I Gnist nr. 2A/2021 har Brigt Kristensen (BK) et tilsvar til vår artikkel om «Venstresida og regjeringsspørsmålet» i Vardøger nr. 38/2020. Et viktig tema i denne debatten er spørsmålet om det gir mening å si at Rødt er et revolusjonært parti, mens SV er et reformistisk. Det korte svaret er nei.

 

Begge partier er radikale reformpartier, som er blitt veldig like hverandre. SV har noen Solheim-Halvorsen skjeletter i skapet. Rødt har fortsatt et grundigere oppgjør med maoismen foran seg. Begge partier tror på «grønn vekst». Derfor bør revolusjonære øko-sosialister i begge partier gå inn for samling av de to partiene på basis av et felles prinsipprogram som vedtas på de respektive landsmøter i 2023. 

Et viktig kriterium på å være et revolusjonært parti er at det søker hegemoni gjennom produktiv kritikk av høyretendensene i andre partier på venstresida. Mangelen på politisk kritikk fra RV/Rødt overfor høyretendensene i SV siden tidlig på åttitallet gjør at Rødt etter vår mening ikke kan regnes som et revolusjonært parti. BK slår da også fast at vi «går faktisk lenger enn meg i kritikken av SV under Erik Solheim og Kristin Halvorsen». Det er fristende å si at vi ikke bare går lenger, men også dypere, for BK lager i alt for stor grad en «fetisj» av spørsmålet om å være i eller utafor regjering, dvs. være en del av «posisjonen» på nasjonalt nivå, men han har langt mindre kvaler med å være en del av «posisjonen» i fylkesting og kommunestyrer. Etter vår mening gjør BK dette for å holde fast på illusjonen om Rødt som revolusjonært parti. Det er lett å gjøre når Rødt aldri har vært i den situasjonen at partiet var avgjørende for hvilke partier som dannet regjering, avgjørende for hvilket statsbudsjett som blir vedtatt på Stortinget. 

En enda større utfordring kommer den dagen «vi» blir store og Ap og Sp «små». Hvis vi tar utgangspunkt i valgresultatet i Oslo, så fikk Sp og Ap 26 %  –  trekløveret Rødt, SV og MDG til sammen nesten 30 %. Hvis trekløveret pluss utbrytere fra AP hadde stilt til valg, kunne man kanskje ha fått godt over 40 %. Skulle en da ikke være utgangspunktet for en byrådsregjering i Oslo? Hvis dette var valgresultatet i et stortingsvalg – skulle vi da ikke danne regjering? Hva skulle Arbeiderpartiet ha gjort i 1928 annet enn å danne en mindretallsregjering? BK skriver: 

Ser ein ikkje forskjell mellom folkevalde forsamlingar og regjeringsmakta under kapitalisme, så er maktanalysen og forståinga for statens rolle grunn. 

Vi ser sjølsagt store forskjeller mellom et formannskap, fylkesråd og en regjering, men felles er at de alle springer ut av «folkevalde forsamlingar». Det er klart at en Rødt- eller SV-ordfører i noen kommuner/fylker, ikke utfordrer borgerskapet. Hvis radikaliseringen er så omfattende at «vi» får 30–40 %, så er vi i en situasjon hvor en konfrontasjon med borgerskapet er nært forestående. Da kommer en kamp om hvilken klasse som skal styre statsapparatet. Det var dette som skjedde i Hellas etter Syrizas valgseier. 

BK er i sin artikkel i Gnist 3/2018 langt fra så avvisende til regjeringsdeltakelse som i sitt svar til oss. BK skriver: 

Eit revolusjonært parti eller ein koalisjon i spissen for ei brei masserørsle får regjeringsmakt i ein turbulent, nesten-revolusjonær situasjon etter val i dagens politiske system.[…] I heilt spesielle situasjonar, for eksempel hvis regjeringsdeltaking er det som skal til for å få Norge ut av NATO eller EØS, kan det likevel være grunn til å diskutere om tidsavgrensa deltaking i regjering kan forsvarast under dagens system. (s. 28). 

Det er langt fra utenkelig at spørsmålet om EØS kan bli akutt, f.eks. pga. styring av vannkraftressursene. Hvis Rødt, SV, SP og MDG har 40 % av stemmene (= 10 % hver), skulle en da ikke stille et ufravikelig EØS krav? Måtte vi ikke åpne for å danne en progressiv regjering? Ville folk forstå «maktvegring» i en slik situasjon? Skal vi allerede nå love borgerskapet at deltakelsen skal være kortvarig («tidsavgrensa»)? Er det ikke revolusjonæres oppgave å gjennomføre populære reformer, øke støtten for anti-kapitalistiske løsninger for å stå sterkest mulig når det uunngåelige motangrepet fra nasjonalt og internasjonalt borgerskap kommer?

 

To vesensforskjellige måter å være i «posisjon» på

SV har historisk illustrert to vesensforskjellige måter å være i opposisjon og «posisjon» på. Den systemlojale måten kjennetegnes ved at man aldri feller en «new labour» regjering, at man underlegger seg en selvpålagt «demokratisk sentralisme», dvs. pålegger partiets tillitsvalgte å forsvare, eller i det minste ikke angripe det regjeringen har bestemt. FrP har vist at man ikke trenger å være så lojal. Systemlojal er man i kommuner, fylkesting og regjering når man gjennomfører de mest smålige innsparinger, istedenfor å gå til kamp mot det BK kaller «rammelogikken» som skjuler at «den kommunale firkanten berre er ein bit av ein søkkfull statssekk». Kristin Halvorsen gjennomførte flere smålige innsparinger og angret etterpå, men når «…hun og de rød-grønne setter egenandelen ned igjen året etter, er det for sent å rette opp førsteinntrykket». Man skal ikke ha rare maktanalysen for å skjønne at det var hensynet til borgerskapets førsteinntrykk som var viktigst. 

Ser man derimot på SVs håndtering av statsbudsjettsforhandlingene i år, hvor SV ikke var villige til å skjule at Ap og Sp ikke holdt sine valgløfter, hvor SV fikk satt søkelys på at Ap og Sp ikke reverserte ostehøvelkutt og smålige nedskjæringer, så vitner det om en ny og langt mer systemkritisk parlamentarisk praksis enn den vi så under Halvorsen. Lysbakken var helt klar overfor landsstyret rett etter valget om at SV ikke var i samme situasjon som i 2005, da partiledelsen ville i regjering for enhver pris, hvor brudd i sonderinger ikke var en del av strategien.

 

Strategi, taktikk og ufravikelige krav

BK mener at de ufravikelige kravene i 2017 bare var en «lett justert regjeringsstrategi» og at når SV «så lett» lot være å stille ufravikelige krav denne gangen, viser det at ufravikelige krav bare var en taktikk, dvs. at SV fortsatt ville i regjering på en systemlojal, ikke en systemkritisk måte. For det første gikk ikke SV så «lett» fra metoden med ufravikelige krav. Hvilken type krav SV skulle stille var et «fast punkt» på SVs landsstyremøter fra 2019. Hvilken type krav som skulle stilles, ble diskutert i hele partiet. Det ble dessverre flertall for en liste med ti «vage» krav. 

I Rødt derimot ser det ikke ut til å ha vært mye diskusjon om ufravikelige krav. Rødt uttalte seg ikke om SV burde ha stilt slike krav – og i tilfelle hvilke. Derfor kom Rødts ufravikelige krav om at profitten skulle ut av velferden alt for seint og uten tilstrekkelig forankring blant folk. Det kom uten at en hadde forsøkt å få med seg SV og MDG på dette kravet. Et revolusjonært parti burde etter vår mening ha tatt initiativ til en brei debatt om hvilke krav en burde stille for å støtte, eventuelt gå med i en regjering ledet av Ap og Sp. 

Vi kan ikke se at BK eller andre «ledende» Rødt medlemmer tar klar stilling til metoden med ufravikelige krav. Derimot virker det som at en vag avtale, slik som Enhedslisten har inngått, er det Rødt har sett på som «metoden». Slike avtaler er etter vår mening ikke noe godt alternativ til ufravikelige krav. Slik vage avtaler, i likhet med SV-ledelsens «hemmelige» krav til en ny regjeringsplattform, mobiliserer ikke folk i samme grad som ufravikelige krav. Ufravikelige krav skaper diskusjoner blant folk om kravene, om hvilke krav som skal prioriteres. Hvilke krav som «fungerer». 

En annen og klarere svakhet er alliansebyggingsstrategien som følger av «hemmelige» krav.  Lysbakken inviterte stadig til en politisk samling/plattform med AP, SP og SV, men konkrete politiske saker ble ikke en gang luftet. Dermed kunne dette aldri bli noe annet enn et vagt og fromt ønske om «samling» med partier som er pro-kapitalistiske, for NATO og i praksis uten plan for reduserte forskjeller kombinert med utslippskutt. Etter vår mening burde SV rett etter valget i 2019 tatt initiativ til diskusjoner om ufravikelige krav med Rødt, MDG, fag-, freds- og miljøbevegelsen for å komme fram til en håndfull med felles ufravikelige krav. Vi er ganske sikre på at det ville ha bidratt til enda bedre valgresultater for alle de tre partiene slik den politiske dynamikken var i 2021. 

Men hvorfor utfordret ikke Rødt SV på å sløse bort (minst) 50 milliarder på å elektrifisere sokkelen? I høst har Rødt vært veldig stille når det gjelder hvilke saker SV måtte få gjennomslag for i regjeringssonderinger og budsjett. 

Likevel, sett i et lengre historisk perspektiv er både Rødt og SV i bedre «form» enn på mange tiår. Men fortsatt må det skje ganske store endringer i både politikk og interndemokratiet i både Rødt og SV før de blir virkelig effektive redskaper for å løse de oppgaver som kombinasjonen av økologisk og økonomisk krise stiller menneskeheten overfor.

Leder: Regjeringsskifte – hvor går veien videre?
Plukk
Gnist-samtalen med Asbjørn Wahl
Daniel Vernegg: Hva om klima- og miljøbevegelsen lærte av sosialdemokratiet og ble en betydelig investeringsrisiko?
Tonje Lysfjord Sommerli: Kampen for Repparforden – veien videre under den nye regjeringen
Mark Engler og Paul Engler: André Gorzs ikke-reformistiske reformer viser oss hvordan vi kan endre verden i dag
Alberte Tennøe Brekkhus og Liv Smith-Sivertsen: Samtykkelov – et ideologisk og juridisk framskritt i kampen mot voldtekt
Kine Marie Michelet, Maria Refsland og Alf Jørgen Schnell: Husleieloven, Husbanken og Hurdalsplattformen
Per-Gunnar Skotåm: Koronakrisa– økonomiske konsekvenser 2 år etter!
Emanuel Totland Frogner: Kommunismen midt iblant oss – David Graeber og omsorgsarbeidet
Svein Olsen: Israel – en voldelig og rasistisk bosetterstat
Berit Rusten: Kommunistiske kvinners antifascistiske kamp og offer

Debatt:
Siri Jensen: Kvinnene i arbeiderklassen – forsvunnet igjen?
Einar Braathen og Anders Ekeland: SV, Rødt og regjeringsspørsmålet
Jørn Magdahl: Arbeiderinternasjonalisme – hva og hvordan?

Bokomtaler:
Knut Kjeldstadli: Dei harde trettiåra
Madeleine Schultz: Morslinjer
Magnus Marsdal: Parterapi for oljefolk og klimaaktivister
David Graeber og David Wengrow: The Dawn of Everything: A New History of Humanity
Holly Jean Buck: Ending fossil fuels – Why net zero is not enough

Tittel: Parterapi for oljefolk og klimaaktivister

Utgitt: November 2021

Forfatter: Magnus Marsdal

Forlag: Manifest forlag

Antall sider: 175

---

Av Daniel Vernegg, samfunnsgeograf og medlem i Gnist-redaksjonen

De siste par årene har tankesmien Manifest lagt ned et omfattende arbeid i å utvikle en politikk for grønn omstilling av norsk økonomi. I Parterapi for oljefolk og klimaaktivister tegner Magnus Marsdal, tenketankens leder, opp hovedlinjene i dette prosjektet på en tilgjengelig og engasjerende måte. Med det tydeliggjøres også en rekke utfordringer.

«Hva i huleste skal Norge eksportere den dagen vi faser ut næringer som står for 50-60 prosent av all norsk vareeksport?» (s. 14), spør Marsdal i bokas innledning. Med det setter han tonen for det som følger, for dette er først og fremst en bok om grønn næringsutvikling og hvordan vi kan skape «et Norge med bærekraftige og avanserte industriarbeidsplasser som sikrer landets eksport og innovasjon den dagen vi trapper ned olje og gass» (s. 11).

En sentral utfordring som må forseres for å oppnå det, er ifølge Marsdal det han omtaler som «affektiv polarisering» mellom de «stadig mer desperate klimaaktivistene og det stadig mer kampklare oljefolket» (s. 11). Vi står nemlig i en situasjon hvor begge har rett i tilsynelatende motstridende standpunkter: «Sykkelhjelmene» i klimabevegelsen at klimakrisa tvinger oss til å avvikle oljenæringen så raskt som overhodet mulig, «industrihjelmene» i at vi ikke simpelthen kan legge ned landets viktigste næring over natta uten først å ha stablet på beina noe alternativ. Så hvordan hindrer vi at unødvendig krangling hjelmene imellom blir en bremsekloss for den grønne omstillinga?

For Marsdal er svaret parterapi. Med veiledning fra den profilerte parterapauten Sissel Gran (kjent fra bl. a. kjærlighetspodden) har han fått Anja Bakken Riise, leder i miljøorganisasjonen Framtiden i våre hender, og Atle Tranøy, tillitsvalgt for oljearbeiderne i Aker-konsernet, til å sette seg ned og snakke om forholdet dem imellom. Kan det som bringer dem sammen være sterkere enn det som splitter dem? Håpet er at «de stridende armeene» med det vil «kunne forenes i én felles politisk kraft», for oljefolket vil ikke at etterkommerne skal arve en ubeboelig klode og klimaaktivistene har ikke noe ønske om å rasere norsk økonomi (s. 11). Terapigrepet fungerer godt. Det gir narrativet en ramme, så vel som at det ved å la oss bli kjent med Anja og Atle hjelper oss å forstå hvordan enkeltmenneskers materielle subjektposisjon står sentralt i å forme verdensbildene deres. Sistnevnte er essensielt når politiske allianser skal bygges.

«We used to make shit»

For å kunne begynne å skissere opp hva som kan gjøres, trengs det nødvendigvis en analyse av hvor vi er. Hva er det som står i veien for å utvikle grønn industri, og hvordan kan hindrene forseres? Ingrediensene til analysen henter Marsdal blant andre fra TV-karakteren Frank Sobotka (!) og den amerikanske økonomen Mariana Mazzucato, som har overlappende syn på hva som er galt med senkapitalismen.

I sesong 2 av HBO-klassikeren The Wire, oppsummerer havnearbeideren og fagforeningsmannen Sobotka tilstanden i USAs økonomi som «We used to make shit in this country, build shit. Now we just put our hand in the next guy’s pocket»[ref] Alle og enhver bør få med seg The Wire (2002-2008), verdens beste TV-serie. I sesong to utspiller mye av handlingen seg rundt havnearbeiderklubben I.B.S. Local 1514 og deres kasserer, Frank Sobotka. [/ref] (s. 118). Mazzucato fremholder på lignende vis at den vestlige kapitalismen de siste tiårene har kommet til å bli dominert av uproduktive «takers» som håver inn på bekostning av produktive «makers»[ref] Se også Mazzucato, Mariana. (2019). The Value of Everything. Penguin books. [/ref] (s. 118). I denne todelingen er finanskapitalen den som som stjeler av sidemannens lomme, mens den produktive kapitalen er helten som skaper verdier og arbeidsplasser.[ref] Mazzucatos verdikonsept trekker på de klassiske økonomene (inkl. Marx), som skilte mellom verdigenererende og rentenistisk kapital. For disse var sistnevnte som parasittisk å regne. [/ref]

Finanskapitalens dominans er blitt muliggjort av at nyliberal deregulering har tilrettelagt for at finansiell spekulasjon er blitt mer lukrativt enn å investere i produksjon. I stedet for at overskudd investeres i innovasjon og langsiktig utvikling av arbeidsplassgenererende virksomhet, prioriteres ofte kortsiktig manipulasjon av aksjekurser gjennom for eksempel kjøp av aksjer i eget selskap (s. 118-120). Om målsetningen er å kanalisere investeringer inn i grønn industri, står således ikke hovedmotsetningen mellom arbeid og kapital, men mellom det Marsdal kaller «næringsliv» og «tæringsliv» (s. 128).

Statskapitalistisk industrireising

For å hindre at alt vi sitter igjen med når oljesektoren har sunget siste vers er en ikke-produktiv finanselite uten interesse for å skape arbeidsplasser, trengs det derfor en næringspolitisk renessanse. Staten må «opp på hesten og peke med hele armen» (s. 148), slik den gjorde da den norske oljesektoren så dagens lys. Da kan Norge gå fra å være en «fossilkoloss» til å bli en «grønn kjempe» (s. 136) som makter å henge med i den internasjonale konkurransen med de stadig flere statene som bestemmer seg for å ha mer enn én hånd på rattet (særlig Kina). Marsdal ser for seg at en slik politikk kan drives frem av en grønn industripolitisk allianse bestående av fagbevegelsen, klimabevegelsen og grønn industriell kapital. Men da må venstresidepartiene, som de siste tiårene har fungert som «fordelingspartier, velferdspartier, miljøpartier og fredspartier» (s. 131), begynne å stå på barrikadene for industrien.

Blant tiltakene Marsdal foreslår er opprettelse av en grønn statlig «industribank som leder både statlig og privat kapital inn mot det grønne industriskiftet innenlands» for å mette et antatt investeringsbehov på opp mot 100 milliarder kroner årlig), omgjøre statlige selskaper til verktøy for å nå klima- og industripolitiske mål (og muligens ta Equinor av børs), bruke statens innkjøpsmakt strategisk og skrote handlingsregelen (s. 138-9). Som konkrete eksempler på næringer som kan utgjøre hjørnesteiner i morgendagens eksportindustri, peker Marsdal på havvind, hydrogen, grønn skipsfart, kraftintensiv industri, karbonfangst og -lagring (CCS), batterifabrikker og solenergi. Forutsatt en målrettet næringspolitikk, ligger kortene til rette for at en eller flere av disse bransjene kan danne grunnlag for et grønt industrieventyr som kan avløse oljeeventyret.

…men klassekampen tar vi senere

I en kronikk i Dagens Næringsliv skrevet i forbindelse med lanseringa av boka, går Marsdal til frontalangrep på det han kaller den «nye (ml)-koalisjonen av marxist-leninister og markedsliberalister».[ref] Kronikk i Dagens Næringsliv 07.11.21: https://www.dn.no/innlegg/politikk/naringspolitikk/omstilling/innlegg-om-gronn-industri-dagens-naringsliv-undergraver-morgendagens-naringsliv/2-1-1093242[/ref] Sistnevnte er redaksjonen i DN og andre liberalere som er motstandere av statlig næringspolitikk fordi de tror nyklassiske lærebøker i økonomi reflekterer virkeligheten. Marxist-leninistene er de delene av Rødt som har gått imot statlig satsing på havvind med begrunnelsen at staten ikke bør berike kapitalistklassen. Selv om jeg synes dette er en morsom formulering – og er enig med Marsdal i at Rødts landsmøtevedtak mot havvind var et stort feilsteg – tror jeg likevel ikke «marxist-leninistenes» bekymring bør avvises så lett. Marsdals argument er at fase én må konsentreres om å mobilisere «industristaten», for at «fordelingsstaten» så skal aktiveres gjennom klassekamp i fase to. Men kan klasseantagonismen simpelthen skrus av og på etter behov?

Marsdal slår allerede i bokas innledning fast at han ikke kommer til å ta for seg «det stadig mer påtrengende spørsmålet om hvorvidt klimakatastrofe kan unngås innenfor spillereglene til en kapitalistisk verdensøkonomi», selv om han også legger til at «stadig flere mistenker at svaret er nei» (s. 13). Det er forsåvidt fair, men samtidig ikke uproblematisk: for han har helt rett i at spørsmålet nettopp er stadig mer påtrengende. Har vi tid til å vente med å konfrontere kapitalens iboende krav om evig vekst til etter at den grønne industrien er reist?

Det tar oss også til spørsmålet om internasjonalisme. På den ene siden er Kina en rival, på den andre et eksempel til etterfølgelse. Selv om en er nødt til å forholde seg til den verdenen vi faktisk lever i, hvor mellomstatlig konkurranse er the name of the game, må et sosialistisk prosjekt ha mer ambisiøse visjoner enn å understøtte av nasjonal kapital i den internasjonale konkurransen. Hvor ble det av «arbeidere i alle land; forén eder»? Kan det utvikles politikk for en internasjonalistisk grønn industrireising?

Et siste moment er at det er én ting å reise grønn industri, en annen å likvidere fossilkapitalen. Begge må skje om Marsdals prosjekt skal ta oss i grønn retning. Dersom strategier for sistnevnte fortsetter å glimre med sitt fravær, risikerer vi at alt det grønne bare kommer i tillegg til det grå, slik tendensen hittil har vært. Som jeg skriver om i en annen tekst i dette nummeret, er det lite som tyder på at fossilkapitalen vil forlate jordens overflate uten at den tvinges til det. Har venstresida og klimabevegelsen tid til å vente på at Atle og de andre arbeiderne i oljeindustrien skal føle seg trygge nok til at de virkelig vender olja ryggen?

Når det er sagt, er Parterapi alt i alt et viktig bidrag til å utvikle pragmatiske strategier for venstresida i klimakrisas tidsalder. I den historiske situasjonen vi står i – hvor den radikale venstresida fortsatt ligger med brukket rygg etter førti år med nyliberalisme – kommer vi ikke unna at å utvikle en grønn næringspolitikk innen kapitalismens rammer må stå i sentrum for politikken framover, gitt at historien, som Marx formulerte det, «ikke [skapes] under selvvalgte forhold, men under forhold som er umiddelbart gitt og overlevert».[ref] Fra Marx, Karl. (1852). Louis Bonapartes attende brumaire.[/ref] Forhåpentligvis vil den norske venstresida i tida framover makte å integrere konkrete strategier for grønn industrireising med en ambisiøs visjon for en øko-sosialistisk framtid det både er verdt og går an å tro på.

På 1960-tallet utviklet den radikale tenkeren André Gorz et nytt konsept som gikk hinsides den lite givende debatten om reform eller revolusjon. Med ikke-reformistiske reformer kan sosiale bevegelser vinne umiddelbare seire som tar makta fra elitene, og med det klarere veien for mer radikale endringer.

---

Av: Mark Engler og Paul Engler
Oversatt og forkortet av Daniel Vernegg, samfunnsgeograf og redaksjonsmedlem i Gnist
Foto: Christian Sørgjerd

Teksten ble opprinnelig publisert i det sosialistiske tidsskriftet Jacobin Magazine, og er tilgjengelig på www.jacobin.com

I mer enn et århundre har radikalere debattert hvorvidt systemendringer kan komme gjennom reform eller revolusjon. Ulike strateger – særlig innen den sosialistiske tradisjonen – har vært uenige om en gradvis kan skape et nytt samfunn, eller om et skarpt brudd med den eksisterende politiske og økonomiske ordenen er nødvendig.

Som del av den nye venstresiden som oppstod på 1960-tallet, forsøkte den østerriksk-franske teoretikeren André Gorz å bevege seg hinsides denne todelingen og presentere et alternativ. Gorz foreslo at sosiale bevegelser gjennom bruken av «ikke-reformistiske reformer» kan oppnå umiddelbare forbedringer og samtidig bygge styrke for videre kamper, noe som til slutt vil kunne kulminere i revolusjonære endringer. Med en viss type reform ville en altså kunne skape forutsetningene for enda større endringer på et senere tidspunkt.

Den ikke-reformistiske reformens opphav

Gorz ble født i Wien i 1923 og gitt navnet Gerhard Hirsch. Sent på 1940-tallet emigrerte han til Frankrike, hvor han skapte seg et liv som en engasjert intellektuell som dykket ned i problemstillingene som var aktuelle i samtidens sosiale bevegelser. Han ble en provokativ – og ved noen anledninger innflytelsesrik – stemme for flere generasjoner med sosialistiske, fagforenings-, og miljøaktivister. På 1950-tallet var han venn og samarbeidspartner av Jean-Paul Sartre, og talsperson for en retning av den eksistensielle marxismen som ble forbundet med tidsskriftet Les Temp Modernes, som han satt i redaksjonskomiteen til. På 1960-tallet startet han sitt eget tidsskrift, Le Nouvel Observateur. Senere gikk han videre til å skrive flere pionerarbeider om økologisk politikk.

Gorz introduserte ideen om ikke-reformistiske reformer i en av sine første bøker, A Strategy for Labor, som ble publisert på fransk i 1964 og på engelsk i 1967, såvel som i flere essayer som kom i samme periode. I sin streben etter å stake ut en vei videre for sosiale bevegelser, erklærte han seg uenig med sosialdemokrater som trodde at kapitalismens onder kunne avskaffes simpelthen gjennom å stille til valg og inngå parlamentariske avtaler. Men samtidig kritiserte han også radikalere som stadig spådde en revolusjon som i virkeligheten ikke var å se på horisonten.

«De siste tretti årene», skrev Gorz, har «den kommunistiske bevegelsen fremholdt profetien at kapitalismen uunngåelig vil kollapse. I de kapitalistiske landene har dens politikk vært å ‘vente på revolusjonen’. Kapitalismens interne motsetninger skulle etter sigende tilta, og de abeidende massenes tilstand forverre seg. Det var uunngåelig at arbeiderklassen ville gjøre oppstand.»

Men dette skjedde ikke, og ihvertfall ikke på den måten de hadde sett for seg at det ville skje. Midt ute på 1960-tallet var den avanserte kapitalistiske verden i stedet preget av robust økonomisk vekst, en periode som i Frankrike skulle bli kjent som Les Trente Glorieuses – på norsk de tre gloriøse tiårene. Kapitalismen maktet ikke å kurere seg selv for sine «kriser og irrasjonaliteter» , skrev Gorz, men den hadde «lært hvordan å forhindre at de ble eksplosivt akutte.»

Et annet sted, hvor han reflekterte over en tidligere periode karakterisert av dyp fattigdom, observerte han at «nødlidende proletarer og landarbeidere ikke trengte å ha noen modell for et fremtidig samfunn i bakhodet for å stå opp mot den eksisterende ordenen: det verste var her og nå: de hadde ingenting å tape. Men forholdene har endret seg siden den gang. Nå for tiden er det i de rikere samfunnene ikke så klart at status quo representerer det verst mulige ondet.»

Gorz anerkjente at dyp fattigdom og elendighet fortsatt eksisterte, men nå bare blant en fraksjon av befolkningen – kanskje en femtedel. De som led mest var ikke et homogent proletariat klart til å komme sammen som en forent kraft. I stedet var de en sammensatt og splittet samling av mennesker som inkluderte de arbeidsløse, småbønder og eldre i økonomisk usikre situasjoner.

For Gorz betød de endrede tidene at sosiale bevegelser måtte anlegge en ny strategi, og spesifikt en strategi med fokus på å vinne konkrete forbedringer som kunne fungere som overgangssteg på veien mot revolusjon. «Det er ikke lenger nok å resonnere som om sosialismen var en selvinnlysende nødvendighet», hevdet han. «Denne nødvendigheten vil ikke lenger bli anerkjent med mindre den sosialistiske bevegelsen spesifiserer hva sosialismen kan bringe til torgs, hvilke problemer bare den kan løse, og hvordan. Nå mer enn noensinne er det nødvendig å presentere ikke bare et helhetlig alternativ, men også de mellomliggende målene (medieringene) som leder til den og innvarsler den i nåtiden.»

Med denne tilnærmingen ville endring komme «gjennom langsiktig og bevisst handling, som begynner med en gradvis gjennomføring av et sammenhengende reformprogram»: Kamper for disse reformene ville fungere som «styrkeprøver». Små seire ville gi bevegelser muligheten til å bygge makt og sette dem i en bedre posisjon for fremtidige kamper. «På denne måten», hevdet Gorz, «vil kampen avansere [idet] hvert slag styrker makten, våpnene og også grunnene arbeidere har for å yte motstand mot angrep fra reaksjonære krefter.»

Gorz så ikke bort ifra muligheten for – og til og med nødvendigheten av – et fremtidig oppgjør mellom arbeidere og kapitalen, men han kritiserte den delen av venstresiden i Frankrike som i frykt for å stagge revolusjonslysten blant arbeidere nektet å kjempe for umiddelbare forbedringer. «Disse lederne frykter at en lettelse av arbeidernes bør, eller en delvis seier innenfor rammene av kapitalismen, vil styrke systemet og gjøre det mer tålelig,» skrev Gorz. Likevel argumenterte han for at:

Denne frykten… reflekterer inngrodd tenking, en mangel på strategi og teoretisk refleksjon. Med antagelsen om at delvise seire innenfor rammene av systemet uunngåelig ville bli absorbert av det, har en ugjennomtrengelig barriere blitt satt opp mellom dagens kamp og den fremtidige sosialistiske løsningen. Veien fra den ene til den andre har blitt blokkert… Bevegelsen oppfører seg som om spørsmålet om makt har blitt løst: «Så snart vi sitter med makten…» Men hele spørsmålet er nettopp hvordan å komme seg tid, hvordan å skape midlene og viljen til å komme seg dit.

Å gjøre endring til noe strukturelt

Så, hva er det da som utgjør en «Ikke-reformistisk» eller «strukturell» reform?[ref] Se Knut Kjeldstadlis tekst Hvorfor sosialisme i Manifest Tidsskrift for et eksempel på hvordan konseptet strukturreform kan brukes i en norsk sammenheng. Tilgjengelig på: https://www.manifesttidsskrift.no/hvorfor-sosialisme/ (sist besøkt 08.11.21). [/ref]

I sine enkleste formuleringer definerer Gorz disse reformene som forandringer som ikke er utformet for å imøtekomme det gjeldende systemet. «[En] ikke nødvendigvis reformistisk reform er en som ikke er utformet ut fra hva som er mulig innen rammene som er satt av et gitt system og administrasjon, men ut fra hva som bør gjøres mulig med utgangspunkt i menneskelige behov og krav », skriver han. «En ikke-reformistisk reform er bestemt ikke ut fra hva som kan være, men hva som bør være.»

Utover dette er Gorz noen ganger tvetydig, og det kan i arbeidene hans være vanskelig å finne nøyaktige standarder for hvordan et ideelt krav ser ut. Likevel er det noen sentrale punkter som trer frem.

For det første, bør ethvert individuelt krav ses som et steg på veien mot noe større. Reformer, skriver han, «må utformes som midler, ikke som mål, som dynamiske faser i en kampprosess, ikke som muligheter til å hvile på laurbærene.» De må nytte til å «lære opp og forene» mennesker gjennom å stake ut «en ny retning for den sosiale og økonomiske utviklingen». Hver reform bør være knyttet til en videre visjon for endring.

Med Gorz’ ord kan ikke arbeidernes «oppdelte kamper for jobber og lønninger, for en riktig verdsetting av menneske- og naturressurser, for kontroll over arbeidsforholdene, og for den sosiale tilfredsstillelsen av de sosiale behovene skapt av den industrielle sivilisasjonen […] lykkes med mindre de ledes av en visjon for en alternativ sosial modell […] som gir disse enkeltstående slagene et helhetlig perspektiv.» Ikke-reformistiske reformer bør lede til å opplyse veien mot alternativet. Et sosialistisk program, bemerker han, bør «ekskludere hverken kompromisser eller delmål, så lenge disse peker i riktig retning og denne retningen er klar».

Gorz mente at sosialister i praksis ofte ville kunne alliere seg med moderate sosialdemokrater og liberale reformister innstilt på å se umiddelbare reformer som et mål i seg selv. Men dette gjør det bare desto viktigere at radikalere er klare om deres vidtrekkende mål. «Faktumet at sosialdemokratiske ledere og sosialistiske krefter kan være enige om behovet av enkelte reformer, må aldri få skape forvirring rundt den grunnleggende forskjellen mellom deres respektive mål og perspektiver», skriver han. «Hvis en reformorientert sosialist strategi skal være mulig, må denne grunnleggende forskjellen ikke skjules […] Tvert imot må den plasseres i sentrum for den politiske debatten.»

For det andre, hevder Gorz at måten et krav blir vunnet på er like viktig som kravet selv. Kravene må være «en levende kritikk» av eksisterende sosiale relasjoner. Ikke bare i innhold, «men også i måten de blir forfulgt på». For eksempel vil en lønnsøkning på en dollar som blir gjennomført som følge av en streik være veldig annerledes fra en økning som blir gitt nærmest på slump av en arbeidskjøper eller en statsfunksjonær. Gorz skriver at «Enhver reform – inkludert arbeiderkontroll – kan tømmes for sitt revolusjonære innhold og reabsorberes av kapitalismen hvis den simpelthen innføres av regjeringen og administreres byråkratisk, det vil si, blir redusert til «en ting».

I sin innsiktsfulle lesning av Gorz forklarer Amna Akbar at ikke-reformistiske reformer «ikke i seg selv handler om å finne løsningen på et politisk forvaltningsproblem: de handler om at folk utøver makt over betingelsene for deres egne liv». Dette kaller Gorz «et eksperiment i muligheten for deres egen frigjørelse».

Enkelte kritikere har hevdet at spørsmålet om hvordan kampen for en reform føres er så sentralt, at det å fokusere på innholdet i enhver nærliggende reform bommer på målet. Disse kritikerne mener at selv om en enkeltreform kan være av mer eller mindre nytte, er ideen om at det finnes «sølvkule»-reformer som har et iboende radikalt potensiale en feilslutning: Det finnes nemlig ingen reformer som i seg selv er overskridende, for det er det bare kampen som kan være.

Som svar på dette, har forsvarere av Gorz’ begrep kontret ved å peke på en tredje egenskap ved strukturelle reformer: Ikke-reformistiske reformer er endringer som styrker folkelig makt på bekostning av eliter. Som Gorz skriver, «forutsetter [disse reformene] en modifisering av maktrelasjonene; de forutsetter at arbeiderne vil overta maktposisjoner eller hevde en styrke […] sterk nok til å etablere, opprettholde og utvide de tendensene innen systemet som kan svekke kapitalismen og få den til å riste i sammenføyningene.»

For Gorz er den ultimate ikke-reformistiske reformen en reform som styrker arbeidernes kontroll over produksjonsprosessen på en arbeidsplass eller i en industri. I vår tid har aktivister i USA pekt på at å gjøre betydelige endringer i lovverket som regulerer arbeidslivsrelasjoner – inkludert å skrote den fagforeningsfiendtlige Taft-Hartley-loven fra 1947 – som en type reformer som ville endre denne maktbalansen.[ref] En lov som blant annet ulovliggjør en rekke kampmidler brukt av fagbevegelsen, slik som sympatistreiker og ville streiker. [/ref] Andre har omtalt å innføre et universelt helsevesen som et eksempel på en strukturell endring. Ikke bare fordi det ville avvaregjøre en viktig sektor av økonomien, men fordi det ville kunne fasilitere videre kamp.

«Medicare for All ville ikke bare sikre en sårt trengt og velfortjent lettelse av arbeiderklassens bør», skriver forfatteren og journalisten Meagan Day, men «det ville også øke vår evne til å intensjonelt slå tilbake mot overklassen.[ref]Medicare for All var navnet på et lovforslag fremsatt av den demokratiske kongressmannen John Conyers i 2003, som hvis det gikk gjennom, ville innført et universelt helsevesen finansiert av staten.[/ref] Dersom fagforeninger ikke måtte gjøre massive offer for å ikke miste helseforsikringene sine, hva annet kunne de da i stedet slåss for? Hvis en arbeider ikke trengte å være redd for å miste helseforsikringen hvis hun mister jobben sin, hvor mye modigere ville hun ikke da kunnet være i møte med sjefen sin? Hvis tilgangen på helsehjelp ble gjort uavhengig av ansettelsesforhold, hvor mye mindre makt ville ikke da sjefene ha over arbeiderne både i økonomien og i politikken?»

I hvert tilfelle er det ikke bare umiddelbare materielle forbedringer som står på spill, men også evnen til å vinne ytterligere forbedringer i fremtiden. For Gorz søker ikke-reformistiske reformer å underminere den etablerte ordenen. «Strukturelle reformer bør ikke forstås som konsesjoner gitt av den borgerlige staten når et kompromiss har blitt fremforhandlet med den og er av en karakter som bevarer makta den har intakt. De bør heller konseptualiseres som sprekker i systemet skapt av angrep på dets svake punkter», skriver han.

En strategi for ikke-reformistiske reformer «sikter på å ryste systemets likevekt kraftig gjennom delseire, og med det skjerpe dets motsetninger, intensivere dets kriser, og videre – gjennom påfølgende angrep og motangrep – gjøre klassekampen mer og mer intens.»

 

Det radikale kompromissets kunst

Nøkkelen til å implementere en strategi basert på ikke-reformistiske reformer er å balansere to krevende kjensgjerninger: For det første, at kompromisser kan innebære snublesteiner for sosiale bevegelser og derfor bør ses på med mistenkelighet, og for det andre, at det å nekte å forhandle om umiddelbare reformer også er problematisk. For ikke å ende opp i en situasjon hvor en står med skjegget i postkassa, må en derfor balansere på den tynne linjen mellom disse to sannhetene.

Hva gjelder det problematiske ved å inngå kompromisser, peker radikalere som advarer sosiale bevegelser mot å inngå avtaler på faren for kooptering og at en skal ende opp med å legitimere systemet. Mens faren som disse fallgruvene representerer ofte overdrives, er det en advarsel det likevel er viktig å ta med seg. Sosiale bevegelsers historiske erfaringer har vist at reformistiske kompromisser – også de som har ført til betydelige forbedringer – ikke kommer gratis: Når en bevegelse har presset gjennom en gradvis seier blir den ofte demobilisert, for i mange tilfeller aldri igjen å bli reaktivert.

Forbedringer som vinnes i samarbeid med valgte representanter – som unngåelig viser sine smilende ansikter på båndkuttings- og avtaleundertegningssermonier – forsterker det utbredte narrativet om at det er de som sitter ved makta som skaper sosial endring. Bevegelser som «inviteres inn» for å overvåke eller administrere reformer kan risikere å miste sårt trengte talenter til byråkratisk spill.

Som en følge av dette, blir deres evne til å generere press fra utsiden redusert. Profesjonalisering brer om seg i bevegelsene, og radikale organisatorer forvandles til funksjonærer i komfortable posisjoner. Slik et uttrykk som har tålt tidens tann i USA sier, reiser sosiale bevegelser til Washington DC for å dø.

En styrke ved Gorz’ analyse er at den ikke fornekter disse utfordringene. I stedet insisterer den på at bevegelsene må ta dem for hva de er og stupe ut i det. Systemet, hevder Gorz, har en formidabel evne til å utvanne og kooptere reformer på en måte som svekker deres evne til å presse på for revolusjonær konfrontasjon. Det finnes ikke antikapitalistiske institusjoner eller seire som i det lange løp ikke kan utvannes, totalt forandres, absorberes eller tømmes for hele eller deler av sitt innhold med mindre deres initiering ikke utnyttes av nye offensiver så snart de har manifestert seg», skriver han.

Men mens faren for kooptering er reell, er dette utfallet ikke uunngåelig. «Risikoen må tas», hevder han, «for det finnes ikke noe alternativ».

Gorz inntok dette standpunktet fordi han var overbevist om at konsekvensen av å vegre seg for å gå inn i disse kampene ville være å isolere seg. Han var kritisk innstilt overfor «maksimalister», utopister og dogmatiske sekterikere hvis insistering på renhet bare fjernet dem fra faktisk kamp. Han innså at et program for hvordan å handle på kort sikt ikke kunne handle om å komme opp med mest mulig radikale krav.

De som etterstreber strukturell reform, hevdet han, kan ikke «sikte mot å umiddelbart realisere antikapitalistiske reformer som er direkte inkompatible med systemets overlevelse, slik som nasjonalisering av alle viktige industrielle bedrifter». Selv om det kunne være ønskelig med reformer som avskaffet kapitalismen umiddelbart, var hele poenget at arbeiderne ikke enda hadde styrken til å implementere denne typen endringer. «Hvis den sosialistiske revolusjonen ikke er umiddelbart mulig, er ikke reformer som umiddelbart ødelegger kapitalismen det heller», skriver han.

Radikalere må spørre seg hvilke delmål de kan akseptere, vel vitende om at disse ikke vil oppfylle deres mest transformative begjær. Med en konflikt mellom en fagforening og en arbeidskjøper som eksempel, skriver Gorz at en gitt seier ikke vil «resultere i avskaffelse av kapitalismen. Seier vil bare føre til nye slag og potensialet for flere delseire, og ved hvert steg – særlig i kampens tidlige fase – ende med et nytt kompromiss. Veien vil være full av fallgruver»: Som del av denne prosessen vil «Fagforeningen […] være nødt til å bli skitten på hendene» og risikere å legitimere sjefens makt.

«Vi må ikke gjemme unna eller minimere disse kjensgjerningene», insisterer Gorz. Likevel peker han på at kampen også har fordeler: «For gjennom kampens utvikling har arbeiderens nivå av bevissthet økt; de vet veldig godt at alle kravene deres ikke er innfridd og de er klare for nye kamper. De har erfart sin makt; virkemidlene de har brukt mot ledelsen peker i retning av deres ultimate krav (selv om de ikke oppnådde fullstendig tilfredsstillelse). Ved å inngå kompromisser gir de ikke opp målet sitt, men tvert i mot beveger de seg nærmere det.»

Hva som kvalifiserer som et dugende kompromiss er ikke alltid så klart, og Gorz argumenterer for at hvorvidt en gitt reform er reformistisk eller ikke ofte avhenger av konteksten. Et krav om rimelige boliger kan virke lovende, men som vi har erfart i USA, belager avtaler som er gjort for å fremskaffe dette ofte seg til å være lite mer enn offentlig subsidiering av profittsultne eiendomsutviklere hvis definisjon av «rimelig» i praksis utestenger alle andre enn den karriereklatrende middelklassen.

Blant andre faktorer, resonnerer han, «Ville en først være nødt til å bestemme hvorvidt den foreslåtte boligutbyggingen ville bety ekspropriasjon av de som eier de nødvendige tomtene, og om byggingen ville skje i form av en sosialisert offentlig tjeneste og slik ødelegge et viktig sentrum for privat kapitalakkumulasjon […] Avhengig av tilfellet, ville forslaget for 500.000 boenheter være enten ny-kapitalistisk eller anti-kapitalistisk.»

Disse tvetydighetene skaper vanskelige dilemmaer som bevegelsene må konfrontere, spørsmål som ikke kan besvares abstrakt eller løses utenfor konteksten av kamper som finner sted i den virkelige verden. Den store styrken ved Gorz’ teori er ikke at den tilbyr enkle løsninger, men at den gir oss et rammeverk for å forstå kostnadene og fordelene ved å fremsette et gitt krav eller å akseptere et gitt kompromiss. Det skaper en orientering mot handling som tvinger oss til å balansere revolusjonære visjoner opp mot en nøktern vurdering av de nåværende forholdene.

Med andre ord kan ikke det å omfavne begrepet ikke-reformistiske reformer fri en bevegelse fra å måtte debattere strategi, noe som verken ville vært realistisk eller ønskelig. Det som det derimot kan bidra til, er at de strategiske debattene blir bedre.

Den nye regjeringens boligpolitikk er vag og visjonsløs, men heldigvis «vurderes» endringer av Husleieloven.

---

Av Kine Marie Michelet, Maria Refsland og Alf Jørgen Schnell

La oss begynne med det som er lovende: Det er veldig bra at regjeringen signaliserer at de ønsker endringer i Husleieloven. I Hurdalsplattformen skriver regjeringen at den vil «[v]urdere Husleieloven som forbrukerlov og sikre leietakere mer stabile leieforhold.» Vi i Reduser husleia har sammen med aktører som Forbrukerrådet og Leieboerforeningen påpekt at Husleieloven i dag representerer mer et vern av utleiere heller enn leietakere.

I en situasjon med store og mektige utleiere, såvel som små utleiere, er det viktig at leietakeres rettigheter styrkes. Som direktør i Forbrukerrådet, Inger Lise Blyverket, har påpekt: «Det er et asymmetrisk styrkeforhold mellom utleier og leietaker i utgangspunktet, og dette forsterkes av dagens lov som åpner for at utleier for lett kan si opp en avtale eller tilby korte kontrakter».[ref]https://www.forbrukerradet.no/siste-nytt/leieboere-ma-fa-mer-trygghet-og-storre-frihet/[/ref] Det bør være en selvfølge at vi lager lover som legger til grunn at også leietakere har behov for en stabil bosituasjon. Derfor er det ikke tilstrekkelig at den nye regjeringen setter seg som mål å «vurdere» Husleieloven. I stedet burde det utformes en ny lov på leietakeres premisser, og ikke utleiernes. Standarden bør være lengre og mer stabile leiekontrakter til en rimelig pris. Maktforholdet må snus slik at «kunden», i dette tilfellet leietakeren, står sterkere.

Det er imidlertid ikke Husleieloven som har hovedrollen i regjeringens nye boligpolitikk, men Husbanken. Husbanken – statens bank for dem som ikke får lån av de private bankene – ble opprinnelig opprettet som et av de viktigste tiltakene i den sosiale boligpolitikken i etterkrigstiden.[ref]Og utgjorde sammen med borettslagene og tilgangen til rimelige tomter en slags hellig treenighet i den sosiale boligpolitikken.[/ref] Men banken fikk i midlertidig en mer begrenset rolle etter den nyliberale reformeringen av boligmarkedet på 80-tallet. Fra å være en bank for svært mange, ble den mindre og mindre og mer og mer målrettet. Først ble den rettet mot unge og «vanskeligstilte», og så under Erna Solbergs regjeringsperiode fra og med 2013 utelukkende målrettet mot «vanskeligstilte». Det er i denne konteksten vi må tolke det første punktet i boligseksjonen i Hurdalsplattformen: «Utvide Husbankens samfunnsoppdrag, målgrupper og lånerammer.»

Å utvide Husbanken og styrke dens finansiering er et skritt i riktig retning, men likevel ikke tilstrekkelig. Høyresiden argumenterer ofte for at «å kaste mer penger på sosiale problemer ikke løser dem», noe som i de fleste tilfeller ikke stemmer. Men når det gjelder boligmarkedet, er argumentet delvis korrekt. For der den nye regjeringen er fornøyde med å tilføre Husbanken mer midler, løser ikke dette de stigende boligprisene, snarere tvert imot. Problemet i dag er ikke bare at folk mangler kreditt, men at jo mer kreditt som tilføres boligmarkedet, enten det er fra DNB eller Husbanken, jo høyere blir boligprisene. Dette fører igjen til at stadig flere er overforgjeldet. Hurdalsplattformen sier vel å merke at regjeringen vil «styrke Husbankens distriktsrettede arbeid», noe som kan gi mening i distriktene hvor boligprisene ikke nødvendigvis er ute av kontroll. Men i byen bør altså mer radikale grep innføres utover å styrke Husbanken. I storbyer med et boligmarked under press trenger vi flere løsninger enn finansiering. Vi trenger en mer regulert leiesektor og utviklingen av en tredje boligsektor, det vil si, flere ikke-kommersielle boliger, det være seg for selveie eller leie.[ref]Reduser husleia! foretrekker å snakke om ikke-kommersielle boliger, men tredje boligsektor er et tilsvarende begrep. Tanken bak begrepet er at der det ordinære private leie og eie-markedet representerer den første sektor, representerer kommunale boliger som er sterkt behovsprøvd og er rettet mot «vanskeligstilte» den andre sektor. Den tredje er en tenkt eller potensiell boligsektor for dem som faller utenfor begge, de som ikke har råd til å kjøpe seg en bolig, men heller har for høy inntekt for å få tilgang til en kommunal bolig. Reduser husleia! er også for å styrke den kommunale leiesektoren.[/ref] Det er til utbyggingen av en slik sektor finansieringen bør rettes.

Men hva den nye regjeringen mener om en ny sosial boligsektor er bemerkelsesverdig utydelig. Jo, de skriver at de ønsker å «[g]i kommunene sterkere verktøy for å hjelpe folk inn i boligmarkedet.» Men hva innebærer det? Betyr det at Plan- og bygningsloven – som så mange har krevd – skal endres slik at kommuner kan kreve at private utbyggere skal holde av en viss prosentandel av de nye boligene til ikke-kommersielle boliger? (50% ifølge kravlisten til Reduser husleia!). Eller er det bare en setning som er akkurat vag nok til å ikke love/behøve å forplikte seg til noen ting?

Og hva med forslaget: «Legge til rette for at kommunene i samarbeid med aktører som boligbyggelagene kan bygge boliger til folk med begrenset egenkapital.»? Er det et skritt på veien mot en reell tredje boligsektor som tilbyr et alternativ til det private boligmarkedet, eller er det snakk om noe lignende som det Oslo kommune presenterte rett før jul? Da la de med brask og bram fram et nytt kommunalt samarbeid med OBOS i form av selskapet Oslobolig. Men der ble resultatet å bygge 1000 «leie-til-eie»-boliger for å hjelpe noen få inn i det private boligmarkedet som allerede er ødelagt. Vi trenger ikke kortsiktig veldedighet, vi trenger strukturendringer. Vi trenger at regjeringa tør å ta tyrene ved hornene, og det innebærer å begynne å gjøre endringer som struper de rike boligspekulantenes utopia som boligmarkedet er nå. Offentlige midler bør gå til å lage et sosialt boligmarked, ikke bidra til privat gevinst og verdistigning.

Boligpolitikk har de siste tiårene vært helt utenfor den politiske debatten, og ingen politiske partier har trengt å vie bolig noen særlig oppmerksomhet. At Husleieloven plutselig vurderes endret, viser ihvertfall at oppmerksomheten det usosiale leiemarkedet har fått de siste årene, sammen med den stadig mer høylytte leieboeraktivismen, bærer frukter. I tiden fremover må vi fortsette å legge press for en mer rettferdig og sosial boligpolitikk – hvis ikke ender vi med at de vage lovnadene om forandring blir tomme ord. Vi må ikke ta til takke med hverken leie-til-eie eller muggleilighet kun til leie. Det vi trenger er en total omlegging av boligpolitikken i Norge. SSBs tall som viser at leierandelen øker viser at eierlinja har begynt å slå sprekker for potensielle boligkjøpere. Uansett, er det noe leietakere vet, er det at eierlinja for dem har vært en illusjon i lang tid i et av Europas minst regulerte boligmarked. Nå er det på tide med boligpolitikk.

Hensikten med denne artikkelen er å lyse opp i de skyggefulle krokene og børste bort støv, slik at fire kvinner som omtales i Alexander Wistings bok Forfulgt av staten, kommer frem. Disse kvinnene er: Dagfrid Evensen, Ragnhild Wiik, Asvor Ottesen og Rigmor Margrete Hansen. De har et aktivt, antifascistisk engasjement fra tidlig på 1930-tallet felles. Og, alle fire måtte på ulikt vis unngjelde for dette, under krigen og i skyggen av den påfølgende kalde krigen.

---

Berit Rusten, scenekunstner, faglitterær forfatter og feministaktivist

DAGFRID EVENSEN

Dagfrid Evensen, født Slåttelid, født 12. september 1907 og død 15. oktober 1996.

Førkrigsengasjement

13. mars 1933. Sjømennenes aksjonsutvalg tok initiativet til et antinazistiske folkemøte. Det forlovede paret, Dagfrid Slåttelid og Schrøder Leonard Evensen, var med på denne markeringen i Oslo. Borgerskapet var ikke begeistret for denne type markeringer. Blant annet hadde Morgenbladet oppfordret til mer håndfaste grep mot «oppviglere», dvs antifascister. Schrøder L. Evensen ble mishandlet av politiet, arrestert og behandlet svært dårlig i fengsel, der han måtte sone flere måneder for å ha viste avsky mot Hitler!

Paret var tidlig villig til å ta store risikoer i kampen mot fascismen.

En vårdag i 1933 dro Dagfrid som kurér til Tyskland. Hun måtte ta mange omveier for ikke å bli forfulgt. Kontaktmannen arbeidet i en tobakksbutikk i Berlin. Hun hadde kodeord, som hun skulle bruke: «Ein Paket mit Zigaretten». Hun og kameratene i Berlin diskuterte hvordan tyske flyktninger skulle komme seg til Norge og kunne holdes i skjul.

Vel hjemme i Norge var hun medansvarlig for tilrettelegging og logistikk i forbindelse med flere antifascistiske arrangementer. Dagfrid var tidlig bevisst Hitlers krigsplaner. I forbindelse med minnedagen for 1. verdenskrig, 1. august, holdt hun selv tale i 1935. Hun sa;

Den norske krigsindustri er øket, vi har større skipsflåte. Hvorfor eies f.eks. Norsk Hydro for størstedelen av tyske kapitalister? Er det ikke sannsynlig at Nazi-Tyskland vil benytte seg av det under en krig og gjøre Hydro og de norske arbeiderne til et underbruk for seg?

Under okkupasjonen

Da krigen kom, var Dagfrid og Schrøder L. Evensen gift. De hadde slått seg ned på en øy og fått en datter. Ekteparet organiserte illegal aktivitet. I Alexander Wistings bok er det Schrøder L. Evensen virksomhet som fremheves, men Dagfrid bidro sannsynligvis også. Kanskje ble hun brukt som kurér, en rolle som var livsnødvendig for å formidle informasjon i motstandsnettverket og få ting gjort. Svært ofte var det kvinnene som var budbringere!

Dagfrid og Schrøder ordnet husly til de som var på flukt. Dattera Cecilie opplevde at faren ble fengslet og behandlet som et dyr. Da tyskerne tok ham med, i båt, kastet Schrøder L. Evensen seg på sjøen under overfarten. 8. september 1944.

I den kalde krigen

Dagfrid Evensen og Cecilie flyttet etterhvert fra øya og inn til Bergen.

Dagfrid var aktiv kommunist og hadde verv i NKP, noe som førte til at hun ble overvåket, på partikontoret eller på møter i møtesalen i Folkets hus. Datteren var ofte med moren i Folkets Hus i Bergen. Cecilie husker at hun brukte å leke på loftet og at hun så ledninger på kryss, tvers og i klumper. Dette viste seg å være mikrofoner brukt til overvåkning. Dagfrid Evensen og Cecilie ble begge overvåket, sist, i følge mappene deres, i 1987. Da er det registret at Cecilie står som nummer 33 på NKPs valgliste!

 

RAGNHILD WIIK

Ragnhild Wiik var født 31. august 1910 og døde bare 53 år gammel, 14. mars 1964.

De siste årene av sitt liv bodde hun sammen med sin søster, Gudrun.

Aktiv kamp mot fascismen på 1930-tallet

Ragnhilds historie er tett forbundet med Ernst Wollweber. Ernst Wollweber var med da matrosene gjorde opprør mot krigen, i Kiel i november 1918. I 1932 møtte han i Riksdagen for kommunistene. Han opplevde Hitlers brutale forfølging av kommunistene fra 1933, etter Riksdagsbrannen. I 1935 dro han til Moskva. I mellomtiden hadde han startet arbeidet med et sabotasjenettverk mot Hitler-Tyskland. I Moskva traff han Ragnhild Wiik og giftet seg med henne.

Bidrag til oppbygging av et internasjonalt sabotasjenettverk

De var tre søstre Wiik og alle tre var kommunister. De hadde kurérerfaring fra mellomkrigstiden, en erfaring som nok kom godt med i Ernst Wollwebers oppbygging av dette internasjonale sabotasjenettverket. Ragnhild Wiik tilrettela også slik at Ernst Wollweber kunne operere under myndighetens radar, da hun blant annet skaffet dekkleiligheter for sin mann i Oslo.

En spektakulær aksjon

Både Ernst Wollweber og Ragnhild Wiik var i aktivitet 9. april og dagene etter.

Ernst Wollweber skriver om en spektaktulær aksjon, 10. april 1940, den såkalte Panikkdagen. En lastebilen kjørte rundt i Oslo og ropte ut at Oslo ville bli bombet. Ernst Wollweber forteller:

Vi skaffet en høytalerbil. Denne kjørte på okkupasjonens andre eller tredje dag /…/ rundt i gatene og opplyste følgende: «Klokken 0800 (det betød et par timer senere) vil det engelske flyvåpen bombe Oslo. Befolkningen blir oppfordret om øyeblikkelig å forlate byen».

Før den fascistiske ledelsen forsto hvilket spill dette var, kom en massebevegelse i gang. Etter to knappe timer var Oslo nesten mennesketom. Denne masseflukt kunne ikke engang de tyske kontrollpunktene stoppe. Veien var fri for tusenvis unge nordmenn som kunne følge sin mobiliseringsordre.

Det var en ung kvinne som ropte ut advarselen. Et tidsvitne forteller at kvinnen var rundt 30 år. Kan det ha vært Ragnhild Wiik eller en av de andre søstrene?

Et usynliggjort illegalt arbeid?

Ernst Wollweber flyktet til Sverige rundt 9. april, sammen med Ragnhild Wiiks søster, Gudrun Wiik. Søsteren utga seg for å være Ragnhild Wiik mens Ragnhild ble igjen i Oslo og forklarte dette med at hun var syk på flukttidspunktet. Var dette en måte å opprettholde en sentral rolle i sabotasjenettverket i Oslo og landet forøvrig på? Et sitat fra boka Krig og sluttspill, Volum 4 av Erik Nørgaard kan tyde på det;

Da Ragnhild Wiik havde sagt farvel til Wollweber og det øvrige selskap /…/ rejste hun selv til NordNorge, men vendte illegalt tilbage til Oslo og flyttede under falsk navn ind i den leilighed, hun havde delt med Wollweber på Vålerengen.

Kanskje var det Barly Devold Paul Pettersen som Ragnhild Wiik reiste til Nord-Norge for å treffe? Barly var fra før krigsutbruddet bosatt i Narvik. Han opprettet en lokal motstandsgruppe der, blant annet med hjelp fra Martin Rasmussen Hjelmen. De to mennene tilhørte Wollwebernettverket. Etterhvert fikk hun også kontakt med Siv. org, der hennes tilkommende mann var ledende.

Arrestert som en betydelig «fiende»

Ragnhild Wiik ble arrestert 28. mars 1941. 1. mai ble hun og Hjelmen tatt ut av celler på Møllergata 19 og fraktet i en tungt bevoktet privatbil til Fornebu. Et par dager senere ble de tatt med videre til Hamburg med tog. Der de ble satt inn i SS-fengselet Fuhlsbüttel. For Ragnhild Wiiks vedkommende skulle hun oppholde seg der i 17 måneder.

Hun ble torturert på fryktelige måter, og etterhvert ble hun flyttet til Tukthus Brandenburg i Potsdam. Der satt også Martin Rasmussen Hjelmen. Han ble halshugget der, 30. mai 1944. Barly Devold Paul Pettersen ble henrettet samme dag, samme sted og med samme metode.

Ragnhild satt fastbundet i en celle mens bombene smalt i april 1945. 20. april kapitulerte Nürnberg, området der fengslet Ragnhild Wiik satt i, lå. Ragnhild ble båret ut av fengslet seks dager senere.

Etter krigen

Ragnhild skrev et brev hjem 2. oktober 1945, der hun fortalte at hun var i live, men at det hun hadde opplevd var så grusomt at hun mange ganger ønsket at hun var død. Brevet ble gjengitt i avisa Friheten og havnet i SIPOs mappe.

SIPO fortsatte overvåkingen av henne og søsteren til det siste.

 

ASVOR OTTESEN

Asvor Ottesen var født 12. januar 1911 i Hamburg. Hun døde 9. juni 2003.

Hun ble cand. jur i 1938, og det samme året begynte hun sin juridiske karriere som advokatfullmektig hos Otto L. Johnsen og Ragnar Solheim i Oslo. Ragnar Solheim var knyttet opp til NKP, med kontakt til Osvalds nettverk.

Advokatpraksis som skalkeskjul

Ragnar Solheim gikk i dekning allerede 9. april 1940 og Otto L. Johnsen i april 1942. Asvor Ottesen skjøttet da advokatforretningene deres. I ly av dette kunne hun drive illegale virksomhet. Hun var blant annet bindeledd mellom Asbjørn Sundes Osvaldgruppe og den illegale politigruppen, 2A, som Asbjørn Bryhn ledet.

Asvor Ottesen deltok i sabotasjehandlinger

Asvor Ottesen var direkte involvert i flere sabotasjehandlinger, blant annet aksjonen som fant sted den 9. august 1941. Hendelsesforløpet var som følger: Hun møtte Asbjørn Sunde og Aksel Engelsgaard på Theaterkaféen. Etter en stund strenet hun og Aksel over gata, til kafe Löwenbrau. Hun hadde med en veske med ei bombe. De bestilte mat og drikke på denne kafeen. Asvor skjøv vesken hun hadde under en sofa. De spiste, forlot kafeen og gikk tilbake til Theaterkafeen og Sunde. Bomben gikk dessverre ikke av, men tyskerne oppdaget den og strømmet ut fra sin kafe.

Asbjørn Bryn, fra motstandsgruppen 2 A, ville ha likvidert fem, seks navngitte politifolk som jobbet på Statspolitiets kontor i Henrik Ibsens gate 7. Asvor Ottesen skaffet info og fikk kopiert nøkler, slik at sabotørene kom seg inn usett, en dristig aksjon. De som var med på aksjonen var følgende: Håkon Eriksen, Johan Peter Bruun, Alf Kristiansen og Sigurd Hansen. De plasserte sprengladningen og gikk hjem 21. august 1942.

Rett etter dette måtte Asvor Ottesen flykte til Sverige.

Overvåket under og etter krigen

Etter krigen ble hun overvåket. Da mappen hennes ble frigitt, viste det seg at overvåkningen hadde startet allerede under hennes opphold i Sverige, Det kom frem at hun hadde fått jobb som jurist på Flyktningekontoret. SÄPO hadde identifisert henne som «Lilly Jensen». Ottesen hadde omgang med flere, som SÄPO mente var mistenkelige personer; Hedvig Aubert, Jakob Selekowitz, Isak Dworskij og Charles Koklin. Deres navn klinger jødisk. På dette tidspunkt strømmet jøder som flyktet fra sin holocaustskjebne, til Sverige.

Overvåket og aktiv til det siste

Lars Borgersrud skriver i minneordet i Klassekampen 6. august 2003:

Etter krigen ble Ottesen først ansatt i landssvikpolitiet, men fjernet derfra som ledd i det hun selv oppfattet som politisk utrenskning. Fra 1948 drev hun egen sakførerpraksis /…/.

Asvor Ottesen hadde sin advokatpraksis i Rådhusgata 8, værelse 509, vegg i vegg med Norsk Sovjetrussisk Samband. Hun førte advokatforretninger for en rekke av venstresidas organisasjoner. Hun ble fotfulgt av SIPO i årevis. Til og med da Ottesen og hennes mann kjøpte seg en hytte i Grimstad, ble dette registrert og rapportert…

Lars Borgersrud skriver om Asvor Ottesen:

Da minnesmerket over Osvaldgruppas falne endelig ble reist i 1993 i Oslos Østbanestasjon, som Osvaldgruppa hadde sprengt i 1942, var Asvor Ottesen aktivt med.

 

RIGMOR MARGRETE HANSEN

Rigmor Margrete Hansen ble født 8. november 1908. Hennes skjebne er tett forbundet med hennes mann, Sigurd Peder Hansen. Rørlegger. De giftet seg i 1930 og flyttet inn i Uelandsgata 57 K, inngang 1.

Allerede i 1939 ble paret en del av av Asbjørn Sundes sabotasjenettverk, Osvaldgruppa.

Bidrag til sabotasje på Værnes flyplass

Da krigen brøt ut, jobbet Rigmor som bokbinder og var tillitsvalgt i Oslo Bokbinderes forening. Både Rigmor Margrete og Sigurd Peder Hansen ble aktive i den kommunistiske motstandsbevegelsen. Hun gikk under dekknavnet «Gerd», han ble kalt «Oskar». Ved krigsutbruddet fraktet Sigurd Peder Hansen tyske kommunister i sikkerhet over svenskegrensen. Rigmor var behjelpelig med mat og varme klær til han og dem han hjalp. Hun skaffet også dekkleiligheter. Ektemannen var ansvarlig for våpen- og sprengstoffdepotet for Osvald-gruppa i Oslo, mens hun organiserte våpenlager og sprengstoff. Hun var også kurér, og i den rollen fraktet hun sprengstoff til Værnes Flyplass, der ektemannen etterhvert tok arbeid for å bedrive sabotasje. 9. mai 1942 klarte Sigurd å plassere en en bombe ombord i en FW-200 Condor fjernbombefly som skulle på konvoiangrep i Nord-Atlanteren. Flyet forsvant i havet.

En snarrådig motstandsaktivist 

Sigurd var med på flere spektakulære sabotasjeoppdrag. Natt til 21. august 1942 var han med på sprengingen av Statspolitiet lokaler i Henrik Ibsens gate 7. Tidlig neste morgen kom politiet til Uelands gate 57. Via svensk SÄPO, som samarbeidet med legasjonen i Stockholm om overvåking av kommunistene og som hadde tett kommunikasjon med Gestapo og nazipolitiet i Norge, hadde de plottet ut adressen.

To av sabotørene, Sigurd Peder Hansen og Alf Kristiansen, lå og sov.

Rigmor passet på å løpe til vinduet og velte et blomsterglass – det midterste – et avtalt signal på at noe var galt, før hun sprang inn og vekket sabotørene. Sabotørene ble arrestert. Flere familiemedlemmer av disse, også Rigmor Margrete Hansen, ble tatt. Asbjørn Sunde var på vei opp i leiligheten på arrestasjonstidspunktet. Han så at det midterste blomsterglasset manglet og forduftet.

Henrettelse og mord

Sigurd Peder Hansen ble overført til Trondheim, der han ble dømt til døden 6. september og skutt 18. september 1942. Rigmor Margrete Hansen ble satt på Grini, med fangenummer 4275. Hun døde 29. oktober 1942. Hun lå naken og forslått i cellen da hun ble funnet. Gestapo påsto det var selvmord, men mest sannsynligvis var det mord.

Morderne var flere, men ei peker seg ut, nemlig Gertrud Thielicke Karlsen som torturerte Rigmor Margrete Hansen. Hun var spesialist på etterretning av kommunister og ivrig etter å få informasjon ut av dem, for enhver pris!

Mordersken slipper fri

Etter krigen ble det reist sak mot Gertrud Thielicke Karlsen. Mange trodde nok hun skulle få dødsdom, men hun kunne fortelle mye om kommunistene og fikk derfor satt ned straffen.

En snublesten i Uelandsgate 57

Om det skal legges ned snublesteiner for å minnes og få levendeliggjort fortellingen om den aktive, kommunistiske motstandskampen som kvinnene var en viktig del av, bør det komme en slik stein utenfor Uelands gate 57, der Rigmor Margrete Hansen veltet et blomsterglass.

 

Kilder:

«Asvor Ottesen til minne», av Lars Borgersrud, 6. august 2003, Klassekampen,
se: https://arkiv.klassekampen.no/23359/article/item/null/asvor-ottesen-til- minne

Forfulgt av staten av Alexander Wisting (2020)
Krig og sluttspill, Volum 4 av Erik Nørgaard (2019)
Fiendebilde Wollweber: svart propaganda i kald krig av Lars Borgersrud (2001),
se: http://larsborgersrud.no/boker/fiendebilde_wollweber.pdf

Fanger.no
https://no.wikipedia.org/wiki Liste_over_norske_motstandsfolk_henrettet_p%C3%A5_Kristiansten_festning
ABC nyheter, se: https://www.abcnyheter.no/krigssommeren/article/show?id=407050
Klassekampen 12.12 2020
Varulven av Tore Pryser (Spartacus 2011)
Kjerringer mot strømmen av Harriet Clayhills (1978), oversatt av Veslemøy Haslund, se: https://www.nb.no/items/d0e9779263b36a36a8d534fd3409e455?searchText=NKP%20Husmorlag&page=143
Braanen, Bjørgulv (2020): Kommunistisk motstand. Anmeldelse. Publisert på side 21 I Bokmagasinet til Klassekampen 12.12 2020
Jørgensen, Jørn-Kr. (2020). Jakten på «den røde fare. Anmeldelse. Publisert 7.12.2020 på kulturifarta.no. URL: http://www.kulturifarta.no/litteratur/anmeldelser/2353-jakten-pa-den-rode-fare.htm
Kroglund, Andrew (2020). Norske skyggesider. Anmeldelse. Publisert 18.12.2020 i Ny Tid. URL: https://www.nytid.no/norske-skyggesider/
Solum, Kjell (2020): De som vant krigen og tapte freden. Anmeldelse. Publisert 18.11.2020 på bok365.no. URL: https://bok365.no/artikkel/de-som-vant-krigen-og-tapte-freden/

Den norske venstresidens strategi for grønn omstilling søker på keynesiansk vis å endre kapitalismen for å bevare den. Men et bærekraftig samfunn kan bare skapes ved å bygge langsiktige strategier som sikter mot å overskride kapitalismen. En marxistisk kritikk av keynesianismen kan inspirere et slikt overskridende prosjekt.

---

Av Alf Jørgen Schnell er samfunnsgeograf, medstifter av Kritisk bynettverk og skriver jevnlig om venstresidens visjoner for fremtiden.
Daniel Vernegg er samfunnsgeograf, medstifter av Kritisk bynettverk og redaksjonsmedlem i Gnist.
er stipendiat i samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo og redaksjonsmedlem i Gnist.
Foto: usgs
Foto framhevet  bilde: moshed-2021-6-24-9-51-44

De siste årene har ideen om en Green New Deal (GND) som klimapolitisk strategi spredt seg som ild i tørt gress på venstresiden internasjonalt. Flammene fikk fart da den radikale demokraten Alexandra Ocasio-Cortez lanserte sitt program for GND i den amerikanske kongressen i 2018. Begrepet rommer et bredt spekter av planer som sikter mot på én og samme tid å skape en økologisk og økonomisk bærekraftig fremtid. Til felles for disse planene er at staten inntar en aktiv rolle i å sikre en grønn omstilling gjennom et tydelig eierskap og strategiske investeringer i grønne næringer og infrastruktur. Tanken er at markedet umulig kan omstille seg i en grønn retning alene, og at staten derfor må ta styringen over den økonomiske utviklingen. Det siste året har også den norske venstresiden latt seg inspirere, og Rødt, SV og Tankesmien Manifest er i ferd med å utarbeide lignende klimapolitiske strategier.

GND henspiller til den amerikanske presidenten Franklin D. Roosevelts New Deal-politikk, som under slagordet «vi kan ta oss råd til det vi kan gjøre», ryddet opp i den store økonomiske depresjonen som på 1930-tallet herjet USA. Med utgangspunkt i teoriene til blant andre økonomen John Maynard Keynes, tok staten politisk kontroll over pengepolitikken og begynte å føre en ekspansiv finanspolitikk. Dette markerte et tydelig brudd med den rådende konsensusen blant økonomer om at finansmarkeder fungerer best uten statlig innblanding og at kriser går over av seg selv. Ifølge denne laissez faire-ideologien skulle staten begrense seg til å føre en ansvarlig pengepolitikk og påse at det offentlige overholdt en streng budsjettdisiplin.

Slik Keynes og den opprinnelige New Deal brøt med laissez faire, bryter GND med dagens nyliberale markedsfundamentalisme, som i stor grad har redusert klimapolitikken til klimakvotemarkeder og ikke-bindende internasjonale avtaler. Mens samtlige av GNDs strateger kan sies å dele Keynes’ tro på en rolle for staten som aktiv regulator av kapitalismens iboende motsetninger, er det uenighet mellom keynesianere og marxister om hvilke langsiktige formål som skal ligge til grunn for igjen å underlegge økonomien statlig kontroll. Der førstnevnte ønsker å bryte med nyliberalismen, går sistnevnte inn for å bryte med kapitalismen som sådan.

Diabolsk dobbelkrise

Marxisten Ståle Holgersen kaller krisen vi står overfor for en diabolsk dobbelkrise: mens en løsning på den økonomiske krisen fordrer mer økonomisk vekst, krever en løsning på klimakrisen at vi går vekk fra eksponentiell vekst. Krisens doble karakter er derfor djevelsk: hvis vi løser den økonomiske krisen ved å stable den kapitalistiske økonomien på beina igjen, risikerer vi å forverre klimakrisen, mens klimatiltak som bremser veksten i den kapitalistiske økonomien er dømt til å føre til økonomisk krise. I tråd med denne forståelsen av klimakrisen som et uttrykk for kapitalismens iboende trang til vekst, har enkelte marxister omfavnet GND som et utgangspunkt for en reformorientert strategi som på sikt kan avskaffe kapitalismen og skape et øko-sosialistisk samfunn.

Dette står i motsetning til hvordan grønne keynesianere forholder seg til GND, hvor det å aktivt regulere kapitalismen i tråd med økologiske formål blir ansett som et mål i seg selv. Kjernen i keynesianismen består av en erkjennelse av at kapitalismen består av en rekke iboende motsetninger som umulig kan løse seg selv, kombinert med en overbevisning om at systemet like fullt er det eneste realistiske alternativet for den moderne sivilisasjonen. I møte med kriser er det derfor tvingende nødvendig å gripe inn og forandre kapitalismen for på denne måten på sikt å kunne bevare den. Den keynesianske versjonen av GND fremholder nettopp en slik strategi: å løse klimakrisen gjennom å forgrønne kapitalismen.

Mazzucatos keynesianske Manifest

Det er Tankesmien Manifest som i den norske konteksten har gått lengst i å utforme en teoretisk begrunnet strategi for grønn omstilling. I samarbeid med deler av fagbevegelsen, miljøbevegelsen og storselskapene Kværner og Aker Solutions, har Manifest lansert utredningsprosjektet Grønn Industri 21 med et formål om å redde både klima og norsk økonomi. Med på laget er stjerneøkonomen Mariana Mazzucato, som i sitt hovedverk The Entrepreneurial State viser hvordan sentrale teknologiske nyvinninger avhenger av at staten stiller opp med langsiktig risikokapital og både fysisk og sosial infrastruktur. På bakgrunn av dette, har hun utarbeidet en strategi for the green entrepreneurial state, hvor hun argumenterer for at det grønne skiftet forutsetter at staten skaper grønne markeder.

 

Videre setter hun opp et motsetningsforhold mellom ikke-produktive takers (finanskapital) og produktive makers (industriell kapital). Slik hun ser det, er vår tids største utfordring at vi må reversere de siste tiårenes nyliberale finansialisering som har gjort det lettere å høste høy avkastning gjennom å investere i den ikke-produktive finanssektoren enn i produktiv industri med innovasjonspotensiale. Et brudd med denne finansialiseringen er særlig viktig for å kunne gjennomføre det grønne skiftet, mener hun. Fremtidens grønne samfunn kan ikke skapes gjennom finansiell spekulasjon, men krever at staten aktivt kanaliserer kapital til produktive sektorer hvor det finnes potensiale for innovativ grønn teknologiutvikling.

I arbeidet med å utvikle en strategi for grønn omstilling har Manifest omfavnet Mazzucatos analyse og løsningsforslag. Det grønne skiftet, skriver Manifest i sitt strategidokument for grønn industripolitikk, «krever en aktiv stat som styrer den økonomiske utviklingen. Staten må skape og forme markeder slik at private aktører senere kan investere i den ønskede utviklingen». Staten skal inn og dytte kapitalen i en grønn retning, og på denne måten forme kapitalismen i tråd med grønne og sosiale hensyn. Manifest bruker ikke bare motsetningsforholdet mellom makers og takers direkte, men de slår også et slag for at venstresiden skal inngå i en allianse med «makers», altså industrikapital, grønn sådan. Manifests leder, Magnus Marsdal, påstod i forbindelse med lanseringen av Grønn Industri 21 at «Venstresida er nødt til å samarbeide med storkapitalen» og sa at «Både klodens klima og norsk økonomi er helt avhengig av kompetansen innen grønn industri, uansett hvem som sitter med eierskapet».

Forandre for å bevare?

En lignende logikk ligger til grunn for de sosialistiske partienes forslag for grønn omstilling. SV har utarbeidet et omfattende strategidokument for det de kaller en «grønn ny deal». Her går partiet inn for at staten «I industripolitikken må […] ta langsiktig risiko og gå foran og skape nye markeder.» Enda bedre er det imidlertid om en simpelthen kan snu private aktører i riktig retning: «Jo mer penger som flyttes gjennom å vri den private kapitalen i grønn retning, jo mindre er behovet for å øke de offentlige utgiftene for å finansiere tiltak».

Der SVs grønne politikk ikke sikter mot å konfrontere kapitalen, er Rødt tilsynelatende mer radikale i sin tilnærming. Rødt anerkjenner eksplisitt at grønn omstilling krever at maktforholdene i samfunnet endres, og skriver i sitt forslag for arbeidsprogram for perioden 2021-25 at «En rettferdig omstilling innebærer ikke å bytte ut grå kapitalister med grønne, men å endre maktforholdene i samfunnet». Likevel er det ikke endring av disse maktforholdene som vektlegges i Rødts helhetlige program, men først og fremst ønsket om å  «gjenreise Norge som en mangfoldig industrinasjon». Utflagging av tidligere industri og oljeavhengighet identifiseres som hovedproblemet, og løsningen synes å være en reindustrialisering i form av en slags re-Gerhardsenifisering av økonomien med mål om å styrke den norske velferdsstaten.

I og med at Rødt har som uttalt mål å endre samfunnets maktrelasjoner og bryte med kapitalismen, skulle vi gjerne sett at partiet presenterte en klimastrategi som staker ut en vei hinsides Gerhardsens institusjonaliserte sosialdemokrati. Selv om programmet begynner med slagord om demokratisering og arbeiderstyrte bedrifter, begrenser de konkrete politikkforslagene seg til at staten aktivt skal understøtte utviklingen av konkurransedyktig nasjonal industri gjennom direkte investeringer og utbedrede rammevilkår. Rødts program vil dermed først og fremst føre til å bytte ut mange grå kapitalister med staten som grønn storkapitalist.

Den norske venstresidens grønne strategier er altså ikke fundert i noen kritikk av kapitalens vekstimperativ som sådan, men gjør simpelthen et argument for at staten må dytte kapitalen i grønn retning eller selv opptre som grønn storkapitalist. Strategiene ligner med andre ord på den opprinnelige New Deal, som utfordret finanskapitalen med det overordnede målet å bevare kapitalismen. Forskjellen mellom denne og den norske venstresidens grønne nye deal, vel å merke, er at i dag er målet å reise en grønn produktiv industri på bekostning av en lite bærekraftig variant av kapitalismen.

Hva innebærer det at venstresiden tar ledelsen?

Dette kommer tydelig frem i kronikken «Venstresiden må ta ledelsen» av Jonas Algers, samfunnsøkonom i Manifest og sentral i tankesmiens utarbeidelse av grønn politikk. Der skriver Algers at venstresiden må slutte å fordømme ny teknologi utviklet av kapitalen, og heller omfavne de grønne teknologiske innovasjonene som muliggjøres under kapitalismen. Det stiller vi oss bak, men Algers bommer når han hevder at «Marx kritiserte produksjonsforholdene under kapitalismen – hvem som bestemmer over produksjonen – ikke produksjonsmidlene. Problemet var ikke industrien som sådan, men hvordan den beriket noen få på bekostning av så mange». På bakgrunn av denne forståelsen av Marx, tar Algers i en annen artikkel til orde for at staten skal ta kontroll over og bruke kapitalen: «Uten kapital ville produktiviteten ha vært mye lavere, det er sant, men det finnes ingen naturlov som sier at det bare er noen få som skal eie kapitalen og dermed ha beslutningsmakt over bruken av den». For Algers synes kapital å fremstå som en ting som staten kan ta i besittelse og styre mot et fremtidig grønt samfunn.

Marx’ kritikk begrenset seg imidlertid ikke til å kritisere at det er kapitalister som eier produksjonsmidlene. Snarere fokuserte han på å forklare hvordan kapitalistiske produksjonsforhold tvinger samfunnet til å produsere for profittens skyld i et stadig jag etter eksponentiell vekst. Marx så altså ikke på kapital som en ting, men som en sosial relasjon: «sosialister sier noen ganger at vi trenger kapital, men ikke kapitalister. Kapital fremstår da simpelthen som en ting, ikke som en produksjonsrelasjon». Når Marx kaller kapital for en produksjonsrelasjon, viser han ikke primært til utbytterforholdet mellom kapitalister og arbeidere. Først og fremst viser han til hvordan kapital er prosessen som strukturer hvordan produksjonen og redistribusjonen av varer formes av et spesifikt system av konkurranse hvor kapitaleieren må vokse eller forsvinne. Kravet om produktivitet som oppstår i konkurransen mellom kapitaleiere om å tilby billigst og best varer, gjør at den enkelte kapitaleieren tvinges til å stadig revolusjonere produksjonsprosessen og å ekspandere for å kunne tilegne seg profitt. Varens bruksverdi, altså dens kvalitative egenskaper, underordnes dermed profittmotivet. I og med at dette kvantitative verdimålet styrer, fremstår den økonomiske prosessen «som noe fremmed, som en kraft uavhengig av produsenten».

Det er denne prosessen, ikke pengene, varene og maskinene – tingene – som inngår i den, som definerer hva kapital er. Penger blir til kapital bare idet de investeres med mål om avkastning. Kapital er altså ikke en materiell ting man enkelt kan gripe tak i og ta kontroll over, men snarere en prosess som former de historiske vilkårene sosiale aktører handler under. For Marx er derfor ikke det sentrale spørsmålet om det er staten eller kapitalister som eier produksjonsmidlene, men om produksjonen er underlagt kapitalens veksttvang og akkumulasjon for akkumulasjonens skyld. Det er dette venstresidens strategier for det grønne skifte må handle om.

Historikeren Moishe Postone har hevdet at et sentralt problem ved 1900-tallets marxistiske venstreside nettopp var at eiendomsforhold ble forvekslet med produksjonsforhold, og at statskapitalisme derfor ble forvekslet med sosialisme. Som Postone påpeker, må «Marx’ ide om et post-kapitalistisk samfunn […] skilles fra statsstyrte former for kapitalakkumulasjon». Dette var forøvrig også et poeng Lenin fremholdt i sin kritikk av sin tids sosialdemokrater, som han mente anså sosialisme som lite annet enn å etablere et statlig monopol over den kapitalistiske produksjonen: «uansett hvor systematisk man regulerer den, lever vi fortsatt under kapitalismen – kapitalismen i en ny fase, men fortsatt utvilsomt kapitalisme». Slik sett endres ikke så mye ved at kapital simpelthen flyttes fra private hender til statlig kontroll, da kapitalprosessens iboende vekstimperativ fortsatt vil gjøre seg gjeldende – med påfølgende katastrofale økologiske konsekvenser.

Det er nettopp denne dynamikken, hvor konflikten mellom venstre og høyre utspiller seg om størrelsen på staten, økonomen Grace Blakeley mente tok venstresiden på sengen med koronakrisen. Mens radikalere i årene etter finanskrisen i 2008 hadde sentrert retorikken sin rundt å kritisere nyliberal kuttpolitikk, begynte en rekke stater i mars 2020 å pøse ut statlige midler for å holde kapitalakkumulasjonen i gang. Høyresiden, hvis mantra i flere tiår hadde vært å redusere statens størrelse, satt nå plutselig bak tømmene på de største statlige økonomiske intervensjonene siden sosialdemokratiets gullalder. Og det uten at dette gikk på akkord med høyresidens interesser. Forholdet mellom stat og marked er altså ikke et enkelt kvantitativt forhold hvor mer omfattende statlige intervensjoner og investeringer i seg selv utfordrer kapitalen. For Blakeley er forholdet mellom stat og marked et kvalitativt spørsmål om hvordan statsmakt blir brukt og hvilke interesser som tjener på statlige intervensjoner. Slik er det naturlig nok også i klimaspørsmålet.

Slik vi ser det, er det for at en GND skal evne å skape et bærekraftig samfunn, essensielt at den ikke bare innebærer å få på banen en kvantitativt større stat, men også evner å skape et kvalitativt annerledes samfunn. Strateger bak GND må derfor ha tungen rett i munnen når en foreslår tunge statlige intervensjoner. Målet til venstresiden kan ikke være å ta kapitalen i egne hender, men å stable på beina en økonomi som setter bruksverdi foran bytteverdi, mennesker og natur foran profitt. Dette er umulig i et samfunn basert på kapital.

Venstresiden trenger en post-kapitalistisk klimapolitikk

Den norske venstresidens foreløpige versjoner av en grønn ny deal er viktige steg i retning av å utarbeide en klimapolitikk. GND gjør oss i stand til å bevege oss mot en løsning på den diabolske dobbelkrisen. Samtidig evner forslagene i liten grad å formulere strategier eller fremtidsvisjoner som peker utover det vi karakteriserer som et keynesiansk sivilisasjonsbevarende prosjekt. Dette er en alvorlig mangel, all den tid krisens doble karakter på sikt – noe som i klimasammenheng betyr meget snart – fordrer at det skjer et brudd med kapitalens økologisk uholdbare vekstimperativ.

Dette betyr ikke at vi foreslår å kategorisk avvise enhver strategisk allianse med deler av kapitalen, men at slike allianser alltid må inngå i langsiktige strategier som eksplisitt sier noe om deres relasjon til venstresidens overordnede mål om et øko-sosialistisk samfunn. I tråd med Rosa Luxemburg mener vi at venstresiden ikke er tjent med å sette opp et falskt skille mellom reform og revolusjon, men at vi må kjempe gjennom reformer som tar sikte mot revolusjonær transformasjon. Dette innebærer nødvendigvis å jobbe med den borgerlige staten og dagens sosiale relasjoner. Likevel, dersom vi ikke gjennomfører reformer som peker mot en sosialistisk fremtid, vil det bli svært krevende å frembringe et samfunn som også på sikt makter å ta hensyn til økologiens tålegrenser. Målet å sette menneskers behov og naturens tålegrense i sentrum er inkompatible med kapitalismens krav om akkumulasjon for akkumulasjonens skyld. Reformer kan være ikke-reformistiske. Det vil si, reformer som allerede her og nå peker henimot, men også ikraftsetter en systemoverskridende transformasjon mot en sosialistisk fremtid.

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert hos Manifest tidsskrift 25.02.21 som del av et Fritt Ord-støttet prosjekt.

 

Holly Jean Buck
Ending fossil fuels – Why net zero is not enough
London: Verso, 2021, 208 s.

Omtalt av Peder Ressem Østring, masterstudent i samfunnsgeografi og redaksjonsmedlem i Gnist.

---

I de senere årene har begrepet netto null bredt om seg i diskusjoner rundt hvordan 1,5-gradersmålet skal oppnås. Netto null betyr at menneskeskapte klimagassutslipp skal balanseres opp mot opptak av CO2, enten fra naturlige kilder eller gjennom karbonfangst og lagring. Helt enkelt: Utslipp og opptak av klimagasser går i balanse. Klarer vi det fra og med midten av århundret, vil vi ha en god sjanse til å begrense menneskeskapt global oppvarming til 1,5 grader, og utsiktene til å unngå dramatiske vippepunkter, redde korallrev og beholde isdekke i Nordishavet vil være vesentlig lysere. 

Den oppmerksomme leser har kanskje allerede stilt seg spørsmålet: Hvis menneskeskapte klimaendringer forårsakes av klimagasser, bør vi ikke kutte utslippene i sin helhet? Hvorfor skal man vanne ut et tydelig krav om nullutslipp, og dermed spille ballen over på banehalvdelen til tåkefyrster og våpendragere for det oljeindustrielle kompleks? Med boka Ending fossil fuels: Why net zero is not enough har den tverrfaglige samfunnsforskeren Holly Jean Buck lyktes med å gi en kritisk, men også nyansert, innføring i en av klimadebattens nye moteord. Den siste delen av boka tar for seg både begrepsmessige tilnærminger og strategier for utfasing av fossile energikilder, som forfatteren mener bør være målet til en radikal klimabevegelse. Akkurat hva man skal bygge opp i stedet overlates til andre bøker, siden det ikke mangler litteratur (eller kontroverser) om akkurat det emnet. Det er derimot evnen til å stoppe med ting som skader oss som samfunn Buck vil dyrke frem, selv om både stabiliseringen av ozonlaget og røykeloven er eksempler på at vi har klart det før – om enn i mye mindre skala. Når det kommer til verdens energimiks, har det vist seg at den revolusjonerende utviklingen man har sett innen fornybar energi kun kommer i tillegg til, og ikke i stedet for, fossil energi. Men, ved å gjenoppta planleggingens glemte kunst hevder Buck at det er teknisk fullt mulig å drastisk kutte ned på menneskeskapte klimagassutslipp før det er for sent.

Imidlertid avviser ikke Buck fullstendig karbonfangst som et virkemiddel i klimakampen. Hittil har klimabevegelsen vært svært tilbakeholden med å gå inn for storskala satsning på energikrevende teknologi som kan fange opp CO2, og heller rettet oppmerksomheten mot umiddelbare kutt i utslipp. Buck mener likevel at det er flere ting som gjør at en radikal klimabevegelse ikke lenger kan unngå å forholde seg til karbonfangst som et alternativ. For det første vil flere bærebjelker i det moderne samfunnet være svært vanskelige å gjøre utslippsfrie i løpet av den tiden vi har til rådighet for å nå målene fra Paris, slik som landbruk, langdistanseflyvninger og industri. For det andre stiller en rettferdig omstilling krav om at utviklingsland som har liten historisk skyld i dagens klimakrise, bør ha større armslag for å løfte sine befolkningers levestandard. Buck foreslår at rike land gjør hva de kan for å begrense egne utslipp, men likevel investerer i teknologi for å fange og lagre CO2 for å gi land i Sør bedre forutsetninger for å klare omstillingen vekk fra fossilt drivstoff. 

Som Buck skriver, er netto null i utgangspunktet et lett kjedsommelig og ullent begrep med assosiasjoner som beveger seg i retning av lange webinarer og rapporter. Men det er nettopp dette som er noe av begrepets funksjon. Hun advarer mot at ambivalensen og usikkerheten knyttet til hva som legges i det, kan utnyttes av oljeselskapene som ønsker å fortsette å pumpe opp karboner fra jordskorpa, samtidig som de kan vise til planer om at alt skal kunne gå i balanse til slutt. Det finnes flere eksempler på oljeselskaper som har lagt inn romslige mengder med utslipp i egne ‘netto null’ scenarier ved å gamble på at verden har funnet en effektiv måte å fjerne CO2 fra atmosfæren på innen 2050. I det såkalte ‘Sky’-scenariet fra Shell, viser de hvordan verden kan nå 1,5 gradersmålet og samtidig slippe ut rundt 12 gigatonn CO2 hvert år. Baksiden er bare at for å fjerne disse utslippene regner Shell med at de må legge beslag på store areal til dyrking av biodrivstoff og skogplanting i en skala på størrelse med Brasil(!). Heller enn å la fossilkapitalen forme verden i sitt bilde og selge forlokkende fantasier om en ‘sirkulær’ storskala oljeøkonomi, bør vi sikte oss inn på å kutte så mye som er teknisk mulig. Samtidig må de resterende utslippene vi ikke like lett blir kvitt, kompenseres. Buck går altså inn for en ‘nær null’ variant av netto null. I en slik fremtid vil det likevel finnes en plass for oljearbeidere. De finansielle musklene og kompetansen til å gjennomføre en slik omstilling finnes i dag i de store oljeselskapene, men de må nasjonaliseres og omstilles til å rydde opp etter seg. 

Ending Fossil Fuels er et nyttig redskap for å hindre at netto null kun blir et ideologisk tåkeslør. Boken er både tankevekkende og utforskende, og prosaen veksler mellom det essayistiske og reportasjeaktige, ispedd en og annen tørrvittig betraktning. Utfasing kan til tider virke som et uoverstigelig problem, men hos Holly Jean Buck blir det brutt ned til ulike komponenter, og ledsaget av både et tydelig mål og betraktninger om hvilken strategi som bør ligge til grunn for å komme dit. Selv om bokens lengde legger klare begrensninger på hvor dypt man kan dykke ned i spørsmålet om hva som må gjøres, sitter man som leser igjen med et klart bilde av utfordringen vi står overfor, og med tro på at handling er mulig.

 

Sommeren 2021 aksjonerte både reineiere, miljøaktivister og lokalbefolkning i teltleir ved Repparfjorden. Vi har snakket med Lea Justine Nesheim i Natur og Ungdom om aksjonene for å beskytte fjorden mot dumping av gruveavfall, samt om hvordan kampen for bevaringen av Repparfjorden skal føres videre under den nye regjeringen.

---

Av Tonje Lysfjord Sommerli, medlem av Gnist-redaksjonen

I 2019 gav regjeringen Solberg grønt lys for oppstart av gruvedrift på Nussir-feltet i Kvalsund, med påfølgende dumping av gruveavfall i Repparfjorden. Å nevne at gruveavfallet er fullt av farlige kjemikalier og tungmetaller og vil få alvorlige konsekvenser for både plante- og dyrelivet i fjorden, bør være unødvendig. Da Havforskningsinstituttet gjennomførte en undersøkelse av sedimentlagene på havbunnen i Jøssingfjorden i Rogaland i 2017, viste det seg at oksygennivået på havbunnen i fjorden er nært null, selv nærmere tretti år etter at gruvedumpingen i fjorden tok slutt. Fjorden ble brukt som gruvedeponi mellom 1960 og 1984, og det tykke laget av gruveslam på havbunnen har kvalt alt liv, både alger og dyr. Forskere mener at det vil ta flere generasjoner før det naturlige sedimentlaget på havbunnen har bygd seg opp på naturlig nivå igjen.[ref]https://www.hi.no/hi/nyheter/2017/05/fann-lite-oksygen-i-tidlegare-gruvedeponi [/ref] Ved å gi grønt lys for gruvedrift og dumping av gruveavfall i Repparfjorden i Finnmark viste regjeringen Solberg at den ikke tar verken miljø eller urfolks rettigheter på alvor.

I strid med norsk og samisk lovgivning

Ifølge Naturvernforbundet er det i 2021 kun tre land i verden som tillater gruvedumping i hav, og skam å melde er Norge en av dem, sammen med Tyrkia og Paupa Ny-Guinea.[ref]https://naturvernforbundet.no/forurensning/gruvedrift/tre-land-tillater-gruvedumping-norge-er-ett-av-dem-article41429-2868.html [/ref] Lea Justine Nesheim, nestleder i Natur og Ungdom, har nå i sommer har bodd i aksjonistleiren ved Repparfjorden sammen med flere reineiere og aktivister.

– Vi begynte å protestere så fort det ble snakk om prosjektet, allerede i 2011/12, kan hun fortelle.

– Vi kom med høringsinnspill, og mange steder i Nord-Norge var det protester og demonstrasjoner. Vi har hatt en viktig alliert i Sametinget og i reindriftsnæringen, siden gruvedrift i området vil føre til store, omfattende inngrep i reinbeitedistriktene og dermed er et markant overgrep mot urfolks rettigheter.

Nesheim synes også det er dobbeltmoralsk av Nussir å fremstille seg som et klimanøytralt selskap på sine nettsider,[ref]https://nussir.no/who-we-are/our-mission/ [/ref] samtidig som de så tydelig overkjører urfolks rettigheter.

– Et slikt inngrep spiser rett og slett opp samiske landområder. Det er uholdbart, mener hun.

– Nussir vil heller ikke bruke tilbakefylling fordi de mener at det tar for lang tid.

I 2020 utarbeidet Sametinget en konsekvensanalyse som viser at gruvedrift i reinbeitedistrikt Fiettar 22, som vil bli hardest rammet, er i strid med norsk lov. Blant de viktigste punktene i utredningen kan nevnes følgende:

• 54% av distrikt 22 Fiettar er allerede påvirket av arealinngrep. Gruvedriften vil øke arealinngrepet til 70%, som er langt over tålegrensen.
• Arealinngrepene vil i hovedsak finne sted i kalvingsområdene og de beste beiteområdene, noe som er helt avgjørende for reinens overlevelsesevne gjennom året.
• Høstflytteveien forbi Gumpenjunni for distrikt 20 Fala vil bli stengt, i strid med reindriftslovens paragraf 22. Paragrafen forbyr stenging av reindriftens flytteveier.

Hele utredningen kan leses på Sametingets nettsider.[ref] https://sametinget.no/saernieh/oppstart-av-nussir-gruven-bryter-norsk-lov.8073.aspx[/ref]

Støtte fra mange hold

Sammen med flere andre miljøaktivister tilbrakte Lea Justine Nesheim sommeren i teltleir ved Repparfjorden, noe hun beskriver som en utrolig givende og lærerik opplevelse.

– Jeg møtte så utrolig mange aktivister og folk som støttet oss. Siden leiren lå strategisk plassert nær veien mellom Alta og Hammerfest, fikk vi mye oppmerksomhet fra bilturister på Norgesferie, noe som virkelig var et friskt pust. Aksjonistleiren vår fikk også internasjonal oppmerksomhet og tiltrakk seg journalister og reportere fra utlandet. Selvfølgelig var det også enkelte som mislikte oss og som utførte hærverk på leiren vår, men den positive oppmerksomheten var så uendelig mye større.

Også lokalbefolkningen viste sin støtte på mange måter:

– I tillegg til pengedonasjoner kom folk innom med mat; vi fikk servert både nybakt brød og pukkellaks. Under hele sommeren hadde vi god kontakt med den lokale reindriftsnæringen, og jeg fikk være med på både kalvemerking og slakting. Vi opplevde et utrolig samhold som kommer av å kjempe for en felles sak. Så totalt sett var leiren en suksess, både politisk og sosialt.

 

I august i år skjedde en viktig seier for aktivistene. Da valgte den tyske kobbergiganten Aurubis, Nussirs viktigste kunde, å si opp avtalen med Nussir som de hadde inngått året før. Avtalen handlet om kjøp av kobber fra Repparfjord-gruven, og Aurubis skriver på egne nettsider at de begrunner oppsigelsen med at de sosiale konsekvensene av gruvedriften ikke anses som forsvarlig.[ref] https://www.aurubis.com/en/media/press-releases/press-releases-2021/aurubis-and-nussir-terminate-memorandum-of-understanding-regarding-future-concentrate-supply[/ref] Nesheim beskriver seieren som en skikkelig motivasjonsboost.

– Det at Aurubis trakk seg fordi de anså gruvedriften som uforenlig med urfolks rettigheter er en viktig seier, og viser at det nytter å protestere. Protestene gjør det vanskeligere for Nussir å finansiere gruvedriften, det avskrekker investorene.

Aurubis´ oppsigelse av innkjøpsavtalen gjør det også vanskeligere for Nussir å forsvare gruvedrift i Repparfjorden rent økonomisk sett.

Selv om teltleiren nå er pakket sammen for i år, gir ikke Nesheim opp kampen.

– Vi skal fortsette med å spre informasjon om de miljømessige og sosiale konsekvensene av gruvedrift; det er alltid prosesser å jobbe med politisk.

Hun er likevel positiv til endringer under den nye regjeringen:

– Ja, jeg tror på endringer under den nye regjeringen, de har tross alt snakket veldig mye om grønn politikk. Hurdalsplattformen stiller dessuten strengere krav til bærekraftig drift i alle næringer, så her er det bare å fortsette å legge press på regjeringen.

Det blir spennende å se om regjeringen Stoltenberg klarer å leve opp til forventningene fra miljøvernere, reineiere og lokalbefolkning i tiden fremover. Ett er i hvert fall helt sikkert: Kampen for bevaringen av Repparfjorden har vist at det lønner seg å protestere, og at den nye regjeringen har en standard å leve opp til i kampen for miljøet!

 

 

Taina Bucher er førsteamanuensis ved institutt for medier og kommunikasjon ved Universitet i Oslo. Bucher har blant annet skrevet bøkene If…Then: Algorithmic power and politics (Oxford University Press, 2018) og Facebook(Polity Press, 2021).

Av Hannah Sigriddatter Ander, redaksjonsmedlem i Gnist. 

---

I takt med at vår avhengighet av internett og sosiale medier for å få hverdagslivet og samfunnet til å gå rundt har økt, har også kritikken av hva dette gjør med oss og vårt samfunn, økt. Men hva kritiserer vi egentlig om når vi kritiserer algoritmer og det ur-sosiale mediumet Facebook? Gnist har fått et krasjkurs med Taina Bucher, ved institutt for medier og kommunikasjon ved Universitet i Oslo.

Hva er egentlig algoritmer – helt enkelt forklart? 

En algoritme kan defineres som et sett med instrukser – en slags oppskrift – som gir en fullstendig og nøyaktig beskrivelse av en fremgangsmåte for løsning av en beregningsoppgave. 

Men ikke alle typer algoritmer kan helt uten videre beskrives som et regelbundet system. De aller fleste algoritmene vi snakker om i dag, er basert på maskinlæring, som er en spesialisering innen kunstig intelligens. I stedet for at en programmerer definerer reglene og betingelsene på forhånd, bruker maskinlæring statistiske metoder for å la datamaskiner lære selv, blant annet ved å eksponeres for et treningssett. Gjennom repetisjon blir maskinen gradvis bedre til å finne mønstre i store datamengder. Mens regelbaserte algoritmer er en slags oppskrift, er maskinlæring mer en fremgangsmåte for å lage selve oppskriften. 

I min egen internetthverdag tenker jeg på algoritmer de gangene det dukker opp reklame på Facebook eller Instagram. Er det noen mindre åpenbare eksempler på algoritmer som preger hverdagen vår? 

Alt du gjør og ser på nettet, er styrt av algoritmer. Du kommer ikke utenom algoritmer, fordi de er selve grunnsteinen for all databehandling. Internett kjører på algoritmer. All søking på nett er algoritmestyrt. At e-posten din finner frem, er takket være algoritmer. Alle appene på telefonen din er ikke annet enn algoritmer. Videospill er algoritmisk historiefortelling. Nettdating og musikkanbefalinger er basert på algoritmer. Bruker du et digitalt kart for å finne veien fra A til B, er dette også takket være algoritmer. 

I de aller fleste tilfeller tenker vi ikke over at våre digitale opplevelser er styrt av algoritmer. Det er altså ikke slik at algoritmer per definisjon er problematiske, slik det kanskje ofte fremstilles i mediene. Det å ha en kritisk forståelse av algoritmer handler om å vite litt hva som gjør dem problematiske i noen tilfeller, og tilsynelatende uproblematiske og nyttige i andre tilfeller. Jeg tror fremstillingen av algoritmers styring av hverdagen kunne hatt godt av å bli nyansert. 

Hva tenker du er det største politiske problemet med algoritmer, slik de fungerer i dag? 

Med stordata, maskinlæringsmodeller og bedre prosessorevne er det en hel del beslutningsprosesser i samfunnet som bruker algoritmer på en måte som ikke er like gjennomsiktig lenger. Her kan det også med fordel diskuteres hvor gjennomsiktige institusjonelle prosesser noensinne har vært. I USA og Storbritannia, der den meste av denne forskningen kommer fra, er store deler av offentlige og private beslutningsprosesser allerede mer eller mindre automatiserte – innen alt fra helsevesenet, rettsvesenet, arbeid, velferd og utdanning. I Norge er det uvisst hvor utbredt algoritmiske beslutningsprosesser er i det offentlige, og det er nok ikke helt i nærheten av de maskinlæringsbaserte systemene som eksisterer andre steder. Igjen, det å bruke automatiserte modeller til å støtte og styre en beslutning om hvem som eksempelvis skal få tildelt velferdsgoder, er ikke i seg selv problematisk, men kan fort bli det dersom det ikke finnes gode muligheter for ettersyn og innsikt av beslutningsgrunnlaget i etterkant, som generelt er en grunnleggende utfordring ved maskinlæring eller foranderlige algoritmer. 

Et annet politisk problem er algoritmers påvirkning på informasjonsflyt, demokrati og offentlig tilknytning. Det er ikke nødvendigvis slik at det er algoritmene til Facebook som har skapt sosial ulikhet, hatytringer, desinformasjon, ekstremisme eller polarisering, slik det noen ganger fremstilles. Vi skal altså være forsiktige med altfor for lettvinte årsaksforklaringer. 

Et positivt aspekt med Facebooks algoritmer er kanskje nettopp at de har vært med på å synliggjøre grunnleggende strukturelle problemer. Det amerikanske samfunnet har alltid vært dypt splittet, og den strukturelle rasismen har vært et gjennomgående problem. Sosiale mediers synliggjøring av dette forholdet har gjort at problemene kommer på dagsorden for folk flest. 

Samtidig er det heller ikke slik at algoritmene ikke kan klandres i det hele tatt. Det at problemene ikke startet med Facebook, betyr ikke at Facebooks algoritmer ikke har vært med på å forsterke noen av disse tendensene. Problemet er at så lenge Facebooks algoritmer og forretningsmodell er optimalisert mot «engasjerende innhold», og dette engasjementet er definert som antall klikk, kommentarer, emojis og andre lignende signaler, så vil sensasjonspreget og følelsesfremkallende innhold prioriteres. Dessverre er det slik at det som fremkaller sterkest følelser og reaksjoner hos mennesker, ofte er det som er mest kontroversielt, sjokkerende, og polariserende. 

Hvem tjener de største pengene på dette? Og helt konkret, hva tjener de penger på? 

Facebook tjener så godt som alle pengene sine på å selge annonser. 98 % av inntjeningen i 2020 kom fra annonsesalg i Facebook og Instagram appene, mens 2 % kom fra andre kanaler, som salg av VR-headsettet Oculus, og Portal, en smartskjerm for videosamtaler. Facebook selger ikke sånn sett brukerdata videre, det er mer utspekulert enn som så. Facebook fungerer selv som et slags reklamebyrå. Brukerdataene forblir i Facebooks økosystem, og det man betaler for som annonsør, er et forhåndsdefinert og tidsbegrenset utvalg av denne dataen. 

Hva slags informasjon er det vi uvitende «selger» når vi bruker internett generelt, og Facebook mer konkret? Hvem er de største kjøperne av informasjon om oss på internett? 

Dataindustrien er relativt kompleks og består av mange forskjellige aktører. Facebook og Google er selvsagt noen av de aller største aktørene. Igjen, disse selskapene selger ikke brukerdata videre, men tilbyr tredjeparter begrenset tilgang på dataene, uten at disse dataene behøver å bevege seg ut av plattformene deres. Det ville vært en dårlig forretningsmodell for Facebook å miste kontrollen over dataen ved å gi slipp på den ved salg og lagring andre steder. 

Facebook gir altså tilgang til måltilpassede egenskaper fra et aggregert sett av brukerdata. Det man segmenterer på, er blant annet brukernes selvrapporterte demografiske informasjon og handlinger på plattformen. Frem til midten av 2018, tilbydde Facebook annonsører å sammenstille personopplysninger Facebook selv hadde samlet inn, med opplysninger tilbudt fra datameglere. Datameglere er selskaper som spesialiserer seg på å samle så mye data som mulig om enkeltpersoner, for å selge videre eller dele denne informasjonen med andre. Informasjonen som datameglere samler inn, er ofte svært omfattende og inkluderer demografi, interesser, atferd, verdier, kjøpshistorikk og en rekke andre variabler, fått for eksempel fra lojalitetskort fra diverse butikker med kjøpshistorikk. 

Selv om Facebook fjernet denne muligheten for å sammenstille tredjepartsinformasjon med sine egne data, lever datameglerbransjen i beste velgående. Dette er en multimilliardindustri tuftet på å selge forbrukernes og borgeres personlige detaljer. Datameglerfirmaer er mellomledd og helt sentrale for det sosialpsykologen Shoshana Zuboff kaller overvåkingskapitalisme – kjøp, aggregering og ompakking av data fra en rekke selskaper, alt med sikte på å selge eller distribuere det videre.

Brukes denne informasjonen først og fremst til å få solgt oss ting, eller er det også mange kjøpere av vår informasjon som har andre hensikter? 

Med datameglerindustrien som utgangspunkt, er det mange ulike kjøpere av personlig data. Et firma som Acxiom promoterer seg med at de sitter på over 10 000 «dataattributter» til 2,5 milliarder mennesker, fra informasjon om billån til reisepreferanser. Dette nivået av datainnsamling og aggregering muliggjør bemerkelsesverdig spesifikk profilering.

Ta for eksempel et etablert selskap som Oracle, som mange nok forbinder med IT og programvareutvikling. De har sin egen datainnsamlingsvirksomhet og har over årene bygget sin portefølje ved å kjøpe opp selskaper som DataRaker, Compendium og Crosswise. Disse selskapene henter data fra en rekke kilder. DataRaker henter data fra millioner av smartmålere og sensorer for energiselskaper, mens Compendium leverer målrettede annonser. Crosswise lar Oracle spore folk på tvers av enheter, og hevder å behandle data fra milliarder av enheter hver måned. I tillegg kjøpte Oracle opp Datalogix i 2014, som kobler sammen offline-kjøp til online-profiler. I tillegg kombinerer Oracle datasett fra mer enn 75 andre datameglere. 

Det er langt fra bare kommersielle interesser i denne dataindustrien. I USA benytter for eksempel sikkerhetsdepartementet seg av dataene levert fra ulike dataleverandører. De har blant annet kjøpt posisjonsdata fra mobiltelefoner og hjemadresser som datastøtte til deportasjoner. 

Du har nylig skrevet en bok, Facebook. Selv om Facebook de siste årene er utfordret av andre sosiale medier, og mange sier at ingen bruker Facebook lenger, mener du at Facebook aldri har vært mektigere. Og at for å forstå Facebook sin makt i politikken og kulturen, må vi utfordre måten vi tenker om hva Facebook er. Hva er egentlig Facebook? 

Det jeg mener er at Facebook, er mye mer enn sosiale medier eller en plattform. Facebook er Facebook. Det kan virke banalt å si, men er overraskende vanskelig å holde fast ved. På samme måte som Google ikke lenger beskrives som en søkemotor, men som et fenomen som står for mer enn det å søke på nettet, blir det å beskrive Facebook som et av mange sosiale medier for upresist, nærmest uriktig. For i løpet av det siste tiåret har det gradvis blitt tydeligere hvor lite sosialt Facebook egentlig er, og hvor mye mer av det «galaktiske» og «uregjerlige» som i stadig større grad er definerende for dette selskapet.

Det å kalle Facebook et sosialt medium er både en sterk overdrivelse og en underdrivelse. Ikke er det særlig sosialt, om man ved «sosialt» forstår noe á la «selskap med andre mennesker». Men først og fremst er det en underdrivelse fordi begrepet «sosiale medier» bidrar til å dekke over en rekke egenskaper, relasjoner og praksiser som man ikke nødvendigvis «får med på kjøpet» ved å bruke den nå ganske så utvannede sekkebetegnelsen. 

På mange måter er sosiale medier et begrep som henger igjen i en tid man hadde større tro på nettets demokratiserende og inkluderende potensialer. De tidene er definitivt forbi, eller har i beste fall, tatt seg en ordentlig pause.

Når jeg ble forespurt av forlaget om jeg ville skrive en bok om Facebook, var også min instinktive reaksjon litt som spørsmålet ditt virker å insinuere: «Facebook, er det ikke litt 2010?». Argumentet mitt er at slike spørsmål og innvendinger er et resultat av et syn som sidestiller Facebook med kategorien «sosiale medier», og da kan det fort virke ubetydelig. Samtidig må vi ikke glemme at det å ta utgangspunkt i oss selv, et ganske avgrenset og privilegert geografisk område, ikke er talende eller representativt for resten av verden. I mine intervjuer med brukere fra Myanmar og Etiopia, bare for å nevne noen, kommer det ganske klart frem at for noen er Facebook alt. Men hovedpoenget er at den utvannede begrepsbruken gjør noe med tankesettet og det kritiske blikket vårt. Ved ikke å stille helt grunnleggende spørsmål om hva Facebook egentlig er for et fenomen – og ta det for gitt at det faller inn under samme kategori som Twitter eller TikTok – stenger vi for andre typer spørsmål eller helt nye analyser. 

Facebook er mange forskjellige ting, ikke bare en sosial nettverkstjeneste. Facebook er også et spillselskap, et hardware-selskap, en verdensomspennende infrastrukturleverandør, et globalt reklamebyrå, og et av de fremste forskingsmiljøene på utviklingen av kunstig intelligens.

Hvis vi skal prøve å tenke litt stort og visjonært: Hva kan et demokratisk, trygt og ikke-kommersielt «internett» være? 

Dette er jo en gjenganger som ingen virker å ha et godt svar på. For det første eksisterer det mange alternative sosiale medier med helt andre forretningsmodeller enn den datadrevne reklamemodellen. Men ingen av dem er spesielt mainstream, for å si det sånn. Hovedproblemet er manglende nettverkseffekter. Det er ekstremt vanskelig å få en kritisk masse av brukere. Bare tenk på den overhypede appen Clubhouse tidligere i år. Rent historisk er Internett, eller Arpanet som det het den gangen, et resultat av militære og forsvarstekniske interesser. Utviklingen var motivert i å sikre en sikker kommunikasjonskanal i tilfelle atomkrig, som på 1980-tallet gradvis ble demokratisert i den forstand av at det i all hovedsak ble et nettverk tatt i bruk av akademia. Først på 1990-tallet ble det gradvis åpnet for privat og kommersiell bruk i form av World Wide Web (det som gjerne sidestilles med begrepet internett i dag, men som egentlig handler om webben). 

Jeg må innrømme at jeg synes det er vanskelig å forestille fremtidige konkurransedyktige modeller for nettet (som helhet), som ikke på en eller annen måte er skrudd sammen som en digital markedsplass. Uansett hvordan man vrir og vender på det, så koster videreutviklingen av internett en masse penger. Uten inntjeningspotensiale, er det vanskelig å forestille seg andre modeller for majoriteten av brukere. Bare tenk på Mark Zuckerberg og Facebooks seneste stunt med Meta(verset). For å kunne realisere denne ekstremt naive og utopiske tredimensjonale virtuelle virkeligheten, kreves det ikke bare mer båndbredde, prosessorkraft og lagring, men også en helt ny investering i hardware (spesielt utvikling av headset). 

Det finnes allerede gode alternative modeller, desentraliserte nettverk, Tor, og alternative sosiale nettverk. Men, det er likevel ganske nisje, for spesielt interesserte, for utvikleren, for aktivisten, for de lysskye med noen ganger tvilsomme hensikter osv. Hvis vi er interesserte i en bærekraftig modell for allmennheten, og det burde vi jo være, så ser jeg ikke helt løsningen. Når det er sagt, så er en annen verden alltid mulig. Vi burde ikke gjøre samme feilen igjen med å la Facebook, eller Meta, bli styrende for hvordan fremtiden ser ut. Hvis Zuckerberg klarer å koke opp en fremtidsmodell basert på en sci-fi roman fra 1990-tallet, burde vel vi også klare å forestille oss en annen verden.