Israel sin krigføring mot palestinerne er ikke bare militær. Det er en psykologisk krigføring og en krig om hvilken virkelighet som blir formidlet til verden rundt.
Den strategiske krigføringen pågår kontinuerlig og er en kombinasjon av et velsmurt medieapparat overfor Israels egen befolkning, overfor palestinerne og verden utenfor.
Kan Israel fortsette å vinne frem med sin brutale okkupasjon og samtidig opprettholde rollen som verdens sterkeste offer?

Line Khateeb er leder av Palestinakomiteen.

---

Ett eksempel på den såkalte «balanseringen av offerrollen» er hvordan reportasjer og bilder fra Gaza blir satt opp mot fortellinger om israelske familier i Sderot. Den største utfordringen for å få et godt bilde av krigen har vært fraværet av vestlige journalister inne i de palestinske områdene. Blokaden av Gazastripen har effektivt hindret venner, familie og akademikere i å kunne reise inn og ut de siste 18 månedene. Fra november 2008 ble israelske og utenlandske journalister nektet innreisetillatelse. Det samme gjaldt arbeidere for humanitære organisasjoner. I ettertid er det ikke nødvendig å spørre hva som var hensikten med å stenge ute de «internasjonale».

Palestinakomiteen mottar e-post fra nordmenn som mener NRK er ubalansert og anti-israelsk. Kåre Willoch har blitt anklaget for å være rasist og å spre jødehat. Språket som blir brukt for å beskrive israelske angrep eller motangrep, palestinske motstandsfolk eller terrorister, er ikke nøytralt. Journalister refererer til meldinger fra internasjonale nyhetsbyråer og israelske pressetalmenn uten nødvendigvis å bearbeide deres valg av språkdrakt. Vi har fått vite at Israel fører en krig mot Hamas. Dette går ut over sivile palestinere, men Hamas må bære ansvaret for de drepte.

Israeleren og fredsaktivisten Uri Avnery mener den israelske propagandaen har ført til en virkelighetsforståelse hvor løgnen er blitt sannhet. Han viser til bombingen av FN-skolen i flyktningleiren Jabaliya. Den israelske hæren uttalte at Hamas hadde avfyrt raketter fra skoleinngangen. Dette ble bevist med bilder som viste seg å være ett år gamle. FN sine ansatte avviste alle anklager om skuddvekslinger og utskytningsramper inne fra skolens område. Mer enn 40 mennesker som hadde søkt tilflukt inne på skolen ble drept, Israel måtte beklage sine feil overfor FN. Likevel stod hæren sine uttalelser om beskytning fra skolen igjen som en sannhet.

Hvilket Hamas fører Israel krig mot? De som stemte på dem i et demokratisk valg? Barnehageassistenten eller trafikkonstabelen i innenriksministeriet? Parlamentarikerne, hvorav en stor del sitter fengslet uten lov og dom? Eller den militære delen av organisasjonen som gjør motstand mot en folkerettsstridig okkupasjon? Det israelske svaret ville kanskje vært terrororganisasjonen Hamas. Men får vi vite hvem de er?

Hamas ble stiftet i 1987 under den 1. intifadaen i Palestina. De består av en militær, en sosial og en politisk del som til sammen utgjør en islamistisk massebevegelse. Først og fremst er Hamas en motstandsorganisasjon. Den politiske utviklingen av organisasjonen har gått i en stadig mer «demokratisk» retning og de har gradvis tatt mer ansvar i palestinsk politikk, både på lokalt og nasjonalt nivå. Det er blitt viktig for norske analytikere og synsere å ta avstand fra Hamas. Derfor er det nå allment akseptert at det er en ekstrem organisasjon som tyr til ekstreme midler. Det er nærmest en synd at palestinerne har gått til det ytterpunkt å stemme inn disse folkene i stedet for de moderate representantene til Fatah.

I januar 2006 stilte Hamas for første gang til parlamentsvalg i de palestinske områdene. I deres «National Unity Government Program» fra 19. mars 2006, et dokument med 39 punkter, blir det gjentatte ganger nevnt at en palestinsk regjering skal bygge på demokratiske prinsipper. Punkt 7 i programmet handler om:

«Rebuild the institutions on foundation of democracy, professionalism and nationalism – not in accordance with party affiliation.»(1)

Hamas viser her til en praksis i palestinsk politikk som en finner på lokalt og nasjonalt nivå, nemlig at stillinger blir besatt på bakgrunn av bekjentskap og partitilhørighet. Valglisten til Hamas het «Change and Reform», og i valgkampen spilte de på å være en kraft mot korrupsjon og for forandring, noe som kommer til uttrykk i punkt 6 i det samme «National Unity»-programmet:

«Comprehensively reform the domestic policies, including fighting corruption, ending unemployment, and rebuilding society and public institutions based on democratic principles, which guarantee fairness, equality, inclusion, political pluralism, the rule of law … and respect for and protection of human rights and fundamental freedoms.»(2)

Utviklingen i etterkant av valget i 2006 har verken gitt mer respekt for menneskerettigheter eller grunnleggende frihet.

Palestinernes valg av Hamas ble boikottet av det internasjonale samfunnet. Følgene har vært tragiske. Flere hundre er drept i interne kamper mellom Hamas og Fatah sine folk på Gazastripen og Vestbredden. Samtidig har Gazastripen blitt ytterligere isolert fra omverdenen. Det å leve under okkupasjon kan på mange måter oppleves som ekstremt. Israelske soldater bestemmer når og hvor du kan komme deg til jobb, skole eller sykehus. De dikterer om du eller varene dine kan reise inn eller ut av din egen by eller ditt land. Palestinere spør: «Hvordan stiller vesten seg til denne ekstremismen? »

Det er ikke unikt at både sekulære og kristne stemte på Hamas i valget 2006 med et håp om endring. Khaled Hroub er direktør for Arab Media Project ved Universitetet i Cambridge, England og regnes som den fremste eksperten på Hamas. I artikkelen «A ’New Hamas’ through its new documents» går Hroub gjennom dokumentene Hamas gikk til valg på, og forslagene til program for samarbeid som ble lagt frem etter valget. Det er overraskende få referanser til Islam i disse dokumentene. I punktet om lovgivning og reform av domstolene i valgplattformen viser det første underpunktet til at: «Islamic Shari´a law should be the principal source of legislation in Palestine.» Islam er ikke nevnt i de andre underpunktene som legger vekt på å utvikle et effektivt lovsystem basert på maktfordeling.(3)

Islamister blir hyppig brukt som et skremselsbilde. Israel gjør det de kan for å blande sammen Hamas, Hizbollah, Iran og den internasjonale krigen mot terror. Det er etablert som en sannhet i Israel og Vesten forøvrig, at Hamas er en ekstrem, islamistisk terrororganisasjon. Dette gjør det umulig for israelerne å forsone seg med dem, og gjør det akseptabelt for Vesten at Israel fortsetter å stenge palestinerne sine grenser, likvidere demokratisk valgte ledere og bombe et av verdens tettest befolkede områder.

Staten Israel må ha rett til å beskytte sine borgere. Vi kan alle forstå at israelske mødre er redde for barna sine når bombealarmen går, men er det Hamas sin ekstremisme som er årsak til denne situasjonen?

Hamas blir i stor grad karakterisert ut fra sitt 1988 Charter fra den 1. intifadaen da organisasjonen fokuserte på væpnet kamp mot okkupasjonen. De nyere dokumentene som ligger til grunn for Hamas sin valgdeltakelse og ønsker for en samlingsregjering, viser en mer forsonende og pragmatisk holdning til tidligere inngåtte avtaler med Israel og den fortsatte frigjøringskampen.

I et intervju med Hamas sin leder Khaled Meshal fra mars 2008(4) svarer han unnvikende på spørsmålet om hensikt når militære aksjoner rammer sivile israelere. Han mener det er feil å stille slike krav til et okkupert folk med dårlige våpen, mens okkupanten får gå fri for sine overgrep.

Det hadde gjort det enklere for oss som palestinere i eksil eller solidaritetsorganisasjon å forsvare den palestinske motstandskampen om den hadde vært i tråd med folkeretten. Ingen barn velger å bli født som palestiner eller israeler. Samtidig vet jeg at det meste av motstanden på Vestbredden i dag er ikke-voldelig. Men motstand mot okkupasjonen møter lite aksept hos Israel. Livni har uttalt at krigen mot Gazastripen var en krig mot Hamas og for «moderate palestinere». De enorme ødeleggelsene og terroriseringen av 1,5 millioner mennesker kan vanskelig oppfattes som en støtte til noen som bærer navnet palestiner.

Retorikken Israel bruker mot Hamas, er nærmest identisk med retorikken som ble brukt mot PLO og Fatah da de ledet den palestinske motstandskampen. Arafat satt i husarrest de siste årene av sitt liv med begrunnelse om at han var en trussel som støttet terrorister. Kanskje frykter Israel i større grad Hamas som en ledende motstandsorganisasjon enn Hamas som et islamistisk parti?

I krigen mot Gazas befolkning taler bildene og antall drepte i stor grad for seg selv. Det handler ikke om hvem som er det største offeret, men snarere om et mønster hvor okkupanten får definere fiendebildet og løsningen. Som palestiner føles denne krigen som et forsøk på å knuse all palestinsk motstand. Det har den ikke oppnådd.

En kan likevel stå igjen med en forståelse om at forholdene i Midtøsten er for kompliserte til å kunne løses. At Israel må kunne forsvare seg, endog ikke med så sterke midler. Men er dette en god beskrivelse av virkeligheten? Palestinerne er okkupert, Gazastripen fortsatt under blokade, det bygges fortsatt mur på Vestbredden, og det er den israelske hæren som setter premissene for enhver palestiner sitt dagligliv, uavhengig av hvor «moderate» eller «ekstreme» de er.

Den systematiske undertrykkelsen av fire millioner mennesker skyldes ikke Hamas sine raketter. Israelerne sitt behov for å beskytte seg og demonstrere sin makt er uløselig knyttet til den folkerettsstridige okkupasjonen.

Noter:

1 Journal of Palestine Studies, 163:2006

2 163:Ibid

3 14:Ibid

4 Journal of Palestine Studies, 2008/4

Tittelen på denne er artikkelen er også tittelen på ei bok av engelsk-palestinske Ghada Karmi.
Ho fortel om dei to rabbinarane som kom til Palestina i 1897. Dei såg at landet var som ei brur: «vakkert, men alt gift med ein annan mann». Alt då måtte dei stilla spørsmålet: Dersom Israel skulle bli eit land for jødar, kvar skulle folket som alt budde der dra?
I dag – 111 år seinare – er dette enno Israels dilemma

Elisabeth Sausjord er sjukepleiar i Tromsø og medlem av Palestinakomiteen.

 

---

 

Den israelske historikaren Ilan Pappe har skrive sitt land sin historie frå denne tida i boka The Ethnic Cleansing of Palestine. Han dokumenterer ein krigsforbrytelse, ein nøye planlagt etnisk reinsing av Palestina, systematisk utført av den sionistbevegelsen som staten Israel byggjer på i dag. Det er og var alltid sionistane sitt mål å skape eit land berre for jødar. 750 000 palestinarar vart drivne på flukt, dei fekk knapt med seg anna enn nøkkelen til huset sitt. I dag 60 år seinare lever meir enn 4 millionar flyktningar på Vestbreidda, Gaza, Libanon, Syria, Jordan, Egypt.

Nøkkel til eit hus i Palestina

I 22 år har eg gått inn og ut av dei 60 år gamle palestinske flyktningeleirane i Libanon. Det er no 4. generasjon flyktningar som vert fødde i leirane der. Eg har høyrt på uendeleg mange historier om dei mange krigane i Libanon, og om korleis dei flykta frå sine landsbyar i det Palestina som no heiter Israel. Eg har sett nøklane dei bar med seg, og mange har synt meg de gamle papira som dokumenterer eigedomsretten på husa dei flykta frå. Eg har vore ilag med dei i ulike krigar, og vore vitne til utallege overgrep mot dei rettslause flyktningane. Sist eg møtte leiaren for den palestinske kvinneunionen, sa ho: «Eg trur snart ikkje palestinarane skal få leve et normalt liv!» Men dei kan ikkje gi opp, dei har ingenting å tape.

10. desember i fjor var FN si menneskerettserklæring 60 år. Artikkel 13 omtalar fridomen til å røre seg i sitt eige land, og retten til å kunne reise og kome att til eit kvart land. Den var bakgrunnen for at FN dagen etter, den 11. desember 1948, vedtok den første resolusjonen om dei palestinske flyktningane sin udiskutable menneskerett. Den heiter Resolusjon 194, og stadfestar dei palestinske flyktningane sin rett til å vende attende til sitt heimland. Paragraf 11 seier:

«… dei palestinske flyktningane som ynskjer å vende attende til heimane sine og leve i fred med sine naboar, skal ha lov til det på den tidlegast praktiske dato, og kompensasjon skal betalast for eigedommane til dei som vel å ikkje vende attende …»

Ved å nekte palestinarane denne retten har Israel og deira støttespelarar konstant krenka deira soleklare menneskerett. Retten til å vende heim er så grunnleggande at den vart stadfeste i Magna Carta alt i år 1215.

Legitim kamp

Palestinarane har kjempa for sin rett heilt frå opprettinga av staten Israel i 1948. På 60-talet vart dei organisert gjennom den palestinske frigjeringsrørsla PLO. Dei har kjempa frå eksil (Jordan og Libanon), og dei har kjempa frå dei okkuperte områda (Vestbreidda og Gaza). Me har fått ein rekke fredsavtalar, som ikkje har gitt noko resultat. Det dei for det meste strandar på, er at dei ikkje anerkjenner palestinarane sine grunnleggande nasjonale rettar – og særleg flyktningane sine menneskerettar. Israel prøver å få historia til å handle om 1967, og ikkje om fordrivinga i 1948. Også i Noreg prøver ein å tåkelegge det opphavlege historiske problemet, og snakkar ofte om okkupant og okkupert som to likeverdige partar. Israel er bygd på den sionistiske ideen om å bygge ein stat berre for jødar. Landet har aldri definert grensene sine. I praksis et dei seg meir og meir inn på dei palestinske områda, riv husa deira, hindrar dei å dyrke jorda si, og byggjer ein apartheidmur på Vestbreidda. Slik har dei grundig dokumentert at tostatsløysinga aldri har vore noko reelt alternativ for Israel. Dei held fram med sine brot på menneskerettane og fordrivinga av palestinarane. Samstundes vert forholda i Gaza, verdas største fengsel og Tromsøs vennskapsby Gaza, meir og meir uhaldbare.

Boikott Israel

Israel trur fortsatt på at dei kan bygge ein rein jødisk stat på ruinane av eit anna folk sin tragedie. Tida er overmoden til å legge eit større press på Israel. Den 3. desember gjennomførte Palestinakomiteen ein demonstrasjon utanfor Fylkestinget mot at hurtigbåtane skulle drivast av Veolia som støttar den israelske apartheidpolitikken. I England har boikottarbeidet kome langt, dei jobbar både med forbrukarboikott, kulturell- og akademisk boikott.

Den einaste rettferdige løysinga er at dei palestinske flyktningane får vende attende til heimlandet sitt, og at det vert oppretta ein felles sekulær stat bygd på folkeretten for alle innbyggjarane i området. Dette ser også ut som det mest realistiske på sikt i den politiske situasjonen på bakken i Palestina.

Eg har vakse opp med ei barnetru på menneskerettane. Er dei fortsatt verd denne trua? Eller gjeld dei berre nå det passar den vestlege overmakta? Skal eg og mine palestinske venner i flyktningeleirane snart få oppleva at dei også gjeld det palestinske folket?

(Artikkelen sto i avisa Tromsø og Nordlys før krigen mot Gaza.)

Ingrid er palestinaktivist med mastergrad i Midtøstenstudier fra i høst. Siden 2000, det vil si siden starten av den 2. intifadaen, har mye av hjertet og innsatsen ligget i solidaritetsarbeidet, først og fremst gjennom Palestinakomiteen i Oslo. Hun har stått i spissen for arbeidet med demonstrasjonene i Oslo under angrepet på Gaza i vinter.

Hva er utfordringene i solidaritetsarbeidet nå, mens vi er vitne til et av de verste angrepene fra okkupasjonsmakten? – Jeg tror at forståelsen for årsakene til det som skjer, gradvis har blitt større. Samtidig er spørsmålet om å forstå, om å få oppmerksomheten på det politiske, stadig det aller viktigste. Vi må få fram at selv om en våpenhvile vil hjelpe Gaza nå, så er det ingen løsning. Det er et utbredt ønske i verden om å gjøre noe, uten at det er så klart hva. Volden, og opphausingen i media er selvsagt også skadelig. Og jeg har ingen tro på demonstrasjoner som er så tannløse at Siv Jensen kan gå der. Ja, den viktigste utfordringen i solidaritetsarbeidet er å få fram det politiske perspektivet. Solidaritetsbevegelsens jobb er først og fremst å formidle hva som skjer og hvorfor, ikke samle inn penger.

Ingrid Baltzersen Ingrid Baltzersen er en kvinne med mange jern i ilden. Akkurat nå er hun: – En av to nestledere i Rødt – Kvinnepolitisk leder i Rødt – Bystyrerepresentant i Oslo – Redaksjonsmedlem i tidsskriftet Rødt! – Styremedlem i Palestinakomiteen i Oslo

 Hvilken betydning har innsatsen til Gilbert og Fosse hatt?
– De har gjort en kjempeinnsats, og de har vært flinke til nettopp å få fram det politiske, mens media gjør det til en heltehistorie. Og opp mot helteglorien har de også understreket veldig tydelig at de virkelige heltene er de som er der, arbeider der, hele tiden, mens de selv ville reise ned, kunne reise, og hadde et valg.

Hvor langt tror du Israel vil gå nå, hva ønsker de å oppnå?
– Jeg tror perspektivet er å knuse muligheten for en palestinsk stat, men denne krigen kan ha sammenheng med maktforholdene i Israel, det kan være et slags valgkampstunt. De tar i alle fall feil, hvis de tror at dette skal knuse palestinsk kamp. Palestinerne er et stolt folk. Bare det å ha levd under okkupasjon så lenge, er uttrykk for motstand. Det har vært perioder hvor det har virket som det har vært en løsning i sikte, den såkalte Oslo-prosessen, for eksempel, men undertrykkinga og okkupasjonen har bare fortsatt. Den andre intifadaen, i 2000, kom som resultat av at Oslo-avtalen viste
seg å ikke være noen løsning. Jeg var der i 2001, og fikk et sterkt inntrykk, både av styrken og vanskelighetene, alle de daglige problemene, skadene i livet, oppstykkingen og sperringene som gjør at alt er krevende. Mange har flyktet, men motstanden er ikke knekket. Israel vil heller ikke klare å knekke den med denne krigen.

Du var der i 2001, men siden har du ikke vært der?
– Jeg prøvde, både i 2002 og 2003, men da slapp jeg ikke inn. Det er en del av okkupasjonen og krigføringen, de vil holde øyenvitner og journalister unna.

Hvilken betydning tror du splittelsen blant palestinerne kan ha?
– Det er vanskelig å si. Det er både tragisk og vanskelig, hvor et stort ansvar ligger på Israel, USA og Vesten. Israel har brukt terror og drap, bevisst, og drept folk som kunne vært i stand til å bygge bro. USA og Vesten har aktivt bidratt til splittelse, ikke minst etter at Hamas vant valget. USA har en strategi for å beholde en sikker bastion og venn for å sikre kontroll i området. Og de kjøper seg venner. Både Israel og Egypt er blant de tre viktigste bistandsmottakerne fra USA. Irak topper listen akkurat nå. At Egypt er så knyttet til USA betyr jo noe i forhold til splittelsen, også i den arabiske verden. Det er alvorlig for den palestinske kampen, men jeg tror ikke motstanden på noen måte er knekket. De har levd lenge med dette, som sagt.

Svaret kan vel tolkes som liten tro på en ny politikk fra USA, heller ikke med Obama?
– Jeg har ingen tro på noen ny kurs fra USA, nei. Behovet for kjøpte og lojale allierte og venner er helt klart, både i forhold til Israel og araberstatene. Det har vært der, og er der, uansett hvem som er president.

Denne krigen har, ikke overraskende, ført til hete debatter om jøder og antisemittisme. Hvilke tanker har du om det?
– Det er veldig viktig å skille mellom jøder og sionister. Sionismen var i utgangspunktet først og fremst en sekulær bevegelse blant den jødiske befolkningen i deler av Europa, som ikke nødvendigvis hadde særlig støtte blant de religiøst ortodokse. Det var en viss innflytting av jøder til Palestina tidlig på 1900 tallet, men det var mest noen få idealister. Det var den 2. verdenskrigen, antisemittismen, og Vesten som skapte Israel.

Birger Thurn-Paulsen

 

Ifølge Bibelen ble landet fra Egypts elv til den store elven Eufrat gitt til Abraham fra GUD for omtrent 4000 år siden (1. Mosebok, kap. 15, vers 14).
Siden både jødene og muslimene hevder å nedstamme fra Abraham, gjør dette arvespørsmålet rimelig tvetydig.
Når vi ønsker å lære av historia i dag, må vi gå atskillig dypere ned i materien for å finne fakta og analyser.

Geir Gustad er medlem av Palestinakomiteen.

---

Området mellom Eufrat og Nilen har alltid vært scenen for kamp, handel, kultur og religion i skjæringspunktet mellom Øst, Vest og Syd: assyrere, babylonere, filistere, egyptere, hebreere, persere, grekere, armenere, romere, korsfarere, ottomaner.

Denne artikkelen trekker fram to ting:

1. Diasporaen, jødenes utlendighet, inntraff ifølge jødisk mytologi år 70 e.Kr. når romerne jevnet Tempelet i Jerusalem med jorden. Jødene har etter dette bodd spredt over hele kloden mer eller mindre integrert i lokalsamfunnet.

2. Tyrkerne hadde makta i Palestina etter å ha slått arabere i 1516 og fram til 1. verdenskrig. I denne perioden begynner palestinernes frigjøringskrig, og erkjennelsen om en palestinsk nasjon vokser. I 1799 innledet Napoleons angrep på Palestina imperialismens og de vestlige stormaktenes direkte innblanding i den politiske og samfunnsmessige utviklingen i området. Fra 1840 begynte en innvandring av pilegrimer med ulike religiøse overbygninger, og med store innbyrdes uenigheter og konflikter.

Antisemittisme og jødepogromer

Helt fra middelalderen har ulike herskere i Europa tvunget jødene inn i rollen som kjøpmenn og pengeomsettere. Ved sosiale, økonomiske, religiøse eller kulturelle kriser har jødene vært lett identifiserbare syndebukker som har avledet folkets vrede fra fyrstene, og over på jødene. Ikke nok med at folk så på jødene som pengepushere og utbyttere, men de hadde også eget språk, sære skikker og bodde ofte atskilt i egne områder. De materielle forholda lå godt til rette for at reaksjonære politikere – fra tsaren til nazistene – fant jødene som førsteklasses hatobjekter: Jødepogromene har rammet alle jøder, men som i alle pogromer har de fattige blitt hardest rammet.

1881 ble tsar Aleksander II av Russland myrdet. Jødene fikk skylda. I perioden fra 1881 til 1925 utvandret nesten 4 millioner jøder fra Øst-Europa til hele resten av verden, de aller fleste til USA og Vest-Europa. Det var viktig for herskerklassen i Europa at de flyktende jødene ikke sluttet seg til den våknende arbeiderklassen og kampen for sosialismen. Den engelske kolonimakten var samtidig på utkikk etter påskudd for å flytte fram sine interesser i Midtøsten hvor det ottomanske riket vaklet og Suezkanalen bandt sammen handelen mellom Asia og Europa. Ut fra mange motiver og med ulike bakgrunner ble sionismen som politisk prosjekt formelt stiftet i 1897: Målet var å opprette en rent jødisk stat, i jødenes eget land, Kanaan. Ideolog og demagog var den østerrikske journalisten Theodor Herzl. I finansieringa deltok jødisk storkapital og de ledende imperialistmaktene, særlig England. De viktigste utfordringene for denne alliansen var å propagandere for den sionistiske ideologien og å organisere den fysiske innvandringen. De fleste jøder over hele verden var på dette tidspunktet rimelig assimilert der de bodde, som franskmenn, engelskmenn, amerikanere eller nordmenn. De hadde ingen religiøse aksjer i det sionistiske prosjektet ennå. Det første organiserte skipet med jøder ankom Jaffa i 1882. Deretter vokste innvandringen for hvert år.

Palestina under britisk mandat (1922–1948)

England og Frankrike hadde siden 1912 en avtale om maktfordeling i Midtøsten. I 1916 hadde den britiske hæren flyttet fram sine posisjoner (som dagens israelere sier det: «fakta på bakken!»), og de undertegnet Sykes-Picot-avtalen hvor England fikk Palestina, Israel, Jordan og Irak. Deres neste mål var destabilisering av Tyrkia som i 1. verdenskrig var alliert med Tyskland. For å oppnå dette måtte de ha støtte fra araberne uten å oppmuntre arabisk nasjonalisme. Den britiske kolonimakten var alt eksperter i infiltrasjon, splitt og hersk-taktikk og hensynsløs framferd, og gjennomførte i samarbeid med Frankrike sin avtale i 1920. Palestina ble opprettet som eget protektorat 1923. Kampen for et fritt Palestina startet.

Jødisk befolkning i Palestina

År	Antall
1827	5000
1839	10 000
1876	14 000
1882	24 000
1914	85 000

På et landområde så stort som Hedmark fylke bodde det i 1923 757 182 mennesker, i hovedsak bønder og gjetere, men også med 1 236 industribedrifter (1927). Jødene hadde siden innvandringen startet i 1880- årene, systematisk kjøpt opp palestinsk eiendom. Dette kunne de gjøre dels fordi en del av innvandrerne hadde kapital, og dels ved hjelp av internasjonale fonds opprettet av sionistene. Men palestinerne var notorisk lite villige til å selge jorda. I 30-åra tok den jødiske innvandringen ny fart p.g.a. nazistenes hensynsløse forfølgelse av jøder. De fleste flyktet til Vest-Europa og USA, men 290 000 kom til Palestina.

Relgion	1922	1936	Vekst
Muslimer	590 000	848 000	258 000
Jøder	84 000	370 000	286 000
Kristne	71 000	106 000	35 000
Andre (drusere)	8 000	11 000	3 000
I alt	752 000	1 337 000	585 000

I 1935 kontrollerte jøder 72 % av alle bedriftene. Reaksjonen fra de innfødte palestinerne var sterk. De protesterte, gikk i streik og organiserte både fredelig og væpna motstand. Sionistene organiserte sine egne militære «forsvarsorganisasjoner »: Haganah, Irgunn, Stern. Navn som siden har blitt synonymer med terror, overgrep og hensynsløshet mot den palestinske sivilbefolkninga. Samtidig la den britiske kolonimakta forholdene til rette for jødisk bosetting, handel og forretningsvirksomhet. De stasjonerte 20 000 soldater for å opprettholde ro og orden. Etter den 2. verdenskrig ankom ytterligere 100 000 jøder som var overlevende etter nazistenes Holocaust, til Palestina. Konfliktene økte, og sionistene sto i stadig sterkere konflikt med Storbritannia, og hevdet at britene ikke la forholdene raskt nok og godt nok til rette for dem. Det kulminerte med at Irgunn, ledet av senere statsminister Menachem Begin, sprengte King David Hotel – det britisk hovedkvarteret – i lufta i 1946, en hendelse som fremdeles blir markert i Israel.

Staten Israel ble grunnlagt i 1948

USA hadde etter 2. verdenskrig suverent overtatt rolla som den ledende imperialistiske stormakta. Oljeressursene var utpekt som avgjørende råvarer i den framtidige kampen om makt og rikdom. Alt i mellomkrigstiden hadde amerikanske oljeinteresser hektisk aktivitet i Midtøsten. USA måtte nå vurdere hvilke land og bevegelser som var sterke nok og pålitelige nok til å bli framtidige allierte i området, og som kunne fungere som motkrefter til kommunistiske og nasjonalistiske bevegelser. Strategien var til forveksling lik den samme som britene valgte i mellomkrigstiden: De sionistiske jødene ble valgt til rollen som USAs agenter i Palestina.

Etter 1945 hadde jødene stor sympati i hele verden p.g.a. overgrepene som var begått mot dem av nazistene. Jødene arbeidet systematisk med oppkjøp av arabisk eiendom i Palestina. De hadde et omfattende internasjonalt støttearbeid ledet av en liten, men kapitalsterk og godt organisert amerikansk komité. De hadde en godt trent, høyt motivert og velutstyrt politi/militærstyrke på ca. 60 000 mann i Palestina i tillegg til terrororganisasjonene Irgunn og Stern. Palestinaspørsmålet var i 1946 satt på dagsorden i FN. Statistikk viser at 85 % av jødene bodde i og rundt byene Jerusalem, Haifa og Tel Aviv. FN-planen foreslo følgende fordeling:

1. Jødisk del: 56 % av territoriet, 51 % av befolkninga (499 000 jøder/509 000 arabere)
2. Arabisk del: 43 % av territoriet, 38 % av befolkninga (9 500 jøder/749 000 arabere)
3. Jerusalem: 0,65 % av territoriet, 11 % av befolkninga (100 000 jøder/106 000 arabere)

Sionistene godtok umiddelbart denne planen siden de fikk en uforholdsmessig stor del av landet. Araberne forkastet den enstemmig. Stemningen i FN var i utgangspunktet mot denne planen, og det kan stilles folkerettslig spørsmål om FN hadde rett til å dele Palestina. Men etter voldsom agitasjon i kulissene og stormaktspress fra USA ble den vedtatt med noen få stemmers overvekt 29. november 1947. Sionistene jublet. USA registrerte en seier. Araberne oppfattet avstemminga som en krigserklæring. Palestinerne var i stor grad fratatt våpen av britene i perioden 1936–45, og disponerte kun ca. 2 600 geværer. I tillegg kom 3 000 mann fra den Arabiske Frigjøringshæren. Den væpna motstanden begynte gradvis, først som geriljavirksomhet og spredte voldsepisoder.

Sionistene hadde lagt strategiske og taktiske planer for erobring av langt større områder enn de var tildelt av FN. De hadde godt utstyrte, motiverte tropper, økonomisk styrke, og de skulle vise seg å være hensynsløse i gjennomføringen av planene. Angrep fra palestinere og andre arabere ble slått tilbake, og sionistene gjennomførte i løpet av første halvår 1948 en konsentrert terrorkampanje for å drive vekk den palestinske lokalbefolkninga. De mest kjente overgrepene er massakrene i Deir Yassin 10. april 1949 og angrepet på Haifa 22. april med tungt artilleri mot ubeskyttede folkemasser. Terroren virket etter planene: 400 000 arabere flyktet i panikk for å unngå å bli massakrert.

14. mai 1948 ble staten Israel grunnlagt. 15. mai trakk de britiske troppene seg ut. 16. mai ble Israel angrepet av 15 000 mann fra Syria, Libanon, Egypt, Jordan og Irak. De arabiske troppene var dårlig trent og utrustet. Resultatet var forutsigbart: militære nederlag for araberne og ytterligere 700 000 flyktninger. I Gaza økte befolkninga fra 80 000 til 280 000 palestinere. Det ble opprettet store flyktningeleire i Palestina, Jordan, Libanon og Syria. Det ble oppnådd våpenhvile flere ganger sommeren 1948. FN forsøkte å mekle via den svenske diplomaten grev Folke Bernadotte, men han ble myrdet av jødiske terrorister 17. september.

11. desember 1948 ble staten Israel anerkjent som medlem av FN, og ved den «endelige» våpenhvilen 1949 var Israels område utvidet med store landområder. «Fakta på bakken» ble etablert som politisk linje i Israel. Flyktningene som forlot sin jord (3 175 000 mål jord over 20 år) fikk den ekspropriert til israelsk statseiendom som skulle tilhøre det jødiske folket «for alltid».

Olje og imperialisme I: Den kalde krigen i Midtøsten 1951–1982

Forholdet mellom Israel og araberstatene har vært spent siden våpenhvilen i 1949. Araberne støttet den palestinske frigjøringskampen, og så på Israel som USAimperialismens forlengede arm i området. Da president Nasser i Egypt nasjonaliserte Suezkanalen i 1956, angrep Israel etter en hemmelig avtale med England og Frankrike, og okkuperte Sinai og Gaza. Etter mekling fra FN og press fra USA trakk de seg ut i 1957, mens FN-styrker inntok posisjonene deres.

I Palestina pågikk det en brei organisering av palestinerne. Fatah ble grunnlagt i 1959 og fikk som oppgave å organisere motstand mot okkupantmakten. De anerkjente ikke Israel, og ville opprette en palestinsk stat for arabere og jøder. PLO (Palestine Liberation Organization) og PLA (Palestine Liberation Army) ble grunnlagt i 1964 som de samlende militære frontene mot sionistene. Det ble innledet en periode med geriljaangrep mot Israel både fra leire i Egypt og Jordan. Israel mottok massiv støtte fra USA, både militært og økonomisk. Også Tyskland bidro med store beløp i krigsskadeerstatning mot jødene. Sovjetunionen støttet samtidig både Egypt og Syria med våpen.

Seksdagerskrigen

Resultatet av den økte politiske spenningen og den militære opprustningen var at Israel 5. juni 1967 gikk til lynangrep på Jordan, Syria og Egypt. Seksdagerskrigen førte til at det arabiske flyvåpenet ble ødelagt før de kom på vingene, og at israelske bakkestyrker erobret Sinai til Suezkanalen (Egypt), Vestbredden til Jordan-elva (Jordan) og Golanhøydene (Syria). Israel kunne feire en fullstendig militær seier, og med erobringen av Jerusalem fikk de fri tilgang til Klagemuren. Okkupasjonen ble fordømt i FN, som i henhold til Resolusjon 242 krevde full tilbaketrekning fra okkuperte områder, men det spilte liten rolle for israelerne. For palestinerne medførte krigen 380 000 nye flyktninger fra Vestbredden til Jordan. Over 1 000 000 «nye» palestinere levde nå innenfor Israels styre i tillegg til de 350 000 som fra før bodde innenfor grensene. Israel startet nå et langsiktig prosjekt for å befolke de arabiske områdene med jøder. Bosettingsprogrammet medførte at lukkede jødiske bosettinger ble plassert i strategisk viktige økonomiske og militære posisjoner, og dette har blitt et av de mest sentrale stridstemaene i Palestina til våre dager.

Svart september

I 1969 ble Yasser Arafat valgt som leder av PLO, som fikk en stadig mer sjølstendig rolle i den palestinske kampen. 6- dagerskrigen førte til en massiv rekruttering til PLO av kvinner og menn som ville føre krig for å erobre palestinsk territorium. PLO utførte stadige geriljaangrep fra baser i Jordan mot Israel, som svarte med bombeangrep mot Jordan. Inne i Jordan representerte PLO etter hvert et kraftig og radikalt maktsenter og ble vurdert som en politisk og sosial trussel av kong Hussain. Det endte med at den jordanske hæren i september 1970 (Svart September) angrep de palestinske flyktningleirene i «Fatahland » syd i Jordan, drepte 3 400 og såret 10 000 palestinere. PLO ble drevet ut av Jordan, og etablerte seg fra 1971 i Beirut.

Yom Kippur-krigen

Etter militær styrkeoppbygging og mindre konflikter angrep Egypt og Syria Israel i Yom Kippur-krigen 6. oktober 1973. Selv om angrepet kom overraskende, og araberne i starten hadde stor framgang, maktet Israel å slå angriperne tilbake. Det ble tegnet fredsavtale 25. oktober som medførte stasjonering av FNstyrker i kanalsonen og på Golanhøydene.

Internasjonal terrorisme

PLO besto av 250 ulike organisasjoner. De hadde samme mål, men ulike analyser og metoder. Enkelte av gruppene hadde gode forbindelser med internasjonale revolusjonære miljøer og grupperinger. På 70-tallet ble det gjennomført flere spektakulære flykapringer over hele verden. Aksjonene i München-OL i 1972 og Entebbe-kapringen 76 medførte internasjonal fordømmelse, men førte samtidig til at palestinernes kamp ble kjent for hele verden. PLO ble anerkjent som palestinernes representant i 1974.

Fred mellom Egypt og Israel

Camp David-avtalen i 1978 medførte at Egypt sluttet fred med Israel, og full israelsk tilbaketrekning fra Sinai i 1982. Den arabiske verden så på fredsavtalen som et svik mot palestinernes kamp. Gerilja-angrepene fra PLO ble nå i hovedsak utført fra Libanon, hvor palestinske grupper hadde etablert baser som avfyrte raketter inn på israelsk territorium. Israel svarte med flyangrep på libanesisk, syrisk og iraksk jord. I mars 1978 invaderte Israel Syd-Libanon nord til Litani-elven. De ødela palestinske baser, og operasjonen førte til etablering av FN-tropper i regionen. Blant andre hadde Norge styrker i UNIFIL. I 1982 gikk Israel på nytt til angrep og invaderte helt til Beirut. De bombet byen, og i samarbeid med kristne falangister som fryktet PLO og muslimenes styrke, gjennomførte de massakrer på palestinere i flyktningeleire (Sabra, Chatilla). I august 1982 ble PLOs hovedkvarter og flere tusen palestinske soldater evakuert, først til Kypros og deretter til Tunis. I Libanon fortsatte motstanden mot okkupantene. Hamas og Hizbollah er muslimske organisasjoner som markerte seg stadig mer aktivt i den væpna kampen og krevde hellig krig (Jihad) mot Israel. Den israelske hæren trakk seg ut av Syd-Libanon i 1985 etter kontinuerlige angrep fra geriljaen.

Olje og imperialisme II: Intifada og en palestinsk stat

Begynnelsen av 80-tallet var preget av daglig undertrykking og tiltakende uro i Palestina. PLOs militære styrker sto i Tunis. Den israelske nybyggerbevegelsen styrket seg, og etablerte stadig nye bosettinger.

9. desember 1987 startet den første intifadaen da innbyggerne i Jabalaya flyktningleir i Gaza kastet stein og bensinbomber mot israelske patruljer i protest mot at en israeler kjørte over 4 palestinere. Intifada betyr «kast av deg åket», og aksjonen spredte seg raskt til hele det israelsk-okkuperte Palestina. Det var en folkelig eksplosjon etter 20 års okkupasjon uten noen politiske løsninger. Den innebar boikott av israelske varer, skattenekt, demonstrasjoner, streiker, steinkasting og angrep på settlere. Samtidig medførte intifadaen en større grad av lokal organisering blant palestinere for å styrke samhold og sjølberging. Den israelske hæren svarte med tåregass, stålkuler med gummimantler, skarpe skudd og arrestasjoner. Intifadaen fikk brei oppslutning og stor sympati internasjonalt, og pågikk i flere år. Resultatet var ca. 100 000 døde og skadde palestinere og 2 000 døde og skadde jøder.

I 1988 proklamerte det palestinske nasjonalrådet (PNC) den selvstendige staten Palestina bestående av Vestbredden og Gaza. Det aksepterte samtidig staten Israels rett til å eksistere innafor grensene fra før krigen i 1967.

Under Golfkrigen i 1991 støttet PLO Irak og Saddam Hussain, og vant liten internasjonal støtte for dette. Ledelsen i PLO gjennomførte i perioden forhandlinger med Israel i Madrid uten resultat, men parallelt ble det gjennomført en rekke hemmelig møter i Norge. I 1993 ble Osloavtalen undertegnet. PNA/PA (Palestine National Authorities) ble etablert som «statsdannelse» for Gaza og Vestbredden. PA skulle etablere en palestinsk nasjon når Israel trakk seg ut av Jeriko og Gaza (1994). Deretter gradvis for resten av Vestbredden (FN res. 242). Området skulle deles i 3 soner: A, B og C med ulik kontroll fra PA og Israel. Ryktene sier at PLO-representantene ikke hadde egne kart over områdene eller var lokalkjente. Motstanden mot avtalen var betydelig både i de okkuperte områdene og for palestinere i eksil. De radikale grupperingene, med Hamas og muslimsk Jihad i spissen, avviste hele avtalen som uakseptabel. I avtalen var ingen eksplisitte formuleringer omkring jødiske settlements. I stedet for å følge internasjonale lover ble det inngått bilaterale avtaler mellom to parter (Israel/PA) med enormt forskjellig styrke.

Israel trenerte tilbaketrekninga fra de okkuperte områdene, og da en jødisk settler i februar 1994 åpnet ild i en moské i Hebron med maskinpistol og drepte 29 muslimer i bønn, førte det til voldsomme reaksjoner fra Hamas: 12 bombeangrep ble neste uke gjennomført mot mål i Israel. PA reagerte med massearrestasjoner mot Hamas-aktivister, og det var væpna sammenstøt mellom PA og radikale og muslimske palestinske grupper.

17. mai 1994 tok palestinske myndig heter kontroll over Gaza og Jeriko. 100 000 palestinere, kjernen i PLO, de såkalte tunisierne (Mukhabarat) kom «hjem» fra landflyktighet, og utgjorde kjernen i PNA de neste 10 åra. 1. juli vendte Yasser Arafat tilbake fra Tunis, og opprettet hovedkvarter i Jeriko. En fredsavtale mellom Israel og Jordan/ Syria (Golanhøydene) ble undertegnet i 1994–1996.

I 1996 utløstes tunnel-intifadaen da jødene åpnet en tunnel under Vestveggen. Muslimene fryktet for at Haram al-Sharif («det aller helligste») ble underminert. 70 palestinere ble drept i sammenstøtene. Israel invaderte på nytt Syd-Libanon i jakten på Hizbollah, og bombet blant annet Beirut.

Den såkalte Wye II avtalen som fulgte opp Oslo-avtalen, ble undertegnet i 1999: Den medførte frigivelse av 350 palestinske politiske fanger og en israelsk tilbaketrekking fra 11 % av Vestbredden i 3 etapper. Dessuten skulle det åpnes en reiserute mellom Vestbredden og Gaza og utbygging av en ny havn i Gaza. I 1999 var det 227 separate Vestbredd-enklaver under PA-kontroll. 88 % av disse var mindre en 2 kvadratkilometer store. De resterende områdene ble kontrollert av israelske tropper. Israel trekker seg ut av Syd-Libanon i mai 2000 etter stadige tap av folk og utstyr i geriljakampen mot Hizbollah.

Ariel Sharon utløste i 29. september 2000 den siste intifadaen ved å gå inn i Al-Aqsa-moskeen med ca. 1 000 israelske politisoldater. 5 palestinere ble drept samme dag og mer enn 200 såret. Intifadaen fortsetter fremdeles, men er i dag preget av det voldsomme israelske militære nærvær på Vestbredden og i Gaza.

18. februar 2002 var antallet intifada-ofre:

• 1 250 døde palestinere og 247 israelere.
• 37 200 sårede palestinere.
• 3 000 var totalt lammet (900 mellom 14 og 25 år).

Kampanjen av palestinske sjølmordsbombere førte til at antallet døde og skadde israelere økte, at den internasjonale sympatien for Israel økte og at den jødiske befolkninga sluttet sterkere opp om militære represalier mot palestinerne.

2004: Arafat dør – Hamas styrker seg

Yasser Arafat, palestinernes valgte president siden 1993, og isolert av den israelske hæren (IDF) i sitt hovedkvarter i Ramallah siden 2001, døde i november 2004. Dette avsluttet en lang epoke i palestinsk historie der det sekulære PLO hadde hatt den sentrale rolla med å representere palestinske krav og lede frigjøringskampen.

I de siste ti åra har muslimske bevegelser hatt stor framgang i hele Midt-Østen. Hamas ble stiftet av sheik Ahmed Yassin (likvidert av Israel i 2004) i 1987. Deres militære gren, Iz Al-Din Al-Kassam brigaden, har siden 1992 vært ansvarlige for de alvorligste angrepene mot Israel inkludert selvmordsbombere. Hamas har kombinert religiøs forkynnelse med kamp mot korrupsjon hos PA, godt sosialt arbeid på grasrota og kompromissløse krav til Israel. Hamas omtales av USA og Israel som en terrorist-organisasjon.

Ved valget til Palestinsk lovgivende forsamling den 26. januar 2006 fikk Hamas 74 av i alt 132 representanter. Valget var gjennomført demokratisk med observatører fra en rekke land.

Israel har forsøkt å isolere de valgte palestinske Hamas-politikerne og har nektet å forhandle med dem så lenge de ikke anerkjenner Israel. Israelerne har blant annet stanset overføringen av de anslagsvis 350 millioner kronene som de hver måned innkasserer i toll og avgifter på vegne av palestinske myndigheter. En rekke land har stanset bistand og støttetiltak etter press fra Israel og USA. De palestinske selvstyremyndighetene var sommeren 2006 langt på vei lammet fordi det mangler valuta til utbetaling av lønn.

Israel ut av Gaza september 2005

Israel foretok i 2003 og 2004 gjentatte militære angrep mot flyktningeleire i Gaza med store ødeleggelser av bolighus og småindustri. Etter en opphetet debatt mellom den nasjonalistiske religiøse høyresiden og moderate krefter vedtok Knesset sommeren 2005 å trekke seg ut av det okkuperte Gaza. Selve utflyttingen ble gjennomført september 2005 med omfattende internasjonal mediedekning av utkastelsen av bosetterne. Israel beholdt all grensekontroll (utenom mot Egypt som ivaretas av Egypt sjøl), kontroll i luftrommet og mot Middelhavet. De drivhusene og industrien som ikke bosetterne ødela under utflyttingen, ble kjøpt av Verdensbanken og gitt til palestinerne. IDF har deretter flere ganger angrepet flyktningeleirene fra angrepshelikoptre og fra bakken med påskudd av å jakte på terrorister.

Invasjonen av Libanon høsten 2006

Etter flere angrep med Qassam-raketter avfyrt fra Libanon mot Israel og etter et overraskelsesangrep der Hizbollah drepte og tok til fange flere israelske soldater, gikk Israel til angrep på Libanon høsten 2006. De foretok massive luftangrep fra Israel mot mål i Libanon, luft- og marineblokade av landet og en bakkeinvasjon av Libanon syd for Litani-elven. Hizbollah forsvarte seg effektivt mot de israelske bakkestyrkene og utførte gjentatte rakettangrep mot Nord- Israel. Israel gjennomførte omfattende bombing med blant annet klasevåpen, fosforbomber og artilleri. Da krigen ble avsluttet ved at Israel trakk seg ut 14.august, var de sivile tapene i Libanon over 800 drepte og 3 200 sårede, en herjet infrastruktur og 750 000 mennesker som var flyktet fra sine hjem p.g.a. israelsk bombing. Israel ble påført både omfattende materielle tap og et stort propagandamessig nederlag. De israelske tapene var 35 drepte, og i underkant av 50 alvorlig skadde.

Hamas tok den militære makten i Gaza 2007

Etter Hamas’ valgseier i 2006 ble Gaza økonomisk og handelsmessig boikottet av Israel, USA og store deler av den vestlige verden. Det brøt ut væpna kamper mellom president Abbas’ Fatah-styrker (PA) i Gaza og Hamas’ milits. Resultatet ble at Hamas’ Qassam-brigader vant en total militær seier over PA-styrkene som trakk seg ut til Vestbredden i mai 2007. Israel og Egypt innførte etter dette en svært streng grensekontroll, noe som medførte mat- og varemangel, stopp i all eksport fra Gaza og overveldende arbeidsløshet.

Hamas og andre palestinske motstandsgrupper hadde før og etter at Israel trakk seg ut i 2006, avfyrt opp mot 8 000 raketter fra Gaza mot Israel. Rakettene var opprinnelig «hjemmelagde» med kort rekkevidde og svært unøyaktige, men ble i 2008 smuglet inn fra Egypt og rakk inntil 40 kilometer inn i Israel. Anslagsvis 15 israelere har dødd som følge av rakettnedslag og flere hundre blitt såret i perioden fra 2001. Etter en kortvarig pause i rakettangrepene høsten 2008 gjenopptok Hamas beskytningen i november 2008. Våpenhvilen hadde ikke påvirket den totale isoleringen av Gaza, og Israel fortsatte målrettet å likvidere Hamasmedlemmer i Gaza. Israel gikk til omfattende bombeangrep 27. desember 2008, og samlet tropper på grensa mot Gaza. Etter noen uker fulgte invasjon av panservogner, artilleri og infanteri. Antall drepte var 1 300 hvorav 700 sivile i følge palestinske myndigheter.( 1) Mer enn 21 000 hus ble ødelagt, og 100 00 palestinere ble hjemløse.(2) Den sivile infrastrukturen i Gaza er knust, situasjonen i helsevesenet er prekær, og det er omfattende mangel på mat, rent vann, strøm og drivstoff. På israelsk side er tapene 13 døde, hvorav 9 militære.

På Vestbredden er utbyggingen av Muren som skiller palestinske fra israelske områder, snart ferdig. Den umuliggjør en levedyktig palestinsk statsdannelse og reduserer de palestinske myndighetene til å bli administratorer av bantustans på linje med Syd- Afrika. Samtidig er de ulovlige bosettingene og veiforbindelsene for israelsk trafikk mellom disse nå så omfattende at strategien for en frittstående palestinsk stat virker umulig.

De viktigste spørsmålene som må løses, har vært de samme i 40 år:

• Grenselinjen mellom Palestina og Israel («den grønne linjen» fra 1967)
• Spørsmålet om flyktningene fra 1948 og 1967.
• Spørsmålet om de folkerettstridige israelske bosettingene
• Spørsmålet om Jerusalems status

Noter:

1. Klassekampen 31/1-09

2. http://labs.aljazeera.net/warongaza, 31/1-09

(Denne artikkelen er en oppdatert versjon av Geir Gustads artikkel om palestinernes historie som ligger på Palestinakomiteens nettside:www.palestinakomiteen.no. På den nettsiden finner du også ut hvordan du kan bli medlem av Palestinakomiteen.)

Bolivia har tatt et historisk skritt. 25. januar stemte over 60 prosent av befolkningen for en ny grunnlov.(1)
Resultatet av folkeavstemmingen viser en allianse mellom arbeiderne, bondebevegelsen, urfolk og middelklassen. Samtidig varierer støtten regionalt, og den nye fasen byr på mange utfordringer.

Cecilie Hirsch har tilbrakt de siste åtte månedene i Bolivia som koordinator for Latin-Amerikagruppenes (LAG) solidaritetsbrigade og utfører nå feltarbeid for masteroppgave.

Reidun Blehr Lånkan tar over som LAGs koordinator i Bolivia i 2009.

---

Bolivia er kjent for de sosiale bevegelsene, og i 2005 ble landet satt på verdenskartet etter å ha valgt sin første urfolkspresident med 54 prosent av stemmene. I august 2008 fikk president Evo Morales bekreftet sin tillitt fra 67 prosent av befolkningen. En ny grunnlov er et krav de sosiale bevegelsene har samlet seg om, og Bevegelsen for Sosialisme (MAS) har vært deres forkjemper. En ny grunnlov vil være viktig som veiviser for landet fremover og et grunnlag for politisk handling og juridiske krav om rettigheter.

MAS og de sosiale bevegelsene

Bevegelsen for Sosialisme – Det Politiske Instrumentet for Folkenes Suverenitet (MAS-IPSP)(2), er hovedsakelig en samling av urfolks- og bondeorganisasjoner, fagforeninger og urbane nabolagsorganisasjoner. Evo Morales har bakgrunn som fagforeningsleder for cocabøndene, og er selv aymara. De sosiale bevegelsene i Bolivia har historisk sett vært fragmenterte med hver sin organisatoriske base, diskurs og område med ulik kapasitet til å øve press og mobilisere. De siste årene har de imidlertid samlet seg om et felles prosjekt; hvordan skape et rettferdig samfunn og bygge en inkluderende stat sammen(3). Noen av organisasjonene fremmer en radikal endring av statens organisering, slik som den Nasjonale Bondeforeningen (CSUTCB), Cocabøndene har en sterk anti-imperialisme diskurs, mens andre er mer moderate og jobber kun for anerkjennelse av egen gruppe.

Frem til 1980-tallet var fagbevegelsen i Bolivia sterk og gruvearbeiderne representerte de mest klassebevisste arbeiderne. Med kapitaliseringsreformene(4) på midten av 1980-tallet, som medførte massive oppsigelser i gruvesektoren, mistet disse imidlertid sin posisjon. Samtidig ble urfolksorganisasjonene revitalisert og urfolksidentitet tok over som ledende i organisasjonene(5). Mange av de arbeidsløse gruvearbeiderne flyttet til Chapare-regionen som cocabønder, og tok med seg sin sterke organisasjonskultur dit. Fagbevegelsen er i dag en splittet bevegelse der enkelte fagforeninger støtter høyresiden, andre er MAS-allierte og andre igjen er mer perifert tilknyttet. Oljearbeiderfagforeninger har det siste året styrket allianser seg i mellom i forbindelse med nasjonaliseringsprosessen.

62 prosent av folket i Bolivia definerer seg som urfolk og det finnes 36 ulike urfolksgrupper i landet(6). Blant disse er aymara og quechua de to største gruppene som utgjør henholdsvis 25 og 30 prosent av befolkningen(7). I tillegg finnes 34 grupper fra lavlandet, Amazonasområdet og Chaco regionen. De sistnevnte gruppene har ikke samme tilknytning til MAS som aymara og quechua gruppene, men støtter endringsprosessen. I 2007 gikk de fem store sosiale bevegelsene i Bolivia samt noen fagforeninger og mindre organisasjoner sammen i en allianse Den nasjonale koordinatoren til støtte for endring (Conalcam). Conalcam er en viktig aktør for samarbeid med MAS-regjeringen.

MAS og organisasjonene har basert arbeidet på tre pilarer: naturressursene i landet skal komme folket til gode, likhet, deltakelse og anerkjennelse av alle grupper i landet og en desentralisering av makten. Den økonomiske modellen har tre hovedelementer. Det første er å «ta tilbake» (recuperar) naturressursene i landet, slik som gass, olje, mineraler og jord, gjennom en nasjonalisering. Hittil har staten økt, eller tatt tilbake, eierandel i olje og gassektoren til mellom 60 og 70 prosent og 60–65 i gruvesektoren(8)8. Målet er å gå vekk fra eksport av råmaterialer og drive videreforedling og industrialisering selv.

Utenlandske selskaper skal ikke lenger ha privilegier når de operer i landet, men stille på lik linje som nasjonale selskaper. Inntekter fra naturressursene skal blant annet gå til sosiale programmer. Pensjonsordningen, skoleprogrammet og rentefrie lån til småprodusenter og bedrifter er eksempler på dette.

Den økonomiske modellen skal inkludere både den formelle og den uformelle økonomien, som sysselsetter 83 prosent av befolkningen(9). Staten skal intervenere og være primus motor for økonomien gjennom å styrke lokalsamfunnenes økonomi, støtte det kooperative systemet, fremme den statlige økonomien, og garantere den private økonomien. Et annet viktig element er redistribusjon av jord der uproduktiv jord skal kunne eksproprieres og refordeles.

«Comunitarismo»

En kan finne både klassisk sosialistiske og sosialdemokratiske elementer i MAS sin politikk. Alvaro Garcia Linera, sosiolog og visepresident, kaller imidlertid prosessen for «comunitarismo» fremfor sosialisme, og mener Bolivia har et for svakt proletariat til å føre prosessen. Comunitarismo baserer seg på felleskap og solidaritetsnettverk med tradisjonelle organisasjons- og produksjonsformer, i tillegg til egne demokratiformer som innebærer konsensus og deltakelse basert på lokalsamfunns tradisjoner. MAS jobber for å inkludere disse. MAS-prosjekt er heller ikke et prosjekt for å avskaffe kapitalismen, men at private, offentlige og alternative initiativ (comunitario, kooperative etc) skal kunne leve side om side. Dette gjenspeiles også i den nye grunnloven.

Veien frem til folkeavstemmingen for en ny grunnlov var lang. Kravet om en grunnlovgivende forsamling oppstod på 1990- tallet fra urfolksorganisasjoner i lavlandet. MAS tok kravet inn i sitt valgprogram i 2005, og satte dette ut i livet da de kom til makten i 2006.

I juni 2006 ble 255 representanter fra partier og borgergrupper valgt inn til den grunnlovgivende forsamlingen. Dette var første gang i den bolivianske historie at folket var med på å lage grunnloven. Forslag ble sendt inn fra hele landet, sosiale organisasjoner, foreninger og myndigheter, og 21 kommisjoner jobbet seg frem til en grunnlov med over 400 artikler. Grunnloven er den femtende i rekken siden Bolivia ble uavhengig i 1825, men dette er den første som har vært utarbeidet med slik bred deltakelse.

Kampen mot opposisjonen

MAS har en har sterk opposisjon å bryne seg på som ikke skyr noen midler. Disse består først og fremst av den gamle politiske og økonomiske eliten. Den politiske høyreopposisjonen er representert ved tre partier, UN, MRN og Podemos, som til sammen har flertall i Senatet. Den sterkeste motstanden har imidlertid vært opposisjons-prefektene (innvalgte fylkesmenn) i lavlandsfylkene Pando, Tarija, Beni, Santa Cruz samt høylandsfylket Chuquisaca, og de såkalte borger- komiteene i lavlandet. Borgerkomiteene består av næringslivsledere, store landeiere, folk i høyere posisjoner i det juridiske systemet og fylkesadministrasjonen. Prefektene har konsolidert samarbeidet i en allianse, Den Nasjonale Demokratiske Komiteen (Conalde). Prefektene er i hovedsak støttet av middelklassen i byene, mens MAS-regjeringen har størst støtte på landsbygda og i høylandet.

Utad har uenighetene mellom MAS og opposisjonen dreid seg om fordeling av inntekter fra olje- og gassektoren (de såkalte IDHs) og autonomispørsmålet. Motstanden mot MAS stikker imidlertid dypere, og dreier seg i stor grad om frykt for tap av privilegier. Den gamle politiske og økonomiske eliten sitter på store landområder, brukt til spekulasjon og lånegaranti, og innehar viktige posisjoner i det politiske og juridiske systemet. Den nye grunnloven vil kunne rokke ved disse maktstrukturene.

Under den grunnlovgivende forsamlingen forsøkte opposisjonen stadig å stikke kjepper i hjulene for prosessen. På tross av å ha deltatt i og kommet til enighet i kommisjonene boikottet høyrepartiet Podemos sluttinnspurten. Grunnlovsforslaget ble lagt frem desember 2007, men uten disse til stede under siste avstemming. Opposisjonen kalte dermed grunnlovsforslaget for ugyldig, og blokkerte en folkeavstemming i Senatet.

Deres neste våpen var en økonomisk krig, der selskaper truet med å holde tilbake matforsyning til butikkene, kvegeiere stanset forsyning av kjøtt og investorer holdt tilbake investeringer. Staten klarte å unngå en økonomisk krise ved å intervenere både i eksportsektoren og matforsyning. I mai ble det avholdt ulovlige folkeavstemminger i lavlandfylkene over autonomistatutter utarbeidet av eliten i fylkene.

Tilbakekallingsvalget i august var ment som et politisk våpen for å felle Evo Morales. Presidenten fikk imidlertid bekreftet sin støtte fra 67 prosent av befolkningen. Med folket i ryggen kunngjorde han en kommende folkeavstemming om det nye grunnlovsforslaget. Dette førte til en opptrapping av opposisjonens motstand, og et sivilt kuppforsøk (utført av sivile, ikke militære). I løpet av september måned ble 100 institusjoner okkupert og rasert, organisasjoner med antatt tilknytning til MAS ble angrepet, og personer ble overfalt. Det hele toppet seg i en massakre i fylket Pando der over 20 mennesker ble drept.

Opptøyene viste seg å ha liten støtte blant folk, dette gjaldt regjeringstilhengere så vel som MAS-motstandere. Opptøyene var nøye planlagt, og store deler ble utført av voldelige ungdomsorganisasjoner betalt av de sivile borgerkomiteene i lavlandet. På tross av å bli forfulgt, overfalt, truet og ydmyket besvarte ikke de sosiale bevegelsene volden.

Regjeringen viste handlekraft, innførte unntakstilstand i Pando og kalte inn alle prefektene til forhandlinger. Unionen for Søramerikanske stater (Unasur) gikk raskt ut med en støtte til MAS regjeringen, og fordømte de voldelige aksjonene.(10) Ingen endelig avtale ble underskrevet under forhandlingene, men et nytt kapittel om autonomi ble skrevet for grunnloven. Prefektene, som fremmer fylkesautonomi, fikk gjennom flere funksjoner og makt på fylkesnivå. Det lå i luften at endringer i grunnlovsforslaget var nødvendig. Alliansen Conalcam meldte samtidig om en marsj til La Paz for å legge press på kongressen for en folkeavstemming. Over en million mennesker marsjerte og ankom La Paz 20. oktober. Kongressen inngikk i forhandlinger, og i løpet av 17 timer og over 100 endringer i grunnlovsforslaget var de kommet til enighet.

Den nye grunnloven

Den nye grunnloven skal konsolidere endringsprosessen, og inneholder fire fundamentale endringer. Disse er en flernasjonal stat, utvidede rettigheter, forvaltning av naturressurser, og desentralisering gjennom autonomi. Med en flernasjonal stat anerkjennes for første gang de 36 urfolksgruppene i landet, og mangfold innen organisering, produksjon og kultur verdsettes og styrkes. Sammenlignet med den gjeldende grunnloven er rettigheter betydelig utvidet og mer spesifiserte innen sivile og politiske rettigheter, sosiale, økonomiske og kulturelle rettigheter og urfolks kollektive rettigheter. Rettigheter for barn, ungdom, eldre, handikappede og kvinner er spesifisert. Sosiale støtteordninger, gratis skolegang og grunnleggende helsetjenester sikres. Vann er definert som en menneskerettighet, og alle har rett til tilgang til elektrisitet og gass.

Grunnloven prioriterer deltakende demokrati fremfor representativt, og anerkjenner lokalsamfunns demokratiske tradisjoner. For valg til kongressen skal det sikres deltakelse fra 50 prosent kvinner og ¼ av Senatorene skal være urfolk. Ny valgordning for presidenten krever 50 prosent eller 40 prosent inkludert ti prosent mer enn kandidat nummer to, og senatorene kan kun sitte to perioder.

Det nye grunnlovsforslaget legger opp til en større statlig kontroll og forvaltning av naturressursene slik som olje og gass, gruvesektoren og refordeling av jord.

Autonomi gjelder både selvbestemmelse i urfolksområder, og en politisk og administrativ desentralisering til fylker, kommuner og regioner. Autonomi innebærer direktevalg, forvaltning av egne økonomiske ressurser og lovgivende kapasitet innenfor egen jurisdiksjon (unntatt for regionene). Fylkene skal ta seg av regional utvikling, kommune sosiale tjenester og urfolksområder, først og fremst kollektive rettigheter.

Utfordringer fremover

Støtten til den nye grunnloven varierer regionalt. Alle lavlandsfylkene stemte nei til den nye grunnloven, mens høylandsfylkene stemte ja. Dette vil være en utfordring for implementeringen av grunnloven. I praksis finnes det kun to blokker i Bolivia: for eller mot Morales. Er du i mot Morales, er du også mot den nye grunnloven.

Kritikk av grunnloven kommer fra både høyre- og venstresiden. Høyreopposisjonens motstand har i liten grad dreid seg om innholdet, men en sterk motvilje til Morales og regjeringen. Grunnloven representerer en trussel mot deres privileger, opposisjonen anerkjenner ikke autonomi på andre nivå enn for fylket. De har frontet argumenter om at grunnloven kun bryr seg om urfolk, vil presse abort på folk og at den er diktert av Chavez. Mange har ikke engang lest grunnloven.

Kritikken kommer også fra egne rekker som mener at MAS ga for mye i forhandlingene i oktober, og at det er Oruro forslaget fra desember 2007 som burde ha vært lagt frem til folkeavstemming. De viktigste endringene var fylkenes makt, valgsystemet og sammensetting av kongressen, og begrensing av jordområder.

I samme folkeavstemming har folket i Bolivia stemt på hvorvidt de mener jordeiendommer skal begrenses til 5 000 eller 10 000 hektar. 80 prosent av Bolivias befolkning stemte for en begrensing på 5 000 hektar. I Bolivia finnes familier som eier fra 10 000 til 100 000 hektar, jord de har fått fikk tildelt gratis med jordeformen etter 1952 eller som politiske vennetjenester under diktaturtiden. Jordreformsinstituttet INRA registrerte i 2008 at 15 familier eier 512 000 hektar jord til sammen i de tre lavlandsfylkene Santa Cruz, Beni og Pando.(11)

Den definerte begrensingen vil imidlertid ikke ha tilbakevirkende kraft, noe opposisjonen fikk gjennom i kongressforhandlingene i oktober 2008. I praksis vil begrensingen bare gjelde for fremtiden. Det viktige punktet er en grunnlovsfesting av at all privat eid jord må være produktiv, mens urfolksområder kun trenger å oppfylle en sosial funksjon. Kun 35 prosent av jorda i Bolivia er imidlertid sanert, som innebærer registrering, titulering og kontroll av produktivitet.(12) Problemer innebærer alt fra korrupsjon i systemet til at de statlige funksjonærene blir jaget vekk fra området når de kommer for å kontrollere jorda. En kritikk til forhandlingene i oktober er at dette var en forhandling mellom eliter, og at enkelte endringer var forhastet. Dette kan også det store flertallet som stemte for 5 000 hektar tyde på.

Implementeringen av grunnloven vil avhenge av utforming av et sterkt lovverk og institusjoner. Dette er en prosess som kommer til å ta mange år og flere forhandlinger, der MAS må ta mange av kampene på nytt. De første utfordringene vil være implementering av autonomi der autonomistatuttene fra de fire lavlandsfylkene må modifiseres etter grunnloven. Spørsmålet er hvem som skal kontrollere denne prosessen. Nytt president- og kongressvalg vil avholdes i desember 2009. Sammensetting av kongressen vil være svært viktig for utvikling av lover fremover.

Tilgang på informasjon og politiske alternativ

For Bolivia har det vært uvurderlig at de sosiale bevegelsene har samlet seg om et felles prosjekt og for en endring av landet. I fremtiden vil det samtidig være viktig med flere alternativer. For tidligere ekskluderte grupper er dette første gang de deltar i det politiske systemet. Denne prosessen har således vært en demokratisering av landet og en bevisstgjøring av folket som nå ser at deres stemme og forslag kan bli hørt.

Dette henger også sammen med tilgang til informasjon. 90 prosent av mediene i Bolivia er privat eid, og eierne bruker mediene til å fremme egeninteresser. Det finnes ingen presseetikk, og terskelen er lav for å manipulere informasjon. Dette har gitt høyresida større mulighet til å fremme sin synsvinkel fremfor MAS regjeringen. Nøytral informasjon eksisterer knapt, og mye informasjon kommer ikke frem. Morales planlegger både en ny TV kanal og avis. I tillegg har regjeringen gitt en betydelig støtte til radioer på lokalt nivå som et godt alternativ til høyresidens medier, samtidig som det gir folket mediemakt.

Økonomiske utfordringer

Vi har vunnet den politiske makten, nå må vi også få den økonomiske makten», sier Carlos Romero, rural utviklings- og miljøminister. Oppskriften er en videreføring av nasjonaliseringsprosessen, industrialisering og utvidelse av matproduksjon. I følge Romero vil en diversifisering av matproduksjonen skje i et samarbeid mellom småprodusenter og staten, og Bolivia må utvide sitt dyrkingsareal gjennom å identifisere jord som ikke blir brukt produktivt.

Den siste tiden har produksjonen i olje og gassektoren i Bolivia gått ned, og etterspørselen opp. Opposisjonen forsøker å legge skylden på regjeringen for en dårlig forvaltning. «Sannheten er at dette går lenger tilbake. På grunn av mangel på investeringer i sektoren årene før vi kom til makten sitter vi med dette problemet nå,» sier Romero. Samtidig er det utfordringer i nasjonaliseringsprosessen der selskaper skal bygges opp igjen samt en mangel på teknisk kompetanse. I tillegg kommer sosiale og miljøhensyn ved utvinning. Regjeringen står både overfor et krav om effektivitet i utvinning og påfølgende distribuering av inntektene, i tillegg til bevaring av miljø og konsultasjon med lokalsamfunn.

Interne utfordringer

Interne utfordringene finnes både i det statlige systemet og innad i MAS. Statssystemet i Bolivia har vært preget av korrupsjon og et enormt byråkrati. I løpet av de siste årene med MAS i regjering har imidlertid korrupsjonsraten gått ned, i følge Transparency International. Oppfatningen av staten som et sted venner og familie kan få jobb i tillegg til en rekke goder må også bekjempes. «Det handler om å endre staten innenifra og få til en debyråkratisering», sier Romero. Dette henger i tillegg sammen med folks tillit til det statlige systemet.

MAS er en bevegelse mer enn et politisk parti. Mangfoldet i MAS representerer både deres styrke og deres svakhet. På den ene siden en bred og mangfoldig base, men på den andre siden må de tilfredsstille svært ulike krav og prosjekter. Med en stat som historisk sett har vært svært sentralisert og lite tilstedeværende er det mange tomrom som skal fylles. Videre ser vi at mange av bevegelsene beholder sin uavhengighet, noe som er viktig for et sterkt sivilsamfunn, mens det på den andre siden resulterer i et ustabilt og sårbart parti. Partiet har også en utfordring å appellere til middelklassen i byene, og således dempe urfolks- og bondediskursen. Dette er en diskurs som har vært viktig for prosessen, men som samtidig kan ha virket ekskluderende. Det er imidlertid en forskjell på MAS diskurs og den politikken de fører i praksis. Utfordringen er å vise middelklassen at de også vil tjene på endringsprosessen.

Folkets ja til grunnloven innebærer at det blir holdt et nytt presidentvalg i desember 2009. Etter forhandlingene i oktober sa Morales fra seg muligheten til å stille til gjenvalg. Han kan bli valgt for perioden 2010-2015, men ikke videre. Nok en utfordring for MAS vil være å fremme nye lederskikkelser, og en person som folk har like stor tillit og tiltro til. Evo har spilt en viktig rolle som et symbol for samlingen av bevegelser og endringsprosessen.

Morales og MAS regjeringen har startet en endringsprosess som «ikke har noen vei tilbake». Med en ny grunnlov i hånden skal politikk skal utformes, og institusjoner og lovverk skal etableres og konsolideres. Dette vil kreve forhandlinger og samarbeid på tvers av landet, og at opposisjonen respekterer folkets ja til en ny grunnlov. De sosiale bevegelsene må samtidig ta i bruk grunnloven som et redskap for å kreve sine rettigheter og for en videre demokratisering av landet.

Noter:

1. Etter opptelling første dag. Endelig resultat 20.februar.

2. IPSP er det opprinnelige navnet til partiet. MAS er et navn de lånte for å kunne registrere seg i 1997

3. 2004. Garcia Linera, A. La sociologia de los movimientos sociales

4. Kapitaliseringen innebar en form for privatisering der investorer overtok 50 prosent av aksjeandelen og administrasjonen av de statlige selskapene og opererte praktisk talt uten restriksjoner.

5. 2004. Garcia Linera, A. La sociologia de los movimientos sociales

6. INE: http://www.ine.gov.bo/

7. INE: http://www.ine.gov.bo/

8. I følge Alvaro Garcia Linera, Bolivias visepresident i en tale 25.januar 2009

9. I følge Carlos Romero, Bolivias miljø- og rural utviklingsminister

10. Erklæring fra Unasur kunngjort 15.september

11. INRA referert i La Prensa, 26. januar 2009

12. www.bancotematico.org/archivos/primeraMano/archivos/saneamiento_tierras.pdf

De massive forbrytelsene som ble begått i Miloševicregimet sitt navn, kunne ikke ha skjedd uten en stilltiende aksept fra majoriteten av det serbiske folk, sier forfatteren av boka Helvetesfjellet, Svetlana Đordevic, i dette intervjuet.

Marit Holten er sivilingeniør og tolk, og er statsautorisert translatør fra bosnisk, kroatisk og serbisk til norsk. Oversetter av boka Helvetesfjellet.

 

---

 

Svetlana Đordevic kom til Norge som FN-flyktning i 2005. Hun måtte flykte fra Serbia etter at boken Helvetesfjellet ble utgitt der. Da Miloševicregimet falt, blåste det en opprenskningsvind i Serbia. Serberne ønsket å gjøre opp med fortiden, og gjøre Serbia om til et demokratisk land. Svetlana ville bidra til oppryddingen med å utgi dagboknotatene sine fra Bosnia og Kosovo.

Men så ble statsminister Đindic drept, og vinden snudde. På samme måte som søsteren til Đindic, ble Svetlana overfalt i eget hjem og injisert med et ukjent sedativ. Begge våknet med en rød rose ved siden av seg. Den røde rosen brukes som symbol av antidemokratiske krefter i Serbia, blant annet av de som sto bak mordet på statsminister Đindic.

– Jeg er født og oppvokst i Vranje, en liten by sørøst i Serbia,» sier Svetlana. «Barn var foreldrenes eiendom, særlig på landsbygda, i patriarkalske familier med lavt utdanningsnivå. De fleste barn der jeg bodde, hadde det sånn; min familie var ikke noe unntak. Fysisk avstraffelse var en vanlig del av barneoppdragelsen. Det finnes fremdeles, og er ikke uvanlig. Lærerne brukte fysisk avstraffelse fram til 1990. Min påstand er at mange av de verste forbrytelsene under krigene på 90-tallet, ble utført av menn som kom fra slike tilbakeliggende, patriarkalske familier med lavt utdanningsnivå. Mange var forbrytere og voldsmenn som ble sluppet fri fra fengsler og forbedringsanstalter mot å verve seg til en eller annen hær.

I Helvetesfjellet beskriver Svetlana serberes overgrep mot kroater, bosnjaker, albanere, og serbere som var mot regimet og krigen.

Men hun sier:

– Jeg er ikke for ett folkeslag og mot et annet. Jeg er mot enhver urett og vold, uansett årsak. Derfor fraktet jeg albanere i sikkerhet til Montenegro. Og på grunn av det ble jeg trakassert, uthengt som forræder, innbrakt og torturert av mine egne.

– Serbere er vennligsinnede og gjestfrie mennesker. Men de massive forbrytelsene som ble begått i Miloševicregimet sitt navn, kunne ikke ha skjedd uten en stilltiende aksept fra majoriteten av det serbiske folk. Det var ikke mange som torde gå åpent ut mot regimet, ihvertfall ikke i Kosovo. Folket ble oversvømt av en flodbølge av propaganda og desinformasjon. Etterhvert som krigføringen gjorde landet fattigere og arbeidsledigheten større, ble flere revet med av hatbølgen mot alt som ikke var serbisk.

Helvetesfjellet gir leseren forståelse av hvorfor det er vanskelig for serbere å bo i Kosovo i dag. Men de som flykter fra Kosovo nå, er ifølge Svetlana ikke forbryterne, men de som trodde de kunne fortsette å leve i fredelig sameksistens med albanerne.

– Forbryterne var de første som dro, med bagasjen full av penger og verdisaker.

En del av Helvetesfjellet handler om den første tiden i Kosovo, da Svetlana prøvde å etablere seg som drosjesjåfør. Som kvinne i et mannsyrke, ble hun utsatt for hersketeknikker, trakkasering og sabotasje fra sine mannlige kolleger, både serbere og albanere.

Svetlana skriver ut fra ståstedet til en vanlig kvinne. Vanlig i den forstand at hun hverken er samfunnsviter, journalist eller politisk analytiker. Men hun er en svært uvanlig og modig kvinne, som trosset mannssamfunnet og Miloševicregimet, og reddet livet til mange sivile i Kosovo med sitt eget liv som innsats.

Svetlana har utgitt en bok til i Serbia, Forfølgelse (norsk tittel vil bli Jenta fra kjelleren), hvor kvinnefrigjøring er hovedtema. Den beskriver ei jentes oppvekst i nettopp et slikt patriarkalsk samfunn som Svetlana har vokst opp i.

– Denne historien er også autentisk. Den er ikke min egen, men den kunne ha vært det.» Hvis hun får råd, vil hun gi ut den også i Norge. «Men først må jeg se hvordan det går med salget av den første boken. I Serbia ble den utgitt med støtte fra det serbiske Fondet for humanitære rettigheter og den svenske Helsingforskommiteen. Men selv om mange har uttalt at det er en viktig bok, har jeg ikke fått noen økonomisk støtte her i Norge. Jeg har opprettet eget forlag og hatt flere jobber for å få råd til å gi den ut, og det mangler mye på at jeg har fått tilbake det jeg har brukt på utgivelsen. Nå er helsen min så dårlig at jeg ikke kan jobbe doble og triple skift. Men jeg skal søke om støtte der det er mulig, og håper å få gitt ut denne boken i løpet av 2009.

– Nordmenn må bli bevisst at det fremdeles finnes mange kvinner og barn som lider. Jenter oppdras til slaver for menn. De får ingen utdannelse, de får ikke bestemme sin egen skjebne. Mens gutter blir formet til tøffe machomenn. Når jentene gifter seg, bringer de stereotypiene videre til sine egne barn, slik at volden og ulikeretten fortsetter. Det finnes krisesenter og kvinneorganisasjoner i Serbia, som for eksempel www. sigurna-zenska-kuca.cg.yu og www.hrcv. org. Men disse får ikke tilstrekkelig støtte. En lov om familievold er vedtatt, men den praktiseres ikke i særlig grad.

Svetlana ble aldri blitt fullt ut akseptert av albanerne, fordi hun ikke var en av dem. Hun ble uthengt som forræder av sine egne, og i Norge har hun møtt motstand i forbindelse med bokutgivelsen:

– Man blir ikke populær av å kjempe for sannhet og rettferdighet, især ikke når man står alene.

Hun er svært lykkelig for å få være i Norge og jobbe med pleietrengende mennesker her.

– Det er fysisk tungt, men jeg jobber med hjertet, og da kjenner jeg ikke hvor tungt det er. Nå har jeg begynt å studere til hjelpepleier. Men det er en ting som sliter veldig: Jeg får ikke treffe foreldrene mine. Moren min er syk, og jeg har ikke truffet dem på 4 år. Da faren min søkte om visum hit, førte han kun opp at han hadde ett barn. Hvorfor vet jeg ikke, kanskje han ikke ville vedstå seg broren min på grunn av hans rolle i de paramilitære styrkene i Kroatia og Bosnia. Men resultatet var at foreldrene mine ble nektet visum, antagelig på grunn av mistanke om at de tenkte å søke asyl her. Dermed får de heller ikke reise til andre Schengen-land, og vi får ikke visum til land de kan reise til.

Før jul besøkte jeg Nepal hvor jeg blant annet traff Hisila Yami, minister i den maoist-ledete regjeringen for turisme og sivil luftfart og medlem i partiets sentralkomite.
Før jeg dro til Nepal var jeg nysgjerrig på hvor revolusjonen i Nepal var på vei? Hva hadde maoistene oppnådd etter ti års geriljakrig, og hva tenker de om veien videre?

Spørsmålet om veien videre var tema for en stor kongress i Katmandu, mens jeg var i Nepal. Her samlet over tusen delegater fra partiet seg for å diskutere hvilken linje man skal følge framover. Spørsmålet om hvordan maoistene skal opptre i parlamentet, og hvordan man skal forholde seg til den legale kampen, stod sentralt.

I forkant av kongressen var det tydelig at to syn sto mot hverandre. Ledelsen med Prachanda og Bhattarai i spissen mente man måtte følge de parlamentariske spillereglene, mens flere andre medlemmer av ledelsen mente man måtte intensivere kampen også utenfor parlamentet. I september 2008 kom disse uenighetene til uttrykk da Matrika Yadav, maoist og minister for jordreform, gikk i spissen for en ulovlig jordokkupasjon. Dette ble møtt med skarp kritikk fra maoistenes regjeringspartnere, UML og MJF(1). Partiledelsen ba Yadav ta selvkritikk for å ikke provosere UML og MJF. Yadav svarte med å trekke seg fra posten som minister fordi han mente han hadde handlet rett, og at det var partiet som var på vei i feil retning. I sentralkomiteen er viktige ledere som Kiran og Badal opptatt av at man ikke må nøye seg med å skape forbedringer fra parlamentet alene, men også mobilisere folk nedenfra til aktiv klassekamp, selv om dette kan bryte tidligere inngåtte avtaler.

At disse uenighetene ble åpent diskutert i forkant av kongressen var strengt tatt et brudd med prinsippet om demokratisk sentralisme, og mange spekulerte på om dette signaliserte at maoistene var nær et brudd. Kongressen førte imidlertid til at man ble enige om å diskutere spørsmålene videre i juni, på en større konferanse hvor strategien for veien videre skal fasttømres.

Dette intervjuet ble gjort med Hisila Yami kort tid etter maoistenes konferanse. Hisila sitter i sentralkomiteen og er gift med Baburam Bhattarai som er arkitekten bak maoistenes nåværende taktikk hvor de allierer seg med de borgerlige partiene mot de føydale elementene.

Stian Bragtvedt: I høst har det vært flere uenigheter i partiledelsen. Matrika Yadav trakk seg, Kiran presenterte et eget dokument i forkant av konferansen i november. Hvordan vil du oppsummere debatten som har gått i det siste?

Hisila Yami: En ting som mange overser i sin analyse, er at vi befinner oss i en helt annen situasjon i dag enn under borgerkrigen. Vi må forholde oss dialektisk til dette. Noen ganger er det en tid for å intensivere klassekampen, noen ganger er det tid for å konsolidere seg og forberede seg på neste gjennombrudd. I denne perioden hvor vi skal skrive en ny grunnlov, er det nødvendig å gå varsomt frem og bygge opp styrken vår for neste gjennombrudd. Kampen vil hele tiden være full av motsigelser. For eksempel er vi i prinsippet mot privat eiendomsrett, men nå er det allikevel viktig å kjempe for økt privat eiendomsrett for kvinner gjennom retten til arv. Det vil være et skritt framover, selv om vi ønsker å avskaffe privat eiendomsrett på lang sikt.

I dag jobber vi for å fjerne føydale produksjonsforhold. Dette betyr å innføre kapitalistiske produksjonsforhold. På lang sikt ønsker vi å innføre sosialistiske produksjonsforhold, men i dag er altså kampen mot føydalismen det viktigste. Staten må utvikles så den kan støtte opp om en nasjonal kapitalisme. Det handler i siste instans om å forstå det dialektiske forholdet mellom krig og fred.

SB: Betyr det at dere driver klassekamp mot føydalismen og klassekompromiss med kapitalismen?

H.Y.: Vel, ikke akkurat et kompromiss, men borgerskapet vil være interessert i å øke produktiviteten og spille på lag med oss til et visst punkt. Når de kapitalistiske produksjonsrelasjonene så har brukt opp sitt potensiale, og utviklet produksjonskreftene, vil det bli nødvendig med et brudd fra vår side for å komme videre til sosialismen. Det er dette visse dogmatikere innen vår bevegelse ikke forstår. De tror vi fortsatt er i krigen og kan holde oss til konvensjonell politikk, men i stedet må vi finne en ny vei. Vi er ikke en konvensjonell bevegelse, og vi kom ikke til fredsprosessen på en konvensjonell måte.

S.B.: Vil du si at planene om strukturtilpasningslån fra Verdensbanken er et konkretutslag av denne tankegangen?

H.Y.: Her er det viktig å huske på at også Verdensbanken har interesser i Nepal. De er ikke en nøytral organisasjon. Først og fremst vil de ha stabilitet i Nepal. De er redd for en intensivering av klassekampen, og redd for at vi går tilbake til jungelen. Vi ønsker å få penger fra Verdensbanken fordi vi trenger det for å oppfylle det ambisiøse budsjettet vi lanserte i september. Vi ønsker å bruke pengene etter våre egne prioriteringer, ikke Verdensbankens. I tillegg til at vi har opprettet et utvalg som skal gjøre det enklere for utenlandsk kapital å investere i Nepal, har vi også opprettet et utvalg som skal gjøre det enklere og oppfordre folk til å organisere seg i kooperativer.

S.B.: Hva er de viktigste kravene i kvinnekampen i Nepal i dag?

H.Y.: En viktig seier var da vi fikk stoppet skjønnhetskåringen i høst. Den var sponset av den internasjonale kosmetikkindustrien, og ville ha ført til at kvinner blir gjort til et skjønnhetsobjekt.

I stedet støttet vi aktivistene som ønsket å arrangere en skjønnhetskonkurranse for alle av tredjekjønn, det vil si de som er hverken mann eller kvinne. Et viktig krav nå er representasjon i utformingen av statsapparatet og lovverket. Vi krever at kvinner skal være representert med minst en tredjedel i alle komiteer, og under valget til grunnlovsforsamlingen hadde vi flest kvinnelige kandidater av alle partiene. Kvinnefrigjøringen i Nepal henger nøye sammen med økonomien. Fattigdom rammer kvinner hardest, og de er de som bærer den tyngste byrden på landsbygda. Derfor er økt produktivitet også veldig viktig for kvinnekampen i Nepal.

S.B.: Hva er, etter ditt syn, hovedmotsigelsen i Nepal i dag?

H.Y.: Innen partiet har du diskusjonen om den nye linja, også innenfor YCL (maoistenes ungdomsbevegelse). Dette har ført til masse forvirring blant kommunistene. Noen vil gå tilbake til krigen, mens vi ser på dette som en ny situasjon, noe nytt. Vi har fjernet kongen, men ikke basisen til det føydale systemet som kongen representerte. Statsmaskineriet, den skjeve fordelingen av jord, det er disse tingene vi må knuse for å komme videre. De største utfordringene på veien mot dette er integrasjon av de væpnede styrkene og formuleringen av en ny grunnlov. Disse tingene må løses.

S.B: I dag er lederskapet i partiet i posisjoner i parlamentet og har mye makt, samtidig som PLA er isolert i leire. Hvilke grep kan dere gjøre for å forhindre at partiet utviklerseg til et nytt UML?

H.Y.: Dette er et nøkkelspørsmål for oss i dag. Ledelsen i partiet gikk inn i regjeringen for å forandre den føydale statskonstruksjonen. Vi ønsker å skrive en ny grunnlov. Dette er naturlig nok en sjansespill, i likhet med alle skritt vi har tatt på veien. Med store muligheter følger det også stor risiko.

Da vi forlot regjeringen i overgangsfasen, var det også et sjansespill. Folkekrigen var et eneste stort sjansespill. Og nå er det mye usikkerhet knyttet til om vi greier å implementere budsjettet vi har vedtatt. Kritikken som kommer fra Kiran og de andre kameratene er grunnleggende sett en riktig kritikk, fordi det faktisk er en fare for at partiet kan ende opp som et nytt reformistisk parti. Problemet er at de på sin side ikke har noe klart alternativ å komme med. Det er stor risiko forbundet med denne måten å gjøre ting på, men ingen har noe klart alternativ.

Etter at grunnloven er ferdig må vi skifte ut lederskapet som sitter i parlamentet. Før eller senere vil det også bli nødvendig med et nytt brudd. Situasjonen utvikler seg hele tiden, dialektisk. Som tidevannet går opp og ned. Og på samme måte må vi tilpasse oss situasjonen med å føre en politikk somfungerer i den gitte situasjonen.

At vi nå sitter i parlamentet, er ikke det samme som at partiet er blitt reformistisk. Noen ganger er reformkrav nødvendig, andre ganger er det nødvendig med et brudd, som da vi gikk ut av regjeringen i november 2007. Under krigen var det også en stor risiko, men andre veien. Vi måtte passe oss for å ikke henfalle til eventyrpolitikk (become ultra leftists). Nå må vi passe oss for å ikke bli reformister. Det vil bli nødvendig å samarbeide med nasjonale kapitalister for å øke produktiviteten. I denne situasjonen gjelder det å være kreative og udogmatiske. Å finne balansen her er detsom er krevende.

Note:

1. UML er det reformistiske kommunistpartiet, mens MJF er et parti basert i Teraien, det flate slettelandet sør i Nepal.

Det er overraskende mange feminister på Stortinget. Avisa Klassekampen fant faktisk etfeministisk flertall.
Særlig overraskende var det å finne mange feminister i partiet Høyre. Det kan virke som om Høyre med tenketanken Civita er på denideologiske offensiven.
Med fare for et regjeringsskifte til høsten blir spørsmålet hva en Høyre og FrP-regjering vil bety for kvinner. Hva er deres feministiskepolitikk?

Sigrun Feiring er medlem av kvinneutvalget til Rødt.

 

---

 

Feminisme og kvinnekamp har primært tilhørt venstresiden i norsk politikk, men Høyres kvinneforum spår nye tider. Den feministiske framtiden vil ifølge kvinnepolitisk leder, Linda Chatrine Helleland, stå i liberalfeminismens tegn. Liberalfeminisme er ingen ny idé. Den kan spores tilbake til opplysningstiden og den første feministiske bølgen med kampen for stemmerett og utdanning som feministiske hovedsaker. I dag er liberalfeminismen noe annet enn en rettighetskamp. Kjernen i den liberale feministen er troen på enkeltindividet. «Hvis jeg skulle gått i 8. marstog i år, ville jeg gått under paroler som står opp for individet, valgfrihet og selvstendighet,» skriver Helleland. 8. mars-parolene «Stopp pensjonsreformen », «Nei til Barbie-tyranniet» og «6 timers arbeidsdag med full lønnskompensasjon » kritiseres for å ikke være viktige. Kampen mot et umulig skjønnhetsideal eller retten til en god pensjon er tydeligvis ikke individualistisk nok for Helleland. Høyres kvinneforum presenterer ingen alternative 8. mars-paroler, men er ikke nådig i sin kritikkav de såkalt «kvinnelige sosialistene».

Feminisme = privatisering og konkurranseutsetting

For det første kritiseres den kollektive tankegangen. «Kvinner blir sett på som en kollektiv gruppe med svake individer», eller enda verre «individet finnes ikke». Forholdet mellom individ og kollektiv berører et feministisk dilemma. Kan en definere kvinner som en gruppe med felles interesser og erfaringer når målet er å dekonstruere kjønnsskillene? Kollektiv og individ trenger ikke å stå i motsetning til hverandre om en holder rede på hva som er mål og hva som er virkemiddel. Lønnsgapet mellom kvinner og menn er et strukturelt problem som må løses kollektivt for at hver enkelt kvinne skal få økt økonomisk selvstendighet. Rød Ungdoms bøllekurs er et eksempel der jenter blir sterkere sammen. Høyre ønsker ikke åse at et kollektiv har denne nytten.

For det andre går Høyres kvinneforum til angrep på statsfeministene. At likestilling mellom kjønn ikke er oppnådd, beviser bare at statsfeministenes tar feil, lovreguleringer funker ikke. Høyre og FrP er ideologisk mot kvotering og øremerkede midler for å rette på ubalansen. «Statsfeminisme gjør alle kvinnespørsmål til noe staten skal håndtere, en tro på at alt kan løses med regulering og bidrag fra statskassa,» skriver Helleland. Som eksempel på overtramp fra feministenes side bruker hun ønsket om å øremerke 40 %av Innovasjon Norges midler til kvinner.

«Oppfatningen av at statlige midler skal fungere som risikokapital for kvinner som vil skape sin egen arbeidsplass, avslører et syn på kvinnen som umulig kan overleve i et fritt marked. Kvinnen må få øremerkede bidrag fordi hun ikke evner å få tak i privat kapital for å realisere sine ideer».

Å stille krav om materiell likhet, er for Høyre å redusere kvinnen til et evneveikt offer. I praksis gir Høyre skylden for urettferdige forskjeller til de individuelle kvinnenede snakker så varmt om.

Høyres feminisme handler ikke om å frigjøre kvinner fra patriarkalske strukturer, den handler om å redde kvinner fra statlig styring. Kvinnekampen handler «Om å stå på egne ben og bygge opp våre egne liv, uten at staten skal styre oss fra vugge til grav». På jakt etter 8. mars-paroler på Høyre sine nettsider finner jeg overskrifter som «Frihandel gir frie kvinner» og «Ja til privat omsorg». Alt kan løses med litt privatisering og konkurranseutsetting, også likestillingskampen. Høyre lover at løsningen på det lave lønnsnivået i omsorgsyrkene er å få privatpraktiserende sykepleiere og hjelpepleiere. Det er den økte konkurransen som med magisk kraft vil få opp lønnsnivået. Privatisering, konkurranseutsetting og bestemor på anbud er altså feministiske kampsaker for Høyre i 2009. Da ordner alt seg selv. Og hvis arbeidsmarkedet blir litt mindre kjønnsdelt, er det kanskje en naturligforklaring på det hele?

FrPs feministiske politikk

Det første Siv Jensen gjør etter å ha erklært seg selv for feminist, er å angripe norskefeminister:

«Det gir meg en kvalmende følelse å se hvordan norske feminister demonstrerer for å få flere kvinner inn i styrerommene, mens innvandrerkvinner mangler de mest grunnleggende rettighetene.»

Siv Jensen mener at norske feminister er navlebeskuende og ønsker seg mer fokus på de problemene minoritetskvinner møter. Hun trekker fram problemer som vold, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse, og Hege Storhaug applauderer. Jensens kvalmende følelse til tross, det er få eller ingen tiltak for minioritetskvinner å finne i FrPs program. FrP støttet helhjertet strupetaket på krisesenterbevegelsen, den viktigste hjelpeinstansen for voldsutsatte minoritetskvinner. Da forslaget om gratis barnehageplass for minoritetsgrupper var oppe til diskusjon, sa Per Sandberg fra FrP et blankt nei. Han hevdet at forslaget ville virke svært urettferdig for nordmenn, og dessuten skape skepsis mot innvandrere. Gratis barnehage er tiltak man vet bidrar til større økonomisk uavhengighet i tillegg til bedre norskkunnskaper. Istedet forsvarer FrP sammen med Høyre, kontantstøtteordningen med nebb og klør. Dette tross forskning som forteller at denne ordningen holder innvandrerkvinnene utenfor arbeidslivet, oghindrer dermed integrering.

FrP får ikke understreket nok ganger at de vil stille krav til innvandrere, om de vil kalle seg norske. Innvandrere må ikke bare beherske språket, de må også tilslutte seg en norsk samfunnsforståelse. Derfor vil partiet som ønsker å avskaffe likestillingsloven,invitere innvandrere på likestillingskurs.

Det er ikke noe nytt at FrP skaper et skille mellom «oss» og «dem» med sin asyl- og integreringspolitikk. Ved å invitere innvandrere på likestillingskurs, gjør FrP likestilling til en vestlig verdi. Vi har likestilling, de andre har det ikke. Og plutselig blir kampen for likestilling en kamp mot islam. En kamp som ikke styrker muslimske kvinners frihet og likestilling. Marte Micheletskrev på 8. mars i fjor:

«Tvert imot utgjør det et direkte hinder for å føre en offensiv og vellykket feministisk integreringspolitikk. Hvorfor? Jo, fordi den utstrakte hetsen mot islam beviselig har ført til økende fundamentalisme og dermed skjerpet kvinneundertrykking i muslimske miljøer i Vesten.»

Stadfestingen av likestilling som en vestlig verdi får konsekvenser. Den fører til at debatten om undertrykking i det hvite majoritetssamfunnet ikke lenger er viktig. På denne måten slår Jensen nok en gang fast at likestillingen i Norge er fullbyrdet og norske feminister kan slutte å mase. Venstresidas feminister poengterer heldigvis at vold mot kvinner er et felles samfunnsproblem. Kampen mot vold mot kvinner har alt å tjene på å brytened skillene mellom «oss» og «dem».

Det er tydelig at vi får ha våre egne 8. mars paroler i fred. Felles bygger Høyresidas feminisme opp under myten om likestillingslandet Norge, der likestilling er oppnådd. Feminisme for liberalfeministene blir redusert til å handle om enkeltindividenes rett og utfordrer ingen patriarkalske strukturer. Om Høyre eller FrP går med på at det finnes urettferdige forskjeller, er argumentet at dette kommer til å ordne seg selv. Ved å bygge opp under denne myten er Høyre og FrP med på å dekke over og usynliggjøre forskjeller. Urettferdighetenrettferdiggjøres som enkelthendelser.

Destruktive krefter

Høyresida smykker seg med argumenter om feminisme og likestilling akkurat når det passer dem. Likestillingskampen handler ikke om å oppnå likelønn eller om å bedre minoritetskvinners situasjon. Den handler om at markedet er Gud eller at Allah er fiende. Det minner om da Bush begrunnet krigen i Afghanistan med frigjøring av kvinnene. Siden har vi ikke hørt noe mer om disse kvinnene. Høyre og FrP er slik med på å hindre en reel likestillingsdebatt. Det kan virke som de mest av alt vil avslutte det feministiske kapittelet ved å kuppe feminismebegrepet, og få det til å handle om andre ting. For eksempel privatiseringeller islamofobi.

I spørsmålet om hvilken betydning et regjeringsskifte vil ha å si for kvinner, er det tydelig at det er arbeidslivet og velferdsstaten vi må verne om med alle våre krefter. Samtidig blir utfordringen å ikke godta høyresidas premisser i feministisk debatt. I debatten om norske feminister har sviktet minoritetskvinnene, fikk Hege Storhaug og FrP et spillerom på FrPs premisser. Debatten skygget over islamofobien som lå til grunn. Utfordringen for feminister er å sørge for at likestillingsretorikken kommer ut av hendene til destruktive krefter som misbruker den. Høyresida vil aldri kunne løse likestillingsspørsmålet, men de kanødelegge mye.

Framtida for landets tre nordligste fylker ser ikke lys ut, skal vi tro den gjengse oppfatning og framstillinga i media. Ungdommene flykter etter endt skolegang, og bare et fåtall vender tilbake.Den demografiske pila peker én vei: nedover.

Ingeborg Steinholt er sentralstyremedlem og studieleder i Rød Ungdom og står på førsteplass på Rødt Nordland sin liste til Stortinget 2009.

 

---

 

I løpet av de siste årene har fraflytting ført til en nedgang i den nordnorske befolkninga på ca 1000 personer per fylke hvert år. De fleste reiser til Oslo og Akershus. Det sier seg sjøl at med et slikt regnestykke vil ikke de nordligstefylkene være levedyktige på lang sikt.

Norge har som nasjon hatt en befolkningsøkning på 1,2 millioner innbyggere. Av dette er 97,8 % av økningen fra Nord-Trøndelag og sørover. Fra 1980 har Finnmark hatt en nedgang på 6 000 innbyggere og Nordland 11 000. Til sammenligning har Rogaland hatt en befolkningsøkningpå 107 000 i sammen tidsrom.

Det finnes få undersøkelser som viser hvorfor ungdom flytter fra landsdelen, men utdanning og mangel på arbeidsplasser nok står høyt på lista over forklaringer. Ungdom forlater hjemplassen for å skaffe seg utdanning eller skaffe seg en spennende jobb. Få av mine jevnaldrede ble igjen i Sandnessjøen etter at vi hadde fullført skolen. Men det fins jo utdanning i Nord-Norge også. Hvorfor søker vi ikke oss dit?

Utdanningstilbudet i Nord-Norge er mange plasser dårlig, eller har dårlig rykte. Da jeg gikk på videregående, lengta i alle fall vi bort fra Sandnessjøen, til Trondheim. Der hadde de universitet eller ei høgskole med litt «skikkelig tilbud», og ikke minst H&M og kule skobutikker. Vi skulle i alle fall ikke gå på høgskolen på Nesna. Kulturen tilsa at det å flytte var det eneste rette. De som ble igjen, hadde ikke lyse utsikter for framtida si. Det å flytte søroverer eneste mulighet for å lykkes her i livet.

Så tapet av ungdom til byer i sør med stor mulighet til å promotere seg på universitetstilbud og bildet av urbant liv, er nok stor. Men også arbeidssøkende ungdommer forlater landsdelen. Og ferdigutdanna unge harikke arbeidsplasser å flytte hjem til.

Noen yrkesgrupper vil alltid ha mulighet for jobb, helsepersonell, lærere og ansatte i kommunen vil ikke gå ut på dato med det første. Men hva med de som ikke ønsker å velge utdanning der de ønsker å bo? Hva med de som vil bli ingeniører eller sosialantropologer eller grafikere? De har lite eller ingenting å komme hjem til, bortsett fra fin natur ogslekt. Hva skal vi gjøre for å få de hjem igjen?

Kapitalen har selvfølgelig løsninga: Oljeboring, gasskraftverk eller til og med OL. Olje- og gasseventyret skal gi flust med arbeidsplasser, og ringvirkningene vil overgå det meste nordfylkene har sett tidligere. Denne løgna har tettsted etter tettsted, by etter by gått på. «Sandnessjøen – Nye Stavanger?» «Oljeeventyret har kommet til Helgeland». Det mangler ikke på suksessoverskrifter. Og ikke bare skal de gi oss arbeidsplasser, de skal også sørge for oppblomstring av det som så fint heter «kompetansearbeidsplasser ». Hjerneflukten skal stoppes ved at lagrene av fossilt brennstoff ihavet blir tatt opp.

Som sagt har flere steder kjøpt denne pakka: Hammerfest var lova enorm oppblomstring da Snøhvitprosjektet ble solgt inn. Og i en kort periode økte folketallet i byen, arbeidsfolk og ingeniører fra Stavanger flytta oppover for å bygge gasskraftverket. Men så var det bygd, og befolkninga sto igjen med forurensinga og støvet. Det store antallet arbeidsplasser uteble, ringvirkningene ble ikke som folk hadde sett for seg. Det samme ser vi utenfor Helgeland. Det er den regionen i Nordland med størst prosentvis fraflytting, med nesten 1 % nedgang i 2007. Her har British Petroleum (BP) slått til: på oljefeltene «Skarv», «NORNE» og «Dompap» har de funnet olje og gassforekomster som de vil utnytte. Oljeskepsisen har tradisjonelt vært stor i Nordland, og etter å ha blitt lurt gang på gang, er ikke tiliten til at vi skal få en bit av kaka, spesielt stor. Men BP vet hvordan å snu det. Med nærmere 100 bærbare datamaskiner i bagasjen kom BP-topper til Sandnessjøen på sjarmtokt. Datamaskinene ble gitt til barneskolene i kommunen. For en kommune som har vært på grensa til å bli plassert på ROBEK-lista, er en slik gavekjærkommen. Og vips! er folk mer positive.

Og så har vi OL da. Linken mellom olje og OL virker kanskje litt søkt, men likheten i argumentasjon er nesten skremmende lik. Olympiske leker Tromsø skulle visstnok gi hele landsdelen et løft. Intet mindre enn det er det Tromsø 2018 lovte den nordnorske befolkninga. Turisme, arbeidsplasser og økt tilflytning ville bli konsekvensene av et OL. Jeg må innrømme at jeg ville kjøpt billett, og hadde nok syntest det ville vært litt stilig med et OL på Nordkalotten, men det forandrer ikke det faktum at argumentasjonen for et Tromsø-OL var basert på ei livsløgn. Arbeidsplasser ville nok ha oppstått, turister vil komme, og sannsynligvis vil Norges tre nordligste fylker få mer oppmerksomhet i media enn noen gang tidligere. Men som med ringvirkningene av olja kommer også disse konsekvensene til å bli kortvarige, og vips så har det gått 10 år, og det eneste Tromsø sitter igjen med, er et enorm overskuddslager av jakkemerker og idrettshaller som forfaller. Hypen rundt Nord- Norge vil føre til like stor tilflytning som tilLillehammer etter 1994: tilnærmet null.

Utdanning er nøkkelen

Jeg tror utdanning er et nøkkelbegrep i for å beholde ungdom i Nord-Norge. Vi må kunne tilby de som er unge i dag, det de ønsker av utdanning der de bor. Er interessen stor for brønnboringsfag på Helgeland, må ungdommene få tilbud om det. Er helsefagarbeider det som flest ønsker å gå på Sortland, så må det faget tilbys på den videregående skolen der. Når fylkesrådet i Nordland proklamerer at det må legges ned skoleklasser og linjer på de videregående skolene for å spare penger, viser det at man ikke er villig til å satse for å beholde ungdommene i kommunene. Politikerne i Nordland legger ned skoleklasser i fleng. De klarer av en eller annen grunn ikke å se at hvis en 16-åring fra Lofoten som ønsker å bli platearbeider, får tilbud om den linja kun i Brønnøysund, da kan han likegodt søke på linja i Trondheim i stedet. Altså forsvinner ungdom allerede før den videregåendeutdanninga har begynt.

Argumentasjonen for å legge ned skoleklasser er at det i framtida vil bli færre elever i skolene i fylket. Hvis premisset for debatten om hvilken skolestruktur vi ønsker oss kan ikke være at «her vil ingen bo, ikke noen vits å satse her, nei». Da er det verken rart at ungdom flytter fra fylket, eller at få kommer tilbake. Ved å legge ned sentrale linjer som man burde ha lagt ekstra ressurser i, som for eksempel akvakultur og fiske og fangst, gir man et signal: et liv her norder ikke no’ vits.

De nordnorske fylkene har et dårlig ry sørpå. Greit nok, det er fin natur og sånt, men hvem vil vel bo der permanent? I alle fall når man har mulighet til å bo i Oslo, Trondheim eller Bergen. Og det virker som om det er tankegangen også hos de som styrer her i nord. Ved å føre en politikk basert på at det vil bo færre folk her i framtida, vil politikere skape en sjøloppfyllende profeti. Sjøltilliten til bygder og byer i Nord-Norge virker som det er på et null-nivå. «Penger brukt her, er bortkasta penger». Da er det jo ikke rart at utviklinga går i ei viss retning. Dette er gjennomgangstonen for løsninger som har mål om profitt bak seg: store mål og store tanker, men kortvarige løsninger. Det å pumpe opp olja utafor kysten vår, vil ødelegge mulighetene for fiskeri. Det å investere budsjettmillioner i TERRA-fond, fører til enorme tap for små kommuner. Det å legge ned 29 skoleklasser i Nordland for å spare 10millioner kroner, vil ikke føre til at fylket blir mer ettertrakta når det kommer til bosetting. Altså, det å ikke være villig til å satse på plassen der vi kommer fra, er det som er årsaken til at Nord-Norge er på vei nedover mot det som kan synes åvære ei svært mørk framtid.

Strålende løsninger?

Men hvilke strålende løsninger er det vi har kommet fram til, som vil redde Nord- Norge fra den sikre død? Det fins ikke noen magisk løsning på problemet. Her må vi gå tilbake til det grunnleggende: Hver jul, når de fraflytta ungdommene kommer hjem til Sandnessjøen, arrangerer handelsstanden og kommunen det de kaller «heimkommartreff ». Dette er et arrangement som fins i mange nordnorske kommuner. De frister med gratis pizza og utlodding av bærbar PC for å få folk til å komme. Men ideen bak er god. De vil finne ut av hva som må gjøres i Sandnessjøen for å få dem som har flytta bort, til å komme tilbake. Og noen av svarene de får, er: bedre treningssenter, bedre caféer eller butikker. Men det svaret alle gir, er at det må være en arbeidsplass å komme til. Av de nærmere hundre folkene fra 35 og nedover er det svært, svært få som sier at de ikke har lyst til å returnere. Hadde det altsåbare vært en arbeidsplass å gå til.

En rimelig høy andel av dem jeg gikk på skole med, har valgt å ta utdanning innafor helsevesenet. Vi har samme grunn: yrket gir oss mulighet til å jobbe hvor som helst. Og da mener vi ikke bare Gran Canaria eller Gambia, men også Gamvik eller Grønnøya. Vi ønsker å komme tilbake, og har tatt et yrkesvalg deretter. Men vi ser svart på ei framtid i nord hvis sjukehuset i Sandnessjøen legges ned, og det er en faktor som kan føre til at vi blir tvunget til å etablere oss et anna sted i landet. Det samme vet jeg at andre sjukepleierstudenter, medisinstudenter og helsefagarbeidere tenker. Og de som er industrimekanikere, platearbeidere eller sveisere har heller ingen arbeidsplass å gå til om den lokale industrien bli utkonkurrertog flytta til Taiwan.

Derfor er det ikke noe annet enn ei solid satsing på distriktene som må til. Man kan ikke legge ned verdifulle skoleklasser, dyrebare lokalsjukehus, eller umistelige hjørnesteinsbedrifter hvis vi fortsatt vil ha ei befolkning i nord. Da må myndighetene være villige til å satse på å ha folk boende i Mo i Rana, i Harstad eller i Alta. Ja, til og med Træna, Arnøy og Porsanger må man være villig til å bruke ressurser på. For det er ikke det at vi ikke vil bo her, men vi må jo for faen ha noe å leve av. Det er vår jobb å få politikerne til å åpne øynene. Vi må få dem til å innse at verdiene i dette landet ikke blir skapt i hovedstaden, men helt reelt der hvor folk lever og bor, i distriktene. De som bestemmer, må forstå at det å pumpe opp olja, og samtidig ødelegge for kystfisket, verken er en bærekraftig eller bosetningsvennlig politikk. Trond Giske må forstå at det skal mer til for å gi Nord-Norge et løft enn 14 dager med skiløp i Nordens Paris. Det handler om å ta et valg. for profittjageller for å gjøre det beste for folk.

For hvis vi ikke en gang får den nordnorske ungdommen til å ville bo her, hvordan i alle dager skal vi da forvente at andrefolk vil flytte hit?

«En annen verden er mulig!» sier dagens motstrømsbevegelser. Dette slagordet er et svar på den «sannheten» vi er forsøkt innprentet i nærmere tjue år: nemlig at kapitalismen er deteneste tenkelige og mulige samfunnssystem.
Tidsskriftet Rødt! har utgitt Kjersti Ericssons bokfra 1991 på nytt. Dette er det nye forordet til 2009-utgaven.

av Kjersti Ericsson

---

Denne boka kom opprinnelig ut i 1991, nettopp på den tida kapitalismen proklamerte sin definitive seier. Den amerikanske professoren Francis Fukuyama spådde den økonomiske og politiske liberalismens endelige triumf som slutten på selve historien: «Det vi er vitne til, er ikke bare slutten på den kalde krigen, eller at en bestemt periode av etterkrigstida er over, men slutten på selve historien … Det vil si sluttpunktet for menneskehetens ideologiske evolusjon, og universaliseringen av vestlig liberalt demokrati som den endegyldigeregjeringsformen.»

Bakgrunnen for slike erklæringer var sammenbruddet til de samfunnene som en gang oppsto som resultat av menneskers kamp for å fri seg fra kapitalisme og imperialisme. Da sammenbruddet skjedde, hadde disse samfunnene lenge på mange måter vært vrengebilder av det deres forkjempere en gang drømte om. Det var liten grunn til å gråte over at de nå gikk under. Men var historien virkelig slutt? Kunne menneskene nå se fram til et paradis for alle, grunnlag på kapitalisme og vestlig demokrati? Nei, sa denne boka i 1991. Om svarene til dem som tidligere kjempet for «en annen verden» på mange punkter hadde vist seg ugyldige, så er spørsmålene fortsatt gyldige. De fryktelige konsekvensene av kapitalismen og imperialismen som samfunnssystem er tydelige rundt oss hvereneste dag. En annen verden er nødvendig.

Siden den gangen har millioner småbarn hvert år dødd unødvendig av sult og sykdommer som det finnes botemidler for – det stille økonomiske folkemordet pågår fortsatt, den strukturelle volden utøves uavbrutt. Verden styrer, med god fart og åpne øyne, dypere og dypere inn i miljøkrisa. Vi har hatt krigene på Balkan da byttet etter den havarerte sosialismen skulle deles. Vi har hatt angrepene på tvillingtårnene og invasjonene i Afghanistan og Irak. Vi har sett supermakta USA utnytte sin styrke med hensynsløs brutalitet. Vi har hatt en rekke folkemorderiske kriger på det afrikanske kontinentet, der konfliktlinjene fra kolonitida mer enn anes i bakgrunnen, og der tidligere kolonimakter mer eller mindre diskret ivaretar egne interesser. Vi har sett vårt eget land utvikle seg til et slags vedheng til et mektig oljeselskap som jakter hvileløst på profitt over hele verden, og i prosessen krenker alle de verdiene regjeringa påstår den står for. Vi har sett innesperringen av, og bombene mot sivilbefolkningen i Gaza. Og vi har sett den verdensomspennende finanskrisa, der medisinen som utskrives er mer av det samme som forårsaketsykdommen.

Jo, en annen verden er nødvendig. Oppgaven til alle som ser det, er å bidra til å gjøre en annen verden mulig. Det krever blant annet at vi slåss for å utvide rommet for hva den politiske diskusjonen handler om. For de viktige spørsmålene truer stadig med å forsvinne ut av politikken. Når politikere for eksempel diskuterer fattigdommen i verden, handler det om hvor mange promiller av bruttonasjonalproduktet vi skal gi i u-hjelp, ikke om et økonomisk system som med nødvendighet produserer nød og lidelse for noen og meningsløs, uanstendig rikdom for andre. Det blir lett taust om de største og viktigste spørsmålene. Vi så det tydelig i forbindelse med fusjonen mellom Statoil og Hydro i for noen år siden. Målet med fusjonen var å skape en såkalt «robust aktør på det internasjonale markedet». Og hva betyr så det? Jo, det betyr at Statoil/ Hydro skal bli i stand til å slåss med andre internasjonale oljegiganter om å utbytte andre folks naturressurser og billige arbeidskraft, oftest i fattige land. Imperialisme er det rette navnet på dette. Statoil og Hydro fusjonerte for at Norge skulle styrke segsom imperialistmakt.

Men er det virkelig dette vi vil? Det fikk vi ingen politisk debatt om. Fusjonen ble nærmest framstilt som et teknisk, bedriftsøkonomisk spørsmål, som politikere burde mene minst mulig om. For det er skrekkelig uprofesjonelt av politikere å mene noe omøkonomi. For ikke å snakke om folk flest.

Men sjølsagt handler det om politikk. Det handler om hva slags land Norge skal være, om hvem vi skal knytte oss til, om hvem som skal være våre fiender og hvem som skal være våre venner. Skal vi knytte landets interesser enda sterkere til de kreftene som tjener på utbytting, imperialisme og en dypt urettferdig verdensorden, og som vil slåss med alle midler for å opprettholde den? Er det disse kreftene vi vil ha som venner? Og skal de som kjemper for sin rett til utvikling på egne premisser, for kontroll over egne naturressurser, for at rikdommene skal komme folket, ikke utenlandske storselskaper til gode, være våre fiender, som vimå slå ned hvis de reiser seg?

Erklæringene om historiens slutt er det få som tror på lenger, ikke en gang Fukuyama sjøl. Likevel har makthaverne langt på vei oppnådd å «naturalisere» kapitalismen, og gjøre det til en form for galskap for alvor å reise spørsmålet om å erstatte den med en radikalt annerledes samfunnsform. Men vi er nødt til å kaste oss inn i denne «galskapen » dersom en annen verden skal blimulig.

En annen verden lages ikke på tegnebrettet. Den skapes gjennom virkelige sosiale bevegelser og virkelige menneskers opprør. For at slike bevegelser skal lykkes, er det imidlertid nødvendig med politiske analyser, bevisste strategier og former for organisering. Diskusjonen om disse analysene, strategiene og organisasjonsformene må vi føre hele tida. Denne boka var, da den kom i 1991, ment som et bidrag nettopp i slike diskusjoner. Den nye utgaven er et rent opptrykk av den gamle, uten endringer eller revisjoner. I all ubeskjedenhet er det mitt syn at svært mye i dette bidraget likevel er relevant for de diskusjonene vi trenger åføre, også i dag.

Vi som drømmer om en annen verden, har opplevd mange nederlag. Men nederlag er en kilde til erfaringer og refleksjon. Denne boka prøver også å formulere noen erfaringer fra sosialismens tidligere nederlag, som et grunnlag for å utvikle nye strategier. »Revolusjonen trenger mange stemmer» er tittelen på avslutningskapitlet. Mange stemmer trenger også diskusjonen om hvordan en annen verden skal bevege seg fra nødvendig til mulig. Med denne boka har jeg bidratt med min stemme. Les den, for all del ikke som en fasit eller oppskrift, men som et innlegg i den viktigste politiske diskusjonen vi kan føre i dagens verden, og som en invitasjon til å gjøre din egenstemme hørt.

«Hvis bildet av «den mektige, enhetlige bølgen» skiftes ut med den polariserende imperialismen som tvinger fram sosialistisk oppbygging fra radikalt ulike utgangspunkt, betyr det en rekke utfordringer til revolusjonære i Vesten.» Slik begynner Kjersti Ericsson utdraget fra Den flerstemmige revolusjonen, kapitlet Drømmen om i den «reine» vestlige sosialismen.

av Kjersti Ericsson

---

Mange revolusjonære i min generasjon har opplevd skuffelse og desillusjonering i forhold til det de lot seg begeistre av i ungdommen. Synet på sosialismen og sosialistiske land har gått gjennom mange faser. Oppfatninga av Kina kan tjene som eksempel. En naiv entusiasme under kulturrevolusjonen ble avløst av en mer nøktern vurdering etter Maos død og firerbandens fall. Nå la vi hovedvekta på at Kina var et tilbakeliggende 3. verden-land, som hadde enorme vansker å overvinne i forsøket på å bygge sosialismen. Det var ikke rart om ting ikke kunne bli så fine og flotte i et slikt land. De objektive forholda gjorde at Kina måtte bli et dårlig kompromiss mellom den ideellesosialismen og virkeligheten.

Den mer nøkterne vurderinga av Kina gjorde at vi begynte å se på samfunn i vår egen del av verden med større håp. Her var forholda annerledes, og her kunne den ideelle sosialismen virkeliggjøres i all sin prakt. I denne fasen hadde vi nesten en tendens til å se på det som irriterende uflaks at revolusjonen seira først i slike umulige land som Sovjet og Kina. Hadde det bare skjedd slik Marx trodde det ville skje, at revolusjonen kom først i de framskredne, kapitalistiske landa, så hadde vi hatt noen ganske andrevakre og flotte fyrtårn å vise fram!

Mange av de frastøtende trekka ved sosialistiske samfunn og sosialismens historie har vi tilskrevet det «tilbakeliggende» utgangspunktet Sovjet og Kina hadde. Og det er naturligvis riktig at samfunnssystemet i disse landene er et konkret, historisk produkt, en fusjon av gammelt og nytt, der et halvføydalt innhold ofte har kommet til å fylle «sosialistiske» former. Dette må en se i øynene og analysere så fordomsfritt som mulig. Problemet oppstår når disse landenes erfaringer blir avvist som «feil», som ikke «egentlig». Da ligger det under at det er i land av vår type den «egentlige», reine, plettfrie sosialismen kan skapes. Vi ernormen, de andre er et mindreverdig avvik.

La oss gjøre det tankeeksperimentet at de første, seierrike revolusjonene hadde kommet i europeiske, fullt utvikla kapitalistiske land, f.eks. England og Frankrike. Da hadde antakelig vårt bilde av sosialismen sett helt annerledes ut i dag. Kanskje hadde den sosialistiske ettpartistaten vært et ukjent fenomen. Men betyr det at de sosialistiske samfunnene og sosialismens historie ville vært uten avskyelige sider? Neppe. Men de ville vært andre. Kanskje hadde rasismen vært langt mer framtredende hvis sosialismen hadde oppstått først i gamle koloniland som var vant til å se på seg sjøl som «sivilisasjonens bærere». Det var representanter i den 2. Internasjonalen som snakket om å ha en «sosialistisk kolonipolitikk». Det franske kommunistpartiet klarte ikke å ta et klart standpunkt for den algirske frigjøringsbevegelsens krav om sjølstendighet etter 2. verdenskrig. Simone de Beauvoir skriver i memoarene sine fra denne tida(eng. utgave 1968, s. 352):

«Kommunistpartiet fryktet at det ville fjerne seg fra massene dersom det framsto som mindre nasjonalistisk enn de andre partiene. Offisielt uttrykte det opposisjon mot regjeringa, men det oppfordret ikke lenger alle som kunne til å trosse regjeringa. Partiet gjorde ikke noe forsøk på å bekjempe rasismen til de franske arbeiderne, som både betraktet de 400 000 nord-afrikanerne bosatt i Frankrike som inntrengere som tok jobbene deres og som et underproletariat som bare fortjente forakt.»

Dette var en krig der franskmennene opprettet konsentrasjonsleire i Algerie. Mer enn 1 million mennesker døde i disse leirene i løpet av tre år. Og det var en krig der bestialsk tortur og grusomheter mot sivilbefolkningavar daglig kost.

Også i vår del av verden ville sosialismen vært et konkret, historisk produkt, en fusjon av gammelt og nytt. Også i vår del av verden ville gammelt innhold lett komme til å fylle nye former. Det er lite trolig at en slik vestlig sosialisme ville vært spesielt «rein» eller plettfri. Forskjellen er antakelig at vi ville hatt atskillig vanskeligere for å se plettene, fordi de ikke på samme måte ville bryte mot våre egne forestillinger og fordommer.

Mange trekk ved samfunnene i den 3. verden som vi synes er frastøtende, er dessuten skapt og/eller opprettholdt av imperialismen. Amin (1990) mener at den typen parlamentarisk demokrati vi har i Vesten, bare er mulig i de kapitalistiske sentrene, ikke i periferien. I de kapitalistiske sentrene er det en viss sammenheng mellom arbeidsproduktiviteten og arbeidsfolks levekår. Dette gir grunnlag for en større grad av klassefred, som gjør en parlamentarisk styringsform mulig. I den 3. verden, derimot, er det ikke grunnlag for det nødvendige minimum av sosial harmoni mellom massene, som må betale prisen for den imperialistiske utbyttinga, og herskerklassen som er kompradorisert, dvs alliert med imperialismen. Amins synspunkt kan være riktig eller ikke riktig. Sikkert er det ihvertfall at imperialismen er et viktig hinder for framveksten av demokrati, også i nokså begrenset forstand, i den 3. verden. Dette blir godt illustrert av to korte nyhetsoppslag om Zambia i VG onsdag 27. juni 1990. Begge oppslagene står på samme side, men uten at journalisten har funnet grunn til å sette dem i sammenheng. Det ene oppslaget forteller at Kaunda har styrt ved hjelp av ettpartisystem, og med trange kår for opposisjonen. Studentopposisjonen krever flerpartisystem. Det andre oppslaget forteller om harde opptøyer i landet på grunn av økning i matvareprisene. Prisen på den viktigste matvaren, maismel, har økt med 150 %. 20 mennesker er drept i Lusaka, der det nærmest er krigstilstand. Byens borger-verngrupper, som består av sivile i nært samarbeid med politiet, har fått grønt lys til åskyte for å drepe. Oppslaget avslutter slik:

«Prisøkningen er et ledd i Zambias forsøk på å komme økonomisk på fote, anbefalt av Verdensbanken og Pengefondet. Tilsvarende opprør skjedde i Kopperbeltet i 1986. Det ble da erklært unntakstilstand, og studentorganisasjoner ble forbudt.»

Og så kan en jo spørre seg om hvorfor det ikke står et ord om at Verdensbanken og Pengefondet hindrer demokrati i Afrika.

Lenin snakket om at imperialismens superprofitter gjorde det mulig for herskerklassen i de rike landa å «kjøpe opp» et sjikt i sine egne lands arbeiderklasse som så støttet herskerklassen mot sine egne klassefeller. Det er liten tvil om at imperialismens superprofitter blir brukt til å «kjøpe opp» et herskende sjikt i den 3. verden, som blir belønnet for brutalt å holde sin egen befolkning nede. Rekken av diktatoriske regimer som har mottatt store summer i støtte fra det «demokratiske» Vesten, er uten ende. Men det hindrer ikke Vestens politikere i å klage over manglende demokrati i det «underutviklete» sør.

En av de store utfordringene for revolusjonære i Vesten, er å bryte med forestillinga om våre egne land som stedet der den «egentlige », sanne sosialismen kan skapes. Vi må slutte å se på oss sjøl som mønster, de andre som avvik. For det første bor flertallet av jordas utbytta og undertrykte mennesker i sør. En sosialisme som er noe verdt, må løse flertallets problemer. Det er flertallet som spiller hovedrollen. For det andre er tanken om oss sjøl som «mønster» et håpløst utgangspunkt for virkelig frigjøring i vår del av verden. Med et slikt utgangspunkt vil vi aldri klare å fri oss fra det Amin (1988) kaller «eurosentrismen»: det dominerende tankesystemet i det kapitalistiske Vesten. Innafor dette tankesystemet ses de fattige landa gjennom den hvite arrogansens briller. Og det er utvikla et system av «selvfølgelige sannheter» som bekrefter vår overlegenhet og fraskriver oss alt ansvar for tilstandene i verden forøvrig.

Klarer vi ikke å fri oss fra eurosentrismen, vil den flytte med som nissen på lasset inn i et nytt samfunn. Og snart vil det nye samfunnet, som skulle bygge på frigjøring og solidaritet, ikke være annet enn et stygt vrengebilde. Det største problemet revolusjonære i Vesten vil stå overfor i sin kamp, vil sannsynligvis være nettopp den imperialistiske arven. Kanskje vil den vise seg som ei tyngre bør i forhold til virkelig frigjøring enn halvføydale og tilbakeliggende forhold i den 3. verden.

Nina Dessau: Den globale oppvarmingen, Pax 2006, 199 sider

2.juledag 2008 meldes det om flom, oversvømmelser, ødeleggelser og ekstremvær langs Middelhavskysten. Ja vel er det vinter, men dette er først blitt ikkeuvanlig siden 1990-årene.

Den globale oppvarmingen åpner med å beskrive Europas erfaringer med ekstremvær og går spesielt inn på hetebølgen, tørkenog brannene i 2003.

Som mange andre steder i verden har kysten sørøst i England det doble problemet at havet stiger og landet synker. I London er over 1 million innbyggere utsatt for flom og forsvares av innfløkt system som inkluderer den flyttbare Themsen-barrieren. Den stenges når vannivået går opp. På 1980-tallet ble den brukt bare en gang i året, de siste årene omtrent 6 ganger i året og i 2004 – 17 ganger. For å bygge ut forsvaret av London tas landbruksjord i bruk! 10 000 hektar jordbruksland skal forlates fordi det ikkelenger kan sikres.

I Nederland har de klar ideer om vanlige hus som bygges slik at de kan flyttes hviskatastrofen inntreffer.

Dessau går gjennom klimaforskningens historie fra 1827 da den franske matematikeren og fysikeren Jean Baptiste Fourier tok i bruk begrepet «drivhuseffekt» om gassene i «den naturlige drivhuseffekten», gjennom FNs oppnevning av IPCC (det internasjonaleklimapanelet) til situasjonen i 2006.

Rett etter opprettet amerikansk storindustri Global Climate Coalition (GCC) og de største olje-, bil-, og energiselskapene i verden fikk styremedlemmene her. I tillegg ble mange av bransjeorganisasjonene i USA med, jord- og skogbruk, elektrisitets-, kull- og oljebransjen,gruve- og transportbransjen.

En viktig del av boka er viet hvem «klimaskeptikerne » er, hvilke faglige kvalifikasjoner de har, forbindelsene mellom dem; at de sitter i styrer og er ansatt som eksperter i konservative tankesmier (spesielt i USA) og fond, sammenslutninger somGCC.

Et helt kapittel er om de fondene, tankesmiene og forskningsinstituttene som mottar støtte fra Exxon Mobil, ledende oljeselskap i verden. Et eksempel: En mye brukt ekspert er Sallie Balunas, astronom, forsker blant annet ved Commitee for a Constructive Tomorrow, utgir bøker på Marshall Institute, holder foredrag i konservative tankesmier, skriver rapporter mot tiltak, publikasjoner rettet mot skoler; «Kalde fakta om global oppvarming», en av kildene til «World Climate Report», et «klimakritisk » blad støttet blant annet av Western Fuels Association, utgis av Greening Earth Society. Dette er bare en liten flik av nettverk som har mye penger, posisjoner og sterke bånd til politiske krefter både i USA,Europa og Russland.

Dessau bedriver ikke konspirasjonsteori, men dokumenterer de tette båndene mellom konservative krefter; økonomiske og vitenskapelige, religiøse og politiske som kjemper mot endringer i teknologi, økonomisk og politisk orden og bruker skremsler, propaganda og «fagfolk» med minimal troverdighettil å jobbe for seg.

Dessau viser også at de for en stor dellykkes med propagandaen sin.

Den eksisterende teknologi og energibruk subsidieres i USA og i resten av den vestlige verden med et sted mellom 230 og 1700milliarder dollar årlig. Subsidiene tar mange former, fra direkte subsidier, forskning, skattefordeler, tekniske beregninger, priser til forbruker som ikke dekker kostnader osv. Dette er svært vanskelig å beregne fordi mye er skjult for ikke å rammes avinternasjonale regler for handel blant annet.

Den Globale oppvarmingen går gjennom noen av følgene av klimaendringene for matproduksjon, vanntilgangen, følgene for de fattige i de fattige landene, klimaflyktningene og deres usikre status, økt matproduksjon med mindre næring, øysamfunnene som synker i havet, økogjeld og ulandsgjeld som henger så tett sammen,ansvar og «hjelp» …

Historien om Tuvaluøyene som innfører fornybar energi for å vise at de vil gjøre noe for å endre klimautviklingen. Øyene kommer til å synke og myndighetene planlegger permanent evakuering av beboerne, men ingen land vil hjelpe til med å gi land hvor hele befolkningen kan flytte når øyene deres synker. Diskusjonen om hvem som har ansvar, hva skal erstattes, fra hvem til hvem,osv. gjør sammenhenger veldig tydelige.

Dessau viser hvor mye mer det koster å «reparere» etter miljøødeleggelsen, avgiftsbelegge miljøødeleggende virksomhet, bøtelegge kriminalitet som ødelegger for enorme summer og forske for å «reparere» ikke bærekraftig forbruk. Og at denne praksisen fortsetter til tross for kunnskap om hvor mye mindre det koster å legge om til eksisterende miljøvennlige teknologier, mindreressurskrevende løsninger osv.

Boka er full av kunnskap, analyser, fortellinger,spørsmål og 23 sider noter.

Dessau gjør bruk av åpne kilder, opplysninger og standpunkter er hentet fra hjemmesider,rapporter osv.

Er boka for gammel? Det har skjedd mye siden 2006. Ja, det har det heldigvis og seinest krevde Lars Haltbrekken fra Naturvernforbundet 5års moratorium – stans i nyutbygging av oljefelt. Boka er fremdeles nyttig og god fordi den er så bra på å sette ting i sammenheng. Nina Dessau har skrevet ei bok som gir god oversikt over kreftene som ikke ønsker forandringer, hvordan de jobber, hvilke ressurser de rår over og sammenhengen mellom de forskjellige miljøene. Hun viser fram sammenhengene mellom mat-, vann-, energi-, miljøkriseneog den grådige kapitalismen.

Men hun viser og at det er motstand. Øystatene som er truet av forsvinning slår seg sammen og presser fram diskusjoner om erstatninger fra selskaper og stater for ødeleggelser,plyndring av ressurser osv

Nina Dessau påpeker ganske riktig at hvis vi ikke hver og en gjør de små tingene, som å sortere søppel, kreve miljøsatsinger, kjøpe miljøvennlig og kortreist mat, osv, osv vil vi oppleve oss som maktesløse. Ogdet er vi ikke.

Taran Anne Sæther

Kjersti Ericsson: Gunhild fra Vakkerøya, Oktober forlag 2008, 347 sider

Gunhild kommer til verden på ei fødestue ved trøndelagskysten. Født av ei mor som ikke vil ta seg av henne, til ei mormor som tar ansvar for henne og en grandonkel hun skal bli glad i. Disse to blir i virkeligheten foreldre for jenta, og hun får en trygg og ikke så uvanlig oppvekst på ei øy i etterkrigstidas Norge. Det er Gunhild som eruvanlig.

Gunhild er et navn som stammer fra norrønt, er sammensatt av gunnr som betyr krig og hildr som betyr kamp. De egenskapene som trengs for å komme gjennom, ligger i navnet, men Gunhild får også de egenskapene jenter lærte og lærer, og de fårhun også bruk for.

Boka handler om strukturrasjonaliseringa i distriktene, kampen for skolen, for bruforbindelser, mot fraflytting, forakten fra politikere, både lokale og sentrale. Beskrivelsene av den lokale stortingspolitikeren som uten å blunke sier at det er et problem for samfunnet at det bor folk på øyene, balanserer så fint. De er bryderi for framskrittet! sier han og underteksten i denne beskrivelsen er typisk for Ericsson. Den er kritisk og samtidig full av kjærlighet til og respekt for de som kjemper for øya si, grandonkelenKonrad og Gunhild.

Ericsson beskriver på sin særegne poetiske måte konflikten mellom troen på tekniske framskritt som løsning på menneskenes problemer og å ta vare på gamle kunnskaper som kan brukes i nyskaping. Skildringene av Konrads utrettelige arbeid med å tilegne seg kunnskaper om byggemåter for forskjellige typer broer er svært gode. Han har vært til sjøs og reist i verden. Nå er han sauebonde med ervervede tekniske kunnskaper, Gunhild som alliert og stor tro på at ei bru vil redde Vakkerøya fra avfolking. Folket på Vakkerøya har fått telefon og med ei linje blir det meste om de fleste spredd ved lytting på linja. Strøm har de sjølsagt fått etter krigen, og når morfaren til Gunhild kommer hjem med øyas førstekjøleskap, er det en begivenhet.

Kjersti Ericsson skriver med en dybde som er sjelden. Lag på lag av konflikter, hensyn som skal tas, interesser som spriker. Her er også bygdedyret, hjelpsomhet, vennskap, misjonstankegang, ærgjerrighet, rasisme og mot, kjærlighet og lengsel, svikog utferdstrang.

Dyra Gunhild vokser opp med – hunden Cæsar, hesten Franken, sauene og spesielt «farsksauen» – skildres som dyr med særtrekk, nære skapninger og som dyr på en gård. Fasettene i menneskenes forhold til dyr skrives inn i historien. Du finner ingen fortellertekst eller replikker som sier «hesten hadde så menneskelige trekk, og vi er såglad i ham».

Men Solbjørg, mora til Gunhild, har reist for godt og etterlatt seg viktige hull og mange spørsmål for Gunhild. Hvem var faren hennes? Det eneste hun veit er at han må ha vært neger, for hun er mørk med krøller. Det dukker opp en misjonær som forteller om og viser bilder av negrene i Afrika, og da er fargen på Gunhilds hudviktig.

Nysgjerrigheten, kunnskapstørsten og fliden til Gunhild sender henne ut i verden, langt vekk fra øya. Når hun kommer hjem på juleferie fra storskolen, er mormoras blomster visna. Gunhild forstår at det er noe galt med henne og skaffer nye planter mormora kan stelle. Men er hun i ferd medå bli sjuk, eller sjuk av engstelse eller savn?

Når Franken dør på dramatisk vis, er det nødvendig for Gunhild å bli hjemme fra skolen og være sammen med Conrad. Ved denne hendelsen vender livet for Gunhild og spørsmålene som ingen kan eller vil svare på, blir det viktigste å finne ut av. Gunhild møter livets utfordringer på en offensiv måte, gjør valg som må være vanskelige og veier hensyn opp mot hverandre. Uvanlig erhun i mange henseender.

Språket i boka er i fortellerdelene bokmål med mange nordtrønderske uttrykk og begreper og i replikkene trøndersk. Dette er et kjent grep og skal gjøres godt hvis det skal fungere. I «Gunhild fra Vakkerøya» virker det til å skape en passe avstand i fortellingen. Noen steder, for eksempel der Gunhild begynner på storskolen og blir gjenstand for den rene folkevandringen, er kanskje avstanden for stor. Det når ikke denne leseren helt. Det blir litt for eksotisk og litt for langt fra Gunhild og hennes mulige opplevelse. Men i replikkene får vi nærhet til personene. Kjersti Ericssons fortellermåte vitner om dyp innsikt i menneskenes historie og hva som er med på åforme menneskene.

For de lesere som ikke kjenner Kjersti Ericssons produksjon, kan jeg tidvis love dere fantastiske leseopplevelser. Hennes poetiske univers er her, formuleringene som får deg til å ønske at boka var dobbelt sålang.

Når boka er lest og enkeltepisodene der det kjennes litt for rosenrødt har falmet, lurer jeg på om det går an å be Kjersti Ericsson gi oss historien om Gunhilds forsøk på å finne svar på spørsmålene sine?Om hun vil føle seg hjemme noe sted?

Taran Anne Sæther

Hans W. Kristiansen: Masker og motstand – Diskré homoliv i Norge 1920–1970, Unipub 2008

Korleis levde dei ein no ville ha kalla homofile for snart hundre år sidan? Kunne ein driva gård med nokon av same kjønn når alt var delt i kvinnfolk- og mannfolkarbeid? Korleis var den tidlege homorørsla i Noreg?

Hans W. Kristiansen har gjort eit viktig arbeid i å dokumentera homoliv i Noreg i perioden 1920–1970. Dette er ein ganske ukjent del av historia, sjølv om det ikkje er lenge sidan. Kristiansen har i fleire forskningsprosjekt intervjua eldre menneske, både homofile og heterofile, for å få kunnskap om eit tabubelagt område, mens det enno finst munnlege kjeldar. Prosjektet til Kristiansen er også eit oppgjer med todelinga av homohistoria, at fram til 70-talet levde homofile og lesbiske i forestillelse, fortielse og fornektelse, mens etter homoopprøret lever ein synleg og fritt.

Boka er delt i tre perioder. Den første delen er om homoliv på landsbygda i mellom- og etterkrigstida, og kva sanksjonar dei kunne frykta. Den andre delen er om småbyhomofile og byhomofile i etterkrigstida, og om starten på homokampen i Noreg på 50-talet. Den siste delen handlar om arbeidet i Det Norske Forbundet av 1948 (DNF-48) dei første femten åra.

Historiene frå mellom- og etterkrigstida er spanande, for dei viser at sjølv om homoseksualitet ikkje var noko ein snakka om, så har likevel folk levd på andre måtar enn det som var normen. Dei forholda som har vore enklast å dokumentera i ettertid, er dei forholda som blei anmeldt eller skapa skandaler som blei omtala i pressa. Men Kristiansen dokumenterer at det fanst par av same kjønn som alle visste om, og som blei stillteiande akseptert. Frå innlandsbygdene fortel Kristiansen historia om Trygve og Jon, som alle «visste» at hadde eit forhold til kvarandre fordi dei var mykje saman. Kari og Jorunn budde saman i femti år, og dreiv gård saman. Jorunn kom til Kari som tenestejente, og sjølv om Kari blei satt pris på i bygda for ureddheiten og den kjappe tunga si, så lyktes ho ikkje som bonde. Kanskje var det fordi paret ikkje blei heilt tatt inn i fellsskapet i bygdesamfunnet på grunn av at dei øt med normene. Frå ein småby kjem historia om «de tre musketerer », tre homofile menn som ikkje levde i faste parforhold, men som hadde forhold til forskjellige menn i lokalsamfunnet. Dei tre mennene såg ut til å vera sosialt akseptert, men var også kjappe i kjeften når dei møtte verbale angrep retta mot levesettet sitt.

I Oslo fanst det større variasjon i homolivet, og nettverka og miljøa var grunnlaget for danninga av DNF-48 i 1950. Pissoara fungerte som erotiske frirom for menn som møttes der. Informantane fortel at ein gjekk faste runder, til dømes «Edvard», som vanlegvis etter å ha kome heim frå jobben og spist middag, sov ein ettermiddagslur, og så gjekk frå pissoar til pissoar på Frogner og St. Hans Haugen. Det var ikkje ein ufarlig kveldstur, han risikerte at politiet hadde razzia og pågreip alle i urinala. Urinala var ein stad for korte erotiske møte, men også ein inngangspunkt til sosiale nettverk, viss dei ein møtte synst ein passa inn. Kristiansen finn klasseforskjellar i homoseksuelle sine sosiale liv: middelklassemenn han har forska på, levde i større grad ugift og hadde homofile nettverk, mens arbeiderklassemenn hadde homoseksuelle erfaringar tidlegare i livet, dei kombinerte ofte homoseksualiteten med ekteskap, og viss dei haldt seg ugifte og ikkje reiste på sjøen, så budde dei ofte i barndomsheimen saman med mor. Dei homofile sosiale nettverka var altså ofte menn frå middelklassen. Desse nettverka bestod av menn som møttes hos kvarandre i leiligheter på Vestkanten i Oslo, gjerne under dekke av å høyra på klassisk musikk i såkalla hi-fi-klubber.

Initiativet til DNF-48 kom frå den danske organisasjonen Forbundet af 1948. Styret i forbundet tok kontakt med norske abonnentar på tidsskriftet Vennen, og fekk sett i stand eit møte i Oslo i mai 1950. Rolf Løvås, som blei den første leiaren av den norske organisasjonen, var ein av dei danskane hadde kontakta. Det første møtet var besøkt av 20–25 mennesker, eit overveldande tal for den nye organisasjonen. Dei var spente på korleis myndigheitene ville reagera på den nye organisasjonen. Det viktigste politiske arbeidet dei første åra var å få oppheva straffelovas paragraf 213, som sette ei straff for utuktig omgang mellom personar av hannkjønn. Arbeidet var vanskeleg, Løvås ville ikkje stå fram med fullt navn fordi han var redd for å mista jobb og inntekt. Danskane kritiserte den forsiktige og hemmelighetsfulle oppførselen til nordmennene, og lurte på kva dei var så redde for. Dei synst også nordmenne mangla initiativ. Etter kvart øyt Det norske forbundet med det danske, og med Vennen, delvis fordi dei var leie av å bli overstyrt frå København, og delvis fordi dei var usamde med danskane sit ukritiske syn på pedofili. Publiseringa av bilete med svært unge menn i Vennen førte til ein stor skandale i Danmark, og straffesaker. I Sverige var det også skandalar rundt rykter om homoseksuelle hemmelige nettverk. Sjølv om skandalene ikkje hadde nokon direkte innverknad på det norske forbundet, så argumenter Kristiansen overbevisande for at skandalene i nabolandet bekrefta leiarane i DNF-48 sitt syn på at strategien med diskré nettverksbygging og allianseskaping var rektig.

Diskresjonspolitikken til DNF-48 førte til siling av nye medlemmer. For å få med seg fleire frå dei lukka middelklassenettverka måtte ein sikra at dei ikkje risikerte å bli eksponert. Arbeidarklassemennene som jobba i restaurantar og som frisørar, eller dei som var kjente frå pissoara og barer og dermed blei sett på som openlyse homoseksuelle, var ikkje så velkomne. Folk som hadde henvendt seg til forbundet blei møtt av to medlemmer av styet, som møtte søkaren i Oslo sentrum. Viss personen såg ut til å vera «diskré, edru og proper», gjekk dei på restaurant Håndverkeren, i andre tilfelle gjekk dei til Kaffistova. I boka står det at ein kjent billedkunstnar blei avvist, fordi han stilte i arbeidsklær, hadde skitt under neglene, og snøvla på grunn av talefeil.

Den siste delen av boka nyanserer og utfordrer historieskrivinga om den tidlege homokampen i Noreg. Dette har vore ein til tider sår debatt, som mellom anna gjekk i Blikk i 2004/2005. Debatten handlar om kven som var sentrale dei første åra av homorørsla, og har spesielt vore ein debatt om Arne Heli som har blitt symbolet på diskresjonskulturen og Kim Friele som representerer dei som ville stå fram. Og kven sto eigentleg opent fram først? Debatten kjem av politiske og personlege usemjer i DNF- 48, men til tider har det blitt i overkant personleg debatt som er uinteressant for dei som ikkje deltok, og knapt nok for dei.

Boka sluttar før dei store konfliktene i homorørsla på 70-talet. Kristiansen seier at tidsavgrensinga av boka er gjort for å ikkje bli frista til å dømma fortida ut frå samtida sine verdier. Han kritiserer det han kallar frigjeringsideologien frå 70-talet, som var eit oppgjer med den tidlegare diskresjonskulturen. Han skriv: «Den utvetydige og nyanseløse forkastelsen av det jeg har kalt mellom- og etterkrigstidens «diskresjonskultur», har bidratt til en kraftig innskrenkning og ensidiggjøring av homobevegelsens eget fortellings- og motstandsrepertoar. » Forfattaren argumenterer for at når ein forkastar alt ein gjorde før 70-talet, så er det vanskeleg å læra av strategiane folk uka. Det meiner han er spesielt skadeleg i forhold til samarbeid med personar og grupper frå samfunn med repressivt lovverk.

Det er interessant å lesa korleis folk har levd relativt opent i lang tid, så lenge me har munnlege kjelder. Og det er interessant å lesa om korleis den tidlege homorørsla organiserte seg og arbeidde. Eg kan vera samd med forfattaren at ein ikkje kan dømma fortida ut frå notida, og at eit notidsfilter øydelegg for å læra av fortida. Men eg meiner samtidig det var eit vikig opprør ein gjorde på 70-talet. Eg vil ha ei homorørsle i Noreg som seier at det er same om me er født sånn, eller om me har vald det sjølv, me krevjer respekt for dei me er. Og eg vil ha ei homorørsle der skruller og transer og SMerar og butcher blir respektert, på lik linje med dei som vil sjå ut som alle andre. Diskresjonskulturen fungerte, men kravet om å få lov til å vera synleg kom fordi hemmeleghaldet blei for trangt og ekskluderande.

Ingrid Baltzersen

 

Ida Jackson og Maren Kristiane Solli: Jenter som kommer Spartacus 2008

 

Ida Jackson og Maren Kristiane Solli har laga den første norske sex-boka for kvinnersom har sex med kvinner.

Boka er ei typisk sjølvhjelpsbok, med lister og tips til alt frå korleis styrka bekkenmusklene til kva ein skal sjå etter når ein kjøper sexleiketøy, og kva slags nettlesar ein bør bruka viss ein surfar porno på nett. Boka plasserer seg samtidig tydeleg i ein feministisk ståstad. Forfattarane tar ikkje stilling til tema som feministar ofte er mot, til dømes porno, eller omdiskuterte tema, som BDSM, analsex og sexleiketøy. Men dei legg vekt på at det er ein sjølv som skal definera seksualiteten sin, både at det ein har lyst til å gjera er ok, og at det er ein sjølv som må bestemma kva ein ikkje vil flott bok, dei skriv opplysande og innsiktsfullt om dei fleste sidene av seksualitet, blanda med tips, teknikkar og trenings-oppgåver. Einaste eg har å innvenda er at boka ikkje er illustrert, viss ein ikkje har studert snittbilete av fitta, er det ikkje alle anatomiske omgrep som er så enkle å halda styr på, sjølv om forfattaraneer flinke til å forklara.

Forfattarane skriv at boka starta som ei bok for kvinner som har sex med kvinner, men dei endte med ein breiare innfallsvinkel, som det står på forsida: En bok for alle som har sex med damer, inkludert damer som har sex med seg selv. Det første kapittelet handlar difor om å bli kjent med kroppen sin, og få eit godt sexliv med seg sjølv. Forholdet til seg sjølv er eit gjennomgangstema i boka, både at ein sjølv må definera kva ein har lyst til, men også korleis ein skal handtera overgrepserfaringer hos seg sjølv eller partnaren. Kapittela om kroppen, smertefull sex og overgrep, legning og kjønnsroller handlar om viktige og ofte problematiske sider av seksualitet, noko som er med på å gjera boka til meir ennberre ei sextipsbok.

Boka avslutter med eit pulepolitisk manifest, som trekk trådar frå dei feministiske elementa frå resten av boka. Kravet i manifestet er: Ja til sex!. Kravet virkar jo ikkje kontroversielt i vårt sexfikserte samfunn, men forfattarane lister opp ein del viktige grunner til at målet faktisk ikkje er oppnådd. Dei nemner at ein av fire kvinner aldri onanerer, at ein av ti norske kvinner blir voldtekne, at mange jenter har eit dårlig forhold til kroppen sin og at mange jenter har problemer med å setta grenser. Jackson og Solli har også forslag på løysinger. Dei seier at me må fortella andre historier: aktive jenter som veit kva dei vil må bli synlege i bøker, filmar og i kvardagslivet. Det må bli eit betre tilbod til valdtektsofre. Og: Du må ta saken i egne hender, noko denne bokmeldaren vil hevdaat boka inspirerer til.

Ingrid Baltzersen

Lars Sandvig, Bent Hvale, Øyvind Asbjørnsen: FrP-landet –Norge etter valget i 2009? Fritt forlag 2008, 185 sider

Frp-landet er en bok der redaktørene har spurt ulike samfunnsdebattanter om å ta for seg ulike sider ved Frps politikk i en situasjon der det er mulighet for at partiet kommer i regjering. Boka er som sådan høyaktuell – ikke minst i en situasjon der FrP til stadighet forsøker å vri seg unna standpunktene sine. De fleste bidragene, men unntak av Hans Røsjordes innspill om forsvar og Hege Storhaugs innspill om innvandring, bidrar da også til å avsløre hovedsakelig to sider ved FrPs politikk:inkonsekvens og uvitenhet.

Et av de feltene FrPs synspunkter møter kraftigst motstand, er i miljøspørsmålet, noe som ikke er merkelig all den tid bidragsyterne er Frederic Hauge, Erik Dammann og Steinar Lem. De er alle skjønt enige om at FrPs miljøpolitikk fundamentalt sett bygger på en manglende forståelse av økologiske sammenhenger generelt og klimaendringer spesielt. Å slå fast dette, er nok i stor grad å slå inn åpne dører, men særlig Lems bidrag, som tar for seg samferdselssektoren, illustrerer både inkonsekvenser, halvkvedede viser og åpenbar antikollektivistisk populisme i partiprogrammet. Her er det definitivt ammunisjon mot FrPs krav om flere veier, mindre til kollektivtransport,billigere bensin og lavere bilavgifter.

Et annet felt FrP får kjørt seg kraftig, er på justispolitikken. Selv om utgangspunktet er ulikt, er Odd Einar Dørum og Harald Stabell skjønt enige om at FrPs justispolitikk vil føre oss mange tiår tilbake. Fokus skiftes fra forbrytelse til forbryter, og rehabilitering erstattes av det Dørum treffende omtaler som renovasjon. Stabell tar også opp programpunktet der Frp foreslår å privatisere deler av kriminalomsorgens og politiets oppgaver, og fokuserer på hvilke potensielle farer som dette kan medføre hva angår ansvarsforhold. Dette temaet berører også Ivan Kristoffersen i sitt innspill om forsvarspolitikk, der han blant annet imøtegår FrPs synspunkt om å la militæretutføre enkelte politioppgaver.

Av andre innspill som nok kan ha en nytte, kan nevnes Thomas Hylland Eriksens omtale av FrPs selvmotsigende utdanningspolitikk, Stein Evensens gjennomgang av FrPs helsepolitikk fra et medisinsk fagsynspunkt, Jostein Gripsruds gjennomgang av hvordan FrPs kulturpolitikk vil skape en innskrenking av informasjonsfriheten, Ivan Kristoffersens nærmest kåseriaktige innspill om FrPs mangel på vilje til å opprettholde levekraftige lokalsamfunn i distriktene og Olaf Thommesens innspill om innvandring, som, tross alt, står som en fin motvekt til Hege Storhaugs forsvar for kulturell ensretting og en inhuman flyktningpolitikk. Om man skal trekke frem en negativ side ved boka, må det være de aller fleste forfatterne tar det politiske status quo som utgangspunkt. Aller klarest kommer dette frem i Janne Haaland Matlarys innspill om utenrikspolitikk, der den røde tråden er at det er farlig for Norge å endre utenrikspolitisk ståsted, uavhengig av retning. Heller ikke Petter Eide makter å utfordre den etablerte oppfatningen av u-hjelpens fortreffelighet, selv om han har flere poenger rundt årsakene til fattigdom, som med fordel kunne vært utvidet til en kritikk også av status quo. Det mest tafatte av alle innspillene, er imidlertid Paul Chaffeys innspill om FrPs balansegang mellom liberalisme og statskapitalisme som nærmest fremstår som en skolestil i form, selv om han, skal det innrømmes, illustrerer enkelte selvmotsigelser iFrPs politikk.

Det er imidlertid også noen forfattere som bør berømmes for at de tør tenke utenfor boksen. Erik Dammann kritiserer ikke bare FrPs vekstideologi, men viser også hvordan denne er en integrert del av hele den etablerte moderne ideologien, og klarer dermed også å forklare hvordan FrP får den oppslutningen de gjør. Også Harald Stabell er i stand til å gjøre dette. For å møte kritikken av FrPs krav om høyere straffer, viser han hvordan dette bare er mer av samme medisin som har vært utskrevet de siste tiårene, og som har vist seg ikke å virke etter hensikten. Martine Aurdal viser også at hun våger å tenke utenfor boksen ved at hun stiller kritiske spørsmålstegn til u-hjelpens funksjon, men i motsetning til Dammann og Stabell makter hun ikke å knytte kritikken av FrP opp mot en kritikk av status quo, og innspillet hennes kan, om man ikke vet bedre, leses som et forsvar for FrPsbistandspolitikk.

Like fullt – det er ikke kritikken av status quo som er tema for boka, det er FrPs politiske program. Dette er en hensikt boka lever opp til – den kan med fordel brukes for å minimere faren for at FrP får økt makt etter neste valg. For, som Ivan Kristoffersen så treffende sier det, er FrP «ikke en kode en trenger å knekke for å ta seg inn til partisjela». Det er en helt konkret politikk som, med FrP i regjering, vil gi helt konkretepolitiske konsekvenser.

Mathias Bismo

Svetlana Đordevic: Helvetesfjellet: Dagbok fra krigen i Kosovo, Progon forlag, 2008 Oversatt fra serbisk av Marit Holten

Helvetesfjellet er basert på den serbiske kvinnen Svetlana Đordevics dagboksnotater fra siste halvdelen av nittitallet. Den ble først utgitt i 2003 av det serbiske fondet for menneskerettigheter og er en viktig bok. Utgivelsen har vært et stort personlig offer, og Đordevic lever i dag i asyl i Norge på grunnav trusler fra serbiske kriminelle.

Hovedpersonen er forfatteren selv, Ceca. Boka starter i Serbia på begynnelsen av nittitallet i en atmosfære av «akselererende, irreversibel galskap». Mens ultranasjonalister pisker opp «følelsen av å tilhøre et truet serbisk folk» og et «voldsomt hat mot alt som ikke er serbisk», kjemper Ceca mot mektige maktstrukturer for å finne lillebroren sin. Det gjør hun, men blir knust fordi han er blitt en fryktet krigsforbryter i Bosnia. Denne delen er et viktig vitneprov om kommandolinjer mellomBeograd og serbiske paramilitære.

Cecas grunnleggende skepsis mot «folk som plaget andre som var svakere enn dem selv» gjør at hun tidlig gjennomskuer tidlig Miloševic-regimet «forbryterske» natur. Politikken som føres «i navnet til ett eller annet høyere, nasjonalt mål» dreier seg nemlig ikke om annet enn å holde detMiloševic ved makten.

Bokens hoveddel foregår i Kosovo når Ceca i 1995 følger Beograds oppfordringer til serbere om å flytte dit. Som provinsens eneste kvinnelige drosjesjåfør beveger hun seg inn på mafiaens enemerker der brutale menn rår grunnen. På kjøreturene avslører hun nasjonalistenes fiendebilde og ser at det i virkeligheten er serbiske styrker som terroriserer albanske sivile. Overalt møter de veisperringer og «hundre politimenn, hvorav halvparten ønsker livet av deg». Ceca blir selv banket opp og hardt skadet, men nekterå slutte å hjelpe sine medmennesker.

Daglig observerer hun hvordan konfliktens dynamikk gjør «alle redd alle». Serberne styres fra Beograd og er blitt «ute av stand til å tenke selv». Til hennes forferdelse bifaller de fleste den intensiverte etniske renskningen. Ceca konkluderer atserbisk nasjonalisme til slutt selv skapte sin egen skrekkvisjon av albanere som terrorister.

Boken er en hyllest til folk som gjør så godt de kan og ønsker å leve i fred og fordragelighet med sine naboer, men som i motsetning til kyniske og korrupte ledere, har alt å tape på konflikt. Cecas fortelling har også et eksplisitt kjønnsperspektiv, med vekt på hvordan de grusomste forbrytelser under krigene på nittitallet ble begått av menn fra «patriarkalske familier, hvor mannligsadisme mot kvinner var en livsstil».

Đordevic innsett hvor destruktiv den serbiske nasjonalismen var og er: «Hvem er det som har sådd et slikt hat mot den albanske nasjonen og hele den demokratiske verden i serberne? Hvem er det som har trukket oss inn i en skitten krig mot dem?» Hun ser selv at den serbiske nasjonalismen i Kosovo har lite med kulturhistorie og nasjonalhelligdommer å gjøre men i stedet tjener psykopater, krigsprofitører, pyromaner oglikrøvere.

Allerede i forordet presiserer Đordevic at «de skammelige, dyriske forbrytelsene ble i hovedsak utført av enkeltpersoner». Skillet mellom gode og dårlige mennesker følger ikke nasjonale og etniske grenser og er heller ikke absolutt, men dels situasjonsbetinget. Ceca skiller nøye mellom for eksempel serbisk politi som mislikte den rollen de var tvunget inn i, mens andre nøt muligheten til å slippe sadisten i seg fri. Selv om enkeltmennesket kan være fanget av de mektiges rammer, har de alltid et visst spillerom for å handle mer eller mindre moralsk, om ennaldri så lite.

Å kalle Đordevic antiserbisk faller på sin egen urimelighet. Boka er en viktig påminnelse om meningsmangfoldet blant serbere, der stemmer som dette ikke har kommet nok til orde. Helvetesfjellet kan i stedet ses som hjelp til selvhjelp for serbere og spille en positiv rolle i forsoningsarbeidet i Kosovo. Helvetesfjellet er ikke bare et viktig dokument og en fengslende fortelling, men også et forsvar av sunt vett og menneskeliganstendighet.

Cecilie Endresen

Kjersti Ericsson: Den flerstemmige revolusjonen, Tidsskriftet Rødt!, 2009, 2. utgave

Det er nå 18 år siden Den flerstemmige revolusjonen ble utgitt for første gang av Oktober forlag. På tross av at boka har rukket å nå myndighetsalder på den tid, er den overraskende aktuell også i dag. Selv var jeg bare fire år da boka kom for første gang,og fikk med meg lite av oppstusset som var rundt den da. Like fullt har en del av ideene fra boka satt spor i videre tenkning i vår bevegelse, og gjør seg på den måten gjeldende fortsatt. Kjersti Ericsson tar med denne boka et oppgjør med den marxistiske tradisjonen, og ikke minst med vestlig tenking og revolusjonær strategi. Hun utfordrer ideen om industriproletariatet som den viktigste (og eneste) revolusjonære krafta.

Jeg vil begynne der boka slutter. Ericsson trekker fram Marx’ og Engels’ parole «Arbeidere i alle land, foren dere» og viser til at denne etter hvert ble utvida til «Arbeidere og undertrykte i alle land, foren dere». Hva betyr dette i praksis for den revolusjonære strategien i vår bevegelse? Det er dette Ericsson forsøker å gi svar på, eller i det minste problematisere i boka.

Boka starter med en framstilling av det Ericsson mener er de to modellene for revolusjonær tenking. Den første er «en mektig, enhetlig bølge som ruller fram og river med seg alt», og den andre er «ikke bare én bølge, men mange strømmer som får den kapitalistiske skuta til å forlise». Ericsson bekjenner seg da til den siste modellen, og bruker boka til å legge fram begrunnelser for hvorfor dette er en mer riktig strategi, men tar også med en rekke problemstillinger knytta til dette. Hvordan får man for eksempel arbeidere i vestlige land til å alliere seg med arbeidere i den tredje verden? Hvordan får man menn og kvinner i arbeiderklassen til å forene seg, uten at kvinners interesser må vike for det som tjener «fellesskapet»?

Ericsson vier mye tid til begge disse spørsmålene i boka. Hun kritiserer den vestlige revolusjonære bevegelsen for å sette framveksten av et moderne industriproletariat som premiss for muligheten til å skape en vellykka sosialisme. Hun trekker fram imperialismens framprovosering av en verdensorden bestående av sentrum og periferi. Hun mener at periferien aldri kan bli «økonomisk moden for sosialisme» slik som vestlig marxisme forstår det, innenfor imperialismens rammer. Derfor er det nødvendig å se at man ikke kan skape sosialisme med mindre man bygger «en allianse der ulike utgangspunkt blir respektert, der motsetninger og undertrykkingsforhold tas opp og bearbeides».

En stor del av boka handler om hvilke mekanismer som fungerer undertrykkende for kvinner. Her problematiserer Ericsson også definisjonen av kvinnefrigjøring som har hegemoni i den tradisjonelle marxismen, nemlig at kvinner ikke blir frie før de også blir en fullstendig del av arbeidslivet og blir mer like menn. Hun setter spørsmålstegn ved produksjonens overordna stilling i forhold til reproduksjonen, og bytteverdiens overordna stilling i forhold til bruksverdien. Dette synet gjør seg gjeldende ikke bare for kapitalismens administratorer, men også innenfor klassisk marxisme, og det bringer med seg en «naturlig» underordning av det arbeidet tradisjonelt sett kvinner gjør. Ericsson skriver: «Hvis utgangspunktet for arbeiderklassens organisering og kamper utelukkende defineres som ’produksjonspunktet’, blir det for snevert. Det trengs også kamp- og organisasjonsformer som gjør helheten i kvinnelivet synlig, og som kan sette kampen i «produksjonen» og kampen i ’hjemmet’ i sammenheng». Spørsmålet er om man skal ha som strategi å fjerne alle reproduksjonsoppgavene som fortsetter å gjøre kvinner underordna menn, eller om man skal heve skillet mellom produksjon og reproduksjon og integrere disse i en ny organisering av samfunnet.

Hverdagslivsperspektivet

Disse tankene leder videre mot en sentral idé hos Ericsson. Hun spør om hvordan man kan skape en sosialisme der premissene for samfunnsutviklinga ikke legges på toppen, men tvert imot en sosialisme der dagliglivet er med på å definere «de store spørsmåla». Hun lanserer «hverdagslivsperspektivet ». Hverdagslivsperspektivet handler om både klasse og kjønn. Det handler om å se samfunnet «nedenfra», fra arbeiderklassens og kvinnenes ståsted. Ericsson er sterk motstander av sosialisme som et ovenfraog- ned-system, og mener at det er de som blir undertrykte og utbytta, som må være utgangspunktet for en revolusjonær strategi. Det andre poenget med hverdagslivsperspektivet er at det må være en helhetlig strategi som tar opp i seg livet til folk slik det leves fra dag til dag. Ericsson bruker stor del av boka til å gå mer inn på hva hverdagslivsperspektivet vil si i praksis, i sammenheng med planøkonomi, med kunnskap, med teknologi, med mikroplan, og med kvinnemakt. Ericsson vier også et kapittel til «de problematiske spørsmåla» som for eksempel statsoppbygging under sosialismen, med utgangspunkt i eksemplene fra tidligere sosialistiske land. Ericsson mener historien viser oss at staten har en «nesten uimotståelig tendens til å skille seg fra dem den skal tjene, til å avle nye, byråkratiske herskersjikt ». Det store spørsmålet hun stiller, er hvordan kan man skape direkte samfunnsmessig styring uten sterk sentralstyring og byråkrati?

Det jeg oppfatter som hovedpoenget med boka til Kjersti Ericsson, er at hun etterlyser en mer helhetlig sosialisme. En sosialisme som ikke bare ser verden fra den vestlige (mannlige) industriarbeiderens synspunkt, men som makter å se at det finnes mange stemmer som bør tas med i strategien for å skape et sosialistisk samfunn. Hun mener tiden har løpt fra ideen om «en mektig, enhetlig bølge» som tar med seg alt på sin vei, og vil med denne boka tale for en flerstemmig revolusjon som tar opp i seg mangfoldet hos alle dem som kjemper for et annet samfunn.

Parolen «Arbeidere og undertrykte i alle land, foren dere» kan bare virkeliggjøres gjennom en svært komplisert prosess, skriver Ericsson. Vår bevegelse har ikke kommet så mye nærmere svaret på hvordan man gjør dette i løpet av de 18 åra som har gått siden boka først kom ut. For å komme i gang med denne svært kompliserte prosessen, kan Den flerstemmige revolusjonen være et godt verktøy for å sette i gang diskusjoner og tankeprosesser rundt hvordan man gjør dette.

Mari Eifring