Før samanbrotet i 2008 var den spanske økonomien spesielt beundra av vestlege kommentatorar.
For å gjenta dei fargerike metaforane i finansmedia så gjorde den spanske oksen det mykje betre enn dei sløve løvene i «det gamle Europa» på 1990- og tidleg på 2000-tallet.

Isidro López og Emmanuel Rodríguez er økonomar. Dei driv undersøkingar for Observatorio Metropolitano i Madrid, ei militant aktivistgruppe som jobbar for å avdekke dei urbane og sosiale endringane som skjer i storbyen.

I tiåret etter 1995 vart det skapt 7 millionar jobbar, og økonomien voks med nesten 4 prosent per år. Mellom 1995 og 2007 vart den nominelle formuen til spanske hushaldningar tridobla. Spanias historiske spesialisering i sektorar som turisme og eigedeomsutvikling var tilsynelatande perfekt tilpassa globaliseringstidsalderen, som på si side såg ut til å smile til landet. Byggeindustrien hadde høgkonjunktur då husprisane steig, mellom 1997 og 2007 med 220 prosent, samtidig auka tallet på husvære med 30 prosent, eller 7 millionar. Alle kjensler av bare å vere det største landet i periferien av kontinentet vart blåst bort av eit nytt sjølvbilete med modernitet som ikkje bare var på høgde med, men på enkelte vis overgjekk vanleg europeisk tankegang – i det minste når dynamiske Spania vart samanlikna med «stivbeinte» kjerneland i Eurosonen. Når ein til dette legg at Sosialistpartiet under ein ungdommeleg José Luis Rodríguez Zapatero kom tilbake til makta i 2004, og verknaden av slike viktige «moderniserings»-lover som den om ekteskap mellom folk av same kjønn, så får du blandinga bouqueten til ein ung raudvin: ekstremt robust mot ganen.

I sterk kontrast har finanskrisa gitt landet eit heilt anna sjølvbilete, med verknader på Europa ein enno ikkje kan sjå rekkevidda av. Det siste året har Spania vore på grensa til å bli klassifisert som klar for ei euro-redningspakke, etter Hellas, Irland og Portugal.

Byggeindustrien som i 2007 stod for nesten 10 prosent av BNP har gått på ein enorm smell, med for mange bygde og uselde husvære, verre enn Irland. Den halv-offentlege sparebanksektoren er gjennomsyra av gjeld. Verknadene av kollapsen i bustadmarknaden har gitt gjenlyd i heile økonomien: arbeidsløysa er over 20 prosent, og over det dobbelte av det blant dei under 25 år. Ein djup resesjon blir forverra av drakoniske innstrammingstiltak som er meint å redusere eit underskot som no er meir enn 10 prosent til 3 prosent i 2013. Det politiske resultatet av krisa legg ytterlegare press på Spanias desentraliserte styringsstruktur, der sytten autonome område administrerer ein stor del av offentlege pengar; i Catalonia og elles går budsjetta i minus. Fallet til den spanske oksen inneber problem for eurosonen som eit heile. Med over 45 millionar er befolkninga i Spania nesten det dobbelte av Hellas, Irland og Portugal samla. Økonomien er den fjerde største i eurosonen, med BNP på 1.409 milliardar dollar, samanlikna med 305 milliardar dollar i Hellas, 204 milliardar dollar i Irland og 229 milliardar dollar i Portugal. Om Madrid skulle få vanskar med å finansiere gjelda si, ville nivået på ei spansk redningspakke truleg slå beina under eurosonens noverande taktikk for å handtere dei forgjelda utkantane sine – tungt avhengige av lån frå IMF– ECB som så langt er gjort tilgjengelege for Hellas, Irland og Portugal med mål om å «hjelpe dei gjennom», mens dei utsette store tyske, franske og britiske bankane blir sikra. Så langt har påstanden vore at den spanske økonomien etter ein dose med innstramming og arbeidsmarknadsreformar vil vere tilbake i ei slankare og meir tilpassa utgave enn før krisa. Er det ein truverdig påstand?

Falangist-arkitektar

Stamtavla til den spanske makro-økonomiske modellen er kompleks, ein kan jamvel seie ironisk. Opphavet ligg i moderniseringsprogrammet til Franco-diktaturet seint på femtitallet, basert på utviklinga av masseturisme frå nord-Europa og radikal utviding av bustadeigarskap. Denne «løysinga» for ein vedvarande lite konkurransedyktig spansk industri var ein merkverdig anomali samanlikna med produksjonsveksten som kjenneteikna etterkrigsboomen elles i Europa. Men som Francos bustadminister og falangist José Luis Arrese sa det i 1957:

Queremos un país de propietarios, no de proletarios – me ønskar eit land med eigarar, ikkje proletarar.

Denne før-Thatcherismen omforma den spanske bustadmarknaden: på 1950- tallet var leigde husvære framleis normen; i 1970 stod privat eige for over 60 prosent, 10 prosent over nivået i Storbritannia. (Sjå figur 1.)

Arven frå Franco-diktaturet og dei enorme manglane i landets industristruktur lova ikkje godt i eit scenario kjenneteikna av aukande konkurranse i internasjonale marknader. Krisa som byrja i 1973 var meir alvorleg i Spania enn i dei fleste andre europeiske landa, og fall saman med politiske endringar som følgte etter Francos død i 1975. Men innføringa av parlamentarisk demokrati førte ikkje til endringar i den makro-økonomiske politikken. Partido Socialista Obrero Español (PSOE) som under Felipe González sat samanhengande ved makta frå 1982–1996, hadde ingen alternativ modell å legge fram. Strategien for å få fart på økonomien igjen på 1980-tallet var faktisk bygd på å forsterke Spanias eksisterande «spesialisering» i turisme, eigedomsutvikling og byggeindustri, som «konkurransefordelar» nøye tilpassa dei nye grepa i den framveksande globale økonomien, det vil seie høg kapitalmobilitet og veksande konkurranse som grunnlag for finansielle inntekter.

Desse grepa vart i røynda lagt til grunn av dei andre europeiske maktene i forhandlingane som gjekk føre Spanias medlemskap i EEC. I avtalane som i røynda utgjorde ein strategisk plan for landet, godtok Gonzálezregjeringa den delvise avindustrialiseringa i bytte med ekstremt rause subsidiar, som utgjorde eit snitt på 1 prosent av spansk BNP mellom 1986 og 2004. Som me skal sjå, skulle desse pengane spele ei nøkkelrolle i å bygge infrastrukturen – transport, energi osv – som låg til grunn for den seinare byggeboomen, og slukte meir enn halvparten av dei totale subsidiane. Siste tida før integrasjonen i EEC 1. januar 1986 gjekk det føre seg eit investeringsvanvidd då europeisk kapital såg marknadene som opna seg då dei iberiske landa gjekk inn i EEC. Tyske, franske og italienske multinasjonale selskap sikra seg nøkkelposisjonar i den spanske produksjonsstrukturen, kjøpte opp mesteparten av dei store selskapa i næringsmiddelindustrien, og privatiserte offentlege selskap tok over mykje av supermarknadssektoren og skaffa seg det som var att av store industriselskap. Bare bankane, byggeindustrien og dei statseigde elektrisitets- og telekommunikasjonsselskapa stod mot oppkjøpsgalskapen.

Utfallet av investeringsbølga – som gav den første perioden med varig vekst sidan 1973 – var rask overoppheiting av marknadene. Madridbørsen hadde ein auke på 200 prosent mellom 1986 og 1989 og eigedomsmarknaden i hovudstaden vart ein av dei mest profitable på planeten. Som ein parallell til reaganismen i USA og thatcherismen i Storbritannia, var den økonomiske perioden i Spania frå 1985 til 1991 under González det første forsøket på det europeiske kontinentet på vekst utan vesentleg støtte frå industriell ekspansjon. Ein vekst basert på ei finansiell og eigedomsprisboble som skulle ha ein positiv dominoeffekt på innanlands forbruk og etterspørsel.² Men euforien varte ikkje lenge, det veksande handelsunderskotet og mangelen på solid vekstfundament utløyste spekulative åtak mot den spanske pesetaen, som regjeringa var forplikta til å halde ved like for ein kvar pris. Ein massiv reklamekampanje med pomp og prakt rundt dei olympiske leikane i Barcelona og verdsutstillinga i Sevilla i 1992 kunne ikkje hindre krakket. Til slutt følgte ei rad aggressive devalueringar av valutaen. Tidleg på 1990-talet stod spansk økonomi igjen framfor problemet med å finne ein veg til vekst.

Euro-oppsving

Men frå no av skulle spansk makroøkonomi i aukande grad bli bestemt på europeisk nivå, innanfor rammeverket konvergenskrava sette for pengeunionen og den nyliberale truslæra som vart konsolidert med Maastricht-traktaten og seinare avtalar. Desse fekk full støtte av regjeringane til både PSOE og PP. Reduksjon i offentlege utgifter, inflasjonsmåla og dereguleringa av arbeidsmarknaden lagt til grunn i Maastricht gav grunnlag for finansiell profitt igjen, men skapte nye problem med å stimulere etterspørselen i Europas heller slakke økonomiar. Farta i den spanske økonomiens opphenting etter 1995 – som aksellererte frå 1997 med å vekse 5 prosent i snitt per år mellom 1998 og 2000 – kan derfor ikkje forklarast med at nyliberale oppskriftar blei tatt i bruk i Spania. Det var heller nye rundar med eigedomsutvikling og finansielle påfunn for å løyse om bare midlertidig mange motsetningar som låg innebygde i dei kaotiske nyliberale oppskriftene sjølve.

Fire faktorar var avgjørande her:

Først, låg rente. Maastricht og kontrollen med offentlege underskot førte til eit kontinuerleg fall prisen på kreditt. Det verka saman med krava frå store finansselskap som var meir interesserte i å kapre kundar til sine nye produkt (som pensjons- og investeringsfond) enn å styrke stoda for dei typiske kreditorane frå 1980-talet. Slik byrja Spania ei lang reise som skulle føre landet frå ein posisjon der dei roste seg for den høgaste renta i Europa til å bli landet med det høgaste gjeldsnivået på kontinentet.

For det andre garanterte pengeunionen og inkorporeringa i eurosonen i 1999 til 2002 den spanske økonomien ein internasjonal paraply, og forsynte han med sterk oppkjøpsevne utanlands og marginaliserte tyngda av handelsunderskotet ut frå EUs relative overskot.

For det tredje EUs liberaliseringspolitikk som sørga for privatisering av offentleg eigde sektorar som elektrisitet og telekommunikasjon.

Til sist privatiseringa av dei tilsvarande selskapa i offentleg sektor i Latin-Amerika, ofte påtvunge desse landa av IMFs tilpassingsplanar, som opna for internasjonalisering av leiande spanske selskap. Med hjelp av kjøpekrafta til euroen gjekk det spanske storborgarskapet ut i verda og rekoloniserte marknadene i Latin- Amerika som var ramma av krisa i åra 1998–2001, og snappa til seg selskap til spottpris. Dei to store spanske bankane – BBVA og Banco Santander – vart dei største i det iberiske Amerika, slik som Telefónica og Madrid-baserte elektrisitetsselskap vart dei største i sine sektorar i same region. Med andre ord opna rammeverket etablert av Maastricht og euroen døra for finansiell reposisjonering av spansk økonomi innanfor den internasjonale arbeidsdelinga og au til det som skulle bli det sentrale elementet: eigedomsutvikling.

Eigedomsbobla blei motor i den innanlandske økonomiske ekspansjonen, og slik kunne ein unngå problemet med manglande etterspørsel på grunn av nyliberal innstrammingspolitikk. Mekanismane her ligg utanfor fatteevna til ortodoks økonomi. «Eigedoms-keynesianisme», for å låne eit forsøksvis omgrep frå Robert Brenners analyse av USAs økonomi mellom 1995 og 2006, gir eit meir fruktbart perspektiv.³ Eigedoms-keynesianisme kan saman med mekanismane som knyttar auka verdi på privat eigedom til veksten i innanlandsk privat konsum, forklare den relative suksessen til spansk økonomi i denne perioden. Motoren låg nettopp i den såkalla «formueseffekten » skapt av verdiauken på hushaldas finans- og eigedomsformue. Så lenge dei heldt fram med å stige, kunne dei halde ved like ein dobbel «sunn sirkel» med stigande etterspørsel og finansiell profitt utan at lønningar eller offentlege utgifter steig.

I denne samanhengen kan ein sjå det spanske tilfellet som eit internasjonalt laboratorium. Ulikt tidlege forsøk på finansialisering av hushaldsøkonomiane andre stader, var det nye i det spanske eksperimentet omfanget, som frå starten av var basert på omfattande bustadeigarskap. I 2007 eigde 87 prosent eigne bustader. I kontrast steig aldri same talla i USA og Storbritannia over 70 prosent. I tillegg eigde rundt 7 millionar spanske hushald – dei 35 prosenta som utgjør den «verkelege» middelklassen – to eller fleire husvære. Den vedvarande prisauken på husvære, til eit snitt på 12 prosent per år i boomtiåret 1997–2007, og ein rekordarta kredittvekst, støtta opp under ein historisk auke i privat forbruk hos dei eigedomseigande sjikta, som i Spanias tilfelle utgjorde det store fleirtalet. (Sjå figur 2.)

Kort sagt vart underskotet i åra 1997– 2007 overført frå den spanske staten til dei private hushalda som dei siste åra i perioden hadde netto etterspørsel av finansiering. (Denne negative sparinga, parra med høge investeringar i husvære og infrastruktur, er igjen problematisk å tolke for ortodokse økonomar.) Parallelt med dette blei private hushalds nominelle rikdom meir enn tridobla på grunn av den oppsiktsvekkande prisauken på bustader, kredittveksten og den raske veksten i bustadmengda.⁴ Ifølge IMF tilsvarte den spanske «formueseffekten» ein årleg auke på 7 prosent i privat konsum mellom 2000 og 2007, samanlikna med 4,9 prosent i Storbritannia, 4 i Frankrike, 3,5 i Italia og 1,8 prosent i Tyskland. Samtidig hadde sysselsettinga som vart styrt av både byggeindustri og forbruk, ein rekordvekst på 36 prosent, høgare enn nokon gong før og over veksten i andre EU-land. Og alt dette mot eit bakteppe der reallønna fall 10 prosent, slik at nye 7 millionar sysselsette i arbeidsmarknaden bare førte til 30 prosent auke i dei totale lønnskostnadene.

Den spanske økonomien tilpassa seg fordelaktig til ein deregulert internasjonal økonomi. Den relative stagnasjonen i produktiviteten gjennom heile tiåret 1997–2007 og den stadige mangelen på internasjonal konkurranseevne i industrien hindra ikkje veksten. I den grad størsteparten av den økonomiske utviklinga skjedde i sektorar der varene ikkje kan flyttast, som eigedomsutvikling og personleg tjenesteyting, blei produktivitet og konkurranseevne tvert om i praksis irrelevante variablar. Ein kan seie at den spanske suksessen var basert på ei faktisk underkjenning av Schumpeters klassiske strategi for inntekt frå innovasjon. Samtidig spelte det David Harvey kallar sekundær sirkelakkumulasjon ei nøkkelrolle i den spanske modellen.⁶ Somme har nytta formelen «profittvekst utan investeringar»⁷ for å samanfatte finansialiseringa av dei sentrale økonomiane, men han er mindre passande på Spania. Faktisk kan ein bare forstå det spanske «miraklet» som ein kombinasjon av gjenoppretta profitt og etterspørsel gjennom finansialisering, med rundhanda islag av akkumulasjonsmekanismar i byggebransjen og husproduksjonen.

I bobleåra har Spanias rolle i eurosonen vore å forsyne nord-europeisk kapital med rekordutbytte, framfor alt i Tyskland, Frankrike og Storbritannia. Mellom 2001 og 2006 investerte utanlandsk kapital eit årleg snitt på 7 milliardar euro i spansk eigedomsmarknad, eller tilsvarande nesten 1 prosent av Spanias BNP, mykje av det i feriebustader eller investeringar for britiske og tyske borgarar. Høg innanlands etterspørsel forsterka av eigedomskeynesianismen var au viktige marknader for tysk eksport. Saman med Italia, Hellas, Portugal og Irland fekk Spania eit veksande underskot, som gjekk over 9 prosent av BNP mellom 2006 og 2008, mesteparten på grunn av import frå Europa.⁸ Det var grunnen til den paradoksale effekten av ein overvurdert euro frå 2003: Samtidig som det undergravde eurosonens eksport ut av sonen sikra det faktisk kjøpekrafta i dei perifere og sørlege landa, ikkje minst Spania. Ifølge Eurostat var Spanias per capita-inntekt høgare enn Italias, nesten lik Frankrikes og bare 10 prosent lågare enn den i Tyskland og Storbritannia. I liten grad samanlikna med pengestraumen mellom Kina og USA vart det oppretta ein symbiose i eurosonen mellom over- og underskotsområde i Europas kapitalisme. I dette tilfellet blei import til sørlege land, i hovudsak frå Tyskland, delvis finansiert gjennom oppkjøp frå nord av finansiell eigedom i desse landa, særleg i Spania. I ein slik samanheng er det ikkje overraskande at den vanlege oppfatninga i Spania var at dei hadde forlatt periferistatusen for godt. For dei yngre generasjonane var det nok å reise Europa rundt for å sjå at skilnadene hadde blitt marginale og at velstand og modernitet om dei i det heile eksisterte, like mykje eksisterte på spansk side av Pyreneane som utanfor.

Statleg hjelp

Statleg intervensjon spelte ei avgjørande rolle i å smøre dei ulike delane av eigedomssirkelen for å vedlikehalde ei permanent forsyning av bustader. Tomtelova av 1998, meir vanleg kjent som «bygg overalt»-lova, sette kolossal fart på prosessen med å skaffe byggeløyve og gjorde enorme landområde tilgjengeleg for utbygging. Likeins blei politiske tiltak for å redusere offentlege eigde bustader og leigebustader, og skattelette for bustadkjøp viktigaste grunnlaget i bustadpolitikken dei 25 åra før. Påfølgande reformar på lånemarknaden og i lovverket la au til rette for utvida verdipapirmarknad, eit område der bare Storbritannia ligg foran Spania. Dei store investeringane i transportinfrastruktur har gitt Spania relativt fleire mil motorvegar og lyntogbane enn noko anna land i Europa, og har spelt ei viktig rolle i å opne store område som tidlegare ikkje hadde reell marknadsverdi for byutvikling. Om ein til dette legg slapp miljøpolitikk, lite retta mot å hindre urbanisering, og subsidiar for sløsing med energi og vatn og ineffektiv eigedomsutvikling, er ringen slutta. Staten garanterer og regulerer så den finansstyrte eigedomsutviklinga går knirkefritt.

Bustadbobla var avhengig av økonomisk vekst og det har hatt stor effekt på sosiogeografien i landet. (Sjå figur 3.) Spania har ein svært desentralisert adminstrasjonsstruktur. Autonome regionar og kommunar har vidtrekkande makt over byutvikling, miljø og transport, og lokalsamfunn har operert som vekstmaskiner i tevling med kvarandre. Lokale styresmakter har vore talerøyr for områda sine, og annonsert mirakuløse fordelar for både befolkning og investorar, ofte på grunnlag av skeiv eller dårleg planlagt vekst. For å illustrere tallrike tilfelle der irrasjonell oppblåsing av investeringar er kombinert med urealistiske framtidsvyar, er det nok å nevne planane (som framleis gjeld) om å bygge eit mega-kasinokompleks etter modell av Las Vegas i det regnfattige innlandet i Ebro-dalføret. Eller utviklinga av åtte superhamner med respektive logistikksenter, på ei kystlinje som på det meste har rom for to slike anlegg.

Miljøkostnadene med denne vekstmodellen er uoverskuelege. Verknadene av urban bustadbygging i tradisjonelle turistregionar – kysten og dei to øygruppene Kanariøyene og Balearane – har skapt striper med samanhengande urban struktur langs kysten, mellom to og fem kilometer brei og utan avbrot i 100 km eller meir langs Costa del Sol og Alicante-kysten. Sjølv i relativt marginale område har bygginga av ferieheimar og grønn turismekompleks øydelagt område med stor økologisk verdi, som ved foten av Pyreneane og fjellområde i innlandet. I arealbruk har såkalla kunstig overflate auka med 60 prosent mellom 1986 og 2006.⁹

Boblepolitikk

Åra med boom har forsterka ubalansen og problema i det alltid vanskelege spanske puslespelet. Eit resultat av eigedomsbobla er fornya flytting til kysten og dei store byane, mens nær 75 prosent av innlandsterritoriet held fram med å miste innbyggarar. Eksisterande urbane hierarki har blitt styrka: Madrid hadde størst fordel av vekståra, og er no sentrum i ein storbyregion med meir enn 6 millionar innbyggarar, og er blitt den tredje største byen i Europa i demografiske og økonomiske termar. I tillegg til Madrids sentrale posisjon i den «sekundære sirkelen» i den spanske finansielle akkumulasjonen, er byen hovudkvarter for dei fleste store spanske multinasjonale selskapa som opererer i Latin-Amerika og Europa, ein oppstigande «global storby». I kontrast har dei fleste andre spanske storbyane blitt forviste til sekundære posisjonar som legg energien sin i ulike strategiar for «urbant entreprenørskap» for å kapre avkasting frå internasjonal turisme.¹⁰ Barcelona har blitt eit internasjonalt døme på denne strategien: Politikken frå før og etter 1992-olympiaden har blitt «eksportert» til Latin-Amerika, spesielt som modell for urban attreising, og kopiert med motstridande resultat i Medellín og Valparaiso. Men Barcelonas relative suksess på denne fronten er framleis ein Pyrrhos-siger når ein tar med den langvarige tilbakegangen for byen, som Spanias leiande industrisenter. ¹¹

Politisk har effekten au vore forsterka rivalisering mellom ulike område og fyrt oppunder særkrava frå ulike nasjonale grupper i spørsmål som skatt, transport, regionstruktur og vatn, som er mangelvare i to tredjedelar av landet. Samtidig var det full semje mellom dei store partia om den økonomiske modellen. Dei spanske politikarane har historisk vist seg uvanleg sjølvgode i dette spørsmålet; det vart sett som ei statleg oppgave å oppmuntre til vekst i eigedomsprisane, etterstrevd av regjeringane til både PSOE (1982–96; 2004 til i dag) og PP under Aznar (1996–2004). På regionalt nivå var sosialiststyrte og autonome Andalusia like djupt involvert i å dele ut lån og byggeløyve til eigedomsutviklarane som dei hardbarka PP-administrasjonane i Murcia og Valencia, eller dei storkapitalistiske nasjonalistane i Konvergens- og unionspartiet i Catalonia. Då CiU mellom 2003 og 2010 vart bytta ut med ein koalisjon mellom Catalanske sosialister og to mindre parti – republikanske venstre og miljøinitiativet for eit grønt Catalonia – heldt denne politikken fram uendra.

Dei store utlånarane var landets 45 cajas de ahorros, halvoffentlege sparebankar styrte av innskytarane, tilsette og lokalt utpeika representantar. Regionale og distriktsråd kunne skaffe seg store inntekter ved å omregulere grøntområde til byutvikling og selge jorda til eigedomsutviklarar som betalte med lån frå ein cajas, drive av dei same kommunestyremedlemmene eller vennene deira. Med ein gjennomsnittleg auke i bustadprisene på 12 prosent per år verka det som ein god handel. Den tverrpolitiske prosessen blei illustrert i Valencia, der PP-administrasjonen tok i bruk svært aggressive lovtiltak for å ekspropiere små jordeigarar for å få så store pakker som utviklarane kravde. Lovforslaga vart lagt fram av den føderale PSOE-regjeringa og brukt av mange andre autonome område der PSOE hadde styringa. Korrupsjon og nepotisme fekk fritt løp: Venner og familie av PP i Valencia og av PSOE i Andalusia var blant dei mest kjente som skaffa seg støtte. ¹²

Men om begge dei store partia PSOE og PP er innblanda i den spanske eigedomskeynesianske modellen, så er det José Luis Rodríguez Zapateros talante (metode, framgangsmåte) som særleg har kjenneteikna først boom-åra og så krakket. Spania er det einaste europeiske landet der mobilisering mot USAs, Storbritannias og Spanias invasjon i Irak i 2003 hadde – forsinka – verknad på regjeringsnivå. For året etter provoserte Aznars freistnad på å skulde baskiske ETA for eit islamistisk bombeåtak på jernbanestasjonen i Madrid med 192 drepne fram ei stor massemobilisering direkte knytt til mobiliseringa året før mot spansk deltaking i Irak-krigen og Aznarregjeringas autoritære narsisisme. Dei to partia bytta plass på meiningsmålingane, og Zapatero vart feid inn i regjeringskontora. Mobiliseringa var eit uttrykk for veksten i akademiske og fagopplærte grupper takk vere landets aksellererande modernisering, og særleg yngre grupper som hadde større eller mindre grad av utrygge jobbar, meir utdanna og sekulære enn foreldra.

Det progre¹³ biletet av Zapateros Spania fekk næring frå slike ting som «dialog» med fagforeiningane, symbolsk lønn for omsorgsarbeid, ei kjønnsnøytral ekteskapslov og innleiande tiltak for våpenkvile med ETA. Utanrikspolitisk gjennomførte Zapatero løftet om å trekke spanske troppar ut av Irak, men veide opp det ved å sende dei til Afghanistan. Han fall i unåde hos den mektige mediegruppa PRISA (El Pais, Digital+, Cadena SER) som fram til då hadde støtta sosialistane, og måtte støtte seg på ei ny avis (Público) og fjernsynskanalen La Sexta. Frå starten hadde Zapateros’ suksess mykje å gjøre med medvite bruk av politisk marknadsføringsstrategiar; den nye regjeringas talante var i hovudsak kosmetisk. Sosiale utgifter auka litt, men ikkje slik at det sette profitten i fare, eller superinntektene til leiarane i multinasjonale selskap basert i Spania. Det vart ikkje utvikla alternativ til den føderale statsmodellen som var låst av spenningar mellom nasjonale grupper og sentralisert spansk nasjonalisme, i eit samspel som blei stadig meir spent, men som likevel fungerte for lokale eigedomsmaskiner sin del. Heller ikkje kom det forsøk på å kontrollere den stadig meir oppheita bustadmarknaden, for ikkje å snakke om å utvikle ein alternativ modell. I vala i 2008 auka PSOE stemmetala sine noko med 43,6 prosent mot 42,6 i 2004, men det kan i hovudsak ha komme frå venstrepartiet Izquierda Unida som fall frå 5 prosent i 2004 til 3,8 i 2008, mens PP steig frå 37,7 prosent i 2004 til 40,1 prosent i 2008.

Uvisse

Så lenge kredittilgangen var uhindra og husprisane heldt fram med å bli boren oppe av bobla, var det eit lite problem at sosiale utgifter var ekstremt låge, at lønningane hadde stagnert eller falle, eller at den spanske arbeidsmarknaden hadde ein av dei høgaste delane av midlertidig arbeidskraft i Europa. (Spanias kronisk høge arbeidsløyse – mellom 8 og 12 prosent i mesteparten av starten på 2000-åra – er uttrykk for høg del midlertidig arbeidskraft som rammar ein tredjedel av arbeidsstyrken, og høg deltaking i sesongarbeid som turisme. Med andre ord: rask rotasjon med utrygge tilsettingar, og ikkje strukturell arbeidsløyse.) Stigande eigedomsverdi blei eit supplement til dårlege pensjonar og ein inntektsgaranti for alderdommen. Unge menneske som ofte var tvunge til å vente med å flytte heimanfrå, kunne likevel håpe på fordelar av stigande verdi på familieeigedom, enten gjennom arv eller foreldrehjelp for å få lån.

Manglande skikkeleg offentleg omsorg vart mildna av ein gigantisk hær på mange millionar transnasjonale heimearbeidarar. Desse kvinnene som oftast var utan opphaldsløyve, tok over omsorgen for barn, eldre og uføre, og utførte husarbeidet i mange millionar middelklasseheimar. I 2010 var det nesten 6 millionar utlendingar i Spania, og befolkninga auka frå 39,5 millionar til nesten 47 millionar på 10 år, eit hopp på meir enn 18 prosent. Av nykommarane var 2,67 millionar EU-borgarar, stort sett frå dei nye medlemsstatane: nær 800 000 frå Romania aleine; 2 millionar frå Latin-Amerika, primært Ecuador, Colombia og Bolivia; ein million frå Afrika og Maghreb (Landa vest for Nilen og nord for Sahara. Overs. anm.), inkludert 650 000 marokkanarar. Kva kunne betre vise at Spania hadde forlatt den tradisjonelle periferistatusen enn første bølge med masse-innvandring? Som venta fekk migrantane hovudsakleg lågtlønna jobbar i bygningsbransjen, landbruket, heimearbeid og også seksuelle tjenester. Eit samansett system med opphaldsløyve, jobbkvotar og grenser innanfor og ut av EU som på dyktig vis innordna desse arbeidarane til behova den veksande økonomien hadde, skapte langvarig, ofte livslang utestenging frå medborgarskap og gjorde dei forsvarslause på arbeidsmarknaden.¹⁴

Men då migrantane gradvis etablerte seg og familiane frå tidleg på 2000-talet, vart dei like fullt inviterte inn i eigedomsbonanzaen. Saman med ungdom fødde i 1970-åra – fødselsboomen etter Franco-tida – stimulerte dei og heldt ved like bobla dei siste åra: Spanias «råtne lån» bestod av minst ein million lån gitt til sårbare delar av samfunnet mellom 2003 og 2007. Naturligvis var omfattande forgjelding ein av sideverknadene av den spanske eigedomsrusen – gjelda målt mot inntekt steig i 2007 til det høgaste nivået i noko OECD-land. Risikoen var tungt konsentrert i hushald med låg inntekt og mindre eigedom. Som i USA var magisk refinansiering på grunnlag av stabil auke i bustadprisane sett som tilstrekkeleg garanti for kredittrisikoen. Men ulikt USA ser ikkje spansk lov eigedommen som ligg til grunn for lånet, dvs bustaden, som tilstrekkeleg garanti om lånaren ikkje kan betale. Det betyr at lånegarantiane kan omfatte heimane til låntakarens slekt og venner. Det vil gi ein urovekkande kjedereaksjon med eigedomsoverdrag om bustadbobla sprekk.

Krakket

Dei første som merka at bobla nærma seg slutten, var eigedomsutviklarane. Etter nær 900 000 igangsette bustadprosjekt i 2006 – meir enn Frankrike, Tyskland og Italia samla – byrja salet falle. Prosjekta på Middelhavskysten var særleg hardt ramma av den britiske bustadbobla som sprakk midtvegs i 2007, og skapte problem for britiske feriehuseigarar. Omregulerte landområde som venta på å bli utvikla, kjøpt då bobla var som størst med lån frå sparebankane, byrja bli sett som dårlege investeringar. På slutten av 2008 var det ein million uselde bustader på marknaden, og spanske hushaldningars gjeld hadde komme opp i 84 prosent av BNP. Ruinerte eigedomsutviklarar byrja å fylle sparebankane med enorme haugar dårlege lån: i juli 2008 slo byggeselskapet Martinsa-Fadesa seg konkurs med gjeld på over 5 milliardar euro. Zapatero-regjeringa forsøkte i utgangspunktet å kalle krisa eit globalt fenomen som bare hadde marginal effekt i Spania, samanlikna med det langt større samanbrotet på grunn av råtne lån i USA. I verste fall rekna Madrid med at det ville bli nødvendig å gi sparabankane noko hjelp – tanken om eit hjelpefond på 50 milliardar euro vart lufta i oktober 2008 – og kortsiktig offentleg bruk av pengar saman med resten av G20-landa. Men desse vurderingane viste seg raskt å vere håplaust optimistiske då arbeidsløysa dobla seg til nesten 20 prosent på slutten av 2009. Raseringa av jobbar var ikkje avgrensa til byggeindustrien, men ramma også produksjonen av konsumvarer og tjenestemarknaden. Den gode eigedomskeynesianske sirkelen hadde gått i revers, med alvorleg «fattigdomseffekt» som saman med mindre tilgang på kreditt reduserte det private forbruket drastisk. På grunn av høg del korttidstilsette og midlertidige kontraktar kunne næringslivet redusere arbeidsstokken raskt og utan store kostnader, som svar på fallande etterspørsel som så falt igjen på grunn av stigande arbeidsløyse, over 40 prosent blant dei under 25. Offentlege inntekter bråstupte då BNP minka med 7,7 prosent, og overskotet på 2 prosent av BNP i 2006 blei eit underskot på 11 prosent i 2009.

Som sine europeiske motpartar fokuserte Zapatero-regjeringa på å sosialisere tapa for oligarkane i landet. Det omfattar dei store spanske byggeselskapa, enkelte som ACS, FCC og Ferrovial er globale spelarar og har fått raus hjelp til å bli feite i 25 år med ekspansive infrastrukturbudsjett. No krev dei at kontraktane med det offentlege blir ivaretatt same kva det måtte koste. Dei store privatbankane med Santander og BBVA som dei største viste seg vere betre rusta enn somme britiske og amerikanske konkurrentar fordi dei hadde sikra seg sparepengane til middelklassen i Latin-Amerika. Dei gjekk faktisk no på kjøpefest. Santander la særleg britiske byggeselskap og sparebankar i USA til sine alt omfattande interesser i Latin-Amerika og Asia, og skapte ein monster for stort til å mislykkast – og kanskje for stort til å bli redda.

Sparebankane var for sin del gjennomsyra av gjeld. Overslag på den totale kapitalmangelen varierer frå 15 milliardar euro (tall frå den spanske nasjonalbanken) til rundt 100 milliardar euro, som ville utgjøre nær 10 prosent av BNP. I mars 2009 fekk sparebanken Castilla-La Mancha aleine ei redningspakke på 9 millardar euro.¹⁵ I juni 2009 kunngjorde Zapatero planar om eit redningsfond (FROB) på 99 milliardar euro, og eit fusjonsprogram som vil redusere dei 45 sparebankane til 17. Dei fekk også ordre om å auke eigenkapitalen til 10 prosent innan september 2011. Det vil kreve 20 til 50 milliardar euro ekstra i kontantar. For å unngå dette har den spanske nasjonalbanken også oppmuntra sparebankane til å bytte gjelda til eigedomsutviklarane i fast eigedom, jord og bustader, verdsett noko fingert 10 prosent under toppnotering – alt for å betre balansen og unngå teknisk konkurs. Men som i Irland har gjelda hatt ein tendens til å overstige dei første overslaga: I mars 2011 førte avsløringar av større enn venta-problem for Alicantebaserte Caja de Ahorros Mediterráneo, fjerde største spare-banken i Spania, til at fusjonen dei var involvert, i blei stansa. Etter rekordarta vekst har spanske bustadpriser så langt falle litt meir enn 10 prosent. (Sjå figur 4.)

Midtvegs i 2009 skifta presset i EU eller meir spesifikt eurosonen frå redningspakker for bankane – totale tilsagn kan vere 2,5 billionar euro frå heile EU – til innstrammingstiltak fordi tapa for finanskapitalen var overførte til det offentlege. Frå tidleg i 2010 blei budsjettnedskjeringar, lønnsfrys og nedbygging av velferdsordningar introduserte i det eine landet etter det andre. Ein såg krisa eksplisitt som eit høve til «strukturtilpassing» etter velkjente oppskriftar. Rolla til dei øvste institusjonane i EU i krisa kunne ikkje vore tettare knytt til finansielle interesser. Denne sekvensen med statleg gjeldskrise, særleg der Hellas og Irland er involvert, må ein sjå som ein enorm opning for business for dei store europeiske, tyske, franske og britiske bankane som er dei store eigarane av europeiske statsobligasjonar. Med hjelp frå rating-byrå og kunngjøringar om insolvente eller skrøpelege finansar i underskotslanda i eurosonen – Hellas, Portugal, Irland, Spania og Italia – kunne dei samle seg enorme profittar på gjeldsobligasjonsrente. Renta var kunstig blåst opp på ei tid det var uråd å hente profitt i hushaldningssektoren i same skala som før krisa.

Zapateros kuvending

Då den greske gjeldskrisa utvikla seg i april 2010, vart Zapatero sett under auka press frå Berlin, Brussel og ECB for å sette i verk innstrammingstiltak og omstrukturering av arbeidsmarknaden. Det ville bety ein offensiv mot offentleg tilsette som framleis hadde fast tilsetting og forhandla lønnsavtalar. Zapatero drog det i langdrag fordi han var uvillig til å angripe nøkkeldelar av veljarane sine, og ute av stand til å mobilisere dei for ei alternativ løysing. Til slutt, etter det som tydeleg var meir nakketak frå Obama si side, kunngjorde han 12. mai drastiske innstrammingstiltak: offentlege lønningar kutta med 5 prosent, kutt i velferdsordningar og pensjon, avlyste investeringar, heva pensjonsalder, innskrenka lønnsforhandlingar, enklare å sparke tilsette. Resultatet vart eit bråstup på meiningsmålingane: frå å ligge jamt med PP fall PSOE 7 prosent under og fall så vidare. Fagforeiningsleiarar vart fanga mellom presset frå grasrota og eiga redsle for å framkalle regjeringsskifte. Ein generalstreik 29. september 2010 var hovudreiskapen for opposisjonen mot Zapateros tiltak, men leiarane hindra nokre av dei best organiserte sektorane, som transportarbeidarane, frå å slutte seg til, og mobiliserte ikkje den store massen arbeidarar med kortidskontraktar i tjenestenæringar og detaljhandel. Fagforeiningsleiarane underskreiv så straks ein avtale om nedskjeringar i pensjonsutbetalingane og auka pensjonsalder.

Biletet av ein moderne progressiv republikk ramla då Sosiallistpartiet stilte seg solidarisk med den hegemoniske finansblokka. Etter oppskriften for den noverande fasen av krisa har den ekstra offentlege gjeldsbyrda for Spania ført til tiltak heilt på linje med dei mest ortodokse strukturtilpassingsprogram. Det betyr at finanssektoren har underlagt seg og har kontroll over offentlege utgifter. Resultatet er at store delar av veljarmassen til PSOE er borte, partiet har rekordlåg oppslutning i meiningsmålingane. Med himmelhøg arbeidsløyse (sjå figur 5) og sosialistane på 16 prosent, så kunngjorde Zapatero 2. april 2011 at han ikkje stiller som partileiar ved vala i mars 2012. Presset mot han kom frå partiet, særleg frå sosialistkandidatar ved regionalvala i mai 2011 som ønska distansere seg frå den politiske arven hans. Kandidaten som ligg best an til å ta over er Alfredo Pérez Rubalcaba, veteran på høgresida i PSOE som starta den politiske karriera under Felipe González. Rubalcaba har vore innanriksminister sidan 2006, og er berykta for eit tøffare «krig mot terror»-svar til separatistane i ETA enn PP. Som resultat av denne sterk mann-haldninga fekk han to andre posisjonar i Zapateroregjeringa: visepresident og talsperson for regjeringa. Som ein av den gamle felipistagarden er Rubalcaba støtta av den mektige PRISAgruppa og det leiande talerøyret deira El Pais. Den leiande kandidaten for zapaterista-fløyen i PSOE, forsvarsminister Carme Chacón, trekte seg då ho såg kva veg vinden bles.

Krisa har stilt Spania ansikt til ansikt med ein skjør økonomisk struktur som fundament for det lange tiåret med velstand, og PSOE med motseiingane som var grunnlaget for politikken. Finansielle konstruksjonar førte vidare fiksjonen om at ein utvida og bustadeigande majoritet av middelklassen var blitt permanent velståande. Kollapsen i bustadbobla har rive sløret av eit svært polarisert samfunn, med store delar av befolkninga djupt forgjelda, mange utan arbeid og avhengige av offentlege tjenester som er dobbelt ramma av nedskjeringar og privatisering. Om me legg til at dei hardast ramma er ungdommen som kan sjå fram til langt dårlegare utsikter enn eldre grupper, og utanlandsfødde arbeidarar, ser ein korleis kostnadene ved krisa er lagt på dei mest sårbare. Spania har lenge vore det mest eurofile av EU-landa, europeismen var i folks oppfatningar tett knytta til demokratisering og modernisering etter Franco-tida, og spanske veljarar har historisk vore nesten totalt ukritiske til EU. Slik ugrunna hovmod er no borte.

Ja, me stiller spørsmål ved dette demokratiet Svar frå ein indignada på Puerta del Sol til ein TV-vert som ba dei protesterande «ikkje stille spørsmål ved demokratiet»: Jau, me stiller spørsmål ved dette demokratiet. Det gjør me fordi dette demokratiet ikkje støttar folkesuvereniteten: Marknaden tvinger gjennom vedtak til eigen fordel, og partia i parlamentet går ikkje mot dette globale faktum. Verken i vårt land eller i Europaparlamentet slåst dei for å gjøre slutt på finansspekulasjon i valuta eller statsgjeld. Me stiller spørsmål ved dette demokratiet fordi partia ved makta ikkje ser til det kollektivt beste, men etter det som er godt for dei rike. Fordi dei forstår vekst som meir profitt for næringslivet, ikkje meir sosial rettferd, omfordeling, offentlege tjenester, tilgang til bustad og andre naudsynte ting. Fordi partia ved makta bare bryr seg om å bli sittande i posisjonane sine, gjør avtalar for å behalde makta og unnlet å oppfylle valløfta sine. Fordi ingen politikarar treng leve med det dei legg på sine «undersåttar»: utrygge levekår, lånegjeld og uvisse. Me stiller spørsmål ved dette demokratiet fordi det er fylt med korrupsjon, tillet politikarane å ha stillingar i det private næringslivet samtidig som dei har offentlege verv, å profittere på priviligert informasjon, å gå til jobbar som næringslivsrådgivarar når valperioden er over, og gjør det svært profittabelt å vere politikar. Me stiller spørsmål ved dette demokratiet fordi det gir all makt i hendene til politikarar som blir nominerte på lukka lister, som me ikkje har nokon innverknad på. Det er heller ikkje noko samsvar mellom røyster og seter. Me stiller spørsmål ved dette demokratiet fordi det er absurd at einaste måten å «straffe» eit parti på, er å stemme på eit anna som ein ikkje er samd med. Me stiller spørsmål ved dette demokratiet fordi partia ved makta ikkje eingong held seg til krava i grunnlova: lova er ikkje lik for alle, det er ikkje skikkelege jobbar eller bustader til alle, utanlandsfødde arbeidarar blir ikkje behandla som medborgarar. Unnskyldningar er ikkje godt nok for oss. Me ønskar ikkje velje mellom det reelt eksisterande demokratiet og diktatura frå fortida. Me ønskar eit anna liv. Verkeleg demokrati no! – Beatriz García –

Den 15. mai, i tida før regionalvala 22. mai og nøyaktig eitt år etter at Zapatero kunngjorde sine sviande kutt gjekk ei stor protestbølge over landet. Titusenvis av unge demonstrantar tok til gatene, sette opp leirar på sentrale torg i mange spanske byar medrekna Plaza Catalunya i Barcelona og Puerta del Sol i Madrid: studentar, arbeidarar, folk med og utan arbeid kravde tilgang til det offentlege rommet, med ei helsing til dei unge arabiske demonstrantane på Pearl Roundabout og Tahrir-plassen. (Sjå boks). På Puerta del Sol oppretta okkupantane ei permanent folkeforsamling som dagleg røysta over alle vedtak. Mellom slagorda til 15.mai-rørsla var: «For overgang til demokrati!» . «Me er ikkje varer i hendene på politikarar og bankfolk.» – PPSOE: PSOE og PP, begge same skiten» – «Verkeleg demokrati no!» 20.mai-manifestet vedtatt av Sols folkeforsamling går til åtak på korrupsjonen, det lukka vallistesystemet (der bare partinamnet og namnet på leiaren står på vallista), makta til ECB–IMF og det urettvise i måten den herskande klassen har svart på krisa. I skrivande stund har leirfolket halde torga i nær to veker i ein periode der PSOE har fått juling som aldri før, mista kontrollen i Barcelona, Sevilla og fire autonome regionar, saman med kommunestyre over heile den tidlegare høgborgen Andalusia¹⁶. Men om Mariano Rajoys PP tar over makta i vala om mindre enn eitt år vil dei møte styrkane til 15.mai-rørsla, indignados og «ungdom utan framtid»: «Utan hus, jobb og pensjon – utan frykt!»

Utsiktene til økonomisk oppsving i Spania er framleis dystre. Nivået på bustadbobla; den sentrale rolla eigedoms-keynesianismen hadde for veksten sidan 1990-talet; omfanget av nedgangen etter krakket forsterka av drakoniske innstrammingstiltak; den sterke euroen (dels takk vere kvantitativ lette frå US Federal Reserve) som rammar turismen frå land utanfor EU; og kredittinnstramming frå ECB – alt dette peikar mot at det er svært langt igjen til vekst i den spanske økonomien. Dei umiddelbare utsiktene er nokså sikkert fleire nedskjeringstiltak og dermed auka spansk underskot. Det gir alvorlege dilemma for forsøka i eurosonen på å framstille krisa som eit midlertidig likviditetsproblem ein kan handtere med lån frå ECB-IMF til landa det gjeld, i den tida det vil ta for dei å vekse seg ut av gjelda. I røynda er det ei krise for dei store tyske, franske og britiske bankane som er svært utsette etter bustadboblene sprang i utkantane. (Sjå figur 6.) Framfor å møte ei traumatisk bankkrise i full skala heime, så har Berlin, Paris og London drive det ein sentral bankmann har kalla pyramidespel med det offentlege, «bare levedyktig så lenge nye pengar er tilgjengelege for å halde fiksjonen ved like»:

Somme av dei opprinnelege obligasjonane er betalte med dei offentlege låna som også finansierer dei gjenverande underskota. Når det viser seg at landa ikkje klarer innstrammings- og strukturtiltaka dei er pålagt, og derfor ikkje kan gå attende til den opne marknaden, vil desse låna til slutt bli forlenga og utvida av medlemmer i eurosonen og internasjonale organisasjonar. Europeiske regjeringar ser det enklare å utsette oppgjørets time og halde fram med å kaste pengar inn i landa i utkanten, framfor å møte det finansielle samanbrotet heime. ¹⁷

Kollapsen for den spanske modellen truar dette pyramidespelet frå fleire kantar: For det første er tyske og franske bankar meir utsette i Spania enn i Hellas og Irland.

For det andre omfanget på problema for sparebankane har ein knapt nøsta opp i. For det tredje sosiale problem – ei befolkning som har auka med 18 prosent siste tiåret, i hovudsak ved immigrasjon. Nær 1 av 2 av dei yngste utan arbeid er potensielt meir eksplosivt når sosial- og velferdsutgifter blir kutta meir frå nivå som alt er låge samanlikna med dei i sentral-Europa. Ei spansk gjeldskrise kan endeleg EU3s forsøk på å la befolkningane i periferien redde dei ramma bankane, som haustar ublu og kunstig oppblåst rente på statsobligasjonar for å kompensere for manglande profitt i privat sektor. Av den grunn vil dei utan tvil ta i bruk alle middel for å unngå krise.

(Artikkelen er oversatt av Gunnar Danielsen, har stått i New Left Review og trykkes med NLRs tillatelse.)

Notar:

1. Denne artikkelen samlar hovudfunna til granskings- og aktivistgruppa Madrid Metropolitan Observatory, utgitt som Fin de ciclo. Financiarización, territorio y sociedad de propietarios en la onda larga del capitalismo hispano (1959–2010), Madrid 2010. Forfattarane vil takke Brian Anglo for omsettinga.
2. Sjå José Manuel Naredo, La burbuja inmobiliariofinanciera en la coyuntura económica reciente (1985–1995), Madrid 1996.
3. Robert Brenner, The Economics of Global Turbulence, London 2006, pp. 293–4, 315–23.
4. Mellom 2003 og 2006 steig bustadprisane i Spania med forbløffande 30 prosent i året. Kjelde: INE (National Statistics Institute).
5. Eigedom som speler ei sentral rolle i sterkt finansialiserte økonomiar er framleis ikkje prioritert statistisk i dei fleste OECD -land. I Spanias tilfelle, må ein ta i bruk overslag frå uavhengige forskarar som José Manuel Naredo, Óscar Carpintero og Carmen Marcos, Patrimonio inmobiliario y balance nacional de la economía española 1995–2007, Madrid 2008.
6. Formelen blir brukt av Michel Husson, Un pur capitalisme, Lausanne 2008.
7. Ifølge Harvey, når ein får problem med overakkumulasjon, skiftar kapitalen over frå den «primære akkumulasjonssirkelen (produksjon av meirverdi i utvida reproduksjonsplanar) til den «sekundære akkumulasjonssirkelen: kapitalsirkulasjon i menneskeskapt miljø. Dei ulike formene dette kan ta varierer frå store offentlege prosjekt til bustadbygging. David Harvey, The Limits to Capital, London 1999, pp. 235–8.
8. Det eine landet i eurosonen som fekk motsett betalingsbalanse var sjølvsagt Tyskland som gjekk frå eit moderat underskot seint på 1990-talet til eit overskot tilsvarande 7 prosent av BNP i 2007.
9. Data frå CORINE (Coordination of Information on the Environment) landoversikt, tilgjengeleg på nettsidene til European Environment Agency.
10. Sjå David Harvey: From Managerialism to Entrepreneurialism, Geografiska Annaler, Serie B, Human Geography, vol. 71, no. 1, 1989, pp. 3–17.
11. Så iherdig har denne typen propaganda blitt at eit leiande satirisk blad i Buenos Aires har kalla seg «Barcelona: Una solución europea a los problemas de los argentinos — Barcelona: ei europeisk løysing på Argentinas problem.»
12. Byggevanviddet gjekk ikkje utan motstand. I somme av dei hardast ramma områda klarte miljøgrupper som kritiserte både øydelegginga av naturen og korrupsjonen rundt han å kaste lokale styresmakter og jamvel styresmakter i autonome regionar (Aragon i 2003, og Balearane i 2007.) Mellom 2005 og 2007 vart dei store spanske byane skaka av ein fantasifull serie med protestar mot stigande bustadprisar, rundt slagord som V de Vivienda, etter modell av «V for vendetta» (“vivienda» er det spanske ordet for bustad) og samla demonstrasjonar på titusenvis av folk.
13. Progre er eit halvt morosamt, halvt hånleg diminutiv av progresista, eller progressiv. Det kjenneteiknar kommunikasjonsstilen og retorikken til den etablerte sentrum-venstre middelklassen, basert på det som i kjerna er ukritisk, velmeinande sosialliberalisme.
14. I åra 2000-2001 og 2004-2005 var det ei rad mobiliseringar av papirlause migrantar, som sittestreikar i kjerker og offentlege bygg, og streikar i dei agro-industrielle distrikta i sør-aust.
15. The Economist har laga eit «dommedagsscenario» på 270 milliardar euro, det er mindre enn underskota i irske bankar i forhold til BNP: «Under siege», 13. januar 2011.
16. PSOE fekk bare 28 prosent av røystene i regionalvala 22. mai, ein tilbakegang på 7 prosent; men PP gjekk bare 2 prosent fram, til 38 prosent. Samtidig fekk Izquierda Unida 6,3 prosent, opp frå 5,5 i 2007. Men dei vart delvis straffa for koalisjonar med PSOE på lokalnivå, og fekk bare 210.000 av dei 1,5 millionane røyster sosialistane tapte.
17. Mario Blejer, ‘Europe is running a giant Ponzi scheme’, ft, 5. mai 2011.

 

Dette er en omtale av de to bøkene The Ethnic Cleansing of Palestine, av Ilan Pappe (2006), og Gaza in Crisis – Reflections on Israel’s War against the Palestinians (2010), redigert av Frank Barat, og med bidrag fra Ilan Pappe og Noam Chomsky.

 

Ilan Pappe er av de yngre israelske historikerne, som har gjort dypdykk i den nære israelske historien. Ikke minst har han gjennom intervjuer med øyenvitner og gjennomgang av tilgjengelig dokumentasjon, vist hvilken uoverenstemmelse det er mellom den offisielle israelske historien og hva som faktisk skjedde, før, under og like etter at staten Israel ble erklært i mai 1948. Boka hans, The Ethnic Cleansing of Palestine, som ble publisert i 2006, gir en overbevisende beskrivelse av hva som skjedde i et stort antall palestinske landsbyer og bydeler i ulike deler av dagens Israel og de okkuperte områdene.

I 2010 kom boka Gaza in Crisis – Reflections on Israel’s War against the Palestinians, som en refleksjon etter krigen i Gaza mellom desember 2008 og januar 2009. Det er Ilan Pappe og Noam Chomsky som bidrar, dels med egne artikler, dels gjennom intervjuer med Frank Barat, som redigerer boka.

Etter å ha lest begge bøkene, vil jeg anbefale andre å gjøre det samme. De utfyller hverandre på en god måte, og gjennom den siste boka settes det omfattende faktamaterialet fra den første boka inn i en helhetlig analyse, som fokuserer på aktuelle konklusjoner som kan trekkes, ikke minst når det gjelder staten Israels underliggende hensikter. For Ilan Pappe framstår den israelske politikken fra før statens opprettelse i 1948 fram til i dag som en sammenhengende prosess, hvor ekspansjon innenfor det totale landarealet vest for Jordanelva og fordrivelse av den lokale palestinske befolkningen, står sentralt.

Systematisk etnisk rensing

I sin beskrivelse av hva som skjedde i landsbyen Tantura, ikke langt fra byen Haifa i dagens Israel, forteller Pappe, basert på skildringer fra øyenvitner, om angrepet fra alle kanter mot landsbyen. Hele befolkningen ble ledet ned på stranda. Kvinner, barn og eldre ble skilt ut, og ledet bort. Gutter og menn mellom 10 og 50 blir sittende igjen på stranda, bevoktet, i påvente av etterretningsoffiseren Shimshon Mashvitz fra bosettingen Givat Ada, som lå like i nærheten. Det var i slike situasjoner at den mannlige befolkningen ofte ble likvidert, mens kvinner, barn og eldre ble tvunget på flukt.

Boka Morgen i Jenin av Susan Abulhawa, utgitt på norsk i 2010, forteller på en gripende måte den samme historien, gjennom opplevelsene til noen av de som overlevde krigshandlingene i 1948–49, og som ble fordrevet fra landsbyene rundt dagens Haifa.

En israelsk offiser, som deltok i aksjonene mot palestinske landsbyer I 1948, forteller til Pappe: «Fanger ble ledet bort i grupper til et sted omlag 200 meter unna, og der ble de skutt. Solidater kom bort til kommanderende offiser og fortalte: «Min fetter ble drept i krigen.» Hans kommandant hørte dette og ga instruks sine menn om å føre bort en gruppe på 5 til 7 personer og henrette dem. Så kom en annen soldat og fortalte at hans bror døde i kampene. For en bror var hevnen større. Kommandanten kommanderte troppene sine til å føre bort en større gruppe, som så ble skutt. Slik fortsatte det.»

I sitt arbeid med å vise at det som skjedde i et uttall av palestinske landsbyer ikke var utslag av tilfeldigheter, men en villet politikk, har Pappe undersøkt hva de politiske og militære lederne på den tiden uttalte. «Driv dem ut!» var ordren fra David Ben Gurion i juli 1948 i tilknytning til operasjonen i Lydd og Ramle. Nestkommanderende for operasjonen var Yitzhak Rabin, som mottok fredsprisen sammen med Simon Peres og Yasser Arafat etter at Osloavtalen var undertegnet.

«Okkuper og ødelegg!» var beskjeden fra David Ben Gurion i juni/juli 1948 i tilknytning til operasjonen mot Shaykh Jarrah, en av de palestinske forstedene i Øst Jerusalem.

Men det var ikke alltid at den harde linja var regningssvarende. «Her følger verdens øyne oss», sa den selsamme David Ben Gurion i juli 1948 til den militære kommendanten, da en operasjon mot Nazareth ble planlagt. Nazareth er i dag en av få arabiske og palestinske byer i Israel, gitt landets utstrekning før 1967.

Og Ilan Pappe dokumenterer i boka si at allerede i mars 1948, altså 2 måneder før det britiske mandatet skulle avsluttes staten og Israel ble erklært, erklærte den zionistiske ledelsen åpent at de ville søke å ta over landområder og fordrive den opprinnelige befolkningen med makt. Planen de hadde utarbeidet ble omfalt som Plan D eller Dalet. Det var den zionistiske militærorganisasjonen Hagana som sto bak plan D. «Den militære aksjonen mot den arabiske befolkningen, inkludert «erobring og ødeleggelse av landsbygda» var nedfelt i Haganas plan Dalet.»

Og resultatet, som Pappe kan legge fram i all sin gru, sier sitt: I løpet av 6 måneder, fra 10. mars 1948, var oppdraget utført. 800 000 palestinere var drevet bort fra jorda si og landsbyene sine. 531 landsbyer var ødelagt. 11 forsteder i byer var tømt for innbyggere. I en tabellarisk oversikt viser Pappe hvor mange som ble drevet på flukt fra de ulike distriktene i det britiske mandatområdet. Videre har han oppdatert tallene til 2006 og viser hvor mange palestinske flyktninger disse 800 000 representerer i dag – over 5,2 millioner!

Stilltiende internasjonal støtte

Og lederne i den unge staten Israel kunne støtte seg på sentrale europeiske politikere og deres holdninger i avslutningen av og etter den 2 verdenskrigen. Jerry Z. Muller refererer i sin artikkel «Us and Them, The Enduring Power of Ethnic Nationalism», som sto på trykk i Foreign Affairs i mars/ april 2008, til den britiske statsministeren Winston Churchill og hans tale til det britiske parlamentet i desember 1944:

Fordrivelse er den metoden, så langt vi har erfart, som er den mest tilfredstillende og varige. Det vil i fortsettelsen ikke bli noen blanding av ulike folkeslag, som kan resultere i evigvarende problemer. … Vi gjør rent bord. Jeg er ikke urolig for utsiktene til en slik løsrivelse av hele folkegrupper. Jeg er heller ikke urolig for slike omfattende folkeflyttinger.

Muller konkluderer med:

Som en konsekvens av disse omfattende prosessene for å skille ulike etniske grupper, ble det etnisk nasjonalistiske idealet for en stor del realisert: som en hovedregel hadde hver nasjon i Europa sin egen stat, og hver stat rommet nesten utelukkende en enkelt etnisk nasjonalitet.

Vi hører som oftest at ønsket om å legge Holocaust, tyskernes utryddelse av bl.a. europeiske jøder, bak seg og gi jødene en «kompensasjon» var en viktig grunn til at europeiske statsledere stilltiende godtok de overgrepene Pappe dokumenterer mot palestinerne. Men det er tydelig at også storpolitiske hensyn, og behovet for å forsvare store folkeflyttinger ellers i Europa i kjølvannet av verdenskrigen, har bidratt til den øredøvende tausheten i forhold til hva som skjedde i det britiske mandatområdet Palestina.

Drazen Petrovic har i artikkelen «Ethnic Cleansing – An Attempt at Methodology», trykt i European Journal of International Law, 5/3 (1994), side 342–60, gitt denne definisjonen av etnisk rensing:

… etnisk rensing er en klart definert politikk utformet av en særskilt gruppe personer for systematisk å eliminere en annen gruppe fra et nærmere definert territorium basert på religiøs, etnisk eller nasjonal opprinnelse. En slik politikk inkluderer bruk av vold, og er svært ofte forbundet med militære operasjoner. Målet skal nåes med alle tenkelige midler, fra ren diskriminering til utryddelse, og medfører brudd på menneskerettighetene og internasjonal humanitær lov. … De fleste metodene, som benyttes for å realisere etnisk rensing, utgjør alvorlige brudd på Genéve-konvensjonen fra 1949 og tilleggsprotokollene fra 1977.

Det er et tankekors at i den samme tidsperioden diskuterte man i FN et utkast til universelle menneskerettigheter. De ble vedtatt i FNs Generalforsamling 10. desember 1948. Der heter det bl.a. i artikkel 9: «Ingen må utsettes for vilkårlig arrest, fengsling eller landsforvisning.» Videre heter det I artikkel 13/2: «Enhver har rett til å forlate et hvilket som helst land innbefattet sitt eget og til å vende tilbake til sitt land.» Og endelig i artikkel 17/2: «Ingen må vilkårlig fratas sin eiendom.» Det er tydelig at palestinerne i 1948, rett I forkant av FNs vedtak av de universelle menneskerettighetene, men I kjølvannet av en verdenskrig, ble «ofret» på det zionistiske og det verdenspolitiske alteret.

Zionismens ideologiske fundament

Etter Pappes mening, en mening som kommer langt tydeligere fram i boka «Gaza in Crisis», er politikken, som kommer for en dag i 1948 i forkant av staten Israels opprettelse, med utstrakt etnisk rensing, ødeleggelse av landsbyer og overtakelse av palestinsk land, et uttrykk for en politikk som finner sine røtter hos Theodor Hertzl på slutten av 1800-tallet, og som ligger grunnfestet i staten Israel fram til dagen i dag. I en dagboknedtegnelse fra 12. juni 1895 skriver han at «hans drøm om et jødisk hjemland i Palestina vil kreve at den opprinnelige befolkningen kastes ut.» Og videre: «Når vi har okkupert landet og ekspropriert privat eiendom, «skal vi bestrebe oss på å drive ut den fattige befolkningen over grensen uten at det oppdages, sikre dem arbeid i transittland, og nekte dem ethvert arbeid i vårt eget land.» Hetzel la vekt på at både «prosessen med ekspropriasjon og utdrivelsen av de fattige måtte skje diskret og forsiktig.» Rene ord fra zionismens grunnlegger.

Offisiell israelsk historieskriving

Ilan Pappe er blitt møtt med hatkampanjer, forsøk på å bringe han til taushet og motangrep. I den offisielle israelske historieskrivingen framstilles den unge staten Israel som et offer for arabisk terror. At det er en voksende interesse for og forståelse i Israel for at denne framstillingen ikke stemmer med virkeligheten, er skremmende for de politiske og militære lederne.

Og ferskere utsagn fra israelske ledere indikerer at politikken fra 1948 kan synes like aktuelle I dag: Innenriksminister Meir Sheetrit sa i regjeringsmøte 24.2.2008, 10 måneder før angrepet på Gaza i desember 2008: «Vi må rette vårt angrep mot alle de som er ansvarlige for terrorisme, uten å spørre hvem de er. Det er uakseptabelt at vi ikke svarer når vi blir angrepet. IDF (Den israelske hæren) må utradere et nabolag i Gaza, advare beboerne og så trenge inn i nabolaget.» Daværende statsminister i Israel Ehud Olmert uttalte til avisa Haaretz 3.3.2008:

Israel forsvarer sine innbyggere i de sørlige delene av landet, og la det være helt klart; ingen har rett til å formane oss når vi handler i sjølforsvar.

For Ilan Pappe har ønsket om å fordrive den lokale palestinske befolkningen fra stadig støtte landområder ligget under politikken og de militære aksjonene, som inngår i politikken, helt siden lenge før staten Israel ble erklært. Og den fortsetter helt fram til i dag. Som en konsekvens av dette er den israelske ledelsen ikke interessert i en reell fred med palestinerne, men albuerom for fortsatt ekspansjon og etnisk rensing.

Jan Egeland, tidligere direktør på Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI), skrev i Dagbladet 2. februar 2008:

Tenk deg at vi tar bort en fjerdedel av Oslos areal, men samtidig tredobler byens befolkning til over 1,6 millioner. Tenk deg så at denne overbefolkede byen først og fremst består av flyktninger, barn og rasende ungdommer. Tenk deg til slutt at byens grenser permanent stenges på alle kanter av en overveldende militærmakt som umuliggjør kontakt med slekt og venner, lammer alle arbeidsplasser og høyskoler, stanser medisinsk behandling utenfor byen og blokkerer alle forsyninger utover ren nødhjelp.

Området Jan Egeland beskriver, er Gaza, verdens største utendørs-fengsel. Hans anliggende i artikkelen var å peke på hva konsekvensen av en slik situasjon kan bli; hvordan den virker mobiliserende i forhold til voldsbruk mot okkupanten og dermed fortsatt og eskalerende konflikt.

Politikken må avsløres!

Fra Ilan Pappe kommer oppfordringen om at verden må ta et klart standpunkt til den politikken Israel fører overfor den palestinske befolkningen. En slik politikk må etter hans mening defineres som totalt uakseptabel. Og videre må verden få øynene opp for at den israelske politikken ikke har som mål å finne en fredelig løsning, men har som eneste mål forsatt ekspansjon og fortsatt etnisk rensing. Etter hans mening må dette formidles enda sterkere til den israelske befolkningen. Den offisielle israelske historieskrivningen må avkles. Hva som virkelig skjedde før og etter at staten Israel ble erklært i mai 1948, må bli folkekunnskap.

Med sin helhetlige politiske analyse, som presenteres gjennom de to bøkene, basert på et omfattende faktamateriale, risikerer Ilan Pappe å bli beskyldt for å fare med konspiratoriske fantasier. Heldigvis bygger han på et omfattende skriftlig og muntlig materiale, som borger for noe annet. I Israel har han møtt motstand lenge, fordi hans historieskrivning undergraver den heltemodige historien man helst vil høre. Men også i internasjonale miljøer tror jeg det er langt igjen før det er en almenn aksept for at historien om konflikten mellom Israel og palestinerne må skrives radikalt om. For med sin dokumentasjon reiser Pappe viktige spørsmål ved pågående forsøk på fredsforhandlinger med Israel. Uten at Israel og israelerne tar et oppgjør med de holdningene som har ligget til grunn for staten fra før dens etablering, så blir fredsforhandlinger et spill for galleriet.

Petter Bauck

I Latvia er det sett i verk eit av dei mest brutale innstrammingsregima på eige folk. Politikarane har pressa det til grensa av demografisk samanbrot.

Jeffrey Sommers er professor i politisk økonomi ved University of Wisconsin-Milwaukee.

Michael Hudson er forfatter av flere bøker, blant annet: Super Imperialism: The Economic Strategy of American Empire (Pluto Press) og Trade, Development and Foreign Debt: A History of Theories of Polarization v. Convergence in the World Economy.

Økonomiske tall for siste månaden viser at den globale økonomiske krisa blir verre, i lengde, og på alvor truar krisa no med å bli kjent som Den store depresjonen II. Men sjølv om det er tydeleg for dei fleste at problema byrja med ei finansnæring ute av styring, så legg mange kommentatorar skylda på ofra – folket. Istadenfor å styre finansverda rår dei styresmaktene til å innføre radikale innstrammingstiltak. I denne økonomien er det som å hive eit anker til druknande, mens ein kastar livredningsutstyr til gjerningsmannen i form av pengar.

Frå Robert Samuelson i The Washington Post til fleire av journalistane i The Economist er det uttalte svaret på verdskrisa, mystisk nok (til ein spør «qui bono?»), å finne i eit av dei minste (og fattigaste) EU-landa: Latvia. Eit land som har sett i verk eit av dei mest brutale innstrammingsregima på sitt eige folk, og med politikarar som har pressa det til grensa av demografisk samanbrot.

Latvia har ei høgt utdanna befolkning på nivå med dei rikaste skandinaviske landa. Landet er også velsigna med transitthamnar i verdsklasse. Likevel har Latvia bare halve kjøpekrafta per capita (ppp) av Hellas, og bare marginalt meir enn Kviterussland som er utan tilgang til havet og politisk isolert. Likevel er dette modellen bankdirektørar og talerøyra deira i styresmakter og tenketankar vil andre land skal kopiere.

Dei som køyrer fram den latviske løysinga, forstår verken landet (eller vel å ikkje gjøre det) eller resultatet av innstrammingspolitikken. Ikkje bare insisterer dei på at innstrammingane var naudsynte, men au at det var første staden der innstrammingspolitikken var støtta av befolkninga. Føresetnaden er at veljarane er «modne» og «kloke», og at politikarane dermed ikkje treng vere redde for å sette i verk innstrammingar på eit skikkeleg «opplært» folk. Desse påstandane er både farlege og falske, men vinn like fullt fram.

Røyndommen i Latvia er at landet hadde det største økonomiske tilbakeslaget i verda etter krisa i 2008, og etter det kan ein no sjå eit lite hopp på linje med det ein daud katt får etter fritt fall mot fortauet. Det smålåtne oppsvinget er primært konsekvensen av svensk etterspørsel etter latvisk tømmer, og dei langsiktige økonomiske utsiktene er framleis dårlege.

Dessutan blir pyntinga av Latvias nyare historie som Samuelson og andre forståsegpåarar driv med når dei seier folket har støtta innstrammingane, motsagt av dei massive protestane svært tidleg etter at krisa slo til. Då protestane ikkje førte fram, svarte befolkninga med å røyste med føttene og dra frå landet. Når ein legg emigrasjonen saman med den svært låge fødselsraten, skaper emigrasjonen faktisk eit slags demografisk eutanasi som kan føre til at nasjonen forsvinn. Og partiet som har stått for innstrammingspolitikken, vann ikkje valet 17. september. Med alle desse feilslaga for den latviske innstrammingskuren må ein spørre kor ideen om den økonomiske suksessen og støtta i folket for politikken kom frå?

Alle kriser drar til seg lykkejegarar, og alle personlege feilsteg lengtar etter Scott Fitzgeralds «andre akt». I den økonomiske krisa i Latvia er begge samla i den bankfinansierte reisande økonomi- og politikkonsulenten, Anders Åslund, ein mann som var på veg til å bli gløymt fram til krisa i Latvia kom til unnsetning. For dei som ikkje hugsar fortida hans: Den svenske økonomen var den som høgast hylla sjokkterapien og den makroøkonomiske stabiliseringspolitikken i Russland og den tidlegare Sovjet-blokka på 1990-tallet. Politikken hans den gongen skulle ende på same søppelhaugen som den historiske materialismen praktisert av figurar som Konstantin Tsjernenko.

Latvia opplevde det største kredittfinansierte kalaset i verda i forkant av Den store depresjonen II, og opplevde også det største fallet i krisa. Krisa i 2008 ramma hardast dei landa som følgte den nyliberale økonomiske politikken Åslund pusha i dei post-sovjetiske landa på 1990-tallet. Men krisa i Latvia i 2008 gav Åslund høve til å gjenopplive ryktet sitt som politisk analytikar og konsulent, og finne seg «legar» i sentralbanken og styresmaktene i landet som var villige å skrive ut den giftige innstrammingsmedisinen hans for å bøte på krisa.

Åslund framstiller innstrammingane som ei suksesshistorie – gode nok til å lage ein modell som resten av Europa og USA kunne ta i bruk. Han har også ført uttrykket «intern devaluering» inn i det økonomiske vokabularet. Politikken blir presentert for andre i eurosona som ein måte å behalde euroen på, og som eit middel til å hindre nedskriving av valutaen for nye EU-land om dei skal inn i eurosonen. Forkjemparane tilrår å senke lønns- og arbeidsvilkår og med det kutte offentlege kostnader. Politikken sørgar for at offentleg og privat gjeld blir prioritert så ikkje bankdirektørane blir utsett for «hårklipp» – eit anna nyord laga av banklobbyen. Kort sagt blir bankane betalt, mens folket betaler rekninga. Finansnæringa ser det som ei ryddig løysing på problemet – få folket til å betale den massive gjelda ved å redusere forbruket deira.

Men uheldigvis drep denne politikken realøkonomien ved å redusere etterspørselen, mens det er til fordel for banksektoren. Latvia er endt i ein slags forgjelda liveigenskap – noko dei trudde seg ferdig med tidleg på 1900-tallet.

Forunderleg nok utnemner Åslund seg til arkitekten for dette grusomme programmet. «Suksessen» hans har fått form av ei bok like verdfull som rublar i 1992, men som kommentatorar som Robert Samuelson verdset som sør-afrikanske gullrand. Åslund erklærer at den lange krisevinteren i PIGSlanda (Hellas osv) er slutt for dei plaga økonomiane i Europa. Bells-landa (Latvia osv) har ifølge han og støttene hans gått inn i nye håpefulle tider, og vist vegen ut av økonomisk krise for dei plaga økonomiane i Europa. Slik syng Anders Åslund i si nye bok How Latvia Came Through the Political Crisis, utgitt av bankfinansierte Petersen Institute, og med den latviske innstrammingsministeren Valdis Dombrovskis som medforfattar.

Boka har blitt ei slags oppskriftsbok for nyliberale økonomar som freistar vise at innstramming fungerer. Men me vågar å påstå at boka ikkje ville overlevd gjennomlesing av fagfeller i seriøse akademiske miljø. Normalt ville me avstå frå å ta opp slikt, men her er det rettferdig då Åslund ikkje nøler med å avvise kritikarane sine med at dei kjem frå «venstreorienterte» tenketankar framfor å gå inn på det konkrete innhaldet i kritikken.

Åslund og Samuelson og andre nyliberale sektmedlemmer meiner landa skal etterlikne latvisk og irsk gjeldsnedbetaling til bankane, med økonomisk stagnasjon og samanbrot i den sosiale strukturen som resultat. Samtidig har andre, som dei islandske veljarane, forkasta nyliberalismen, og medlemskap i eurosonen har mista glansen, mens grekarane går til generalstreik og krev utgang frå euroen om det er prisen å betale for å unngå gjeldsslaveri, innstramming og tvungne privatiseringstiltak for å betale utanlandske bankar som står bak det som synest som dårlegn. Dei nyliberale har tydeleg vist kva for veg dei ønskar følge.

Det er alltid to sider av ei sak, og her presenterer me «aktoratets innleiing» mot Åslund i saka: Er finansielle innstrammingar ei suksesshistorie eller ein forsmak på depresjonen? Kan andre politiske leiarar gjøre mot landet sitt det Latvia har gjort? Det er ganske modig gjort å kalle Latvia ein suksess ut frå galgenhumoren vanlege menneske i Latvia gir uttrykk for – «sistemann som drar frå flyplassen må slå av lyset».

La oss undersøke kva Latvias «suksess» betyr. For det første får bankane betalt. Det har ikkje vore nedskriving av gjelda. Dermed har ein svaret på det tidlegare spørsmålet «qui bono?». Latviarane betaler privatgjelda si (i hovudsak til Sverige, Åslunds heimland, og det skal slik sikre Sverige mot krise). Men kostnaden kjem i form av 25 prosent nedgang i Latvias BNP og 30 prosent nedgang i lønningane i offentleg sektor, og arbeidsløysa som følge av offentlege nedskjeringar driv ned lønna i privat sektor. Samtidig må folket i Latvia bære framtidige gjeldskostnader på over 4,4 milliardar euro lånt frå EU og IMF for å halde liv i regjeringa gjennom kriseåra.

Dei som forsvarer den latviske løysinga, hevdar at den økonomiske nedgangen er stoppa opp, at det er moderat vekst og at arbeidsløysa endeleg er under 15 prosent. Men emigrasjonen er ein del av forklaringa på nedgangen i arbeidsløysa, og samtidig er produksjonsinvesteringar og sparerate alt for låge til å etablere robust vekst igjen. Ulikt til dømes Argentina som avviste innstramming, og hadde 6 prosent vekst i økonomien dei første 6 til 7 åra etter krisa, så viser Latvia ingen teikn til slike imponerande tall fordi dei har for lite produksjons- og landbrukskapasitet til å klare det.

Det andre punktet til aktoratet: Åslund hevdar latviarane har støtta innstramminga, og at dei vil velje om att spareregjeringar slik det viste seg då innstrammingspartiet Vienotiba kom til makta igjen ved vala i oktober 2010. Ingen som kjenner latvisk politikk, ser noko slikt. Det latviske valet dreidde seg rett og slett om sjåvinisme og nasjonalisme (frå både etniske latviarar og russarar). Valkampen starta lovande. Det tidlegare sentrumvenstre Harmony Centerpartiet la fram ein keynesiansk plan for å bygge opp att økonomien og sameine etniske latviarar og russarar. Men til slutt førte overdrivne påstandar om lenkar til Kreml (som det kunne vere litt i) frå innstrammingspartiet til eit valresultat ein kunne vente seg, delt etter etniske skille i landet som ein gong var okkupert av USSR. Støtte til innstramminga var ikkje ein fordel, men skada Vienotiba. Men etniske skille vann over dette, i eit land der minna frå femti års sovjetokkupasjon framleis er sterke.

Sidan i fjor har det stort sett innstrammingsvennlege parlamentet i Latvia hatt grovt rekna 5 til 15 prosent av befolkninga bak seg. Inga rungande støtte. I parlamentsvala som skal gå føre seg neste veke (se boks),ligg innstrammingspartiet Vienotiba på ein dårleg tredjeplass. Kort sagt har folket i Latvia og framtidsutsiktene blitt sterkt skada av innstrammingspolitikken.

 

Valet 17. september 2011

Rundt 60 % av 1,54 mill møtte fram ved urnene. Størst vart Harmonisk sentrum – sosialdemokratisk plattform iflg Wikipedia og pro-russisk ifølge Aftenposten – med 28,4 % og 31 av 100 plassar i parlamentet, Zatlers reformparti (sentrumsparti) med 20,8 % og 22 plassar, og Vienotiba med 18,8 % og 19 plassar. GD

 

Så mykje for påstanden om at folket støtta politikken. Så kva med Åslunds påstand om at alle kriseramma land kan følge Latvias eksempel? Andre som vil kopiere dette «eksemplet » må:

1. Ha ei svært lita befolkning som kan sende ein vesentleg del av innbyggarane som emigrantar til Vest-Europa – stadig meir usannsynleg i det innvandrarfiendtlege klimaet i dag. Latvia har i dag mindre enn 2 millionar innbyggarar. Ein nedgang frå nær 2,7 millionar på det høgaste i sovjettida. I 1987 vart det fødd 42 000 barn i Latvia. Etter at innstrammingspolitikken vart innført, vart det fødd bare 18 000 barn i fjor. Slik kan innstrammingspolitikk føre til demografisk eutanasi i små statar.
2. Ha tilstrekkeleg smitterisiko til at EU, IMF og nabolanda er villige til å gå inn med redningspakker. Latvia «overlevde» krisa bare fordi store redningspakker (lån/gjeld) blei dynga på dei.
3. Bankane må primært vere eigde av rike utanlandske nasjonar som kan lobbe for at EU, IMF mv skal lage redningspakker, så kriselanda kan sikre at bankane får tilbake pengane sine.
4. Landet må ha etter måten avpolitiserte innbyggarar som ein arv frå sovjetttida; innbyggarar som frustrerte over protestar utan resultat emigrerer framfor å halde fram med å protestere. Dermed treng verken Frankrike, Hellas eller Wisconsin melde seg her.
5. Alvorlege etniske skille må dele innbyggarane politisk, og hindre at innstrammingspartiet blir kasta frå regjeringsposisjonen. Jamvel om innstrammingane i Latvia skulle vere attraktive, kor mange nasjonar fyller kriteria over?

Er den latviske vegen politisk gjennomførbar? Ja, men bare under dei ganske demoraliserande tilhøva som er forklart over, og neppe med sosialrealistiske «heroiske » handlingar som Åslund presenterer i boka si. Er Latvia på veg til å komme seg? Bare tida vil vise det, men utgangspunktet ser svært dårleg ut. Demografisk står sjølve landets eksistens på spel. Økonomisk må landet ifølge talsmennene for intern devaluering eksportere seg tilbake til god helse. Men som økonomen Edward Hugh har vist, bare 10 prosent av Latvias økonomi er produksjon, i motsetning til grovt 40 prosent i industrialiserte økonomiar som Tysklands. Den strukturelle underutviklinga som Åslunds politikk har stått for frå starten av (ingen industripolitikk, flat skatt, stol på direkte utanlandske investeringar), har dermed ribba Latvia for den økonomiske basen landet kunne henta seg inn frå.

Det gode nye er at latviarane har byrja å protestere igjen mot oligarkdømmet, og ser etter alternativ til innstramming. Om dei bare kunne få ein sunn økonomisk politikk som reflekterte folkets vilje, så kanskje dei kunne overleve og nå dei måla dei så modig kjempa for i den nasjonale fronten mot Sovjets okkupasjon sist på 1980-tallet.

(Artikkelen er oversatt av Gunnar Danielsen. Artikkelen sto i Counterpunch 19. september 2011, og trykkes med deres tillatelse.)

Eugene Rogan:
Araberne
– historien om det arabiske folk
Gyldendal, 2011

Kvifor okkuperte Frankrike Algerie i 1830? Var det fordi franskmennene ikkje kunne betala gjelda si til Algerie, og at dei samtidig ønska seg kontroll over den osmanske provinsen? Eller var det fordi den algeriske deyen hadde daska til den franske konsulen med ein flugesmekkar, og dermed fornærma fransk stoltheit?

Rogan har skrive eit omfattande verk om  historia til arabarane. På berre litt over seks hundre sider dekkjer han dei viktigaste hendingane i regionen dei siste fem hundre åra. Rogan skildrar drivkreftene i historia, både økonomisk og materiell utvikling og personar som driv fram historiske endringar. Dei økonomiske kreftene er like levande forklart som daskinga med fluesmekkar, og for å få det fulle bildet bør begge med. Særeigne måtar å tenkja på eller organisera seg på blir skildra og forklart. Det osmanske riket baserte seg på ein type føydalisme der dei som styrte lokalt, ikkje arva posisjonen sin. Dette var effektivt for eit ekspanderande imperium, og til forskjell frå den europeiske føydalismen skapa det ikkje eit adelskap som konkurrerte i makt med sultanen. Men det skapa etter kvart konflikt med lokalbefolkninga, fordi dei styrande kom utanifrå, og ikkje hadde nokon lojalitet til dei dei styrte over. Særeigen måte å fordela makt og jord på gir bakgrunn for å forstå politisk utvikling fram til i dag. Kolonihistoria er godt dekka, og er eit viktig bakteppe for opprøra som foregår i Midtausten no. Rogan skildrar korleis dei oppadstigande sjølvstendige regima var dei første til å falla under europearane si makt. I eit forsøk på å frigjera seg frå osmansk styre, og å bygga opp moderne samfunn, endte både Egypt og Tunisia opp med å gå konkurs, og på den måten havna under europeisk administrasjon. Drømmen om å få europeisk modernitet, saman med islamsk eller arabisk kultur og moral, endte med å bli utbytta av dei ein forsøkte å etterlikna. Og forsøket på å fri seg frå kolonimaktene tok lang tid, og krevde mykje blod. Ein del av dei regima som blei til då landa fridde seg frå utanlandsk styring, er dei som fell no. Og mange av dei rørslene som blei bygd opp i opposisjon til kolonistyringa, pregar fortsatt politikken i regionen, anten det er islamisme, arabisk nasjonalisme eller Palestina-spørsmålet sin sentrale rolle. Mange av oss følgjer med på det som skjer i Midtausten, og har lese ein del om regionen frå før. Eg vil likevel påstå at dei fleste av oss kan få mykje ut av å lesa Araberne, anten ein knapt har fått med seg meir enn det som blir nevnt på Dagsrevyen, eller ein har fulgt regionen i mange år. Kombinasjonen av å vera lettlest, full av interessante detaljar og samtidig overordna og analytisk har blitt ei god og viktig bok å lesa.

Ingrid Baltzersen

Sigurd Falkenberg Mikkelsen:
Før flommen
En reise i Talibans skygge
Cappelen Damm 2011

Boka til NRK korrespondent Sigurd Falkenberg Mikkelsen er den fjerde boka som norske reisende i Pakistan har kommet med de siste 2 år. Fra før har vi blitt kjent med Laila Bhokaris «Hellig vrede», Kristin Solbergs «Gjennom de Renes land» samt Elisabeth Eides og Terje Skaufjords « Pakistanmidt i verden.

USA, Nato og Norges krigføring i Afghanistan mot en opprørsbevegelse som også har bindinger, logistikk og baser i Pakistan, har aktualisert Pakistan som interessefelt for norsk journalistikk og for norsk publikum.

I boka til Mikkelsen følger vi han på ei reise i 3 bolker og med start i Pakistans største havneby Karachi. Vi følger Mikkelsen, mens han besøker og intervjuer islamske skriftlærde, unge motefolk, politiske aktivister og personer som han møter på sin vei. Innimellom beskrives viktige hendelser i Pakistans historie og skjellsettende hendelser i forholdet mellom India, Pakistan og Afghanistan. Den største svakheten i den delen av boka, som foregår i Pakistan, er mangelen på bilder som ville ha løftet teksten og beskrivelsen der Mikkelsen går opp igjen historiske stier i Pakistan.

De tre bolkene i boka har undertitlene: Ved havet, På slettelandet og I fjellene. Titlene henspeiler på reisa fra Karachi til Peshawar og seinere til Afghanistan hvor han reiser med fly til Kabul og Mazar E Sharif.

Boka er ikke uinteressant. Særlig ikke for underegnede som kan se bildene i eget hode fra stedene forfatteren beskriver. Samtidig er det noe uforløst over boka.

Tittelen henspeiler på en hensikt, en ide’, en plan for prosjektet før reisen ble innledet som boka ikke evner å ta fatt i eller beskrive. Reisen blir episodisk og fragmentert, og reportasjen blir bruddstykker uten noen sammenheng og ikke i nærheten av å være biter i et puslespill som kan bidra til et større bilde.

Det opereres med en lang referansebokliste bak i boka, samt direkte kildehenvisninger til teksten. Jeg forutsetter at forfatteren faktisk har lest de bøkene han refererer til, men mangelen på noen forståelse utover enkeltstående kildehenvisninger og gjengivelse av sitat gjør at jeg må stille spørsmålstegn ved det. Alternativt kan det også være et uttrykk for en ny journalistgenerasjons postmoderne verdensbilde hvor alt bare er henvisog ikke har noen forutgående historie som gir forståelse for observasjon i øyeblikket. Det forklarer også hvordan den fragmenterte reiseskildringen kan oppstå og bli utgitt i bokform av et forlag som muligens heller ikke har et perspektiv som strekker seg særlig lenger.

Per-Gunnar Kung Skotåm

Eurokrisa er en dyp krise i kapitalismen. Denne artikkelen vil bruke marxistisk teori for å forklare det som skjer. Den fremmer også en ny teori om sammenhengen mellom fallende profittrate, gjeldsoppbygging og kapitalismens reduserte motstandskraft mot rystelser og sjokk.

Harald Minken er medlem av Rødt.

Verken jeg eller andre kan kan spå i detalj om den økonomiske utviklinga. Til det er verden for komplisert og menneskelivet for kort, som den greske filosofen sa.

Men det er ingen spådom å si at vi har en stor økonomisk krise under oppseiling. Den er der allerede.

Først en kort skisse over situasjonen.

Det rakner

Råtten boliggjeld i USA utløste finanskrisa i 2007–2009. Gjeldsoppbygginga i boligsektoren og husholdningene skyldtes blant annet lavrentepolitikken uten reguleringer som var ført siden årtusenskiftet. Den skyldes også forverringen av arbeiderklassens levekår, som har pågått siden 70-åra.

Finanskrisa medførte at de finansielle tryllekunstnerne med ett slag gikk fra å bli betraktet som profeter til å bli sett som svindlere. Den gjensidige tilliten mellom finansinstitusjonene forduftet, og markedet for lån mellom bankene tørket helt opp. Dermed sto hele finansvesenet foran sammenbrudd, både i USA, Europa og andre land.

De store statlige redningspakkene fra høsten og vinteren 2008–2009 reddet bankene, men satte mange av statene i dyp gjeld. Mange av dem hadde allerede på forhånd store underskudd på budsjettene og stor oppsamlet gjeld. Stagnerende vekst og økende arbeidsledighet ga små politiske muligheter til å rette på dette. Våren 2010 blei det klart at Hellas ikke kunne betjene gjelda si, og EU-landene blei enige om en stor redningspakke. Ett år seinere blei det klart at redningspakka ikke hadde hjulpet – Hellas betalte ikke ned på gjelda som de skulle. Og nye land fikk problemer: Irland, Portugal, Spania og Italia. Problemet var typisk at investorer krevde høyere rente for å kjøpe og holde statsobligasjoner fra slike land. De høyere rentene ville gjøre det enda vanskeligere for landet å betjene gjelda, hvilket satte i gang en sjølforsterkende prosess med enda høyere rente som gjorde lånebetjeninga enda vanskeligere. (Se boksen om obligasjonslån).

Det blei klart at en eller annen økonomisk stormakt utenfor det rammede landet måtte inn og garantere for at landet overholdt sine forpliktelser. Men hvem ville, og hvem hadde økonomisk kraft og handlingsrom til å gjøre det? Ingen har egentlig så mye penger som skal til for å redde den italienske staten, hvis (eller rettere sagt når) den ikke lenger kan redde seg sjøl. De som berget bankene fra finanskrisa, må nå sjøl berges, men det finns ikke lenger noen som kan berge dem.

Etter utallige møter blei EU enig om en trepunktsplan med 50 prosent kutt i gjelda til den greske staten, ny tilførsel av kapital til bankene som må ta dette tapet, og dannelsen av et enormt fond til bruk om nye land skulle komme i akutte betalingsproblemer. Den planen er alt død, for det finns ikke investorer som vil fylle opp fondet. I det dette skrives, er derfor ekspertene mer og mer enige om at Hellas nødvendigvis vil gå konkurs.

Det italienske problemet vil enten ende med at hele Eurosonen blir splittet i flere valutaområder, eller så får EUs sentralbank fullmakt til å drukne hele gjeldsproblemet i inflasjon ved at de kjøper all den gjelda som ikke kan betjenes for penger som blir skapt for dette formålet aleine. Men den løsningen vil ikke Tyskland gå med på. Ingen av de to utvegene fører heller økonomien tilbake på et sunt spor, men betyr flere enorme økonomiske forstyrrelser.

Som i alle virkelige kriser kommer det en mengde mer tilfeldige motsigelser og problemer på toppen av de mer systematiske tendensene. En korrupsjonskultur gjør det umulig å inndrive skatt i Hellas, langvarig økonomisk og demografisk stagnasjon preger Italia. Dannelsen av euroen viser seg å være et feilgrep så lenge det ikke også drives felles budsjettpolitikk og det finns en sterk sentralbank. I USA er det politiske klimaet så betent at det knapt lot seg gjøre å få vedtatt et statsbudsjett som henger sammen.

Å skyve problemene foran seg i noen måneder er kanskje ennå mulig, men løser ingenting. Små fikse reformer som Robin Hood-skatt eller nye bankregler hjelper ikke stort. Det dreier seg nå om en dyp krise i den kapitalistiske økonomien, og den vil utspille seg som konkurser, massearbeidsledighet, folk i masseomfang som taper sparepenger, pensjoner og boliger. Norge vil ikke bli spart.

Profittratens fallende tendens

I kapittel 13–15 i tredje bok av Kapitalen skriver Marx om lova om profittratens tendens til å falle. Den enkle og røffe tolkinga av disse tre kapitlene er omtrent som følger: Kapitalistisk konkurranse driver fram stadige teknologiske framskritt, hovedsakelig slike som erstatter arbeidskraft med maskiner. Ved hjelp av maskinene kan arbeideren bearbeide en mye større mengde råstoffer per time enn før. Når da en kapitalist skal sette i gang en ny runde med produksjon, vil han måtte bruke en stadig større del av den investerte kapitalen på maskiner og råstoff, og en stadig mindre del på lønninger til arbeiderne. Ettersom arbeid er den eneste kilden til merverdi, og profittraten er merverdien delt på kapitalen som har vært brukt til å frambringe den, vil profittraten derfor ha en tendens til å synke etter hvert som kapitalismen utvikler seg.

Noen har ment at dette er hovedårsaka til de kapitalistiske krisene, og at profittraten bare vil bli lavere og lavere, og krisene større og større til kapitalismen bukker under. Andre har ment at hele teorien er motbevist i virkeligheten – profittraten har ikke vist noen historisk tendens til å synke.

Mye tyder på at ingen av dem har forstått Marx. De har glømt eller undervurdert kreftene som motvirker profittratens tendens til å falle. Marx vier disse motvirkende tendensene like stor vekt som tendensen til profittratefall. For Marx er det de samme underliggende lovmessighetene som frambringer både tendensen til profittratefall og de motvirkende tendensene. Hans poeng er ikke at den ene tendensen alltid må dominere over den andre, men at de virker på ulike tidspunkter og på ulike måter, slik at den kapitalistiske akkumulasjonen får et motsigelsesfylt og kronglete forløp.

La oss først tenke oss at varenes og arbeidskraftas verdi ligger fast, mens teknologien utvikler seg. (Hvis leseren ikke er marxist, kan hun i stedet tenke seg at arbeidernes kjøpekraft og alle prisforhold mellom varene ligger fast.) Dersom kapitalistenes samlede merverdi virkelig står i forhold til antall produktive arbeidstimer som ytes i samfunnet, og ikke til hvor mye kapital de setter inn, så vil profittraten falle. Men samtidig er det et faktum at den teknologiske utviklinga reduserer varenes verdi, dvs. det samfunnsmessig nødvendige antall arbeidstimer som trengs til å produsere dem. (Den ikke-marxistiske leseren får tenke på at ny teknologi gjør varene stadig billigere.) Maskinene blir billigere, råvarene blir billigere, arbeiderne får mer av alle slags varer igjen for en times arbeid. Og det er disse verdireduksjonene som er de motvirkende kreftene.

Vi skiller altså to ting i tankene som ikke så lett lar seg skille i virkeligheten. På den ene sida det fysiske som skjer i produksjonen: Færre arbeidere, flere og mer effektive maskiner, flere tonn produsert per arbeider per dag. På den andre sida det som skjer ute i markedene når flere og flere kapitalister rasjonaliserer og innfører ny teknologi:

Konkurransen fra de mest effektive tvinger alle til å senke prisene til de nye verdiene eller gi opp, og tariffoppgjørene sørger for at mesteparten av produktivitetsøkningen havner hos kapitalistene, slik at merverdiraten (merverdien per årsverk) øker. Det er ingenting, verken hos Marx eller i virkeligheten, som tilsier at disse to motstridende tendensene – den ene i produksjonen og den andre i sirkulasjonssfæren – skal utvikle seg i takt og gi en observerbar profittrate som stiger eller synker jamt over en lengre historisk periode.

Tvert imot er det rimelig å anta at i en oppgangsperiode vil store nye investeringer og satsinger sørge for at produksjonen gjennomgår rask teknisk endring, mens de gode tidene sørger for at ingen av de gamle ineffektive produsentene behøver å legge inn årene. Prisene holder seg eller stiger, slik at de effektive får en ekstraprofitt mens de ineffektive klarer seg som før. Den underliggende tendensen er lavere vareverdier, men foreløpig har ikke verdiene slått ut i nye priser. Når de nye verdiene begynner å slå ut i praksis, får flere og flere ineffektive produsenter problemer med lønnsomheten og går konkurs eller forsvinner på annen måte. Dette er ofte en krisetid med arbeidsledighet og andre forstyrrelser. Bedrifter og banker blir mer skeptiske til å handle med hverandre, mange bedrifter får problemer med å få solgt varene osv.

Men når de ineffektive produsentene er vekk, vil de nye verdiene slå gjennom. Det kreves relativt mindre kapital til å drive produksjonen i et visst omfang. Arbeidskrafta er i tillegg disiplinert og tuktet gjennom krisa, så merverdiraten går opp. Profittraten stiger igjen.

Dette er en forenklet framstilling av lova om profittratens synkende tendens slik den framstilles i boka Om Kapitalen av Marx, som er skrevet av Ben Fine og Alfredo Saad- Filho, og utgitt av Rødt! i 2009. Forfatterne trekker også inn mange andre ting i sin framstilling av krisene, men vi skal nå trekke inn en ting som de sier mindre om, nemlig oppbyggingen av gjeld.

Lånekapital og kreditt

Det finns vel ingen bedrifter i dag som driver helt uten lånekapital og tette forbindelser til en bank. Det finns vel knapt den bank, heller, som ikke må låne penger fra andre banker for å dekke sine utlån. Det er derfor hele bankvesenet var truet av sammenbrudd da markedet for kortsiktige lån mellom bankene (interbankmarkedet) stoppet helt opp under finanskrisa for to år siden. Ingen ville låne ut penger til andre banker, for rett som det var kunne de være konkurs, og så var de pengene tapt. At denne holdningen måtte føre til at de alle sammen ville gå konkurs, skjønte de godt, men ingen av dem kunne risikere å være dristigere med utlån enn de andre. Så det var staten som måtte gi dem lån til slutt. Siden ingen av de norske bankene hadde tapt egenkapitalen, var den norske bankkrisa en likviditetskrise, ikke en soliditetskrise. Så snart de fikk tilgang til likviditet, kunne de fortsette som før, og snart kunne de betale staten tilbake.

Men i andre land hadde viktige banker tapt all egenkapitalen, og staten måtte utstyre dem med ny egenkapital på varig basis. Det samme skjer nå, i forbindelse med at de europeiske bankene må ta tap på lånene til den greske staten. Ett av punktene i redningsplanen er å la Hellas få avskrive 50 prosent av lånesummen, ett annet er å gi bankene ny egenkapital som erstatning. Problemet er: Nå som det viser seg at statene som reddet bankene forrige gang, ikke har råd til å gjøre det en gang til, men sjøl må reddes, hvor skal den reddende likviditeten komme fra?

Det er åpenbart at det at alle har gjeld som blir tyngre og tyngre å bære, og at alle begynner å mistenke at de andre ikke vil kunne gjøre opp for seg, er det som setter i gang prosessene som utløser den økonomiske krisa. Men uten tilgang til lånekapital ville bedriftene måtte redusere omfanget av sin virksomhet drastisk, og de ville vokst langsommere og vært ute av stand til å sette i gang store prosjekter, og de ville måtte sitte på mye større uproduktive pengereserver for å møte svingninger i markedet. Og hvis bedriften skulle vente til varene var solgt før de satte i gang produksjonen på ny, ville det gått mye treigere å gjennomføre prosessen fra innkjøp av produksjonsmidler til salg og bruk av salgsinntektene til nytt innkjøp av produksjonsmidler. Når kjøpmannen kan ta opp et lån for å kjøpe varene, kan bedriftene starte et nytt kretsløp umiddelbart, og kjøpmannen kan betale tilbake lånet når varene er solgt videre.

Lånekapital og driftskreditt er derfor avgjørende for å sette fart i kapitalakkumulasjonen. Det hører med blant kapitalismens egne midler for å utvikle produktivkreftene. Til en viss grad kan vi til og med si at det representerer en oppheving av privatproduksjonen. Kapital kan samles inn fra mange uproduktive kilder og konsentreres i store prosjekter. Kapitalisten får hånd om midler han ikke eier sjøl, så i en viss forstand forvalter han samfunnets midler. Det er latterlig å forsøke å trekke et klart skille mellom et snyltende finansvesen og en ærlig arbeidende «realøkonomisk» sektor, der alt av verdiskapning skjer under den framsynte ledelsen av langsiktige kapitalister. Uten finanssektoren måtte alt dette ærlige arbeidet foregå i langt mindre skala enn nå, og dessuten under mer patriarkalske forhold.

Men lån og kreditt kan ikke gjøre produksjonen virkelig samfunnsmessig. Den utvikler den kapitalistiske produksjonen i en motsigelsesfylt retning som gir den et noe mer samfunnsmessig preg, men slett ikke fratar kapitalistene makta over produksjonsmidlene. Og sjøl der lånene brukes fornuftig, er det ikke sikkert at de kapitalistiske samfunnsforholdene tillater at det blir vellykket. Kreditt fremmer eventyrpolitikk, overproduksjon og spekulasjon. Det vil alltid ende med en krise. Derfor snakker Marx om at kredittens forkjempere har en underlig dobbeltkarakter, halvveis som profeter og halvveis som svindlere. I tjuesjuende kapittel av Kapitalens bok III har han oppsummert begge de to sidene av det som vi i dag ville kalle finansvesenet.

Forholdet mellom gjeld og profitt

I boksen på neste side bruker jeg en viktig forutsetning og noen enkle talleksempler til å illustrere fire forhold. Den viktige forutsetningen er at den gjennomsnittlige avkastningen på den produktive kapitalen i samfunnet er objektivt gitt, uavhengig av det gjennomsnittlige forholdet mellom egenkapital og lånekapital. Det følger av den marxistiske verdilæra. En annen forutsetning er at det den enkelte kapitalist er interessert i, er avkastningen på egenkapitalen. De fire forholdene jeg vil illustrere er:

1. Hvis profittraten faller, så kan den enkelte kapitalist motvirke det ved å bruke relativt mindre egenkapital og relativt mer lånekapital. Det vil han også sannsynligvis prøve å gjøre.
2. Fallende profittrate kan til en viss grad også motvirkes av lavere rente.
3. Lavere profittrate reduserer motstandskrafta mot svinginger i avkastningen og øker faren for konkurser, og det samme gjør lavere egenkapitalandel. Lavere rente øker derimot motstandskrafta mot svingninger.
4. Finanssektorens andel av totalkapitalen i samfunnet øker når egenkapitalandelen i næringslivet for øvrig reduseres.

Det finns mange grunner til å bruke lånekapital. For eksempel gir det mulighet til å høste stordriftsfordeler ved å produsere i større skala. Det kan også være ledd i en strategi for å utkonkurrere konkurrentene gjennom å kjøpe dem opp. Men ifølge det første av de fire punktene er det også mulig at når vi opplever økende gjeld i industrien, er det en reaksjon på en underliggende tendens til lavere lønnsomhet. Og om myndighetene fører en lavrentepolitikk, kan det ha samme årsak, i følge det andre punktet.

Det vil naturligvis ikke være enkelt å identifisere et underliggende profittratefall som motvirkes på disse måtene. Men både profittratefallet i seg sjøl og den økte gjeldsoppbyggingen vil ifølge det tredje punktet føre til en mer ustabil økonomisk situasjon, der mer eller mindre tilfeldige svingningerhar stadig mer alvorlige konsekvenser. Dette kan godt være den viktigste måten som profittratens fallende tendens fører til kriser på.

At mer eller mindre gratis penger gjør det lettere på kort sikt å unngå konkurser og kriser, er ingen sensasjon. Men det gjelder bare for seriøse foretak. Gratis penger er vel også det samme som å gi spekulanter og svindlere fritt spillerom, og kan derfor virke til å skape større forstyrrelser i økonomien.

Den rådende teorien om finanssektoren på venstresida er at den kan vokse uavhengig av resten av økonomien, i en form for pyramidespill uten noen produktiv økonomisk hensikt. Det hevdes også av og til at finanssektoren blir blåst opp nettopp fordi det ikke finnes lønnsomme investeringer andre steder. Det fjerde punktet vårt illustrerer likevel at størrelsen på finanssektoren har en forbindelse med størrelsen på totalkapitalen i resten av den kapitalistiske økonomien, og at én grunn til at den vokser, er å finne i den kapitalistiske produksjonen sjøl.

Råd

Jeg skriver dette 11. november 2011. Krisa er over oss, det er det altfor seint å forhindre. Hele land er konkurs, bankene slutter å låne til hverandre. Det er en dyp krise i den kapitalistiske økonomien. Hvilke konkrete uttrykk den får, avhenger av den økonomiske politikken, spesielt pengepolitikken, reguleringen av bank- og kredittvesenet og de offentlige budsjettene. Men i bunn og grunn dreier det seg om motsigelser som nødvendigvis må vokse fram av kapitalakkumulasjonen.

Jeg har fire råd å komme med til de som mener de er sosialiser eller engang har regnet seg som sosialister:

• Studer Kapitalen av Marx. Om ikke hele, så les i hvert fall de kapitlene jeg viser til nedenfor. Om ikke det går heller, så finn god sekundærlitteratur, for eksempel Fine og Saad-Filho.
• Slutt å tenke for deg sjøl at kapitalismen vil fortsette å bestå i din levetid, og at det beste du kan gjøre, er å omfordele litt på godene og forsvare velferdsstaten.
• Følg med på hva som skjer, for eksempel ved å følge med på artiklene til Aftenpostens økonomiredaktør Ola Storeng.
• Organiser deg, vær aktiv og støtt kampen til de unge arbeidsløse, de som vil oppleve lønnsnedslag og de som vil miste pensjon, trygd eller bolig. Diskuter sosialisme og kapitalisme med folk. Tilbakevis rasistiske og reaksjonære teorier om krisa.

Litteratur

• Ben Fine og Alfredo Saad-Filho (2009) Om Kapitalen av Marx. Utgitt av Tidsskriftet Rødt!
• Karl Marx (1894) Kapitalen, bok I kapittel 23 og bok III , kapittel 13-15 og kapittel 27

• Christian Anton Smedshaug (2011) Gjeld. Hvordan Vesten lurte seg selv. Res Publica

Obligasjonslån

Hvis en kapitalist har behov for et lån som er større enn det en enkelt bank kan gi ham, så kan han legge ut et obligasjonslån. Da legger han ut verdipapirer, såkalte obligasjoner, for salg. Til sammen har obligasjonene en pålydende verdi lik det beløpet han vil låne. Obligasjonen inneholder også bestemmelser om hva slags rente som skal betales til de som eier den, og når de skal innløses, dvs. lånet betales tilbake.

Det er ikke bare store kapitalistiske bedrifter som bruker denne låneforma, men også stater, kommuner og andre store aktører.

Obligasjonen kan selges videre til andre. Prisen på den vil da gå opp når renta ellers i samfunnet går ned, og ned når renta går opp. Hvis for eksempel renta i banken er 4 prosent og obligasjonen gir en avkastning på 4 prosent per år, vil obligasjonen selges til omtrent pålydende verdi. For enten du setter 1000 kroner i banken eller kjøper en obligasjon med pålydende verdi lik 1000 kroner, tjener du like mye per år, nemlig 40 kroner. Men om renta ellers i samfunnet går opp til 8 prosent, vil obligasjonen synke i verdi til omtrent 500 kroner. For du kan få 40 kroner ved å sette 500 kroner i banken, og da vil du ikke gi mer enn 500 kroner for en obligasjon som bare gir deg 40 kroner per år.

Hvis det blir usikkert om den som tok opp obligasjonslånet vil kunne betale de årlige rentene eller tilbakebetale hele lånebeløpet ved fristens utløp, vil naturligvis obligasjonen bli mindre verdt om den skal selges videre. Det beløpet den selges for, tilsvarer en bestemt rente. La oss si at den selges for bare 200 kroner. 40 kroner, som er det kontraktsfestede årlige beløpet som skal betales som rente, er 20 prosent av 200 kroner. Så denne prisen svarer til at den nye eieren av obligasjonen krever minst 20 prosent rente for å låne penger til han som tok opp lånet. Han krever altså en veldig risikopremie i tillegg til den vanlige renta for å tre inn i et kontraktsforhold med en så upålitelig låntaker.

På denne måten vil prisen i markedet for obligasjoner som er utstedt av denne låntakeren, eller nærmere bestemt den renta som prisen tilsvarer, gi et signal om hvor sannsynlig man trur det er at han kommer til å misligholde lånet. Når renta i annenhåndsmarkedet på obligasjonslån til først Hellas, og nå Italia, kommer opp i 7 prosent og mer, tyder det på at det er høy sannsynlighet for at lånet vil bli misligholdt. Hva verre er: Det er også et klart signal om at når disse landene skal legge ut nye obligasjonslån til erstatning for de som forfaller, vil potensielle kjøpere kreve den samme høye renta for å kjøpe obligasjoner. Det øker sannsynligheten for at disse landene ikke vil makte å betale renter. Det er altså en sjølforsterkende prosess, der usikkerhet gir høye renter som forsterker usikkerheten.

Observerbare utslag av profittratefall – talleksempler

Anta at gjennomsnittsavkastningen på kapital investert i en industribedrift er en objektiv størrelse, uavhengig av gjeldsgraden, dvs. forholdet mellom egenkapital og lånekapital i det enkelte tilfellet. Dette følger av den marxistiske verdilæra. (Det finnes også en annen teori som sier det samme, nemlig det såkalte Modigliani-Miller-teoremet i finansteorien.) Anta videre at det også finns en gjennomsnittsavkastning på egenkapital investert i industrien, eller en normalt brukt gjeldsgrad, hvilket er samme sak. Det er egenkapitalavkastningen som har interesse for den enkelte kapitalist, og han sikter mot å oppnå minst den avkastningen på egenkapitalen som ellers er vanlig. Det følger av bl.a. Marx’ teori om utjamning av profitten til en gjennomsnittsprofitt.

Utgangspunktet: Den investerte kapitalen er 100, fordelt på 40 egenkapital og 60 lånekapital, altså en gjeldsgrad på 60 prosent. Profittraten er 10 prosent pr år, uavhengig av gjeldsgraden, og lånerenta er 5 prosent. Det gir renteutgifter på 3, og derfor avkastning på egenkapitalen på 7, dvs. 7/40 eller 17,5 prosent avkastning på egenkapitalen.

Profittraten faller: Profittraten faller fra 10 til 6. Renta er fremdeles 5 prosent, hvilket gir renteutgifter på 3 og avkastning på egenkapitalen på 3/40 = 7,5 prosent. Avkastningen på egenkapitalen reduseres altså forholdsvis mer enn profittraten.

Høyere gjeldsgrad: Høyere andel gjeld kan motvirke virkningen av profittratefallet på avkastningen på egenkapitalen. Om kapitalen er 100, men bare 8 er egenkapital og 92 er lånekapital, vil renteutgiftene være 4,6, og avkastningen på egenkapitalen vil være 1,4/8 = 17,5 prosent – altså tilbake på samme nivå som i utgangspunktet. Lavere rente: En rentesenkning vil alltid gi høyere avkastning på egenkapitalen. Om egenkapitalen er 40 og lånekapitalen 60, som i utgangspunktet, men profittraten har sunket til 6, kan en rentesenking til 3 prosent bringe profittraten opp fra 7,5 prosent til over 10,5 prosent. Grunnen til at rentesenkingen her ikke helt kan motvirke et forholdsvis like stort profittratefall, er den relativt lave gjeldsgraden og den store forskjellen mellom rente og egenkapitalavkastning.

Lavere profittrate gir økt usikkerhet: Avkastningen vil variere fra år til år. Anta at den varierer rundt et normalnivå som er likt med eksemplene ovenfor. I eksemplet som vi kalte utgangspunktet, kan avkastningen i et dårlig år falle til 30 prosent av normalnivået uten at man behøver å ta av egenkapitalen for å betale renter. Når profittraten faller vil man tære på egenkapitalen allerede om avkastningen blir 50 prosent av normalnivået. Om profittraten faller og man kompenserer dette med høyere gjeldsgrad, vil man måtte bruke av egenkapitalen til å betale renter allerede når avkastningen har falt under 77 prosent av normalnivået. Ikke bare øker profittratefallet faren for konkurs, men den naturlige motreaksjonen, nemlig økt gjeldsgrad, øker faren for konkurs ytterligere. Disse to tingene i kombinasjon er en oppskrift på kriser. Lavere rente, derimot, kan redusere konsekvensene av svingningene i profittraten, forutsatt at ikke kapitalistene svarer på den lave renta med å øke gjeldsgraden.

Finanskapitalen øker: Om vi sammenlikner situasjonen der egenkapitalen er 8 og lånekapitalen er 92 med utgangspunktet, der egenkapitalen var 40 og lånekapitalen 60, så har lånekapitalen økt med 32. Det bankene tjener penger på, er ikke lånevolumet i seg sjøl, men marginen mellom renta på innlån og utlån. Anta den er 1 prosent her. Da tjener banken 0,6 i utgangspunktet og 0,92 når gjeldsgraden er økt til 92 prosent. Men 0,6 i utgangspunktet tilsvarer avkastningen på en kapital på 6, mens 0,92 i den andre situasjonen tilsvarer en kapital på over 15. Kapitalen i industrien er 100 i begge tilfeller. Finanskapitalen har altså her økt sin andel av inntekten og den samlede kapitalen som er brukt i samfunnet. Det skyldes ikke finansakrobatikk, men industribedriftenes økte opplåning.

På slutten av 90-tallet hadde sosialdemokratiske partier regjeringsmakt i 12 av de da 15 medlemslandene i EU.
Høyreregjeringene som hadde dominert få år tidligere, hadde falt, én etter én.
I dag er situasjonen snudd fullstendig på hodet.

Mathias Bismo er med i redaksjonen av tidsskriftet Rødt!.

Norge er, med sin rød-grønne regjering, et unntak. Dette var en viktig grunn til at Oslo ble valgt som møtested da den sosialdemokratiske tenketanken, Policy Network, i mai i år samlet sosialdemokratiske ledere, først og fremst fra Europa, til felles strategidiskusjoner for å gjenreise et sterkt europeisk sosialdemokrati.

Diskusjonen om sosialdemokratiets fortid, nåtid og fremtid, er for viktig til å bli overlatt til sosialdemokratene alene. På den ene siden har sosialdemokratiet historisk vært en pådriver for å omsette arbeiderbevegelsens krav til praktisk politikk, på den andre siden har det vært et viktig hinder for å få realisert mer radikale krav.

Denne dobbeltrollen, kombinert med den posisjonen sosialdemokratiske partier har hatt, og i stor grad fortsatt har i arbeiderbevegelsen og den generelle politiske offentligheten, gjør tvert imot dette til et tema som har betydning.

«Vi er alle sosialdemokrater,» sa Arbeiderparti- kjempen Einar Førde. Hvor lite vi enn liker det, er det en viss kjerne av sannhet i dette utsagnet. Denne artikkelen representerer like fullt et forsøk på å se sosialdemokratiet fra utsiden. Så godt som alle bidragsyterne i antologien Priorities for an new Political Economy, som ble gitt ut i forbindelse med Oslo-konferansen i mai, tar omgivelsene for gitt, og forsøker å utmeisle strategier for å tilpasse sosialdemokratiet til disse. Utgangspunktet for denne artikkelen, derimot, er at omgivelsene kan formes, og at nettopp denne prosessen er avgjørende for hvilken vei et samfunn tar.

Sosialdemokratiet – en historisk oversikt

I 2009 fikk Arbeiderpartiet sitt beste stortingsvalgresultat på 16 år, og tidligere i år fikk de sitt beste resultat i kommune- og fylkestingsvalg på 24 år. Som det fremgår av figur 1, representerer ingen av disse valgene noe nytt gjennombrudd, men snarere en gjenopphenting til nivået partiet befant seg på, før midten av 90-tallet. Det er likevel langt fra den oppslutningen de hadde ikke bare i storhetstiden på 50- og 60-tallet, men også langt ut på 70- og 80-tallet. Det er også grunn til å spørre seg om ikke resultatet på 31,7 prosent ved kommunevalget er et resultat av helt andre ting enn økt oppslutning om sosialdemokratiet. Før tragedien inntraff 22. juli, lå Arbeiderpartiet an til å gjøre sitt svakeste kommunevalg siden 1925. På meningsmålingene i både juni og juli lå partiet på rundt 27 prosent oppslutning, og på flere målinger så det til og med ut til at de ikke engang ville bli det største partiet, også dette for første gang siden 1925.

Mye tyder på at fremgangen til Arbeiderpartiet gikk på bekostning av samarbeidspartnerne. Samlet sett gikk regjeringspartiene tilbake, med det resultatet at ytterligere ordførerkjeder gikk tapt, også i gamle bastioner som Odda, Notodden og Rana. Av de ti mest folkerike kommunene i landet, er i dag åtte styrt av blå partier eller koalisjoner. Både i Oslo og Bergen fikk Høyre-ledede byråd fornyet tillit, og i Tromsø betydde valget slutten på 12 år med Arbeiderpartistyre. Av de store kommunene, var det bare i Fredrikstad at Arbeiderpartiet tok tilbake ordførervervet. Mens både Oslo og Bergen var styrt av Arbeiderpartiet i totalt 22 av de første 30 årene etter krigen, har partiet siden 1975 hatt ordfører og/eller byrådsleder i henholdsvis 5 og 10 år i de respektive storbyene. Med om lag én av seks innbyggere bosatt i disse to byene, sier det seg selv at dette betyr mye også for det store bildet.

Det samme mønsteret er tydelig også på riksplan. I perioden 1945–61 styrte Arbeiderpartiet alene, og i periodene 1961– 65 og 1973–81 styrte de med SF/SV som eneste støtteparti. Siden den gang har de vært tvunget til å mobilisere støtte fra minst ett tradisjonelt borgerlig parti for å kunne gjeninnta regjeringskontorene – enten de har støttet mistillitsforslag mot borgerlige regjeringer, som FrP i 1986 og Høyre og FrP i 2000, blitt en del av det parlamentariske grunnlaget som Senterpartiet etter fiaskoen med Syse-regjeringen i 1990, eller blitt en del av en sosialdemokratisk ledet koalisjon som Senterpartiet siden 2005. Figur 2 illustrerer dette. Ikke siden 1969 har Arbeiderpartiet fått større oppslutning i valg sammen med andre venstrepartier, NKP og fra 1961 også SF, enn Høyre og deres alliansepartnere. Valgene i 1993 og 1997 er utelatt fra figuren på grunn av den politiske unntakstilstanden i forbindelse med EU-kampen i 1993 og den midlertidige situasjonen med tre politiske poler i forbindelse med sentrumsalternativet i 1997. Det er imidlertid verdt å merke seg at også Senterpartiet er regnet inn blant Arbeiderpartiets allierte fra 2001, men selv med Senterpartiet på laget, ble 2001 etterkrigstidens nest svakeste valg for Arbeiderpartiets blokk. Verken i 2005 eller 2009 maktet denne blokken å kopiere resultatene fra perioden 1945–69.

Denne nedadgående tendensen er ikke særnorsk. En tilsvarende nedgang i oppslutning både for sosialdemokratiet alene og sammen med tradisjonelle allierte er merkbar i hele Vest-Europa. Det samme er tendensen til at sosialdemokratene må inngå stadig bredere allianser for å oppnå flertall, med de følgene det har for politikken. Tabell 1 viser utviklingen i oppslutning om de sosialdemokratiske partiene i Vest-Europa, med unntak av Portugal, Spania og Hellas, som først kunne skilte med demokratiske valg på 70-tallet, og i Italia, der partifloraen både før og etter det gamle partisystemets sammenbrudd på 90-tallet gjør en sammenligning ganske meningsløs.¹ Som i Norge viser tallene en utvikling med en storhetstid på 50- og 60-tallet, en noe lavere oppslutning på 70- og 80-tallet og en dramatisk nedgang på 90- og 00-tallet.

Oppslutningen om sosialdemokratene var relativt stabil gjennom hele 90-tallet. Det var følgelig først og fremst nye allianser som brakte sosialdemokratene til makta i 12 av 15 EU-land. I flere land inngikk sosialdemokratene allianser med grønne partier, enten som støttepartier eller regjeringspartier. Selv om de fleste av disse oppsto på venstresida, har de, etter at de ble etablert som store partier, gjort det de kan for å fremstille seg som sentrumspartier som kan samarbeide med de fleste. Både i Tsjekkia og Irland har de vært partnere i konservative regjeringer, og både i Tyskland og Sverige flørter de i dag åpenlyst med de borgerlige partiene. Også i Norge, der De Grønne fikk et slags gjennombrudd ved valget i år, har de lagt stor vekt på at de ikke tilhører noen blokk. Mens både de sosialdemokratiske partiene og det som gjerne omtales som venstresosialistiske partier, i hvert fall programmatisk og retorisk, har fokusert på velferd og utjevning, er det vanskelig å se noen klar holdning til sosiale spørsmål blant de grønne partiene. Tvert imot mener flere grønne partier at tradisjonelle venstreholdninger til sosiale spørsmål står i strid med økologiske prinsipper.

Danmark

Høstens danske valg, der sosialdemokratene etter ti år i opposisjon var en del av den seirende koalisjonen, illustrerer også det samme mønsteret. Riktignok gikk Enhedslisten, som ofte omtales som Rødts danske søsterparti, betydelig frem, men ikke mer enn Socialdemokraterne og Socialistisk Folkeparti gikk tilbake. Mens Socialdemokraterne gjorde sitt svakeste valg siden før annen verdenskrig, mistet Socialistisk Folkeparti nesten en tredel av sine representanter. Forskjellen var Venstres danske søsterparti, med det noe misvisende navnet Radikale Venstre, som gjorde et brakvalg, noe som har allerede fått følger. Den nye regjeringen har allerede godtatt pensjonsreformen som uthuler Danmarks svar på AFP, og valgløftet om en millionærskatt ble fort lagt vekk. Regjeringsskiftet kommer trolig til å bety at utlendingspolitikken får et noe mer menneskelig ansikt, og i utenrikspolitikken vil antakelig det såkalte FN-sporet bli noe mer fremtredende enn de siste ti års blinde lojalitet til amerikansk alenegang. Men det er lite som minner om en tradisjonell sosialdemokratisk økonomisk politikk i det som så langt er lagt frem.

En passiv revolusjon

Det var ikke bare velgerpreferansene som endret seg på første halvdel av 70-tallet, perioden markerte også slutten på etterkrigstidens korporative liberalisme. Et viktig fundament for den korporative liberalismen var at vekst i forbruk og produksjon ble sett i sammenheng. Krisa i mellomkrigstiden, mente man, var et resultat av fallende etterspørsel og manglende vilje hos myndighetene til å gjøre noe med dette. Dette utløste en nedadgående spiral, der voksende arbeidsløshet og manglende realisering av merverdien gjensidig forsterket hverandre. Etter den andre verdenskrigen var det derfor en allmenn oppfatning at man måtte motvirke denne spiralen, i et samarbeid mellom stat, arbeid og kapital, og gjennom såkalte motkonjunkturtiltak. Dette betydde at når produksjonen stagnerte, måtte man svare med lønnsøkninger for å få den opp igjen, samtidig som inflasjonen ville sikre avkastning på investert kapital. For statens del, betydde det på den ene siden en skattepolitikk som oppmuntret til forbruk, og på den andre siden utbygging av velferdsordninger som skapte forutsigbarhet for arbeiderklassen i rollen som konsumenter.

Den korporative liberalismen var en politikk, eller mer presist, et produksjonsregime, som passet sosialdemokratiet godt. Selv om sosialdemokratiet som politisk bevegelse oppsto i konfrontasjonen mellom arbeid og kapital, hadde svaret på krisa i de landene der de fikk makt, allerede i 30-årene vært en variant av denne motkonjunkturpolitikken. Annen verdenskrig og alliansen med et tilsynelatende progressivt USA under Roosevelt styrket denne tendensen. Selv om det fortsatt fantes krefter i de sosialdemokratiske partiene som ville konfrontere kapitalen, hadde disse liten innflytelse på den praktiske politikken. Partiene ble i stedet politiske talerør for etterkrigstidens klassekompromiss, der kapitalismen ble tatt for gitt og arbeiderklassens interesser ble tatt hensyn til innenfor disse rammene. Med kontroll over fagbevegelsen, ble sosialdemokratiet helt avgjørende for at dette klassekompromisset kunne settes ut i livet, noe de også gjorde med liv og lyst.

Den korporative liberalismen var basert på ideen om at motkonjunkturpolitikken ville forebygge kriser i kapitalismen. Den krisa som inntrådte rundt 1970, viste at dette var feil. Som i mellomkrigstiden opplevde kapitalen stadig større vanskeligheter med å få realisert merverdien, og inflasjonen maktet ikke å snu på dette. Såkalt stagflasjon, stagnasjon kombinert med inflasjon, noe som i henhold til teorien ikke skulle være mulig, viste seg nettopp å være det. Dette innvarslet en hegemonikrise for den korporative liberalismen. Som Antonio Gramsci understreket i de skriftene han skrev i de italienske fascistenes fengsler i mellomkrigstiden, regjerer ikke en klasse bare ved hjelp av åpenlyse tvangsmidler. En hegemonisk klasse eller del av en klasse, mente han, er kjennetegnet ved at den oppnår støtte utover seg selv og er i stand til å styre basert på dette hegemoniet. En hegemonikrise oppstår når dette hegemoniet er i fare.²

Den korporative liberalismen var ikke bare understøttet av de sosialdemokratiske partiene. Også de borgerlige partiene baserte mye av sin praktiske politikk på lignende prinsipper. I Norge ble for eksempel Folketrygden vedtatt innført under Per Bortens borgerlige firepartiregjering. Det fantes imidlertid også enkelte dissidenter, ikke minst i USA. Mens den korporative liberalismen baserte seg på relativt lukkede økonomiske systemer, baserte nyliberalistene seg først og fremst på eksportrettet industri og handels- og pengekapital. Økonomer som Milton Friedman og Friedrich von Hayek hadde lenge møtt mer eller mindre døve ører når de mente at motkonjunkturpolitikk bare utsatte og forsterket de latente krisene. Optimal ressursutnyttelse, mente de, var det bare markedskreftenes usynlige hånd som kunne garantere, og selv om de ikke nektet for at det ville være midlertidige problemer forbundet med å slippe markedskreftene fri, så ville de være mindre enn alternativet.

Både Friedman og Hayek fungerte i perioder som rådgivere for Augusto Pinochets militærdiktatur, som kom til makten i Chile i 1973. Men det er særlig Storbritannia under Margaret Thatcher fra 1979 og USA under Ronald Reagan fra 1981 som i ettertiden har blitt stående som symbolene på nyliberalismens gjennombrudd. Nyliberalismen har riktignok ikke klart å unngå kriser, noe ikke minst den økonomiske situasjonen i store deler av den vestlige verden i dag bærer vitnesbyrd om, men, i motsetning til den korporative liberalismen har den heller ikke gitt slike løfter. Nyliberalistenes svar er snarere at omfanget av både dagens krise og krisa i 1987 har å gjøre med at alt for mange etterlevninger etter den korporative liberalismen henger igjen. Vel så alvorlig er det, eller burde det være, at veksten fortsatte å falle i denne perioden, fra 4,9 prosent årlig vekst i BNP i OECD-landene i perioden 1960–73 til 1,8 prosent i perioden 1989–95³. Foreløpig har likevel ikke dette rokket ved nyliberalismens hegemoni, selv om det er ting som tyder på at en ny hegemonikrise kan være under oppseiling.

Skiftet fra korporativ liberalisme til nyliberalisme er det Gramsci omtalte som en passiv revolusjon. En passiv revolusjon er herskerklassens svar på en hegemonikrise, der det blir gjort omfattende endringer, som ikke endrer på de grunnleggende klasserelasjonene. Det reflekterer snarere endrede maktforhold innenfor herskerklassen, der én fraksjon innenfor borgerskapet, det vil si representanter for én bestemt type kapitalisme, vinner hegemoni i klassen på bekostning av en annen. Endrede konfigurasjoner innenfor herskerklassen, det vil si endrede maktforhold med påfølgende endringer i hvordan kapitalismen fremtrer, gjør ikke noe med klassens hegemoni, det bare endrer innholdet i den hegemoniske kontrollen klassen har over samfunnet som sådan.

Et nyliberalt sosialdemokrati

Etterkrigstidens sosialdemokrati hadde på mange måter en dobbel klassekarakter. Erik Olin Wright skiller mellom grunnleggende og umiddelbare klasseinteresser. Der en klasses umiddelbare interesser kretser rundt reformkamp innenfor et gitt produksjonssystem, består dens grunnleggende interesser i de interessene som eksisterer dersom produksjonssystemet ikke tas for gitt. For arbeiderklassen under kapitalismen består de grunnleggende interessene i å erstatte kapitalismen med sosialisme, mens de umiddelbare interessene får uttrykk i reformkamper.⁴ Ut fra et slikt perspektiv er det klart at sosialdemokratiet ved makten aldri har vært noe uttrykk for arbeiderklassens grunnleggende interesser. Men så lenge de har stått og står for reformer som støtter opp under arbeiderklassens umiddelbare interesser, sammenlignet med alternativet, noe de både har gjort og fortsatt i en viss utstrekning gjør, bør de samtidig betraktes som arbeiderpartier.

En klasses umiddelbare interesser, er imidlertid ikke alltid åpenbare, og de kan også være forskjellige og til dels også motstridende på tvers av ulike segmenter innenfor klassen. For eksempel kan det fort oppstå motstridende umiddelbare interesser mellom faglært og ufaglært arbeidskraft, mellom hånds- og åndsarbeidere, mellom ansatte i privat og offentlig sektor, mellom ansatte i eksportrettet og nasjonalt innrettet industri, mellom kjønn, nasjonaliteter, kulturer osv. Når maktforholdene innenfor borgerskapet endrer seg, og med dette det kapitalistiske produksjonsregimet, vil også de umiddelbare interessene bli desto mer uklare og, i hvert fall tilsynelatende, motstridende. Et typisk eksempel på dette, er forholdet mellom privat og offentlig sektor. Under den korporative liberalismen, var det sjelden noe spørsmål om det offentlige burde ha ansvaret for en rekke sentrale oppgaver. I dag, derimot, hender det ikke sjelden at motstandere av privatisering blir møtt med påstander om at de rakker ned på ansatte i privat sektor når de peker på følgene av privatisering. Det er, med andre ord, slett ikke merkelig at 70-tallet også ble en periode med store brytninger innenfor sosialdemokratiet. Resultatet av disse brytningene, derimot, åpenbarte også sosialdemokratiets grunnleggende klassekarakter innenfor nyliberalismen.

Arbeiderpartiet har i Norge fått mye helt rettmessig kritikk fra venstre og, dog i noe mindre monn, fra fagbevegelsen for ikke bare å akseptere nyliberale reformer, men også for å være en pådriver for dem. Allerede før Kåre Willoch inntok statsministerkontoret, hadde Arbeiderparti-regjeringen forlatt motkonjunktur- og lavrentepolitikken, vedtatt en pris- og inntektsstopp og dreid skattleggingen fra direkte til indirekte skatter. Det var også under Arbeiderpartiets ledelse Posten og NSB ble omgjort til særlovsselskaper, markedsprinsipper ble innført som styringsprinsipp i helsesektoren og privatiseringsprosessen i Telenor og Statoil begynte. På kommunalt nivå betydde det lite hvem som styrte da transport- og kraftselskaper gradvis ble fristilt og solgt. Det har ikke vært noen merkbar forskjell på implementeringen av prinsipper fra privat sektor i offentlig styring.⁵ Under den rød-grønne regjeringen har det såkalte skatteløftet vært det styrende prinsippet for offentlige finanser. Dette prinsippet, som i korthet betyr at skatte- og avgiftsnivået skal ligge på det nivået Per Kristian Foss satte det til i 2004, har satt en effektiv stopp for investeringer både i velferd og offentlige infrastruktur.

Også ellers i Europa har sosialdemokratiske regjeringer gått i spissen for nyliberale reformer. I perioden 1997–2002 klarte de franske sosialdemokratene å gjennomføre en privatiseringsprosess som fikk de konservative forgjengerne til å fremstå som svært moderate. Rundt 900 statlige selskaper ble hel- eller delprivatisert, deriblant France Telecom, Air France og flere store banker. Regjeringen innførte også en arbeidstidsreform, som på den ene siden reduserte arbeidsuka fra 39 til 35 timer, men som på den andre siden ga rom for mye større grad av fleksibilitet og såkalt lokal tilpasning, og som også i ettertid har skapt et større press på lønningene til franske arbeidere, særlig i privat sektor.

I Tyskland var det en sosialdemokratisk regjering som iverksatte de såkalte Hartzreformene. Den mest kontroversielle reformen var en arbeidsmarkedsreform som reduserte arbeidsløshetstrygden betraktelig og gjorde den til en behovsprøvd ytelse der ikke bare den arbeidsløses situasjon ble tatt i betraktning, men også ektefellens inntekt. Innretningen av reformen innebærer også et press på lønnsnivået, siden arbeidsløse ofte blir pålagt å takke ja til jobber under minstelønnsnivået. Reformen avfødte noen av de største protestene Tyskland har sett etter annen verdenskrig, og var også avgjørende for at det sosialdemokratiske partiet sprakk og gikk på et brutalt nederlag ved valget i 2005, et nederlag de fortsatt er dypt preget av.

Skattepolitikken viser et lignende mønster. Det var sosialdemokraten Gerhard Schröder som reduserte den maksimale prosentsatsen på inntektsskatt fra 53 prosent, som den var under kristendemokraten Helmut Kohl, til 42 prosent. En tilsvarende reform ble vedtatt og iverksatt av den sosialdemokratiske regjeringen i Frankrike. I perioden rundt 2000 benyttet også flere europeiske sosialdemokratiske regjeringer, blant annet i Tyskland, Frankrike, Portugal, Storbritannia og Italia, makten til å kutte i selskapsskatten. Dette står i et særlig grelt lys når man vet at Spania og Belgia, to av de tre EU-landene som ikke hadde sosialdemokrater ved makten, holdt den stabil. I dag har det faktisk gått så langt at en rekke prominente rike har bedt om å få betale mer skatt. Ett av landene der det i skrivende stund vurderes er Spania, der den sittende sosialdemokratiske regjeringen, i et desperat forsøk på å beholde makten, planlegger å gjeninnføre en ekstraskatt for de rikeste, en skatt de selv avskaffet i 2008.⁶

Europeisk integrasjon

For å forstå sosialdemokratiets tilpasning til nyliberalismen, er det ikke mulig å komme utenom EU og dets forløpere. Selv om EU aldri har vært noe sosialdemokratisk prosjekt, er det ikke til å komme forbi at sosialdemokrater har vært svært viktige i utviklingen av EU. Tre av de seks statslederne som underskrev Romatraktaten i 1957, var sosialdemokrater, og både i Norge og Danmark var det sosialdemokratiske regjeringer som ledet kampanjene for å innlemme landene i EEC i 1972. Flere av de institusjonene som ble opprettet i de første 15 årene, var, videre, spesifikt innrettet på å skape et felles rammeverk for en korporativ liberalisme.

Det har imidlertid vært flere problemer med overnasjonalitet. Uten en felles pengeog rentepolitikk var det så godt som umulig å skape en felles korporativ-liberalistisk struktur. Uten felles skattemyndighet var det like umulig å skape felles velferdssystemer. Mens det første i dag er en realitet, dog under den nyliberalistiske ortodoksien, er det siste fortsatt i det blå, men det er heller ikke av vesentlig betydning for nyliberalismen. I tillegg kommer selvsagt fraværet av en felles europeisk offentlighet med en felles politisk og faglig arena.

Mens overnasjonaliteten vanskelig kunne løse Europas utfordringer fra et korporativt liberalistisk ståsted, var det desto mer effektivt som et nyliberalistisk redskap. Medlemslandene, med unntak av Storbritannia, der Thatcher for lengst hadde erklært krig mot arbeiderklassen, befant seg rundt 1980 i et spenningsfelt mellom korporativ liberalisme og nyliberalisme. Hele EF-prosjektet fremsto som relativt ubetydelig, en fase som siden har blitt omtalt som euroskerose, men da European Round Table of Industrialists, en klubb for direktører i viktige europeiske bedrifter, lanserte ideen om et felles marked, ble dette tatt imot med åpne armer, også av sosialdemokrater flest, med unntak av i Danmark. Den franske sosialdemokraten Jacques Delors, som fra 1984 ledet EF-kommisjonen, står i ettertiden som den fremste pådriveren for prosjektet.

Prinsippene bak det indre markedet bør være kjent, med felles regler for handel og finans. Medlemslandene står i prinsippet fortsatt fritt når det gjelder sosial- og lønnspolitikk, men dette er nå løsrevet fra de økonomiske virkemidlene. Den økonomiske krisa viser dette i all sin grusomhet. I Øst-Europa er det for eksempel bare Polen og Tsjekkia som har sluppet unna de verste utslagene av krisa, men siden Polen, i motsetning til Tsjekkia, har en flytende kurs mot euroen, har de vært bedre rustet til å benytte seg av pengepolitikken for å demme opp. Slovakia, derimot, som gikk over til euro i 2009, har frasagt seg alle disse virkemidlene, med forferdelige resultater.⁷

Medlemslandene er heller ikke i stand til å benytte seg av rentepolitiske virkemidler for å få hjulene i gang i eget land. Det er det kun den europeiske sentralbanken, som står utenfor politisk kontroll, som kan. Dette, kombinert med strenge krav til budsjettdisiplin, fremtvinger drastiske kutt i velferdsordningene, med de følgene det har. Denne typen prosesser i for eksempel Hellas er selvsagt ikke bare sosialdemokratenes ansvar, men når lojaliteten til den europeiske sentralbanken er sterkere enn lojaliteten til velferdsstaten, illustrerer utviklingen i Hellas hvordan euroen binder et land på hender og føtter. Kontrasten til Island, der devalueringen av den islandske kronen nettopp har gjort landet i stand til å komme relativt helskinnet ut av en lignende situasjon, kunne knapt vært mer dramatisk.

I den andre enden står kapitalens fire friheter, som utøver et storstilt press både på skatte- og lønnsnivået i de enkelte landene, noe som bare forsterker disse problemene. I en oppgangskonjunktur står dette ikke i motstrid til å opprettholde de velferdsordningene som allerede eksisterer i medlemslandene, men i en nedgangskonjunktur formelig ber denne strukturen om nyliberale løsninger. Dette har fått enkelte venstreorienterte eurofanatikere, som filosofen Jürgen Habermas, til å ta til orde for å gi EU utvidede politiske fullmakter og å ilegge skatter, og dermed gjøre det til en de facto stat. Det disse derimot ikke tar i betraktning, er eksistensen av nasjonale offentligheter, med egne språk, kulturer, massemedier og politiske tradisjoner, og det samtidige fraværet av en felleseuropeisk offentlighet. Å bygge mothegemoni mot det rådende hegemoniet i en slik situasjon vil være fullstendig nytteløst, og en slik utvikling vil dermed overlate politikken til de allerede dominerende kreftene i enda større grad enn i dag.

Dette til tross, sosialdemokratiet har for lengst blitt EUs varmeste forsvarer, og forsvaret av nyliberal omstrukturering er like varmt som forsvaret for andre idealer de mener å se i den europeiske integrasjonen. EU har på denne måten vært helt avgjørende i å plassere sosialdemokratiet trygt i den nyliberalistiske leiren. I Norge ser vi dette nærmest daglig, når regjeringen, uten så mye som å mukke, implementerer direktiver fra Brüssel, og de eneste argumentene for å implementere dem er forpliktelsene Norge har gjennom EØS-avtalen.

Norge befinner seg riktignok i en helt annen økonomisk situasjon enn EU, og politikken vil ikke nødvendigvis ha de samme følgene her som i de delene av Europa som er hardere rammet av krisa. Men når for eksempel frykten for utflagging blir et argument for ikke å øke skattenivået, noe som kunne vært forhindret enkelt dersom Norge ikke hadde svelget de fire frihetene, illustrerer det også hvordan Norge, selv som ikke-medlem og selv med en regjering med en av Europas, tross alt, mest radikale regjeringserklæringer, blir bundet av integrasjonen.

Sosialdemokratiet i dag

Begrepet korporativ liberalisme viser til en liberalisme preget av samarbeid mellom de viktigste samfunnsaktørene – stat, kapital og arbeid. Riktignok ble den korporative liberalismen i flere land implementert uten spesielt stor arbeiderdeltakelse, men i de landene der sosialdemokratene hadde vunnet regjeringsmakt, fikk de sosialdemokratiske partiene en helt særegen betydning for den korporative liberalismen. Som arbeiderpartier, i den forstand at de hadde stor oppslutning i arbeiderklassen, var de på en helt annen måte enn borgerlige partier, i stand til å disiplinere klassen. Kontrasten mellom for eksempel de skandinaviske landene, der sosialdemokratiet dominerte fagbevegelsen og var det typiske regjeringspartiet, på den ene siden, og Italia og Frankrike, der de største fagorganisasjonene var kommunistiske og sosialdemokratene spilte en langt mindre fremtredende rolle, er karakteristisk i så måte.⁸ Sosialdemokratiet ble dermed en garanti for den korporative liberalismen og en kraft som kunne demme opp for mer radikale krav, i tråd med klassens grunnleggende interesser.

Under nyliberalismen, blir imidlertid samarbeidsforholdet mellom de tre partene drastisk endret. Selv om det vanskelig kan sies at det var noen likeverdighet mellom arbeid og kapital under den korporative liberalismen, ble likevel arbeiderklassen tillagt en langt viktigere betydning enn tilfellet er i dag. Motkonjunkturpolitikken var en politikk der arbeiderklassen måtte bli tatt hensyn til i dobbeltrollen som lønnsmottaker og forbruker. Når det i dag ikke skal drives motkonjunkturpolitikk, blir ikke denne dobbeltrollen så veldig viktig. Økt internasjonalisering, såkalt globalisering, og dermed en enda mer uklar sammenheng mellom disse rollene, styrker denne tendensen. Resultatet av den nyliberale politikken er privatisering, fleksibilisering og økte forskjeller. For sosialdemokratiet er imidlertid problemet at dette er langt vanskeligere å selge som arbeiderklassens umiddelbare interesser enn den politikken som kunne selges under den korporative liberalismen. Selv om forholdet mellom den norske LO-ledelsen og Arbeiderpartiet fortsatt er svært tett, gjør dette det også vanskeligere å bruke LO som et redskap for partiet og profilere seg som partiet for de fagorganiserte. Sagt på en annen måte: Den kapitalistiske formasjonen vi ser i dag, er langt dårligere tilpasset sosialdemokratiet og langt bedre tilpasset andre partier.

Sosialdemokratiets tilpasning til nyliberalismen har også innebåret en betydelig organisatorisk endring, der partipolitikken i langt større grad har blitt en karrierevei. Allerede i 1969 slo Ottar Hellevik fast at Stortinget representerte en sosial elite.⁹ Utviklingen siden den gang har fordypet dette ytterligere.¹⁰ Stortingspolitikere og regjeringsmedlemmer går sjelden tilbake til sine gamle jobber når de en gang er ferdige, og de rekrutteres i stadig økende grad fra et stadig mindre segment av befolkningen. Dette er en utvikling som er merkbar i hele Europa, og det har også trengt dypt inn i sosialdemokratiet. Når Arbeiderpartiet i Oslo mønstrer en bankdirektørfrue fra Frogner som byrådslederkandidat, og når Jonas Gahr Støre er favoritt til å overta som partileder ved neste korsvei, så gjør det noe med gjenkjennelseseffekten

Etter kommunevalget i Oslo har flere valganalytikere uttalt at årsaken til Høyres suksess er at de trenger inn i Arbeiderpartiets grunnfjell. Til en viss grad kan det være noe i dette, men som ved tidligere valg, viser resultatet at Høyres suksess først og fremst har å gjøre med at Oslo Vest har langt høyere valgdeltakelse enn Oslo Øst. Det er også her mye av nøkkelen ligger, men Arbeiderpartiet synes bare i begrenset grad til å være villig til å gjøre noe med det. I forbindelse med valget inngikk partiet en avtale med Huseiernes landsforbund om ikke å innføre eiendomsskatt. I 1995 hadde Oslo kommune 533 millioner kroner i inntekter fra eiendomsskatt, beløpet ville antakelig blitt betraktelig høyere i dag, og dette er penger som kunne vært brukt systematisk til en sosial utjevning mellom øst og vest. Inntektene ville først og fremst kommet fra eiendomsbesittere på Oslo Vest, og, brukt på tiltak i øst, ville dette gitt en betydelig omfordelingseffekt. Selv om et program for en slik omfordeling ville vist en vilje til å gjøre noe med det dagens byråd ikke er interessert i å gjøre noe med, valgte de heller å hoppe da Peter Batta sa «hopp,» og dermed tilfredsstille ønskene til Høyres kjernevelgere, som uansett ikke ville stemt for et nytt byråd. Dette ville selvsagt ikke vært noen garanti for et annet utfall av valget, men det ville vist at det finnes et alternativ til den delte byen som høyresida er så oppsatt på å beholde.

Sosialdemokratiets utfordringer

Dette betyr ikke at løsningen på sosialdemokratiets krise ligger i å vende tilbake til den korporative liberalismen. Den var bygget på en idé, idéen om at det var mulig å unngå kriser i kapitalismen. Dette viste seg ikke å holde vann. Forslag om å vende tilbake til Keynes’ teorier bør derfor mottas med forsiktighet.¹¹ Det er ikke mulig å vende tilbake til tidligere tiders strukturer, det er de eksisterende strukturene som må utfordres. Da han ble valgt til Labour-leder, uttalte Ed Miliband at de situasjonene der partiet har nytt størst suksess, er de situasjonene der de har våget å utfordre den konvensjonelle visdommen. Selv om det så langt tyder på at det er langt mellom liv og lære for Miliband, er dette en viktig erkjennelse.

Hellas var, frem til den nye samlingsregjeringen ble innsatt, et av få land i Europa der sosialdemokratene har styrt alene de senere årene. Landets historie, med militærdiktatur frem til 1974, har riktignok bidratt til å gjøre landets sosialdemokratiske parti PASOK til noe annet enn søsterpartiene i land som ikke har denne historien, men det er av mindre betydning i denne sammenhengen. Hellas var det siste landet som fikk lov til å slutte seg til euroen før den ble innført, og mange har i ettertid påpekt at dette var et uheldig valg, både for euroens og Hellas sin egen del. Hellas har et merkbart lavere produktivitetsnivå enn resten av euroområdet, og innføringen av euroen resulterte i første omgang i en betydelig prisøkning. Likevel er den gjelda landet har pådratt seg en gjeld som er basert på euroen, og dermed produktivitetsnivået i hele eurosonen. Dette gjør også etableringen av en eventuell ny drakme langt mer kostbart enn det ville vært å beholde den gamle. I alle tilfeller har Hellas nå gått med på omfattende kuttpakker i regi av IMF og EU. Utgiftene i offentlig sektor kuttes, inkludert offentlige lønninger og velferdsytelser, og personbeskatningen økes – alt dette for å få lov til å penger av IMF og EU for igjen å kunne betale ned den gjelda de har.

Under korporativt liberalistiske styreformer, ville løsningen antakelig heller ligget i en bevisst motkonjunkturpolitikk, der arbeiderklassens kjøpekraft ble økt, ikke redusert, og inflasjonen brukt som redskap til å redusere gjelda. Det siste ble gjort i Argentina, som opplevde noe av det samme i 2001. Den argentinske pesoen ble løsrevet fra dollaren, og de argentinske myndighetene under Nestor Kirchner forhandlet frem avtaler med kreditorene der de aksepterte å slette en del av gjelden mot at resten ble betalt. I 2005, da støvet la seg, hadde gjelden blitt redusert til en tredel, og var dermed mye enklere å håndtere.¹² Dette er også en mulighet i Hellas. Det er også mulig å øke skattene slik at det er de som er ansvarlige for krisa som må betale, ikke vanlige folk. Av lojalitet til nyliberale prinsipper, velger imidlertid PASOK ikke å gjøre dette – på tross av at denne politikken har redusert oppslutningen deres fra valget i 2009 til det halve.

Selv om Norge ikke er like hardt rammet av krisa, får den nyliberale politikken utslag også i Norge. Skoler, veier og jernbane forfaller, sykehus legges ned og velferdsytelser er under press. Samtidig vokser det private forbruket. Både SV og SP har tatt til orde for å forlate skatteløftet og å bruke økte skatter til å overføre nødvendige midler fra privat til offentlig konsum, men dette har blitt hamret ned av Arbeiderpartiet, som tydeligvis ikke ser noe galt i at kjøpesentre og badeland blir prioritert fremfor fritidssentre og svømmehaller. En snuoperasjon vil selvsagt bli kraftig kritisert av høyresida, men målet for en regjering, som liker å fremstå som en venstreorientert regjering, bør heller ikke være å tilfredsstille høyresida. Når statsbudsjettet knapt klarer å gjøre Siv Jensen sjokkert, bør det alene få enkelte varsellamper til å blinke. Den venstreorienterte tenketanken Manifest Analyse har for eksempel beregnet at man ved å sløyfe rentefradraget på lån over 2 millioner kroner vil gi en inntekt på 10 milliarder, mens en omsetningsavgift på 0,5 prosent på børsen, tilsvarende det Storbritannia har, og også hadde under Thatcher, vil føre til ytterligere 12 milliarder i inntekter.¹³ Dette vil ikke ramme folk flest, det vil ramme dem som allerede har mest, og som uansett ikke vil stemme Arbeiderpartiet. Når i tillegg meningsmålinger viser at et klart flertall av de spurte gjerne betaler mer skatt dersom de får noe tilbake for det, er det vanskelig å se noe fornuftig resonnement bak denne motviljen, annet enn rent ideologiske årsaker.

Det er ikke tvil om at nyliberalismen etter 2008 har opplevd en hegemonikrise. Sosialdemokratiet har bare i meget begrenset grad maktet å utnytte denne hegemonikrisen. Det er heller ikke overraskende. Det var heller ikke slik at alle høyrepartiene valgte nyliberalismen som løsning. I USA var det for eksempel republikaneren Richard M. Nixon, en av de mest reaksjonære presidentene i USA etter annen verdenskrig, som sto bak et av de mest drastiske korporativt liberalistiske tiltakene siden Roosevelts tid, da han avskaffet Bretton Woods-systemet med fast vekslingskurs mellom en rekke valutaer og dollaren. En annen forskjell er at nyliberalismen hadde det Gramsci kalte organisk intellektuelle, det vil si opinionsskapere for et nytt hegemoni. Når imidlertid kritikere av nyliberalismen i dag kommer med sine løsninger, er de ofte basert på ideen om at den korporative liberalismen vil kunne forhindre nye kriser. Det vet man at den ikke kan, og derfor lyder det faktisk mer plausibelt når nyliberalister legger skylden på de landevinningene fra den korporative liberalismens tid som har blitt videreført under nyliberalismen.

Mothegemoni

Sosialdemokratiet har hatt store problemer med å tilpasse seg nyliberalismen. På den ene siden har sosialdemokrater ikke stått tilbake for andre partier når nyliberale reformer skal vedtas og gjennomføres. På den andre siden forsøker de å bevare restene av den korporative liberalismen, om ikke nødvendigvis så helhjertet, så i hvert fall i større grad enn de fleste, men ikke nødvendigvis alle, tradisjonelt borgerlige partier. Dermed havner de i en stadig bredere spagat. Årsakene til dette er flere, men en viktig faktor, er at mens massepartiet er godt tilpasset en korporativ liberalisme, passer mer toppstyrte og nettverksorienterte partier bedre til nyliberalismen.

Fremfor alt viser likevel sosialdemokratiets krise de sosialdemokratiske partienes store kapitalistiske dilemma. Da Arbeiderpartiet forlot den revolusjonære linja, også programmatisk, i 1933, var de blant de siste sosialdemokratiske partiene i verden som gjorde dette. Sosialdemokratiet er ikke en bevegelse for arbeiderklassens grunnleggende interesser, men kan, i sine beste stunder, være en bevegelse for arbeiderklassens umiddelbare interesser. Overgangen fra korporativ liberalisme til nyliberalisme har forsterket dette dilemmaet ved at det har blitt mye vanskeligere å kombinere arbeiderklassens umiddelbare interesser med interessene, både de umiddelbare og de grunnleggende, hos den hegemoniske klassefraksjonen innenfor borgerskapet.

Finanskrisa har helt klart beredt grunnen for en hegemonikrise for nyliberalismen. Hva dette vil kunne resultere i, er imidlertid et helt annet spørsmål. Protestene i Hellas og andre land som er hardt rammet av krisa, viser at det eksisterer motstand. Occupy Wall Street-bevegelsen, som i følge en meningsmåling presentert av anerkjente Time Magazine 13. oktober, har langt større sympati i den amerikanske befolkningen enn den mye mer omtalte Tea Party-bevegelsen, er et annet eksempel på det samme. Det som vil være avgjørende, er likevel om det etableres et mothegemoni. Også innenfor deler av borgerskapet er det i dag en gryende forståelse av at nyliberalismen ikke er optimal. Om noen av disse kreftene får gjennomslag, og om de kan bygge allianser med protestene mot nyliberalismen og derigjennom bli i stand til å gjennomføre en passiv revolusjon, gjenstår å se. Hvilke krefter som da eventuelt vinner frem og hvordan et nytt produksjonsregime vil kunne manifestere seg, er også helt åpent. For sosialdemokratiet er det imidlertid helt avgjørende å ta stilling til dette.

Om man likevel skal se på tegn i tiden, er det ikke usannsynlig at en eventuell bevegelse vil kunne gå i retning av en konfigurasjon der enkelte trekk fra den korporative liberalismen får en renessanse. Dette kan også gi sosialdemokratiet en slags renessanse, selv om det selvsagt ikke vil bli på samme måte som i etterkrigstiden. Uansett er det viktig ikke å miste av syne at enhver kapitalistisk konfigurasjon er kapitalistisk, med de lovmessighetene, eller utviklingstendensene, det innebærer. Så lenge ikke disse grunnleggende motsigelsene endrer seg, vil det, med mer eller mindre jevne mellomrom, oppstå kriser av større eller mindre omfang. Og sosialdemokratiet vil, som enhver annen politisk bevegelse, både prege og bli preget av det som skjer.

Noter:

1. Gerrasimos Moschonas, «The Electoral Dynamics of European Social Democratic Parties, 1950-2009» i James Cronin, George Ross og James Shoch, What’s Left of the Left, Durham: Duke University Press, 2009, s. 53.
2. For en nærmere beskrivelse av Gramscis hegemonibegrep, se Roger Simon, «Om Gramscis hegemonibegrep» i Rødt! nr. 1/2005
3. Johan Petter Andresen, «AKPs nye program – et tilbakeskritt i forståelsen av det kapitalistiske systemet» i Røde Fane nr. 2/2002
4. Erik Olin Wright, Class, Crisis and the State, London: Verso Books, 1978
5. Se f.eks. Peder Martin Lysestøl og Roar Eilertsen, Den nyliberale revolusjonen, Oslo: De Facto, 2001
6. Denne artikkelen er skrevet før det spanske valget 20. november, et valg alt tyder på at den sittende sosialdemokratiske regjeringen vil tape så det synger etter.
7. Jane Hardy, «Krise og økonomisk nedtur i Øst- og Sentral-Europa» i Rødt! nr. 1/2011
8. Leo Panitch, «Trade Unions and the Capitalist State» i New Left Review nr. 125, januar 1981
9. Ottar Hellevik, Stortinget – en sosial elite?, Oslo, Pax, 1969
10. Hanne Marthe Narud, «Det norske Storting: Et ’folketing’ eller en samling ’politiske broilere’?» i Norsk statsvitenskapelig tidsskrift nr. 4/2006 
11. Se Ismail Hossein-Zadehs artikkel «Keynesianske myter og illusjoner» i dette nummeret av Rødt!
12. Rick Wolff, «Hellas og statsgjeld» i Rødt! nr. 2A/2010
13. Manifest Analyse, Velferd eller skattestopp, Oslo: Manifest Analyse, 2010

  

I månedsskiftet november/desember er det igjen en stor klimakonferanse, CO P 17, på stammespråket til klimaforhandlere og – aktivister. Ministre og rådgivere fra de fleste land i verden, tusenvis av aktivister og profesjonelle lobbyister vil møtes i Durban i Sør- Afrika.
Men vil det komme noe ut av konferansen – og vil det i så fall være bra eller dårlig?

Aksel Nærstad er utviklingspolitisk seniorrådgiver i Utviklingsfondet

For to år siden var forventningene skyhøye til klimatoppmøtet i København, COP 15. Det sto om jordas framtid. Statslederne måtte bli enige om drastiske kutt i klimagassutslippene for at ikke hele menneskehetens framtid skulle settes på spill. Og de måtte bli enige om finansiering av klimatilpasningstiltak i utviklingsland. Men de ble ikke enige om noe annet enn en uforpliktende og vassen slutterklæring som knapt er verdt papiret den er skrevet på.

For ett år siden ble den 16. konferansen for landene som har undertegnet FNs klimakonvensjon, avholdt i Cancun i Mexico. Den ble av mange sett på som et skritt i riktig retning fordi forhandlingene ikke brøyt sammen, og fordi man på en del punkter kom fram til vedtak. Men noen forpliktelser til kutt i utslippene ble landene ikke enige om, og heller ikke hvor pengene til den årlige støtten til utviklingsland på 30–100 milliarder dollar skulle komme fra.

Når jeg er til stede på slike store konferanser, dukker ofte en forsnakkelse fra den svenske statsministeren Olof Palme opp i tankene mine. Da han avsluttet FNs første store miljøkonferanse, i Stockholm i 1974, sa Palme at menneskeheten sto ansikt til ansikt med veldig alvorlige miljøproblemer, og han fortsatte med å si:

Vi står på kanten av stupet, og med denne konferansen har vi tatt et langt steg framover.

Til neste år er det 20 år siden den store miljø- og utviklingskonferansen i Rio de Janeiro i Brasil, Earth Summit. Der ble også klimakonvensjonen undertegnet. Alle regjeringene i de rike landene har i alle fall de siste 20 årene vært fullstendig klar over at klimagassutslippene gjennom det siste hundreåret og vel så det fra de rike landene, ødelegger livsgrunnlaget for hundrevis av millioner mennesker nå. Statsledere, regjeringer og parlamentsmedlemmene har også, med noen få unntak som enkelte FrPere og desslike, vært fullstendig klar over at for hver dag de store klimagassutslippene fra de industrialiserte landene får fortsette, så tar det livet av mennesker i fattige land, og tar livsgrunnlaget vekk for framtidige generasjoner. Men klimagassutslippene har fortsatt å øke, og ligger langt unna det som er miljømessig bærekraftig.

Om ei gruppe mennesker, for eksempel deltakere på et debattmøte om klimapolitikk, hadde gått ut og ramponert alle bilene som sto utenfor, hadde det ikke tatt mange minuttene før politiet hadde vært på plass. Deltakerne hadde, med rette, fått bøter og muligens fengselsstraff. Men statsledere, regjeringsmedlemmer og medlemmer av parlamentene som er politisk ansvarlig for at de store klimagassutslippene fortsetter, de går fri.

På god vei mot katastrofe

De fleste regjeringer har stilt som målsetting at klimaendringene ikke skal føre til mer enn 2 graders temperaturøkning i forhold til førindustriell tid. Det blir etter all sannsynlighet også vedtatt som en målsetting i Durban. Men klimaendringene rammer hardt allerede nå med en temperaturøkning på ca 0,7 grader i forhold til førindustriell tid. Særlig hardt rammes bønder i utviklingsland. En temperaturøkning på to grader vil skape hundrevis av millioner klimaflykninger, redusere matproduksjonen i utviklingsland og sannsynligvis øke antall mennesker som sulter. Det såkalte «to-gradersmålet» handler likevel mer om avledningsmanøver og skuebrød enn om realiteter for de aller fleste politikere. De konkrete målsettingene og tiltakene som de rike landene la fram under toppmøtet i København i 2009, vil føre til rundt 4 graders temperaturøkning. Da kan the tipping point være nådd – at det ikke lenger vil være mulig å redusere temperaturøkningen og forhindre naturkatastrofer av uante dimensjoner.

I 2010 var det en dramatisk økning i de globale klimagassutslippene. De økte med hele 6 %, mens gjennomsnittet per år for perioden 2000–2009 var en øking på 1,6 % og på 1990-tallet 1,1 %. Med bakgrunn i de nye dataene for 2010, uttalte sjefsøkonomen i det Internasjonale energibyrået (IEA), to Fatih Birol, at målsettingen om å holde den globale temperaturstigningen under 2 grader var «en fin utopi».² Lord Stern som skreiv den omfattende rapporten om klimaendringer og økonomi i 2006, som fikk store internasjonal oppmerksomhet, uttalte samtidig at med bakgrunn i disse tallene og beregninger fra det internasjonale klimapanelet (IPCC) så er sjansen rundt 50 % for at det vil bli en temperaturstigning på 4 grader.³

Hvem er de store «synderne»?

For å forhindre alvorlige klimaendringer kan det gjennomsnittlige utslippet av klimagasser per innbygger på jorda være omtrent ett tonn CO²-ekvivalenter. Det er omtrent det nivået de fattigste utviklingslandene har i dag. Gjennomsnittet i verden er nå på ca. 4 millioner tonn. Utslippene i USA var i 2008 på 22,2 tonn, i Kina på 3,39 tonn, India på 1,3 tonn.⁴ Norske utslipp per innbygger i 2010 var på 10,9 tonn når utslipp fra oljen som eksporteres ikke tas med. Dersom utslippene fra den også regnes inn, kommer de norske utslippene opp i nesten 180 tonn per innbygger!

Utslippene av klimagasser øker raskt i de raskt voksende økonomiene i utviklingsland. På 1990-tallet sto de rike landene for ca 60 % av de totale klimagassutslippene, mens tallet nå sannsynligvis er rundt 50 %. Kina er nå det landet som slipper ut mest klimagasser, men per innbygger er utslippene i Kina under en femtedel av utslippene i USA og en tredjedel av norske utslipp per innbygger. Men tallene for dagens utslipp, gir bare en liten del av hele bildet. Klimaendringene er et resultat av utslipp gjennom mange tiår. Ser vi på det historiske ansvaret for utslippene, så er USA ansvarlig for 30,3 % av utslippene i perioden 1900–1999, Europa 27,7 %, det tidligere Sovjetunionen for 13,7 %, Kina, India og andre utviklingsland i Asia står for 12,2 %, Sentral- og Sør-Amerika for 3,8 % og Afrika 2,5 %.⁵

Begraves Kyoto-avtalen i Durban?

Kyoto-avtalen der de rike landene, unntatt USA, har forpliktet seg til å redusere klimagassutslippene eller ikke øke dem mer enn til et avtalt nivå (det gjelder Norge, Island og Australia) i forhold til 1990-nivå, utløper i 2012. Meningen har vært at landene i god tid før det, skulle ha inngått en ny avtale der de forpliktet seg til betydelig større utslippskutt. Men langt i fra alle industriland har vært villige til det. Japan har gjort det klart at de ikke vil gå inn i nye forpliktelser før også land som Kina, India og Brasil også gjør det. USA har krevd at målsettingene disse landene setter seg, må bli gjenstand for internasjonal overvåkning for å være sikker på at de følger opp. Andre industriland er i beste fall nølende til å gå videre med en ny avtale dersom ikke USA blir med på avtalen, og det blir en form for forpliktelser også for de raskt voksende økonomiene i utviklingsland. Både EU og Norge har gått inn for en ny forpliktende avtale etter at den første perioden av Kyotoavtalen utløper. Den siste tida har Norge imidlertid tatt til orde for at en må se på en mellomløsning i noen år, fram til en kan få framforhandlet en helhetlig avtale som både omfatter de industrialiserte landene og de mektigste utviklingslandene.

I begynnelsen av november møttes ministre fra Brasil, Sør-Afrika, India og Kina (BASIC-landene) til sitt 9. møte om klimaendringene. I kommunikeet fra møtet understreket de:

Kyoto-protokollen er hjørnesteinen for klimaregimet, og dets andre periode forpliktende (for utslippsreduksjoner for de utviklede landene) er den essensielle prioriteten for suksess for Durban-konferansen.

Ministrene sa også at de utviklede landene må leve opp til sitt historiske ansvar og foreta ambisiøse og robuste forpliktelser til utslippskutt i samsvar med vitenskap og i henhold til prinsippene om rettferdighet og felles men ulikt ansvar og kapasitet.

Slik situasjonen er nå, er det imidlertid helt usannsynlig at det vil bli en forpliktende avtale om utslippskutt i de industrialiserte landene under møtet i Durban.

Finansiering vil stå sentralt i Durban

De industrialiserte landene har forpliktet seg til å skaffe 30 milliarder US$ til klimatilpasning og klimatiltak i utviklingsland for perioden 2010–2012 og satt som mål å skaffe 100 milliarder US$ per år i 2020. Det er imidlertid ikke sagt noe om hvor pengene skal komme fra, bortsett fra at det skal være en kombinasjon av offentlige og private midler. Mange utviklingsland og frivillige organisasjoner mener at beløpene er altfor små, og at myndighetene i de industrialiserte landene må forplikte seg til konkrete utbetalinger. Forslag på at rike land skal bør betale fra 1 prosent til 6 prosent av brutto nasjonalprodukt til klimatiltak i utviklingsland i tillegg vanlig bistand, er fremmet av både land og organisasjoner. Det ville vært en bra begynnelse på å nedbetale de rike lands klimagjeld. Så langt har imidlertid ikke engang pengene som en skulle mobilisere for 2010–2012 kommet på bordet.

Konferansen i Durban vil behandle hvordan Det grønne klimafondet som det er enighet om å opprette, skal fungere. Et av stridsspørsmålene er om det skal være en egen juridisk enhet som skal styres fra konferansen av medlemslandene i klimakonvensjonen, eller om fondet skal ligge inn under Verdensbanken. De fleste utviklingslandene går inn for det første. Det vil også bli presset på fra mange utviklingsland, derunder BASIC-landene om at de rike landene skal komme med klare forpliktelser på finansiering, og et veikart for hvordan en skal komme opp i 100 milliarder US$ i 2020.

Søkelys på internasjonal fly- og båttransport

Klimagassutslippene fra internasjonal flytrafikk og båttrafikk blir ikke regnet inn i de nasjonale klimagassutslippene. Fra mange hold er det tatt til orde for at det er behov for å se på hvordan slike utslipp skal tas med i nasjonale klimaregnskap, ikke minst ut i fra at det også på dette feltet er store forskjeller mellom de industrialiserte landene og utviklingslandene når det gjelder hvor mye slik transport du ulike landene er ansvarlig for.

Landbruket – en klimaværsting og en del av løsningen

Matproduksjonen rammes i dag mange steder i verden på grunn av klimaendringene. Og perspektivene framover er skremmende. Den såkalte Stern-rapporten fra 2006 som fikk stor innflytelse på klimadebatten, sammenfatter det slik:

Klimaendringer vil påvirke grunnleggende elementer for folks liv over hele verden – tilgang til vann, matproduksjon, helse og miljøet. Hundrevis av millioner mennesker kan komme til å lide av sult, vannmangel og oversvømmelser i kystområder ettersom verden blir varmere. ⁶

Ingen kan med sikkerhet si akkurat hvor stor innvirkning klimaendringene vil ha på matproduksjonen i ulike deler av verden, men det er mye og solid forskning som kommer til omtrent de samme resultatene. Her er noen glimt av det som forutsies: For hver grad Celsius gjennomsnittstemperaturen øker, vil ris- og kornavlingene i tropiske strøk gå ned med 10 prosent. Om temperaturøkningen blir mindre enn tre grader, er det forventet at avlingene i tempererte strøk vil øke, men med temperaturøkninger over det, vil de gå ned også der. Det er anslått at avlingene vil synke med 5–10 prosent i Afrika og 20 prosent i Sør-Europa ved to graders temperaturstikning. Ved tre graders gjennomsnittlig temperaturøkning er det anslått at 20–50 prosent av alle dyr- og plantearter vil bli utryddet.⁷ I følge FNs klimapanel, vil den globale temperaturen stige med rundt 4 grader i forhold til førindustriell tid dersom ikke utslippene av klimagasser kuttes mer enn det landene under klimatoppmøtet i København i 2009 sa de ville kutte. En temperaturstigning på 3–4 grader vil redusere avlingene i Afrika og store deler av Vest-Asia, inkludert MidtØsten med 25–35 prosent og gjøre det umulig å dyrke mat i hele regioner, bl.a. store deler av Australia.⁸ Enkelte studier mener det er sannsynlig at matproduksjonen i 2080 vil være redusert med følgende tall:9 Verden: 15,9 prosent, Latin Amerika: 24, 3 prosent, Asia: 19,3 prosent og Afrika: 27,5 prosent.

Landbruket ikke bare rammes hardt av klimaendringene. Det er også en viktig kilde til dem. Direkte utslipp fra landbruket utgjør bare ca 13,5 prosent av utslippene, men i tillegg kommer avskoging på grunn av utvidelse av jordbruksarealene. Det representerer ca 18 prosent av alle klimagassutslipp. Om vi så legger til transport, industriell bearbeiding av mat og pakking av mat, så står landbruket og denne formen for et industrielt matsystem for rundt halvparten av alle klimagassutslipp. Men i stedet for å være en del av problemet, kan landbruket bli en del av løsningen.

Det er først og fremst det industrielle landbruket og matsystemet med bruk av store mengder kunstgjødsel og sprøytemidler, bruk av mye maskiner og transport over store strekninger, samt bearbeiding og pakking for at mat skal kunne transporteres verden over og holde seg lenge, som utgjør problemet. Og det økende kjøttforbruket og økt bruk av biodrivstoff er viktige drivkrefter for avskogingen. Ved å bruke agroøkologiske dyrkingsformer som bygger opp igjen det organiske innholdet i jorda som er gått tapt gjennom den industrielle landbruksproduksjonen, så kan 20–35 prosent av dagens klimagassutslipp bindes i jorda. Desentraliser kjøttproduksjon og integrerer den med planteproduksjon, så kan dagens klimagassutslipp reduseres med 5–9 prosent. Om mat i hovedsak blir distribuert gjennom lokale markeder i stedet for gjennom internasjonale matkjeder, kan utslippene reduseres med 10–12 prosent. Og om avskogingen på grunn av utvidelse av plantasjedrift stoppes, vil 15–18 prosent av utslippene reduseres. Med en omlegging av landbruket vil det være mulig å redusere klimagassutslippene og øke bindingen av karbon i jord i størrelsesorden minst halvparten av dagens totale utslipp.

Fare for økt kommersialisering av naturen

Det er mulig for rike land å kjøpe seg fri fra en del av sine forpliktelser til kutt av klimagassutslipp ved å betale utviklingsland for tiltak som enten reduserer deres utslipp, eller som gjør at de vil slippe ut mindre enn de ville gjort uten slik betaling. Bygging av vannkraftverk i Kina er ett eksempel på det siste. Kinesiske myndigheter sier at mange av de nye vannkraftverkene ikke vil bli bygget uten penger gjennom Den grønne utviklingsmekanismen (Clean Development Mechanism, CDM). Da ville det i stedet vært bygd kullkraftverk. Land som betaler for prosjekter gjennom denne mekanismen, kan så trekke i fra mengden klimagasser som utgjør forskjellen mellom et kullkraftverk og vannkraftverket. I realiteten er det ingen utslippsreduksjon. Mekanismen er ikke bare kritisert fordi de rike landene kan kjøpe seg fri fra å kutte så mye i egne utslipp, men også fordi store beløp går til meklere og administrasjon, opp mot halvparten av beløpene.

Det presses nå hardt på fra flere hold for å inkludere både skogbevaring og binding av karbon i jord i beregning av landenes klimagassutslipp og i Den grønne utviklingsmekanismen. Slik vil en kommersialisere enda større deler av naturen, og gjøre mest mulig av den om til varer på et marked. Det er mange grunner til at disse forsøkene bør stoppes, og det kommer til å bli store protester fra sosiale bevegelser i Durban. En inkludering av karbonbinding i skog og jord i klimaavtalen vil redusere presset på rike land om at de skal kutte egne utslipp. Det vil også i sterk grad kunne frata fattige bønder og urfolk som lever i skog, deres rettigheter til å rå over sine egne områder og jord. Det er også stor usikkerhet med hensyn til hvor mye karbon som faktisk bindes i ulik type jord og skog. Og den som måtte tro at bøndene vil få godt betalt om karbonbinding i jord blir en del Den grønne utviklingsmekanismen, bør tro om igjen. En nylig utkommet rapport fra ActionAid¹⁰ med grundig dokumentasjon beregner at en gjennomsnittlig afrikansk bonde vil tjene omtrent 1,50 kroner (0,25 US$) per år dersom binding av karbon i jord vil bli inkludert. Det mest sannsynlige er likevel at småbøndene ikke vil få noen ting, for det blir komplisert å administrere og lite å hente for dem som vil drive med kvotehandel. Det er de store plantasjene som sannsynligvis vil bli målgruppa for meklerne.

Når politikerne ikke gjør jobben …

Når verdens politiske ledere ikke setter i verk de tiltakene som er nødvendige for å redusere utslippene av klimagasser, åpner det veien for tiltak som kan sette store deler av menneskehetens eksistens i fare. Det dreier seg om tekniske tiltak i stor skala for å endre jordas økologiske systemer, inklusive klimaet – såkalt ’geoengineering’. Det handler om planer om å spre milliarder av små partikler i atmosfæren for å reflektere sollyset og dermed senke temperaturen på jorda, om å installere kjempespeil i atmosfæren for å gjøre det samme, endring av været bl.a. med bruk av kunstige vulkaner og kunstige skyer, gjødsling av enorme havområder med små jernpartikler for at havet skal ta opp mer CO², storskalaproduksjon og utplassering av biochar – kull produsert av plantemateriale med liten tilførsel av oksygen, og fangst og lagring av CO² i underjordiske geologiske formasjoner.

En skulle tro at flere av disse tiltakene er hentet ut fra en science fiction roman, at det bare er noe som er utviklet i en kreativ forfatterhjerne. Dessverre er det ikke det, men virkelige planer. Noen tiltak er allerede forsøkt. Og det er mektige personer, storselskaper og regjeringer som står bak: Bill Gates, Richard Branson (Virgin Airlines), US Department of Agriculture, US Department of Energy, Chinese Meteorogical Association, NASA, ConocoPhillips, UK Royal Society, Shell Research, Boeing – for å nevne noen. I tillegg kommer et stort antall forskere knyttet til ulike universiteter og forskningsinstitutt.

I stedet for å gå til roten av klimaproblemene og redusere klimagassutslippene, er alle disse tiltakene forsøk på tekniske løsninger for å bremse eller stoppe klimaendringene uten en omlegging av produksjon og forbruk som fører til klimaendringene. Siden matproduksjonen rammes hardt av klimaendringene, og industrilandbruket står for en stor del av klimagassutslippene både direkte og indirekte, så blir disse tekniske tiltakene også framstilt som viktige eller nødvendige for å kunne sikre produksjon av nok mat i framtida. Men i stedet for å «redde verden », kan disse tiltakene føre til katastrofer som menneskeheten hittil ikke har opplevd. Av plasshensyn skal jeg bare nevne noen få av tiltakene som nå seriøst vurderes.

Ulike tiltak for å redusere sollyset som treffer jorda, er kanskje de aller mest skremmende forslagene. I 1991 førte utbruddet av Pinatubo-vulkanen på Filippinene til at 20 millioner tonn svoveldioksid ble kastet ut i stratosfæren og reduserte sollyset som traff jorda. Det reduserte temperaturen på jorda med 0,4–0,5° C. Ideen er å få den samme eller større effekt ved bruk av ulike metoder. Spredning av partikler i atmosfæren er en måte å gjøre det på. Planene går ut på å spre milliarder av små partikler i atmosfæren 1,5–2 millioner kilometer fra jorda, formet som en sylindrisk «sky» mer enn 100 000 kilometer lang, for å redusere sollyset som når jorda med 10 prosent, og dermed redusere temperaturen. Dette planlegges gjort blant annet ved å skape kunstige vulkaner eller bruke raketter. Et annet tiltak for å oppnå det samme er å utplassere supertynne nett av aluminium mellom jorda og sola for å reflektere deler av sollyset slik at det ikke når jorda.

Et tredje tiltak som vurderes for å senke jordas temperatur, er å bruke 5000 – 30 000 skip med turbiner for å blåse dråper av saltvann opp i lufta for å gjøre skyene hvitere slik at de reflekterer mer sollys. Opp til 25 prosent av verdenshavene har et tynt lag av lavtliggende stratocumulus skyer som ligger lavere enn 2400 meter over havoverflaten. Ved å få disse skyene til å reflektere mer sollys, er teorien at temperaturen i havene og gjennomsnittstemperaturen på jorda synker.

En generell temperaturendring på jorda rammer imidlertid ikke likt. I sitt hefte Geopiracy¹¹ siterer ETC-group Daniel Schrag, leder for laboratoriet for geokjemisk oceanografi ved Harvard University:

La oss si at en har speil i verdensrommet. Tenk på situasjonen for to somre siden da vi hadde denne forferdelige kalde sommeren og Europa hadde den forferdelige hetebølgen. Hvem skal justere speilet?

Noter:

1. Den 17. Conference of the Parties to the United Nations Framework Convention on Climate Change (UN FCCC )
2. http://www.guardian.co.uk/environment/2011/may/29/carbon-emissions-nuclearpower
3. Op. cit.
4. http://unstats.un.org/unsd/environment/air_ greenhouse_emissions.htm
5. World Resources Institute (www.wri.org)
6. STERN RE VIE W. 2006. The Economics of Climate Change. (http://tinyurl.com/27tl6ch)
7. Ibid
8. Ibid
9. GR AIN
10. ActionAid (2011). Fiddling with Soil Carbon Markets while Africa Burns…!
11. ETC-group. 2010. Geopiracy. The Case Against Geoengineering. (www.etcgroup.org/en/node/5217 Lenke sjekket 04.02.2011) Sitatet er oversatt til norsk av forfatterne av denne boka.

Magnus Marsdal:
Kunnskapsbløffen
Manifest forlag, 2011

Dette er den viktigste boka som er utgitt om norsk skole på mange år.

Boka er en advarsel mot en norsk skolehverdag prega av tester og prøver fra barna er knøttsmå. Drivkraften i dette systemet er hard konkurranse på alle nivåer: mellom elevene, mellom lærerne, mellom skolene og mellom regionene. Skolene skal styres som fabrikker der elevene er kunder, og produksjonen dreier seg å skaffe best mulig målbare resultater. Et grunnleggende premiss er mistillit til «arbeiderne», det vil si lærerne, som hele tida antas å sluntre unna, og derfor må dokumentere alt de gjør, og overvåkes av diverse inspektører på flere nivåer.

Dette systemet er inspirert av det amerikanske og engelske skolesystemet. I Norge er det særlig Handelshøyskolen BI som ideologisk har fremma disse tankene, og som har skolert rektorer i det nye systemet, godt støtta opp av diverse konsulentfirmaer.

De menneskelige omkostingene

Testskolen har mange menneskelige omkostninger. Marsdal trekker fram mange hjerteskjærende eksempler på hvordan barn rammes av prestasjonsangst. Spesielt graverende er eksempler på at elever ikke får den spesialundervisningen de trenger og har krav på, fordi ressursene i stedet settes inn for å bedre prestasjonene til elever som kan gi skolen bedre resultater på de nasjonale prøvene.

Det har vært en eksplosjon i antall barn som sendes til pedagogisk-psykologisk utredning og får spesialundervisning etter at Kunnskapsløftet ble innført i 2006. På landbasis har andelen elever som får spesialundervisning økt med 39 prosent, i Oslo 45 prosent. Det dreier seg nå om over 60 000 elever på landsplan. Marsdal slår fast at denne økningen er uten sidestykke i norsk skolehistorie, en vekst som må skyldes at de svakeste elevene får større og større problemer med å takle skolehverdagen Resultatet er stadig mer segregert undervisning. Dette er en av bokas viktigste påpekninger.

Samtidig er systemet bygd på løgn. Det er eksempler på hvordan «svake» elever bevisst holdes vekke fra de nasjonale prøvene, foreldre får feilaktig beskjed om at elevene har fått de lovpålagte timer spesialundervisning, på enkelte skoler får elever bedre tid enn den stipulerte på de nasjonale prøvene for å bedre resultatene osv.

For min del vil jeg si at dette er et brudd med den tillit og ærlighet vi forventer av offentlig organer og forvaltning. Samtidig er systemet knytta til belønning, som individuell lønn, og straff til de som ikke er lydige. Her ligger kimen til korrupsjon.

Tilfellet Sandefjord

Det er Oslo-skolen som er mest kjent for all drillinga, men Marsdal trekker fram Sandefjord der skiftet til det nye testregimet skjedde i løpet av noen måneder, et varsko på hva som kan skje mange andre steder. Starten på det hele var kommunens engasjement av konsulentfirmaet PricewaterhouseCoopers (PwC). Det skulle utrede ressursbruken i kommunens skoler. Firmaet skulle også utføre en såkalt prosesskontroll. Forslaget fra PwC var å innføre resultatmålstyring. Flere ledere skulle ansettes, og de skulle ha resultatansvar. Dette kosta penger, årlig dreide det seg om 5,9 millioner. Politikerne vedtok å ta pengene fra klasserommet; for eksempel mista den største barneskolen i kommunen tre lærerstillinger.

Rektor Knut Søyland ved en av Sandefjord-skolene, Framnes barneskole, gikk av i protest. Han ble erstatta med Ivar Ramberg, sterk entusiast for det nye regimet og bystyremedlem for SV.

Både Oslo og Sandefjord var kommuner styrt av Høyre/FrP. Men de nasjonale prøvenes mor og skoledirektør i Oslo, Astrid Søgnen, har bakgrunn i DNA og var statssekretær under Gudmund Hernes. En konklusjon en kan trekke av Marsdals bok, er at disse skolene blir styrt etter New Public Management, et uttrykk av Marsdal ikke bruker – av ukjente grunner. NPM har vært den dominerende ideologien for alle offentlige reformer siden 1980-tallet, også under Stoltenbergs regjeringer.

«Grisen blir ikke feitere om du veier den ofte»

Bokas tittel, Kunnskapsbløffen, er slående, men den dekker ikke helt innholdet i boka. Kunnskapsbløffen henspiller på Kunnskapsløftet, altså læreplanverket som ble introdusert i 2006. Men det er store lokale forskjeller på hvordan Kunnskapsløftet blir praktisert. Marsdals bok må derfor leses som et varsko for hvor ille det kan gå om testregimet spres og New Public Management gjennomføres i ytterste konsekvens.

Kunnskapsløftet introduserte blant annet metodefrihet for lærerne, noe som er under press fra flere hold. Lærerne må forsvare sin metodefrihet med nebb og klør, den siste skanse for pedagogisk frihet og intuisjon.

Marsdal viser også hvordan elever i Oslo og Sandfjord i lang tid forberedes til å klare høyest skår i de nasjonale prøvene. Dette går ut over undervisningen etter læreplanene, altså de læreplanene som myndighetene har pålagt lærerne å undervise etter. Det er en rekke selvmotsigelser i systemet. Det er utviklingspsykologisk stor forskjell på en åtteåring og en tiåring. Hvis man driller en tredjeklassing på en prøve eleven skal mestre som femteklassing, vil det lett spre seg mismot og skoletrøtthet blant elevene. Og systemet hjelper heller ikke fram de skoleflinke, for når de flinke elevene mestrer prøven, er det ikke noe insitament til å hjelpe dem videre.

Marsdal viser overbevisende at hele testregimet hemmer kunnskap fordi det er så mange sider ved elevenes kompetanse og ferdigheter som ikke kan måles på et snevert grunnlag. Om intensjonen var å heve kunnskapsnivået, så er resultatet av testregime det motsatte. Så ut fra dette perspektivet er Marsdals tittel dekkende.

Utdanningsforbundet har svikta

Med rette etterlyser Marsdal foreldreengasjement mot drillskolen. Marsdals bok bør derfor leses av alle, ikke minst foreldre. Boka har likevel en del svakheter. Den er ikke godt gjennomarbeida. Den er rotet disponert, for eksempel blir eksemplet fra Sandefjord spredd ut over mange kapitler og gjør det vanskelig for leseren å få oversikt. Marsdal har for mye på hjertet. Problemer med bruk av PCer i skolen (kapittel 8) er verd en egen bok og kunne vært utelatt her. Boka burde vært korta ned, bedre poengtert og heller lagd som en pamflett som lettere kunne nå flere lesere.

Boka har møtt stor begeistring og engasjement blant lærere over hele landet. En styrke ved boka er nettopp at den intervjuer en masse folk fra grasrota slik at deres meninger kommer fram og som lærerorganisasjonene ikke har klart å fremme.

Det ser heller ut til at Utdanningsforbundets sentrale ledelse helst vil glemme boka. Utdanningsforbundet er en stor lydig hund som sjelden viser tenner. Ledelsen sentralt er opptatt av å holde «åpne kanaler », de lever i et symbiotisk forhold til den politiske eliten og har blant annet støtta innføring av nasjonale prøver. Men de nasjonale prøvene ble ikke primært innført som pedagogiske hjelpemidler, men som redskaper for konkurranse mellom skolene, et trinn i innføringa av New Public Management. Når Utdanningsforbundet har gitt Fanden lillefingeren, så kan de sjøl se resultatet: at det er fare for at våre barns framtid skal tas hånd om av folk fra PricewaterhouseCoopers og BI.

Øyvind Andresen

Dennis O'Neil holdt denne innledning om Occupy Wall Street på konferanse om Krise og Kapitalisme i Oslo 10. desember 2011. Nå har vi også lagt ut video fra foredraget i Tromsø.

 

 

Tusen takk til Elling som har gjort innledninga tilgjengelig for flere enn dem som var på seminaret.

 

Og Tusen takk til Marius Graff for å gjøre innledninga fra Tromsø tilgjengelig for flere.

 

Artikkelen til Dennis O'Neil om Occupy Wall Street i Rødt! nummer 4/2011 kan leses her…

Dennis O´neil on occupy wall street by Elling_fragatas

Dennis O´Neil fra Freedom Road om Occupy Wall Street from Marius Graff on Vimeo.

EU er i sin kanskje mest alvorlige krise noen gang. Det er en krise som truer unionens legitimitet, men som samtidig ser ut til å by på noen handlingsalternativer for ambisiøse europapolitikere. Dem er det opp til flere av i EU. Hvilken utvikling kan vi se for oss for i EU ?  

Heming Olaussen er leder av Nei til EU

Jeg er ikke Snåsamannen. Jeg kan ikke engang smykke meg med en forskertittel. Min bakgrunn for å svare ja på redaktørens forespørsel om en slik artikkel, er at jeg har vært leder av Nei til EU i sju år, deltok aktivt i folkeavstemmingskampanjene både i 1972 og 1994. Jeg har vært aktiv politisk i hele mitt liv, i SF – deretter SV. Jeg har lest, sett og prøvd å forstå. De siste sju årene har jeg lest, sett og forstått mye, mener jeg sjøl. Artikkelen står for min egen regning, ikke Nei til EUs.

Det vi nå ser folde seg ut i EU, er økonomiens forrang for politikken. Eller markedets makt over demokratiet. Nasjonalstatenes ramme blir for trange for et liberalistisk økonomisk system, der spesielt kapital og arbeidskraft skal flyte fritt. EU-prosjektets mest «vellykka» del – det indre markedet – har nådd ei grense der nasjonal styring med finanspolitikken, dvs. statsbudsjettene, blir en hemsko for vekst og konkurranseevne.

Riktignok opptrer den ene regjeringa etter den andre, stort sett uavhengig av politisk farge, som lydige operatører for de dekreter som utstedes av EU, EUs sentralbank og IMF – den såkalte «Troikaen» – og kutter massivt i statsbudsjettene. Men det skjer åpenbart ikke disiplinert nok, eller med tilstrekkelig tempo. I tillegg risikerer man slike forstyrrende demokratiske elementer som det Papandreou la opp til i Hellas – og la folket si sitt.

Sagaen om den greske folkeavstemminga som kom og forsvant, fortjener egne skrifter. Sjelden har vi sett politiske ledere så samstemt fordømme og undergrave et forsøk på å bringe demokratiet inn i en skjebnetung beslutningsprosess. Alle som vil se, skjønner at den avlysninga var det Merkel og Sarkozy (eller «Merkozy») som sto bak, etter å ha stilt Papandreou for skolerett. Folkeavstemminga var varsla allerede i mai, men alle lot til å bli kjempeoverraska da den greske statsministeren virkelig gjorde alvor av det. «Faren» blei raskt avverga.

I Klassekampen 5.11.11. sier i grunnen utenriksminister Støre det som må sies om EUs videre utvikling: Det må bli mindre sjølstyre i EU. EU må få mer makt på bekostning av nasjonalstatene innen unionen. Professor Erik O. Eriksen fra Arena (UiO) følger opp med å slå fast at EU trenger en variant av «United Nations of Europe». «Å gi opp Euroen ville være et enormt prestisjenederlag», sier professoren.

Under EU-kampen fram til folkeavstemminga i Norge i 1994 hevda vi på nei-sida at EU var en politisk union som trua det nasjonale sjølstyret. Vi hevda også at det lå i EU- (og EØS-) logikken at EU ville bli en trussel mot (norsk) arbeidsliv og faglige rettigheter. Daværende statsminister, og Jonas Gahr Støre sin sjef, Gro Harlem Brundtland, skjelte ut nei-dronning Anne Enger Lahnstein for åpen mikrofon i den siste NRK-debatten, og høyreleder Kaci Kullmann Five erklærte at om EU skulle ha vært en politisk union, ville hun ha vært EU-motstander. Kanskje hun i dag er en av de 65 % Høyre-tilhengerne her i landet som er blitt EU-motstandere?

I denne situasjonen, der finanskrisa i Europa er blitt til ei økonomisk krise, som så har utvikla seg til ei sosial og ei politisk krise, så ser vi parallelt ei veldig interessant utvikling på Island. Det var på Island finanskrisa starta i Europa, med det vanvittige spekulasjonseventyret fra islandske blåruss som hadde knekt koden fra Lehman Brothers i USA: Lån og betal gjelda med nye lån. Det går så lenge det går, og så lenge folk ikke skjønner hva du driver med. «Tillit» er åpenbart et nøkkelord i markedet.

Den selvsamme utenriksminister Støre avga en av sine mindre vellykka statements da han i det norsk-islandske handelskammer i 2006 pekte på de islandske «vikingene» og erklærte dem som foregangsmenn som også norske gründere burde ta etter. Den høyresosialdemokratiske tilliten til markedets fortreffelighet synes å basere seg på glansbildeversjonen av den vellykka kapitalismen.

Finanskomiteens nåværende leder, Torgeir Michaelsen fra Drammen, synes å famle like mye i tåka når han den 2. juli i år i KK uttaler at EUs håndtering av den greske krisa viser «EU på sitt beste», og at «EU er et solidaritetsprosjekt. » Michaelsen er på en klassereise fra arbeiderstrøk i Drammen via Stortinget – til Brussel? De aller fleste oppegående analytikere – fra venstre til høyre – er enige om at det som nå skjer i EU, handler om å redde euro-prosjektet. Ikke Hellas. Så visst ikke det greske folk, som får regninga.

Tåkefyrster her hjemme prøver å framstille det hele som «solidaritet», men Merkozy har vært klare fra dag en: Euroen skal reddes – koste hva det koste vil. Det handler om politisk prestisje, ja, men det handler så visst om EUs politiske og økonomiske posisjon i verdenssamfunnet, og det globale næringslivets interesse for det europeiske marked. Det ligger atskillig dårligere fortjenestemuligheter i et Europa med bare nasjonale valutaer, med restriksjoner, grenser og nasjonalt demokrati. Tilbake til Island. Ved hjelp av en rød-grønn regjering i kombinasjon med folkelig mobilisering («kasserollerevolusjonen ») har landet både nektet å akseptere EU/IMFs betingelser for den såkalte «Icesave»-gjelda, de lot de råtne bankene gå konkurs, etablerte en ny statlig bank, tok kontroll på kapitalflyten inn til landet (valutarestriksjoner) og i praksis: devaluerte den nasjonale valutaen. I tillegg økte rentene. En oppskrift for håndtering av denne typen kriser som har vist seg vellykka før, blant annet i Argentina.

Sjølsagt har også islendingene måttet stramme inn livreima – man var blitt forført av «globaliseringa», og hadde tatt opp lån i dollar og yen over en lav sko. Løftene var at den økonomiske veksten ville være uendelig. I stedet ble det harde kutt. Men arbeidsløsheten er den halve i forhold til EU. Island betjener gjelda si. Økonomien er på vei oppover. Ingenting av dette kunne Hellas gjøre. De satt fanget i euroens tvangstrøye, og kunne ikke føre en sjølstendig rente- og valutapolitikk. Hellas var tatt til gissel av euroen, som flere har uttrykt det.

 

Så hva nå, EU?

EU har ført ei gjennomgående linje gjennom hele denne krisa, som har vært konsistent. De har innimellom måttet ta noen skritt tilbake, fordi den folkelige og/eller nasjonale motstanden er blitt for stor – også EUs topp-politikere må bli valgt i hjemlandet.

Linja har bestått av fire elementer: 1. Mer makt må flyttes fra medlemslandene til EU. 2. Euroen skal reddes. 3. Bankene skal reddes. 4. Vanlige mennesker skal betale regninga.

Gjennom til dels drastiske kutt i statsbudsjettene, i velferden, i lønninger, trygd og pensjoner. Rett nok har det også vært et visst fokus på skatteinndriving, i de korrupte systemene i en del land, men dette er langsiktige tiltak. De rike og velstående har for lengst plassert formuene sine utafor skattemyndighetenes rekkevidde, noe man glatt har oversett. Valutakontroll bryter med en av EUs fire «friheter»: fri flyt av kapital. I tillegg krever Troikaen at offentlige virksomheter skal privatiseres over en lav sko – også virksomheter som går med store overskudd – som det greske svaret på Norsk Tipping. Og nasjonalskatter og eiendommer skal selges ut internasjonalt. Slik som deler av havna i Aten, som nå er kinesisk eid, og lukket for vanlige grekere.

Allerede i utgangspunktet hadde EUs «fedre» ideer om et USE – United States of Europe. De var fascinert av USAs eksempel, og hadde tidlig skjønt fordelen ved å ha én stat og én valuta. Et stort og fleksibelt arbeidsmarked der folk må flytte etter arbeid, etter der hvor det lønte seg å etablere arbeidsplasser. For investorene.

Artikkelen «Cognac-metoden» av jamannen Kjetil Wiedeswang fra 1.10.11. er en glimrende illustrasjon av både visjoner og metoder fra de som trakk i trådene, som «cognachandler » Jean Monnet. Demokratiske beslutningsprosesser og folkelig deltakelse var i sannhet fremmedord. Les artikkelen! Når Støre derfor nå logisk slutter seg til ideen om redusert nasjonalt sjølstyre innad i EU som veien å gå for å løse unionens Eurokrise, er ringen egentlig sluttet. Elitene har funnet hverandre i samforstand. TINA – «There Is No Alternative» – er (re-) etablert.

Island byr på en liten utfordring sjølsagt, rent intellektuelt, og Argentina. Men ser man stort på det, er det åpenbart at så ulike økonomier som de som befinner seg i eurosonen, ikke kan klare å balansere forholdet dem imellom uten overnasjonal styring. Eller diktat. Det er jo det vi har sett åpenlyse eksempler på de siste ukene. Problemet er folket. Eller velgerne. Som igjen smitter over på nasjonale politikere. Som skal velges av det samme folket. Det gir sånne utslag som at Finland – et av de mest lojale EU-land i klassen – plutselig begynner å stille krav om garantier for å låne Hellas penger. Det er uhørt. Og blir avverget.

Slovakia, som er et fattigere land enn Hellas, murrer over å måtte punge ut med 60 milliarder kroner til krisefondet. Men stemmer for – etter at statsministeren har måttet love å gå av. Til og med tyske politikere måtte settes på plass. Merkel var ikke snau da hun adresserte Bundestag: «Om ikke dette lykkes, kan jeg ikke garantere nye 50 år med fred», fikk hun seg til å si. Hun fikk vilja si da. Det skulle bare mangle. Den britiske statsministeren Cameron fikk så hatten passet da han – hvis land står utenfor euroen – prøvde å komme opp med synspunkter på de valg som skulle tas. UK er et euro-utenforland, og behandles deretter. Grekerne ble ydmyket og hetset. Italienerne sendt hjem med lapp. Barroso sa seg glad for at «Italia nå på egen hånd hadde kommet og bedt om permanent tilstedeværelse fra kontrollører fra Troikaen som kunne kontrollere de italienske finanser».

Det er en fornærmelse mot ethvert tenkende menneske at EU-kommisjonens president får seg til å si sånt. Alle veit at den italienske økonomien er pill råtten, at mafiaen styrer i deler av landet, og at de har en enorm svart økonomi. Hvorfor dette skuespillet? For å redde Berlusconis ansikt? Eller EUs?

Alternativet for Hellas kunne vært å gå (eventuelt midlertidig) ut av eurosonen, eventuelt hele EU. Reetablere egen økonomi ved en sjølstendig valuta, og forhandle fram en håndterbar gjeld. Som i Argentina og på Island. Opprettholde demokratiet og renske opp i korrupsjonskulturen. Sjølsagt ikke så enkelt som det høres, men mulig. Det er gjort før. Men fordi eksemplet ville kunnet ha smitteeffekt, er EU livredd for denne løsningen. Alle skrustikker ble satt på Papandreou for å få ham til å akseptere redningspakker som i realiteten betød at Hellas er et dypt forgjeldet land i årevis, kanskje i tiår framover.

Samtidig er landet satt under administrasjon, og arbeidsløsheten har nådd nye høyder; 43 % av grekere under 30 år er arbeidsløse. Håpløsheten rår blant svært mange, og en ny emigrasjonsbølge er på vei. Som i Irland. Men det er også motstand, i gatene. Og det er det som andre halvdel av denne artikkelen skal handle om: Hvilken utvikling er mulig, gitt at EU nå beveger seg med stø kurs og stadig større fart i retning en type føderalstat?

EU-entusiastene her hjemme – få men tydelige – applauderer altså den utviklinga de ser, men som enda færre av dem vil våge å anbefale som en del av Norges vei. I hvert fall politikerne blant dem, som kan lese meningsmålinger. Her er vi ved korsvei nummer en for mange av de nasjonale politikerne som nå skal om bord i «Europas Forente Nasjoner» – eller «Europas Forente Stater» – det kommer an på. De skal se sine egne velgere i øynene og forsvare at de oppga nasjonal suverenitet til fordel for et mer og mer fjernstyrt Europa under ledelse av Merkozy. Det blir ikke lett. Det gjelder da å hele tida framholde at det ikke finnes alternativ.

Det er her Norge kommer litt irriterende inn i bildet. Med både velstand, demokrati og et folk som likner veldig på andre europeere. Våre kampfeller i for eksempel Danmark bruker hele tiden Norge som eksemplet på utenforlandet som går godt – uten EU-medlemskapet. De bekymrer seg også litt for at vårt økonomiske medlemskap via EØS tar litt av luften ut av seilene, men det er stadig vekk nok nasjonal suverenitet til at danskene velger å bruke oss som rollemodeller i deres EU-debatt. Men italienere, grekere, slovaker, portugisere osv. er alle sammen glad i og opptatt av landet sitt. Av sin kultur og historie, av sitt språk og sine demokratier.

Det måtte nok ei krise til for å kunne lansere de ideene som EU-eliten nå forfekter; stilt overfor valget mellom pest eller kolera blir man uansett slått ut. Og føderasjonstilhengerne kan vinne ny mark. «Mer EU er svaret». Hva blir folkets svar? Det er ikke lett å gi ett folkelig svar på europeisk nivå. Riktignok har Euro-LO begynt å bruke en mye tøffere språkbruk, og det mobiliseres til demonstrasjoner, streiker og aksjoner rundt i alle større byer i EU. Parolen om at «vi betaler ikke for deres gjeld» vinner gjenklang, men en sterkt svekka europeisk fagbevegelses krav om en «sosial protokoll» tenner ikke hjertene til folk som mister jobb, levebrød og framtidsutsikter.

Det oppstår stadig nye aksjonister og bevegelser. «De indignerte» i Spania er eksempel på dette. Offentlig ansatte er blant de mest kampvillige. Noen av demonstrasjonene er enorme. Men det mangler mål og retning. Riktignok skjelver nasjonale politikere av frykt for utsiktene til å tape neste valg. Og det gjør de stort sett alle sammen. Men det kommer nye makthavere inn som sier nesten det samme, og som i hvert fall fører nesten samme politikk. APs mantra om å bytte ut blå med rød (rosa) regjeringer i EU har svært lite for seg. Og er lite egnet til å mobilisere på. Folk ser at sosialdemokratiske regjeringer fører den samme kuttpolitikken som de blå. Den greske regjeringa er for eksempel sosialdemokratisk, og nå den minst populære i Europa. Regjeringer har måttet gå i Irland, Portugal, England osv. Merkel taper delstatsvalg etter delstatsvalg. Sarkozy ligger svakt an i Frankrike. Men det er uansett stø kurs som gjelder.

Ironisk nok har to av de regjeringene som er blitt gjenvalgt, befunnet seg utafor Eurosonen: den svenske og polske. Der er det ikke mange høye rop om å få tilslutte seg Eurosonen. Eller ØMU, Den Økonomisk Monetære Union, som det egentlig heter.

Det finnes en brun fare i alt dette. I krisetider har man historisk alltid funnet fram syndebukker, slik at massenes sinne ikke  skulle rettes mot overklassen. I Europa i dag vil det gjelde romfolket og innvandrere fra sør, og til dels øst. Arbeiderklassebasert nyfascisme sprer seg, og gjør seg gjeldende på ulike måter i mange land: fra Hellas, til Ungarn, Storbritannia, Frankrike, Romania og flere andre steder. Foreløpig er dette ikke veldig sterke krefter, og de synes i liten grad å være samordnet. Men grobunnen for totalitære ideer oppstår i forakten for demokratiet – dvs politikerforakten.

Det blir interessant i denne sammenheng at en mann som tidligere Høyre-statsråd Victor Normann i et innlegg i Dagens Næringsliv avsluttet omtrent slik: Den situasjonen vi nå har i Europa likner veldig på noe vi har sett før. Jeg skal ikke si høyt hva jeg tenker på – men han het Mussolini. Om dette er en ektefølt og djup bekymring fra Normann, eller mest retorikk, kan jeg ikke svare på. Men han peker på en tendens som EUs politikere ikke har lov til å overse, hvis de er sitt historiske ansvar bevisst. Dersom EU-prosjektet fortsetter sin tydelige kurs retning «mer EU» uten å ha bred demokratisk forankring, åpner det seg et enda større gap mellom elite og folk enn det som allerede er, og som kalles «EUs demokratiske underskudd». Et slikt gap blir historisk sett alltid fylt. Men med hva?

Noe av det mest oppmuntrende jeg ser i verden i dag, ved siden av en ny stolthet og sjølbevissthet i Latin-Amerika og deler av Afrika, er framveksten av «Occupy»- bevegelsen. 99 %-demonstrasjonene har en riktig innretning, da de peker på «markedet», eller pengemakta som noen vil si, som rett adressat for arbeidsløshet, fattigdom og sosiale forskjeller.

Jeg husker jeg var glad da Obama ble valgt. Av to grunner. Bush forsvant. Og Obama er svart. Men jeg var samtidig sørgelig klar over at enhver amerikansk president er en «puppet on a string», i hendene på den amerikanske og globale storkapitalen, herunder det militærindustrielle kompleks. Okkupantene på Wall Street går ikke fram og tilbake foran Det hvite Hus, men retter seg mot Wall Street. Sjøl om jeg gjerne hadde sett at verdens protestanter vant fram og fikk på plass ærlige, renslige og rettferdige politikere som svarte opp demokratiets krav til dem, trur jeg de fleste maktanalyser vil peke på hvor skjeivt rikdom og makt er fordelt – globalt, regionalt og nasjonalt. Det finnes solid dokumentasjon på dette.

Det å angripe kjernen i denne urettferdigheten – Børsen og markedsmakta – blir dermed helt presist. Hulheten i de vestlige demokratier er åpenbar. Man hyller demokratiforkjemperne på Tahir-plassen, og fengsler demonstrantene på Wall Street. Som om det ikke var samme kamp. Man fordømmer politibrutalitet i autoritære regimer, og bruker samme makta sjøl.

Det er klart EU kan gå i oppløsning pga. store indre motsetninger. Men jeg tviler på det. Det jeg håper på, er at en demokratibevegelse vil vokse fram som vil hente inspirasjon fra andre steder av verden, og fra Norden og Norge. Vår fredelige versjon «den norske modellen» – har bærekraftige elementer. Den bygger på et klassekompromiss, med blant annet en sterk fagbevegelse som viktig premissleverandør. Men den har levert: et høyt utdanningsnivå, en sterk velferdsstat, et troverdig demokrati. Markedskreftene har ikke fått herje fritt, sjøl om mange mener de likevel har og tar seg for store friheter. Kampen om Norge er absolutt ikke over, og det gryende opprøret i fagbevegelsen mot markedsstyringa (EØS-avtalen) er et utslag av dette.

Noen vil peke på olja og si at dette er grunnen til at det kan gå så bra her til lands. Ja, oljeinntektene har vært viktige. Men det har vært sterke krefter som har villet privatisere oljevirksomheten, eller avkorte skatteregimet som sikrer oljemilliardene til staten. FrP har en svart historie her, og deler av storkapitalen har prøvd seg. Heder til Høyre-statsråder som har tenkt nasjonalt. Arne Strand har en artikkel i Dagsavisen 4. november i år som han kaller «Den norske flaksen», og sikter til nettopp olje og gass. På slutten av artikkelen har han en sjelden innrømmelse, som fortjener å bli gjengitt in extenso.

«Fordi Norge ikke er med i Eurosonen, kan NorgesBank la seddelpressa  gå for å tilføre markedetpenger hvis det skulle

trengs. Land i Eurosonen har ikke anledning til å trykke penger. Det smerter en gammel EU -tilhengerå måtte tilstå at nå er det en fordel å stå utenfor EUmed en norsk valuta.» (Arne Strand i Dagsavisen)

Min kommentar: Bytt ut «Norge» med «Hellas», og se hva nasjonalt sjølstyre kan bety. Ja, det norske folk har svært mye å takke EU-motstanden for. Vi så klarere og ærligere enn ja-sida i 1994, og har gjort det siden. Vi behøver ikke å pakke alt inn i bomull. Når nå Støre og EU-lederne kommer ut av skapet og erklærer at de er for den føderalstaten de hele tida har forsøkt å snakke bort, blir det klarere linjer, også her hjemme.

Jeg tviler på at Støres åpenhet fører til flere EU-tilhengere, men det rensker lufta. Mer interessant er imidlertid hva som nå vil skje i EU? Jeg tror lederne vil rykke fram posisjonene, i retning mer makt til Brussel. Noen politiske vrak vil ligge igjen i veikanten, men de må ofres for den store visjonen om et samlet Europa. Anstøtsteinen vil være folket, enten de stemmer med føttene eller med stemmeseddelen. Vi kan få et «Europa i to hastigheter» – med en hard kjerne og en ytre ring av EU-land, vi kan få en for alle – alle for en, eller vi kan få avskallinger. EU er desperate etter på få til økt økonomisk vekst og bedre konkurranseevne, og ser «mer EU» som den eneste veien å gå for å det til. Uansett nasjonal folkevilje. Prisen å betale kan bli høy. Svært høy. Men den er foreløpig ukjent. En X-faktor.

 

Marta Breen:
Rosa streker, røde tall
Manifest Forlag, 2011
238 sider

I forordet beskriver Marta Breens selv sin lille bok «Rosa streker, røde tall» på denne måten: «Dette er bare en liten historie om mitt møte med det norske helsevesenet. Og et forsøk på å forstå hva som skjer. Kall det gjerne helsepolitikk for dummies – som meg.»

Forfatteren gjør altså ikke noe forsøk på å framstå som en kjenner av helsevesenet, når hun friskt går i gang med å beskrive dette kjempestore feltet med utgangspunkt i sin egen graviditet fram til fødsel på Ullevål sykehus – det Breen for øvrig kaller Fødefabrikken. Det er noe forfriskende over dette. Som en bok som ikke pretenderer stort annet enn å skrape på overflaten, fungerer den godt.

Breen har valgt en kåseriliknende form, i en blanding av private observasjoner, hyppige referanser til politisk dagligliv og det løpende nyhetsbildet. Det er også ansatser til grundigere dokumentasjon av de politiske og organisatoriske kjempeomveltningene som er skjedd på dette feltet i løpet av de siste ti-femten årene. Vi tas med på kortfattete framstillinger av innføringen av stykkprisfinansieringen i sykehusvesenet, det frie sykehusvalget, liberaliseringen av apotekene og ikke minst tidsskiftet som inntraff med sykehusreformen i 2001, da alle landets 80 sykehus met ett slag ble tatt ut av den politiske forvaltningen og gjort til egne rettssubjekter. Vi får også vite litt mer om de politiske strømningene bak New Public Management og spillet rundt Stoltenberg 1-regjeringens voldsomme høyredreining. Det hele bindes sammen av Breens egne opplevelser, både knyttet til svangerskapet – hennes andre – samt hennes første fødeopplevelse, og også Breen som innbygger og småbarnsmor bosatt i rekkehus på Manglerud i Oslo.

På det beste er dette flytende og godt skrevet. Bokas definitive styrke er skildringene av de store endringene som fødende kvinner i Norge er utsatt for i løpet av de siste årene, med dels dramatiske konsekvenser av et stadig press for kortere liggetider, kutt i barselomsorgen og den utpregete løpebåndstekningen som nå preger de store fødeavdelingene. Godt skrevet, personlig opplevd og skremmende relevant.

Enkelte steder er den lette tonen Breen anlegger i overkant flåsete, som om vi skal fristes til å le når det vi leser om i realiteten er dypt alvorlig. Noen av anekdotene virker kanskje også litt malplasserte, som når Breen bruker flere sider på å fortelle om en biltur i USA med en gammel kjæreste for å underbygge at vi bor i et land med en god velferdsstat.

Boka er krydret med rundt 150 henvis ninger, der særlig Aftenposten er en viktig kilde. (Aftenpostens journalister Anne Hafstad og Siri Gedde-Dahl takkes til og med spesielt i etterordet «for deres mange gode og dyptpløyende helseartikler» – artikler som i manges øyne ikke sjelden riktignok også har vært i overkant offisiøse og systemtro.) Å bruke nyhetsmedier som kildemateriell har begrenset verdi og fungerer sant og si litt anmassende. Breen er selv journalist, og har kanskje litt for stor tro på den ofte flyktige journalistikkens dokumentariske verdi? Heldigvis har hun også listet opp en liten litteraturliste for ytterligere fordypning.

Uten at dette skal lastes Breen, gjør denne boka det fristende å problematisere Forlaget Manifests utgivelsesprofil. Forlaget har de siste årene spesialisert seg på en jevn strøm av argumentsamlinger om brennbare politiske temaer som pensjonsreformen, sosial dumping, uføre- og sykelønnskampen og konkurranseutsetting. FrP er gjennomanalysert (mon det, forresten!) i bøker som «FrP-koden» og pamfletten «FrP på 1–2–3». Uryddige arbeidsforhold i hotellbransjen er avslørt. De rødgrønne har vekselvis fått pepper for å ikke følge eget program og fått drahjelp i valgkamp osv osv. Forlagets utgivelser er med god grunn blitt omfavnet av venstresiden og av store deler av fagbevegelsen, som dessuten har bidratt med store summer til forlagets satsing. Manifest har dessuten vist god teft for timing, og sluppet sine utgivelser midt i pågående kamper der behovet for lettfattelige argumenter er stort. Pamflettformen forlaget har valgt til mange av sine utgivelser har i hovedsak passet godt til slike poengterte, polemiske og tidsaktuelle tekster.

Å overføre pamflettformen til bokformatet er derimot krevende. Selv om Marta Breens bok heller ikke er så stor – den er på 223 tekstsider, men har til gjengjeld et meget lite fysisk format – så framstår den i overkant lett til å bære sitt alvorlige innhold. Sykehuspolitikken, som forlaget nå har gitt seg i kast med for første gang, roper på debatt. Helse- Norge brenner. En avgjørende viktig del av velferdsstaten er i realiteten satt i fritt spill. Utviklingen går raskt i gal retning. Venstresiden er rett og slett nødt til å reise en omfattende og opplyst kamp for å redde det som korrekt hittil er blitt kalt et av verdens beste og mest rettferdige helsesystemer.

I en slik sammenheng faller dessverre Breens bok gjennom som lite annet enn en aperitiff. Det gjør likevel ikke «Rosa streker, røde tall» til en dårlig bok, som den innføringen i helsepolitikk Marta Breen selv presiserer at den er.

Are Saastad

Det har vore mange motstridande tolkingar av hendingane i Egypt.
Anne Alexander hevdar at arbeidarklassen er nøkkelkrafta i det egyptiske samfunnet, med makt til drive revolusjonen framover.

Nokre få korte veker inn i den egyptiske revolusjonen veks mengda med motstridande merkelappar på han med svimlande fart. I vestlege media blir han framstilt som ein «blome»-revolusjon – eit hjertevarmande døme på ei leiarlaus «folkemakt»-rørsle. Ganske mange forvirra nykonservative tilhengarar i USA ser Hosni Mubaraks fall som ei stadfesting av at George W. Bush hadde rett då han ville tvinge «demokrati » på Midtausten med militærmakt. Militæranalytikarar i Stratfor, og ein god del av dei erfarne journalistane i BBC ser ut til å meine at det er eit gammaldags militærkupp. Andre skrik om at den egyptiske revolusjonen er drive fram av internett eller ein farleg islamistisk konspirasjon.

Denne artikkelen har eit anna perspektiv. Eg hevdar at den egyptiske revolusjonen viser, så kraftfullt som ikkje vist på over eit halvt hundre år i den arabiske verda, at makta til å frigjøre samfunnet nedanifrå ligg hos den organiserte arbeiderklassen.

Streikane som spreidde seg som løpeild over heile Egypt dei siste dagane før Mubarak fall, gjorde brått makta til arbeidarane synleg. Men det var djupare og meir langsiktige prosessar med globale og nasjonale økonomiske endringar som fekk den egyptiske staten til å slå sprekker, og skapte grunnlaget for revolten. Særleg den giftige blandinga av nyliberale reformar som blei fremma av Hosni Mubaraks son Gamal og venner, og etterdønningane av den globale økonomiske krisa, spelte ei sentral rolle i å bryte arbeidarane materielt og ideologisk laus frå regimet.

Den første fasen av revolusjonen – dei 18 dagane med mobilisering i eit omfang som minna om revolusjonane i 1848 eller Russland i februar 1917 – var også eit produkt av Egypts «protestkultur», skapt av eit tiår med kampar mellom staten og folk i gatene. Vestlege journalistar og Barack Obamas rådgivarar må ha blitt overraska over det brå utbrotet med folkeleg sinne mot ein «stabil» alliert, men alle som har følgt med flo og fjøre i protestane sidan 2000 – om Palestina, mot krigen i Irak, for demokrati og konstitusjonelle reformar, for betre lønn og fagforeiningsrettar, og mot polititortur – burde ikkje bli det.

Men analysar av dynamikken i sjølve opprøret syner at 25. januar-revolusjonen var meir enn ei samling ulike politiske og økonomiske krav. Omfanget av mobilisering nedanifrå og presset det førte til på staten, omdanna og styrka sambandet mellom dei økonomiske og politiske kampane. Dei siste dagane Mubarak styrte, tok arbeidarane i bruk si makt mot staten, og det var særleg streikebølga som braut ut 8. februar som til slutt knekte regimet. Det faktum at folket framleis var i gatene då Mubarak vart tvinga frå makta, opnar for ei utvikling vidare i den revolusjonære prosessen, som me allereie har ant i eksplosjonen av streikar i vekene etter diktatorens fall.

Oppbrytinga av staten

Dei unge offiserane som tok makta og kasta monarkiet i 1952, førte Egypt inn i ei statskapitalistisk utvikling. Under leiing av Gamal Abdel Nasser brukte dei statlege ressursar til å bygge opp tungindustri, tok kontroll over Suez-kanalen for å finansiere bygginga av Aswan-dammen, og bygde opp produksjonsapparat for å forsyne den egyptiske marknaden.

Denne økonomiske strategien var knytta saman med opprettinga av politiske institusjonar som freista knytte arbeidarane og bøndene til staten. Arbeidarane vart bydd ein sosial kontrakt der dei som motyting for å gi frå seg politisk sjølvstende, skulle få somme fordelar, som subsidierte bustader, utdanning og andre velferdsgode og relativt trygge jobbar. Nasseristisk retorikk idealiserte særleg i sluttfasen arbeidarane for deira bidrag til den nasjonale utviklinga. Men den nasseristiske staten knuste sjølvstendige arbeidarorganisasjonar, og bygde i staden ei offisiell fagforeining som var underordna regjeringa.

Tilhøva som lot Nasser og kollegene hans følge ein slik strategi for økonomisk utvikling, byrja endre seg seint på 1960-tallet då dei herskande klassane i verda byrja leite etter alternativ til statsleia utvikling. Etter at Nasser døydde i 1970, braut etterfølgaren Anwar Sadat med Sovjetunionen, og på slutten av tiåret hadde han underteikna eit nytt partnarskap med USA. Sadat innleia ein politikk med «økonomisk opning» («infitah») for å få lån frå internasjonale finansinstitusjonar.

Dei siste åra under Mubarak blei infitahprosessen følgt opp og utvikla vidare, med innføringa av strukturtilpassingsprogrammet etter Golfkrigen i 1991. Andelen arbeidarar i statleg sektor sank frå 40 prosent i 1981–1982 til 32 prosent i 2004–2005. Men desse talla skjuler ei dramatisk historie med arbeidsløyse, meir utrygge jobbar og øydelegging av store delar av velferdssystemet. Mellom 1998 og 2006 gjekk delen av arbeidarar med arbeidskontrakt ned frå 61,7 prosent til 42 prosent, mens delen med trygdeordningar fall frå 54,1 prosent til 42,3 prosent i same perioden.

Nasser bygde eit politisk system som trass i noko flikking frå Sadat og Mubarak overlevde fleire tiår etter han var død. Sjølv om etterfølgarane hans tillot falske «opposisjons»-parti – så lenge dei var veike og underordna det herskande partiet – så endra dei ikkje på grunnleggande vis det politiske systemet. Fram til revolusjonen i 2011 hadde Egypt klassedelt røysterett, der arbeidarar og bønder røysta på ei gruppe parlamentrepresentantar, og middelklassens «profesjonelle» røysta på ei anna. Slik var ikkje den statskontrollerte fagforeininga bare instrument for kontroll på arbeidsplassen, der ho freista meistre misnøya på vegner av staten, men også ein stor valmaskin som leverte pro-regime røystar i valurnene og fekk ut flokkar av arbeidarar for å hylle Mubarak og vennene hans.

På eit ideologisk nivå overlevde også arven frå nasserismen opphavet sitt med mange tiår. Ein kunne sjå at arbeidarane identifiserte seg med statlege mål, jamvel når klassekampen var som skarpast. Motstand frå arbeidarane eksploderte frå tid til annan – til dømes i Mahalla al-Kubra i 1984, ved jern- og stålverka i Helwan i 1989 og i Kafr al-Dawwar i 1994. Men framfor å legge ned arbeidet og stanse produksjonen, valte dei til vanleg å okkupere arbeidsplassen og jobbe utan lønn – ein gest for å vise at dei i motsetning til leiarane sine framleis var villige til eit felles offer for «nasjonens» skuld.

Reformane frå 1990-tallet og seinare braut opp det nasseristiske systemet på ulike nivå. Privatisering fjerna hundretusenvis av arbeidarar frå statlege industriar og flytta bonusar og arbeidsplassbaserte velferdsgode til bankkontoane til private aksjeeigarar. Fråtatt rolla si som velferdsmellommann for arbeidarane, råtna den statlege fagforeininga innanfrå. Han heldt fram med å mobilisere veljarar til samlingar for det herskande partiet, og trakassere og audmjuke arbeidarar som freista organisere motstand, men i store delar av landet var organisasjonsapparatet eit tomt skal av «papirmedlemmer» og ein handfull sjølvtjenande byråkratar.

Seint i 2006 streika rundt 25 000 tekstilarbeidarar ved Misr Spinning and Weaving Company i Mahalla al-Kubra og opna for ei lengre bølge med arbeidarmobilisering. Streikar spreidde seg raskt frå sektor til sektor, og blant somme grupper, særleg hos tekstilarbeidarane ved Mahalla og innkrevarane av eigedomsskatt, fekk dei ein uttalt politisk karakter: Dei kravde rett til å skipe uavhengige fagforeiningar og auka minstelønn. Den omfattande bruken av streik som våpen og ikkje okkupasjonar vitna om skiftet i medvitet til arbeidarane.

Det er viktig å forstå at denne utviklinga ikkje bare er eit resultat av heimlege faktorar, men er tett knytta til globale prosessar. Nyliberale økonomiske reformprogram er tatt i bruk av ulike regime verda over. Brå og sjokkarta hendingar har au spelt ei sentral rolle, særleg veksten i dei internasjonale matprisene dreiv fram arbeidarane sin protest mot auka levekostnader jamvel før starten på den globale økonomiske krisa.

Hol i diktaturets mur

Streikebølga i 2006 braut ut i ein situasjon som alt var endra av folkelege protestar. Sjølv om tallet på folk som deltok var relativt lite samanlikna med 25. januar-revolusjonen, så markerte stemninga i gatene etter den andre palestinske intifadaen seint i 2000 eit dramatisk skifte i det egyptiske politiske landskapet. Det første verkeleg store gjennombrotet kom i 2003, då titusenvis av demonstrantar tok kontrollen på Tahrir-plassen i Kairo i protest mot USAs invasjon i Irak, og slo «eit hol i muren til diktaturet», som ein egyptisk aktivist og sosialist sa den gongen.

Fleire hol dukka opp i diktaturet dei neste få åra. I 2005 starta ein laus allianse av radikale nasseristar, liberale og sosialistar – med støtte frå enkelte element i Den muslimske brorskapen – ei kampanje mot ein ny presidentperiode for Mubarak og forsøka hans på å gi makta over til sonen Gamal. Gateprotestane samla seg om slagordet «Kifaya – Nok!», og byrja å dra med seg stadig fleire unge. I dag er det vanskeleg å huske kva for uvanleg farlege steg det var for små radikale opposisjonsgrupper. Offentleg kryssa dei den «raude streken» som hindra kritikk mot presidenten.

Året som følgte, var det ein dommarrevolt på grunn av regimets openlyse valjuks og forfølging av dei som gjekk mot det. Hundrevis av dommarar i fulle regalia marsjerte gjennom Kairo i protest mot avstraffinga av to reformvennlege medlemmer av kassasjonsretten (tilsvarande høgsterett, oversetters anm.). Kjensla av ein stat i krig med seg sjølv var følbar då opprørspolitiet banka opp dommarar på trappa til klubben deira, og brukte tåregass på lekfolk som støtta kampanja til dommarane.

Auka arbeidarkamp fall saman med ei gjenoppliving av ungdommeleg aktivisme i 2008, og blei den største utfordringa for regimet før revolusjonen i 2011. Ei streikeoppmoding frå tekstilarbeidarane ved Misr Spinning i Mahalla vart følgt av nettverk av unge aktivistar. Ei Facebook-gruppe som støtta Mahalla-arbeidarane og oppmoda til generalstreik i solidaritet, samla rundt 70 000 medlemmer. Den 6. april 2008 blei streiken i Mahalla avbroten av politiet, men åtaket deira på demonstrantar starta eit nesten-opprør i byen. «Facebook-streiken» hadde på si side ført til store demonstrasjonar på dei fleste universiteta og stengte butikkar over heile hovudstaden. Den siste protestbølga før 25. januar kom sommaren 2010, då politimordet på den unge internettaktivisten Khaled Said førte til tusenvis av demonstrantar i heimbyen Alexandria.

Det ville vere etterpåklokskap å teikne ein strak kampkurve oppover frå 2000 til 2011. I røynda var desse protestbølgene for det meste utan samanheng, der eit sett av demonstrasjonar tok slutt eller blei banka bort frå gatene få månader før neste braut ut. Gapet mellom dei økonomiske krava arbeidarane reiste og dei svært politiske krava frå først og fremst middelklasseakademikarar om grunnlovsreformar, fekk enkelte til å hevde at forsøk på å sameine motstandarane var dømt til å mislykkast.

Fryktregime

Trass i det var siste tiåret til Mubarak avgjørande for at han fall. Det var i desse motsetningsfylte protestane at ein generasjon aktivistar frå ulike politiske tradisjonar – islamistar, nasseristar, liberale og sosialistar – lærte seg politisk organisering. I løpet av desse ti åra skaffa den radikale opposisjonen seg varige erfaringar med å organisere protestar, halde ved like nettverk av aktivistar, og bygge taktiske alliansar på tvers av ulike politiske tradisjonar. Framfor alt fjerna dei kollektivt redsla for politisk engasjement som regimet hadde tvunge på meir enn ein generasjon.

Av alle protestane var det streikebølga som skapte det den polske revolusjonære Rosa Luxemburg kalla «vekselvirkande handling» mellom dei økonomiske og politiske kampane mot regimet. Som Luxemburg konstaterte under 1905-revolusjonen i Russland, kunne ein ikkje forstå samhandlinga mellom økonomisk og politisk kamp som ei enkel lineær utvikling frå økonomiske krav om brød og smør til det politiske spørsmålet om statsmakta. Den vekselvirkande handlinga kunne ein sjå i ein pendelbevegelse mellom politiske og økonomiske kampar, hevda ho, der «fruktbare avleiringar ligg att etter kvar skumbølge med politisk handling, og frå dei spirer det tusen økonomiske kampar». Men når arbeidarane slåst, gav den kollektive krafta og organiseringa deira den daglege kampen ein politisk dimensjon som opna nye horisontar for vidare politisk handling.

Egyptiske arbeidarar tok med makt dei same rettane som andre «politiske» demokratikampanjar var blitt tvungne til å gi slepp på etter press frå staten: forsamlingsretten, retten til å protestere, ytringsfridommen. Streikebølga skapte rom for diskusjon og organisering på tusenvis av arbeidsplassar over heile landet, og førte kampen djupt inn i strukturen i det egyptiske samfunnet.

Etter 25. januar blei prosessar som hadde utvikla seg over eit tiår, brått komprimerte på få dagar: ta frå politiet makta på gata, protestar som direkte utfordra Mubarak, aukande samhandling mellom økonomiske og politiske kampar. Opninga kom med opposisjonelle som greip sjansen, og oppfordra til landsomfattande protestar då Ben Ali vart kasta i Tunisia. Ei Facebook-gruppe oppkalla etter aktivisten som blei drepen av politiet i Alexandria sommaren 2010 – «We are all Khaled Said» – samla hundretusenvis av medlemmer.

Ein allianse av radikale opposisjonelle grupper vart skapt, og samla revolusjonære sosialistar, liberale, demokratiaktivistar, nasseristar, uavhengige fagorganiserte og til slutt Den muslimske brorskapen. Dei samla seg om ein ny taktikk for å bryte politiblokkadar: ei rad ulike samlingspunkt framfor ein sentral marsj eller samlingsstad.

Tidleg 25. januar var det klart at demonstrasjonane var større enn noko Egypt hadde opplevd på årevis – kanskje tiår. Først eit dusin, så hundre, så tusenvis av hol vart slått i diktaturets mur. Titusenvis av menneske strøymde gjennom dei: i Nasr City, Giza og Shubra; in Alexandria, i Mansoura, i Suez, i Assyut.

Dei følgande dagane auka demonstrasjonane på. Fredag 28. januar vart den første store prøva for rørsla. Politiet stengte av bysentra, og styresmaktene stengte mobilog internett. Protestantane brukte moskear som samlingspunkt, og marsjerte for å ta tilbake gatene. Overslag sa hundretusenvis av demonstrantar i gatene då store samlingar av demonstrantar slåst med politiet. Mubarak sparka regjeringa si, trekte tilbake politiet frå dei utbrente politistasjonane, og sendte ut hæren. Folkekomitear dukka opp landet over, til forsvar for heimar og nabolag frå åtak frå bøller, mange av dei mistenkte for å vere politi i sivile klede. Nye demonstrasjonar i helga kulminerte i ein «millionmarsj» tysdag 1. februar, og pressa til slutt fram motvillige konsesjonar frå Mubarak. I ein fjernsynstale sa han at han ikkje ville stille til val igjen, og lova å skrive om delar av grunnlova.

Regimet slo attende onsdag 2. februar, ved å mobilisere sivilkledde bandittar til åtak på demonstrantane i Alexandria og Kairo. Demonstrantar på Tahrir-plassen møtte eit overraskingsåtak med rader av angriparar med stein, knivar og Molotovcocktails, ridande på hestar og kamelar som normalt frakta turistar rundt pyramidane. I to dagar raste slaget om plassen fram og tilbake, men til slutt fekk demonstrantane overtaket. Hundretusenvis marsjerte fredagen etter, som vart kalla «Avreisedagen». Samtidig jakta regimet desperat på potensielle «dialog»-partnarar. Enkelte av opposisjonsgruppene, medrekna Den muslimske brorskapen, sendte representantar for å møte Omar Suleiman, Mubaraks nyutnemnde visepresident og tidlegare etterretningssjef. Delar av den herskande klassen, figurar som forretningsmennene Ahmed Bahgat og Naguib Sairis, byrja opent å støtte enkelte av krava til demonstrantane, mens dei freista å posisjonere seg til ei politisk rolle i den venta «overgangsperioden».

Titusenvis heldt framleis stand på gatene, og trass i valdeleg retorikk frå talspersonar for styresmaktene og innleigde reportarar byrja det komme nye folk. Familiar med små barn blanda seg med massene på Tahrir-plassen, og eit ungt par gifta seg der søndag ettermiddag.

Streikar

Det var tysdag 8. februar at maktbalansen endra seg igjen – denne gongen avgjort mot Mubarak. Ei bølge av streikar spreidde seg frå nokre få arbeidsplassar – arbeidarane i Suez-kanalen, telekom-arbeidarane i Cairo og stålarbeidarane på Helwan var blant dei første – og vaks i styrke då han skylte over Egypt. Den 9. februar anslo Det egyptiske senteret for sosiale og økonomiske rettar talet på streikande arbeidarar til 300 000 i 15 guvernement. Alt frå sjukehusteknikarar og sementarbeidarar til posttilsette og tekstilarbeidarar okkuperte og stengte, og skapte ei potent blanding av økonomiske krav og støtte til revolusjonen.

Delegasjonar av streikande arbeidarar slutta seg no til massene på Tahrir-plassen, på utsida av presidentpalasset og radio- og fjernsynsbygninga ved Nilen. Midt oppe i surrande rykte om at han ville trekke seg, kom Mubarak med ei siste erklæring på fjernsynet torsdag 10. februar, men han nekta gå av. Ein kunne sjå små grupper av offiserar frå hæren snakke med folk på Tahrir-plassen. Ein offiser ringte Al Jazeera for å trekke seg direkte på lufta, og kunngjorde at han hadde slutta seg til «folkets revolusjon». Mens hærleiinga hadde timelange møter bak lukka dører, voks mengda igjen. Kairo var på randa av eit endeleg opprør.

Den statlege overbygninga braut endeleg saman 11. februar. Den øvste hærleiinga tok makta og fjerna Mubarak frå embetet.

Tri nøkkelhendingar utmerkar seg i historia om 25. januar-revolusjonen.

Først: Den atten dagar lange konfrontasjonen vart mykje forma av den same dynamikken som protestane siste tiåret, men gjekk djupare og over eit mykje kortare tidsrom. Dei protesterande tok nøkkelområde i dei store byane, spesielt Tahrirplassen, og gjorde dei til strategiske våpen for den revolusjonære rørsla. Tahrir-plassen med sjølvorganiserte tryggingskomitear, søppelbarrikadar, frivillig helsepersonell og reinhaldsarbeidarar, lydsystem, telt og parolar, blei frigjorte område – likt hundrevis av okkuperte fabrikkar dei siste fem åra. Det vart ein plass å diskutere, men også eit organisasjonssenter aktivistane drog ut frå, for å få fabrikkar, kontor og nabolag med på revolusjonen.

Forsvaret av denne staden kvilte ikkje bare på tyngda av den store menneskemassen, men også på politisk organisering. Ungdomsaktivistane til Den muslimske brorskapen spela til dømes ei sentral rolle i å beskytte torget mot åtak frå bandittane til regjeringa og ved kontrollpunkta i utkanten. Likevel dominerte ikkje Brorskapen området på innsida, men var prega av sine eigne motsetningar – balansert mellom unge medlemmer som identifiserte seg med den breie revolusjonære rørsla, og leiarskapens ønske om å inngå ein avtale med staten. Den balansen heldt ikkje bare gatene opne for protest, men skapte au eit rom der den revolusjonære venstresida trass i at dei var få, nådde nye tilhørarar, og vann nye rekruttar.

For det andre, om revolusjonen bare hadde heldt seg på gatene, sjølv i så stort omfang som etter 25. januar, er det uvisst om det ville vore nok til at staten braut saman ovanfrå. Som i kampane for demokrati og reform siste tiåret gjorde ikkje alliansen av ulike sosiale og politiske grupper gjennombrot før revolusjonen gjekk frå det politiske til det sosiale området, gjekk frå gatene inn på arbeidsplassane, og oppildna arbeidarane til kollektiv handling, og smelte sine eigne krav saman med dei til den breie rørsla. Dessutan var det slik at sprekkene i regimets politiske og sosiale kontrollmaskineri som gjorde denne prosessen mauleg, ikkje dukka opp 25. januar. Dei hadde opphav i den langsiktige verknaden av nyliberale strukturreformar i den nasseristiske staten.

Endeleg er det spørsmålet om militæret si rolle. Essensen er at masserørsla nedanfrå oppnådde å tvinge ein del av statsapparatet – den øvste hærleiinga – til å skjære bort den kreftsvulsten Mubarak var blitt, for å redde staten som eit heile. Det er heilt klart ikkje det same som at masserørsla grip makta på eigne vegner. Heller ikkje har hæren gått i oppløysing verken vertikalt – med synleg splittelse mellom rivaliserande offiserar – eller horisontalt, langs klasseliner som den russiske hæren i 1917. Likevel vil det vere feil å sjå fjerninga av Mubarak bare som eit statskupp, eller undervurdere vanskane militærleiinga vil stå framfor, om dei freistar demobilisere den revolusjonære rørsla med makt. Stoda er fundamentalt annleis enn i 1952, då ei lita gruppe yngre offiserar handla etter at masseprotestane midlertidig var utbrende. Gatene var tomme då Nasser leia styrkane sine for å ta palasset, radiostasjonen og militærforlegningane. Her igjen blir vendinga mot den sosiale kampen avgjørande. I februar 2011 hadde revolusjonen allereie nådd arbeidsplassane før miltæret handla. I 1952 trua ein tekstilarbeidarstreik i Kafr al-Dawwar det nye militærregimet, og vart knust av hæren. Ei veke etter Mubaraks fall var hundrevis av arbeidsplassar i streik, medrekna giganten Mahalla tekstilfabrikk med 24 000 arbeidarar.

Om det skal bli reelle endringar for millionane i Egypt og ikkje bare millionærar som Naguib Sawiris og Ahmed Bahgat, då må revolusjonen gå endå djupare. Organiserte arbeidarar er blitt ei kraft i å utvikle den revolusjonære rørsla, og dei har medvite brukt si kollektive samfunnsmessige makt for å oppnå det første målet til rørsla: å fjerne Mubarak. På bare 18 dagar har egyptiske arbeidarar komme lenger på vegen til frigjøring av menneska enn deira foreldrar og besteforeldrar makta eit heilt liv. Men det er framleis mykje å gjøre: sparke lakeiane til det herskande partiet ut av alle arbeidsplassar og nabolag, bygge uavhengige fagforeiningar, og framfor alt skape nye demokratiske institusjonar der arbeidarane kan byrje agere som, i det minste ein kime til, alternative senter til statsmakta.

(Artikkelen er oversatt av Gunnar Danielsen, og utgis på norsk med tillatelse fra forfatteren.)

Finn Sjue:

Undersøkende journalistikk

en innføring

Høyskoleforlaget, 2011

I journalistikkens mytologiske dramaer har den gravende journalisten en hovedrolle. Heltene er ofte menn – som i virkelighetens og filmens Watergate-fortelling. Det er de som framfor noen andre representerer journalistikkens selvpålagte oppdrag om kritisk granskning av maktens institusjoner. Den undersøkende eller gravende journalistikken står også sentralt i den medieideologien som den svenske statsviteren og maktutrederen Olof Petersson har kalt journalismen – en egenartet blanding av elitisme og populisme der evnen til å gjennomskue makthaverne regnes som avgjørende for demokratiet. Journalisten er nødvendig for å rive bort sløret som skjuler maktens ukjente sider og handlinger. Eller som journalisten Göran Rosenberg har formulert det: En kjent makthaver trengt opp i et hjørne med lyssky gjerninger på samvittigheten og panisk skrekk i blikket er mediekulturens journalistiske høydepunkt.

I Finn Sjues nye bok om undersøkende journalistikk innleder forfatteren forordet med å kalle denne «myten om den hvite ridder” for en ukultur. Spesielt er han opptatt av at journalistisk «graving» ikke skal oppfattes som en sportsdisiplin for de utvalgte få. Som en oppmuntring til enhver som vil forsøke seg på dette feltet har en skrevet en innføringsbok som både handler om journalistiske metoder og holdninger. Men det er også en personlig erfaringsbok der forfatteren går gjennom eksempler han kjenner spesielt godt fra sin egen tid som reporter. Han har da også som tidligere redaktør og journalist i Klassekampen, fagbokforfatter og førstelektor i journalistikk ved Høgskolen i Oslo en spesielt solid bakgrunn for egne meninger på feltet.*

Etter min mening er nettopp de kapitlene der han analyserer og vurderer egne journalistiske erfaringer, bokas største beholdning. Det skyldes ikke minst at han ikke bare legger vekt på noen av sine kjente avsløringer og bragder, men også analyserer feilvurdering og fadeser, og forklarer noen av årsakene til at det som først ser ut som et «scoop» kan renne ut i sanden når kildesjekkingen for alvor begynner. Noe av dette materialet er knyttet til hans arbeid i Klassekampen, annet til hans fagbøker i samarbeid med bl.a. Ronald Bye og Alf R. Jacobsen.

Et av de positive lærestykkene i Sjues beretning om undersøkende journalistikk vil være kjent for de som har lest Klassekampen noen tiår: avsløringen av avlyttingsstasjonen under Ruseløkka skole som Norge drev til beste for spesielt USAs og Storbritannias etterretningstjenester. Han beskriver her veien fra det første tips kom i 1987 til saken ble publisert i september 1988. Arbeidet omfattet de fleste journalistiske metoder: spaning og observasjon, arkivstudier og intervjuer med kilder som kunne vite noe. Og jo mer journalisten gradvis vet, desto lettere er det etter hvert å få adgang til mer solide kilder som kan bekrefte eller avkrefte gitt informasjon. I sluttfasen kom kontakten med nok en nøkkelkilde, Morgenbladets tidligere redaktør, den tidligere sikkerhetsmajoren Christian Christensen, kjent som signaturen CC. Da det viste seg at CC holdt på med et bokmanus hvor bunkeren var omtalt, ble det inngått et fruktbart samarbeid mellom partene på ytre høyre og ytre venstre fløy. Klassekampen-saken ble utsatt til CCs bok var klar, på den annen side fikk avisa referere til det han skrev om bunkeren. Lundkommisjonen bekreftet senere en god del, men ikke alt, av innholdet i avisoppslaget.

Et annet kapitel, som handler om «Folkebevegelsen mot Innvandring» (FMI) og dens leder Arne Myrdal, er spesielt interessant fordi det tar opp et etisk dilemma redaksjoner fra tid til annen kommer opp i når tipset gjelder planer eller aksjoner av kriminell karakter. I dette tilfellet handlet det om at Sjue, som skrev en del kritiske artikler om FMI, fikk kontakt med et FMImedlem (Tom Krømcke) som var urolig for at Myrdal & co. kunne komme til «å gå for langt» i sin innvandringsmotstand. I praksis ble det innledet et samarbeid mellom Sjue og informanten der Krømcke gradvis arbeidet seg opp i FMI-systemet, samtidig som han formidlet informasjon til journalisten.

Metoden er kjent som «walraffing», skjønt i dette tilfellet var det ikke journalisten – men hans kilde som jobbet med en falsk fasade. At hensikten i dette tilfellet helliget midlet ble klart da Krømcke kunne rapportere at FMI planla et voldelig attentat mot et asylmottak på Tromøya.

Samtidig førte dette umiddelbart til at det journalistiske gravearbeidet fikk en helt ny dimensjon. FMIs planer var kriminelle, kunne føre til tap av mange menneskeliv, og burde selvsagt stoppes før de ble iverksatt. Å hindre nyheten om en bombeaksjon ble ironisk nok viktigst. Klassekampen ga avkall på «scoopet» og Sjue informerte på avisas oppdrag overvåkingspolitiet om saken. Krømcke ble politiets «agent Charlie». Enden på visa var at Myrdal og hans folk ble arrestert – med dynamitten klar – like før aksjonen skulle iverksettes. En ubehaglig sak, med stor risiko, endte til slutt med at FMI-lederne ble dømt og organisasjonen diskreditert.

En tredje sak Sjue går grundig inn på, er knyttet til hans største nederlag som journalist, nemlig boka Vi som styrer Norge. Arbeiderpartiet og de hemmelige tjenestene (Aventura 1992), skrevet sammen med Viggo Johansen og Pål Jørgensen. Boka bygde bl.a. på intervjuer med og informasjon fra en rekke veteraner i e-tjenesten. Skytset de leverte var tilsynelatende hardt, Arbeiderpartiet hadde misbrukt de hemmelige tjenestene og spesielt tøff var kritikken mot Arbeiderpartiets grå eminense i e-tjenesten, Trond Johansen. Manglende skriftlig dokumentasjon, konkluderte forfattere og forlag, skulle kompenseres av de sentrale informantenes løfte om å stille opp som vitner i tilfelle en rettssak.

Tross tvil ble boka utgitt og lansert med pauker og basuner. Relativt raskt kom mot reaksjonene: hva kunne dokumenteres? Alt for lite viste det seg når kildene uten navn nektet å tre inn på den offentlige arenaen. Uansett hadde jo ikke kildene noe redaktør og forfatteransvar. Forfatterne måtte beklage påstandene mot Johansen, og selv om Lund-kommisjonen noen år senere pekte på at e-tjenesten før 1960 hadde drevet en viss ulovlig overvåking, fant ikke kommisjonen noe å kritisere Trond Johansen for. Forfatterne hadde snakket med mange kilder, men byggverket falt raskt i bakken når kildene nektet å stille opp offentlig. Konklusjon: kildekritikken i boka holdt ikke mål, og forfatterne hadde dessuten undervurdert betydningen av de indre, politiske spenningene i e-tjenesten for de tolkningene som ble servert. Med Sjues ord:

Tida som fulgte var den verste i mitt 40 år lange liv som redaktør, journalist og dokumentarforfatter.

Historien er mer enn en moral om nødvendigheten av kildekritikk. Den handler også om nødvendigheten av å lære av feil som begås. Det siste er, for å si det forsiktig, ikke noen utbredt vane i redaksjoner. På dette punktet er boka spesielt nyttig – og rosverdig.

Dessverre syns jeg det blir et litt for stort sprang mellom slike kapitlers kritiske og selvkritiske refleksjoner, som er interessante for mange, og det kokebokpreget rettet inn på studenter som dominerer i andre kapitler. Bevares, i disse står det utvilsomt mye som er nyttig å vite for både den ene og den andre typen av journalister, men jeg opplever sjangerbruddet mellom kapitlene av ulike typer som vel stort.

En annen undring er den individualismen som preger både framstillingen av egne erfaringer og håndboksreglene. Her er det ikke mange spor av at forfatteren selv har jobbet under en nyhetsredaktør som kunne skape privilegert arbeidsrom for graving (eller eventuelt stoppe et prosjekt med velkjente ord om «at nå har vi brukt nok tid og ressurser på denne saken»). Sjue advarer som nevnt mot «myten om den hvite ridder » – men hans moralske bud er i første rekke rettet inn på den enkelte journalist – i mindre på nødvendigheten for den enkelte journalist av å sikre at den gravende journalistens produkt blir utsatt for kritisk, intern granskning før publisering.

Direkte skeptisk er jeg til et annet kapitel, «Når smått blir enormt». I utgangspunktet handler dette om en viktig ting, nemlig medienes evne til å gjøre små forseelser til store skandaler, og han gir noen nyttige påminnelser om betydningen av å vurdere sakenes proporsjoner. Men når forfatteren illustrerer sakene som tas opp med noen kjappe «sett gjennom mine øyne»- dommer, blir resultatet tynt: her finnes det knapt en antydning til analyse av mekanismene i mediedrev eller noen forståelse av mediers egeninteresser og aktørroller. En ting er at Sjue, som VG, mener Gerd-Liv Valla «falt for eget grep, og det var fortjent». Men når han ikke har mer å si om mediene og Tønnesaken enn at «Tore Tønne begikk alvorlige feil, med et svært tragisk utfall», vel, da ville det være bedre å la den saken ligge.

Jeg savner dessuten en litt tydeligere påminning om at ikke alle typer journalister egner seg for undersøkende journalistikk i det litt større format, like lite som «alle» kan bli glitrende featurejournalister bare de prøver hardt. Det trengs et visst talent. I den undersøkende journalistikken handler dette talentet ikke bare om standhaftig evne research (som Sjue legger vekt på), men også om evnen til kritisk analyse når kildematerialet vokser og saken er komplisert.

Men akkurat dette er muligens vanskelig å si i klartekst for en lærebokforfatter som selve demonstrerte at han hadde nettopp denne evnen.

Sigurd Allern

* For ordens skyld: anmelderen var ansvarlig redaktør i Klassekampen en store deler av perioden fra 1985 da
Finn Sjue jobbet der som journalist. Jeg er sånn sett ”part i saken” i noen av sakene som hans bok omtaler.SA

Den ødeleggende samfunnsøkonomiske uroen på 30-tallet førte til betydelige sosiale opprør og omfangsrik klassekamp fra arbeiderklassens side.
Den påfølgende «trusselen om revolusjon», som Franklin D. Roosevelt kalte det, «trusselen» nedenfra, var foranledningen for reformer ovenfra – uavhengig av Keynes.

Ismael Hossein-Zadeh er iransk-kurdisk økonom, siden 1975 i USA og er professor ved Drake University i Des Moines, Iowa. Hans siste bok er The Political Economy of U.S. Militarism (2007). Se: http://www.politicaleconomics.info/default.htm

Keynesianernes¹ tro på at myndighetene kan finjustere økonomien ved hjelp av en «passende» skatte- og pengepolitikk og dermed opprettholde varig vekst eller tilnærmet full sysselsetting, er basert på en idé om at staten og profesjonelle økonomer i embetsverket kan kontrollere og styre kapitalismen – en kapitalisme styrt av «eksperter » i tråd med alles interesser. Økonomisk politikk er, i følge dette synet, først og fremst et spørsmål om teknisk ekspertise og kjennskap til økonomien. Det er et spørsmål om å velge det riktige.

Den keynesianske modellens løsninger er basert på et håp, eller en illusjon. I virkeligheten går makten og kontrollen i forholdet mellom staten og markedet/kapitalismen som regel den andre veien. Å utmeisle en økonomisk politikk er mer enn bare et administrativt eller teknisk spørsmål. Og enda viktigere, det er et sosiopolitisk sakskompleks som er organisk forbundet med klassekarakteren til staten og dets politiske beslutningsapparat.

Myte 1: Hjernen til Keynes

Den keynesianske illusjonen har fått næring fra to viktige myter. Den første myten er at Keynes’ overlegne intellekt hadde æren for New Deal² og de sosialdemokratiske økonomiske reformene i kjølvannet av den store depresjonen og annen verdenskrig. Dette er en myte fordi disse reformene snarere var et resultat av voldsom klassekamp og overveldende press fra grasrota enn de var et resultat av Keynes’ og hans likemenns hjerner. Den ødeleggende samfunnsøkonomiske uroen på 30-tallet førte til betydelige sosiale opprør og omfangsrik klassekamp fra arbeiderklassens side. Den påfølgende «trusselen om revolusjon», som Franklin D. Roosevelt kalte det, «trusselen» nedenfra, var foranledningen for reformer ovenfra – uavhengig av Keynes.

Som en relativt velkjent akademiker/økonom sørget likevel Keynes for en teoretisk og intellektuell begrunnelse for reformer som var nødvendige, dersom kapitalismen skulle reddes og revolusjonen unngås. Tilfeldighetene ville ha det til at utgivelsen av Keynes’ berømte bok Allmenn teori om sysselsetting, renter og penger i 1936³ falt sammen med at reformer av New Deal-typen ble satt ut i livet i USA og Europa. Dette gjorde at Keynes kunne ta en langt større del av æren for disse reformene og den påfølgende økonomiske gjenhentingen enn han fortjente.

Myte 2: Styring

Den andre myten baserer seg på en oppfatning som gir virkningsfull og fremgangsrik keynesiansk økonomisk styring æren for den økonomiske veksten i USA og Europa i perioden 1948–1968. Selv om det er sant at myndighetenes ekspansive politikk i perioden spilte en stor og viktig rolle for den fantastiske økonomiske utviklingen, var det andre faktorer som bidro enda mer til suksessen. Blant disse faktorene var behovet for investeringer i og gjenoppbygging av de ødelagte økonomiene rundt om i verden etter annen verdenskrig, den enorme globale etterspørselen etter forbruksvarer og kapital, mangelen på konkurranse for amerikanske produkter og kapital på det globale markedet. Kort sagt: Det var et enormt rom for vekst og ekspansjon i tiden rett etter krigen.

Mange keynesianske økonomer har bygget opp under disse mytene og illusjonene i forsøket på å vinne oppslutning som følge av ettervirkningene etter finanssammenbruddet i 2008 og den påfølgende økonomiske krisen. De så «den nyliberale økonomiens kriser» som en anledning til en ny begynnelse for keynesiansk økonomi, eller en forestående ny New Deal. Kjente keynesianere som Paul Krugman⁴, Joseph Stiglitz⁵ og Dean Baker⁶ skrev (og har fortsatt å skrive) i sterke ord om behovet for å gjenopplive den keynesianske politikken, for å vedta og sette ut i livet omfattende stimuleringspakker, for å gjeninnføre Glass Steagall Act⁷og andre reguleringer som ble iverksatt som svar på den store depresjonen. Den gleden mange keynesianere fikk av utsiktene til det de mente ville bety noe i nærheten av et automatisk politisk girskifte fra nyliberale til keynesianske økonomiske prinsipper, fikk George Melloan i Wall Street Journal til (sarkastisk) å slå fast: «Vi er alle keynesianere igjen!»

Nå, over tre år senere, er det helt åpenbart at keynesianske politikkoppskrifter har falt for døve ører. Nyliberalismen holder fortsatt unna for keynesianismen. Selv formelt sosialistiske og sosialdemokratiske økonomier i Europa har tatt etter nyliberalismens strenge nedskjæringspolitikk.

Keynesianske håp og illusjoner er blitt snudd til bitter skuffelse og sinne. I spalten sin i New York Times langer for eksempel professor Paul Krugman hyppig ut mot Obama-administrasjonen fordi den overser keynesiansk vekst- og jobbskapingspolitikk og i stedet fører en politikk som ikke skiller seg videre fra nyliberal republikansk politikk:

Sannheten er at det å skape arbeidsplasser under en lavkonjunktur, er noe myndighetene kan og bør gjøre … Tenk over det: Hvor er de store offentlige arbeidsprosjektene? Hvor er hærskarene av offentlig ansatte? Det er faktisk en halv million færre offentlig ansatte nå enn da Obama overtok.

La meg gjenta professor Krugmans hovedpoeng:

Sannheten er at det å skape arbeidsplasser under en lavkonjunktur er noe myndighetene kan og bør gjøre.

Det er nøyaktig dette jeg kaller den keynesianske illusjonen – troen på at myndighetene er i stand til å kontrollere og/eller styre kapitalismen, en oppfatning om at myndighetene «kan og bør» investere i å skape arbeidsplasser, men av en eller annen grunn ikke gjør det.

Ja, myndighetene kan og bør investere i å skape arbeidsplasser, men da ville det vært en annen type myndigheter. Det ville vært myndigheter som ikke er avhengige av spesielle interesser, ikke Obamaadministrasjonen (eller amerikanske myndigheter generelt), som er avhengig av store penger for å være i stand til å velges og gjenvelges. Det stemmer at kapitalistiske myndigheter i blant kan investere i økonomisk vekst og i å skape arbeidsplasser, men det skjer bare når det er generell aksept for at denne typen politikk også støtter opp under herskerklassens interesser (som i etterkant av den store depresjonen og annen verdenskrig).

Økonomi og personlige valg

Keynesianernes misnøye med den nyliberale politikken hos næringslivets myndigheter er åpenbart rettet i helt feil retning. Helt sentralt i misnøyen ligger en urealistisk forståelse om at økonomiske strategier og politikk stort sett er intellektuelle prosesser, og at politikkutvikling først og fremst har å gjøre med teknisk ekspertise og personlige valg – økonomer og/eller politikere som er forutseende, godhjertede eller utrustet med «smarte» ideer, vil gå inn for «god» eller keynesiansk inspirert kapitalisme, mens de som mangler slike ærverdige egenskaper, vil være tankeløse, ledet ut på ville veier eller hjerteløse, og derfor velge «dårlig» eller «nyliberal kapitalisme».⁸

Som jeg har pekt på i en tidligere kritikk av keynesiansk økonomi, er det ikke snakk om et spørsmål om «dårlig» eller «god» politikk – det er et klassespørsmål. Keynesianerne er sinte enten fordi de er uvitende om eller skygger unna klassepolitikken, eller hva det vil si å utvikle politikk. De ser heller ut til å tro at utviklingen av økonomisk politikk først og fremst har å gjøre med en kamp om ideer og teorier, og de er skuffet fordi de taper denne kampen.

Professor Krugman skriver med store følelser:

Hvor er de store offentlige arbeidsprosjektene? Hvor er hærskarene av offentlig ansatte?

Det han ikke nevner, er at disse «hærskarene av offentlig ansatte» ikke oppsto på grunn av Roosevelt eller Keynes’ glimrende ideer (da Roosevelt-administrasjonen først iverksatte store offentlige sysselsettingsprosjekter, visste de faktisk ikke engang at Keynes fantes), men fordi hærskarer av arbeidere og andre grasrotbevegelser marsjerte i gatene med krav om arbeid, og dermed truet det kapitalistiske systemet. Det er interessant at mange keynesianske økonomer (selvsagt i idériket) står på for arbeidernes rettigheter, men ikke gjør noe for å få dem til å samle seg og kreve rettigheter.

Onde og kloke konger?

Det er ikke nok å ha et godt hjerte eller en omsorgsfull sjel. Det er like viktig ikke å miste av syne hvordan offentlig politikk skapes under kapitalismen. Det er ikke nok å skjelle ut Ronald Reagan for å være en ond konge og å hylle Franklin D. Roosevelt for å være en klok konge. Det er viktigere å forklare hvorfor herskerklassen avsatte den kloke kongen og innsatte den onde. De som utvikler politikken, er selvsagt ikke dumme. Så hvorfor forlot de Keynes og New Deal og omfavnet Reagan og nyliberal økonomi?

Det amerikanske borgerskapet støttet opp under en politikk påvirket av keynesianisme i tiden etter krigen så lenge de politiske kreftene og økonomiske forholdene, nasjonalt og internasjonalt, gjorde denne politikken formålstjenelig. Det viktigste forholdet var, som tidligere nevnt, tilnærmet ubegrenset etterspørsel etter amerikanske produkter, både hjemme og utenlands, og mangelen på konkurranse både for amerikansk kapital og arbeidskraft. Dette gjorde det mulig for amerikanske arbeidere å kreve en anstendig lønn og sosiale ytelser og samtidig ha en høyere sysselsettingsgrad.

Men mot slutten av 60- og begynnelsen av 70-tallet, unnslapp imidlertid ikke amerikansk kapital og arbeidskraft den internasjonale konkurransen lenger. I tillegg hadde amerikanske fabrikanter investert så mye i fast kapital, eller bygd opp så stor kapasitet, i den lange perioden med etterkrigsvekst, at profittratene mot slutten av 60-tallet hadde begynt å falle etter hvert som avstanden mellom kapital og arbeidskraft i arbeidsprosessen hadde blitt for stor. Med andre ord, de store mengdene såkalte «irreversible kostnader,» først og fremst i form av fast kapital, eller fabrikker og utstyr, hadde spist opp store deler av profittraten.⁹

Mer enn noe var det disse viktige endringene i produksjonen og de globale markedene som drev frem en gradvis overgivelse av keynesiansk økonomi. Det var ikke Reagans ideer eller skumle planer som lå bak planene om å rasere New Deal-reformene, slik liberale/keynesianske forkjempere gjentar. (Faktisk hadde det lenge før Reagan ankom Det hvite hus, blitt gjennomført reformer for å bygge ned disse reformene). Det var snarere globalisering, først av kapital, så av arbeidskraft, som gjorde at keynesiansk eller New Deal-inspirert økonomisk politikk ikke lenger var bidro til den kapitalistiske profitten, og som beredte grunnen for Ronald Reagan og nyliberale nedskjæringer.¹⁰

Karl Marx argumenterte, for lenge siden, for at drømmer om å erstatte kapitalismen med et sosialistisk likhetssamfunn ikke kunne bli virkelighet uten a) at det blir tatt bevisste politiske steg i retning av målet (det vil si, det er ikke noe slik som et automatisk sammenbrudd for kapitalismen), og b) at det skjer på et globalt nivå. I lys av det uforsonlige nyliberalistiske kappløpet mot bunnen som globaliseringen har sluppet løs de siste årene og tiårene, er det åpenbart at Marx’ anvisninger for meningsfull samfunnsendring ikke bare gjelder radikale sosialistiske ideer, men også reformistiske kapitalistiske programmer á la Keynes.

(Artikkelen er oversatt av Mathias Bismo, og utgis på norsk med tillatelse fra forfatteren. Den sto første gang i Counterpunch.)

Noter:

1. Etter den britiske økonomen John Maynard Keynes (1883–1945), hvis økonomiske ideer om vekst gjennom økt etterspørsel nøt stor anerkjennelse i de første tiårene etter annen verdenskrig. Overs. anm.
2. Reformprogram som ble innført i USA i 30-årene for å avhjelpe krisen. Overs. anm.
3. Boka er nylig utgitt i norsk oversettelse for første gang.
4. Paul Krugman (1953–), amerikansk økonom, vinner av Sveriges Riksbanks økonomipris i 2008. Overs. anm.
5. Joseph Stiglitz (1943–), amerikansk økonom, vinner av Sveriges Riksbanks økonomipris i 2001. Rådgiver for Bill Clinton 1995–97, sjefsøkonom i Verdensbanken 1997–2000. Overs. anm.
6. Dean Baker (1958–), amerikansk økonom. Overs. anm.
7. Amerikansk lov fra 1932 som tvang frem et skille mellom forretningsbanker og investeringsbanker og som førte til opprettelse av det amerikanske banksikringsfondet. Loven ble gradvis opphevet i perioden 1980-97. Overs. anm.
8. Mange progressive eller keynesianske økonomer omtaler den langvarige krisen som startet i 2008 for «den nyliberale kapitalismens» krise, ikke en krise i kapitalismen som sådan. Se for eksempel David M. Kotz, «The Financial and Economic Crisis of 2008: A Systemic Crisis of Neoliberal Capitalism,» Review of Radical Political Economics, Vol. 41, No. 3 (2009), s. 305–317.
9. For en nokså omfattende diskusjon av dette spørsmålet, se Anwar Shaikh’s «The Falling Rate of Profit and the Economic Crisis in the U.S.»; in The Imperiled Economy, Book I, Union for Radical Political Economy, Robert Cherry, et al. (1987).
10. For en lærerik analyse av denne overgangen, se Harry Shutt, The Trouble with Capitalism: An Enquiry into the Causes of Global Economic Failure, Zed Books (1998).

Guenther Sandleben:
Finanzmarktkrise
– Mythos und Wirklichkeit
Books on Demand, 2011

Denne lille boka om den økonomiske krisa, på 120 sider, er oppdatert, den gir ei god empirisk framstilling av gangen i krisa, og den er teoretisk sterk. Problemet med dette tipset viser seg i tittelen: boka heter Finanzmarktkrise – Mythos und Wirklichkeit. Med undertittel Wie die ganz reale Wirtschaft die Krise kriegt. Foreløpig finnes boka bare på tysk. Forfatter er Guenther Sandleben, økonom og skribent i Berlin. Sandleben forklarer utviklinga fra boliglånskrise i USA til statsgjeldkrise i en rekke land. Han kritiserer de utbredte teoriene om «finanskapitalens dominans» som årsak til krisa, og viser hvordan krisa oppsto i og hele tida er forbundet med problemene i «realøkonomien ». Han viser også hvilke politiske konsekvenser det får om arbeiderbevegelsen bygger på den ene eller den andre kriseteorien.

Sandlebens bok er et forsvar for og ei aktualisering av Marx’ kriseteorier. (Men det ville vært fint om forfatteren hadde skrevet noen sider ekstra: han er innom profittratediskusjonen, men sier han ikke har plass til å behandle spørsmålet her i denne lille boka.)

Sandleben avslutter med et mulig scenario med statskonkurser i et eller flere land, og skisserer de svære rystelsene som kan bli følgene av dette. Siden boka blei avslutta i vår, har dette scenariet blitt mer og mer aktuelt. Sandleben kan vise seg sannspådd.

Jon Børge Hansen

 

Har du ennå ikke lest Pål Steigans bok Sammenbruddet? Da bør du starte med den, dersom du vil ha basiskunnskap om den økonomiske krisa, om den økologiske krisa, om hvorfor disse må vokse mot katastrofer under kapitalismen – og om hva slags retning vi må gå dersom det skal være levelig i framtida her på kloden. (Etter at boka kom ut, har han oppretta en blogg (http://psteigan.wordpress.com/) der han skriver og legger ut korte, nye innspill om disse temaene nesten hver dag. Verd å lese!

Steigans bok er den eneste i sitt slag på norsk. Men vil du lese mer om disse sakene, og leser engelsk, har jeg en handfull tips om noen gode, ganske lettleste og ganske billige bøker.

Ecology and socialism av Chris Williams har undertittelen Solutions to capitalist ecologigal crises. Williams er amerikansk miljøaktivist og universitetslektor, og formidler på en både innsiktsfull og lettfattelig måte en marxistisk forståelse av energiog miljøkrisa, og forklare hvorfor problemene er uløselig under kapitalismen. Boka skisserer også, som undertittelen sier, prinsippene for et bærekraftig, sosialistisk samfunn. Boka, som kom i 2010, koster ca 80 kr på nettet.

What every environmentalist needs to know about capitalism er skrevet av John Bellamy Foster og Fred Magdoff. Begge er universitetsprofessorer i USA, og begge er knytta til det viktige marxistiske tidsskriftet Monthly Review (Foster er redaktør der, og har ved siden av løpende analyser av den økonomiske krisa skrevet flere standardbøker om marxistisk økologi.). Foster og Magdoff tar opp samme tema som Williams, den er fin pedagogisk og sterk politisk. Boka kom ut nå i høst, og har en pris på ca 80 kr på nettet.

The global slump av David Mc Nally konsentrerer seg om den økonomiske krisa. Boka gir ei brei framstilling av hvordan den krisa som herjer nå, utvikla seg fra 2008 til nå. McNally, som er marxist, og professor ved York University i Toronto, Canada, legger fram en mengde nyttig empiri, mens han forteller historia om denne krisa. Han gir i tillegg et bredt bilde av motstandskampen som føres på ulike steder på kloden nå. Boka kom i 2011, og koster vel 90 kr. på nettet.

The great recession av Michael Roberts er litt spesiell. Den er ei samling artikler som Roberts har skrevet på bloggen sin fra 2005 til 2010, der han løpende følger, analyserer og kommenterer utviklinga av krisa seinere. Boka er en dokumentasjon på at marxistiske økonomer som Roberts (han har jobba mer enn 30 år som økonom i Londons finansverden) virkelig forutså krisa. Boka starter i juni 2005 med et innspill om «The property time bomb», altså om bobla i eiendomsmarkedet, den som sprakk og utløste krisa i 2008, og gjennom daterte blogginnlegg følger boka fasene i kriseutviklinga. Boka har kanskje sin viktigste styrke i det at den også fører en løpende diskusjon om kriseteori knytta opp mot det som skjer. Roberts vil lodde djupt, og er en god forsvarer av Marx’ teorier om fallende profittrater, og av teorier om lange bølge-bevegelser i kapitalismen. Les Roberts gratis på bloggen hans, den oppdateres ofte (http://thenextrecession.wordpress.com/). Boka koster ca 125 kr på nett.

Leder
Jon Michelet: Striden om Klassekampen 1996–97. En strid mot postmodernismen? side 4

Tema: Oppløsning og krise

Heming Olaussen: Vil EU bryte sammen? side 18
Intervju med Hilde Nylen: Brutale kutt i EU, men motstand side 26
KOE, Hellas: Alle som ein ut på gatene! side 32
Dennis O`Neil: Occupy Wall Street! side 34
Olafur Arnarson, Michael Hudson og Gunnar Tomasson: «Gribbkapitalisme», Island si nye bankkatastrofe side 44
Isidro López og Emmanuel Rodríguez: Den spanske modellen side 50
Jeffrey Sommers og Michael Hudson: Plyndringa av Latvia side 68
Minqi Li: Veksten i arbeidarklassen og framtida til den kinesiske revolusjonen side 74
Harald Minken: Gjeld og profitt side 88
Ismael Hossein-Zadeh: Keynesianske myter og illusjoner side 97
Mathias Bismo: Sosialdemokratiet i krise side 102

Turid Thomassen: Afghanistan i mai side 118
Erik Skare: Konfesjonalisme, eiendomsboble og palestinere i Libanon side 122
Aksel Nærstad: Enda et klimatoppmøte side128
Pål Steigan: Kapitalismens svanesang? side 136
Mikkel Øgrim Haugen: Leksefri skole side144
Øyvind Bremer Karlsen: Humoreske side 151

Bokomtaler:

Hans Scherfig: Frydenholm side 154
Arto Tapio Paasilinnas forfatterskap side 156
Ilan Pappe og Noam Chomsky: Et dypdykk i israelsk historie side 160
Eugene Rogan: Araberne side 64
Sigurd Falkenberg Mikkelsen: En reise i Talibans skygge side 166
Marta Breen: Rosa streker, røde tall side 167
Magnus Marsdal: Kunnskapsbløffen side 169
Finn Sjue: Undersøkende journalistikk, en innføring side 172
Guenther Sandleben: Finanzmarktkrise – Mythos und Wirklichkeit side 175
Boktips av Jon Børge Hansen side 178

–Våren 1996 gjorde Bjerke under tvil ei tilsetjing han skulle komme til å angre på. Slik står det å lese i Alf Skjeseths bok om Klassekampens historie, Sykle på vatnet

Jon Michelet var ansvarlig redaktør i Klassekampen 1997–2002.
 

 

Bilde: Forsida på Klassekampen 15. oktober 1997: Ny redaktør

Det redaktør Paul Bjerke gjorde, var at han ansatte litteraturviteren Eivind Røssaak som ny kulturredaktør etter Therese Bjørneboe. Den andre kandidaten til stillinga som kulturredaktør i Klassekampen var den gangen Knut Olav Åmås. Han ble siden kultur- og debattredaktør i Aftenposten. Det er en jobb han, innenfor de rammene en liberal-konservativ avis som Aftenposten setter, har mestret like godt som den tidligere lederen for Rød Valgallianse (RV), Hilde Haugsgjerd, har mestret jobben som sjefredaktør i Aftenposten.

Det er spennende å tenke på hva som kunne ha skjedd med Klassekampen dersom den pragmatiske praktikeren Åmås var blitt kulturredaktør våren 1996. Kan hende det ikke ville blitt så dramatisk strid om avisa som det ble i 1996, en strid som toppa seg den turbulente høsten 1997 da jeg i stormkastene tok over roret i Klassekampen, og ble redaktør. Men valget våren 1996 falt altså på Røssaak, som var – og er – en av postmodernismens fanebærere i Norge.

Jeg tror ikke at redaktør Bjerke fullt ut kan ha vært klar over Røssaaks filosofiske posisjon under denne ansettelsen. For Bjerke var jo ingen postmodernist i sin redaktørtid, han var medlem i Arbeidernes Kommunistparti (AKP). Og Bjerke framstår i det han skriver i avisa i dag, i spalta «Pauli ord», som en skribent med markant marxistisk fundament. Kan hende tenkte Bjerke at han ved å ansette akademikeren Røssaak ville styrke avisas prestisje i akademia og vinne nye skribenter og lesere blant de intellektuelle. Slik skal og må en redaktør av Klassekampen tenke. Avisa trenger bidrag fra skribenter fra alle fløyer i den norske intelligensiaen, og lesere fra de samme miljøene. Men dette må ikke gå på bekostning av avisas grunnholdning og redaksjonelle linje. Det er redaktørens ansvar at avisa drives i pakt med formålsparagrafen.

Denne paragrafen ble vedtatt av avisaksjeselskapets generalforsamling i 1991, i samband med at Klassekampen opphørte å være partiorgan for AKP. Dette skjedde i Sigurd Allerns redaktørtid.

Formålsparagrafen lød, og lyder stadig i 2011:

Avisa Klassekampen skal drive en seriøs, kritisk journalistikk, med allsidige politiske og økonomiske avsløringer av utbytting, undertrykking og miljøødeleggelser – samt inspirere og bidra til ideologisk kritikk, organisering og politisk kamp mot slike forhold ut fra et revolusjonært, sosialistisk grunnsyn.

Hvordan denne paragrafen skal etterleves i det daglige avisarbeidet og det langsiktige arbeidet for å styrke avisa, vil alltid være gjenstand for livlig diskusjon, både i staben og blant de mange som mener noe om avisa. Hva betyr det å drive dagsavis med et revolusjonært, sosialistisk grunnsyn i verdens rikeste land, i en politisk situasjon der revolusjon og sosialisme ikke står på dagsordenen? Vi hadde heftige interne og eksterne debatter om dette i min redaktørtid, og debatten har fortsatt internt og eksternt i min etterfølger Bjørgulv Braanens ni år lange periode som redaktør. Formålsparagrafen var og er det rake motstykket til postmodernismen. Hadde Bjerke foretatt en grundig ansettelsessamtale med Røssaak og målt ham opp mot paragrafen som var avisas ledestjerne, ville den anti-sosialistiske Røssaak nødvendigvis falt gjennom som søker til ei lederstilling som kulturredaktør.

Den 18. oktober 1996 trykte Klassekampen et opprop under tittelen «Klassekampen – liten og snobbete eller stor og folkelig?» Initiativtakere var Anders Ekeland og Trond Andresen. Oppropet var rettet mot det underskriverne oppfattet som ei snever, sekterisk og jålete holdning til kulturspørsmål. Det het: Det finnes ikke noe politisk eller kommersielt grunnlag for Klassekampen om dette kvasiintellektuelle snobberiet får fortsette. Blant underskriverne var AKP-veteraner som tidligere partileder Pål Steigan, RVs unge leder Aslak Sira Myhre, en rekke fagforeningsfolk og de unge politiske aktivistene Magnus Engen Marsdal og Espen Løkeland-Stai. De to sistnevnte ble siden framtredende medarbeidere i avisa i min redaktørtid.

Sjøl deltok jeg ikke som underskriver på oppropet fordi jeg ikke ønsket å blande meg opp i avisas redaksjonelle anliggender, og fordi jeg hadde samarbeidet godt med Paul Bjerke som publiserte en anti-monarkistisk artikkelserie jeg skrev. Artiklene ble samlet i boka Leve republikken! (og Märtha Louises privatliv) som utkom på Oktober forlag i 1995.

Sira Myhre skrev den 18. oktober 1996 et innlegg i avisa om at Klassekampen var inne i ei identitetskrise med «et snobbete, småborgerlig og arrogant preg som ikke hører hjemme i ei revolusjonær dagsavis.» Han hevdet at «den postmoderne virkelighet tydeligvis har fått fotfeste langt inn i KKs redaksjonslokaler.» Sira Myhres utsagn blir gjengitt i Skjeseths bok, og Skjeseth skriver i en fotnote:

Det filosofiske og litterære omgrepet postmodernisme stod sterkt på 1990-talet og vart mislikt på venstresida. Det er karakteristisk at –ismen er nesten umogeleg å definere presist. Ifølgje postmodernismen blir røyndommen konstituert gjennom språket.

Jeg er enig med Skjeseth i at det er vanskelig å finne hode og hale på postmodernismen. Sjøl gjorde jeg allerede i 1987 et forsøk på å angripe denne uhåndgripelige tankeretninga. Det skjedde i essayboka Brevet til Fløgstad. Der er hovedinnholdet en hundre siders svært kritisk gjennomgang av Kjartan Fløgstads roman Det 7. klima. Denne romanen må kunne kalles postmodernistisk. Fløgstad benytter seg av metoden dekonstruksjon, hentet fra den franske postmodernistiske filosofen Jaques Derrida. Jeg prøver å angripe Det 7. klima fra et marxistisk ståsted, med den historiske materialismen som våpen. Om jeg lyktes? Det får andre dømme om. Men jeg vil våge å påstå at Fløgstads seinere – og meget gode romaner – er lite preget av Derrida, og at han har hentet fram marxisten i seg i det han har skrevet på 2000-tallet.

Filosofen Hans Skjervheim – som virkelig ikke var noen marxist – var en skarp kritiker av postmodernsimen, og framholdt at den banet vei for nyliberalismen, eller markedsliberalismen. La meg før jeg går videre bringe et utdrag fra Wikipedias artikkel om postmodernismen:

Begrepet postmodernisme («etter modernismen ») brukes ofte om en ideologi som er kritisk til moderniteten, for eksempel troen på fremskrittet, på at ett livssyn er riktigere enn andre livssyn, og på kjernefamilien, demokratiet og andre institusjoner som er blitt selvfølgelige under moderniteten. Postmoderne mennesker synes – enkelt sagt – at miljøvern er viktigere enn industrialisering, og de jakter heller ikke på sin egen identitet. I stedet spiller de ulike roller i ulike situasjoner, og er fornøyd med det. De melder seg ikke inn i livssynssamfunn, men plukker religiøse og ideologiske tanker fra mange kilder, uten å bry seg om hvorvidt de passer sammen. I mange lærebøker fremstilles gjerne postmodernismen negativt, blant annet fordi den synes å innnebære en relativistisk holdning: Alt er relativt – alt kan være like riktig – og det er ikke så nøye hva du tror, bare det fungerer for deg. Selv om vi har livssynsfrihet i Norge, ønsker både stat og skole at ungdom skal oppdras til å ha visse faste verdier i livet, og relativismen tenkes å gjøre dette vanskelig. Det hevdes at faste verdier trenger faste forestillinger å forankre seg i.»

I min forestillingsverden var postmodernismen, med sin holdningsløshet, sin forakt for ideologi og sin dyrking av individet foran fellesskapet, gefundenes fressen for reaksjonære politikere som Ronald Reagan og Margaret Thatcher. Thatchers utsagn om at «there is no such thing as society» – det finnes ikke noe samfunn – er et utsagn som har en fæl postmodernistisk klang.

Sira Myhre tok hardt i da han skrev at postmodernismen hadde fått fotfeste i Klassekampens redaksjon. De aller fleste i redaksjonen var radikalere eller sosialister («kulturmarxister»), og ville absolutt ikke identifisere seg med postmodernismen. Derfor blir det for drøyt å hevde at den postmoderne virkeligheten hadde fått et fotfeste i redaksjonen. Men Sira Myhre hadde et poeng, i og med at Røssaak, i den viktige jobben som kulturredaktør, var et brohode for postmoderne tankegang i Klassekampen. Postmodernismen, influert av Røssaak, slo aldri gnister som satte fyr på hele redaksjonen. Jeg vil heller si at den av og til blaffa opp som Sankt Elms ild i enkelte artikler og debatter.

Et eksempel på dette er Sokal-debatten. Fysikeren Alan Sokal ved New York University fikk i mai 1996 publisert en artikkel i Social Text, et akademisk tidsskrift for kulturelle studier av postmodernismen. Sokals tekst hadde den feiende flotte og fullstendig kokko tittelen «Transgressing Boundaries: Towards a Transformative Hermeneutics of Quantum Gravity.» Sokal argumenterer her i en «akademisk» og postmodernistisk språkdrakt for at fysikkens lover er sosiale og lingvistiske konstruksjoner. Hele argumentasjonen er fullstendig meningsløs.

Og det var da også dette som var Sokals formål. Ved å hente fram og videreformidle noen av de mest absurde og uvitenskapelige utsagnene fra postmodernistiske skribenter om matematikk og fysikk, ville Sokal drite ut disse skribentene, og postmodernismen.  

Det var fabelaktig og hylende morsom satire.

Men hvordan reagerte Klassekampen? Røssaak trykte artikler av Hans Hauge, akademiker fra universitetet i Århus, som gikk til angrep på Sokal! Det hjalp litt på situasjonen at Jostein Gripsrud, akademiker fra universitet i Bergen, kom med tilsvar til Hauge. Men det som ble stående igjen var at Klassekampen presterte å stille seg på feil side i en svært viktig debatt om vitenskap og filosofi.

Det er blitt hevdet at Røssaak måtte gå i april 1997 fordi han publiserte et intervju med den franske postmodernistiske filosofiguruen Julia Kristeva, som var en slik figur Sokal raljerte med. Dette er ikke sant. Klassekampen-journalist Roald Helgheim, som hadde vært blant Røssaaks forsvarere i redaksjonen, skrev et innlegg om affæren i Arbeiderbladet 5. april 1997:

"Utan å rådføre seg med den ansvarlege redaktøren skreiv kulturredaktør Røssaak ein kommentar som vart oppfatta som ei generalåtak på avisas redaksjonelle line. Etter at Røssaak ikkje fikk støtte frå nokon for dette solo-utspelet, gjekk han til Morgenbladet og uttalte seg om interne forhold i redaksjonen på ein måte som vi alle opplevde som illojal. Han vart bedd om å beklage dette internt i redaksjonen, men valde i steden å gå."

Klassekampen var blitt kvitt en kulturredaktør som mange, inklusive meg, betraktet som en tåkefyrste som ikke hadde noen naturlig plass i avisa. Det hører med til historia at Røssaak nokså umiddelbart fikk ny jobb som kulturredaktør i det konservative Morgenbladet. Han ble ikke så lenge der, men valgte å gå tilbake til den akademiske karriéren sin. I 1998 utga han boka Det postmoderne og de intellektuelle, og har siden publisert utallige skrifter og artikler, hvorav mange sikkert er lærde og engasjerende, på sitt vis, for leserne hans.

Hang så noe av Røssaaks ånd igjen i redaksjonen etter at han gikk av? Dette er det vanskelig for meg å si noe presist om, fordi jeg ikke personlig kjenner til de interne forholdene i redaksjonen våren og sommeren 1997. Og det er antakelig vanskelig også for dem som var i redaksjonen da, å si noe entydig og klart om dette. Men det jeg som leser og politisk aktivist opplevde med Klassekampen i månedene etter Røssaaks avgang var en form for relativisme, som fortonte seg ganske uforenlig med avisas formålsparagraf.

Det så ut til å herske en tro på det som kan kalles «journalismen», og som innebærer at det reint journalistiske er viktigere enn det politiske. Jeg har noen eksempler på dette.

Den politiske kommentatoren Anna Heen skrev artikler som i mine øyne like gjerne kunne vært skrevet av en senterpartist, til støtte for den borgerlige sentrumsregjeringa som var i emning. Anna Heen, som jeg likte og respekterte som person, gikk da også etter redaktørskiftet høsten 1997 fra Klassekampen til ei stilling som redaktør i Senterpartiets partiavis Sentrum. Tidlig på høsten i 1997 drev jeg energisk valgkamp som RVs førstekandidat til Stortinget fra Østfold. Noe mandat fra Østfold var det ikke realistisk å håpe på for RV. Men vi håpet på å kunne bidra med et valgresultat i Østfold som kunne løfte RV på landsbasis opp mot sperregrensa, eller kanskje til og med over denne grensa. I Østfold gjorde vi oppsiktsvekkende gode skolevalg, der RV på et par videregående skoler ble største parti.

Vi valgte å arrangere store konfrontasjonsmøter med Fremskrittspartiets førstekandidat, den rabiate innvandringsmotstanderen Øystein Hedstrøm. Klassekampen sendte en reporter til møtet i Moss, der det var flere hundre frammøtte. Men Klassekampens reportasje drøftet ikke om det var riktig å ta konfrontasjonene med Hedstrøm, og handlet ikke om den politikken som ble presentert på møtet.

I stedet valgte Klassekampen ei slags antropologisk vinkling som gikk ut på hvor jævla harry velgerne i Østfold var! I mine rasende øyne tenderte dette mot å være reinspikka «journalisme» i praksis, og et blaff av postmoderne Sankt Elms ild. Forbitrelsen fikk meg til å stille veldig kritiske spørsmål om avisas redaksjonelle linje og grep. Men dette var ikke noe jeg gikk ut med offentlig. Jeg mente å kunne registrere at redaktør Bjerke manglet en klar strategi for hva han ville med avisa, i forhold til formålsparagrafen, i forhold til den dagsaktuelle politikken.

Det var blitt kjent for alle oss som var aksjonærer i avisa, gjennom dokumentene til generalforsamlinga i første halvdel av 1997, at avisa hadde fallende opplag og en sterkt skrantende økonomi, med millionunderskudd på drifta og alvorlig tæring på egenkapitalen. Et grep for å bøte på dette måtte etter min mening være å lage ei avis som bedre appellerte til avisas kjernelesere i AKP, RV og tilliggende herligheter. Ei avis som aktivt kunne hente støtte hos grunnfjellet sitt, ikke minst økonomisk støtte for å overleve som dagsavis i et tøft presseklima.

I stedet skjedde det stikk motsatte. RVs Erling Folkvord var, nokså sensasjonelt, blitt valgt til Stortinget fra Oslo i 1993. Høsten 1997 søkte han gjenvalg, og lå på meningsmålingene an til å greie dette. Det var da naturlig å forvente at Klassekampen ville gi Folkvord drahjelp, samtidig som avisa naturligvis også skulle skrive om Sosialistisk Venstrepartis valgkamp og om Arbeiderpartiet, der Thorbjørn Jagland hadde lansert sitt tullete krav om 36,9 prosent av stemmene for å danne regjering. Men i valginnspurten fikk Folkvord en veldig halvhjerta støtte i Klassekampen, til stor irritasjon for mange av de trofaste kjerneleserne.

Det toppa seg da avisa på valgdagen klinte til med et svært reklamebilde av SVs Kristin Halvorsen på forsida. Valgresultatet viste at Folkvord bare manglet 600 stemmer på å komme inn. Det var ikke ulogisk at mange av oss i RV mente at disse stemmene hadde han fått dersom Klassekampen hadde gitt ham mer skyv i innspurten. Konflikten om Klassekampen tetnet nå til.

Samarbeidsproblemene mellom styret og redaktøren kom opp i dagen. Redaksjonen svarte på dette med kampanjejournalistikk rettet mot avisas hovedeier, partiet AKP. Men redaksjonen fikk også motsvar, blant annet i et innlegg fra tidligere redaktør Finn Sjue og tidligere redaksjonsmedlem Bo Brekke, som Alf Skjeseth siterer fra. De var sterkt kritiske til avisas utvikling, og skrev at Klassekampen «på mange måter er blitt ei avis som ofte virker nesten likegyldig, rett ut sagt sløv.» Sjues og Brekkes formulering beskriver på sett og vis ei avis som i noen grad er preget av postmodernismen, av relativismen og mangelen på tydelig ståsted – mangelen på klassestandpunkt for det arbeidende folket, mot kapitalmakta.

Dagbladets kommentatorveteran Gudleiv Forr skrev akkurat det samme som Sjue og Brekke om Klassekampen, at avisa var blitt likegyldig. Å forbli likegyldig ville være ei dødslinje for avisa. Det var naturligvis ikke noe ønske om dette fra redaktør Bjerke og staben hans. Det var en stab av til dels framifrå journalister, som jeg hadde og har den største respekt for. Her fantes et bråmodent talent som Carsten Thomassen, og Torstein Tranøy som kanskje var den fremste journalisten i Norge når det gjaldt å dekke fagbevegelsen. Begge disse to gikk dessverre altfor tidlig bort.

Problemet våren og sommeren 1997 var at avisa hadde havnet i ei politisk og redaksjonell bakevje der framdriftsmulighetene syntes små, og der det ideologiske avisprosjektet – tufta på formålsparagrafen – hadde begynt å smuldre opp. Dette skyldtes ikke at redaksjonen var blitt postmodernister, men den «journalisme»-ånden som var blitt framherskende i det lille avishuset i Grønlandsleiret.

Striden om Klassekampen i 1996–97 var ikke primært en strid mot postmodernismen. Men postmodernismen, representert ved Røssaak, var med på å utløse striden. Hva slags strid var det, da? Det var en strid om politisk linje for avisa, om å sikre avisa videre liv og framgang ved å styre etter formålsparagrafen, finne en fornyet appell til kjerneleserne og samtidig følge den gode, slagkraftige parolen om å være hele venstresidas dagsavis. Det var ei strid for å gjøre den røde avisa rød igjen.

Kaninen eller Admiralen?

Når jeg først har fått ordet i Rødt!, vil jeg begnytte anledninga til å si litt om min egen redaktørtid. Det jeg her skriver kan regnes som et supplement til Alf Skjeseths beretning om stridsårene 1996 og -97. Jeg tok jeg over som ansvarlig redaktør i oktober 1997, og så å si alle redaksjonsmedlemmene slutta i tur og orden i protest fordi de så på meg som en partikanin for AKP.

De to som ble igjen, var to veteraner, utenriksjournalistene Peter M. Johansen og Astor Larsen. Den nye staben jeg ganske raskt fikk på plass, døpte meg ikke for Kaninen, men for Admiralen. Men det var jo ikke noe slagskip jeg hadde fått kommandoen på. Det var ei lita skute som seilte for nødrigg og lakk som bare faen.

Skuta kom straks inn i en bølgedal både opplagsmessig og når det gjaldt vårt journalistiske rennomé. Regnskapstallene for den røde avisa var røde. Den nye disponenten, Marga van der Wal, hadde en stri tørn og sto på som en ekte helt. Min parole som redaktør var å bygge stein på stein på grunnfjellet, og så sakte men sikkert, utvide spennvidden i stoffet og skaffe en økt leserskare. Jeg trente meg opp til dette ved å bygge et steingjerde ved huset mitt i Larkollen i Østfold.

Den verste beskyldninga jeg ble møtt av fra mine motstanderes side var at jeg var en fag-foreningsknuser. For meg som gammel fagforeningsmann var dette ikke hyggelig. Det ble sagt at det ville bli umulig å bygge opp en klubb av medlemmer i Norsk Journalistlag (NJ) i den nye redaksjonen fordi NJ ikke ville akseptere en slik klubb. Men å få på plass en NJ-klubb gikk forbausene fort, og journalistklubben ble uten plunder godtatt av NJ. De nyansatte typografene ble fullverdige medlemmer av Norsk Grafisk Forbund, og markedsavdelingas folk av Handel og Kontor.

Det ble i enkelte pressekretser gjort forsøk på å brennmerke Klassekampen. Redaktøren i ei stor avis på Vestlandet advarte en ung journalist som ville søke jobb hos oss, mot å gjøre det, og sa at vedkommende hvis hun begynte i Klassekampen, måtte regne med å aldri kunne få noen ny jobb i andre norske aviser. Hun ble så skremt av dette at hun trakk søknaden sin om ei stilling hos oss.

Ut av kaos og amatørisme vokste etter hvert en rimelig profesjonell avisorganisasjon. Jeg hadde sagt en del tåpelige ting om redaktørplakaten. På dette tok jeg sjølkritikk, og ble akseptert som medlem i Norsk Redaktørforening. Det må også sies at vi hadde et velfungerende og arbeidende styre i A/S Klassekampen, ledet av den myndige fagforeningsmannen Rolv Rynning Hanssen fra Norsk Kommuneforbund. Rolv og jeg hadde våre kontroverser om hvordan avisa skulle komme seg ut av krisa den var i, og et par ganger gikk det ei kule varmt. Men vi skiltes som venner i 2002.

Med ordning og reda om bord i skuta kunne vi begynne å stake ut en kurs som samsvarte med formålsparagrafen. Hvis det satt noe postmodernisme igjen i vegga i avishuset vårt, fordunsta den fort. AKPs landsmøte bestemte seg for å selge ut en stor del av partiets aksjer. Dette åpnet for en aksjekampanje i 1998 som henvendte seg til kjerneleserne, og var svært vellykka. Kampanjen innbrakte 5,8 millioner kroner i frisk aksjekapital.

Dette bidro til å få skuta på rett kjøl økonomisk. Aldri før hadde ei dagsavis i Norge vært drevet med en så ung stab som den vi i min tid hadde i Klassekampen. Denne staben hadde en større partipolitisk bredde enn mange tenker på i dag.

Jeg ansatte blant andre en debattredaktør fra Sosialistisk Ungdom, en yngling ved navn Audun Lysbakken, som så ut til å ha et visst politisk talent … Takket være en enestående og oppofrende innsats fra både redaksjon, typografer og markedsavdeling greide vi langsomt å komme oss opp av bølgedalen. Det staben manglet av erfaring, tok den igjen i form av entusiasme og energi.

Avgjørende for avisas overlevelse i en krisesituasjon og for den videre eksistensen var også det dugnadsarbeidet som ble utført av avisas venner. Aksjekampanjen hadde vært umulig uten slik dugnadsånd. Løssalg av avisa på lørdager i mange byer var viktig for å markere at Klassekampen fortsatt utkom. Svært viktig var også mange gode kameraters iherdige verving av abonnenter. Og foreninga Klassekampens Venner gjorde en stor innsats for å få inn faste pengebidrag til avisa, og de bonuspengene som den årlige julemessa ga oss.

Avisa breddet seg ut politisk og kulturpolitisk, men greide også å være skarpt antikapitalistisk og anti-imperialistisk. Den forsida jeg er mest stolt av, er den vi lagde da Nato i 1999 skulle gå til bombekrig under Kosovo-konflikten: «NEI til krig!» Vi hadde mista så å si alle bidragsytere til kultursidene. Min tanke var at så lenge det finnes ei radikal avis som tar kulturen på alvor, så vil det sildre inn skribenter. Dette viste seg å holde stikk.

Ved årtusenskiftet var vi i avisa godt i gang med forsoningsarbeidet med dem som hadde tatt standpunkt mot den nye redaktøren og redaksjonen høsten 1997. Dette arbeidet lyktes fordi motsetningene jo ikke var klassemotsetninger, men det vi på 1970-tallet kalte ‘motsigelser i folket’.

I 2000 hadde vi en liten opplagsmessig økning. Den fortsatte i 2001 og 2002. Da jeg måtte kaste inn håndklet som redaktør etter fem år, i oktober 2002, som følge av en større hjerteoperasjon våren 2002, ga jeg min etterfølger Bjørgulv Braanen et lite skipsratt i gave. Den skuta han tok over, var kommet i sig på rett kurs, gikk med et lite overskudd, og så ut til å ha framtida for seg.

Mer Røssaak. India og Nepal

I 2004 kjørte Klassekampen en interessant artikkelserie om postmodernismen. Serien ble oppsummert og kommentert i samtaler med professor Ottar Brox og Eivind Røssaak. Jeg bringer noen utdrag fra Røssaaks kommentarer fordi de demonstrer et postmodernistisk tankesett, som jo ennå lever og blomstrer i enkelte akademiske kretser. Kommentarene hans kaster også et lys bakover til Røssaaks periode i Klassekampen.

Det heter i oppsummeringa: Eivind Røssaak, litteraturviter, forfatter og tidligere kulturredaktør i Klassekampen har irritert seg over den politiske kritikken som er blitt reist mot postmodernismen i løpet av artikkelserien. Ifølge Røssaak er det urimelig å bruke som innvending mot postmodernismen «at den kan ha liberale konsekvenser». Slike argumenter er et uttrykk for en ryggmargsrefleks som er svært utbredt på ytterste venstre fløy.

Jeg må si at jeg takker for at vi på ytterste venstre fløy har ryggmargsreflekser som gjør at vi reagerer på filosofiske og politiske strømninger som tjener kapitalismen og svekker tanken om fellesskapets og sosialismens verdi.

Røssaak fortsatte, i sin omtale av venstrefløyen: Enhver tanke som kan omsettes i liberal praksis, må møtes med motstand. Men en tanke med totalitære konsekvenser må da være mye verre?

Her spinner Røssaak videre på tankene sine fra den famøse Klassekampen-artikkelen som førte til hans avgang, der han angrep den svenske forfatteren Jan Myrdal spesielt og kommunismen generelt. Det Røssaak ikke så i 1997, og heller ikke ville se i 2004, var at ytterste venstre fløy i norsk politikk hadde lært av sine mistak og gjort opp med et tankesett som kunne få totalitære konsekvenser.

Mer Røssaak fra 2004: Etter min mening er alle virkelig interessante tanker «åpne», i den forstand at de alltid løper en risiko for å bli misbrukt av forskjellige politiske leirer, så også med postmodernismen.

Dette resonnementet holder etter min mening ikke vann. Ta en virkelig interessant tanke som den at vi er nødt til å begrense forbruket av fossilt brennstoff for å stoppe den menneskapte klimaendringen. Dette er en tanke som deles av et flertall av verdens klimaforskere, og som er basert på empiri og ikke spekulasjon. Er det noen risiko for at for eksempel den ultrakonservative Tea Party-bevegelsen i USA vil misbruke denne tanken? Neppe. Er det noen risiko for at den nye opprørsbevegelsen i USA, Occupy Wall Street, vil misbruke denne tanken? Neppe.

Så kan det kanskje innvendes at tanken om klimaendring ikke er en åpen tanke, men en «lukket» tanke. Det gjør den, slik jeg ser det, ikke uinteressant. Tanken er et ideologisk verktøy som vi kan bruke i kampen for å hindre overoppheting av jordkloden og de katastrofene som vil følge av dette.

Mer Røssaak: Den moderne ideeen om samfunnets differensiering i ulike felter, der kunsten har fått lov til å drive med sitt altså «l’art pour l’artdoktrinen » (ideeen om kunst for kunstens egen skyld) har vært lite utbredt i Norge. Men den var faktisk en forutsetning for den kunstneriske modernismen, og som Bordieu sier et sted, en forutsetning for oppkomsten av den moderne intellektuelle som en som intervenerer i politikken fra politikkens utside. I den forstand har Norge kanskje aldri vært moderne.

Hallo? Min egen far, maleren og kunstkritikeren Johan Fredrik Michelet, skrev på 1950- og 1960-tallet tre bøker om moderne maleri og kunstkritikk, Moderne maleri – fra figurasjon til abstraksjon, Figurativt eller nonfigurativt og Kunst og kritikk. Der sloss han innbitt for kunstens autonome rolle, og for det moderne maleriet.

Tankene han og mange andre malere delte, fikk vid utbredelse, og det samme gjorde den non-figurative kunsten i Norge – den som Odd Nerdrum utfordret med sin tilbakevenning til klassismen, som han sjøl har kalt kitsch-kunst. At Norge «kanskje aldri har vært moderne» når det gjelder kunsten, er pissprat. I billedkunsten har vi frambrakt modernister i verdensklasse, som Inger Sitter og Arnold Haukeland (for ikke å glemme Edvard Munch!). Også i litteraturen slo modernismen inn med stor kraft, ikke minst gjennom Profil-gjengen. At så mange fra kretsen i og rundt tidsskriftet Profil ble sympatisører med eller medlemmer i AKP skyldtes at de oppfattet partiet som et uttrykk for moderniteten, for en revolusjonær holdning som skulle gjøre opp med en gammelmodig kapitalisme som var gått ut på dato, og skape et samfunn etter en ny lest.

Allerede på 1800-tallet var det intellektuelle som intervenerte i politikken fra politikkens utside. Her kan nevnes Henrik Wergeland og hans tidsskrift For Arbeidsklassen. Og her kan nevnes Camilla Collett og hennes banebrytende kvinnesaksroman Amtmandens Døtre. For ikke å glemme Alexander Kielland! I 1930-åra intervenerte Nordahl Grieg i politikken med tidsskriftet Veien frem. Forfatteren Helge Krog var en samfunnsrefser. Fra min egen levetid husker jeg en annen intervenør, Aksel Sandemose, som ga ut tidskriftet Årstidene, og skrev ei kvass spalte i LOs ukeblad Aktuell. Det er gåtefullt for meg at Røssaak ikke ser og tar hensyn til slikt.

I Røssaaks verdensbile heter det: Verken Bjørnson-generasjonen eller AKP-erne tillot at man skilte mellom kunsten og politikken. De sistnevnte ville som kjent at maoistiske doktriner skulle herje over alt. Den postmoderne reaksjonen fikk dermed en stor, tung og delvis nødvendig oppgave.

Javel. Heng Bjørnson og skyt AKP-erne! Trøbbelet med Røssaaks argumentasjon er at den ikke henger på greip. Vi i AKP var inspirert av den kinesiske kulturrevolusjonen. Under denne revolusjonen begikk Mao Zedong mange grove feil, som vi ikke forsto da, men siden har tatt lærdom av. Det finnes elementer fra den kinesiske kulturrevolusjonen som gir ekko i dagens samfunn, særlig i den arabiske verden. Vi skal ikke glemme at Mao sa «La hundre blomster blomstre, la hundre tankeretninger strides».

La meg nevne at La hundre blomster blomstre var tittelen på en lyrikkantologi Oktober forlag, under min ledelse som forlagssjef, ga ut midt på 1970-tallet, og hvor flere av de fremste modernistene i norsk lyrikk deltok. De maoistiske doktrinene er faktisk ikke steindaue i den vide verden. I lille, lutfattige Nepal kjemper maoistpartiet om regjeringsmakt, som partiet faktisk har hatt der. I det veldige India foregår et stort folkelig opprør blant de aller fattigste, under ledelse av de såkalte naxalittene, som er maoister.

Jan Myrdal var, i en alder av 83 år, i fjor på ei flere uker lang vandring i jungelen med naxalittenes geriljastyrker. Om denne opplevelsen har han i år utgitt boka Rød stjerne over India. Refleksjoner når jordens fordømte reisar seg. Den verdenskjente indiske forfatteren og politiske aktivisten Arundhati Roy har vært på ei tilsvarende vandring. Den beskriver hun i essayet, «På vandring med maoistane» (Rødt! nr 4/2010). Ifølge en stor og grundig artikkel i Le Monde Diplomatique høsten 2011 er det stadig flere indiske intellektuelle som støtter det folkelige opprøret i landet der flere hundre millioner mennesker lever i fattigdom.

Den arabiske våren, revolusjonene i flere av de arabiske landene, er en kulturrevolusjon. Det er en flertydig revolusjon, fordi den nå i Tunisia har brakt et – moderat – islamistisk parti til makta. Men det er først og fremst en revolusjon som har brutt opp størknede, eneveldige maktstrukturer, og skapt liv og røre i den arabiske verden der det foregår en fornyet kulturkamp og klassekamp – og hvor postmodernistisk teori neppe har noen særlig klangbunn.

Klassekampen har, under Braanen, greid å dekke denne revolusjonen på nært hold, gjennom den genistreken det var å gjøre den unge kvinnelige journalisten Amal Wahab til avisas korrespondent i Kairo. Den postmoderne reaksjonen greide ikke å skyte i filler Klassekampen-skuta. Den flyter fortsatt meget godt. Jeg mener det var en lykke for avisa at postmodernisten Røssaak provoserte seg ut av redaksjonen i april 1997.

Hadde Røssaaks linje triumfert i Klassekampen, ville skuta for lengst ha ligget på havsens bunn. Klassekampen er i dag ei avis med betydelig styrke og livskraft. Den øker mest! Naturligvis har avisa sine feil og mangler, og flipper av og til helt ut. Men dette kan vi som elsker avisa og som har viet en del av våre liv til å berge den, godt leve med. Det er en del av game’t. Og det blåser stadig en frisk debatt-bris som dreier seg om hvordan Klassekampenskuta skal manøvrere, og hvilken hovedkurs den skal styre etter. På dette feltet har jeg en god del erfaring fra min egen redaktørtid.

Det gjelder for redaktør og redaksjonsledelse å ha et åpent sinn for sunn kritikk (noe jeg ikke alltid hadde), å ikke ri kjepphester (noe jeg altfor ofte gjorde) og å bekjempe gammalt politisk grugg mot personer og organisasjoner (noe jeg ikke alltid var spesielt flink til). For meg er det aller viktigste at Klassekampen konsekvent har tatt standpunkt mot norsk deltakelse i USAs kriger i Afghanistan og Irak, og mot Natos og Norges krigerske inngripen i Libya-konflikten.

Antiimperialismen har sterkt rotfeste både hos redaktør og øvrig redaksjon. Det grunnleggende med Klassekampen i et enda større perspektiv er at den representerer moderniteten, håpet om et moderne, annerledes liv enn det traurige livet under kapitalens diktatur.

Dette livet i det rike Norge gjør oss, de fleste av oss, ganske velholdne. Men det er noe grunnleggende falskt ved det, fordi vi med vår rikdom ikke gjør nok for å løfte «jordens fördömde» ut av elendigheten. Og da representerer Klassekampen ei nødvendig, modernistisk motkraft. Aviser som Finansavisen, Dagens Næringsliv, Aftenposten og VG representerer i et slikt stort perspektiv fortida, det fortidige, en kriserammet kapitalistisk verden som forhåpentlig er i ferd med å gå under og forvandle seg til noe annet. Da freden kom til Norge i 1945 etter 2. verdenskrig, tok Norges Kommunistiske Partis illegale krigsavis, Friheten, steget til å bli landets nest største riksdekkende dagsavisavis, med et opplag på 120 000, bare slått av Aftenposten.

NKP gikk nedenom og hjem. Friheten utkommer i dag med nød og neppe som ukeavis, som et dugnadsrevet konkursbo. Jeg har tenkt at Klassekampen kanskje kunne kjøpe opp Friheten, for å kapre avisnavnet. Friheten! Det er dit vi vil. Frihet fra det kapitalistiske diktaturet. Frihet for alle verdens folk. Og et opplag på 120 000 ville kle Klassekampen, alias Friheten, veldig bra.

PS. Apropos Bordieu. Da den franske sosiologen Pierre Bordieu døde i januar 2002, i min redaktørtid, viet Klassekampen hele forsida til hans minne, med et stort bilde av ham. Det var ikke fordi de unge folka i redaksjonen så på ham som en postmodernist, men fordi de så på Bordieu som en som avslørte maktas skjulte strukturer i samfunnet.

DS.