Nepal står i dag midt i en prosess som ingen helt vet hvor vil ende. Kanskje har man grunnlovsvalget i sikte når dette trykkes. Kanskje har kongen klart å manøvrere seg til begivenhetenes sentrum igjen. For å forstå hva som foregår nå, er det nødvendig å ha et vist overblikk over hva som har skjedd før. Derfor vil jeg gi et kort overblikk over borgerkrigen i Nepal, før jeg går over til det store spørsmålet: Hvorfor ble maoistene med i fredsprosessen?

Stian Bragtvedt har skrevet mastergrad om fredsprosessen i Nepal og er med i Helselag til Nepal i Tromsø

---

Betegnelser som føydalt eller halvføydalt brukes ofte om det nepalske samfunnet. Maoistene hevder at Nepal er halvføydalt, mens andre på venstresida i landet mener at man er inne i en overgang til kapitalisme. Faktorer som lønnsarbeid i jordbruket, markedsrelasjoner og desentralisering er alle momenter i debatten. Når Nepals status som føydalt, halvføydalt eller på vei til kapitalistiske produksjonsforhold er vanskelig å bedømme for venstresida i Nepal, er det naturlig nok enda vanskeligere å bedømme fra Norge. Det som derimot er mulig, er å ta en nærmere kikk på den nepalske økonomien.

Rundt 80 % av befolkninga jobber innen landbrukssektoren, som utgjorde 40 % av BNP i 1995. Jordbruket er arbeidsintensivt, med liten grad av mekanisering og investeringer med sikte på å forbedre produksjonen per arbeidstime. Av produksjonen i jordbruket utgjør mat til eget forbruk 80 %, og produksjonen av varer for salg på markedet er konsentrert i den østlige Teraien, som er det flate slettelandet lengst sør i Nepal. I øst dyrkes det også te for eksport, som kan sies å være den delen av nepalsk jordbruk hvor kapitalistiske relasjoner er mest fremtredende. Arbeiderne på teplantasjene selger arbeidskraften sin, og produktene er for eksport til India og andre markeder.

Majoriteten av bøndene i vest og åsområdene har enten veldig små jordstykker, eller de er jordløse. Generelle tall for eierstrukturen til jord i Nepal er vanskelige å finne, spesielt ettersom jorda er mye mer fruktbar i enkelte områder enn i andre. Bildet preges imidlertid av at medlemmer fra Shah- eller Rana-familiene og prestekasten eier store landområder, som de leier ut til jordløse eller fattigbønder.

Mens kapitalistisk landbruk kjennetegnes av konkurranse og økning i produktiviteten, preges landbruket i Nepal av stagnasjon. Patron–klient-forhold preger også landsbygda i Nepal. Lokale landeiere har styrt områdene sine gjennom å bruke sine ressurser for å kjøpe seg støtte. Under det kongelige diktaturet frem til 1990 var disse lokale stormennene støttet av monarkiet. Etter at demokratiet ble innført i 1990 meldte imidlertid mange av stormennene overgang til Kongresspartiet. Samfunnets føydale karakter og de utbredte avhengighetsforholdene har bidratt til at folk stemmer på kandidater ved valg, som de tror har gode forbindelser til makteliten i Katmandu. Dette gjøres ut fra logikken om at kandidater med gode forbindelser i Katmandu vil være i stand til å få større ressurser til landsbyen sin. Disse mekanismene har bidratt til at Kongresspartiet har stått sterkt også på landsbygda i Nepal, og at jordeiere som tidligere støttet seg på kongen, i dag har tette bånd til Kongresspartiet.

Handelskapitalen i Nepal har historisk vært knyttet opp mot utenlandsk industriproduksjon, noe som har ført til at det knapt fins en nasjonal industri i Nepal. De fleste som jobber i industrien, produserer ikke-varige forbruksgoder som kjøpes av den privilegerte middelklassen eller av turister. Turisme trekkes ofte fram som en sektor i vekst som gir håp for Nepal, men også her forsvinner rundt halvparten av profitten ut av landet. Alle de syv kasinoene i Nepal har utenlandske eiere, og adgang for nepalere er strengt forbudt. Industrisektoren i Nepal er i tillegg forsvinnende liten, og er dominert av indisk kapital, ofte i kompaniskap med nepalsk handelskapital.

Maoistene snakker ofte om indisk ekspansjonisme og kompradorkapital når de skal beskrive klasseforholdene i Nepal. For å motvirke indisk kapital og dens agenter i Nepal har maoistene spilt på nasjonalisme i Nepal. Frem til 2004 var linja til partiet at man måtte være forberedt på en indisk invasjon, og at kongen og nasjonale elementer i hæren kunne være potensielle allierte i en slik situasjon. Samtidig har de også uttalt at målet er å fjerne føydalismen i Nepal, og siden det ikke fins noen selvstendig kapitalistklasse, er det opp til maoistene å skape kapitalistiske produksjonsforhold i Nepal. Lenge betraktet man kongen som representant for de store landeierne og kompradorborgerskapet som den samme fienden i denne kampen. Som jeg vil komme tilbake til, ble dette bildet nyansert i takt med begivenhetenes gang i løpet av krigen.

Borgerkrigen 1996–2006

Da borgerkrigen startet 13. februar 1996, hadde maoistene to engelske rifler fra andre verdenskrig, men bare en av dem virket. Da Folkets frigjøringshær gikk inn i FN-overvåkede leire ti år senere, høsten 2006, talte den 30.000 soldater med i underkant av 5.000 skytevåpen. Selv om mange av soldatene kanskje var nyrekrutterte nettopp for å gå inn i leirene, og mange av våpnene var hjemmelagde, er det ingen tvil om at maoistene gjennom borgerkrigen har bygd opp en slagkraftig geriljahær. I den første fasen av krigen, som varte frem til 2001, fokuserte maoistene på å slå ut politistasjoner og andre offentlig bygg på landsbygda. I tråd med klassisk maoistisk geriljastrategi prøvde de å omringe byen ved først å jage statsapparatet vekk fra landsbygda. Politiet på landsbygda i Nepal har en historie med undertrykking av opposisjonelle bak seg, og mange var nok glade for å se den lokale politistasjonen bli lagt øde. Videre baserte de seg på å kjempe med våpen erobret fra fienden. Så lenge denne fienden var politiet, betydde dette stort sett å kjempe med Lee Enfield-rifler, som britene brukte under andre verdenskrig. Ellers bestod maoistenes arsenal de første årene stort sett av hjemmelagde bomber og khukurier, som er en tradisjonell nepalsk kniv.

Dette forandret seg imidlertid etter 2001. Hæren kom inn i krigen, og det førte til en stor økning i tapstall både blant regjeringsstyrker, maoister og sivile. Det var forsøk på fredsforhandlinger mellom maoister og politikere flere ganger, men hver gang strandet forhandlingene på grunn av maoistenes krav om en grunnlovgivende forsamling og en ny grunnlov. I juni 2001 ble kongefamilien i Nepal massakrert av kronprinsen, uten at det fins noen god forklaring på hvorfor. Mange hevder at det var kongens bror, Gyanendra, som regisserte massakren for selv å komme på tronen, og på tronen kom han. Med innsettelsen av den nye kongen skjedde tydelige endringer i maktdynamikken i Nepal. Kongehuset startet sakte men sikkert å undergrave politikernes makt gjennom å erklære unntakstilstand, samtidig som de forskjellige partiene ble spilt ut mot hverandre. Samtidig la politikerne seg på en tøffere linje ovenfor maoistene. De ble erklært å være en terroristorganisasjon, og det ble utlyst dusør på lederne Prachanda og Bhattarai på 5 millioner rupi. I tillegg begynte stormaktene å fatte interesse for Nepal, og militærbevilgningene fra USA og India økte drastisk. Nepal ble etter 11. september 2001 en ny slagmark i krigen mot terror.

I februar 2005 ble situasjonen igjen forandret da kong Gyanendra sparket parlamentet og utnevnte en ny regjering bestående av sine nærmeste rådgivere. Kuppet ble møtt med internasjonal fordømmelse, også fra India. Kina, på den andre siden, mente at det hele var «et indre nepalsk anliggende». Politikerne begynte nå å frykte for at partiene ikke var en del av Gyanendras fremtidsplaner, og flere og flere i de store partiene tok til orde for en tilnærming mot maoistene. I november 2005 ble tolvpunktavtalen underskrevet mellom de politiske partiene og maoistene, der det viktigste punktet var at man var enige om at kongen var det største hinderet for fred i Nepal, samtidig som begge parter forpliktet seg til å avholde valg til en ny grunnlovsforsamling, samt til å innføre/beholde et flerpartisystem i Nepal etter at man hadde blitt kvitt kongen. Gyanendra ble tvunget til å trekke seg i siste halvdel av april 2006, etter massive gateprotester over hele Nepal.

Maoistene ble etter avtalen med partiene beskyldt, spesielt av maoister i India, for å selge ut revolusjonen i Nepal, og å gi opp initiativet i kampen mot reaksjonære krefter. Andre har berømmet maoistene for sin evne til å være fleksible og udogmatiske. Jeg vil i resten av artikkelen se nærmere på hvorfor maoistene gikk inn i alliansen med de politiske partiene.

«Strategisk fasthet, taktisk fleksibilitet»

I 1995, året før borgerkrigen i Nepal startet, vedtok maoistene dokumentet Strategy and Tactics of Armed Struggle in Nepal. Her slo man fast at å oppgi den væpnede kampen før man hadde seiret over den reaksjonære staten, ville være revisjonisme og et svik mot folket. Allikevel var det nettopp det maoistene gjorde, da de skrev under tolvpunktsavtalen i november 2005. Denne taktiske helomvendingen må ses i sammenheng med skiftet i maoistenes ideologi. Etter 2001, og kanskje spesielt mellom 2001 og 2003, gjennomgikk maoistene en prosess med ideologisk debatt og forandring. Hovedtrekkene i prosessen var at fokus ble flyttet fra væpnet kamp, til nødvendigheten av å gjøre kompromisser med reaksjonære elementer, som for eksempel de politiske partiene eller seksjoner innen hæren. Dette skiftet i strategi ble forklart med en ny analyse av de globale maktforholdene. USAs globale dominans og aggressive utenrikspolitikk etter 11. september ville gjøre revolusjon i ett land nærmest umulig. I tillegg analyserte maoistene tidligere forsøk på sosialisme, og trakk slutningen at mangelen på demokrati hadde ført til korrumpering og revisjonisme. Disse analysene gjorde at kravet om ny grunnlovsforsamling ble enda viktigere for maoistene, og denne skulle velges av folket, noe som ikke var eksplisitt nevnt ved fredsforhandlingene i 2001. Den nye linjen til maoistene ble oppsummert som «strategic firmness, tactical flexibility» – taktisk fleksibilitet for å kunne oppnå langsiktige mål.

Det var imidlertid ikke bare i maoistleiren det skjedde endringer i borgerkrigens andre fase. Etter at Gyanendra fikk grep om tronen etter massakren i juni 2001, ble kongens tilstedeværelse i politikken stadig tydeligere. Gjennom å erklære unntakstilstand og spille de politiske partiene ut mot hverandre greide Gyanendra å skape en kaotisk situasjon der kongehuset lot til å være den mest stabile institusjonen. 3. oktober 2002 sparket Gyanendra statsminister Deuba fra Kongresspartiet, og innsatte Lokendra Bahadur Chand, som hadde vært statsminister for kongen under ettpartistyret. Med dette var de politiske partiene i realiteten spilt ut over sidelinjen. Sommeren 2003 kom nye forhandlinger i stand, men også disse brøt sammen etter uenighet om maoistenes krav om grunnlovsforsamling. Statsminister Chand måtte trekke seg, og samtidig begynte Kongresspartiet og det reformistiske kommunistpartiet å snakke med andre partier om å danne felles front mot kongen. Da kongen sparket parlamentet i februar 2005, ble det virkelig fart i dette arbeidet, og syvpartialliansen ble dannet. Gyanendras kupp ble fordømt internasjonalt av både India, Storbritannia, EU og etter hvert USA. Bare Kina og Pakistan mente at kuppet var et nepalsk «indre anliggende». Kuppet gjorde også at de politiske partiene skjønte at deres egen posisjon var truet, og i løpet av våren og sommeren ble det ført forhandlinger med maoistene med sikte på å få i stand en allianse mot kongen.

Lederstrid og indisk linjeskifte

nettopp vært igjennom en intens indre strid mellom lederen Prachanda og mannen som ble regnet som hans nestkommanderende, Baburam Bhattarai. Stridens kjerne (ut fra materialet som har blitt offentliggjort) later til å ha dreid seg om hvorvidt det var kapitalismen eller føydalismen som var hovedmotstanderen. Maoistleder Prachanda mente at India ville invadere Nepal heller enn å la maoistene vinne, og at man derfor måtte være forberedt på å bygge allianser med nasjonalister innen hæren og kongehuset. Dette var linja til maoistene så sent som i august 2004. Nestkommanderende Bhattarai mente på den andre siden at hovedmotsetningen gikk mellom folket og kongehuset, og at man derfor burde prøve å få i stand en allianse med de borgerlige partiene, mot kongen. Dette ville innebære en eller annen forståelse med India, siden Kongresspartiet tradisjonelt har stått nært det indiske kongresspartiet. Bhattarai med flere ble først ekskludert av partiet, før de ble tatt inn igjen etter kongens kupp i februar 2005. Bhattarai reiste så til India, for å lufte stemningen for en løsning i Nepal som inkluderte en allianse mellom partiene og maoistene.

Også i India var det forskjellige syn på hvem man burde samarbeide med i Nepal. En linje som stod sterkt i forsvarsdepartementet og hæren, hevdet at kongehuset var nødvendig for et stabilt Nepal, og at bare en hinduistisk konge kunne virke samlende på folket. I opposisjon til dette synet stod ideen om at maoistene måtte inkluderes for å få en slutt på krigen og få et stabilt Nepal. I tillegg håpet man at maoistene i Nepal kunne fungere som et eksempel for maoistopprørere i India, som etter konflikten i Kashmir regnes som Indias største sikkerhetsproblem. Ved valget i India i 2004 ble en koalisjon ledet av Kongresspartiet vinneren, noe som betydde at synet om at maoistene måtte slippe til i maktens korridorer i India, vant frem. Forhandlingene mellom syvpartialliansen og maoistene ble holdt i Delhi, og resultatet var enighet om en avtale på tolv punkter, hvor de viktigste var felles kamp mot kongen og valg til en grunnlovgivende forsamling. I mars 2006 ble det holdt nye forhandlinger i Delhi, hvor maoistene og syvpartialliansen ble enige om en felles protestbevegelse som skulle starte 5. april samme år.

Denne bevegelsen utvikla seg etter hvert til å bli et stort folkeopprør over hele Nepal, i motsetning til demokratiopprøret i 1990 som stort sett hadde vært begrenset til Katmandu. 24. april 2006 ble Gyanendra tvunget til å gi seg, og gjenopprettet parlamentet fra 1999. Noe av det første parlamentet gjorde, var å undertegne en våpenhvile på ubestemt tid med maoistene. 18. mai 2006 ble en rekke endringer i grunnloven vedtatt, og Nepal ble erklært å være en sekulær stat. Parlamentet tok kontroll over kongehusets økonomi, og kongens eiendommer ble gjort skattbare. I november 2006 ble en fredsavtale underskrevet, og maoistene gikk inn i overgangsregjeringen som skulle styre Nepal frem til valget til grunnlovsforsamlingen.

Ytre og indre motsetninger

Når dette skrives, er det mindre enn 24 timer siden maoistene annonserte at de trekker seg fra overgangsregjeringen, for å mobilisere folk til kamp for republikk og et valgsystem basert på forholdstallsvalg. Hvor denne prosessen vil ende, er det umulig å si noe om. Det som det imidlertid er mulig å si noe om, er hvordan maoistene har kommet i situasjonen de er i dag, fra et relativt beskjedent utgangspunkt i 1996. At maoistene har hatt, og har, bred støtte på store deler av landsbygda i Nepal, er klart. Selv om de står svakere i byene og i Terai-området i sør, har de en viss støtte også her. Maoistenes styrke har vært en fleksibel og udogmatisk holdning til realitetene i Nepal, hvor man har vært villig til å forhandle med ulike seksjoner av herskerklassen i Nepal for å kunne komme i posisjon. Uten denne fleksibiliteten ville mest sannsynlig maoistene vært spilt ut over sidelinjen allerede.

Maoistenes beslutning om å gå inn i fredsprosessen, må altså sees i sammenheng med utviklingen i andre seksjoner av herskerklassen i Nepal, og erfaringen fra borgerkrigen. Maoistene kunne ikke slå hæren samtidig som kongen fikk støtte fra India og USA. Denne linja stod Bhattarai for, mens Prachanda altså mente at man måtte satse på en allianse med patrioter innen hæren og kongehuset. Etter kongens kupp i februar 2005 fikk naturlig nok Bhattarai større oppslutning for argumentene sine om at hovedmotsetningen i Nepal gikk mellom kongen og folket. I tillegg ble partiene tvunget til å samarbeide med maoistene om en allianse mot kongen. På toppen av dette fikk valget i India konsekvenser for mulighetene i Nepal.

For å forstå hvorfor maoistene gikk inn i fredsprosessen, er det altså nødvendig å ha oversikt over de forskjellige motsetningene innad i herskerklassen i både Nepal og India, så vel som motsetningene innad i maoistpartiet selv.

---

Nepal nå

Maoistene har trukket seg ut av overgangsregjeringen, men sitter fortsatt i parlamentet hvor de har 73 representanter av 330 totalt. Kongresspartiet har 132, mens det reformistiske kommunistpartiet UML har 83 representanter.

Valget til grunnlovsforsamlingen ble utsatt på ubestemt tid etter at maoistene krevde at overgangsparlamentet skulle erklære republikk, og at valget skal avholdes etter forholdstallsprinsippet. Kongresspartiet hevder at dette er i strid med overgangsgrunnloven. Maoistene på sin side hevder at det er umulig å gjennomføre et rettferdig valg mens kongen fortsatt sitter på tronen, og at forholdstallsvalg er nødvendig for å sikre innflytelsen for grupper som er marginaliserte på grunn av kaste, klasse, kjønn eller etnisitet.

Etter ukelange forhandlinger ble det stemt over forslagene søndag 3. november. UML og maoistene stemte sammen og fikk flertall for å avholde valget til grunnlovsforsamlingen etter forholdstallsprinsippet, samt en erklæring om å starte forberedelser til innføring av republikk. Det kreves imidlertid 2/3 flertall for å gjøre forandringer i overgangsgrunnloven. Det er derfor uklart hvilke følger vedtakene vil få. I øyeblikket står maoistene og Kongresspartiet steilt mot hverandre, og spørsmålet er hvordan UML vil forholde seg fremover.

Om venstresiden samler seg om forholdstallsvalg og republikk, vil Kongresspartiet bli isolert i parlamentet og fremstå som tvetydige i spørsmålene om republikk og demokratisering i Nepal. En slik utvikling kan gi initiativet tilbake til maoistene som av mange fikk skylden for at valget til grunnlovsforsamling nok en gang ble utsatt. Internasjonale aktører som USA og India er skeptiske til økt fremgang for maoistene, og følger også situasjonen i Nepal spent.

(S.B. 5. november 2007)

Platon skapte sin visjon om et klasseløst idealsamfunn for 2.400 år siden. Thomas More skrev om sitt kommunistiske i 1516. I sin ungdomsskrifter skrev Marx om et samfunn der han kunne være gjeter om morgenen og kritiker etter middag, uten noen sinne å bli verken gjeter eller kritiker. I Kvinne ved tidens rand skaper Marge Piercy et økokommunistisk framtidssamfunn bygd på en kombinasjon av moderne teknologi og naturkunnskapen til indianerne i New Mexico. I The Voyage from Yesteryear lar James P Hogan sine framtidsmennesker skape et samfunn uten lønnsarbeid, uten stat, uten kjernefamilie og uten overklasse, på grunnlag av avansert innsikt i økologi og teknologi. Ursula K. LeGuin viser oss en visjon av et klasseløst knapphetssamfunn i økologisk balanse i boka The Dispossessed. Utopiene har vært mange, men løsningene har vært få. I dagens verden er det en avgrunn mellom utopiene og virkeligheten for det store flertallet av jordas innbyggere. Hvordan slå bru over denne avgrunnen? Hvis det ikke skapes ei slik bru, blir resultatet lett håpløshet og avmakt.          
Derfor må vi innse at framtida begynner nå.

Pål Steigan er tidligere leder av AKP, nå medlem av Rødt

---

På grasrota i hele verden har folk begynt å søke nye veier. Uavhengig av regjeringer og myndigheter har de begynt å ta framtida på forskudd. Kvinnenes nettverk og deres aksjoner for å verne trær eller skaffe reint vann er en del av dette. Blitzungdommen i Oslo og boligokkupanter i Hamburg, København og Amsterdam prøver å lage sine egne kollektive løsninger. Arbeidsløse folk i England har oppretta arbeidsbyttesentraler der de bytter tjenester med hverandre uten å gå veien om noe marked. På denne måten har de i arbeidsløshetens og markedsøkonomiens midt-England skapt et sosialt nettverk som vender ryggen til staten og kapitalen. Et slikt fellesskap vil sjølsagt innafor kapitalismen sprenges av markedslovene. Dette påviste Marx allerede i forrige århundre. Utopistenes kommunistiske verksteder måtte gå dukken når de ble stilt overfor markedet. Men dette reduserer ikke det verdifulle i folks kommunistiske handlinger.

Det var det samme arbeiderne i Paris gjorde da Napoleon 3. hadde kjørt Frankrike i grøfta. For å unngå sult og nød, tok de makta i sjølve byen i 1871 og organiserte den etter sine egne hoder og sine egne idealer. Det de skapte var en hverdagskommunisme, et likeverdig samfunn som tok utgangspunkt i folks behov. Dette var en revolusjon, og derfor kom Thiers’ bødler og massakrerte kommunen. Det finnes hundrevis av eksempler på at folk tar framtida i sine egne hender. De blir bare ofte undervurdert. I det tyske området Schwartzenberg på grensa til Tsjekkoslovakia tok arbeidsfolk makta i noen uker i 1945. De ville skape et samfunn som ikke var kapitalistisk, men som heller ikke var byråkratsosialistisk. På grunn av en misforståelse mellom de allierte fikk området styre seg sjøl noen uker etter Det tredje rikes sammenbrudd. Hva hadde skjedd dersom dette eksperimentet hadde fått leve?

I 1989 var det folkeoppstand mot de byråkratiske regimene i Øst-Europa. I dag er det velkjent at det folkene oppnådde på kort sikt var å bli underlagt vestlig kapital i stedet, samt at de har fått en råere og mer direkte utbytting, voldsomme klasseskiller osv. Det som kanskje ikke er så kjent, er at massemobiliseringa i flere land startet som et opprør mot miljørasering. Dette skjedde i Estland, Latvia og Litauen. Også i Tsjekkoslovakia, DDR og til og med Bulgaria fantes det en aktiv og kritisk miljøopposisjon som gikk forut for kjempedemonstrasjonene. Miljøkampen har ført til at folk begynner å stille spørsmålet om makta i hele samfunnet på dagsordenen. Dette er å ta slagordet «Framtida er nå» på alvor. Vestens politikere tar festen for «sosialismens sammenbrudd» på forskudd. De demokratiske, anti-byråkratiske og antikorrupte ideene som bar fram revolusjonene i øst finnes fortsatt, og de har fått en verdensomspennende tilslutning gjennom «anti-globaliserings»-bevegelsen.

Da folket i Bugøynes for noen år sia averterte i avisene etter noen som ville ta i mot hele lokalsamfunnet, var det så sensasjonelt at Le Monde sendte sin medarbeider til Finnmark for å rapportere om dette enestående fenomenet. Det finnes mange lokalsamfunn i Nord-Norge som er i ferd med å bli like ille ute som Bugøynes. Hva om de gikk enda et skritt lenger? Hva om de erklærte overfor staten: Dere har forlatt oss, vi forlater dere. Vi går i kompaniskap med andre i vår situasjon, vi beslaglegger om nødvendig statens og den sørnorske kapitalens gjeld og skatter. Vi begynner pomorhandel langs kysten, og bytter varer slik forfedrene våre gjorde. Kommer det en utenlandsk eller sørnorsk tråler for å støvsuge havbunnen for fiskeyngel, senker vi den. Kommer det til utpanting, stiller vi folk som kaster pantefuten på sjøen. For et ramaskrik det ville bli. For en uparlamentarisk handlemåte! For en frekkhet! Men en slik sjøltekt ville være rettferdig. Den ville bety å ta ansvaret for framtida her og nå. Den ville være solidarisk mot kommende generasjoner og mot livet på jorda. Og folk ville bryte ut av passiviteten og handlingslammelsen. De ville lære hva slags krefter de har, og de ville skape nye og spennende ideer om hva slags samfunn de vil ha.

De endringene som må til for å redde jorda, krever intet mindre enn den største politiske og økonomiske revolusjonen i menneskehetens historie, så det er på tide vi begynner. Nytter det? Er ikke de endringene som må til på kort tid, så store at det er urealistisk? Costeau mente også det, men han innrømte oss en mulighet, nemlig det irrasjonelle ved mennesket. Kanskje er nettopp trua på at det skal være mulig å gjøre det umulige, akkurat det irrasjonelle elementet som skal til for å lykkes.

Sammenfatning
Et økokommunistisk manifest

1. Motsetninga mellom mennesket og naturen omkring det nådde et kvalitativt nytt nivå med jordbruksrevolusjonen for 10.000 år sia. Vi kjenner menneskeskapte økokatastrofer fra denne perioden. Sannsynligvis har overbeiting og utpining av jorda vært med på å gjøre tidligere fruktbart land i Sahara til ørken. De greske åsene var utsatt for nedbeiting av sauer og geiter, og har siden aldri fått igjen den samme skogen som de hadde før.

2. Med jordbruket trådte mennesket fram som en mulig hersker over naturen, og omskapte den for å tjene sine egne formål. Mennesket skapte kulturlandskapet, skapte nye dyre- og plantearter osv.

3. Synet på mennesket som noe annet og løsrevet fra, hevet over naturen er grunnfesta i vestlig tenkning gjennom mange århundrer.

4. Med kapitalismens erobring av verden fungerte denne tenkninga både som ei rasjonalisering av kolonimaktenes herjing og som seierherrenes ideologi for å omdanne verden i sitt bilde. (Også den 2. internasjonale mente at det var kolonimaktens oppgave å «bringe sivilisasjonen» til de «tilbakeliggende folkene». I dag er oppfatninga at «utviklingsland» skal «utvikles» til å bli mest mulig lik oss, dvs. det nordvestlige forbrukersamfunnet.)

5. Økokrisa gikk over i en kvalitativt ny fase med kapitalismens verdensomspennende seier. Den moderne økokrisa er kapitalismens/imperialismens egentlige avkom. Krisa gikk fra et lokalt nivå (som den danske kolonimaktas rasering av Rørosvidda eller den engelske frikonkurransekapitalens ødelegging av nærmiljøet rundt industriene i Manchester og Liverpool) til et globalt nivå (ødelegginga av regnskogene, prærien osv.).

6. Marx har grunnleggende rett når han (i polemikk med Lasalle og andre) sier at kapitalismen må utbytte begge de to kildene til rikdom, naturen og den menneskelige arbeidskrafta (som i seg sjøl er en naturkraft).

7. Marx har rett når han hevder at den konsekvente utviklinga av kapitalismen i landbruket, må føre til utpining av jorda til det ytterste. Den stadige tilføring av kunstgjødsel til jorda i det moderne landbruket viser at jorda sjøl er utpint og ikke greier å gjenreise næringsgrunnlaget.

8. Marx har en teori om naturens rolle i produksjon av bruksverdi som bekreftes av moderne økologisk tenkning. I denne sammenhengen ser Marx mennesket som en del av naturen og underlagt dens lover og ikke omvendt.

9. Marx la på denne måten grunnlaget for en avansert, dialektisk forståelse av forholdet mellom økonomi og økologi, men deretter konsentrerte han seg om den direkte samfunnsmessige sida, nemlig produksjon av bytteverdi. Og bytteverdi handler om forholdet mellom mennesker i et samfunn.

10. Denne historisk nødvendige spesialiseringa til Marx har skapt forenkla og skjematiske oppfatninger hos marxistene som til forveksling likner Bacons oppfatning av forholdet mellom menneske og naturen (herskerrollen). Som Marx viser i kritikken av Gotha-programmet (min tese 7), var det tyske sosialdemokratiske partiet sterkt influert av ideen om at naturen ikke danner grunnlaget for all rikdom. Og det tyske partiet var «fyrtårnet» i datidas arbeiderbevegelse, og har påvirka alt fra det norske sosialdemokratiet til russiske bolsjeviker.

11. De sosialistiske samfunna til nå har, på tross av en del ønsker om det motsatte, stort sett praktisert erobrerrollen overfor naturen. Etter alt å dømme har de ikke bare importert den kapitalistiske produksjonsteknologien og dens arbeidsorganisasjon (den hierarkiske modellen), men også dens produksjonsideologi (vekstfilosofien).

12. Den stalinske planmodellen basert på det Stalin kaller «sosialismens økonomiske grunnlov» (stadig større tilfredsstillelse av samfunnets stadig større materielle og kulturelle behov) er i sitt vesen anti-økologisk. Det å gjøre tungindustrien til økonomiens «gud» og det viktigste «lokomotiv» ruinerte arbeider-bonde-alliansen og alliansen mellom menn og kvinner i arbeiderklassen, samtidig som den ruinerte miljøet. Uttørkinga av Aralsjøen og omdanninga av det indre av sovjetisk Sentral-Asia til saltørken er bare ett av mange eksempler på denne økonomiens miljømessige fallitt.

13. Sosialismen har, i økologisk forstand, gjort det samme med miljøet som kapitalismen har gjort, ikke ut fra profittmotivet til enkeltkapitaler, men ut fra planbyråkratiets antiøkologiske modeller og mål.

14. Innafor marxismen representerer Mao et uforløst skritt i riktig retning. Han var ikke utdanna i den tysk-russiske skolen, men i det konfusianske. Det er sterke drag av østlig filosofi i Maos marxisme, motsetninger utelukker ikke hverandre, de utfyller hverandre, harmoni, balanse med naturen. Mao la stor vekt på treplanting med en gang etter revolusjonen for å bedre miljøet, han ønsket å skape byer som ikke utpinte landsbygda og landsbygd som nærmet seg byen uten å bli byer. I den opprinnelige folkekommune-tanken lå det slike økologiske perspektiver. Han la vekt på gjenbruk, på utnytting av kinesiske bønders tusenårige kunnskaper om naturen omkring seg, naturmedisin, fiskeoppdrett m.m. Han tok avstand fra Stalins utbytting av bøndene og sa noe så kjettersk i tysk-russiske ører som at dersom du vil ha tungindustri, skal du satse på jordbruk og lettindustri.

15. Men Mao forfalt til stalinisme i den praktiske gjennomføringa av den sosialistiske oppbygginga: Det store spranget var en økonomisk og økologisk katastrofe og mer stalinsk enn Stalin. Ståldirektivet (stål som ledende faktor) førte til ensidighet, underutvikling av andre sektorer, rovdrift på energiressursene osv. Energipolitikken som fulgte av dette, har gitt verdensrekord i uøkonomisk bruk av energi (vilkårlig lave priser stimulerte til sløsing). Korndirektivet førte til jorderosjon, utpining av jorda og overgrep mot ikke-han-folkegrupper (som mongolene) som ikke var korndyrkere. Omdanning av Kina fra en sosialistisk planøkonomi med alvorlige feil til en ekstrem turbokapitalisme har mangedobla Kinas økologiske problemer. Den enorme veksten Kina har hatt har ikke bare skjedd på bekostning av arbeiderklassen og fattigbøndene, men også i en alarmerende grad på bekostning av naturen i Kina.

16. Imperialismen har en rikelig del av ansvaret for at de sosialistiske landa har prioritert stål og våpen. USA var på randen av å atombombe Kina og true Øst-Europa med krig. Dette påførte fattige land militærutgifter og -prioriteringer som gjorde vondt verre. (Eksempelvis Tsjekkoslovakias hensynsløse fyring med brunkull for å produsere våpen og maskiner i stedet for en produksjon som landets ressurser lå mer til rette for.)

17. Den moderne kapitalismen ønsker å løse økokrisa, fordi den truer profitten. I noen områder har ødeleggelsen kommet så langt at arbeiderne ikke kan utbyttes effektivt pga. miljøbestemte helseskader. Men akkurat som kapitalismen ikke kan styrke etterspørselen og øke utbyttinga samtidig, kan den ikke intensivere utplyndringa av naturen og redde naturen samtidig. Den er derfor dømt til å mislykkes.

18. Den moderne økokrisa ser ut til å ville kaste menneskeheten ut i sin verste ødeleggelse noen sinne. Vi står overfor de verste miljøkatastrofene på millioner av år, sannsynligvis uopprettelig. (Er regnskogen tapt, så er den og dens millioner av dyre- og plantearter tapt for alltid.) Det skjer en tilsvarende ødeleggelse av livsgrunnlag og artsmangfold i våre egne nærområder i Arktis. Politikerne har nå begynt å snakke om dette problemet, men de følger en politikk som bare forsterker problemet ytterligere.

19. Kapitalen må ekspandere eller dø. Det har ingen hensikt å investere en million for å få igjen en million. Hele målet med den kapitalistiske investeringa er å øke kapitalen. Dette kan bare oppnås ved å omdanne stadig mer jomfruelig område til bytteverdi. Kapitalismen omdanner alt til varer, og det i en målestokk Marx og Engels ikke kunne ha forestilt seg. De siste tjue åra har jordkloden blitt trukket inn i varekverna mer enn noen gang, Antarktis, havbunnen, den geostasjonære banen i verdensrommet og nå sist arvestoffene, sjølve byggesteinen for alt liv. Dette forsterker, som Samir Amin sier, tendensen til at rikdommen akkumuleres i nord og fattigdommen akkumuleres i sør. Rosa Luxembourg hadde rett da hun sa at imperialismen forutsetter et område som ligger utafor systemet som den hele tida kan trekke veksler på. Miljøkrisa er tegn på at disse vekslene er overtrukket.

20. Skal krisa kunne løses, må energibruken reduseres drastisk. Det kan ikke skapes en bærekraftig verden der alle mennesker i gjennomsnitt forbruker like mye energi som vi gjør. Brundtland-kommisjonens mål om at industrilanda skal halvere energibruken innen år 2020 er forsiktig, men det finnes intet industriland som tar det alvorlig, aller minst Norge. Vi er nå over midtveis fra kommisjonens rapport til 2020, og vi kan med sikkerhet slå fast at målet ikke vil bli nådd. Stoffsirkulasjonen i systemet må minimaliseres og baseres på at stoff som tas ut, for det meste også føres tilbake. Rensefilosofien har utspilt sin rolle. Dette kan ikke skje uten en global økonomisk og maktmessig omfordeling. Worldwatch, som sponses av Industrifondet, sier at 200 millioner jordløse bondefamilier må få jord, om ikke regnskogen skal forsvinne og ørkenene vokse. Det er det største bonderevolusjonære kravet som er stilt i menneskehetens historie.

21. En slik omlegging av verdensøkonomien betyr produksjon av varige produkter, gjenbruk og bruksverdiorientert produksjon. Jfr. Romaklubben som i 1972 kom til at dette var blant de ufravikelige krava til ei bærekraftig utvikling. Dette betyr ikke nødvendigvis stagnasjon og barkebrødtider. Jobber der folk bor, er økologisk bedre enn pendling, og billigere. Kollektive transportløsninger og redusert transportbehov i hverdagen er billigere og mer økologisk enn motorveiutbygging. Bosettingsmønstre som minimaliserer behovet for transport, er kvalitativt bedre enn bosettingsmønstre som maksimerer transportbehovet. Globaliseringa har i seg sjøl drevet fram den typen idioti der fisk sendes med fly fra Norge til Kina for å utnytte billig arbeidskraft til å behandle den der, og så sende fisken tilbake igjen med fly til markedet her. For markedsliberalismen er dette rasjonelt, for menneskeheten er det katastrofalt.

22. En økonomi som er bærekraftig i forhold til miljøet, er uforenlig med et økonomisk system basert på bytteverdi, og det kolliderer fundamentalt med forsøk på å motvirke profittratens fallende tendens.

23. Tesen om miljøprodukter og miljøteknologi som satsingsområde for å vitalisere kapitalismen og løse økokrisa, er bunnfalske. De forutsetter som alltid kjøpekraft for å kjøpe seg ut av krisa. De som trenger det mest, har minst av denne kjøpekrafta allerede nå. De kan ikke låne penger for å kjøpe denne teknologien, fordi de allerede er knust av gjeld. De kan ikke håpe på en rettferdigere fordeling av verdiene på verdensmarkedet så lenge det imperialistiske systemet og de multinasjonale selskapene rår grunnen.

24. Hvis hele verden hadde hatt et forbruk av energi og andre ressurser på Norges nivå, måtte vi ha hatt minst fire jordkloder til for å dekke behovene. Forestillingen om at land som Norge kan forsette sitt usolidariske uttak av naturresuser, bare vi betaler de fattige landa litt avlat i form av klimakvoter, er dypt umoralsk og forkastelig.

25. Kapitalismen kan løse deler av den forrige generasjonens økokriser. (Det går laks i Akerselva nå, sjøl om den neppe blir servert på Bagatelle.) Men kapitalismen produserer stadig raskere nye økokriser. Gjeldskrisa er allerede en kraftig økokrisemaskin. Når bioteknologien for alvor blir område for maksimal kapitalinnsats, vil det bli produsert økokriser som verden til nå ikke har turt å drømme om. (Virus uten noen form for motstandere på kloden, mikrober som spiser armeringsjern, superveps med mordinstinkt, og for ikke å snakke om den klimakrisa som vi bare så vidt har sett starten på.)

26. Hva slags forandringer må til? (Ei ufullstendig liste av minimumskrav.)

• Profitten må oppheves som drivkraft i økonomien.
• De multinasjonale selskapene og det imperialistiske varebyttet må knuses.
• Det må skapes en ny type planøkonomi, som tar utgangspunkt i folks behov, som har innebygde økologiske rammer og som bygger på folks egen deltakelse i å skape sin tilværelse. Opprør mot byråkratiske, antiøkologiske planer.
• Økonomien må legges om fra bytteverdiorientert produksjon til bruksverdiorientert produksjon.
• Det må skapes en ny energibasis som erstatter de fossile brennstoffene. Vi trenger et samfunn som tar inn over seg at den raske tappinga av de fossile ressursene som har foregått de siste hundre åra, og som fortsatt pågår i et vanvittig tempo, er et lån tatt ut på framtida – uten sikkerhet.
• Transportproblemene må løses på en radikalt ny måte.
• Globale, regionale og nasjonale planer må til. Et bærekraftig framtidssamfunn overskrider nasjonalstaten. Vi snakker om en verdensrevolusjon. Avskaffe menneskers utbytting av mennesker, og dermed også oppheve menneskets fremmedgjøring fra produksjonen, naturen og seg sjøl. Først frigjorte mennesker kan for alvor ta ansvar for de økologiske konsekvensene av menneskelig virksomhet.
• Oppheve rasistiske, sexistiske og sjåvinistiske undertrykkingssystemer. Den kolossale informasjonsbanken som inneholder kvinnenes, de nasjonale minoritetenes, de fattige millionmassenes økologiske kunnskaper, går tapt fordi de umyndiggjøres, knebles, tråkkes på. Uten disse kunnskapene har menneskeheten ingen muligheter til å lykkes.

27. Dette summerer seg opp til den største økonomiske og politiske omveltninga i menneskehetens historie. En kan kalle dette samfunnet hva man måtte ønske. Det er opplagt ikke kapitalistisk, men det er heller ikke sosialistisk, slik sosialismen til nå har vært praktisert og definert. Det har en del klare likhetstrekk med det Marx kalte kommunisme, men det inneholder også noe nytt: et økokommunistisk framtidssamfunn.

28. Dette målet er både utopisk og realistisk. Det er utopisk fordi framtida aldri vil se akkurat slik ut og fordi målet vil forandre seg på grunnlag av erfaringer. Det er realistisk fordi det samsvarer med de objektive interessene til flertallet av menneskeheten og det samsvarer med de store bevegelsene på grunnplanet over hele verden.

29. Et slikt samfunn er ikke noe som noe parti eller noen genial samfunnsreformator skaper om femti eller hundre eller tusen år. Kampen for det starter her og nå. Den må springe ut av folkenes egen kamp for å gjenvinne framtida. Modellene utprøves også nå. Det finnes kimer av økokommunisme i grasrotbevegelsene. De må utvikles gjennom kampen, bli kjent og danne forbilder for andre. Dersom disse eksperimentene er noe tess, i den betydning at de åpner for en grunnleggende mye bedre måte å forholde seg til naturen på, må de regne med å bli møtt med makt fra de som tjener så grovt på den nåværende ordninga.

Tjue år til med kapitalisme er en katastrofe – hundre år til er en umulighet.

En mørk kjølig maikveld for ca 4 år siden, sto jeg engstelig og fortumlet utenfor Sola lufthavn, etter å ha blitt beordret fra Tustna til Sandnes i anledning min søster Karins bursdag! Å nekte og reise var et ikketema (de som kjenner Karin vet…)

 

Flyreisen hadde vært turbulent, pluss min sosiale angst for ukjente menneskemasser (les flyplass), hadde resultert i at mine normale WC-rutiner var midlertidig kollapset. Så behovet for tømming, på dialekt: "Å gå bak nova", ble et stadig tiltagende problem, der jeg sto og ventet på mine to brødre + min far.

Jeg bør vel beskrive persongalleriet før de historiske fakta legges fram.

Begynner da med yngstemann Knut. Ca 1.90 høy, blek med oppstoppernese, elektriker, fortid i militærpolitiet = råtass. Utseende, kanskje en smule keltisk?

Så til broder Olav, over to meter høy, sko nr 48, en kraftig, (les stor…) semittisk nese. Avtjente sin verneplikt i saniteten, nåværende omsorgsarbeider. Olav er snill, kanskje alt for snill. Utseende: muligens tyrkisk?, litt bekymrede øyne.

Deretter Faderen med en fortid som sersjant, artillerist og MP i sin studietid. Politiadjutant i Kristiansund, gikk av som politimester i Halden for noen få år siden. Utseende: Markerte ansiktstrekk, stålinnfattede briller. Kan ha en arrogant "attityde", kanskje ikke ulik en "Libanesisk Mulla". (Forsiktig ordbruk, med tanke på arv…)

Så meg selv! Eldst av brødrene, men i forhold til dem, stusslig av størrelse. Utseende: Kan til tider virke bister, kanskje en maske? (tidligere angstbiter), er kanskje smålik en iraner … 3 års tjenestetid i kystvakta (artilleri-vervis). For tiden bonde på Tustna.

Omsider stolpret jeg meg anstrengt og med et stivt smil inn i bilen, pesende og masende om å finne et usjenert sted. Etter noen kilometer finner vi en avkjøring, krumbøyd vakler jeg en 10-15 meter i usjenert retning, hvorpå unødig ballasttonnasje avleveres moder jord.

Samtidig benytter jeg den nødvendige kvalitetstid til å inhalere en rødmix nr 2, etter hvert som kroppen elleveres til normal høyde og trivsel. Broderskapet er intolerant angjeldende røk i de lukkede rom (les bilen).

Min paranoia, en lojal følgesvenn av meg, ville ha det til at noe underfundig, ja rent ut mystisk var under utvikling der borte ved bilen. Jo da, broderskapet og faderens kjøretøy var behørig flombelyst av to mørke SUV-er uten andre kjennetegn enn de normale sivile registreringsskilter.

Hmm… Mafia? (Stavangerområdet er jo til dels amerikanisert, med tanke på oljeindustrien.)

Jeg spytter ut sneipen (rødmix nr 2), og beveger meg skyndsomt, og med tiltagende engstelse i retning av fryktens arena. Et bilvindu glir ned, skygger av camojakker, nattsminkede ansikter med mørke ulluer vises. Det avsløres sambandsutstyr, pluss noe som ligner mistenkelig på en MP5 (Maskinpistol).

Hmm… Neppe mafia, på tross av de sivile bilene! Kanskje militærpoliti?

Merkelig… Ser ingen merker eller distinksjoner. Ikke et ord er hittil ytret. Det faderlige opphav prøver seg frimodig med følgende spørsmål: "Hvem er dere?"

Taushet.

Omsider et motspørsmål fra en av de mørke SUV-er: "Hva holder dere på med?"

Politimester emeritus/faderen/herr Neerland er rasende over uforskammethet og manglende identitet, og raser arrogant ut følgende: "Det har ikke dere noe med!"

Dører lukkes, motorer speedes. Den gamle stasjonsvogna (type Mondeo) rattet av broder Olav (omsorgsarbeideren) skyter ut fra avkjørselen, med to mørke SUV-er kloss etter. Biljakten er i gang. Det svinges til høyre, deretter venstresving, skiftes kjørefil et par ganger, men nei! SUV-ene ligger der bakstøtt og adstadig lik et par kryssere med sosiopatiske skipssjefer, som leker seg med å sette skrekk i en enslig fiskesjark der fremme.

"Hvem kan det være?" piper Olav der framme bak ratet. Knut (råtassen) sitter bak og ler. "HV spesialavdeling!" gliser broder Knut. Vi tror ikke på'n.

Manglende ID, og uten dannelse, da er det nok ikke forsvaret, mener gamle herr Neerland og refererte til sin tid som MP-sersjant på Akershus festning.

Luften i broderskapets kjøretøy er stinn av angst.

"Det er vel ikke Rudolf Hess sin dødsdag i dag?" kommer det forskremt fra meg der bak, og jeg tenker fryktsomt på om det kan være den nasjonalsosialistiske "stay behind-falanksen" på reunion i anledning dagen, hvor vi er utvalgt som "underholdning" .

"Nei," sier Mester Emeritus/faderen, "Dette må være pøbel! Sett kurs mot Sandnes politistasjon!" lyder ordren rettet mot omsorgsarbeideren der framme bak spaker og ratt.

Full fres, vi tar ikke sjansen på å bli forbikjørt, med sperring som resultat.

Endelig! En massiv betongblokk av trygghet og sikkerhet i form av Sandnes politistasjon. Bremsene skriker, stasjonsvogna stopper, døren på passasjersiden går opp, og Faderen går innett og adstadig inn for å avlegge rapport til vakthavende. Imens har de mørke, sivile psykobilene også parkert, men litt lengre unna (sikkert flaue). Men ut fra den nærmeste kommer det ut en camo-mannsperson, ung, men fortsatt ingen ID-merking.

Fra stasjonen kommer der en politimann ut for å sikre situasjonen, og det trengs, for "omsorgsarbeideren" og "bonden" (meg) med gjenvunnet likevekt med basis i politimannens tilstedeværelse står som to gigantiske orale slagskip og sender byger av aggressivt skyts over den arme HV-sersjant/fenrik som trass nattsminke fremtrer mer og mer som "den bleke, unge kapellan".

Med et fortvilt forsøk på å gjenvinne autoritet, bryter han inn med en anmodning om å få forklart seg. Med stasjonen i ryggen og politimannens nærvær, lar vi velvillig og snørrhovent stakkaren få en sjanse.

Knut ler fortsatt.

"Den bleke, unge kapellan" babler litt om ditt og datt, taktisk kjøring osv …

Vel, vel, det hele løser seg etter hvert opp.

Faderen kom ut fra stasjonen etter rapportavleggelse. Politimannen og HV-typen går inn. Frustrerte og tomme innvendig (med unntak av Knut) ankommer vi omsider det Karinske hjem. Jeg "briefer" Karin om hendelsesforløpet og forventer en viss støtte, men nei da!

"Ingen røyk uten ild!" mener Karin.

I ettertid undrer jeg meg på hvorfor dette skjedde? Var vi virkelig så mistenkelige? Kanskje det!

Så Faderen virkelig ut som en Al Qaida mulla? Mulig det, med en god del fantasi.

Og Olav? Tja, en tyrker i talibantjeneste, engstelige øyne? Ja, selvfølgelig! Enhver med eksplosiver rundt livet har engstelige øyne!

Hva med Knut? Med sitt keltiske utseende … Forhenværende bombemann fra IRA? Kastet ut av ytterliggående fraksjon av Sinn Fein … Eksplosivleverandør og kjentmann til tjeneste for Al Qaida? Nåværende oljeansatt i Stavanger (med lokal kompetanse og forkjærlighet for Dickens, et overmåte fortreffelig fluidiøst etablissement ved kaia, nær torget i Stavanger). Frekkhetens glis passer jo bra med IRA!

Og ikke å forglemme meg selv da: Semittisk nese (ikke så stor som Olav sin, men dog), til tider bistert blikk, kan sikkert gå som en sosiopatisk iransk terrorist med spisskompetanse på bærbare missiler(raketter).

Vel, vel, slik kan man fantasere her jeg sitter på melkerommet og belyser disse historiske hendelser!

HV spesialstyrker har ikke den nødvendige kompetanse og generelle livserfaring, slik som det sivile politiet har. Tenk hva som kunne ha skjedd? Utforkjøring/påkjøring av fotgjengere, kollisjon … Kanskje med tap av liv og invalidisering. Hadde det ikke vært for vår livserfaring og militære/juridiske bakgrunn, kunne det gått riktig ille!!!

NEI! Reis heller til Darfur, eller f.eks Afghanistan hvor dere trengs. Der kan dere berge liv og få verdifull erfaring.

Alternativt: Overlat alt det flotte utstyret deres til politiet, som mangler det meste av det dere har! F.eks sambandsutstyr/kommandovogn, personlig verneutstyr, våpen/avanserte sikter.

Men, uansett husk: Vis folkeskikk og vis ID! Spesielt viktig i utlandet, der det er stor sjanse for at folk er bevæpnet. Der er det direkte uklokt å oppføre seg slik som det ble vist ved Sola/Sandnes i mai 2003. La være å trene på uskyldige sivile her hjemme, uansett hvor mistenkelig de måtte fortone seg. Militært personell bør holde seg til militære øvingsområder/baser.

Det er kun politiet som har kompetanse og ansvar for det sivile Norge.

Her jeg sitter memorerende og skriver ned mine erindringer, må jeg dog tilføye at jeg har tatt meg den frihet å overdrive en smule de emosjonelle ytringer. Men bare litt, ikke mye …

Resten er historisk korrekt, og kan bevitnes av politimester Emeritus Gj. Neerland, samt Broderskapet, samtlige for tiden med bostedadresse Elverum. En ytterligere bevitnelse kan innhentes på Sandnes politistasjon.

Med vennlig hilsen
Gaute Neerland
Melkerommet
Leira på Tustna

I mellom- og etterkrigstiden utviklet det seg et omfattende klassesamarbeid på en kapitalistisk basis. Dette er i dag i ferd med fullstendig å forsvinne i EU, ikke minst takket være EUs sysselsettingspolitikk.         

Mathias Bismo er utdannet statsviter, med i redaksjonen i Rødt! og er medlem av partiet Rødt i Oslo

---

Et av de mest fremtredende trekkene ved etterkrigstidens klassekompromiss, sammenlignet med kapitalismen slik den fremsto tidligere, var epokens særegne organisering av arbeidsmarkedet. Mens arbeideren under den klassiske liberalismen kun ble sett på i bedriftsøkonomisk øyemed, var en utvidet rolle for arbeidskraften en av grunnpilarene til det keynesianske (1), eller fordistiske (2), akkumulasjonsregimet. Arbeiderens rolle som produsent ble sett i sammenheng med hans rolle som forbruker, og kombinert med den revolusjonære trusselen de autoritære velferdsregimene i øst utgjorde, førte dette til at arbeidsmarkedspolitikken ble sett i sammenheng med større samfunnsøkonomiske perspektiver.

I den ideelle keynesianske staten, hvis nærmeste manifestasjoner var å finne i det protestantiske Nordvest-Europa, var det en sammenheng mellom forbruks- og produksjonsvekst som betinget lønnsvekst. For å sikre forbruket var man imidlertid også avhengig av en viss trygghet, også i tilfelle arbeidsløshet. Det ble dermed et politisk mål å øke inntekten også for dem som befant seg utenfor arbeidsmarkedet. Den keynesianske staten var videre fundert på en kritikk av ideen om «den usynlige hånd», som i følge klassisk liberalistisk teori ville regulere alle markeder, også arbeidsmarkedet. Keynes, derimot, avviste ideen om den usynlige hånden, og argumenterte i stedet for at staten måtte gripe inn for å motvirke de uunngåelige svingningene blant annet i arbeidsløsheten kapitalismen ville føre med seg ved å skape etterspørsel.

Peder Martin Lysestøl og Roar Eilertsen har beskrevet keynesianismens endelikt på en fortreffelig måte (3), og det skulle ikke være nødvendig å gjenta argumentene her. Det kan imidlertid være på sin plass å se på nyliberalismens reaksjon på den keynesianske arbeidsmarkedsmodellen. Økonomen Friedrich Hayek sammenlignet keynesiansk inngripen i arbeidsmarkedet med det å overspise: «Å overspise er godt når vi gjør det, men oppgjørets dag – den dårlige fordøyelsen – er uunngåelig.» (4) I stedet, mener nyliberalismens teoretikere, bør oppgaven være å fjerne alt som forstyrrer «den usynlige hånd», enten det er snakk om fagforeningsstyrke, fremforhandlede høye lønninger osv. (5) Det som altså skiller den keynesianske og den nyliberalistiske angrepsvinkelen til arbeidsløshetsproblematikken, er spørsmålet om markedet, der nyliberalismen er den fremste markedstilnærmingen. Siden det kapitalistiske markedet imidlertid er konstruert i henhold til borgerskapets økonomiske interesser, innebærer en forskyvning fra en keynesiansk til en nyliberalistisk arbeidsmarkedspolitikk et farvel til klassekompromisset innenfor feltet. Dette har blant annet skjedd i EU de siste ti årene, og logikken påvirker også norsk arbeidsmarkedspolitikk.

Ny-keynesianisme vs. nyliberalisme i EU

Hensikten her er ikke å fremstille EU på noe tidspunkt som en motvekt mot nyliberalismen. Tvert imot, EU var siden starten, og enda mer etter at Storbritannia ble medlem i 1973, en del av den transatlantiske verden og var, som sådan, nært knyttet opp mot USA, der keynesianismen sto langt svakere enn i Vest-Europa og for så vidt også i Øst-Europa, selv om den der var av en noe annen karakter. (6) I tillegg bør det være hevet over enhver tvil, i hvert fall blant leserne av dette tidsskriftet, at EUs udemokratiske karakter og sterke påvirkning fra lobbyvirksomhet gjør EU mer mottakelig for nyliberalistiske trekk innenfor økonomien.

Likevel er EU en sammenslutning av en rekke stater med hver sin politiske agenda. Den økonomiske og politiske stagnasjonen i det daværende EF mot slutten av 1970-tallet og gjennom store deler av 1980-tallet, den såkalte eurosklerosen, bidro også til at overnasjonale løsninger fikk mindre gjennomslagskraft enn det mange i de øvre gemakker håpet på.

Skiftet kom gjennom Enhetsakten, som ble iverksatt i 1987, og som kulminerte i Maastricht-traktaten, som ble iverksatt i 1993, og som siden har blitt utdypet gjennom flere traktater, nå sist den såkalte Reformtraktaten, som forsøkes presset gjennom som erstatning for den grunnlovstraktaten franske og nederlandske velgere sa nei til i 2005. Selve Enhetsakten var, i sin tur, et resultat av et dyktig lobbyarbeid av European Round Table of Industrialists (ERT), en sammenslutning av noen av Europas mektigste industriledere, og som ble opprettet i 1983 på initiativ av Volvo-direktør Per Gyllenhammar og EU-kommisjonens daværende visepresident Etienne Davignon. ERT er ikke en arbeidsgiversammenslutning av vanlig type, det er snarere en direktørklubb som har meget stor innflytelse (7).

Denne nyliberalistiske offensiven ble startskuddet til en ny kamp om EUs fremtid. Danske velgere sa for eksempel i 1992 nei til Maastricht-traktaten, selv om avstemningsresultatet senere ble forkastet av myndighetene. Det samme opplevde irske velgere etter at de i 2001 sa nei til Nice-traktaten, og EU er også i dag i ferd med å omgå avstemningsresultatene rundt grunnlovstraktaten i Nederland og Frankrike. Så lenge EU viser denne forakten for demokratiske prosesser er nok kampene i kulissene om innholdet i traktatene vel så interessante for å se utviklingen.

Det blir galt å fremstille dette som en kamp mellom keynesianisme og nyliberalisme, mellom klassekompromiss og uhemmet markedsliberalisme. Nyliberalismen var allerede godt etablert i EUs medlemsland, uenighetene gikk snarere på intensiteten, og her er det mulig å skille mellom én retning som i det store og det hele gikk inn for å virkeliggjøre de nyliberalistiske prinsippene og én retning som ville bevare enkeltkomponenter av keynesianismen og klassekompromisset. Den nyliberalistiske utviklingen hadde allerede nørt opp under motstand i flere EU-land, og streikene i Frankrike i desember 1995 var et alvorlig varsku. Disse streikene førte til at sosialdemokraten Lionel Jospin ble statsminister i Frankrike, og lignende protester var det nok som førte både Tony Blair og Gerhard Schröder til makta i henholdsvis Storbritannia og Tyskland i 1997 og 1998, på tross av at disse, og i spesielt stor grad Blair, videreførte, og dermed forsterket, nyliberalismens makt.

Likevel var det altså mulig å skille mellom to retninger. I arbeidet frem mot Luxembourg-strategien i 1997, EUs første overnasjonale strategidokument rundt arbeidsløshetsspørsmålet, utviklet det seg to fronter. Først med John Major i spissen, så med Blair, sto Storbritannia i spissen for nyliberalistene, tett fulgt av Nederland. Den fremste representanten for det som kan kalles ny-keynesianismen var Frankrike, med støtte fra Belgia og delvis også Tyskland og Italia. Den politiske lederen som i størst grad understreket keynesianske prinsipper i kampen mot arbeidsløsheten i Europa var den tyske opposisjonslederen Oskar Lafontaine, som mellom 1998 og 1999 var finansminister. I motsetning til sin fremste partirival Gerhard Schröder opprettholdt han teorien om at økt lønnsnivå ville styrke sysselsettingen og dermed også økonomien. I tråd med dette gikk han også inn for at den europeiske sentralbanken skulle ha bekjempelse av arbeidsløsheten som et av sine sentrale mål. Lafontaine forlot den tyske regjeringen da den valgte å støtte NATOs angrep på Jugoslavia i 1999, en hendelse som også på flere måter innebar et kraftig slag mot ny-keynesianismen. Da hadde allerede disse ideene lidd nederlag.

Frontene i forhold til uenighetene er imidlertid også interessante på en annen måte. Kees van der Pijl har undersøkt de 15 rikeste selskapene og de 15 selskapene med flest ansatte i Europa i 1992 i forhold til orientering, og resultatet er slående. Mens det først og fremst er britiske, nederlandske og sveitsiske firmaer som er orientert mot det globale markedet, er det først og fremst franske, belgiske og svenske selskaper som er orientert mot et europeisk marked. De fleste av de store tyske selskapene, samt italienske og irske selskaper, befinner seg et sted imellom, med et globalt perspektiv ut fra et trygt europeisk fundament. (8) Disse resultatene er i stor grad i overensstemmelse med et annet premiss for keynesianismen kontra nyliberalismen, nemlig det faktum at keynesianisme er avhengig av et begrenset marked for å sikre den politisk skapte likevekten. Dermed er det klart at uenighetene også kan sees som et resultat av kamp mellom ulike klassefraksjoner, der ny-keynesianismen er et uttrykk for et nasjonalt/europeisk orientert borgerskap som er i stand til å alliere seg med arbeiderklassen i forhold til enkelte av dens umiddelbare interesser, mens nyliberalismen først og fremst er et uttrykk for et globalt orientert borgerskap.

Europeisk sysselsettingsstrategi

Vi kan i år oppsummere ti år med arbeidsmarkedspolitikk på EU-nivå. EU selv liker i så måte å trekke frem de positive resultatene. Mellom 1997 og 2006 falt arbeidsløshetsnivået fra 9,8 % til 7,4 % i de landene som var med i 1997. Tilsvarende økte sysselsettingsgraden fra 60,6 % til 64,7 %, som selv om det er langt under EUs mål om en sysselsettingsgrad på 70 %, innebærer en betydelig fremgang. I motsetning til arbeidsløshetsnivået, der Luxembourg, Østerrike og Portugal opplevde en negativ utvikling, har sysselsettingsnivået økt i alle land, noe som indikerer at det totalt er flere personer som befinner seg på EUs arbeidsmarked. Det er imidlertid påkrevet å gå bak disse tallene. Hvilken politikk ligger bak denne utviklingen?

På overflaten er Luxembourg-resolusjonen påvirket av de uenighetene som preget EU på 1990-tallet. Det erkjennes for eksempel eksplisitt at det i dag ikke er tilstrekkelig med arbeidsplasser for alle dem som står utenfor arbeidslivet og gjerne vil inn i det, og at dette er en prioritert politisk oppgave. Når det kommer til praktiske foranstaltninger og retningslinjer, er det imidlertid lite igjen av denne ideologiske spagaten – fokus ligger på sysselsettbarhet og tilrettelegging for at markedet skal løse sysselsettingsproblemene.

Når det gjelder markedstilpasningen er det først og fremst snakk om to virkemidler: 1) en forenklet og «mer sysselsettingsvennlig» skattepolitikk, dvs. en mindre progressiv skattepolitikk, og 2) «modernisering» av arbeidsmønstrene gjennom svekkelse av normalarbeidsdagen og klassekompromisset. Det som imidlertid særlig vil vektlegges i det følgende er ideen om sysselsettbarhet. Denne ideen tar utgangspunkt i at grunnen til at det finnes uløste oppgaver, er at (de potensielle) arbeiderne av ulike årsaker ikke er i stand til å utføre dem. Målet med sysselsettingspolitikken må følgelig være å gjøre arbeiderne sysselsettbare. I seg selv er ikke dette en dårlig ide. Problemet er bare at den baserer seg på en illusjon om at det er arbeid nok til alle. Nå har jeg ikke vært i stand til å finne tilsvarende tall for EU, men i Australia, der arbeidsløsheten de senere årene har ligget på 5-6 %, er det omlag sju ganger så mange arbeidsløse som det faktisk er jobber. Så lenge arbeidsløshetstallene i store EU-land som Frankrike og Tyskland ligger oppimot 10-tallet, og i det tidligere DDR helt opp mot 20 %, er det helt illusorisk å tro at en slik politikk vil skaffe arbeid til mer enn en liten andel av de arbeidsløse. På tross av dette legger EU opp til at hele arbeidsmarkedet skal underlegges et slikt regime.

Så hva innebærer dette regimet? Kort fortalt legger Luxembourg-resolusjonen opp til en overgang fra passive til aktive tiltak. I seg selv er det mye bra å si om aktive arbeidsmarkedstiltak, selv om det til tider nok kan gå over i skjulte bidrag til private bedrifters profitt. Problemet er imidlertid at det stopper her. Politikken tar utgangspunkt i at det er nok arbeidsplasser til alle, eller i hvert fall at det vil bli det dersom markedet får styre fritt. Som vi vet, ikke minst fra mellomkrigsårene, stemmer ikke dette. Det var først da staten aktivt gikk inn i produksjon og næringsliv at arbeidsløsheten falt. Denne erfaringen velger imidlertid EU å kaste på båten.

Men igjen forsøker EU seg her på en ideologisk spagat. Markedsideologene og nyliberalistene, hvis ideologi danner grunnlaget for hovedretningen innen politikken, forkastet nemlig ideen om full sysselsetting. I større grad enn de som i dag gjennomfører politikken deres i praksis, oppsummerte de historien. De trakk bare motsatt konklusjon av Keynes: Jo mer man blander seg inn i markedet, jo verre vil det bli i det lange løp. (9) I stedet snakker de om en naturlig arbeidsløshet. Milton Friedman, som lanserte denne teorien, definerte imidlertid aldri denne naturlige arbeidsløsheten, han nøyde seg med å si at den ville variere over tid. Dermed har man ikke kommet ett eneste steg lenger, men i motsetning til EU-byråkratiet er de nyliberalistiske ideologene anstendige nok til å innrømme at markedet ikke vil skape full sysselsetting, uansett hvor sysselsettbare man gjør (potensielle) arbeidere. Så lenge det er langt flere arbeidsløse enn det er ledige stillinger vil arbeidsløsheten bestå. Når EU like fullt fremstiller de arbeidsløse som en gruppe som ikke kan eller vil bli sysselsatt, er det en utrolig frekk karakteristikk. Mens de nyliberalistiske ideologene, i krass motsetning til Keynes, ville være enig med EU-byråkratiet i at enkeltpersoner kan gjøre seg mer sysselsettbare, reiser de i det minste ingen illusjoner om at dette vil gjøre noe med «den naturlige arbeidsløsheten» som sådan.

EUs sysselsettingspolitikk i praksis

Hva man vedtar i dokumenter er så sin sak, den virkelige testen for politikken er hvordan den gjør seg gjeldende i praksis, ikke minst i EU der det jo er de nasjonale myndighetene i hvert enkelt land som implementerer det lovverket og de retningslinjene som er lagt i Brüssel. Samtidig er EUs lovgivning innenfor velferds- og sysselsettingsområdet myk lovgivning, dvs. lovgivning som først og fremst er utformet innenfor rammene av den generelle økonomiske politikken og der det i større grad enn på andre felter er opp til de nasjonale myndighetene å finne nasjonale løsninger. I hvor stor grad medlemsstatene følger prinsippene bak EUs sentrale lovgivning på området, vil derfor også variere i forhold til den politiske situasjonen i hvert enkelt land. Det betyr imidlertid ikke at det ikke er mulig å observere noen tendens – tvert imot.

Et av de mest groteske eksemplene på hvordan denne politikken har blitt implementert, er Ungarn. Landet har vært ledet av vekselsvis sosialdemokratiske og liberal-konservative regjeringer, som alle i all hovedsak har fulgt retningslinjene fra EU i løpet av medlemskapsprosessen, og som gjennom dette gjorde Ungarn til det landet EU-kommisjonen og forhandlerne trakk frem som forbilde for de andre søkerlandene. Det burde derfor være et ganske godt eksempel på hva denne politikken innebærer.

Og i henhold til statistikken ser det jo ut som at Ungarn har gjort det bra. Arbeidsløshetsnivået har holdt seg under EU-snittet, og i løpet av forhandlingsperioden gikk det ikke over ti prosent. Men samtidig har sysselsettingsnivået holdt seg lavt, og det er i dag bare i Polen og på Malta i EU at sysselsettingsnivået er lavere enn i Ungarn. Det er, med andre ord, en stor del reelt arbeidsløse som ikke er en del av statistikken, og det er grunn til å tro at dette har å gjøre nettopp med måten sysselsettingspolitikken er lagt opp på. Ungarn er ett eksempel på hvordan de arbeidsløses rettigheter stadig har blitt svekket. I 1991 ble ungarske arbeidere som mistet jobben garantert en inntekt tilsvarende 70 % av sin tidligere arbeidsinntekt i to år. I 1993 ble denne utvidet med en garanti der man ble sikret 80 % av minstepensjon i inntekt, opprinnelig uten noen tidsbegrensning, selv om den etter hvert ble begrenset til to år. Før garantien ble avskaffet i 2000 hadde den blitt redusert til 70 %. Også lengden på selve arbeidsløshetsstønaden ble gradvis kuttet, og i 1999 var den blitt begrenset til ni måneder, med arbeid for trygd dersom tilgjengelig som betingelse for en behovsprøvd fortsettelse av dette.

Resultatet har imidlertid ikke vært lavere arbeidsløshet – arbeidsløshetsnivået har steget jevnt siden 2001, og den veksten som var i sysselsettingsnivået før 1999 har mer eller mindre flatet ut. Derimot har man havnet i en situasjon der i underkant av en halv million ungarere, omlag 5 % av befolkningen, lever uten noen form for inntekt og er fullstendig avhengige av almisser av ulikt slag. Det man imidlertid har oppnådd med arbeidsmarkedspolitikken er en fleksibilisering av arbeidslivet, større utbredelse av arbeid for trygd og lavere utgifter til å sikre de arbeidsløses levestandard – mellom 1994 og 2002 falt den andelen av det totale nasjonalproduktet som ble benyttet på arbeidsløshetstrygd med to tredeler.

Tsjekkia er et annet eksempel på hvordan den nye arbeidsmarkedspolitikken har rammet de arbeidsløse. Tsjekkia er trolig det av de nye medlemsstatene som har gjort det best totalt i forhold til arbeidsløshets- og sysselsettingsstatistikk, ikke minst før EU-tilpasningen skjøt fart. I 1998 var for eksempel arbeidsløsheten i Tsjekkia markant lavere enn snittet i EU. Det var faktisk først da EUs sysselsettingspolitikk ble iverksatt i landet, at arbeidsløsheten steg og sysselsettingsgraden falt og stabiliserte seg på gjennomsnittlig EU-nivå. Selv om noe av dette har å gjøre med at Tsjekkia senere enn land som Polen og Ungarn likviderte restene av det autoritære velferdssamfunnet fra før 1989, men det er like fullt et eksempel som viser hvordan EUs sysselsettingspolitikk ikke har frembrakt resultater for de arbeidsløse. I 2002 ble arbeidsløshetstrygden senket fra 70 % av tidligere arbeidsinntekt til 50 % de første tre månedene, og så til 40 %. Selv for dem som deltok i arbeidsmarkedstiltak ble den senket til 60 %. EU-kommisjonen uttrykte selv glede over disse tiltakene, og oppfordret Tsjekkia til å fortsette og utdype denne strategien. Men, som i tilfellet med Ungarn, har ikke dette ført til noen bedre situasjon for de arbeidsløse eller ført dem nærmere sysselsetting. Men man har i det minste kuttet utgiftene og sørget for at de arbeidsløse vil ha svært vanskelig for å delta som fullverdige samfunnsmedlemmer.

Det er heller ikke bare i de tidligere autoritære velferdregimene i øst denne politikken har blitt satt ut i livet. Hartz IV, for eksempel, som førte til heftige demonstrasjoner over hele Tyskland i 2004, bygger på mye av den samme logikken. Den vesttyske anneksjonen av DDR og sjokkterapien i øst bidro til enorme arbeidsløshetstall, opp imot 50 % i enkelte gamle industriområder. Hartz IV var et forsøk på å bruke denne situasjonen til å svekke de arbeidsløses situasjon ytterligere. Selv om forgjengerne Hartz I–III hadde ført med seg flere aspekter som bidro til å strømlinjeforme markedet etter den nyliberalistisk orienterte kapitalens behov. For eksempel ble private bedrifters rolle eksplisitt vurdert i forhold til profittberegninger, gikk dette enda lenger i Hartz IV. Her ble arbeidsløshetstrygden senket, og perioden man kunne heve trygden ble kuttet til 12 måneder, og 18 måneder for folk over 55. Samtidig ble behovsprøvingkomponenten mye sterkere; for eksempel ble faktorer som sparing, livsforsikring og ektefelles inntekt – det siste en glimrende illustrasjon av EUs subsidiaritetsprinsipp – trukket inn i beregningen. Dette siste var en viktig grunn til at Hartz IV som en helhet ble kjent grunnlovsstridig i 2005, men tyske myndigheter har slett ikke gitt opp å få det gjennomført, og forsøker i dag å omgå domstolsbeslutningen på ulike måter. Akkurat som i Ungarn og Polen, har også de tyske myndighetene gått bort fra målet om å sikre de arbeidsløses samfunnsdeltakelse, og heller forsøkt å «piske» dem inn i arbeidslivet. Det har imidlertid ikke lyktes spesielt godt her heller – selv om arbeidsløshetsnivået falt fra 2005 til 2006, er det fortsatt høyere enn det var så sent som i 2002, på tross av at arbeidsløsheten i både EU og euro-området har sunket.

EUs arbeidsløshetsstrategi og klassekompromisset

Men, vil en EU-apologet si, dette er jo land som trenger sysselsetting. Og det stemmer jo. Men betyr det at vi ikke kan vente tilsvarende tilstander i Norge? Politikken i Ungarn, Tsjekkia, Tyskland og en rekke andre land som sliter og har slitt med høy arbeidsløshet er uansett basert på og endog dyrket frem av EUs egne retningslinjer. Norge er i dag i en situasjon der arbeidsløsheten er lav, men det er ingen garanti for at vi ikke vil kunne oppleve arbeidsløshetstall som dem vi opplevde på første halvdel av 90-tallet. Også den gangen ble lignende tiltak forsøkt innført, men det transnasjonale borgerskapet sto på denne tiden langt svakere i klassekampen både i Norge og Europa enn det gjør i dag. Med EUs retningslinjer i hånden er det ingen garanti for at det ikke vil bli et press for på tilsvarende måte å straffe de arbeidsløse for markedets elendighet når konjunktursvingningene igjen skaper økt arbeidsløshet. Høyres rapport om det såkalte «utenforskapet», som de lanserte i sommer, er i så måte en god indikasjon.

Samtidig finnes det ikke noe som helst belegg for å si at dette er en medisin som hjelper mot arbeidsløsheten. Joda, det stemmer at arbeidsløsheten er lavere i USA, der denne politikken har gått mye lenger, men det stemmer også at forskjellene er mye større og at det er få amerikanere som kan overleve med en 37,5 timers arbeidsuke, slik vi gjør i Norge og det meste av Vest-Europa. Hvis vi imidlertid ser på hvordan den har vært gjennomført i en europeisk målestokk, som jo må være den målestokken vi forholder oss til her, er det ingenting som tilsier at politikken virker. Joda, det stemmer at det er land der det har blitt gjennomført en slik politikk der arbeidsløsheten har gått ned, for eksempel i Nederland og i Irland. Men når samme medisin gir andre resultater i andre land er det grunn til å stille seg spørsmål om hvorvidt det ikke har med andre ting å gjøre.

Problemet er at EUs sysselsettingsstrategi i virkeligheten ikke tar utgangspunkt i å styrke sysselsettingen, den tar utgangspunkt i å bidra til å konsolidere det nyliberalistiske akkumulasjonsregimet. For mens det på den ene siden ikke er noen grunn til å si at politikken har fått flere ut i arbeid, er det definitivt grunn til å si at den har ført til en fleksibilisering av arbeidsmarkedet og bidratt til å fjerne restene av klassekompromisset.

I et revolusjonært perspektiv er det i prinsippet irrelevant hvilken kapitalisme man forholder seg til. Nyliberalismen bidrar imidlertid ikke bare til å splitte opp arbeiderklassen, det er også et system som setter arbeiderklassen mange år tilbake. Men viktigst av alt – det er et system man er nødt til å forholde seg til når man utarbeider politiske strategier på et revolusjonært grunnlag. Og når klassekompromisset i all hovedsak er et tilbakelagt stadium for borgerskapet, vil også strategiene for den revolusjonære kampen måtte utarbeides fra dette grunnlaget.

Noter:

• 1. Etter økonomen John Maynard Keynes (1883–1946). [Tilbake]
• 2. Etter forretningsmannen Henry Ford (1863–1947), fremtredende eksponent for velferdskapitalisme i USA. [Tilbake]
• 3. Se Peder Martin Lysestøl og Roar Eilertsen (2001), Den nyliberale revolusjonen, Oslo: De Facto. [Tilbake]
• 4. Friedrich A. Hayek (1980), Unemployment and Monetary Policy, San Fransisco: Cato Institute, s. 45, forfatters overs. [Tilbake]
• 5. Se f.eks. Hayek (1980), Milton Friedman (1968), «The Role of Monetary Policy» i American Economic Review nr. 1, 1968, s. 1–21. [Tilbake]
• 6. En god analyse av østeuropeisk keynesianisme fines i Elmar Altvater (1993), The Future of the Market, London: Verso. [Tilbake]
• 7. En grundig analyse av ERT og deres betydning er å finne i Bastiaan van Apeldoorn (2002), Transnational Capitalism and the Struggle over European Integration, London: Routledge. [Tilbake]
• 8. Kees van der Pijl (2001), «From Gorbachev to Kosovo» i Review of International Political Economy nr. 2, 2001, s. 275–310. [Tilbake]
• 9. Til dette svarte imidlertid Keynes at «i det lange løp er vi alle døde». [Tilbake]

David Harvey heldt førelesing på universitetet i Windsor 25. september 2006; om byar som sosial, politisk og økonomisk organisasjon. Eksemplet er New York, som ekspanderte tidleg på syttitallet, lånte over evne – og gjekk konkurs i 1975, og vart sett under direkte administrasjon av finanskapitalen. Søpla flaut i gatene, og administrasjonsrådet laga logoen I love New York. Grunnplanet svarte med logoen Fear City, og atvåra turistar om at fly til New York fall ned, og at dei vart robba på gata. Så skjedde det ting. Den oppblåste økonomien på tidleg syttitall i New York er slåande lik økonomien til USA i dag.

David Harvey er professor i antropologi ved City University of New York.
Artikkelen er omsett til norsk av Einar Jetne, og utgitt av Rødt! med løyve frå forfatteren.

---

Eg har lenge vore interessert i spørsmål rundt sosial rettferd. Sosial rettferd og byen [Social Justice and the City] var ei av dei første bøkene mine. For meg var det ei overraskande bok å skrive, og eg håpar at ho ein dag også vil bli ei overraskande bok å lese. Men av og til, som i dette tilfellet, lærer du langt meir av å skrive ei bok enn av å lese ho. Boka mi var om byen og eg ville like å ta til med eit av favoritt-sitata mine om byar, eit sitat frå Robert Park, ein sosiolog som skreiv i Chicago på 1920-talet. Park sa det slik om byar:

«Byen er mennesket sitt mest gjennomførte, og i det heile mest suksessrike, forsøk på å forme verda han lever i etter sin eigen lyst. Byen er verda mennesket skapte, og derfor også den verda mennesket er dømt til å leve i. Og indirekte, utan eit klårt grep om karakteren til oppgåva, har mennesket omforma seg sjølv i det han formar byen.»

De må tilgje meg feil bruk av kjønn i sitatet, det var skrive på 1920-talet. For meg er det viktige ved denne forståinga noko vi bør tenke gjennom – fordi eg kan bli tillagt å like det, men også fordi det på fleire måtar er ein parallell til ei berømt utsegn av Marx. I Kapitalen skreiv Marx om den menneskelege arbeidsprosessen og peika på det dialektiske ved at vi ikkje kan endre verda rundt oss utan å endre oss sjølve, og at vi ikkje kan endre oss sjølve utan å endre verda rundt oss. Marx ser heile historia til menneska som skapt i den dialektiske omforminga av kven vi er og kva vi er, parallelt med omforminga av verda rundt oss, miljøet og alt anna. Park var sjølvsagt ingen marxist. Eg tvilar på om han nokon gong las Marx, men Park brukar det same argumentet. Underforstått hos Park kan spørsmålet «kva slag byar ønskjer vi å bu i», ikkje bli skild frå spørsmålet «kva slag folk ønskjer vi å vere», «kva slags humanitet ønskjer vi å skape blant oss», og «korleis ønskjer vi å skape han?» Det er den gjensidige samanfattinga av byen, av kven vi er og kva vi er, som er noko eg trur det er svært viktig å tenke gjennom. Spesielt gjeld det når vi ser bakover i historia, og spør om vi nokon gong var bevisst denne oppgåva. Var vi bevisst om at vi gjorde dette? Eg trur svaret er at i det byane endra seg, endra vi oss utan verkeleg å vere særleg bevisst det.

Av og til kjem nokon, vanlegvis ein utopist, og seier:

«Hei, vi bør lage ein annan slags by. Og denne andre slags byen skal bli den typen by der vi vil bli praktfulle menneske i staden for alle dei vonde og ekle folka som vi ser rundt oss.»

Det er altså ein utopisk tradisjon som prøver svare på Park sine argument gjennom å vere bevisst oppgåva og foreslå byformer, byfunksjonar og byvekst som på ein måte er knytt til ideen om å skape eit ideelt menneskesamfunn, ei ideell verd vi kan leve og bu i.

Dei fleste utopiske utkast og planar har aldri fungert særleg godt, av årsaker som eg ikkje vil gå inn på her. Men når vi ser bakover historisk og geografisk på måten New York vart bygd på, måten Toronto vart bygd, Birmingham vart bygd, Moskva vart bygd, Shanghai vart bygd, så synest det ikkje å vere slik at desse stadane vart bygd med ein svært klar ide om kva slags menneske vi ønska å vere. Men resultatet av urbaniseringa har vorte forminga av eit spesielt slag menneskesamfunn, og vi bør vere opptatte av kva slag menneskesamfunn dette er.

Det er eit svært gammalt ordspråk frå middelalderen som seier at «byluft gjer ein fri», og her startar ideen om byens fridom å bli viktig historisk. Eit spørsmål eg ønskjer drøfte i dag, er: «Kva slags fridom har vi i byen?» Akkurat no, viss vi seier «byluft gjer oss fri», kva slags fridom er forma av den urbane prosessen som finn stad rundt oss? Dette spørsmålet fører direkte over til spørsmåla: «Kva meiner vi med fridom?», «Kven kan fortelje oss kva denne fridommen er?», og «Korleis formulerer vi korleis denne fridommen er?» Sjølvsagt har vi eit veldig flott bilde av fridomsideen.

George Bush sine talar

Sørafor oss har ein mann med namnet George Bush nyleg skrive ein masse og halde mange talar med fridom som tema. Eg var nyssgjerrig på dette, og tok meg tid til å lese alle talane til George Bush på nytt – og dei er svært interessante. Han seier ein masse forskjellig. På årsdagen for 11.9 sa han:

«Vi står fast på verdiane som gav fødselen til denne nasjonen fordi ei fredfylt verd av veksande fridommar tener Amerika sine langsiktige interesser, avspeglar varige amerikanske ideal og smir Amerika sine allierte saman. For menneskeslekta er det muleg å fremje fridommens siger over hennar urgamle fiendar.»

Han held fram og seier at «Sambandsstatane helsar sitt ansvar for å gå fremst med denne store nasjonen.» Desse kjensleytringane fann ein også hos George Bush i nokre av talane hans før 11.9. Dei var ikkje nye. Men det er ei interessant endring. Då Tony Blair kom for å tale til Kongressen i juli 2003, foreslo han eit vennleg tillegg til George Bush si vektlegging av amerikanske verdiar. Han sa:

«Det er ein myte, trass i at vi elskar fridom og andre ikkje gjer det, at våre band til fridom er eit produkt av kulturen vår, at fridom, demokrati, menneskerettar, styre ved lov, er amerikanske eller vestlege verdiar. Kongressmedlemmer, verdiane våre er ikkje vestlege, dei er universelle menneskelege verdiar.»

Bush aksepterte denne endringa. I den neste talen hans, som vart halden i Westminster som svar på Blair sin tale, sa han:

«Fremjinga av fridom er vår tids kall. Det er kallet til landet vårt frå dei 14 punkta (her refererte han til Woodrow Wilson), til dei 4 fridommane (i det han refererte til Roosevelt), til Westminster-talen (her snakka han om Ronald Reagan). Amerika har sett makta si i tenesta til prinsippet at fridom er naturskapt. Vi trur fridom er historia si retning. Vi trur at menneskeleg fullføring og storleik kjem med den ansvarlege utøvinga av fridom. Vi trur at den fridommen som vi prisar, ikkje berre er for oss, men retten og evna for heile menneske-ætta.»

I takketalen sin til Det republikanske nasjonale konventet i 2004 sa George Bush:

«Eg trur Amerika har fått kallet å leie fridomssaka i eit nytt hundreår. Eg trur at millionar i Midtausten i det stille ber inntrengande for deira fridom. Om dei fekk sjansen, ville dei omfamne den mest ærefulle styreforma som nokon gong er tenkt ut av menneske. Eg trur alt dette fordi fridom ikkje er amerikanarane si gåve til verda, men den Allmektige si gåve til einkvar mann og kvinne i denne verda.»

I innsettingstalen som president i januar 2005 sa han:

«Vi kan koste på oss fullstendig tiltru til den endelege sigeren i denne verda. Ikkje for det at historia rullar på det uunngåelege sine hjul – det er menneskelege val som skaper rørsle, rykker fram – ikkje for det at vi ser på oss sjølve som ein utvald nasjon. Gud rår og vel som han vil. Mens historia har eit drag av rettferd, har ho også synleg retning, gitt av fridom og av fridommen sin opphavsmann.»

Det er eit interessant sett av omdanningar i desse talane: Frå ideen om at fridom er amerikanske verdiar, til ideen om at dei er universelle verdiar, til ideen om at dei er verdiar forankra i naturen, til ideen at dei – sjølvsagt – er del av den Allmektige sin intelligente plan for jorda. Det som er interessant ved denne retorikken, er at han er hardnakka i Bush-administrasjonen. Vi kan ha to tilnærmingar til det. Ei er å seie at dette berre er hyklersk tullprat. Når vi ser på Guantanamobukta og Abu Ghraib, når vi ser på alt som skjer på bakken, er vi skrekkslagne over at det er ein utruleg mangel på samsvar mellom retorikken om fridom, og fakta om kva som skjer når den verkelege politikken faldar seg ut. Til og med i «the Patriotic Act» i USA, det autoritære som vi ser på alle nivå i forvaltninga – er denne retorikken komplett falsk og hyklersk, og dette er den gale måten å tolke det på. Eg trur det er feil av mange grunnar. Bush klyngar seg svært mykje til sine krav om fridom. Den konservative spaltisten David Brooks i New York Times kommenterte, og eg trur at eg til dels er einig med han når han seier:

«Vi skulle ikkje gå ut i frå at Amerika er den pengegriske, ressursøydande, TV-blaute, jordas ureflekterte dumrian, og at all denne høgtona ordbruken berre er eit dekke for leiting etter olje, for dei rike sine lystar, dominering eller krig.»

Eg trur verkeleg at Amerika er alt dette, men det Brooks har heilt rett i, er at det er ikkje nettopp alle desse tinga. Ideala til Bush er verkeleg djupt rotfesta i amerikansk historie, og dei er svært, svært avgjerande for korleis folk i USA bygger opp bildet sitt av verda. Vi treng å finne makta til denne retorikken, det viktige ved denne retorikken, og tradisjonen til denne retorikken. Då Bush for eksempel refererte tilbake til Woodrow Wilson, brukte han eit svært, svært sterk band. Woodrow Wilson (ein liberalar) var opptatt av fridom i verda. Samtidig stod han òg for meir skitne saker. Då Woodrow Wilson var president, ytra han seg for eksempel slik:

«Sidan handel ignorerer naturlege grenser og produsenten insisterer på å ha verda som marknad, må flagget til nasjonen vår følgje han, og dørene til den nasjonen som er stengt mot han, må vi kjempe ned. Konsesjonane som er oppnådd av finansfolk, må bli sikra av statsleiarar, dvs. det militære, også om suvereniteten til ein uvillig nasjon kan bli grovt krenka i prosessen. Koloniar må bli oppnådd eller oppretta, slik at ikkje noko nyttig hjørne av nasjonen blir oversett eller liggande ubrukt.»

Roosevelt hadde liknande globale konstruksjonar. Reagan sjølvsagt også. Eg ønskjer å peike på dette no fordi det rår ei feilaktig oppfatning av at Bush er eit avvik frå den amerikanske tradisjonen. Han er ikkje det. Han har fast feste i tradisjonen. Derfor kan vi ikkje leike med oppfatninga om at vi enkelt og greitt kan røyste Bush ut av embetet og sette nokon lik Clinton tilbake, og at problemet dermed er løyst.

Fridom i praksis, i Irak

Ideen om fridom er svært viktig, men no må vi gje han handfast meining. Måten Bush gir ideen handfast meining på, er gjennom på ny og på ny i talane sine å la fridom bli assosiert med marknaden sin fridom og med handelsfridom. Kva Bush meinte med fridom, er best signalisert ved det Paul Bremer, leiaren av Koalisjonen av Mellombels Styre i Irak, gjorde før han gav frå seg makta. Han la fullstendig om det institusjonelle apparatet til den irakske staten. Det vart sett i verk privatisering av alt. Det skulle ikkje vere noko hinder for privat eigarskap. Det skulle ikkje vere noko hinder for at utanlandske investorar skulle kunne kome inn og gjere kva dei måtte ønskje, inga skjerming av landet sine eigedommar, ingen hinder for handel.

Det Paul Bremer gjorde før han gav frå seg makta, var å etablere eit heilt sett med arrangement innafor dei irakiske institusjonane, arrangement som samsvara med eit nyliberalt statsapparat. Eit fullkome samsvar med WTO og også med teorien om korleis eit nyliberalt statsapparat skulle sjå ut. Arrangementet omfatta noko slikt som 70–80 forskrifter, dekret som Bremer overførte til irakarane. Då den formelle regjeringsmakta vart overført til irakarane, var det ein føresetnad for overføringa at inga forskrift skulle bli endra. Irakarane vart altså invitert til å ta denne fridomsideen på ein heilt spesiell måte. For lenge sidan kommenterte kritikaren Matthew Arnold ideen slik: «Fridom er ein storslått ide, det er ein vidunderleg hest å ri under føresetnad av at du veit kor du rir han.»

Det som irakarane var invitert til å gjere, var å ri fridomshesten rett inn i den nyliberale hesteinnhegninga. Den irakske grunnlova som vart forma i 2003, var omtrent identisk med den grunnlova som ein nådde fram til for 30 år sidan, i 1975 for å vere eksakt, i kjølvatnet av kuppet i Chile, det kuppet som fjerna Salvador Allende og sette Pinochet i hans stad. I Chile var det eit to års mellomspel fordi spørsmålet var: Kva slag økonomisk program kunne få økonomien i gjenge igjen? Det dei gjorde i Chile, var å bringe inn Chicago-gutane som sa: «Privatiser alt, opne opp for utanlanske investeringar, utanlandshandel, ingen hinder for tilbakeføring av privat eigedom, ha ein eksportleidd vekstmodell.» Sjølvsagt trong dei ikkje disiplinere arbeidskrafta sidan alle arbeidarleiarane var døde og alle fagforeiningar var oppløyste. Alle helsestasjonar der radikal opposisjon hadde vakse fram vart oppløyste. Det var eit fullstendig nyliberalt regime som vart sett i verk i Chile i 1975, heilt identisk med det som USA tvinga på Irak i 2003.

Så igjen, det blir lagt vekt på ei spesiell oppfatning av fridom. Eg trur at det som hendte etter kuppet i Chile, og det som hendte i Irak, stør opp under ein heil historisk teori der sterke nyliberale prosessar har omforma verda, omforma oss til eit punkt der vi alle er nyliberalarar, enten vi likar det eller ikkje. Alle har vi tatt til oss nyliberalismen sitt livssyn, og som eit resultat av det, ytrar vi oss til kvarandre på svært ulike måtar. Mest slåande ser vi denne endringa på måten byane har vorte omdanna på gjennom denne perioden. Noko av det mest fascinerande for meg har vore å spore nyliberalismen bakover til New York City i 1975. Dette er nøyaktig den tida då kuppet skjedde i Chile.

1975: New York konkurs

New York City gjekk konkurs i 1975. Konkursen til New York City var ei eineståande hending som fekk dramatiske globale følgjer. I byrjinga var budsjettet til New York City eit av dei største offentlege prosjekta i verda. Det var enten det 14. eller 15. største offentlege prosjektet i verda. Konkurs for New York var jamgodt med konkurs for eit land som Italia eller Frankrike. Ideen var så potensielt øydeleggande at både den vesttyske kanslaren og den franske presidenten appellerte til Ford-administrasjonen, og sa at «du kan ikkje la dette skje». Men det skjedde, og det som skjedde deretter, var absolutt skjelsettande, avgjerande.

Korfor – og kva hendte? Gjennom 1960-åra hadde New York City mista arbeidsplassar, og selskap hadde flytta ut til forstadane eller til område lenger sør i USA (enno ikkje til Mexico, Taiwan eller Kina, men dei flytta ut). Som eit resultat minka industriell sysselsetting i New York City. Sjølvsagt skjedde dette i mange amerikanske byar på denne tida. Resultatet var at bysentera vart okkupert av utilfredse, arbeidslause, marginaliserte og svært ofte rasemerkte folkegrupper. Dette blussa opp i eit spekter av kriser i 1960-åra, og vart kjent som 1960-åra si urbane krise.

Opptøyar, spesielt dei som følgde etter drapet på Martin Luther King i 1968, skapte bråk i mange av dei sentrale byane. Den føderale regjeringa sette seg føre å gjere noko med dette. Ho vedtok å prøve hjelpe sentrale byar på beina igjen, ho oppretta eit gjenreisingsprogram.

Gjenreisingsprogrammet kvilde for ein stor del på utvidinga av offentleg sektor. Den offentlege sektoren ekspanderte fordi føderale budsjett strøymde inn til byane, svært raskt, og lokale styresmakter kunne starte med å utvide arbeidsstokken sin og utvide tenestene dei kunne by. Utdanningssektoren voks, helsesektoren voks, avfallshandtering voks, og talet på korttidsarbeidarar voks. Som del av stabiliseringsprogrammet ekspanderte den offentlege sektoren i New York City svært raskt gjennom slutten av 1960-talet og tidleg på 1970-talet. Dette programmet omfatta også integrering av etniske minoritetar i arbeidsstokken ved offentleg sysselsetting. Heile programmet kvilte på at byen hadde nødvendige finansar. Byen hadde ikkje nødvendige finansar, og starta derfor å låne tungt mot slutten av 1960-talet og på tidleg 1970-tal. Investeringsbankfolka elska det, fordi New York City hadde eit stort budsjett – og derfor var det ei sikker investering.

Investeringsbankfolka var svært glade for å kunne finansiere alt dette. Fakta er at dei til og med lærte New York City sleipe triks, kreativ bokføring og alt muleg, slik at dei kunne få ting finansiert på meir «sofistikerte» måtar. Men i 1973 tok mangt til å gå dårleg. Byen tok til å miste pengar, eigedomsskattar gjekk ned og inntekter minka. I 1973 fann den føderale regjeringa seg òg i ei finansiell krise. Eg vil for alltid minnest den dagen då president Nixon kom på radioen med si Melding om Tilstanden i Unionen, og sa: «Den urbane krisa er over.» Eg kikka ut av vindauga og sa: «Uff, for meg ser Baltimore ut som før.» Eg trudde at folk ville danse i gatene. Det var den same skitne, rotete og forferdelege staden, på nedtur som han alltid hadde vore. Det Nixon meinte med dette, var: «Vi vil ikkje gje dykk meir pengar». Dei stoppa overføringa av pengar til New York City. Budsjetta vart kutta ned idet føderale pengar ikkje lenger kom inn. Deretter starta New York City å låne endå meir.

I 1975 sa investeringsbankfolka: «Nei, no vil vi ikkje låne dykk meir.» Det var ein dramatisk augneblink, og byadministrasjonen sa: «Kva? Kva skal vi gjere?» Investeringsbankfolka sa: «Vi veit ikkje.» Dette er ein del av historia. Den andre delen av historia er denne: Gjennom 1960-åra og 1970-åra hadde det vore eit program for det eg kallar «overskotskapital». Det var for mykje kapital i omløp og ingen visste kva ein skulle gjere med det. Ein heil del gjekk til spekulasjon i fast eigedom. Det var ein enorm byggeboom i mange amerikanske byar, og spesielt i New York City. Dette er epoken som skapte World Trade Center, som igjen var ei økonomisk ulykke fordi ingen nokon gong ønska lokalisere seg i det, og det kunne aldri bli fylt opp med ordinære leigetakarar i det heile tatt.

Det var ein byggeboom, og den mest utrulege «overbygginga», særleg i kontorsektoren. Bystyremaktene gjorde òg alle slags grep, slike som å ettergje eigedomsskattar. Det gjekk føre seg eit regelrett spel blant utviklarar i eigedomsmarknaden. Eigedomsmarknaden braut saman i 1973. Rundt omkring fanst alle desse tomme bygningane som ikkje betalte skattar. Dette var også ein del av problemet til New York City. Mellom mangelen på sysselsetting og mangelen på eigedomsskattar hadde de denne krisa. Men det finst også ei anna sak: Korfor bestemte investeringsbankfolka seg plutseleg for ikkje å låne ut meir? Viss de ser på ein økonomi som stort sett sit i gjeld, som finansielt blir styrt på ein sjokkerande måte, der alle indikatorar seier at de ikkje bør låne dei noko meir, då ser de på dagens USA. Dei samla dataa om New York City i fortida var ikkje verre enn dei samla dataa om heile USA sin økonomi akkurat no. Og det tilsvarande på banksida akkurat no er Den kinesiske sentralbanken, Den japanske sentralbanken og Den sørkoreanske sentralbanken som plutseleg kunne avgjere: «No vil vi ikkje låne dykk meir pengar.» Då ville det ikkje vere meir pengar i USA til å føre krigen, ikkje meir pengar å bruke på denne eigedomsboomen, alt dette konsumeriet, ikkje pengar til å oppretthalde det enorme underskotet som vi har.

Spørsmålet er korfor investeringsbankfolka i New York City plutseleg avgjorde ikkje å låne ut meir. For meg synest dette å vere den verkelege historia bak finanskrisa til New York City. Rett nok var New York City sårbar. Kva gjorde New York City som investeringsbankfolka ikkje likte? Det dei gjorde, var å spele vennleg overfor fagforeiningane, dei fordelte pengane rundt omkring, og dei engasjerte seg i alle slags filantropiske prosjekt, og sant nok så var dei vennlege overfor minoritetar, svarte menneske og alle andre. Byen gjorde alt muleg som stod i vegen for ambisjonane til menn som David Rockefeller, som ønska at New York City skulle vere ei øy for borgarleg overflod. Samtidig som pengane flaut, fanst det ei mengd antibankierholdningar i byen og ei mengd antikonsern-kjensler. Husk at dette var den tida då studentane i Santa Barbara verkeleg gravla Chevy og brende ned bygningen til Amerikabanken. Det var ei mengd radikalisme, ei mengd antikonsern-politikk. Storkapitalen var i ferd med å bli nervøs tidleg på 1970-talet. Dei byrja arbeide saman for å gjenskape ein levedyktig konsernkapitalisme med omfattande makt. New York City utvikla seg i retning å bli ein sosialdemokratisk, nesten sosialistisk bykommune. Storkapitalen var politisk skremd. Og så sette han i verk eit finansielt kupp mot byen.

Kuppet i Chile og kuppet i New York

Argumentet mitt er at dette finansielle kuppet mot New York City var akkurat like effektivt som Pinochet sitt militærkupp i Chile. Men det som no måtte skje, var at New York City måtte bli disiplinert inn i ein ny type økonomisk framtid. Korleis kan slikt bli gjort demokratisk?

Noko som straks skjedde, var at all råderett over budsjettet vart tatt frå dei valde styresmaktene, og gitt til Bystøttestyret (The Municipal Assistance Corporation (MAC)), seinare kalla Det Finansielle Krisekontrollstyret. MAC vart styrd av investeringsbankfolka, eit par statsrepresentantar og eit par byrepresentantar. Det dei reelt gjorde, var å ta hand om alle inntektene som kom inn til byen, alle skattane, og dei sa: «Vi vil ta alle desse pengane, og det første vi vil gjere, er å betale ut alle som har obligasjonar, betale dei som har pengar til gode. Alt som blir igjen går til bybudsjettet.» De kan sjølvsagt sjå kva det innebar for arbeidsløyse og kutt i tenesteyting. Det var ei katastrofe. Dei insisterte til og med på at byfagforeiningane skulle legge alle pensjonsfonda sine inn på gjeldssida, slik at viss byfagforeiningane skapte noko slag problem og New York City gjekk konkurs, ville dei miste alle pensjonane sine. Det var eit svært dyktig trekk på den tid.

Det var her, trur eg, at eit ekstremt viktig prinsipp som vart eit globalt prinsipp, først vart forma som lov. Viss det er ei konflikt mellom velveret til finansielle institusjonar og folket sitt velvere, vil regjeringa velje velveret til finansinstitusjonane. Til helvete med folket sitt velvere. Dette vart sjølvsagt evangeliet til Det internasjonale pengefondet (IMF) og deira Strukturelle tilpassingsprogram (SAPs) som starta opp på 1980-talet med Mexico som ein av dei første. MAC disiplinerte byen, gjekk til angrep på arbeidsstyrken, og til angrep på alle slag sosiale utgifter. Men investeringsbankfolka hadde eit problem, og problemet var at dei rådde over all denne eigedomen. Derfor kunne dei ikkje dra bort frå byen og seie: «til helvete med det.» Dei var nøydde til å revitalisere byen og samtidig disiplinere han. Denne situasjonen ramma tenestene i stort omfang. Søppel vart ikkje samla inn, og dei måtte kome opp med ein strategi for å revitalisere byen slik at verdien av alle desse eigedommane som hadde vore negativ i 1970-åra, kom tilbake.

Korleis gjorde dei dette? Dei gjorde det på to måtar. Den første var ein internasjonal vri. Ei av hendingane i 1973 var ein sterk vekst i oljeprisane takka vere OPEC, og det var ein oljeboikott. Hoppet opp for oljeprisane førte til ei opphoping av petrodollar i Golfstatane. Saudi-Arabia fann seg sjølv med tonnevis av dollar, og det gjorde alle Golfstatane. Det store spørsmålet var: Kva skulle dei gjere med alle desse pengane? Putte dei under madrassen?

Frå britiske etterretningsrapportar som vart frigitt siste året, veit vi at britisk etterretningsteneste rekna det for svært sannsynleg at USA ville invadere Saudi-Arabia i 1973 for å okkupere oljebrønnane, og bringe oljeprisane ned. Vi veit at så langt gjekk planlegginga. Vi veit ikkje om dette berre var ein av fleire alternative planar, heller ikkje noko om kor alvorleg planen var. Ingen veit, og truleg får vi ikkje vite det på lenge. Men det vi veit, er at USA sin ambassadør til Saudi-Arabia drog til saudiane og reiste spørsmålet om kva dei ville gjere med petrodollarane. Dei forhandla seg fram til ein eksklusiv avtale med saudiane. Denne gjekk ut på at Saudi-Arabia skulle resirkulere petrodollarane sine gjennom amerikanske investeringsbankar. Om saudiane visste at dei kunne kome til å bli invadert eller ikkje, eller om dei visste at dei kunne bli bomba tilbake til steinalderen, det veit eg ikkje. Men vi veit at saudiane gjekk med på å sette alle desse petrodollarane inn i investeringsbankane i New York, noko som gav dei ein kjempeprivilegert posisjon innafor global finansnæring. Det sikra at New York vart verdas finanshovudstad.

Ofte trur vi at New York City er finanshovudstad fordi det er naturleg. Men det er ikkje naturleg. Til dels var det amerikansk militærmakt som sikra det. Men no hadde investeringsbankane i New York pengane, og dei hadde forretningane. Dei kom til å få ei mengd sysselsetting i finansielle tenester i New York City. Vareproduksjon i byen spela inga rolle. Dei måtte omforme byen rundt finansielle tenester og alt som følgjer med slikt. Og som ei følgje av det, søkte konserna og investeringsbankfolka saman rundt ideen om å revitalisere økonomien til New York City. I lag danna dei noko dei kalla «Downtown Business Partnership». Denne partnarskapen avgjorde at dei skulle selje New York City som eit reisemål for alle som måtte vere interesserte i kultur. Dei dreiv verkeleg fram kulturelle institusjonar som Museet for Moderne Kunst, Broadway og andre institusjonar som mål for konsum, som turistmål.

Dette er tidspunktet då dei kom opp med logoen som de alle har sett: «Eg elskar New York.» Dei skulle selje byen. Slik skulle dei revitalisere han. Men korleis kunne det vere muleg i ei tid då ingen samla saman søppel? Korfor skulle turistar kome til byen når gatene var fulle av søppel? Altså måtte dei starte med å sjå på korleis bystyresmaktene arbeidde. I denne prosessen møtte dei alvorleg motstand. Politiet og fagforeiningane til brannfolka var opprørte over at lønningane deira vart senka, over kontraktar som vart oppheva, og over at mange regelrett vart oppsagde.

Fryktbyen New York

Derfor reiste dei ein kampanje mot «Eg elskar New York»-ideen. Dei produserte eit flygeblad med tittelen «Fryktbyen». Dette delte dei ut til turistane på Kennedy-flyplassen. Flygebladet sa slikt som: «Dra ikkje til byen, for viss det tar til å brenne på hotellet ditt, då må du hoppe ut av vindauget. Det finst ikkje brannfolk som kan hjelpe deg ut.» «Ikkje spaser i byen.» «Bussar kan du berre bruke mellom klokka 9 om føremiddagen og klokka 5 om ettermiddagen.» «Reis aldri med metroen, for der vil du bli slått ned og rana.»

Dei sette ut i livet denne «Fryktby»-kampanjen, ein kampanje som også fekk effekt i Europa, og reisande frå Europa tenkte: «Eg trur ikkje at eg kan dra til New York.» Dette var tidsrommet der også anna skjedde, «Sam-sommaren», uhyggelege mord og slikt noko. Det var klart at «Downtown Business Partnership» hadde eit imageproblem. Derfor forhandla dei med politiet og med fagforeiningane til brannfolka, og sa: «Stopp denne kampanjen, og vi vil ta mange av dykk i arbeid igjen.» Og dei sa «OK», og avslutta kampanjen, og mange av dei fekk jobbane sine tilbake. Men dei vart sett til å arbeide i Manhattan. Så brann Bronx ned, og store delar av søppelet i Queens vart aldri plukka opp, og over alt der vart det verande mykje kriminalitet. Men dei «forsegla» Manhattan, og gjorde bydelen til eit privilegert område. Manhattan vart så trygg som det var muleg å gjere bydelen. Han var ikkje svært trygg på 1980-talet. Han var heller tøff, men bit for bit skjedde ei gjenerobring av Manhattan.

Til helvete med befolkninga!

Dette var det andre prinsippet: Bystyremaktene var ikkje lenger til for å tene befolkninga. Bystyremaktene måtte konsentrere seg om å skape eit godt forretningsklima. Og viss det er ein konflikt mellom det å skape eit godt forretningsklima og det som tener den eine eller det andre delen av befolkninga, så til helvete med dei siste. New York City vart ein delt by på 1980-talet. Ei utruleg krimbølgje tok over. Viss du vil privatisere alt, korfor ikkje også privatisere omfordeling ved hjelp av kriminell aktivitet? Det var verkeleg det som var i ferd med å skje.

Det einaste problemet var, gitt korleis forsvarsverka vart sett opp, at det i aukande grad vart vanskeleg å privatisere dei svært rike. Det kunne berre bli gjort med fattigfolk eller med middelklassefolk. Det andre problemet var sjølvsagt at det andre New York, det som ikkje hadde vorte privilegert, hadde ein samanbrotsepidemi, ein AIDS-epidemi og ei krise innafor offentleg helsestell. Halve byen levde i elende, mens den andre halvdelen stadig vart bygd opp av forretningspartnarskap og ei privilegert oppfatning av at «dette er eit Manhattan som vi kjenner og elskar». No er vi ved slutten av det, akkurat no under Bloomberg-administrasjonen. Her har vi ein mann som er milliardær, ein som har kjøpt seg billett til «Fleirtalsposisjonen», men likevel er han ingen dårleg borgarmeister. Han er ikkje så dårleg som nokre av dei borgarmeistrane som har funnest, og han er verkeleg opptatt av å prøve gjere New York City konkurransedyktig i den globale økonomien. Men konkurransedyktig for kva?

Noko av det første Michael Bloomberg sa, var «Vi vil ikkje by noko konsern subsidiar for å kome hit». Han vart referert slik: «Viss eit konsern treng pengestøtte for å lokalisere seg i denne vedunderlege New York City, kjenneteikna ved høg kostnad og høg kvalitet, viss dei treng pengestøtte for å kome hit, då ønskjer vi dei ikkje. Vi ønskjer berre konsern som kan klare å bli verande her.» Dette sa han ikkje om folk, men reelt blir denne politikken overført til folk. Det går føre seg ei flytting av folk med låg inntekt, særleg folk av spansktalande opphav, ut av New York City. Dei flyttar til små byar i Pennsylvania og øvre del av staten New York fordi dei ikkje lenger maktar å bu i New York City. Levekåra deira i New York City er skremmande. Samtidig er livet til dei svært, svært rike heilt vedunderleg. Dette er den typen by som eg bur i no. På ei side kan du nyte livet i omgivnader som Manhattan, som er relativt trygg no, der tenester i det heile slett ikkje er dårlege. De kan nyte det, men vanskane er at for mellomklassefolk som meg sjølv er det i ferd med å bli umuleg å bu meir på Manhattan, og dette har delvis med utviklingsretninga til nyliberalismen å gjere.

Pengar frå Saudi-Arabia

Eg nemnde investeringsbankfolka som fekk alle desse pengane frå Saudi-Arabia. Spørsmålet er: Kva ville dei gjere med pengane? Økonomien til USA var nede. Til kva og kven skulle dei låne ut pengane? Dei kunne ikkje bli plassert i nye bygningar på Manhattan. Der var det alt for mange bygningar. I 1975 stod ein verkeleg overfor eit problem med overskotskapital. Kor på jorda skulle dei plassere overskotspengane? Ein av investeringsbankfolka, Walter Wriston, sa at «det er enkelt – vi lånar ut til land, for land drar ikkje sin veg, så vi kan alltid finne dei». Så starta dei med å låne ut store pengesummar til Mexico, Brasil, Argentina, til og med til Polen. Dei lånte ut til forholdsvis låge renter sidan rentene var svært låge på 1970-talet. Men på bakgrunn av auka inflasjon i 1979 heva Paul Volcker plutseleg alle rentene. Når utlånsrentene auka, måtte Mexico plutseleg betale tilbake til høgare renter – og så kunne dei ikkje betale.

Nyliberalarane på høgre fløy likar ikkje IMF. Første året under Reagan-administrasjonen forma James Baker ein plan for effektivt å avvikle IMF, og Reagan-administrasjonen ønska gjere det. Bortsett frå at Mexico var konkurs, fanst det eit reelt problem: Viss ein let Mexico gå konkurs, ville desse låna bli råka og Citibank, Chase Manhattan og alle New York sine bankar ville verkeleg bli alvorleg råka av konkursen til Mexico. Det var på dette stadiet at dei vedtok å redde Mexico. Dei måtte redde Mexico. OK, statskassa i USA kom på banen, og då sa James Baker plutseleg: «Ah, det er her IMF kan hjelpe, dei kan gjere skitjobben for oss!»

Vanskane akkurat då var knytt til at IMF var samansett av Keynes sine disiplar, så det første Baker no sa, var: «La oss oppnemne nokre som er verkelege blå monetaristiske nyliberalarar og sette dei inn der.» Så gjennomførde dei det som Joseph Stiglitz kalla «utrenskinga av alle keynesianarar i IMF og Verdsbanken i 1982». Inn sette dei alle desse andre økonomane som tenkte innafor rammene til monetarisme og nyliberale prinsipp. Deretter sa dei: «La oss gjennomføre Mexicosaka.» Det IMF tok til med, var å gå inn i prosessen, og seie: «Måten å få pengane tilbake frå mexicanarane på, går gjennom å sette tommeskruen på det mexicanske folket.»

På ny ser vi det prinsippet som vart skapt i New York City: Viss det er ei konflikt mellom finansinstitusjonane og folket si velferd, slå til mot velferda til folket i Mexico, slå til mot velferdsytingane til folket i Brasil, slå til mot velferda til folket i Ecuador, slå til mot velferdsytingane kor det enn måtte vere. Strukturell tilpassing gjer nettopp dette. Og samtidig insisterer ein på institusjonelle reformer: «Bli kvitt sterke fagforeiningar, innfør fleksibilitet i arbeidsmarknaden, og reformer pensjonsordningane.» «Gje spelet namnet strukturtilpassing!» Slik begynte IMF å arbeide globalt, og investeringsbankane i New York – i sentrum av dette – vart sjølvsagt utruleg velståande. Og endå viktigare: Dei har vorte engasjert i finansieringsprosessen globalt.

Nye instrument, nokre av dei heilt overraskande, har byrja vekse fram, blant desse hedgefond (*). For 15 år sidan fanst det 200 hedgefond. No finst det noko slikt som 3000 av dei. Vi har nyleg sett at eit av dei havarerte, men framleis tar dei leiande hedgefond-adminstratorane personleg ut noko slikt som 250 millionar dollar kvar. Det vil seie: Kvar av dei hadde ei personleg inntekt på 250 millionar dollar på eitt år. Eg veit no at de alle har ambisjonar om å bli administratorar av hedgefond, men ver på vakt, ver på vakt! Det er ikkje uvanleg i finanstenestenæringa. På Manhattan har vi ei mengd slike folk som bur på plassen, i eit privilegert senter for ein overnasjonal kapitalistklasse, om de likar det omgrepet – eg likar det ikkje. Den overnasjonale kapitalistklassen er der for å nyte seg sjølv, for å manipulere fiktive verdiar.

Siste veka hadde New York Times informasjon om nokre interessante tal som nyleg har kome fram. Noko som blir kalla rentenivå og valutaderivat. Vi kan snakke om kva dei er, og viss de veit kva dei er, fint, og viss ikkje, er det de treng å vite at i 1988 var desse null. No er dei 250,8 tusen milliardar dollar. Det er noko som blir kalla «credit default swap», og volumet av slikt uteståande var lik 0 i året 2000, men no er volumet på 26 tusen milliardar dollar. (Oversettaren sin merknad: Gjeld truleg handel med forfallne/misleghaldne krav.) Uteståande «equity derivat» i 2002 var på rundt 2 tusen milliardar dollar, no er dei rundt 6,4 tusen milliardar dollar. Artikkelen kommenterer at summen av alle desse uteståande «swaps» og derivatar ved utgangen av juni var på 283,2 tusen milliardar dollar. Det samla brutto nasjonalproduktet til USA, EU, Canada, Japan og Kina er på 34 tusen milliardar dollar. Desse folka lagar enorme mengder pengar ut av å spele desse spela, desse fiktive spela, og det skjer over heile byen. New York City er no dominert av den typen rikdom som er generert ut av denne typen aktivitet.

Sjølvsagt dryp mykje av denne rikdommen ned, ikkje til folk som meg, men han dryp ned på finansielle tenester allment. Han dryp ned på advokattenester og skattemanipulering. Eg kjenner ein som nettopp gjekk ut av yrket, og som tener 400 000 dollar i året av deltidsarbeid. Kva gjer han? Han gir folk råd om korleis dei skal spele skattespelet internasjonalt. Sjølvsagt er det dette nyliberalismen har dreidd seg om. Når du ser på dei oppsummerte tala, så er dei absolutt forbløffande: Den øvste 1 prosent av innbyggarane i USA har dobla delen sin av nasjonalinntekta over dei siste 20 åra. Dette har også skjedd både i Storbritannia og andre stader der nyliberalismen har fått fotfeste. Den øvste 0,1 prosenten har firedobla sin del av den nasjonale inntekta over dei siste 20 åra. Men når du går til den øvste 0,01 prosenten, så har dei auka inntektene sine med 497 prosent over dei siste 20 åra. Alt de treng gjere, er å sjå på desse tala – og de vil innsjå at det skjer ein utruleg konsentrasjon av rikdom i eitkvart land som har starta på den nyliberale vegen, delvis eller i stort omfang. Akkurat no har Kina gått ein spesiell nyliberal veg. Mengda av rikdom som har vorte konsentrert på få hender i Kina er også absolutt overraskande.

«Interessant at dei rike vart rikare»

Det som dette fører til, er den allmenne ideen om at nyliberalismen, alt frå starten av handla om gjenreising av klassemakt, og framfor alt gjenreisinga av klassemakta til ein svært privilegert elite, dvs. investeringsbankierane og toppsjefane i konserna. Fakta viser dette gong på gong. No må de kunne seie at dette var ein bevisst politikk. Dette var ikkje eit uhell! På ein måte er det moro når ein les alle desse rapportane til folk som Stiglitz på 90-talet, og han sa: «Vel, vi sette ut i livet den ene og den andre politikken, og det er interessant at dei rike tilfeldigvis vart rikare og dei fattige tilfeldigvis vart fattigare, men det var eit biprodukt av det som hende.» Nei, det var det som denne politikken var forma til heile vegen, det er akkurat det dei gjorde i New York City.

Då Mexico fullt ut vart nyliberal etter at IMF hadde gått gjennom alt i fleire rundar saman med Verdsbanken, vart landet verkeleg nyliberalt mellom 1988 og 1992. Fem år seinare er det noko slikt som 20 mexicanarar på lista over verdas rikaste. Eg trur at den tredje eller den fjerde rikaste mannen i verda er ein som heiter Carlos Slim, og han er mexicanar. Mexico har fleire milliardærar enn Saudi-Arabia. Til de av dykk som har vore i Mexico, har de registrert at det er fattigdom der? Har de lagt merke til at det er mykje arbeidsløyse der? Har de lagt merke til at det er ei mengd elende der? Mykje dårleg helse og ingen offentlege tenester, vatnet er skittent. Det er nettopp dette nyliberalismen handlar om, og det han gjer med byar, er verkeleg fascinerande.

I tilfellet New York vart nyliberalismen følgd av ei enorm bølgje av kriminalitet og ei bølgje av dårleg helse, som igjen vart følgd av undertrykkinga til Giuliani. Viss de i dag ser på alle latinamerikanske byar i den nyliberale perioden, har alle hatt ein auke i det absolutte fattigdomsnivået, bortsett frå Santiago. Alle, inkludert Santiago, har hatt ein utruleg auke i sosial ulikskap. Resultatet av dette er at vi no har delte byar, inngjerda og vakta samfunn her, utarma samfunn der. Byen har vorte løyst opp i mikrostatar av rike og fattige. Vi har det i New York City, framleis med Manhattan versus borough-ane.

Det andre som fakta viser om urbanisering i Latin-Amerika er ei enorm kriminalitetsbølgje som har pint byane til eit punkt der kriminelle gjengar periodevis hadde tatt over gatene i Sao Paulo dei siste få månadane, og vist at dei kan drive byen. De finn kriminell aktivitet, væpna ran. Eg drar regelmessig til Argentina fordi kona mi er frå Argentina. Sist jul hadde vi gleda av å ligge på golvet med ansiktet ned og med gevær peikande på oss, mens dei tok alt. Og dette er normalt, dette er ikkje unormalt, det er normalt. Dette er privatiseringa av omfordelinga av inntekt. Eg trur de må forstå det på den måten.

Den store oppgåva er, gjennom utviklinga i desse byane, å sjå kva som skjer. Det finst litteratur som Mike Davis sin Slumplaneten [Planet of Slums], og vi snakkar om det. Vi må gripe prosessen, kor han kjem frå, kven som gjer det, og kva som gjer det. For å få eit grep må vi tilbake til nokre enkle strategiar. Viss det ser ut som klassekamp og kjennest som klassekamp, då er det for Guds skuld klassekamp! Og den einaste måten de kan handtere det på, er å slåss tilbake på klassekampen sine vilkår. Men akademiske vener har fortald meg at klasse ikkje lenger er nokon gjeldande kategori. Andre har fortald meg for lenge sidan at det er forstyrrande. Viss du snakkar om klassar, får du «båten til å slingre». Wall Street Journal snerrar til einkvar som snakkar om denne omfordelinga og seier: «Åh, dei ønskjer å sette i verk ein avgjerande klassekamp,» som om vi alle var i same båt. Vi er ikkje alle i den same båten. Eg er ikkje i den same båten som dei som tar heim 250 millionar dollar i året. Så det synest meg at det er nettopp der vi er.

For å kunne gjere noko med det, trur eg vi må vedgå at byar alltid har vore senter for konflikt, endring og omforming. Det er verkeleg rørsler i arbeid i ulike byar, rørsler som prøver endre forholda. De kan sjå på slikt som skjer i ulike brasilianske byar, og slikt som skjer i nokre europeiske byar. Byar kan vere smeltediglar der ny politikk kan bli skapt og får vekse fram.

Den største vansken akkurat no er at byar har vorte delt opp i mikrostatar. Til og med akkurat no blir eg fortald at «byen» heller ikkje er eit høveleg omgrep lenger. Svaret mitt til dette er at vi må ta attende eit byomgrep, slik Park brukar det, som ei form for politisk eining som vi kan bruke til å forme på ny, ikkje berre byar, men rekonstruere mellommenneskelege forhold og oss sjølve. Vi må tenke gjennom det i desse termane, og vi må forstå at dette er eit politisk prosjekt, eit klasseprosjekt. Viss ikkje, vil vi berre gå gjennom neste runden med omstrukturering og finne oss sjølve som passive medspelarar til det som skjer.

---

(*) Hedgefond er et samlebegrep for en profesjonell forvaltet fondsinvestering, som har relativt frie rammer for investeringsaktiviten sammenlignet med ordinære verdipapirfond. Den vesentligste forskjellen ligger i forvalterens frihet til å selge seg short (en strategi for å profittere av nedgang i verdipapirer, som f.eks. aksjer eller obligasjoner). Hovedsakelig skjer investeringene i aksje-, rente- og valutamarkedet, eventuelt også i råvaremarkedet og i andre finansielle markeder.

Formålet med investeringene er alltid å gi positiv avkastning uavhengig av markedsutviklingen.

Hedgefond er ikke tillatt markedsført i Norge. Suksessen avhenger av underliggende strategi. Hedgefond er ikke pålagt å investere i aksjer. (Wikipedia) [Tilbake]

 

Å vere ein stat inneber at offentlege styresmakter har monopol på minst tri område: valdsbruk, skatteinnkreving, og å lage pengar. Alle tri monopol vart underminerte i Russland på 1990-tallet, i ein slik grad at sjølve eksistensen til staten stod i fare.

 

Vladimir Popov er russisk økonom. Han har mellom anna skrive boka Three drops of water (2002) om Kina.
Denne artikkelen heiter på engelsk «Russia Redux?», og han stod første gong i New Left Review 44.
Han er omsett til norsk av Gunnar Danielsen.
Les også svaret til Tony Wood.

---

Våren 2008 vil Russland få ny president og nytt parlament. Jamvel om Putins popularitet er ekstremt høg – om det var val i morgon, ville han vinne i første runde med over 50 % av røystene – så hindrar grunnlova han i å ta ein tredje periode. Det har vore mykje diskusjon i pressa om kven som kan ta over etter han – Dimitri Medvedev, første visestatsminister, blir oftast nemnd – men det er liten tvil om at Putin sjølv vil peike ut etterfølgjaren sin. Det er til og med mauleg at Putin held fram som leiar for det herskande partiet, leiar for regjeringa, eller begge. Overføringa av makta vil dermed sannsynlegvis gå glatt, og kontinuiteten til det noverande regimet vere sikra. Men ei gransking av dei sosiale og økonomiske tilhøva i Russland avslører ei rad med problem som etterfølgaren til Putin vil arve, og stille han framfor vanskelege oppgaver.

Etter å ha mista 45 % av produksjonen i åra 1989–1998, byrja den russiske økonomien å vekse frå 1999: BNP voks med 6 % det året, 10 % i 2000, og 4–7 % i 2001–2006. Hovudstimulansen bak kom frå devalueringa av rubelen i 1998, og seinare frå høgare prisar på verdsmarknaden på olje og gass (figur 1); men Putin kan i det minste krediterast for ikkje ha øydelagt denna veksten. Inflasjonen fall frå 84 % i 1998; då prisane bråsteig etter valutakrisa i august 1998 og devalueringa av rubelen; til 10–12 % i 2004–2006.

Samanlikna med andre land er ikkje dei russiske resultata så imponerande. Mange andre tidlegare sovjetrepublikkar – Aserbajdsjan, Kviterussland, Estland, Kasakhstan, Latvia, Litauen, Turkmenistan, Usbekistan, og ifølgje enkelte vurderingar Armenia – nådde eller passerte verdiskapinga frå før tilbakegangen (1989) i 2006, mens Russlands BNP framleis bare var 85 % av 1989-nivået (figur 2). Russlands Human Development Index (som tar omsyn ikkje bare til BNP per hovud, men venta livslengd og utdanningsnivå) er framleis lågare enn den frå Sovjetunionen, og ligg jamvel under Cubas, der venta livslengd er 77 år, mot 65 i Russland. Kina, med venta livslengd på 72, nærmar seg Russlands HDI-plassering raskt (figur 3).

Men Russland er i det minste meir stabilt i dag enn i dei urolege 1990-åra. Statsbudsjettet har gått frå underskott til overskott, nedgangen i statlege inntekter og utgifter vart stoppa (figur 4), offentleg gjeld både innanlands og utanlands har minka (figur 5), og utanlandske valutareservar auka til over 250 milliardar dollar ved utgangen av 2006 (figur 6). I 2004 laga regjeringa eit stabiliseringsfond for ikkje-budsjettert profitt frå drivstoffeksport; sommaren 2006 var det over 80 milliardar dollar i fondet. Men mange analytikarar har peika på at med veksten i drivstoffprisane på verdsmarknaden dei siste åra kunne ein venta akselerert økonomisk vekst framfor den nedgangen som faktisk skjedde i 2001–2006 samanlikna med 2000.

Grunnen til lågare veksttakt i 2001–2006 var overvurderinga av den reelle valutakursen (figur 6) – den typiske hollandske sjuka (forklaring 1) som Russland utvikla nok ein gong. Første gongen var i 1995–1998, då det førte til valutakrisa i august 1998, og no ser det ut til at historia gjentar seg sjølv. Optimistar meiner at Russland ulikt 1998 no har store reservar av utanlandsk valuta (over 250 milliardar dollar), men pessimistar peikar på at om oljeprisane fell og kapitalen byrjar flykte med 5 milliardar dollar i veka, som han gjorde i august 1998, då ville reservane bli tømt svært raskt. Ei framtidig devaluering kan enten ta form av ei valutakrise eller ei «mjuk landing», men det er liten tvil om at ho vil komme til slutt.

I tillegg er den noverande veksten ikkje basert på fast grunn: lønningar og inntekter dei siste åra har systematisk vakse raskare enn produktiviteten (figur 7), slik at forbruket sin del av BNP har vakse på kostnad av investeringane. Som resultat, mens privat og offentleg konsum i Russland alt har overstige nivået frå før tilbakegangen, så ligg investeringane framleis under 40 % av nivået dei siste åra Sovjetunionen eksisterte (figur 8). Den totale sparinga i Russland er høg – over 30 % av BNP – men dei har blitt kanalisert via straumen av privat kapital og akkumuleringa av utanlandsreservar; dei totale investeringane når derfor bare snaue 20 % av BNP.

Det er ein annan viktig brist i den noverande veksten: regjeringa har ikkje brukt ikkje-budsjetterte inntekter frå olje- og gasseksport i 2000–2006 til å reparere alvorleg skadde statlege institusjonar eller til å bygge opp att viktige allmenne gode, slik som lov og orden, utdanning og helsestell. I staden har regjeringa senka skattane, og dermed tillatt profittane frå naturressursane å hope seg opp som privat- og forretningsinntekt, og har samla opp eit budsjettoverskott. Statens utgifter som del av BNP har knapt auka i det heile tatt, men står på det ekstremt låge nivået frå 1999 – mindre enn halvparten av nivået frå Sovjetunionen (figur 4).

Sosiale utviklingstendensar

Den uunngåelege labiliteten dei kommande åra vil påverke den politiske og sosiale utviklinga sterkt, men kanskje meir yteevna til statlege institusjonar. Ein sterk, effektiv stat har makt til å gjennomføre sine lover og reglar, same kva dei måtte vere. Tallet på brotsverk og mord og storleiken på den svarte økonomien er naturlege mål på styrken i dei statlege institusjonane. Sterke statar kan vere meir eller mindre demokratiske: både Kina og sentraleuropeiske land, med mordratar på omlag 2 per 100.000 innbyggarar, har ein sterkare stat enn Russland, med rundt 25–30 mord per 100.000.

Å vere ein stat inneber at offentlege styresmakter har monopol på minst tri område: valdsbruk, skatteinnkreving, og å lage pengar. Alle tri monopol vart underminerte i Russland på 1990-tallet, i ein slik grad at sjølve eksistensen til staten stod i fare. Fiaskoen til regjeringa blei omfattande og mykje meir synleg enn fiaskoane i marknaden. I 1998, like før valutakrisa, var betalingssystemet i ferd med å bryte saman: byttehandelen var over 50 % av dei totale transaksjonane og selskapa samla seg gjeld (handel, skatt og lønnsforsinkingar), låg etter med betalingar til det offentlege, partnarane og dei tilsette. Etter at den økonomiske veksten tok seg opp att i oktober 1998, forsvann manglande betaling og byttehandel raskt, men det finst ingen garanti for at det ikkje vil dukke opp att om styresmaktene grip til stram pengepolitikk.

Skatteinngangen auka litt etter å ha falle dramatisk i 1992–1998 (figur 4), men mest fordi veksten tok seg opp att, og ikkje pga betre skattemoral. Regjeringa har ikkje blitt meir dugande dei siste åra: ulike mål for korrupsjon, styringseffektivitet og i kva grad staten er i stand til å handheve lovverket, som uunngåeleg blir subjektive, er samstemte om at det manglar tydeleg framgang (figur 9–12). Låg pengebruk totalt betyr at staten ganske enkelt ikkje kan sørge for nok offentlege gode.

Men verst av alt er at omfanget og forma på kriminaliteten i Russland framleis er omfattande. Brotsraten steig gradvis i Sovjetunionen frå midten av 1960-tallet, men etter samanbrotet til USSR steig han til ukjende høgder – på få år vart tallet på brotsverk og mord dobla, og var likt med eller verre enn dei høgaste i verda (figur 13) (forklaring 2). Midt på 1990-tallet var tallet på mord 30 per 100.000 innbyggarar, mot 1–2 i Vest- og Aust-Europa, Canada, Kina, Japan, Mauritius og Israel. Bare to land (ikkje medrekna nokre krigsherja statar i utviklingslanda, der det likevel ikkje finst statistikk å stole på) hadde høgare mordrate – Sør-Afrika og Colombia – mens Brasil og Mexico har 50 % lågare tall enn Russland. Jamvel mordraten i USA, den høgaste i utvikla land – 6–7 personar per 100.000 – bleiknar mot dei russiske talla.

Når mordraten når 40–50 per 100.000, slik han gjorde i Colombia på 1990-tallet, står landet framfor eit fullstendig samanbrot i den autoriteten staten har, og oppløysing med kaos og krigsherrar. Den uhøyrde auken i brotsverk på 1990-tallet, dei sjokkerande, men ustraffa morda på høgt profilerte politikarar, forretningsmenn og journalistar, fekk politi og rettsvesen i Russland til å stå fram som moralsk bankerotte, og staten var nær ved å miste monopolet sitt på å bruke vald.

Den russiske raten for død pga ytre årsaker (uhell, mord og sjølvmord) var på byrjinga av det tjueførste hundreåret skyhøge 245 per 100.000 innbyggarar. Det er høgare enn i noko anna av dei 187 landa dekka av statistikken i 2002 (tabell 1). Det svarer til 2,45 dødsfall per 1000 i året, eller 159 per 1000 over 65 år, som er venta gjennomsnitts levealder i Russland i dag. Sagt annleis, om det held fram slik vil 1 av 6 russarar fødde i 2002 få ein unaturleg død. Ganske visst var 1980-talla på mord, sjølvmord og ulykker ganske høge i Russland, Ukraina, Kviterussland, Latvia, Estland, Moldova og Kasakhstan – fleire gonger høgare enn i andre tidlegare sovjetrepublikkar og austeuropeiske land. Men dei kunne grovt sett samanliknast med andre land med same utviklingsnivå. På 1990-tallet steig talla raskt, og oversteig langt talla i resten av verda.

Det viktigaste som er oppnådd dei siste åra, er forbetringa i sosiale kår som resultat av økonomisk vekst og politisk stabilitet: tallet på mord nådde ein topp i 2002 og fell i 2003–2006: sjølvmordsraten sank i 2001–2006 (figur 13); dødsraten slutta vekse i 2004 (figur 14); etter å ha vore den lågaste på 50 år i 1999 byrja fødselsraten å vekse, tallet på ekteskap auka og skilsmisseraten sank. På andre sida er ein nær 60 % auke i brotsverk i 2002–2006 sannsynlegvis eit uttrykk for betre registrering av brotsverk. Sant nok er forbetringane svært marginale, og synlege bare dei to eller tri siste åra, men i det minste er det strimer av håp som tidlegare var heilt fråverande.

Attreising av staten?

Seieren til Yedinstvo, «maktpartiet», i parlamentsvala i 1999 var mellom andre ting ein seier for dei som ikkje hadde noko (subsidierte regionar) over dei som hadde (givarregionane), som hadde slått kreftene saman i Primakov-Luzhkov-blokka «Otechestvo–Vsya Rossiya». Putin freista avgrense dei allmektige regionane ved å endre dei føderale skattereglane, og peika ut provinsguvernørar under presidenten i sju samansette regionar, og med eit reformert føderasjonsråd, det øvre kammeret i det russiske parlamentet, som representerte interessene til alle 89 regionane. I 1999 byrja Putin ein ny krig mot Tsjetsjenia, og avslo forhandlingar med separatistane som i dag stort sett er slått. Han starta rettssaker mot «oligarkane» – innanfor grensene til lova. Ei rad med pampar vart skulda for skattejuks og finansfiffel; enkelte emigrerte, enkelte blei arresterte. Den einaste tv-kanalen utanfor regjeringskontroll – NTV – vart stengt (elles på heilt legitimt grunnlag: «oligarken» Gusinsky nekta å betale gjelda han hadde til det statseigde Gazprom, tilsynelatande hadde han funne ut at talefridommen ikkje var verdt så mange pengar). Mikhail Khodorkovsky endte i fengsel for bedrageri (førte oljeprofittar ut av landet ved hjelp av konsernintern prisfastsetting – transfer pricing), og selskapet hans, Yukos, vart slått konkurs av regjeringa; eigedelane til selskapet vart tatt som dekning for skatten som skulle vore betalt til statskassa. Eit anna oljeselskap, Sibneft, vart kjøpt på den opne marknaden av Gazprom, det auka den statlege delen av oljeindustrien frå mindre enn 15 % i 2004 til over 30 % eit år seinare.

Men forbetringane av sosiale indikatorar har vore viktigast av alt som er oppnådd. Økonomisk vekst og låg inflasjon aleine kan ikkje hindre at landet går i oppløysing om sosial ulikskap og kriminalitet veks. Bygging av maktapparat og intensivert sentralisering vil ikkje hindre at staten kollapsar om ikkje lov og orden blir fastare handheva, og den svarte økonomien avgrensa. Putin har nettopp vorte kritisert for personleg å ha skaffa seg meir makt utan samtidig å få meir orden som resultat. Men no ser det ut til at ein kan sjå dei første teikna på ei verkeleg stabilisering.

Putins popularitet kan forklarast primært ved at han har klart å stoppe det samanbrotet i staten som kom pga reformene frå 1990-tallet. Alle andre problem blir små mot trusselen om sosial og nasjonal oppløysing. Fleirtallet av borgarane i Russland er klare til å tilgi Putin for den hardhendte taktikken i kampen mot «oligarkane» og jamvel med mindre viktige forretningsmenn, for «utreinskingane» i Tsjetsjenia, og for avgrensingar i demokratiet og talefridommen – alt for å styrke lov og orden og hindre det grenselause anarkiet frå 1990-tallet.

Meiningsmålingar gjennomført mot slutten av vala i februar 2004 stilte spørsmål om kva russarane først og fremst venta seg av den nye presidenten. 58 % ønska at han skulle attreise Russland som ei stor og respektert makt; 48 % ei rettferdig inntektsfordeling for vanlege menneske; 45 % styrke lov og orden; 43 % gjøre slutt på krigen i Tsjetsjenia; 41 % gi tilbake pengane vanlege menneske mista under reformene; 39 % å styrke statens rolle i økonomien. Prioriteringar som «halde fram med reformene» og «halde fram politikken med nære band til vestlege land» samla bare 11 og 7 %. «Er du uroa for at Putin kan opprette eit jernhardt diktatur med støtte frå 'maktsentra'?» I januar 2000, før Putins første valseier, sa 34 % ja til spørsmålet, mens bare 26 % stod for det synet i januar 2004. Tilsvarande brydde 57 og 67 % seg ikkje.

Framtidsutsikter

Kor går Russland? Framtida byr på mange farar. Den noverande kursen på rubel (tilhøvet mellom prisane innanlands og på verdsmarknaden) er for høg. Den har vakse dei siste fem åra og i 2006 gjekk han over nivået frå 1998 før krisa. Derfor kan eit fall i energiprisane på verdsbasis føre til ei ny valutakrise og avbryte den økonomiske atthentinga, trass i store valutareservar. Innanlandske drivstoff- og energiprisar er framleis mange gonger lågare enn verdsprisane, det skaper insentiv for ineffektiv energibruk. Russland har ein av dei høgaste ratene på energibruk målt mot BNP i verda. Ulikt dei austeuropeiske landa og mange av dei tidlegare sovjetrepublikkane der prisane på drivstoff og energi alt har nådd eller nærmar seg verdsprisar, så er restruktureringa av russisk økonomi framleis langt frå fullstendig. Det Russland skulle gjort dei siste åra, var å devaluere rubelen sakte, og på same tid auke dei innanlandske prisane på olje, gass og elektrisitet, det ville gi næringslivet kompensasjon for aukande energikostnader gjennom sterkare konkurranseevne pga den nedsette rubelen. Men ein slik politikk er ikkje ein gong på presidentens teiknebord i dag.

Ein fare nummer to er for rask nedgang i skattane, som styresmaktene alt har sett i verk (inntektsskatt, næringsskatt, og dei samla sosiale skattane). Kritikarane av slike tiltak, medrekna Pengefondets Moskva-kontor, peikar heilt rett på at det noverande budsjettoverskottet er basert primært på høge energiprisar, og at regjeringa derfor igjen kan bli sittande utan pengar om desse prisane fell. Ikkje minst er det ikkje rett tidspunkt å redusere skattane når faktisk talt alle offentlege gode – helsestell, utdanning, forsvar, lov og orden – er langt verre stilt enn privat sektor.

Andre farar står att: korrupsjon, ineffektiviteten i statsapparatet, store sosiale skille. Men allment er Russland i betre stand i dag enn for sju år sidan då Putin tok makta. Russland treng no meir enn noko anna å styrke lov og orden og å bygge opp att statlege institusjonar. Det er au behov for demokrati, men først seinare, når lov og orden er på plass att. Det er sjølvsagt ein fare for at leiarane vil bruke politisk sentralisering til å bygge seg ein maktpyramide og til å eliminere opposisjonen så dei kan leve i fredfull luksus på vår rekning – og kanskje sette i verk tilfeldige eventyrtiltak. Det har hendt i Russland før. Men ein må velje det minste av to vonde. Å styrke lov og orden er bare mauleg i eit sentralisert system. Utan sentralisering er det ikkje sjanse for at det skal skje; uhemma kaos og lovløyse vil herske. Det ser ut til å vere det valet Russland står framfor i dag.

Forklaringar

1. «Hollandsk sjuke» er eit økonomisk fenomen der eit lands eksport av ein naturressurs fører til avindustrialisering. Ein viktig del av sjuka er at verdien av landet sin valuta aukar i verdi, slik at konkurranseutsett sektor blir mindre og mindre konkurransedyktig. Importen stig, eksporten minkar og produktiviteten fell. Fenomenet vart først observert i Nederland på 1960-talet, da store reservar med naturgass i Nordsjøen byrja å bli utvinna. Det finst no mykje forsking på temaet. Nemninga Dutch disease, som er det engelske ordet for fenomenet, skal første gongen ha vorte nytta av The Economist i artikkelen «The Dutch Disease» i nummeret utgjeve 28. november 1977. Mange fryktar og/eller ser teikn til at oljeutvinninga i Noreg skal føre til hollandsk sjuke. Handlingsregelen for oljeformuen er eit virkemiddel som til dels er innretta mot å avgrense dei moglege negative verknadene av sjuka.» (Nynorsk Wikipedia: http://nn.wikipedia.org/wiki/Hollandsk_sjuke). [Attende]

2. Kriminalstatistikken blir vanlegvis sett som ikkje samanliknbar mellom ulike land pga stor variasjon i prosent registrerte brotsverk. Men mord blir registrert ganske nøyaktig gjennom både kriminal- og dødsstatistikk (demografisk). Den første er strengare enn den siste, ettersom han bare registrerer lovstridige drap, mens demografiske tall dekker alle mord, medrekna «lovlege» – dødsstraff og «utilsikta skade» i krig, antiterroristoperasjonar eller andre politiaksjonar. Begge ratar for himmelhøgt i Russland på 1990-tallet og er framleis svært høge. Gapet mellom desse to indikatorane blei større mellom den første og andre krigen i Tsjetsjenia (1994–1996 og 1999–2002). Sjå figur 13. [Attende]

Figurar

Figur 1: BNP-vekst og inflasjon i Russland 1900-2005 (i prosent)	Figur 2: BNP-endring i land i det tidlegare Sovjetunionen
Figur 3: FN sin levekårsindeks 1990-2002	Figur 4: Den russiske staten sine inntekter og utgifter
Figur 5: Russland si gjeld til utlandet i milliardar dollar	Figur 6: Valutakurs og valutareserve
Figur 7: Årleg vekst i løner, inntekter og produktivitet	Figur 8: Vekst i realinvesteringar og totalkonsum 1991-2005
Figur 9: Korrupsjonsindeks 1980-2005	Figur 10: Verdsbanken sin korrupsjonsbekjempingsindeks
Figur 11: Rettstryggleiksindeks	Figur 12: Verdsbanken sin indeks over effektiviteten i det offentlege
Figur 13: Mord, død forvalde ved vald, sjølvmord og kriminalitet per 100.000	Figur 14: Dødelegheit og forventa gjennomsnittleg levealder 1950-2006

Tabell 1
Antall døde av ytre årsaker per 100.000 innbyggjarar (2002)

	Totalt	Ulukker	Sjølvmord	Mord	Andre
Russland	245	158	41	33	11
Sierra Leone	215	148	10	50	7
Burundi	213	64	7	18	124
Angola	191	131	8	40	13
Kviterussland	172	120	38	13	0
Estland	168	124	29	15	0
Kasakhstan	157	100	37	20	0
Ukraina	151	100	36	15	0
Elfenbeinskysten	148	86	11	27	24
Colombia	134	36	6	72	19
Niger	133	113	6	14	0

«Andre» døde er pga uidentifiserte eksterne årsaker, krigar, politioperasjonar eller avrettingar. Totaltala kan vere ulik summen av kolonnane pga avrunding. Kjelde: Verdas helseorganisasjon

 

Eit svar til Vladimir Popov

Popov vel det mindre ondet, sentralisering og potensielt autoritære regimet, framfor å velja det uunngåelege kaoset og oppløysinga som han meiner vil fylgja einkvar annan kurs. Stabilitet er hovudbekymringa, demokrati kan venta til meir føretrekne omstende utviklar seg. Spørsmålet er: Stabilitet for kven?

Tony Wood er assisterande redaktør i New Left Review.

Denne artikkelen, «Contours of the Putin era, a response to Vladimir Popov», stod første gong i New Left Review 44.
Han er omsett til norsk av Jan-Erik Skretteberg.
Popov sin artikkel finn du her.

---

Vladimir Popov har sytt for ei klar framstilling av dei forferdelege økonomiske, politiske og menneskelege kostnadene av sjokkterapi-perioden i artikkelen «Russland, tilbake til gammal stordom?» Dersom Russland er betre stilt no enn for sju år sidan, er det likevel merkbart verre enn for tjue år sidan. Som den eine treffande statistiske oversikta etter den andre syner, er BNP, investeringsrate og forventa levealder framleis ikkje kome opp på 1989-nivå. Det som Popov kallar «lågkonjunktur», har knapt sin like i den økonomiske verdshistoria. I alle høve er det oppmuntrande at han kan presentera data som viser til tydelege forbetringar på mange område. Etter den uavlatelige turbulensen og moralske bankerotten i Jeltsin-perioden har Putins to periodar som president i stor grad vorte karakterisert som innføringa av ein ny periode med stabilitet i Russland. Statleg kontroll er gjeninnført, og – takka vera høge oljeprisar – har også BNP vakse merkbart, og mykje av statsgjelda er betald ned. Det har også kome fram gode nyhende om sosiale forhold: Fødselsrata har vakse, samstundes som sjølvmordsstatistikken og dødsratene har sokke.

Men, som Popov åtvarar mot, finst det også mange fåremoment framover. Rubelen har for høg kurs, og økonomien er i stor grad avhengig av den varebaserte bonanza-økonomien. I tillegg har styresmaktene i liten grad brukt innkomene frå naturressursane til å finansiera sosiale gode, og dei har føreslått å senka skattenivået ytterlegare [merknad 1]. Ikkje desto mindre konkluderer Popov med at «Russland er i bedre stand idag enn for syv år siden», og hevdar at det viktigaste er å attreisa statens institusjonelle styrke. Bortfallet av demokratiske rettar som har fylgd Putins resentralisering av makt, er prisen fortsatt stabilitet kostar. Alternativet er kaos.

Popovs empiriske innstilling er eit sårt tiltrengd korrektiv til dei liberal-kapitalistiske luftspeglingane om «transisjon» og til Kremls marionettespel med russisk media. Framfor alt syt ho for eit solid grunnlag som ein kan føra diskusjonen vidare på. Det som fylgjer her, er ein framstøyt for å trenga seg enno djupare inn i dei problema som Popov har lista opp. Dette er ein del av ein meir detaljert tallfesting – å differensiera elementa i det heilskaplege biletet for å sjå klarare ubalansen mellom dei. Men ei nærare undersøking av Russland i dag har også vidtgåande kvalitative implikasjonar. Dei vil i sin tur avgjera korleis fårene Popov peikar ut vert handterte – om dei i det heile vert det.

Ulikevekter

Rata av veksten til det russiske BNP sidan kollapsen av rubelen i august 1998 er beskrivande. Rata nådde sitt høgdepunkt med 10 % i 2000 og har eit gjennomsnitt på mellom fire og sju prosent i perioden 2001–06. Den økonomiske veksten har heva innkomene for mange, det nasjonale snittet nådde 10 287 RUR (350 dollar) per månad i november 2006, jamført med 2 281 RUR (kring 80 dollar) i 2000, medan fattigdomsindeksen fell frå 29 % i 2000 til 17,6 % i 2004. Gini-koeffisienten [merknad 2] i landet, standard-oppsamlingsmålet for fordeling av inntektene, veks frå 0,3 i 1992 til nesten 0,5 i 1998, men i 2000 hadde det falle til 0,4, noko som tyder på at i alle høve somme av skilnadene frå 1990-åra var viska ut. Men Gini-tala har sidan den gongen starta å krypa oppover att: frå 0,397 i 2000 til 0,409 i 2004. (1)

Biletet av den nye velstanden i Russland blir ytterlegarae dempa om me ser på korleis rikdomen er geografisk og sosialt fordelt. Rikdomen forblir svært konsentrert: I 2002 stod dei tjue prosent rikaste for 46,6 % av den totale inntekta i Russland, den nedste femdelen berre for 6,1 %. Den siste gruppa var enno verre ute i 2004, då dei stod for berre 5,6 % av dei samla innkomene. (2) Det russiske samfunnet i dag er til ein stor grad sortert kronologisk: Mellom dei som vart hardast råka av sjokkterapiorkanen i 1990-åra, var det flest eldre og pensjonistar. Allereie magre pensjonar vart i stor grad ikkje utbetald i Jeltsin-perioden. Men også her har den auka økonomiske veksten i landet hjelpt, og summane som bli betalde ut, har til og med vakse. Likevel er dei framleis låge – 2395 RUR (85 dollar) per månad i 2005. At pensjonistar vart fråteke fleire privilegiar i 2004, har gjort at midla pensjonistane rår over, reelt sett ikkje har vorte større. Levestandarden er redusert gjennom at dei må betala for bruk av offentleg transport og tenester, som dei tidlegare fekk gratis. Inflasjonen spelar også ei rolle – tidlegare var han tosifra, no er han på 9,7 % – den bidreg framleis til å utlikna alle former for heving av den offentlege pensjonen.

Geografi er ein avgjerande variabel for å vurdera den noverande tilstanden til Russland. Både folkesetnad og ressursar har alltid vore fordelt ekstremt ulikt over det veldige territoriet. Industrien er konsentrert i den europeiske delen, Ural og rundt polarsirkelen. Som eit resultat av dette er brutto-produkt i regionen per innbyggjar (GRP) i Det sentralføderale distriktet til dømes to og ein halv gong høgare enn i steppelanda i sør og i Nord-Kaukasus. Trekkfaktoren inn til hovudstaden er ekstraordinær i einkvar målestokk: Moskva står åleine for 20 % av BNP. Dersom me legg til stor-Moskva, St. Petersburg og Tjumen, står desse fire regionane for nesten helvta av Russlands produksjon. (3) Dagens avhengigheit av olje-, gass- og metalleksport har støtta opp under den eksisterande ubalansen ved dramatisk å auka rikdomen i ressursrike regionar: Det årlege GRP i Tjumen-fylket var til dømes på 575.411 RUR (19 800 dollar) i 2004, samanlikna med 12.583 RUR (430 dollar) i Ingusjetia, den fattigaste undereininga innanfor Den russiske føderasjonen. (4) Denne straumen av pengar har hovudsakleg flomma inn som profitt til eigarane av verksemdene som står for utvinninga av ressursane, ikke gått til arbeidarane som auka løner.

Regionale aggregerte tal syner oss endå større ulikskapar. Det er tydelege skilnader ikkje berre mellom regionane, men også regionane imellom. I Den sentralføderale regionen var til dømes den årlege GRP per person på 4350 dollar i 2004 og den gjennomsnittlege årsløna på slutten av 2006 på 6120 dollar. Men gapet mellom maksimum og minimum i regionen er enorm: Medan gjennomsnittleg årsinntekt i Moskva er på 13.440 dollar, er han i Ivanovo-regionen berre 1860 dollar – ein skilnad på meir enn sju til ein. Mindre men likevel tydelege skilnader, finn me også elles: I Ural er gjennomsnittleg årsinntekt i Jamalo-Nenets-krinsen nesten fem gonger høgare enn i Kurgan-fylket. Innbyggjarar i Samara-fylket i Volga-regionen tener to og ein halv gong så mykje i snitt som dei i Mordovija. (5) Gjeve konsentrasjonen av industri som er nemnd over og tilsvarande fokus på investeringar og moglegheiter for jobb, ser skilnaden mellom rike regionar og tilbakeståande sonar ut til å auka også i åra som kjem. I denne samanhengen vil den tilrådde auka i drivstoffprisar som Popov legg fram i konklusjonen sin, ha sterkt ulike verknader i ulike delar av landet og i ulike sosiale sektorar – noko som vil tvinga gjennom dynamikken med veksande territoriell og sosial ulikskap på nytt.

Stabilisering og deselerasjon

Høge globale oljeprisar kombinert med den dominerande rolla utvinning av naturressursar spelar i russisk økonomi har sytt for ein slavisk versjon av «den hollandske sjuka». (Sjå forklaring til Popov-artikkelen.) Popov peiker på den konsekvent for høge reelle vekslingskursen, og at det er hovedårsaka til effektive bremsing i veksten av BNP sidan 2000. Men ei rekke andre tilknytta faktorar kan bli lagt til – faktorar som gjev alvorlege langtidsverknader.

Fyrst er det et spørsmål om investeringane både når det gjeld innretting og storleik. Investeringane er ralativt låge, mindre enn 20 % av BNP. Knusinga av planøkonomien i nittiåra førte til avindustrialisering i stor skala i Russland, og den profitten som fanst i verksemdene som overlevde, vart i stor grad ført ut av landet til utanlandske bankkonti. Rubelkollapsen i 1998, noko som skulle gjera eksportnæringa meir konkurransedyktig, var ei oppmoding til kapitalistar om å senda delar av rikdomen sin attende til fedrelandet. Men som Simon Clarke påpeikar, jamvel om investeringane har auka sidan nittiåra:

«… mesteparten av dette … (har vært) sporadisk fornying av bygninger, maskiner og anlegg for å opprettholde og utvide eksisterende produksjonskapasitet, snarere enn etablering av nye anlegg som kan produsera til konkurransedyktige prisar og kvalitet og aktivt utvida marknaden.» (6)

Retninga av investeringar mot eksisterande kapasitet – heller enn mot å forandra økonomien – kan kanskje delvis forklåra kvifor importvolumet veks med nesten 20 % i perioden 2003–05: Jamvel i gunstige økonomiske konjunkturar har varer produsert for den heimlege marknaden ikkje vore i stand til å konkurrera med utanlandsbaserte varer innanfor mange sektorar. (7) Denne tilsynelatande uvilja til å gje middel til å utvida grunnlaget for russisk økonomi – og slik også grunnlaget for framtidig profitt – antyder at den russiske forretningseliten fortsatt konsentrerer seg om råvareutvinning. Inntil det skjer ei endring i denne orienteringa, vil vekst i BNP framleis vera avhengig av svingingane i den globale oljeprisen.

Motvilja mot å investera er ikkje avgrensa til privat sektor. I 2004 lagde den russiske regjeringa eit stabiliseringsfond (russisk: «Stabfond») slik at dei svimlande summane petroleumsrublar skulle akkumulera. Alt overskot over 27 dollar per fat olje som er seld frå oljefelta i Ural, blir no betald rett inn i fondet. Den totale verdien av dette fondet låg på tett oppunder 80 milliarder dollar. (8) Men, som Popov påpeiker, Putin-administrasjonen har «mislukkast i å nytta overskotet frå olje- og gasseksport … til å reparera sterkt forfalne statlege institusjonar og å gjenoppbyggja viktige offentlege tenester». (9) Noko av «Stabfond»-midla er nytta til å betala ned utanlandsgjeld og dekkja pensjonar, men sidan sommaren 2006 er det nesten utelukkande vorte nytta på utanlandsk valuta – 45 prosent på dollar, like mykje på euro og ti prosent på pund sterling. Mellom juli 2006 og slutten av januar 2007 har oppkjøp av utanlandsk valuta frå «Stabfond» nådd 2 400 milliardar RUR, eller 91 milliardar dollar. Dette kjem på toppen av dei 250 milliardar dollarane i statsreservar som staten allereie hadde i juni 2006. (10)

I eit land kor «så mange som eit av fem sjukehus framleis manglar varmtvatn og kloakksystem», kor «staten finaniserer løner for mindre enn ein tredel av bruksutgiftene til statlege universitet», har ein stat som flommar over av pengar likevel gått inn for å ikkje bruka mykje av pengane på offentleg velferd. (11) I staden har staten pøst ressursane ut på den globale kapitalmarknaden.Dei har nytta pengar på å «finansiera oljeimportørar» sine store kapitalunderskot, i røynda å sende rekninga på auka i prisen på drivstoff attende til forbrukarane og dimed stø opp om kapitalen i staden for å retta opp i eigne problem. (12) Det må også understrekast at dette kjem i tillegg til budsjettoverskotet på 7,7 % i 2005 og at det er innarbeida ei rad tilbakeverkande endringar i skattesystemet sidan 2001 – inkludert flat skatt på inntekt på 13 % og eit kutt i kapitalskatt frå 35 til 24 % – noko som systematisk har favorisert korporativ rikdom på kostnad av vanlege innbyggjarar. (13)

Kven styrer Russland?

Putin-regjeringa si prioritering – å sy puter under armane på euroen og den fallande dollaren i staden for å syta for sine eigne – og uvilja frå russiske entreprenørar til å investera i den ekspanderande heimlege marknaden, reiser fundamentale spørsmål om den heilskaplege strategien til Russlands noverande økonomiske og politiske elite. Men før me tar opp dette, må me først sjå på ei sak av meir grunnleggjande karakter: Kven er Russlands nye herskarar?

Mykje er skrive om voksteren til representantane i «maktstrukturane» under Putin, sjølv ein gong oberstløytnant i KGB og direktør i FSB, KGBs etterfylgjarar. Tatt frå rekkene i militæret og tryggleikstenesta, er siloviki [merknad 3] absolutt framtredande i det noverande russiske leiarskiktet. Ifølge Olga Kryshtanovskaya og Stephen White, utgjorde siloviki 58,3 % av Tryggleiksrådet i 2003, jamført med 33,3 % i 1993 og berre 4,8 % i Politbyrået i 1988. Dei har også auka relativt innanfor den regionale eliten: Av 88 sjefar i føderale undereiningar, vart 2,2 % drege inn frå militære eller tryggleiksmessige sirklar i 1993. Dette auka til 4,5 % i 1999 og 10,2 % i 2003. (14) Det at mange av desse tilsette blir verande innanfor den «aktive reserven», vekkjer nok stor uro hjå dei som fryktar gjenoppbygginga av eit totalitært regime. Departementet støttar dei effektivt, og forventar at dei leverar ein månadleg rapport om sine aktivitetar.

Samansmeltinga av tryggleikstenestene og den politiske makta er eit framståande trekk ved Putins Russland, noko eg vil koma attende til. Kan henda enno meir slåande er likevel den veksande representasjonen av forretningar i statsapparatet. Rubelkollapsen i 1998 endra karakteren og samansetjinga av den russiske forretningseliten grunnleggande. Den moskvabaserte bank- og finansnæringa vart feid ut, medan den plutselege oppbløminga av heimleg produksjon (eit resultat av stagnasjon og devaluering) førte til ei auke av eiendomssektoren – og ein tilsvarande ny framvekst av industriregionar. Medan finansmarknaden på nittitalet var dominert av ein handfull «oligarkar», var politisk og økonomisk innverknad ved tusenårskiftet spreidd over ein større og geografisk meir ulik del enkeltpersonar, med tettare band til statsapparatet enn sine magnatliknande føregjengarar. Ei undersøking av bakgrunnen til den nye forretningseliten avslørte i 2001 at 29 % hadde bakgrunn frå nomenklaturaen. Dette var opp frå 24 % i 1993. Kryshtanovskaya og White observerte vidare at «hovudkjelda for rekruttering til forretningseliten er dei statlege departementa». (15)

Omvendt har forretningar også vore ein framtredande kjelde til statlege kadrar. Dette finn ein på alle nivå: Ein heil seksjon av Putins presidentadministrasjon er teke frå rekkene til AlfaBank, medan Tabell 1 syner oss at kring 20 % av regjeringa i 2003 vart drege inn frå forretningsverda, noko som tilsvarte fordelinga mellom duma-representantar. Representasjonen frå forretningsverda i Overhuset var likevel høgare: I 2002 kom nesten ein tredel av medlemene i Det føderative rådet frå det private næringslivet. (16) Meir enn eit dusin russiske regionar, dei ressursrike er framtrendande mellom dei, blir no leia av forretningsmenn frå store lokale selskap.

Tabell 1: Næringslivet sin representasjon i elitegrupper (i prosent)

	Toppleiarar	Duma-representantar	Regjering	Regional elite	Totalt
Jeltsin-«klanen»	2,3	12,8	0	2,6	4,4
Putin-«klanen» (2002)	15,7	17,3	4,2	8,1	9,3
Putin-«klanen» (2003)	9,1	17,3	20	12,5	14,7

Kjelde: Kryshtanovskaya og White: Rise of the Russian elite, tabell 4, side 303

Resultatet av at rubelen kollapsa i 1998 var ei «reforhandling, men ikkje ei oppløysing, av samanblandinga av forretningar og regjering som kjenneteiknar eit oligarki». (17) Ja, med Putins suksessive tilsetjingar av nøkkelpersonell i statsadministrasjonen og allierte som formenn i statlege selskap, har tilhøva mellom forretningar og det offentlege vorte berre tettare og tettare. Dei er no, som Finanical Times skriv, «i armane på kvarandre». Visestatsministar Dimitrij Medvedev er også formann i Gazprom, Putins viseadministrasjonssjef Igor Setsjin, er også formann i Rosneft. Tek me heile presidentadministrasjonen under eitt, ser me at 11 medlemer deler på seks statlege selskap og har 12 andre direktørpostar innanfor statsapparatet. Femten seniorsjefar i regjeringsapparatet har seks formannsplassar og 24 andre styreverv. Mange medlemer av regeringa har også rykte på seg for å ha merkbart opne forretningsinteresser – slik som kommunikasjonsminister Leonid Rejman, som visstnok framleis skal ha interesser i teleselskapet han var med på å grunnleggja, Telekominvest. (18)

Financial Times har beskrive Putins maktapparat som «kvasistyret til det som kan kallast Russland AS». Det store området som statsapparatet og forretningsverda rår over i tillegg til den amfibiøse karakteren til funksjonærane i dette apparatet, tyder på at dette er ei passande beskriving for landet som heilskap. Spørsmålet vert likevel kva for eitt av den russsiske elitens to ansikt – business eller stat – som dominerer. Hvilke fraksjonar styrer dei langsiktige målene og prioriteringane?

Eliteorienteringar

Gjeninnføringa av statleg kontroll over strategiske firma og sektorar er sett på som eit teikn på smugnasjonalisering. Staten nyttar si administrative makt til å knusa Khodorkovskijs Yukos og meir nyleg også til å setja til side multinasjonale selskap som Shell. Vestlege analytikarar har diagnostisert denne utviklinga som eit tilfelle av «ressursnasjonalisme», og samalikna Putins handlingar med tilsvarande handlingar hjå Chávez og Morales. Det siste innspelet i russisk politisk diskurs har vore ideen om «sjøvstendig demokrati» og viser til Russlands evne og vilje til en sjølvstendig kurs, uavhengig av lån og bifall frå Vesten.

Ingen av desse ombegrepa er dekkjande for å skildra tenkjemåtane til den dominerande russiske eliten. Som det er bemerka over, har Putin-administrasjonen ikkje aktivt brukt oljerikdomen til å gi til dei som tapte under «reformane» på nittitalet. Heller er det slik at skatteordninga søkjer å tena dei rike i enno større grad, medan å innføra betaling for eller auka prisane på offentlege tenester, straffar dei fattige. Jamvel om fattigdomsprosenten fell og lønene stig, vil eitkvart merkbart fall i oljeprisane mest sannsynleg reversera denne prosessen. Dette vil nok ein gong ha størst ringverknader for dei med lågast inntekt. Avgjerda om å bruka oljeoverskotet på euro og dollar er tilsynelatande motivert av eit ynskje om å halda inflasjonen under kontroll, men i ein kontekst kor infrastrukturen i landet berre blir meir og meir dysfunksjonell, er slik varsemd eit utsett sjølvmord. Denne varsemda med offentlege gode svelteforar landet, mens det kunne ha sikra overlevnaden på lang sikt.

Popov kritiserer avgjerda om ikkje å nytta oljefortenesta på offentleg velferd og infrastruktur, men stiller ikkje spørsmålet om kvifor det vart slik. Det er likevel klart at det ikkje er uroa over den kollektive tilstanden til det russiske folket, som skin gjennom den nasjonalistiske retorikken som kjem frå Kreml. Det er heller framhaldet av straumen av olje ut og pengar inn som dei freistar tryggja. Det stille narod (folk, red.) blir gjeve overdådige gåver i valgtider, men elles fokuserer eliten på dei to måla profitt og makt.

Tilhøvet mellom desse to faktorane er kan henda det strukturelle trekket ved Russland i dag. Administrativ makt er naudsynte reiskapar for å få suksess i forretningsverda, medan kommersielle vurderingar ofte dikterer tildelinga av statsobligasjonar og kontorpostar. Samansmeltinga av stat og forretningar er på det viset mykje meir enn ein koalisjon av sjølvinteresser. Det er ein symbiose med røter i den nye forma for arveleg overført eigendom som preger kapitalismen i Russland idag. Dette har vore nøkkelstrukturen i staten, og gjennom denne har kapitalistane i landet fylgt sine økonomiske interesser ved å nytta postane sine til å tryggja utbyttet ved privatisering, til å letta vanskelege overtakingar av firma, kvitvasking av pengar, skattejuks og til og med ved å operera som væpna livvaktar mot organisert kriminalitet. På eit møte med dei mest framståande finansfyrstane i juli 2000, peikte Putin avslørande på det at «de på merkbart vis har forma denne staten gjennom politiske og kvasipolitiske strukturar som ligg under dykkar kontroll». Han la til: «Kan henda er det som ein absolutt ikkje skal gjera, å skulda på speglen». (19)

I det einogtjuande hundreåret har staten vorte den uunværlege garantisten for den eigedomen ein tileigna seg på nittitalet. Mange har sett på Putins selektive forfylgjing av «oligarkar» sidan 2000 som ei tvangsmessig styrking av statlege privilegiar og autoritet over forretningsverda. OECD-økonomen William Tompson observerer at «for Russlands nyrike var føremålet med statsbyggjing og strukturreformar å konsolidera dei sigrane dei vann i nittiåra. (20) Når stat og forretninger overlappar i så stor grad, er det ofte eit uttrykk for ei kraftig utviding av statens makta, ei eksponensiell auke av strategiar for grupper av forretningsfolk. (21) Medan den sentrale retorikken til den nasjonale leiarskapen har auka i styrke, har forretningseliten skifta fokus frå å tryggja tenestene i statsapparatet på regionalt og lokalt nivå, kor «statlege ressursar (…) blir lånte ut til mektige og ekspanderande grupper av forretningsfolk». (22) Fenomenet statleg «konfiskering» som var karakteristisk for nittiåra, er vorte modifisert heller enn redusert.

Den noverande formen på organisasjon kan beskrives som ein form kor staten har lite eller ingen autonomi frå dei økonomiske interessene til den russiske eliten. Fraksjonane av denne legeringa av stat og forretningsliv blir utgjorte av både statlege aktørar og grupper forretningsfolk som kombinerer rollene sine på grunnlag av felles økonomiske interesser. Skiljeliner i politikken framover – som den vidare liberaliseringa og senkinga av tollsatser, som ein treng for å oppnå medlemskap i WTO – skjer sektorvis. Eksportorienterte produsentar og dei framleis sårbare bankane justert med talemåtar kring «suverenitet» står mot liberale tilhengjarar av auka integrasjon i den globale økonomien. Innflytverknaden til desse to hovudtendensane svinger, med Putin svevande over strida, medan han medvite arbeider for å halda oppe fragmenteringa av område og interesser som til no har hindra framvoksteren av ein sameint kapitalistklasse.

Putin nyter stor støtte frå breie lag av folket, men dette har ein grunn, plebeiisk karakter, og må ikkje bli mistolkas som å vera ein brei sosial konsensus som eliten heilt og halde er avhengig av. Herskarane i Russland har mest ikkje vore i stand til å tvinga gjennom ein ideologi med nokon særleg appell. Den siste dyrkinga av nasjonalistiske kjensler har mest teke form av å vera post-imperialistiske spasmar heller enn eit samansett syn på kva som ville legitimera retten deira til å vera den moralske leiarskapen. I staden har dei makta over eit nedstøva folk gjennom ein kombinasjon av valmessig legitimitet for Putin sjølv og ulike formar ikkje-formelle tvangsmekanismar. Desse spelar ei større rolle enn kva Popov analyserer seg fram til – i hans analyse ser kriminalitet, korrupsjon og den uformelle sektoren ut til å vera biprodukt av ein ustabil konjunktur. Faktisk er desse faktorane integrerte i korleis Putins Russland fungerer.

Symptom på det uformelle

Hovudkjerna i dei administrative endringane som er gjennomførte av Putin, har vore ei formidabel resentralisering, eller for å seia som Putin sjølv, «den vertikale makta», er vorte planta i russisk jord. Dette inneber at på den eine sida har ein fått auka effektiviteten i dei grunnleggjande funksjonane til staten – fyrst og fremst i skatteinnkrevjinga. Ein har fått fleire militære og folk med bakgrunn i tryggleikstenesta i sivile postar i statsadministrasjonen, til og med i større grad enn i sovjettida. På den andre sida har den auka sentraliseringa også sytt for to andre vidtomfemnande, men mindre merkbare, konsekvensar. For det fyrste har det føderale sentrumet ikkje utsletta dei regionale strukturane, men heller skapt nye lag av statstilsette som har tilrana seg oppgåvene til motstykka sine utan å spela dei over sidelina. Difor har ein opplevd ei vanvittig byråkratisering av Russland: Det finst no 1,3 millionar funksjonærar, mer enn dobbelt så mange som fanst i Sovjetunionen då landet vart oppløyst. (23) For det andre er det ikkje berre makta som er sentralisert: Skuggeverda som blir utgjort av korrupsjon, har likeeins vorte reorganisert. Ifølge forsking som er utført av den russiske tenkjetanken Indem, jamvel om talet bestikkingar har gått ned med 20 % i perioden 2001–05, har summen på gjennomsnittsbestikkinga auka til det trettendobbelte. (24) Den same studien anslo verdien av korrupsjon i forretningsverda til 316 milliardar dollar, medan den russiske visegeneralprokuratoren gjekk ut frå eit tal på 241 millardar dollar. I alle høve bemerker Leonid Kosals: «Båe tala overgår figurane for inntekter på det føderale russiske statsbudsjettet». Legg til at veksten i korrupsjon «er kring det tidobbelte, noko som er mange gonger større enn veksten i økonomien under eitt.» (25)

Nivået på korrupsjon i Russland skuldast i all hovudsak framhaldet av utbreiinga av uformell praksis i alle sfærar av samfunnet – i sin tur eit produkt av det Georgij Derlugujan har kalla den «vedvarande under-institusjonaliseringa av det russiske dagleglivet». (26) Politisk sett vil dette seia at mangelen på institusjonar gjev ein vekst i utbreidd personfokus, noko som i sin tur leier til at ein held oppe eit gjærande lag av klikkar og fraksjonar – sjå berre på talet St. Petersburg-borgarar i Putins næraste krins. Det fører ofte også til nepotisme. To av utallige døme kan trekkjast fram: Mellom 1996 og 2000 vart Kursk-fylket sitt oljekonsern, apotek, offentleg tryggleik og kultursyslar plassert under slektningar av den dåverande guvernøren Aleksandr Rutskjo. Samstundes ligg store delar av det økonomiske livet i Basjkortostan i dag i hendene på familien til president Murtaza Rakhimov.

Det finst sjølvsagt mengder av liknande saker andre stader i verda. Men personfokuset som gjer slik korrupsjon lettare, er ein del av eit heilt kompleks av uformell praksis som den postsovjetiske ordenen kvilar på. Som Aljona Lebedeva har argumentert for:

«Den uformelle komponenten er ein integrert del av politisk makt i Russland. Denne gjer ho både rasjonell og avhengig av uskrivne reglar, ugjennomsiktigheita og det selektive bak handhevinga av lover». (27)

Difor var ikkje målet med å tvangsoppløysa Yukos berre å overføra aktiva til firma som var knytte tett opp til regjeringa, men også medvite å skapa utryggleik mellom investorar og kring spelereglane. Ein heldt også med hensikt i hevd det privilegiet statstilsette har til å oppretthalda eller fjerna eigedomsrettar når deira eigen fraksjon sjølv måtte ha interesse av det.

Den russiske økonomien har lenge hatt ein omfemnande skuggesektor. I sovjet-perioden var han fyrst og fremst ein mekanisme for å ta seg av manglar. På same vis utgjorde bytehandel i nittiåra 50 % av det totale talet transaksjonar og skuggeøkonomien mellom 40 og 50 % av BNP. Dette var medan, slik Popov observerer, «lønssystemet (var) på randen av kollaps». (28) Vareboomen har sikra ei solid monetarisering av økonomien, men Popov åtvarar mot at bytehandel og ikkjebetalingsøkonomi kan koma attende, «dersom styresmaktene vender attende til ein strikt økonomisk politikk». Dette undergrev til ein viss grad kva grad uformelle økonomiske mekanismar er ein permanent del av Russlands sosioøkonomiske landskap. Det gunstige makroøkonomiske klimaet skjuler eksistensen av uoffisielle kanalar, dei sistnemnde «vart nytta i sovjetøkonomien til å gje vern til firma mot den tvingande naudsynte marknaden». (29)

Kriminalitet og kolonikrig

Ifølge Popov «forblir omfanget av kriminalitet i det russiske samfunnet stort». Mordrata står no på 20 per 1000 – tre gonger så høg som i Storbritannia, og ti gonger så høg som i Vest- og Aust-Europa, Canada, Kina og Japan. Likevel er ho lågare enn før. Det har kor som er vore ein vekst på 60 % i den heilskaplege kriminalitetsrata i Russland i åra 2002–06. Popov argumenterer for at «dette er mest sannsynleg eit teikn på at rapporteringa om kriminalitet er betre». (30) Mange vil nok ikkje dela denne oppfattinga. Ein høgare grad (ekte eller innbilt) av offentleg kompetanse oppmodar utan tvil folk til å rapportera lovbrot, men nok til å syta for ei auke på 50 % på ei allereie høg rate? Den vedvarande uformelle praksisen som er nemnd over, framhaldet og veksten i korrupsjonen og den vidare sementeringa av ulikskapen i inntekter leier alle til å styrka faktorane som fører til kriminalitet. At lovene i tillegg er manifestert som eit instrument for å tena spesielle interesser til utvalde grupper, har utan tvil gjort mykje til å undergrava respekten for lovmakta.

Men det er Putins framhald av maktbruk som har bidrege mest til legitimeringa av vald i landet som heilskap. Krigen i Tsjetsjenia, ført enno meir grusomt enn krigen i 1994–96, førte han til presidentposten i 2000 og spela ei viktig rolle i konsolideringa av eit autoritært system. Å knusa tsjetsjensk von om sjølvstende var den militære komponenten i Putins køyr for resentralisering – hans kompromisslause haldning støtta opp om oppslutninga han har i folket. Popov sklir forbi dei grusomme handlingane og den pågåande okkupasjonen, medan han berre noterer at «i dag er separatistrørsla stort sett nedkjempa». Russiske militære og statlege talspersonar har erklært siger mange gonger – det starta med Putin sjølv i 2000 – men det er inga løysing i sikte no når krigen er inne i sitt åttande år. Den russiske hæren held fram med å tapa styrkar med eit snitt på kring tre i veka som blir drepne av ei lita, men mobil motstandsrørsle. Marionetteregimet til Moskva har sett igang kidnapping, tortur og drep sine landsmenn, og har mist all legitimitet. Det finst ikkje ein einaste synsvinkel det er mogleg å sjå Putins krig i Tsjetsjenia som frå ein suksess. Popov stadfestar sjølv indirekte denne fiaskoen når han refererer til dei 43 prosenta av folkesetnaden som tidleg i 2004 ynskte at presidenten stogga krigen. Seint i 2006 hadde den delen av dei som stør forhandlingar med separatistane, auka til 64 %. (31)

Krigen er ei katastrofe som har konsekvensar langt utanfor Nord-Kaukasus. I det russiske samfunnet som heilskap har Putins antiopprør i Tsjetsjenia leia til eit oppsving i framandfrykt og utilgjevelig imperialisme ved at drapa på titusenvis av tsjetsjenarar er framstilt som naudsynt for at staten Russland skal overleva. Det har hatt enno meir vidtfemnande øydeleggjande effekt på meir enn ein million russarar, alt frå vernepliktige til leigesoldatar til personell som handhever lov og orden som har vore i Tsjetsjenia sidan 1994. Kvar og ein av dei har anten begått eller vore vitne til grove ugjerningar, og for alle saman er uinnskrenka bruk av makt det offisielle mantraet for korleis ein kan oppføra seg. Det psykologiske traumaet som krigen har påtvunge dei, blir kalla «det tsjetsjenske syndromet». Men dei lumske symptoma på aggressivitet er ikkje berre forbeholdt veteranane, dei er rotfest i den offentlege sfæra og det politiske livet i Russland.

Det minste vondet?

Popov konkluderer med å leggja vekt på det mindre sentralisering og potensielt autoritære regimet framfor å velja det uunngåelege kaoset og oppløysinga som vil fylgja einkvar annan kurs. Stabilitet er hovudsaka, demokrati kan venta til betre omstende utviklar seg. Spørsmålet som umiddelbart kjem opp, er: Stabilitet for kven? Det må vera klårt at herskarane i Russland har liten interesse av velstand for vanlege folk. Den noverande prioriteringa er heller å nytta naturressursane i landet for å spela ei større rolle i global samanheng og såleis utvikla vidare høve for å internasjonalisera russisk kapital. Medlemskap i WTO vil støtta opp under det siste målet, jamvel om det også vil bera i seg ei oppløysing av dei vilkåra som russisk industri har tent på. Det vil også undergrava nylege framstøytar på å attoppliva bil- og flyindustrien. Til fårene som Popov listar opp, lyt me også leggja til at ein utset seg for presset frå utanlandsk kapital, og at ein aukar den eksisterande ulikskapen som WTO-medlemskap uungåeleg fører med seg. Desse formane for destabilisering vil sjølvsagt gå utanom dei delane av forretningslivet og staten som aktivt søkjer etter dei.

Til slutt dreier det seg om det minste av to onde. Popov framfører alternativa sine i skarpt avteikna termar: status quo eller fullstendig katastrofe. Slik logikk har lenge hjelpe til med å samla kritikarar rundt elles usmakeleg medisin. Men det er nett immuniteten mot utfordringar eller debatt som syt for at kriminalitet, kameraderi og korrupsjon blømar. Det er slik at det er tilgjenget til alternative løysingar for utviklinga vidare, som seier noko om den politiske helsa til eit land. Popovs analyse presenterer mange poeng som kan vera utgangspunktet for ein slik diskusjon.

Noter

1. Federalnaja sluzjba gosudarstvennoj statistiki (RosStat, www.gks.ru) og UN Human Development Reports, 2002 og 2006. Den offisielle fattigdomsgrensa i 2004 var 2376 RUR per månad (då kring 85 dollar). [Attende]

2. FNs Human Devolopment Report 2006, Economist Intelligence Unit, Russia Country Profile 2006 (heretter eiu), s. 45. Den sistnemnde bemerker tørt: 'since it is generally assumed that in Russia income and the ability to evade taxes are positively correlated, actual income distribution is probably more unequal still'. [Attende]

3. eiu, s. 45. Det må likevel merkast at mange russiske selskap har hovudkvartera sine i Moskva, noko som aukar tala for byen merkberrt. Likevel syner dette statistiske gapet sjølv den dominerande rolla hovudstaden spelar i den nasjonale økonomien. [Attende]

4. Tal frå RosStat sin nettstad. [Attende]

5. Tal frå RosStat sin nettstad. [Attende]

6. Simon Clarke: «A Very Soviet Form of Capitalism? The Management of Holding Companies in Russia», Post-Communist Economies, vol. 16, nr. 4 (2004), s. 420. [Attende]

7. eiu, s. 43. [Attende]

8. Elena Lebedinskaia: «Stabfond: segodnja, zavtra … navsegda?», Neprikosnovennyj zapas nr. 50 (2006); tal frå Ministerstvo Finansov, www.minfin.ru. [Attende]

9. Popov: «Russia Redux?», NLR 44, March–April 2007, s. 43. Norsk utgåve her. [Attende]

10. Financial Times 9. juni 2006; tal frå Ministerstvo Finansov og eiu, Russia Country Report, september 2006, s. 39. [Attende]

11. eiu, s. 24. [Attende]

12. Economist 10. november 2005. [Attende]

13. eiu, s. 66, 39. [Attende]

14. Olga Kryshtanovskaya og Stephen White: «Putin's Militocracy», Post-Soviet Affairs, vol. 19, nr. 4 (2003), s. 289–306. Eg har sitert tala for dei tettast definerte gruppene heller enn dei mykje høgare samla tala som er kalkulerte av Kryshtanovskaya og White. For viktige metodologiske kvalifikasjonar for data deira, sjå Sharon Werning Rivera and David Rivera: «The Russian Elite under Putin: Militocratic or Bourgeois?», Post-Soviet Affairs, vol. 22, nr. 2 (2006), s. 125–44. [Attende]

15. Kryshtanovskaya and White: «The rise of the Russian business elite», Communist and Post-Communist Studies, 38 (2005), s. 300. [Attende]

16. Andrew Barnes: «Russia's New Business Groups and State Power», Post-Soviet Affairs, vol. 19, nr. 2 (2003), s. 180. [Attende]

17. Kryshtanovskaya og White: «Rise of the Russian business elite», s. 295. [Attende]

18. Financial Times, 19. juni 2006; og William Tompson: «Putin and the 'Oligarchs': A Two-Sided Commitment Problem», i Alex Pravda (red.): Leading Russia: Putin in Perspective, Oxford 2005, s. 193. [Attende]

19. Tompson: «Putin and the 'Oligarchs'», s. 182. [Attende]

20. Tompson: «Putin and the 'Oligarchs'», s. 188. [Attende]

21. Vadim Volkov har konkludert med at i perioden etter 2000 «the major instruments of aggressive enterprise takeovers are corrupt state organizations that have judicial and coercive power». Volkov: «The Selective Use of State Capacity in Russia’s Economy: Property Disputes and Enterprise Takeovers After 2000», Ponars Policy Memo nr. 273, oktober 2002. [Attende]

22. Volkov: «Selective Use of State Capacity». [Attende]

23. eiu, s. 9. [Attende]

24. Sitert i Leonid Kosals: «Klanovyj kapitalizm v Rossii», Neprikosnovennyj zapas, 50 (2006), s. 196. [Attende]

25. Kosals: «Klanovyj kapitalizm», s. 191. [Attende]

26. Georgi Derluguian: «Under Fond Western Eyes», nr. 24, november–desember 2003, s. 138. [Attende]

27. Alena Ledeneva: How Russia Really Works: The Informal Practices that Shaped Post-Soviet Politics and Business, Ithaca, NY 2006, s. 188. [Attende]

28. Popov: «Russia Redux?», s. 44; Kosals: «Klanovyj kapitalizm», s. 184. [Attende]

29. Ledeneva: How Russia Really Works, s. 118. [Attende]

30. Popov: «Russia Redux?», s. 46, 49. [Attende]

31. Popov: «Russia Redux?», s. 50; statistiske data frå Levada Centre, www.levada.ru. [Attende]

---

[1] Det russiske skattesystemet inneber ein flat skatt på 13 % på all inntekt. [Attende]

[2] Gini-koeffisienten, mål på (økonomisk) ulikskap, utvikla av den italienske statistikaren Corrado Gini i artikkelen «Variabilità e mutabilità». Det er interessant å legge merke til at utvikla europeiske land har en ginikoeffisient på 0,24 til 0,36, medan USA ligg over 0,4, noko som syner ein større ulikskap der. [Attende]

[3] Siloviki er russiske politikarar som kjem frå det gamle tryggingssystemet eller militæret. ofte frå KGB slik som Putin. [Attende]

 

I forrige nummer av Rødt! satte Jan O. Jacobsen søkelys på skolen med artikkelen «Hva må gjøres med den norske skolen?». Det er åpenbart et omfattende spørsmål, som Jacobsen sjøl var tydelig på at han ikke prøvde å besvare i sin helhet, og det kommer nok ikke vi til å gjøre med denne artikkelen heller. Vi vil imidlertid ta tak i et av Jacobsens sluttpoeng: At analyse er viktig. Skolen er en viktig samfunnsinstitusjon, og utviklinga i skolen skjer ikke isolert fra resten av samfunnet, verken politisk eller økonomisk. Vi kommer ikke til å ta utgangspunkt i de internasjonale testresultatene, men i utviklinga vi har sett i skolen de siste 10–20 åra.

Det har skjedd mye med skolen de siste 20 åra, men det har alltid skjedd mye med skolen. Norsk skole i 1920 og 1940 var grunnleggende forskjellige, og mens det i 1980 både var ungdomsskole og lov om videregående opplæring, fantes ikke noen av delene i 1960. Skolen har endra seg, både for å tilpasse seg kapitalens behov, og som resultat av politisk kamp. Det er interessant å se hva som er det viktigste grunnlaget for endringen de siste 20 åra.

La oss bare gjøre det helt klart at denne artikkelen ikke er et forsøk på å servere den endelige analysen, snarere er det et entusiastisk bidrag til en debatt som så vidt er i gang. Vi trenger denne debatten om utdanningssystemet, vi trenger å utvikle å en skikkelig utdanningspolitikk for Rødt og vi trenger å se både på hvilke krav som er riktig å stille i dag, og hva slags utdanningssystem vi ønsker for framtida. Vi tror ikke det første spørsmålet vi må stille oss da er: «Hvorfor gjør norske skoleelever det dårlig på internasjonale tester?» Vi vil heller spørre: «Hvilken vei vil de som styrer skolen?»

Tilsynelatende finnes de to motpoler skolepolitisk i kongeriket Norge. Høyre står som den tydelige pådriveren for elite- og privatskoler, og motpolen skal på sett og vis være SV, som er mot elite- og privatskoler. Hva SV er for, er imidlertid litt vanskeligere å finne ut av – «en god skole» holder ikke som slagord, det er nemlig alle for. Når SV skal analysere hvorfor det er viktig med en god, offentlig fellesskole for alle, er noe av analysen i programmet dette: «En god offentlig skole for alle er den fundamentale institusjonen som sikrer et rettferdig folkestyre.» Med andre ord er skolen utgangspunktet for demokrati, det er vel fort sannsynlig at vi ville plassert økonomien litt mer sentralt i forhold til rettferdighet. Vi vil vel også at barn og ungdom skal bli i stand til å slåss for, og utvide, rettighetene sine, heller enn at de skal tilpasse seg «rettferdigheten» i det rådende systemet.

Dessuten er det sånn at hvis vi ser litt tilbake i tid, og ser på de faktiske utdanningsreformene som er satt i verk her til lands de siste tiåra, så er det vanskelig å finne de store gjennomgående uenighetene mellom partiene. Unntaket her er selvsagt oss sjøl, RV har stort sett stemt mot der det har vært mulig.

Reform 94 i videregående skole ble satt i verk av et samla storting, seksåringene ble sendt inn i skolen av den samme enigheten (selv om RV stemte mot) og de nasjonale prøvene er det også «bred politisk enighet om», SV har vært mot en kort periode etter press, men har hele tida hatt som linje at dette er en god ide. Da klassedelingstallet blei fjerna i 2003, var det Arbeiderpartiet og Senterpartiet, ikke SV som stemte mot. SV anså tvert imot vedtaket som en seier, og hadde det med på lista si over hva de hadde oppnådd det året. Klassedelingstallet var den bestemmelsen som sikra et maks antall elever i klassene på de ulike klassetrinna, og at skolene fikk bevilget midler ut fra antall klasser, ikke ut fra antall elever. Etter at klassedelingstallet forsvant, har vi mistet et av de viktigste forsvarene mot nedskjæringer i skolen. Det var nok ikke det SV ville, men sånn kan det altså gå, når man ikke har en analyse av hva som skjer.

Men hva er da våre tanker om alle disse reformene i skolen – hva mener vi er årsakene? Skolens samfunnsmessige oppgave er å utdanne arbeidskraft som kan fungere innenfor samfunnets rammer. Blant annet som følge av politisk kamp har vi i Norge og Europa for øvrig et sterkt offentlig skolesystem. I etterkrigstida gikk utviklinga hele tiden mot mer utdanning for flere – dette var hensiktsmessig for kapitalen som trengte høyt utdanna arbeidskraft, og det var et resultat av at arbeiderklassen sloss for at deres barn skulle ha de samme mulighetene som borgerskapets barn – i hvert fall på papiret.

I de siste 20 åra, i nyliberalismens tid, så er det ikke mest mulig utdanning som har vært slagordet. For å sikre kapitalen nye markeder og fortsatt økt profitt, har stadig større deler av offentlig sektor blitt privatisert. Det har vært tydeligst på helse og omsorg, men det har lenge vært på vei inn i utdanningssystemet også. La oss se hva som har ligget til grunn for utviklinga i skolen – økonomisk.

Victor Norman leda i 1991 et statlig utvalg på oppdrag fra Syse-regjeringa (rapporten blei levert den nylig tiltrådte Brundtland-regjeringa). Oppdraget gikk ikke ut på å gjøre verden bedre, men mer kostnadseffektiv. I NOU 1991: 28 Mot bedre vitende? Effektiviseringsmuligheter i offentlig sektor kunne Norman-utvalget vise at det var stort effektiviseringspotensial i skolen. Dette handlet først og fremst om å få ned antallet lærere, men også om å sikre raskere gjennomstrømming, spesielt i videregående og høgere utdanning. En viktig tanke var å få ungdommen raskere ut i arbeidslivet, og løsningen ble da at grunnskolen kunne starte et år før – 6-åringene skulle inn i skolen. Nå blei som vi veit kompromisset at 6-åringene skulle inn i skolen, men at grunnskolen blei 10-årig, så her blei det ikke spart så mye.

Inntil 20 milliarder mente Victor Norman og utvalget hans at det kunne spares – og dette var analyser som passet makta godt. Når målet var redusert offentlig forbruk, og åpning av markedet for private aktører, så må man si at Norman leverte et godt utført oppdrag.

I 1997 kom 6-åringene inn i skolen under mottoet «Det beste fra barnehage og skole», en ekstra pedagog per 18 elever var det som skulle sukre pillen for skeptikerne. Den ekstra pedagogen forsvant stille og rolig sammen med klassedelingstallet. Antall lærere i Oslo har i perioden 2000–2006 blitt redusert med 1087, samtidig har det blitt 2904 flere elever. Den videregående skolen har blitt hardest rammet av effektiviseringa. Mens vikarløse timer er en umulighet i barneskolen, skjer det mer enn ofte i den videregående skolen. I tillegg vokser klassene, og trenden med å ha forelesningstimer hvor en lærer har 50–100 elever er vanlig både på ungdomsskoler og videregående skoler. Dette var også et tiltak som Norman-utvalget så positivt på – det som anses for å være en nødløsning for lærerne, er et strålende effektiviseringstiltak for makta.

Nå er vel ikke denne elendighetsbeskrivelsen noe nytt, og mange er kanskje lei av den, men det skjer også mer i norsk skole. Mens lærere, elever og foreldre er opptatt med å slåss for å forsvare et minimum av ressurser til å drive skole, skjer det større og mer dramatiske endringer. I Oslo er de svært tydelige, og Oslo har dessverre ofte vært et dårlig forbilde for resten av landet.

Med opplæringsloven, som blei vedtatt i 1998, fikk vi for første gang en felles lov for grunnskolen og videregående skole. Etter dette har det vært en pågående prosess for å viske ut skillene mellom grunnskole og videregående. Det ser ut til å være et sterkt ønske å etablere det 13-årige løpet som én pakke. I Oslo har de kommet lengst i dette arbeidet, og høsten 2007 ble den første 8.–13. klasse skolen åpnet, og flere er planlagt. Her går ungdomsskoleelever og videregående elever på samme skole, og målet er blant annet å gjøre det lettere for ungdomsskoleelevene å ta videregående fag, såkalte programfag. Dette peker da tydelig mot en raskere gjennomstrømming, etter modell fra Norman-utvalget.

Samtidig har vi en utvikling mot individualisme som henger sammen med innføringen av Kunnskapsløftet og fokuset på individuelle kompetansemål, som har pågått en tid i grunnskolen. I Oslo blir nå lærerne satt til å utvikle egne planer for hver enkelt elev, og det sentrale for virksomheten er i ferd med å bli den enkelte elevens prestasjoner og måloppnåelse. Dette forsterkes både gjennom nasjonale prøver og Osloprøver, som er egne normerte prøver som brukes på bestemte alderstrinn i Oslo. Fokuset på menneskelig utvikling, å lære gjennom felles aktiviteter og opplevelser og det å bruke fellesskapet konstruktivt i opplæringa, er ikke noe som står sentralt i dokumentene som kommer fra Rådhuset og utdanningsdirektøren.

Samtidig med den økte satsningen på individualisme, kommer en litt paradoksal satsning på kollektiv opplæring. Barnehage og skole får flere og flere oppgaver når det gjelder holdningsskapende og forebyggende arbeid. Arbeid som bare kan gi resultater hvis man jobber som kollektiv, men flere og flere mål skal settes individuelt for hvert barn. Hvis dette er den linja som makta vinner fram med i skole og barnehage, er det ingen grunn til å tro at full barnehagedekning og heldagsskole kommer til å bidra til at den oppvoksende slekt kommer til å bli spesielt kollektivt orientert.

Men er det nå så farlig å fokusere på den enkelte elev? Er det fra venstre det skal komme kritikk mot tilpasset opplæring? Ja, det er faktisk riktig med kritikk, for opplæringa tilpasses ikke elevens behov, men kapitalens behov for rask gjennomstrømming. Ved at klassene er fjerna og ved at skillene mellom de ulike skoleslaga blir viska ut, åpnes det sakte men sikkert for et system hvor den enkelte elev kan sendes raskest mulig gjennom og oppover i systemet. Det er jo ingen grunn til å holde tilbake den som har nådd kompetansemålene, er det? Og som for å understreke at det er den enkelte som er fokuset, jobbes det hardt for at alle grunnskoler i Oslo skal tilby fleksibel skolestart, dvs. at elevene kan begynne på skolen det året de fyller seks år, gjerne i januar – hvis foreldrene ønsker det. SFO er billigere enn barnehage, og får man 5-åringer ut av barnehagen, kan man putte 3-åringer inn.

Fleksibel skolestart har møtt stor motstand, både hos lærere og barnhagepersonale. Både fellesskapet i barnehagen og fellesskapet i den felles skolestarten blir skadelidende. Men det er ikke fellesskapsbevisste elever som er målet for denne utviklinga, men individualistiske elever, som først og fremst tar ansvar for seg selv. I barnehagene i Oslo satses det også på å innføre mer skoleretta aktiviteter med programmer som 1–2–3 ABC. Heldigvis er personalet i Oslobarnehagene flinke til å holde fast på barnehagetradisjonene, for det er ikke tvil om at Rådhuset ønsker seg miniskole. Det er nok ikke usannsynlig at de ser positivt på utviklinga i England og USA, der pengesterke foreldre søker barna sine inn på «de rette» førskolene nesten før de er født. Alle vil jo det beste for sine barn.

Det er også interessant å se på hva som ligger til grunn for den brede politiske enigheten rundt full barnehagedekning. En åpenbar årsak er behovet for å få flere ut i arbeid, men det kan også være andre grunner. En obligatorisk barnehage med skolepreg, vil uten tvil legge et godt grunnlag for «effektiv gjennomstrømming» i skolen.

På samme måte som helse, pensjon og lønnsforhandlinger individualiseres og privatiseres – følger skolen samme utvikling. Og hvis ikke ditt barn får det best mulig utbytte for seg i den utarma offentlige skolen, ja da kan du jo kjøpe tjenesten utdanning fra det private. Dette er ikke resultatene av en ond plan, men av en samfunnsmessig utvikling.

Denne utviklinga finner vi igjen over hele kloden, og ikke bare i land «som det er naturlig å sammenligne seg med». Utdanningsforbundet er med og støtter et forskningsprosjekt i Mellom-Amerika, som viser at også der er trenden utarming av det offentlige og tilrettelegging av lovverket for å åpne for private aktører. I en OECD-rapport fra 1996 ser man på utdanning for voksne på denne måten: «Den offentlige sektor sin eneste rolle vil bli å sikre tilgang til læring for de som aldri vil bli et profitabelt marked – de som vil falle stadig mer utenfor det vanlige samfunnet ettersom andre fortsetter å utvikle seg.» (Adult learning and technology in OECD countries, 1996.). Tanken er at det private selvsagt skal ta seg av det som er profitabelt å drive. Grunntanken er å komme vekk fra at utdanning skal være et gode og en rett man har krav på, til en tjeneste man kan kjøpe hvis man har penger.

I Norge har utdanning blitt gratis gjennom politisk kamp, men det er på ingen måte utenkelig å se for seg profitable områder innenfor utdanningssystemet på relativt kort sikt. De siste åra har rundt 20 % av elevene i videregående skole sluttet underveis i utdanningsløpet, og har ikke fullført noen videregående utdanning i løpet av 5 år. De fleste av disse kommer tilbake og tar en videregående utdanning, men mange venter noen år, og noen venter mange år. Med det nåværende lovverket har hver enkelt begrensa rettigheter til videregående opplæring, og har du passert 20 år, så må du vente til du har passert grensa for å komme inn under bestemmelsene om voksenopplæring før du igjen har noen rettigheter å gjøre krav på. Vi ser allerede for oss en vekst i privatskoler, både yrkesfaglige og studieforberedende, som retter seg mot disse unge voksne, slik som Sonans etc. Systemet forutsetter at du tar ansvar for å bruke de utdanningsrettighetene du har, og hvis du på en eller annen måte roter deg bort, så får du heller kjøpe tjenesten et annet sted. Vi kan se dette for oss.

La oss prøve å oppsummere litt til slutt. Skolen er i stadig endring fordi den er en del av samfunnet som er i stadig endring. Skolen utvikler seg per i dag i en retning av å bli en tjeneste for individer, ikke en bygger av fellesskap. Samtidig utarmes de offentlige skolene, og markedet åpnes gradvis mer og mer for private aktører. Til tross for enkelte uenigheter på noen områder, støtter alle partiene på Stortinget endringene i utdanningssystemet som gjør denne utviklinga mulig. For Rødt blir det dermed viktig å arbeide i forhold til, ikke bare skolen, men i forhold til veien hele samfunnet utvikler seg.

Har vi nå løst problemet som Jan O. Jacobsen trakk opp i sin artikkel – nemlig at arbeiderklassens barn ikke lærer å lese og regne skikkelig? Nei, vi har ikke en gang presentert et utkast til en løsning, men vi blir gjerne med videre i debatten. Noe av det vi er opptatt av, er at diskusjonen ikke blir om PISA-undersøkelsene, men om politikk. Vi vil virkelig ikke underslå at det er et problem at mange barn har lite utbytte av skolegangen sin, vi mener det ikke er et uhell, men en del av en samfunnsmessig utvikling, og vi må undersøke det nøye for å finne løsninger.

Vi er spesielt opptatt av at vi ikke havner i grøfta hvor vi begynner å rope etter enkle løsninger som mer prøver og mer disiplin. Vi deler Jacobsens syn på at disiplin er en bra ting, men vi ser ikke at det har noen sammenheng med flere prøver eller mer leksehøring. Vi mener det er udelt positivt at de fleste barn ikke lengre er redde for lærerne sine, eller er redde for å bli hørt foran hele klassen. Vi tror det er riktig å viktig at barn og ungdom for være med å bestemme mer over skolehverdagen sin. Og vi tror at vi både kan fortsette å jobbe for dette, og jobbe for en best mulig skole for flest mulig – også, som en start, under det kapitalistiske systemet.

Jorunn Folkvord og Gard Solstad

Jeg er blitt bedt om å ta del i debatten om digital dugnad. Jeg har lest to innlegg, og de er ikke enige. Det er ikke jeg heller.

Det ene innlegget hevder – forenkla og i kortform – at nye samarbeidsformer på Internett bærer i seg spirer til kommunismen og dermed er en trussel mot det kapitalistiske herredømmet. Det andre hevder – også forenkla og i kortform – at nye samarbeidsformer på Internett er en kapitalistisk forretningsidé. Jeg hevder at kapitalismen er utrolig seigliva og tilpasningsdyktig, gjennom blant annet stadige teknologiske nyvinninger OG at enhver samfunnsform bærer i seg kimen til en annen. Puddingstandpunkt: Ny teknologi og nye samarbeidsformer på Internett er både ledd i en forretningsidé og kimen til en kommunistisk samarbeidende samfunnsform.

Samarbeid for nek og nerd

De nye samarbeidsformene på Internett er ikke én ting. Det er mange. Det handler om nerder som i iver og entusiasme skaper og forbedrer programmer med åpen kildekode. Det handler om store firmaer som utnytter – og utbytter – massenes uendelige skaperkraft. Det handler om kunnskapsrike mennesker som setter sammen «bits and pieces» til en felles uendelig stor kunnskapsbase. Det handler om barn og unge som utveksler erfaringer om meninger på tvers av alle slags grenser. Det handler om nettspill som transformeres til en ny økonomi. Og det handler sikkert om mye, mye mer. I det følgende skal jeg se på noen av disse samarbeidsformene.

Linux

Linux er kanskje det beste, og i alle fall det mest kjente, eksemplet på samarbeid mellom nerder. Linux er et operativsystem (styreprogrammet som fordeler ressursene i en datamaskin) utviklet på dugnad. Linus Torvalds startet arbeidet med den første utgaven i 1991. Han delte kildekoden med andre programmerere via diskusjonsforum på Internett. I 1994 var første versjon frigitt. Torvalds bestemte å legge Linux under åpen lisens, slik at alle kan bruke det gratis og bidra med de endringene de måtte ønske, forutsatt at endringene også gjøres tilgjengelig for andre. Linuxkoden er et resultat av en dugnad med flere tusen utviklere.

Flere systemer utvikles på denne måten, og det er en hel bevegelse av entusiastiske tilhengere av åpen kildekode. Det finnes for eksempel en gruppe åpen programvare som ofte kalles LAMP (Linus – operativsystem, Apache – web-server, MySQL – databasehåndtering, PHP – script-programmering for å lage dynamiske web-sider). Denne gruppa programvare brukes av mange store bedrifter og virksomheter over hele verden. For eksempel bruker min arbeidsplass, Høgskolen i Oslo, hele denne gruppa programmer.

Selv om Linux og de andre LAMP-programmene i utgangspunktet er utvikla på dugnad, og selv om dugnadsarbeidet fortsetter, er det ikke bare idealisme som driver utviklinga i dag. Store programvarefirmaer som IBM og Sun har gått inn i Linux-samfunnet med betydelige midler og programmeringsressurser. En grunn kan være at programmene er robuste og av god kvalitet. En annen grunn er at de er billige, ja rett og slett gratis, i anskaffelse. Mange teknologisk avanserte brukere har lojalitet til produktene, noe som kan være en fordel for de store, og sist, men ikke minst, de store firmaene tilbyr brukerstøtte og utvikler brukerprogrammer som er tilpasset LAMP-plattformen. På den måten drar de nytte av massenes uuttømmelige skaperkraft. Og det kan vi neppe si at fører lukt inn i kommunismen. Likevel: arbeidsformen, samarbeidet, det å stole på folks skaperkraft, det er en spire, en mulighet som kan vernes om og pleies, og bidra til menneskehetens utvikling.

En annen form for digital dugnad er deling av datakraft via Internett. World Community Grid er et forsøk på å skape verdens største «distribuerte datamaskin». IBM er foreløpig største aktør. Når en datamaskin som er knyttet til griden ikke brukes til noe annet, brukes datakraften i det felles prosjektet. Griden har tre store prosjekter: å forutsi strukturen til menneskelige proteiner, å finne motgift til HIV og å forbedre behandling for kreft i bryst, hode og nakke.

Wikipedia

Wikipedia er tumleplass både for lek og lærd. Det er, som de fleste vel vet, verdens største leksikon. Det er skrevet på dugnad. Hvem som helst kan melde seg inn som forfatter og skrive artikler eller føye informasjon til eksisterende artikler. Tjenesten finnes på over 200 språk. Wikipedia ble etablert i 2001, og per november 2007 inneholder det over åtte millioner artikler, hvorav nesten 140.000 i den norske bokmålsutgaven. Wikipedia er ikke vitenskapelig og faglig kvalitetssikret, men er basert på «kollektiv kvalitetssikring». I mange tilfeller fungerer det helt utmerket og bedre enn noe papirbasert leksikon eller noe nyhetsmedium.

Et eksempel er bombeaksjonen i London juli 2005. Atten minutter etter at bombene var sprengt, sto den første artikkelen i Wikipedia. I løpet av dagen hadde over to og et halvt tusen vitner bidratt med «bits and pieces» og skapt et kollektivt bilde av hendelsen. Også i forhold til «harde» vitenskapelige fakta og teknologiske begreper og forklaringer er Wikipedia etterrettelig.

Når det kommer til mer kontroversielle emner, er den demokratiske – eller kanskje heller anarkistiske – organisasjonen mer problematisk. Jeg velger et «tilfeldig» eksempel, artikkelen om Kvinnegruppa Ottar. Da jeg kom over den sto det:

Kvinnegruppa Ottar er en venstreradikal, aktivistisk og ytterliggående feministisk sammenslutning i Norge. Ottar står ideologisk nær dogmatisk kommunisme og militant feminisme, og med bånd til venstreekstreme bevegelser i inn- og utland.

Det er ikke regnet som god tone blant «wikipedianere» å slette en annens tekst, så det gjorde jeg ikke. Etter ganske mye fram og tilbake framstår teksten i dag slik:

Kvinnegruppa Ottar er en venstreradikal, aktivistisk og av mange betegnet som ytterliggående feministisk sammenslutning i Norge. Ottar beskriver seg som en partipolitisk uavhengig kvinneorganisasjon. Organisasjonen kaller sin feminisme for «brøytebilfeminisme», i det de mener de går foran og brøyter vei for andre. Enkelte hevder at Ottar står ideologisk nær dogmatisk kommunisme og militant feminisme, og med bånd til venstreekstreme bevegelser i inn- og utland.

Selv om teksten er bedre enn før, er den ikke akkurat etter mitt hode. Massenes anarkistiske skaperkraft kan også føre på både underlige og ville veier.

Wikipedia er dugnad, og det virker. Det er fantastisk, og det vokser. Titusenvis av forfattere deltar, med sin lille bit av menneskehetens kunnskap. Det gjør at en tredveåring i Oslo kan skaffe oppdatert kunnskap om Nepal – kunnskap som ikke er oppsummert og oppdatert noe annet sted. Når en statsråd går av, når en skuespiller dør, da er leksikonet oppdatert nesten i samme øyeblikk. Den felles, den kollektive intelligensen, eller i alle fall den kollektive kunnskapen, vokser, og oppdateres hver eneste dag og hver eneste time. Det er et glitrende eksempel på – om ikke massenes, så i alle fall store deler av den intellektuelle elitens – uendelige skaperkraft. Og det er til stor nytte for menneskeheten.

Facebook

Blant nye samarbeidsformer på Internett er Facebook og andre nettsamfunn. Medlemmene publiserer en enkel dynamisk nettside kalt profil, og får muligheten til å bygge sitt eget nettverk, sende e-post, publisere bilder, videoer og tekster, delta i diskusjoner og liknende. Innen hvert nettsamfunn er det som regel mulig å opprette og bli medlem av egne grupper og informere om ulike aktiviteter, og det er oftest mulig å begrense andres tilgang til grupper og aktiviteter. Nettsamfunnene kan være organisert rundt en interesse, for eksempel er Smootown et kristent, norsk nettsamfunn for ungdom, mens Undergrunn er organisert for å informere medlemmene om kulturbegivenheter. Gaysir er mest for homofile og bifile, mens Blink er mest populært blant ungdom. Verdens største nettsamfunn er MySpace og FaceBook.

Særlig barn og unge bruker nettsamfunn til å presentere seg sjøl og til å utveksle meninger og erfaringer om alt og ingenting. I den sammenhengen er kanskje andre tjenester som går under fellesbetegnelsen web 2.0 – av noen kalt sosial programvare eller brukerstyrt web – viktigere. Web 2.0 er en populærbetegnelse på den nye situasjonen at nettsidene er mer dynamiske eller foranderlige enn før og at brukerne kan styre mer av innholdet. Ny teknologi gjør det enkelt å publisere innhold, utveksle filer, slik som bilder, musikk, video og dataprogrammer – og er derfor mer brukerstyrt. Tross navnet, er det ikke snakk om en «ny versjon» av Internett, det dreier seg om nye måter å ta i bruk teknologien på. Eksempler er, i tillegg til de nevnte nettsamfunnene og wiki, et utall blogg-verktøy, systemer for enkel fildeling, deling og presentasjon av bilder, musikk og video – de fleste kjenner vel YouTube i hvertfall av omtale. Pratekanaler og nettbasert telefon, kraftig forbedret nettsøk – reklamefinansiert og tilpasset individuelle vaner, enkle systemer for publisering av nettsider osv osv.

Web 2.0 åpner teknologien for nye brukere. Web 2.0 er samarbeid for både lek og lærd. Teknologien gir vanlige folk et redskap for kommunikasjon, presentasjon og ytring, et redskap som aldri før har eksistert. I så måte ligger det spirer som kan gro inn i kommunismen.

Second Life

Et spesielt fenomen er Second Life. Det er i utgangspunktet et globalt internettbasert rollespill, som har vokst til et enormt nettsamfunn, med egen økonomi og kjøp og salg av tjenester. Universiteter er medlemmer, lærde professorer holder forelesninger og diskusjoner med studenter fra hele verden som møtes virtuelt i Second Life. Store selskaper gjør forretninger i Second Life, der valutaen heter Linden-dollar, som kan veksles i US-dollar. Eiendommer kjøpes og selges, tjenester utveksles, konserter og pokerturneringer holdes, og store mengder Linden-dollar skifter eier.

Men reglene i Second Life følger reglene i Real Life: den som har skal gives, den som intet har, skal intet få. Jo større innsats, desto høyere gevinst. Det hjelper med dyktighet og flaks, men hovedregelen er den samme. Og: porno og virtuelle bordeller er blitt en av de store suksessene.

Second Life er spennende og morsomt. Det bygges og utvides på dugnad gjennom massenes uuttømmelige skaperkraft. Men kommunisme er det neppe.

Wikinomics

Jeg har nettopp lest ei ny bok. Den heter Wikinomics. How Mass Collaboration Changes Everything, og er skrevet av amerikaneren Don Tapscott og engelskmannen Anthony D. Williams. Morsom tittel og morsom bok. Hovedpoenget i boka er at «new mass cooperation» eller nye former for samarbeid over Internett er utrolig smart for kapitalismen.

Sånn jeg leser boka er poenget: Massene er i besittelse av en uendelig skaperkraft. Skaperkraft blir utløst ved at flere kreative mennesker utveksler ideer. Samarbeid er altså nødvendig for utvikling. Denne skaperkraften må bedriftene få tak i. Det er ikke lett, for den kan være hvor som helst i verden, og er avhengig av at ulike folk jobber sammen.

Det er (i alle fall) tre måter å få tak i, eller å få utnyttet skaperkraften fra samarbeidet:

• gjennom å oppmuntre til dugnadsarbeid ala Linux, og ta i bruk resultatene som grunnlag for egen virksomhet.
• gjennom å bygge brukersamfunn rundt egen virksomhet.
• gjennom å legge ideer og kode åpent tilgjengelig og betale «stykkpris» for gode ideer og bidrag.

Om å bygge brukersamfunn: Et eksempel er LEGO: De har en egen nettside for LEGO-nerder, der de kan konstruere fantastiske byggverk og legge oppskriftene ut til andre fantaster, som i neste omgang kan kjøpe skreddersydde LEGO-esker basert på oppskriftene på nettsida. For LEGO er det en utvidelse av markedet og av sortimentet, kundene knyttes til bedriften med lojalitetsbånd, og bedriften drar nytte av nye ideer og bruksmåter for sine produkter.

Om å presentere ideer: Et eksempel i boka er en pensjonert kjemiker som hadde et laboratorium hjemme nærmest for moro skyld. Han satt en dag på Internett og så at en stor kjemisk bedrift hadde utlyst en konkurranse om å løse et problem. Han gikk løs på problemet med liv og sjel og prøvde ut løsninger i laboratoriet. Over 1000 forslag til løsninger kom inn, og vår venn pensjonisten fikk nærmere en halv årslønn i premie. Dette er en metode flere større bedrifter bruker. På den måten kan de utnytte «ledig», eventuelt arbeidsløs hjernekapasitet over hele verden, uten å måtte bry seg med arbeidsgiveravgift og sosiale utgifter.

Men historia går ikke på skinner

Web 2.0 og nye samarbeidsformer gir oss mulighet til å dele kunnskap og erfaringer, både systematisk gjennom for eksempel Wikipedia, og mer usystematisk via blogg og FaceBook. Teknologien gir muligheter menneskeheten aldri før har hatt.

Samarbeid over Internett, både om datakraft og hjernekraft, gir mulighet til å løse alle menneskehetens problemer.

Men historia går ikke på skinner. Det er ingen automatikk i at mulighetene blir brukt til menneskehetens beste. Kapitalismen har en utrolig evne til overlevelse og tilpasning.

Leikny Øgrim

Diskusjonen har gått høyt om årsaken til SV sitt dårlige valgresultat: For dårlig skole- og miljøpolitikk er fremhevet som viktigste årsaker. En bedre teori er at SV har greid å dra Arbeiderpartiet til venstre og da kan venstresosialdemokrater like gjerne stemme Arbeiderpartiet. Men hvorfor gikk i liten grad misfornøyde SV-ere til Rødt?

En av årsakene er at ingen av partiene har noen troverdig presentasjon av hva et fremtidig sosialistisk samfunn innebærer og ikke minst, hvilke konkrete krav skal reises i dette perspektivet i en valgkamp? I Trondheim var rekommunalisering av tjenester ett svar på en slik problemstilling, men den ideologiske siden var nesten fraværende i hele valgkampen.

En god del av forklaringen finner vi i Rødt sitt prinsipprogram. Et prinsipprogram skal riktignok peke på de overordnete målene, men gjentagelser av gamle besvergelser fra AKP og RV sine tidligere prinsippprogram er ikke oppløftende lesning. Den viktigste forskjellen kommer til uttrykk i en nesten paranoid understrekning av at en sosialistisk revolusjon skal ha folkelig forankring og skje fredelig. Ikke noe «væpna revolusjon» her nei.

For «folket», som prinsipprogrammet henvender seg til, vil jeg tro at dette fremstår som ganske tomme, fraser. Et avgjørende forbehold tas allerede i første punkt:

«Hvilken form sosialismen tar må bestemmes av de som skaper den, og kan ikke bestemmes i detalj nå.»

Hvem er «de»? Er det ikke oss? «i detalj», ja vel, men kanskje noen forsøk på konkretisering hadde hjulpet.

«Det arbeidende folket tar over statsmakta og de sentrale kapitalistiske virksomhetene og starter produksjon etter behov.» Sosialisme er samfunnsmessig kontroll over produksjonsmidlene. Nasjonalisering av større bedrifter er et viktig spørsmål, med en rekke motsetninger og problemer. «Femårsplaner» eller marked er fortsatt et stort uløst spørsmål. Hvilke virksomheter griper man fatt i? Hydro, Aker Kværner, Aker Seafood? For å endre produksjonen mot hva? Flere boliger? Og så til kjernepunktet:

«Dette innebærer at kapitaleierne mister si makt og sin rett til utbytting. Det vil kreve at det borgerlige statsapparatet blir erstattet av nye folkemaktorganer.» «Folket kan ikke ta makta bare ved å overta det gamle statsapparatet slik det er, men må bygge sin egen demokratiske statsmakt.»

Og i pkt 7.3:

«En revolusjonær strategi må derfor ta utgangspunkt i at den kapitalistiske staten må avskaffes.»

Hva skal avskaffes? Storting? Fylkesting? Kommunestyrer? Departementene? Rettsapparatet med blant annet Høyesterett? Mener Rødt at dagens tredeling av makten mellom lovgivende (Stortinget), utøvende (departementene) og dømmende (rettapparatet) er grunnleggende feil? Hva slags ny modell forestiller de seg?

Rødt vil jobbe for reformer i folkevalgte organer. «Men en kan ikke true kapitalismen eller innføre et nytt samfunnssystem bare gjennom valg eller vedtak.» Når kontroll over statsapparatet ikke kan vedtas gjennom (stortings-)valg, hvordan skal da slik beslutning fattes? Det er uklart om Rødt ser for seg en gradvis (reformistisk) overgang til sosialismen eller et kvalitativt revolusjonært sprang som resultat av for eksempel «ei grunnleggende krise i kapitalismen». Alt prat om gradvis styrking av demokrati og folkelig organisasjoner peker mer i retning av reformisme enn revolusjon. Og videre:

«Styringssystemet må være gjennomsiktig, de lukkede rom må åpnes»

Hvilke? Bedriftenes styrer? Hvordan? Gjennom større andel ansatterepresentanter. Politisk valgte styrerepresentanter?

«Demokratiet må utvikles ved at økonomien også blir underlagt demokratiske beslutninger. DNP/Rødt mener at dette må skje gjennom en rekke organer, fra arbeiderråd på arbeidsplassene, brukerråd, interesseorganisasjoner, til representativt valgte forsamlinger på ulike nivå.»

Er ikke Finansdepartementet underlagt demokratisk kontroll? Hvilke andre organer skal evt. overta den overordnete økonomistyringen og skal det være eget valg til en slik organisasjon? Går Rødt inn for å opprette arbeiderråd i neste stortingsvalgperiode? Skal dagens direktører ansettes på en annen måte enn det som er vanlig i dag? Skal arbeiderne kunne kaste en direktør gjennom flertallsavstemning. Skal direktører kunne velges blant de ansatte.

Skal brukerrådene påvirke hvilke produkter som produseres i samfunnet? Vi har overflod av en rekke luksusprodukter som mange mener ar unødvendige. Hvilke produkter bør fases ut, og hvem skal bestemme det? Arbeiderrådene på fabrikkene eller brukerrådene? Hvem skal mekle i en konflikt der arbeiderne på en bedrift som produserer unødvendige luksusvarer, motsetter seg brukerrådets krav? Rødt vil vel forsvare arbeidsplassene? Vil Rødt forsvare et arbeiderråd som går inn for fortsatt å produsere sigaretter i Norge eller et forbrukerråd som mener at man skal slutte produsere sigaretter, for å nevne ett eksempel. Behovet for flere (syke-)pleiere har vært heftig diskutert med forslag om å importere flere fra fattige u-land. Kan Rødt tenke seg i stedet å overføre folk fra reklamebransjen, forsvaret og børsverdenen til omsorgsyrkene, der det virkelig trengs folk, og eventuelt hvordan skal det gjøres?

Demokratiet i nærmiljøet og lokalsamfunnet skal også styrkes. Vil Rødt gå inn for opprette gatekomiteer? Hva skal eventuelt være deres oppgaver? Trafikkspørsmål? Barnehager? Er ikke dagens bydelsutvalg en god nok desentralisering av makt?

En del av spørsmålene kan med rette karakteriseres som retoriske, men når skal venstresiden begynne å ta disse spørsmålene på alvor? Jeg mistenker Rødt for å gjemme seg bak de store langsiktige vyene for å slippe å ta stilling til disse spørsmålene. Det er derfor forståelig at «sosialister» stemmer Arbeiderpartiet, så lenge SV og Rødt ikke makter å formulere noe alternativ som kan synliggjøres i en valgkamp.

Rødt bør arbeide med dette fram mot stortingsvalget i 2009.

Johan-Ditlef Martens

Mass Soldal Lund skrev en artikkel til Rødt! 3/07 som heter «Om dugnad, fri/open programvare og kapitalisme». Den er stila som et angrep på artikkelen «Fremtiden er fantastisk» av Ida Sofie Søland Jackson og Wilhelm Joys Andersen (Rødt! 1/07).

Soldal Lund sine poenger er forsøkt oppsummert til dette:

• 1) «Kanskje kan en seie at dugnad er en kommunistisk arbeidsform; alle bidreg med det dei kan for at alle skal kunne nyte godt av det.»
• 2) Digital dugnad utfordrar ikke kapitalismen.
• 3) Fri eller open programvare (er) i hovedsak … ein forretningsmodell (kapitalistisk strategi).

Han tar utelukkende for seg åpen kildekode og fri programvarebevegelsene, og ingen andre eksempler på digital dugnad. Denne innskrenkninga gjør at det kanskje er vanskeligere å se sammenhengen og utviklinga i dugnadsnorge, og ender derfor opp med å bli forenkla. Mass Soldal Lund tar som utgangspunkt at det er Åpen Kildekode og Fri Programvare som er viktigst i utviklinga. Jeg er veldig usikker på om er rett.

Jeg mener at dugnad, digital eller annerledes, er kommunistisk produksjon. Det er ikke et bilde på eller ligner på kommunistisk produksjon. Det eksisterte lenge før det noensinne eksisterte andre former for arbeide. Når Bruce Perens (som Soldal Lund refererer til) sier at «Karl Marx fann ikkje opp det å hjelpe naboen din», så understreker han også at Marx ikke fant opp kommunisme. Kommunisme har eksistert lenge før Karl Marx.

Som Mass også skriver i artikkelen sin:

«Dugnadsarbeide og andre typar arbeid som ikkje er ein del av den kapitalistiske produksjonen har funnest parallelt og i sameksistens med kapitalistisk produksjon heile vegen.»

På samme måte eksisterte kapitalistisk handel og også planøkonomi i fullt monn i det gamle Athen, eller i Norge for 500 år sia. Når vi kaller dagens samfunn for kapitalistisk, så er det ikke fordi det bare eksisterer kapitalistisk økonomi, langt – langt derifra! Vi kaller samfunnet kapitalistisk fordi kapitalismen er den rådende og viktigste økonomien, og fordi kapitalistene er herskerklassen i det kapitalistiske samfunnet.

Det kapitalistiske samfunnet er selvfølgelig avhengig av både dugnad og planøkonomi for å få menneskene til å overleve og samfunnet til å fungere. Sånn har det alltid vært. Slavearbeid, føydalsystem, kapitalisme, planøkonomi og dugnadsøkonomi eksisterer side om side i dag, og det er vanskeligere å finne eksempler på at de ikke har gjort det enn at de har gjort det.

Mass Soldal Lunds poeng synes å være at så lenge kapitalister tjener penger på det, så kan det ikke være kommunistisk felleseiendom. Dette er feil. Vann er kommunistisk felleseiendom. Det er fritt tilgjengelig (forbudt å nekte noen et glass vann etter norsk lov), gratis, men likevel klarer de å tjene penger på det. Et godt norsk eksempel er utmarka, som ikke skal eies etter norsk lov. Går fint an å tjene penger på.

Parallelt er fortsatt Nike et kapitalistisk selskap sjølv om skoa blir produsert av slavearbeidere. Det norske forsvaret er fortsatt planøkonomisk drivi, sjølv om du kan kjøpe Nato-gensere i militærsjappa.

At det er kamp om hvorvidt vannet skal fortsette å være kommunistisk felleskapseiendom, er en annen sak.

Dugnadsformene

Det er et begrensende perspektiv å utelukkende kikke på programvare. Internett har revolusjonert mer enn operativsystemene for servere. Produksjonen av Wikipedia er sjølvsagt et nærliggende eksempel, hvor veldig mange vanlige mennesker både er brukere og bidragsytere til produksjonen. Wikipedia konkurrerer direkte med andre kommersielle leksikon, og kan godt stå som et eksempel på hvordan kommunistisk produksjon truer kapitalismen.

Et enda viktigere eksempel er fildelingsbevegelsen. Fildelingsbevegelsen tar produkter ut av det kapitalistiske markedet, definerer det som kommunistisk felleseiendom, og deler villig vekk. Fra enhver etter evne til enhver etter behov. Fildeling er for brukerne mye bedre enn alternativene. Ikke bare fordi det er billigere, men også fordi tilgjengeligheten ofte er bedre.

Dette truer også kapitalistiske bransjer, om ikke annet. Det truer musikkbransjen, og det truer filmbransjen foreløpig. Mitt tips er at rekka av bransjer som blir utfordra av fildelinga, vil vokse. Betydelig.

Kommunistisk produksjon truer ikke kapitalismen som system. Ikke som klasse mot klasse, hvor den nye produksjonsformen vil kaste det bestående på en revolusjonær måte.

Det er ingen som har argumentert for at avskaffinga av kapitalismen vil skje ved hjelp av en smart teknologisk oppfinnelse. (Jo det er det; Theodore Sturgeon i science fictionnovella Skills of Xanadou.) Det trengs dessverre fortsatt en kommunistisk revolusjon.

«Fri eller open programvare (er i) i hovudsak (…) en forretningsmodell (kapitalistisk strategi) og ikkje ei kommunistisk øy.»

Poenget er jo nettopp at det trenger ikke være en økonomi som er separat fra kapitalismen. Den eksisterer samtidig med, blanda inn i, og parallelt med kapitalistisk økonomi. På samme måte som den kapitalistiske produksjonsformen ikke oppsto med et smell under den franske eller amerikanske revolusjonen, kan heller ikke kommunistisk økonomi oppstå fra ingensteds etter at kapitalen er knust, arbeiderklassen har seira og det dingler kapitalister bortover annenhver lyktestolpe.

Hvorfor er utviklinga så interessant, hvis kommunistisk produksjon likevel alltid har eksistert?

Kommunismen er framtida

Det er selvfølgelig fordi Internett gjør at mulighetene for dugnadsarbeid er så mye større enn tidligere. Ikke bare fordi vi kan gjøre dugnadsarbeid med folk fra hele verden. Ikke bare fordi vi kan ta vare på informasjon om hvem som har gjort hva, sånn at heder og ære blir en større del av motivasjonen.

Moderne dugnadsarbeid kan gyve løs på større prosjekter enn tidligere. Under industrikapitalismen var kapitalisten en som hadde penger til maskiner og fabrikker. Hadde hen det, så kunne hen ansette arbeidere, og lage profitt ved å utbytte arbeidernes arbeidskraft. Hemmeligheten bak klasseforskjellene lå i kapitalen som krevdes for å starte produksjon.

Arbeidernes leksikon er et kommunistisk (i ideologisk forstand, men ikke i økonomisk) leksikon som krevde mye kapital for å bli realisert. Den teknologiske utviklinga har kommi dit at det ikke lenger trengs kapital for å starte lignende prosjekter i dag.

Prosjekter som ikke trenger kapital, kan gjøres på dugnad. Derfor er dugnad framtida.

Elling Borgersrud

Prosessen er en personlig beretning om den tøffeste politiske heksejakt i vårt land.

 

Gerd-Liv Valla: Prosessen
Cappelen forlag 2007

Den har form av dagboksnotater. Skrevet i et lett og drivende språk som gjør den leseverdig som litteratur i tillegg til å være en politisk brannfakkel.

Gjennom tida fra Yssens oppsigelsesbrev kom VG og Valla i hende, til avgangen som LO-leder 10. mars får vi hendelsesforløpet, Gerd-Liv Vallas opplevelser, følelser, vurderinger, opp- og nedturer.

Boka byr også på tilbakeblikk knyttet til viktige politiske stridsspørsmål der uenigheten mellom Arbeiderpartiets og LOs ledelse har vært stor. Vallas usvikelige ståsted i LO og vilje til å kjempe for LO-medlemmenes interesser gjorde henne ikke populær i et maktarrogant parti, som var vant til at lojaliteten til "partiet" gikk først.

Viktige historier og hvordan lederen og sekretæren i Ap håndterer uenigheter med LO, om Aps politiske helomvending i sjukelønnssaken og den knallharde striden for å få dem til å snu.

Et spørsmål en kan stille seg, er hvorvidt hun var litt naiv i forhold til maktspillet? Eller om hun var sikker og sterk i sin sak fordi hun var LO-leder? Boka framstiller en leder som var svært dedikert til oppgaven og gjorde alt for å styrke LOs innflytelse.

I boka blir vi kjent med en LO-leder som er lite opptatt av synsing, å karakterisere mennesker og utrolig lite opptatt av sladder. Det er noen personer som får ganske krass kritikk gjennom beskrivelser av valg, handlinger og mangel på handlinger. Men det gjør sterkt inntrykk å lese beretningen til den personen som har opplevd det hardeste mediekjør i moderne norsk historie, ha så lite behov for å slenge kommentarer om aktørene i dette dramaet.

Hun er varsom i forhold til kollegaer, Bjørndalen, Flåthen, Davidsen, Sande, Lilleheie, Lekang osv. Kanskje med unntak av Per Østvold, som i denne saken har utvist ualminnelig dårlig dømmekraft og blitt "synser" av kaliber. Til glede for journalister av ymse slag. Undertegnede synes også hun er varsom overfor Ingunn Yssen. Ingen kan tro at det ikke er mye som er usagt.

Støttespillere og medarbeidere, venner, familie og medlemmer i LO omtales med varme. Naturlig nok. Det ville alle og enhver ha gjort. Men det hører med i denne historien også og har nok bidratt til at Gerd-Liv Valla er blitt i stand til å skrive boka, og forsette å være en politisk aktør. Boka er lite privat selv om forholdet til datteren får stor plass. Også ukene med konstant politibeskyttelse er sterkt fortalt og gir et bilde av den angsten som setter seg i en slik situasjon.

I en svær og komplisert organisasjon som LO er det mange hensyn som skal balanseres, og i avsnittene der hun er mest opptatt av politikk, kommer hennes hjertesaker tydelig fram. Samarbeidet mellom privat og offentlig sektor; de sakene som styrker dette. Likelønn, likestilling, kvinnepolitikk og pensjon, rettferdighet og solidaritet. Hun er agiterende og tydelig engasjert her.

Siden boka er ført i pennen av Stian Bromark, kan vi kanskje regne med at han ble revet med av dette engasjementet.

Hva var det Valla skulle «bevise» med denne boka?

Fra noen på venstresida har kravet om å gjenopprette bildet av hennes "karakterbrister" som personalansvarlig vært tydelig. Også ønsket om at hun skulle vist større evne til empati. Hun gir ikke ved dørene, heller ikke i denne boka, i en fortelling om en ekstrem situasjon og politisk hekseprosess.

Boka formidler en sterk, fokusert og engasjert kvinnelig politisk leder. Hvem ville krevd noe liknende av en mannlig leder? Et retorisk spørsmål selvfølgelig, men det er absolutt på sin plass.

Det er selvsagt ikke mulig for undertegnede å omtale denne boka uten å fortelle at den dagen LO-lederen meldte sin avgang, var jeg så heldig å dele med noen kvinner i fagbevegelsen som oppsummerte hennes tid som "den første perioden med kvinnepolitisk trøkk" i LOs historie.

Taran Anne Sæther

Etter Oslo-prosessens sammenbrudd og de stadig dårligere utsiktene til en tostatsløsning i Israel/Palestina-området, har det kommet flere bøker som tar for seg hvorfor en enstatsløsning ikke bare er å foretrekke i dagens situasjon, men faktisk også er den beste løsningen på denne konflikten.

 

Joel Krovel: Overcoming zionism. Creating a Single Democratic State in Israel/Palestine
Pluto Press 2007

Joel Kovels bok er en av disse, men i motsetning til andre bøker som er skrevet om temaet, tar den ikke bare for seg enstatsløsningens positive sider, han viser også hvordan en enstatsløsning er i stand til å overvinne selve bakgrunnen for den situasjonen man i dag opplever i området, nemlig sionismen.

Kovel er de senere årene først og fremst kjent som en av USAs mest fremtredende øko-marxister. Boka The Enemy of Nature fra 2002 er for eksempel blant de aller fremste forsøkene på å benytte marxistiske kategorier på miljøproblemene. Han har også tidligere skrevet bøker om temaer som rasisme, de hvites behandling av indianerne, situasjonen i Latin-Amerika og også bøker knyttet til hans eget fagfelt, psykiatri og psykoanalyse. I 2000 utfordret han også den populistiske Ralph Nader som Green Partys presidentkandidat på et øko-sosialistisk grunnlag.

Mottakelsen Overcoming Zionism fikk, er også interessant. Kort tid etter utgivelsen protesterte organisasjonen Stand With Us, en av de mange komponentene i USAs mektige Israel-lobby, overfor Michigan University Press, Pluto Press' amerikanske distributør, og distribusjonen ble stoppet. Den er i dag i gang igjen, men distributøren har i kjølvannet bestemt seg for å ta forholdet til Pluto Press, et britisk venstreforlag, opp til ny vurdering. Det bør tilføyes at Pluto Press uten et distribusjonsnett i USA går en svært usikker fremtid i møte.

Så hva er det de reagerer på?

Sannsynligvis har det å gjøre med at Kovel ikke tar sionismen ut av sin kontekst, men heller velger å se på den som et historisk fenomen. Nå skal det riktignok påpekes at enhver kritikk av sionismen i visse kretser i USA blir betegnet som «antisemittisme», men Kovel går lenger i retning av det tabubelagte når han knytter sionismens historie opp mot jødedommens historie. For Kovel var jødedommen en stammereligion, som i motsetning til andre stammereligioner forble nettopp det da andre, mer universalistiske religioner fikk gjennomslag. Denne partikularismen, der medlemmene av stammen på den ene siden blir mer verdt enn medlemmer av andre stammer, og der omverdenens overgrep rettet mot stammens medlemmer på den andre siden setter stammen i en offerrolle, har gitt jødene en helt spesiell situasjon. Århundrer med anti-jødisk rasisme, et kynisk samspill mellom ledere for de jødiske miljøene og kristne statsledere og ikke minst erfaringene med shoah (den delen av nazistenes utryddelser, holocaust, som rammet jødene), har hver på sin måte bidratt til å utforme sionismen og gjøre Israel til det landet er i dag.

Dette visste de sionistiske lederne å utnytte. Også innenfor de jødiske miljøene var sionismen opprinnelig en marginal strømning. I stedet var det religiøse dogmet at jødene var dømt til å leve under fremmed styre helt til en Messias kom for å frelse dem. Sionistene, som tilhørte den mer sekulært og endog sosialistisk orienterte delen av de jødiske miljøene, derimot, mente at det var opp til jødene selv å skape sin egen «frelse». Gjennom en kombinasjon av en nasjonalisme inspirert særlig av den tyske nasjonalismen og henvisninger til jødisk tradisjon, liturgi og historie, bidro de til å styrke sionismens gjennomslagskraft. Shoah ble også brukt bevisst og kynisk i forhold til å gjenopprette bildet av jødene som det evige offer, både blant jøder som med ulike midler ble forsøkt flyttet til Palestina/Israel og blant europeere, amerikanere og arabere som ble beskyldt for å ha skapt og fostret denne offerollen.

Kovel bruker også mye plass til å beskrive den sionistiske framferden i Palestina. Han slår hull på den seiglivede myten om at Israel er «Midt-Østens eneste demokrati», han beskriver Israels bevisste politikk for «å gjøre ørkenen øde» for så å kunne annektere den og benytte den til sine egne formål, han trekker frem både USA og den amerikanske Israel-lobbyen sin enorme betydning for å opprettholde den sionistiske staten og han undersøker den israelske statens rasistiske karakter. Konklusjonen er at Israel ikke er noe moderne land, det er en fundamentalistisk jødisk stat der såvel gammeltestamentlige myter blir forsøkt omgjort til politikk og der århundrer med jødisk lidelse, både faktisk og mytologisk, får utslag i en motsetning der de tidligere undertrykte jødene nå blir undertrykkere. I motsetning til så alt for mange andre som bare trekker frem enkeltårsaker, er Kovel i stand til å utlede en dialektikk av hendelser og motsetninger som har gjort Israel til hva det er i dag.

I motsetning til mange andre bøker rundt dette temaet, bruker Kovel relativt liten plass på å lansere løsningen sin. Men, som tittelen tilsier, det handler fremfor alt om å overskride sionismen. Etter å ha lansert punkter som forklarer hvorfor Israel ikke bør ha rett til å eksistere, går han videre til å forklare hvorfor en tostatsløsning heller ikke lar seg realisere. Alternativet er å skape et grunnlag for en sekulær stat, å erstatte fundamentalisme med moderne idealer, og som marxist ser Kovel historien som en prosess: «Prosessen er det som betyr noe, fordi det har å gjøre med det som skjer i virkeligheten. Målet betyr noe først og fremst på grunn av prosessene den iverksetter. Håpet forteller oss at prosessen en gang kan bli virkelighet.»

Mathias Bismo

Selv om denne boka ikke er noen dyptpløyende analyse, men heller en motivasjonsfortelling for den svenske venstresida, så er den interessant på flere måter.

 

Aron Etzler: Trondheimsmodellen. Radikala framgångshistorier från Norge och Nederländerna
Karneval förlag 2007

 

Det at så store deler av boka baseres på samtaler og intervjuer med personer som har deltatt i hendelser og omstendigheter forfatteren kommer inn på, gjør boka lettlest, og pirrer også min nysgjerrighet for å få vite mer om deres erfaringer. En liten svakhet er at det ligger noen feil i forfatterens egne beskrivelser i de deler av fortellingene jeg sjøl kjenner godt til, og som gjør at man kan stille spørsmål om nøyaktigheten på andre områder i fortellingene, men akkurat det kan jeg som leser av denne boka, leve med.

«Det inngår i den svenska självbilden at ingen annen är så bra som vi. Lyckoligtvis är det inte alls sant,» skriver Aron Ezler, sjefsredaktør for avisa Flamman i Sverige som har skrevet boka Trondheimsmodellen. Med et bakteppe som brettes ut gjennom fire korte innledende kapitler, beskrives den svenske høyresidas frammarsj gjennom det han kaller 25 års seierstog for borgerskapet, fra det tidspunkt de sosiale og økonomiske forskjellene i Sverige begynte å øke på 1980-tallet, og med valgseieren i 2006 som høydepunkt. Den svenske venstresida beskrives som utslått, hvor folk har gått lei og mistet håp om at ting skal gå bedre på grunn av årtier med motgang. Han konkluderer sin innledning med at historien endres av mennesker som handler, og det mer enn skinner igjennom at forfatteren mener at nettopp handling mangler i den svenske venstresida for øyeblikket.

Hoveddelen av boka består av to helt separate og ganske ulike fortellinger der handling har ført til synlige framganger for venstresida, og som i følge forfatteren har som fellesnevner at de begge er radikalt demokratiske. Den første historien er fra Norge, med hovedfokus på det som skjedde da LO i Trondheim tok initiativet til å drive en egen valgkamp for sine medlemmers interesser, og på et program som krevde en annen politisk linje enn den som hadde blitt ført i den høyrestyrte kommunen over flere år. LO krevde stillingstaken til dette programmet i forkant av kommunevalget fra de lokale partiene. Strategien førte fram og bidro til høyrestyrets fall i Trondheim i 2003 og en synlig endring av politikken blant annet gjennom rekomunalisering av tidligere privatiserte selskap. Selv om det i følge forfatteren sitter langt inne for enkelte å innrømme, så var det Trondheimsmodellen som beredte grunnen for LOs lange valgkamp i forkant av Stortingsvalget 2005, hvor LO lyttet til hva som var viktig for sine medlemmer, og som var avgjørende for høyresidas nederlag mot det rød-grønne regjeringsalternativet.

Når det gjelder fortellinga fra Norge, så blir enkeltstående hendelser fra nær historie i bokform filtrert for mediastøy og forstyrrende elementer. Dette gjør at de settes inn i en tydeligere sammenheng, slik forfatteren ser den. Fortellinga fra Norge starter på et overordnet nivå på 1980-tallet. Via den gryende motstanden mot norsk liberal politikk under Bondevik II-regjeringa, gir boka korte påminnelser om viktige hendelser med hovedfokuset på LO i Trondheim og den lange valgkampen ført på nasjonalt plan av LO før stortingsvalget 2005. Den berører også hendelser etter stortingsvalget helt fram til og med Gerd-Liv Vallas avgang som LO-leder. Her kan nevnes blant annet regjeringens stans av forslaget til ny arbeidsmiljølov fra B-II-regjeringa, LOs seier i kampen om sykelønnsordningen, SVs fall på partibarometrene og regjeringens stagnasjon i forhold til løftene fra Soria-Moria. Et eget kapittel er viet Fremskrittspartiets framvekst som det nye «arbeiderpartiet». Det viktigste med bokas fortelling fra Norge er bokas fokus på hva den sterke bølgen av mobilisering med fagforeningene i spissen kan oppnå av politisk betydning for folk, og i dette tilfellet var det synliggjøringen av de sentrale spørsmålene i kampen for folks velferd som fikk konsekvenser både på lokalt og nasjonalt politisk plan.

Sosialistische partij

Den andre fortellingen er om Sosialistische partij (SP) i Nederland – det raskest voksende venstrepartiet i Europa i følge forfatteren. Partiet har hatt en tydelige framgang i Nederland de siste årene, med seineste høydepunkt i parlamentsvalget i Nederland i 2006 hvor de tredoblet sin oppslutning til 16,6 % i forhold til sist valg. Bakgrunnen for SPs framgang er i følge Etzler partiets mangeårige iherdige grasrotarbeide med og blant folk, gjennom en rekke ulike arbeidsmetoder som nevnes i boka, samtidig som det har vært en sterk fokus på organisasjonsbygging og skolering. Etzler skriver at partiets suksess skyldes deres vekt på aksjon istedenfor prat. «Ti timer praktisk politisk arbeid for hver time politisk teori,» som partisekretær Hans van Heijingen forteller forfatteren.

Dette er en ganske annerledes fortelling enn den første, og fokuserer på bakgrunnen for framgangen til et i utgangspunktet lite sosialistparti, som sakte men sikkert har bygd opp en organisatorisk evne til å kunne drive politisk opinion, og som har blitt en bevegelse av og for folket, ofte gjennom langvarig vanskelig og hardt arbeide. Forfatteren innleder med konkrete fortellinger om SPs arbeidsmetodikker som gir direkte resultater for folk. Blant eksemplene er partiets kontorer for hjelpetjenester, hvor folk kan få juridisk og sosial hjelp innenfor en rekke områder. Kontorene har samtidig en sentral funksjon som partiets «øyne og ører» ute i virkeligheten, som lager rapporter og gir råd til partiets parlamentarikere. Partiet har også etablert et medisinsk senter som erstatning for bortfall av helsetjenester.

Forfatteren forteller om utvikling av politikk for dagligpolitisk arbeid gjennom organiserte rundspørringer på dørene til folk, og om opprettelsen av hotlines for telefonhenvendelser innenfor ulike begrensede saksområder, som for eksempel partiets «Byråkratibrigade» for henvendelser om byråkratiske overtramp og overformynderi.

I tillegg til denne jobbinga for folk forteller forfatteren om intensiv skolering av partimedlemmer og utplukking av partitillitsvalgte ut fra et nærmest elitistisk prinsipp, hvor de beste plukkes ut til å videreskoleres av partiets mest sentrale og erfarne folk.

Et av flere interessante perspektiver med SP presenteres i boka som måten de aktivt håndterer høyrepopulismen på, ut fra prinsippet om at man må vinne tilbake hjertene hos de som går til populistiske bevegelser pga av tapet av troen på andre politiske løsninger. Ikke klag på deres sett å tenke på, sier en SP-representant, overbevis dem isteden om at dine løsninger er bedre for deres framtid. Med til historien hører da også at SP selv har blitt beskyldt for å være populistisk, noe boka også berører på flere steder. Resultatet er at SP er det store protestpartiet i Nederland, istedenfor et invandringsfiendtlig parti som man har fått i Norge og mange andre land i Europa.

Forfatteren avslutter fortellingen om Sosialistische partij ved å dvele ved noen av utfordringene for SP ved å sitte i posisjon, noe partiet nå gjør flere steder lokalt i Nederland gjennom samarbeid med andre partier, blant annet i byen Nijmegen.

Bokas store styrke mener jeg ligger i den utstrakte bruken av gjengivelser fra samtaler forfatteren har hatt med folk som i større eller mindre grad har vært, eller er, deltagende i hendelsene det fortelles om. Dette gir et lite innblikk i ulike måter å se ting på, både innenfor den norske og den nederlandske fortellingen, uten at boka går i detalj eller utgir seg for å skulle være 100 % objektiv fakta. Fortellinger gjengitt som folks egne ord bidrar også til en troverdighet i og med at fortellingene ikke framstår som absolutte fasiter eller konklusjoner.

Jeg lærte en del ting ved å lese boka, jeg lot meg inspirere og jeg fikk lyst til å prøve ut en del nye ting i det strategiske og praktiske dagligpolitiske arbeidet. Vi får håpe at boka får den samme effekten på den svenske venstresida.

Asgeir Drugli

Vinteren 2007 deltok Tron Øgrim mye på partiet Rødt sin debattliste. Han skrev om to ting: partiteori anvendt på norsk venstresides virkelighet og om Mao og maoismen. Dette hadde han skrevet en hel bok om 25 år tidligere, Den vestlige maoismens sammenbrudd og krisa i AKP(m-l).

Akkurat som da han skrev boka, gikk det fort i svingene vinteren 2007, da innleggene flommet inn på Rødt sin debattliste. Teksten som vi her presenterer, er litt redigert, men i Trons ånd og i forståelse med familien.

Innleggene om partiteori er i formen i stor grad en polemikk mot ei gruppe som kaller seg Tjen Folket. Tron bruker anledninga til å få i gang en debatt om organisering av kommunister i Norge – nå og framover. I den grad han er tilbakeskuende, er det for å finne veier framover. Han slår hardt ned på det han oppfatter som sekterisme og dogmatisme, og sier at det er

«… den typen «klokskap» som SPERRER FOR undersøkelse, studium og erkjennelse, og derfor fører til DUMSKAP.»

På mange måter er Tron ute i samme ærend som Mao da han skrev pamfletten Om praksis. Mao skrev at det var mange i det kinesiske partiet som benektet sannheten, om at «marxismen er ikke et dogme, men en rettleiing til handling». Nå er ikke dogmatisme et sterkt trekk ved Rødt i dag, men samfunnet er ikke det samme som i 1973. Det gjelder å finne organisasjonsformer og måter å jobbe på som er effektive for kommunister i dag.

Tron Øgrim kalte seg kommunist, ikke sosialist, men brydde seg ikke om hva andre kalte seg. Han var opptatt av praksis – hva folk gjør: Får jeg valget mellom en revolusjonær ungdom som slåss mot kapitalismen, mot imperialismen, deltar i de store massebevegelsene, men ikke kaller seg kommunist, og en som kaller seg kommunist og er sprenglærd «udi Stalin og Mao», så «foretrekker jeg SOM KOMMUNIST faktisk hun første framfor han andre».

Da undertegnede gikk inn for å slå sammen RV og AKP sist vinter, var spørsmålet om størrelse ett viktig argument. AKP hadde ikke de siste årene økt i antallet medlemmer, men stabilisert seg, rekruttert en del unge, vi var fortsatt små, noen hundre. For at et parti med kommunismen som mål kan spille en rolle i den virkelige klassekampen, må det ha medlemmer over alt. Det holder ikke bare med noen titalls lærere, noen elever og studenter, noen kvinnepolitiske aktivister, enkelte aktivister fra de homofile og lesbiske bevegelsene, noen industriarbeidere osv. For å få kunnskap og kunne utvikle politiske linjer i og for klassekampen, må vi samle MANGE med erfaring og som deltar i det virkelige livet, på mange av livets politiske områder.

Tron argumenterte for et parti med kommunister og ikke-kommunister: «Raddiser. Venstresosialdemokrater. Grønne. Trotter. Anarkister. Stalinistiske Dogmatikere. Fagggforeningsgutter. Feministhurper. Muslimske radikalere. Tullete ungdommer. Firkanta og trekanta og femkanta gamlinger. Samer som vil ha et eget sameland. Kall det hva du vil: Hvis de står på Rødts program og vil jobbe for det, vil jeg kjempe for at Rødt skal bli et parti for dem.»

Erik Ness

Dette er en ytterligere redigert tekst i forhold til den som sto i den trykte utgava av bladet.

---

Tron Øgrim om røde partier, Mao og maoismen

• 15. mars 2007: Om det røde partiet
• 16. mars 2007: Snakk åpent med hverandre på kryss og tvers!
• 21. mars 2007: Hva er det å være kommunist?
• Om hemmelig organisering
• Om «6 punkter om partiet» fra 1967
• 28. mars 2007: Ei sak til om politisk strategi
• 24. mars 2007: Om Mao og maoisme
• 27. mars 2007: Store linjer

---

 

I: Parti

 

15. mars 2007: OM DET RØDE PARTIET

Jeg var med på å bygge AKP i 1973, gjennom et systematisk arbeid som begynte i 1965. Reint faktisk veit jeg trolig mer om den prosessen, 1965 til 1984, enn de fleste andre. (Om jeg har trekt de riktige konklusjonene er jo et anna spørsmål.)

+ Jeg rekner meg fortsatt som kommunist. Kanskje mer nå enn for 30 år sida?

+ (Jeg er bl.a. ikke noe særlig fornøyd med «Sosialismen» som modell, verken i Sovjet, Kina, Albania eller hvor som helst. Jeg har ikke så veldig lyst til å slåss for «sosialismen» i Norge heller. Jeg foretrekker å slåss for noe som heller likner «kommunismen», som Marx snakka om det. Dette diskuterer jeg med folk, hvis og når jeg blir invitert til det.)

+ Jada. Jeg rekner meg fortsatt som marxist, leninist og maoist. (Derimot sier jeg med den store marxistiske revolusjonære Razlatski at jeg er ikke «marxist-leninist» – det blir for nær den offisielle sovjetiske skitten.)

+ Jada, jeg tror ikke at kapitalismen kan styrtes – i Verden, i USA, i Norge, i India, uten VÆPNA revolusjon.

Jada, det krever et REVOLUSJONÆRT parti. (Neida, RØDT i dag er ikke DET revolusjonære partiet. Etter min oppfatning. Men ettersom det heller ikke er Rødt sin oppgave akkurat nå, oppfatter jeg ikke det som noe problem.)

+ Jeg tror ikke AKP VAR «det revolusjonære partiet». Men min oppfatning er at AKP(ml) heller ALDRI – ikke på sitt beste, ikke på sitt sterkeste – VAR eller var i ferd med å BLI det «revolusjonære partiet» som KUNNE ha styrta kapitalismen i Norge, OG starta oppbygginga av noe nytt.

Det var veldig mye bra å si om AKP(ml) – mener jeg – og partiet og medlemmene gjorde mye praktfullt. Men organisatorisk og sosialt hadde partiet store mangler, og politisk var det delvis på feil vei.

Derfor kan jeg ikke være med på – og ikke tro på – klager av typen «vi hadde det veldig gode, korrekte revolusjonære partiet, og så kom de fæle sosialdemokratene og la det ned». Min mening er at kammerater som tror på det, har verken skjønt prosessen bak AKP(ml)s vekst og fall, og slett ikke motsetningene i det norske samfunnet, åssen og under hvilke forutsetninger kapitalismen kan styrtes her.

Åssen IKKE lage et revolusjonært parti

Heller ikke er NOEN av de smågruppene som har operert i eller utafor RV engang PÅ SPORET av hva som må til for å opprette et slikt parti. Mener jeg. Dette sier jeg ikke for å desavuere dem som er med. Jeg tror de er ærlige kamerater med den best mulige vilje. Noen av dem kjenner jeg dessuten som veldig flinke klassekjempere, som jeg (som sagt!) gjerne går i krigen med.

Men for det første er de bittesmå og sosialt isolerte fra massebevegelsen. Sjøl om endel enkeltindivider har massekontakter og er flinke, er alle disse «organisasjonene» så små at det nærmer seg forsvinningspunktet. Og dette er etter TIÅRS arbeid. Når du etter MANGE ÅRS ARBEID er akkurat like bitteliten, så ære noe grunnleggende gærent et sted. Da er det noe ved organisasjonskulturen din, kanskje ved propagandaen, som er helt feil, og du kan ikke laga noe årntlig. Beklager.

SEKTERISKE er noe vi som skapte AKP aldri var. Vi utvida RASKT vårt støttegrunnlag til hundrevis av folk, etter hvert til tusenvis. DET skal vi i hvert fall ha, at på DETTE området hadde vi ingenting til felles med den inngrodde sekterismen og isolasjonismen til disse smågruppene.

For det andre inneholder POLITIKKEN deres ingen analyser av sterke eller svake sider av fortia og ikkeno NYTT. «Tjen Folket», fx, er i bunn og grunn bare ei gruppe som sier «AKP på 70-tallet bra, alt anna dårlig». Det ække antydning til forståelse for hva AKP på 70 tallet hadde av svakheter, som gjorde at denne bevegelsen ikke kom LENGER, til tross for oppimot 5 000 aktivistiske og entusiastiske kadre på toppen! (Inklusive RU og NKS)

«Revolusjon», som sier fornuftige ting om klassekampen og dagskampen, sitter fast i den oppfatninga at ALBANIA hadde et bra sosialistisk regime. Unnskyld, men jeg var der i over et halvt år, 1979, 1981, 1983, 1985, 1987, 1993, 1995. Jeg lærte meg tilmed å lese litt albansk. Og jeg er imponert over mye i Albania og mange albanere, men jeg tror ikke det.

NKS, uansett om noen av dem skal ha gjort bra arbeid, har så vidt jeg kan se bare klart å isolere seg, bli for gamle til å være på universitetet og redusere seg i størrelse til hele organisasjonen går inn i en telefonboks. Hva står de for POLITISK som representerer noe alternativ? Jeg har aldri hørt om det engang!

FIN, som var større enn alle de andre til sammen, hvor er det? Den mest kjente lederen er i SV, der han støtter den nåværende regjeringas FORFERDELIGE politikk. Organisasjonen er klappa sammen, så vidt jeg skjønner forsvinni? Flere utmerka folk som heldigvis fortsatt er med oss. Men PROSJEKTET er politisk fallitt!

Jeg sier ikke at disse orgene nødvendigvis skulle ha snakka med meg. Men hvis TF virkelig var interessert i å drøfte AKP på 70-tallet eller Revolusjon ville undersøke Albania med noen som var der, møtte Hoxha osv, hadde de sjansen. Jeg kan ikke se at kritisk tenkning og undersøkelser rundt deres egne prosjekter engang FINS. At disse orgene altså har noe å bidra med når det gjelder å løse spørsmåla om en kommunistisk politikk.

Det er greit å si at Rødt «er ikke det revolusjonære kommunistiske partiet». Det mener faktisk jeg åsså.

Men et en-taxi-parti – eller ei gruppe tilsvarende partier som KANSKJE trenger en maxitaxi, hvis de blir enige om holdeplass – uten noen annen politikk enn gjentakelser fra i går, uten noen kritisk analyse av det som har skjedd og noen konstruktiv analyse av det som skjer i imperialismen og kapitalismen nå – er faktisk HELLER ikke det kommunistiske partiet!

MIN oppfatning er at DE er MINDRE på vei til å lage noe som PEKER I RETNING av et sånt parti, enn Rødt. De har VERKEN folk ELLER poltikk til det!

Hvorfor jeg, som kommunist, foretrekker Rødt

Rødt inneholder flere kommunister enn dem, flere revolusjonære enn dem, mer virkelig revolusjonær DEBATT enn dem, og hælvetes så mange ganger titusen år mer MASSEARBEID enn dem. Og det er faktisk åsså FORUTSETNINGER for å skape noe revolusjonært parti virkelig verdt NAVNET.

Skulle smågruppene få til noe likkavæl, så tok jeg feil. Og jeg ønsker dem lykke på reisa. Men det er Rødt som ser ut som det som er verdt å satse på, for meg som kommunist.

At vi må FINNE mange nye svar her, er jeg sikker på. Det handler ikke om å hive ut revolusjonen, marxismen osv. Men det handler SIKKERT om å hive ut en del av det TF tror fullt og fast på.

Og at SVARET er å gå tilbake til AKP(ml) på 70-tallet? Nei, DET tror jeg i hvert fall ikke på. Det kan jeg nemlig alt for mye om.

bestekam hexer
Tøgrim

---

16. mars 2007: Snakk ÅPENT med hverandre på kryss og tvers!

Folk snakker HELE TIDA med hverandre, håper jeg! Tar en øl eller kaffe. Skriver en epost. Treffes tilfeldig på toget, og finner ut at de er veldig enige om no. Dette er ikke bare umulig å forby, det er BRA! Partiet LEVER av informasjon og debatt.

Noen fører «mer samhørighet med noen enn med andre». Jada, det er enkelte i RV jeg ikke føler samhørighet med i det hele tatt, dessverre. Andre liker jeg, noen stoler jeg på. Sånn har alle det.

Men det oppstår et PROBLEM, hvis jeg lukker meg inne med dem jeg er enige med, og ikke fortsetter å KRANGLE MED dem jeg ikke liker trynet på.

Poenget er ikke å lage noen tvangstrøye, eller noe parti der folk sniker seg rundt og passer veldig på hva de sier eller hvem de sier det til, for «alt er egentlig forbudt». Poenget er at omtrent alt skal være lov. Det som skal være forbudt, skal være KLART OG TYDELIG forbudt.

Så hva betyr det i praksis?

+ Jeg mener at om noen ønsker å lage et parti en gang i framtida, så la dem det. La folk ønske seg hva faen de vil. Stiller de alternativ liste til Rødt i Oslo eller Lørenskauen, så spark dem ut. Gjør de ikke det? Ja, hva er så problemet? Problemet er i framtida en gang – KANSKJE. Da får vi løse det – I FRAMTIDA. HVIS det evt dukker opp.

Mange medlemmer av Rødt i dag kommer HELT SIKKERT til å bli sosialdemokrater, fx om 15 år. Hva skal vi gjøre med det, sparke ut kammerater vi TROR kan bli sosialdemokrater om 15 år? Næh, det får da vitterlig vente til problemet dukker opp, hva?

+ Hvis folk skal til å lage grupper som bare diskuterer med hverandre og sperrer flertallet av oss ute, så vil jeg skrike og hyle.

Ja visst FAEN, jeg syns sånt er ugreit – i Rødt.

Vil jeg altså kaste dem ut? Ser ikke noen grunn til det, og jeg hakke noe makt til det, heller. Min erfaring er at sånne grupper skader seg sjøl mest av alle. Blir det for jævlig, så får vi diskutere det DA.

Jeg er ikke for «fraksjoner som er åpne i sin tendens og formål». Det er typisk for trotskistorganisasjonene, og se hva som skjer med dem? De sprekker og sprekker, endeløst, langs fraksjonelle skillelinjer. Vil du NEDLEGGE RØDT EFFEKTIVT, så innfør det der!

Jeg er for MEDLEMMER som snakker ÅPENT med hverandre på kryss og tvers. Men ellers, la oss løse de problemene HVIS og NÅR vi KOMMER til dem. Problemer av denne typen løses IKKE I TEORIEN, på forhånd, men i PRAKSIS; hvis og når de oppstår. Mener jeg.

beste kam hexer
Tøgrim

---

21. mars 2007: Hva er det å være kommunist?

+ Er det fx å værra en dogmatisk idiot, som mener at alle unntatt jeg og mine to venner er borgere, sosialdemokrater og allment sett helt ubrukbare?

+ Eller er det kanskje å grave seg ned så dypt at ikke engang nesa syns, for å holde seg usynlig, nedgravd for all overvåkning helt til Rrrevolusjonen kommer?

Ja, sånne rariteter har vært, om ikke sagt rett ut, så i hvert fall antyda, så vidt jeg forstår det.

For noen er dette greit. For dem er svaret «JEG er IKKE kommunist!» – og det er jo et greit nok svar, og fritar dem fra å gruble på hva det ER å værra kommunist.

Ikkeno trøbbel for meg det. Jeg har aldri hatt problemer med bra, progressive folk som IKKE vil kalle seg kommunister.

Noen av oss (bl.a. jeg!) VIL derimot kalle oss kommunister. Men hva betyr så dette?

Folk i gruppa Tjen Folket er opptatt av det. Tjen Folket regner seg som «virkelige kommunister». I motsetning til sånne som Tøgrim.

Okei. Jeg skal kommentere det. (Kommentaren min retter seg til dere andre, som kanskje faktisk er interessert i disse problemstillingene.)

Så vidt jeg kan se, er den viktigste forskjellen på folk i Tjen Folket og meg når det gjelder hva en KOMMUNIST er, dette:

+ For Tjen Folket er en kommunist noe du ER.

+ For Tøgrim er en kommunist noe du GJØR.

For Tjen Folket er en kommunist en som, i likhet med han sjøl, STØTTER moskvaprosessene 100 % (eller i hvert fall 98 %!), HAR et program som baserer seg på MELSM (MarxEngelsLeninStalinMao. red. anm), FORSVARER proletariatets diktatur, ER MEDLEM I en organisasjon som har som erklært mål å bygge et parti basert på MELSM, HAR vedtekter basert på demokratisk sentralisme, osv.

Legg merke til at STØTTER, HAR, FORSVARER, ER MEDLEM, HAR VEDTEKTER osv alle sammen er verb som her beskriver en passiv tilstand. De beskriver noe du ER.

For Øgrim derimot, som er revolusjonær marxist, blei en kommunist i kjerna beskrivi av Karl Marx for over 100 år sida i Teser om Feuerbach:

+ Filosofene har til nå nøyd seg med å prøve å FORSTÅ verden. Men den viktigste oppgava er ikke å forstå den, men å forandre den.

Erstatt «filosofene» med «kommunistene» og du får kjerna i den MARXISTISKE og REVOLUSJONÆRE forståelsen av hva det er å være kommunist:

– En som FORANDRER VERDEN. En som FAKTISK SLÅSS for å styrte den nåværende verdensordninga, for å bringe kommunismen nærmere. En revolusjonær kommunistisk PRAKSIS er kjerna i det å være kommunist.

ÅSSEN bringer du kommunismen nærmere?

Det er kanskje enkelt å svare på i en revolusjonær situasjon, der det er borgerkrig mellom De RØDE og DE HVITE! og fattigfolks hær kjemper på barrikadene (eller som geriljasoldater!) mot USA-imperialismens helikoptre, osv. Men hva med en stabil, ikke-revolusjonær situasjon? Hva betyr det i PRAKSIS å være revolusjonær kommunist, fx i det rike og stabile NORGE i 2007?

Mao sa: For å styrte ei politisk makt, må du først skape en opinion. Dette betyr:

– Det er nødvendig å utvikle propaganda og polemikk, og få den fram til folk, om at DET NÅVÆRENDE KAPITALISTISKE OG IMPERIALISTISKE SYSTEMET må styrtes.

Det er åpenbart umulig å gjøre det hvis du er alliert med folk som STØTTER OG ADMINISTRERER det nåværende kapitalistiske og imperialistiske systemet.

Det betyr: Du kanke gjørra dette hvis du er med i SV eller DNA. Det går ikke. Dem må du bryte deg laus fra og kjempe mot, politisk og propagandistisk. Men det er ikke nok å bryte seg løs fra sånne folk, men samtidig nøye deg med å PROPAGANDERE mot dem.

– DELTA I KAMPEN

Du må åsså gå inn i, alliere deg med og gå i ledelsen for de mest progressive og radikale folkelige BEVEGELSENE. Igjen praksis! Folk lærer ikke av propaganda aleine, men av propaganda og KAMP, praktisk erfaring!

Derfor må du inn i DAGSKAMPENE mot kapitalismen, de FAGLIGE kampene, i dag kampene mot sosial nedskjæring, mot privatisering osv.

OG kampene mot imperialismen, både imperialismen i Norge og for antiimperialistisk solidaritet, mot norske soldater i Afghanistan, for støtte til Palestina, Venezuela, for revolusjonen i Nepal osv.

– GÅ I LEDELSEN FOR SAMTIDAS VIKTIGSTE PROGRESSIVE BEVEGELSER

Proletarer og kommunister

Igjen tilbake til disse borgerlige gutta, FABRIKKEIER Friedrich Engels og han der borgerlige journalisten som han sendte penger til, JØDEN Karl Marx, i deres lille borgerlige pamflett, Det Kommunistiske Manifest: «I hvilket forhold står kommunistene til proletarene i det hele tatt? Kommunistene er ikke noe særskilt parti overfor de andre arbeiderpartiene. De har ingen interesser som skiller seg fra hele proletariatets interesser. De stiller ikke opp noen særlige prinsipper som de vil forme den proletariske bevegelse etter.

Kommunistene skiller seg fra de øvrige proletariske partiene bare ved det, at de på den ene sida i proletarenes forskjellige nasjonale kamper framhever hele proletariatets felles interesser som er uavhengige av nasjonalitet, og på den andre sida ved det, at de på de forskjellige utviklingstrinn som kampen mellom proletariat og borgerskap gjennomløper, hele tida står for hele bevegelsens interesser.

Kommunistene er altså i praksis den mest målbevisste og pådrivende delen av arbeiderpartiene i alle land; de har framfor den øvrige massen av proletariatet en teoretisk innsikt i betingelsene for, forløpet og de allmenne resultatene av den proletariske bevegelsen.»

Og mitt poeng er altså at partiet Rødt på ei rekke områder fyller disse oppgavene. F.eks. i fagbevegelsen, EU-kampen, antikrigsbevegelsen. Rødt DRIVER faktisk i virkelig kamp ei rekke av disse kampene videre, fx. Smågruppene derimot, gjør ikke det. Uansett deres gode vilje kan ingen si at de er «i sin praksis den mest målbevisste og konsekvente del av arbeiderpartiene i alle land, den del som driver dem stadig videre framover.»

Dette er ingen bakvaskelse av dem. Det bare er ikke sånn. De er ikke i stand til å spille denne rolla, bl.a. fordi de er alt for små og svake til det. Ellers syns jeg dette er et UTMERKA EKSEMPEL på at Rødt fortsatt har mye å lære om hva vi skal gjøre i åra framover av denne gamle, men livsfriske brosjyra til Karl og Friedrich.

SLÅSS MOT SITT EGET LANDS IMPERIALISME

I denne sammenhengen minner jeg om advokaten Uljanov (Lenin. red. anm), som for 90 år sida sa at kommunister viser at de er det i praksis ved å STØTTE FRIGJØRINGSKAMPEN I KOLONIENE mot «SINE EGNE» IMPERIALISTER. Dette betyr i vår sammenheng:

– Å slåss mot all imperialisme, – SPESIELT å slåss mot den imperialismen som den norske imperialismen er alliert med, underordna og støtter, som USA-imperialismen og EUs imperialisme.

– Føle en HELT SÆRSKILT forpliktelse til å slåss mot imperialismen der NORSKE imperialister er innblanda, som nå i krigen i Afghanistan.

+ DETTE sammenfatter for meg hva det er å HANDLE som kommunist – (og ikke bare å «være» kommunist!) = KOMMUNIST I PRAKSIS, KOMMUNISTISK PRAKSIS.

Hvem HANDLER SOM KOMMUNISTER i Norge i dag?

Så la oss bruke et sånt, marxistisk, materialistisk utgangspunkt for å vurdere hvem som HANDLER SOM KOMMUNISTER i Norge i dag.

Jeg er ærlig talt ikke så opptatt av NAVNET (hva folk kaller seg) om de «kaller seg» kommunister eller ikke. (NKP har fx KALT SEG kommunister hele tida, men det har vært få eller ingen virkelige kommunister der i de siste 30–40 åra, ut fra denne definisjonen.)

Får jeg valget mellom en revolusjonær ungdom som:

• Slåss mot kapitalismen
• Propaganderer for at den må avskaffes, og det vil ikke skje gjennom valgpartier og reformer, men massekamp
• Deltar i de store massebevegelsene
• Er mot SV og DNA
• Bekjemper imperialismen
• Er skånselsløs mot all støtte til norske tropper i Afghanistan, Irak og hvor som helst ellers, men sier: «Jeg rekner meg ikke som kommunist!»

OG en annen som:

• Erklærer seg for å være kommunist
• Er formelt sprenglærd udi Stalin og Mao
• Polemiserer langt og lenge rundt proletariatets diktatur og moskvaprosessene
• Fordømmer alle utenom sin lille klikk på 10 folk som borgerlige, reformister, revisjonister og sosialdemokrater
• Ikke deltar i omfattende revolusjonær propaganda
• Ikke deltar i noen store masseorganisasjoner, massebevegelser eller massekamper
• I prinsippet fordømmer imperialismen, men ikke deltar fx i mobiliseringer mot norske soldater i Afghanistan

Ja, så foretrekker jeg, SOM KOMMUNIST, faktisk hun første framfor han andre.

+ Hun gjør noe SOM i den virkelige verden bidrar til å undergrave kapitalismen og bringe kommunismen nærmere.

+ Det hjælper ikke om han er «medlem» i ei isolert gruppe på 10 folk som formelt har «et kommunistisk program» som «støtter MELSM», er «for revolusjon», «organisert etter den demokratiske sentralismen» osv. Han er kommunist inni seg, i sjela si, men ikke i den virkelige, praktiske verden utafor sjela, og gjør ingenting nyttig for kommunismen.

Nå om kommunister og andre kammerater i Rødt

+ Rødt er et erklært revolusjonært parti, som har som program å styrte kapitalismen, og avviser reformismen og sosialdemokratiet.

(Dette ække nok for kammerater i Tjen Folket, bl.a. fordi de har et mye mer spesifikt program. Men ettersom jeg mener at dette programmet er GALT og i den virkelige verden ikke leder i retning noen slags revolusjon, sosialisme eller kommunisme, gjør anklager om at Rødts program er «sosialdemokratisk» osv ikkeno inntrykk på meg.)

+ Rødt driver PROPAGANDA mot kapitalismen. Jeg mener denne propagandaen på mange måter kan og bør bli bedre. Men ikkeno anna parti driver bedre propaganda, nå.

+ I og rundt Rødt er det en DISKUSJON rundt strategi og teori for å avskaffe kapitalismen.

Igjen mener jeg denne kan og bør bli bedre. Men det fins ikke noe bedre noe anna sted. Fx har SV eller DNA eller miljøer der, så vidt jeg kan se, ikke antydning til sånn debatt. (Smågruppene, deriblant TF, driver ikke med sånn debatt i det hele tatt, så vidt jeg kan se.)

+ Rødt spiller ei viktig politisk rolle som MOTPOL til SV og DNA, privatiseringspolitikken osv. i den antikapitalistiske PRAKTISKE kampen i Norge.

Dette skjer BÅDE gjennom fagforeninger og en del kommunestyrer. IKKE NOE ANNA PARTI gjør det.

+ Rødt er den mest konsekvente antiimperialistiske krafta og venstrekrafta i Nei til EU-arbeidet

+ Rødt er den viktigste politiske krafta i solidaritetsbevegelsen med Palestina, motstanden mot USAs krig i Irak osv.

+ Rødt er det eneste partiet som kjemper mot norske soldater i krigen i Afghanistan.

Jeg mener altså IKKE at Rødt er (eller skal være!) noe kommunistisk parti. Men jeg mener at Rødt STÅR FOR og GJØR mye av det kommunister i praksis BØR stå for i Norge nå, FOR Å HANDLE SOM VIRKELIGE KOMMUNISTER.

Å kalle dette «sosialdemokratisk», å snakke om Rødt som «sosialdemokratisk organisering» osv. blir for meg det reine sludder. Som Mao sa i sin tid, å ikke skille på feil i Yenan og Sian.

Å påstå at Rødt er «et skritt til høyre» kan jeg heller ikke se noen dokumentasjon for. I forhold til hva da? HVOR var RV betydelig til «venstre» for det Rødt er nå?

Rødt er ikke for meg noe «kommunistisk parti», men det står på den rette sida av skillelinja mellom reformisme og revolusjonær politikk, og er faktisk det i Norge nå som LIKNER MEST på et «kommunistisk parti».

(Interessant nok har høyresida faktisk heller ikke vanskelig for å se det, og propaganderer at Rødt er «kommunistisk»!)

Derfor syns jeg heller ikke det er noe rart at de jeg oppfatter som de politisk sterkeste og beste kommunistene, er aktive i Rødt.

Hva er problemet for meg med kameratene i smågruppene?

(Her kunne jeg plukka ut TF spesielt, men jeg inkluderer de fleste eller alle sammen – som fenomen, det jeg oppfatter at de har til felles – «maoister», «hoxhaister», «trotskister» osv.)

IKKE at jeg tviler på deres ærlige vilje. Det er hederlige og bra kammerater. Mange viser vilje til å gå mot strømmen, betydelig personlig offervilje for saker de tror på, osv. Alt dette er bra.

Problemet for meg er at de ER mer enn de GJØR.

Konkret:

INGEN av smågruppene driver noen betydelig propaganda for å styrte kapitalismen.

(For å ta TF som eksempel: Gruppa er simpelthen for svak til å nå ut med egne krefter, og får derfor heller ingen propagandistisk innflytelse i Norge. Revolusjon, fx, har et blad med et innhold som jeg stort sett syns er ganske bra. Problemet er at nesten ingen leser det! Den eneste smågruppa som i perioder har kommi litt ut over dette, var IS.)

+ INGEN av smågruppene har verken noen interessant og fruktbar analyse av mulighetene for å gjøre revolusjon i det 21. århundre, noen marxistisk politisk analyse av mulighetene for et nytt samfunn etter kapitalismen i Norge, noen interessant diskusjon om dette, osv.

Igjen er litenhet et problem. Det trengs KREFTER – bl.a. en del FOLK med TID – for å skape noe sånt.

Men et anna problem er DOGMATISME. Både TF, Revolusjon og Trottene tenderer i retning av å si at alt dette var godt løst for 30, 50 eller 80 år sida, det er ingenting nytt i situasjonen nå. Det holder fx å gulpe opp et gammalt program skrivi av Tron Øgrim da han var ung og dum (eller tilsvarende gammalt og tvilsomt materiale.)

Min oppfatning av fx TFs forsvar av moskvaprosessene er at den er ikke bare et antimarxistisk feilspor. Den er faktisk REAKSJONÆR: Den HINDRER fx dem og folk de evt får innflytelse over, i å diskutere og forstå hva som må gjøres.

+ Ingen av smågruppene betyr noe når det gjelder å forme den opposisjonelle POLITIKKEN mot sosialdemokratiet fx nåre gjelder faglig arbeid, kamp mot privatiseringa, nei til EU, antiimperialistisk arbeid, kampen mot norske soldater i Afghanistan.

NB: De tar stort sett bra STANDPUNKTER der. De har åsså medlemmer, som har gjort og gjør utmerka arbeid på forskjellige slike områder. De bare evner ikke å ha innflytelse på disse bevegelsene SOM KOLLEKTIVER. Til det er de bl.a. for svake. De har MULIGHET for å alliere seg med folk som står nær dem (og den største samlinga slike folk fins i Rødt) og få innflytelse på den større bevegelsen ved å influere dem. Nå ser det ut til å være en bevegelse vekk fra det. Det vil skade dem mer enn det skader Rødt.

+ Ingen av smågruppene er kjent for NOEN form for LEDELSE av ei stor massekamp i de siste 10 åra. Det er ikke sånn at noen kan si: «Protesten mot de sosiale nedskjæringene var leda av XYZ» – «initiativet til demonstrasjoner mot de norske styrkene i Irak var tatt av LMN».

+ Heller ikke utgjør NOEN AV DEM fx ei nasjonalt eller lokalt betydelig ledelse for opposisjonelle i fagbevegelsen i noe forbund eller noen forening.

+ Det som blir igjen, er en del individers i og for seg utmerka arbeid i massebevegelsen.

Problemet med enkelte sjølerklærte kommunister er nettopp at kommunismen deres ikke BYGGER no. Den VINNER ikke folk som kommunister (dette er ikke min påstand, dette er historias dom, opp til 2007 i hvert fall!), de SKAPER ikkeno som «kommunister» (men fx som antirasister, EU-motstandere, fagforeningsaktivister).

Og det er nettopp som «Kommunister» de er med i smågruppene. (I forhold til det de gjør i massebevegelsen, kunne de like godt vært «uavhengige progressive» osv.) Men DEN delen av virksomheten deres er ikke – virksom. Den betyr i praksis ikkeno.

Altså blir konklusjonen at de i og for seg utmerka kammeratene i smågruppene ER, de GJØR ikke. Som «kommunister».

Derfor kan jeg godt kalle dem kammerater, men de er i beste fall nokså problematiske KOMMUNISTER, for meg.

Mitt svar, ut fra argumentasjonen ovafor, er:

1) Jo, kammeratene i Rødt – kommunister og andre revolusjonære – jobber for å forberede en revolusjon mot kapitalismen

Deres arbeid vinner bl.a. ungdom, klassebevisste arbeidsfolk osv for kampen mot kapitalismen, utvikler politikk for et anna samfunn osv.

REVOLUSJONÆRE AKTIVISTER, FOLK er den viktigste delen av et REDSKAP for å lede kampen for samfunnsomveltninga, når den står for døra. (Noe jeg mener det er muligheter for i Norge i de neste 30 åra.)

Om de er perfekte ut fra TFs kriterier (som jeg dessuten stort sett mener er gærne!), spiller mindre rolle, i forhold til at de FINS og er LEVENDE!

Det betyr at de har FORUTSETNINGER for å kunne spille ei rolle i massekamper framover.

Som denne advokaten, Uljanov, sa det: – Grå og tørr er teoriens busk, men grønt er livets tre!

2) NEI, TF jobber IKKE for å styrte kapitalismen og forberede kommunismen.

Det er fordi deres organisasjon og politikk ikke er i stand til det. De er ei isolert smågruppe, uten innflytelse i ungdommen, uten en eneste faglig tillitsvalgt i noen stor industri, og uten evne til å vokse over mange år.

Da hjelper det ikke om de har ei rekke DOKUMENTER og VEDTAK som er aldri så «riktige». Om de er for «revolusjon», er «organisert» ut fra «demokratisk sentralisme», kaller seg ei gruppe som «bygger et kommunistisk parti» osv. For en virkelig kommunistisk bevegelse består ikke av dokumenter eller prinsipper eller slagord, den består av FOLK. Og det har ikke TF og de andre smågruppene.

TF er ikke noen BEVEGELSE. TF er en UDOKUMENTERT PÅSTAND. Uansett hvor mye de SKRIVER om dette, vil den fortsette å være like udokumentert.

Det er bare PRAKSIS – massearbeid, aksjoner osv – som folk kan SE er leda av et voksende antall TF-ere, som eventuelt KAN dokumentere denne påstanden.

Skulle noe sånt dukke opp, ville TFs argumenter få ei slags tyngde, for folk som bygger på Marx og Mao.

Og derfor, fordi jeg er marxist og materialist, foretrekker jeg altså den virkelige, levende, aktive og store gruppa handlende kommunister i Rødt. Og de andre kammeratene der, uansett hva de velger å kalle seg.

Mitt syn.

med vennlig og kammeratslig hilsen
Tøgrim

---

21. mars 2007: Utdrag fra brev: Om hemmelig organisering

Jeg var med på å utvikle den politiske linja om at en god del av AKP(ml)s organisasjon skulle holdes hemmelig, for å overleve et sovjetisk angrep.

Dette venta vi på denne tida. Historia har vist at det var feil. Hvilket jeg er hjertelig glad for. Folk kan godt mene at da dumma jeg meg ut, men jeg vil heller være latterlig og levende enn å ha rett og være dau.

Derimot var mitt syn ikke at det betydde at kommunister flest – eller svært mange av dem – skulle holde seg under jorda for å unngå den borgerlige overvåkninga som den var i Norge på 1970- 80- eller 90-tallet. Eller nå.

Det mener jeg er et tragisk politisk feilgrep. Bortkasta politiske liv. Mest til nytte for fienden, fordi det hindra kommunistene i å gå i spissen for kampen mot dem.

Sett ut fra denne synsvinkelen var 2.2-linja noe av det mest feilaktige AKP(ml), og jeg personlig, var med på å gjørra på 1970-tallet.

I den grad jeg er medansvarlig for at kamerater har holdt seg under jorda i flere tiår etterpå å grunn av dette, ber jeg både dem, den revolusjonære bevegelsen og arbeidsfolk i Norge om unnskyldning.

Dette sier jeg ikke som «sosialdemokrat» eller «reformist», men som revolusjonær og marxist.

Jeg mener at revolusjon er NØDVENDIG i Norge, og jeg TROR at sjansene for en virkelig revolusjon er større i de neste 30 åra enn den var i de siste 60.

Men ei viktig forutsetning for revolusjon er at det fins REVOLUSJONÆRE, som driver politisk PROPAGANDA, POLITISK KAMP og ORGANISERING på forhånd.

Jeg kan ikke ta utgangspunkt i «trongen til tryggleik for einskildkameratar» når jeg vurderer hva som trengs i en sånn situasjon.

Kommunisters oppgave er først og fremst å være villige til å ta sjanser, risikere ofre for andre, for det arbeidende folket, for å gjøre det mulig å skape en sånn bevegelse.

Det betyr at det som FØRST OG FREMST TRENGS, er ei vurdering av HVA vi kan gjøre for å styrke den politiske kampen og den revolusjonære bevegelsen.

Personlig sikkerhet, problemer på jobben osv. kommer i annen rekke.

Det er klart, sånt må vurderes. Lever vi under et fascistisk diktatur der det å åpne kjeften på offentlig sted kan bety tortur eller øyeblikkelig død, er det både dumt og feil å ikke ta hensyn til det. Men det har aldri vært vår situasjon!

Å organisere oss SOM OM det var sånn, betyr i praksis at den revolusjonære bevegelsen knebler og svekker seg sjøl. Og hvem har fordel av det?

hilsen
Tøgrim

---

21. mars 2007: Om «6 punkter om partiet» fra 1967

Jeg er blitt spurt om hva jeg mener om et 40 år gammalt dokument – 6 punkter jeg skreiv, som 20-år gammalt medlem av Sosialistisk Ungdomsforbund (det nåværende RU, faktisk!) i 1967, som et ledd i den indre partikampen den gangen i Sosialistisk Folkeparti (SF) og særlig SUF.

Dette er et greit utgangspunkt både for å drøfte hva jeg mente da og hva jeg mener nå – OG, ikke minst, hva som er FORSKJELLIG i dag, sammenlikna med situasjonen for 40 år sida.

Her er de 6 punktene fra 1967:

«1. Hovedmotsetninga i dette samfunnet er mellom to klasser: kapitalistklassen, som eier produksjonsmidlene og hersker, og arbeiderklassen, som framstiller godene og blir behersket. Staten er ikke til for hele folket, men er tvert imot et redskap for kapitalistklassen.

2. For oss er ikke sosialismen at staten tar over en masse fabrikker, men at arbeidsfolk tar makta over produksjonsmidlene. Dette kan ikke skje gradvis, du kan ikke flå en tiger klo for klo, det må skje ved en revolusjon. Revolusjonen innfører et virkelig sosialistisk demokrati – proletariatets diktatur.

3. Følgelig dreier sosialistisk politikk seg om å skape bevegelse i folket, ikke i parlamentet. Folket skaper historie, parlamentet er ingenting annet enn en talerstol som kan brukes til å hjelpe fram bevegelsen i folket.

4. For å lede denne bevegelsen trengs det et parti som sammenfatter de mest bevisste og aktive kreftene i arbeiderklassen og som kan lede klassekampen og revolusjonen når den tida kommer.

5. SF/SUF er ikke en slik organisasjon, derfor må de omformes radikalt. Hvis det ikke skjer, vil hele skitten bli kasta på historias skraphaug den dagen det kommer en organisasjon som virkelig fyller oppgaven.

6. En slik organisasjon må bygge på marxismen-leninismen Mao Tsetungs tenkning. «Dette avspeiler seg i vår organisasjon også: Der hvor det er marxist-leninister, blir det som regel gjort godt arbeid, der det blir gjort godt arbeid blir det marxist-leninister.»»

Mener jeg disse punktene fortsatt er gyldige og ei god rettesnor for enhver revolusjonær i dag?

Tøgrims svar:

Jeg svarer kort på det, ettersom det er en annen og ganske stor diskusjon – eller kanskje riktigere: FLERE store diskusjoner:

1) Hva jeg er enig i:

– I hovedsak er jeg enig i disse punktene i 2007. De er ufullstendige, de har feil og svakheter, men de peker i riktig retning.

– Jeg er spesielt fornøyd med punktene 2 og 3. Beskrivelsen av sosialisme IKKE som at staten tar over, á la venstresida i SV og DNA, men at det arbeidende folket tar dem over, er bra, og skiller oss grunnleggende fra reformistene.

2) Viktige feil og mangler:

– Punkt 1 mangler ei setning om imperialismens rolle. En viktig mangel.

– Tross min ros av pkt 2 er jeg i dag lite glad i betegnelsen «Sosialismen», og tvilende til å beskrive «sosialismen» (evt BARE «sosialismen» ) som mål for en antikapitalistisk og antiimperialistisk revolusjon i Norge. (Unge T. Øgrims oppfatning av «sosialismen» i 1967 var dessuten ganske feilaktig, noe som ikke kommer fram i dette korte sammendraget.)

– Jeg må åsså føye til at teoriene om «proletariatets diktatur» som vi trodde på i 1967, i stor grad var tøv. (Se drøftinga av marxismen-leninismen nedafor.)

+ Jeg ville ikke kunne skrive noe tilsvarende, kort og programmatisk, i dag, uten å nevne KOMMUNISMEN som det sentrale målet, og uten å si noe om at dette er en kamp for å forandre HELE VERDEN.

3) Om det revolusjonære partiet – og situasjonen i 1967 og 2007

– Punkt 5 om behovet for et revolusjonært parti i en revolusjonær situasjon er jeg enig i. Ellers handler punktet om SF og SUF i 1967.

Det står av opplagte grunner ingenting her om Rødt i 2007. Av like opplagte grunner kan ikke dette punktet oppsummere 40 års kamp for å skape en revolusjonær bevegelse i Norge ETTER 1967.

Dette er en meget stor diskusjon, med mange rare deltakere (fra den godt statsfinansierte (stort sett) reaksjonære banden statsfinansierte intellektuelle svindlere i «kaderprosjektet», som er lønna for å «bevise» at det hele var satt i verk av onde mennesker og gærninger, til dogmatikere som mener at vi egentlig laga det (nesten, i hvert fall!) perfekte partiet på 1970-tallet – men så blei vi gamle og trøtte!).

Jeg har mine meninger om den. Men uansett kan ikke denne diskusjonen avsluttes ved å peke på noen setninger som jeg skreiv i 1967, og så si: «Slutt! FASIT!»

Det er tross alt ikke profeten det dreier seg om, men bare unge Tron Øgrim. Og uansett hva enkelte mener om at jeg gjør meg stor, er jeg egentlig en ganske liten person, en røyksky som henger her i noen år og så blåser bort, i en meget stor verden.

4) Om «marxismen-leninismen Mao Tsetungs tenkning»

+ Punkt 6 vil leseren kanskje alt vite at jeg er uenig i, ettersom jeg mange ganger har skrivi at jeg ikke lengre rekner meg som marxist-leninist (alt. tilhenger av marxismen-leninismen-Mao Tsetungs tenkning)?

Hva jeg er? Jeg sier, fritt etter Razlatski: Jeg er marxist, leninist og maoist, men mot all den offisielle skitten!

Maos verker inneholder mye bra, som jeg mener det er viktig å lære av. Men «Mao Zedongs tenkning» inneholder faktisk ingen analyse og ingen teori for revolusjonen i VESTEN, ikke på 1960-tallet og slett ikke i dag. Det trodde vi, der tok vi feil, og det er en av de viktigste grunnene til at forsøket vårt gikk delvis på trynet.

(Les Tron Øgrims 1982-bok Den vestlige maoismens sammenbrudd? Der diskuterer jeg dette i større detalj, for 25 år sida.)

Derfor blir revolusjonære strategier som feilaktig tar utgangspunkt i MLMtt, uten å være klar over denne teoriens ufullstendighet (i beste fall!) i vår situasjon (som AKP(ml)s 1976-program, i hovedsak skrivi av Tron Øgrim, som bl.a. TF klamrer seg til), helt feil i forhold til å forsøke å forstå oppgavene VI står overfor ETTER 2007.

Marxismen-leninismen er en kodifisering av Marx og Lenins verker gjort under Stalin, en dyktig politiker med store kunnskaper om marxismen, men på grunnleggende filosofiske områder en antimarxist. (Stalin skreiv bl.a. at svar på alle viktige politiske spørsmål alt fins i Marx og Lenins verker, det er bare å finne dem. En alternativ kodifisering av marxismen-leninismen, gjort av en enda dårligere marxist, blei laga av trotskistene.)

Det beste med ml-teorien er at den spredde Lenins analyse av imperialismen, som fortsatt gjelder i dag. Det var åsså nyttig at den oppfordra til grundige (men dogmatiske) studier av de 5 «marxistiske klassikerne» (inklusive den tvilsomme Stalin!) – (dessverre i for stor grad bare av dem).

Blant dens mange dårlige sider er at den spredde en slavisk dyrking av Sovjetunionen og SUKP som modell, en dogmatisk avvisning av smidig taktikk som anvendte de revolusjonære teoriene i andre deler av verden (som bl.a. førte til at Sovjet-partiet var skeptisk til Mao og sovjet-marxologene avviste store revolusjonære teoretikere som Mariategui, Gramsci og James Connolly), og en teoretisk oppfatning av sosialismen som bare blei gærnere og gærnere jo lengre tida gikk.

Dette gjelder åsså, tross mindre forsøk på kritisk oppgjør, «ml-oppfatninga» av sosialismen og proletariatets diktatur i land som Albania og Kina. Den var feil. Antimaterialistisk, antimarxistisk.

+ Å beskrive vårt politiske grunnlag som «marxismen-leninismen Mao Tsetungs tenkning» mener jeg derfor i 2007 er en propp, som vil hindre oss i å innse hva vi virkelig må finne ut av og gjøre. Derfor oppfatter jeg denne remsa som at den funker politisk reaksjonært.

(Dette kan vi evt godt diskutere. Men det krever en vilje til å sette seg inn i historisk materiale som i stor grad ikke fantes for 40 år sida.)

5) BØR disse punktene være EI GOD RETTESNOR for alle revolusjonære i 2007?

Jeg blir tilslutt spurt om jeg er enig i at disse punktene fortsatt er gyldige og ei god rettesnor for enhver revolusjonær i dag.

NEI, kammerat, jeg er IKKE enig i det.

Bl.a. er jeg ikke enig i at 6 punkter som IKKE sier noe om imperialismen og kommunismen bør være ei rettesnor for alle revolusjonære!

Jeg kan heller ikke underskrive noen «rettesnor» som IKKE har med at den revolusjonære marxistiske teorien må bygge på EGEN ANALYSE OG ERFARINGER FRA ANVENDELSE (AV TEORIEN) PÅ DEN EGNE SITUASJONEN. Uten det blir vi, for å si det brutalt, i beste fall dogmatiske idioter.

Når det gjelder nødvendighet av revolusjon, at den skapes gjennom bevegelse i folket og ikke parlamentet, er jeg sjølsagt fortsatt enig i det, ja.

6) Dogmatisk lesning av historisk materiale?

Å lese teori er bra. Å lese historisk materiale er bra.

Sjølsagt er fx Lenins IMPERIALISMEN fra 1916 – det viktigste marxistiske verket fra det forrige århundre, mener jeg – viktig ikke bare fordi det er historisk, men fordi dets beskrivelse av imperialismen åsså i store trekk stemmer I DAG.

Dets beskrivelse av åssen imperialistene konkurrerte i Afrika og Latin-Amerika er nesten som om den var skrivi i går, og handla om konkurransen mellom Kina, USA og EU (delvis Frankrike) i Afrika akkurat nå.

Samtidig har det jo skjedd no. Store imperialistmakter har bryti sammen og forsvinni. Nye har kommi til. Om fx Kina og India er beskrivi som kolonier/nykolonier i 1916, bestemmer ikke det hva de er til evig tid. Det er nødvendig å analysere den nye situasjonen.

Det jeg sakner hos spørsmålsstilleren som entusiastisk slutter opp om mine punkter fra 1967, er ei drøfting av om vi har lært noe ETTERPÅ.

Det mener jeg vi har. Fx om:

– Sosialismen. ALLE forsøk på å laga noe noen har kalt «sosialismen» har nå blitt erstatta med kapitalisme (i noen tilfeller føydalisme …). Kan vi lære noe av det?

– Mange forskjellige polemikker, påstander, forsøk på å utvikle den marxistiske TEORIEN, både i forbindelse med bygginga av den såkalte sosialismen, revolusjoner osv.

– 40 rike år med bygging av en revolusjonær bevegelse i Norge. I 1967 var dette knapt begynt. (Se ellers pkt 3.)

Nei, det handler ikke om å kutte ut revolusjonen osv. Men IDEEN om at 6 punkter den 20-årige tøgrim skreiv i 1967 (som ærlig talt var mangelfulle alt da – punktet om imperialismen, som mangla, burde få kritikk på en studiesirkel den gangen!) kan være ei god rettesnor i 2007, minner meg om en måte å lese Marx, Lenin og Mao på som jeg dessverre for ofte har sett (og, må jeg tilstå, tidvis har stått for sjøl åsså), og som jeg tror at vi trenger å bli KVITT.

At lille jeg nå blir lest på den måten, gir meg dessuten en ubehagelig følelse av at jeg kanskje har levd for lenge?

Dette var det KORTE svaret på spørsmålet om Tøgrims 1967-punkter.

Greit?

Tron Øgrim
Rødt Oslo

---

28. mars 2007: Ei sak til om politisk strategi

1) NEI, jeg vil ikke at Rødt skal bli et kommunistparti.

+ Det æ'kke min plan å prøve å skyve på for å gjørra Rødt til noe kommunistparti i framtida, heller. Jeg har ingen skjult dagsorden av denna typen.

(Politisk har jeg ingen skjulte dagsordener i det hele tatt! ALL politisk innflytelse jeg kan ha, får jeg ved å være så åpen som mulig. Kommunister forakter å skjule sine synspunkter, som Marx sa.

+ Det jeg ønsker, er at Rødt skal værra et parti som JOBBER FOR KOMMUNISMEN, i betydninga: – SKYVER detta samfunnet nærmere kapitalismens fall, i Norge og i Verden. – Er med på å forberede det som kommer etterpå!

Men jeg gir blaffen i hva andre kammerater KALLER detta. Om folk vil kalle det å slåss for sosialismen, greit. Om folk vil kalle det ei BØTTE, greit. («Hva jobber Rødt for? For å skape ei veldig fin BØTTE!») Det ække hva vi KALLER det som er viktig for meg, det er hva vi GJØR.

+ Som kommunist, og fordi det er en god del bra kammerater rundt som er kommunister, og fordi det kommer til å bli flere kommunister i åra som kommer, så vil jeg åsså slåss for at Rødt skal værra et bra sted for KOMMUNISTER.

+ OG for IKKE-kommunister. Raddiser. Venstresosialdemokrater. Grønne. Trotter. Anarkister. Stalinistiske Dogmatikere Fagggforeningsgutter. Feministhurper. Muslimske radikalere. Tullete ungdommer. Firkanta og trekanta og femkanta gamlinger. Samer som vil ha et eget sameland. Kall det hva du vil: Hvis de står på Rødts program og vil jobbe for det, vil jeg kjempe for at Rødt skal bli et parti for dem.

+ Et samlingsparti for den del av venstresida som står for klassekamp, antiimperialisme og revolusjon, og som er først og fremst aktivistisk og ikke byråkratisk og parlamentarisk. Høyt under taket. Mye motsetninger. Forhåpentligvis, mange folk som ikke liker trynet på meg, og noen som jeg virkelig ikke liker!

Jeg vil gjerne ha et parti der folk kan være med på å gjørra noe viktig uten å kompromisse med det de trur er avgjørende, og det samme gjelder fx Tøgrim, kammerater fra IS, fra RU-ledelsen og radikale fagforeningsfolk som går ut av DNA i raseri.

Et parti der «Kommunistisk Plattform»-folka evt. ikke er med ikke fordi døra er for trang eller taket for lavt, men fordi de er for sekteriske til å gå inn.

Jeg hadde sjølsagt syns det var leit dersom forslaget om at alle slags maoister eller folk som støtta sovjetrevolusjonen skulle bli hivd ut, ettersom jeg er en slags maoist og støtter sovjetrevolusjonen. Men jeg blir ikke hysterisk fordi om noen stiller sånne forslag, og føler ingen trang til å hive dem ut, dersom de ellers jobber for Rødt sin politikk. Uenighet gir grunnlag for diskusjon – «uten motsigelser dør partiet».

2) Før jeg går videre, la meg dementere endel TULL

Jeg har virkelig aldri «kjempa mot kommunistisk organisering».

+ For det første er jeg ikke mot at kommunister organiserer seg.

(Om dette sier jeg som Ghandi sa i London i 1931, da journalister spurte ham om hva han syntes om Den Vestlige Sivilisasjon: That would be a very good idea!)

+ For det andre er jeg ikke mot at halvkommunister og kvartkommunister og ultravenstrefolk og revisjonister og dogmatikere lager sine grupper og kaller dem kommunistiske HELLER!

Jeg blander meg ikke i at andre kammerater organiserer seg. Jeg har aldri vært trotte, men jeg blanda meg ikke i at FIN organiserte seg og gikk inn i RV heller. (Jeg reagerte derimot bl.a. da en kamerat som nå er i SV, sa at han ville arbeide for at RV gikk inn i den 4. internasjonalen. Et forslag han pussig nok IKKE har reist i SV!)

Nå skulle jeg ha dekka synet mitt på TF åsså: Greit for meg! Blander meg ikke i det.

Når det derimot kommer opp om jeg TROR på det de driver med, svarer jeg NEI. Jeg syns TF er ei politisk steril gruppe. Ingen teoretiske initiativer av interesse for andre. Ingen særlig interessant propaganda. Ingen røtter i arbeiderklassen. Mange års arbeid og fortsatt en taxi! Da er det noe GÆRENT med gruppa. Mener jeg.

Min oppfatning – som kan være feil – er at den

1) er for liten til å få til no særlig

2) er for dogmatisk og innavla til å gjørra no med det.

Det betyr ikke at jeg går mot at de organiserer seg, eller at jeg foreslår at de skal oppløse seg, eller no sånt. Men hvis jeg blir spurt, sier jeg at dette er ikke kommunistisk organisering. Kommunistisk organisering er organisering for KAMP, for PRAKSIS, for å GJØRRA NO, og TF kjemper ikke! DERFOR er Rødt MER kommunistisk organisering enn TF, ENDA RØDT IKKE ER OG IKKE BØR VÆRE (mener jeg) ET KOMMUNISTPARTI!

3) Rødt Risør!

Companiero Thygesen, som risikerer den skrekkelige skjebne (kanskje?) å før eller seinere bli ordfører i Risør, hadde et innlegg som mange syns var bra. Jeg åsså.

Sitat:

«På RV lista i Risør som nå setter som mål å få over 15 % ved en heldig og dyktig valgkamp, er det svært mange som regner seg, (dersom det i det hele er noe tema) som «venstresida i sosialdemokratiet». Dette er vi glade for. Vi ønsker romslighet, vi ønsker nye tanker og stemmer som kan utvikle politikken vår. Både når det gjelder vinklinger, språk og løsningsorientering.

Vi har spurt masse folk om å stå på RV-lista og fått masse positive svar, fra yngre folk, arbeidsfolk, nye folk, uten særlig teoretisk erfaring fra «klassikerne» men kloke erfarne mennesker, med masse verdifull erfaring fra mange sider av arbeidslivet og med en fin positiv innstilling. I motsetning til de andre partiene har vi hatt lett for å få folk på lista. Vi har invitert til bredde og romslighet og vi har vist til arbeidsstilen vår og til politikken vår, og til resultater, som de kjenner gjennom media.

Lista er en blanding av folk som kanskje regner seg som sosialister, anarkister, kommunister, sosialdemokrater, men som ikke har behov for å sette seg selv i slike båser, sikkert fordi de fleste av disse navnene sier så lite, forteller så lite i Norge i dag.» Sitat slutt.

Tøgrim:

Poenget er at i Norge i dag er en masse folk som definerer seg noe forskjellig – eller som kanskje ikke definerer seg i det hele tatt? – HJEMLØSE.

I forhold til for en generasjon sida er ikke fagbevegelsen en solid støtte for høyresida i sosialdemokratiet, fordi toppene i DNA av typen Jens og Kristin har vendt ryggen til fagforeningene og ikke har noe særlig å by dem lenger. (Årsakene til det er et interessant studium, men det ville føre for langt å drøfte det akkurat her. Hvis noen vil diskutere det, gjerne!)

Partier som DNA og SV smuldrer, ikke minst mindre steder som Risør. (Jeg veit ikke akkurat åssen det står til der nå, men det gjelder andre steder.) De byråkratiseres og går til høyre, samtidig som det begynner å blåse venstrevinder «nede på gølvet». Jfr RVs veldig høye målinger foran forrige valg blant førstegangsvelgere, unge jenter osv.

Da er spørsmålet: Stiller vi med sil, eller stiller vi med bøtte? Det er ikke «farlig for sjela vår» å forene oss med sånne folk. Tvert imot, dette er en bevegelse som går til venstre, det handler ikke om at «nå har Rødt kommet så lang til høyre at det er ikke noe problem for SV-ere å gå inn».

Politisk blir vi MER radikale og klassebevisste ved å kjempe SAMMEN med en masse folk. Hvis vi sitter på kottet med den bittelille sekta vår, blir vi passive, innadvendte og konservative.

Derfor mener jeg Rødt Risør er BRA: Det svarer til situasjonen, det handler om å organisere en pol i motsetning til klassesamarbeids- og sparepolitikken, og til imperialismen. På de punktene har Risør RV vært patente, det jeg veit.

Det ække alle steder som får til sånt. I Risør er det mange års arbeid som ligger bak, folk kjenner hverandre og har tillit. Andre steder mangler vi et sånt grunnlag. Noen steder har vi nettopp begynt eller er svake. Noen steder er vi, for å si det rett ut, for sekteriske.

Men Risør Rødt peker i ei RETNING. Og den retninga er ikke «høyre», den er bra.

4) Rødt som støt mot sosialdemokratiet

Mine argumenter for Rødt som ei bra plattform nå, går ut fra at sånne ting som Risør Rødt er mulig flere steder, og mer eller mindre i landsmålestokk.

Utgangspunktet her er at det skjer ei radikalisering.

Den er, som den var på 60-tallet (da den vokste langsomt) og etter 1970 (da den vokste veldig fort) i stor grad drivi av utenrikspolitikk. (Men det betyr ikke at den ikke åsså har innenrikspolitiske og klassemessige ÅRSAKER: Det bare er veldig lett å uttrykke motvilje mot samfunnsutviklinga ved å angripe Bush, fordi han er så ekstremt fæl!)

Det er åsså radikalisering i deler av fagbevegelsen.

Og det er en viss grad av krise i det tradisjonelle politiske systemet. Ustabiliteten der er større enn jeg noen gang har opplevd den utenom i de mest intense EU-valgkampene. (På den andre sida er SV-eras – og ikke minst «Venstre-SV»s – evne til å sluke og fordøye råtne kameler nærmest utrolig.)

Først og fremst handler denne BEVEGELSEN om UNGDOM. Det er en politisk kamp om hvilken vei de skal gå.

Vi mangla noen få hundre stemmer på å komme inn på Stortinget i 1997, vi var lenger vekk i 2001 og 2005. Men HADDE vi vært inne under Kossova, Afghanistan, Irak, pensjonsreformen osv osv hadde det gjort veldig VONDT for DNA og SV. (Jeg tror åsså Valla ærlig mente det, da hun sa at hun håpa Torstein kom inn!)

Vi trenger å trekke LITT opp, så får vi jævlig mye mer POLITISK uttelling.

Dette handler om å konfrontere DNA + SV i den store offentlige DEBATTEN i Norge. Det er et viktig ideologisk spørsmål, det handler om KAMP mot reformismen, og det handler om å vinne – et mindretall! Men helst et større mindretall enn nå! – av neste generasjon for revolusjonær forandring.

Da trenger vi, for å si det rett ut, ei større bøtte. IKKE for å trekke til oss folk som er mot klassekamp og antiimperialisme, men for å få med FLERE som er FOR klassekamp og anti-imperialisme, og VISE folk som står og tviler og tripper at dette er et alternativ som GÅR, som FÅR TIL NO.

Vi klarer ikke å slå mot disse politiske kreftene hvis vi går ut med sil. Det bør IKKE værra vårt alternativ.

6) Å forberede revolusjon

Strategisk (eller på lang sikt) mener jeg at et parti av Rødts type er nødvendig for å forberede revolusjon mot kapitalismen i Norge.

Utgangspunktet mitt er at noen sånn revolusjon står IKKE på dagsordenen her NÅ. Den kommer IKKE i løpet av 5 år eller 10 år. (Tar jeg feil i det, skal jeg spandere øl på alle som husker at jeg spådde feil. Munkholm til Erling Folkvord!)

Derimot mener jeg at den KAN komme på dagsordenen i løpet av 20 til 30 år. Jeg mener sannsynligheta er større fra 2010 til 2040 enn den var fra 1945 til 2010. (Jeg har åsså argumenter for at systemet vil bli mer ustabilt, inklusive i Norge. Som sagt, hvis noen vil diskutere det, greit.)

Vi veit ikke åssen ei sånn mulighet for samfunnsforandring kommer til å oppstå, åssen den vil se ut eller hva som vil være riktig politikk og taktikk. Det er fordi samfunnet i vår del av verden er kraftig forandra sia forrige revolusjonære periode. (Derfor har de som mener de har svara på dette, heller ikke skjønt noen ting.) Vi går inn i ukjent terreng. Vi blir nødt til å lære av historia.

NEI, det kommer IKKE noe nytt opplag av oktoberrevolusjonen eller den kinesiske revolusjonen.

Jeg kjenner veldig mange folk – inklusive progressive og radikale folk – som ikke kan TENKE SEG at kapitalismen i Norge kan bli styrta. Sånn er det politiske klimaet nå.

Jeg mener altså det motsatte, jeg tror MER på revolusjon her enn før. Samtidig mener jeg at VEIEN dit er mye mer uklar enn før. Men åssen dette går, vil åsså være avhengig av om det finnes et revolusjonært MILJØ, en revolusjonær TRADISJON, som både:

+ Sprer ideene om at det er MULIG å styrte kapitalismen i Norge, sjøl når det er veldig umoderne og motstrøms, som nå

+ og DISKUTERER OG UNDERSØKER tendensene i den retninga, de nye revolusjonære eksemplene som vil oppstå i de kommende tiåra, utvikler politikk, osv.

I denne sammenhengen mener jeg at det er nødvendig å samle et så bredt og åpent miljø som Rødt, fordi:

+ Hvis vi er sekteriske, blir miljøet for lite til å holde i gang en revolusjonær propaganda som kan nå en stor del av ungdommen.

+ Hvis vi er for snevre i hue, blir debatten for snever og sekterisk. Vi trenger bredde og motsetninger for å kunne registrere viktige ting som skjer.

(Hvis vi fx skulle overlate til grupper av typen TF og Kommunistisk Plattform å føre denne debatten ALEINE, vil det ikke komme noe ut av den – bl.a. fordi de trur de har løsningene, de skjønner ikke at de må lære. Dersom vi derimot kan få dem til å DELTA med sine synspunkter i en breiere debatt, kan de gjørra en nyttig jobb.)

Nepal er et eksempel på et solidaritetsarbeid som er viktig i seg sjøl, og som dessuten er veldig strategisk og teoretisk viktig, fordi det er et levende eksempel på en virkelig revolusjon, NÅ. Denne revolusjonen kan gå bra, den kan gå på rævva, eller ei blanding. AT vi driver solidaritetsarbeid betyr åsså at vi kan følge med og lære. Initiativet til dette kommer fra kamerater i Rødt. Sjølsagt er åsså andre med, men uten kameratene i Rødt hadde ikke dette arbeidet vært mulig.

7) Skal Rødt lede STORMEN MOT VINTERPALASSET?

MEN, innvender revolusjonære kamerater da:

+ HVIS og NÅR det evt blir revolusjon, da trengs et REVOLUSJONÆRT PARTI som kan KJEMPE PÅ BARRIKADENE! Rødt er da ikke det partiet?

Nei, Rødt er ikke det partiet. Og etter min mening skal heller ikke Rødt VÆRE det partiet.

Hvorfor det? Fordi vi er ikke i noen revolusjonær situasjon. Og vi skal heller ikke organisere oss eller drive politikk ut fra at vi VENTER noen revolusjonær situasjon her i den relativt nære framtida.

Si at situasjonen faktisk blir sånn at «revolusjonen står på dagsordenen» om 25 år. Da vil nåværende 35-åringer værra gamle kjærringer (og kæller) på 60! Skal de revolusjonære ha noen sjangs da, må ei ny og yngre generasjon gå i bresjen. Sånn har det alltid vært, revolusjonens stormsvaler» i de store samfunnsomveltningene har alltid vært veldig unge folk. Rulator-kamerater er fint, men til å gå først på barrikadene i massemålestokk egner de seg ikke.

Det som trengs NÅ, og i tiår framover, er FAKTISK et propagandistisk parti for fredelig og legal kamp, som kan være aktiv i sånn kamp og helst vokse i lang tid framover. IKKE barrikadekamp, men streiker, demonstrasjoner, masseaksjoner, debatter, propaganda, og SJØLSAGT parlamentarisk arbeid.

Ikke no av dette krever en veldig «rrrevolusjonær» organisasjon, fra et fysisk synspunkt. (Jeg hadde en diskusjon med en del unge AKP-kammerater for noen år sida som hevda at det var veldig rrrevolusjonært og prinsippielt å kaste stein, men de har visst kommi over det!)

HVIS OG NÅR situasjonen endrer seg, får de revolusjonære organisere et parti som svarer til situasjonen, med de kreftene som fins DA.

Ideen om at VI i flere tiår på forhånd kan organisere et «revolusjonært parti» FOR folk i en relativt fjern framtid, som vil måtte ha en hovedmasse av medlemmer som i beste fall er nokså nyfødte nå, har aldri gått noe sted i verden, så vidt jeg kan se.

8) Gerilja- og borgerkrigsparti?

Kammerater som «egentlig» mener at Rødt burde vært (eller bør bli!) som AKP på 1970-tallet, mener jeg ikke forstår oppgavene og forma for kamp som ligger foran oss.

AKP(m-l) blei på 1970-tallet organisert for å overleve krig, okkupasjon og fascisme. Det er løgn at vi hadde våpenlagre eller dreiv våpentrening, men det er helt sant at vi politisk forberedte oss på geriljakrig, spesielt mot en sovjetisk okkupant.

Som de fleste vil kjenne til, blei ikke den krigen noe av. Følgelig sitter jeg her, og er gammal, i live, og skriver.

Det er to grunner til at et parti av AKPs type ikke kan organiseres nå:

+ For det første bygde det på ei gjennomstrømning av kanskje over 20 000 studenter og skoleungdommer, som rekna seg som kommunister (i hvert fall i den tida de var innom studiesirkler), mange jobba heltids ubetalt i flere år, og hundrevis kunne rekrutteres til å gå inn i industrien og jobbe for partiet i fagforeningene. Den typen politiske konjunkturer fins ikke nå (noe fx NKS skulle vite godt, ettersom de utvikla seg fra over 1000 til under 10 medlemmer på en 10–15 års tid!!)

+ For det andre SKAL VI IKKE forberede oss på å gå under jorda og bygge et geriljaparti i Norge nå, fordi vi har ikke grunn til å VENTE krig eller fascisme!

Eller har vi det? Noen som vil hevde det?

Hvis vi IKKE har grunn til å vente det, er det FEIL å bygge et parti ut fra det!

9) Et historisk problem med «Kommunistiske partier som bygger på marxismen-leninismen»

Et historisk problem, som Taxipartiene BURDE tenke på, og som vi andre, som rekner oss eller har rekna oss som kommunister i hvert fall bør tenke over, er den historiske erfaringa med å bygge kommunistpartier i Vesten:

+ Marx var som kjent mot å bygge snevre revolusjonære partier. Hans politiske linje var å gå inn for breie arbeiderpartier som hadde marxistiske programmer (mer eller mindre), men der det også var med reformister av forskjellig slag.

(Blant de som ville lage snevre revolusjonære kamp-partier på Marx sin tid, var spesielt den ikke-marxistiske kommunisten Blanqui kjent.)

De fleste arbeiderpartiene fra Marx sin tid var ganske revolusjonære i begynnelsen. Flere av dem leda faktisk revolusjoner eller revolusjonsforsøk. (Russland, Bulgaria, Irland er eksempler.) Men som kjent blei hovedmassen av dem etter hvert borgerlige.

+ Lenin brøyt i praksis med Marx sin partimodell og utvikla modellen med et revolusjonært kommunistisk kaderparti. Modellen var såpass forskjellig at Lenin i samtida blei kalt blanquist.

+ Lenin begynte aktivt å skyve på for å organisere sånne partier I ALLE HØYT UTVIKLA LAND under 1. verdenskrig, og enda mer etter 1917.

Hans eksplisitte grunn for det var at REVOLUSJON OG VÆPNA BORGERKRIG STO FOR DØRA I ALLE KAPITALISTISKE LAND UTEN UNNTAK. Dette var Lenins syn da den første KOMINTERN-kongressen blei innkalt i 1918.

+ Dette var faktisk feil! Lenins modell for borgerkrigspartier fikk riktignok stor betydning raskt i en del 3. verden-land (særlig Kina), men det blei ikke revolusjon i NOE rikt kapitalistisk land etter 1917. (Og faktisk ikke til denne dag, hvis vi ikke skal rekne etterkrigs-«sosialismen» i Tsjekkoslovakia og Tyskland som en slags revolusjoner. Uansett svarte utviklinga der slett ikke til Lenins modell.)

+ Mange av kommunistpartiene i Vesten blei store under krisa på 1930-tallet, og flere av dem blei VELDIG store under okkupasjonen og kampen mot fascismen, der nettopp borgerkrigsmodellen sørga for at de (ulikt de fleste andre partier) faktisk overlevde under jorda og klarte å ta opp kampen. Noen av dem vokste sterkt like ETTER krigen åsså.

+ INGEN av disse partiene er revolusjonære partier i dag. Mange av dem er oppløst. Restene av det største vesteuropeiske kommunistpartiet, som førte partisankrig mot Mussolini, er nå et italiensk sosialdemokrati som støtter EU og heller er til høyre enn til venstre for SV.

+ Jeg var bl.a. internasjonal sekretær i AKP(m-l). Jeg fulgte organiseringa av nye maoistiske ml-partier fra den spede begynnelsen på 1960-tallet og gjennom deres storhetstid på 1970-tallet. På denne tida var mange hundre tusen, kanskje over en million, organisert i forskjellige ml-partier i Vesten.

+ De aller fleste av disse partiene gikk i oppløsning før eller på 1980-tallet. Ett av dem er i dag et parti som får omlag 10 % av stemmene i Nederland («tomatpartiet») – på et venstrereformistisk grunnlag. Under 5 andre er mer eller mindre revolusjonære partier med kanskje noen hundre eller et par tusen medlemmer, stort sett uten nasjonal politisk betydning.

+ Jeg kunne legge til at den trotskistiske «ml-bevegelsen» i min tid har gått gjennom ei liknende utvikling: Stort sett ubetydelige grupper på 1960-tallet, ei veldig oppblomstring på 1970-tallet, klappa sammen siden. (I Frankrike har stridende trotskistgrupper ei viss betydning som protestpartier ved presidentvalg, men de klarer ikke å få noen inn i parlamentet. I England, USA osv har relativt store trotskistbevegelser klappa sammen og forsvinni.)

ALTSÅ:

– I drøye 80 år har timillioner av folk som har rekna seg som revolusjonære kommunister, danna tallrike store kommunistpartier i de aller fleste rike kapitalistiske landa.

– Ikke ET STED har det ført til at et virkelig sterkt, revolusjonært kommunistisk parti har eksistert så lenge som 30 år.

– Forskjellige politiske retninger som har kalt seg kommunistiske, har stått bak disse forsøka. Det er altså ikke så enkelt at vi kan si «modellen er god, det skulle bare vært gjort på en noe annen måte». Forskjellige måter ER prøvd. Resultatet er det samma, uansett.

Jeg ha’kke noen enkle svar her. Men jeg mener at en så entydig, langvarig og utbredt historisk erfaring i det minste krever at vi tenker oss skikkelig om.

Hvor er det mektige finske, tyske, franske, spanske, italienske og greske kommunistpartiet? Hvor er det sterke islandske kommunistpartiet? Sjøl kommunistpartiet i USA skal på toppen ha hatt hundretusener av medlemmer. Hvor er Black Panther Party?

AKP har i hvert fall bidratt til å skape noe RØDT! som overlever. Om de fleste av disse partiene kan vi ikke si det.

Nå kan det jo kanskje hende at fx Kommunistisk Plattform kan skape det store, revolusjonære kommunistpartiet som i motsetning til alle disse andre partiene ikke bare flammer opp og går til grunne. Men det ville i så fall forbause meg.

NB! I den 3. verden er erfaringene annerledes, i hvert fall i en del land i Asia og Latin-Amerika. Der har riktignok heller ikke mange partier vart i mange tiår, men når de gamle falt fra, har nye oppstått. Maoistpartiet i Nepal tilhører 3. generasjon av kommunistpartier siden 1949!

Men i disse landa er åsså de sosiale og politiske forholda veldig forskjellige fra dem i den rike verden. Det er ikke opplagt at erfaringene kan overføres, sjøl om det er helt nødvendig å studere dem.

10) Den reine, skjære revisjonismen!

Det jeg sier her er sjølsagt, og for i hvert fall enkelte, helt FORFERDELIG. Går jeg MOT Det Kommunistiske Parti? AVVISER jeg LENINS partimodell? osv. Svaret mitt er for det første, som jeg har skrivi flere ganger i det siste (for å ikke bli misforstått og ikke lure noen):

+ Jeg ER IKKE «m-l»er. Jeg tror ikke på «marxismen-leninismen» i noen av dens versjoner, heller ikke «marxismen-leninismen-Mao Zedongs tenkning».

+ Jeg er revolusjonær marxist. Jeg studerer Lenin og Mao (og Connolly, Mariategui, Gramsci, Dimitrov og Razlatsky, for å nevne folk jeg har lært av, men ikke nødvendigvis alltid er enig med). Men jeg er «mot all den offisielle skitten».

+ Jeg tror fx ikke på «proletariatets diktatur», som teorien blei utvikla under Stalin, men heller ikke som den blei utvikla under Kulturrevolusjonen eller i Albania. Teorien er åpenbart feil. Full av forfalskninger av virkeligheta, byråkratisk svindel, antimarxistisk og forkasta av historia.

For det andre er ikke svaret mitt enkelt:

+ Lenins partimodell var åpenbart nyttig for de franske kommunistene da de sloss gerilja mot tyskera.

+ Men den hindra ikke deres store kommunistparti, det største arbeiderpartiet i Frankrike, i å bli et gjennom borgerlig parti på bare 10 år etter krigen.

Jeg tror ikke revolusjoner lager seg sjøl! De kommer ikke flygende inn i munnen på oss, som de stekte duene i Slaraffenland!

Jada, jeg mener at revolusjonær ledelse er nødvendig i revolusjoner.

Men jeg er derimot veldig tvilende til at revolusjonær ledelse er noe man kan laga lang tid på forhånd og sette på hylla til man får bruk for den, som syltetøy som lages i august og tas fram våren etter.

Jeg trur heller ikke på at det fins EI form for «revolusjonært parti» som er likt i ALLE land og i ALLE situasjoner, i ekstrem illegalitet og borgerkrig og i langvarig, fredelig og åpent arbeid, uavhengig av tid, sted og politisk kultur.

Og jeg tror slett ikke at man kan finne ut åssen et sånt «revolusjonært parti» er ved å slå opp på side 1 i sitatboka, (eventuelt supplert med kapittel 10 «partiutvalgenes ledelse»).

(Sitatboka er forresten ei ganske dårlig bok, satt sammen av en komité, og det ser man. Mao studeres best i originaltapning.)

Jeg tror først og fremst at vi MANGLER en masse svar. Inklusive om akkurat ÅSSEN «partiet» skal se ut i VÅR situasjon.

Og jeg tror at de som tror de VEIT det er på villspor, og kjører FEIL.

DERFOR vil jeg ha Rødt. IKKE et «kommunistisk parti» som bygger må «mlmtt» (eller på bare ml Stalin eller ml Hoxha eller ml Trotski), fordi både kommunistnavnet og teoriene blir for snevre til at vi får med mange av dem vi trenger med oss, og så inntørka at de sperrer synet for de endringene som skjer. Ikke et parti der folk MÅ være enige om moskvaprosessene, men gjerne et parti der vi kan være UENIGE om moskvaprosessene, og først og fremst et parti der den interne diskusjonen ikke HANDLER noe særlig om moskvaprosessene. Men om utviklinga av klassekampen, forandringene i kapitalismen, kampen mot imperialismen og muligheter for å åpne portene til et nytt samfunn FRAMOVER.

Med vennlige og kameratslige hexer
Tøgrim

---

II: Mao og maoisme

24. mars 2007: OM MAO OG MAOISME

Dette er for de av dere som er opptatt av MAO. Dere som ikke er interessert, hopp over. Det er dessuten en fortsettelse av diskusjonen om å være kommunist – om det handler om å VÆRE no eller å GJØRRA no.

0) På forhåndprat

Jeg skal diskutere noe som interesserer meg – om hva MAO egentlig sa for noe nytt.

Dette er en diskusjon jeg har fulgt med i sia det tidlige 1960-tall, da den kinesiske kommunismen for alvor begynte å utfordre den sovjetiske i verdensmålestokk. «Mao sier ingenting nytt!», sa sovjet«kommunistene». Han gjentar bare gamle dogmatiske greier! Eventuelt sa de «han er trotskist!» (Faktisk vanlig på 60-tallet). Evt «Han er en gal mann som vil ha atomkrig!»

Men vi som HOLDT MED Mao diskuterte også fra da HVA det var Mao sa som var viktigst.

Noen sa at Mao sier egentlig ingenting nytt sjøl, han forsvarer bare det Lenin og Stalin sa. (Noen av dem blei seinere hoxhaister, som våre kamerater i Revolusjon, og kom seinere til å si at Mao har ALDRI vært marxist, han er en revisjonist!)

Men i den delen av den kommunistiske bevegelsen som begynte å snakke om «marxismen-leninismen-Mao Zedongs Tenkning» (bl.a. AKP(ml)) spredde den ideen seg tvert imot, at Mao er en like viktig fornyer av marxismen som Marx og Lenin. Og det forutsetter jo logisk at Mao åsså må ha sagt noe viktig nytt?

Men akkurat HVA? Og hvor viktig er det? Om det har maoistene krangla til denne dag.

For oss som har vært med på dette i NORGE i over 40 år, blir det samtidig en diskusjon av hva VI lærte av Mao – og hva vi IKKE lærte.

En viktig og spennende diskusjon. For noen av oss.

TF hevder at Maos viktigste bidrag har vært rundt kommunistisk organisering. De mener at en av hans viktigste lærdommer er sammenfatta i følgende sitat fra Mao:

«Skal det bli noen revolusjon, må det finnes et revolusjonært parti, uten et parti som bygger på den marxist-leninistiske revolusjonære teorien og som er av marxist-leninistisk revolusjonær type, er det umulig å lede arbeiderklassen og de brede folkemassene i kampen for å knuse imperialismen og dens lakeier.»

Tøgrims kommentar:

Folk som ikke har lest (mye) Mao og ikke har vært borti diskusjonen rundt ham skjønner sikkert ikke hva jeg reagerer på her. Men for meg er poenget dette: Riktignok har jeg bare lest Mao i 41 år (og lest OM ham noe lenger.) Men at akkurat DETTE skal være det viktigste har jeg aldri lest før.

1) HVA HAR MAOISTER MENT VAR DET VIKTIGSTE HOS MAO?

La meg derfor referere, i grove trekk, noe av det folk som kaller seg maoister, VANLIGVIS har hevda er det viktigste hos Mao.

Kritikken av revisjonismen?

Nokså mange folk og partier som kaller seg maoister i moderne tid, vil si at KRITIKKEN AV (SOVJET)REVISJONISMEN var noe av det viktigste Mao bidro med.

Altså det at Mao pekte på at Sovjet ikke lenger var sosialistisk, men kapitalistisk og imperialistisk. At han fordømte invasjonen i Tsjekkoslovakia, og sa at Sovjet-imperialismen var akkurat like ille som USA-imperialismen

At de pro-sovjetiske partiene ikke lenger var kommunistiske, men borgerlige og pro-imperialistiske, og at det derfor måtte bygges nye, revolusjonære kommunistpartier isteden for dem. Bygd på revolusjonære prinsipper, bl.a. på sjølstendig anvendelse av marxismen på erfaringer fra sitt eget land, ikke på slavisk etterlikning av sovjetmodellen (eller andre modeller).

Kulturrevolusjonen?

Etter at kulturrevolusjonen i Kina begynte, føyde mange til at TEORIEN OM KULTURREVOLUSJON er Maos kanskje viktigste bidrag:

For at sosialismen ikke skal byråkratiseres og et nytt borgerskap ikke skal få makta som i Sovjet og Øst-Europa, er det nødvendig med NYE REVOLUSJONER UNDER SOSIALISMEN, som kulturrevolusjonen i Kina. Bare gjennom flere sånne nye revolusjoner under sosialismen kan utviklinga fortsette fram til kommunismen.

Militærteorien?

Den kommunistiske internasjonalen, KOMINTERN, hadde en militærteori for sosialistisk revolusjon. Enkelt sagt gikk den ut på at veien fram var arbeideropprør i storbyene. Denne teorien spredde åsså KOMINTERN til sine medlemspartier i Asia og Latin-Amerika.

Mao utvikla en alternativ teori ut fra erfaringene i Kina. Noe forenkla er den blitt kalt «Maos geriljateori», mens et mer nøyaktig navn er «langvarig folkekrig». Veldig forenkla går det ut på å IKKE satse på å seire i et slag, (det vil si, ved å forberede en hemmelig folkereisning i storbyene, og så ta HELE makta «over natta», som i Russland) men tvert imot ved å begynne med små styrker på landsbygda der klassefienden står svakest, og bygge opp større styrker gradvis, gjennom politisk og militær kamp, på lang sikt.

Denne teorien blei studert utafor Kina alt på 1930-tallet av asiatiske kommunister som kunne kinesisk (i Vietnam, Malaya). Under 2. verdenskrig viste det seg åsså i Europa og Sovjet sjøl at dette var den beste forma for militær motstandskamp mot fascismen.

I de siste 60 åra har Maos militære teorier fått enorm betydning i hele den 3. verden. De er åsså blitt pensum i Vestlige militærakademier, der de studerer åssen de skal slå ned opprør i Sør. (Kitson: Low Intensity Warfare, den historisk viktigste boka om det, bygger på Mao.)

(Kominterns og andre alternative revolusjonære militærteorier (Che Guevaras osv) har derimot alle sammen mista sin betydning.)

Mange mener derfor at Maos militærteori er det viktigste han bidro med.

Den 3. verden?

Mange kommunistiske ledere og teoretikere i den 3. verden (f.x. Samir Amin) vil kanskje ta med militærteorien, men underordne den et breiere og mer allment spørsmål: At Mao pekte på at kolonilanda (kolonier og nykolonier) i Asia, Afrika og Latin-Amerika, det som nå blir kalt Den 3. Verden, er det viktigste revolusjonære stormsenteret i vår tid.

Kommunistene både på Lenins og Stalins tid venta revolusjoner i koloniene. De mente likevel at de viktigste sosialistiske revolusjonene ville komme i de mer utvikla delene av verden, spesielt i Europa, der det bl.a. var høyt utvikla arbeiderklasser og arbeiderbevegelser.

Sånn gikk det som kjent ikke.

Revolusjonenes tidsalder i Europa slutta – foreløpig ihvertfall – med den 2. verdenskrig. Da var det revolusjoner på Balkan (I Jugoslavia, Albania – og i Hellas, men den blei slått ned) og det var mer eller mindre revolusjoner, mer eller mindre sovjetisk okkupasjon i kjølvannet av sovjetarmeen.

Derimot kom de virkelig store revolusjonene i Kina og Indokina, og en bølge av antikoloniale revolusjoner i hele den 3. verden.

Mao – mener mange – videreutvikla Lenins argument for HVORFOR revolusjonen kom i Russland og ikke (slik Marx, Engels og Kautsky hadde venta) til TYSKLAND først, der den største arbeiderklassen og det sterkeste arbeiderpartiet var.

Lenin sa: Revolusjonen seirer først i imperialismens svakeste ledd.

Mao sa at hele Asia, Afrika og Latin-Amerika har blitt imperialismens «svakeste ledd», og derfor er DET nå revolusjonens stormsentrum, IKKE de rike og høyt utvikla landa.

Han utvikla dessuten teorier for revolusjonær STRATEGI i disse landa, bl.a.:

– Teorien for langvarig folkekrig (nevnt ovafor)

– Teorien for nydemokratisk revolusjon – enkelt sagt revolusjon bygd på breie allianser mot imperialismen og rester av føydalismen, som IKKE stiller målet å bygge sosialismen med en gang.

DETTE, vil mange i den 3 verden og utafor hevde, var Maos viktigste teoretiske og politiske innsats.

– Kritikken av Stalin?

Maos utvikling av både kritikken av Sovjet, hans linje for utviklinga av ei ny kommunistisk verdensbevegelse, og hans linje for den kommunistiske bevegelsen i den 3. verden, bygde på en ganske kraftig kritikk av Stalin.

I første omgang oppfatta mange kommunister i utlandet Maos kritikk av Sovjet som ei tilslutning til Stalin, fordi de Mao kritiserte (som Khrusjtsjov) sjøl hadde kritisert og forkasta Stalin.

Men Maos kritikk av bl.a. Khrusjtsjov bygde åsså på at Khrusjtsjov kunne få makta ved å utnytte Stalins feil. Dels førte han åsså disse feila videre, bl.a. tendensen til å underordne andre kommunistpartier Sovjets interesser uten hensyn til om det skada revolusjonen i andre land. Mao kritiserte Stalin for å gripe inn i Kinas Kommunistiske Parti på 1930-tallet med katastrofale følger, noe som førte til at de revolusjonære områdene i Sør-Kina der over 100 millioner bodde gikk tapt, og revolusjonen led enorme tap i menneskeliv. Dette og annen kritikk av Sovjet under Stalin bidro til å skape den kritiske avstanden Mao alt hadde til Sovjet før Khrusjtsjov kom til makta.

(Enver Hoxha og albanerne kritiserte seinere Mao for å ha STØTTA kritikken av Stalin i første omgang, rundt 1955–1956. Dette stemmer faktisk. Mao uttalte seg ganske positivt om den første bølgen av Stalin-kritikk i Sovjet. Det var først etter at Sovjet etter Maos mening tok avstand fra kamp mot imperialismen og støtte til revolusjonen, at Mao begynte å legge vekt på at på DISSE områdene hadde Stalin rett, i motsetning til Khrusjtsjov.)

– Maos teori for nydemokratisk revolusjon blei begge kritisert i Sovjet under Stalin. De var også utvikla i opposisjon til KOMINTERNs linjer både for Kina og for kolonilanda på 1920- og 30-tallet.

Maos sterke vekt på at de kommunistiske partiene må styre seg sjøl og ikke være underlagt noe felles internasjonalt sentrum, at alle kommunistiske partier er likeberettiga uansett om de er store eller små, i store eller små land, og at utenlandske modeller ikke må tas over slavisk, men anvendes ut fra egne studier og erfaringer i det egne landet, var sentrale i hans kritikk av den sovjetiske kommunistbevegelsen under Krustsjov. Men dette var alt sammen punkter som han hadde utvikla som kritikk av ledelsen av den kommunistiske verdensbevegelsen under Stalin, på 1930-tallet.

Mao kritiserte også utviklinga av Sovjetøkonomien under Stalin, som han mente førte til økonomiske tilbakeslag, og valgte en noe annen modell for Kina.

Han kritiserte tendensen til slavisk å godta alt sovjetisk (det berømte sitatet fra 1950-tallet: «Sovjetisk promp lukter åsså vondt!»), han kritiserte det han så som for harde metoder i forfølgelse av opposisjonelle («Problemet med å kutte av huer er at det er vanskelig å sette dem på igjen seinere hvis du gjør feil!»), han kritiserte Stalins ideer om at Sovjet-samfunnet var fritt for klassemotsigelser, at kommunistpartiet skulle være «monolittisk» og uten uenighet, han laga en teori for «motsigelser i folket» som bl.a. avviste at all opposisjon under sosialismen er borgerlig og reaksjonær, og han kritiserte Stalin på en del grunnleggende områder som gjelder marxistisk filosofi og dialektikk.

Mange har derfor også hevda at Maos kritikk av STALIN er av hans mest grunnleggende bidrag. (I motsetning til dette hevda Enver Hoxha etter 1976 at Maos kritikk av Stalin viste at han ikke var marxist, men revisjonist.)

– Masselinja?

Mange vil hevde at det er den delen av Maos teorier som blir kalt «masselinja» som er det viktigste bidraget hans til marxismen. Enkelt sagt er det ei linje for å samtidig utvikle politikken og utvikle politisk ledelse.

Utgangspunktet er at kommunistene skal tjene de arbeidende massene og lære av de arbeidende massene. Derfor skal de alltid være blant dem, kjempe sammen med dem, ta utgangspunktet i deres interesser og behov, undersøke hva de mener, lære av det og lede gjennom å ta utgangspunkt i det.

Ledelse kan ikke bygge på at kommunistene sitter på kammerset og finner ut hva som er riktig, og deretter går ut og kommanderer folk flest hit og dit.

Masselinja går tvert imot ut på at ledelse begynner med at kommunistene går ut til arbeidsfolk flest, undersøker hva de mener og er opptatt av og hva som er deres virkelige behov, sammenfatter det, lager politiske linjer av dette råmaterialet, og går tilbake til massene med linjer som bygger på folks egne erfaringer og meninger, bare «konsentrert», bedre organisert og klarere enn det var før.

Så er det praksis i massekampen, og en stadig gjentakelse av prosessen – finn folks meninger, ideer og behov, konsentrer dem, lag linjer av dem og gå tilbake med dem – som utvikler de politiske linjene videre.

Maos skrifter om dette er mer omfattende og detaljerte enn det jeg får referert her. Svært mange av de som har rekna seg som maoister i Norge har lært veldig mye av akkurat denne sida av Mao, og det har fått stor betydning for arbeid i fagforeninger, anti-imperialistiske fronter, kunstnerisk arbeid, kommunestyrer og i det hele tatt den ganske store politiske styrken i massekampen som kommunistene som studerte Mao klarte å utvikle i Norge.

– Filosofien, dialektikken, praksis?

Mange har oppfatta Maos sammenfatning og fornyelse av den marxistiske FILOSOFIEN som hans største teoretiske innsats.

Mange mener at Maos artikkel «om Motsigelsen» og en del beslekta skrifter er den beste og mest pedagogiske sammenfatninga av den marxistiske DIALEKTIKKEN som er blitt laga.

Både Marx og Lenin var utmerka dialektikere, Men de laga ikke (klarte kanskje heller ikke å lage?) noen enkel og klar INNFØRING i sin egen metode for dialektisk tenking. Mao gjorde det. Han pekte dessuten på at det som i norsk oversettelse er blitt kalt «motsigelsen» ved sida av MATERIALISMEN er den absolutt viktigste saka i denne filosofien.

Maos MATERIALISME uttrykker han i artikkelen OM PRAKSIS og nærbeslekta artikler, der han peker på at all riktig tenking i utgangspunktet stammer fra praksis – praktisk arbeid, klassekamp, vitenskapelig undersøkelse.

Mao avviser SKARPT all «kommunisme» som IKKE bygger på sånn praktisk erfaring forbindi med studiene. Han tror IKKE på resultater av studier på kammerset, som IKKE er knytta til praksis og praktiske erfaringer. Dette er, i tillegg til den store sammenfatninga av hans syn i OM PRAKSIS, uttrykt i hefter som Bekjemp bokdyrkelsen og berømte sitater som «uten å ha gjort undersøkelser har du ingen rett til å snakke» og hans foraktfulle utsagn om kommunistledere som «studerer blomster fra hesteryggen».

Dette synet på PRAKSIS som grunnlaget for all riktig tenking, gjennomsyrer åsså Maos politikk på andre områder:

– Hans oppfatning av MASSELINJA, som ikke utarbeides av noen lærde kammerater på kammerset, men i praktisk kamp sammen med resten av de arbeidene massene, ut fra deres praktiske erfaringer, gjennom kommunistenes egne praktiske erfaringer fra arbeidet sammen med dem, deretter testes og videreutvikles ved å bli prøvd i praksis i massekampen, osv.

– Hans krav om at partiet skal bygges opp gjennom praktisk arbeid, skal «lære å føre kamp gjennom å føre kamp», og ikke fx FØRST gå gjennom en fase med studier og organisasjonsoppbygging, for så SEINERE å bli satt inn i kampen «når det er klart til det». Praktisk kamp, SAMMEN med studier og organisering, fra første minutt! Det er Maos linje.

– Hans linje for at kommunistpartiene i alle land IKKE skal bygge på fremmede modeller og IKKE bare på «marxismen-leninismen», men på de revolusjonære teoriene ANVENDT PÅ den konkrete virkeligheta i hvert enkelt land, ut fra ERFARINGENE kommunistene vinner i kampen der.

Dette er – har mange maoister ment – en viktig del, kanskje den viktigste, av Maos videreutvikling av marxismen.

Her er det ei rekke saker jeg ikke har diskutert, fx:

– Kunstteorien («Yenan-talene»)

– Folkekommunene som et alternativ til den sovjetiske kollektiviseringa

Men poenget er ikke å skrive om alle mulige områder i Maos teorier som noen kan mene er viktige. Men å vise noe av rikholdigheten i diskusjonen om hva som har vært Maos viktigste tilføyelser til marxismen, syn som kan være både ulike og overlappende.

Om MAO – for og imot!

2) Hva Tøgrim mener er det viktigste hos Mao FOR OSS

Jeg skal nå være ubeskjeden nok til å skrive hva JEG mener om diskusjonen om Maos teoretiske innsats.

Jeg har som nevnt fulgt denne diskusjonen i over 40 år. Lest Mao. Gitt ut Mao. Holdt foredrag om Mao. Skrivi om Mao. (Møtt Mao, men det gjør meg ikke til noe mer enn en vanlig iddjit som har møtt Mao …)

Hva jeg IKKE syns er det viktigste ved Mao.

– Jeg mener IKKE det viktigste vi kan lære hos Mao er om «bygginga av sosialismen».

Mao leda den viktigste revolusjonen i det forrige århundre, den kinesiske, som åsså var den som forandra verden MEST. Men som sosialistisk revolusjon kan vi nå se at DEN SLO FEIL.

Etter Mao er Kina en langt sterkere stat, et langt rikere land, og hans revolusjon var åsså avgjørende for disse framgangene.

Men Maos revolusjon blei åsså etter Maos død fulgt av et nytt klassediktatur, klasseskillene vokser stadig og blir mer brutale, og Kina utvikler seg i retning av å kanskje om noen 10-år ta over USAs rolle som verdens mektigste imperialistiske land. I DEN betydninga, som revolusjon for å AVSKAFFE KLASSESKILLER og BYGGE KOMMUNISMEN, slo altså Maos revolusjon feil.

Dette visste ikke vi som så Kinas revolusjon på 1960-tallet. Men vi veit det nå. Og da må vi åsså ta hensyn til det når vi vurderer Maos TEORIER i dag.

– Jeg mener HELLER IKKE det viktigste er det vi kan lære av kritikken av den sovjetiske revisjonismen, kapitalismen og imperialismen.

Den var overmåte viktig, for sin tid. Den åpna øya for oss som leste «den store polemikken» fra kinesera på 1960- og 1970-tallet, og er, etter min mening, mye av grunnen til at vi har noen revolusjonær bevegelse i Norge i dag.

MEN igjen var noe av poenget med denne kritikken at vi trodde den ville føre til at Kina åsså hadde finni ut hva som gikk GÆRENT med Oktoberrevolusjonens en gang så lovende Sovjet, som vi så var blitt en ny borger – og imperialiststat.

Polemikken – trodde vi – betydde at der Sovjet gikk gærent, ville Kina gå bra. Det skjedde altså ikke.

Jeg mener en hovedgrunn til det var at den kinesiske (og enda mer den albanske) kritikken av utviklinga i Øst-Europa og Sovjet var nokså grunn. Den slutta ganske tidlig (det kom lite nytt etter ca. 1965), og den gikk aldri virkelig grundig inn på samfunnsforholda i disse landa og åssen forandringene skjedde.

Min oppfatning i dag er at det er fordi at forholda i Kina under Mao (og i Albania!) var mye LIKERE de i Sovjet og Øst-Europa enn det både kinesere og albanere likte å innrømme. Derfor måtte kritikken av den østeuropeiske kapitalistiske utviklinga stoppes ganske tidlig, og den blei grunn og ufullstendig.

(Bedre og dypere kritikk er etter hvert blitt tilgjengelig fra andre kilder. Bl.a. mener jeg at den opposisjonelle sovjetiske kommunisten Razlatsky laga en kritikk av sovjetøkonomien som skar mye dypere og er mye mer interessant enn noe jeg har sett fra kinesera, inklusive Mao sjøl. (Sjøl om særlig Maos notater om sovjetøkonomien fra tidlig på 1950-tallet åsså er ei veldig viktig bok.)

– Kulturrevolusjonen kan jeg derfor heller ikke anerkjenne som blant det viktigste Mao hadde å lære bort.

Igjen er grunnen enkel, og henger logisk sammen med det jeg har skrivi ovafor: Den var medisin som ikke virka som legen sa.

Mao mente at kulturrevolusjonen skulle hindre kapitalistisk utvikling. Tvert imot, umiddelbart etter at den var over skaut den kapitalistiske utviklinga kjempefart.

Jeg mener det åsså henger sammen med for grunn og feilaktig analyse av både problemer og midler, og at kulturrevolusjonen slett ikke blei det Mao hevda den var, nemlig en ny revolusjon mot borgerskapet under sosialismen.

(Jeg må åsså legge til at når det gjelder Maos TEORIER for kulturrevolusjonen, så har vi nesten ikkeno. Sitater, enkelte korte dokumenter, og mye teoriskriving fra ANDRE. Dette gjør strengt tatt at «MAOS teori for kulturrevolusjonen» knapt er tilgjengelig for oss.)

– Kritikken av Stalin mener jeg var både historisk viktig og nyttig.

Samtidig viser jeg til det jeg alt har skrivi ovafor. Jeg mener den gikk for kort, og var for grunn. Det er utilstrekkelig både for å studere Stalin som teoretiker kritisk, for ikke å snakke om Sovjet på hans tid, å studere Mao.

– Områder der jeg mener Mao er svært viktig:

– Når det gjelder at Mao pekte på at de revolusjonære stormsentrene hadde flytta fra de rike landa til den 3. verden mener jeg at Mao hadde helt rett, og det er mye å lære av ham.

– Mao rydda tilside en masse dogmatisk og skadelig teoretisering fra Sovjet og Komintern, både når det gjaldt betydninga av landa i sør og deres revolusjoner og veien de kunne gå forover.

– Maos politisk-militære teorier (den langvarige folkekrigen) fikk enorm verdenshistorisk betydning, åsså utafor Kina. Vietnam-krigen blei fra begynnelsen utkjempa på grunnlag av studier av Maos teorier. De hadde åsså stor betydning for en masse andre viktige revolusjoner, fx den kubanske, revolusjonene i de portugisiske koloniene og i Zimbabwe, osv. Direkte og indirekte dreiv dette dessuten fram frigjøringskampen i over 100 land i den 3. verden.

I dag er revolusjonen i Nepal et resultat av 10 års opprør (1996 til 2006) der Nepals Kommunistiske Parti (Maoistene) veldig nøye fulgte den militære læreboka til Mao.

– Teoriene for nydemokratisk revolusjon feide åsså tilside dogmatisk slagg som blei spredd fra Sovjet.

– Mao plasserte fattigbønda og de store landdistriktene sentralt i revolusjonen, mens mange kommunistpartier hadde konsentrert seg i alt for stor grad om byene og by-arbeidera, uten å ta hensyn til at de største revolusjonære folkegruppene i deres egne land var nettopp fattigbønder. Dette bidro åsså til breiere revolusjonære bondebevegelser i land der det ikke fantes sterke kommunistpartier.

– Maos linje for ei breiere sosial allianse rundt mer begrensa mål enn sosialismen (styrte imperialismen og føydalismen), som åsså brøyt med dogmatikken fra KOMINTERN og Sovjet, bidro til å åpne dørene for mange revolusjoner i den 3. verden, og er fortsatt rettledende for f.eks. revolusjonen i Nepal, den første store sosiale revolusjonen etter år 2000.

Dette er av Maos aller største bidrag til utviklinga av marxismen og den revolusjonære bevegelsen i verden. Mener jeg.

For oss i Norge bidro det til at vi alltid kom til å prioritere solidaritetsbevegelsen svært høyt. Dette har faktisk åsså ført til at den revolusjonære bevegelsen som kom ut fra SUF, som seinere blei til AKP og RV og i dag er Rødt, hele tida sia 1967 har vært den ledende politiske krafta i solidaritet med den 3. verdens frigjøringskamper i Norge.

– Maos linje for utviklinga av en ny kommunistisk verdensbevegelse mener jeg åsså inneholder svært viktige nye ting, som vi trenger å ha med oss.– Mao pekte på at det æ’kke nok at partier er kommunistiske i NAVNET, hvis de I PRAKSIS er sosialdemokratiske og pro-imperialistiske.

(Han pekte åsså på det MOTSATTE: «Det fins konger og prinser som er mer revolusjonære enn Krustsjov!» For Mao vakke det viktigste hva folk kalte seg, men hva de gjorde.)

– Der kommunistpartiene hadde utvikla seg sånn, anbefalte han å bryte med dem, og danne nye revolusjonære kommunistpartier, som holdt fast på den revolusjonære kjerna i marxismen.

Men han gjorde mer enn det:

– Han understreka at å TA OVER TEORI FRA UTLANDET OG HISTORIA ER IKKE NOK. Det er ÅSSÅ nødvendig å kunne ANVENDE den revolusjonære teorien SJØLSTENDIG på forholda I SITT EGET LAND, ut fra undersøkelser og praksis der, som igjen la grunnlaget for EI SJØLSTENDIG ANALYSE av veien framover der.

Mao understreka at INGEN KAN LESE I EI BOK åssen du skal utvikle den revolusjonære politikken i ditt eget land! Han understreka åsså at REVOLUSJONÆRE PARTIER BYGGES I KAMP, GJENNOM PRAKSIS, «lær å føre krig gjennom å føre krig».

– Han tok derfor åsså skarpt avstand fra ideen om at det kunne finnes noe «LEDENDE PARTI», noe «pappaparti», som alle de andre partiene skulle følge, fordi det var så erfarent, klokt, korrekt osv. Han understreka at det går ikke an å sitte i Moskva (eller Beijing, eller Oslo) og LAGE den politiske linja for Sør-Afrika eller Bolivia. Det blir EN FILOSOFISK FEIL, fordi denne linja må UTVIKLES UT FRA REVOLUSJONÆR PRAKSIS DER. «Lær å kjenne pæra gjennom å smake på den»! Og det kan du ikke gjøre hvis du er halve verden borte.

Alt dette er sånne saker som får kammerater her til å oppfatte fx meg som «antiteoretisk» når jeg gjentar disse argumentene. Ja, er JEG antiteorietisk, så var MAO en ekstrem «teorifiende»! Det var han sjølsagt ikke, men han forakta og avviste passiv teorilesning, teori som ikke var knytta sammen og blei lært gjennom praksis, og teori som bare var tatt over, ikke videreutvikla gjennom egne erfaringer.

Igjen representerte dette et brudd med linja fra KOMINTERN-tida og den «Sovjet-kommunistiske» bevegelsen etterpå, der nettopp slavisk etterlikning og lydighet mot «Det ledende sovjetiske partiet» blei banka inn i de andre partiene. For oss som danna AKP, førte det til at vi tidlig diskuterte og lærte oss at vi skulle prøve å holde oss uavhengig fra ALLE modeller – åsså den kinesiske. Det gjorde det lettere for oss å ta stilling mot kinesera da de anbefalte EU foran folkeavstemninga i 1972, fx.

Det er typisk at Mao avviste enhver ide om gjenoppbygging av noen slags ny «kommunistisk internasjonale», noe «KOMINTERN». Dels bygde det på hans smertelige erfaringer med hva KOMINTERN kosta Kina. Men i følge Maos oppfatning av ÅSSEN man bygger og leder kommunistpartier MÅTTE organisasjoner av KOMINTERN-typen nødvendigvis gjørra sånn skade. Revolusjoner kan ikke fjernstyres. De MÅ ledes fra midt i kampen, politikken MÅ utvikles og prøves derfra.

Noe av det viktigste Mao bidro med som teoretiker, OG SOM FIKK STØRST BETYDNING FOR OSS I NORGE, var nettopp:

– MASSELINJA

– FILOSOFIEN: DIALEKTIKKEN; PRAKSIS

Begge deler blei studert om igjen og om igjen av tusener av kamerater som var gjennom den norske revolusjonære bevegelsen fra 1965 og framover. Begge deler ga veldig viktige praktiske resultater, og prega åssen tusenvis av folk for kortere tid eller over flere tiår kom til å tenke, undersøke ting, forholde seg til folk og jobbe.

Forskjellen på å «være kommunist» og «å handle som kommunist» som jeg har forsøkt å forklare i tidligere brev, mener jeg at vi lærte, fram for alt, gjennom å lese Om Motsigelsen, Om Praksis, og beslekta artikler, og bruke det som rettleiing i kampen og oppbygginga av den revolusjonære bevegelsen.

HVA vi SLETT IKKE kunne lære av Mao:

Mao understreka at de revolusjonære overalt må anvende den revolusjonære teorien ut fra vilkåra i sitt EGET land, og videreutvikle den sjølstendig ut fra undersøkelser, praktiske erfaringer og analyse der. Godt.

Men hvis du er fx i Nepal – et land med både likheter og ulikheter med Kina på 1930-tallet – eller i Etiopia – et mye mer ulikt land, men fortsatt et 3. verden-land med stor grad av føydalisme, i en nykolonial situasjon og med et stort flertall av fattigbønder – er det likevel nokså mye KONKRET som du kan hente ut av å studere hva Mao skreiv om den kinesiske revolusjonen for 60, 70 og 80 år sida.

Derimot: Hvis du er i et land der by-arbeidere og funksjonærer er i stort flertall, fattigbønder holder på å forsvinne helt, og de viktigste restene av føydalisme forsvant for grovt sett 150 år sida, er det veldig LITE du kan lære av Maos KONKRETE utvikling av politikken for Kina.

+ For oss i Norge på 1960- og 70-tallet gjaldt det bl.a. å utvikle ei revolusjonær FAGFORENINGSPOLITIKK. DNA og NKP dreiv på 1960-tallet i hovedsak klassesamarbeid i fagforeningene, SF/SV gjorde innledningsvis ikke det engang.

Vi trengte å gjørra noe helt anna. Hvor fant vi ideer om det hen?

IKKE hos Mao. Det står praktisk talt ikke et ord om fagforeningspolitikk hos Mao! Ikke så rart, ettersom han praktisk talt aldri før 1950 leda lenge i noen større by med en større arbeiderklasse og levende fagforeninger. Han kunne simpelthen ikke noe om det.

Vi fikk flere og bedre ideer fra de gamle «stalinistiske» kommunistpartiene i Europa før 1940 enn vi fikk fra Mao. Fra Nils Holmberg, en kommunistveteran i Sverige, som hadde organisert sjøfolk ved å jobbe fra båt til båt på 1920-tallet. (Faktisk skreiv albanera åsså en del fornuftige ting om faglig arbeid.)

I hovedsak måtte vi utvikle ideene våre sjøl, bl.a. ved å organisere i fabrikker og lede streiker (tilmed streiker der vi ikke hadde noen organiserte kamerater med.)

+ Ditto om VALG. VALG kunne vi se på 1960-tallet var veldig politisk viktig i Norge og alle rike vestlige land. (Nå kan vi legge til: VALG er åsså viktig i alle ØSTLIGE europeiske land, og i svært mange flere 3. verden-land enn for 40 år sida!)

Så HVA skulle vi gjøre med valg?

Mao sier IKKE ET ORD om å delta i valg!

Noen som kalte seg «maoister» (fx i Australia) sa det var feil og reaksjonært å delta i valg. Andre (fx våre kamerater i Sverige, som vi lærte mye av på 1960-tallet) så det som helt nødvendig å delta.

LENIN skriver om valg (og hevder at det er nødvendig å delta). Igjen fantes en masse (gode og dårlige) erfaringer fra de «stalinistiske» kommunistpartiene før 1940. Men i hovedsak måtte vi finne ut av dette sjøl.

Dette er et par eksempler som gjelder «dagspolitikk». Men hva med STRATEGIEN? VEIEN fram til revolusjonen (og HVA SLAGS revolusjon skulle vi gå inn for her, egentlig?)

– Oktoberrevolusjonen stilte slagorda «Jord, brød, fred». De fattigste som var det store flertallet, fattigbønda, mangla jord. Flertallet sulta og trengte brød. Alle hata krigen i 1917.

INGEN av de parolene var aktuelle i Norge i 1967.

«Nydemokratisk» revolusjon var ikke aktuelt for oss. Altså «Sosialistisk» revolusjon? Men HVA SLAGS SOSIALISME? Hvem skulle delta i denne revolusjonen, og åssen skulle vi vinne dem for det?

Igjen, IKKE ET ORD FRA MAO OM SAMFUNN AV VÅR TYPE:

+ Kort sagt rike, høy utvikla kapitalistiske samfunn der byene og by-arbeidsfolk er i stort flertall, landsbygda og fattigbønder spiller en krympende og marginalisert rolle, føydalismen forlengst har forsvinni som sosial kraft, monopolenes og imperialismens diktatur er skjult bak den borgerlige legalitetens maske, massemedia og «frie valg» spiller ei stor rolle for å holde kontroll over de arbeidende massene, fagforeninger og andre masseorganisasjoner organiserer de fleste, men er politisk leda av pro-kapitalistiske folk – og statene – sjøl de små – har en relativt stor grad av sjølstendighet, i hvert fall sammenlikna med fattige ny-kolonier i den 3. verden.

VI kan åsså legge til at det fins «nye» spørsmål, som at «miljøspørsmål» er blitt politisk viktige, kvinner deltar i arbeidslivet og er blitt politisk aktive i mye større grad enn før, men fortsatt er undertrykt som kjønn, både av kapitalen og av menn (inklusive ArbeidsMenn!), mesteparten av befolkninga holder på å få høyere utdanning, som for få år sida var et monopol for de privilegerte, og det oppstår en ny underklasse av millioner av innvandrere fra den 3. verden, som både undertrykkes økonomisk, mangler politiske rettigheter og blir utsatt for rasisme som mobiliseres mot mørk hud, islam osv.

Disse samfunna omfatter noe over 1 milliard mennesker, ca 1/6 av menneskeheten.

(Dessuten fins det en mengde samfunn som mer eller mindre grenser opp mot dem – fx fattige kapitalistiske stater der bybefolkninga er i flertall og mange har høyere utdannelse.)

Verden har altså forandra seg en god del, ikke bare sia 1900, men sia 1950!

Prøv å finn noen KONKRET analyse fra Maos side om NOEN av de spørsmåla som jeg er inne på ovafor!

Det fins spennende STIKKORD hos Mao. Fx var han ikke i tvil om at det var riktig å støtte Mai-opprøret i Frankrike i 1968 – da Danmarks Ledende Maoist, Gottfred Appel, erklærte at arbeidere i Vesten er bare overklasse, og streiker gjør dem bare rikere – så mai 68 handla bare om at franske arbeidere ville utbytte de fattige landa mer!

Mao vakke noen sånn idiot, riktignok satt han halve verden borte i Beijing, men han kunne se hvem han holdt med i Mai! (Appels danske tilhengere endte som danske terrorister, til slutt dømt for bankran og mord. De ville gjort lurere i å følge Mao, faktisk!)

På samme måte var Mao ikke i tvil da Martin Luther King blei drept. En del RRRevolusjonære vestinger sa at King, han er bare en sosialdemokrat. Mao pekte på King som leder for de undertrykte afro-amerikanera, stilte seg på deres side og pekte på at der hørte åsså amerikanske arbeidere, bønder, intellektuelle osv hjemme. (Mao gikk heller ikke inn for noe oppgjør med muslimer i vesten …)

Men når det gjaldt MESTEPARTEN av de linjene vi trengte å finne ut av, analysene vi trengte å gjørra, SÅ VAR MAO TIL LITEN ELLER INGEN HJELP.

Eller, mer korrekt: METODENE hans var nyttige, dialektikken, masselinja. Om praksis! Men fx om miljøbevegelsen, den nye kvinnebevegelsen, fabrikknedleggelser som følge av ny teknologi, privatiseringa, hadde han ingen ting å si. Ikke så rart, for han hadde ikke opplevd dette. Det var ikke hans erfaringer.

Men det begrensa åsså Maos verdi som teoretiker, til vårt bruk.

Dette skreiv jeg dessuten ei bok om alt i 1982, som het Den vestlige maoismens sammenbrudd og AKP(ml)s krise.

(De som trur at jeg er inspirert til å mene disse sakene i dag på grunn av utspill eller kritikk fra smågruppene, kan sjekke hva jeg skreiv for 25 år sida!)

3) Hvorfor jeg IKKE er for «marxismen-leninismen Mao Zedongs tenkning som rettesnor for alt vårt arbeid»

Jeg kaller meg, som jeg har forklart noen ganger, IKKE marxist-leninist. Heller ikke sier jeg at «vår rettesnor må være marxismen-leninismen-mao zedongs tenkning» eller «marxismen-leninismen-maoismen».

Dels handler dette om at disse remsene kodifiserer ei rekke teorier som jeg IKKE mener er riktige. «Marxismen-leninismen» som blei kodifisert under Stalin (alternativt under Trotski), inneholder fx en teori om proletariatets diktatur som jeg mener historia har vist er feil. Legg til «Mao Zedongs tenkning» og vi risikerer fx å få med «teorien for kulturrevolusjonen», som jeg åsså mener er historisk avslørt som feil.

Dels handler det åsså om det jeg har vært inne på ovafor: De store MANGLENE i disse teoriene for revolusjonære i vår situasjon, i 2007.

«Marxismen-leninismen-mao zedongs tenkning» inneholder fx en utmerka erkjennelsesteori og handlingsteori (inklusive masselinja!). Husker vi mellomleddet LENIN, finner vi bl.a. en veldig god imperialismeteori som fortsatt er fullt brukbar – jeg leser Lenins «Imperialismen» fra 1916 minst en gang i året, og hver gang har det skjedd noe nytt som jeg skjønner bedre ut fra denne boka.

Men det fins ingen ferdig strategi for land av vår type! Nettopp Mao, som la vekt på at sånn strategi IKKE kunne leses ut av bøker fra fortida eller overføres fra andre himmelstrøk, ville pekt på det, hvis han hadde vært i live, kunne norsk og hadde vært på denne lista. (Ellers skal man værra forsiktig med å si hva daue folk ville sagt, men denne påstanden er så sikker at den er ikke engang LITT dristig!)

Det betyr at for å komme videre her, er det nødvendig bl.a. å studere ANNA materiale (inklusive «borgerlig tenkning» som enkelte av våre unge venner er så redde for å besudle seg med!) og delvis å skrive og prøve ut kartboka sjøl!

Men blir det gærent? JA! I første omgang blir noe av det i beste fall HELT SIKKERT GÆRENT! Det er derfor vi må i gang så fort som mulig, så vi får prøvd oss fram og skrella av det gærne ut fra praktisk erfaring.

Derfor mener jeg åsså at formler som «la oss lede av marxismen-leninismen-mao zedongs tenkning» blir ei propp, og fører til dumhet. Formelen gjør det nemlig ikke klart at det er mye vi IKKE veit! I det minste skulle den vært forlenga, á la Mao, med noe om praktisk bruk, egne erfaringer og egne teorier.

Men nok om hva JEG mener.

4) Maos metoder

Dette er blitt så langt, at alle for lengst har glemt hva utgangspunktet var

Så la meg minne om det:

TF hevder at Maos viktigste bidrag har vært rundt kommunistisk organisering. De mener at en av hans viktigste lærdommer er sammenfatta i følgende sitat fra Mao:

«Skal det bli noen revolusjon, må det finnes et revolusjonært parti, uten et parti som bygger på den marxist-leninistiske revolusjonære teorien og som er av marxist-leninistisk revolusjonær type, er det umulig å lede arbeiderklassen og de brede folkemassene i kampen for å knuse imperialismen og dens lakeier.»

Som sagt, da jeg hørte dette satte jeg meg opp. Og klødde meg. I hue, i hvert fall. TF kaller seg maoister, må vite. FOR: Riktignok har jeg bare lest hva folk som har kalt seg maoister i noen hundre organisasjoner har hevda om Mao. Og LEST Mao i bare 41 år. MEN: DETTE har jeg aldri sett eller hørt at noen har hevda før!

Nåre gjelder marxismens utvikling så var det LENIN som, i motsetning til Marx og Engels, skapte akkurat DENNE teorien om kommunistpartiet, som Mao her refererer.

Marx og Engels sier ikke stort om kommunistpartiet som nødvendig for å gjøre revolusjon. De påstår aldri at det KAN IKKE bli revolusjon uten noe sånt parti.

Lenin, derimot, dreiv polemikker i årevis der AKKURAT det var hovedpoenget, og ropte denne meldinga ut over hele verden!

Jeg syns at Maos råd for ÅSSEN du skaper (bl.a.) et revolusjonært parti, «lær å føre krig ved å føre krig», er et mye mer spennende og nyttig sitat (og mye mer typisk MAO, det inneholder mer av sånne teorier som var NYE INNAFOR MARXISMEN nettopp hos Mao!) enn denne lille Lenin-parafrasen.

Personlig mener jeg altså at det er Maos revolusjonære METODER for analyse, tenkning, filosofi og politisk ledelse, som er hans «viktigste bidrag». Kort sagt, om motsigelsen, om praksis, om masselinja.

5) Tøgrim mot TF: To oppfatninger av Mao, to oppfatninger av kommunismen!

Men dette er nært knytta til min oppfatning av hva «kommunist» egentlig betyr:

+ Noe du ER?

+ Eller noe du GJØR?

For meg er den revolusjonære nytteverdien ved Mao knytta til at han representerer en marxisme, en revolusjonær teori for HANDLING. Det handler ikke om å sitte på kammerset og kose seg med å lese Mao. Det handler om å gå ut og gjørra no i praksis. Sammen med folk. Masselinja.

Til gjengjeld ville det aldri falle meg inn å påstå at Mao var først og fremst en «Oggasjonsmann». (Sånn oppfatta jeg heller Liu Chao Chi og hans kjedelige «om kommunistisk fostring» som i 1965 var lettere å få på norsk enn Mao!)

Men jeg skjønner Mao-forståelsen til enkelte kammerater, ut fra at deres oppfatning om at kommunist først og fremst er noe du ER.

Her sitter vi! I vår Oggasjon! Godt ogganisert sammen i Taxin vår! og ER kommunister, for det står i programmet og vedtektene våre!

Politiske forskjeller …

(Men hvis dette får noen av dere til å rote fram disse artiklene av Mao, har det vært bryet verdt å skrive om dette!)

med beste kam hexer
Tøgrim

---

27. mars 2007: STORE LINJER

Jeg by’ner med å klargjøre STORE LINJER, sånn som jeg ser dem.

Dette har sjølsagt åsså noe å gjøre med diskusjonen om hva er det å værra kommunist. Det noe som er MYE viktigere enn organisasjon. Og det er POLITISK MÅLSETTING. POL’TIKK! STRATEGI!

1) Mao leda en revolusjon – det ha’kke vi gjort!

Når’e gjelder Mao, så mener noen av oss at vi har en del å lære a’n. Andre mener ikke det. Helt iorden. Dette ække noe forslag om at Rødt skal bygge på Mao. Folk som ikke liker Mao kan jo bare hoppe over dette. (Hvis de ikke blir nysgjerrige og leser’e likkavæl.)

Uansett, så er det en viktig forskjell på Mao og oss. Mao var med på å lage det forrige århundres største revolusjon – den som forandra verden MEST.

(Og mest på GODT, mener jeg. Jordutdeling og skolegang og kvinnefrigjøring og mat i magan. Uansett hva som har skjedd etterhvert – uansett hvor mye jeg misliker høyrefolka og kapitalistene som styrer dagens Kina.)

Vi derimot, har ikke leda en LITEN revolusjon engang, i lille Norge. Dette er en opplagt forskjell.

2) Mao visste veien …

Men ser vi BAK denne forskjellen, ser vi en mye mer interessant forskjell.

Fra han var en nokså ung mann – på slutten av 1920-tallet, og kanskje før – visste Mao VEIEN til en revolusjon i Kina.

Mao kunne si: I Kina står hundremillioner av fattigbønder klare til å gjøre opprør. De er DESPERATE! De kan reise seg NÅR SOM HELST! Vi kan gå i spissen for dem, og da kan vi feie alt det gamle tilside.

(Vi kan åsså drite på skoen vår og bare stå og fomle. Eller vi kan gå mot dem, og da er det VI som vil bli feid vekk.)

Dette visste Mao ut fra 30 og 150 års erfaring i Kina, og ut fra mindre enn 10 års egne erfaringer, som riktignok var svært rike, i kampen i Kinas Kommunistiske Parti på 1920-tallet.

(Hvis noen som IKKE har lest dette har lyst til å sjekke det opp, les hans analyse av bondebevegelsen i Hunan. Og gjerne andre artikler han skreiv om samme tema omtrent samtidig.)

Dette stemte. Mao og andre i partiet fulgte den linja, og litt over 5 år seinere leda de frigjorte områder med mer enn 100 millioner mennesker i Sør-Kina.

På midten av 1930-tallet endra Mao linja endel. Japan hadde innleda et felttog for å erobre Kina. Mao sa at viktigere enn å lede bønda mot godseiera nå, er å lede dem mot Japan.

Folk er undertrykt av Japan, de blir drept og utsulta av Japan, vi må lede dem i å hive Japan ut. Igjen ga dette helt enorme resultater på bakken i løpet av mindre enn 10 år.

Fra 1945, da Japan blei slått, og fram til 1949, endra Mao linja tilbake igjen. Led bonderevolusjonen, ta jorda fra godseiera.

Og i 1949 hadde verdenshistorias til da største revolusjon seira.

Denne historia er mer komplisert enn jeg forteller den her. For det første gjorde ikke Mao dette aleine. Det var manges erfaringer, diskusjon, uenighet, kamper. For det andre gikk det ikke enkelt framover. Det var svære tilbakeslag på veien. Men i store trekk er det likevel som jeg sier. Over mer enn 20 år med intens revolusjonær kamp hadde Mao to nokså enkle strategiske mål.

+ Led fattigbonderevolusjonen for å ta jord fra godseiera

+ Befri Kina fra Japan.

Folk sto i kø for å slåss for dette. Det gikk an å starte å gjøre opprør for å få til disse sakene lokalt MED EN GANG, og de lokale kampene føyde seg inn i en veldig nasjonal kamp for å forandre Kina PÅ KORT SIKT. Dette var veldig enkelt, veldig klart, og det hadde en fantastisk sterk og brei appell.

3) Vi derimot, veit vi veien?

Utgangspunktet mitt er at jeg ikke tror på kapitalismen. Jeg tror mindre på kapitalismen enn for 30 år sida. Jeg trodde ikke på den da heller, men alt som går gærent er mye klarere for meg nå.

Jeg mener dessuten at det store flertallet av arbeidsfolk åsså i Norge har bruk for et samfunn der kapitalismen er lagt i grava. Et samfunn der de styrer seg sjøl, og ikke er styrt fra Washington og New York (og da tenker jeg på den militære, politiske og økonomiske ledelsen til de sterkeste kapitalistene i verden.)

Kall kapitalismen A, kall alternativet B. (Jeg er altså ikke glad i ordet sosialisme, men jeg skal ikke ta denne diskusjonen ÅSSÅ akkurat nå.)

Men veit jeg veien fra A til B?

Nei.

Er det fordi jeg er så forferdelig dum, da, siden jeg ikke veit det?

Veit fx kammerater i TF veien fra A til B? Nei. Veit kammeratene som sitter i RU-ledelsen veien? Nei! Er det noen i RV som veit den? Noen her som har lyst til å formulere politikken vår for et anna samfunn i to eller fire setninger, som er sånn at folk stiller seg i kø for å værra med og slåss for dem?

4) «Veier fram» som IKKE er veier fram

Vi veit en del om veier som IKKE funker.

+ Å tro at det holder å få stemmer i valg og danne regjering under kapitalismen fører IKKE til noen forandring av systemet. Det var klart for over 100 år sida. (Marx diskuterte faktisk om det kunne gå i England … men i dag ville han ikke ha sagt det.) Jeg har sett det demonstrert i Norge gang på gang i de siste 50 åra. Sist med de «rød-grønne» som har endt som leiesoldater for USA-imperialismen i Afghanistan.

+ Å forandre sjela til folk som hippiene og Hjelmsgatekollektivet ville, førte heller ikke fram. Vennerød fra Gateavisa er nå en ledende finansrådgiver for kapitalistene.

+ Å propagandere sovjetmodellens fortreffelighet, og vente at det skulle få arbeidera til å løpe ut og kreve sosialismen i Norge, som mine mer naive venner og kjenninger i NKP trudde på for mange år sida, holdt heller ikke.

+ Men vi var ikke helt befridd fra sånne tanker vi heller. Bjørn Nilsen laga et en gang meget populært dikt om å befolke Finnmarka med folkekommuner. Det vant mange kammeraters hjerter, men det førte ikke til masseoppslutning i Finnmark.

+ Så kommer et litt mer intrikat eksempel. Vi som, inspirert av bl.a. Kina, brøyt med den sosialdemokratiske «kommunismen» som dominerte i Norge på 1950- og 60-tallet, hadde opprinnelig en revolusjonsmodell som likna på den russiske oktoberrevolusjonen:

– En dag kommer verdens største KRISE. – Da velter arbeidermassene ut fra fabrikkene, griper det røde flagget i den ene hånda og geværet i den andre, og med sitt kommunistiske parti i ledelsen nedkjemper de kapitalmakta.

Problemet er at nå er det 90 år sia 1917. IKKE EN ENESTE GANG har noen revolusjon av denne typen seira, i et 50-talls forskjellige rike land, NOE STED i det nesten-hundreåret som har gått. (Med unntak av enkelte forsøk i Tyskland og andre europeiske land først på 1920-tallet har sånne revolusjoner ikke vært PRØVD en gang!)

+ Det som derimot HAR seira, er revolusjoner som har kommi i bakkanten av okkupasjon og fascisme, som på Balkan (Jugoslavia, Albania og Hellas – den i Hellas blei slått ned av England og USA etterpå) – for 60 år sida!)

Da vi laga AKP, rekna vi med verdenskrig, krig og okkupasjon i Norge. Vi mente at vi skulle forsøke å føre motstandskrig, som 30–40 år før. Ikke kall det romantisk, jeg rekna med at jeg skulle dø, og jeg syns ikke det var romantisk. Men vi mente åsså at mulighet for revolusjon kunne dukke opp på slutten av en sånn krig.

Dette betydde faktisk åsså at vi så for oss en slags vei «fra A til B». Hvis krigen kom. Nå kom ikke denne krigen, gudskjelov. VI TOK FEIL da vi vurderte den som sannsynlig, og overbeviste hverandre om det. (Det var millioner av andre som frykta krig i Europa i de åra, fra folk i toppen av regjeringene til gamle bestemødre på gata, men vi tok feil likevel.)

Hvor står vi da?

Det HAR vært kriser. Kommunistene hadde fx rett da de spådde at det kom en veldig hard krise etter boomen på 1920-tallet. Den førte til radikalisering, men ikke revolusjoner.

Etter den 2. verdenskrigen åsså. Belgia så ut til å stå på randen av revolusjon rundt 1950 og 1960. I Frankrike drepte politiet hundrevis av demonstranter på gatene på begynnelsen av 1960-tallet. Lik fløyt i Seinen! Det var noe av bakgrunnen for 1968. Som HELLER ikke førte til revolusjon. Eller de mer langvarige og kanskje større bevegelsene som fulgte, fx i Italia. Massekampene som kom før og etter fascismens sammenbrudd i Hellas, Portugal og Spania. Osv.

Østeuropa har opplevd forferdelige kriger, og det i land med rike kommunistiske tradisjoner. Jugoslavia har hatt 10 år med blodig kaos. Tilmed Albania hadde en borgerkrig og lokale væpna opprør i 1996. Tilsvarende saker har skjedd forskjellige steder i det gamle Sovjet. Dette er land som, sjøl om fattigdommen er stor, har en moderne kapitalistisk struktur, en stor arbeiderklasse – og mengder av kommunistiske tradisjoner overalt. Det ække vanskelig å finne fattigfolk, fx i Russland eller Bulgaria eller Albania, som sier at det vi trenger er en revolusjon mot kapitalistene.

Likevel – ingen revolusjoner. I Europa som helhet, på 60 år. I Vest-Europa, på 90 til 150 år!

Så åssen kommer vi fra A til B?

La oss si at noen få kammerater står og deler ut avisa si. Om 20 år «har de verva ungdommer og laga avdelinger», så de er 30 000, og så velter folk ut på gatene og gjør revolusjon?

Beklager, men jeg tru’kke på det.

Ære noen andre som har veien fra A til B?

Ingen som rakte opp handa?

5) Går det ikke an?

Et utbredt syn er jo at «revolusjonenes tid er forbi» og at «kapitalismen vil vare evig» – unge blå er tilmed skråsikre på at det FINS IKKENO ANNA SYSTEM.

Og «kommunismen, veit dere, er en vakker ide men den går ikke i praksis». Jeg mener ikke noe av det:

+ Det fins mengder av eksempler på at «kommunismen går i praksis». De er tilmed rundt oss på alle kanter, og mange av dem viser at «kommunismen går BEDRE enn kapitalismen».

+ Jeg mener det er SIKKERT at kapitalismen kan IKKE vare evig. Den kan ikke engang vare veldig LENGE.

Jeg hakke tenkt å skrive hele natta, så jeg ska’kke argumentere for det her. Men hvis noen vil diskutere det, står jeg klar.

Stikkord:

• + Sammenflettinga av det kapitalistiske systemet (Kinas utvikling styrer norsk økonomi!)
• + De voksende miljøkatastrofene
• + Syklusene av fattigdom, håp og skuffelse i den 3. verden
• + Den nye teknologiske revolusjonen
• + Motsetningene rundt USA-imperialismen
• + Kinas og andre nye imperialisters vekst.

Alt dette vil føre til mange slags kriser og kriger som vil riste systemet til langt ned i grunnmuren. De vil føre til motstand. De vil bl.a. føre til revolusjoner i den 3. verden, der veien «Fra A til B» er et enklere spørsmål enn hos oss.

Min oppfatning er at dette er sikkert.

Jeg mener derfor det er mye større muligheter for virkelig samfunnsforandring i Norge (og andre rike land) i de neste 30 åra, enn det var i de siste 60 åra etter 1945.

I og for seg sa nettopp MAO det åsså. Han sa at i de neste 50 til 100 åra vil det komme svære revolusjonære bevegelser – og han sa åsså at de vil ta mange nye og ukjente FORMER i forhold til dem vi har sett hittil.

6) Marx og Engels om former for samfunnsomveltning

For 150 år sida var Marx og Engels i en situasjon ikke helt ulik vår. De kom fra et århundre med revolusjoner – men det var BORGERLIGE revolusjoner, der kapitalister, bønder og arbeidere gikk sammen om å styrte adelsmakta, og borgerskapet tok mesteparten av potten etterpå.

Nå var de ute og jakta på en ny slags ukjente og merkelige dyr. ARBEIDER-REVOLUSJONER? Men åssen så de ut? Hva var programmene deres? Hva skulle de gjøre?

Utgangspunktet for Marx og Engels var at det var ikke noe to Geniale Gubber kunne pønske ut på skrivebordet og så gå og kreve at massene skulle følge. Det æ’kke sånn det skjer: Massene går først, og så får Geniene følge etter. Mente Marx, som hadde stor forakt for «verdensforbedrere» som dikta opp åssen revolusjonen blir på forhånd.

(Marx var i denne sammenhengen, akkurat som Mao, det noen kammerater her kaller «teorifiendtlig»! Dvs. han trodde at teori blei UTLEDA FRA PRAKSIS, og ikke omvendt!)

Derfor skreiv åsså Marx i sitt viktigste skrift om det framtidige systemet, Pariskommunen, at han REVIDERTE SINE SYNSPUNKTER etter at han hadde sett hva Pariskommunen gjorde!

Pariskommunen var, mente Marx, «det nye dyret»: Sånn løste arbeidera samfunnsproblemer når de tok makta sjøl! Marx fant ikke på hva de skulle gjøre, han STUDERTE hva «det nye dyret» – arbeiderrevolusjonen – gjorde, og laga poltikk av det.

Pariskommunen var en begrensa erfaring. Kanskje hadde Marx rett, kanskje tok han feil, kanskje ei blanding. Men det viktige her er METODEN han brukte: UT og studer revolusjonen, finn veien ut fra DET.

(Der hadde Mao, over 50 år etter, den fordelen at kinesiske revolusjoner hadde rast i 15–20 år og vist hva folk kunne og ville gjøre for å forandre samfunnet.)

7) Vi må finne en ny vei!

Jeg mener, helt uten beskjedenhet, at vi må gjørra som Marx og Engels.

NEI, poenget er ikke at forandring er umulig.

TVERT IMOT, det blir stadig mer mulig og stadig mer NØDVENDIG.

MEN forandringene kommer ikke til å komme på samme MÅTE som tidligere revolusjoner:

= Både oktoberrevolusjonen og den kinesiske revolusjonen likna egentlig mer på den franske revolusjonen enn på noe som nå kan skje fx i det NORSKE (eller USAnske, italienske …) samfunnet.

Alle disse landa var dominert av fattige, undertrykte, grovt brutaliserte fattigbønder. Alle hadde korrupte føydalstyrer. Alle brukte kampen for jord til fattigbøndene som drahjelp.

Ikke no av det LIKNER moderne kapitalistiske samfunn, som det norske, det aller minste.

Så hva trenger vi å gjørra, da?

– For det første, å se sannheta i kvitauget og være ærlige nok mot oss sjøl og samtida vår til å si AT VI IKKE VEIT: VI VEIT IKKE VEIEN. VI ER PÅ VEI INN I UKJENT OG VEILAUST LAND.

Sånn har det vært mange ganger før i historia. Det er ikke noe «revisjonistisk» eller «sosialdemokratisk» i å innrømme det.

Tvert imot, Marx så med dyp forakt på folk som blei kalt «jakobinske sosialister» og sånt, som trodde at alt det dreide seg om var å gjennomføre den franske revolusjonen en gang til med flere røde flagg. Problemet var at den franske revolusjonen VAR gjennomført. Disse folka skjønte ikke at det måtte nye analyser til, og de var bl.a. avhengige av nye praktiske, revolusjonære erfaringer.

(Trenger jeg si hvem jeg mener svarer til de «jakobinske sosialistene» som Marx mislikte så sterkt, i 2007?)

– For det andre, gå ut og studere samtida!

Det er bl.a. revolusjoner i gang, NÅ!

Jeg mener ikke Nepal gjennomfører en revolusjon som kan danne mønster for Norge. Men det skjer interessante ting der, som folk som virkelig er nysgjerrige på samfunns-forandring burde studere.

Ei sak som HAR betydning for fx Norge, er åssen de takler USA. Spørsmålet om å unngå å bli slått flat – militært og økonomisk – er fx et problem et hvilketsomhelst Norge med ei regjering til venstre for USA-lakeien Kristin Halvorsen vil ha.

Det samme kan for den saks skyld sies om Venezuela. Der kan riktignok uttrykket «sosialdemokratisk» kanskje være på sin plass. Det går an å argumentere for at Chavez representerer mer av en veldig radikalisert sosialdemokratisk reformbevegelse enn en egentlig revolusjon. (Men det fins argumenter den andre veien åsså. Bl.a. har minst to folkereisninger rydda veien for at Chavez sitter.)

Og Bolivia? Visste du at det sitter et maoistparti i regjeringa til Evo Morales?

Politisk skiller forholda på landsbygda i Nepal seg enormt fra de i Norge. Økonomisk og kulturelt ligger Rolpa, der opprøret starta, på en del måter nærmere Norge på 1300-tallet enn Europa i dag.

Men på den andre sida er storbyer som Caracas og Kathmandu byer som strukturelt og ikke minst kulturelt og politisk ligger nærmere Oslo og London enn Maos Yenan gjorde. Mye av ungdommen har høy utdannelse – også mange fattigfolksunger. Store universiteter er med i den politiske kampen. Internett og mobiltelefoner med SMS er viktige for å mobilisere folk til demonstrasjoner og gatekamper. Måten å diskutere Bush og demokrati på, er gjenkjennelig.

Ellers trenger vi å lære av hva som skjer i antikrigsbevegelsen i USA. Hva folk får til og ikke får til når de blir virkelig slått flate av ei EKSTREM miljøkrise, som i New Orleans. Organisering i forstedene i Paris. Gryende sosiale bevegelser i Øst-Europa.

+ Det som er ABSOLUTT DREPEN nå, er å sprade rundt med ideen om at VI HAR IDEEN! VI VEIT VEIEN FRAM TIL SOSIALISMEN («Sosialismen»?) i et land av Norges type. Fordi det er den typen «klokskap» som SPERRER FOR undersøkelse, studium og erkjennelse, og derfor fører til DUMSKAP.

Dette sier jeg sjølsagt bare fordi jeg er gammal, trøtt, og høyrevridd, vil gi opp all revolusjon, hindre unge kommunister i til sammen kanskje 4 drosjer som kjører hver sin vei (men kanskje bare 3?) å storme fram til nye store seire, men isteden vil kaste meg i sosialdemokratiets favn, osv.

Men, når det er sagt:

8) FØRST finner vi ut hva strategien er. Hva POLITIKKEN er. Det POLITISKE MÅLET. POLITIKKEN ER HOVEDSAKA. Så, når vi veit hva målsettinga er, kan vi bl.a. diskutere om ORGANISERINGA svarer til det. IKKE OMVENDT!

Våre venner de «hemmelige kommunistene» i NKS (som jeg skulle ønske ville være med i Rødt, og som utmerka godt KAN det, sjøl om de nå lager sitt nye taxiparti) sier fx at de skal sørge for «fornuftig sikkerhet» i det nye parti’ sitt.

Problemet er at det de da klamrer seg fast til, er ei sikkerhetslinje vi i AKP laga på 1970-tallet FOR Å OVERLEVE SOVJETISK OKKUPASJON. Kjente folk ville bli torturert og skutt. Arbeidskameratene, unga. Det krevde at noen skulle graves DYPT ned. – Som sagt, krigen kom jo ikke, men HADDE den kommet, hadde denne typen organisering vært relevant.

Våre kamerater i NKS holdt på den forma for nedgraving av seg sjøl i 20 år etter at det var klart at det blei ikkenon krig. Jeg mener at det førte til at de BLEI og FORBLEI bittesmå.

Tror de amerikanera kommer? Tror de det blir fascisme? Hvis IKKENO av dette har skjedd i de første 10 åra, har de kasta bort masse krefter til ingen nytte på å skade seg sjøl med å holde seg hemmelige uten grunn!

Det ser ut for meg som om organiseringa blei et dogme for disse kammeratene. Et mål i seg sjøl, riktig i seg sjøl, «sånn organiserer kommunister seg, alltid, alt anna er ikke kommunistisk organisering»:

+ ÅRNTLIG KOMMUNIST = HEMMELIG!

Hvis de derimot hadde hørt på den store revolusjonære marxisten James Connolly, som sa:

• + I ordinære tider bruker vi ordinære metoder.
• + I ekstraordinære tider, ekstraordinære metoder!

POL’TIKKEN MÅ GÅ FØRST. METODENE FØLGER AV POL’TIKKEN. (Organisasjon, bl.a. er en METODE, et MIDDEL, og IKKE sjølve kjerna i politikken.)

med vennlige og kammeratslige hexer
Tøgrim

For ganske mange år siden leste jeg en artikkel der Tron skrev noe som var viktig for meg. Jeg klarer ikke å sitere den riktig, men innholdet var omtrent som dette: Det er mye som er usikkert her i verden, men det er i hvert fall noe som er helt sikkert i ethvert menneskes liv. Det er at vi skal dø. Og så kan vi velge: Om vi vil bruke dette livet til å krype rundt i redsel for å gjøre noe som kan vekke reaksjoner, eller om vi vil bruke livet til å kjempe for det vi mener er viktig – om det så skulle bety at livet kanskje blir kortere.

Torstein Dahle er leder for partiet Rødt

---

Det er helt sikkert at vi skal dø; det viktige er hvordan vi bruker livet.

Tron brukte livet sitt til å kjempe for det han mente var viktig, til siste slutt. Han skapte, han skrev, han snakket, han leste og han lyttet. Tron var en av dem som stadig brøt nye veier for kunnskapen og innsikten vår. Han gikk i spissen på de feltene der han engasjerte seg – og det engasjementet var stort. Han kjempet for menneskehetens frigjøring fram mot det klasseløse samfunnet, han kjempet for kommunismen.

Tron var nok ganske frustrert over at begrepene «kommunist» og «kommunisme» tapte terreng i Rød Valgallianse og nå i det nye partiet vårt, i Rødt. Tron var kommunist. Ikke sosialist, men kommunist.

På sommerleiren i 2006, som for øvrig var et viktig ledd i den samlingsprosessen som førte fram til dannelsen av Rødt, der stilte han opp, og han holdt et foredrag om kommunisme som virkelig gjorde inntrykk på folk. Han fant på et nytt norsk ord for kommunisme: Sammenisme. Gjøre ting sammen, tenke sammen, jobbe for felles interesser, kollektiv fordeling.

Han pekte på at det opp gjennom hele historien har vært elementer av kommunisme, og det har vært vellykket og at folk vil ha det. Han fortalte om jesuittiske landsbyer i 1700-tallets Amerika, langt på vei kommunistiske, uten penger, vellykket, skapte harme og skrekk hos slaveeierne og maktfolkene, som ikke klarte å slå dem ut med konkurranse, men måtte jage dem ut med våpen. Om den norske allmenningsretten som en slik kommunistisk arv, strandsonen for alle, bibliotekene, skolen, helsesystemet der folk nettopp forsvarer den kommunistiske fordelingen, at det er de som har behov som skal få behandling, ikke at folk med penger skal komme først. Han la ut om Linux som utfordrer Microsoft, og Microsoft sier at Linux er kommunisme og fiendtlig til kapitalismen. Og han fortalte selvfølgelig om Wikipedia, hans kanskje aller kjæreste område for engasjement de siste årene. Den store encyklopedien på nettet, på over 200 språk, som skrives av frivillige bidragsytere fra hele verden. Innholdet kan kopieres og brukes fritt, og rommer nå over 7 millioner artikler, hvorav nesten 114.000 på norsk bokmål og over 22.000 på nynorsk, samisk er i en tidlig fase. Alle kan bidra, og alle kan redigere. En enorm prestasjon, enormt verdifull, danker ut de profesjonelle, som utgis av kapitalistiske forlag – en triumf for sammenismen!

Han sa at under føydalismen var jorda den viktigste formen for eiendom, under kapitalismen var det kapital, industri, nå er det i ferd med å bli informasjon som blir aller viktigst. Og retten til informasjon blir den store arenaen for klassekamp framover. Folk vil ha sammenismen, folk vil ha kommunismen, den er nødvendig hvis menneskeheten skal overleve – sa Tron …

Så diskuterte vi – sammenismen og kommunismen og sosialismen. Vi hadde fått viktige innspill. Tanker og idéer blomstret. Vi skapte nye tanker sammen.

Og den siste uka har vi opplevd litt av omfanget av sammenismen til Tron. Det er overveldende å oppdage hvor utrolig mange over hele verden som savner Tron, fordi han på en eller annen måte har gjort noe, utviklet noe sammen med dem.

Vi som er her i dag, er her fordi vi har et eller annet forhold til Tron. Jeg sier HAR, ikke HAR HATT. En liten flik av Tron lever videre i oss. Tron mente at når man dør, er det slutt. Men den måten vi bruker livet vårt på, påvirker menneskene omkring oss. Alle forandrer vi verden bitte lite grann, noen mer, noen mindre, men alle forandrer verden LITT. Dermed tar verden en LITT annen retning, ikke mye, bare bittelite grann. Hvis vi begynner å spille sammen, så blir effekten større, kanskje veldig stor, og vi skaper store ting – om Wikipedia nå, og en annen og bedre verden senere.

Men uansett – vi er alle blitt påvirket av Tron, slik hver av oss påvirker mennesker omkring oss. På den måten lever fruktene av våre handlinger videre og gjør at verden blir annerledes enn den ellers ville ha vært. Slik lever vi videre også etter at vi er døde – vi lever videre gjennom virkningen på de generasjonene som kommer etter oss her på jorden.

Men heldigvis dør vi, for hvis ikke, ville jorden raskt ha blitt ulevelig og kraftløs. Døden er helt nødvendig for at livet skal gå videre, med ny livskraft.

Slik er det, og sånn ville helt sikkert Tron at vi skal se på det.

Men samtidig er det et sånt innmari tomrom der hvor Tron har vært. Derfor kommer vi til å savne deg, Tron! Vi savner deg veldig. Vi skulle så inderlig gjerne ha hatt deg sammen med oss noen år til.

Folketrygda har vært et klassekompromiss, de med god økonomi har fått mest, men utjamninga har vært så stor at forskjellene mellom pensjonister er langt lavere enn i yrkeslivet. Spesielt har folketrygda vært fantastisk for å hindre fattigdom for dem som har måttet forlate arbeidslivet på grunn av dårlig helse eller at de ikke hadde mer å gi. Mange land har bedre pensjonsytelser enn Norge, men ingen har en bedre minstepensjon, ingen har en bedre uføretrygd og ingen har en bedre førtidspensjon enn vår avtalefestet pensjon. Det er juvelene i den kronen som Folketrygda med rette kan kalles.

 

Arne Byrkjeflot er leder av LO i Trondheim og sitter i bystyret for Rødt

---

Pensjonsreformen kommer stykkevis og delt. Først fikk vi pensjonsforliket på Stortinget 24. mai 2005 mellom AP, H, KrF, V og SP, som la de viktigste rammene. Så fikk vi en ny stortingsbehandling 23. april 2007, som konkretiserer dette og vedtar en førtidspensjon. Så kommer lovforslaget til høsten. Senere skal uførepensjon, AFP og de offentlige pensjonsordningene tilpasses. Oppe i det hele har vi fått en egen lov om obligatorisk tjenestepensjon fra 1. januar 2006.

Reformen innfører:

• Alleårsregel istedenfor besteårsregel
• Levealdersjustering, at alle pensjoner justeres ned i takt med økning i levealderen
• Avkorting, at pensjonen går ned dersom du går av tidligere enn pensjonsalder.
• Indeksering, at pensjonistene ikke lenger skal få samme økning som andre grupper i samfunnet.
• Førtidspensjonister skal ikke lenger beskattes som pensjonister.

Alleårsregel erstatter besteårsregel, gradvis fra 2017 til 2032

I dag er folketrygda slik at du trenger 40 år med inntekt ut over grunnbeløpet i folketrygda (G=62800) for å få full pensjon. Det kan de fleste oppnå, særlig siden du får beregnet med alle år fram til 67 år, dersom du må slutte i arbeid for å gå av med avtalefestet pensjon (AFP) eller uføretrygd. Pensjonen din blir så beregnet ut fra de 20 beste åra.

I det nye systemet blir pensjonen 1,35 % av livslønna. Det gir ikke så store utslag dersom du har hatt ei jamn lønn hele livet, la oss si en jamn stigning over 40 år fra 280.000 til 320.000. Da vil du få 162.000 i det nye systemet mot 166.600 i dagens folketrygd. Men har du hatt mange år med deltid, lang utdanning, omskolering, attføring, permittering eller et skiftende arbeidsliv, blir forskjellene dramatiske. 20 år med 150.000 og 20 år med 300.000 gir 125.400 i det nye systemet mot 162.400 i dagens folketrygd.

Alleårsregelen rammer dem som ikke greier å holde seg i fast heltidsarbeid hele livet, spesielt kvinner.

Indeksering, innføres fra 1. januar 2010

Pensjonistforbundet i Norge med sine 170.000 medlemmer har oppnådd forhandlingsrett med staten. Det store gjennombruddet kom i 2002 da Stortinget vedtok at pensjonene skulle følge lønnsutviklinga ellers i samfunnet. Og det har pensjonene faktisk gjort siden da.

Nå skal pensjonene igjen sakke akterut, pensjonistene skal bare få halvparten av reallønnsøkninga vi andre har. Pensjonene skal reguleres midtveis mellom prisstigning og lønnsøkning. I stortingsmeldinga er reallønnsøkninga beregnet til 1,5 % i året og en gjennomsnittlig pensjonist vil da tape 8 %. Men ser en på perioden fra 1996 til 2006, har reallønna økt med 25 %. På de ti åra ville en pensjonist ha tapt 12,5 % når det nye systemet innføres, 20.000 i året for en vanlig pensjonist. I tillegg mister jo Pensjonistforbundet i praksis sin forhandlingsrett.

Indeksering rammer alle pensjonister, foreløpig med unntak for uførepensjonister.

Levealdersjustering innføres fra 1. januar 2010

I dag lever vi i gjennomsnitt 17 år til, dersom vi først har greidd å bli 67. Ekspertene regner med en ytterligere økning med ett år for hvert tiende år framover. I 2020 skal derfor alle pensjoner reduseres med 4,5 %, og i 2050 blir reduksjonen 17,9 %. Det er en merkelig logikk at pensjonistene trenger mindre å leve for, dersom de lever lenger, en skulle tro det var tvert imot. Bjarne Håkon Hanssen sier at det er en enkel sak å løse, jobber du tre år lenger, så tar du igjen for at levealderen øker med fire år. Men en kan ikke vite særlig mye om dagens arbeidsliv og utviklinga her, dersom en tror på en utopi om at folk flest kan jobbe til de er 70 i 2050. For det første er det ikke sant at det fysiske slitet forsvinner, for det andre øker både tempo og ansvar så mye at det fort kan gå motsatt vei. Og det er ikke slik at økning i levealder er jamt fordelt mellom yrkene. Økninga er klart størst i yrker med lang utdanning og ofte god lønn. Servitører, sveisere, hjemmehjelpere må betale prisen for at andre lever lenger.

Levealdersjustering rammer alle, men først og fremst dem som ikke kan jobbe lenge og heller ikke får noen glede av økt levealder.

Avkorting innføres fra 1. januar 2010

Det helt nye i vårens pensjonsforslag er forslaget om en førtidspensjon for alle. Logikken bak er at du har tjent opp en viss pensjonsformue når du blir 67 år. Har du tjent 300.000 i 40 år, har du fått en livslønn på 12 millioner og en årlig pensjon på 1,35 % av dette, 162.000 i året. Gjennomsnittlig er du død ved 84 år og har altså pensjon i 17 år. Din pensjonsformue er 17*162.000=2,75 millioner.

Men går du av ved 62 år, så lever du gjennomsnittlig i 21 år til, og da får du bare 17/21 i årlig pensjon; du taper 22 %. Du betaler rett og slett din egen førtidspensjon fullt og helt. Men i tillegg så mister du fem opptjeningsår av 40 – og taper enda 12,5 % . Alt i alt reduseres pensjonen din med nesten en tredjedel, 50.000 i året, 4.000 mindre for hver måned. Og reduksjonen er livsvarig, ikke bare til du er 67. Du får 4.000 kroner mindre å leve for hver måned til du dør.

Trøsten er at du da kan jobbe så mye du vil ved siden av. Men for det store flertall er det å gå av ikke et valg, men helt nødvendig.

Avkorting rammer dem som ikke er i stand til å jobbe lengre.

Minstepensjon, uføretrygd og AFP (avtalefestet pensjon)

Hva skjer så med de tre juvelene i kronen, minstepensjon, uføretrygd og avtalefestet pensjon? Når Borten og Gerhardsens gullkrone erstattes av ei krone i skrapjern, fra Stoltenberg, Solberg, Haga, Høybråten, Sponheim og nå dessverre også Halvorsen, så passer de ikke inn.

Logikken bak hele det nye pensjonssystemet er jo at folk flest er unnasluntrere som må presses til å fortsette i arbeid med økonomisk tvang. Logikken bak AFP-ordninga er at du får det samme i alderspensjon når du blir 67, som om du hadde fortsatt i arbeid . Det samme skjer når du blir uføretrygdet. Men sjølsagt taper du, du har jo bare litt over halve inntekta som uføretrygdet og AFP-pensjonist. Men du blir ikke livsvarig straffet, du får det samme som ellers når du blir alderspensjonist.

AFP og uføretrygd

En tredjedel forsvinner ut før de er fylt 62 år, i all hovedsak ved uføretrygd. Av 62-åringene har 80 % rett til AFP, og halvparten benytter seg av den. Bare 10 % har fulltidsjobb ved oppnådd pensjonsalder. 45 % er uføretrygdet den dagen de når pensjonsalderen. Og når pensjonsalderen øker opp til 70 år, vil det knapt være noen som ikke må melde pass. Derfor er det aller mest avgjørende spørsmål hva som skjer med AFP og hva som skjer med uføretrygda.

AFP

Det er den slitne 62-åringen som har forbrukt sin arbeidsevne og ikke har nok å gi i dagens beinharde arbeidsliv, som møter alle sidene av pensjonsreformen. For det første har hun ofte hatt problemer tidligere i livet og rammes spesielt hardt av alleårsregelen. Hun får i utgangspunktet en lav opptjent pensjon. La oss si 150.000 i pensjon ved fylte 67 år.

Fyller hun 62 år etter 1. januar 2010, så rammes hun av avkortinga, taper en tredjedel og får bare 100.000 i pensjon ved fylte 62 år.

Normalt ville hun ikke fått lov til å gå av, fordi hun kom lavere ut enn minstepensjonen på 112.860, men der berges hun av AFP-tillegget. Regjeringas forslag er at alle som har AFP-ordning på sin arbeidsplass, skal få sin AFP-pott. Bjarne Håkon Hanssen har nå sagt at den blir på 38.000 i 15 år, 570.000 per arbeidstaker. Det blir 27.000 årlig omregnet til livsvarig pensjon. For vår arbeidstaker betyr det 27.000 i året til hun forventes å dø 83 år gammel. Hun får 127.000 i årlig pensjon og må greie seg med 2.000 kroner mindre hver måned til hun dør.

Fyller du 62 år i 2020 eller 2050, rammes du av levealdersjusteringa. Du taper 4,5 % i 2020 og hele 17,9 % i 2050. Vår 62-åring i 2050 taper 23.000 til og er nede på 104.000, 46.000 mindre enn i dagens ordning. På grunn av indekseringa fortsetter hun å tape og har bare 90.000 som 72-åring.

AFP-reformen er en overføring fra dem med dårlig helse og dårlig økonomi til dem med god helse og god økonomi. Det er her klasseinnholdet i pensjonsreformen er helt gjennomført.

En mulig løsning for AFP?

Det er ikke lett å se noen vei ut av uføret med pensjonsreformen som grunnlag. Problemet er både økonomisk og prinsipielt.

Det prinsipielle er arbeidslinja. At en faktisk taper nesten halvparten av inntekten som AFP-pensjonist holder ikke, AFP-pensjonistene skal straffes til de dør. Ellers vil de ikke jobbe. Regjeringas fremste talsmenn ser på folk flest som unnasluntrere. I tillegg har de et syn på morgendagens arbeidsliv som så vakkert og inkluderende at det nærmer seg religion.

Men like avgjørende er nok økonomien. Særlig siden dette skal avgjøres i et tariffoppgjør. I utgangspunktet vil regjeringa lovfeste en ordning der dagens utgifter per arbeidstaker med rett til AFP skal videreføres. Statens bidrag skal inkludere utgifter til pensjonsopptjening og skattefordeler.

I dag får du det samme i pensjon ved avgang 62 år som om du hadde arbeidet til pensjonsalderen. Nå skal de som arbeider lenger få mer i pensjon, mye mer. Når summen ikke skal økes, må nødvendigvis dette tas fra dem som går av tidlig.

Det er to ideer som må avlives totalt om AFP skal ha noen som helst sjanse, det første er ideen om et likt AFP-tillegg for alle. I dag bruker halvparten ordninga, og den gir mest til dem som går av tidlig. Dersom alle skal ha likt tillegg, må det bli halvparten så mye på hver, og tapet blir større jo tidligere du går av.

Den andre ideen er at du kan gå av med AFP og jobbe så mye du vil ved siden av uten avkorting i pensjon. Også da kan alle med god helse og en jobb de kan bli gamle i, gå av med AFP og fortsette i jobben som før. Så kan de sette hele førtidspensjonen og AFP-tillegget i banken og ha en solid formue når de når pensjonsalderen. Dette er også å stjele fra dem som faktisk ikke kan jobbe videre.

Dersom disse to ideene avlives, er det kanskje mulig å finne økonomi til AFP de første åra etter 2010. Inntil levealdersjusteringa begynner å virke og inntil alleårsregelen innføres.

Alleårsregelen betyr at alle taper fem opptjeningsår dersom de går av ved 62 år. I dagens folketrygd taper du like mye bare hvis du kun har 35 opptjeningsår ved fylte 62 år. Jeg tror at kostnadene for å kompensere for manglende pensjonsopptjening i det nye systemet er minst det doble av dagens.

I 2050 forventes vi å leve fire år lengre. LO krever at AFP-pensjonistene skal kompenseres for dette, det betyr dekning av fire pensjonsår. Det alene er 720.000 mer enn Hanssens tilbud alene.

I tillegg er det mye mer å kompensere for i den nye ordninga enn i dagens. Bjarne Håkon Hanssens departement har lagt fram et slags tilbud på 38.000 i 15 år eller 570.000, inklusive pensjonsopptjening og skattefordeler. Med en gjennomsnittspensjon på 180.000 er det 3,2 pensjonsår. Det stemmer så noenlunde med at AFP-pensjonistene tar ut om lag 2 pensjonsår i snitt, pensjonsopptjening og skattefordeler utgjør altså 1,2 pensjonsår.

I dag dekker staten og partene i arbeidslivet utgiftene ved at halvparten av dagens 62- til 67-åringer går av med AFP i gjennomsnittlig 2,5 år. For hver 62–67-åring betyr det 1,25 pensjonsår. I morgendagens system må du dekke opp for tap på 1/3 av inntekten, ikke i 2,5 år, men i 19,5 år økende til 23,5 år etter hvert som levealderen øker. Dersom fortsatt halvparten går av i gjennomsnittlig 2,5 år koster detter 0,5*1/3*23,5= 4 pensjonsår. Utgiftene blir altså mer enn tredoblet. Antall mulige AFP-pensjonister øker med 50 % fram til 2015 og en må i tillegg regne med at en enda større andel vil gå av med AFP når pensjonsalderen gradvis økes til 70 år. Utgiftene må opp fra dagens 6,3 milliarder til 30 milliarder. Det er en økning på 12.000 per arbeidstaker i Norge, det er nesten like mye som hele innsparinga på pensjonsreformen. Det er vanskelig å se for seg at dette kan løses i et tariffoppgjør, og det vil bli så dyrt at konkurransen med bedrifter uten AFP-ordning vil bli et reelt argument.

Og sjøl om dette skulle la seg løse, så vil det i dette systemet være slik at vår 62-åring stilles overfor et umulig valg. Går du av ved 62 år, blir du ganske fattig resten av livet. Holder du ut ett år til, så får du 1000 kroner mer i måneden resten av ditt liv. Holder du ut enda ett år til, så får du enda 1000 kroner mer i måneden resten av ditt liv. Det blir et umulig valg mellom helse og muligheten til å unne seg å reise eller gaver til barnebarna. Jeg tror det er de som aldri skulle jobbet en dag lenger, som velger å gjøre det og aldri får nyte en pensjonstilværelse med litt overskudd i behold.

AFP-ordninga er ikke mulig å bevare uten at opptjeninga av pensjon fortsetter som AFP-pensjonist og avkortinga fjernes. Det må bli hovedkravet både foran stortingsbehandlinga i vår og ved tariffoppgjøret i 2008.

Uføretrygd

Det sier seg selv at dagens uføretrygd ikke vil overleve dette systemet. I så fall vil jo de som er blitt uføretrygdet, komme mye bedre ut enn AFP-pensjonistene når de blir 62. Det er derfor satt ned et uførepensjonsutvalg med det uttrykkelige formål å tilpasse den slik at ikke folk kan lure seg unna ved uføretrygd. Nåløyet vil bli trangere, varig uføretrygd en sjeldenhet. En uverdig behandling med midlertidige vedtak og vandring mellom umulige motivasjonskurs og jobbsøking er framtida for de som faller utenfor. Og hvordan vil deres alderspensjon bli? Når vil de bli omfattet av levealdersjusteringa og levealdersjusteringa? Blir alderspensjon fortsatt det samme som uførepensjon? Må de over på den nye ynkelige førtidspensjonen for alle når de fyller 62 år? Jeg frykter det absolutt verste når det gjelder våre uføre. Nå har uførepensjonsutvalget utsatt offentliggjøring fra 15. mars til 1. juni.

[Les mer om uførepensjon her.]

Offentlige pensjoner

De offentlige pensjonene blir tilsynelatende ikke så berørt av pensjonsreformen. I stat og kommune er pensjonene 66 % av sluttlønn, og det kreves ikke mer enn 30 års ansettelse. Slik kan tilsynelatende selve folketrygda raseres uten at de offentlig ansatte merker noe. Slik er det sjølsagt ikke.

Levealdersjustering og indeksering innføres fra 1. januar 2010 også for offentlig ansatte.

Levealderjusteringa er beregnet å være 4,5 % i 2020, 9 % i 2030 og 17,9 % i 2050. I 2020 er altså 66 % ordninga ikke lenger 66, men 63 %. I 2050 er den bare 53,5 %. Ganske lik den folketrygda alene ville gitt i dag. 10 år senere har indekseringa ført deg ned på 48 % av sluttinntekta di. Trolig enda lavere.

Statlige og kommunale selskap

Her er det allerede i dag slik at selskapene sjøl dekker forskjellen mellom det bruttopensjonsordninga koster og det folketrygda gir. Alle som jobber i disse selskapene, vet at det å gå løs på dyre pensjonsordninger som truer konkurranseevnen har vært en gjenganger og svært mange ordninger er blitt sterkt svekket. Det er ikke vanskelig å se for seg hvordan presset vil bli når folketrygda svekkes og det blir et større gap å dekke.

Kommuner og stat

Det mest sannsynlige er at bruttopensjonen vil bli delt opp i en folketrygddel og en tilleggspensjon. Slik blir kostnadene til tilleggspensjonen en post i kommuneregnskapet. Etter hvert som folketrygda minsker i størrelse, vil pensjonsbiten i budsjettene øke, og det vil bli et politisk press for å senke kostnadene. Det vil også bli vanskelig å forsvare hvorfor de ansatte i stat og kommune skal slippe unna de nedskjæringene alle andre er blitt utsatt for. Dette er en prosess som vil ta noen år. Jeg tror regjeringa i første omgang vil konsentrere seg om å fjerne særaldersgrensene, tilpasse AFP-ordninga og fjerne 30-årsregelen. Da er i virkeligheten også bruttopensjonen død.

30-årsregelen

Her har de ikke tid til å vente. De strider mot selve prinsippet i pensjonsreformen, at du skal kunne gå av etter 30 år og ha full pensjon. Så 30-års regelen står for fall. Men det er vanskelig å se for seg hvordan en bruttopensjonsordning kan fungere uten en slik 30-årsgrense. Forvinner 30-årsregelen, så er veien til en alleårsregel både kort og naturlig.

Offentlige AFP-ordninger

AFP-ordninga i stat og kommune er i prinsippet todelt. Fra 65 til 67 år har du en bruttoordning, beregnet til 66 % av din sluttlønn. Fra 62 til 65 år har du en tilleggspensjon, folketrygd med 1.700 kroner i brutto tillegg (950 kroner netto i privat sektor). Jeg tror de i første omgang vil prøve å få den første delen inn under det samme system som i privat sektor.

Resten kan de kanskje overlate til markedets såkalte usynlige hånd. Allerede i dag er det slik at kommuner og stat betaler det meste av AFP-utgiftene sjøl. Når AFP utgiftene tredobles, hva vil da skje? Er det i praksis mulig å opprettholde et system der privat ansatte straffes økonomisk, men kan jobbe så mye de vil, mens offentlig ansatte slipper fri, men kan ikke jobbe?

Skattebegrensningsregelen forsvinner for førtidspensjonister, også i det offentlige

I dag omfattes AFP-pensjonister av skattebegrensningsregelen. De kan ha ei netto inntekt på 99.100 uten å betale skatt. Med minstefradrag på 24 % betyr det at de kan tjene 130.000 kroner uten å betale et øre i skatt. Mister de skattebegrensingsregelen, må de betale skatt som en ordinær lønnsmottaker. Da har du et minstefradrag på 34 %, får 86.000 i netto inntekt og betaler 28,8 % i skatt, det er en forskjell på 25.000 kroner, 2.000 kroner i måneden netto. Vår AFP-pensjonist med 130.000 i inntekt vil faktisk få mindre utbetalt enn en minstepensjonist.

Men hvorfor vil skattebegrensingsregelen falle? For det første fordi stortingsmeldinga sier at alt det regjeringa bruker på AFP i dag, inklusive det de bruker på skattelette skal inngå i AFP-potten, og de vil med sikkerhet ikke gi pengene to ganger. For det andre fordi det skal være mulig å jobbe så mye du vil ved siden av. Det er vanskelig å se for seg et system der du har en pensjonsbit som skattes for seg med skattebegrensing, og en lønnsbit som skattes i et annet system. Det er mer usikkert hvordan det går med trygdeavgiften, der pensjonister i dag betaler 3 %, mens lønnstakere betaler 7,8 % av brutto inntekt. Men når Bjarne Håkon Hanssen sier at skattefordelene er med i hans AFP-pott, så forvinner vel den også for førtidspensjonistene, og skatten øker med 4,8 % av brutto innekt.

Minstepensjon

En av regjeringas hovedargument er å redde folk unna minstepensjonistfella. I dagens folketrygd vil du bli minstepensjonist ved en inntekt på 170.000 i dine beste 20 år. I det nye systemet ville du blitt minstepensjonist ved ei inntekt på 210.000 i 40 år. Tankegangen er da at da får du ikke noe igjen for å ha jobbet. Etter min mening en merkelig argumentasjon, du har jo lønna di igjen og dette kan brukes mot en hver garantiordning.

Men det SV fikk igjen for nå å være med på pensjonsforliket, var en kompensasjonsordning for denne gruppa. Ved 170.000 i innekt får du 18.000 mer enn i dagens folketrygd. Det er tydeligvis nok til å juble.

Men hva hjelper det når også minstepensjonen rammes av levealdersjusteringa og taper 5.000 i 2020 og 20.000 i 2050? Og førtidspensjonistene ikke lenger skal skattes som pensjonister? Det rammer nettopp den gruppa som SV ville tilgodese og det rammer hardt. Og at det ikke lenger er mulig å gå av med AFP med lave inntekter? Og at indekseringa vil føre til at flere og flere blir minstepensjonister i løpet av sin levetid? Har du 10 % mer enn minstepensjon når du blir pensjonist, så er du minstepensjonist etter 10 år. Og at de nye AFP-ordninga vil føre til at du må ha ei inntekt opp i 350.000 for å unngå å bli minstepensjonist dersom du må gå av som 62-åring?

Pensjonsreformen produserer minstepensjonister. Og minstepensjonistene blir fattigere og fattigere.

Hvorfor?

I starten var økonomien hovedargumentet. Men med en forventet innsparing på bare 28 milliarder kroner og rekordhøye oljepriser er dette argumentet mer eller mindre forsvunnet. Det skal jo ikke mer enn 2,5 års oljeinntekter på 300 milliarder i året, før de 4 % en kan bruke i følge handlingsregelen dekker hele innsparinga.

Nå er hovedbegrunnelsen mangel på arbeidskraft. Men da er det arbeidslivet det må gjøres noe med, ikke pensjonen. Da må en lage ordninger slik at de 110.000 deltidsansatte som faktisk ønsker mer jobb, får det. Men da må kommune og stat være villig til å bruke det som er nødvendig. Og ønsker de virkelig å få de som i dag faller ut inn i arbeidslivet, så er iallfall ikke løsninga å halvere tiltaksplassene i arbeidsmarkedsbedriftene slik NAV faktisk gjorde som sitt første skritt.

Å tvinge utslitte 62-åringer inn i dagens arbeidsliv, vil bare føre til større sykefravær, enda dårligere helse og en uverdig slutt på arbeidslivet. Det finnes ingen samfunnsmessig gevinst i et slikt spill. Men arbeidslinja er en effektiv måte å flytte ansvaret over fra samfunn og arbeidsliv til den enkelte arbeidstaker og trygdemottaker. Vinner de fram med det er rettighetssamfunnet erstattet av veldedighetssamfunnet, og det meste av våre velferdsordninger ligger laglig til for hugg.