Verdien til en vare er det antall timer som trengs til å lage den. Men vel å merke dreier det seg ikke om hvor mange arbeidstimer som faktisk gikk med til å lage akkurat dette eksemplaret av denne varen, men hvor mange timer som normalt vil trenges til å lage denne slags varer, om man bruker den framherskende produksjonsteknologien og arbeider effektivt.

Dette kaller Marx abstrakt arbeid. Verdien av en vare, altså mengden abstrakt arbeid den inneholder, kan synke etter at den er produsert, men før den er solgt, dersom det i mellomtida har kommet mer effektive produksjonsmetoder i bruk.

I første og andre bok av Kapitalen legger Marx til grunn at varene selges til sine verdier. På det grunnlaget utreder han hvordan utbyttinga av arbeiderklassen foregår under kapitalismen. Den skjer ved at arbeidskrafta skaper større verdier enn den sjøl koster. Denne merverdien tilfaller kapitalistene.

Etter hvert som kapitalismen utvikler seg og konkurransen mellom kapitalene blir sterkere, vil det ikke lenger være mulig å selge varene til verdien. I stedet vil de bli solgt til kostprisen pluss et prosentvis påslag på den, eller til produksjonsprisen, som Marx kaller det i tredje bind av Kapitalen.

Transformasjonsproblemet

Dette spørsmålet handler om hvordan varenes verdier blir omformet til produksjonspriser. Problemet er første gang formulert i forordet til andre bok av Kapitalen – da som en utfordring til Marx’ kritikere om å forklare hvordan denne omformingen finner sted, og med et løfte om å bringe løsningen i tredje bok. Dette er hva Engels skriver:

Etter Ricardos verdilov vil to kapitaler som i løpet av samme tid anvender like mye levende arbeid til samme lønn, alt annet likt produsere produkter av samme verdi og merverdi av samme størrelse. Om de derimot bruker ulike mengder levende arbeid, kan de ikke produsere like mye merverdi (eller profitt, som rikardianerne kaller det). Men dette stemmer ikke. Faktisk produserer like store kapitaler gjennomsnittlig like stor profitt pr. tidsenhet, uansett hvor mye eller lite levende arbeid de har brukt. Dette motsier verdilova, noe allerede Ricardo så, men som rikardianerne aldri fant noen forklaring på.

Denne motsigelsen har Marx løst allerede i manuskriptet «Zur Kritik». I samsvar med planen for Kapitalen som helhet vil løsningen komme i tredje bok. Det vil enda ta noen måneder før den kan gis ut. Økonomene som mener å ha funnet ut at Rodbertus er den hemmelige kilden og den overlegne forgjengeren til Marx, har derfor nå en mulighet til å bevise hva Rodbertus’ økonomiske lære er god for. Om de kan vise hvordan det kan og må oppstå en lik gjennomsnittsprofittrate på grunnlag av verdilova og uten å endre på den, så kan vi snakkes. Men de må skynde seg. …

I forordet til tredje bok oppsummerer Engels resultatet. Et par kommentatorer var i nærheten av løsningen, men de fleste fant bare på tull. Seinere har transformasjonsproblemet blitt tatt opp av de fleste som har kommentert tredje bok. Noen har skjønt viktige deler av løsningen, men mange har fortsatt misforstått problemet.

Problemet er ikke å utlede produksjonsprisene på grunnlag av vareverdiene, og heller ikke å utlede verdiene på grunnlag av produksjonsprisene. Problemet er å utlede profitten på grunnlag av merverdien. Og det er faktisk det som gjøres i tredje bind av Kapitalen. Vi trenger bare å lese overskriften på første del av boka for å bli overbevist om hva som skjer. Denne delen heter «Merverdiens forvandling til profitt og merverdiratens forvandling til profittrate».

Første kapittel i dette avsnittet heter «Kostpris og profitt». Når det gjelder størrelser, er det ingenting som forandrer seg der. Kostprisen er i størrelse like stor som investeringen, og profitten er like stor som merverdien. Det som forvandler seg, er bare hvordan man ser på tingene. Profitten er merverdien, men forstått som frukten av investeringen som helhet, altså både arbeidskrafta og produksjonsmidlene.

Vi veit fra første bok av Kapitalen at det er arbeidet som skaper verdi, og at det er arbeidet ut over verdien av arbeidslønna som skaper all merverdi. Dette er fortsatt det teoretiske grunnlaget. Ideen om at profitten skapes av hele investeringen, kan altså umulig gå til sakas kjerne! Tvert imot må den være en ideologisk forestilling, et overflatisk inntrykk av hva som skjer. Ved første blikk kan det nok se ut til at det er kapitalen som skaper profitten, arbeidet som skaper lønnsinntektene, og naturen som skaper grunnrenta. Men det er ideologi, eller med andre ord bare det overflatiske førsteinntrykket av hvordan tingene henger sammen.

Er det da bare ideologiske forestillinger som har omdannet merverdien til et sett av inntektskilder for ulike utbyttende klasser og lag? Nei, under gitte forutsetninger vil det nødvendigvis skje, og det nærmest av seg sjøl.

Den første forutsetningen er at arbeidskrafta kan bevege seg fritt mellom bransjene, slik at det danner seg en lik timelønn og en lik arbeidsintensitet i alle bransjer. (Vi ser bort fra mindre forskjeller som skyldes ulike kvalifikasjonskrav, ulik erfaring og liknende.) Dette gjør at vi kan sette kroner og øre på hva en times arbeid er verdt for arbeideren. I dagens samfunn har vi også trolig statistikk for hvor mange arbeidstimer som arbeiderklassen yter pr. år. Vi veit altså størrelsen på arbeiderklassens andel av kaka.

Resten, all inntekt før skatt i hele samfunnet, med unntak av inntekta til sjølstendige næringsdrivende, er merverdi. Vi veit altså både størrelsen på merverdien og størrelsen på arbeiderklassens samlede lønn, eller med marxistisk språkbruk: vi kjenner merverdien, den variable kapitalen og forholdet mellom dem, merverdiraten. For øyeblikket er det bare størrelsen på merverdien vi har bruk for. Vi må nemlig vite størrelsen på det som skal omformes til profitt.

Den andre forutsetningen for beregningen av hvordan merverdien omformes til profitt, er at ikke bare arbeidskrafta, men også kapitalen kan bevege seg fritt dit den kaster mest av seg. Denne forutsetningen innebærer at kapitalen med tida (i alle fall tilnærmet) vil kaste like mye av seg pr. tidsenhet i alle bransjer og anvendelser. Det innebærer en omfordeling av merverdien som er produsert. Prinsippet for omfordelingen er at alle bransjer får sin del av merverdien etter hvor mye kapital de har investert. Hvis det ikke var slik, ville kapitalen som kastet lite av seg, synke i verdi til den blei så liten at avkastningen den tross alt ga, blei prosentvis like stor som gjennomsnittet, og kapital som kastet mer enn gjennomsnittlig av seg, ville øke i verdi til avkastningen prosentvis tilsvarte gjennomsnittsprofitten.

Denne prosessen er beskrevet i andre avdeling av tredje bok. I kapittel 9 sammenlikner Marx det som skjer med det som skjer i et aksjeselskap, der alle får samme avkastning pr. aksje, sjøl om ikke alle aksjonærene har like mange aksjer. Den drevne retorikeren Baumol går et skritt videre, og forklarer med et smil at prinsippet for omfordelingen er «fra enhver etter hvor mye arbeidskraft han bruker, til enhver etter hvor mye kapital han har investert.»
Gitt arbeidskraftas og kapitalens frie bevegelighet, er altså den årlige mengden profitt pr. tidsenhet (år) i et kapitalistisk samfunn lik den årlige mengden merverdi som er produsert. Bedrifter med mye arbeidskraft produserer tilsvarende mye merverdi, siden den frie bevegelsen av arbeidskraft, alt annet likt, skaper samme lønnsnivå og samme arbeidsintensitet i alle bransjer. Samtidig vil bedrifter som det er investert mye kapital i, få tilsvarende mye profitt, siden de frie kapitalbevegelsene drar i retning av at det blir samme prosentvise avkastning på all kapital. Dette er kreftene bak forvandlingen av den produserte merverdien til gjennomsnittsprofitt.

Både merverdi og profitt er ting som finns. På samfunnsnivå er de like store, siden den ene er en omdannet eller refordelt form av den andre. Men merverdien må produseres om den skal kunne fordeles. Derfor er merverdiproduksjonen det vesentlige, og hvordan den fordeles er mer av et overflatefenomen.

Virkningene i økonomien som helhet

Vi har sett at merverdien i en gitt sektor av økonomien kan omformes til profitt. Men har vi dermed omformet hele vareverdien i denne sektoren til varenes produksjonspriser i sektoren? Vareverdien omfatter jo ikke bare verdien av arbeidskrafta som er brukt til å produsere varen, men også verdien av råvarene og slitasjen på produksjonsutstyret, dvs. hele den konstante kapitalen som er forbrukt i produksjonen.
Det er sant nok, men omformingen av merverdi til profitt foregår ikke bare i de sektorene av økonomien som leverer forbruksvarer. Også sektorene som leverer innsatsvarer til produksjonen i andre sektorer vil være med i utjamningen av lønnsforskjeller mellom sektorene og oppleve at kapitalen beveger seg fritt dit den kaster mest av seg. Når disse prosessene har fått utspille seg i hele økonomien, vil siste runde med tilpasninger i arbeidsmarkedet og kapitalmarkedet i prinsippet også være siste ledd i omformingen av verdiene til produksjonspriser i hele økonomien.

I prinsipp kunne hele tilpasningsprosessen vært studert med en generell likevektsmodell. Antakelig er det gjort mange ganger, uten at jeg har kommet over noe eksempel på det. Uansett er jeg sikker på at en slik modell ville kunne vise at prosessen konvergerer til realistiske produksjonspriser. Merverdiene i hver av sektorene vil utvilsomt bli transformert til gjennomsnittsprofitt, og vareverdiene til produksjonspriser.

Komplikasjoner

Verden er jo mer komplisert enn den enkle tankemodellen til Marx og Baumol tar inn over seg. At alle i arbeiderklassen skulle tjene likt, stemmer ikke. Men vi kan kanskje godta det som omtrent riktig for gjennomsnittet av de viktige industribransjene i et land. Landsomfattende fagforbund med tariffavtaler, og konserner med bedrifter på flere steder, vil dessuten bidra til at det blir riktigere i praksis.
At alle skulle jobbe med samme intensitet i alle bransjer, stemmer heller ikke. Men det er mulig at forskjeller i ulemper, arbeidsbelastning og kompetansekrav kompenseres med lønnstillegg, slik at disse forskjellene ikke forhindrer den frie flyten av arbeidskraft.
Det er slett ikke sikkert at avkastningskravet er – eller bør være – det samme i alle bransjer. Bransjene er nemlig forskjellige når det gjelder hvor usikre inntektene deres er og i hvilken grad de samvarierer med andre inntektskilder. Det bør i teorien påvirke avkastningskravet. Investeringene har også ulik levetid, hvilket kan påvirke usikkerheten.

Omslagstida for de ulike delene av kapitalen vil dessuten variere veldig, fra mange tiår for kapital investert i bygg og anlegg til noen dager for kortsiktige salgskampanjer eller lønn til innleid arbeidskraft i forbindelse med enkeltstående tilstelninger. Den gjennomsnittlige omslagstida er også svært forskjellig for kapital som er investert i forskjellige bransjer. Om dette har noen betydning for utjamningen av profitten til gjennomsnittsprofitt, er usikkert. Alle bedrifter, uansett bransje, skal jo avlegge regnskap pr. år, og det er rimelig å anta at utjamningen til gjennomsnittsprofitt også dreier seg om profitt pr. år.

Marx bruker åpenbart en ekstremt forenklet modell av virkeligheten til å forklare hvordan forvandlingen av merverdien til profitt går for seg. Men om de to forutsetningene om fri bevegelse av arbeidskrafta og fri bevegelse av kapitalen er noenlunde riktige, vil merverdien faktisk bli forvandlet til profitt, og profitten vil bli forvandlet til gjennomsnittsprofitt. Det eneste spørsmålet er om likevektspunktene vi finner når vi ser bort fra alle komplikasjonene, er tilstrekkelig nærmere de virkelige likevektene i disse markedene.

Konklusjon

Forutsetningene som ligger til grunn for regnestykket som skal gi likevekt i kapitalmarkedene og i arbeidsmarkedet, er forenklinger av virkeligheten. Likevekt i disse markedene eksisterer nok, men våre enkle regnestykker kan bomme på hvor den er. Det vi likevel kan være sikre på, er teorien:
Varene har sine verdier, som er det antall arbeidstimer som er nødvendig for å produsere dem. En del av vareverdien er merverdi, som er arbeidstimer som det ikke er betalt noen ekvivalent for. Merverdien kan la seg omdanne til profitt, hvilket betyr at den fordeles mellom kapitalistene etter hvor mye kapital de har brukt. Om denne prosessen får virke i hele økonomien, vil all merverdi i samfunnet bli omdannet til gjennomsnittsprofitt, som tilfaller all kapital etter hvor stor den er.
Frie kapitalbevegelser jamner ut profitten, og fri bevegelse av arbeidskrafta jamner ut lønna. Og transformasjonsproblemet er ikke egentlig noe problem.

Tredje bok av Kapitalen

Tredje bok av Kapitalen er slett ikke tilfeldige løse biter fra Marx’ notatbøker, redigert og ispedd kommentarer fra Engels, om noen skulle tru det. Den er tvert imot omhyggelig bygd opp av Marx for å vise hvordan merverdien blir omformet til profitt og en generell profittrate blir dannet når kapitalismen er tilstrekkelig utviklet. Videre viser den hvordan profitten deler seg i renter til de som låner ut kapital og eierinntekter til kapitaleierne, og hvordan de som produserer under særlig gunstige forhold kan sikre seg en grunnrente på toppen av dette.

Alle inntektene til utbytterne – profitten til bedriftseierne, rentene til utlånerne og ekstraprofitten til de som eier særlig verdifulle naturressurser – er fortsatt andeler av merverdien som er produsert, altså den delen av arbeidet til arbeiderklassen som den ikke får betalt for i form av lønn. Verdilæra fra første bok av Kapitalen er verken endret eller modifisert i tredje bok.

Han har inspirert en hel generasjon marxister, men også Jordan Peterson og det tredje riket. Hva kan Friedrich Nietzsche lære oss om høyreradikalismens appell? 

 

Tredje januar 1889 bega Friedrich Nietzsche seg ut på det som skulle bli en skjebnesvanger spasertur. Den tyske filosofen hadde kranglet med familien han bodde hos, og vandret gatelangs da han fikk øye på en kusk som pisket hesten sin. Nietzsche skal ha brutt ut i tårer, og omfavnet hesten i et forsøk på å få piskeslagene til å stoppe. Samme dag fikk han et mentalt sammenbrudd. Nietzsche levde i elleve år til, men skrev aldri et eneste ord igjen. 

 

Dette er i hvert fall det mange tror skjedde med Nietzsche denne dagen. Som det kanskje passer seg for historiens mest beryktede filosof, er det ingen som helt veit hva som fikk Nietzsche til å gå fra vettet denne vinterdagen i Torino. Det vi i hvert fall vet er at Nietzsche tilbragte de siste årene av livet sitt i pleien til sin søster Elisabeth Förster-Nietzsche. Förster-Nietzsche var antisemitt og tysk nasjonalist, og da hun ble sittende igjen med kontrollen over Nietzsches forfatterskap, brukte hun dette for å fremme sin egen politiske agenda. Slik etablerte hun en kobling mellom Nietzsche og høyre-radikalisme, som var såpass vellykket at Adolf Hitler var til stede da hun ble begravet i 1935. 

 

I dag er Nietzsches politiske ettermæle et omdiskutert tema. På den ene siden har Nietzsche vært en sentral inspirasjonskilde for Michel Foucault, Toni Negri, Gilles Deleuze, Judith Butler og en hel rekke andre tenkere som gjerne oppfattes som politisk progressive. Samtidig er det umulig å lese Nietzsche uten å gjenkjenne ideer som fremdeles sirkulerer på dagens reaksjonære høyreside. At Nietzsche appellerer til begge sider av det politiske spektrumet er ikke så unikt i seg selv – det er det mange andre filosofer som også gjør. Det unike med Nietzsche er at han er i stand til å appellere til høyre- og venstresidens mest radikale fløyer, i den forstand at selverklærte marxister, radikale queer-feminister, mørkelilla Ayn Rand-disipler og høyreradikale kulturkrigere alle på ulike tidspunkt – og av svært ulike grunner – har trykket Nietzsche til sitt bryst. 

 

Nietzsches forførende perspektivisme

Hva er så innholdet i dette besynderlige forfatterskapet? Skulle man kokt Nietzsches prosjekt ned til én setning, kunne man sagt at Nietzsche ønsker å angripe de verdiene, tenkemåtene og institusjonene som etter hans syn definerer den vestlige sivilisasjonen, og som han særlig forbinder med kristendommen og den filosofiske tradisjonen etter Platon. Nietzsche selv beskriver dette prosjektet som å filosofere med hammeren. Det er altså en destruktiv filosofi vi har med å gjøre: alt det gamle skal hamres i stykker, og de etablerte sannhetene skal snus på hodet. På denne måten ønsker ikke Nietzsche bare å åpne opp for en radikalt annen virkelighetsoppfatning, men også for en ny og høyere menneskelig levemåte, et ideal han iblant betegner som overmennesket (Übermensch). 

 

For å gjennomføre dette prosjektet benytter Nietzsche seg ofte av en genealogisk metode. Det vil si at han ikke diskuterer moral, sannhet og andre filosofiske spørsmål i det abstrakte, men viser hvordan de har oppstått som et resultat av en bestemt historisk utvikling. En av kjerneinnsiktene hans i denne forbindelse er at ulike grupper har interesse av å framstille virkeligheten på ulike måter. Mot filosofenes forsøk på å finne den evige sannheten framsetter Nietzsche en radikal perspektivisme: all kunnskap stammer fra et bestemt perspektiv, og hva som til enhver tid regnes som «sant» og «usant» vil avgjøres av hvem som har makt til å få anerkjent sin kunnskap som den riktige. 

 

Her tror jeg vi finner kjernen i Nietzsches evne til å forføre den radikale venstresiden. Nietzsches perspektivisme har åpenbare likheter med Marx og Engels’ formulering om at de herskendes ideer også er de herskende ideer, eller det feministiske argumentet om at den etablerte vitenskapen er et uttrykk for sexistisk og rasistisk undertrykkelse. 

 

Samtidig er Nietzsche også en farlig alliert. Bøkene hans er fulle av angrep på sosialisme, kvinner, demokrati og medfølelse, og hyllester til krig, slaveri og det «blonde udyret» han mener legemliggjør alt som er sterkt og godt ved mennesket. I Avgudenes ragnarok slår han for eksempel fast at «frihet betyr at de mannlige, de krigs- og seiersgladene instinktene har herredømmet», og at «det mennesket som er blitt fritt, og enda mer den ånd som er blitt fri, tråkker på det foraktelige velbefinnendet som kremmere, kristne, kuer, kvinner, engelskmenn og andre demokrater drømmer om. Det frie mennesket er en kriger». 

Corey Robin har argumentert for at kjernen i all reaksjonær ideologi er et angrep på ideen om at undertrykte grupper kan og bør frigjøre seg selv. For den reaksjonære er slike frigjøringskamper en oppskrift på sosialt kaos, og en trussel mot kulturens «høyere verdier». Dersom vi legger denne definisjonen til grunn, er det ingen tvil om at Nietzsche ikke bare er reaksjonær, men en av de mest reaksjonære tenkerne i hele den filosofiske kanonen. En slik tenker bør vi behandle med ekstrem skepsis, og etter mitt syn har Nietzsches påvirkning på den venstreorienterte teorien hovedsakelig vært negativ. 

 

Når jeg likevel mener at venstresida bør forholde seg til Nietzsche, er det fordi jeg også mener at vi hos ham finner den beste formuleringen av det reaksjonære verdensbildet. Ingen andre har kritisert venstresida like nådeløst og presist. Og ingen andre steder får vi et like godt innblikk i hva som tiltrekker folk til fascisme, rasisme, militarisme og andre -ismer vi ofte sliter med å forstå appellen med. Vi bør derfor ikke lese Nietzsche som en alliert, men som en fiende, som kan hjelpe oss med å identifisere de svake punktene i vårt eget prosjekt. I resten av denne artikkelen skal jeg trekke fram tre ideer jeg mener er særlig fruktbare i denne forbindelse. 

 

Folk vil ikke nødvendigvis alltid ha rett 

I Hinsides godt og ondt slår Nietzsche fast at filosofer tradisjonelt sett har forstått det som sin oppgave å søke etter sannheten. Så stiller han et radikalt spørsmål: Er sannheten egentlig noe som er verdt å søke etter? Kan det ikke være befriende å legge sannheten til side, og i stedet velge oss de oppfatningene som passer oss best? For Nietzsche er ikke spørsmålet om en påstand er sann eller falsk, men i hvilken grad den «fremmer og opprettholder livet». Usannheten er ifølge Nietzsche en livsbetingelse – de påstandene som er feilaktige, er ofte også de påstandene vi trenger mest for å leve.

 

Her mener jeg Nietzsche setter fingeren på noe av det som gjør en politisk figur som Donald Trump så populær hos mange. Trump har som kjent et anstrengt forhold til sannheten, og mange har lurt på hvorfor han kan overbevise så mange når så mye av det han sier helt åpenbart ikke stemmer med virkeligheten. Fra et nietzschiansk perspektiv kan man imidlertid argumentere for er at Trump ikke er populær til tross for at han lyver, men på grunn av det. Ifølge Nietzsche kan det å snakke sannheten imot være et tegn på styrke. Når Trump lyver demonstrerer han at han ikke er underlagt de samme reglene som oss andre, på en måte som lover at også vi kan frigjøres fra sannhetens tyranni. Og hvem er det som ikke kan la seg besnære av et slikt løfte? Det vi vet om dagens situasjon er jo ikke spesielt appellerende: at temperaturen stiger, at krigsfaren er mer akutt enn på lenge, og så videre. I en slik situasjon er det fristende å hengi seg til det usanne og irrasjonelle, ikke minst fordi man dermed også får et større handlingsrom enn de som lar seg styre av det som er faktisk riktig. 

 

Derfor nytter det antageligvis ikke å møte Trump og lignende figurer med å faktasjekke påstandene deres. Ingen liker han som alltid skal rekke opp hånda i klasserommet: folk fra Haiti spiser faktisk ikke kjæledyrene sine, global oppvarming er faktisk et stort problem, og så videre. Tvert i mot kan denne typen pedanteri øke Trumps appell. Hvis Trump trosser bedreviterne, og fortsatt vinner, har han bevist at selv sannheten ikke er nok til å stoppe ham. Vi kan altså ikke gå ut fra at folk støtter den radikale høyresiden fordi de ikke vet bedre, eller fordi de er ufrivillig rammet av en irrasjonalitet som forhindrer dem i å forstå hva de «egentlig» ønsker. I stedet må vi vurdere muligheten for at folk ønsker det irrasjonelle i seg selv, og at et par nøye utvalgte usannheter også kan komme til nytte i vårt eget prosjekt. 

 

Det er ikke en dyd å være undertrykt

Et av Nietzsches viktigste bidrag er skillet mellom herremoral og slavemoral. Disse moraltypene kan grovt oppsummeres som følger. Herremoral er moralen til eliten. Den opphøyer samfunnsvinnernes egenskaper: makt, styrke, skjønnhet, rikdom og så videre. Slavemoral er moralen til samfunnets undertrykte grupper. Den snur herremoralen på hodet, og påstår at herrene faktisk ikke er gode, men tvert i mot syndige og foraktelige. Fra slavens perspektiv er det umoralsk å være rik og vellykket, eller å ha mer makt enn sin neste. I stedet er det de undertrykte som er de moralsk høyverdige, et dogme som oppsummeres i den kristne frasen om at det er de «saktmodige» – altså de som er i stand til å lide i stillhet – som skal arve jorda. Jo lenger ned i samfunnshierarkiet du er plassert, jo høyere moralsk status har du – dette er slavemoralen i et nøtteskall.

 

Nietzsches kritikk av slavemoralen er at den fokuserer på alt som er vondt i livet. Slavemoralen dyrker svakhet, smerte og tap, og forakter det sunne og sterke. Man trenger ikke å godta Nietzsches moralfilosofi for å føle seg truffet av denne kritikken. For er det ikke riktig at vi på venstresiden ofte opererer med et moralsk hierarki basert på hvor mye ulike grupper har slitt med gjennom historien? Det er ikke helt uvanlig å høre at samisk kultur er bra fordi den norske staten forsøkte å kvitte seg med den, eller at vi bør lytte til «svarte stemmer» fordi de har blitt utsatt for rasisme. Vi ser også slavemoralens logikk i dagens diskusjoner om menn, hvor premisset ser ut til å være at det er fordi menn er overrepresenterte blant skoletapere og selvmordskandidater at venstresida bør ha en politikk for dem, altså at det kun er som ofre at de skal spille en politisk rolle. Selv har jeg også opplevd at det å ha blitt utsatt for undertrykkelse kan fungere som en kilde til prestisje. Den undertrykte tillegges autoritet og betydning, mens de andre kikker beklemt i bakken, skamfulle over å ha levd så enkle liv. Selv om man kan godt kan mene at dette er sånn det bør være, bidrar det også til å skape en bevegelse hvor skam og dårlig samvittighet spiller en sentral rolle i å regulere folks atferd. Dermed er det kanskje ikke så merkelig at venstresida så ofte framstår som streng og humørløs, mens høyresiden framstår som frisk og bejaende – de heier på vinnerne, vi på taperlaget, og da kan veien være kort til å dyrke nederlaget som en verdi i seg selv.

 

Folk kan ha dårlige grunner til å støtte gode saker

Nietzsche diskuterer ikke bare slavemoralen på et abstrakt nivå, men undersøker også hva som får folk til å slutte opp om den. Nyvinningen hans er at han argumenterer for at moralske posisjoner kan være psykologisk motivert. Konkret mener han at slavemoral er et uttrykk for ressentiment. Begrepet sikter en følelse av bitterhet overfor folk man opplever man opplever at står over seg i det sosiale hierarkiet. Den underlegne forstår at han er underlegen, men i stedet for å tenke at det er seg selv det er noe galt med, skylder han på de som faktisk har lykkes. Ressentiment legger dermed opp til en hevnens politikk, hvor folk ikke ønsker å heve seg selv opp, men å senke alle andre ned til sitt eget nivå: «hvis ikke jeg har det bra, skal ikke noen andre få ha det bra heller».

 

Nietzsches mener altså at ‘gode’ moralske verdier – solidaritet, egalitærisme, og så videre – er et skalkeskjul for sjalusi, forakt og andre negative impulser, og at forsøk på å realisere disse verdiene derfor vil lede oss inn i et kontrollerende og livsfiendtlig samfunn. Selv mener jeg (åpenbart) ikke at det er livsfiendtlig å kjempe mot ulikhet og undertrykking. Samtidig tror jeg Nietzsche har rett i at motivene våre ikke alltid er så edle som vi selv tror. Mitt inntrykk er at vi på venstresida generelt er opptatt av at folk rundt oss skal ha de riktige meningene, noe som vanligvis betyr at man skal stå på siden til jordas fordømte, men at vi ikke er så kritiske til hvorfor folk mener det de gjør. Dette leder oss iblant til å akseptere argumenter vi ikke bør akseptere, fordi de enten uttrykkes av eller støtter en eller annen undertrykt gruppe. La oss for eksempel ta begrepet «hvite privileger». I en av de mest kjente artiklene om dette temaet defineres det å være privilegert som å kunne gå på butikken uten å bli trakassert, og at man er i stand til å beskytte barna sine mot folk som ikke liker dem. Dersom man på bakgrunn av dette mener at det hvite privilegier er noe man bør kvitte seg med, argumenterer man fort for at hvite folk bør plages på butikken og at barna deres bør settes i fare. I så fall mener jeg at man ikke lenger er motiverte av å avskaffe rasistisk undertrykking, men av å generalisere den, og av å ta hevn på en bestemt menneskegruppe fordi de er født med «feil» hudfarge. Slik tror jeg da også venstresiden ofte framstår fra utsiden: som en gjeng utskudd som av ulike grunner ikke har klart seg i livet, og som nå vil straffe alle andre for sin egen ulykke. Svaret vårt på denne kritikken må være å bygge en bevegelse som kan kjempe mot undertrykkelse uten å tråkke uti de fallgruvene Nietzsche identifiserer, selv om dette innebærer å kritisere folk på vår egen side. 

 

***

 

I Kill All Normies beskriver Angela Nagle hvordan den nye høyresiden har klart å framstille seg selv som radikale utfordrere av det bestående, og venstresiden som konforme og kjedelige. For å oppnå dette har høyresiden utviklet seg i en nietzschiansk retning. Den nye høyresiden er irrasjonell, følelsesstyrt og destruktiv. Den vil rive ned alle politiske, etiske og kunnskapsmessige standarder, og erstatte dem med et bekmørkt verdensbilde hvor kampen om makt er det eneste som teller. Den liker ingenting bedre enn å rive ned venstresidens påståtte moralske overlegenhet, og å vise hvordan det egentlig er vi som er dømmende, forutinntatte og intolerante. I møte med en slik høyreside kan vi ikke bare fordømme, vi må også forstå. Derfor er Nietzsche fremdeles en uunnværlig sparringspartner, selv om jeg anbefaler å lese ham med hammeren i hånda. 

Klasse er tilbake. Det vil si, klasse forsvant aldri fra den faktiske virkeligheten eller fra de marxistiske miljøene, men klasse er nå hot igjen også innen mainstream samfunnsvitenskap. I boken Klasse: en innføring, av Magne Flemmen og Jørn Ljunggren, får vi mange eksempler på hvorfor, slik som at de fattigste mennene i Norge dør 14 år (sic!) før de rikeste (s. 288). 

Klasse er primært en introduksjonsbok for sosiologistudenter, men boken har også ambisjoner om innovativ teoriutvikling, spesielt gjennom å forene Marx og Weber. I tillegg er den en fantastisk kilde til data som belyser det norske klassesamfunnet. 

Boken har ni kapitler. Etter en introduksjon til boka (kap 1), får vi generelle diskusjoner rundt klasse (kap 2 og 3), og deretter fem empiriske kapitler med hvert sitt hovedtema og empiri fra det norske klassesamfunnet: kultur, politikk, steg/segregasjon, mobilitet/utdanning og helse. Boken avsluttes med et oppsummerende kapittel (kapittel 9). 

Jeg har stor sans for den undersøkende og udogmatiske tonen i boken, så vel som insisteringen på at klasse både er objektive strukturer og subjektive forhold. Boken bygger på omfattende tidligere forskning, hvilket gir boken en solid tyngde. Boken viser tydelig hvordan det norske samfunnet (fremdeles) er preget av store forskjeller mellom folk. 

Det er mye å berømme boken for. Og det gleder meg stort at boken bidrar til mer søkelys på klasse i Norge. Dette er bra. Men ettersom jeg ble spurt om å kommentere boken for et marxistisk tidsskrift, og det er gjennom kritikk vi sammen kan bevege oss framover, skal jeg her avgrense meg til å komme med noen kritiske refleksjoner rundt forfatternes bruk av marxismen. 

Flemmen og Ljunggren argumenterer godt for at klassesamfunnet er for komplekst til at vi kan begrense oss til én klassiker, det være seg Marx eller Weber. Men hvordan disse skal kombineres, er ingen enkel sak. Flemmen og Ljunggren vil sveise dem sammen ved å si at Marx og Weber egentlig ikke er så forskjellige som man ofte tror. Her synes jeg det går litt fort i svingene. 

I kapittel 2 og 3 bygges det opp ett argument om at vi kan og bør kombinere Marx og Weber. Men i de empiriske kapitlene 4 til 8 havner begge to i skyggen. Her hersker nemlig Pierre Bourdieu. Dette hoppet skulle kunne legitimeres om Bourdieu er kombinasjonen av Marx og Weber. Men dette diskuteres aldri eksplisitt, og er noe veldig få marxister ville akseptert. 

En grunn til at det kan gå fort i overgangene – først mellom Marx og Weber, og deretter mellom Marx, Weber og Bourdieu – er at Marx og marxismen ikke problematiseres grundig nok. Emil Øversveen hevdet nylig i Sosiologen at Flemmen og Ljunggren vektlegger «eiendom», i stedet for «utbytting» i sin presentasjon av klasseteorien til Marx. Dette kan høres ut som en ganske nerdete kommentar, men innsikten kommer med store implikasjoner. Flemmen og Ljunggren nevner riktignok at det skjer en utbytting av arbeidere, men de store implikasjonene dette får – og her får gjerne forfatterne si ifra om de synes jeg vrangleser dem  – forsvinner helt i de empiriske kapitlene, der rammene settes av Bourdieu. Når forfatterne på side 40 nevner at det «har vært vanlig å atskille [klasseteoriene til Marx og Weber], men for våre anliggende her er ikke forskjellen så vesentlig», så stemmer vel dette egentlig, men kun fordi marxismen i stor grad blir satt til side i de empiriske kapitlene.

Alle avgrensninger kommer til en pris. Så også her. For når marxismen havner i skyggen, går vi glipp av den kanskje viktigste klassen i vårt samfunn: kapitalistklassen. Boken lar oss møte mange av de faktiske menneskene fra denne klassen, som når Flemmen og Ljunggren viser hvordan «overklassen» liker en distinkt kultur, har bedre helse, bor i segregerte områder og så videre. Dette er viktig i seg. Men vi møter dem sjelden, eller aldri, som kapitalister. Det vil si, som klassen som har som sin primære klasseaktivitet å akkumulere kapital. Vi kan lese at «overklassen» lever av andre ting enn lønn, som «eiendomsbesittelse», «kapitalinntekt» eller «næringsinntekt», men vi får ikke vite hva de gjør med denne kapitalen. 

For marxister har det vært sentralt at merverdi skapes gjennom utbytting av arbeidere, som igjen blir grunnlaget for kapitalakkumulasjon, og dermed også økonomisk vekst og økologiske kriser. Klasse er dermed mer enn bare forskjeller mellom mennesker, det er også grunnleggende for å forstå utviklingen av den politiske økonomien i stort. 

Flemmen og Ljunggren antyder at Marx er abstrakt, mens for å forstå den konkrete verden, må vi også ha Bourdieu. Dette er kanskje korrekt på noen punkter, men en marxistisk analyse gir oss også innsikter til å se andre konkrete forhold enn hva Flemmen og Ljunggren vektlegger i Klasse. 

I kapittel 4 kunne de for eksempel diskutert hvem som (ikke) eier kulturen og mediene, og hvordan klasserelasjoner skaper en distinkt ideologiproduksjon i dagens Norge. Kapittel 5 kunne inkludert viktige diskusjoner om statens og politikkens klassekarakter. Debatten om gentrifisering i kapittel 6 fokuserer typisk nok på forskjeller mellom de som flytter inn og ut av områder, hvilket i gentrifiseringslitteraturen ses som en liberal tilnærming. Hadde man inkludert den store marxistiske forskningen på feltet, kunne boken diskutert hvem som skaper gentrifisering gjennom å investere i disse områdene. Kapittel 7 kunne inneholdt kompliserte debatter om småborgerskapets plass og rolle i dagens Norge. Kapittel 8 ville kunne diskutert hvem som eier helsesystemet og hvordan medisinindustrien drives av profittmotivet. 

I Klasse leser vi at folks helse er forskjellig på grunn av arbeid og bolig, men en marxistisk analyse ville gått videre, og diskutert hvordan dette er uttrykk for klassekamp knyttet til arbeid eller bolig. På liknende vis er kampen om kulturen og bevisstheten (kapittel 4), statens politikk (kapittel 5), byen og segregering (kapittel 6) og organiseringen av helse og sosial reproduksjon (kapittel 8) alltid konflikter mellom de som akkumulerer kapital  og alle oss andre. Denne pågående klassekampen – nedenfra og opp, og ovenfra og ned – skaper verden. Og noen ganger skaper den også opprør, motstand og revolusjon. Også dette må sosiologistudenter få lære seg. 

Nå er det ikke denne boken Flemmen og Ljunggren har skrevet – hvilket er deres valg. Men ettersom boken sier at den bygger på Marx, må forfatterne forvente seg en kameratslig kommentar i Gnist. 

Helt til slutt et lite avsnitt om Marx og Weber. Marxismens vektlegging av utbytting er noe ganske annet enn det weberianske søkelyset på hvordan individers livssjanser er betinget av tilgang til goder i forskjellige markeder. Flemmen og Ljunggren argumenterer godt for at begge disse perspektivene er viktige. Marx’ arbeidsverditeori kan være sann, samtidig som mange forskjeller i den brede arbeiderklassen ikke kan reduseres til motsetninger mellom arbeid og kapital. Disse to perspektivene kan derfor brukes for å analysere forskjellige ting. Når det gjelder å gjøre en syntese, tror jeg ikke det er konstruktivt å viske bort forskjeller og hevde de egentlig er ganske like. Som jeg ser det, kan marxister inkludere analyser av hvordan folk har forskjellige tilgang til markeder i sine analyser, og forbli marxister. Derimot er det veldig rart å inkludere Marx sitt premiss – utbyttingen og hele arbeidsverditeorien – i en weberiansk analyse. Da vil analysen helt enkelt slutte å være weberiansk, og langt på vei bli marxistisk. Med helt andre ord: Du kan helle brus i spriten, og fremdeles servere alkisen. Men hell ikke sprit i brusen før du gir det til ungen. Husk at marxismen er sterke saker.

Svenske aviser har avslørt at det høyreradikale partiet Sverigedemokratarna står bak «trollfabrikker» som sprer hets og desinformasjon på internett. I dette intervjuet gir Ali Esbati, rådgiver i De Facto og tidligere riksdagsrepresentant for Vänsterpartiet, et innblikk i hvordan disse trollfabrikkene fungerer. 

Emil Øversveen: Først og fremst: Hva er en trollfabrikk?

Ali Esbati: Begrepet «trollfabrikk » ble anvendt i forbindelse med en sak i den svenske avisen Dagens ETC som viste at Sverigedemokratarna (SD) jobbet organisert for å spre desinformasjon på nettet. Alle som har vært politisk aktive og vært borti denne typen miljøer vet selvfølgelig at det gjerne ikke er enkeltpersoner, men grupper, som agerer i diskusjoner på nettet. Det Dagens ETC viste, var at det i disse også var folk som hadde koblinger til SDs partikontor og partiledelse. 

Det interessante med hvordan disse gruppene holder på, er at det ikke bare handler om å fremme et bestemt parti eller en bestemt sak. Målet er heller å framstille visse type hendelser på en bestemt måte. Det kan være snakk om reelle nyheter som blir blåst ut av alle proporsjoner, eller saker hvor det finnes en kjerne av sannhet, men som blir framstilt på fullstendig misvisende måter. På denne måten skaper man usikkerhet om hva som er sant og ikke, noe vi jo kjenner igjen fra for eksempel russisk statspropaganda.

I den nye høyresidens tilfelle har disse desinformasjonsstrategiene blitt forent med en type mannsdominert og trollende internettatferd.

Når denne type atferd blir dominerende på digitale arenaer, forsvinner muligheten til å prate om viktige spørsmål. 

 

EØ: Hvilke konkrete praksiser var det Dagens ETC avslørte? 

 

AE: De viste at SD hadde brukt partiets medieplattformer til å rekruttere folk til digitale kampgrupper, og at dette i hvert fall hadde pågått siden 2018. Ofte er det unge menn det er snakk om. SD mobiliserte ikke bare folk til å delta i internettdiskusjoner, men også til å lage falske kontoer som skulle forsøke å gi et skjevt bilde av den politiske opinionen. Også folk med høye posisjoner i partiet var med på dette, uten at det har fått noen særlige konsekvenser for dem i ettertid. En av dem var for eksempel leder for SDs ungdomsforbund på den tiden, og er nå en av partiets tyngste profiler og formann for Riksdagens industri- og handelskomité. 

 

EØ: Hvem er det som er aktive i disse trollfabrikkene? Du sa at det gjerne er unge menn, men har de noen andre fellestrekk utover det? 

 

AE: Som regel er det snakk om folk på høyresiden i SD og i partiets høyreradikale omland. Kjønn er nok det mest utslagsgivende. Vi ser også en viss overlapp her med 4chan og lignende nettsteder hvor denne typen atferd har blitt dyrket fram. Ofte er det snakk om menn som kanskje ikke er de mest ressurssterke i samfunnet, men ellers er det ganske bredt. 

 

EØ: For meg virker det som om det har skjedd en slags crossover her, mellom en forholdsvis gammeldags konservatisme på den ene siden, og en postmoderne internettkultur på den andre. 

 

AE: Her tror jeg internett har spilt en konkret materiell rolle i å tilrettelegge for denne nye høyresiden. Nett-trollene har gjerne veldig konservative syn på hvordan menn og kvinner skal oppføre seg, og en overbevisning om at det eksisterer noen naturlige hierarkier som man ikke skal rokke ved. Så blir dette kombinert med en type politisk aktivisme som muliggjøres av internett, hvor man kan skape sosiale bevegelser uten å måtte møtes fysisk ute i gatene. På denne måten får man muligheten til å hylle rasisme og rakke ned på seksuelle minoriteter, uten å bli konfrontert av den politiske korrektheten man mener gjennomsyrer samfunnet. Resultatet er en høyreside som frigjør seg fra de begrensningene som tidligere har lagt lokk på denne type tankegods. Når man først har sprengt gjennom disse begrensningene, er det bare å kjøre på. 

 

EØ: Samtidig er det jo også en merkelig politisk allianse sett utenfra. De opphøyer familien og tradisjonelle kjønnsrelasjoner, samtidig som at de gjerne selv er enslige og barnløse. Konservatismen vektlegger også gjerne verdier om verdighet, anstendighet og respekt, mens internettkulturen tvert imot er basert på et nihilistisk verdenssyn, hvor alt skal latterliggjøres og plukkes fra hverandre. Hvordan tror du man var i stand til å bygge opp denne alliansen? 

 

AE: Jeg tror det like så godt kan handle om sosialpsykologi som om partipolitikk. Om man skulle forsøke å gi en forklaring på det, kunne man sagt at vi har gått gjennom en periode med nyliberalt hegemoni, hvor mange sosiale strukturer har gått i oppløsning.

Vi har økende ulikhet, og en radikal individualisering av folks livssfærer. Dette skaper grunnlag for en slags reaksjon.

Så er det også slik at det progressive alternativet framstår som ganske svakt og usynlig. Da blir det fort det reaksjonære alternativet som blir dominerende.

 

Dagens høyreside er ulik den fascismen som vokste fram på 1920-tallet, men det er en del likhetstrekk. Om man for eksempel ser på fascismen, var det en bevegelse som nærmest av prinsipp ikke hadde noen prinsipper. Det var ikke de konkrete ståstedene som var riktige, men vibes, altså hvilken stemning man lagde rundt bevegelsen. Også i dag er det mye vibes. En viktig ingrediens i den nye høyresidens suksessoppskrift er at man aldri riktig vet helt hvor man har den. Det gjør det mulig å samle Tulsi Gabbard, Elon Musk, folk på landet og forsmådde arbeidere i det samme prosjektet, fordi de kan fylle dette prosjektet med det de selv er opptatt av. Hvis man da legger til politisk kompetente mennesker som er i stand til å forene disse kreftene, har man en eksplosiv situasjon. 

 

EØ: La oss gå tilbake til SD og nettroll-fabrikkene. Hvilke konkrete strategier er det de benytter seg av?

AE: En viktig metode er å koble enkelthendelser på en overordnet historiefortelling. Hvis det skjer et lovbrudd hvor man mistenker at det er en med innvandrerbakgrunn som står bak, så blåser man opp denne saken og kobler den på høyresidens tradisjonelle innvandringsnarrativ: vi har vært for naive og sluppet inn for mange, det ligger i kulturen deres å være kriminelle, og så videre. En annen vanlig fortelling er at det finnes en dyp stat i det svenske samfunnet som er skapt av Sosialdemokraterna, og en politisk, byråkratisk og akademisk elite som holder tilbake sannheten. I den siste tiden har det også vært mye fokus på kjønn, at det er feminiseringen av staten og embetsverket som står bak de sosiale problemene i Sverige. 

EØ: Hva med økonomi, er de opptatt av det også?

AE: Akkurat det er veldig interessant. Jeg har vært med på mange sånne diskusjoner, og jeg har lagt merke til en økende interesse for å forsvare økonomisk ulikhet og det økonomiske systemet. Før var det gjerne slik at man først og fremst ble angrepet dersom man skrev om innvandring, feminisme og LGBTQ+-spørsmål. I den siste tiden har man også fått høre det om man for eksempel skriver noe om at vi bør øke skattene for de rikeste. Argumentet da er gjerne at man straffer de som skaper verdier, at venstresiden ikke har greie på økonomisk politikk, og så videre.

Det kan være et uttrykk for en slags «Elon Musk-effekt», og et oppsving i ideen om at økonomien drives fram av mannlige genier som man ikke må begrense politisk. 

Jeg har ofte pleid å blokkere folk som bare er interesserte i å trolle, og da pleier jeg alltid å klikke meg inn på profilene deres først for å se hva slags folk det dreier seg om. Et påfallende fellestrekk er at mange av dem er interessert i aksjer, trading og krypto, og som tenker at det økonomiske systemet egentlig er rigget, men at de skal være smarte nok til å kunne benytte seg av det. Det mannlige idealet om å skulle lure systemet tror jeg er viktig for å forstå dagens høyreside.

EØ: Du har selv sittet i riksdagen for Vänsterpartiet, og har også et navn og et utseende som skulle tilsi at du kunne havne i søkelyset til sånne typer. Har du hatt noen negative erfaringer som følge av ditt politiske engasjement?

AE: På nettet er det ekstremt mye. Man blir oversvømt av dritt hver gang man går inn i en diskusjon. Det som er interessant er at jeg har fått veldig få fysiske og personlige trusler. Min erfaring der er at kvinner er mye mer utsatt.  

 

Samtidig er det ikke nødvendigvis de folka som selv jobber i trollfabrikkene som står for truslene. De får ballen til å rulle, og så er det mer radikaliserte personer som motiveres til å ta neste steg. Der er det faren ligger. Jeg tror det kan føre til at folk sensurerer seg selv eller dropper ut av visse diskusjonsarenaer, slik at det digitale ordskiftet framstår enda skjevere enn det allerede er. 

 

EØ: Er det slik at sosiale medier strukturelt tenderer til å favorisere høyresiden? Sinne, forakt og latterliggjøring er jo også emosjonelle affekter venstresiden kan spille på. 

 

AE: I praksis ser det ut som at det er høyresiden som har fått mest ut av de sosiale mediene. I dagens politiske situasjon har vi på venstresiden ganske mye vi føler at vi må forsvare, fra velferdsstatene som ble bygd opp i etterkrigstiden til seirene som har blitt vunnet av feministiske og anti-rasistiske bevegelser. Derfor er det også vanskeligere for oss å legge oss på den «alt er dritt»-tonen som den nye høyresiden har klart å mobilisere på. Så tror jeg heller ikke at vi kan se bort fra eierstrukturene i disse digitale mediene, og deres interesse av å holde seg inne med dagens dominerende politiske og kommersielle interesser. Hvordan de digitale mediene fungerer politisk er nok litt både og, men jeg er nok litt mer pessimistisk enn jeg var for ti år siden. 

Gnist-samtalen: Intervju med Claus Jervell, som ha bakgrunn frå fagrørsla og likestillingsarbeid og har leia mannsutvalet som leverte rapport i 2024. 

 

Det overordna temaet i dette nummeret er den nye høgresida. Og då kjem menn og korleis dei har det, fort opp som tema, også i Gnist-samtalen.

 

Ingrid Baltzersen: Går unge menn til høgre?

 

Claus Jervell: Mannsutvalet har eit mandat, så me kan ikkje sei at det er eit problem at unge menn går til høgre. Men det me sa var eit problem er at dei som stemmer minst i Norge, er innvandrarar og unge menn med låg utdanning. Det er ein kjønnsforskjell i at jenters deltaking i organisasjonar og politikk aukar, mens menns minkar. Det er eit teikn på makt og innanforskap.

Ein del av dei høgrepopulistiske kreftene mobiliserer guttar mot homofile, kvinnerettar og minoritetars rettar.

Men for venstresida, som eg personleg er opptatt av, så er det interessant at guttar blir fanga opp av høgresida. Og ein del av det er også å vera mot likestilling. I en survey gjort av ISF som vi refererer i utredningen seier 50% av unge menn at likestillinga har gått langt nok eller for langt. Men det er stor kjønnsforskjell og aldersforskjell i svara. Eldre menn, og kvinner, er positive til likestilling og vil at han skal gå videre. Mens unge menn, sjølv om det jo berre er halvparten av dei, meiner at han har gått for langt eller langt nok.

Me ser jo at ein del av dei høgrepopulistiske kreftene mobiliserer guttar mot homofile, kvinnerettar og minoritetars rettar. Vårt bodskap er veldig klart: Det ein må gjera, er å diskutera guttar og menns utfordringar og inkludere dem i likestillingspolitikken. 

Det me ser gjennom utreiinga vår, er at det er to historier om menn og likestilling. Den eine er at menn er eit problem for likestillinga. Dei er valdelege, dei er privilegerte, dei tener meir. Dei må eigentleg berre ta seg saman. Og det andre bodskapet er at likestilling er eit problem for menn, fordi menn får ikkje vera «ordentlege» menn lenger.

Utvalgets bodskap er at begge desse syna viser eit veldig avgrensa syn på menn. For menn sluttar i hovudsak opp om i likestilling i Norge. Så det svartkvitt-bildet er ikkje riktig. Fleirtalet av menn er ikkje valdelege. Fleirtalet av menn vil dela arbeid og omsorg med kvinner. 

Men du kan forstå unge menn, for likestillingspolitikken handlar i liten grad om utfordringane dei har. Og bildet som blir skapt av at menn er så privilegerte, gjeld ikkje for mange av dei. Så du må finna ein likestillingspolitikk som klarer å få guttar og menns utfordringar inn i politikken.

 

Kan du komma med eksempel på område unge menn slit?

 

Skole er eit eksempel. Jenter gjer det i gjennomsnitt betre enn guttar i skolen. Og to tredjedelar av dei som gjer det best i grunnskolen, er jenter. To tredjedelar av dei som gjer det dårlegast, er guttar.

Viss du er ein ung gutt i dag og får høyra at me må ha meir likestillingspolitikk for jenter, så er det ikkje så rart å tenkja at jenter klarer seg jo jævla bra. Det er ikkje dei som slit.

Då må venstresida ta en stilling til om dette er sånn skolen skal vera. Det er greitt å meina, men då må ein sei det. Men me ser jo at dette med kjønn, klasse og etnisk bakgrunn heng saman når det gjeld skoleresultat. Så å gjera noko med skolen burde vera ein del av det som venstresida er opptatt av.

Eg har begynt å jobba som ungdomsskolelærar dei siste par åra. Og det er jo ikkje berre guttane som slit. Det er jo en del av jentene òg som har ADHD-diagnosar eller berre ikkje heilt får til å følga med, fordi det er for teoretisk og akademisk.

 

Me foreslår ingen tiltak berre for guttar, men me viser til at det gjeld for fleire guttar enn jenter. Det gjeld veldig mange jenter òg, det har med diagnosar, klassebakgrunn, mange ting å gjera. Men venstresida burde etter mitt syn ikkje ha noko problem med å fronta èin politikk for èinannan skole som gir større grad av meistring og læring uavhengig av kjønn og bakgrunn. Og der meiner eg faktisk kunnskapsministeren har gjort mange bra grep.

Men det verkar på meg som at det er venstresida sjølv som er redd for å snakka om dette som eit problem for guttar. Me har nokre overordna tankar om at kvinner er meir diskriminerte enn menn. Difor er det vanskeleg å snakka om menn. Det trur eg er farleg. Eg trur me må klara å finna ein avansert politikk der du kan snakke om også menn som kjønn, ikkje setta dei opp mot kvarandre. Vegen er litt meir samansett.

 

Men viss eg skal sjå det i eit kjønnsperspektiv, så er eit motargument mot at menn er diskriminerte i skolen, at når dei kjem ut i arbeidslivet, så er det mange menn som tener meir enn kvinner. Sjølv om dei ikkje har gjennomført skolegangen så flott, så får dei seg jobbar kor dei tener greitt likevel. Så sjølv om skolesystemet ikkje er lagt opp for menn, så hindrar det ikkje at det er mennene som klarer seg best økonomisk i vårt samfunn.

 

Det er riktig. Men ein av grunnane til at det er sånn, er at me har ein forhaldsvis sterk fagrørsle som også omfattar privat sektor i Norge. I veldig mange land, for eksempel USA, så finst det nesten ikkje fagrørsle i privat sektor. Og der er det sånn at kvinner held på å ta igjen menn lønnsmessig. Eg trur me skal være veldig glade for at mange menn i privat sektor klarer å sikra seg gode lønns- og arbeidsvilkår gjennom fagforeininga.

Men me må heller ikkje sei at når det er sånn, så er det ikkje farleg at skolen ikkje gir alle like moglegheiter. Det er akkurat som at me jobbar for at kvinner skal ha like moglegheiter i arbeidslivet, sjølv om dei gjer det bra på skolen.

Ja, sjølv om kvinner er så «dumme» at dei vel sånne lågt betalte yrker, så vil me at dei skal klare seg likevel økonomisk.

 

Det er ikkje sånn at det at menn tener betre enn kvinner er garantert framover, for tariffdekninga i privat sektor går ned. Dei som har lågast organisasjonsgrad og tariffdekning i Norge, er menn med låg utdanning.

 

Dette er et spørsmål som heng saman med den kjønnsdelte arbeidsmarknaden. Mange kvinner med låg utdanning jobbar i offentleg sektor så dei har trass alt tariffdekning og nokolunde kollektive system i ryggen. Det er jo kjempebra. Men når 80 % av menn jobbar i privat sektor,så er det ganske mange av dei som ikkje er kobla på kollektive ordningar gjennom arbeidslivet.

 

Du seier at menn oppfattar at likestillinga er til hinder for dei, men samtidig ønsker mange menn å delta meir i omsorg. Er det dei same mennene som seier begge deler?

 

Det er jo unge menn, då, som seier at likestillinga har gått for langt. Men du må hugsa at 50 % av unge menn seier ikkje det, dei ønsker at likestillinga må gå videre. Så det finst masse ressursar blant menn som venstresida kan ta fatt i. Så må me ta den politiske kampen med dei som meiner at likestillinga har gått for langt.

 

Eg var på eit møte med unge medlemmar i Fellesforbundet. Det starta med at alle sa at likestillinga har gått for langt. Då me begynte å diskutera heilt konkret om det me har funne, fekk me en heilt annan diskusjon.

 

Eg kjenner yngre menn som spissformulert kan sei at likestillinga har gått for langt. Eller som syns Trump er litt gøy. Men når me diskuterer på skikkeleg, så ønsker jo mange av desse mennene òg å delta i omsorg og står for en del av likestillingsverdiane.

 

Det er noko med å diskutera med dei. Der synst eg venstresida er for dårleg. Eg er jo ein 63 år gammal homo, og eg opplever noko av den vinklinga på identitetspolitikk som har vore den siste tida som veldig destruktiv. For det har vore sånn at det er farlegare å sei noko gale enn å gjera noko riktig. Når du må vera 100 % einig i alt mogleg for å delta i samtalen, så skyver du veldig mange alliansepartnarar og kloke, fine, folk vekk. Og du får ikkje eit fellesskap som inkluderer dei heller. Eg trur på at viss du skal vurdera kvalitet på livet,så handlar det om å høyra til i nokon fellesskap. Der trur eg venstresida har vore alt for ekskluderande. Høgresida har fått stor tilgang på kloke og flinke folk.

 

Dette synst eg sjølv også er vanskeleg. Eg er 44 år og har sjølv bakgrunn frå homobevegelsen som politisk aktiv bifil. Hadde også ei ungdomstid i Oslo på slutten av 90-talet og starten av 00-talet kor eg syntest det var viktig å vera radikal og flytta grensene. Og stilla krav og ta andre parti og andre folk på alvor når dei gjorde ting feil. Eg veit ikkje om det er alderen eller om det er verda som har utvikla seg, men eg òg ser det problemet med at når måten ein oppfører seg på, fungerer ekskluderande. Eg trur det kan skapa farlege situasjonar. Samtidig som eg fortsett meiner at ein ikkje kjem noko vidare utan at nokon går i front heller.

 

Eg meiner det er viktig å ta mange sånne kampar, men det har blitt litt teoretisk. Viss alle teoretiske krenkingar blir viktige, så skuggar ein for dei som verkeleg blir krenka. Eg har jobba masse med trakassering og seksuell trakassering. Det er viktig å ta tak i det, men å ikkje overdriva når det ikkje er nødvendig. Det er nok av alvorlege ting som skjer.

 

Utgangspunktet mitt er at folk flest er ganske ålreite, uavhengig av kjønn. Utreiinga vår viser at det ikkje er sånn at menn vil tilbake til ei gammaldags mannsrolle, men menn vil ha en plass rundt bordet for å delta i diskusjonen på sine eigne premiss. Det er jo sånn som likestillingsarbeid og frigjeringsarbeid har handla om.

 

Eg har vore mykje rundt i Fellesforbundet og snakka om menn og likestilling. Eg har opplevd så utruleg mykje positivt, som tillitsvalde i tungindustrien som engasjerer seg i fullt monn. Dei er ikkje sinte på kvinner, men dei snakkar om erfaringar. Eg skal opp på eit av dei største industriarbeidsmiljøa i Norge neste uke, kor eg saman med dei tillitsvalde skal laga ein veiledar om korleis ein kan legga til rette for menn som omsorgspersonar. Dette er ikkje noko me pressar på dei. Og det er jo masse moglegheiter her. Men då må venstresida tora å snakka med menn, ikkje berre om dem. 

 

Mannsdagen er ein eller annan gong i november. Men då skjer det ikkje så mykje. Men kvar 8. mars er det mange som spør om kvifor kvinnerørsla ikkje bryr seg om menn. Men kor er menns eigen organisering i dette? For det er jo sånn all annan frigjeringskamp har fungert, at ein tar tak i det sjølv.

 

Me har ikkje nokon mannsbevegelse. Men eg opplever vel i dag at det kan skje noko. Eg opplever at menn er veldig positive til å snakka om erfaringane sine. Både psykisk helse, omsorg og skole.

 

Kvinnebevegelsen har ikkje ansvaret for menns greier. Men dei må ikkje vera ein bremsekloss for at desse diskusjonane kjem i gong, men heller legge til rette for dei. Det er det eg trur venstresida kan gjera, invitera desse diskusjonane inn i sine fora. For eksempel om skole og omsorg. Korleis skal me få tryggare rammer for menn som omsorgspersonar? Det er eit av områda kor det vil vera vanskeleg å avvega mellom kvinner og mødrers rettar og fedrars rettar. Korleis skal me dela foreldrepermisjon, korleis ordnar me etter ei skilsmisse? Kva er ein god politikk for dagens familie, kor det er mine og dine og våre barn? Då må du ta omsyn til både barna, kvinner og menn.

 

Det er snakka mykje om vald i nære relasjonar. Der meiner eg kvinnebevegelsen har gjort eit ekstremt viktig arbeid for å gjera noko privat og skamfullt til eit offentleg og viktig spørsmål. Det er kjempebra. Men me treng den samtalen rundt menn også. Kva kan me gjera for å hindra at menn blir valdelege, men også kva skal me gjera for å unngå at menn blir utsette for vald? Unge menn opplever meir vald utanfor familien enn unge kvinner. Men det blir sett på som at det berre er menn som slåst, at det ikkje er skadeleg.

 

Kvinner blir som du seier mest utsette for vald i nære relasjonar. Og eg har tenkt at det er viktig å snakka om menn som blir utsett for det også. Mens valden som menn blir utsett for i det offentlege rom, er jo av andre menn som dei ikkje har en nær relasjon til. Så da hamnar ein ofte opp i diskusjonar om innvandring og levekår i Oslo øst og gjengkriminalitet og så vidare. Men korleis kan ein ha ein god samtale om det, som tar menns redsel for å bli utsett for vald på alvor?

 

Det er helt klart at kvinner blir utsette for den mest alvorlege valden i nære relasjonar. Fordi dei ofte er svakare fysisk, og meir avhengige av partnaren. Det me treng då er eit skikkeleg tilbod, sånn at folk kjem seg ut av den valden. Me burde også ha eit tilbod for å gjera noko med dei valdelege mennene. Det finst det for dårlege tilbod.

 

Men det med vald utanfor familien blir akkurat det same. Noko av valden er ikkje så alvorleg og farleg. Men viss den valden, for eksempel gjengar som raner ungdommar, gjer at du er redd for å gå ut på gata, at det blir mykje du er redd for å gjera, at du blir utrygg, så er han alvorleg. Sjølv om trusselsituasjonen berre skjedde ein gong. Då må me ha eit tilbod for dei som blir utsette for det. Det gjeld om det er menn, guttar eller jenter som opplever det. 

 

Finst det ikkje noko, viss ein blir slått ned på gata av nokon som synst du såg feil på dei?

 

Me har foreslått i utredninga at det skal byggast opp eit tilbod, sånn at dei som treng det, får hjelp. Det finst veldig lite.

 

I gamle dagar, før me kom så langt som me har kome i arbeidet mot vald mot kvinner, så var det skamfullt å vera utsett for det. Det kan vera at det for guttar som opplever vald i dag, er skamfullt å være svak. Det er noko kjønna over det.

 

Kva meir tenkjer du det er viktig at venstresida tar tak i?

 

Eg meiner det blir gjort alt for lite med det kjønnsdelte utdannings- og arbeidslivet. Det som er gjort, er berre for jenter med høgare utdanning innanfor tekniske fag. Me treng fleire guttar og menn inn i offentleg helse, skole, barnehage og sosiale tenester.

 

Men eg tenker til forskjell frå når ein skal få kvinner inn i mannsyrke, vil dei ofte vera betre betalt. Når menn kjem inn i helse- og omsorgsyrke, er mitt inntrykk at de ofte ender opp som mellomleiarar, fordi dei er få og kanskje har større ambisjonar for å tena til livets opphald?

 

Det er fordomsfullt sagt. Og det er gjort veldig lite for å få menn inn i kvinneyrke. Prosjektet Jenter og teknologi som ligg hos NHO, brukar ein metodikk som verkar. Der er det jobba langsiktig og systematisk med rollemodellar ut på skolar, informera om faga, engasjera jenter i teknologifag, inviterer dei til nettverkssamlingar. Dei har jobba med lærestadane, dei gjer noko med faga, korleis dei blir beskrivne, sånn at dei er mindre kjønnssterotype. Det har auka andelen jenter på teknologifag veldig.

 

Det er klart at det at dei tener betre, også er ein motivasjon. Me skal vera heilt ærlege om det. Men det er ikkje gjort noko sånn verken for jenter eller guttar, på lang siktig i alle fall, når det gjeld yrkesfag.

 

Det finst jo ei kampanje som heiter Menn i helse?

 

Ja, men det er for vaksne menn som har hamna på Nav. Og det har vore kjempevellukka. Det er klart at det er nokre lønnsforskjellar. Men ein del av dei me har snakka med, som deltar i Menn i helse, seier at dei blei positivt overraska over kva de tente som helsefagarbeidarar. Dei trudde det var mykje dårlegare enn det det var. For det er ikkje sånn at alle menn tener kjempegodt. Eg trur det blir lettare å få likeverdige lønnsforhandlingar viss det er mindre kjønnsdelt.

 

Eg jobbar jo i ei mannsdominert fagforeining. Du må hugsa at grunnen til at mange av dei mennene tener godt er at dei er veldig tilgjengelege for arbeidsgjevarane. Dei sel tilgjengelegheit for familien mot pengar, mens kvinner gjer motsett. Dei må veldig ofte i forhandlingar prioritera tilgjengelegheit for familien over pengar.

 

Som gammal feminist er det litt nytt for meg å tenkja på dette som eit kjønnsspørsmål og eit diskrimineringsspørsmål. Det første eg tenkjer er at viss menn har eit behov for å ikkje jobba så mykje overtid, så kan dei vel berre sei nei. Men det er jo litt som at kvinner berre kan velga å bli ingeniørar og tena godt.

 

Me kan velga heilt fritt, men me vel veldig likt alle saman. Men det er jo det geniale med likestillingspolitikk. For eksempel har haldninga til det å dela ansvar for barn endra seg ekstremt i mi levetid. Og det er likestillingspolitikkens ansvar. Fedrekvoten har vore viktig for menns forståing av kva dei får til. At dei ikkje er avhengige av kvinner for å ta vare på barna. Gir dei rom og plass.

 

Den forsørgarmannen som var tidlegare, var veldig unaturleg. Både husmora og forsørgarmannen var veldig rare roller. At kvinner skulle leva gjennom familien og mannen skulle leva for familien. Likestillingspolitikken har endra dette til noko meir normalt. Så er spørsmålet om me kan gå vidare. Kor skal me vidare?

Der meiner eg at venstresida har gode kort på handa. For høgrepopulistane seier jo berre at me skal tilbake. Menn skal gjenoppretta makta si over kvinner. Det er jo tull. Me skal ikkje tilbake, me skal vidare. Men det er eit alvorleg bilde. Me såg det då Trump kom til makta i USA medendringane i abortlova. Viss feil folk får makt kan dei gjera store endringar. Men då har me ikkje råd til å skyva menn vekk, då må me heller trekka menn inn. Og da må også menn få ein plass ved bordet.

Høyresida er på fremmarsj over hele verden. Putin styrer Russland med jernhånd, Trump vinner presidentvalget i USA og her hjemme på berget fosser Sylvi Listhaug og Fremskrittspartiet frem i popularitet. 

 

Det er heller ikke bare i politikken vi ser høyresidas popularitet. På sosiale medier verden rundt har høyresiden bygget YouTube-plattformer, laget Tik Tok-videoer og Instagram-kontoer. Populære kvinnelige influensere omfavner den såkalte TradWife-bevegelsen og konservative kjønnsroller, hvor de glorifiserer hvor herlig det er å være hjemmeværende husmor og økonomisk avhengig av sin ektemann. Samtidig klarte Andrew Tate for et par år siden å skape en hel mannsbevegelse rundt det å være en mest mulig mannssjåvinistisk drittsekk. I USA jublet republikanske velgere over at Trump jobbet på McDonalds og kjørte søppelbil for å appellere til arbeiderklassen, som ledd i valgpropagandaen sin. Samtidig som høyresiden fosser frem, innskrenkes kvinners rett til å bestemme over egen kropp, og for alle som ikke er heterofile, er verden blitt et mye farligere sted.  

 

Det er lett å bli oppgitt når en følger med på all galskapen. Samtidig kan ikke vi på venstresida la være å spørre oss: Hvordan kunne dette skje? Ble vi for fornøyde med velferdsstaten og sosialdemokratiet, lente vi oss makelig tilbake for å hvile på våre laurbær og tenkte at nå hadde vi gjort vårt, nå kunne vi slappe av? 

 

De siste årene har vært preget av krig og ufred, som har bidratt til dyrtid med økende priser på mat og strøm, både i Norge og internasjonalt. De sosiale og økonomiske forskjellene har økt, og stadig flere kjenner på en usikkerhet for framtida. Historisk sett er det i slike tider at ledere som fremstår som sterke og som formidler konservative verdier har stor suksess. Folk vil ha trygghet og stabilitet i en utrygg verden. Slik var det både i 1930-årene og i dag. 

 

Vi som har fulgt den amerikanske valgkampen nøye, har nok lagt merke til hvor flinke republikanerne var med sosiale medier. Det var influenserne og podcasterne som var Trumps viktigste hjelpere, med å nå ut til massene, ikke minst til de yngre velgergruppene som ikke leser aviser eller følger med på andre tradisjonelle nyhetskanaler. Særlig «The Joe Rogan Experience», startet av komikeren og mediepersonligheten Joe Rogan, er en av verdens mest innflytelsesrike podcaster og har unge menn som sin viktigste lyttebase. 

 

Så sent som fredag 17. januar, skriver Bjørnulv Braanen i Klassekampen om hvordan de høyrevridde podcastene er de som får flest lyttere. Her er tonen uformell og åpen, litt «guttastemning», rett og slett. Ikke rart det treffer blink i sin målgruppe! Kanskje har venstresida noe å lære her? Kunne vi vært litt mer på banen og fanget opp signaler, og forsøkt å bruke de samme kanalene? Heldigvis har ungdomspartiene Sosialistisk Ungdom og Rød Ungdom vært flinke til å ta i bruk sosiale medier for å nå ut til en ung målgruppe, det samme gjelder Fagforbundet Ung. Med over 22 millioner avspillinger på Tik Tok og 70 000 følgere når virkelig ut til sin målgruppe, ungdom mellom 15 og 25 år. Kanskje ungdommen kan klare å skape en motkultur mot høyresida? God lesning!