13. september 2021 er det Stortingsvalg i Norge. Er det en ting en bred venstreside kan enes om, er det målet om å fjerne borgerskapets regjering. Om vi vil det sterkt nok gjenstår å se. Uansett utfall må arbeiderklassen leve videre i det kapitalistiske system. Derfor bør neste forestående mål være å lede klassekampens utvikling i sosialistisk retning.

---

Av Runa Evensen, leder i Norges Kommunistiske Parti

Først når massene blir sin kollektive styrke bevisst, kan vi sammen bryte den kapitalistiske utviklingen og skape et nytt og rettferdig samfunn – sosialismen. Veien til sosialisme er klassekamp, ikke klassesamarbeid. Et samarbeid mellom klassene vil forlenge levetiden til kapitalismen som samfunnssystem. Vi må sammen føre en klassebevisst kamp mot klassesamarbeid, privatisering, imperialisme, rasisme, krig og fattigdom. Sentralt står kampen om faste heltidsstillinger, sosial trygghet, helse- og miljøspørsmål og faglige rettigheter.

I arbeiderbevegelsen dannet det seg tidlig to hovedretninger – en revolusjonær og en reformistisk. Politisk uttrykk for denne motsetningen var striden i Det Norske Arbeiderparti (DNA) fram til splittelsen i 1923. Fra da av kom motsetningen klarest fram i de to arbeiderpartiene – DNA/AP og NKP. 

Den reformistiske ideologien er sterkt utbredt i arbeiderbevegelsen og har dype røtter i den. Ideologien hindrer arbeiderklassen fra å stå sammen om en målbevisst sosialistisk politikk. Reformismen forkaster den revolusjonære vei og hevder at det er nok for arbeiderklassen å kjempe for begrensede reformer.

Reformisme er klassesamarbeid i teori og praksis. Reformister hevder at klassekampen er foreldet og at klasseforskjeller – ja, at hele arbeiderklassen – er i ferd med å forsvinne selv om den kapitalistiske eiendomsretten fortsatt er intakt. Ikke i noe land har sosialdemokratiske regjeringer bidratt til sosialistiske samfunnsomdannelser. Ganske enkelt fordi sosialdemokratiet har tilpasset og underordnet arbeiderbevegelsen til en borgerlig tenkemåte. 

Hva er sosialisme? Hva er kommunisme?

Sosialisme er overgangen mellom et kapitalistisk og et kommunistisk samfunn.

Ordet kommunisme kommer av det latinske ordet communis som betyr felles. Et kommunistisk samfunn er et organisert fellesskapssamfunn som har som sin hovedoppgave å fjerne årsakene til utbytting av mennesket. Videre skal det kommunistiske samfunnet dekke menneskenes behov og stoppe utplyndringen av naturen. Kommunismen kan skrives inn i menneskehetens historie når produktivkreftene har nådd et nivå der vi kan innføre regelen – yte etter evne og få etter behov. Det vil si et fellesskapssamfunn som i utviklingsmulighet er i samsvar med fellesskapets regler og kultur. Det kommunistiske samfunnet er bygd på prinsippene om fellesskap, likhet og fred. Bare kommunismens økonomiske og politiske samfunn kan fjerne fattigdom, arbeidsledighet og stoppe raseringen av naturresurser og miljø for godt.

Det kommunistiske samfunnet går gjennom to faser: sosialisme og kommunisme. Under sosialismen skal arbeiderklassen gjennom staten arbeide målbevisst for å dekke arbeidernes grunnleggende materielle og kulturelle behov. Her er målet å yte etter evne og få etter evne. Samtidig skal arbeiderklassen arbeide målbevisst for å redusere borgerskapets innflytelse og privilegier i samfunnet. Etter hvert vil arbeiderklassens sosialistiske stat på denne måten fjerne klassesamfunnet.

Lenin har gitt sitt bidrag til en revolusjonær og organisatorisk strategi, og Marx sin analyse av kapitalismens økonomiske lovmessighet om utbytting og klassekamp er selve grunnlaget i arbeidet. 

Hvorfor trenger vi sosialisme?

Rettferdig fordeling av verdens ressurser og rikdom er forutsetningen for å fjerne forskjellen mellom fattige og rike. Det er en grunnleggende motsetning i interessene til kapitalistene og arbeiderne. Derfor er det avgjørende å overvinne kapitalismen gjennom en revolusjonær omveltning til sosialismen, så flertallet av befolkningen kan bygge et samfunn uten diskriminering, undertrykking og utbytting. Sosialister vil at arbeiderklassen sine interesser skal dominere i de økonomisk-politiske valgene som tas, samt i strategiske valg, for arbeiderklassen er det store flertallet med flest felles interesser i befolkningen.

Spesielt nå under nok en av kapitalismens mange kriser ser vi behovet for å utvikle debatt om sosialisme i håp om at det skal føre til samarbeid med andre på sak i kampen mot imperialismen. Da kan vi verne alt liv på vår klode, hindre nye kriger, sikre nedrustning med sikte på varig fred og en verden fri for atomvåpen, og hvor miljøet har høyeste prioritet. 

Norge trenger økonomisk og sosial rettferdighet for alle. Vår kamp må ha fokus på likestilling og på å sikre arbeidere, pensjonister, barn og ungdom, urbefolkning og minoriteter deres grunnleggende rettigheter. Vår kamp gjelder også nasjonal frihet og uavhengighet. Vi må bekjempe imperialismen, fascismen og militarisering.

Hvordan vil sosialisme kunne arte seg i Norge? Hvordan kan sosialismen bli en realitet?

Alle historiske erfaringer så langt har vist at en arbeiderrevolusjon bare er mulig når det nasjonale borgerskapet ikke lenger er i stand til å styre samfunnet. Den konkrete veien til sosialismen er vanskelig å fastlegge på forhånd, men bestemmes i fremste rekke av klassekampens intensitet i den samfunnsmessige situasjonen som foreligger, og når arbeiderklassen har valgt å sette revolusjonen på dagsorden. Det arbeidende folk skal da aktivt og uopphørlig kontrollere statsapparatets arbeid og partiets politikk.

Kommunistenes strategi for arbeiderklassen og dens forbundsfeller avgrenses på to måter: 

(a) Avgrensning fra reformisme og dens opportunisme. Reformistene tror at kapitalismen gradvis og stille kan vokse inn i sosialismen uten at arbeidsfolk er i spissen for en revolusjonær omdanning av samfunnet.

(b) Avgrensning fra venstre-radikalister som kun ser det revolusjonære spranget uten å erkjenne den etappevise veien til målet. 

Veien til sosialisme går gjennom ulike trinn og etapper. Å utvikle massebevegelser, det være seg fag-, freds-, miljø-, kvinne- og antirasismebevegelser, kamp mot kjønnsdiskriminering og mot vindturbiner, og andre tverrpolitiske bevegelser kan være slike trinn og etapper, som også vil isolere og svekke reaksjonære krefter.

Vi må avsløre antikommunismen, falskheten og propagandaen («fake news») som det bestående kapitalistiske system fører mot arbeiderklassens demokratiske rettigheter. Like viktig er kritikk av kapitalismens økonomiske og politiske system. De borgerlige ideologer har utviklet et ytterst fascinerende språk og en rekke besnærende økonomiske og politiske teorier som både forvirrer og passiviserer arbeiderklassen.

Historisk har Norge hatt en sterk arbeider- og fagbevegelse. La oss bygge videre på disse i arbeidet fremover mot sosialismen som system. La meg legge til at kommunistenes mål er avskaffelse av klassesamfunnet, og det avskaffes ikke umiddelbart under sosialismen. Veien går videre.

Grace Blakeley: 
The Corona Crash: How the Pandemic Will Change Capitalism
Verso, London, 2020. 92 sider.

Av: Hannah Eline Ander, samfunnsgeograf og redaksjonsmedlem i Gnist

---

I tillegg til å være koronakrasjets år, var 2020 også det store lesesirkelåret. Skal vi gjøre krisa til en mulighet, håper jeg 2021 blir året for strategisirkler. Et fint sted å begynne er å lese The Corona Crash og diskutere hvordan vi kan omsette Grace Blakeleys idéer til handling. 

Blakeley har på kort tid blitt en sentral tenker og kommentator på den britiske venstresiden. Hennes The Corona Crash er en av hittil fire utgivelser i forlaget Versos serie pamfletter som setter pandemien i en bredere politisk kontekst. På skarve 92 sider har økonomen, journalisten og aktivisten Blakeley skrevet en solid kritikk av den globale finanskapitalismen, en overbevisende spådom om en gryende statsmonopolkapitalisme og et løsningsorientert manifest for framtida. 

Koronakrasjet

I pamflettens første kapittel forklarer Blakeley hvordan pandemien traff en verdensøkonomi som allerede lå med brukket rygg etter forrige finanskrise, og hvorfor: Fordi responsen til forrige finanskrise var fokusert på å få verdensøkonomien tilbake til slik den var før krisen, heller enn å ta tak i dens årsak – finanskapitalismen. Som en konsekvens traff korona en økonomi preget av lavere produktivitetsvekst, stagnasjon i verdenshandelen, lav lønnsvekst, enorm og stadig økende stats-, selskaps- og husholdningsgjeld. Og slik ble verdensøkonomien med korona ført inn i den største resesjonen siden andre verdenskrig. 

Staten og kapitalen 

Til tross for at kapitalismens største forsvarere alltid har argumentert for frie markeder, kom nok en krise hvor kapitalen trengte å bli reddet av staten. Da korona kom, falt det private næringslivet om og landet i armene på staten, og 2020 ble året alle selskaper ble statsstøttede selskaper, påpeker Blakeley. Selv om privatkapitalen alltid har vært avhengig av statlige intervensjoner, særlig i krisetid, mener Blakeley at under koronakrisa har stater, de store selskapene og bankene begynt å smelte helt sammen. Og slik blir verden i følge Blakeley ført inn i en ny fase av kapitalismen: Statsmonopolkapitalismen. 

Via Marx, Hilferding og Lenin forklarer Blakeley statsmonopolkapitalisme som en fase av kapitalismen, kjennetegnet av økt markedskonsentrasjon og store selskaper, og et nært forhold mellom store selskaper og finansinstitusjoner som utgjør en forent og sterk maktfaktor i planleggingen av kapitalismen. Denne maktkonstellasjonen har igjen imperialistiske konsekvenser, da interessene til stater og selskaper blir likere, og vi ser en internasjonal konkurranse om nye markeder mellom statsstøttede flernasjonale selskaper. Derfor ser vi under statsmonopolkapitalismen at kapitalistiske monopoler og staten jobber sammen mot samme mål: å bevare og styrke det kapitalistiske systemet og støtte monopolene. 

Hadde vi vært på vei mot denne fasen av kapitalismen lenge, argumenterer Blakeley overbevisende for at dette går fortere med koronakrisa. Verden over ser vi små og svakere næringsdrivende bukke under for eller kjøpes opp av større og sterkere konkurrenter, samtidig som teknologigigantene opplever en monstrøs vekst bl.a. på grunn av økt etterspørsel etter deres varer og tjenester under pandemien. Samtidig har stater og sentralbanker verden over satt i gang historiske økonomiske intervensjoner, ikke for å redde de mest sårbare gjennom krisa, men for å redde kapitalismen fra seg selv. De som tjener på krisepakkene og intervensjonene er store selskaper, banker og mektige politiske interessegrupper. Med korona ble staten offisielt de rikes sikkerhetsnett, påpeker Blakeley. For mens investorer beskyttes og risikoen knyttet til å investere er blitt sosialisert ved at det offentlige tar kostnaden, forblir fortjenesten privat. 

Disse tankene gir gjenklang i Norge, hvor vi også ser vi tegn til en gryende statsmonopolkapitalisme. Mens uavhengige kaféer og butikker i Oslo det siste året har måttet legge ned, har selskapet Askeladden AS vært i vekst og satt sitt preg på byens førsteetasjer med sine standardiserte billig-konsepter som Dr. Dropin, Cutters, Digg, Kopp og Squeeze. Og samtidig som arbeidsledige studenter har fått tilbud om mer lån for å ha råd til husleia, har staten utformet støtteordninger til boliginvestorer som sliter med å få leid ut sine tomme boliger. 

«Er koronastøtten rigget for de rike og mektige?» spør forsker fra NHH, Ole-Andreas Næss, i Dagens Næringsliv. I innlegget ser vi hvem staten prioriterer for sine støtteordninger: Fem selskaper har mottatt én milliard kroner i koronastøtte, like mye som 27 000 småbedrifter til sammen, og eiendomsselskapene ser ut til å være blant de store vinnerne. Selskapet Eiendomsspar, der Christian Ringnes er største aksjonær, har gått med 506 millioner kroner i overskudd, et overskudd som er like stort som den samlede koronastøtten mottatt av 20.000 norske småbedrifter.  

Mot en grønn, global og sosialistisk rekonstruksjon

Konsekvensen av koronakrasjet, skriver Blakeley, vil være at den økonomiske og politiske makten ytterligere konsentreres i hendene på et lite oligarki bestående av mektige politikere og sjefer for store selskaper, banker og andre finansinstitusjoner i den rike delen av verden. Utfordringen for venstresida blir å kapre makten tilbake fra de som under krisa har fått styrket sin makt og velstand. 

Heldigvis peker ikke Blakeley kun på problemene, men løfter gjennomgående saker venstresida må kjempe for om vi, folket, skal greie å ta makten fra topp-politikere, eiere av selskaper og finansfolk, og få fremtida vi ønsker oss. Nettopp derfor mener jeg Blakeley har skrevet en svært viktig bok i floraen av bøker om økonomiske, sosiale, miljømessige og individuelle problemer knyttet til vår turbokapitalistiske nyliberale samtid. For der mange av disse bøkenes «hva må gjøres?»-kapitler ofte gir meg en følelse av å ikke helt vite hvordan jeg kan oversette engasjementet i handling, tilbyr Blakeley overskrifter for konkret politisk engasjement for en grønn, sosialistisk rekonstruksjon av samfunnet etter pandemien. 

Blakeley er en viktig tenker bak og forkjemper for en Green New Deal, som i boka fremmes som paraplyen venstresidas kampsaker nå må forenes under. Til forskjell fra moderate varianter, er Blakeleys versjon både radikal og global.

At massiv statlig styring av økonomien under korona har drept skillet mellom økonomi og politikk – også for de som har tviholdt på idéen om at markedet trives best uten politisk styring – gir oss nå en gylden mulighet til å bevege oss vekk fra diskusjoner om hvorvidt staten skal styre økonomien til å diskutere hva vi vil med den økonomiske politikken. For Blakeley handler ikke kravet om en global ny grønn deal om å kreve at staten må ta en langt større og mer aktiv rolle i den økonomiske planleggingen av hvordan vi kommer oss gjennom klimakrisa, men hvordan staten skal gjøre det. Om man fokuserer på størrelsen på statlige subsidier og styring som mål i seg selv, vil man bare falle i statsmonopolkapitalismefella. I møte med utfordringer knyttet til stagnasjon, pandemi og klimakollaps, må venstresida forstå at man står i en kvalitativ kamp som handler om hvordan man skal drive offentlig planlegging, og for hvem. Blakeley peker mot en radikal ny deal som i tillegg til å ta oss vekk fra fossilalderen og inn i en fornybar æra, også fundamentalt transformerer staten og våre økonomiske og politiske institusjoner. 

Mens debatten om en ny grønn deal i Norge er svært fokusert på norsk industri, infrastruktur og arbeidsliv, er den globale komponenten omtrent fraværende. Maktkonsentrasjon og økonomisk ulikhet i det globale nord, klimakrisa og økonomiske kriser i det globale sør er symptomer på samme struktur. At en grønn ny deal derfor må være global er en rød tråd i denne pamfletten, og er et viktig bidrag til den norske debatten om GND. Det hjelper lite å innføre en ny grønn deal i ett land. 

Blakeley gjør et stort poeng ut av det første grepet må være gjeldsslette for gjeldstyngede land i det globale Sør. Dette er en sak venstresida også her hjemme burde rope mye høyere om i en tid der altfor mange land på randen av konkurs har som eneste alternativ å ta opp enda mer lån for å takle en klima- og helsekrise alle er avhengige av at også land i det globale Sør kommer seg gjennom. I tillegg står direkteoverføring av ressurser og teknologi til Sør, stans i skatt- og kapitalflukt, og en endring i internasjonal handels- og finanspolitikk som lar land i Sør få styre sin egen økonomi og utvikling sentralt i Blakeleys politikk.

I en tid der vi ser forslag til «grønne nye dealer» som verken er spesielt radikale, globale eller sosialistiske, inspirerer altså Blakeleys versjon til å tenke langt større. Særlig med sitt globale perspektiv på grønn nye deal peker Blakeley på en utfordring vi må ta inn over oss: Etter 2008 vant kanskje venstresida kritikken av kapitalismen, men vi tapte kritikken av globalisering til en høyreside opptatt av anti-innvandringskritikk og nasjonalisme. Venstresida må i kampen mot kapitalismen ta tilbake antiglobaliseringskampen.

Pamfletten er kort, og kanskje er den litt for kort. Som ikke-økonom er det flere begrep jeg må google meg til å forstå underveis, som Blakeley kunne forklart enkelt og slik gjort innholdet mer tilgjengelig for et bredere publikum. Men The Corona Crash er uansett en bok alle som ønsker en ny kurs etter korona bør lese. For mens venstresida i stor grad mislyktes med å gripe mulighetsrommet etter finanskrisa i 2008, har vi i lys av den presserende natur- og klimakrisa ikke råd til å la sjansen gå fra oss nå. 

 

Noreena Hertz:
Ensomhetens århundre
Utgitt av ResPublica 2020, 379 sider, oversatt av Lene Stokset

Av Rolv Rynning Hanssen, rådgiver i Fagforbundet

---

Ensomhetens århundre av Noreena Hertz er en tankevekkende bok, som sier mye om hvordan nyliberalismen har påvirket mennesket hverdag. Forfatteren er første og fremst kjent for boka The Silent Takeover: Global Capitalism and the Death of Democracy. Jeg husker Noreena Hertz først fra hennes spådommer etter finanskrisa, hvor hun sa den første fulle globaliseringskrisen betyr starten på et snillere, mer uselvisk økonomisk system. Det sier hun ikke nå.  

Ensomhetens århundre er en oppsummering av hvordan nyliberalismen har endret vår hverdag på en måte vi ikke tenker over. Vi er alle blitt mer ensomme. Noen leser boka som en tragisk fortelling om enkeltindivid som blir mer og mer ensomme, uten å sette det inn i konteksten av resten av boka. Selv om forfatteren, som er britisk, mest bruker eksempler fra USA og Storbritannia, er det lett å se norske paralleller.
 

Ensomheten i Norge

Ja, vi er ensommere. Nesten 40% av husholdningene i Norge er enpersonshusholdninger (SSB). Sentraliseringen har gått fort i Norge, til tross for et ønske om å bremse den. Folk blir brutt opp fra sitt kjente miljø, beveger seg til byen og blir sendt inn i bo-maskiner hvor det å oppnå kontakt med naboer er mye vanskeligere. Tempoet i byene er mye høyere enn på landsbygda, som det fint beskrives i boka. Tida til å ta kontakt og holde kontakt blir mer og mer sparsom. Vi går faktisk fortere og fortere, boka forteller at hastigheten har økt med mer enn 20% siden 1990. Har vi tid til å være menneske?

Arbeidsplassen var det største botemiddel mot ensomhet tidligere. Her traff du kolleger og fikk nye venner. Her gikk diskusjonene heftig og vi hadde felles aktiviteter. Jobben knytta oss sammen.

Men det er verre nå. Oppdragsøkonomien – eller delingsøkonomien som de som tjener på det kaller den – bryter ned arbeiderkollektivet. Det ender med en evig runddans for å få nok vakter, nok timer på jobb til å overleve. Kravet til effektivitet gjør at vi ikke lenger har tid til å prate, til å være sosiale. Men verst er det for de som alltid jakter arbeid – mobilen og uniforma klar til å gjøre en innsats. Kan ikke være med på sosiale ting – må være i beredskap som om det gjaldt utrykningspersonale.

Ja, vi er mer ensomme, det er den urbane ensomheten sammen med krav til alltid å gjøre ting fortere og oppløsningen av arbeiderkollektivene som vi ser begynnelsen på nå. 

I boka finner vi den lærerike historien om den ensomme musen. Etter lang tids isolasjon blir den mer og mer aggressiv mot nykommerne. Slike vitenskapelige forsøk kan lett overføres til mennesker. Ensomme bygger ofte et beskyttende skall. Det er sammenheng mellom ensomhet og evnen til å føle empati, å kunne sette seg inn i andres situasjon og til å forstå deres synspunkt eller smerte. Ensomhet skaper intoleranse. Marginalisering, følelsen av at ingen forstår dine problemer, skaper aggresjon og sinne. Ensomheten er grobunnen for mistillitens politikk. Se på det som nå foregår i USA hvor Trumps eneste kort var å spille på mistillit til politikere, og å mobilisere grupper som er marginalisert – og som ikke minst kun kan hevde seg gjennom vold. 

Hvem i samfunnet vårt skal vi være mest bekymret for? Helt klart de som faller utenom de beskyttelsesnettene vi har bygd, de som aldri får noen fast jobb, aldri blir del av noe kollektiv på jobben, de som lett kan tro at det er fiender overalt. Likeledes er jeg bekymret for de som faktisk tjener så lite at de – og deres barn – aldri har råd til å delta sosialt. De blir ensomme dersom barna ikke har råd til å gå på trening, delta på skoleturer osv.

Og den store stigmatiserte gruppa av NAV-ere. De som blir tatt for å være late, men som strever på små godtgjøringer som det stadig blir kutta i. De kan fort havne i en veldig ensom situasjon uten mulighet til å leve et aktivt liv. Men jeg er også bekymret for de som havner i musens situasjon og blir aggressive mot alle nye, som synes det er ille at de lenger ned på rangstigen tar jobbene deres – som de faktisk aldri ville ha utført selv. Vi kan se tilløp til slike tendenser med SIAN og de nye nazistene, som bygger på at vi skal føle at de som kommer inn på vårt domene er en trussel.

Utfordrer fagbevegelsen

Boka utfordrer oss i fagbevegelsen. Nyliberalismen har fått oss til å se på oss selv som konkurrenter, ikke samarbeidspartnere; se oss som forbrukere, ikke borgere; som folk som hamstrer, ikke deler; som folk som har det for travelt til å kjenne naboene. Boka viser hvordan vi i stor grad sier «jeg» og «mitt», ikke «oss» og «vårt».

Det er en stor utfordring å bygge fellesskap – men det er det fagbevegelsen alltid har gjort og som er vår store styrke. Det er over 150 år siden begrepet fremmedgjøring ble brukt i arbeiderbevegelsen, hvor arbeiderne som ikke har kontroll over produksjonsmidlene og begrenset belønning for arbeidet, ikke bare føler seg fremmedgjort fra arbeidsprosessen og produktet en lager, men også fra arbeiderkameratene. Nå ser vi en like stor endring i arbeidets art. Vi må sørge for at våre arbeidstakere har innflytelse på alle endringene. At vi ikke kun blir gjort til slaver av algoritmer og et tall i storselskapenes datasamling.

Vi må arbeide hardt for at vi som mennesker skal kontrollere teknologien, ikke motsatt. Vi må fortsette å utvikle beskyttelsesmekanismer selv for folk i de yrkene vi ikke organiserer – det vil i hovedsak si blant oppdragsarbeidere – plattformarbeiderne som i dag bare har en app som arbeidsgiver.

Jeg jobber i Fagforbundet. Der kan vi nå alle de 400.000 medlemmene med en sms på et minutt. Det er fantastisk! Men fagbevegelsen har hatt sin styrke i å utvikle et kameratskap, et fellesskap hvor vi ble sterke, hvor vi følte at vi hørte til, hvor vi fikk venner, ikke bare arbeidskamerater. 

I dag forsøkes fagbevegelsen brutt ned, se bare på Wizz Air som kommer til Norge. Vi må rekruttere, vi må organisere slik at vi kan opprettholde arbeiderfellesskapet og tilby det til grupper som i dag er utestengt fra det. Da tilbyr vi ikke bare fellesskap, men styrke, selvtillit og stolthet. Det motvirker ensomhet og utenforskap. Svaret kan virke enkelt, men det er utrulig vanskelig å få til når sterke markedsliberale krefter jobber for å utslette oss og splitte opp folk til nærmest menneskelige roboter som løper som algoritmene vil.

Boka anbefales, den er en tankevekker – den viser hvordan vi alle har blitt sterkt påvirket av nyliberalistisk politikk, kanskje på måter vi ikke var klar over.

 

Rachel Holmes:
Sylvia Pankhurst. Natural born rebel
London: Bloomsbury, 2020, 976 s.

Av Tore Linné Eriksen, tidl. professor ved OsloMet, medlem av Rødt og bokredaktør i Gnist

---

Et langt og rikt liv krever en lang og rik biografi, og det er nettopp det Rachel Holmes har gitt oss. Hun har tidligere gitt ut ei fortreffelig bok om Eleanor Marx, som den unge Sylvia traff som 13-åring, og følger nå opp med et verk som overgår alle andre bøker om en aktivist som forente feminisme, sosialisme, anti-rasisme og anti-imperialisme. Hun deltok i kamper på alle disse feltene, men det mest inspirerende er hvordan hun viste at de hang uløselig sammen. Det var det ikke alle som forsto, eller som forstår. For øvrig er det langt mer enn en biografi, det er en historie om hele perioden mellom 1882 og 1960, som langt fra er begrensa til Storbritannia, men som fanger inn andre deler av Europa, USA, Sovjetunionen og – ikke minst – Afrika med Etiopia i sentrum.

Sylvia Pankhurst blei først kjent for kampen for stemmerett for alle kvinner, der hun utgjorde en sterk Pankhurst-trio sammen med sin mor (Emmeline) og søster (Christabel). Men allerede i 1914 kasta familiemedlemmene henne ut av den dominerende organisasjonen av «suffragettene», der begrunnelsen var at hun knyttet sin aktivisme til arbeiderbevegelsen. Med hennes egne ord: Det nytter ikke bare med middel- og overklassens kvinner, som ikke vil drømme om å gi stemmerett til sine hushjelper og sjåfører. Hun la sin virksomhet til Londons østkant, samtidig som hun i 1913 også opptrådte sammen med lederne for 1913-streiken i Irland, deriblant John Conolly, som blei henretta av britene tre år etter. 

Det endelige bruddet med både familie, den etablerte stemmerettsbevegelsen og Labour fant sted med motstanden mot deltaking i Den første verdenskrigen, der hun med stor sorg så hvordan hoveddelen av arbeiderbevegelsen vraket proletarisk internasjonalisme og samla seg under nasjonalsjåvinistiske faner. Hun sto i kontakt med både Clara Zetkin og Rosa Luxemburg, som hun var beundrer av, og knytta seg til den russiske revolusjonen i 1917, og var seinere med på å stifte det britiske kommunistpartiet. Derimot fulgte hun ikke Lenins råd om å delta i parlamentsvalg, det var en forsamling hun altså hadde kjempet for kvinnelige deltaking i, men som hun nå avviste som en illusjon. I Lenins pamflett om «radikalismen» som en barnesjukdom, er Pankhurst en av dem som fordømmes hardest. 

Fra midten av 1930-tallet var det mobilisering mot fascismen som var hennes viktigste arena, ikke minst fordi hun i flere tiår levde sammen med en kamerat fra Italia. Da Mussolini angrep Etiopia i 1935, mens andre vestlige land sto og så på, blei anti-fascismen naturlig nok vevd sammen med kamp mot rasisme og imperialisme. Hun var krumtappen i det internasjonale solidaritetsarbeidet for panafrikanisme og Etiopias rett til å leve, sjøl om keiser Haile Selassie langt fra var noen demokrat eller sosialist. På sine gamle dager flytta hun til Addis Abeba, der hun i 1960 fikk sin statsbegravelse.

Når Holmes kan gi et så fullstendig bilde, er det fordi hun flittig har brukt – og siterer fra – mengden av Pankhurst artikler, pamfletter og upubliserte skrifter, en del av dem også fra hennes mange fengselsopphold og fra Moskva i dagene etter revolusjonen. Etter å ha lest denne boka, er det lett å si seg enig i forfatterens forhåpninger om at dette materialet en gang vil samles og utgis som «samlete verker». Det vil bety at mange av den yngre generasjonen vil finne kilder til både kunnskap og inspirasjon, og i mellomtida får vi glede oss over denne storslåtte biografien, som gir oss Pankhurst i helfigur. 

Sosialismens hjul rullet over en tredjedel av kloden i store deler av forrige århundre. Det var en triumfferd for menneskeheten. Men etter noen generasjoner endte det med revisjonistisk vannplaning. Ikke fordi hjulet var for dårlig, men fordi dekket mistet gripeevnen, og fordi sjåførene ikke styrte utenom borgerskapets spikermatter. 

---

Dagbjørn Skipsnes er talsperson for Kommunistisk plattform – marxist-leninistene

Mange forsøker å lage en ny type sosialisme som er liberal og uten undertrykking av borgerskapet og kontrarevolusjonære. Forbedringer er bra, men mange er fanget innenfor den kapitalistiske tenkeboksen. Veien til sosialisme gjennom parlamentarismen har slått feil hver eneste gang og endt som i Chile 11. sept 1973 eller som Hellas under Syriza. Så lenge borgerskapet beholder makten over en eller flere nøkkelfunksjoner som økonomien, mediene, militæret og det øvrige statsapparatet, nytter ingenting.  Stortingsflertall gir ikke sosialisme!

Selv om Marx og Lenin inngående har forklart det, sliter mange på venstresida med å begripe at demokrati og diktatur er to sider i et dialektisk samspill. Den langsiktige opphevelsen av denne motsigelsen betyr at både demokratiet og diktaturet erstattes av en høyere enhet. Da er vi framme ved det Marx kalte kommunisme. I det klasseløse samfunnet er det ikke lenger slik at én klasse dominerer en annen og styrer gjennom diktat eller finner det er mer hensiktsmessig at de undertrykte klassen(e) inntil videre skal innvilges utvalgte demokratiske rettigheter.

Et klasseløst samfunn lar seg ikke realisere før sosialismen har seiret og imperialismen har tapt i verdensmålestokk. Først må arbeiderklassen erobre makta og bygge sosialismen i enkeltland eller grupper av land:

• Proletariatets revolusjonære diktatur virkeliggjør sosialismen og innfører det mest fullkomne demokrati for det arbeidende flertallet. 

• Fullt demokrati for dette flertallet er avhengig av at utbytterklassene blir holdt nede med makt og fratatt alle sine gamle klasseprivilegier. Borgerskapet blir derimot fratatt sin viktigste demokratiske rettighet – retten til å utbytte andre.

• Denne «renselsesperioden» for å bli kvitt restene av kapitalisme, materielt og ideologisk, er det som Marx kalte kommunismens lavere stadium, eller sosialismen.

• Sosialismen har til oppgave å avvikle alle samfunnsklasser, gradvis oppheve forskjellene mellom manuelt og intellektuelt arbeid, mellom by og land, kvinnerolle og mannsrolle osv. og endelig legge til rette for at klassestaten (og noen annen betydning av stat eksisterer ikke), dør hen.

• Det oppstår nye former for mellommenneskelig samkvem enn det vi kjenner som «demokrati». Demokrati er formell likhet, mens prinsippet for kommunismens høyere fase er «yte etter evne, få etter behov».

• Når kommunismen er en realitet, er klassene borte og hele mentaliteten er kollektivistisk slik at det ikke lenger behov for formell likhet og flertallstvang mot et mindretall.

En arbeiderstat med en utvikla planøkonomisk styring er det mest framskredne styringsverktøyet verden har sett. Lengst kom man i Sovjetunionen, inntil utviklinga ble reversert i kapitalistisk retning på 1960-tallet. Rekordarta kornavlinger, teknologiske nyvinninger, kulturell blomstring og en pionerrolle i romfartshistorien taler for seg. Velferdsfondene ga sosiale rettigheter som gratis barnehager, utdanning, helse osv. på et nivå som ikke engang de mest vellykka sosialdemokratiene i Vest-Europa klarte å holde følge med.

Dette er ikke romantisering av Sovjetunionens eksempel. Det ble samtidig gjort feil som det er lett å peke på i ettertid, spesielt i åra etter den antifascistiske krigen hvor den hurtige gjenreisningsprosessen ga opphav til en rekke negative fenomener som igjen la grunnlaget for kontrarevolusjonen etter Stalins død. De fleste av disse feilene skyldtes påtvungne omstendigheter fra hensynsløse imperialistiske fiender, andre skyldtes at sovjetstaten og enda mer sosialismen i land som Kina og Albania ble unnfanget i samfunn preget av føydal tilbakeliggenhet. 

De formidable resultatene i Sovjetunionen kunne ha vært ufattelig mye større gitt våre dagers teknologiske muligheter. Ta bare potensialet for planmessig økonomisk styring i form av vår tids avanserte kommunikasjonsløsninger for fri og løpende diskusjon mellom planleggere og produksjonskollektivet. Det ville ikke bare ha resultert i enda bedre planer og kontrollmekanismer nedenfra, det ville også blitt langt mindre behov for sentrale direktiver, og dermed dårligere vekstvilkår for et nytt (byråkrat)borgerskap. Eller «mindre stat», om man vil.

Borgerskapets historieforfalskning pågår uavbrutt, og herskernes ideologiske dominans er nesten total. Derfor mener KPML det er akutt at vi tilegner oss arbeiderklassens historiske erfaringer om den vanskelige veien en må gå for å nærme seg det klasseløse samfunnet. Borgerskapet gjør alt de kan for å slette disse erfaringene fra vår kollektive hukommelse, nettopp fordi bygginga av sosialismen i flere land har gitt oss en verktøykasse full av nyttige redskaper. 

Skulle Marx og Engels ha resonnert som store deler av dagens venstreside, ville de ha kassert alle de verdifulle positive erfaringene fra Pariserkommunen, ettersom kommunen led et knusende nederlag. De gjorde heldigvis det motsatte ved å hylle de store framskrittene og undersøke hva som måtte korrigeres for å lykkes ved neste korsvei. 

En av manglene ved Kommunen som Engels påpekte, var at den ikke var for mye, men for lite «autoritær». «Kunne Pariserkommunen ha holdt seg ved makten bare én dag dersom den ikke hadde tatt denne autoriteten i bruk, det væpnede folks autoritet overfor borgerskapet? Kan vi ikke tvert imot klandre dem for at de ikke tok den i bruk tilstrekkelig? Altså, ett av to: enten vet autoritetsfiendene ikke hva de sier, og i så fall sprer de forvirring; eller de vet det, og i så fall begår de et forræderi mot arbeiderklassens revolusjonære bevegelse. I begge tilfeller tjener de reaksjonen.»

For å etablere sosialisme må samfunnet ha delt seg i to fiendtlige leire, borgerskap og proletariat. I tillegg trenger arbeiderklassen sitt mest bevisstgjørende element, det kommunistiske partiet. Det er ikke uten grunn at Manifestets egentlige navn er Det kommunistiske partis manifest. Og det er heller ikke uten grunn at Lenins svar på sitt eget spørsmål, «Hva må gjøres?», var: Partiet.

Vi i KPML konkluderer med at aldri før har motsigelsene i kapitalismen vært så påtrengende. Aldri før har behovet for sosialisme vært så stort. Men borgerlig ideologi og historieforvrengning trenger inn i alle klasser og lag, ikke minst i den småborgerlige intelligentsiaen. Dette fører til at store deler av venstresiden leter etter utopiske veier til sosialismen i stedet for å arbeide for det borgerskapet fordømmer og frykter mest av alt: den sosialistiske revolusjonen. 

Sosialismens hjul er oppfunnet og utprøvd med suksess til det skled ut i revisjonistisk vannplaning. Vi trenger å lære underveis, men ikke forkaste hovedmålet og grunnprinsippene. Hjulet fungerer!

Richard Smith:
China’s engine of environmental collapse
London: Pluto Press, 2020, 286 s. 

Kristen Nordhaug, professor i Utviklingsstudier ved OsloMet – Storbyuniversitetet, og redaksjonsmedlem i Vardøger

Med koronakrisa har verdens samlede bruttonasjonalprodukt falt sammen med klimagassutslipp. Dette gjelder ikke Kina, verdens største utslipper, og det eneste større landet med positiv økonomisk vekst i 2020. Richard Smith er en amerikansk, økonomisk historiker og grunnlegger av det økososialistiske nettverket «System Change Not Climate Change». Boka hans dokumenterer de ekstraordinært alvorlige lokale og globale miljøfølgene av Kinas vekstmodell. For eksempel utgjorde Kinas bruttonasjonalprodukt per innbygger om lag 15 prosent av USAs i 2018, mens dets CO2-utslipp per innbygger var om lag halvparten av de amerikanske. Det kan innvendes at mye av Kinas klimagassutslipp og annen miljøødelegging drives fra utlandet, men Smiths analyse peker på sterke hjemlige røtter. 

Smiths økososialistiske utgangspunkt er at kapitalistisk konkurranse nødvendigvis fører til økonomisk vekst og miljøødeleggelse. To mekanismer i «normal» kapitalisme begrenser, eller utsetter likevel i noen grad miljøødeleggelsene. For det første reguleres veksten av profitt. Når bedriftenes profitt blir lav eller negativ legges produksjon ned. Det skjer i stor skala under nedgangskonjunkturer og kriser, slik at vekst og miljøødeleggelser avtar. For det andre tillater kapitalistisk demokrati organisasjoner som begrenser miljøødeleggelsene. Kina mangler disse mekanismene, fordi det er en kapitalistisk hybridmodell.

Kinas markedsreformer skapte en privat økonomi ved siden av den statlige. Utenlandske selskaper fikk adgang til å investere i Kina. De bidro til Kinas eksportoverskudd, og overførte teknologi og kunnskap mot adgang til Kinas hjemmemarkeder. Denne framvoksende kapitalistiske produksjonsmåten sameksisterte med en byråkratisk-kollektivistisk produksjonsmåte. Partistaten eier kollektivt Kinas jord, naturressurser og en stor andel av bedriftene. Partistatens medlemmer driver privat kapitalakkumulasjon gjennom korrupsjon, og (juridisk, eller reell) privatisering av statlig eiendom, men staten opprettholder kollektiv kontroll over en rekke «strategiske» store, statseide selskaper. 

Statsselskapene risikerer ikke å gå konkurs. De drives ikke av profitt, men av beslutninger i Kinas Kommunistparti, den kollektive representanten for Kinas herskende klasse. De spiller en sentral rolle i denne klassens kamp for å opprettholde sin makt og akkumulasjonsinteresser, men det er også rivalisering og konkurranse innad i herskerklassen. Lavere forvaltningsnivåer rivaliserer om ressurser fra sentralt hold, og forsøker å styrke «sine» statsselskaper. Denne politiske logikken fører til intern «proteksjonisme», for eksempel mot investeringer fra andre provinser. Sammenkoblingen av sentralmyndighetens prioritering av vekst og forbruk, prioritering av statsselskapers beskyttelse mot konkurs og rivalisering mellom provinser, byer og andre lavere forvaltningsnivåer fører til ulønnsomme prestisjeprosjekter, duplisering av investeringer og industriell overakkumulasjon. Smith viser at denne statsdrevne overakkumulasjonen i stor grad er knyttet til sektorer med høyt energiforbruk og alvorlige direkte og indirekte miljøkonsekvenser, som bilproduksjon, bygg og anlegg, metallproduksjon og kraftproduksjon. 

Dette er en spennende ansats, men boka er i for stor grad en lang eksempelsamling koblet sammen med flekkvis, strukturell analyse. Jeg savner en analyse av utviklingsforløp, perioder og aktører i Kinas miljøødeleggende vekst. Boka skjemmes av at Smith er for ivrig i å frakjenne den kinesiske partistaten all ære. For eksempel later han til å være overbevist om at teknologisk utvikling blant Kinas statsbedrifter kun skjer gjennom intellektuelt tyveri, mens Kina de seinere år har utviklet formidabel forsknings- og utviklingskapasitet. Ideen om en kollektiv-byråkratisk kapitalistisk hybridmodell som er enda verre for miljøet enn normal kapitalisme, er like fullt et verdifullt bidrag.

Oscar Dybedahl, Sigurd Hverven, Ola Innset og Mimir Kristjansson (Red.):
Markedsmennesker
Dreyer, 2020, 224 s.

Markedsmennesker er en antologi bestående av 10 tekster fordelt på 12 bidragsytere som på hver sin måte beskriver hvordan markedskreftene har trengt seg inn på stadig flere arenaer, og hva dette har gjort med samfunnet. Redaktører Oscar Dybedahl, Sigurd Hverven, Ola Innset og Mimir Kristjansson har gjort en god jobb med å samle en interessant gjeng bidragsytere fra ulike deler av akademia og kultur-Norge. Fellesnevneren er en sunn skepsis mot markedsliberalisme, en sterk faglig forankring og en spennende innfallsvinkel til hvordan markedstenkningen har infiltrert akkurat deres område. Bevæpnet med skarpe analyser blir markedsmekanismene gang på gang avslørt, og leseren stadig mer dystopisk.

Å lese denne boken er litt som å gå gjennom de ulike stadiene av sorg. Det starter med fornektelse, og der havner jeg allerede i forordet. Beskrivelsene av Norge stemmer bare ikke overens med måten vi ønsker å se landet vårt, og måten vi vil at andre skal se oss på. I årevis har jeg ironisert over ståa i USA, og lykkelig ignorert utviklingen i min egen bakgård. Ignorance is bliss no longer. Men kan dette i det hele tatt stemme? Kapittelet Når staten skal leke butikk av Linn Herning og Ola Innset er spesielt rystende lesning. Her går man metodisk gjennom nedbyggingen av offentlig sektor, og leseren får seg virkelig en realitetssjekk. Jeg holder fast i håpet om at det skal være en overdrivelse i noen sider til, problemet er bare at den faglige tyngden og de mange meterne med kildehenvisninger enkelt knuser denne illusjonen.

Da tar sinnet over. Hvorfor har vi tillatt dette å skje? Hvordan kan noen synes dette er greit? Det er provoserende å lese om forventningene til «produksjon» selv innenfor sektorer hvor man ikke produserer noe. Man produserer ingenting ved å gi helsehjelp og omsorg til aldrende mennesker på omsorgshjem, og en utdanningsinstitusjon produserer heller ingenting ved å utdanne elevene sine. «Produksjon» av velferdstjenester og «produksjon» av studiepoeng er eksempler på poengløs markedsretorikk. Vi er heller ikke mennesker i nød lenger, vi er «brukere av NAV», og det er til å rive seg i håret av.

Jeg leter desperat etter lyspunkter, og kommer til forhandlingsfasen av sorgprosessen. Kanskje det ikke er så ille likevel? I forkant av hvert nytt kapittel håper jeg, mot all sannsynlighet, at nå kommer det endelig noe hyggelig. Et kapittel som trøster meg litt, sier «det er ikke egentlig så ille som det virker, altså. Det går fint til slutt». For hvert nytt kapittel blir jeg skuffet, og jeg havner på det fjerde sorgstadiet, depresjon. Det føles som om jeg nettopp har sett hele velferdsstatens metaforiske tannkrem bli presset ut av tuben, og jeg står maktesløs tilbake, uten noen mulighet til å endre utfallet. Og apropos psykisk helse er psykolog Joanna Rzadkowskas kapittel Det psykologiske er politisk svært interessant. Her viser hun koblingen mellom sosial ulikhet og dårligere psykisk helse blant dem med lav sosioøkonomisk status, og nyliberalismens rolle i det hele, på en tydelig og konkret måte.

Det så lenge dystert ut, men heller enn å etterlate meg som et tomt skall uten håp for fremtiden klarer boken å gjøre meg kampklar. Jeg nådde altså aldri det femte og siste sorgstadiet – aksept – og godt er det. Forhåpentligvis kan denne boken brukes som et verktøy i kampen mot en kollektiv aksept av markedstenkningen som den nye normalen.

I desember 2020 ble jeg spurt om jeg ville skrive en tekst om sosialisme til Gnist nr. 2-21. Teksten kunne henges på for eksempel en eller flere av følgende knagger: Hva er sosialisme (for deg), hvorfor sosialisme, og hvordan vil sosialisme kunne arte seg i Norge? Og hvordan kan sosialismen bli en realitet? Siden har jeg hatt utallige kvelder hvor jeg har drukket vekselvis Farris, kaffe, øl og vin og skravla med Rosa Luxemburg, Karl Marx, Emma Goldman, Peter Kropotkin, Alexander Berkman, Friederich Engels, Clara Zetkin og Aleksandra Kollontaj. Litt Lenin. Litt Bakunin også. Andre har vært med i samtalene innimellom, men de nevnte er de som har kommet med flest og best innspill. Så blir det min oppgave å få det hele ned på papiret og dele tankene med alle som vil lese.

Vi er overbevist om at frihet uten sosialisme er privilegier og urett, og at sosialisme uten frihet er slaveri og brutalitet. 
– Mikhail Bakunin

Det første som slo meg da jeg tok fatt i denne teksten, var at samtaler og diskusjoner rundt dette teamet har vi altfor sjelden. Kapitalismekritikk driver vi ofte med på venstresida, vi er gode på det, det er lett! Men da jeg skulle tegne opp overgangen til et annet samfunn og hvordan dette samfunnet vil kunne være og fungere, fikk hodet virkelig noe å jobbe med. Og det er ikke det at jeg ikke har gjort denne øvelsen før, heller. Det er heller det at det gjøres så altfor sjeldent. Sist jeg dukka ned i temaet var i 2019, da Rødt kom med nytt prinsipprogram. Det er ikke godt nok. Hvis ikke alle vi på venstresida som kjemper for en endring av den bestående samfunnsordenen snakker høyt om hva vi ønsker oss, vil ingen andre gjøre det for oss. Så, med Gnist nr. 2-21, slipp tankene fri fra det bestående og la fantasien og hjertet få fråtse i mulighetenes bilder som tegnes opp i de forskjellige tekstene!

Kapitalismen i vår tid er internasjonal. Global. Den er spredt til alle kriker og kroker av verden. Stadig spiser den seg inn på nye områder i samfunnet vårt. Områder som tidligere var holdt utenfor «det frie marked», åpnes for kapitalens krokodiller. Velferdstjenester og jernbane her i Norge tjener som gode eksempler på nyvunne områder for kapitalen. Områder som inntil nylig har vært styrt utfra samfunnsbehov og menneskelige behov, styres nå ut ifra et profittbehov. For sådan er kapitalismen, den må ekspandere, den må akkumulere – og det på stadig færre hender. Gapet mellom fattig og rik verden over øker. Ifølge hjelpeorganisasjonen Oxfam ser det ut til at koronaepidemien vi nå står midt oppi, bare vil forsterke ulikhetene i alle verdens land. I deres rapport The Inequality Virus fra januar 2021 tyder tallene så langt på at vi vil se en betydelig økning i ulikheten mellom fattig og rik. En voldsom eskalering i klasseskillene. Som vanlig ser det ut til at minoritetsgrupper og kvinner vil rammes ekstra hardt.

I et kapitalistisk samfunn finnes en fundamental interessemotsetning, og den står mellom arbeid og kapital. Kapitalistene, de som profitterer på andres arbeid, og arbeiderklassen, alle de som er avhengig av å selge arbeidskrafta si, utgjør de to klassene som under kapitalismen står i et direkte motsetningsforhold til hverandre. Denne motsetninga er akkurat like konfliktfylt som den har vært gjennom hele kapitalismens historie. Og det er utfra denne motsetninga klassekampen springer. Og utfra klassekamp springer igjen motmakt og opprør. Det er gjennom klassekampen arbeiderklassens revolusjonære bevissthet bygges. Det er her solidaritet arbeidskamerater imellom knyttes. Enhver arbeidskamp kan ses på som en praktisk skolering i motstandsarbeidet mot kapitalismens endelikt. Samtidig gir kollektiv handling påfyll av både selvtillit og stolthet. En arbeiderklasse som er bevisst sin egen rolle som arbeidskraft under den kapitalistiske produksjonsmåten, er alfa og omega for å kunne bryte ut av denne rollen og starte kampen for sin egen – og andres – frigjøring.

Privat eiendomsrett og kapital henger nøye sammen. Den moderne kapitalistiske samfunnsformasjonen hviler på monopolet på produksjonsmidlene og kontrollen over vårt felles materielle livsgrunnlag gjennom den private eiendomsretten. Dette monopolet ligger i henda på en relativt liten gruppe mennesker. I starten, ved føydalsamfunnets undergang og fremveksten av kapitalismen, ble denne private eiendomsretten tilranet ved bruk av voldsmakt. Etter hvert lot den seg nesten umerkelig ekspandere som et resultat av den økonomiske konkurransen. Men med overgangen fra føydalsamfunnet til det kapitalistiske samfunnet, forvant ikke klassemotsetningene. Det oppsto bare nye klasser, kapitalister og arbeidere. Det oppsto nye former for undertrykking og da også nye former for motmakt og kamper mellom klassene, slik vi kan lese i Det kommunistiske Manifest. Det store flertall i verden i dag er fortsatt eiendomsløse og vi kan egentlig sette et likhetstegn mellom ordene eiendom og utestengelse. Noen få har makt over alles materielle livsbetingelser. For å fri oss fra dette, er ikke medisinen «#huninvesterer», slik banker som DNB vil ha oss til å tro, men snarere #hunkollektiviserer. Makten over våre felles livsbetingelser må kollektiviseres. Sagt med andre ord: den private eiendomsretten må gjøres om til felleseie. Lokalt, som globalt. Det er ikke snakk om å avskaffe personlige eiendeler, men å utslette den private eiendomsretten som gir noen få monopol på produksjonsmidlene.

I Norge har vi virkelig prøvd å tøyle kapitalismen. For med sosialismen som mål, både i arbeiderbevegelsen og i Arbeiderpartiet, tidlig på 1900-tallet, lå mye til rette for et samfunn med stor grad av økonomisk og sosial likhet. Kompromisset ble et sosialdemokrati med en godt utbygd velferdsstat, i hvert fall for en god stund. Rett etter andre verdenskrigs slutt var det planøkonomi med et gjennomregulert økonomisk marked som var den politiske linja. Finansinstitusjonene var regulert, det var statlig prisregulering, det var reguleringer på kapitalens frie bevegelser over landegrensene og boligpolitikken var sosial. Men allerede i 1948 legges grunnlaget for en begynnende liberalisering av politikken i det Einar Gerhardsen og Arbeiderpartiet takker ja til Marshallhjelpa fra USA. Som alle økonomiske hjelpepakker kommer også denne med betingelser: en forpliktelse til å avvikle statskontrollen med utenrikshandelen og: sosialisme adjø! Resultatet i tiår etter dette ble en stadig mer tradisjonell kapitalistisk markedsøkonomi. Og det skal vise seg at sosialdemokratiet formes langt mer av kapitalismen enn omvendt. I dette landskapet utvikler fagbevegelsen seg også til å bli en mer og mer sedat organisasjon. Klassesamarbeid trumfer klassekamp. Først i kamp etter kamp, etter hvert som ei linje – trukket fra toppen og ned. 

Fra omkring 1950 tiltar trepartssamarbeidet mellom stat, arbeidsgivere og fagforeninger. Tette bånd knyttes mellom toppsjiktet i arbeidslivet og myndighetene, og lønnsoppgjør blir brukt som et nyttig instrument for å holde den økonomiske politikken i sjakk. I dag sitter vi fortsatt i den situasjonen at forbundstopper i fagbevegelsen står parat til å gripe inn mot sine egne når «uregelmessigheter» – som arbeidskamper, oppstår. Toppsjiktet i den sosialdemokratiske fagbevegelsen blir på denne måten å regne som en av flere viktige faktorer for opprettholdelse av kapitalistisk stabilitet. 

Og alt det ovenstående kan fungere som en oppsummering av spørsmålet «hvorfor sosialisme?» For å gjenta kort vil jeg si fordi: under kapitalismen undertrykkes det store flertallet i verden, makt er konsentrert på noen fås hender og gjemt vekk i fancy styrerom – bak lukka dører, klima og miljø forurenses til døde, det drives rovdrift på naturen og sist, men ikke minst, historien har vist oss at kapitalismen ikke kan reformeres eller tøyles. Vi må rive ned det gamle og starte på nytt. Som Rosa Luxemburg sier: «Revolusjon er alt, alt annet er tøys.»

Hva er så sosialisme for meg? Vel, det er for det første et delmål. Det er et overgangssamfunn. Et samfunn vi vil befinne oss i etter en revolusjon, et skritt på veien i utviklinga mot et klasseløst samfunn. Dette samfunnet kan kalles både anarkistisk og kommunistisk i sin sluttfase. Det vil være fritt for utbytting og undertrykking, både lønnsarbeid og staten vil oppheves, det samme med nasjonalstater. Uten lønnsarbeid, altså uten at arbeidskraft blir solgt mot ei lønn basert på ytelse, vil vi kunne oppnå det Marx snakket om: et samfunn hvor vi kan yte etter evne – og få etter behov.

Under sosialismen vil arbeiderklassen ta kontroll over produksjonsmidlene og overta makta i samfunnet. Profitt som styrende element i samfunnet, og som drivkraft i produksjonen, byttes med bevisst planlegging i felleskap for å tilfredsstille menneskers behov i tråd med naturens tåleevne. Produksjonen vil kunne underlegges direkte, demokratiske arbeiderstyrer.

Å «innføre» sosialisme ved hjelp av parlamentarismen har jeg ingen tro på. Mennesker vil alltid, og skal alltid, kjempe for å bedre sin livssituasjon her og nå. Derfor vil både små og store sosiale og økonomiske reformer selvfølgelig være en del av veien fremover. Men for å endre samfunnet fullstendig tror jeg vi trenger mer enn reformer. Jeg tror vi trenger en full samfunnsomveltning, en revolusjon. Men denne må komme som en demokratisk prosess skapt nedenfra av det store flertallet av folket. Et samarbeid på tvers mellom politiske aktivister og diverse utenomparlamentariske organisasjoner, med vanlige arbeidsfolk og fagbevegelsen som primus motor. Ifølge Karl Marx må vi være «en tilstrekkelig stor revolusjonær masse som gjør opprør mot kapitalismen». Så i stedet for å danse lydig etter Hovedavtalen og kapitalens pipe, kunne vi kanskje begynt så forsiktig å puste litt på klassekampens glør igjen? Denne kapitalismen har tross alt dratt oss gjennom den ene krigen og økonomiske krisa etter den andre i over 200 år. Alle vet at det er de svakeste som kommer enda litt dårligere ut hver eneste gang, mens kapitalen stadig styrker sin posisjon. Jeg undres: går vi ikke snart lei – i flokk? For ja, det er i flokk, nedenfra og opp, vi må ta oss vei ut av dette. Og hvis vi fyller huene våre med Marx og Engels, lar Luxemburg lure fremme i pannebrasken, har brystet fylt med Kropotkin, sørger for at Goldman sitter i dansefoten – og væpner oss til tenna med arbeiderklassesolidaritet, så kan vi klare det!

En revolusjon oppstår ikke i et vakuum, den detter ikke plutselig over oss fra en sein kveld til tidlig neste morgen. Den er jobba frem over tid. Og det er i det møysommelige arbeidet, gjennom utallige år, at grunnlaget for organiseringa av et nytt samfunn legges. På denne måten ser vi at sosiale reformer på ingen måte står i noe motsetningsforhold til en fremtidig revolusjon. En viss grad av «veien blir til mens vi går» må aksepteres all den tid det hverken er mulig eller ønskelig med en rigid oppskrift for et samfunn ingen har sett før. Dette gjør det til dels vanskelig å være konkret i en visjon om et annet samfunn. Men det går an å skissere opp noen prinsipper og minstemål. Og erfaring fra tidligere tider har også vist oss at det som passer en plass, kanskje ikke passer en annen. Det må være rom for variasjon og tilpasninger for lokale forhold. 

Hvis de nye måtene å organisere samfunnet på bygger for mye på de gamle, som et stort sentralisert, statsapparat med massivt byråkrati, vil vi fort kunne havne tilbake i «gamle» maktstrukturer igjen. Riktignok med en ny gruppe herskere, men hva hjelper det så lenge maktstrukturer og makthierarkier faller tilbake til sitt gamle, undertrykkende vesen? I sin Kritikk av Gotha-programmet tar Marx opp at alle samfunn er merket av det samfunnet de oppstår fra. Dette gjelder alle områder av samfunnet: dets moral, økonomisk tankesett, intellektuelt og kulturelt. For å kunne bygge opp et nytt samfunn på restene av det kapitalistiske samfunn må vi erkjenne at det gamle vil hjemsøke det nye i lang tid. En må vite at det kreves en helt spesiell klar bevissthet, vilje, styrke og tålmodighet, sammen med klare langsiktige planer og mål, for å endre våre egne inngrodde mønstre. Vi må huske at vi har levd, pusta og tenkt kapitalisme hele livet – alle sammen. Vi er født og sosialisert inn i et profittstyrt samfunn med alt det medfører av tankesett, tradisjoner og mellom-menneskelige bånd. Emma Goldman sa at «den som ønsker å forandre verden, må starte med å forandre seg sjøl.» Det er ikke det dummeste stedet å begynne, det. Samtidig minner Pjotr Kropotkin oss om dette:

No struggle can be succsessful if it does not render itself a clear and concise account of its aim. No destruction of the existing order is possible, if at the time of the overthrow, or of the struggle leading to the overthrow, the idea of what is to take place of what is to be destoyed is not always present in the mind.

Det sies både at makt korrumperer og at dritten flyter til topps, så hvorfor ikke prøve en desentralisering av makta, snarere enn en sentralisering? Jeg har stor tro på levende lokalsamfunn, at beslutninger tas så nært og lokalt som mulig. Fra nabolagsnivå, via bydel, kommune, regioner/fylker og interregionalt. I et sosialistisk samfunn må vi kanskje veksle mellom majoritetsavgjørelser og konsensusavgjørelser, alt avhengig av nivå og situasjon. Beslutningsprosesser må være gjennomsiktige og til dels fleksible. Folk må ha mulighet til å delta aktivt i samfunnslivet, de må bli både sett og hørt. Det å kunne diskutere og ha en reell mulighet til å påvirke beslutningsprosesser som er vesentlige for den enkeltes liv, er viktig. 

I et annet samfunn vil vi kunne produsere på en annen måte enn i dag, da hele produksjonen vil være styrt ut fra menneskelige behov og ikke profitt. Det vil si at vi vil kunne begynne å produsere varer som faktisk skal vare. En del vareproduksjon vil naturlig nok falle helt bort, da mye av det som produseres i dag ikke er ting vi egentlig trenger. Vi vil også kunne slå oss sammen i større enheter, i borettslag eller i nabolag, og opprette felleseie på alt fra skiutstyr til sykler. Vi kan organisere felleskjøkken og fellesvaskeri. Hvordan vi bor og lever sammen kan ta mange ulike former. Vi kan alle tre frem som likeverdige mennesker med hver vår personlighet, sosialt og biologisk kjønn vil ikke definere på samme måte som i dag. Et samfunn styrt utfra våre behov, og ikke profitt, vil også være et samfunn som har en helt annen forutsetning for å fungere i pakt med naturen. Tror du ikke det er mulig? Jeg vet det er mange ubesvarte spørsmål, også i denne teksten, men la oss i det minste starte diskusjonen om «noe annet». Og ønskes et lite boost av inspirasjon hentet fra det virkelige liv, så er det bare å se til folkebiblioteket. Denne über-kommunistiske innretningen midt i vårt kapitalistiske samfunn gir mengder med håp om at vi i fremtiden kan organisere hele samfunnet som et eneste stort bibliotek! 

Revolusjonene i både Frankrike, Russland og Spania viste verden at det fantes andre ideer om hvordan en organiserer samfunnet og verden. Det var ikke bare snakk om å flikke litt på de økonomiske forhold for arbeidsfolk, det ble fremsatt et helt nytt politisk tankesett hvor frigjøring av arbeiderklassen sto sentralt. Alternativer til hele kapitalismens tankesett ble skissert opp, og ikke minst: arbeiderklassen gikk fra ord til handling. De herskende klasser av i dag vil mest sannsynlig fortsatt kjenne et grøss ved tanken på en slik oppstandelse. Derfor vil vi også oppleve forsøk på å holde arbeiderklassen i sjakk – fra mange hold. Men ønsker vi virkelig forandring kan vi ikke godta alle bånda som legges på oss. Da trenger vi, og må jobbe for, en handlekraftig og revolusjonær fagbevegelse som våger å legge seg på ei klassekamplinje. 

Stadig vil noen fortelle oss at kapitalismen er historiens endestasjon. Men vi som er lokomotivførere av yrke, vet at når vi kommer til endestasjonen, så er det bare å bytte ende og kjøre videre. For fortsatt er det slik Marx og Engel sier i Det kommunistiske Manifest:

Proletarene har ingenting annet å tape enn sine lenker. De har en verden å vinne.

I Gnist nummer 1/2021 er det en 10-siders samtale med Bjørn Olav Utvik som gir et bredt bilde av utviklinga i Midtøsten. Det er mye der som jeg er enig i, og mye som ga meg ny innsikt. Men når det kommer til krigen i Syria, synes jeg at analysen er direkte feil, dessverre.

---

Av Johan Petter Andresen, Oslo 11.03.2021

Jeg siterer to sentrale avsnitt:

«Kurdarane sin kamp for rettar i Syria eller koptarane sin kamp for rettar i Egypt kan sjåast som ein del av det antiautoritære opprøret. Men samtidig så vil det støyta mot interessene til andre grupper i folket. I Syria er det ikkje gitt at den arabiske befolkninga godtar dei maksimale krava til kurdarane. Det finst arabisk og syrisk nasjonalisme som vil halda på landegrensene.»

Dette framstiller den kurdiske frigjøringskampen i Syria som kun en kamp for kurdiske rettigheter og endring av statsgrensene. Men dette er beviselig feil. Frigjøringskampen i Nord- og Øst-Syria er en del av kampen for demokrati for alle folkegrupper i Syria. For eksempel har en av de sentrale støttespillerne for demokratikampen vært den arabiske Shammar-stammen. Flertallet av soldatene i Syrias demokratiske styrker er ikke kurdere, men arabere, assyrere, m fl. PYD (Partiet for demokratisk enhet) er MOT å opprette en kurdisk stat.  Revolusjonære PYD er det største kurdiske partiet i Syria. Partiets ideologi er demokratisk konføderalisme. Det langsiktige målet er et Midtøsten uten nasjonalstater. Men fram til at et slikt samfunn er mulig, er politikken å kjempe for demokrati innafor de nasjonalstatsgrensene som er etablert av de imperialistiske kolonimaktene og de regionale stormaktene etter første verdenskrig. Derfor er ikke den kurdiske frigjøringsbevegelsen i Syria en trussel mot arabisk og syrisk nasjonalisme, ei heller landegrensene. Derimot er den en trussel mot arabisk sjåvinisme som undertrykker minoritetene i Syria. Dermed er den også en trussel mot Assad-regimet som har basert seg på favorisering av alawittene og sjåvinistisk undertrykking av minoriteter. Slik har det vært helt siden etableringen av Baath-regimets stat.

Videre i samtalen finner vi dette om Tyrkias rolle:

 «I Syria var det den russiske innblandinga som gjorde at Assad-regimet berga seg. Men det var sterk iransk og etter kvart tyrkisk intervensjon. Qatar, Saudi Arabia og Kuwait var inne i Syria og vestlege makter som stilte sine krav. Eit interessant poeng er at noko av den oppflisinga av den væpna motstanden blei driven fram av at dei lokale opprørsgruppene tilpassa seg krava frå alliansepartnarane, litt som ein ser i organisasjonar som mottar bistand. Så innblanding utanfrå førte til meir splitting.»

Jeg er enig i at splittinga av deler av opposisjonen i Syria mot Assad blant annet skyldtes innflytelsen fra regionale stater. Men er det ikke en vesensforskjell mellom Tyrkias rolle og rollen til de andre regionale statene? Rett nok fikk IS enorm pengestøtte fra deler av herskersjiktet i Qatar og Saudi-Arabia, men er det andre stater som okkuperer store deler av Syria, slik Tyrkia gjør? Er det andre regionale stater som ekspanderer militært slik Tyrkia gjør i hele Midtøsten? Iran og Russland er til stede som støttespillere for den reaksjonære statsmakta i Syria, og er dermed sentrale i å hindre at opprøret mot Assad vinner fram. USA støtter så å si alle som retter seg mot Assad-regimet. Samtidig utestenger USA den viktigste demokratiske opposisjonen fra de internasjonale forhandlingene. USA prøver å presse PYD og deres allierte til å oppgi demokratikampen. USA støtter i praksis Tyrkias ekspansjonspolitikk i Syria. Den flere tiår lange amerikanske støtten til de antidemokratiske kurdiske kreftene i Barzani-klanens KPD i Nord-Irak er en del av dette. USA støtter også den kurdiske sammenslutningen ENKS i Syria. Både Barzani og ENKS allierer seg med Tyrkia og USA mot den demokratiske revolusjonen. Både USA og Russland ga Tyrkia grønt lys for invasjonene av kurdiske områder i Nord-Syria i 2016, 2018 og 2019, områder som var viktige for den demokratiske revolusjonen. I dag er Tyrkia den viktigste hindringen for at krigen i Syria skal finne en løsning. Tyrkia – med egne styrker og leiesoldater fra ulike jihadistgrupper – spiller den avgjørende rollen i Idlib, Afrin og de andre okkuperte delene av Nord-Syria. Derfor blir Utviks framstilling feil.

I en stor del av Syria, som den demokratiske opposisjonen mot Assad-regimet kontrollerer, er det ikke oppsplitting som preger situasjonen, men tvert i mot, økende enhet mellom de ulike folkegruppene. Det gjelder altså et område like under en tredjedel av Syrias areal og rundt 4- 5 millioner mennesker. Dette skyldes ikke at det ikke er stor innblanding fra internasjonale og regionale stater, men at revolusjonen ledes av en politisk ideologi som har demokrati, kvinnefrigjøring, autonomi og forbrødring mellom folkegruppene som sentrale elementer. USA manøvrerer nå for å undergrave demokratiutviklinga i Nordøst-Syria ved å prøve å presse inn Barzani-kontrollerte organisasjoner og militser inn i området.

Hva mener egentlig Utvik om samfunnsformasjonen som nå har utvikla seg siden 2012 i Nord- og Øst-Syria? Er den kanskje en av de viktigste resultatene av den arabiske våren

Alf Gunvald Nilsen er professor i sosiologi ved University of Pretoria i Sør-Afrika. Han forsker på global utvikling og sosiale bevegelser, og har sammen med Laurence Cox skrevet We make our own history. Marxism and social movements in the twilight of neoliberalism (London: Pluto Press, 2014).
Foto: Annie Sprat

Like har blitt byttet mot like. Slik beskriver Karl Marx, i sitt hovedverk Kapitalen, markedsbyttene som utgjør selve drivkraften i kapitalistisk akkumulasjon. Han henviste til hvordan kapitalister betaler den fulle verdien for alt det som trengs for å produsere en vare – råmaterialer, teknologi, og, selvfølgelig, arbeidskraft. 

Det virker kanskje rart at en tenker og aktivist som Marx ville si dette. Han forsto tross alt kapitalismen som et økonomisk system tuftet på en grunnleggende motsetning mellom en utbyttende kapitalistklasse og en utbyttet arbeiderklasse – og denne motsetningen var selvfølgelig også en politisk konfliktlinje. Hvordan finner utbytting sted om arbeidere får betalt den fulle og hele verdi av sin arbeidskraft? Dreier ikke utbytting seg om å betale arbeidere mindre enn det arbeidskraften deres egentlig er verdt?

Det er nyttig å tenke gjennom dette spørsmålet, fordi det kan hjelpe oss å forstå både hva som var spesifikt med Marx sin teori om utbytting under kapitalismen, og hvorfor verden i dag er preget av perverse sosioøkonomiske ulikheter. Dette er utvilsomt viktig i en verden der 2153 milliardærer kontrollerer mer rikdom enn de fattigste 60 prosentene av jordas befolkning (4,6 milliarder mennesker). Det er nettopp den globale utbyttingen av arbeiderklassen som har gitt opphav til denne ulikheten. 
 

Merverdi og utbytting

Kapitalistisk akkumulasjon er avhengig av profitt. Til syvende og sist må kapitalister alltid kunne ta ut mer penger enn det de opprinnelig investerte i produksjon og salg av varer. De går fort konkurs om de ikke gjør dette. Mer penger, skrev Marx, trekkes til slutt ut av sirkulasjonsprosessen enn det som ble investert på begynnelsen. Det er dette overskuddet som utgjør det som Marx kalte merverdi. Og det å kunne trekke ut merverdi er helt sentralt for hans forståelse av utbytting under kapitalismen. 

Til forskjell fra føydale økonomier, hvor lensherrer og adelsfolk tvang et overskudd ut av bondestanden, skjer utbytting under kapitalismen generelt uten åpen bruk av tvangsmakt. I en kapitalistisk økonomi møter kapitalister og arbeidere hverandre i markedet hvor de selger og kjøper arbeidskraft som individuelle likepersoner. Marx beskriver faktisk kapitalister og arbeidere som to veldig forskjellige vareeiere i Kapitalen. Kapitalistene eier produksjonsmidler, mens arbeiderne eier sin egen arbeidskraft, som de igjen selger frivillig til kapitalistene. Så hvor foregår egentlig utbyttingen?

Marx svarer dette spørsmålet ved å se på hva det er som gjør arbeidskraft forskjellig fra andre varer. Han beskriver arbeidskraften som en unik vare fordi den ikke bare er en kilde til verdi, men en kilde til mer verdi enn det den selv har. Dette er merverdiens opphav. Hvordan? Vel, Marx hevdet at arbeiderens verdi, målt og betalt i form av lønninger, er basert på hva det koster arbeideren å leve – det vil si, hva det koster å dekke materielle behov for bolig, mat, klær og så videre. Lønninger er altså ikke basert på hvor mye verdi en arbeider produserer i løpet av en dag. Og merverdi utgjøres i sin tur nettopp av forskjellen mellom lønninger og den totale verdien som arbeidere produserer i løpet av en arbeidsdag. Dette er bærebjelken i Marx sitt argument: Kapitalistklassen tilegner seg denne merverdien, og det er slik utbytting finner sted i en kapitalistisk økonomi. Det er viktig å være klar over at sosioøkonomiske ulikheter øker når forskjellen mellom lønninger og den totale verdien som arbeidere produserer øker. Og det er nettopp derfor at økt ulikhet er en grunnleggende dynamikk i kapitalistisk akkumulasjon. 

Kapitalen er mektig – men ikke allmektig

Marx er klar på at utbytting under kapitalismen ikke baserer seg på tvangsmakt for å fungere. Men analysen hans er likevel preget av et overgripende perspektiv nettopp på makt! Vi snakker tross alt om et økonomisk system hvor kapitalister nyter godt av å ha større strukturell makt enn arbeidere simpelthen fordi de eier både produksjonsmidlene (maskineri, råvarer, produksjonslokaler og så videre) og de varene som produseres og selges på markedet. Marx argumenterer videre for at kapitalister bruker dette ujevne maktforholdet til å øke merverdien de tilegner seg. Når merverdien øker intensiveres også utbyttingen – for eksempel gjennom at arbeidsdagen blir lengre, at lønninger presses nedover, at det utøves større kontroll over produksjonsprosessen, eller at det innføres ny og mer effektiv teknologi i vareproduksjonen.  

Kapitalistklassen er selvfølgelig mektig, men den er ikke allmektig. Tvert i mot – kapitalistenes evne til å sette betingelser for arbeid ovenfra kan begrenses gjennom kollektiv kamp nedenfra. Det betyr også at utbyttingens dynamikk formes av arbeiderkamper og utfallet av disse kampene. For eksempel, i sin åpningstale til det Internasjonale Arbeiderforbundet i 1864 reflekterte Marx over hvordan engelske arbeidere, som hadde organisert og mobilisert over en tredveårsperiode, endelig hadde klart å vinne en ti-timers arbeidsdag. Denne seieren, hevdet Marx, var første gang i historien at kapitalens politiske økonomi måtte vike for arbeiderklassens politiske økonomi. 

Gjennom kollektiv kamp hadde arbeiderne klart å påvirke hvordan deres arbeidskraft ble brukt. Nettopp ved å vinne en lovfestet reduksjon av arbeidstiden, hadde arbeiderne faktisk satt en øvre grense på graden av utbytting de kunne utsettes for hver dag. Selv om det sjelden sies, er det faktisk slik at lovfestede reguleringer av arbeidstid og arbeidsforhold, lover om minstelønn, sosial beskyttelse i form av arbeidsledighetstrygd og gratis offentlige helsetjenester er eksempler på hvordan kollektive arbeiderkamper har begrenset kapitalens evne til å maksimere profitt gjennom å utbytte arbeidere. 

Det vi kan lære av dette er at når vi prøver å forstå forholdet mellom ulikhet og utbytting under kapitalismen er det nødvendig å være oppmerksom på endringer i maktforholdet mellom kapitalister og arbeidere. Disse endringene påvirker graden av utbytting som arbeidere utsettes for, og har igjen en direkte innvirkning på graden av ulikhet i et gitt samfunn over tid. 

Kapitalister, arbeidere og utbytting i det tjueførste århundre

Så langt, så godt. Men hvor relevant er alt dette i det tjueførste århundret? Kan vi egentlig basere oss på skriveriene til en revolusjonær aktivist fra midten av det nittende århundre når vi skal forsøke å forstå vår tids økonomi?

Ja, det kan vi. Marx sine teorier gir oss fremdeles viktig innsikt i hvordan vi har kommet dit vi har endt opp – i en perverst ulik verden – og hvordan vi kan utfordre ulikhet. Et godt utgangspunkt i så måte er å tenke gjennom hvordan ulikhet har økt i takt med globaliseringen. En rekke forskere har påvist at ulikhet har økt i takt med utviklingen av globale verdikjeder, det vil si, fremveksten av nettverk hvor produksjonsprosessen brytes opp i en rekke enkeltelementer mellom forskjellige land og regioner i verdenssystemet. Fremveksten av globale verdikjeder er drevet av transnasjonale selskaper som har flyttet vareproduksjonen fra Europa og USA til land i det globale Sør – spesielt Asia og Latin-Amerika. Som et resultat av dette har også fattige land i det globale Sør opplevd relativt sterk økonomisk vekst – mange land har faktisk gått fra å være lavinntektsland til å være mellominntektsland. 

Dette høres jo egentlig ut som en positiv utvikling – men om vi går denne trenden nøyere etter i sømmene kommer et annet bilde frem. Som økonomen Andy Sumner har påpekt, lever mer enn 70 prosent av verdens fattige – folk som lever på mindre enn 2,50 dollar om dagen – i mellominntektsland i det globale Sør, som f.eks. India. Det skyldes hovedsakelig at arbeid i globale verdikjeder er svært utrygt, med lave lønninger, lange arbeidsdager, dårlige arbeidsforhold og svært begrenset sosial beskyttelse. Og det er denne formen for arbeid som har gjort det mulig for kapitalister å utvinne enda mer merverdi fra de store reservoarene av billig og utbyttbar arbeidskraft på tvers av det globale Sør. 

Dette er igjen et resultat av en større global omstilling. Arbeidsandelen av inntekt – den delen av nasjonalinntekten som går til lønninger – har jevnt og trutt gått nedover i både det globale Nord og det globale Sør siden 1980-tallet. Samtidig har formuene og inntektene til de rikeste 1 og 10 prosent økt dramatisk. Kort sagt har vi i de siste fire tiårene vært vitne til en enorm tilegnelse av merverdi vekk fra arbeiderklassen verden over, og dermed også en enorm konsentrasjon av formuer og inntekt blant økonomiske eliter verden over. 

Vi kan ikke forstå hvordan dette har skjedd hvis vi ikke tar inn over oss det faktum at de siste fire tiårene også har vært en periode preget av vellykket klassekamp ovenfra. Det nyliberale politiske prosjektet har reversert mange av de historiske fremskrittene som ble vunnet av progressive sosiale bevegelser i løpet av det tjuende århundret anført av arbeiderbevegelser, men også kvinnebevegelser, svarte frigjøringsbevegelser og antiimperialistiske bevegelser. Til sammen har dette gjort at maktforholdet mellom kapitalister og arbeidere har blitt vridd enda mer i favør av kapitalistene, som på grunn av dette igjen kan utbytte arbeidere mer intensivt og trekke ut mer merverdi i neste omgang. Dette er nøkkelen til å forstå hvorfor og hvordan en opphopning av rikdom på den ene enden av den globale sosiale skalaen henger sammen med en opphopning av elendighet på den andre enden. 

Disse innsiktene gjør det også nødvendig å tenke gjennom hvordan kollektive arbeiderkamper mot ulikhet kan se ut i det vi går inn i det som utvilsomt kommer til å bli et turbulent tiår. Selv før koronapandemien begynte hadde store protester mot ulikhet satt sitt preg på verden. Vi vet at pandemien har fordypet de globale ulikhetene – forskere anslår at mellom 400 og 500 millioner mennesker vil bli skjøvet ut i fattigdom som et resultat av pandemiens innvirkning på verdensøkonomien. Det er derfor også svært sannsynlig at folkelige protester vil tilta igjen så snart nedstengingen oppheves. Hvilken betydning vil dette få for måten progressive arbeiderkamper vil bli ført på? 

Først og fremst må slike kamper baseres på en strategi hvor det organiseres og mobiliseres ut fra en ny forståelse av hvordan arbeiderklassen faktisk er sammensatt. Denne strategien må omfatte arbeidere i den uformelle sektoren, migrantarbeidere og, ikke minst, de som enten er arbeidsløse eller undersysselsatte. For det andre må slike kamper, i tillegg til å utfordre kapitalistenes makt gjennom å kreve høyere lønninger, kortere arbeidsdager, og bedre arbeidsforhold, også ta sikte på å vinne en radikal utvidelse av offentlige velferdssystemer. 

Til sist – disse kampene må handle om langt mer enn å gjøre arbeiderklassens liv litt bedre innenfor rammen av fortsatt kapitalistisk akkumulasjon. I stedet bør progressive arbeiderkamper i vår tid knesette det som Marx i sin tale til det Internasjonale Arbeiderforbundet kalte arbeiderklassens politiske økonomi mot kapitalens politiske økonomi, noe som bare kan skje gjennom grunnleggende endringer i maktforholdet mellom de to. Målet må være å skape et nytt system som gjør slutt på utbytting ved å legge mer vekt på det å skape liv, det vil si å gjøre det mulig å leve uavhengig av tilknytning til arbeids- og varemarkedene. En slik strategisk ambisjon er en nødvendighet om vi skal bygge alternativer til et økonomisk system som har blitt bevisst organisert slik at et lite mindretall kan berike seg nærmest grenseløst gjennom utbytting av andres arbeid. 

Noe av det Nina Björk er opptatt av i den siste boka si, Om man älskar frihet, er hvordan liberale bruker «frihet» til å legitimere ulikhet og urettferdighet. Hun sier at medfødte ulikheter, sosial arv og ulike evner som er utenfor enkeltindividets kontroll, blir til urettferdigheter. Disse ulikhetene fører til ulike plasseringer i et hierarki som resulterer i at noen får mer penger, status, makt, innflytelse, bedre helse livslengde. Nina Björk kaller dem som tror på likhet i muligheter, men der resultatet allikevel er resultatulikhet, for meritokrater.

---

Av Nina Björk,
litteraturviter, journalist og forfatter av blant annet Under det rosa teppet, Lyckliga i alla sina dagar og Drömmen om det röda. Utdraget er hentet fra hennes siste bok Om man älskar frihet og er oversatt av Mathias Bismo

For å tydeliggjøre problemstillinga dikter hun opp en samtale mellom en marsboer og en forsvarer av en meritokratisk måte å se ulikhet på.            

La oss, for å bevege oss vekk fra nåets og vanens makt for et øyeblikk, late som om det kommer et vesen fra Mars på besøk til planeten vår. Vesenet lurer på hvordan vi forholder oss til likhet og rettferdighet mellom mennesker her på jorden og spør en av forsvarerne for resultatulikhet om det hele.

Forsvareren: Tidligere i historien mente man ulikhet var naturlig og selvsagt. Noen mennesker var av Gud satt til å herske over andre. Noen mennesker kunne til og med eie andre mennesker. Men dette mener vi nå er urettferdig og feil. Nå tror vi på likhet mellom mennesker. Alle er like mye verdt.

Marsboeren: Jaha, så nå råder det altså likhet mellom mennesker her på jorden? Nå eier alle like mange ressurser for å kunne leve gode liv? Eller, dette er i den minste det dere strever etter og ser som moralsk rett og riktig?

Forsvareren: Nja, det er jo ikke slik at vi synes det er moralsk rett og riktig at alle mennesker virkelig har like mye. Det viktige er at alle har like muligheter til å skaffe seg like mye.

Marsboeren: Men da må jeg spørre om noe. Jeg har nemlig lest litt av den samfunnsvitenskapelige forskningen deres, og jeg har forstått det slik at foreldrenes posisjon i det ønskede hierarkiet deres påvirker deres barns posisjon. Hva gjør dere med det, med tanke på at dere tror på dette med like muligheter for alle barn?

Forsvareren: Jo, det har dessverre vist seg at det er slik. Men vi forsøker å kompensere for det! Barn går, i hvert fall i vårt land, nemlig på en samfunnsinstitusjon vi kaller barnehage fra tidlig alder, og vi har gitt den obligatoriske skolen et kompensatorisk oppdrag.

Marsboeren: Hvordan har det gått, da?

Forsvareren: Nja, det kompensatoriske oppdraget har vist seg vanskelig virkelig å få til, men vi håper fortsatt på det.

Marsboeren: Men, du, da har jeg et forslag som kan hjelpe dere. Om alle barn hadde blitt oppfostret på samfunnsinstitusjoner med utdannet personell som behandlet alle helt likt, så skulle jo denne urettferdigheten ha forsvunnet!

Forsvareren: Jo, logisk sett, så … Men, du vet, mennesker har en masse følelser, og det finnes kjærlighet, og alle forstår ikke hva den rettferdige resultatulikheten krever, og de er så vant til å få leve med barna sine, og … Nei, du, jeg tror forslaget ditt vil være vanskelig å gjennomføre.

Marsboeren: Hmm, det har seg slik at jeg også er litt kjent med menneskelig genetikk, og jeg har hørt at dere mennesker er ulike allerede før dere blir født. Visse individer har visst større anlegg for visse ting, og om dere da premierer visse ting i samfunnet deres, og om det dere premierer, fører til at visse mennesker meritterer seg til en høyere posisjon enn andre, da har det ikke bare å gjøre med individenes egne valg og anstrengelser hvor hen havner? Hva gjør dere med det?

Forsvareren: Det gjør vi faktisk ingenting med. Vi snakker ikke om det. Og, du, det er faktisk litt utrivelig å prate om at mennesker er ulike i den forstand.

Marsboeren: Men jeg trodde dere «likte det ulike». Det har jeg i hvert fall lest på jakkemerker dere hadde på klærne deres for noen år siden. Jeg trodde dere verdsatte at alle er unike individer.

Forsvareren: Jo, i og for seg, men bare når det handler om begjær og drømmer og lyster og valg, ikke når det handler om det du snakker om nå. Det ville jo vært vanskelig å si at noen fødes med evner som gjør det lettere å prestere på akkurat de områdene vi belønner akkurat i vår tid.

Marsboeren: Hvorfor ville det det?

Forsvareren: Jo, for da skulle det jo virke som om noen hadde vært naturlig bedre til visse ting enn andre.

Marsboeren: Men om det er slik, om mennesker i virkeligheten ikke fødes med like muligheter til å utvikle ulike evner?

Forsvareren: Nei, vi ser ikke ned på noen mennesker på den måten. Alle er like mye verdt. Det er det felles verdigrunnlaget vårt, og det er viktig.

Marsboeren: Men hvorfor skulle dere se ned på visse mennesker fordi ikke alle fødes genetisk likedanne? Det er vel bare en konstatering? Har ikke det der med at dere ser ned på visse mennesker, å gjøre med at dere belønner ulike menneskelige evner ulikt? Jeg mener, da viser dere jo helt konkret at alle ikke er like mye verdt.

Forsvareren: Alle er like mye verdt.

Marsboeren: Ja, jeg hører at du sier det. Jeg tenker slik: Dersom du vil foreta dette skillet mellom tidligere tiders urettferdige ulikhet og dagens rettferdige ulikhet, og om du, som du sier at du gjør, ser på rettferdighet som et spørsmål om bare å la de faktorene som individene selv kan påvirke, spille noen rolle for hvor individene havner, da må du faktisk eliminere både foreldrenes og genenes påvirkning. Ellers kan du ikke snakke om «rettferdighet» i denne sammenhengen.

Forsvareren: Rettferdighet og rettferdighet … Det fungerer i hvert fall.

Marsboeren: OK, det er jo et argument av en helt annen type. Nå gikk du bort fra tanken om rettferdighet og introduserte i stedet tanken om funksjon. I så fall får du si at du ikke forsvarer resultatulikhet av moralske hensyn, men at du forsvarer det av praktiske hensyn. For at det fungerer her og nå. La meg da bare minne deg om at det gjorde også slavesamfunnet en gang i tiden, eller leilendingssystemet, for den saks skyld. Alle samfunn som noen gang har eksistert på jorda, har jo fungert i den tiden de har eksistert. Ellers ville de jo ikke vært eksisterende samfunn. Dagens diktaturer fungerer jo også. Spørsmålet er om måten de fungerer på, kan forsvares moralsk eller ikke.

Forsvareren: Det behøver ikke være spørsmålet.

Marsboeren: Nei, det behøver ikke være spørsmålet. Men om det ikke er spørsmålet, kan du heller ikke fordømme slavesamfunnet, i hvert fall ikke før det sluttet å virke. Mens det pågikk, og mens det derfor fungerte ville du ikke hatt noe å si om det.

Forsvareren: Nå kjører du på med helt hypotetiske saker! Slutt med det. Vi lever jo ikke akkurat i et slavesamfunn heller.

Marsboeren: Nei, det har jeg ikke påstått heller. Men det var dette med hvordan man legitimerer ett samfunns måte å fungere på.

Forsvareren: Så jævla mye behøver jeg vel ikke legitimere det. Jeg har bare oppdaget at mennesker ser ut til å like rettferdighet. Så da snakker jeg om rettferdighet. Men, du nå er det tomt for kaffe her, så kanskje vi skal gi oss. 

(Nina Björks bok har en mer utførlig analyse av kapitalisme – og kampen for frihet. Les hele boka! Red.)

Under fredsforhandlingene i Paris i 1973 mellom Vietnam og USA henvendte en av de amerikanske militære lederne seg til den nord-vietnamesiske forhandlingslederen og sa: «Det er et faktum at dere aldri slo oss i noe slag på bakken.» Den nord-vietnamesiske forhandlingslederen tenkte seg om et øyeblikk før han svarte: «Det er korrekt, men det er også fullstendig irrelevant.»

---

Av Per-Gunnar Skotåm har vært i Afghanistan flere ganger de siste tredve åra, blant annet sammen med mujahedin da de sloss mot Sovjet. Han sitter i landsstyret til Rødt og er fylkestingsrepresentant i Nordland.
Foto: Per-Gunnar Skotåm, 1991. Verdens største Buddha-figur ble sprengt av Taliban i 2002.

Hvorvidt en tilsvarende meningsutveksling fant sted mellom amerikanske representanter og representanter for Taliban i Doha, Qatar, veit vi ikke, men oppsummeringa ville vært like korrekt for den snart 20 år lange krigen for USA, NATO og Norge i Afghanistan. De siste vant alle trefninger, men tapte krigen i betydning vilje til å fortsette striden med militære, politiske og økonomiske midler og ga opp og nå sine mål, hvor uklare de enn kunne være.

I debatten rundt situasjonen i Afghanistan har det ofte blitt hevdet at den ikke har noen militær løsning. Dette er feil. Den hadde en militær løsning og Taliban vant.

Kostnadene har vært enorme. De største tapene i menneskeliv og skadde har afghanerne hatt. Både sivile, stridende knyttet til det afghanske militæret og politiet og ikke minst stridende Mujahedin-Taliban-soldater. Det er her snakk om omtrent 20 ganger flere drepte og skadde enn hva den internasjonale koalisjonen knyttet til USA og NATO har hatt. Omlag 2500 amerikanske soldater sammen med omlag 4000 kontraktører er drept. I tillegg kommer omlag 1500 andre utenlandske tropper hvorav 10 norske. De økonomiske kostnadene ligger på rundt 1000 milliarder US dollar, tilsvarende et norsk oljefond.

Nobelprisvinneren og fysikeren Albert Einstein definerte i sin tid galskap som: «Å gjøre det samme eksperimentet om og om igjen og forvente et annet utfall enn de foregående». Dette passer utmerket på forsøket på å endre og få kontroll over Afghanistan gjennom militære tiltak. Mange har prøvd gjennom århundrer, men ingen har lykkes. Vi kan gå tilbake til det greske forsøket 600 år før vår tidsregning og Alexander den store sitt felttog ca. 330 år før vår tidsregning til Sovjets nederlag i 1989.

På denne bakgrunn var tidligere forsvarssjef Sverre Diesen sin artikkel i Aftenposten 11. juli 2010 med tittelen «Krigen kan vinnes», er det merkelig for å si det mildt.

Å vinne

Artikkelen starter med å slå fast at «Å vinne ikke betyr å slå Taliban militært. Det har aldri noen med innsikt trodd, fordi en ren militær seier over en opprørsbevegelse som Taliban har empirien mot seg.» Sånt sett tar Diesen hensyn til Einsteins tese referert over. Det hindrer han likevel ikke i å mene at Norge, NATO og USA bør bli i Afghanistan 10–20 år til og transformere Afghanistan til en stat som fyller de ønsker han har for landet. Hans bekymring er at Afghanistan igjen kan bli en base for internasjonal terrorisme. Han konkluderer med «Det er ikke noe vi bør oppmuntre til ved flukt fra Afghanistan.»

Vel, nå har USA, NATO og Norge i realiteten flyktet fra Afghanistan som vi daglig, mens dette skrives, kan se på nyhetene.

Er det en reell fare for at det nye Taliban-styret vil la Afghanistan bli en base for terroristorganisasjoner og et utgangspunkt for framtidig internasjonal terrorisme? Det skal jeg drøfte lenger ned i artikkelen.

Mange kjenner til den prøyssiskes militærteoretikeren Carl von Clausewitz. Særlig fester folk seg med hans tese om hva krig er: «En fortsettelse av politikken med andre voldelige middel.» https://no.wikipedia.org/wiki/Carl_von_Clausewitz

Det mange glemmer, er at hans tese har en fortsettelse: «Bare politiske løsninger som kan nedfelles i en militær operasjonsordre kan løses med krig som virkemiddel.» (min tolkning). Problemstillingen er glitrende drøftet i denne artikkelen av Generalmajor Odd Vincent Skjøstad.

https://www.nb.no/items/e8e46b609ed8dd22ad04a7cda5af202e?page=28&searchText=

Etter USAs nederlag i Vietnam i 1975, som vi ser i en slags reprise fra Kabul i 2021, økte forståelsen for at krig som virkemiddel har klare begrensninger blant amerikanske militære ledere. Da general Schwarzkopf ledet styrkene som kastet Irak ut av Kuwait i 1991, men unnlot å gå mot Baghdad for å «ta» Saddam Hussein, var det forståelsen for at det kunne endre krigen til sin motsetning og ikke la seg løse militært som lå til grunn. https://no.wikipedia.org/wiki/Norman_Schwarzkopf

Dessverre var lærdommen borte i 2003 da USA angrep Irak, reiv i stykker landet og lot terrorismen gjennom IS få utvikle seg, stimulert av USA.

Norske militære og politiske ledere som har vært ambassadører for at Norge skulle ta del i krigføringa i Afghanistan, har et forklaringsproblem. De opprettholder fortsatt påstandene om at det var riktig, nødvendig og at det var verdt kostnadene. Det er ingen vilje eller evne til å reflektere over lærdommene og ta et oppgjør med norsk deltagelse og vurderingene som lå til grunn.

I desember 2019 la The Washington Post fram en omfattende dokumentasjon gjennom mer enn 2000 dokumenter om hvordan den amerikanske befolkninga systematisk var ført bak lyset av USAs politiske og militære ledere. Det var klart for denne eliten allerede fra 2009 at denne krigen ikke kunne vinnes og at de fleste rapportene om militære og politiske framganger var falske.

https://www.washingtonpost.com/graphics/2019/investigations/afghanistan-papers/afghanistan-war-confidential-documents/

Dette reiser også spørsmålet om hvorvidt også norske politiske og militære ledere ble ført bak lyset av vår nære allierte USA. I så fall forteller det ganske mye om hvor manipulatorisk USA har opptrådd overfor de som har deltatt i koalisjonen og NATO-alliansen. Om det var motsatt. At norske forsvars- og utenriksministre samt forsvarsjefen visste, er det for oss i Norge desto verre. Det betyr at befolkning og opinion i Norge bevisst er ført bak lyset. Dette er et spørsmål som krever svar.

6. juni 2016 la det regjeringsoppnevnte Afghanistan-utvalget frem sin rapport. Utvalget, ledet av tidligere forsvarsminister og utenriksminister Bjørn Tore Godal, slo fast at betydningen av Norges innsats hadde vært minimal. Det eneste som kunne sies å ha blitt oppnådd fra norsk side, var å fremstå som en god alliert av USA.  https://www.nrk.no/urix/afghanistan_-_-norge-kun-nadd-ett-av-tre-mal-1.12984270.

Sjøl denne knusende ekspertrapporten medførte ingen refleksjon i det norske politiske etablissementet, verken om hva Norge hadde vært med på eller en korrigering av kursen i ettertid. Resultatet ser vi nå.

Mer skremmende, men samtidig lovende, er at når USA og Storbritannia varsler at de ser NATO som aktør i Sør-Kina havet i en framtidig konfrontasjon med Kina, er det få protester i Norge. Det lovende er at statsminister Erna Solberg har kommet med reservasjoner. Her kan alle se hva Norge risikerer gjennom sitt NATO-medlemskap og mulig involvering i en krig med Kina.

Hva vil skje i Afghanistan under ledelse av Taliban framover?

Taliban av i dag er ikke Taliban av 1996 eller 2001. Taliban er både en politisk og militær organisasjon med kommandolinjer og ledelse for sivil administrasjon i de områdene de har befestet seg og som de forsøker å etablere i nylig vunne områder. De er samtidig et politisk uttrykk for den afghanske frigjøringskampen som har vært ført med et lokalt perspektiv fra Mujahedin som vil kaste ut de fremmede troppene fra sine områder. Taliban har nektet å møte tidligere Hamid Karzai og den nylig flyktede president Ashraf Ghani, siden de har vært sett på som utenlandske marionetter.

Nå er disse ute av maktposisjoner, sjøl om Hamid Karzai oppholder seg i Afghanistan og har signalisert at han ønsker å spille en framtidig politisk rolle i samarbeid med Taliban.

Det er et modnere Taliban som oppleves nå, og det er lite tvil om at de gjennom kampene de siste 10 år har utviklet og forankret sin organisasjon i de områdene de i lang tid har hatt innflytelse og kontroll.

Taliban ønsker å reetablere et Afghansk Islamsk Emirat og har aldri hatt en ideologisk og religiøs plattform for etablering av et islamsk verdensomspennende Kalifat. Taliban er nasjonalister, og deres kamp har dreid seg om å frigjøre landet fra utenlandske tropper. Ahmed Shah Massoud sin sønn har signalisert at han vil føre motstandskamp fra sine baseområder i Panshir, og har etterlyst internasjonal militær støtte. Dette bør han eller andre krigsherrer som Rashid Dostum ikke få. Afghanistan trenger ikke en ny borgerkrig finansiert av utenlandske støttespillere på den ene eller andre siden.

Både Al-Qaida og IS finnes med grupper i Afghanistan. Taliban har i flere provinser angrepet og nedkjempet  IS grupper de siste 2 åra. Faktisk også med luftstøtte fra USA utfra kontakter som har vært mellom partene. Al-Qaida vil ha mindre rom enn de hadde på 90-tallet ved at de faktisk ikke er ønsket. Taliban har oppsummert erfaringene med og konsekvensene av hva som skjedde med Afghanistan som et resultat av 09.11 og at Al-Qaida fikk rom til å oppholde seg og utøve aksjoner fra landets territorium. De ønsker ikke en reprise og fare for ny bombing fra USA. 

Talibans nasjonale karakter tilsier at de ønsker å forsvare landets uavhengighet. De ønsker også internasjonal anerkjennelse og utvikling og samarbeid om økonomisk utvikling i landet med andre stater. Da de afghanske Mujahedin hadde oppfylt USAs mål om å svekke Sovjetunionen i 1989–1992, forsvant de internasjonale bidragene og hjelpeorganisasjonene. Om Norge og det øvrige internasjonale samfunn nå igjen forsøker å isolere og fryse ut Afghanistan, vil man spille landet inn i hendene på Saudi-Arabia og andre fundamentalistiske krefter. 

Anerkjennelse og bistand på likeverdige premisser er det Afghanistan nå trenger. Faren for en humanitær katastrofe til vinteren kan være overhengende knyttet til manglende arbeid og inntekt for millioner av mennesker som tidligere fikk sin inntekt knyttet til oppgaver for myndighetene finansiert av den vestlige alliansen. Halvparten av Afghanistans innbyggere er under 20 år. Det er et enormt potensiale for utdanning og utvikling. Vi må lytte til kunnskapsrike afghanistankjennere som Afghanistankomiteens landdirektør i Afghanistan, Terje Watterdal. Han uttrykker at Taliban ikke er imot utdanning for verken gutter eller jenter. Afghanistankomiteen har i en årrekke utdannet kvinnelige helsearbeidere i Taliban kontrollerte områder og i forståelse med disse.

 

Del 1: Hvordan havna vi her?

Palestinakonflikten er et resultat av imperialistiske rivaliseringer og sionistenes ønske om å bygge en jødisk stat i et område som allerede var befolka. I denne artikkelserien som går over flere nummere får vi innblikk i denne over hundreårige historia. Denne første delen handler om tre avtaler med imperialistmaktene som har prega historia: Sykes–Picot-avtalen, britenes løfter til Sharif Husein og Balfour-erklæringa. Den handler også om sionistenes arbeid for å lage «et nasjonalhjem for jøder» i Palestina og skjebnen til USAs president Wilsons forslag om sjølstendighet for nye nasjoner.

---

Av Svein Olsen, fylkes- og lokalpolitiker for RV og Rødt i Nordland, Vågan og Bodø siden 1985. Mangeårig Palestina-aktivist. I dag sentralstyremedlem i Palestinakomiteen og medlem av landsstyret i Solidaritet med Kurdistan.

Sykes–Picot-avtalen – imperialistmaktene rivaliserer

11. desember 1917 marsjerte britenes general Allenby inn gjennom Jaffaporten i al-Quds (Jerusalem). I hans følge var også François Georges-Picot, fransk karrierediplomat. Byen var erobra fra det falleferdige osmanske imperiet (alliert med Tyskland) i den pågående første verdenskrigen. Allenby innførte umiddelbart militærstyre og unntakstilstand. Den skulle vare i 2 år og militærstyret i 30. Her var det ikke mye frigjøring å få øye på. Også denne krigen var en del av ledende imperiemakters evige kamp om kolonier og verdensherredømme. I starten på 1900-tallet var det knapt nye landområder igjen å erobre, og nyoppdeling av kolonier og gamle imperier var nå hovedmetoden. Mens Storbritannia og Frankrike var nære allierte i Europa, var de to ledende europeiske kolonimaktene samtidig bitre rivaler i Midtøsten.

I Det osmanske («gamle») riket var det gryende bevegelser for sjølstendighet, løsrivelse og nasjonale rettigheter. Disse bevegelsene prøvde å utnytte krigen og rivaliseringa etter beste evne. De var leda av de gamle føydale og religiøse elitene, men også av representanter for nye økonomiske eliter, intellektuelle og opposisjonelle militære. På den arabiske halvøya hadde en allianse av stammer leda av Sharif Husein gjort opprør mot osmanerne og erobra Mekka i 1916. Dette utnytta britene, som da kontrollerte Egypt og Suzezkanalen (vannveien til India, juvelen i Det britiske imperiet). De lovte Husein støtte til hans ambisjon om et arabisk kongedømme som også skulle omfatte dagens Palestina, Libanon, Syria, Jordan og Irak, om han deltok i britenes kamp mot osmanerne.

En anna viktig aktør i dette stormaktsspillet var en karrierelysten britisk diplomat, Mark Sykes. Han hadde imperiale erfaringer og ditto ambisjoner på britenes vegne, spesielt i Palestina. Han hadde lenge vært sentral i rivaliseringa med Frankrike for å erobre nye kolonier etter den forventa oppløsninga av Det osmanske riket. For å unngå at rivaliseringa skulle bli militær, hadde Storbritannia og Frankrike, i hemmelighet, allerede 3. januar 1916 inngått en avtale om den fremtidige oppdelinga av Midtøsten: Sykes–Picot-avtalen. Avtale-arkitektene var de to imperie-diplomatene Sykes og Picot. Avtalen er også kalt «A line in The sand». Deler av denne «linja i sanda» utgjør i dag den sørlige grensa i Libanon og Syria, og gikk videre via Kirkuk i Irak til Iran. Områdene nord for linja skulle være under fransk «beskyttelse» (nytale er ikke en moderne oppfinnelse), så langt inn i dagens Tyrkia som mulig. Irak og (Trans)Jordan skulle være britisk krigsbytte. Begge ville ha Mosul (olja!) og Palestina, men blei ikke enige og kompromissa seg til at Frankrike fikk Mosul, mens Palestina skulle være under «internasjonal kontroll». Hva internasjonal betydde var uklart. Vi kan i dag se spor av disse «innflytelsessfærene» når president Macron prøver å være brannslokker i opprøret i Libanon, og støttespiller for Armenia i kampen om Nagorno-Karabakh. Rytterne prøver å ri gamle hester på nytt.

Sykes–Picot-avtalen viste at løftet til Sharif Husein ikke var verdt papiret engang. Han var ukjent med avtalen og blei en nyttig brikke i det koloniale skyggeteateret. Og Frankrike var ukjent med britenes løfte til Husein! Da Allenby innførte militær unntakstilstand i Palestina blei det raskt klart at løftet til Husein om arabisk sjølstyre i alle fall ikke gjaldt Palestina. Samtidig med dette støtta og oppfordra Frankrike til opprør i den kristne delen av befolkninga i Libanon, og stilte med både penger og våpen. De ønska seg et forsprang på britene om kontrollen både her og i Syria. Opprøret var dårlig forberedt, blei avslørt, slått ned og lederne hengt i gatene i Beirut. Sykes–Picot-avtalen blei kjent da Lenin etter revolusjonen i Russland i oktober 1917 avslørte en del av de alliertes hemmelige avtaler, og trakk landet ut av krigen. Tsar-Russland var også underskrivere av avtalen i 1916. De ville ha sin del av Det osmanske riket. Dette er et par eksempler på metodene de rivaliserende kolonisatorene brukte. Splitt og hersk ved å utnytte historiske, etniske, religiøse, kulturelle og klassemotsetninger. Og Midtøsten var og er en mosaikk av slike motsetninger. Samtidig er det vår sivilisasjons vogge. I dag er kolonisatorene nye, men imperialismen den samme og metodene om mulig verre. Og som vi alle veit: denne vogga er nå blitt til et utålelig mangeårig helvete for befolkninga.

Balfour-erklæringa – sionistenes første seier i kampen om Palestina 

Britene fortsatte felttoget nordover gjennom Palestina mot Damaskus og Syria, fortsatt alliert med stammekrigerne til Sharif Husein. De ville komme Frankrike i forkjøpet. De så ikke på Sykes–Picot-avtalen som meir bindende enn avtalen med Husein. I god imperial ånd fikk dermed rivaliseringa med Frankrike, nå om Syria, ny fart. Lovnaden om Syrias «sjølstendighet» i Huseins kongedømme var ikke meir verdt enn Palestinas. Frankrike pressa samtidig på for å etablere Palestina som internasjonalt mandatområde. Her hadde nå britene full kontroll. De måtte sikre seg Palestina for å kunne beskytte Suzezkanalen. Samtidig var kontroll over områdene mellom Middelhavet og de nye oljefeltene i Mosul og Kirkuk i det gamle Mesopotamia svært viktig (oljeledninger). Rivalene hadde begge behov for denne olja for å bygge seg opp etter den ødeleggende krigen, og olja var en del av krigsbyttet. I dette lyset var løfter om sjølråderett til gamle og nye kolonier i utgangspunktet bare vekslepenger. Nå går allikevel ikke alt som herrefolket ønsker seg, noe vi skal komme tilbake til etter hvert.

Allerede 6 uker før de nevnte koloniherrene marsjerte inn i al-Quds, seilte en ny aktør inn på senen: sionistbevegelsen. Den 7. november 1917 offentliggjorde avisa The Times et brev fra britenes utenriksminister Arthur Balfour til Lord Rotschild, en ledende britisk jøde og sionist. Brevet, seinere kalt Balfour-erklæringa, lovte britisk støtte til «et nasjonalhjem for jøder» i Palestina. Problemet var jo at i dette «nasjonalhjemmet» bodde det allerede ei stor palestinsk befolkning. Det var altså ikke «et land uten folk – for et folk uten land», som har vært en del av sionistenes historiefortelling, eller «en folketom og gold ørken», del av den samme fortellinga. Dette sionistiske prosjektet passa nå ypperlig inn i britenes ønske om en koloni i Palestina, kontrollert av dem sjøl. Og som minister (i den britiske regjeringa i 1916) Herbert Samuel argumenterte: støtte til en sionistisk koloni rett øst for Suez ville gjøre det svært vanskelig for en rivaliserende makt å true britisk kontroll over Suzezkanalen. Samuel var både jøde og sionist. En slik koloni under britisk beskyttelse ville sette en effektiv stopper for franske ambisjoner. På kort sikt funka det akkurat sånn. De sionistiske bosetterne var godt organisert og finansiert, væpna seg og deltok i undertrykkinga av den palestinske befolkninga. Men de hadde ikke tenkt å være redskap for britenes koloniprosjekt. De hadde egne ambisjoner. Og på litt lengre sikt gjorde britene opp regning uten vert, som så mange andre imperialistmakter både før og seinere. Sionistenes mål var heilt fra starten av den rasistiske staten Israel, en stat bare for jøder. Og for å realisere prosjektet måtte den palestinske befolkninga nektes nasjonale og demokratiske rettigheter og jages bort. Balfour-erklæringa la grunnlaget for dette rasistiske prosjektet. De sionistiske bosetterne kasta sine «beskyttere» på dør allerede etter et par tiår. Her har det seinere også vist seg at Frankrike var en aktiv støttespiller for sionistene, med finansiering, etterretning og våpen. De hadde ikke gitt opp egne ambisjoner. Og sionistene viste at de på svært dyktig vis kunne spille på stormakters rivalisering og svakheter. De visste hvordan imperialistmaktene tenkte, og hadde kontakter i begge regjeringene.

Palestinerne sto nå ansikt til ansikt med ei dramatisk ny virkelighet: en ny okkupant, Storbritannia, samtidig som landet deres var lovet bort som «nasjonalhjem» for andre, jødene.

 

Sionismen

Jødene, som var en minoritet i alle landa i Europa, Nord-Afrika og Midtøsten, hadde i årtier og århundrer vært syndebukker og lynavledere for herskere i mange av landa de bodde i. Antisemittismen var spesielt ille i noen av de kristne landa. Millioner av jøder var på flukt fra undertrykking og pogromer den siste halvdelen av attenhundretallet og de første tiåra av det nittende. Svært mange av dem kom vestover fra bosettinger i tsar-Russland, og rømte fra utålelige forhold. Den politiske sionistbevegelsen blei etablert av journalisten Theodor Herzl i 1897, og på programmet sto opprettelsen av «en nasjonalstat for alle verdens jøder» i det bibelske «hjemlandet» Palestina. Det er ingen grunn til å bli opprørt over at jøder så etter utveier til å fri seg fra utålelig og dødelig undertrykking, forfølgelse og diskriminering. De jødiske flyktningene fra øst blei møtt av de samme krav som andre minoriteter, assimilering: gi slipp på din identitet og bli som oss! Eller: de slapp overhodet ikke inn over grensa. Og nasjonalstaten, «The one-nation-state», var jo en del av datidas løsning: en stat – et folk! Den norske nasjonalstaten blei for øvrig bygd etter samme modell: svært lite, om noe, rom for minoriteter som samer, kvener, rom eller flyktninger. Artikkelforfatteren er sjøl en del av denne rasistiske delen av den norske historia: koloniseringa av (Julev)Sapmi/(Lule)Sameland.

Sionismens mål om én stat for alle jøder i verden er problematisk av flere grunner. 1: Hvordan skape en nasjon – et folk, av mennesker som bor over heile verden, med ulik etnisk tilhørighet, historie, kultur og ulike språk, og med bare ett fellestrekk: at de er troende jøder eller har jødiske røtter? De siste tusen åra blei tilhengerne av jødedommen etter hvert minoriteter i områdene de bebodde. Herskerne fant det ofte formålstjenlig å gå over til andre religioner, først kristendom og seinere islam. 2: Hva og hvem kvalifiserer for å bli med i dette fellesskapet? Sionistene laga sin definisjon: du er jøde om du er født av ei jødisk mor. Dermed blei det et spørsmål om rase og blodslinje. Det er svært vanskelig å konvertere til jødedommen. Og 3: Hva skulle en gjøre med de som allerede bodde i Palestina, palestinerne? Opposisjonen mot Balfour i den britiske regjeringa i 1917 var jøden Edwin Montagu, som argumenterte slik: det fantes jo ingen jødisk nasjon, og et slikt «nasjonalhjem» ville være å be de europeiske lederne om å kvitte seg med jødene. Det ville også måtte bety å drive ut palestinerne fra Palestina. Alle jøder var og er altså ikke sionister.

Ved avslutninga av første verdenskrig utgjorde de historiske palestinske jødene og tidlige immigrant-jøder ca. 6 % av befolkninga, og eide 2 % av jorda. Flesteparten av disse var ikke sionister. Hvordan rettferdiggjøre sionismens mål om Palestina som en nasjonalstat bare for jøder? Og samtidig nekte ei overveldende majoritetsbefolkning, palestinerne, de samme nasjonale og demokratiske rettighetene? Demokrati var jo ikke et ukjent begrep i 1916, heller ikke for sionister. Sionismen starta med å «kidnappe» den jødiske religionen som redskap for å skape et felles ideologisk grunnlag for «en ny nasjon». Den bibelske historiefortellinga (Det Gamle Testamentet ++) skulle bli «det nye folkets» historie. Det gammeltestamentlige jødiske folket skulle gjenreises som en ny stat i Palestina. På bekostning av ei befolkning med noen tusen års tilhørighet der. Den reelle antisemittiske undertrykkinga opp gjennom århundrene, spesielt i Europa, gjorde oppgaven betydelig lettere. Sionistene var fullt klar over at prosjektet var utenkelig uten en storstilt immigrasjon av jøder til Palestina. Disse mulige immigrantene fantes rundt 1920 i alle de europeiske landa, i øst som vest, som flyktninger. De var uønska overalt. Sionistene skjønte sjølsagt også at den palestinske befolkninga måtte bort. Men det var det jo ikke politisk rom for å si høyt, om de skulle få nødvendig aksept for sitt koloniseringsprosjekt, ikke bare fra britene, men fra flertallet av de europeiske statene og USA. Det fikk de. Den koloniale rasismen og herrefolkstenkinga har alltid vært en del av kolonimakters måte å utøve sitt herredømme på. Europas siste (?) store voldelige bosetterprosjekt, regissert av de europeiske kolonimaktene, var dermed innleda i Palestina.

Revolusjon i Russland og Wilson-doktrinen – håp om ei ny tid

Gjennom og etter første verdenskrig vokste store nasjonale uavhengighets- og demokratibevegelser rundt om i verden. Denne tendensen blei synlig også gjennom USAs president (1913–1921) Woodrow Wilsons 14-punktsprogram for å unngå ny krig og for opprettelse av Folkeforbundet. Det blei lagt frem for Kongressen i januar 1918. I sin tale sa Wilson blant annet: «Når det gjelder disse vesentlige foranstaltningene (de 14 punktene) for å rette på urett og hevde rett, føler vi oss i nært samarbeid med alle de regjeringer og folk som har sluttet seg sammen mot imperialistene. Vi kan ikke ha forskjellige interesser eller formål. Vi står sammen til det siste». Seinere la han frem de samme punktene under fredsforhandlingene i Versailles i januar 1919. Det var ei utstrakt hand til folkeopprør i koloniene, også i Midtøsten, og ga håp om en ny verdensorden. Bolsjevikrevolusjonen i Russland og Sovjets inntreden på arenaen ga også håp til undertrykte folk. Forandring var mulig! Og krigen reduserte kolonimaktenes økonomiske, militære og politiske muligheter for fortsatt verdensherredømme. Britenes (og Frankrikes) planer om nye kolonier i Midtøsten kolliderte åpenbart med Wilsons idealisme, og britenes håp var derfor at deres støtte til sionistenes koloniprosjekt ville mobilisere støtte fra de nå to millioner jødiske immigrantene i USA. Slik ville de kunne omgå at Wilsons forslag om nasjonale rettigheter også skulle omfatte palestinerne. Det siste skulle vise seg å bli svært vellykka. 

 

Det lille antiimperialistiske vinduet i USAs historie blei kortvarig. USA hadde ikke styrke nok til å sette makt bak Wilsons idealistiske krav, om de hadde ønska det. Wilson fikk ikke flertallet i Kongressen med seg. Han blei ramma av slag i oktober 1919, og forlot arenaen. 14-punktsprogrammet blei bare sterkt utvanna fulgt opp i den endelige fredsavtalen – Versaillestraktaten. Det samme gjaldt for Pakten i det nystarta Folkeforbundet. USA blei ikke med her, heller ikke Sovjetunionen. De seirende imperialiststatenes (Storbritannias og Frankrikes) kolonipolitikk fikk dominere i to tiår til. Rivaliseringa mellom dem gjorde at Folkeforbundet ikke kunne leve opp til Wilsons intensjoner, og en ny krig sto raskt for døra. Samtidig hadde Wilsons forslag i Versailles og revolusjonen i Russland satt fyr på massive revolusjonære opprør over heile verden, Kina, India, Irland og Egypt, for å nevne noen. Denne bevegelsen så ut til å være ustoppelig.

Folkeforbundets mandatområde Palestina – institusjonalisert rasisme 

Palestinerne begynte raskt å organisere motstand mot britenes okkupasjon og sionistenes bosettingspolitikk. Lederne, som kom fra de gamle klanene og økonomiske og religiøse elitene, uten folkelig basis, fulgte imidlertid en fruktesløs legalistisk forhandlingsstrategi. Militant folkelig motstand mot britene og bosetterbevegelsen vokste derfor frem, og omfattende spontane demonstrasjoner, streiker og voldelige opptøyer brøyt ut i 1920 og -21. Britenes svar var ofte knallhard og provoserende militær brutalitet, uavhengig av om protestene var fredelige eller ikke. Samtidig fikk bosetterne fritt leide. De fikk sågar opprette sin egen sivile administrasjon, parallelt med britenes okkupasjonsstyre. Det bidro sjølsagt til at den palestinske bevegelsen for nasjonale og demokratiske rettigheter raskt vokste. Spesielt var bosetternes fremferd på landsbygda provoserende, de palestinske bøndene blei fortrengt fra jorda de brukte.

Det blei umulig for det nye Folkeforbundet å ikke følge opp deler av britenes lovnader til Sharif Husein. Også deler av Wilsons forslag om sjølstendighet for nye nasjoner i Midtøsten blei med i Folkeforbundets mandat, dessverre med Sykes–Picot-avtalen som ei begrensning for denne sjølstendigheta. Frankrike fikk «ansvaret» for Libanon/Syria, og også Hatay (en bit av dagens Tyrkia/Anatolia, som de seinere måtte gi fra seg til Tyrkia). Britene tapte kampen om Syria, men vant Palestina, Irak (med Mosul) og Jordan. For å komme voksende og militante folkelige opprør i møte blei to av Huseins sønner innsatt som konger: Faisal i Irak, og Abdullah i Jordan. Og «uavhengige» regjeringer fikk makta i Libanon og Syria. Artikkel 22 i Folkeforbundets mandat anerkjente et stykke på vei retten til uavhengighet for folka i alle arabiske områder som hadde vært en del av Det osmanske riket. Med et unntak: Mandatområdet Palestina. Avtalen om Palestina starter med å henvise til artikkel 22, men fortsettelsen var katastrofal for palestinerne. Her forplikta nemlig Folkeforbundet seg til å respektere og iverksette Balfour-erklæringa. Og i artikkel 3 i Palestina-mandatets innledning er det «det jødiske folket», og bare dette, som blir tilkjent de nasjonale og historiske rettighetene til Palestina. Det var sjølsagt også ei anna befolkning her, men denne befolkningas kollektive identitet, utvikla gjennom noen tusen år, fikk ingen praktiske konsekvenser! Ingen steder i mandatets påfølgende 28 artikler finnes ordene palestiner eller araber. 800 000 palestinere blei kontant skrevet ut av historia.

Dermed var grunnsteinen til det den israelske sosiologen Baruch Kimmerling kaller «den politiske utslettelsen (politicide) av det palestinske folket» lagt. Etableringa og utviklinga av «jødenes nasjonalhjem» kunne ta til. Sionistene kaller det å «gjenskape» en nasjon. Organisasjonen The Jewish Agency fikk status som sionistenes kvasiregjering, og gikk effektivt i gang med å ivareta «de nasjonale rettighetene» til de stadig fleire sionistiske bosetterne. Disse nasjonale rettighetene tilkom altså «alle verdens jøder»! Ikke bare de som bodde i Palestina. Jøder fikk rett til fri innvandring, mens utvandra og borteboende palestinere blei nekta å vende tilbake. Hvordan kunne dette skje?

Rasisme og kolonisering

Arkitekten bak dette rammeverket for sionistenes erobring av Palestina var heile veien britenes utenriksminister Balfour. En offensiv representant for stormaktenes imperiale og koloniale ideologi og praksis. Overbevist om Det britiske imperiets moralske og rasemessige overlegenhet og iboende rett til å herske. På hans CV sto fem år som førsteminister i Irland, der han fikk tilnavnet «Bloody Balfour». Han viste seg å være en perfekt alliert for sionistbevegelsens bosetterprosjekt. Britene behandla palestinerne med den samme foraktfulle og nedlatende holdninga de utsatte alle i sine kolonier for, fra Hong Kong til Jamaica. En politikk gjennomsyra av koloniherrenes rasisme overfor sine «tilbakestående undersåtter». Sionistenes koloniseringsprosjekt var grunnlagt på og gjennomsyra av den samme rasismen. 

Artikkelforfatteren kan her ikke unngå å nevne at samtidig med at mandatet for Palestina blei fremforhandla, dreiv norske forskere «utgravinger» på samiske gravplasser/kirkegårder i Tysfjord og Neiden. Hva de «grov ut»? De henta opp samiske hodeskaller, hundrevis, og frakta dem til herrefolkets elfenbeinstårn, Universitetet i hovedstaten, der «forskinga» skulle bekrefte rådende raseteorier. Og begrunne den pågående utraderinga av samisk historie, språk, kultur og identitet, og dermed samenes nasjonale og demokratiske rettigheter i sine historiske områder. Og hodeskallene ligger fremdeles i elfenbeinstårnets kjellere. Kanskje er ikke for(nor)skinga avslutta enda? Denne anti-humanismen og rasismen er karakteristisk for imperier, kolonisering og kolonier. Palestina og Sameland intet unntak. 

Balfour og britene visste hva som trengtes for å holde de «innfødte» på plass i Palestina: jernhansken, og de brukte den! Ironisk nok (eller kanskje ikke?) var Balfour minister i den samme regjeringa som innførte svært diskriminerende innvandringsregler for jødiske flyktninger. Det samme gjorde andre europeiske land, sammen med USA. Dermed tredobla den jødiske innvandringa til Palestina seg fra 1919 til 1926. Hvor skulle flyktningene ellers gjøre av seg?

Den over hundre år lange krigen mot palestinerne var nå i full gang, og de nødvendige byggesteiner for virkeliggjøringa av en rasistisk og voldelig bosetterstat på den palestinske befolkningas land var på plass.

 

Kilder/referanser:

Rashid Khalidi, The Hundred Years` War on Palestine, Metropolitan Books 2020.

James Barr, A Line in The Sand, Simon & Schuster 2011

Shlomo Sand, The Invention of The Jewish People, Verso 2009

George Antonius, The Arab Awakening, 1939, nyutgave Simon Publications 2001

Egne opphold, reiser og samtaler i Palestina, Irak, Syria og Tyrkia mellom 1983 og 2015

Palestinakonflikten er et resultat av imperialistiske rivaliseringer og sionistenes ønske om å bygge en jødisk stat i et område som allerede var befolka. I denne artikkelserien som går over flere nummere får vi innblikk i denne over hundreårige historia. Denne første delen handler om tre avtaler med imperialistmaktene som har prega historia: Sykes–Picot-avtalen, britenes løfter til Sharif Husein og Balfour-erklæringa. Den handler også om sionistenes arbeid for å lage «et nasjonalhjem for jøder» i Palestina og skjebnen til USAs president Wilsons forslag om sjølstendighet for nye nasjoner.

---

Av Svein Olsen, fylkes- og lokalpolitiker for RV og Rødt i Nordland, Vågan og Bodø siden 1985. Mangeårig Palestina-aktivist. I dag sentralstyremedlem i Palestinakomiteen og medlem av landsstyret i Solidaritet med Kurdistan.

 

Sykes–Picot-avtalen – imperialistmaktene rivaliserer

11. desember 1917 marsjerte britenes general Allenby inn gjennom Jaffaporten i al-Quds (Jerusalem). I hans følge var også François Georges-Picot, fransk karrierediplomat. Byen var erobra fra det falleferdige osmanske imperiet (alliert med Tyskland) i den pågående første verdenskrigen. Allenby innførte umiddelbart militærstyre og unntakstilstand. Den skulle vare i 2 år og militærstyret i 30. Her var det ikke mye frigjøring å få øye på. Også denne krigen var en del av ledende imperiemakters evige kamp om kolonier og verdensherredømme. I starten på 1900-tallet var det knapt nye landområder igjen å erobre, og nyoppdeling av kolonier og gamle imperier var nå hovedmetoden. Mens Storbritannia og Frankrike var nære allierte i Europa, var de to ledende europeiske kolonimaktene samtidig bitre rivaler i Midtøsten.

I Det osmanske («gamle») riket var det gryende bevegelser for sjølstendighet, løsrivelse og nasjonale rettigheter. Disse bevegelsene prøvde å utnytte krigen og rivaliseringa etter beste evne. De var leda av de gamle føydale og religiøse elitene, men også av representanter for nye økonomiske eliter, intellektuelle og opposisjonelle militære. På den arabiske halvøya hadde en allianse av stammer leda av Sharif Husein gjort opprør mot osmanerne og erobra Mekka i 1916. Dette utnytta britene, som da kontrollerte Egypt og Suzezkanalen (vannveien til India, juvelen i Det britiske imperiet). De lovte Husein støtte til hans ambisjon om et arabisk kongedømme som også skulle omfatte dagens Palestina, Libanon, Syria, Jordan og Irak, om han deltok i britenes kamp mot osmanerne.

En anna viktig aktør i dette stormaktsspillet var en karrierelysten britisk diplomat, Mark Sykes. Han hadde imperiale erfaringer og ditto ambisjoner på britenes vegne, spesielt i Palestina. Han hadde lenge vært sentral i rivaliseringa med Frankrike for å erobre nye kolonier etter den forventa oppløsninga av Det osmanske riket. For å unngå at rivaliseringa skulle bli militær, hadde Storbritannia og Frankrike, i hemmelighet, allerede 3. januar 1916 inngått en avtale om den fremtidige oppdelinga av Midtøsten: Sykes–Picot-avtalen. Avtale-arkitektene var de to imperie-diplomatene Sykes og Picot. Avtalen er også kalt «A line in The sand». Deler av denne «linja i sanda» utgjør i dag den sørlige grensa i Libanon og Syria, og gikk videre via Kirkuk i Irak til Iran. Områdene nord for linja skulle være under fransk «beskyttelse» (nytale er ikke en moderne oppfinnelse), så langt inn i dagens Tyrkia som mulig. Irak og (Trans)Jordan skulle være britisk krigsbytte. Begge ville ha Mosul (olja!) og Palestina, men blei ikke enige og kompromissa seg til at Frankrike fikk Mosul, mens Palestina skulle være under «internasjonal kontroll». Hva internasjonal betydde var uklart. Vi kan i dag se spor av disse «innflytelsessfærene» når president Macron prøver å være brannslokker i opprøret i Libanon, og støttespiller for Armenia i kampen om Nagorno-Karabakh. Rytterne prøver å ri gamle hester på nytt.

Sykes–Picot-avtalen viste at løftet til Sharif Husein ikke var verdt papiret engang. Han var ukjent med avtalen og blei en nyttig brikke i det koloniale skyggeteateret. Og Frankrike var ukjent med britenes løfte til Husein! Da Allenby innførte militær unntakstilstand i Palestina blei det raskt klart at løftet til Husein om arabisk sjølstyre i alle fall ikke gjaldt Palestina. Samtidig med dette støtta og oppfordra Frankrike til opprør i den kristne delen av befolkninga i Libanon, og stilte med både penger og våpen. De ønska seg et forsprang på britene om kontrollen både her og i Syria. Opprøret var dårlig forberedt, blei avslørt, slått ned og lederne hengt i gatene i Beirut. Sykes–Picot-avtalen blei kjent da Lenin etter revolusjonen i Russland i oktober 1917 avslørte en del av de alliertes hemmelige avtaler, og trakk landet ut av krigen. Tsar-Russland var også underskrivere av avtalen i 1916. De ville ha sin del av Det osmanske riket. Dette er et par eksempler på metodene de rivaliserende kolonisatorene brukte. Splitt og hersk ved å utnytte historiske, etniske, religiøse, kulturelle og klassemotsetninger. Og Midtøsten var og er en mosaikk av slike motsetninger. Samtidig er det vår sivilisasjons vogge. I dag er kolonisatorene nye, men imperialismen den samme og metodene om mulig verre. Og som vi alle veit: denne vogga er nå blitt til et utålelig mangeårig helvete for befolkninga.

Balfour-erklæringa – sionistenes første seier i kampen om Palestina

Britene fortsatte felttoget nordover gjennom Palestina mot Damaskus og Syria, fortsatt alliert med stammekrigerne til Sharif Husein. De ville komme Frankrike i forkjøpet. De så ikke på Sykes–Picot-avtalen som meir bindende enn avtalen med Husein. I god imperial ånd fikk dermed rivaliseringa med Frankrike, nå om Syria, ny fart. Lovnaden om Syrias «sjølstendighet» i Huseins kongedømme var ikke meir verdt enn Palestinas. Frankrike pressa samtidig på for å etablere Palestina som internasjonalt mandatområde. Her hadde nå britene full kontroll. De måtte sikre seg Palestina for å kunne beskytte Suzezkanalen. Samtidig var kontroll over områdene mellom Middelhavet og de nye oljefeltene i Mosul og Kirkuk i det gamle Mesopotamia svært viktig (oljeledninger). Rivalene hadde begge behov for denne olja for å bygge seg opp etter den ødeleggende krigen, og olja var en del av krigsbyttet. I dette lyset var løfter om sjølråderett til gamle og nye kolonier i utgangspunktet bare vekslepenger. Nå går allikevel ikke alt som herrefolket ønsker seg, noe vi skal komme tilbake til etter hvert.

Allerede 6 uker før de nevnte koloniherrene marsjerte inn i al-Quds, seilte en ny aktør inn på senen: sionistbevegelsen. Den 7. november 1917 offentliggjorde avisa The Times et brev fra britenes utenriksminister Arthur Balfour til Lord Rotschild, en ledende britisk jøde og sionist. Brevet, seinere kalt Balfour-erklæringa, lovte britisk støtte til «et nasjonalhjem for jøder» i Palestina. Problemet var jo at i dette «nasjonalhjemmet» bodde det allerede ei stor palestinsk befolkning. Det var altså ikke «et land uten folk – for et folk uten land», som har vært en del av sionistenes historiefortelling, eller «en folketom og gold ørken», del av den samme fortellinga. Dette sionistiske prosjektet passa nå ypperlig inn i britenes ønske om en koloni i Palestina, kontrollert av dem sjøl. Og som minister (i den britiske regjeringa i 1916) Herbert Samuel argumenterte: støtte til en sionistisk koloni rett øst for Suez ville gjøre det svært vanskelig for en rivaliserende makt å true britisk kontroll over Suzezkanalen. Samuel var både jøde og sionist. En slik koloni under britisk beskyttelse ville sette en effektiv stopper for franske ambisjoner. På kort sikt funka det akkurat sånn. De sionistiske bosetterne var godt organisert og finansiert, væpna seg og deltok i undertrykkinga av den palestinske befolkninga. Men de hadde ikke tenkt å være redskap for britenes koloniprosjekt. De hadde egne ambisjoner. Og på litt lengre sikt gjorde britene opp regning uten vert, som så mange andre imperialistmakter både før og seinere. Sionistenes mål var heilt fra starten av den rasistiske staten Israel, en stat bare for jøder. Og for å realisere prosjektet måtte den palestinske befolkninga nektes nasjonale og demokratiske rettigheter og jages bort. Balfour-erklæringa la grunnlaget for dette rasistiske prosjektet. De sionistiske bosetterne kasta sine «beskyttere» på dør allerede etter et par tiår. Her har det seinere også vist seg at Frankrike var en aktiv støttespiller for sionistene, med finansiering, etterretning og våpen. De hadde ikke gitt opp egne ambisjoner. Og sionistene viste at de på svært dyktig vis kunne spille på stormakters rivalisering og svakheter. De visste hvordan imperialistmaktene tenkte, og hadde kontakter i begge regjeringene.

Palestinerne sto nå ansikt til ansikt med ei dramatisk ny virkelighet: en ny okkupant, Storbritannia, samtidig som landet deres var lovet bort som «nasjonalhjem» for andre, jødene.

 

Sionismen

Jødene, som var en minoritet i alle landa i Europa, Nord-Afrika og Midtøsten, hadde i årtier og århundrer vært syndebukker og lynavledere for herskere i mange av landa de bodde i. Antisemittismen var spesielt ille i noen av de kristne landa. Millioner av jøder var på flukt fra undertrykking og pogromer den siste halvdelen av attenhundretallet og de første tiåra av det nittende. Svært mange av dem kom vestover fra bosettinger i tsar-Russland, og rømte fra utålelige forhold. Den politiske sionistbevegelsen blei etablert av journalisten Theodor Herzl i 1897, og på programmet sto opprettelsen av «en nasjonalstat for alle verdens jøder» i det bibelske «hjemlandet» Palestina. Det er ingen grunn til å bli opprørt over at jøder så etter utveier til å fri seg fra utålelig og dødelig undertrykking, forfølgelse og diskriminering. De jødiske flyktningene fra øst blei møtt av de samme krav som andre minoriteter, assimilering: gi slipp på din identitet og bli som oss! Eller: de slapp overhodet ikke inn over grensa. Og nasjonalstaten, «The one-nation-state», var jo en del av datidas løsning: en stat – et folk! Den norske nasjonalstaten blei for øvrig bygd etter samme modell: svært lite, om noe, rom for minoriteter som samer, kvener, rom eller flyktninger. Artikkelforfatteren er sjøl en del av denne rasistiske delen av den norske historia: koloniseringa av (Julev)Sapmi/(Lule)Sameland.

Sionismens mål om én stat for alle jøder i verden er problematisk av flere grunner. 1: Hvordan skape en nasjon – et folk, av mennesker som bor over heile verden, med ulik etnisk tilhørighet, historie, kultur og ulike språk, og med bare ett fellestrekk: at de er troende jøder eller har jødiske røtter? De siste tusen åra blei tilhengerne av jødedommen etter hvert minoriteter i områdene de bebodde. Herskerne fant det ofte formålstjenlig å gå over til andre religioner, først kristendom og seinere islam. 2: Hva og hvem kvalifiserer for å bli med i dette fellesskapet? Sionistene laga sin definisjon: du er jøde om du er født av ei jødisk mor. Dermed blei det et spørsmål om rase og blodslinje. Det er svært vanskelig å konvertere til jødedommen. Og 3: Hva skulle en gjøre med de som allerede bodde i Palestina, palestinerne? Opposisjonen mot Balfour i den britiske regjeringa i 1917 var jøden Edwin Montagu, som argumenterte slik: det fantes jo ingen jødisk nasjon, og et slikt «nasjonalhjem» ville være å be de europeiske lederne om å kvitte seg med jødene. Det ville også måtte bety å drive ut palestinerne fra Palestina. Alle jøder var og er altså ikke sionister.

Ved avslutninga av første verdenskrig utgjorde de historiske palestinske jødene og tidlige immigrant-jøder ca. 6 % av befolkninga, og eide 2 % av jorda. Flesteparten av disse var ikke sionister. Hvordan rettferdiggjøre sionismens mål om Palestina som en nasjonalstat bare for jøder? Og samtidig nekte ei overveldende majoritetsbefolkning, palestinerne, de samme nasjonale og demokratiske rettighetene? Demokrati var jo ikke et ukjent begrep i 1916, heller ikke for sionister. Sionismen starta med å «kidnappe» den jødiske religionen som redskap for å skape et felles ideologisk grunnlag for «en ny nasjon». Den bibelske historiefortellinga (Det Gamle Testamentet ++) skulle bli «det nye folkets» historie. Det gammeltestamentlige jødiske folket skulle gjenreises som en ny stat i Palestina. På bekostning av ei befolkning med noen tusen års tilhørighet der. Den reelle antisemittiske undertrykkinga opp gjennom århundrene, spesielt i Europa, gjorde oppgaven betydelig lettere. Sionistene var fullt klar over at prosjektet var utenkelig uten en storstilt immigrasjon av jøder til Palestina. Disse mulige immigrantene fantes rundt 1920 i alle de europeiske landa, i øst som vest, som flyktninger. De var uønska overalt. Sionistene skjønte sjølsagt også at den palestinske befolkninga måtte bort. Men det var det jo ikke politisk rom for å si høyt, om de skulle få nødvendig aksept for sitt koloniseringsprosjekt, ikke bare fra britene, men fra flertallet av de europeiske statene og USA. Det fikk de. Den koloniale rasismen og herrefolkstenkinga har alltid vært en del av kolonimakters måte å utøve sitt herredømme på. Europas siste (?) store voldelige bosetterprosjekt, regissert av de europeiske kolonimaktene, var dermed innleda i Palestina.

Revolusjon i Russland og Wilson-doktrinen – håp om ei ny tid

Gjennom og etter første verdenskrig vokste store nasjonale uavhengighets- og demokratibevegelser rundt om i verden. Denne tendensen blei synlig også gjennom USAs president (1913–1921) Woodrow Wilsons 14-punktsprogram for å unngå ny krig og for opprettelse av Folkeforbundet. Det blei lagt frem for Kongressen i januar 1918. I sin tale sa Wilson blant annet: «Når det gjelder disse vesentlige foranstaltningene (de 14 punktene) for å rette på urett og hevde rett, føler vi oss i nært samarbeid med alle de regjeringer og folk som har sluttet seg sammen mot imperialistene. Vi kan ikke ha forskjellige interesser eller formål. Vi står sammen til det siste». Seinere la han frem de samme punktene under fredsforhandlingene i Versailles i januar 1919. Det var ei utstrakt hand til folkeopprør i koloniene, også i Midtøsten, og ga håp om en ny verdensorden. Bolsjevikrevolusjonen i Russland og Sovjets inntreden på arenaen ga også håp til undertrykte folk. Forandring var mulig! Og krigen reduserte kolonimaktenes økonomiske, militære og politiske muligheter for fortsatt verdensherredømme. Britenes (og Frankrikes) planer om nye kolonier i Midtøsten kolliderte åpenbart med Wilsons idealisme, og britenes håp var derfor at deres støtte til sionistenes koloniprosjekt ville mobilisere støtte fra de nå to millioner jødiske immigrantene i USA. Slik ville de kunne omgå at Wilsons forslag om nasjonale rettigheter også skulle omfatte palestinerne. Det siste skulle vise seg å bli svært vellykka. 

Det lille antiimperialistiske vinduet i USAs historie blei kortvarig. USA hadde ikke styrke nok til å sette makt bak Wilsons idealistiske krav, om de hadde ønska det. Wilson fikk ikke flertallet i Kongressen med seg. Han blei ramma av slag i oktober 1919, og forlot arenaen. 14-punktsprogrammet blei bare sterkt utvanna fulgt opp i den endelige fredsavtalen – Versaillestraktaten. Det samme gjaldt for Pakten i det nystarta Folkeforbundet. USA blei ikke med her, heller ikke Sovjetunionen. De seirende imperialiststatenes (Storbritannias og Frankrikes) kolonipolitikk fikk dominere i to tiår til. Rivaliseringa mellom dem gjorde at Folkeforbundet ikke kunne leve opp til Wilsons intensjoner, og en ny krig sto raskt for døra. Samtidig hadde Wilsons forslag i Versailles og revolusjonen i Russland satt fyr på massive revolusjonære opprør over heile verden, Kina, India, Irland og Egypt, for å nevne noen. Denne bevegelsen så ut til å være ustoppelig.

 

Folkeforbundets mandatområde Palestina – institusjonalisert rasisme

Palestinerne begynte raskt å organisere motstand mot britenes okkupasjon og sionistenes bosettingspolitikk. Lederne, som kom fra de gamle klanene og økonomiske og religiøse elitene, uten folkelig basis, fulgte imidlertid en fruktesløs legalistisk forhandlingsstrategi. Militant folkelig motstand mot britene og bosetterbevegelsen vokste derfor frem, og omfattende spontane demonstrasjoner, streiker og voldelige opptøyer brøyt ut i 1920 og -21. Britenes svar var ofte knallhard og provoserende militær brutalitet, uavhengig av om protestene var fredelige eller ikke. Samtidig fikk bosetterne fritt leide. De fikk sågar opprette sin egen sivile administrasjon, parallelt med britenes okkupasjonsstyre. Det bidro sjølsagt til at den palestinske bevegelsen for nasjonale og demokratiske rettigheter raskt vokste. Spesielt var bosetternes fremferd på landsbygda provoserende, de palestinske bøndene blei fortrengt fra jorda de brukte.

Det blei umulig for det nye Folkeforbundet å ikke følge opp deler av britenes lovnader til Sharif Husein. Også deler av Wilsons forslag om sjølstendighet for nye nasjoner i Midtøsten blei med i Folkeforbundets mandat, dessverre med Sykes–Picot-avtalen som ei begrensning for denne sjølstendigheta. Frankrike fikk «ansvaret» for Libanon/Syria, og også Hatay (en bit av dagens Tyrkia/Anatolia, som de seinere måtte gi fra seg til Tyrkia). Britene tapte kampen om Syria, men vant Palestina, Irak (med Mosul) og Jordan. For å komme voksende og militante folkelige opprør i møte blei to av Huseins sønner innsatt som konger: Faisal i Irak, og Abdullah i Jordan. Og «uavhengige» regjeringer fikk makta i Libanon og Syria. Artikkel 22 i Folkeforbundets mandat anerkjente et stykke på vei retten til uavhengighet for folka i alle arabiske områder som hadde vært en del av Det osmanske riket. Med et unntak: Mandatområdet Palestina. Avtalen om Palestina starter med å henvise til artikkel 22, men fortsettelsen var katastrofal for palestinerne. Her forplikta nemlig Folkeforbundet seg til å respektere og iverksette Balfour-erklæringa. Og i artikkel 3 i Palestina-mandatets innledning er det «det jødiske folket», og bare dette, som blir tilkjent de nasjonale og historiske rettighetene til Palestina. Det var sjølsagt også ei anna befolkning her, men denne befolkningas kollektive identitet, utvikla gjennom noen tusen år, fikk ingen praktiske konsekvenser! Ingen steder i mandatets påfølgende 28 artikler finnes ordene palestiner eller araber. 800 000 palestinere blei kontant skrevet ut av historia.

Dermed var grunnsteinen til det den israelske sosiologen Baruch Kimmerling kaller «den politiske utslettelsen (politicide) av det palestinske folket» lagt. Etableringa og utviklinga av «jødenes nasjonalhjem» kunne ta til. Sionistene kaller det å «gjenskape» en nasjon. Organisasjonen The Jewish Agency fikk status som sionistenes kvasiregjering, og gikk effektivt i gang med å ivareta «de nasjonale rettighetene» til de stadig fleire sionistiske bosetterne. Disse nasjonale rettighetene tilkom altså «alle verdens jøder»! Ikke bare de som bodde i Palestina. Jøder fikk rett til fri innvandring, mens utvandra og borteboende palestinere blei nekta å vende tilbake. Hvordan kunne dette skje?

 

Rasisme og kolonisering

Arkitekten bak dette rammeverket for sionistenes erobring av Palestina var heile veien britenes utenriksminister Balfour. En offensiv representant for stormaktenes imperiale og koloniale ideologi og praksis. Overbevist om Det britiske imperiets moralske og rasemessige overlegenhet og iboende rett til å herske. På hans CV sto fem år som førsteminister i Irland, der han fikk tilnavnet «Bloody Balfour». Han viste seg å være en perfekt alliert for sionistbevegelsens bosetterprosjekt. Britene behandla palestinerne med den samme foraktfulle og nedlatende holdninga de utsatte alle i sine kolonier for, fra Hong Kong til Jamaica. En politikk gjennomsyra av koloniherrenes rasisme overfor sine «tilbakestående undersåtter». Sionistenes koloniseringsprosjekt var grunnlagt på og gjennomsyra av den samme rasismen. 

Artikkelforfatteren kan her ikke unngå å nevne at samtidig med at mandatet for Palestina blei fremforhandla, dreiv norske forskere «utgravinger» på samiske gravplasser/kirkegårder i Tysfjord og Neiden. Hva de «grov ut»? De henta opp samiske hodeskaller, hundrevis, og frakta dem til herrefolkets elfenbeinstårn, Universitetet i hovedstaten, der «forskinga» skulle bekrefte rådende raseteorier. Og begrunne den pågående utraderinga av samisk historie, språk, kultur og identitet, og dermed samenes nasjonale og demokratiske rettigheter i sine historiske områder. Og hodeskallene ligger fremdeles i elfenbeinstårnets kjellere. Kanskje er ikke for(nor)skinga avslutta enda? Denne anti-humanismen og rasismen er karakteristisk for imperier, kolonisering og kolonier. Palestina og Sameland intet unntak. 

Balfour og britene visste hva som trengtes for å holde de «innfødte» på plass i Palestina: jernhansken, og de brukte den! Ironisk nok (eller kanskje ikke?) var Balfour minister i den samme regjeringa som innførte svært diskriminerende innvandringsregler for jødiske flyktninger. Det samme gjorde andre europeiske land, sammen med USA. Dermed tredobla den jødiske innvandringa til Palestina seg fra 1919 til 1926. Hvor skulle flyktningene ellers gjøre av seg?

Den over hundre år lange krigen mot palestinerne var nå i full gang, og de nødvendige byggesteiner for virkeliggjøringa av en rasistisk og voldelig bosetterstat på den palestinske befolkningas land var på plass.

 

Kilder/referanser:

Rashid Khalidi, The Hundred Years` War on Palestine, Metropolitan Books 2020. 

James Barr, A Line in The Sand, Simon & Schuster 2011 

Shlomo Sand, The Invention of The Jewish People, Verso 2009 

George Antonius, The Arab Awakening, 1939, nyutgave Simon Publications 2001 

Egne opphold, reiser og samtaler i Palestina, Irak, Syria og Tyrkia mellom 1983 og 2015. 

På skolen lærer vi å regne og lese og om hvordan naturen og samfunnet henger sammen. Dette er i alle fall ei veldig vanlig oppfatning. Men kanskje læring er en mindre del av skolen enn vi tror? 

---

Av Jorun Gulbrandsen var medlem av AKP, RV og Rødt fra starten, mangeårig leder av AKP, lærer og lærebokforfatter. Har skrevet studiebøkene Den skreddersydde skoen og kommunismen (Forlaget Rødt 2014) og redigert og skrevet artikler i Rødts studiebok Forstå for å forandre (Forlaget Rødt 2019, 2. opplag) og Abortboka (Forlaget Rødt 2019). Artikler: Flytt skolen ut av skolen! Gnist 1/2018 og Blodpenger til vampyrene Gnist 1/2021. 
Foto: Taylor Wilcox

 

Lærer barn og ungdom det meste utafor skolen? Når ble skolen for arbeiderbarna «en Sikkerhetsventil for Samfundet» mot revolusjon og opprør? Hvordan skaffer kapitaleierne seg en lydig arbeiderklasse? Hvor stor vekt har kontroll og oppbevaring i skolen? Hvorfor må barn og ungdom gå der så lenge? Hva er indoktrineringa? Hvor er staten på vei når det gjelder «edubusiness» internasjonalt og i Norge? Trues pedagogene? 

Jeg går først bakover med et eksempel. Jeg har mange ganger lurt på hvorfor mora og faren min gikk på skolen i hele sju år, med tanke på hva slags arbeid de fleste fikk på den tida. De gikk på skolen på 1920- og 1930-tallet. 

Mora mi, Helga, ble født i ei bygd i Østfold. 14 søsken fordelt på to kull. Skoleklassene bestod av minst to årstrinn, og Helga og søsknene har fortalt at det var gørr kjedelig. Men det var et skap på skolen med sangboka som de leste om og om igjen, og bøker de kunne låne. Flere andre elever lærte ikke å lese dem. Er det sant at skolen utjamner sosiale skiller? 

Det var hjemme de lærte å arbeide. De kløyvde ved, henta kvist i skogen, kjørte hest med vogn og slede, henta drikkevann i ilen. Når skolen slutta, måtte de jobbe på gårder nært eller langt unna. Der fortsatte de med gårdsarbeid, bar grisbøtta, vann og ved, plukka og sorterte turnips til dyra, tok imot grisunger, slakta høner, sov i bryggerhuset eller et annet ledig sted og lengta hjem. Arbeidsredskapene på bygda på den tida var det mulig å bruke uten å være en god leser. 

Faren min, Øivind, ble født i Oslo, hadde seks søsken og gikk på Møllergata skole. Etter konfirmasjonen jobba de med sykkel og tralle med varer (hadde gjort det i mange år), ble avisbud (hadde gjort det i mange år), og de blei industriarbeidere, sjøfolk, hushjelper, reinholdere, de jobba på kafeer, kjøkken, samma hva, bare de ikke blei arbeidsløse. 

Så hvorfor ville staten at ungene skulle gå så lenge på skolen? Hvor lang tid tar det å øve opp folk til å gjøre hva som helst, bare de får jobb? Barna lærte allerede om samfunnet når de så mora si, – hadde hun noe valg når hun vaska togvogner med møkk, snus, spytt og spy – om natta – med sju unger hjemme? Arbeide kunne de allerede, og det som videre trengtes, lærte de ved å jobbe sammen med dem som kunne det fra før. Det var produksjonsmidler som ikke krevde stor lesekunnskap. De som skulle styre produksjonen og staten, gikk på egne skoler. 

Læres det meste utafor skolen?

Hva kreves av arbeidskrafta i dag? Er det slik at kompliserte maskiner og teknikker krever mange høyt utdanna folk som kan bruke dem? Er det sant at alle må gå lenge på skolen, fordi samfunnet er blitt så komplisert? 

Øyvind og Helga lærte det meste utafor skolen. Har noen undersøkt hvordan det er med det i dag? Skoleelever pleier å kunne mye mer enn de fleste lærerne om hva nettbrett og PC og mobiltelefon kan brukes til. De leiker jo! Spiller spill sjøl og med hverandre, finner rare ting, kommuniserer. En vanlig lærer har ingen sjanse, hun har ikke tid, hun skal forberede seg til mange timer og flere fag, ta seg av enkeltelever, ofte ta hånd om husholdning og egne små og store barn. Elevene har mye mer tid. Slik blir leken en mulighet for jobb, nesten uten utdanning etter videregående og tidvis med god lønn. 

I Norge er vi bekymra for at det er mange gutter som slutter underveis på videregående. Greier de å få seg jobb? Dette er undersøkt (Aftenposten 12. okt. 2020).  Tre årskull unge som ikke hadde fullført videregående skole fem år etter at de starta fram til de var 27 år. 72 prosent av guttene, mot 67 prosent av jentene, dreiv med arbeid og utdanning. 16,4 prosent av guttene hadde lønn i den øverste tredelen av lønnsstatistikken i samfunnet. Det var bare 1,6 prosent av jentene som hadde det. Det er lettere for gutter enn jenter å få seg jobb uten så mye skolepapirer. Lenge har det vært sånn innen IT og transport.

Kontroll og oppbevaring

Det viktigste maktforholdet i samfunnet er mellom klassen av mennesker som eier produksjonsmidlene, kapitaleierne, og klassen av mennesker som ikke gjør det, men må selge arbeidskrafta si for å leve, arbeiderklassen. Målet til kapitaleierne er å øke kapitalen, som kan investeres på nytt. Det som gjør at de får et overskudd, er at arbeiderne jobber deler av arbeidstida gratis. Det skaper merverdien.  

Det er forståelig at når kapitaleierne får profitten fra arbeidernes gratisarbeid, så er det avgjørende å ha lydige arbeidere som kommer når de skal og gjør det som kreves. Ofte må de gjøre arbeid som de misliker, som kan være farlig og for tungt og for dårlig betalt. De gjør det uten opprør, – for å gjøre andre rike. Hvor skal kapitaleierne få tak slike mennesker? Hvilken samfunnsinstitusjon lager lydige mennesker i det nødvendige omfanget? 

Svaret er: Den offentlige skolen. I Norge føder kvinner omtrent 60 000 mennesker hvert år. Fra de er seks år skal de på skolen og øve på å sitte stille i et rom i flere timer hver dag, ikke snakke før de får lov, ikke komme for seint, stille opp på to rekker og ellers gjøre som de få beskjed om. De protesterer (heter bråk og uro). Det tar lang tid å tukte barn til å gjøre noe de ikke vil og som ikke passer for kroppen deres. Kanskje ti år. Er «kontroll til stille lydighet» faget med flest uketimer av alle? 

I videregående skole er det streng kontroll og strenge straffer. Fraværsregelen fra 2016 skal «motivere elevene til jevn innsats, og å forhindre skulk». Har du fravær over ei viss grense i et fag, får du ikke eksamen i faget. Det kan gå ut over din mulighet for å komme inn på den skolen og utdanninga du vil inn på, og framtida di blir ødelagt. Det er i alle fall slikt de får høre. Det er et stort press for mange.   

Det er interessant å se på starten av allmueskolen i byene.  Hartvig Nissen (1815–74), en av embetsmennene rundt 1850 og med en skole i Oslo oppkalt etter seg, engsta seg for Marcus Thrane, husmenn, arbeidere og revolusjoner. Det var behov for kontroll for å holde allmuens barn unna. Det viktigste tiltaket var å få barna inn i skolen, og gjerne sammen med borgerbarn i de første åra. Nissen mente det var «en Sikkerhetsventil for Samfundet». Allmueskolen skulle bli en «Forberedelsesskole for alle Klassers Børn». Opp til 10-årsalderen. Gratis. Det blei vedtatt i 1848. Samtidig fortsatte Borgerskolen, skolen for dem som skulle lede fabrikker og styre landet.  Borgerskapet pleier å ha to sett med skoler.

Var statens viktigste hensikt med allmueskolen å holde på dem i egne hus hele dagen og i årevis for oppbevaring og kontroll? For å tukte dem mot opprørstendenser? Var det slik i Helga og Øivinds barndom? Det hadde jo nettopp vært revolusjon i Russland. 

På billigste måte

Statens viktigste oppgave er å legge til rette for kapitaleierne, både nasjonalt og globalt. Så staten vil lage den arbeidskrafta kapitaleierne vil ha, men helst på billigste måte. Derfor lar den kapitalistiske staten den offentlige skolen gå på sparebluss. Foreldre, lokalbefolkninger og lærere har slåss så lenge jeg veit i hvert fall, for å forsvare og forbedre skolen, det er jo den vi har. Det er en kamp mellom klasseinteresser. Folk slåss for den nære skolen, som ofte er forsamlingshus, sted for idrett, leik og fotball utenom skoletida. Elevene får venner der, de fleste blir sett av læreren. 

Jeg begynte som lærer i 1971, har jobba av og på med andre ting også, men slutta arbeidslivet på en skole. Femti år med de samme kampene. I fagforeningsarbeidet var jo lønn og arbeidstid evige saker. Mest var det om for lite penger til vikarer, klassene er for fulle – vi får ikke hjulpet alle nok, det er for få lærere, det er skoler uten lærere, hvor er spesiallærerne, ikke legg ned skolen, vi trenger bøker, skolene var nedslitt. I april 2021 kom en rapport om at mer enn tusen norske skoler, 40 prosent, har for dårlig inneklima. Helsetilsynet advarer. 

Lærerne har forsvart elevene hele veien. Lærere gjør det. Sammen med foreldrene. Staten er alltid motparten. Jeg må si fienden. 

Myten om at skolen utjamner sosiale forskjeller 

Klassekampen om skolen har ført til at vi i Norge har det som kalles enhetsskolen, som betyr en offentlig skole til alle, og at det er et løp som går fra du er seks år til universitetet. Det er ikke bare kapitaleierne som har laget skolesystemet, sjøl om de bestemmer mest, – det har også folkets store flokk gjort, med krav om gratis utdanning til alle.

Staten sier at skolen reduserer ulikhetene i samfunnet fordi elevene fra ulike samfunnsklasser går på samme skoler. Men Anna Cecilia Rapp, førsteamanuensis ved NTNU, har i sitt doktorgradsarbeid kommet fram til dette: «I Norge har vi en visjon om likhetsskolen og at den skal gi alle like muligheter. Slik er det ikke i praksis.» «Forskning har imidlertid vist oss at skolen ofte forsterker sosiale forskjeller og bidrar til sosial reproduksjon av ulikheter». Forsterker!

Samtidig viser studien at de økte sosiale forskjellene gjennom ungdomstrinnet er noe som foregår på alle skoler, selv om det er altså skjer i noe varierende grad.   

Elevene kommer jo fra ulike samfunnsklasser og har fått sine livserfaringer der. De møter en borgerlig skole, de fleste har erfaringer som skolen ikke bryr seg om, og det merker elevene. Når elevene blir mer enn 12–13 år, blir den sida ved skolen med oppbevaring og kontroll mer merkbar, mens de kjeder seg av å gjøre mer av det samme. De forbinder skolen med lydighet, pugg og kjedsomhet. En ny, stor studie (2020) viser at 50 prosent av elevene på videregående skole kjeder seg. 

Lærerne forsøker så godt de kan å holde motet oppe hos alle elever. Men skolen er ikke laget for at elevene skal ha det bra.

Sin egen lykkes smed?

Ungdom får høre at de sjøl har ansvaret for å forbedre sin «humane kapital». At de kan bestemme framtida si hvis de jobber veldig hardt og får gode karakterer. At de kan få arbeid og et bra liv. Å si det til ungdom er å lure dem. Mange blir utsatt for diskriminering i arbeidslivet. Og ikke minst – skoleelever og studenter kan ikke bestemme at det skal finnes arbeidsplasser! De får ikke hjelp til arbeid av staten heller, men står aleine med ansvaret. 

Skremselen hjelper kapitaleierne til å selge skoleplasser: Forbedre din karakter fra fem til seks hos oss! Jorunn Folkvord skriver om «Barneekvivalenter og humankapital» i Gnist 1/2020.

Indoktrinering

Alle mennesker i samfunnet må gå gjennom et ti års heldags kurs og nesten alle går i tre år til. På dette kurset skal alle lære at det er demokrati i Norge fordi vi har storting og valg, men de lærer ikke at kapitaleierne bestemmer om du får jobb eller ikke. De lærer at det er ulikheter i samfunnet, men ikke om maktforholdet mellom kapitaleierklasse og arbeiderklasse og mellom menn som gruppe og kvinner som gruppe. Nasjonal digital læringsarena, NDLA, forteller hva vi kan gjøre for verden og klimaet: «For at utviklingen i verden skal bli bærekraftig må vi få til endring. Vi må samarbeide på tvers av landegrenser, og alle må bidra: myndigheter, frivillige organisasjoner og næringsliv. Du og jeg.» Vi kan si at kapitalismen kommer uvanlig lett fra det. Når forlagene lager lærebøker, må forfatterne ta hensyn til hva som er det gjengse, borgerlige verdensbildet. 

Det er like viktig å se hva det er skolen, planene, lærebøkene, skoleinternett holder unna. Jeg husker svært godt tid og sted for da jeg som 16-åring leste et lite hefte som jeg hadde fått låne av noen i Sosialistisk ungdomsforbund. Det handla om at klassesamfunnene hadde eksistert i en veldig liten del av menneskenes historie. Det gjaldt for arbeiderklassen å fjerne dette ødeleggende klassediktaturet og lage et nytt, klasseløst samfunn. Jeg blei så forbanna. Hvorfor hadde ingen fortalt at arbeiderklassen var viktigst, alle jeg kjente var jo med der. På skolen var Jesus viktigst! 

Så nå tenker jeg på de mange og store skolene hvor 70–80 prosent av elevene er språkmektige med familie i mange land og historier om krig og katastrofer. Og samfunnsliv, arbeid, rike og fattige, eventyr, musikk. Blir den delen av verden holdt unna? Norge som imperialistland i USAs tjeneste – er det noe som 16-åringer med et lånt hefte blir overraska over, i dag?

Det er noe som kalles «den skjulte læreplanen». Den formelle læreplanen er myndighetenes vedtatte, skriftlige mål for utdanninga. Det meste og viktigste som skjer på skolen, står ikke i noen læreplan, men kan påvirke sterkere. Plan: Alle barn er like mye verdt. Praksis: Abdi og Samaya: Ikke snakk morsmålet! Her snakker vi norsk! Plan: Det er ikke karakterer på barneskolen. Praksis: Vi tegner smilemunn og sur munn. 

Hva er viktig? På 1930-tallet var det en radikal strømning i skolen. Normalplan for byfolkeskolen fra 1939 snakka om å ha morsomt gruppearbeid. Og: «En større fellesoppgave i regning, tegning, geografi, biologi osv. vil stimulere arbeidslysten hos dem og gjøre dem glade.» Glade! 

Det går an å tenke alternativt: Se artikkelen Flytt skolen ut av skolen! Gnist 1/2018.

Hvor er staten på vei?

Jeg nevne noe som bekymrer meg om skolen. Det gjelder en voksende internasjonal tendens til å lage «fit for all»-undervisning, uavhengig av land, geografi, miljø og at elevene er svært ulike. Det er selskaper som selger varer som går under betegnelsen digitale læremidler, «edubusiness».

På imperialistisk vis har kapitaleiere kasta seg over skolevesenet. De har funnet ut at de kan gjøre butikk på offentlige skoler. Også i Norge – med offentlige penger.  Flere internasjonale gigantiske selskaper lager noe de kaller skoler i fattige land, med begrunnelsen at vil hjelpe de fattige, 

Et eksempel er «for profit»-selskapet Bridge International  Academies, som opererer i Afrika og India med statenes og Verdensbankens pengestøtte. Foreldrene betaler også, og selskapet sier at det er lett å tjene milliarder av dollar når de fattige betaler, fordi de er så mange. Selskapet sender instruks til «lære-fasilitøren» for hver eneste time, minutt og sekund (jo!), elektronisk og på engelsk, på nettbrett eller mobiltelefon, om hva hen skal gjøre dag for dag i et klasserom.

Jeg tenkte på det da jeg leste om Læringsverkstedet, en barnehagekjede, der eierne beriker seg på offentlige penger, blant annet i Norge. Det kontrollerer ikke på langt nær på samme måte som Bridge. Men eierne har åpenbart ikke mye tillit til barnehagelæreres faglige dømmekraft. De har bestemt at barnehagene deres skal bruke et fast dagsprogram. Eiernes mål med dette er å «optimere elevers skoleprestasjoner». Selskapet gir «utbyttegaranti». Staten har stempla godkjent og sendt pengene. Barnehagelærere synes faget deres smuldrer bort … 

Så er det nettbrett og PC. Jeg er tilhenger at elevene bruker Internett, ikke minst fordi de kan se ting som de aldri ellers ville ha sett og hørt! Det jeg er urolig for, er hva staten har tenkt. Er det mulig å se for seg at staten lager en strategi der et sentralt direktorat sender oppgaver til elevene i stort omfang, i et dags- eller ukesregime? At det lages læringspakker som passer til de nasjonale prøvene? At det holdes prøver via nettbrettet/PC-en, slik at direktoratet får resultatene direkte? Kan en si at da blir kontrollen fra stat til elev fullstendig? Vil lærerne bli tilretteleggere og ha ansvaret for at teknikken virker? Vil lærere være nødvendige, i et slikt system? 

Hva er lærenes spesielle fag? Pedagogikken! 

I skoledebatten snakkes det ikke nok om pedagogikken. Lærernes fag. Sjølsagt må lærerne ha tilstrekkelig kunnskap i de fagene de underviser i. Men det er pedagogikken som gjør at du får med deg elevene. Når du studerer spesialpedagogikk for å bli bedre til å undervise elever med spesielle behov, så er det ikke matte og engelsk du studerer, men hvordan du oppfører deg. Og hvordan finne ut hvordan barnet og ungdommen tenker, og så prøve å finne veier inn til barnet og ungdommen så de forstår. 

Læreren omdanner mål i fagplanene og de sosiale måla til aktiviteter/gjøremål for elevene som passer for alderen, stedet, årstida naturen, klassens størrelse, de ulike elevene. Å få en klasse til å fungere sosialt, at elevene har det bra der, er en oppgave over tid – for pedagogen. Dette er faget og gleden til læreren. Det å ikke få lov til det, eller i praksis bli hindra, er veldig frustrerende. 

Hvis lærerne mer eller mindre tvinges til ukeplaner eller teknologi som tar over mye av tida i klasserommet, og som er laget til bruk for alle i hele landet på samme tid, altså uavhengig av levende, forskjellige barn (og ungdom!) på ulike steder, forsvinner pedagogen. Derfor er de nasjonale prøvene og andre tester gjennomført i alle klasser i alle skoler i hele landet på samme dag, også et angrep på faget pedagogikk og på pedagogen. Læreren vil gi plass ikke bare til å regne og skrive, men alle fag, slik læreplanen sier. Pisa-tester har ikke med historie, samfunnsfag, og sjølsagt ikke sang og musikk, undersøkelser og skapende virksomhet. Er Bridge-strategien umulig å forestille seg i Norge? Vil kapitalens behov for nye markeder, tvinge seg mer og mer inn i norsk skole? Jeg sender spørsmålet videre.

Jeg nevnte tidligere at mora mi Helga og søstrene leste skolesangboka, fra perm til perm, som litteratur, da de var barn, og de sang mye. I dag synges det lite i skolen. Når jeg besøkte mora og tanta mi som nærma seg 100 år, den ene dement, den andre ikke, hadde jeg alltid med meg Mads Bergs sangbok (første opplag i 1914). Boka hadde jeg med for min egen del. Gamlingene kunne alle sanger og alle vers utenat, og lagde andrestemme så lett som en plett. 

 

Leder:
Hva er et tariffoppgjør? … 4

Plukk … 6

Gnist-samtalen med Bjørn Tore Egeberg og Stein Stugu … 8

Janne Lisesdatter Håkonsen:
«Revolusjon er alt, alt annet er tull» … 20

Dagbjørn Skipsnes:
Hjulet er allerede oppfunnet … 28

Ronny Kjelsberg:
Sosialisme, nå? … 32

Runa Evensen:
Sosialisme på dagsorden … 38

Mathias Bismo:
Forkortelse av arbeidsdagen er grunnbetingelsen … 42

Nina Björk:
Den rettferdige ulikheten … 50

Alf Gunvald Nilsen:
Ulikhetens ABC: Marx om utbytting … 54

Tina Andersen:
Vi må snakke om taktikk i miljøbevegelsen … 60

Arundhati Roy:
Ildebrann i India. Systemet feiler. … 68

Svein Olsen:
Israel – en voldelig og rasistisk bosetterstat på et anna folks territorium.
Del 1: Hvordan havna vi her? … 74

Debatt:

Johan Petter Andresen:
Kommentar til Bjørn Olav Utvik om den arabiske våren og Syria. … 86

Bokomtaler:

Dag Hessen:
Verden på vippepunktet … 90

Noreena Hertz:
Ensomhetens århundre … 94

Richard Smith:
China’s engine of environmental collapse … 98

Grace Blakeley:
The Corona Crash: How the Pandemic Will Change Capitalism … 100

Alice Martin og Annie Quick:
Unions renewed – Building power in an age of finance … 104

Robert Ovetz (red.):
Workers Inquiry and global class struggle … 104

Oscar Dybedahl, Sigurd Hverven, Ola Innsett og Mimir Kristjansson (Red.):
Markedsmennesker … 108

Terje Rasmussen:
Folkesosialisten. Biografien om Finn Gustavsen … 110

Stein Aabø:
Sosialisten. Et portrett av Stein Ørnhøi … 110

Andreas Malm:
Corona, Climate, Chronic Emergency: War Communism in the Twenty-First Century & How to Blow Up a Pipeline: Learning to Fight in a World on Fire … 116

Rachel Holmes:
Sylvia Pankhurst.Natural born rebel: … 122

Bokhjørnet … 124

Revolusjonens A-Å:

Pariserkommunen … 126

I forslag til revidert arbeidsprogram som skal behandles på Rødts landsmøte, er det stilt forslag om å legge til rette for flere arbeiderstyrte og kooperative bedrifter. Stein Stugu har vært en av initiativtakerne til forslaget, mens Bjørn Tore Egeberg har markert seg mot forslaget, begge i debatt i Klassekampen. 

Kari Celius er intervjuer og med i redaksjonen i Gnist.
Bjørn Tore Egeberg sitter i styret i Rødt Arbeiderlag Oslo.
Stein Stugu er tidligere konserntillitsvalgt i Orkla og Ringnes, kommunestyremedlem for Rødt Bærum og medlem av arbeidsprogramkomiteen i Rødt
Foto: Dean Bennett

---

Hva vil dere si om styrkeforholdet mellom klassene i Norge 2021, og hva er det som er en god sosialistisk strategi nå?

Bjørn Tore: Det kjennes ofte som sosialismen aldri har vært lenger unna så lenge jeg har levd. Folk er forbanna på regjeringa og skuffa over Støre, men det skaper ikke en bevegelse mot hele det kapitalistiske systemet. I optimistiske tider sa vi: Vi krever ikke større brød, vi krever hele det fordømte bakeriet. I dag er kampen ofte å ta tilbake det brødet som Høyreregjeringa har tatt fra oss, og vi hører ikke lenger kravet om å ta over bakeriet.

Så en god sosialistisk strategi i 2021 er å bygge antikapitalistiske organisasjoner. Å sette seg rundt bordet og diskutere hva kapitalisme er, og finne ut om det fortsatt er sånn at den aldri kan bli rettferdig, selv om skrivende klovner påstår akkurat det. Videre å skaffe kamperfaring. Det er nå 40 år siden Altakampen. Den ga 80-tallets antikapitalistiske organisasjoner enorme erfaringer i hvordan makta opptrådte når den ble trua.

Det er der vi er. Med en sterkere arbeiderklasse kunne vi utfordra makta med arbeiderstyrte bedrifter, uavhengige kommuner, kooperative bedrifter innen råvarer, ferdigvarer, transport og utsalg. Men å late som vi allerede har mange og sterke antikapitalistiske organisasjoner er et dårlig utgangspunkt for en sosialistisk strategi.

Stein: Først vil jeg si at når dette er tatt inn som et forslag i arbeidsprogrammet, så er det ikke for å diskutere en strategi for sosialisme. Programpunktet heter «Legge grunnlaget for flere arbeiderstyrte og kooperative bedrifter», og det er også hensikten, fordi det kan være redskap for å øke arbeiderklassens innflytelse der man jobber. 

I tillegg å utvide grunnlaget for at bedriften skal kunne overleve, slik at det arbeidet en har skal være der. Bedrifter som bruker de verdiene som produseres til nye investeringer, vil ha større overlevelsesevne enn en virksomhet som bruker svært stor del av det som skapes, til profitt. I en del næringer vil det også gi realistiske muligheter til å drive videre. I næringsmiddelindustrien vet jeg om mange nedlagte virksomheter der dette hadde vært mulig, hvis det var lagt til rette for at ansatte kunne overta. Forslaget til program har andre forslag som også vil gjøre det mulig, som bedre finansieringsordninger.

Bjørn Tore: Dette skjønner jeg ikke. Arbeidsprogrammet har vel en klar sammenheng med Rødts strategi for sosialisme? Spesielt tiltak for «å øke arbeiderklassens innflytelse der man jobber»? 

Stein: Om vi er nærmere eller lenger fra sosialisme i dag enn tidligere i mitt liv, har jeg egentlig ingen formening om. På den ene siden er arbeiderklassen, i alle fall utenfor Norge, i hovedsak svakere organisert enn før. På den andre siden så mener jeg den radikale delen av fagbevegelsen har større innflytelse, og i alle fall større muligheter for innflytelse, enn tidligere i fagbevegelsen. Men det må vi bruke mer enn vi klarer i dag. Både for å forklare betydningen av sosialisme og skjerpe den antikapitalistiske profilen.
En viktig del av det siste er å peke på andre alternativer til eierskap enn staten, vi trenger å skissere alternative eierformer som kan fungere.

Vi trenger en diskusjon om hva sosialisme i praksis vil bety. Både flere arbeidereide bedrifter og kooperativer er en del av en sosialistisk økonomi, i tillegg til offentlig kontroll og eierskap av de aller største virksomhetene. Men det er ikke det som er hensikten med programforslaget nå.

Men vi bør fylle Rødts ønske, formulert i prinsipprogrammet om arbeiderstyrte bedrifter under sosialismen, med et konkret innhold om hvordan slike kan etableres allerede nå. De vil også kunne ha en viktig funksjon i en kapitalistisk økonomi.

Hva er en arbeiderstyrt bedrift? Fortell hva dere legger i det? Fins det erfaringer eller eksempler som kan illustrere? 

Bjørn Tore: En arbeiderstyrt bedrift oppstår når eierne rømmer. Noen ganger vil arbeiderne fortsette å jobbe i sjappa, og da blir løsningen at de må overta eierens jobb. De låner penger, kjøper ut eierne og møter hverdagens tusen problemer. I de fleste tilfellene har de med folk fra den gamle ledelsen, eller de henter inn en leder utenfra, så de kan konsentrere seg om det de kan best: å jobbe. En spesiell form for arbeiderstyrt bedrift var heisbedriften Nor Heis. Her jobba det mange sosialister, og da de overtok bedriften, var det et arbeidermaktprosjekt, både for arbeiderne og for Heismontørenes Fagforening.

Stein: Det finnes en rekke eksempler på arbeiderstyrte og kooperativ virksomhet, og i tillegg ideell virksomhet. For å ta en liten omvei: Med et strategiske mål om å bli kvitt velferdsprofitørene innenfor barnehage var det en svært viktig endring at vi aksepterte ideelt eierskap som fornuftig. Det sikrer at pengene blir brukt på ansatte og unger, ikke profitt. Gjennomgående er det også de som får best tilbakemeldinger fra foreldre. Selv om disse målingene mildt sagt kan diskuteres, så tror jeg det er riktig at de ideelle gjennomgående er best fordi de ikke bruker penga på profitt. De kommersielle eierne skårer derimot dårligst og byr på flere eksempler på dårlig lønn og arbeidsforhold.

Ideelt eierskap kan misbrukes. I det diskusjonsnotatet vårt danske søsterparti, Enhedslisten, har laget om arbeiderstyrte bedrifter, «Et mere demokratisk erhvervsliv», dokumenterer de at kooperativ virksomhet har sterkere overlevelsesevne og færre konkurser enn profittstyrt virksomhet.
For å ta et eksempel. Mondragon er et baskisk kollektiv som er eide av 35 000 av konsernets 90 000 ansatte. De velger ledelse og har klare regler for hvor store lønnsforskjeller de aksepterer innenfor en bedrift. I Euskadi er sysselsettingen høyere enn i resten av Spania.

Bjørn Tore: Jeg tror vi begge vet litt for lite om Mondragon og de kooperativene som deltar der til å gi det noen vekt i debatten. Siden det ikke finnes fagforening der, vil de fleste som drar dit for reportasjer snakke mest med sjefene. Det bør være et tankekors at da en av Mondragon-bedriftene kjøpte det norske heisfirmaet Elevator (der mange arbeidere hadde små aksjeposter), så var betingelsen for kjøpet at arbeiderne ikke skulle eie aksjer lenger.

Stein: Det er ikke til hinder for at vi kan lære og bruke de positive erfaringene fra Mondragon, som vi bør lære av de dårlige for å unngå å gjøre samme feil.

Arbeiderstyrte bedrifter, dreier det seg ikke om eierskap til syvende og sist? Jeg mener, fins det noen andre enn de ansatte (arbeiderne) som vil eie en arbeiderstyrt bedrift?

Bjørn Tore: Det kan finnes andre som deltar i redningsaksjonen når arbeidsplasser kan gå tapt, og de reddes gjennom å lage en arbeiderstyrt bedrift. Et eksempel på noe som burde blitt en arbeiderstyrt bedrift er Design Forum, en klesbutikk-kjede der det var streik for noen år siden. Eieren vant streiken gjennom å slå bedriften konkurs, og driver videre uten de streikende. Her kunne Handel og Kontor snappa konkursboet foran nesa på han, og plutselig eid en butikk-kjede, som det hadde vært smart å la de ansatte styre, fram til det dukka opp en seriøs kjøper.

Stein: I det forslaget vi har laget, legger vi også opp til at vilkårene skal bedres for kooperativer og arbeiderstyrte bedrifter. Noe av problemet med Nor Heis var at de fikk store problemer med lån og tilgang på kapital. Det har vi forslag om å gjøre noe med ved å legge til rette for bedre finansiering. I prinsippet er jo ikke dette noe annet enn en statsbank, som Husbanken, på flere områder. Vi har jo flere slike forslag i arbeidsprogrammet. I tillegg er det fullt mulig at man i mange lokalmiljøer vil være med på å finansiere overtakelse og oppbygging av ny nøkkelvirksomhet av mange slag, hvis det legges til rette for slik finansiering

Et kooperativ som Mondragon har også egen bank. Og i Enhedslistens forslag ligger det også at det skal opprettes banker finansiert med avgifter fra de kooperative virksomhetene som bygges opp.

Et vilkår for slik finansiering er at arbeiderstyrte og kooperative bedrifter fortsatt skal være det, dvs. at den ikke skal kunne selges til et ordinært kapitalistisk konsern. Finansieringen må låses fast til virksomhetens formål og en samfunnsmessig fornuftig praksis. Ser vi på barnehager, så finnes det jo eksempler på at også ideelt eide virksomheter opptrer som profitører, som kirkens eierskap til flere barnehager i Berge, Akasia, der hensikten var å skumme fløten fra barnehagene for å finansiere annen kirkelig virksomhet.

Jeg jobber i et statsforetak, der ministeren i sittende regjering er generalforsamling. Vi ansatte merker lite til skiftene av minister. Det vi merker – og er opptatt av – er hvem som er ledelsen. Hva tenker dere om statlig eierskap? Hvordan bør eierskapet driftes?

Bjørn Tore: Jeg jobba 25 år i Posten (eller var ansatt i 25, men jobba i høyden 10 av dem, ble det påstått). Sjefene jobba hardt for korpsånden, men det tror jeg de har slitt verre og verre med etter at jeg slutta. Først 10 år med New Public Management. Deretter et direktørstyre som snytt ut av nesa på et vanlig AS. Problemet for oss som var aktive i fagforeningen, var at medlemmenes protest ofte stoppa ved at de var skuffa over sjefen. Det var et mindretall som forstod at direktørene og departementet knytta seg opp mot NHO og deres syn på moderne bedriftsledelse. Med disse begrensningene er statlig eierskap bra. Jeg vil forsvare alle statlige arbeidsplasser mot AS-ifisering og privatisering. Muligheten til å stille politikere til ansvar er god å ha. Eierskapet bør driftes i godt samarbeid med fagforeningene, men jeg har jo ingen tro på at det vil bli sånn. Staten er ikke oss.

Stein: Jeg er helt enig med Bjørn Tore i det han sier her. Et statlig eierskap må i tillegg forvaltes med et mye bredere samfunnsmessig formål enn avkastning, som svært ofte er viktigste mål i dag. Her må det settes klare mål både når det gjelder miljø, sysselsetting, ansettelsespolitikk og medvirkning. 

Samtidig er statlig eierskap viktig, også i dagens Norge. Når norske bedrifter blir solgt, er det altfor ofte de med de største økonomiske musklene som vinner og kan regne hjem oppkjøpet. I et lite land som Norge er det svært viktig at formålet med eierskap skal være mer enn penger på kort sikt. Skal vi sikre nasjonal kontroll er bruk av statlig kapital helt nødvendig. Det var som eksempel svært uheldig at Folketrygdfondets eierandeler i Orkla ble brukt som et redskap til å sikre Stein Erik Hagens kontroll på konsernet. Konsekvensen var at mye er solgt til høystbydende, ut av landet.

Er det en motsetning mellom fagorganisering og arbeiderstyre/-eierskap i en bedrift?

Bjørn Tore: Nei. Men det finnes selvsagt eksempler på arbeiderstyrte bedrifter der folk står utafor fagforeningene. Akkurat som det finnes kapitaliststyrte bedrifter der arbeiderne ikke vil organisere seg. 

Stein: For å se til Mondragon igjen. Mondragon er negative til fagbevegelsen. Som eksempel måtte det streikes for å få tariffavtale da de etablerte seg med en heisbedrift i Norge. Fagforeninger er definitivt viktige også i arbeiderstyret bedrifter, fordi det vil oppstå forskjeller i prioriteringer sett nedenfra sammenliknet med ovenfra. Dette vil også nødvendigvis skje også i et sosialistisk samfunn og må ivaretas helt uavhengig av eierskap.

Jeg har forstått det slik at du, Stein, var initiativtaker til et nytt avsnitt under Økonomi-kapitlet i foreslått revidert arbeidsprogram for Rødt om å legge til rette for flere arbeiderstyrte og kooperative bedrifter. Kan du fortelle mer om bakgrunnen for forslaget? 

Stein: Egentlig er programpunktet i stor grad et sammendrag av punkter som også har vært med i tidligere arbeidsprogram, men da spredt rundt i programmet. Det jeg har foreslått, er å samle dette i ett programpunkt og i tillegg utvide det med noen forslag som tydeligere sier at også problemer med tilgang på kapital må løses. For Nor Heis var dette et problem, men det er jo løsbart. Slike problemer var jo medvirkende til at et knapt flertall av de som jobbet i Nor Heis valgte å gi opp.
Et viktig spørsmål både for Rødt og andre partier er at vi må ut av EØS. Vi trenger da også diskusjoner om eierformer og hvordan det skal bidra til verdiskaping og sysselsetting.

Så er jeg jo også inspirert av både Enhedslistens forslag og andre internasjonale erfaringer. 

Bjørn Tore: Den arbeiderstyrte bedriften Nor Heis var spesiell fordi arbeiderne der sa tydelig fra om at hensikten både var å redde arbeidsplassene og å utøve arbeidermakt. Jeg tror det er derfor kapitalen ga Nor Heis større problemer enn andre bedrifter der de ansatte er eiere. Kapitalen har mange andre metoder enn å skru igjen tilgangen på kapital. Man må også regne med å bli motarbeida for eksempel gjennom dårlige vilkår for innkjøp og salg.

Stein: Det har Bjørn Tore helt rett i. Men vi har en lang rekke forslag i arbeidsprogrammet som tar sikte på å gjøre noe med de ekstreme redskapene storkapitalen har i dag som nettopp tar sikte på å skvise mindre bedrifter, enten de er arbeidereide eller ikke.

Hvorfor er ikke dette god Rødt-politikk, Bjørn Tore?

At arbeidere redder arbeidsplassen sin gjennom å kjøpe bedriften er god Rødt-politikk. Men det som har vært diskusjonen i Rødt er om vi vil tjene på en ny arena for klassekampen, å bruke mye krefter på å etablere arbeiderstyrte og kooperative bedrifter. Dette kan være god Rødt-politikk for en arbeiderklasse på offensiven, en arbeiderklasse som har sterke sosialistiske organisasjoner. Men i 2021 vil de som starter arbeiderstyrte bedrifter, oppleve kapitalmakta på samme måte som Nor Heis en gang opplevde den. Det var stadig trøbbel, helt til det heldigvis dukka opp en kjøper, slik at arbeiderne oppnådde det sekundære målet: å sikre arbeidsplassene. Å skape arbeidermakt gjennom arbeiderstyrt bedrift i et kapitalistisk marked, ble for vanskelig. Kapitalen har ikke bruk for, og har ikke noe ønske om, suksessrike arbeiderstyrte bedrifter. De har stor makt til å knekke en arbeiderstyrt bedrift hvis den vokser, erobrer markedsandeler, og kan bli til inspirasjon for de som stiller spørsmål med den private eiendomsrett til produksjonsmidlene. Derfor vil en slik strategi ta masse krefter fra viktigere fagforeningsarbeid, og den vil gi lite tilbake.

En god Rødt-politikk er å kreve arbeidermakt i kraft av å være ansatt i bedriftene, i kraft av å skape verdiene som gir bedriften penger i kassa. Vi har i dag et skinndemokrati med utskremte ansattrepresentanter i bedriftsstyrene. Men noen klubber har klart å gjøre noe ut av dette, utvikle styreplassene som en plattform for å konfrontere eierne, for eksempel hvis det pågår kamp mot nedbemanning, eller kamp mot å satse på innleie og underleverandører, i stedet for rekruttering. Dette vil også møte motstand, men er langt bedre Rødt-politikk enn å gi illusjoner om at veien til en god arbeidsplass går gjennom å kjøpe aksjene.

Stein, hvorfor er det viktig og nødvendig at tilrettelegging for arbeiderstyrte bedrifter er en del av Rødts økonomiske politikk?

Stein: Bjørn Tore behandler dette forslaget som om det vil ta ressurser fra annet arbeid i Rødt og fagbevegelse. Jeg tror det er tvert imot, at det vil kunne utløse mer aktivitet og inspirere til handling. Samfunnsmessig er tilrettelegging for mer arbeiderstyre, mer kooperativ virksomhet, og til og med tilrettelegging for mer ideelt eierskap til erstatning for kommersiell virksomhet, bra. Også under kapitalismen. All min erfaring fra 50 år som aktivist er at de valgene vi gjør, også har betydning for hvordan livet kan være under kapitalismen. Og da må vi, hvis vi kan, bidra til flere verktøy enn de vi har i dag. Når vi sloss for å forsvare arbeidsplasser mot nedlegging, trenger vi alternativer. Det vil styrke, ikke svekke, kamper som vi uansett tar. Finnes alternativet, vil det i seg selv ofte gjøre det vanskeligere for et stort konsern å legge ned. Oppkjøp og nedlegging er ofte for å sikre markedsandeler. Vi må da gjøre det vanskelig å bruke oppkjøpet til å sikre markedsandeler uten også å utvikle produksjonen og arbeidsplassene. Vi trenger å komme med forslag som også kan gjennomføres nå.

Er det ikke demokratisk underskudd i arbeidslivet, og dermed behov for at de ansatte skal få større innflytelse over drift og eierskap i bedriften de er ansatt i?

Bjørn Tore: Jo. Og det skal Rødt og mange andre slåss for, både så lenge vi har kapitalisme, og i ei sosialistisk framtid. Innflytelse over drift gjennom fagforeningene i kraft av at det er vi som skaper verdiene. Og kjempe for offentlig eierskap under demokratisk kontroll, og mot privatisering av offentlige tjenester.

Stein: Både lovverk og avtaleverk i Norge er fulle av vakre formuleringer om demokratisk medvirkning, også i styring av bedrifter. I tillegg til innflytelse på eget arbeid. For meg er det helt unaturlig hvis det skal stoppe ved eierskap. Hvorfor skal det det?

Samfunnsmessige endringer kan skje svært raskt under dagens kriserammede kapitalisme. Erfaringer med ledelse av bedrifter vil da være svært viktig. Hvordan skal vi kunne overta hele butikken, dvs. skape sosialisme, hvis arbeiderbevegelsen ikke har slik kompetanse? 

Hvordan skal vi klare å bygge en annen samfunnsformasjon hvis vi ikke vet hva som kan fungere og hva som ikke fungere? Hvilke rammevilkår må endres? Det er jo ikke slik at en sosialistisk maktovertakelse løser alle problemer. Det løser noen, men skaper også nye. Vi må fortsatt investere, vi må være effektive, men samtidig ivareta og bruke folks arbeid bedre enn i dag. Klarer vi ikke det vil forsøk på å bygge sosialismen gå på dunken, nok en gang.

Programpunktet om å legge til rette for flere arbeiderstyrte og kooperative bedrifter ble vedtatt med stort flertall, slik det ble vedtatt med stort flertall av Arbeidsprogramkomiteen. Forslag fra Asbjørn Wahl om å stryke dette punktet falt.

Faktaboks: Nor Heis Oslo

Høsten 1993 gikk Nor Heis konk, og arbeiderne og fagforeningen til heismontørene, HMF, kjøpte bedriften for å redde arbeidsplassene. Bedriften skulle kjennetegnes av arbeidermakt. 

Nor Heis Oslo fikk en meget interessant eierstruktur. HMF var den reelle eieren. Klubben fikk ansvar og myndighet til å stå for den løpende driften. Det var flere sosialister som jobba der, så arbeidermaktperspektivet kom fra golvet. Roar Eilertsen (De-Facto) ble valgt som styreleder av arbeiderne. Direktørene som ble ansatt, var aldri i tvil om at det var HMF-klubben som bestemte i bedriften. Klubbmøtet tok de store avgjørelsene. 

Bedriften ble solgt i 1999, etter mye tvil og flere jevne avstemninger. Det er ikke kjent noen forsøk på å drive arbeidermaktbedrift i Norge etter dette. 

(Kilder: Roar Eilertsen i Rødt! (Gnist) nr. 2 2010, Jørn Magdahl: Meningsløst God, Gyldendal 2007, samtale med Fritjof Johansson 2021.

Faktaboks Mondragon

Mondragon er en føderasjon av arbeiderkooperativer, basert i Euskadi i Nord-Spania. Den ble etablert som en produksjonsbedrift i landsbyen Mondragon i 1956 av Jose Maria Arizmendiarrieta og en gruppe av tekniske studenter. Det som først ble produsert, var parafinovner. 

Nå er Mondragon verdens største kooperative konsern med bedrifter over hele verden som sysselsetter 90 000, der omtrent en tredel er eiere. I Spania eier og driver Mondragon bank- og forsikringsvirksomhet og dagligvarekjeden Eroski. Sammenlignet med spanske private bedrifter er lønnsnivået for produksjonsarbeidere i Mondragon høyt, mens det motsatte er tilfeller for ledere på mellomnivå og tekniske stillinger. Forholdet mellom avlønning av ledelse og produksjonsarbeid varierer i konsernet, gjennomsnittlig er det 5:1. Lønnsreguleringen skjer ved avstemning mellom eierne i den enkelte virksomheten. Det er ikke fagorganisering. (Fra Wikipedia)

 

Dette nummeret av Gnist handler om staten – hva den er for noe og hvordan jobbe politisk som et revolusjonært parti i det marxister grovt sett vil oppfatte som et redskap for kapitalismen som økonomisk og politisk system. Derfor er det naturlig å snakke med Siavash Mobasheri som er leder av det største distriktet i Rødt, Oslo. Hvert fjerde medlem av Rødt er medlem av Rødt Oslo.

Av Erik Ness, medlem av redaksjonen i Gnist
Siavash Mobasheri er utdannet lærer, leder av Rødt Oslo, landsstyrerepresentant og bystyrerepresentant i Oslo.
foto: Ole Mjelstad

Gnist: Hva tenker du om påstanden om at staten grovt sett er et redskap for kapitalismen som økonomisk og politisk system? At staten er en organisering for å holde produksjon for profitt og borgerskapets klasseherredømme i gang?

Siavash: Jeg er vel ganske enig i denne påstanden. Staten blir gjerne framstilt som en nøytral instans. Det er ikke riktig. Statens rolle er å forsvare kapitaleiernes rett til å tilegne seg verdiene av det som blir produsert. Staten står klart og tydelig på eierklassens side, selv om den også har oppgaver som er til fordel for den arbeidende klassen.

Statsapparatet – inkludert fylker, kommuner og statseide bedrifter – vil jeg si at har grovt sett tre hovedfunksjoner under kapitalismen: mekler, felleskapitalist og maktinstrument. Jeg skal forklare hva jeg mener med disse funksjonene.

Som mekler lager statsapparatet lover og systemer som får samfunnet og markedsøkonomien til å gli best mulig og i samsvar med interessene til kapitalen. Dette er ikke alltid like lett å få øye på, men når man først har sett det, så blir det veldig tydelig. Skattepolitikken er et eksempel på dette, lønnsarbeid skattes mye hardere enn inntekt på aksjespekulasjon. 

En sterk fagbevegelse og andre gode krefter er avgjørende for at lover og regelverk blir bedre for arbeiderklassen. Arbeidsmiljøloven og folketrygdloven er klassiske eksempler på forbedringer som er vunnet gjennom kamp. Dette er imidlertid ikke evige seire, arbeidsfolks rettigheter er stadig under angrep, og vi er ikke alltid sterke nok til å klare å forsvare det vi har. 

En del av meklerfunksjonen blir utført via de folkevalgte organene, nasjonalt og lokalt. Dette gir staten et demokratisk preg, og til en viss grad får folk innflytelse på den måten. Men i alle vesentlige spørsmål er det likevel eierklassen og kapitalen som rår, dette har vi også sett tydelig under koronakrisa – de store millionene har gått til de rikeste, smulene har gått til oss andre. 

Som felleskapitalist sørger staten for infrastruktur og standardisering som det ville være lite hensiktsmessig eller umulig for hver enkelt kapitalist å bygge ut eller vedta. Utbygging av veier, vanntilførsel og kraftlinjer er selvfølgelig også et gode for folk flest, men det er en heldig bieffekt, ikke et mål i seg sjøl. 

Som maktinstrument skal staten sørge for å opprettholde lov og orden og gi landet trygge grenser. Men den har også etablert et overvåkings- og kontrollsystem, både åpent og i det skjulte. Den politisk begrunnede overvåkinga av venstresida i norsk politikk har vært massiv. Gjennom både 70- og 80-tallet ble tusenvis av politiske aktive overvåka og registrert fordi de ønsket å endre på maktforholdene i Norge.

Jeg sier ikke at staten bare er et onde i et kapitalistisk samfunn. Staten kan også være en plattform hvor arbeiderklassen og sosiale bevegelser kan kjempe fram bedre velferdsordninger og rettigheter for vanlige folk. Det formelle og delvis demokratiet som er bygd opp, gir oss muligheter som mangler i mange andre land, vi må bare ikke glemme at rettighetene vi har ikke er en gave fra systemet, men et resultat av politisk kamp gjennom mange år. Nå ser vi at tilkjempede goder blir svekket og mulighetene for å få til reelle endringer innenfor rammene av kapitalismen blir dårligere når arbeiderklassens organisasjoner er svakere. Det vi ser er at den økonomiske sfæren utvides og at demokratiet slik innskrenkes når nye områder legges under markedets vold, for eksempel når velferdsprofitørene gjør nye innhogg.

Gnist: Du er «hærfører» for noen tusen medlemmer av Rødt, revolusjonære, som vil et helt annet sted enn vi er i dag. Hva tilbyr Rødt sine medlemmer sånn at de sammen deltar i klassekampen? Jeg tenker på studier, lagsarbeid, hjelp til å bli aktive i fagforeninger, kvinnebevegelsen, antirasistisk bevegelse osv.  

Siavash: Rødt Oslo har i likhet med resten av partiet vokst massivt de siste årene, og det betyr mange nye medlemmer og stort behov for å utvikle organisasjonen både organisatorisk og politisk. I tillegg forandrer virkeligheten seg hele tida, derfor må vi oppdatere våre meninger og analyser i tråd med utviklinga i samfunnet. Dette er, for å si det pent, ikke en enkel oppgave.

Det er ikke sånn at vi stadig må finne på hva vi mener på nytt, men vi trenger å tilby alle nye medlemmer skolering i det grunnleggende tankesettet vi bygger på, altså marxistisk analyse. Når virkeligheten forandrer seg, må vi tenke gjennom hva vi mener konkret, med utgangspunkt i en felles analyse og et felles begrepsapparat. Jeg tror det er riktig å si at akkurat nå har vi stort behov for å bygge denne felles analysen og utvikle dette felles begrepsapparatet. 

Det finnes nettverk, utvalg og arbeidsgrupper både lokalt og sentralt som jobber med å legge til rette for studiearbeid. Men det som finnes av tilbud, er likevel ikke nok. Etter min mening har vi i Rødt de siste årene ikke klart å lage et godt nok verktøy for å forstå virkeligheten, hvordan vi kan forandre den og hva vi vil forandre den til. Jeg savner diskusjoner om «de lange linjene», for vi blir dessverre ofte slukt av små og store hverdagslige saker i parlamentariske organer. Å finne tid til å se langt framover sammen, er en av de viktigste utfordringene for oss nå. Vi har over 10 500 medlemmer i Rødt. Det er en potensiell politisk kraft av dimensjoner, men da må vi også gi medlemmene mulighet til å både utvikle seg sjøl politisk og til å være med og utvikle Rødt politisk – basert på analyser og diskusjoner, ikke kortsiktig gevinst på meningsmålinger.  

Det kommunistiske PTB (Parti du Travail) i Belgia er det mest spennende partiet på venstresida i Europa nå. De har gjort flere sterke i valg de siste åra, og de prioriterer å styrke grasrotbevegelsene og å bygge egen partiorganisasjon framfor å satse alt på å føre egen parlamentarisk framgang. Jeg mener ikke at Rødt skal bli en kopi av PTB, å kopiere andre partier i andre land er aldri en god idé, men vi må erkjenne at dagens studiearbeid ikke fungerer optimalt.

Jeg savner at vi i Rødt har en gjennomgående og systematisk partiskole og en kultur for å studere, lære og utvikle oss. Jeg opplever at studier av marxisme i Rødt, og på venstresida for øvrig, har blitt en hobby for spesielt interesserte og akademikere. Politiske studier er nødvendig for å utvikle en god politikk her og nå, og for å se hvilke veier vi skal velge for å kunne kvitte oss med kapitalismen som system. Her mener jeg vi må se på Rødts forhistorie og lære av den. AKP på sitt beste videreutviklet marxismen, og Kjersti Ericsson, Siri Jensen, m.fl. har bidratt med viktige analyser. Samtidig må vi huske at disse analysene ble utviklet i politiske kollektiv, ikke av enkeltpersoner som satt innelåst i kott og skrev for seg selv.

Partibygging i bred forstand av ordet må tas på alvor. Vi må prøve å skape et parti av aktive og skolerte aktivister som klarer å skape et genuint anti-systemparti med alt det innebærer av alternativ organisering. Et slikt parti satser ikke bare på å vinne valg, kapre flest mulig stemmer og sprenge sperregrensa for å få inn flere representanter på tinget. Vi skal være et parti som hele tida står på to bein, partibygging og ikke-parlamentarisk arbeid må prioriteres i minst like stor grad som folkevalgtarbeid.

Vi må bruke skoleringa målretta for å skape mer aktiv grunnplan som ikke bare former en bedre praksis, men som ved å gjøre det basert på en felles ideologisk forståelse knytter deler av bevegelsen nærmere sammen. Dette høres kanskje litt stort ut, men det finnes ikke noen grunn til at vi ikke skal være ambisiøse. Det handler om å vite hva vi vil og jobbe dag til dag ut ifra noen målsettinger som vi ser på horisonten. Mister vi målet ut av syne er det lettere å gå seg vill.

Gnist: Mer og mer av vårt arbeid rettes nå inn mot valgkamp og arbeid i kommunestyrer, fylkesting og nå Stortinget? Hvordan tenker du at dette står i forhold til oppgaver utenfor folkevalgte organer, jfr. spørsmålet ovenfor?

Siavash: La oss slå fast et par ting til å begynne med: Det er få i Rødt som mener at sosialismen kan innføres gjennom kommune- eller stortingsvalg. Selv om vi i en viss forstand jobber i folkevalgte organer for å gjøre kapitalismen litt mer menneskelig og mer økologisk forsvarlig, så har vi ingen illusjon om at det finnes en kapitalisme som kan gi menneskeheten en tilfredsstillende framtid. Grådigheten, profittjakten, kravet om evig økonomisk vekst, alt dette som ligger i kapitalismens natur, betyr at den må kastes på historiens skraphaug. 

Vi er derfor tydelig på at makta til å forandre samfunnet ligger i bevegelser utenfor de folkevalgte organene. Vi er mer opptatt av å bringe på banen de krava enn å få posisjoner med mest mulig innflytelse og høye lønninger. Derfor har vi valgt å ikke gå inn i byrådet i Oslo, og på nasjonalt plan er det uaktuelt å gå inn i regjering. Regjering og byråd betyr ansvarlighet, lukka dører, enhet med makta og administrering av et system vi er grunnleggende mot. Og vi har vist, ikke minst her i Oslo, at det med riktig strategi kan det ligge mye makt i å sitte utenfor, men med samarbeid og røtter i folkelige bevegelser og aksjonsgrupper. 

Jeg mener Rødt skal være partiet som løfter folk og bevegelser sine kamper inn i de folkevalgte organa samtidig som vi er med å organisere de folkelige kampene. De seirene vi vinner i folkevalgte organ kommer ofte som et resultat av ikke-parlamentarisk arbeid. Dette ved at man har lagt et press utafor folkevalgtorganene som etter hvert kjennes også inn i maktens korridorer. Her er Rødt i en unik situasjon da vi er det eneste partiet som tar folkelige bevegelser på alvor.

Vi må stadig utvikle ei av våre sterke sider, evnen til å knytte sammen parlamentarisk og ikke-parlamentarisk arbeid. Det betyr ikke bare at vi kan vinne enkelte seire innafor systemet, men det betyr også at vi er med på å endre styrkeforholda mellom klassene. Det forutsetter en annen måte å jobbe på enn de andre partiene har. Det betyr at partiet må jobbe i – og i tett samarbeid med – de store folkebevegelsene (massene), fagbevegelsen, kvinnebevegelsen, miljøbevegelsen, freds-og solidaritetsbevegelsen, den anti-rasistiske bevegelsen for å nevne noen.

Gnist: Jeg tenker at det er et sjikt i Rødt som nå er blitt viktigere enn før: de folkevalgte. At politikk framstår som folkevalgtarbeid. Hva tenker du om dette i en sammenheng med å trekke alle med, bygge opp arbeiderklassen og folkets styrke nedenfra? Bygge opp fra grasrotnivå.

Siavash: La meg bruke Rødt Oslo, en organisasjon i sterk vekst, som eksempel. Vi får stadig mange nye medlemmer, vi har folkevalgte i 13 av 15 bydelsutvalg (kommunestyret), 20 lokallag og fire representanter i Oslo bystyre. I mange bydeler har vi for første gang vist fram partiet vårt, bygger tillit og gjør politisk arbeid. Vi har også relativ en sterk organisasjon i Oslo med aktive lag i nesten alle bydeler. 

Sånn som det fungerer i dag, er det det parlamentariske arbeidet som i størst grad bidrar til å gjøre Rødt synlig i mediene, og da blir det fort også det som blir mest synlig av partiarbeidet. De folkevalgte blir Rødts ansikt utad. Dette må vi være oppmerksomme på, og vi må jobbe for bedre balanse mellom det parlamentariske og det ikke-parlamentariske arbeidet.   

Derfor er mitt utgangspunkt at det er helt avgjørende med et godt samspill og samarbeid mellom folkevalgte og partiorganisasjonen. Det ville jo være veldig trist, og uheldig for hele klassekampen i Oslo og resten av landet dersom vi ender opp med å bli reint et parlamentarisk, maktsøkende parti. Vi skal ikke gå i SV-fella.  

Partiorganisasjonen har vi for å organisere klassekamp i brei forstand, ikke bare valgkamparbeid og parlamentarisk innsats. I valgkampen løper partiaktivister beina av seg for å spre politikken og overbevise folk til å stemme Rødt. Da er det på sin plass at de har eiendomsrett til partiets representasjon i kommunestyret, fylkesting og stortinget. Vi må hele tiden minne hverandre på at ingen Rødt-representant sitter der i kraft av seg selv. 

Våre folkevalgte er viktige for partiet, men det er samtidig nødvendig å sikre at de er forankra i en fungerende, skolert, og engasjert partiorganisasjon. En slik forankring er nødvendig for å få det riktige forholdet mellom arbeidet i de parlamentariske organene og partiets arbeid med å mobilisere folk til engasjement i lokale og sentrale kampsaker. Det er altså en gjensidig avhengighet mellom folkevalgte og partiorganisasjonen. 

En av mine kjepphester er rotasjon av maktposisjoner i folkevalgte organer. Dette gjøres i partiet Enhedslisten i Danmark. I et sosialistisk parti bør det være regler for hvor lenge en person kan ha en ledende stilling. På den måten vil man sikre at makta fordeles på mange flere hoder og hender. Vi sier gjerne at makt korrumperer. Med det mener vi at folk i maktposisjoner endrer seg og slutter å tjene folks interesser. Dette gjelder også i revolusjonære partier. Derfor vil vi at makt ikke skal konsentreres rundt noen få utvalgte personer, men at den skal inkludere så mange som mulig. Jeg mener at når en person har hatt en heltidsstilling i et parlamentarisk organ i to valgperioder, skal denne personen ta en pause og gå ut i vanlig arbeid igjen, så andre folk kan slippe til. Ikke minst bør vi stille krav om at alle som skal ha en sentral stilling i partiet, bør ha hatt vanlig arbeidserfaring og ha lokal organisasjonserfaring i Rødt.

Gnist: Hvilken rolle mener du partilaga spiller og kan spille i en sånn sammenheng? Mange av oss kaller partilaga fortsatt for grunnorganisasjonene. Er det der makta ligger lokalt for allsidig politiske arbeid – og arbeid i folkevalgte organer?

Siavash: Våre folkevalgte spiller i dag en svært viktig rolle i å vise fram partiet. Samtidig skal Rødt ikke gå i samme fellen som andre partier: At det er i kommunestyregruppe, fylkestingsgruppe, stortingsgruppe og i den aller øverste ledelsen at makten ligger, mens medlemsmøter, årsmøter og landsmøter får mer symbolsk og rituell betydning.     

Det er nødvendig at det lokale partilaget legger vekt på å støtte opp om Rødt-representantenes virke som folkevalgte, ved å diskutere linjene for de viktigste sakene, prøve å få satt av nok kapasitet til å bistå i arbeidet, og stå til disposisjon for å diskutere vanskelige og kontroversielle spørsmål som måtte dukke opp. Og det er viktig at folkevalgte selv er aktive overfor laget og er opptatt av å lytte til andres syn på sakene. I Oslo har vi løst dette både ved å innarbeide gjennomtenkte samarbeidsrutiner, og at vi i våre lokale vedtekter slår fast at våre folkevalgte er underlagt vedtak fattet av lokallag/fylkesstyret. 

Rødt Oslo har over 2500 medlemmer. Dette gir både store muligheter, men også organisatoriske utfordringer. Vi har flere muligheter rundt hvordan vi skal få partiorganisasjonen og medlemsdemokratiet til å fungere på en bedre måte.

Situasjonen kan beskrives slik: På den ene siden har flere av partilagene «for mange» medlemmer. Styrene har vansker med å kommunisere og ha kontakt med alle og aktivisere dem i partilagets arbeid. På den andre siden har Rødt Oslo flere nye medlemmer som føler det vanskelig å aktivisere seg i forhold til den eksisterende lagsstrukturen og organisasjonsmodellen. De er kanskje heller ikke interessert i at medlemskapet skal fungere på denne måte, eller de har fra før et ganske travelt liv med mange gjøremål, interessefelt, barnepass, skiftarbeid osv.

Samtidig er det ønskelig at flere aktiviserer seg. Selv om Rødt godtar at vi har medlemmer som forholder seg passive, er hele organisasjonskulturen og partidemokratiet vårt basert på at medlemmene er med i fungerende partilag. I tillegg er det ønskelig at Rødt som revolusjonært parti er med og påvirker arbeidet og tar ansvar i folkelige organisasjoner og aksjoner. Da trenger vi aktive partilag som forholder seg til dette og engasjerer medlemmene i de forskjellige sakene. Våre ambisjoner går langt utover valgkamper og parlamentarisk arbeid i Storting og bystyre-/ bydelsutvalg. I så måte er det noen «hull» i hvordan vi for tiden er organisert i Oslo. Dette er spørsmål vi har diskutert over flere år i partilagene våre, men vi har ikke landa på en konklusjon ennå. 

Strategisk sett er det ikke mulig å tenke seg sosialisme i dette landet uten at partiet har store og sterke bastioner i hele den mangfoldige arbeiderklassen. Vi trenger mer fagforenings- og arbeidsplassorganisering. Vi trenger faglige lag som organiserer ansatte og tillitsvalgte på sykehusene, i hjemmetjenesten, i IKT-bransjen, på bibliotekene, innenfor handel- og kontor så vel som for ansatte i frisør- og hudpleiesalonger. Og vi trenger flere møteplasser for «røde tillitsvalgte» i fagbevegelsen.

I Politiets sikkerhetstjenestes (PST) trusselvurdering for 2021 trekkes miljøaktivisme frem som en mulig arena for radikalisering og voldsbruk. I vurderingen står det at det finnes et potensial for at «enkelte kan utvikle en intensjon om å benytte vold for å støtte eller nå politiske mål» i klima-, miljø- og naturvernsaker. I rapporten oppsummeres det at «antistatlige strømninger, der staten anses som illegitim, vurderes å ha et potensial for å radikalisere enkelte personer i 2021. Miljøaktivisme vurderes å være en sak som har et potensial for å radikalisere enkelte personer på sikt.» PST-sjef Hans Sverre Sjøvold trekker frem at miljøaktivister i andre land til dels kan være voldelige. Vindkraftmotstandere, som organisasjonen Motvind Norge, motsetter seg kraftig beskrivelsene i trusselvurderingen av miljøvernere som potensielle terrorister. Uttalelsene fra PST har ført til debatt både i den tradisjonelle miljøbevegelsen og i folkebevegelsene mot vindkraft. Men hva snakker vi egentlig om, når vi diskuterer taktikk, sivil ulydighet og potensiale for voldsbruk i miljøbevegelsen? 

Tina Andersen Vågenes, student og aktivist
Illustrasjon  fra plakat mot utbygginga av Alta-Kautokeino-vassdraget. Alta Museum

---

I Politiets sikkerhetstjenestes (PST) trusselvurdering for 2021 trekkes miljøaktivisme frem som en mulig arena for radikalisering og voldsbruk. I vurderingen står det at det finnes et potensial for at «enkelte kan utvikle en intensjon om å benytte vold for å støtte eller nå politiske mål» i klima-, miljø- og naturvernsaker. I rapporten oppsummeres det at «antistatlige strømninger, der staten anses som illegitim, vurderes å ha et potensial for å radikalisere enkelte personer i 2021. Miljøaktivisme vurderes å være en sak som har et potensial for å radikalisere enkelte personer på sikt.» PST-sjef Hans Sverre Sjøvold trekker frem at miljøaktivister i andre land til dels kan være voldelige. Vindkraftmotstandere, som organisasjonen Motvind Norge, motsetter seg kraftig beskrivelsene i trusselvurderingen av miljøvernere som potensielle terrorister. Uttalelsene fra PST har ført til debatt både i den tradisjonelle miljøbevegelsen og i folkebevegelsene mot vindkraft. Men hva snakker vi egentlig om, når vi diskuterer taktikk, sivil ulydighet og potensiale for voldsbruk i miljøbevegelsen? 

Sivil ulydighet fungerer som en sikkerhetsventil i det demokratiske systemet når byråkratiske og politiske prosesser er prøvd og har feilet. I Norge har miljøbevegelsen brukt ikkevoldelig sivil ulydighet for å løfte fokus på saker som utbygging av vannkraft, vindkraft, gruver og nedbygging av matjord. Samtidig er det en gryende motsetning i miljøbevegelsen i dag mellom dem som holder fast på et strengt moralsk ikkevoldsprinsipp, og dem som bruker direkte aksjoner og deriblant i noen tilfeller sabotasje, som taktikker. Direkte aksjon som aksjonsform skal forstyrre handlinger og praksis som er ødeleggende, ofte ved blokade, okkupasjon, sabotasje eller ødeleggelse av eiendom. Sivil ulydighet fungerer som kommuniserende politisk protest, som ønsker å nå mål gjennom moralsk overbevisning. Det kan brukes for å legge press på beslutningstakere, men har som hovedfunksjon å mobilisere offentlig oppmerksomhet mot myndigheter som gjør feil eller skadelige vedtak. 

Mardøla og Alta 

Den norske miljøbevegelsen har lang tradisjon for å bruke sivil ulydighet, etter startskuddet med Mardøla-aksjonen. Sommeren 1970 etablerte miljøvernere og bygdefolk sammen leir i Sandgrovbotn, for å protestere mot planene om å bygge ut Mardalsfossen for kraftproduksjon. Leiren skulle hindre anleggsarbeidet. Aksjonen hadde rot i ghandistisk økopolitikk, systematisert av Arne Næss; ikkevoldelig protest var ikke bare taktikk, men et helhetlig opprør mot industrialiseringens vold mot mennesker og natur. Mardalsfossen ble utbygd, men aksjonen førte til et oppsving for miljøbevegelsen, og åpnet for kritikk av vekstsamfunnet. Et sentralt krav ble innfridd med verneplanen for vassdrag i 1973. Aksjonen ga også en viktig lærdom for miljøbevegelsen: Sivil ulydighet og protestleir var taktikker med stort potensiale. 

Noen år senere førte planene om utbygging av Alta-Kautokeinovassdraget til den største miljøaksjonen i Norge noensinne, etterfulgt av den største politiaksjonen noensinne, da aktivistene ble fjernet. Politiaksjonen mot leiren på Stilla i januar 1981 var massiv. Aktivistenes forsøk på å gjøre seg umulige å fjerne – ved å sveise fester til kjetting ned i bakken – var ikke tilstrekkelig i møte med politiets fysiske overtak. Aktivistene ble fjernet, leiren ryddet, og elven til slutt demmet opp. Det ble brukt et mangfold av taktikker i kampen: etablering av en leir på over tusen mennesker på Stilla, okkupasjon av Gro Harlem Brundtlands kontor, sultestreik utenfor Stortinget og demonstrasjoner over hele landet. 

Selv om man tapte den opprinnelige saken når vassdraget ble bygget ut for kraftproduksjon, vant aksjonene likevel frem varige endringer, ikke minst oppslutning i befolkningen om betydningen av å bevare natur og å innfri samiske krav om anerkjennelse. Opprettelsen av Sametinget og ratifiseringen av ILO-konvensjon 169 om “urfolk og stammefolk i selvstendige stater” er nok de viktigste endringene mobiliseringen førte med seg på denne fronten. Protestene forhindret også at den samiske landsbyen Maze ble oversvømt, noe som ville vært et enda større overgrep. I dag står Maze fortsatt. I Politisk protest, aktivisme og sociale bevægelser hevder Lasse Lindekilde og Thomas Olesen at samiske krav om anerkjennelse oppnådde full respons gjennom aksept av krav, opprettelsen av Sametinget og økt grad av selvstyre. Full respons er en sannhet med modifikasjoner. Likevel er det riktig å si at Alta-aksjonen spilte en stor rolle for den samiske kampen om rettigheter og anerkjennelse, og for miljøbevegelsen. 

Engebøaksjonene  

Etter Alta har den norske miljøbevegelsen brukt sivil ulydighet, veiblokader og okkupasjon av gater ved mange anledninger. Min egen erfaring med sivil ulydighet i miljøbevegelsen er fra Engebøaksjonene i februar 2016, den lengste sammenhengende sivil ulydighetsaksjonen siden Alta. Gruveselskapet Nordic Mining skulle utføre prøveboringer på Engebøfjellet ved Førdefjorden. I tre uker aksjonerte små grupper aktivister daglig for å stanse arbeidet. Aksjonen var preget av lite dramatikk og en god tone med politiet i Sunnfjord, selv om disse delte ut bøter til over 1 million kroner. Hverken særlig mange av aksjonistene eller politiet hadde på forhånd erfaring med sivil ulydighet som taktikk. Taktikken var enkel og preget av passiv motstand. Hver dag rullerte aksjonister på skift på å feste tynne kjettinger rundt seg og en del av boremaskinene. Arbeidet måtte dermed stoppe, før politiet ble tilkalt. Første dagen av aksjonene sperret vi kjerreveien opp på fjellet, før politiet fjernet alle og klippet hengelåsen på bommen. Formen aksjonene skulle ta ble bestemt på allmøter hver kveld. Forslag om å eskalere til mer drastiske taktikker, som bruk av vaier, strips, kroker i rør og å sette aktivister ned i tønner, ble stemt ned. Å prøve andre taktikker ble oppfattet som lite aktuelt. Aksjonen fikk stor symbolsk verdi, men oppnådde lite annet enn ekstra kostnader for gruveselskapet. 

Det trengs en åpen diskusjon om sivil ulydighet 

Hvordan skal man snakke om taktikker som er kraftige nok til å få frem budskapet (og potensielt vinne, gjennom å stanse ødeleggende forurensing og naturødeleggelse), og som samtidig ikke skader eller risikerer å sette mennesker i fare? I boken How to Blow Up a Pipeline argumenterer Andreas Malm for mer bruk av direkte aksjon, sabotasje og ødeleggelse av eiendom for miljøsaken. Taktikkene man har brukt til nå, hevder Malm, er ikke tilstrekkelige for å få frem alvorlighetsgraden i klimasaken. For å gjøre det, må bevegelsen lære å “disrupt business as usual”. Han trekker frem sabotasje av SUV-er i Stockholms gater og Ende Gelände-aksjonene mot brunkullgruver i Tyskland som eksempler på aksjonisme som gjør dette. Det interessante i Malms bok er diskusjonen om hva vi definerer som ikkevold, og hvorfor. Han trekker en skillelinje mellom moralsk ikkevold (pasifisme) og taktisk ikkevold, og spør om man holder en ikke-voldelig linje fordi det alltid er moralsk riktig, eller fordi det taktisk er best for å vinne kampen. 

Aktivistgruppen Extinction Rebellion har de siste årene etablert seg på utsiden av den tradisjonelle miljøbevegelsen i en rekke europeiske land. Sentralt i deres virksomhet har vært å bruke direkte aksjoner jevnlig for å skape oppmerksomhet om hvor mye det haster med klimahandling. Intensjonene har vært gode, men likevel har aksjonene deres flere ganger truffet feil. Flere aksjoner har lempet “kostnadene” over på feil gruppe, for eksempel mennesker som er avhengig av offentlig transport til jobb. Aksjonene forstyrrer, men ender ofte opp som for små til å ha særlig kraft. Å bruke direkte aksjon og sivil ulydighet for ofte gjør det også mindre kraftfullt og treffsikkert. Om små grupper av aktivister stadig arresteres for å hindre byråkrater i å komme inn til kontorene sine, eller for å stille seg opp foran Stortinget med renneløkker rundt halsen, blir virkemiddelet sivil ulydighet svakere. Om man stadig vender tilbake til å utføre små ulydighetsaksjoner, som bare munner ut i en natt på glattcelle for et knippe aktivister, rammer man ikke fossilkapitalen så det gjør vondt. 

I den norske miljøbevegelsen går det et klart skille mellom dem som bruker direkte aksjon som middel, og dem som holder seg til en streng ikke-voldelig sivil ulydighet. Det er her debatten må utvides. Det er historieløst å glemme rollen ødeleggelse av eiendom og infrastruktur som virkemiddel har spilt sammen med fredelig sivil ulydighet og passiv tilstedeværelse, i kampen for sosiale endringer. Suffragettene hadde en militant flanke som ødela eiendom i stor skala, samtidig som de mobiliserte bredt til mer fredelige aksjoner. Det samme hadde borgerrettighetsbevegelsen i USA og kampen mot apartheidregimet i Sør-Afrika. For førstnevnte var ikke-voldelig sivil ulydighet først og fremst taktisk begrunnet, heller enn et moralsk imperativ i seg selv. Kombinasjonen av bred sosial mobilisering til fredelige demonstrasjoner – som ble møtt med til tider hard represjon fra politiet – og en mer radikal flanke som ødela eiendom og ting, vant frem. 

I mange tiår har miljøbevegelsen brukt krefter på policyutvikling, politisk påvirkning, mobilisering, fredelige demonstrasjoner og sivil ulydighet. Flertallet i befolkningen mener i dag at klimaendringer og miljøødeleggelse er alvorlige trusler mot mennesker, og at vi må gjøre noe med problemene. Likevel har ikke miljøbevegelsen klart å ramme kjernen av problemet, nemlig fossilkapitalen. Kan det være på tide at klima- og miljøbevegelsen i større grad bruker direkte aksjon, sammen med sivil ulydighet, for å vinne frem? 

William Smith argumenterer for at direkte aksjon kan være moralsk riktig, gitt at den utøves innenfor det han kaller en “ethics of responsibility”. En slik etikk innebærer at aktivisme med potensiale for å påføre store kostnader eller skader begrenses til utvalgte tilfeller der det man aksjonerer mot står i fare for å gjøre alvorlig skade på miljøet eller folk, og der konsekvensene kun påføres dem som er ansvarlige. Det er videre sannsynlig at direkte aksjon forblir unntak, fremfor norm i bevegelsens aksjonsrepertoar. Aktivister er bundet til å opptre ansvarlig overfor samfunnet, både dem som er enige med dem, og dem som skal overbevises. Bruk av direkte aksjon som taktikk må være “constrained, proportionate and discriminating”, for å treffe riktig. Veiblokader, okkupasjoner og lock-downs er veletablerte ikke-voldelige taktikker som påfører ødeleggende virksomhet og industri økonomiske tap, for eksempel i aksjoner mot fracking. 

Vi må skille mellom vold mot mennesker, og vold mot materielle ting som infrastruktur, når vi snakker om ikke-vold som taktikk. Det må være mulig å løfte dette standpunktet uten å bli stemplet som en potensiell radikal voldsutøver, eller å bli møtt med en kald skulder fra den tradisjonelle miljøbevegelsen. Er det radikalisering om man vurderer å bruke kraftigere virkemiddel for å ramme fossilkapitalen, etter tiår med lite fremgang? Vold mot mennesker (og trusler om vold) må være uakseptabelt i miljøbevegelsen. Det ville uten tvil delegitimere saken og kan ikke få plass. Likevel må vi kunne diskutere hva som er grensene for ikke-vold. Å stemple aktivister som saboterer anleggsarbeid som potensielle terrorister er alvorlig, og skremmer folk fra debatten. Vi trenger en diskusjon om miljøbevegelsens taktikker som er basert på åpenhet, forståelse og kreativitet, og ikke moralsk fordømming. Slik kan kampen lykkes enda bedre. Direkte aksjoner som tar hensyn til folks helse og sikkerhet, men som påfører kapitalen økonomiske og materielle tap, bør vurderes som en del av det aksjonsrepertoaret. 

Litteratur: 

Lindekilde, Lasse og Olesen, Thomas (2015). Politisk protest, aktivisme og sociale bevægelser. Hans Reitzels Forlag. 

Malm, Andreas (2021). How to Blow Up a Pipeline. Verso. 

NRK (2021, 16.01).  Miljøaktivist: – Vi er ikke potensielle terrorister. https://www.nrk.no/trondelag/vindkraftmotstander-lindseth-skremt-over-psts-vurdering-1.15374794?fbclid=IwAR3sVYxW8h1-ipfrAzY4qjQFe_wKUEWD46n5B-dARnVOFsQKkvGwp00rHPY

NRK (2021, 14.01). 40 år siden Alta-aksjonen satte fokus på samenes rettigheter: – Vi har fortsatt en lang vei å gå. https://www.nrk.no/tromsogfinnmark/40-ar-siden-alta-aksjonen-kulminerte-i-norgeshistoriens-storste-politiaksjon-1.15326849

Smith, William (2018). Disruptive Democracy: The Ethics of Direct Action. 

 

Klippet ut: 

 

Jørgen Johansen og Åsne Berre Persen beskriver i Den nødvendige ulydigheten den rike tradisjonen for sivil ulydighet i nyere norsk historie, og kommer med eksempler fra arbeiderbevegelsen, militærnekting og fredsaktivisme. Forfatterne diskuterer om vold mot materielle ting hører under vold eller ikke-vold, men konkluderer ikke her strengt.  

 

Johansen, Jørgen og Persen, Åsne Berre (1998). Den nødvendige ulydigheten. FMK. 

 

I et essay fra 1930 kom John Maynard Keynes med en dristig spådom om de økonomiske mulighetene for hans barnebarns generasjon. Ingen, mente han, vil måtte jobbe mer enn 15 timer i uka. Den teknologiske utviklingen, og den økonomiske veksten med den ville for første gang i historien gi menneskeheten muligheten til å bruke det meste av tida si til annen aktivitet enn den som er nødvendig for å sikre sin egen overlevelse.

 

Mathias Bismo er redaksjonsmedlem i Gnist.
Foto: Eduardo Alexander

---

Keynes er ingen hvem som helst. Da etterkrigsøkonomien skulle organiseres i vår del av verden, var det hans ideer og teorier som ble lagt til grunn, og ikke bare blant sosialdemokrater. Så sent som i 1971 erklærte selv USAs erkekonservative president Richard Nixon at han var keynesianer. Likevel, til tross for at Keynes’ spådommer om den økonomiske veksten siden 1930 i stor grad har slått til, og til tross for at generasjonen han skriver om nå befinner seg i pensjonistenes rekker, virker visjonen hans kanskje enda fjernere i dag.

 

Til tross for sine visjoner, var Keynes ingen radikaler. Han var medlem av det britiske liberale partiet, han hadde liten tiltro til arbeidsfolks evne til å styre økonomien og landet, og han slo ved en anledning også fast at i kampen mellom klassene sto han på borgerskapets side. I tråd med denne grunnleggende holdningen avviste han også Marx som utdatert, uvitenskapelig og uten relevans for den moderne verden. Men om noen kan forklare hvorfor Keynes tok feil, så er det nettopp Marx.

 

Rikdom og arbeidstid

Keynes gir i sitt essay uttrykk for en viktig sammenheng. Rikdommen som eksisterer i et samfunn, er et uttrykk for en viss arbeidstid. Alt vi kan nyttiggjøre oss – fra brød til helikoptre – kan vi nyttiggjøre oss fordi mennesker har brukt av sin tid til å fremstille dem. Problemet er bare at Keynes stopper der. Han påpeker bare det tilsynelatende faktum at dersom vi bruker så og så mye mindre tid på å produsere de produktene vi forbruker, så kan vi kutte arbeidstida med det samme, eller i hvert fall til et betraktelig lavere nivå dersom vi vil ta høyde for å dekke nye behov. 

Marx gikk derimot bak denne overflaten. Det er ikke det å dekke folks behov som er drivkraften bak den kapitalistiske produksjonen, mente han, det er profitten, og for at kapitalistene skal få profitt, må de tilegne seg en andel av verdiene arbeiderne skaper. Når produksjonen er avsluttet, produktene solgt og alle utgifter betalt, må de altså sitte igjen med en større sum enn de startet med. Dette skjer imidlertid ikke i et tilfeldig forhold. Arbeiderne har selv behov av både fysisk og mental karakter som de må dekke. Det betyr altså at arbeidsdagen må ha en lengde som overstiger den arbeidstida som er nødvendig for at arbeiderne skal kunne dekke disse behovene.

Om den nødvendige arbeidstida for å dekke behovene i samfunnet skulle ha blitt redusert til en firedel, slik Keynes’ mest moderate anslag i et hundreårsperspektiv tilsier, så kan man selvsagt tenke seg at denne innsparingen kunne blitt fordelt likt på arbeidere og kapitalister. Arbeiderne ville bare trengt en firedel av den tidligere lønna for å dekke behovene sine. Men da ville også profitten falt tilsvarende. Selv om behovene fortsatt hadde blitt dekket, ville økonomien ha skrumpet inn. Dermed kommer motsetningen mellom det Marx kalte bruksverdi, og det han kalte bytteverdi, til syne.

Varens doble karakter

Ifølge Marx har varen en dobbel karakter. Som bruksverdi er den noe menneskene i et samfunn på et eller annet vis kan nyttiggjøre seg, som dekker et behov. Som bytteverdi, derimot, er den noe som kan byttes mot noe annet, i vårt samfunn stort sett penger, som i virkeligheten bare er et uttrykk for en annen bytteverdi. Men der en bruksverdi kan være en bruksverdi uten samtidig å være en bytteverdi, for eksempel hvis jeg baker mitt eget brød eller strikker mitt eget skjerf, kan en bytteverdi ikke eksistere uten at den først er en bruksverdi. Ingen vil kjøpe noe de ikke kan nyttiggjøre seg. Videre er et produkt en bruksverdi så lenge det er i bruk. En bytteverdi, derimot, er produktet bare frem til den er solgt. 

Hvis jeg går amok på Karl Johan og knuser alle butikkvinduene der, så vil det skape behov for nye vinduer. Dette behovet dekkes ved at det produseres nye vinduer, nye bruksverdier til erstatning for de gamle. Mengden bruksverdier er altså uendret, men det har blitt produsert nye bytteverdier. Dette eksemplet kan kanskje virke søkt, men slik fungerer faktisk kapitalismen til tider. I Thomas Seltzers dokumentarserie UXA får vi høre at den amerikanske bilindustrien på 60- og 70-tallet leverte biler med stadig kortere levetid, helt ned mot to år. Bilparken ville altså måtte fornyes hvert annet år, og dette var en villet utvikling. Om fornyelsestakten hadde vært det doble, slik at den hadde blitt fornyet hvert fjerde år, så ville den samlede mengden bruksverdier i form av biler vært uforandret, men mengden bytteverdier ville vært det halve.

Den amerikanske bilindustrien lyktes ikke med å tvinge amerikanerne til å bytte bil så ofte som de ønsket. I stedet svarte forbrukerne med heller å kjøpe europeiske og japanske biler. De kostet kanskje litt mer, men varte desto lenger. Bilindustrien har nok lært av dette og bruker andre midler for at bilene ikke skal brukes lenger enn nødvendig. I dag handler det mer om å fortelle om nye bilmodellers fortreffelige egenskaper – om gulrot mer enn om pisk. Men hensikten er fortsatt den samme – en raskere utskiftning av bilparken, og dermed en økt produksjon av bytteverdier.

Utviklingen har altså gått i en helt annen retning enn det Keynes spådde. Økt produktivitet fører ikke til redusert arbeidstid, det fører til produksjon av stadig flere varer, stadig flere bytteverdier. Dels innebærer det selvsagt at det også skapes nye bruksverdier, vareutvalget i dag er uendelig større enn i 1930. Fra kapitalens ståsted, er dette imidlertid bare en bieffekt av at bytteverdi forutsetter bruksverdi. Om dette skjer ved å skape genuint nye bruksverdier, eller bare ved å sørge for at allerede eksisterende bruksverdier byttes ut raskere, er uten betydning.

Frihetens rike

Selv om kapitalismen sammenlignet med tidligere produksjonsmåter har skapt enorme mengder bruksverdier, har dette altså ikke skjedd for å øke samfunnets rikdommer. Profitten er drivkraften, og den er avhengig av bytteverdien. Men siden bytteverdi forutsetter bruksverdi, så forklarer dette også problemet med Keynes’ spådommer. Selv om en reduksjon i arbeidstida, ikke behøver redusere mengden bruksverdier, vil den uunngåelig redusere mengden bytteverdier. Arbeidstidsreduksjonene Keynes mente å forutse, står altså i direkte motstrid til kapitalismen. 

Men hva da i et sosialistisk samfunn? Marx har et par interessante betraktninger rundt dette:

Når rikdommen er avkledd sin bornerte borgerlige form, hva annet er den enn det individenes universelle behov, evner, nytelser, produktivkrefter osv. som de er skapt i det universelle byttet? Den fulle utviklingen av det menneskelige herredømmet over naturkreftene, både i den såkalte naturen og i sin egen natur? Den fulle utviklingen av menneskets kreative anlegg, uten andre forutsetninger enn den historiske utviklingen frem til nå, altså utviklingen av alle menneskelige krefter som sådan […] til et mål i seg selv?

 

Frihetens rike begynner i virkeligheten der arbeidet som er bestemt av nød og ytre tvang, opphører. […] Friheten kan på dette området bare bestå i at det sosialiserte mennesket, de assosierte produsentene, regulerer dette sitt stoffskifte med naturen på rasjonelt vis, underlegger det sin samfunnsmessige kontroll i stedet for en blind makt, og det med den minste kraftanvendelse og under de til den menneskelige natur mest verdige og passende betingelser. Likevel består nødvendighetens rike. Hinsides dette begynner utviklingen av menneskelige krefter som et mål i seg selv, det virkelige frihetens rike, som bare kan blomstre på grunnlag av nødvendighetens rike. Forkortelse av arbeidsdagen er grunnbetingelsen.

Etter hvert som vi må benytte en stadig mindre del av arbeidstida vår på det som er bestemt av nød og ytre tvang – nødvendighetens rike – er det stadig mer ledig tid til det vi lyster – frihetens rike. Og forkortelse av arbeidsdagen er ikke bare et fromt ønske, det er selve grunnbetingelsen. Så langt er dette ikke så ulikt Keynes’ visjon. Men ulikt Keynes, avviser Marx at dette kan realiseres under kapitalens blinde makt. Det forutsetter et samfunn av assosierte produsenter – det vi gjerne kaller sosialisme eller kommunisme.

Kapitalistisk innovasjon

Men hva da med innovasjonen, utviklingen av nye produkter? Det er ingen tvil om at kapitalismen frembringer stadig nye bruksverdier. Men da Steve Jobs og Steve Wozniak bygde sin første Apple-datamaskin, var det ikke fordi de ville starte en teknologigigant. De bygde den fordi de ville dekke et behov de selv hadde, og som de kunne tenke seg at også andre kunne ha. Sjansen for at de skulle bli grunnleggere av et av verdens største selskaper, og at de selv skulle bli noen av verdens rikeste menn, var, om de i det hele tatt tenkte på det, forsvinnende. Likevel bygde de den. Resten er, som man sier, historie.

Om vi ser på den nye teknologien de siste tiårene, er den slett ikke et resultat av det private initiativ. Helt grunnleggende teknologiske forutsetninger, som internett, GSM- og GPS-teknologien, er eksempler på teknologier som er utviklet i offentlig regi. Legger vi til alt det som er utviklet av private aktører på oppdrag fra og/eller med uunnværlig støtte fra det offentlige, er innovasjon i privat, kapitalistisk regi unntaket heller enn regelen. Det er altså fellesskapet, samfunnet, som har bidratt med teknologien. Det viktigste bidraget fra de såkalte entreprenørene, er å forvandle bruksverdiene til bytteverdier og dermed gjøre profitt på den.

Men den kapitalistiske innovasjonen har også en annen side. Jobs og Wozniak var neppe de eneste som kunne ha skapt det som ble Apple, og det er heller ingenting som tilsier at produktet deres var bedre enn andre konkurrerende produkter. Mange vil nok si tvert imot. Helt allment er det ikke slik at den som vinner en formatkrig, som det gjerne kalles, nødvendigvis har det beste produktet. Det kan like gjerne dreie seg om at vinnerne er de som har den beste strategien for å vinne krigen, altså faktorer som overhodet ikke har med bruksverdien å gjøre. Dermed er faren absolutt til stede for at konkurransen ikke frembringer de beste bruksverdiene. 

Slik vil det nok også til en viss grad være i et sosialistisk samfunn, om enn i en annen form. Under kapitalistiske forhold skapes standarder ved at man låser forbrukerne fast i et system. Denne teksten er for eksempel skrevet i Microsoft Word. Det betyr ikke at det ikke finnes alternativer som er minst like gode, og som endatil ikke koster en krone. Men fordi Word har etablert seg som en standard, og fordi kompatibiliteten med andre alternativer er begrenset, mye takket være Microsofts patenter og rettigheter, så er Word vanskelig å komme utenom. Microsoft har et incitament for å gjøre det så vanskelig som mulig å bruke andre løsninger enn deres. Det gir Microsoft en konkurransefordel, noe i nærheten av en monopolsituasjon. Ikke fordi det må være slik, men fordi profittmotivet skaper et perverst incitament til å underordne bruksverdi under bytteverdi.

Sosialistisk innovasjon

Under kapitalistiske forhold er teknologiske fremskritt begrenset av ønsket om å skape bytteverdier som kan selges med profitt. Under sosialistiske forhold, et samfunn der bruksverdier produseres som bruksverdier, vil dette nødvendigvis måtte være annerledes. Da vil ikke innovasjonen rette seg inn mot å maksimere mengden bytteverdier, men mengden bruksverdier. 

Spørsmålet som da fort dukker opp, er hvordan verden ville sett ut dersom en slik sosialisme på et eller annet tidspunkt hadde vunnet frem og blitt rådende. Ville vi hatt akkurat de bruksverdiene vi har i dag? Neppe. Men vi må samtidig huske på at den verden vi lever i, ikke er den første som har hevdet å representere toppen av sivilisatorisk utvikling. Tvert imot er dette noe alle sivilisasjoner har hevdet, til alle tider. Sjansen for at akkurat vår tid skulle være det, er temmelig liten. Samfunnet beveger seg ikke mot en endelig sluttstasjon, det er i konstant utvikling og vil være det så lenge menneskearten eksisterer. Det eneste vi kan gjøre noe med, er i hvilken retning denne utviklingen går.

I dag er vitenskap og innovasjon forbeholdt de få. Charles Darwin gjorde ikke oppdagelsene sine bare fordi han var uvanlig smart. Om han ikke hadde hatt en familie som ville og kunne finansiere deltakelsen hans på HMS Beagles første ekspedisjon, ville han neppe blitt sin tids kanskje største vitenskapsmann. Selv om han var interessert i dyr og planter, var han slett ikke den eneste. Problemet er bare at de fleste med slike interesser ikke får anledning til å utforske disse. Ikke har de penger, og ikke har de tid.

Så la oss da forestille oss at produktivitetsvekst tas ut i redusert arbeidstid. Vil ikke det da nettopp skape en situasjon der disse talentene får anledning utfolde seg? Og hvis det er slik at flere får utfolde seg, er det ikke da mer sannsynlig at den samlede innovasjonen i samfunnet øker enn minker? Vitenskap er tross alt først og fremst et uttrykk for en interesse som får slå ut i full blomst. Vil ikke da et samfunn som tillater denne interessen å utvikle seg, legge grunnlaget for en enda hurtigere utvikling?

Stiavhengighet

Et samfunn utvikler seg ikke av ingenting, utviklingen hviler på det eksisterende. Dette kalles også stiavhengighet – der flere stier krysses, kan du selv velge hvilken du vil ta, men du er prisgitt den stien du valgte for å komme til krysset. I et samfunn strukturert rundt isolerte kjernefamilier, for eksempel, vil også produksjonen rette seg inn mot denne strukturen. Men i et annet samfunn, ville vi kanskje ledd av ideen om at noen ville tro at det var mulig å realisere seg ved hjelp av to biler i oppkjørselen, hytte på fjellet, hytte ved sjøen og feriested i Spania – alt med eksklusiv disposisjonsrett.

I et samfunn som produserer bruksverdier som bruksverdier, er det for eksempel stor sannsynlighet for at kollektive løsninger vil være mer fremherskende. Akkurat som man snakker om stordriftsfordeler i produksjonen, vil mengden bruksverdier også kunne vokse bare de anvendes mer rasjonelt, at ikke alle har hver sin slagsdrill, hver sin snøfreser, hver sin tredemølle osv., men at disse står til disposisjon for flere som likevel får dekket sine behov.

Også i et økologisk perspektiv har dette åpenbare fordeler. Derfor ser vi også at slike kollektive løsninger har fått et visst oppsving med den økende økologiske bevisstheten. Men alt dette foregår likevel under kapitalistiske forhold. Hvis man for eksempel skulle utvikle bildelingsløsninger som gir den samme fleksibiliteten som det å eie sin egen bil gjør i dag, og bildeling dermed skulle bli den nye normalen, ville behovet for biler stupt. Selv om mengden bruksverdier ville vært uendret, ville mengden produserte bytteverdier blitt redusert. Det ville vært skadelig for økonomien. 

I et sosialistisk samfunn ville derimot en slik utvikling vært ønsket. Hvis behovet for biler hadde falt til for eksempel det halve, ville også arbeidstida som går med til å produsere biler, blitt redusert til det halve. Arbeidstid ville blitt frigjort, arbeidstid som ville kunne bli brukt til å produsere nye bruksverdier, enten i form av andre produkter eller i form av at mennesker får anledning til å realisere sin menneskelighet.

Sosialistiske løsninger

Betyr det da at det er håpløst å slåss for arbeidstidsforkortelser under kapitalistiske forhold? Slett ikke. Arbeidstida har blitt forkortet siden 1930, om enn langt fra i samme målestokk som produktivitetsveksten skulle tilsi. Kampen for lørdagsfri, for betalt ferie, for regler om arbeidstid – alt dette er kamper om arbeidstida der arbeiderbevegelsen har vunnet viktige slag. Dessuten er kampen om arbeidstida en kamp som kanskje mer enn noen annen peker ut over de kapitalistiske rammene. Bare det i seg selv gjør det verdt å ta kampen. Men å realisere Keynes’ visjoner, eller noe i nærheten av dem, under kapitalistiske forhold, det er og blir en drøm.

Samtidig er det andre momenter som har kommet til siden Keynes’ tid, ikke minst det betalte arbeidet i offentlig sektor. I 1930 var 7-årig folkeskole normalen, og mange steder var det også bare skole annenhver dag. Barnehager var nærmest ikke-eksisterende. Forventet levealder var lavere enn i dag, eldreomsorgen var følgelig mer begrenset, og sykdomsbildet var et helt annet – det som den gangen var en dødsdom, kan leges i dag. Det legges altså ned langt flere arbeidstimer i offentlig sektor for å dekke behov blant annet knyttet til utdanning, oppdragelse, helse og omsorg. 

Men her kjenner vi igjen argumentet fra dem som mener vi må jobbe mer, ikke mindre – vi trenger alle som kan bidra. Og de har, helt isolert sett, et poeng. Felles for disse yrkene, er nemlig at de er arbeidsintensive. Covid-19-pandemien har blant annet vist oss at elevenes fysiske tilstedeværelse, den direkte kontakten med lærere og skolepersonell, er en viktig del av skolehverdagen. Og selv om den medisinske utviklingen nok i noe monn kan automatiseres og mekaniseres, er det fortsatt store behov knyttet til pleie og omsorg, behov som nok fortsatt i stor grad vil kreve menneskelig arbeid. Roboter er ikke noe svar på stoppeklokkeregimer i denne typen yrker. Sånn vil det også være i et sosialistisk samfunn.

Hvordan disse utfordringene skal løses, er et altfor stort tema til å behandle her. Jeg vil likevel peke på at også dette er behov der løsningen kan sees i et kollektivt lys. For eksempel er det ikke sikkert at boformer der vi alle bor i vår egen boks, er den beste løsningen dersom vi ønsker å maksimere bruksverdiene. Mye av arbeidet som i dag foregår i offentlig sektor kan kanskje utføres vel så effektivt dersom boformene våre innrettes på en annen måte. Ja, skal vi i det hele tatt kunne snakke om sosialisme, må vi søke etter løsninger i den retningen. Hvis ikke nødvendighetens rike minimeres, hvis ikke arbeidstida reduseres mot et minimum, er det vanskelig å se for seg hvordan det hele tatt kan kalles sosialisme. Sosialisme er ikke bare en nødvendighet for å realisere Keynes’ visjoner, gjennomføringen av disse visjonene er også en nødvendighet for sosialismen.

I artikkelen «Venstresida og regjeringsspørsmålet – kritiske og sammenliknende perspektiv på SVs erfaringer» i Vardøger 38 20 bruker forfattarane to sider på å polemisere mot eit innlegg av meg i Gnist 3/2018.

 

I  «Makt, motmakt og strategi for sosialisme» skreiv eg at  «Rødt, nettopp fordi partiet står i ein revolusjonær tradisjon, (er) eit bedre utgangspunkt enn SV. Med sitt halvhjarta oppgjør med partiets tilslutning til Nato-krigane mellom 1999 og 2011, sin lett justerte regjeringsstrategi og årelange lokalpolitiske praksis på Aps premissar i alt for mange kommunestyre og fylkesting, har SV flere handikap enn Rødt». 

Braathen og Ekeland (B&E) går faktisk lenger enn meg i kritikken av SV under Erik Solheim og Kristin Halvorsen – dei to partileiarane forlèt ikkje berre sosialismen som mål, slik eg skreiv, men var  «inspirert av Blairs New Labour”! Men for B&E er dagens leiar Audun Lysbakken prov på at min påstand om SVs lett justerte regjeringsstrategi er galen. I boka Frihet sammen – sosialisme for en ny tid (2015) gikk Lysbakken nemlig inn for å stille ufråvikelige krav for å gå inn i regjering, og i stortingsvalet i 2017 hadde partiet fem slike krav. For B&E er ufråvikelige krav sjølve skillemerket, også i europeisk samanheng:  

Ved å ha klart for seg hvilke forutsetninger som må være tilstede, og hvilke politiske krav som må være innfridd for at et venstreparti skal støtte eller delta i en regjering, kan venstresida gå frå irrelevans og handlingslammelse til å bli en avgjørende aktør i kampen om samfunnsutviklingen i årene som kommer.  

Som kjent vedtok SV på siste landsmøte å ikkje stille slike krav for å gå i regjering. Når SV så lett kan skrote linja frå 2017 kjem det av at  «ufråvikelige krav» nettopp var ein taktikk som passa for å pusse opp bildet av SV etter  «SV-fella» i regjering mellom 2005 og 2013. Problemet for B&E er at dei rotar i hop strategi og taktikk. Dei har gode argument for ufråvikelige krav, men set støtte til ei regjering i parlamentet på linje med å gå inn i regjering, omtaler deltaking i parlamentariske organ likt med å administrere staten i regjering og resonnerer på same måte om  «maktposisjonar» i toppen av staten som på lokalplanet.

I min artikkel argumenterte eg for at ein  «ministersosialistisk» strategi, altså ein strategi der del i regjeringsmakt er middelet for å omforme kapitalismen til sosialisme, må ende opp med  «makt» på systemets premissar, i vår situasjon ofte diktert av Nato og EU. Syriza i Hellas er eit nokså ferskt eksempel, som B&E vel å ikkje gå inn på enda dei drøftar fleire europeiske erfaringar frå dei siste åra. I ein revolusjonær strategi er bygging av motmakt avgjørande – og her kan folkevalte spelle ei viktig rolle så lenge partiet står fritt til å samarbeide med og organisere folkelige masserørsler og aksjonar. Det gjør dei ikkje om partiet er bunde opp i regjering. Også i det kortare løpet kan motmakt gi resultat i form av påverkning på ei regjering, med eller uten formelle avtalar med regjeringa.

Å diskutere krav for å gå i regjering handlar om taktikk innafor ein regjeringsstrategi. I tråd med militærteoretikaren Clausewitz gir det klarheit å bruke taktikk om det som skal til for å vinne det enkelte slaget, mens strategi handlar om opplegg for å vinne krigen, i vårt tilfelle å nå målet om å erstatte kapitalismen med sosialisme. Å gjøre det godt i eit val dreier seg først og fremst om taktikk. B&E er erklærte sosialistar og det overraskar at dei ikkje ser forskjellen. 

Heller ikkje forstår dei den prinsipielle forskjellen mellom å gå inn for ei regjering framfor ei anna i eit kapitalistisk samfunn og å gå inn i regjering for å administrere kapitalismen. Det første handlar om taktikk, det andre betyr eit strategisk val. Slik får dei seg polemisk til å spørre om det er  «ett fett» for arbeidsfolk om H + FrP eller Ap styrer med Sp, og SV, Rødt og MDG som parlamentarisk grunnlag! Og dei vil belære meg om at det er viktigare å ha ei klar oppfatning om ka man gjør i parlamentariske organ enn å vere  «positiv» eller  «negativ» til deltaking. Halvparten av min artikkel i Gnist handla nettopp om kor viktig det politiske arbeidet i folkevalte organ er, og om korleis det kan drives som del av ein revolusjonær motmaktstrategi. Ser ein ikkje forskjellen mellom folkevalte forsamlingar og regjeringsmakta under kapitalisme, er maktanalysen og forståinga for statens rolle grunn. 

Også når perspektivet blir utvida til andre land i Europa toner forfattarane ned forskjellen i syn på å gå i regjering – enda nettopp venstresida og regjeringsspørsmålet er temaet for deres artikkel. Bloco de Esquerda – Venstreblokka – i Portugal får skryt fordi dei gjennom harde, konkrete krav i 2015 pressa den sosialdemokratiske regjeringa til venstre, noe som i neste omgang også ga regjeringspartiet sterk framgang ved valet i 2019. Men at Bloco valte å halde seg utafor regjeringa, legg dei ikkje vekt på. Det gjør derimot Asbjørn Wahl i det same nummeret av Vardøger. I  «Elefanten i rommet – hvordan Europas venstrepartier sliter med sitt forhold til EU» argumenterer Wahl mot utbreidd  «politisk suicidalitet blant Europas venstrepartier» – i form av strev for å komme i regjering,  «enten de har vært i slike regjeringer eller ikke». Wahl skriv (side 152):  

… å gi parlamentarisk støtte til en sosialdemokratisk dominert heller enn ei regjering av ulike høyrepartier [   ] gir disse partiene langt bedre muligheter for å fremme sin egen politikk inkludert muligheten til å mobilisere press nedenfra heller enn å inngå all verdens kompromisser, slik enhetdslisten og Bloco de Esquerda har vist. 

Men for B&E er ufråvikelige krav – ikkje spørsmålet om å gå i regjering – det strategiske omdreiingspunktet.

Men begrepsbruken er ustødig, frå å proklamere ufråvikelige krav som den einaste riktige strategi i dagens situasjon til å kalle dette ein  «metode». I ein fotnote ser dei visst behovet for å rydde, dei kallar det å stille slike krav ein strategi, mens innhaldet i krava er taktisk bestemt. Det er tydeligvis til lite hjelp for å forstå skillelinjene.  – Dei oppfattar ikkje at tidligare leiar i Rød Ungdom, Linn Elise Øhn Mehlen i Gnist 3/2018 – i motsetning til meg – berre argumenterte taktisk mot at Rødt skulle gå i regjering i 2021 («Det er for tidlig»). Det er heller ikkje til hjelp at forfattarane har kjennskap til endringa av prinsipp-programmet på Rødts landsmøte i 2019, som blei vedtatt med ca 2/3 fleirtal mot ein einstemmmig redaksjonskomite. Vedtaket er heilt i tråd med mine synspunkt:

Kjerna i reformismen er ideen om at kapitalismen kan omdannes til sosialisme gjennom gradvise reformer ved å oppnå regjeringsmakt i et kapitalistisk samfunn. Denne regjeringsstrategien er også kalt ministersosialisme. Som et revolusjonært sosialistisk parti er det ikke Rødts oppgave å administrere kapitalismen i regjeringsposisjon. Tvert om er mobilisering av folkelige krefter og bygging av motmakt nedafra en nødvendig forutsetning både for anti-kapitalistiske reformer i dagens situasjon og for å avskaffe kapitalismen og erstatte dette systemet med et sosialistisk folkestyre.

Men desse formuleringane finn B&E ikkje grunn til å gå inn på. SVs nestleiar Fylkesnes har derimot forstått ka dette dreier seg om, og har fleire gonger uttalt til Klassekampen at ulikt syn på å gå i regjering er den viktigaste forskjellen mellom SV og Rødt.

 

 Artikkelen i Vardøger er skarp mot luftige allmenne politiske krav slik dei blei stilt av SV for å samarbeide med Ap og Sp i regjering i 2005 – 2013, og like bastant er B&E når det gjeld behovet for å stille, konkrete ufråvikelige krav. Fråsegna  «Tid for forandring» frå SVs siste landsmøte rammes av begge delar – her er dei konkrete krava bevisst valt bort samtidig som det vrimlar av generelle løfte av typen  «få ned forskjellene» og  «bekjempe miljøødeleggelsene». 

 

Korfor har så SV endra den taktiske linje frå valet i 2017? Ein grunn er at Sp denne gongen vil halde SV ute av regjeringa – og da blir det utaktisk med ufråvikelige krav. Det minner om situasjonen før valet i 2005 – i si bok i 2015 meinte Lysbakken at SV i 2005 måtte vise at dei evna å styre i regjering og derfor ikkje kunne stille ufråvikelige krav. Argumentasjonen mot ei  «sentrumsregjering» av Ap og Sp vil sikkert slå an i noen kretsar, men gjør samtidig at SV vil møte seg sjøl i døra om dei stiller tøffe krav for å gå i regjering. 

 

Først og fremst viser dette at det er regjeringsdeltaking som er SVs strategi – harde eller mjuke krav er taktisk bestemt. Om SV vel å stå utafor ei ny regjering på grunn av dårlig gjennomslag, vil det like lite som Frps utgang av Høgre-regjeringa og Venstre og KrFs tvil og tru i regjeringsspørsmålet vere eit spørsmål om strategi, men eit taktisk val om ka som tener partiet på kort sikt. For Rødt taler både strategi og taktikk for å halde partiet utafor ei ny regjering, og så satse på å påverke så mykje som mulig frå utsida.

 

Enn SV – vil dei i regjering igjen hamne i SV-fella og sluke kamelar til frukost, middag og kvelds? Det paradoksale er at det som kan berge SV i regjeringsposisjon nettopp er eit sterkt Rødt i allianse med masserørslene. Da er det håp om at løfta om  «en ny kurs»  «radikal politisk forandring»  «trygge jobber, velferd, fellesskap» og  «kraftfulle kutt» blir meir enn luft.

I desember 2010 starta det som har blitt kalla den arabiske våren med at fruktseljaren Mohamed Bouazizi sette fyr på seg sjølv. Dette utløyste den tunisiske revolusjonen som fekk fjerna president Zine El Abidine Ben Ali, og inspirerte til demonstrasjonar over heile Midtausten frå vinteren 2011. For å markera at det har gått 10 år sidan starten av denne bølgja med opprør i den arabiske verda, har Gnist intervjua midtaustenforskar Bjørn Olav Utvik.

Bjørn Olav Utvik er professor i Midtøstenstudier ved Universitetet i Oslo. Han har blant anna gitt ut boka Islamismen som kom i revidert og oppdatert utgåve i 2020.
Av Ingrid Baltzersen, redaktør av Gnist, er Midtaustenvitar og jobbar med integrering av flyktningar i Stavanger. 

Foto: Adrian Dascal

Eg vil starta med eit litt sportsjournalistisk spørsmål: Kva følte du då du såg dei store demonstrasjonane i Egypt for 10 år sidan?

Det var enormt oppløftande. Eg var i Egypt første gongen i 1984, og kjenner mange folk der. For meg var det eitt slagord som sto fram under dei første demonstrasjonane: Inta masri – irfa’ ra’sak, som betyr «du er egyptar, hev hovudet ditt». Etter å ha vore trykt ned så lenge av regimet, så hadde dei endeleg stoltheit. 

Då president Zine el-Abidine Ben Ali flykta frå Tunisia tenkte eg at alt kan skje i den arabiske verda. Frå ein lang periode med motløyse over korrupte og undertrykkande regime som det ikkje gjekk an å gjera med, så gjekk det plutseleg an. Så eg var optimistisk for Egypt også, men såg at det var mange skjær i sjøen på vegen framover. Militæret sat med makta fortsett, det same gjorde heile statsapparatet, domstolar, politiet og sikkerheitsstyrkar. Koalisjonen av krefter som fann saman i dagane der ein demonstrerte mot Mubarak begynte etter kvart å falla frå kvarandre. Så seint som hausten 2011 fann dei saman i demonstrasjonar for å krevja at det skulle haldast val, men allereie våren 2011 låg det kima til ei splitting. Den gjekk dels på det politiske planet: Skulle ein først forhandla fram ein grunnlov på ein konferanse der alle deltok, eller skulle ein raskt gå til val som skulle danna ei grunnlovsforsamling. I dette spørsmålet sto dei sekulære på den eine sida og islamistane på den andre. Det var gode argument på begge sider. Dei som først ville ha grunnlov sa at demokrati forutset at det er etablert ein gjensidig tillit og felles plattform for demokratiet. Dei som argumenterte for det andre synet, Det muslimske brorskapet, sa at no har Mubarak falt, men det er framleis militæret som styrer, så me må få etablert reelle folkevalde institusjonar så fort me kan for å få ein legitim representant for folkemakta.

Men hadde parlamentet og presidenten eigentleg så stor makt? Sjølv om Brorskapet vann fram i parlamentet og fekk presidenten, så klarte dei jo ikkje bli sittande med denne makta?

Presidenten har stor makt konstitusjonelt. Og linja var at ved å få eit folkevald parlament som skulle laga ein ny grunnlov som sørga for at parlamentet hadde reell makt. Eigentleg hadde parlamentet ganske stor makt frå før også, men det styrande partiet NDP sørga for at dei hadde 2/3 fleirtal, så det var ikkje reelt val til det. Så hovudargumentet var å laga reelle val til institusjonane. Problemet var at dei institusjonane som blei sittande frå Mubaraks tid og ikkje blei endra, bevarte nok makt til at dei forpurra heile greia. 

Det parlamentet som blei vald vinteren 2011/ 2012 klarte å halda seg til juni 2012, og så blei dei fjerna av ein domstol. Så då brorskapsmedlemmen Mohammad Mursi blei vald til president i 2012 hadde han ikkje eit folkevald parlament med seg. Dette isolerte han og sette han i ei svak stilling. 

Ein kortversjon som har blitt ståande, utan at eg kan sjå at det er særleg dokumentert, er at Brorskapet vann valet, men dei var udugelege. Men parlamentet sat i 4 månadar før det blei stengt ned, og Mursi blei også kasta raskt.

Men kva gjorde at dei blei kasta, og militæret tok makta tilbake?

Det kan henda at uansett kven som vann fram så var det ikkje mogleg å unngå det som skjedde. Men eg trur det var ein naivitet frå Brorskapet som gjorde at dei satsa på å la militæret vera litt i fred. Den største feilen med grunnloven som blei vedtatt under Mursi er at den let i stor grad militæret få styra seg sjølv. Dei tenkte nok at ein ikkje kunne ta alle kampar på ein gong, ville setta i gang økonomiske og demokratiske reformar først. Men skulle ein klara å halda fast på dei folkevalde forsamlingane og halda folkeleg kontroll over statsapparatet, måtte ein halda på trykket som skapte endringa. 

Hovuddelen av Brorskapet er ikkje særleg revolusjonære, ikkje berre at dei ikkje er for økonomiske sosiale reformar, men dei er skeptiske til rask endring. Så det kom fort til motseiingar mellom dei og dei som hadde demonstrert i gatene, spesielt dei meir venstreorienterte, som ville ha demonstrasjonar for å driva fram reformar. Men Brorskapet ville halda det roleg og ikkje provosera det militære og få gjennomført valet. Så det skapte ein kile mellom dei revolusjonære ungdommane og islamistane. 

Kreftene i opprøret frå vinteren 2011 var Brorskapet og islamistane, revolusjonær ungdom som bestod av både venstreside og frå Brorskapet, og dei sekulære partia. Då dei sekulære partia gjorde det dårleg i parlamentsvalet gjorde dei eit strategisk val om å ikkje akseptera at det gjekk som det gjekk, jobba for å få ein ny grunnlov, bygga organisasjon og komma sterkare tilbake. Dei valde heller å underminera og nekta og godta legitimiteten til dei som var vald. Dei gjekk to rundar på at dei meinte det var for mange islamistar i grunnlovsforsamlinga. Valet hadde gitt 70 prosent islamistar i parlamentet, og 30 prosent av dei var salafiar, ein heilt ny politisk faktor. Det forrykka balansen med at Brorskapet i midten med salafiar på den eine sida og liberal opposisjon på den andre. Det går ei linje frå det som starta våren 2012 og gjennom heile Mursi-perioden som endar med at den liberale opposisjonen backar militærkuppet til slutt.

Men kan ein stola på islamistane? Eller vil dei berre legga ned demokratiet når dei får makta?

Eit grunnproblem her er manglande gjensidig tillit. Men den valdsamme antibrorskapshaldninga som var utbreidd ville eg forstått viss det hadde vore blodspor i historia mellom dei, men det har jo ikkje vore sånn. Frå 80-talet av har islamistar og andre sete saman i parlamentet og i fagforeiningar. Dei har konkurrert om kontrollen og det har vore tilspissa situasjonar, men det har ikkje vore valdeleg. 

Brorskapet sat med den formelle leiinga, men ikkje eigentleg med reell makt fordi parlamentet hadde blitt avsett og Mursi blei vald utan eit parlament i ryggen. Og det var aldri sånn at når Mursi sa ein ting, så sette byråkratiet i gong med å utføra det best mogleg. I den grad islamistane sat med posisjonar, så var det basert på stemmer. Men den andre makta var basert på våpenmakt. 

Fram til juli 2013 blei det sagt at Brorskapet hadde svikta revolusjonen og gått i allianse med militæret. Viss ein tenkte det, ville ein jo frykta at dei ville dra opp stigen etter seg og ta makta. Det var jo ein komplisert situasjon, og i ein sånn situasjon så finst det kontaktar og forhandlingar i kulissane. Men det var ikkje nokon allianse med eit felles mål mellom Brorskapet og militæret. Eg trur brorskapet var for farlege for det, dei hadde ein svær organisasjon over heile landet og hadde eksistert i fleire tiår, dei representerte ein uavhengig kraft. Hadde eit parti utan sterkt organisasjonsapparat utan store eigne ressursar surfa på ei popularitetsbølgje og blitt vald ville det vore lettare for militæret og sagt ok, me kan leva med desse folka. Men eg trur ikkje på noko tidspunkt dei var innstilt på å leva med Brorskapet, dei var for sterke og trugande for dei, og måtte difor slås ned når tida var mogen. 

Kva kunne Brorskapet og dei sekulære partia gjort for å hindra dette?

Det er vanskeleg å skapa ein demokratisk prosess i eit sånt land når det ikkje er gjensidig tillit mellom dei viktigaste kreftene i det folkelege opprøret på den eine sida, og når ein på den andre sida har eit meir eller mindre intakt statsapparat som står klart til å handla når splittinga breier seg i dei folkelege kreftene. Oddsa var dårlege heile tida. Kva kunne ein sagt til kreftene i det folkelege opprøret når dei sto i valsituasjonar? Eg ville sagt til Brorskapet: Gjer alt dokker kan for å skapa alliansar, gjer taktiske retrettar. Brorskapet sa først at dei ikkje ville stilla presidentkandidat. Det var eit uttrykk for at dei ikkje ville pusha for hardt for å bli for dominerande i alliansen. Men så skjedde forskjellig dynamikk som gjorde at det ikkje skjedde likevel, og det er lett å sjå at det ikkje var ideelt. Dei kunne vald å støtta ein nasjonalt respektert person i presidentvalet, som Mohamed el-Baradei. I parlamentet hadde dei ein ide i starten om at vallista Den demokratiske alliansen skulle omfatta mange parti også på liberal side. Men lista sprakk, sikkert på grunn av forhandlingar om posisjonar, og då stilte Brorskapet kandidatar i fleire kretsar enn planlagt. Eg ville sagt til dei andre: Støtt folkevalde institusjonar, og jobb med å bygga organisasjon. 

I juli 2013 då kuppet kom såg eg visuelt for meg i hovudet ei gammaldags vektstong i ein butikk, med noko i den eine skåla og noko i den andre. Viss ein tar vekk det største loddet i den eine skåla, då vippar vekta med ein gong. Då blir det militæret som vinner, tenkte eg. Og det skjedde. Det blei først laga ei regjering med ein sosialdemokrat som statsminister, men det gjekk ikkje mange månadane før det skritt for skritt var vekke. Og det måtte vera mogleg å sjå. Det er tungt ansvar også på den sida.

I Tunisia har demokratiet overlevd så langt, i 9 år. Det har spissa seg til der også, og vippa mot egyptiske tilstandar då dei hadde meklingane som førte til Nobels fredspris. I Tunisia var det kanskje ein fordel at al-nahda var svakare enn Brorskapet i Egypt. I val var dei like store som Brorskapet, men dei hadde mindre organisasjon. Og salafiar stilte ikkje til val. Så ikkje-islamistar har vore i fleirtal, og dei fekk ei koalisjonsregjering. Nahda har balansert og gått med på kompromiss, til dømes ga dei frå seg regjeringa i 2013. Dei fekk vedtatt ein grunnlov som alle stilte seg bak. Dei opptredde kanskje klokare, men det var også eit anna maktforhold mellom partane. Eg har også forstått at sjølv om Tunisia var ein eittpartistat og eit diktatur, så var det ikkje militæret som styrte, så hæren har ikkje ein tradisjon for å gripa inn. Tunisia er også relativt mindre viktig for regionale og internasjonale stormakter.

Fem motseiingar i arabiske verda

Korleis vil du analysera situasjonen i den arabiske verda i dag?

Eg har som gammal maoist sett opp fem motseiingar i den arabiske verda. Den første er folkelege opprør mot autoritære regime – det har me jo allereie snakka litt om. Den andre er konfliktar mellom etniske og religiøse grupper. Den tredje er konfliktar mellom regionale stormakter, den fjerde er innblanding frå ytre stormakter og den femte er krigen mot terror. 

Konfliktar mellom etniske og religiøse grupper 

Det har vore lagt lok på reelle motseiingar som finst i befolkninga i landa i Midtausten, som språk, folkegrupper og religion. Når eit autoritært regime vaklar, så kjem dei til syne. Motseiingane mellom grupper som oppfattar seg som distinkte samfunn har aldri blitt forhandla om eller utkjempa i eit fritt demokrati. Det er konfliktar om ressursar og territoriale grenser, jobbar osv. Dette er motseiingar som finst i alle samfunn, men har her vore haldt nede av autoritære regime, og kjem opp når trykket lettar. 

Kurdarane sin kamp for rettar i Syria eller koptarane sin kamp for rettar i Egypt kan sjåast som ein del av det antiautoritære opprøret. Men samtidig så vil det støyta mot interessene til andre grupper i folket. I Syria er det ikkje gitt at den arabiske befolkninga godtar dei maksimale krava til kurdarane. Det finst arabisk og syrisk nasjonalisme som vil halda på landegrensene. I Egypt ser ein historikk om korleis britane har brukt motseiingar. Ein del muslimske grupper vil oppfatta koptarane sine krav som eit trugsmål mot islam. Fordi regimet har vore autoritært er det nytt at koptarane går ut i gata og demonstrerer for krava sine.¹

Konfliktar mellom regionale stormakter 

Over lang tid har det vore sånn at stormaktshegemoniet i regionen har blitt svekka. USA overtok hegemoniet etter Storbritannia og Frankrike. Sovjet var også inne ei stund, og etter kvart USA aleine. Sjølv om ein har sett enkelte hendingar som krigen i Kuwait og invasjonen i Irak som kan gjera at ein tenkjer motsett, så ser eg at USA sin evne til å styra regionen er svekka. Russland kome på banen igjen, ikkje minst militært. Det er mykje mindre stormaktshegemoni no enn for 10, 20, 30 og 40 år sidan. Så dei lokale maktene i regionen har ikkje prøvd ut styrkeforholdet mellom seg før i ein open konkurranse, dei har vore låste inne i alliansar med kvar sin stormakt. Men no er det eit slags vakuum, og då fremmer dei sine interesser og føler seg truga av kvarandre, dei har ikkje nokon framforhandla balanse mellom seg. Eg tenkjer spesielt på Tyrkia, Iran og Saudi Arabia. Egypt kunne potensielt vore ei sånn makt, men dei er så skaka av den arabiske våren.

Eg opplever at konfliktane i Midtausten dei siste åra i større grad har blitt grunngitt religiøst og meir kopla på aksen mellom shia- og sunniislam?

Konflikt mellom sunni og shia jo eit eksempel på nivå to, motsetnadar mellom grupper i folket. I Bahrain før den arabiske våren var det ikkje så store motsetnadar mellom shia-partiet al-Wifak og Det muslimske brorskapet om dominans over parlamentet, men då opprøret kom, så gjekk det raskt sånn at sunnigruppene valde å stilla seg bak regimet, i frykt for at shiamuslimane i eit demokrati ville få fleirtal. Så dei følte seg trua viss regimet skulle falla.

Iran har forsøkt å alliera seg med diverse opprørsgrupper i Midtausten, bortsett frå i Syria. Dei har på ein strategisk måteprøvd å bygga alliansar med shiagrupper, Hizbollah er det tydelegaste eksempelet. Dels har det vore ein iransk strategi, og dels har det vore at shiagrupper har sett til Iran når dei har gjort opprør.

Saudi Arabia har vore sentrale i å instrumentalisera motsetnaden mellom shiaislam og sunniislam. Det finst jo oppfatningar i wahabitradisjonen om at shiamuslimar ikkje er muslimar, men myndigheitene har også brukt dette. Dette har skjedd tidlegare også. Saudiske forlag pøste ut anti-shia-skrifter etter revolusjonen i Iran. I tiåret før det hadde det vakse fram islamistiske grupper på alle universiteta i området, ikkje minst i Egypt. Dei var spontant ganske positive til revolusjonen i Iran. Då starta Saudi Arabia ein veldig ideologisk offensiv. Så har det fluktuert, men i denne fasen kor dei er opptatt av å stoppa shia-halvmånen, så har dei igjen henta fram anti-shia-propagandaen. Og spesielt slår dette inn i salafi-gruppene, som har tette band med Saudi Arabia. Dei har blitt brukt veldig aktivt for anti-shia-haldningar.

Det som skjedde i Bahrain er eit lite eksempel på korleis den regionale rivaliseringa og mobiliseringa av sunni–shia-dimensjonen i den har bidratt til å svekka den arabiske våren, sidan ein tidleg fekk dratt opp skiljet mellom shia- og sunnigrupper. Det andre eksempelet på det er Syria, der den iranske støtta til Assad forsterka fiendebildet om at dette var ein shiaallianse. 

Ja, den religiøse retninga Assad-familien høyrer til, alawiane, har jo meir blitt sett på som ganske sekulære folk, ikkje som veldig tydeleg knytt til shiaislam og Iran.

Eg ser på alliansen mellom Syria og Iran som ein strategisk allianse for gjensidig nytte. Det blei etablert under Iran-Irak-krigen, der Syria ikkje støtta Irak. Det same gjeld forholdet mellom Syria og Hizbollah. Det er ikkje noko ideologisk fellesskap mellom Syria og Iran. Baath har ei anna historie, sjølv om partiet kom til å bli alawidominert etter kvart. Så det har passa inn å snakka om at denne religiøse gruppa opphaveleg springer ut av shiaislam.

Houthiene i Jemen er jo ei klart islamistisk gruppe, men den religiøse retninga deira, zaidi-islam, har vore ganske forskjellig frå tolvershia, som er den retninga dei fleste shiamuslimar høyrer til. Så zaidiane har ikkje veldig tydeleg vore ei shiagruppe tidlegare. Men ut frå at dei trengte støtte og Iran ønsker alliansar, så kan ein bruka det at det høyrer til shiaislam for å styrka den alliansen.

Innblanding frå ytre stormakter

Du sa at dei internasjonale stormaktene ikkje er så dominerande i regionen lengre? Men både USA og Russland har jo deltatt aktivt i fleire av konfliktane, og bidratt til at opprøra ikkje har lukkast?

USA fortsett er tungt militært til stades. Men etter den arabiske våren har USA ei meir passiv og reaktiv rolle, utan å setta agendaen. Sjølv om dei var med på bombinga av Libya, så klarte dei jo ikkje å utnytta det. Konfliktane i den arabiske våren har opna opp for Russland. Dei var primært i Syria, men der bidrog dei til å venda krigen. Dei har også vore aktive i Libya med styrker. Men ytre stormakters hegemoni kan ein ikkje snakka om lengre, sjølv om dei er der som ei viktig kraft.

Korfor gjekk det som det gjekk? 

Viss det ikkje var dei internasjonale stormaktene, kva gjorde då at opprøra mange stadar ikkje vann fram?

Ein må sjå på indre styrkeforholda i kvart land der det var opprør, både på styrker og svakheiter på opprørssida, og regimet. Men dei regionale stormaktene hadde mykje å sei. Dei kontrarevolusjonære kreftene fekk massiv støtte frå Saudi Arabia og Dei sameinte arabiske emirata, som hadde svære økonomiske og til dels militære ressursar. Dei var med å planlegga kuppet i Egypt, general al-Sisi visste at det ville komma massiv økonomisk støtte. Og når dei vann Egypt så hadde dei eit viktig strategisk land, det endra den mentale balansen for folka i regionen. Med pengane frå Golfen og sigaren i Egypt fekk dei ein ny posisjon. Og i forlenginga av dette kom stemplinga av Brorskapet som terrororganisasjon.

I Syria var det den russiske innblandinga som gjorde at Assad-regimet berga seg. Men det var sterk iransk og etter kvart tyrkisk intervensjon. Qatar, Saudi Arabia og Kuwait var inne i Syria og vestlege makter som stilte sine krav. Eit interessant poeng er at noko av den oppflisinga av den væpna motstanden blei driven fram av at dei lokale opprørsgruppene tilpassa seg krava frå alliansepartnarane, litt som ein ser i organisasjonar som mottar bistand. Så innblanding utanfrå førte til meir splitting.

Korleis ser du for deg framtida?

Det eg er ganske sikker på er at 2011 berre var starten. Det er ikkje eit status quo som har gjenoppretta. Ein skal ikkje undervurdera kor kraftig skaking dette var av statssystemet i den arabiske verda, det skaka dei heilt i ned i grunnvollane. Ein har jo eksempel som Tunisia, der ein har fått eit anna regime, ein har store økonomiske problem, men demokratiet består. Det er fleire land som er i borgarkrig, som Libya, Syria og Jemen. Ein kan sjå på Egypt, der den arabiske våren blei slått ned til prisen av beinhard politistat som er verre enn dei verste åra under Nasser. 

Ein kan snakka om den lange arabiske våren, det er starten på ein langvarig periode der dei autoritære regima blir utfordra av krefter som vil ha slutt på undertrykking og korrupsjon. Det kan ta fleire tiår, har gått ti år allereie. Men det er ingen veg tilbake til stabile autoritære regime. Drivkreftene som skapte den arabiske våren oppfattar eg at ikkje har blitt borte, og ein viktig faktor var ein ungdomsgenerasjon som ikkje fann seg i å bøya seg for autoritære krefter. Dag Tuastad såg i 2010 ei langvarig svekking i patriarkalsk autoritet, både kvinner og ungdom var meir sjølvstendige. Både i familien, men også overfor andre autoritetar i samfunnet. Dette har samanheng med mange ting. Det er sterke motseiingar knytt til vanstyret til regima. Men også auka ressursar i befolkninga over tid. Fram til i alle fall 2011 har det vore vekst i både utdanning og BNP per innbyggar og inntekt i viktige grupper. Ein har ein stor utdanna middelklasse som har følelse av at dei har krav på å vera med og bestemma, og er mot det låste systemet basert på patron-klient-forhold. Endringskreftene er der. Erfaringa blir ikkje gløymd, det ligger der som utgangspunkt for nye ting. 

I 2019 var det ein slags mini-vår der regimet i Sudan blei styrta, og kor presidenten i Algerie blei pressa til å gå av. Korona begrensar demonstrasjonar no, men det er framleis eit trykk i Algerie. I Libanon og Irak er det store protestrørsler på kvar sin måte. Dette kan bety mykje dritt og forferdelege ting også, som borgarkrigar og kollapsar, men det er ingen veg tilbake til stabilitet.

I Egypt var det ein demokratisk revolusjon i dei åra frå Mubarak fall til kuppet. Det var ein fridom til å ytra seg og organisera seg som ein ikkje har sett sidan mellomkrigstida, kanskje aldri før. Det var boblande aktivitet på alle plan. Ein lukkast ikkje å festa det i eit nytt meir demokratisk system. Men det eksisterte reelt, og det er ikkje til å kimsa av.  

Note

1 Utvik, B. O. (2018). A system to the Chaos?   e Arab Spring Six Years After. I Eggen, N.S. & Issa, R. (red.),  Philologists in the World: A Festschrift in Hounur of Gunvor Mejdell.

Denne artikkelen forklarer hvordan kapitalismen fungerer i vår tid, – med blod som eksempel. Den kunne vært om krig og våpen, plyndringa av land i Sør, ødeleggelse av naturen og veldig mye mer. Det finnes mange eksempler på at kapitalismen er menneskeuvennlig, destruktiv og barbarisk, – fordi den er nødt. Den lager fattige som Rachel, Judit og Jimmy – og suger blodet ut av dem etterpå.

Jorun Gulbrandsen var medlem av AKP, RV og Rødt fra starten, mangeårig leder av AKP, lærer og lærebokforfatter. Har skrevet studiebøkene Den skreddersydde skoen og kommunismen (Forlaget Rødt 2014) og Abortboka (Forlaget Rødt 2019) – og redigert og skrevet artikler i Rødts studiebok Forstå for å forandre (Forlaget Rødt 2019, 2. opplag).

Foto: Pixabay

---

I Texas, ved grensa mot Mexico, står fattige folk i kø for å gi blod. Eller rettere sagt blodplasma. 90 prosent av all plasma som brukes til medisiner i verden, blir tappa i USA. Der er det mange fattige. De som tar blodet, er milliardærer.

I koronaens tid er jeg blitt nysgjerrig på sterke kapitalistiske aksjeselskaper, som selger tonnevis med blod, eller produkter av blod, rundt i verden. Kina importerer mer enn 400 tonn blodprodukter i året. Hvor kommer alt blodet fra? Målet med denne teksten er å vise hvordan kapitalismen fungerer i vår tid. Jeg har tidligere skrevet om kapitalismens utnyttelse av fisk, avfall, olje og vind i studieboka til Rødt, Forstå for å forandre. I denne artikkelen er utnyttelsen av blod eksempelet på den internasjonale vareproduksjonen. Koronaen har ført til bekymring i mange land, fordi medisinene er varer på et globalt marked. Det gjelder også blodet. 

Blodplasma – et flytende gull

Store farmasiselskaper er ute etter blodplasma. Blodplasma er en væske der de røde blodcellene er tatt ut av blodet. Den ser ut som lys gul saft. Dette plasmaet er fantastisk. Det er de hvite blodcellene som forsvarer kroppen mot infeksjon, og blodplatene som hjelper blodet til å koagulere, de trår til og stenger når vi får sår og blør. Der er også vitaminer, salter og 200 forskjellige proteiner.

Det lages medisiner av plasma, blant annet av proteinet albumin mot stort blodtap og leversjukdommer. Immunproteiner (globuliner) brukes mot dårlig immunforsvar. Plasmaet gis også ved brannskader. Det er mye mer å nevne, men det viktigste her er å si at det er de separate delene i blodet som er interessante for den farmasøytiske industrien.  For når du bruker en liter blod til en person med leversjukdom som trenger albumin, kan du i stedet gi bare albuminen og gi andre deler av blodet til andre. Blodet utnyttes altså bedre hvis du fraksjonerer det, altså deler det opp.  Blodplasma er lettere å håndtere enn hele blodet, for plasmaet kan fryses i 12 måneder. Det kan ikke blodet (som kalles fullblod).

Produkter av blod kan redde menneskeliv. Hva er det som har gjort dette til en global milliardindustri?

Slik blir blodplasma en vare

På Internett diskuterer folk erfaringene sine som blodgivere for plasmaproduksjon. Ett eksempel er Rachel, som drar fra Mexico til en tappestasjon i Texas. I armen får hun en slange som går til en maskin, en sentrifuge, der blodet blir kasta rundt i full fart. De røde blodlegemene er tyngst og synker de til bunnen. Det gule plasmaet er lettere og havner på toppen. Maskinen sender plasmaet til en samlepose. De røde blodlegemenene sendes tilbake til blodåra til Rachel. I USA tappes det mellom 6 og 9 desiliter plasma om gangen, avhengig av hvor tung du er. Så sendes posen til en fabrikk, der den skal bli til medisiner.

Hva skjer med Rachel, når hun lar seg tappe? Verdens helseorganisasjon (WHO) sier at én gang i måneden er nok. Men i USA har «Big Pharma» stor makt, og det er mange fattige mennesker. Så der er det greit med to ganger i uka med bare et døgn uten tapping imellom. I USA får folk penger for å tappe. Det kan være 20–40 dollar gangen (noen 50). Det heter ikke lønn, men kompensasjon. Selskapet kaller sånne som Rachel for donorer. Givere. Donor centers. Vi skal tenke på veldedighet. Altruisme.

Faktum er at Rachel selger en del av kroppen sin til livets opphold. Hun mista jobben som servitør. Mannen døde. Hun har tre barn, tar bussen som er satt opp gratis fra grensa mellom Mexico og Texas til tapperiet i Laredo. Det minner om bussen i Oslo som kjører folk til og fra Ikea. Judit er ei annen som forteller på Internett. Hun er student og har deltidsjobb i butikk. Hun betaler husleia med lønna og maten med blodplasma. Jimmy har full jobb på en kafe. Tjener lite, men må ha penger til skolesaker og klær til barna og buss. Begge tapper to ganger i uka. Det er minst 900 sentre i USA som tapper blodplasma, antallet øker. De fleste er plassert ved universiteter, i boligområder der det bor mest fattige og aller flest ved grensa mot Mexico. Folk derfra må midlertidige bruke visum til Texas.

Om du er helt uten penger, er 300 kroner veldig viktig for deg! Da kan du ikke være så nøye med helsa di. Flertallet av dem som tappes, har dårlig helse fra før. Mange har blodpengene som sin eneste inntekt. Det er ca. 40 millioner svært fattige i USA. Undersøkelser viser at over 70 prosent av dem som tapper regelmessig, har plager som slapphet og svimmelhet, og det var vanlig å ha mindre protein i blodet, og immunforsvaret svekkes. Dette ses ikke på som et stort helseproblem.

Kapitalismen er global

Selskapet som skal lage medisiner av blodplasma, kjøper produksjonsmidler som maskiner og blod. Blodet kommer praktisk talt gående, gratis. Selskapet kjøper arbeidskraft i alle produksjonsledd, som tilfører produktet mer verdi. Merverdi er målet, ikke omsorg for de sjuke. Pengene fra salget settes inn i en ny produksjon, et nytt kretsløp. Penger som brukes på denne måten, heter kapital. Dette kretsløpet foregår på en global arena. I vår tid er kapitalismen slik at produksjonsprosessen er internasjonal. Hvert element gjøres på det stedet som er billigst. Først og fremst på grunn av lønnsnivået, men også prisen på produksjonsmidler og transport. At den internasjonale produksjonen kan styres over Internett, gjør alt mye lettere.

Den viktigste forskjellen mellom folk i verden er mellom dem som eier produksjonsmidlene og dem som bare eier arbeidskrafta si. Dette klasseskillet preger alt. De som eier, har full kontroll over produksjonsprosessen. De bestemmer hva som skal lages og hvem som skal få (kjøpe). De som ikke eier produksjonsmidler, må selge arbeidskrafta si for å leve. Det er arbeiderklassen. Kapitalismen lever av den og trenger den.

Hvor havner blodplasmaet fra de fattige i USA? Det blir kjøpt og solgt mellom globale aksjeselskaper og fraktes omkring i verden. Et selskap eies av mange selskaper, blodet tappes ett sted, plasmaet deles opp (fraksjoneres) kanskje i en annen verdensdel og selges til land i en tredje.

Selskaper som imperier

Den farmasøytiske industrien har delt verden mellom seg, slik imperialister delte verden etter første verdenskrig. Delinga er midlertidig, selskapene kjøper andre og hverandre og konkurrerer om å være blant de største. De kan få stor makt over landenes helsevesen. Her er noen få eksempler:

Selskapet Grifols har morselskap i Spania og tapper mest i USA. Et senter får vanligvis ca. 1000 givere hver uke. Men langs grensa til Mexico kommer det mer enn 2300 på hvert senter. «Over 45 000 donations are made at our centers daily.» De har 190 sentre i USA og 35 i Europa. Grifols selger tonnevis med albumin til leversjuke (hepatitt) i Kina, og har nå en avtale med Saudi-Arabia. De selger blodprodukter i Norge.

CSL har morkontor i Australia og tapper 190 steder i USA, der de samler 14 millioner liter blodplasma i året. Forsyner Australia med blodplasma. De selger flere tonn med albumin til Kina. De selger blodprodukter i Norge.

Biotest har morkontor i Tyskland, tapper 1,5 millioner liter plasma i Ungarn, Tsjekkia og Tyskland (som gir «giverne» betaling, slik USA gjør) og selger til Kina.

USA forsyner seg sjøl, Canada, Storbritannia og resten av Europa med blodplasma. I Europa er det 300 000 mennesker med kroniske sjukdommer som får plasma fra USA.

Kina og India er verdens største produsenter av virkestoffer til medisiner, og Kina aleine forsyner Norge med all penicillin vi bruker. Kina selger nær 90 prosent av USAs forbruk av antibiotika, 70 prosent av smertestillende medisiner og 40 prosent av de blodfortynnende medisinene deres.

Norge kjøper plasma og plasmaprodukter til sjukehusene fra selskapet Octapharma, et av de største i verden. Hovedkontoret er i Sveits. De har et salgskontor på Jessheim og et større anlegg i Stockholm for produksjon og handel i Norden. Selskapet har 160 tappestasjoner i USA. I dette tallet er 36 nye under etablering, (november 2020). 18 av stasjonene er i Texas.  Strømmen fra Mexico øker.

Noen selskaper har monopol på å selge én medisin over hele verden. Selskapet Gilead er størst i verden på HIV-medisin og kan drive prisene opp. Tre selskaper, Novo Nordisk, Eli Lilly og Sanofil, selger nesten 100 prosent av all insulinmedisin i verden. 10 selskaper dominerer handelen med albumin over hele verden.

Målet for kapitalister er å ha helt eller tilnærma monopol. Da kan de drive prisene opp. Dette kan være utgangspunkt for internasjonale konflikter. For hva om medisinene ikke kommer på grunn av mangel på drivstoff? De som eksporterer vil bruke medisinene sjøl? (Norge mangla bestemte medisiner sommeren 2020, fordi India trengte dem sjøl på grunn av korona). Kan 400 tonn albumin bli tungt nok til å lage politisk press på et importland? Konflikter er nødt til å være det normale i et økonomisk system der drivkrafta er kamp for å tjene mest. Det er allerede konflikter om såkorn, energi, vann, jord og fisk, før vi snakker om medisiner. Verdens folk lever utrygt.

De fattige får ikke

Fattige selger blodet sitt i USA, men de fleste får ingen nytte av medisinene som lages av det. 29 millioner har ikke helseforsikring. I fattige land går blod mest til små barn og kvinner som føder. I rike land går 75 prosent av alt blod og blodprodukter til folk over 60 år. Det er noe å tenke på.

På hvilken side er den norske staten? Den farmasøytiske industrien bestemmer over liv og død, også ved hjelp av patentrettigheter, som i 20 år gir dem rett til å bestemme prisen på medisiner og vaksiner og bestemme at ingen andre skal lage dem. I 1999 ble aids den sjukdommen som flest mennesker døde av i Afrika. Legemiddelkapitalistene kjempa hardt mot at fattige land kunne få lage medisinen – som fantes. De måtte gi seg. Det har redda mange liv. Men halvparten av verdens HIV-pasienter får fortsatt ikke medisin.

Historia gjentar seg. Under svineinfluensaen i 2009 bestilte rike land det meste av vaksinen på forhånd. Høsten 2020 er det noen få store legemiddelselskaper som har solgt koronavaksine, før den er ferdig, til landene i EU og noen flere land med betalingsevne. Til 13 prosent av verdens befolkning. Fattigere land er redd for å bli etterlatt. Sør-Afrika og India foreslo i oktober 2020 i et møte i WTO (Verdens handelsorganisasjon)  at patentreglene skulle mykes opp, slik at landene kunne lage legemidler mot covid-19 sjøl.

At den internasjonale legemiddelindustrien stemte imot, er ikke forunderlig. Men Norge stemte også imot! Sammen med EU, Storbritannia, Brasil og USA. Så foreløpig er det nei. Regjeringa og foreninga Legemiddelindustrien (LMI) sier at et nei var riktig. Fordi det kunne hende at selskapene ikke ville lage medisiner, hvis de ikke tjente penger. Og der traff de spikeren.

Regjeringa har gitt godt over to milliarder kroner til innsamlinger for at ikke bare de rike landa skal ha råd til medisiner. Det er bra. Men det viktigste for dem er å ta vare på industriens rett til å si: «Dere folk i hele verden kan bare kjøpe våre varer og til våre priser». Der ligger milliardene.

Legemiddelindustrien (LMI) er en bransjeorganisasjon, ei forening innafor Norges Industri som igjen er med i arbeidsgiverorganisasjonen NHO. 16 av medlemmene i LMI er norske selskaper, 40 er utenlandske. Norge kjøper det meste som brukes av legemidler fra de største globale legemiddelfirmaene i verden, og som derfor har salgskontorer i Norge. Flere av selskapene har vært i rettsaker på grunn av ekstremt griske priser, som Novartis, med en pris på 300 000 euro for en god kur til én person med leukemi. LMI er en høringsinstans i helsespørsmål i Norge.

En kan lure på hvorfor regjeringa har bestemt at prisen på legemidler som kjøpes til bruk i Norge, på sjukehus og i apoteker, skal være hemmelig. Regjeringa og LMI sto sammen der, resten av helse-Norge var imot.

Før hadde Norge et statlig firma som het Norsk medisinaldepot. Det hadde monopol som grossist og importør av legemidler. I 2001 solgte regjeringa det (Stoltenberg, Arbeiderpartiet) til et privat selskap. Flere tar til orde for å lage et nytt statlig selskap for medisiner. Regjeringa og LMI synes det er en dårlig ide.

Staten tjener mye på legemiddelselskaper. Oljefondet, det norske Statens pensjonsfond utland som styres av Norges Bank og Finansdepartementet, tjente 156 milliarder kroner fra 2014 til 2019 på investeringer i legemiddelselskap, både i dem som driver med blodplasma og de som driver med andre råvarer. 10 prosent av alle investeringene til fondet går til denne produksjonen, som er beskytta av patentrettigheter.

Bør fattige ha lov til å selge leveren sin?

Nesten ingen land i verden betaler blodgivere (i hvert fall ikke offisielt). Men mangelen på blod vil føre til at flere land går over til betaling. Da kommer det nemlig flere «givere». Produksjonen er avhengig av fattige. Når jeg leser om at folk står i kø for å tjene 300 kroner på å gi fra seg det som skal holde kroppen frisk, mens vampyrene er milliardærer, får jeg trang til å rope: – Men så betal dem i hvert fall skikkelig da! 3000 kroner!

Men det ville ikke vært bra. Det ville jo betydd at det var greit å kjøpe kroppsdeler av fattige. Kapitaleierne bruker allerede menneskers fysiske og mentale arbeid. Fem millioner mennesker i verden er ansatt i legemiddelindustrien. Nå går kapitaleierne løs på selve kroppen på flere måter, i tillegg til blodplasmaet. Selskaper annonserer for at velstående folk skal kunne kjøpe bruken av kvinners livmor, – surrogati. I verden selges 40 millioner mennesker som slaver. I Iran er det lovlig å selge ei nyre. I noen land er det et illegalt marked for å selge kroppsdeler, også lever. Bander i India dreper folk for å ta ut netthinna deres og selger den for å gjøre en rik pasient seende. Det er klart sjukehuset skjønner at det er kriminelle som leverer, sjøl om de sier det er en gave fra mor!

Det er fint at det finnes ei ordning med at folk kan gi bort ei nyre mens de lever, og hele kroppen når de dør. Det er solidarisk og menneskevennlig. Men å bruke levende, fattige menneskers kroppsdeler som råstoff i en vareproduksjon, er ikke noe vi bør venne oss til.

Albumin i ris og globulin i bønner!

Albumin og globulin – alle slike stoffer kan utrette mye for god helse! Men ikke hvis tusenvis får dårlig helse fordi andre skal få god. Så nå lønner det seg å være på parti med våre gamle slektninger – plantene! De kom før oss på jorda. Vi har de samme proteinene som dem! I Kina er det folk som i noen år har arbeidet med å samle proteiner som albuminer og globuliner fra planter, for å lage medisiner uten å bruke menneskers blodplasma! Albuminer finnes i nesten alle planter, særlig i frø.  Globulin finnes i alle planter, særlig i bønner og erter. Så om ikke lenge er det kanskje Kina som forsyner verden med albuminer og globuliner, og ikke omvendt! Oppskriftene ligger på nettet.

Mer å lese

Harald Minken: Hjelp til å forstå Kapitalen bok 2
Studieboka til Rødt: Forstå for å forandre!

Bestill fra marxisme.no/forlaget.

Kampen om Finnheia har pågått i snart førti år. Nå har folkelig mobilisering på sosiale medier hjulpet til med å sikre seieren. Gnist har intervjuet Gry Bilvik Navas, en av pådriverne til aksjonen Bevar Finnheia.

Tonje Lysfjord Sommerli er tidligere lærer med mastergrad i historie. Redaksjonsmedlem i Gnist. 

Foto: Federico Botto

---

I nærmere førti år har Arctic Center forsøkt å få tillatelse til å bygge et alpinanlegg og hyttelandsby på Finnheia utenfor Tromsø. Området er et populært utfarts- og friluftsområde som benyttes flittig av Tromsøs befolkning både sommer og vinter. Vinterstid kjøres det skiløyper langt innover på Kvaløya, og mange tromsøværinger har gått på sine første barneski nettopp i dette området. 

«Det er så utrolig mange gode grunner til å bevare Finnheia», sier Gry Bilvik Navas. Gruppa Bevar Finnheia har nesten fire tusen følgere på Facebook, og saken vekker engasjement i hele Tromsøs befolkning, på tvers av politiske skillelinjer. 

– Vi startet denne aksjonen på Facebook i april 2020 fordi vi var flere som opplevde at AC-prosjektet lenge hadde gått under radaren på Tromsøs befolkning. Finnheia er et kjært utfartsområde som setter både følelser og handling i sving. Det faktum at Facebook-gruppa samler følgere fra hele den politiske skalaen viser at mange har følelser knyttet til saken.

I media har Arctic Center-saken blitt fremstilt som en svært polarisert sak som «splitter befolkningen», men er det egentlig tilfellet? 

– Det er fullt ut legitimt å være imot dette byggeprosjektet, da vi har ytringsfrihet i Norge. Det som derimot gir oss følelsen av polarisering er snarere enkeltpersoners journalistiske fremgangsmåter i enkelte lokalmedier. Vi har også sett at folk har blitt blokkert fra Facebook-siden til Arctic Center for å ha kommet med kritiske, men saklige spørsmål til AC. En så stor aktør bør kunne tåle uenighet; når de blokkerer unna uønskede spørsmål og innsigelser, får vi snarere en følelse av tåkelegging.

Navas opplever mediedekningen som svært ensidig, særlig fra landsdelsavisen Nordlys. 

– Mange politikere har fått gjennomgått mye i media, særlig etter at Tromsø Arbeiderparti skiftet retning og tok standpunkt mot Arctic Center, forteller Navas. – Det at AP snur i denne saken vitner om vilje og evne til å ta til seg nye impulser.

Lørdag 25. september 2020 var flere medlemmer av Bevar Finnheia til stede på Stortorget hvor de delte ut vafler og snakket om viktigheten av å ta vare på området. Saken ble i Nordlys omtalt med at aksjonistene måtte «roe ned» og å «slutte å hovere». I lederen omtales også et takkekort som aksjonistene visstnok skal sende til Tromsø-ordfører Gunnar Wilhelmsen som takk for at AP skiftet mening i saken. 

– Avisa Nordlys er den eneste som har nevnt noe om et takkekort, så her har media i høyeste grad konstruert en stråmann. AP-ordfører Wilhelmsen fikk tidlig en rolle som inhabil i AC-saken, i og med at han er i familie med personer i AC-ledelsen. Det ble totalt samlet inn tretti underskrifter til et takkekort til «ordførerens kontor», altså ikke til ordføreren selv. Så her snudde media virkelig saken på hodet, forteller Gry Bilvik Navas. 

Hun ønsker å takke de mange dyktige, kunnskapsrike folkene som har skrevet gode kronikker i media; særlig har UiT vært en enorm ressurs med mange flinke, kunnskapsrike folk som har bidratt til å sette søkelyset på Finnheias artsmangfold. 

«Nettopp i en slik sak er det viktig at demokratiet fungerer.»

Gode grunner for bevaring 

Det er imidlertid flere grunner enn ren affeksjonsverdi som er viktig for Navas og de andre pådriverne bak aksjonen: 

– Finnheia består av store deler torvmyr, som jo er svært viktig for lagring av karbon. Graves denne opp, vil Tromsøs totale karbonavtrykk øke betraktelig. Tromsø kommune har forpliktet seg til FNs 17 bærekraftsmål og fikk Bærekraftsmerket i 2019. Byggingen av en hyttelandsby og et alpinanlegg vil bryte totalt med disse. I tillegg er Finnheia et kjent beite- og kalvingsområde for reindriften på Kvaløya, og utbygging i området vil true reindriftsnæringen. Et alpinanlegg vil også gjøre Finnheia mindre tilgjengelig for folk, og skape økte sosiale skiller. I dag går vi gratis både i skiløypa og på topptur på Lille Blåmann, mens et alpinanlegg blir et tilbud for de med mest penger. Det bryter radikalt med allemannsretten.

En annen viktig faktor er områdets historiske verdi i et urfolksperspektiv. Allerede i 1995 vedtok kommunestyret i Tromsø at byen skulle være en internasjonal urfolksby. En kulturminneundersøkelse av Finnheia utført av Sametinget i 2018 viser spor etter en samisk sommerboplass som var i bruk helt til tvangsflyttingen i 1920-årene. 

– Slik Finnheia er i dag, kan vi løfte frem samenes fortiede historie, og sammen skape en felles fremtid, påpeker Navas. – Vi kan styrke Tromsøs status som urfolksby, samtidig som området har enorm pedagogisk verdi. Dersom vi utraderer samiske kulturminner for deretter å la turistene prøve samekofter, praktiserer vi kulturell appropriasjon av verste sort! 

Ved å ta i bruk Finnheia på stedets egne premisser kan vi komme naturen i møte og ikke minst spille på lag med samiske verdier og tradisjoner, fremfor å brenne broer.

Viktig å tenke bærekraftig turisme 

Siden Tromsø Kommune fikk FNs bærekraftsmerke i 2019, sa kommunen seg villig til å styre reiselivet i mer bærekraftig retning. «Ordet bærekraft brukes ofte feil», mener Navas.
– Vi kan nemlig ikke gjøre et stort inngrep i sårbar natur og fortsatt tenke bærekraft, slik tilfellet vil være med byggingen av Arctic Center på Finnheia. Et slikt alpinanlegg har blitt fremstilt som en «livredder» for turistnæringen i Tromsø, men i lys av de klimamessige utfordringene vi står ovenfor i dag, synes jeg det blir som å tisse i buksa for å holde seg varm. Det er veldig viktig at både kommunen og reiselivsnæringen tør å tenke innovasjon. Hvorfor ikke tørre å markere oss som en pilotby i bærekraftsperspektiv? Vi må vise vilje og evne til omlegging av reiselivet. Å stemme ned Arctic Center er et viktig steg i prosessen med å fronte bærekraftsmålene.

I tillegg mener Navas at et alpinanlegg ikke er det som vil trekke flere turister til Tromsø.

– Hvis man tror at et prosjekt fra 80-tallet er like relevant i dag som for førti år siden, er man på helt feil spor. Turistene ønsker ikke å oppleve alpinanlegg lik de dem har hjemme; de kommer til Tromsø nettopp for å oppleve den uberørte, utemmede ville naturen. De søker det autentiske, det originale, gjerne utenfor allfarvei. Det finner man ikke i en kommersiell turistmaskin.

Tidligere i år har andre typer rasering av norsk natur fått stor oppmerksomhet i media, blant annet bygging av stålkonstruksjonen over den kjente turistattraksjonen Vøringfossen. Navas synes det er bra at media fokuserer på slike inngrep i naturen. 

– Vi trenger flere mekanismer på plass som beskytter mot slike inngrep. Heldigvis er NINA (Norsk Institutt for Naturforskning) stadig på banen. De er en viktig aktør for å bevisstgjøre både myndigheter og folk flest om konsekvensene av slike inngrep.

Når gruppa Bevar Finnheia har blitt kritisert i media for å være såkalt «næringsfiendtlig», har Navas en viktig kommentar: 

– Det handler ikke om å være næringsfiendtlig, men om å være utviklingsrettet. Skal vi nå klimamålene, må vi ta naturhensyn med i bildet, også i næringslivet. Vi står overfor et paradigmeskifte i samfunnet hvor stadig flere ser verdien av å verne om naturen for dens egen skyld. Naturligvis vil det storme og buldre litt mens det pågår. Men det er bedre med litt storm og bulder nå, enn med større naturkriser i fremtiden.

Onsdag 30. september 2020 sa kommunestyret i Tromsø nei til Arctic Center, og til bygging av hyttelandsby og alpinsenter. Saken viser viktigheten av motstand, av å organisere seg, og ikke minst, av å kjempe i fellesskap. Nye generasjoner av tromsøværinger og tilreisende kan nyte stillhet og uberørt natur, sommer som vinter i en av Tromsøs mest populære naturperler, helt gratis. 

 

Jeg bor i en by som er farget blodrød i koronastatistikken. Alle medier er fylt av stoff om pandemien. Men nå leser jeg om koleraepidemiene på 1800-tallet. Jeg leser om en annen sykdom som raste i en annen tid, og under samfunnsforhold som har forandret seg mye. Likevel sitter jeg igjen med en underlig fornemmelse av at konfliktene gjentar seg. Mange av argumentene virker kjent. Replikkene har vært framført før. Det dreier seg om interessekonflikter mellom smittevernshensyn og økonomi, krangel mellom medisinske eksperter, prestisje og skarpe fronter. Og Ikke minst dreier det seg om konspirasjonsteorier. 

Anne Minken er historiker. 

---

KarantenekonflikterDen første koleraepidemien rammet Norge i 1830-åra. Det viktigste mottiltaket fra myndighetenes side var å innføre karanteneplikt for skip som kom fra smittede områder. Skipskarantene førte til økonomiske tap for redere og handelsmenn. Blant annet kom det protester fra jernverkseieren Jacob Aall som også hadde direkte interesser i saka som skipsreder og trelasthandler. Aall pekte på at nesten alle andre europeiske stater hadde lettet på karantenekravene av hensyn til industri og handel mens Norge hadde strammet til. Han mente at følgene av karantenetiltakene ville bli verre enn sykdommen selv. Sykdommen rammet bare enkeltindivider, men virkningene for handel og økonomi ville bli mer omfattende og langvarige. Aall hadde også en viss omtanke for folk flest. Han pekte på at svikt i kornimporten ville kunne ramme «allmuen» hardt. Men han var nok mer opptatt av redernes økonomi. Han mente det var rimelig at staten dekket redernes ekstrautgifter til lønn til mannskapet i karantenetida og kostnadene når varene ble forsinket. Her har vi altså et tidlig eksempel på forslag om pandemistøtte til næringslivet. Aall var en av Norges rikeste menn og nesten like rik på makt og innflytelse. Noen kolerastøtte for rederne ble det så vidt jeg vet likevel ikke, men en løsning som sikkert var bedre for Aall og hans likemenn: Myndighetene innførte betydelige lettelser i karantenelovgivninga.

Smitte eller miasmer

Da koleraen kom til Europa i begynnelsen av 1800-tallet, mente de fleste at det dreide seg om en smittsom sykdom. Derfor ble karanteneforordningen av 1805 satt i kraft. Norge ble rammet av ytterligere tre koleraepidemier i tidsrommet 1840 til 1873. Etter hvert endret synet på smitte seg. Det oppsto skarpe faglige konflikter blant legene. En interessant analyse av disse konfliktene kan vi finne i Lizzie Irene Knarberg Hansens doktoravhandling fra 1985, Koleraen i Christiania i 1853. Avhandlingen er nå tilgjengelig i nyopptrykk i det medisinhistoriske tidsskriftet Michael, supplert med nyttige kommentarartikler (Tidsskriftet Michael: Koleraen i Norge i 1853 og historien om den (michaeljournal.no). 

Det store stridsspørsmålet var om kolera var en smittsom sykdom eller om årsakene lå i forurenset jordsmonn og luft – den såkalte miasmeteorien. Leger som hevdet at kolera var en smittsom, sykdom hadde observert hvordan smitten kom til landet med skip fra kolerasmittede områder og hvordan den spredte seg videre langs kysten med innenriks båttrafikk. De hadde også registrert at smitten kunne spres av tilsynelatende friske personer (asymptomatisk smitte). Men tilhengerne av miasmeteorien hadde i utgangspunktet det etablerte universitets- og forskningsmiljøet på sin side. Frontene var skarpe. Kronargumentet var at smittespredning ikke var vitenskapelig bevist. Asymptomatisk smitte ble avvist som helt usannsynlig. 

Økonomiske og politiske overtoner

Den medisinsk faglige konflikten fikk etterhvert klare økonomiske og politiske overtoner og ble løftet videre til politisk nivå. Striden sto, som i 1830-åra, rundt karantenebestemmelser for skip. Motstanderne av karanteneordningen argumenterte med at den førte til arbeidsløshet, dyrtid og sult. Dessuten var det virkningsløst. Koleraen hadde jo rammet Norge til tross for karanteneordningene. Det var også et internasjonalt press. England opphevet karantenen i 1847 og foreslo i 1849 at alle land skulle gjøre det samme. Skipsfarten var en nøkkelnæring i Norge, forbundet med alt som ga rikdom og velstand, så norske myndigheter ønsket å følge England. I første omgang satte den svenske regjeringa foten ned for dette. Men i 1850-åra, midt i en ny kolerabølge, ble karantenebestemmelsene likevel opphevet, først for innenriksfart og noen år seinere også for utenriksfarten. Dette førte til at smitten spredte seg langs kysten. 

Debatten i det medisinske miljøet var kvass. I 1853 fikk den lokale sunnhetskommisjonen i Kristiansand en tilbakemelding fra myndighetene i Christiania:
«Medicinalkomiteen henviste til tumultene i St. Petersburg og Paris og beklaget at en så opplyst forsamling som Sundhedskommissionen i Kristiansand hadde samme oppfatning av sykdommen som smittsom som de mindre opplyste klassene.»

Koleraopptøyer

Kraftsatsen gjorde meg nysgjerrig. Hva skjedde egentlig i St. Petersburg og Paris? Hva vet vi om «de mindre opplyste» klassenes motstand under kolerapandemien? Historikerne har interessert seg lite for det, men noe finnes. I tidsskriftet Social History (2017) gir den engelske historikeren Samuel Kline Cohn en bred oversikt i artikkelen «Cholera revolts – a classtruggle we might not like».

Artikkelen er en sammenliknende studie av kolera-opptøyer over et stort geografisk område – fra asiatisk Russland til New York og Quebec. Opptøyenes omfang, form og motivasjon varierer, men Kline Cohn identifiserer en felles underliggende konspirasjonsteori: De rike sprer kolera for å kvitte seg med et overskudd av fattigfolk. Cohn beskriver innholdet i konspirasjonsteoriene som nesten skremmende like, til tross for at opptøyene fant sted over et stort geografisk område, og det ikke fantes spor av direkte forbindelser mellom de forskjellige opprørsgruppene. En teori har vært at slike konspirasjonsteorier oppstår når en sykdomm er ny og ukjent, men kolerakonspirasjonen holdt stand under alle epidemiene utover 1800-tallet, også når sykdommen etter hvert ble velkjent og kolerabakterien var identifisert. 

Det var stort sett fattigfolk som deltok i opptøyene. Kvinner var ofte svært aktive. Raseriet ble rettet mot de herskende klassene og spesielt legene. I mange tilfeller stormet mengden rådhus, hospitaler og sykestuer. Minoritetsgrupper som jøder og rom ble bare rent unntaksvis angrepet. Noen trekk ved kolerasykdommen kan gjøre det nærliggende å gripe til konspirasjonsteorier. Sykdommen inntreffer brått og kan føre til død i løpet av svært kort tid. Symptomene kan ligne på forgiftningssymptomer for eksempel etter inntak av rottegift. Koleralik kan ha krampetrekninger også etter at døden har inntruffet. Det bidro til en sterk frykt for at folk kunne bli levende begravet (jfr. Prøysens koleravise). 

Opptøyene i St. Petersburg i 1832 skal ha startet som en protest mot karantenetiltak og veisperringer, men den videre utviklingen følger et mønster som var langt mer vanlig. Mengden angrep byens kolerahospital og banket opp sanitetspersonalet. Slagordet var: Død over alle leger! Legene ble beskyldt for å ha forgiftet byens brønner. 

I Paris var bevegelsen mer sammensatt. Mange av deltakerne tilhørte yrkesgrupper som ble rammet av smittevernsbestemmelser. Det dreide seg blant annet om brukthandlere, søppelkjørere, fillesamlere og gateselgere som solgte vann og frukt. Men bevegelsen besto også av religiøse fanatikere som mente koleraen var guds straffedom for regjeringas reformpolitikk. Det var altså både økonomiske og politiske motiver blant aktørene, men grunnfortellinga i opptøyene var også her at legene forgiftet folket. Leger ble angrepet og en pleier ble druknet i Seinen. 

På de britiske øyene finner vi i startfasen en særegen variant av konspirasjonsteoriene. Utgangspunktet var en sak hvor det ble avslørt at 16 mennesker var myrdet og likene deres solgt til bruk i anatomiundervisning. Under opptøyer i 1831 ble det anatomiske instituttet i Aberdeen brent ned til grunnen. I alt var det 72 større koleraopptøyer på de britiske øyer, og mistanken om stjeling av lik spilte etter hvert mindre rolle. Den sentrale fortellinga dreide seg om at overklassen ønsket å begrense fattigbefolkninga. Det ble hevdet at legene fikk betalt 5 pund ekstra for hver person de drepte. 

Dagens pandemiprotester

I beskrivelsene av pandemiopptøyene på 1800-tallet får vi et inntrykk av at de var spontane, sterkt følelsesstyrte og ofte voldelige. Under dagens pandemi dreier det seg om velorganiserte demonstrasjoner. Slike protester har funnet sted over hele Europa og samlet til dels store menneskemengder. Aksjonene har stort sett forløpt på fredelig vis. Bare i enkelte tilfeller har de utartet til slåssing og arrestasjoner. Arrangørene framstår som opplest på statistikk og medisinske teorier. Sånn sett skiller de seg tilsynelatende fra de uvitende, overtroiske og lettlurte 1800-talls aksjonistene. Deltakergrunnlaget er opplagt breiere enn på 1800-tallet. Det er neppe de fattigste som deltar, og det er heller ikke noe som tyder på at demonstrasjonene har en utpreget arbeiderklasseprofil. Politisk har nok demonstrasjonene helt mot høyre. Fra Tyskland og Italia hører vi om betydelige innslag av ny-nazister og fascister blant deltakerne. 

Demonstrasjonene har vært direkte rettet mot myndighetenes smittevernsrestriksjoner. «Frihet» har vært ett av de sentrale stikkorda for parolegrunnlaget. I Berlin i september var en av hovedtalerne Robert Kennedy jr. Han trakk linjene til sin mer berømte onkels tale under Berlin-blokaden i 1963 med følgende kraftsats: «today Berlin is again the front against totalitarianism». I karakteristikkene av smittevernspolitikken sitter ord som «fascisme» og «diktatur» ofte løst. 

Konspirasjonsteorier

Ikke bare myndighetene, men også storkapitalen, og spesielt medisinindustrien, er sentrale skyteskiver for aksjonistene. Vaksinekapitalen kommer til å håve inn profitt. Finanskapitalen har en sinnrik plan. Hensikten er å innskrenke folks demokratiske rettigheter på varig basis og erobre monopolmakt ved å ødelegge økonomien. Et gjennomgående budskap er at media og myndigheter lurer oss. En sykdom som ikke er særlig alvorlig brukes som påskudd av de rike og mektige. Det jukses med dødstall og tester. Vi blir systematisk ført bak lyset. 

Under ebolaepidemiene i Vest-Afrika oppstod det også konspirasjonsteorier. Røde Kors ble anklaget for å forgifte folk. Helsearbeidere, leger, politikere og journalister ble angrepet og i noen tilfeller regelrett drept. «Folk som legges inn på sykehus, kommer ikke ut igjen i live!» og «Ebola er en løgn!», ropte protestantene. Dette er Afrika, tenkte nok noen. Sånt skjer ikke her hos oss. Men pandemier genererer tydeligvis konspirasjonsteorier uavhengig av geografi og tidsalder.

Koleratid og koronatid

Koleratidas kampanjer for å oppheve karantenetiltak har også sine klare paralleller i dagens pandemi. Særdeles aktiv lobbying fra Norsk Industri førte til oppheving av kontrolltiltak og økt importsmittede. De samme elementene finner vi i skandalen rundt Hurtigruten. EUs smittevernbyrå (ECDC) går inn for å oppheve alle innreiserestriksjoner mellom europeiske land. Begrunnelsen har vært at koronasmitten har slått rot over hele Europa. Heldigvis ser det ut som om norske myndigheter setter foten ned for den slags fri flyt. 

Miasme-teoriene kan vi smile litt overbærende av i dag. Ingen tviler lenger på at kolera er en smittsom sykdom. Det er også godt kjent at kolerasmitte kan føres videre gjennom personer med få eller ingen symptomer. Men hvordan kunne miasme-teorien opprettholdes over så lang tid? Det spørsmålet kan det fortsatt være noe å lære av. Hovedsvaret ligger kanskje i sammenblanding av vitenskap og økonomiske hensyn. Miasmetilhengernes syn passet best med næringsinteressene. Hvis sykdomsårsaken lå i de fattiges skittenferdige bosteder, kunne næringslivet fortsette som før. 

Miasmetilhengerne innrømmet etter hvert at kolera kunne smitte, men de holdt likevel fast ved sin hovedforklaring. Smitte fra person til person kunne nok forekomme, men var ikke viktig. Det handlet åpenbart om prestisje og om et behov for å holde rekkene tett. I dag kan vi kjenne igjen noen sånne faktorer i synet på asymptomatisk smitte og diskusjonene rundt bruk av munnbind. I starten av 2020 var flere medisinske eksperter raske med å avvise at covid 19 kunne smitte asymptomatisk. En mer åpen holdning og videre testkriterier kunne kanskje ha begrenset spredningen på sykehjemmene, men først etter en rekke nye utbrudd i høst foreslo FHI å vurdere regelmessig testing av sykehjemsansatte i områder med høy smittespredning. «Manglende vitenskapelige bevis» var et kronargument i debattene om bruk av munnbind. Det ble hevdet at munnbind kunne føre til mere smitte. Ingen eksperter har i etterkant stått fram og innrømmet at de kanskje var litt for bastante her. I stedet har vi fått en slags glidende overgang. Det er åpenbart at fenomener som prestisje og laugsånd ikke automatisk avskaffes av medisinske framskritt.

 

 

 

 

Boye Ullman og Isak Lekve svarer i Gnist nr. 4 2020 på mitt debattinnlegg i Gnist nr. 3 2020 om havvind.

Jeg takker for et saklig tilsvar og registrerer med tilfredshet at de to forfatterne bekrefter mine hovedpoeng om at all vindkraft, og havvind spesielt, krever store tilskudd fra statlige støtteordninger og finansiering som dekkes opp ved ekstra påslag på strømregningen som betales av ordinære husholdningskunder i Norge.

Av Per-Gunnar Skotåm er sentralstyrerepresentant i Rødt og sitter i fylkestinget for Rødt Nordland.
Foto: Nicholas Doherty

---

Forfatterne og undertegnede har også en felles plattform knyttet til motstand mot Acer-avtalen. Vi er mot bygging av NorthConnect-kabelen og andre nye utenlandskabler med påfølgende krafteksport og høyere priser på elektrisk energi i Norge. Dette vil bli en langsiktig trussel mot den kraftforedlende industrien i Norge om/når energikostnadene øker gjennom et felles energimarked. Jeg antar også at vi er enige om at det antall kabler som finnes innafor det nordiske samkjøringsnettet, er tilstrekkelig for å ta opp de årlige variasjoner i nedbør og strømproduksjon gjennom fornuftig utveksling mellom de nordiske land.

Uenigheten mellom oss dreier seg om flere andre spørsmål. Har Norge eller er Norge i ferd med å få mangel på fornybar elektrisk energi?

Lekve/Ullman argumenterer for at Norges årlige gjennomsnittlige energioverskudd på ca. 10–15 TWH er ferd med å bli borte blant annet på grunn av planene om elektrifisering av norsk olje- og gassproduksjon med strømforsyning fra fastlandet. Nå er både Lekve/Ullmann og undertegnede enige om at elektrifisering av produksjonsanleggene på norsk sokkel ikke vil spare et eneste gram CO2. I dag produseres den nødvendige strømmen ved hjelp av gasskraftverk på produksjonsanleggene hvor det benyttes gass fra produksjonen. Ved elektrifisering fra land med store kostnader, noe Lekve/Ullmann dokumenterer, vil den innsparte gassen bli eksportert og gi CO2 utslipp der den forbrukes. Elektrifisering av norsk olje- og gassproduksjon markedsføres som et miljøtiltak, men det er det motsatte som skjer fordi elektrifisering fra land vil øke de totale karbonutslippene. Til tross for at Lekve/Ullmann er enig i dette, legger de likevel til grunn at nettopp for å elektrifisere norsk sokkel, bør flytende vindkraftanlegg som på Hywind Tampen bygges. Skulle det oppstå en situasjon med minkende kraftoverskudd i Norge kan dette kompenseres med rehabilitering av eksisterende vannkraftverk som forfatterne sjøl er inne på. Dette vil kunne bidra med i området 6–15 TWH i årlig merproduksjon med små miljøbelastninger.

Mitt svar er at politiske miljøaktivister i og utafor Rødt må fortsette kampen mot elektrifisering av norsk sokkel siden det vil forverre klimaregnskapet, og er et uttrykk for et utslag av politisk anstaltmakeri innafor en på mange måter fornuftig klimaavtale innafor Parisavtalen. Anstaltmakeriet består i at det er reduksjonen i CO2 utslippet på hvert lands territorium som regnes med. Det betyr at den gassen som forbrennes på feltet for å drive gasskraftverk på plattformene, er med i det norske regnskapet. At denne besparelsen av gass eksporteres og forbrennes andre steder blir ikke med i det norske regnskapet, men det framstår som en reduksjon for Norges del – men vil ikke være det i global sammenheng. Tvert om vil klimagassutslippene øke ved etablering og bygging av anlegg for elektrifisering om det så er fra land eller fra flytende vindkraftverk.

Det blir derfor noe uforståelig at Lekve/Ullmann aksepterer et premiss som de er uenige i (nødvendigheten av å elektrifisere norsk sokkel), som grunnlag for å argumentere for utbygging av store vindkraftanlegg hvor Hywind Tampen er ett av disse. For øvrig vil jeg henvise  til en artikkel av Mads Løkeland-Stai som dokumenterer hvilke enorme subsidier/gavepakke fra staten til Equinor denne utbygginga vil utløse. https://tronderrod.no/author/mads-loekeland/

Det er ingen overraskelse for lesere av Gnist at kapitalistiske selskap forsøker å øke sin fortjeneste gjennom bedre rammevilkår ved å få bedre skatteforhold, gjerne statlige tilskudd og økt produktivitet og senkning av lønns- og arbeidsvilkår. 

Min artikkel i Gnist nr. 3 2020 tok for seg denne offensiven knyttet til et slags ultimatum fra de norske oljeselskapene overfor myndighetene og Stortinget for radikalt bedre skattevilkår med en trussel om manglende iverksetting av allerede vedtatte utbyggingsprosjekt. Sjøl om kravene om bedre skattevilkår hadde vært der lenge, ble koronasituasjonen og den sjokktilstanden Norge på mange måter var i fra midten av mars 2020, utnyttet maksimalt. Massepermitteringer og trusselen om stor økning i arbeidsledigheten ble utnyttet omtrent som eksemplene forfatteren Naomi Klein beskriver i sin bok Sjokkdoktrinen (Oktober forlag, 2008).

Ved stortingsbehandlinga 11. juni 2020 fikk oljeindustrien det omtrent som de ville. Astrid Meland er den som klarest har formulert hva dette dreier seg om i en kommentator i VG 8. juni seg om. https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/e83lxy/rundlurt-av-roekke-og-co

Skatteregimet som ble vedtatt 11. juni, er første ledd i en langsiktig strategi fra olje- og verkstedindustriens side for å plassere sugerøret ned i statskassa representert ved oljefondet. Hva andre og tredje ledd består av, drøftes i min artikkel i Gnist nr. 3–2020.

Motstanden mot vindkraftanlegg på land er i ferd med å utvikle seg til en folkebevegelse. Her deltar også Rødt-medlemmer for fullt og partiet Rødt målbærer protestene i alle fora det er representert. 

Etter hvert som forståelsen for hvilke miljøproblemer også havvindutbygging vil medføre, vokser også protestene her. Hvilket parti skal målbære og organisere disse protestene? 4–7 mars avholder Rødt sitt landsmøte. For miljøets skyld håper jeg dette blir et klarsignal for at miljøpartiet Rødt kaster seg inn i kampen. Også mot havvind.

(Foregående innlegg ligger på marxisme.no, red.)

 

 

Gjennom å tilby marxistiske perspektiver på feminismen, og feministiske perspektiver på marxismen, tilbyr sosial reproduksjonsteori essensielle teoretiske verktøy for sosialister i det 21 århundre.  

Av Daniel Vernegg, samfunnsgeograf og redaksjonsmedlem i Gnist og Yngve Solli Heiret, samfunnsgeograf og redaksjonsmedlem i Gnist 

---

Filosofen Nancy Fraser hevder at kampen for sosial rettferdighet gjennom de siste tiårene har gått fra å fokusere på økonomisk omfordeling, til for stor del å handle om anerkjennelse. Tradisjonelt var kampen for sosial rettferdighet dominert av arbeiderbevegelsens kamp for bedre arbeidsforhold og økonomisk omfordeling. På 1970-tallet vokste det frem en rekke sosiale bevegelser som fremholdt at arbeiderbevegelsen hadde hatt en endimensjonal forståelse av kapitalismens undertrykkelsesmekanismer. Feminister og antirasister utvidet kampen for rettferdighet til også å omfatte anerkjennelse av blant annet ulønnet arbeid i hjemmet, seksualitet og rasisme. 

Mens arbeiderbevegelsen hadde forsøkt å skape solidaritet på bakgrunn av én felles arbeideridentitet, skar konfliktlinjene som ble løftet frem av de nye sosiale bevegelsene som vokste frem på 70-tallet, på tvers av dette fellesskapet. For mange var det dermed ikke lenger selvsagt at klassekonflikten skulle prioriteres over andre former for undertrykkelse. Som Fraser påpeker, hadde denne vektleggingen av forskjell et progressivt potensial, all den tid grupper som tidligere var blitt ekskludert fra den sosialistiske visjonen, i større grad maktet å sette dagsorden. Men i stedet for at kampene for mangfold og likhet ble integrert i ett felles prosjekt, endte man ifølge Fraser opp med å erstatte en «avstumpet økonomisme med en avstumpet kulturalisme». Kampen for likhet ble i stor grad erstattet med kamp for anerkjennelse av forskjeller. I denne teksten vil vi diskutere to teoretiske rammeverk som forsøker å hanskes med disse spørsmålene, og argumentere for at Marx’ kritikk av kapitalismen tilbyr et dynamisk utgangspunkt for å forstå disse ulike kampene i sammenheng med hverandre. 

Eksterne og interne relasjoner

Interseksjonell teori har de siste årene blitt populært som redskap for å forstå hvordan ulike undertrykkelsesmekanismer i samfunnet virker sammen. Gjennom å forsøke å fange kompleksiteten i samfunnet i en helhetlig analyse forsøker tilhengerne av teorien å tegne et bilde av hvordan fenomener som kjønn, etnisitet og klasse virker sammen. De siste årene har interseksjonell teori fått svært stor innflytelse både innen akademia og sosiale bevegelser, og for mange fremstår det som en plattform som kan skape et felles utgangspunkt for feminister, anti-rasister og venstresiden mer generelt. Maria Carbin og Sara Edenheim går så langt som å hevde at interseksjonalitet er blitt ensbetydende med «god» feminisme. Vi slutter oss til viktigheten av å teoretisere undertrykkelsens mangfold og kompleksitet, men tror at noen av interseksjonalitetens grunnleggende antagelser om hvordan verden henger sammen gjør at den dessverre kommer til kort. 

Tilhengere av interseksjonell teori har brukt et bilde av et veikryss som metafor for å illustrere sammenhengen mellom forskjellige undertrykkelsesmekanismer. Rasismen, patriarkatet og kapitalismen visualiseres som forskjellige, uavhengige veier som fra tid til annen krysser hverandre, og som dermed påvirker hverandres baner. De ulike formene for undertrykkelse forstås slik som grunnleggende sett selvstendige systemer som i spesifikke sammenhenger kan påvirke hverandre. Historiker David McNally kaller dette utgangspunktet for en ontologisk atomisme hvor én «enhet eller relasjon ikke kan bli forstått som konstituert i og gjennom en annen, uten å miste sin grunnleggende identitet». 

Ontologi handler om hvordan vi forstår verden, altså hva verden består av og hvordan den henger sammen. Den ontologiske atomismen som McNally kritiserer, forstår verden som bestående av separate ting og strukturer som kan komme i kontakt med hverandre, men som grunnleggende sett forblir uavhengige av hverandre. Man kan se for seg et biljardbord, hvor patriarkatet, rasismen og kapitalismen utgjør forskjellige kuler som i løpet av spillet støter mot hverandre og påvirker hverandres bevegelse, men uten å påvirke hverandres form eller farge. Relasjonene kulene imellom er og forblir eksterne. Interseksjonell teori ser med andre ord på relasjonene mellom ting som noe som står utenfor tingene selv, og dermed ikke endrer deres indre essens. 

Dette står i motsetning til ontologien som ligger til grunn for marxistisk sosial reproduksjonsteori. Innen den marxistiske tradisjonen brukes begrepet sosial reproduksjon om arbeid som ikke bidrar direkte til produksjon av verdi, men som samtidig er helt uunnværlig for at systemet skal bestå – det vil si reprodusere seg. Som antropologen David Graeber har påpekt, til tross for at en kopp i løpet av sin levetid produseres kun én gang, men vaskes tusen ganger, er det kun førstnevnte arbeid som under kapitalismen har verdi. Selv om vaskingen av koppen altså utgjør en samfunnsmessig minst like viktig funksjon som dens produksjon, er det kun produksjonen av den som direkte bidrar til å forstørre kapitalen. 

Josefina Martínez viser i en artikkel i dette nummeret hvordan Engels pekte på at marxismens hovedanliggende er hvordan produksjonen og reproduksjonen av det umiddelbare liv er organisert under kapitalismen. Likevel har deler av den marxistiske tradisjonen, som Fraser kritiserer gjennom det hun omtaler som den tradisjonelle marxismens «avstumpede økonomisme», neglisjert reproduksjon til fordel for et noe ensidig fokus på produksjonen av merverdi. Ifølge historikeren Ellen Meiksins Wood kan en slik avstumpet økonomisme relateres til at mange marxister har misforstått et av Marx sine hovedpoeng i Kapitalen: En kritikk av den politiske økonomien, nemlig hans forsøk på å vise hvordan den ideologiske utskillelsen av den økonomiske sfæren fra samfunnet forøvrig ikke er et naturlig skille, men er sosialt produsert under kapitalismen. Ironisk nok har store deler av den marxistiske tradisjonen endt opp med å ta dette skillet for gitt, heller enn å forsøke å avdekke hvordan økonomien er konstituert av historisk spesifikke sosiale relasjoner.  

Sosial reproduksjonsteori går hinsides denne økonomismen ved å teoretisere relasjonen mellom produksjon og reproduksjon heller enn simpelthen å påpeke skillet mellom disse sfærene. Sosial reproduksjonsteori teoretiserer hvordan reproduksjonen av mennesket formes av kapitalens systemiske tvang til profittmaksimerende og konkurransepreget vekst, altså hvordan reproduktivt arbeid, så vel som reproduksjonen av samfunnet som sådan, underordnes produksjonen av merverdi. Heller enn at formålet med økonomisk aktivitet er å reprodusere samfunnet i tråd med menneskers materielle og kulturelle behov, oppstår det under kapitalismen en dynamikk hvor, for å parafrasere Marx, reproduksjon for akkumulasjonens og produksjonens skyld blir Moses og profetene. Ved å vektlegge den gjensidige avhengigheten mellom produksjon og reproduksjon, forstår altså sosial reproduksjonsteori kapitalismen som en samfunnsmessig helhet – en totalitet – som reproduseres i samspillet mellom den såkalte økonomien og samfunnet for øvrig. 

Måten rasisme ofte spiller en sentral rolle i å muliggjøre kapitalens reproduksjon, illustrerer dette på en god måte. Som regjeringens koronapolitikk tydelig viser, avhenger den norske økonomien av underbetalte arbeidsinnvandrere. Mens flere norske kommuner opplever høy arbeidsledighet, fortsetter for eksempel fiskerinæringen å hente inn østeuropeiske arbeidere ettersom bedriftene ikke kan tilby lønninger og arbeidsvilkår som er tilstrekkelige for å reprodusere arbeidskraften til norske arbeidere. Med det er det ikke bare tydelig at gjestearbeidernes arbeidskraft verdsettes mindre enn den lokale, men også at deres materielle reproduksjon tilsynelatende krever mindre enn en nordmanns. Det kan se ut til å være i polakkers natur å nøye seg med å bo trangere og å spise billigere. Kapitalens profittmotiverte produksjon er dermed med på å skape og reprodusere etniske kategorier, samt å tillegge disse innhold og innordne dem i økonomiske så vel som sosiale hierarkier.

Til grunn for denne helhetlige måten å se samfunnet på, ligger en ontologisk antagelse om interne relasjoner. Samfunnets ulike bestanddeler kan, med Marx, forstås som «elementer av en totalitet, forskjeller innenfor en enhet». Ut fra filosofien om interne relasjoner har ikke ting eller relasjoner noen ontologisk selvstendig essens, men defineres ut ifra hvordan de utvikler seg i relasjon til den samfunnsmessige helhetens øvrige bestanddeler. Det er dermed ingenting som innehar en fast og uforanderlig essens, og ulike fenomener slik de fremstår for oss, må forstås som det David Harvey kaller midlertidige «permanenser» i et hav av konstant forandring. Heller enn å forstå rasismen, patriarkatet og kapitalen som ontologisk selvstendige biljardkuler, slik den ontologiske atomismen gjør, kan vi med utgangspunkt i filosofien om interne relasjoner se på patriarkatet og rasismen som ulike bestanddeler av kapitalismen som på en og samme tid formes av og bidrar til å forme systemet som helhet. 

I stedet for å teoretisere et mylder av uavhengige undertrykkelsessystemer som eksterne for kapitalismen, forsøker sosial reproduksjonsteori å forstå hvordan samtlige former for undertrykkelse forankres i hverandre og sammen produserer ett integrert system. Når såpass sentrale deler av samfunnet som produksjon og reproduksjon er organisert etter kapitalens behov for profitt, eksponentiell vekst og dermed ekspansjon, kan heller ikke samfunnets øvrige bestanddeler forstås isolert fra disse dynamikkene. Som Cinzia Arruzza har påpekt, bestemmer ikke kapitalens systemiske tvang alt alene, men den er likevel alltid med på å bestemme. 

Forstå verden for å forstå hvordan å forandre den 

Det ontologiske utgangspunktet for sosial reproduksjonsteori er altså å se mangfold og kompleksitet i relasjon til kapitalismen som et helhetlig system. For Marx gir det ikke mening å snakke om kapitalismen som ett system, og patriarkatet eller rasismen som andre. Tvert imot må vi søke å teoretisere hvordan disse systemene gjennomsyrer og gjensidig skaper hverandre i en kompleks totalitet. Selv om former for både kvinneundertrykkelse og rasisme eksisterte forut for kapitalismens fremvekst, kan ikke fremtredelsesformene disse har i dag forstås uavhengig av kapitalismens utvikling. Som han skriver i Grundrisse, utvikler ikke kapitalismen seg «ut fra ingenting, eller ut fra tynn luft, eller Ideen som skaper seg selv, men i og gjennom motsetning til den eksisterende utviklingen av produksjon og eiendomsforhold… Tilblivelsen av denne totaliteten utgjør et moment i dens prosess, av dens utvikling». Kapitalismens utvikling, hvor kapitalens jag etter profitt virker sammen med et mylder av andre sosiale relasjoner, deriblant patriarkalske maktforhold, er for Marx det som utgjør selve nøkkelen til å forstå det kapitalistiske samfunnet.

Dette skiller seg fra interseksjonell teori, som gjennom sin ontologiske atomisme, anser kapitalismen som bare ett av mange «rene» systemer. Kapitalismen integreres som en analytisk variabel bare der hvor kjønn og etnisitet tilfeldigvis virker sammen med klasse. For Marx – og sosial reproduksjonsteori – derimot, må alt analyseres i relasjon til den systemiske helheten som kapitalismen utgjør.

Fraser påpeker at de feministiske og antirasistiske bevegelsene som oppstod på 1960-tallet, hadde som formål nettopp å integrere sine analyser av patriarkatet og rasismen med arbeiderbevegelsens kapitalismekritikk for på denne måten å skape et mer nyansert, komplekst og inkluderende bilde av de systemiske utfordringene som står i veien for menneskelig frigjøring. Sagt med hennes begreper, forsøkte de å tillegge den økonomiske kampen for omfordeling en ny dimensjon i anerkjennelsen av mangfold. Med fremveksten av nyliberalismen, fikk imidlertid kravet om anerkjennelse forrang foran redistribusjon. Årsakene til dette var sammensatte, men berodde blant annet på at dette for kapitalen var lettere å svelge enn sosialistiske visjoner om økonomisk likhet og redistribusjon, samt at venstresida i liten grad maktet å presentere løsninger på 1970-tallets økonomiske krise. Heller enn å ha skapt en rikere og mer kompleks kapitalismekritikk, hevder Fraser at venstresidens avstumpede økonomisme simpelthen har blitt erstattet med en like så avstumpet kulturalisme.

Konklusjon

Vi vil hevde at den ontologiske atomismen som ligger til grunn for interseksjonell teori har et begrenset teoretisk vern mot en slik avstumpet kulturalisme. Kapitalismens klassestruktur fremstår som én av mange og relativt vilkårlige undertrykkelsesakser, og feminismen og antirasismen kan dermed isoleres som kampsaker i og for seg selv. Heller enn «forskjeller innenfor én enhet», fremmer interseksjonell teori en verdensforståelse hvor forskjellige undertrykkelsesmekanismer fremstår som uavhengige enheter uten tilknytning til en systemisk helhet. 

Denne fallgruven har sosial reproduksjonsteori gode forutsetninger for å unngå, ved å tilby et ontologisk rammeverk for å teoretisere relasjonen mellom kompleksitet og totalitet. «Det konkrete er konkret fordi det er en sammenfatning av mange bestemmelser, altså en enhet av det mangfoldige», skriver Marx i Grundrisse, og mener med dette at enhver konkret bestanddel av samfunnet kun kan forstås som et uttrykk for de komplekse prosessene som utgjør kapitalismens helhet. Denne marxistiske tilnærmingen skaper grobunn for en teoretisk forståelse av kapitalismen som et mangfoldig og sammensatt system hvor flere undertrykkelsesmekanismer samspiller i én helhet. 

Videre kan sosial reproduksjonsteori, gjennom sin kritikk av kapitalismens skille mellom såkalt produktivt og reproduktivt arbeid, bidra med viktige perspektiver på sosialismen ved å åpne opp diskusjonen om hva slags former for verdi som må ligge til grunn for et fremtidig samfunn frigjort fra kapitalens produktivitetsmål. En sentral anti-kapitalistisk kamp er å bekjempe kapitallogikken hvor reproduksjon foregår for produksjonens skyld, og sosialismen må innebære å organisere produksjonen på et verdigrunnlag som understøtter produksjon for reproduksjonens skyld.

Emmeline Pankhurst var en av verdens fremste pionerer i kampen for kvinnelig stemmerett – en kamp som krevde hele hennes liv. 

Emmeline Pankhurst (15. juli 1858–14. juni 1928), født Goulden, var eldste datter av ekteparet Sophia Jane Craine og Robert Goulden. Begge foreldrene var politiske aktive på venstresiden, blant annet i kampen mot slaveriet i de amerikanske Sørstatene. Som 14-åring deltok Emmeline på et offentlig møte om kvinners stemmerett, og uttalte senere i sin selvbiografi at møtet var avgjørende for hennes liv som suffragette, eller forkjemper for kvinnelig stemmerett: «I left the meeting a conscious and confirmed suffragist».

Tonje Lysfjord Sommerli er tidligere lærer med mastergrad i historie. Redaksjonsmedlem i Gnist. 

---

Emmeline fikk sin utdannelse ved École Normale Supérieure i Paris, en høyskole ledet av Marchef Girard. Girard var en foregangskvinne i arbeidet for jenters utdannelse, og sørget for at jentene ved skolen fikk utdannelse innen realfag og regnskapsføring, i tillegg til mer tradisjonelle fag for jenter. Som 20-åring giftet Emmeline seg med Dr Richard Pankhurst, en liberal advokat og forkjemper for utdanningsreformer, ytringsfrihet og kvinnelig stemmerett. Emmeline og Richard fikk totalt fem barn, hvorav døtrene Christabel, Sylvia og Adela i voksen alder deltok aktivt i kampen for kvinnelig stemmerett. Paret var enige om at Emmeline ikke utelukkende skulle være husmor, og hyret derfor inn tjenere til å hjelpe med barna for at Emmeline kunne fortsette sitt politiske arbeid. 

Richard døde i 1898, men Emmeline og døtrene fortsatte det politiske arbeidet for kvinnelig stemmerett. Emmeline grunnla Women´s Social and Political Union (WSPU) i 1903 sammen med døtrene Christabel og Sylvia, og foreningens slagord var «handling, ikke ord!» Siden diplomati ikke førte frem, slo foreningen inn på en mer militant linje: Medlemmene kuttet telefonledninger, knuste vinduer og gravde opp golfbaner for å få oppmerksomhet. Emmelines eldste datter Christabel Pankhurst var en frontfigur under mange av aksjonene, og ble blant annet arrestert da hun sammen med Annie Kenney tok over et møte i det Liberale Partiet ved å avbryte talerne og kreve kvinnelig stemmerett. I stedet for å betale boten de ble pålagt for ordensforstyrrelse, valgte de å gå i fengsel. De andre døtrene, Adela og Sylvia, ble arrestert under en aksjon ett år senere. Emmeline ble selv arrestert flere ganger, første gang i 1908 da hun forsøkte å komme seg inn i Parlamentet med makt for å overrekke et protestbrev til statsminister Asquith. 

Suffragettene ble ofte forsøkt latterliggjort i avisene og fremstilt som frigide, humørløse kjerringer med knute i nakken og maskuline klær, eventuelt som rabiate mannehatere som forsøkte å tvinge menn over i en kvinnerolle, både i hjemmet og ute i offentligheten. Mange var dessuten sjokkerte over å se kvinner utføre militante aksjoner og protester, da dette stred sterkt mot tidens kvinneideal. Selveste dronning Victoria hadde allerede i 1870 uttalt sin bekymring for at kampen for likestilling ville få kvinner til å glemme alle sine feminine følelser og egenskaper; de ville rett og slett «avkjønne seg» hvis de skulle bli mannens like. 

Selv om Victoria var en av verdens mektigste kvinner, så hun på kvinnelige statsledere som unntaket, ikke som et forbilde for andre kvinner. Hun holdt strengt på at kvinnens plass var i hjemmet, mens den offentlige sfære var forbeholdt mannen For å motvirke den stereotypien mange aviser fremstilte, valgte derfor mange suffragetter å kle seg svært elegant og feminint, særlig under demonstrasjoner og offentlige møter. 

I 1910 utformet WSPU en såkalt «Conciliation Bill» hvor de gikk inn for stemmerett for kvinner som eide egne eiendommer, i håp om å få gjennomslag for begrenset kvinnelig stemmerett. Da parlamentet avslo forslaget, tok Emmeline affære. 18. november 1910 ledet hun 300 kvinner i en protestmarsj til Parliament Square. Kvinnene ble møtt med en voldsom politistyrke, utkommandert av daværende innenriksminister Winston Churchill. Politiet tok i bruk voldelige midler for å stoppe kvinnene, og flere demonstranter opplevde å bli slått og dratt i brystene. Totalt 4 menn og 115 kvinner ble arrestert. Selv om Emmeline kom seg inn i parlamentsbygningen, nektet statsministeren å treffe henne, og måtte forlate bygningen med uforrettet sak. Hendelsen ble kjent som The Black Friday. 

Fra 1912 slo suffragettene inn på en mer militant linje under ledelse av Emmelines eldste datter, Christobel Pankhurst. Christobel hadde flere ganger blitt arrestert for ordensforstyrrelse, og i 1913 måtte hun flykte til Frankrike for å unngå arrest. Hun vendte hjem til England i 1914 for å støtte opp under forberedelsene til krigen mot Tyskland, som nå var under oppseiling. Sammen med sin mor jobbet hun for at også kvinner skulle ta aktiv del i den nasjonale dugnaden for å få landet gjennom den krevende tiden som ventet. I forbindelse med utbruddet av første verdenskrig ble alle fengslede medlemmer av WSPU løslatt for å dekke opp behovet for arbeidskraft som hadde oppstått da mennene ble sendt til fronten. Emmeline bestemte også at WSPU skulle innstille alle militante aktiviteter så lenge krigen varte. I løpet av krigsårene reiste hun rundt i England og oppfordret kvinner til å ta over tradisjonelt mannsarbeid. Hun grunnla også et barnehjem på Campden Hill for såkalte «krigsbarn», barn født av enslige mødre og frontkjempere, og adopterte selv fire hittebarn. Hun besøkte også USA og Canada to ganger, både for å samle støtte til krigen mot Tyskland og for å besøke og oppmuntre de amerikanske forkjemperne for kvinnelig stemmerett. 

Etter fredsslutningen i 1918 ble Representation of the People Act vedtatt, som blant annet fjernet kravet om egen eiendom som stemmerettskriterium for menn over 21 år. En begrenset stemmerett for kvinner ble innført: De måtte være over 30 år og eie eiendom eller land verdt over 5 pund, eventuelt være gift med en eiendoms- eller landeier som hadde verdier som oversteg dette beløp. Begrunnelsen for denne forskjellen var at mange menn i alderen 20 til 30 år var omkommet i første verdenskrig, slik at landet hadde et betydelig kvinneoverskudd. Myndighetene fryktet derfor at kvinnelige velgere skulle utgjøre majoriteten av de stemmeberettigede dersom det ikke ble tatt visse forbehold.

Selv om mange suffragetter feiret denne begrensede stemmeretten for kvinner, oppsto nye utfordringer for suffragettene: Skulle foreningene for kvinnelig stemmerett kjempe sammen med organisasjoner som slåss for utvidelse av mannlig stemmerett, eller skulle de forbli separate? Mange sosialister og sosialdemokrater støttet en sammenslåing for lettere å jobbe mot lik stemmerett for begge kjønn, men både Emmeline og Christabel mente at kampen for økt kvinnelig stemmerett best kunne kjempes ved at WSPU forble en ren kvinneorganisasjon. Grunnen, mente de, var at mennenes politiske tradisjoner og «politiske maskineri» var mangelfulle og ikke var verktøyer som passet seg for utkjemping av likestillingskampen. 

I årene som fulgte, kjempet Emmeline for en mer likestilt ekteskapslov, lik lønn for likt arbeid og for at kvinner og menn skulle ha samme muligheter på arbeidsmarkedet. Da en ny lov tillot kvinner å stille til valg for The House of Commons, ønsket mange suffragetter at Emmeline skulle stille sitt kandidatur. Emmeline mente imidlertid selv at datteren Christabel var en mer egnet kandidat, og var en svært aktiv pådriver i datterens valgkamp. Christabel tapte valget med en svært liten margin, til Emmelines store skuffelse. 

I 1926 ble Emmeline medlem av det Konservative Partiet, til manges overraskelse. Selv sa hun at erfaringene hun hadde gjort i løpet av krigsårene og besøkene i Nord-Amerika hadde forandret henne, men flere historikere mener at overgangen til det Konservative Partiet var rent pragmatisk: I tillegg til å kjempe for kvinners rettigheter, var hun bekymret for kommunismens fremvekst. Etter krigen hadde de konservative hatt stor politisk fremgang, og Emmeline kan ha valgt å satse på seierherrene for å sikre oppmerksomhet for sin store kampsak. Mange års kamp for kvinnelig stemmerett, kombinert med reiser i Storbritannia og Nord-Amerika, samt opphold i arrest med påfølgende sultestreik og tvangsforing hadde imidlertid slitt hardt på helsen hennes, og hun var ingen ungdom lengre. En familieskandale knyttet til datteren Sylvia tok også hardt på, og hun ble innlagt på et pleiehjem i Hampstead, hvor hun tilbrakte de to påfølgende årene. Den 14. juni 1928 sovnet hun inn, 69 år gammel. Kun tre uker senere, 2. juli 1928, ble The Representation of the People (Equal Franchise) Act vedtatt, som gav kvinner over 21 år stemmerett på samme vilkår som menn. En lang kamp var over. Med sitt engasjement og pågangsmot ble veien banet for flere kvinnerettsforkjempere, og viste at mye kan vinnes dersom bare noen tør å gå først. 

Noter

1 Purvis, J. 2002. Emmeline Pankhurst: A Biography. London: Routledge, 2002. S. 22-23.
2 Parets første sønn døde i 1888, 4 år gammel. Sønn nr 2 ble født 1889.
3 https://www.goodreads.com/author/quotes/6429427.Queen_Victoria
4 https://hansard.parliament.uk/Commons/1918-11-06/debates/51d0ee8e-f273-4e54-a0ac-072c74085c52/
Clause1%E2%80%94(CapacityOfWomenToBeMembersOfParliament)
5 Purvis, J. 2002. Emmeline Pankhurst: A Biography 302
 

Clara Zetkin (1857–1933) var en av pionerene i den revolusjonære kvinnebevegelsen. Hun var også en sentral figur på venstresida i det tyske sosialdemokratiske partiet (SPD). Av utdanning var hun lærerinne. Fra 1878 til 1890 levde hun i eksil, først i Sveits og deretter i Paris, på grunn av Bismarcks anti-sosialist-lover, som forbød sosialdemokratiske og sosialistiske organisasjoner og arbeidet disse drev. Under Paris-oppholdet deltok hun i stiftelsen av Den andre sosialistiske internasjonalen 1889.

Kjersti Ericsson er professor i krimiologi og var leder av AKP fra 1984 til 1988. Hun har utgitt ditsamlinger, romaner, faglitteratur, blant annet Søstre, kamerater! og Den flerstemmige revolusjonen.

---

Blant Zetkins kampfeller på venstresida i SPD var folk som Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht. Denne venstresida opponerte mot reformismen i partiet, og ikke minst mot sjåvinismen under første verdenskrig: Da støttet de fleste sosialdemokratiske partiene i de krigførende landene sitt eget borgerskap, i stedet for å gjøre opprør mot krigen og oppfordre til klassesolidaritet mellom arbeiderne i alle Europas land. Denne «borgfred»-politikken førte til at Den 2. internasjonalen brøt sammen, og håpet om en samlet klassefront mot krigen ble knust.

Standpunktet til krigen var en definerende skillelinje, ikke bare i den tyske, men også i den internasjonale arbeiderbevegelsen. Clara Zetkin ble fengslet flere ganger for sin agitasjon mot krigen.

Venstresida i SPD støttet Oktoberrevolusjonen i Russland og opprettelsen av Sovjetstaten. Clara Zetkin ble sjøl en venn av Lenin.

I 1916 var Zetkin blant grunnleggerne da venstresida organiserte seg som Spartacusforbundet, og siden, i 1919, som Tysklands kommunistiske parti (KPD).

I 1920 ble Clara Zetkin KPDs første representant i den tyske riksdagen. Hun ble også den siste før utbruddet av 2. verdenskrig. Som eldste riksdagsrepresentant holdt hun åpningstalen i den riksdagen som trådte sammen i 1932. Talen var en flammende appell om å bygge en enhetsfront mot «sult og berøvelse av rettigheter, mot fascistiske mord og imperialistiske kriger». Hun slår fast at i en slik enhetsfront må også «millionene av arbeidende kvinner være med, de som alltid bærer kjønnsslaveriets lenker, og gjennom det blir utlevert til det hardeste klasseslaveriet». Året etter, i 1933, kom nazistene til makta, og etter riksdagsbrannen ble KPD forbudt. Clara Zetkin ble kastet ut av riksdagen. Samme år døde hun i eksil i Sovjet, 77 år gammel, etter et hardt liv med kamp og forfølgelse praktisk talt til siste slutt.

Hva slags kvinnepolitkk sto Clara Zetkin for?

Clara Zetkin var helt sentral for framveksten av og den videre organiseringa av den sosialistiske kvinnebevegelsen i Tyskland. I mange år var hun også redaktør for partiets kvinneavis Die Gleicheit. Internasjonalt spilte hun en avgjørende rolle i det kvinnepolitiske arbeidet, både i Den andre internasjonalen og i Komintern.

Hva slags kvinnepolitisk linje representerte så Clara Zetkin? Det viktigste for henne var å mobilisere arbeiderkvinnene til å delta i kampen for sosialismen. For å nå kvinnene var det behov for egne metoder og organisasjoner. Hun var opptatt av likestilling og kvinners rettigheter, ikke minst stemmeretten. På den andre internasjonalens kvinnekonferansen 27. august 1910 fremmet hun, sammen med flere andre, et resolusjonsforslag som tok til orde for å innstifte en internasjonal kvinnedag, som i første rekke skulle tjene «agitasjonen for kvinnestemmeretten».  Kampen for kvinnestemmeretten måtte sees i sammenheng med hele kvinnespørsmålet og et sosialistisk perspektiv på kvinnekampen, presiserte forslagsstillerne. Resolusjonen ble vedtatt, og slik begynte 8. mars, sjøl om det tok noen år før den internasjonale kvinnedagen ble feiret på akkurat den datoen.

Et annet viktig spørsmål for Clara Zetkin var likelønn for kvinner. Lønnsgapet mellom kvinner og menn var virkelig et gap, og kvinnenes arbeidsforhold var ofte elendige. Dette innebar for det første en grotesk utbytting og tyning av de kvinnelige arbeiderne. For det andre betydde det at kvinner var langt billigere arbeidskraft enn menn. Dermed kunne de brukes til å presse også menns lønninger nedover. Det er en slående parallell mellom den rollen kvinner fikk på arbeidsmarkedet på Clara Zetkins tid, og den rollen migrantarbeidere får i dag, som underbetalt arbeidskraft, og redskap i kapitaleiernes strev etter å radere ut det arbeiderklassen har oppnådd av rettigheter og materiell framgang.

De ultimate «lønnspresserne» i Zetkins dager var imidlertid barnearbeiderne. Hun tok lidenskapelig til orde mot barnearbeidet, som hun så på som et «skammelig monument over det kapitalistiske systemet, og dette systemets innflytelse på menneskelige følelse og tenkning, som forråes i profittbegjærets iskalde vann». Zetkin krevde vernelover til beskyttelse av barna.

For Clara Zetkin var likevel lønnsarbeid kvinnenes vei inn i samfunnsmessig og politisk deltaking, uansett hvor grovt og brutalt de ble utbyttet.  Det var gjennom lønnsarbeid kvinnene kunne bli klassebevisste og organiserte medlemmer av arbeiderklassen. Lønnsarbeid var også veien til uavhengighet fra mannen, og til et nytt forhold mellom kvinne og mann i familien. Den borgerlige familien bygger på at mannen er forsørger og familiens herre, mens kvinnen er hans private tjener i familien, og står under mannen. Men i den proletære familien står kvinnene i stadig større grad på egne bein, som yrkesarbeidende, og dermed vil ektefellene stå overfor hverandre som likestilte, også i familien, mente hun.

Favorittsitatet hennes sies forøvrig å ha vært de kjente ordene fra Engels’ Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse: «Mannen er borgeren i familien, kvinnen er proletaren»

Clara Zetkins oppfatning var at barneoppdragelsen ikke bare burde være morens verk, far måtte også delta. Argumentene hennes for at begge foreldre skulle være med på å oppdra barna, skilte seg imidlertid fra den rettighetsbaserte som kvinnebevegelsen på 1970-tallet brukte. På 1970-tallet ble barneoppdragelse i hovedsak framstilt som et arbeid kvinner alene ble bebyrdet med. Av rettferdighets- og likestillingshensyn burde dette arbeidet deles likt. Clara Zetkin argumenterte noe annerledes, i hvert fall på et partimøte i 1906: Siden kvinner og menn ikke var like, verken moralsk eller åndelig, så trengtes begge i barneoppdragelsen, for å få til en riktig balanse. Det var bare å beklage at mannens krefter ble så utsugd av kampen for tilværelsen at oppdragelsen av barna måtte overlates fullstendig til kvinnene. Derfor var det nødvendig å arbeide for at mannen skulle kunne fylle sin oppgave som medoppdrager av barna stadig bedre, påpekte hun. Hovedhinderet for at faren kunne gå inn i en mer aktiv oppdragerrolle plasserte hun altså hos kapitaleierne, som tok alle mannens krefter, så det ikke ble noe igjen til familien. Her er det et visst slektskap mellom Clara Zetkins oppfatninger og den tankegangen som har ført til foreldrepermisjon, også for menn, med «tvungen» fedrekvote. Foreldrepermisjon og fedrekvote handler blant annet om å hindre at arbeidsgiveren tar all tida til faren, og gjør det umulig for ham å «fylle sin oppgave som medoppdrager av barna», for å si det med Zetkins ord.

Et grunnpremiss for Zetkin var at sosialismen er en forutsetning for kvinnefrigjøring. Hun avviste kvinnekamp atskilt fra kampen for sosialismen som «borgerlig feminisme».

Clara Zetkin var en nær venn, kampfelle og beundrer av sin briljante venninne Rosa Luxemburg. Venn- og kampfellesskapet mellom de to var gjensidig, men neppe beundringen. I sin strålende biografi om Rosa Luxemburg forteller den amerikanske professoren i statsvitenskap J.P. Nettl at Luxemburg ble dypt fornærmet da noen i SPD foreslo at hun burde vie seg til arbeidet blant kvinnene, «slik Clara Zetkin gjorde». Rosa Luxemburg var imidlertid ikke det grann interessert i kvinnepolitikk. Hun mente at kampen for kvinners stemmerett var helt betydningsløs, og at kvinnespørsmålet ville løse seg av seg sjøl etter den sosialistiske revolusjonen. At Rosa Luxemburg ble fornærmet over forslaget om at hun skulle vie seg til kvinnearbeid, viser to ting: For det første at kvinnepolitikk ikke ble oppfattet som «ordentlig» politikk, men som en heller uviktig syssel. Og siden kvinner heller ikke var «ordentlige» politikere, passet det for dem å drive med noe som ikke var «ordentlig» politikk. For det andre viser det at Rosa Luxemburg delte denne nedvurderinga av kvinnepolitikk. Og hun ville ikke la seg begrense av kjønnet sitt. Hun mente at hun var eslet til noe større, nemlig til å være en av «de store gutta», som drev med de aller viktigste sakene. Dette synet på kvinnepolitikk har vært ytterst seiglivet i den revolusjonære bevegelsen (og ikke mindre seiglivet i andre politiske bevegelser, både til høyre og venstre).  Jeg husker for eksempel at da jeg sjøl, en gang på 1980-tallet, ble flyttet fra å være leder av kvinneutvalget i AKP til å bli leder av studieutvalget, betegnet en sentral mannlig kamerat dette som en «forfremmelse». Og jeg kan ikke huske at jeg tok til motmæle. Jeg synes også en kan ane et snev av den samme holdningen i en artikkel i dette tidsskriftet fra 2018 (nr. 2). Der gir forfatterne John Ridell og Mike Taber Clara Zetkin følgende i og for seg velfortjente attest: «Zetkin er mest kjent som sentral i den sosialistiske og kommunistiske kvinnerørsla gjennom mange tiår, men ho var mykje meir. Ho var ein dyktig politisk leiar, gjorde djupe analysar som ho trekte praktiske konsekvensar av…»  Det er mulig jeg er overfølsom, men jeg har vanskelig for å se for meg en versjon av setningen der leddene bytter plass: «Zetkin er mest kjent som ein dyktig politisk leiar, og gjorde djupe analysar som ho trekte praktiske konsekvensar av, men ho var mykje meir. Ho var sentral i den sosialistiske og kommunistiske kvinnerørsla gjennom mange tiår.»

Rosa Luxemburg ble virkelig en av «de store gutta». Likevel slapp hun ikke unna en av de mørkeste formene for kvinneundertrykking: Det sier sitt at da denne store revolusjonære skaffet seg pistol, var det for å beskytte seg mot ekskjæresten (også revolusjonær), som forfulgte henne og truet med å drepe både Rosa sjøl og den nye kjæresten hennes (som for øvrig var Clara Zetkins sønn Konstantin).

I kamp til sin siste dag

Clara Zetkin engasjerte seg også i kampen mot rasismen. I april 1932 skriver hun et lidenskapelig opprop om den såkalte Scottsborosaken i Alabama, der ni unge, svarte gutter mellom tretten og nitten år ble dømt, en til livsvarig tukthus, åtte til døden i den elektriske stol, for angivelig å ha voldtatt to hvite kvinner. Zetkin påpeker at anklagene er fullstendig uten grunnlag, hun snakker om «rasehat og lynsjing-udyret, som krever sine ofre», og om de uskyldige ungdommene som skal «brennes levende» i den elektriske stol. «Anklagen er en bevisst løgn, klekket ut for å tjene de mørkeste formålene til eiendomsbesittere og fabrikanter. Disse vil brenne negerguttene levende, for å terrorisere de arbeidende negermassene, som reiser seg mot utbytting, og er i ferd, sammen med sine hvite brødre og søstre, å bygge en enhetsfront mot sult, imperialistiske kriger og blodige, hvite skremsler.»

I oppropet kaller Zetkin de to hvite kvinnene som hevdet at de var blitt voldtatt, for «prostituerte». Jeg vet ikke hvilket grunnlag hun hadde for å sette denne merkelappen på dem. Uansett viser det at kvinners seksualitet, på sjølsagt vis, ble brukt for å svekke troverdigheten deres. Til og med en ledende revolusjonær kvinneforkjemper som Clara Zetkin gjorde dette, i den gode saks tjeneste.

Det amerikanske kommunistpartiet engasjerte seg sterkt i Scottsboro-saken, og Clara Zetkins eksempel viser at engasjementet spredte seg til den internasjonale kommunistiske bevegelsen. Scottsboro-saken verserte for domstolene i lang tid med stadig nye fellende dommer. Men ingen ble henrettet. Det åpenlyse justismordet førte aldri til noen frikjenning, men i 1948 var alle de dømte endelig ute av fengslet, fordi de enten hadde klart å rømme eller var blitt benådet.

Å lese om livet til Clara Zetkin og kampfellene hennes gjør sterkt inntrykk. Zetkin og hennes generasjon av revolusjonære levde virkelig i harde tider. De virket i et samfunn med beinhard utbytting, fattigdom og nød. Hele tida ble de forfulgt av myndighetene. Zetkin levde, som nevnt, flere år i eksil på grunn av Bismarcks ant-sosialistiske lovgivning. Før og etter utbruddet av 1. verdenskrig ble det en hovedoppgave å bekjempe den imperialistiske krigen. Dermed ble de «indre fiender» i et land i krig, og slike tar en som kjent ikke lett på. I forbindelse med Tysklands nederlag og sammenbrudd forsøkte Spartacusforbundet å utløse en oppstand i arbeiderklassen, men mislyktes. Flere av lederne, som Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht, ble drept. Clara Zetkin mistet så mange av sine nærmeste venner og kampfeller at hun følte seg som «et hittebarn i verden». Likevel fortsatte hun kampen, blant annet som kommunistisk representant i riksdagen. Den framvoksende fascismen ble en stadig sterkere og mer uhyrlig fiende, som den aldrende Clara Zetkin bekjempet med glød og mot til sin siste dag.

Clara Zetkin har virkelig satt spor etter seg. Det er fint å vite at når vi samles til tog for kvinnefrigjøring på 8. mars, går vi bokstavelig talt i hennes fotspor.

Referanser:

Engels, F. (1970) Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse. Forlaget Ny dag: Oslo
Nettl, J.P. Rosa Luxemburg (1969). Schocken Books: New York
Zetkin, Clara (1986) Ich will dort kämpfen, wo das Leben ist! Dietz Verlag: Berlin

 

Yohan Shanmugaratnam:
Vi puster fortsatt
Oslo: Manifest, 2020, 123 sider

Av: Susanne Normann, stipendiat ved Senter for Utvikling og Miljø, Universitetet i Oslo

---

«Gjør hva dere vil med boka, resten er opp til dere», skriver Yohan Shanmugaratnam på baksiden av boka Vi puster fortsatt. Boka er skrevet i den umiddelbare tiden etter at George Floyd uttalte ordene I can’t breathe tjue ganger før henrettelsen av ham ble fullbyrdet av politiet i USA, og antirasistiske mobiliseringer deretter skjøt fart i mange deler av verden, også i Norge. Shanmugaratnam skriver om rasisme, og om røtter, og selv kaller han boka en tidskapsel. Shanmugaratnam, som kom flyttende fra Japan til Ås kommune utafor Oslo med sin familie da han var 6 år gammel, fornemmer at samfunnet er i endring: kanskje er oppvekstsvilkårene i 2020 blitt mer kvelende for generasjonen til barna hans. Det er også barna hans boka eksplisitt henvender seg til.

Gjennom en introduksjon og fem korte kapitler rår samfunnsgeografen Shanmugaratnam over den krevende øvelsen det er å dra leseren med på reiser frem og tilbake i tid; på å zoome inn på hans families intime, men likevel tydelig politiske, erfaringer, og ut på store geopolitiske problemstillinger og filleristende hendelser som innsnevrer eller utvider mulighetsrommene vi har, og som er i ferd med å gjøre det vanskeligere å puste for oss alle, men aller mest for noen. I tittelen «Vi puster fortsatt» er det derfor både optimisme og pessimisme; vi puster fortsatt, men hvor lenge gjør vi det egentlig?

Fra røtter til fremtiden: oppbygningen av boka
Før første kapittel kastes vi inn i Shanmugaratnam, hans partner og deres barns traumatiserende opplevelser den fredags ettermiddagen i sommervarmen i Oslo, 22. juli 2011. De hadde vært innom regjeringskvartalet da bomben sprenger rett bak dem. De overlever, de puster fortsatt. Husker dere noe av dette, spør Shanmugaratnam barna sine, men utfordrer samtidig mange av oss til å huske tilbake til hvor vi var. Husker vi fortsatt? 

Første kapittel tar oss så med til de siste sekundene Floyd levde. Og til de siste sekundene i livene til en rekke folk som er blitt drept av rasisme. Men også til opplevelser Shanmugaratnam gikk gjennom med sine foreldre og bror i Norge da han var barn. Erfaringer som på helt utvetydig måte har rasistiske årsaker, og hvor familiemedlemmenes protester kunne ha gitt dem et helt annet utfall, det er millimetere som avgjør, man er sårbar.

Andre kapittel tar oss med på den tøffe, men også veldig vakre reisen hans familie har gjort. Fra studentopprør i Japan og tamilsk kamp på Sri Lanka, til opprør mot konservative familier som redder kjærligheten og sakte utvider besteforeldregenerasjonenes horisonter, til det plutselige møtet med Ås kommune, som skulle bli Shanmugaratnam og brorens oppvekstplass heretter. Shanmugaratnam trekker frem de gode, om enn litt klønete menneskene som kom ham i møtet der, og en oppvekst som på tross av annerledeshet ikke ble annerledesskap hvis jeg kan si det sånn, og fungerte på sitt skeive, men ikke alltid for vonde vis. Er det slike møter som er i ferd med å endre seg i et kaldere Norge? Eller handler det også om forskjellene mellom det å vokse opp på små steder sammenlignet med i storbyen Oslo? Shanmugaratnam viser til Fremskrittspartiets vekst og Carl Ivar Hagens falske Mustafa-brev, til den dagen bestevennen Eirik nesten drepes av den samme nazisten som år etterpå skulle henrette 15 år gamle Benjamin. Bak læreres hverdagshandlinger for å omfavne Shanmugaratnam, ulmer det rasisme. 

Kapittel tre tar oss ut i verden igjen, til krig, imperialisme og kolonialistisk vold. Til Victor Jara, som ble drept under militærdiktaturet i Chile, til amerikanernes torturmetoder i irakiske fengsler, til tvillingtårnene på Manhattan, til britenes kyniske torturmetoder i forbindelse med Mau-Mau opprøret i Kenya. Kapittel fire tar oss med tilbake til regjeringsbygget i 2011. Shanmugaratnam viser at samtidig som rasisme har konkrete mål kan enkelte ganger tilfeldigheter avgjøre hvem som mister livet. Shanmugaratnams familie puster fortsatt, men deres venn og kollega Hanne ble fratatt denne muligheten den juli-ettermiddagen. Kapitlet tar oss videre med til Øyafestivalen i 2019.  Karpe Diem spiller låta Her , «Puster du fortsatt? Puster du fortsatt?», men Shanmugaratnam blir avbrutt av meldinger om angrep i Bærum, som senere skulle gi vissheten om at Johanna hadde blitt henrettet av sin egen bror, mens hun satt i sin egen seng i Bærum. Hun hadde ukene i forkant forsøkt å si ifra om at hun var blitt redd ham på grunn av hans tiltagende rasistiske holdninger. 

Kapittel fem peker mot fremtiden. Vi er slitne, skriver Shanmugaratnam, men samtidig skriver han om samhold, om vennskap, om klassekamp og antirasistisk kamp. Fortellergrepet å skrive til sine egne barn minner om Anne Bitsch sin «Brev til min ufødte datter», hvor det å skrive direkte til de kommende generasjonene lar forfatteren fjerne støy, spisse argumentet og tviholde på optimisme. For ingen far kan vel skrive til sine barn uten å la det være en fremtidstro igjen der. Samtidig leser og refererer Shanmugaratnam den antikolonialistiske forfatteren og psykiateren Frantz Fanon. Humanismen og letingen etter broer mellom folk som Fanon beholdt på tross av hans analyser av kolonialismens enorme brutalitet i Algerie, strømmer gjennom boka. 

 

Fra ord til handling
I boka viser Shanmugaratnam både raushet med menneskenes forsøk på å få leve sine liv, samtidig som det går en rød linje gjennom boka om viktigheten av å stå opp mot urett og puste liv i hverandre selv i situasjoner der man taper på kort sikt. Øyeblikket der faren til Shanmugaratnam raser mot en rasistisk motivert sikkerhetskontroll på en flyplass og som åpenbart er en opplevelse som rystet hans sønn, til kameraten Eirik sin protest mot nazistene på Ås, til gitaristen Victor Jara, som synger Venceremos da militærdiktaturet i Chile kapper hendene av ham, blir stående som eksempler som blir viktige for fremtiden. Samtidig som Black Lives Matter protestene eller protestene etter drapet på Benjamin bekrefter overfor ungdommer at de ikke står helt alene, kan også de små handlinger være med på å holde oss oppe, som da Shanmugaratnam som ungdom lar en bekjent fra bygda uten penger få med seg en stor tusj fra bokhandelen han jobber i, i det Benjamin-protestene skjer i Oslo, slik at han kan skrive slagord på en plakat. Også her går det en linje til andre bøker i samtida. Jeg tenker både på Camara Lundestad Joof og Anne Bitsch sine bøker om betydningen disse tilsynelatende små handlingene kan ha, men også hvor tøffe de kan være å gjennomføre. 

Som dere sikkert skjønner, anbefaler jeg boka! Den er et friskt pust, ulidelig trist og samtidig raus og morsom bok, som jeg tror kan være med på å motivere til handling. Det er befriende at Shanmugaratnam fokuserer på handling, og ikke bare samtale, eller dialog, som selvsagt er viktig, men noen ganger kan det virke som om handlingsrommet vårt reduseres til nettopp det. Her ser vi kanskje et uttrykk for noe Fanoniansk hos Shanmugaratnam. Fanon var opptatt av problemene som oppstår når de undertrykte søker anerkjennelse hos kolonistene. Kanskje derfor blir statue-debatten her til lands, slik jeg forstår Shanmugaratnam i boka, støyskapende. Man ender opp i en umulig dialog om det, i stedet for bare handling. Den første statuen jeg hørte om falle var nemlig Diego de Mazariegos- statuen i den sørøstlige mexicanske småbyen San Cristóbal de las Casas i 1992. Diego de Mazariegos ledet koloniseringen av denne delen av Mexico på 1500-tallet, og startet dermed massakrene og tvangsfordrivelsene av urfolk i denne delen av verden. Ingen trodde en kolonialistisk stat ville gå med på å fjerne statuen; man gjorde det selv, med de risikoer det åpenbart innebar. Etter frigjøringsbevegelsen Zapatistenes opprør i Mexico i 1994, ble det klart at rivningen av statuen hadde vært en opptakt. 

Så er det sånn at alle bøker vil ha mangler, og ved å peke på dem risikerer man egentlig å be forfatteren om å skrive en annen bok i tillegg. I denne boka hentydes det, men utdypes for eksempel ikke, den strukturelle siden av rasisme som er knytta til produksjon og konsum av varer, og som gjør at de mer eller mindre fargerike klærne vi har på oss vi som bor her i Norge gjør at kroppene våre bærer med seg de nesten ulevelige historiene til blod-utbytta syersker i øst-asiatiske land, eller tvangsfordrivelser av bønder og urfolk fra rurale områder der bomull dyrkes frem. En annen side er når Shanmugaratnam viser til hvordan fagforeningenes uniform kan skape solidaritet og fellesskap på tvers. Men hva når ens kamp er en annen? Hva om fagforeningens uniformerte kamp for grønne jobber usynliggjør hvordan samiske reineiere uten uniform mister beiteland; eller når vi ikke snakker nevneverdig om råskapen i land i sør, der metallene som brukes i det grønne skiftet utvinnes? En siste spørrende kommentarer gjelder kvinnenes rolle i boka. Kvinnene i Shanmugaratnams familie presenteres som sterke, og kompromissløse overfor teoretisk dogmatisme. Farmor, skriver Shanmugaratnam, skjønte at Marx og Engels ikke var ingredienser på matbordet. Moren derimot, bruker Lenins hode som morter i matlagingen. Er nysgjerrig på om hele to sånne referanser i en relativt kort bok er gjort helt med vilje, eller om de er resultat av et syn på kjønn hos Shanmugaratnam som knytter menn til teori og kvinner til hjemmets dialektikk. Uansett – les boka, og organiser deg i den antirasistiske kampen!