Årsakene til handel med kvinner (trafficking) er mange – og vi må leite etter årsakene både i avsenderland, transittland og mottakerland. Fattigdom, manglande likestilling, vold mot kvinner, militært nærvær, myter om menns seksualitet, patriarkalske strukturar, rasisme, pornografi – alle desse faktorane bidrar til handel med kvinner.

Marit Kvamme er medlem av Kvinnefrontens landsstyre

---

Nordisk/baltisk kampanje

I 2002 arrangerte Nordisk ministerråd ei kampanje, saman med regjeringane i dei baltiske landa, for å sette søkelys på handel med kvinner og barn frå dei baltiske landa til dei nordiske. Bakgrunnen var ein kraftig auke i denne handelen, og at det verka som om mykje av handelen var organisert. Målet var å framskaffe kunnskap og sette i verk tiltak for å bekjempe handel med kvinner. Kampanjen skulle både sjå på tilhøva i avsendarland, transittland og mottakarland. FNs Palermoprotokoll var eit viktig verktøy. Palermoprotokollen definerer trafficking, og slår fast at ikkje berre tvang og truslar om tvang, men også "forledelse" og å utnytte ein persons sårbare stilling med formål prostitusjon, skal definerast som trafficking, § 3a. Vidare er Palermoprotokollen klar på at eit offers samtykke skal være utan betydning for om ein situasjon som er definert i 3a skal reknast som trafficking (§ 3b). Denne definisjonen har sidan vore utgangspunkt for nasjonal lovgiving – også i Norge. (Mange lobbyistar kjempa for å få inn skillet mellom tvungen og frivillig prostitusjon under utarbeidelse av Palermoprotokollen. Det lukkast dei ikkje med. Men i ettertid er dei same grupperingane ivrige etter å kritisere protokollen for å vere for vag). Palermoprotokollen foreslår hjelpetiltak som skal tilbydast ofre for trafficking, den nevner mogleg behov for opphaldsløyve i mottakarlandet, og den påpeikar at ofre for trafficking kan søke erstatning. I tillegg er dette er den første internasjonale avtalen som særskilt nevner etterspørselen – og angir metodar for å bekjempe etterspørselen.

I debatten om prostitusjon og trafficking er det oftast fattigdom og tilhøva i opprinnelseslanda som vert brukte som forklaringar for kvifor handel med kvinner og barn skjer. Dei færraste vil snakke om tilhøva i mottakerlanda – kva er det som gjer at Norge blir betrakta som et bra land å etablere seg i for dei som skal tjene pengar på kvinners kroppar?

Økonomi

Sjølsagt er fattigdom årsak til trafficking. Det er ingen som sel kroppen sin på gata eller på bordell i Oslo fordi dei likar å utsette kroppen sin, igjen og igjen, for framande menn sine kroppar, svette og sæd. Å utsette seg for helsemessig risiko, uønska svangerskap, kjønnssykdommar, risiko for vald, stigmatisering, er ikkje første val for ei einaste kvinne i verda. Det er fattige land som forsyner menn i rike land i Europa med kvinner og barn for seksuell utnytting. UNIFEM rapporterer at i nokre av dei aust-europeiske landa fall kvinners sysselsetting med 40 prosent ved overgang til marknadsøkonomi. European Womens lobby hevdar at i dei største byane i EU er mellom 70 og 90 prosent av kvinnene i prostitusjon utanlandske, frå fattige land, eller fattige familiar.

Fattige land blir tvungne til strukturelle tilpasningar (av IMF og WB), noko som fører fleire av landet sine kvinner og barn inn i prostitusjon. Når Thailand bygg opp økonomien på turisme og underhaldningsindustri – som sexindustrien er ein viktig del av, eller når Filippinene satser på eksport av kvinneleg arbeidskraft, som igjen gjer kvinnene sårbare for trafficking, er dette resultat av bevisst og ønska økonomisk politikk. Når land blir tvungne til å redusere eller trekke tilbake offentleg støtte til offentlege tjenestar som helsetjenester, utdanning og sosial velferd, vert eit større ansvar lagt på kvinnene, både ved at dei sjølve må utføre arbeidet, og ved at dei må ta på seg eit større økonomisk ansvar.

Dei fleste utenlandske kvinner i prostitusjon i Norge har eit stort forsørgingsbyrde i heimlandet.

Menn på tur

Sexindustrien lokkar pengesterke menn til fattige land. Mange drosjer i dei baltiske landa er fulle av klistremerker for prostitusjon – og drosjesjåførar fungerer ofte som hallikar. I 2002 var 70 norske eller i hovudsak norskeigde firma etablerte i Litauen. Rimi hadde for ei tid sidan ei svær reklamekampanje i baltiske land der ein mann var avbilda med ei jente i kvar arm, og teksten var: "Kjøp to – betal for ei!" Dette vart stoppa etter massive protestar frå kvinnene i desse landa. Unge kvinner i baltiske land seier no: "Vi får ikkje gå i fred på gata utan at nordiske og britiske menn spør kva vi kostar. Vi vil ikkje at våre land skal verte "det nye Thailand" angåande sexturisme." Eit forbod mot sexkjøp, og innføring av etiske retningslinjer mot sexkjøp må på plass for å hindre utnyttelse av kvinner i land der norske menn reiser som turistar eller på forretningsreiser.

Rasistiske myter

Framstillinga av eksotiske kvinner frå andre land som meir tjenande og oppofrande er ein del av trafficking-biletet. Det ser også ut til at vi toler og aksepterer ei meir inhuman handsaming av "dei andre", dei framande kvinnene. Ideen om at fattige utanlandske kvinner har det betre som prostituerte i Norge enn som fattige i heimlandet, er også nedlatande og vitnar om mangel på både kunnskap om innlevelse.

Normalisering

Det finst personar og organisasjonar som hevdar at det er like greit å vere i prostitusjon som å ha ein underbetalt vaskejobb – og ikkje er det særleg skadeleg heller! Målet bør vere å få prostitusjon anerkjent som yrke, hevdar desse. Det ein då vil normalisere, er horekundar og hallikars rett til utnytting av kvinnekroppen, og ein omfattande vald mot kvinner.

Vald mot trafficking-ofre i Europa

Brekte bein, smerter, mageproblem, komplikasjonar etter abortar, spiseforstyrrelsar, tann- og munnproblem, gynekologiske komplikasjonar er dei mest vanlege helseskadene for ofre for trafficking, viser undersøkelsen The Health Risks and Consequences of Trafficking in Women and Adolscents. Findings from a European Study (2005). Kvinnene i undersøkelsen kjenner seg trøtte, gråter lett, har ofte hodepine, føler seg triste, ulukkelege og mindreverdige. Seks av ni har tenkt på sjølvmord. Alle kvinnene hadde blitt seksuelt misbrukt og tvinga til uønska sex, som analsex, oralsex og ubeskytta sex. Kvinnene opplevde valdtekter og gjengvaldtekter. Berre 4 av 20 visste kvar dei kunne gå for å få hjelp i mottakerlandet. Kvinnene hadde 10 til 20 kundar i døgnet, nokre hadde 40 til 50.

Også i Norge er kvinners kroppar til salgs. Også i Norge har 13 % av mennene erfaring frå horekunderi. Også i Norge lever mytene om prostitusjon i beste velgåande. Også i Norge aksepterer vi at menn kan kjøpe seg retten til å misbruke og utnytte fattige kvinner. Denne retten må vi ta ifrå menn ved å kriminalisere sexkjøp.

Dei fleste utanlandske kvinner i prostitusjon i Norge har opphaldsløyve. Dei hadde andre hensikter med reisa til Norge enn prostitusjon. Det er først etter lengre tid i Norge dei endar opp i bordell eller på gata. Det må settast i verk tiltak for å unngå at kvinner som kjem til Norge av ulike grunnar, havnar i ein slik situasjon at prostitusjon framstår som einaste utveg. Retten til å kunne forsørge seg sjølv og borna ved arbeid er grunnleggande. Utanlandske kvinner som blir handla med til Norge med formål prostitusjon bør få opphaldsløyve om dei ynskjer det, og hjelp til retur til heimlandet.

Siden valget av Bush har The New Christian Right (heretter: NCR) flyttet posisjonene framover og har i dag tette forbindelser helt inn i Det hvite hus. Pat Robertson, en ledende amerikansk kristenfundamentalist som tidligere "trakk seg" fra politikken etter å ha tapt nominasjonen til republikanernes presidentkandidat i 1988, er i dag en av presidentens tetteste personlige rådgivere. Men også på grasrota i det amerikanske samfunnet gjør kristenfundamentalistene seg bemerket. En amerikansk ungdom forteller:

 

Lars Akerhaug er internasjonal ansvarlig i RV, styremedlem i Komiteen for fritt Irak og medlem av AKP

---

 

Byen vi har flyttet fra, er en småby med rundt 4.000 innbyggere. På siste klasse High School går vanligvis bare så vidt 100 elever. Jeg gikk på denne skolen fra barnehagen til fjerde klasse. På denne skolen ble religion daglig helt åpent propagandert og hamret inn. Fra fjerde klasse ble elevene tatt ut av skolen til en lokal kirke der de fikk "religiøs utdanning". Selvfølgelig var ikke dette pliktig. Men det var bare tre barn i fjerde klasse som ikke deltok. Mange av studentene som deltok, var heller ikke fundamentalister, men redde for sosial utestegning om de ikke var med. Ja, så når foreldrene mine trakk meg ut av klassen fordi de syntes det var for ekstremt, begynte ryktene å gå om at familien min var satanister. Før klassen begynte, hadde moren min ringt læreren om kurset, en aktiv kristenfascist i lokalsamfunnet, og helt enkelt spurt hva som ville bli gitt av opplæring der. Tydeligvis virket dette spørsmålet truende for denne kvinnen og det religiøse etablissementet i byen, så denne kvinnen utførte en omfattende undersøkelse av familien vår. Hun fant fram til min mors pikenavn og trakasserte flere av familiemedlemmene. På den tiden pleide jeg å gå hjem fra skolen og ofte spurte andre barn meg: "Hvorfor går du ikke til religionstimen?" Det var grusomt. Plutselig ble jeg en målskive for lærerne, fordi jeg likte å se på Star Wars-filmer, som fundamentalistene mente var en satanistisk filmtriologi. (1)

 

Før vi går videre, hva betyr ordet "fundamentalisme"? Akademisk blir begrepet blant annet definert som en "tilbakevending" der religiøse ideer eller tekster ses som feilfrie og et ønske om å gjenopplive tradisjonelle verdier og samfunnsformer. Samtidig mobiliserer fundamentalister sosiale grupper og bruker moderne teknologi. (2) Fundamentalisme som begrep er blitt kritisert for å være både for omfavnende og for restriktivt, samtidig som det demoniserer tilhengerne sine og fremstiller dem som homogene. (3) Men begrepet kommer vi ikke utenom når vi snakker om selverklærte kristne fundamentalister i USA. Lawrence beskriver denne retningen av fundamentalisme som "literalistiske", i at de avviser andre enn sin egen, bokstavtro lesning av Bibelen som riktig. (4)

The New Christian Right: Røtter og utvikling

Det er vanlig å se framveksten av kristenfundamentalisme i USA i to faser. Framveksten blir normalt knyttet til begynnelsen av det 20. århundre. Det var en reaksjon på sosiale endringer og at verdier som tidligere hadde vært så godt som enerådende, kom under press. Reaksjonene førte til organiserte kampanjer mot religiøs liberalisme i kirkene og mot undervisningen av evolusjon i skoleverket. (5) Gruppene var ikke minst motstandere av ny teologi. Forkjemperne for det nye, kristne høyre ble født ut fra en reaksjon mot nye former for kristendom. Lederne for disse bevegelsene endte opp med å bli kalt fundamentalister. De avviste den nye kristendommens sterke engasjement for det moderne, urbane livets rasjonalitet og verdier. De la vekt på personlig, individuell frelse som kristendommens nøkkel, i kontrast til sine motstandere, de sosiale gospelkirkenes vekt på sosiale spørsmål. (6)

Disse fundamentalistene tapte kampen om hegemoniet, men forble en subbkulturell gruppe. (7) Perioden 1940 og 1965, mellom det første oppsvinget av kristenfundamentalisme og den nye fundamentalistiske aktivismen, er blitt forklart med at det nordamerikanske samfunnet i denne perioden var relativt stabilt. I for stor grad eksisterte det en kulturell konsensus til å gi rom for fundamentalistenes kritikk.

Ved midten av 1970-tallet gjorde kristenfundamentalistene seg igjen bemerket i offentligheten i USA. TV-predikanter som Jerry Falwell og Pat Robertson representerte et brudd med en periode der fundamentalistene hadde foretrukket å isolere seg fra samfunnet. The New Christian Right (heretter: NCR) ønsket å endre hvordan historien forløp seg. (8) Politisk aktivitet i forskjellige former var et naturlig resultat.

Amerikansk kristenfundamentalisme var på begynnelsen av 1900-tallet en reaksjon mot noe annet enn en bokstavtro lesning av evangeliet. (9) Fundamentalistiske bevegelser kan ses på som en reaksjon på skillet mellom stat og religion. Men når de ønsker politisk innflytelse, blir de likevel tvunget til å bevege seg vekk fra et rent teologisk paradigme. Slik er det mulig å se kristenfundamentalisme som en del av moderniseringskrisen. (10) Framveksten av kristenfundamentalisme i USA har blitt sett på som en reaksjon der småbyene og kjøpmannsstanden fører en tapt kamp mot moderne økonomi (11), og som en reaksjon fra distriktene og småbyene mot nye kulturelle normer disse ikke kunne identifisere seg med. (12) Fra disse perspektivene ser vi kristenfundamentalisme definert negativt i opposisjon til nye utviklingstrekk, eller som et resultat av en svekket posisjon for bevegelsens sosiale basis.

Fremveksten av kristenfundamentalisme kan også ses på som en konflikt om sosial status i USA, der særlig grupper i småbyer og på bygda har opplevd at den moderne verden ikke lenger samsvarer med deres kulturelle normer. De opplevde at de var i ferd med å miste sosial status. (13) I dag har fundamentalistiske grupper i stor grad oppnådd en sterkere sosial status. Men det er også mulig å overføre begrepet til hvordan NCR har sett på USAs status og særlig trusselen mot USAs relative styrke. Konfrontert blant annet med Vietnam-krigen og USAs voksende utenrikspolitiske problemer oppsto en vekkelse for å "gjøre Amerika stort igjen". Kanskje kan vi også forstå bevegelsen som en del av en global konflikt om sosial status og kristenfundamentalismen som én måte å reagere på globaliseringen.

Bærere av nasjonen i en globalisert verden

Kristenfundamentalisme er noe mer enn bare en evangelisk bevegelse, eller en bevegelse som bare bryr seg om teologiske spørsmål. Det er også en politisk bevegelse. (14) NCR var blant annet en bevegelse for å gjøre "Amerika stort igjen" og å bekjempe utfordringer mot USAs hegemoni. (15) Som nevnt ovenfor var også framveksten av The New Christian Right knyttet til et brudd med den apokalyptiske tendensen i den kristenfundamentalistiske bevegelsen. De ble politisk aktive. NCRs budskap var religiøs oppvåkning, moralsk regenerering og en gjenoppliving av den amerikanske nasjonen. (16) Et fiendebilde for NCR var internasjonal kommunisme (17), et fiendebilde som i dag ser ut til å bli erstattet av islam. (18) Til forskjell fra liberale bevegelser gir kristenfundamentalistene det onde et konkret ansikt. Slik er bevegelsen et resultat av globaliseringen, der forskjellige bevegelser, blant dem NCR søker å gjeninnføre tradisjonelle metoder for å kommunisere sitt budskap. Verden blir delt inn i "oss" og "dem".

Økt religiøs aktivitet i USA kan knyttes sammen med NCRs økte politiske aktivisme og et oppgjør med den rådende kulturelle situasjonen. Nøkkelen til å gjøre "Amerika stort igjen" er å gjøre kulturell bot for å avverge katastrofen. Altså en utadvent strategi. Strategien knyttes sammen med utenrikspolitiske saker som forsvar av Israel. (19)

Her er det interessant å merke seg at Reagans seier i presidentvalget i 1980 ble sett på som en seier for NCR. Hvis de følgende årene ikke ga de seierene Falwell og Robertson hadde ønsket seg, vil kristenfundamentalister se den politiske utviklingen i USA etter presidentvalget i 2000 som en fremgang tilsvarende 1980. George Bush, selv om han er personlig kristen, representerer ikke nødvendigvis NCR. Men begrepsbruken særlig med "den onde aksen" som en oppfølger til Reagans "the evil empire", kan sammenliknes med NCRs oppdeling av verden i det gode og det onde.

Her kan vi minne om Marx' tese om at "de herskende tanker er de herskendes tanker" og spørre om delingen av verden i godt og ondt er en rettferdiggjøring av en streben for verdensherredømme. (20) Samtidig ser vi at Wallerstein, i en videreutvikling av marxismen, ser på globaliseringen som en klassedeling av verden. (21) Men differensieringen trenger ikke bare å være økonomisk og politisk, som hos Wallerstein. Den kan også omfatte områder som politiske, legale, militære og religiøse institusjoner. (22) Som vi har sett tidligere er det mulig å snakke om global statuspolitikk, der NCR også er en drivkraft. Kanskje kan kristenfundamentalisme i USA oppfattes som en refleksjon av at deler av herskerklassens kan ha behov for å rettferdiggjøre den globale arbeidsdelingen.

Fundamentalistisk fascismefare?

Når vi snakker om sterkt religiøse bevegelser er det ikke uvanlig å sammenligne "fundamentalistiske" bevegelser med fascisme. For eksempel er begrepet "hinduvatafascisme" et innarbeidet begrep på indisk venstreside. Deler av den amerikanske venstresiden snakker om "kristenfascisme". Å omtale en bevegelse som fascistisk innebærer selvsagt mer enn begrepbruk. Revolutionary Communist Party i USA (23) hevder at det nå foregår en intern konflikt i borgerskapet mellom de borgerlig-demokratiske kreftene (i hovedsak eliten i Demokratene) og fascistene, der de borgerlig-demokratiske kreftene også blir trukket mot høyre. (24) Et eksempel kan være at Demokratene i store trekk støttet innstrammingen av borgerlige rettigheter i Bush' Homeland Security-lovgivning. Men det er også interessant å se på retorikken til USAs kristenfundamentalister. La oss gi ordet til Falwell og Robertson.

TV-prest og kristenfundamentalist Jerry Falwell, rett etter angrepene 11. september:

"Jeg mener faktisk at hedningene, abortistene (sic) og feministene, homsene og lesbene, de som faktisk driver og gjør det der til en alternativ livsstil, ACLU, People for the American Way – alle de som prøver å sekularisere Amerika – jeg peker dem i ansiktet og sier: "Dere bidro til at dette skjedde!"

Pat Robertson, rådgiver til President Bush, kandidat i den republikanske presidentnominasjonen i 1988 og ledende kristenfundamentalist:

"Vel, jeg er helt enig." (25)

Diskusjonen om "kristenfascisme" reiser to viktige spørsmål; det første er om det er riktig å forstå NCR som en fascistisk bevegelse. RCP hevder at betegnelsen fascistisk følger naturlig av bevegelsens propaganda for en bokstavelig tolkning av bibelen. De viser til bibelsitat om drap på homofile, forbud mot skilsmisse, etc. (26) Men selv om religiøse bevegelser selv hevder nettopp en slik bokstavtro forståelse av bibelen, vil de svært ofte kompromisse med sine egne tufter i møtet med omverdenen. NCR er også selektive i hvilke bibeltekster de fremhever. Samtidig er det flere trekk som også passer godt med merkelappen fascistisk, og som til dels skiller seg fra andre "fundamentalister" som deler av islamistbevegelsene i Midtøsten. Et viktig poeng er at mens mange av de fundamentalistiske bevegelsene i tredje verden har et utgangspunkt om sosiale krav, er NCR tuftet på nettopp en avvisning av den "sosiale" kristendommen, og en renessanse for individets ansvar ovenfor både egen lykke og Gud. Denne reaksjonen blir fulgt av en intens kulturell kamp mot "modernitet" og pluralistiske symboler på denne moderniteten. Spørsmålet om NCRs karakter avhenger også av hvordan de møter omverdenen, som bringer oss over til det andre spørsmålet som møter oss i kjølvannet av analysen om "kristenfascister". Er USA i dag et samfunn hvor en fascistisk bevegelse kan vinne spillerom? På amerikansk venstreside har det eksistert en oppfatning om at det amerikanske samfunnet er "immunt" mot fascisme. På grunn av USAs historisk sterke demokratiske tradisjoner og anti-statlige holdninger er samfunnet immunt mot fascisme, for eksempel sammenliknet med Frankrike eller Tyskland før andre verdenskrig. I disse landene sto staten langt sterkere. Videre ser man den stabile kapitalismen i USA som inkompatibel med fascisme, et system som først oppstår når staten ser seg truet, en trussel som i dag ikke eksisterer i USA.

Dette kan og blir brukt som et argument mot RCPs analyser. Men her hevder RCP at det ikke nødvendigvis trenger å være noen "perfekt match" mellom NCR og borgerskapets behov; det viktigste er at kristenfundamentalismen som bevegelse har en egen dynamikk og er en bevegelse i frammarsj. Bevegelen i dag er blitt en svært viktig velgergruppe for det republikanske partiet og holder også viktige posisjoner i toppen av den politiske eliten. Her mener RCP at det nye avhengighetsforholdet vil gjøre republikanernes valgløfter for å tekkes kristenfundamentalistene vanskelige å bryte. (27)

Et verdensbilde på frammarsj

På en måte kan det virke merkelig i det hele tatt å stille spørsmålet om NCR så vel som målsettingene for den sittende amerikanske administrasjonen er fascistisk. For de over 100.000 menneskene som er drept i Irak eller de tusener som blir torturert i amerikanske fangeleire over hele verden, spiller det neppe noen stor rolle om disse er ideologiske fascister eller ikke. Verdensbildet USA bygger sin makt på, er uansett avhengig av en selvforståelse av "dem" og "oss", der amerikanske interesser er hevet over prinsipper som rettsfrihet og menneskerettigheter – for de andre. Men det er nettopp her kristenfundamentalismen kan bidra til å gi en "mening" eller en rasjonalitet til dette verdensbildet. Som marxister bør vi etterstrebe å forstå hva religionen er for de menneskene som tilber den. For kristenfundamentalister i den amerikanske eliten er religionen også en måte å rettferdiggjøre det de oppfatter som en kamp mellom "de gode" og "de onde". På denne måten bidrar NCR til å rettferdiggjøre den imperialistiske verdensdelingen. Samtidig er de en drivkraft for å ytterligere forsterke den og "gjøre Amerika stort igjen". I en situasjon der det kan være sannsynlig at USA vil møte sterkere økonomiske og kanskje også militære utfordringer virker det naivt å tro at ikke faren er tilstede for en ytterligere fascistisk utvikling. Det er også feil å se på truslene mot USAs verdensherredømme utelukkende ut fra hva som skjer innenfor den amerikanske staten. På grunn av den amerikanske økonomiens avhengighet av utbyttingen i tredje verden er også potensielle trusler mot denne utbyttingen like mye en trussel mot USAs stabilitet som interne krefter.

Samtidig er det viktig å understreke at NCR, selv om bevegelsen bygger på en antimoderne og antitolerant agenda, samtidig også reflekterer et reelt tap av verdier for store grupper av mennesker. Sekulariseringen eller moderniseringen av det moderne samfunnet har ikke bare ført med seg en økt relativisering og normoppløsning, men også en tilflukt til tradisjonelle verdier som en motvekt mot dette. Med andre ord reflekterer NCR også et reelt, følt behov for mennesker som på forskjellige måter føler seg marginalisert i det amerikanske samfunnet. Og det er interessant å legge merke til at mange kristenfundamentalister faktisk opplever økonomisk framgang og en opplevelse av økt kulturell kapital (innenfor sitt eget paradigme). Den kulturelle konfrontasjonen, på samme måte som the clash of the civilizations, er både konstruert på den måten at den trekker opp falske motsetninger, men også reell i at den tegner et kart av reelle politiske og økonomiske konflikter som eksisterer i det moderne samfunnet.

---

Bibliografi

• Ammerman, Nancy T: "The Dynamics of Christian Fundamentalism: An introduction", i Accounting for Fundamentalisms. The Dynamic Character of the Movement, redigert av Martin E Marty og R Scott Appleby. Chicago: University of Chicago Press 1994, side 13-17.
• Accounting for Christian Fundamentalisms: Social Dynamics and Rhetorical Strategies (Chicago: University of Chicago Press 1994), side 149-170.
• Avakian, Bob: "The center – can it hold? The Pyramid as two ladders" (Revolution #004, 29. mai 2005). Tilgjengelig på www.revcom.us.
• Avakian, Bob: "The danger of the Christian fascists and the challenges this poses" (Revolutionary Worker #1257, 24. april 2005). Tilgjengelig på www.rwor.org.
• Beyer, Peter: Religion and Globalization. London: Sage, 1994, side 14-45, side 114-135.
• Bruce, Steve: God is Dead: secularization in the West. Oxford: Blackwell Publishing, 2002, side 1-43, side 204-227.
• Furseth, Inger og Pål Repstad: Innføring i religionssosiologi. Oslo: Universitetsforlaget, 2003.
• Lawrence, Bruce B: From fundamentalism to fundamentalisms: a religious ideology in multiplie forms. Oxford: Blackwell, 1998, side 89.
• Wuthnow, Robert & Matthew P Lawson: Sources of Christian Fundamentalism in the United States. Chicago: University of Chicago Press, 1994, side 149-170.

---

Noter

• 1. Anonym: "Growing Up In Christian fascist heartland America, a letter to Chairman Avakian" (Revolutionary Worker #1274, 10. april 2005, nettutgave).
• 2. Furseth og Repstad: Innføring i religionssosiologi, side 191-192.
• 3. Bruce B Lawrence: From fundamentalism to fundamentalisms, redigert av Paul Heelas: Religion, modernity and postmodernity (Oxford: Blackwell, 1998), side 89.
• 4. Ibid: side 89-90.
• 5. Nancy T Ammerman, "The Dynamics of Christian Fundamentalism: An introduction", i Accounting for Fundamentalisms. The Dynamic Character of Movements, redigert av Martin E Marty og R Scott Appleby (Chicago: University of Chicago Press 4, 1994), side 14.
• 6. Peter Beyer: Religion and Globalization (London: Sage Publications, 1994), side 118.
• 7. Ammerman: The Dynamics of Christian Fundamentalism: An introduction, side 14.
• 8. Nancy T. Ammerman: "Accounting for Christian Fundamentalisms", i Fundamentalisms: Social Dynamics and Rhetorical Strategies i Accounting for Fundamentalisms. The Dynamic Character of Movements, redigert av Martin E Marty og R Scott Appleby (Chicago: University of Chicago Press 4, 1994), side 158.
• 9. Lawrence: God is Dead, secularization in the West, side 213-217.
• 10. Furseth og Repstad: Innføring i religionssosiologi, side 193-194.
• 11. Wuthnow og Lawson: Sources of Christian Fundamentalism in the United States, side 20.
• 12. Beyer: Religion and Globalization, side 118.
• 13. Ibid, side 118.
• 14. Beyer: Religion and Globalization, side 117.
• 15. Beyer: Religion and Globalization, side 126.
• 16. Ibid, side 122.
• 17. Ibid, side 127-128.
• 18. Wuthnow og Lawson: Sources of Christian Fundamentalism in the United States, side 45.
• 19. Ammerman: The Dynamics of Christian Fundamentalism: An introduction, side 156-157.
• 20. Furseth & Repstad: Innføring i religionssosiologi, side 45.
• 21. Beyer: Religion and Globalization, side 16-17.
• 22. Beyer: Religion and Globalization, side 35.
• 23. RCP USA, del av den maoistiske internasjonalen RIM og et av de større revolusjonære partiene i USA, www.rwor.org.
• 24. Avakian, Bob, 2005: "The center – can it hold? The Pyramid as two ladders" (Revolution #004, 29. mai 2005).
• 25. CBN, 13. september, 2001.
• 26. Avakian, Bob, 2005. "The danger of the christian fascists and the challenges this poses" (Revolutionary Worker #1257, 24. april 2005.
• 27. Avakian, Bob, 2005. "The danger of the christian fascists and the challenges this poses".

 

I denne teksten vil eg freista syna likskapar og ulikskapar og freista gjera greie for korvidt bolsjevismen kan reknast som ein logisk etterfølgjar av dei ulike sosialistiske tankeretningane tidlegare i den russiske soga. For å gjera dette vil eg først gje eit stutt oversyn over soga til sosialismen i Russland i den aktuelle tidbolken, før eg peiker på korleis dei skil seg frå kvarandre. Til slutt vil eg grunngje kvifor eg meiner bolsjevikane spelte på arven frå dei tidlegare sosialistiske grupperingane. Dei vann kampen om statsmakta i 1917 av di dei hadde lært av dei politiske feila dei sosialistiske føregjengarane hadde gjort og samstundes utvikla marxismen til å bli handgripeleg for ein klasse som skulle erstatta ein annan ved makta. 

Jan Erik Skretteberg studerer slaviske språk ved universitet i Oslo og er aktiv i AKP og NKS

---

Jamvel om sosialismen kan seiast å ha hatt hovudutviklinga si i Vest-Europa, var også dei sosialistiske retningane i Russland skjellsetjande i den sosialistiske verdsrørsla, også før revolusjonen i 1917. I kva grad og på kva vis skil bolsjevismen seg frå dei andre sosialistiske tankeretningane i Russland frå sosialismen fekk gjennombrotet sitt kring 1870 fram til revolusjonen og bolsjevikane si konsolidering av makta etter sigeren i borgarkrigen rundt 1920?

Sosialismen i Russland

Sosialistiske tankeretningar spelte ei rolle for den russiske intelligentsiaen heilt frå Marx og Engels gav ut Det kommunistiske manifest i 1848. Skriftet kom ut på russisk (omsett av Mikhail Bakunin) på byrjinga av 1860-talet og narodnikane nytta Marx' analyser av kapitalismen i kampen sin mot den russiske utviklinga i retning ein vestleginspirert kapitalisme bygd på industriutvikling. Narodnikane likevel ikkje til marxistane og ynskte å byggja ein slags russisk bondesosialisme med miren, det russiske landsbyfellesskapet, som fundament. Grunnen til dette var at Russland ikkje såg ut til å slå inn på den industrielle revolusjonen på same viset som i Vest-Europa; i staden måtte ein ta utgangpunkt i den veldige massa russiske bønder. Bøndene hadde framleis dårlege levekår eit drøyt tiår etter opphevinga av liveigenskapen i 1861, samstundes hadde dei óg ein kollektiv tradisjon. Som narodnikane sa; dei var ikkje korrumperte av den private eigedomsretten.

Etter at narodnikane sin "gå til folket"-kampanje vart mislukka på slutten av 1870-talet stod Folkeviljen (Narodnaja volja) fram som den viktigaste sosialistiske grupperinga i Russland. Gruppa hadde sitt utspring frå narodnikane og arbeidsmetoden var å nytta individuell terror som politisk verkemiddel. Slik måtte Aleksander II bøta med livet i 1881. Resultatet av dette drapet vart ikkje gnisten til eit folkeleg opprør, slik Folkeviljen vona. Tsarregimet knuste gruppa og avretta dei fleste leiande figurane, mellom anna bror til Lenin etter at styresmaktene avslørte ein konspirasjon for å ta livet av Aleksander III.

Somme av frontfigurane frå Folkeviljen fekk fart att på dei revolusjonære strøymingane i Russland på 1890-talet, denne gongen gjennom eit politisk parti – Det sosialrevolusjonære partiet (Partija sotsialistov-revoljutsionerov), eller SRarane. Partiet tok del i Den andre arbeidarinternasjonalen og arbeidde for lokalt sjølvstyre, sosialisering av jorda, ålmen røysterett og størst mogeleg sosial likskap. Den leiande krafta i dette partiet var Aleksandr Kerenskij, som skulle leia den provisoriske regjeringa etter februarrevolusjonen i 1917. (1)

Det allrussiske sosialdemokratiske arbeidarpartiet (Rossijskaja sotsial-demokratitsjeskaja rabotsjaja partija) (RSDRP (2)) vart skipa i løyndom i Minsk i 1898. Dette var Russlands første marxistiske parti. Alt i 1903 vart partiet i realiteten splitta. Det sentrale spørsmålet var om partiet skulle vera eit elite- eller eit masseparti. (3) Grunnlaget for denne splittinga var Lenins teoriar om eit parti av yrkesrevolusjonærar av arbeidarar og intellektuelle som kan gjennomføra ein sosialistisk revolusjon åleine. (4) Mindretalsfraksjonen ville ha eit masseparti som søkte støtte hjå venlegsinna innstilte delar i borgarskapet. Fleirtalsfraksjonen (bolsjevikane) si line vann, jamvel om mindretalsfraksjonen (mensjevikane) gjekk inn for å samarbeida med borgarskapet etter februarrevolusjonen i 1905.

Etter bolsjevikane si maktovertaking i oktober 1917 starta maktkampen mellom bolsjevikane og mensjevikane. Ved utbrotet av borgarkrigen i 1918 var mensjevikane mellom barken og veden. Dei støtta ikkje bolsjevikane, men hadde heller inga interesse av ein kontrarevolusjon. Situasjonen resulterte i eit kompromiss fram til avslutninga av borgarkrigen. Då trongen til einskap var borte etter at borgarkrigen var slutt, starta forfølginga av mensjevikane. Politisk opposisjon hadde vorte kriminalisert – igjen.

Ulike avskuggingar av sosialismen i det før-revolusjonære Russland

Tidlegare i teksten skreiv eg at RSDRP var det første marxistiske partiet i Russland. Med dette meiner eg at det var det første partiet/den første gruppa som var tufta direkte på meir eller mindre ortodoks marxisme og grunngav eksistensen sin og legitimerte trongen til ein overgang til sosialismen tufta på Marx' lære. Narodnikane hadde drive ei omfattande brevveksling med Karl Marx då Marx levde (1818-83), men vart aldri rekna, korkje av andre eller seg sjølv, som marxistar.

Kva ligg denne ulikskapen i? Marx hevda at sosialismen (altså kommunismen, eller det klasselause samfunnet, sitt forstadium) berre kunne vera resultat av ei revolusjonær omdanning av samfunnet som måtte ta utgangspunkt i arbeidarklassen, som hadde dei beste representantane sine organisert innanfor eit kommunistparti. Dette grunngav Marx med at den utopiske sosialismen berre kunne enda opp i feilslåtte eksperiment basert på ei feil forståing av den historiske utviklinga. I staden, meinte Marx, måtte ein sjå på sosialismen som ein vitskap som måtte bryta med det borgarlege samfunnet ved å kutta over banda til det sistnemnde med eitt hugg; ein sosialistisk revolusjon.

Den veksande russiske arbeidarklassen var meir positive til ein marxistisk sosialisme og marxistiske slagord enn til ein séreigen russisk bondesosialisme. (5) Lenin skreiv i Hva må gjøres? frå 1902 at mange av dei grupperingane som kalla seg sosialistiske, berre "maskerer seg bak marxismen". (6) I det same verket utarbeider Lenin teorien om at det er arbeidarklassen som må vera den kjempande fortroppen i revolusjonen. Ved å halda seg innanfor råmene som økonomistane oppgav (berre den økonomiske kampen hovudsakeleg utvikla og fremja av Aleksandr Martynov (7)), meinte Lenin at det var umogeleg å utvikla det politiske medvitet til arbeidarklassen. Det einaste viset ein kunne gjera dette på, var å gå ut mellom arbeidarane og agitera. Ein måtte leia tenkjinga til dei som ynskte endring av samfunnstilhøva. Eit lag eliterevolusjonære måtte ta leiinga i arbeidarklassen.

Det teoretiske utgangspunktet for spørsmålet om makta etter den sosialistiske revolusjonen, var teorien om proletariatets demokratiske diktatur. I eit klassesamfunn som sosialismen framleis kom til å vera, ville staten framleis vera den viktigaste reiskapen for utøvinga av makt, hadde Marx skrive. I alle klassesamfunn var staten uttrykk for interessene til den herskande klassen, under sosialismen ville det seia arbeidarklassen. Kor som er var dette ein teori som berre seier noko om tilhøvet mellom klasseinnrettinga hjå dei som har makta, ikkje noko om styreforma.

Også terror tok Lenin avstand frå. Dette var nok ikkje berre grunna politisk analyse, men også røynslene frå broren Aleksandr som vart avretta i 1887 for å ha delteke i planleggjinga av eit attentat mot tsar Aleksander III. Kritikken mot terroristane (eller likviditorane) gjekk på at dei ikkje fulgte Marx' lære, og at historia synte at folket aldri ville vakna til kamp som eit resultat av terrorverksemd retta mot leiande representantar for klassestaten. Usemje om dette leia jo også til at dei sosialrevolusjonære (som var den viktigaste gruppa som dreiv med terrorverksemd etter Folkeviljen) vart splitta i 1906.

Bolsjevikane og mensjevikane – same parti, to ideologiar?

Skjellsetjande for den førrevolusjonære soga til dei russiske marxistane var splitten i RSDRP i 1903. Splittinga resulterte som nemnd i at partiet var delt i to fløyar; fleirtalsmennene (bolsjevikane) og mindretalsmennene (mensjevikane). Og det var ikkje berre innanfor partistrategi at ulikskapane mellom gruppene var store. Mensjevikane meinte til dømes at Russland ikkje var mogent for ein sosialistisk revolusjon, men at ein heller måtte la den borgarlege revolusjonen "mogna" samfunnet slik at overgangen til eit sosialistisk styresett skulle gå lettare etter ei tid. Følgeleg måtte statsmakta etter tsarens fall først liggja i henda på borgarskapet. Dette var meir ortodoks marxisme enn det Lenin utvikla i det teoretiske arbeidet sitt. Leiande mellom mensjevikane etter splitten var mannen som introduserte marxismen i Russland, Georgij Plekhanov. Tidlegare hadde Plekhanov vore med og skipa RSDRPs avis Gnisten (Iskra) i lag med Lenin i 1900 i tillegg til å ha teke initiativet til den første marxistiske gruppa i Russland, Arbeidets frigjering (Osvobozjdenie truda), i 1883. I denne perioden var dei marxistiske gruppene i Russland spreidde over ulike stadar av landet (mest i byane), slik at Plekhanovs gruppe (som dei andre gruppene) i liten grad klarte å oppnå politisk makt på noko vis. Dette overtydde Plekhanov at ei samling i eit parti var den einaste vegen å gå. Han valde å følgja mensjevikane si side i 1903. Han fordømte den bolsjevistiske propagandaen ved revolusjonsframstøytet i 1905 og ville heller at sosialistane skulle gå inn i allianse med dei liberale delane av borgarskapet for heller å gjennomføra den borgarlege revolusjonen i Russland. Utan ein revolusjon i to stadie, var sosialismen ikkje oppnåeleg i Russland, hevda Plekhanov. Lenin var usamd i dette. Det fanst ein russisk veg til sosialismen. Dette grunngav han med å peika på kapitalismens ujamne utvikling og at Russland, som det svakaste leddet i den kapitalistiske kjeda, kunne, trass i at det var økonomisk tilbakeståande, gjennomføra revolusjonen før vesteuropeiske, kapitalistisk utvikla og fullt ut industrialiserte land. Dette kunne gå i påvente av verdsrevolusjonen. Ja, ein revolusjon i Russland kunne til og med vera gnisten som utløyste dette.

I dette finn me kan henda også kimen til splittinga mellom bolsjevikar og mensjevikar. Lenin gjekk, i likskap med Marx, inn for eit disiplinert parti med demokratisk sentralisme som styringsprinsipp. Marx føresette kor som er at det kapitalistiske stadiet først var gått gjennom før brotet med den gamle samfunnsstrukturen kom. Dette hadde som fundament at kommunistane først hadde fremja politikken sin innanfor eit samfunn kor ein borgarleg revolusjon hadde trygga ulike typar politiske rettar som ytringsfridom. Spørsmålet er korvidt Russland allereie var industrialisert då revolusjonen kom i 1917. Viktig for at maktovertakinga skulle bli vellukka var også det at bolsjevikane gjennomførte dei sosialrevolusjonære sitt landbruksprogram med å nasjonalisera og redistribuera jorda. Slik reduserte ein motstanden og likesæla til bøndene andsynes bolsjevikregimet, jamvel om han langt frå forsvann.

Jamvel om RSDRP vart splitta, er det ikkje grunnlag for å hevda at det var to ulike ideologiar som vart resultatet. Grunnlaget for politisk kamp var det same – ein ynskte ei reell endring av samfunnstilhøva og basisen for dette var det same, nemleg marxismen. Lenin valde å vidareutvikla marxismen slik han meinte var meir riktig, også for at revolusjonen i Russland skulle vera gnisten som starta verdsrevolusjonen. Han gjekk inn for at det fanst ein séreigen russisk veg til sosialismen. Mensjevikane og Plekhanov var meir bokstavtru mot Marx' lære og tolka Marx slik at for dei var det riktig å gå inn for ein revolusjon i to etappar. Det var altså teoretiske ulikskapar mellom dei to gruppene, men ikkje ideologiske.

Var bolsjevikane ei vidareføring av tidlegare sosialistiske strøymingar i Russland?

Nistad hevdar at Lenin kan sjåast på like mykje som narodnik som marxist. (8) Dette grunngjev han med at Lenins partiteori har meir sams med arven frå narodnikane som med Marx' lære. Trua på ein eigen russisk veg til sosialismen kor ein kunne hoppa over det kapitalistiske stadiet er også eit argument for dette. Legg ein dette til grunn, er det ikkje vanskeleg å hevda at bolsjevikane i Russland var ei slags vidareføring av narodnikane. Men dette var også noko Marx sjølv opna for i si levetid, jamvel om Engels gjekk vekk frå dette etter at Marx var daud.(9) Samstundes var Lenin ein tenkjar som utvikla marxismen frå å vera ein politisk teori basert på eit vitskapleg grunnlag til å bli ein reiskap ein kunne mobilisera arbeidarklassen med for at maktovertakinga skulle bli mest mogeleg legitim og møta minst mogeleg motstand. Dette var eit originalt bidrag til marxismen som teori og ikkje ei vidareføring av nokon russisk tradisjon. Gjennom Hva må gjøres? konkretiserte Lenin marxismen slik at marxistane kunne føregripa hendingane og gå utanom utviklinga av kapitalismen.

Arbeidarklassen som klasse var også eit nytt fenomen i Russland, sidan landet låg merkbart bak Vesten kva galdt industrialisering. Slik vart også sosialismen og marxismen eit byfenomen. Den store fiendskapen mot bolsjevikane på landsbygda sette først inn etter at kollektiviseringa starta. At ein på landsbygda også var positivt innstilt til bolsjevikane i byrjinga hadde også samanheng med at den provisoriske regjeringa til Kerenskij frå februar til oktober 1917 ikkje klarte å gjennomføra lovnadene sine andsynes bøndene. (10) Dette var noko bolsjevikane utnytta til fulle i propagandaen sin.

Bolsjevikane skil seg frå andre sosialistiske grupperingar i Russland frå kring 1870 til 1920 ved at dei utvikla sosialismen til ein teori som var handgripeleg for arbeidarklassen. I dette ligg det ikkje at Lenin og bolsjevikane var like mykje narodnikar som marxistar, slik Nistad skriv i boka si (11), men ei politisk gruppe/parti som vidareførte marxismen til å bli ein reiskap for klassen som skulle ta over makta gjennom ein sosialistisk revolusjon.

Jamført med mensjevikane var det store teoretiske ulikskapar hjå bolsjevikane. Dette gjekk på strategi, partimodell og utvikling av sosialismen. Samstundes såg båe desse gruppene på samansvergingar og kuppframstøyt som feilslegne i kampen for sosialismen og meinte at berre arbeidarklassen kunne vera krafta bak ei reell samfunnsomvelting. Det kan her sjølvsagt bli drege fram som motargument at sjølve maktovertakinga i oktober 1917 var eit kupp, men det kan ikkje herska tvil om at breie lag av arbeidarklassen støtta dei enkle og handgripelege krava bolsjevikane hadde sett fram, samstundes som dei også, saman med bøndene, var skuffa over dei brotne lovnadene til den provisoriske regjeringa.

Politisk terror ville berre legitimera herskarklassen sine overgrep mot sosialistiske grupper. Det var ein lærdom Lenin hadde hausta tidleg i ungdomen då broren Aleksandr vart avretta av tsarveldet. Ein av hjørnesteinane i marxismen er at samfunnsutviklinga er styrt lovmessig og at dette er ei utvikling det ikkje er mogeleg å framskunda eller endra. Dette var på slutten av 1800-talet motstridande til hovudtendensen mellom russiske radikalarar og særleg mellom narodnikane. Dei sistnemnde sin agrarsosialisme basert på det russiske landsbyfellesskapet var på defensiven. Dette var noko marxistane nytta for å argumentera for tesene sine om ei historisk utvikling styrt av objektiv lovlydnad.

I eit Russland som var i rask endring såg bolsjevikane at det var opning for å vinna statsmakta ved å gå utanom ei langtrekt kapitalistisk utvikling, slik også Pjotr Tkatsjov (12) hadde argumentert for på 1870-talet. Framvoksteren av ein arbeidarklasse hadde så vidt funne stad i dei store byane. Lenins utvikling av marxismen gjorde det mogeleg å vinna makta i 1917.

Samstundes hadde også bolsjevikane ein arv frå tidlegare sosialistiske rørsler i Russland. Tkatsjov gjekk på 1870-talet inn for ein teori om at samfunnsendring berre kunne koma gjennom ei lita elitegruppe (jfr Lenins partiteori), som greip makta og deretter gjennomførte gjennomgripande endringar. Bolsjevikane hadde lært at denne kampen ikkje kunne vinnast gjennom terrorisme som verkemiddel og berre dersom ein hadde støtte/ikkje møtte motstand frå breie lag av folket. Terrororganisasjonane sine røynsler frå 1880-talet var kan henda den viktigaste kjelda til denne lærdomen. Like fullt vart Tkatsjov studert av Lenin og me finn att mykje av Tkatsjovs tenkjing i Hva må gjøres? og i Lenins politiske gjerning for øvreg, jamvel om Lenin og bolsjevikane må reknast som marxistar som stod på ein annan grunn og hadde ein annan strategi enn narodnikane.

Årsakene til dette kan vera at bolsjevikane avviste å følgja Marx og Engels' lære slavisk. I staden moderniserte dei og utvikla tenkjinga, slik at ho var mogeleg å overføra og tilpassa til Russland anno 1917. Det er desse røynslene me no må studera og læra av i kampen for å skapa eit anna samfunn no på 2000-talet, jamvel om tankane sjølvsagt ikkje er direkte overførbare til i dag.

---

Kjelder

• Egge, Åsmund: Fra Aleksander II til Boris Jeltsin, Universitetsforlaget, Oslo 1994.
• Lenin, Vladimir: Hva må gjøres? Brennende spørsmål for bevegelsen vår, Oktober, Oslo 1976 (Band 2 i serien Utvalgte verker i 12 bind).
• Lenin, Vladimir: To slags taktikk for sosialdemokratiet i den sosialistiske revolusjonen, Oktober forlag, Oslo 1979 (Band 4 i serien Utvalgte verker i 12 bind).
• Marx, Karl og Friedrich Engels: Det kommunistiske manifest: proletarer i alle land, forén dere!, Røde Fane, Larvik 1998. (Ligg også på nettet.)
• Nistad, Bjørn: Russisk politisk idéhistorie fra opplysningstiden til i dag, Solum forlag, Oslo 2004.
• Schapiro, Leonard: The Communist Party of the Soviet Union, Methuen, London 1970.

Noter

• 1. Datoar før februar 1918 blir gjeve att etter den gamle tidrekninga, som låg omtrent to veker etter vestleg tidrekning. [Tilbake]
• 2. Av praktiske omsyn vél eg å nytta dei russiske forkortingane i denne teksten. [Tilbake]
• 3. Egge peiker på andre motsetnader som årsak til splittinga og konflikten om eliteparti vs. masseparti ein konsekvens av splittinga (side 66-69). Sidan teksten ikkje dreier seg om årsakene til splitten mellom bolsjevikar og mensjevikar, vil eg av praktiske omsyn nytta "den klassiske oppfatninga" av hovudårsaka til splitten. Eg tolkar også Nistad i den retninga (side 215). [Tilbake]
• 4. Teoriar utvikla i Hva må gjøres? (Tsjto delat?) frå 1902, som eigentleg var retta mot økonomistane. Alle referansar til boka Hva må gjøres? i denne teksten, er til Lenins Hva må gjøres?, ikkje til Tsjernysjevskijs bok med same titelen. [Tilbake]
• 5. Det må likevel bli sagt her at Marx sjølv på slutten av livet i eit brev til Vera Zasulitsj og også i forordet til den russiske 1882-utgåva opna for ein russisk variant av sosialismen. Dette var då Marx og Engels rekna Russland som spjutspiss for utviklinga av sosialisme i Europa. Nistad grunngjev dette med å peika på at Marx og Engels var tyskarar og nok hadde eit sérskild horn i sida til tsar-Russland (side 214). Engels gjekk like fullt etter Marx' død vekk frå denne lina. [Tilbake]
• 6. Side 88. [Tilbake]
• 7. Ein av dei leiande tenkjarane mellom økonomistane. Polemiserte mot Lenin og hans Iskra (Gnisten) i økonomistane si ujamnt utgjevne Rabotsjee Delo (Arbeidaranes sak) og vart seinare ein føregangsfigur mellom mensjevikane. Desse avisene freista ein forresten å slå saman for å samla dei russiske sosialdemokratane att etter splittinga i 1903. [Tilbake]
• 8. Side 240-242. [Tilbake]
• 9. Nistad side214. [Tilbake]
• 10. Sjå Egge side 97 for ei nærare innføring. [Tilbake]
• 11. Nistad side 242. [Tilbake]
• 12. Tkatsjov vart kjend gjennom eit essay han skreiv medan han satt fengsla i St. Petersburg i 1870 kor han sammenfatta tankane sine om korlei eit samfunn bør sjå ut. Dette var eit samfunn tufta på full likskap mellom medlemene. [Tilbake]

 

Al-'Intiqâd intervjuet Jan Myrdal 21. februar i år. Al-'Intiqâd er et libanesisk politisk ukemagasin utgitt i Beirut. Magasinet tilhører Hizbollah og er anerkjent som et viktig magasin for bevegelsen. Al-'Intiqâd betyr "kritikken". Nettsida deres finner du på http://intiqad.com/english.

Jan Myrdal er en svensk intellektuell og debattant i hjemlandet og internasjonalt. Har skrevet 80 bøker. Les mer om Jan Myrdal i Morten Falcks artikkel «Det er itjnå som kjem tå seg sjøl i Røde Fane nr 3, 2004.

Intervjuet trykkes med tillatelse fra Jan Myrdal og er oversatt av Lars Akerhaug.

---

Al-'Intiqâd: Velkommen til herr Jan Myrdal og takk for at du gir dette intervjuet til Al-'Intiqâd.

Jan Myrdal: Jeg er glad for denne muligheten til å diskutere og ytre min mening om generelle spørsmål til et antiimperialistisk, muslimsk publikum. Jeg er ikke muslim; det er viktig for meg å si det helt fra begynnelsen av, fordi det finnes sterk imperialistpropaganda som påstår at det er et uforsonlig gap mellom slike som meg og muslimer. Jeg mener at det ikke er slik.

Jeg prøver nå gjennom denne diskusjonen å fortsette å si det som jeg har forsøkt å si på forskjellige konferanser i Stockholm, Paris, Istanbul og i Jordan: Den pågående konflikten er ikke en sivilisasjonskrig eller en krig mellom kulturer.

La meg være konkret. I løpet av Istanbul-tribunalet mot Irakkrigen ble Bush og Blair funnet skyldige i den samme type forbrytelser som ble fordømt under Nürnberg-tribunalet mot nazistlederne. Begge disse to politiske lederne snakker ofte om hva de tror på og hva som er deres idealer. Bush er det som blir kalt en "gjenfødt" kristen, og Blair har visstnok sagt at han gikk i bønn før han tok beslutningen om å gå til krig. Men deres handlinger er ikke uttrykk for noen kristen tro. Om ikke annet er de hyklere.

Deres krig er ikke en religiøs, kristen krig mot Islam. Min avdøde bestemor var en troende kristen. Vi har millioner som henne i våre land. Disse troende kristne er ikke fiender av deres land og folk, det er ikke de som går til krig. Bush og Blair og deres likemenn har en veldig enkel dagsorden. De kjemper for å beholde herredømmet, for økonomisk overherredømme og for å sikre seg naturressurser; som i deres land særlig er olje.

Dagens situasjon er ikke veldig annerledes fra tidligere moderne historie gjennom det 19. og 20. århundre. Dere i deres land så vel som vi i våre land må se klart hva det er. Vi må ikke la oss lure til å snakke som om politikken til Bush bestemmes av hans interesse for "menneskerettigheter" eller "demokrati" eller hans kristne tro. For nettopp det gjør den ikke, det dreier seg om olje og makt, økonomi og militær styrke. Som dere alle vet, får Halliburton enorme inntekter fra denne krigen i Irak.

Dette må vi ha klart for oss. La meg minne dere om at Cheney, den nåværende visepresidenten i USA (og den tidligere sjefen i Halliburton) i mai 2001 la fram en rapport om sikring av olje til USA. I følge Cheney ville egenproduksjonen falle fra 8,5 millioner fat per dag til sju millioner per dag i 2020. Samtidig skal forbruket øke fra 19,5 millioner til 22,5 millioner fat. Å sikre disse energiressursene må nødvendigvis bli en førsteprioritet for USAs utenrikspolitikk. Vi vet alle – og dere har kjent det på kroppen – hvordan denne politikken er blitt satt ut i livet. Hvis du merker av de 570 militærinstallasjonene til USA på et verdenskart, vil du se hvordan de er ligger opp til oljereserver og rørledninger over hele verden. Selvfølgelig forsøker lederne for det rovgriske USA å tåkelegge spørsmålet. Siden de muslimske landene i Midtøsten er rike på olje, forsøker de å maskere kampen om denne oljen som en antimuslimsk kampanje eller en "krig mellom kulturer" ("et korstog", som Bush sa, eller "å innføre demokrati og respekt for menneskerettigheter" som Blair kunne kalle det).

Denne kampanjen mot Islam som religion og muslimer som troende, er virkelig. Den farger massemedia og de politiske diskusjonene i våre land. Den blir brukt innenrikspolitisk mot minoriteter i våre europeiske land (innbyggerne i "banlieus" i Frankrike, for eksempel). Derfor er det nødvendig for oss – gjennom artikler, diskusjoner og konferanser – å vise at dette er en falsk ideologi.

La oss gå tilbake. Hvis du går til historiebøkene, vil du lese om religionskrigene i Europa på seksten- og syttenhundretallet. Det er sant at det var mye snakk om religion. I følge propagandaen gikk den svenske kong Gustav Adolf, den store protestantiske helten fra Nord, inn i Tyskland for religionens skyld. Men gjorde han det? Vel, det var det han sa, han var protestant og han sloss mot katolske generaler, men han gjorde det med lønn fra kardinal Richelieu av Frankrike. Denne katolske kardinalen brukte den protestantiske svenske kongen i sin kamp mot den katolske tyske keiseren i Wien. Sannheten bak fasaden av religionskrig var at det var en ny fase i maktkampen om overherredømme i Europa. Jeg sier dette fordi vi skal være klar over at det ikke er de kristne som sådan (de millionene i Europa og andre deler av verden som er troende kristne, slik min bestemor var), men imperialistiske makter, som i egen interesse tar i bruk forskjellige ideologier. De kaller det "menneskerettigheter", de kan snakke – som det religiøse ytre høyre i USA – om religionen sin, men i virkeligheten er det et spørsmål om profitt, herredømme og naturressurser.

Dette betyr at vanlige folk i Vesten i virkeligheten har den samme interessen av fred og respektfullt samarbeid – ikke røverkrig – som de i deres land. Det er opp til oss skribenter og intellektuelle å gjøre dette tydelig og gå i mot denne falske bevisstheten.

La meg ta et annet eksempel for å klargjøre dette. Sverige har en heller liten befolkning, men vi sitter på 15 prosent av verdens uranressurser. Vi har tatt en politisk beslutning om å ikke benytte oss av dette. USA la til og med engang sterkt press på oss for ikke å utvikle vårt – på den tiden vitenskapelig interessante – egne atomteknologiprogram, men forbli avhengige av dem. Som jeg sa det i 1964: Hvis Sverige prøver å gå sin egen vei, kommer USA og Sovjet til å gå sammen om å bombe oss!

Men på et bestemt tidspunkt vil USA – når oljeressursene ebber ut og energibehovet fortsatt er høyt – sikkert prøve å grafse til seg disse svenske uranreservene. Til tross for lokale protester er skjerpingen allerede i gang.

Hvis vi ikke aksepterer å la USA bruke våre naturressurser til sine egne interesser og egen profitt, men krever vår rett til nasjonal uavhengighet samtidig som vi ikke har forberedt et virkelig forsvar som kan (som Nord-Korea!) avskrekke dem, da vil USA helt sikkert prøve å få tak i vår malm. De kunne bruke det ene eller det andre påskuddet. For eksempel kunne de si at Sverige i mer enn sytti år har hatt et mer eller mindre sentrumsorientert sosialdemokratisk styresett, som i følge dem manglet respekt for privat eiendomsrett, og at svenskene trenger å bli frigjort inn i en ekte markedsøkonomi. Eller – ettersom uranreservene ligger nord i landet – kunne de peke på at det samiske folket er undertrykt og må ha hjelp av USAs militærmakt til å bygge en uavhengig nasjonalstat.

Jeg sier dette fordi dere må forstå at dere ikke er de eneste som blir utsatt for politikken deres. Se på Jugoslavia! Så lenge USA under den kalde krigen hadde bruk for Tito mot Sovjetunionen, støttet de Jugoslavia politisk så vel som økonomisk og lovpriste den jugoslaviske staten. Da de hadde vunnet den kalde krigen, endret de politikk. Det var i deres interesse – sammen med Tysklands interesse – å splitte den jugoslaviske staten. Splitt og hersk!

Al-'Intiqâd: Med hvilke strategier utøver dagens imperialistiske makter sin kontroll og sitt herredømme? Indirekte gjennom lokale agenter eller gjennom direkte styring? Og med hvilke slagord prøver de å maskere sine ambisjoner om herredømme?

Jan Myrdal: I deres land så vel som vårt land vil det alltid være enkelte grupper som tjener på det imperialistiske overherredømmet. De ble kalt "kompradorer" under kolonitida i Kina og andre land. De ble kalt "kollaboratører" i det okkuperte Frankrike. Intellektuelle og forretningsfolk direkte knyttet til den styrende koloni- eller okkupasjonsmakta.

Hvis du ser på Indias kolonihistorie, vil du se at det alltid var et stort segment av det indiske samfunnet som var tett knyttet til den britiske imperialismen og tjente på det; føydalfyrster, leiesoldater, byråkrater og forretningsmenn. Dere har hatt dette i alle landene deres. Disse samfunnsgruppene eksisterer fortsatt, og vi har selvfølgelig også liknende grupper. I visse situasjoner kan de være ekstremt farlige. I dag vil de sannsynligvis mer eller mindre bevisst kle seg opp med betegnelser som "frivillige menneskerettighetsorganisasjoner" osv. Historien om Sovjetunionens oppløsning og de utenlandsfinansierte "menneskerettighetsgruppenes" rolle er svært opplysende.

Når det gjelder menneskerettigheter: Du må huske at når ledere i Vesten nå om dagen snakker om "menneskerettigheter", så er den eneste menneskeretten de virkelig bry seg om, retten til eiendom. Ikke i betydningen individuell eiendom (et hus, en bankkonto, en liten butikk), men privat kontroll over naturressurser, banker, monopoler og forvaltningsmidler. De er helt klare til å fengsle og torturere i strid med ethvert lovverk, så lenge denne eiendomsretten deres forblir hellig. Ta kampanjen deres mot Kuba som et eksempel. Lederne i USA har aldri tilgitt kubanerne at USA mistet sitt dominerende overherredømme over Kuba (og at bordellene og spillehusene de eide der, ble stengt). Men så kan du se på overlevelsesraten til kubanske barn. De kubanske barna lever fordi USAs innflytelse ble avskaffet (og kollaboratørene deres kastet ut).

Hva er den mest sentrale menneskerettigheten? Det er retten til å eksistere, retten til å overleve. Du kan se den nyliberale dagsordenens grusomheter over hele verden. Se på det fattige Russland – jeg var, som dere kanskje vet, ikke veldig glad i Sovjets politikk – men nå har befolkningsnedgangen blitt til et virkelig folkemord! Men Vestens ledere kaller det russiske folkets skjebne – hvordan deres felles rikdom ble stjålet av en håndfull korrupte individer, hvordan den forventede levealderen til den jevne russer sank drastisk etter innføringen av markedsøkonomi – for en triumf for demokratiet og menneskerettighetene! Så man skal være veldig forsiktig med "menneskerettigheter". De er gyldige i kampen mot tortur og utbytting, sykdom og fattigdom, for retten til å overleve og for et skikkelig liv. Dette er menneskerettigheter. Men de som nå mer eller mindre åpent og bevisst tjener imperieinteresser, vil i dag kle ut intrigene sine som "menneskerettigheter", "demokrati" eller hva de nå kaller det.

Al-'Intiqâd: Er ikke disse såkalte "menneskerettighetssakene" veldig selektive, er det ikke slik, i følge Vesten, at noen folk er mer verdt enn andre?

Jan Myrdal: Selvfølgelig. Hvis en kamp for å ta igjen stjålet jordbruksland i et land i Afrika fører til at ti hvite bosettere dør, så blir det et vesentlig menneskerettighetsspørsmål i Vesten. Men 100.000 døde afrikanske barn er uinteressant; det er bare det normale.

Hvis du eier patentet til en medisin mot en vanlig, dødelig sykdom, får du enorme inntekter. Du holder prisene oppe. Du forbyr billig medisin som kan få barna til å overleve. Hvis et tredje verden-land begynner å lage medisinen selv for å redde befolkningen sin fra sykdom og død, så hyler USAs regjering mot denne forbrytelsen og vil bruke alle de redskaper de har i sin makt mot dette tyvaktige landet.

Den veldig enkle sannheten er at noen små grupper i de imperialistiske vestmaktene (som også land som Japan og andre små rovmakter som Sverige må regnes med til) tjener på undertrykking og utbytting (både direkte og gjennom det de forskjønnende kaller "handelsbetingelser") i det som blir kalt Den tredje verden.

Jeg sier dette for enda en gang å påpeke at du må se forskjellen mellom vanlige folk i våre land og de herskende kretsene.

Al-'Intiqâd: Hva er ditt syn på Palestina-spørsmålet?

Jan Myrdal: Dette er et meget alvorlig spørsmål. Hva var det vi på venstresiden i Europa sa før og under Den annen verdenskrig? Det vi trodde den gangen, var at når den antikoloniale kampen fikk britene ut av Palestina, så ville det bli et Palestina for folk av forskjellige religioner, kristne, muslimer, jøder – et forent Palestina – frigjort fra britene.

Det var ikke det som skjedde. Årsakene til dette må vi søke i det som i juridisk språkbruk blir kalt en pactum turpe – en skitten politisk avtale om du vil – spesielt mellom den tidens USA og Sovjetunionen, som begge, men av forskjellige grunner, ønsket å rive opp og erstatte det som da fremdeles var det britiske imperiet. Noen ledere av det som var i ferd med å bli den sosialistiske leiren, hadde den merkelige illusjonen at en sionistisk stat ville bli dem en sosialistisk venn. USA regnet realistisk med at en sånn stat ville bli et trofast brohode.

Det er også noe som dere i deres land må forstå. Den latente antisemittismen i Europa ble kynisk brukt for å skape en masseflukt til Palestina. Jøder som overlevde den tyske forfølgelsen, ble i Vest-Europa holdt i leire for fordrevne personer under elendige forhold. Det var skammelige pogromer i Polen og av de 80.000 overlevende jødene i Polen hadde 20.000 allerede et år etter at krigen var slutt, flyktet vestover til disse leirene. Ikke noe land i Europa – og bestemt ikke USA – ønsket seg folkemengdene i leirene for fordrevne. Av de 335.000 jødene i Romania og de 200.000 i Ungarn var flertallet utarmet, og til tross for offisielle regjeringsfraser ble de drevet ut mot Palestina. Disse fattige og undertrykte massene ble brukt som redskap for å åpne Palestina for masseinnvandring. Det var en ekstremt kynisk politikk.

Resultatet er at den nye staten ikke ble til en postkolonial stat for Palestinas befolkning – folk med forskjellig tro – men til en kunstig og rasedefinert kolonial og avhengig enhet hvis opprinnelige befolkning var fordrevet. Det palestinske folket ble flyktninger eller undertvungne innfødte. Slik ble Israel gjort til en underlig rasiststat i evig konflikt og ekspansjon. Dette er en ekstremt ustabil situasjon.

Den har allerede ført til en varig krig i flere faser. I 1967 da jeg, etter seksdagerskrigen, snakket om dette på protestmøtet vi holdt i Stockholm, pekte jeg på at denne krigen kunne komme til å vare i hundre år eller mer.

Man må alltid huske på at uansett hvilke håp vi har, finnes det også negative muligheter. For seks hundre år siden kunne verken folkene i det som nå blir kalt Australia eller i Nord-Amerika, forestille seg at de ville bli utryddet (delvis utryddet sør for det som nå er grensen mellom Mexico og USA og fullstendig nord for den grensen og i Australia). Men det har de blitt. Folkemordet i det som nå er Mexico, var tallmessig ett av de største vi kjenner i skriftlig historie. Folkemordet i det som nå er USA, er så godt som fullstendig. Der fortsatte det til begynnelsen av det 20. århundre, og det er nå bare små grupper igjen av urbefolkningen. Vi må huske at palestinerne også kan bli utryddet. Et folk kan forsvinne. For enkelte grupper i Israel – for eksempel enkelte bosettere – er det en mulighet at det palestinske folket forsvinner. Av kulturelle årsaker finnes det også i USA en tradisjonell aksept for slike folkemord.

Al-'Intiqâd: Hvordan bør palestinerne nå reagere på denne situasjonen?

Jan Myrdal: I denne situasjonen er det selvfølgelig veldig viktig at de foretar en svært omhyggelig analyse av hele situasjonen. Kampen er nødvendig for at de skal kunne overleve, men kamp og heltemot er ikke nok. Ingen kan si at urbefolkningen i det som nå er De forente stater – de såkalte indianerne – ikke kjempet og ikke forsvarte seg heltemodig.

En forskjell er at vi nå har en faktor som internasjonal solidaritet. Urbefolkningen i Nord-Amerika hadde ikke sterke nabofolk. Men palestinerne har det. Og det er en voksende forståelse i alle våre land at det som har skjedd med palestinerne disse siste seksti årene, kan skje med hvem som helst av oss. Som John Donne sa i 1622 – og som Hemingway siterte i sin roman om det spanske folkets kamp mot fascismen – "send aldri noen for å få vite hvem klokkene ringer for, de ringer for deg". Solidaritet er én faktor. Men vi kjenner alle til dens begrensinger både i våre land og blant de herskende kretsene i Midtøsten.

En annen faktor er tid og demografi. Urbefolkningen i det som nå er USA var sparsom; de kunne elimineres. Sør for grensen var situasjonen annerledes. Palestinerne er mange – og de multipliserer seg slik urbefolkningen har gjort det i Mexico og Bolivia. En statsdannelse av typen Israel, bygd på raseteori, er ikke levedyktig i det lange løp. I løpet av hundre år, eller to eller tre hundre – vil den falle sammen, slik korsfarerstaten eller den sørafrikanske staten falt sammen. Ikke på den måten at folket som lever der, vil forsvinne. De vil bli assimilert slik de som ble igjen etter korsfarerne ble assimilert og slik afrikaanerne nå blir assimilert etter at deres anerkjente stat forsvant. Men for øyeblikket virker støtten til Israel i FN og EU sterk. Selv Sverige samarbeider militært med Israel. Men ettersom dette strir mot interessene og ønskene til et flertall i vårt folk, bør vi være i stand til å få satt en stopper for det. Slik kan det bli endringer i europeisk politikk, det kan til og med bli endringer i Israel. Tross alt er det sosiale og politiske motsigelser i Israel som har lett for å føre til endringer i situasjonen. Ingenting er sikkert.

Den viktigste internasjonale støtten til staten Israel kommer fra USA. USA bruker nå Israel som et brohode. Men det er ikke noe vennskap, noen lojalitet, noen kjærlighet eller noen evige allierte i internasjonal politikk. Hvis det var i USAs interesse å bytte side i Israel-spørsmålet – her finnes det flere scenarier -, ville Israel mistet støtten over natta.

Al-'Intiqâd: Hvordan har det seg at Japan og Tyskland etter annen verdenskrig, da de ble okkupert, kapitulerte totalt for okkupasjonsmakten uten å yte mere motstand? De samarbeidet til og med med okkupasjonsmakten. Men de muslimske eksemplene fra okkupert Palestina og Irak viser en sterk militær og ideologisk motstand mot okkupasjonsmakten. Hva skyldes denne forskjellen, er det de okkuperte landenes ideologi, eller historiske faktorer?

Jan Myrdal: Det er ikke noen likhetstrekk. Den nåværende kampen mot okkupasjonsmaktene i Irak, Afghanistan og Palestina er som kampen mot de tyske okkupantene i Europa og mot japanske okkupanter i Korea, Kina, Vietnam og Burma. Det betyr at disse kampene var og er nasjonale frigjøringskamper. Selvfølgelig ofte veldig kompliserte – husk at situasjonen i Burma var veldig komplisert.

Al-'Intiqâd: Men hvorfor gjorde ikke folket i Tyskland og Japan motstand mot at landene deres ble okkupert?

Jan Myrdal: Situasjonen var, som jeg sa, helt forskjellig. Folket hadde blitt hardt undertrykt av de nazistiske og keiserlige herskerne. De ønsket verken hitleristene eller de keiserlige herskerne tilbake. I begynnelsen trodde de derfor på de vestlige frasene om demokratisering. De herskende kretsene byttet side, og slik beholdt de sin posisjon som herskere. Hvis du ser tilbake, vil du se at det er de samme kapitalgrupperingene som bestemmer over Tyskland i dag som i nazitiden. I Japan også; der Vesten til og med beholdt krigsforbryteren Hirohito som keiser. De gamle herskerne og okkupantene samarbeidet også intenst; hele USAs romfartsprogram ble bygd opp av nazispesialister. USAs kapasitet til bakteriologisk krigføring ble mer enn forsterket med bakteriologiske eksperter fra Japan. USA stilte dem ikke for retten, slik Sovjetunionen gjorde. De benyttet dem og resultatene av eksperimentene deres (også på vevsprøver fra allierte krigsfanger).

Al-'Intiqâd: Hva er din mening om den pågående krigen i Irak og forsøkene som skjer nå på å okkupere landet? Hva er den langsiktige strategien i denne planen?

Jan Myrdal: USA prøver å kolonisere Irak og selvfølgelig vil enkelte grupper i Irak samarbeide med dem, fordi det lønner seg. Men de er ikke så dumme at de ikke husker det franske ordtaket om at man kan bruke bajonetter til mye – bare ikke til å sitte på. Derfor vil de forsøke å sette i gang en "balkanisering" av Irak. De har interesse av at Irak deles opp i minst tre stater, kanskje flere. I beste fall, slik de ser det, vil de tre statene kontinuerlig ha et anspent forhold til hverandre og kanskje være i krig, da vil de ha mer eller mindre fullstendig herredømme. Balkanisering er en metode for å herske.

Jeg husker da jeg bodde i India, at USAs representanter som vi regnet for å tilhøre CIA – "Vennene" som de ble kalt – pleide å si at India kunne deles opp i 16 stater. Kina kunne deles i 6 kinesiske stater (noe som forklarer den kinesiske regjeringens voldsomme reaksjon mot Tien-an-men-demonstrasjonene i 1989) og Iran i minst 5 enheter. Disse USA-representantene kalte dette en demokratisk mulighet. Men i virkeligheten var det en oppskrift for USA-herredømme. Splitt og hersk. Skap svake stater. Klientstater.

Akkurat nå fører Washington en ny kampanje mot Iran. Hvis de kan invadere Iran eller nok en gang styrte den iranske regjeringen – slik de en gang organiserte kuppet mot Mossadeq – vil de gjøre det. Ikke på grunn av ideer eller religion. Bare for profitt og olje! Grunnen til at de lager så mye ståhei om Irans atomenergipolitikk, er ikke bare at de kan frykte at Iran bygger en atombombe, men at hvis Iran anriker sitt eget uran, vil landet ha større kontroll over sine egne energiressurser (sammenlign med situasjonen i Sverige!).

Gun Kessle og jeg bodde i Iran i Sjahens tid. Vi likte og respekterte folket og kulturen, men USAs innflytelse var veldig sterk og den sosiale undertrykkingen var åpenbar. Vi trodde at det ville bli en revolusjon hvert øyeblikk. Vi var ikke alene om å tro det. Også den svenske ambassadøren, Ragnvald R:son Bagge på den tiden, trodde dette. Men det tok mange år før det skjedde. Man kan aldri forutsi akkurat hva som vil skje, selv om man kan se enkelte store linjer og du også kan se konfliktlinjer.

Al-'Intiqâd: Vil de andre regionale og internasjonale maktene sitte stille og se på at USA setter sin aggressive politikk og ekspansjonisme ut i livet i regionen?

Jan Myrdal: Verken Russland eller Kina er lykkelige over USAs militærbaser i Sentral-Asia. Enda en gang er det som da Russland og Det britiske imperiet kjempet om å begrense hverandres innflytelsessfære i Persia, Afghanistan og Tibet. Imperiene konkurrerte, det britiske ville på denne tiden ha bomullen og handelsrutene, og Russland ønsket handelsruter ned til det varme havet. Dette førte til tre britisk-afghanske kriger. Prisen det afghanske folket måtte betale var veldig høy, men det britiske militæret tapte alle de tre krigene. Og til slutt – etter den tredje krigen – klarte det afghanske folket å gjenvinne full selvråderett.

De imperialistiske ambisjonene som førte til Sovjetunionens invasjon i Afghanistan, og senere USAs invasjon, er de samme. Den folkelige kampen er også den samme, og jeg stoler helt trygt på at resultatet vil bli det samme – men det afghanske folket vil nok en gang måtte betale en høy pris.

Men verken tsaren, den britiske kongen og imperieoverhodet, Bresjnev eller Bush hadde andre motiver enn ren grådighet. Afghanerne kjempet, mens de britiske gentlemen så på dem som usiviliserte og grusomme – men de vant sin uavhengighet.

Al-'Intiqâd: Fenomenet Hizbollah, og fenomenet islamsk motstand i sin alminnelighet, hvorfor har ikke USA med sine imperialistiske ambisjoner møtt slik motstand tidligere?

Jan Myrdal: Når det gjelder Hizbollah så tror jeg at jeg generelt kan si, at det er en bredt fundert massebevegelse som klarte å drive tilbake den sterke israelske okkupasjonshæren. Men det ligger en fare i spørsmålet ditt. Hizbollah er tapre. Men det er ikke den første folkelige bevegelsen mot USA-imperialismen. Husk på den heltemodige væpnede filippinske motstanden mot USA-imperialismen etter det som blir kalt den spansk-amerikanske krigen. Husk på den mexicanske revolusjonen. Husk den heroiske koreanske krigen mot USAs aggresjon. For ikke å snakke om de sørøst-asiatiske folkenes kamp. Noen ganger det siste århundret har USA virket uslåelige, men i seinere tiår har de amerikanske imperialistene flere ganger blitt slått militært av et væpnet folk! Den andre verdenskrigen var både en krig mellom forskjellige imperialistiske interesser og en krig hvor folk kjempet for sin uavhengighet. I Europa kjempet nordmennene, den franske motstandsbevegelsen, geriljaen i Nord-Italia for sin nasjonale frigjøring, akkurat som palestinerne, irakerne og afghanerne gjør i dag.

Der det er undertrykking, vil folk reise seg i opprør. Ideologiene vil endre seg i takt med tiden og historien, men hvis folk er undertrykt, vil de reagere og gjøre opprør og deres kamp vil være rettferdig.

I dag har muslimsk eller islamsk ideologi i mange land, særlig i Asia, blitt en drivkraft i den folkelige motstanden mot undertrykking. Situasjonen og derfor ideologiene var annerledes for patriotene i Europa eller Kina under andre verdenskrig. Men da som nå: Å gjøre opprør mot undertrykking er rettferdig. Jeg tror at dere vil vinne til sist. Imperialismen vil ikke kunne holde ut i det lange løp. Den fører sine kriger på lånte penger. I det lange løp er de i en situasjon uten vinnere. Men løpet kan bli langt!

Al-'Intiqâd: En gang sa du i en tale at om du ikke bent ut kan beseire en okkupasjonsmakt, bør du i det minste prøve å gjøre okkupasjonen ubehagelig for undertrykkeren.

Jan Myrdal: Ja, det er sant. La oss ta årsaken til at det er riktig å kjempe i en situasjon der du ikke umiddelbart har noe å vinne. Du kan ta en enkel situasjon fra europeisk historie. Under andre verdenskrig hadde du La Résistance – de Gaulle og andre – i Frankrike. De kjempet med folkelig støtte, men uten et sterkt militærapparat. Så fikk du den virkelig sterke allierte invasjonen i Normandie i 1944. USA hadde allerede trykt opp pengesedler for et okkupert Frankrike frigjort av de allierte. Frankrike skulle bli en mindre europeisk stat undere USAs overherredømme. Så klarte de Gaulle nesten gjennom et "kupp" å gjenopprette den uavhengige franske staten, da de allierte tillot ham å gå i land i Normandie.

Etter det ble de Gaulle og kommunistene enige om at befolkningen i Paris måtte frigjøre seg selv gjennom væpnet kamp. Amerikanerne sa det var unødvendig. De allierte armeene ville gjøre det. Men de Gaulle og kommunistene organiserte den væpnede oppstanden i Paris, mange ble drept. Man kan si at hvis pariserne hadde sittet stille på rumpene sine, ville de blitt frigjort av amerikanerne uansett. Slik ville mange ha overlevd. Men i et underordnet Frankrike!

I oppstanden i 1944 ble mange drept, andre handikappet, men franskmennene frigjorde Paris på egen hånd og fortsatte å kjempe mot de tyske troppene, og derfor eksisterer Frankrike i dag som en nasjon.

Al-'Intiqâd: Palestinerne kjemper for en demokratisk stat, også islamistene ser for seg det: en stat med like rettigheter hvor muslimer, jøder og kristne kan bo. Israel er ikke for en demokratisk stat. Bør dette bli godtatt? Burde palestinerne bare kapitulere for den sterkeste parten og godta denne apartheidstaten?

Jan Myrdal: Beslutningen om hva palestinerne bør gjøre, må ligge i det palestinske folkets hender. De kan få støtte fra utlandet, også fra oss i Europa, men de må ta avgjørelsen.

Kravet om en demokratisk stat med like rettigheter der kristne, jøder og muslimer kan bo, er et krav som før 1948 hadde sterk støtte i de kretsene jeg vokste opp i. For meg ser det fortsatt ut til å være den eneste løsningen for en fredelig utvikling i området. Men hvordan man kan nå det målet, avgjørelsen om hvilke kamper som er nødvendige, må det palestinske folket få avgjøre.

Al-'Intiqâd: Hvordan har det seg at det er islamistene som i dag går i spissen for motstanden mot verdenshegemoni, mot forskjellige former for dominans, imperialisme og nykolonialisme?

Jan Myrdal: Det er et viktig spørsmål. USA-imperialismen har lenge vært en direkte trussel mot interessene til folk i forskjellige deler av verden. Ta Filippinene som et eksempel. USAs okkupasjon var brennpunktet for den antiimperialistiske bevegelsen for et århundre siden. De kristne innfødte kjempet mot okkupasjonen. Mark Twain skrev om det (amerikanske soldater torturerte kristne prester på den samme forferdelige måten som de nå torturerer muslimer).

Nå har USA måttet forlate basene sine på grunn av folkets kamp. Kampen fortsetter stadig. Slik har den fortsatt gjennom mange, mange generasjoner under forskjellige slagord, delvis væpnet, delvis politisk.

I Bolivia har ideologiene bak kampen for frigjøring fra USA-imperialismen andre røtter. I mange deler av Latin-Amerika har den kristne frigjøringsteologien, som Castro sa, spilt en positiv rolle mot USA-imperialismens herredømme. Alt dette kan bli analysert på samme måte som atferden til de forskjellige klassene i samfunnet kan bli analysert. I mange land i det som kalles Den tredje verden, vil middelklassen, "borgerskapet", også ha uavhengighet. Så det er en veldig komplisert situasjon.

Det er åpenbart at muslimske – eller islamistiske, hvis du heller vil si det på den måten – grupper har tatt ledelsen i store deler av verden. For en stor del har dette å gjøre med at viktige deler av den intellektuelle venstresiden har degenerert som revolusjonære (deres sosiale bakgrunn var ofte fra middelklassen), blitt tatt opp i kompradorklassen og mistet legitimitet som representanter for de undertrykte massene. Men husk at dagens islamistiske bevegelser fører kampen mot USA-imperialismen av religiøse årsaker. Dette må bli forstått.

Jeg er selvfølgelig ikke muslim, og jeg er ikke religiøs, men jeg er ingen liberaler. Jeg ser på religion som en veldig virkelig og viktig kraft i samfunnet. Hvis du går til svensk historie, vil du legge merke til at de første demokratiske bevegelsene blant folket tidlig i det 19. århundret var religiøse, kristne.

Som jeg påpekte i Jordan, ble hele strukturen av svenske "folkrörelser" som har skapt det moderne Sverige, også arbeiderbevegelsen, formet av disse religiøse bevegelsene fra tidlig i det 19. århundret. De fleste svensker er ikke klar over dette i dag, men det er en annen sak.

Hvis du går lenger tilbake, til perioden med de store bondekrigene i det 15. og 16. århundre, vil du se at de seiret i Sverige, Sveits og Nord-Finland. Dette gjorde landene våre noe forskjellige fra resten av Europa.

Men i Tyskland var bondekrigene religiøse bevegelser. Ta en stor historisk figur og demokratisk martyr som Thomas Müntzer. Han var en leder for bonderevolusjonen. Men han var det fordi han var religiøs læremester. Hans oversettelse av bibelen var viktig, det var der han fant sin sannhet som drev ham til å lede en revolusjon. Hvis jeg plutselig hadde havnet i det 16. århundre, og gått bort til Müntzer og sagt: "Kjære venn, jeg vet at du er en bonderevolusjonær", ville han sett på meg og sagt: "Nei, nei, nei. Jeg kjemper for Gud!"

Jeg vil at dere som muslimer skal forstå at fra utsiden, som ikke-muslim, kan jeg se på rollen til en organisasjon som Hizbollah først og fremst som antiimperialistisk. Jeg kan hevde at dette er et objektivt faktum. Men jeg vet og respekterer at motivasjonen for Hizbollahs antiimperialistiske posisjon er religiøs, det hellige ord. Å si dette, er ikke å rakke ned på religionen på noen måte.

Al-'Intiqâd: Sionistene krever en ydmykende kapitulasjon fra palestinerne, irakerne, libaneserne og afghanerne. Ville ikke bare å kapitulere og dele samme skjebne som de nordamerikanske innfødte indianerne, bare føre til enda større konflikter og kriger?

Jan Myrdal: Jeg tror ikke spørsmålet om kapitulasjon eksisterer. Det er ikke et alternativ. Du kan si at mange av de føydale herskerne i India på sytten- og attenhundretallet godtok britisk styre. I følge den offisielle propagandaen styrte britene fredelig til de forlot India av egen fri vilje. Men det er en løgn!

Først fikk britene den store krigen i 1875 – Den første uavhengighetskrigen – de slo tilbake med massiv, sadistisk vold. Så var det en kontinuerlig, folkelig kamp mot britisk imperialisme. Gandhi var en ruvende historisk personlighet. Men det indiske folkets kamp ble ført på alle måter – fredelig og voldelig. Min første svigerfar var det som britene for syttifem år siden kalte en "bengalsk terrorist", og han hadde mye å fortelle om. Så i 1942 ble "Quit India"-bevegelsen både sterk og ekstremt voldelig. Og hvorfor måtte britene fem år senere forlate India, "kronjuvelen" i imperiet? Fordi:

a) De hadde tapt investeringene sine i løpet av andre verdenskrig.

b) Under Bombay-mytteriet gjorde flåten deres opprør mot dem.

c) De hadde mistet kontrollen over hæren sin. De klarte ikke engang å dømme selv lederne for Den indiske nasjonalhæren som Subhas Chandra Bose – Netaji – hadde ledet til krig mot dem. Britene var ute av stand til å beholde India uten en blodig krig – som de ville tape.

Men hvorfor reiste ikke det tyske folket seg mot Hitler? Grunnen er den samme som at det britiske folket ikke reiste seg mot imperiebyggerne, eller hvorfor bare en liten del av folket i USA reiser seg mot Bush og hans imperiekriger. Det er en enkel grunn: Den tyske befolkningen hadde den beste levestandarden i Europa under andre verdenskrig. Ettersom naziregimet røvet hele det okkuperte Europa og ga en liten andel av plyndringen videre til det tyske folket, stilnet protestene mot Hitler. Når det regner på presten, drypper det på klokkeren!

Hizbollah, som afghanerne, palestinerne og kineserne, koreanerne, inderne og alle andre før dem, kan ikke stole på at undertrykkerne og deres likemenn skal skifte sinn.

Imperialistene kan gi sin egen befolkning enkelte fordeler av imperieherredømmet. Så lenge de gjør det, vil de ha en viss støtte. Når krigen går dårlig, når tapene blir for store, slik som under Vietnamkrigen, da kan imperialistene bli tvunget til retrett. Hva vil skje i Irak? Det avhenger delvis av hvor store tapene i antall menn og dollar blir for USA. Du kan si at for hver døde GI (menig USA-soldat), øker mulighetene for en retrett. Men først vil de prøve å få sine villige allierte til å gjøre drittarbeidet (se på Afghanistan). Samtidig vil USA forsøke å balkanisere, hisse den ene gruppa opp mot den andre. Hvis de kan få i stand en borgerkrig mellom forskjellige grupper av folket i Irak, så kan USA fortsette å profittere og troppene deres kan forbli i sine forlegninger i en lang tid framover.

Mao, som var en dyktig politiker, sa at imperialismen er en papirtiger, men at den har virkelige klør. En ting er å si at USAs herredømme er dømt til å mislykkes, ikke noe tre vokser inn i himmelen. Eller for å se på det økonomiske, et imperium som USA som lever av lånte penger, vil før eller siden bryte sammen. En dag må Kina, Saudi-Arabia eller Japan nekte å ta imot papirvaluta uten reell verdi. Så langt er de redde for at det internasjonale valutakorthuset skal rase sammen. Men før eller siden blir de nødt, for å beskytte egne interesser. Å vente på det, kan ta lang tid.

Ta min generasjons erfaring i Europa under annen verdenskrig. Vi visste fra desember 1941, da Hitler ikke maktet å ta Moskva og måtte trekke seg tilbake, at Det tredje rike var dømt. Men det tok lang tid, mange år og millioner av døde før slutten kom.

Al-'Intiqâd: Konflikten er ikke lenger mellom Israel og Palestina. Krigene som forberedes mot Syria, Iran og Libanon, grunner i at disse landene støtter motstanden til palestinerne og Hizbollah. Hva er ditt syn på disse kommende konfliktene?

Jan Myrdal: Kampen om energiressurser og militærbaser for å beskytte dem har en egentyngde som tvinger USA til å fortsette krigene. På den andre siden begynner deres militære ressurser og valutasituasjonen allerede å bli anstrengte. Det er et springende punkt. Hvilken vei katten hopper, er ikke innlysende.

Hvis USA kan presse EU til å bli en villig støttespiller, er det selvfølgelig mulig at de kan utvide den væpnede konflikten til Iran og/eller Syria. Men det er lettere å starte en krig enn å gjøre slutt på den.

Jeg tror de kan komme til å være litt forsiktige før de starter en ny krig. De gjorde en feil i Irak. De kunne styrte Saddam Hussein, men de har ikke klart å seire. Hvis de utvider krigen, vil visse folk bli veldig rike i USA – Halliburton-gjengen, oljeselskapene og våpenindustrien. Men mange i USA, blant imperialismens støttespillere også, er allerede urolige. Dette virker ikke som den beste måten å sikre profittene på. Og deres nåværende politikk fører til stadig økende motsetninger mellom USA og makter som Russland og Kina. Selv de EU-statene som inntil nylig oppførte seg som servile klientstater, er i ferd med å bli urolige.

Det vi kan gjøre i våre egne land, er selvsagt å øke kunnskapen om dette, å øke solidaritetsarbeidet og styrke antikrigsbevegelsen.

Al-'Intiqâd: Du har mot til å benytte deg av borgerrettighetene dine, og gå ut og si det de fleste ikke tør si. Ditt engasjement i disse sakene gir palestinerne og andre undertrykte folk håp. Hvordan har det seg at du ble engasjert i disse sakene og kan du virkelig jobbe fritt, eller prøver de å begrense og sensurere arbeidet ditt?

Jan Myrdal: Jeg kan være sta. Det er alt. Som mange i min generasjon i Europa måtte jeg som ung mann, en gutt kan du si, ta standpunkt under den andre verdenskrig. Slik var jeg heldig nok til å bli stemplet som "rød" av det svenske sikkerhetspolitiet (og av den amerikanske ambassaden), allerede før jeg ble atten. Dette hindret meg effektivt fra å bli en normal, lojal og tjenestevillig europeisk intellektuell, om jeg hadde ønsket å bli det. (Det ville jeg ikke!).

Det som så skjedde, var at jeg og min kone reiste og bodde flere år fra femtitallet og framover i Asia – Iran, Afghanistan, India, Kina, Burma, i det som den gang var sovjetisk Sentral-Asia og senere i Kambodsja, Saudi-Arabia, Egypt og Nord-Afrika – og som du kan se av det vi publiserte, endret perspektivene våre seg. Vår bok om Afghanistan fra 1960 har nå blitt gitt ut i sin sjette utgave i Sverige og har hatt en viss betydning for å skape solidaritet med det afghanske folket.

I enkeltperioder, som McCarthy-årene som også var vanskelige i Sverige, måtte jeg være forsiktig for å bli utgitt i det hele tatt. Ikke det at jeg løy, men jeg måtte skrive på en "æsopsk" måte. I andre perioder har det vært lettere. Og Sverige har blitt et av de mest åpne samfunnene i Europa. Jeg har bare blitt stilt for retten én gang for ikke å ha vært forsiktig nok i mitt valg av ord. Og vi vant den saken mot myndighetene.

Selvsagt er det mulig å gjøre karriere i Sverige som i andre land ved å velge sine ord med omhu. Men det er ikke særlig morsomt. For meg er det nå veldig enkelt: Når du nærmer deg en alder på åtti år og har en viss posisjon, er det ikke særlig mye de kan gjøre. Ikke at de ikke prøver.

Fire ganger prøvde de å hive meg ut av den svenske PEN-klubben, en forening for godt ansette forfattere. Men det klarte de ikke. Til slutt gadd jeg ikke mer og sluttet bare å betale medlemskontingenten.

Al-'Intiqâd: Mener du at Internettet har ført til en demokratisering av media, at du også kan spre budskapet gjennom Internettet? Vil det bryte ned informasjonsmonopolet til massemediene?

Jan Myrdal: Det er mulig å bruke Internettet, men det er ekstremt vanskelig å vite hva som er sant og ikke på nettet. Jeg sjekket noe på nettet her om dagen. Plutselig fant jeg en seriøs artikkel som hevdet at foreldrene mine hadde vært naziagenter og at jeg hadde skrevet det! Det er ikke bare en løgn, det er en idiotisk løgn. Men noen kan komme til å tro det.

Når det gjelder trykksaker, vet du at å forfalske en bok er vanskelig. Du kan sjekke når den ble trykt og hvor. Men på nettet kan du aldri virkelig undersøke gyldigheten av påstander. Men selvfølgelig bruker jeg det. Med den største forsiktighet.

Al-'Intiqâd: Virker demokratiet i Sverige i dag?

Jan Myrdal: "Demokrati" er et farlig ord. Det kan stå for hva som helst. Du har demokratiet i oldtidens Aten der ni tiendedeler av befolkningen var slaver. Samtidig vet vi hva vi legger i det. Sverige er et land hvor det er stort rom for uavhengighet og ytringsfrihet. Vi har også tradisjoner som går tilbake til våre framgangsrike bondekriger i det 15. århundret som fortsatt er viktige. Men selvsagt er det usant å hevde at folket bestemmer. Hvis vi med et flertall på 90 prosent skulle vedta politiske tiltak mot arbeidsløshet, for bedre eldreomsorg, for et bedre helsevesen som gikk utenom de kalde markedsreglene, ville vårt vedtak bli kjent dødt og maktesløst fordi det gikk imot EU-reglene. Liker jeg det? Nei!

Al-'Intiqâd: Er regimet i Sverige representativt og legitimt, eller finnes det et gap mellom de styrende og folket?

Jan Myrdal: Det svenske demokratiet har blitt utviklet på en plebiscitær måte, litt som Napoleon III, det vil si at valgene ikke er virkelige valg lenger, men folkeavstemninger. Valget står mellom forskjellige nyanser av "ja", mellom forskjellige statsfinansierte grupper. (Selv for det tidligere kommunistpartiet, Vänsterpartiet, består bare 5 prosent av partifinansene av bidrag fra medlemmer og sympatisører.) Husk at befolkningen i Frankrike stemte for Napoleon III i den formelt korrekte folkeavstemningen før krigen i 1870. Men som du kan se av historien, sier det svært lite om den politiske stemningen hos det franske folket på den tiden.

En svensk regjering kan ikke bli sittende på tvers av folkemeningen. På den andre siden har regjeringen i mange år vært en for det meste byråkratisk struktur definert av markedets økonomiske lover. Partiene er politisk svært svake statsfinansierte strukturer med færre og færre medlemmer. Allerede for flere år siden hørte jeg en sosialdemokrat si at den sosialdemokratiske ungdomsbevegelsen ikke lenger er en bevegelse, det er en kø for å få embete.

Al-'Intiqâd: Du har kalt den sittende svenske statsministeren Göran Persson en "lokalpolitiker2. Kan du forklare hva du mener med det?

Jan Myrdal: En lokalpolitiker i Sverige kan være ærlig såfremt ærlighet er å gjøre det beste ut av situasjonen. Men det han kan gjøre, er alltid bestemt ovenfra av spillets regler. Göran Persson er ikke en mann med store visjoner. Han har dessverre også hengt seg opp i Israel. Det gjør ham forskjellig fra hans forgjenger Olof Palme. Men det fører meg også til noe som kan forklare Sverige.

Olof Palme var internasjonalt viktig og interessant som politiker. Ikke det at han og jeg alltid var enige. Men han hadde en visjon. Men når du snakker om Olof Palme og Sverige, må du ha tre fakta i mente:

1) Vi vet alle at Olof Palme er død.
2) Vi vet alle sammen at han ble myrdet.
3) Vi vet også alle sammen at det ikke var noen reell politietterforskning.

Utenom dette vet vi ingenting. Enhver forklaring blir en hypotese. Men det er ikke enestående i Sverige. Den største katastrofen de siste tiårene fant sted om natten 27. september 1994 da M/S Estonia sank under en storm i Østersjøen og 859 liv gikk tapt.

• Vi vet at Estonia sank.
• Vi vet at 859 personer døde.
• Vi vet at myndighetene i Estland, Finland og Sverige bestemte seg for ikke å foreta noen virkelig etterforskning og forbød enhver undersøkelse av vraket. Enhver som prøver seg, vil kunne bli saksøkt.

Hvorfor de tok den merkelige avgjørelsen, vet vi ikke. Dette er også Sverige! Etter som Sverige er et fritt land, finnes det metervis med bøker i bibliotekene og bokhandlene som spekulerer rundt begge disse mysteriene. Men myndighetene har stengt døren til enhver virkelig kunnskap om både mordet på Olof Palme og senkingen av Estonia. Så vidt jeg forstår på grunn av spørsmål om statssikkerhet.

Al-'Intiqâd: Hvis du var leder for Hamas eller Hizbollah, hva ville du gjøre?

Jan Myrdal: Det er et veldig hypotetisk spørsmål. Selvfølgelig føler jeg at valgseieren til Hamas er viktig, men:

a) Jeg er svenske og sitter i Sverige. Jeg er ikke palestiner. Jeg har ikke noen virkelig kunnskap.

b) Det er ikke opp til meg, eller noen utenfor Palestina å gi den slags råd. Dette er et prinsippspørsmål. Hvis Hamas er en virkelig representant for det palestinske folket, må de stå ansvarlig overfor det palestinske folket og ikke overfor velmenende folk fra det ene eller det andre kontinentet, uansett hvor vennlige de er! Og selvsagt enda mindre overfor politikere i Israel, USA, EU og heller ikke FN!

Det samme gjelder for Hizbollah.

Spørsmålet om internasjonal solidaritet er faktisk veldig enkelt. Vi formulerte det under krigen mot USAs aggresjon i Sørøst-Asia: – Støtt frigjøringsfronten på dens egne vilkår!

Dette er et prinsipp som er gyldig i vår periode. Vi må huske på at dette er en lang historisk periode. Imperialismen og dens folkemordspolitikk begynte hundre år før jeg ble født. Jeg er nå 79 og blir 80 neste sommer. Hvis jeg sa at jeg håpet å se en avgjørende folkelig seier i min tid, ville jeg vært dum. Mine barnebarn er rundt 30. Når deres barnebarn når min alder, kan det hende de vil se slutten på denne onde tiden!

 

Harry Magdoff døde i sitt hjem i Burlington, Vermont 1. januar i år, 92 år gammel. Han var redaktør av magasinet Monthly Review (MR) fra 1969, først sammen med grunnleggeren av MR, Paul Sweezy og etter hans død, sammen med John Bellamy Foster. Harry var sosialist og en av verdens ledende økonomiske analytikere på området kapitalismen og imperialismen.

Monthly Review | Magdoff-artikler på nettet | Monthly Review i Røde Fane og Rødt!

Les også Harry Magdoff: Grensene for internasjonal økonomisk reform i dette nummeret

---

Med dette er en av de store tradisjonsbærerne innafor den nålevende marxistiske tradisjon borte. Sjøl blei jeg først oppmerksom på MR-miljøet gjennom artikler av Paul Sweezy i polemikk med blant annet Charles Bettelheim og Maurice Dobb, om sosialismens utvikling i Sovjet, utgitt på svensk i 1971. Seinere også artikler av Harry Magdoff, sjøl om jeg ikke blei fast abonnent av MR før i 1991.

Det var derfor svært interessant å få møte Magdoff i forbindelse med AKPs konferanse i Oslo, "Markedskreftenes triumf – eller sviende blåmandag" i 1992. Innledningen kan fortsatt fåes hos AKP. At det var AKP som brakte Magdoff til Norge var ingen tilfeldighet. Det har hele tiden vært "ml-bevegelsen" som har stått nærmest MR-tradisjonen i Norge, som stadig har dratt artikler derfra inn i den norske debatten, blant annet gjennom Røde Fane/Rødt!.

Magdoff sitt mest innflytelsesrike verk var The Age of Imperialism: The Economic of U.S. Foreign Policy (1969) (Imperialismens tidsalder). Denne hadde enorm innflytelse på venstresida i USA under Vietnamkrigen. Den solgte i 100.000 eksemplarer og blei oversatt til tre språk. Andre større arbeider inkluderer: Imperialism: From the Colonial Age to the Present (1978) og fem bøker med økonomiske analyser samlet fra Monthly Review og gitt ut i samarbeid med Paul Sweezy (The Dynamic of US Capitalism (1970), The End of Prosperity (1977), The Deepening Crises of US Capitalism (1980), Stagnation and the Financial Explosion (1987) og The Irreversible Crises (1988)). Senest i 2005 publiserte han et større essay i Monthly Review (nr 3, volum 57, juli – august) sammen med sin sønn Fred Magdoff: "Approaching Socialism".

Harry blei født 21. august 1913 i Bronx, sønn av en arbeider som var russisk jødisk emigrant. Hans første møte med Karl Marx var da han 15 år gammel fant et eksemplar av Bidrag til kritikken av den politiske økonomien i en bruktbokhandel. Han har seinere fortalt at forordet gjorde dypt inntrykk, og at det fikk ham i gang med å lese om økonomi, sjøl om han sa han ikke forsto resten av boka. Han begynte på City College i New York på ingeniør-, matte- og fysikkfag, men ble suspendert på grunn av venstreorienterte politiske aktiviteter. Disse inkluderte medlemskap i Social Problems Club og redigering av organisasjonens blad, Frontiers. Harry var også aktiv i den radikale National Student League, og redigerte (sammen med poeten Muriel Rukeyser) organisasjonens blad, The Student Review, i 1932-33. Det var på denne tiden han giftet seg med Beatrice Greizer (kalt Beadie av venner). Etter eksamen fra New York-universitetet med en BS-grad i økonomi begynte han å arbeide for forskjellige New Deal-organer, inkludert Works Progress Administration (som administrerte nødsarbeid). Mens han arbeidet her, utviklet han målemetoder for produktivitet innen industrien som fortsatt brukes av blant andre Arbeidsdirektoratet. Han skrev blant annet forskningsrapporten "Production, Employment, and Productivity in 59 Manufacturing Industries, 1919–1936". Da USA ble med i andre verdenskrig, ble han med i styret for krigsproduksjonen (War Production Board) som ansvarlig for inspeksjon, planlegging og kontroll av fabrikker som produserte maskiner og utstyr for metallbearbeidingsindustrien. I 1944 ble han sjefsøkonom i Handelsdepartementet (i Current Business Analysis Division). Senere var han spesialassistent for handelsminister (tidligere visepresident) Henry A Wallace.

Da mccarthyismen startet, ble Magdoff effektivt svartelistet og ble tvunget til å forlate alt regjeringsarbeid og offentlig politisk arbeid. Tidlig i 1950-årene måtte han for å overleve ta jobb på Wall Street som finansanalytiker og aksjemegler, og ga tidvis råd til fagforeninger om investeringer til pensjonsfonds. På slutten av 50-tallet begynte han i publiseringsfirmaet Russel & Russel. Disse hadde spesialisert seg i å utgi akademiske bøker som var gått ut av produksjon, blant annet ga de ut Black Reconstruction in America av W E B DuBois, som Harry fikk i stand. Firmaet hadde stor suksess, og Harry ble etter hvert medeier. Ved salget til Atheneum i 1965 gjorde hans andel av salgssummen Harry mer økonomisk uavhengig og han ville følge sine egne politiske lyster. Han underviste noen år på New School of Social Research og Yale, fagene inkluderte økonomisk planlegging, økonomisk utvikling, økonomisk teoris historie og marxistisk økonomi. Han publiserte "Problems of United States Capitalism" i Socialist Register i 1965. Harry ble en nær venn av Paul Baran og redaktørene i Monthly Review, Paul Sweezy and Leo Huberman. Etter Hubermans død i 1968, ble Harry medredaktør i Monthly Review.

Magdoff var spesielt opptatt av imperialismen, og til hans 90-årsdag arrangerte MR-organisasjonen et stort seminar, "Imperialism Today", som blant annet resulterte i MRs dobbeltnummer "Imperialism Now" juli – august 2003, med mange av innledningene fra seminaret. Boka Imperialism without Colonies, en samling av artikler av Harry Magdoff, ble gitt ut til jubileet, og jeg vil anbefale alle som leser engelsk og er opptatt av politikk, å lese både boka og Monthly Review nr 3, volum 55. I forbindelse med USAs offensiv i verden og den økte interessen for litteratur som kan forklare dette, er det heller ikke tilfeldig at Monthly Review har tatt opp kampen mot alternative, ufarliggjørende forklaringsmodeller, som Michael Hardt og Antonio Negris bøker Empire og Multitude: War and Democracy in the Age of Empire. I et av de siste numrene Magdoff var redaktør for, har blant annet Samir Amin et kraftig oppgjør med disse teoriene under tittelen "Post-Imperialist Empire or Renewed Expansion of Imperialism?".

Med sin bakgrunn i grundige studier av kapitalistisk produksjon og spesielt planarbeid, og kapitalistisk planproduksjon fra krigen og New Deal var han også en av de med best forutsetninger for å vurdere spørsmålene om planproduksjon kontra marked. I en svært interessant artikkel fra MR i oktober 2002, "Creating a Just Society: Lessons from Planning in the U.S.S.R. and the U.S", går han inn på dette og i det siste større arbeidet hans (sammen med sønnen Fred Magdoff), "Approaching Socialism", kommer han inn på aspektet marked kontra plan, og erfaringer fra Sovjet og Kina.

Harry Magdoff har fortsatt mye å lære oss gjennom bøker og artikler på engelsk, men også mange oversatt til norsk for Røde Fane/ Rødt!, og tilgjengelig på AKPs hjemmeside. Han har også vært en stor inspirasjon for mange. At han og mange med ham har stått på og bidratt med teoriutvikling og kommentarer opp i en meget høy alder, bør være til en fortsatt inspirasjon for unge og gamle på den revolusjonære venstresida i årene framover.

 

Den største myten som gjennomsyrer argumentene for en ny økonomisk verdensorden, er at det er mulig å oppnå en ny inntektsfordeling mellom rike og fattige land i det kapitalistiske verdenssystemet med diplomatiske forhandlinger. Det mer realistiske spørsmålet som trenger et svar, er helt annerledes: Er sjølberget utvikling i den tredje verden overhodet mulig så lenge disse landene er vevet inn i det imperialistiske nettverket og de grunnleggende avhengighetsforholda består? I bunn og grunn hviler spørsmålet på valget mellom reform under imperialismen og utbrudd fra imperialismen," skriver Harry Magdoff i 1978 i denne artikkelen.

Denne artikkelen sto første gang i Monthly Review i mai 1978. Artikkelen trykkes med tillatelse fra Monthly Review, og er oversatt av Morten Falck

Monthly Review | Magdoff-artikler på nettet | Monthly Review i Røde Fane og Rødt!

Les også Kjell Johansen: Harry Magdoff – 21. august 1913 – 1. januar 2006 i dette nummeret

---

Selv den beste reformbevegelse har en tendens til å fostre illusjoner. Og den foreslåtte Nye økonomiske verdensorden er ikke noe unntak. Den tredje verdens ledere har med rette vært misfornøyd med den tradisjonelle økonomiske verdensorden og imperialistmaktenes praksis, og har energisk presset på for å få en New Deal – en som tilhengerne håper og forventer på lengre sikt skal resultere i at rikdommen blir mer likelig fordelt mellom rike og fattige land. At tredje verden-nasjonene samler seg om et felles program – og spesielt et program som erkjenner en grunnleggende interessekonflikt mellom sentrum og periferien – er i seg selv utvilsomt et viktig skritt framover, og kan til og med vise seg å markere begynnelsen på en ny fase i imperialismens historie. Samtidig skaper begrunnelsene og retorikken som brukes til å fremme programmet, falske forhåpninger om hva det faktisk er mulig å oppnå innafor rammene av det imperialistiske systemet.

Ny økonomisk verdensorden

De ideene som er inkorporert i slagordet om en Ny økonomisk verdensorden, tok form over en periode på omtrent 20 år, der tredje verden-nasjonene førte politiske kamper for å overvinne det som for dem så ut til å være de tydeligste hindringene for deres økonomiske vekst. Det tok ikke de nylig avkoloniserte landene lang tid å bli klar over at politisk uavhengighet ikke automatisk fjernet imperialismens lenker. Og på den ene eller andre måten har de sammen med de eldre politisk uavhengige nasjonene i periferien lett etter måter å samle seg på og utøve press for å få oppreisning.

Det første skrittet i denne retninga ble tatt i 1955, da 29 nasjoner sendte representanter til den asiatisk-afrikanske konferansen som ble holdt i Bandung i Indonesia. Blant annet tok delegatene der opp ett av nøkkelkrava for periferiens selvforsvar, i det de ba om tiltak som ville eliminere de store svingningene i inntekter av råvareeksporten til de sentrale metropolene. Men betydningen av den konferansen gikk langt ut over det å utforme spesifikke forslag til reformer. For det var der prinsippet begynte å komme til syne om at den tredje verden hadde felles interesser som sto i motsetning til de imperialistiske sentrenes interesser. Denne konferansen var i virkeligheten et forspill til forskjellige andre forsøk på å etablere en politisk, og etter hvert økonomisk maktbase, som kunne handle uavhengig av metropolene og fravriste dem innrømmelser.

Ved flere toppmøter av statsoverhoder i "alliansefrie stater" ble det generert ytterligere krav om endringer i de eksisterende politiske og økonomiske ordningene. Det startet med et åpningsmøte i Beograd i 1961. Videre ble de fire FN-konferansene om handel og utvikling, som startet med at Unctad I kom sammen i Genève i 1964, viktige fora (og bare fora) der representanter for den tredje verden (på Unctad IV deltok 2.000 delegater fra 139 land) satte ord på sine plager og formulerte krav om endringer i imperialistenes praksis på utvalgte områder der det var mulig å nå fram til enighet.

Mens alle disse forskjellige tiltakene fostret en stadig tydeligere og mer integrert tredje verden-ideologi, forsterket de også følelsen av frustrasjon. Det kom ganske enkelt aldri noen betydelige innrømmelser fra de imperialistiske sentrene, til tross for all larmen og vreden, og til tross for den potensielle politiske makta som lå i en samlet tredje verden-blokk. I alt vesentlig vendte metropolene det døve øret til periferiens krav.

Charter om økonomiske rettigheter og statsforpliktelser

Men utviklingen førte til to ting som i det minste tvang herskerne i de imperialistiske sentrene til å rette seg opp, lytte og hykle enighet om behovet for reformer. Den første var at OPEC lyktes i å oppnå en vesentlig økning av oljeprisene i 1973. Og den andre var styrkeendringen i avstemninger i De forente nasjoner. Ved begynnelsen av 1970-tallet hadde antallet tredje verden-medlemmer i FN økt til over 110. Denne stemmeblokka kunne – med støtte fra USSR, de øst-europeiske landene, Folkerepublikken Kina og skandinaviske land – utgjøre en majoritet i mange saker som var viktige for den tredje verden. Da den ikke lenger kunne avspise behandlinga av reformkravene med underordnete debattfora, traff FNs generalforsamling endelig selv tiltak i saken. Den sjette spesialsesjonen i FNs generalforsamling, som fant sted i 1974, vedtok en "Erklæring og handlingsprogram om etablering av en ny økonomisk orden", som hadde til hensikt å "arbeide øyeblikkelig for å opprette en ny økonomisk verdensorden. … som skal rette opp ulikheter, råde bot på eksisterende urett, og gjøre det mulig å eliminere det stadig økende gapet mellom utviklede land og utviklingsland. …" Denne ble fulgt av formelt vedtak av et "Charter om økonomiske rettigheter og statsforpliktelser". (1)

Selv om disse dokumentene etterlyste et sterkt handlingsprogram, har likevel de fire åra som er gått siden den gang, ført til lite annet enn stadig flere konferanser og endeløse stridigheter om hvordan FN-resolusjonene skal settes ut i livet. Grunnen til det er enkel nok. Hvert av hovedtemaene på dagsordenen – reduksjon av barrierene mot import av industriprodukter fra de underutviklede landene, stabilisering av inntektene fra råvareeksporten, større kontroll for mottakerne over teknologioverføring, og gjeldsreduksjon (inkludert gjeldssletting når det trengs) – gjør i siste instans inngrep i profittene som tilfaller de framskredne kapitalistiske nasjonene. Derfor er det ikke overraskende at de imperialistiske sentrene, som var tvunget til å delta i forhandlinger, har spilt et sabotasjespill som tar en av to former: 1) enten nekter de åpenlyst å sette de foreslåtte reformene ut i livet, eller 2) de setter fram motforslag som enten er bare skuebrød eller er utformet for å dekke deres egne behov, som å oppnå en sikrere strøm av råvarer fra Den tredje verden.

Det ser ikke ut til at disse vanskene for alvor har tatt motet fra periferiens ledere. For dem er og blir håpet om en ny økonomisk verdensorden den herskende ideologien og brennpunktet for deres kollektive anstrengelser på den internasjonale scenen. Og her er det viktig å erkjenne at visjonens standhaftighet i lys av de magre resultatene som er oppnådd, i seg selv er en gjenspeiling av det imperialistiske uføret de nødvendigvis er fanget i. Denne innesperringen kommer både ideologisk og faktisk av i hvor stor utstrekning deres økonomiske overlevelse, for ikke å snakke om framgang, avhenger av metropolenes velstand. Eller for å si det mer konkret: den avhenger av hvor mye metropolene vil kjøpe av deres eksport. Denne avgjørende avhengigheten av ytre etterspørsel gjelder til og med for de tredje verden-land som har satt ut i livet de dristigste reformtiltakene innenriks, inkludert utstrakt statlig innblanding i investeringsvedtak. Det sier seg selv at i mangel av en strategi som tar sikte på å sprenge den tradisjonelle støpeformen kapitalismens lange historie har tvunget dem inn i, forblir periferinasjonene viljeløse tannhjul i den imperialistiske maskinen. Og uansett hvor klar de er over de begrensninger de imperialistiske båndene setter, må de nøye seg med å kjøpslå om innrømmelser, hvor dystre utsiktene til å lykkes enn måtte være.

De som har tro på at en ny økonomisk verdensorden lar seg gjennomføre og ville være effektiv, avviser naturligvis dette synet. De er overbevist om at bare noen ytre hindringer for økonomisk vekst blir fjernet, vil det i det minste åpne døra for utvikling av selvbergede, uavhengige kapitalistiske økonomier som ligner på dem i de framskredne kapitalistiske nasjonene. Kjernen i dette synet er enten åpent uttrykt eller stilltiende det teoretiske perspektivet at det finnes klare, universelle lover for kapitalistisk utvikling, som gjelder likt for ethvert land som velger den kapitalistiske veien.

Nå er det sant at det kan gi mening å abstrahere seg fram til utviklingsstadier som de framskredne kapitalistiske systemene i Vest-Europa, De forente stater og Japan har gjennomgått. Men hvis vi undersøker denne utviklinga, vil vi avsløre at de vilkåra som har vært grunnleggende for å nå fram til disse vellykte kapitalistiske økonomiene, er diametralt motsatte av vilkåra i periferilandene i dag. Og det er nettopp disse forskjellene som reiser alvorlig tvil om periferilandenes evne til å kopiere utviklingsstadiene til de utviklete, selvbergede nasjonene på noen meningsfull måte.

Fem nøkkeltrekk

Her kan vi ikke foreta noen fullstendig analyse av disse forskjellene. De som er interessert i å forfølge temaet gjør klokt i å ta for seg Samir Amins Unequal Development (Monthly Review Press, 1976) og hans artikkel "Self-Reliance and the New Economic Order" (Monthly Review, juli – august 1977). For våre nåværende formål vil vi bare notere noen av de nøkkeltrekkene ved de utviklete kapitalistiske nasjonene som er mest relevante for å synliggjøre kontrasten mellom kjerne og periferi.

1) I de landene hvor den oppsto, hadde den industrielle revolusjonen en jordbruksrevolusjon til forløper. Den tradisjonelt lave og upålitelige tilgangen på mat og råvarer hadde i mange århundrer satt grenser for mulighetene til økonomisk vekst. Det var først etter at utstrakte og temmelig raske framganger i landbruksmetoder økte matoverskuddet som ble produsert i Vest-Europa, at trusselen om periodisk hungersnød ble overvunnet. Med det ble en veisperring mot økonomisk framgang fjernet og forholdene ble lagt til rette for et ekspanderende marked både for forbruksvarer og kapitalvarer (til å begynne med først og fremst for landbruket). (2)

2) Det var typisk for spredningen av den industrielle revolusjonen at den innebar en omfattende "låning" av teknologi. Men de vellykte lånerne var de som gjorde det hovedsakelig på sine egne vilkår, og dermed forårsaket et stort hjemlig forråd av fagfolk og teknikere, og aktivt deltok i de hjemlige teknologiske framskrittene.

3) Kontinuerlig revolusjon i produktivkreftene gjorde det mulig med en vedvarende vekst i produktivitet og en stadig større mengde merverdi, som i neste omgang satte stor fart i kapitalakkumulasjonen og veksten i hjemmemarkedene. Blant flere andre faktorer økte kravene fra den avanserte teknologien og urbaniseringen verdien av arbeidskrafta og la grunnlaget for en økning av reallønna. Det er viktig å forstå at selv om utbyttinga av den tredje verden har vært en vesentlig bestanddel i kjernelandenes velstand og at eksporthandelen har vært en avgjørende stimulans, har det uunnværlige grunnlaget for industriveksten i de vellykte kapitalistiske systemene vært evnen til å utvide hjemmemarkedene sine.

4) Det som lå under revolusjoneringa av produktivkreftene, var veksten i kapasiteten til å framstille et bredt spekter av kapitalvarer så vel som masseforbruksvarer. Utviklingen av en maskinbyggingsindustri bidro med en høy grad av fleksibilitet når det gjaldt å hanskes med raskt skiftende muligheter på indre og ytre markeder, og veksten i produksjonsutstyrsindustrien var i seg selv en viktig kilde til akselererende sysselsetting og dermed etterspørsel etter forbruksvarer.

5) I hvert av de utviklete kapitalistiske systemene utviklet det seg en integrert og sterk nasjonalstat, en stat som først og fremst var innstilt på å støtte industrikapitalismen og dens forbundsfeller innen finans og handel. Staten støttet aktivt, og hjalp til med, å mobilisere de interne ressursene for kapitalakkumulasjon. Og like viktig: dens utenrikspolitikk var et redskap for å skape det kapitalistiske verdenssystemet, som ble delt mellom på den ene sida en liten gruppe av framskredne kapitalistiske land, og på den andre sida, et stort antall periferiland som er underlagt metropolene og tjener deres behov.

La oss nå sammenligne denne beskrivelsen med dagens tilstand i periferilandene. Der har stort sett jordbruksrevolusjonen ennå ikke funnet sted. Selv om det er nådd høy produktivitet for noen eksportavlinger, er og blir utbyttet av de fleste matvareavlinger utrolig lavt. Som et resultat av dette forblir den interne etterspørselen etter flere forbruksvarer forholdsvis liten: Lav produktivitet i jordbruket holder et lokk på bøndenes evne til å kjøpe industrivarer, og det lille og upålitelige overskuddet av matvarer fører til at reallønna holdes nede. Jordbruksreformer, selv de som innebærer en ærlig omfordeling av jorda, har ikke lykkes i å fjerne de viktigste hindringene for vekst i jordbruket. Årsaken er at det å skape en ny klasse av små jordeiere i seg selv gjør lite eller ingenting for å mildne de større jordeiernes, kjøpmennenes og pengeutlånernes undertrykking av bondebefolkninga.

Eksport til metropolene

Det som i virkeligheten særpreger periferiens historie til denne dag, er at vekstmotoren har vært dens eksport til metropolene. Som en konsekvens blir ressurser fordelt og infrastruktur bygget først og fremst som svar på den etterspørselen som kommer fra de framskredne kapitalistiske landene, og bare i annen rekke som svar på den som hjemmemarkedene skaper. Denne typen økonomisk vekst øker en viss type intern etterspørsel, men det er stort sett etterspørselen etter luksusvarer til middel- og overklassen. Det tilbakestående jordbruket, det nedpressete lønnsnivået og den vedvarende arbeidsløsheten forkrøpler veksten av markeder for masseforbruksvarer.

Potensialet for selvberget industrialisering

På bakgrunn av dette er potensialet for selvberget industrialisering nødvendigvis begrenset. Dette er blitt tydelig demonstrert av erfaringene til de underutviklete landene som har tatt innledende skritt med sikte på å oppnå større uavhengighet og sjølberging. Disse forsøkene har tatt den formen som er blitt kjent som "importerstatning", det vil si etablering av hjemlig produksjonskapasitet for å erstatte importerte forbruksvarer. Begrensningene i denne strategien ble raskt åpenbare, delvis fordi den gjorde lite for å utvide de snevre hjemmemarkedene. Hva viktigere er, avhengigheten av import og den derav følgende belastningen på betalingsbalansen ble ikke særlig mindre: mellomkomponenter, kapitalutstyr og i noen tilfeller råmaterialer måtte skaffes fra utlandet. I det siste har utilstrekkeligheten i denne strategien, sammen med fortsatte vansker knyttet til tradisjonell eksport, ført til et alternativt program for utvikling: Konsentrasjon om å skape industrier som er innrettet mot eksport. Og her slutter vi sirkelen, for det er nettopp barrierene mot salget av slike produkter i de utviklete landene som har gitt økt styrke til kampanjen for en ny internasjonal økonomisk orden.

Finanser og teknologi fra Vesten

Enda en faktor som har spesiell betydning for å kullkaste periferiens forskjellige forsøk på industrialisering, er at framgang stadig i så stor utstrekning avhenger av import av finanser og teknologi fra Vesten. I større eller mindre grad har tredje verden-nasjonene mislykkes i å skape en befolkning av fagarbeidere og teknikere av det slaget som satte de utviklete landene i stand til å bli herrer over sin egen industrielle revolusjon. (3) Tredje verden-nasjonene har heller ikke vært i stand til å skape en hjemlig kapitalvaresektor av et slag som kunne komplementere masseforbruksvareindustrier. I de få tilfellene hvor det har vært gjort framskritt i maskinbygging, har det vært begrenset til å lette framstillingen av uviktige luksusvarer og militærutstyr.

Klasseallianse

Endelig har periferilandene – i motsetning til metropolene – ikke lykkes i å utvikle stater som er målbevisst innrettet på å utvikle og støtte en uavhengig hjemlig kapitalisme. Generelt består den herskende makta i disse landene av klasseallianser hvor grupper som er knyttet til utenlandsk investeringsvirksomhet, er tungt representert. Men selv når innflytelsen fra disse er fraværende i toppen, har de underliggende avhengighetsforholdene en tendens til å bekrefte seg sjøl. For så lenge de vesentlige trekkene ved den tradisjonelle økonomiske strukturen fortsatt hersker og de kreftene som produserer ustabilitet vedvarer, er mulighetene for grunnleggende endringer strengt begrenset. Hver eneste av de tilbakevendende krisene som er iboende i den eksportorienterte økonomien – et kritisk problem med betalingsbalansen, en avlingssvikt, manglende evne til å dekke utestående utenlandsgjeld – bringer selv den mest uavhengighetsstrevende og viljefast reforminnstilte herskergruppe tilbake i avhengighetsfolden, for å søke hjelp gjennom flere utenlandske investeringer eller nye lånekilder utenlands.

Hvis man undersøker den foreslåtte nye økonomiske verdensorden i lys av disse betraktningene, er det klart at de reformene den innebærer går utenom hovedproblemene. Dette er synlig på hvert av de fire vurderte nøkkelområdene.

1. Jordbruket

De foreslåtte endringene dreier seg først og fremst om å stabilisere, og om mulig, øke inntektene fra jordbruks- (og mineral)eksport. Store svingninger i inntekt og vanskelige handelsbetingelser skaper selvfølgelig alvorlige problemer for periferien. Men det er viktig å innse at disse forslagene ikke har noe å gjøre med de mer grunnleggende begrensningene på jordbruksområdet, som skyldes tilbakeliggende produktivitet i matvareavlingene og innenlandske sosiale hindringer for å utvide tilgangen på fødevarer.

2. Industrieksport

Her ligger hovedvekten på å fjerne handelsbarrierer og oppnå spesielt gunstige muligheter til å trenge inn på markedene i industrilandene. Men slike innrømmelser ville ikke sette ut av spill de normale konkurransekreftene som virker i disse landene. For å utkonkurrere produktene fra metropolenes industri, må fabrikantene i periferien forlange betydelig lavere priser, en fordel som bare kan opprettholdes ved å holde lønningene nede, og slik blokkere utviklinga av hjemmemarkeder for masseforbruksvarer.

3. Teknologioverføring

De reformene som er foreslått under denne overskriften, handler om å forbedre betingelsene for å få tilgang til teknologi fra multinasjonale selskaper. Selv om slike reformer, dersom de ble oppnådd, kan lette noen av byrdene med betalingsbalansen, angriper de ikke det sentrale spørsmålet om å utvikle en uavhengig teknologisk basis og en hjemlig kapasitet for forskning og utvikling for den teknologigenerasjonen som er tilpasset deres spesielle behov. Når det kommer til stykket, vil de foreslåtte reformene fortsatt holde de underutviklete landene i trelldom under de multinasjonale selskapene og den framskredne kapitalismens teknologi.

4. Gjeldsreform

Dette dreier seg om sårt trengt hjelp mot den økende utenlandsgjeldens kvelertak. Men de ulike formene for hjelp som har vært på tale, inkludert gjeldsslette, handler bare om overflatefenomener og ikke om de vilkåra som skaper mer eller mindre permanent gjeldsslaveri. Gjeldsproblemet oppsto lenge før økningen i oljeprisene; det er en utgammel byrde som sammenfatter hele avhengighetsmønsteret. Tilbakevendende underskudd på betalingsbalansen skriver seg ikke bare fra eksportinntektenes ustabilitet, men viktigere fra den evige og stadig økende flommen av kapital til firmaer i metropolene som betaling for frakt, forsikring, banktjenester, avgifter på patenter og varemerker, styrehonorarer, dividender og renter. Hvor viktig lettelser i gjelda enn er i den aktuelle situasjonen, kan det bare tjene til midlertidig lindring så lenge de vilkåra som skaper behovet for gjeld vedvarer.

De framskredne kapitalistiske landa

Så langt har vi diskutert den nye økonomiske verdensorden fra den tredje verdens side. Men hva med de framskredne kapitalistiske landene?

Det er tenkelig at metropolene teoretisk sett kan være tilbøyelige til å gjøre noen innrømmelser, særlig slike som ville gi dem visse fordeler i det lange løp, som å sikre mer pålitelige råvarekilder, beskytte deres multinasjonale firmaer fra nasjonalisering og konfiskering, og bygge opp juniorpartnere som er forberedt på å hjelpe til med å bevare kapitalismen i den tredje verden. Men disse mulige langsiktige fordelene oppveies av virkelige og tvingende begrensninger på kort sikt. Imperialistmaktene har gått inn i et nytt stadium av stagnasjon. (4) Det internasjonale pengesystemet skjelver. Verdenshandelen går langsommere. Handels- og valutakonkurransen blant de ledende maktene er blitt mer intens. Hvert eneste av de industrialiserte landene står overfor interne problemer som skriver seg fra varig arbeidsløshet og svake industri- og finanssektorer. Dette er knapt slike vilkår som gjør imperialistmaktene tilbøyelige til å vurdere reformer som bærer i seg løfter om å skjerpe deres indre motsigelser. (5)

Den største myten som gjennomsyrer argumentene for en ny økonomisk verdensorden, er at det er mulig å oppnå en ny inntektsfordeling mellom de rike og fattige land i det kapitalistiske verdenssystemet med diplomatiske forhandlinger. Det mer realistiske spørsmålet som trenger et svar, er helt annerledes: Er sjølberget utvikling i den tredje verden overhodet mulig så lenge disse landene er vevet inn i det imperialistiske nettverket og de grunnleggende avhengighetsforholda består? I bunn og grunn hviler spørsmålet på valget mellom reform under imperialismen og utbrudd fra imperialismen. De endringene som den nye økonomiske verdensorden går inn for, vil, om de ved et mirakel skulle bli vedtatt, ikke overvinne utarmingen av massene, det tilbakeliggende jordbruket, forkvaklete industristrukturer og økonomiske strukturer i metropolenes tjeneste, analfabetisme, utilstrekkelige utdannings- og helsetjenester, og alle de andre sykdommene som rir disse samfunnene. Slike problemer kan bare finne sin løsning ut fra endringer i de hjemlige klassekreftene som fører til en revolusjonær endring av sosiale prioriteringer slik at massenes interesser blir løftet opp i første rekke.

General, din tank er en sterk vogn.
Den bryter ned en skog og knuser hundre mennesker.
Men den har en feil:
Den trenger en sjåfør.

Bertolt Brecht (til norsk ved Georg Johannesen)

---

Noter

1. En verdifull oppsummering og analyse finnes hos Orlanda Letelier og Michel Mofitt: The New International Economic Order, del 1, Washington DC, Transnational Institute, 1977. [Tilbake]

2. Se Paul Bairoch: "Agricultural and Industrial Revolution, 1700-1914", i Carlo M Cipolla (red): The Industrial Revolution, London, Fontana/Collins, 1973. [Tilbake]

3. Noen av landa i den tredje verden, som India og Kina, har en lang, flott historie med håndverk. Mye av dette (men ikke alt) ble ødelagt i imperialismens mest ekspansive periode, da de ble oversvømmet av billige produkter fra industrialismens senter. Det har vist seg å være umulig å starte på nytt uten å fjerne seg fra den imperialistiske strukturen. [Tilbake]

4. Se Paul M Sweezy: "The present Stage of the Global Crisis of Capitalism", Monthly Review april 1978. [Tilbake]

5. Interessant og illustrerende for å forstå holdningene deres er den uroen i de store stålfabrikkene her (USA) og i utlandet, da den relativt lille ståleksporten kom i gang fra enkelte land i den tredje verden. Like bemerkelsesverdig er avtalen mellom USA og Mexico, der USA reduserte tollen på frukt, grønnsaker og håndverksprodukter – en gruppe produkter som i 1976 sto for 63 millioner dollar av Mexicos eksport til USA. Som takk for denne gavmildheten insisterte USA på, og fikk, innrømmelser fra Mexico på eksport av tørrmelk og annen melk, smult, fruktcocktail på boks, elektriske motorer og andre produkter! (Se Clyde H. Farnsworth: "Mexico Makes Reverse Concessions in U.S. Trade Pact", New York Times 3. desember 1977.) [Tilbake]

 

I de siste årene har den britiske historikeren Anthony Beevor preget det internasjonale bokmarkedet om andre verdenskrig. Flere av arbeidene hans finnes på norsk, i tillegg til flere ikke-oversatte arbeider, som til sammen har solgt i millionopplag. "Svært kortfattet kan man si at en fellesnevner i forfatterskapet er å kaste lys over kommunismens bestialiteter, enten den strekker sine fangarmer inn i Stalingrads forsteder, i Berlins ruiner, ved Ebro-fronten i Spania eller i Paris gater i 1944," skriver Lars Borgersrud i denne artikkelen.

Lars Borgersrud er historiker

---

Anmelderne, som attesterer Beevor for å være kildenær, kritisk og etterrettelig, gir ham stor oppmerksomhet. Det er lett å forstå; bøkene er spennende og godt skrevet. Han skriver direkte og gir kunnskap i en lettfattelig form. Bøkene hans handler om viktige ting. De unngår å bli preget av forskernes ofte sære interesse for å dra helt spesielle spørsmål ut i det små. Beevor tegner med sterke farger, og viker ikke tilbake for dramatiske og gruoppvekkende effekter. Her finnes riktignok lite nye forskingsresultater eller nye problemstillinger. Han er formidler og popularisator, med strålende omtaler fra Klassekampen til Aftenposten.

Hvem er så Anthony Beevor? Han er født i 1946, utdannet ved Winchester og militærakademiet Sandhurst. Han kombinerer en rolle som offiser og historiker som har lange tradisjoner i Storbritannia. Etter publisering av nokså tradisjonelle arbeider om britisk militærhistorie, har han profilert seg med kontroversielle bøker om andre verdenskrig. Svært kortfattet kan man si at en fellesnevner i forfatterskapet er å kaste lys over kommunismens bestialiteter, enten den strekker sine fangarmer inn i Stalingrads forsteder, i Berlins ruiner, ved Ebro-fronten i Spania eller i Paris gater i 1944. Som brite har Beevor selvfølgelig også et kritisk blikk på den tyske nazismen og Wehrmacht, som han formidler viktig kunnskap om. Men med hans offisersbakgrunn er hans blikk først og fremst den militære profesjonens, ikke den kritiske intellektuelles. Anvendt på tyskernes krig blir det de rasjonelle tyske generalenes kritikk av den gale Hitler.

Fordi han i Sovjet, med ytterst få unntak, ikke finner noen egentlig militærprofesjon etter utrenskningene i 1937-38, og i alle fall ikke finner noen kontinuitet til det gamle russiske offisersmiljøet, retter hans kritikk seg mot Den røde hær i sin alminnelighet. Kritikken går over hele skalaen, som at seirene på østfronten skyldes terror mot egne soldater, at sovjetsoldatene begikk grenseløse masseovergrep mot fremmede folk – av og til også eget – med plyndringer og drap, til at sovjetiske militære ledere begikk de mest urimelige fagmilitære feilgrep på grunn av Stalins psykologi, på grunn av sin kommunistiske overbevisning eller rett og slett på grunn av mangel på elementære kunnskaper. Hans bilde av den sovjetiske militære leder er at han var primitiv, usivilisert, forfyllet og uvitende. Hans soldatbilde er mer sammensatt. Vi finner av og til en ærlig, skikkelig person, men nesten aldri en ærlig kommunist. Mest utrert er kanskje hans tese om at Den røde hær forvandlet seg til et regulært røverpakk så snart de krysset inn i Tyskland, og hans tese – servert som sannhet i flere bøker – om at praktisk talt alle tyske kvinner i tilgjengelig alder og helse ble voldtatt, og at svært mange vanlige soldater var voldtektsmenn, med Stalins velvilje, selvfølgelig.

Det kontroversielle ved Beevors synspunkter ligger ikke i påstanden om at det foregikk overgrep på østfronten også fra Den røde hær, som i all krig, men i det voldsomme omfanget han hevder at det hadde. Metodologisk kan det også innvendes at han bruker en helt annen mal i sin skildring av Den røde hær enn på andre lands hærer. Han reflekterer ikke over om det foregikk liknende overgrep fra vestallierte militære. Det er kanskje ikke tilfeldig at slikt ikke er fokusert i vestlig militærhistorie.

Beevors tiltro til sannhetsgehalten i tyske militære kilder og litteratur er stor, mens han er konsekvent i sin skepsis til sannhetsgehalten i de sovjetiske. På disse områdene representerer ikke Beevor noe brudd med den rikholdige militære kaldkrigslitteraturen om andre verdenskrig i sitt hjemland, men snarere en fortsettelse av den.

Det er noe underlig ved Beevors forfatterskap: Siden 1998 har han utgitt de fire store bøkene Stalingrad (1998), Berlin 1945 (2002), The Mystery of Olga Chekhova (2004), redigert A Writer at War: Vasily Grossman with the Red Army 1941-1945 (2005), og bidratt i flere andre, som i The British Army, Manpower and Society into the Twenty-First Century (red. Hew Strachan, 2003). Alle hevder å basere seg på grundige arkivstudier, omfattende tekstanalyser og innsamling av intervjumateriale. Det betyr et verk på hundrevis av sider praktisk talt hvert år. For de som har vært igjennom liknende arbeid og besøkt de samme arkivene, framstår dette som på grensen av det fysisk mulige. Det tar mange år å skrive et godt historisk fundert forskningsarbeid. De fleste historikere klarer det ikke mer enn en gang i livet, de dyktigste høyst to-tre ganger. Men Beevor utgir altså slike bøker på samlebånd. Man må lure på hvordan han får det til. Har han en usynlig stab av hjelpere? Selv presenterer han seg som en vanlig solohistoriker. Ingen av våre hjemlige anmeldere har grepet fatt i dette i sine rosende omtaler. Kan forklaringen på hans produktivitet være at han i virkeligheten tar en mengde innersvinger og slett ikke tar seg tid til alle de grundige kildeundersøkelsene han hevder å gjøre? Bare en inngående kildekritikk, ikke minst fra russiske historikere, kan bringe klarhet i det.

Uansett hvordan dette forholder seg, har Beevor truffet et intellektuelt behov hos den vesteuropeiske leseren, akkurat som Dan Brown. Men i motsetning til Browns prosjekt med å konstruere en alternativ kristen mystikk for post-New-Age-ere, er Beevors prosjekt neppe intellektuelt særlig ambisiøst, annet enn å framstå som den ledende britiske og internasjonale publisist innen feltet. Og det har han lyktes med.

Boka Stalingrad

Når dette er sagt, skal vi se nærmere på Beevors hovedverk til nå, Stalingrad. Man skal ikke lese mange sidene før man blir slått av en grunnleggende teknikk hos forfatteren. Istedenfor å presentere de historiske aktørene på sovjetisk side gjennom deres funksjon, presenterer Beevor dem systematisk med personlige, lattervekkende eller usympatiske trekk. Om den sovjetiske ambassadøren i Berlin i 1941 leser vi, med henvisning til en bok av sine hjemlige kolleger, at han "har et lite nebb av en nese og noen sorte hårstrå klistret over hodet". "Han var kjent som bøddelen fra Baku", med torturkammer i ambassadekjelleren, "som et dyr i bur". Beevor vet til og med hva dyret tenkte (norsk utgave, side 18). Hvor relevant dette er i forbindelse med meldingene om det tyske angrepet i 1941, kan vi nok være skeptiske til. Men med liknende teknikker beskrives Stalin, "som var mest berømt for sine hensynsløse knep", da han mottok meldingene ut fra sine "tvangspregede feilberegninger" og "hvis bøllete vesen også omfattet et sterkt innslag av feighet" (side 20), eller, hvis "mangel på omtanke for den sultende befolkning var like kynisk som Hitlers" (side 45). Vi leser om hans "uhyggelige instinkt" (side 46) osv. side opp og ned.

Selvfølgelig kan personkarakteristikk av og til være nødvendig som ledd i historisk forklaring også av enkeltforhold som er politiske og samfunnsmessige. Men uansett om de er treffende eller ikke – og etter mitt syn forteller Beevors vell av personkarakteristika mer om ham selv enn om de personene han forsøker å forklare – er det nødvendigvis unntak. Politiske og militære forhold og aktører krever en samfunnsmessig tilnærming for at de skal bli begripelige for oss. Men Beevor søker så ofte til det private når han møter problemer, at det framstår som en forklaringsmodell. Noen av hans poenger blir da også så tullete at de blir vanskelige å forstå. Når Beevor for eksempel beskriver kunngjøringen fra Stalin om at han ikke ville forlate Moskva under angrepet på byen høsten 1941, så forsøker han å formidle noe ved situasjonen ved å gjøre et poeng av utseendet til den som kunngjorde nyheten "med sitt uttrykksløse Buddha-ansikt, med tykke hornbriller som hvilte på den lille oppstoppernesen" (side 46), men ikke med den størst velvilje forstår vi hva.

Slik beskrives ikke bare de mange sovjetiske aktørene, men også enkelte tyske. Men også når det gjelder dem, er problemet nokså innlysende at politiske og militære beslutninger ikke kan forklares slik. Tvert imot, de fleste beskrivelsene er mytepregete og intetsigende for temaet. I tillegg kan man se av henvisningene eller mangelen på slike at Beevor sjelden kan ha grunnlag for dem. Han kjenner ikke disse menneskene og kan heller ikke kjenne dem, annet enn gjennom tilfeldige bemerkninger i litteraturen. Trolig er det noe han har pønsket ut som del av en teknikk, kanskje for å sprite opp persongalleriet, og for å føre inn ondskapen og dumskapen som drivende krefter.

Et annet gjennomgående trekk er Beevors omgang med årsaksforklaringer. Helt konsekvent gjennomført er at alle nederlag og feildisponeringer på sovjetisk side direkte tilbakeføres til Stalins beslutninger eller mangel på slike, Stalins personlighetstrekk eller mangel på slike, mens framgang forklares ut fra inngripen av de få sovjetiske generalene som faller i nåde for Beevors blikk – eller tyske feilvurderinger. Disse igjen forklares like konsekvent ut fra Hitlers tro på sin ufeilbarlighet. Her kan det gis en mengde eksempler som jeg ikke skal trette leserne med.

Det er overraskende å finne slike teknikker hos Beevor. I bunn og grunn er det ikke annerledes enn klassisk, borgerlig historieskriving, hvor all fokus legges på de store menns vilje og personlighet, mens de komplekse drivkreftene i historien forsvinner ("Cesar erobret gallerne. Hadde han ikke engang med seg en kokk?". "Djengis Kahn var så blodtørstig at han ville erobre verden".) Blant britiske militærhistorikere finnes nemlig også en annen tradisjon, representert ved Beevors lærer ved Sandhurst, John Keegan, og dennes inspirator og forgjenger, Liddel Hart, hvor ressurser, militærstrategiske og taktiske motsigelser, økonomiske og politiske forhold tillegges langt større vekt. Liddel Harts klassiker Andre verdenskrig legger langt større vekt på rasjonaliteten i Hitler beslutninger og kontinuiteten i russisk forsvarsstrategi fra Napoleonskrigenes tid.

Keegan og Hart skrev sine bøker uten tilgang på sovjetiske kilder. Annerledes med Beevor. Nå er et vell av sovjetiske kildebestander tilgjengelig, og det kan se ut som at han har utnyttet slike. Likevel er inntrykket at de store grepene og forklaringsmodellene er hentet fra et nokså lite antall vestlige historikere og ikke minst tysk memoarlitteratur. I tillegg til disse er det særlig en sovjetisk forfatter som preger hans noteapparat, krigskorrespondenten og forfatteren Vasili Grossmann. Fordi det tilsynelatende gir Beevor et preg av å også målbære den sovjetiske versjonen av krigen, skal vi se litt nøyere på hvordan han bruker Grossmann.

Grossmann

Hvem var så Vasili Grossmann? Grossmann (1905-64) var forfatter med jødisk bakgrunn fra Berdisjev i Ukraina. På grunn av sine arbeider på 1930-tallet ble han i krigens første år knyttet til Den røde hærs avis Krasnaja Zvezda (Røde stjerne). Under sin redaktør David Ortenberg, og med kolleger som Ilja Ehrenburg, Pavel Trojanovskij og Konstantin Simonov, ble denne avisa en av de viktigste informasjonsorganer fra østfronten, ikke bare for soldatene og sovjetborgerne, men også for vestlige korrespondenter. Sammen med Ehrenburg ble Grossmann en særlig elsket krigskorrespondent, fordi han – kanskje også i motsetning til Ehrenburg – ikke bare skrev om de store hendingene, men vinklet dem ut fra sovjetsoldatens nære liv og problemer, savn og slit. Han var til stede på alle viktige frontavsnitt, fra kampene foran Moskva i 1941, den mislykkede sovjetiske motoffensiven i 1942, han oppholdt seg fire måneder blant de innbitte forsvarerne i Stalingrad i 1942/43, var vitne til historiens største stridsvognslag ved Kursk sommeren 1943 på nært hold og fulgte med Den røde hær under den store vestoffensiven i 1944 og 1945. Grossmann var den første som brakte sannheten fra utryddelsesleirene i Polen til verdensopinionen. Hans rapport fra Treblinka ble brukt som bevismateriale under Nürnberg-prosessene. Etter krigen skrev han flere bøker med stadig sterkere innslag av kritikk av sovjetstyret. Bare to er utgitt på engelsk, Forever Flowing (1972) og hans mesterverk, romanen Life and Fate (1980). Life and Fate er aldri utgitt i Russland, åpenbart på grunn av hans inngående analyse av degenerering og byråkratisering. Det er ingen antikommunistisk eller antisovjetisk bok. Grossmann skriver med all den kunnskap om sovjetsamfunnet fra topp til bunn som et intellektuelt liv på innsida av systemet ga ham. Hans blikk er reformatørens på innsida av samfunnet, ikke dissidentens utenfor som den kristne, mystiske og nasjonalistiske Solsjenitsyn.

Life and Fate er kanskje det mest dyptpløyende skjønnlitterære arbeidet som er skrevet om andre verdenskrig. Det hører til i verdenslitteraturen. I sin klassiske, monumentale form og voldsomme bredde har det mye til felles med Leo Tolstojs Krig og fred, men i motsetning til hos Tolstoj er nøkkelhendingene til Grossmann nært knyttet til det han selv personlig opplevde. Jeg kjenner ingen skjønnlitterær forfatter som har skrevet så realistisk om moderne krig. Det er synd at han er så lite lest i Norge, ikke minst blant radikalere. Her vil de finne en annen inngang til kritikk av sovjetkommunismen enn de mange utvendige og overflatiske vestlige, som ofte har en skjult agenda.

Jeg har dessverre ikke plass her til å gå nærmere inn på Grossmanns omfattende og spennende forfatterskap, men skal begrense meg til berøringspunktene med Beevor.

A Writer at War

Poenget her er at Beevors Stalingrad er nært knyttet til Grossmann. Under arbeidet med boka kom han eller kanskje den mest sentrale av hans assistenter, Luba Vinogradova, over Grossmanns notater fra andre verdenskrig, som er arkivert i Moskva. Det viste seg at notatene var svært verdifulle fordi de ga en fortettet informasjon om krigsbegivenhetene som kunne leses sammenhengende, ja, så verdifulle at Beevor så muligheten for å utgi nok en bok. Det ble til A Writer at War. Vasily Grossman with the Red Army 1941-1945, som kom i 2005. Det fortjener Beevor i og for seg ros for, for ellers ville vi neppe fått tilgang til disse notatene.

Men under lesing av A Writer at War med sideblikk på Stalingrad, er det slående at det her foreligger nesten en oppskrift for Stalingrad. Grossmanns notater er skrevet med journalistens blikk for soldaten der og da, i øyeblikket og i situasjonen. Han griper fatt i følelsene til høy og lav, stridsvogngeneralen såvel som snikskytteren, sykepleieren såvel som liaison-offiseren, den sibirske infanteristen såvel som den moskovittiske, politiske kommissæren. Når han intervjuer høy og lav, er det ikke bare mennesket og soldaten han interesserer seg for, men sovjetmennesket og sovjetsoldaten. Han deler ut personkarakteristikker, men avdempede og slik at de gir mening i hans sammenheng. I Krasnaja Zvedza ble notatene omformet til journalistiske blinkskudd.

Det er disse virkelige menneskene Grossmann senere brukte i persongalleriet i Life and Fate, hvor de er vevd sammen med en inngående analyse av sovjetsamfunnet. Mye tyder på nettopp disse notatene som har gitt Beevor mange av hans poenger, men løsrevet fra Grossmanns helhet. At dette ikke bare er påstander, men i all fall et stykke på vei realiteter, gir Beevor selv ufrivillige beviser på i komposisjonen av A Writer at War. Boken er nemlig bygget opp av Beevor på en ganske spektakulær måte. Etter en innføring har han ordnet kapitler og underkapitler sammen med egne tekster, etterfulgt av korte eller noen lengre sitater fra Grossmanns notater. Notatene er dessuten stykket opp med kommentarer av Beevor hvor han forteller leseren hva Grossmann egentlig mener. Det er gjort slik at Grossmanns tekst tilsynelatende bekrefter Beevors poenger.

Her skal vi se på noen eksempler. I en kommentar til retretten i 1941 i retning av Kiev skriver Beevor at "Grossmann oppdaget at Den røde hærs stabsoffiserer ikke tok faren alvorlig. I Kreml nektet Stalin å innse realitetene i truslene" (side 22). Hva skriver så Grossmann, som Beevor tolker slik? Sitatet viser til følgende formulering av Grossmann: "Alvorlige saker ble diskutert, ikke et unødvendig ord ble sagt … Ponomarenko – sier til en militær avdelingssjef: "Du må ikke skjelle ut et medlem av sentralkomiteen." Generalen ble redd: "Jeg forbannet ham ikke. Jeg var forbannet over hele situasjonen." Med andre ord noe helt annet.

Under motoffensiven i 1942, som Beevor gir Stalin skylden for mot Sjukovs råd, skriver Beevor at Grossmann noterte opplysninger om liknende feilvurderinger fra første verdenskrig, som kunne blitt farlige for ham, underforstått fra NKVD eller Stalins side (side 93). Men ser vi på Grossmanns ord, så handler de bare om betraktninger om nyttesløse, taktiske seire, som kunne føre til nye tilbaketog.

Når Grossmann forteller om materiellmangel og improvisasjon blant flyverne, som i en hvilestund over et glass vodka kom med sine hjertesukk til ham, skriver Beevor at "den eneste måten å få erstatninger på var å bestikke en kvartermester med vodka", som om det fantes materiell likevel og at mangelen som gikk ut over soldatene skyldes en slags sammensvergelse (side 94). Når Grossmann samme sted skriver om en pilot som ammunisjonløs fløy sitt eget fly inn i et tysk, skriver Beevor som om Grossmann mente at det var helt vanlig i første del av krigen at de sovjetiske pilotene brukte sine jagerfly til å ramme tyske jagere, i stedet for å skyte på dem.

Et annet sted skriver Grossmann om en løytnant som begikk selvmord fordi han ikke ville leve som krøpling (side 233). Beevor henger på en lang forklaring om at sovjetsoldatene var mye mer redd for å bli krøplinger enn for å bli drept. "Den grusomme sannheten om deres skjebne kom ikke for en dag før etter krigen, da krøplede soldater ble behandlet med utrolig ubarmhjertighet av sovjetmyndighetene. De som hadde mistet sine lemmer ble kalt samovarer. Etter krigen ble de samlet sammen og sendt til byer i Arktis slik at den sovjetiske hovedstaden ikke skulle bli full av veteraner uten lemmer." Selv om jeg ikke vet noe om dette, høres det for utrolig ut til å være sant. Men uansett hvor vanvittig ubarmhjertig Stalin kan ha vært, så finnes det ikke belegg i Grossmanns tekst om at sovjetsoldatene heller ville dø enn å bli såret.

I et notat om Kursk-slaget noterte Grossmann at mange avdelingssjefer ikke tok nok hensyn til sine soldaters mat og daglige tilværelse, at de ikke snakket med dem etter kamp, og ikke stilte spørsmål til dem. "Det er ofte fordi de er så unge", noen ganger til og med yngre enn sine soldater, forklarer han (side 237). Beevor utlegger hans ord slik: "Grossmann finner nok en gang at … avdelingene i Den røde hær led av (offiserenes) manglende evne til å tenke ting igjennom". Mens Grossmann altså reflekterte over en bestemt gruppe i en bestemt situasjon, vrir Beevor det til en generell vurdering av hele Den røde hær.

Grossmanns notat etter frigjøringen av hans hjemby Berdisjev i Ukraina omhandler hvordan jødene der var blitt myrdet av tyskerne, inkludert hans egen mor (side 256). Beevors kommentar er at en artikkel som Grossmann skrev i denne forbindelsen var blitt sensurert av myndighetene for å redusere inntrykket av jødene som ofre og for å kamuflere hvor mange ukrainere som hadde deltatt i grusomhetene. Hvordan Beevor vet det, opplyser han ikke noe om. Kanskje han har det fra andre kilder? Vi får ikke vite. Men Grossmanns interessante opplysning om at hans egen bror hadde overlevd fordi han hadde sluttet seg til partisanene, kommenterte Beevor ikke. Det er neppe tilfeldig, fordi de over 1,5 millionene partisanene stort sett ikke spiller noen rolle i Stalingrad. De var tvunget av Stalin og NKVD med trussel om likvidering til å bli partisaner.

Det er altså stadig til stede en overtolkning fra Beevors side av hva Grossmann faktisk skriver, han blir tolket som en talsmann for Beevors synspunkter. I et notat om frigjøringen av Odessa skriver Grossmann rosende om utviklingen av Den røde hærs offiserer (side 266). Beevors kommentar: "Nå ser det ut til at han har forstått at stalinismen ikke ville forandre seg." Og når Grossmann kritiserer tilfeller av overgrep i Polen og i forbindelse med at han observerte noen transportsoldater som spiste et herremåltid, bemerker at mange har sluttet å spise den militære feltmaten og erstattet den med mat de har tatt fra sivilbefolkningen, skriver Beevor at "Grossmann fant snart ut at Den røde hær endret sin oppførsel på fremmed jord (side 321). Han forsøkte fortsatt å idealisere troppene i første linje og i stedet skyldte på soldatene i bakre linjer … I virkeligheten var det stridsvogntroppene, som han så ofte idealiserte, som var de verste plyndrerne og voldtekterne."

Grossmann skriver om overgrep og voldtekter han ble vitne til med voldsom indignasjon. Men mens det for ham var brudd på reglementer og ordre, er det for Beevor nært knyttet til stalinismen og hvordan Den røde hær egentlig var. Her ser vi nok et trekk i Beevors metode. Han ikke bare overtolker Grossmann, men han polemiserer direkte mot ham i sine innskutte tekstsnutter, der han ikke synes at de er anti-stalinistiske nok. Man skal lese Grossmanns tekst nøye for å se det i selve boken.

Men i etterordet med det talende navnet "Seierens løgner", tar Beevor skrittet helt ut og polemiserer mot Grossmann. Der skriver han at anti-semitisme var uløselig knyttet til stalinismen som system, en påstand Grossmann helt sikkert ville si seg uenig i. Beevor mener at Grossmann måtte bli utsatt for Stalins mistenksomhet, fordi han hadde deltatt i Den jødiske anti-fascistiske komite. Hans syn på sammenhengen er slik: "Men Stalins anti-semitisme var ikke helt lik nazistenes. Den var mer basert på fremmedhatets mistenksomhet, enn på rasehat" (side 344). Det skal vi tro er sannsynlig om Stalin, som slett ikke var russer, men georgier. Beevor mener stalinismen og nazismen i grunn var like, og han kritiserer Grossmann for mangel på politisk dømmekraft, på tross av at hans egen jødiske bakgrunn ser ut til å ha vært en belastning for ham under Stalins siste utrenskninger i forbindelse med det såkalte lege-komplottet, rett før han døde.

Konklusjon

Verken stalinisme eller andre verdenskrig er tema her, men hvordan Beevor har konstruert sin bok Stalingrad. Såvidt jeg kan forstå ser det ut til at det er Grossmanns notater som har gjort boka mulig. Beevor kommentarer i A Writer at War viser hvordan han har gått fram, med overtolkinger, løsriving av enkeltpersoner og sammenhenger. Det betyr ikke at Stalingrad ikke står på egne bein. Men det kan forklare hvordan Beevor kunne produsere boka så raskt og framstå som en fremragende kildegransker også ut fra sovjetiske kilder og ståsted. Grossmann var trolig snarveien. Det er ikke sikkert at dette er riktig. Kanskje er det urettferdig mot Beevor. Men hvis det er det, vil vi trolig snart høre fra russiske forskere.

 

Kamper pågår for fullt i Frankrike. Studenter og arbeidere kjemper mer innbitt enn noensinne mot den sosiale raseringen som arbeidsgiverne og regjering har iverksatt – et økonomisk diktatur som har som mål å undergrave de store sosiale vinningene på 1900-tallet – for å gjeninnføre slaveritilstandene fra 1800-tallet

Dette er en hilsen holdt av André Fadda, hovedtillitsvalgt ved skipsverftet i Saint-Nazaire,
les Chantiers de l'Atlantique på Nei til EUs konferanse 24. april i år

---

Sterke krefter er i gang for å forverre forholdene i Frankrike og Europa. Dette vekker motstand og kampvilje.

Arrangørene har spesielt bedt meg snakke om situasjonen ved skipsverftet i Saint-Nazaire, les Chantiers de l'Atlantique, som nylig ble overtatt av det norske Aker-konsernet.

En kan lure på hva dette store franske industrianlegget har å gjøre med Bolkestein-direktivet (1). Svaret på dette er at ledelsen i Alstom-konsernet allerede fra 2001, i strid med fransk arbeidsrett, satte arbeidstakerne i konkurranse med hverandre. I så måte var de langt forut for dette direktivet, som de i fjor sa var trukket tilbake og som nylig er endret.

I tiden mellom 1999 og 2003 var vi 12.000-14.000 arbeidstakere ved dette verftet. 4.000 var Alstom-ansatte. De øvrige 8.000-9.000 arbeidet for underleverandører, hvorav de fleste jobbet på midlertidige kontrakter. Antall utlendinger var stigende. 700 bedrifter var på anlegget. I dag er mange borte som følge av nedbemanning og kamuflerte masseoppsigelser. Nå er vi 5.000-6.000 personer på anlegget.

Da vi var mellom 12.000 og 14.000, utgjorde den utenlandske arbeidsstokken fra 2.000 til 2.500 personer. Den gangen var det 700 underleverandørselskaper. Jo lenger ned på underleverandørstigen en går, dess verre var lønns- og arbeidsvilkårene.

Deregulering

Ved å benytte underleverandører kommer oppdragsgiveren seg unna en rekke sosiale og skattemessige forpliktelser, samt overfører eventuell risiko til underleverandørselskapene. Med risiko mener jeg arbeidsulykker, yrkesskader, arbeidsvilkår og lønninger. Bruk av underleverandører har også som mål å ødelegge vedtekter og tariffavtaler ved at arbeiderne settes opp mot hverandre som konkurrenter. Det er viktig å understreke dette, for når en snakker om arbeidsinnvandrere, så er det dette det handler om: en deregulering av sosiale garantier i Frankrike.

I 2001, fikk CGT (2) tak i et internt, strengt fortrolig notat i Alstom med den kyniske tittelen Operasjon eksotisk. I notatet oppmuntret ledelsen de franske underleverandørene til å hente inn lavtlønnsarbeidere fra andre land. Det var et nytt skritt i den kapitalistiske globaliseringen.

En skulle tro det var Bolkestein som var utnevnt til personaldirektør i Chantiers de l'Atlantique. Dette førte i praksis til at mer enn 2.000 utlendinger i 2002/2003 deltok i byggingen av blant annet det store cruiseskipet Queen Mary 2. Men den tøffe konkurransen førte til at arbeidere måtte jobbe under slaveliknende forhold.

Illegale arbeidsvilkår

CGT hadde tidligere gått ut med kritikk mot allerede eksisterende praksis i forhold til enkelte utlendinger – kroatere, italienere og portugisere – som var utsatt for slik diskriminering. Men nå slo vi spesielt ned på måten arbeidet ble organisert på og den omfattende bruken av – ikke illegal arbeidskraft – men illegale arbeidsvilkår. Vi hadde konstatert at disse arbeiderne jobbet fra 230 til 250 timer i måneden – langt mer enn det som er tillatt etter fransk arbeidslov.

Vi gikk ut med sterk kritikk av de lange arbeidsdagene og den diskrimineringen disse arbeiderne ble utsatt for i form av skjult arbeid og lønninger som er i strid med franske tariffavtaler og fransk lov.

I Les Chantiers de l'Atlantique jobber CGT i nettverk, og vi merket oss og listet opp en rekke forhold disse arbeiderne ble tilbudt: De 230 indiske arbeiderne som var sendt til verftet – og likeledes polske, rumenske og andre arbeidere – hadde ikke garderobe. De ankom i arbeidstøy klokka sju om morgenen. De spiste om bord på skipet under skitne forhold. De fikk 20 minutters pause for å innta et kaldt måltid, et eple, ett egg, brød og litt smør samt en liter appelsinsaft til deling på to.

Vi forsøkte å komme i kontakt med dem om bord på skipet gjennom kamerater som snakket engelsk, men det var uhyre vanskelig på grunn av språkbarrieren, men spesielt på grunn av arbeidernes redsel, som de alle bar preg av. De utenlandske arbeiderne, uansett nasjonalitet, hadde fått beskjed fra ledelsen om spesielt ikke å diskutere med de franske arbeiderne, ellers ville de risikere å bli sagt opp og sendt hjem. Det var derfor vanskelig, ja nesten umulig, å komme i kontakt med dem.

Konfiskerte passene

Vi bestemte derfor å følge etter dem utenfor verftet for å finne ut hvor de bodde. Og det var da vi gradvis oppdaget hvordan de levde. Enkelte nasjonaliteter, for eksempel de 230 indiske arbeiderne som var hyret inn på anlegget, mottok en lønn på 300 euro i måneden (mens lovfestet minstelønn i Frankrike er 1.000 euro). Transport- og boutgifter pluss kost ble ført som forskudd og ble trukket fra på lønnsslippene deres. Når det gjaldt sykemeldinger, ble arbeiderne tatt med direkte til en lege utpekt av bedriften, men måtte selv betale. Det som sjokkerte oss mest, var at de konfiskerte arbeidernes pass, slik det også praktiseres i landene i Den persiske golf. Det er et svært effektivt pressmiddel for å unngå at arbeidere fremsetter krav eller gjør opprør mot arbeidsvilkårene.

I 2003 kjempet indere, grekere, portugisere og rumenere for sine rettigheter, med støtte fra CGT. Først og fremst for sine menneskerettigheter: å få tilbake passene som var konfiskert av ledelsen, for skikkelige boforhold, levevilkår og arbeidsvilkår.

De kjempet for rettighetene sine som lønnstakere, for å få utbetalt utestående lønninger og for bedre arbeidskontrakter, hvis de i det hele tatt eksisterte. Arbeiderne gjenvant verdigheten gjennom kampen for sine rettigheter i et land hvor det fremdeles finnes en arbeidslov. Etter disse kampene, som ofte førte fram til seier og som alltid var populære, hadde vi håpet at vi aldri skulle oppleve slike moderne slaveritilstander igjen.

CGT fortsatte imidlertid å følge nøye med og tok daglig kontakt med de nærmere 600 underleverandørselskapene. Vi visste godt at de samme årsakene ga de samme utslagene. Slik arbeidet var organisert med underleverandør i flere sjikt og mafialedere som kunne dekke seg bak oppdragsgiverne, ville det fortsatt kunne oppstå uholdbare forhold som gjorde det nødvendig å gjøre sterk motstand.

Polakkene i 2005

Også i 2005 ble vi overrumplet, og var rede til å gå til kamp, da 13 polakker lenket seg fast i porten til Les Chantiers de l'Atlantique. Noen uker i forkant hadde CGT delt ut et flygeblad på polsk til polakker som jobbet ombord. Dette var startsskuddet. Etter 15 dager med streik, hvorav en sultestreik, takket være de 13 polakkens resolutte opptreden og deltakelse fra befolkningen i Saint Nazaire (CGT, foreninger og politiske partier) og fra CGT sentralt, vant arbeiderne – og stemningen var overveldende. I månedene som fulgte, gikk ytterligere tre andre grupper polakker til aksjon sammen med CGT for å få lønningene sine.

Denne kampen ga resultater. Det var første gang utenlandske arbeidere klarte å tvinge sine oppdragsgivere til å garantere deres sosiale rettigheter.

I midten av september (2005) vant 14 polske arbeidere i et annet foretak en brakseier (etter 3 dager). For første gang i Frankrike oppnådde de, i tillegg til utbetaling av utestående beløp (lønn, overtid, betaling av streikedager), at alle deler av tariffavtalen for metallarbeidere i fylket Loire-Atlantique skulle anvendes for utenlandske arbeidere og at de skulle ansettes på faste kontrakter.

Likevel er det ikke kommet noen løsning med hensyn til de grunnleggende problemene. Vi har kritisert disse forholdene overfor regjeringen og arbeidstilsynet. Alle har reagert med total taushet og en likegyldig holdning. Hva er grunnen til det? Det er fordi Alstom-Marine Est er en stat i staten. Når det gjelder organisering av arbeidet, er det et laboratorium hvor det eksperimenteres med nye former for hersking/kontroll (i meksikansk maquilas-stil), der rettigheter krenkes, der franske arbeidere utsettes for diskriminering, og enda verre, der utenlandske arbeidere utnyttes under moderne slaveritilstander.

Bruken av utenlandsk arbeidskraft har vanligvis som mål å minske arbeidskostnadene, men det er samtidig et middel til å sette arbeidere opp mot hverandre. Det tredje elementet er fleksibilitet. Disse arbeiderne pålegges en fleksibilitet som franske arbeidere nekter å godta. Når utenlandske arbeidere jobber fra 230 til 250 timer i måneden, betyr det at de jobber fra 10 til 12 timer per dag, inkludert lørdag og søndag. Etter fransk lov kan arbeidstiden ikke overskride 48 timer. Når folk tvinges til å jobbe utover det, er det i strid med loven.

Et annet typisk trekk ved slik utenlandsk underleveranse, er den store gjennomtrekken av arbeidskraft. Dette ser man både når det gjelder kroatere og polakker, som er to-tre måneder på ett industrianlegg og som så flyttes til et annet sted for å unngå at de begynner å stille krav.

Hvem tjener på et slikt moderne slaveri?

Det er klart at europeiske arbeidsgivere, med hjelp fra EU-institusjonene, vil anvende EU-direktivet som gir dem muligheten til å redusere arbeidskostnadene ytterligere og skape slike alvorlige forhold overalt, dvs. Bolkestein-direktivet. Arbeidsgiverne og regjeringen går inn for å gjeninnføre forholdene som rådde på 1800-tallet. For arbeidsgiverne gjelder det å fjerne den sosiale lovgivningen raskest mulig (betalt ferie, lovfestet minstelønn, retten til arbeid, 35 eller 39 timers uke osv.).

Reformene som planlegges på europeisk plan (begrensning av arbeidstilsynets makt, generell bruk av korttidskontrakter, undergraving av fransk arbeidslivslov, arbeidstid som overskrider 48 timer per uke …), er ikke annet enn en å legge tilrette for bruk av billig arbeidskraft!

De har bestemt seg for at uhemmet fri konkurranse skal vinne fram i Europa ved å hjelp av Bolkestein-direktivet og en liberal europeiske integrasjon. Dette direktivet tar sikte på å innføre "opprinnelseslandsprinsippet", som skal gjelde for foretak uten at offentlige myndigheter gis noen muligheter til å føre kontroll. Opprinnelseslandsprinsippet gjør det mulig å fjerne de nåværende strukturene og bryte ned arbeidsmarkedet i land hvor prinsippet innføres.

Med andre ord: Hvis et foretak i et europeisk land får tildelt en kontrakt i Frankrike, kan foretaket håndheve gjeldende arbeidslivslovgivning i det landet hvor forretningskontoret ligger overfor sine ansatte, og ikke lenger fransk arbeidslov! I tillegg har foretaket anledning til å overskride 48 timers arbeidsuke! Det vil dermed være fritt fram for alle typer misbruk!

WTOs holdning (Word Trade Organisation) med hensyn til fysiske personers mobilitet er følgende:

"De største fordelene innen handel vil ikke komme fra integrasjon … , men med muligheten for å anvende ansatte som er mer kvalifiserte, mer effektive og billigere enn dem som eventuelt er tilgjengelige på det lokale arbeidsmarkedet."

WTO går inn for bruk av utenlandsk arbeidskraft til lavere pris.

Vi har sett hva som har skjedd, og hva som fortsatt skjer i Frankrike. Mens kvalifisert arbeidskraft finnes på stedet, søker arbeidsgivere alltid etter arbeidstakere som er enda dårligere stilt enn de som allerede har det dårlig. Slik får de folk til å godta hva som helst, enten det gjelder utenlandske arbeidere eller lokale innenlandske arbeidere, ved å sette dem opp mot hverandre.

Direktivet vil legalisere de skandaløse metodene vi allerede ser ved mange verft og industrianlegg i Europa, der rumenske, indiske og polske arbeidere rekrutteres fra sine hjemland til en lønn og med sosiale vilkår som er lavere enn de som gjelder i det landet de skal jobbe. Direktivet vil få alvorlige konsekvenser for arbeidstakerne og deres familier.

Den direkte konsekvensen av direktivet vil være at de sosiale garantiene som lønnstakerne i vårt land fremdeles nyter godt av, vil bli nedbygd. Vi vil raskt få føling med de negative virkningene for sysselsettingen, lønninger, arbeidsvilkår og sosial beskyttelse. (Ifølge dette direktivet skal foretakene betale de sosiale avgiftene i opprinnelseslandet, noe som vil føre til en svekking av den sosiale beskyttelsen for samtlige lønnstakere.)

Europaparlamentets vedtak av Bolkestein-direktivet – etter noen justeringer – har som mål å sette en stopper for alle framskritt på dette området, og det vil tvert i mot føre til at konkurransen mellom lønnstakerne vil bli utvidet til alle sektorer av økonomien. Da er vi tilbake til slavehandelen.

Den solidariteten og det samarbeidet som er kommet til uttrykk under kampene i Saint-Nazaire de siste årene, er nyttige erfaringer i fremtidige kamper mot det nye Aker-konsernet. Disse erfaringene bør bidra til utformingen av prosjekter og samarbeid for å skape en annen skipsindustri, et annet Europa. Robert, en av de 13 polakkene som i august 2005 sultestreiket for at deres rettigheter skulle respekteres, sa etter at seieren var i havn "at han hadde kjempet for å unngå at polske tilstander ble innført i Europa", at det var nødvendig å kjempe for like rettigheter for alle og for å beholde de beste. I et Annet Europa og en annen verden. Det sosiale verdensforum i Caracas og alternativer som er i ferd med å se dagens lys i søramerikanske land, viser at det er mulig. For å unngå at arbeidstakere og ulike folkeslag settes opp mot som konkurrenter slik at aksjonærene kan tjene mer, trenger vi en annen verden med solidaritet og samarbeid.

Bolkestein-direktivet og det liberale Europa må bekjempes med besluttsomhet. Det dreier seg om vår felles framtid!

---

Noter

1) I resten av Europa kalles tjenestedirektivet for Bolkestein-direktivet. Les en aktuell vurdering om tjenestedirektivet i Nationen av Boye Ullmann. [Tilbake]

2) CGT, Confédération Générale du Travail, den største faglige landsorganisasjonen i Frankrike, grunnlagt 1895, syndikalistisk til 1946, deretter sterkt knyttet til det franske sovjetkommunistiske partiet, i dag partipolitisk uavhengig. [Tilbake]

 

Jeg vil sette to modeller eller reindyrka bilder av kampen for sosialismen opp mot hverandre. Det ene bildet representerer den klassiske, sosialistiske modellen. Det kan kanskje liknes med en mektig, enhetlig bølge som ruller fram og river med seg alt (A). Det andre bildet handler mer om mangfold og motsetninger. Her er det ikke én bølge, men mange strømmer som får den kapitalistiske skuta til å forlise (B)

Kjersti Ericsson var leder av AKP fra 1984 til 1988.

Denne artikkelen er et utdrag fra boka Den flerstemmige revolusjonen (Oktober 1991), som du også finner her. Besøk Ericssons nettsted

---

Disse to modellene har forskjellig syn på

1. Hvordan grunnlaget for sosialismen dannes,
2. Hvordan den revolusjonære krafta ser ut,
3. Hva den revolusjonære kraftas oppgave er,
4. Hvordan framtidssamfunnet skapes.

1. Grunnlaget

Slik ser de to modellene på hvordan grunnlaget for sosialismen dannes:

A: Kapitalismen utvikler produktivkreftene, gjør produksjonen mer samfunnsmessig, mer konsentrert. Kapitalismen trenger inn overalt, sprenger de gamle, før-kapitalistiske produksjonsforholda og skaper storindustriell produksjon. Denne prosessen vil etterhvert skje over hele verden. Slik dannes det økonomiske grunnlaget for at sosialistiske produksjonsforhold kan innføres etter en revolusjon.

B: Kapitalismen og imperialismen som system fører uunngåelig til polarisering i kapitalistiske sentre og kapitalistisk periferi. Periferien kan aldri bli "økonomisk moden for sosialisme" i klassisk forstand innafor imperialismens rammer. Frigjøring fra kapitalisme og imperialisme, og oppbygging av et nytt samfunn må derfor skje fra mange, radikalt ulike utgangspunkt. Heller ikke i sentrene omgjøres alt til storindustri og vareproduksjon. Det ubetalte arbeidet utafor den kapitalistiske produksjonen utgjør en svær andel av det samla arbeidet som utføres i samfunnet. Også i de kapitalistiske sentrene vil det nye samfunnet måtte ta utgangspunkt i en økonomi der et vesentlig trekk er ikke-kapitalistisk småproduksjon innafor familiens rammer.

2. Den revolusjonære krafta

Slik ser de to modellene på den revolusjonære krafta:

A: Kapitalismen skaper sjøl sine banemenn, det moderne industriproletariatet. Kapitalismen oppdrar, disiplinerer og utdanner denne klassen til den rollen de skal spille i det nye samfunnet. Dette er en klasse med i hovedsak enhetlige interesser. Grunnlaget for kvinnefrigjøring er at kvinnene kommer ut i "samfunnsmessig produksjon" og dermed blir en del av denne klassen, blir mer lik klassens menn. Også i de fattige landa må det skje en industrialisering som kan skape grunnlaget for et moderne proletariat. Før dette er skjedd, er ikke landa modne for en sosialistisk revolusjon.

B: Den krafta som skal gjennomføre revolusjonen og oppbygginga av det nye samfunnet, er ikke enhetlig, verken i verdensmålestokk eller innafor hvert enkelt samfunn. Arbeiderklassen og det arbeidende folket i de kapitalistiske sentrene og i periferien har ulik materiell og sosial situasjon, tildels ulike interesser og ulik bevissthet. Det samme gjelder svarte og hvite, kvinner og menn. En felles kamp kan ikke bygge på at alle er like. Den må bygge på en allianse der ulike utgangspunkt blir respektert, der motsetninger og undertrykkingsforhold tas opp og bearbeides.

3. Den revolusjonære kraftas oppgave

Slik ser de to modellene på den revolusjonære kraftas oppgave:

A: Den revolusjonære arbeiderklassens oppgave er å "plukke" den økonomien kapitalismen har modnet for sosialisme, frata borgerskapet makta, oppheve den kapitalistiske konkurransens anarki og styre den samfunnsmessige, konsentrerte, storindustrielle økonomien etter en helhetlig plan.

B: Den revolusjonære kraftas oppgave er å skape en økonomisk utvikling som kommer flertallet til gode og tar vare på naturen. Oppgaven er videre å skape mest mulig likeverdighet gjennom nødvendig forskjellsbehandling. Og det er å gi folk mer makt og kontroll over egne livsvilkår. Planen må bygges nedafra, med utgangspunkt i folks hverdagsliv.

4. Hvordan framtidssamfunnet skapes

Og slik ser de på hvordan framtidssamfunnet skapes:

A: Planøkonomien styrt av arbeiderklassen vil danne grunnlaget for en enda raskere utvikling av produktivkreftene, som gradvis gjør at mindre og mindre tid går med til materiell produksjon. Overflodssamfunnet inntrer, folk kan få etter behov og yte etter evne, den eneste formen for likhet eller likeverdighet som ikke gjør vold på det uomtvistelige faktum at mennesker er skapt forskjellig. Videre er det ikke lenger noe materielt grunnlag for å skille ut en egen klasse eller et eget sjikt som skal styre samfunnet. Det klasseløse, kommunistiske samfunnet inntrer.

B: Det nye samfunnet kan i hovedsak ikke bygges fra et utgangspunkt der produksjonen av livsnødvendigheter tar minimalt med tid. Dermed finnes det grunnlag for at et nytt herskersjikt utvikler seg. For å bevare makta hos folket, må motkreftene mot ei slik utvikling organiseres. Det betyr blant annet å bygge opp makt nedafra, ved at kunnskapsproduksjon, teknologiproduksjon og økonomisk strategi tar utgangspunkt i vanlige folks interesser, erfaringer og hverdagsvirkelighet. Dette er umulig dersom all vesentlig planlegging og kunnskapsproduksjon skjer i et senter på toppen, i stedet for i mange sentra på grunnplanet.

"Historiens ubevisste redskap"

Det første bildet jeg har skissert (i reindyrka og unyansert form), og som jeg har kalt den klassiske sosialismemodellen, er et storslagent tankesystem med en helhetlig, indre logikk. Og det er bygd på virkelige utviklingstrekk i historie og samfunn som sentrale, sosialistiske teoretikere, som Marx og Engels, observerte og sammenfatta. Marx og Engels ville fange det vesentlige i samfunnets utviklingshistorie, og vise hvordan en ny samfunnsform, sosialisme og kommunisme, var nødvendige konsekvenser av kapitalismens utvikling. I hovedtrekk er det denne modellen som har gått under navnet "vitenskapelig sosialisme". Med "vitenskapelig sosialisme" menes en sosialistisk strategi som ikke bygger på fagre ønsker og ideelle ideer konstruert i hodene på folk som drømmer om en bedre verden, men på virkelige, historiske og samfunnsmessige prosesser. Disse prosessene kan være grusomme og føre med seg uendelige lidelser. Marx' syn på dette illustreres klart i det han skriver om India. Sin vane tro legger han ikke fingrene imellom når det gjelder å beskrive kapitalismens og kolonialismens vanvittige brutalitet. Men likevel (Marx, dansk utg. 1938, side 566):

"Det er sant nok, at England ble drevet av de laveste interesser, da det utløste den sosiale revolusjon (ødela de tradisjonelle samfunnsforholda, min anm.) i Hindustan og gjennomførte den med meningsløse midler. Men det er ikke det, det dreier seg om. Spørsmålet er: kan menneskehetens bestemmelse skje fyllest uten en fundamental revolusjon i Asias sosiale tilstand? Hvis ikke, så var England, hvilke forbrytelser det enn har begått, likevel historiens ubevisste redskap når det brakte denne revolusjonen hit."

Den mektige bølgen må rulle fram, bokstavelig talt over lik. Det er umulig å få historias hjul til å trille bakover. Men arbeiderklassens kamp kan få dem til å trille fortere framover. I den andre enden av lidelsene og grusomhetene skimtes det nye samfunnet, der kapitalismens iboende motsigelser er løst gjennom en sosialistisk revolusjon, og de veldige produktivkreftene kan utnyttes planmessig til flertallets beste.

Denne modellen har også ei politisk-organisatorisk side, som vanligvis forbindes med Lenins navn. Klassekampen må ledes av et parti som uttrykker interessene til "kapitalismens banemenn", det moderne industriproletariatet. Siden klassekampens oppgave er å få historias hjul til å trille fortere, må partiet være et "bevisst element" med innsikt i lovene for samfunnsutviklinga. Partiet må tilføre den kjempende arbeiderklassen denne bevisstheten, slik at klassen kan kjempe med, og ikke mot, historia. Innafor denne tradisjonen oppsto også Komintern, som i praksis var et verdensparti for å samordne kampen i mange ulike land. Det er ikke så rart at modellen med den mektige, enhetlige bølgen også ga opphav til ideen om det mektige, enhetlige verdenspartiet.

Den klassisk-sosialistiske modellen er blitt tappet for det revolusjonære innholdet sitt i to omganger. Resultatet av den første tappinga ble sosialdemokratisk reformisme, som i våre dager framstår som vanlig kapitalistisk vekstfilosofi og utviklingsoptimisme. Resultatet av den andre tappinga ble de sentraliserte, undertrykkende byråkratregimene i Øst-Europa som nå går i oppløsning og/eller blir feid vekk.

Revolusjonær fundamentalisme?

Hva skal så vi gjøre som mener at verden aldri har hatt mer behov for revolusjonær forandring enn nå? Skal vi lete oss fram til den opprinnelige, revolusjonære sosialistiske modellen, pusse den rein og ta den i bruk på nytt? Eller er det noe annet enn revolusjonær fundamentalisme som trengs?

Jeg tror det siste. For bildet av den mektige bølgen slo sprekker på et nokså tidlig stadium av sosialismens historie. Lenin, og enda klarere Mao, slo fast at framveksten av imperialismen hadde skapt en ny situasjon. Den gamle formen for borgerlig revolusjon, som ryddet vekk føydale samfunnstrekk og skapte grunnlaget for en nasjonal kapitalisme (som så i sin tur kunne modne samfunnet for sosialisme) var ikke lenger mulig. For Mao sto det klart at de fattige landa måtte gjennomføre en ny type revolusjon som han kalte "nydemokratisk": En brei allianse fra arbeiderklasse og fattigbønder til nasjonalt borgerskap rev seg løs fra imperialismen og kvittet seg med føydale rester. Men i stedet for å bygge opp en nasjonal kapitalisme, var nydemokratiet bare første steg i ei sosialistisk samfunnsutvikling. Forsøk på å bygge opp en nasjonal kapitalisme ville uunngåelig ende i nykolonial og imperialistisk undertrykking. Utviklinga i verden siden den kinesiske revolusjonens seier i 1949 har til fulle bevist at Mao har rett på dette punktet.

Dermed var den mektige bølgen brutt, med vidtgående og uoversiktlige konsekvenser for sosialistisk teori og praksis. Siden er mer kommet til:

Kvinnebevegelsen har synliggjort den veldige massen av ubetalt arbeid utafor den kapitalistiske produksjonen som utføres av kvinner i alle deler av verden. Kapitalismen ser ikke slik ut som borgerlig økonomi og tradisjonell marxisme, i sin felles enøyde konsentrasjon rundt det som produseres for et marked, har framstilt den. Videre har de enorme miljøødeleggelsene gjort tanken om at betingelsene for sosialisme må modnes gjennom fortsatt uhemmet kapitalistisk utvikling i verdensmålestokk, absurd. I så fall må den mektige bølgen ikke bare rulle over lik, men over etterhvert over ei jord ubeboelig for mennesker.

Dette er forhold som sosialistisk teori ikke kan se bort fra. Det er "den mektige bølgen" i sin helhetlige form som nå framstår som utopisk, hvis vi med utopisk mener virkelighetsfjern. Mange av premissene for sosialistisk teori og politisk praksis er endret. Kanskje vil den andre modellen jeg har skissert, kunne fange noen vesentlige sider ved dagens verden, og hjelpe oss når vi skal handle. I denne boka ønsker jeg å prøve ut dette perspektivet.

Men det er ikke bare alle endringene som har skjedd i virkelighetens verden siden "klassikernes" tid som gjør det nødvendig å prøve ut nye perspektiver. Alle, også de største revolusjonære teoretikere og ledere, er fanger av sitt samfunn og sin tid. De bærer med seg en arv "under huden" som preger tankene og handlingene deres, og de bevegelsene de er en del av. Denne arven kan forstørres og forgroves i tidas løp, ettersom den blir overført til nye generasjoner.

Problemet med den "klassiske" tradisjonen er ikke at den er for revolusjonær. Problemet er heller at den ikke er revolusjonær nok. Deler av det gamle samfunnets verdisystem har overvintret sammen med det nye, revolusjonære. At de undertrykte, forakta klassene, arbeiderklassen, fattigbøndene i den tredje verden, er historias drivkraft og helter, er et syn så stikk i strid med herskende og inngrodde verdier at det er en kamp å ta det på alvor, også for dem som har dette synet som sin politiske eksistensberettigelse. At de som er ennå lenger ned, kvinnene i disse klassene, skulle ha noen annen rolle enn å vente beskjedent i bakgrunnen til revolusjonens menn gir dem frigjøring i gave, ja, at de til og med skulle ha sine egne ideer om hva frigjøring er, ikke bare for seg sjøl, men for hele menneskeheten – det er uendelig vanskelig å fatte. Og at mennesket ikke er naturens herre, med selvfølgelig rett til å bruke, kontrollere og herske, det er et spørsmål som har ligget utafor det politiske synsfeltet.

Det trengs et djupere oppgjør med den kapitalistiske og patriarkalske tradisjonen enn revolusjonære har tatt hittil. Det blir et oppgjør med elementer som langt på vei er felles for den tradisjonen revolusjonære har plassert seg i, og den tradisjonen de har kjempet mot.

 

Korleis skal vi definere omgrepa sosialisme og kommunisme? Dette blir diskutert no, og det er bra. Pål Steigan har tatt opp temaet i ein interessant artikkel i Rødt! og han har prøvd seg med ein kort definisjon som er slik: "Sosialismen defineres økonomisk som et samfunn der "produksjonsmidlene er eid av samfunnet og blir utnyttet på en planmessig måte, der profitten ikke lenger er drivkrafta i økonomien, og der det samfunnsmessige overskuddet kommer folket til gode".

 

Dette må tyde at han også kan tenke seg ein annan, politisk, definisjon av sosialismen, som han ikkje går inn på. Eg trur at vi ikkje slepp unna ein definisjon som ikkje bare er økonomisk, men eg trur og at det er lurt å ta utgangspunkt i eigedomstilhøva til produksjonsmidla. Det meiner eg er godt i samsvar med slik Marx tenkte det og.

I Det kommunistiske manifest samanfattar Marx heile kampen for kommunismen slik:

"Når proletariatet i kampen mot borgerskapet med nødvendighet forener seg til klasse, gjennom en revolusjon gjør seg til herskende klasse og som herskende klasse med makt opphever de gamle produksjonsforholda, da opphever det med disse produksjonsforholda klassemotsigelsenes eksistensbetingelser, klassene i det hele tatt og dermed sitt eget klasseherredømme." (Det kommunistiske manifest i omsetting av Morten Falck, Røde Fane, side 69.)

Kommunismen sin første fase (sosialismen) kjem rett etter revolusjonen. Det er ein fase der arbeidarklassen er den herskande klassen og då han med makt opphevar dei gamle kapitalistiske produksjonsforholda. Dette er etter mi meining den kortaste definisjonen av kommunismens første fase.

Marx utdjupar dette slik:

"Proletariatet vil benytte sitt politiske herredømme til gradvis å fravriste borgerskapet all kapital, sentralisere alle produksjonsredskaper i hendene på staten, dvs. det som herskende klasse organiserte proletariat, og så raskt som mulig øke produktivkreftene.

Dette kan til å begynne med naturligvis bare skje ved hjelp av despotiske inngrep i eiendomsretten og de borgerlige produksjonsforholda, altså ved forholdsregler som ser ut til å være økonomisk utilstrekkelige og uholdbare, men som i bevegelsens løp går ut over seg sjøl og er uunngåelige som middel til omveltning av hele produksjonsmåten." (Same verk, side 68.)

Den andre fasen av kommunismen tar til "når klasseforskjellene under utviklingens gang er forsvunnet og all produksjon er konsentrert i hendene på de sammensluttede individene". Når det skjer, "så mister den offentlige makta sin politiske karakter". Det tyder at "den organiserte makta til en klasse for å undertrykke en annen" dvs. "den politiske makta i egentlig forstand" "er forsvunnet". (Alle sitat frå same verk side 69.)

Viss vi ser tilbake på Steigan sin definisjon av kommunismen sin første fase (sosialismen), så ser vi at det han står tilbake med når han tar vekk det politiske, er ein definisjon av kommunismen sin andre og høgare fase, og ikkje den første fasen.

Det som ikkje kjem fram i Steigan sin definisjon, er jo nett den politiske makta som Marx meiner er hovudskiljet mellom kommunismens første og andre fase, mellom sosialismen og kommunismen. Kommunismens første fase er nett den fasen der eigedomsretten til produksjonsmidla er politisk, arbeidarklassen konstituerer seg som stat, og gjennom staten tar han litt etter litt all produktiv eigedom frå borgarskapet. Dette er ein politisk aksjon, gjennom eit politisk apparat, statsapparatet. Og den felles eigedomsretten til proletariatet over produksjonsmidla blir då utøvd gjennom proletariatet sitt politisk maktorgan, staten. Når denne tileigningsprosessen er ferdig ligg vilkåra til rette for at arbeidarklassen sitt politiske organ, staten blir oppheva, saman med arbeidarklassens sjølv og andre klassar. Då blir eigedomsretten til produksjonsmidla direkte og upolitisk samfunnsmessig, produksjonsmidla blir sosiale. Derfor har eg kalla den første fasen av kommunismen (sosialismen) for politisk kommunisme og den andre for sosial kommunisme. Dette tok eg opp i Marxistisk renessanse – kommunistisk offensiv, Vestanbok forlag 1992, side 110-112. Det er nett dette skiljet Marx etablerer i Manifestet og.

Viss eg skulle prøve meg på ein definisjon av kommunismen sin første fase ut frå dette, så ville eg, med utgangspunkt i Steigan sine formuleringar, seie noe slikt som: "Kommunismen sin første fase (sosialismen) er produksjonsforhold der arbeidarklassen har gjort revolusjon og konstituert seg som herskande klasse, og der han gjennom staten sin tileignar seg eigedomsretten til alle produksjonsmidla for å utvikle produktivkreftene og produksjonsforholda vidare til kommunismens andre fase."

Så vil eg føye til at når Marx snakkar om kommunisme, så er det nett i forhold til eigedomsretten til den produktive eigedommen, til produksjonsmidla. Derfor er heller ikkje kommunismen sluttpunktet på menneskesamfunnet si utvikling. For bortanfor den reint materielle produksjonen og det som blir produsert her, som vi under kommunismen kan organisere på måtar som er verdige for menneska og i takt med naturen rundt, utviklar menneska eit nytt fridomsrike der den tvangen som alltid vil finnast i produksjonen, ikkje er tilstades. Dette står det om i Kapitalen, bind 3, kapittel 48, III, side 2 og 3. Du finn ei omsetting av det i Marxistisk renessanse – kommunistisk offensiv, side 184-187. Du finn dette og meir utdjupande om same emne på http://home.online.no/~tervalen.

Terje Valen 

Når me diskuterer sosialismen, er det greitt å ta utgangspunkt i tre spørsmål:

1. Kva er sosialisme? – og kommunisme?
2. Kva problem i verda i dag ropar på andre løysingar enn dagens?
3. Er sosialisme og kommunisme mulig?

Leiv Olsen er leiar for Rogaland RV og medlem av AKP

---

1) Kva er sosialisme?

Rødt! nr 4, 2005 har fleire artiklar om sosialisme. Mímir Kristjánsson skriv at sosialisme er ei vidareføring av det borgarlege demokratiet. Meir og betre demokrati. I tillegg nemner han ordningar for å sikra at folk får sleppa til i media, og at det trengst deltakande demokrati à la Porto Alegre. Men kva som er den store forskjellen på sosialisme og kapitalisme, bortsett frå at ingen skal eiga andres arbeid, ser eg ikkje at han tar opp. Sosialisme blir meir av (det beste ved) dagens samfunn.

Ingrid Baltzersen skriv at sosialisme er arbeidarklassen ved makta. Det har me sagt i alle år i AKP, og det får fram ein tydeleg forskjell på sosialisme og kapitalisme. Men ser me på samfunn me har oppfatta som sosialistiske, kan ein med god grunn spørra om arbeidarklassen hadde makt. Faktisk var dei temmeleg undertrykte. Blir "arbeidarklassen ved makta" ein floskel, eller seier det noko reelt?

Og er det bare arbeidarklassen som skal ha makt? Kva med andre: bønder, "middelklassen", sjølvstendige næringsdrivande – og for den skuld, direktørar; dei skal då delta i det politiske livet på like fot med arbeidarane? Og kven er "arbeidarklassen"? Alle som mottar lønn? Tilmed professorar og lønna overingeniørar og direktørar? Eller bare folk i klart underordna stillingar som utfører manuelt eller rutineprega arbeid? Her er me mildt sagt uklare.

Me kan seia at sosialisme er "den organiserte arbeidarbevegelsen" ved makta. Då stemmer definisjonen med virkeligheten i Sovjet etter 1917 og Kina etter 1949, sjølv om arbeidsfolk flest ikkje hadde stort dei skulle ha sagt. Men når slutta dei erklærte leiarane å representera arbeidarklassen? Så kan me seia at Sovjet og Kina ikkje var sosialistiske. Eller at desse landa var sosialistiske – ein stund, i alle fall, så lenge dei faktisk representerte klassen, og kor lenge det var, avhenger av den politiske dommen, eller rettare: av det politiske synet til den som fell dommen. Så tøyelege definisjonar, som står og fell med det politiske standpunktet til kvar enkelt, er lite brukande. Då endar det gjerne med at samfunn me liker, kallar me sosialisme – så lenge me liker dei. Blir kritikken for krass, seier me at landa ikkje var sosialistiske likevel.

Me må prøva å komma lenger, nå fram til ei oppfatning av begrepet "sosialisme" som ikkje er avhengig av det politiske standpunktet til den enkelte. Pål Steigan foreslår følgjande økonomiske definisjon på sosialismen:

Produksjonsmidlene er eid av samfunnet og blir utnyttet på en planmessig måte, der profitten ikke lenger er drivkrafta i samfunnsøkonomien, og der det samfunnsmessige overskuddet kommer folket til gode. (Rødt! nr 4, 2005, side 35.)

Dette er i alle fall ein definisjon som er nokså eintydig. Skjønt – kva vil det seia at profitten ikkje lenger er drivkraft, og kva vil det seia at det samfunnsmessige overskotet kjem folket til gode? Kanskje me heller skal setta punktum ved det fyrste kommaet og stryka resten.

2) Og kva er kommunisme?

Sosialismen skal vera det fyrste steget på veg mot kommunismen. Marx skreiv at kommunismen slik den framstod frå det kapitalistiske samfunnet, enno prega av samfunnet den hadde utvikla seg frå, måtte bli forskjellig frå den meir utvikla kommunismen. Kommunistar skilde seinare mellom sosialismen: samfunnet slik det var utvikla frå kapitalismen, og enno prega av dette; og kommunismen: det utvikla, framtidige klasselause samfunnet. Sosialisme blei oppfatta som eit "overgangssamfunn", mellom kapitalisme og kommunisme, eit samfunn som enno kan utvikla seg i begge retningar. Men kva er i så fall kommunisme – bortsett frå at me håper at klassane då vil forsvinna?

Når me skil mellom jeger- og samlarsamfunn, slavesamfunn, føydalsamfunn og kapitalisme, skil me mellom samfunn der dei mellommenneskelege forholda er ulike fordi samfunna har ulik teknologi. Steinaldersamfunna var ikkje kapitalistiske, og kunne ikkje vera det, fordi (stor)industrien ikkje var oppfunne. Forskjellen på dagens kapitalisme og framtidas kommunisme er ikkje fyrst og fremst politisk eller økonomisk, sjølv om den også er det. Og det er ikkje fyrst og fremst spørsmål om kva for ein klasse som har makta, sjølv om det også er det. Spartacus-oppstanden i Romarriket var storslått, men dømt til nederlag så lenge det ikkje fanst ein teknologi som gjorde slaveøkonomien underlegen. Kapitalisme og kommunisme må vera to samfunn med ulikt materielt grunnlag; bygde på ulik teknologi. Marx sa ein gong at handteina gav eit føydalt samfunn, dampmaskinen eit kapitalistisk. Men Marx trudde at storindustrien, som frambrakte kapitalismen, også skulle frambringa kommunismen. Det var hans største feilslutning. Min påstand er at samfunn som bygger på storindustrien, blir nøydde til å gjenskapa mange av kapitalismens trekk. Og det er dét historia har vist.

Me kan ønska oss sosialisme så mykje me orkar. Så lenge samfunnet bygger på den same teknologien som har frambrakt kapitalismen, må det nødvendigvis dra med seg mange trekk frå dagens kapitalistiske samfunn. Kapitalismens problem (klasseforskjellar, lønnsforskjellar, vekstpolitikk, rovdrift på naturen osb.) følgjer med på lasset. Politiske viljeserklæringar hjelper fint lite.

Kapitalismen vil bukka under når den private eigedomsretten og marknadsøkonomien blir ei tvangstrøye på utviklinga av teknologien. Til no har kapitalismen vore utruleg progressiv, og utvikla ny teknologi i eit tempo som tar pusten frå ein. Men me har fått visse forvarslar om at det ikkje treng vera slik i all framtid. Rettssaka mot DVD-Jon og forsøka på å forby gratis omsetting av åndsprodukt (idear, kunstverk, vitskap, alle former for informasjon) viser ei klart reaksjonær side ved kapitalismen.

Vil datateknologien legga grunnlaget for produksjonsforhold som vil bli kapitalismen overlegen? Og skjer det på andre område ei teknologisk utvikling som vil gjera samfunnsendringar nødvendige? Det kan me bare uttala oss om dersom me studerer teknologien, og set oss inn i kva muligheter og utfordringar den stiller. Inntil me kan seia noko fornuftig om kva slags teknologiske endringar som eventuelt kan bana vegen for nye måtar å organsiera samfunnet på, blir alle forestillingar om kommunismen vage og usikre. Men inntil den teknologiske utviklinga gjer eit klasselaust samfunn mulig, blir kommunismen bare ein utopi.

Me må studera teknologi!

3) Andre løysingar

Kva problem i verda i dag ropar på andre løysingar enn dagens? – som ikkje nødvendigvis er sosialisme, men i alle fall at me må vekk frå dagens løysingar?

Rovdrifta på jordas ressursar er i ferd med å skapa klimaendringar som ikkje lar seg reversera. Utbyttinga av den tredje verda, spesielt Afrika, tar livsgrunnlaget frå ein stor del av verdas befolkning. Dei er "overflødige" – utan livets rett.

Dette er kanskje dei to mest himmelropande problema. Men det er mange andre:

• Den stadige vekslinga mellom oppgangstider og kriser – skjønt det er kanskje noko verda kan leva med i generasjonar, så lenge ei krise før eller sidan blir følgt av ny oppgang.
• Velferdssamfunnet blir undergravd. Om ikkje denne undergravinga gjer det tvingande nødvendig å finna andre løysingar – andre enn kapitalisme -, så er i alle fall velferdssamfunnet noko som er verdt å forsvara.
• Kvinnene blir utnytta – det er dei som skal stilla opp, helst gratis, for å ta seg av alt arbeidet som samfunnet ikkje organiserer på andre måtar, dei som må gjera mykje av det nødvendige arbeidet, gratis eller underbetalt, og som derfor blir verdas fattigaste. I tillegg kjem den ekstreme utnyttinga av kvinner som slavar i sexindustrien.
• Den tredje verda skal levera billege råvarer og matvarer til Vesten, men får knapt produsera mat til seg sjølv.
• Alt og alle her i verda får ein prislapp. Du blir verdsett – og verdien er marknadsverdien, det vil seia: kor mykje andre kan tjena på deg. Kan ingen tjena på deg, har du ingen verdi.

Før eller sidan må kapitalismen avløysast av noko anna, noko som kan løysa i alle fall nokre av desse problema. Eller vi undergrev vårt eige livsgrunnlag.

4) Er sosialisme og kommunisme mulig?

Her nyttar ikkje proklamasjonar. Faktum er at sosialismen både i Sovjet og Kina til slutt gjekk dukken. Så kva tilseier at det skal vera mulig i andre land, under andre forhold? Problema som knekte sosialismen i Sovjet og Kina, forsvinn ikkje av seg sjølv. I dag finst ingen mekanismar som regulerer forholdet mellom produksjon og forbruk betre enn marknaden gjer. Ingen. Kan me då i framtida klara oss utan marknad og pengeøkonomi?

Den suverene planlegginga som kan seia kva alle i samfunnet skal produsera for å dekka folks behov, har eg lita tru på. Me kan planlegga mykje, men me klarar aldri å få putta alt inn i planen.

Sosialismen skal planlegga ut frå "folks behov". Kva er folks behov? At kvart mannfolk har behov for to – tre – fem – åtte skjorter? med lange ermer, med korte ermer? av den eine eller andre fasongen? Har alle kvinnfolk behov for skjørt? kjoler? Kona mi bruker bare bukser. Kven kan påstå at damene har behov for det eine eller andre, og bare så-og-så mange av kvart slag? Kor mange feriereisar har kvar enkelt behov for? og til kva reisemål? Har alle "behov" for ein sydentur? til Gran Canaria, til Thailand, eller ein safari i Afrika? Då har vel alle kinesarar det same behovet? Om ein prøver å tenka så konkret, blir det heile ein parodi. Det er kort sagt massevis av behov som ikkje kan planleggast av ein samfunnssentral og deretter pådyttast folk.

På den andre sida blir produksjonen av sånne ting meir og meir verdilaus. Det går stadig fortare å produsera, og produksjonen legg beslag på stadig mindre menneskeleg arbeidskraft. Derfor kan me utan problem setta ned tida folk skal bruka til å produsera eller arbeida for andre, til seks timar dagen, og sikkert endå mindre, for eksempel til fire timar. I dag. Og kanskje endå mindre i framtida. Samt lange feriar og tidleg pensjonsalder. Det betyr at folk kan bruka mesteparten av livet sitt og tida si til å gjera det dei sjølv har lyst til og interesse for.

Og mange ting kan tas ut av marknaden og leverast gratis. Mesteparten av transporten kan like gjerne vera gratis. Flyreisar og bensin bør kosta, elles blir livsviktige ressursar sløst bort, men buss, båt, tog og trikk kan med fordel vera gratis (då betaler samfunnet for bensin, lønn, vedlikehald osb, og dekker kostnadene over skatteseddelen). Det er også mulig å gi folk gratis bensinkvoter der det ikkje finst eit brukbart kollektivtilbod. Kanskje kan også varetransport vera gratis? Barnehagar, skolar og helsevesen bør vera gratis. Og då meiner eg gratis. Offentlege tjenester bør i det heile tatt vera gratis, bort sett frå slike som bør prissettast for å unngå overforbruk. Tjenester som kostar, er ikkje offentleg tilgjengelege for alle. Kanskje kan visse basismatvarar tas ut av marknaden og leverast gratis? Me kan ha gratis kantinar. Kanskje gratis husvære, så lenge folk tar til takke med husvære av ein standard som samfunnet fastset?

Mange tjenester kan i dag leverast digitalt (og bør då vera gratis). I dag kjempar nokon ein beinhard kamp for å sikra opphavsrettar og patentrettar. Denne kampen trugar med å gjera all informasjon til eit monopol for dei som har stor nok lommebok. All informasjon og alle åndsverk bør vera gratis! Kva med dei som skapar musikk, litteratur, annan kunst, utviklar ny vitskap og teknologi? Dei bør på ein eller annan måte sikrast av samfunnet, ikkje av enkeltpersonars bruk.

Kva avgjer om ei yting kan tas ut av marknaden? Dersom den kan leverast vel så godt, og kanskje betre, som ei gratistjeneste, kan den med fordel tas ut av marknaden. Dersom slikt vil føra til kvalitetsfall, vil folk likevel betala for å få tak i betre ytingar, om nødvendig på ein svart marknad. God vilje eller politiske proklamasjonar hjelper ikkje.

Kort sagt: I dag bør det vera mulig å ta store delar av samfunnsverksemda ut av marknaden (noko av det var gratis for 20-30 år sidan). Det som ikkje kan tas ut av marknaden i overskueleg framtid, blir meir og meir verdilaust. Folk må ha kjøpekraft, det vil seia pengar, for å skaffa seg slike produkt, men betalinga treng ikkje vera skyhøg, og tida dei bruker i slik produksjon, kan vera kort. Så kan dei bruka mesteparten av livet sitt til aktivitetar dei gjer av lyst og interesse, og stort sett gratis. På den andre sida kan ingen nekta dei å ta betalt for ting dei gjer på fritida, dersom andre er villige til å betala for det. Så i overskueleg framtid ser eg ikkje for meg ein pengefri økonomi. Men kanskje i ei litt fjernare framtid?

Til no har eg tenkt ut frå dagens samfunn, og dagens teknologi. Men teknologien held på å forandra samfunnet. Då tenker eg spesielt på datateknologien. Kan det føra til at produksjonen ikkje bare blir meir verdilaus, men faktisk heilt verdilaus – gratis? Me vil i overskueleg framtid ha viktige hindre: energien er begrensa, råvarer er begrensa, matvarer er begrensa. Det siste er kanskje det minste problemet, for matvarer kan fordelast og ingen kan meir enn eta seg mette. Men enkeltpersonar kan utvikla eit vanvittig energiforbruk, for eksempel få for vane å reisa på helgeturar eller handleturar til den andre sida av kloden. "Kjeder meg sånn. Og er lei av dei 88 buksene i klesskapet. Såg at det var tilbod på concordeturar til Samoa. Tar ein handletur dit, er tilbake i kveld, må rekka raketten til New York, til partyet på Manhattan."

Me kan i alle fall ikkje gi forbruket frie tøylar. Til no har dette regulert seg sjølv via marknaden, det vil seia at dei pengesterke står fyrst i køen, mens dei pengelense står fritt til å sulta ihel. Marknaden set heller ikkje noko tak på forbruksveksten. Det blir me før eller sidan nøydde til å innføra, og det betyr samfunnsstyring. Eg ser for meg ein begrensa og regulert marknad, der samfunnet eig produksjonsmidlane, men der pengar framleis spelar ei rolle. Men marknad og pengar kan vekka kapitalismen til live på nytt. På sikt må me finna ein utveg til å avvikla heile marknaden, men det lar seg ikkje gjera før det er utvikla teknologi som opnar for det.

Eg oppfattar ikkje sosialisme som ein sjølvstendig samfunnsformasjon, på linje med for eksempel føydalsamfunn eller kapitalisme. Sosialisme er eit forsøk på å komma bort herifrå, og då helst i retning av kommunismen. Sosialisme vil eg spissformulera som seks timars arbeidsdag, gratis offentlege tjenester og samfunnseige til produksjonsmidlane. Kommunisme – framtidsdraumen: eit klasselaust samfunn bygd på datateknologi.

Oppgåvene

Om sosialisme nødvendigvis må likna på kapitalisme, og kommunisme bare er ein draum – ein framtidsvisjon – nyttar det då å kjempa? Ja, me må, uretten og problema i verda i dag kan ikkje halda fram. Eg vil skissera følgjande sentrale oppgåver for eit revolusjonært parti:

• 1. Me må arbeida for at arbeidsfolk skal ha det godt i verda i dag. Det betyr: kjempa for seks timars normalarbeidsdag, gode offentlege og gratis tjenester, forsvara rettar folk har, slåst mot undertrykking og utbytting, mot imperialismen, berga naturen.
• 2. Me må studera teknologi og diskutera kva muligheter og utfordringar den reiser.
• 3. Me må søka makt som er uavhengig av det borgarlege maktapparatet – uavhengige folkelege bevegelser, partiuavhengig fagbevegelse osb.
• 4. Me må støtta folk som gjer opprør, og delta i opprør når slikt skjer hos oss.

Og seirar revolusjonen under omstende som enno ikkje er "modna" for kommunismen, så får me gjera det beste ut av det og bygga samfunn så gode som det lar seg gjera.

Kapitalismen er det mest progressive samfunnssystemet verda har sett, med eit nær uuttømmeleg utviklingspotensiale. Og kapitalismen er eit umenneskeleg system som truger livsgrunnlaget til oss alle. Den er begge delar på same tid! Me kan ikkje leva med dette systemet i lengda. Og me kan inntil vidare ikkje kvitta oss med det.

 

Thailand er Østens riseksportør i så stor grad at eksport på thai, song awk tang pratesh, betyr å sende ut ris. Risen er den ene grunnen til at Thailand er et relativt rikt land, sammenliknet med omkringliggende land og det ikke så fjerntliggende India. Den andre grunnen er at Thailand ikke har vært okkupert eller kolonialisert i moderne tid.

 

 

William Stevenson: The revolutionary king
Robinson 2001, ISBN-1-84119-451-4

---

Ettervirkningene av Det store spillet – kolonimaktenes kamp om å kolonisere India, Kina, Burma, Vietnam, Laos o.a. – er der fortsatt. Kolonitida ble erstattet av imperialistisk utbytting, og av og til okkupasjon som i Vietnam. Men Thailand ble ikke okkupert i det forrige århundre. Verken Storbritannia, USA, Frankrike eller Japan greidde det. Kongedømmet spilte en ikke uvesentlig rolle for unngå det.

William Stevenson har skrevet boka om den thailandske kongen, Bhumibol, som ble født i 1927, ble konge i 1946 og er det fortsatt. Han har en popularitet som langt overgår det norske kongehusets, og med gode grunner.

I 1932 ble kongedømmet styrtet ved et militærkupp, men det nye regimet greidde ikke å styre pga manglende legitimitet i befolkninga. Så går det noen år, lillebroren til nåværende konge, Nan, sitter en kort periode, blir drept i senga i palasset i 1946 og Bhumibol blir konge i 1946, men bor i Lausanne til han er ferdig med å studere.

Kongens moralske – og politiske – makt i åra fram til i dag, basert på tre stolper:

• I Thailand dominerer buddhismen, og tradisjonelt blir kongen ansett som Buddhas mann på jorda, halvt gud. En parallell er keiserens rolle i den gamle Kina.
• Thailand skulle ikke underlegge seg verken britisk eller amerikansk dominans eller la seg okkupere av Japan. Det var nok av de stadig skiftende regjeringene som lot seg bestikke og som gjerne solgte landets uavhengighet.
• Økonomisk uavhengighet til den thailandske staten, men gaver fra fattige og rike som ble brukt til eget underhold og utbygging skoler og universitet og kjøp av landområder som ble drevet ut fra sosiale målsettinger.

Bhumibol vokste opp i USA og Sveits, snakket flytende engelsk og fransk, spilte saksofon i jazzband og ville bli ingeniør, da han ble konge og måtte lære seg thai og hoffets ritualer og intriger. Kongen var en mann av denne verden, men ble tildelt en overopphøyet rolle nær Buddha. Hadde det vært opp til han – og Thailand ikke hadde vært Thailand og imperialisme ikke hadde vært imperialisme – hadde han i 1946 revet ned all mystikken rundt kongen. Men da hadde antakeligvis Thailand vært et lydrike under president Bush.

Etter bare noen få år, gikk han i buddhistisk kloster i et snaut år og lærte seg religionen folket trodde på, som var viktig for å skjønne kulturen og åssen folk tenkte. Når det var uro, statskupp og demonstrasjoner, kledde han seg ut som en fattiglem og gikk på byen og pratet med folk og lærte.

For at kongen skulle ha en kanal ut til folket, bygde han seg sin egen lille radiostasjon og sendte regelmessige programmer om nyvinninger innen risdyrking, behovet for kraftstasjoner og dammer, kampen mot narkotika osv. Og ikke minst viktig: Han hadde en kanal ut til folket når de statlige radio- og tv-kanalene ble stengt for han.

De ulike statsministrene hatet sjølsagt den nye og etter hvert etablerte og populære kongen. Bhumibol kunne ikke drive politikk i konkurranse med regjeringa, men han kunne innkalle stadig nye kuppmakere og utnytte tradisjonen slik at de kom kravlende på gulvet til audiens hos kongen og måtte erklære lydighet til land og konstitusjon. Og han kunne nekte å skrive under stadig nye grunnlover som ville gi all makt statsministeren.

The revolutionary king er også en bok om det mulige og det ønskelige, en bok om taktikk og strategi, om å argumentere for dyrking av mat framfor økte klasseskiller, korrupsjon, mercedeser – kort sagt den ensidige økonomien som karakteriserer en tigerstat i Sørøst-Asia.

Det er noen bøker som er så spennende at man lurer på om det er mulig. Kong Lepolds arv av Adam Hochschild er sånn. The revolutionary king er også sånn. Og begge er til å bli kloke av.

Erik Ness 

 

Michael A. Lebowitz er professor emeritus – pensjonert professor – i økonomi ved Simon Fraser University i Vancouver, Canada. Han bor nå i Venezuela, der han er aktiv i den politiske prosessen som pågår der. Men han er opprinnelig fra USA. Med arbeiderklassebakgrunn (faren var maskinarbeider, mora kontoransatt) blei det full jobb om dagen og kveldskole for å lære økonomi på unge Michael. Han begynte også å studere marxisme, og blei aktiv innafor den amerikanske venstresida.

 

I 1965 blei han ansatt på universitetet i Canada, og blei med i det sosialdemokratiske partiet New Democratic Party. Da NDP en periode satt med regjeringsmakta i delstaten British Columbia, var Lebowitz i partiledelsen. «I starten var det å jobbe i NDP ei interessant erfaring, fordi det var der arbeiderklassen var. Men når det kom til stykket var hele greia bare nok en valgkampmaskin, og ikke et redskap for frigjøring av arbeiderklassen», sier Lebowitz nå om dette.

I 1992 ga Lebowitz ut boka Beyond Capital – Marx’ political economy of the working class. Boka kom i en ny, utvida og omarbeidet versjon i 2003, og fikk en
prestisje-tung pris året etter.

Beyond Capital har som utgangspunkt at Marx’ Kapitalen var ufullstendig, at den mangler kapitlene om arbeiderklassen som motstykke til kapitalen og som historisk subjekt. Marx rakk aldri å skrive utførlig teoretisk om dette. Lebowitz’ bok er et forsøk på å løse denne oppgaven.

Beyond Capital anbefales varmt for de litt teoretisk viderekomne. (Kvartalstidsskriftet Historical Materialism brukte 100 sider i sin utgave nr 2 i 2006 til debatt om Lebowitz’ bok).

Sosialisme skapes ikke i himmelen, denne nye boka av Michael Lebowitz, den boka du holder i hendene i norsk oversettelse nå, er av et annet slag. Den bygger sjølsagt på den teoretiske og historiske innsikten forfatteren har opparbeidet gjennom livet. Men den er ikke skrevet som et innlegg i en «akademisk» debatt – den er skrevet som ei bruksbok for et bredt og aktivt publikum. Store deler av den er opprinnelig skrevet som foredrag for konferanser og massemøter. Sosialisme skapes ikke i himmelen! er ei bok for de som vil ha mer innsikt og tyngde i diskusjonen om et nytt, et alternativt samfunn. Hvorfor og hvordan må dette samfunnet skapes?

Les Michael Lebowitz’ svar på dette!

 

---

Redaksjonen takker Einar Jetne, Morten Falck, Gunnar Danielsen, Kjell Johansen, Ragna Schvenke, Harald Minken, Ken Jackson og Jon Børge Hansen for oversettelse til norsk. Jon Børge Hansen har skrevet teksten om forfatteren på denne siden.
Bildene er tatt av Peter M. Johansen og Olaf Svorstøl Sierraalta på deres studietur i Venzuela som resulterte i heftet Morgengry i Venezuela, utgitt av Rødt! desember 2006. Bestill heftet ved å sende epost til roedt@marxisme.no eller skriv til Rødt!, PB 124, 3251 Larvik. Pris kr 30

Diktet trykkes med forfatterens tillatelse og er oversatt av Elvis Bling Laden.
Det ble trykt i Monthly Review i april 2006
og finnes i diktsamlinga The Crooked Inheritance (Knopf).

---

Hvis du abonnerer på et blad om hundehold,
så kan du regne med å få hundebilder og gode råd. Voff!
Hvis du kjøper en vinterjakke, så kan du regne med
at den sannsynligvis er varmere å gå med enn uten.
Hvis du kjøper katta i sekken, vil du ihvertfall få et mjau.
Men hva får du hvis du kjøper en krig?

For det første; milliarder i gjeld.
Hver granat som eksploderer, ka-ching! ka-ching!
Hver krigsforsendelse, hvert eneste fly, hvert eneste kjøretøy.
Ser du røyken? Det er penger som brenner.
Det er dine skattepenger i arbeid. Om det hjelper deg?
Det er bedre enn å reparere den brua

du kjører over på pendelturen hver morra?
Er det bedre enn å sørge for oppvekstvilkår for ungdommen
så de ikke blir frista til å stjæle bilen din?
Er det bedre enn å forsikre deg om
at du vil få sjukehusplass hvis du skulle trenge det?
Er det finere enn å rense opp lufta du puster

eller utstyre gruvearbeiderne så de ikke dør
i hopetall nede i det støvete mørket?
Hva får du når du kjøper en krig?
Trygghet? Neh, landet du invaderer
er proppfullt av folk som hater deg.
De gisper etter å invadere tilbake.

Shopping er vårt favoritt tidsfordriv.
Vi går på super'n og vandrer og kikker på
tinga. Mer ting. Vi er tynga ned av ting.
Men du kan ihvertfall ta på deg den oransje
kashmir-genser'n. Du kan ete pizzastykket.
Hva får du når du kjøper en krig?

Død. Kontantdød eller på avbetaling.
Flyttelass med død. Du kan få
ung død, gammal død. Babydød.
Halvdøde kroppsdeler sprengt vekk,
hoder i bandasje, ryggmark
rivi ut, svidd hjernemasse. Deres død

og vår. Du får motvilje og
hat i tiårsleveringer. Du kjøper
voldtekt og plyndring, du kjøper
tortur og korrupsjon, bestikkelser og tjuveri.
Dine barnebarn vil betale regninga.
Er du fornøyd med kjøpet av denne krigen?

---

Buyer Beware

If you subscribe to a magazine about dogs,
it comes full of canine advice and pictures. Woof.
If you buy a winter coat, you can reasonably
count on its being warmer than your bare skin.
If you buy a pig in a poke, it should oink at least.
What do you get when you buy a war?

Trillions of dollars in debt, for one thing.
Every grenade that explodes, ka ching ka ching.
Every ordinance, every vehicle, every plane:
see the smoke rising? That's money on fire.
That's your taxes at work. Does it help you?
Is it better than repairing the local bridge

you drive across every commuting morning?
Is it better than putting kids through college
so they aren't motivated to steal your car?
Is it better than having health insurance
that actually pays your hospital bills entire?
Is it nicer than cleaning up the air you breathe

or equipping miners so they don't die
by the dozen down there in the smokey dark?
What do you get when you buy a war?
Security? No, the country you invade
is chock full of people who now hate you.
They're dying to invade you back.

Shopping is our favourite entertainment.
We go to the mall to wander and eyeball
stuff. More stuff. We're stuffed with stuff.
But at least you can wear that orange
cashmere sweater. You ca gobble that pizza.
What do you get when you buy a war?

Death. You get death retail and whole
sale. You get death by the planeload.
You get young death, old death, baby
death. You get part death–limbs blown
off, heads racked with shrapnel, spines
torn apart and brains toasted. Theirs

and ours. You are delivered mistrust
and hatred by the decadeload. You
purchase rape and pillage, you purchase
torture and graft, bribery and looting.
Your great grandchildren will pay off the debt.
Are you happy with your purchase of this war?

 

Det er ikke lenge siden det å feire de kapitalistiske demokratiske statene som om de utgjorde kronen på verket i enhver demokratisk bestrebelse, hadde arméer av tilhengere i Latin-Amerika. De uttalte gjerne påstanden med et høytidelig alvor som vanligvis er forbeholdt menneskehetens største landevinninger. Men nå, da mer enn et kvart århundre har passert siden starten på prosessen med å gjeninnføre demokrati i Latin-Amerika, ser det ut som tida er moden for å se på hvor demokratiet kommer til kort og hvilke løfter det ikke oppfyller. Fortjener de kapitalistiske demokratiene den respekten de nyter i så vide kretser? På de følgende sidene er det vår hensikt å undersøke hva demokrati betyr, og så, på grunnlag av noen refleksjoner om demokratiseringens begrensninger i et kapitalistisk samfunn, å gå videre med å undersøke hvordan de "faktisk eksisterende" demokratiene i Latin-Amerika arter seg, og se bakenfor deres ytre framtreden for å få øye på deres trange virkefelt og begrensninger.

Atilio A Boron er professor i politisk teori ved University of Buenos Aires og generalsekretær ved Latin American Council of Social Sciences (CLACSO)

Artikkelen trykkes med forfatterens tillatelse
Den ble først publisert av Merlin Press, 96 Monnow Str, Monmouth, NP25 3EQ, Great Britain www.merlinpress.co.uk
Artikkelen er oversatt til norsk av Morten Falck

 

---

 

Demokratiet

La oss begynne med å huske Lincolns formulering: demokratiet som en regjering av folket, ved folket og for folket. I dag ser dette ut som en konstruksjon av en urekonstruert radikaler, særlig i lys av den politiske og ideologiske avviklingen som framveksten av nyliberalismen og den globaliserte kapitalismens offisielle ideologi har ført til. Lenge før dette hadde demokratiet allerede blitt fullstendig skilt fra selve ideen om folket, for ikke å snakke om folkets handlinger. Lincolns formulering var forlengst arkivert som en farlig, nostalgisk lengsel etter en tilstand som var ugjenkallelig tapt i fortida. Det som erstattet den var Schumpeters formulering, og de sørgelige følgene av den kan fremdeles merkes tydelig i de gjengse sosialvitenskapene: demokratiet som et sett av regler og prosedyrer uten noe spesifikt innhold som har å gjøre med rettferdig fordeling eller rettferdighet i samfunnet, som ignorerer det etiske og normative innholdet i ideen om demokrati og ser bort fra ideen om at demokratiet bør være en avgjørende bestanddel av ethvert forslag om hvordan et "godt samfunn" skal organiseres, snarere enn bare et administrativt eller beslutningsmessig påfunn. Sånn var det for Schumpeter mulig å bestemme "demokratisk" om for å ta hans eget eksempel kristne skulle forfølges, hekser sendes på bålet eller jødene utryddes. Demokratiet blir bare en metode, og kan som andre metoder "ikke være et mål i seg selv" (1). I sin ytterste konsekvens forvandler denne holdningen demokratiet til en modell for å fatte beslutninger, lik dem som Peter Drucker foreslår for styringa av vellykte kapitalistiske foretak. Det trengs ikke noe geni for å innse at demokratiet er mye mer enn det.

Dessuten ser det schumpeterske paradigmet også bort fra den konkrete historiske prosessen som førte til opprettelsen av "virkelig eksisterende demokratier". Da han foreslo å gi avkall på det han kalte den "klassiske teorien" om demokratiet, satte han fram et tåpelig optimistisk og fullstendig uvirkelig bilde av de historiske hendelsesforløpene som i en håndfull nasjonalstater endte med at det oppsto demokrati (2). Alexis de Tocqueville beskrev medrivende den episke naturen av den demokratiske tilstandens dannelsesprosess, som en "uimotståelig revolusjon som skrider fram århundre etter århundre over enhver hindring og selv nå går framover, midt i de ruinene den selv har skapt." (3) Akkurat som mange andre framstillinger av forskjellige forfattere i den klassiske tradisjonen, griper denne framstillinga de omveltende og traumatiske elementene som selv i de mest utviklete, pluralistiske og tolerante land er involvert i opprettinga av en demokratisk tilstand. Blodet og søla fra den historiske konstitueringa av politiske demokratier fordufter fullstendig i Schumpeter-tradisjonens innholdsløse formalisme. Det er grunnen til at Guilleremo O'Donnell og Philippe Schmitter, som denne tradisjonens arvtakere, i "transitologiens" kanoniske tekst advarer:

"Ett av premissene for denne måten å oppfatte overgangen [til demokratiet] på, er at det er mulig og passende å oppnå politisk demokrati uten voldelig mobilisering og uten et storslagent brudd i kontinuiteten. Det vil så godt som alltid foreligge en trussel om vold, og det forekommer ofte protester, streiker og demonstrasjoner; men når man først slår inn på den "revolusjonære veien" eller volden sprer seg og blir tilbakevendende, blir de gunstige utsiktene til politisk demokrati drastisk redusert." (4)

Dette premisset er like sterkt som det er falskt. I hvilket land fant demokratiets overtakelse sted i samsvar med de ovenfor beskrevne beregningene? Barrington Moore har påpekt at uten "Den ærefulle revolusjonen" i England, Den franske revolusjon og Borgerkrigen i USA som alle er heller voldelige og blodige episoder ville det være ekstremt vanskelig å forestille seg at demokratiet overhodet eksisterte i disse landene. (5) Kan vi tenke oss at slaveeiersamfunnet i de amerikanske sørstatene, eller de engelske og franske aristokratiene, skulle frambringe demokratiske tilstander? Kan vi forestille oss så mye som en demokratisering i disse landene uten et voldelig brudd med fortida? Og hva angår våre forfatteres bekymring for "vold nedenfra" hva med "vold ovenfra" mot demokratisering, som systematisk leder til statlig undertrykking, summariske henrettelser og at folk forsvinner i hendene på paramilitære styrker eller dødsskvadroner, militært kuppmakeri, for ikke å snakke om den strukturelle volden som ligger nedlagt i samfunn med grove ulikheter? Er det ikke på tide vi spør oss hvem som har vært de viktigste voldsutøverne i Latin-Amerika? Om det har vært de utbyttede og undertrykte klassene, streikende og demonstranter, eller de kreftene som er bestemt på å bevare sine privilegier og sin rikdom for enhver pris?

Ikke bare perverterer "Schumpeter-perspektivet" selve ideen om demokratiet, men det stiller oss også overfor en like foruroligende gåte: Hvis demokratiet er noe så enkelt som en metode for å organisere prosessen med å fatte kollektive beslutninger, hva kommer det da av at det overveldende flertallet av menneskeheten i mesteparten av den skrevne historien har levd under ikke-demokratiske regimer? Hvis det er noe så elementært og fornuftig, hvorfor har det da vært så vanskelig å oppnå det og å sette det ut i livet? Hvordan kan det ha seg at visse organisatoriske former det kapitalistiske selskapet og aksjeselskapet, for eksempel er blitt innført uten betydelig motstand når først den kapitalistiske produksjonsmåten er blitt gjennomført, mens forsøkene på å tillempe den "demokratiske formen" for stat har ført til kriger, innbyrdes stridigheter, revolusjoner og kontrarevolusjoner og uendelige blodbad? Og endelig , hvis den kapitalistiske produksjonsmåten er fem hundre år gammel, hvorfor er da det kapitalistiske demokratiet så nylig innført og så ustabilt?

De Schumpeter-baserte demokratiteorienes etiske uthuling av demokratiet, og deres drastiske mangel på evne til å gjøre greie for prosessen med oppretting av "virkelig eksisterende" demokratier, roper etter alternative teorier.

Kapitalistisk demokrati eller demokratisk kapitalisme?

Men dette krever stadig at vi først klargjør begrepene. Hvis ordet "demokrati" i seg selv brukes på en forvirrende måte og er ridd av tvetydigheter, demokrati "ved" hvem, "for" hvem? så er sannelig ikke uttrykk som "kapitalistisk demokrati" eller "borgerlig demokrati" mindre selvmotsigende og utilfredsstillende. Det er grunnen til at den mest strikte og presise måten å referere til de "virkelig eksisterende" demokratienes univers på, er å kalle dem for "demokratisk kapitalisme." La oss se på hvorfor.

Å snakke om "demokrati" uten noe adjektiv overser den enorme forskjellen mellom a) den klassiske greske demokratimodellen, som er udødeliggjort i Perikles' berømte gravtale, b) de gryende demokratiske strukturene og praksisene som ble utviklet i noen norditalienske byer i renessansens demring (for seinere å bli knust av den aristokratisk-klerikale reaksjonen), og c) de forskjellige demokratimodellene som ble utviklet i noen kapitalistiske samfunn i det tjuende århundret. Demokrati er en form for organisering av sosial makt i det offentlige rom som ikke kan skilles fra den økonomiske og samfunnsmessige strukturen som denne makta hviler på. De ulike organisasjonsmåtene, både diktatoriske og demokratiske, eller de seks klassiske formene for politisk makt som Aristoteles trakk opp i Politikken, har rotfeste i en muld som består av særegne produksjonsmåter og samfunnsstrukturtyper, slik at enhver drøfting som omtaler "demokrati" uten nærmere kjennetegn nødvendigvis må være høyst upresis og forvirrende. Så hva er det egentlig samfunnsforskere snakker om når de snakker om demokrati? Et demokrati basert på slaveri, som i det klassiske Hellas? Eller det som trivdes i små urbane øyer i et hav av føydalt leilendingsvesen, der en populo minuto strebet for å være noe mer enn en manøvrerende mengde under Firenze og Venezias oligarkiske pastrisiat? Eller Europas demokratier, som ikke engang hadde allmenn stemmerett for menn, for ikke å snakke om stemmerett for kvinner, før første verdenskrig? Eller er det snakk om de "keynesianske demokratiene" fra den andre etterkrigstida, som hadde trekk av det T. H. Marshall kalte sosialt borgerskap? (6)

 Som en reaksjon mot denne forvirrende tvetydigheten, som også utfordrer den påståtte entydigheten til uttrykket "borgerlig demokrati", gikk en slik forfatter med tydelige nyliberale holdninger som den meksikanske essayisten Enrique Krauze en gang sterkt inn for et "demokrati uten adjektiver". (7) Men hans formaninger falt for døve ører. En aktuell litteraturanalyse utført av David Collier og Steve Levitsky avslører den enorme formeringen av adjektiver (mer enn fem hundre) som anvendes i samfunnsvitenskapen som kjennetegn på demokratiske regimer, i en slik utstrekning at det finnes flere systematiske rubrikker enn demokratiske regimer. (8) Men til tross for dette, løser det ikke kjerneproblemet å forsyne demokratiet med adjektiver selv om man tar i bruk "sterke" begreper i denne hensikt, eller begreper som er tungt ladet med betydning, som "kapitalistisk" eller "sosialistisk". Det bare tjener til å utstyre det med et elementært lendeklede som ikke kan skjule den kjensgjerning at keiseren * er naken. (* Boron skriver "kongen", men som alle skandinaviske lesere av H C Andersens eventyr veit, er det keiseren som er uten klær. Oversetterens anm.)

La oss ta uttrykket "kapitalistisk demokrati", som ofte blir brukt av gjengse samfunnsforskere så vel som radikale tenkere. Nøyaktig hva betyr det? Noen tror kanskje at de løser problemet ved å legge bestemmelsen "kapitalistisk" til ordet "demokrati" for det antyder i det minste det overordnete problemet med forholdet mellom kapitalisme og demokrati, og, mer spesifikt, spørsmålet om grensene førstnevnte setter for demokratiets rekkevidde. Ikke desto mindre er dette standpunktet grunnleggende ukorrekt: Det hviler på den forutsetning, som helt tydelig er feilaktig, at i denne typen politisk regime er "kapitalistisk" bare et adjektiv som henviser til et slags økonomisk arrangement som på en eller annen måte modifiserer og preger virkemåten til en politisk struktur som i sitt vesen er demokratisk. I virkeligheten er vendingen "kapitalistisk demokrati" en slags "hegelsk negasjon" av det egentlige forholdet mellom økonomien, det sivile samfunnet og politikken, som innebærer en subtil apologese for det kapitalistiske samfunnet. For i denne formuleringen blir demokratiet presentert som kjerna i det nåværende samfunnet noe som blir rutinemessig påstått om og om igjen av talløse ledere for "den frie verden", som George W. Bush, José M. Aznar, Tony Blair osv., som definerer seg sjøl som talspersoner for sine egne "demokratiske samfunn". Demokratiet blir derfor bestemt av en heldig eller "tilfeldig" egenskap som bare er den kapitalistiske produksjonsmåten! Slik blir kapitalismen forflyttet til en diskret posisjon bakenfor den politiske scenen, gjort usynlig som det nåværende samfunnets strukturelle grunnlag. Som Bertolt Brecht en gang påpekte er kapitalismen en herre som ikke liker å bli kalt ved navn. Men det er mer. Som den avdøde meksikanske filosofen Carlos Pereyra hevdet, er uttrykket "borgerlig demokrati" et "uhyrlig begrep", fordi det "skjuler en avgjørende omstendighet i samtidshistorien: Demokrati er blitt oppnådd og bevart i større eller mindre grad på forskjellige breddegrader, i strid med borgerskapet." (9)

Derfor finnes det en dobbelt vanskelighet i den ovennevnte bruken av adjektiver. For det første utstyrer det generøst borgerskapet med en historisk vinning som demokratiet, som var resultatet av århundrer med folkelig kamp nettopp mot, først aristokratiet og monarkiet, og så mot herredømmet til kapitalistene, som prøvde hardt å forhindre eller utsette demokratiets seier ved å ty til alle tenkelige midler fra løgn og manipulering til systematisk terror, satt på spissen av nazistaten. For det annet, hvis uttrykket "borgerlig demokrati" blir godtatt, blir det som er spesifikt "borgerlig" en uvesentlig og tilfeldig kjensgjerning, en slags tilleggsbestemmelse sett i forhold til et innhold ved navnet demokrati som får fetisjkarakter.

Så hvordan skal vi danne oss et passende begrep om demokratiet? Det er opplagt ikke et spørsmål om å føye eller ikke føye adjektiver til en antatt demokratisk substans, men om å gi avkall på den ny-hegelianske negasjonen. Det vil si: til forskjell fra termen "borgerlig demokrati" gjenvinner et uttrykk som "demokratisk kapitalisme" demokratiets sanne betydning ved å understreke den kjensgjerning at dets strukturelle trekk og avgjørende sider "frie" og periodiske valg, individuelle rettigheter og friheter, osv. trass i sin viktighet bare er politiske former hvis virkning og spesielle effekter ikke er i stand til å nøytralisere, for ikke å snakke om oppløse, det kapitalistiske samfunnets iboende og håpløst anti-demokratiske struktur. (10) Denne strukturen, som hviler på et system av sosiale relasjoner sentrert om den ustoppelige reproduksjonen av arbeidskraft som må selges på markedet som en vare for å sikre selve overlevelsen til arbeiderne, setter uoverstigelige begrensninger for demokratiet. Dette "slaveriet" for lønnsarbeiderne, hvor de må henvende seg til markedet på leting etter en kapitalist som kan finne det profitabelt å kjøpe arbeidskrafta deres, eller prøve å kare sammen til en dyster levemåte som småhandlende og renovasjonsarbeidere i verdens slumstrøk, setter det overveldende flertallet av samtidas befolkninger og ikke bare i Latin-Amerika i en stilling av strukturell underlegenhet og ulikhet. Dette kan ikke forenes med den fulle utviklinga av deres demokratiske potensial, samtidig som en liten del av samfunnet, kapitalistene, er fast etablert i en stilling av udiskutabelt overherredømme og nyter alle slags privilegier.

Resultatet er et kapitalistenes de facto diktatur, under hvilke politiske former så som demokrati det enn ligger skjult for det offentliges øyne. Derav kommer den tendensielle uforenligheten mellom kapitalismen som en sosial og økonomisk form som hviler på den strukturelle ulikheten som skiller kapitalister og arbeidere, og demokratiet, slik det blir oppfattet i den klassiske tradisjonen av politisk teori, ikke bare i sine formelle sider og prosedyrer, men med grunnlag i en generell tilstand av likhet. Det er nettopp av denne grunn at Ellen Meiksins Wood har rett når hun i et strålende essay rikt på teoretiske forslag spør: vil kapitalismen være i stand til å overleve en full utvikling av demokratiet i dets vesen og ikke i dets prosessualitet? (11) Svaret er opplagt negativt.

Riss av et virkelig demokratibegrep

Et omfattende og virkelig demokratibegrep må umiddelbart bringe opp i dagen spørsmålet om forholdet mellom sosialisme og demokrati. Det ville være dumdristig av oss å prøve å bringe denne diskusjonen på bane her. For øyeblikket er det tilstrekkelig å minne om Rosa Luxemburgs gjennomtrengende refleksjoner over dette temaet, inkludert hennes demokratiske formulering om at "det finnes ingen sosialisme uten demokrati, det finnes ikke noe demokrati uten sosialisme." (12) Luxemburg la vekt på verdien av demokratisk kapitalisme, uten å kaste det sosialistiske prosjektet over bord. Hun gjorde dette ved samtidig å påpeke de demokratiske kapitalistiske samfunnenes urettferdige natur. Hennes måte å tenke på unngår både den vulgærmarxistiske fella som i sin forkasting av demokratisk kapitalisme ender med å håne selve ideen om demokrati og rettferdiggjøre politisk despoti og "post-marxisme"-fella, og diverse strømninger inspirert av nyliberalismen, som mystifiserer de demokratiske kapitalistiske samfunnene i den grad at de ser på dem som paradigmer for et "demokrati" uten nærmere egenskaper.

Når vi tar denne argumentasjonen i betraktning, ser det for oss ut som en teori som sikter mot å overvinne feilene i den schumpeterske formalismen og "prosedyretenkningen", bør betrakte demokratiet som en syntese av tre uadskillelige dimensjoner sammensmeltet i en enkelt formulering:

a) Demokrati forutsetter en samfunnsform som kjennetegnes av økonomisk og sosial likhet og likhet for loven og et relativt høyt, om enn historisk variabelt nivå av materiell velstand, som tillater full utvikling av individuelle evner og anlegg så vel som det sosiale livets uendelige mangfold av uttrykk. Derfor kan ikke demokratiet blomstre midt i generell fattigdom og nød, eller i et samfunn preget av dype ulikheter i distribusjonen av eiendom, inntekter og rikdom. Det krever en samfunnsstruktur som bare unntaksvis kan finnes i kapitalistiske samfunn. Trass i alle offisielle erklæringer om det motsatte, er kapitalistiske samfunn ikke egalitære, men dypt inegalitære. Egalitarianismen er ideologien, mens polarisering av klassene er virkeligheten i den kapitalistiske verden. Politisk demokrati kan ikke slå rot og trives i et samfunn som er strukturelt anti-demokratisk.

 b) Demokrati forutsetter også at innbyggerne faktisk nyter frihet. Men frihet kan ikke være bare en "formell rettighet" lik dem som er så strålende innebygd i tallrike latinamerikanske forfatninger som i det virkelige liv ikke vil bli utøvd med den fjerneste sannsynlighet. Et demokrati som ikke garanterer at man fullt ut kan nyte de rettighetene som det sier seg å holde hellig på det juridiske nivået, forvandler seg til en farse, som Fernando H. Cardoso sa for mange år siden. (13) Frihet betyr muligheten til å velge mellom virkelige alternativer. Våre "frie valg" i Latin-Amerika er begrenset til å bestemme hvilket medlem av det samme politiske etablissementet, rekruttert, betalt og valgt inn av de herskende klassene, som skal ha ansvaret for å regjere landet. (14) Hva slags frihet er dette, som dømmer folk til å ikke kunne lese og skrive, til å leve i elendige skur, til å dø unge av mangel på legehjelp, som berøver dem en anstendig jobb og en minstestandard av sosial sikkerhet når de blir gamle? Er de frie, de millioner av arbeidsløse i Latin-Amerika som ikke engang har de par dollarene de trenger for å forlate hjemmet sitt for å finne en jobb, en hvilken som helst jobb?

Dessuten, er likhet og frihet, selv om de er nødvendige, ikke i seg selv tilstrekkelige til å sikre at det eksisterer en demokratisk stat. Det trengs et tredje vilkår:

c) At det eksisterer et sammensatt sett av institusjoner og klare, utvetydige spilleregler som gjør det mulig å sikre folkesuvereniteten, overvinne begrensningene i det såkalte "representative" demokratiet og utstyre innbyggerne med de legale og institusjonelle midlene til å sikre at de folkelige klassene dominerer i å utforme fellesviljen. Noen lærde har hevdet at et av de sentrale kjennetegnene ved demokratiske stater er den "relativt usikre" karakteren av resultatene av den politiske prosessen, nemlig usikkerheten av valgresultatene. (15) Men det bør advares mot å overvurdere den virkelige graden av "demokratisk usikkerhet" som finnes i dagens demokratiske kapitalisme. I virkeligheten er det svært liten usikkerhet i dem, for selv i de mest utviklede av dem, spilles de mest avgjørende og strategiske hendene i det politiske liv med "merkede kort", som ufravikelig forsvarer de herskende klassenes interesser. Vi gjentar: Ikke alle hendene, men så avgjort de viktigste både på valgnivå og beslutningsnivå blir spilt med tilstrekkelige garantier for at resultatet skal være fullstendig forutsigelig og akseptabelt for de herskende klassene. Det er for eksempel tilfelle i USA, hvor de viktige politiske avgjørelsene og innretningene av de to konkurrerende partiene er nesten identiske, og bare skiller seg fra hverandre i noen marginale spørsmål som ikke truer kapitalens herredømme. Derfor er det lite å undre seg over at ikke i ett eneste kapitalistisk land har staten noen sinne utlyst en folkeavstemning for å bestemme om økonomien skal organiseres på grunnlag av privateiendom, folkeøkonomi eller statseide korporasjoner; eller, for eksempel i Latin-Amerika, for å bestemme hva som skal gjøres med utenlandsgjelda, med åpninga av økonomien, den finansielle dereguleringa eller privatiseringa. Med andre ord: usikkerhet, ja, men bare innenfor ekstremt snevre, ubetydelige rammer. Valg, ja visst, men bruk av alle slags ressurser, legale og illegale, for å manipulere med avstemninga og unngå at folket skal "gjøre en feil" og velge et parti i strid med de herskende klassenes interesser. Det er ikke bare det at spillene spilles med "merkede kort", andre spill blir ikke spilt, og vinneren er alltid den samme.

For å oppsummere: Eksistensen av klare og utvetydige spilleregler som garanterer folkets suverenitet er den "politisk-institusjonelle" betingelsen for demokrati. Men igjen: dette er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig betingelse, fordi et virkelig og omfattende demokrati ikke lar seg opprettholde eller kan overleve særlig lenge, selv i form av et politisk regime, hvis dets røtter stikker dypt i en samfunnstype som kjennetegnes ved sosiale relasjoner, strukturer og ideologier som er antagonistiske eller fiendtlige overfor dets vesen. "Å diskutere demokratiet uten å ta i betraktning den økonomien som det demokratiet må virke i, er en gjerning som er en struts verdig," skrev Adam Przeworski en gang. (16) Uheldigvis ser det for tida ut som samfunnsvitenskapen i økende grad er befolket av strutser. I virkelige og konkrete begreper oppfyller de demokratiske kapitalistiske statene, selv de mest utviklete av dem, knapt noen av disse betingelsene: Deres institusjonelle mangler er velkjent, deres tendenser til økende ulikheter og sosial utstøting er åpenbare, og den faktiske muligheten til å nyte rettigheter og friheter er fordelt på en ekstremt ulik måte blant ulike sektorer av befolkningen. Rosa Luxemburg hadde rett: Det kan ikke finnes demokrati uten sosialisme. Vi kan ikke gjøre oss forhåpninger om å bygge en demokratisk politisk orden uten samtidig å føre en resolutt kamp mot kapitalismen.

Latin-Amerikas demokratiske erfaring

La oss forestille oss at Aristoteles gjenoppstår, og vi får sjansen til å be ham se på den nåværende politiske scenen i Latin-Amerika og avsi sin dom om de rådende regimenes natur. Hans konklusjon ville sikkert være at våre kapitalistiske "demokratier" er alt annet enn demokratier. Hvis han skulle følge sin egen klassiske typologi for politiske regimer, ville han sikkert betrakte dem som "oligarkier" eller "plutokratier", det vil si styre for de rike utøvd av folk som ikke nødvendigvis er rike, men som regjerer for dem. Når vi ser på vårt politiske landskap, kan vi si at våre vaklende demokratier er regjeringer av markedet, ved markedet og for markedet, som mangler alle de tre betingelsene som er summert opp ovenfor.

Dette er grunnen til at den latinamerikanske demokratiske kapitalismens vinninger etter mer enn to tiår med demokratisering er så skuffende. Våre samfunn er mer ulike og urettferdige i dag enn tidligere, og våre folk er ikke frie, men slavebundet av sult, arbeidsløshet og analfabetisme. Om latinamerikanske samfunn i tiåra etter 1945 opplevde et moderat framskritt i retning av sosial likhet, og om et mangfold av politiske regimer, fra varianter av populisme til noen former for "utviklings-isme", i den samme perioden greide å legge grunnlaget for en politikk som i noen land var aggressivt "inkluderende" og tenderte mot sosial og politisk "frigjøring" av store deler av våre folkelige sjikt som tradisjonelt hadde vært frarøvet enhver rettighet, så har den perioden som begynte med å kaste vrak på keynesianismen og gjeldskrisa, gått i nøyaktig motsatt retning. I denne nye fasen, som er feiret som våre lands endelige forsoning med de globale markedenes ubønnhørlige krav, ble gamle rettigheter som retten til helse, utdanning, bolig, sosial trygghet plutselig "gjort til varer" og forvandlet til uoppnåelige varer på markedet, og dermed ble store masser av folk kastet ut i elendighet. De skjøre sikkerhetsnettene av sosial solidaritet ble revet opp pari passu* med den sosiale fragmenteringa og marginaliseringa som ble forårsaket av ortodoks økonomisk politikk og overstrømmende individualisme som både ble fremmet av "markedets herrer" og den politiske klassen som regjerer på deres vegne. (* pari passu: (latin) egentlig "like skritt", dvs. i samme takt som. Overs. anm.)

I tillegg ble de kollektive aktørene og sosiale kreftene som i fortida ga uttrykk for og kanaliserte de folkelige klassenes forventninger og interesser fagforeninger, venstrefløy-partier, folkelige organisasjoner av alle slag forfulgt av voldsomme tyrannier, deres ledere fengslet, massakrert eller "forsvant". Som resultat av dette ble disse folkelige organisasjonene splittet og svekket, eller ganske enkelt feid til side. Slik befant innbyggerne i våre demokratier seg fanget i en paradoksal situasjon: mens folkesuverenitet og et bredt spekter av grunnlovsfestede rettigheter ble opphøyet i den nye demokratiske kapitalismens ideologiske himmel, ble borgerne på markedets og det sivile samfunnets prosaiske jord omhyggelig frarøvet disse rettighetene ved hjelp av rivende prosesser av sosial og økonomisk rettighetsberøving, som utelukket dem fra den økonomiske framgangens fordeler og forvandlet demokratiet til en tom etterligning.

Resultatet av at demokratiseringsprosessen i Latin-Amerika har tatt denne formen, har vært en dramatisk svekking av den demokratiske impulsen. Langt ifra å ha hjulpet til å konsolidere våre nyfødte demokratier, har den nyliberale politikken underminert dem, og konsekvensene er påtagelige i dag. Demokratiet er blitt det "tomme skallet" som Nelson Mandela ofte har snakket om, hvor stadig mer uansvarlige og korrupte politikere styrer land med total forakt for det felles beste. At dette er tilfelle beviser den enorme folkelige mistilliten til politikere, partier og parlamenter, et fenomen som kan sees i varierende grad i hvert eneste land i Latin-Amerika. Det finnes aktuell empirisk forskning som gir interessante data om dette.

UNDP-rapporten om latinamerikansk demokrati: en statusrapport

UNDPs Demokrati i Latin-Amerika: Mot et medborgerdemokrati er den viktigste og mest omfattende samtidige forskningsrapporten om demokratisk kapitalisme i Latin-Amerika som noen sinne er lagt fram. (17) Men tross de enorme anstrengelsene det har krevd å virkeliggjøre den, har de alvorlige manglene som ligger innebygd i dens teoretiske apparat og metodologi forhindret at den skaper et fullt ut realistisk portrett av demokratiets stilling i regionen. Den "politiske" reduksjonismens uhelbredelige problemer er åpenbare helt fra begynnelsen av det tjukke bindet. Således åpner rapporten med å betrakte demokratiet som "ikke bare et politisk system, men også et styringssystem som tillater større offentlig deltakelse, og derved skaper et gunstig miljø for at samfunnene skal blande seg inn i avgjørelser som angår deres utvikling." (18) Demokratiet er, i sum, noe politisk som har med velgere, innbyggere og styringssystemer å gjøre, i strålende isolasjon fra resten av samfunnslivet. Et forskningsprosjekt med dette utgangspunktet (og her og der avbrutt av tilfeldige men likevel høyst betydningsfulle henvisninger til Freedom House og Heritage Foundations bidrag til studiet av samtidas demokratier) kan ikke gå særlig langt, hvor mange forskere som enn er involvert og hvor stort budsjettet enn måtte være.

 Ikke overraskende fortsetter rapporten med å si at selv om "140 land i verden i dag lever under demokratiske regimer" en kjensgjerning som blir betraktet som en større vinning "er det bare fullt demokrati i 82 av disse." (19) Denne grove overdrivelsen (ikke mindre enn 82 fullstendige demokratier!) blir noe moderert når forfatterne advarer leserne om at autoritære og udemokratiske virkemidler stadig forekommer under demokratisk valgte regjeringer, og forsyner oss med en overbevisende liste over dem. Ikke desto mindre avholder ikke dette dem fra å hevde at de atten latinamerikanske landene som rapporten omfatter, "oppfyller de grunnleggende kriteriene for et demokratisk regime; av disse levde bare tre under demokratiske regimer for 25 år siden." (20)

Rapporten unnlater riktignok ikke å bemerke at "mens folkene i Latin-Amerika konsoliderer sine politiske rettigheter, står de ansikt til ansikt med høy grad av fattigdom og det høyeste ulikhetsnivå i verden." Denne motsigelsen beveget rapportens forfattere til å konkludere, om enn noe gåtefullt, at "det er alvorlige spenninger mellom utdypingen av demokratiet og økonomien." Så mens rapporten feirer demokratiets viktigste landevinninger i Latin-Amerika, unnlater den ikke å sette fingeren på ulikhet og fattigdom som dets hovedsvakheter. I tillegg oppfordrer den til å tillempe en politikk "som fremmer demokrati hvor innbyggerne er fullverdige deltakere. Innbyggernes fullstendige deltakelse betyr at dagens innbyggere må ha lett tilgang til sine sivile, sosiale, økonomiske og kulturelle rettigheter og at alle disse rettighetene sammen utgjør et udelelig og sammenhengende hele." (21) Uheldigvis unnlater rapportens forfattere å spørre hvorfor hele dette settet med rettigheter, som stadig er sikret på papiret i alle kapitalistiske stater, i en nyliberal verden mer og mer blir mindre verdt enn papiret de er skrevet på. Og hvorfor har tilgang til disse rettighetene i det hele tatt vært så begrenset i kapitalistiske samfunn? Er det tilfeldig, eller skyldes det systematiske klassefaktorer?

Rapporten har ikke noe svar på disse spørsmålene, fordi den ikke utforsker naturen av motsigelsen mellom kapitalisme og demokrati. På de 284 sidene i den engelske versjonen av rapporten forekommer ordene "kapitalisme" eller "kapitalist" bare tolv ganger. Det nevnes ikke første gang før på side 51, overraskende nok i et sitat fra en så lite iøynefallende kapitalismeteoretiker som George Soros. Ja, ordene forekommer ni av tolv ganger i sitater eller i den bibliografiske referanselista i rapporten. Bare tre ganger forekommer de i selve teksten. Denne ekstreme motviljen mot å snakke om kapitalismen krever naturligvis en høy teoretisk pris av rapporten. For hvordan kan man snakke om demokrati i dagens verden når man er motvillig mot å nevne ordet kapitalisme? Hvordan er det meningen at vi skal forstå de erkjente "spenninger mellom utdypingen av demokratiet og økonomien"? Hvilke trekk ved økonomien skal ha skylda for dette? Dens teknologiske basis, dens naturlige utrustning, industristrukturen, eller hva?

Problemet er ikke "økonomien", men den "kapitalistiske økonomien" og det særtrekket som definerer den: utvinninga og den private tilegnelsen av merverdi og den uunngåelige sosiale polariseringa som oppstår som resultat. Spenningene er ikke mellom to metafysiske enheter, "demokratiet" og "økonomien", men mellom to konkrete historiske produkter: massenes demokratiske forventninger og den kapitalistiske akkumulasjonens jernharde lover. Og motsigelsen eksisterer og består fordi den siste ikke kan skape rom for den førstnevnte, annet enn på det "liberale demokratiets" høyst verdiløse måte, som vi ser rundt oss på alle kanter. Den som ikke vil snakke om kapitalismen bør avstå fra å snakke om demokratiet.

Populære oppfatninger om demokratiet

En av de mest nyttige delene av UNDP-rapporten er en sammenlignende oversikt over folkeopinionen utført av Latinobarómetro med et utvalg på 18 643 innbyggere i 18 land i regionen. Grovt fortalt kan resultatene sammenfattes som følger:

Innbyggernes ønske om demokrati er forholdsvis svakt.

En stor del av latinamerikanerne setter utvikling høyere enn demokrati og ville trekke tilbake sin støtte til en demokratisk regjering hvis den viste seg ute av stand til å løse deres økonomiske problemer, "ikke-demokrater" hører generelt til i grupper med mindre utdannelse, som er blitt inkludert i samfunnet i perioder med autoritære regimer og som har lave forventninger om sosial mobilitet og en dyp mistillit til demokratiske institusjoner og politikere, og selv om "demokrater" finnes i de forskjellige sosiale gruppene, har innbyggerne en tendens til å støtte mer opp om demokratiet i land med lavere nivåer av ulikhet. Men de uttrykker seg ikke gjennom politiske organisasjoner. (22)

Disse resultatene er slett ikke overraskende. Tvert imot taler de høyt til fordel for den politiske bevisstheten og rasjonaliteten hos de fleste latinamerikanere og deres presise vurdering av manglene og de uoppfylte løftene til våre såkalte "demokratiske" regjeringer. La oss følge denne analytiske linja litt videre og se på de ferskeste data som Latinobarómetro har lagt fram i sin internasjonale oversikt over offentlig opinion i 2004. (23) Som ventet viser de empiriske funnene sterk misnøye med hva de demokratiske regjeringene har oppnådd i sine land: Mens 41 prosent av regionens spurte i 1997 erklærte seg fornøyd med demokratiet, hadde dette i 2001 falt til 25 prosent, og gikk bare svakt opp igjen til 29 prosent i 2004, slik at for hele perioden fra 1997 til 2004 var det en nedgang på 12 prosentpoeng i hvor fornøyde folk var med demokratiet i Latin-Amerika. Betydningen av dette forsterkes av det faktum at startpunktet for sammenligningen var langt fra betryggende, siden det selv i 1997 var nesten 60 prosent som ikke var fornøyd med demokratiet. Bare tre land avvek fra denne nedadgående tendensen: Venezuela, som ironisk nok er favorittskyteskive for det "demokratiske" korstoget Det hvite hus har lansert, og hvor prosenten av folket som erklærte seg fornøyd med det demokratiske regimet økte med sju prosent; og Brasil og Chile, hvor andelen økte med respektive fem og tre prosentpoeng. De landene som viste den mest dramatiske nedgangen på demokratitilfredshetsindeksen var Mexico og Nicaragua, hvor regjeringene var meget nært knyttet til USA og lojalt fulgte "Washington-konsensusen"; der falt tilfredsheten med demokratiet med nesten 30 prosentpoeng.

La oss se det fra en annen synsvinkel. I 1997 var det bare to land hvor mer enn halve befolkningen uttrykte tilfredshet med det fungerende demokratiet. Dette heller beskjedne nivået av folkelig godkjenning ble oppnådd i Costa Rica, med 68 prosent, og Uruguay, med 64 prosent støtte i folket. Men i 2004 var ikke ett land over 50-prosentmerket. Skuffelsen over våre "faktisk eksisterende demokratier" etterlot ikke noe land over 50 prosent: i Costa Rica hadde andelen sunket til 48 prosent, mens den i Uruguay hadde falt til 45 prosent. I Fox' Mexico, hvor en del av venstre-intelligentsiaen hadde hatt så store forhåpninger de hadde hatt en naiv tro på at PANs seier ville åpne dørene for et eventyrlig "regimeskifte" som skulle føre til fullstendig politisk demokrati var det bare 17 prosent av de spurte som hadde slike rosenrøde forventninger i 2004. Lagos’ Chile presenterer på sin side et forstyrrende paradoks for den konvensjonelle teorien. Det landet som betraktes som modellen for en vellykket demokratisk overgang, etter mønster av den like høyt verdsatte overgangen i Spania etter Francos død, avslører en høy andel av utakknemlige innbyggere som ikke er blitt overtalt av klappsalvene fra de samfunnsvitenskapelige guruene og de beroligende stemmene fra de internasjonale finansinstitusjonene. Slik var det i 1997 bare 37 prosent av chilenerne som sa seg fornøyd med den demokratiske, rasjonelle og ansvarlige "sentrum-venstre"-regjeringa til Concertación. Etter et brått fall til 23 prosent i 2001, midt i uroen over en økonomisk nedtur, steg andelen til 40 prosent i 2004. Det er en betydelig økning, men ikke desto mindre et tall som knapt kan sies å være sunt.

I Fernando H. Cardosos Brasil, som er en stjerne innen latinamerikansk demokratisk teori, svingte andelen fornøyde innbyggere mellom 20 og 27 prosent i løpet av disse to presidentperiodene, og det er neppe noe nivå å være stolt av. Etter at Lula hadde regjert i to år, lå andelen fornøyde innbyggere stabilt omkring 28-prosentmerket. I Argentina, hvor de berusende dunstene fra det såkalte "økonomiske mirakelet" (som ble bekreftet urbi et orbi* av Michel Camdessus, daværende direktør i IMF) fortsatt hindret vanlige folk i å oppfatte katastrofen som nærmet seg, var andelen av tilfredse på rekordnivå med 49 prosent i 1998. I 2001, da krisa allerede var tre år gammel, men det verste ennå ikke hadde kommet, skulle andelen falle til 20 prosent, og i 2002 falt den videre og nådde et rekordmessig bunnivå på åtte prosent etter konfiskeringen av bankinnskudd på foliokonto og de massive gatedemonstrasjonene som styrtet "sentrum-venstre"-regjeringa til De la Rúa. (* urbi et orbi (latin): byen og omegnen, det vil si vidt og bredt. Overs. anm.)

Med bakgrunn i skuffelsen over hva de latinamerikanske demokratiske regjeringene har oppnådd, er det ikke overraskende å få vite at støtten til ideen om et demokratisk regime, i motsetning til tilfredsheten med dets konkrete resultater, også sank mellom 1997 og 2004. Mens 62 prosent bekreftet at demokrati var å foretrekke framfor ethvert annet politisk regime i 1997, hadde dette falt til 53 prosent i 2004. Og som svar på et annet spørsmål var det ikke mindre enn 55 prosent av de spurte som sa de var rede til å godta en ikke-demokratisk regjering hvis den viste seg i stand til å løse landets økonomiske problemer. Innenfor dette rammeverket av synkende legitimitet for demokratiet, forårsaket av de skuffende resultatene av antatt demokratiske regjeringer, bør et tydelig unntak igjen understrekes: Tilfellet Venezuela, hvor støtten til det demokratiske regimet steg fra 64 prosent til 74 prosent mellom 1997 og 2004. Dette landet er nå på toppen av alle land i Latin-Amerika når det gjelder støtte til det demokratiske regimet. Og dette stiller de konvensjonelle demokratiseringsteoretikerne overfor et nytt presserende paradoks: Hva kommer det av at Venezuela, som igjen og igjen blir anklaget av Washington for sine påståtte institusjonelle svakheter, Chavéz-regjeringas illegitime natur og andre liknende diskvalifikasjoner, viser regionens høyeste oppslutning om demokratiet?

Vi skal forfølge svaret på det nedenfor. Men for å oppsummere her, er det klart at den skuffelsen over demokratiet som hersker i området ikke kan tilskrives et spesielt autoritært trekk ved samfunn som er glade i caudillismo og alle slags personlige despotier. Det er et rasjonelt svar på et politisk regime som i sin latinamerikanske historiske praksis har gitt overveldende bevis for at det er mye mer opptatt av de rike og mektiges velferd enn av de fattige og undertryktes skjebne. Da de samme menneskene blant de spurte fikk spørsmål om de var tilfredse med hvordan markedsøkonomien virket, var det bare 19 prosent som svarte bekreftende, og ikke i noe land i regionen nådde dette tallet opp i en majoritet av befolkningen. Det er selvfølgelig få latinamerikanske regjeringer som er særlig interessert i å vite grunnene til dette, for ikke å snakke om å oppfordre til offentlig diskusjon om spørsmålet. De har heller ikke den fjerneste interesse for å utlyse folkeavstemninger for å avgjøre om et så upopulært økonomisk regime fortjener å bevares eller ikke i strid med den overveldende opinionen hos dem som, forutsetningsvis, er de demokratiske politikernes overhode. Det ville vært det eneste demokratiske svaret, men våre "demokratiske" regjeringer drømmer ikke om å fostre så farlige initiativer.

Der hvor antallet av dem som er tilfreds med markedsøkonomien er høyere tilfeldigvis ikke Chile, det landet som er grundigst hjernevasket av det nyliberale viruset når denne andelen bare opp i 36 prosent av nasjonens spurte. Dette er en klar minoritet i forhold til dem som støtter alternative oppfatninger. Så lenge de latinamerikanske demokratiene har som en av sine viktigste målsetninger å garantere at det politiske systemet skal kunne styres det vil si å regjere i samsvar med hva markedet foretrekker bør ingen la seg overraske over disse resultatene. Misnøyen med markedsøkonomien ville før eller siden spre seg til de demokratiske regimene. Dette ble oppsummert i den utbredte oppfatningen blant allmennheten at de styrende ikke innfrir sine valgløfter, enten fordi de ljuger for å vinne valget eller fordi "systemet" hindrer dem i å gjøre det. Men det offentlige har bare begynt å innse det de virkelige makthaverne allerede vet. En undersøkelse utført blant 231 ledere i regionen (deriblant flere tidligere presidenter, ministre, høytstående embetsmenn, administrerende direktører fra industrien, osv.) ba de spurte om å peke ut hvem som virkelig utøver makt i Latin-Amerika. 80 prosent av de spurte utpekte big business og finanssektoren, mens 65 prosent utpekte pressen og de store mediene. Til sammenligning var det bare 36 prosent som pekte på presidentens person som en som virkelig hadde mulighet til å utøve makt, mens 23 prosent av dem som svarte sa at den amerikanske ambassaden var en viktig maktutøver i lokale saker. (24) La oss da gå over til å undersøke den virkelige maktstrukturen i Latin-Amerika.

 Frie valg?

Konvensjonell samfunnsvitenskap hevder at "frie valg" er et grunnleggende trekk ved demokratiet. UNDP-rapporten definerer et valg som "fritt" dersom velgerne tilbys en rekke valgmuligheter ubegrenset av lovregler eller begrensninger som virker "som et resultat av praksis". (25) I samme gate fastslår en rapport fra den konservative tenketanken Freedom House, Freedom in the World 2003, at et valg kan betraktes som fritt når "velgerne kan velge sine ledere fritt blant konkurrerende grupper og individer som ikke er utpekt av regjeringen; når velgerne har tilgang til informasjon om kandidatene og deres plattformer, når velgerne kan velge fritt uten upassende påtrykk fra myndighetene og kandidatene kan drive sin valgkamp uten å bli utsatt for trusler. (26)

Det er mange problemer med begge definisjonene. Først, hva utgjør "et resultat av praksis"? For forfatterne av UNDP-rapporten er det å legge visse restriksjoner på bestemte partiers politiske deltakelse i valgprosessen. Dette argumentet skriver seg fra det klassiske liberale premisset som sverger til en negativ teori om frihet. Ifølge den finnes det frihet bare i den utstrekning ytre, regjeringspålagte begrensninger er fraværende. Innenfor det ideologiske rammeverket som den liberale teorien utvikler seg på grunnlag av, finnes det to separate sosiale sfærer: den ene, som omfatter det sivile samfunn og markedet, gir næring til frihet, den andre, som blir virkeliggjort av staten, er et arnested for tvang og restriksjoner. Derfor kan "kraftige" restriksjoner på innbyggernes frie vilje bare komme fra staten. Følgelig er eksempler på "kraftige" hindringer slike ting som det juridiske forbudet mot peronistpartiet i Argentina, APRA i Peru og forbudet mot kommunistpartier gjennom hele regionen fra midten av førtiåra til begynnelsen av 80-åra. Men denne teorien er blind for andre effektive og dødelige begrensninger som kommer fra markedets makt, i form av økonomisk utpressing, investeringsstreiker, trusler om kapitalflukt og så videre, som ikke engang blir nevnt i rapporten og som på avgjørende vis begrenser det suverene folkets spillerom når det gjelder å fatte avgjørelser. Disse begrensningene og forholdene blir ikke regnet som "kraftige" restriksjoner som legges på velgernes vilje, men som sunne uttrykk for mangfold og frihet.

La oss undersøke et konkret tilfelle: Et lite land som El Salvador, hvor nesten en tredjedel av befolkningen ble tvunget til å emigrere på grunn av tiår med innbyrdes stridigheter og økonomisk stagnasjon. Som et resultat er El Salvador tungt avhengig av de pengene emigrantene sender hjem og utenlandske investeringer, hovedsakelig fra De forente stater. Noen få måneder før siste presidentvalg i 2004 begynte amerikanske firmaer som var etablert i El Salvador å erklære at de allerede hadde lagt planer for hvordan de raskt skulle trekke tilbake investeringene sine og si opp ansatte dersom hovedkandidaten til Frente Farabundo Martí de Linberación Nacionalo (FMLN) vant valget. Denne erklæringa skapte kaos i det allerede krampaktige salvadoreanske samfunnet, som ble forsterket da en offisiell talsperson for USAs regjering advarte om at hvis så skjedde, kunne Det hvite hus komme til å gripe inn for å beskytte truede amerikanske selskapsinteresser, og at de helt sikkert ville utstede embargo på pengeoverføringer til El Salvador. Det tok mindre enn to uker å endre innbyggernes valgpreferanser radikalt. FMNLs hovedkandidat ble forvist til annenplass, langt bak den kandidaten som etablissementet støttet. Etter disse kunngjøringene virket han som den eneste som var i stand til å hindre det kaoset som helt sikkert ville følge den "gale" kandidatens valgseier. Men dette er selvfølgelig små anekdoter som ikke forstyrrer sjøltilliten til den konvensjonelle samfunnsvitenskapen, eller tjener til å utelukke El Salvador fra Freedom Houses liste over verdens "frie land".

Å beskrive et valg som "fritt" bør i tillegg innebære at det er reelle alternativer tilgjengelige for velgerne det vil si alternativer med hensyn til den politikken som blir tilbudt allmennheten. En ganske utbredt oppskrift som de såkalte latinamerikanske "sentrum-venstre-"partiene bruker er "alternering uten alternativer". Det betyr en rolig rekkefølge av regjeringer ledet av forskjellige personligheter eller politiske krefter, men uten å forsøke å sette ut i livet alternative politiske dagsordener som kunne stemples som et uansvarlig politisk eventyr og lede i en uønsket post-nyliberal retning. Den tidligere brasilianske presidenten Fernando H. Cardoso pleide si at "innenfor globaliseringen finnes ingen alternativer, utenfor globaliseringen finnes ingen frelse." I så fall betyr frie valg svært lite.

Under "nordamerikaniseringen" av politikken i Latin-Amerika, som allerede er merkbar både i valgkampenes format så vel som i deres grunnhet, er partikonkurransen blitt redusert til lite mer enn en skjønnhetskonkurranse eller tannpastareklame, hvor kandidatenes utseende er mye viktigere enn hva de tenker. På den andre sida har partienes maniske opptatthet av å erobre det antatte "sentrum" på det ideologiske spekteret, og hovedvekten på videopolitikk med dens glimtvise og usammenhengende taler og dens innviklede kunngjøringsstil, forsterket massenes politiske mistillit og den uinteressertheten og apatien som allerede er fremmet av markedslogikken. Dette har lenge vært typisk for det offentlige liv i De forente stater, og kan til og med sies å være et resultat av måten grunnlovsfedrene utformet konstitusjonen på. De satte ofte fram argumenter om hvor ønskelig det var å ikke tilskynde, eller hindre, for mye deltakelse fra de "lavere klasser" i utførelsen av offentlige anliggender.

Men det er ytterligere problemer med valgfriheten i Latin-Amerika, som har å gjøre med den reelle makta til den øvrighetsperson som velges av folket til presidentembetet. Velger det demokratiske overhodet noen som er utstyrt med effektiv makt til å kommandere? Ta tilfellet Honduras, som vanligvis blir betraktet som et demokrati i tråd med Freedom Houses kriterier, som gjelder i den gjengse samfunnsvitenskapen. Historikeren Ramón Oquelí har skarpt observert at på midten av 80-tallet:

Er betydningen av presidentvalgene, med eller uten bedrag, relativ. De beslutningene som angår Honduras blir først truffet i Washington, så i den amerikanske militærkommandoen i Panama (Sørkommandoen), etter det på den amerikanske basekommandoen på Palmerola, Honduras; umiddelbart etter det i den amerikanske ambassaden i Tegucigalpa; på femteplass kommer øverstkommanderende for de honduranske væpnede styrker, og republikkens president dukker først opp på sjetteplass. Så vi stemmer altså på en sjetterangs embetsmann når det gjelder beslutningsmyndighet. Presidentens funksjoner er begrenset til å bestyre elendigheten og oppnå amerikanske lån. (27)

Var tilfellet Honduras på 1980-tallet spesielt? Egentlig ikke. Erstatt Honduras med nesten hvilket som helst annet latinamerikansk land i dag, med unntak av Cuba og Venezuela, og grovt sett det samme bildet vil komme til syne. I noen tilfeller, som Colombia, eller det ekstreme tilfellet Haiti, gir innbyrdes stridigheter det militære en så avgjørende rolle i beslutningsprosessen at viktigheten av presidentembetet blir ytterligere senket. Dette var situasjonen på syttitallet og åttitallet da geriljakrigene i Nicaragua, El Salvador og Guatemala var på høydepunktet. I alle disse landene var det demokratisk valgte presidenter. Men for land som ikke utgjør en militær trussel mot amerikanske interesser, hviler den sentrale rollen i hendene på USAs finansdepartement og IMF, og den latinamerikanske presidenten kan, i slike tilfeller, flytte oppover beslutningsstigen med ett eller høyst to trinn.

For eksempel blir avgjørelsen om å vedta Den sentralamerikanske frihandelsavtalen, som omfatter de sentralamerikanske statene pluss Den dominikanske republikk og De forente stater, først truffet i De forente stater av den herskende imperialistiske klassen og dens undergivne allierte i periferien. Denne beslutningen blir så omsatt i en realiserbar politikk gjennom Washingtons uunnværlige medvirkning, det vil si den amerikanske staten: Først og fremst Det hvite hus, finansdepartementet og innenriksdepartementet og Pentagon. (28) Så først finner den veien til de internasjonale finansinstitusjonene, den internasjonale kapitalismens "vaktbikkjer" med sitt pikkpakk av "betingelser" og ekspertkomitéer og deres repertoar av "silkehanske-utpressing" for å sikre at politikken blir satt ut i livet av de avhengige statene. I denne spesielle fasen spiller de amerikanske ambassadene i hovedstedene i imperieprovinsene, finanspressen og de lokale økonomiske guruene som flokker seg i media, en viktig rolle i å dytte på for å tillempe en nyliberal politikk, som blir utropt som den eneste fornuftige og rimelige handlingsplan som er mulig, og som avfeier ethvert annet alternativ som sosialistisk, populistisk eller uansvarlig. Så kommer beslutningen ned på et fjerde trinn: kontorene til finansministrene og sentralbankdirektørene (hvis "uavhengighet" washingtonkonsensusen har fremmet aktivt gjennom de siste tiåra). De som er kalt til ledere her og deres rådgivere er vanligvis opplært ved de økonomiske fakultetene på ultrakonservative amerikanske universiteter og kan takke sin lojalitet overfor de store firmaene eller internasjonale finansinstitusjonene de også jobber for fra tid til annen for sin yrkeskarrière. Disse kontorene informerer deretter den såkalte "første embetsmann", presidenten, om beslutningen. Hans rolle er bare å skrive under på det som allerede er besluttet langt over hans kompetanseområde og på en måte som ikke har den fjerneste likhet med noe sånt som en demokratisk prosess. Slik er vårt meget lovtalte demokrati i virkeligheten bare en spesiell politisk og administrativ ordning hvor innbyggerne blir bedt om å velge en embetsmann, som i avgjørende beslutninger i beste fall har sin plass på femte trinn i beslutningskjeden. Senatorer og kongressmenn er enda mer uvesentlige som uttrykk for folkeviljen. Hvis det landet det gjelder er ridd av innbyrdes strid og geriljakrig, som Colombia for eksempel, blander andre helt udemokratiske militære elementer (som Sørkommandoen, den amerikanske basen og de lokale væpnede styrkene) seg inn, og svekker presidentens betydning enda mer.

Selvsagt er det noen små variasjoner i denne generelle modellen for økonomisk beslutningsfatning. Det er grunnleggende sett tre faktorer som står for variasjonene:

Den relative styrken og samholdet i periferistaten og styrken i arbeiderklassen og folkelige organisasjoner. Der hvor prosessen med å avvikle eller ødelegge staten ikke har kommet for langt, og hvor de folkelige organisasjonene er i stand til å stå imot nyliberalismens angrep, der kan ikke alltid de beslutningene som er gjort på toppen gjennomføres fullt ut.

Det lokale borgerskapets interesser, i den utstrekning de kommer i konflikt med den internasjonale herskende kapitalistkoalisjonen. Der hvor et lokalt borgerskap fortsatt overlever (ikke et nasjonalt borgerskap i den klassiske betydninga det er for lengst forsvunnet i Latin-Amerika) med sterke innenlandske interesser og evne til å uttrykke seg politisk, der møter beslutninger fattet på den måten som er antydet ovenfor noen betydelige hindringer som vanskeliggjør gjennomføringa som særlig er tilfelle i dagens Brasil; karakteren av den beslutningen som skal fattes. For eksempel ble det vedtatt i fellesskap av "Wall Street-Davos-lobbyen og G-7, eller med andre ord av de internasjonale herskende klassene og deres politiske representanter i de kapitalistiske kjernestatene, at Washington-konsensusens dagsorden skulle tvinges igjennom med makt i Den tredje verden. I saker som mer angår den vestlige halvkule er rollen til de europeiske og japanske medlemmene av den imperialistiske triaden mye mindre viktig og spørsmål blir for det meste avgjort av den amerikanske herskerklassen. Noen marginale avgjørelser som ikke har betydning for kapitalakkumulasjonens generelle forløp, blir nesten helt ut fattet av de lokale myndighetene.

For å summere opp har demokratisk valgte presidenter i Latin-Amerika få funksjoner i behold, bortsett fra å regjere elendigheten. Det skal innrømmes at dette er en avgjørende rolle, som innebærer på den ene side å tigge om endeløse lån for å betale tilbake en stadig stigende utenlandsgjeld, og på den annen side "å holde pakket på plass", for å bruke Noam Chomskys talende uttrykk. Det innebærer å styre statens ideologiske apparat og undertrykkingsapparat for å sikre at flertallet underkaster seg, og å sørge for at den kapitalistiske utbyttinga fortsetter langs forutsigelige linjer. For å utføre denne rollen må arbeiderne lenkes fast til stedet og demobiliseres politisk, mens kapitalens uhemmede bevegelighet må sikres for enhver pris.

Denne nedjusterte rollen til den "første embetsmann" i de latinamerikanske demokratiene er helt tydelig i den daglige styringa av staten, og der den ser ut til å bli utfordret av en ny første embetsmann, trer den formidable veto-makta som latinamerikanske finansministre og sentralbanksjefer har opparbeidet seg i virksomhet, og slik blir våre "demokratisk valgte presidenter" henvist til en temmelig ornamentell rolle på de avgjørende beslutningsområdene. I Brasil har president Lula for eksempel sagt gjentatte ganger at programmet Famine Zero skulle være hans viktigste politiske instrument for å bekjempe fattigdom og sosial utstøting. For dette formålet opprettet han et kontor direkte underlagt presidenten og ledet av en katolsk prest, Frei Betto, som var en av hans gamle venner. Likevel ble Frei Betto tvunget til å gå av etter to år med nytteløse forsøk på å få de pengene han trengte for å få programmet på fote fra finansministeren, Antonio Palocci (en tidligere hardkokt trotskist, som nå har konvertert til ultraortodoks nyliberaler). Hvorfor sørget ikke Palocci for de finansielle ressursene som trengtes? Ganske enkelt fordi presidentens forespørsel ikke var av samme vekt som kommandoene eller til og med anbefalingene fra den internasjonale kapitalen og dens vaktbikkjer. Siden det er nødvendig for de sistnevnte å garantere et svært skatteoverskudd for å muliggjøre en rask tilbakebetaling av utenlandsgjelda, og å oppnå den ettertraktede "investeringsvurdering" som forventes å frigjøre en flodbølge av utenlandsk kapital til Brasil, når vedtak som gjelder sosiale utgifter aldri toppen av den budsjettmessige prioriteringslista, uansett om det er et vedtak som er gjort av demokratiets "første embetsmann". Når det kommer til stykket ba president Lula om én ting og finansministeren bestemte nøyaktig det motsatte, og vant fram. Lulas venn måtte gå, mens finansministeren fikk applaus fra det internasjonale finansfellesskapet for sin ubøyelige hengivenhet overfor skattedisiplinen. På samme vis så Miguel Rosetto, minister for jordbruksreformen, sitt budsjett, som han tidligere var blitt enig med Lula om, beskåret med mer enn halvparten ved en ukas* fra Palocci, som igjen satte seg ut over en beslutning presidenten hadde fattet. (* ukas, fra russisk, keiserlig befaling, ordre fra tsaren. Overs. anm.)

På samme måten i Argentina. Mens president Néstor Kirchner holder flammende taler mot IMF og mer generelt den internasjonale finanskapitalen og nyliberalismen, sørger hans finansminister Roberto Lavagna for at presidentens brennende prosa ikke blir oversatt til praktisk politikk og forblir en retorisk øvelse bare bestemt for innenlands konsum. Følgen er at til tross for all den skrytende offisielle retorikken som antyder noe annet, har Kirchner-regjeringa i virkeligheten den tvilsomme ære å være den regjeringa i hele Argentinas historie som har betalt mest til IMF.

Folkelige reaksjoner

Men Lulas opprinnelige løfte, og Kirchners manøvreringer, har likevel en betydning. De viser ikke bare at Latin-Amerikas folk i økende grad er oppmerksomme på den demokratiske kapitalismens begrensninger, men også at de er begynt å forvente at noe skal gjøres med dette. Den siste utviklinga i Bolivia, Ecuador og Uruguay må ses i lys av dette.

Disse utviklingstrekkene viser, spesielt i Andes-landene, men ikke bare der, at de latinamerikanske "demokratiene"s legale og institusjonelle rammeverk fullstendig mangler evnen til å løse sosiale og politiske kriser innen etablerte konstitusjonelle prosedyrer. Følgelig blir den rettslige virkeligheten illegitim, fordi vår lovgivning er uvirkelig, ikke i samsvar med våre sosiale formasjoners indre vesen. Folkelige opprør styrtet reaksjonære regjeringer i Ecuador i 1997, 2000 og 2005, og i Bolivia veltet opprør av store masser av bønder, urbefolkning og fattige i byene høyreregjeringer i 2003 og 2006. Det "konstistusjonelle" diktaturet til Alberto Fujimori i Peru ble nedkjempet av en formidabel massemobilisering i 2000. Året etter ble Argentinas "sentrum-venstre"-president Fernando de la Rúa, som hadde sviktet valgløftene om en rask og resolutt avvikling av den nyliberale politikken, brutalt fjernet fra makta av et folkelig raseriutbrudd uten sidestykke, der minst trettitre mennesker mistet livet.

Men disse folkelige opprørene beviser også at denne lange perioden med nyliberalt styre med sitt pikkpakk av spenninger, brudd, utstøtinger og stigende nivåer av utbytting og sosial degradering har skapt det objektive grunnlaget for politisk mobilisering av store deler av de latinamerikanske samfunnene. Er de ovenfor nevnte plebeierrevoltene bare isolerte enkeltepisoder, utbrudd av folkelig sinne og raseri uten indre sammenheng, eller gjenspeiler de en dypere og mye mer sammensatt historisk dialektikk? En edruelig kikk på historien til den demokratiske perioden som startet tidlig på 1980-tallet, viser at det ikke er noe tilfeldig i den voksende mobiliseringen av de folkelige klassene og den turbulente slutten på så mange demokratiske regjeringer i hele regionen. På grunn av folkelige opprør ble minst seksten presidenter, flertallet av dem lydige lakeier for Washington, presset til å gå av før valgperioden deres var utløpt. Noen gikk av i slutten av 1980-åra, som Alfonsin i Argentina, som måtte gi fra seg makta til sin valgte etterfølger seks måneder før tida, på grunn av en utålelig kombinasjon av sosial uro, folkelige opptøyer og hyperinflasjon. Her fulgte han i fotsporene til Siles Suazo fra Bolivia, som ble tvunget til å skrive ut nyvalg i 1985, og ikke var i stand til å sitte valgperioden ut som president. Brasils Fernando Collor de Melo, i 1992, og Venezuelas Carlos Andrés Peréz, i 1993, ble begge stilt for riksrett og kastet fra vervet etter korrupsjonsanklager og en bølge av folkelige protester. Resten ble kastet midt i alvorlige sosiale og økonomiske kriser. I tillegg knuste folkeavstemninger utskrevet for å legalisere privatisering av statlige foretak eller offentlige tjenester uvegerlig nyliberalernes forventninger, som i Uruguay (om vannforsyning og havnetjenester) og i Bolivia og Peru (om vannressurser). På toppen av dette fant det sted imponerende sosiale opprør for å nasjonalisere olje og gass i Bolivia, mot privatisering av oljesektoren i Ecuador, telefonselskapet i Costa Rica, helsetjenestene i flere land, for å få slutt på utenlandske bankers plyndringer i Argentina, og for å stoppe programmer for utrydding av kokadyrking i Bolivia og Peru. (29)

To lærdommer kan trekkes av alle disse politiske erfaringene. For det første at folkemassene i Latin-Amerika har ervervet en ny evne til å kaste anti-folkelige regjeringer og overkjøre etablerte konstitusjonelle mekanismer, som ikke tilfeldig favoriserer elitene ('politikk er en elitegeskjeft, og plebeierne burde ikke blande seg med herrene ved makta'). Men på den annen side er den andre lærdommen at denne sunne aktiviseringen av massene ikke strekker til for å skape et virkelig politisk alternativ som kunne velte nyliberalismen og innføre en post-nyliberal fase. Disse heltemodige opprørene fra de undertrykte klassene har en skjebnesvanger Akilleshæl: Organisatorisk svakhet, som kommer til uttrykk i at spontanismen er absolutt dominerende som den normale formen for politisk handling. Selvmorderisk likegyldighet overfor problemet med folkelig organisering og den politiske kampens strategi og taktikk er avgjørende faktorer som forklarer de begrensede resultatene av alle disse opprørene. Sant nok, nyliberale regjeringer ble byttet ut, men bare med andre av samme ulla, med mindre hang til nyliberal retorikk men lojale mot de samme prinsippene. Mengdenes heftige mobilisering fordampet kort etter ommøbleringen i presidentpalassene, uten å være i stand til å skape et nytt politisk subjekt utstyrt med nødvendige ressurser til å modifisere de herskende maktforhold i progressiv retning. Ikke uten sammenheng med disse uheldige resultatene er den forunderlige populariteten som nye uttrykk for politisk romantisisme har fått, særlig blant politiske aktivister. For eksempel Hardt og Negris opphøying av den formløse mengdens dyder, eller Holloways heftige utfall mot partier og bevegelser som, tilsynelatende uvillige til å lære den smertefulle leksa av det tjuende århundrets sosiale revolusjoner fremdeles insisterer på viktigheten av å erobre den politiske makta. (30)

Skuffelsen over nyliberalismen har bidratt til å akselerere svekkingen av den demokratiseringsoptimismen som var klart dominerende for bare få år siden. Allikevel må en ha i minne at svakheten i den folkelige bevegelsen da tida var inne for å bygge et alternativ, ikke bare kom til syne gjennom "utenomkonstitusjonelle" maktoverføringer. Den har vært tydelig også i de tilfeller der regjeringer er blitt valgt i samsvar med den schumpeterske resepten til ekspertene på "demokratisk overgang" etter nyliberalismens økonomiske sammenbrudd. Tilfellene Kirchner i Argentina, Vásquez i Uruguay, og særlig Lula i Brasil, illustrerer klart de underordnede klassenes maktesløshet når det gjelder å få gjennom en post-nyliberal dagsorden, til og med i regjeringer valgt av folket med dette som overordnet formål. Hvis massene i den politiske turbulensen kaster de sittende regjeringene og så demobiliserer og trekker seg tilbake, så har den politiske logikken vært overraskende lik i de tilfellene der det skjer konstitusjonelle erstatninger: Massene stemmer, men så går de hjem igjen, og overlater til de folkene som antas å "vite hvordan" man styrer landet og tar seg av økonomien å gjøre jobben sin. Og på samme måte som i tilfellene med utskifting av presidenter gjennom folkeopprør, kunne ikke resultatet vært mer skuffende.

Til tross for alle disse manglene, har likevel de latinamerikanske folkemassenes evne til å styrte antifolkelige regjeringer i en skala som aldri tidligere har vært sett introdusert en ny faktor på den politiske scene. Den formidable oppblomstringen av populariteten til den kubanske revolusjonen og dens leder Fidel Castro over hele Latin-Amerika, og det nyvunne ryet til Hugo Chavez, hans bolivarianske revolusjon, hans stående bruk av folkeavstemninger og valg for å bevise sin folkelige legitimitet, som middel til å gjenerobre den "første embetsmanns" rettigheter for presidentembetet, og hans stadige forsikringer om at løsningen på regionens problemer bare er å finne i sosialismen, ikke i kapitalismen et modig standpunkt som var blitt borte fra den offentlige samtalen i Latin-Amerika er klare tegn på at stemningen endrer seg i regionens folk.

Dessuten har det at Chavéz' legger så sterk vekt på deltakende demokrati, og at han igjen og igjen spør folket til råds ved allmenne valg, grunnlovsreformer, folkeavstemninger og så videre styrket utviklingen av en ny politisk bevissthet i store deler av de arbeidende klassene, som nå i de politiske initiativene fra Caracas ser en vidåpen dør for utforskningen av nye former for demokrati, langt overlegne den tomme formalismen til det "representative demokratiet" som hersker i de andre latinamerikanske landene. Det er fremdeles for tidlig å si hvorvidt de radikale demokratiske bevegelsene som i dag former venezuelansk politikk vil bli kopiert andre steder, eller om det bolivarianske eksperimentet til slutt vil lykkes i å sprenge den demokratiske kapitalismens snevre grenser og friste andre til å følge samme vei. Men så langt kan den totale betydningen, så vel i Venezuela som i utlandet, knapt overvurderes. En god målestokk på dette er den overdrevne oppmerksomheten som den venezuelanske politiske prosessen vekker i Washington og de enorme ressursene i tid, personell og penger som USA setter av til å "fikse" situasjonen.

Man må heller ikke undervurdere de formidable hindringene som Chavéz fortsatt står overfor utilslørt sjikane fra USA hjemme og i utlandet, forsøk på statskupp, internasjonal kriminalisering, økonomisk sabotasje, manipulering i media og så videre og som andre radikale, demokratiske prosjekter andre steder i Latin-Amerika i dag også vil stå overfor, i en skala fra de brutale "betingelsene" til Det internasjonale pengefondet og Verdensbanken, til enhver tenkelig form for økonomisk og diplomatisk press og utpressing. I Latin-Amerika er det sannsynlig at ethvert framskritt i demokratiseringsprosessen, om aldri så beskjedent, vil utløse et blodbad. Vår historie viser at de mest forsagte reformistprosjekter har ført til rasende kontrarevolusjoner. Vil det bli annerledes nå?

Den demokratiske kapitalismens begrensninger

Alt tatt i betraktning avslører de latinamerikanske demokratienes status det kapitalistiske demokratiets alvorlige, uhelbredelige begrensninger og de formidable hindringene for full utvikling av det demokratiske prosjektet som stiger opp i horisonten.

En omhyggelig undersøkelse av den internasjonale politiske scenen viser at det finnes fire nivåer av demokratisk utvikling som er tenkelige innenfor en kapitalistisk samfunnsform. Et første nivå, det mest rudimentære og elementære, kan kalles et "valgdemokrati". Dette er et politisk regime der valg blir avholdt på regelmessig basis som den eneste mekanismen for å fylle stillingen som statsleder og representanter til statens lovgivende grein. I en viss utstrekning er dette første og mest elementære nivået av demokratisk utvikling en etterligning, en tom formalitet uten ethvert meningsfullt innhold. Det finnes ganske visst "partikonkurranse": kandidater kan sette i gang intense kampanjer, det kan være knallhard konkurranse om hvem som skal bli valgt og den folkelige entusiasmen i oppløpet til og på valgdagen kan være høy. Likevel blir dette en isolert gest, fordi utfallet av denne rutinen ikke endrer noe som helst i offentlig politikk, borgerrettigheter eller fremming av fellesinteressene. Det er den demokratiske utviklingens nullpunkt, det mest elementære utgangspunkt og ikke noe annet. Som George Soros advarte før Lula ble valgt: Brasilianerne kan stemme hva de vil, en gang hvert annet år, men markedet stemmer hver dag, og uansett hvem den tiltredende presidenten blir, vil han helt sikkert merke seg dette. "Markedet tvinger regjeringer til å fatte beslutninger som er upopulære, men uunngåelige," bemerket Soros i et intervju. "Statenes virkelige betydning ligger i dag definitivt på markedene." (31) Ordene hans gir kaldt uttrykk for den demokratiske kapitalismens uhelbredelige elendighet. Markedet er det virkelige, demokratiet er bare en passende utsmykning.

Likevel finnes det et annet nivå som kan kalles "politisk demokrati". Det innebærer å gå et skritt videre enn valgdemokratiet ved å etablere et politisk regime som gir rom for en viss grad av effektiv politisk representasjon, en virkelig maktfordeling, en forbedring i mekanismene for folkelig deltakelse gjennom folkeavstemninger og folkelige rådslagninger, virkelig makt til de lovgivende myndigheter, etablering av spesialorganer for å kontrollere den utøvende makt, effektiv rett til offentlig tilgang til informasjon, offentlig finansiering av politiske kampanjer, institusjonelle innretninger for å minimalisere rollen til lobbier og private interessegrupper, osv. Det er unødvendig å si at denne typen politisk regime, en slags "deltakerdemokrati", har aldri eksistert innen latinamerikansk kapitalisme. Det høyeste nivået vi noen gang har nådd er det første.

Et tredje nivå kan kalles "sosialt demokrati". Det kombinerer elementene fra de to foregående nivåene med sosialt medborgerskap. Det vil si sikring av et bredt spekter av rettigheter når det gjelder levestandard og allmenn tilgang til utdanning, bolig og helsetjenester. Som Gösta Esping-Andersen har lagt merke til, er det en god indikator på sosial rettferdighet og effektivt medborgerskap i et land i hvilken utstrekning forsyningen av grunnleggende varer og tjenester som trengs for å tilfredsstille menn og kvinners menneskelige grunnbehov er trukket ut av markedet. Med andre ord betyr det at ting trekkes ut av markedet at en person kan overleve uten å være avhengig av markedets lunefulle bevegelser, og som Esping-Andersen bemerker, "styrker (det) arbeideren og svekker arbeidsgivernes absolutte autoritet. Dette er den nøyaktige grunnen til at arbeidsgivere alltid har vært imot det." (32)

Der hvor tilgangen på utdanning, helse, boliger, rekreasjon og sosial sikkerhet for å nevne de vanligste elementene blir frigjort fra de utestengende skjevhetene som markedet fører til, vil vi sannsynligvis være vitne til at det vokser fram et rettferdig samfunn og et sterkt demokrati. Den andre siden av at ting blir gjort til varer er utestengning, fordi det betyr at bare de som har nok penger vil være i stand til å skaffe seg de varer og tjenester som hører naturlig med til det å være medborger. (33) Derfor oppfyller ikke de "demokratiene" som unnlater å sikre en temmelig lik tilgang til grunnleggende varer og tjenester det vil si der disse varene og tjenestene ikke blir oppfattet som allmenne borgerrettigheter selve premissene for en omfattende teori om demokratiet, der demokrati ikke bare betyr en formell prosedyre i Schumpeter-tradisjonen, men et avgjørende skritt i retning av å bygge et godt samfunn. Som Rousseau med rette bemerket:

Hvis du vil ha en solid og varig stat må du sørge for at den ikke inneholder noen ekstreme tilfeller av velstand. Den må verken ha millionærer eller tiggere. De kan ikke skilles fra hverandre, og begge er skjebnesvangre for det felles beste. Der de forekommer, blir den allmenne friheten en vare som man kan kjøpslå om. De rike kjøper den, de fattige selger den.(34)

Situasjonen i Latin-Amerika stemmer nøyaktig med modellen for det Rousseau betraktet som et trekk som var "skjebnesvangert for det felles beste", og dette var ikke resultatet av anonyme samfunnskrefters spill, men følgen av et nyliberalt prosjekt for å styrke kapitalismen, påført oss av en pervers koalisjon av lokale herskerklasser og internasjonal kapital. Inntil helt nylig har de skandinaviske landene og Latin-Amerika illustrert de kontrasterende trekkene i denne dikotomien. I Skandinavia finnes et politisk virksomt medborgerskap som tror fullt og fast på den allmenne tilgangen til grunnleggende varer og tjenester som er innlemmet i de nordiske landenes grunnleggende "samfunnskontrakt" (og på en heller utvannet måte i den europeiske samfunnsformasjonen generelt.). Dette utgjør en "borgerlønn" en allmenn forsikring mot sosial utstøting fordi den gjennom politiske og institusjonelle kanaler "utenfor markedet" sikrer at man kan nyte visse varer og tjenester, som uten en slik trygdeordning bare ville kunne skaffes på markedet, og bare av dem som hadde en inntekt som tillot dem å gjøre det. (35) I skarp kontrast til dette står de demokratiske kapitalistiske statene i Latin-Amerika, med deres blanding av inkonsekvente politiske prosesser for utvidede politiske rettigheter, som sameksisterer med en voksende økonomisk og sosial rettighetsberøving, som har løpt ut i en tom formalitet, en abstrakt prosedyreholdning som utgjør en sikker kilde til framtidige despotier. Så etter mange års "demokratisk overgang" har vi fått demokratier uten innbyggere: frimarkedsdemokratier som har som sitt overordna mål å garantere profitten for de herskende klassene og ikke befolkningens sosiale velferd.

Det fjerde og høyeste nivået av demokratisk utvikling er "økonomisk demokrati". Grunnlaget for denne modellen er overbevisningen om at hvis staten er blitt demokratisert, fines det ingen grunn til å utelukke private firmaer fra den demokratiske impulsen. Selv en forfatter som er så identifisert med den liberale tradisjonen som Robert Dahl har brutt med den politiske reduksjonismen som hører det perspektivet til, gjennom å argumentere med at "ettersom vi støtter den demokratiske prosessen i styringa av staten, til tross for omfattende ufullkommenheter i praksis, så støtter vi også demokratiske prosesser i styringa av økonomiske foretak, trass i de ufullkommenhetene vi forventer i praksis." (36) Vi kan og bør gå et skritt videre og understreke at moderne private firmaer bare er "private" på det juridiske området, som i den borgerlige staten bevarer de eksisterende eiendomsforholda med lovens makt. Der sluter disse firmaenes "private" karakter. Deres enorme tyngde i økonomien, så vel som på de politiske og ideologiske områdene, gjør dem i virkeligheten til samfunnsaktører som ikke burde utelukkes fra det demokratiske prosjektet.

Gramscis bemerkninger om det tilfeldige og klassebestemte skillet mellom offentlig og privat bør løftes fram i dagen igjen. Et økonomisk demokrati betyr at det demokratiske overhodet har effektive midler til å avgjøre de store økonomiske beslutningene som har innflytelse på samfunnslivet, uavhengig av om disse beslutningene opprinnelig be fattet av, eller vil påvirke, private eller offentlige aktører. Er det én ting som mer noe annet er politisk i samfunnslivet, så er det, i motsetning til hva de liberale teoriene hevder, økonomien. Politisk i dypeste forstand: med evne til å påvirke samfunnslivet i sin helhet, og forme hele befolkningens muligheter til å overleve. Ingenting kan være mer politisk enn økonomien, en sfære der knappe ressurser blir fordelt mellom forskjellige klasser og lag av befolkningen, der de mange dømmes til en fattig og elendig tilværelse mens en minoritet blir velsignet med alle slags rikdommer. Lenin hadde rett: Politikken er økonomien i konsentrert form. Alt nyliberalt snakk om sentralbankenes "uavhengighet", og den nyliberale motviljen mot å godta offentlig diskusjon om den økonomiske politikken mer generelt med den begrunnelse at det dreier seg om "tekniske" spørsmål hinsides vanlige folks perspektiv og kunnskaper er bare et ideologisk røykteppe for å parere demokratiets inntrengning i den økonomiske beslutningsprosessen.

Konklusjon

Etter tiår med enormt blodige diktaturer førte folkemassenes sosiale kamper Latin-Amerika tilbake eller i noen tilfeller for første gang fram til det første og mest elementære nivået av demokratisk utvikling. Men til og med denne svært beskjedne framgangen har vært under konstant beleiring av motkrefter som ikke er rede til å gi avkall på sin privilegerte tilgang til makt og rikdom. Om det kapitalistiske samfunnet overalt har vist seg å være en heller begrenset og ustabil grunn å bygge et stødig demokratisk politisk system på, så har Latin-Amerikas avhengige og perifere kapitalisme vist seg enda mer ute av stand til å sørge for solide fundamenter for demokratiet. Og den viser seg høyst motstandsdyktig mot det sterke folkelige ønsket om og presset for å åpne store nye muligheter for politisk massedeltakelse og selvstyre som er tydelige i dag og som kan føre videre til full virkeliggjøring av demokratiet. Noen spesielle erfaringer som den "deltakende budsjettering" som opprinnelig ble forsøkt under ledelse av PT i Porto Allegre i Brasil, og de gjentatte utlysningene av folkeavstemninger i Venezuela, og "grasrotdemokratiet" på Cuba, som er basert på et høyt nivå av politisk engasjement og deltakelse på arbeidsplassen eller i nabolaget er betydelige skritt i denne retninga. Den tradisjonelle modellen med "liberalt demokrati" står foran en uunngåelig død. Dets mangler har fått kolossale proporsjoner, antallet felter der det unnlater å tilfredsstille er legio, i de avanserte kapitalistiske nasjonene så vel som i periferien. Vi har et brennende behov for en ny demokratimodell. Erstatningen er sant nok fortsatt under utforming, men de første, tidlige tegnene på at den kommer kan allerede klart skjelnes. (37)

I motsetning til det mange observatører forsikrer, strekker krisa i demokratiprosjektet i Latin-Amerika seg langt utover ufullkommenhetene i det "politiske systemet". Den har sin rot i den uløselige motsigelsen, som blir forsterket i periferien, mellom en produksjonsmåte som i sitt vesen er despotisk og udemokratisk, ved å dømme lønnsarbeidet til å finne noen som er rede til å kjøpe dets arbeidskraft for å sikre dets blotte eksistens og en organisasjonsmodell og funksjonsmodell for det politiske området basert på alle medborgernes medfødte likhet. De formalistiske demokratiene i Latin-Amerika lider under angrep fra en nyliberal politikk som utgjør en sann sosial motreformasjon, bestemt på å gå til hvilken som helst ytterlighet for å gjenskape og forsterke kapitalens uhemmede herredømme. "Markedsstyrt" politikk kan ikke være demokratisk politikk.(38) Denne politikken har ført til en framskridende utmattelse av de demokratiske regimene som er opprettet til en svært høy pris i menneskelig lidelse og menneskeliv, og fått dem til å falle tilbake til en rein formalitet berøvet alt meningsfylt innhold, en periodisk etterligning av det demokratiske idealet mens samfunnslivet går tilbake til en kvasi-Hobbes-aktig alles krig mot alle, som åpner døra for alle slags avvikende og unormale tilstander.

Men dette er ikke bare en sjukdom som rammer "lav-intensitetsdemokratier" i periferien av det kapitalistiske systemet. Som Colin Crouch har observert, "hadde vi (i landene i selve kjernen av det kapitalistiske systemet) vårt demokratiske øyeblikk rundt midtpunktet av det tjuende århundret, men nå for tida lever vi i en tydelig "post-demokratisk" tidsalder. Som et resultat "har kjedsomhet, frustrasjon og desillusjon satt inn etter et demokratisk øyeblikk." Nå "er sterke minoritetsinteresser blitt mye mer aktive enn massene av vanlige folk (…), de politiske elitene har lært seg å håndtere og manipulere folkelige krav; (. . .) folk må overtales til å stemme ved hjelp av pr-kampanjer ovenfra og ned" og globale firmaer har blitt den demokratiske kapitalismens ubestridte hovedaktører. (39)

Dette er særlig tilfelle i samfunn der den nasjonale sjølråderetten er blitt ubønnhørlig undergravd av den økende tyngden utenlandske politiske og økonomiske krefter har i den hjemlige beslutningsprosessen, like til det punkt hvor ordet "nykoloni" beskriver dem bedre enn uttrykket "uavhengige nasjoner". Når dette er tilfelle, blir spørsmålet stadig oftere stilt i Latin-Amerika: I hvilken utstrekning er det mulig å snakke om folkesuverenitet uten nasjonal suverenitet? Folkelig suverenitet for hva? Kan folk som er underlagt imperialistisk herredømme bli autonome borgere? Under disse svært ugunstige omstendighetene kan bare en helt rudimentær demokratimodell overleve. Slik blir det klarere og klarere at kampen for demokrati i Latin-Amerika det vil si erobringa av likhet, rettferd, frihet og borgerlig medvirkning ikke kan skilles fra en resolutt kamp mot den globale kapitalismens despoti. Mer demokrati innebærer nødvendigvis mindre kapitalisme. Det Latin-Amerika har fått i tiåra med "demokratisering" er vært nøyaktig det motsatte og det er det folk over hele regionen nå i økende grad reiser seg mot.

---

Jeg vil uttrykke min takknemlighet mot Sabrina González for all hennes hjelp under forberedelsen av denne artikkelen. Det er overflødig å si at alle misforståelser og feil utelukkende er forfatterens ansvar.

---

Noter:

1) Joseph Schumpeter, Capitalism, Socialism and Democracy, New York: Harper, 1947, side 242. [Tilbake]

2) Under den "klassiske teorien" dynget Schumpeter sammen teoriene til så forskjellige forfattere som Platon, Aristoteles, Machiavelli, Rousseau, de Tocqueville og Marx, blant andre. [Tilbake]

3) Alexis de Tocqueville, Democracy in America, Garden City: Doubleday, 1969, side 12. [Tilbake]

4) Guillermo O'Donnell and Phillippe Schmitter, Conclusiones Tentativas Sobre las Democracias Inciertas, Buenos Aires: Paidós, 1988, side 26. [Tilbake]

5) Barrington Moore, Jr., Social Origins of Dictatorship and Democracy: Lords and Peasants in the Making of the Modern World, Boston: Beacon Press, 1966. [Tilbake]

6) T H Marshall, Class, Citizenship and Social Development, New York: Anchor Books, 1965. [Tilbake]

7) Enrique Krauze, Por una Democracia sin Adjetivos, Mexico City: Joaquín Mortiz/Planeta, 1986, side 4475. [Tilbake]

8) David Collier and Steve Levitsky, "Democracy with Adjectives: Conceptual Innovation in Comparative Research", Working Paper #230, Kellogg Institute, University of Notre Dame, August 1996. [Tilbake]

9) Carlos Pereyra, Sobre la Democracia, México: Cal y Arena, 1990, side 33. [Tilbake]

10) Atilio A. Boron, State, Capitalism and Democracy in Latin America, Boulder and London: Lynne Rienner Publishers, 1995, side 3368. [Tilbake]

11) Ellen Meiksins Wood, Democracy Against Capitalism: Renewing Historical Materialism, Cambridge: Cambridge University Press, 1995, side 20437. Om dette, se også Arthur MacEwan, Neoliberalism or Democracy?, London: Zed Books, 1999; og Atilio A. Boron, Tras el Búho de Minerva. Mercado contra Democracia en el Capitalismo de Fin de Siglo, Buenos Aires: Fondo de Cultura Económica, 2000. [Tilbake]

12) Det sier seg selv at vi er enige i hele utsagnet hennes, og ikke bare den andre delen, selv om det er den vi konsentrerer oss om her. [Tilbake]

13) Fernando Henrique Cardoso, "La Democracia en las Sociedades Contemporáneas", Crítica y Utopía, 6, 1982 og "La democracia en América Latina", Punto de Vista, 23, April 1985. [Tilbake]

14) Situasjonen er stort sett ikke så annerledes i resten av verden. Som Noam Chomsky har bemerket, ble det amerikanske folket i det siste presidentvalget budt en fin demokratisk meny: de kunne enten velge én mangemillionær som allerede satt i embetet, eller velge en annen mangemillionær, som allerede satt i Senatet, og begge hadde dessuten to andre multimillionærer som medløpere. Dette var valget i det som den gjengse samfunnsvitenskapen betrakter som en av verdens mest perfeksjonerte modeller for demokratiutvikling! [Tilbake]

15) Adam Przeworski, Capitalism and Social Democracy, Cambridge: Cambridge University Press, 1985, side 13845. [Tilbake]

16) Adam Przeworski, The State and the Economy under Capitalism, New York: Harwood Academic Publishers, 1990, side 102. [Tilbake]

17) United Nations Development Program, Democracy in Latin America: Towards a Citizens' Democracy, New York: UNDP, 2004. [Tilbake]

18) Ibid, side 256. [Tilbake]

19) Ibid, side 25. [Tilbake]

20) Ibid, side 26. De tre demokratiske landene var Colombia, Costa Rica og Venezuela. [Tilbake]

21) Ibid, side 26. [Tilbake]

22) Ibid, side 29. [Tilbake]

23) Se www.latinbarometro.org. Undersøkelsen omfatter følgende land: Argentina, Bolivia, Brasil, Chile, Colombia, Costa Rica, Ecuador, El Salvador, Guatemala, Honduras, Mexico, Nicaragua, Panama, Paraguay, Peru, Den dominikanske republikk, Uruguay og Venezuela. [Tilbake]

24) United Nations Development Program, Democracy, side 155. Tallene adderer ikke til hundre fordi de som svarte, kunne peke ut mer enn én faktor. [Tilbake]

25) Ibid, side 79. [Tilbake]

26) Se Freedom House, Freedom in the World 2003: Survey Methodology, http://www.freedomhouse.org/ratings/, side 7. [Tilbake]

27) Sitert i Agustín Cueva, "Problemas y Perspectivas de la teoría de la Dependencia", i Teoría social y procesos políticos en América Latina, Mexico: Editorial Edicol Línea Crítica, 1986, side 50. [Tilbake]

28) At den amerikanske staten har denne nøkkelrollen, er vist til fulle i Leo Panitch and Sam Gindin, "Global Capitalism and American Empire", i Socialist Register 2004: The New Imperial Challenge. [Tilbake]

29) James Petras, "Relaciones EU-AL: Hegemonía, Globalización e Imperialismo", La Jornada, Mexico, 10. juli 2005. Se også CLACSOs tidsskrift OSAL, Latin-Amerikas Sosiale Observatorium, med dyptpløyende dekning av sosiale konflikter og protestbevegelser I Latin-Amerika siden 2000. [Tilbake]

30) Michael Hardt og Antonio Negri, Empire, Cambridge: Harvard University Press, 2000; John Holloway, Change the World Without Taking Power, London: Pluto, 2002. Vi har undersøkt disse problemene grundig i Atilio A. Boron, Empire and Imperialism: A Critical Reading of Michael Hardt and Antonio Negri [2001], oversettelse av Jessica Casiro, London and New York: Zed Books, 2005; "Civil Society and Democracy: The Zapatista Experience", Development, Society for International Development, 48(2), 2005; og "Der Urwald und die Polis. Fragen an die politische Theorie des Zapatismus", Das Argument, 253, 2003. [Tilbake]

31) George Soros, "Entrevista", La República, Roma, 28. januar 1995. [Tilbake]

32) Gösta Esping-Andersen, The Three Worlds of Welfare Capitalism, Princeton: Princeton University Press, 1990, side 22. [Tilbake]

33) En skarp analyse av prosessen med å gjøre helsevesen og offentlig televisjon til varer og dens ødeleggende virkning på demokratiet i Storbritannia, finnes i Colin Leys, Market-Driven Politics, London: Verso, 2001. [Tilbake]

34) Jean-Jacques Rousseau, The Social Contract and Discourse on the Origin of Inequality, New York: Washington Square Press, 1967, side 217. [Tilbake]

35) Samuel Bowles og Herbert Gintis, "The Crisis of Liberal Democratic Capitalism: The Case of the United States", Politics and Society, 2(1), 1982. [Tilbake]

36 Robert A. Dahl, A Preface to Economic Democracy, Los Angeles: University of California Press, 1986, side 135. Se også Carnoy Martin og Dereck Shearer, Economic Democracy: The Challenge of the 1980s, Armonk: M E Sharpe Inc., 1980, side 86124 og 23376. [Tilbake]

37) De nyeste skriftene til Boaventura de Sousa Santos gir et innsiktsfullt perspektiv på "gjenoppfinnelsen" av demokratiet. En sammenfatning av hans viktigste funn finnes i Boaventura de Sousa Santos, Reinventar la Democracia: Reinventar el Estado, Buenos Aires: CLACSO, 2005. [Tilbake]

38) Leys, Market-Driven Politics. [Tilbake]

39) Colin Crouch, Post-democracy, Cambridge: Polity Press, 2004, side 7, 189. [Tilbake]

 

 

Det er 20. juni 2006 på East 49th Street, Manhattan, New York City. En fullsatt sal lytter til den britiske historikeren Antony Beevor som forteller om sin nye bok The Battle for Spain. Foredraget er ledd i Beevors boklanseringskampanje og står på vårens program til det spanske Cervantes-instituttet.

Blant tilhørerne er 91-årige Moe Fishman fra Queens, New York. Han har i forkant av foredraget skaffet seg en signert utgave av Beevors bok. Boka ligger under stolen, mens han hører briten fortelle hvordan den spanske borgerkrigen ble utkjempet, hvorfor republikanerne tapte og Franco seiret. Han hevder det langt på vei var venstresidens – og særlig kommunistenes – egen skyld.

Jo Stein Forbord Moen (f. 1972) er cand.mag. i historie ved NTNU. Han var politisk rådgiver i regjeringen Stoltenberg I og tidligere nestleder i AUF. Moen er nestleder i Nei til EU og nestleder i St Hanshaugen Ap. Hovedforfatter av boka Et nytt nei (Spartacus, 2004). Moen er seniorkommunikasjonsrådgiver i Røe Kommunikasjon

Rolf Sæther (f. 1937) er utdannet jurist. Han er tidligere administrerende direktør i Norges Rederiforbund og forhenværende styreleder i Folketrygdfondet. Sæther er boksamler og amatørhistoriker med særlig interesse for den spanske borgerkrig

Artikkelens forfattere arbeider for tiden med en bok om Norge og den spanske borgerkrigen

Antony Beevor: Kampen om Spania. Den spanske borgerkrigen 1936-39, Damm 2006

---

Etter foredraget er Fishman en av de første som tar ordet. Med dårlig skjult indignasjon imøtegår han Beevor. Den britiske forfatteren svarer kort før han gir ordet videre. Etter spørrerunden takker han høflig for seg og forlater rommet. Fishman går til disken og leverer tilbake Beevors bok, mens han ber om å få igjen pengene: "Denne boka er ikke verdt 15 dollar."

En amerikaner i Spania

Hvorfor reagerte den gamle mannen så sterkt? Bakgrunnen er som følger: I februar 1937 forlot unge Moses "Moe" Fishman bydelen Queens. 1930-tallets USA var preget av depresjon, og New York var intet unntak. I Europa var fascistene på frammarsj. De hadde seiret i land etter land. Men i Spania ble de møtt av væpnet folkelig motstand. Sammen med syv kamerater gikk Fishman, medlem av Young Communist League, om bord i et skip med kurs for Le Havre. De skulle slutte seg til de internasjonale brigadene i Spania. Med seg hadde han et hvitt silketørkle som skulle leveres til kontaktpersonen i den franske hovedstaden som tegn på at han ikke var provokatør eller spion. Flere sluttet seg til dem, og 20 unge menn forlot Paris.

På toget møtte de andre frivillige, og om lag hundre menn samlet seg ved foten av Pyreneene. Turen over fjellene begynte ved solnedgang. Guttene fra asfaltjungelen i New York City var ikke vant til å klatre i bratte fjellsider i mørket, men lot seg ikke stoppe når de hadde kommet så langt. Erfarne fjellførere tok dem over bratte heng og gjennom smale fjellpass mot det borgerkrigsherjede Spania.

På morgenkvisten kom gruppen til en gammel festning ved den spanske landsbyen Figueras. Derfra dro de med buss via Barcelona, før de endte opp i brigadenes treningssenter i Albacete vest for Valencia. Der fikk de noen ukers militær trening før fronten kallet. Moe var infanterist i den amerikanske George Washington-bataljonen, som var del av 15. internasjonale brigade. Først ble de satt inn som reservetropper ved Jaramafronten sørøst for Madrid. Natt til 2. juli fikk amerikanerne ordre om å marsjere vest mot Brunete for å delta i regjeringsstyrkenes offensiv for å avlaste Madrid.

Den 5. juli 1937, dagen før offensiven tar til for alvor, blir Moe Fishman truffet i beinet av et skudd fra en marokkansk snikskytter. Han bringes umiddelbart til et sykehus bak fronten. De påfølgende kampene ved Brunete fant sted i ulidelig varme, midtsommers på den kastiljanske høysletten, og etter en ukes kamp hadde mer enn 300 amerikanere falt. (1) Totalt mistet over 3.000 regjeringslojale soldater livet i kampene, deriblant flere nordmenn.

Skaden i beinet er alvorlig, og i påvente av kunne slutte seg til brigadene, tilbringer han et helt år bak fronten. I brev hjem skriver han at "det går bra med våre gutter" og han prøver å holde moralen oppe (2). I juli 1938 sendes Moe, svært skuffet, hjem til USA.

Samtidig som han er på vei tilbake over Atlanterhavet, begynner republikanernes siste krampetrekning, den såkalte Ebro-offensiven. Etter at opprørerne 15. april nådde Middelhavet ved kystbyen Vinaroz, hadde det republikanske Spania vært delt i to, med Catalonia og Barcelona skilt fra resten av republikken. Natt til 25. juli krysset store republikanske styrker Ebroelven i Catalonia for å trenge opprørerne tilbake og samle det republikanske området. Den desperate og overraskende Ebro-offensiven begynner bra for republikanerne, men ganske snart låser frontene seg mellom de små landsbyene Corbera og Gandesa. Etter måneders stillingskrig presses regjeringstroppene tilbake over Ebro. Regjeringshæren lider store tap, og mister 75.000 mann under offensiven, hvorav 30.000 blir drept. (3) Mange skandinaver døde ved Ebro. Ifølge en dansk frivillig, Leo Kari, kostet Ebro-slaget alene Danmark større tap enn den danske hær og flåte samlet led under kamphandlingene mot tyskerne 9. april 1940. (4) Etter den katastrofale Ebro-offensiven sommeren 1938 blir resten av borgerkrigen en kontinuerlig retrett for regjeringens tropper. De internasjonale brigadene sendes hjem i oktober samme år. Den 1. april 1939 er krigen over, etter nesten tusen dagers borgerkrig.

70 år senere er Moe Fishman fremdeles på sin post. Tre dager i uken er han på det lille kontoret til Veterans of the Abraham Lincoln Brigade midt på Manhattan. Lincolnbrigaden besto av de 2.800 amerikanske Spaniakjemperne, og Moe, en av 50 fremdeles i live, er sekretær i foreningen. Fra kontoret organiserer han møter og minnemarkeringer, holder foredrag og jobber med tidsskriftet The Volunteer og nettstedet www.alba-valb.org. Beinet hans har vært skadet siden Brunete i juli 1937.

Det er altså med en viss patos den aldrende brigadisten reiser seg i salen i Cervantes-instituttet. Det går et sukk gjennom salen da han presenterer seg, og det er helt stille idet han avslutter sitt kritiske innlegg med et retorisk spørsmål: "Mr. Beevor, mener du at den spanske borgerkrigen var en kamp mellom demokrati og fascisme, eller mener du det ikke?" Beevor svarer ikke entydig ja. Svaret er dråpen som får det til å renne over for Fishman, som bestemmer seg for å levere tilbake boka. Den spanske borgerkrigen har fremdeles sprengkraft.

Kart over stedene der Lincolnbrigaden kjempa

Beevors bok – årets beste?

De av oss som overvar Beevors presentasjon av boka Kampen om Spania i Fritt Ords lokaler i Oslo onsdag 10. mai i år, var vitne til en veltalende britisk militærhistoriker. Også her ble han møtt av mange spørsmål. Og hans mantra "det ville trolig blitt borgerkrig uansett. Dersom høyresiden hadde vunnet valget i februar 1936 ville nok venstresiden gått til krig", fikk flere til å heve øyenbrynene.

Et par uker etter at den norske versjonen var i salg, ble boka lansert i Storbritannia. Bokanmeldelsen i The Independent begynner med ordene "Venstresiden kommer ikke til å like Beevors bok om borgerkrigen." (5) Avisen tar nok ikke for hardt i, for Beevor er ingen upolitisk forfatter. Historikeren Lars Borgersrud skriver at "en fellesnevner i forfatterskapet er å kaste lys over kommunismens bestialiteter, enten den strekker sine fangarmer inn i Stalingrads forsteder, i Berlins ruiner, ved Ebro-fronten i Spania eller i Paris i 1944" (6). Det er en treffende vurdering. Beevor inntar i sitt forfatterskap et klart anti-kommunistisk standpunkt, og mener at venstresidens oppstand i Asturias i 1934 skapte grunnlaget for borgerkrigen. Det aller siste resonnementet i Beevors omfangsrike bok er spådommen om at "med en autoritær venstreradikal regjering ville Spania antakelig havnet i en lignende tilstand som folkerepublikkene i Sentral-Europa eller på Balkan helt til etter 1989". (7)

Beevor åpner kapittelet om Folkefronten i sin bok: "Enhver mulighet for kompromiss var blitt ødelagt av venstresidens revolusjonære oppstand og hærens og Guardia Civils grusomme undertrykkelse. På begge sider var følelsene for sterke til at demokratiet kunne fungere. Begge parter anvendte en apokalyptisk språkbruk som ledet tilhengerens forventninger mot et voldelig isteden for et politisk resultat. Largo Caballero erklærte: "Hvis høyresiden vinner valget, blir vi nødt til å gå direkte til åpen borgerkrig." Ikke overraskende reagerte høyresiden med lignende holdninger. Etter dens mening ville en valgseier for venstresiden nødvendigvis føre til en voldelig revolusjon og proletariatets diktatur, som Largo Caballero hadde lovet." (8)

Francisco Largo Caballero var den ubestridte leder i den sosialistiske Landorganisasjonen UGT og senere statsminister under borgerkrigen. Han var kjent som "den spanske Lenin", med tidvis meget sterk språkbruk og manglende strategiske evner. Caballero-sitatet, som Beevor også la stor vekt på i foredraget i Oslo 10. mai, og senere i New York, følges i boka av en fotnote som leder til et sitat i en bok av den franske historikeren Bartolomè Bennassar. (9)

Beevor har hentet sitatet fra Bennassar, som i sin tur har uttalelsen fra en tale Caballero holdt i Alicante ved årsskiftet 1935/36. Bennassar siterer også falangistlederen Jose Antonio Primo de Rivera: "Det er vår plikt å gjøre opprør", og lederen for det autoritære høyre, Calvo Sotelo: "Vi må kvitte oss med den konstitusjonelle staten" – altså innføre diktatur. Bennassar er troverdig nok, men vi er tilbøyelig til å mene at Beevor tillegger utsagnet fra Caballero overdrevent stor betydning. I et Spania på randen av sammenbrudd i 1935 og første del av 1936 erklærte både deler av høyre- og venstresiden død over demokratiet. Men sosialistpartiet var mer enn Caballero. Den mer moderate Prieto og hans tilhengere stod sterkt.

Da de militære under ledelse av generalene Sanjuro, Mola og Franco gjennomførte sitt kupp 18. juli 1936 var den spanske republikken ledet av en moderat, demokratisk valgt regjering utgått av Frente Popular – Folkefronten – etter en knapp valgseier i februar. Den moderate, intellektuelle republikaneren Manuel Azana var president. Regjeringen hadde problemer med å sikre lov og orden, men en overveldende del av landets befolkning ønsket ingen borgerkrig. Den ble drevet frem av ekstremister på begge fløyer.

Historieprofessor Øystein Sørensen skriver i sin bok Historien om det som ikke skjedde at kontrafaktisk historie er en form for historieskriving som er "gøyal å befatte seg med". (10) Men det er samtidig en krevende øvelse uten fasit. Hva som ville skjedd dersom høyrepartiene hadde vunnet valget i februar 1936, er det følgelig ingen som vet. Det vi vet er at høyresiden hadde evnen, viljen og det militære maktapparatet til å gjennomføre et statskupp. Venstresiden hadde sommeren 1936 verken våpen eller forutsetninger for en landsdekkende oppstand – så splittet og uorganisert som den var bak Folkefrontfasaden. Stanley G Payne påpeker at den var "særdeles rik på venstrerevolusjonære, radikale og liberale reformprosjekter". (11) Han nevner moderate liberale demokrater, nasjonalist- og autonomibevegelser i Catalonia, Baskerland m.fl., moderate republikanske venstre, radikale republikanske venstre, radikale og moderate sosialdemokrater, revolusjonære sosialister, leninister, trotskister, stalinister, syndikalister og anarkosyndikalister.

Et opprør fra venstresiden mot en demokratisk valgt høyreregjering ville trolig endt i et katastrofalt nederlag. Det innså nok de fleste av Folkefrontens ledere, tross for sin krigerske retorikk. De spanske kommunistene, med 17 av 473 parlamentsmedlemmer (12), var ingen sterk revolusjonær kraft sommeren 1936. Det er vanskelig å se at Beevor framfører overbevisende argumenter for at borgerkrig var uunngåelig. Det er ikke dokumentert at borgerkrigen i 1936 var umulig å unngå, selv om dette hevdes med stor styrke fra en ny generasjon spanske revisjonister som ønsker å "nyansere" bildet av borgerkrigen.

Det er vanskelig å si hvordan Spania ville ha utviklet seg hvis opprørerne hadde tapt krigen. Det er tvilsomt om landet på kort sikt hadde fått et stabilt demokrati. Til det var motsetningene innen Folkefronten for store. Et mulig scenario er væpnet oppgjør mellom anarkister, sosialister og kommunister, som i Madrid i borgerkrigens siste dager. Ingen vet. Det som imidlertid er et ugjendrivelig faktum er at demokratiet ble det første offer da Franco proklamerte sin totale seier. Opprørernes seier innebar førti års undertrykking, klappjakt og represalier mot de som hadde vært lojale mot regjeringen i 1936-39, og diktatur helt til 1975, da el Caudillo de España, por la gracia de Dios ("Føreren av Guds nåde") døde.

Litteratur om den spanske borgerkrigen

Det sies at det er skrevet mer om den spanske borgerkrig enn om annen verdenskrig. Det er nok en sannhet med visse modifikasjoner. Et søk hos nettbokhandelen Amazon.com viser at de har 9.602 titler om borgerkrigen i Spania og 53.054 om annen verdenskrig. Men at det er skrevet minst 30.000 bøker om borgerkrigen er hevet over tvil. Erindringslitteratur fra frivillige og bøker hvori ulike deler av venstresiden prøver å bortforklare nederlaget i et usminket og nådeløstblame game utgjør en stor del av bibliografien.

Mye ble skrevet mens kampene raste i Spania. Den britiske professor og poet Stephen Spender, selv brigadist i borgerkrigen, kalte den "poetenes krig". (13) Mange forfattere av internasjonalt format reiste til Spania under borgerkrigen, og utga bøker basert på egne erfaringer. (14) Ernest Hemingways For whom the bell tolls (Klokkene ringer for deg) er den mest kjente, men langt fra den beste. George Orwells glitrende bok Homage to Catalonia (1938) beskriver den interne splittelsen på venstresiden. Anbefales kan også André Malrauxs L'Espoir (Håpet) fra 1938, og Arthur Koestlers Spanish Testament (1937). Den beste nye roman om borgerkrigen er Soldiers of Salamis (2003) av spanske Javier Cercas. Hemingway skrev også skuespillet The Fifth Column and Four Stories of the Spanish Civil War, og Berthold Brecht skrev en-akteren Señora Carrers gevær, som for øvrig ble satt opp i Oslo i 1939. W H Auden og Pablo Neruda skrev dikt basert på egne opplevelser i Spania. Sistnevntes diktsamlingSpain in the heart: Hymn to the glories of the People at war fra 1937, er en sjelden samling lidenskapelige antikrigsdikt.

Mange bøker er resultat av seriøs forskning. En hel skole av internasjonale fagfolk publiserer jevnlig bøker om borgerkrigen. De fremste engelskspråklige er Stanley G Payne, Paul Preston, Gabriel Jackson, Raymond Carr, Helen Graham, Sebastian Balfour og Hugh Thomas. Sistnevntes monumentale bok The Spanish civil war (først utgitt i 1961, siden revidert tre ganger, senest i 1999), er ansett som den beste. Den er utgitt både på dansk (1962) og svensk (1997), men foreligger ikke på norsk.

I løpet av 2006 har de to førstnevnte publisert nye bøker om borgerkrigen. Stanley G Payne, professor ved University of Wisconsin-Madison i USA, har mange bokutgivelser om Spania bak seg. I sin siste bok analyserer han årene forut for borgerkrigen, perioden 1933-36, og konkluderer med at venstresiden til en viss grad hadde seg selv å takke både for opprøret og nederlaget. Han mener at kontrarevolusjonen skapte en radikalisme som var ekstremt voldelig, særlig de første årene, og innebar autoritært styre i nesten fire tiår. Slik sett mener Payne at prisen for den revolusjonære retorikken og prosessen var meget høy. (15)

Den av årets bøker om borgerkrigen som vi setter høyest er boka til professor Paul Preston ved London School of Economics (LSE), The Spanish civil war: Reaction, revolution & revenge. Den britiske professoren har gitt ut et titalls bøker om borgerkrigen, og anses som en av de aller fremste fagfolkene på området. Preston tilegner boka de som kjempet i de internasjonale brigadene, og er sympatisk innstilt til venstresiden. Han avslutter boka med et omfattende bibliografisk essay, der han skriver at "Hugh Thomas' bok er fremdeles standardverket om borgerkrigen (…) Antony Beevors The Spanish civil war (1982) er velskrevet, spesielt god på den militære siden." Han skriver om årets bok av Beevor at "hans mye mer omfattende bok The battle of Spain: The Spanish civil war 1936-39 (2006), med sitt medrivende narrative grep utfordrer Thomas." (16) Dette må sies å være raust av professor Preston, som selv utfordrer Beevor om å levere årets beste bok om borgerkrigen.

Ettersom ingen andre internasjonale verk om borgerkrigen er oversatt til norsk, blir Beevors nye bok, som er en revidert utgave av hans Spania-bok fra 1982, stående som standardverket på norsk. Den er velskrevet, grundig og innsiktsfull, og inneholder blant annet 60 sider med kildehenvisninger, 25 sider bibliografi og 40 sider med detaljerte kart. Men forfatterens politiske vurderinger bør leses kritisk og balanseres mot andres, særlig Paul Preston og Hugh Thomas for å sikre et helhetlig perspektiv.

Det er ikke skrevet mye om borgerkrigen av norske forfattere. Det er faktisk nesten mer litteratur på islandsk enn på norsk. Med unntak av samtidige forfattere som Nordahl Grieg, Lise Lindbæk, Olav Thorsrud og nazisten Per Imerslund, som alle var i Spania under borgerkrigen, samt en håndfull skjønnlitterære titler med borgerkrigen som tema, er det kun skrevet tre norske bøker om borgerkrigen; Norske frivillige i Spania: en dokumentasjon om antifascistiske frontkjempere i Spania (1938), Yngvar Ustvedts Arbeidere under våpen: Norske frivillige i den spanske borgerkrig (1975) og Pasaremos! To nordmenn i spansk borgarkrig (1982) av Jon Olav Myklebust og Ottar Årdal. Alle tre er informative bøker som begrenser seg til historien om norske frivillige.

Det foreligger således per i dag ingen samlet framstilling av Norge og den spanske borgerkrigen. Det er et arbeid vi nå er i gang med, og dersom lesere av Rødt! har tips og/eller ideer, er vi takknemlige for alle innspill.

Hvor mange frivillige?

Moe Fishmans opplevelser i Spania har mye til felles med det vi vet om de norske frivillige. Reiseruten fra Paris var lik, og det var de samme årsakene som brakte dem til Spania: Et intenst ønske å stoppe fascismens frammarsj. Men hvor mange var frivillige i de internasjonale brigadene? Anslagene varierer, både når det gjelder antall nordmenn og frivillige totalt.

Francos informasjonstjeneste påsto i 1952 at 140.000 frivillige utlendinger hadde kommet republikken til hjelp. Ifølge historieprofessor Finn Fugelstad ved Universitetet i Oslo tjenestegjorde 60.000 menn i brigadene. (17) Nyere internasjonal forskning, blant annet Beevor, Thomas og Preston, anslår imidlertid det reelle tallet mellom 35.000 og 45.000, fordelt på 55 land. Totalt reiste om lag 1.300 nordiske frivillige, hvorav tre fra Island og 500 svensker.

NRK Dagsrevyen fortalte i et intervju med Antony Beevor i mai 2006 at 300 nordmenn deltok som frivillige på regjeringssiden i Spania. Det samme tallet bruker historieprofessor Fugelstad. Men tallet 300 er altfor høyt. Den eneste navnelisten som per i dag er publisert, er Yngvar Ustvedts liste fra 1975, og den inneholder 202 navn, hvorav enkelte er ført opp flere ganger (18). Myklebust/Årdal har funnet 185 navn, og konkluderer med at antallet frivillige er nærmere 200 enn 300. (19) I sin hovedoppgave fra 1996 fastslår Arve Kvaløy, basert på grundig arkivarbeid i Moskva at tallet maksimalt ligger rundt 250 norske frivillige. Vi mener det reelle antallet nordmenn som reiste til Spania for å kjempe med våpen mot Franco, inkludert norsk-amerikanere, ikke overstiger 230. Flertallet tilhørte arbeiderklassen og det var kun en håndfull kunstnere og folk med høyere utdanning blant dem. De fleste var sjømenn og/eller kommunister, men flere sosialdemokrater vervet seg til det noen kaller "Kominterns arme". (20) To senere stortingsrepresentanter var i brigadene – en fra NKP og fra Høyre (!).

De brøt norsk lov ved å dra til Spania for å slåss for den lovlig valgte regjeringen. Det er tre monumenter over norske brigadister: statuen i Birkelunden på Grünerløkka, en minneplate i Folkets Hus i Kristiansund og en minnestein ved Lofotkatedralen for den falne brigadist Gunnar Skjeseth, reist av hans far, soknepresten. En håndfull høyreradikale nordmenn kjempet på Francos side.

Spania: hovedsak i norsk samfunnsdebatt 1936-39

Norge spilte naturlig nok en beskjeden rolle i den spanske borgerkrigen, men borgerkrigen spilte en hovedrolle i det norske samfunnet i 1936-39. Den var lenge den dominerende enkeltsak i mediene, og det var sylskarpe fronter i samfunnsdebatten. Den var gjenstand for en landsomfattende solidaritetskampanje, den første i sitt slag og direkte foranledning til stiftelsen av Norsk Folkehjelp. Det ble samlet inn om lag 2 millioner kroner og enorme mengder medisin, klær og mat ble sendt til Spania. Intet land samlet inn mer penger per innbygger enn Norge, og fagbevegelsen og den bredt sammensatte Hjelpekomiteen for Spania stod i spissen for arbeidet. Borgerkrigen var den enkeltsak som ved to anledninger gjorde at regjeringen Nygaardsvold holdt på å gå i indre oppløsning, og den var tema i Norges høyesterett.

Borgerkrigen var gjenstand for en kulturmobilisering som omfattet mer enn Hemingways bøker, Nerudas dikt, Capas fotografier og Picassos Guernica. En bred norsk kulturfront mot Franco besto av folk som Nordahl Grieg, Ingeborg Refling Hagen, Rolf Jacobsen og Arnulf Øverland, veversken Hannah Ryggen og maleren Willi Midelfart. Disse var blant mange som i samtiden bidro i den antifascistiske kampen med sin ånd. Forfatteren Sigurd Evensmo sier at han selv, i likhet med Nordahl Grieg var "besatt av Spanias skjebne". (21)

Sammen med svenskene opprettet solidaritetsbevegelsen i Norge et fullt utstyrt sykehus i Spania på størrelse med datidens Rikshospital. Femten norske leger og sykepleiere bemannet det norsk-svenske sykehuset i Alcoy i 1937. Borgerkrigen varslet om trusselen fra fascismen og endret synet til mange antimilitarister. De første årene under tysk okkupasjon ble norsk væpnet motstand ledet av kommunistene rundt Spania-kjemperen Asbjørn "Osvald" Sunde, og mange av medlemmene i Osvald-gjengen hadde kamperfaring fra Spania. (22)

Etter annen verdenskrig ble "Spania-saken" en stor utfordring for regjeringen Gerhardsen, og den første varme potet i fanget til utenriksminister Halvard Lange i 1946. I Nato var Norge i flere tiår "Franco-Spanias fiende nummer 1", ved vår vedvarende trussel om veto mot spansk medlemskap. Dette skyldtes ikke minst de sterke motstaden mot diktaturet i Spania i norsk arbeiderbevegelse. Den norske Spaniakomiteen holdt det gående helt til september 1979.

Sytti år senere

Den 18. juli 2006, på dagen 70 år etter generalenes opprør og borgerkrigens begynnelse, trykket den anerkjente spanske avisen El Pais et bilag om Guerra civil. Avisen presenterte en stor undersøkelse som avdekker holdningene til folk i dagens Spania om borgerkrigen. Det mest interessante er at to av tre spanjoler nå synes tiden er inne til å rehabilitere borgerkrigens ofre, og at drøyt 50 prosent mener at motsetningene fra den gang forsatt eksisterer. I svarene er det en klar polarisering mellom høyre- og venstrevelgerne. Det konservative Folkepartiet, Partido Popular, er opptatt av ikke å bryte landets "glemselspakt" og "åpne sårene" fra den bitre borgerkrigen, mens venstresiden mener tiden er moden for åpning av massegraver og å minnes de hundretusener som ga sitt liv for republikken. Halvparten av Spanias befolkning har ifølge El Pais lest en bok om borgerkrigen. På lederplass konkluderer avisen med at tiden er inne til å hedre de som mistet livet på republikkens side. Opprørernes falne ble hedret i 40 år, i motsetning til de som ofret sitt liv for regjeringen. Mange av dem ligger fortsatt i uåpnede massegraver. El Pais argumenterer for at landet nå har styrke til å gjøre opp med sin fortid, og konkluderer med at "historien er for historikere og ikke for politikere, men minnene tilhører folket". (23)

Da vi hadde gleden av å møte Moe Fishman i New York en glovarm sommerdag på dagen sytti år etter borgerkrigens begynnelse, møtte vi en vital og revolusjonær kjempe som er tro mot de idealer som brakte ham fra Queens til Brunete. Han insisterer fremdeles på at borgerkrigen var en kamp mellom fascisme og demokrati. Som kommunist er det en trossetning at kampen i Spania stod mellom fascisme og demokrati – slik budskapet var fra Komintern. For anarkister, POUM-militsen og venstresosialistene sto kampen mellom fascismen og revolusjonen. Moe erkjenner at de som kjempet i Spania ikke hadde oversikt over de pågående Moskva-prosesser og den form for kommunisme som vokste fram under Stalins jernhånd.

Gleden over å få oppleve et demokratisk Spania er ubeskrivelig. Selv har han tatt den legendariske spanske kommunistlederen Dolores Ibaruri – La Pasionara – på ordet. Da hun hyllet de internasjonale brigadene for sin innsats ved avskjedsseremonien i Barcelona i oktober 1938 takket hun dem med ordene "Kamerater i den internasjonale brigade. Dere er historie, dere er legende. Vi kommer ikke til å glemme dere. Når fredens oliventre igjen blomstrer, kranset med bladene av den spanske republikkens seier – kom tilbake til oss!" (24)

Moe Fishman har besøkt Spania syv ganger siden 1975. Nå forbereder han det han kaller "our last hurrah on Spanish soil" – et siste hurra på spansk jord. Det vil finne sted i oktober i år. Da leder han en gruppe amerikanske brigadister til Madrid, der de sammen med gjenlevende kamerater fra hele verden er invitert til mottakelse i den spanske kongressen. De skal også avdekke et monument over falne brigadister ved Morata de Tajuna i Jarama-dalen. Han avsluttet vårt møte med ordene "Salud. La lucha continua" – Kampen fortsetter. Og et varmt smil.

---

Noter

1) Peter N Carroll: The Odyssey of the Abraham Lincoln Brigade: Americans in the Spanish Civil War (Stanford University Press 1994), side 142 [Tilbake]

2) Brev fra Moe Fishman datert 12.01.38, arkivert i ALBAs samling i Tamiment Library, New York [Tilbake]

3) Antony Beevor: Kampen om Spania: den spanske borgerkrigen 1936-39 (Damm 2006), side 463 [Tilbake]

4) Leo Kari: De danske Spanienfrivillige (Rosenkilde og Bagger 1952), side 175 [Tilbake]

5) The Independent 23.07.06: "Antony Beevor: On the joys of history" [Tilbake]

6) Lars Borgersrud i artikkelen "Om Beevor og Grossmann", Rødt! nr 2, 2006, side 85 [Tilbake]

7) Antony Beevor: Kampen om Spania: den spanske borgerkrigen 1936-39 (Damm 2006), side 550 [Tilbake]

8) Ibid, side 73 [Tilbake]

9) Bartolomè Bennassar: La guerre d`Espagne et ses lendemains (Perrin, Paris 2004), side 51 [Tilbake]

10) Øystein Sørensen: Historien om det som ikke skjedde – kontrafaktisk historie (Aschehoug 2005), side 9 [Tilbake]

11) Stanley G Payne: The collapse of the Spanish Republic 1933-36: Origins of the Civil war (Yale University Press 2006), side 342 [Tilbake]

12) Ibid, side 176-180 [Tilbake]

13) Richard Crossman (red.): The God that failed: six studies of communism (Hamilton 1950) [Tilbake]

14) Valentine Cunningham (red.): Spanish front: writers on the civil war (Oxford University Press 1986) [Tilbake]

15. Stanley G Payne: The collapse of the Spanish Republic 1933-36: Origins of the Civil war (Yale University Press 2006), side 368 [Tilbake]

16. Paul Preston: The Spanish civil war: Reaction, revolution & revenge (Harper Perennial 2006), side 339 [Tilbake]

17. Finn Fugelstad: Spanias og Portugals historie – en oversikt (Cappelen 2004), side 197 [Tilbake]

18. Yngvar Ustvedt: Arbeidere under våpen: Norske frivillige i den spanske borgerkrig (Gyldendal 1975), side 279-281 [Tilbake]

19. Myklebust/Årdal: Pasaremos! To nordmenn i spansk borgarkrig (Det Norske Samlaget 1982), side 129-139 [Tilbake]

20. R. Dan Richardson: Comintern Army: The International Brigades and the Spanish Civil War (University Press of Kentucky 1982) [Tilbake]

21. Sigurd Evensmo: Inn i din tid (Gyldendal 1976), side 70 [Tilbake]

22. Lars Borgersrud: Nødvendig innsats – sabotørene som skapte den aktive motstanden (Universitetsforlaget 1997), side 57 [Tilbake]

23. El Pais 18.07.06: "70 años despues" [Tilbake]

24. Heart of Spain: Robert Capa's photographs of the Spanish civil war (Ministeria de Education y Cultura/Aperture 1999), side 123 [Tilbake]

 

Den engelske historikeren Simon Sebag Montefiores prisbelønte bok Stalin. Den røde tsarens hoff, fra 2003, har blitt møtt med åpne armer av praktisk talt alle anmeldere som har skrevet om den. På feltet internasjonal antikommunisme som tradisjonelt alltid har vært viktig for de største forlagshusene i Norge, kan en si at denne boka er den viktigste etter Beevors Stalingrad, før stafettpinnen denne våren igjen er overtatt av Beevors nyutgivelse av boka om borgerkrigen i Spania. Ellers er de to forfatterne og deres bøker ganske ulike. I motsetning til den militærkonservative Beevors forsvar for britiske stormaktsinteresser, står Montefiores arbeid i en liberalhumanistisk tradisjon; han er opptatt av relasjoner, kultur, arkitektur og menneskesyn.

(Navneformen i anmeldelsen følger formene i boka.)

Simon Sebag Montefiore: Stalin – den røde tsarens hoff
Cappelen 2006
820 sider, ISBN 8202240883

---

Dette er en stor bok på over 800 sider, tettpakket med noter, kildeangivelser og henvisninger. Montefiore har tidligere skrevet to romaner samt en historisk studie over fyrst Potemkin, Katarina den stores rådgiver, og er ellers kjent som bidragsyter i Sunday Times og New York Times.

For Rødt!s lesere, som er opptatt av politisk historie, kan Montefiores bok være både opplysende og fremmedartet. Ikke fordi vi har så mange illusjoner om personen Stalin, men fordi anmelderne har skapt forventninger om en politisk bok. De har ikke kunnet rose ham nok for å skrive den endelige sannheten om kommunismen og dets despotiske produkt, Stalin. Det som møter leserne, derimot, er en tekst som konsentrerer seg om privatlivet til de om lag 20 mest sentrale bolsjeviklederne, som forfatteren omtaler som «magnatene». De utgjør i hans øyne Stalins «hoff».

Montefiore poengterer i forordet at han ikke har tatt mål av seg til å skrive den endelige politiske sannheten om Stalin, men en «krønike om hoffet hans». Det har han også gjort. Dette er en bok om magnatene, deres familier og slektninger, om de sosiale relasjonene i miljøet rundt Stalin. Våre begreper om hoff er knyttet til monarkiet og adelen. Hvor vellykket det er å anvende dem på noe så radikalt annerledes som bolsjevikstatens styringsform, er det sikkert delte meninger om. Men her er mye nye kunnskap, ukjent for de fleste. Når en likevel er usikker på hvor vellykket resultatet er, så er det først og fremst savnet av en balansert analyse av hvor stor betydning hoffintrigene spilte i forhold til den politiske kampen om ulike linjer og om bolsjevikpartiet som politisk organisasjon, hvilken dynamikk som styrte partimekanismene og hvilken rolle partiet faktisk hadde for de store sosiale og politiske spørsmålene i sovjetsamfunnet.

En annen hovedinnvending er en gjennomgående ukritisk behandling av hva kildene faktisk kan fortelle om enkelthendinger. Boka kvalifiserer neppe til sannhetsgehalt ned på detaljnivå. Men Montefiores grovtegnede, sosiale bilde kan vurderes for seg selv. Og det kan være nyttig. Her er mer enn nok til å fjerne enhver illusjon om Stalins despoti.

Stalinbiografiene og kildene

Først litt om bakgrunnen for boka, og om selve genren Stalin-biografi. Den er gammel, med mange bidrag. Isaac Deutschers Stalin kom allerede i 1950 og ble mye lest i Norge. Deutscher framstilte Stalin som den russiske revolusjonens ødelegger, en byråkrat som uten egne politiske visjoner kunne surfe på resultatene fra revolusjonen på sin vei til allmakt. For Deutscher var det Lenin, og framfor alt Trotskij, som var den geniale revolusjonstenkeren. Stalin derimot var den upolitiske og ikke særlig intelligente sekretæren, som ved å ta i bruk den gamle tsarmaktas enkle men effektive byråkratiske metoder, kunne bygge skiftende allianser og utmanøvrere sine konkurrenter.

Deutschers arbeid er primært en politisk biografi, som angrep temaet etter mye av de samme linjer som Trotskijs posthume Stalin-biografiske arbeid (utgitt i 1968), og kom i fortsettelsen av Deutschers tre-bind store Trotskij-biografi. I Norge utløste disse arbeidene en politisk Stalin-debatt på venstresida for første gang etter Krustsjovs avsløringer i 1956. Krustsjovs avsløringer var blitt tatt i mot med nærmest stum forskrekkelse og adskillig skepsis i de gamle kommunistmiljøene, hvilket ikke var helt urimelig på grunn av Krustsjovs sentrale posisjon under store deler av Stalin-regimet.

I Vesten kom mange bøker om Stalin på 1970- og 80-tallet, som ble oppfattet å være kald-krigs innspill fra historikere med nær kontakt til hemmelige tjenester. Av de mest kjente var Robert Tuckers biografi fra 1974 og Robert Conquest fem bøker i tida 1968-89. Foruten å rettferdiggjøre den kalde krigen og Vestens kamp mot kommunismen, var dette bøker som på en fundamental måte var upolitiske, de tematiserte ikke stalinismen som politisk problem for radikale mennesker som var opptatt av veien videre etter kapitalismen, og berørte ikke den pågående debatten mellom maoismen og sovjetmarxismen. De var til forveksling lik KGB-litteraturen, og brukte mange av de samme kildene fra avhoppermiljøene. De ble også brukt av hjemlige antikommunistiske skribenter for alt hva de var verdt og mer til. Det var derfor flere grunner til å være skeptisk og det var lett å avvise dem. Naturlig nok var de preget av kildetørke, ettersom få eller ingen sovjetiske kilder var tilgjengelige.

Kritisk Stalin-materiale fra sovjetsamfunnet av mer politisk karakter var en mangelvare helt fram til 1989, med unntak av en smal eksillitteratur og sensurerte arbeider som Krustsjovs og Sjukovs memoarer, inntil først Roy Medvedevs og senere Dmitri Volkogonovs biografier utkom. Volkogonov var trolig den første som hadde tilgang til verifiserbare sovjetarkiver. Hans bok Stalin. Triumph and Tragedy skapte voldsomme reaksjoner også på hjemmemarkedet.

Volkogonov hadde med sin bakgrunn som generalstabsoffiser fått lese enkelte dokumenter fra de såkalte «presidentarkivene» i Kreml, som fortsatt, sammen med KGB-arkivene, var blant statens aller best bevoktede hemmeligheter. I tida etter hans bok har disse to arkivbestandene vært det mest attraktive mål for sovjetiske og utenlandske historikere.

Det bringer oss fram til Montefiore. Han forteller at han var på plass i Moskva da presidentarkivene ble åpnet i 1999. Da hadde han allerede knyttet kontakter gjennom sitt relativt sett upolitiske arbeid om Potemkin og det med en kapitalsterk britisk forlagsgruppe i ryggen. Han var ingen spesialist på moderne historie eller politisk historie, tvert i mot. Det framgår heller ikke av opplysninger som er tilgjengelige om ham, at han var politisk eller historisk opptatt av fenomenet Stalin. Men da han så at Stalins privatarkiv, hans korrespondanse og tjenstlige dokumenter var innen rekkevidde, slo han til og gjorde sitt livs scoop. Dette resulterte i Stalin. Den røde tsarens hoff.

Hoffkrøniken og motforestillingene

Hva handler Montefiores bok om? Det sentrale temaet er det personlige livet til Stalin og hans omlag 20 nærmeste medarbeidere mellom 1917 og 1953, beskrevet gjennom kilder som Stalin har etterlatt seg i form av brev, påskrifter og andre dokumenter, i tillegg til intervjuer med etterlatte slektninger og bekjente. De store politiske hendingene er nærmest for kulisser å regne, og blir bare påspandert noen få sider som introduksjon til ulike kapitler. Det gjelder så vel kollektiviseringene, krigshendingene og utrenskningene. Den betydelige politiske litteraturen om disse spørsmålene er bare summarisk referert. Et eksempel her kan være de inngående studiene av utrenskningene på 1930-tallet som er utført av det amerikanske forskningsmiljøet rundt J A Getty, med verk som Origins of the Great Purges. The Soviet CP Reconsidered 1933-38 (1983) og andre, på grunnlag av det omfattende partimaterialet fra partiledelsen i Ukraina som Wehrmacht tok som krigsbytte. Det er så vidt referert, men de velbegrunnede konklusjonene fra dette veldige materialet om årsaken og forløpet til de store utrenskningene, stemmer neppe med Montefiores.

Montefiore føler seg neppe helt hjemme i den politiske historien. Den krever selvfølgelig en tilnæring til forskningsfronten på en vitenskapelig måte, som ikke er gjort i en håndvending å tilegne seg, når man ikke er spesialist på feltet. Ved å kalle boka en hoffkrønike, kan han med en viss rett hoppe over en slik prosess. Riktignok presenterer han noen av sine britiske og amerikanske hovedmentorers arbeider, men ikke andre deler av forskningsfronten. Motforestillingene og det kritiske blikket mangler. Spørsmålet er om det å kalle boka en hoffkrønike fritar han for dette kravet til systematikk og kildekritikk? En kan undre seg over om denne kategoriseringen er blitt til i ettertid, for letthets skyld.

Drikkegildet som politisk metode?

Det er altså gjennom middagene, gjestebudene, de private samtalene, ferieoppholdene ved Svartehavet og alkoholforbruket at Montefiore finner forklaringen på Stalins vedvarende maktposisjon. Underlig nok tillegger han også arkitekturen en stor rolle, og han har derfor kostet på seg en rundreise til alle Stalins boliger, som han inngående beskriver. Øyensynlig var arkitekturen viktig for Stalins iscenesetting av sine møter med magnatene og deres familier, uansett om det var i Kreml eller i Sotsji. Det var intrigene som utspilte seg innen slike rammer som avgjorde og formet politikken og gir nøkkelen til å forstå Stalins rolle. De store og små politiske avgjørelsene han fattet ut fra diskusjonene med magnatene ble tilsynelatende utformet med ett formål: å utmanøvrere rivaler til tronen.

Rivalene ble jevnlig samlet til drikkebakkanaler, og ordene som falt under rusen ble utgangspunktet for Stalins neste trekk. Kildene til skjebnesvangre replikker har Montefiore funnet hos slektninger i andre og tredje generasjon i de om lag 20 magnatfamiliene. Til å kvitte seg med rivalene, deres venner, slektninger og allierte hadde Stalin KGB-lederne Jagoda, Jezjov og Beria og deres «gorillaer», som da tida var inne, likviderte magnatene og deres medarbeidere på nærmere gitte signaler. Så ble de selv ble likvidert, for å skjule at det var Stalin som sto bak.

Hvis Montefiore kan tillegges noen historieteori i denne boka, må det være dette: Det er intrigene mellom de store menn (og deres «hysteriske» kvinner) i Stalins nære krets som rydder veien for, og langt på vei også skaper grunnlaget for, kollektiviseringen, utrenskningene, partioppgjørene, nederlagene under verdenskrigen etc, kort sagt sovjethistorien. Kommunistpartiets ledelsesorganer er bare en scene hvor dette utspiller seg, i hemmelighet for partimedlemmene selv og for utenforstående. Massene er tilsynelatende uvitende og umælende tilskuere (eller ofre), som kun får seg presentert en velfrisert, offentlig løgnhistorie. Økonomiske og politiske forhold er kulisser.

Montefiore skriver virkelig på mange måter som gamle dagers middelalderhistorikere, som var opptatt av å finne forklaringer på tidas hendinger i intrigene mellom prinser og baroner, deres rivaler, mødre og elskerinner. Parallellen til Snorre er av og til ganske treffende. Hans metode er nettopp å vise hvordan hevn og rivalisering, som kunne komme til uttrykk gjennom en replikkveksling, gir opphav til drap og krig. Historien utspiller seg i kongens hoff.

Nytt: Den intelligente Stalin

På et punkt tilfører Montefiore noe nytt i forhold til vårt tidligere bilde av Stalin. Han polemiserer mot Deutschers gamle teori om Stalin som den uintelligente byråkraten; bondegutten fra presteseminaret med de klumsete kompleksene, som står mot den superintelligente akademikeren Trotskij. Tvert imot, han tegner et bilde av en overlegent intelligent politiker, som er utstyrt med en sjeldent utviklet luktesans for grensene mellom politisk mulige og umulige intriger, kombinert med en høyt utviklet intuitiv menneskekunnskap. Han er belest og kunnskapsrik for sin tid. Han har store evner til langsiktig og strategisk planlegging. Desto verre, for gjennom disse egenskapene introduseres vi til «a mastermind» over en skremmende og nådeløs verden. Montefiores Stalin har ingen sans for menneskeliv, heller ikke, eller kanskje særlig ikke, innen den innerste krets. Volden er ubønnhørlig, systematisk og rammer alle, magnater som menige partimedlemmer. Også deres familier blir utslettet, eller sendt til leire i Sibir. Slik går det med Zenovjev, Kemenev, Bukharin, Mehklis, Jenukidze, Redens, Ordzjonikidze, Zjdanov, Voznesenkij, Kuznetsov og mange, mange flere. Samme vei går i en viss utstrekning deres koner og barn.

Men Montefiore korrigerer samtidig oppfatningen av den allmektige Stalin. Fordi det etter hans oppfatning ikke er politikk, men ren maktvilje alt dreier seg om, er Stalin avhengig av stadig skiftende allianser med sine magnater, slik at han alltid får støtte fra noen, mens andre kan spilles ut mot hverandre. Det går på kryss og tvers gjennom ulike politiske spørsmål. Det er hoffet som regjerer, og den dynamiske motoren som driver det framover er «splitt og hersk».

Fascinasjon for sex, perversjoner, vold

Beskrivelsen av voldsutøvelsen er gjerne seksualisert. Montefiore er nærmest opphengt i aktørenes seksualvaner, og langt mer enn av deres politiske meninger og roller. Han overlesser leserne med abnormiteter og perversjoner, som hentet fra Chauchers Canterbury Tales. «Terroren (var) den snerpete seksualmoralens triumf over 1920-årenes seksuelle frihet … Duften av skuespillerinner, de virvlende diplomatballene og gløden fra den utenlandske dekadanse var av og til nok til å overbevise den ensomme Stalin og den pedantiske Molotov, begge osende av puritansk misunnelse, om at forræderi og dobbeltspill lurte i vannskorpen» (s. 275). Stalin blir framstilt som en gammeldags, viktoriansk moralist, en type som Montefiore kjenner godt fra sine hjemlige historiske studier. Likevel kan vi lese om at Stalin hadde flere elskerinner.

Marskalk Tukhatsjevskij får merkelappen «denne blendende kvinnejegeren» (s. 254). Om Jezjov leser vi at han «trøstet seg med biseksuelle orgier … og nøt de mest perverse former for utskeielser», om hans kone at hun «gikk til sengs med de fleste av de kunstneriske stjernene» i Moskva (s. 302). Berija var en «kåt kvinnejeger som makten fordreide til et seksuelt rovdyr» (s. 312). Kalinin, Sovjets president, var «en kvinnekjær tidligere bonde» (s. 160, V), NKVD-sjefen Jagoda «gjorde kur til Gorkijs svigerdatter, samlet på dameundertøy og kjøpte tyske pornografiske filmer» (s. 352, IV), NKVD-sjefen Jezjov «en biseksuell dverg» (s. 352, V), general Nikolai Vlasik «en drikkfeldig libertiner med et harem av «konkubiner»» (s. 352, VII) som «var en umettelig kvinnejeger … med så mange «konkubiner» at han laget liste over dem, glemte navnene deres og klarte noen ganger å ha en i hvert rom under orgiene sine» (s. 323, Jenikidze «en nytelsessyk ungkar med sans for ballerinaer» (s. 160, V), osv osv, i det uendelige.

Hvorfor trengte partiet vold som politisk metode?

Tilintetgjort ble Stalins partifiender, innbilte og virkelige, i mengder. Finnes det noen i Norge i dag som fortsatt tror på det naive bildet av hva som foregikk på dette området, slik man gjorde i kommunistmiljøene før Stalins død, og i noen grad fram på 1970-tallet også i ml-miljøet? Om Montefiores bok kan ha noen som helst funksjon for kritiske radikalere i dag, må det være nettopp på dette området. Han viser hvordan tortur og mord systematisk var tatt i bruk av regimet som legitime midler i den politiske kampen, i mange tilfeller direkte beordret av Stalin selv eller stilltiende godtatt av ham. Til det finner Montefiore overveldende bevis i form av påtegnelser på brev, rapporter og ordre, som Montefiore har gravd fram. Riktignok gir han lite bidrag til å forstå hvordan slike midler ble del av partiets krav og metoder til de sentrale kadrene. Når han gjengir Bukharins siste brev til Stalin, med spørsmålet «Koba, hvorfor trenger du at jeg skal dø?» (s. 699), så gir det anledning til å stille slike spørsmål.

Montefiore gir mange liknende eksempler, det ene mer hårreisende etter det andre. Men for ham blir det bare bestialiteter og utslag av «bolsjevistisk ideologi». Det eksemplene i all sin brutalitet viser, var at døden, torturen og de falske tilståelsene om komplotter og intriger var blitt en politisk metode, som gjorde det mulig å kriminalisere politiske uenigheter. For Stalin gjaldt bare objektiv skyld, da var det uinteressant hva den «skyldige» mente eller faktisk hadde foretatt seg. Det var den samme politiske tenkningen som gjorde at politiske fanger i arbeidsleire godtok sin skjebne fordi det tjente partiet, på tross av at deres eneste forbrytelser var at det ble hevdet at de på en eller annen måte var assosiert med partiets fiender. Hvor mange som ble henrettet eller som døde som følge av politiske kampanjer er neppe blitt klarere med denne boka. Til det er den for uvitenskapelig og usystematisk. Men Montefiore gir gode eksempler; han viser at NKVD-sjefen Nikolai Jezjov i 1937 la fram forslag for politibyrået i kommunistpartiet om at regionene skulle tildeles kvoter over hvor mange som skulle henholdsvis deporteres og skytes. I løpet av noen uker høsten 1937 ble over 70.000 skutt i en nærmest industriell prosess (s. 262 ff). Formålet var å skape terror, derfor var kvoten poenget, ikke identiteten eller de antatte forbrytelsene til de enkeltmenneskene som ble rammet. Det Montefiore dokumenterer er at sovjetstaten hadde omskapt politiske uenigheter til kriminalitet, og at fiender av sosialismen dermed kunne bekjempes med lovens hardeste straff, helt uten hensyn til individuell rettsikkerhet eller skyld.

Uklart hva som er fra annenhåndskilder

Det går ikke an å komme utenom noen ord om Montefiores manglende kritikk av egne kilder, som skjemmer framstillingen og dessverre er argumenter mot å bruke tid og penger på den. For å få storyen til å henge sammen og for å finne forklaring der de skriftlige kildene ikke strekker til, har han oppsøkt slektninger av magnatene og samlet opp synspunkter fra dem. De snakker stort sett stygt om rivalfamiliene. Hvor sentralt dette materiale er for detaljene i boka, får vi ikke noe helhetlig bilde av. Intervjuer av denne type kan være viktige, men vanligvis framkommer også en masse løst og fast, som ikke har særlig sannhetsgehalt. Her er de nærmest blitt et arsenal for forklaringer der dokumentene slutter. Montefiore viser liten distanse til slike intervjuobjekter, slik at det blir et problem å forstå hva som er kontrollerte sannheter og hva som er antatte.

Resultatet er at vi ikke kan stole på detaljene i boka. Det gjelder side opp og side ned. En ting er som allerede berørt, at rykter om sex og perversiteter går igjen, så det må tydeligvis ha vært et foretrukket emne i denne familierivaliseringen og opptatt Montefiore sterkt. Men ellers elsker Montefiore alle slags personkarakteristikker som trolig har framkommet slik, saklig som usaklige, og han dynger dem ned over leseren. Vi kan lese om «den kvapsete, ondsinnede og engstelige «kontoristen» Malenkov» (s. 480, VIII), «liten og kvapsete, med månefjes og skjeggløs hake … mongolpregede øyne … og bred, feminin munn … denne slu, evenukklignende magnaten» (s. 288), om Stalins «apeliknende» sekretær, Poskrjobysjev (s. 301), at Stalin «valgte ham på grunn av det stygge utseendet», om Stalins livvakt, «den griseliknende» Vlasik (s. 672, I), om marskalk Budjonnys «intelligensnivå på høyde med hesters» (s. 352, IV), osv. Han bruker til og med tilnavn på en rekke av magnatene til erstatning for de virkelige navnene, Molotov = «Jernræva», Jezhov = «Bjørnebæret» osv, som om leserne intuitivt forstår bakgrunnen for dem. På noen bruker han også konsekvent fornavn, som på Ordzjonikidze («Sergo»). Hvorfor skjønner vi ikke. Trolig ble det brukt i «hoffet»? Det gir likevel et merkelig inntrykk. Hvor han har dem fra er uklart, men han bruker dem med den største selvfølgelighet. Jeg må innrømme at jeg synes det er litt underlig å lese om den dovne idioten «Jernræva», som kunne dominere verdenspolitikken i to tiår …

Et lite tankekors. Montefiore framstiller altså Sovjets politiske ledere mellom 1917 og 1989 som en gjeng inkompetente, bøllete, perverse kriminelle. Var de det? Sloss de ikke om politiske ideer? Hvordan kunne de styre et land? Hvordan kunne de vinne en verdenskrig? Man kan undre seg over om hvordan en biografi over for eksempel Margareth Thatcher, Harold Wilson, Edward Heath eller Winston Churchill ville se ut, om Montefiore hadde tatt utgangspunkt i deres sexliv og forsøkt å analysere deres politiske handlinger med begrunnelser i personintrigene i deres respektive omgangskretser, hadde krydret dem med beskrivelser hentet fra private brev og betroelser fra rivaliserende og hatefulle familiemedlemmer i andre og tredje generasjon? Han ville trolig stå til vanns i rettssaker.

Helt til slutt. Biografier dominerer bokmarkedet mer og mer, og mange kan være lærerike, som Montefiores bok. Når slike bøker er basert på veldokumenterte akademiske studier, skal det være mulig å se hvilke deler av teksten som bygger på eksakte kilder. Dette er ikke så lett her. Montefiore har riktignok utstyrt boka med noter og litteraturoversikter, den siste helt uforståelig delt i en primær og en sekundær, ettersom de brukes om hverandre. Problemet med notene er at de er samlet kapittelvis og kun referer til hovedpunkter i teksten. De er ikke angitt presist til et bestemt sted i teksten. Denne teknikken er dessverre blitt vanlig i biografier, dels fordi forlagene ønsker så få noter som mulig, dels fordi forfatterne ikke lenger er så nøye på å gjøre seg kontrollerbare. Her er det derfor vanskelig å forstå om Montefiore har en opplysning fra et dokument, en samtale eller et intervju. Kritikk av egne kilder forekommer nesten ikke, unntatt i forordet, der han antyder at han vet hva det er. Presidentarkivene ser ut til å ha vært viktigste kilder. Han hevder riktignok også å ha brukt KGB/FSB-kilder, men det er få noter som henviser til slike. Men mange kilder ser ut til å være muntlig referert fra hans rådgivere i Russland og i hans hjemlige forskingsmiljø, uten at det er synliggjort på en begripelig måte.

Oversettelsen er grei nok, men ser ut som at den har skjedd temmelig fort; noen begreper er misforstått og burde vært sett av korrekturen. Viktigere er imidlertid at det er valgt en muntlig stil som er temmelig uventet for denne typen bøker. Det gjør at boka virker litt overflatisk. Samtaler, referater og tekst kommer om hverandre. Uansett om Montefiore kaller den en hoffkrønike er det jo et tradisjonelt akademisk, analytisk, kildebasert verk, ikke Hellbillys siste bok fra Hallingdal.

---

Når man forteller deres historie, må det bli en historie til skrekk og advarsel. Av de mange massemorderne som blir omtalt her, ble bare Berija og Jezjov tiltalt (og ikke for sine virkelige forbrytelser). Det har vært fristende å legge skylden for alle forbrytelsene på én mann, Stalin. Det er en besettelse i Vesten i dag å dyrke ondskapen, en makaber, men banal konkurranse mellom Stalin og Hitler for å finne frem til «verdens ondeste diktator» ved å telle deres antatte ofre. Dette er demonologi, og ikke historie. Det har den virkningen at det bare reiser tiltale mot én vanvittig, og gir oss ingen lærdom, verken ved faren for utopiske ideer og systemer eller om enkeltmenneskets ansvar.

(…)

Det moderne Russland har ennå ikke tatt et oppgjør med fortiden. Det har ikke fremkommet noen lutring, et forhold som kanskje fremdeles kaster en skygge over utviklingen av det borgerlige samfunnet. Mange moderne russere vil ikke takke meg for den intime oppriktigheten i en historie som de vil foretrekke å glemme eller unngå. Selv om denne boken ikke reduserer Stalins fundamentale skyld, kan den motvirke den beskjemme fiksjonen om eneansvaret hans ved å avsløre hele lederskiktets drapshandlinger, så vel som deres egne lidelser, ofre, laster og privilegier. (Montefiore, side 18.)

 

Den unge svenske frilansskribenten og bistandsarbeideren Peter Fröberg Idling (født i 1972) ga ut boka Pol Pots leende – antakelig best oversatt som "Fliret til Pol Pot" – i våres. Boka gjengir Idlings bestrebelser på å finne ut hvordan Pol Pot greide å lure den svenske delegasjonen. Den er av stor interesse også for Kampuchea-interesserte i Norge. Idling har lagt ned et enormt arbeide i å spore opp både dokumenter og kilder. Han har reist hundrevis av kilometer gjennom ødemarken i Kampuchea for å få kontakt med tilbaketrukne Røde Khmer-ledere, blant annet daværende Demokratisk Kampucheas president Khieu Samphan. Han har oppdatert seg hos mange av de samme Kampuchea-kjennerne som jeg brukte til mine artikler for 25 år siden.

Eirik Rossen var utenriksredaktør i Klassekampen 1978-1981. Han er i dag teknologiredaktør i IKT-nyhetstjenesten digi.no.

Et utvalg Røde Fane-artikler om Kampuchea / Kambodsja, finner du her.

---

I annet halvår 1978 var den internasjonalt anerkjente Pol Pot-regjeringen i Kampuchea vertskap for flere vennligsinnede vestlige delegasjoner, fra vennskapssamband opprettet av maoistiske partier, eller fra partiene direkte. Delegasjonene fikk et opphold på to uker, der de reiste tusen kilometer gjennom landet, og fikk over alt fritt leide til å stoppe når de selv ønsket det, og prate med hvem de ville. Alle rapporterte om et fattig sosialistisk land i framgang, uten vold, terror eller andre tegn på at befolkningen skulle lide under noen form for undertrykking.

Siden er det dokumentert at det i denne perioden foregikk morderiske utrenskninger i det statsbærende partiet, og at partiet var gjennomsyret av en grim mistenksomhet som ga seg utslag i vilkårlige og systematiske massakre på alle i og utenfor partiet – kjent som "Organisasjonen" eller Angkar – som fikk en eller annen mistanke rettet mot seg. Ingen av overslagene over overdødeligheten – den omfatter også dødsfall på grunn av unngåelig sult – er spesielt troverdige, og de varierer fra mange hundre tusen til tre millioner.

Rapportene som delegasjonene – fra blant annet Sverige, USA, Norge, Danmark og Canada – leverte, var samstemte, men falske. De var blitt grundig lurt, trass i at de selv følte de hadde gjort det de kunne for å danne seg et så korrekt bilde av landet Kampuchea og forholdene som overhodet mulig. Mange holdt på sin versjon av sannheten i årevis etter at det var klart at de hadde blitt utsatt for et storstilt bedrageri.

Norsk delegasjon fra AKP(m-l)

De tre som deltok i den norske delegasjonsreisen til Pol Pots Kampuchea i oktober 1978 var AKP(ml)s daværende formann Pål Steigan, daværende sentralkomitemedlem Tron Øgrim og frilansskribent Elisabeth Eide, som siden har gjort seg bemerket både for sin innsats for Afghanistan og for sin undervisning på journalistutdanningen på Høgskolen i Oslo. Så vidt jeg vet, har ingen av disse gitt til kjenne noen vurdering av hvordan de lot seg lure, og eventuelt hva slags konklusjoner de har trukket av det.

Jeg som skriver disse linjene, skylder å gjøre oppmerksom på at jeg var med på å stifte Vennskapssambandet Norge – Kampuchea, det skjedde allerede før det USA-støttede Lon Nol-styret falt i april 1975. Fra august 1976 til desember 1978 var jeg sekretær for Internasjonalt utvalg i AKP(m-l), som Tron Øgrim ledet. Omtrent samtidig med den vietnamesiske invasjonen av Kampuchea tok jeg over som utenriksredaktør i Klassekampen. Der bidro jeg blant annet med et prinsippfast forsvar av Pol Pot-regimet, helt til jeg forlot avisa sommeren 1980. I oktober 1979 brukte jeg to uker på å tråle flyktningleirene og grenseområdene mellom Thailand og Kampuchea. Mitt personlige nettverk omfattet kampucheanere og Kampuchea-kjennere med svært varierende oppfatninger av hva som egentlig skjedde under Pol Pot.

Våren 1981 mente jeg at jeg hadde samlet tilstrekkelig med materiale, i tillegg til mine egne erfaringer, til å gå til angrep mot AKP(m-l)s fortsatt positive vurdering av Pol Pot og hans regime i Kampuchea. Et internt seminar i juni 1981 ble siden gjengitt i tre numre av partitidsskriftet Røde Fane, forløperen til Rødt!. I nr 6, 1981står mitt hovedinnlegg – "Ingen marxistisk revolusjon" – og Tron Øgrims motinnlegg. I nr 8, 1981 er et referat fra debatten mellom Øgrim og meg på seminaret. Mitt siste innlegg het "Kampuchea og den naive messianismen". Den tok utgangspunkt i dette avsnittet fra den trykte utgaven av Øgrims innlegg på seminaret:

"Likevel har det vært umulig å sette i gang solidaritetsarbeid i Norge (og ellers i Vesten) i de siste 20 åra uten å forene appellen om å gå mot imperialismen med en naiv messiansk tru på de forskjellige frigjøringsfrontenes rosenrøde propaganda om for noen storarta samfunn de skulle lage, bare de kom til makta. I etterhånd har mesteparten av denne propagandaen vist seg å være fagre tomme løfter – kort sagt usann. Men trua på disse tomme løftene var nødvendig for å mobilisere støtte her."

Når man først begynner å ljuge, er det vanskelig å vite hvor man skal trekke grensen. Det var ikke bare Øgrim som falt for eget grep her, selv om han er prisverdig åpenhjertig i sin erkjennelse av det han sto for: Ingen solidaritet uten løgn. Noen år seinere ga for øvrig Øgrim ut boka Marxismen som åpenbaringsreligion, en like åpenhjertig utbretting av hovedtrekkene i det offisielle AKP(m-l)s "marxist-leninistiske" metode.

Øgrim svarte ikke på mitt innlegg, og ingen har siden sett noe tegn på at AKP(m-l) har interessert seg for sannheten om Kampuchea.

Den unge svenske frilansskribenten og bistandsarbeideren Peter Fröberg Idling (født i 1972) ga ut boka Pol Pots leende – antakelig best oversatt som "Fliret til Pol Pot" – i våres. Boka gjengir Idlings bestrebelser på å finne ut hvordan Pol Pot greide å lure den svenske delegasjonen. Den er av stor interesse også for Kampuchea-interesserte i Norge. Idling har lagt ned et enormt arbeide i å spore opp både dokumenter og kilder. Han har reist hundrevis av kilometer gjennom ødemarken i Kampuchea for å få kontakt med tilbaketrukne Røde Khmer-ledere, blant annet daværende Demokratisk Kampucheas president Khieu Samphan. Han har oppdatert seg hos mange av de samme Kampuchea-kjennerne som jeg brukte til mine artikler for 25 år siden. Han har satt seg inn i den svenske debatten om Pol Pot, blant annet alle artiklene og filmene til Jan Myrdal, den meste kjente av deltakerne i den svenske delegasjonsreisen i august 1978. Han avslører faktafeil hos både tilhengere og motstandere av Pol Pot.

Svaret Idling gir av hvordan Pol Pot kunne samkjøre grimme utrenskninger med vakre kulisser for utenlandske venner, er både overraskende, innlysende og tankevekkende. Den er antakelig gyldig også for de andre delegasjonene som så, hørte og rapporterte nærmest helt likt.

Prins Norodom Sihanouk

Kronologisk sett begynner Idlings bok med perioden fra slutten på annen verdenskrig og fram til annen halvdel av 1960-tallet, da Kampuchea kunne beskrives som et lykkeland blant verdens fattige. Landets leder, prins Norodom Sihanouk, tålte korrupsjon i egne rekker langt bedre enn han tålte opposisjon, og gikk ikke av veien for politiske mord og vilkårlige arrestasjoner for å fremme sin sak. Han nøt stor personlig popularitet og ble bokstavelig talt dyrket av brede lag av folket.

Utenrikspolitisk satset Sihanouk på den alliansefrie bevegelsen til land som Cuba, India og Kina. Han var innsiktsfull nok til å innse, tidlig på 1960-tallet, at USA ville tape Vietnam-krigen, og lot vietnameserne bruke kampucheansk territorium til krigsinnsatsen. Fra 1969 svarte USAs president Richard Nixon ved å sørge for regelmessige bombetokter mot det østlige Kampuchea.

I mars 1970 blir Sihanouk avsatt som statssjef av general Lon Nol, mens han er på besøk i Moskva. Lon Nol appellerer til USA om hjelp for å få en slutt på den vietnamesiske virksomheten i det østlige Kampuchea: Nixon får halmstrået han trenger for å utvide bombingen og sette inn bakkestyrker. Etter fredsavtalen mellom USA og den vietnamesiske motstandsregjeringen, i mars 1973, fortsetter angrepene mot Kampuchea.

Idling beskriver dette slik: "I mars, april och maj [1973] regnade varje månad lika många bomber över Kampuchea, som under hela det föregående året. Redan 1971, med de då ännu förhållandevis begränsade bombningarne, uppskattades att 20 procent av landets bebyggelse och odlingsmark hade förstörts. Man kan fråga sig vad som två år senare fanns kvar att bomba? Det problemet löste man helt enkelt genom att ignorera det. Bomberna fortsatte att falla." De fortsatte å falle helt til USAs kongress endelig satte foten ned, sommeren 1973.

Idling har et tall på bomberegnet over Kampuchea: 539.129 tonn. "Det er tre gånger flere bomber än som föll över Japan under hela andra världskriget. (…) Sprängkraften motsvarar exempelvis 40 Hiroshimabomber. Hundratusentals kambodjaner beräknas ha dött."

Røde Khmer

Etter statskuppet henvendte Sihanouk seg til Kina, som foreslo at han gikk i spissen for en enhetsfront med en organisasjon han flere år tidligere hadde drevet i illegalitet: Kampucheas kommunistiske parti. Sihanouk kalte dem "Røde Khmer", og stilte seg i spissen for en motstandsregjering og enhetsfronten av nasjonale krefter. Fattigbøndene sluttet opp om Sihanouk, og det ble lett for kommunistene å rekruttere til folkekrigen. Under det amerikanske bomberegnet flyktet halve befolkningen til geriljaens områder, mens resten kom seg i ly i Phnom Penh og de andre byene. Lon Nol falt i vanry, og de fleste håpet på Røde Khmer og fred.

Etter nyttår 1975 pågikk en kappestrid mellom Vietcong og Røde Khmer om å bli de første til å styrte sine respektive USA-vennlige regimer. Forholdet mellom frigjøringsbevegelsene var kjølig: Kampucheanerne fryktet vietnamesernes stormaktsambisjoner, mens vietnameserne var tilsvarende skeptiske overfor ambisjonene til kampucheanernes allierte, Kina. Røde Khmer erobret sin hovedstad, Phnom Penh, 17. april, mens Saigon ikke falt før 30. april.

Phnom Penhs fall ble opptakten til "Demokratisk Kampuchea". All kontakt med utlandet ble brutt. Idling peker på at det fram til delegasjonsreisene andre halvår 1978 bare var to kilder til informasjon om landet: Røde Khmer-ledernes egen propaganda, og beretninger fra et lite antall flyktninger som greide å ta seg over grensen til Thailand. Skjønnmaling sto mot svartmaling, og begge var praktisk talt umulige å verifisere.

Debatten i Vesten fulgte politiske skillelinjer: De som hadde støttet USAs krigføring i Vietnam, holdt seg til flyktningenes beretninger. Etter hvert som fiendskapet mellom Kampuchea og Vietnam ble mer og mer åpent, fant også mange av Vietnams tilhengere at beretningene til de kampucheanske flyktningene var troverdige. Grovt sett var det Kina-vennene som trodde på Røde Khmer, mens Sovjet- og USA-vennene trodde på flyktningene, særlig etter at Vietnam brukte Pol Pots påståtte terror for å begrunne sin erobring av Kampuchea i desember 1978. Vietnams argument var på en prikk lik det USA brukte for å forsvare angrepet mot Saddam Husseins Irak 25 år seinere.

Da den svenske delegasjonen dro til Kampuchea i august 1978, var holdningen til Pol Pot en enkel indikator på hvor du sto hen i verdenspolitikken.

Så du på Kina som en revolusjonær kraft, og på USA-imperialismen og Sovjet-imperialismen som to sider av samme sak, slik AKP(m-l) og Jan Myrdal gjorde, støttet du også Pol Pot-regimet i Kampuchea. Det var en del av troen, og i likhet med de seinere delegasjonene, var den svenske delegasjonen troende. Muligheten for at Pol Pot kunne være noe annet enn en stor revolusjonær leder, stred mot selve verdensanskuelsen. De som mest hardnakket beskrev ham som despot og torturist, lot konsekvent være å snakke om de 40 Hiroshima-bombene og mordene på hundretusener sivile. I 1973 hadde disse kreftene vist sin omtanke for Kampucheas folk ved å gi Nobels fredspris til Henry Kissinger, mannen som framfor noen var ansvarlig for bomberegnet. Hva slags troverdighet hadde de i sin omsorg for kampucheanernes overlevelse og fredsbehov?

Støttet ikke massemord

Poenget er: De – også undertegnede – som støttet Pol Pot, støttet ikke massemord og tortur. De støttet et fattig land som hadde frigjort seg selv, og som skulle prøve å klare seg uten hjelp fra utlandet. De støttet en visjon om at Kampuchea var et dristig sosialt eksperiment, et samfunn som en periode skulle klare seg uten penger, og der alle måtte sitt for vanningsanleggene og rismarkene. De lot seg rive med. De stilte ikke spørsmålstegn ved at landet var hermetisk lukket i tre år fra april 1975, ved at man ikke hørte noe mer fra Sihanouk – bortsett fra et velregissert besøk til nasjonalhelligdommen Angkor Wat i 1973 – ved forsvinningene som man tross alt kunne registrere, ved det kampucheanske kommunistpartiets – bedre kjent som "Organisasjonen" eller "Angkar" – pinlige selvforherligelse, ved de klare signalene på at religiøs virksomhet i landet ble motarbeidet, ved kadrenes informasjonsmonopol og så videre. De prøvde ikke å danne seg noen oppfatning av hvorvidt flyktningberetningene om mord og andre overgrep kunne være sanne, eller om det fantes trekk ved regimet som kunne forklare dem.

På pilegrimsferder er det de troende som opplever miraklene. I annet halvår 1978 gikk ferden til et sosialistisk samfunn i emning. Det var mirakler i fleng. På tre år var et fullstendig ruinert land omskapt til et sosialistisk paradis. Folket var tilfreds, solidarisk og hardt arbeidende. Det var ingen merkbare samfunnsmessige spenninger. Å se titusener i arbeid på gigantiske vanningsanlegg var inspirerende. Barnearbeid måtte til for å reparere landet etter de 40 Hiroshima-bombene. At buddhistmunkene var borte – etter å ha vært hedret av enhetsfronten tre år tidligere – beviste bare at religionen hadde mistet sitt grep. At et land med en tusen år gammel sivilisasjon var redusert til en samling kulturløse landbrukskollektiver med naturalhusholdning, var ikke et faresignal, men et tegn på den nye tids storhet.

Den vietnamesiske invasjonen, Phnom Penhs fall og Røde Khmer-regimets flukt i desember 1978, fikk løgnen til å briste. Sihanouk ble sendt til FN, og kom med harde utfall mot både Vietnam og regjeringen han selv representerte. Etter regntidens slutt i september 1979 veltet over en million flyktninger – menn, kvinner og barn, både sortkledde Angkar-lojale og ikke-uniformerte som under Lon Nol hadde søkt tilflukt i byene – over grensen til Thailand. Med seg brakte de den ugjendrivelige sannheten. Verdensanskuelsen til de troende i Vesten sto for fall.

Idling skriver: "Demokratisk Kampuchea är en av de värsta, kanske den värsta, regimen i modern tid. En kombination av obeskrivlig brutalitet och ofta häpnadsväckande inkompetens." Jeg synes ikke denne uttalelsen kan oppfattes som spesielt kontroversiell.

Det var kombinasjonen av brutalitet og inkompetanse som gjorde at Pol Pot greide å lure de svenske "kameratene" og de andre delegasjonene høsten 1978.

Idling trodde først at de som organiserte delegasjonens reise, måtte være særs dyktige til å lure utlendinger. Det han oppdaget, var at Pol Pot-regimet drev et ufattelig selvbedrag, ikke i den pjuskede målestokken til Øgrim og AKP(m-l), men i nasjonal skala, med millioner av mennesker som ufrivillige deltakere.

Alle feiltrinn var forræderi

En lokal partikader som dristet seg til å drøfte reelle problemer med sine overordnede, kunne like gjerne henge seg først som sist. Var noe galt, fikk han skylda. Alle feiltrinn ble oppfattet som forræderi. Man ble anklaget for spionasje og agentvirksomhet, fraktet til Tuol Sleng eller andre fengsler, torturert til man tilsto, og til slutt henrettet. Skulle man beholde livet, måtte man late som alt var perfekt. Alle man ledet, måtte stille opp i dette spillet. Bare de som vant, overlevde. De var eksperter i å smiske oppover, slå hardt nedover, og holde det selvbedragerske spillet i gang.

Idling lar den gamle Kampuchea-kjenneren Steve Heder forklare dette: "När partiledningen reste runt i landet, (…) de kunde bara visas det som de förväntade sig att se. I den mån de såg noget av konsekvenserna av deres misslyckade politik skulle det gå ut över de lokala ledarna. Det låg absolut i de senares intresse att uppvisa en tillrättalagd version av verkligheten. Om de svarta Mercedesbilarna innehöll politruker från Phnom Penh eller bleka utlänningar var av mindre betydelse för dem som stod längs vägarna eller mottog dem i kooperativen. De visste vad som väntade om föreställningen inte var trovärdig."

Pol Pot visste lite om hva som egentlig foregikk. Han hadde bare sitt smiskende og morderiske Angkar, ingen parallell organisasjon av pålitelige informanter, med tilstrekkelig mot til å la sjefen vite sannheten.

Hva med svenskene i delegasjonen?

Idling siterer fra dagboken til Hedda Ekerwald, fra før reisen til Kampuchea: "Kan det vara bra att åka till ett sådant land? Är inte det som när Fredrik Böök for runt i Mercedes, som Nazitysklands gäst? Eller som när Sven Stolpe eller Sven Hedin åkte dit och beundrade ordningen, renligheten og framåtskridandet? (…) Jag är redd för att det kanske är detsamma och att jag kommer att förstå det senare och förbanna min medskyldighet."

Ekerwald ble sannspådd.

Delegasjonens nominelle leder, Gunnar Bergström, tok seg tid til å prate med Idling. Hans syn i dag er at de ikke burde dratt, i hvert fall ikke på de premissene de måtte godta. Han angrer spesielt på at de ikke våget å spørre om mannen til den andre kvinnen i delegasjonen. Hun var gift med en kampucheaner som dro tilbake til Kampuchea etter Røde Khmers maktovertakelse, mens hun ble igjen i Norge med deres lille barn. Hun hørte siden ikke noe fra mannen.

Delegasjonens mest berømte medlem, forfatteren Jan Myrdal, nektet å møte Idling.

Idling samler fakta slik at saker belyses fra flere sider, og slik at de sjeldent står fram som svarte eller hvite. Boka inviterer til ettertanke. Den har en form – svært korte og ofte poetisk skrevne kapitler – som gjør det lettere å følge de mange sprangene i tid og geografi.

På minussiden kan det anføres at kildematerialet kunne vært enda mer omfattende. De sosiologiske forholdene er dårlig forklart. Det er for lite om det som skjedde etter den vietnamesiske invasjonen til å gi et tilstrekkelig perspektiv på kampucheanernes lidelser.

Dette til tross: Idling har levert en oppsummering av Demokratisk Kampuchea som ingen kontrarevolusjonær kan trykke til sitt bryst, aller minst dem som ser etter noe for å renvaske Nixon og Kissinger for deres morderiske innsats på 1960- og 1970-tallet. Vi som fortsatt håper på et verdenssamfunn der også fattige mennesker kan nyte et liv i frihet, trenger bøker som denne.

 

 

Der er eit nært samband mellom porno og prostitusjon, idet båe fenomen dreier seg om at nokre menneske betaler for at andre menneske skal stilla kroppane sine til rådvelde for seksuell utnytting. Pornografi tyder «avbildning av prostitusjon», så ordet ber etymologisk i seg den ovannevnte definisjonen. Likevel ser me at debatten om prostitusjon – som særleg har dreid seg om kriminalisering av prostitusjonskjøp eller ei – og debatten om porno – som særleg har dreid seg om korvidt porno kan vera god og seksuelt frigjerande (for kvinner) – sjeldan blir kopla saman. I denne artikkelen presenterer eg ulike emne i debattane og peiker på det som etter mitt syn er naudsynte, logiske måtar å forholda seg til problemkompleksa på, dersom ein ønsker komma dei til livs.

---

Som kjent ønsker slett ikkje alle at ein skal få slutt på porno og prostitusjon. Ein har dei som nyttar desse «tilboda»: prostitusjonkundar og pornokonsumentar, og ein har dei som tjener pengar på porno og prostitusjon. Når det gjeld prostitusjonen, er dette t.d. hallikar, formidlarar og bakmenn og -kvinner innan transnasjonal prostitusjon og andre i hallikposisjon: aviser med annonseinntekter, dei som leiger ut husvære, teleoperatørar, reiseoperatørar, slekt som får pengar frå familiemedlem sin prostitusjon osv. I statar som har legalisert prostitusjon, som Nederland, Tyskland og Australia, blir også staten å rekna som hallik, idet prostitusjonsverksemd er skattepliktig. Der er sterke økonomiske drivkrefter i prostitusjonen, både i innanlands og transnasjonal sådan, og prostitusjon og handel med kvinner og barn er som kjent verdas raskast voksande illegale økonomi. Dei som tjener pengar på porno, er sjølvsagt dei som er direkte involvert i pornoproduksjonen, og alle dei som i ulike ledd får profitt gjennom formidling av porno, som Narvesen-kjeden her heime, og i global samanheng framfor alt nettstadeigarar og nettannonsørar.

At det er store pengar å tjena på andre menneskes, i sær kvinners, sårbare og utsatte stilling, er ikkje noko nytt. Det som heller ikkje er nytt, men som på ny er kome meir i søkelyset i det siste, er at folk i andre sjikt av det kapitalistiske samfunnet – aktørar innan massekulturen/populærkulturen og innan akademia – ope omfavnar porno og prostitusjon som legitime trekk ved det seinmoderne samfunnet. Me som slåst mot porno og prostitusjon, har dermed ei samansett gruppe av aktørar å forholda oss til, når me motarbeider desse skadelege kulturelle praksisane og «industriane», og argumentasjonen vår skal kunna holda vatn i møte med den pornoliberale, kåtheitsjagande akademikaren, så vel som med prostitusjonskunden, som med politi, politikarar, lovgjevarar, og i det offentlege ordskiftet i det heile.

Er det vanskeleg? Er porno og prostitusjon noko veldig komplisert og kulturelt «uryddig og ureint» som det vanskeleg kan gjerast endegyldige fråsegner og vedtak om, utan at ein fremmar såkalt puritanisme eller også antisolidariske, kvite, mellomklasse-interesser? Etter mitt syn er ikkje fenomena og debatten vanskelege i det heile tatt, men det tyder ikkje at eg ikkje innser at feltet er stort, omfattande, samansett, til dels flytande. Det handlar om kultur, eller snarare ukultur, og det handlar om folk og begjær (sjølv om eg meiner begjær kjem langt ned på lista av bestemmande faktorar). Fyrst og fremst handlar det nemleg om makt og avmakt, mellom kjønn, klassar og nasjonar.

Prostitusjon som vold

Kjensgjerningane me må forholda oss til, er ikkje tenkte scenario à la: «i ei verd der alt burde vera frigjort og herleg, og der pengar ikkje er eit problem, går porno- og prostitusjonsbransjen foran som den seksuelle friheitskampens fanebærarar». Kjensgjerningane me har overveldande dokumentasjon om, er at kvinner tar skade av å vera i prostitusjon, og at det er etterspørselen – horekunden sine ønske – som skaper prostitusjon. Me definerer prostitusjon som vold mot kvinner. Kva tyder det eigentleg, å insistera på å definera prostitusjon som vold? Er det ein logisk karakteristikk av eit fenomen, eller er det prostitusjonsmotstandarane sitt desperate forsøk på å tvinga ei spesiell og radikalfeministisk verdsforståing på andre?

Voldskarakteristikken av prostitusjon har røter som stikk djupare enn til oppkomsten av moderne kvinnerørsle på 1960- og 70-talet. FN-konvensjonen av 2. desember 1949 er sentral her, som eg kjem tilbake til nedanfor. Men fyrst vil eg sjå på orda og fenomena vold og prostitusjon, og visa korleis dei logisk vanskeleg kan skiljast.

I følgje elektroniske ordbøker ved Universitetet i Oslo, tyder ordet vold å ha makt, herredømme over nokon, eller brutal bruk av fysisk makt, maktmisbruk. Dette tør vera allminnelege forståingar av ordet vold. Ordet prostitusjon har meir kuriøse forklaringar i same ordbøker, nemleg som mellom anna offentleg utskjemming og ervervsmessig utukt. Verken prostitusjonsmotstandarane eller prostitusjonslobbyen nyttar slike forståingar i den politiske kampen om prostitusjon. For motstandarane er nettopp makt, maktmisbruk og fysisk makt essensielt for å forstå prostitusjon, medan aktørar som vil at prostitusjon skal bli forstått som eit normalt arbeid, bruker omtrentleg «sex mot betaling» som definisjon.

Ordet sex ønsker me som forstår prostitusjon som vold mot kvinner, å avgrensa til villa handlingar mellom voksne, der betaling ikkje inngår. Ei Dagblad-forside i mars i år, som med krigstypar erklærte at nigerianske kvinner i prostitusjon i Norge måtte velja mellom «SEX ELLER DØDEN», blir tragikomisk – kven ville vel ikkje heller valt å ha sex enn å bli drepen? Journalistar har blitt flinkare til å skilja orda sex og overgrep/incest, men framleis kan ein sjå overskrifter à la «Far hadde sex med datter i 7 år». Orda prostitusjon og sex, derimot, framstår ofte som synonym. Kva tyder det? At å bli kjøpt til å gje seksuell utløysning for ein mann, fordi du er fattig eller i desperat behov for dop, er same sak som når kjærastar ligg med kvarandre, eller to voksne finn kvarandre for ei natt?

Viss prostitusjon skal definerast som vold, kva då med alle gråsonene, spør kritikarane. Ein kan få inntrykk av at kjønnsspelet etter deira syn meir enn noko har preg av kyniske forhandlingar og marknadsmekanismar. Og ja, viss ei kvinne eller ein mann ute på byen har latt seg oppvarta av ein person, der målet for den spandable har vore sex, så er det eit stykke frå dei tradisjonelle, romantisk-puritanistiske forestillingane om kva «god sex» er. Slike samhandlingsmønster er ikkje naudsynleg veldig konstruktive for individa som er involverte, men dei er ikkje det same som prostitusjon forstått som vold. Då det for ikkje så mange år sidan blei forbode å utøva vold mot ungar (fysisk avstraffing), var der mykje debatt om korleis i alle dagar eit slikt lovforbod skulle handhevast, og kva med alle gråsonene? Og ja, veit me alle kor grensa går mellom å ta ungane hardt i armen, halda dei fast – og det å gjera seg skuldig i brot mot lova som forbyr fysisk avstraffing? Neppe. Like fullt vil dei færraste vera i mot ei slik lovgjeving som skal verna ungane, med argument om at gråsonene gjer lovforbodet meiningslaust.

Menns vold mot kvinner i heimen har blitt, og blir framleis, kalt husbråk. Det har vore ein seig kamp for kvinnerørsla å få vold i den såkalla privatsfæren inndefinert i samfunnet si forståing av vold som eit lovbrot individet (kvinna) har krav på vern frå, eit lovbrot som skal straffeforfølgast. Til og med når kvinner, og kanskje ungane deira, blir drepne av ektemenn eller eksmenn, ser me den tilslørande benevninga «familietragedie». Orda viser kva forståing me legg til grunn: ein familietragedie, eit æresdrap, sex med mindreårige eller med kvinner i prostitusjon – alt dette er ord som distanserer oss frå det som er kjernen i fenomena: nokon sitt maktmisbruk (vold) mot andre.

Dersom prostitusjon ikkje er vold, men «sex mot vederlag», korfor ikkje legalisera? Korfor ikkje legga til rette for denne måten å tjena pengar på for dei som ikkje kan eller vil anna? Det er denne definisjonen både vårt nasjonale Pro-senter og regjeringa forholder seg til, jamfør til dømes nettstaden sexhandel.no. Eller: viss prostitusjon volder (!) skade – jmf. norsk Amnesty si fråsegn om at prostitusjon er skadeleg for kvinner, men ikkje vold – kva er grunnane for å ikkje kalla det vold?

«Luksusprostituerte»

Prostitusjon er vold fordi det å kjøpa seg tilgang til eit anna menneske sin kropp og intimitet er ei handling som volder alvorleg skade på dette mennesket sine grenser og integritet – herom levnar forskinga ingen tvil. Ingen kjem uskada frå prostitusjon. Heller ikkje dei «lukkelege, frivillige luksusprostituerte», som filmen Pretty Woman så fatalt reklamerte for på 1990-talet. Dorit Otzen ved Reden, hjelpesenter for kvinner i prostitusjon i København, kan fortella korleis terapigruppa med «eks-luksusprostituerte», er ei gruppe kvinner som per i dag er ute av stand til å arbeida, dei er så nedbrotne i sinn og kropp at dei lever på ulike stønadsordningar og forbannar den som trur at å kjøpa kropp er «easy business». For øvrig veit me at over 60 % av kvinner i prostitusjon lir av posttraumatisk stressyndrom, slik torturoffer og krigsoffer gjer, at over 80 % opplever omfattande fysisk vold frå kundar og hallikar, og at 65-90 % av kvinnene har opplevd overgrep og omsorgssvikt i barndommen (www.reden.dk, www.catwinternational.org). Norsk lovgjeving er også hjelpelaust dobbeltkommuniserande: det er forbode å kjøpa prostitusjon av kvinner under 18 år – men den seksuelle lågalder er 16 år, og det er ikkje forbode for folk å arbeida og tjena pengar før fylte 18 år – så her er der noko som ikkje stemmer: den jenta som er 17 år og 364 dagar gammal, har lova sitt vern i forhold til å forstå at det som skjer med henne når ein mann kjøper tilgang til kroppen hennar, er eit overgrep, medan same jenta neste dag, er ei kvinne som fritt nyttar dei høve kroppen gjev henne, til å tjena pengar.

I 1949 vedtok FN konvensjonen mot handel med mennesker og utnyttelse av andres prostitusjon. Denne konvensjonen erklærer at prostitusjon ikkje er foreineleg med mennesket sitt verd og verdigheit. Den som utnyttar andre sin prostitusjon, skal straffast, og kvinner i prostitusjon skal beskyttast som offer, sjølv der dei har gjeve samtykke til prostitusjon. Konvensjonen er direkte inspirert av abolisjonistrørsla på slutten av 1800-talet. Josephine Butler heiter den engelske kvinna som starta kampen mot prostitusjon i 1866, den gong forstått som sexslaveri på linje med anna slaveri. Dette viser svært tydeleg at ordbruken har endra seg i takt med auka liberalisering av det økonomiske området, ved den globale og uhemma kapitalismen sin framvokster. For 60 år sidan såg ein prostitusjon som del av verdsomspennande undertrykking av kvinner, som slavehandel. I dag er prostitusjon legalisert og institusjonalisert i mange land, og der har blitt konstruert eit politisk forblindande skilje mellom heimleg og transnasjonal prostitusjon – mellom frivillige stakkarar her heime og verdige offer over landegrensene.

FN, ved Kofi Annan, har erklært at menns vold mot kvinner er det største menneskerettsbrot og hinder for utvikling i verda overhovud i dag. Vold mot kvinner innbefattar prostitusjon. Viss ikkje, viss det er eit fritt, om enn skadeleg val, har me lite å stilla opp med i ein globalisert økonomi – til sist har jo alle kvinner gullgruva mellom beina å ty til om det skulle røyna på. Lar me voldskarakteristikken vera rettleiande for korleis me forholder oss til, og lovregulerer, prostitusjon, vil der vera større håp om at denne skadelege kulturelle praksisen vil enda der han høyrer heime i ei verd som navigerer etter menneskerettane: i historia sitt skrekkabinett.

Liv Jessen og Pro-senteret

I 2004 delte Amnesty Norge for fyrste gong ut ein menneskerettspris, og han gjekk til Liv Jessen, Pro-senteret, for hennar «utrettelige arbeid for de prostituertes rettigheter i over 20 år». Tildelinga skapte strid og diskusjon, og Kvinnefronten i Stavanger utfordra Amnesty Norge til å svara på om dei vurderte prostitusjon som vold mot kvinner, noko dei etter ein del om og men konkluderte med at dei ikkje gjorde, prostitusjon er ikkje del av menns vold mot kvinner, i menneskerettsorganisasjonen si forståing.

Store delar av norsk kvinnerørsle er som kjent djupt ueinige med Jessen og Pro-senteret i den linja som er valt i forhold til forståinga av prostitusjon, og kva som er naudsynt for å få bort prostitusjon. Pro-senteret skal vera eit nasjonalt kompetansesenter på prostitusjon, Jessen er tilsett der, og senteret får årlege løyvingar over statsbudsjettet (driftsbudsjett 9 millioner), i tillegg til gåver og bidrag. For eit par år sidan nytta dei sponsing frå eit reklamebyrå til å laga ein tjukk folder kalt «Ting er ikke alltid slik de ser ut». Bileta av smilande prostituerte, og venninner av dei som fortelte kor kult dei var kledte og kor god råd dei hadde, og kundar som sto fram som bare litt ekstra «kontaktsøkande», skapte eit inntrykk av prostitusjon som noko kvardagsleg, greitt og til dels lukrativt. Lesaren fekk inntrykk av at personane på dei mange bileta var stolte prostituerte som ikkje frykta identifisering – bare dei som hadde tilgang til følgjebrevet til foldaren, fekk i lita skrift vita at personane på bileta ikkje var identiske med dei omtalte personane. Dette skulle vera ledd i ein kampanje for å bryta ned fordommar mot prostitusjon. Folderen skapte reaksjonar langt utanfor kvinnerørsla sine rekker, fordi svært mange oppfatta innhaldet som trivialisering og normalisering – nærmast invitasjon til – prostitusjon som «yrke».

Europap-lobbyen

Eit nasjonalt kompetansesenter på prostitusjon har aldri fått som mandat å styrka prostitusjon, tvert i mot ligg det i deira retningslinjer å arbeida for å redusera prostitusjon. Men korleis skal ein då tolka at Liv Jessen er norsk koordinator for Europap, ein EU-lobby som omtaler prostitusjon som «sex work», og som arbeider for endra lovgjeving (legalisering)? Kva tyder det når Jessen stadig framheld at «den vonde» prostitusjonen, det er den som kvinner er tvungne til, gjennom handel over landegrenser (trafficking), medan heimleg prostitusjon dreier seg om frivillige val som kvinner må respekterast for? Dette er fullstendig på kollisjonskurs med kva internasjonale dokument som Palermo-protokollen legg opp til, og som Norge har underskrive, som ettertrykkeleg slår fast at «offerets samtykke er utan tydning», å utnytta eit menneske sin sårbare posisjon er ei straffbar handling (om trafficking). Tilsvarande kompetanse- og hjelpesenter i andre land, som Reden i Danmark, har valt å utvetydig slå fast at prostitusjon er vold mot kvinner, og at menn må stillast til ansvar.

Det er ikkje noko vesentleg skilje mellom prostitusjon som følgje av trafficking, og heimleg prostitusjon. I båe tilfelle dreier det seg om menns utnytting av kvinners sårbare stilling. I båe tilfelle gjeld at menn kjøper seg tilgang til kvinners kroppar, med dei alvorlege skader, på kort og lang sikt, som dette fører med seg. I båe tilfelle er det menn som må stillast til ansvar. Utan eit heimleg marked, heller ingen trafficking. Dei aller, aller færraste kvinner planlegg ein prostitusjonskarriere, gjeve andre val. «Frivilligheita» som det alltid refererest til, frå legaliseringslobbyen heime og ute, og også frå Pro-senteret, er søt musikk i øyra på kundar, hallikar og bakmenn, som slik får forbli usynlege.

Men det er som kjent ikkje bare Pro-senteret som skil lag med radikalfeministar i høve forståinga av porno og prostitusjon. Ein debatt som har kome og gått dei siste åra, blir gjerne hevda av ei blanding av akademiske, urbane og medietilsette kvinner, med gode høve til å få målbåre og få merksemd om deira nokså uklare agenda: dei hevdar å vera feministar, ein ny generasjon sådan, og markerer avstand til organiserte feministar, mellom anna utfrå vår analyse av porno/prostitusjonsproblematikken.

Ny feminisme og porno

Til åttandemars-nummeret av Klassekampen (KK) i 2004, var det ulike reportasjar og ytringar i høve dagen, men det som kom på framsida, var jentene bak boka Femkamp (om ung feminisme i dei nordiske landa) si oppfordring om å legga ned åttandemarstoget. Dei advarte mot organisering i grupper som Kvinnefronten og Ottar, «på grunn av vår motstand mot porno og prostitusjon», samstundes som dei etterlyste måtar å realisera deira eige feministprosjekt på utover e-post-kontakt mellom jenter med same ståstad og utgjeving av antologiar. Desse ytringane kom i kjølvatnet av eit debattmøte som ein journalist i KK hadde skipa til, der temaet var ny feministisk organisering. Der hadde kjønnsforskar Harriet Bjerrum Nielsen ved Senter for kvinne- og kjønnsforskning (SKK), UiO, oppfordra dei unge jentene til å melda seg inn i Kvinnesaksforeininga, nettopp for å unngå Kvinnefronten og Ottar sin radikalisme. Dermed var ordskiftet i gang i avisa, og mange til dels ulike debattar blei førte i saman og oppå einannan i dei følgjande skriveriane. Sjølv blei eg intervjua fordi eg straks etter 8. mars tok kontakt med avisa og ba om å få komma med synspunkt på Femkamp-jentene sin bodskap, nemleg at dei var feministar, men ville ha seg fråbedne å bli assosierte med dei organiserte feministane som oss i Kvinnefronten, og at deira prosjekt høyrte framtida til, medan me andre var historiske. Eg kom på trykk under overskrifta «Har disse jentene ingen problemer», men ei av mine hovudmotforestillingar, nemleg mot kvinne- og kjønnsforskarar som sit trygt på sine kontor og tener pengar på forskingsobjektet sitt utan å gå offensivt ut mot uretten gjennom å organisera seg, fekk mindre plass. Deretter følgte innlegg frå og/eller intervju med Femkamp-jentene fleire gonger, Kvinnesaksforeininga, Kvinnefronten, Ottar med fleire.

Rosa Prosa

Sidan dette debattoppsvinget, har nok ein «ung, feministisk» antologi komme ut, nemleg Rosa Prosa, som var, til liks med Råtekst, forfattarar og/eller medietilsette kvinner sine personlege historier, nå om kåtheit. Denne gong var det porno som så blei debattert, mellom annna fordi ein bidragsytar i Rosa Prosa, Heidi Sinding-Larsen, gjorde seg til talskvinne for porno, og dermed blei båre fram av media på sedvanleg, høglytt vis. For øvrig fungerte Anne G Sæbø, SKK, som framste talsperson i media for den for kvinner «demokratiserande og frigjerande» pornoen. I ein kronikk i KK, som reaksjon på den voldsomme medieeksponeringa av Sæbøs pornonormaliseringsframstøyt, hevda eg at det akademisk-feministiske pornoforsvaret var blotta for empati, og var antisolidarisk, klasseblindt og kvinneundertrykkande. I eit svarinnlegg i same avis hevda Sæbø at ho godt kunne tenka seg å delta i ein pornofilm sjølv. Korvidt det forblir ein pirrande fantasi for kåtheitsforskaren eller realisert, er etter mitt syn mindre interessant, det interessante og forstemmande er at ein meiner det vil vera frigjerande for kvinner flest å normalisera prostitusjon foran kamera. Ein definerer då ikkje porno og prostitusjon som vold mot kvinner, men som arbeid. Sæbø var i alle fall ærleg nok til å flagga sitt syn på prostitusjon i svarinnlegget, nemleg som noko som burde legaliserast og leggast til rette for.

Der er ein grunnlærdom frå førre feministbølgje som heiter det personlege er det politiske. Det er mitt favorittutgangspunkt når eg orienterer meg i verda. Det opnar opp røynda for meg, og plasserer meg sjølv meiningsfullt inn i dei maktstrukturane eg ønsker arbeida med og mot. Nett denne innsikten synast å vera noko mindre i bruk mellom dei yngre, eller ny-definerte feministane. Eller dei drar andre slutningar enn meg når det gjeld realiseringa av det feministiske prosjektet. Eg må føya til at eg sjølv er 33 år, og såleis på alder med mange av dei såkalte nyfeministane, men det har etablert seg ein språkbruk der jentene bak bøkene Råtekst, Femkamp og Rosa Prosa og deira meiningsfellar, som Sæbø, i eigen eller andre sin ordbruk blir framstilte som ein ny generasjon feministar, eller nyfeministar. Eg er ueinig i at der er eit generasjonsskilje her, og at deira tankar er nye, eg meiner dei i mykje har gått mange tiår tilbake.

Det personlege er det politiske

Kva vil det seia at det personlege er det politiske? Det tyder at når me vurderer hendingar i våre eigne liv, så må dei sjåast som politiske hendingar, dei skjer aldri i eit kulturelt eller sosialt vakuum, men mellom menneske allereie situerte i ei politisk røynd, med alt dette inneber: viss eg blir slått eller voldtatt, skjer det fordi det går an i vårt samfunn, av heilt spesifikke grunnar. Ein kvinnekropp kan invaderast, og blir det, i eit voldsomt omfang. Og tida etter at eg har blitt slått eller voldtatt, følgjene det får for meg og gjerningsmann, er politiske vitnesbyrd om korleis makt er fordelt. Innlysande og enkelt – det som er vanskelegare, er å finna ut korleis einskilde, personlege historier om urett og ulikskap, skal omdannast til ein slagkraftig motstand. Då kan me enten fortella kvarandre om kva me opplever, og skapa eit «systerfellesskap» me får styrke og kraft igjennom – men det blir eit fellesskap for dei som er innanfor det, og der strategiar utad ikkje er sentralt, eller me kan arbeida med konkrete politiske strukturar, slik at våre personleg-politiske opplevingar får konsekvensar for alle andre, og kommande generasjonar, på meir effektivt vis.

Kva gjeld professor Bjerrum Nielsen si oppfordring sitert ovanfor, så er eg usikker på korfor me i Kvinnefronten blir opplevd som så uspiselege, og om me blant folk flest er så stigmatiserte, eller om det er ein mediamyte som folk med ulike agendaer friskar opp frå tid til annan. Det har altså blitt opplyst frå akademisk-feministisk hald at vår kamp mot porno og prostitusjon er ei sperre, og at me er altfor venstreradikale, at me er militante, med låg takhøgd innad i organisasjonen (dette kjem gjerne, bramfritt, frå folk som aldri har vore på eit einaste kvinnefrontmøte). Kan ein forventa slagkraftig, feministisk endring av kultur og samfunn utan å vera mot porno, prostitusjon, og utan å vera venstreradikal? Eg meiner nei, fordi ein kamp mot kjønnsuretten og kvinneundertrykkinga som ikkje også er ein kamp mot kapitalisme og utbytting, og for kollektiv organisering, uhyre lett vil spisast opp av kommersielle krefter som speler på lag med – tilslørt eller utilslørt – kvinneundertrykkinga og utnyttinga av kvinnekroppen.

Fashionfeminist Helle Vaagland

Helle Vaagland, skribent og medredaktør av Råtekst, skreiv i spalta «Feminist – ja visst» i KK, under tittelen «Jeg – en fashionfeminist», følgjande om porno (eitt år eller to før Rosa Prosa): «Jeg blir kåt av porno. Til og med den pornoen som er kjip. Jeg kan ikke noe for det. Det bare skjer av seg selv. Men jeg kan bli lei meg av den samme pornoen. For jeg føler at dama som ligger der og skrever er meg. Det er vanskelig å forklare. Og jeg har nesten gitt opp». Dette er eit krondøme på manglande forståing av at det personlege er det politiske. Vaagland skriv her medfølande om seg sjølv, men trekk ingen vidare slutningar av dette. For det fyrste er det ikkje spesielt å bli kåt av porno, du er ikkje spesielt sexy eller potent ved at du reagerer på porno, du er bare ein vanleg pornokonsument; pornoen er laga for at folk skal bli kåte, og me er alle innvovne i, og responderer på, dei seksualitetsstrukturane som til ei kvar tid rår i kulturen. For det andre, at Vaagland blir kåt av porno, tyder ikkje at pornomotstandarar ikkje blir kåte, men me tar følgjene av at me meiner pornoen ikkje er seksualitetsfremmande på bra vis, og at han ikkje er ein god industri, verken for kvinner, barn eller menn: me lar vera å kjøpa og støtta opp under porno, og me arbeider aktivt med å få porno vekk frå samfunnet. Me har ei lovgjeving, nå under endring, der ulovleg porno er den som blir oppfatta som nedverdigande og forråande, men denne paragrafen blir aldri tatt i bruk når Kvinnefronten eller Ottar anmelder Narvesen-pornoen nettopp på dette grunnlaget. Me synst ikkje me er gode og empatiske som blir «lei oss» viss me tidvis skulle «tenka oss inn i» situasjonen til kvinna som «ligger der og skrever», me er empatiske og solidariske når me nektar å godta at dette skal vera kvinners «lønsarbeid», og at dette motstandslaust skal få veksa fram som profittindustri nr 1 i verda. Me les porno gjennom politisk medvitne briller: kva føringar blir gitt på kva seksualitet skal bli forstått som her? Me har kontakt med kvinner som har arbeidd i pornoindustrien, og som gjev oss innspel og råd i forhold til korleis me skal slåst. Vaagland «har nesten gitt opp». Om ho har gitt opp å forklara kor lei ho synst pornogleda hennar er, eller kva det er ho har gitt opp, framsto ikkje som klart i teksten hennar, men me gammalfeministar har altså ikkje gitt opp kampen. Me ser at den seksualiteten me sjølve ber på, og den me ser rundt oss i samfunnet, i aukande grad nytta som salsfremjande middel, eller salsobjekt i seg sjølv, at den kan vera til glede eller undertrykking, og at vår personlege kåtskap eller orgasme, ikkje kan forstås lausrive frå dette samfunnet og denne kulturen. Me meiner i fullt alvor at når nokre kvinner kan seljast, kan alle seljast. Når nokre menn kjøper nokre kvinner, har dette relevans for alle sine liv. Vaagland ba i si spalte dei som ikkje synst ho er kvalifisert til å kalla seg feminist, om å dra til helvete. Det synst eg er ein merkeleg og uinteressant måte å diskutera på. Faktum er at kampen om definisjonane er uhyre viktig, om det er definisjonen på prostitusjon, porno, eller feminisme.

Jentebladet Inside har i julinummeret i år ein reportasje kalt «Bak kamera på en pornofilm». Grunnen til at dei har valt å trykka ein fem-siders sak om pornoproduksjon i Budapest, er i følgje redaktøren Marianne Jemtegård at porno omgjev oss heile tida, men som ho spør i leiarspalta «hva vet du egentlig om hvordan en pornofilm blir laget?» «Informasjon er helt grunnleggende. [Reportasjen] gir verken et rosenrødt eller et svinsk bilde av pornoindustrien». Teksten er meint å vera «nøytral», fordi bladet altså tar oppgåva som folkeopplysar alvorleg i tilfellet porno, men så avsluttest leiaren med følgjande konklusjon: «For de fleste av pornoskuespillerne vi snakket med i denne saken, var det uansett bare en vanlig, kjedelig dag på jobben.» Så mykje for den nøytraliteten: pornoinnspeling er vanleg, kjedeleg, trivielt, ein jobb på linje med andre jobbar, som å vera på kontoret, altså. Reportasjen er ei nokså inkjeseiande sak om kva pornoskodespelarar gjer når dei speler inn pornofilm, noko dei fleste vel har ein ide om uansett, og ingenting blir formidla om bakgrunnen desse menneska har, eller kva dei ville svart på pornoproblematiserande spørsmål. Men redaktøren trekk fornuftig nok fram pornoen på MTV, deira «hardcore nude-sendinger» etter klokka 1, som døme på den normaliserte pornoen, og framheld at desse langt overgår såkalte mjukporno-innspelingar, noko eg kan vera einig med henne i, etter å ha blitt sjokkert over desse sendingane tidlegare.

Puritanisme som den store satan

Frykta for å vera puritanistisk gjennomsyrer store delar av debattane, hos dei kriminaliseringskritiske som hevdar at me ikkje kan «forby alt vi ikke liker», til pornoliberalarane som jublar over retten til å ha andre menneskers prostitusjon foran kamera som sexhjelpemiddel. Men få definerer kva dei meiner med puritanisme, det synast tidvis å vera det å vera «snerpete», som når nokre av oss hevdar at det også må vera mogleg å sleppa mas om sex i alle moglege og umoglege samanhengar, til også å gjelda alle som er i mot porno og prostitusjon utfrå eit kristent livssyn. Men den radikalfeministiske porno- og prostitusjonsmotstanden har aldri hevda heteronormativitet eller kjernefamiliediktatur, tvert i mot. Gjennom konkrete analysar, som Kvinnefrontens rapport Porno – kvinneforakt og løgn (Jorun Gulbrandsen, 2001), har me avdekt korleis nettopp heteronormativitet, rasisme, pedofili, synet på seksualitet som noko skittent, grisete og forbode, er det som gjennomsyrer til dømes Narvesen-pornoen. Det er denne konkrete pornoen, og denne konkrete industrien me går til åtak på, og det er framfor alt dette som er vårt mandat, å visa korleis pornoen og prostitusjonen er avhengig av eit seksualfiendtleg samfunn, der pengar, tabu og puritanistiske (seksualitet forstått som ureint og forbode) idear utformar korleis maktulikskapen mellom kvinner og menn blir seksualisert. Seksuell friheit er ikkje mogleg utan økonomisk sjølvstende for alle kvinner.

Det er avgjerande tider i Norge nett nå – debatten om kriminalisering av prostitusjonskjøp har fått ein oppsving på grunn av meir synleg prostitusjon ved menns kjøp av nigerianske kvinner i Norge, og ei ny pornolovgjeving er på trappene. Nye alliansar er i kjømda for å kunna stå sterkare i denne alt meir omfattande kampen, i tillegg til dei breie alliansane som alt finst, som Nettverk mot prostitusjon og handel med kvinner. Me skal svara pornoforherligande akademikarar, unge skrivande jenter som ser med drit i augene på organisert feminisme, og alle våre andre meir tradisjonelle motstandarar, men framfor alt må me bygga vidare på dei viktige nettverka me har, innan kvinnerørsle, fagrørsle og radikale grupper, mellom menneske som bryr seg og lar solidaritet vera utgangspunkt for orientering, kvinner som menn. Bare slik kan kampen mot sal av kvinnekroppen, mot menns vold mot kvinner, vinnast.

31. oktober 2004 var en merkedag i kampen mot privatisering. Da gikk folket i Uruguay til valgurnene, og et av spørsmålene de skulle ta stilling til, var en grunnlovsendring som definerte vann som en fundamental menneskerettighet som kun skulle ivaretas av det offentlige. Med 62,75 % av stemmene gjorde uruguayanerne vannprivatisering ulovlig.

Rolv Rynning Hanssen er utstasjonert ved Internasjonalen for stats- og kommuneansatte, www.world-psi.org rolv.hanssen krøll world-psi.org

---

CNDA (Comisión Nacional en Defensa del Agua y de la Vida) var en organisasjon som ble dannet i 2002 etter svært dårlige erfaringer med privatisering av drikkevann. To år seinere hadde denne alliansen av fagforbund, miljøorganisasjoner, brukerorganisasjoner og lokale interesseorganisasjoner vunnet en stor seier. Nå ble spørsmålet hvordan Uruguay skulle bli kvitt de private multinasjonale selskapene som hadde fått hånd om en stor del av vannforsyningen i landet.

Dette ble etter hvert gjort ved å kjøpe ut de to største private selskapene. 8. oktober 2005 ble vannselskapets bygninger prydet med nasjonalflagget, samtidig som alt som minnet om de private selskapene, ble fjernet. I Uruguay hadde den folkelig alliansen vunnet kampen om vannet. De private var ute.

Hovedfienden i denne kampen hadde vært det franskbaserte selskapet Suez. Selskapet, som fram til for få år siden var mest kjent for at de bygde og drev Suez-kanalen fram til Egypt nasjonaliserte den i 1956, har blitt selve symbolet på den kyniske kapitalen som står bak de multinasjonale vannselskapene.

I denne artikkelen vil jeg stort sett følge Suez, ikke fordi det er det eneste store, private selskapet som står bak privatisering av vann verden rundt, men fordi det er et godt eksempel på hva som foregår og selskapet er selve symbolet på privatisering og er toneangivende.

Suez har tre bein å stå på, vannforsyning/kloakk, energi (eier og driver blant annet to atomkraftverk) og avfallshåndtering. Sporene etter Suez er tydelige, og sporene varsler om en intensifiert kamp mot privatisering av vann.

Årsakene til den folkelige motstanden mot privat vannforsyning er mange.

Korrupsjon

I mars 2000 vedtok Grenoble i Frankrike å ta vannforsyningen tilbake i kommunalt eie og drift. Grunnen til dette var en korrupsjonsskandale hvor byens borgermester, tidligere Suez-direktør Alain Carignon, hadde mottatt valgstøtte fra et av Suez' datterselskap mot å privatisere vannet. Både ordfører og direktør for Suez' datterselskap SITA måtte i fengsel for korrupsjon.

Korrupsjon er et stort problem i forbindelse med vannforsyning og rapportene om misbruk er mange. En markant økning i korrupsjon utgjør en del av basisen for privatiseringsmotstanden.

Leverer ikke det som loves

Verden er mer og mer oppmerksom på hvor viktig vann er. En bedring av vannforsyningen inngår i de såkalte tusenårsmålene som ble vedtatt i FN i 2000. Det er målsettinger som staker opp hva som må til for å redusere fattigdommen til det halve innen 2015. Selv om de åtte målsettingene er ført i pennen av en velkjent CIA-konsulent, Ted Gordon, og dermed ikke særlig revolusjonære, er de allikevel så ambisiøse at de aldri vil bli nådd.

Et av målene er å halvere antall mennesker uten tilgang til rent vann og trygg kloakk. For å nå målene må 1,6 milliarder mennesker tilknyttes rent vann, og 2,1 milliarder mennesker tilknyttes trygge kloakksystem. Det betyr at fra målene ble vedtatt og fram til 2015 må mer enn 310.000 mennesker tilknyttes rent vann hver eneste dag. Dette er en enorm oppgave, og verdens finansieringsinstitusjoner iler til og forteller, som de har gjort i et par tiår, at de private må med for å få til de enorme investeringene som trengs.

Men hva er så resultatet av vannprivatiseringens første virkelige tiår? Fra 1997 til 2006 sto private firma for tilkobling av 600.000 nye husholdninger til vannledningene, noe som betyr at ca 3 millioner mennesker har fått tilgang til nytt vann. I sin glansperiode har de private firmaene maktet å tilby i snitt ca 900 mennesker tilgang til vann per dag. For å nå målene må 310.000 tilknyttes daglig. De private har virkelig spilt fallitt, og det synes svært godt på meningsmålingene.

På 1980-tallet hadde FN sitt "vanntiår". Dette ble da sett på som mislykket, noe som mange i ettertid mente skyldtes dårlige offentlig lederskap i utbygginga. Men i dette tiåret, greide man ved hjelp av offentlig satsing å redusere antall mennesker uten vann fra 56 % i 1980 til 31 % i 1990. Så det som ble kalt mislykket når det var i offentlig regi, var uendelig mye bedre enn det som har vært prist opp i skyene når private skal investere og bygge ut.

En rapport fra Verdensbanken viser at den folkelige støtta for privatisering har falt kraftig, særlig blant de som er berørt av privatisering. Rapporten sier at i 1995 var det 75 % støtte i befolkningen i Latin-Amerika for privatisering av vann og energi. Når folk ble spurt høsten 2005 om det samme, var resultatet motsatt. Over 70 % ønsket at staten skulle ha dette ansvaret. Dette er et markert skifte i opinionen, og falske forhåpninger om at private skulle gi billigere og bedre vann til flere, har vist seg ikke å stemme i det hele tatt.

Mer effektivitet

De private selskapene har heller ikke greid å vise til en større effektivitet enn hva offentlig sektor gjør innen vannforsyning. Empiriske fakta viser – i alle verdensdeler – at eierskap ikke synes å ha noen signifikant virkning på effektivitet. Det er ikke lenger mulig å anta, slik som var et hovedargument tidligere, at privat sektor var mer effektiv enn offentlig.

Dette bygger på en rapport fra Verdensbanken: Infrastructure performance and reform in developing and transition economies: evidence form a survey of productivity measures, WB Research Working Paper 3514 fra 2005.

Samme rapport sier også at "det kan ikke bli tatt for gitt at PPP (Private-Public Partnership) er mer effektive enn offentlige investeringer og offentlig levering av tjenestene". PPP tilsvarer omtrent det norske Offentlig Privat Samarbeid (OPS) som brukes mye når det gjelder å få opp privat andel av investeringene.

En annen rapport viser at selv om det i byer med privat deltakelse i vannsektoren hadde økt etter privatiseringen, så hadde det ikke økt så mye som i sammenlignbare byer med kommunal/offentlig drift. De private regionale operatørene har lavere produktivitet enn de kommunale.

Det samme finner Asian Development Bank i en undersøkelse i 18 store asiatiske byer, hvor de to byene som hadde privatisert vannet (Manila og Jakarta) hadde en vesentlig dårligere produksjon på de fire viktigste indikatorene for kvalitet.

Dyrere vann

Det var bare på innkreving av avgifter og på bemanning per tilknytning de private selskapene kunne konkurrere.

Og nettopp dyrere vann har utløst svært mange protester og vært grunnen til selskapets fall i Sør-Amerika. I desember 2005 inngikk Aguas Cordobesas, hovedeier er Suez, en ny 20-årig kontrakt om å levere drikkevann til Cordoba i Argentina. I kontrakten hadde Aguas Cordobesas rett til å heve prisene hver sjette måned.

Men i mars 2006 kom beskjeden om at Suez trakk seg ut fra Cordoba. Dette skjedde etter en stor folkelig mobilisering gjennom nabolagkomiteer, og samordningsaksjonen People's Commission for the Recovery of Water in Cordoba hadde krevd at Suez sin kontrakt skulle avsluttes og at vannforsyningen skulle drives av staten – ikke noe multinasjonalt selskap.

Før dette hadde folkelige protester ført til at Suez trakk seg ut av Santa Fe-provinsen i Argentina. Myndighetene turte ikke gi Suez muligheten til å øke avgiftene så mye som de ønsket av frykt for opprør.

Det samme var tilfelle da privatiseringens flaggskip, Suez sin vannforsyningskontrakt for 10 millioner mennesker i Buenos Aires, kollapset i september 2005. Argentinas devaluering av valutaen førte også til mindre fortjeneste (i euro) for Suez og etter harde forhandlinger om prisøkninger, kastet Suez kortene. Den største vannprivatiseringen i verden hadde spilt fallitt.

Kort tid etter ble Suez kastet ut av Bolivia. Både i Argentina og Bolivia hadde Suez krevd opp til 400 % i prisøkninger. På World Water Forum i mars 2006 sa en av Suez direktører, Jacques Labre det slik: "i Argentina var det et stort makroøkonomisk sjokk og devaluering av pesoen som skapte vanskeligheter med en del kontraktklausuler, og i Bolivia var det politiske grunner som gjorde det vanskelig å øke prisene".

Også i Manila på Filippinene var prisen det store diskusjonstemaet. Her var prisene så lave at datterselskapet til Suez med bakgrunn i formuleringer i kontrakten krevde kompensasjon for 21 milliarder pesos (2,5 milliarder kroner) i tapt profitt på deres investeringer. Samtidig hadde Suez' datterselskap Benpres som del i kontrakten, lovet å senke andelen vann som forsvant pga lekkasjer eller tyveri fra 58 % til 30 %. I stedet økte andelen til 70 %.

Kvalitet

Derfor var mangel på kvalitet på tjenestene en viktig årsak til at de private selskapene får problemer. Kvalitet er vanskelig å oppnå sammen med profitt. Også i Bolivia og Argentina var det ikke bare prisen, men også kvaliteten på det Suez leverte, som utløste opprøret. Argentinske myndigheter beskrev tjenestene som forferdelige og rapporterte at 300.000 mennesker løp en stor risiko for å bli forgiftet av nitrater.

Etter det første tiåret med privatisering i Storbritannia, kunne man fastslå at vann- og avløpselskapene var ansvarlig for en av fem forurensningssaker. Vivendi, Suez og Enron ble rangert som de tre verste forurenserne i Storbritannia på slutten av 1990-tallet, og problemene fortsetter.

Usosial politikk

Prisøkningene i seg selv er usosiale. I Argentina lever for eksempel mer enn 11 millioner mennesker på mindre enn 2 dollar per dag. En vesentlig økning i vannavgiftene vil ha en uforholdsmessig stor, negativ virkning på de fattigste. Både myndigheter og leverandører frykter sosial oppstand dersom prisene økes mye, og det er nettopp det som er tilfellet: prisene må økes mye for å sikre profitt.

I Storbritannia økte prisene med 46 % de første ni årene med privatisering. Denne prisøkningen førte til at lavinntektshusholdninger ble frakoblet vannet da de ikke betalte regningene. Frakoblingene gir helsemessige og hygieniske konsekvenser, samtidig som familiene må velge mellom å betale vannregningen eller for eksempel kjøpe tilstrekkelig med mat.

Selskapene installerte da vannmålere for forhåndsbetaling av vann for dem det gjaldt. Omtrent som et kontantkort for mobilen, lad opp med penger, og når det ikke er penger igjen, kan du ikke ringe opp mer, eller i dette tilfellet: du får ikke mer vann. Nettopp av helseårsaker er denne praksisen blitt forbudt i Storbritannia, men finnes andre steder. I USA brukes de i områder uten tilgang til innlagt vann. Brukerne er fattige, ofte immigrantarbeidere, som må dra langt for å hente vann. I Sør-Afrika har de etter privatiseringen bytta ut kommunale vannposter med vannposter hvor du betaler for vannet du henter med plastkort. Ellers brukes systemet i Brasil, Filippinene, Namibia, Swaziland, Tanzania, Nigeria og Curacao.

Verdensbanken hevder at vannmålere med forhåndsbetaling kan "lette kostnadsdekning og akselerere privat sektors deltakelse i vannforsyningstjenester."

Vann – en vare eller rettighet

De folkelige reaksjonene på privatisering kommer fordi rent vann av mange blir sett på som en rettighet. Ikke en vare man kjøper seg tilgang til. Endringen i verdens vannforsyning som har skjedd de siste 15 årene i retning av at vann skal bli en vare, har skapt mye motstand.

Innen OECD er det to land hvor vannforsyningen er privatisert, så å si fullt ut. Det er Frankrike og Storbritannia. Dette er også land hvor så godt som 100 % av innbyggere er knyttet til vannforsyningen. Dette brukes av og til som et eksempel på hvor bra privatisering er, men da glemmer man at dette ble oppnådd før privatiseringen. I 1989 når Storbritannia privatiserte vannet, var så å si alle tilknyttet. I Frankrike var vannforsyning privat inntil 1900. Da var 2 % av befolkningen tilknyttet. Fram til 1970 ble så vannforsyningen drevet i offentlig regi. Det var i denne perioden mer enn 90 % av befolkningen fikk sin tilknytning.

Ifølge Verdens helseorganisasjon er helsefarlig vann og dårlige sanitærforhold årsak til cirka 80 prosent av alle sykdomstilfeller i verden. Mer enn 5 millioner dødsfall årlig regnes forsiktig estimert å ha sin årsak i forurenset drikkevann.

Spørsmålet er om utviklingen skal fortsette i retning av å gjøre vann til en vare. I Nelspruit i Sør-Afrika vant britiske Biwater en kontrakt som skulle gi 18 % årlig avkastning i 30 år. Men fordi folk er fattige, greide de ikke å betale de økte prisene. Etter ei tid var det bare 27 % av de tilknyttede som betalte avgiften. Det endte med at 6.000 nylig installerte tilknytninger ble koblet fra igjen, etter at det var sendt ut advarsler. Frakoblingen for ikke-betalende fortsatte også under kolera-epedemien i området i 2000.

Kan kampen vinnes?

Til tross for all oppmerksomhet som viktige aktører som Verdensbanken har gitt vannprivatisering de siste 15 år, er verdens vannforsyning i det alt vesentlig offentlig. I store byer med mer enn 1 million innbyggere er over 90 % offentlig, alt i alt er nesten 95 % i offentlig regi.

En av årsakene er åpenbar. Vann er en helt grunnleggende ressurs for bærekraftig utviking. Vannrelaterte sjukdommer forårsaker sju prosent av alle verdens dødsfall. Menneskets – og spesielt barns – helse avhenger av sikkert drikkevann. Tilgang på vann, samt utdanning og opplysning om hygiene, er avgjørende for å få bukt med dødbringende sykdommer som rammer barn og kvinner i utviklingsland.

Vann er vanskelig som vare. Vann produseres lokalt og forbrukes lokalt. I Norge har vi maktet å bygge ut store samkjøringsnett, men det er nærmest unikt når det gjelder å sikre vannforsyning. Vann kan derfor i utgangspunktet bare selges til innbyggerne i området hvor vannet produseres. I mange områder av verden er de som behøver vann fattige, svært fattige. Det sier seg selv at dersom du tjener 1 dollar per dag, kan du ikke bruke alt til vann. Og om du så gjorde, ville du antakelig ikke bruke nok til at de store vannselskapene kunne tjene nok til at de vil drive med tilstrekkelig fortjeneste.

Den ultimate privatiseringen driver flaskevannselskapene med. Det er en ny og meget ressurskrevende måte å tjene penger på vann. Når innbyggerne i Mehdiganj i Uttar Pradesh i India startet en sultestreik for å beholde vannet sitt, som Coca-Cola Company pumper opp, renser og selger med god fortjeneste, sier det noe om den desperate situasjonen de er i. Grunnvannet forsvinner, slammet fra vannrensinga har forurenset jordbruksområder rundt sjøen som er i ferd med å forsvinne. Coca Cola tjener gode penger på å selge renset vann over hele India, mens myndighetene vil sende tankbiler med vann til innbyggerne i Mehdiganj.

Det er slik vi møter vannprivatisering i Norge. Til tross for at det i Norge er helt trygt å drikke vann fra springen, selges flaskevann til ågerpriser i Norge. I Norge heter Coca Colas produkt BonAqua. Vannet er mer enn 1.000 ganger så dyrt som springvann. Skulle transporten vært priset i forhold til miljøbelastninger, skulle det vært enda dyrere. Og som kronen på verket: vannet selges på engangsflasker som innebærer økte miljøproblem.

Nordmenn klager på bensinprisen. Men for privatisert vann er de villig til å betale den dobbelte literprisen av hva de gjør for bensin.

Skal alle få tilgang til vann, må det skje på andre måter. Da er det infrastrukturen som må bygges ut, det må prisutjamning til og viktige samfunnsgoder som vann må betales i hovedsak over skatteseddelen under utbyggingsperiodene. Som en protest/alternativ til kommersielle firma, er det flere steder i verden kooperativer som står for vannforsyning. Ikke-kommersielle alternativer vil sjelden ha kapital til å forestå de enorme investeringene som kreves, men er ofte en start og et initiativ til å gi folk tilgang til vann.

Men dette at vann er en vare som produseres og forbrukes (relativt) lokalt, at det bokstavelig er et spørsmål om liv eller død, at forbrukerne har svært lav kjøpekraft og er villige til å slåss for å beholde vann som en rettighet, gjør det svært vanskelig for de multinasjonale selskapene å tjene penger.

Ny strategi fra de multinasjonale

I 2003 skjedde det et skifte. De multinasjonale dempet eller snudde ekspansjonstaktikken. Suez, det selskapet som hadde vokst mest, gjorde i januar 2003 kjent en plan hvor de skulle redusere tilstedeværelsen i utviklingsland med en tredjedel og kun foreta framtidige investeringer som kunne finansieres av selve produksjonen, investeringer skulle ikke ha noen valutarisiko og det skulle oppnå den fastsatte avkastningen. De multinasjonale har forsøkt å selge sine engasjement innen vann siden 2002, men ingen vil kjøpe dem. Bechtels vanndivisjon var til salgs i over et år før den ble kjøpt av en offentlig eid bank. Bouygues vannselskap, SAUR, verdens fjerde største, var til salgs i to år. Den eneste kjøperen var en finansiell investor som bare ville kjøpe den europeiske delen. Thames water, det tredje største flernasjonale vannselskapet, ble lagt ut for salg i november 2005. Foreløpig har ingen vist interesse.

Suez sin nye politikk er bare et speilbilde av realiteten. Suez og andre selskap har blitt kastet ut verden rundt. Utviklingen i Bolivia har ført an, først i Cochabamba og så i El Alto, nærmest en fattig bydel utenfor La Paz. Kampen mot Suez utviklet seg til å bli en kamp om makten i landet. Evo Morales ble den første innfødte presidenten i Bolivia i de mer enn 450 årene siden den spanske erobringen. Han og hans MAS-parti (Movimiento al Socialismo) vant makten og overrasket alle de tradisjonelle partiene. Morales var en av lederne i kampen om vannet som førte til at Suez måtte trekke seg ut. På sin første dag som president opprettet han et nytt departement for vann, og utnevnte Abel Mamani Marca, en militant vannaktivist fra El Alto som minister. Hele regjeringen fikk for øvrig et preg av å bestå av aktivister, ikke byråkrater. Men det var uten tvil den folkelig motstanden mot privatisering av vann og kampen om naturgassen i landet som førte til at en venstreradikaler som Morales kunne vinne valget.

FN fremmer alternativ til privatisering

Verdens fagbevegelse har vært helt samstemt i kampen mot privatisering av vann. Flere forslag har blitt reist om å forby privatisering av vann. FN-organene har utgjort en viktig arena for fagbevegelsen ettersom motparten har vært Verdensbanken og Aquafed, organisasjonen for private vannselskaper. Under World Water Forum vant fagbevegelsen sammen med mange bruker- og miljøorganisasjoner fram, i alle fall i stor grad.

På spørsmålet om hvordan utviklingslandene skal hjelpes til å sikre vannforsyning for alle, var svaret et klart nei til privat involvering. Det man kom fram til var at hjelp måtte komme fra andre offentlige vannprodusenter. Tanken er en overføring av teknologi, erfaring og kunnskap mellom offentlige selskap. Det er mange eksempler på at dette virker, og at det motvirker privatisering, men utvikler offentlige selskap i den tredje verden. Imidlertid åpner man også for andre ikke-kommersielle organisasjoner, dvs. organisasjoner som ikke tar ut profitt, i et slikt samarbeid. Herunder tenker man også kooperativer, NGO (Non Governmental Organisations) og nødhjelp.

Fagbevegelsen, særlig den offentlige delen av fagbevegelsen, vil nå forsøke å få i stand flere samarbeidsprosjekter hvor offentlige hjelper offentlige for å motvirke Verdensbankens forsøk på såkalt offentlig-privat samarbeid.

Vil man lykkes?

Man slåss mot sterke krefter, men samtidig gjør verdens fattigdom at privatisering ikke er så interessant Profitten blir usikker og betalingsevnen blant folk for liten. Det kan bety at fokus for de som ønsker å tjene penger på vann, blir vendt fra tredje verden over på den betalingsdyktige delen av verden, for eksempel Norge og over til produksjon av flaskevann.

Alliansen er brei. Arbeiderbevegelse. Miljøbevegelse. NGOer. Mange regjeringer. Aktivister. Lokale aksjoner.

Det er framgang. Foreløpig har bare Uruguay og Nederland forbudt privat vannforsyning. Men det er ikke bare i Buenos Aires, Cordoba, El Alto, Cochabamba eller Santa Fe privatiseringen reverseres. I millionbyer som Manila og Djakarta er halvparten av vannforsyningen renasjonalisert. Shanghai, Shenyang og Xian i Kina har avsluttet sine private vannkontrakter, likeså i Bangalore i India, Ho Chi Mihn-byen i Vietnam, Ptahum Thani i Thailand og flere andre. Til og med i USA foregår det en intensiv kamp for å bli kvitt de private vannleverandørene. Mange multinasjonale selskaper sprøyter inn penger i store kampanjer for å unngå folkeavstemming om vannforsyning. 85 % av vannleveransene i USA er offentlige. Det er særlig tyske RWE gjennom datterselskapet American Water som er mål for kampanjene for rekommunalisering av vann. Dårlig kvalitet, dårlig leveringsevne og høy pris har skapt en bred allianse mot privat vann. I spiss har noen lokale brannvesen gått, da de faktisk ikke har fått vann til brannslukking pga manglende vedlikehold av rør og hydranter. Det har gått så langt at i delstaten Illinois har den lovgivende forsamlinga vedtatt en lov som skal gjøre det enklere for kommunene å kjøpe tilbake vannverkene og sørge for at de drives lokalt. Loven venter på guvernørens signatur, men dette er ganske oppsiktsvekkende. I California er det store folkelige protester mot privat vann. Også i USA er Suez i vinden. Den 20 år lange kontrakten for å drive vannforsyningen i Atlanta ble avsluttet etter bare fire år med uendelig mange klager på tjenestene.

Allierte

Norge med sin rød-grønne regjering og Soria-Moria erklæringa som går verden rundt, burde borge for at Norge ble en alliert i kampen mot privatisering.

I Soria-Moria erklæringa heter det:

"at den multilaterale bistanden i økende grad skal forskyves fra Verdensbanken til utviklingsprogrammer og nødhjelpstiltak i regi av FN-organer. Norsk bistand skal ikke gå til programmer som stiller krav om liberalisering og privatisering."

Dette er en formulering som mange venter at det skal skje noe med. I min jobb har jeg fått melding om at norske byråkrater som bl.a. jobber innen vann- og energisektoren forteller om erklæringen og at det nå kun kreves et politisk vedtak for å endre mye av Bondevikregjeringens utenrikspolitikk. Mange fagforbund og NGOer venter på at noe skal skje.

Det man særlig fokuserer på er det som kalles Norwegian Trust Fund for Private Sector and Infrastructure (NTF-PSI). Dette fondet ble etablert i august 2002 gjennom en avtale mellom Utenriksdepartementet og World Bank Group for å være en slags paraply over alle norske program for å støtte privat sektor. Særlig arbeider fondet innen energi, vann, byutvikling, transport og utvikling av privat sektor. Fondet administreres av IFC og Verdensbanken.

Fondets målsetting er å redusere fattigdommen ved å utvikle privat sektor. Det heter løst oversatt fra fondets internettside: "ved å være et supplement til myndighetenes rolle når det gjelder regulering, finansiering og levering, kan private initiativ hjelpe til med å gjøre det mulig for de fattige til å forbedre sine livsvilkår ved å tilby grunnleggende tjenester og forbedre infrastrukturen innen helse og utdanning. Reformprosessen inkluderer deregulering eller privatisering … Direkte offentlig støtte til private entreprenører for å komme inn på markedet eller åpne nye er ønskelig." (Link til originalen på engelsk.)

Store oppgaver – mulig å vinne

Det som er sikkert er at aktivister i Norge har en jobb å gjøre de også, selv om de ikke er i El Alto. For det første vil det kjøpekraftige Norge ganske sikkert bli mål for multinasjonale, profitthungrige selskap. Viktig er det også å utvikle den offentlige vannforsyningen og forbedre kvaliteten der og oppmuntre til samarbeid med andre offentlige vannselskap. Norge har mye tilføre. Et annet utviklingstrekk er privatisering gjennom større og større utbredelse og markedsføring av flaskevann, særlig med mor og sønn Brundtland engasjert i kultmerke nummer en. Til slutt vil jeg minne om at det er viktig og mulig å påvirke den norske regjering til å oppfylle lovnadene fra Soria-Moria erklæringa og trekke seg ut av Verdensbankens nett av for-privatiserings-tiltak. Det offentlige Norge bør også slutte å investere i de største multinasjonale selskapene som Suez og Veolia/Vivendi.

---

Adam Smith International

Adam Smith International presenterer seg som det ledende konsulentfirmaet på internasjonal utvikling. De spiller en viktig rolle i reform av governments (offentlig sektor, sentralt og lokalt) og selskaper i utviklingslandene. De beskriver seg selv som spesialister på privatisering og involvering av private bedrifter i offentlig sektor (som i norsk OPS).

Sjekk videoen deres: http://www.adamsmithinternational.com/tnzvideo.html med denne grusomme sangen:

Ubinafsishaji

Unge planter trenger regn, businesses trenger investeringer
Våre gamle næringsliv er som tørre avlinger og privatisering bringer regn
Når avlingene kommer, vil det være nok for alle
Investorene er på laget vårt, risikerer alt de eier
Og de satser på at vi vil lykkes

Sangen er skrevet og framført av en av Tanzanias mest kjente sangere, Captain John Komba.

Ubinafsishaji betyr privatisering på Kiswahili

 

Blir politikerne enige om at kommunene skal kunne ta ut fortjeneste på vannforsyningen for å spe på kommuneøkonomien, betyr det at kommunen gis retten til fortjeneste på en kapital de ikke eier. I andre sammenhenger ville det bli kalt tyveri.

Trude Malthe Thomassen er leder av Vannbevegelsen

---

Vannbevegelsen arbeider for at vann skal være fellesgode, enten det blir benyttet til drikkevann, annen vannforsyning eller kraftproduksjon. Det er nødvendig, fordi retten til våre ressurser er truet fra flere hold. Det er ikke bare i Bolivia, India og Sør-Afrika det skjer radikale ting med vannforsyningen. Det foregår også svært mye her i Norge. Forskjellen er at det ikke er en umiddelbar privatisering som er problemet. Snarere er det en rekke tilsynelatende positive tiltak som settes i verk. Det er desto verre, fordi det er mye vanskeligere å gjennomskue.

For de fleste vil det sannsynligvis være overraskende å høre at en av de alvorligste truslene ligger i offentlig vannforsyning. Offentlig vannforsyning høres trygt ut, liksom nye krav til rensing, utskifting av lekke vannrør og sammenkobling av vannforsyningsområder. Vi vil jo ha trygt og godt vann, vi ønsker ikke lekkasjer og vi vil selvfølgelig ha en reservevannforsyning, i tilfelle det skulle skje et brudd eller en forurensning i vår vanlige vannkilde. Men i nær sagt alle tiltak rundt vannforsyningen i dag, og som med et overfladisk blikk kan synes positive, ligger det en strategi for kommersialisering.

Vannbevegelsen gir ut et informasjonsskriv som vi kaller Vannposten. Her tar vi for oss mange av disse temaene. (Du kan få Vannposten som sendes ut på e-post, ved å sende en e-post til watermov krøll online.no.)

Nå skal jeg hovedsakelig konsentrere meg om Tjenestedirektivet og Vannrammedirektivet, og betydningen av dem for vannforsyning og vannkraft. Det siste, Vannrammedirektivet, er under implementering, mens Tjenestedirektivet ble vedtatt av EU-kommisjonen 29. mai. Begge har store konsekvenser både for vannforsyningen og kraftverkene. Med Tjenestedirektivet vil det for eksempel være umulig å beholde hjemfallsordningen. Og med Vannrammedirektivet er rettigheten til drikkevannsuttak allerede blitt en salgsvare.

Tjenestedirektivet er debattert opp og i mente når det gjelder fri flyt av arbeidskraft. Det vil få betydning for lønnsnivået i landet og nivået på arbeidsløsheten. Det er alvorlig nok, men enda verre er det at transnasjonale selskaper kan få eiendomsretten til naturressursene våre. De er evigvarende, såfremt de forvaltes på riktig måte. Men det er en av de tingene vi langt i fra er garantert, om vi ikke har kontrollen over dem selv. Det er derfor ganske utrolig at man farer så lett over de konsekvenser dette direktivet vil få for vannressursene. Men for dem som er bevisst de fire søylene EU hviler på, og som har sin globale parallell i WTO; nemlig fri flyt av varer, arbeidskraft, tjenester og kapital, er det ikke umulig å spå utviklingen fremover. Det er vanskeligere å gjennomskue de innspill som kommer fra forskjellige kanter innenlands – og se betydningen av dem kombinert med de fire friheter. For her gjøres det mange betydningsfulle grep.

Ta for eksempel Kommunenes Sentralforbund, som arbeider for økte inntekter til kommunene. Et tverrpolitisk utvalg i KS går nå inn for at vannforsyningen skal bli en ny inntektskilde for kommunene. Forslaget er muligens allerede ute til debatt i partiene, – og får det gjennomslag, vil det føre til at vannforsyningen faller inn under Tjenestedirektivet.

For ikke så lenge siden skjedd det også noe dramatisk når det gjelder rettigheten til vannuttak. Det skyldes Vannrammedirektivet. På grunn av Vannrammedirektivet er retten til vann nå i prinsippet gjenstand for kjøp og salg i et internasjonalt markedet – uten at det er foretatt lovendringer av noe slag!

Olje- og energidepartementet har funnet det for godt å tolke gjeldende lovverk på en ny måte – og hokus pokus! Så er vannrettighetene til salgs. Så enkelt kan det gjøres. Da slipper man for eksempel slitsom politisk oppmerksomhet. Denne endringen skjedde under den forrige regjeringen med Toril Widvey som energiminister, men i dag opplever vi at sterke NEI-folk, som Helen Bjørnøy (SV) og Anne Enger Lahnstein (Sp) ikke kan rose Vannrammedirektivet høyt nok! Det er grunn til å spørre seg om de har lest det – og ikke minst om de har fulgt med på den omfattende prosessen for å gjennomføre det, som har pågått de siste 5-6 årene.

Da jeg på en høringskonferanse for direktivet spurte Helen Bjørnøy hvorfor Vannrammedirektivet ikke skulle behandles av Stortinget, var svaret at det ikke spilte noen rolle, fordi vi allikevel må implementere det, siden vi har EØS-avtalen.

Men dette er å forenkle saken. Når et direktiv har så alvorlige konsekvenser, som at vannrettighetene kan selges, er det for lettvint å omgå kravet til lovendringer og den nødvendige behandlingen i Stortinget. Vannrammedirektivet er altså ikke behandlet av Stortinget.

Det er mulig å omgå Stortinget når et direktiv ikke krever lovendringer. Da går det direkte til departementene, som innarbeider det i retningslinjer og lignende. Man griper direkte inn i praksis, i lovanvendelsen, i stedet for å endre loven, som er mye mer dramatisk, og som krever demokratisk behandling i Stortinget. Alle direktiver blir behandlet i den utvidede utenrikskomiteen, der alle partiene på Stortinget er representert. Men problemet er at alle deltakerne har taushetsplikt! Så når direktiver snikes unna krav til lovendring, får ingen vite om dem før de er blitt til rundskriv og retningslinjer. Da er demokratiet på etterskudd.

Alle partier synes å være av den oppfatning at Vannrammedirektivet er et miljødirektiv. Det tror også miljøvernorganisasjonene. Men de som har arbeidet med implementeringen – Miljøverndepartementet, Olje- og energidepartmentet, NVE og Statens forurensningstilsyn – er informert om at direktivet også har helt andre konsekvenser. Ja, til og med de stikk motsatte. Og det er disse instansene som lager fortellingene om Vannrammedirektivet. Det vil si hvordan andre skal oppfatte det. Det skal med en gang bemerkes at det ikke er lett å orientere seg i det virvaret av lover, regler, retningslinjer, rundskriv og innspill som har betydning for vannsektoren.

Så nå skal vi gå litt mer i detalj – og forsøke å se hvilke innspill som kan synes uskyldige, men som satt i sammenheng med hverandre får store konsekvenser.

Et tverrpolitisk utvalg i Kommunenes Sentralforbund har gått inn for at kommunene skal få en friere beskatningsrett. Et av flere forslag for å bedre kommuneøkonomien er – som nevnt – at vannforsyningen skal kunne gi fortjeneste.

Selvkost

Det heter i dag at vann skal leveres til selvkost. Det vil si at vannet ikke skal koste mer enn at det dekker utgiftene. Det er nærliggende å tro at selvkostprinsippet vil bli brutt, hvis kommunene skal kunne ta ut fortjeneste. De fleste vil også være av den oppfatning at det vil kreve en lovendring for å få gjennomført en kommersialisering av drikkevannsforsyningen.

Saken er imidlertid at det ble gjennomført endringer allerede for tre år siden. Men det var heller ikke lovendringer, bare en uanselig forandring av regelverket, gjennomført uten politisk debatt.

Erna Solberg sendte i 2003 ut et rundskriv til kommunene med nye regler for selvkostberegning. Innenfor de nye reglene ble det nå mulig å beregne seg fortjeneste. Man kaller det bare ikke fortjeneste, men kapitalkostnad. Men det er det samme. Kapitalkostnaden er nemlig en fiktiv kostnad, ergo blir den en fortjeneste. Kapitalkostnaden fremkommer på følgende måte:

Man tar verdien av alle anleggsmidlene: dvs. ledningsnett, renseanlegg, pumper, høydebasseng osv. og ganger med prosenten for den gjennomsnittlige avkastningen på børsen forrige år. Gjenanskaffelsesverdien – bare for det offentlige ledningsnettet – er beregnet til ca. 400 milliarder kroner. Ganger man disse verdiene med – la oss si – 7 % får man en kapitalkostnad på 28 milliarder. 7 % var ikke mye inntil børsene begynte å falle ganske nylig. Nettselskapene innen strømforsyningen har for eksempel tillatelse til å beregne 20 %. Dette beløpet, som med forsiktige anslag kan beregnes til 28 milliarder, kan man legge til som en kostnad når man beregner vannavgiften.

Begrunnelsen for at dette skulle være en kostnad – noe det vitterlig ikke er – er at man kunne ha solgt anleggene og i stedet investert pengene på børsen. Da ville man ha fått en avkastning, vel og merke om man var heldig med spekulasjonene sine. Ergo er de 28 milliardene et slags tap, fordi man faktisk ikke selger vannforsyningen og spekulerer på børsen i stedet, slik mange kommuner har gjort med kraftverkene.

De mange vannsamvirkene vi har i Norge, som altså ikke er offentlige, men direkte styrt av abonnentene, har tilsvarende verdier i sitt ledningsnett. Sterke krefter arbeider for at disse skal overtas av det offentlige. Og det skjer stadig ekspropriering av samvirkeforsyninger, når kommuner finner det for godt.

Det arbeides også for et inntektsrammesystem, slik det er for nettet i strømforsyningen. Her står blant annet Kommunenes Sentralforbund bak sammen med NORVAR, en organisasjon for vann-, avløps- og renovasjonsselskaper, der blant annet Veolia Water er assosiert medlem.

Innføres et slikt rammeinntektssystem, og det ble foreslått av Erna Solberg, da hun var kommunalminister, vil inntektene bli astronomiske. Da kan det bli tale om inntekter på 160 milliarder kroner årlig – bare på ledningsnettet, altså kun for transporten av vann. Det vil utgjøre omlag 30.000 kroner per husstand.

Det såkalte tapet, som er bakgrunnen for beregningen av kapitalkostnaden, er egentlig enda mer fiktivt enn det som kommer frem i begrunnelsen.

Saken er at kommunene ikke sitter med noen kapital de kunne ha brukt på en bedre måte. For kapitalen er ikke kommunens. Den er vår. For kommunene står anleggsmidlene eller kapitalen i null. Vannforsyningen finner vi nemlig ikke i kommunebudsjettet. Det er fordi kommunene aldri har investert en krone i vannforsyningen. Den har rett og slett ingenting med kommuneøkonomien å gjøre. Det samme gjelder for øvrig avløp og renovasjon. De har sine egne budsjetter – og hele regningen presenteres for innbyggerne. Vi betaler hvert øre direkte.

Blir politikerne enige om at kommunene skal kunne ta ut fortjeneste på vannforsyningen – for å spe på kommuneøkonomien – betyr det at kommunen gis retten til fortjeneste på en kapital de ikke eier. I andre sammenhenger ville det bli kalt tyveri.

For seks år siden ble det gjennomført en endring av kommuneloven – det var også under Erna Solberg. En ny juridisk uklar paragraf forlangte at kommunale virksomheter som kunne anses for å være egne rettssubjekter, skulle omorganiseres til egne foretak. En rekke offentlige vannforsyninger ble deretter omorganisert til kommunale foretak, interkommunale selskaper eller aksjeselskaper. Disse kan selge vann med fortjeneste, såfremt det ikke utrykkelig er nedfelt i vedtektene at det ikke skal skje. Kommunenes Sentralforbund kommer altså med et forslag som allerede er et juridisk faktum. Målsettingen er derfor ikke en lovendring, men å få alle partiene til å ta inn fortjeneste på vannforsyningen i programmet sitt før lokalvalget i 2007.

Men er hensikten bare å øke kommunenes inntekter? Det er tvilsomt. Det er nemlig skjedd alvorlige endringer i Kommunens Sentralforbund de senere år:

Innenfor KS er det opprettet en avdeling som heter KS Bedrift. Her kan private virksomheter som driver innenfor tradisjonell offentlig tjenestesektor bli medlemmer. Det vil si at også verdens største multinasjonale selskaper – Suez, Veolia Water og RagnSell – kan være medlemmer. Innenfor Kommunenes Sentralforbund er det også en avdeling kalt KS Konsulent. Denne avdelingen gir hjelp til kommuner som vil konkurranseutsette tjenester. Den kan få mye å gjøre i det øyeblikket de store selskapene finner det for godt å angripe norsk vannforsyning.

Det er allerede stilt spørsmål ved lovligheten av at kommunene automatisk har gitt oppdrag til eget selskap etter omorganisering til kommunalt foretak, interkommunalt selskap eller aksjeselskap, fordi dette regnes som en slags outsourcing, altså utsetting av tjenesten til et selskap. Og da skal det ikke bare være utsetting, men konkurranseutsetting. Det er også på trappene endring av regler for disse selskapene, fordi de bare tillater offentlige eiere. Og det er i strid med EØS-avtalen.

Utfordringsrett

Kommunenes Sentralforbund utredet for et par år siden tre alternativer for utfordringsrett. Det vil si at private selskaper skal ha rett til å tvinge kommunestyrene til å sammenligne deres tilbud med egen tjeneste. Det krever at de kommunale tjenestene må føre et bedriftsøkonomisk regnskap. Det kravet er allerede innført. Men en bedriftsøkonomisk tankegang har lite med behovsdekning og fellesskap å gjøre. Snarere åpner denne typen tenkning for et utsalg på felles verdier. Som en skrev i siste nummer av LO Aktuelt: Før var markedet en del av samfunnet, i dag er samfunnet blitt et marked. Kommunenes Sentralforbund fremstår ikke som noen organisasjon for fellesskapet. Det er en næringslivsorganisasjon med et svært uheldig samrøre mellom politikere og næringslivsinteresser. Og KS' innspill i tjenestesektoren underminerer hele grunnlaget for et kommunalt fellesskap.

Hvilken betydning får så Tjenestedirektivet med de påtenkte og gjennomførte forutsetningene som nå er omtalt? Tjenestedirektivet klassifiserer to typer offentlige tjenester. Den ene vil bli omfattet av direktivet, men ikke den andre. Det overlates til medlemslandene å bestemme hvilken kategori de forskjellige offentlige tjenestene skal havne i.

De tjenester som skal omfattes av direktivet er:

1. "Økonomiske tjenester i allmennhetens interesse." Det vil si tjenester det er mulig å få avkastning på.

De tjenester som ikke skal omfattes av direktivet er:

2. "Offentlige tjenester i allmennhetens interesse." Det vil si tjenester som skal leveres uten fortjeneste, til det man tidligere mente med selvkost.

Siden vannforsyningen leveres til "selvkost", er det nærliggende å tro at den vil bli holdt utenfor kravene i Tjenestedirektivet. Men det er ikke så enkelt. I og med at det er mulig å beregne fortjeneste, mens man fremdeles kaller det selvkost, er det skapt en uklarhet i forbindelse med hvordan norsk vannforsyning skal defineres. Vil den være en "offentlig tjeneste i allmennhetens interesse" – som krever selvkost? Eller vil den være en "økonomisk tjeneste i allmennhetens interesse" – som kan gi avkastning? Ja takk, begge deler, vil kanskje noen politikere tro at det er mulig å svare. Men Efta-domstolen vil ikke ha store problemet med å finne ut hvor vannforsyningen hører hjemme.

Uklarheter i norsk lov- og regelverk kommer i tillegg til den uklarheten som ligger i direktivet. Vann skal jo tilsynelatende være unntatt. Men er vann en "økonomisk tjeneste", vil den allikevel falle inn under direktivets virkeområde.

Vi finner en illustrerende parallell i strømforsyningen: Da Norge undertegnet EØS-avtalen, var vannkraftverkene holdt utenfor. Hjemfallsregimet skulle ikke under noen omstendigheter bli gjenstand for EUs inngripen. Allikevel opplever vi i dag at ESA krever likebehandling av alle kraftverkseiere: Enten må hjemfallet falle bort eller det må innføres hjemfall på kommunale kraftverk også.

Hvordan kan det ha seg at man i 1994 kunne påstå at strømforsyningen skulle holdes utenfor EØS-avtalen, men at den plutselig ikke kan det allikevel nå? Det er fordi det er skjedd betydningsfulle endringer i norsk forvaltning av energisektoren. Blant annet er den nordiske kraftbørsen opprettet. Egentlig ble spiren til liberaliseringen av strømforsyningen lagt allerede i 1991, da vi fikk den nye energiloven. Den sørget blant annet for at kraftverkene ikke lenger har leveringsplikt til norske forbrukere. Dermed ble det mulig å eksportere strøm fritt og uhemmet uten tanke på annet enn fortjeneste. Og i dag med stadig bedre overføringsnett, både mellom regioner, og Norge og Kontinentet, kan i prinsippet all strøm fra norske kraftverk eksporteres til utlandet. Omlag halvparten av kraftverkene er solgt ut av kommunene og til Statkraft, uten at noen partier hadde et slikt salg på programmet, og til tross for at kraftverkene langt fra kunne sies å stå til fri disposisjon for politikerne. Det var ikke lokalpolitikerne som eide dem, det var oss. Nå er det Statkraft, som i mellomtiden er omorganisert til aksjeselskap som sitter med 45 % av norsk vannkraft.

Da Gro fikk forsikringer om at vannkraften skulle holdes utenfor EØS-avtalen, var det en forutsetning at den ikke ble kommersialisert. Det er kommersialiseringen av strømforsyningen som har ført til at ESA nå kan forlange at hjemfallsregimet endres. Tjenestedirektivet er en utvidelse av vareområdet, som vil omfatte alle tjenesteområder, såfremt de ikke er spesielt unntatt. Men selvfølgelig må de heller ikke være kommersialisert eller definert som vare. På samme måte som med Hjemfallsregimet vil ESA komme til å gripe inn i vannforsyningen i det øyeblikket den blir gjenstand for fortjeneste. Det er naivt å tro at det er mulig å gjennomføre en kommersialisering i offentlig regi – og fremdeles tro at vann og kraft kan forbli på offentlige hender.

 

Var Lesjafjella samisk i jernalderen? I sommar grov arkeologar ut ein samisk buplass i Aursjøen i Lesja kommune. Funnet er oppsiktsvekkande og tvingar fram ein debatt om samane er urfolket – ikkje bare i Finnmark og på Nordkalotten, men i heile Norden.
 

Leiv Olsen er leiar for Rogaland RV og medlem av AKP
Har hovedfag i sørsamisk historie

---

Ikkje alle liker å innrømma samane status som urfolk, i alle fall ikkje dersom det skal forplikta juridisk, slik Finnmarkslova legg opp til. For eksempel nektar Jarl Hellesvik, tidlegare RV-politikar, for at samane kan kallast urfolk (Klassekampen 27.3.2006). Blant forskarane er dette ikkje diskusjonstema; ingen kan nekta for at samane heldt til over heile Finnmark lenge før både nordmenn, svenskar, russarar og kvænar. Men no, etter Aursjø-funnet, og etter ei nyleg publisert kartlegging av samisk genetisk avstamming, bør forskarane diskutera om samane er urfolket – ikkje bare i Finnmark, men i heile Norden.

Kva fann dei i Aursjøen?

Aursjøen ligg i Lesja kommune, ikkje langt frå grensa til Nordmøre. I sommar var sjøen demt ned. Då grov arkeologar ut fire eldstader på rekke, alle med ei utforming som særpregar samiske gammar, alle med såkalla båassjoe, "heilagdør", plassert der den skal vera i ein samisk gamme med bogestangkonstruksjon. Utgravingsleiar Espen Finstad seier at funnet stemmer med den samiske gammetypen, og at liknande funn til no er ukjende i norsk (ikkje-samisk) samanheng. Det er knapt mulig å tolka dette som noko anna enn ein samisk buplass.

Samisk gamme med bogestangskontruksjon. Kopiert frå Inger Zachrisson: Möten i gränsland (1997), side 123. Opphavleg er figuren henta frå Ernst Manker (1944): Lapsk kultur vid Stora Luleälvs källsjöar.

Samiske gammar var forgjengelege, dei skulle rasa saman med tida, slik at ein ikkje sette spor etter seg i naturen. Hadde den gamle gammen rasa saman når ein vende tilbake til ein buplass, bygde ein ny ved sida av. Buplassar som blei brukt over lang tid, viser derfor alltid eldstader på rekke – som i Aursjøen. Det blei tatt mange C14-prøver. Resultata er klare om få månader. Det ein kan sjå, tyder på at buplassen er minst 1.000 år gamal, frå vikingtid/middelalder. Det blei også funne asbestkeramikk på staden. Arkeologar reknar det som eit nokså sikkert teikn på samisk verksemd. Asbestkeramikk er som oftast frå det siste årtusenet før Kr.f.

Kort sagt: Her fann dei ein samisk buplass brukt over lang tid (alt før Kr.f.? fram til vikingtid?), enten samanhengande eller i fleire periodar, og det ved Aursjøen i Lesja, eit område der fagfolk lenge har hevda at samane fyrst kom som innvandrarar i nyare tid!

Fjella i Lesja har tidlegare vore grundig undersøkt av arkeologen Ellen Høigård Hofseth, som tok magistergraden på området. (1) Ho drøfta kven som hadde utnytta fjella, bønder frå fjordbygdene i vest eller frå dalbygdene i aust; andre var ikkje i tankane hennar. Alle funn blei derfor tolka som enten "fjordbygds" eller "dalbygds", også om dei mangla både i fjordbygder og dalbygder! Bare ved pilspissfunna skilde ho funn i høgfjell frå funn i fjord- og dalbygder, og då kom det fram at fleire av funna i høgfjellet mangla parallellar i bygdene. Nokre pilspissar minner heller om samiske piltypar, spesielt pilspissar der bladet har egghjørner og tangehalsen har sekssidig tverrsnitt. (2) Det peikar i retning av at det ikkje var to, men tre folkegrupper som jakta i Lesjafjella: fjordbønder, dalbønder og samiske veidefolk.

Tanken har nok modna hos Høigård Hofseth òg. I eit seinare arbeid, "Når kartet ikke stemmer med terrenget … Et merkverdig funn fra Lesja", konkluderer ho: "Må det være et bondesamfunn som står bak byggingen av røysa? Jeg er fristet til å koble røysa ved Dyråtjørn til folk med en ren fangstøkonomi som hadde Dalsida som revir, til fangstfolk som hadde funnet sitt "Gosen"." (3) Men enno i 2001, i samband med ei utstilling om graver i fangstmarka, ville ho ikkje opna for at fangstfolket (som ho no skreiv heldt til året rundt i fangstmarka) kan ha vore ei anna etnisk gruppe enn bøndene i bygda. (4)

Sommarens funn av ein samisk buplass ved Aursjøen viser at det var to ulike etniske grupper i Lesja: "norske" bønder i bygda og samar i fangstmarka, og at slik må situasjonen ha vore gjennom heile jernalderen. Med dette funnet er den såkalla innvandringsteorien avliva.

Fangstmarksgraver (fjellgraver og innsjøgraver), bygd på Zachrisson (1997): Möten i gränsland (spesielt kart av Gollwitzer, side 32, og kart av Sundström, side 196); Skjølsvold (1980) i Viking 43, side 140-160. Grått område viser til kart hos Bergstøl (1997): Varia 42.

Innvandringsteorien og urfolksteorien

To teoriar har stått imot kvarandre når fagfolk har diskutert samisk historie: innvandringsteorien og urfolksteorien. Innvandringsteorien blei lagt fram av Yngvar Nielsen i eit foredrag i 1889: samane er eit framandt folk som forholdsvis seint hadde innvandra til Norden frå Asia, som etter svartedauden hadde nådd så langt sør som til Nord-Trøndelag, fyrst på 1700-talet så langt sør som til Røros, og fyrst på 1800-talet kom til Trollheimen, Hardangervidda og andre stader i Sør-Norge. Innvandringa pågår enno, og den går mot sør. Innvandringsteorien blei straks den rådande vitskaplege læra.

Samane sjølv har alltid hevda at dei er urfolket. Det trudde historikarane òg, på 1800-talet. Knut Bergsland tok opp igjen denne teorien rundt 1970, og møtte kraftig kritikk. Etter kvart har fleire forskarar komme fram til det same, fremst står arkeologen Inger Zachrisson. Teoriane hennar er enno omdiskuterte, sjølv om arbeidet hennar i dag blir anerkjent av dei fleste. Aursjøfunnet viser at urfolksteorien må vera rett: samar har halde til i Sør-Norge i uminnelege tider.

Dette er også kva som står i dei skriftlege kjeldene, men sidan omtalane av samane ofte var vage eller eventyrlege, valde forskarane lenge å sjå bort frå dei. Ottar (nordnorsk stormann som i 890-åra var hos den engelske kong Alfred) fortalde at samane var einerådande lengst nord, men sa òg at grensetraktene mellom Norge og Sverige var samiske. Adam av Bremen (saksisk kyrkjehistorikar, 1070-åra) fortalde at mellom Sverige og Norge budde värmländingar og samar. Historia Norvegiae (skriven av ein norsk geistleg ein gong på slutten av 1100-talet) fortalde at Norge var delt på langs i tre soner, og den austlege var skogane der samane heldt til. Snorre fortalde i kongesagaene om samar på Hadeland, Dovre og Opplanda. Han gjengav òg eit kvad av Sigvat skald om ei hærferd Heilag-Olav hadde hatt til Herdalar i Finnland ("sameland") – forskarane undrast kvar dette kan ha vore; Herdalar er norrønt for Härjedalen; var den samisk på 1000-talet? Dei gamalnorske kristenrettane frå Østlandet (Borgartingslagen og Heidsævatingslagen) sette strenge forbod mot å oppsøka samane (finnar i finnmarker) for å "spyrja spá" – slike finnmarker kan ikkje ha ligge langt frå dei austnorske bondebygdene. I tillegg til desse skriftlege kjeldene har me eit stort tal arkeologiske funn frå Midt-Sverige (stort sett nord for Dalälven) og Sør-Norge (stort sett i høgfjell og skogsdalar) som bør tolkast som samiske.

Jernalderens fangstmarksgraver

Aursjøen ligg sentralt i eit område med såkalla fangstmarksgraver; etter folk som blei gravlagde langt frå bondebygda, i norske høgfjell og svenske skogar. Slike er funne over det meste av Sør-Norge og Midt-Sverige gjennom storparten av jernalderen, dei aller yngste er frå høgmiddelalder (rundt1200). Arkeologar meiner dei må ligga etter ei folkegruppe som heldt til året rundt i fangstmarka, andre folk enn dei som heldt til i bondebygda, men dei fleste har ikkje ønskt å rekna veidefolk og bønder som to ulike etniske grupper. Inger Zachrisson har overbevist dei fleste om at i alle fall gravene på Vivallen i Sverige, like aust av Røros, var samiske. Vivallen blir no oppfatta som ein samisk middelalderbuplass (rundt 800-1200). Mange andre funn bør òg tolkast som samiske, spesielt ein runebommehammar, datert til 1100/1200, funnen ved Nordset i Øvre Rendalen. (5) Oversikter over arkeologiske funn som bør reknast som samiske finst hos Zachrisson: Möten i gränsland (1997) og i hovudoppgåva mi: Sørsamane: Urfolk eller nyinnvandra folk? (hovudoppgåve i historie, Universitetet i Bergen, 1998). Dei siste åra, etter at arkeologar har opna for at funn i Sør-Norge og Midt-Sverige kan tolkast som samiske, blir stadig fleire karakterisert slik; for eksempel er ei rekke funn frå Rødsmoen og Gråfjell i Åmot kommune tolka som samiske. (6)

Men om det var samar ved Aursjøen gjennom heile jernalderen, treng dei vel ikkje ha vore det einaste veidefolket? Me høyrer aldri om andre veidefolk i dei mange beretningane frå oldtid og middelalder, tvert om heldt alle fram det samiske leveviset som spesielt, som avvikande frå korleis andre folk levde. Derfor er det truleg samar som er gravlagde i fangstmarksgravene, både i Lesjafjella og dei andre gravene i Sør-Norge og Midt-Sverige.

Dei sørlegaste fangstmarksgravene ligg på Hardangervidda. Veidefolk som heldt til der sommarstid, måtte vera andre stader i vinterhalvåret – det var ikkje verande på vidda vinterstid. Då må dei ha halde til i låglandet rundt. I Rogaland? Telemark? Buskerud? Kort sagt: samar kan ha halde til kor som helst i Sør-Norge og Midt-Sverige. Alle funn i Sør-Norge og Midt-Sverige har ein til no tatt for gitt høyrer til norsk eller svensk kultur og historie. Me bør heller snakka om mulige norske eller svenske funn, og diskutera seriøst om dei kanskje heller er samiske.

Genetisk stamtre for samane

Tidlegare trudde folk at samane hadde komme frå Asia og var i slekt med mongolar og tyrkiske folk. Det kan me i dag slå fast er feil, men sikkert er det at samane genetisk står i ei særstilling blant europeiske folk. Genetikarane har utvikla metodar for å kartlegga avstamminga til folk; såkalla mitokondrisk DNA blir alltid arva frå mor, Y-kromosomar alltid frå far. I 2004 publiserte Kristiina Tambets m.fl. ein studie som samanliknar samisk mtDNA med materiale frå dei fleste folka i Europa og Nord-Asia, og samiske Y-kromosom med dei same folka (Tambets et al.; American journal of human genetics nr 74, 2004). Då dei rekonstruerte morsarven og farsarven, kom det fram eit interessant bilde:

Kartet over viser sannsynlege vandringsvegar for berarar av såkalla "haplogrupper" (arvemateriale). Det øvste kartet – avstamminga mor til dotter, rekonstruert ved hjelp av mitokondrisk DNA – viser følgjande:

• Då istida tok slutt, innvandra berarane av haplogruppa V. Dei kom frå ein stad i Vest-Europa; dei kan ha innvandra over Danmark/Nordsjøen til Skandinavia, eller snarare via Aust-Europa, nordover gjennom Russland til Finnmark, og breidd seg over heile Norden.
• Kanskje for like lenge sidan, i alle fall før den uralske språkfamilien blei splitta i enkeltspråk, vandra berarane av haplogruppa U5b1b1 frå Vest-Europa, via Aust-Europa, nordover gjennom Russland til Finnmark, og spreidde seg over heile Norden.
• Langt seinare, med det fyrste jordbruket, kom berarane av gruppa H. Dei kom via Danmark til Skandinavia; gjennom folkeblanding blei også denne haplogruppa spreidd blant samane (spesielt blant norske samar).

Det neste kartet – avstamminga far til son, rekonstruert ved hjelp av Y-kromosomet – viser følgjande:

• Berarane av haplogruppa N3 (og små innslag av R1a) innvandra frå austlege område i europeisk Russland til Finnmark, og spreidde seg vidare over heile Norden (mens små innslag av R1b kom frå Sentral-Europa, via Aust-Europa til Finnmark).
• Berarane av haplogruppa I innvandra frå Sentral-Europa over Nordsjøen til Skandinavia og Norden.

Hovudinnslaga i den samiske genetiske arven ser ut til å ha komme med folk som innvandra til Norden då isen smelta. Desse folka kom frå tundraen som den gongen strekte seg frå Nordsjøen, gjennom Nord-Tyskland og inn i Polen og Russland. I den vestlege delen av tundraen snakkar me om Ahrensburg-kultur, lenger aust om Swiderien-kultur. Forfattarane konkluderte:

"… omtrent heile arven av mtDNA og Y-kromosom hos samar kan gis tilfredsstillande forklaring innanfor den europeiske genpolen. Denne genetisk baserte rekonstruksjonen (fig. 4) er i samsvar med den rekonstruerte spreiinga av dei mesolittiske Ahrensburg- og Swiderien-teknologiane i Nord-Europa, og knyt dei til folkevandringar slik me har grunn til å tru dei gjekk føre seg då isen smelta og folk rekoloniserte Nord-Europa." (7)

Dette er ein genetisk rekonstruksjon av avstamminga til eit stort utval enkeltmenneske; for heile folkegrupper blir bildet meir komplisert. Samtidig veit me at samane er genetisk eineståande blant europeiske folk, og forklaringa på dette må ligga i at dei gjennom svært lang tid (nokre titusenår) har hatt lite inngifte med andre folk. Noko inngifte har det sjølvsagt vore! Så viser òg mtDNA at ei av morslinjene til dei undersøkte går tilbake til jordbruksfolka som kom til Danmark i yngre steinalder.

Dagens skandinavar ser ikkje ut til å ha reine farslinjer og morslinjer tilbake til dei fyrste menneska som kom hit, slik samane har. Følgjeleg må Ahrensburg- og Swiderien-folka reknast som dei direkte forløparane til dagens samar (sjølv om dei ikkje kalla seg samar). Ahrensburg- og Swiderien-folka kan ha vore to greiner av det same folket som vandra langs kvar si rute, på jakt etter reinen som følgde isen som forsvann mot nord. Kva språk snakka dei? Truleg ei tidleg form for samisk – kva elles? Språkforskaren Kalevi Wiik har argumentert for at uralske språk (som samisk høyrer til) ein gong har vore snakka av alle folk i Nord-Europa.(8)

Ahrensburg- og Swiderien-folka, som slo seg ned i Norden då isen smelta, var direkte forfedrar og -mødrer til dagens samar, om me følgjer slektledda frå far til son eller frå mor til dotter, og det er denne avstamminga som gjer at samane står i ei genetisk særstilling blant folk i Europa i dag. Truleg snakka dei ei tidleg form for samisk. Det betyr at samane er urfolket i heile Norden; det var dei som kom hit då isen smelta, det er dei som er Komsa-Fosna-folket. Eldre steinalder i Norden og Baltikum er samisk steinalder, samisk forhistorie.

Samisk forhistorie rekonstruert

Straks isen smelta, kom dei fyrste menneska hit på jakt etter sel og rein, dei følgde etter då dyra trekte nordover. Dei kom langs to ulike vandringsruter: nokre kom over Nordsjøen til Rogaland, og drog vidare nordover langs norskekysten, andre drog nordover gjennom Russland, og så vestover langs kysten av Kolahavøya, inn i Finnmark og vidare sørover langs norskekysten. Begge kom frå tundraen som under istida strekte seg frå Nordsjøen i vest, gjennom Nord-Tyskland og Polen og inn i Russland. Etter kvart som isen smelta, slo dei seg ned over heile Norden der det var isfritt. Dei var vande med å ferdast på hav, elver, på islagde vatn og snølagde vidder, og heldt lett samband over store område – i båt eller på ski. Derfor var heile Norden med Baltikum kulturelt nokså homogent i eldre steinalder: den såkalla Fosna- og Komsakulturen er ein og same kulturen som prega heile Norden med Baltikum. Gradvis blei kulturformene endra, men stor kulturell variasjon oppstod fyrst ved overgangen til neolittikum (yngre steinalder), då veidefolket som til då hadde vore einerådande i Norden, møtte jordbrukskulturar frå det sentrale og sørlege Europa. – Kven var dette steinalderfolket?

Me har to språkfamiliar i Norden: uralske språk og indoeuropeiske språk, og me har to genetiske grupper i Norden: samane, som skilde seg ut frå andre nolevande europeiske folk for nokre titusen år sidan, og dei indoeuropeiske folka. Alle indoeuropeiske folk, frå Island i nordvest til India og Bangladesh i søraust, er nært genetisk beslekta, med eit felles genetisk opphav for anslagsvis 6.000-9.000 år sidan. Suomi, estar og andre østersjøfinske folk står genetisk svært nær dei indoeuropeiske folka (og er samtidig dei som har mest genetisk slektskap med samane).

Uralske folk har så lenge me veit om, halde til i Nord-Europa, det vil seia innanfor området Norden/Nord-Russland og tilstøtande område. Genetiske studiar av samane viser at dei har halde til i Norden svært lenge. Dei siste 20.000 åra eller så har dei hatt minimalt med innslag frå andre folk i Europa og Asia. Studien til Tambets et al. antyder innvandring frå Mellom-Europa via to vandringsvegar. Samane, eller dei uralskspråklege forfedrane og -mødrene deira, er urfolket i Norden; det var dei som kom hit då isen smelta.

Ifølgje teorien til Colin Renfrew var det dei indouropeiske folka som brakte jordbruket til Europa. Det kan forklara den nære genetiske slektskapen mellom alle indoeuropeiske folk og stemmer med dateringar av når jordbruket kom til ulike delar av Europa. Til Danmark kom jordbruket for 6.000 år sidan (ca 4000 f.Kr), og spreidde seg raskt til Sverige og Norge, til Baltikum og Finskebukta kom jordbruket noko seinare (ca 2000 f.Kr). Det var folka som seinare blei kjende som germanarar som brakte jordbruket til Sør-Skandinavia, mens ei anna grein, dei slavisk-baltiske folka, brakte jordbruket til Finskebukta.

Arkeologar har diskutert om jordbruket kom ved innvandring eller ved at urfolket lærte jordbruk og gradvis blei indoeuropeisert. Her er det neppe snakk om enten eller, men både og. Genetiske studiar viser at det må ha skjedd ei innvandring, men det treng ikkje vera heile forklaringa; det er sannsynleg at enkelte blant urfolket sjølv gjekk over til jordbruk, i større eller mindre grad, og med tida blei assimilerte. Ein slik modell kan best forklara korfor det er så lite brot og så stor kontinuitet i det arkeologiske materialet. Med tida blei urfolket dels assimilert og dels fortrengt av indoeuropearane. I alle landsdelar må det ha vore overgangsperiodar der to ulike etniske grupper har levd side om side: samar og indoeuropeiske jordbruksfolk, og blant samane kan det ha vore både jordbrukarar og reine veidefolk. Med mindre ein trur at overgangane skjedde synkront i heile distrikt: med eitt slag gjekk alle samar over til jordbruk, og i samme augneblinken blei dei alle indoeuropeiserte, utan unntak. (9)

Dei same prosessane skjedde truleg både i Skandinavia og i landa rundt Finskebukta, men med noko ulikt forløp: i landa rundt Finskebukta forsvann aldri det uralske språket. Samar som blei bønder, må ha knytt seg tett til dei innvandrande baltiske folka og blei med tida dominert av dei genetisk, men heldt fast ved språket.

Finn-namna: minne om samar?

Mykje er det òg som tyder på at samar her og der dreiv jordbruk i svært gamle tider. På Rødsmoen og i Gråfjellet i Åmot kommune, i Finndalen i Alvdal og ved Kongsvinger har arkeologar oppdaga låge terrassar der det i eldre jernalder var små åkrar – lenge før det blei etablert gardar i dei gode jordbruksområda lenger nede i dalen. Jostein Bergstøl meiner det var fangstfolk i Østerdalen, samar, som her dreiv jordbruk i liten skala. (10) På garden Hedningagärdet i vestre Härjedalen har arkeologar avdekt ein gard, datert til 900-1100-talet, med små åkrar og tamdrift – med reinsdyr! (11) I Härjedalen og Dalarna er det mange stadnamn på Hedning-, og tradisjonen knyt dei ofte til samar. Antropologen Bertil Lundman viste til gamal tradisjon i Dalarna, særleg i grenseområda mot Norge:

"Lindén framhåller (muntl.) hur folkemeningen i Dalarna ofta sätter likhetstecken mellan "finne" och "hedning" i betydelsen av för bygden främmande "urbefolkning". Så berättes till exempel sägner om undanträngde finnar, anknutna till ortnamn på Hedning- belägna uppåt skogarna … Någon sammanblandning av traditionen om dessa "hednafinnar" (mitt uttryck) med den om finlandsfinnarna från 1600-talet anse Lindén (muntl.) och andra åtminstone i de flesta fall omöjlig …" (12)

Frå middelalderen har me to-tre omtalar av bufinnar, samar – i alle fall i Valdres og på Helgeland – som dreiv jordbruk og fiske. Over heile Norden finst det meir enn 200 stadnamn på Finn– som går tilbake til urnordisk eller norrøn tid; i nord, sjølvsagt, men i sør òg. Mange av namna viser tilknytting til jordbruk, og mange ligg i område der forskarar ikkje trudde det var samar: på Romerike, i Østfold, Sør-Sverige, Danmark … I hovudoppgåva mi påviste eg at dei fleste namna er uforklarlege, med mindre dei viser til samar som ein gong var her. (13) Kanskje bufinnar frå urnordisk tid, samar som seinare blei germaniserte?

Var det samar som skapte all bergkunsten?

Over heile Norden finst det imponerande og vakre helleristingar, eller bergkunst, som forskarane kallar dei. Dei er vanskelege å datera, men dekker truleg heile den perioden me kallar steinalder i Norden (ca 9000-1800 f.Kr), dei yngste kan vera frå bronsealderen (ca 1800-500 f.Kr). Dei fleste bilda har motiv knytt til jakt, men blant dei yngre felta er det mange med motiv henta frå jordbruk. Kven skapte desse bilda, og korfor? Og korfor slutta dei med det?

Den nærmaste parallellen er holemaleria i Sør-Europa. Dei flottaste holemaleria høyrer til den såkalla Magdalenien-kulturen frå slutten av istida, og ein utløpar av denne var Swiderien – folka som fyrst slo seg ned i Norden då isen smelta, og som er forfedrar og -mødrer til samane. Straks dei spreidde seg over Norden, tok dei til å dekorera bergveggane, særleg bergveggar som vende mot hav, fossar og vassdrag. Mest kjent er det store bildefeltet i Alta; andre store bildefelt har me i Ausevik i Flora, Vingen i Ytre Nordfjord, Nämsforsen i Ångermanland og ved Ladogasjøen. Mindre felt finst over heile Norden.

Ut frå motivvala er det vanleg å skilla mellom veidefolkets og bondens bergkunst. Eit problem har vore å forklara korfor bondens bergkunst dukkar opp, for den finst bare enkelte stader og manglar heilt i langstrekte mellomliggande område; der finst bare veidefolkets bergkunst. Forfedrane og -mødrene til samane, dei som kom hit då isen smelta, skapte veidefolkets bergkunst. Då forfedrane våre kom hit med det fyrste jordbruket, rundt 4000-3000 f.Kr, kan enkelte av urfolket (les: samane) ha tatt etter og blitt bønder. Var det samar som blei bønder som skapte bondens bergkunst? Og slutta dei med det fordi dei blei heilt germaniserte?

Bergkunst finst også i Aust-Europa og Sibir, alle stader der det er folk som snakkar uralske språk – språkfamilien som samane høyrer til. I områda der dei indoeuropeiske folka kom frå, er det ikkje bergkunst. Bildeverda i bergkunsten har slåande likheter med bildeverda på dei samiske runebommene. Er runebommer og helleristingar den same kunsten, skapt for dei same formåla? Kanskje alle helleristingane, også i Stavanger, på Lista, i Oslo, Østfold, Bohuslän og alle andre stader der desse imponerande bilda dukkar opp, ligg der som minne etter samane som ein gong heldt til her.

---

Notar

1) Fjellressursenes betydning i yngre jernalders økonomi. AmS-Skrifter 5, Stavanger 1981. [Attende]

2) Same skrift, side 49f. [Attende]

3) Viking 1991, side 48. [Attende]

4) Viking 2001, side 133-161. [Attende]

5) Gutorm Gjessing: To hamrer til samiske runebommer. Studia Septentrionalia 2, side 100-115; Festskrift til Konrad Nielsen. Leif Pareli: "Runebommehammeren fra Rendalen – et minne etter samer i Sør-Norge i middelalderen?" Åarjel-Saemieh/Samer i Sør. Saemien Sijte Årbok nr 4, side 21-24; 1991. [Attende]

6) Lars Narmo: Oldtid ved Åmøtet; Åmot historielag, Rena 2000. Jostein Bergstøl: "Etnisitet og kulturmøter med utgangspunkt i materiale fra Østerdalen"; Varia 59, Oslo 2005. [Attende]

7) Mi omsetting. I originalen står det: "… nearly all of the mtDNA and Y-chromosomal heritage of the Saami can be adequately explained within the European pools of the two haploid systems. This genetics-based reconstruction (fig. 4, se figurene på side 88 og 89, Red.) is in agreement with the reconstruction of the spread of Ahrensburgian and Swiderian Mesolithic technologies in northern Europe, linking it with population expansion that can be likely traced back to the post-Last Glacial Maximum recolonization of the European north" (Tambets et al. 2004, side 678). [Attende]

8) Kalevi Wiik: Eurooppalaisten juuret. Jyväskylä 2002. [Attende]

9) Tidleg i 1970-åra diskuterte arkeologane Anders Hagen og Eigil Bakka om Vestlandet hadde vore kulturelt homogent eller todelt i yngre steinalder; Bakka "vann" striden. I ein språkleg glitrande artikkel avviste han at Vestlandet nokon gong hadde vore todelt kulturelt (Omkring problemet om kulturdualismen i Sør-Noreg, Bonde-veidemann, bofast-ikke bofast i nordisk forhistorie, side 109-127; Universitetsforlaget 1973). I dag må me slå fast at Bakka tok feil. [Attende]

10) Jostein Bergstøl: "Etnisitet og kulturmøter med utgangspunkt i materiale fra Østerdalen: Status og problemstilinger – jernalder og middelalder", side 118f. Varia 59. Oslo 2005. [Attende]

11) Anders Hansson: Vikingar i fjällen, side 122f. Jämten 1997. [Attende]

12) Bertil Lundman: Dala-allmogens antropologi. Uppsala 1945. [Attende]

13) Leiv Olsen: Sørsamane – urfolk eller nyinnvandra folk? Hovudoppgåve i historie, Universitet i Bergen, 1998. [Attende]

 

Då Israel gjennomførte bombinga av Libanon frå sjøen og lufta 12. juli, var eit erklært mål å hente dei to israelske soldatane som vart tatt av Hizbollah i eit åtak over grensa tidlegare på dagen. Åtaka på sivil infrastruktur – som byrja med den internasjonale lufthamna i Beirut og heldt fram med mindre flyplassar, bruer og vegar så vel som hamneanlegg i Beirut, Jounieh, Amshit og Tripolis – var naudsynte for å hindre Hizbollah i å smugle fangane ut av Libanon, hevda israelske talsmenn.

Jim Quilty er kanadisk journalist i Beirut for Middle East Report Online og for den engelskspråklige avisa Daily Star i Beirut

Denne artikkelen ble publisert første gang 25. juli i Middle East Report Online – midt i Israels storoffensiv. Artikkelen trykkes med tillatelse fra Middle East Report Online, www.merip.org, og er oversatt av Gunnar Danielsen

---

Israel nemner ein annan grunn til den samanhengande konsentrasjonen om dei sørlege delane av Beirut (dahiyaen), og landsbyane og byane i Beka'adalen og Sør-Libanon. Med eit språk som ukritisk vart gjentatt av vestlege medium, blei det sagt at desse områda var "Hizbollah-bastionar", som husa viktige møteplassar for politiske og militære leiarar i islamistpartiet, og inneheldt rakettbatterier som blir brukt til å sende rakettar inn over det nordlege Israel. Ifølge libanesiske tjenestemenn hadde bombinga som konsentrerte seg om dahiyaen, Beka'adalen og i sør, drepe over 380 libanesarar, det store fleirtalet av dei sivile, og fordrive mellom 500.000 og 750.000. Flesteparten av dei døde og fordrivne er sjiamuslimar, ettersom luftåtaka i hovudsak har vore konsentrerte om sjiaområde.

Med påstått siktemål om å "treffe Hizbollahs infrastruktur" har Israel bomba kraftstasjonar, eit fyrtårn, meieri og fabrikkar, lastebilar som fraktar medisinske forsyningar frå Syria, minibussar fullpakka med flyktande libanesarar, basestasjonar for mobiltelefonnettet og fjernsynssendarar. Dei siste åtaka slo ut sendarane til al-Manar-stasjonen til Hizbollah og to andre store kanalar samtidig.

Når ein ser bort frå alle unnskyldningane, blir det klart at Israel, med støtte frå USA og kampanja for å "nøytralisere" Hizbollah, har tatt steget inn i libanesisk politikk igjen. Tanken ser på lengre sikt ut til å vere å bruke auka sekterisk spenning i Libanon til å få Hizbollahs militære kapasitet inn under konvensjonane i internasjonal lov. På same tid, slik det går fram av gjentatte fråsegner frå president George W Bush, håper Israel og USA å unngå å svekke den libanesiske regjeringa. Det verkelege formålet med det "overraskande" besøket til Condoleeza Rice i Beirut 24. juli var truleg å forsikre seg om at regjeringa ikkje ville falle saman. Men særleg etter som krigen held fram, kan Israels innblanding med bomber bli meir enn det den skrøpelege libanesiske staten kan tåle.

Den politiske arenaen

Libanon har ei lang historie med internasjonale intervensjonar, ofte invitert av ein del av det libanesiske statsapparatet mot ein annan. Den syriske inngangen i den libanesiske borgarkrigen i 1976, var til dømes ønska av den dåverande president Sulayman Franjieh for å stå opp mot dei i namnet venstreorienterte, vesentleg muslimske, styrkane til Lebanese National Movement.

I dag er "internasjonaliseringa" pakka inn som resolusjon 1559 frå Tryggingsrådet i FN, vedtatt i september 2004 med kraftig oppbakking frå USA og Frankrike, og nå marknadsført like kraftig av Israel. Resolusjonen kravde syrisk militær tilbaketrekking frå libanesisk territorium og "oppløysing og avvæpning av alle libanesiske og ikkje-libanesiske militsgrupper", ei tilvising til Hizbollahs Islamsk motstand [den militære vingen til Hizbollah] og dei Damaskus-støtta militante gruppene i palestinske flyktningleirar.

Resolusjon 1559 var eit varsel om den syriske tilbaketrekkinga, takk vere drapet på milliardæren og tidlegare president Rafiq al-Hariri, eit brotsverk mange libanesarar skuldar Syria og deira libanesiske klientar. Hariri var mannen som blei skulda for hemmeleg lobbyverksemd med Frankrike og USA for å fremme resolusjonen.

Washingtons libanesiske klientar er "14. mars-kreftene", ei blanding av trusgrupper som går frå Framtidsrørsla (det politiske apparatet til Hariri-familien, framleis den fremste sunnifamilien i Libanon) og deira nære allierte, druserleiaren Walid Jumblatt, til den liberale kristne Qurnat Shahwan Gathering og Libanes Forces til det maronittiske kristne høgre. Den mest markante sekulære delen av 14. mars-kreftene er det demokratiske venstrepartiet, ideen til den drepne akademikaren og al-Nahar-redaktøren Samir Kassir.

Det tungvinne namnet på koalisjonen stammar frå dei massive folkelege demonstrasjonane 14. mars 2005, dei største i Libanons historie, sett i verk for å overgå Hizbollahs demonstrasjon 8. mars – som var organisert for å "takke" dei syriske styrkane som reiste frå Libanon for hjelpa dei hadde gitt landet. Fastgrodde i det som skjedde etter drapet på Hariri har 14. mars-kreftene få felles interesser utanom å få fjerna restane av Syrias hegemoni – det betyr i hovudsak president Emile Lahoud – og å tøyle Hizbollah.

Det er nettopp desse spørsmåla som blir tatt opp i den "nasjonale dialogen" i Libanon som samla dei sekterisk-politiske leiarane i sentrum av Beirut i ni møter frå mars til juni i 2006. Det er eit teikn på at det libanesiske systemet med å fatte vedtak på grunnlag av konfesjonsmessig konsensus kjem til kort at dei etter tri månader med forhandlingar ikkje løyste nokon av problema – verken Lahouds mandat eller Hizbollahs våpen. Resultatet av dei to siste møta, 8. og 29. juni, gir eit bilde av kva slags statsmannskunst som ligg i den nasjonale dialogen. Passande nok skulle desse møta vere via våpna til Hizbollah og kva for "nasjonal forsvarsstrategi" (mot Israel) ein skulle legge opp til etter avvæpninga av sjiamilitsen.

8. juni-møtet gjekk i kjølvatnet av mindre opptøyar leia av Hizbollah-tilhengarar 2. juni, etter at Hasan Nasrallah, generalsekretæren i Hizbollah, vart gjort til latter i eit satirisk program som går på LBC, ein fjernsynskanal grunnlagt av Libanese Forces. Her blokkerte sjiaungdommar gater, sette fyr på bildekk og øydela eigedom, og det vart meldt om åtak i enkelte kristne og sunnimuslimske område. Det viktigaste resultatet av 8. juni-møtet kom då deltakarane offentleg slutta seg til Nasrallahs framlegg om ein "æreskode" for å få slutt på skittkastinga som starta opptøyane.

Når det gjeld forsvarsstrategi, var debattantane samde om å vere usamde. Tidlegare president Amin Gemayel sa til media at 14. mars-kreftene hadde slutta seg til "allmenne prinsipp utan å diskutere detaljar, og me vart samde om bare dei libanesiske styresmaktene skulle ta seg av våpen og forsvar av landet". For sin del avviste Nasrallah nasjonale og internasjonale krav om avvæpning eller om å integrere den militære delen av Hizbollah i den libanesiske hæren, og gjorde derimot framlegg om ein forsvarsstrategi som tillet Islamsk motstand å ha våpna sine som avskrekking mot mauleg israelsk aggresjon. Talsmenn for 14. mars-kreftene svarte med å spørre "om Libanon aleine skulle halde fram med å stå mot Israel militært, og bere byrdene av ein slik konfrontasjon".

Møtet 29. juni var likeins utan konklusjon, sjølv om deltakarane var samde om at det internasjonale samfunnet skulle gå inn for å stanse Israels offensiv på Gaza-stripa. "Alle sluttar opp om Libanon, som ein sterk, sameina og suveren stat," sa presidenten i parlamentet, Nabih Berri. Som leiar for den sjiamuslimske Amal-rørsla har han lenge vore Hizbollahs rival, men har komme nærare Hizbollah etter parlamentvala i 2005. "Og fordi alle er uroa for same sak og samde om at Israel er fienden, så vil me bli samde [om ein nasjonal forsvarsstrategi]."

Rett før møtet 29. juni sa ein talsmann for 14. mars-kreftene til pressa at folk ikkje måtte vente seg for mykje av samtalane. Mens verda konsentrerte seg om det kjernefysiske programmet til Iran; Irak og Palestina, ville det vere lite truleg at ein kunne finne ei løysing på problema i Libanon, sa han.

Korfor nå?

Korfor tok Hizbollah dei israelske soldatane på det tidspunktet dei gjorde? Det er spørsmålet i den nåverande krisa som forvirrar erfarne kommentatorar og dei som har følgt den sjiamuslimske rørsla. Nasrallah sa til al-Jazeera 20. juli at svaret er ganske enkelt: den pågåande fengslinga av tri libanesarar i Israel er eit svært viktig libanesisk klagemål mot Israel som "ikkje kan tåle noka utsetting". Han sa vidare at han hadde informert samtalepartane i den nasjonale dialogen "ved meir enn eitt høve at me tar fangespørsmålet svært alvorleg, og at det bare kan løysast ved kidnapping av israelske soldatar". Men han varsla dei ikkje om tidspunktet for ein slik operasjon, som han stillteiande framstilte som tilfeldig.

14. mars-politikarar og delar av media (mange av dei viktige politiske gruppene i Libanon har eigne fjernsyns- og radiostasjonar og aviser) har lenge ynda å framstille Nasrallah som nikkedokke for Iran og Syria. Men sidan det israelske åtaket starta 12. juli er det bare Walid Jumblatt som framleis snakkar i slike ordelag, der han sit gjømt i festninga si i Mukhtara.

Tilhøvet mellom Hizbollah, Syria og Iran er meir komplisert enn det blir framstilt i karikaturane. Kommentatorar er samde om at partiets tilhøve til Damaskus er pragmatisk og at det har blitt mindre viktig etter som Syria har blitt isolert internasjonalt etter drapet på Hariri. "Syria har ingen politisk innverknad på Hizbollah," seier den libanesisk-amerikanske universitetsprofessoren Amal Saad-Ghorayeb, forfattar av ei bok om sjiarørsla. "Om noko, så har tilhøvet blitt snudd, det vil seie at Teheran stør Damaskus. Me har faktisk sett det etter Israels åtak på Libanon, då Iran åtvara om at dei ville gå inn i krigen om Israel gjekk til åtak på Syria."

Visst er grunnleggarane av Hizbollah heilt tydeleg inspirerte av den islamske revolusjonen i Iran i 1979, og analytikarar er samde om at dei åpenbart deler ideologiske og geopolitiske mål med Teheran. Men ingen av dei vil redusere Irans knyttingar til Hizbollah til eit enkelt herre-og-tjenar-tilhøve. "Leiarskapen i Hizbollah viser betydeleg sjølvstende når dei fattar vedtak, og partiet har eit levande indre liv," seier Timur Goksel, veteransjefen for dei midlertidige FN-styrkane i Libanon (Unifil), nå pensjonert, men med tiårs erfaringar med Hizbollah på grunnplanet.

Men omfanget av konflikten nå har fått analytikarane til å undrast. Både tilhengarar og motstandarar har hatt respekt for Hizbollah under Nasrallah for den strategiske og taktiske kløkten som ligg i utforminga av politikken. Når det er sagt, så må Hizbollah ha forstått kva for risiko det var å ta to israelske soldatar på det tidspunktet.

"Operasjonen har fått meg til å tvile sterkt," seier Goksel. "Å risikere eit åtak med eit slikt omfang nå, kan ikkje vere i Hizbollahs interesse. Det er mot interessene til Sør-Libanon og Libanon. Det blei absolutt ikkje gjort for Syrias skyld. Men det gir heller ikkje meining at Hizbollah skulle handla på vegner av Iran. Korfor skulle Teheran ønske å miste ein støttespelar som Hizbollah nå, mens dei er i konflikt med USA? Eg trur det er mange innanfor Hizbollah som spør seg sjølve: 'Korfor nå?'"

Saad-Ghorayeb kan heller ikkje forklare tidspunktet. "Dei har freista slike bortføringar før [etter dei vellykka operasjonane i 2000],",seier ho. "Det var eit mislykka forsøk i november 2005. Slik kidnappinga fell saman med det som skjer i Gaza, kan ein spørre om ho er samordna med Hamas, eller kanskje det bare var tilfeldig."

"Handlinga er heilt klart ikkje inspirert av Hamas," seier Goksel. "Ho må ha vore planlagt atskillige månader på førehand. … Palestinarane elskar å sjå Hizbollah audmjuke den israelske hæren, men som det vart peika på nyleg, stjal Hizbollah rampelyset frå Hamas sine aktivitetar i Gaza, og det er truleg folk i leiinga av Hamas som misliker det."

Oppfatninga om at Hizbollah sette i scene raidet over grensa 12. juli for eit utanlandsk publikum vil komplisere forsøka på å få til politisk forsoning i Libanon etter at dei israelske luftåtaka og inntrengingane er slutt. Framtidsrørsla og deira allierte i 14. mars-kreftene vil truleg bruke øydeleggingane skapt av Israels hemn til å argumentere for at Hizbollah nå er nøydde til å underordne dei regionale interessene sine dei nasjonale interessene som den libanesiske regjeringa dikterer.

Å spele på sekterisk politikk

Nå har Israel sett verkeleg etterleving av resolusjon 1559 – avvæpning og tilbaketrekking frå grensa frå Hizbollahs side – som vilkår for å stanse bombinga. Israel har slik tildelt seg rolla som utøver av politikken til USA i Libanon. Ved å gjøre det understrekar dei for opinionen i Libanon og i verda at resolusjon 1559 gir uttrykk for de facto felles syn blant Washingtons klientar i Libanon og Israel. Resultatet skal vere ei ytterlegare delegitimering av Hizbollahs politikk for verdsopinionen, samtidig som fiendskapen skal auke mellom tilhengarane av partiet og den libanesiske staten.

Israel har gladeleg spelt på sekteriske skille i Libanon med bombemønsteret sitt, og med flygeblad som seier at Nasrallah står under utanlandske herrar. Sjølv om sjiamuslimane i Libanon ikkje er programmerte til å støtte Hizbollah, og mange gjør ikkje det, så straffar den uopphørlege bombinga av sørlege Libanon, Beka'adalen og dei sørlege bydelane i Beirut sjiamuslimane for å vere den gruppa Hizbollah først og fremst vender seg til. Israel kopierer au internasjonale sanksjonar mot palestinarane for at dei var dumdristige nok til å røyste på Hamas i dei palestinske vala i januar 2006.

Mens innbyggarane i dahiyaen døydde eller vart fordrivne, lever innbyggarane i nordlege Beirut i djup angst. Mindre, men like fullt drepande slag mot mål utanfor dahiyaen og Sør-Libanon – eit byggeområde i det kristne bustadområdet al-Ashrafiyya til dømes – er retta mot å auke innanlandske motsetningar til Hizbollah, ja sjiamuslimar generelt, utan eksplisitt å rette seg mot tilhengarane av dei libanesiske allierte til Bush-administrasjonen.

Slaga mot infrastrukturen har vore harde, men (på eit vis) merkeleg tilbakehaldne (NB. Artikkelen publisert 25. juli, red.): Israel kunne (og har faktisk gjort det tidlegare) slått ut alle dei libanesiske kraftstasjonane på ei einaste natt. Dei gjorde ikkje det nå. Men brennstofftankane og rullebanane på den internasjonale lufthamna i Beirut blei bomba, dei som har sett det seier at sjølve terminalbygninga er uskadd.

Slike utval kjem ikkje av humanitære instinkt. Gjennom kvelinga og angsten for kva neste mål skal bli, håper Israel å vekke sovande harme mot Hizbollah framfor sjokkert harme over heile nasjonen mot ein ytre fiende.

Alle påstandar frå Israel om at desse åtaka har vore til Libanons beste blir ståande absurde i den krisa åtaka har skapt. Internasjonale menneskerettsorganisasjonar omtalar dei menneskelege og materielle tapa etter den israelske offensiven – kopla med den militære blokaden av Beirut – som ei gryande humanitær krise.

Sivile libanesiske aktivistar som gjekk inn i tomrommet etter den ineffektive sosialministeren Nayla Mu'awwad frå 14. mars-kreftene, sa det gjekk rykte om mangel på ris og linser før det var gått ei veke av beleiringa. Ein av dei spekulerte i om libanesiske grossistar heldt produkta sine unna marknaden for å drive opp prisane.

Utan effektiv intervensjon er manglar uunngåelege, ettersom åtak frå lufta og sjøen systematisk øydelegger lagra, og slag mot infrastruktur og sjøblokaden gjør det ennå vanskelegare å fylle opp igjen lagra. Om blokaden held fram i meir enn eit par veker, vil mangel på rimeleg mat, bensin og reint vatn gjøre det verre for dei fattige. El-forsyninga vil bli dårlegare, stadig fortare, ettersom staten så langt har følgt eit svært liberalt rasjoneringsregime – i langt større grad enn under tallause åtak på infrastrukturen frå 1998 til 2000.

Israelske lovnader om å la hjelp komme inn i landet lyder hole for flyktningane, så lenge Israel kan lukke slike "humanitære korridorar" med kva for helst unnskyldning, eit effektivt reiskap for å presse libanesarane til forhandlingar.

Eit landskap endra av bomber

"Me er verkeleg i krig og Hizbollah prioriterer å stanse den ville sionistaggresjonen mot Libanon," sa Nasrallah i eit intervju med Beirut-avisa al-Safir. "Me er ikkje interesserte i å diskutere idear eller initiativ akkurat nå." Men partiet hans må diskutere initiativ før eller seinare.

Analytikarar som ser på maulege scenarium etter krigen undrar på kva for pragmatiske tiltak som kan avgrense Hizbollahs sjølvstende når støvet etter krisa har lagt seg. Det viktigaste spørsmålet er om den militære greina til partiet kan bli integrert i den libanesiske hæren.

For Saad-Ghorayeb er det eit ikkje-spørsmål. "Israel vil ikkje eliminere Hizbollah, men om Israel lukkast i å få i stand ei våpenkvile på sine eigne vilkår, om 1559 blir sett ut i livet og libanesiske troppar blir sett ut langs grensa, då er partiet ferdig: det blir ikkje noko behov for å integrere dei i hæren." Andre analytikarar og observatørar seier integrasjon er langt meir sannsynleg nå enn før 12. juli. "Etter åtaket," seier Goksel, "skyldar Hizbollah dette landet noko."

Hizbollah-kjennar og professor ved det amerikanske universitet i Kuwait er samd i den vurderinga. "Det er usannsynleg at Hizbollah vil halde fram åtak [over grensa] utan regional støtte," seier han. "Om dei gjør det, betyr det at einkvan i den militære leiinga i Hizbollah er blitt gal. Å forhandle fram ei løysing betyr enten å gi soldatane tilbake, eller å bytte dei ut mot libanesiske fangar og trekke seg 20-25 km tilbake frå grensa. Tomrommet vil bli fylt av ein dobbel barrière: ein forsterka internasjonal militær kontingent med den libanesiske hæren sett ut bak dei."

Enkelte tviler sjølvsagt på om denna løysinga er effektiv. Når alt kjem til alt, har Hizbollah framleis rakettar som kan nå djupt inn i Israel. Men trass i alt skrik om å forsvare borgarane sine, kan det vere nok for Israel. Ein trussel om åtak frå upresise Katusja-rakettar på israelske sivile vil ganske enkelt styrke oppfatningar ute i verda om at Hizbollah er ein terroristorganisasjon. Meir viktig er behovet for å gjøre slutt på at Islamsk motstand kan drepe og ta til fange israelske soldatar.

Det er verdt å legge merke til at i krigen fram til i dag har Hizbollah drepe fleire israelske soldatar enn sivile, og sett støkk i den stolte israelske marinen med rakettåtaket sitt på ein kanonbåt utanfor kysten av Beirut. Slikt et opp moralen til den israelske hæren og opinionen – som lever høgt på myten om den uovervinnelege israelske militærmakta. Viktigare er at åtaka aukar moralen til dei arabiske folka, med leiarar som gir etter for USA og Israel, og som trur at Israel er uslåeleg på slagmarka. Det som gir den israelske militærleiinga mest grunn til uro, er sjølvsagt den palestinske motstandsrørsla, som alt har vist seg som ivrige elevar som vil ta etter suksessen til Hizbollah.

Hovudspørsmålet som plagar analytikarane, er likevel ikkje om styrkane til Hizbollah vil bli integrerte i den libanesiske hæren, men om Libanon etter beleiringa vil vere så politisk stabilt at slike forhandlingar er mauleg. Det er meir truleg at dei sekteriske gruppene vil vere meir polarisert når alt er over.

Enkelte motstandarar av Hizbollah ser mangelen på samtalar med dei viktigaste politiske kreftene før operasjonane 12. juli nærmast som eit de facto kupp. Den følgande uønska konflikten med stormakta i regionen har øydelagt økonomien og forsøk etter krigen på å rehabilitere bildet av landet som ein liten europeisk kile i Midtausten.

Dei fleste sjiamuslimane i Libanon og andre som ikkje ser noko framtid for seg sjølv i Hariris nyliberale draum for Libanon, vil legge skulda på Israel for denne øydelegginga. Mange vil bli knytt ennå tettare til Hizbollah, særleg om velferden til fleirtalet av dei fordrivne blir liggande i hendene på det sosiale apparatet til partiet. "Politisk sett er ikkje spørsmålet om partiet er levedyktig, avhengig av internasjonale eller militære vurderingar," seier Hamzeh. "Det som betyr noko, er graden av støtte frå veljarane etter at konflikten er slutt – og det kan dra ut til august og etter det."

"Etter at detta er over, er det viktigaste spørsmålet om Libanon vil bli kasta tilbake i borgarkrig. Grunnlaget for det er ganske visst der. Spørsmålet er då om det internasjonale samfunnet i det heile tatt er interessert i om Libanon er stabilt eller ikkje. Sikkert er at Israel ikkje bryr seg om kva som går føre seg innanfor grensene i Libanon. Alt dei ønskar er at Hizbollah skal nøytraliserast militært – enten det betyr avvæpning eller å sette ein effektiv internasjonal og libanesisk buffer mellom dei militante og den israelske grensa."

"Me må vente og sjå om Iran og Syria er like likegyldige," held Hamzeh fram. "Syria har meir å tjene på at landet er kronisk ustabilt. Iran er ein mykje viktigare spelar og kan vere villig til å samarbeide indirekte med Amerika – slik som det er i Irak. Me må vente og sjå."

Dei viktigaste religiøse gruppene i Libanon

 

"Om ein forstår framandgjering som broten kommunikasjon mellom enkeltledd og heilskap, eller som avmakt overfor krefter ein ikkje forstår, så har kvinnene vore framandgjorde lenge, og i ein helt annan grad enn menn," skriv Eldrid Lunden i hovedfagsavhandlinga si frå 1972: Kvar gjekk Nora? Individualisme og kvinnesyn i tre norske drama. Vi gjengir her metodekapitelet i avhandlinga.

Eldrid Lunden er lyriker.
I 1996 ble hun Norges første professor i skrivekunst. Hun var med på å starte og har vært studieleder ved Forfatterstudiet i Bø ved Høgskolen i Telemark siden 1982. Lunden var redaksjonsmedlem i tidsskriftet Profil i 1967-68.

Teksten trykkes med tillatelse fra forfatteren, og står i Kvifor måtte Nora gå? Nye essays og andre tekstar, Aschehoug 2004

---

 

Metodisk bakgrunn. Ei skisse

1. Tingleggjering

Omgrepa framandgjering og tingleggjering grip inn i kvarandre. Framandgjering er eit omgrep som vert nytta til å karakterisere medvitsutvikling under kapitalismen generelt, og i historisk samanheng blir det gjerne først knytt til Rousseau sitt namn. Tingleggjering, derimot, er eit omgrep Lukács nyttar om framandgjeringsprosessar under seinkapitalismen, når han analyserer tingverdas innverknad på mennesket og på medmenneskelege relasjonar.

Årsakene til framandgjering / tingleggjering meinte Lukács var å finne i marknadssystemet og den utforming dette har fått i den vestlege verda, særleg under framveksten av industrikapitalismen. Menneskja har etter kvart blitt i stand til å skape ei komplisert verd; samstundes opplever dei ofte denne verda som noe upersonleg, som noe som eksisterer ubunde av menneskeleg aktivitet. Det enkelte individ har kome i den situasjonen at det forstår lite eller ingenting av dei marknadsprosessane som arbeidet deira er ledd i. Sjølve arbeidsprosessen har også blitt uoversiktleg sidan arbeidet gjerne består av gjentaking av deloperasjonar. Dette kan medføre kommunikasjonsvanskar, ikkje berre mellom individ og samfunn, men òg menneskja imellom. Om folk kjenner seg isolerte, vert dei òg likegyldige til andre menneske. Sosial samhandling kan bli avløyst av forhandlingsrelasjonar der deltakarane opplever både seg sjølv og andre som brikker i eit spel, eller som varer i bytehandel. Livsverda til enkeltindividet blir dermed merkt av to tilsynelatande motsette tendensar i samfunnsutviklinga. På den eine sida ei "blind" binding til samfunnsmekanismane, på den andre sida til fragmentert forståing og isolering.

Om ein ser framandgjering som eit teikn på at mennesket kjenner seg avmektig overfor ein totalitet, er likevel dette ikkje noko særleg kjenneteikn for tilhøve under kapitalismen. Som t.d. Joachim Israel (1) har understreka, kan framandgjering generelt hevdast å vere ein nødvendig føresetnad for overskriding og utvikling. Det som Marx peika på, var at framandgjeringa under kapitalismen var av eit spesielt slag, dvs. at den var vanskeleg å gjennomskue på grunn av arbeidsdelinga i industrisamfunnet.

2. Tingleggjort medvit

Ein kan snakke om fleire typar reifikasjonsprosessar*. Ein kan snakke om sosiale prosessar og ein kan tale om kognitive prosessar. I ein sosiologisk samanheng kan ein analysere økonomiske og sosiale forhold som påverkar individet, og vidare tilhøvet mellom individ og samfunn. I ein psykologisk samanheng kan ein freiste å analysere individets relasjonar til ting og menneske, og endeleg kan ein analysere individets sjølforståing i eit samfunn som er merka av framandgjeringsprosessar. Det er dei to siste områda som det knyter seg sterkast interesse til i dette arbeidet.

Rousseau er rekna for å vere den første framandgjeringsfilosofen i nyare tid. Han kritiserte det framveksande industrisamfunnet, og han rådde mennesket til å bryte med den moderne sivilisasjonen og vende attende til eit ekte og sedeleg liv i naturen. Dette at mennesket er eigentleg godt, er ein gamal tanke. Det nye hos Rousseau er at han ser ut til å ønskje og tru at mennesket kan velje uskuld, dermed har han blitt eit slag katalysator for det ein kan kalle det "moderne" problematiske sjølmedvitet. Rousseau meinte at sanninga helst var å finne i det umiddelbare, i kjenslene, og at ein ved å setje si lit til kjenslene kunne oppnå kontakt med ei tapt uskuld, med det reine. Men som Hans Skjervheim har peika på:

"Ikkje den tapte naiviteten kjem attende, i staden vert han grunnleggjaren av noko heilt nytt i europeisk kultur: den moderne sentimentaliteten.

Dette er ikkje tilfeldig. Det umiddelbare forstår seg ikkje sjølv som umiddelbart, nettopp difor er det umiddelbart. Rousseau si dyrking av det umiddelbare er ikkje sjølv umiddelbar, kan ikkje vera det, fordi det umiddelbare ikkje kan dyrka seg sjølv utan å oppheva seg sjølv (…)" (2)

Dualismen hos Rousseau ser ut til å eksistere både på eit ytre og eit indre plan. Han oppfattar det eigentleg menneskelege som frittståande i forhold til samfunnet, og han viser også menneskets tilskodarhaldning til seg sjølv (og det Skjervheim kallar for middelbar umiddelbarheit). Trua på det subjektive og spontane som sete for sanning, samtidig som ein har objektiv tilskodarstatus i høve til seg sjølv, er to sider av same sak. Det er dualisme av dette slaget som seinare kom til å særmerkje positivismen og naturalismen. Ei slik splitta individ-samfunn forståing, og overføring av objektive naturvitskaplege metodar til studiet av mennesket, vil marxismen hevde er tingleggjort forståing. Det er nær samanheng mellom det å oppfatte samfunnet som noko eigenmektig og ugjennomtrengeleg, dvs. som naturprosess, og det å freiste å kartlegge dei objektive lovene samfunnet utviklar seg etter. Og det å måtte tilby sin eigen person som objekt på ein marknad, og det å måtte splitte livet sitt opp i ein privat og ein offentleg sektor, kan føre til at ein ser seg sjølv som både eit kalkulerande "eigentleg" menneske, og eit "for andre-menneske". (3)

Den marxistiske kritikken av samfunnsvitskapane inneber først og fremst ei påminning om det normative elementet i vitskapen. Om ein ynskjer å forstå samfunnet eller mennesket på "sine eigne" premissar, kan ein komme til å gi objektiv status til forhold som er maktbestemt og som ikkje let seg halde fast i objektive kategoriar. Vitskapen kjem dermed til å fungere tilslørande og konserverande. Dette gjeld ikkje minst psykologien. På same måte som ein kan sjå samfunnsprosessar som autonome og sjølforklåra, kan ein sjå avvikande og patologisk framferd, ikkje i sosialiseringssamanheng, men som individuelt og isolert. Det Yngvar Løchen har kalla "det diagnostiske samfunn", "låser" eigenskapar fast i individet, og dermed individet til den situasjonen det er i. Noe som for eksempel hindrar meiningsfull terapi og dekker over samfunnets ansvar for taparar.

3. Psykologismen

Den borgarlege samfunnsvitskapen, eller "sosiologismen", er iflg. Joachim Israel døme på ein tingleggjort tenkemåte. (4) Men han meiner også at den psykologiske motpolen ikkje nødvendigvis treng vere det. Psykologisme kan like godt vere døme på anti-reifiserande tenkemåtar, meinar han. For eksempel om ein hevdar at alle menneskelege handlingar er resultat av indre årsaker, eller om ein seier at all sosial aktivitet til sjuande og sist kan førast tilbake til mekanismar i den menneskelege psyke, eller natur. Då vil ein i tilfelle determinere mennesket til sin indre natur, sjølv om desse også er merkt av sosiale variablar.

Eg er ikkje sikker på om eg forstår kvifor Israel ser det som eksempel på anti-reifiserande tenkemåtar, eller kvifor han ser denne typen psykologisme som mindre tingleggjort enn til dømes behaviorismen. Det viktige må jo vere at ein i begge tilfelle ser individuell utvikling som uavhengig av samfunnet? Meir meiningsfullt er det når han deler opp psykologismen i to retningar, nærmare bestemt i det han kallar individualpsykologisme og sosialpsykologisme. Dette er tenkemåtar som vil vere rikeleg representert også i litteraturgranskinga. Medan individualpsykologisme vil særkjenne konservative forskarar, vil sosialpsykologismen gjere seg sterkast gjeldande hos dei radikale. Sosialpsykologismen er til dømes ein naturleg del av den historisk-biografiske metoden, og den kan kort karakteriserast som ei blanding av sosial avtrykksteori og abstrakt idealisme. I praksis kan dette gjerne innebere at ein tolkar, for eksempel ein romanperson, som "produkt" av miljøet så langt som ein maktar. Når dette naturleg nok ikkje strekk riktig til, løyser ein det gjenståande problemet ved å plassere det "djupt" i individet. Og så har ein truleg granska seg fram til det allmennmenneskelege. Her må eg straks legge til at det ikkje er meint som kritikk av metoden at den "granskar seg fram til det allmennmenneskelege". Eller at ein ikkje har funne ut kva dette eventuelt er. Ein dialektisk kritikk vil heller gå ut på at ein her har med ein metode å gjere som skil empiri (skinn) og djup sanning (vesen) frå kvarandre, og at ein såleis overser det prosessuelle ved den menneskelege røynda.

All menneskeleg "fremtredelse" inneber ein vesentlig anonym faktor. Men det tyder ikkje at det individuelle er "hinsides" empiri eller skinn. Tvert imot. Det anonyme verkeleggjer seg sjølv i det ytre som stadig er i forandring. Det sant menneskelege er korkje berre anonymt eller "reint" empirisk. Det er i det ytre, i "skinnet" og syner seg for oss som samanheng, som prosess.

4. Individets splitta sjølforståing. Eit identitetsproblem

Eg skal nå kort freiste å samanfatte ein identitetsproblematikk som Marx-inspirerte psykologar i dag meiner har nær samanheng med utviklinga i våre dagar (samfunnet i den monopolkapitalistiske fasen). Dessverre finst det ingen samanhengande framstillingar å referere til, men dei fragmenta som er å få tak i synest å ha relevans, ikkje berre for ein analyse av dei aktuelle teaterstykka i dette arbeidet, men også for litterær kritikk generelt. (5) Spørsmålet eg vil ta opp omfattar det ein kan kalle fragmentert røyndomsoppleving og vidare utvikling av ein personlegdomstype som til dømes Witold Gombrowicz ville kalle for "spelaren". (6) For enkeltindividet fører ei subjektiv og objektivert sjølforståing til det Skjervheim har kalla eit problematisk sjølmedvit. Vidare finn vi her ei årsak til det som populært vert kalla sosialt rollespel, eller presentasjon av falsk identitet. Sagt på ein enklare måte. Ei splitta sjølforståing vil kunne gjenkjennast i diagnoser av typen: "eg oppfører meg dumt, men er klokare enn som så", eller i moralsk opprusting av typen: "det er det indre som tel" (eventuelt: "det gjeld å halde fasaden") og til suksessformlar av typen: "Det er deg sjølv det kjem an på."

Nå vil det vere dei som hevdar at inn til eit visst punkt i utviklinga av liberalismen og kapitalismen, så kunne self made-formlane fungere positivt. Individualismen er på ein måte veleigna som oppkomling- og outsiderfilosofi, og under kapitalismens glansperiode (ca dei første hundre åra etter den franske revolusjonen) kunne tenkemåten medføre både auka sjølmedvit og betre levestandard for nær sagt alle i samfunnet. Men etter kvart som marknadskreftene akselerte og samfunnets ressursar kom på stadig færre hender, vart fleire og fleire avskorne frå å føle seg vellukka self made. Individualismen kom dermed ikkje berre til å fungere ideologisk, den kunne også få eit destruktivt innhald. Denne destruktiviteten vil kunne gjere seg gjeldande på fleire plan. Generelt fungerer den som ein splitt- og herskteknikk medan enkeltmennesket kan oppleve den som eit "indre" krav om sjølrealisering som automatisk må føre til tap. Menneskja i eit slikt samfunn kan komme til å oppleve livet som ein einaste lang degraderingsprosess fordi det dei opplever som ikkje berre ideelle, men også som rettmessige forventningar, må bli skuffa.

I ei "knapp" verd inneber individualistens kamp for sjølrealisering ein einaste stor kamp mot alle. Ein vellykka individualist kan svært ofte vere det same som ein vellykka imperialist, eller parasitt. I denne individualistiske skrua kjem det enkelte mennesket under dobbel eld. Det opplever eit indre moralsk krav om sjølrealisering – men dette kravet kan ikkje realiserast utan at det går ut over nokon. Og det er uheroisk å ikkje vere self made, eller sjøltilstrekkeleg, og det er umoralsk å bruke andre menneske som middel for seg sjølv. Dermed er grunnen lagd for det som Skjervheim kallar Machiavellismen, men som også kan kallast psykopatstrukturen i eit samfunn. (7)

I ein kamp som er trellens kamp mot trellen, og der det er like umoralsk å vise korleis ein vinn som å tape, må det nødvendigvis utviklast eit tosidig forhold: Løyning og manipulering. Om individualisten oppnår "opphøgde" posisjonar, må han løyne korleis han står, fordi han trakkar på andre. Eit anna og kanskje viktigare moment er at same kor mykje individualisten er one up til omgjevnadene, så får han problem med å feste lit til posisjonen sin. Noe som kan føre til at han trekker seg tilbake frå sosial samhandling eller at han privatiserer deler av sin person for å verne seg. Paradoksalt nok vil dette føre til at nettopp individualiseringsprosessen blir stansa. Isolert blir ingen nokon ting. Isolasjon kan medføre at medmenneskelege relasjonar vert avstumpa.

Kjensla av tap heng altså nøye saman med den splitta sjølforståinga. Individualismen er for den enkelte ein prosess, ikkje ein tilstand. Og sidan individualisten ser seg sjølv som noe genuint eksisterande i tydinga fråskild frå omverda, vil han komme i ein paradoksal situasjon. Han meiner det står han fritt å identifisere seg med handlingane sine om han ønskjer det. Han trur også at det eit menneske skjuler ikkje viser. Han kan privatisere seg. Han kan ha maske. Men individet er ikkje autonomt. Eller relasjonslaust. Då ville det i tilfelle vere tomt. Individet er avhengig av ei omverd for å bestemme seg sjølv som forskjelleg frå omverda. (8) Samtidig som individualisten må avskjere seg frå omverda for å kjenne seg sjøltilstrekkeleg, må han fylle seg med den same verda for å oppleve seg som verkeleg. Og dette dreiar seg då om ein "evig" tømme- og fylleprosess som gjer at individualisten aldri kan kjenne seg heilt mett, eller vellykka, eller stor nok. Livet kan bli ei vedvarande identitetskrise. Livskjensla til individualisten er ikkje først og fremst basert på å oppnå det eller det objektet, den eller den standard. Den er basert på ei kjensle av å vere tømt, samtidig som ein er undervegs for å få påfyll av det eigentlege livet. Livet som alltid er i morgon. Og dette er ein prosess som vert forstått som evolusjon sjølv om den berre fører til innkjøp av plenklippar nr. tre, eller til god bok nr. ti tusen.

Den "løynde" livsmåten inneber altså ein strategisk kampposisjon. I trellens kamp mot trellen kjennest det overmåte viktig å frålure andre deira innerste sanningar og dermed finne ut korleis dei vil handle. Dvs finne ut kor dyktige imperialistar dei er. Og denne kampmåten meistrar sjølsagt noen betre enn andre. Dei som er heilt lure kan til og med oppdage at det løner seg å vere open – for det er det ingen som trur på likevel. Men sjølv om ein er aldri så gåverik i dette spelet, er korta i vårt samfunn utdelt på ein slik måte at kampen blir totalt perspektivlaus. Den kan for dei aller fleste berre føre til kortsiktige fordelar. Dette er slik fordi indre motivering aldri let seg avsløre og halde fast. Motivasjonen er i rørsle, og særleg hos menneske som opplever seg jaga eller som sjølv jagar. Dessutan er spelereglane "frie", dvs anarkistiske og vilkårlege. Ein vellukka spelar må ikkje berre ha ei anarkistisk innstiling, han må vere impulsiv og subjektiv. Han er bunden til å meistre situasjonen her og nå for ikkje å bli vippa ut av spelet.

Spelaren kan derfor heller aldri bli noen god planleggjar i kritisk, overskridande forstand. Fordi subjektiv manipulering er både grunnlaget for, og fylgjene av, ein monopolitær maktstruktur i vårt samfunn, finn vi her ein viktig grunn til eit veksande abstrakt byråkrati, og til personleg demoralisering hos makthavarane. (9) Vidare finn ein truleg òg ei forklaring på den fragmenterte opplevingsverda til den "dårlege" spelaren, eller taparen, i dagens samfunn. (10)

5. Kvinneknekten og tingleggjeringa

Om ein forstår framandgjering som broten kommunikasjon mellom enkeltledd og heilskap, eller som avmakt overfor krefter ein ikkje forstår, så har kvinnene vore framandgjorde lenge, og i ein helt annan grad enn menn. Kvinna har vore mannens slave. Vidare har den verdien som knyter seg til henne, vore marknadsført på to ulike måtar, og som to ulike varer. Kvinna har vore billeg arbeidskraft samstundes som ho har hatt ein abstrakt verdi som ein godt kan kalle byteverdi.

Den abstrakte byteverdien er skapt av mannssamfunnets avsky for sin eigen træl, og er så godt som alltid den umodne mannens umodne ideal. Geir Brevik i Dag Solstads roman Irr Grønt! skildrar ei moderne utgåve av idealet slik:

"Frivillig underkastet hun seg mannen og hans bilde av kvinnen i skjønnhet og plikt. Hun utførte sin plikt, hun oppførte seg nøyaktig som andre sekretærer i sekretærverdenen, viste de same interesser, viste de same fremtidsplaner, gikk på den same måten, kledde seg etter det sammen mønster, vinket farvel på den samme måten, hilste, lo og snakket (…) Dette var hennes verden og hennes verden pekte mot bildet av Kvinnen." (11)

"Bildet av Kvinnen", det abstrakte kvinneidealet har alltid vore, og blir framleis, ført til torgs i smidige kategoriar av moralsk eller estetisk art. Forestillingane om das ewig Weibliche har alltid skift med marknadstilhøva ellers. I industrisamfunnet, og særleg i nyare tid, har det abstrakte idealet tilsynelatande blitt meir konkret, det er henta ned på jorda og blir presentert i utgåver som gjer at kvinner flest, ikkje berre overklassens kvinner, skal kunne strekke seg etter det. Men dette inneber knapt noe anna enn at idealet er blitt tingleggjort.

I dag eksisterer kategorien "kvinneverdi" på marknaden som to konkurrerande varer. Dette inneber eit urimeleg press på kvinner flest fordi dei abstrakte ideala blir framstilt som oppnåeleg viss ein berre er dyktig nok. Kvinneknekten, ute av stand til å gjennomskue samfunnets fridomsdrepande fridomsproduksjon, vil ofte kjempe ein desperat kamp for å fylle det merkantiliserte idealet. Sidan den abstrakte verdien "kvinne" tilsynelatande eksisterer på to plan samtidig, er store vanskar skapt for den enkelte til å sjå og gjere noe med sin knektestatus. Kvinnene blir tvinga til å resignere. I staden for å analysere heilskapen, forklarar ein sine eventuelle nederlag med faktorar som: feil mann, feil hus, feil arbeid osv. Sist, men ikkje minst: den doble marknadsføringa inneheld ein uhyre effektiv kontroll mot opprør. Eksempel: Om ein arbeidar streikar ulovleg, risikerer han jobben. Streikar ei kvinne, kan ein lett ta frå henne det som ho opplever som sitt menneskeverd. Hennar identitet som kvinne.

Denne kampen for identitet, for å bli verdifull, har ei mindre vulgær, verdikonservativ parallell i kvinner som vel å trekke seg tilbake for å verkeleggjere sitt innerste sanne eg. Dyrke og foredle subjektive tildriv i retning ekte morsrolle, eller ein eller annan verdifull kulturell aktivitet. Slik unngår ein å støyte saman med ei degraderande røynd, og dette er sjølsagt løysingar som er reservert dei øvre samfunnslaga. Det skal posisjon, pengar og "forståing" til viss eit verdifullt sjølbilde skal overvintre i ei kvinne i dag.

Å vilje kartlegge kvinners ufridom i eit generelt ufritt samfunn, kan fortone seg som komplisert. Kvinners veg til større fridom er, om ikkje lenger, så i alle langt meir flokete enn mennenes. Dette skuldast mange ting, men også det faktum at føydale undertrykkingsmekanismar har overlevd under kapitalismen. Ein viktig grunn til at kvinner finn seg i lågare løn enn menn er utvilsomt at dei oppfattar seg sjølv som eigentleg verdifulle. Framandgjeringa i slike oppfatningar er openberr, men det er mogelegvis for enkelt å slutte frå haldningar som dette at kvinna er meir framandgjort enn mannen i alle samanhengar. Kvinna er for eksempel i ein viss forstand verna for mye av den korrupsjon ein finn i deler av mannsverda.

I det føregåande har eg freista skissere noen grunndrag ved individualismen, og eg har peika på samfunnsmessige konsekvensar som særleg dei moderne samfunnsvitskapane meiner hefter ved ein individualistisk tenkemåte. Dei tre forfattarane som dette arbeidet vidare skal dreie seg om (Henrik Ibsen, Gunnar Heiberg og Helge Krogh, red.), er alle individualistar, og det har sjølsagt aldri vore nødvendig å vere marxist for å sjå det. Frå min synsstad er det temmeleg likegyldig å peike på at dramatikken til Ibsen, Heiberg og Krog er prega av ein individualistisk tenkemåte. Den kan truleg ikkje unngå å vere det. Men det konkrete innhaldet i denne individualismen er ikkje like sjølsagt. Dei enkelte verkanalysene tek derfor sikte på klårlegge nærmare korleis desse forfattarane ser og tolkar menneskeverd ut frå si særeigne tilknyting til individualismen.

---

Notar

1) Joachim Israel: Fremmedgørelse fra Marx til moderne sociologi, København 1969, side 31 [Attende]

2) Hans Skjervheim: Vitskapen om mennesket og den filosofiske refleksjon, Oslo 1964, side 23 [Attende]

3) Erving Goffmann: The Presentation of Self in Everyday Life, Anchor, N.Y. 1959, kap. VI [Attende]

4) Israel, op.cit, side 309 [Attende]

5) Svein Haugsgjerd: Nytt perspektiv på psykiatrien, Pax, 1970 [Attende]

6) Witold Gombrowicz: "Intervju med meg selv", Vinduet nr 3, 1968 [Attende]

7) Skjervheim, op.cit, side 77 [Attende]

8) Karl Marx: Samfunn og frihet. Essays. Red. Jon Elster, Pax 1965, side 97 [Attende]

9) Georg Lukács: Kunst og kapitalisme. Essays. Red. Bente Hansen, Gyldendal, København 1971, side 73-92 [Attende]

10) James M. Glass: "Schizophrenia and Perception. A Critique of the Liberal Theory of Externality". Inquiry 1-2 [Attende]

11) Dag Solstad: Irr Grønt!, Aschehoug 1969, side 80-81 [Attende]

* Reifikasjon betyr tingleggjering. [Attende]