I følge den marxistiske sosiologen John Bellamy Foster, har den kapitalistiske produksjonsmåtens fremvekst og påfølgende globale dominans innebåret et storstilt stoffskiftebrudd i relasjonen mellom menneskeheten og resten av naturen. Våre måter å organisere våre samfunn på har blitt inkompatible med planetens begrensede ressursgrunnlag. Stoffskiftebrudd-teorien forklares i «Revolusjonens A til Å» i dette nummeret.

---

Av nummerredaksjonen for Gnist 03/2020: Daniel Vernegg, Peder Ressem Østring og Tomine Sandal
Foto: Victoria Pickering

Bruddet viser seg i disse dager særlig gjennom tre store kriser: Koronakrisa, biomangfoldskrisa og klimakrisa.

Koronakrisas sammenheng med stoffskiftebruddet har de siste månedene blitt belyst i en rekke artikler av historikeren Mike Davis. Allerede i etterkant av fugleinfluensapandemien i 2003 forutså Davis hvordan kapitalismens veksttvangdrevne ekspansjon inn i hittil relativt uberørte naturområder, kombinert med utviklingen av kommunikasjons- og transportteknologier, med stor sannsynlighet ville generere flere og geografisk mer utbredte pandemier.

Også biomangfoldet på planeten er i krise. I følge en tilstandsrapport vedtatt av FNs naturpanel (IPBES) i mai 2019, er så mye som 10 prosent av eksisterende plante- og dyrearter allerede nærmest utryddet, mens om lag 12 prosent av de resterende står i fare for å gå samme skjebne i møte i løpet av de neste tiårene. De økologiske konsekvensene vil kunne være katastrofale, og i verste fall generere kollaps i vitale matproduksjonssystemer.

Sist, men absolutt ikke minst, kaster klimakrisa mørke skygger over vår fremtid på planeten. Som omtalt i dette nummeret, viser Andreas Malm i boka Fossil Capital (2014) hvordan kapitalismens logikk innebærer en konstant veksttvang, samtidig som den historisk har medført at fossile energikilder er blitt valgt fremfor fornybare. Resultatet har vært en økende vekst i globale klimagassutslipp etter hvert som den kapitalistiske produksjonsmåten har blitt globalisert. Det er derfor lite som tyder på at kapitalen på egenhånd vil klare utslippskuttene på 7,6 prosent årlig frem mot 2030 som er påkrevd for å holde den globale temperaturstigningen under 1,5 grader, slik Paris-avtalen sikter mot.

Er det noe disse tre krisene tydeliggjør, er det at våre samfunns økologiske bærekraft er nært sammenknyttet med de sosiale strukturene som bestemmer hvordan vi omvandler naturen for å reprodusere oss. I vår samtid er dette i all hovedsak kapitalismen. En sosialisme verdt å tro på kommer derfor ikke unna å integrere en strategi for å hanskes med stoffskiftebruddet som kanskje det mest sentrale punktet i sitt program.

 

Verden er inne i en dobbel økologisk og og økonomisk krise av enorme proporsjoner. Skal vi bryte ut av den evige syklusen av nye kriser, må vi forstå hvordan disse henger sammen – og hvordan de oppstår.

Teksten tar utgangspunkt i forelesningen «Ecology, capitalism and crisis», fra 27 juni 2020, organisert av den radikale miljøgruppen AG Hedvig.

---

Ståle Holgersen, forsker ved Uppsala universitet. Han skriver for tiden boken Kapitalismens Kriser (Daidalos, 2021).
Foto: Nick Chong

I en tale i London i 1856 sa Karl Marx at i våre tider virker alt å være svangert med sin motsetning. Dette er fremdeles et godt bilde på kapitalismen. Det er virkelig noe sykt med et samfunn som produserer absurde mengder rikdom og samtidig bunnløs fattigdom. Samtidig som kapitalismen er avhengig av evig eksponentiell vekst, skaper den også stadig tilbakevendende økonomiske kriser. Ved hjelp av teknologi og nye investeringer legger vi stadig større deler av naturen under menneskelig kontroll, men samtidig har vi mistet kontrollen over den globale oppvarmingen.

Vi lever i dag med to enorme kriser, som begge er forårsaket av prosesser i selve kapitalismen. Ved første øyekast kan det virke som om de økonomiske og økologiske krisene befinner seg på forskjellige planeter. Der økologiske kriser kommer fra en evig eksponentiell økonomisk vekst, er økonomiske kriser nettopp et brudd i denne veksten. Går vi under overflaten ser vi derimot hvordan krisene i høyeste grad er sammenkoblede.

Dårlige, feil og farlige forklaringer

Alle større kriser krever sine politiske svar. Når 40 millioner nordamerikanere mister jobben på noen uker (som våren 2020), eller når nye og større skogbranner brer om seg på stadig flere steder, så slipper hverken politikere eller teoretikere unna. Alle må komme med sin ­forklaring.

Folk pleier å komme opp med like forklaringer og forslag til løsninger på begge krisene. Er du inspirert av Keynes, har du en bestemt tilnærming til begge krisene, er du en nyklassisk økonom har du en annen. At teoretikere bruker samme teoretiske verktøykasse for å forklare begge krisene kan virke dogmatisk; legger de bare frem sine forutbestemte teorier, uansett hvilken type krise det er snakk om? Men ettersom krisene kommer fra den samme politiske økonomien, er det egentlig ganske naturlig at folk ser begge krisene gjennom de samme brillene. Spørsmålet blir hvilke briller vi ser med.

En kuriositet er hvordan både økonomiske kriser og klimaendringene historisk er blitt forklart med solflekker. På grunn av lokale magnetfelt skapes mørke flekker som påvirker kraften i solstrålene. På slutten på ­attenhundretallet hadde økonomer denne forklaringen på sine kriser, og rundt 1920-tallet argumenterte astrofysikere for at de økende klimaendringene måtte komme på grunn av solflekker.

Men det finnes også nyere forklaringer som knapt tåler dagens lys. Noen er dårlige, noen er feil, og noen er farlige.

Ett sett av forklaringer som er dårlige, men likevel veldig populære, er at krisene kommer på grunn av psykologi eller «menneskets natur». Psykologi er selvsagt en viktig komponent for å forstå veldig mye, men de forklarer dårlig hvorfor det bare er under kapitalismen at økonomiske og økologiske kriser får de formene og den betydningen som de har. Å forklare krisene med for eksempel menneskets iboende gjerrighet er, i følge Marxisten Andrew Kliman, som å forklare en flykrasj med ­tyngdekraften.

I samband med den globale oppvarmingen er det vanlig å høre at det ligger i «menneskets natur» å forbruke slik vi gjør i det globale nord. Dette forklarer heller ikke hvorfor mennesker i alle andre historiske tider har hatt helt andre måter å tilegne seg ting på. Argumentet bygger også på at konsumpsjon, og ikke produksjon, driver kapitalismen, og det forblir høyst uklart hvorfor kapitalistklassen må bruke groteske summer på reklame dersom det egentlig ligger i «vår natur» å ville ha alle disse tingene.

Jakten på evig profitt og økonomisk vekst er nødvendigheter for at kapitalismen skal fungere. En nødvendighet for et system kan ikke forklares med psykologiske fetisjer eller individuelle valg. Det blir som å forklare menneskets behov for mat med at mennesker har en fetisj for mat: selv om mange har spesielle forhold til mat, forklarer dette ikke hvorfor vi må spise for å overleve.

En relativt sivilisert idétradisjon som ofte forklarer spekulative opp- og nedganger i økonomien med psykologiske forhold, er keynesianismen, og da ikke sjeldent som et «Minsky-moment».1

Det finnes også andre svake forklaringer, for eksempel at den ene krisen forårsaker den andre.2 Både i Hvor går grensen?, skrevet på oppdrag av Romaklubben 1972, og hos Brundtlandkommisjonen finnes – i det minste implisitt – argumentet at ressursmangel vil føre til økonomisk stagnasjon og kriser. Noen kritiske tiår senere kan vi si at dette ikke stemmer. Kapitalismen kan dessverre skape både profitt og vekst på tross – eller på grunn – av de økologiske problemene den skaper.

En enda dårligere posisjon er å påstå at de to krisene helt enkelt er samme sak, ettersom økologi og økonomi ikke under noen omstendigheter kan skilles. Dette er argumentet til Jason W. Moore.3 Selv om man aksepterer Moores premisser, forblir dette bare sant i all sin banalitet. Med en slik lesning av Hegel kan man ikke gjøre noen avgrensninger – hvilket gjør det ganske vanskelig å forklare noe som helst.

Markedsliberalister på sin side, kommer inn i debatten med feilaktige premisser. Hos dem er utgangspunktet at det frie markedet i seg selv er velfungerende og i balanse. Kriser og andre problemer må derfor komme fra andre steder enn det økonomisk systemet: 2020 var bare et virus, 1973 var bare en oljekrise, og 1929 var bare et børskrakk. Analysen tas aldri videre. En vanlig plass for liberalister å rette fokus blir politiske reguleringer, og ettersom kapitalismen ville kollapset uten politiske reguleringer, vil det også alltid finnes noen (progressive) reguleringer å legge skylden på. Dette budskapet var lettere å selge på 1970-tallet enn hva det er i dag, etter fire tiår med politiske privatiseringer og dereguleringer. Derfor må høyresiden finne andre argumenter, og dette tar oss til hva vi kan kalle farlige forklaringer.

Rasisme og nasjonalsjåvinisme har en veldig sentral plass i både økonomisk historie og miljøhistorie, så ingen bør vel overraskes over at dette også dukker opp når det kommer kriser.

Både i 2008, og ikke minst i 2020, har rasisme, nasjonalsjåvinisme og arbeiderklasseforakt blomstret som forklaringer på krisene. I 2008 plasserte man først skylden på fattige svarte amerikanere som var så «dumme» at de tok for store lån, deretter på «late» arbeidere i Hellas som ikke ville jobbe, og så på «kunnskapsløse» mennesker i Irland, Island eller Spania. Et godt eksempel på en «nasjonalsjåvinistisk» forklaring var når Italias finansminister Giulio Tremonti hevdet at krisen i 2008 ikke kom til å påvirke Italia, ettersom det italienske banksystemet «ikke snakket engelsk». Noen måneder senere var Italia nær et totalt ­sammenbrudd.4

Historisk har jødene ofte fått ansvar for store kriser; fra svartedauden til børskrakket på Wall Street i 1929. Ansvaret for «oljekrisen» i 1973 ble lagt på muslimske land og deres krig mot det «siviliserte» Israel.5 På 1970-tallet var det derimot vanskelig å legge skylden på den store hovedfienden, ettersom Sovjetunionen hadde et annet økonomisk system. Med koronakrisen har vi sett rasismen vende tilbake med full kraft. Denne gangen i en anti-kinesisk, eller anti-asiatisk form, der Kina ble kalt usivilisert av ledende amerikanske politikere, og gaterasismen mot folk med asiatisk bakgrunn økte.6

Krisene som kapitalistiske kriser

Å kunne vise at noen forklaringer er feil, dårlige eller farlige har en verdi i seg selv, men det viktigste er selvsagt å forklare hvordan krisene egentlig henger sammen. I min kommende bok Kapitalismens kriser skal jeg diskutere dette fra forskjellige perspektiv. Her skal jeg diskutere hvordan krisene er nødvendige for at kapitalismen skal kunne reproduseres (uten stadige økonomiske kriser og kreativ ødeleggelse ville ikke kapitalismen kunnet overleve, og uten en ikke-bærekraftig relasjon til naturen ville den aldri kunnet eksistere); hvordan krisene kommer fra et system der det som er logisk på kort sikt kan være galskap og skaper kriser på lengre sikt, og jeg skal diskutere hvordan de økonomiske og økologiske krisene har den samme klassekarakteren.

I denne teksten skal jeg begrense meg til å diskutere relasjoner mellom krisene på forskjellige abstraksjonsnivåer. La oss starte med tre nivåer.7

Den økonomiske krisen i 2020 ble på overflaten utløst av koronavirusets herjinger, og krisen i 2008 ble utløst av en boligboble som sprakk i USA. Men under dette, på et mellomnivå, lå et sårbart nyliberalt akkumulasjonsregime som hadde sine problemer før 2008 og som langt ifra hentet seg inn i årene etter 2008. Det var fremdeles relativt dårlig med profitt i produktive sektorer, og relativt dårlig økonomisk vekst i et system som fremdeles var basert på lave renter, mye gjeld, spekulasjon og nye bobler. Men hvorfor gikk den underliggende økonomien dårlig akkurat nå? For å svare på dette må vi gå et steg videre og analysere tendenser i kapitalismen som overproduksjon og profittratens tendens til å falle (LPTF), som vi skal komme tilbake til senere.8

Den økologiske krisen møter oss på overflaten i form av ekstremvær, oversvømmelser, tørke, skogbranner eller pandemier og koronavirus. Men under dette har vi et mellomnivå, der vi ser en kapitalistisk produksjon som går på fossile drivstoffer som skaper global oppvarming, og der kapitalistisk urbanisering, avskoging og industriell husdyrproduksjon skaper flere pandemier.9 Også her kan vi gå et steg lengre ned, og da kommer vi til hvordan kapitalismen også kom med et bestemt brudd, mellom mennesker og natur. Basert blant annet på Marx sine studier om kapitalismens fødsel, har John Bellamy Foster og andre skapt en teori rundt det de kaller metabolic rift.10 Veldig kort kan vi si at med enclosure-bevegelsen i England ble allmenningene stengt av og fattige mennesker ble nødt til å flytte fra landet og inn til byene. Samtidig som den menneskelige avføringen som tidligere ga næring til jorda ble avfall i byene, begynte man å hente gjødsel fra Peru og Chile for å kunne produsere enda mer i det kapitalistiske jordbruket. Fra dette utviklet det seg en sprekk – eller brudd – i hva Marx kaller det «sosiale stoffskiftet» mellom mennesker og natur, som ikke ligner noe vi har sett tidligere i mennesket historie.11

Men vi kan gå ett steg til. Overproduksjon, LPTF og bruddet i det sosiale stoffskiftet er ikke isolerte fenomener, men kommer fra det samme politisk-økonomiske systemet. Dette er et økonomisk system som drives frem av (kapitalisters) jakt på profitt og (politikeres) behov for evig vekst. Overproduksjon, LPTF og brudd i stoffskiftet med naturen er fenomener som bare er mulige i et system der produksjonen foregår for et marked, der investeringer styres av profitt, og der makthavere trenger evig økonomisk vekst for å kunne legitimere seg selv.

Men vi kan også gå enda et steg lengre og se under fenomenene profitt og vekst. Men før vi gjør dette, vil jeg bare minne leseren om at generelle strukturer og høye abstraksjonsnivåer ikke i seg selv kan forklare krisen: de kan bare forklare hvorfor det overhodet kan bli kriser. Skal vi forstå konkrete kriser, og ikke minst om vi skal ha en politikk som responderer på krisene og som snakker til vanlige folk, må vi arbeide på alle abstraksjonsnivåene. Men nå dykker vi videre.

I Theories of Surplus Value skriver Marx at den «mest abstrakte» formen for kriser er formforvandlingen, eller metamorfosen, av selve varen, og at et uttrykk for dette er motsetningen mellom bytteverdi og bruksverdi.12 Marx skriver dette i en kontekst hvor han diskuterer overproduksjon som økonomisk kriseteori, men jeg mener dette er et godt utgangspunkt for å forstå kapitalismens økonomiske og økologiske kriser mer generelt.

Hensikten med kapitalistisk produksjon er ikke å tilfredsstille verken ens eget eller andres behov eller å kunne bytte til seg varer som noen andre produserer: målet er derimot hva Marx kaller «abstrakt formue».13 Det finnes ingen øvre grense eller noe endelig mål, bare en evig prosess.

De økonomiske og økologiske krisene er uttrykk for en motsetning mellom et system som forutsetter en evig jakt på uendelig mye penger (basert på bytteverdier), og et samfunn og en verden med begrensede fysiske ressurser (basert på bruksverdier).

Det er motsetningen mellom et system med en uendelig horisont, og en virkelighet som alltid kommer med materielle og fysiske begrensninger. Det er abstrakte formuer i en konkret verden; det er et system som dyrker bytterelasjoner, men som aldri kan unnslippe bruksrelasjonene. På den ene siden produksjon av bytteverdier for et upersonlig marked og på andre siden bruksverdien som en stadig påminning om at vi tross alt bare er mennesker som bor på en sårbar planet.

Ut fra dette har jeg i Figur 1 forsøkt lage en skisse som oversikt.

Krisene kommer når klassen som driver en evig akkumulasjon møter en materiell realitet som den aldri kan unnslippe. Om vi fortsetter å hente inspirasjon fra Marx sine analyser i Theories of Surplus Value, kan vi si at krisene blir uttrykk for en «tvangsmessig» gjenetablering av enheten mellom to elementer som tilsynelatende har blitt uavhengige.¹⁴

Krise som kollisjon med materielle begrensninger, og som motsetning mellom bruks- og bytteverdi

Teorien om overproduksjon sier at det skapes mer varer og akkumuleres mer kapital enn hva som kan realiseres på markedet. En hovedgrunn til dette er at det alltid er begrenset hvor mye lønn arbeiderklassen kan få til å kjøpe varer de trenger/ønsker, ettersom en del av omsetningen må gå til profitt.

Kapital kan realiseres i finansmarkeder, bobler, og stadig høyere aksjepriser, men dette vil alltid til slutt kræsje, ettersom kapitalismen er en høyst fysisk produksjonsform. Kapitalismen kommer ikke unna problemet at arbeiderklassen må kjøpe en veldig stor del av varene som produseres.

Overproduksjon er per definisjon overproduksjon av bytteverdi. For mange av verdens fattige oppleves derimot systemet som en underproduksjon av bruksverdier, ikke minst nødvendige ting som mat, boliger og medisiner.

Det som driver LPTF er kapitalister i konkurranse på jakt etter evig og stadig økende profitt. Det sentrale i denne prosessen er – kort fortalt – at menneskelig arbeid erstattes med maskiner, ettersom maskinene ofte er billigere og lettere å kontrollere. I denne jakten på endeløs akkumulasjon treffer vi igjen på en fysisk barriere. Ettersom alle kapitalister vil innføre den nye og bedre teknologien, kommer andelen faktisk og konkret arbeid («verdi» i en marxistisk forstand) i den totale økonomien til å synke. Ettersom det bare er gjennom arbeidsprosessen det skapes mer verdi, vil dette også på lengre sikt presse profitten nedover.

Med den økologiske krisen er kollisjonen med våre fysiske begrensninger enda mer åpenbar. Motsetningen mellom naturens faktiske begrensninger og det uendelige jaget etter penger og profitt blir selvinnlysende når det kommer til hvordan vi (mis-)bruker naturen. Bruken av ikkefornybare energikilder er selvsagt sentral, men det gjelder også avskoging, overfiske, etc.

I alle disse tre eksemplene ser vi en ­økonomi som drar i fra, på vei inn i det uendelige, men som kolliderer med en materiell og begrenset ressurs: med overproduksjon er det lønningene som er den materialitet som holder kapitalismen på bakken, med LPTF er det menneskelig arbeid, og med økologien er det naturen.

Mennesker og natur er iboende begrensninger for et system som ikke kan gjøre annet enn å sikte mot evig profitt og uendelig eksponentiell vekst.

Det er fristende å fra dette konkludere med at krisene primært er store problemer for det kapitalistiske systemet. Jeg skulle gjerne ønske å konkludere med at på grunn av de fysiske barrierene som mennesker og natur utgjør, kommer krisene til å opphøre eller kapitalismen til å falle. Slik er det dessverre ikke. Igjen virker noe å gå svangert med sin motsetning: Krisene og krisenes årsaker er nødvendige komponenter i kapitalismen, samtidig som de er enorme problemer for oss mennesker.

Derimot kan vi konkludere med at ­krisene tydelig viser at kapitalismen hverken er «menneskelig» eller «naturlig» – i flere betydninger av ordene. Jeg vil også konkludere med at sosialisme ikke bare bør handle om økonomisk fordeling mellom klasser eller grupper (selv om dette alltid forblir grunnleggende), men også om å avskaffe årsakene til kapitalismens kriser – hvilket vil si, å avskaffe kapitalismen selv.

Sluttnoter

1 Oppkalt etter økonomen Hyman Minsky, som argumenterte – veldig forenklet – med at i gode tider blir alle nødvendigvis dratt med i mer risikable investeringer, men når det snur, snur det fort og dramatisk.

2 Noen argumenterte feilaktig i 2008 for at høye matpriser skapte den økonomisk krisen. Derimot er koronakrisen et eksempel på at en økologisk krise faktisk utløser en økonomisk krise, men dette handler bare om å utløse, ikke skape.

3 Jason W. Moore, Capitalism in the Web of Life: Ecology and the Accumulation of Capital.

(London: Verso Books, 2015).

4 Adam Tooze. Crashed: How a decade of financial crises changed the world (New York: VIKING, 2018).

5 Om hvordan «oljekrisen» ble møtt med anti-arabiske holdninger, se Matthew Huber, Lifeblood: Oil, freedom, and the forces of capital. (Minneapolis: University of Minnesota Press, 2013), kap. 4.

6 For en global oversikt se https://en.wikipedia.org/wiki/List_of_incidents_of_xenophobia_and_racism_related_to_the_COVID-19_pandemic.

7 Den økonomiske krisen 2008 diskuteres på tre abstraksjonsnivåer i for exempel David Harvey, The Enigma of Capital and the Crises of Capitalism (New York: Oxford UP, 2010); og Fronesis, KRIS, nr 46-47, 2014.

8 For marxistisk kriseteori, se for eksempel Simon Clarke, Marx’ Theory of Crisis (London: St Martin’s, 1994); Anwar Shaikh (1978) An Introduction to the History of Crisis Theories. In: Union for Radical Political Economics (ed.) U.S. Capitalism in Crisis. New York: Union for Radical Political Economics, pp 219-240; David Harvey, The Limits to Capital (London: Verso, 1999).

9 For lesere som ikke er kjent med hvordan moderne pandemier også er økologiske og kapitalistiske kriser, se Wallace, R., Liebman, A., Chavez, L. F., & Wallace, R. (2020). COVID-19 and Circuits of Capital. Monthly Review, 72. Tilgjengelig på . Se også Rob Wallace sin bok Big farms make big flu: dispatches on infectious disease, agribusiness, and the nature of science. (New York: Monthly Review Press, 2016), og bloggen .

10 Den kanskje beste introduksjonen er John Bellamy Foster, Brett Clark og Richard Yorks The Ecological Rift: Capitalism’s War on the Earth. (Monthly Review Press: New York, 2010). Videre har utvinning av kull, olje og gass tatt dette «bruddet», eller «sprekken» til ekstreme nivåer, og disse forfatterne diskuterer dette med begrepet «carbon rift».

11 På tysk kalte Marx dette for Stoffwechsel, og på engelsk og svensk kalles det metabolism, på norsk oversetter vi det her med (brudd i) stoffskiftet.

12 Karl Marx, Theories of Surplus Value, PART II. (Moscow: Progress Publishers, 1968). Se kapittel 17.

13 Ibid. s. 503.

14 Ibid. s. 500, 513. For lignende argumenter om forholdet mellom «menneske» og «natur» i forholdet til bruddet i stoffskiftet, se Andreas Malm, The progress of this storm: Nature and society in a warming world. (London: Verso Books, 2018), spesielt kapittel 6.

Abdullah Öcalan er grunnleggeren og den ubestridte lederen av Kurdistans arbeiderparti (PKK). I tyrkisk fengsel siden 1999 har han skrevet et fembindsverk med analyser og strategier for kurdernes frigjøringskamp i perioden 2000 til 2006. I denne artikkelen presenteres sentrale teser fra de første to binda. Öcalan har gått fra et marxistisk-leninistisk standpunkt til et mer venstrelibertariansk standpunkt. Analysa hans er preget av marxismen, men han anser at en kritikk av denne er nødvendig for å hindre en fortsettelse av kapitalismen slik verden har sett med skjebnen til Sovjetunionen og Kina.

---

Av Johan Petter Andresen, medlem av Rødt Grünerløkka og i landsstyret i Solidaritet med Kurdistan.
Foto: Mustafa Khayat

I tida mellom 2005 og 2008 har Abdullah Öcalan skrevet et fembindsverk med nye standpunkter, analyser og strategier for kurdernes frigjøringskamp. Bare de to første verkene er hittil oversatt til engelsk. Men alle vil oversettes. Kurdernes frigjøringskamp ser han i sammenheng med hele menneskehetens frigjøring, om enn han konsentrerer seg om Vestens (inkludert Midtøstens) historie og situasjonen i dag.

Öcalan er den sentrale grunnleggeren av Kurdistans arbeiderparti (PKK). Han ble tatt til fange av Tyrkia i 1999, og har vært fengsla siden. Under disse forholdene har han fortsatt med å utvikle sin politiske tenking. Öcalan anses som den ledende tenkeren blant frihetskjempere i Kurdistan og nyter stor respekt langt utafor de revolusjonæres rekker. Hans idéer påvirker millioner av mennesker.

Også her i Norge har Öcalans idéer oppslutning blant mange kurdere. Spørsmålet er, kan vi her i Norge lære noe fra Öcalan? Jeg for min del har hatt stor nytte av å lese ham for å få nye vinkler på sentrale spørsmål som årsakene til sosialismens nederlag i Sovjet og Kina, forholdet mellom stat, klasse, nasjon og demokrati og forholdet mellom kvinnekamp og klassekamp, for å nevne noe. Men jeg finner det vanskelig å slutte opp om flere av hans synspunkter. For eksempel: Han tar avstand fra Marx sitt verdibegrep som han mener er for enkelt. Der savner jeg en bedre begrunnelse.

For de av oss som er opptatt av «de store spørsmåla» og som behersker engelsk, mener jeg at det kan fungere frigjørende for tanken å lese Öcalan. Han har skrivi flere korte og lengre tekster1.

Öcalan har endra analyse og politisk strategi i fengsel. Han har gått fra det man kan kalle et marxist-leninistisk standpunkt til det jeg velger å kalle et frihetlig (venstrelibertariansk) standpunkt. Hans analyse er fortsatt veldig prega av marxismen, men han har også en ramsalt kritikk av denne. Han var altså fram til 1998 først og fremst påvirka av den kommunistiske nomenklaturen fra Marx og videre. Han skriver sjøl at hans nye standpunkter er påvirka av Murray Bookchin, Fernand Braudel og Michel Foucault. Samtidig kritiserer han disse tre.

Omstendighetene han skriver under er ekstreme. Michael M. Gunther skriver2:

Måten som Öcalans avhandling ble til på er bemerkelsesverdig. Det ser ut til at han helt enkelt ga håndskrevne sider til sine advokater eller slekt som med ujamne mellomrom besøker hans celle på fengselsøya Imrali. Andre ganger har han diktert til advokatene eller fått dem til å ta notater mens han snakka. Han hadde ikke tilgang til kilder eller til noen han kunne diskutere sakene med.

Den første boka har tre deler: «Om metode og sannhetsregimet», «Sivilisasjonens viktigste kilder» og «Det urbaniserte, siviliserte samfunnet».

I sitt forord (s 23) skriver Öcalan blant annet:

Jeg har nå fått det klart for meg: Den moderne kapitalismens virkelige makt er ikke dens penger eller dens våpen; dens virkelige makt ligger i evnen til å kvele alle utopier – inkludert den sosialistiske utopien som er den siste og sterkeste av alle – med dens liberalisme. Hvis man ikke grundig analyserer liberalismens makt, vil ingen ideologi unngå å bli kapitalismens ydmyke tjener. Det finnes knapt noen som har analysert kapitalismen så grundig som Marx, eller noen som fokuserte på staten og revolusjonen som Lenin. Men det har blitt mye klarere i dag at, til tross for at man påstår å være dens negasjon, har den marxist-leninistiske tradisjonens bidrag til kapitalismen både materielt og som idé vært betydelig.

I del 1, Om metode og sannhetsregimet, kritiserer Öcalan de ulike metodene som hittil har blitt brukt for å finne fram til sannheten for å kunne leve et meningsfullt liv. Han definerer tre grunnleggende metoder: den mytologiske, den religiøse og den vitenskapelige. Den mytologiske metoden knytter Öcalan spesielt til neolittisk tid. Öcalan legger vekt på at man også i dag må sette seg inn i og forstå disse mytene for å få en helhetlig forståelse for menneskehetens historie.

Religionens inntreden knytter Öcalan til overgangen fra et egalitært samfunn til danninga av klassesamfunn og utbytternes behov for uomtvistelige dogmer. Den religiøse metoden hadde negative og positive sider. En positiv side var at den bedra samfunnets moral, ved at det skilles mellom det gode og det onde.

Idéen om vitenskapelig metode var sentral for utviklingen av kapitalismen. Menneskets subjektivitet og den objektive verden ble sentrale faktorer. Idéen om objektivitet slik den blir brukt som vitenskapelig metode innebærer at naturen som helhet blir definert som objekt. Subjektet er den enkelte borger, nasjonen eller staten i uavbrutt kamp for å underlegge seg naturen og fellesskapet.

Öcalan mener at for at vi skal forstå hvordan vi kan frigjøre oss fra dagens samfunn, må vi forstå dets utgangspunkt. Her refererer han til Braudel3 og det som heter «la longue durée». Öcalan skriver (s 61):

Fernand Braudel retta hard kritikk mot samfunnsvitenskapene som er løsrevne fra den historiske og geografiske dimensjonen. Han kaller dem «en triviell samling hendelser». Dette er et svært viktig bidrag til metodespørsmålet. Nye horisonter for hvordan å skrive historie har åpnet seg ved hjelp av hans idé om la longue durée eller geografiske strukturer, conjuncture, eller mellomlange sosioøkonomiske sykluser og événements, eller korte eller episodiske hendelser.

Öcalans utgangspunkt er at menneskene vandra ut av Afrika og slo seg ned i den fruktbare halvmånen i Midtøsten. Her utvikla vi dyrehushold og jordbruk. Dette var under den neolittiske perioden. Samfunnet som utvikla seg frambrakte alle de viktigste oppdagelsene og framskrittene som også preger dagens samfunn. Og overskuddet som jordbruket og husdyrhold ga, la grunnlaget for rikdom og byer. Öcalans påstand (svært forenkla) er at disse byene de første tusen åra var demokratiske. Kvinnene var ikke ennå blitt gjort til husslaver, tvert i mot var det kvinnene som var det overordna kjønnet.

Min korte oppsummering med litt «marxistisk» terminologi er: Öcalan mener at urkommunismen slik den utvikla seg i den vestlige delen av verden hadde sin storhetstid i områdene tilknytta Eufrat og Tigris (Mesopotamia) og Nil-deltaet i det som kalles neolittisk tid (yngre steinalder). Her dominerte altså kvinnene, det kollektive og samholdet. Men etter hvert som menneskene utvikla jordbruk og dyrehold fikk menneskene et overskudd som kunne oppbevares. Dette igjen førte til at man kunne lage byer og til at man kunne bytte varer, innføre handel. I denne situasjonen greide mannen, i samarbeid med den religiøse lederen (sjamanen/presten) å få overherredømme over kvinnen og innførte patriarkat, privat eiendom og stat, det som kalles sivilisasjon – i motsetning til det statsløse urkommunistiske samfunnet. Urkommunismen ble knust av sivilisasjonen, men ikke helt. Og dets positive materielle og sosiale kultur har levd videre og må leve videre fordi sivilisasjonen ikke kan leve uten. Sivilisasjonens kultur er negativ, forvridd og forbigående, mens urkommunismens positive kultur er permanent. Det er altså en uavbrutt kamp mellom «sivilisasjonen» og de kreftene som har sine røtter i urkommunismens kollektive, kvinnedominerte, statsløse kultur (s 169 til 171).

Öcalan mener at kritikken av kapitalismen har vært for dårlig, fordi man ikke har forstått dens sammenheng med det siviliserte samfunnet, og derfor har man ikke greid å overkomme kapitalismen.

Öcalan avslutter denne første boka med noen kommentarer (s 197). Han skriver blant annet:

Systemer basert på undertrykking og tyranni kan bare ha suksess dersom de har ideologisk hegemoni. Derfor er den viktigste konflikten ikke bare en konflikt basert på klasseskille, men også en konflikt basert på et sivilisasjonsnivå (samfunnsformasjonsnivå). Den historiske kampen som man kan følge tilbake minst fem tusen år, er i sin kjerne en kamp mellom en stats-sivilisasjon og en demokratisk sivilisasjon; den siste bestående av før-statlige landsbyer og jordbruksfellesskap. Alle ideologiske, militære, politiske og økonomiske forhold, konflikter og kamper skjer innafor de to hovedformene for sivilisasjoner.

Öcalan lager en egen myte som begynner i neolittisk tid i den fruktbare halvmånen – i områdene der kurderne og «protokurderne» (hurrittene4 s 132) har holdt til. Her begynte sivilisasjonen som skapte kvinneundertrykkinga, staten og klasseundertrykkinga. Og her kan også bli et sentrum for menneskehetens frigjøring, dersom man er villig til å kaste de ideologiske lenkene og påbegynne, allerede i dag, bygginga av det frie mennesket.

I forordet til bok to, skrevet av den indiske akademikeren og venstreaktivisten Radha D’Souza, finner vi en viktig innfallsport for å forstå bøkene. I likhet med Öcalan forholder hun seg til de asiatiske filosofiske tradisjonene og mytene. Disse blir undertrykt av kapitalismen/imperialismen, og vi kjenner derfor rett og slett ikke til dem.

I analysen av kapitalismen, kritiserer Öcalan Marx sin forklaring av bytteverdi som et resultat av arbeid. Han skriver (s 72): «Jeg argumenterer ikke for å helt se bort fra faktoren arbeid, men jeg insisterer på at det ikke er den som i størst grad bestemmer bytteverdien. (…) I praksis er den avgjørende faktoren spekulasjon».

Men Öcalan går ikke i dybden med denne kritikken. Spekulasjon bygger på å kjøpe billig og selge dyrt. Men for at noe skal kunne kjøpes og selges, må det først produseres. Marx argumenterte med at samfunnsmessig sett er ikke den enkelte kapitalistens evne til å gjøre gode kjøp eller godt salg annet enn at bytteverdien i produktene som er produsert skifter hender til den ene eller den andres fordel. Jeg kan ikke se at Öcalan begrunner hvordan spekulasjon skaper bytteverdi.

Öcalan kritiserer de som mener at Vesten skapte sine første store profitter ved å være mer intelligente i å utnytte såkalte økonomiske lover. Han legger hovedvekten av forklaringa på Vestens overhøyhet på kolonimakt, drap og krig.

Han er enig med Braudel: «Den briljante historikeren Fernand Braudel har en svært viktig uttalelse når han erklærer at kapitalismen er anti-marked og dermed anti-økonomi, til og med ikke-økonomi – en mening jeg er enig i. Kapitalismen, som kveler alt i økonomien, er økonomiens svorne fiende. La meg gjenta: Kapitalismen er ikke økonomi, men økonomiens svorne fiende» (s 121).

Han har mange innvendinger mot marxismen. De er blant annet at Marx ikke forsto viktigheten av staten og ikke frigjorde seg tilstrekkelig fra den borgerlige tenkinga (s 76):

Jeg synes at Das Kapital er en av bøkene med de største svakhetene mot kapitalen og som er mest åpen for feiltolkninger. Nok en gang, jeg skylder ikke på Marx, heller sier jeg at sider ved historien, staten, revolusjonen og demokratiet ikke har blitt godt utvikla. Og de europeiske intellektuelle som gjør krav på å være så vitenskapelige, baserte sine analyser og forskning på Das Kapital, og evna faktisk ikke å lage (…) anti-kapitalistisk vitenskap og ideologi «på vegne av arbeiderne.

Öcalan er også negativ til den marxistiske tesen om at arbeiderklassen er den eneste revolusjonære klassen.

Öcalan kritiserer de engelske og nederlandske filosofene fra kapitalismens gjennombrudd på begynnelsen av 1600-tallet. Vitenskapen er ikke objektiv. Han mener at for å praktisere meningsfull vitenskap må vi etablere et forhold mellom fortelling (narrativ), kunnskap og vitenskap. Vitenskap uten en fortelling/historie kan ikke anses som meningsfull (s 96).

Öcalan opererer med tre sosiale formater eller moduser: det primitive klansamfunnet, klassestaten eller det siviliserte samfunn og det demokratiske, pluralistiske samfunnet (s 106). Det demokratiske, pluralistiske samfunnet har alltid eksistert i kamp mot det siviliserte samfunnet. Staten, presteskapet og overklassen har ikke evna å utslette denne. Den fundamentale motsigelsen er da mellom sivilisasjonen med statsmonopolet og den demokratiske sivilisasjonen til det statsløse samfunnet (s 258). I kampen mellom det demokratiske, pluralistiske samfunnet og staten kan det gjøres kompromisser, og man må i så fall skape balanse (s 115). Kanskje om mange tusen år, om enn den kanskje vil ta en annen form, vil staten og demokratiet fortsette å eksistere (ibid).

Öcalan hevder at skal man finne ut av økonomien, må man se til kvinnen. Han ser kvinnen som den virkelige eieren av økonomien. «Dersom vi ønsker å vurdere økonomien fra et sosiologisk perspektiv, må vi se kvinnen (hun som går svanger, bærer, oppdrar og før barna inntil de kan bli uavhengige, samtidig som hun er husets håndverker) som den grunnleggende kraften» (s 134).

Öcalan prøver også å sette de tre monoteistiske religionene (kristendom, islam og jødedom) i sammenheng og vier over tjue sider til jødisk tro og til jødenes historie og plass i sivilisasjonssammenheng. Han knytter de tre religionene til sivilisasjonens andre fase og utvider denne fasen til også å omfatte middelalderen (s 175 og 178). Den tredje fasen er kapitalismen.

Öcalans kritikk av Marx handler primært om Marx’ manglende analyse av staten (s 183). Når det gjelder utviklinga av staten er det avgjørende for Öcalan å påvise at nasjonalstaten er den mest ødeleggende statsformen. Han skriver: «Nasjonalstaten er ikke bare den siste formen for gudegitt stat, den er også den farligste statsformen» (s 192).

Videre kritiserer han både marxistene og anarkistene. Han kritiserer Lenins bok Staten og revolusjonen. «Lenin ville definere staten i sitt verk Staten og revolusjonen. Men til og med mens han levde ble det klart at staten var det ene punktet der han tok mest feil. Og dessuten ønska han ikke en gang å forstå hva makt er. Han forsto ikke at ved å ta i bruk den magiske steinen (som bæres av den sterke og slu mannen ved å bruke ulike sivilisasjonsmasker gjennom tidene) gjorde han sosialismen ugyldig fra starten av i navnet til ‘sosialistisk makt’» (s 227). Her er den magiske steinen symbolet på makta som brukes for å oppnå overhøyhet. Han skriver også: «Jeg finner heller ikke definisjonen av stat og (samfunns)formene uten stat slik de er formulert av anarkistene veldig meningsfulle og mulige å implementere. Realiteten etter 150 år med sosialistisk praksis viste at ingen av dem hadde suksess» (s 193).

Öcalan definerer staten som å være det økonomiske monopolet som er basert på merprodukt og verdi. Staten organiserer og monopoliserer seg sjøl som en overbygning over samfunnet gjennom å bruke ulike ideologiske og undertrykkende redskaper for å kunne presse ut merproduktet og verdien fra samfunnet (s 193).

Når det gjelder økonomien skriver han: «Den store fordelen med lave kostnader og masseproduksjon la grunnlaget for Englands hegemoni» (s 268). Men han trekker ikke fram produktiviteten som ligger i den nye teknologien som England kontrollerte før dampmaskinen, som igjen la grunnlaget for engelsk overmakt.

Öcalans tese er: «Akkurat som økonomien er et samfunnsmessig område som ikke trenger borgerskapet, er industrien også et økonomisk område som ikke trenger et industrielt borgerskap på forhånd (…) Ingen av de virkelige revolusjonære var fra borgerskapet» (s 235). Altså at samfunnet kunne utvikle seg teknologisk og vitenskapelig, helt uten borgerskapet som misbrukte situasjonen til å berike seg som parasitt.

Om urbaniseringen som kapitalismen viderefører og forsterker skriver Öcalan:

For første gang i historien oppsto byer med milliontalls innbyggere. Det er klart at en by som blir større enn en halv million ikke kan være funksjonell. Når det er flere enn en million viser den sine kritiske sjukdomsdimensjoner. (s 275).

Mot slutten når Öcalan beskriver finanskapitalismen, mener han å se en tendens til at nasjonalstaten undergraves og må justere seg for å overleve (s 269).

Når det gjelder dagens globaliserte finanskapital skriver han (s 310):

Kapital-profittforholdet, som har blitt avhengig av papirruller (seddelbunker, min anmerkning) prøver å hindre samfunnet fra å agere gjennom uavbrutte kriser. Den tredje verdensomspennende bevegelsen til det kapitalistiske systemet er faktisk det tredje og siste stadiet til sivilisasjonens strukturelle krise.

Jeg avslutter med et sitat (s 314):

Bak nederlaget til de revolusjonære i det nittende og tjuende århundret ligger deres feil i synet på makt og dens moderne kroppsliggjøring: nasjonalstaten. De forutsatte at løsningen på de sosiale problemene ville nås når de kom til makta. Hovedmålet til deres program var å ta makta i egne hender. Alle kampformer ble formulert ut fra dette perspektivet. Men, makt er sjøl mangel på frihet, mangel på likhet og anti-demokrati. Dette redskapets tradisjonelle karakter er så sterk at det vil klusse med til og med de sterkeste revolusjonære som bruker den.

De satte altså kampen for statsmakta som overordna og tilsidesatte kampen for demokrati.

Anmeldelsen er en sterkt forkorta versjon av to anmeldelser for det enkelte bind som kan fås ved henvendelse til johanpetterandresen@gmail.com

 

1 For en ufullstendig bibliografi, se: https://en.wikipedia.org/wiki/Abdullah_%C3%96calan#Publications

For noen kortere tekster se:

http://ocalanbooks.com/downloads/EN-brochure_liberating-life-womans-revolution_2017.pdf

http://ocalanbooks.com/downloads/en-brochure-democratic-nation_2017.pdf

http://ocalanbooks.com/downloads/EN-brochure_democratic-confederalism_2017.pdf

2 Michael M. Gunther er professor i samfunnsvitenskap ved Tennessee Technological University. Anmeldelsen ble publisert i Middle East Policy 14 (Fall 2007), pp. 166-167.

3 Fernand Braudel, The Mediterranean and The Mediterranean World in the Age of Phillip ll (1949)

4 huritter: https://no.wikipedia.org/wiki/Hurritter

Abdullah Öcalan Manifesto for a Democratic

Civilization Volume I: Civilization og Volume II: Capitalism New Compass Press, 2015.

 

I år er det 150 år siden Vladimir Uljanov (Lenin) ble født. Det gir en anledning til å diskutere en av de bøkene han skrev som har hatt størst innflytelse: «Staten og revolusjonen». Den ble skrevet mens Lenin lå i dekning sommeren 1917, noen måneder før bolsjevikene grep makta

---

Tore Sivertsen, pensjonert veterinær, med lang fartstid i AKP og RV. Medlem av Rødt Gamle Oslo.
Foto: Rawpixel

Som mange av Lenins bøker, er «Staten og revolusjonen» skarpt polemisk, og framstår som et forsvar av Marx og Engels syn; mot Bernstein, Kautsky og andre sosialistiske teoretikere som Lenin mente fordreide og utvannet marxismen.

Kjernen i det synet boka argumenterer for, er at enhver stat – også demokratiske republikker i kapitalistiske land – er et organ for klasseherredømme, et redskap for den herskende klassen til å opprettholde sin makt og undertrykke resten av samfunnet. Den første oppgaven til den kommende revolusjonen måtte være å knuse det gamle borgerlige statsmaskineriet og erstatte det med «proletariatet organisert som herskerklasse». Den nye proletariske staten måtte med nødvendighet undertrykke borgerskapet og knekke motstanden deres, for å kunne bygge det sosialistiske samfunnet. Derfor betegnelsen «proletariatets diktatur».

Det betyr ikke at Lenin argumenterte for noe partidiktatur. Det kommunistiske partiet er faktisk knapt nevnt i «Staten og revolusjonen». Det Lenin – og Marx før han – snakket om, var å «kjempe gjennom demokratiet»; å skape en revolusjonær, ekte demokratisk republikk av samme type som Pariskommunen i 1871. Bolsjevikenes parole var «All makt til arbeiderrådene (sovjetene)».

Som vi vet, utviklet sovjetstyret i Russland seg ganske raskt til et partidiktatur, der sovjetene bare ble formelle organer, under full kontroll av det kommunistiske partiet. Etter hvert utartet det også til et brutalt terrorvelde, og til et nytt klassesamfunn med betydelige privilegier for de høyere parti- og statsfunksjonærene.

Debatten i AKP og RV

Den norske ml-bevegelsen var fra starten basert på et oppgjør både med det kapitalistiske samfunnet slik vi kjente det i Norge og med Sovjet slik det framsto sist i 60-åra. Vi var inspirert av den kinesiske kulturrevolusjonen, og så dens ideer om mobilisering og kritikk nedenfra som en alternativ vei videre. Men vi forsvarte samtidig tanken om det kommunistiske partiet som en nødvendig fortropp, og hadde åpenbare illusjoner om graden av demokrati i den kinesiske modellen. Dette er særlig tydelig i AKPs prinsipprogram fra det 2. landsmøtet i 1976.

Både utviklingen i Kina etter Maos død og ml-bevegelsens egne erfaringer bidro til en ny debatt innad i AKP og RV i 1980-årene. Noen av medlemmene som reiste kritikken mot den gamle linja før landsmøtet i 1980, syntes de fikk for lite gjennomslag og forlot partiet. Formuleringer om personlig rettssikkerhet, retten til kritikk, og uavhengige fagforeninger med streikerett i et sosialistisk samfunn kom likevel inn i programmet. Og debatten fortsatte, både i AKP, RV og RU. I AKPs programmer i 1984 og 88 ble endringene tydeligere, og i 1990 endte det med en avvisning av ettpartistaten og en programfesting av «frie, hemmelige valg mellom kandidater og partier som representerer ulike alternativer», og av full ytrings- og pressefrihet i et sosialistisk Norge.

Det var et stort flertall bak dette omslaget, både i AKP og RV, og det har preget Rødt siden samlingen i 2007. Men da det vel hadde skjedd, førte det i liten grad til en diskusjon av de teoretiske spørsmålene knyttet til Marx’ og Lenins formuleringer. I AKP-laget på Universitetet i Oslo fikk vi imidlertid nettopp en slik diskusjon, i 2003. Foranledningen var at en gruppe i laget, som var i opposisjon til utviklingen i resten av partiet, samtidig prøvde å holde i gang en rest av Norges Kommunistiske Studentforbund (NKS) og av NKS’ organ «Kva må gjerast» (KMG), som en liten gratisavis til utdeling. I det som skulle bli aller siste nummer av dette organet, nr. 2/2003, ble det trykt en usignert artikkel kalt «Tid for oppbrot – kapitalismen er kaputt»1. Der ble det åpent polemisert mot ideen om «garantert organisasjons- ytrings- og prentefridom for alle grupper etter revolusjonen», og for at «val der borgarlege parti skal stille til val, vil vera meiningslaust».

Dette førte til at Ingrid Baltzersen og undertegnete måtte tenke grundigere gjennom spørsmålet, før vi skrev et motinnlegg under tittelen «Sosialisme og demokrati». Siden det aldri kom flere nummer av KMG, ble det ikke trykt.

Paradokset i et klassediktatur nedenfra

Ingrid og jeg kom til at feilen i KMG-artikkelens (og AKPs gamle) linje på dette spørsmålet var av teoretisk art: Den glemte at proletariatets diktatur, slik Marx og Lenin tenkte på det, måtte være et klassediktatur av en helt ny type.

Borgerskapet har, som herskende klasse under kapitalismen, den daglige kommandoen i samfunnet på alle plan, i kraft av sin klasseposisjon. Det samme har tidligere herskerklasser hatt. Borgerskapets diktatur forandrer derfor ikke sin grunnleggende karakter om staten går fra parlamentarisme til fascistisk diktatur i noen tiår og så tilbake igjen, slik vi for eksempel har sett det i Spania og i Chile. Proletariatets diktatur i Marx’ og Lenins betydning betyr derimot at en klasse som til daglig står i en underordnet posisjon skal utøve et politisk klassediktatur, både over den gamle overklassen og spirer til en ny.

Dette er et paradoks. Både Marx og Lenin så dette paradokset, men de la vekt på den positive sida av det: At nettopp dette trekket ved proletariatets diktatur, at det måtte være det daglig underordnete flertallet sitt diktatur over en tidligere overklasse, ville gi det nye samfunnet en mer demokratisk karakter og muliggjøre at staten som herskerapparat etter hvert kunne bygges ned og «dø hen».

Ingrid og jeg kom imidlertid til at Lenin, og kanskje også Marx, undervurderte den andre siden av dette paradokset; at det er krevende for en underordnet klasse å utøve et slikt herredømme. For alle som blir etablert i posisjoner i en sosialistisk stat vil etter hvert forlate proletariatet, enten de ønsker det eller ikke. Derfor kan proletariatet faktisk ikke utøve sitt klassediktatur uten ved et fullt fungerende demokrati. Utilstrekkelig forståelse av dette paradokset kan ha bidratt til at både de russiske kommunistene under Lenins ledelse og de kinesiske under Mao undervurderte viktigheten av de grunnleggende rettighetene arbeiderklassen og folkeflertallet i mange land hadde tilkjempet seg under kapitalismen: ytringsfrihet, organisasjonsfrihet, pressefrihet, allmenn stemmerett, hemmelige valg, offentlighet i forvaltningen, klare lover, et uavhengig rettsvesen og reell rettssikkerhet.

En viktig diskusjon

I dagens prinsipprogram for Rødt (Kap. 6. «Hvorfor sosialisme?») er viktigheten av de demokratiske prinsippene slått fast på forbilledlig vis. Kapitlet åpner med at «Rødt jobber for et samfunn som er mer demokratisk enn dagens, et samfunn der de store beslutningene blir tatt i fellesskap», og legger vekt på demokratisk styring også over økonomien som et sentralt argument for sosialismen. Ytrings- og organisasjonsfrihet, frie valg, uavhengige domstoler mm er grundig behandlet, og det er presisert at «Retten til å kritisere og være uenig med myndighetene må gjelde for alle, også for motstandere av sosialisme». Noen av de medlemmene vi debatterte med i 2003 ble siden med i den lille gruppa «Tjen folket», og standpunktet deres har etter min erfaring ingen tilslutning i dagens Rødt eller i andre partier og grupper av betydning på norsk venstreside. Diskusjonen fra det gamle AKP-laget kan derfor virke som en arkaisk kuriositet.

Men jo mer jeg har tenkt på det, jo sikrere har jeg blitt på at denne diskusjonen fortsatt er vesentlig. For paradokset er der, og da er det viktig å løfte det fram og se det i øynene. I likhet med Lenin trekker også Rødts prinsipp-program av i dag fram den positive sida av paradokset (også i kapittel 6): «I et sosialistisk samfunn vil arbeiderklassen overta makta, og slik vil ulikheten mellom samfunnsklassene bli gradvis redusert.» Mens den motsatte sida av paradokset er mindre diskutert.

Marx’ og Lenins modell

Både Marx og Lenin var oppmerksomme på muligheten av at valgte ledere og representanter i den sosialistiske staten kunne fjerne seg fra grunnplanet og utvikle seg til nye byråkrater og karrierister. Lenins svar på dette var, etter modell fra Pariskommunen i 1871, at den nye staten måtte være organisert etter følgende prinsipper:

* Alle tjenestemenn, ikke bare medlemmene i sovjeter og andre representative organ, skulle velges i allmenne valg.

* Alle valgte organer skulle være arbeidende organer, som sto direkte ansvarlig for det de gjorde. Lenin avviste dermed den parlamentariske organiseringen.

* Alle valgte tjenestemenn og representanter skulle når som helst kunne kalles tilbake og avsettes, av dem som hadde valgt dem.

* Ingen tjenestemenn eller representanter skulle tjene mer enn vanlig, gjennomsnittlig arbeiderlønn.

De tre første punktene ble kanskje gjennomført i sovjetstaten, reint formelt. Det hjalp bare lite, når kommunistpartiet og dets ledere i praksis sikret seg all makt, og det ble nytteløst og etter hvert farlig å være uenig. Det siste punktet ble etter hvert effektivt uthulet, ikke minst ved en lang rad av formelle og uformelle privilegier for lederne i parti og stat.

Demokrati er ikke enkelt

Det er lett å fastslå at forsøket på å bygge demokratisk arbeidermakt mislyktes, både i Sovjet og i Maos Kina. Men jeg tror det er viktig å se i øynene at arbeiderklassens og flertallets mulighet til å utøve den reelle makta er grunnleggende paradoksalt, og derfor vanskelig.

For borgerlige partier og andre tilhengere av dagens kapitalistiske samfunn er problemet knapt eksisterende. For dem betyr et parlamentarisk system med frie, hemmelige valg per definisjon at samfunnet er demokratisk, og flertallet bestemmer. For dem er eiendomsretten selvfølgelig, kapitalismen bare den mest effektive måten å organisere økonomien på, og «den internasjonale konkurransen» en naturlig begrunnelse for styring etter maksimal profitt. De blir dermed blinde for den skrikende uretten i de økonomiske forskjellene, og blinde for hvordan profittstyringen driver samfunnet i gal retning. Med det utgangspunktet ser en heller ikke hvordan sosialisering inn i kapitalens tenkning bidrar til at toppskiktene i bedrifter, partier og organisasjoner utvikler seg vekk fra flertallets syn og interesser, slik vi blant annet så i de norske EU-kampene.

Men for oss, som ønsker og slåss for et annet og bedre, mer fornuftig, likere og mer demokratisk samfunn, kort sagt: for sosialismen, så er spørsmålet vesentlig.

Arbeidsdelinga avler klasseskiller

Jeg tror det første vi må minne oss selv om, er at et av grunnlagene for klassesamfunnet slik vi kjenner det, er arbeidsdelinga. Som har vært her siden jordbruket slo igjennom for rundt 10 000 år siden. Arbeidsdelinga muliggjorde utvikling av håndverk og teknologi, av hele sivilisasjonen. Men den ga også mulighet for utviklingen av en herskerklasse, og av et statsapparat som sikret herskerklassens makt. Noen ble herskere og styrte, andre ble styrt og gjorde det daglige arbeidet. Dette ga også den herskende klassen mulighet for å utbytte resten av samfunnet, og samle seg store rikdommer. Slik var det under føydalismen, og slik er det i dag. Skillet mellom verdens rikeste og fattigste er grotesk.

Jeg tror vi bør se i øynene at sosialismen ikke kan avskaffe arbeidsdelinga. Både hos Marx og Lenin er det slående at de mente den teknologiske utviklingen under kapitalismen hadde forenklet både arbeidsoppgavene i industrien og funksjonene til statsadministrasjonen – så mye at det pekte fram mot en oppheving av arbeidsdelinga i samfunnet, på sikt. Dette er et av de punktene der jeg tror begge tok feil. I industri og næringsliv ser vi det motsatte; arbeidsoppgavene har blitt mer og mer spesialisert, og blir det fortsatt. Det er de ufaglærte jobbene som forsvinner. For meg ser det ut til at det å lede bedrifter, institusjoner og organisasjoner også er blitt mer krevende med utviklingen – og ikke minst det å drive både kommuner og statsapparat. Administrasjon er et fag, og et arbeid. Og å være folkevalgt og prøve å styre og kontrollere administrative organer tar tid og krefter – det tror jeg alle som har prøvd seg i slike verv kan bekrefte.

I denne arbeidsdelinga ligger det uunngåelig en kilde til ulik fordeling av makt. Den er der selv om de som innehar administrative jobber og ledelsesfunksjoner virkelig ønsker å tjene flertallets interesser og samfunnet som helhet.

«Hvem skaffer gull i dagen?…»

På den andre siden vil det alltid være noen som må gjøre de basale jobbene i produksjonen og for å holde samfunnet i gang. I dette korona-året har hele Norge fått en påminning om hvem de er: Bønder og landarbeidere, transportarbeidere, sjuke- og hjelpepleiere, reinholdere, butikkansatte, søppelkjørere, håndverkere av alle slag, anleggs- og bygningsarbeidere, ansatte i industrien, lærere, barnehageansatte, leger og journalister… Kort sagt: Arbeiderklassen og det arbeidende folket.

Den første grunnen til at det er krevende for medlemmene av arbeiderklassen og det arbeidende folket å utøve makt over staten er nettopp at de har en jobb å gjøre, i produksjonen og samfunnet, for å holde hjulene i gang. Det begrenser tid og overskudd til å delta i diskusjoner, og til å kontrollere og lede staten.

En annen er nettopp at administrasjon og økonomi også er fag, som det kan være krevende å sette seg inn i. Det blir fort slik at de som sitter med det administrative og ledelsesarbeidet til daglig, de som «kan faget», vil legge premissene.

For det tredje er det ikke alle vanlige mennesker i arbeiderklassen som ønsker å bruke krefter på å styre samfunnet, hvis de kan slippe. Mennesker har forskjellig livssituasjon og forskjellige interesser. For politiske aktivister på venstresida er det lett å tenke at alle er som oss, og gjerne vil engasjere seg. Men for mange vil det å delta heller være et ork og et nødvendig onde. Noe de kanskje gjør hvis de ser at det er nødvendig, men gjerne overlater til andre.

Samtidig er samfunnet rundt oss fullt av bevis på at det er masse ressurser blant vanlige arbeidsfolk, som elitene og det politiske systemet i dagens samfunn neglisjerer eller ikke ser. Når en for eksempel ser på alt det arbeidet som legges ned og all den kompetansen som finnes i frivillige organisasjoner, i idrett, amatørmusikk og andre kulturaktiviteter, så er det mye å ta av.

Vi skal også passe oss for å gå på ideer om at det bare er de høyt utdannete, intellektuelle mellomlagene som er i stand til å forstå og lede samfunnet. Som oftest har de som står i produksjon og servicearbeid til daglig en bedre praktisk forståelse enn mange intellektuelle som dominerer avisdebattene.

Målet må stå fast

Disse refleksjonene er ikke et argument mot at et sosialistisk samfunn må søke å bygge på makta til arbeiderklassen og flertallet av folket. Tvert imot – jeg tror det er et helt nødvendig mål, om en skal klare å skifte ut det ødeleggende kapitalistiske systemet og skape et nytt samfunn. Men de er et forsøk på påminning om at det ligger et grunnleggende paradoks i at de som til daglig er nederst skal styre staten, og at det gjør det krevende å få til.

Hvis vi igjen går tilbake til Lenins «Staten og revolusjonen», så tror jeg Pariskommunens prinsipp om at både statstjenestemenn og valgte representanter ikke skal ha mer enn gjennomsnittlig arbeiderlønn, er og blir et godt prinsipp. Etter det jeg kjenner til styrer det prinsippet fortsatt lønna til Rødt sine valgte representanter og heltidsansatte. Det er bra, og det bør holdes fast på, som rettesnor for et framtidig sosialistisk samfunn. Å unngå privilegier er en måte å motvirke at valgte representanter fjerner seg fra det folket som har valgt dem. At valgte representanter kan kalles tilbake av velgerne, er også et godt prinsipp. De andre punktene til Lenin er ikke like opplagte, og jeg tror de kan løses på ulike måter.

Rødts prinsipprogram nevner også rotasjon i verv som et egnet middel. USAs presidentvalgsystem viser at det ikke løser all verden. Men også denne tanken peker på noe viktig: I dagens Norge er politiske verv i de fleste partiene del av en «karriere». Hvis og når folk forlater valgte posisjoner, så går de gjerne til PR-byråer eller til direktør-jobber i offentlige institusjoner og i næringslivet. Skal valgte representanter i et sosialistisk samfunn unngå å heve seg over dem som har valgt dem, må det ikke være en trussel å gå tilbake til vanlig jobb. Derfor henger utviklingen av demokratiet tett sammen med kampen for økonomisk likhet og mot nye klasseskiller.

Demokrati er et praktisk spørsmål

Spørsmålet om å ha tid og krefter til å delta i demokratiet er også avgjørende. Skal vanlige folk ha mulighet til å bidra, må arbeidstida ned. Og skal vanlige kvinners hverdagsperspektiv med i styringen av samfunnet, så må menn ta sin like del av omsorgsoppgavene.

I det daglige dreier mye seg om styring på det lokale planet – både på bedriftene og i lokalsamfunnet. Erfaringene fra sjølstyrte grupper i mange norske bedrifter, i velforeninger og andre lokale organiseringer i dagens samfunn peker framover mot de demokratiske mulighetene i et sosialistisk samfunn. En av dem som har diskutert alle disse spørsmålene best, er Kjersti Ericsson i «Den flerstemmige revolusjonen» (1991). Men i et sosialistisk demokrati må folk også ha mulighet til å forstå de store linjene i den økonomiske politikken, i investeringer og utbygginger. Det krever at saklig folkeopplysning og tilrettelegging for at alle enkelt får tak i informasjon, må bli en del av samfunnets fellesoppgaver. Hvis en ser på hvor mye som i dag brukes på unødig markedsføring, er det ingen tvil om at ressursene til det finnes.

At ikke alle vil ønske å bruke like mye av sine krefter på de demokratiske oppgavene, må et sosialistisk samfunn respektere. Ellers blir det umenneskelig. Men folk i Norge har allerede i dag en forståelse av at demokratiske rettigheter også inneholder en forpliktelse. Flertallet regner det å stemme ved stortings- og kommunevalg som en «borgerplikt». Hvis folk opplever at de også har reell mulighet for innflytelse over avgjørelser som i dag blir styrt av kapitaleiere og finansdirektører, eller tatt langt over hodet på dem, så er det grunn til å tro at også flere vil se det som en samfunnsplikt å delta i større grad.

I tillegg til den klare tilslutningen til de sentrale demokratiske prinsippene og rettighetene, trekker dagens Rødt-program fram betydningen av en aktiv fagbevegelse, miljøbevegelse, kvinnebevegelse etc., for et fungerende sosialistisk demokrati. «Det som forandrer maktforhold, er aktive mennesker som organiserer seg». Dette er veldig bra, og godt formulert. For om vi lykkes i å kjempe fram et sosialistisk samfunn, er det ikke opplagt hvordan det vil utvikle seg. Så lenge det fortsatt er klasseskiller, vil det også være klassekamp. Det vil også være andre kamper, om samfunnets vei videre. Og det vil alltid være mulighet for at de som innehar ledende posisjoner, tenker at mange vanlige arbeidsfolk er «tilbakeliggende» og ikke forstår sitt eget beste. Det kjenner vi godt fra dagens debatter, og det vil neppe forsvinne.

Derfor er det viktig at sosialister forstår paradokset som ligger i målet om en stat der arbeiderklassen har makta. Og samtidig fortsetter å kjempe for det målet. Uten illusjoner om at det er enkelt. Men også uten å vike på de grunnleggende demokratiske prinsippene. Så enkelt er det. Og så vanskelig.

 

1 https://www.akp.no/ml-historie/pdf/nks/hva_ma_gjores/hmg_2003_02.pdf

 

2020 kommer til å bli husket som året da pandemien traff oss. Det vil være helt feil å si at koronaviruset rammer alle likt, men jeg vil hevde at pandemien har utløst noen av de samme følelsene hos oss alle: sykdomsfrykt, ensomhet og stress knyttet til en uviss fremtid. Og ikke minst: en pregnant felles følelse av samtid. Disse dårlige følelsene opplever vi hver for oss, men vi deler likevel erfaringen med å føle dem. Å holde avstand har, ironisk nok, blitt et felles prosjekt. Pandemien tydeliggjør hvordan følelser er relatert til tiden vi lever i, til det sosiale og det politiske. Kanskje trenger politiske bevegelser et bedre blikk for hvordan følelser er politiske?

(En forkortet versjon av dette essayet ble trykket i Klassekampen 1. juli 2020.)

---

Av Tomine Sandal, studerer master i nordisk litteratur og er redaksjonsmedlem i Gnist.
Foto: Alex Motoc

 

Som for mange andre, innebar min karantenetid mer lesetid. I bokhyllen fant jeg en bok som føltes riktig å lese nå: Depression – a public feeling. I denne boken forsøker forfatter Ann Cvetkovich å finne måter å tenke på depresjon som et sosialt og kulturelt fenomen, heller enn en utelukkende medisinsk diagnose. Ikke fordi hun totalt avskriver at det finnes en medisinsk side ved depresjon, men fordi hun ønsker å stille andre spørsmål. Om depresjon og andre dårlige følelser skyldes en biologisk respons, er det likevel interessant å ta et skritt tilbake og spørre: Hvilke ulike faktorer utløser denne responsen?

Ann Cvetkovich og flere andre som arbeider med det relativt nye akademiske feltet affektteori, startet i 2001 et samarbeidsprosjekt kalt Public Feelings, som etter hvert fikk flere lokale undergrupper. Først og fremst koblet gruppen følelsen av håpløshet og skuffelse til det politiske. Arbeidet ledet til at Feel Tank Chicago, en undergruppe av Public Feelings, etablerte begrepet «politisk depresjon», som kan forklares som følelsen av at alminnelige former for politisk respons, som direkte aksjon eller kritisk analyse, ikke lenger fungerer til å enten endre verden eller få oss til å føle oss bedre.

Begrepet «politisk depresjon» åpner for å tenke nytt om dårlige følelser. Kan man tenke seg at slike følelser potensielt kan være ressurser for politisk handling? Ikke fordi dårlige følelser uten videre kan endres til positive opplevelser, men fordi følelser som desperasjon og apati kan bidra til å rette oppmerksomhet mot politiske problemer og etablere viktige politiske fellesskap. Å føle dårlige følelser kan dermed legge grunnlaget for endring. Håp er essensielt for politisk handling, men kanskje kan vi finne håp også i dårlige følelser? Vi kan leve bedre liv ved å omfavne, heller enn glatte over, dårlige følelser.

Å forstå følelser som politiske er en form for videreføring av det klassiske feministiske mantraet «det personlige er politisk». Denne holdningen til det personlige speiles i Cvetkovichs bok, som består av de ulike sjangrene memoar og kritisk essay. På denne måten skriver Cvetkovich om depresjon på en måte hvor hun både ut fra personlige erfaringer beskriver hvordan depresjon føles, og samtidig frembringer en analyse av hvorfor og hvordan dårlige følelser produseres av politiske og sosiale krefter.

Bruken av memoar-sjangeren for å belyse følelser, får meg til å tenke på andre former for offentliggjøring av personlige erfaringer og følelser i dagens samfunn. En form for vitnesbyrd som blir fyller stadig større rom finner vi på sosiale medier, for eksempel ved bruk av emneknagger som #MeToo eller #BlackLivesMatter. Her deler folk sine erfaringer og opplyser om seksuell vold og rasisme på en måte som tydeliggjør relasjonen mellom det personlige og politiske.

I disse dager er det #BlackLivesMatter som samler flest. Å jobbe mot rasisme krever ikke bare antirasistiske holdninger og visjoner, det krever også store mengder affektiv energi for å tåle skuffelser. Cvetkovich hevder at: «Epidemics of depression can be related (both as symptom and obfuscation) to long-term histories of violence that have ongoing impacts at the level of everyday emotional experience» (Cvetkovich, 2012, s. 7). Dagens Black Lives Matter-bevegelse i USA er ikke bare affektivt preget av samtidens politikk, men også 400 år med rasistisk historie, noe som bevegelsen også påpeker i sin systemkritiske retorikk.

Det er ikke mulig å snakke om rasisme uten å snakke om følelser. Grupper som er utsatt for rasisme – eller andre former for stigmatisering, diskriminering og marginalisering – opplever ofte det som kalles for minoritetsstress. Denne typen stress henger blant annet sammen med å bli møtt med en forventning om å skulle lære opp majoritetsbefolkningen, for eksempel gjennom å fortelle utbroderende om egne opplevelser med rasisme. Å fortelle om egne erfaringer og dele dårlige følelser kan være en god ting, fordi det kan bidra til å bygge fellesskap med andre som også deler de samme opplevelsene og følelsene. Men å åpne seg og fortelle om egne følelser er også enormt sårbart, og kan oppleves som en gjenoppleving av traumer.

Diskusjonen om hvordan hvite mennesker kan være allierte i den antirasistiske kampen har blitt aktualisert i lys av Black Lives Matter-demonstrasjonene. Sentralt i diskusjonen er anerkjennelsen av privilegier, og en vilje til å konfrontere seg selv med ubehagelige følelser. De færreste hvite mennesker vil identifisere seg som rasister, men faktum er at vi lever i et samfunn med strukturell rasisme. Å være en antirasist krever et oppgjør med de rasistiske samfunnsstrukturene. Det er lett for å innta en forsvarsposisjon om man konfronteres med egne rasistiske holdninger eller fordommer. Denne forsvarsposisjonen kan virke beskyttende mot ubehagelige og stressende følelser, men den blokkerer for nye innsikter og forståelser. Å være en hvit antirasist krever en åpenhet også overfor de dårlige følelsene, og en vilje til å bære ubehag.

Alle som har arbeidet med politisk organisering vet at det kan innebære mye skuffelse, og at politisk endring ofte går mye tregere enn man ønsker. Kampen for likelønn er et eksempel på en sak som fagbevegelsen og kvinnebevegelsen har arbeidet for i lang tid, uten at man har sett de store fremskrittene. Da jeg ble politisk engasjert for ti år siden tjente kvinner i Norge i gjennomsnitt 85 % av det menn gjør. I dag er tallet 87 %. Tallene blir dårligere om man tar høyde for at kvinner jobber mer – ofte ufrivillig – deltid. Klimakampen er et annet eksempel på en politisk kamp hvor seirene ikke står i stil til de enorme utfordringene vi står overfor.

Jeg tror venstresidens politiske depresjon kan ha sammenheng med det Sara Ahmed, en annen affektteoretiker, skriver om revolusjonær bevissthet og følelser: «revolutionary consciousness means feeling at odds with the world, or feeling that the world is odd. […] You do not flow; you are stressed; you experience the world as a form of resistance in coming to resist a world» (Ahmed, 2010, s. 168–169).

Ahmed forklarer at den revolusjonære bevisstheten kun er mulig, dersom man også er villig til å føle stress og motstand. Hun beskriver det som å la samtiden komme under huden på deg. Det kan være å la seg engasjere av politiske saker som føles vanskelige, vonde og håpløse, og å velge å bli i det politiske selv om det politiske innebærer å kjenne på dårlige følelser. Oppmerksomhet overfor følelsenes politikk innebærer en måte å forsøke å leve med skuffelse, nederlag og tregheten politisk endring er forbundet med, samtidig som man ikke glemmer at radikal samfunnsendring er mulig.

Så hvor finner vi håpet som trengs for å fortsette? Vi kan begynne med å stoppe opp – tillate oss selv å føle dårlige følelser, dele vitnesbyrd og etablere politiske fellesskap. Politisk arbeid handler også om å rette oppmerksomhet mot aktivismens emosjonelle registre, inkludert frustrasjon og skuffelse knyttet til manglende eller saktegående endring. Når svarte amerikanere deler sorgen over å leve i et samfunn hvor deres liv ikke anerkjennes som liv, bygges en politisk bevegelse som samtidig er et følelsesfelleskap. Ved å dele sorg, skuffelse og sinne, kan disse følelsene bevege seg fra hver enkelt og utvikles til politisk handling.

Cvetkovich etterlyser nye måter å leve på – eller bevege oss fremover på – som motstand til fastlåstheten vi føler både bokstavelig og i overført betydning. Når man føler politisk depresjon, føler man at politisk endring ikke er mulig. Vi kan likevel lære mye av følelsen av at det ikke finnes alternativer. Sara Ahmed skriver:

The silly or ridiculous nature of alternatives teaches us not about the nature of those alternatives but about just how threatening it can be to imagine alternatives to a system that survives by grounding itself in inevitability (Ahmed, 2010, s. 165).

Påstanden om at forandring er umulig, sier mer om hvor truende endring oppleves for det bestående, enn hvorvidt endring faktisk er mulig. Kapitalismen styrkes om den fremstår som naturlig og uunngåelig. Men det finnes alternativer.

Først og fremst trenger vi en påminnelse om at følelser er politiske, og at dårlige følelser ikke må skyves under teppet, men brukes produktivt i politisk kamp for en bedre verden. Dette betyr ikke at alle dårlige følelser egentlig er positive eller gode, men taler for en økt bevissthet overfor sammenhengen mellom følelser og samfunn, og hvordan politikk føles. Og slik endte det å lese en bok om en depresjon – midt i en pandemi – opp med å gi meg økt tro på politisk handling. Vi er tross alt mange som føler det samme i dette drittsamfunnet.

Litteratur:

Ahmed, Sara. 2010. The Promise of Happiness. Durham: Duke University Press

Cvetkovich, Ann. 2012. Depression – a public feeling. Durham: Duke University Press

 

«Tør å føle på panikken. Velg så mellom de to hovedalternativene: forplikt deg til den mest militante og urokkelige opposisjonen som finnes mot dette systemet, eller sitt og se på mens alt sammen forsvinner ned i sluket.»1

---

Daniel Vernegg, samfunnsgeograf, medstifter av Kritisk bynettverk og medlem i Gnist-redaksjonen.
Foto: Markus Trienke

Andreas Malm er universitetslektor i humanøkologi ved Universitetet i Lund i Sverige. De siste årene har han gjennom bokutgivelsene Fossil Capital: The Rise of Steam Power and the Roots of Global Warming (2016), som tar for seg kapitalismens fremvekst og relasjon til kull, og den mer vitenskapsfilosofiske The Progress of this Storm (2017) skapt seg noe av et navn innen marxistiske kretser globalt. I september ventes det som blir Malms tredje bok om klima, Corona, Climate, Chronic Emergency: War Communism in the Twenty-First Century. I følge forfatteren selv kommer han i boka med et forsvar for en «økologisk leninisme» og i den vil han argumentere for hvorfor vi bør trekke lærdommer fra bolsjevikenes krigskommunisme i årene etter den russiske revolusjonen.2 Og ikke nok med det: Allerede i januar 2021 utkommer neste bok, How to Blow Up a Pipeline, hvor Malm fra et klimabevegelsesperspektiv vil ta for seg politiske og etiske spørsmål rundt vold og pasifisme; demokrati og sosial endring; og strategi og taktikk. Her vil han argumentere for at sabotasje og ødeleggelse av privat eiendom bør utgjøre del av klimabevegelsens taktiske reportoar.3 Tidligere har Malm blant annet utgitt boka Hatet mot muslimer (2009) og arbeidet som journalist i den syndikalistiske ukeavisa Arbetaren.

Et ledemotiv i Andreas Malms forfatterskap om klima er at siden klimakrisa er både prekær og systemisk, må også løsningene være av samme art. De må komme nå, og de må endre den sosiale organiseringen av vår interaksjon med naturen fundamentalt. Det er eneste sjanse vi har for å endre «stormens» – Malms metafor for klimakrisa – utvikling. 1

Teori som politisk veikart

I tråd med Marx sin berømte læresetning om at poenget med filosofi ikke simpelthen er å fortolke verden, men derimot å forandre den4, tilskriver Malm teorikonstruksjon en sekundær rolle i kampen mot klimaendringene. Det avgjørende er handling, og i den prekære situasjonen vi befinner oss i, kan det for Malm ofte føles som at «den eneste meningsfulle tingen å gjøre nå er å gi slipp på alt annet og fysisk stanse forbrenningen av fossile brensler, punktere hjulene, blokkere rullebanene, okkupere plattformene [og] invadere gruvene.»5

Likevel har han altså valgt å sette seg ned og bruke år på å produsere flere hundretalls sider med tekst, hvorav en god del attpåtil er på et nokså abstrakt nivå. Hva er rasjonalet bak det? Jo, fremfor at strategiske og taktiske avgjørelser tas på bakgrunn av «utydelige grafer og tåkete tenking», er bevegelsens mål best tjent med at en makter å utvikle «konseptuelle kart som med en viss grad av nøyaktighet kan peke på kreftene som er i ferd med å kollidere»6. Det er nettopp det Malm gjør i historieverket Fossil Capital og den mer teoretiske The Progress of This Storm. Gjennom disse verkene gir han sitt bidrag til hvordan vi best kan spore stormens utvikling på en måte som kan generere nøyaktige konseptuelle kart for en vei ut av krisa.

Primitiv akkumulasjonog industriell kapital

De døde generasjonenes tradisjon tynger som et mareritt ned på sinnene til de levende», skrev Karl Marx […] [I] en varmende verden tynger den ned tyngre og tyngre på de levendes kropper og deres omgivelser, i en nådeløs konsolidering av fortidens tyranni7.

skriver Malm i introduksjonskapittelet i Fossil Capital. Karbondioksiden som ble sluppet løs i atmosfæren i går, kommer til å bli liggende og generere oppvarming i morgen. På godt norsk kan en si at klimakrisa er fortidens utskeielser som biter fremtidens generasjoner i ræva. Følgelig vil et naturlig utgangspunkt for å bygge en klar teoretisk forståelse av situasjonen vi står overfor kunne være å dykke ned i historien for å søke å forstå hvordan og hvorfor den globale økonomien kom til å bli så til de grader basert på klimagassproduserende energikilder. For å gjøre det, vil den industrielle revolusjons Storbritannia være både den naturlige tiden og stedet å rette oppmerksomheten mot.

Fossilkapitalens historiske vugge lokaliserer Malm i den industrielle revolusjonens Storbritannia. Det var her en så historiens første tilfelle av at brorparten av en nasjonal økonomis energigrunnlag ble utgjort av fossile brensler, og det var også her den industrielle kapitalismen for første gang ble etablert som den samfunnsmessig dominerende produksjonsmåten. Inntil dette punktet i historien hadde den samfunnsmessige produksjonen i all hovedsak foregått uten at kapital var involvert, basert på energikildene vann-, vind- og muskelkraft.

I populærhistoriske fremstillinger presenteres den industrielle revolusjonen ofte som et resultat av James Watts dampmaskin, som ble tatt i industriell bruk for første gang i 1776. Med Watts patent ble det mulig å erstatte energiformene som til da hadde drevet produksjonen til fordel for damp produsert gjennom forbrenning av kull, og det ble økonomisk rasjonelt å samle lønnsarbeidere i fabrikker, fremfor at disse arbeidet på hver sin tue, slik praksis hadde vært tidligere. I denne typen historiefremstilling blir industrialismen og kapitalismen forstått som følger av en rekke teknologiske innovasjoner sentrert rundt dampmaskinen, mens sosiale relasjoner mottar mindre fokus. Ofte kan slike fremstillinger helle i retning av det som gjerne kalles teknologisk determinisme, eller troen på at teknologiske nyvinninger er det primære i å avgjøre historiens gang8.

I Malms historielesning, som i stor grad tar utgangspunkt i historietilnærmingene til de marxistiske historikerne Robert Brenner og Ellen Meiksins Wood9, er det derimot de sosiale relasjonene som inntar den mest fremtredende rollen i å forklare den industrielle kapitalismens fremvekst. Inspirert av Marx sitt kapittel om primitiv akkumulasjon i Kapitalen10, finner nemlig Brenner og Wood de primære forutsetningene for den industrielle kapitalismen i hvordan det vokste frem nye og unike eiendomsrelasjoner på den britiske landsbygda i århundrene forut for den. Fra om med siste halvdel av 1500-tallet ble stadig større deler av jordeiendommen i landet – som hadde tilhørt kongehuset og kirken – gradvis underlagt privat eiendomsrett, og bøndene som i århundrer hadde hatt bruksrett til dennes allmenninger fordrevet. Denne prosessen skilte de direkte produsentene (bøndene) fra produksjonsmidlene (jorda) og skapte en klasse mennesker (arbeiderklassen) uten andre muligheter for å fø seg selv (reproduksjon) enn å selge egen arbeidskraft. Samtidig konsentrerte den såkalte «enclosure»-prosessen eierskapet til eiendommen og produksjonsmidlene på et fåtall private hender, noe som dannet utgangspunktet både for konkurranse disse imellom, samt for at dette fåtallet kunne erverve seg ytterligere verdier gjennom å få flertallet til å arbeide for seg i bytte mot lønn. Kapitalismen var således en forutsetning for adopsjonen av dampmaskinen, heller enn en konsekvens av denne.

Fossil kapital som våpen i klassekampen

Denne tilnærmingen til industrialiseringens opphav understøttes av det faktum at fabrikksystemets fremvekst for stor del skjedde før dampmaskinen i noen særlig utstrakt grad ble tatt i bruk. I motsetning til hva som kan synes å være gjengs oppfatning blant folk flest, ble de tidlige fabrikkene ofte drevet av vannkraft. Til tross for at Watts patent for første gang ble tatt i bruk så tidlig som 1776, var det vannkraft og muskelkraft som var de dominerende kraftkildene i den britiske industrien så lenge som til midten av 1830-tallet.11

Hva var det da som gjorde at den kulldrevne dampmaskinen overtok som primær energikilde fra og med 1838? Mens tradisjonelle forklaringsmodeller blant annet har hevdet at skiftet skyldtes at kullkraft ble billigere enn vannkraft og/eller at tilgangen på uutnyttet vannkraft ble dårligere, tilbakeviser Malm dette: Vannkraft var nemlig både billigere enn kullkraft og lett tilgjengelig gjennom hele skiftet. Malm fremsetter derfor en helt annen forklaring på overgangen: Kullkraft ble kapitalens foretrukne energikilde fordi den i større grad enn vannkraft svarte til enkeltkapitalisters behov for å utkonkurrere hverandre gjennom å disiplinere arbeiderklassen.

Der vannkraft forutsatte at arbeidskraften ble brakt til energikilden, muliggjorde kullkraft at energikilden ble brakt til arbeidskraften. Med kullkraft var derfor ikke kapitalen tvunget til å rekruttere arbeidere til avsidesliggende steder hvor den selv måtte stå for kostnadene ved all infrastruktur, men kunne i stedet nyte godt av fiks ferdig infrastruktur i allerede eksisterende og voksende byer. På slike steder var en ytterligere faktor tilgangen på det Marx kalte «en reservearme av arbeidskraft» som kunne benyttes for å presse prisene på arbeidskraften ned; om en motsatte seg kapitalens krav, sto det nok av arbeidere med lua i hånda utenfor fabrikkporten klare til å ta ens plass.12 Lokaliseringen hadde dermed en disiplinerende effekt. I tillegg til å være fordelaktig for kapitalen av disse romlige årsakene, brakte kullkraften også med seg fordeler i form av tid. Mens vannkraftens styrke var underlagt naturens lover gjennom blant annet sesongvariasjoner, og derfor var variabel, muliggjorde kullkraft en kontinuerlig strøm av energi underlagt menneskelig kontroll. Slik kunne maskineriet utnyttes til sin fulle kapasitet døgnet rundt, året rundt.13

Når Malm forstår overgangen til kullkraft som et resultat av kapitalens behov for å temme arbeiderklassen, legger han seg tett opp mot en marxistisk retning som ofte kalles operaismo. Operaismo, som på norsk kan oversettes til arbeiderisme, oppstod i Italia på 1960- og 70-tallet, og er internasjonalt særlig blitt utbredt gjennom arbeidene til Mario Tronti og Antonio Negri14. For arbeideristene kan arbeidskraft skilles fra andre varer ved at den aldri kan bli fullstendig underlagt kapitalens kontroll. Arbeideren besitter en potenza – en kraft – som denne kan velge å anvende for å å nå egne målsetninger, også når disse går på tvers av kapitalens behov. Mens teknologideterministiske tilnærminger setter teknologisk utvikling i førersetet på historiens lokomotiv, snur arbeideristene det hele på hodet, og forstår den teknologiske utviklingens form som resultat av det de forstår som arbeiderklassens autonome egenaktivitet.

Den motsetningsfylte enheten mellom samfunn og natur

For Malm kan konseptet om en autonom potenza også anvendes for å teoretisere ­naturens uregjerlighet.15 Idet vi formelt trer inn i den geologiske perioden antroposcenen, som defineres av at menneskelig aktivitet er det som i størst grad former klodens geologi og økosystemer, hevder samtidig naturen på brutalt vis sin autonomi gjennom den globale oppvarmingen.16 Slik arbeideren, samme hvor hardt kapitalen måtte streve etter det, aldri kan underlegges fullstendig kontroll, kan til syvende og sist heller ikke naturen det.

En konseptualisering av denne motsetningen mellom samfunn og natur må for Malm være en sentral del av enhver teoretisering som kan ligge til grunn for et veikart verdt å følge. I The Progress of This Storm går han derfor til frontalangrep på et utvalg innflytelsesrike teoretiske tradisjoners måte å tilnærme seg klimakrisa på. Konstruktivistiske tilnærminger representert ved Noel Castree og Neil Smith får det glatte lag for å fornekte naturens autonomi, mens forsvarere av det Malm kaller hybridistiske tilnærminger, representert ved Donna Haraway og Bruno Latour, kritiseres for motsatt å avskaffe det sosiale som noe distinkt fra naturen som helhet. «Naturen kan ikke reduseres til mennesker, som er del av den; mennesker kan ikke reduseres til naturen, som er del av dem», påpeker Malm17. For ham må både det sosiale og naturen forstås som autonome, men samtidig internt relaterte kategorier. Denne tilnærmingen åpner for at en kan snakke om den oppvarmende ­tilstanden som en historisk naturprosess som på en og samme tid er både skapt av mennesker og utenfor menneskelig kontroll.

Hvordan ser Malms politiske veikart ut?

Hvordan ser så Malms veikart ut på et mer konkret politisk nivå? Som jeg var inne på i innledningen, er et gjennomgående tema i Malms bøker klimakrisas prekære karakter. «Hadde nedbyggingen av den fossile økonomien begynt […] i 1992», skriver Malm, «når CO2-konsentrasjonen i atmosfæren var på 355 deler per million heller enn dagens 400, kunne trikset i hvert fall hypotetisk vært gjort med […] litt skatter her, noe toll der, [og] noe rabatt på elektriske biler – men jo lenger utsettelse, jo mer dramatisk må nedbyggingen bli når den starter».18 I og med at dette ikke er skjedd, må det ifølge Malm sterkere lut til enn «litt forsiktig pirking borti markedet».19 Tiden er nå overmoden for politiske tiltak av en langt mer inngripende art.

Hva er det så Malm ser for seg? Sosialistisk revolusjon? I følge Malm er forestillinger om at revolusjon som strategi for å stanse oppvarmingen kan lykkes ønsketenkning. Slik han ser det, har erfaringen fra de siste to århundrenes kamp for sosalisme vist at det «ikke bare er latterlig, men uansvarlig» å gå inn for at en i løpet av en håndfull år – som er det som må til om en skal kunne bremse utslippene tidsnok – skal kunne makte å relegere privateiendommen og kapitalismen til historiens skraphaug. I stedet bør bevegelsens agitasjon og aksjonisme settes inn mot å presse staten til umiddelbart å stanse all ekspansjon av infrastruktur for fossil energi og stenge den som allerede eksisterer20.

Med Malms ord bør veien videre for klima­bevegelsen være at den intet mindre enn «rekonstituere[r] seg som en rivningsgjeng» for fossilkapitalens infrastruktur21. I det avsluttende kapittelet av Fossil Capital antyder han mer eller mindre eksplisitt at den britiske generalstreiken i 1842 kan være en passende historisk hendelse å se til for inspirasjon. Ikke ulikt hvordan de streikende arbeiderne i 1842 demonstrerte sin potenza ved å sabotere produksjonen gjennom å trekke pluggene ut av dampkokerne i fabrikkene, bør klimabevegelsen i dag fysisk sabotere den fossile infrastrukturen gjennom for eksempel masseblokader22. Sistnevnte strategi har allerede i en årrekke vært adoptert av blant andre tusenvis av aktivister i den tyske bevegelsen Ende Gelände, som ved flere anledninger har lyktes i å midlertidig stanse produksjonen i tyske kullverk, aksjoner som Malm ved flere anledninger personlig har tatt del i. Dersom denne typen aksjoner ikke «multipliserer seg til aksjon i hver eneste region av den fossile økonomien», skriver han, «forblir det usannsynlig at nullutslipp[s-samfunnet] vil skje»23.

Selv om Malm legger stor vekt på massemobiliseringer og direkte aksjon, er han ingen anarkist. I stedet går han så langt som å hevde at «[D]ersom enkelte tendenser tror at direkte aksjon er nok, lider de av vrangforestillinger»24. Slik Malm ser det, er staten helt nødvendig for å koordinere det massive prosjektet som en omstilling bort fra fossil kapital er. Ikke bare stiller han seg positiv til initiativer for statlig dirigert, grønn omstilling av økonomien – slik som de mange ulike New Deal-inspirerte kampanjene for en «Green New Deal», men han argumenterer på nokså provokativt vis for at en bør gå enda lenger: I stedet for å se etter historiske analogier for hva som i dag behøves i mellom- og etterkrigstidens statlige intervensjoner i økonomien, gjør krisas alvorlighetsgrad og det at enhver løsning på den er inkompatibel med fossilkapitalens behov, at vi er kommet dit at den mest nærliggende analogien for hva som bør gjøres er bolsjevikenes krigskommunisme i årene etter den russiske revolusjonen i 1917. Blant aktuelle tiltak skissert opp av Malm, og som uten tvil er ment å ha en provokativ brodd, er forbud mot import av kjøtt fra utlandet og statlig pålagt veganisme (sic!)25.

Disse problemstillingene er blant temaene for Malms kommende bok Corona, Climate, Chronic Emergency: War Communism in the Twenty-First Century, som kommer fra Verso i september. Forhåpentligvis vil utgivelsen supplere analysen i Fossil Capital og The Progress of This Storm og bidra til enda klarere konseptuelle veikart for klimabevegelsen. I Andreas Malm sine analyser finner venstresiden i Norge en solid marxistisk analyse som ikke bare forklarer hvordan vi havnet her, men også bruker de historiske erfaringene arbeiderbevegelsen har gjort seg i kampen mot (fossil)kapitalen som utgangspunkt for å utarbeide realistiske strategier for hvordan vi kommer oss ut. Det er noe det fossile Norge virkelig trenger.

 

1 Malm, A. (2017). The Progress of this Storm. Nature and Society in a Warming World. Verso. s. 16. Min oversettelse.

2 https://jacobinmag.com/2020/06/andreas-malm-coronavirus-covid-climate-change

3 https://www.penguinrandomhouse.com/books/654307/how-to-blow-up-a-pipeline-by-andreas-malm/

4 Marx’ ellevte tese om Feuerbach. https://www.marxists.org/archive/marx/works/1845/theses/theses.htm

5 The Progress. s. 226

6 Ibid. s. 16.

7 Fossil Capital. s. 10. Min oversettelse.

8 En tilnærming til historisk utvikling en finner eksempler på i en rekke tradisjoner. Innen den marxistiske var G. A. Cohen en fremtredende representant for et slikt syn.

9 Som begge skrev/skriver innen en tradisjon som ofte omtales som «politisk marxisme».

10 Nærmere bestemt i kapittel 26 i vol. 1.

11 Fossil Capital. s. 80. Malm anslår at kullkraft oversteg 50 prosent en gang mellom 1834 og 1838.

12 Kullkraftens fordeler i rom utlegges i kapittel 7 av Fossil Capital.

13 Kullkraftens fordeler i tid behandles i kapittel 8 av Fossil Capital.

14 Blant andre navn, som Silvia Federici, Raniero Panzieri og Harry Cleaver. En god (og den eneste engelskspråklige) gjennomgang av tradisjonens oppkomst og utvikling kan leses i Wright, S. (2002). Storming Heaven: Class Composition and Struggle in Italian Autonomist Marxism. Pluto Press.

15 Se kapittel 7 i The Progress.

16 Malm er forøvrig svært kritisk til begrepet antroposcenen, som impliserer at menneskeheten som helhet har ansvaret for klimakrisa, og foreslår derfor det alternative begrepet capitaloscenen, som uttrykkelig spesifiseres hvor ansvaret hører hjemme. Se Fossil Capital s. 391-396.

17 Ibid. s. 160.

18 Fossil Capital. s. 383.

19 Ibid.

20 Ibid. s.

21 The Progress. s. 16.

22 Se kapittel 10 i Fossil Capital for en levende og inspirerende utleggelse om generalstreiken i 1842.

23 Les Malms refleksjoner etter 2016s Ende Gelände her: https://salvage.zone/online-exclusive/the-end-of-the-road-andreas-malm-on-the-ende-gelande-protests/ Min oversettelse.

24 Ibid.

25 Bokmelding om Malms kommende bok: https://mronline.org/2020/08/06/a-review-of-andreas-malms-corona-climate-chronic-emergency-war-communism-in-t

Tidene forandrer seg, og nye radikale generasjoner vokser opp. Samtidig vokser ytre høyre. Hvordan møter vi denne utfordringen

og bygger varige flertallsallianser for et mer solidarisk samfunn?

---

Av Ronny Kjelsberg, universitetslektor ved NTNU og vara til fylkestinget i Trøndelag for Rødt.
Foto: Jean-Philippe Delberghe

 

Et nytt fellesskap

For å oppnå politisk forandring må man bygge fellesskap og allianser – allianser mellom krefter som til sammen kan danne et flertall og endre den politiske kursen i samfunnet. Det er blant annet dette Thomas Piketty omtaler som «egalitære koalisjoner» i sin nye bok Kapital og ideologi (Piketty, 2020 s. 35). Knappest noe samfunn har skapt en utvikling i retning mindre ulikhet uten å ha klart å bygge en slik koalisjon.

Vi lever i en tid hvor de globale utfordringene både økonomisk og miljømessig skriker etter en ny kurs, samtidig som ytre høyre styrker seg i mange land. Det krever en grundig gjennomtenkt strategi for alliansebygging hos den politiske venstresida som vil ha en kurs vekk fra nyliberal økonomisk politikk, og redde planeten.

Dette er ikke en ny utfordring, men tidene forandrer seg, nye generasjoner dukker opp og gamle forsvinner. Derfor må gamle spørsmål kontinuerlig tas opp til ny debatt for at man skal kunne bygge flertall.

Det har nemlig de siste årene utkrystallisert seg mulighetene for en slik koalisjon. På tross av tilbakeslag har vi sett en fremvekst av, og oppslutning om, bevegelser til venstre for sosialdemokratiet vi ikke har sett noe i nærheten av siden «eurokommunismen» på 70-tallet, eller kanskje ikke siden mellomkrigstiden. I årene etter finanskrisa i 2008 ble partier som Syriza, Podemos og Sinn Fein seriøse utfordrere til makten i sine respektive land. Det samme ble etter hvert politikere som Jeremy Corbyn og Bernie Sanders. På tross av at de ikke holdt helt til målstreken, er dette politiske bevegelser vi ikke har sett på mange tiår. Bak mange av disse bevegelsene ser vi en koalisjon av tradisjonelle arbeidervelgere som stemmer på mindre økonomiske forskjeller, trygge jobber og bedre velferdsordninger, samt en ny radikal ungdomsgenerasjon (se f.eks. Horgan-Jones, 2020). Dette er bevegelser som kan samles, men alliansen kan også være skjør. Jeremy Corbyn klarte det i 2017, men mislyktes som kjent i 2019 (les mer om det hos Manifest Tidsskrift (Kjelsberg, 2019)).

I deler av den norske debatten både rundt Brexit og ellers (kanskje særlig i debattene hvor høyresiden har forsøkt å importere den amerikanske «kulturkrigen» til Norge), har det vært en tendens til å dra opp et skille mellom «eldre menn på bygda» og «unge høyt utdannede i byene», hvor førstnevnte gruppe gjerne har vært ansett som «arbeiderklassen». Det er grunnleggende misforstått. En meningsfull klasseanalyse, òg en mulig allianse for en ny kurs vil selvsagt måtte inkludere folk av begge kjønn, fra bygd og by, med og uten høyere utdanning. For å skjønne sistnevnte er det bare å se på hva LO gjør, som nå nettopp styrker seg blant ansatte med høyere utdanning gjennom «LO for alle»-prosjektet, og ser at det er helt nødvendig om de skal bevare organisasjonsgraden i en tid hvor halvparten av ungdomskullene tar høyere utdanning (Heyerdahl, 2019).

Dette er heller ikke nye innsikter. I avslutningen av boken Maktkamp fra 1989, skrev Reiulf Steen (Steen, 1989, s. 271) om betydningen av nettopp å bygge allianser på tvers av utdanningsgruppene:

[H]va er, sosialt sett, forskjellen på en industriarbeider, en håndverker, en lærer og en helsearbeider? Forskjellen er sannsynligvis og som oftest at industriarbeidere og i hvert fall håndverkere vil tjene noe bedre enn læreren og helsearbeideren. Det viktigste er hva de har felles: At de trenger å selge sin arbeidskraft og sine evner og at de kan ha innflytelse over samfunnsutviklingen ved det de er, ikke ved det de har. Bare ved det de yter, ikke ved det de eier. Derfor kan de ha innflytelse bare ved at de står sammen og at de har en bevegelse å stå sammen i. Denne bevegelsen er arbeiderbevegelsen.

Behovet for å inkludere slike utdanningsgrupper i en egalitær allianse er bare blitt større siden den gang.

Enkelte kobler inkluderingen av folk med utdanning som høyredreining, og ser den i sammenheng med at mange tradisjonelle venstresidepartier de siste tiårene har økt sin appell i den økonomiske overklassen og mistet mye av sitt tradisjonelle arbeiderklassegrunnfjell (se f.eks. Kristjánsson, 2019). Dette står seg ikke mot data fra Piketty (2020, s. 38). Her ser vi at venstresidepartier både i USA og Europa hadde en kontinuerlig relativ vekst blant utdanningsgruppene i hele etterkrigstiden, mens de beholdt sin posisjon som partier for arbeiderklassen om man ser på økonomi heller en utdanning. Ja, i tiårene mellom 1960 og 80-tallet økte faktisk oppslutningen blant de høyest utdannede, samtidig som den økte blant de med lavest inntekter i USA og Frankrike, som er Pikettys eksempler. Det var først med høyredreiningen og nyliberalismen på 90-tallet at de tradisjonelle sosialdemokratiske partiene begynte å miste grepet om arbeiderklassen i økonomisk forstand.

Utfordringer med et nytt flertall

Men som vi så med Corbyns Labour i Storbritannia – slike allianser kan sprekke. Der sprakk den blant annet på EU-spørsmålet. Mange eldre rurale velgere ville ut av EU og satte det over Labours program. For yngre velgere var EU-motstanden derimot tydelig koblet til den xenofobe høyresida, og der møter vi en utfordring.

Skal man bygge en slik allianse kan man nemlig ikke assosiere seg med rasistiske, sexistiske eller andre former for diskriminerende krefter. I Fafos ungdomsbarometer fra 2017 var kamp mot rasisme faktisk den enkeltsaken som opptok ungdom aller mest (Andresen, Strand og Ødegård, 2017). Selv om andre undersøkelser med noe andre svaralternativer og formuleringer helt sikker kan gi noe andre svar, er dette et tydelig signal på at man vil miste ungdommen dersom man lefler med ytre høyre-tankegods.

Når ytre høyre promoterer seg på saker som tidligere har vært mest forbundet med venstresiden, som motstand mot frihandelsavtaler og EU-motstand, er det dermed ikke rart mange opplever det som en noe klam omfavnelse. Likevel har svaret fra de fleste toneangivende på venstresiden vært det åpenbare – at man må holde fast på sine standpunkter uavhengig av hva ytre høyre gjør (Herning, 2017; Meyer og Krogh, 2020; Kristjánsson, 2020).

Det er vanskelig å være uenig i det, men for meg kommer det i kategorien «nødvendig, men ikke tilstrekkelig». Når ytre høyre forsøker å profilere seg på frihandelsmotstand må vi slå tydelig fast at vår motstand mot for eksempel EU er rotfestet i noe helt annet enn deres nasjonalisme.

Vi ser nemlig at enkelte miljø som tradisjonelt har delt venstresidens ståsted i slike saker, som MDG, nå er i flyt mot en mer EU-vennlig politikk (Kjelsberg, 2018, MDG, 2020) som er mye mer ukritisk til frihandel, og en kjent venstreorientert kommentator som Sven Egil Omdal lanserer et nytt EU-positivt syn (Omdal, 2020). Og det er grunn til å tro at både MDG og Omdal er representative for deler av befolkningen vi trenger om vi skal mobilisere til et flertall for en radikal politikk i tiårene som kommer, folk som må være deler av vår egalitære koalisjon.

Det kan selvsagt være fristende å holde fast på den velkjente retorikken og politikken i frykt for å miste de eldre velgergruppene over til høyresida. Eldre velgere er mer trofaste, og de stemmer som kjent i større grad i valg. Men som KrF har sett de siste tiårene – det er en velgergruppe som er kraftig utsatt for naturlig avgang, og å satse på et slikt «grunnfjell» er en strategi som ikke har framtiden for seg. Vi må derfor bygge allianser som inkluderer ungdommen.

For å konkretisere: I 1900 jobbet 47 prosent av nordmenn i primærnæringene. I 2018 var tallet 3 prosent (SSB, 2020). Samtidig bor 82 prosent av befolkningen i byer og tettsteder i 2019 (SSB, 2019a). I 1906 var 70 prosent på bygda (SSB, 2015). Det betyr at de gruppene man måtte få med seg for å bygge en solid flertallskoalisjon på starten av forrige århundre er helt andre enn de gruppene man må slåss om i dag.

Vi finner endringer også i politiske holdninger, også i nyere tid. Innenfor det betente politikkområdet innvandring, blir nordmenn gradvis over tid mer og mer positive (SSB, 2019b). I tillegg vet vi at det er en sammenheng mellom kunnskap om, og kontakt med, innvandrere og mer positive holdninger (Brekke & Mohn, 2018, s. 10). Dette bildet forsterkes gjennom at nordmenn flest er mer skeptiske til høyreradikale enn til de minoritetene ytre høyre maler skremmebilder av (Tyldum, 2019 s. 33). Det gir en god indikasjon på at ytre høyres skremselspropaganda er nettopp det, og at økt kunnskap – noe stadig flere får, særlig i den yngre generasjonen – gjør at rommet for høyrepopulistisk innvandringsfiendtlig retorikk sakte blir mindre.

På tross av at lekkasje til den ytre høyresida er blitt heftig diskutert fra Magnus Marsdals Frp-koden (Marsdal, 2007), til Mímir Kristjánssons Martin Tranmæls metode (Kristjánsson, 2020), tyder mye på at dette, i hvert fall i Norge, er et minkende problem. At ytterfløyene på høyresida radikaliseres kan med dette ses på som en respons på manglende politisk gjennomslag, og ikke som et tegn på økt styrke.

Denne utviklingen bør dermed være en advarsel til den som måtte tenke at veien framover for venstresida går ved å stjele velgere fra høyre ved å konkurrere i kulturkonservatisme. Det er et vindu som er i ferd med å lukke seg, og ikke minst er det politisk feil (se f.eks. Sanders, 2018 s. 5).

Det kan være en vel så stor utfordring å sikre at de yngre velgergruppene slutter opp om et radikalt omfordelende prosjekt i en egalitær koalisjon, og ikke sklir inn mot et mer diffust liberalt sentrum som ikke evner å løse samfunnsutfordringen vi står overfor.

En bedre EU- og frihandelskritikk

Skal vi bygge en slik koalisjon, må vi ta et nytt blikk på argumentasjonen vår mot f.eks. EU. Det må vi gjøre gjennom å fokusere på hvordan blant annet EUs politikk, som er grunnfestet i frihandel, direkte undergraver verdier som ligger i kjernen for mange i den radikale ungdomsgenerasjonen som nå vokser fram.

Ikke minst handler dette om at frihandel øker de globale klimagassutslippene dramatisk. Det siste i en rekke studier som viser dette kommer fra en gruppe forskere i Japan som har vist at bare en tollreduksjon på 1 prosent for sentrale varer blant G20-landene, vil gi dramatisk økte CO2-utslipp (Islam, Kanemoto & Managi, 2019).

Selv WTO har lenge delvis erkjent disse problemene. I en rapport som gjennomgår tilgjengelig forskning erkjennes det at «the literature indicates that more open trade is likely to increase CO2 emissions» (WTO, UNEP, 2009 s. 141). Økte klimagassutslipp kommer fra økt transport og økt produksjon og forbruk. På sin temaside om forholdet mellom frihandel og miljø er WTO dermed mindre tydelige (WTO, 2020). Her peker WTO på at komparative fortrinn kan gjøre at varer kan produseres med mindre energibruk og mindre utslipp, og tåkelegger konklusjonen med et slags «det kommer an på». En litt mindre raus skribent kunne jo antydet at WTO her var «Merchants of Doubt» etter Naomi Oreskes og Eric Conways bok om klimafornektere (Oreskes, Conway, 2010).

Det er sant at det finnes eksempler på at handel gir lavere utslipp – norske drivhustomater vs. importerte spanske er et kjent tilfelle. Men er dette årsaken til det store flertall av varer som produseres langt unna der de forbrukes? Nei. Årsaken til at for eksempel Kina produserer nesten all vår forbrukerelektronikk er ikke at råvarene finnes der eller at de har særlig tilgang på billige rene energikilder (som norsk vannkraft) – det er rett og slett at de har langt lavere lønnsnivå, og langt dårligere arbeidsvilkår enn i for eksempel Norge. Et høyt kunnskapsnivå og et autoritært regime som sikrer «forutsigbare rammevilkår», hjelper også. Derfor sendes norsk fisk til Kina for å videreforedles og pakkes, og sendes tilbake for forbruk. Dette er hovedregelen når det gjelder frihandelen, og det er derfor mer grundige undersøkelser kommer med mye tydeligere svar enn WTO.

Dette gjelder selvsagt også innad i EU. Mens fri flyt av kapital, varer, tjenester og mennesker er selve fundamentet for unionen, har alle forsøk på å lage et «sosialt» felles fundament strandet og fislet ut i sanden (Se f.eks. Ingrid Grønli Åms bok om fransk venstresides trøblete forhold til unionen (Åm, 2018)). EUs frihandel er dermed også en frihandel med økte utslipp som konsekvens.

Økt produksjon og forbruk kunne kanskje vært bra om det kom de som trenger det til gode, men som store mengder forskning, blant annet popularisert i Ulikhetens pris (Wilkinson og Pickett, 2012) har vist, slår ikke økt økonomisk vekst positivt ut på levekår i den rikere delen av verden. Det gjør tvert imot lave sosiale ulikheter.

En annen konsekvens av fri-flyt-kapitalismen er nettopp stadig økende sosiale ulikheter. Dette har vi sett både i Europa og resten av verden de siste tiårene, den mest kjente beskrivelsen er kanskje Thomas Pikettys Kapitalen for det 21. århundre (Piketty, 2014). Det mange kanskje ikke er klar over, er at økte sosiale ulikheter også bidrar til framveksten av nettopp høyreekstremismen som noen ser EU som bolverk mot.

En studie fra 2017 (Kunst, Fischer, Sidanius og Thomsen, 2017) viser at jo større ulikhetene er, jo større er motivasjonen hos privilegerte grupper for å forsvare posisjonen sin og opprettholde sosiale hierarkier, inkludert å diskriminere og forfølge innvandrere, være sexistiske og til og med benytte vold.

Etter den økonomiske krisa i 2008 var det en framvekst på venstresida mange steder, og mange ønsket en annen politikk for mer utjevning i Europa. Det lå bak både Francois Hollandes valgseier i Frankrike i 2012, men kanskje mest tydelig Syrizas seier i Hellas i 2015, og i fremganger for bevegelser for en mer utjevnende økonomisk politikk i flere andre land.

Dette håpet ble derimot brutalt stoppet av EUs strenge kuttpolitikk i møte med krisa. EU har i stor grad traktatfestet at selv tradisjonell keynesiansk motkonjunkturpolitikk er ulovlig, og EUs politikk mot Hellas fikk som kjent selv normalt fiskalt konservative IMF til å heve øyenbrynene og komme med forsiktige protester – til liten nytte.

Ideen om EU som bolverk mot høyrepopulismens fremganger er dermed grunnleggende misforstått. Det samme er ideen om at EU skal redde oss fra klimakrisa.

EU kan sette seg strenge klimamål, og komme med satsinger som det nylige vedtaket om «European Green Deal» (European Comission, 2020). De kan til og med få gode resultater på papiret (alle de unødvendige forbruksvarene vi forbruker i Europa havner jo på kvoten til landet som produserer det). EU kan tidvis også prisverdig reagere mot de verste utslagene fra statsledere fra ytre høyre. Likevel er EUs traktatfestede økonomisk politikk basert på frihandel og evig vekst – en politikk som er uforenelig med å løse klimaproblemene, og som styrker nettopp ytre høyre, noe vi også så i det siste EU-valget.

En politikk som kan bekjempe høyreekstremismens frammarsj og redde klimaet, må derfor ha to tanker i hodet på en gang. Den må ha et hovedfokus på å føre en økonomisk politikk for storstilt sosial utjevning, slik at man kan få samfunn som bygger tillit og som holder sammen. Men den må også være kompromissløs både i kampen for å redde planeten vår og i sin motstand mot rasisme og annen autoritær politikk.

Dette må dermed også være det grunnleggende i venstresidas kritikk av EU og frihandelsavtaler i tiden som kommer, dersom vi skal bygge brede egalitære allianser som skaper flertall på tvers av generasjoner og geografi. Enkle besvergelser for eksempel om «nasjonal sjølråderett» treffer stadig færre.

 

Litteratur

Andresen, Silje, Strand, Anne Hege og Ødegård, Anne Mette (2017). Fagforbundets ungdomsbarometer 2017. Fafo-rapport 2017:32. Fafo. Hentet fra https://www.fafo.no/images/pub/2017/20640.pdf

Brekke, Jan-Paul & Mohn, Ferdinand Andreas (2018). Holdninger til innvandring og integrering i Norge Integreringsbarometeret 2018. Institutt for samfunnsforskning. Rapport 2018:8. Hentet fra https://www.imdi.no/contentassets/9f6bf228de9342d2acd9b43063c49c63/integreringsbarometeret-2018-holdninger-til-innvandrere-og-integrering.pdf

European Comission (2020). A European Green Deal. Hentet fra https://ec.europa.eu/info/strategy/priorities-2019-2024/european-green-deal_en

Heyerdahl, Ragnhild (2019). Nå skal LO kapre uorganiserte ingeniører, arkitekter, sykepleiere, lærere og akademikere. Frifagbevegelse.no 20.9.19. Hentet fra https://frifagbevegelse.no/nyheter/na-skal-lo-kapre-uorganiserte-ingeniorer-arkitekter-sykepleiere-larere-og-akademikere-6.158.650756.5e2a0b0158

Herning, Linn (2017). Ytre høyre gjør nå krav på standpunkter jeg selv har. Morgenbladet 27.1.17. Hentet fra https://morgenbladet.no/ideer/2017/01/linn-herning-om-ytre-hoyres-standpunkter

Horgan-Jones, Jack (2020). How the youth vote played out for Sinn Féin and the Greens. Irish Times 9.2.20. Hentet fra https://www.irishtimes.com/news/politics/how-the-youth-vote-played-out-for-sinn-f prosentC3 prosentA9in-and-the-greens-1.4167316

Islam, Moinul, Kanemoto, Keiichiro og Managi, Shunsuke (2019). Growth potential for CO2 emissions transfer by tariff reduction. Environmental Research Letters,Volume 14, Number 2. Hentet fra https://iopscience.iop.org/article/10.1088/1748-9326/aaf688

Kjelsberg, Ronny (2018). MDG i full spagat når de angriper Rødt for systemkritikk. Radikal Portal 18.7.2018. Hentet fra https://radikalportal.no/2018/07/18/mdg-i-full-spagat-nar-de-angriper-rodt-for-systemkritikk/

Kjelsberg, Ronny (2020). Lærdommer fra Storbritannia: Legg bort de norske brillene. Manifest tidsskrift 8.1.2020. Hentet fra https://www.manifesttidsskrift.no/laerdommer-fra-storbritannia-legg-bort-de-norske-brillene/.

Kristjánsson, Mímir (2019). Lang dags ferd mot Gro, Klassekampen Bokmagasinet 26.10.2019. Hentet fra https://dagens.klassekampen.no/2019-10-26/lang-dags-ferd-mot-gro

Kristjánsson, Mímir (2020). Martin Tranmæls metode. Manifest

Kunst, Jonas R.,Fischer, Ronald, Sidanius, Jim og Thomsen, Lotte (2017). Preferences for group dominance track and mediate the effects of macro-level social inequality and violence across societies. PNAS May 23, 2017 114 (21) 5407-5412. Hentet fra https://www.pnas.org/content/114/21/5407

Marsdal, Magnus (2007). Frp-koden. Manifest

MDG (2020). Europapolitikk. Hentet fra https://www.mdg.no/europapolitikk

Meyer, Astrid Hygen og Krogh, Marie von (2020) Folkets Fiskaa. Klassekampen 6.3.20.

Hentet fra https://dagens.klassekampen.no/2020-03-07/portrett

Omdal, Sven Egil (2020) Nå sier jeg ja til et annet EU. Stavanger aftenblad 7.2.20. Hentet fra https://www.aftenbladet.no/meninger/kommentar/i/RRBkkA/na-sier-jeg-ja-til-eu-til-et-annet-eu

Oreskes, Naomi og Conway, Eric (2010). Merchants of Doubt: How a Handful of Scientists Obscured the Truth on Issues from Tobacco Smoke to Global Warming. Bloomsbury Press.

Piketty, Thomas (2014) Kapitalen i det 21. århundre. Cappelen Damm

Piketty, Thomas (2020). Capital and Ideology. Harvard University Press

Sanders, Bernie (2018). Where We Go from Here. Thomas Dunne Books

SSB (2015). Befolkningsendringer, etter kjønn, bygder/byer, statistikkvariabel og år. Hentet fra https://www.ssb.no/statbank/table/10759/tableViewLayout1/

SSB (2019a). Tettsteders befolkning og areal. Hentet fra https://www.ssb.no/befolkning/statistikker/beftett

SSB (2019b). Holdninger til innvandrere og innvandring. Hentet fra https://www.ssb.no/statbank/table/08778/

SSB (2020). Næringene vi jobber i: Endringer fra 1900 til i dag.

Hentet fra https://www.ssb.no/nasjonalregnskap-og-konjunkturer/faktaside/norsk-naeringsliv

Steen, Reiulf (1989). Maktkamp: nye bilder fra et liv. Tiden

Tyldum, Guri (2019) Holdninger til diskriminering, likestilling og hatprat i Norge 2. utgave. Fafo-rapport 2019:26. Hentet fra https://www.fafo.no/images/pub/2019/20723.pdf

Wilkinson, Richard og Pickett Kate (2012). Ulikhetens pris. ResPublica.

WTO, UNEP (2009). Trade and Climate Change. Rapport. Hentet fra https://www.wto.org/english/res_e/booksp_e/trade_climate_change_e.pdf

WTO (2020) The impact of trade opening on climate change. Hentet fra https://www.wto.org/english/tratop_e/envir_e/climate_impact_e.htm

Åm, Ingrid Grønli (2018) Hjelp, vi er i EU. Manifest

På denne lille kloden
støter noen få fluer mot muren,
de summer uten stans,
noen ganger gjennomtrengende,
noen ganger klagende.
Maurene på locust-treet bryster seg karslig som stormakt,
og døgnfluene legger lettsindige planer om å velte kjempetreet.
Vestavinden sprer løvet over Changan,
og pilene svirrer gjennom luften.

Så mange bragder skriker etter å bli utført,
og alltid er de presserende.
Verden ruller videre,
tiden presser på.
Ti tusen år er for lenge,
grip dagen, grip timen!
De fire verdenshav stiger, skyer og bølger raser.
De fem verdensdeler skjelver, stormen raser og tordenen ruller.
Vekk med alle skadedyr!
Vår kraft er uimotståelig.

9. januar 1963

Av Svein Johnsen

 

Marxismen ble grunnlagt av Karl Marx og Friedrich Engels. I kamp mot borgerlig og småborgerlig ideologi innen arbeiderbevegelsen utviklet de den vitenskapelige sosialismen, gjorde den til en enhetlig verdensanskuelse. De gjorde sosialismen om fra en fjern utopi til en kjempende vitenskap, et skarpslepent våpen i hendene på den undertrykte klassen.

I den etterfølgende epoken var det særlig Lenin og de russiske bolsjeviker som utviklet marxismen. Kapitalismen gikk over i sitt høyeste og siste stadium imperialismen, som skjerpet kapitalismens motsetninger til det ytterste. I denne epoken dukket revisjonismen opp som en retning. Kautsky, Bernstein og andre ledere i den annen internasjonale rettet og reviderte marxismens sentrale punkter, margstjal dens revolusjonære grunnlag for å gjøre den akseptabel for borgerskapet. I kamp mot disse borgeragentenes renegatpolitikk vokste leninismen fram. Lenin utviklet bl.a. teorien om partiets organisasjon og kapitalismens utvikling til imperialisme. Lenins etterfølger og trofaste kampfelle, den store marxist-leninisten Stalin, skrev at marxismen-leninismen er marxismen under imperialismen og den proletariske revolusjonens tidsalder. Stalin var selv med på å utvikle den proletære klassekampteorien under proletariatets diktatur og den sosialistiske oppbygningen.

Hovedoppgavene for verdens folk

Etter den annen verdenskrig ble den kommunistiske bevegelsen stilt overfor nye oppgaver. Kapitalismens allmenne krise skjerpet seg og la dermed grunnlaget for nye motsetninger, som krever sine løsninger. Det er for det første å befeste og utvikle proletariatets diktatur i de sosialistiske land, for det andre å frigjøre de koloniale og halvkolonialelandene i Asia, Afrika og Latin-Amerika fra imperialismen og føydalismens åk, dvs. gjennomføre en nasjonal-demokratisk revolusjon, og for det tredje gjennomføre den sosialistiske revolusjonen i de land hvor imperialistene og sosialimperialistene har makten.

Som Lenin dengang anviste de riktige løsninger på datidens spørsmål, er det Mao Tsetung som i dag har anvist den riktige løsning på dagens spørsmål. La oss illustrere dette med et eksempel, proletariatets diktatur. Bolsjevikene i Russland vant makten og befestet den i motsetning til andre land, hvor revolusjonære oppstander ble druknet i blod. Bare under Lenins og bolsjevikenes riktige ledelse var dette mulig, fordi han konkret analyserte forutsetningene for proletariatets diktatur.

Etter den annen verdenskrig var en av hovedoppgavene å befeste proletariatets diktatur. Revisjonistklikken i Sovjet som under Krustsjov, seinere Bresjnev og Kosygin, tok makta etter Stalins død, løste dette spørsmålet ved å benekte nødvendigheten av proletariatets diktatur. Under påskudd av å innføre «hele folkets stat» har de i stedet opprettet sitt eget byråkrat-kapitalistiske diktatur over Sovjet-folket. Mao Tsetung derimot så problemet klart og gjennom den store proletariatets kulturrevolusjon har de kinesiske kommunistene styrket folkets makt på alle områder.

Dette eksempel og utallige andre viser at Mao Tsetungs teorier, sammenfattet i uttrykket Mao Tsetungs tenkning er marxismen-leninismen i dag liksom leninismen var marxismen i den foregående epoken. Og derfor er det nødvendig å tilegne seg og anvende i praksis Mao Tsetungs tenkning for å løse de oppgaver som stilles overfor de norske marxist-leninister. Før vi går over til å behandle de spesielle kjennetegn ved Mao Tsetungs tenkning, tar vi med nok et aktuelt eksempel som belyser hvordan det er nødvendig å anvende Mao Tsetungs tenkning for å vinne framgang.

De nasjonale og demokratiske frigjøringsbevegelser utkjemper i mange land harde kamper mot USA-imperialismens marionettetropper og mot intervensjonstropper. Typisk for alle de bevegelsene som har framgang er at de i praksis tillemper Maos teori om folkekrig, og kjemper for en nasjonal-demokratisk revolusjon. Uten å ta i bruk den mest avanserte rettleiing for folkenes frigjøring ville bevegelsene gå under, splittes opp og druknes i blod, jfr.Castroist-bevegelsene i Latin-Amerika.

Mao Tsetungs tenkning er allmenngyldig

Et av borgernes og revisjonistenes viktigste «argumenter» mot Mao Tsetungs tenkning er at den springer ut av «kinesiske forhold». Kanskje gjelder den i Kina og i «den tredjeverden», men ikke i Norge, sier de. En slik påstand viser at de ikke har forstått de grunnleggende trekk ved marxismen-leninismen, at den er allmenngyldig fordi den har tatt opp i seg erfaringene fra alle undertrykte klassers kamp for frigjøring og fordi den representerer en vitenskapelig generalisering av disse erfaringer. Derfor er Mao Tsetungs tenkning universell som leninismen. Den historiske og dialektiske materialismen er ikke bundet av tid og sted, men den gjelder utviklingens lover.

Følgelig: Marxismen er en verdensanskuelse, en historie-oppfatning og en økonomisk og politisk teori, dvs. altomfattende. Mao Tsetungs tenkning, som er en videreutvikling av marxismen, er derfor også altomfattende. MaoTsetung har forsvart og videreutviklet alle de bestanddeler i marxismen-leninismen som folket trenger i sin teori og praksis for å gjøre revolusjon. De viktigste er etter vår oppfatning følgende:

1. Læren om motsigelsen.
2. Læren om partiet.
3. Læren om folkekrigen.
4. Læren om imperialismen.
5. Læren om den nasjonal-demokratiske revolusjon og dens forbindelser med den sosialistiske revolusjonen iden koloniale og halvkoloniale verden.
6. Læren om den sosialistiske oppbygningen.
7. 7. Læren om kulturrevolusjonen.

Selvsagt er det umulig å behandle alle disse emner utdypende i en artikkel, og vi skal derfor begrense oss til enkelte bestanddeler av marxismen i vår tid.

Læren om motsigelsene

Ifølge Mao Tsetung er loven om motsigelsen den viktigste del av dialektikken. Og for ham er denne loven noe annet enn «boklærdom», slik den gjerne betraktes av revisjonister. Et av de viktigste bevis på dette er hans utgreiing om de forskjellige typer motsigelser, f. eks. hovedmotsigelsen og sekundære motsigelser som er underordnet denne. Med hovedmotsigelsen mener vi den motsigelsen som har avgjørende innflytelse på tingenes eller foreteelsenes utvik-ling. I Norge går f. eks. hovedmotsigelsen mellom folket og monopolkapitalen. Andre, f. eks. motsigelsen mellom by og land, er underordnet denne hovedmotsigelsen og kan bare finne sin endelige løsning etter at hovedmotsigelsen er løst gjennom den sosialistiske revolusjonen. Et eksempel på hvordan reformistene forvrenger spørsmålet om motsigelsen finner vi i lønnsoppgjøret når de snakker om «solidarisk lønnspolitikk». Ifølge dem får arbeiderklassen ved lønnsoppgjøret tildelt en «kake», hvis størrelse er fastlagt på forhånd av den «realøkonomiske ramma». Følgelig går hovedmotsigelsen i lønnsoppgjøret mellom høytlønte og lavtlønte, sier reformistene, og forsøker å skjule at lønnsoppgjøret er en kamp mellom folket og monopolkapitalen. Slik kan studiet i Mao Tsetungs tenkning hjelpe oss til å gjennomskue og avsløre reformistenes klasseforræderiske politikk i praksis.

Men det finnes også forskjellige typer motsigelser som må løses på forskjellig måte. Mao Tsetung legger stor vekt på forskjellen mellom antagonistiske og ikke-antagonistiske motsigelser. Mellom klasser kan det være antagonistisk motsigelse, f.eks. mellom arbeiderklassen og monopolkapitalen, som bare kan løses gjennom den sosialistiske revolusjonen. Andre motsigelser, som mellom arbeiderklassen og småborgerskapet, mellom arbeiderne og funksjonærene er ikke-antagonistiske og må finne andre løsningers om gjennom overbevisning og diskusjon og gjennom felles kamp.

Å forveksle antagonistiske med ikke-antagonistiske motsigelser kan skape store vanskeligheter; å løse motsigelsen mellom arbeid og kapital gjennom diskusjon og overbevisning ville bli dyrt for arbeiderklassen i lengden. Det finnes eksempler på at Stalin forvekslet ulike typer motsigelser, og dette førte til at han begikk feil. Det var først Mao Tse-tung som formulerte disse spørsmål klart og la grunnlaget for en korrekt praksis.

Mao Tsetung legger også vekt på å behandle motsigelsene riktig. En ikke-antagonistisk motsigelse kan nemlig forvandles til en antagonistisk motsigelse, som tilfellet er etter Krusjtsjov-revisjonistenes forræderi mot den internasjonale kommunistiske bevegelse. Ved å legge grunnen for en gjenreisning av kapitalismen i Sovjet og å føre en sosial-imperialistisk politikk har lederne i Kreml 1) forvandlet motsigelsen mellom seg og Sovjet-folket til en antagonistiskmotsigelse og 2) forvandlet den antagonistiske motsigelse mellom seg og USA-imperialismen til en ikke-antagonistisk motsigelse. Dette forklarer hvorfor det i dag ikke er mulig med noen «aksjonsenhet» mellom verdens kommunister og lederne i Kreml.

I forholdet mellom de ulike typer motsigelser finner vi også motsigelsene mellom folket og folkets fiender og motsigelser innen folket. Dette gjelder motsigelsenes karakter. Allmennt har motsigelsene mellom folket og dets fiender en antagonistisk form, mens motsigelsene innen folket har en ikke-antagonistisk form. Men i dette forholdet kan antagonismens form under de forskjellige betingelser bytte plass. Mao Tsetung gir selv et eksempel på dette fra den anti-japanske motstandskampen da det gjaldt å forene alle patriotiske lag av folket i kampen mot Japan:

«Motsigelsen mellom det nasjonale borgerskap og arbeiderklassen er en motsetning mellom utsugere og utsugete og er i sin natur antagonistisk. Men under de faktiske betingelser som råder i Kina kan denne antagonistiske klassemotsetning, om den behandles på en riktig måte, omformes til en ikke-antagonistisk motsetning og løses med fredlige midler.»

Kulturrevolusjonen

Et område hvor Mao i fullt monn har fått vise en forening av dyp teoretisk innsikt og praktisk lederskap er spørsmålet om den sosialistiske oppbygningen og kulturrevolusjonen. Gjennom selv å lede KKP da det førte hele det kinesiske folket i den nasjonaldemokratiske og sosialistiske revolusjonen og samtidig kunnet studere de negative erfaringer fra Sovjet etter den 20. partikongress i 1956, har Mao et erfaringsmateriale som ingen annen kommunistisk leder.

Gjennom sitt langsiktige perspektiv for sosialismens oppbygning og gjennom å påpeke klassekampens eksistens har Mao Tsetung tilført marxismen viktige erfaringer på dette området som f. eks. Stalin ikke hadde noen muligheter for å oppdage.

Den store proletariske kulturrevolusjonen viste at selv under proletariatets diktatur kan klassekampen skjerpes til det akutte. Den viste samtidig nødvendigheten av å mobilisere massene til forsvaret for sosialismen og støtte seg på dem i kampen mot folkets fiender, med Liu Chao Chi i spissen. Særlig viktig var her det politiske aspekt, klasse-aspektet. Det var den herskende klassen, proletariatet og dens forbundsfeller som konsoliderte sin ledelse i kultur-revolusjonen og utstrakte denne ledelsen til alle områder, både produksjonens, kulturens, politikkens og økonomiens område.

Kulturrevolusjonens betydning kan derfor knapt overdrives, særlig på bakgrunn av erfaringene fra det tidligere sosialistiske Sovjetunionen og de tidligere folkedemokratiene. Der har byråkratledere overtatt de gamle herskernes rolle og danner nå en ny herskende gruppe i samfunnet som har alle overklassens kjennetegn. En liknende utvikling i Kina ville vært en enorm seier for imperialismen og ført til ennå større ødeleggelser av den kommunistiske verdensbevegelse enn tilfellet var etter Krusjtsjov-gruppas maktovertakelse i SUKP.

Folkekrigen

Mao Tsetung var den første som foretok en gjennomgripende analyse av folkekrigens strategi og taktikk. Riktignok er partisankrig ingen ny historisk foreteelse, den ble bl. a. nyttet under intervensjonskrigen i Sovjet-statens unge år og under den annen verdenskrig, men generaliseringen er Maos verk, og han har også brakt den opp i et nyttstadium.

De viktigste elementene i folkekrigen er det kommunistiske partis ledende rolle, en enhetsfront av alle patriotiske lag av folket under partiets ledelse og en folkehær. Teorien om folkekrigen og den nasjonaldemokratiske revolusjonen er de viktigste våpen for alle folk og nasjoner som i dag kjemper mot imperialistisk aggresjon i Asia, Afrika og Latin-Amerika. Den gir samtidig nøkkelen til å forstå hvorfor de nasjonale frigjøringsbevegelser rent militært er i stand til å seire over en tilsynelatende mange ganger sterkere imperialistisk aggresjonsmakt.

For å vinne en folkekrig er den viktigste betingelsen et marxist-leninistisk parti som fører masselinja. Dernest en enhetsfront av klasser og lag som har felles interesser i å bekjempe de utenlandske inntrengerne og kompradorborgerskapet. Innenfor enhetsfronten vil det uunngåelig eksistere klassekamp og fastheten blant forbundsfellene varierer fra situasjon til situasjon. Derfor er det nødvendig for det kommunistiske parti samtidig å drive sin egen agitasjon og propaganda og framfor alt bevare sin uavhengighet. Mao gikk sterkt imot tesen «Alt gjennom fronten». I denne situasjonen er det nødvendig med nøyaktige klasseanalyser for å kunne løse motsigelsene på en riktig måte.

Å stole på bøndene og å bygge opp baser på landsbygda er en annen viktig strategisk tese i folkekrigen. Bøndene vil i koloniale og føydale land utgjøre den viktigste forbundsfellen rent tallmessig og utgjøre en mektig revolusjonærkraft. Basene og på et seinere stadium i folkekrigen, de frigjorte områder vil ha stor betydning for å vinne massene over til enhetsfronten.

I oppbygningen av folkehæren legger Mao stor vekt på den politiske ledelsen «Politikken skal dirigere våpnene, ikke omvendt». Folkehæren må nødvendigvis få en helt annen oppbygning enn de hærer som imperialistene utruster. De kjemper på folkets og framskrittets side og er et mønster på sannheten om at ideene skaper en materiell kraft. I folkehæren teller mennesket mer enn våpen, den må være sjølhjulpen og stole på egne krefter.

Folkekrigen har også en egen strategi og taktikk. Den tar utgangspunkt i at folket står overfor en fiende som i begynnelsen er sterkere, har bedre materiell utrustning osv. Folkekrigen er derfor en langvarig krig. Aggressorenes moral etes opp av tida, folkets kampvilje øker. I begynnelsen vil geriljaoperasjonene spille den dominerende rollen. Geriljakrig er den eneste vei til å mobilisere og bruke folkets styrke mot fienden, den eneste vei til å utvide folkets styrker og tynne ut og svekke fiendens og dermed gradvis endre det totale styrkeforhold for til slutt å la den regulære hær og mobil krigføring spille hovedrollen som kampform. Den grunnleggende taktiske formel i gerilja-krigen formulerer Mao slik: «Fienden rykker fram, vi trekker oss tilbake, fienden slår leir, vi plager ham, fienden utmattes, vi angriper, fienden trekker seg tilbake, vi forfølger ham.»

De sosial-imperialistiske lederne i Kreml har naturlig nok ingen tillit til folket og tillemper i motsetning til Mao en borgerlig linje i militærspørsmålet. Derfor baserer de hele sin militære styrke på atomvåpen og forsøker å skaffe seg monopol på dem sammen med USA-imperialistene slik at de kan få herske uinnskrenket over verdens folk.

Sett Mao Tsetungs tenkning i ledelsen på alle områder

I dag stiller hele den kommunistiske verdensbevegelsen parolen «Sett Mao Tsetungs tenkning i ledelsen på alle områder». For revisjonister som betrakter marxismen-leninismen på samme måte som en full mann finner en lyktestolpe, er en slik parole selvfølgelig uforståelig, men for alvorlig arbeidende kommunister er det en nødvendighet. Når vi tilegner oss den mest framskredne ideologien – marxismen-leninismen-MaoTsetungs tenkning – og anvender den i vår egen konkrete praksis blir ideene til en materiell kraft som forandrer verden.

«Mao Tsetungs tenkning er marxismen-leninismen i den epoke da imperialismen går sitt fullstendige sammenbrudd i møte og sosialismen skrider fram mot en verdensomspennende seier.»

Lin Piao

 

Redaksjonskollektivet i RØDE FANE har i artikler og i innlegg på møter reist kravet om studier innenfor vårt parti, NKP. Kamerater som står oss nær har også selv gått i spissen for å arrangere studier, først i regi av det tidligere distriktsstyret i Oslo, seinere sammen med Østkanten lag i Oslo. Disse spredte forsøk på å høyne det ideologiske nivået i partiet er i mer eller mindre grad blitt motarbeidet av revisjonistflertallet i partiets ledelse.

Imidlertid har utviklingens gang, og spesielt kravet fra RØDE FANE presset revisjonistene til å gjøre innrømmelser i formen. De har organisert «Marxistisk Opplysningsråd», som administreres av Svein Johansen, framtredende i den halvtrotskistiske «MAG»-gruppa. Høsten 69 ble det dessuten, i konkurranse med Østkantlagets studiesirkel, holdt studier der framtredende revisjonister innledet. Disse innledningene foreligger nå mangfoldiggjort i form av studiebrever fra «MOR», og skal sendes land og strand rundt for å brukes i partiets studier.

Det er interessant lesning, ikke minst fordi de viser det politiske og ideologiske nivået blant de som i navnet skal «lede» norske kommunister. I en særklasse finner vi Martin Gunnar Knutsens (sekretariatsmedlem) «Klassekampens viktigste felter i Norge». Hans utgangspunkt for politisk arbeid må sies å være ganske enestående:

«Vi må legge opp til klassekamp for en arbeiderklasse som er . . . preget av . . . borgerlighet og sosialdemokratisme.» (side 7).

Denne erkjennelsen må være ganske spesielt gjeldende for Knutsen. Hvilken arbeiderklasse er det han tenker på? Er det Kiruna-arbeiderne som er preget av «borgerlighet og sosialdemokratisme»? Er det Odda-arbeiderne? Eller er det alle de arbeiderne som i disse dager sender ut uttalelser mot reformist-byråkratenes forræderiske linje om «samordnete oppgjør» under lønnsoppgjøret? Selvsagt er det ikke arbeiderne, men Knutsen som er preget av borgerlighet og sosialdemokratisme! Det viser hans problemstillinger ganske klart:

« . . . vi må betrakte arbeiderklassens stilling fordomsfritt og uten gamleskylapper, vi må finne ut hvor skoen virkelig trykker i dag …  «Arbeideren har i dag en rekke store problemer å hanskes med i tillegg til det relativt enkle å heve lønnsnivået i form av lønnsøkninger o. 1.» (side 7. Vår understrekning.)

«Marxisten» Knutsen har tydeligvis gjort en enestående oppdagelse, som iallfall ingen arbeidere er kjent med, at det er relativt enkelt «å heve lønnsnivået». Han har tydeligvis aldri fundert over hvorfor arbeiderne streiker «ulovlig» og utsetter seg for såvel arbeidsrett som erstatningsansvar bare for å oppnå dette «relativt enkle».

I begynnelsen er det litt vanskelig å følge Knutsens resonnement i avsnittet «Kampen for de nære ting», men etter hvert skimter vi en lysning, en forklaring som viser det «nye» i situasjonen: nemlig «stressproblemer», «hardkjør og slitasje» samt at «Arbeideren er i dag i stor utstrekning fremmedgjort i forhold til sitt yrke, og følger jobben alt for ofte som den straff Vår Herre i sin tid påla syndeparet i Edens hage.» — På sett og vis en riktig vurdering, men hvilken konklusjon trekker Knutsen? «Kravet om hvile og rekreasjon, kravet om ferie og avslapping.» Og for vår egen del, på Knutsens regning: «Nei til fremmedgjøring!»

I sannhet et vidunderlig opplegg for revisjonistenes lønnskamp! I følge dem er nærmest lønningene underordnet kravet om «hvile» og «rekreasjon»! Interessant er det også å merke seg at brevet i forbindelse med den faglige kampen ikke inneholder en eneste setning om de krava som arbeidsfolkvirkelig reiser, nemlig kamp mot tidsstudier og rasjonalisering; mot nye lønnssystemer som øker utbyttinga. Og dette er riktige og realistiske krav i motsetning til GMK’s svevende abstraksjoner. Men ennå viktigere er det at problemstillingen viser at de som skal skolere partimedlemmene ikke har forstått kjernen i lønnskampen, nemlig at «hardkjør og slitasje» på arbeidsfolk er en følge av den økte utsugninga, av monopolkapitalens framstøt for å velte krisas følger over på arbeidsfolk. I denne situasjonen er det bare en fast arbeiderfront som kan tilintetgjøre monopolkapitalens framstøt, men denne må ha et langt fastere utgangspunkt enn fabuleringene som «MOR» utgir.

GMK’s «klasseanalyse» er et kapittel for seg. Den består kort og godt i å rekne opp statistiske data (så og så mange arbeider med det i forhold til tidligere), altså ikke annet enn borgerlig sosiologi, i stedet for å se på det materielle og politiske styrkeforholdet mellom klassene.

«Rosinen i pølsa» er imidlertid GMK’s beskrivelse av den økte anti-imperialistiske kampen og ungdoms- og studentbevegelsen:

« … SUF, som kan mobilisere igjen og igjen noen hundre trofaste Mao-tilhengere til de velkjente tilstelninger og demonstrasjoner. Like golde, like framgangsløse og like sekteriske som de har vært turer de nå fram med sine merkverdige «teorier».» Vår kommentar:

Selv den fascistiske vest-tyske Springer-pressa kunne ikke sagt det bedre.

Dårlig rustet til klassekamp er ….. den som stoler på revisjonistiske ledere.

«De sosialimperialistiske Sovjet-herskernes linje er vår linje» — slik kan en sammenfatte innholdet i Arne Pettersens (sekretariatsmedlem) studiebrev «Klassekampen i internasjonalt perspektiv». Her går han fullt og helt inn for vedtakene fra det såkalte «kommunistiske» verdensmøtet i Moskva juni 1969. En flom av marxismens vokabular må til for å skjule virkeligheten: Moskva-møtet var en gammel plan Khrustsjov i sin tid lanserte for å samle støtte etter at han hadde begått det skjendigste forræderi på den 20. partikongress i SUKP. Under dekke av å gjøre opp med fortidas feil rakket han ned på det sosialistiske Sovjetunionens leder gjennom over 30 år, Josef Stalin og forkastet i virkeligheten hele landets sosialistiske fortid. I dag følger de nye herskerne i Kreml Khrustsjovs linje videre og samarbeider enda mer intimt med USA-imperialistene enn Khrustsjov gjorde. Viser forøvrig til artikkelen om «kollektive sikerhetssystemer» annet sted i dette nummer av RØDE FANE.

Sovjet-ledernes slager er «aksjonsenhet mot imperialismen». Men er det mulig å lage aksjonsenhet med folk som selv fører en imperialistisk politikk? Ja, mener Arne Pettersen. Men vi vil si til hr. Pettersen og likesinnede: Vi ber dere tenke over situasjonen. Dere agiterer for støtte til en stormakt som for to år sida sendte en halv million soldater inn i Tsjekkoslovakia for å stanse de nødvendige konsekvenser av en politikk som de selv hadde påtvunget regimet. Imperialister som gjentatte ganger har sendt tropper og fly inn i Kina og myrdet kinesiske soldater og sivilbefolkning. Imperialister som nå driver en storstilt militær oppladning langs grensen til Kina og som sogar har truet med atomvåpen. Denne krigshisserske politikken representerer i dag en trussel for verdensfreden.

– Leninismen er marxismen i imperialismen og den proletariske revolusjons epoke. Nærmere bestemt: leninismen er den proletariske revolusjons teori og taktikk i alminnelighet, teorien og taktikken for proletariatets diktatur i særdeleshet. Marx og Engels levde og virket i den førrevolusjonære periode (vi tenker på den proletariske revolusjon), da det ennå ikke fantes noen utviklet imperialisme, i en periode da proletariatet forberedte seg til revolusjonen og da den proletariske revolusjon ennå ikke var direkte praktisk uunngåelig. Lenin, Marx' og Engels' elev, levde og virket derimot i den utviklede imperialismes periode, i den periode da den proletariske revolusjon utfolder seg, da den proletariske revolusjon alt har seiret i ett land, har slått det borgerlige demokrati i stykker og innledet det proletariske demokratis æra, sovjetenes æra.

Av denne grunn er leninismen videreutviklingen av marxismen.

En understreker i alminnelighet den overordentlig stridbare og overordentlig revolusjonære karakter som leninismen har. Det er helt ut riktig. Men denne eiendommelighet ved leninismen finner sin forklaring i to årsaker: for det første fordi leninismen er gått fram av den proletariske revolusjon, noe som måtte sette sitt uutslettelige preg på den, for det annet fordi den vokste seg stor og sterk i kamp mot Den 2. internasjonales opportunisme, en kamp som var og er en nødvendig forutsetning for en framgangsrik kamp mot kapitalismen. En må ikke glemme at mellom Marx og Engels på den ene side og Lenin på den annen ligger en helperiode da Den 2. internasjonales opportunisme hersket og at en skånselsløs kamp mot denne opportunisme måtte være en av de viktigste oppgaver for leninismen.

Stalin i «Spørsmål i leninismen».

Lenins kamp mot lederne i Den 2. internasjonale, Kautsky og konsorter, strakte seg, som Stalin sier over en hel periode, og i disse årene ble også noen av hans hovedverker til, slike som «Staten og revolusjonen» (1917), «Imperialismen som kapitalismens høyeste stadium» (1917) og «Den proletariske revolusjon og renegaten Kautsky» (1918). Viktig i denne sammenheng er også et langt tidligere verk, artikkelen «Marxisme og revisjonisme» (1908) der han analyserer den sosiale bakgrunn for høyrefaren i den revolusjonære arbeiderbevegelse og bl.a. gir følgende definisjon av revisjonismen:

Å bestemme sin opptreden fra tilfelle til tilfelle, å tilpasse seg etter dagens hendinger, etter svingningene i de politiske bagateller, å glemme proletariatets grunnleggende interesser og hovedtrekkene i hele det kapitalistiske system, hele den kapitalistiske utvikling, å ofre disse grunnleggende interesser for innbilte øyeblikks fordeler — slik er den revisjonistiske politikk.

Gyldigheten i denne Lenins definisjon, kan vi i dag til overmål konstatere i moderne revisjonisters skrift og tale. Har vi ikke støtt og stadig fått høre at det er sakene, enhet om sakene, som er det viktigste. «Det endelige mål er ingenting – bevegelsen er alt», som han sa, Bernstein, den første av Den 2.internasjonales teoretikere som «reviderte» marxismen. Men om Bernstein sier Lenin et sted at han var bare hvalpen] mot Kautsky, den tidligere ansette marxist som sviktet så totalt i 1914, i forbindelse med bevilgningene til keiser Wilhelms «fedrelandskrig». I stedet for å reise arbeiderne til motstand mot krigen, grep han midt på treet og prekte pasifisme, for «å bevare enheten» i det tyske sosialdemokratiske parti. Den enhetsleksa er gammel.

Nå kunne det vært fristende å prøve å gi en bredere oversikt over Lenins kamp mot Kautsky og kautskyanerne innen Den 2. internasjonale. For alt der er i sannhet brennaktuelt. Men, vi må gå fort fram, for vi skal jo til slutt fram til dagen i dag og den moderne revisjonisme. Det store klimaks i kampen mellom Lenin og Kautsky kom etter Oktober-revolusjonen. Kautsky hadde hatt en skjønn drøm om at det skulle bli hans venner, mensjevikene og de sosial-revolusjonære som skulle gjennomføre den russiske revolusjon, pent og pyntelig, uten å skade det borgerlige «demokrati». I stedet ble det Lenin og hans bolsjevikparti. Kautsky var dypt skuffet, og i 1918, som blant mye annet også vardet året 100-årsdagen for Marx' fødsel ble feiret, utga han brosjyren «Proletariatets diktatur» der han, eks-marxisten som i følge Lenin «kunne Marx på fingrene», framsatte den groveste forvrengning av Marx' lære om staten. Nei, Kautsky var på ingen måte fornøyd med Oktober-revolusjonen. Det var ikke riktig at man hadde slått i stykker den borgerlige statsmaskin og sovjetene burde slett ikke tatt statsmakten. Man burde ikke oppløst den konstituerende generalforsamling, ikke fratatt borgerskapet stemmeretten, men husket at arbeiderklassens demokrati skulle være en høyere form for demokrati enn borgerskapets. Det var en jammer uten ende, og hadde Kautsky levd i dag burde han sannelig rangert høyt blant moderne revisjonister.

Kautskys brosjyre ble utgitt i august 1918, og allerede i november samme året kom Lenin som et stormvær fra Moskva med boken «Den proletariske revolusjon og renegaten Kautsky». Det er Lenin på sitt mest eksplosive og mest flengende ironiske. Her skal vi bare ta med et par sitater:

– Arbeiderklassen kan ikke virkeliggjøre sitt verdensomspennende revolusjonære mål uten å føre en skånselløs krig mot dette renegatvesenet, mot karakterløstheten, lakeitjenesten for opportunismen og den makeløse teoretiske forflatning av marxismen. Kautskyismen er ingen tilfeldighet, men et sosialt produkt av motsigelsene i Den 2. internasjonale, av foreningen av troskap mot marxismen i ord underordning under opportunismen i handling.

Og så får vi velge et der Kautskys sofisterier om demokratiet blir behandlet med Lenins skarpe lut:

– Nå må vi ta fatt i hovedsaken: Kautskys store oppdagelse om det 'fundamentale motsetningsforhold' 'mellom den demokratiske og den diktatoriskemetode'. Dette er sakens kjerne. I dette ligger hele det essensielle i Kautskys brosjyre. Og det er en slik fryktelig teoretisk forvirring, et slikt fullstendig frafall fra marxismen at en må tilstå at Kautsky har gått langt videre enn Bernstein.

Spørsmålet om proletariatets diktatur er spørsmålet om den proletariske stats forhold til den borgerlige stat, det proletariske demokratis forhold til det borgerlige demokrati. En skulle tro det var klart som dagen. Men akkurat som en eller annen gymnaslærer, fortørket av å gjenta historielærebøkene, vender han hardnakket baken til det 20. århundre og ansiktet mot det 18. og for hundrede gang, utrolig kjedsommelig, i en hel rekke paragrafer, tygger han opp igjen de gamle historiene om forholdet mellom det borgerlige demokrati og absolutismen og middelalderen!

Det virker sant å si som han tygger halm i søvne!
Det er et langt sprang i tid fra kautskyanerne i Den 2. internasjonale til de moderne revisjonister i dag. Men ideologisk sett er veien kort. Kautskys drøm om en «mensjevik-revolusjon» i Russland og de moderne revisjonister som «parlamentarisk overgang» i pakt med folkets «demokratiske tradisjoner», er, som man sa i gamle dager, en alen av samme stykke. Som en gren av den borgerlige ideologi er revisjonismens innerste vesen motstand mot sosialismen og fram for alt motstand mot den proletariske statsmakt. Uansett hvor sinnrikt de moderne revisjonister uttrykker seg i dag, så gomler de uunngåelig videre på den gamle mugne Kautsky-halm.

Når Lenin dro så sterkt til felts mot Kautsky var det fordi, som han sier, Kautsky var Den 2. internasjonales største autoritet. Kautsky hadde med andre ord et hovedansvar for den splittelse som Den 2. internasjonale førte inn i allerede europeiske sosialdemokratiske partier. Bortsett fra det russiske, der Lenin stengte veien. Kautsky nærte da også et hysterisk hat til Lenin og beskyldte ham for å ha redusert marxismen «ikke bare til statsreligion, men til en middelaldersk eller orientalsk trosbekjennelse.»

Men nå rykker vi videre til vår tids kautskyanere, og heller ikke for oss er det noen grunn til å kaste bort tid på småtassene men gå rett opp til de ledende «autoriteter». Kort sagt, til den herskende revisjonistklikk i Moskva, i det Lenins Sovjetunionen som i dag heter «hele folkets stat.»

Nå er det neppe noen i dag som kan gi et fullstendig og eksakt bilde av hvordan revisjonismen oppsto i Sovjetunionen. Det som likevel er sikkert er at den sprang ikke fram som troll av eske med Khrustsjovs angrep på Stalin på 20. kongress. Den som i dag leser Stalins brosjyre «Sosialismens økonomiske problemer i Sovjetunionen» (Ny Dag, 1952) i forbindelse med SUKP's 19.kongress i 1951, har også stiftet bekjentskap med Khrustsjov-revisjonister før Khrustsjov. Stalin holder oppgjør med et par–tre stykker av dem der og avslører dem skånselløst. Men bare to år etter var det slutt, da var det ikke lenger noen Stalin til å verge Lenins lære mot de revisjonistiske rotter. Og vi vet hvordan det gikk.

Om Kautsky sa Lenin at han forvandlet Marx til en dusinliberaler. Like ille gikk det Lenin på 20. kongress da han av Khrustsjov ble stilt opp som en from humanist i motsetning til den «blodige tyrannen» Stalin. At det overhode ikke fantes noen dekning for en slik framstilling av Lenin, brydde Khrustsjov seg ingenting om. Derimot husker jeg at Togliatti, kort tid etter kongressen, i et intervju med en Roma-avis sutret over at det også under Lenin hadde «forekommet terror». Ja, såmenn hadde det det. Lenin visste hva det kostet å lage revolusjon og også hva det koster å verge den, ikke bare mot de russiske kontra-revolusjonære bander, men mot 14 lands invasjonsarmeer med de store imperialistiske staters i spissen. Han legger ikke skjul på noen ting:

– La bare de tjenestivrige håndlangerne for den hvitegardistiske terroren bryste seg med at de avviser enhver terror. Vi på vår side vil uttale den bitre, men ubestridelige sannhet: I de land som gjennomgår en uhørt krise, hvor det skjer en oppløsning av de gamle båndene og en skjerping av klassekampen etter den imperialistiske krigen 1914–18 – og det gjelder alle land i verden – er det umulig å gi avkall på terror, til tross for alle hyklere og frasemakere. Enten den hvitegardistiske, borgerlige terror på amerikansk, engelsk (Irland), italiensk (fascistene), tysk, ungarsk eller annen maner – eller den røde, proletariske terror. Noen mellomting fins det ikke, noe «tredje alternativ» fins det ikke, og kan det ikke finnes.(Overgangen til fred, b. 12. s. 52, utvalgte verker).

Revolusjonen er ikke noe finbroderi, sier Mao Tsetung, og det samme mente Lenin. I læren om revolusjonen er det i det hele fullstendig enhet mellom disse to store. Og når Mao Tsetung kaller imperialsimen en papirtiger, mens Lenin brukte uttrykket «koloss på leirføtter», går det for vanlige normale mennesker ut på ett. Bare ikke for moderne revisjonister, for de hater Mao Tsetung med virkelig Kautsky-hat, samtidig som de trenger Lenin. I over fjorten år har de nå hatt sine høylærde teoretikere til å plukke som en sulten høneflokk i hans samlete verker etter små korn, halve, trekvart, ja,tilmed hele setninger som kan utlegges som forsvar for den revisjonistiske politikk. Nå i Lenin-året må vi vente at all denne utrolige flid, vil sette særdeles mange og bindsterke frukter.

Ja, nå nærmer vi oss den store dagen da Bresjnev–Kosygin-klikken skal til å feire Lenin. Dermed er det også fristende å gå tilbake der vi begynte og foreta et tankeeksperiment. Altså, kort og brutalt stille spørsmålet om hvem av de to, Kautsky eller Lenin, som ville følt seg mest hjemme på Den rødeplass 22. april anno 1970. Personlig kan jeg ikke skjønne annet enn at det måtte bli Kautsky. For her er jo alt han drømte om: Lenins lære om staten satt ut av kraft, proletariatets diktatur skiftet ut med «hele folkets stat», og hans kjære mensjeviker endelig med makten. Tilmed sin kongstanke om ultraimperialismen om evig fred når imperialismen nådde fram til endelig oppdeling av verden (det Lenin kalte ultratøv), ville han finne levendegjort i den khrutsjovske «generallinje», supermaktsalliansen osv. Jo, såmenn, Kautsky ville hatt grunn til å juble. Og Lenin? Det er å frykte at han i forsamlingen på toppen av mausoleet den dagen ville gjenkjent en hel skokk av sine gamle erkefiender – revisjonister og sosialsjåvinister, ja, verre enda – sosialimperialister. Dette er grovt og brutalt sagt, men så er også supermaktsrevisjonismen, de nye tsarenes velde, i Sovjetunionen i dag ganske annerledes grove og brutale saker enn det Kautsky og konsorter syslet med i Den 2. internasjonale. Samme hvor stor pomp og prakt de utfolder på Den røde plass 22. april, kan de ikke skjule at det blir en Lenin-dag i skyggen av bajonetter. Tsjekkoslovakia under permanent okkupasjon for å «beskytte» landet mot dets eget folk. Og langs grensen til Folkerepublikken Kina en millionhær oppmarsjert, beredt for det samme militære vanvidd som de imperialistiske stormakter begikk da de invaderte den unge sovjetrepublikken. Slik er Bresjnev–Kosygin-klikkens «fredelige sameksistens» i praksis.

Men det fins også et annet Sovjetunionen, illegalt og under jorda, som forsvarer Lenins og Stalins store revolusjonære verk. Og vi skal la det komme til orde nå til slutt.

– Det viktigste resultat av Khrustsjov-Bresjnev-regimets femten år lange virksomhet er at det har skapt en herskende gruppe som representerer borgerskapets interesser og er grunnet på en sammensmelting av intelligentiaens øvre skikt og den intelligentia som har arvet sin stilling som toppfigurer innen partiet og statsorganene, som har skilt seg fra massene. Denne hovmodige gruppes medlemmer er blitt rike på arbeiderklassens kostnad, mens de hyklersk vil gi det skinn av at de kjemper for arbeiderklassens interesser. Men de som virkelig kjemper for arbeiderklassens sak har ingen trang til å nyte privilegier og luksus ved å utplyndre arbeiderne og bøndene. Det herskende overskiktet har for lenge siden opphørt å tjene folket. Det er blitt en svulst på folkets kropp og holder på å kvele folket

…. Den herskende revisjonistgruppen gjør alt for å overbevise arbeiderne om at arbeidernes interesser ligger utenfor politikken, at det viktigste for dem er personlig lykke og at politikk er bare noe som berører dem som sitter i toppen og ikke arbeiderne. Denne linje, kjent som Khrustsjov-Bresjnevs økonomisme, er et middel til å fornekte arbeiderklassens politiske rolle, et middel til å omsette gruppens politikk i praksis. En politikk som ikke har noe med proletarisk politikk å gjøre. Arbeiderklassen er en veldig revolusjonærkraft. Nettopp derfor fryktes den av Khrustsjov, Bresjnev og co. som har mistet de siste rester av proletarisk ånd, klassekarakter og internasjonalisme

…. Denne herskende klikk anstrenger seg for å skjule sine skitne handlinger for folket og søker å dekke dem med Lenins navn. I femten år har klikken søkt å spille på og tilsmusse Lenins navn. Det er fullstendig klart at denne herskende klikks linje ikke har det minste med leninismen å gjøre.

Disse ordene er hentet fra et flygeblad utgitt av «Stalingruppen», en av de mange illegale marxistisk-leninistiske motstandsgrupper mot Bresjnev-Kosygin-klikken i Sovjetunionen i dag. De er vår tids bolsjeviker, og blant dem ville Lenin følt seg hjemme, der ville han funnet sin ungdoms kamp igjen.

 

 

 

Urettferdigheten går idag trygt omkring,

undertrykkerne planlegger de neste titusen år.

Volden sverger: Det som er forandrer seg aldri.

Ingen stemme overdøver maktens stemme.

Og pa markedet sitter utbytterne:

                                      Nå først begynner vi.

Men blant de undertrykte sier mange:Det vi vil går aldri.

 

Den som lever skal ikke si: aldri!

Det sikre er ikke sikkert.

Det som er forandrer seg alltid.

Når de mektige har talt

tar de avmektige ordet.

 

   Hvem våger å si: aldri?

   Hvem bestemmer at det fins undertrykkelse?

   Det er vi!Hvem bestemmer om den skal slutte?

   Også vi.

 

   Du som er slått ned, reis deg!

   Du som har tapt, kjemp!

   Du som har forstått din tilstand:

   Hvordan kan du holde den ut? 

   For de beseirede av i dag

   er de seirende av i morgen

   Og aldri blir: Nå i dag.

Sovjetrevisjonismen og den amerikanske imperialismen arbeider hand i hånd og har gjort seg skyldig i så mye ondt og usselt at det revolusjonære folk verden over ikke vil la dem unnslippe sin straff. Folket i alle land reiser seg. En ny historisk periode med kamp mot den amerikanske imperialismen og Sovjetrevisjonismen er inntrådt.
Mao Tsetung

Det er ikke alltid like lett å avsløre imperialister når de opptrer i en nyforkledning, slår om seg med anti-imperialistisk tale, og tildekker sine handlinger med fraser om at de er nødvendige for å bevare freden. Likevel er det nettopp handlingene som avslører imperialistene, og et aktuelt eksempel er planene om såkalte kollektive «sikkerhetssystemer» i Europa og i Asia.

Som tidligere omtalt i RØDE FANE kom statsminister Kosygin på Moskva-konferansen i fjor med et forslag om opprettelse av en asiatisk «sikkerhetspakt», hvor både stater som tilhører SEATO og CENTO skulle innlemmes. Tre måneder senere la utenriksminister Gromyko fram et forslag om «å styrke den internasjonale sikkerhet», hvor det bl.a. foreslås opprettet «effektive regionale sikkerhetssystemer i Europa, Asia og andre steder i verden».Senere er planene blitt videre utarbeidet, og det er nå kommet så langt at dether hjemme bl. a. er opprettet en støttekomite for dannelse av en »all-euro-eisk sikkerhetskonferanse» — og denne støttekomiteen har også det offisielleNKP's støtte. Begrunnelsen for dette er selvsagt at det gjelder å sikre freden— endog verdensfreden, eller for å si det med ISVESTIJA:

Virkelig sikkerhet i Europa kan ikke bli trygget ved fortsatt kapprustning,men ved å få i stand et fredelig allmenn-europeisk samarbeid, ved felles inn-sats av alle folk og regjeringer for å konsolidere fredens sak.

Det er verken trykkfeil eller troskyldighet som er årsak til at det sovjetiskeregjeringsorganet framhever nødvendigheten av samarbeid mellom undertrykte folk og imperialistiske regjeringer. Utviklingen er derimot kommet dithen at både herskerne i Kreml og Washington finner det nødvendig med et fast ereetablert økonomisk og politisk samarbeid.

Når imperialistene inngår en allianse må den nødvendigvis ta sikte på å trygge imperialismen. Og det som truer imperialismens fortsatte utbyttingog undertrykking er verdens folk, som stadig reiser seg til kamp mot undertrykkerne, så skulle det også være innlysende at de såkalte «sikkerhetspakter» skal rettes mot folkenes kamp for frigjøring — for videre sikring og høyning av profitten — og mot stater som Kina og Albania som konsekvent fører en anti-imperialistisk politikk.

Hva Sovjetunionen angår er den politiske utviklingen i dag kommet dithen at den ikke bare muliggjør, men framtvinger og betinger konkurranse med de største imperialistiske stater. Men konkurransen mellom imperialister krever også samarbeid og samhold dem imellom. Sovjetunionen er følgelig tvunget til å infiltrere seg i den kapitalistiske verdensøkonomi, samarbeide og kon-kurrere med imperialistiske stater — på imperialismens premisser. Dermed skulle det også være klart at den politikk som lederne i Kreml tilstreber ogpraktiserer i praksis er imperialistisk. Det karakteristiske for imperialismen— utbytting og undertrykking av folkeflertallet i egne og andre land — er også det karakteristiske for dagens Sovjet. Rettferdige streiker er slått ned med vold — arbeiderne i Sovjetunionen får i stadig økende grad føle presset fraden nye klassestaten. Utenfor landets grenser motarbeides folkenes frigjøringsbevegelser. De blir støttet i ord, men i praksis bekjempet av sosial-imperialistene,og det skulle være tydelig tale når regjeringsorganer skriver at folkene må samarbeide med og faktisk hjelpe sine undertrykkere.

Men hva så med støtten som Sovjetunionen har gitt FNL, vil det kanskje innvendes fra mange eldre som har oppriktig vondt for å kvitte seg med troen på den stat som engang ble opprettet av arbeidernes og bøndenes revolusjon. Det er da nettopp også denne fortiden som gjør Sovjetunionen til en så anvendelig forbundsfelle for USA-imperialismen, og som faktisk kan bli dens mest tilfredsstillende løsning bl.a. hva Vietnam angår. For det er kjent av alle at Sovjetunionen har støttet både Nord-Vietnam og FNL med våpenleveranser,og på denne måten har de nødvendigvis også måttet få et visst innpass i befolkningen. Men noen seier over utbytting og undertrykking ville det ikke bety om Sovjetunionens innpass i Vietnam ble ytterligere forsterket. Hva sosial-imperialistene både ønsker og forsøker med hensyn til Vietnam, er å trekke landet inn i samarbeidssfæren mellom seg og USA-imperialismen, noe som faktisk bekreftes ved at Sovjetunionen også har levert viktige krigsforsyninger til alle frigjøringsfronters hovedmotstander, USA.

Den 26. juni i fjor lå den sovjetiske 15000 tonneren «S. S. Orsha» ved kai i Seattle og losset 900 tonn titanium for USA — et metall som ifølge meldinger i US News and World Report var av avgjørende betydning for USA's krigsindustri. Ifølge samme kilde losset samme båt 400 tonn titanium i San Francisco 5. september — og etter hva pressebyrået Hsinhua kunne melde leverte Sovjetunionen 421 tonn titanium til USA alt i 1968.

I dag vet vi at imperialistene planlegger og forbereder en krig mot Folkerepublikken Kina, og vi vet at planene om kollektive «sikkerhetssystemer»spiller en betydelig rolle i denne forbindelse. Derfor er det viktig å knytte dette sammen, og se planene om «sikkerhetspakter» i lys av den planlagte krig mot Folkerepublikken Kina. For som tilfellet var den gang NATO ble opprettet, var pakten rettet både mot Sovjetunionen og mot folkene i USA og de øvrige medlemslandene. For bare ved å undertrykke folkene og skape en opinion for opprustning og krigshysteri, kunne USA-imperialismen tenke på å ruste seg mot Sovjetunionen, som den gang — gjennom sin anti-imperialistiske politikk — utgjorde en trusel for imperialistene som langt overgikk Sovjets militære makt. I et intervju med den amerikanske korrespondenten Anna Louise Strong i august 1946 forklarte Mao Tsetung dette slik:

– Propagandaen om en anti-sovjetisk krig har to sider. På den ene sidenforbereder USA virkelig en krig mot Sovjetunionen. Den propaganda som pågår om en anti-sovjetisk krig er, i likhet med den øvrige anti-sovjetiskepropagandaen, en politisk forberedelse for en virkelig krig. På den andresiden er denne propagandaen et røykteppe som de reaksjonære i USA har lagt ut for å skjule de mange aktuelle motsetninger som den amerikanske imperialismen står overfor. Det er motsetningene mellom de reaksjonære i USA og det amerikanske folket og motsetningen mellom den amerikanske imperialismen og de andre kapitalistiske land, samt de koloniale og halv-koloniale landene. For tiden har USA's parole om en anti-sovjetisk krig først og fremst til hensikt å undertrykke det amerikanske folket og øke USA'saggresjonsstyrker i den øvrige verden.

– For å begynne en krig må de reaksjonære i USA først gå til angrep motdet amerikanske folket. De angriper allerede det amerikanske folket, undertrykker arbeiderne og de demokratiske kretsene i USA politisk og økonomisk, og forbereder seg på å på tvinge landet fascismen.

Om vi i disse sitatene byttet ut USA med Sovjetunionen, og anti-sovjetiskmed anti-kinesisk, er det hele som skrevet for dagens situasjon. Fakta er at det fra sosial-imperialistenes side, og på lengre sikt også USA-imperialistenes side, mobiliseres til en storkrig mot Folkerepublikken Kina — og en kan si: dermed også til en storkrig mot folkenes frigjøringskamp. Den anti-kinesiske propagandaen, sammenkoblet med tale om nødvendigheten av å bevare freden og sikre den, gjennom opprettelsen av kollektive «sikkerhetspakter», som kjøres fram — først og fremst overfor folket i Sovjetunionen, men også i verden for øvrig — har til hensikt å kue folket og politisk forberede en krig mot Kina. Den trusel som Folkerepublikken Kina representerer overfor imperialistene overgår langt den militære og økonomiske makt landet rår over, og den kan heller ikke stanses ved at Kina ringes inn av imperialistenes våpen. Folkenes frigjøring både innledes og følges av tankens frigjøring — og den inspirasjonog styrke som Kina, gjennom sin marxist-leninistiske politikk, gir verdensfolk, er en høyst reell fare for alle undertrykkere.

Derfor må krigen mot Kina forberedes. Derfor drømmer imperialistene om å knekke verdens største sosialistiske stat.

Sovjetunionens grenseprovokasjoner mot Kina skal bli det naturlige utgangspunkt for krigen, mens USA-imperialismen i første omgang «ikke velger side». I neste, når det passer dem selv best, skal de slå til. Det viktige nå er derfor at Sovjet og USA, gjennom en allianse, får «legalisert» sitt samarbeid og får «sikker-het og ro» i Europa, for derved å få overført soldater og militærmateriell til grenseområdene mot Kina. De ennå eksisterende motsetninger mellom de to stormaktene er derfor underlagt nødvendigheten av økende samarbeid og forsvar av felles interesser. Et aktuelt eksempel å trekke fram i den forbindelse er DDR.

En av de hemmelige forhandlinger som Sovjetunionen førte med USA på Krusjtsjovs tid, skjedde mellom Krusjtsjovs svigersønn og president Kennedy den 25. november 1961. Hensikten med denne forhandlingen var «å tilby USA en oppdeling av verden mellom de to supermaktene, på grunnlag av en tjue-årig fredspakt». (Han Suyin: «Kina år 2001».) Men Kennedy hadde også sine krav før han ville gå med på dette. Det var at Tyskland skulle gjenforenes, vestmaktene okkupere Berlin, Cuba motarbeides og Laos (Laos-konferansen pågikk akkurat da) bli et amerikansk protektorat. Fred i Asia, Afrika og Latin-Amerika innebar altså at Sovjetunionen innstilte all militærhjelp tilnasjonale frigjøringsbevegelser.

Krusjtsjov var meget interessert i å inngå pakten på disse vilkår, bortsett fra hva Cuba og Tyskland angikk. Det mente han at han ikke godt kunne gå med på, uten for sterkt å kompromittere seg. I dag oppfordrer utenriksminister Gromyko Ulbricht til å vise litt mer velvilje i «tilnærmingsforhandlingene» med Vest-Tyskland, og det er slett ikke umulig at det her skal pågå en hestehandel: at DDR skal ofres vestmaktene og USA-imperialismen på den kollektive «sikkerhetspakts» alterstein. Hva som skal skje til gjengjeld kan en jo så spekulere om, men iallfall skal det bli «sikkerhet» og «orden og ro» mellom USA's og Sovjets interessesfærer i Europa, hvilket altså som nevnt er nødvendig for å kunne rette et angrep mot Kina.

Når vi tar for oss samarbeidet Sovjet/USA i begynnelsen av 60-årene, slår Cuba-krisen imot oss. USA's etterretningsvesen kjente til at Sovjet hadde plassert raketter på Cuba, og dette måtte da enten sees som et utslag av dåraktig framfusenhet og en hentydning om at Sovjet var beredt til å bruke Cubafor et angrep på USA, eller også som en direkte provokasjon i håp om at USA skulle invadere Cuba. Tilbaketrekningen av rakettene mot en garanti om at Cuba ikke skulle angripes av USA, er senere framstilt som et eksempel på Sovjetunionens store vilje til å bevare freden og forhindre en amerikanskinvasjon på Cuba. Men det er også senere avslørt at den «dramatiske konfron-tasjonen» hadde den oppgave — for igjen å sitere Han Suyin — «å overbeviseverdens folk om at det minste »feilgrep» — dvs. enhver oppstand, hvor denenn måtte komme, ville stille verden overfor en krise (av samme slag som Cuba-krisen) som ville føre til «menneskehetens tilintetgjorelse».» For ytterligere å overbevise verden om at den skulle holde seg i ro og underkaste segde to store, som ifølge Krusjtsjov «bare trengte å vinke med lillefingeren» for å holde «alle bråkmakere i ro», ble Herman Kahns eskalasjonsteori framsatt iet vidtgående psykologisk propaganda-arrangement.

I 1963 kom så prøvestansen. Den virkelige hensikten med dette var å forhindre Kina i å bli en kjernefysisk makt. Men prøvestansen var bare det førsteskritt mot dette mål. Total kjernefysisk nedrustning, som Kina ønsket, ble overhodet ikke tatt med i prøvestansavtalen, og Chou En-lais brev av 2. august 1963 til alle regjeringssjefer med forslag om en konferanse for a diskutere et totalt forbud for og ødeleggelse av alle kjernefysiske våpen, ble ikke gjengitt i de store vestlige avisene.

Det var det radioaktive nedfallet, ikke bruken av kjernefysiske våpen som prøvestansavtalen fordømte, og USA og Sovjetunionen gikk deretter over til underjordiske prøver. Neste steg i dette hemmelige samarbeidet mellom Sovjetunionen og USA ble den velkjente og lange oppterpingen av nødvendigheten i å hindre spredning av kjernefysiske våpen.

I dag er Kina er kjernefysisk makt. Det skjedde faktisk dagen etter Krustsjovs fall, da de sprengte sin første kjernefysiske ladning. Men samme dag framla Kina på ny et forslag om total ødeleggelse av alle atomvåpen — inklusive sine egne. Dette ble selvsagt avfeid av imperialistene, både i Moskva og Washington.

Men siden Kina ble en kjernefysisk makt, lykkes det ikke lenger imperialistene i samme grad å bruke truselen om en kjernefysisk krig, om «menneskehetens utslettelse», for å kue verdens folk og politisk forberede krigen mot Kina. Truselen over ikke lenger den lammende innflytelse på verdens folk som den gjorde i slutten av 50- og begynnelsen av 60-årene. Folkenes kamp for frigjøring kan ikke lenger slås ned av truselen, hvilket Vietnam-krigen også er et godt eksempel på, og også derfor er imperialistene henvist til nyemidler, til et mer åpent samarbeid bl. a. gjennom sakalte kollektive »sikker-hetssystemer». Men imperialistenes planlagte allianser og framstøt vil ogsaøke motsetningene mellom utby ttere og utbyttete, noe som vil framskynde nødvendige og slagkraftige anti-imperialistiske fronter. Imidlertid må vi fullt og helt være klar over den reelle fare som ligger i imperialistenes krigsplaner mot Folkerepublikken Kina —- krigsplaner der dannelsen av kollektive «sikkerhetspakter» inngår som en nødvendig del.Derfor må vi ta kampen opp, avsløre og bekjempe .imperialistenes allianseplaner og støttekomiteen som deres agenter forsøker å få i stand her hjemme.Mao Tsetung har gjort det klart at «krigen, denne uhyrlighet, hvor menneskenedreper hverandre, vil bli endelig utryddet ved det menneskelige samfunnsframskriden, og den vil bli utryddet i en ikke fjern framtid. Det finnes bare en måte å utrydde den på, og det er å bekjempe krig med krig, å bekjempenasjonal anti-revolusjonær krig med nasjonal revolusjonær krig, og å bekjempe anti-revolusjonær klassekrig med revolusjonær klassekrig».For verdens folk er derfor resultatet i kampen mot imperialismen gitt:

Folket vil seire! Det er en dialektisk lov for samfunnets utvikling, og enuunngåelig skjebne for enhver undertrykker

Cuba ikke skulle angripes av USA, er senere framstilt som et eksempel paSovjetunionens store vilje til å bevare freden og forhindre en amerikanskinvasjon på Cuba. Men det er ogsa senere avslort at den »dramatiske konfron-tasjonen» hadde den oppgave — for igjen å sitere Han Suyin — »å overbeviseverdens folk om at det minste »feilgrep» — dvs. enhver oppstand, hvor denenn måtte komme, ville stille verden overfor en krise (av samme slag somCuba-krisen) som ville føre til »menneskehetens tilintetgjorelse».» For ytter-ligere å overbevise verden om at den skulle holde seg i ro og underkaste segde to store, som ifølge Krusjtsjov »bare trengte å vinke med lillefingeren» forå holde »alle bråkmakere i ro», ble Herman Kahns eskalasjonsteori framsatt iet vidtgaende psykologisk propaganda-arrangement.I 1963 kom så prøvestansen. Den virkelige hensikten med dette var å for-hindre Kina i å bli en kjernefysisk makt. Men provestansen var bare det Torsteskritt mot dette mål. Total kjernefysisk nedrustning, som Kina onsket, bleoverhodet ikke tatt med i prøvestansavtalen, og Chou En-lais brev av 2. august1963 til alle regjeringssjefer med forslag om en konferanse for a diskutere ettotalt forbud for og ødeleggelse av alle kjernefysiske våpen, ble ikke gjengitti de store vestlige avisene.Det var det radioaktive nedfallet, ikke bmken av kjernefysiske våpen somprøvestansavtalen fordømte, og USA og Sovjetunionen gikk deretter over tilunderjordiske prøver. Neste steg i dette hemmelige samarbeidet mellomSovjetunionen og USA ble den velkjente og lange oppterpingen av nodvendig-heten i å hindre spredning av kjernefysiske våpen.I dag er Kina er kjernefysisk makt. Det skjedde faktisk dagen etter Krust-sjovs fall, da de sprengte sin første kjernefysiske I,idning. Men samme dagframla Kina påny et forslag om total ødeleggelse av alle atomvåpen — inklusivesine egne. Dette ble selvsagt avfeid av imperialistene, bade i Moskva og Wash-ingtJn.Men siden Kina ble en kjernefysisk makt, lykkes det ikke lenger imperial-istene i samme grad å bruke truselen om en kjernefysisk krig, om »menneske-hetens utslettelse», for å kue verdens folk og politisk forberede krigen motKina. Truselen over ikke lenger den lammende innflytelse pa verdens folksom den gjorde i slutten av 50- og begynnelsen av 60-årene. Folkenes kampfor frigjøring kan ikke lenger slås ned av truselen, hvilket Vietnam-krigenogså er et godt eksempel på, og også derfor er imperialistene henvist til nyemidler, til et mer åpent samarbeid bl. a. gjennom sakalte kollektive »sikker-hetssystemer». Men imperialistenes planlagte allianser og framstøt vil ogsaøke motsetningene mellom utby ttere og utbyttete, noe som vil framskyndenødvendige og slagkraftige anti-imperialistiske fronter. Imidlertid ma vifullt og helt være klar over den reelle fare som ligger i imperialistenes krigs-.23Nettpublisering ved Forvaltningsorgan for AKPs partihistorie (www.akp.no) 2012

planer mot Folkerepublikken Kina —- krigsplaner der dannelsen av kollektive»sikkerhetspakter» inngår som en nødvendig del.Derfor må vi ta kampen opp, avsløre og bekjempe .imperialistenes allianse-planer og støttekomiteen som deres agenter forsøker å få i stand her hjemme.Mao Tsetung har gjort det klart at »krigen, denne uhyrlighet, hvor menneskenedreper hverandre, vil bli endelig utryddet ved det menneskelige samfunnsframskriden, og den vil bli utryddet i en ikke fjern framtid. Det finnes bareen måte å utrydde den på, og det er å bekjempe krig med krig, å bekjempenasjonal anti-revolusjonær krig med nasjonal revolusjonær krig, og å bekjempeanti-revolusjonær klassekrig med revolusjonær klassekrig».For verdens folk er derfor resultatet i kampen mot imperialismen gitt:Folket vil seire! Det er en dialektisk lov for samfunnets utvikling, og enuunngåelig skjebne for enhver undertrykker.NORDISKE MARXIST-LENINISTISKEAVISER OG TIDSSKRIFTER.SVERIGE:M-L Gnistan. Månedlig marxist-leninistisk arbeideravis. Abon-nement gjennom: Danelius bokhandel, Husargatan 41 A, Gøte-borg C. Utgitt av KFML.Marxistisk Forum. Teoretisk tidsskrift. Abonner gjennom Peter-son, Studentstaden 1011, Uppsala.Clarte. Organ for Svenska Clarteforbundet. Abonnement: Tids-skriften Clarte, Surbrunnsgatan 43 A, Stockholm VA.DANMARK:Kommunist. Organ for KFML. Abonnement: Buen liv, 2000København F.Marxistisk-Leninistiske Studiebreve, c/o Kommunist, Buen 11V,2000 København F.Rod Front. Organ for KUML. Abonnement: c/o Hansen, Ny-gårdsvej 41 B1, 2100 København 0.24Nettpublisering ved Forvaltningsorgan for AKPs partihistorie (www.akp.no) 2012

 

Anna Louise Strong, amerikansk journalist som bodde fast i Peking, døde søndag 29. mars på et hospital i byen, som følge av en langvarig hjertelidelse.Hun var især kjent for sitt intervju med Mao i august 1946 da han erklærte at «alle reaksjonære er papirtigere», en formulering som seinere er blitt berømt.

En amerikansk rødegardist.

Anna Louise Strong var datter av en protestantistisk prest, ble fodt i Nebraska 1885. Etter i flere år å ha kjempet på venstrefløyen i De Forenede Stater, dro hun til Sovjetunionen i 1921, der hun ble værende som korrespondent for Hearst-pressa. Hun grunnla den første avis på engelsk som er kommet ut i Sovjetunionen. I 1958 innstallerte hun seg i Peking. Hennes «Brev fra Kina» brakte hver uke interessante glimt. Da noen unge revolusjonære gjenkjente henne i 1966 på et møte, utnevnte de henne til æresmedlem av sin organisasjon «den røde garde».

I januar i år erklærte hun at hun ville slutte å sende ut disse brevene av helbredshensyn og for å kunne vie seg til redigeringen av en ny bok om Kina. Før hun døde, skriver »Det Nye Kina», hadde ministerpresident Chou Enlai, og Vise-presidenten i nasjonalforsamlingen Kio Mojo såvel som flere andre kamerater besøkt henne på hospitalet.

Anna Louise Strongs urne sto oppstilt i Peking omgitt av lys og med kranser både fra Mao Tsetung og Lin Piao. Over urnen hang et portrett av henne drapert i sort, og over det igjen et silkebånd med ordene «Må Anna LouiseStrong for alltid leve i vår erindring», skrevet på kinesisk og på engelsk.

Vi kjenner alle Rudolf Nilsens dikt Ridderslaget»:

Muren, vårt vern, er partiet,

men sverdet er Lenins lære,

og er du til kampen viet,

da skal du sverdet bære.

Muren, vårt vern, er partiet. Hvem er det som bygger den? Det er arbeiderklassens beste elementer, sier Lenin, som nærer »en grenseløs hengivenhet forproletariatets sak». Det er, og det skal være, et privilegium å være en av dem. Det er, og må alltid være, de mest framskredne, som skal danne arbeiderklassens, proletariatets fortropp. Arbeiderklassen kan, like så lite så lite som enhær, unnvære en generalstab, dersom den vil vinne seier, sier også Lenin. Det som utmerker et kommunistisk parti framfor andre arbeiderpartier, er derfor partidisiplinen, «en jernhard disiplin», krever Lenin. Og midlet til å oppnå det,er den meget omtalte og meget diskuterte «demokratiske sentralisme».

Hva er demokratisk sentralisme? De to begrepene «demokratisk» og »sentra-lisme» kan umiddelbart virke som motsatte begreper. Men det er ingen antagonistisk motsetning mellom dem, tvert imot, de lar seg utmerket godt forene i en høyere enhet som vi kan kalle kommunistisk partidisiplin. Det første begrepet henger sammen med, ja er en anvendelse av masselinjen. Demos betyr som kjent folket. Og Lenin presiserer gang på gang at partiet aldri må miste kontakten med massen, som det må være en del av, en representativ del. Mao peker nettopp på at en skal gå ut til massene og bli vis, og så bringe denne visdom tilbake til massene i forklaret form. Men for å annamme denne visdom og bringe den ut til massene, må partimedlemmene væpne seg med marxismen-leninismen og i dag også med Mao Tsetungs lære som er en videreutvikling av de to.

På egen hånd, spontant, kan ikke arbeiderklassen komme videre enn til å kjempe for bedre kår innenfor det bestående kapitalistiske samfunn, sier Lenin. Men etterhvert som det går opp for arbeiderne at utbyttinga bare skifter form, og at den snarere blir verre enn bedre, hvor mye de enn kjemper, blir de mer åpne for å lære den sannheten at det må en radikal forandring av hele samfunnet til, en revolusjon, dersom det skal bli levelige forhold .

«Det skal god rygg til for å bære gode dager», heter det, og det viser seg gang på gang at i «gode tider» blir moralen slapp, også innenfor partiet. Da blomstrer revisjonisme og reformisme og sosialdemokratiet, reformistene, får bred tilslutning, og kan by på kommunale og andre feite bein. Da er det atmasselinja og enhetslinja, som i og for seg er riktig nok, kommer på glid og blir opportunistisk. Da får man slike «paroler» som at man skal gå inn i og arbeide i massebevegelsen, men for guds skyld tie stille med at man er kommunist, for ikke å skremme «småborgere» og «sosser» og på den måten skadeden gode sak. Det har vært hovedskavanken ved partiarbeidet siden krigen og den har gjort uendelig skade. Vi er faktisk blitt skremt av det speilbilde vi så av oss i den reaksjonære pressa, av de skjellsorda som den brukte mot oss. Vår politikk gikk ut på å (be)vise at vi ikke var så ille, vi var i virkelighten snillegutter og jenter, og vi ville arbeide.for en fredelig overgang til sosialismen, fredelig sameksistens.

Da er det at demokratisk sentralisme splittes i sine to motsetninger og vårt verge, Lenins lære, blir like maktesløst som det leketøysverdet som Don Qui-chotte fekter med på det Norske Teateret, som bøyer og krøller seg ved det minste støt.

Men det mest betenkelige er at i stedet for å gå ut til massene, både innenfor partiet og utenfor, og trekke erfaringer, og så gi erfaringene i bearbeidet form tilbake, så forsøker partiledelsen å lede massene ovenfra og ned. De doserer sin egen revisjonistiske linje, med fredelig overgang, fredelig sameksistens og «enhet» bygget på ettergivenhet, og stadige innrømmelser til «sossene».

Det er klart at reformer også er av det gode, så som sosiale trygdeordninger, innskrenket arbeidstid, etc. Men det er et faktum at så lenge vi har kapitalisme(imperialisme) vil det som vinnes på en kant gjerne tapes på en annen. Det e rførst med sosialismen at utbyttinga opphører for godt.

Og for å føre arbeiderklassen fram til sosialismen/kommunismen trengesdet et revolusjonært parti væpnet med det sverd som er Lenins lære og som det gjelder å smi sterkt og smidig og holde blankpusset. Og midler her er, som sagt, den demokratiske sentralisme der det består en dialektisk sammenhengmellom de to elementer, og en likevekt mellom de to. Vil man målet, må man ville midlene. Vårt mål er å bygge «muren», et parti som holdes ubrytelig sammen av en «jernhard» disiplin, skapt ved hjelp av den demokratiske sentralisme,men den er igjen et middel til å samle kreftene om det endelige mål: å ledearbeiderklassen fram til sosialismen, gjennom revolusjonen og proletariatetsdiktatur. En ubøyelig vilje, en nitid skolering og øvelse i dialektisk demokra-tisk sentralisme er nødvendig

.Faren truer, når det gjelder det siste, fra to kanter, demokratisk kan utartei retning av hyggelig prat og gjensidig favorisering i kampen om mer eller mindre feite bein, og sentralismen kan utarte til det rene diktatur og «vi alene vite» holdning. For mye prat på den ene siden, og om uvesentlige, «hyggelige» ting, og for lite fri diskusjon på den andre siden. Den gyldne middelvei er demokratisk sentralisme, fri debatt for avgjørelsen, og ubetinget godkjenning av vedtaket når det først er truffet av flertallet i laget eller andre forsamlinger. Et slikt vedtak kan selvsagt senere tas opp til diskusjon og endres ved senere beslutninger, men diskusjonen er, så lenge nytt vedtak ikke er fattet, en indre partisak som skal behandles i partiets organer og på partiets møter. Her gjelder også partidisiplin, demokratisk sentralisme. Selv om ordet og begrept demokratier blitt aldri så frynset i kantene og har en tendens til å bety full prinsippløshet og løsmunnethet, så må vi ikke følge den utglidningen, men stramme den opp ved hjelp av sentralismen som igjen ikke må utarte til diktatur, men mykes opp ved hjelp av det demokratiske som tillater full tale- og diskusjonsfrihetf ør mindretallets godkjenning av et flertallsvedtak så lenge det ikke er endret gjennom ny diskusjon og nytt vedtak. Fri debatt er selve blodomløpet i partiet, stivner det, risikerer partiet å dø av hjerteinfarkt!

1. K-stud vil

arbeide for en sosialistisk proletarisk revolusjon i Norge. I denne sammenheng ser vi det som vår viktigste oppgave å bekjempe den revisjonistiskeedelsen i NKP og gjenreise NKP som et revolusjonært parti på marxismen-leninismens grunn. I denne anledning vil vi gjennom studier, propaganda ogagitasjon søke å utbre kjennskap til marxismen-leninismens revolusjonærepartiteori, for derved å tilvirke at partiets politiske praksis til enhver tid skal kunne tjene de endelige mål et slikt revolusjonært parti setter seg.

2. K-stud vil

skolere sine medlemmer i arbeiderklassens revolusjonære teori, marxismen-leninismen-Mao Tsetungs tenkning. I en tid da den revolusjonære bevegelsen er i framgang, er det en av våre viktigste oppgaver å arbeide for at flest muligskal ha et best mulig kjennskap til den revolusjonære teorien. Det er bare ut fra denne teorien vi kan nyttiggjøre oss erfaringene fra arbeiderklassens hundreårige kamp. Det er derfor ethvert K-stud-medlems rett og plikt å skolere seg i denne teorien.

3. K-stud vil

i samsvar med den internasjonale kommunistiske bevegelses erfaringer i frontarbeide, aktivt støtte de anti-imperialistiske frontene Solidaritetskomiteen for Vietnam og Kampanjen Norge ut av Nato.

4. K-stud vil

gå inn for aktiv støtte til Faglig Student Front ved Universitetet i Bergen i dens kamp mot forverrede levevilkår og strukturrasjonalisering av universitetet. Vi støtter videre arbeidsfolk i deres kamp mot monopolkapitalen og klassestaten sine framstøt på arbeidsplassene.

Kommunistisk Studentlag i Bergen

v/Kjell R. Soleim

Bergen, 20.3.1970

 

RØDE FANE
Boks 3644
Oslo 1

Kommunistisk Studentlag i Bergen samla til medlemsmøte 20. mars 1970 har vedtatt følgende enstemmige uttalelse:

Kommunistisk Studentlag i Bergen har på ekstraordinær generalforsamling 20.3.1970 vedtatt en politisk plattform som skal tjene som grunnlag for lagets virksomhet. Det konkrete program vi her legger fram er uttrykk for den politiske linja som gikk seirende ut av den harde ideologiske og politiske kampen som i lengre tid har pågått i laget. Kampen har stått mellom to politiske hovedlinjer: marxist-leninistene, som sammen med de revolusjonære kreftene i Norges Kommunistiske Parti vil arbeide for å gjenreise NKP som et revolusjonært parti, og en høyrefløy som i alle viktige politiske spørsmål er på linje med Reidar T. Larsen og partiledelsens reformistiske linje. Denne høyrefloyen har forlengst innsett at den var i håpløst mindretall i laget, og etter en del betenkelige organisatoriske og politiske krumspring har den i realiteten satt seg selv utenfor.

Av erfaringene fra denne politiske kampen vil vi trekke fram betydningenav en grundig skolering i arbeiderklassens revolusjonære teori. I den forbindelsen vil vi understreke nødvendigheten av ideologisk debatt, og et teoretisktidsskrift som er i stand til å formidle denne debatten. Et teoretisk tidsskrift som på grunnlag av marxismen-leninismen-Mao Tsetungs tenkning tar opp fundamentale ideologiske spørsmål til debatt, er av stor betydning for forståelsen av hva som til enhver tid er hovedsida i klassekampen og derved forutviklinga av en enhetlig politisk hovedlinje. Kommunistisk Studentlag i Bergen anser at RØDE FANE er med på å befeste en konsekvent marxist-leninistisk linje; tidsskriftet vil utvilsomt være av stor betydning for utviklinga av den kommunistiske bevegelse. Vi gir derfor vår fulle støtte til utgivelsen av RØDE FANE.

På vegne av Kommunistisk Studentlag i Bergen

Kjell R. Soleim (s.)

Heis os et rødt

   et flammende flag!

Heis det som merke

   for sol og for dag!

Heis det for alle

   som trodde og tror

   at livet der kjæmper

   er livet der gror!

Heis det i top

   for Bastillens grus

  som tofte om fremtidens

  fredlyste hus!

 

Det ryker atter i denne stund

   fra tusen lunter til tusen miner

   rundt på Europas drønnende grund,

 varslende knald og fald og ruiner.

 

Du skabervilje,

   på evig vandring

ifra forandring

   og til forandring:

lad knaldet lyde, lad faldet komme,

lad rædslen isne og blodet flomme

– såsandt der følger en verdens-seier

som sekel-sold for den fremtids-leir

der slutter fylking om broder-retten

mod rovdyrs-driften og bajoneten.

 

Hil dig, du evige

   fremskridts-bud,

du nytårs-bringer,

du livets gud!

Revisjonistiskekrampetrekninger

AVDELING FOR PRAKTISK POLITIKK

I forrige nummer av RØDE FANE kunne vi opplyse kamerater om at revisjonistledelsen i partiet ikke godkjente årsmøtet som ble avholdt i Østkanten-lag av NKP. Resultatet ble at distriktsstyret innkalte til nytt møte, og resultatet av dette møtet ble at det opprinnelige møtet i Østkanten-laget ble godkjent. Men dette var da distriktsstyret selvsagt ikke fornøyd med, og det ble som tidligere nevnt åpent sagt at hva det egentlig sto om var å «redde Østkanten-laget for NKP» — dvs. for revisjonismen!

Mindretallet i Østkanten-laget ble etter oppfordring fra distriktsstyrets formann, under revisjonistfører Leif K. Hammerstad, tilbake etter årsmøtets slutt,for så å diskutere hva som nå måtte gjøres. Resultatet av diskusjonen ble presentert på distriktsårsmøtet i Oslo/Akershus for kort tid tilbake. Fra Østkanten-laget møtte det på distriktsårsmøte to grupper som begge mente seg å representere Østkanten-laget. Den ene gruppen var lovlig valgte representanterfra laget, den andre en gruppe som var stablet på beina av mindretallet og distriktsstyret.

Alvoret i situasjonen forstår en når enden på det hele ble at revisjonistene nektet den lovlig valgte representasjonen for Østkantenlaget stemmerett på møtet. Begge grupper fra Østkanten-laget skulle etter revisjonistenes avgjørelse få være tilstede på distriktsårsmøtet, men bare med tale og forslagsrett.

Den lovlig valgte gruppen fra Østkanten-laget kunne selvsagt ikke godta dette, og representantene forlot følgelig møtet mens mindretallets utsendinger ble sittende. Sluttelig skal bare opplyses at da mindretallets gruppe motte opp på distriktsårsmøtet hadde de konstituert seg og valgt både formann, sekretær og kasserer.

IDEOLOGISK AVDELING

Like før påske fikk partiledelsen i stand et Lenin-seminar, hvor revisjonist-ideologer fra Ungarn, Romania, DDR, Italia og selvsagt også fra revisjonismenshøyborg, Sovjetunionen, deltok. Men hjemlige revisjonister var også med — for-utenom de velkjente i NKP bl. a. SF's tidligere formann Knut Løfsnes.Friheten rapporterer at seminaret var godt besøkt, og lover i kommendeaviser å bringe utdrag fra innleggene til deltakerne. Vi venter med spenning. Etter det første sammendrag av innlegg som avisen kan bringe finner vi blant annet rart også følgende i det innlegg som Regi Enerstvedt (forfatter av boka Dialektikk og samfunnsvitenskap, utgitt av NY DAG) holdt på seminaret. Sitatet trenger ingen kommentar:

«I et samfunn som Norge — og jeg tror det gjelder de fleste høyt utvikledekapitalistiske land — har staten endret karakter. Den består ikke bare av hær, politi, dommere m.m., men også av en stadig voksende gruppe med andre funksjoner. «Ved siden av dette offentlige byråkrati, hvis hovedfunksjon ikke består i undertrykkelsen, men i en rekke nye oppgaver av økonomisk og sosial art, er det parallelt vokset fram et privat byråkrati med delvis de samme funksjonerog i nær forbindelse med det første.»

LO — det undertrykkingsmiddel som borgerskapet har anvendt så lenge med så stort utbytte — er i ferd med å miste sin effektivitet. Det er slutt på roen rundt om på arbeidsplassene, samarbeidsidyllen har slått sprekker. Det samme har LO-ledelsens evne til å holde fast styring på medlemsmassen. Det er i ferd med å skje et sprang, både bevisstmessig og holdningsmessig — fra resignasjon og passivitet til åpen forbitrelse og aktivitet. Flertallet av arbeidere har lenge visst, og innerst følt, at LO's styrke ikke er deres trygghet — at den er de andres, bedriftsledelsens, kapitalistenes. Utviklingen har vist dette stadig klarere og tvunget fram mottiltak fra arbeidernes side.

---

Av Eva Berg

LO — det undertrykkingsmiddel som borgerskapet har anvendt så lenge med så stort utbytte — er i ferd med å miste sin effektivitet. Det er slutt på roen rundt om på arbeidsplassene, samarbeidsidyllen har slått sprekker. Det samme har LO-ledelsens evne til å holde fast styring på medlemsmassen. Det er i ferd med å skje et sprang, både bevisstmessig og holdningsmessig — fra resignasjon og passivitet til åpen forbitrelse og aktivitet. Flertallet av arbeidere har lenge visst, og innerst følt, at LO's styrke ikke er deres trygghet — at den er de andres, bedriftsledelsens, kapitalistenes. Utviklingen har vist dette stadig klarere og tvunget fram mottiltak fra arbeidernes side.

En rekke steder har arbeidere reist kamp for kompensasjon for MOMS og generell prisstigning. Felles for aksjonene er deres massekarakter, dvs. at de forberedes og gjennomføres av massen av arbeidere, at de skjærer tvers gjennom de respektive forbundsledelsers forskjellige hindringer og derved utgjør en trussel mot fagforeningspamper såvel som kapitalmakt — kort sagt: kravene blir ikke lengre holdt innenfor LO's ansvarlige ramme. Et eksempel er Det Norske Zinkkompaniet i Odda, hvor omlag 500 arbeidere har satt i gang en» gå sakte aksjon» for å tvinge fram sine krav om lønnsforhandlinger ved bedriften. Det er her snakk om en lønnsøkning som arbeiderne allerede skulle hatt for ikke å komme totalt på etterskudd foran tarifforhandlingene — og kravet er altså reist uavhengig av tarifforhandlingene.

Et annet eksempel er streiken som arbeidere ved Norgas A/S i Oslo har sett seg tvunget til å sette i gang, fordi bedriftsledelsen klart har avvist arbeidernes krav om lønnsforhandlinger. Arbeiderne ved surstoff og Acetylen-fabrikken ved A/S Norgas, i alt omlag 60 personer, krever en lønnsøkning på gjennomsnittlig 2 kroner timen. Også her er kravet reist isolert fra tariffoppgjøret. Det er klart at verken Odda- eller Norgas-arbeiderne alene kan bekjempe LO og NAF, men Norgas-arbeiderne har understreket at når det ble klart hvilken vei det bar med tariffoppgjøret, fant de det ytterligere påkrevd å reise dette lønnskravet om en økning som de allerede skulle hatt.

Norgas A/S er eneprodusent av acetylengass og surstoff i Østlandsområdet, og bedriften leverer bl.a. til sykehusene. Arbeiderne har følgelig sagt seg villig til å få i stand en dispensasjonsordning med bedriftsledelsen, slik at sykehusene kan få de leveringer som er nødvendige. Dette ble bl.a. opplyst på en presse-konferanse som arbeiderne arrangerte før streiken tok til, og hvor formannen i tillitsmannsutvalget ved Norgas (også valgt til formann i forhandlingsdelegasjonen), Kjell Hovden, gjorde det klart at Norgas-arbeiderne vil ta kontakt med arbeiderne ved Zinkkompaniet i Odda for gjensidig støtte — og erfaringsutveksling.

Begge aksjonene blir selvsagt stemplet som ulovlig av monopolkapitalen, staten og LO-pampene — og begge er meldt inn for arbeidsretten. Arbeiderne står imidlertid samlet i kampen mot økt økonomisk utbytting, og som det ble gjort klart på Norgas-arbeidernes pressekonferanse: «– Streiken kan bli langvarig. Dersom det er kamp som ønskes, så skal de få det! «I landsmålestokk har Norgas A/S omlag 700 ansatte, og dersom aksjonen trekker ut kan det bli aktuelt med sympatistreiker. Det forhandlingsutvalg som arbeiderne har ned-satt er klar til å mote bedriftsledelsen når det måtte være, og eventuelle tilbud fra bedriftens side vil da gå tilbake til massemøte av arbeiderne, slik at arbeiderne selv til enhver tid bestemmer kamplinjen. Alle forsøk på å trenere eller motarbeide arbeidernes krav vil bli lagt fram på nye møter, slik at arbeiderne kan ta sine forholdsregler.

Som nevnt innledningsvis: Utviklingen har gjort det klart at arbeiderne selv må forberede og gjennomføre sine lønnskrav. Spillet mellom LO-pampene og monopolkapitalen må veltes — og til det kommer de aksjoner som er satt i gang for kompensasjon, uavhengig av tarifforhandlingene, som vektige bidrag.

 

Enhet i kampen mot økt økonomisk utbytting!

Enhet i kampen mot monopolkapitalen og klassesamarbeidet!

Full støtte til de streikende!

 

For hver dag som går råtner fienden mer og mer opp, mens det går bedre og bedre for oss.

Mao Tsetung

---

 

Det er i ferd med å skje en politisk isløsning. Den kommer som et lovmessig resultat av de senere års utvikling, hvor kapitalismens krise har skjerpet klassemotsetningene og dermed lagt grunnen for og nødvendiggjort økt politisk bevisstgjøring innen arbeiderklassen, som i stadig sterkere grad har fått føle presset av monopolenes statsmakt.

Isløsningen bekreftes ved at arbeidere over hele Skandinavia river seg løs fra LO-pampenes grep og reiser kampen mot monopolkapitalen og klassesamarbeidet. Det første sikre tegn, som markerte det kraftige revolusjonære opp-svinget ved innledningen til 1970-årene, var streiken i Kiruna. Den ble fulgt av aksjoner i Sverige, Danmark og Norge som ga kapitalistene og deres sosialdemokratiske forvaltere i LO berettiget grunn til bekymring over utviklingen. Mensborgerpressen skriver om »ville streiker» og »ulovlige» aksjoner, forbereder arbeiderklassen nye slagkraftige framstøt for kravene om full kompensasjon forprisstigning, produksjonsvekst og økt skatteutsugning. Kampen er reist på flere arbeidsplasser. Det kan nevnes stikkord som A/S Oslo Sporveier, Odda, Sauda og Norgas. Streikene er begynt. Arbeiderne har vist at de står samlet bak aksjonene mot økt økonomisk utbytting.

I denne situasjonen er det forståelig at kapitalistene og deres lakeier føler stigende uro og angst. Klassesamarbeidets menn, sosialdemokrater og revisjonister, har lenge forsøkt å framstille de revolusjonære som ubetydelige ekstremister og sekterister. I dag er det fullstendig klart at en revolusjonær bevegelse er i ferd med å vokse fram — en bevegelse som åpent proklamerer kamp motmonopolkapitalismen og klassesamarbeidet. Rød Front-demonstrasjonene på 1. mai står som en av de åpenlyse bekreftelser på denne utviklingen. Samlingen til røde arbeiderfronter er skjedd på tross av, og tvers igjennom, alt partipoli-tisk taktikkeri. Ledelsen i samtlige av de eksisterende partier som hevder seg å representere og forsvare arbeiderklassens interesser har gjort hva de maktet for å motarbeide de rode arbeiderfrontene. Til spørsmålet om hvorfor, er svaret såre enkelt: fordi ingen av disse representerer og forsvarer arbeiderklassens interesser. Partiledelsen i SF og NKP forsøker krampaktig på å få i stand et samarbeid med »venstrekrefter» som kan stille seg på en moderne revisjonistiskplattform — i håp om å styrke fronten mot marxist-leninistene og alle progressive som maner til kamp mot USA-imperialismen og dens allierte, den sovjetiske sosialimperialismen. Dette er da også klart og utvetydig kommet til uttrykk ved revisjonistenes angrep på enhetsfronter som Kampanjen Norge ut av NATO og Solidaritetskomiteen for Vietnam.

Det forslag til punktprogram for aksjonsenhet på grunnplanet som RØDE FANE har lagt fram foran årets 1. mai, og som er retningsgivende for arbeiderfrontene, tar utgangspunkt i de problemer arbeidere, studenter og skoleelever daglig foler på kroppen.

Punktene er alle rettet mot utbytting og undertrykking, for ARBEIDERMAKT og SOSIALISME. De gir full støtte til verdens folks kamp mot utbytting og undertrykking, og maner til kamp mot USA-imperialismen og sosial-imperialistene i Sovjetunionen. Det arbeidende folks rett til herredømme overdet de selv skaper ved sitt arbeid markeres klart i dette grunnlag til enhetlige demonstrasjoner mellom marxist-leninister og alle progressive som uten opportunistiske hensyn støtter arbeiderklassens og verdens folks kamp. De røde arbeiderfronter markerer også klart at det er arbeiderklassen selv som har tatt initiativet til, og som selv vil komme til å kjempe fram sine krav.

Kampen som er reist, og som demonstreres ved de rode arbeiderfrontene vil fortsette, og arbeiderklassen har klart vist at det arbeidende folk selv vil skape forutsetningene for den makt, eller med andre ord: det parti, som kan gjennomføre folkets rettmessige krav.

Den isløsning som vi har fått merke denne våren kommer til å fortsette med stadig økende tempo, og vil etterhvert vokse til en flod som vil sope vekk all den reformisme og revisjonisme som tjener som beskyttende demninger formonopolkapitalismen.

(Dette er et ekstranummer av Røde Fane som kom til 1.mai 1970, med bare denne ene artikkelen.)

 

Våren 1970 har vist et kraftig oppsving i klassekampen over hele Skandinavia. Kapitalismens krise har skjerpet klasse-motsetningene og arbeiderklassen har i stadig sterkere grad fått føle presset av monopolkapitalens statsmakt. Den til-spissede situasjonen har imidlertid også lagt grunnen for økt politisk bevissthet innen arbeiderklassen. Dette bekreftes ikke minst ved at arbeiderne river seg løs fra LO-pampenes grep, og ikke lenger stilltiende godtar urettferdigheten og utbyttinga i samarbeidets navn, men reiser kampen mot klassesamarbeidet og monopolkapitalen. Arbeiderklassen har også vist at den er klar til å ta kampen opp mot økt økonomisk utbytting.

---

STREIKEN PÅ NORGAS

Et viktig eksempel er streiken på Norgas A/S i Oslo. I over 14 dager streiket 54 arbeidere, og bakgrunnen var et krav om en lønnsøkning på 2 kroner pr. time, som bedriftsledelsen nektet å forhandle om. Pampene i Norsk Kjemisk Industriarbeider-forbund falt som ventet arbeiderne i ryggen ved å hevde at streiken var tariffstridig, og tok følgelig avstand fra den. I arbeidsretten ble streiken som ventet også kjent "ulovlig", og dermed var alt klart for klassestatensneste angrep mot arbeiderne.

POLITIET TIL ANGREP PÅ DE STREIKENDE

Norgas A/S forsøkte under streiken å innføre gass fra Sverige, og den ble tappet om på bedriften av fem svikere som ble leid innunder politibevoktning. De streikende fikk oppsigelsesvarsel fra bedriften, og da2Nettpublisering ved Forvaltningsorgan for AKPs partihistorie (www.akp.no) 2012

arbeiderne trass i dette fortsatte sin rett-ferdige kamp og forsterket streikevakta utenfor Norgas, ble de angrepet av politiet. Etter å ha konferert med bedriftsledelsen gikk over 4o politimenn, utstyrt med langkøller og med hunder, til angrep på arbeiderne. Dette skjedde uten at de streikende hadde foretatt seg noe som helst. Politiet angrep på bred front og med stor brutalitet. Arbeiderne som strittet imot ble kastet i bakken og slept til politibilene. Etter kort tid var samtlige av de 32 streikevaktene arrestert.

ENHET I ARBEIDERKLASSENS KAMP

Politiaksjonen mot Norgas-arbeiderne må ikke bare sees som et overgrep mot de streikende, men som et overgrep mot hele arbeiderklassen. Om kapitaleierne og deres politifolk fortsatt kan fare fram mot arbeidsfolk på denne måten, er den norske arbeider "fritt vilt" somkapitaleierne kan bruke og mishandle når de finner det påkrevd. For å stå imot den hets og det maktbruks om borgerskapet setter i verk under en streik, må arbeiderklassen være enhetlig og fastorganisert. Streiken er og vil alltid være en kampmetode mot utbytting. Ved at vi driverproduksjonen kan vi også stanse produksjonen, og gjennom enhetlig kamp tvinges borgerskapet til å bøye seg for våre krav.

DET NYTTER Å STREIKE

Streiken på Norgas A/S ble en ny bekreftelse på at det nytter å streike. Bedriftsledelsen ble tvunget til å gå med på forhandlinger om en lønnsøkning på 2 kroner timen.

For arbeidsfolk er Norgas-streiken følgelig et nytt bevis på at en kan kjempe fram sine krav gjennom streik, selv om pampene i LO erklærer streiken for ulovlig. Men det er ikke bare denne lærdommen vi kantrekke av Norgas-arbeidernes streik. Streiken bar også vist at under borgerskapets diktatur vil enhver streik ( spesielt de som stemples "ulovlige") bli politiske streiker, fordi de uvegerlig blir angrepet av borgerskapets klasse-organisasjoner og dets statsmakt. LO-pampenes erklæring om ulovlig streik, og politiets brutale overgrep mot Norgas-arbeiderne er klare og konkrete bekreftelser på dette. Men rettssaken, og for den saks skyld også politi-angrepet, mot de streikende ga også den erfaring at klassestatens organer ikke er så farlige somborgerskapet gjerne vil ha oss til å tro – og at det på lengere sikt er folket som er de virkelig sterke.

AVVIS ALLE SPLITTELSESFORSØK

Gjennom enhetlig og organisert opptreden er arbeiderklassens styrke overfor borgerskapet enorm. Så lenge det var mulig prøvde borgerskapet å forby arbeiderorganisasjoner, men da organisasjonsretten var et tilkjempet faktum, slo kapitaleierne inn på samarbeidslinja. Det voldte heller ikke meget besvær å få pampene i LO inn på denne forræderiske linja, og resultatet av samarbeidet mellom LO og NAF har samtlige arbeidere fått føle på kroppen. LO-byråkratene er borgerskapets støtte-spillere i utplyndringa av arbeiderklassen, og følgelig forsøker også LO-byråkratene å splitte arbeiderne ved bl.a. å spille lønns-gruppe ut mot lønnsgruppe.

''KAKETEORIEN"

En raffinert utgave av den gamle splitt og hersk taktikken er den såkalte "kaketeorien", som i hovedtrekk går ut på følgende: Det finnes en bestemt sum av penger, lønns-summen, som står til disposisjon for samtligelønnsmottakere. Denne lønnssummen er på forhånd fastlåst og kan ikke økes, bare deles. I praksis fører da dette til følgende: Det er umulig for alle arbeidere å kreve en generell lønnsøkning. Jo større del av "kaka" en gruppe arbeidere kan karre til seg, jo mindre del av "kaka" blir det igjen tildeling mellom de andre. Derfor skal grupper av arbeidere som tilhører en såkalt høyt-lønnsgruppe vise "solidaritet", det vil si moderere sine krav for på den måten å hjelpe de lavtlønte. Denne bunnfalske myten om "solidarisk" lønnspolitikk har ofte bidratt til å splittearbeiderne. Vi må imidlertid være klar over at bare hard klassekamp kan bedre hele arbeider-klassens økonomiske stilling. Hvorfor? Rett og slett fordi det ikke finnes noen lønnskake som er fastlåst og som bare kan deles mellom arbeidsfolk. Den lønna som arbeidsfolk får, er bare en liten del av den verdi de har skapt gjennomsnitt arbeid. Den resterende del er profittensom kapitalisten tar, og det er profittene som "begrenser" lønnsøkninga. Derfor er det klart at lønnsandelen ikke er fastlåst – den kan økes. De eneste som rammes av økninga er kapitalistene som får redusert sin profitt.

KLASSESTATEN

Borgerskapet, som i det kapitalistiske samfunn eier produksjonsmidlene, er selvsagtinteressert i størst mulig profitt. Gjennom den private eiendom av produksjonsmidlene tvinges arbeiderklassen til å selge sin arbeidskraft til kapitaleierne, som på sin side kjemper for å holde prisen på arbeidskraften på et minimum for derved å oppnå størst mulig profitt. Det er derfor klart at borgerskapets interesser står i fullstendig motsetning til arbeiderklassens. Hvilke midler har så borgerskapet til å gjennomføre utplyndringen av arbeidsfolk? Deres viktigste undertrykkelsesredskap er staten. Staten er det apparat som den herskendeklasse benytter seg av for å befeste sin makt. Til dette apparat hører lovverket og domstolene, politi, militæret og det statlige propaganda-apparat ( eksempelvis radio og fjernsyn). Lovene i det kapitalistiske samfunnet verner om den private eiendomsrett til produksjonsmidlene, skaper alle de skaper alle mulige økonomiske særmuligheter forborgerskapet, og lesser byrdene på den arbeidendedel av befolkningen. Rettssaken og politiangrepet mot arbeiderne ved Norgas avslørte med all tydelighet løgnen om staten som en nøytral institusjon som står over klassene. Den kapitalistiske staten beskytterkapitaleiernes utplyndring av arbeiderklassen. Den er et undertrykkelsesredskap somborgerskapet og deres håndtlangere i LO bruker til å påtvinge arbeidsfolk de elendige lønnsoppgjøra som vi kjenner.

ARBEIDERKLASSENS VIKTIGSTE VÅPEN

Arbeiderklassen har som nevnt fått erfare at streikekampen er en effektiv metode mot økt økonomisk utbytting. Men streikekampenalene kan aldri stanse utbyttingens fortsatte eksistens, eller forkorte kapitalismens tidsalder. Arbeiderklassen har derfor behov foren ledelse som behersker alle former for kamp, og som kan lede arbeiderklassen fram til endelig seier over kapitalmakta. Gjennom streikekampen kan arbeiderne begrense kapitaleiernes profitt ved å tilkjempe seg høyere lønn. Arbeiderne kan også tilbakeviseenkelte rasjonaliseringsframstøt og lignende. Men vi kan aldri ødelegge kapitalistenes makt til å tilrane seg profitt av vårt skapende arbeid gjennom streikekampen. Det kan bare den sosialistiske revolusjon gjøre. Det vil si at arbeiderklassen kvitter seg med kapitalismens utbytting og undertrykkelse, og opp-retter sin egen stat – oppretter proletariatets diktatur der utbytting og undertrykkelse av flertallet er opphevd. Lede arbeiderklassen i kampen til den endelige seier over monopolkapitalen kan bare et kommunistiskparti gjøre. Det vil si et parti som bygger på marxismen-leninismen, Mao Tsetungs tenkning. Den tilspissede klassekampen har varslet nødvendigheten av et slikt parti, og arbeidsfolk – som selv har vist at de har tatt initiativet i kampen mot monopolkapitalens nye framstøt – vil også bidra til å reise arbeiderklassers eget kommunistiske parti. Det parti som er nødvendig i kampen for arbeiderklassens herredømme.

 

Målet er å løse klimakrisen og unngå irreversible endringer i naturen, og for å komme dit trenger vi et stort folkelig flertall med oss, sier Marie Sneve Martinussen i dette intervjuet.

Foto: Markus Spiske
Av: Tomine Sandal studerer master i nordisk litteratur og er redaksjonsmedlem i Gnist.
Marie Sneve Martinussen er nestleder i Rødt,samfunnsøkonom og politisk rådgiver for finans i stortings­sekretariatet til Rødt.

 

Tomine: I juni refererte du i et Facebook-innlegg til en spørreundersøkelse hvor 60 % svarte at de mener klimapolitikken er tilpasset de med god råd, og 70 % at den er tilpassa folk i storbyene. I innlegget hevdet du at: «Vårt mest undervurderte miljøproblem er at folk oppfatter klimapolitikken som urettferdig. […] Dette er et miljøproblem fordi vi aldri kommer til å vinne klimakampen uten å ha med oss et bredt flertall». Hva må til for at klimapolitikken skal være, og bli oppfattet som, rettferdig?

Marie: Målet er å løse klimakrisen og unngå irreversible endringer i naturen, og for å komme dit trenger vi et stort folkelig flertall med oss. I dagens samfunn, med dagens maktkonstellasjon, vil det ikke skje noe som kan skape en bærekraftig framtid. Så lenge målet er at den økonomiske veksten skal gå i turbofart, vil enhver klimaløsning bli spist opp av nedbygging av naturen, utnyttelse av begrensede ressurser og så videre. Det vi trenger er et maktskifte i verden, der hensynet til flertallet av verdens befolkning går foran hensynet til et fåtall veldig rike mennesker. Og det får man ikke til før dette store flertallet av folk er enig.

Det er derfor Rødt er opptatt av rettferdig miljøpolitikk – både fordi vi er opptatt av rettferdighet, men også fordi det for oss er utrolig viktig at vi faktisk vinner klimakampen. Miljøpolitikk har fått et image som usosialt. Det mener jeg er et stort og undervurdert miljøproblem, fordi folk kan ende opp med å stemme mot miljøpolitikk, fordi de opplever det som urettferdig. Om man fører en ikke-rettferdig miljøpolitikk, vil man ikke få gjennomført den grunnleggende klimapolitikken som vi trenger.

Det jeg synes har vært vanskeligst med norsk miljøpolitikk det siste tiåret er at den både har vært veldig teknisk, veldig mye snakk om mål, prognoser og forskjellige type gasser – veldig naturfagstime. Det gjør det veldig fjernt fra hverdagen til veldig mange, og man føler man må kunne veldig masse for å delta i diskusjonen.

Tomine: Hvordan balanserer man hensynet til folks rettferdighetsfølelse, og den stadig mer tidspressede situasjonen vi befinner oss i?

Marie: Egentlig tenker jeg et godt eksempel er transportsektoren. Dagens politikk er for eksempel subsidier på dyre elbiler, og samtidig dyre bompenger. For veldig mange er det ikke et alternativ å ikke kjøre bil, mange har et reelt behov bruke bilen som transportmiddel. Hva kunne vi gjort for fylle dette behovet, men med mindre utslipp? Et av de største problemene i Norge at vi aldri har tatt de store, dyre engangsinvesteringene når det kommer til for eksempel jernbane, som kunne fått ned privatbilismen og utslippene. Å bygge alternativet har stadig blitt ansett som for dyrt og tungvint. Men det er en løsning som både kunne fått ned utslippene fort, og i tillegg vært sosialt rettferdig.

Jeg tror det er en bjørnetjeneste å tenke at usosiale avgifter og subsidier skal være en quick fix for å få ned utslipp. Det er de store strukturelle tiltakene som monner, og selv om de åpenbart er forsinket, er det ingen grunn til å utsette de noe mer.

Tomine: Hva kan være en motvekt til at debatten om klima har blitt veldig teknisk?

Marie: Under den rødgrønne regjeringen hadde man en uttalt strategi om at klimapolitikken skulle løses med økonomiske virkemidler. Vi hadde en økonom som statsminister, Jens Stoltenberg, og han og andre la mye vekt på at man skulle satse internasjonalt på klimakvoter. Man skulle altså handle seg til den beste og mest effektive måten å kutte klimagassutslipp på. Dette var en strategi som preget klimapolitikken, både under den rødgrønne regjeringen og i etterkant. Det ble sagt at Norge skulle ta masse ansvar for klima, men ingenting skulle skje i Norge.

Den politikken førte ikke til noen synlige endringer i samfunnet, men heller til at klima ble ansett som noe som påvirkes utenfor folks hverdag. Det er egentlig kun de siste årene man har begynt å se flere klimatiltak, for eksempel flere hus bygget i tre, mer beplantning, flere elbiler og lignende. Vi er veldig sent ute med å skjønne at klimapolitikk er noe som vi alle må forholde oss til i vår egen hverdag.

I tillegg lot man altfor lenge klimaskeptikerne påvirke debatten altfor mye, og man brukte veldig mye tid på å bevise at ­klimaendringene var reelle, og at de var menneskeskapte. Det gjorde at det ble en veldig tung forskningsdebatt. Her har de store oljeselskapene all skyld, fordi de finansierte oljelobbyens motkampanjer mot den globale klimaforskningen. Det har gjort at man er 20–30 år forsinket i alt man gjør, fordi strategien om å «trolle» klimadebatten i stor grad lykkes.

Tomine: Var det en kamp om virkeligheten man måtte vinne først?

Marie: Ja, tidligere kunne man ikke snakke om klima før man hadde kommet med en lang innledning om at klimaendringene fantes og var menneskeskapt. Jeg tror at det er først de siste årene, og med det økende ungdomsopprøret, man har innsett at dette er en sak som handler om folks hverdag, og at det er noe som angår stedet man bor og livene man lever.

Tomine: Tror du koronakrisen vil føre til noen nyttige lærdommer for klimakampen? Med korona har vi jo sett at staten har gjort en rekke inngripende tiltak i folks liv, tror du folk vil være mer åpne for inngripende klimatiltak?

Marie: Koronakrisen viser at folk er villig og kapabel til enormt store endringer i egen hverdag på kort tid. Men det er noen veldig viktige premisser som må ligge til grunn: Det må gjelde alle. Vi har jo sett det, at når noen skulker karantenereglene, så er det vanskeligere å argumentere for at alle skal ta regningen. Og når regjeringen midt under koronasituasjonen har kuttet i formuesskatten, – igjen – er det vanskeligere å godta at vi skal gjennomføre tiltak som fører til at mange blir arbeidsledige.

Selv om alle er med på klimadugnaden, er det en større kostnad for noen enn for andre, akkurat på samme måte som det var en større kostnad for noen å ha barna sine hjemme fra skole og barnehage på grunn av korona i vår. Og det var en større kostnad for noen barn å ikke kunne få gå skolen, enn det var for andre. Det betyr at først må alle bidra i dugnaden, så må man se på hvem kostnadene ble store for, og hvem det kanskje til og med ble en gevinst for. Regningen må være rettferdig fordelt.

Om det oppfattes som at de rike fortsatt kan fly privatfly og dra på kjærestetur til New York tre ganger i året, mens folk som har en sliten dieselbil og ikke har råd til å oppgradere må betale mer for å komme seg på jobb – da føles det ikke som at alle er med. Helt med rette rakner motivasjonen til å bidra i fellesskapet når man føler at noen sluntrer unna, og at regningen blir skeivt fordelt. Det er vel litt det vi ser med korona, at det har skjedd litt mer over sommeren. Vi stiller mer kritiske spørsmål: hvorfor skal ikke sykepleiere få mer lønn, hvorfor får dagligvareansatte lite betalt, når matvarekjedene har tjent mye penger?

Tomine: I kronikk i Klassekampen om investeringer som en vei ut av koronakrisen skrev du at: «Kriser er gode tider for å investere fordi det staker kurs ut av krisa, og fordi det finnes ledige ressurser som kan tas i bruk. Når vi nå står midt i den største økonomiske krisa siden krigen, trengs investeringer for å ta oss videre». Er en slik statlig økonomisk investeringspolitikk er en grunnleggende forutsetning for å løse klimakrisen?

Marie: Ja, det er akkurat det jeg mener. Investeringene man bestemmer seg for, legger føringene for retningen samfunnet skal gå i. I dag står kommersielle aktører bak veldig mye av investeringene, og de investerer med mål om avkastning for sine aksjonærer. Men det vi trenger er å gjøre investeringer i fellesskap, til det beste for både folk og miljø. Vi gjør jo litt av det allerede, vi bygger for eksempel skoler, sykehus og jernbaner, men vi trenger mye mer av det. Vi trenger en demokratisk investeringspolitikk. Det trenger ikke kun være staten som investerer, det kan også være kommunene, regionene, ­regionale samarbeid eller arbeiderkollektiv.

Vi har blitt fortalt at det ikke er riktig at fellesskapet skal gjøre slike valg for fremtiden, fordi vi i det nyliberale hegemoniet blir fortalt at det er markedet og konkurranse som vet best hvilke investeringer som er best for oss. Det er her Rødt, med vårt ideologiske fundament, kan peke på hvor galt nettopp dette er, og hvordan denne tankegangen har brakt oss til både pandemi og klimakollaps.

Det er en slags idékrig som er viktig, tror jeg, for å få til raske og omfattende nok klimaløsninger. Jeg tror ikke vi kan vente på at det skal bli lønnsomt å redde klima. I en kapitalistisk økonomi er behovet for vekst så fundamental, at kapitalistiske løsninger på klimafeltet vil gå ut over blant annet naturmangfoldet.

Tomine: I forbindelse med korona var det diskusjon om krisepakke til oljeindustrien i vår, også innad i Rødt. Hvordan ble det, og hva vil Rødt?

Marie: Vi foreslo på Stortinget, og gjennom offentlig debatt, at den akutte situasjonen i leverandørindustrien måtte møtes med at staten nettopp igangsatte et slikt investeringsprogram. Vi sa at vi skulle erstatte krone for krone – alle koronatapte investeringer hvor oljeprosjekter enten ble utsatt eller avlyst – med samfunnsnyttige, grønne investeringer. Vi hadde en hel lang liste over konkrete mulige investeringer: skipstunnel på Stad, nye havforskningsskip, jernbanebygging, utbedring av havner. Altså tiltak som kunne igangsettes raskt, og skape arbeidsplasser på kort sikt.

Det er viktig å si at det var stor oppslutning om Rødts primærpolitikk når det gjelder industri og omstilling av olje- og gassindustrien i Norge. Men, som kjent har ikke Rødt særlig stor støtte på Stortinget, så våre forslag fikk ikke flertall. Da var det mange i fagbevegelsen og i Rødt som mente at Rødt måtte ta stilling til kravene fagbevegelsen hadde reist om akutte tiltak for olje- og leverandørindustrien. Det ble en diskusjon i Rødts sentralstyre og landsstyre om hvordan man sekundært skulle stemme over endringer i skatteregimet for oljenæringen. Der var det en tydelig uenighet, og den er nok ikke over enda.

Vi har flere løfter i arbeidsprogrammet, blant annet at vi vil omstille oljenæringen raskt, men uten at det fører til arbeidsledighet. I en sånn her veldig spisset sak, kan det være vanskelig å oppfylle disse to kravene samtidig. Det som vi landet på, etter en uenighet hvor et stort mindretall fortsatt var uenige i konklusjonen, var at flertallet i landsstyret sa at man kunne støtte veldig midlertidige tiltak rettet mot oljeleverandørindustrien. Men med ganske strenge krav, blant annet at til at oppdrag måtte gå til Norge, og at tiltakene måtte møtes med tilsvarende tiltak for fornybar industri. Det som ble fremmet i Stortinget fulgte ingen av våre krav, og heller ikke fagbevegelsens krav, men ga mer skatteletter til oljeselskapene enn de selv hadde bedt om. Til syvende og sist stemte Rødt selvfølgelig mot hele pakken.

I Norge, hvor store deler av arbeiderklassen og fagbevegelsen er tilknyttet oljeindustrien, må man ha en politikk som vekker tillit og troverdighet også hos industriarbeidere. I vår sto deres arbeidsplasser i fare. Da landet vi i Rødt på det man kan kalle et kompromiss, som mange er fortsatt er uenige i, men som jeg mener står seg. Vi var det eneste partiet som klarte å lete med lys og lykt etter noe som kan berge arbeidsplasser, uten å sette i gang nye store oljeprosjekter.

Det er løgn å si at det ikke finnes motsetninger mellom arbeidsplasser og miljø i en oljenasjon som Norge. For meg er det et godt tegn at vi i Rødt ikke lett kunne ta et standpunkt helt for eller helt mot i en sak som denne. Det betyr at Rødt er et parti hvor både fagbevegelsen og miljøbevegelsen er representert og aktivt til stede. Partier som SV eller MDG trenger ikke forholde seg til hva klubblederen på et oljeavhengig verft mener, fordi han er ikke medlem i SV eller MDG. Men han er medlem i Rødt! På samme måte er det mange partier som ikke har medlemmer fra miljøbevegelsen. Her mener jeg Rødt er et unikt parti. Jeg håper de ulike synspunktene kommer fram i diskusjonene frem mot neste landsmøtet, fordi jeg tror det er den eneste måten vi reelt kan få til standpunkt som forener arbeid og miljø. Vi må diskutere oss frem til gode foreninger av standpunktene i Rødts primære industripolitikk.

Tomine: Hva tenker du er forskjellen på miljøpolitikken til MDG og Rødt?

Marie: Hvis du er en person fra middelklassen i Oslo som ikke syns det er forskjell på høyre- og venstresida, er MDG partiet for deg. Men om du mener at miljøpolitikken må være rettferdig geografisk fordelt, hele landet må med og vi må ha forståelse for at det er forskjell å bo i Oslo og på bygda, er Rødt et bedre alternativ. Det er forskjell på de to hverdagene, og det må klimapolitikken ta på alvor.

Det ideologiske argumentet er at MDG ikke har en kritikk av kapitalismen. De har ikke et ønske om å fjerne verken økonomisk vekst eller kapitalistiske maktstrukturer. Det sier jeg ikke for å gi dem minuspoeng i studiesirkelen min, men fordi jeg mener at de to tingene helt reelt fører til at man ikke får en miljøpolitikk som løser problemene.

Tomine: Et argument jeg har hørt brukt mot Rødts miljøpolitikk er at klimaproblemene haster å løse, og at man ikke har tid til kapitalisme­kritikk. Hva tenker du om det?

Marie: Den største klisjeen om Rødts miljøpolitikk er at vi mener at ingenting kan gjøres før Revolusjonen, med stor R, er gjennomført, analysert og evaluert. All vår miljøpolitikk er gjennomførbart uten å vente på det perfekte samfunnet – eller den perfekte teknologien, som en del partier gjør. Vi mener at utslippene må reduseres her og nå. Men vi mener samtidig at miljøpolitikken som gjennomføres nå, må peke fremover mot et samfunn som skal være bærekraftig i hundrevis av år. Den må forholde seg til de kapitalistiske maktstrukturene som finnes her og nå, for eksempel må vi bryte med storselskapenes makt, ellers får vi ikke gjennomført klimapolitikk. Da må vi forstå kapitalismen – og motstrategier som fagbevegelsen og andre folkelige bevegelser. Ellers kan man ende opp som Venstre, og tenke at så lenge gründerne er grønne nok, løses problemene.

Tomine: Hva tenker du er status for klima akkurat nå? Er situasjonen håpløs?

Marie: Situasjonen er som alltid mer alvorlig enn noensinne. Uten å innse hvor alvorlig den er, og hvor fundamentalt vi må bryte med dagens maktstruktur for å løse klimaproblemene, tror jeg ikke vi klarer å mobilisere den kraften som må til. Men det er mange gode eksempler på at bevegelsene allerede er i gang.

For å si det sånn: Jeg fester ikke noe håp til dem som i dag leder verden, men jeg har stor tro på dem som skal lede verden i fremtiden. De er på vei nå, med ungdommen i spissen, men folk i alle aldre er med. Jeg tenker at Folkeaksjonen oljefritt Lofoten, Vesterålen og Senja er et godt eksempel på at lokale, konkrete saker er der man vinner mot storkapitalen.

 

Vindkraftindustri utgjør en trussel for videreføring av samisk reindrift. Venstresiden bør bygge allianser basert på solidaritet og kamp mot grønn kolonialisme.

---

Av: Henrikke Ellingsen, masterstudent i miljøgeografi ved UiO og med i fylkesstyret til Rødt Oslo – og Susanne Normann, stipendiat ved Senter for Utvikling og Miljø (SUM).
Foto: Red Hat Factory

Våren 2020 åpnet bevegelsen Black Lives Matter (BLM) et handlingsrom for å ta et oppgjør med rasisme og kolonialisme. Etter at George Floyd ble brutalt kvalt av politiet i USA, og BLM ble intensivert i mange deler av verden, har en oppvoksende generasjon gitt samfunnet en ny mulighet til å lære. Unge stemmer har ristet i etablerte sannheter, sannheter som også rister i venstresiden. Her hjemme, i kjølvannet av BLM, skriver Erik Reinert «vi forblir rasister overfor vår egen urbefolkning» i Klassekampen 15. juli 20201. Reinerts kronikk foreslår at verdien av reinkjøtt målt opp mot annen kjøttproduksjon synliggjør hvordan Norge systematisk undergraver den bærekraftige samiske reindriften gjennom lovendringer, styringsmodeller og arealinngrep. Videre skriver Reinert retorisk at det trolig vil være enklere å rive ned statuer av Holberg enn å røske opp i strukturell rasisme mot samene.

Vi tenker at hverken å bryte gjennom med kritiske narrativ om norsk deltakelse i slavehandelen eller om norsk politikk ovenfor samisk urbefolkning har vist seg å være enkelt. Siden vi ble invitert til å skrive om vindkraft i dette nummeret av Gnist, ønsker vi å utforske Reinerts argumentasjon videre ved å se spesifikt på hvordan noen sentrale dynamikker i vindkraftsektoren også kan ses som utrykk for strukturell rasisme. Kampen mot rasisme og kolonialisme er ikke ny, men momentumet for oppgjør som BLM skaper, bør materialiseres i antirasistisk politikk og organisering, også når det gjelder energipolitikk og det grønne skiftet. Rødt, som Norges mest antirasistiske parti, kan gjøre mer enn å stille seg kritisk til vindkraft på land.

Utvinningsindustri, kolonialisme og rasisme

I dag er det omkring to til tre hundre tusen tamrein i de nordiske landene Norge, Sverige og Finland, og til sammen er reindriften knyttet til et samisk kulturlandskap som tilsvarer nær halvparten av landarealet til de tre landene totalt sett. Det samiske reindriftsområdet i Norge er på kartet et sammenhengende område fra Hedmark til Finnmark. Men realiteten ser ikke slik ut. Mange reinbeitedistrikter har fått områdene sine fragmentert over tid til mange små biter av en rekke utviklingsprosjekter med store arealinngrep. Det bygges alt fra veier, jernbane, hytter og vannkraft i reinbeiteområder. Bit for bit-politikk kaller mange i Sápmi det. Litt etter litt mistes kulturlandskapet som forvalter samenes historie og reindriftas fremtid. De siste årene har vindkraft kommet på toppen av andre inngrep, som gjør at flere unge samer i dag er usikre på om de vil klare å videreføre reinmerket til sin familie. På deres skuldre hviler det bredere samiske samfunnets kulturelle overlevelse.

«Om ikke dette er rasisme i deres øyne må dere være blinde», sa Ina Theres Sparrok til NRK i 2015, da hun og andre unge kjempet mot konsesjonen til Fred Olsen Renewables2. Distriktet hennes vant til slutt kampen og Olje- og energidepartementet trakk tilbake NVE-konsesjonen. Internasjonal faglitteratur har dokumentert konsekvensene av utvinningsindustri i det globale sør, og koblet ressursutvinning (extractivism) med kolonialisme og rasisme. Forskerne kategoriser kolonialisme på flere måter, ofte knyttet til hvor en betrakter verden fra. Nykolonialisme har for eksempel blitt brukt for å beskrive hvordan maktforholda som ble etablert da Europa koloniserte Afrika, Latin-Amerika og Asia opprettholdes gjennom handels- og industrirelasjoner etter frigjøringskampene.

Settler Colonialism brukes ofte om USA, Australia, New Zealand og Canada, der urfolk fikk sine områder invadert av bosettere. Coloniality ble introdusert av forskere fra Latin-Amerika, som vurderer koloniseringen av Afrika og Latin-Amerika som helt grunnleggende for å forstå dagens verdenssystem. Om situasjonen i Sápmi bruker forskerne ulike begrep, men understreker at koloniseringen har skjedd gradvis gjennom at ikke-samer sakte, men sikkert har gjort innhugg i det som har vært samiske områder. Deretter har denne prosessen blitt formalisert gjennom statlig politikk.

Felles er likevel at alle kolonialistiske systemer knyttes til rasisme. De trenger rasisme for å legitimere eksistensen sin, for eksempel gjennom å kategorisere befolkningen som hedensk eller underutviklet. I 2022 skal Sannhetskommisjonen levere en rapport om utviklingen og konsekvensene av assimilering og kolonialisme mot samer, kvener og norskfinner i Norge. Sentralt blir trolig fornorskingspolitikken fra 1800-tallet, som videreførte assimileringen som hadde startet ved grensedragning og tvangskristning fra 15–1600-tallet. Fornorskningen motarbeidet systematisk samisk språk og tok etter hvert mange barn fra familiene sine. Men sentralt blir også den rasebiologiske forskninga på starten av 1900-tallet som etablerte rasistisk kvasivitenskap om samisk underutvikling, og Norges første professor i etnografi, Yngvar Nilsen, sine rasistiske beskrivelser av sørsamene.

Under forberedelsene til Sannhetskommisjonen i 2018, tok mange til ordet for at de pågående utbyggingene av gruvedrift og vindkraft må analyseres som kolonialisme. Grønn kolonialisme, har dagens sametingspresident Aili Keskitalo kalt det, og peker i retning av en tendens som også internasjonal forskning har synliggjort, nemlig at klimapolitikk kan eskalere kolonialisme. Dette skjer blant annet fordi stor-skala vindkraft, vannkraft, biodrivstoff, solceller, og ikke minst mineralutvinningen fornybar energi bygger på, legger beslag på enorme jordområder. Dette fjerner livsgrunnlaget til flere urfolk eller andre tradisjonelle samfunn som lever nært på naturen og forsvarer ikke-kapitalistiske produksjonssystemer. Klimatiltakene representerer enn dobbel byrde: i stedet for støtte til å tilpasse bærekraftige næringer klimaendringene, ekskluderes man fra det som skal reddes.

Murrey og Jackson bruker begrepet localwashing3 om diskurser og praksiser som skjuler hvordan strukturell rasisme kan operere innenfor utvinningsindustri, blant annet gjennom at majoritetssamfunnet avgjør hva som er bra, rasjonelt, profitabelt og mulig i distriktene det gjelder. Begrepet deres er relevant for å analysere vindkraft i Norge. Både for å sette et spørsmålstegn til utviklingsretorikken, for å se på hvordan en feilet distriktspolitikk kan gjøre kommunene villige til å ofre urfolksrettigheter for å få inn selv begrensede inntekter fra vindkraftindustrien, men også for å se på hvordan fornybar energi krever ressursutvinning (av blant annet mineraler), som kan gå hardt utover lokalsamfunn og natur andre steder i verden. I den norske debatten snakker vi først og fremst om konsekvensene her, men ikke om hvilke utvinningsindustrier internasjonalt som kobles til det grønne skiftet. Det diskuteres for eksempel sjelden mengden metaller og sjeldne jordarter en vindturbin eller et batteri er satt sammen av, og hvilke økologiske og menneskelige tap og forgiftninger av vannkilder som pågår i områdene dette utvinnes.

En Grønn New Deal (GND), eller en grønn industrialisering, må diskutere grundig hva en rettferdig overgang innebærer, og for hvem. GND forsøker å snu en kapitalistisk grønn økonomi til å ha en sosial profil, men i en tid der arbeid prekariseres og behovet er stort for klimajobber, kan vi risikere at når klimajobbene kjempes frem, forverrer de også kolonialistiske relasjoner, som venstresiden fortsatt ikke har tatt et grundig nok oppgjør med. De samiske reinbeitedistriktene forsvarer utenom-kapitalistiske produksjonssystemer, i motsetning til mange andre næringer. At reindriften må vike i et av landene i verden med høyest intensitet av energiforbruk, er ikke mulig å forsvare. I Gnist 2A skriver Matt T. Huber at vi må slutte å se på arbeiderklassen som syndebukker for klimaendringene. Det er vi enige i, klimaendringene er ikke menneskeskapt, de er skapt av kapitalismen. Men å være antikapitalist og feminist er ikke alltid synonymt med å være bevisst kolonialistisk undertrykkelse eller rasistiske mekanismer, noe deler av diskusjonen rundt det grønne skiftet her i landet er et eksempel på.

Avkolonisering av kunnskap: En kamp for samisk overlevelse

Norge har det formelle på plass når det gjelder å følge internasjonalt lovverk som skal beskytte urfolksrettigheter. Likevel har det samiske samfunnet gjentatte ganger påpekt at prosessene ikke er gode nok. Sentralt står debatten om kunnskap og forskningsmiljøer, blant annet fordi kunnskapsstatusen i forskningen på reinens atferd er svært viktig under utredningene som fører frem til konsesjoner. Forskerne som utfører utredningene, er tilknyttet selskaper som delvis finansieres av statlige selskaper, for eksempel Statnett. Disse statlige selskapene er igjen pådrivere for kraftutbygging, slik det ble dokumentert i tingretten i rettsaken mellom Fosen Vind DA og Fovsen Njaarke i 2018. Praksisen med at selskapene velger utredere er problematisk. Gjennom vår forskning har vi best kjennskap til situasjonen i det sørlige Sapmi. Her kjenner vi ikke til eksempler fra de pågående vindkraftsakene på at samiske utredere har blitt valgt. Enkelte ganger har det samiske samfunnet klart å kjempe frem tilleggsutredninger utført av Protect Sapmi, men da er ofte prosjektene kommet så langt at de i praksis har vært umulig å stanse.

Kunnskapsmangel innenfor norske institusjoner som Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE), Olje- og energidepartementet (OED) eller rettsapparatet, utheves som et sentralt problem. I konsultasjonene kan det være satt av time- eller daglange møter, og selv om NVE har folk med noe kompetanse i reindrift, kan funksjonærene som deltar i konsultasjoner mangle dette. Da er det reinbeitedistriktenes vanskelige oppgave å forklare dem kompleks økologi i løpet av noen få timer. Når kunnskapsmangler er systematiske og opprettholdes over tid og bidrar til å legitimere inngrep, på tross av gjentatt kritikk fra det samiske samfunnet, kan vi se på dette som en strukturell ignoranse som opprettholder en kolonialistisk praksis.

Det finnes flere paralleller mellom BLM og avkoloniseringdebatten av akademia som raste i Norge i 2018. Studentene hentet i 2018 inspirasjon fra kampene i andre land. Siden rettet mange blikket mot hvordan norsk kunnskapsproduksjon innenfor høyere utdanning har etablert, forsterket og fornyet kolonialisme og rasisme ovenfor den samiske befolkningen. Kampanjen var viktig fordi den skapte oppmerksomhet om forholdet mellom kunnskap og kolonisering av Sápmi, som samiske forskere og samfunnsaktører har beskrevet i en årrekke.

Selv om de færreste innenfor det norske byråkratiet vil si at de har rasistiske holdninger mot samer, er det ikke alltid det handler om individets onde intensjoner, et poeng som har kommet hyppig frem i debatten rundt rasisme i det siste. Slik sett speiler det som skjer i konsultasjonsprosessene noe av samfunnsdebatten i kjølvannet av BLM, nemlig sammenhengen mellom individuelle privilegier, kunnskapsmangel og strukturell rasisme. Institusjonene kan ha iboene rasisme ved at de ikke anerkjenner ikke-vestlige kunnskapssystemer, og heller ikke har verktøy til å bli oppmerksomme dette. Forskere har vist at det kan være svært vanskelig for majoritetsbefolkningen å oppdage rasistiske trekk i sitt eget samfunn, fordi dette blir så innarbeida i diskurser og institusjoner4. Med andre ord, vanskelighetene samene opplever i vindkraftsakene, viser viktigheten av avkoloniseringsdebatten.

I dommen fra Frostating lagmannsrett som kom i juni om Fosen Vind DA, Europas hittil største vindkraftanlegg på land, vant endelig samisk reindrift gjennom med det de har sagt helt fra starten: at reinsdyr ikke kan leve sammen med stor-skala vindkraftindustri. Områdene anses av retten som tapt. Dette er et fremskritt, og dommen kan skape et nytt utgangspunkt for å diskutere kunnskap om disse temaene. Likevel, at vindkraftanleggene anses som gyldige inngrep i reinbeiteområder er en reell barriere for anerkjennelse av den tradisjons- og erfaringsbaserte kunnskapen som reindriften baserer seg på. Ifølge Fischer5 har inntoget av stadig flere tekniske eksperter gitt oss en mer elitistisk og teknokratisk beslutningsform som går ut over demokratiet.

Szulecki6 legger til at dette fremstår spesielt sant i energisektoren, som tradisjonelt har blitt presentert som et teknologisk vitenskapelig domene reservert for ingeniører og naturvitenskapelige forskere, mens de sosiale konsekvensene ofte blir ansett som plagsomme hindre som står i veien for utvikling. Dette kunnskapshegemoniet som alt for lenge har fått styre samiske spørsmål, er synlig i utviklingen av vindkraftanlegg i reindriftsområder, og er noe av årsaken til at reindriftseiere ikke blir hørt i saker som angår dem. I fjor kom to rapporter fra FN som etterlyste at stater inkluderer urfolks kunnskap i klima-planer. Bortsett fra en kort referanse i Norges oppdaterte klimamål fra februar 2020, kan vi ikke se spor av dette i klimapolitikken.

Et passivt samfunn overfører politisk kamp til retten

At rettsakene skjer når prosjektene har kommet langt i konstruksjonen, som i Fosen, er et demokratisk problem og illustrerer i våre øyne hvordan debatten ikke har blitt tatt politisk. Et poeng i artikkelen til Matt. T Huber i forrige nummer av Gnist, virker å definere støtten til urfolks- og ikke-kapitalistiske produksjonssystemer først og fremst som politiske økologers og andre akademiske retningers interessefelt. Kanskje kan vi snu litt på Huber sitt argument, og tenke at gjennom å ikke ha en tydelig antikolonialistisk og antirasistisk linje når det gjelder utvinningsindustri, har venstresiden forlatt disse «utkantene», og at dette først og fremst er venstresidens ansvar.

I forskning på rasisme og kolonialisme, er rollen til den passive tilskuer viktig og det er et diskusjonsspørsmål om tilskueren skal defineres som en aktiv eller passiv part. Fraværet av en tydeligere politisk linje i solidaritet med den samiske befolkningen er uansett slående. Selv om det har oppstått spennende allianser mellom miljøvernere og lokale aktivister og reinbeitedistriktene, og selv om venstresidens partier de siste årene har tatt mer tydelige standpunkt, ender reinbeitedistriktene ofte opp ganske alene i svært tunge kamper, hvor et feil valg er alvorlig for enkeltmennesket, for familien, for distriktet og det øvrige samiske samfunnet.

Med en passiv venstreside, blir rettssystemet arenaen hvor kampene omkring reindrift og utvinningsindustri utspiller seg. I desember i fjor, samtidig som Frostating lagmannsrett behandlet ankesaken om Fosen Vind DA, pågikk klimatoppmøtet COP25 i Madrid. Urfolksdelegasjonen på COP25 kjempet hardt for å styrke rettsvernet til urfolk i forbindelse med klimatiltak. I rettsalen i Frostating utspilte det seg et alvorlig eksempel på hva som kan skje når dette ikke er på plass i praksis. Rettssystemet er konservativt, tungrodd, og det kreves fagekspertise og bakgrunn i juss for å ha en tydelig rolle. Politiske diskusjoner har heller ikke plass i et rettssystem, og når bevisbyrden hviler på reindriftas skuldre, som må bevise at i fremtiden må en eller flere familier forlate reindrifta, er det i praksis vanskelig å komme gjennom.

Kunnskapsdebatten får også en sentral rolle her. For hvordan kan vi være trygge for at dommere forstår essensen i reineiernes situasjon, om de ikke har en utdanningsbakgrunn som gjør de i stand til det? Rettslokalene i Frostating burde vært fylt opp av et interessert og engasjert publikum, men stolradene i det romslige rettslokalet var nesten tomme. Det er historisk viktige rettsaker som til slutt handler om Norges evne til å garantere det sårbare sørsamiske samfunnets rett til overlevelse, og burde hatt stor allmenn interesse.

Rasisme utrykkes på flere måter: ungdommer fra Mortensrud blir ydmyket gjentatte ganger av politiet, kvinner med hijab blir diskriminert hos fastlegen og folk med et etternavn med opprinnelse i Midtøsten får ikke komme på jobbintervju. Strukturell rasisme handler også om at folk som bor i Norge kan kjøpe kilovis av nye klær i året, men enten aktivt distanserer seg fra lidelsen til lutfattige kvinner i land som Bangladesh, eller ikke har en god nok lønn til å velge mer etiske alternativer. Slik blir strukturell rasisme både et produkt av, og en driver for, imperialisme og kolonialisme. Systemer som ikke viser vilje til å endre på disse strukturene er også rasistiske etter de fleste definisjoner – vindkraftsektoren inkludert.

Takk til arkeolog/museolog Liisa-Ravna Finbog ved UiO og historiker Mikkel Berg-Nordlie ved Oslomet for verdifulle innspill.

Noter

1 Klassekampen 15.7.2020

2 https://www.nrk.no/trondelag/samer-sier-vindkraftutbygging-er-rasisme-1.12414413

3 Murrey, A., & Jackson, N. A. (2020). A decolonial critique of the racialized “Localwashing” of extraction in Central Africa. Annals of the American Association of Geographers, 110(3), 917-940.

4 HA, B. (1985). Frantz Fanon and the Psychology of Oppression.(Path in Psychology).

5 Fischer 2000: 7. I: Citizens, experts, and the environment: The politics of local knowledge. Duke University Press, Durham, NC.

6 Szulecki 2018: 29. I: Conceptualizing Energy Democracy. Environmental Politics. 27, 1. 21-41.

 

ARENDALSVISA

(fritt etter Alf Prøysen)

Av Ola Bog

Det var seg en gang nedi Arendal! U-U-U

At dom sku’ talas ved i den store sal!

Suderullala-derullala. Suderi-suderi-suderullala.

 

Og bakerst i følje gikk noen og slang! U-U-U

Og bar på ei kiste og tralla og sang!

Suderullala-derullala. Suderi-suderi-suderullala.

 

Men da dom var kømmi tel byporten opp! U-U-U

Tok’n lokket tå kista, den skinndaue kropp!

Suderullala-derullala. Suderi-suderi-suderullala.

 

Je er itte død, nei, je lever ennu! U-U-U

Je har mangt å fortelja, det kan dekkan tru!

Suderullala-derullala. Suderi-suderi-suderullala.

 

Men da steig nå folket tel kistlokket fram! U-U-U

Åssen er det du bær’ deg, du vøl itte skam!

Suderullala-derullala. Suderi-suderi-suderullala.

 

Døra er stengt, ikke engang på klem! U-U-U

Du brukte opp tal’tida i førtifem!

Suderullala-derullala. Suderi-suderi-suderullala.

 

 

 

 

Gnist nr. 2A/2019 har mange interessante artiklar. Med eitt unntak, artikkelen «Progressiv kapitalisme — ei sjølvmotseiing» er prega av påstandar som ikkje blir underbygde og drøvtygging på gamle dogme. Artikkelen, skriven av London-økonomen Michael Roberts, er ein polemikk mot nobelprisvinnar Joseph Stiglitz. Det er mulig at Roberts har rett i noko av kritikken han fører fram, men eg saknar dokumentasjonen.

( Michael Roberts svarte Leiv Olsen i Gnist 4/19. Se her: https://marxisme.no/category/2019/nr-4-2019/)

Av Leiv Olsen, var medlem av AKP og RV sidan partia blei stifta, no medlem i partiet Raudt. Har jobbet som lærar i vidaregåande, og var 2008–2014 fylkeshovudverneombod i Rogaland fykeskommune. Er nå pensjonert og leiar i Rogaland Nei til EU.

Roberts er tydeleg ironisk når han skal gjengi oppfatninga til Stiglitz:

Du skjønner, kapitalismen brukte vere meir «progressiv» … Det fungerte godt. Men så kom Ronald Reagan og Margareth Thatcher… Den progressive kapitalismen frå 1960-talet er øydelagd (Gnist nr. 2A/2019 s. 45).

Eg veit ikkje om dette er dekkande for synet til Stiglitz eller ei medviten overdriving frå Roberts’ side. Roberts ser elles ut til å meina at kapitalismen aldri kan fungera progressivt, aldri har vore progressiv, aldri var det i dei såkalla «gylne åra» 1945–1975 og slett ikkje kan vera det i dag:

Dei «gylne åra» etter 1945 opp til seint 1960-tal var unntaket i avanserte kapitalistiske økonomiar, og berre for desse. Ikkje for Latin-Amerika, Asia, Midtausten og Afrika. For størstedelen av kloden var desse åra prega av djup fattigdom og kamp mot imperialistisk utbytting.

Roberts prøver ikkje å dokumentera påstanden. Påstanden blir «sann» fordi den blir påstått. Og kanskje fordi Marx skreiv om pauperisme i Manifestet i 1848? Dette held ikkje om me vil føra fram truverdig kritikk av kapitalismen, då må me visa til tal og fakta. Så får me risikera at bildet kan bli meir nyansert.

Men fyrst bør me seia kva me meiner med å kalla eit samfunn «progressivt». Roberts gjer ikkje det. Eg vil seia at eit samfunn er progressivt dersom det (1) utviklar teknologien og (2) betrar levekåra for arbeidsfolk. Eg vil bruka denne definisjonen som eit mål, sjølv om faktisk samfunnsutvikling sjølvsagt er komplisert og motsetningsfylt. Har kapitalismen nokon gong vore progressivt, målt etter slike mål?

Forbetring eller forverring for arbeidsfolk?

Perioden 1945–1975 var åra då dei europeiske kolonivelda fall saman og frigjeringsbølgja rulla over den tredje verda, spesielt Asia og Afrika. Det var ei tid prega av skarp rivalisering mellom det kapitalistiske Vesten, no under leiarskapen til USA, som reduserte dei gamle koloniherrane til underdanige støttespelarar, og Sovjetblokka, «den faktisk eksisterande sosialismen». For å vinna i dette økonomiske kappløpet måtte Vesten gjera innrømmingar, ikkje bare til arbeidarklassen i vest, men også i mange tredjeverda-land. Det var no grunnlaget blei lagt for «tigerøkonomiane» i det austre Asia. Korleis det slo ut i leverkåra for arbeidsfolk i landa, var sikkert ymist – eg har ikkje tal, og Roberts gjer ikkje forsøk på å legga fram tal. I tiåra etter «dei gylne åra» fekk arbeidarklassen i mange av desse landa auka levestandard. Korleis var det i Afrika? Parallelt med frigjeringsbølgja skjedde ei omfattande utbygging av skolar og helsevesen og forsøk på å utvikla landa økonomisk. Tida frå midt på 1950-talet til midt på 1970-talet var ein vekstperiode, med klart betra kår for folk flest på kontinentet, inntil Verdsbanken og Pengefondet klarte å få nakketaket på dessse landa på slutten av 1970-talet. Dei to tiåra som då følgde, 1980- og 1990-talet, blei tapte tiår for Afrika, mange land blei sette under adminstrasjon av Verdsbanken, blodige borgarkrigar – før det på nytt gjekk mot noko betre tider etter 2000. Og i Latin-Amerika? Depresjonen i USA på 1930-talet letta presset på dei latinamerikanske landa. Folk i mange land opplevde derfor økonomisk framgang gjennom 1940- og 1950-talet, ein framgang som blei stansa då USA på nytt greip inn med militærkupp frå 1950-1960-talet av (sjå Egil Fossum: Latin-Amerika mellom revolusjon og kontrarevolusjon, 1970). I dei nye militærdiktatura, som dominerte i Latin-Amerika særleg frå 1970-talet, akselererte dei økonomiske forskjellane. Alt dette tyder på at arbeidsfolk kan ha opplevd framgang også i mange tredjeverda-land i dei såkalla «gylne åra».

Den einaste statistikken eg har sett som viser den økonomiske utviklinga i Latin-Amerika, Afrika og Asia i perioden 1945-1975 er frå The Emperor has no Growth. Declining Economic Growth in the Era of Globalization frå 2000, skriven av Mark Weisbrot, Robert Naiman og Joyce Kim. Rapporten viser at i 1960–1980 auka økonomien per capita kraftig både i dei arabiske landa, i det sørlege Asia, Søraust-Asia og stillehavsområdet, det austlege Asia, Latin-Amerika og Afrika. Kort sagt over heile den tredje verda. Dei neste to tiåra, derimot, opplevde Afrika sør for Sahara ein nedgang per capita; i mindre grad skjedde det same i dei arabiske landa(!), og i Latin-Amerika stupte veksten nesten ned til null. Bare i Kina og resten av det austlege Asia skaut veksten fart i åra 1980–2000 (The Emperor has no Growth. fig. 1, s. 9). No seier ikkje tala noko om korleis veksten var fordelt internt i landa, dessutan kan grunnlaget for statistikken vera usikkert og tvilsomt. Men saman med det me veit om politisk utvikling og utbygging av skolar og helsevesen, styrkar det inntrykket av at dei fyrste tre tiåra etter 1945 var ei tid med framgang for folk flest og betre livskår for arbeidsfolk i dei fleste landa i verda. Dersom Roberts kan dokumentera noko anna, bør han gjera nettopp det – legga fram dokumentasjonen.

Trur Roberts på sine eigne påstandar? Han skriv at aukande økonomiske forskjellar ikkje kan ha forårsaka krisene kapitalismen har opplevd dei siste tiåra sidan dei starta då forskjellane ifølgje Piketty var som minst (Gnist 2A/2019 s. 48). Skal argumentet ha vekt, må Roberts gå god for Pikettys påstand om at dei økonomiske forskjellane var minst på 1970-talet, og det må gjelda for verdskapitalismen, ikkje bare enkeltland. Av det følgjer at kapitalismen fram til 1970-talet må ha vore gjennom nokre tiår der dei økonomiske forholda til arbeidsfolk ikkje bare blei betre, men at dei tok ein større del av «kaka», at levestandarden for folk flest i verda auka meir enn produksjonen.

Etter dei «gylne åra»: nedgang for arbeidsfolk over heile verda

Det er ingen tvil om at kapitalismen etter krisene på 1970-talet har skapt større forskjellar og forverra kår. I leiande land i vest, som USA og EU-landa, har arbeidarklassen opplevd nedgang eller i beste fall stagnasjon i levestandarden etter 1980, samtidig som dei superrike har blitt mykje rikare (Rune Skarstein: «Rettferdig fordeling», Klassekampen 3.7.2019). Det er anslått at den rikaste tidelen av befolkninga i USA rådde over 8,9 % av nasjonalinntekta i 1975, men heile 22,5 % i 2012 – og dermed var tilbake på nivået frå 1929: 23,9 % (Ole O. Moen: «USA i politisk og kulturell krise», Dagsavisen 13.7.2019). Så vidt eg veit, er bildet mykje det same i Latin-Amerika: dei økonomiske forskjellane har auka. I Afrika var som nemnt tiåra 1980–2000 katastrofale, med fall i økonomien og blodige krigar. Det store unntaket er Kina, der det faktisk ser ut til at breie lag av folket har fått betre levekår dei siste tiåra, som nødvendige konsesjonar frå dei styrande for å halda oppe produksjonsveksten og unngå (for mykje) uro. No når USA har starta handelskrig, er det dessutan nødvendig for Kina å utvikla ein større heimemarknad, men då må vanlege folk ha meir å rutta med. Sidan kvart femte menneske i verda bur i Kina, har utviklinga der bidratt til å dempa den globale forskjellsutviklinga. Det er mulig at det kan få ringverknader for tredjeverda-land som maktar å balansera mellom Kina og Vesten; det kan sjå ut som det er positiv økonomisk utvikling i fleire afrikanske land, men statistikken er usikker.

Kva for eit system gir teknologisk utvikling?

Teknologisk utvikling må vera ein del av bildet om me skal vurdera om eit samfunn er progressivt eller ikkje. Me kan snakka om klassekamp til me blir blå i trynet, det er den teknologiske utviklinga som bestemmer kva klassar som oppstår, korleis dei blir omforma, og set rammene for kva som er mulig å oppnå. Lenin hevda i 1917 at kapitalismen hadde utspela si progressive rolle sidan den hadde utvikla seg til imperialisme. Han tok feil. Khrusjtsjov hevda at dei sosialistiske landa ville vinna over kapitalismen i fredeleg kappestrid. Han kunne feira nokre triumfar: Sputnik og Gagarin. I ettertid er dommen likevel klar: mens det kapitalistiske Vesten opplevde ei rivande teknologisk utvikling, stagnerte teknologien i sovjetblokka. Den fantastiske teknologiske utviklinga i Vesten må vel kallast progressiv?

Samtidig ser me òg at det ikkje er eintydig positiv samanheng mellom kapitalisme og teknologisk utvikling. Det blir sett inn mye energi på å få kontroll over den teknologiske utviklinga og hindra slik teknologi som dei dominerande kapitalistane ikkje ønskjer. Samtidig fører strevet for å halda oppe profitten, i prosent av investert kapital, til at investeringar i aukande grad går til ikkje-produktive føremål: eigedomshandel, råtne lån, aksjespekulasjon, valutahandel – og til å skapa nye marknader for selskap som skal erstatta offentleg velferd, selskap som har skote gullfuglen fordi dei får profitten betalt, og garantert, av skattepengane. Baksida av slikt blir at det blir investert mindre i å utvikla ny teknologi. Kanskje er det derfor Kina er i ferd med å ta leiinga i utviklinga av G5-teknologi i telekommunikasjon?

Til no har kapitalismen inspirert til ei teknologisk utvikling verda elles ikkje har sett maken til. Ein må vera ideologisk forblinda om ein påstår at dette ikkje har vore progressivt. Men me ser òg at den kapitalistiske utviklinga i dag trugar sjølve livsgrunnlaget på kloden. Dei reaksjonære trekka i kapitalismen er i ferd med å ta overhand, kanskje har dei alt gjort det – eller kanskje er ikkje det progressive potensialet i kapitalismen enno heilt uttømt – men verdas framtid er i fare.

Korleis kan me forklara krisene i kapitalismen?

Roberts er ikkje utan poeng. Han har undersøkt korleis profittraten har utvikla seg dei siste 50 åra, og tala er interessante. Han skriv som sagt at aukande økonomiske klasseforskjellar ikkje kan forklara at krisene slår inn når dei gjer, sidan det viktigaste omslaget kom nettopp når forskjellane var på det minste. Derimot er det tydeleg samsvar mellom svingningar i profittrate og konjunkturar; krisene ser ut til å slå inn når profittraten fell. Dette er i samsvar med kva Marx skreiv om strevet for å unngå ein fallande profittrate under kapitalismen, og ser ut til å bekrefta at kriser er innebygd i sjølve kapitalismen, heng saman med motsetninga mellom kapitalismens samfunnsmessige produksjonsform og private tileigning. Her trur eg Roberts har rett. Men det treng ikkje bety at aukande økonomiske klasseforskjellar er utan betydning for det økonomiske velvêret i eit samfunn, og det betyr definitivt ikkje at aukande økonomiske klasseforskjellar er uinteressant for eit parti som vil vera talsfolk for arbeidarklassen. Det er fullt mulig at aukande forskjellar er sand i maskineriet som bremsar den økonomiske veksten i kapitalismen, sjølv om dei ikkje er nok til å utløysa kriser. Det er ikkje bare mulig, det er gjort undersøkelser som tyder på det. I åra 1980–2015 blei den årlege veksten i Europa og USA halvert jamført med 1950–1980 (Slagstad, referert ovafor).

Roberts polemiserer mot Stiglitz. Men kanskje har også Stiglitz litt rett, kanskje verkar aukande økonomiske forskjellar som ein bremse på økonomien. Corbyn i Storbritannia, Bernie Sanders i USA og Rødt i Norge kjempar alle for å minska klasseforskjellane. Det er ikkje mulig under kapitalismen, skriv Roberts. Det veit me ikkje før me har prøvd.

Den som ikkje prøver å betra levekåra under kapitalismen, vinn ikkje folk for sosialisme.

200 år med kapitalisme – har folk fått det betre?

Samanliknar me leveforholda i dagens verd med korleis folk over heile kloden hadde det på 1700-talet, før kapitalismens gjennombrot, er det vanskeleg å skjønna anna enn at folks levekår er blitt kraftig betra. Heller få vil i dag føretrekka å leva slik formødrene gjorde på 1700-talet. Då kan det knapt vera tvil om at kapitalismen har medført betre leveforhold for arbeidsfolk flest, delvis som resultat av ei fantastisk teknologisk utvikling. Utbyttinga har truleg auka, då det er grunn til å tru at kapitalistane rår over ein større del av «kaka» enn kva overklassen gjorde på 1700-talet, men folks levekår er neppe forverra i forhold til 1700-talet. Utviklinga har vore ujamn, periodar med framgang for arbeidsfolk har veksla med periodar med skjerpa utbytting på verdsbasis, og med endå større variasjonar frå land til land. Periodar med eksplosiv teknologisk vekst har veksla med periodar med noko langsommare utvikling, og ulike grupper av folket har ikkje opplevd framgang (eller forverring) samtidig. Alle slike nyansar er viktige å få fram.

Kva med dagens kapitalisme? Kan me slå fast at kapitalismen i dag har blitt eintydig reaksjonær? Det er for tidleg å seia. Mykje tyder på at dei reaksjonære sidene er langt meir framtredande enn for 50 år sidan. Men me veit ikkje kva som vil skje dersom programmet til folk som Stiglitz, eller Storbritannias Corbyn og USAs Bernie Sanders, hadde blitt prøvd gjennomført. Me skal vakta oss for å fella dommar for tidleg, ut frå ideologisk hovmot, men me kan peika på dei store motsetningane som rir kapitalismen og gjer at kriser vender tilbake med jamne mellomrom. Me kan peika på korleis kapitalismen i dag fremmar sosial dumping og trugar heile klodens livsgrunnlag. Og me kan peika på misforholdet mellom kapitalismen samfunnsmessige produksjonsform og private tileigning. Kapitalisme betyr utbytting. Utbyttinga kan bare opphevast dersom me maktar å avskaffa kapitalismen. Der er eg einig med Michael Roberts.

 

Bompenger har vist seg å bli en av denne valgkampens store saker. Frontene er steile, og hensynene en må ta som sosialist er mange. Hvordan både ta vare på miljø og kutte klimagassutslipp, men også unngå å belaste folk urettferdig økonomisk? For å forsøke å komme nærmere et svar på dette, tok jeg en prat med to personer i Rødt med forskjellig bakgrunn, og forskjellig oppfattelse av bomspørsmålene. Marthe Bastøe er fylkesleder i Rødt Viken og har blant annet utmerket seg gjennom diskusjon av bompenger i Sarpsborg. Harald Minken er seniorforsker ved Transportøkonomisk Institutt, og har deltatt i diskusjon om bompenger i Oslo. Jeg vil gjerne stille noen kritiske spørsmål til hver av dem, og har derfor intervjuet dem over e-post én og én. Dette er en sammenstilling av  intervjuer, med Harald Minken og Marthe Bastøe, gjort i sommer.

Foto: Statens vegvesen
Av Tale Hammerø Ellingvåg,
samfunnsgeograf uten retningssans fra ytterste bygda, som bor midt i byen. Alltid aktivist, alltid et eller annet verv. Er grønn, derfor rød.

 

Harald Minken, seniorforsker ved Transportøkonomisk Institutt og medlem i Rødt Oslo.

Et poeng jeg har sett at du er opptatt av å fremheve er at det er forskjell på bom og bom. Jeg er veldig enig i at det er viktig, så kan ikke du si noen ord om den forskjellen?

– Den første typen bom er satt opp for å delfinansiere bygging av ny veg. Den andre typen er en bomring – eller et system av ringer – i en by. Finansieringen går til en større bypakke med både veg- og kollektivprosjekter – mest det siste. Bomringen tjener også til å dempe biltrafikken, spesielt i rush, og lave satser for elbiler bidrar til å nå klimamål. Erfaring viser at denne typen bompenger er det mest effektive midlet til å nå målene i byvekstavtalene.

I en diskusjon på en e-postliste internt i Rødt påpekte du at ”Rapportene som gis ut av PROSAM, organisasjonen som følger opp virkningene av bomringen i Oslo, tyder ikke på at dette er et veldig omfattende problem [at folk må kjøre gjennom bomringer for å levere i barnehage]. De har spurt et utvalg av folk med barn i barnehagealderen (0 til 6 år) om de vanligvis må passere bomringen når de skal levere eller hente barn i barnehagen. Ni prosent svarer ja på spørsmålet, resten svarer nei.” Samtidig er vel poenget med sosial kritikk ikke at det nødvendigvis er mange som rammes, men at noen svakerestilte rammes uforholdsmessig hardt. Bør ikke deres vel være sentralt i politikken til partier og bevegelser dersom en hevder å føre politikk for de svakeste gruppene?

– Primært bør vi jobbe for at alle kan få barnehageplass i nærområdet. De færreste ønsker å dra barna rundt over hele byen i år etter år. De som likevel krysser en bom for å levere i barnehagen, gjør det kanskje fordi det er praktisk å kombinere levering i barnehagen med reisa til jobben. I dette tilfellet finnes det en annen og bedre måte å hjelpe de svakeste på, nemlig å redusere betalinga i barnehagen.

Prinsippet om at forurenser betaler er viktig i forsvar av bompenger som trafikkregulerende og -reduserende verktøy. I samme retning finnes argumenter om at det er rettferdig at bilister selv betaler for en vei de ønsker utbygd. Er ikke infrastruktur likevel et kollektivt gode, ettersom vi alle er avhengige av at eksempelvis utrykningskjøretøy kommer frem, og det er et omforent politisk ønske å ha bosetning i hele landet? Bør ikke dermed infrastruktur fullfinansieres over skatteseddelen?

– Infrastruktur er et kollektivt gode bare et stykke på veg – så lenge min bruk av infrastrukturen ikke reduserer din mulighet til å komme fram, reduserer helsa di eller påfører naturen og miljøet skader.

– Der hvor vegen faktisk er et kollektivt gode er det helt greit med skattefinansiering, og bare dumt med bompenger. Men hvor mye veg trenger vi egentlig? Folk kommer seg stort sett greit dit de skal.

I utgangspunktet fremstår det vel miljømessig kun positivt at nødvendige kollektive løsninger finansieres av bilkjøring som likevel skjer. Men, er det bekymringsverdig at man legger opp til en finansieringsmodell der sårt tiltrengte miljøtiltak finansieres av bompenger, når vi samtidig jobber for at bilbruk og derfor bompasseringer skal reduseres? Gjør ikke det finansieringen for prosjekter som bybanen i Bergen usikker i lengden?

– Bompenger og kollektivinvesteringer passer godt sammen. Bompengene finansierer kollektivforbedringer, som gjør det lettere for folk å redusere bilbruken som igjen øker kollektivselskapets inntekter, slik at de kan forbedre tilbudet ytterligere.

– En mer akutt konflikt eksisterer mellom målet om å finansiere investeringer og målet om å redusere klimautslippene. Fordelene for nullutslippsbiler reduserer bominntektene og gjør det nødvendig å revurdere investeringsplanene i mange av bomringene. Likevel mener jeg man skal beholde elbilfordelene til folk velger nullutslippsbil uansett.

Jeg er redd man ofte i disse diskusjonene, og med disse innretningene, skyver folk fra seg og skyver folk vekk fra miljøpolitikk. Dette så jeg den gang da jeg jobbet med bypakke Grenland i miljøbevegelsen. Det ble sagt at demonstrasjonen mot bypakka – som inneholdt mange gode ting, men også mye bompenger – var den største i Skien siden 2. verdenskrig. Det hevdes at det samme er i ferd med å skje i Bergen. Folk «hater bybanen» fordi den blir et symbol på bompengene som innkreves for å bygge den videre. Tror du ikke det er en fare for at man gjør mer skade for miljøpolitikken, og skyver folk vi er avhengige unna, for å hente støtte til progressiv miljøpolitikk?

– Jeg tror bompengemotstanden i Oslo kollapser når folk oppdager at det ble billigere enn de trodde. Men det krever jo at alle, også de sløveste, skaffer seg bombrikke.

– I Bergen kan det kanskje være verre. Jeg kjenner ikke forholdene der, men kanskje er den nye bybanen så langt unna ytre bomring at de som skal betale, ikke er de som får nytte av banen.

Jeg har fundert på om motstanden mot økte eller flere bompenger kommer av at det er en ganske synlig utgift i hverdagsøkonomien sammenlignet med for eksempel et noe økt skattetrykk. Tror du det er noe i at det er en utgift som synes bedre enn andre?

– Jeg vet ikke. Kanskje noen burde undersøke det?

Avslutningsvis lurer jeg på hva du tror er lurt for å komme et steg videre i diskusjonen nå fremover, både for partier og organisasjoner på venstresiden. Hvordan kan vi best ivareta både klima- og miljømessige, samt sosiale forhold i disse diskusjonene framover? Er det noen mekanismer eller tiltak man kan og bør fremme for å forene de gode kreftene, og ivareta både det grønne og det røde?

– På miljø- og klimaområdet kan vi godt bygge mer på holdninger og personlig ansvar enn vi gjør. Det er områder hvor vi aldri kommer i mål bare med politiske vedtak ovenfra, vi må også endre holdninger. Jeg hører folk si at så lenge vi ikke har fått høyhastighetsjernbane kan vi ikke noe for at vi flyr. Nei, kanskje ikke hvis du bor i Finnmark. Men i Oslo? Litt moralisme på miljøområdet kan bringe oss nærmere miljøorganisasjonene, MDG og SV (og KrF!).

Er det ellers noe jeg har glemt å spørre om, eller som du vil legge til?

– Jeg vil spørre om noe sjøl. Hvordan ble det plutselig Rødts politikk at flate avgifter er ­usosialt? Er det uten videre riktig?

 

 

Marthe Bastøe, fylkesleder i Rødt Viken.

De som argumenterer for bompenger av miljøhensyn, er opptatt av å framheve forskjellen mellom bompenger som finansiering av infrastruktur og bompenger for å redusere biltrafikken i et område. Hvordan ser du på forskjellen mellom disse to typene bompenger?

– Å pålegge bilistene dyre avgifter er til en viss grad effektivt for å redusere biltrafikk – en del vil kjøre mindre for å unngå høye regninger. De fleste kjører likevel fordi de trenger å komme seg fra A til B. For de med god økonomi blir det en tilleggsutgift man godtar, mens for de med stram økonomi blir det et innhogg i hverdagen.

– Kollektivtilbudet er mange steder sørgelig eller fraværende. Både vei og kollektivtrafikk er et statlig ansvar, og det er rar politikk å dra inn penger på veitrafikk som deretter skal gå til å utbedre kollektivtilbudet. Kollektivinvesteringen må være på plass først, og det må være så bra at folk benytter det i stedet for bil. Det må være enkelt å komme seg fra start til slutt på reisa, og barnefamilier må kunne bruke tilbudet til og fra barnehage og rekke jobben, uten at barnehagetiden maksimeres. De fleste av Norges innbyggere bor i mindre byer og i distriktene. Det må politikerne ta hensyn til.

– Vi kan ikke snakke om at vi tar klimastreikerne på alvor, eller at Norge skal ha en god miljøpolitikk, så lenge vi smeller opp større veier så fort sjansen byr seg. Får vi småbilistene over til kollektivt, løser mye av rushen seg.

– Bomringer er derfor uaktuelt for Rødt, uansett argument. Miljøkrisa må løses på en måte som samtidig tar vare på menneskene som skal leve med endringene som må til. Jobben må gjøres i fellesskap, og uten å gjøre livet verre for de som har det vanskelig fra før.

Dersom man endret bypakkene og slike prosjekter slik at finansiering av forurensende vei- og tunnelprosjekter var ute, og at finansiering av kollektive formål ikke var avhengig av at biltrafikken opprettholdes, slik mange mener avtalene er innrettet i dag – dersom bompengene ene og alene var et køprisingsverktøy for å redusere biltrafikken, hva hadde du da tenkt om bompengene?

– Kollektivtilbud skal være finansiert av staten, ikke av den enkelte bruker. Biltrafikken må reduseres, men det må gjøres med omtanke for menneskene inni bilen.

En løsning noen har vært inne på for å gjøre bompenger mer sosialt innrettet er å opprette en mekanisme for skattefradrag for bompenger, a la pendlerfradragsordningen vi har i dag. FrP er for dette og har fått det inn i regjeringsplattformen. Hvordan hadde en slik ordning påvirket de sosiale aspektene i bompengesakene?

– Det viser at regjeringen egentlig har råd til å la folk slippe å betale bompenger. Hvorfor skal man betale mindre skatt, men mer bompenger, når skatten i utgangspunktet nettopp betales for at landet skal sørge for disse tjenestene? Regjeringen legger opp til at personlig økonomi skal bli så oppdelt at man ikke lenger har oversikt. Det er økte avgifter her, og så litt reduksjon i utgifter der. Noen får ikke med seg at de kan søke om fradrag, og så går det i ball for den enkelte, mens staten sparer penger. Det er en håpløs måte å styre landet på.

Prinsippet om at forurenser betaler er et viktig prinsipp i norsk miljøpolitikk, og vi vet at de rike forurenser mest. Et argument er at vi må få bukt med nettopp unødvendig luksusforbruk av bilkjøring av hensyn til klima, og transport står for om lag 1/5 av klimagassutslipp i Norge. Bør ikke dette være en prioritet for oss som venstresidebevegelse, av klimahensyn?

– Sosialistisk politikk er ikke en motsetning til god miljøpolitikk. De som lever med en normal økonomi, kjører ikke rundt for moro skyld. Man bruker bilen fordi det er det som praktisk kan gjennomføre en hverdag slik samfunnet er lagt opp i dag. Hvorfor skal landets fattigste betale fordi de rikeste forurenser?

– Vi trenger ikke bedre barnehager og god eldreomsorg på en ulevelig klode. Derfor er klimaspørsmålet uhyre viktig, og vi må gjøre store grep. Men, det betyr ikke at vi skal sette i gang tiltak som gjør livet enda vanskeligere for den som allerede står i skvis. Det er her sosialistisk politikk skiller seg fra blokkuavhengige som MDG.

Jeg har fundert på om motstanden mot økte eller flere bompenger kommer av at det er en ganske synlig utgift i hverdagsøkonomien sammenlignet med for eksempel et noe økt skattetrykk. Tror du det er noe i at det er en utgift som synes bedre enn andre?

– Variable utgifter i hverdagen gir større uforutsigbarhet enn et jevnt skattetrykk. Vet du hva du får utbetalt hver måned, kan du planlegge utgiftene dine ut fra det – i motsetning til om du får en regning i hånda som varierer i størrelse over tid. Det blir vanskeligere å planlegge økonomisk, samtidig som det er en ekstrautgift. Når ekstrautgiften i tillegg er like stor for deg som for Olsen som har 10 millioner på konto, er det en urettferdig utgift du betaler til fellesskapet.

– Inntekter som må inn for å sørge for fellesskapet, skal være jevnt fordelt etter evne. Man skal bidra med det man kan for at alle skal ha gode tilbud i samfunnet. Skattetrykket skal derfor være rettferdig i forhold til hvor mye du tjener, slik at alle bidrar med det de kan. Det er det ikke i dag, men det vil det bli med Rødts politikk.

Det er vel sånn at bompenger og eiendomsskatt per i dag er det eneste kommunene selv kan gjøre for å finansiere egne prosjekter. I Danmark har de sånn at kommunene kan regulere inntektsskatten noe selv og ta inn disse som frie inntekter. Tror du dette kunne vært noe for at kommunen kan få mulighet til å finansiere grønne infrastrukturprosjekter, eller bør heller skatt være likt over hele landet fordi staten betaler i prosjektet?

– Staten må ta sitt ansvar, og ikke skyve regningene over på innbyggerne. Når det gjelder finansiering av veiprosjekter mener jeg at kommunene skal slippe å finne på krumspring for å finansiere disse. Vi skal ha grønne infrastrukturprosjekter over hele landet, ikke bare i de kommunene som har råd til å betale. Klimakrisen krever en felles snuoperasjon og vi er ett land, og ett folk. Levevilkårene skal være like bra i Moss som i Mo i Rana.

Hele menneskets historie til nå er preget av knapphet på forbruksvarer som mat, klær og husly. I perioder har knappheten vært stor, i andre tider har den vært mindre. Hvis vi ser på en forenklet faseinndeling av menneskenes historie, inndelt etter hvordan samfunnet livnærer seg, kan vi grovt sett dele utviklingen inn i tre hovedfaser:

– Storviltjakten 30000 fvt. – 7000 fvt (før vår tid)
– Jordbruk og husdyrhold 7000 fvt. – 1750 vt.
– Industrialismen 1750 vt. – 2100vt.

Foto: Patrick Hendry,
Av Tollef Hovig, har skrevet tobindsverket Forandring som er en beskrivelse av menneskesamfunnets utvikling sett i et marxistisk perspektiv. Ideene som presenteres her, er nærmere beskrevet i verket.

Forskjellige geografiske områder har gjennomgått denne utviklingen til helt andre tider enn det jeg har satt opp her, årstallene her gjelder de områdene som har ligget først i utviklingen. Man kan dele inn historiens forløp i mange slags forskjellige faser og underfaser, alt avhengig av hvilke problemstillinger man vil kaste lys over. Man kan f. eks innvende at handelsvirksomhet preget Europa fra jordbruket nådde sin topp rundt 1200 vt. til industrialiseringen startet i 1970. Om man kaller det en egen fase eller en underfase i jordbrukets tid, er litt avhengig av hva man vil belyse. For mitt formål her er det praktisk å benytte de tre fasene vist over, og se på handelsepoken fra 1300–1750 som en underfase som modnet jordbrukets overgang til industrialismen.

Knappheten gjør seg gjeldende med forskjellig intensitet gjennom hver epoke. I den første tiden i hver epoke er den stor. Da er ikke den nødvendige nye produksjonsteknikken kommet på plass. Rundt midten av hver fase, når produksjonsteknikken er på plass og de ressursene fasen bygger på er rikelig til stede, er knappheten på sitt laveste. I en slik periode vokser befolkningen. Etter hvert som fasen går mot sin slutt, vil den være preget av en økende befolkning og avtagende ressurser.

Storviltet begynte i enkelte områder å bli utryddet 10 000 år fvt., og siden i stadig større områder. Det presset fram overgangen til jordbruk og husdyrhold. Slutten på storviltet innebar for så vidt den første globale krisen, selv om den inntraff med stor tidsforskyvning på jordens forskjellige områder. Rundt 1100–1200 var Europa ferdig utbygd som jordbruksland med den da tilgjengelige produksjonsteknikken. Det omfanget jordbruket hadde da, ble ikke overskredet i Europa på 500 år. Dette, sammen med en sterkt voksende befolkning som følge av de gode tidene som hadde vært, førte til uhåndterlig knapphet med påfølgende pest. Den andre «globale» krisen var et faktum.

Krisen for jordbruket presset fram overgang til alternative næringsveier, hvor handelen ble den desidert viktigste. Denne handelen skapte forutsetningene for industrialismen, som ble den neste fasen. Industrialismen fører til voldsom vekst i befolkningen. Man ser også en tiltagende knapphet på ressursene industrialiseringen bygger på, i fasens senere epoker. Det spesielle med industrialiseringsfasen er at den bygger på en spesifikk organisering av samfunnet, kapitalismen, hvis funksjonsmåte er basert på at industrialisering og forbedring av produksjonen holder et høyt tempo.

Når industrisamfunnet omdannes til tjenestesamfunnet, når industrialiseringen går mot sin slutt, avtar industrialiseringen og hastigheten i forbedringene av produksjonen. Da vil den kapitalistiske organisasjonen vende seg til sin motsetning. I stedet for å fremme forbedringer og vekst i samfunnet, vil den kvele samfunnet i dets egen manglende forbedringshastighet. Industrialiseringsfasen med den kapitalistiske samfunnsorganisasjonen siste epoker vil dermed bli nødt til å håndtere en dobbelt fiende, både den som skapes av ressursknappheten og den som skapes av den kapitalistiske organisasjonsmodellen. Jeg mener de problemene som skapes av den kapitalistiske organisasjonen, langt vil overgå dem som skapes av ressursknapphet. Den ressursknappheten vi ser tendenser til i dag, som klima, vann, forurensing, utrydding av artsmangfold etc., er fortsatt slik at den kan håndteres og gjøres noe med. Den kapitalistiske organisasjonens kvelning av samfunnet vil bygge seg opp langt raskere, og komme med en mye større kraft over et kortere tidsrom enn det knappheten på ressurser vil kunne medføre.

Et overordnet spørsmål når vi drøfter knapphet, er hvem som skal definere hva knapphet er. Finnes det en vis person ett eller annet sted som har tatt patent på å definere hva som egentlig er knapphet, og hva som ikke er det. Er det ikke sånn at definisjonen av knapphet er en helt annen i dag enn når industrialismen oppsto? Jo, sånn er det, definisjonen på knapphet kan derfor ikke gjøres av andre enn menneskene i samfunnet selv. Hvordan de gjør det og noen betraktninger rundt forholdet sosialisme og knapphet i vår tid er temaene videre i denne artikkelen.

To ulike filosofier bestemmer hvordan vi tenker på knappheten

Europeisk filosofisk tradisjon kan sees på som en lang diskusjon om guds plass i verden. Vi kan tidfeste starten på denne diskusjonen til år 1200 da jordbruket i Europa var ferdig utbygget (relativt sett), og Europa fikk behov for vitenskapelige ideer til utvikling av handel og andre næringsveier. Det var et behov for å kunne ta i bruk Aristoteles’ ideer til utvikling av vitenskapelige tanker. Men det ville kirkens menn ikke vite noe av. For dem kom alle ideer fra Gud, ideer skulle ikke utledes av naturen selv, det ville undergrave Guds og kirkens autoritet. Thomas Aquinas var en av kirkens frommeste menn som så behovet for å åpne opp for at viten om naturen kunne oppsummeres i ideer. Denne diskusjonen gikk på 1200-tallet under navnet universaliestriden, og dreide seg om ideene (universaliene) kom fra Gud eller var en oppsummering av foreteelsene i naturen (det partikulære).

Diskusjonen fikk ingen løsning og fortsatte fram til Martin Luthers tid. Da fikk ideene om gud, religion og kirken en slags løsning. De religiøse ideene ble flyttet fra at de kom fra en ytre guds verden, inn i hver enkelt persons hode, som en gjenspeiling av Guds ideer i den enkelte. Religion ble dermed et spørsmål om den enkeltes tro og subjektive ide. Luthers standpunkt gjorde det mulig å fortsette vitenskapelig utforsking uten at det ble stilt spørsmål om de religiøse ideene kom fra Gud selv. Men på sikt løste ikke svaret problemet. Hvor kom da de ikke-religiøse ideene fra, dersom de ikke kom fra Gud? Vestlig filosofi er bygget opp rundt dette spørsmålet, med en lang historisk rekke av filosofer.

Svaret ble gitt ved inngangen til den industrielle revolusjonen av filosofer som Hume, Kant og Hegel. Svaret ble at alt er ideer som kommer innenfra mennesket. Alt, ikke bare Gud og religion, er egentlig et spørsmål om tro, alt er subjektivt. Svaret ble gitt i flere former i mange diskusjoner, for eksempel at ide kommer foran materie. Dersom man tenker innenfor denne tradisjonen, er det vanskelig å forstå hvordan knappheten gjennomsyrer menneskenes handlinger. Vi kan ta to så forskjellige typer som Nikolai Bukharin og Jon Elster. Begge mener at dersom det ikke er tilfeldigheter som styrer menneskenes handlinger, så må det være en bakenforliggende vilje som gjør det. Da kan det kan jo bare være Guds vilje som styrer menneskenes handlinger. For folk som tenker innenfor denne tradisjonen, står valget mellom at det er Guds vilje eller enkeltmenneskenes tilfeldige handlinger som påvirker viljen.

Jeg mener et fornuftig filosofisk syn bør bygges opp rundt Darwins metode. Han hadde ikke noen eksplisitt uttalt filosofi, men det ligger allikevel en interessant ide under hans tankeverden. Darwin skriver om artenes utvikling og kampen for å overleve, at det er de mest tilpasningsdyktige individene som har størst muligheter til å overleve. Vi aner her at det er en underliggende motsigelse mellom det å ha nok, og det å ha for lite, til å overleve. De forskjellige individer innen en art fører nettopp en kamp for stadig å ha nok til å overleve. Det hersker en basistilstand av knapphet som påvirker handlingen til artens individer. En slik motsigelse, knapphetens motsigelse, vil gjennomsyre aktiviteten til alle artens individer og fører i sum til retningen på artenes utvikling.

Denne motsigelsen omfatter også menneskene. Menneskene har hittil i hele sin historie vært preget av denne knapphetens motsigelse – kampen for å sikre seg selv og sitt avkom tilstrekkelig med ressurser. Er det nødvendigvis sånn at det må være en bakenforliggende vilje som styrer menneskenes handlinger, eller kan det være at en grunnleggende motsigelse som knapphet og kampen for å overleve, preger menneskenes handlinger i likhet med andre arters handlinger? For en tenker som ikke er preget av tankebanene i den vestlige religiøse filosofitradisjonen, vil det være naturlig å tenke at en slik påvirkning på menneskene fra knapphetens motsigelse, finnes. Da gir det også mening å se menneskenes historie som en utvikling mot et mål om å bli kvitt knappheten. Ikke nødvendigvis som et bevisst mål, men som et underliggende, ubevisst mål som er bestemmende for menneskenes handlinger. For hver ny generasjon har man kommet litt nærmere dette målet. En historisk epoke og et samfunn preget av knapphet, vil på grunnleggende vis forme menneskene som lever i den. I historiske epoker med knapphet vil det bli kamp om ressursene. En kamp som vil arte seg forskjellig i de ulike historiske epoker og steder.

Slik jeg ser det, er det nettopp overvinnelse av knappheten som er forutsetningen for sosialisme. Hvis vi korter ned Marx beskrivelse av sosialismen, slik han beskriver den i «Randbemerkninger til Kritikk av Gothaprogrammet», kan vi formulere den slik: «til enhver etter ytelse». Så lenge knappheten hersker, vil det være for lite til at alle kan få etter ytelse.

Både i jordbrukets og industrialismens epoker har det vært en liten elite som har hatt mer enn nok. Adel og aristokrati som denne eliten het i jordbrukets tidsalder, utgjorde normalt 2–3 % av befolkningen, mens kapitaleierne som utgjør denne eliten under industrialismen, er omtrent i samme størrelsen. Denne eliten har kontrollen over produksjonseiendommen, som utgjør samfunnets omfordelingsmaskin. Aristokratiet eide jordbrukseiendommen, mens kapitaleierne eier kapitalen. Det at denne eliten har mer enn nok, eller det at det i andre enden av skalaen har vært et større eller mindre antall fattige (rundt 15 % i USA og England i dag), er ikke bestemmende for knapphetens størrelse. De som utgjør den tyngste vekten på vektskålen når det gjelder å bestemme knapphetens omfang, er den store gruppen mellom disse.

Hvordan menneskene i høyinntekts­landene definerer knappheten gjennom sine handlinger.

Spørsmålet vi her stiller, er hvordan samfunnet kan vite at knappheten er i ferd med å slippe taket. Vi kan formulere det som Elster og Bukharin ville gjort: Hvem bestemmer at knappheten blir mindre i samfunnet? Svaret på det må som vi har sett, gis av samfunnets innbyggere selv, gjennom sine handlinger. Allerede Aristoteles fastslo at en gjenstand har to former for verdi:

Hver nyttegjenstand har en tosidig anvendelse – den ene tilhører tingen som sådan, den andre gjør det ikke, for eksempel som når en sandal i ene tilfellet tjener som sko og i det andre tilfellet byttes: begge anvendelsene innebærer bruk av sandalen, til og med den som bytter sandalen med noe som han selv trenger, penger eller naturalier, nytter sandalen som sandal: men ikke på dens naturlige bruksmåte, for den er ikke til for å byttes.

Vi ser at sandalen har en verdi for den som bruker den – en bruksverdi – og en verdi for den som skal bytte den mot et annet produkt – en bytteverdi. Til sammen utgjør bruksverdien og bytteverdien det vi kan kalle varens verdibilde. Varens verdi er alltid sammensatt av en fordeling mellom disse to verdiformene. Bytteverdien blir til ved arbeidsinnholdet i varene. Bruksverdien derimot kan ha flere former. Bruksverdien dannes ut ifra hvor stort behov den som skal bruke varen, har for den. La oss som Karl Marx gjør i første kapittel av Kapitalens første bok, dele bruksverdien inn i magens og fantasiens bruksverdi. Med magens bruksverdi inngår behovet for nødvendighetsvarer av typen klær, mat og hus. I fantasiens bruksverdi inngår varer og tjenester som for eksempel statusvarer, underholdning, turisme etc. – varer og tjenester det er hyggelig å forbruke, men som ikke er absolutt nødvendige. I knapphetens tidsalder er magens bruksverdi den dominerende formen. Magens bruksverdi spiller sammen med bytteverdien, slik at fokuset på arbeidsinnholdet i varene er sterkt. I knapphetens tidsalder er derfor bytteverdien og magens bruksverdi de to dominerende formene i verdibildet.

Hvordan vet vi om knappheten blir mindre?

Forbrukerne bestemmer selv når knappheten blir mindre, gjennom at fantasiens bruksverdi får en stadig sterkere plass i verdibildet på bekostning av tospannet bytteverdien og magens bruksverdi. I høyinntektslandene i dag har fantasiens bruksverdi en sentral plass i verdibildet. Underholdningsindustri utgjør rundt 7 % av USAs BNP, turisme rundt 3 %, (10 % på verdensbasis), man regner med 14 % vekst til 2022 (PwC beregning). Statusvarer, turisme, underholdning, merkeklær, design etc. har blitt dominerende faktorer. Denne utviklingen er en sikker gradmåler på hvordan knappheten utvikler seg i samfunnet.

Dersom vi ser på fasene i menneskenes historie, vil vi se at det i de ulike fasene også finnes det jeg kaller samfunnets dyporganisasjon. Dyporganisasjonen består av strukturer som har dannet seg som resultat av menneskenes aktiviteter over en historisk epoke. Endringen i verdibildet som beskrevet over, er en slik endring i dyporganisasjonen under kapitalismen. Endringene i dyporganisasjonen lar seg ikke fjerne med politiske vedtak eller nye lover. Utviklingen av samfunnets prosesser fører til slike irreversible endringer på tre andre områder av dyporganisasjonen under kapitalismen. Det dreier seg om mulighetene til å oppnå fortjeneste, penge- og kredittorganisasjonen og endringer i kapitalen selv. Disse endringene i den kapitalistiske dyporganisasjonen har en sammenfallende retning, og har alle sin bakgrunn i den stadige reduksjonen av knapphet.

Jeg skal ikke gå nærmere inn på utviklingen av dyporganisasjonen og sirkulasjonen i kapitalismens siste fase her, men si litt om knappheten og forutsetningen for sosialisme.

Er sosialisme mulig i land som er i industrialiseringens tidlige fase?

Er sosialisme mulig uten industrialisering, og er industrialisering mulig uten kapitalisme? Dette var spørsmål som ble heftig diskutert rundt revolusjonen i Sovjet. Svaret man gir på dette spørsmålet, er selvfølgelig avhengig av hvordan man definerer sosialisme. Sosialisme ble i land som ikke hadde industrialisert, som Sovjet, Albania, Nord-Korea og Kina, definert som land som har statlig eiendomsrett framfor privat eiendomsrett. Dersom omfordelingsmaskinen i samfunnet (kapitaleiendom) er på statlige hender, definerte ledelsen i disse landene dette som sosialisme. Dersom omfordelingsmaskinen var på private hender, definerte den samme ledelsen det til å være kapitalisme. Dette er en definisjon som er tilpasset behovet til ledelsen i disse landene. I følge den definisjonen kunne sosialisme vært innført stort sett når som helst i historiens forløp, bare man hadde innført statlig eierskap. Eierforhold er etter min mening ikke noe kriterium på sosialisme, men utgjør samfunnets omfordelingsmaskin.

Så kan vi stille spørsmålet om hvilket økonomisk system Sovjet (nå Russland) og Kina benytter. De vestlige landene hadde gjennom 4–500 år med sjøhandel bygget opp anselige private handelsformuer. Disse ble bygget opp gjennom at man på ulike måter investerte penger i mer handel. Man benyttet seg av den kapitalistiske formelen: å tjene penger uten å arbeide for dem. Rundt 1700 begynte fortjenesten i handelen av forskjellige grunner å avta, samtidig som det var bygget opp mange og store private formuer som ble styrt av folk som fortsatt ønsket å tjene penger uten å arbeide for dem. Disse sto klar da man fant ut at industrialisering kunne gi den ønskede fortjenesten.

I Sovjet fantes det knapt noen private formuer i det hele tatt da revolusjonen sto for døren. Førindustrielle land uten handelsformuer, som Sovjet (og senere Kina), var derfor avhengige av å reise kapital til industrialisering gjennom staten. Det er av den grunn ikke vanskelig å skjønne det sterke behovet for ledelsen i disse landene til å framstille statlig eiendom som et avgjørende kriterium for sosialisme. Hvis vi vender tilbake til Marx, er et av kjernepunktene hans nettopp hvordan det er produktivkreftenes fremadskridende utvikling som fører til at kapitalismen går under og erstattes av sosialisme:

På et visst trinn i sin utvikling kommer samfunnets materielle produktivkrefter i motsetning til de bestående produksjonsforhold […] Fra å være utviklingsformer for produktivkreftene forandrer disse forhold seg til å bli lenker for dem.

Marx knyttet imidlertid sitt begrep produksjonsforhold for sterkt til den private eiendomsretten, noe som ble begjærlig utnyttet. Dersom vi ser på denne problemstillingen i historiens grelle belysning, er det vel svært få som i dag kaller disse landene for sosialistiske. Det kan vel snarere legges til grunn at de er kapitalistiske, men at de har og har hatt en blanding av statlige og private eiendomsformer. Til tider har innslaget av statseiendom vært så kraftig at de kunne kalles statskapitalistiske.

Sovjet etablerte en form for statlig kapitalisme, som senere ble gjort om til en form for privat kapitalisme gjennom å dele ut store deler av statens eiendom til private. Kina har videreutviklet den statlige formen for kapitalisme og skapt en privat kapitalisme innenfor den statlige. Den statlige og den private formen for kapitalisme nærmer seg hverandre lenger ut i disse samfunnenes utvikling. Både den private og den statlige formen utvikler seg slik at ­produksjonskapitalen samles på få og store hender, mens finanskapitalen blir stadig mer institusjonalisert, dvs. drives gjennom store institusjoner som banker, forsikringsselskaper mv. Kjernen i både den statlige og den private kapitalismen er å industrialisere samfunnet.

Selve motoren i den kapitalistiske organisasjonen utgjøres av at det skapes overskudd når et samfunnsmessig produkt av samme størrelse kan skapes med stadig færre og/eller billigere timeverk. Eller noe som er det samme, at like mange timeverk, eller flere, men billigere timeverk, slik at summen blir den samme, kan skape flere varer og tjenester. Denne bevegelsen må under kapitalismen gjenskapes på nytt og på nytt for at ikke fortjenestens kilde skal tørke inn.

Fordelingen av fortjenesten i det privatkapitalistiske systemet går direkte til kapitaleierne, mens de i det statlige systemet i første hand tilfaller staten som så redistribuerer det til personer, spesielt de nær maktens kjerne. De nærmere kjennetegnene og virkemåten til de to forskjellige kapitalismeformene, og deres sterke og svake sider, tas imidlertid ikke opp i denne artikkelen.

Sosialisme forutsetter at knappheten kan overvinnes

Slik vi så innledningsvis, er de forskjellige fasene i menneskenes historie preget av nedgangstid i sine avsluttende epoker. Situasjonen i høyinntektslandene, som er preget av en stadig mer omfattende fantasiens bruksverdi i det totale verdibildet når disse samfunnene så vidt har begynt på nedgangstiden, kan derfor endres i retning av en rask svekkelse av fantasiens bruksverdi i verdibildet. Andre forhold i dyporganisasjonen som er et resultat at tjenestesamfunnet overtar for industrisamfunnet, lar seg ikke reversere på denne måten, slik at utviklingen mot en nødvendig avvikling av kapitalismen vil gå sin gang. Men fordi det i den industrialiserte/kapitalistiske fasen vil være forhold i den kapitalistiske organisasjonen av samfunnet, framfor en absolutt ressurskrise, som bringer samfunnet inn i en avsluttende epoke, vil det gjennom endring av organisasjonen være mulig raskt både å oppheve knappheten som har oppstått i den avsluttende epoken, og avdempe videre overforbruk av ressurser.

 

 

Under forrige kommunevalgkamp lanserte Oslo Arbeiderparti en tillitsreform for eldreomsorgen. Reformen har blitt prøvd ut i fire bydeler, og er nå under innføring i hjemmetjenesten i hele Oslo. Også i andre deler av landet, blant annet i Bergen, Trondheim og Tromsø, arbeides det med tillitsreform etter mønster av Oslo. Men hva har egentlig skjedd med reformen fra det første valgkamputspillet i 2015 og fram til i dag? Min påstand er at innholdet i reformen tolkes på svært forskjellige måter avhengig av hvor du befinner deg i kommunehierarkiet, og at deler av reformen nå kan være vanskelig å kjenne igjen.

Foto: Cristian Newman
Av Anne Minken, historiker og har skrevet doktoravhandlingen «Tatere i Norden før 1850».

Tillitsreformen skulle dreie seg om å ha tillit til brukerne og tillit til de ansattes faglighet. Det skulle bli slutt på stoppeklokkeomsorgen. Spørsmålet «Hva er viktig for deg?» skulle stå sentralt. Hjelpen til den enkelte skulle ikke lenger bestemmes etter den såkalte bestiller-/utførermodellen, det vil si av saksbehandlere uten direkte brukerkontakt, men i et samarbeid mellom brukeren og helsepersonale og hjemmehjelpere som jobber i felten. Modellen var basert på relativt små selvstyrte arbeidslag med ansvar for et fast antall brukere.

Jeg, som sjøl er bruker av hjemmetjenestene, lot meg begeistre av Raymond Johansens løfte om en ekstra halvtime med bistand som brukerne sjøl kunne disponere til noe som var viktig for dem.

Fra reform til modell

De politiske initiativtakerne har etter hvert ­satset på å dempe og nedtone reformelementet. I 2016 sa byrådsleder Raymond Johansen det slik: «Ordet tillitsreform kan gi assosiasjoner til noe mer omfattende og organisatorisk enn tillitsmodell og tillitsbasert ledelse, som nok er mer treffende for det byrådet ønsker å oppnå.» (Vatn 2018). Den offisielle betegnelsen på endringene i hjemmetjenesten er nå «tillitsmodellen». Det signaliserer at det ikke dreier seg om en mer grunnleggende reform, men om enkelte organisasjonsendringer.

Brudd med New Public Management?

Kritikken av New Public Management, som sto sterkt i innsalgsfasen for reformen, har etter hvert blitt betydelig nedtonet. I 2016, i en tidlig fase av prosjektet, la daværende eldrebyråd, Inga Marte Thorkildsen fra SV vekt på at tillitsreformen var et motsvar til rigide styringsmodeller inspirert av New Public ­Management, og at denne styringsformen skulle avvikles. Men Arbeiderpartiets politikere var langt mer forsiktige. Nåværende eldrebyråd (daværende skolebyråd), Tone Tellevik Dahl, uttalte at tillitsmodellen ikke handlet «om mål eller resultatstyring eller New Public Management». (Vatn 2018)

Hva så med bestiller-/utførersystemet, som vanligvis oppfattes som en form for New Public Management? Alternativer til bestiller-/utførermodellen har blitt prøvd ut i prosjektfasen, men i varierende utstrekning og form. Det man har endt opp med er i beste fall en forsiktig modifikasjon av det gamle systemet. Følgeforskningsrapporten fra Universitetet i Sørøst-Norge peker på at tillitsmodellen som forvaltningsmodell og saksbehandling i team ble forstått på forskjellige måter i forsøksbydelene. I en del tilfeller fortsatte saksbehandlerne å fatte vedtak som før. Revurdering i teamet var det mindre av. Forskningsrapporten konkluderer på forsiktig vis med at forvaltningsendringen fra bestiller-/utførersystemet til et tillitsbasert system ikke er tilstrekkelig avklart og gjennomført. Da er det er opplagt en fare for det organisasjonsteoretikere kaller «stiavhengighet» det vil si at praksis faller tilbake i gamle vante spor.

Spørsmålet som ble vekk

Hva så med den faglige endringa som ble varslet med tillitsreformen? Spørsmålet «Hva er viktig for deg?» var et nøkkelspørsmål i lanseringen av reformen.

I prøveprosjektene var det meningen at alle brukere skulle få en ny vurdering og tiltaksplan ut fra «Hva er viktig for deg?». Evalueringen fra Universitetet i Sørøst-Norge konkluderer med at mange av prosjektdeltakerne ikke hadde et klart bilde av hva som var viktig for brukerne og at tiltaksplanene heller ikke ­inneholdt opplysninger om det. Det var variert erfaring med om brukerne var med på å sette opp tiltaksplanen i samarbeid med de ansatte. Det kan se ut som om det dels var tekniske og dels ideologisk/politiske grunner til dette. Én av hindringene var at det ikke var plass for spørsmålet i journalsystemet Gerica. Det var heller ikke teknisk mulig å endre tiltaksplaner sammen med brukeren, altså fra brukerens hjem. En skulle tro at dette var rent tekniske problemer som burde være enkle å løse. Men det er kanskje ikke tilfeldig at det var så ­vanskelig å få til tekniske endringer. Det kan se ut som om det også dreier seg om en rent økonomisk motivert motstand. Det er tydelig at enkelte opplevde dette spørsmålet som alt for vidtgående og farlig. Forskerne forteller at de ved flere anledninger fikk høre at det var uheldig å stille spørsmålet. Begrunnelsen var at det kunne sette brukerne på den tanken at det var fritt fram å melde hva de måtte ønske og dermed sette tjenestenes ressurser på spill. Slike synspunkter kom oftere fra ledere enn fra teammedlemmene. I den av prosjektbydelene som jeg har fulgt tettest, bydel Østensjø, ble det lagt fram en lokal evaluering i juni i år. Her ble spørsmålet «Hva er viktig for deg?» overhodet ikke nevnt.

Omdefinering til sparereform

Opprinnelig var det meningen at de selvstyrte teamene i tillitsmodellen skulle disponere et mindre antall institusjonsplasser, slik at ansatte og brukere sammen kunne finne fram til de beste løsningene. Men dette punktet ble forlatt allerede før prosjektperioden startet opp. Utgiftene til institusjonsplasser er så avgjørende for bydelenes økonomistyring at ikke en gang noe ganske få plasser kunne disponeres etter brukernes ønsker og hjemmetjenestens faglige vurderinger. Så langt strakk ikke tilliten seg.

I etterkant blir det gjort forsøk på å omdefinere tillitsmodellen slik at den passer bedre med økonomistyringa. I en rapport om økonomi og tjenesteproduksjon skriver administrasjonen i Østensjø bydel at målet med omorganiseringen av hjemmetjenesten er å redusere bruken av institusjonsplasser. De konkrete tiltakene er blant annet å kutte ned på korttidsopphold i helsehus med fire dager i snitt. Slik skal man spare seks institusjonsplasser på årsbasis. For langtidsplasser på sykehjem er det tydelig at nåløyet skal gjøres trangere og kontrollen skjerpes. Alle søknader om langtidsopphold skal vurderes tverrfaglig sammen med avdelingsdirektør i ukentlige drøftingsvedtaksmøter. Kontrollen med hjemmetjenesten skal økes og antall tiltakstimer skal ned. Da har vi beveget oss en temmelig lang vei fra de opprinnelige målene. Tillitsreformen har blitt omdefinert til en sparereform. Nå finnes det heldigvis motstand på grunnplanet. Fagforeningene i bydel Østensjø en har pekt på at ledernes drøftingsmøter for tildeling av institusjonsplasser ikke er i henhold til tillitsmodellens intensjoner. Det gjenstår å se om det er ledelsen og budsjettdisiplinen eller helsefaglige vurderinger og fagforeningene som vil vinne fram her.

«Samskaping av tjenester» – når ord skifter mening

«Samskaping av tjenester» har vært et av de sentrale slagorda i tillitsreformen. Bak slagordet lå et ønske om medbestemmelse og reell påvirkningskraft for brukerne og større fleksibilitet og faglighet for de ansatte. Men «samskaping av tjenester» har i løpet av prosessen også fått en annen betydning. I evalueringsmaterialet som byrådet har sendt ut, ser vi at en ledergruppe har kommet fram til at samskaping betyr «hjelp til selvhjelp» og at målet er å gjøre mye av dagens tjenester overflødige. Det skal man blant annet oppnå ved å satse på egenmestring og ressursmobilisering hos brukere og pårørende. Les: De gamle og syke må ordne mer selv, og de pårørende må gjøre mer av jobben.

Selvfølgelig er mestring viktig for de fleste brukere. Men ansatte i hjemmetjenesten har pekt på noen av dilemmaene i satsingen på hverdagsmestring. Skal vi drive med det fordi det er viktig for brukeren eller for å kutte vedtakstimer? Akkurat nå er «mestring» et av de honnørorda som summer aller heftigst gjennom eldreomsorgen. Og noen ganger er tanken bak heller dårlig gjemt. I en evalueringsrapport fra en bydel i Oslo kan jeg lese at «mestringslagene utøver sterk kontroll i egen brukerportefølje». (Bydel Nordre Aker, sitert i bydel Østensjøs evaluering av omorganiseringene av hjemmetjenestene). Her skal det tydeligvis ikke være noe «kjære mor». Vil du ikke, så skal du.

Tid og ressurser

Deltakerne i prøveprosjektet har pekt på at tilstrekkelig med tid og ressurser er en forutsetning for gjennomføring av tillitsmodellen. Det dreier seg om å ha nok folk i teamene, økonomiske ressurser og tilstrekkelig med tid til å arbeide faglig i samsvar med intensjonene i modellen. Det samme er framhevet i konklusjonen i evalueringen fra Universitetet i Sørøst-Norge. Forskerne peker på at «en robust grunnbemanning trolig er en forutsetning for å lykkes». Her ligger det en konflikt med prosjektets effektmål, som fastslår at effektiviteten skal øke og ressursbruken skal reduseres. Noe av dette regner man nok med å vinne inn ved mindre rapportering og redusert behov for kontroll mellom bestiller og utfører. Men det er tvilsomt om eventuell innsparing på disse områdene er tilstrekkelig til å dekke ressursbehovet for en vellykket gjennomføring av tillitsmodellen. Dermed kan det være fare for at de sentrale intensjonene i modellen ikke vil overleve budsjettbehandlingene i åra som kommer.

Lost in translation

At reformer kan endre seg betydelig underveis er ikke uvanlig. Forskerne Hege Andersen og Kjell Arne Røvik har kalt sin analyse av LEAN-tenkingen i helsevesenet for Lost in Translation. Det dreier seg om det samme fenomenet som vi finner under utviklinga av tillitsmodellen. Reformens mål «oversettes» slik at de passer med. kravene til økonomistyring og effektivitet. De mest vidtgående målene siles vekk. Det er en klar tendens til å vende tilbake til gamle trygge spor.

I utgangspunktet skulle tillitsreformen inneholde tre sentrale endringer, en forvaltningsendring, en organisatorisk endring og en faglig endring. Slik det nå ser ut, er det ved bare organisasjonsendringen, det vil si organisering i små selvstyrte team, som er gjennomført. Forvaltningsendringen knyttet til bestiller-/utførersystemet er verken tilstrekkelig avklart eller gjennomført. Den faglige endringen med vekt på å lytte til brukerne er tonet betydelig ned.

De som jobber ute i hjemmetjenestene, har hatt forventninger om en reform som i første rekke skulle gjøre det mulig å jobbe med større faglighet og til beste for brukerne. Mange av dem har blitt skuffet. «Vi har fått mer å gjøre, og mindre tid. Vi kvitterer inn, og vi kvitterer ut på tid. Jeg har ikke merket mye til denne reformen», sukker en helsefagarbeider i et intervju i Fagbladet mai 2019. «Vi har fått mer ansvar for rapportering. Vi måles på tid, jeg trodde vi skulle bli kvitt stoppeklokka», sier en sykepleier. Andre vektlegger at endringer tar tid, og har et håp om at reformen vil gå seg til etter hvert.

På ledernivå i bydelene er det en tendens til å omdefinere reformen så den passer til behovet for å holde stramme budsjetter. Her er det snakk om kutt i institusjonsplasser, reduksjon av tiltakstimer og tette kontrollrutiner.

På sentralt politisk nivå holdes honnørordene fortsatt levende. Her dreier det seg mer om nedtoning og demping av deler av reformen.

Litteratur:

Oslo kommune (2018) TILLITSMODELLEN – sluttrapport for Prosjekt Tillitsmodellen.

Høgskolen i Sørøst Norge (2017) Tillitsmodellen – erfaringer med mini-pilotering av selvstyrende team i tre bydeler i Oslo kommune.

Vitensenteret helse og teknologi. Universitetet i Sørøst-Norge, (2018) Tillitsmodellen – hovedpilotering i Oslo kommune 2017-18.

Andersen, Hege and Røvik, Kjell Arne (2015). Lost in translation: a case-study of the travel of lean thinking in a hospital. BMC Health Services Research

Dyrhol, Vibeke og Vennemoe (2018). Oversetting, demping og filtrering av tillitsreformen i Oslo kommune. En studie i to sektorer. Masteroppgave ved OsloMet.

Vatn, Guri (2018) Troen på tillitsreformen – en studie av sentrale aktørers forståelse av Tillitsreformen i Oslo kommune. Masteroppgave ved OsloMet.

Bydel Østensjø, Rapport om økonomi og tjenesteproduksjon per april 2019.

Bydel Østensjø, Evaluering av omorganisering av hjemmetjenestene, juni 2019.

Kvotemeldinga skulle vært diskutert i Stortinget denne våren, men den lot vente på seg. Eidesenutvalget ble oppnevnt i juni 2015 for å gjennomgå kvotesystemet og ressursrenta i fiskeriene. Utvalget leverte sine anbefalinger i NOU 2016:26 – Et fremtidsrettet kvotesystem. Så kom Nærings- og fiskeridepartementets melding til Stortinget, «Meld. St. 32 (2018-2019) – Et kvotesystem for økt verdiskapning». Det skjedde idet fiskeriministeren dro på sommerferie. Håpet var nok at protestene også skulle ta ferie, i hvert fall er media fraværende på fiskeripolitikk. Etter ferien er nok den lokale valgkampen mer sentral enn regjeringas fiskeripolitikk. Likevel angår denne meldinga alle lokalsamfunn langs kysten.

Foto: Gregor Moser
Av Frode Bygdnes, fra Harstad, tidligere sjømann, fisker, verkstedarbeider og yrkesfaglærer, og nå pensjonist og hobbyfisker. Jobber med fiskeripolitikk for Rødt, står på 3. plass på Rødt-lista for Troms og Finnmark fylkesting.

«Fisken tilhører alle» slår meldinga fast, og viser til regjeringserklæringa fra Granavolden om at fiskeressursene er en felles, evigvarende ressurs som kan bidra til vekst og verdiskapning i hele landet. Det er bare det at denne målsettinga ikke er førende for Meld. St.32. Målsettinga er i stedet å begrense deltagelse i fisket, samt at myndighetene skal kunne regulere fisket ut fra sine samfunnsøkonomiske mål ved å privatisere felleskapets ressurser. Her er det ikke mye som sikrer at fisken skal få tilhører alle. Politikken er hvordan næringslivet og børsen skal få tak i ressursrenta. En slik politikk vil avfolke kystsamfunnene.

Kvoter drøftes og forklares ikke ut fra bestandenes behov for vern. Det er derimot kvotenes virkning på strukturen i fiskeriene som er det overordnede. Myndighetene kom i et dilemma da de begynte å dele ut en høstingsrett som til og med ble gjort omsettbar. Den private eiendomsretten står i motsetning til allmenningsretten. Denne meldinga løser ikke den motsetningen. Tvert om vil den lukke fisket enda mer og gjøre fiskerne til leilendinger ved at de nå også skal kunne leie kvoter om de ikke har råd til å kjøpe dem. Det bygges opp et system som svekker allmenningsretten på havet.

Meld.St.32, heter da også «Et kvotesystem for økt verdiskaping» og behandler bare de problemene myndighetene har skapt med manglende helhetlig fiskeripolitikk de siste 30 årene. Problemet oppsto ved tildeling av kvoter til fartøy. Det ble en rettighet som en vanskelig kan ta fra de som har fått konsesjon og er kommet innenfor lukkede grupper. Erfaringene fra forvaltninga før 1990 unngår en behørig. Da regulerte naturen sjøl tilgangen på fisket og myndighetene kunne langt på veg begrense inngrepene med å stoppe fisket. Nå leiter en planmessig etter hvordan en kan utnytte kvotene for å få enda sterkere strukturering av fisket. Miljø, klima, samiske rettigheter og ressurser er i denne meldinga underordna økonomiske målsettinger.

 

KYSTFLÅTEN – HAVFISKEFLÅTEN

Myndighetene begynte å regulere fisket mellom kyst- og havfiskeflåten for at industrien på land skulle få regelmessig tilgang. Men naturen har aldri vært laget for industrien. Oppbygging av en havfiskeflåte var for å sikre råstoff utenom sesongene. Dermed fikk vi en havfiskeflåte med stor overkapasitet. Det var denne flåten som fisket ned silda på 60-tallet, og som truet torsken på 90-tallet. Nå er det denne flåten som får sette standarden også for kystflåten. Det er havfiskeflåten sin melding, og ministeren illustrerer dette ved å tegne båter under 11 meter som en liten tråler. Det må en si er manglende innsikt i kystflåtens mangfoldighet og sterke individuelle preg.

Bilde er hentet fra fig. 2.1 i meldinga. Det er kanskje et billig argument å tolke bilder slik, men hele meldinga preges av mangel på kjennskap til sjarkflåten. Den er ikke bare forholdsmessig billigere. Sjarkflåten er seiglivet og sterk fordi den ikke koster eierne all verden. Den er nesten allemannseie langs kysten. Også fritidssjarken er viktig for kysten. Eierne har råd til å la den ligge i opplag utenfor sesongene. Den bringer fisken i land når mulighetene er der. Drivstofforbruket for hvert kilo fisk fra båter under 11 meter er på 0,076 liter, for havfiskeflåten er den på 0,391 liter, dvs 5 ganger mer drivstoff pr kilo fisk. Klimagassutslippet må tas med i regnestykket. I meldinga er det argumentet gjemt bort på siste side.

Havfiskeflåten og industrien på land ønsker å drive industrielt, dvs ensidig storproduksjon. Sjarkflåten er tilpasset naturens sykluser, den er bærebjelken for kystsamfunnene. I utgangspunktet var havfiskeflåten bare et supplement for råstoffleveranser til industrien. I stedet burde forvaltninga ha vært å bygge opp en industri tilpasset naturen. Det var ei ukjent problemstilling på 60-tallet, men nå er det helt nødvendig at myndighetene tar det inn over seg. Vi må ha en industri på land som kan endre produksjon fra sesong til sesong. Det må gjøres ved å skifte på fiskeslagene og variere på produktene. Naturen er mangfoldig. Vi må skape en produksjon som veksler etter tilgjengeligheten på fiskeslagene. Trålerflåten må omstille seg ikke kystsamfunnene.

 

HØSTE OPTIMALT

Den havgående trålerflåten høster ikke optimalt. Trålen samler opp det meste av den fisk den kommer over. Den minste fisken dør også i trålposen. Utkast herfra er faktisk ressurssløsing. Sjarkflåten drifter med passive redskaper der fangstmengden er avhengig av god tilgang. Det er naturens måte å regulere på. Med større angler og stor maskevidde unngår en å fangste den minste fisken. Den kan få leve opp og bli større. Et viktig prinsipp er å telle individer og ikke vekt når en skal vurdere hvor bærekraftig fisket er. Slike argumenter er fraværende i Stortingsmeldinga. Men meldinga skal ha kreditt for at de tar med seg en annen fordel for sjarkflåten. De bringer på land alt av biomasse som kan brukes, f.eks. til oppdrett eller dyrefor. Trålerne sløyer på havet og bringer hverken slog, avskjær eller all bifangst på land.

Ressursmessig og miljømessig bør sjarkflåten forfordeles både med kvoter og tilrettelegging i fiskeriforvaltningen. Men det argumentet er ikke tatt med. Meldinga støtter seg til Det internasjonale rådet for havforskning (ICES), som ikke skal sette større nasjonale kvoter enn hva bestanden tåler. Men hvordan vi forvalter den del av kvoten vi har fått, må også vurderes miljømessig, både hva vi setter inn av ressurser for å fangste den og vår utnyttelsesgrad. Der kommer den havgående flåten dårlig ut i et ressursregnskap. Grunnen til at myndighetene likevel forfordeler havfiskeflåten, er at bak denne meldinga er det økonomiske insitamenter som rår. Det er ikke ressurshensyn, ikke velferd for fiskeren, ikke hensyn til lokalsamfunnene, men bare hensynet til ­kapitalavkastning.

 

TRÅLSTIGEN

Den nasjonale kvoten for torsk er nå delt inn i to, kalt kvotestigen eller trålstigen. Grovt regnet gir den 25% av kvota til trålerne og resten til kystflåten. Stigen har en skala som gir økende andel til trålerne når kvotene er store, og tilsvarende større prosent til kystflåten når totalkvoten er liten. Trålstigen ble vedtatt av Fiskarlaget i 1989 til store protester fordi trålerne nå fikk overført 1/3-del av den totale torskekvoten på bekostning av kystflåten. Da torskekrisa kom i 1990 med en nasjonal reduksjon på 65%, krevde nordnorske fiskere at trålerne måtte kastes ut av den norske torskekvoten. Trålerne skulle bare være et supplement til industrien utenom sesongene. Stigen ble vedtatt med 1 stemmes overvekt i Norges Fiskarlag styre og ble aldri lagt frem på landsmøtet.­­­­ Den gang hadde den 5 trinn. I 1994 ble den endra til en glideskala der kystflåtens største andel gikk ned fra 80 % til 72 %. I dag er Norges Fiskarlags ressursfordelingsutvalg sitt innspill til meldinga ytterligere reduksjon til 71 %. Den opprinnelige stigen hadde en stigning på 15 % fra topp til bunn fordi trålerne hadde større mobilitet. Nå er denne stigen redusert til 4 % variasjon. Kystflåten har mistet innflytelse, også i Norges Fiskarlag.

Ministeren er ikke begeistra for trålstigen. I meldinga sies det at den er lite egnet til en dynamisk kvotefordelingsmekanisme der kvotene skal fordeles til individuelle fartøy. Meldinga begrunner med at det i dag er langt færre fartøy i fiske, og at det vil forenkle tillatelsessystemet om havfiskeflåten og kystflåten underlegges samme formelle system. I realiteten er dette et frislipp der kystflåten må dele alt med havfiskeflåten. Dette er en dramatisk overføring av de nasjonale kvotene fra kystflåten til havfiskeflåten. Kravet har hele tiden vært at trålerflåten skal avstå kvoter til kystflåten. Nå går ministeren motsatt veg selv om meldinga innrømmer at dagens trålerflåte ikke lenger leverer til landanlegg, men fryser blokker som leveres til nøytrale fryselagre. Her legger en havfiskeflåtens økonomiske interesser til grunn, og forkaster jevn og sikker råstoffleveranse til lokale foredlingsbedrifter.

 

LEVERINGSPLIKTEN – PLIKTSYSTEMET

Begrepet leveringsplikt brukes ikke i Stortingsmeldinga enda det var samfunnskontrakten havfiskeflåten inngikk i 1990 for å få rettigheter til det norske torskefiskeriet gjennom trålstigen. Trålerne kan hente fisk i internasjonalt farvann. Den eneste grunn til at trålerne fikk andel av den nasjonale kvoten, var at de skulle levere fisk til filetindustrien gjennom hele året og dermed sikre arbeidsplassene på land. Siden den gang har ferskfisktrålerne fått dispensasjon for levering. I tillegg har de fått tillatelse til å fryse ned fisken om bord. Fiskeriminister Svein Ludvigsen, H, endret leveringsplikten i 2003 til en tilbudsplikt. Dermed kunne ikke landanleggene konkurrere på pris. Dersom ikke landanleggene kjøpte, kunne fisken omsettes fritt. Trålerne tjente grovt på å eksportere frossenfisk direkte til Kina. Om våre landanlegg benyttet seg av tilbudet, så var det mest frossen fisk som anleggene måtte betale den globale markedspris for, og som i tillegg måtte tines før bearbeiding. Resultatet ble at landanleggene bare sendte frossenfisken ut i markedet, og dermed fikk vi bearbeidingsplikt. 70 % av torskeråstoffet kjøpt under tilbudsplikt skulle bearbeides. I Stortingsmeldinga blir dette kravet økt til 75 %. Denne plikten gjorde det enda mindre attraktiv for landanleggene å kjøpe det de ble tilbudt, og trålerne sto enda friere til å omsette fisken i markedet. Fiskeriminister Per Sandberg foreslo i 2017 at trålerne skulle kunne kjøpe seg fri fra leveringsplikten. Prisen ble satt til 2 mill. pr trålerkonsesjon. Det må kunne kalles et røverkjøp, eller kanskje mer riktig, avlat. I hvert fall må en kunne si at Sandberg her belønte lovbrudd. Taperne var lokalsamfunnene som mistet arbeidet med fiskeråstoffet, og resultatet var færre lokalanlegg.

Som en følge av færre anlegg endret Sandberg også regionene. Nå skulle fangsten tilbys fiskeindustribedrifter innenfor samme region. Regionene ble større til det nå bare er to regioner, Nord-Norge og resten av landet.

For riktig å tilsløre innholdet i myndighetenes krav, ble det innført aktivitetsplikt. Tråltillatelsen ble gjort avhengig av fiskeforedlingsaktivitet på et bestemt sted. Det skulle sikre at flåten tok hensyn til landanleggene, fordi torsketråltillatelse kunne trekkes tilbake. Dette har bare vært en tom trussel, mest som et fikenblad for politikerne. For som det står i meldinga: «Aktivitetsnivået er imidlertid ikke konkretisert, og det stilles ikke nøytrale krav til eksempelvis antall sysselsatte.» (s.85) Så håndterte Røkke m.fl. dette kravet med å vise til at kystflåten sørget for aktivitet ved de aktuelle landanleggene. I tillegg er det bare innført aktivitetsplikt ved anlegg i Stamsund, Melbu, Hammerfest, Storbukt, Kjøllefjord og Båtsfjord, dvs. bare for 6 mottak i landet. Aktivitetsplikten er et tomt politisk skalkeskjul.

Stortingsmeldinga kan oppsummere at tilbudsplikten fungerer, dvs at trålerne tilbyr 80 % av fangsten til landanlegg i regionen, men konkluderer med: «Det er imidlertid en svært lav andel tilbudspliktig fangst som faktisk omsettes under enten primær eller sekundær tilbudsplikt». (s.85) Norges Råfisklag anslår at 90 % av alt tilbudspliktig råstoff omsettes utenfor tilbudsplikten. De begrunner det med at det meste av råstoffet tilbys fryst, samt ulempene som følger av bearbeidingsplikten.

Pliktbegrepene er mest egnet til å forvirre. Det politiske ønsket hos regjeringene er å fristille havfiskeflåten. Nå argumenteres det mot pliktene med at de ikke fungerer, og i tillegg krever mye ressurser for å administrere, både for myndighetene og for næringa. Leveringsplikten knyttet til det enkelte lokalanlegg er den eneste måten å sikre aktivitet og bearbeiding ved lokalanleggene langs kysten. For regjeringa er ikke det ønskelig, for da vil kvotene ikke være omsettbare og høstingsretten vil ikke like lett kunne privatiseres.

 

DELTAKERLOVEN

Pliktsystemet er hjemlet i deltakerloven. Hovedregelen er at norske fiskefartøy må være eid med mer enn 50 % av aktive fiskere. Eneste krav til å drive yrkesmessig fiske er ervervstillatelse etter deltakerloven. Den regulerer hvem som kan få tildelt konsesjoner og tillatelser.

Deltakerloven av 1972 ble slått sammen med flere andre lover i 1994, og ble da hetende «Lov om retten til å delta i fiske og fangst». Kjerna i loven var at aktivitetsplikten hindret industrien i å eie havfiskeflåten. Den norske deltakerloven var en suksess fordi dagens aktive eiere med mannskap ble ryggraden i det bosetningsmønsteret vi har på kysten.

Regjeringen sier at de ønsker å bevare grunnprinsippene i deltakerloven, for det er denne som brukes for å begrense adgangen til fisket som næringsvirksomhet. I utgangspunktet har en vanskelig for å tro på regjeringa når en kjenner til deres praksis. F.eks. fikk Gunnar Klo AS, fiskekjøper i et av landets travleste fiskevær, Stø i Vesterålen, dispensasjon av særlige tilfeller, fordi næringsmessige hensyn tilsa det. Denne praksisen med dispensasjoner medfører at det blir vanskeligere for fiskere å komme seg inn som fartøyeiere i næringa. De blir fort utkonkurrert av større og mer kapitalsterke aktører.

Deltakerloven er et vern mot at industrikapitalen skal eie flåten, men ikke at rederne kan eie industrien. Nå ser det ut til at det er rederne som kjøper opp båter med kvoter, og så legger ned fiskeindustrien. Et slikt eierskap kan misbrukes når samme aktør har ansvaret for fangst, prissetting og omsetning av fiskeråstoffet. Manipulering av denne ordninga må hindres. Slike vertikaldelte eierskapsstrukturer hindrer kontroll både med aktiviteter, fiskemetoder, fiskemengde og forvaltning.

Deltakerloven skulle sikre at industrien ikke kan eie fangstleddet. Men regjeringa har allerede gitt dispensasjoner for nesten 50 % av de norske trålerne i torskefiskeriene som nå eies av industriselskaper.

Meldinga legger opp til å nyskrive både kapittel 3 og 4 i deltakerloven. Det er den ­spesielle tillatelsen og de særlige begrensningene i fiske som skal mykes opp og gjøres enklere for havfiskeflåten. Her foreligger det ingen evaluering av alle dispensasjonene og at fiskeindustribedriftene allerede i dag kan eie 49,9 % av en fiskebåt. Vi risikerer allerede i dag å få flere investorer i fiskeflåten som bare har økonomiske motiv, og som holder til helt andre steder enn på kysten. Vi ser ei utvikling der fiskebåtene mer og mer blir eid av aksjefond og børsspekulanter. Disse presser frem krav om avkastning til investorene fremfor arbeidsplasser til lokalsamfunnene. De vil arbeide for raskere strukturering med færre og større båter med fryseri om bord for så å selge frossenfisk på det globale marked. Alle dispensasjoner og unntak brukes i neste omgang til å «forenkle» regelverket ytterligere for å tilpasses markedet.

Dersom målsettinga er å sikre arbeid og aktivitet langs kysten, så må myndighetene ikke bare stoppe den utviklinga vi har sett, men reversere den. Deltakerloven må sette absolutt skille mellom fiske og industri. I stedet argumenteres det for at deltakerloven skal svekkes. Omskrivinga av kapittel 3 og 4 gjøres med beskjed om at loven ikke skal fjernes. Selv om det nok er det de vil, gjør ministeren ikke det i denne omgang. Det som nå blir endret er tillatelsessystemet, kvotesystemet og strukturkvoteordningen.

 

KVOTEORDNINGA

Fartøykvoter er en forholdsvis ny ordning for kysten. Den ble innført i 1990 av fiskeriminister Svein Munkejord, Høyre. Fiskeriministrene Oddrun Pettersen og Jan Henry T. Olsen videreførte denne politikken, som passet Arbeiderpartiet. På denne tida liberaliserte Gro H. Brundtland lovverket og skulle ha det meste av felleskapets verdier ut på markedet.

Kvotene ble begrunna som et reguleringstiltak for å verne fiskebestanden da det var svikt i torskefisket. Innføring av kvoter ble motvillig godtatt som ei nødløsning, og skulle avvikles når bestanden hadde bygd seg opp igjen. For det finnes andre hensiktsmessige reguleringsmåter som tidligere har fungert godt. Det er et regulert fiske med fiskeperioder, slik som jakt foregår den dag i dag. Når ilandført kvantum hadde nådd forsvarlig uttak, stoppet en fisket. Myndighetene kunne også regulere fangstredskapene og aktiviteten. I tillegg ga Råfiskloven adgang til å fastsette reguleringer når det oppsto mottaksproblem. Rettighetene var da knytta til bosetting og aktivitet, dvs. til kystfolket, ikke til kapital og fartøy.

For ressursene sin del er kvoter for kystflåten overflødig som reguleringsredskap. Vi har hatt mange andre effektive måter å regulere dette fisket på. Dessuten regulerer naturen sjøl fisket. Sesongene er kortvarige, og med dårlig vær i perioder, er tilgangen begrensa. En kan begrense fiskeredskapene til bare passive redskaper, og slik få en fangst ut fra ressurstilgang. Da vil ikke kystflåten vært en trussel for bestanden. Trusselen står den havgående fiskeflåten og dens rovfiske for. Nå er det denne flåten som er i ferd med å sikre seg kvotene. Kysttorsken er riktignok på rød-lista, men det er det andre alvorlige grunner til, som fortrenging av gyteplasser pga oppdrettsnæringa. Kvoter for kystflåten er innført for å markedstilpasse høstingsretten.

Det skal være kystens folk som i felleskap skal være forvaltere av fiskeressursene og som skal kunne høste av denne felles formuen. Havressursloven har som offisielt formål å sikre sysselsetting og bosetting i kystsamfunnene. Våre kystsamfunn er knyttet til fiskeriene, og fiskeripolitikken skal legge grunnlaget for fortsatt levedyktige fiskeriavhengige lokalsamfunn. Nærhet skal derfor gi rettigheter til ressursene. Samtlige regjeringer sin praksis undergraver dette prinsippet.

Fiskeriministrene, uavhengig om de kommer fra AP, H eller Frp, har videreført strukturendringene og gjort fiskekvotene til en omsettelig vare som bankene kan ta pant i. Alle fiskeriministrene har videreført forskjellige tiltak som har muliggjort en privatisering av høstingsretten. Det gjelder særlig Svein Ludvigsen, Helga Pedersen, Lisbeth Berg Hansen, Elisabeth Aspaker, Per Sandberg og nå Harald T. Nesvik. Alle endringene har ensidig gjort selve handelen med kvoter enklere og løst opp de bindingene som har vært til kysten, så også med denne Melding St. 32.

Da kvotene kom, trodde en at kvotene til kystflåten ville være tilknyttet lokalsamfunnene. Men siden kvotene var knyttet til båtene, begynte en å handle med båtene. Da kvotene så ble en egen handelsvare, skjedde overføringene fra Finnmark og Troms til Nordland enda raskere. Oppsamling av kvoter gjør salg og kjøp av kvoter enklere. Restriksjoner for å beholde kvotene i landsdelen blir mindre virkningsfulle, det skal bare en dispensasjon til så er de alle omsatt. Den enkelte kvoteeier kan gjøre seg rik på å selge kvoter han har fått gratis, men det hjelper ikke lokalsamfunnet at eks-fiskeren har penger på bok.

Myndighetene har konsekvent tatt et steg om gangen for at kvotene skal bli et investeringsobjekt for storkapitalen. Oppløsning av fylkesgrensen mellom Troms og Finnmark fungerer likeens. Det pågår et ran av ressursene fra kystbefolkninga. Denne Stortingsmeldinga løser opp de siste heftelsene på å holde kvotene til lokalsamfunnene.

 

STRUKTURKVOTER

Ordning med strukturkvoter legger til rette for at et fartøy kan øke kvotegrunnlaget ved at et annet fartøy tas ut av fiske og avgir sin kvote. Det ble gjerne resultatet når redere kjøpte båter for å få større kvoter. Dermed måtte en holde mindre hensiktsmessige båter i drift. Myndighetene var snare med å åpne for strukturering, og argumenterte med at fangstkapasiteten måtte reduseres. De første struktureringene skjedde i 2003. Ordninga er betydelig mer brukt for den største flåten, mindre for de mindre fartøyene. Strukturering for fiskeflåten mellom 11 og 15 meter kom først i 2008. Denne meldinga har langt på veg gitt opp å strukturere båter under 11 meter.

Det var vilje til å gi strukturkvoter til eierne for alltid, slik en har for eiendomsretten. Heldigvis er det vunnet gjennomslag for at kvoter er på lån. De første kvotene ble gitt for 15 år. Uten en slik begrensning hadde en ikke kunnet føre tilbake en del av kvoten til gruppen når et fartøy ble faset ut eller kondemnert. Dette kalles avkortning. Avkortninga er gjennomført i hovedsak for ringnot og den konvensjonelle flåten. Trålerflåten har sluppet unna avkortning. Meldinga foreslår en avkortning på 10% for alle båter over 11 meter, som skal gå inn til en felles kvotebeholdning.

Argumentene mot strukturering i kystflåten har først og fremst vært at dette fører til konsentrasjon av kvoterettigheter. For kystflåten fører det til store problemer for mange fiskerisamfunn at det blir færre båter. Struktureringa har også ført til stor gjeldsøkning for de som vil fortsette å fiske. Her er det først og fremst finanskapitalen som har fått et nytt marked når fiskere må kjøpe, først flere båter og nå kvoter. Dette har gjort at det er vanskeligere for ungdom å komme seg inn i yrket, og noen fiskere har solgt seg ut og tatt kapitalen sin over i annen virksomhet. Strukturreformen er mye av årsaken til nedbygging av flåten.

I 1996 telte en 10.872 sjarker i landet. I 2017 var tallet nede i 1.616 sjarker under 11 meter i lukket gruppe. Denne meldinga teller 1.177 sjarker i lukket gruppe under 11 meter, og melder at den står for 10 % av den norske torskekvoten nord for 62 gr. N. Ordninga har virket. Kapitaltilgangen er nå en avgjørende faktor som former strukturen til flåten i alle grupper. Nærmere 90 % av torskekvoten er dermed kommet inn under finanskapitalen.

Den minste flåten under 11 meter utgjør nå så få båter at det ikke er noen særlig gevinst i å strukturere. Antall fiskere er også så få at deres interesser ikke blir fremført blant kvotebaronene i Norges Fiskarlag lenger, bare i Kystfiskarlaget og grupper på sosiale media som krever «Gjenreis kyst-Norge».

 

GRUPPEINNDELING

Kystflåten er delt inn i 4 grupper, minste gruppe er båter under 11 meter, neste gruppe er mellom 11m til 15m, så gruppe fra 15m til 21m og den største gruppa er over 21 meter. Båter under 11 meter er ikke strukturert, men her har myndighetene stilt opp med en kondemneringsordning for å få redusert flåtens kapasitet. Strukturene er gjort innenfor hver av de tre andre gruppene. For hver båt som tas ut av fisket skal det føre til en avkortning på 20 % av båtens kvote. Denne kvoteavkortninga har før gått tilbake til den opprinnelige gruppa båten kom fra. Det har vært «vanntette» skiller mellom gruppekvotene. Likevel har en sett at systemet tillater at kvotene skyves oppover. En har innført begrepet hjemmelslengde, dvs. den lengde et fartøy hadde da det aktuelle kystfiske ble adgangsregulert. Hva begrepet kommer av er jeg usikker på. Det kan rett og slett være at myndighetene har hjemmel i å utøve skjønn i plassering av fartøy i gruppen, men det kan også være at en snakker om hvilken gruppe et fartøy hører hjemme i.

Når en båt så blir oppgradert, bygd om eller eieren har byttet båt, har fartøyet i all hovedsak gått opp ei gruppe, og eieren har fått ta med seg sin kvote. Når nå departementet ønsker å forenkle systemet med å fjerne hjemmelslengde til fordel for faktisk lengde, uten å tilbakeføre kvotene, har en klart å overføre kvoter fra de minste gruppene til større. Departementet går enda et skritt videre. De foreslår at siden det er fartøyeier som disponerer fartøyets kvote, så bør kvotene følge fartøyeier i overgangen til nytt system.

Åpen gruppe er for de som drifter i mindre skala der fisket ikke er hovedinntekt. Meldinga antyder at denne flåten utgjør 2400 fartøyer som deltok i 2017, og at disse landet torsk til en verdi av 450 mill. kr. Denne gruppen vil forbli åpen og reguleres ikke ytterligere enn dagens begrensninger. Dette forsvares ut fra at åpen gruppe gir ungdom muligheter til å etablere seg i fiske uten for store kostnader. I tillegg vektlegges det at dette styrker næringsgrunnlaget for de minste fartøyene i samiske kyst- og fjordområder. Så har da også Same­tinget uttalt at gruppen under 11 meter er selve bærebjelken for å ivareta sjøsamisk næring og levesett, og mener derfor at en ikke kan redusere dagens gruppekvote. Her har vi et godt eksempel på at de samiske rettighetene har blitt det beste vern for allmenningsretten.

 

EN FORENKLA FISKERITILLATELSE

Gruppeinndelinga har nok vært et hinder til å sentralisere og samle kvotene på færre hender. Regjeringa ønsker nå å fjerne gruppeinndelinga på kysten. I meldinga problematiserer de lengdebegrepet. Det kan være stor forskjell på en ny og gammel båt under 11 meter.. Fra departementet er det et ønske om å viske ut grenser mellom flåtegruppene på kysten. Egentlig ønsker de også å fjerne 11-meter grensen, men lar det være i denne omgang.

For å utnytte forskjellige ressurser og forskjellige fiskearter er det bare en fordel at båtene er forskjellig, gjerne like forskjellig som mangfoldet i naturen. Meldinga sier at fremtidens sjark må være lønnsom, det er mest et munnhell. Den er lønnsom bare eieren ikke pådrar seg gjeld. Moderniseringa er ikke ressursmessig ønskelig, for da må sjarken driftes hele tida og helst på de mest lønnsomme artene. En mer primitiv sjark kan være lønnsom på marginale ressurser. Det er det som har gjort dagens sjarkflåte så solid og stabil på kysten vår. Anskaffelseskostnadene er også lave, derfor er gjennomsnittsalderen for denne flåten bare litt høyere enn for resten av flåten, dvs 27 år. Departementet sier at de ønsker at sjarken skal fiske varierende fiskeslag for å utnytte det de kaller restråstoff også. I så fall må den ressursen betales bedre, eller utgiftene for drifta må ned. Sjarken må ha et mer tradisjonelt fiskemønster enn regjeringas industrifiske.

Hittil har havfiskeflåten fått fiskeritillatelsene gjennom en konsesjonsordning mens kystflåten har hatt årlige adgangsbegrensninger. Nå er forslaget om å fjerne disse med en felles fiskeritillatelse. En følge av dette er at dagens kvotenøkler skal gjøres om til faste andeler for å få et strømlinjeformet kvotesystem. Det er å fjerne en beskyttelse for den minst kapitalsterke flåtegruppen.

 

MARKEDSPLASS

Regjeringa foreslår en kvoteutvekslingsordning. Det forslaget forutsetter at gruppeinndelingene forsvinner. Båter skal kunne leie ut eller leie inn kvoter etter behov og fiskemuligheter. Det skal lages en kommersiell markedsplass som skal driftes av næringa sjøl. Avkortningen ved strukturering skal være på 20 %, og denne delen skal gå inn i en kvotebeholdning. Denne kvotebeholdninga skal leies ut på markedsplassen, i tillegg til de kvotene det enkelte fartøy leier ut. Av dette skal staten hente ut en avgift som de har kalt statens «proveny». Denne skatten skal være med på å legitimere at fisket kommer alle til gode.

Dermed har en laga ei fiskerinæring for de kapitalsterke. Resten av fiskerne vil bli leilendinger. I dag er lokalsamfunnene bygd opp av at ressursrenta har blitt i lokalsamfunnet. Nå vil ressursrenta innsankes av kvotebaroner, redere, banker og litt til staten. Yrkesfiskeren vil i beste fall klare å forbli en slags lønnsarbeider i usikker jobb. Dette vil føre til dramatiske endringer av de mindre lokalsamfunnene langs kysten.

Med dagens teknologi ser ikke departementet særlig utgifter til drift av selve markedsplassen. Administrasjonen av den vil neppe gi flere arbeidsplasser enn hva som er i Råfiske­laget i dag.

 

KVOTEMELDINGA

Forvaltning av fiskeressursene er ikke bare kvoter. Det er all virksomhet i havet som påvirker livet der, som forsøpling, fortrenging av gyteplasser, og selvfølgelig høstinga vår. Stortingsmeldinga berører ikke miljø, klima og andre næringer som kolliderer med fisket. Meldinga har bare ensidig fokus på kvoter som kan omsettes. Ikke en gang vurderer meldinga usikkerheten og variasjonene ved de nasjonale kvotefastsettingene. De ville hatt større påvirkning pålønnsomhet og stabilitet i næringa enn kvotefordeling, strukturtiltak og kvotebank.

 

KRAV

Vi må kreve oppheving av ordningen med kjøp og salg av fiskekvoter.

Vi må få trålerkvoter tilbake til kystflåten.

Leveringsplikten til det enkelte lokalsamfunn må gjeninnføres. Brudd på leveringsplikten må føre til inndragelse av konsesjonen og at kvoten overføres til kystflåten.

Deltakerloven og Råfiskloven må vernes.

Innføring av kvoter har vært metoden til å få høstingsretten omsettbar. Vi krever oppheving av kvotesystemet, og at vi gå tilbake til reguleringa før 1990. Da vil kvoten på børspapiret miste sin verdi. Det bør heller ikke være et problem å inndra en eiendomsrett kapitalen og rederne aldri skulle ha fått.

Fisken i havet tilhører det norske folk i fellesskap og kan ikke eies av enkeltpersoner eller selskaper.

Fiskeressursen er fornybar og evigvarende og må ikke privatiseres.

For å sikre ressursgrunnlaget for kystfiskerne, må oppdrettsanleggene lukkes, settes på land eller kraftig reduseres.

Villfisken må prioriteres fremfor oppdrett. Oppdrettsfisk er ikke bærekraftig matproduksjon.

Meld. St. 32 må sendes tilbake, den forenkler ikke, den bare forverrer vilkårene for kystflåten.

 

Meld. St 32 (2018-2019)

https://www.regjeringen.no/contentassets/0891087a014e4bab8bd2d9db5e88750d/no/pdfs/stm201820190032000dddpdfs.pdf