Krigen i Libya, som ble startet av noen (ikke alle) Nato-makter den 19. mars i år, har i skrivende stund (august 2011) vart i fem måneder. Ifølge meldingene er oberst Gaddafis regime i full oppløsninger, og går nå mot sin kollaps. Men måten denne krigen blir avsluttet på, vil ikke berøre det mer prinsipielle spørsmålet om krigen var folkerettslig berettiget eller ikke.

Arne Overrein er førstelektor i filosofi ved universitetet i Tromsø, med i redaksjonen av Vardøger, medlem av SV, og har skrevet boka Kampen om folkeretten (se bokomtale).

I likhet med andre kriger som NATO-land startet siden den kalde krigens avslutning, ble denne krigen startet ut fra forutsetninger som viste seg å være uholdbare. Man kan til og med stille spørsmål om dette var bevisst spill fra sentrale NATO-lands side. Krigen startet angivelig for å beskytte sivile, men den ble en krig med regimeendring som mål. Videre skulle krigen bli kortvarig, effektiv og billig. Under disse forutsetningene var det i mars 2011 mulig å mobilisere politisk støtte til krigen. Umiddelbart før krigens start var det sterke motforestillinger til å sette i gang en slik operasjon, her i Norge blant annet fra utenriksminister Støre. Men så snart krigen var vedtatt, sto politikerne på geledd. Her i Norge godtok samtlige partier på Stortinget krigen uten noen egentlig debatt. Sjøl et parti som SV, som i sitt arbeidsprogram ikke bare sier nei til NATO men også at partiet kun støtter «internasjonale operasjoner» dersom det har vært «åpen behandling i Stortinget», sa ja.

Både under krigen mot Jugoslavia i 1999, mot Afghanistan fra 2001 og i forbindelse med Irak-krigen som startet i mars 2003, var det store antikrigsdemonstrasjoner i mange land, især i Europa. Krigen mot Libya framkalte ikke de samme protestene. Det er ikke helt enkelt å forklare hvorfor. Ingen av de regimene som ble angrepet i disse krigene, var særlig populære i verdensopinionen. Saddam Hussein må jo sies å ha vært betydelig verre enn Gaddafi. Når krigen mot Gaddafi likevel i større grad synes å ha blitt akseptert, henger det sammen med i alle fall to forhold. Det ene er at FNs Sikkerhetsråd denne gangen godkjente operasjonen (motstanderne Kina, Russland og Tyskland valgte å stemme avholdende). Det andre forholdet er at krigen i utgangspunktet og ifølge FN-vedtaket framsto som en begrenset operasjon, nemlig å etablere en flyforbudssone over deler av Libya, med kun den ene hensikt å beskytte sivilbefolkningen. Man så ikke det som i dag, fem måneder seinere, framstår som klart, nemlig at krigen når den først var i gang ble til en «vanlig» regimeendringskrig, der NATO-land i praksis opererer på opprørernes side som deres flyvåpen, inklusive avanserte kamphelikoptre som effektivt angrep Gaddafis bakkestyrker uansett om de truet sivile eller ikke. Opprørerne fikk også våpenforsyninger og annen støtte fra sentrale NATO-land, noe som var i strid med den våpenembargoen som var en del av Sikkerhetsrådets vedtak.

Vesten har gjennom denne krigen bundet seg til en samling av opprørere som ikke har noe klart program, som innbyrdes er splittet (blant annet ble deres militære leder, general Abdul Fattah Younes drept av sine egne med-opprørere), og som sjøl har begått menneskerettsbrudd i sin framferd. Kun for få dager siden (13. august) meldte avisa New York Times at opprørerne hadde fordrevet og plyndret sivilbefolkninga i fjellområder i det vestlige Libya og rundt byen Misrata «fordi deres stammer støttet oberst Gaddafi». Da er det altså ikke slik som enkelte vestlige pådrivere for krig påsto ved krigens begynnelse, nemlig at «dette er ingen borgerkrig».(Rosemary Righter i Newsweek 21. mars 2011). Hennes begrunnelse:

Opprørerne i Benghazi hadde bedyret, med sterke følelser (passionately), at alle libyere var samlet i ønsket om å kaste Gaddafi. Man vil ikke engang innrømme det elementære faktum at dette handler om en borgerkrig  – og det i et samfunn som tradisjonelt er splittet i en rekke ulike stammelojaliteter.

Disse opprørerne ønsket ikke å forhandle med Gaddafi men stilte ultimate krav om at forhandlinger om Libyas framtid først kan begynne etter at Gaddafi er borte. NATOflyenes forsøk på å drepe Gaddafi må sees i denne sammenhengen. Vesten fungerer på opprørernes premisser, med den antatte gevinsten for øye at et Libya styrt av opprørerne, vil være et Libya som fungerer på Vestens premisser. Et slikt regnestykke er imidlertid høyst usikkert, fordi – som nevnt – opprørerne er splittet i ulike grupper, og ingen vet hva som vil skje etter Gaddafis fall. NATO og Vesten kan derfor kun få kontroll over den langsiktige utviklinga i Libya ved å plassere egne bakkestyrker der, med alle de kostnader og risikoer det innebærer. Tatt i betraktning erfaringene fra Kosovo, Afghanistan og Irak vil nok dette bli en vanskelig avgjørelse for NATO.

Et annet aspekt ved Libyakrigen har vært at USA knapt har vært noen pådriver for å vikle seg inn i enda en krig. Forsvarsminister Gates og mange andre frarådet krigen, både av militære og økonomiske grunner. Obamaadministrasjonen ønsket dessuten å trekke Europa sterkere inn som ansvarlig for sikkerheten i Middelhavsområdet. Derfor ble det de ytterliggående høyrepolitikerne Cameron og Sarkozy som gikk i bresjen for denne krigen.

Strengt tatt kan vi jo i dette tilfellet ikke snakke om NATOs krig, sjøl om denne krigen bare kunne gjennomføres med deltakelse av NATO-medlemmer og deres avanserte luftstyrker. (Det er bare NATO som har den militære slagkraft til å gjennomføre «humanitære intervensjoner» av denne typen.) NATO ble i realiteten delt i tre i denne krigen. Noen land, i alt 7 land anført av Storbritannia og Frankrike, har ført full bombekrig mot Libya, inklusive forsøk på å drepe Gaddafi og skjulte våpenleveranser til opprørerne (uttrykkelig forbudt ifølge sikkerhetsrådsvedtaket). Andre NATO-land, som Nederland, Spania og Tyrkia, nektet å bombe Libya, men nøyde seg med å patruljere libysk luftrom med sine fly i den hensikt å kontrollere flyforbudssonen. NATO-landene Polen og Tyskland er imot operasjonen som sådan og Tyskland stemte avholdende i Sikkerhetsrådet. Beklageligvis finner vi Norge og den rødgrønne regjeringa i den første gruppa. Det viktigste av alle NATOland, USA, avsluttet få dager inn i krigen sine bombeangrep. I den amerikanske kongressen er det stor motstand mot krigen både på høyre og venstre side, og Obama anklages for å ha overkjørt kongressens rettigheter ifølge War Powers Act vedtatt i etterkant av Vietnamkrigen i 1973, og som bestemmer at kongressen må godkjenne enhver væpnet operasjon utenlands som varer mer enn 60 dager. Den 20. mai var det 60 dager siden Libyiakrigen startet uten noen slik godkjennelse.

Kunne Vesten, FN og verdenssamfunnet ha valgt en annen linje enn den som ble valgt? Ja, uten tvil. Man kunne for eksempel tatt Gaddafi på ordet og akseptert hans invitt til forhandlinger og demokratiske valg. Det var dette den Afrikanske Union forsøkte. Man kunne ha tvunget partene til våpenhvile og til forhandlingsbordet og dermed sluppet noen av de lidelsene det libyske folket har vært utsatt for. Valg kunne vært gjennomført under kontroll av internasjonale observatører. Dersom det var så entydig som opprørerne hevder, nemlig at de har hele Libya bak seg, måtte jo slike valg ha resultert i slutten på Gaddafi-regimet. Jeg sier ikke at denne veien ville vært lett eller at Gaddafi ikke ville forsøkt å sabotere prosessen. Poenget er at dette ikke ble prøvd. Vesten valgte å støtte den ene parten i det som var og er en borgerkrig, med det resultat at borgerkrigen eskalerte og hatet på begge sider vokste. I så måte har denne krigen likheter med krigen mot Jugoslavia der USA valgte å støtte de mest uforsonlige kosovoalbanerne, med det resultat at disse fikk et frirom til å begå forbrytelser mot serberne (og mot kosovoalbanere som viste forsonlige holdninger overfor serberne) som ikke står tilbake for de menneskerettsbrudd som serberne begikk mot kosovarene.¹ La oss håpe at opprørerne i Libya ikke har begått menneskerettsbrudd i samme omfang. Men uansett er det ingen grunn til å akseptere deres sjølframstilling som sannheten rett og slett. I 1999 hauset vestlige media opp de kosovoalbanske «frigjøringsheltene ». I dag burde det være all grunn til å gå litt mer kritisk til verks. Man har alt nå en rapport fra FNs menneskerettsråd (UN Human Rights Council) som konkluderer med at begge sider i konflikten har begått menneskerettsbrudd, inklusive forbrytelser mot menneskeheten.²

Når en krig startes, lukkes en hel rekke andre handlingsmuligheter. Krigen øker hatet, muligheten for å kunne samarbeide seinere undergraves. Krigen låser de vestlige krigførende land inn i en prestisjelogikk: krigen kan ikke tapes, den må føres fram til «seier». Dermed får krigen en lang rekke destruktive følger, uten at den fører til det som den ifølge FN skulle føre til: en bedre beskyttelse av sivilbefolkninga. Etter mitt syn er ikke dette en krig hvor det er riktig å støtte én side, slik det for eksempel var da USA førte en de facto invasjonskrig mot Vietnam. I tilfellet Libya handler det om å skape betingelsene for at Libyas folk i frie valg kan stake ut veien videre for landet. Dette kan bare skje gjennom våpenhvile, mekling og forhandlinger. Forhandlinger og forsoningsarbeid vil også være nødvendig etter Gaddafis fall – mellom alle de ulike grupper og stammer som det libyske samfunnet består av. Det å støtte ensidig en part i en borgerkrig av denne typen betyr å oppmuntre denne parten til uforsonlighet og dermed det motsatte av mekling og forhandlinger. Opprørerne arbeidet bevisst for å involvere NATO i en «humanitær intervensjon» i dagene før FN-vedtaket. Da kan det godt hende at de valgte å overdrive påstandene om massakre og andre forbrytelser som truet sivilbefolkninga, og som en intervensjon skulle forhindre. Liksom det også må forventes at Gaddafi holdt eventuelle overgrep skjult. Opprørerne synes heller ikke å ha gjort noe tydelig skille mellom væpnede opprørere som falt og drepte sivile. Folkerettslig er det et viktig skille mellom de to kategoriene. En opprører er å regne som en soldat, og er som sådan et legitimt mål for motparten i en væpnet konflikt, mens en sivilperson etter folkeretten ikke kan være mål i en væpnet konflikt. I etterkant har det så vidt jeg kjenner til, ikke vært dokumentert omfattende massakre på sivile fra Gaddafi-styrkenes side. I så fall ville det ha vært slått bredt opp i de mange pro- NATO media. Vi har heller ikke hørt om massakre på sivile i de byene som Gaddafistyrkene gjenerobret i løpet av krigen.

I så måte ligner dette på situasjonen før angrepet mot Jugoslavia våren 1999. Media var den gang ensidig fylt av påstander om serbiske overgrep. Visse politikere som ønsket en militær løsning, påsto alt høsten 1998 at det foregikk folkemord i Kosovoprovinsen. Den samme lemfeldige omgangen med sannheten var vi også vitne til da denne krigen skulle begrunnes.

Folkerettens kjerne

Kjernen i folkeretten har alltid vært hva slags regler som skal gjelde for bruk av væpnet makt i det internasjonale samfunn. Mens det å føre krig mot et annet land ikke var uttrykkelig forbudt før 2. verdenskrig, måtte alle land som ble medlemmer av FN etter 1945, avholde seg fra angrepskrig og trussel om sådan. Hitler-Tysklands massive angrepskriger skapte en forståelse av at enhver angrepskrig som sådan måtte fordømmes av folkeretten. Dette ble fastslått i FN-pakten som ble vedtatt samtidig som FN ble opprettet i 1945. Det er dette som fortsatt er gjeldende folkerett. Ifølge gjeldende folkerett kan imidlertid et land anvende væpnet makt i et tilfelle, nemlig i en forsvarskrig mot en angriper. Da bestemmer FN-pakten at andre land bør komme dette landet til unnsetning. Slike tiltak skal besluttes av Sikkerhetsrådet.

Dersom disse bestemmelsene ikke fantes, ville de mange små lands uavhengighet vært mer truet, og prinsippet om en verden av likeverdige stater og folkeslag ville blitt undergravet. Folkeretten beskytter særlig de mange små land i verdenssamfunnet. Folkeretten utgjør en rettslig ramme for et verdenssamfunn som består av et mangfold av uavhengige stater.

Dette betyr ikke at folkeretten er perfekt. Heller ikke er den noen oppskrift på en kommende ideell, pasifistisk verden. Den er mer å betrakte som et fornuftig og realpolitisk kompromiss og et sivilisatorisk framskritt. Dette kompromisset avspeiler maktforholdene i verden etter 2. verdenskrig, både mellom seierherrene i denne krigen (USA, Storbritannia og Sovjetunionen) og mellom de nasjonale frigjøringsbevegelsene, som ble kraftig stimulert som følge av den 2. verdenskrig på den ene sida og de vestlige kolonimaktene på den andre. Folkeretten ble også preget av de sterke fredsbevegelsene som vokste fram i det 20. århundret som reaksjon særlig mot de to verdenskrigene og som reaksjon mot at sivile etter hvert utgjorde et flertall av de drepte i krig. Folkeretten inneholder regler imot okkupasjon, imot at sivile kan være krigsmål og regler om human fangebehandling og etter hvert også imot ulike former for masseødeleggelsesvåpen. Verdensopinionen etter 1945 var preget av de grusomheter som i denne sammenheng hadde skjedd særlig i områdene okkupert av Japan og Tyskland under annen verdenskrigen. Eksempelvis ble Genévekonvensjonene, som ble forhandlet fram i 1949, utformet under hensyntaken av denne masseopinionen. De var ikke kun et toppstyrt kompromiss mellom stater.³ Folkeretten er vokst fram ut fra en bestemt historisk bakgrunn. Det er all grunn til å forsvare den som et viktig, sivilisatorisk framskritt.

De grunnleggende prinsippene i dagens folkerett finnes i FN-pakten. Siden praktisk talt alle land er medlemmer av FN og medlemskap i FN er betinget av ratifisering av FN-pakten, er hele verdenssamfunnet bundet av folkerettens bestemmelser. Hovedregelen er FN-paktens artikkel 2 punkt 4 som lyder:

Alle medlemmer skal i sine internasjonale forhold avholde seg fra trussel om eller bruk av væpnet makt mot noen stats territoriale integritet eller politiske uavhengighet.

Vi skal også merke oss at FN-paktens artikkel 103 bestemmer at dersom forpliktelsene et medlemsland har overfor FN-pakten skulle komme i konflikt med forpliktelsene et land måtte ha som medlem av en annen internasjonal organisasjon, har forpliktelsene overfor FN-pakten forrang. Et land som Norge, som for øvrig ønsker å framheve seg som en varm forsvarer av FN, er altså primært forpliktet av FN-pakten dersom det skulle oppstå en konflikt mellom reglene i FN-pakten og de vedtak som gjøres innad i NATO.

Global maktforskyvning – folkeretten i krise

Det globale kompromisset som kom ut av den andre verdenskrigen, varte ikke evig. Den mest markante endring av maktforholdene i verdenssamfunnet etter denne krigen var bortfallet av Sovjetunionen og Østblokken som skjedde i åra 1989–91. Det oppsto et maktvakum, og USA og det liberal-kapitalistiske verdenssystemet ekspanderte etter hvert inn i dette vakumet. NATO ble utvidet til Russlands grense. I den stemning av vestlig triumfalisme som hersket på 1990-tallet , ga NATO seg sjøl nye rettigheter. Dette skjedde ved endring av NATO-pakten i 1999 som åpnet for at NATO kunne gå til krig «out of area», dvs. utafor medlemsstatenes område, for å fremme de samfunnsverdiene som NATO mener er de «riktige». (Ifølge NATO sjøl: demokrati, menneskerettigheter og frie kapitalistiske markedsforhold.) Dermed hadde NATO uttrykkelig vedtatt at NATO ikke lenger kun var en forsvarsorganisasjon, men også en organisasjon som kunne gå til angrepskrig når den fant det i samsvar med sine «verdier ». Nettopp dette skjedde da NATO i mars 1999 kollektivt besluttet å gå til krig mot Jugoslavia som reaksjon mot menneskerettsovergrep innad i dette landet (påstandene om overgrep ble, som nevnt, overdrevet ogensidig rettet mot den serbiske sida).

Alt dette – og i tillegg det som har fulgt seinere i Afghanistan, Irak og til sist i Libya – var et forsøk på å tvinge gjennom nye folkerettslige prinsipper. Nemlig at et land kan bruke krig som middel for å spre sine egne samfunnsverdier til andre land. Og i tillegg prinsippet om at et land kan gå til forebyggende krig mot et land man tror kan bli en militær trussel i framtida. (USA anvendtedette prinsippet mot Irak i 2003.)

Folkeretten etter 1945 forutsatte at land med ulike samfunnssystemer og «verdier» kunne leve side om side, og løse konfliktene seg imellom med fredelige midler. Noen høyreekstreme politikere i USA ønsket på 1950-tallet at kommunismen skulle ødelegges ved at USA gikk til forebyggende atomkrig mot Sovjetunionen, med den begrunnelsen at dette ville være å frigjøre verden fra diktatur og undertrykkelse. Denne linja ble aldri USAs politikk – heldigvis. Men om noe slikt hadde skjedd, ville det sjølsagt betydd slutten på den gjeldende folkerett. Gjeldende folkerett bygger på at et land har rett til å forsvare seg sjøl, og dermed sitt samfunnssystem, mot angrep utenfra. Og omvendt: et land har ikke ved hjelp av overlegen militærmakt rett til å spre sitt samfunnssystem eller sine idealer til andre land. Moderne folkerett aksepterer ikke prinsippet om at en overlegen makt skaper ny rett. En grunnleggende samfunnsendring kan med andre ord ikke skje ved inngrep utafra, men kun ved at folket sjøl, gjennom valg eller gjennom revolusjon, skaper nye samfunnsforhold. Det er nettopp dette som ligger i prinsippet om at ethvert land har suverenitet til å bestemme sin egen politiskeutvikling. (Sjølbestemmelsesrett.)

NATOs endring av sine prinsipper i 1999 var på denne bakgrunnen i strid med gjeldende folkerett. Helt tydelig ble dette under krigen mot Jugoslavia fordi NATO der satte FN til side og gikk til krig uten FN-godkjennelse. Men prinsippet om å gå til krig for å endre de indre forholdene i et land eller for å avverge et folkemord som man tror vil komme, ville etter min mening vært uriktig også i det tilfellet at et sikkerhetsrådsvedtak godkjenner slike begrunnelser for krig. I Sikkerhetsrådets resolusjon av 17. mars 2011 ble prinsippet om å hindre en antatt massakre av sivile og påstanden om at sivile var «truet av angrep», benyttet som begrunnelse for å bruke militær makt mot Libya. Vedtaket var uklart formulert, og det ble i praksis overlatt til det enkelte land som stilte opp med militære styrker å tolke vedtaket etter eget forgodbefinnende. Dette resulterte i tolkninger hvor vedtaket ble tøyd ut i det ekstreme, blant annet at man hadde rett til å foreta regimeendring iLibya, til å drepe Gaddafi osv.

Ifølge FN-paktens artikkel 24 må ethvert vedtak være i samsvar med FN-paktens «formål og prinsipper», altså i samsvar med de grunnleggende folkerettsreglene som er nedlagt i den samme FN-pakten. Sikkerhetsrådet kan altså ikke vedta hva som helst. Problemet er imidlertid at Sikkerhetsrådet er suverent i sine beslutninger. Ingen kontrollinstans overvåker Sikkerhetsrådets gjerninger. Og dersom en krigføring overlates til en gruppe land, for eksempel NATO, kan ingen, heller ikke FNs generalsekretær eller FNs generalforsamling, hindre disse land i å føre krigen på sin måte. Sikkerhetsrådet kan velge å vedta krig eller straffetiltak mot et land, mens man unnlater å gjøre det overfor et annet land. Ingen unntatt Sikkerhetsrådets egne medlemmer kan hindre rådet fra å opptre ensidig og selektiv, for eksempel ved å intervenere pga menneskerettsundertrykkelse i Libya, mens man aldri vil gjøre noe lignende overfor Israels menneskerettsbrudd. Det finnes ingen parlamentarisk kontroll med Sikkerhetsrådet, for eksempel utøvd av FNs Generalforsamling. FN-systemet gir Sikkerhetsrådet og særlig de fem vetomaktene en enorm makt. Her atskiller folkeretten seg radikalt fra en nasjonal rettsordning der det vanligvis finnes parlamentariske kontrollmuligheter i tillegg til at også domstoleneofte utøver en kontrollfunksjon.

Humanitær intervensjon – for og imot

I tida etter sovjetsystemets sammenbrudd har sterke krefter, med NATO i spissen, ivret for at såkalte «humanitære intervensjoner » skal være folkerettslig tillatt. Når et land begår grove menneskerettsovergrep mot egen befolkning, må «verdenssamfunnet » ha et ansvar for å beskytte, «responsibility to protect». NATO har som nevnt praktisert dette – til og med uten FN-godkjenning i 1999. Det er sjølsagt riktig at menneskerettsovergrep er et stort problem – og noe som forekommer i nesten alle land, inklusive i de land som sitter med veto i Sikkerhetsrådet. Særlig under borgerkriger – som i Libya – er sannsynligheten for at det skjer, stor. De aller fleste krigene etter 2. verdenskrig har vært borgerkriger. En undersøkelse viser at kun 17 % av krigene mellom 1945 og 2000 var mellomstatlige kriger, 6 % var koloniale frigjøringskriger, mens de resterende 77 % var borgerkriger.⁴ Menneskerettsovergrep i interne konflikter er ikke noe nytt. Det har vært et mønsterfor hele epoken etter andre verdenskrig.

Libya er ett av en lang rekke eksempler på land i borgerkrig. Folkerettslig sett er en borgerkrig et internt anliggende som fremmede makter ikke bør blande seg inn i. I praksis har imidlertid sterke makter ofte blandet seg inn i borgerkriger i svakere stater. Folkeretten tar resultatet av en borgerkrig – hvem som vinner – til etterretning. Vanligvis får det nye regimet, dersom det greier å stabilisere situasjonen, diplomatisk anerkjennelse. Og kriteriet på diplomatisk anerkjennelse er ikke at man sympatiserer med det nye regimet, men vanligvis det realpolitiske faktum at et nytt regime har erobret makta gjennom borgerkrigen. I tilfellet Libya så vi derimot at opprørerne fikk anerkjennelse av en rekke land lenge før dehadde erobret makta.

Når derimot styret i et land endres ved at landet blir okkupert av en fremmed makt, blir dette klart fordømt av folkeretten. Det nye styret blir ikke anerkjent som rettmessig av de øvrige land. Heller ikke her er det slik at makt skaper rett. Derfor anerkjenner ikke verdenssamfunnet at Israels okkupasjon av Vestbredden, Gaza og Øst-Jerusalem gir Israel noen rett til å bestemme over disse områdene, og i særdeleshet ingen rett til å gjøre disse områdene til en varig del av Israel, slik Israel faktisk har gjort når det gjelder Øst-Jerusalem. I tilfellet Libya har ytre makter, NATO etter godkjennelse av Sikkerhetsrådet, blandet seg inn i en borgerkrig på én av partenes side. Dette har ingen dekning i gjeldende folkerett. I 1986 ble USA dømt av Haag-domstolen (International Court of Justice) for å ha blandet seg inn i Nicaraguas indre forhold ved å støtte og ruste opp Contras-styrkene. Denne dommen, den er på over 500 sider, representerer en viktig juridisk grenseoppgang for når en stat kan blande seg inn i en indre konflikt i en annen stat.⁵ USA godtokaldri denne dommen.

Det lengste det er mulig å strekke seg når det gjelder intervensjon for å sikre menneskerettigheter, er at en absolutt nøytral styrke, vedtatt og ledet av FN-organer og ikke av en eller flere stormakter, sikrer bestemte områder hvor sivile kan søke tilflukt. For øvrig må man benytte de vanlige fredelige midler, diplomati, handelsboikott, politisk isolasjon, i kampen mot menneskerettsundertrykking, noe som ikke reelt ble forsøkt i Libya. Doktrinen om humanitær intervensjon lyder nok vakkert i manges ører, men her må vi – i tillegg til de folkerettslige motargumentene – også tenke realistisk. Det er kun stormakter, i dag praktisk talt kun NATO-alliansen, som har styrke til å gjennomføre humanitære intervensjoner. FN har ikke, slik det opprinnelig var planlagt, egne militære styrker under sin kommando. Verken USA eller noen av de andre vetomaktene vil vedta en humanitær intervensjon eller annen FN-inngripen mot seg sjøl eller mot noen av sine allierte. Dersom USA, Kina eller Russland eller noen av deres nære venner skulle begå grove menneskerettsbrudd mot egne eller fremmede borgere, ville med andre ord FN aldri kunne gripe inn. (En vetomakt blokkerer med sin stemme ethvert vedtak i Sikkerhetsrådet.) En slik eventuell inngripen ville dermed skje uten FN-mandat og ville bety slutten på den nåværende folkerettenog at verden beveget seg mot krig og anarki.

Storbritannias utenriksdepartement laget på 1980-tallet – under Margareth Thatchers regjeringstid – en utredning med tittelen Is intervention ever justified? Her ble det påpekt at «det overveldende flertallet av juridisk ekspertise er imot eksistensen av en rett til humanitær intervensjon», og at FN-pakten ikke inneholdt noen slik rett. Videre ble følgende realistiske argument anført mot humanitærintervensjon:

Utsiktene til at en slik rett vil bli misbrukt, er et sterkt argument mot å etablere en slik rett … dens tvilsomme nytte blir langt mer enn oppveid ved dens kostnader når det gjelder respekt for folkeretten.⁶

Dessverre har dagens britiske regjering ikke hørt på disse argumentene, men de blir ikke mindre gyldige av den grunn. For her blir den åpenbare faren for misbruk av denne retten påpekt. Og misbruk kan her være at en sterk militærallianse som NATO bruker en slik rett til å dominere verden og å undergrave små lands uavhengighet. Erfaringene med krigene i Jugoslavia, Afghanistan, Irak og til slutt i Libya kan ikke sies å motsiadvarselen mot misbruk.

Endelig argumenteres det i våre dager med at verden har forandret seg. Holdninga til humanitær intervensjon har blitt mer positiv både blant stater og enkeltpersoner, og folkeretten må derfor justeres. For det første har det ikke skjedd noen global holdningsendring til humanitære intervensjoner, men det er riktig at de utenrikspolitiske elitene i mange NATO-land i dag er blitt tilhengere av dette prinsippet. For det andre: Dersom det var et sterkt ønske i verdenssamfunnet om at humanitær intervensjon skulle tillates, burde vi forvente forslag om endringer av FN-pakten slik at denne retten ble en del av den. Slike forslag har aldri kommet, heller ikke da hele FN-systemet ble gjenstand for bred behandling i forbindelse med FNs 60-årsjubileum i 2005. Da bekreftet alle medlemmer gjennom et enstemmig vedtak sin forpliktelse overfor FN-pakten. Riktignok ble det i tillegg vedtatt en resolusjon som også innholdt formuleringa om at statenes har en «responsibility to protect», men vedtaket var holdt i vage ordelag, og kan ikke sies å bety noen radikal endring av folkeretten. Sannheten er at de aller fleste land er imot en slik rettighet som de betrakter som en mulighet fra sterke makters side til å blande seg inn og foreta regimeendringer i svake stater. Det er ingen tilfeldighet at NATO, den varmeste forsvarer av bruk av militær makt uten forutgående angrep, herunder humanitær intervensjon, er verdens suverent sterkeste militærallianse som står for ca2/3 av alle militærutgiftene i verden.

Ser vi på vedtaket i Sikkerhetsrådet som ga adgang til intervensjonen mot Libya (vedtatt 17. mars 2011 som sikkerhetsrådsvedtak nr 1973), så sa dette vedtaket at enhver stat som melder ifra til FN kan iverksette en flyforbudssone og «ta alle nødvendige tiltak» for å beskytte sivilbefolkninga i Libya. Men unntatt fra disse tiltak er «en utenlands okkupasjonsstyrke i noen form på noen del av libysk territorium». Resolusjonen hindrer dermed bruk av bakkestyrker i Libya. Vi kan anta at dersom dette ikke var kommet med, ville Kina og muligens andre land stemt imot, noe som ville stoppet resolusjonen. Videre bestemmer resolusjonen at våpenembargo skal gjelde for Libya, dvs at ingen av partene i borgerkrigen kan få våpenforsyninger fra fremmede makter. Dette punktet har NATO-landene brutt i og med at de har forsynt opprørerne med våpen og drevet opplæring av opprørerne. Videre bestemte resolusjonen at finansmidler tilhørende Libya i utenlandske banker skulle sperres. Men de intervenerende maktene gikk lenger. De overførte store midler av disse fryste pengene til opprørerne, slik at de kunne finansiere sitt opprør. Den tyske utenriksministeren kom med følgende relevante kommentar: «Spørsmålet er: er dette lovlig?»⁷ Dersom dette skulle være lovlig, står vi i den situasjon at et land kan bli rammet av «humanitær intervensjon», og få sine pengemidler beslaglagt og overført til en gruppe opprørere som intervensjonistensympatiserer med.

Resolusjon 1973 oppfordrer til våpenhvile og til dialog for en varig og fredelig løsning av konflikten. I dette ligger en indirekte stadfesting av at det pågår en borgerkrig. Men vedtaket sier ingenting direkte om at det er en borgerkrig (eller væpnet intern konflikt) i Libya. Den sier heller intet om at regimeendring eller drapsforsøk mot Gaddafi skulle være tillatt, slik enkelte NATO-politikere klart tok til orde for. Resolusjon 1973 har preg av et kompromiss mellom ulike stater, og kunne bare bli vedtatt i den uklare formen den fikk. Når først intervensjonen kom i gang, kunne NATOlandene temmelig fritt tolke vedtaket på sin måte, i praksis slik at NATOs militærehandlingsrom ble utvidet i forhold til vedtakets ordlyd.

Etter Libya

Hva sitter vi så igjen med etter Gaddafis fall? Kan vi nå slå oss til ro med at hans brutale regime tilhører historia og for øvrigglemme både Libya og folkeretten?

Ingen har noensinne tvilt på at NATOs slagkraft ville føre til «seier» for NATO og opprørerne. Men en slik seier er ikke noe bevis for at krigen var riktig, like lite som at Bush sin seier over Saddam Hussein beviser at krigen mot Irak i 2003 var riktig. Libyas problemer er ikke løst, kanskje er heller nye problemer og nytt hat kommet til som følge av krigen. Opprørerne er kommet til makta ved hjelp av NATOs militærmakt og det nye regimet vil være preget av dette. I tillegg er opprørerne splittet. Hvem skal stabilisere situasjonen på bakken i Libya? Må NATO inn med bakkestyrker, og hvor lenge skal de stå der? Det beste som kan skje er sjølsagt at libyerne overvinner denne situasjonen og utvikler en politisk kultur basert på forsoning og fredelig mekling. I verste fall beveger Libya seg inn i en situasjonsom den vi i mange år har hatt i Irak.

Libya-krigen gir en farlig presedens for kommende tider og kommende konflikter. Sikkerhetsrådet og FN-systemet risikerer å bli et instrument for USA og NATO fordi Russland, Kina og andre makter ikke motsetter seg vedtak de egentlig er uenig i. (De stemte avholdende.) Heller ikke var det noen kraftfull fredsbevegelse innad i NATO-landene som kunne fungere som motmakt mot NATO-militarismen. Maktbalansen som kan holde USA og NATO noenlunde i sjakk, manglet. Russland og Kina setter åpenbart samarbeidet med USA foran egne utenrikspolitiske prinsipperså lenge deres egne vitale interesserikke blir truet (noe de ikke var i Libyakrigen).

Libya-krigen viser også hvor vi ender når de krigførende makter sjøl tolker Sikkerhetsrådets mandat. Systemet slik det nå fungerer, går ut på at stater «melder» seg til innsats, og får en blankofullmakt til å føre krig på egne premisser og ut fra egne politiske preferanser. FN har verken egne styrker eller noen effektiv kontroll over operasjoner som foregår i FN og folkerettens navn. Dette er en situasjon som passer verdens eneste supermakt og verdens sterkeste militærallianse glimrende. NATO er, slik ledende NATO-politikere lenge har gått inn for, i ferd med å erstatte FN som den organisasjon som faktisk rår over bruken avvæpnet makt i verdenssamfunnet.

Noter:

1. Et virkelig oppgjør med UCK-ledernes forbrytelser under og etter krigen i 1999 har ikke funnet sted. Disse hører i dag med til Kosovos politiske elite, og har en rekke anklager imot seg. Europarådet blant annet laget en rapport hvor det framgår at deler av den tidligere UCK-ledelsen ikke bare har begått drap og tortur mot serbiske fanger, men også tatt organer ut av deres døde kropper og solgt dem på det illegale organmarkedet. USA og andre vestlige makter blokkerer for tida et forsøk på å få Sikkerhetsrådet til å nedsette en kommisjon for å undersøke saken. Se Neue Zürcher Zeitung 20.05.2011. De norske politiske myndigheter tviholder på at det de var med på, under og etter Jugoslaviakrigen i 1999, var etisk riktig og politisk konstruktivt. Kun noen modige enkeltpersoner som sjøl deltok, har våget å stå fram med et annet syn. Se den tidligere KFOR-offiseren Kristian Kahrs: «En Nato-offiser beklager». Klassekampen 09.04.2011
2. Se The Statesman (New Dehli, India) 03.06.2011: «Both Sides Guilty of War Crimes». Denne komisjonen har anslått antallet døde i denne konflikten til mellom 10 og 15 tusen. Dette er et meget høyt estimat, kanskje for høyt. Antallet drepte lå ved krigens begynnelse på mellom 1000 og 2000. I Jugoslavia ble det i løpet av 11 ukers krig i 1999 drept mellom 1500 og 2000 personer, i Gaza ble det i løpet av 3 uker rundt årsskiftet 2008/09 drept ca 1400 personer, nesten utelukkende palestinere. Tapstallene etter de intense bombekrigene mot Irak i 1991 og 2003 var mye høyere, et anslag for 6 ukers krig i Irak våren 1991 er at mellom 30 og 70 tusen ble drept.
3. Frede Castberg, som vel er den fremste norske folkerettsjurist gjennom tidene, deltok sjøl i disse forhandlingene, og beretter om dette i sine memoarer. Se hans Minner om politikk og vitenskap fra årene 1900–1970. Oslo 1970 s. 171–183
4. Se min bok Kampen om folkeretten 2. opplag Oslo 2007, s. 84–85.
5. Se «Case Concerning Military and Paramilitary Activities in and against Nicaragua», opptrykt i International Legal Materials vol XXV nr 5, september 1986.
6. Se The British Yearbook of International Law vol. 157, 1986, s. 619
7. Den tyske utenriksministeren, Guido Westerwelles spørsmål står i Petroleum Economist (London), mai 2011.

Alle kan sjølvsagt sympatisere med opprørarane i Libya som vil kaste eit korrupt og skruppellaust diktatur. Eit diktatur som tidlegare har fått sterk støtte frå vestlege makter, medrekna Italia og USA.

Noko langt anna er det å krevje deltaking i det som eigentleg er ein borgarkrig.

Vi kan starte med Benjamins død. Ikke Benjamin Hermansen, gutten fra Holmlia som blei drept fordi han var mørk. Men Walter Benjamin. Walter Benjamin tok sitt eget liv med en overdose morfin 25. september 1940 i den lille byen Portbou i Spania.

Jon Børge Hansen jobber med globale spørsmål og internasjonal politikk.

Hva har Benjamins død med Anders Behring Breivik å gjøre?

Walter Benjamin var tysk, jøde, marxist, filosof. Han blei flyktning i Frankrike da Hitlers nazister tok over makta i hjemlandet. Fra Frankrike tok han seg til Svendborg i Danmark, der han bodde hos sin venn, forfatteren, marxisten og flyktningen Bertolt Brecht. Benjamin slapp opp for penger, men med økonomisk støtte fra forskningsinstitusjonen han var knytta til, Institutt für Socialforschung i Frankfurt, vendte han tilbake til Frankrike for å bo og arbeide der.

I 1938 besøkte han Brecht en siste gang. Så blei han statsløs, uten pass, uten rettigheter: nazi-Tyskland tok statsborgerskapet fra sine jødiske innbyggere. Den franske staten internerte Benjamin i en fangeleir i Bourgogne, i tre måneder satt han innesperret der. Han slapp ut i 1940, og fikk noen måneders arbeidsro før de tyske styrkene rulla inn i Frankrike. Benjamin var ettersøkt, Gestapo hadde arrestordre på ham. I august fikk han innreisevisa til USA. Hans venn Max Horkheimer, leder for Institutt für Socialforschung, hadde klart å skaffe ham det. Instituttet hadde blitt tvunget i eksil etter 1933, først til Sveits, deretter til USA, der det blei etablert som et samarbeidsprosjekt med Columbia University i New York.

Benjamin planla å dra til USA fra Portugal, via det Franco-fascistiske, men formelt nøytrale Spania. Sammen med ei gruppe andre jødiske flyktninger kryssa han grensa mellom Frankrike og Spania en sein septemberdag i 1940. Men i Portbou, nær kysten i Katalonia, blei han arrestert. Det spanske politiet hadde fått ordre om å returnere flyktninger, til Frankrike, og til det ventende Gestapo. Natt til 25. september ga Walter Benjamin opp.

Idealet og undergangen

Hvorfor er Benjamin fortsatt en farlig mann for Anders Behring Breivik?

I Breiviks «Manifest» er Walter Benjamin utpekt som en av hovedmennene bak den konspirasjonen som har arbeidet systematisk for å ødelegge den vestlige kulturen og sivilisasjonen. Han deler den æren med de andre jødiske filosofene, samfunnsforskerne og sosialpsykologene – og flyktningene – som var knytta til Institutt für Socialforschung, den såkalte «Frankfurterskolen».

I begynnelsen av Breiviks 1518 siders skrift er det ca 30 sider med presentasjon av og polemikk mot disse folkene og de han regner som deres etterfølgere. Ingenting tyder på at han sjøl har lest noe som helst av originalverkene til disse teoretikerne. Noe av «manifestet» hans er klipp og lim fra andrehands kilder på nettet, noe er Breiviks egne forvirra gjengivelser av slike tekster. Det meste er henta fra ei artikkelsamling utgitt av den konservative amerikanske tenketanken Free Congress Foundation i 2004. («Political Correctness: A short history of an ideology», redigert av William s. Lind. Den finnes på nett her: http://www.lifesitenews.com/news/archive/ ldn/1950/51/5051909).

Brevik starter gjennomgangen sin under overskrifta «Hvordan det hele begynte? – Politisk korrekthet er Kultur-marxisme». Først tar han leserne tilbake til de gode, gamle dagene:

De fleste europeerne ser tilbake på 1950-tallet som ei god tid. Våre hjem var trygge, mange brydde seg ikke engang med å låse dørene.  Offentlige skoler var stort sett utmerkede (…). De fleste menn behandlet kvinner som damer [ladies], og de fleste kvinner viet sin tid og krefter til å skape gode hjem, oppdra sine barn godt og hjelpe sine lokalsamfunn gjennom frivillig arbeid. Barn vokste opp i hjem med to foreldre, og moren var der for å møte barnet når han kom hjem fra skolen. Underholdning var noe hele familien kunne nyte sammen.

Men «hva skjedde?» spør han så. Og skildrer det totale forfallet, med sammenbrudd for alle sunne verdier, kvinner ute i arbeidslivet i stedet for i hjemmet, aksept av homoseksualitet, de radikales diktatur i utdanningsvesenet, i media og i underholdningsindustrien, undertykking av konservative – og masseimport av muslimer. «Politisk korrekthet» er betegnelsen på den ideologien som har infiltrert, gnagd sund, ødelagt og etter hvert fått herredømme i våre vestlige samfunn. Og «ingen aspekter» ved denne tankeretninga «er mer framtredende i vesteuropeisk liv i dag enn feministisk ideologi».

Konspirasjonen

Men bak «Politisk Korrekthet» skjuler altså marxismen seg. Eller «kultur-marxismen», som Breivik og hans forelegg kaller den strømninga innafor marxismen de mener kontrollerer samfunnet nå.

Og den strømninga har røttene sine strukket nesten 90 år tilbake, det hele begynte med et hemmelig og konspiratorisk møte i Tyskland i 1923, får vi vite. På dette møtet, der den ideologiske Gudfaren, den ungarske marxisten Georg Lukacs deltok, blei avgjørende beslutninger tatt, beretter Breivik:

Dette møtet ledet til opprettelsen av Institutt für Socialforschung ved Frankfurt Universitet i 1923 – en organisasjon av marxister og kommunist-orienterte psykologer, sosiologer og andre intellektuelle som kom til å bli kjent som Frankfurter-skolen, som viet seg til å sette i verk Georg Lukacs’ program.

Og hva var dette programmet? Jo, «Lukacs foreslo å spre «kultur-pessimisme» for å øke tilstanden av håpløshet og fremmedgjøring i befolkninga i Vest som en nødvendig forutsetning for revolusjon».

Siden jobba de medsammensvorne jamt og trutt med å sette dette programmet ut i livet, først med base i Tyskland, og etter Nasjonalsosialistenes maktovertakelse der i USA.

Breivik tar for seg de viktigste av disse undergraverne en for en, og setter punktvis fram det han mener er hovedsakene ved hver av dem. Teodor Adorno, Erich Fromm, Herbert Marcuse og Wilhelm Reich blir gitt behørig omtale. De fikk i følge Breivik gjennombrudd for sin perfide virksomhet ved studentopprøret på 1960-tallet, og deres proselytter har sikra herredømmet for ideologien deres ikke minst gjennom å ta grep om universitetene i USA og i resten av Vesten. Walter Benjamin blir trukket fram som spesielt ansvarlig for å ha pønska ut hvordan kulturindustrien kunne brukes til å oppløse samfunnet.

Viktige bidrag

Og Frankfurterskolens frontfigurer fra disse tiåra på 1900-tallet har uten tvil satt mange spor etter seg, om ikke akkurat de Breivik mener å ha sett. Som teoretikere er de fleste av dem fortsatt høyst levende til stede i kulturdebatt og i akademia, og enkelte av dem, som Fromm, har fortsatt en stor lesekrets blant folk flest. Frankfurterne bidro vesentlig på felter som vitenskapskritikk, kulturteori og sosialpsykologi. Noen av dem, som Pollock, jobba også med politisk økonomi, men det var et mindre sentralt tema for de fleste av dem.

For seinere kritikere av positivismen i vitenskapen har det vært mye å hente hos dem. I kultursektoren har arbeidene til særlig Adorno og Benjamin hatt betydning. Benjamins forståelse av den framvoksende nye kulturindustrien har ikke minst vært viktig. Han undersøkte, skissemessig, hvordan den fungerte innafor kapitalismen, som materiell og ideologisk kraft for å reprodusere dette samfunnet, og hvordan kulturindustrien også kunne brukes som redskap i politisk og revolusjonært arbeid for å endre samfunnet.

I utgangspunktet var alle de som var knytta til Institutt für Socialforschung folk som ville ha samfunnsendring, de var sosialistisk og kommunistisk orientert. De bedreiv ikke bare kritikk av det bestående, de forsøkte å legge et grunnlag for et alternativ, et mer menneskelig samfunn.

Men denne «Frankfurterskolen» var ingen enhetlig affære. Teoretiske rivninger mellom de sentrale personene var det sjølsagt, og en del av dem bevegde seg vekk fra erklært marxisme etter hvert. For noen av dem falma visjonene i løpet av årene i USA.

Herbert Marcuse var av de som fortsatte å regne seg som revolusjonær, men han mista trua på proletariatet som omveltende kraft – han mente andre grupper og sjikt måtte spille den rollen under «seinkapitalismen ». Marcuse er av media huska som studentopprørenes ideologiske far, men sannheta er vel at han var litt omtalt og veldig lite lest av de han angivelig skulle ha vært ideolog for på 60-tallet. Han hadde i virkeligheta marginal betydning der og da.

En humanistisk sosialist

Den av de tidlige Frankfurterne som ikke mista sine yngre dagers glød og visjoner var Erich Fromm. Fromm var kanskje den etter hvert mest marxistisk orienterte av Frankfurterne. Han holdt fast på sine grunnleggende overbevisninger til sin død i 1980.

Gjennom nesten et halvt århundre skreiv Fromm tankevekkende bøker, med kapitalismekritikk og med visjoner om en humanistisk sosialisme. I arbeidende sine forsøkte han å kombinere innsikter fra psykoanalyse og fra Marx. I 1961 ga han ut Marx’s concept of man, der halve boka er hans egne synspunkter, og den andre halvdelen, 150 sider, er tekst fra Marx’ viktige Økonomiske og filosofiske manusskrifter fra 1844, som dermed for aller første gang blei spredd i tilgjengelig form til engelskspråklige lesere.

Fromm runda denne sida av virksomheta si av med boka Å ha eller å være i 1976. Der argumenterte han for hvordan den «hakulturen » kapitalismen frambringer, bidrar til å skyve oss mot en økologisk katastrofe, og hvordan den alternative «å være-kulturen» må bli sentral i en ny, nødvendig samfunnsorden.

En del av de viktigste bøkene til Fromm er siden 60-tallet også utgitt på norsk. Den vesle boka Om kjærlighet fra 1956 er en bestselger, trykt i mange opplag også i Norge.

Studier av «den autoritære personligheten » var sentralt i arbeidet hans. Dette sakskomplekset blir undersøkt gjennom store deler av Fromms omfattende forfatterskap. Utdanna som sosiolog og psykolog starta han på 30-tallet med studier av rettsvesenet i Tyskland, og gikk videre til mer omfattende undersøkelser av hvordan slike personlighetstyper er forankra i samfunnet. Dette er også et tema i bøker som Flukten fra friheten (1941), Det sunne samfunn (1956), og det store verket The anatomy of human destructivness (1973), for å nevne noen av høydepunktene. Dette er bøker som har utfordringer både for venstre- og høyreorienterte lesere, og de gir ikke minst viktige innsikter for alle som vil jobbe med politikk som et frigjøringsprosjekt. Og frigjøring var Fromms agenda. Han var også politisk aktivist, medlem i et amerikansk sosialistparti og ivrig med i kampanjer mot atomvåpen. Han hadde også et stort prosjekt for dialog mellom sosialister i øst og vest, et prosjekt som i 1966 førte til artikkelsamlinga Socialist Humanism: An International Symposium, som han redigerte.

Den autoritære

Frankfurternes virksomhet spente altså vidt. De undersøkte fascismen som massefenomen, de kritiserte kapitalismens menneskefiendtlige trekk og jobba med å skissere tanker om alternative, mer humanistiske samfunnsforhold. De hadde altså helt andre visjoner enn de breivikske.

I Breiviks verden er disse pionerene imidlertid ikke trukket fram som intellektuelle motstandere, men som konspiratører, undergravere, samfunnsoppløsere, og opphavet til det onde som knuste den fiktive vestlige femtitallsidyllen Breivik drømmer om å la gjenoppstå.

Et av de farligste prosjektene til Frankfurterne var i følge Breivik studiene deres av «den autoritære personligheten». Ikke bare Erich Fromm, men også Max Horkheimer, Adorno, og andre hadde jobba med dette temaet gjennom flere tiår. De hadde, med bakgrunn i erfaringene sine med framveksten av fascismen og nazismen, gjort omfattende studier av sammenhengene mellom sosiale strukturer og personlighetsstrukturer. De undersøkte blant annet massegrunnlaget for autoritære bevegelser.

For Breivik & co er hele konseptet «den autoritære personligheten» farlig:

Det er ei handbok for psykologisk krigføring mot den europeiske mannen, for å gjøre ham uvillig til å forsvare tradisjonell tro og verdier. Med andre ord: målet er å kastrere ham. Institutt for Sosialforskning hadde uten tvil dette som målsetting.

Breivik sjøl kan uten tvil med godt utbytte analyseres med hjelp av det teoretiske apparatet Frankfurtere etterlot oss, ikke minst gjennom undersøkelsene av «den autoritære personlighet». En slik inkarnasjon av dette begrepet er det heldigvis sjelden vi får se opptre. Vi har fått nærbilde av den mennesketypen, og vi har fått klarere innblikk i den hat-kulturen som har gjort handlingene hans mulige.

Et eksempel

Breivik skriver at «Politisk Korrekthet» og «Kultur-marxisme» ennå ikke har total kontroll. Det er mulig å reise motstand, og det må gjøres nå, før Den Hvite Mannen er knust av feminisme og muslimsk invasjon. Noen må gå foran, være et eksempel for andre konservative som undertrykkes nå, skriver han. Og han skulle være dette eksemplet, mannen som satte spor andre kunne følge. Det var prosjektet hans.

Hans såkalte «Manifest» er det fristende å riste overbærende på hodet av, intellektuelt sett bare møl. Men som vi vet: noen hundre sider framover i tekstmassen legger han fram oppskrifter for bomber – og for massemord. Og som vi også smertelig vet: han satte teoriene sine ut i praksis.

Til slutt: Gramscis død

Ved siden av Lukacs og «Frankfurterne» gir Breivik plass til en teoretiker til i oversikten sin over opphavet til det han ser som den vestlige sivilisasjonens sammenbrudd. Det er Antonio Gramsci, den italienske kommunistlederen som i de første tiåra av forrige århundre jobba fram originale teorier om strategi og ideologisk hegemoni. Den korte framstilinga av Gramscis liv og virke er – som så mye annet i Breiviks «Manifest» – spekka med faktafeil og misforståelser. Men Breivik har fått med seg at store deler av Gramscis arbeid blei skrevet i notatbøker i Mussolinis fengsler. Gramsci tenkte og skreiv for framtida vår, mens han sjøl gikk fysisk til grunne i fascistenes fangehull. Han blei knust av datidas seierherrer. Som sin samtidige: jøden, filosofen og flyktningen Walter Benjamin.

MARX AT THE MARGINS er tittelen på ei ny bok av Kevin B. Anderson. Amerikaneren Anderson er professor i sosiologi, og en etablert Marx-forsker. I denne boka presenterer han sider av Marx’ forfatterskap som er lite kjent – eller helt ukjent – for de fleste. At Marx’ arbeider er uunnværlige som utgangspunkt for analyser av den globale økonomiske krisa nå, er mange innforstått med. Men færre er obs på at han også kan være viktig for å forstå slikt som innvandringa til Europa, den arabiske «våren» nå, eller utviklinga av kapitalismen i land som Kina, India og Brasil. Andersons gjennomgang av Marx’ tekster om nasjonalisme, rase, etnisitet, og ikkevestlige samfunn dokumenterer at her er det mye å hente, ikke bare for å forstå, men også for å utarbeide politikk.

Anderson går gjennom både godt kjente og helt ukjente Marx-tekster. De ukjente er notatbøker som ennå – 150 år etter at de blei skrevet – ikke er trykket og utgitt. De mer kjente spenner fra passasjer i ulike utgaver av Kapitalen til dokumenter fra Marx’ tid som leder i den første Internasjonalen, og fra notabøkene kjent som Grundtrisse (med den store teksten om førkapitalistiske produksjonsforhold) til brev – og ikke minst, til Marx’ journalistiske virksomhet for New York Tribune, USAs største avis da Marx var Europa-korrespondent der.

Tematisk er disse områdene sentrale: den polske nasjonale kampen, Irlands kamp (Englands første koloni) og situasjonen for irske innvandrere i England, borgerkrigen i USA og kampen mot slaveriet der, utviklinga i Russland (Marx lærte seg russisk seint i livet for å kunne følge den), og kolonivelde og motstand i India og Kina. Men Marx’ notatbøker, både utgitte og foreløpig upubliserte, dekker også hans intense etnografiske studier. Han undersøkte ikke-kapitalistiske samfunn, og utvikla et stadig mer nyansert og mindre deterministisk syn på historia. Han blei også mindre og mindre eurosentret etter hver som kunnskapen hans vokste, og etter hvert som den antikoloniale kampen skjøt fart (India 1857, Kina med opiumskrig og Taiping-opprør). Han la grunnlaget for en forståelse av utviklinga globalt, og ga et utgangspunkt for ulike strategier for å skape sosialisme og kommunisme i ulike deler av verden. Hans drøftinger av eiendomsforhold og landsbykollektivenes rolle i Russland og India er sentrale her.

Det viktigste med disse Marx-tekstene er kanskje ikke alltid de konkrete analysene – de var jo avhengige av hva Marx hadde tilgjengelig av informasjon da han skreiv – men måten han tenkte og analyserte når han jobba med denne typen fenomener. Marx at the margins gir oss et godt innblikk i dette.

For de som vil se nærmere på Marx sin journalistikk, er den mest tilgjengelige samlinga nå Penguin Classics samling, Dispatches for the New York Tribune, redigert av James Ledbetter. Den dekker ikke alt, men er en bra start.

I debatten om Marx’ syn på utviklinga av kapitalisme og muligheter for revolusjoner utafor kapitalismens kjerneområder, hører denne boka med: Late Marx and the Russian Road: Marx and the Peripheries of Capitalism revolusjon, redigert av Theodor Shanin.

Ei interessant drøfting av Marx oppfatning av India finnes i historikeren Irfan Habibs bok Essays of Indian History.

• Leder: Humanitær intervensjon     side 3
• Arne Overrein: Libya og folkerettens krise     side 4
• Tom Reifer: Vegen til helvete er brulagt med «humanitære intervensjonar»     side 16
• Richard Seymour: Imperialisme og revolusjon i Midtøsten     side 26
• Marjorie Cohn: Et ansvar for å beskytte?  Libya og Elfenbenskysten     side 32
• Lars Riise: Elfenbenskysten imperialisme med norsk støtte side 36
• Anne Alexander: Egypt. Diktaturets bane      side 44
• Thomas Kvilhaug: Egypt. Samtale med en revolusjonær     side 52
• Peder Martin Lysestøl: En ny fase i den tredje verdens frigjøring?     side 58
• Stian Bragtvedt: Intervju med Helge Ryggvik om Libya, olja og Statoil     side 61 
• Petter Bauck: Palestinsk enhet og dens utfordringer     side 66
• Torstein Dahle: Vi skal til Gaza!     side 74
• Arnljot Ask: Tyrkia ved et veiskille     side 79
• Kristian Kårbø: Kurdistan. Ordet og geværet     side 84
• Per Gunnar Kung Skotåm: Afghanistan. Den lange veien hjem!     side 88
• Stian Bragtvedt intervjuer Malalai Joya om Afghanistan     side 94
• Peder Martin Lysestøl: Flukten til den imperialistiske verden     side 97
• Uri Avnery: Dr. Göbbels latter     side 106
• Jon Børge Hansen: Benjamins død – og Anders Behring Breiviks kamp mot «kulturmarxismen»     side 110
• Paul Rækstad: Deltakende demokrati – en sosialisme for fremtiden     side 116
Debatt:
• Øyvind Andresen: Den digitaliserte skolen     side 127
Bokomtaler:
• Frank Rossavik: SV – Fra Kings Bay til Kongens bord     side 130
• Pål Steigan: Sammenbruddet     side 137
• Erling Folkvord: Den korrupte hovedstaden     side 142
• Arne Overrein: Kampen om folkeretten     side 146
• Jonas Bals: 22. juli terroristen og Ayn Rand     side 150
• Jan Myrdal: Red Star over India     side 154
• Nazneen Khan Østrem og Mahmona Khan: Utilslørt      side 158
• Jørgen Sandemose: Kritikk av globaliseringsteorien     side 163 
• Kristian Lundberg: Yarden: en fortelling     side 166
• Terje Bongard og Eivind Røskaft: Det biologiske mennesket     side 168
• Andreas Malm: Hatet mot muslimer     side 169
• Michela Wrong:  Our Turn to Eat     side 172
• Bjørn Olav Utvik: Islamismen     side 174
• Gert Nygårdshaug: Himmelblomsttreet     side 175
• Jon Børge Hansen: Boktips     side 178

I februar 2009 gikk Siv Jensen høyt på banen med påstander om at Norge er utsatt for det hun kaller «snikislamisering». Reaksjonene lot ikke vente på seg. Mens Jens Stoltenberg innstendig ba Jensen om å roe seg ned, sammenlignet Per Kristian Foss utspillet med Hitlers utpeking av jøder som roten til alt ondt i mellomkrigstidens Tyskland. Ikke lenge etter angrep Arbeiderpartiets daværende partisekretær det han, uten å definere det, kalte «radikal islam». Dermed ble debatten nok en gang vendt mot muslimer som problemet. Dette illustrerer hvordan det islamofobiske kunnskapsregimet virker: islam er ikke bare en religion, og muslimer er ikke bare tilhengere av denne religionen. Islam er snarere en primitiv og krigersk ideologi, og muslimer er følgelig ikke som alle andre – og må behandles deretter.

Den svenske religionshistorikeren Mattias Gardell sin bok, Islamofobi, er ikke en bok om islam, det er en bok om det islamofobiske kunnskapsregimet. Det er en bok om hva som ligger i islamofobien, historisk, ideologisk, religiøst og politisk. Mange anmeldere reagerer. Det går ikke an, mener de, å behandle islamofobien uten å diskutere islam og muslimer. Allerede gjennom denne kritikken, som Gardell forutser i boka, understreker de et av Gardells viktige poenger. Få ville for eksempel krevd at en bok om jødehat skulle handlet om annet enn jødehat, men når det er snakk om muslimer, stiller det seg annerledes.

Per Kristian Foss’ utspill mot Siv Jensen ble møtt med hoderysting, ikke bare i FrP, men i store deler av offentligheten. Gardell viser imidlertid at sammenligningen har noe for seg. Historisk er det i stor grad de samme mekanismene som har gjort seg gjeldende i den vestlige verdens holdning til muslimer og jøder. Forakten for det ikkevestlige har vært noe av det som har identifisert Vesten som en enhet, helt siden angrepene mot den da muslimske iberiske halvøy tok til på 700-tallet. Selv om realpolitikk og demografiske mønstre har gitt jøde- og muslimhatet ulike uttrykk, har begge vært basert på den samme ideologien – den vestlige kristenhetens overlegenhet.

Likevel er den islamofobien vi ser uttrykt i dag, av relativt ny dato. Mens holocaust gjorde det gamle jødehatet uspiselig, bidro den kalde krigen til at reaksjonære muslimske ledere ble nyttige allierte, særlig for USA i kampen mot Sovjetunionen. To hendelser bidro imidlertid til at dette endret seg – for det første, den kalde krigens avslutning, for det andre, terrorangrepene mot USA den 11. september 2001. Dessverre forteller ikke Gardell hvorfor. Han slår fast at islam er i en særkategori blant religioner, eller verdens sivilisasjoner, som det gjerne kalles i den offentlige debatten. Han viser til hvordan dette er noe som strekker seg tilbake i historien, men han sier ikke noe om hva som har gjort at denne gamle ideologien har fått et nytt oppsving – også før de nevnte terrorangrepene.

Det islamofobiske kunnskapsregimet manifesterer seg i dag i til dels atskilte diskusjoner der det kommer en rekke ulike påstander om islam. Som religion og/eller sivilisasjon er det i dag en gjengs oppfatning at demokrati og menneskerettigheter er uforenlige med islam, at muslimer utgjør et krigersk folkeslag, at islam ikke anerkjenner ytringsfriheten. Dette går Gardell i møte på en overbevisende måte, selv om det her og der er tendenser til at han sier at, nei, muslimer er ikke slik. Han behandler også den noe mer outrerte Eurabia-teorien, en teori som hevder at europeiske muslimer er bundet sammen i en hemmelig konspirasjon for å innføre et europeisk kalifat. Selv om dette er en teori man fram til 22. juli stort sett bare fant i utviklet form i den mer eksentriske delen av blogosfæren, er det helt klart elementer av denne som har blitt allment akseptert.

Et annet kjennetegn ved det islamofobiske kunnskapsregimet, er at det legitimerer diskriminering av muslimer fordi de er muslimer. Slørdebatten som har gått og fortsatt går, er et eksempel på dette. Ulike tiltak mot slør, både ansikts- og hodeslør, begrunnes i en slags orientalistisk feminisme, der sløret fremstår som et kvinneundertrykkende plagg. Gardell mener at det ikke er tilfellet, at det like ofte dreier seg om et personlig valg – et valg islamofobene, i påstått solidaritet med dem som velger det, vil nekte dem å ta. Andre eksempler på regelrett diskriminering ligger i konstruksjonen av offisielle fiendebilder. Selv om terrorangrep fra europeiske muslimer er nesten ikke-eksisterende – det er fremfor alt korsikanske og baskiske separatister som står bak terrorhandlinger i dagens Europa – er det muslimer som settes under overvåkning og møtes med en gjennomgående mistenksomhet. Forskjellsbehandlingen kommer også klart frem i forbindelse med de danske Muhammed-karikaturene. Mens karikaturer som hetser islam forbindes med ytringsfrihet, forbindes oppfordringer til boikott av danske produkter med landssvik. Og mens en hel vestlig presseverden hyllet karikaturene for å bryte et tabu, ble Jyllands- Postens kulturredaktør Flemming Rose sendt på en høyst ufrivillig ferie da han hevdet at han ville følge dem opp med karikaturer over kristendommen og holocaust.

Vi liker ikke muslimer, er den dystre konklusjonen Gardell kommer med, og jo mer plass diskusjonen tar, jo mer ekstrem blir den. Trusler og hets mot muslimer, eller folk som antas å være muslimer, er dagligdags, og foregår i et langt større omfang enn det som iblant betegnes som «omvendt rasisme» fra muslimer mot ikke-muslimer. Likevel synes ikke media spesielt interessert i å skrive om dem som får ting ropt etter seg på gata, eller dem som får huset griset ned og ramponert. Gardell refererer også til en rekke trussel- og hetsbrev som er sendt til den største moskéen i Stockholm, og viser til hvordan både denne og andre moskéer i Sverige jevnlig blir utsatt for hærverk og bombetrusler.

Det er ingen grunn til å tro at den islamofobiske trusselen mot demokratiet vil svekkes med det første. Likevel, mener han, vil det islamofobiske kunnskapsregimet bli stadig vanskeligere å opprettholde.

Islamofobi er en viktig bok.

Mathias Bismo

Nordahl Grieg

På ei natt i september 1936 skrev Nordahl Grieg (1902–1943) diktet Til Ungdommen. Det var tre år etter Hitlers maktovertakelse og noen måneder etter Francos angrep på den folkevalgte regjeringa i Spania.

Diktet som nå leses opp over hele landet, ble skrevet til et møte i Studentersamfundet i Oslo. Quislings Najonal Samling skulle starte ei kampanje for å kaste det radikale styret.

Det var et betydningsfullt bidrag den gang, og er til trøst og økt forståelse i Norge idag.

Nordahl Grieg var aktiv i solidaritetsarbeidet med det spanske folket, mot Franco-fascismen, og skrev reportasjeboka Spansk sommer.

Akkurat som i skuespillet Vår ære og vår makt rettes det i romanen Ung må verden ennu være et kraftig angrep mot krigsprofitørene og kapitalismen.

Nordahl Grieg ble skutt ned da han var med som krigskorrespondent under et nattlig bomberaid med fly over Berlin i 1943.

Til Ungdommen
av Nordahl Grieg

Kringsatt av Fiender,
gå inn i din tid!
Under en blodig storm –
vi deg til strid!

Kanskje du spør i angst,
udekket, åpen:
hva skal jeg kjempe med
hva er mitt våpen?

Her er ditt vern mot vold,
her er ditt sverd:
troen på livet vårt,
menneskets verd.

For all vår fremtids skyld,
søk det og dyrk det,
dø om du må – men:
øk det og styrk det!

Stilt går granatenes
glidende bånd
Stans deres drift mot død
stans dem med ånd!

Krig er forakt for liv.
Fred er å skape.
Kast dine krefter inn:
døden skal tape!

Elsk og berik med drøm
alt stort som var!
Gå mot det ukjente
fravrist det svar.

Ubygde kraftverker,
ukjente stjerner.
Skap dem, med skånet livs
dristige hjerner!

Edelt er mennesket,
jorden er rik!
Finnes her nød og sult
skyldes det svik.

Knus det! I livets navn
skal urett falle.
Solskinn og brød og ånd
eies av alle.

Da synker våpnene
maktesløs ned!
Skaper vi menneskeverd
skaper vi fred.

Den som med høyre arm
bærer en byrde,
dyr og umistelig,
kan ikke myrde.

Dette er løftet vårt
fra bror til bror:
vi vil bli gode mot
menskenes jord.

Vi vil ta vare på
skjønnheten, varmen
som om vi bar et barn
varsomt på armen!

Drapsmannen, Anders Behring Breivik, sendte ut et dokument på 1518 sider, rett før han sprengte regjeringskvartalet 22. juli. Boka er hans manifest, hans begrunnelse, for massakren. Torstein Dahle har lest hele, og konsentrerer seg i denne artikkelen om noen av de mest sentrale, politiske delene.

Torstein Dahle er førstekandidat for Rødt i Bergen og tidligere leder av partiet.

(ABBs bok er skrevet på engelsk. Oversettelsene er Torstein Dahles. Boka er ikke sidenummerert, men ordnet i tre deler med nummererte punkter.)

Jeg vil i denne artikkelen først og fremst vise fram typiske og sentrale trekk i fram- stillingen til Anders Behring Breivik (ABB). Kommentarer er i denne sammenhengen ofte overflødige. I forordet redegjør han for de store ofrene han har måttet gjøre, for å få boka ferdig. Han har brukt lang tid og mye penger. Men slik han ser det, er det bare småtteri mot det han har ofret for å få boka distribuert, dvs. selve markedsføringsoperasjonen. Her sikter han til bombinga av regjeringskvartalet og drapene på Utøya. Han skriver det med et spøkefullt smilefjes til slutt: … the distribution of this book, the actual marketing operation ;).

Boka har stor spennvidde, fra store vyer til detaljerte beskrivelser av hans families og beste venners kjønnssykdommer og seksuelle forbindelser. Han tar avstand fra deres livsførsel, og påpeker at: Jeg kunne lett ha valgt den samme veien hvis jeg hadde ønsket, på grunn av mitt utseende, status, ressursrikdom og sjarme. Det er bare så fryktelig trist at landet mitt er blitt offer for alvorlig marxistisk infiltrasjon, som har ledet det inn i politiske doktriner som har fått lov til å ødelegge all moral og normer, med et fullstendig sammenbrudd av våre en gang så høye etiske standarder som resultat. (punkt 3.86) I introduksjonskapitlet redegjør han mer for denne marxistiske infiltrasjonen. Det dreier seg om «kulturmarxisme», marxisme omgjort fra økonomiske til kulturelle termer. Både den klassiske og den kulturelle marxismen er totalitære ideologier, som må påtvinges menneskene fordi visjonen om det klasseløse samfunnet med like muligheter og like forhold strider mot den menneskelige natur.

Den klassiske marxismen sier at arbeiderklassen er dyktig, mens borgerskapet og andre kapitaleiere er onde. Kulturmarxismen definerer minoriteter som ofre, slike som «dyktige» muslimer, feministiske kvinner, homoseksuelle og noen andre minoritetsgrupper. Etnisk kristne europeiske menn, derimot, sees som onde, stadig i følge Breiviks tolkning.

Kulturmarxistene leser enhver tekst som en bekreftelse på undertrykking av muslimer, kvinner, homoseksuelle etc. – helt uavhengig av hva teksten egentlig betyr. Denne «politiske korrektheten» ligger som en truende koloss over det Vest-europeiske samfunnet. Den har tatt over begge de to politiske fløyene, både venstre og høyre. Den kontrollerer media og underholdningsindustrien. Den dominerer skoleverket. Høyere utdanning, universiteter og høgskoler er som små eføy-kledde Nord-Koreaer. Den har til og med overtatt den høyere delen av presteskapet i den kristne kirken.

ABB mener han bringer nødvendig informasjon som systematisk forties og tilbakeholdes overfor folk i Europa. Han gir regjeringene og de politisk korrekte main-stream-mediene skylda. Mer enn 90 prosent av parlamentarikerne i de nasjonale parlamentene og i EU-parlamentet og mer enn 95 prosent av journalistene støtter europeisk multikulturalisme, og er derfor støttespillere for den pågående islamske koloniseringen av Europa. Denne kultur- marxist/multikulturalist-eliten har ødelagt de grunnleggende strukturene i det europeiske samfunnet. De tillater millioner av muslimer å kolonisere Europa.

Det er disse forræderne kampen først og fremst må rettes mot. I neste omgang kommer deporteringen av muslimene ut av Europa. Men først må altså muslimenes  ideologiske beskyttere tas. De som sitter med makta i Europa og kontrollerer mediene, som Arbeiderpartiet og de andre sosialdemokratiske partiene er viktige eksempler på.

Det svaret de må møtes med, presenteres i bokas del 3: «A declaration of pre-emptive war». (Forebyggende krig, forkjøpskrig.) Det er bloggeren «Fjordman», Peder Are Nøstvold Jensen, som har utformet det aller meste av det ideologiske innholdet. ABB klipper ut – og limer inn i sitt eget. Fjordman står for den forrykte analysen som konkluderer med hvilke oppgaver som må utføres: En krig. Fjordman er tenkeren, ABB er utføreren. Fjordman er åpenbart belest og kunnskapsrik, han evner å presentere analyser som kan overbevise, og han skriver godt. Når han nå er blitt konfrontert med ABBs massedrap, tar han selvsagt sterkt avstand fra det. Det betyr ikke lure oss. Det er ikke noe i Fjordmans skrifter som avgrenser seg fra slike handlinger som ABB har utført. Derfor er Fjordman medskyldig i ABBs grufulle handlinger.

Bokas del 3 innledes med en fullstendig gjengivelse av Fjordmans A European Declaration of Independence fra mars 2007, altså med samme tittel som hele ABBs bok. Den inneholder krav om at all muslimsk innvandring øyeblikkelig stanses, at multi-kulturalismens ideologi straks fjernes fra all statlig virksomhet og alle skoler, at EU oppløses, at den «euro-arabiske dialog» stanses. All støtte til de palestinske selvstyremyndig- hetene må stoppes og i stedet overføres med halvparten til Israels militære styrker og halvparten til et fond til bekjempelse av islam over hele verden. Hvis dette ikke fullt ut imøtekommes, betyr det at våre lands myndigheter har latt oss, Europas folk, i stikken. Da vil vi ikke lenger akseptere deres lover og skatter, og vi vil gjøre det som er nødvendig for at våre nasjoner skal overleve, og at vår sikkerhet skal ivaretas. Fjordmans ultimatum ble i 2007 distribuert til 100 politiske partier (som omtales som «Multiculturalist Alliance») og til en rekke kulturmarxistiske/multikulturalistiske medieorganisasjoner. Ingen tok det alvorlig.

Det var ganske åpenbart hva neste skritt ville bli. Som ABB skriver (punkt 3.4), er væpnet motstand mot disse europeiske regimene det eneste fornuftige svaret, og i punkt 3.5 erklæres derfor forkjøpskrig mot alle kulturmarxistiske/multikulturalistiske eliter i Vest-Europa: Vi vet hvem dere er, hvor dere bor og vi vil angripe dere, enten i dag, om 10 år eller om 50 år.

De europeiske massenes desperate rop vil etter hvert kreve det. Ifølge ABB vil Europa innen 11. september 2083 igjen bli styrt av patrioter. Det er da akkurat 400 år etter slaget ved Wien, der den kristne, tysk-polske militære styrken knuste de tyrkiske osmanerne og gjorde slutt på deres ekspansjon i Europa. Derfor er «Gates of Vienna» (Wiens porter) navnet på det nettstedet der Fjordman og hans meningsfeller sprer ut sitt giftige budskap. Øyvind Strømmen har skrevet boka Eurofascismen, der han tar for seg nettopp disse høyreekstreme kreftene. Det er en helt korrekt betegnelse.

Det er krisetider i kapitalismen. Da kan fascismen igjen bli hensiktsmessig: Den dreier folks økende misnøye og fortvilelse bort fra de store kapitaleierne som suger til seg profitt og rikdom, over på grupper som er velegnete hatobjekter. På 1930-tallet var det særlig jødene og romfolket det gikk ut over. Nå er det muslimene (og romfolket nedover i Europa) som skytset først og fremst rettes mot.

Rett etter bombeeksplosjonen i regjeringskvartalet var mange overbevist om at det var islamister som sto bak. Noen lot sinnet gå utover tilfeldige enkeltpersoner de antok var muslimer. Så ble det kjent at det var en kristen antimuslimsk person som hadde gjort det. Ingen tilfeldige, antatte kristne, ble stilt til ansvar for det.

Mariette Lobo er medlem av Rødt og Internasjonale sosialister, og står på bystyrelista til Rødt i Oslo.

Politiets sikkerhetstjeneste hadde norske muslimer i søkelyset. De var ikke opptatt av den 32-årige terroristen fordi hans ideer deles av mange i Norge, så han skilte seg ikke spesielt ut. Hvordan kan så hatske ideer mot en gruppe ha blitt så vanlige? Hvordan kan vi snu hat og mistenksomhet til solidaritet og antirasisme for å skape et bedre samfunn for alle? I en verden med krig og nedgangstid vokser rasismen lett hvis den ikke møtes med motstand.

Fra myter til realisme

For et halvt år siden var alles oppmerksomhet rettet mot Tahrirplassen i Egypt. En revolusjon utspilte seg foran våre øyne. Kvinner og menn, unge og gamle, kristne og muslimer sto sammen mot diktaturet. De kjempet for demokrati, rettigheter og sosiale ordninger for alle. Kristne slo ring om muslimene under deres bønnestund, og omvendt. Folk av ulike trosretninger og kulturer var en enhet med felles mål om en bedre tilværelse for alle.

29. juli i år på Nesodden utenfor Oslo ble det første offeret for Utøya-massakren gravlagt. 18 år gamle Bano ble fulgt til gravstedet av en imam og en prest, hånd i hånd. Hun fikk en muslimsk grav på en kristen gravplass. Bildene gikk verden rundt, og står som et sterkt symbol på Norge i 2011. Det multikulturelle og inkluderende Norge.

Bano hadde vært på politisk leir med flere hundre unge. Hudfarge og tros- eller livssyn var ikke avgjørende. Det var engasjementet for samfunnet og fellesskapet som betydde noe. Slik unge og voksne ellers mariette Lobo er medlem av Rødt og Internasjonale sosialister, og står på bystyrelista til Rødt i Oslo. samler seg om felles interesser. Vi går på skole sammen, jobber sammen, driver idrett eller politikk sammen uavhengig av hvordan vi ser ut, hvor vi er født eller hva vi tror på. Også dette er Norge i 2011.

Likevel fôres vi med skremmebilder som har til hensikt å splitte oss og skape et delt samfunn. Vi har i årevis hørt fra ulike hold som politikere, media, organisasjoner, akademikere og bloggere at innvandring er et problem, at integreringen går dårlig, og særlig at muslimer har en religion og en kultur som er på kollisjonskurs med de verdiene som det norske samfunnet bygger på. Denne mistenkeliggjøringen, stigmatiseringen, og hos noen hatet, er også Norge i 2011. Det rasistiske og intolerante Norge.

Fra verdidebatt til rettigheter

At det finnes sterke anti-muslimske holdninger i Europa og Norge bør ikke lenger overraske noen. Ikke bare finnes det organisasjoner som Stopp Islamiseringen av Norge, Vigrid og Norwegian Defence League.

Vi har også hatt en annen utvikling som må tas veldig alvorlig. Nemlig at stemmer i Fremskrittspartiet, Human Rights Service og andre bevisst har spredt myter om at det norske samfunnet er truet av islam, uten at disse har møtt annen motstand enn fra noen anti-rasister og sosialister. Tvert imot har deres synspunkter blitt legitimert av de dominerende politiske partiene, også i regjeringen. For eksempel da Aps Martin Kolberg og Sps Ola Borthen Moe advarte mot radikal islam. Borthen Moe har blant annet uttalt at det er farlig å leve på en forestilling om at demokrati, frihet og like stilling er en naturtilstand i Norge, og at trusselen mot disse verdiene kommer fra innvandrete kulturer.

Politikere i ulike partier har pakket stigmatisering av muslimer inn i argumenter om likestilling og individets frihet, samtidig som de har forsvart tiltak som bryter med individers rettigheter. For eksempel når politikere som Arild Stokkan-Grande i Arbeiderpartiet, Heikki Holmås i SV og akademikeren Lars Gule har gått inn for forbud mot muslimske holdeplagg i likestillingens navn.

Ikke minst har vi fått høre at integreringen har mislykkes. I flere europeiske land har ledende politikere langet ut mot multikulturalismen, slik 22. juli terroristen og hans meningsfeller har gjort her. Det sies at noen grupper, og særlig innvandrere fra muslimske land, velger å leve på siden av samfunnet uten å delta i arbeidsliv og samfunnsliv. Eller at muslimer er en fare og vil overta samfunnet. Virkningen av disse to budskapene alene og sammen er økt diskriminering, hets og vold mot muslimer.

Likevel ropes det fra antimuslimer og innvandringsmotstandere at de ikke blir hørt. De har blitt hørt så mye at de har satt premisser ikke bare for den offentlige debatten, men også for den faktiske politikken som blir ført. Det må de ikke få fortsette med.

Fra «oss» og «dem» til aktiv antirasisme

I etterdønningene av 22. juli er det påpekt at politikere og andre må revurdere sin retorikk om innvandrere og spesielt om muslimer. Det er ikke nok å endre retorikk hvis ideene og politikken er den samme.

For anti-rasister og alle som drømmer om en mer rettferdig og fredelig verden, haster det å være aktiv anti-rasist. I nedgangstider som den verden er inne i nå, får rasisme og fascisme lettere grobunn ved å utpeke syndebukker for hvorfor folk opplever innstramminger og forverringer. I dag er det muslimer som er blitt syndebukker. De som opplever så sterk stigmatisering og undertrykking, beskyldes for å gjøre skolene dårlige, ødelegge likestillingen, true ytringsfriheten, være en samfunnsfare osv. Samtidig som politikere raserer folks pensjoner, lønns- og arbeidsvilkår, kutter i velferdsordninger og skaper utrygghet for folk flest. Vi har foreløpig ikke merket kuttene så hardt i Norge, men vi går ikke fri.

Vi må møte dette med arbeiderklassens verdier om solidaritet og felles kamp mot alle former for undertrykking. Den massive stigmatiseringen av innvandrere, asylsøkere og muslimer vil ikke gå over ved å prise demokrati, åpenhet og kjærlighet uten konkret handling. Vi må snu debatter om mislykket integrering og norske verdier til krav om like rettigheter for alle, bedre skoler, forsvar av velferdsordninger osv. Og vi må stå sammen. Norge kan bli landet som ikke bare er kjent for terrorangrepet 22. juli, men også for antirasister som tar et oppgjør med islamofobi og bygger solidaritet i praksis. Det er opp til oss.

Terrorhandlingen var ikke bare en gal manns verk. Udåden kan ikke avfeies og isoleres som kun individuell ondskap. Det var en politisk aksjon, utført av en terrorist som kaller seg kristen. Han var motivert av et hat mot islam, det demokratiske Norge og Europa, og venstreorienterte i sin særdeleshet. Det var en fascistisk massakre, med denneideologiens klare kjennetegn: Rasistisk, voldelig, antidemokratisk, totalitær, elitistisk.

Knut Henning Thygesen er ordfører i Risør og Rødts førstekandidat ved ved høstens kommunevalg og førstekandidat i Aust-Agder.

Terroren i Oslo og på Utøya har rørt en hel verden. Våre kjæreste tanker går til de drepte og de etterlatte. I kjølvannet av udåden er det et stort ønske om å bidra til å bekjempe terror! Vi ønsker å bidra til å forstå og avsløre sam- menhenger og unngå at andre blir offer. Det som skjedde, var så ekstremt at det er ufattelig. Men vi vet at politisk motivert vold, drap og massedrap skjer. Også i dag. Også i Vesten. At hat og fascisme avler vold og død. En brei antirasistisk, antifascistisk allianse for å bekjempe et voksende høyre- ekstremt miljø i Norge og Europa er nød- vendig og mulig. Folks reaksjoner etter 22. juli gir håp. Oppi all sorgen vokser en vilje til å stå sammen om grunnleggende demo- kratiske og antirasistiske verdier.

Åpen debatt

Ingen sitter med fasit på hvordan terroren kan bekjempes. Men åpen debatt er en for- utsetning for en brei folkelig avvisning og avsløring av terroren og det som nærer den. Selv om psykiatere vil slå fast at gjernings- mannen har en alvorlig personlighetsfor- styrrelse, blir det en avsporing å isolere debatten til å handle om en gal mann, en ensom ulv. Ensomme ulver har også jaktet i flokk, lært å finne byttet, og å tolke nattas uling fra stammen. Etter at det ble kjent at det ikke var «isla- mistisk terror», uttalte mange vestlige aviser at det var «en gal, hvit mann som stod bak». Med ett var fokuset flytta. Fra å legge skylda på en hel religion og kultur (islam) i timene etter at bomben smalt, gjorde kommentatorer massakren til ett individs udåd da det ble kjent at gjerningsmannen var hvit, høyreorientert, kristen. En alt for lettvint hang til å generalisere har bidratt til at mange uskyldige muslimer følte skyld og redsel for represalier. Det rammet uskyldige! Like etter så vi en trang til å bortforklare sammenhenger når «mørkets hjerte» er midt i blant oss.

Ikke heksejakt, ikke stigmatisering

Vi skal ikke bidra til heksejakt på kristne eller vestlig kultur og folk etter det som skjedde. Det er ikke vår politikk å stigmatisere! Individet som drepte, skal selv stå til rette for sine handlinger. Ansvaret skal ikke skyves over på overordnede eller ideologier for å frita indi- videt for sine handlinger og redusere straff. Vi skal heller ikke legge skylda på og fordømme kristendommen, FrP eller Frimurerlosjen, der han var medlem. Vi skal ikke skjære alle over en kam på den måten, slik deler av Vestens lederskap har gjort overfor islam, og slik Bush gikk i bresjen for etter 11. september 2001. Likevel er det grunn til å se på det miljøet og den retorik- ken som gjerningsmannen har vært en del av, der han har næret krefter og blitt inspi- rert. Der han har hentet sitt verdensbilde. Se på de ulvene han har ult sammen med. For drapsmannen er ingen «ensom ulv», han opererte ikke i et ideologisk vakuum. Snarere er han inspirert av og identifiserer seg med dagens voksende europeiske, høyreekstremistiske, fremmedfiendtlige miljø. Det miljøet som hevder at Europa okkuperes av muslimer som i ledtog med «kulturmarxistene» vil gjøre Europa til Eurabia. Ordbruken, retorikken og symbo- lene er godt gjenkjennelig både fra dagens europeiske fascister og fra historien. Det er fascisme, riktig nok med nytt ansikt, preget ikke minst av timene foran PC-en. Men fra Hvorfor? mer enn det. Vulgærargumentasjonen, stigma- tiseringen, bølger av rå ordbruk har spredd seg. Jo grunnere vann, dess høyere bølger.

Kraften i språk og symboler

Språk, ordspill og symboler som eskalerer, kan bane veg for politisk vold. Det er erfaringa. Det er uhyre virkningsfullt som verktøy for å flytte grenser, til handling. Vi vet hvordan språk- og symbolbruken banet vei for nazismens framvekst. Bolsjeviker og jøder ble gjort til udyr, slik blant annet Viktor Klemperer skriver i Sprache des Dritten Reiches, Det tredje rikes språk. Vi vet hvordan muslimer i årevis systematisk ble demonisert, før massakren i Srebrenica. Vi vet hvordan Bush tegnet fiendebildet av «de andre» og ropte på hevn, som gjorde at også Norge ble trukket inn i en meningsløs krig i Afghanistan. Vi kjenner til hvordan ordbruken i aviser, bøker, nettdebatter og blogger har utviklet seg til å bli stadig mer hatsk. Det er mange eksempler: Boka The Euro-Arab Axis om Eurabia av Bat Ye’Or, Amerikabrevet av Hallgrim Berg, nettsteder som document.no, HonestThinking, Hegnar online, bloggere som Fjordman, Robert Spencer og «Gates of Vienna». Også i den politiske debatten i Norge og andre land i Europa har språket sklidd ut. Tidligere biskop i Oslo (1998–2005), Gunnar Stålsett, mener at til og med språkbruken AP har tatt i bruk for å stramme inn asyl- politikken, er blitt unødvendig krass. Men betydelig mer antimuslimsk og innvandrer- fiendtlig er retorikken til FrPere, langt inn i partiledelsen. Og i Demokratene. I mange tilfeller hisser de opp stemningen mot inn- vandrere og muslimer og bidrar til å øke konfliktnivået, snarere enn å bidra til gode naboskap, integrering og forsoning. Vi så det på Facebook før det ble klart at gjer- ningsmannen var hvit. Det var ubehagelig avslørende.

Det finnes en vilje til å dempe språkbruken

Det er gledelig! Reaksjonene fra debattantene er ulike etter 22. juli. Mens redaktøren i det sterkt innvandringsfiendtlige nettstedet HonestThinking, Ole-Jørgen Anfindsen, er ydmyk etter terrorhandlingen, FrP-ordfører i Askøy ber Knut Hanselmann partiet dempe språkbruken og Hegnar strammer inn redaksjonelt, virker den tidligere sentrale Høyre-politikeren og markante islam- kritikeren, Hallgrim Berg, å ikke angre noe av sin språkbruk. Tilsvarende er reaksjonene ulike ute i Europa. Noen vil ikke endre språk og bilder overhodet, men fortsetter i stedet å angripe det Behring Breivik kaller kulturmarxistene og muslimer. Andre har tenkt seg om. Språket flytter grenser, til tider umerkelig. Språk gir makt og skaper avmakt.

Høyreekstremismen i Norge og Europa

I Norge er terror knyttet til høyreekstremisme:

– I 1977 ble Oktober bokhandel i Tromsø sprengt av høyreekstremister.

– I 1979 ble nynazisten Petter Kristian Kyvik tatt for bombeangrep på Faglig Første Maifront.

– I 1985 sprengte Nasjonalt Folkeparti Ahmaddyya-muslimenes Nor-moské på Frogner.

– I 1986 ble rasisten Ole Krogstad ble tatt for å ha sprengt innvandrerkontoret i Oslo.

– I 1989 ble Arne Myrdal fra FMI tatt for å forsøke å sprenge asylmottaket på Tromøya.

– I 1991 ble Jan Holte fra Hvit Arisk Motstand tatt med planer om å brenne Jo Benkows hus og bombe Blitzhuset.

– Nynazister knivstakk Benjamin Hermansen til døde på Holmlia i 2001.

Mye av dette kan være lett å glemme! De færreste trodde at en fra det høyreekstreme miljøet stod bak bomben i Oslo! De fleste trodde det var en Al-Qaida-liknende organisasjon. I Europa har terrorismen hatt flere ansikter. Særlig det siste tiåret har «islamis- tisk ekstremisme» som Al-Qaida fått mest oppmerksomhet og også fått hovedfokus i norsk etterretning. «Venstreekstremistisk terror» som Rote Arme Fraktion i Tyskland og Røde Brigader i Italia er kjent fra 70- og 80-tallet, men terrorisme har blitt blankt avvist av norske venstrepartier. Høyreekstremisme i Europa har fått lite oppmerksomhet det siste tiåret, men vold er utbredt i flere land (England, Tyskland, Russland, Ungarn). Den europeiske politi- organisasjonen Europols oversikt viser få gjennomførte terrorhandlinger fra ytre høyre i senere år. Europol mener også at «militante islamister» er den største terror- trusselen i Europa. Den anerkjente svenske antirasistiske stiftelsen Expo (som Stieg Larsson var med å starte) mener derimot at vi etter hendelsene i Norge må diskutere og analysere de mekanismene som fører til denne type terrorangrep, uansett bakgrunn. Expo mener vi må se nærmere også på den høyreekstreme, antimuslimske volden. I slutten av juli var nettopp det tema da anti- terroreksperter fra 27 EU-land møtte norske eksperter i Brussel. Matthew Goodwin som har forsket på det ekstreme høyre og deres støttegrupper, mener terrorhandlingen i Norge må sees i sammenheng med veksten av fascismen i Europa. Han kjenner spesielt til nyfascismen i Storbritannia, der stadig flere arrestasjoner de siste åra er gjort i tilknytning til planlagte terroraksjoner. Han rapporterer om stadig mer vold fra europeiske organisasjoner på ytterste høyre fløy som ser på vold som legitimt. Tidligere RV-leder, Aslak Sira Myhre hadde en artikkel i The Guardian rett etter 22. juli der han tar til orde for et oppgjør med fascismen i Norge og Europa. Myhre sier også at Obama og Cameron rett etter at bomben smalt i Oslo, uttalte at de ville stå skulder til skulder med Norge. «Vil de nå gå like sterkt inn i kampen mot fremmed- hat og høyreekstremister som mot «islamis- tisk terrorisme», spør Sira Myhre retorisk. Det er ganske godt spurt!

Demoniseringen

Det finnes en sterk hang til å stigmatisere, til å framelske en forståelse for «de og oss». Til at Øst står mot Vest. Til å demonisere islam og forherlige kristendom (eller omvendt). Til å definere en verden delt opp i to: «Enten er du med oss eller så er du mot oss». Til å framheve krigen, jakten: «We gonna hunt them down». Til hevn: Afghanistan må unngjelde. Til å sette mennesker i bås: «Det er muslimene som står bak». Det er lett å spille på. Politisk. Slikt skremmer, ikke minst etter det vi så på Balkan. Naboer som før var venner, ble med ett fiender. Nesten alle jeg snakka med etter at gjer- ningsmannen ble kjent, var glade for «at det ikke var en mørkhudet muslim». Jeg er også det. Og jeg er glad for at vi ikke gir det samme svaret på udåden som så mange først fryktet; nemlig en «lynsjestemning» mot en spesiell folkegruppe eller religion.

Vår politikk: Menneskeverdet gjelder alle!

Rødt tar avstand fra stigmatisering, det å sette folk i bås, det å skjære alle over en kam. Vi ser mennesket, individet slik det er, og dømmer ikke ut fra hudfarge, nasjonalitet, religion eller legning. Vi ser fordelene ved mangfoldet. Vi erfarer at inn- vandrere skaper dynamikk og kreativitet, gir nye impulser. I tida som kommer, bør vi lage en nasjonal bevegelse for å få dette bedre fram. Vi skal styrke vennskapen, de mellommenneskelige relasjonene til «nye landsmenn». Vi vil unngå isolasjonisme. Men vi skal også bekjempe reaksjonære kulturuttrykk også blant innvandrere, vi skal bekjempe religiøs undertrykking og ekstremisme, uansett. Vår politikk for menneskeverdet gjelder alle! Først og fremst skal vi bli flinkere til å vise ulike kulturers og folks flotte sider. Der har også politikerne, ja ikke minst vi, et stort ansvar.  

Et folk stiller spørsmålet: hvordan kunne dette ramme norge? </p> <p>Et folk samler seg og markerer samhold og medmenneskelighet.</p> <p> Et folk begynner å få en tynn hinne over såra som blei flerra opp, da terroristen Anders Behring Breivik sprengte bomba i regjeringskvartalet og gjennomførte massakren på Utøya.

Turid Thomassen er leder av Rødt og førstekandidat i Oppland og på Lillehammer ved valget 2011. 

Etter terroren har vi sett en forandring. Det meldes om at det er økt deltakelse på Antirasistisk senters Teatime. Jeg legger merke til at flere snakker og smiler til hver- andre ute på gata, og folk er aktive i debatten – Norge har forandra seg til noe bedre.

Det som har skjedd, var ikke bare en gal manns verk, uten mål og mening. Det var et politisk massemord. Den ekstreme volden den 22. juli var kalkulert og planlagt ned til minste detalj, og drapsmannen har en ideologisk begrunnelse for terroren.

I de fleste europeiske land, også i Norge finnes høyrepopulistiske partier som spiller på rasisme og fordommer for å få oppslutning. Fremmedfrykt og rasisme er viktige pilarer i Breiviks manifest. Det har vært mulig for ham å diskutere og få anerkjennelse for deler av sine holdninger, også blant nord- menn.

I Norge er det høyre-ekstremister som har stått for den politiske volden. Likevel har noen lyktes i å skape et bilde av muslimer som en trussel mot demokratiet og verdiene som demokratiske samfunn bygger på. Allikevel: Det kunne vært en muslim.

Når terroristen framstår som konservativ kristen, er det heldigvis de færreste som kaster seg over konservative kristne av den grunn. Men hvis dette hadde blitt utført av en muslim, ville massemedier og internett rent over med islamdebatt, og debatten ville ha vært fylt av hat. Det er ikke til å komme bort fra at man også i den norske debatten tiltenker muslimer generelt en skjult agenda i kraft av at de er muslimer.

Når vi nå vet hva nordmenn uten lyserød hud var utsatt for i timene etter bomba og massakren, vitner ikke det om at vi er et folk som bare er prega av toleranse og nestekjærlighet. Noen nordmenn med lyserød hud – flere enn vi liker å tro – valgte å ikke bli betjent av folk med brun hud i butikker og restauranter.Det ble sendt hat-smser til innvandrere. Noen få snakka rett etter massakrene åpenlyst om å skyte muslimer. Noen ble stoppet på gata og banka opp.

Nå har vi alle fått noe å tenke på, og flere vil i tida framover erstatte muslimhets og menneskeforakt med solidaritet.

Stigmatiseringen har satt sitt preg på den norske asyl- og innvandringspolitikken, på arbeidslivspolitikk og på utdanningspolitikk. Det tolerante, inkluderende og mangfoldige Norge det snakkes så varmt om, har en jobb å gjøre.

Da David Irving meldte sin ankomst til Litteraturfestivalen i Lillehammer, var det naturlig for Rødt å invitere til motdemon- strasjon. Når papirløse i landet kjemper for sine menneskerettigheter, er det naturlig for Rødt å engasjere seg. Når det arrangeres demonstrasjoner mot nynazister, er vi der. Når Norge deltar i krigene i Libya og Afghanistan, blir vi opprørt og mobiliserer mot krigen. Teori og praksis må henge sammen.

Vi må ta inn over oss at Norge er flerkulturelt. Hvis vi virkelig mener at toleranse og mangfold er grunnverdier, må politikken vi fører, synliggjøre disse.

Norge har en økonomi som gir oss mulighet til å gi våre nye landsmenn gratis språkopplæring. Norge har råd til å gi alle gratis SFO og gratis kjernetid i barnehagene. Norge har et Oljefond som gir oss mulighet til å investere i et flerkulturelt Norge, for framtida. Ikke i spekulasjon og krig som idag.

22.07.2011 har satt spor i oss. Norge er kanskje blitt litt mer annerledes.