Occupy Wall Street!
Av Dennis O`Neil
Dette er en svært vanskelig artikkel å skrive. Det er tre grunner til det. For det første skjer ting så raskt at jeg vet fordømt godt at den blir utdatert lenge før den trykkes. Jeg hadde lovet redaksjonen et skikkelig utkast innen i går kveld (15.11. reds. anm.) og midt på natten fikk jeg høre at politiet var i ferd med å angripe selve hjertet av Occupy Wall Street!-bevegelsen, leiren i Zucotti Park her i New York.
Bildet er fra et allmøte i Occupy Wall Street i Washington Square Park. David Shankbone, wikimedia commons.
Jeg la i vei, og der fløy gårsdagen og et par punkter i utkastet trengte en grundig oppdatering. For det andre, på grunn av den enorme bredden og Occupy!-bevegelsens spontane karakter kan man sammenlikne et forsøk på å få en bred oversikt med å drikke fra en brannslange. Små historier, for eksempel at OWS!-aktivister hørte en kvinnes klagemål og dermed okkuperte kjelleren i en bygning i Harlem, hvor jeg bor, og tvang huseieren til å sørge for varme og varmt vann, forteller en hel del om bevegelsen. Det er tusenvis av slike historier landet rundt, og hver okkupasjon er forskjellig. For det tredje er dette noe helt nytt under solen. En gammel venn av meg, Mick, som med stolthet anvender en heller dogmatisk og mekanisk forståelse av marxist-leninistisk teori overfor enhver situasjon (lesere av Rødt! kjenner ganske sikkert typen), betrodde meg for en måned siden: «Dennis, jeg vet virkelig ikke hva jeg skal si om dette.» Etter å ha formidlet det umulige ved den oppgaven det er å beskrive Occupy Wall Street! for norske progressive og revolusjonære (og dermed også fått ryggdekning for punkter som viser seg å være feil), kan jeg kaste meg ut i det.
Det sprang ut av ingenting
Det gjorde det selvfølgelig ikke. Organisasjonsmessig finnes røttene seint på 90-tallet, i Seattle-bevegelsen som gikk av sporet etter 9/11. Det fikk næring fra den arabiske våren og fra kampen i Wisconsin mot høyrefløyens angrep på fagbevegelsen, også inspirert av Tahrir-plassen. Men i videre forstand gjorde det nettopp det. Det geniale ved Occupy Wall Street er at de spørsmålene som er satt i fokus, treffer en dyp streng hos folk. Nedleggelser, massiv arbeidsløshet, gjeld og undergravingen av sosiale programmer har ført til elendighet og usikkerhet for titalls millioner i USA, mens det såkalte vendepunktet lar vente på seg. Det står i tydelig og brutal kontrast til milliardene, billioner faktisk, i kontanter og garantier som deles ut til banksjefene, de samme som stod bak spekulasjonene som førte til det økonomiske sammenbruddet. Alle er pinlig klar over at de rike bare blir rikere (og det fort), mens resten av oss blir tråkket ned.
Dette kan kombineres med den utbredte forståelsen av at amerikanske politikere er som en vare, kjøpt og betalt av de rike og av konsernene. I følge USAs lover har konserner legitimitet som personer som i ytringsfrihetens navn har rett til å bruke så mye de vil på å få valgt kandidater som kan tjene deres interesser. Norske venner, dere må huske at valg i USA har enorme økonomiske proporsjoner. Neste års valg er beregnet å koste mellom sju og åtte milliarder, hvor mye av det går til ustoppelig annonsering i alle slags media. Mange nedleggelser kunne vært unngått med slike penger. Et av de skarpere slagordene som har dukket opp i OWS, er: «Jeg tror ikke på at konserner er personer før staten Texas henretter en.»
Det som syntes å være utbredt apati blant folk, viste seg å være en uttørket prærie av fortvilelse og sinne, og OWS var gnisten som fikk det til å brenne. Det er fortsatt forunderlig. Det startet med noen dusin mennesker, for det meste unge og hvite med noe erfaring fra store demonstrasjoner. Som en av de unge okkupantene, en av de som var her fra dag én, fortalte meg her om dagen, kjente de det som en stor seier at de hadde oppholdt seg i Zucotti Park en hel uke.
En samlet front skapes
Mange kommentatorer og mange deltakere har snakket om mangfoldet blant deltakerne i de fleste av Occupy-leirene. Men det er mer enn det, det er virkeliggjøring av en genuin, om enn i fødselen, enhetsfront i den gamle maoistforståelsen av en reell enhet av klassestyrker. Det vises også gjennom et annet genialt grep (uansett hvor begrenset nytte det har som erstatning for en skikkelig klasseanalyse): Rammen for debatten er at det er 99 % av befolkningen mot den rikeste 1 %.
Arbeiderklassens og den organiserte fagbevegelsens rolle er bemerkelsesverdig. Scenen var satt med utbruddet av kampen sist vinter, da den republikanske guvernøren i Wisconsin ville ha vedtatt lover som ville ødelegge fagforeningene innenfor offentlig virksomhet i staten. Klart inspirert av okkupasjonen av Tahrir-plassen okkuperte fagforeningsmedlemmer og deres allierte den statlige parlamentsbygningen i to uker, og fylte gatene i Madison med titusener av demonstranter gjentatte ganger.
Den uventede kraften i motstanden i Wisconsin viste både vanlige medlemmer og en rekke fagforeningsledere landet rundt at betydelige antall arbeidere er klare til å røre på seg, og utsette seg for risiko og offer. Det OWS har tilført, er tosidig. Det har vist at vi ikke trenger å vente på et eller annet hårreisende angrep fra reaksjonære politikere for å mobilisere. Og det viser seg å være en skreddersydd kampanje formet til å fange opp de økonomiske problemene til flertallet i dette landet, som medlemmene i fagbevegelsen kunne mobiliseres til, sammen med de arbeidsløse, andre arbeidere, eiere av småbedrifter, studenter med knusende skolepenger og lån foran seg og mange andre.
Det har også ført til at det finnes en kanal som aktivister fra forskjellige sosiale bevegelser fyller med en mengde spørsmål og saker, for å utvikle støtte og bygge allianser. For eksempel er den nasjonale kampanjen mot «fracking» (den miljømessig høyst skadelige metoden å utvinne olje fra tjæresand og skifer) en av de sterkeste strømningene innen miljøbevegelsen nå. På alle de plassene jeg har mottatt detaljerte rapporter fra, der det foregår okkupasjoner, jobber «fracking»-aktivister side om side med andre okkupanter, mens de formidler bevissthet om dette spørsmålet.
Bevegelsen mot politivold synes naturlig her, gitt den offentlig dokumenterte brutaliteten i de militariserte politiangrepene på Occupy Wall Street, Occupy Oakland, Occupy Portland og andre. Og folk fra den bevegelsen og Occupy bevegelsen har jobbet med å føre dem sammen. Samtidig viser det fram et av problemene i tenkningen bak 99 % mot 1 %. Siden politifolk ikke har inntekt eller formue i 1 % -klassen er det mange naive okkupanter og tilhengere som ser dem som potensielle allierte, og er svært opptatt av at ingenting blir gjort eller sagt, som kan gjøre dem mer fiendtlig innstilt. Det foregår naturligvis en læringsprosess blant okkupantene etter hvert som maktbruken mot leirene forsterkes.
Spørsmålene rundt politibrutaliteten er avgjørende fordi det er en viktig sak når det gjelder å utvikle båndene Occupy-bevegelsen har med den fargede befolkningen. Det betyr ikke at det ikke er noen deltakelse fra svarte eller latinos i OWS. Men slik disse lokalsamfunnene lider under det nåværende systemet, med skyhøy arbeidsløshet, manglende bevilgninger til skoler, kriminalisering av ungdom og mye annet, burde de ha en sentral plass i bevegelsen. Det foregår en løpende diskusjon om dette, og om den «hvite blinde flekken» som hindrer mange nye okkupanter i å forstå hvordan privilegiene og oppførselen deres skaper barrierer mot deltakelse fra fargede mennesker. En beslektet utfordring som opptar meg mye, er at det de fleste steder er liten forståelse for nødvendigheten av å bygge solide bånd med innvandrerdelen av arbeiderklassen, særlig de papirløse, og deres organisasjoner. Men det var nettopp disse kvinnene og mennene som skapte en bølge av demonstrasjoner i 2006, som kulminerte i en dags streik på 1. mai som lammet hele byer med en større latinobefolkning.
Nye innfallsvinkler har bygd bevegelsen
Tre viktige faktorer har så langt betydd mye for bevegelsens styrke, nemlig lederløs motstand, selvorganisering og mangelen på konkrete krav. Hver av disse har opplagt sine begrensninger, som i det lange løp kan forvandles til spørsmål om legitimitet. Men det har vært viktig for kampen, særlig siden det i USA mangler en revolusjonær politisk styrke av et slag som kunne hjelpe til med å organisere og koordinere et opprør på dette nivået.
Horisontal, eller lederløs motstand karakteriseres av direkte, i stedet for representative vedtaksprosesser. I Occupy-leirene gjennomføres det ved lange, daglige allmøter med taleliste, håndsopprekning for og i mot, og med en slags møteledere som, i alle fall i teorien holder diskusjonen på rett spor. Konsensus innebærer at hvem som helst av deltakerne kan blokkere et vedtak, men folk er generelt ganske forsiktige med å bruke vetoretten hvis det bryter med en sterk strømning. I Zucotti Park og mange andre steder hvor lydutstyr er bannlyst, brukes «Mic Check» metoden, som betyr at en gjeng folk plassert rundt taleren gjentar høyt og tydelig det som blir sagt, setning for setning. Ved store møter må denne prosessen gjøres to ganger.
Lederløs motstand har også forvirret fienden. Da ordføreren i Denver rasende insisterte på at okkupantene oppnevnte en talsperson han kunne forhandle med, valgte allmøtet i Occupy Denver enstemmig en hund, en tre år gammel border collie kalt Shelby, med tillegget at allmøtet når som helst kunne trekke tilbake oppnevnelsen. Dette var ikke bare en humørfylt måte å gi uttrykk for poenget med ingen ledere, det var også et slag mot lovens doktrine om konserner som personer. «Shelby er nærmere en person enn hvilket som helst konsern: Hun kan blø, hun kan forplante seg, og hun kan vise følelser. Enten er Shelby en person, eller så er ikke konserner mennesker.»
Når jeg besøkte, og av og til overnattet i Zucotti Park, ble jeg imponert og inspirert av måten de organiserte seg på, uke etter uke. Da jeg kom tilbake etter å ha vært borte i ti dager, og det på dagen før det nattlige angrepet fra politiet, så jeg at mye hadde utviklet seg fra et allerede høyt nivå, for ikke å snakke om den primitive strukturen fra de første ukene.
En ettermiddag i OWS: Min venn Mike Zweig holdt et foredrag om hvordan klasser fungerer i USA. Det foregikk midt på dagen ved hjelp av «Mic Check» metoden, til en større gruppe i et hjørne av parken. Deretter delte han ut et antall av sin egen bok «The Working Class Majority» til profesjonelle bibliotekarer og assisterende amatører ved leirens bibliotek, som nå fantes i et eget telt og kunne på det tidspunktet by på 5237 titler. Informasjon, matservering og medisinsk hjelp var nå bedre organisert og under bedre forhold. Til og med et Zucotti Park brannvesen hadde dukket opp. Mens det i en uoffisiell kampanje ble malt slagord på skjorter ved hjelp av maler og spraybokser i den ene delen av parken, foregikk det en storstilt utdeling av gratis t-skjorter laget ved hjelp av silketrykk i den andre delen. I køen for å få t-skjorter pratet jeg med en 75 år gammel pensjonert svart kontorarbeider fra New Jersey som var på sin tredje visitt til parken. Hun var helt enig med meg i at den åpenheten og mottakelsen som ble vist rett etter at de første teltene var kommet opp, hadde blitt borte underveis, men at det nå var kommet tilbake.
Før jeg dro pratet jeg med en bygningsarbeider med hjelm og det hele, og en kar fra «Labour Outreach Comittee.» Der vi stod og pratet, utstyrt med jakker fra fagbevegelsen, tiltrakk vi oss oppmerksomhet fra andre, som gjerne ville diskutere mulig deltakelse fra arbeiderbevegelsen i den planlagte 17. november-aksjonen. På vei ut slang jeg meg på «16 Tons» og «For What It`s Worth» sammen med en liten gjeng som hadde samlet seg rundt en kar med gitar. Occupy Wall Steet blomstret. Om natta slo maktas hammer til.
Et diskusjonstema blant enkelte okkupanter, og for mange kritikere tilhørende 1 % er at det bevisst nektes å fremme et sentralt krav, eller en liste av krav. Etter min mening er dette bare av det gode, av en rekke grunner. Det betyr at bevegelsen forblir åpen og er i en arbeidende prosess, framfor å være spikret fast. Det gjør OWS til et fenomen med åpen dør. Så lenge du er utilfreds med tingenes tilstand for de 99 % er du velkommen inn. Du trenger ikke knytte deg til en spesiell analyse av problemene, eller slutte deg til en spesiell løsning. For en stor del er de gjentatte ropene på konkrete krav et bevisst forsøk på å undergrave bevegelsen. For mange av de som er sympatisk innstilt, virker det som fornuftig kritikk, noe som holder dem fra å se nærmere på den kritikken vi retter mot det amerikanske samfunnet. Hvis vi enstemmig skulle samle oss om noen klare, umiddelbare krav, ville vi gjøre det vanskelig for oss selv. Hvis kravene faktisk var innrettet på å håndtere problemene (selv uten snakk om revolusjon) som for eksempel «Nasjonaliser bankene», ville de bli avfeid som ugjennomførbare. Hvis kravene var mer praktisk anlagt, for eksempel «Stopp nedleggelser» ville det være et signal til å gå inn i en langvarig forhandlingsprosess som kanskje i beste fall ville ende med noen lunkne reformer. Kort sagt så burde det eneste kravet på dette tidspunktet være «Stopp kravet om at vi skal stille krav.»
Fienden svarer
Om erfarne revolusjonære, og selv den harde kjerna av deltakere ble tatt på senga av dette utbruddet, har fienden, kapitalistklassen nærmest blitt lamslått. De har i flere tiår dyrket den giftige og hegemoniske myten at de rike fortjener alt de har og vel så det, fordi det er kombinasjonen av deres harde arbeid og spesielle genialitet som skaper rikdom og jobber til samfunnets beste. Det betyr ikke at alle har kjøpt den myten, bare at det har vært det viktigste gjennomgangstemaet i samfunnet. Det er helt sikkert det de rike hørte som et ekko i sine egne rom, og trodde på det. Nå har den myten i løpet av noen få uker blitt offentlig knust og latterliggjort.
Den vedvarende undergravingen av sivile friheter blir nå utfordret, for å se det i et juridisk perspektiv. Ytringsfrihet blir faktisk praktisert i det offentlige rom, og ikke plassert vekk i fjerne, avsondrede plasser som myndighetene helt uten ironi kaller «talefrihetssoner.» Dermed oppstår spørsmålet «Og hva er da resten av USA, egentlig?» Det vi i Occupy-styrkene til syvende og sist gjør krav på, er at rettighetene til folket, de 99 % kommer foran de til eiendomsbesitterne, de med kapital og deres statsapparat. Det er ingen liten utfordring for den eksisterende orden.
Et tidlig svar på utbruddet var et forsøk fra noen i det Demokratiske Partiet på å samarbeide om bevegelsen, noe som bekymret en del heltidsokkupanter jeg snakket med en måneds tid etter at det hadde startet. Demokratene holdt øye med Occupy-bevegelsen i håp om at den kunne bli deres versjon av Tea Party-bevegelsen. Med sitt utgangspunkt i 2009 dro den riktignok i begynnelsen veksler på anti-bank strømningene i massene, men vi kaller den stjernetåke, noe falskt, en imitasjon av virkelig grasrotmobilisering, finansiert av kapitalen.
Tillitsvalgte hos Demokratene på et litt lavere nivå snakket åpent med lovord om OWS, og selv Obama uttalte at okkupantene «gir stemme til en utbredt frustrasjon over hvordan vårt finansielle system fungerer.» Republikanerne på sin side fordømmer det bare, og kaller det farlig klassekrig og uamerikansk. Men, som alle vet har svaret først og fremst vært maktas tale. Mens jeg skriver, har det vært over fire tusen arrestasjoner over hele landet blant okkupanter og andre aktivister, selvfølgelig også en og annen tilskuer.
I løpet av siste halvannen uke har det blitt krystallklart at målet for undertrykkelsen er å bryte opp, og hvis mulig knuse leirene til Occupy-bevegelsen. Mange angrep har blitt gjennomført av myndigheter i byer styrt av «liberale» Demokratiske ordførere, og det kommer fler og fler bevis på at de er koordinert på nasjonalt plan, med Obamas justisdepartement og FBI i sentrale roller. Jeg skal ikke ta for meg konkrete hendelser her, selv om angrepet mot en forlatt næringsbygning som nettopp var blitt okkupert på et sted som heter Chapel Hill, så avgjort fortjener å bli nevnt. Det ble gjennomført av en fullt bevæpnet SWAT-enhet med automatriflene klare. Så langt har disse angrepene gitt næring til bevegelsens vekst, gitt budskapet et langt større publikum og vunnet sympati fra mange innenfor de 99 %. Og de har definitivt ikke knekket målbevisstheten til okkupantene.
La oss ta Occupy Missoula! Leiren er satt opp utenfor rådhuset i denne byen i Montana, som har rundt 85 000 innbyggere. De gikk med på å ta ned leiren 11. november slik at de planlagte seremoniene rundt Veteranenes Dag kunne gjennomføres. Så truet byens myndigheter med arresten hvis leiren ble satt opp igjen. Okkupantene skaffet seg advokathjelp og myndighetene trakk seg. En av okkupantene, Taryn, beskriver det som hendte slik: «Det rare er at vi i forkant av dette forsøket på å få oss vekk hadde alvorlige diskusjoner om å legge ned leiren for vinteren. Vi har knapt med penger, få telt og én liten ovn som bare delvis fungerer. Men dette ondskapsfulle forsøket på å fjerne oss bare forente oss på en måte som er vanskelig å beskrive. Kveldens allmøte bestemte enstemmig at vi skulle sette opp leiren igjen. Vi aner ikke hvordan vi skal få det til, men vi tok et sprang basert på det vi kan kalle tro. Jeg har aldri vært så stolt som nå i hele mitt liv, over å være del av noe.»
Hva nå?
1. Allerede nå er omfanget og gjennombruddskraften til Occupy Wall Street forbløffende. Hovedstrømmen av media har blitt tvunget til å anerkjenne den. Den nærmest daglige dekningen er full av referanser til gjentatte tilfeller av politibrutalitet og alle forsøkene på å knekke okkupasjonene. Og OWS-slagord er overalt. For eksempel kan en avis omtale en nyåpnet restaurant og kommentere at «selv de 99 % har råd til det.» Forfattere og kunstnere slutter seg til saken. Nettsiden til occupywriters.com har en liste med hundrevis av støttende forfattere, fra legender som Alice Walker til folk du aldri har hørt om. Den mest populære historien der, av den noe originale barnebokforfatteren Lemony Snicket er strålende.
På et personlig plan kan jeg fortelle at da jeg var på vei hjem til bygningen der jeg bor i Harlem forrige uke, traff jeg på en nabo som luftet hunden sin. Vi begynte å snakke om Zucotti Park. Hun hadde vært der på besøk. To andre naboer som også hadde vært der, stoppet og slo lag med oss i samtalen. En annen nabo jeg kjenner har kringkastet sitt radioprogram sirius.com fra parken. Alt dette er en uformell rapport fra en bygning med bare tjueåtte leiligheter. I hjembyen til partneren min, Dody, i det landlige Connecticut blir jeg stadig stoppet og får spørsmål om Occupy Wall Street når jeg er i butikken. En pensjonert kar fra Goldman Sachs sier at han støtter helt og fullt, og lille G som går i videregående har lyst til å ta den drøyt to timer lange bussturen for å besøke leiren.
2. Det er fortsatt for tidlig å avgjøre om denne veldige innflytelsen på folks bevissthet vil ha varig virkning, en flodbølge av forandring i det politiske livet i USA. Vi må huske på at Occupy Wall Street bare har vart i to måneder, og at det bare er fem eller seks uker siden den fanget oppmerksomheten til de brede deler av media. De driver med stadig oppgradering på internett og gjennom sosiale media som Facebook og Twitter, som har vært vesentlige verktøy for å spre bevegelsen. Jo lenger det varer, jo mindre er muligheten for å avfeie det som en mote eller et besynderlig fenomen.
3. Okkupasjon er en taktikk, men hvis du ikke har en strategi blir taktikken strategien din. Det er to betydelige farer knyttet til det som hittil har vært en spektakulær strategisk suksess, men de kan overvinnes hvis de blir erkjent.
For det første er det tendensen til at den indre kjernen i okkupasjonen blir sett som den «virkelige» bevegelsen. Vi, folk flest kan gi lovord og støtte til heltidsokkupantene. Utfordringen er å få så mange som mulig til virkelig å ta til seg prosjektet så sterkt at tankegangen blir «vi» enten de er i en park med en sovepose eller ikke.
For det andre er det en risiko for at kampen for å forsvare okkupasjonene blir et altoppslukende spørsmål om retten til å protestere, slik at selve budskapet forsvinner.
4. Men okkupantene må forsvares, ganske sikkert i lang tid. Noen bør i alle fall overleve vinteren med snø og kulde for å vise besluttsomheten til bevegelsen og avvæpne kritikken som sier at det bare er en forbigående trend blant privilegerte unge mennesker. Noen av okkupantene har, fulle av optimisme, erklært at behovet for selve okkupasjonene er over og at full desentralisering og bruk av internett og sosiale media er tilstrekkelig. Under de nåværende forhold tror jeg det er en stor feil. De fysiske okkupasjonene tjener forskjellige hensikter. De er baseområder hvorfra det kan utgå andre aktiviteter, som for eksempel streikestøtte. Der kan de også bli oppsummert. De er eksperimentelle samfunn hvor de vanlige reglene i det kapitalistiske varesamfunnet er forkastet og erstattet med nye måter å leve på. De er treningsleire for nye aktivister på frammarsj. Gjennom allmøtene er de en metode som kan sikre at bevegelsen holder en kurs som representerer og forsterker bevegelsen. Og, kanskje det viktigste er at de er magneter som tiltrekker seg de sympatiserende og nysgjerrige som ved selvsyn oppdager hva alt oppstyret dreier seg om.
I tillegg kommer vi til å trenge sterke samlingspunkter etter hvert som temperaturen stiger foran neste års valg, for å motstå kravene fra etablissementets liberalere om å rette oppmerksomheten over til «Okkuper valgurnene». Det vil være en oppskrift på katastrofe i et land hvor store deler av befolkningen er uten illusjoner om de to partiene, som begge er finansiert av den ene prosenten, bare lytt til klangen av sju til åtte milliarder dollar til neste års valgkamp.
5. Dette er det tredje året hvor den globale økonomiske nedsmeltingen går sin ujevne gang, og kapitalister og politikere utsteder nervøse deklarasjoner om at bedringen er på vei, mens det store flertallet bare ser mer lidelse framfor seg. Timeplanen stemmer. Sammenbruddet i aksjemarkedet i 1929 førte bare til spredt motstand, men i 1932 spratt det opp sammenslutninger av arbeidsløse og Hoovervilles, leire oppkalt etter presidenten og som regel etablert på offentlig jord. I løpet av få år flyttet fronten mot Den Store Depresjonen seg til arbeidsplasser med den påfølgende massive organisasjonsbølgen som etablerte fagbevegelsen i områder som bilindustri, stål, gummi, transport, varehandel og andre områder i økonomien. Denne bølgen ble understøttet av okkupasjoner på hundrevis av fabrikker og andre arbeidsplasser.
Jeg spår ikke en kopi av tredveårene. Jeg vet ikke hva som blir den neste fasen i denne kampen, men jeg vet i alle fall at den vil rette seg mot de ultrarike og bankene. Jeg vet også at vi kommer til å møte reaksjoner fra 1 %, med voldsom skittkasting i media og fysiske angrep som får det vi har opplevd hittil til å virke som en picnic. Jeg vet at idéen om revolusjon, som spontant har fenget blant unge i hjertet av bevegelsen, kommer til å spre seg.
6. Det fører meg til oppgavene for revolusjonære sosialister i dette utbruddet. Først og fremst må vi (da sier jeg vi om denne gruppen, ikke den brede OWS-bevegelsen) delta og være der sammen med de som står i spissen for kampen. Det er viktig at vi deltar med ydmykhet, vi organiserte ikke dette, vi så det ikke engang før det var der, og vi kan avgjort ikke styre det.
Vi har erfaringer og lærdom å bidra med, fra nærliggende spørsmål som politiets rolle, til strategiske spørsmål som dreier seg om å utvide bevegelsen til å få fotfeste i fargede miljøer og blant innvandrerarbeidere. Vi vet mye om kapitalismen og hvordan den virker, og om det umulige ved å reformere den. Men vi har også mye lærdom å hente! Om organisering og mobilisering, om taktisk fleksibilitet, om å skape samfunn basert på motstand som kan tjene som fyrtårn for millioner. Hvis vi gjør arbeidet vårt skikkelig blir det et stort bidrag til at Occupy-bevegelsen kan bli nettopp det som et slagord som nå feier over Zucotti-parken sier: « Begynnelsen på begynnelsen!»
Oversatt av Birger Thurn-Paulsen