Om Gramscis hegemonibegrep

Av Roger Simon

2005-01

En klasse kan ikke tilegne seg nasjonalt lederskap og bli hegemonisk dersom den begrenser seg til klasseinteresser; den må også ta opp i seg folkelige og demokratiske krav og kamper som ikke har en ren klassekarakter, skriver forfatteren blant annet i denne artikkelen.

Teksten er hentet fra Roger Simon: Gramsci's Political Thought – an Introduction, andre reviderte utgave, Lawrence and Wishart 1991, og gjengis med tillatelse fra forlaget og Simons arvinger.
Antonio Gramsci (1891-1937) var medlem av det italienske sosialistpartiet, fra 1921 en av de mest fremtredende medlemmene av det nye kommunistpartiet. Partileder fra 1924. Arrestert og dømt til 20 års fengsel av fascistene i 1926. På tross av sviktende helse skrev han i fengselet 33 notatbøker som senere ble smuglet ut og publisert etter krigen. Det er disse som kalles Fengselsnotatbøkene.
Roger Simon (1913-2002) var en fremtredende britisk marxistisk intellektuell som bærer mye av æren for at Gramscis fengselsdagbøker ble utgitt på engelsk. Med både lord-tittel og medlemskap i kommunistpartiet jobbet han til kort tid før sin død for den britiske fagbevegelsens forskningsinstitusjon.
SPN: Selections from Prison Notebooks, redigert og oversatt av Quentin Hoare og Geoffrey Nowell Smith, Lawrence and Wishart, London, 1971
SPW: Selections from Political Writings, 1921-26, redigert og oversatt Quentin Hoare, Lawrence and Wishart, London, 1978

1. Tvang og samtykke

Utgangspunktet for Gramscis hegemonibegrep er at en klasse og dens representanter utøver makt over underordnede klasser ved hjelp av en blanding av tvang og overbevisning. I notatene sine om Machiavellis Fyrsten benytter Gramsci seg av den greske kentaurmyten, halvt dyr og halvt menneske, som et bilde på det "doble perspektivet" i politisk handling – nivåene tvang og samtykke, autoritet og hegemoni, vold og sivilisasjon. Hegemoni er et forhold som ikke domineres av maktbruk, men av samtykke gjennom politisk og ideologisk ledelse. Det er organiseringen av samtykket. I noen avsnitt i Fengselsnotatbøkene benytter Gramsci seg av ordet direzione (ledelse, retning) synonymt med egemonia (hegemoni) og i motsetning til dominazione (dominans). Bruken av hegemonibegrepet hos Gramsci må sees atskilt fra den opprinnelige greske betydningen, som er en stats dominans over en annen. (Gramsci bruker imidlertid enkelte steder i Fengselsdagbøkene hegemoni i den originale betydningen for å vise til forhold mellom stater eller mellom by og land.)

2. Det leninistiske grunnlaget

Grunnlaget for hegemonibegrepet ble lagt av Lenin, som igjen bygde på arbeider av den russiske arbeiderbevegelsens pionerer. Som Perry Anderson har påpekt, ble begrepet hegemoni først benyttet av Plekhanov og andre russiske marxister på 1880-tallet for å betegne behovet for en arbeiderklasseledet allianse med bøndene for å styrte tsarismen (note 1). Arbeiderklassen burde utvikle en nasjonal tilnærming og slåss for frigjøringen av alle undertrykte klasser og grupper. For Lenin betydde dette at den russiske arbeiderklassen, i allianse med bøndene, skulle handle som den ledende (hegemoniske) kraften i den borgerlig-demokratiske revolusjonen mot det tsaristiske oligarkiet. Slik ville arbeiderklassen, som da var en liten del av befolkningen, bli i stand til å tilegne seg støtte hos det store folkeflertallet.

3. Hegemoni blir et begrep

For Lenin var hegemoni en strategi for revolusjon, en strategi arbeiderklassen og dens representanter skulle benytte seg av for å vinne støtte hos det store flertallet. Gramsci tilfører dette en ny dimensjon ved også å la det gjelde handlingene til kapitalistklassen og dens representanter, både i forhold til tilegnelse av statsmakten og opprettholdelse av denne når det er oppnådd. De første notatene om italiensk historie, i den første av de 29 Fengselsnotatbøkene, har overskriften "Klassens politiske lederskap før og etter tilegnelsen av regjeringsmakten". Gramsci skilte mellom dominans (tvang) og "intellektuelt og moralsk lederskap":

En samfunnsgruppe kan, ja, må, allerede utøve "lederskap" før den vinner regjeringsmakten (dette er faktisk en av de viktigste forutsetningene for å vinne denne makten); den blir så dominant når den utøver makten sin, men selv om den holder den i et stramt favntak må den også fortsette å "lede" (SPN 57-68) (note 2).

Gramsci endrer dermed hegemoniet fra å være en strategi (som hos Lenin) til et begrep som, i likhet med marxistiske begreper om produktivkrefter og produksjonsforhold, om klasser og staten, er et redskap for å forstå samfunnet med henblikk på å endre det. Han utviklet tanken om lederskap og utøvelsen av dette som en forutsetning for å tilegne seg statsmakten i sitt hegemonibegrep. Hegemoni er en mutasjon mellom klasser og andre sosiale krefter. En hegemonisk klasse, eller del av en klasse, er en som oppnår støtte fra andre klasser og samfunnskrefter ved å skape og opprettholde et alliansesystem gjennom politisk og ideologisk kamp. Hegemonibegrepet er konstruert ved hjelp av en rekke begreper som er knyttet til det. Derfor vil enhver kort definisjon av hegemoni være ufullstendig. Jeg vil derfor nå kort skissere disse begrepene, som vil bli diskutert nærmere senere.

4. Forholdet mellom kreftene: økonomisk-korporativ/hegemonisk

Sentralt for hegemonibegrepet er oppbyggingen av et system av allianser. I Noen aspekter ved det sørlige spørsmålet, notatene han skrev rundt tiden han ble arrestert, skrev Gramsci:

"Proletariatet kan bli den ledende og dominerende klassen i den grad det lykkes med å skape et system av allianser som tillater det å mobilisere flertallet av befolkningen mot kapitalismen og den borgerlige staten ." (SPW 443)

Arbeiderklassen kan bare bli en hegemonisk klasse dersom den tar hensyn til interessene til andre klasser og samfunnskrefter og utvikler måter å kombinere dem med sine egne interesser. Den må gå utover sine særinteresser, eller det Gramsci kaller økonomisk-korporative kamper, og gjøre seg forberedt på å inngå kompromisser for å bli den nasjonale representanten for en bred blokk av samfunnskrefter. Forholdet mellom de to grunnleggende klassene, mellom kapital og arbeid, består ikke bare av motsetningen mellom de to klassene, men et komplekst forhold som også inkluderer andre klasser og samfunnskrefter. Begge sidene forsøker å styrke sitt alliansemønster, å desorganisere den andres allianser og å endre maktforholdene i sin favør.

5. Nasjonal-folkelig

Hos Lenin besto hegemoniet først og fremst i en allianse mellom klasser eller deler av klasser. Gramsci legger til en viktig ny dimensjon med sitt begrep om nasjonal-folkelig: en klasse kan ikke tilegne seg nasjonalt lederskap og bli hegemonisk dersom den begrenser seg til klasseinteresser; den må også ta opp i seg folkelige og demokratiske krav og kamper som ikke har en ren klassekarakter, som ikke kommer direkte av produksjonsforholdene. Eksempler på dette er radikale og folkelige kamper for sivile rettigheter, bevegelser for nasjonal frigjøring, kvinnebevegelsen, fredsbevegelsen og bevegelser som uttrykker kravene til etniske minoriteter, unge mennesker eller studenter. De har alle sine særlige kvaliteter og kan ikke reduseres til klassekamp, selv om de står i et forhold til den. Hegemoni har altså en nasjonal-folkelig dimensjon i tillegg til klassedimensjonen. Det krever samling av en rekke ulike samfunnskrefter i en bred allianse som uttrykker en nasjonal-folkelig kollektiv vilje der hver av disse kreftene opprettholder sin autonomi og yter sitt bidrag på veien mot sosialisme. Denne strategien med oppbygging av en bred blokk av ulike samfunnskrefter, forent av en felles oppfatning av verden, kalte Gramsci en posisjonskrig.

6. Passiv revolusjon

I analysen av de to grunnleggende klassenes posisjonskrig om hegemoni setter Gramsci et kraftig skille mellom strategien kapitalistklassen benytter seg av og den som passer for arbeiderklassen. Den borgerlige strategien har en særegenhet han kalte passiv revolusjon. Dette begrepet utviklet han gjennom sin analyse av Risorgimento, bevegelsen for samling av Italia på midten av 1800-tallet. Selv om en rekke folkelige opprør fant sted i løpet av Risorgimento, ble den nasjonale samlingen av Italia (inkludert utdrivelsen av østerrikerne) og den tilhørende fremveksten av kapitalister i Nord-Italia hovedsakelig gjennomført ved hjelp av staten Piedmont, dens hær og dens monarki, ikke gjennom å mobilisere flertallet av folket ved å støtte bøndenes krav om jordreform. Risorgimento var altså en "revolusjon ovenfra", hovedsakelig drevet gjennom av Piedmont: en passiv revolusjon.

Gramsci mener at en passiv revolusjonsstrategi er borgerskapets karakteristiske svar når dets hegemoni står i fare og en omfattende reorganiseringsprosess er påkrevet for å gjenreise dets hegemoni. En passiv revolusjon finner sted når relativt omfattende endringer påføres et lands sosiale og økonomiske struktur ovenfra, ved hjelp av staten, uten å støtte seg på folkets aktive deltakelse. Krav om samfunnsreformer som har blitt stilt av de andre krefter kan gjerne bli oppfylt, men da på en slik måte at det desorganiserer disse kreftene og roer ned de folkelige kampene. Følgelig er den passende strategien for arbeiderklassen en anti-passiv revolusjon fundamentert i en konstant utvidelse av klasse- og folkelig-demokratiske kamper (se avsnitt 12 nedenfor om posisjonskrig).

7. Intellektuell og moralsk reform

Et nytt hegemoni, i motsetning til kapitalistklassens, kan kun bli skapt ved hjelp av en endring av folkelig bevissthet, av folks måter å tenke og føle på, av deres "verdensoppfattelse" og deres moralske standarder. Gramsci sammenlignet dette med den omfattende endringen av folkelig bevissthet som fant sted i kjølvannet av den protestantiske reformasjonen på 1500-tallet og den franske revolusjonen. (Han hentet begrepet "intellektuell og moralsk reform" fra den franske skribenten Georges Sorel (1847-1922), som i sin tur hadde tatt det fra Ernest Renan, som blant annet skrev boka La Réforme Intellectuale et Morale.)

8. Folkevett

I forbindelse med den intellektuelle og moralske reformen var Gramsci opptatt av å fjerne skillet mellom marxisme som en filosofi og folks bevissthet. Han mente at "alle mennesker er filosofer", siden alle menn og kvinner har en oppfattelse av verden, et idésett som gjør dem i stand til å gi livet en mening. Men måten mange oppfatter verden på, filosofien deres, er ofte forvirret og motsetningsfull, med ideer hentet fra en rekke ulike kilder og fra fortiden, noe som lett får dem til å akseptere ulikhet og undertrykkelse som noe naturlig og uforanderlig. Gramsci benyttet seg av begrepet folkevett for å betegne denne ukritiske og delvis ubevisste måten mennesker oppfatter verden på. Folkevett må ikke sees på utelukkende i negative termer; det innebærer også positive elementer, og folks faktiske aktivitet, deres motstand mot undertrykkelse, står ofte i motsetning til deres bevisste ideer. Folkevettet er det området der den dominerende ideologien skapes, men det er samtidig også området for motstand mot denne ideologien. Marxismens oppgave er å representere en kritikk av folkevettet og å gjennom en samhandlingsprosess utvikle dets positive kjerne til nytt konsekvent sosialistisk folkevett.

9. Det sivile samfunnet

Vi har analysert ulike aspekter ved forholdet mellom krefter – kontrasten mellom økonomisk-korporativ og hegemonisk, betydningen av nasjonal-folkelige kamper og den ideologiske kampens natur. Det kapitalistiske samfunnet kan forstås som et sinnrikt nettverk av forhold mellom klasser og andre samfunnskrefter, dominert av kampen mellom de to grunnleggende klassene – kapital og arbeid. Disse samfunnsforholdene er legemliggjort i en rekke organisasjoner og institusjoner, inkludert kirker, partier, fagforeninger, massemedia og kulturelle og frivillige organisasjoner. Ett sett av institusjoner, apparatet som utgjør staten, er atskilt fra de andre ved at det har monopol på tvang. Alle disse samfunnsforholdene og organisasjonene som legemliggjør dem (med unntak av staten med sin tvang), kaller Gramsci det sivile samfunn. Samfunnsforholdene som utgjør det sivile samfunnet er atskilt fra produksjonsforholdene, og organisasjonene innen det sivile samfunnet er atskilt fra statsapparatet. Det sivile samfunnet er klassekampens og den folkelig-demokratiske kampens sfære. Det er med andre ord sfæren der den dominerende samfunnsgruppen organiserer enighet og hegemoni. Det er også sfæren der de undertrykte samfunnsgruppene kan organisere opposisjonen sin for å skape et alternativt hegemoni – et mot-hegemoni.

10. Historisk blokk

En klasse som beveger seg i retning av hegemoni i det sivile samfunnet må også tilegne seg ledelsen i produksjonssfæren. Det er bare når det tilegner seg den avgjørende kontrollen over produksjonsprosessen at borgerskapet kan bli den hegemoniske klassen i det sivile samfunnet og tilegne seg statsmakten. Men kapitalistenes kontroll over produksjonen har aldri vært absolutt; den har alltid vært utfordret av arbeiderne, og kamper har vært ført av dem og deres fagforeninger om arbeidsforholdene og innføringen av nytt maskineri. Metaforen med basis og overbygning er derfor utilfredsstillende. Det er misledende å tenke ut fra et skarpt skille mellom den økonomiske sfæren (produksjonen av merverdi) og den politiske sfæren (kampen for statsmakt). Tvert imot, forholdene i det sivile samfunnets står i en vekselsvirkning med produksjonsforholdene. Selv om Fengselsnotatbøkene har mange referanser til basis og overbygning står Gramscis måte å tenke på og måten han forkaster økonomismen på i motsetning til dette. I stedet benytter han seg av begrepet historisk blokk for å vise hvordan en hegemonisk klasse kombinerer ledelsen av en blokk samfunnskrefter innen det sivile samfunnet med sin ledelse innen produksjonssfæren.

11. Maktens natur

Marxisme-leninisme har tendert i retning av en forståelse av at makten er konsentrert i staten og at hensikten med den revolusjonære strategien er å erobre makten (symbolisert ved stormingen av Vinterpalasset i 1917). Først etter erobringen av makten kan arbeiderklassen begynne å bygge opp sosialismen.

Gramsci mener at makt best kan forstås som en relasjon. Relasjonene innen det sivile samfunnet er også maktrelasjoner slik at makten er spredt utover det sivile samfunnet ved siden av å være legemliggjort i statens tvangsapparat. Gramsci brukte begrepet helhetlig stat for å beskrive denne nye oppfattelsen av maktens natur, som han oppsummerte som "hegemoni væpnet med tvang". Følgelig kan ikke arbeiderklassens politiske kamp for sosialisme begrenses til kampen for statsmakten, men må utvides til hele det sivile samfunnet. Å vinne et betydelig monn av hegemoni i det sivile samfunnet er en forutsetning for å tilegne seg kontroll over staten. Erobringen av statsmakten er bare en del (riktignok en avgjørende del) av overgangen til sosialisme.

12. Posisjonskrig

I et av de mest kjente utdragene fra Fengselsnotatbøkene sammenlignet Gramsci det sivile samfunnet med et omfattende system av "festningsverk og vollgraver" bak staten. Og han trakk en sammenligning mellom det tsaristiske Russland og vesten:

"I øst var staten alt, det sivile samfunnet var ufullstendig og ustabilt; i vesten var det en virkelig sammenheng mellom staten og det sivile samfunnet, og når staten skalv viste et solid sivilt samfunn seg umiddelbart." (SPN 238)

Makten i tsarens Russland var altså sterkt konsentrert i staten og det var mulig å erobre makten i ett enkelt historisk øyeblikk. Men i land der det sivile samfunnet er godt utviklet, som i Vest-Europa, må en "bevegelseskrig" gi tapt for en annen strategi, en "posisjonskrig". Revolusjonen er en prosess for å utvide arbeiderklassens hegemoni – for å bygge opp en ny historisk blokk – og er ikke en hurtig endring på ett bestemt tidspunkt der statsmakten overføres fra en klasse til en annen. Overgangen til sosialismen består altså av to gjensidig virkende prosesser: veksten av arbeiderklassens hegemoni og transformasjonen av staten til å bli en sosialistisk stat.

Kanskje bare denne korte skissen av hegemonibegrepet og tilstøtende begreper er nok til å innse Gramscis betydelige bidrag til marxistisk politisk teori. Det sivile samfunnet som sfæren for klasse- og folkelig-demokratiske kamper og kampen for hegemoni mellom de to grunnleggende klassene tilfører marxismen en ny dimensjon. Det utvikler den marxistiske teorien om politisk makt og den revolusjonære prosessen betydelig.

Noter:

1) New Left Review, 100, november 1976-januar 1977, side 15-17 i artikkelen "The Antinomities of Antonio Gramsci". [Tilbake]

2) Dette er den reviderte versjonen av dette utdraget. Da Gramsci etter 1931 omskrev noen av sine notater skiftet han flere steder ut begrepet "klasse" med "sosial gruppe", trolig for å omgås fengselssensuren. Bruken av begrepet sosial gruppe har imidlertid en viss fordel siden det kan forstås å referere til ikke bare en klassen, men også til deler av en klasse eller en særlig kategori av befolkningen. Når Gramsci refererer til en av de viktige klassene (borgerskap eller arbeiderklasse) benytter han seg av begrepet "grunnleggende samfunnsgruppe". [Tilbake]