Vi organiserer oss fordi vi vil endre verden. Men hvordan vi organiserer oss og jobber politisk har mye å si for hva vi endrer verden til. Arbeiderklassen trenger ikke flere ensomme helter. Vi trenger organiserte felleskap, som vinner. 

Hensikten med å organisere et parti som stiller til valg, er å få til politiske endringer. Endringer som vi tror er til beste for arbeiderklassen. Alle endringene vi får til, krever et flertall. Dette kan det virke som en umulig oppgave for et parti med 1 eller 8 representanter. Man kan tro det er mulig med vanvittige gode argumenter, sprek retorikk og overbevise halvparten av de andre representantene som på forhånd også har sterke meninger om hva de skal mene. Det finnes eksempler på at gode argumenter er nok, men som oftest holder det ikke. Det veit mange kommunestyrerepresentanter som leverer gode forslag med uslåelig argumentasjon men blir nedstemt med 1 mot 32 stemmer. Derfor må strategien for å få til politiske gjennomslag komme fra et annet sted enn talerstolen på Stortinget.

Svaret som pekes på, er ofte mobilisering. Vi må få mange engasjert til å dele på sosiale medier, skrive under på en underskriftsliste eller gå i demonstrasjoner eller fakkeltog. Av og til blir slike mobiliseringer så store at de andre politikerne blir litt mer lydhøre. At de åpner seg opp for å se på saken med ny vinkling. Men ofte er det ikke nok. Store deler av venstresida er gode på å mobilisere. Få med seg folk til å vise hva arbeiderklassen egentlig mener om saker. 

Mobilisering går sjelden ut over det konkrete slaget. Vi sendte inn underskriftene, og saken måtte opp i kommunestyret der det ble vedtatt eller nedstemt. Etterpå går folk som regel tilbake til sitt. Alt engasjementet som var bygd opp, forsvinner, snegler seg tilbake dit det kom fra.  

Mobilisering er viktig og bra, men det bygger sjelden varig arbeidermakt. Man kan vinne slaget, men taper som oftest krigen.

Kapitalen tok makt

Snart 50 års kamp mot nyliberalisme og høyredreining av det norske samfunnet viser det. Kapitalen tok mer makt og kontroll over livene våre i denne perioden, både internasjonalt og i Norge. De store reformene har tatt tryggheten fra folk, makt og kontroll over egne liv og gitt det til markedet. Alt er ikke helt bekmørkt. Vi har laget nok av fartsdumper i løpet av de femtiårene. Mobilisert folk til å stille opp. Men vi har i liten grad klart å bygge en motmakt som har fått satt stopper for nyliberalismen eller snudd utviklinga.

De siste årene har det blitt en fornyet interesse for hvordan vi driver organisering i fagbevegelsen. Inspirert av teorier hentet fra fagbevegelse i Danmark og USA er det mange som peker på «Organizing», eller kanskje på bedre norsk organiserende organisering. I korte trekk går teoriene ut på at vi må flytte fokus fra mobilisering til organisering. At man som fagbevegelse heller burde bruke kreftene på å lære opp folk til å ordne opp selv, framfor å være de som ordner opp for arbeidsfolk. På norsk er boka Fellesskap og forandring skrevet av Esben Noël Hjort et viktig bidrag til denne diskusjonen i fagbevegelsen.

 

Fra fagbevegelse til parti

«Organizing»-teori kommer ut fra en analyse av at fagbevegelsen i for stor grad har blitt et servicekontor. Kanskje har fagbevegelsen blitt mer forsikringsselskap enn arbeiderbevegelse. Man har tenkt på fagforeningsmedlemskapet som den viktigste forsikringen man kan skaffe seg, hvis noe skulle skje med deg i arbeidslivet. Og ut ifra denne forsikringstankegangen har man trent mer på å være amatørjurister enn å bygge bevegelse. Mange tillitsvalgte og ansatte i fagbevegelsen ser på seg selv som de som skal ordne opp for medlemmene og ikke sammen med medlemmene. Organiserende organisering kommer også ut ifra en erkjennelse om at fagbevegelsen har mista makt og innflytelse. Faglige rettigheter som har vært kjempa fram er under angrep eller blitt tapt. Og at slik kan det ikke fortsette. Derfor må man snu på hvordan man driver organisering. En del av det er å finne inspirasjon fra hvordan fagbevegelsen ble bygd opp. Jane McAlevey trekker paralleller til hvordan både amerikansk fagbevegelse på 20 tallet og borgerrettighetsbevegelsen bygde seg opp. At det handlet om å organisere de som alt samfunnet var organisert rundt. Slik at man fikk med seg allerede eksisterende kollektiver inn i bevegelsen. For borgerrettighetsbevegelsen for eksempel var det viktig å organisere religiøse ledere fordi de hadde nettverk og mange ville følge dem. Eller på arbeidsplassen organisere de folk alt lytta til og respekterte, for da ville resten følge.

Et servicekontor

Et parti blir fort sett på som et servicekontor, noen som kan ordne opp for andre. Mange henvender seg med store og små problemer til folkevalgte og forventer at den folkevalgte bare kan ta med saken til media og kommunestyret. Og at det skal løse det. Ofte er det også man prøver å gjøre som enslig folkevalgt. Man vil jo prøve å representere folket og stille opp. Likevel ender resultatet med at det ble nedstemt 1 mot 32 stemmer. Problemet blir ikke løst. Personen som kom med problemet får kanskje et godt forhold til den ene folkevalgte, men ikke noe mer tro på et nytt og bedre samfunn, eller at å si ifra hjelper. Den folkevalgte opptrer her som en ensom ørn. En helt som møter hver seier, hvert nederlag (og som regel bare det siste) med samme usårlige smil.

Vi bør derfor la oss inspirere av denne «organiserende organisering»-tankegangen når vi bygger parti. Et parti må ta stilling til om de bare skal være et parti innenfor de borgerlige rammene. Et parti kun i parlamentarisk forstand. Eller om det har som mål å være et revolusjonært parti. Et parti som vil endre verden utover de rammene som dannes av parlamentarisk kutyme, og presse rammer for den offentlig samtalen. Et revolusjonært parti må ha hovedfokus på å ikke bare få rett, men organisere for å styrke arbeiderklassen. 

Arbeiderklassen er på sitt sterkeste når den selv kan definere sine problemer og løse dem ved egen organisering.

Den ensomme ulven

Noël Hjort har noen eksempler på organisatoriske arketyper som er veldig gjenkjennelig i det politiske partiet. Først har vi den klassiske helten eller den ensomme ulven, den som vil ordne opp for andre. Bruker sin kapasitet til å bygge opp seg selv ved å søke kunnskap og erfaringer. En som helst vil gjøre ting selv. Har kanskje erfart at det går fortere og bedre når man gjør det selv, enn ved å involvere andre. Det viktigste for kampen er at ting blir godt og effektivt gjort, er tankegangen. Ofte er vedkommende veldig flink og får gjort mye, men bygger i praksis lite arbeidermakt.

Mobilisatoren

Den andre er mobilisatoren. Den som er mest opptatt av antallet. Få størst mulig oppmøte. Et tall i seg selv er argument for at man har rett. Mobilisatoren er god på å be folk møte opp. Sender masse epost, god i sosiale medier og samtaler en til en. Men har lite fokus på å øke folks kapasitet. Gi de erfaringer som gjør at de selv kan ta kampen og på den måten bygge arbeidermakt. 

Organisatoren

Den tredje er organisatoren. Den som er opptatt av å lære opp andre og bygge opp kapasiteten til aktivistene. Hun deler ansvaret og lederskapet med andre. Er opptatt av at kampen skal være byggende at den skal gi erfaringer, kunnskap og relasjoner som er viktige for klassekampen videre.

Vi kan bruke dette på de sosiale fellesskapene i partiet som lag utgjør. Den ensomme ørnen er partilag som drives av enkelt personer, med masse politisk initiativ, men liten medlemsaktivitet. Mens mobiliseringslaget har lite selvstendig politisk initiativ, men klarer å få mobilisert mange medlemmer. Mens det organiserende laget er laget som både har en høy grad av selvstendig politisk initiativ og høyt nivå på å engasjere medlemmer. Selv om både den ensomme ulvens lag og mobiliseringslaget kan gjøre mye viktig politisk arbeid, så er det først når vi når organiseringsnivået at vi blir en selvstendig kraft i klassekampen.

Eskaler, eskaler, eskaler

For å kunne ta politiske initiativ må man se de konkrete sakene rundt seg, som det går an å jobbe med strategisk. Dette er langt fra en enkel øvelse, da verden rundt oss er full av elendighet, og det er lett å føle på maktesløsheten. «De undertryktes tradisjon lærer oss at den ‘unntakstilstand’ vi lever i, er regelen», skrev Walter Benjamin i et forsøk på å minne oss på at den historiske materialismen er det som hjelper oss å se at den gjentagende elendigheten er regelen og ikke unntaket. For å få til en retning i denne dystre verden må vi ha metoder for å finne fram. Noël Hjort peker på fire hovedelementer i sin organiseringsmodell: 1) å finne saken, 2) å kartlegge, 3) å bygge felleskap 4) å vinne saken.

Å finne saken 

Å finne saker i seg selv er ikke nødvendigvis vanskelig. Dette er den ensomme ørnen en ekspert på. Det er nok av ting å ta tak i når man ser seg om. Så det er mer en utfordring å finne den riktige saken. For å finne den må vi ha noen kriterier som saken huker av. Vi kan begynne med å stille oss noen spørsmål: 1) Hva er folk opptatt av? 2) Hva er det mange er enige i løsningen på? 3) Er det en sak det er mulig å vinne 4) Skaper den engasjement?

Kartlegge

For å finne svaret på disse spørsmålene, må det kartlegges. Det kan gjøres med diskusjoner på medlemsmøter, da lærer vi hva som treffer egne medlemmer. Ofte engasjerte mennesker, men med en viss fare for å være litt like hverandre. Vi kan utvide kartleggingen med å snakke med naboer, kjente i idrettslaget eller på jobb, det gir oss bekreftelse eller avkreftelse på om det er riktig sak. Men ofte synes folk det er ukomfortabelt å være uenige, så det er forskjell på å nikke med og bli engasjert. Vi kan også forsøke mer offentlige metoder. For eksempel kan man skrive et leserinnlegg for å se om mange gir deg tilbakemelding på det. Eller kanskje enda bedre i dag, en skikkelig Facebook eller Tik Tok-rant. Der opplever man ofte om en sak har potensiale til å engasjere flere og om det har den utenfor din vanlige gjeng.

For å kunne vinne en sak må den både være konkret og være noe som kan avgjøres et sted. Abstrakte kamper føles ofte viktigere og større. Men de må også konkretiseres i enkeltbeslutninger og vedtak. Både kampen mot kapitalismen eller kampen for klima må føres gjennom konkrete saker. Det er viktig å se de konkrete sakene som biter av kampen mot helheten, enn å la de bli kamper mot kun biter av systemet.

Skal vi vinne noe, må vi anerkjenne at arbeiderklassen viktigste våpen er å engasjere mange. Dette er lett å glemme. Spesielt hvis man har erfaring og gjort ting fra før. Skal folk bli engasjert, er det viktig å gi de noe å gjøre. Så oppgaver bør gjøres i fellesskap. Folk må føle at det er behov for at de bidrar. Hvis noen andre kan gjøre det bedre, er det ofte at man tenker at det er bedre de gjør det. Men det er en oppskrift på å få mindre gjort. I tillegg til å bidra trenger folk bekreftelse på at bidraget deres er viktig. At de har vært med å gjøre en forskjell. Det er også viktig å få folk til å delta fordi vi mennesker i liten grad gjør ting etter lang og nøye vurdering. Vi gjør ting impulsivt og ofte uten å tenke for mye på det. Men når vi først har gjort noe, så vil vi som regel forsvare det. Vi handler ofte før vi forandrer oss.

Derfor bør vi ha en ide om hvordan vi kan bygge opp kampen trinn for trinn, når vi jobber strategisk med en sak. Ved å eskalere kampen i flere trinn bygger vi samhold og felleskap over tid. Vi holder trykket oppe lengre og gjør flere følelsesmessig engasjert i kampen. På den måten bygger vi ikke opp en bevegelse som forsvinner i neste øyeblikk. For å få det til er det lurt å ha en plan for hvordan bygge opp saken. Det kanskje starter med et møte eller utdeling. Der må man presentere noe viktig som er neste trinn. Det må også være viktig nok for å få folk til å gjøre det. Virker det for lite eller uviktig kan du like gjerne bli hjemme og se tv. Når trinnet er gjennomført, må det neste være viktigere for folk enn det å sitte hjemme. Det handler om å få folk til å gjøre og vise at det gjør en forskjell. Vant man ikke slaget i dag, så er det viktig at folk blir med videre for å vinne i morgen. For at folk skal tro på det i lengden, er vi nødt til å gjøre noe nytt, eskalere kampen til et nytt nivå. Denne erkjennelsen betyr også at vi ikke starter kampen med generalstreik, men at vi finner de første stegene som gjør at vi kan bygge en bevegelse med de rundt oss. Og heller bygge oss opp til nivået generalstreik.

 

Sprenge rammene for politikk

Det borgerlige samfunnet setter mange grenser for politikk. De som sitter på Stortinget eller i et kommunestyre, har begrenset med muligheter til å sprenge disse rammene. Her er det både formelle og uformelle regler for å hindre at demokratiet sprenger utover sine grenser. I tillegg fungerer media ofte som ideologiske portvoktere for hvilke standpunkter og debatter det er lov å løfte i Akersgata.

Skal vi sprenge rammene for politikk, sette helt nye spørsmål på dagsorden, må de komme fra utsida av storting og kommunestyrer. Det må komme fra bevegelser basert på reell arbeidermakt som er bygd på dype relasjoner til folket. Da har vi noe som ikke blåser vekk etter at det er mobilisert, men kan utfordre og flytte rommet for politikk i samfunnet og en dag skape grunnlag for et helt nytt samfunn.

Krigen i Ukraina har vart i 2 1/2 år, og den ser ut til å bli langvarig. Vi vet at det var Russland som angrep Ukraina.
Alle fornuftige mennesker fordømmer den urettferdige krigen.

Ukraina forsvarer seg med rette. Ikke noe «men», men allikevel. Ingenting skjer i et vakuum. Hvilke interesser hadde USA og NATO i dette stormaktsspillet? Kan det hende at de hadde andre interesser enn Ukrainas? Hva med Kina og Russlands langsiktige mål?

Gnist samtaler med Bjørnar Moxnes om det større, globale bildet, og ser om det påvirker krigen i Ukraina. Hva med forsvaret av Norge.

Hva er Russlands muligheter som imperialistmakt og måla for ekspansjon i Europa?

Det er vanskelig å gi noe helt sikkert svar på det. Man kan jo høre hva Putin sier med sine erklærte imperialistiske ambisjoner, og se hva Putin gjør. Som leder for den oligarkiske kapitalistklassen som styrer Russland, har Russland gått fra en autoritær stat til en mer totalitær.

Den opposisjonelle marxisten Boris Kagarlitskij, som har gått inn og ut av både sovjetiske og russiske fengsler, mener at krigen mot Ukraina primært har innenrikspolitiske årsaker, med tanke på regimets problemer og utfordringer der. Den russiske sosialisten Ilya Budraitskis peker på at den russiske staten er fast bestemt på å utvide sitt imperium til resten av det post-sovjetiske rommet. Og at Putin for å opprettholde hegemoni over befolkninga, har vendt seg til undertrykking og nyfascistisk ideologi. Han har undertrykt nesten all venstreorientert dissens, spesielt antikrigsaktivister.

Det blir påstått at Putins plan er å gjenopprette tsarrikets grenser. Men, sier du at Russlands angrep på Ukraina har mer innenrikspolitiske årsaker?
Om det er det viktigste, veit jeg ikke, for ingen av oss er inni hodet på Putin. Men at krigen først og fremst bare er en refleks på NATO, som enkelte i mer pasifistiske miljøer i Vesten sier, tror jeg også er litt naivt med tanke på at Putins regime verken er spesielt progressivt eller venstreorientert. Tvert imot. Det kan også være maktpolitiske grunner, innenrikspolitisk, for å gå til en krig.

Det kan ofte få en «rally around the flag»-effekt, at all indre opposisjon blir kneblet og blir lettere å føyse til side i en krigssituasjon.

Det gjelder jo i ethvert land, ikke bare Russland. Men så har Russland også begrunnet krigen med Russlands interesser, at Ukraina egentlig er en fare og egentlig ikke har noen legitimitet som den staten som er anerkjent i dag, og at de østlige områdene er russiske.

Russland jobber med randstatene lenger sør hvor det er russiske befolkningsgrupper, som de sier de skal beskytte. De bruker det som påskudd for å blande seg inn, som enhver annen stormakt gjerne gjør.

Så det er nok en blanding av både imperieambisjoner og ønsket om dominans og kontroll for å gjøre Russland stort igjen, men også reine, klassiske maktpolitiske ambisjoner.

En koloss på leirføtter?

Det er USA som har vært dominerende på verdensarenaen i de siste hundre åra. Det kreves enorme ressurser økonomisk og militært for å opprettholde og bygge ut baser over hele verden. Derfor er det interessant å se hva som skjer i amerikansk økonomi.

Er USA en koloss på leirføtter?

Ja, på mange måter er det jo det. Se på utenlandsgjelda, som er avhengig av at dollaren er enerådende globalt. Og der skjer jo store endringer nå.

En rekke andre større makter ønsker å løsrive seg fra USAs grep.

Som den sterkeste imperialistmakten vil USA forfølge sine interesser så langt det går med ikke-militære midler, men når det nøler de ikke med å bruke militærmakt.

Nettopp, og da er vi på Kina, ikke sant? De bygger ut infrastrukturer, kjøper opp landområder, styrker BRICS og har hatt en enorm utvikling i verdenshandelen. De kaller det One Belt, One Road. Hvilke ambisjoner tror du Kina har globalt? Har de et mål om å overta USAs rolle?

Ikke på samme måten, tror jeg, men Kina er jo et land og en stat som kombinerer et ganske så hardt ettpartiregime med en brutal og nådeløs kapitalisme.

Det er jo et nyttig eksempel som motbeviser liberalernes påstand om at kapitalisme og demokrati går hånd i hånd. Det er på ingen måte tilfellet. Det kan helt fint kombineres med det motsatte, som vi ser i Kina.

Jeg tror Kina ønsker å sikre seg ressurser, tilgang til råvarer, markeder på mest mulig fredelig vis.

For det er gjerne den mest effektive måten å gjøre det på, og ikke ønsker noen verdenskrig, men de opptrer forholdsvis offensivt i sine nærområder.

I Afrika og Latin-Amerika er veien til ressurser og råvarer gjennom en mest mulig åpning for kinesisk kapital og investeringer.

Kina imperialistisk?

Jeg tror nok de som lever i nærområdene, opplever Kina som imperialistisk. Det er jo konflikter om en del øyer i Sør-Kina-havet og en stadig mer offensiv militær framferd fra den kinesiske marinen. Men de har per nå ikke gått til en åpen krig, sånn som f.eks. USA har gjort noen titalls ganger i etterkrigstida, senest i Afghanistan, Irak og Libya.

Oppfatter du Kina som en trussel mot Vesten?

Hva er Vesten, da? Det fins en forestilling om at det verden står overfor, er en kamp mellom demokrati versus autokrati forstått som «oss under USAs atomvåpenparaply mot autokratiene i øst». Det er en upresis og fordummende forenkling, like enøyd som hvis man bare går mot imperialisme når den kommer fra Vesten. Denne forestillingen er også helt blind for måten Vesten har dominert og prøver å dominere resten av verden på gjennom bruk av brutal maktbruk eller utpressing gjennom økonomiske midler, bruk av gjeld, altså tvang for å åpne markeder og frihandel, men også i siste instans militært.

Så til forholdet mellom de globale stormaktene, USA og Kina. Utviklinga av styrkeforholdet, økonomisk, politisk og militært. Endrer styrkeforholdet seg?

Det er jo helt åpenbart. Det er jo i takt med veksten, framveksten og den økonomiske krafta i helt andre land enn USA, og da vil også behovet for markeder, råvarer og arbeidskraft bli tilsvarende mye større. Det ligger jo i systemet. Det er sånn dette bølger fram og tilbake. Det skaper også grobunn for krig.

Ukraina

Jeg tror at USA sin utbygging med amerikanske baser, økonomiske oppkjøp og interesser i Ukraina – og til slutt Stoltenbergs offensiv om ukrainsk medlemskap i NATO – har en sammenheng med Kina–USA. At USA har en agenda for først å svekke Russland, for så å konsentrere seg om Kina, men at de undervurderte langvarigheten og hvor mye det koster. At de rett og slett har gått på en smell.

Hva tror du om det? Er dette reine konspirasjonsteorier?

Enhver stormakt har sine interesser og vil jo kunne tjene eller tape på regionale kriger og konflikter. Sånn har det jo alltid vært. Jeg mener, Sovjet og Kina i sin tid tjente på at USA tapte i Vietnam, og USA tjente på at Sovjet tapte i Afghanistan. Men det at stormakter har sine interesser, har aldri stått i veien for at vi tar stilling for den angrepne part. Det er rettesnoren for Rødts linje politisk.

Det har vært den politiske linja helt fra starten i vår bevegelse. Vi har alltid støttet de som blir angrepet. Men hva med USAs egne interesser i Ukraina?

Selvsagt har USA globale interesser. Selvsagt har USA egne interesser i Ukraina.

Det gjelder for USA som enhver annen stormakt. Det er ikke særskilt for Ukraina. Det er heller ikke kontroversielt å tenke på.

Det er flere vurderinger av opprøret på Maidan-plassen i november 2013. Den ene at det var et demokratisk opprør mot en regjering der Russland hadde stor innflytelse. En annen at både EU og USA var aktive og framprovoserte et kupp. Spilte Maidan-opprøret noen rolle i forhold til den krigen som nå pågår?

Ja, Russland starta jo med militære operasjoner inn på ukrainsk territorium for ti år siden allerede. Disse soldatene som ikke bar kjennetegn, så det ikke var tydelig at de var russiske. Så de har jo holdt på i lang tid med å undergrave Ukraina. Det er påfallende at i en del av analysene av denne krigen, virker det som man fratar eller ikke anerkjenner at ukrainerne både kan ha motstridende interesser som ethvert annet folk i en stat, men også selvstendig handlekraft. At man kun ser stormaktene, og at Ukraina brukes som marionetter.

Maidan var et folkelig opprør med ulike syn i Ukraina på tilknytning til særlig Europa og EU versus den tradisjonelle tilkoblinga til Russland. Selvsagt hadde også stormaktene sine interesser i en sånn situasjon. De reiste jo i skytteltrafikk.

Russerne var selvsagt også interessert i å holde sine allierte ved makta. Så det er jo et effektivt forsøk på innblanding.

Proxy-krig

Ordet «proxykrig», stedfortredende krig, brukes i debatten.
Er dette én måte å forstå noe av det som foregår? Eller mener du det er et sidespor?

Det er først og fremst en folkerettsstridig invasjon fra Russlands side.
Klart Putin prøver å fremstille Vesten som den aggressive parten i Ukraina selv etter at Russland invaderte og okkuperte nær en fjerdedel av landet.

Allikevel, kan stedfortrederkrig være ett element for å forstå hva som skjer?

Jeg tar en historisk parallell. Man kan argumentere for at f.eks. motstandskampen i Norge hadde et element av proxykrig mellom Storbritannia og deres rival, Tyskland. Men det var jo ikke akkurat hovedmotsetningen i 1940–1945. Det samme kan sies om Ukraina–Russland nå.

Da Ukraina ble angrepet, var kravet om å be om militær støtte nærmest unisont. Samtidig var det samtaler mellom angriperen og den angrepne. Jeg stusser over hvor fort England og alliansepartnerne avviste fredsavtalen eller fredsdiskusjonene. Jeg tror det henger sammen med USAs strategi om å svekke Russland. Stussa du over det?

Nei, det var ikke så veldig overraskende at en sånn som Boris Johnson hadde det synet. Det overraskende var at det ble tatt for god fisk at Englands statsminister dikterer Ukrainas regjering. Men man må ikke se bort ifra at 80 % av ukrainerne ønsket å slåss til de fikk drevet okkupantene ut av landet sitt.

Når denne samtalen holdes, i juni, diskuterer NATO etter Stoltenbergs forslag om at våpen som Ukraina får fra NATO, også kan brukes til angrep inne i Russland. Frykter du denne utviklinga?

Ja, Rødt er opptatt av å hindre eskalering av krigen, at den sprer seg videre i Europa. Vi tar utgangspunkt i at Norge også er Russlands naboland. Samtidig ønsker vi å hjelpe Ukraina med å forsvare seg. Det er derfor Rødt sier, og har bestemt, at vi er for våpenstøtte.

Men vi er mot donasjoner av våpen fra Norge som er egna til angrep langt inne i Russland.

Derfor sa vi nei til F-16-fly og prioriterte luftvern.

NATO fredsbyggende?

Tre spørsmål om Norge til slutt. Først: Hvordan vurderer du NATO nå? Er NATO fredsbyggende?

Rødt vil at Norge melder seg ut av NATO når det er flertall i folket og flertall på Stortinget for det. Så må vi samtidig styrke det nasjonale forsvaret og jobbe for en forsvarsallianse uavhengig av stormaktsrivaliseringa, for Rødt vil ikke legge landet forsvarsløst.

Den andre er at USA på kort tid har fått 12 militærbaser på norsk territorium og 40 i Norden. Dette er en del av USAs offensive strategi for å sikre sine interesser og sin globale dominans. Rødt er en veldig tydelig motstander av denne utvidelsen av USAs innflytelse. Norges interesser som et lite land langt mot nord, og med det nabolandet vi har, er lavspenning i nord.

Forutsigbarhet og stabilitet, ikke en brikke i stormaktsrivaliseringa.

EU prøver å bygge seg opp militært på sida av NATO. Bør Norge delta?

Nei. Det Norge bør gjøre, er å søke samarbeid med andre demokratiske land i vår geografiske nærhet. Det er Rødts syn.

Langtidsplanen

Stortingets vedtak om et forsvarsforlik ble vedtatt på Stortinget for to dager siden. På refleks tenker jeg at en komite der bare Rødt er mot NATO, vil forliket binde oss til NATOs strategi. Men, til Klassekampen sier du: «at når Raudt no røystar for Langtidsplanen, er det fordi ei slik opprusting i Noreg vil kunne føre til mindre avhengigheit av USA.» (6. juni, side 4)

I en annen artikkel i samme avis, samme dag, står det:
«Norge er NATOs øyne og ører i nord og skal også være mottakerland for alliert støtte. Det skal derfor investeres milliarder i anlegg som utenlandske soldater behøver for å øve i Norge, og infrastruktur som knytter oss nærmere svensk og finsk forsvar.» (6. juni, side 6)

Landsmøtets vedtak om et sterkere nasjonalt forsvar har vært Rødts politikk så lenge jeg har vært med. Internt har det vært ulike syn, men det har stått klare flertall bak de forsvarspolitiske valgene vi har tatt på alle nivåer i partidemokratiet og stortingsgruppa.

Rødt er den fremste kritikeren av nedbyggingen av det norske territorialforsvaret, som har vært til fordel for deltakelse i utenlandskrig.

Forsvaret ble nesten redusert til et militært ekspedisjonskorps.

Skiftende regjeringer har bygd ned vår egen evne til å hevde suverenitet, både på landjorda og i havområdene våre, og da rykker stormaktene inn i det etterlatte tomrommet. For å sikre vår egen nasjonale handlingsfrihet, og ikke minst at det er norske styrker under norsk kommando som står for overvåkning, tilstedeværelse, til havs og til lands, må vi jo gjenoppbygge det norske forsvaret. Og her er Langtidsplanen mange skritt i riktig retning, i tråd med det Rødt har vedtatt.

Jeg tror de fleste i Rødt med omegn er enige om at vi trenger et forsvar, ikke et militære for angrep. Vår bevegelse har aldri vært pasifister, men forsvarsvenner, men vil ikke et norsk forsvar være dominert av USA når vi er medlem av NATO?

Forsvarsforliket er en plan for å styrke strukturen i det norske forsvaret og handler om nasjonal egenevne ut fra nasjonale behov.

Med et svakt forsvar avgir vi suverenitet. Med et sterkere forsvar gir vi mindre rom for stormaktsrivalisering i våre nærområder. Det er den norske hæren som dobles, det er norske overflatefartøy som bygges, og vi skal ta inn etterslepet på norske kaserner.

Baseavtalen derimot, er en oppskrift for å bli mer underlagt USAs interesser. Den var ikke en del av forliket, men en egen sak som ble behandla i Stortinget og som Rødt gikk klart og tydelig mot.

Er du redd det blir en tredje verdenskrig?

Man veit jo aldri. Og Norge alene bestemmer jo ikke det. Men vi må gjøre det vi kan for bl.a. global kjernefysisk nedrustning og deeskalering, pushe på for fredsinitiativer og fredsarbeid. Norge må ha en militær egenevne, sånn at stormakter vil tenke seg om en gang eller to før de eventuelt prøver å få tak i våre ressurser.

Er du redd?

Jeg går ikke rundt og er redd hele tida, men jeg er bekymra, for vi lever i en urolig verden hvor veldig mørke krefter er på veldig sterk frammarsj.

(Samtalen ble gjort 6. juni, tre måneder før du nå leser bladet, men vi diskuterer de store linjene. De er like aktuelle.)

Amrit Kaur ble valgt som leder i Rød Ungdom i april 2024. Tidligere medlem av hovedutvalget for oppvekst og utdanning i Drammen kommune fra oktober 2023 til mai 2024.

 

Undersøkelser viser at ingen har hatt mindre tro på demokratiet enn de som vokste opp på 90- og 2000-tallet. RU-leder Amrit Kaur mener at dagens ungdom er mer åpne for kommunismen enn tidligere generasjoner. Derfor er det viktig å tydeliggjøre forskjellen mellom Rødt og andre politiske partier, og finne den riktige balansen mellom parlamentarisk og ikke-parlamentarisk arbeid. 

Denne samtalen skal handle om hvilke muligheter som finnes for den radikale venstresida  ble valgt til RU-leder. 

 

Hvordan synes du det halvåret har vært?

 

Det har vært en berg- og dalbane. På den ene siden har det vært veldig fint og givende, på andre tidspunkter har det vært helt jævlig. Jeg synes ikke det er så gøy å være i media, for eksempel. Samtidig er det også godt å se medlemmene, særlig de unge jentene lære om marxistisk teori og politikk og få selvsikkerhet til å kunne snakke om det. Da blir alt det andre verdt det. 

 

Jeg antar at du har en annen tilgang til politikken nå enn før du ble valgt. Er det noe som har overrasket deg, når du har fått sett den etablerte politikken fra innsiden?

Hvor skrullete alle sammen er, egentlig. Når man er en syttenårig tilskuer, tenker man at alle er veldig profesjonelle, ordentlige og kunnskapsrike. Når man kommer inn, skjønner man at de fleste bare er folk. Jeg tror at politikere flest er litt rare folk, at man kanskje må være litt rar for å kunne ta så høye verv. Folk er veldig lite ufeilbarlige. 

 

Hvorfor kalle seg kommunist i dag?

 

Du beskriver deg selv som kommunist. Hva legger du i det begrepet?

Det å være kommunist for meg handler om troen på et samfunn uten klasse, stat og penger, og at for å nå dette målet kreves revolusjonære midler. Jeg tror ikke man kommer seg dit gjennom avstemninger på Stortinget. 

 

Noen ville kanskje tenkt at begrepet «kommunist» etterhvert har fått så mange negative assosiasjoner at man heller burde velge seg noe annet –  demokratisk sosialist, post-kapitalist eller noe i den dur. Hvorfor tenker du at kommunist-begrepet er verdt å holde fast ved? 

Man forsøker jo å finne på nye merkelapper hele tiden, uten at det nødvendigvis har fungert. Risikoen er at det fører til sekterisme, eller at man beveger seg for langt bort fra det som må være hele poenget. Jeg mener ikke at alle som ikke kaller seg kommunister, ikke er radikale, det er mange som unngår den merkelappen jeg egentlig er enig med. For meg er det egentlig ikke noen forskjell mellom å kalle seg sosialist eller å kalle seg kommunist. Samtidig er det veldig mange som kaller seg sosialister i dag, også en del jeg ville betegnet som sosialdemokrater.

Jeg kaller meg kommunist fordi jeg vil tydeliggjøre at jeg ønsker en revolusjonær samfunnsforandring.

 

Også de som forsøker å kalle seg for noe annet, blir fort konfrontert med kommunismespøkelset når de faktisk skal konkretisere hva slags samfunn de ønsker seg. Det er vanskelig å slippe unna anklagen om at man vil tilbake til Sovjetunionen. 

Ikke sant. Det jeg mente med å «rebrande» kommunismen var å ta ordet litt tilbake. Jeg er litt redd for at man skal skamme seg så mye over de historiske assosiasjonene, at man over tid sier fra seg de revolusjonære prinsippene.

 

Ungdommens forhold til kommunismen

 

Nå begynner det å bli en del år siden den kalde krigen var over. Har du inntrykk av at din generasjon har et annet inntrykk av kommunismen enn det man hadde før?

Både–og. Jeg opplever at ungdom er mer åpne for å høre hva jeg mener, eller hva jeg legger i begrepet. Samtidig har de på min alder og yngre ikke levd i en verden hvor Sovjetunionen og Maos Kina fantes. Dermed er det eneste de veit om kommunismen, det de lærer på skolen, som jeg mener feilrepresenterer bevegelsen veldig. Men jeg opplever at de yngre er mer klare for å bli overbevist. 

 

Opplever du disse fordommene mot kommunismen som en slags ideologisk barriere, som du må bryte ned før du kan snakke om den politikken du egentlig står for?

Litt, men jeg føler ikke at det skal like mye til som med eldre folk. På den ene siden har man alt de har lært på skolen. Samtidig er det først og fremst arbeiderklasseungdom vi prøver å nå ut til, som kanskje ikke er de som følger mest med i historietimen uansett. Når man ikke har vokst opp da Sovjetunionen eksisterte, er ikke dette nødvendigvis den første historiske hendelsen man forbinder med kommunismen. Da blir det også enklere å peke på andre historiske eksempler, for eksempel Thomas Sankara i Burkina Faso, Che Guevara på Cuba og det amerikanske Black Panther-partiet. Da kan man også koble kommunismen på et anti-imperialistisk prosjekt, som jeg opplever at unge er åpne for. 

 

Teori, skolering og kjønn

 

Ett av temaene som ble diskutert da du ble RU-leder, var hvilket forhold ungdomspartiet skal ha til teori. Du og den retningen du representerer, ble da anklaget av tidligere RU-leder Liv Müller Smith-Sivertsen for å ville akademisere ungdomspartiet på en måte som ville gjøre det mindre tilgjengelig for unge fra arbeiderklassen. Kjenner du deg igjen i den framstillingen?

Jeg er enig i at vi er mer opptatt av skolering enn den forrige ledelsen. Vi mener at det er omtrent like viktig som å gjøre ting i praksis. Men jeg er ikke enig i at det utestenger noen. Det har aldri vært sånn at folk blir kastet ut av RU hvis de ikke møter opp på studiesirkel. Det handler om å tilrettelegge for at flere kan skolere seg hvis de vil det, og da særlig jenter.

I RU har det vært sånn i flere tiår at gutta kan mye om marxisme mens jentene kan mye om feminisme, og at det har vært en slags krig mellom dem. Jeg opplever at det begynner å gå over nå.

Rett før jeg ble suspendert [i februar 2024] startet jeg opp studiesirkler for jenter, for at det skulle bli lettere for jenter å ta plass i diskusjoner uten å føle seg dumme. Men ja, vi er opptatt av at man skal kunne marxismen sin. Hvis man skal jobbe revolusjonært fra et marxistisk perspektiv, må man vite hva man gjør. Jeg synes det er ganske farlig å skulle basere politikken på magefølelsen eller det som umiddelbart oppleves som moralsk riktig. Vi er alle sosialisert inn i kapitalismen, og måten vi tenker på, er formet av samfunnet vi lever i. Da blir det å skolere seg viktig for å kunne tenke kritisk, og avlære den borgerlige ideologien man har blitt oppdratt i. 

 

Skolering kan også ha en utjevnende effekt i bevegelsen, fordi man da sikrer at alle sitter med det samme utgangspunktet. Jeg tenker også det er litt fordomsfullt å tenke at arbeiderklasseungdom per definisjon ikke kan være teoretisk interesserte. Jeg er fra arbeiderklassen selv, og jeg er det største teoretiske surrehuet som finnes. 

Samme, hehe. 

 

Også jeg har erfart at det ofte er overvekt av menn på lesesirkler. Hvorfor tenker du det er slik, og hva kan man gjøre med det? 

Jeg tror det handler om at jenter er oppdratt til å tenke at de ikke kan like mye som gutter. At man tror at jenter ikke har de samme evnene til å forstå kompliserte teoretiske tekster. Jeg mener at det ikke er tilfellet i det hele tatt, ofte er diskusjonen bedre når det er mange jenter på studiesirkel. De er ofte bedre til å koble det teoretiske på konkrete livserfaringer. Så tror jeg det også er et spørsmål om feministisk praksis. Gutter har en tendens til å mansplaine og kanskje forvente mer av jenter fordi de er jenter. Da heves også terskelen for å delta. 

 

Kan det også ha noe med marxismens historie å gjøre? Både Marx og Lenin hadde tidvis en hånende og nedlatende skrivestil, og var opptatt av å skulle arrestere folk for deres teoretiske svakheter. Har det etablert en uheldig måte å diskutere teori på?

Ja, jeg tror absolutt det har hatt en del å si. Jeg ser at det er en del marxist-leninister som forsøker å kopiere måten Lenin diskuterte på, og det kan oppleves som ekkelt. Men hvis du gir saklig kritikk til de folka og foreslår at man skal behandle hverandre som kamerater og være bevisst den feministiske praksisen,  forandrer de seg på ganske kort tid. Det er sjelden det er vondt ment, som regel er det bare et uttrykk for tenåringsgutters tendens til å være litt cocky. 

 

Generasjon desillusjonert

 

Dagens Rødt springer i stor grad ut av et oppgjør med AKP-ml som skjedde i RU på starten av 2000-tallet. De som er på venstresiden i partiet i dag, kan iblant bli anklaget for å være AKP-ml-sympatisører som vil snu klokka tilbake til syttitallet. Hvordan forholder du deg til den kritikken?

På den ene siden mener jeg det er klart at AKP-ml fikk til ting som dagens Rødt ikke får til. SUF-ml hadde på høyden 5000 medlemmer, mens vi ikke en gang er 1000 medlemmer. Inntrykket mitt var at man var bedre på å agitere, og at i hvert fall ungdomspartiet var i stand til å nå ut bredere. På den andre siden var det mange problemer med ml-bevegelsen også, for eksempel tendensen til overbyråkratisering og mangelen på organisatorisk demokrati. Men jeg tror at det å si ting mer som det er, og tørre å være radikal i offentligheten, er noe vi vil tjene på i lengden. Jeg tror at folk begynner å bli lei av politikere som snakker vagt og som begrenser seg til kortsiktige løsninger. Når man har en arbeiderklasse som kjenner på en ganske sterk følelse av håpløshet, som er slik jeg særlig opplever det når jeg snakker med arbeidere med innvandrerbakgrunn, tror jeg det  hjelper oss å snakke på en mer radikal måte. RU gjorde det jo skikkelig dårlig i skolevalget.

Før fikk jeg ofte spørsmål om hvorfor vi er kommunister og den type ting. Siste skolevalgkamp lurte folk på hva som egentlig er forskjellen mellom oss og AUF og SU. Jeg tror ikke vi vinner på å kopiere de andre partiene, men på å skille oss ut ved være radikale. 

 

Nylig ble det publisert en studie som viser at ingen generasjoner har så liten tro på demokratiet som de som er født på 2000-tallet. Hvorfor tror du det er sånn?

Vi er en av de første generasjonene som får det verre enn foreldrene våre. Vår generasjon har også vært vitne til mange politiske bevegelser som vokser seg store bare for å falle sammen, for eksempel Black Lives Matter og klimastreikene. Vi ser også hvordan abortrettigheter verden over blir tatt fra oss, til tross for hvor hardt kvinnebevegelsen har kjempet for å etablere dem. Da er det fort gjort å spørre hva som egentlig er vitsen. I min levetid har ikke den radikale venstresiden vært flinke nok på å komme med et alternativ. Kanskje har man vært for opphengt i å krangle om permanent revolusjon, og om man hovedsakelig er maoist eller bare «vanlig» marxist-leninist-maoist, og så videre. Det har blitt litt nerdete. Når også Rødt beveger seg i en mer sosialdemokratisk retning, og det ikke engang virker som om vi har et godt alternativ til dagens samfunn, bidrar nok dette også. Man kan bare tenke seg hvordan det er å være en oppegående innvandrerungdom som bor på Stovner, som ser hele det politiske Norge snakke dritt om alle, som er som deg, som har vokst opp som deg og har vokst opp der du har vokst opp. Jeg synes ikke det er så rart at man mister troen på politikk da. 

 

Hva er det som må gjøres for å nå de som i dag har gitt opp politikken, tror du?

Å gi dem håp, gjerne ved å gjøre ting utenfor Stortinget. Jeg tror for eksempel at Palestina-demonstrasjonene har inspirert ganske mange. Generelt sett mener jeg løsningen er å bygge opp alternative institusjoner, mutual aid, og sånne ting. Men det er litt vanskelig i Norge, hvor vi har en velferdsstat som tar hånd om såpass mye, at det er vanskelig å konkurrere med den. En mulighet er likevel å lage matbanker, fritidsklubber og andre ting som hjelper folk. Det trenger ikke være så veldig stort for å være inspirerende, man kan starte med å hjelpe de som sliter mest. Det er ikke enkelt, men jeg tror belønningen vil være så stor at det vil være verdt det. 

 

Innenfor eller utenfor?

 

Rødt er et interessant parti fordi det på den ene siden forsøker å jobbe for et annet system enn vi har i dag, samtidig som at man jobber innenfor dette systemet for å oppnå mer kortsiktige politiske mål. Opplever du det som en krevende balansegang?

Ja. Det blir veldig mange ting å drive med på en gang. Både hvis man skal stille til valg og drive med aksjonisme og revolusjonært arbeid ute i gatene, så må man gjøre det skikkelig. Det krever en ordentlig innsats, og det kan være vanskelig når man ikke har så mange folk. Vi har egentlig fokusert mest på det praktiske etter landsmøtet. Jeg opplever at dette ikke har blitt prøvd ut ordentlig, i hvert fall ikke siden jeg ble født.

Det finnes mange ressursterke folk der ute som kunne fått til mye bra ikke-parlamentarisk arbeid, men som bruker all energien sin på parlamentarisme.

Uten at jeg mener at man ikke skal jobbe parlamentarisk i det hele tatt, tror jeg kanskje man bruker ressursene på litt feil måte. 

 

Helt til sist har jeg lyst til å spørre deg litt om den norske Palestina-politikken. I perioden siden du ble leder, har Norge formelt anerkjent Palestina, som førte til at Israel trakk ut ambassadøren sin fra den israelske ambassaden i Oslo. Ble du overrasket over at regjeringen valgte å anerkjenne Palestina? 

Nei, egentlig ikke. Arbeiderpartiet har et valg å vinne og gjør det skikkelig dårlig akkurat nå, så jeg tror det egentlig handler mest om det. Demonstrasjonene ville også ha eskalert hvis ingenting hadde skjedd, så de var nok nødt til å gjøre et eller annet. Selvfølgelig er det bra at vi anerkjenner Palestina, men jeg merker også at engasjementet har gått litt ned siden anerkjennelsen, uten at så mye egentlig har forandret seg. Vi har fremdeles ikke sanksjonert Israel eller trukket investeringene i våpenselskap som selger våpen til Israel ut fra Oljefondet. Å anerkjenne Palestina er det minste man kan gjøre, tenker jeg.

Anmeldelse av «Spilleren» av Simon Shuster. Utgitt på norsk av Cappelen Damm våren 2024. Oversatt fra engelsk av Lene Stokseth.

Fra samtaler i kulissene til Zelenskyjs show, til bunkeren dypt under regjeringskontorene i Kyivs Bankova-gate, fra åstedet for krigsforbrytelser i Butsja til frigjorte Kherson, kommer TIME-journalist Simon Shuster ekstremt tett på presidenten og persongalleriet rundt ham.

Urokråken som skulle riste tak i Ukrainas korrupte politiske etablissement og få en slutt på krigen med Russland, endte opp med å måtte forsvare landet mot en brutal fullskala invasjon. På tre år forvandles Zelenskyj fra komiker til krigshelt. Shuster har skrevet boken som viser hvordan det skjedde.

Boken beskriver Zelenskys opplevelser fra Russlands invasjon starter natt til 24. februar 2022, til november samme år. Den gir også et overblikk over tiden før, med alt som har skjedd i Ukraina siden starten av 2000-tallet. Vi blir også introdusert til persongalleriet rundt ham, hvor mange i kretsen hans som komiker ender opp i regjeringskontorene i Bankova-gaten i Kyiv.

En anti-anti-russisk kandidat

Zelenskyj trodde aldri på advarslene om en fullskala invasjon. Presidenten og hans stab gjorde, som Shuster godt beskriver, til og med narr av amerikanerne og andre for deres skråsikkerhet på at en invasjon var på vei. Til det siste prøvde han å få egen befolkning til å holde seg rolig. Troen på, og trusselen om, krig hadde ruinert landets økonomi, og dette så lenge ut som administrasjonens største problem ved siden av krigen som pågikk øst i landet. Så feil kan man ta. Russerne kom, de angrep hovedstaden og ville drepe Zelenskyj for å erstatte han med en marionett. Om kuppet mot Kyiv hadde lyktes ville det endret historiens gang totalt.

Portrettet Shuster tegner opp er av en mann som gradvis mister troen på fred. Zelenskyj var ingen stor tilhenger av oransjerevolusjonen i 2004, og foreldrene hans, fra den russisktalende arbeiderklassen, støttet faktisk president Janukovytsj, som revolusjonen rettet seg mot. Under demonstrasjonene på Majdanplassen fra november 2013, holdt Zelenskyj seg stort sett på sidelinjen, blant annet fordi han mislikte noen av demonstrasjonens frontfigurer. Det var for mange høyreekstreme og opportunister blant dem. En sketsj i et av hans show var morsom på demonstrantenes bekostning. Den ble ikke gjentatt.

Russlands annektering av den ukrainske halvøya Krim ble vendepunktet for Zelenskyj. Komikeren hadde fortsatt mye av sin aktivitet i Russland, men begynte å trekke denne ut og skalere ned samarbeidet. Samtidig advarte han mot politikken til den nye ukrainske presidenten Petro Porosjenko, som tok over etter revolusjonen i 2014. Særlig gjaldt det vedtaket om å fjerne russisk som offisielt språk øst i landet.

Etter revolusjonen i 2014 begynte Russland nå for fullt å støtte separatistbevegelser i Donbass-regionen, og den russisk-ukrainske krigen startet. Slik Shuster beskriver det var det Zelenskyjs turer hit, og møter med soldatene, som overbeviste han om å bli politiker. Han bestemte seg for å stille som presidentkandidat våren 2018, men fortalte først venner og familie dette på høsten. Zelenskyj gikk offentlig med budskapet nyttårsaften.

Da Zelenskyj vant en svært overbevisende seier i presidentvalget våren 2019, var det som en motpol til de mest anti-russiske kreftene i Ukraina. Sittende president Petro Porosjenko, som fikk makten i valget etter demonstrasjonene på Majdan-plassen og annekteringen av Krim, hadde inntatt en svært anti-russisk linje. Denne sto Zelenskyj i tydelig opposisjon til. Den nyslåtte politikeren og presidentkandidaten klarte også å skape uro hos vestlige ledere, blant annet med krasse uttalelser mot det internasjonale valutafondet.

Fredslinjen

Zelenskyj vant en overbevisende seier i presidentvalget, og noen måneder senere fikk partiet hans rent flertall i parlamentet. Etter det ble de interne stridighetene i ukrainsk politikk bare større. Den nyvalgte presidentens tilnærminger til Russland, med ønsker om forhandlinger, ble hardt kritisert av opposisjonen. I tilltredelsestalen til Zelenskyj våren 2019 var han nemlig tydelig på behovet for kompromisser for å sikre fred i Øst-Ukraina. Presidenten, som hadde fått 72% i presidentvalget og 90% i de mest konfliktfylte områdene, sank raskt i popularitet.

Verken Russland eller Ukraina hadde oppfylt avtaler fra Minsk i 2014 og 2015 som skulle sikre fred, og i Ukraina hadde stemningen snudd seg mot innholdet i dem. Avtalene ble, slik Shuster beskriver det, inngått under sterkt press fra vestlige land på en side, og et aggressivt Russland som ikke holdt fred på den andre siden. Forfatteren viser interessant nok til at visepresident Joe Biden i 2015 presset på for at Ukraina skulle holde sin del av avtalen, blant annet det vanskelige punktet om å avholde lokale valg i Øst-Ukraina, til tross for russisk tilstedeværelse i regionen. Det skjedde ikke.

Zelenskyj, som innså Minsk-avtalens feil og mangler, ville likevel følge opp Bidens budskap etter valget i 2019. Klimaet i politikk og media bidro til at han mislyktes.

Sommeren 2021 skjedde det endringer i Ukrainas strategi i krigen mot Russland. Presidentadministrasjonen utpekte en ny forsvarssjef, Valerij Zaluszjnyj. Han skal Zelenskyj senere havne i konflikt med, noe Shuster bruker mye tid på å beskrive, men til å begynne med er samarbeidet godt. Parallelt med utnevnelsen går Ukraina over til en ny strategi i den russisk-ukrainske krigen: Skyt for å drepe. De skal ikke bare deeskalere konfliktene i Donbass, de skal skremme de russiske troppene fra å angripe i det hele tatt.

Shuster fremstiller ukrainernes forhandlingsvilje som stor både i tiden før og i starten av krigen. Zelenskyj hadde valgt ut vennen Davyd Arakhamija til å lede forhandlingene med landet som hadde invadert dem. Han var en uerfaren politiker med erfaring fra teknologibransjen, men var og er majoritetsleder i parlamentet. I den andre runden med forhandlinger i Istanbul i mars skal ukrainerne ha vært villige til å legge vekk planene om NATO-medlemskap og å ikke tillate utenlandske baser eller militærøvelser, i bytte mot sikkerhetsgarantier fra Russland og andre land.

Ifølge Shusters kilder skal vestlige ledere ha presset Ukraina til å akseptere store innrømmelser. Zelenskyj var på samme linje, til tross for at de grusomme ugjerningene i Butsja og andre steder ble kjent mens forhandlingene pågikk.

Putins annonsering av planene om å annektere fire ukrainske regioner i september 2022 gjorde dermed, slik Shuster fremstiller det, at Zelenskyj mistet sine illusjoner om å forhandle seg til fred. Putin annonserte riktignok dette uten å ha reell kontroll over regionene det gjaldt; Luhansk, Donetsk, Kherson og Zaporizizja.

Zelenskyjs motreaksjon var å sende en offentlig søknad om medlemskap i NATO, noe som riktignok virker å være langt unna å skje, og å utstede en presidentordre om å utelukke videre forhandlinger med Russland så lenge landet er styrt av Vladimir Putin.

Skuffelser både i øst og vest

I boken dokumenterer Shuster hvordan Zelenskyj likevel, gang på gang, har returnert skuffet tilbake til kollegene i Bankova-gaten etter møter med vestlige land, EU og NATO. Ingen har gitt ham alt han vil ha og trenger for å slå tilbake mot invasjonen.

Noen dager før invasjonen i februar 2022 besøker presidenten sikkerhetskonferansen i München. Zelenskyj er enda ikke overbevist om at det kommer noen invasjon, men USA er skråsikre. Derfor ber presidenten USA om våpenforsendelser og sanksjoner som kan avskrekke Russland. Det ville ikke amerikanerne gi dem, og Zelenskyj returnerer med en følelse av at mange av deres vestlige allierte ville tvinge dem til å innse nederlaget raskt, og heller bygge opp en eksilregjering. Det ville ikke Zelenskyj høre snakk om.

På kvelden samme dag som invasjonen, i en konferansesamtale med europeiske ledere, møter han også motvilje mot både sanksjoner og våpenforsendelser, særlig fra Tyskland. Senere har ting endret seg mye. Men slik Shuster portretterer han, bærer Zelenskyj med seg en følelse av skuffelse, og av at andre europeiske land ikke deler Ukrainas opplevelse av Russland under Putin som en eksistensiell trussel.

Å stenge luftrommet, som ville vært mulig å gjøre, har Zelenskyj ikke fått gjennomslag for. Vestlige ledere har gode argumenter for at det kan føre til en storkrig. For den ukrainske presidenten kan det være vanskelig å innse at krigen ikke er her allerede.

Simon Shuster gir oss et nyansert bilde av presidenten, og gir plass til de sidene ved presidentens styre som er problematiske. Det gjelder både nedstengingen av opposisjonelle mediekanaler og forbud mot enkelte partier. I en scene fra et sjeldent bursdagsselskap i Kyiv, hvor gjestene hovedsakelig var aktivister og reportere, blir Shuster advart av den første redaktøren i Ukrajinska Pravda: «Ikke vær for snill med ham. Du vet ikke hva kan kommer til å bli».

Veien tilbake til full pressefrihet og fungerende flerpartisystem kan være lang. Presidenten er selv åpen om at det er mye som skal til for å samle alle landets regioner igjen.

Den ukrainske presidenten har blitt sammenlignet med flere tidligere krigshelter, deriblant Winston Churchill. Ifølge forfatteren misliker Zelenskyj sammenligningen, på grunn av Churchills imperialistiske tilbøyeligheter. Det har presidenten tilsynelatende ikke noe til overs for. Passende nok er det Charlie Chaplin Zelensky trekker frem som forbilde, for måten hans å bruke informasjonsvåpenet i krigen mot fascismen.

Det verktøyet har presidenten vist at han håndterer. Forfatteren også.

Å spise sunt handler om mer enn gode råd fra myndighetene.

Vi er mange som har kjent på at vi burde gjort en større innsats for å følge kostholdsrådene. Men hva betyr kostholdsrådene i en tid med høye matvarepriser og stram økonomi for flere?

Jeg synes det var litt rart at jeg som helsepolitisk talsperson skulle få spørsmål om kostholdsrådene. Om jeg er enig i at folk bør spise mer av det ene og mindre av det andre. Men politikere har ikke mer peiling på kropp og sunnhet enn vanlige folk. Det vi trenger å diskutere politisk, er tilgangen til den sunne maten.

Det er nemlig ikke på grunn av valgene de fattige tar at de lever kortere og med dårligere helse.

Det som står i veien for et sunt kosthold for mange handler om livsbetingelser, og den beste måten å bidra til at flere har sunnere kosthold er nettopp å sørge for å bedre dem. Når tid og penger står i veien for muligheten til å spise sunt, så er det dette som må være en politisk diskusjon.

Vi kan ikke snakke om matvaner som om det kun handler om individuelle valg og vilje. Vi må også snakke om den faktiske tilgangen. Det er nemlig ikke på grunn av valgene de fattige tar at de lever kortere og med dårligere helse. Det er på grunn av ulikhetene at de har dårligere helse.

Mat er politikk

Jeg følger personlig ikke alle kostholdsrådene, og min største fiende er tiden. Men det finnes enda større barrierer. Det er kombinasjonen dårlig tid og dårlig råd. For alle vi som vet hvordan det er å ha dårlig råd, vet også at det er lommeboka som bestemmer hva du spiser, ikke faglige kostholdsråd.

Det er ikke noe galt med de faglige kostholdsrådene i seg selv. Jeg er den generasjonen som fikk innprenta fem om dagen. Selv om vi ikke husker alt eller følger alt, har de fleste av oss tatt med oss noe lurt på veien.

Det må være mulig for flere å velge sunt. Men du har ikke et valg i dagens samfunn, hvis du ikke har penger til å betale for det. Derfor etterlyser jeg debatten om, ikke bare hva som er sunt, men også hva vi skal gjøre for at folk skal ha råd til sunn mat. Det er et politisk ansvar å sørge for at økonomi ikke blir et hinder for muligheten til å sunt kosthold. Rødt mener for eksempel at en start er å fjerne moms på norskprodusert frukt og grønt.

Det er lommeboka som bestemmer hva du spiser, ikke faglige kostholdsråd.

Sosial ulikhet tar år fra livene til folk. Likevel øker forskjellene, og folk gruer seg til å trekke kortet i betalingsautomaten enten det er på butikken eller sykehuset. For å redusere sosiale ulikhet i helse, må vi redusere økonomiske forskjeller i samfunnet vårt. Vi kan for eksempel ha en omfordelende skattepolitikk, slik at folk sitter igjen med mer etter at strøm og bolig er betalt.

Vi må alle spise hver eneste dag. Men matprisene økte med 25 % på to år, og det er spesielt fisk, frukt og grønt som blir dyrere. Da er det klart at det ikke bare er et spørsmål om å vite hva som er bra for kroppen, men å ha råd til det. Samtidig som matvareprisene har økt, har også overskuddene på toppen økt. Bønder og butikkansatte har heller ikke fått mer. Da må det også endringer til i dagligvaremarkedet, sånn at ikke kjedene tjener seg smekkrike mens både de som produserer mat og vi som spiser mat taper på det.

Mange i samfunnet vårt har dårlig råd, og med de økende prisene og forskjellene er det flere som må velge mellom helt grunnleggende basisbehov. Da er det ikke tilstrekkelig at politikere ber folk om å spise sunnere, når den sunne maten er dyrere. Når økonomi gjenspeiles i problemet, må også løsningene gjøre det. Det er et politisk ansvar å sørge for at økonomi ikke blir et hinder for muligheten til å sunt kosthold.

Tematittelen på dette nummeret av Gnist er Kokebok. Hvorfor akkurat den? Fordi mat er politisk som bare det, noe Nick Dearden og Daisy Pearsons artikkel om mat og monopol viser. 

I et utdrag av artikkelen skriver Dearden og Pearson:

Mens de fleste mennesker i verden opplever dyrtid og krise, og små matprodusenter sliter, leverer baronene i matindustrien på rekordhøye utbetalinger til sine aksjonærer eller eierfamilier. 

 

Det anbefales å lese artikkelen i sin helhet på globaljustice.org, men i Gnist 3/24 serverer vi et sammendrag, bearbeidet og oversatt av Tore Linné Eriksen. En tankevekker når dagligvarebaronene bruker dyrtida til å presse prisene enda mer oppover. 

 

Mange har fått merke konsekvensene av et år hvor matvareprisene bare har økt og økt. For de med middels inntekt eller mer, er det kun et lite irritasjonsmoment – kanskje man kutter ned på noen pils eller går noe sjeldnere på kafé eller ut for å spise, men de med dårligst inntekt må kanskje droppe hele måltider, eller få hjelp hos Matsentralen eller andre frivillige organisasjoner. 

 

Myndighetene lanserer snart de nye kostholdsrådene, og stortingsrepresentant Seher Aydar påpekte allerede i august i år at det hjelper ikke med nye råd når det likevel er størrelsen på lommeboka som avgjør hva du putter i munnen. Når frukt og grønnsaker koster mer enn smågodt og junkfood, sier det seg selv at de med dårligere råd kommer verst ut helsemessig:

 

Når tid og penger står i veien for muligheten til å spise sunt, så er det dette som må være en politisk diskusjon.

 

Sehers tekst om de nye kostholdsrådene og økonomi, trykt på tv2.no den 14. august i år, kan leses i litt omarbeidet utgave i dette nummeret av Gnist. 

 

Hva vi spiser, avgjøres ikke bare av lommeboka, men også av sosial bakgrunn. Gnist-redaksjonens Jokke Fjeldstad presenterer i dette nummeret antirasistiske hvitløkssuppe fra Holmlia. Vi som vokste opp på 80-tallet og tidlig 90-tall fikk fort erfare hvorfor rasister brukte hvitløk nærmest som et skjellsord i innvandringsdebatten. Som Jokke skriver selv i oppskriften på sin antirasistiske hvitløkssuppe:  

 

Skepsis mot hvitløk var nærmest et kodeord for at man egentlig var rasist.  

 

Uansett, intet slår mat med fersk hvitløk, spør du meg! 

 

Mat har lenge hatt et kjønnsperspektiv. Paradoksalt nok har økt fokus på vekt, kropp og utseende økt i takt med den økende kvinnefrigjøringen på 70-tallet. Er det mannssamfunnets krampaktige forsøk på å tvinge kvinnene tilbake i gamle mønstre, eller kan det også være noe frigjørende i å ta kontroll over egen kropp og eget utseende gjennom kaloritelling og BMI-skalaer? Hilde Berit Moen fra Nord Universitet har studert slankespalter fra ukebladet Hjemmet tidlig på 70-tallet, i kvinnefrigjøringens glansalder. 

 

Gnist nr.3/24 handler imidlertid ikke bare om mat. Konflikten i Midtøsten er dessverre like relevant som alltid, noe både Palestinakomiteens Kjell Stephansen skriver om i sin artikkel om Oljefondet og Israel, og Erik Ness’ intervjuer med Hege Bae Nyholt og Aram Zaheri fra den internasjonale solidaritetsaksjonen Ship to Gaza viser. Å anerkjenne Palestina som en selvstendig stat har en viktig symboleffekt, men tiltak som Freedom Flotilla Coalition, som skipet Handala er en del av, er en uvurderlig solidaritetsaksjon for å forsøke å oppheve den illegale blokaden av Gaza. Også i Ukraina raser krigen, og Gnist har intervjuet Bjørnar Moxness om hvordan konflikten påvirker det store, globale bildet. 

 

Da gjenstår det bare å ønske god lesning, og Bon Apétit!

I år er det 25 år siden Naomi Klein ga ut boka No Logo. I denne artikkelen vil jeg se nærmere på det hun skrev om, og forsøke å se det i lys av Marx’ teorier.

 

Naomi Klein traff virkelig tidsånden da No Logo ble gitt ut, bare dager etter protestene mot Verdens Handelsorganisasjon (WTO) sitt toppmøte i Seattle, protester som for alvor sparket i gang antiglobaliseringsbevegelsen, også i vår del av verden. Siden den gang er boka blitt oversatt til et tjuetalls språk, og den står fortsatt som et helt sentralt vitnesbyrd på bevegelsen den var en del av.

 

Selv om bevegelsen raskt tapte momentet og i dag knapt nok er en skygge av seg selv, blir man som leser raskt slått av hvor lite som er endret siden den gang. År med krig, pandemi og økonomiske kriser har selvsagt gjort mye med hvordan verden ser ut, og både eksemplene hun benytter seg av og den optimistiske tonen hun legger an, særlig mot slutten av boka, kan nok fremstå litt utdatert når vi sitter med den historiske fasiten et kvart århundre senere. Fenomenene hun beskriver, derimot – branding, identitetsmarkering og kommersielle utopier som markedsstrategi – står like sentralt i dagens kapitalisme som de gjorde i 1999.

 

Samtidig er det åpenbart at Klein, til tross for glimt av genuin kapitalismekritikk, er mer opptatt av hvordan kapitalismen ser ut, enn hvordan den faktisk er. I en bok som dette er det i seg selv ikke nødvendigvis et problem. Likevel reiser det spørsmål om hvordan disse fenomenene forholder seg til de mer dypereliggende kapitalistiske strukturene.

 

Merkevarekapitalismen

Noe av det som gir No Logo en litt utdatert karakter, er hvilke bedrifter og hvilke merkevarer som er omtalt, og hvilke som ikke er det. Boka er for eksempel skrevet flere år før Mark Zuckerberg lanserte Facebook, og enda flere år før TikTok så dagens lys. Google er ikke nevnt i boka i det hele tatt, og selv om Amazon er nevnt, er det selskaper som bokhandlerkjeden Barnes & Noble som får stå som representant for den forretningsmodellen Amazon senere er blitt kjent for.

 

I stedet er det selskaper som McDonalds, Nike og Body Shop som får smake pisken. Dette er selskaper som, ulikt mange av dagens gigantselskaper, fortsatt baserer seg på salg av varer i form av høyst konkrete bruksverdier. De er mer håndfaste, mer konkrete, og inntektene deres kan spores tilbake til høyst konkrete behov, og det er kanskje nettopp derfor de har en tendens til å gli under radaren i møte med de rene nettbaserte selskapene. Men de er ikke borte. For eksempel kan Nike, som i 2000 hadde en fortjeneste på 9 milliarder dollar, nå oppvise en årlig inntekt på over 50 milliarder dollar. Et forsvinnende lite beløp sammenlignet med Amazon og Alphabet, som eier Google, men likevel en svært markant økning.

 

Nikes vekst siden 2000 kan likevel bare i begrenset grad tilskrives markedsandelen for Nikes produkter. Veksten kan, i likhet med veksten Klein omtaler i perioden før – fra 750 millioner i 1987 til altså 9 milliarder i 2000 – snarere tilskrives en dobbel utvikling. For det første har selskapet redusert produksjonsutgiftene ved å flytte produksjonen til lavkostland og frihandelsområder der uorganiserte arbeidere – for det meste unge kvinner – jobber under begredelige lønns- og arbeidsforhold både 12 og 14 timer om dagen. For det andre har de økt inntektene, ikke først og fremst ved å selge flere produkter til samme pris, men ved å gi dem en tilleggsfunksjon i forbrukernes øyne, fremfor alt symbolisert ved selskapets enorme reklamesatsing rundt basketballspilleren Michael Jordan. Den som kjøper en trøye eller et par sko fra Nike, kjøper ikke bare den fysiske varen, men også en identitet knyttet til merkevaren.

 

En aura av eksklusivitet

Kleins innsikter er ikke unike. Allerede på 1930-tallet omtalte Theodor Adorno (1903–1969), som del av sin kulturkritikk, lignende tendenser. Ved siden av sitt virke som sosiolog og filosof og en av Frankfurtskolens fremste representanter, var Adorno nemlig lidenskapelig opptatt av klassisk musikk, både som lytter, komponist og utøver. Derimot var han ikke spesielt begeistret for samtidens musikkindustri, og i et essay fra 1938 kritiserer han konsertpublikum som oppviser en helt særegen entusiasme for musikk, bare den er fremført på instrumenter bygd av bestemte instrumentmakere eller dirigert av bestemte dirigenter. En vanlig tilhører, mener han, er nemlig ikke i stand til å skjelne musikk fremført på en Stradivarius, fra musikk fremført på en moderne fabrikkfele, like lite som han er i stand til å skille et stykke dirigert av Toscanini fra et stykke dirigert av en annen habil dirigent. Det er ikke produktet de kjøper, det er opplevelsen av noe eksklusivt.

 

Ulikt den tilleggsfunksjonen Klein tillegger bestemte merkevarer, ligger det et materielt fundament bak eksklusiviteten i musikken. Akkurat som antallet Stradivariuser, og dermed også et antall fiolinister som kan spille på dem til samme tid, er begrenset, var det også mens han var i live, begrenset hvor mange konserter Toscanini kunne dirigere i løpet av en dag, en uke eller et år. Kleins merkevarer, derimot, finnes i et nesten ubegrenset omfang. Ja, skriver hun, det er faktisk et kjennetegn ved dem. Mens Starbucks så sent som i 1986 var et lokalt fenomen rundt Seattle, var det for 25 år siden blitt et globalt fenomen, med nærmere 2 000 utsalg i 12 land, og med langt flere produkter enn til salgs enn dem man vanligvis kjøper i en kaffebar. Siden har det bare fortsatt, og i dag er det over 38 000 Starbucks-utsalg i over 80 land. Likevel har Starbucks klart å opprettholde en aura av eksklusivitet som gjør at de kan ta mer betalt for en kopp kaffe enn konkurrentene kan.

 

Denne auraen av eksklusivitet hos en bestemt merkevare, enten det er Starbucks, Nike eller Tesla, for å bruke et mer moderne eksempel, er ikke ulik den innbilte eksklusiviteten Adorno beskriver i musikken. Den vesentligste forskjellen som bytteverdi betraktet, består i hvordan denne eksklusiviteten skapes. Den naturlige begrensningen i Stradivariuser og konserter med Toscanini som dirigent, avføder en pris som dannes gjennom et samspill mellom tilbud og etterspørsel. Denne prismekanismen oppstår ikke av seg selv når en vare blir sendt ut på markedet uten naturlige begrensninger. Auraen av eksklusivitet som gjør at kaffetørste kunder mer enn gjerne betaler overpris hos Starbucks, selv om verden simpelthen flommer over av Starbucks, må skapes på annet vis.

 

Bytteverdi som bruksverdi?

I essayet sitt går Adorno videre og forsøker å knytte dette fenomenet an til det Marx skrev om varens fetisjkarakter i begynnelsen av Kapitalens første bok. På denne bakgrunnen konkluderer Adorno med at kunden i denne typen av transaksjoner ikke kjøper varer som bruksverdi, men som bytteverdi. At det koster, blir i seg selv en bruksverdi:

 

Forbrukeren tilber i virkeligheten pengene han selv har betalt for billetten til Toscanini-konserten. Han har bokstavelig talt ‘gjort’ suksess som han gjengir og aksepterer som et objektivt kriterium, uten å kjenne seg igjen i det. Men han har ikke ‘gjort’ det ved å like konserten, han har ‘gjort’ det ved å kjøpe billetten.

 

Selv om denne tilnærmingen har interessante aspekter ved seg, gjør Adorno det vel enkelt for seg selv når han opphever bruksverdien som et selvstendig aspekt ved varen, for uansett hvordan man vrir og vender på det – om musikken ikke hadde tilfredsstilt noe behov, ville det heller ikke vært mulig å selge den som vare. Oppgaven må snarere være å finne ut hvorfor forbrukerne betaler så mye mer enn varen faktisk er verdt, snarere enn å se bort fra varens doble karakter.

 

Verdi og pris

En vares verdi svarer ifølge Marx til den gjennomsnittlige mengden arbeid som er nødvendig for å reprodusere samfunnets samlede etterspørsel etter varen. Som sådan er det et abstrakt, ikke målbart begrep. Likevel er det nettopp på grunnlag av denne sammenhengen han finner hemmeligheten bak profitten. For akkurat som en hvilken som helst vare, har også arbeidskrafta en verdi, gitt av en varemengde som svarer til arbeidsmengden som er nødvendig for å reprodusere den arbeidskrafta som forbrukes i produksjonen. Dersom verdien av det som produseres, overstiger verdien av arbeidskrafta – og dette er en forutsetning for den kapitalistiske produksjonen – så oppstår en merverdi som til slutt kommer ut i den andre enden som kapitalistenes fortjeneste eller profitt.

 

Gjennom det meste av Kapitalens to første bind, befinner Marx seg på et abstraksjonsnivå der han forutsetter at verdien og prisen er lik. Derfor er det nok også lett å forestille seg at dette oppsummerer Marx’ pristeori. Men sånn er det ikke. I tredje bok gjennomgår nemlig dette forholdet en forandring som snur opp-ned på prisen slik den fremkommer på prislappen. Denne prisen er selvsagt også et uttrykk for verdien, men når varen først slippes ut på markedet, kan den anta en helt annen form. Dette gjelder blant annet for varer det ikke er ubegrenset tilgang til. Selv om verdien ligger i bakgrunnen, dannes prisen for slike varer i samspill mellom tilbud og etterspørsel – i ekstreme tilfeller, når det bare er én produsent eller selger, gjennom monopolpris.

 

Når vi snakker om monopolpris, så mener vi alltid en pris som blir bestemt av kjøpelysten og betalingsdyktigheten hos kjøperen, uavhengig av den generelle produksjonsprisen eller produktets verdi. En vingård som produserer vin av helt uvanlig god kvalitet, men som bare lar seg produsere i begrenset mengde, vil få en monopolpris. Vindyrkeren vil kunne realisere en betydelig merprofitt som følge av monopolprisen. Dette overskuddet mellom prisen og produktets verdi skyldes utelukkende rikdommen og den forfinede smaken blant de fornemme vinelskerne.

 

Konserter med Toscanini som dirigent, er et eksempel på det samme, og selv om det finnes flere Stradivariuser, så oppviser prisen på konserter der disse instrumentene blir brukt, litt av den samme mekanismen – selv om de ulike konsertarrangørene setter prisen selv, vet de at det er en begrensning i tilgangen på varen. For kaffekopper på Starbucks eller trøyer fra Nike, derimot, er det ingen slik begrensning. Likevel gjør de samme mekanismene seg gjeldende, om enn via en omvei.

 

Kulturelle markører

For at noe skal bli en bytteverdi, må det være en bruksverdi, det vil si «en ting som gjennom sine egenskaper tilfredsstiller menneskelige behov av et eller annet slag.» Marx problematiserer ikke dette ytterligere, men med henblikk på fenomenene Klein beskriver, er det klart at merkevarer kan tilfredsstille flere behov enn det ene. Ja, det faktisk er hensikten med dem. 

 

Klein trekker frem klesmerket Tommy Hilfiger som et eksempel på hvordan dette inntreffer. Hilfigers kolleksjon besto opprinnelig av typisk konservative fritidsplagg for de velbemidlede, ikke ulikt Ralph Lauren eller Lacoste. Men på 80-tallet skjedde det noe, da selskapet med ett bestemte seg for å omfavne den fremvoksende hip hop-estetikken og knytte merket an til denne subkulturen. Sponsing var en sentral strategi, og en viktig milepæl inntraff da rapperen Snoop Dogg stilte opp med en trøye fra Tommy Hilfiger på Saturday Night Live, et av USAs mest sette TV-programmer.

 

Og Tommy Hilfiger har ikke bare begrenset seg til hip hop og rap i brandingens tjeneste. Også artister i andre sjangre, fra Pete Townsend og Rolling Stones, til Lenny Kravitz, Sheryl Crow og Britney Spears har mer enn gjerne latt seg sponse av merket. Resultatet er at Tommy Hilfiger ikke lenger bare selger klesplagg. Gjennom hip hop-brandingen selger de tvert imot hvit amerikansk ungdom illusjonen av svart kultur, og gjennom brandingen av hvit populærmusikk, selger de svart amerikansk ungdom illusjonen av hvit rikdom. Og, kan vi legge til, ved hjelp av den anglo-amerikanske kulturens posisjon internasjonalt, klarte de klart å selge oss alle illusjonen av Amerika og den amerikanske drømmen.

 

På denne måten har Hilfiger klart å utstyre klesplaggene sine med flere bruksverdier enn de har som fysiske objekter, i egenskap av å være bukser, jakker, kjoler eller sko. Når man kjøper et plagg fra Tommy Hilfiger, er det ikke bare plagget man kjøper, man kjøper også en kulturell markør, ikke bare distinkt fra lignende plagg uten en tilsvarende markør, men også distinkt fra plagg med andre kulturelle markører. Selv om en trøye er en trøye, så er ikke en trøye fra Tommy Hilfiger lenger bare den samme bruksverdien som en trøye fra Ralph Lauren eller Lacoste. Den er noe annet.

 

Kunstig monopol

Som fenomen oppsto merkevarekapitalismen etter at Marx skrev Kapitalen, og selv om han foregrep sider ved den, så kunne han selvsagt ikke forutse hvordan den skulle manifestere seg eller i hvilket omfang. Det er imidlertid ikke beskrivelsene av det konkrete som er det sentrale ved Marx’ økonomiske teorier. Det som gjør at Marx fortsatt er så viktig for å forstå de økonomiske fenomenene, er at han gikk bakenfor dem og formulerte et rammeverk som gjør det mulig å forstå kapitalismen som mer enn et sett fenomener. Det gjelder også merkevarekapitalismen.

 

Når Marx skriver hvordan prisen dannes for god vin, beskriver han hvordan begrenset tilgang på gunstige forhold for dyrking av vindruer utløser monopolpris gjennom samspillet mellom tilbud og etterspørsel. Sånn er det selvsagt ikke for merkevarer. Det er ingen naturgitte forhold som begrenser tilgangen på dem. Disse er snarere av juridisk art. I henhold til internasjonale konvensjoner om såkalte immaterielle rettigheter er det nemlig ikke lov for andre enn Lacoste å lage trøyer med en krokodille på brystet, akkurat som det ikke er lov for andre enn Apple å produsere mobiltelefoner med et halvspist eple. Men når de samme logoene gir en aura av eksklusivitet, og forbrukerne oppfatter denne eksklusiviteten som en særegen bruksverdi, så danner det likevel et monopol. 

 

Monopol i denne forstand innebærer ikke at forbrukeren ikke har noe valg – om man ikke vil betale i dyre dommer for en mobiltelefon fra Apple, finnes det mange alternativer. Det gjelder imidlertid også vinen Marx beskriver – selv om man ikke vil betale for vin av aller beste kvalitet, kan man likevel velge en helt OK vin. Om forbrukeren derimot vil ha eksklusiviteten som følger av selv iPhones rimeligste modeller, må han kjøpe en mobiltelefon én produsent har monopol på å produsere, akkurat som forbrukeren som vil ha den beste vinen, må kjøpe den fra en av de få produsentene som er velsignet med spesielt gunstige forhold fra naturens side. Det ene monopolet er naturlig, det andre er kunstig, men begge er like reelle.

 

Monopolrente

For monopolister er likevel ikke monopolet noe mål i seg selv. Målet er ekstrafortjenesten som ligger i det å forvalte et monopol – å tilegne seg en monopolrente. Dette rentebegrepet må ikke forveksles med renta man betaler for å låne penger i banken eller den man mottar for å deponere pengene sine hos dem. Bankrenta er ikke annet enn prisen den som har behov for en viss mengde penger, betaler for å få dem til disposisjon som bruksverdi. Monopolrente, eller økonomisk rente i alminnelighet, også grunnrente, beskriver derimot en ekstrafortjeneste ut over gjennomsnittsprofitten.

 

Når Starbucks kan ta en pris for kaffen som ligger 10 til 20 prosent over konkurrentene, er dette et uttrykk for en vellykket monopolstrategi, ikke på kaffe – det er et nærmest uendelig antall kaffebarer rundt omkring – men på en forestilt eksklusivitet. Dermed er det ikke sagt at det ikke også kan være en kvalitetsforskjell. Det er for eksempel grunn til å anta at en trøye fra Lacoste har en annen kvalitet enn en trøye, med eller uten krokodille på brystet, kjøpt fra en gateselger på Mallorca. Men det er ikke den eventuelle kvalitetsforskjellen som gir seg uttrykk i monopolrente. Da må de to trøyene være to ulike bruksverdier, og da har vi å gjøre med en helt annen diskusjon.

 

Merkevarenes monopolrente har, som Klein peker på, imidlertid også samtidig en annen kilde, nemlig reduserte produksjonskostnader som følge av utflytting til land og områder der lønnsnivået befinner seg på et svært lavt nivå. Sett fra et rent verditeoretisk ståsted, innebærer dette at verdien blir lavere enn om varene er produsert i høykostland. Dermed burde man kanskje også forvente seg at prisene faller tilsvarende. Det skjer da også til en viss grad, ikke minst for de generiske produktene, men ikke for merkevarene. I stedet faller verdien, uten at prisen faller tilsvarende. Takket være det kunstige monopolet er det i stedet eieren av merkevaren i dette tilfellet i stand til å øke monopolrenta uten samtidig å øke prisen og dermed antallet mulige kjøpere.

 

Rentas kilder

Jo høyere monopolrente, jo mer tjener kapitalistene som kan kreve en pris som innbefatter en slik. Prisøkninger ut over verdien skaper imidlertid ingen nye verdier. Bare arbeid skaper verdi, og i den grad inntektene ikke kommer fra arbeid, så har det å gjøre med overføring av verdier fra ett sted til et annet. Som Marx skriver:

 

Monopolprisen på visse varer overfører bare en del av andre vareprodusenters profitt til varene med monopolpris. Indirekte vil det inntreffe en lokal forstyrrelse i fordelingen av merverdien mellom de ulike produksjonssfærene, men grensa for denne merverdien vil være den samme. Om varen med monopolpris inngår i arbeiderens nødvendige forbruk, må arbeidslønna økes og merverdien reduseres om arbeideren fortsatt skal få betalt etter verdien på arbeidskrafta. Monopolprisen kan presse arbeidslønna ned under arbeidskraftas verdi, men bare i den grad den holder seg over grensa for det fysiske minimum. I dette tilfellet vil monopolprisen bli betalt av en reduksjon i reallønna (dvs. i mengden bruksverdier arbeideren kan få for en viss mengde arbeid), og i profitten til de andre kapitalistene.

 

I virkelighetens verden vil nok kildene til monopolrenta som skapes under merkevarekapitalismen, flyte fra begge kilder, og å spore de ulike komponentene av denne, er en meningsløs øvelse. Øvelsen kompliseres dessuten ytterligere av at deler av monopolrenta skapes ved å flytte produksjonene til andre land enn der varen så omsettes. Det er heller ikke godt å vite om merkevarer på et eller annet nivå inngår eller ikke inngår i vareansamlingen som danner utgangspunktet for arbeidskraftas verdi. Hvordan denne verdien dannes, er et interessant spørsmål, og monopolrente og andre typer rente er absolutt relevante komponenter i denne sammenhengen, men det ligger utenfor rammene av denne artikkelen. At det Klein beskriver i boka si, er redskaper kapitalen bruker for å tilrane seg større deler av arbeidernes inntekter, og dermed presse ned reallønna, det er det liten tvil om.

 

Normalkapitalisme

Det er all mulig grunn til å ta No Logo ut av bokhylla, blåse støvet av den og se nærmere på det Naomi Klein faktisk skrev. Med historiens fasit i hånd, er det selvsagt mye som kan kritiseres, men selve fenomenet – kapitalens kontroll over livene våre, ikke bare i form av produsenter, men også i form av forbrukere – er høyst reelt også den dag i dag.

 

Likevel fremstår Klein med en litt naiv holdning til selve fenomenet. Hun sier det ikke eksplisitt, men det ligger en slags nostalgi i boka, om en kapitalisme der merkevarene ikke styrte livene våre på samme måte som i dag. Hun legger ikke skjul på brandingens betydning også i tidligere epoker, men der reklamen tidligere handlet om å velge en produsent fremfor en annen – Marlboro eller Camel, Ford eller Volkswagen – retter den seg nå inn mot det særegne den bestemte produsenten kan levere, ut over selve varen.

 

Rent historisk er nok det en korrekt beskrivelse – brandingen gir en helt annen merfortjeneste for kapitalistene i dag enn før. Men når denne merforjenesten først er «oppdaget» er det naivt å tro at kapitalen ikke vil kjempe for å opprettholde den. Målet deres er tross alt å tjene mest mulig penger. Skal denne renta avvikles innenfor rammene av kapitalismen, så er det et minstekrav at Baselkonvensjonen om immaterielle rettigheter, der selskapenes internasjonale monopol på branding er forankret i juridisk forstand, oppheves. Enten det, eller så må arbeidernes lønn presses ned til et nivå der de kun har råd til å betale for generiske produkter, uten en monopolrente innbakt i prisen. Og der det førstnevnte ikke er realistisk, er det sistnevnte ikke spesielt forlokkende, selv om dette jo er tilfellet i store deler av verden i dag. 

 

Merkevarekapitalisme er kanskje en spesiell form for kapitalisme, men det er også en normaltilstand for kapitalismen.

Å underkjenne den strukturelle rasismen i europeisk innvandringspolitikk legitimerer og styrker høyreekstrem retorikk. Det utsetter medmennesker og samfunnet for fare.

 

Selv om få peker på den åpenbare sammenhengen, utgjør moderne innvandringslovverk et moderne og vedvarende eksempel på strukturell eller systemisk rasisme. 

Dette understrekes både av begrunnelsen for lovverket og av praksis. 

 

EUs nylig vedtatte migrasjonspakt er et grotesk eksempel. Lovverk som er basert på og bidrar til å styrke og videreføre rasistiske holdninger og å legitimere høyreekstreme konspirasjonsteorier. Lovverk basert på at ikke-vestlig innvandring, enkelte ikke-vestlige innvandrere i seg selv, utgjør en trussel mot vår og rikets sikkerhet.

 

Å unnlate å påpeke denne sammenhengen er farlig for rasialiserte mennesker og minoriteter, men er også dypt skadelig for demokratiet og for lokalsamfunnene våre. 

 

I forbindelse med den siste tidens rasistiske opptøyer i Storbritannia har stadig flere påpekt sammenhengen mellom opptøyene og en offentlig debatt og et mediebilde preget av enkelte innvandrere, særlig de fra muslimske land, som nettopp en trussel, for ikke å si den største trusselen. Selv om gjerningsmannen bak de grusomme drapene på tre små jenter i juli verken var muslim eller hadde innvandret til England, uttrykker flere nå forståelse for mobbing og raseri mot innvandring, også her hjemme.

 

Og hvorfor skulle man ikke det, kan man nesten spørre seg. Britiske myndigheter og medier, og norske, har gjennom tiår pekt på at enkelte former for innvandring, i all hovedsak den fra ikke-vestlige land, er en sikkerhetstrussel og en trussel mot «vestlige verdier». Flåsete sagt har vi, særlig siden 2015, sett en tendens til at skylden for «alle» problemer i samfunnet på et vis legges på «uønsket innvandring». Dette gjenspeiles i og forsterkes av et innvandringslovverk som blir stadig strengere. Tiltak for å holde innvandrere ute går stadig lengre i å senke akseptable standarder, både nasjonalt og regionalt. Det er allerede slått alarm om den økende muslimfiendtligheten i Europa. Migrasjonspakten er et langt steg i feil retning og mange er svært bekymret for konsekvensene.

 

Opptøyene i Storbritannia er de siste i en rekke hendelser i europeiske land som viser hvor farlig det kan være å la være å avsløre og å ta et oppgjør med den strukturelle rasismen som er bygget inn i lovene som regulerer tilgangen på Europa og «vesten», både for de som kommer og for de som allerede befinner seg her. Når det også denne gangen ender med en diskusjon om å stramme inn i asylpolitikken, går en helt åpenbar sjanse til å ta tak i noe grunnleggende farlig og problematisk tapt – igjen. 

 

Strukturell rasisme

Rasisme handler om mer enn de «enkle» mellommenneskelige relasjonene, de negative fordommene og stereotypiene, det vil si den individuelle rasismen. Negative holdninger oppstår ikke ut av det blå. De kommer fra et sted og opprettholdes og videreføres fordi vi ikke tar et oppgjør med de underliggende strukturene som fôrer dem. Nettopp der må vi leite for å finne den strukturelle rasismen.

 

Strukturell rasisme eller institusjonalisert/systemisk rasisme finnes og er et virkelig problem, selv om den kan være «vanskelig å forstå». I motsetning til i mellommenneskelige relasjoner er det «ingen» som kan stilles direkte til ansvar for strukturell rasisme. Allikevel har «alle» et ansvar for å avsløre, motvirke og bekjempe den. Så enkelt og så vanskelig. 

 

Strukturell rasisme defineres som «lover, regler eller offisiell politikk i et samfunn som resulterer i og støtter en fortsatt urettferdig fordel for noen mennesker og urettferdig eller skadelig behandling av andre basert på rase, etnisitet, legning eller andre forhold.» 

 

Strukturell rasisme er det sammenvevde forholdet mellom historisk urettferdighet, lover, institusjoner, politikk, praksis, sosiale, politiske og økonomiske forskjeller. Effekten av disse faktorene er marginalisering, stigmatisering og dehumanisering av rasialiserte mennesker. Alle sider ved samfunnet vi lever i, former og fortsetter å forme disse strukturene. 

 

Bak forhold som er innebygget i samfunnet, ligger det ikke nødvendigvis en bevisst handling. Slik strukturell eller institusjonalisert rasisme er mindre åpenlys enn individuell rasisme, men har alvorlige konsekvenser. Disse gir seg utslag i ulik tilgang til jobb, bolig og sosiale rettigheter, forskjellsbehandling i rettssystemet, dårligere utdanningsmuligheter, trygderettigheter og helsetjenester. 

 

Strukturell rasisme er en konsekvens både av nåværende og historisk politikk og maktutøvelse. Norge og Europa er del av en lang historie der såkalte vestlige land har utbyttet land i det globale sør og tiltvunget seg ressurser og rikdom på deres bekostning. Norge har også en lang historie med diskriminerende politikk overfor egen urbefolkning og nasjonale og etniske minoriteter. Fra slutten av 60-tallet skiftet fokuset mot innvandring, og «uforenlige enelige kulturforskjeller» som begrunnelse for at migrasjon fra visse land og kontinenter skulle begrenses. Denne politikken kom med innvandringsstoppen i 1975 og ble fulgt opp med lovgivning og lovreformer, helt fram til i dag. 

 

Ønskede og uønskete

Innvandringsstoppen av 1975 knesatte et skille mellom ønskede og uønskede innvandrere som ikke bare fortsatt eksisterer i dag, men som dominerer innvandringsdebatten fullstendig. For mennesker fra «ikke-vestlige» land finnes det få eller ingen lovlige veier til Europa – utenom retten til å søke beskyttelse. For å sette det på spissen utløser «kvalifisert lidelse» et beskyttelsesbehov. Det er åpenbart svært uheldig,oguheldig, og det reproduserer en asymmetrisk maktbalanse som fortsetter å eksistere innad i i samfunnet vårt. 

 

Retten til å søke beskyttelse utenfor eget hjemland er helt eksplisitt nedfelt i Flyktningkonvensjonen, en sentral del av de internasjonale konvensjonene som til sammen utgjør helt grunnleggende menneskerettigheter. Derfor er det lett å vise til den internasjonale forpliktelsen som hvert enkelt land har ratifisert. Men, dette er også en politisk skapt situasjon hvor noen menneskers bevegelsesfrihet kunstig begrenses av de samme som utnytter dem. Slik situasjonen er i dag, gir denne formen for menneskerettighetsargumentasjon lite rom for diskusjon. 

 

Flere organisasjoner på europeiske nivå etterlyser nå at vi snakker om moderne innvandringskontroll som uttrykk for strukturell eller systemisk rasisme. Hvilke midler som brukes for å holde mennesker ute, hvilke mennesker som slippes inn i landet (kontinentet!), og hvordan vi tillater at de behandles forteller mye om holdninger til enkelte grupper mennesker. Rasisme og eksklusjon er ikke bare konsekvensene av europeisk innvandringspolitikk. Det utgjør selve logikken bak strukturene. 

 

Det er få som tør å utfordre dette og som argumenterer for retten til bevegelsesfrihet og migrasjon, som en grunnleggende menneskerettighet i seg selv. I stedet ender vi med en situasjon der ingen egentlig er ønsket, men hvor vi til nød aksepterer de flyktningene som «har det verst». De som ikke anerkjennes som flyktninger, migrantene, holdes ute med stadig strengere midler og behandles stadig dårligere om de kommer hit. Opportunistiske politikere tukler med kriteriene for anerkjennelse som flyktning. Det gjør også rommet mindre og mindre, og påvirker hvordan vi ser på de som kommer og de som allerede er her. 

 

I lys av hendelsene i Storbritannia er det på høy tid at vi snakker om utryggheten og risikoen dette medfører for grupper og mennesker, som er en del av samfunnene våre. Det er en kjent sammenheng mellom offentlig debatt, hvordan vi snakker om hverandre privat og omfanget av rasistisk vold og hatkriminalitet. 

 

Å legge vekt på sikkerhet, beskyttelse og rettferdighet for mennesker som migrerer, fører til en helt grunnleggende endring av lovverket og kontrollsystemene våre, for ikke å snakke om den offentlige debatten om innvandring. 

 

Ikke minst ville det kunne føre til sårt tiltrengte ressurser for å styrke lokalsamfunnene. Frontex, EUs organ for felles grensekontroll, forventes å ha et budsjett innen 2027 ha et budsjett som passerer svimlende 5,6 milliarder euro (!). 

 

Målet må være at de som kommer hit, føler seg velkomne, opplever trygghet, og lykkes med livene sine. Det er ikke en umulig tanke. Måten ukrainske flyktninger har blitt tatt imot på, både her hjemme og i andre land, viser det. 

 

EUs migrasjonspakt

Den nylig vedtatte EU-pakten om migrasjon og asyl og den forestående revisjonen av fasiliteringsdirektivet tar blant annet for seg såkalt kriminalisering av solidaritet. Det er de siste eksemplene i en lang rekke tiltak og lovendringer som legitimerer et europeisk «race to the bottom», hvor grensene for hva som aksepteres som legitime virkemidler i kampen for å holde enkelte innvandrere ute, stadig utvides. Flere organisasjoner er bekymret for at Pakten vil legitimere høyreekstrem retorikk, systematisk diskriminering og ytterligere normalisering av rasisme i Europa. 

 

EUs migrasjonspakt vil lovfeste noen av de mest kritikkverdige praksisene for innvandringskontroll i europeiske land: vilkårlig internering, et overskyggende fokus på retur, bruk av makt, eksternalisering av ansvar og senkede standarder for rettssikkerhet. Dette vil sannsynligvis føre til økt etnisk profilering og diskriminering, ulovlige push-backs og menneskerettighetsbrudd. I tillegg er det sannsynlig at antall mennesker som lever som papirløse i Europa uten tilgang på helt grunnleggende rettigheter, vil øke dramatisk.

 

Flere av lovendringene vil være obligatoriske å innføre for medlemslandene. I motsetning til EUs tidligere rolle som en slags garantist for minstestandarder, vil migrasjonspakten «dra alle ned» til nivå med de dårligste i EU-klassen. 

 

EUs nåværende strategi og politikk for innvandring baserer seg på et narrativ om at innvandring er en trussel mot Europa og det europeiske. Tiltakene i Pakten sementerer denne måten å se det på, og den behandler innvandring som et sikkerhetsproblem. Denne historiefortellingen resonnerer for øvrig godt med den retorikken vi kjenner fra langt ute på den radikale og ekstreme høyresiden. Konspirasjonsteorier, som «the grand replacement», om hvordan den hvite befolkningen i Europa står i fare for å byttes ut, er en del av dette tankegodset.  

 

Krimmigrasjon

Å behandle innvandring som en sikkerhetstrussel bidrar til å utydeliggjøre grensene mellom innvandringskontroll og kriminalitetsbekjempelse ytterligere, såkalt «krimmigrasjon». Dermed styrkes også narrativet om de som blir avvist som «ulovlige» eller «ordensproblemer». Som igjen legitimerer tiltak som går lenger, og andre rettssikkerhetsstandarder enn for andre grupper. 

 

Det følger av tiltakene i Pakten at standarden for rettssikkerhet for migranter vil senkes enda mer enn det som allerede er tilfellet – og den lovfester, systematisk og vilkårlig internering av migranter og asylsøkere, også av barn. Grensene skal militariseres ytterligere, og Frontex som allerede kritiseres for menneskerettighetsbrudd, skal gis utvidede myndigheter. Det samme gjelder videreføringen av hotspot-ordningen, som tar utgangspunkt i at færre enn det som i realiteten er tilfelle har et behov for beskyttelse. Økt bruk av hurtigbehandling vil føre til at flere returneres til land der de risikerer forfølgelse. 

 

Pakten legger opp til utstrakt bruk av overvåkning som vil føre til systematisk og massiv bruk av etnisk profilering. Dette vil ramme allerede utsatte grupper av den europeiske befolkningen og medføre mer diskriminering. Pakten åpner nemlig for «screening», det vil si kontinuerlig utlendingskontroll, også inne på nasjonalt territorium, ikke bare langs EUs yttergrenser.

 

Også hensynet til personvern vil settes under press av Paktens endringer. Dette gjelder særlig aspekter ved datalagring. Det planlegges å etablere ett enormt, sentralisert system for hele Europa. Der skal det lagres informasjon om barn helt ned i seks år, men det er svært uklart hvem som vil ha tilgang og hvordan det vil brukes i praksis. Dersom enhver politimann eller -kvinne i Europa kan slå opp i et slikt register og få tilgang til sensitiv, personlig informasjon om mennesker de finner fram til gjennom tilfeldige kontroller, er det svært problematisk.

 

Pakten

Gjennom Paktens legitimering og normalisering av sikkerhets- og kriminalitetsperspektivet er det sannsynlig at vi vil se mer muslimfiendtlighet, mer rasisme og mer høyreekstremisme. Det samme gjelder ytterligere svekkelse av asylinstituttet og respekten for menneskerettigheter i møte med nasjonal politikk. Flere går så langt som til å mene at flere av lovendringene EU planlegger, strider med internasjonale konvensjoner i tillegg til EUs egne lover, strategier og handlingsplaner

Dette forsterkes dessuten av Paktens eksternalisering av ansvar, det vil si aktiv bruk av avtaler med såkalte trygge tredjeland, noe Storbritannias avtale med Rwanda er et grelt eksempel på, og Italias «Guantanamo» som nå bygges i Albania. Dette kan utsette mennesker for menneskerettighetsbrudd utenfor europeisk kontroll, og det viderefører en utbyttende, kolonialistisk, holdning til fattige land i det globale sør. 

 

Det ser ut som EU-landene har gitt opp ansvarsfordeling innad i Europa, slik at byrden fortsetter å ligge på landene langs yttergrensa. Det er oppsiktsvekkende at EU resignerer så fullstendig, og at de åpner for at de rikeste og mektigste landene kan kjøpe seg ut av det som er et felles ansvar. Det er ingen tvil om at slik praksis skaper og forsterker et skille mellom landene i Europa, de rike i nord og de fattige i sør.

 

Alle disse bekymringene viser hvordan EUs migrasjonspolitikk i økende grad opprettholder et system med rasialisert kriminalisering og diskriminering av migranter og «mennesker som flytter på seg». I stedet for en migrasjonspolitikk som tar utgangspunkt i omsorg for det enkelte mennesket og beskyttelse av helt grunnleggende menneskerettigheter, favoriserer EU en straffetilnærming hvor det endelige målet er avskrekking. Dette skaper et klima av mistenksomhet og ekskludering som kan få fatale konsekvenser for både enkeltmennesker og samfunnet som sådan, og utfordringer som vil være svært vanskelige å løse i framtida.

 

På et styggere vis

Partiene på ytre høyre fikk ikke den oppslutningen mange fryktet i valget til EU-parlament i juni, men migrasjonspakten i seg selv og klimaet som er skapt, er en seier for dem. Migrasjonspakten vil gi verktøy som går lenger enn man har gått før i å stenge rasialiserte mennesker ute av Europa Den senker rettssikkerheten til et nytt bunnivå, mens dens praksis og begrunnelse sikrer ytre høyres kontroll over den offentlige debatten om innvandring – og om innvandrerne. Med de kreftene som vokser i Europa i dag, er det ikke bare sannsynlig at dette vil fortsette å skje, men at det vil skje på stadig styggere vis. 

 

I Norge har vi en stadig mer fremmedgjørende debatt om ungdomskriminalitet. Den kriminelle atferden forklares med etnisk opprinnelse og kulturell og religiøs tilhørighet. Løsningene varierer mellom justispolitiske tiltak som å senke den kriminelle lavalderen og at politiet skal registrere fødeland tre generasjoner bakover, og tiltak for å begrense innvandring og å stenge grensene ytterligere. 

 

Muslimfiendtligheten i Norge er stabilt høy og nordmenn er mindre positive til innvandring enn tidligere år. Det har ikke skjedd ennå, men situasjonen kan lett eskalere. Det ulmer allerede flere steder. De rasistiske opptøyene i Storbritannia kunne ikke bare skjedd her, de kunne skjedd i samtlige av de europeiske landene. 

 

Norsk og europeisk innvandringspolitikk fôrer og reproduserer stereotypier som gjør rasialiserte mennesker mer utsatt for stigmatisering og diskriminering. Den offentlige debatten om innvandring som begrunner behovene for innstramninger og måten migranter og flyktninger behandles på, legitimerer dehumanisering og kriminalisering, i tillegg til at de gir et farlig spillerom for høyreekstreme krefter. For å kunne gjøre noe med den europeiske rasismen må dette anerkjennes. 

 

De underliggende strukturene må avkles og opinionen må flyttes fra bekymring for om innvandrerne kommer og hvem de er, til hvorvidt de behandles på en human og verdig måte, og at menneskerettighetene deres respekteres. Vi må fortsette å reagere på begrensningene som legges av dette systemet og være tydeligere på de rasistiske elementene i norsk og europeisk innvandringspolitikk. Vi må tørre å påpeke at dagens situasjon med stengte veier til Europa og knapt nok retten til å søke beskyttelse, ikke kan fortsette. Ikke minst må pengeinteressene i dette avsløres.

 

Bare slik vil vi kunne oppnå samfunn frie for rasisme og diskriminering. Bare slik kan vi oppnå sosial rettferdighet og reell likestilling. 

Jeg har blitt spurt om å skrive en kort kommentar om sosialister og US valget for dere norske. Her er noen nøkkelpunkter: Hvis du ikke har fulgt med på Donald Trumps presidentkampanje, er du kanskje ikke klar over at han omtaler Kamala Harris som «Kamerat Kamala», som «Marxist», som vise-president, og at USA, gjennom de siste fire åra, har blitt forvandlet til et «sosialistisk tyranni» og et «tredje verden-land». Denne proklamasjonen om vår angivelige triumf er dessverre å ta den veldig på forskudd.

Det faktiske forholdet er at det som kan kalles det organiserte sosialistiske venstre i USA, er lite, splittet og svakt. Den revolusjonære fløya er enda mindre. Ikke desto mindre har enkelte grupper, og mange enkeltpersoner med revolusjon og sosialisme som sitt politiske ståsted, knyttet seg til Harris-Walz kampanjen, som den for tida viktigste slagmarken i den anti-fascistiske kampen her.

Ja, anti-fascistisk.

Fascisme er en virkelig fare i USA. Dens ideologiske og organisatoriske forberedelser for maktovertakelse har hatt framgang. Dens advokater har tatt over de evangelisk-kristne, og har skapt massive, selvstendige media og sosiale media bobler for å forsterke budskapet om at de «virkelige amerikanerne» utsettes for løgn, at de blir undertrykt og gjort til ofre, mens landet deres blir stjålet fra dem av «eliten» og innvandrere. 

 

Propagandaen henvender seg spesielt til amerikansk-fødte hvite, særlig hetero-menn.

 

Med Trump som deres leder, oppnevnt av gud, dominerer fascistene det republikanske partiet, som er ett av de to politiske partiene i USA, helt siden 1850. Høyesterett som de i praksis kontrollerer, har bestemt at en president som Trump er immun mot straffeforfølgelse for lovbrudd, mens han er i embete. 

 

Reaksjonære tenketanker har brukt mange av de seineste åra til å utvikle et detaljert program, Prosjekt 2025, beregnet for å bruke en ny Trump-seier til å avvikle mekanismene som styrer det borgerlig-demokratiske valgsystemet og regjeringens budsjettbalanse. Dette samtidig som individuelle rettigheter angripes, og skritt for skritt vil det gå mot en sentralisert, autokratisk stat.

 

Denne analysen har skapt den dypest tenkelige splittelse blant sosialistiske krefter. Noen sosialister forkaster tanken om at det er betydelige forskjeller mellom de to kapitalistiske partiene. De likner hverandre, men er ikke identiske, der de søker kontroll over staten, det som Marx kalte kapitalist-klassens styringsorgan. Andre mener at det er forskjeller av helt vesentlige betydninger mellom fascisme og det vanlige kapitalistregimet.

 

Det vi ser i USA nå, er forhåpentligvis utviklingen av en varig anti-fascistisk, demokratisk front under vingene til presidentkampanjen til Harris og Walz. Betydelige sosiale krefter søker sammen i kampanjen. Det gjelder særlig blant kvinner. Kvinnene var de første til å mobilisere mot Trump da han vant valget i 2016. Påfølgende lovgivning og rettslige angrep mot abortrettigheter, både i Høyesterett og på delstats nivå, har ført til at rekkene av aktive kjempende, har økt enormt. Afrikansk-amerikanere har kommet ut av et tiår med intense kamper mot politidrap. Og de gjenkjenner lett rasister. Det gjør også immigrantsamfunn, som stadig utsettes for å bli kalt parasitter og kriminelle.

 

Fagbevegelsen har hatt betydelig fordel av den Demokratiske administrasjonen og stiger i popularitet på galluper. AFL-CIO, den nasjonale, faglige sammenslutningen, har gående en stor kampanje for å bevisstgjøre medlemmene om farene ved det fascistiske 2025 prosjektet. Dessverre er bare 10 % av amerikanske arbeidere fagorganisert. Og et flertall av hvite arbeidere er fanget av den hvite nasjonalist- propagandaen som Trump og hans følgesvenner fremmer.

 

Det er store problemer for sosialister, når det gjelder å slutte seg til en anti-fascist front som har et regjerende kapitalistisk parti i spissen. Det har særlig vist seg i spørsmålet om USAs støtte til apartheidregimet i Israel, både med våpen- og finansiell støtte. Den mest kraftfulle bevegelsen på amerikanske universiteter på mange år har vært teltleirene og okkupasjonene utover våren, til støtte for Gaza. Noen unge aktivister, og noen ikke fullt så unge, har, forståelig nok, erklært at «jeg vil aldri noensinne stemme på noen som ikke vil bryte med Israel. Uansett.» Andre prøver å håndtere det ved å støtte valgte representanter som Rashida Tlaib, som støtter palestinerne, og som fører kampen innafor det Demokratiske partiet, og i andre deler av den anti-fascistiske fronten, som fagbevegelsen.

 

Men problemet viser seg også i en større skala. Det Demokratiske partiets nasjonale kongress var en briljant iscenesatt presentasjon av mangfold og inkludering. Liberalere, med sine slagord om likhet, og LGBTQ+ folk ble gitt stor oppmerksomhet. Likedan fattige folk og ofre for rasistisk vold. Og alt var pakket inn i bannere i rødt, hvitt og blått, akkompagnert av synging og rop som hyller «USA, USA». Og det var taler som var fulle av det verste nonsens om at USA er best, og det er det beste stedet på jorda, noensinne. 

 

For meg, en radikaler fra 60-åra, var det en kvalmende forestilling.

Det samme gjaldt for mange unge mennesker som har avkledd løgnene de har blitt foret med. Kanskje de også har forstått noe virkelig historie fra bøker og studier som fascistene nå prøver å forby. Vi kommer til å trenge år for å tvinge dette nasjonalistiske vrøvlet tilbake.

 

Men den demokratiske kongressen bekreftet i alle fall at kursen i 2024-valget ble forandret da Biden trakk seg, til fordel for Harris. Så hva gjør sosialister nå? Flesteparten jobber for å slå Trump og uttrykker en slags utgave av en strategi som organisasjonen min, Liberation Road, kaller «Block, Broaden, Build», i et dokument som står seg godt, etter som situasjonen er forandret.

 

«Block» – blokker fascistene. Det er maktpåliggende at vi gjør vårt ytterste for å forhindre at de fascistiske kreftene får makt i 2024-valget.

 

«Broaden» – gjør fronten breiere. For å oppnå det må vi forene oss med det breiest mulige anti-fascistiske flertallet, slik at vi kan gi de fascistiske kreftene alvorlige tilbakeslag, både i valget og etterpå.

 

«Build» – bygge en kurs mot venstre. Vi må jobbe for å styrke krafta, posisjonene og initiativet til de progressive kreftene innafor den breiere demokratifronten.

 

Så, vil den anti-fascistiske fronten greie å hindre at fascistene kommer til makt i november?

 

(Påminnelse: En brei sosial front er en blokk bestående av forskjellige klasser og sosiale lag. Konturene kan forandre seg, og de vil bli forandret gjennom kampen.) 

 

Jeg beklager, norske venner, i likhet med kameratene her, i dyrets buk, må dere lide gjennom de neste to månedene. Det er flere mulige utfall. Ha i bakhodet særegenhetene ved de «demokratiske valgene» i USA. Harris/Walz vil trolig slå Trump/Vance i den nasjonale opptellingen med flere millioners margin, men kan allikevel tape i såpass mange delstater at de kan tape valget. Hvilke oppgaver ligger foran oss?

 

Hvis Trump vinner valget:

– Da får vi en hard og humpete vei foran oss, og vi må finne ut hvordan vi kan stå i mot en bølge av angrep, og de statene hvor det Demokratiske partiet har flertall, må bli festninger for den anti-fascistiske fronten.

 

Hvis det er små marginer i utfallet av valget: 

– Selv om Harris skulle vinne, kan det bli nok kaos til at valget ikke ansees som avgjort. Det kan bli konfrontasjoner i valglokaler og væpnede protester fra Trumpister, lik 6. januar, 2021. Det kan bli kamper i rettsapparatet og om lover og vedtak i politikken. Landet drives mot kaos og forvirring slik at Trump kan erklæres som vinner gjennom maktbruk og sjikane. I denne perioden kan fascistene oppnå en av sine viktigste seire, ved at de skaffer seg avgjørende kontroll over Høyesterett, støttet av masse-protester.

 

Kamala Harris og Tim Walz vinner solid, og Demokratene får kontroll både i Senatet og i Representantenes Hus: 

– Ikke særlig sannsynlig, men tenkelig. Mange i den antifascistiske fronten vil gå inn for å gi dem en «bryllupsreise», slik at de kan finne seg til rette og bygge administrasjonen sin. Joda, la oss si 24 timer.

 

USAs sosialister vil måtte gå i skyttergravene og forsterke kampen mot USAs støtte til folkemordet i Gaza, og Palestina forøvrig. Og kampen for å få vedtatt retten til abort, og retten til valg knyttet til reproduktive spørsmål på nasjonalt nivå. Og så gjelder det å finne ut hvordan fascistene kan drives tilbake og makta deres brytes. Det vil bli en årelang oppgave. «Block, Broaden and Build» gjelder.

 

Her kan du lese hele dokumentet vårt: https://liberationroad.substack.com/p/block- broaden-build&gt

 

(Oversatt av Birger Thurn Paulsen.)

 

Når mediene skriver om Sveits, er det ikke lenger bare gjøkur eller hemmelige bankkonti de er opptatt av. Landet har også blitt en nødhavn for velstående nordmenn på flukt fra det norske skattesystemet. Dette er utgangspunktet for Rødt-politikerne Sofie Marhaug og Mímir Kristjánssons nye bok Hjelp, de drar til Sveits, en lettbeint, men samtidig kunnskapsrik bok. 

Boka, som også bærer undertittelen Milliardærenes makt over Norge, har fått gode omtaler. Dagbladets anmelder skriver for eksempel at boka «gir leseren en fin oversikt over hendelser som knytter sammen lakseskatt, milliardutbytter, vindmøller, Støre, velferdsprofitt og Rimi-Hagen,» og «gode analyser om skatteparadisenes interne konkurranse om å tiltrekke seg rikfolk», mens Dagsavisens anmelder omtaler den som «en tankevekkende, smart og underholdende bok om milliardærenes makt over Norge».

Gnist har derfor tatt en prat med Sofie Marhaug for å få et nærmere innblikk i temaene de tar opp.

 

Gnist: Det er tydelig at dere har truffet en nerve med denne boka. Kan du si noe om bakgrunnen for boka? Hvem er den ment for, og er dette viktig å ta opp nå?

 

Sofie: Fenomenet med superrike nordmenn som flytter til Sveits har fått stor oppmerksomhet de siste to årene, særlig etter at Kjell Inge Røkke meldte flytting 12. september 2023. Det føltes vel som at det rystet Norge på en eller annen måte – at selvbildet vårt endret seg. 

 

Sveitsutflytternes bevegelser har på mange måter blitt dekket minutt-for-minutt i norske medier, nærmest som kjendisstoff. Vi ønsket å se utflyttingene i sammenheng, ta et skritt tilbake og se det store bildet med et venstresideblikk.

 

Flyttingen har dessuten blitt flittig brukt i den politiske debatten siden høsten 2022, av NHO, partiene på høyresiden og nye, mer «kreative» høyrekrefter som Aksjon for borgerlig valgseier og Aksjon for norsk eierskap. 

 

Vi har en annen motivasjon for å si noe om kapitalflukten: Er den egentlig så farlig? Hva er i så fall problemet med utflyttingen? Hvordan utflyttingen og trusler om ytterligere «skatteflyktninger» blitt brukt politisk? Vi ville fortelle en annen fortelling enn den høyresiden og dagsavisene har levert i det daglige.

 

Etter at vi begynte å skrive gikk dessuten venstresiden på et dundrende nederlag i lokalvalget 2023. Høyre ble det største partiet for første gang på 100 år. Nesten alle partiene til venstre for Venstre gikk tilbake. Unntaket var SV, og deres fremgang veide på ingen måte opp for den øvrige tilbakegangen. For oss var det åpenbart at vi på venstresiden ikke hadde klart å bruke skatteflukten til vår fordel. 

 

Hjelp, de drar til Sveits kan leses av alle, men vi tror nok at folk på venstresiden får mest ut av den. Problemstillingene vi bryr oss mest om, er også mest relevante for folk på venstresiden. Vi merker dessuten at mange på høyresiden ikke klarer å se forbi de første kapitalene om formuesskatten. Noen av dem ser helt svart, og går glipp av bokens øvrige poenger. Det er nesten litt komisk at det går an å bli så sint.  

 

Gnist: Til tross for tittelen handler ikke boka deres egentlig om landet Sveits, men om skatteparadiset Sveits. Kan dere si noe om hva som gjør akkurat Sveits så attraktivt for den som har penger, og hvorfor det akkurat er dit de reiser?

 

Sofie: Det finnes flere skatteparadiser enn Sveits. Men for norske rikinger er kanskje Sveits mer fristende enn en øystat med helt annen kultur og natur enn den norske. Landet har faktisk en del til felles med Norge! 

 

Dessuten har Sveits spesialisert seg gjennom en årrekke på det pengeforvaltere omtaler som «diskresjon»; landet er ekspert på skjult rikdom. Stikk i strid med hva man kan få inntrykk av i den norske debatten, så har jo faktisk Sveits formuesskatt. Den er riktignok veldig lav, i alle fall i deler av landet, men det har uansett vært et argument mot «dobbeltbeskatning». 

 

Viktig i norsk sammenheng er også skatteavtalen mellom Norge og Sveits. Den er særlig gunstig for de norske utflytterne, siden de begynner å skatte til Sveits med en gang, og dermed slipper unna norsk skatt både på inntekt og formue fra dag én. Avtalen ligner avtaler vi har med andre OECD-land, men den fungerer dårligere når Sveits i virkeligheten er et skatteparadis. Vi mener derfor det bør være rom for å reforhandle avtalen. For eksempel er avtalen Norge inngikk med Storbritannia etter Brexit strammere enn den med for eksempel Sveits, nettopp for å unngå skatteplanlegging. 

 

Tidspunktet for utflyttingen til for eksempel Røkke, og flere andre også, har også spilt en rolle. Ved å flytte i 2022 kunne de slippe unna den varslede endringen av femårsregelen. Denne regelen har i praksis gjort det mulig for rike mennesker å unnslippe skatt på kapital etter å ha bodd mer enn fem år i utlandet. 

 

Gnist: Rødts leder Marie Sneve Martinussen har karakterisert femårsregelen som en sveitserost av skattehull. Har du noen tanker om hvorfor det ikke har blitt gjort noe med det før helt i det siste?

 

Sofie: Skatteregler som innebærer at superrike kan unngå skatt, bare de er lenge nok borte fra Norge, er dårlige og urettferdige. Rike mennesker vil alltid jobbe for å finne måter å unngå å betale skatt på, og den politiske viljen til å gjøre noe for å tette skattehullene har mildt sagt variert.

 

Dagens regjering har gjort noen opprydninger. Da ser vi den politiske responsen: De rikes advokater roper om at det er MENNESKERETTIGHETSSTRIDIG, at det er mot EØS-avtalen osv. Vi ser eksempler på de rikes rettsliggjøring av politikken, der de prøver å bruke jussens språk og midler for å stanse demokratiske vedtak. 

 

Slike trusler er på en måte skremmende. Å bruke masse tid og penger på å forsvare demokratiske vedtak er ikke en drømmesituasjon for noen regjering eller noe Storting, men alternativet er verre: å gi etter for de rikes trusler. Da blir demokratiet skadelidende.  

 

Gnist: Bø i Vesterålen er et eksempel på en kommune som har gjort noe av det samme som Sveits. Og som dere viser til i boka, har de lyktes med å snu en negativ utvikling der. Så har dere selvsagt rett i at dette er en metode ikke alle kommuner kan bruke samtidig. Likevel er problemene reelle. Hvordan bør venstresida forholde seg til dette?

 

Sofie: Det kjedelige svaret er at vi ikke bør gi etter for skattekappløpet, om det er aldri så fristende. Nå ser vi at andre og større kommuner er i gang med det samme som Bø. For eksempel har det nye, høyrestyrte Bodø begynt å fable om det samme. Hvis fylkeshovedstaden i Nordland bestemmer seg for å gjøre det samme som Bø i Vesterålen, kan ordfører Sture Pedersen i Bø bare gi opp konkurransen! 

 

Samtidig er det ikke noe poeng å underslå kommunefattigdommen og fraflyttingsproblematikken vi ser mange steder. Venstresiden må sørge for at MYE mer av inntektene tilfaller kommunene fremfor å sentraliseres i staten. For enhver sittende regjering kan det være fristende å bruke de store skatteinntektene på egne prestisjeprosjekter, men sannheten er at veldig mye av velferden finner sted i kommunene. Da kan vi ikke robbe kommunene for rubbel og bit.

 

Gnist: Da Røkke dro til Sveits, handlet det først og fremst om formuesskatt. Siden den gangen har også grunnrenteskatten på havbruk blitt innført, med subsidiær stemme også fra Rødt. Kan dere si noe om denne skatten og hvorfor dere mener den er viktig?

 

Sofie: Ja, det har på en måte blitt en del av den samme fortellingen, selv om femårsregelen nok var mye viktigere for Røkke enn akkurat formuesskatten. Men i den offentlige debatten sauser høyresiden sammen alle skattene for å snakke om det ulidelige «skattetrykket». 

 

Grunnrenteskatt på laksenæringen er likevel veldig viktig rent politisk, fordi oppdrettsnæringen har tjent seg søkkrik på våre felles naturressurser. De har tatt for seg av fjordene våre, lagt flere av dem brakke, uten å betale grunnrenteskatt. 

 

Prinsippet for grunnrenteskatten er at man betaler en ekstra skatt mot «leie» (rente) av vår felles eiendom, eiendom som i seg selv gir særlig gunstige betingelser. Ofte snakker økonomene her om en såkalt superprofitt. Dette er prinsippet for grunnrenteskatten på 56 prosent som Norge har for olje og gass og for på nærmere 40 prosent på vannkraft. Slik har fellesskapet fått noe igjen for naturen vi har lånt bort til næringene. 

 

Når skatten først er innført, er den dessuten vanskelig å trekke tilbake. Det er generelt sett stor oppslutning om grunnrenteskatt i Norge. Folk vet at denne skatten bidrar til velferd, og de støtter prinsippet om at fellesskapet også skal høste av våre felles naturressurser. 

 

Gnist: Da grunnrenteskatten skulle vedtas, var det til protester fra noen som kalte seg Kystropet. Dere avskriver dette som astroturfing, eller kunstgressopprør, som vi kanskje kan kalle det på norsk, men er det ikke også grunn til å tro på dem når de sier at de frykter for arbeidsplasser og lokalsamfunn?

 

Sofie: Det var kommentator i Nationen, Hans Bårdsgaard, som brukte det begrepet om akkurat Kystropet. Så der låner vi fra ham – med referanse så klart, ingen plagiering her i gården! Opprinnelig kommer betegnelsen fra USA, og har blitt brukt til å beskrive Tea Party-bevegelsen; den ville fremstå som et grasrotopprør, men viste seg å være kjøpt og betalt av de som pleier å kjøpe seg innflytelse i amerikansk politikk. 

 

Ansatte i oppdrettsnæringen fikk fri av arbeidsgiverne sine, for å dra til Oslo for å demonstrere mot lakseskatten. Det er selvsagt ingen grunn til å tvile på at de ansatte var og er redde for å miste jobbene sine, men permitteringene som eierne truet med er det likevel grunn til å være skeptisk til. For det første er det vanlig med permitteringer i løpet av sesongen, uavhengig av oppdrettsskatten. For det andre sliter ærlig talt ikke den norske oppdrettsnæringen. Det er millionbusiness, noen ganger milliardbusiness. 

 

At noen av eierne lar det dryppe på lokalsamfunn, er likevel et faktum. Vi tror like fullt ikke at det er noen farbar vei å delta i skattekappløpet mot bunnen. Det er heller ikke gitt at private forvalter pengene bedre enn det offentlige. Dypest sett er dette et demokratisk spørsmål: Skal rike mennesker få holde lokalsamfunn som gisler, for å forhandle eget skattenivå med myndighetene? Nei, mener vi. 

 

Gnist: Slik jeg leser boka, avviser dere i stor grad frykten i lokalsamfunnene med å vise til at merdene ikke kan flyttes til Sveits. Det kan de ikke, men kapitalen kan flyttes. Risikerer vi ikke med dette at norske pengesterke investorer heller flytter investeringene sine til utlandet etter hvert som merdene blir nedslitt, i stedet for å bruke pengene her? Hvordan kan vi eventuelt forhindre det?

 

Sofie: Virksomheter som baserer seg på verdifulle naturressurser, som oppdrett eller kraft, kan ikke flyttes selv om eierne flytter på seg. Det handler simpelthen om naturforhold. Dessuten har historien med sterkt offentlig eierskap og høye skattesatser, for eksempel med vannkraft, olje og gass, dannet et bolverk mot flyttetrusselen i Norge; i praksis forsvinner ikke de store inntektene. Heldigvis, kan man legge til. 

 

Likevel er det åpenbart at vi kan gjøre mer for å forhindre utflyttingstrusler av denne typen.

 

Gnist: Som nasjonalisering?

Sofie: Ja, for eksempel. Da Rødt reagerte på Gustav Witzøe seniors flyttetrussel i valgkampen i 2021, var nettopp et av svarene våre den gangen at det går an å kjøpe opp oppdrettsanleggene hvis han virkelig mener alvor med å selge seg ut. Det er verdt å minne om at oppdrettsselskapet Cermaq var offentlig eid i sin tid. Selskapet har gått så det griner, men det er kjøpt opp av utenlandske eiere for lengst. Sånn sett har det offentlige gått glipp av store inntekter.

 

Samtidig er det viktig for oss å understreke at det ikke er et poeng i seg selv at det skal være statlig. Eierskapet bør spres. Vi trenger en reell desentralisering; maktkonsentrasjonen i oppdrettsnæringen må begrenses. Dette vil være bedre både for miljø og lokalsamfunn. Det går an å tenke seg en kombinasjon av små private eiere og offentlige eiere. Det behøver ikke å være staten alene, det kan like gjerne være kommuner eller fylkeskommuner.  

 

Gnist: I boka er dere opptatt av retorikk, ikke minst av hvordan retorikken har beveget seg over til høyresidas banehalvdel. Samtidig øver dere også en viss kritikk på vegne av venstresida og også deres egen retorikk. Kan dere utdype dette? Hvordan skal venstresida ta tilbake kontrollen over premissene for debatten?

 

Sofie: Kritikken av regjeringens retorikk handler om at Arbeiderpartiet og Senterpartiet har gitt etter for høyresidens fortelling om hvem som skaper verdiene i samfunnet. De sier at vi må skape for å dele, og at vi må heie på de såkalte jobbskaperne. Underforstått: Eierne skaper verdiene. Problemet med en slik fortelling er ikke bare det moralske, hvem vi skal takke og bukke for. Vi mener også at det er feil rent analytisk. Det er simpelthen ikke riktig analytisk at det er eierne som skaper verdiene. Det er arbeidet som legges inn i produksjonen, av helt vanlige arbeidsfolk, som skaper verdiene. 

 

Et annet problem med jobbskaper-retorikken er at hvis regjeringen virkelig mener at det er eierne som skaper verdiene, ja, så er det jo også urettferdig at de skal skatte av formuene de egenhendig har skapt. Retorikken får konsekvenser for politikkens legitimitet, enten det dreier seg om formuesskatt eller grunnrenteskatt på oppdrett og vind. 

 

Kritikken av venstresidens retorikk, altså den radikale venstresiden (Rødt og SV), går ut på at vi vier for stor plass til de rike. Når vi gyver løs på de superrike, slik vi til en viss grad også gjør i selve boken, så er det lett for at vi glemmer de venstresiden egentlig skal være til for: det store arbeidende folk – arbeiderklassen og deres allierte. Som vi skriver et sted i boken: Venstresiden må bry seg uendelig mye mer om folks strømregninger enn om personen Røkke.

 

Gnist: Dere viser særlig skuffelse over APs utvikling, der de i løpet av få år har gått fra å lete med lys og lykter etter muligheter for at rikfolk skal betale mer skatt, til å heie på bedriftsledere som om de var idrettshelter. Men er det, gitt Rødts og før det RVs mangeårige kritikk av AP, egentlig grunn til å være skuffet?

 

Sofie: Vi er enige i at høyredreiningen i Arbeiderpartiet ikke er ny. Men akkurat når det kommer til skatt, så mener vi at vi ser enda en ny høyredreining i retorikken. Vi siterer Stoltenberg fra da han var statsminister, og sa at han skulle lete med «lys og lykte for at Stein Erik Hagen skal betale mer i skatt». Det var rett og slett en helt annen selvtillit i møte med de superrike, også fra Arbeiderpartiet. 

 

Et annet og mer nærliggende eksempel som vi også skriver om, er hvordan Støre går bort fra slagordet om at «det er vanlige folks tur». Enten man liker det eller ikke, så vant Arbeiderpartiet valget med en nokså populistisk retorikk, som nettopp hyllet arbeiderklassen (til forargelse for landets aviskommentatorer). Nå vil ikke Støre og Vestre snakke mer om vanlige folk, men om jobbskaperne som de heier på. Man kan godt si at det er forutsigbart, men det er synd likevel. De gjør en retorisk omvending som innebærer at verdien av arbeidsfolk sin arbeidsinnsats blir undervurdert.  

 

Gnist: I boka avslører dere hvordan VGs fortelling om Høyre, ikke bare som et vestkantparti, men også som et distriktsparti, først og fremst var et resultat av dyktig PR-messig håndverk. Likevel fikk fortellingen sette seg. Høyresida har skjønt PR, og de har nærmest ubegrensede ressurser til å anvende PR. Hvordan skal venstresida under slike forhold snu denne fortellingen?

 

Sofie: Det er et godt og vanskelig spørsmål. I grunnen er vi overrasket over at den delen av boken ikke har fått noe oppmerksomhet heller. VGs logring for Høyre i lokalvalgkampen i 2023 er så påfallende at det er flaut. 

 

Men det er som sagt vanskelig: Venstresiden skal jo ikke bli et PR-byrå. Vi kan ikke begi oss ut på den samme galeien som høyresiden. Her er det jo en slags sammenheng mellom mål og middel. Så svaret må være en kombinasjon av at vi selvsagt skal gjøre vårt for å bryte gjennom medias lydmur på vanlig, demokratisk vis, og samtidig jobbe med å styrke vår egen organisatoriske styrke – også utenfor de etablerte mediene.

 

Gnist: I boka kommer også innom Thomas Pikettys begrep brahminvenstre som bidrag til en forklaringsmodell. Kan dere utdype dette, og har dere noen refleksjoner med hensyn til hvor Rødt passer inn i dette bildet, politisk og organisatorisk? 

 

Sofie: Vi tror ikke Rødt er vaksinert mot å ende opp som et slags «brahminervenstre» vi heller. Men kort fortalt så handler det om å unngå å bli et elitistisk parti. Skal vi klare det, må vi ikke bare ha «riktig» politikk. Vi må også prioritere politikken som betyr noe for arbeiderklassen. Det holder liksom ikke å mene det som skal være bra for vanlige folk på papiret, hvis vi ikke står i stormen for dem det gjelder når det gjelder. 

 

Rødt har til en viss grad klart å vokse i en velgergruppe som er nokså lavtlønnet. Vi har vokst i arbeiderklassen. Det viser at vi til en viss grad har klart å gjøre noe av det vi har satt oss fore, selv om vi er langt unna målet. Rødt er tross alt ikke et så stort parti. 

 

Vi tror likevel at vi er nødt til å holde fast på noe av den egenarten som vi har lykkes med de siste årene. Rødt har ikke vært som alle andre partier. Det er lettere sagt enn gjort ikke å miste oss selv. På Stortinget blir partiene likere hverandre: politikerne får de samme privilegiene, den samme høye lønnen, møter de samme menneskene osv. 

 

En positiv side ved Rødt i denne sammenhengen, er at vi tar noen aktive valg for å være annerledes. Vi har høy partiskatt, kutter på privilegiene og er kritiske mot systemer som bygger opp under en bestemt politikerklasse – også når stortingskollegaene rynker på nesen av kritikken vår. 

 

Dessuten må vi aldri glemme at politikk er så mye mer enn det som skjer på Stortinget. Hva som betyr noe for folk, i folk sine liv, må vi ta på alvor. Slik sett er det såkalte utenomparlamentariske arbeidet uvurderlig. Vi må ikke forsvinne inn i en politikerboble.

 

Gnist: Mot slutten av boka lanserer dere fire bud for venstresida. Det første av disse er at dere vil ta kampen om hvem som skaper verdiene. Hva legger dere i dette, og hvordan tenker dere at dette skal styrke venstresida?

 

Sofie: Det handler vel om det man på fint kan kalle kampen om det «prepolitiske», en ideologisk kamp om hvordan folk ser på verden helt grunnleggende sett. For å ta eksempelet vi refererte til tidligere: Hvis det er slik at folk går med på ideen om at det er eierne som skaper verdiene på merdene eller verftene, fordi de har så geniale tanker og er villige til å ta risiko, så vil det i neste omgang fremstå urimelig å kreve at de som jobber på merdene eller verftene skal få en større andel av disse verdiene – enten det er i lønnsoppgjør eller over skatteseddelen. Eller, Gud forby, gjennom kollektivt eierskap!

 

Hvis ikke venstresiden tar denne kampen på alvor, men bare jobber med politiske enkeltsaker, som formuesskatt eller fagforeningsfradrag eller hva det skulle være, så vil vi altså få et større problem med å få med oss folk i de konkrete politiske sakene der kampen mellom arbeid og kapital faktisk står på spill.

 

Gnist: Dere argumenterer også for at venstresida må føre en hel, ikke bare en halv, Robin Hood-politikk. Kan dere utdype dette?

 

Sofie: Dette handler om at det ikke holder å ta fra de rike, hvis ikke de fattige får nok igjen. Eller bare får en brøkdel igjen. Problemstillingen kan også formuleres slik: Hva skal vi med en rik stat, hvis folket er fattige? 

 

De siste årene har prisene steget noe voldsomt. Til dels har staten tjent gode penger på prisutviklingen, særlig gjennom de høye energiprisene. Samtidig har regjeringen lansert flere nye skatter. Og likevel har veldig mange vanlige og fattige folk fått enda dårligere råd. Da er det vanskelig å ha sympati med regjeringen. Det blir i grunnen lettere å alliere seg med de superrike mot staten, for eksempel i et skatteopprør. 

 

Gnist: Det siste og mest handlingsrettede punktet deres handler om at venstresida må mobilisere topp mot bunn. Kan dere utdype dette? Hvem er bunnen her, og hvordan skal den forenes? Er ikke noe av suksessen til høyresida at den har klart å sette ulike deler av bunnen mot hverandre? Arbeidsfolk mot «navere»? Verftsarbeidere med skitt under negla mot kaffe latte-drikkende kontorrotter?

 

Sofie: Ja, dette er også et punkt som naturligvis er lett å tenke at vi skal gjøre, men vanskelig å få til i virkeligheten. Grunnleggende sett handler det om at vi må mobilisere politisk rundt klassekonflikten. Og da tenker vi ikke bare i snever forstand. Da tenker vi en allianse av både en streng definisjon av arbeiderklassen (en produktiv industriarbeiderklasse), folk som har falt utenfor arbeidslivet og middelklasseyrker som proletariseres (typiske yrker i offentlig sektor). 

 

Du har helt rett i at høyresiden har hatt suksess med å sette slike grupper opp mot hverandre. Til og med ledende Arbeiderparti-politikere prøver seg med slike fremstøt, med angrep på uføre. Det er ikke et lett landskap å manøvrere i, fordi den ene gruppen fort kan få forrang over den andre når venstresiden havner på defensiven. Da blir noe av jobben å finne de konfliktlinjene som tjener vår allianse. Det kan være å argumentere for lavere skatter for de som tjener minst (det vil gjelde både uføre og lavinntektsgrupper), for å ta et eksempel. Eller å gå til angrep på markedet der det treffer alle gruppene, som boligmarkedet og strømmarkedet.

 

Gnist: Til slutt – kom med tre gode argumenter for at Gnists lesere bør lese boka. 

 

Sofie: For det første tror vi det er bra å ta et skritt tilbake og gi en egen oppsummering av regjeringstiden så langt, på venstresidens premisser. Dette kan gi ideologisk styrke og selvtillit, tror vi. For det andre går pengene vi tjener på boken rett til partiet. For det tredje krysser vi fingrene for at boken snart kommer på et bibliotek nær deg, slik at du slipper å betale 400 kroner hvis økonomien kniper. 

Blant høyrefolk er det ikke uvanlig å forstå sosialisme som et utslag av misunnelse: I stedet for å ta ansvar for eget liv, velger sosialister å legge skylda på de av oss som har lyktes i livet fordi de gidder å stå opp om morran. Heller enn å stemme for å straffe de rike over skatteseddelen, bør derfor vanlige folk være takknemlige for de positive ringvirkningene av kapitaleiernes initiativ og skapervilje, heter det. 

Implisitt i dette verdensbildet er at økonomisk verdi skapes av kløkt og risikovilje på børsen og sjefens kontor – ikke i fabrikkhallene, sykehjemmene, åkrene eller bak Foodora-budenes sykkelstyrer (ja – de avkreves å stille med egne sykler/fast kapital). I den ferske boka Hjelp, de drar til Sveits! argumenterer Mímir Kristjansson og Sofie Marhaug for at venstresida offensivt må utfordre fortellingen om at vi har milliardærer som Røkke, Dæhlie og Stordalen å takke for at vi har noe å leve av. Det gjør vi best, hevder de, ved å børste støv av Marx’ arbeidsverditeori, som tvert imot viser at det er arbeidskraft utbyttet av kapitalistklassen som er opphavet til all verdi. Dette er det som marxist vanskelig ikke å applaudere. Men samtidig kan det være strategiske hensyn som taler for at vi vokter oss mot å dra all kapital under én kam.

Arbeidsverditeorien – som Marx utlegger i vol. 1 av Kapitalen – gir oss ikke hele bildet av hvordan samfunnets verdier fordeles under kapitalismen. Fordelingen skjer nemlig ikke bare i produksjonsprosessen, men også gjennom markedet – eller sirkulasjonsprosessen – som Marx ikke teoretiserer før i vol. 2 og 3. Kapitalistklassen består dermed ikke kun av den klassiske fabrikkeieren en gjerne lærer om på studiesirkel i RU, men også av kapitalister som uten å investere én krone i produktiv virksomhet akkumulerer betydelige mengder kapital ved å kjøpe billig og selge dyrt – eller, som er hovedtema for dette nummeret, gjennom å høste renter på å eie ressurser det er knapphet på.

Ifølge samfunnsgeografen Brett Christophers preges det tjueførste århundrets vestlige kapitalisme – i større grad enn gårsdagens – av rentenisme. Renters del av profitten som genereres i den britiske økonomien er ifølge Christophers nå så stor, at det er blitt på tide å omtale den britiske kapitalismen som rentenistisk. Med det kan venstresida ha behov for å supplere den klassiske studiesirkellærdommen med et nytt fokus på renteteori. For selv om verdien blir til i produksjonsprosessen, har fordelingen av den – gjennom blant annet renter – stor betydning for styrkeforholdet ulike kapitalinteresser imellom. Dette avgjør igjen hvilken politikk som pushes overfor staten av de ulike kapitalfraksjonenes ideologiske våpendragere. Vi håper dette nummeret kan bidra til diskusjon om hvordan venstresida skal forstå rentenismen og hvilken sosialistisk politikk som er best skikket til å møte rentenist-klassen.

Brett Christophers er professor i samfunnsgeografi ved Uppsala Universitet. Han har de siste årene gitt ut en rekke innflytelsesrike bøker på Verso som på forskjellige måter teoretiserer og problematiserer eierskapsforhold i den moderne økonomien. Disse inkluderer The New Enclosure: The Appropriation of Public Land in Neoliberal Britain (2018), Rentier Capitalism: Who Owns the Economy, and Who Pays for It? (2020), Our Lives in Their Portfolios why Asset Managers Own the World (2023), og The Price is Wrong: Why Capitalism Won’t Save the Earth(2024). 

 

Som regjeringens mildt sagt omdiskuterte innføring av grunnrenteskatt i laksenæringen gjorde tydelig, utgjør grunnrente et sentralt stridspunkt i norsk politikk. Grunnrente betegner simpelthen den avkastningen grunneiere kan tilegne seg i kraft av å kontrollere knappe naturressurser folk er villige til å betale for å få tilgang til. Ettersom det er naturlig knapphet på fjorder egnet for lakseoppdrett, kan eierne av oppdrettsanlegg selge fisken for priser som langt overgår prisen på arbeidet som inngår i å produsere den. Samme prinsipp gjør seg gjeldende for utvinning av naturressurser som skog, vannkraft, olje og fisk, sektorer som sammenlagt utgjør en betydelig del av norsk økonomi. Som Marx formulerte det, oppstår nemlig grunnrente i det noen kan tjene penger på sin eksklusive tilgang på «naturens gaver». 

 

I internasjonale debatter innen politisk økonomi har flere stemmer de siste årene tatt til orde for å utvide rentebegrepet. I dagens nyliberale økonomi er det mer enn bare naturressurser som kan monopoliseres for å generere renteinntekter. Som Mathias Bismo skriver i teksten “No Logo – 25 år etter” i dette nummeret, kommer mange av verdens største selskapers inntekter i dag først og fremst fra kontrollen over eksklusive merkevarer. Det er for eksempel ikke sånn at Apples produkter er såpass dyre som de er grunnet en kostbar eller arbeids- og teknologiintensiv produksjonsprosess – prisnivået muliggjøres derimot av selskapets monopol på en merkevare det har lyktes med å markedsføre som fancy. På lignende vis kommer formuene til de store farmasøytselskapene først og fremst fra deres mulighet til å patentere – og dermed monopolisere – legemidlene de utvikler. 

 

En markant proponent for å utvide rentebegrepet er samfunnsgeografen Brett Christophers. I boka Rentier Capitalism fra 2020 viser han hvordan en betydelig andel av profitten som genereres i den britiske økonomien, nå er renteinntekter basert i monopoler. Rentenes andel av den samlede profitten i den britiske økonomien er ifølge Christophers blitt så stor at det er på tide å begynne å snakke om en rentenistisk kapitalisme. 

 

Vi satte oss ned med Christophers for en prat om hva han legger i begrepet rentenisme, hva slags betydning rentenismen har for kapitalismen og sosialistisk strategi, samt hvordan det hele påvirker utgangspunktet for å møte klimakrisa med en effektiv grønn omstilling. 

 

Gnist: Det har blitt vanlig å snakke om at kapitalismen de siste tiårene har gjennomgått en såkalt finansialisering. I Rentier Capitalism velger du å heller bruke begrepet rentenisering, rentierisation på engelsk. Hvorfor kommer begrepet finansialisering til kort?

Brett: Finansialisering har blitt det kanskje mest betydningsfulle begrepet, brukt av alle mulige typer av folk, for å betegne endringene kapitalismen har gjennomgått de siste tiårene. Argumentet som blir fremmet, er at kapitalismen gjennom de siste tiårene i økende grad domineres av finansielle aktører som tilegner seg profitt ved hjelp av finansielle aktiviteter. Jeg har lenge tenkt, og tenker fortsatt, at omfanget av finansielle aktører og finansielle måter å skape profitt på, i betydelig grad har blitt overdrevet. 

 

Mitt argument er at det som faktisk har blitt mer betydningsfullt, er ulike mekanismer for å tjene penger på knappe ressurser (scarce assets) av ulike slag. Og finans er definitivt en slik ressurs. Men det finnes også andre typer – ikke minst eiendom, teknologi og digitale plattformer som skaper profitt i form av renter for den som kontrollerer ressurser det er knapphet på.  Jeg sier ikke at tendensen folk har referert til når de snakker om finansialisering, ikke finnes. Det jeg sier, er at dette er en altfor begrenset måte å tenke på – at vi har å gjøre med prosesser som er bredere enn finansialisering, og at vi må se nøyere på disse prosessene. 

 

Gnist: Kan du definere rentenisme og hvorfor du mener begrepet er viktig for å forstå dagens kapitalisme? 

 

Brett: Som sagt forstår jeg renter som inntekt noen skaffer seg ved av å kontrollere ressurser det er knapphet på. En slik ressurs kan være tomter eller boliger, men det kan også være andre ting – i prinsippet hva som helst folk er villige til å betale for å få tilgang til eller bruke. Jeg prøver å se lenger enn bare tomter og bolig. Det kan være alt fra åndsverk, til naturressurser eller infrastruktur. På denne måten vil jeg utvide forståelsen for hvilke typer ressurser det er som kan skape rente for rentenister. Forstår vi rente slik, er rentenisme en form for økonomisk aktivitet som grunnleggende sett handler om å ta kontroll over ressurser som gir inntekter, og høste inntekter av dem – høste rente av dem. Etter mitt syn er det ganske tydelig at denne typen rentesøkende atferd har fått en stadig mer fremtredende rolle innenfor kapitalistiske systemer i løpet av de siste 30 til 40 årene. Mitt argument er ikke at vi i dag har er en slags rentekapitalisme som har erstattet en tidligere form for kapitalisme, hvor rentenisme var fraværende. Rente og rentenisme er iboende deler av kapitalismen i alle dens former. Argumentet er heller at det har vært en endring i utstrekning snarere enn essens – renter og rentenisme har blitt viktigere.

Gnist: I Rentier Capitalism, som fokuserer på den britiske økonomien, tar du for deg syv forskjellige sektorer som preges av rentenistisk aktivitet. Hvilke sektorer er dette, og på hvilken måte er de preget av rentenister?

Brett: Den første er finansielle aktiva, der den klassiske typen vil være et enkelt lån opprettet av en finansinstitusjon. Når en finansinstitusjon utsteder et lån, enten til en forbruker eller til en bedriftskunde, vil lånet stå i bankens balanseregnskap og gi en årlig renteinnbetaling. Dette er en årlig rente som finansinstitusjonen har krav på så lenge lånet eksisterer. 

 

Den andre typen rentegenererende eiendeler som jeg ser på i boken, er naturressurser. Den klassiske ressursen her vil være olje og gass, som eksisterer som en naturressurs uavhengig av menneskelig aktivitet. Ressursen blir omgjort til aktiva med økonomisk verdi gjennom juridiske rettigheter til eierskap, utnytting og utvinning. Rentenisten i dette tilfellet er typisk olje- og gasselskapet som får en lisens til å utvinne ressursen for en bestemt tidsperiode, for eksempel 30 eller 40 år.

 

Den tredje typen er intellektuell eiendom. Med intellektuell eiendom mener jeg ting som patenter, opphavsrett, varemerker og så videre, som i bunn og grunn gjør menneskelige oppfinnelser til noe som kan kontrolleres og eies – det er derfor det kalles intellektuell eiendom. Dette er produkter av hodet og den menneskelige fantasien – rett og slett ideer – som havner i privat eierskap gjennom ulike juridiske prosesser. For eksempel er en prosess for å destillere et bestemt farmasøytisk produkt en idé, noe som kan skrives ned på et papir – det er en formel. Det er bare ved å gjøre den ideen om til noe som er «eid», at konkurrenter kan forhindres fra å skape det samme produktet og tjene penger på det. 

 

Selskaper og enkeltpersoner, men stort sett selskaper, er altså i stand til å hente ut inntekter fra ideer fordi ideene under den moderne kapitalismen blir omgjort til eiendom som kan kontrolleres og forsvares. Når disse rettighetene håndheves av myndighetene, både av domstoler og andre organer, har åndsverk blitt gjort om til en viktig form for renteskapende ressurs i den moderne kapitalismen. Hvis du undersøker farmasøytisk industri, tech eller andre kreative industrier, så ser du at intellektuell eiendom er overalt. Det er en veldig viktig del av den moderne økonomien.

 

Den fjerde er plattformer, og da hovedsakelig, og i økende grad, digitale plattformer. Et eksempel er Airbnb, hvor eieren av plattformen kontrollerer betingelsene for samhandlingen mellom utleiere og leietakere. For sitt «arbeid» med å skape denne plattformen – for å skape miljøet der kjøpere og selgere møtes – tar eierne ut profitt som vi kan tenke på nettopp som en form for økonomisk rente som oppstår bare fordi de kontrollerer plattformen. Jeg vil hevde at mye av den moderne digitale big tech-økonomien, enten det er Amazon, Google eller ting som Facebook og Twitter, nettopp handler om å trekke renter ut av kontrollen over slike plattformer som det er knapphet på.

 

Den femte jeg ser på, er det jeg kaller rentenisme gjennom kontrakter. Private, men spesielt offentlige organisasjoner, setter i økende grad deler av virksomheten sin ut til foretak av ulike slag. Det gjør de gjennom ofte svært langsiktige kontrakter. Disse kontraktene blir, i den grad de representerer en form for monopolrett, en form for ressurs som kaster av seg renter fordi de er sikret fra potensiell konkurranse. Offentlig sektor har altså i økende grad blitt omgitt av det vi kan tenke på som en slags rentenisme gjennom kontrakter.

 

Den sjette er det jeg kaller infrastrukturrenter. Dette utgjør en stor del av økonomien i for eksempel Storbritannia i dag. Bedrifter er i stand til å tjene enorme summer i kraft av å ha fått eksklusiv kontroll over fysisk infrastruktur. Et typisk eksempel er nettverksinfrastruktur som er kritisk for leveransen av viktige offentlige tjenester. Dette omfatter telefonitjenester, vann- og avløpstjenester, energiprodukter og slike ting. Hvis du kontrollerer for eksempel fibernettet i en region eller i et land, kan du kreve leie fra andre selskaper for at de skal kunne bruke nettverksinfrastrukturen din til å levere ulike produkter og tjenester til kunder. Så du er en rentenist i den grad du får inntekten din i kraft av din eksklusive kontroll over infrastrukturen. I Storbritannia, som mange andre steder, er det bare 40 år siden nesten alle disse nettverksinfrastrukturene, inkludert ting som jernbanenettverket, ble kontrollert og eid av det offentlige. I dag er derimot nesten alt dette i privat eie.

 

Den siste, som historisk sett er den første, er tomter og bolig. Altså å tjene penger på å kontrollere privat grunn og ta renter fra de som bor i, eller på annen måte ønsker å få tilgang til boligen eller næringseiendommen. Det er altså ikke bare boliger, men ting som kontorer, kjøpesentre, hotellkjeder, og i økende grad datasentre og sånt også. 

 

Hvis du i Storbritannias tilfelle setter disse syv tingene sammen sitter du igjen med en svært betydelig del av økonomien. Og selv om jeg ikke ser på andre land spesifikt, tror jeg at vi i en eller annen grad kan tenke på andre land og den historiske utviklingen av deres økonomier gjennom lignende typer kategorier.

Gnist: Hvilke implikasjoner har rentenisme for økonomien, og ikke minst for sosialistisk strategi?

Brett: Jeg argumenterer for at dette er en dårlig ting. Det er det to hovedgrunner til: For det første preges renteøkonomien av den britiske typen i økende grad av stagnasjon og lav vekst. Så du har en slags døende økonomi fordi insentivstrukturen oppfordrer til å sitte på eksisterende ressurser og vri så mye penger ut av disse som mulig. Økonomisk aktivitet dreier seg nå i større grad om dette, enn om innovasjon og å skape nye produkter og tjenester. Økonomien får en stillestående karakter, fordi det er en økonomi karakterisert av monopolmakt. Samtidig er fruktene av den økonomiske veksten totalt skjevfordelt mellom kapital og arbeid. Det betyr at en rente-økonomi har en tendens mot mer ulikhet, i form av økende inntektsulikhet, men spesielt i form av økende formueulikhet. 

 

I boken peker jeg på fire ting som kan gjøres for å redusere rentenistenes rolle i økonomien. Den første er en slags gjenopptagelse av konkurransepolitikken, som handler om å prøve å redusere omfanget av monopolmakt i en kapitalistisk økonomi. Hvis du i det minste får kapitalistene til å konkurrere med hverandre, så får du dem til å konkurrere om arbeidskraft, noe som – alt annet likt – burde legge press på å øke lønningene.

 

Det andre jeg peker på er beskatning. En av hovedgrunnene til at det de siste tiårene har vært så lønnsomt å organisere sitt økonomiske liv rundt å monopolisere rentegenererende ressurser, er at skattepolitikken har vært spesielt vennlig mot rentenister – både  i alminnelighet, men også i spesifikke sektorer, som i legemiddelindustrien og kreative næringer. Jeg tror at en veldig åpenbar måte å gjøre det mindre attraktivt å være rentenist på – og gjøre det mer attraktivt å engasjere seg i andre typer økonomisk aktivitet – er å være mer aggressiv når det gjelder å skattlegge ressurser, rente og formue.

 

Den tredje strategien er å gjenoppta industripolitikken. Å endre økonomiens tyngdepunkt vekk fra rentenisme bør ikke bare gjøres gjennom å stimulere til andre typer aktiviteter gjennom for eksempel skattepolitikk, men også gjennom statlige investeringer og industripolitikk av typen som ble svært umoderne på 1980–2000-tallet.

 

Det fjerde, og jeg tror dette er det absolutt viktigste, er eierskap. Til syvende og sist er en rente-økonomi en økonomi der privat eierskap har blitt standardformen for eierskap – der det anses som positivt at alt som kan eies, blir privateid. Det virker for meg som at den eneste måten en kan håpe å svekke rentenistens grep om den moderne kapitalismen på, er ved å endre eierskapsmodellene. Det betyr ikke nødvendigvis at en må kvitte seg med alt privat eierskap, men det vil i det minste måtte innebære offentlig eierskap til enkelte typer ressurser. Et minimumskrav ville være infrastruktur for energi, vann- og avløp og transport, men også land/tomter. 

 

Og jo mer en presser i en alternativ retning når det gjelder eierskap, jo lenger beveger en seg i retning bort fra kapitalismen. Kapitalisme er ingenting om ikke et system definert av privat eierskap. Og desto lenger en beveger seg bort fra privat eierskap, desto nærmere beveger en seg mot et alternativ til kapitalismen.

Gnist: I februar i år kom du med en ny bok, The Price is Wrong. I denne står nettopp spørsmålet om privat vs. offentlig eierskap sentralt. Du argumenterer for at kapitalismen er ute av stand til å sikre at den grønne energiinfrastrukturen som trengs for å ta oss gjennom det grønne skiftet, faktisk bygges. Kan du si litt om implikasjonene din kritikk av rentenisme har for det grønne skiftet? 

Brett: Som vi nettopp har diskutert, er privat eierskap standardmodellen for eierskap i en rente-økonomi. Det er derfor ikke overraskende at nye typer energiressurser, hovedsakelig fornybare som sol -og vindkraft, er sterkt dominert av privat sektor – og det i mye større grad enn fossil energiproduksjon. Ironisk nok er stater mye dypere involvert i fossilt brensel enn de er i fornybar energi. Så når vi nå beveger oss mot fornybar energi, beveger vi oss faktisk mot mer privateid energiinfrastruktur og mindre offentlig eid energiinfrastruktur. Verden rundt har regjeringer overlatt energiomstillingen til privat sektor og markedet. Med det legger de planetens fremtid i kapitalens hender.

 

Jeg argumenterer for at dette er svært risikabelt, fordi det gjør oss avhengige av at kapitalen anser investeringer i fornybar energi som økonomisk attraktive nok til å investere i det omfanget og den hastigheten som klimaet krever. Historisk og til dags dato har imidlertid fornybar energi ikke blitt ansett som en spesielt attraktiv investering. Det største økonomiske hindret for en raskere energiomstilling er ganske enkelt det at grønn kapitalisme er langt mindre lønnsomt enn fossil kapitalisme. Så grunnen til at vi ikke går over til fornybar energi raskt nok, er i hovedsak at det forblir mye mer lønnsomt for selskaper som BP eller Shell å forbli investert i fossile brensler, enn å investere i sol og vind. 

 

Slik jeg ser det, er den politiske konsekvensen av dette argumentet at en raskere energiomstilling krever at ansvaret for energiomstillingen tas ut av privat sektor hender og underlegges dynamikker som ikke er prisgitt målet om profitt. 

 

Anders Hellebust:
Med rett til å varsle. Norske myndigheters bruk av løgn fra den kalde krigen og frem til dag. Rånasfoss: Svein Sandnes Bokforlag, 2023, 390 s.

Under radaren og ført bak lyset

Som kjent er det en øvelse med mange deltakere  å mistenkeliggjøre dem som avslører hemmelighold og viser hvordan myndighetene fører sine innbyggere bak lyset. Det er særlig tilfelle når det gjelder utenrikspolitikk, militære forhold og Norge som en viktig brikke i USAs atomvåpenstrategi, noe som nå er grundig dokumentert i to bøker som – ikke overraskende – har fått altfor lite oppmerksomhet. 

 

Som forfatter av Med rett til å varsle er Anders Hellebust godt skodd til å møte sine kritikere. Bak seg har han en karriere som kaptein i Forsvarets etterretningstjeneste, statsviter med sikkerhetspolitikk som spesialfelt, lærer ved journalistutdanninga på dagens OsloMet og forsker ved Telenor og Sintef. Dessuten har han på CV-en at han også har vært vararepresentant på Stortinget for Arbeiderpartiet.

 

Massemedier i taktfast marsj

Det er nødvendig med et kort tilbakeblikk til midten av 1970-tallet for dem som har gått glipp av tidligere episoder. Hellebust blei av ledelsen i sin avdeling i Forsvaret oppmuntra til å skrive en magistergrad i statsvitenskap om avgjørelser i spennet mellom fagetater, embetsverk, regjering og storting, og valgte som tema innføring av to navigasjonssystemer på norsk jord etter initiativ fra USA. Loran C og Omega blei i forsvars- og regjeringsdokumenter framstilt som stasjoner med et sivilt formål, men under arbeidet fant Hellebust raskt åpne kilder fra USA som la vekt på samband med ubåter som førte atomvåpen.  

 

Kunne det virkelig tenkes at det bevisst blei holdt unna viktig kunnskap som kunne brukes av en utenrikspolitisk opposisjon? Ja, slik ser det ut, mer enn antydet Hellebust. Svaret blei et regjeringsoppnevnt granskingsutvalg, men de så på lite annet enn offisielle (bort)forklaringer, og hemmeligstempla sentrale deler av rapporten. Men foran stortingsvalget i 1977 gjorde SV-representantene Finn Gustavsen og Berge Furre alt kjent, de håpte ganske enkelt på en demokratisk debatt om brudd på basepolitikken og forbindelsen til USA atomvåpenstrategi, men slikt tar seg som kjent ikke pent ut. De slapp så vidt unna Riksrett, men massemediene gikk i taktfast marsj og bidro til partiets valgnederlag.  

 

Bratteli-regjeringas velregisserte løgner

Hellebust blei samtidig utsatt for en strøm av grove beskyldninger, for deretter å bli fratatt sin sikkerhetsklarering og gitt militært yrkesforbud. Men i dag kan han gjøre bruk av ny forskning, nedgraderte dokumenter her hjemme og materiale som Chelsea Manning lot Wikileaks offentliggjøre. De viser at Bratteli-regjeringa blei enig med den militære toppledelsen om å servere de folkevalgte en åpenbar løgn. 

 

Sjøl om boka tar sitt utgangspunkt i det som USA-dokumenter kalte «The Hellebust affair», er det ei bok som spenner langt videre. I tillegg til mer prinsipiell diskusjon om rett til kritiske ytringer og kamp mot hemmelighold, trekker forfatteren på en rikholdig norsk og internasjonal litteratur om manipulering av opinionen, kald krig, atomstrategier og den makt som USA har over norske myndigheter. Det gjelder flere andre «sivile» anlegg av militærstrategisk betydning og – ikke minst – kjøpet av jagerflyene F-16 og F-35, som koster så mye at norsk forsvarsevne svekkes, men som er skreddersydd for USAs offensive formål. I begge tilfeller vises det hvordan navngitte statsråder stiller opp for USA militære og økonomiske interesser, der de allierer seg med folk i embetsverket og USAs Oslo-ambassadør for å presse mindre entusiastiske regjeringskolleger. Det er altså ikke norske sikkerhetsinteresser som står på spill ved slik varsling, men illusjoner om at embetsverk og politikere taler sant og ønsker en opplyst og demokratisk debatt. All ære til et uavhengig forlag som nok en gang gir oss et viktig bidrag til vår samtidshistorie.

Det er travle tider for Palestinakomiteen. Israels okkupasjon og brutale krig fører til sorg og fortvilelse, men også til kamp, motstand og solidaritet. Det har ført til stor aktivitet her hjemme, med demonstrasjoner, møter, kulturmønstringer og kampanjer for boikott. Som aldri før gis massemediene plass til debatt om Midtøsten, og Palestinakomiteen står støtt i stormen med kunnskap og engasjement. Midt oppe i dette arbeidet står Line Khateeb, som både er komiteens leder og en frontfigur i kampen for det palestinske folket. Heldigvis har hun også tatt seg tid til en samtale om situasjonen slik den så ut midt i januar.

Gaza jevnes med jorda

Gnist: Det ser ut til at økende deler av norsk opinion viser solidaritet med Palestina og fordømmer Israels krigføring, er dette også ditt inntrykk?  

Line Khateeb: Ja, det har vært et enormt engasjement og folk som tidligere ikke har vært så opptatt av Palestina, vil nå bidra. Jeg tror dette henger sammen med de brutale bildene vi får se fra Gaza av barn som blir drept og skadd, angrep på sykehus og bruk av sult som våpen. Flere krigsforbrytelser, som å angripe helsepersonell og bruk av hvitt fosfor, er også dokumentert av menneskerettsorganisasjoner. Det er så brutalt og kalkulert. Samtidig har vi lenge sett en økning i vold og angrep på palestinere fra en stadig mer uttalt fascistisk israelsk regjering. Allerede før 7. oktober var 2023 det mest dødelige året for palestinere på Vestbredden på 20 år, og de folkerettsstridige koloniene har vokst i takt med angrep fra voldelige settlere. Gaza har vært under en folkerettsstridig blokade i 16 år, og folk har i mange år advart om de vanskelige forholdene og den kollektive avstraffelsen. Etter 7. oktober har israelske ledere kommet med skremmende uttalelser om at de ønsker å jevne Gaza med jorda og at palestinere er menneskelige dyr. Hele Gaza er i full oppløsning med massedeportasjoner, terrorbombing, drap på tusener av sivile og systematisk ødeleggelse av skoler, sykehus, vann- og strømforsyning og annen livsnødvendig infrastruktur. Det blir stadig vanskeligere å overse en slik brutalitet og et slikt menneskesyn.
Mens krigen mot Gaza får økt oppmerksomhet, som rimelig er, ser det ut til det er både militær opptrapping, flere settlere og mer settlervold på Vestbredden.  Hvordan kommer dette til uttrykk?

Vestbredden og det som skjer der, har på en måte havnet i skyggen av de brutale krigene mot befolkningen på Gazastripa. Men på Vestbredden er den militære kontrollen total og allestedsværende, og tallet på bosettere, eller jordokkupanter, øker for hver dag. Taller er nå oppe i 700 00, og hvem tror at Israel noen gang vil oppgi dette gjennom samtaler og dialog?  Det er flere hundre militære kontrollposter og veisperringer, og de siste månedene har det vært innført både portforbud og stengte veier de fleste steder på Vestbredden. Tusener er fengslet og palestinere blir daglig drept av israelske soldater. Israel sin krig er ikke mot Hamas eller Gaza, men mot alle palestinere. De fortsetter fordrivelsen ved å gjøre livet vanskelig for folk, plyndre og ødelegge, skremme og fengsle. I tillegg sier de nå klart fra at de aldri vil tillate en palestinsk stat. Hvorfor får de lov til å fortsette på denne måten?

Kunnskap, synliggjøring og solidaritet

Gnist: Sett fra Palestinakomiteens side, hvordan kommer disse endringene i hvordan krigen oppfattes til uttrykk?   

Line Khateeb: Palestinakomiteen har merket et stadig voksende engasjement de siste månedene, og svært mange ønsker å bidra med støtte for Palestina. Vi har mer enn noen gang kommet til orde gjennom avisinnlegg, debatter i massemediene og møter i egen regi eller i samarbeid med andre. Odd Karsten Tveit, som har skrevet den viktige boka Palestina. Israels ran, vårt svik, kan fortelle om stort oppmøte rundt lanseringer på bibliotek rundt om i landet. Slik har vi bidratt til kunnskap om okkupasjonen og synliggjort vårt arbeid på samme tid.

Vi har organisert demonstrasjoner i en rekke byer, og på det meste har titusener av mennesker samlet seg på gatene i hele landet. Det har også vært en rekke møter, konserter, filmer og andre kulturmønstringer. Palestinakomiteen har hatt den største medlemsveksten noensinne med nesten 90 prosent økning i 2023. Det vil si at vi har gått fra i overkant av 5000 medlemmer i januar 2023 til nesten 10 000 medlemmer ved utgangen av året. Økningen fortsetter, mange er fortvilte og ønsker å gjøre noe etter hvert som konsekvensene av krigføringen blir tydelig i all sin grusomhet. Vi vet også at humanitære organisasjoner som driver helsehjelp og bringer inn mat, vann og medisiner, melder om stor vilje til å bidra. Ordet solidaritet brukes oftere enn før, det er dette det handler om.

Gnist: Hva er du fornøyd med og hva er du mest skuffet over når det gjelder Norges offisielle reaksjon, og hva burde ha vært gjort annerledes?  

Line Khateeb: Den norske regjeringen har vært mer tydelig enn våre naboland i Skandinavia og andre vestlige regjeringer med å si at Israel utfører krigsforbrytelser og at de har gått for langt i krigføringen på Gazastripen. Det er bra. Samtidig gjentar de stadig at Israel har rett til å forsvare seg, det er et utsagn israelske myndigheter bruker for å opprettholde en brutal okkupasjon og undertrykkelse. Iblant virker det som om alt startet 7. oktober i fjor, det er historieløs propaganda. Men okkupasjonen hadde vart i mer enn 20 før Hamas så dagens lys, og det er mye lenger siden massefordrivelsen i 1947/48, for ikke å snakke om tvangsflytting og jødisk innvandring under den britiske mandatperioden etter 1920. Vi ser heller ingen handlekraft fra den norske regjeringen eller tegn på at de vil ta i bruk virkemidler som sanksjoner eller andre reaksjoner mot det også utenriksminister Espen Barth Eide karakteriserer som krigsforbrytelser, til tross for at mer enn 23 000 mennesker er drept på tre måneder. Norge er både våpenprodusent og en investor gjennom Oljefondet.
Det er vanskelig å forstå at sanksjoner anses som en riktig og viktig reaksjon på Russlands brudd på folkeretten, men at dette ikke ligger på bordet som en reaksjon på Israels okkupasjon og krigføring som bryter med den samme folkeretten. Dialog med Israel uten politisk og økonomisk press virker ikke. I dag støtter USA aktivt oppunder Israels folkemord med milliarder i bistand, både økonomisk og militært. Uten denne støtten kan de ikke fortsette de enorme ødeleggelsene, men dette er det, kanskje ikke så overraskende, taust om fra norsk side.

Informasjon eller propaganda?

Gnist: Hva så med norske massemedier? 

Line Khateeb: Mediedekningen er preget av at ingen norske eller internasjonale journalister slipper inn i Gaza og at det systematisk har vært gjennomført drap på palestinske pressefolk. Det er også tydelig at det ofte brukes israelske kilder som får komme med desinformasjon og propaganda uten å bli konfrontert med dette. Et eksempel er hvordan det henvises til antall palestinske døde i stedet for drepte. Eller at palestinere mangler mat og vann uten at det minnes om årsaken til dette, altså at det er Israel som bevisst sulter ut befolkningen gjennom sin totale blokade. Det går ikke an å balansere når det er tale om en okkupert og en okkupant, som om begge parter stilles likt. Den enorme forskjellen i omfanget av ødeleggelser og tapte liv bør tydeligere reflekteres i dekningen.

Gnist: Hvor skal vi hente alternativ informasjon og kunnskap fra?  

Line Khateeb: Det er mange dyktige palestinske journalister som fortsatt er i stand til å rapportere fra Gaza og Vestbredden og som når ut til mange, særlig i sosiale medier. Men det er tydelig at Israel har valgt seg pressefolk som målskiver, og mer enn 100 er allerede drept. I kriger gir det ofte en viss beskyttelse å bære en vest som er merket PRESSE, men i Gaza øker det snarere risikoen. Også Al-Jazeera, Middle East Eye og Democracy Now er eksempler på gode nyhetskilder. Jeg kan ikke sterkt nok anbefale +972 Magazine, med palestinske og israelske skribenter. Det samme gjelder FN-organisasjonen OCHA sine daglige oppdateringer og statistikk som viser virkeligheten på bakken og gir en forståelse av de enorme skadene og ødeleggelsene. Palestinakomiteen har også sin egen hjemmeside med nyheter og analyserer. Her finnes også en fyldig kommentert liste over relevante nettsteder, der det også er lenker videre til rapporter fra blant annet Amnesty International, Human Rights Watch og FNs Special Rapporteur on the situation of human rights in the Palestinian territories occupied since 1967. Herfra vises det også til israelske og palestinske menneskerettighetsorganisasjoner, som i likhet med FNs spesialrapportør mener at det er på sin plass å betegne Israel som en apartheidstat.

Folkemord, apartheidstat og myten om tostatsløsning

Gnist: Et internasjonalt slagord er Stop the genocide. Hvorfor mener du at det er riktig å bruke et så omdiskutert begrep?  

Line Khateeb: Det er nå en lang rekke FN-eksperter og andre jurister som ser et folkemord utfolde seg i Gaza. Sør-Afrika anklagde rett før nyttår Israel for folkemord og ba om at dette skulle undersøkes av FN-domstolen International Court of Justice i Haag. Samtidig la Sør-Afrika fram et grundig materiale som grunnlag, det er et dokument mange bør sette seg inn i, ikke minst gjelder det norske massemedier og politikere. Her er det inngående dokumentert en rekke handlinger som underbygger kravet og rettslig gransking, som blant annet om massedrap på barn og sivile, ødeleggelsene av sivil infrastruktur og helsevesenet og bruken av sult som våpen. For dem som måtte være i tvil, vil det også være nyttig å se nærmere på gjentatte uttalelser fra israelske ledere som avhumaniserer palestinere og snakker om total ødeleggelse av Gaza og tvangsdeportasjon. I løpet av bare 14 dager sluttet over 1400 organisasjoner, bevegelser, partier og menneskerettighetsorganisasjoner seg til kravet om en slik behandling.

FN-konvensjonen om folkemord fra 1948 forplikter andre stater, som Norge, til å gjøre mer for å stanse massedrapene. Det er altså ikke nok å vente på en eventuell dom og fullbyrdet folkemord, konvensjonen handler også om å forhindre at en utvikling i retning av folkemord finner sted, og at massedrapene bringes umiddelbart til opphør. Det har ikke alle fått med seg.

Gnist: Stadig oftere omtales Israel som en apartheidstat. Ser du dette som en treffende betegnelse? 

Line Khateeb: I dag kontrollerer israelske myndigheter hele det historiske Palestina, fra Middelhavet til Jordanelva, men de to folkeslagene, israelere og palestinere, har ikke like rettigheter. Diskrimineringen av palestinere skjer gjennom lovverket, den militære okkupasjonen og forskjellsbehandling basert på etnisitet. Apartheid er ikke et begrep som krever at det er identisk med det vi så i Sør-Afrika, det har etter 1973 blitt et folkerettslig begrep som er anvendbart på regimer av israelsk type. Det ser vi ikke minst i det som er statens grunnlag, nemlig en stat for det jødiske folket. Jøder over hele verden har rett til statsborgerskap, uansett tilknytning til Israel, mens de som ble fordrevet ved statens opprinnelse, Nakba, og deres etterkommere, ikke har lov til å vende tilbake til sine historiske hjemsteder. Som nevnt brukes apartheid som folkerettslig begrep av palestinske, israelske og internasjonale menneskerettsorganisasjoner og eksperter. For øvrig var det ingen bantustan, dvs. geografiske enheter basert på etnisitet i Sør-Afrika, som ble utsatt for noe slikt som Gaza i dag. Det var også få den gang som framholdt at apartheidregimet hadde «rett til å forsvare seg» mot Nelson Mandela og den væpnete frigjøringskampen.

Gnist: Palestinakomiteen arrangerte nylig et internasjonalt seminar om «Oslo-avtalene» etter 30 år og om illusjonen om «tostatsløsning», der også representanter fra det det palestinske sivilsamfunnet var med. Hva kom ut av dette?

Line Khateeb: Det viktigste som kom frem, var kanskje at tidligere avtaler ikke har hatt folkeretten og internasjonale garantier som rammeverk, men har vært basert på hvilke vilkår Israel har satt. Heller ikke den manglende viljen fra Norge og andre vestlige land til å legge press på Israel og påse at avtalene og intensjonene i Oslo-avtalen ble fulgt opp eller ytterligere dokumentert. Israel har konsekvent fortsatt annekteringen av palestinsk land og undergravd muligheten for etableringen av en selvstendig palestinsk stat. Oslo-avtalen ble snare et rammeverk for apartheid, og den største feilen var at internasjonal lov ikke ble lagt som et premiss for avtalen. Men mange norske politikere later fortsatt som om en «tostatsløsning» står på programmet og bør være gjenstand for det som kalles dialog. Men dette kan jo ikke fortsette etter at Benjamin Netanyahu nylig gjorde det klart at dette ikke lenger var et tema. Det burde mange forstått for lenge siden, det er ikke bare standpunktet til de aller mest ekstreme fundamentalistiske regjeringsmedlemmer, han har ment dette i årevis

Antisemittisme og jødiske motstemmer

Gnist: Som alltid omtaler enkelte kretser kritikk av staten Israel og krigen i Gaza som «antisemittisme». Dette ser ut til å verre tilfellet både hos Torkel Brekke i Civita, hos Mosaisk Trossamfunn og organisasjonen som misvisende heter Med Israel for Fred. Hvor utbredt er dette i Norge, og hvordan vil du definere dette begrepet? 

Line Khateeb: Antisemittisme er hat mot jøder fordi de er jøder og var i Norge og Europa i mange år preget av diskriminerende lover og konspirasjonsteorier om det jødiske. Denne rasismen finnes fortsatt i dag og står kanskje sterkest på ytre høyre og i nynazistiske miljøer. At kritikk av staten Israel og sionismen blir definert som antisemittisme av pro-okkupasjonskretser og i definisjonen fra International Holocaust Remembrance Alliance (IHRA) er uvettig og farlig. Slik vannes begrepet ut, og beskyldninger om antisemittisme gjøres til et våpen i kampen for Israels rett til å okkupere og undertrykke palestinere. Heldigvis har ikke Norge akseptert IHRA -definisjonen, og for institusjoner som vil ta aktivt stilling mot antisemittisme, vil jeg anbefale å følge definisjonen i Jerusalem-erklæringen. IHRA- definisjonen definerer blant annet kritikk av staten Israel som en type antisemittisme. Denne definisjonen blir nå brukt av institusjoner og myndigheter blant annet i Tyskland og USA som grunnlag for å utestenge eller sparke folk fra jobbene sine, simpelthen fordi de har kritisert en folkerettsstridig okkupasjons. Det er galskap!
For institusjoner som vil ta aktivt stilling mot antisemittisme og samtidig vil beskytte ytringsfriheten, vil jeg anbefale Jerusalem-erklæringens definisjon av antisemittisme som er utarbeidet av forskere på feltet som jobber både med Midtøsten og holocaust. De mener at IHRA sin vide definisjon, og rommet den gir for å misbruke nødvendig kritikk av Israels okkupasjon, vekker kampen mot antisemittisme. De understreker også at en slik definisjon uansett ikke er eller bør være rettslig bindende. I Norge har vi allerede et lovverk mot diskriminering som skal beskytte oss mot alle former for rasisme.

Gnist: I USA og en rekke europeiske land deltar viktige deler av de jødiske samfunnene i kampen mot krigen, slik som f.eks. Jewish Voice for Peace, som har levert mange erklæringer og arrangert demonstrasjoner med stor oppslutning. Ser du noen tegn til dette her hjemme, f.eks. i Mosaisk Trossamfunn?

Line Khateeb: Jewish Voice for Peace og organisasjoner som Not in our name er sentrale talerør for antisionistiske jøder. Filmen Israelism viser godt hvordan jødiske miljøer i USA blir indoktrinert til å tro at de MÅ støtte Israel fordi de er jøder. JVP har jobbet i mange tiår for å være en annen stemme og vise at jødiske verdier og tradisjon ikke er sammenfallende med støtte til et rasistisk apartheidsystem og okkupasjon. De er gode allierte i arbeidet for at palestinere og israelere skal ha like rettigheter, og de viser jo klart at sionisme og jødedom er to vidt forskjellige ting. Vi ser ikke den samme type bevegelsen i Norge, men det er en gruppe jødiske og israelske norske som har gått sammen for å si at den israelske staten ikke representerer dem, og som tar avstand fra folkemord. De var med å sette opp Palestina-teltet foran Stortinget da dette måtte flytte i tidlig januar i år.

Gnist: Tidligere i år var det massedemonstrasjoner og en betydelig opposisjon innad i Israel mot en stadig mer diktatorisk og høyreekstrem politikk under Netanyahu. Er du overrasket over at det ser ut til å være så lite motstand mot krigen, eller er det slik at den ikke bare har fått oppmerksomhet? 

Line Khateeb: Angrepet 7. oktober skapte en frykt i det israelske samfunnet som vi både må forstå og vise sympati med. For mange ble dette et nasjonalt traume på samme vis som folkemordet på palestinere påvirker oss med palestinsk bakgrunn. De mest kritiske stemmene til krigen og de grufulle krigsforbrytelsene israelske ledere nå står bak, er faktisk familiene til gislene og noen av de drepte 7. oktober. De sier at hevn og drap ikke er løsningen, men ønsker en politisk løsning. Det er også andre israelere som uttaler seg kritisk til ødeleggelsen av Gaza og massedrapene, men deres stemmer blir lite hørt i Norge. Flere opplever å bli hetset på grunn av sine protester, men det er ulike meninger blant dem om hva som er riktig vei videre.

Gnist: I tidligere solidaritetsarbeid i Norge, som i Vietnam og det sørlige Afrika, har det vært en samlende frigjøringsbevegelse å støtte opp om. Det gjorde det også lettere å kjempe for både økonomiske, akademisk og kulturelle sanksjoner. Hvordan ser dette ut fra Palestinakomiteens side? 

Line Khateeb: Palestinakomiteen jobber for å få til brede allianser i solidaritetsarbeidet, og i Norge er det mange både i kirken og fagbevegelsen som støtter palestinernes krav om boikott, sanksjoner og deinvesteringer (BDS). Av grasrotbevegelser som Palestinakomiteen samarbeider med, er BDS-bevegelsen som springer ut fra en rekke organisasjoner i det palestinske sivilsamfunnet, kanskje mest samlende og et grunnlag for samarbeid globalt. Det er altså en kampanje for «Boycott, Disinvestment, Sanctions», der kravene er tydelige: Okkupasjonen må opphøre, palestinske flyktninger må få oppfylt retten til retur og palestinere og israelere må få like rettigheter. Samtidig er det en utfordring for palestinerne at de ikke har et lederskap som regnes som representativt. Det er frigjøringsorganisasjonen PLO som skal være en paraplyorganisasjon for alle de politiske fraksjonene, men PLO mistet i stor grad denne rollen med Oslo-avtalen. Etter at Arafat ble beleiret i Ramallah og seinere døde, har ikke palestinerne hatt en samlende leder. Folk er misfornøyde både med «De palestinske selvstyremyndighetene – PA» og Hamas, og jeg tror disse lederne forstår at de nå må få til en slags samlingsregjering, i alle fall for en periode, og så må de gjennomføre valg som blir akseptert både inne i landet og internasjonalt. Men uavhengig av politisk lederskap kan og bør vi støtte kampen mot okkupasjon og apartheid. Vi ser nå at antiapartheid- og solidaritetsbevegelser i hele verden jobber for slike straffetiltak til kravene er oppfylt, det er da også dette vi blir bedt om av palestinerne selv. Men mesteparten av Stortinget er fortsatt en hindring. Det så vi da det bare var Rødt, SV og MDG som i Stortinget midt i januar gikk inn for full boikott, mens Venstre støttet noen av forslagene. Men det er tydelig at motstanderne av sanksjoner var, ifølge VG 16. januar, nesten halvparten av alle spurte positive til boikott, mens bare 27 prosent var mot. De resterende hadde ikke tatt standpunkt.

Et minimum er å organisere seg

Gnist: Hva mener du Gnists lesere kan og bør gjøre?

Line Khateeb: Alle kan bidra ved å lese seg opp og ved å snakke med folk de kjenner, og som trenger ny kunnskap og nye perspektiver. For dem som har muligheter til det, er det fint å orientere seg i de alternative nyhetsmediene som det er vist til ovenfor, i tillegg til å lese palestinske forfattere, både romaner og sakprosa. Og som nevnt, er den siste boka til Odd Karsten Tveit en innføring som fortjener enda flere lesere. Et minimum må jo være å organisere seg i Palestinakomiteen, delta i vårt arbeid og gjøre oss sterkere. Det er også viktig å legge fram forslag om støtte til Palestina i din fagforening, her kan dere sørge for boikott av Israel og invitere palestinske stemmer til å fortelle. Noen har også gode erfaringer med å ta kontakt med partifeller og folkevalgte. Har din kommune et vedtak om å ikke handle varer fra okkuperte områder som bidrar til brudd på menneskerettighetene, for eksempel? Og: Er du nøye med hva du kjøper, og sprer du oppfordringer til forbrukerboikott? Nå nærmer det seg dessuten 8. mars, og det trenges mange gode paroler.

Gnist: Du nevnte 8. mars, hva betyr denne dagen for Gaza?

Line Khateeb: Kvinnedagen har alltid vært markert i de okkuperte områdene.  I Gaza er det en sterk kvinnebevegelse, men nå er alle disse kvinnene mest opptatt av å overleve. Tusener av kvinner har opplevd at dere ektefeller, partnere og barn er drept. Det er nærmere 200 kvinner som skal føde hvert døgn i Gaza, men de har ikke et fungerende helsevesen. Det er nå angrep på de sørlige delene av Gaza, og de siste fungerende sykehusene er i skuddlinja. Både kvinner og menn sliter med mangel på tilgang til toalett og dusj. Grunnleggende hygiene, mental helse og mangel på mat fører til at alt i hverdagen er en kamp. Når vi skal markere dagen for internasjonal kvinnekamp, så husk på at kampen mot okkupasjonen også er kvinnekamp. Ingen er fri før alle er fri!

 

 

En av de største sosiale bevegelsene i Brasil og Latin-Amerika, De jordløses bevegelse, har de siste årene opprettet en gruppe for homofile, bifile og transpersoner. Hvordan skjedde det at denne bevegelsen fikk en LHBT-gruppe, og hvordan passer dette inn sammen med landrettferdighet?

De jordløses bevegelse (på portugisisk Movimento Sem Terra, MST) er en av de største sosiale bevegelsene i Brasil og Latin-Amerika. MST okkuperer ledige land og kjemper for å sikre landrettigheter for okkupanter. Strategien til bevegelsen er lovlig etter grunnloven i Brasil (artikkel 184th, kapittel III), som sier at staten har makt til å ekspropriere land som mangler “sosial funksjon”. Brasil har vært preget av skjevfordeling av land siden kolonitiden, men aktivismen til MST har hjulpet hundretusener brasilianere til å skaffe seg land. Ved siden av kampen for jordbruksreform, kjemper MST mot store landbruksnæringer og deres kontroll over matproduksjonen. Ut ifra et engasjement fra forskjellige aktører ble bevegelsen dannet i 1984. Blant dem var jordkommisjonen til den katolske kirke (på portugisisk Comissão Pastoral da Terra, CPT) og småbøndene i Sør-Brasil med revolusjonære venstreorienterte idealer, farget av den sovjetiske idéen om at homofili var et borgerlig avvik (Mariano and Paz 2018).

Hvordan skjedde det så, nesten fire tiår senere, at De jordløses bevegelse etablerte en gruppe for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner (LHBT)? I denne teksten diskuteres først konteksten bak etableringen av LHBT-gruppen i MST og deretter hvordan forhandlingene i MST har vært når det gjelder å plassere LHBT-gruppen i sammenheng med landrettferdighet. Denne teksten stammer fra artikkelen «The rise of LGBT representation in the Landless Workers’ movement in Brazil» publisert i tidsskriftet Gender, Place and Culture i april 2023. Dataene ble samlet inn i Brasil i månedene oktober og november i 2019.

Kontekst

1. Matsuverenitet

Matsuverenitet er rammeverket som brukes av MST sitt arbeid for å omorganisere matsystemer, så vel som en transnasjonal bevegelse for bondestanden. Historisk handlet matsuverenitet om nasjonal selvforsyning. Fra Nyelenis erklæring i 2007 har matsuverenitet og kontroll rundt agro-matsystemer beveget seg fra «nasjoners rett» til «folkets rett». Ønsket om å beskytte de mest sårbare småbøndene ligger nå i kjernen av matsuverenitet. Det er nå et stort fokus på å bekjempe ulikheter mellom kjønnene og forvisninger av de som ikke har sikker eiendomsrett som for eksempel urfolk og lokalsamfunn. Skiftet fra nasjoners rett til folkets rett har også skapt bevissthet rundt seksuelle- og kjønnsminoriteter på landsbygda. Noen sosiale organisasjoner som La Via Campesina og MST har gradvis gitt mer synlighet til sine skeive bønder.

2. Kvinnekampen hos MST

Den første innsatsen for å anerkjenne mangfoldet blant de jordløse var etableringen av en kvinnegruppe i MST (setor de gênero) i 2000, som fokuserte på kvinners erfaringer. Kampen for seksuelt mangfold i bevegelsen kan ikke forstås utenom diskusjonene i denne prosessen. Det er relevant å nevne to viktige bidrag som kom fra opprettelsen av kvinnegruppen i MST: for det første var det gjennom feministiske ideer at MST erkjente at «småbønder» ikke er en homogen kategori, og for det andre gjorde diskusjonen rundt patriarkalske strukturer i MST det mulig å diskutere seksualitet.

3. Politisering av kjønns- og seksualitetsmangfold i Brasil

MSTs kamp for seksuelle minoriteter må sees i sammenheng med politiseringen av seksualitet som har funnet sted i Brasil siden 2010-tallet. Høydepunktet ble nådd under presidentvalget i 2018, da den selverklærte «homofob og stolte av det» Jair Bolsonaro ble valgt. De beryktede sitatene hans, som «[Jeg] vil heller at sønnen min skal dø i en ulykke enn å være homofil» (New York Times, 28. oktober 2018), forsterket polariseringen i landet og førte til raseri, frykt og flere politiske reaksjoner. Hendelsene krevde reaksjoner fra opposisjonen og resultatet var at LHBT-bevegelsen og den politiske venstresiden nærmet seg hverandre. Flere politiske partier, fagforeninger og organisasjoner tok etter hvert aktivt til orde for seksuelle minoriteter og kjønnsminoriteter. MST fulgte denne trenden.

4. Skeiv aktivisme hos MST

De skeive medlemmene i MST må krediteres for etableringen av LHBT-gruppen i organisasjonen. Små grupper av aktivister arrangerte diskusjoner om kjønn og seksualitet rundt omkring i MSTs okkupasjons-leirer. Under mitt feltarbeid i Brasil møtte jeg flere aktivister som fortalte hvor vanskelig det var å være skeiv i MST på 90- og 2000-tallet. Disse fortalte om aktivismen innad i bevegelsen som de utøvde – til tider mot ledelsen i okkupasjons-leirer – for å synliggjøre skeive bønders livserfaringer. Noen aktivister rapporterte at de lagde interne opprop med krav om anerkjennelse, slo på gryter og panner etter episoder med LHBT-fobi og organiserte møter mellom MST-medlemmer og andre (urbane) LHBT-bevegelser.

Forhandlingen innad MST

1. Formalisering

LHBT-gruppen ble offisielt godkjent i 2017 og fikk i 2018 en representant i sentralstyret i MST. Organisasjonen har også endret sine nasjonale retningslinjer for å anerkjenne seksuell legning og kjønnsmangfold. MST hadde, som forventet, en klar visjon om hvordan debatten om seksuelt mangfold skulle foregå. Den nye «LHBT-gruppen for de jordløse» måtte sette søkelyset på seksuelt mangfold og samtidig plassere dette mangfoldet under en bredere klassekonflikt knyttet til ulikhet i jord. Det er en sterk intensjon om å ikke fragmentere MST og å holde fast ved MSTs hovedmål om jordreform og landrettferdighet. Ved å plassere det seksuelle mangfoldet innenfor denne bredere rammen vil MST dempe reaksjonene på at det å diskutere seksualitet er en avsporing fra klasseperspektivet og dermed potensielt skadelig for bevegelsens primære formål.

2. Klasse, kjønn og seksualitet

MSTs tilnærming er fortsatt «bønder mot agroindustrien» – en snevrere versjon av «arbeidere mot kapitalisme». Når LHBT-gruppen bruker dette binære fokuset, blir de to motstridende aktørene («agrobusiness» og «bønder») omformulert. På den ene siden fremstår agroindustrien som ett med det sexistiske patriarkatet, og på den andre siden settes det spørsmålstegn ved bøndenes antatte heteroseksualitet. Patriarkatet forstås som kilden til normativ sexisme og vold på landet, og agroindustrien er kilden til miljøskader, skeivfordeling av jord og økonomisk elendighet for flertallet. Tilnærmingen til MST ligger nær marxistisk feminisme i sin påstand om at markedsøkonomien bruker både naturen og de marginaliserte som ressurser for profitt (Moeckli og Braun 2001, Milligan 2021).

3. Agroøkologi

Agroøkologi er det vitenskapelige feltet som anvender økologiske prosesser i landbruk-produksjonssystemer. MST har vært en forkjemper for agroøkologisk matproduksjon i ambisjonen om å utrydde monokulturer, genmodifiserte organismer og sprøytemidler. Samtidig har MST kjempet for biologisk mangfold, regenerativt jordbruk og stedegne frø. Skeiv og feministisk aktivisme i MST har utvidet agroøkologien til å ikke bare omfatte biologisk mangfold, men også sosialt mangfold, der ulike kjønnsuttrykk, seksualiteter og måter å leve av jorden på må eksistere. For LHBT-gruppen i MST vil det ikke være nok å tenke på regenerativt jordbruk og biologisk mangfold uten å la det sosiale mangfoldet blomstre, noe som må inkludere et kjønns- og seksualitetsmangfold.

4. ‘LHBT uten jord’

MST skapte en «LHBT uten jord» (LGBT sem terra) -identitet: Først gjennom møtepunktene for LHBT-personer, for eksempel LHBT-gruppen, der medlemmene kan møtes og skape tilhørighet, fellesskap og et kollektivt minne, samt sørge over volden mot skeive medlemmer av MST. Disse menneskene utsettes for dobbel vold både som aktivister for landrettferdighet og som seksuelle minoriteter. For det andre er LHBT uten jord konkretisert i en rekke objekter som fremmer identiteten, for eksempel T-skjorter, caps, vesker, plakater, fotoshoots, guidebøker og en kortfilm fra 2019 med tittelen «LHBT uten jord: kjærlighet starter revolusjon». Konkretiseringen har også funnet sted i sosiale medier. På Facebook, Instagram og X (Twitter) til MST finnes det regnbueflagg ved siden av hammer og sigd.

Hva nå?

LHBT-gruppen i MST forteller oss om noe større enn gruppen selv. Den forteller oss om en ny kontekst for bønders politiske mobilisering, både nasjonalt og internasjonalt. Skeive småbønder begynner å gjøre opprør forskjellige steder over hele verden. Bondepolitikken på landsbygda står i endring som knytter horisontale bånd mellom urbane og rurale bevegelser, jordbruksbevegelser og LHBT-bevegelser. Til slutt er det verdt å se nærmere på LHBT-representasjonen i MST som en del av et større forsøk på å opprettholde et politisk «vi» som tar hensyn til interne forskjeller, men som likevel ikke fragmenteres.

Referanser

Mariano, Alessandro, and Terezinha Paz. 2018. “Diversidade Sexual e de Gênero No MST.” In Hasteemos a Bandeira Colorida. Diversidade Sexual e de Gênero No Brasil, edited by Leonardo Nogueira, Erivan Hilario, Terezinha Paz and Katia Marro, 289–313. São Paulo: Expressão Popular.

Moeckli, Jane, and Bruce Braun. 2001. “Gendered Natures: Feminism, Politics, and Social Nature.” In Social Nature: Theory, Practice and Politics, edited by Noel Castree and Bruce Braun, 112–132. Oxford: Blackwell.

New York Times. 2018. “Brazil’s Polarizing New President, Jair Bolsonaro, in His Own Words.” The New York Times, October 28. https://www.nytimes.com/2018/10/28/world/americas/brazil-president-jair-bolsonaro-quotes.html

Jobb – meningen med livet? 

Jobb mindre – lev mer av Hege Hellvik
Res Publica forlag, Oslo 2024
283 sider

 

Lever vi for å jobbe, eller jobber vi for å leve?

 

Jobben utgjør en stor del av identiteten til veldig mange av oss. Spørsmålet «Så hva jobber du med, da?» er en obligatorisk del av small-talken på mange sosiale tilstelninger, etterfulgt av kommentarer om hvordan det er å jobbe akkurat der, og om hvorvidt man trives med det man gjør. I perioder med arbeidsløshet har slike spørsmål fått meg til å ønske meg ti mil vekk, og jeg er neppe alene. 

 

Samtidig som vi knytter så mye av vår identitet til jobben, har den en tendens til å fylle også store deler av vår mentale kapasitet, også i de timene vi fysisk sett tilbringer vekke fra jobben. Skybaserte lagringer og digitale samarbeidsløsninger gjør det lettere å jobbe hvor som helst, når som helst. Men er det nødvendigvis bra for oss? 

 

Samfunnsgeograf Hege Hellvik stilte seg dette spørsmålet da hun møtte veggen, etter å ha stresset med å kombinere livet som småbarnsmor med en fulltidsjobb som konsulent. Hun opplevde en konstant dårlig samvittighet på både jobb- og familiefronten, og var stresset og hadde dårlig samvittighet døgnet rundt. Så sa kroppen stopp. Hun hadde ikke mer å gi, og ble sykemeldt. 

 

Er det meningen at vi først skal ha fritida vår når vi blir for gamle til å jobbe? Hva med her og nå?

 

Som sykemeldt fikk Hellvik tid til å tenke: Regjeringen maser stadig om at vi må jobbe enda mer dersom vi skal kunne bevare fremtidens velferdsstat. Vi blir jo, tross alt, stadig flere eldre, samtidig som det fødes stadig færre barn. Samtidig rapporterer en økende andel ansatte om stress, utbrenthet og følelsen av ikke å strekke til på verken jobb- eller familiefronten. Som hun selv sier i et intervju på Fri Fagbevegelse den 2. Februar i år: Jeg vil ha fritida nå, ikke når jeg blir pensjonist.

 

Jeg har tenkt på mye av det samme – er det meningen at vi først skal ha fritida vår når vi blir for gamle til å jobbe? Hva med her og nå? 

 

Den lille larven Aldrimett – å stadig løpe fortere

I perspektivmeldingen for 2020-2021 skriver Finansdepartementet:

 

Arbeidslinjen ligger fast. Det skal lønne seg å jobbe.

Ymse politiske partier, særlig ytterst på den norske høyresiden, har gjentatt den til det uendelige, samtidig som de kutter i støtte til de som ikke kan jobbe. Om folk bare får mindre penger, blir de vel friske nok til å jobbe, ikke sant? 29. februar i år kom den nye pensjonsreformen, som kunne fortelle oss at dersom du er født i 1964 eller senere må du sannsynligvis stå lengre i jobb dersom vi skal ha råd til å bevare velferdsstaten vår. 

 

Samtidig som vi fra alle hold får beskjed om at vi må jobbe mer, løpe fortere og være mer effektive. Men må det være slik?, undres Hellvik. Kanskje kan vi legge om hele systemet, slik at vi både kan arbeide mindre, leve mer og likevel beholde velferdsstaten slik vi kjenner den i dag? 

 

I bokas del 3 trekker Hellvik frem overlegen Ebba Wergelands  såkalte «veksttvang» som et bilde på hvordan virksomheter, både offentlige og private, stadig  må vokse for å unngå å bli utkonkurrerte. Samtidig skaper denne tankegangen utslitte og utbrente arbeidstakere, særlig når tungt fysisk og mentalt arbeid kombineres med underbemanning. Spesielt innen helse- og omsorgssektoren, oppvekst og utdanning er sykefraværet høyt, og det er ikke nok folk til å dekke alle behovene. Her er det også snakk om arbeidsoppgaver som må løses der og da: Verken sykepleiere, barnehageansatte eller lærere kan utsette å ta seg av pasienter, barn eller skoleelever til senere. Løsningen blir at de som er på jobb, må løpe stadig fortere, med utbrenthet og sykemelding som resultat. En ond sirkel, med andre ord. 

 

Hellvik bruker også eksempler fra den amerikanske antropologen David Graeber (1961 – 2020) og hans bok om såkalte «Bullshit Jobs» fra 2018 –  tullejobber som ikke engang den som utfører dem kan rettferdiggjøre at eksisterer, selv om hen forplikter seg til å late som det motsatte. Går det an å kutte ned på noen av disse? spør Hellvik, slik at arbeidskraft kan omfordeles der det virkelig trengs?

 

Jobb mindre – redd miljøet

En viktig faktor som absolutt bør være et godt argument for å jobbe mindre er klimaavtrykket. Vi nordmenn ligger på verdenstoppen i forbruk, og Hellvik argumenterer med at lange arbeidsdager, kombinert med lite tid og overskudd gjør det vanskelig å tenke miljø. Klimavennlige valg tar ofte mer tid og er ikke alltid den lettvinte løsningen. Hun foretrekker i hvert fall selv, når hun har mer tid og overskudd, å reparere ødelagte klær og å handle brukt.  

Å redusere arbeidstiden kan derfor redusere vårt forbruk, ifølge Hellvik, og dermed være et av de viktigste miljøtiltakene vi gjør. Og nettopp i Norge har vi muligheten til nettopp å gjøre det; som et av de rikeste landene i verden har vi en mulighet til å legge om arbeidslivet vårt, til glede for både arbeidstakere og planeten.

 Selv synes jeg dette blir en litt for enkel løsning. Jeg er selv glad i å reparere klær, redesigne og å kjøpe brukt. Samtidig er det vanskelig for meg å reise kollektivt når jeg bor i en del av landet hvor kollektivtilbudet er så å si ikke-eksisterende, og bil og fly blir den eneste måten å komme seg til et sted. Hun tar heller ikke med i beregningen de strukturelle, kapitalistiske problemene som opprettholder et system med utbytting av våre naturressurser for å generere mer rikdom til verdens én prosent rikeste. Å jobbe mindre kan nok bidra til mer kollektiv reising og mindre bruk og kast hos enkeltmennesker, men løser ikke de strukturelle problemene rundt klimakrisen. 

 

En fullstendig strukturell forandring 

Noen arbeidstakere lykkes med å gjøre små, individuelle fluktforsøk fra arbeidslivet gjennom å jobbe deltid, ha fleksitid eller gjennom såkalt quiet quitting. Disse forsøkene kommer Hellvik inn på i bokas andre del, og trekker særlig frem sistnevnte: En arbeidsmåte som innebærer å kun gjøre det som står i arbeidskontrakten, ikke «det lille ekstra.» Fenomenet er blitt stort på sosiale medier i kjølvannet av pandemien, særlig i USA, men selv disse individuelle protestformene kanskje kan løse den enkeltes problemer, gjør det lite for å forandre arbeidslivet generelt. En fullstendig omlegging må til ifølge Hellvik, og både fagbevegelsen og arbeidsgivere må være med på laget. 

 

Et kjent eksempel fra norsk arbeidsliv som Hellvik tar for seg, er da Tines lager på Heimdal startet med 6-timers normalarbeidsdag. Prøveprosjektet endte med å bli en stor suksess – sykefraværet gikk markant ned og overskuddet økte, de ansatte rapporterte om økt trivsel på arbeidsplassen og et millionoverskudd kunne sendes ned til ledelsen sentralt hvert år. Dessverre ble ikke det nye tiltaket en fast norm – det døde ut, uten at noen egentlig kunne forklare hvorfor.

 

6-timers normalarbeidsdag er ikke en ny ide. Allerede på 1930-tallet hadde den daværende amerikanske presidenten Franklin Roosevelt 30-timers arbeidsuke på sin agenda, noe som fikk organisasjonen The National Association of Manufacturers til å slå tilbake med en voldsom PR-kampanje om behovet for økt vekst og produksjon. Roosevelt måtte gi etter, og etter 2. Verdenskrig, med påfølgende forbruksvekst, lå ideen brakk. Island gjennomførte et pilotprosjekt med 4-dagers arbeidsuke mellom 2015 og 2019, med brakende suksess. 

 

Så hvorfor er vi så redde for å tenke nytt rundt arbeid, når både samfunnet og enkeltindividet kan gagne så mye på det? Jeg tror at vi mennesker er vanedyr, og frykten for forandring stikker dypt. Samtidig må vi ikke glemme at nettopp kampen for forandring har gitt oss rettigheter vi bare kunne drømme om for hundre år siden, slik som 8-timers normalarbeidsdag, lønnet sykefravær og 5 ukers betalt ferie. Disse rettighetene ble kjempet frem av fagbevegelsen, og Hellvik trekker nettopp fagbevegelsen frem som en viktig faktor i kampen for en kortere arbeidsdag og en strukturell omlegging av arbeidslivet.

 

Med kortere arbeidsuker og arbeidsdager kan dessuten arbeidet fordeles på flere, noe som helt klart er en fordel innen helse-, omsorgs- og utdanningssektoren. Her er behovet skrikende stort. Kanskje vi klarer å rekruttere flere sykepleiere, barnehageansatte og lærere med kortere arbeidsdag?

 

Jobb for å leve – ikke leve for å jobbe

«Som samfunn må vi tørre å snakke om hva som definerer et godt liv. Kanskje vil vi oppdage at å gjøre karriere, tjene og forbruke stadig mer ikke er det som gjør tilværelsen komplett?»

 

Jeg tror også det – jeg har aldri hørt om noen som på dødsleiet angret på at de ikke hadde jobbet mer overtid, tvert imot. Der mine foreldre levde for jobben, jobber jeg for å leve, fordi jeg synes at mine fritidsaktiviteter som instruktør og skribent er et like verdifullt bidrag til samfunnet som mitt betalte lønnsarbeid. Jeg ønsker at både arbeidet og fritidsaktivitetene mine skal ha mening, slik Hellvik skriver i siste del av boka. 

 

Samtidig synes jeg Hellvik har noen svært viktige poeng om hvordan kortere arbeidsdag og flere stillinger kan minske stress og sykefravær i de yrkesgruppene som i størst grad holder hjulene i gang. Som lærer ser jeg et skrikende behov for økt rekruttering til yrket – særlig i Nord-Norge, hvor vi trenger store mengder barnehage- og grunnskolelærere, sykepleiere og leger i tiårene som kommer, dersom vi ønsker å beholde landsdelen bebodd. Nettopp derfor er Jobb mindre – lev mer en bok som bør leses av alle med tilknytning til arbeidslivet – arbeidsgivere, arbeidstakere og ledere i fagforeninger i alle samfunnets sektorer. Og ikke minst – husk å fagorganisere deg!

Linn Stalsberg: Krig er forakt for liv. Et essay om Fred

2024. Res Publica. 247 sider.

Disse 200 sidenes dypdykk i fredsaktivisters -og teoretikeres historie er en svært viktig bok i den tiden vi nå lever i. Sjøl om anmelderen her ikke er pasifist og heller ikke slutter seg til at første del av tittelen – at krig er forakt for liv – er allmengyldig. Min politiske løpebane ble ett år forsinket, da jeg først ville avtjene min militærtjeneste før jeg ble med i bevegelsen rundt SUF(ml), som i 1968 ennå sto for situasjonsbetinga politisk militærnekting, men hvor vi var enige om at frigjøringskrig mot undertrykkere og okkupanter var nødvendig.  

 

Boka til Stalsberg må ses ut ifra vår tid, akkurat som Nordahl Griegs utsagn «krig er forakt for liv» ble skrevet i 1936 i boka Til ungdommen, hvor Grieg også kunne komme med pasifistiske utspill, uten sjøl å være det. Han var på vei inn i kommunismen og hadde tatt stilling for Stalins rolle i forberedelsene mot den kommende verdenskrigen. Grieg skulle senere omkomme i et bombefly på tokt mot Berlin i krigstjeneste for sitt land. Men den som ikke ser at kriger, også forsvars- og frigjøringskriger, også ødelegger liv, og som harselerer mot Stalsbergs bruk av Griegs tekst på boka si i dagens diskusjoner på sosiale medier om Ukraina-krigen, burde skjønne at kommunister også kan lage tekster som også skal kunne brukes i humanistiske konfirmasjonsseremonier.

 

Å føre antikoloniale folkekriger for frigjøring, dreier seg heller ikke primært om militær kamp, men om å mobilisere folk til å utmatte okkupanten med sivile og politiske midler og alle former for internasjonalt solidaritetsarbeid. «Politikken må styre geværet ikke omvendt», som den klassiske talspersonen for folkekrigsteorien påpekte, og sjøl også praktiserte. De mest vellykkede eksemplene på folkekrig som i dag føres, utføres av bevegelser som praktiserer dette, som de kurdiske bevegelsene, palestinerne, den nasjonaldemokratiske fronten på Filippinene og bevegelsen som avskaffet gudekongedømet i Nepal i begynnelsen av dette århundret. Slike kamper vil vanligvis være langvarige, som også krever militære forsvarskamper – men primært politisk og diplomatisk arbeid som unngår at en «møter veggen» gjennom militarisme, hvor en også risikerer å bli dratt inn i stormaktsrivaliseringer. Bevegelsen på Filippinene ble alvorlig hemmet av dette i siste halvdel av 1980-tallet, da én fløy ville be om våpenhjelp fra Sovjet for raskt å kunne følge opp nedkjempelsen av Marcos-diktaturet, mens andre ville legge ned den militære forsvarskampen mot det USA-støttende regimet som fortsatt satt med statsmakta. I stedet åpnet de for diplomatiske initiativer, hvor Norge har bidratt konstruktivt helt siden 2001. Disse er i ferd med å gjenåpnes igjen nå, i en periode hvor det nye regimet på Filippinene står i et internasjonalt krysspress mellom sin gamle kolonisator USA og Kina.

 

Betraktningene i avsnittet over er tatt med for også å illustrere hvilken tid vi lever i, midt oppe i voksende storpolitiske konfrontasjoner i Europa, samtidig som krigsforbrytelser og folkemord blomstrer opp ikke bare i Palestina, men flere steder i Midtøsten. I denne tiden er Stalsbergs fredsessay en udogmatisk og svært opplysende bok, som alle fredsvenner og antiimperialister burde kaste seg over.

 

Boken både problematiser og mobiliserer til fredelige løsninger på konfliktene som presser seg på. Den inneholder masse kunnskap både om praktisk fredsarbeid gjennom tidene, og bidrar med analyser og teori, blant annet om hvordan krig oppstår. Hun knytter sammen beskrivelser av kriger som har vært sammen med filosofiske og moralske begreper om krigens natur («krigisme») og pasifisme og ikkevold.

 

For flere er det vel kjent at Albert Einstein regnet seg som marxist, både ut ifra studier av utviklingen av menneskesamfunnene og sine naturvitenskapelige studier. Men at han også regna seg som pasifist, til og med som militant pasifist (s. 52 og videre), var ukjent for undertegnede. Det illustrerer imidlertid at innholdet i fredsteoretiske begreper er rikere og mer mangslungne enn de fleste tror. Jeg overlater leseren til å fordype seg videre, blant annet også om hvordan Einstein og Sigmund Freud utvekslet tanker omkring krig og fred i førkrigstiden på 1930-tallet, gjennom pamfletten «Hvorfor krig? En brevveksling» fra 1934. For egen del kan jeg henge på at også Stephen Hawking mente at menneskeheten måtte komme seg ut i verdensrommet og mestre kunstig intelligens, før vi gjorde ende på vår spesielle art her på lille Tellus.

 

Vi får jo håpe vi mestrer begge disse betingelsene, men vi har vel ikke ubegrenset med tid. Uten å gjøre meg til noen dommedagsprofet, eller Hawking til noen sannsiger, er det jo ikke urimelig at han hadde innblikk i våre, i alle fall to, eksistensielle trusler i vår tid. Faren for en atomvåpendød og faren for en altomfattende miljøkrise. Ingen av dem vil utslette vår planet, men menneskesamfunnene ligger svært utsatte til.  

 

Nest siste kapittel i Stalbergs bok, «Krig i klimakrisens tid», tar også for seg miljøkrisa. Her vises, i tillegg til å drøfte de konkrete sammenhengene mellom naturødeleggelser, ressursbruk, krigsforberedelser og kriger, hvilke store utfordringer vi står overfor. Hennes budskap her er at «klimabevegelsen og miljøorganisasjoner må bygge et antiimperialistisk ståsted inn i sitt prosjekt». Dette er ikke en ny tanke, og viser tilbake på «FNs Verdenskommisjon for miljø og utvikling fra 1983» (Brundtlandkommisjonen) osv. Stalsberg bidro selv, i sin aktivitet innenfor «Fredsinitiativet – 2022», til både å få Natur og Ungdom og Extinction Rebellion til å holde innledninger på FI-2022 sine skoleringsseminarer, og også å peke på militarismens miljøfiendtlighet gjennom appeller på de få utskjelte gatemarkeringer de våget seg til å arrangere. Stalsberg trekker også fram en konkret og vellykket aksjon med sivil ulydighet som XR gjennomførte sammen med Greenpeace i april 2022. Det er verdt å trekke fram at disse miljøaktivistiske organisasjonene var dristigere i å markere fredsinitiativer enn den tradisjonelle Fredsbevegelsen og de politiske venstreorganisasjonene. Med hederlige unntak for tradisjonsrike Internasjonale Kvinneliga for Fred og Frihet (IKFF) og Stopp NATO.

 

Men ser vi på situasjonen i fredsbevegelsen i dag, kan vi ut ifra erfaringene vi har med å bygge opp igjen fredsbevegelsen her hos oss, hvor Stalsberg sjøl har vært aktiv også i hele perioden fra 2022 av, må erkjenne at både Natur og Ungdom og det nye tilskuddet fra miljøbevegelsen, Extinction Rebellion, har bidratt vel så mye som den tradisjonelle Fredsbevegelsen og politiske venstreorganisasjoner til nå.  Med hederlig unntak som nevnt ovenfor, har en veteran fra IKKF- miljøet, Ingeborg Breines, i år også kommet med et viktig bidrag, boka Fredskultur på Orkana Forlag, som også ville fortjent en anmeldelse i dette tidsskriftet!

 

Stalsbergs bok komplementeres fint av Ingeborg Breines’ nye bok, Fredskultur – utopi eller sikkerhetspolitisk alternativ. Innen noen måtte lage en mer fullstendig anmeldelse i neste nummer – da temaet fortsatt nok vil være like aktuelt, nøyer jeg meg med noen korte avsnitt hvor Breines’ mangslungne erfaringer og kunnskap framhever et par sentrale spørsmål som er framme i debattene nå.

 

1. Regionalt samarbeid

Demokratisering av FN pekes av mange på som en forutsetning for å komme ut av de mange konfliktene og krigene som råder. For å komme over fra den bipolare, snarere unipolare, verdensorden til en multipolar orden hvor seierherrene i WW2 ikke lengre skal diktere. Dette ville kreve en mer horisontal orden, med regionale organisasjoner som ikke er underlagt en stormakt. Breines bruker sine erfaringer på det europeiske planet, gjennom OSSE, Europarådet og EU-systemet. Nordisk samarbeid vurderes gjennom både Arktisk Råd og Barentsssamarbeidet. Hvordan står dette seg nå,etter at hele Norden er innlemma i NATO og amerikanske baser får en mer og mer framtredende rolle? Hvordan går det med UNESCOs fredskulturprogram og «Retten til fred»?

 

2. Fred som forutsetning for bærekraftig utvikling (s 349…)

I en tid hvor miljøkrisa roper etter å bli håndtert peker Breines på at FNs bærekraftmål har dårlige tider når krigene får førsteprioritet. Enda mer aktuelt nå når EU er i fullt firsprang inn som militær aktør med å bygge opp sin militær-industrielle redningsplan for å skape jobber og vekst igjen (se Klassekampen 26.mars av Eirik Grasaas Stavenes).

 

Avslutter med et håp om at disse to bøkene vil bidra til å stagge den krigseuforien som har rammet også vårt land de siste årene.

Stein Tønnesson: Kort introduksjon til Vietnamkrigen

Oslo: Cappelen Damm Akademisk, 2023, 228 s.

 

Vietnamkrigen? Det er da et halvt århundre siden den var slutt. Hvorfor bruke tid på den nå? Vi har da kriger nok å forholde oss til – Gaza, Ukraina …

Joda, det er lenge siden 1. mai 1975, den dagen vi kunne fylle gater og torg her hjemme med feiring av seier for vietnamesernes lange, blodige frigjøringskamp. Men det er viktige lærdommer å hente fra det som var USAs første tapte krig, og som Stein Tønnesson i den nye boka si beskriver som «den verste av alle kriger siden andre verdenskrig». Han har de beste forutsetninger som professor i historie,  tidligere direktør for Institutt for fredsforskning (Prio) og har skrevet et internasjonalt standardverk om Vietnam etter 1945. Han har valgt den presise tittelen En kort introduksjon til Vietnamkrigen, og gir oss ei 200 siders oversiktlig, innsiktsfull og pedagogisk vellykket innføring i dette temaet.

Boka er gitt ut av Cappelen Damm Akademisk, i en serie bøker som har særlig studenter og andre i utdanningssektoren som målgruppe. Men den er like godt egna lesestoff for alle som vil vite litt mer om denne krigen. Eller rettere sagt: om disse krigene. Først krigen mot kolonimakta Frankrike, fra 1945 til det franske nederlaget i 1954, da de franske styrkene led knusende tap i det lange slaget ved Dien Bien Phu. Så neste fase: krigen mot amerikansk imperialisme, fram til våren 1975. I Vietnam oppfattes dette som en sammenhengende kamp gjennom 30 år, der USA overtar Frankrikes rolle. Tønnesson viser at det også var tre andre kriger samtidig. Ikke bare en nasjonal frigjøringskamp, men også en borgerkrig, der den ene sida var leda av kommunister, den andre sida av antikommunister. Også nabolandene Laos og Kambodsja blei trukket inn. For det fjerde blei det en stormaktskrig, en slags stedfortrederkrig, en «proxy war» mellom øst og vest, med USA mot Kina og Sovjetunionen. Men i bunn og grunn var dette en nasjonal frigjøringskamp. I tillegg: det blei jo ikke fred fra 1975. Vietnam invaderte Kambodsja og i 1978 angrep Kina sin vietnamesiske nabo.  

I første del av boka skisserer Tønnesson geografiske og historiske fakta som trengs for å plassere i tid og sted den franske koloniseringen og motstandskampen i Indokina, det området som etter hvert blei de tre statene Laos, Kambodsja og Vietnam. Han konsentrerer seg om det langstrakte landet Vietnam (med omtrent samme areal og lengde som Norge), og gir et riss av de regionale og de religiøse motsetningene som får betydning for utviklinga av frigjøringskampen. Under andre verdenskrig kom så Japan inn som en ny maktfaktor i landet. Det franske kolonistyret mista for ei tid kontrollen, og da det oppsto hungersnød i deler av Vietnam i 1944–45, blei det opprør. Rishøsten hadde slått feil i nord, og amerikansk bombing av båter, veier og jernbane gjorde frakt av ris fra sør til nord umulig. En halv million døde av sult. I opprøret som brøt ut tok kommunistene ledelsen, de organiserte innbrudd i kornlagre og delte mat ut til befolkninga. Kommunistpartiet var blitt stifta i 1930, i Hongkong. Drivkraft var Ho Chi Minh, en erfaren revolusjonær med bakgrunn fra politisk arbeid i blant annet Frankrike, Sovjet og Kina. I 1941 sto han i spissen for å opprette den nasjonale frigjøringsfronten Viet Minh, som spredte seg raskt i store deler av Vietnam. Og da Japan kapitulerte i 1945 blei det organisert folkekomiteer som tok over makta lokalt. I Hanoi kom det på plass ei midlertidig regjering for hele landet, med Ho Chi Minh som president. Og foran 400 000 tilhørere proklamerte Ho 2. september opprettelsen av Den Demokratiske Republikken Vietnam. Viet Minh tok fatt på arbeidet med å få på plass en grunnlov, forberede valg, og bygge opp en hær. Men koloniveldet var ikke gravlagt. En britisk og fransk kontrarevolusjon blei satt i gang i sør, og Tønnesson redegjør i nødvendige detaljer hvordan kampen utfoldet seg videre, der han tar for seg de politiske, diplomatiske og militære prosessene fram mot fransk kollaps og vietnamesisk delvis og midlertidig seier. Vietnam blei etter hvert delt i to, med et franskstøttet regime i Saigon i sør, og den radikale, kommunistledete staten i nord. Ved forhandlinger og avtaler i Genève i 1954 blei denne delinga formalisert til å gå ved 17. breddegrad, omtrent midt i landet. Denne delinga skulle være midlertidig – den varte fram til 1975. Vi blir tydelig forklart hvordan USA kom inn som støttespiller for franskmennene allerede fra starten av 1950-tallet, med steg for steg voksende innblanding til de etter hvert overtok rollen som de facto kolonimakt. Argumentasjonen for denne innsatsen blei sammenfatta i den såkalte «Dominoteorien»: en seier for kommunistene i Vietnam ville i neste omgang føre til regimeskifte i land etter land i Asia – og spre seg videre også. I en slik tankegang var det alltid Sovjetunionen og Kina som sto bak. Tønnesson viser at det ikke var helt uten grunnlag i virkeligheta. Støtta fra Kina var ikke bare politisk. Store mengder med våpen blei sendt inn over grensa til nabolandet i sør, og tusenvis av vietnamesiske soldater fikk opplæring i Kina. Mange kinesiske soldater deltok også i veibygging og transport fram til frontene i krigen i Vietnam. Da Kina på 1970-tallet dempa støtten, trappa Sovjetunionen opp sin innsats.

USA hadde på det meste over en halv million soldater i Vietnam, I alt var det 2,6 millioner amerikanske soldater som deltok i krigen. 58 276 av dem mista livet. Navnene deres er rissa inn på en minnestein av svart marmor i Washington. Fra 1959 til 1975 blei om lag to millioner vietnamesere drept i denne krigen. Da var 365 000 allerede drept mellom 1945 og 1954. Tønnesson har derfor sine ord i behold når han altså kaller dette «den verste av alle kriger etter andre verdenskrig, målt i antall drepte». 

USA hadde totalt luftherredømme. Bombefly, kamphelikoptre, fly for raske troppetransporter – de var en konstant trussel mot vietnamesernes, kambodsjanernes og laotsernes liv og helse. Mellom 1965 og 1975 slapp USA og dets allierte mellom 7,5 og 8 millioner tonn bomber der, ifølge forfatteren var dette omtrent dobbelt så mye som all bombing i andre verdenskrig.  Men, skriver han, dette svekka ikke motstandsviljen. «Alt tyder på at bombingen i stedet styrket nordvietnamesernes vilje til å slåss». 

Krigen beskrives inngående i all sin umenneskelige brutalitet: Fra lufta tok USA i bruk andre, nye våpen: napalm, hvit fosfor, klasebomber og enorme mengder plantegift. Mennesker blei forbrent til døde. Åkre og skoger blei spraya med gift for å gjøre store områder ubeboelige. USA gikk heller ikke av veien for å bruke sult som våpen. Og i stort omfang blei landsbyer svidd av og innbyggerne fordrevet – og ikke sjeldent massakrert – for å hindre at geriljaen i den sørvietnamesiske frigjøringsfronten FNL kunne «skjule seg blant sivilbefolkninga». I en stadig mer grusom krig tok USA også i bruk operasjon Phoenix, et program for å arrestere, forhøre eller drepe mistenkte kommunister. «Tortur var vanlig», skriver Tønnesson. Men ikke noe av dette brakte USA og landets allierte nærmere seier. 

Men alt gikk heller ikke etter planen for FNL i kampene i sør, Frigjøringsfronten sto sterkere på landsbygda enn i de større byene, men i 1968 satset likevel ledelsen på en massiv offensiv mot blant annet Saigon og Hue. Tanken var at dette skulle vise styrke og utløse opprør i byene også. Tet-offensiven, som den blei kalt fordi den starta ved tida for vietnamesisk nyttår, Tet, kom som et sjokk og førte til politiske rystelser både i Vietnam og i verden for øvrig. Men opprøret i byer som Saigon uteblei, og FNL og nordvietnamesiske styrker led store tap. FNL skal ha mista 45 000 soldater, men tross tapene viste frigjøringsstyrkene at de tross alt hadde mulighet for en endelig seier. Politisk var offensiven derfor en suksess, og var med på å drive fram forhandlinger i Paris mellom 1968 og 1973. Til å begynne med var forhandlingene hemmelige, men i januar 1973 blei det undertegna en avtale. USA hadde gradvis trukket troppene sine ut, men krigen fortsatte. Den sørvietnamesiske hæren var rustet opp med store mengder nye våpen, og 7000 amerikanske rådgivere var fortsatt i full aktivitet. Men da Nord-Vietnam og FNL våren 1975 satte inn en ny stor offensiv, brøt Saigonregimets hær sammen. 30. april rullet stridsvogner fra Nord inn i Saigon, og regjeringa i sør kapitulerte. Vietnamkrigen var over, og 1. mai 1975 blei markert som en seier over store deler av verden. 

Tønnesson vier også nødvendig oppmerksomhet til det politiske spillet i USA,  der han går nærmere inn på hva presidentene John F. Kennedy, Lyndon B.Johnson, Richard Nixon, Gerald Ford og deres nære rådgivere – ikke minst Henry Kissinger – sto for. Her kan vi følge historien fra Kennedys litt famlende start og Johnsons voldsomme opptrapping til Nixons og Fords prosjekt med å trekke seg ut ved å «vietnamisere» krigen, det vil si å overlate mer av den den direkte krigføringa til sørvietnamesere sjøl. Hvordan den voksende krigsmotstanden hjemme i USA påvirka de politiske beslutningene til disse politiske toppene, blir også vurdert. 

Forfatteren har tydelig sans for nyanser, og viser oss også noen glimt av de politiske motsetningene som tross alt fantes i den relativt stabile og enhetlige ledelsen i Hanoi. President Ho Chi Minh, statsminister Pham Van Dong, forsvarsminister Vo Nguyen Giap og partiideolog Truong Chinh sto for ei mer varsom linje, ville satse mer på muligheten for en fredelig gjenforening av Vietnam, og ville unngå unødige konfrontasjoner med USA. Le Duan, som etter hvert blei partileder, sto for en mer pågående, militær politikk. Men Tønnesson advarer likevel mot å legge for stor vekt på disse motsetningene: «Hovedlinjen i partiets politikk forble å prioritere den politiske kampen i sør og legge til rette for en fredelig gjenforening, men praktiske tiltak ble gjort for å styrke det væpnede opprøret». Fram til sin død i 1969 var Ho Chi Minh en samlende skikkelse, aktet og avholdt, selv om han i sine siste leveår var blitt mindre sentral i utforminga av politikken. 

Stein Tønnessons nye bok forteller, kort og godt, om den lange frigjøringskampen, og om Frankrikes – og deretter USAs – historiske nederlag. Med sine perspektiver på frigjøring, makt, krig og geopolitikk er dette anbefalt lesning også i våre Gaza- og Ukraina-tider. 

 

Er det sånn at viss ein stør transkvinners rettar så må ein vera mot sexkjøpslova? Artikkelforfattaren ønsker å rydda opp i debatten, ønskjer å skilje mellom debatten om sexkjøpslova og det å inkludera transkvinners rettar. For eit transinkluderande 8. marstog som tar standpunkt mot sal av kropp!

Etter eit par rundar med parolemøter og 8. marsarrangement, i tillegg til andre diskusjonar om kvinnesak, er det ein debatt, eller eit tema, som eg har tenkt meir og meir på. Det dreier seg om diskusjonen rundt transinkludering, og korleis den har ein tendens til å bli blanda saman med diskusjon om og standpunkt til sexkjøpslova. Til 8. mars kjem dette blant anna til syne gjennom diskusjonar om kva parolar ein skal vedta. Det verker å vere ein del variasjon i korleis desse debattane er rundt om i landet, men det som tar mest plass i media er som regel diskusjonane rundt 8. mars i Oslo.

Og for å ta utgangspunkt i Oslo. Både i 2022 og 2023 var det fleire medieoppslag om 8. mars, innsendte parolar og parolemøtet. Det er ikkje første gonga det har blitt store debattar rundt 8. mars, transinkludering og sexkjøp. I 2018 var dette òg oppe som tema. Seinare same året hadde tidsskriftet Fett eit nummer der dei intervjua blant anna FRI, Kvinnefronten, Kvinnegruppa Ottar og PION. Her er det spørsmål om nettopp sexkjøp og transinkludering som blir tatt opp. Det kan verke som at ein av årsakene til at det har blitt ein større debatt igjen dei siste to åra er ei vedtektsendring der det gjekk frå at alle som ikkje var menn hadde stemmerett på parolemøtet, til at det blei alle som identifiserer seg som kvinner. I debatten i etterkant blei det påpekt at dette stenger ute ikkje-binære, som kan dele både sosiale og kroppslege erfaringar med kvinner (cis og trans).

Mi oppfatning av debatten dei siste to åra er at denne vedtektsendringa var ein del av det som utløyste ein større debatt, men der det på eit meir overordna nivå blei ein debatt om 8. marsbevegelsen si inkludering av transpersonar. Resultatet har blitt at det har gått to 8. marstog i Oslo dei siste to åra. Det eine er det offisielle 8. marstoget som vi kjenner til med kvinneorganisasjonar, parti, fagforeiningar, solidaritetsforeiningar, og mange, mange fleire. Og så har det komme eit nytt alternativt tog, første året som eit initiativ frå ulike interesseorganisasjonar og i 2023 arrangert av den nystarta gruppa Inkluderende Feminisme.

Nokon vil seie at det ikkje er eit problem om det går to tog, det har det gjort tidlegare òg. Og det har dei nok på ein måte rett i. 8. marsbevegelsen består av eit stort mangfald av både folk og organisasjonar. Det er ikkje noko nytt at det er ueinigheiter om retning eller politiske saker. Med eit meiningsmangfald og ein bevegelse av den størrelsen som utgjer 8. mars er det naturlig med politisk ueinigheit, og kanskje ikkje anna å forvente enn at det i periodar vil vere splittingar som kan resultere i fleire tog. Men eg meiner det er ein måte å argumentere på, eller sette ulike saker i samanheng på, som blir tydeleg i denne splittinga, og som eg meiner kan vere til skade for kvinnekampen og kvinnebevegelsen.

I diskusjonen om ulike tog, og elles i debatter om feminisme og trans, kjem nemleg fort sexkjøp og sexkjøpslova inn. På ein eller annan måte har det blitt til at ein ser desse spørsmåla i samanheng. Det kan verke som ein må velje mellom to sider der det ein meiner om den eine saka tilseier kva ein skal meine om den andre. Enten er ein kritisk til for mykje inkludering av transpersonar i 8. marstoget og for sexkjøpslova, eller så er ein for meir inkludering av transpersonar og mot sexkjøpslova. Og det blir framstilt som at det er desse to gruppene som no etterkvart har kvart sitt tog.

Eg trur for det første ikkje at denne oppdelinga stemmer med korleis folk faktisk plasserer seg i debatten, og for det andre meiner eg at å sette likskapsteikn mellom to ulike standpunkt er skadeleg. Eg meiner at ved å lage desse to «sider» så skader ein ikkje berre debatten, men òg den vidare utviklinga av kvinnekampen.

Denne måten å argumentere på, der inkludering og politikk rundt sexkjøp blir tatt saman, verker å komme frå begge «sider» (om ein kan kalle det det). Og årsakene til at det blir slik er nok mange. Ein av organisasjonane som har vekst fram dei seinare åra er nettopp dei som i 2023 sto bak det alternative 8. marsarrangementet i Oslo, Inkluderende Feminisme. Ein rask kikk på både deira eiga facebook-side og arrangementssida frå 2023 viser at dei står for eit ganske annleis syn på sexkjøpslova enn det offisielle 8. marsarrangementet gjer. Det er ikkje noko nytt at parolemøter i Oslo har hatt diskusjonar om kva syn ein skal ha på sexkjøpslova. Det er kanskje heller ikkje rart at ulike grupper som har følt seg utanfor 8. marsmarkeringa finn saman i eit alternativt arrangement. Men dei av oss som er opptatte av å støtte toget og arrangementet som 8. marskomiteen står bak, kan ikkje blande saman desse sakene av den grunn. Det vil isåfall gjere det vanskeleg for dei av oss som ikkje passer inn på ein av desse to sidene som det nokon gonger kan virke som ein må velje mellom. Og det er her eg trur at det å forsterke denne assosiasjonen mellom for/mot sexkjøpslova og for/mot transinkluderande parolar er å gjere oss sjølv ei bjørneteneste.

Når eg skriv dette er det jo med utgangspunkt frå der eg sjølv står, det er jo argumenter for det 8. marstoget eg ønskjer. Eit tog der ikkje kjønnsidentiteten skal påverke om ein føler ein kan delta, og som samtidig er eit tog som tar standpunkt mot sal av kropp. Så kanskje er dette mest ein appell til alle andre der ute som sitt med same ønskje. Dersom vi skal komme dit så må vi gjere noko med debatten. Det er her eg tenker det er vårt ansvar å sørge for ein betre debatt framover, og då tenker eg på alle oss som på ulike måtar har bidratt til eller vore del av 8. marsmarkeringer, både i Oslo og alle andre stader.

Så treng vi sjølvsagt også å bruke tid på å snakke om sexkjøp og sexkjøpslova, spesielt etter straffelovrådets utredning der de foreslår avkriminalisering av sexkjøp. Men det er ein heilt eigen debatt, som ikkje treng å henge saman med diskusjonar om inkludering i kvinnebevegelsen og på kvinnedagen.

Når 8. mars er ein kampdag så er det naturleg at det vil være diskusjonar og mange ulike meiningar om kva parolar som skal ha plass i toget. Men uavhengig av kva politiske saker som blir inkludert i parolegrunnlaget må det vere mogleg å ha både parolemøte og tog der ein kjenner seg velkommen uavhengig av kjønnsidentitet. Så vil det nok ikkje vere mogleg, på eit møte av den størrelsen som parolemøtet i Oslo er, at absolutt alle skal vere einige i at møtet har gått bra. Men det bør vere eit mål at så mange som mogleg på møtet opplever det som ein grei debattarena, der ueinigheiter blir behandla på ein god måte. Ikkje minst bør det vere eit møte ein kan komme på som ny, og bli inspirert til å fortsette å engasjere seg i 8. marsarbeidet. Vi som ønskjer stor oppslutning rundt 8. marsarrangementa tener på at hovudinntrykket er at ein har gode møter, der det kan være mykje diskusjon, men der det er ok å vere. Slik har det ikkje alltid vore, og det kan verke som vi framleis ikkje er der.

Når eg skriv dette er vi framleis i 2023, og fleire veker unna både parolemøter og 8. mars. Så kanskje er situasjonen endra når dette er på trykk. Men basert på kor lenge denne debatten har vart så langt, så trur eg det vil ta lengre tid før ein har landa den. Eg er uansett sikker på kva eg ønsker meg; eit 8. marstog der ein er, og føler seg, velkommen uavhengig av om ein er cis, trans eller ikkje-binær. Det trur eg vi er mange som ønsker. Ein kan få inntrykk av at debatten har blitt hardare i løpet av dei siste åra, og på mange måtar har den nok det. Samtidig er det kanskje òg eit uttrykk for at diskusjonar som nokre av oss har hatt over mange år i større og større grad også blir tatt i media. Til tross for dette er eg optimistisk med tanke på vegen vidare. Som nemnt har det blitt slått opp saker om «bråk» på parolemøter i Oslo dei siste åra, men i 2023 var også desse to parolane med, «Oppfyll transkvinners menneskerettar – stopp hets mot transkvinner!» og «Ingen er fri før alle er fri – internasjonal solidaritet med alle skeive kvinner!». Men dette kom sjølvsagt ikkje av seg sjølv, det var blant temaa som blei diskutert mest på parolemøtet. Og la oss også kaste eit lite blikk til andre plasser i landet. I Bergen var det fleire parolar som konkret tok opp transrettar, Tromsø si markering tok òg opp transkvinners rettar, mens Trondheim ikkje hadde nokon parolar som omhandla transpersonar. Så situasjonen er nok ulik, men eg trur temaet likevel er mogleg å kjenne igjen for mange som over tid har deltatt i debatter om kvinnepolitikk og 8. mars.

Så er det kanskje berre å sparke inn opne dører å ta til ordet for å skilje mellom diskusjonen om sexkjøp og diskusjonen om transinkludering i kvinnebevegelsen. Men eg trur det er ei påminning som fleire av oss kan ha nytte av for å bidra til debatter både i kvinnebevegelsen og på venstresida i åra framover.