Den norske venstresidens strategi for grønn omstilling søker på keynesiansk vis å endre kapitalismen for å bevare den. Men et bærekraftig samfunn kan bare skapes ved å bygge langsiktige strategier som sikter mot å overskride kapitalismen. En marxistisk kritikk av keynesianismen kan inspirere et slikt overskridende prosjekt.

---

Av Alf Jørgen Schnell er samfunnsgeograf, medstifter av Kritisk bynettverk og skriver jevnlig om venstresidens visjoner for fremtiden.
Daniel Vernegg er samfunnsgeograf, medstifter av Kritisk bynettverk og redaksjonsmedlem i Gnist.
er stipendiat i samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo og redaksjonsmedlem i Gnist.
Foto: usgs
Foto framhevet  bilde: moshed-2021-6-24-9-51-44

De siste årene har ideen om en Green New Deal (GND) som klimapolitisk strategi spredt seg som ild i tørt gress på venstresiden internasjonalt. Flammene fikk fart da den radikale demokraten Alexandra Ocasio-Cortez lanserte sitt program for GND i den amerikanske kongressen i 2018. Begrepet rommer et bredt spekter av planer som sikter mot på én og samme tid å skape en økologisk og økonomisk bærekraftig fremtid. Til felles for disse planene er at staten inntar en aktiv rolle i å sikre en grønn omstilling gjennom et tydelig eierskap og strategiske investeringer i grønne næringer og infrastruktur. Tanken er at markedet umulig kan omstille seg i en grønn retning alene, og at staten derfor må ta styringen over den økonomiske utviklingen. Det siste året har også den norske venstresiden latt seg inspirere, og Rødt, SV og Tankesmien Manifest er i ferd med å utarbeide lignende klimapolitiske strategier.

GND henspiller til den amerikanske presidenten Franklin D. Roosevelts New Deal-politikk, som under slagordet «vi kan ta oss råd til det vi kan gjøre», ryddet opp i den store økonomiske depresjonen som på 1930-tallet herjet USA. Med utgangspunkt i teoriene til blant andre økonomen John Maynard Keynes, tok staten politisk kontroll over pengepolitikken og begynte å føre en ekspansiv finanspolitikk. Dette markerte et tydelig brudd med den rådende konsensusen blant økonomer om at finansmarkeder fungerer best uten statlig innblanding og at kriser går over av seg selv. Ifølge denne laissez faire-ideologien skulle staten begrense seg til å føre en ansvarlig pengepolitikk og påse at det offentlige overholdt en streng budsjettdisiplin.

Slik Keynes og den opprinnelige New Deal brøt med laissez faire, bryter GND med dagens nyliberale markedsfundamentalisme, som i stor grad har redusert klimapolitikken til klimakvotemarkeder og ikke-bindende internasjonale avtaler. Mens samtlige av GNDs strateger kan sies å dele Keynes’ tro på en rolle for staten som aktiv regulator av kapitalismens iboende motsetninger, er det uenighet mellom keynesianere og marxister om hvilke langsiktige formål som skal ligge til grunn for igjen å underlegge økonomien statlig kontroll. Der førstnevnte ønsker å bryte med nyliberalismen, går sistnevnte inn for å bryte med kapitalismen som sådan.

Diabolsk dobbelkrise

Marxisten Ståle Holgersen kaller krisen vi står overfor for en diabolsk dobbelkrise: mens en løsning på den økonomiske krisen fordrer mer økonomisk vekst, krever en løsning på klimakrisen at vi går vekk fra eksponentiell vekst. Krisens doble karakter er derfor djevelsk: hvis vi løser den økonomiske krisen ved å stable den kapitalistiske økonomien på beina igjen, risikerer vi å forverre klimakrisen, mens klimatiltak som bremser veksten i den kapitalistiske økonomien er dømt til å føre til økonomisk krise. I tråd med denne forståelsen av klimakrisen som et uttrykk for kapitalismens iboende trang til vekst, har enkelte marxister omfavnet GND som et utgangspunkt for en reformorientert strategi som på sikt kan avskaffe kapitalismen og skape et øko-sosialistisk samfunn.

Dette står i motsetning til hvordan grønne keynesianere forholder seg til GND, hvor det å aktivt regulere kapitalismen i tråd med økologiske formål blir ansett som et mål i seg selv. Kjernen i keynesianismen består av en erkjennelse av at kapitalismen består av en rekke iboende motsetninger som umulig kan løse seg selv, kombinert med en overbevisning om at systemet like fullt er det eneste realistiske alternativet for den moderne sivilisasjonen. I møte med kriser er det derfor tvingende nødvendig å gripe inn og forandre kapitalismen for på denne måten på sikt å kunne bevare den. Den keynesianske versjonen av GND fremholder nettopp en slik strategi: å løse klimakrisen gjennom å forgrønne kapitalismen.

Mazzucatos keynesianske Manifest

Det er Tankesmien Manifest som i den norske konteksten har gått lengst i å utforme en teoretisk begrunnet strategi for grønn omstilling. I samarbeid med deler av fagbevegelsen, miljøbevegelsen og storselskapene Kværner og Aker Solutions, har Manifest lansert utredningsprosjektet Grønn Industri 21 med et formål om å redde både klima og norsk økonomi. Med på laget er stjerneøkonomen Mariana Mazzucato, som i sitt hovedverk The Entrepreneurial State viser hvordan sentrale teknologiske nyvinninger avhenger av at staten stiller opp med langsiktig risikokapital og både fysisk og sosial infrastruktur. På bakgrunn av dette, har hun utarbeidet en strategi for the green entrepreneurial state, hvor hun argumenterer for at det grønne skiftet forutsetter at staten skaper grønne markeder.

 

Videre setter hun opp et motsetningsforhold mellom ikke-produktive takers (finanskapital) og produktive makers (industriell kapital). Slik hun ser det, er vår tids største utfordring at vi må reversere de siste tiårenes nyliberale finansialisering som har gjort det lettere å høste høy avkastning gjennom å investere i den ikke-produktive finanssektoren enn i produktiv industri med innovasjonspotensiale. Et brudd med denne finansialiseringen er særlig viktig for å kunne gjennomføre det grønne skiftet, mener hun. Fremtidens grønne samfunn kan ikke skapes gjennom finansiell spekulasjon, men krever at staten aktivt kanaliserer kapital til produktive sektorer hvor det finnes potensiale for innovativ grønn teknologiutvikling.

I arbeidet med å utvikle en strategi for grønn omstilling har Manifest omfavnet Mazzucatos analyse og løsningsforslag. Det grønne skiftet, skriver Manifest i sitt strategidokument for grønn industripolitikk, «krever en aktiv stat som styrer den økonomiske utviklingen. Staten må skape og forme markeder slik at private aktører senere kan investere i den ønskede utviklingen». Staten skal inn og dytte kapitalen i en grønn retning, og på denne måten forme kapitalismen i tråd med grønne og sosiale hensyn. Manifest bruker ikke bare motsetningsforholdet mellom makers og takers direkte, men de slår også et slag for at venstresiden skal inngå i en allianse med «makers», altså industrikapital, grønn sådan. Manifests leder, Magnus Marsdal, påstod i forbindelse med lanseringen av Grønn Industri 21 at «Venstresida er nødt til å samarbeide med storkapitalen» og sa at «Både klodens klima og norsk økonomi er helt avhengig av kompetansen innen grønn industri, uansett hvem som sitter med eierskapet».

Forandre for å bevare?

En lignende logikk ligger til grunn for de sosialistiske partienes forslag for grønn omstilling. SV har utarbeidet et omfattende strategidokument for det de kaller en «grønn ny deal». Her går partiet inn for at staten «I industripolitikken må […] ta langsiktig risiko og gå foran og skape nye markeder.» Enda bedre er det imidlertid om en simpelthen kan snu private aktører i riktig retning: «Jo mer penger som flyttes gjennom å vri den private kapitalen i grønn retning, jo mindre er behovet for å øke de offentlige utgiftene for å finansiere tiltak».

Der SVs grønne politikk ikke sikter mot å konfrontere kapitalen, er Rødt tilsynelatende mer radikale i sin tilnærming. Rødt anerkjenner eksplisitt at grønn omstilling krever at maktforholdene i samfunnet endres, og skriver i sitt forslag for arbeidsprogram for perioden 2021-25 at «En rettferdig omstilling innebærer ikke å bytte ut grå kapitalister med grønne, men å endre maktforholdene i samfunnet». Likevel er det ikke endring av disse maktforholdene som vektlegges i Rødts helhetlige program, men først og fremst ønsket om å  «gjenreise Norge som en mangfoldig industrinasjon». Utflagging av tidligere industri og oljeavhengighet identifiseres som hovedproblemet, og løsningen synes å være en reindustrialisering i form av en slags re-Gerhardsenifisering av økonomien med mål om å styrke den norske velferdsstaten.

I og med at Rødt har som uttalt mål å endre samfunnets maktrelasjoner og bryte med kapitalismen, skulle vi gjerne sett at partiet presenterte en klimastrategi som staker ut en vei hinsides Gerhardsens institusjonaliserte sosialdemokrati. Selv om programmet begynner med slagord om demokratisering og arbeiderstyrte bedrifter, begrenser de konkrete politikkforslagene seg til at staten aktivt skal understøtte utviklingen av konkurransedyktig nasjonal industri gjennom direkte investeringer og utbedrede rammevilkår. Rødts program vil dermed først og fremst føre til å bytte ut mange grå kapitalister med staten som grønn storkapitalist.

Den norske venstresidens grønne strategier er altså ikke fundert i noen kritikk av kapitalens vekstimperativ som sådan, men gjør simpelthen et argument for at staten må dytte kapitalen i grønn retning eller selv opptre som grønn storkapitalist. Strategiene ligner med andre ord på den opprinnelige New Deal, som utfordret finanskapitalen med det overordnede målet å bevare kapitalismen. Forskjellen mellom denne og den norske venstresidens grønne nye deal, vel å merke, er at i dag er målet å reise en grønn produktiv industri på bekostning av en lite bærekraftig variant av kapitalismen.

Hva innebærer det at venstresiden tar ledelsen?

Dette kommer tydelig frem i kronikken «Venstresiden må ta ledelsen» av Jonas Algers, samfunnsøkonom i Manifest og sentral i tankesmiens utarbeidelse av grønn politikk. Der skriver Algers at venstresiden må slutte å fordømme ny teknologi utviklet av kapitalen, og heller omfavne de grønne teknologiske innovasjonene som muliggjøres under kapitalismen. Det stiller vi oss bak, men Algers bommer når han hevder at «Marx kritiserte produksjonsforholdene under kapitalismen – hvem som bestemmer over produksjonen – ikke produksjonsmidlene. Problemet var ikke industrien som sådan, men hvordan den beriket noen få på bekostning av så mange». På bakgrunn av denne forståelsen av Marx, tar Algers i en annen artikkel til orde for at staten skal ta kontroll over og bruke kapitalen: «Uten kapital ville produktiviteten ha vært mye lavere, det er sant, men det finnes ingen naturlov som sier at det bare er noen få som skal eie kapitalen og dermed ha beslutningsmakt over bruken av den». For Algers synes kapital å fremstå som en ting som staten kan ta i besittelse og styre mot et fremtidig grønt samfunn.

Marx’ kritikk begrenset seg imidlertid ikke til å kritisere at det er kapitalister som eier produksjonsmidlene. Snarere fokuserte han på å forklare hvordan kapitalistiske produksjonsforhold tvinger samfunnet til å produsere for profittens skyld i et stadig jag etter eksponentiell vekst. Marx så altså ikke på kapital som en ting, men som en sosial relasjon: «sosialister sier noen ganger at vi trenger kapital, men ikke kapitalister. Kapital fremstår da simpelthen som en ting, ikke som en produksjonsrelasjon». Når Marx kaller kapital for en produksjonsrelasjon, viser han ikke primært til utbytterforholdet mellom kapitalister og arbeidere. Først og fremst viser han til hvordan kapital er prosessen som strukturer hvordan produksjonen og redistribusjonen av varer formes av et spesifikt system av konkurranse hvor kapitaleieren må vokse eller forsvinne. Kravet om produktivitet som oppstår i konkurransen mellom kapitaleiere om å tilby billigst og best varer, gjør at den enkelte kapitaleieren tvinges til å stadig revolusjonere produksjonsprosessen og å ekspandere for å kunne tilegne seg profitt. Varens bruksverdi, altså dens kvalitative egenskaper, underordnes dermed profittmotivet. I og med at dette kvantitative verdimålet styrer, fremstår den økonomiske prosessen «som noe fremmed, som en kraft uavhengig av produsenten».

Det er denne prosessen, ikke pengene, varene og maskinene – tingene – som inngår i den, som definerer hva kapital er. Penger blir til kapital bare idet de investeres med mål om avkastning. Kapital er altså ikke en materiell ting man enkelt kan gripe tak i og ta kontroll over, men snarere en prosess som former de historiske vilkårene sosiale aktører handler under. For Marx er derfor ikke det sentrale spørsmålet om det er staten eller kapitalister som eier produksjonsmidlene, men om produksjonen er underlagt kapitalens veksttvang og akkumulasjon for akkumulasjonens skyld. Det er dette venstresidens strategier for det grønne skifte må handle om.

Historikeren Moishe Postone har hevdet at et sentralt problem ved 1900-tallets marxistiske venstreside nettopp var at eiendomsforhold ble forvekslet med produksjonsforhold, og at statskapitalisme derfor ble forvekslet med sosialisme. Som Postone påpeker, må «Marx’ ide om et post-kapitalistisk samfunn […] skilles fra statsstyrte former for kapitalakkumulasjon». Dette var forøvrig også et poeng Lenin fremholdt i sin kritikk av sin tids sosialdemokrater, som han mente anså sosialisme som lite annet enn å etablere et statlig monopol over den kapitalistiske produksjonen: «uansett hvor systematisk man regulerer den, lever vi fortsatt under kapitalismen – kapitalismen i en ny fase, men fortsatt utvilsomt kapitalisme». Slik sett endres ikke så mye ved at kapital simpelthen flyttes fra private hender til statlig kontroll, da kapitalprosessens iboende vekstimperativ fortsatt vil gjøre seg gjeldende – med påfølgende katastrofale økologiske konsekvenser.

Det er nettopp denne dynamikken, hvor konflikten mellom venstre og høyre utspiller seg om størrelsen på staten, økonomen Grace Blakeley mente tok venstresiden på sengen med koronakrisen. Mens radikalere i årene etter finanskrisen i 2008 hadde sentrert retorikken sin rundt å kritisere nyliberal kuttpolitikk, begynte en rekke stater i mars 2020 å pøse ut statlige midler for å holde kapitalakkumulasjonen i gang. Høyresiden, hvis mantra i flere tiår hadde vært å redusere statens størrelse, satt nå plutselig bak tømmene på de største statlige økonomiske intervensjonene siden sosialdemokratiets gullalder. Og det uten at dette gikk på akkord med høyresidens interesser. Forholdet mellom stat og marked er altså ikke et enkelt kvantitativt forhold hvor mer omfattende statlige intervensjoner og investeringer i seg selv utfordrer kapitalen. For Blakeley er forholdet mellom stat og marked et kvalitativt spørsmål om hvordan statsmakt blir brukt og hvilke interesser som tjener på statlige intervensjoner. Slik er det naturlig nok også i klimaspørsmålet.

Slik vi ser det, er det for at en GND skal evne å skape et bærekraftig samfunn, essensielt at den ikke bare innebærer å få på banen en kvantitativt større stat, men også evner å skape et kvalitativt annerledes samfunn. Strateger bak GND må derfor ha tungen rett i munnen når en foreslår tunge statlige intervensjoner. Målet til venstresiden kan ikke være å ta kapitalen i egne hender, men å stable på beina en økonomi som setter bruksverdi foran bytteverdi, mennesker og natur foran profitt. Dette er umulig i et samfunn basert på kapital.

Venstresiden trenger en post-kapitalistisk klimapolitikk

Den norske venstresidens foreløpige versjoner av en grønn ny deal er viktige steg i retning av å utarbeide en klimapolitikk. GND gjør oss i stand til å bevege oss mot en løsning på den diabolske dobbelkrisen. Samtidig evner forslagene i liten grad å formulere strategier eller fremtidsvisjoner som peker utover det vi karakteriserer som et keynesiansk sivilisasjonsbevarende prosjekt. Dette er en alvorlig mangel, all den tid krisens doble karakter på sikt – noe som i klimasammenheng betyr meget snart – fordrer at det skjer et brudd med kapitalens økologisk uholdbare vekstimperativ.

Dette betyr ikke at vi foreslår å kategorisk avvise enhver strategisk allianse med deler av kapitalen, men at slike allianser alltid må inngå i langsiktige strategier som eksplisitt sier noe om deres relasjon til venstresidens overordnede mål om et øko-sosialistisk samfunn. I tråd med Rosa Luxemburg mener vi at venstresiden ikke er tjent med å sette opp et falskt skille mellom reform og revolusjon, men at vi må kjempe gjennom reformer som tar sikte mot revolusjonær transformasjon. Dette innebærer nødvendigvis å jobbe med den borgerlige staten og dagens sosiale relasjoner. Likevel, dersom vi ikke gjennomfører reformer som peker mot en sosialistisk fremtid, vil det bli svært krevende å frembringe et samfunn som også på sikt makter å ta hensyn til økologiens tålegrenser. Målet å sette menneskers behov og naturens tålegrense i sentrum er inkompatible med kapitalismens krav om akkumulasjon for akkumulasjonens skyld. Reformer kan være ikke-reformistiske. Det vil si, reformer som allerede her og nå peker henimot, men også ikraftsetter en systemoverskridende transformasjon mot en sosialistisk fremtid.

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert hos Manifest tidsskrift 25.02.21 som del av et Fritt Ord-støttet prosjekt.

 

Taina Bucher er førsteamanuensis ved institutt for medier og kommunikasjon ved Universitet i Oslo. Bucher har blant annet skrevet bøkene If…Then: Algorithmic power and politics (Oxford University Press, 2018) og Facebook(Polity Press, 2021).

Av Hannah Sigriddatter Ander, redaksjonsmedlem i Gnist. 

---

I takt med at vår avhengighet av internett og sosiale medier for å få hverdagslivet og samfunnet til å gå rundt har økt, har også kritikken av hva dette gjør med oss og vårt samfunn, økt. Men hva kritiserer vi egentlig om når vi kritiserer algoritmer og det ur-sosiale mediumet Facebook? Gnist har fått et krasjkurs med Taina Bucher, ved institutt for medier og kommunikasjon ved Universitet i Oslo.

Hva er egentlig algoritmer – helt enkelt forklart? 

En algoritme kan defineres som et sett med instrukser – en slags oppskrift – som gir en fullstendig og nøyaktig beskrivelse av en fremgangsmåte for løsning av en beregningsoppgave. 

Men ikke alle typer algoritmer kan helt uten videre beskrives som et regelbundet system. De aller fleste algoritmene vi snakker om i dag, er basert på maskinlæring, som er en spesialisering innen kunstig intelligens. I stedet for at en programmerer definerer reglene og betingelsene på forhånd, bruker maskinlæring statistiske metoder for å la datamaskiner lære selv, blant annet ved å eksponeres for et treningssett. Gjennom repetisjon blir maskinen gradvis bedre til å finne mønstre i store datamengder. Mens regelbaserte algoritmer er en slags oppskrift, er maskinlæring mer en fremgangsmåte for å lage selve oppskriften. 

I min egen internetthverdag tenker jeg på algoritmer de gangene det dukker opp reklame på Facebook eller Instagram. Er det noen mindre åpenbare eksempler på algoritmer som preger hverdagen vår? 

Alt du gjør og ser på nettet, er styrt av algoritmer. Du kommer ikke utenom algoritmer, fordi de er selve grunnsteinen for all databehandling. Internett kjører på algoritmer. All søking på nett er algoritmestyrt. At e-posten din finner frem, er takket være algoritmer. Alle appene på telefonen din er ikke annet enn algoritmer. Videospill er algoritmisk historiefortelling. Nettdating og musikkanbefalinger er basert på algoritmer. Bruker du et digitalt kart for å finne veien fra A til B, er dette også takket være algoritmer. 

I de aller fleste tilfeller tenker vi ikke over at våre digitale opplevelser er styrt av algoritmer. Det er altså ikke slik at algoritmer per definisjon er problematiske, slik det kanskje ofte fremstilles i mediene. Det å ha en kritisk forståelse av algoritmer handler om å vite litt hva som gjør dem problematiske i noen tilfeller, og tilsynelatende uproblematiske og nyttige i andre tilfeller. Jeg tror fremstillingen av algoritmers styring av hverdagen kunne hatt godt av å bli nyansert. 

Hva tenker du er det største politiske problemet med algoritmer, slik de fungerer i dag? 

Med stordata, maskinlæringsmodeller og bedre prosessorevne er det en hel del beslutningsprosesser i samfunnet som bruker algoritmer på en måte som ikke er like gjennomsiktig lenger. Her kan det også med fordel diskuteres hvor gjennomsiktige institusjonelle prosesser noensinne har vært. I USA og Storbritannia, der den meste av denne forskningen kommer fra, er store deler av offentlige og private beslutningsprosesser allerede mer eller mindre automatiserte – innen alt fra helsevesenet, rettsvesenet, arbeid, velferd og utdanning. I Norge er det uvisst hvor utbredt algoritmiske beslutningsprosesser er i det offentlige, og det er nok ikke helt i nærheten av de maskinlæringsbaserte systemene som eksisterer andre steder. Igjen, det å bruke automatiserte modeller til å støtte og styre en beslutning om hvem som eksempelvis skal få tildelt velferdsgoder, er ikke i seg selv problematisk, men kan fort bli det dersom det ikke finnes gode muligheter for ettersyn og innsikt av beslutningsgrunnlaget i etterkant, som generelt er en grunnleggende utfordring ved maskinlæring eller foranderlige algoritmer. 

Et annet politisk problem er algoritmers påvirkning på informasjonsflyt, demokrati og offentlig tilknytning. Det er ikke nødvendigvis slik at det er algoritmene til Facebook som har skapt sosial ulikhet, hatytringer, desinformasjon, ekstremisme eller polarisering, slik det noen ganger fremstilles. Vi skal altså være forsiktige med altfor for lettvinte årsaksforklaringer. 

Et positivt aspekt med Facebooks algoritmer er kanskje nettopp at de har vært med på å synliggjøre grunnleggende strukturelle problemer. Det amerikanske samfunnet har alltid vært dypt splittet, og den strukturelle rasismen har vært et gjennomgående problem. Sosiale mediers synliggjøring av dette forholdet har gjort at problemene kommer på dagsorden for folk flest. 

Samtidig er det heller ikke slik at algoritmene ikke kan klandres i det hele tatt. Det at problemene ikke startet med Facebook, betyr ikke at Facebooks algoritmer ikke har vært med på å forsterke noen av disse tendensene. Problemet er at så lenge Facebooks algoritmer og forretningsmodell er optimalisert mot «engasjerende innhold», og dette engasjementet er definert som antall klikk, kommentarer, emojis og andre lignende signaler, så vil sensasjonspreget og følelsesfremkallende innhold prioriteres. Dessverre er det slik at det som fremkaller sterkest følelser og reaksjoner hos mennesker, ofte er det som er mest kontroversielt, sjokkerende, og polariserende. 

Hvem tjener de største pengene på dette? Og helt konkret, hva tjener de penger på? 

Facebook tjener så godt som alle pengene sine på å selge annonser. 98 % av inntjeningen i 2020 kom fra annonsesalg i Facebook og Instagram appene, mens 2 % kom fra andre kanaler, som salg av VR-headsettet Oculus, og Portal, en smartskjerm for videosamtaler. Facebook selger ikke sånn sett brukerdata videre, det er mer utspekulert enn som så. Facebook fungerer selv som et slags reklamebyrå. Brukerdataene forblir i Facebooks økosystem, og det man betaler for som annonsør, er et forhåndsdefinert og tidsbegrenset utvalg av denne dataen. 

Hva slags informasjon er det vi uvitende «selger» når vi bruker internett generelt, og Facebook mer konkret? Hvem er de største kjøperne av informasjon om oss på internett? 

Dataindustrien er relativt kompleks og består av mange forskjellige aktører. Facebook og Google er selvsagt noen av de aller største aktørene. Igjen, disse selskapene selger ikke brukerdata videre, men tilbyr tredjeparter begrenset tilgang på dataene, uten at disse dataene behøver å bevege seg ut av plattformene deres. Det ville vært en dårlig forretningsmodell for Facebook å miste kontrollen over dataen ved å gi slipp på den ved salg og lagring andre steder. 

Facebook gir altså tilgang til måltilpassede egenskaper fra et aggregert sett av brukerdata. Det man segmenterer på, er blant annet brukernes selvrapporterte demografiske informasjon og handlinger på plattformen. Frem til midten av 2018, tilbydde Facebook annonsører å sammenstille personopplysninger Facebook selv hadde samlet inn, med opplysninger tilbudt fra datameglere. Datameglere er selskaper som spesialiserer seg på å samle så mye data som mulig om enkeltpersoner, for å selge videre eller dele denne informasjonen med andre. Informasjonen som datameglere samler inn, er ofte svært omfattende og inkluderer demografi, interesser, atferd, verdier, kjøpshistorikk og en rekke andre variabler, fått for eksempel fra lojalitetskort fra diverse butikker med kjøpshistorikk. 

Selv om Facebook fjernet denne muligheten for å sammenstille tredjepartsinformasjon med sine egne data, lever datameglerbransjen i beste velgående. Dette er en multimilliardindustri tuftet på å selge forbrukernes og borgeres personlige detaljer. Datameglerfirmaer er mellomledd og helt sentrale for det sosialpsykologen Shoshana Zuboff kaller overvåkingskapitalisme – kjøp, aggregering og ompakking av data fra en rekke selskaper, alt med sikte på å selge eller distribuere det videre.

Brukes denne informasjonen først og fremst til å få solgt oss ting, eller er det også mange kjøpere av vår informasjon som har andre hensikter? 

Med datameglerindustrien som utgangspunkt, er det mange ulike kjøpere av personlig data. Et firma som Acxiom promoterer seg med at de sitter på over 10 000 «dataattributter» til 2,5 milliarder mennesker, fra informasjon om billån til reisepreferanser. Dette nivået av datainnsamling og aggregering muliggjør bemerkelsesverdig spesifikk profilering.

Ta for eksempel et etablert selskap som Oracle, som mange nok forbinder med IT og programvareutvikling. De har sin egen datainnsamlingsvirksomhet og har over årene bygget sin portefølje ved å kjøpe opp selskaper som DataRaker, Compendium og Crosswise. Disse selskapene henter data fra en rekke kilder. DataRaker henter data fra millioner av smartmålere og sensorer for energiselskaper, mens Compendium leverer målrettede annonser. Crosswise lar Oracle spore folk på tvers av enheter, og hevder å behandle data fra milliarder av enheter hver måned. I tillegg kjøpte Oracle opp Datalogix i 2014, som kobler sammen offline-kjøp til online-profiler. I tillegg kombinerer Oracle datasett fra mer enn 75 andre datameglere. 

Det er langt fra bare kommersielle interesser i denne dataindustrien. I USA benytter for eksempel sikkerhetsdepartementet seg av dataene levert fra ulike dataleverandører. De har blant annet kjøpt posisjonsdata fra mobiltelefoner og hjemadresser som datastøtte til deportasjoner. 

Du har nylig skrevet en bok, Facebook. Selv om Facebook de siste årene er utfordret av andre sosiale medier, og mange sier at ingen bruker Facebook lenger, mener du at Facebook aldri har vært mektigere. Og at for å forstå Facebook sin makt i politikken og kulturen, må vi utfordre måten vi tenker om hva Facebook er. Hva er egentlig Facebook? 

Det jeg mener er at Facebook, er mye mer enn sosiale medier eller en plattform. Facebook er Facebook. Det kan virke banalt å si, men er overraskende vanskelig å holde fast ved. På samme måte som Google ikke lenger beskrives som en søkemotor, men som et fenomen som står for mer enn det å søke på nettet, blir det å beskrive Facebook som et av mange sosiale medier for upresist, nærmest uriktig. For i løpet av det siste tiåret har det gradvis blitt tydeligere hvor lite sosialt Facebook egentlig er, og hvor mye mer av det «galaktiske» og «uregjerlige» som i stadig større grad er definerende for dette selskapet.

Det å kalle Facebook et sosialt medium er både en sterk overdrivelse og en underdrivelse. Ikke er det særlig sosialt, om man ved «sosialt» forstår noe á la «selskap med andre mennesker». Men først og fremst er det en underdrivelse fordi begrepet «sosiale medier» bidrar til å dekke over en rekke egenskaper, relasjoner og praksiser som man ikke nødvendigvis «får med på kjøpet» ved å bruke den nå ganske så utvannede sekkebetegnelsen. 

På mange måter er sosiale medier et begrep som henger igjen i en tid man hadde større tro på nettets demokratiserende og inkluderende potensialer. De tidene er definitivt forbi, eller har i beste fall, tatt seg en ordentlig pause.

Når jeg ble forespurt av forlaget om jeg ville skrive en bok om Facebook, var også min instinktive reaksjon litt som spørsmålet ditt virker å insinuere: «Facebook, er det ikke litt 2010?». Argumentet mitt er at slike spørsmål og innvendinger er et resultat av et syn som sidestiller Facebook med kategorien «sosiale medier», og da kan det fort virke ubetydelig. Samtidig må vi ikke glemme at det å ta utgangspunkt i oss selv, et ganske avgrenset og privilegert geografisk område, ikke er talende eller representativt for resten av verden. I mine intervjuer med brukere fra Myanmar og Etiopia, bare for å nevne noen, kommer det ganske klart frem at for noen er Facebook alt. Men hovedpoenget er at den utvannede begrepsbruken gjør noe med tankesettet og det kritiske blikket vårt. Ved ikke å stille helt grunnleggende spørsmål om hva Facebook egentlig er for et fenomen – og ta det for gitt at det faller inn under samme kategori som Twitter eller TikTok – stenger vi for andre typer spørsmål eller helt nye analyser. 

Facebook er mange forskjellige ting, ikke bare en sosial nettverkstjeneste. Facebook er også et spillselskap, et hardware-selskap, en verdensomspennende infrastrukturleverandør, et globalt reklamebyrå, og et av de fremste forskingsmiljøene på utviklingen av kunstig intelligens.

Hvis vi skal prøve å tenke litt stort og visjonært: Hva kan et demokratisk, trygt og ikke-kommersielt «internett» være? 

Dette er jo en gjenganger som ingen virker å ha et godt svar på. For det første eksisterer det mange alternative sosiale medier med helt andre forretningsmodeller enn den datadrevne reklamemodellen. Men ingen av dem er spesielt mainstream, for å si det sånn. Hovedproblemet er manglende nettverkseffekter. Det er ekstremt vanskelig å få en kritisk masse av brukere. Bare tenk på den overhypede appen Clubhouse tidligere i år. Rent historisk er Internett, eller Arpanet som det het den gangen, et resultat av militære og forsvarstekniske interesser. Utviklingen var motivert i å sikre en sikker kommunikasjonskanal i tilfelle atomkrig, som på 1980-tallet gradvis ble demokratisert i den forstand av at det i all hovedsak ble et nettverk tatt i bruk av akademia. Først på 1990-tallet ble det gradvis åpnet for privat og kommersiell bruk i form av World Wide Web (det som gjerne sidestilles med begrepet internett i dag, men som egentlig handler om webben). 

Jeg må innrømme at jeg synes det er vanskelig å forestille fremtidige konkurransedyktige modeller for nettet (som helhet), som ikke på en eller annen måte er skrudd sammen som en digital markedsplass. Uansett hvordan man vrir og vender på det, så koster videreutviklingen av internett en masse penger. Uten inntjeningspotensiale, er det vanskelig å forestille seg andre modeller for majoriteten av brukere. Bare tenk på Mark Zuckerberg og Facebooks seneste stunt med Meta(verset). For å kunne realisere denne ekstremt naive og utopiske tredimensjonale virtuelle virkeligheten, kreves det ikke bare mer båndbredde, prosessorkraft og lagring, men også en helt ny investering i hardware (spesielt utvikling av headset). 

Det finnes allerede gode alternative modeller, desentraliserte nettverk, Tor, og alternative sosiale nettverk. Men, det er likevel ganske nisje, for spesielt interesserte, for utvikleren, for aktivisten, for de lysskye med noen ganger tvilsomme hensikter osv. Hvis vi er interesserte i en bærekraftig modell for allmennheten, og det burde vi jo være, så ser jeg ikke helt løsningen. Når det er sagt, så er en annen verden alltid mulig. Vi burde ikke gjøre samme feilen igjen med å la Facebook, eller Meta, bli styrende for hvordan fremtiden ser ut. Hvis Zuckerberg klarer å koke opp en fremtidsmodell basert på en sci-fi roman fra 1990-tallet, burde vel vi også klare å forestille oss en annen verden. 

Jamie Allison, China Miéville, Richard Seymour og Rosie Warren:
The tragedy of the worker
London: Verso, 2021, 104 s.

Omtalt av Peder Østring, redaksjonsmedlem i Gnist.

---

The tragedy of the worker er en alvorstynget oppsummering av hvor vi står i klimakampen, uten illusjoner om at tida som kommer blir lett.

Ifølge forfatterne har vi kommet langt forbi det punktet hvor man kan snakke om noen form for sosialistisk overflodssamfunn. Ideer som helautomatisert luksuskommunisme, en visjon løftet opp av Aaron Bastani i en bok med samme navn, er ikke bare urealistisk på dette punktet – det betyr også å fullstendig se bort i fra naturens tålegrenser. I stedet bør vi forsone oss med at vi, selv i et scenario hvor arbeiderne tar makta, vil måtte forholde oss til dramatiske klimaendringer som på dette tidspunktet er bygget inn i klodens økosystem. Begrepet «salvage communism», eller bergings-kommunisme om du vil, blir lansert for å gi et bilde av en fremtid hvor vi må gjøre det beste vi kan for å redde stumpene av dagens sivilisasjon. Om du synes dette høres stusselig ut, er også forfatterne selverklærte pessimister. Men som de skriver i etterordet, er dette en pessimisme som søker å falsifisere seg selv gjennom å trassig føre kampen for sosialisme videre. Alternativet som kjent, er barbari.

Bokas undertittel Towards the proletarocene henspiller på det foreslåtte begrepet for en ny geologisk tidsalder som har gått sin seiersgang innenfor akademia de senere årene, nemlig anthropocen – menneskets tidsalder. Ifølge dette begrepet har mennesker med sin moderne sivilisasjon og forbrenning av fossile energikilder blitt en planetær kraft, som har forandret jorda i en skala som krever at vi redefinerer vår geologiske tidsregning. Flere har vært kritiske til en slik typologi, da det ikke er mennesket i seg selv som har forårsaket dagens klimakrise, men heller et historisk avgrenset og spesifikt sett med sosiale relasjoner, også kjent som kapitalisme. Forfatterne hevder dermed at vi i dag lever under kapitalocenen, mens målet bør være å avskaffe kapitalen og at arbeiderne setter i gang med sin egen omforming av kloden – altså proletarocenen. 

Akkurat som at kapitalismen i seg selv representerer en form for klimafiksing, hevder forfatterne at ethvert annet system enn kapitalisme også nødvendigvis må defineres som klimafiksing, og advarer mot en moralistisk økologi som på generell basis tar avstand fra en slik prosess. Det er to grunner til at en slik begrepsbruk verken er særlig konstruktiv eller presis: For det første er det med på å vanne ut hva man legger i klimafiksing, som for de fleste betyr å aktivt forsøke å endre jordas klima gjennom for eksempel å pumpe aerosoler ut i atmosfæren for å reflektere sollys tilbake til verdensrommet. Slike øko-modernistiske visjoner fungerer først og fremst som en unnskyldning til å fortsette status quo, og vil være ekstremt risikabelt om de skulle bli satt ut i livet slik blant annet Andreas Malm skriver om i slutten av Fossil capital. For det andre vil man i et tenkt scenario hvor borgerskapet fullstendig avskaffes, heller ikke ha noen arbeiderklasse, da arbeideren defineres ut fra sitt forhold overfor kapitalisten. Den revolusjonære arbeiderbevegelsen bærer med seg det paradoksale målet om å oppheve seg selv. 

Den filosofiske posisjonen som legges frem i boka, er gjennomgående usentimental. Menneskeheten er bare en kosmisk tilfeldighet og har ikke, slik dypøkologien hevder, noen essensiell egenverdi. I debatten om økologi på venstresida legger Salvage-kollektivet seg på en linje som kritiserer økomodernister så vel som økososialister. Mens førstnevnte strømning fremhever hvordan teknologi og økt produktivitet både vil gjøre oss i stand til å håndtere klimakrisa og til å ta steget over i sosialistiske overflodssamfunn, er økososialistene i større grad opptatt av at det finnes reelle tålegrenser i naturen og at ethvert sosialistisk prosjekt bør ha som mål å respektere disse ved å gjenopprette balansen i stoffskiftet mellom natur og miljø. Den amerikanske sosiologen John Bellamy Foster er sentral i denne tradisjonen, og har kalt trangen til å underlegge seg og dominere naturen for «prometeansk», et begrep oppkalt etter den greske gudeskikkelsen Prometeus som brakte ild til menneskene. I vestlig tradisjon representerer Prometeus både søken etter fremskritt og vitenskapelig kunnskap, men også hvordan gode intensjoner kan ha utilsiktede og tragiske konsekvenser. Hvilken av tolkningene man stiller seg bak, overlapper gjerne med hvilken leir man sokner til i debatter om klima og miljøspørsmål på venstresida. Salvage-kollektivet tar til orde for at vi som menneskehet bør følge Prometeus’ streben etter å bedre vår tilværelse, men at en slik prosess bør ta form av en granskning av vår egen sjel og hva vi verdsetter, heller enn et blindt jag etter produkter og materiell velstand. Mens prometeanisme ble brukt av Foster som et skjellsord overfor marxister som anser økt produksjon som et iboende gode, søker forfatterne å fylle begrepet med en ny og positiv mening.

Boka er delt opp i elleve mindre kapitler, som streifer innom et stort spenn av temaer, fra en diagnostikk av dagens klimatiske og politiske situasjon og over i essayistiske partier om økologi og marxisme. Flere kapitler og tema er interessante i seg selv, som hvordan et gryende miljøvern ble erstattet med en selvutslettende produktivisme i Sovjet, og hvordan vi risikerer mer militarisering og fossil-fascisme i kjølvannet av et mer ekstremt klima. Likevel er det vanskelig å finne en klar rød tråd. Selv om forfatterne utvilsomt drar veksel på en imponerende litteraturliste – den relativt korte pamfletten har en hele 10 siders referanseliste – klarer de ikke å lage noen større syntese, eller presentere noen klar idé om veien videre for klimakampen. Språket lider av å være vanskelig tilgjengelig, og en må tråkle seg gjennom en imponerende mengde fremmedord og sjargong underveis i lesingen. Slik sett kan man si at den uttalte ambisjonen til Salvage-redaksjonen om å skape en stilistisk og vakker språkdrakt gjør at hele boken blir for mye form, på bekostning av innholdet. The tragedy of the worker kommer dermed ikke til å få noen bred leserkrets, men pamfletten inneholder like fullt originale og tankevekkende bidrag til diskusjonen om fremtidsvisjoner og klimakamp på venstresida.

Utsa Patnaik og Prabhat Patnaik:
Capital and imperialism. Theory, history and the present.
New York: Monthly Review Press, 2021, 424 s.

Omtalt av Peder Martin Lysestøl, sosialøkonom og aktuell med boka Arbeiderklassen – visjoner om en annen verden. Solum bokvennen (2021)

---

Når vestlige økonomer gjennom tidene har beskrevet kapitalismen og lansert teorier om kapitalistisk økonomi, skjer alt innafor et lukket kapitalistisk system. Verden utafor den kapitalistiske verden eksisterer så å si ikke. Det er dette feilaktige bildet Utsa og Prabhat Patnaik går til angrep på, som marxistiske økonomer fra India er de godt skodd nettopp til dette. De har da også bak seg en lang rekke empiriske og teoretiske studier.

De viser på en overbevisende måte at kapitalismen som system langt fra ble utviklet i en liten isolert del av verden, men at den raske utviklingen av kapitalismen i Holland og England langt på vei skyldtes den ekstreme utbyttingen av koloniene. Økonomisk teori er utviklet av hvite «menn» i den vestlige verden. De utviklet sine teorier med den store overbevisning om at den hvite mann var overlegen alle andre og at framskrittene skyltes den europeiske «rasens» dyktighet. På paternalistisk vis så de koloniene som en byrde de rike landa måtte ta seg av. Men tanken om at koloniene hadde betydning for kapitalismens utvikling, var fjern for de fleste. På en overbevisende og svært grundig måte viser Utsa og Prabhat Patnaik at teoriene er feilaktige eller har store mangler. Også Karl Marx var en hvit mann farget av sin verden. Men skriver forfatterne: Marx har forstått mer enn borgerlige økonomer og har langt mer enn dem trukket inn koloniøkonomien i sine teorier.

Dette er ikke ei lett bok å lese. Men det første kapitlet i boka, som forutsetter forkunnskap om økonomisk teori, kan hoppes over. De viktigste poengene kommer fram av de mer beskrivende kapitlene.

Boka tar opp helt sentrale temaer fra økonomisk historie og økonomisk teori, der de velger å dele kapitalismens historie i fem faser:

1. Kolonialismen, før første verdenskrig
2. Mellomkrigsperioden
3. «Den gylne perioden» etter 2. verdenskrig
4. Globaliseringens tidsalder
5. Den nåværende fasen – mot globaliseringens sammenbrudd.

I Kapitalen, kap. 24, analyserer Marx «den såkalte opprinnelige akkumulasjonen». Det handler om årsaken til at kapitalismen kunne utvikles i noen europeiske land på 1700-1800-tallet. Her mener forfatterne at både Marx og andre historikere overdriver betydningen av jordbruksrevolusjonen. I et eget kapittel diskuterer de det de kaller «Mytene om jordbruksrevolusjonen». De avviser ikke jordbruksrevolusjonens betydning, men viser at betydningen er sterkt overdrevet i forhold til hva den enorme utbyttingen av koloniene betydde. 

Når det gjelder kritikken av Marx, er jeg enig med forfatterne i at også Marx skriver relativt lite om kolonipolitikken. Men, i forhold til den kunnskapen som var tilgjengelig da Marx skrev Kapitalen, gir han utbyttingen av koloniene en viktig plass. (se Kapitalen, første bok, del 4, Oktober forlag. s. 227–235). På s. 233 skriver han bl.a. at for industribyen Liverpool var slavehandelen grunnlaget for den opprinnelige akkumulasjonen.

Forfatterne påpeker at kolonipolitikken endret det som til da hadde vært tendensen i den økonomiske utviklingen i ulike verdensdeler. India var godt i gang med enkel industriell utvikling da landet ble kolonisert. Forfatterne hevder at uten koloniseringen ville India i dag trolig vært mer industrielt utviklet enn Japan. Hvor store verdier ble så ranet fra India og andre koloniområder? Dette er selvsagt vanskelig å beregne, bl.a. fordi formene for utbytting er mange. Forfatterne viser til nyere data som er kommet til at enorme rikdommer ble overført fra det indiske kontinentet til England. Det samlede «drain» fra India til England i perioden 1765 til 1938 utgjør 867 milliarder £. Det er mer enn 80 ganger Englands BNP i 1947 (s. 169). Det beste norske ordet for «drain» i denne sammenhengen er «ran». 

Mangelen på forståelse av kolonilandas betydning gjelder ikke bare historia. Også forståelsen av hvordan dagens globaliserte økonomi virker, er preget av et eurosentristisk syn. Det er lite som tyder på at den norske venstresida har innsett hva det betyr at over 80 prosent av dagens industriarbeidere jobber i den tredje verden. (Se min nylig utgitte bok: Arbeiderklassen – visjoner om en annen verden). I dag er hele verdensøkonomien preget av den nyliberale globaliseringen. Forfatterne spør: er det mulig å unnslippe en nyliberalisme på vei mot krise? Deres svar er at den eneste muligheten land har er å koble seg av. De diskuterer ikke om en slik «delinking» er mulig.

Utsa Patnaik og Prabhat Patnaik har lagt ned et stort og viktig arbeid i denne boka. Den kommer på et tidspunkt der den nyliberale revolusjonen har passert senit og spørsmålet om kapitalismens framtid står på dagsorden. Boka er et svært viktig bidrag i denne debatten. 

Helge Ryggvik: På kanten – Norsk oljevirksomhet i Barentshavet og hvorfor det må settes en strek Cappelen Damm, 2021, s.569 

Omtalt av Peder Østring, redaksjonsmedlem i Gnist 

---

Historikeren Helge Ryggvik har gjennom en årrekke fulgt oljeindustriens utvikling i inn- og utland, et arbeid som har ført til flerfoldige artikler og bøker, blant annet Til siste dråpe: om oljens politiske økonomi fra 2009. I Ryggviks nyeste bok vendes blikket mot nord, og til spørsmålet om oljeleting i Barentshavet. På kanten er en liten murstein av en bok, som vil stå igjen som en grundig og ettertrykkelig advarsel mot et nytt oljeeventyr i Arktis. 

I høst har katastrofefilmen «Nordsjøen» rullet over kinolerret i det ganske land. Historien dreier seg om et rimelig spinnvilt scenario, hvor grunnen under sentrale deler av norsk sokkel forsvinner i et enormt undersjøisk ras. På kanten viser imidlertid at man ikke trenger å ty til katastrofefilmer for å innse at norsk oljeproduksjon er en prosess knyttet til risiko på mange ulike plan. Gjennom over 500 sider belyses ulike problemer ved å åpne for oljeleting i Arktis, enten det dreier seg om faren for miljøødeleggende utslipp i et av verdens mest rikholdige havområder, geopolitiske gnisninger eller overskridelse av klimaets tålegrense. I lys av stadig mindre sikre profittmarginer for nye oljefelter i nord i tillegg en stigende miljøbevissthet i befolkningen, argumenterer Ryggvik overbevisende for at tida er inne for å dra en tydelig linje i sanden og si en gang for alle: Hit, men ikke lenger. 

Det er få ting som i større grad vitner om Norges opportunistiske tilpasning til klimaendringene enn flyttingen av iskantsonen for å erklære tidligere utilgjengelige områder åpne for butikk. Dersom en slik aktivitet får starte, tar man store sjanser på vegne av naturmangfold og beredskap, fordi nye felter i Barentshavet vil være utsatt for helt andre, mer ekstreme, forhold enn hva man er vant med fra Nordsjøen. I oktober 2021 – kort tid etter at På kanten kom ut – fikk verden nok en gang se strender i California tilgriset av oljesøl. Selv om dette utslippet var langt mindre omfattende enn tidligere katastrofer som Exxon-Valdez forliset eller Deepwater Horizon-utblåsningen, er det påfallende at selv et relativt lite utslipp i rolig farvann vanskelig lot seg kontrollere når ulykken først er ute. 

At Ryggvik velger å fokusere på Barentshavet viser et blikk for strategi i klimakampen, siden det er langt lettere å forhindre ny ekspansjon enn å forsøke å stenge ned produksjon som først har begynt. Dersom nye områder i Nord først blir åpnet og koblet til ny infrastruktur, risikerer vi en oljedrevet stiavhengighet som ytterligere vil låse fremtiden til fossil energi. Utviklingen av et nytt felt krever

enorme investeringer i fast kapital, som både oljeselskaper og grunneier, altså staten, vil kjempe innbitt for at skal tjenes inn. Man kan selvfølgelig argumentere for at produksjon på eksisterende felt også burde stenges ned, men enda viktigere er det å unngå nye kostbare eskapader i Barentshavet. Særlig fremheves det betydelige Wisting-feltet som noe klimabevegelsen bør sette inn alle krefter for å stanse. 

Noe av det som står sterkest igjen etter å ha lest boka, er den sikkerhetspolitiske faren Norge står overfor ved å holde døra åpen for oljeleting rundt Svalbard. Ryggvik nøster opp i norske myndigheters intrikate diplomatiske spill for å opprettholde denne muligheten, et spill som har pågått siden svalbardtraktaten ble underskrevet i 1920. Som en parentes trekker Ryggvik også fram hvordan norsk ishavsimperialisme lå bak ambisjonene om både suverenitet på Svalbard, men også det feilede forsøket på å annektere Grønland i 1931. Inspirert av datidens sosialdarwinistiske strømninger og ideen om «livsrom» – at stater kunne sammenlignes med biologiske arter og dermed trenger et visst territorium for å leve og utvikle seg – begynte også norske aktører å formulere et rasjonale for en norsk territoriell ekspansjon. Siden den gang har Norge i det stille flyttet frem sine posisjoner, senest ved å etablere en fiskevernsone rundt øygruppen, helt uten anerkjennelse fra andre land som har underskrevet traktaten. Når rettighetene til å bestemme hvem som skal fiske snøkrabbe skaper såpass mye diplomatisk friksjon, kan man bare tenke seg hvordan en tilsvarende unilateral erklæring fra Norge om å ha hevd på de anslåtte oljeforekomstene rundt Svalbard vil bli mottatt. Det russiske forsvarsdepartementet vurderte i 2017 en konflikt rundt Svalbard som den mest sannsynlige årsaken til en militær konfrontasjon med NATO til havs. Heldigvis presenterer Ryggvik også en relativt enkel løsning: Ved at Norge benytter sin suverenitet på Svalbard til å lukke døra for all fremtidig oljeutvinning, vil også de geopolitiske spenningene avta. Med dette vil Norges legitimitet til å regulere fiske i området styrkes tilsvarende, da denne aktiviteten ikke lenger vil kunne tolkes som en trojansk hest for norsk oljeutvinning rundt Svalbard. 

Naomi Klein lanserte i 2007 begrepet «sjokkdoktrinen» for å beskrive hvordan kapitalister benytter kriser for å få innrømmelser de aldri kunne drømt om ellers. Ryggvik argumenterer for at oljeskattepakken som ble innført i Stortinget i juni 2020, er nok et eksempel på en slik katastrofekapitalisme, hvor selskaper fikk lukrative skatteutsettelser mens det offentlige satt igjen med betydelig fremtidig risiko. Bakteppet for skattepakken var den rekordlave prisen på olje, dels som følge av global nedstengning og pandemi, hvor særlig leverandørindustrien uttrykte bekymring for at nye investeringer i olja ville utebli med mindre man lempet på skattekravene til oljenæringen. Dette er en klassisk nyliberal oppskrift, hvor profitt privatiseres mens kostnadene tilfaller fellesskapet. Ulike aktører med en betydelig egeninteresse av fortsatt oljeleting, fra ordførere til representanter for store oljeselskap, utgjør en gruppe som Ryggvik omtaler som det oljeindustrielle kompleks. Disse var sentrale i å legge et betydelig press mot Stortinget våren og sommeren 2020. Denne gruppens

gjennomslag for oljeskattepakken viste hvilken formidabel motstander klimabevegelsen står overfor. I boka blir narrativet om at tusenvis av arbeidsplasser hang i en syltynn tråd kraftig utfordret, og Ryggvik bidrar slik til en kritisk historieskriving som forhåpentligvis kan bidra til at man ikke lar seg lure like lett neste gang fossilkapitalen kommer tryglende om skatteletter i krisetider. Dette vil være særlig relevant ettersom man har sett at noen påbegynte prosjekter i kjølvannet av skattepakken kan ende opp med å bli samfunnsøkonomisk ulønnsomme, slik blant andre professor Knut Einar Rosendahl ved NMBU har pekt på. 

På tross av sin potensielt avskrekkende lengde, vil På kanten holde en leser med interesse for feltet engasjert fra start til slutt. Det er en aldri så liten bragd å forklare alt fra tekniske aspekter ved havrett og oljeproduksjon til klimavitenskap og marinbiologi med forståelig prosa, men her har Ryggvik altså lyktes. Velkjente argumenter fra oljelobbyen om «den rene norske olja», og at det er nytteløst å gå inn for begrensning av fossil energi på tilbudssiden, blir også utførlig dissekert og plukket fra hverandre. En ekstra runde korrektur kunne luket ut noen ubetydelige feil, men disse rokker likevel ikke ved helhetsinntrykket: Miljøvernere som vil ta opp kampen mot oljeleting i Arktis har med På kanten fått et soleklart referanseverk. Med to oljetørste partier i regjering – og nordområdenes store strateg, Jonas Gahr Støre som statsminister – er dette en bok som ikke ser ut til å bli mindre relevant i tida som kommer.

Jonas Bals: Streik: En historie om strid, samhold og solidaritet. Oslo: Res Publica. 652 s.

Omtalt av Truls Strand Offerdal, stipendiat i medievitenskap ved Universitetet i Oslo og med-leder i Solidaritet med Kurdistan

---

Jonas Bals har levert et viktig, grundig og imponerende festskrift over streikens rolle i Norsk historie. Mens størrelsen på boka gjør den mer egna som selvforsvarsvåpen enn som strandlektyre bringer de nesten 500 sidene deg med på en detaljert reise fra gruver og fyrstikkfabrikker på 1800-tallet, via andre verdenskrig og hatten til Wenche Foss og hele veien til rosastreikens hashtag-aktivisme. 

Boka inneholder 30 kapitler med norsk streik og fagforeningshistorie og forsøker å i store trekk fortelle historien om hvordan fagbevegelsen ble startet, utviklet seg og vokste fra spede tanker om likeverd til å bli en sentral del av det norske samfunnet. I enhver slik samlet beretning finnes det selvsagt ting som har blitt utelatt, men om man leser boka som en beretning om streikens rolle kan man i all hovedsak forstå valgene som er gjort. Som anmelder ser jeg få åpenbare mangler, med unntak av at Havnearbeiderstreiken på 2010-tallet er utelatt fra boka.

Bals har med sin lange historie i ulike deler av fagbevegelsen et godt øye for strukturer og legger naturlig nok vekt på streiker og konflikter som var viktige i utviklingen av dagens fagforeningssystem. Man får med andre ord historier om intriger, samarbeid, konflikter og uenigheter og om de store politiske og strategiske kampene som har skapt dagens system. Man får utførlige og grundige gjennomganger av konfliktene rundt bruken av direkte aksjoner som sabotasje og kreative kampformer og mer ordnede former for arbeidslivskamp på 1910-tallet. Man får høre om konfliktene på 1920-tallet mellom de Sovjet-tro delene av fagbevegelsen, som sverget til Strassburg-tesen og ideen om eskalasjon av alle konflikter, og de delene av bevegelsen som ønsket å demonstrere ansvarlighet og stabilitet som forhandlingspartner. Og om konfliktene mellom sentral styring og medlemsdemokrati på 1970-tallet. Særlig de sistnevnte konfliktene får på mange måter sin oppreisning i boka, hvor de illegale streikene som ofte har blitt omtalt og fordømt som AKP-streiker kontekstualiseres og forklares som ganske naturlige følger av misnøye og frustrasjon blant medlemmer og grasrot. Boka nyanserer også det bilde som tidligere er blitt tegnet av at disse tariffstridige streikene kun var et resultat av arbeidere som ble forledet og brukt av skumle kommunister. 

Gjennomgående benytter Bals seg av en solid rekke kilder, og boka har med rette blitt løftet frem som et faglig sterkt historisk verk. Boka styrkes spesielt av utførlige intervjuer med sentrale personer fra streiker de siste 60 årene, og inneholder med det kimen til en praksis som den norske venstresiden i større grad behersket tidligere, nemlig egen historiefortelling og overlevering av egne erfaringer og lærdommer. Nettopp den rikdommen av kilder som gjør boka så underholdende å lese risikerer vi å miste i fremtiden dersom vi ikke passer på å forevige de kampene vi selv deltar i. 

Når Bals har gjort seg ferdig med den historiske gjennomgangen forsøker Bals seg på en overordnet oppsummering i kapittelet “Opprør – streik – opprør. Er streikevåpenets tid forbi?”. Her trekkes de lange linjene over i det moderne samfunnet for å diskutere hvordan vi bør forstå streikevåpenet, og med det, fagforeningers rolle og funksjon i et moderne samfunn. Her diskuterer han hvordan et globalisert samfunn med stadig mer uformell tilknytning til arbeidslivet har sammenfalt med en retur til andre former for protester og opprør hvor man i større grad rammer sirkulasjonen av varer enn produksjonen. Bals peker på at man samtidig har sett at de nye protestbevegelsene ofte bruker nettopp streik for å videreføre sine kamper, fra skolestreiken til paraply-protestene i Hong-Kong. Han viser også til at de store multinasjonale selskapene, fra Ikea til Amazon, åpenbart ser streikevåpenet som en trussel ettersom de bruker store ressurser på overvåkning og motarbeidelse av fagorganisering blant sine ansatte. Denne typen angrep på streik som virkemiddel ser han også tendenser til her hjemme. Bals nevner spesielt bruken av lockouts, altså at arbeidsgivere stenger arbeidere ute fra arbeidsplassen som del av en konflikt, som eksempler på aktiv klassekamp fra arbeidsgiversiden. Bals lander derfor på at streikevåpenet neppe er modent for pensjon helt enda. 

Andre anmeldelser har omtalt boka som materiale til utallige studiesirkler, og det kan jeg ikke gjøre annet enn å si meg enig i. Mens man neppe kan påstå at en bok av denne størrelsen burde vært større, tar jeg meg i å ønske meg litt mer plass til de diskusjonene det siste kapittelet peker på. Bals har åpenbart god kjennskap til pågående diskusjoner om for eksempel streiker i reproduktivt arbeid og sosiale streiker, for ikke å snakke om diskusjoner om organisasjonsformer og fagbevegelsens svar på globalisering og prekarisering. Likevel blir forsøket på å romme det hele i ett enkelt kapittel dessverre noe hektisk. Samtidig er det vel nettopp disse diskusjonene som peker seg ut som naturlige temaer for studiegrupper, lesesirkler og debatter i bevegelsen i årene som kommer.

Sally Rooney: Skjønne verden, hvor er du. 2021. Strawberry Publishing. 316 s. Oversatt av Hilde Stubhaug.

Av Rita Paramalingam, jusstudent og skjønnlitterær forfatter. 

---

Alice, en ung og anerkjent forfatter, møter Felix på date. Hun spør hva han jobber med, og Felix forteller at han gjør noe mye mer vanlig, han jobber på et lager. Han sier:

«Jeg kan ikke fordra det jævla stedet. Men de ville vel ikke betalt meg for å gjøre noe jeg likte, hæ?»

Alice anerkjenner Felix’ utsagn. Hva betyr det for Felix at hun anerkjenner dette? Og hva betyr det at Alice sier seg enig? Hvor godt kan man egentlig forstå et annet menneske?

Sally Rooney er en selverklært marxistisk skjønnlitterær forfatter. Skjønne verden er hennes tredje roman. Hennes forrige roman Alle andre ble en bestselger og er også kjent som TV-serien Normal People. Alle bøkene hennes har samtaler om politikk, men i denne er den eksplisitt og tydeliggjort gjennom en e-postutveksling mellom to venner som ikke lenger bor i samme by. Også når personene møtes i samme rom og tid trer deres politiske bevissthet frem, både i samtaler og krangler. Karakterene ser på både verden og relasjonene sine i en maktanalyse, stort sett i et klasse- og kjønnsperspektiv.

Men livet handler ikke bare om å forstå sitt eget liv eller andres analytisk, for menneskets følelsesliv er for komplisert til å reduseres til noen bestemte materielle og sosiale faktorer. Livet, i hvert fall for disse karakterene, handler også om ønsket om meningsfulle vennskap og relasjoner, om å bli tilbudt kjærlighet og ikke klare å ta det imot, om å elske og samtidig holde avstand, om styrken i samhold, og avmakt og bitterhet som oppstår ved å bli avvist. 

Boka lar oss følge fire karakterer, to kvinner og to menn. Ingen av de er perfekte, til tider er de svært irriterende. Det mest fremtredende forholdet i boka er mellom Alice og Eileen, som i stor grad skjer gjennom e-postutveksling. I tillegg til å oppdatere hverandre om sine liv, lar Rooney også Eileen og Alice diskutere politikk i disse mailene. Ved at Rooney har servert oss Eileen og Alices meninger ser vi også hvordan deres politiske meninger kommer i konflikt, eller ikke i konflikt, med det man kan kalle den fysiske verden – i dagliglivet og i møte med andre mennesker.

E-postutvekslingene blir til tider litt for lange og litt for lite konkrete, spesielt når karakterene analyserer historiske begivenheter. Det er troverdig at Eileen og Alice har en slik mailtråd, og det oppleves ikke påtatt, men som et rom for å dele tanker. Selv om e-postene gir mulighet for lange politiske analyser som det ellers kan være vanskelig å få plass til i en roman, er jeg usikker på hvor nødvendig alle e-postene er.

Boka er på sitt beste når karakterene møtes fysisk, og når vi får konkrete skildringer av hvordan de har det rundt seg. Det er mye å forstå om karakterenes handlinger ut ifra hvordan de lever sine liv. Dialogene er engasjerende, og etterlater mye rom for tolkning, både hos leseren og for karakterene. 

Noe som en virkelig kan sette pris på ved å lese Skjønne verden er tematiseringen av menneskets trang til å bli elsket og elske andre. Allerede midt i boka får vi servert en setning som kan oppsummere hele romanen: 

«For mens vi skulle ha organisert fordelingen og verdens ressurser og gjennomført en kollektiv overgang til en bærekraftig økonomisk modell, bekymret vi oss om sex og vennskap isteden. Fordi vi elsket hverandre for høyt og var for interessert i hverandre. Og det er noe jeg elsker ved menneskeheten, ja, faktisk er det selve grunnen til at vi skal overleve – fordi er så tåpelig opptatt av hverandre».

Når menneskene i Rooneys roman lar seg selv bli elsket, er de mer fornøyde enn når de ikke gjør det. Når de møtes i samme rom og evner å være gode mot hverandre, har de det bedre. Det høres kanskje ikke så vanskelig ut, men i praksis kan det vise seg at mye står i veien for å ta imot kjærlighet. Karakterene sliter alle med å balansere egne behov med andres behov – og det gjør dem til tider både selvopptatte og selvoppofrende. Jeg vil påstå at hele boka egentlig er en utforskning i kjærlighet: den du kan gi andre mennesker og den du kan gi verden – og den kjærligheten du må gi deg selv fordi du også er en del av verden. 

Etter revolusjonen i Russland (1917) var uttrykk som «jødebolsjevik», «kriminelle jøder», «manufakturjøde» og spionstempling svært vanlig. Aftenposten skriver på lederplass i 1924: «De kommer inn som sildestim» og «De setter seg fast over hele byen».

Dette er del 2 om Palestinas historie. Del 1 sto i nr 2/21, og kan leses her.
Tema for del 3 og siste artikkel i denne serien blir Det store palestinske opprøret mellom 1936 og 1939.

---

Av Svein Olsen, medlem av bystyret i Bodø for Rødt og mangeårig palestinaaktivist

Beit Daras og Bit et Tabiyya
Beit Daras er i 1920 en palestinsk landsby 46 km nord for Gaza by. Den ligger bare noen timers tur på eselryggen fra Jaffa. Nærmeste by er Isdud (Ashdod).  Det sosiale livet er knytta til et par større og noen mindre klaner/familier. I utkanten bor eiendomsløse landarbeidere. I alt bor det 1500 innbyggere her. To større markeder, Abu Khadra og Abu Khuffeh, ligger like ved. Beit Daras er en av et ti-talls liknende landsbyer i området. Palestinernes identitet er sterkt knytta til jorda. Det er kort tid siden mange av landsbyens menn kom hjem etter å ha kriga for den osmanske sultanen, og uniformene er bare så vidt hengt i skapet. De hjemvendte soldatene oppdaga fort at som takk for å ha risikert liv og helse, er landsbyen blitt utarma av utålelige krigs-skatter. Ofrene deres var ingenting verdt! Nå er tilværelsen lite annerledes enn under osmanerne. Arbeidet på jorda blir til fruktesløst strev der overskuddet konfiskeres av en ny okkupant. Okkupasjonen blir betalt av ofrene sjøl. Britene er ikke interessert i utvikling og utbygging av infrastruktur, verken sosial eller økonomisk. Slik opprettholdes fortellinga om ei tilbakeliggende og primitiv lokal befolkning.                                                                                                                                                    

Beit Daras er som nabolandsbyene, men noen kilometer mot øst grenser den til ei sionistisk bosetting, Bit et Tabiyya, etablert i 1887, finansiert av Baron de Rothschild, en steinrik europeisk jøde og ledende sionist. Bosettinga har noen hundre innbyggere. Beit Daras stiller opp med sin lokale kompetanse på jordbruk, og selger sine produkter til bosetterne. En av dem er lege, og blir også lege i Beit Daras. Naboforholdet mellom landsbyen og bosettinga er godt, og sånn går de første tiåra. Svært få palestinere er urolige. Heller ikke over bosettingas strategiske plassering på veien mellom Egypt, Gaza, Jaffa og Al Ramle, porten til Al-Quds (Jerusalem). Beit Daras innbyggere får fort nærkontakt med britenes voldsapparat når en politistasjon blir oppretta mellom landsbyen og bosettinga. Etter som palestinernes motstand mot okkupasjon og bosettere vokser og tar meir militante former, starter okkupanthæren patruljering i Beit Daras. Nattlige raid blir vanlig. Bosettinga kjøper opp deler av landsbyens jordbruksland, og innbyggerne skjønner at de er blitt en del av et kolonialt prosjekt. De blir deltakere i det palestinske opprøret. Det går opp for dem at de har to dødelige motstandere, en okkupant som tar i bruk alle midler, og en voldelig, svært godt organisert og økonomisk overlegen bosetterbevegelse.  I 1929 er opprøret så truende at bosetterne rømmer. Men det som ser ut som en seier blir kortvarig, og i 1930 reetableres den. I tillegg bygger britene ei flystripe. 

Men det er ennå umulig for den lokale befolkninga å få øye på langsiktige konsekvenser. Var sionistene allerede i 1887 i stand til å forutse hvordan og hva som var nødvendig for å gjennomføre koloniprosjektet? Det er åpenbart at bosettinga i 1917 er blitt en viktig del av strategien, men Beit Daras er ikke i stand til å se for seg katastrofen som venter i ei ganske nær fremtid.

 

Britisk okkupasjon og sionistisk kolonisering
Storbritannia hadde sørga for å få oppgaven med å gjennomføre Folkeforbundets Palestina-mandat. De gikk raskt i gang med oppgaven, i tett samarbeid med en godt organisert europeisk sionistisk bosetterbevegelse. Fra 1.verdenskrigs slutt til 1926 tredobla den jødiske befolkninga seg, fra 6 til 18 %. I 1930 hadde bosetterbevegelsen kjøpt opp og konfiskert en tredjedel av alt jordbruksland i Palestina, 1,25 millioner mål! 20 000 bondefamilier blei ramma og sto plutselig uten livsgrunnlag. Det fikk ødeleggende konsekvenser også for landarbeidere og beduiner (de palestinske nomadene). De blei fordrevet fra områdene sine. Den etniske rensinga var i full gang. Sionistene utvikla sin egen økonomi uten å inkludere den palestinske befolkninga. En rasistisk og splittende politikk som okkupant og bosettere sto sammen om, blei konsekvent gjennomført: «Jewish-labor-only» og «Jewish-products-only». Grunnleggende handla det om tilrettelegging av strukturell rasisme. Store deler av landsbygdas kultur skulle på denne måten bort. Beduin-befolkninga utgjorde 35 % av innbyggerne, og blei hardest ramma. De skulle komme til å utgjøre kjerna i det væpna opprøret som sto for døra. Palestinerne nekta å bli flyktninger i sitt eget land!                                               

I Europa blei, og blir fremdeles, dette fremstilt som sivilisering og fremskritt. Dette, som var et forsøk på å utslette identitet, kultur og historiske røtter, skapte ikke bare fortvilelse og fattigdom, men også spontant sinne. Væpna motstand fremsto som – og var! – eineste mulige forsvarsmetode. I perioden mellom et opprør i 1929 og et nytt i 1933 så mange småbønder seg nødt til å selge sine gårder. Kjøperne var ikke sionistene, men for det meste palestinske landeiere som profiterte på oppkjøpene ved å selge videre til bosetterne. Over halvparten av disse eierne var ikke bosatt i Palestina. Bare vel 10 % av selgerne var vanlige palestinske bønder. Beduinene kunne ikke selge noe de ikke «eide», og blei bare fordrevet. Denne prosessen er ikke avslutta og fortsetter i dag i alle deler av det okkuperte Palestina: i Israel, på Vestbredden, i Jerusalem og i Gaza. Hundre år med folkerettsstridig etnisk rensing, men fortsatt uten konsekvenser for okkupanten!

Og ta gjerne et skråblikk på dagens norske kolonisering av samiske områder. Stikkord: Fosen, Øyfjellet, Sjonfjellet (vindmølleparker), Nussir, Nasa (gruvedrift). Fosen-utbygginga nylig dømt ulovlig i Høyesterett, også det uten konsekvenser??

De gamle føydale klasseforholda kom til å få avgjørende betydning for den palestinske motstandskampen. Motsetninger blant de palestinske lederne, der landeierne var godt representert, gjorde at krav fra opprørerne om å ikke selge land til bosetterbevegelsen, blei avvist. Krav om bevæpning fikk heller ingen støtte. Lederne holdt fast på ei håpløs forhandlingslinje, naivt og med trua på at dette kunne sikre dem fortsatt overklassestatus.                                                                                                          Et palestinsk kommunistparti, også med mange jødiske medlemmer, klarte ikke å forene palestinske arbeidere, bønder, nomader og innvandrerne, og fikk aldri stor nok innflytelse. 

 

Europeisk antisemittisme og nazisme
Fra 1933 til 1936 eksploderte innvandringa av jøder i Palestina. Antallet steig i –33 til det sjudobbelte, 42 000, og holdt seg der til -36. Nazistenes maktovertakelse i Tyskland og forfølgelsen av jødene var den direkte årsaken. Men det hadde ikke vært mulig uten de europeiske statenes flyktningpolitikk. Holdninga til jødiske flyktninger som prøvde å komme unna en voldelig antisemittisme i Øst-Europa, var urokkelig: bare et fåtall slapp inn i vest. Grunnlaget var den samme rasismen som alltid gjennomsyrer imperiebyggere og herrefolks politikk og praksis. De underlegne og primitive rasene har ikke livets rett og må ikke forurense vårt blod. De samme politikerne som i Folkeforbundet la til rette for sionistenes bosetterprosjekt, stengte egne grenser for jødiske flyktninger. Det hjalp godt på med gamle kristne fordommer mot jøder.  Nazistenes brutale forfølgelser etter Hitlers valgseier i 1933, fikk ingen konsekvenser. Grensene forblei stengt. Og Norge var av de beste i klassen (da også).                                    Den palestinske forfatteren og politikeren Ghassan Kanafani skreiv seinere om dette: 

Dersom nazismen var ansvarlig for terroren mot jødene og flyktningestrømmen ut av Tyskland, så var det «den demokratiske kapitalismen» som sørga for at en uforholdsmessig stor andel havna i Palestina. 

Av de 2,5 millioner jøder som flykta fra nazistene mellom 1933 og 1940, fikk 75 % opphold i Sovjet, 6 % i USA, 2 % i Storbritannia, mens 10 % dro til Palestina. Norges andel var 400! 

 

Norsk flyktningpolitikk og rasisme
Per Ole Johansen er en av noen få som har dukka ned i holdninger og praksis i norsk flyktningpolitikk på denne tida. Lesing av hans funn er ganske forstemmende, men anbefales. I 1915 sa justisminister Lars Abrahamsen følgende i Odelstinget: 

Det gaar ikke an, naar hele det øvrige Europa har vedtatt strenge bestemmelser for at hindre utskuddet (jødene, Abrahamsens kommentar) fra at komme ind over deres grænser, at vi skal gjøre oss til Europas kloak, og tyve og røvere og mordere skal trænge inn i vårt land.

Etter revolusjonen i Russland (1917) var uttrykk som «jødebolsjevik», «kriminelle jøder», «manufakturjøde» og spionstempling svært vanlig. Aftenposten skriver på lederplass i 1924: «De kommer inn som sildestim» og «De setter seg fast over hele byen». I 1927 blei fremmedloven innstramma, og det var ingen tvil om at det var jødene det gjaldt: «folkeslag og racer som er meget forskjellige fra oss nordmennene» og «Det har vist seg å være en meget uheldig tilvekst i befolkningen», som det heter i vedtakets begrunnelse. Denne politikken retta mot jødisk innvandring forandra seg lite etter nazistenes maktovertakelse i 1933; heller ikke etter at Arbeiderpartiet overtok makta i 1935. Med en ung Trygve Lie (seinere FNs første generalsekretær) som justisminister, overprøvde den nye AP-regjeringa innvandringsbyråkratiet og åpna døra for sosialdemokrater og andre politiske flyktninger fra Tyskland. Når det gjaldt, jøder var de derimot heilt på linje med byråkratene. Nåløyet var som for kamelen! Det kunne ta opptil 35 år for en jøde med oppholdstillatelse å få statsborgerskap. Min kurdiske svigersønn har i dag bare brukt 20!

Dette er noen glimt inn i ei ganske dyster europeisk historie. Antisemittismen som dokumenteres av Per Ole Johansen, bestemte flyktningpolitikken frem til krigsutbruddet. Marte Michelet har fått tyn etter boka si Hva visste hjemmefronten? Er det sannsynlig at holdningene fra mellomkrigstida forsvant da konge og regjering dro til England i 1940? Kanskje et litt dypere dykk ned i historia Johansen graver i, ville sette Michelets funn i et enda skarpere lys? Norges praksis bekrefter uansett Ghassan Kanafanis påstand om antisemittismens konsekvenser for jøder på flukt i Europa. Palestina blei arenaen der Europas ledere kvitta seg med «jødeproblemet». Her kunne Europa samtidig sivilisere et enda meir tilbakeliggende og usivilisert folk enn jødene!

 

Norsk og nordisk kolonialisme – Sapmi
I 1919 foretok Norge og Sverige den endelige oppdelinga av «sine» deler av Sápmi (Sameland). Grensa mellom de to landa blei stengt, og århundrelang nomadisme og tamreindrift blei umulig for mange samefamilier/-slekter – siidaer. Sommerboplassene på norskekysten blei utilgjengelig for den delen av Sápmis befolkning som hadde sine vinterboplasser i Sverige. Det blei straffbart å la reinen bruke sine tusenårgamle trekkruter, kalvings- og beiteland mellom Norge og Sverige. En heil kultur blei forsøkt utrydda. På Stortinget sa fagforeningsleder og leder for Arbeiderpartiet Christian Holtermann Knudsen: 

Nomadelivet er en byrde for landet og den fastboende befolkningen og stemmer lite overens med interesser og ordninger i et sivilisert samfunn. 

Vi kunne ikke ha primitive nomader innafor våre grenser! De samiske sommerboplassene blei tilgjengelig for norsk bygdebefolkning (de som ikke allerede var blitt en del av et større bosetterprosjekt i Nord-Amerika, også kalt Canada og USA). Samtidig med grensestenginga blei det innført forbud mot samisk språk i norsk skole. Ikke bare som opplæringsspråk, men som talespråk for elevene. Mange av dem bodde på internat store deler av skoleåret. De blei fratatt sin kulturbærer. Slik forsvant det samiske språket fra artikkelforfatterens familiehistorie. Dette gikk spesielt hardt ut over den kystsamiske befolkninga. I løpet av to tiår pluss en tysk okkupasjon, med nedbrenning av Finnmark og Nord-Troms, var denne kulturen nesten borte. Da grensa blei stengt, var samene overhodet ikke spurt og heller ikke representert der vedtakene blei fatta. Mange av familiene fikk ikke vite at de var utestengt fra sine sommerboplasser før de dro til Sverige siste høsten. Noen av dem dro allikevel tilbake igjen. De blei sett på som kriminelle og noen jaga fra område til område på kysten av Nord-Norge, til reinflokken blei så liten at livsgrunnlaget forsvant eller reinen tvangsslakta. I Nord-Sverige var det ikke plass til reinen som nå ikke kunne dra til Norge om sommeren, og noen titalls siidaer blei tvangsflytta sørover. De som nekta eller saboterte flyttinga, fikk store bøter og/eller reinen slakta. Det hele blei av makta i alle delene av Sápmi sett på som et moderne sivilisasjonsprosjekt.  

Nå lar hverken samer eller palestinere seg så lett knekke. I Palestina blei den rasistiske bosetterkolonialismen i 1936 møtt med et omfattende opprør. I Sápmi skulle det ta lenger tid, men heller ikke her har det vært mulig å utrydde en heil kultur gjennom fordriving og kolonisering.

 

Kilder/referanser
– Rashid Khalidi, The Hundred Years`War on Palestine, Metropolitan Books 2020         
– George Antonius, The Arab Awakening, 1939, nyutgave Simon Publications 2001       
– Ghassan Kanafani, The 1936–39 Revolt in Palestine, Committee for Democratic Palestine, 1972, New York                                         – Elin Anna Labba, Herrene sendte oss hit, Pax 2021
– Per Ole Johansen, Oss selv nærmest
– Norge og jødene 1914–1943, Gyldendal 1984                       
– Ramzy Baroud, My Father was a freedom fighter. Pluto Press 2010
– Egne reiser og samtaler i Midtøsten 1983–2015.                                                    

Det er mange spørsmål som i årevis har fulgt debatten om abort. For hva betyr det, at kvinnene skal bestemme over sin egen kropp? Er det forsvarlig at kvinnene skal avgjøre på egenhånd, om et foster skal bli et barn? 

---

Jorun Gulbrandsen er lærer, medforfatter av Abortboka og mangeårig aktivist for sjølbestemt abort.

Boka det refereres til kan kjøpes på marxisme.no/forlaget

Jeg har valgt ut noen spørsmål fra boka Hva snakker vi om når vi snakker om abort? Forfatterne spør bl.a.: Er abortspørsmålet for viktig til at det overlates kvinneaktivister og politikere? Er nåtidas diskusjoner om abortgrenser for snever? Har for mye av debatten skjedd på premissene til det vi ser på som ekstreme stemmer? Hvorfor blir de ikke knytta til etikk, kultur og samfunn? Er det nesten som et tabu å snakke om at fosteret har et liv, som noen andre enn det sjøl må gi stemme til? For ikke å snakke om foster som har skader eller avvik, som er enda mer avhengig av at noen snakker for det. Hvis kvinnen skal være den eneste som avgjør, hvordan kan hun da være et vern? Hva om noen kvinner tar lett på å ta abort? Gjøres alle aborter på et så gjennomreflektert grunnlag at vi kan være sikre på at mennesker aldri blir sortert av årsaker som ikke er etisk begrunnede nok? Hvor kan de rådføre seg, hvis det ikke finnes nemnder? (Forfatterne snakker pent om nemndene.)

Er det bare noen få som kan gjøre etiske valg?

Det er lov for helsevesenet å utføre aborter til 22. svangerskapsuke. Det bestemt av politiske partier og helsevesenet, og er dermed godkjent. Det må vel kalles etiske handlinger? Helsevesenet driver ikke med uetiske operasjoner, vel? Men hvorfor skulle den samme handlingen være uetisk hvis kvinnene bestemmer den? Opplysende bok: Abortkamp – maktkamp består av innlegg som mange kvinner skrev i avisene høsten 2018 om sine erfaringer med seinaborter og nemnder. Red: Susanne Kaluza, Res Publica 2019.

Rødt gjorde dette vedtaket på landsmøtet i mars 2021:

Selvbestemt abort gir ikke flere aborter, det gir først og fremst tryggere aborter. Dagens abortlov med forskrifter åpner for abort til svangerskapsuke 22, men det er selvbestemt bare til uke 12. Etter det mister kvinnen selvbestemmelsen, og avgjørelsen tas av en nemnd. Vi mener at kvinnen kjenner sin egen situasjon best og er best i stand til å vurdere om svangerskapet bør avsluttes eller ikke. Nemndene er rester fra en tid der kvinnene ikke ble vurdert som myndige nok til å bestemme over egen kropp og eget liv. Vi vil fjerne nemndene, styrke selvbestemmelsen og sikre riktig medisinsk oppfølging. 

Penger, stress og perfeksjon

Forfatterne Sandvik og Solum beskriver hvordan folk presses til lange dager på arbeid, og at penger og stress er dårlige mål for gode liv og gir for liten plass til barn. Det er mye sant i dette. Men så sier de at vi skal være så perfekte i alt vi gjør. De mener dette påvirker hvordan vi ser på fosteret, at det skal være uten lyte. Det er vel blant annet dette de mener med at abortdiskusjonen bør knyttes til samfunnet.  

Jeg tror de synes at det er for mange aborter i Norge på grunn av samfunnets krav og ekstreme kvinnestemmer, og at nemndene kan gi kvinnene støtte til å ikke abortere. De skriver positivt om nemndene. 

Men at samfunnet ikke er barne- og kvinnevennlig, har kvinner påpekt i årevis. Spørsmålet er uansett: Hvem skal bestemme?

Nemnda er ingen hjelper

Eli Aaby, jordmor og aktivist, skreiv i Klassekampen (16.10.21) en kommentar til forfatterne (14.10.21), hvor hun siterer dem: «Ikke en nemnd i Norges land vil si nei til en søknad der fosteret er dødssykt». Eli Aaby: 

Det er feil. Klassekampen har tidligere fortalt om en nemnd som sa nei til en abort der fosteret ikke var levedyktig (28.07.2017). Hvert år er det noen få kvinner som får nei av nemndene. De og eventuell familie står helt uten støtte fra abortnemndene gjennom svangerskapet. Hvis kvinnen bestemmer seg for adopsjon, ser hun ikke snurten av abortnemnda når hun skal finne ut hvordan hun skal gå fram. Den har heller ingen støttefunksjon gjennom fødselen og barseltida dersom kvinnen føder et barn med spesielle behov. Kvinnene er aleine, uten noen som helst hjelp fra abortnemnda, hvis de skal skrive søknader til NAV om bolig, ekstratiltak eller hjelpemidler. Det er arbeiderkvinnene og venstresida som har sterkest og lengst praksis med å slåss for retten til abort på sosiale indikasjoner, det vil si for kvinners rett til å bestemme om de er i stand til å gi fosteret de bærer, muligheten til å bli et barn.

Boka Abort

Forlaget Rødt ga ut Abortboka i 2019. En av forfatterne, Astri Melheim, skriver blant annet om det vi ser i mange land i verden: 

Tilhører du borgerskapet, kan du få abort uavhengig av hvor du bor. Penger og forbindelser åpner dørene. For arbeiderklassen er virkeligheten en annen.

Dette har alltid vært tilfelle i Norge, nå også. «Jeg synes ikke det er noe mål å få ned antall aborter. Men antall uønska svangerskap er det et mål å redusere». 

En annen av forfatterne, Camilla Hestvik, forteller om da hun var gravid og svært ung. Uten fast inntekt, uten fast boplass eller ferdig utdanning. Hun ønska å gjennomføre svangerskapet og forteller hvordan hun strevde med engangsstønad, NAV og strøjobber og spør: «Er det rart kvinner ikke velger barn, når det blir så vanskelig å livnære seg etter svangerskapet?» Kvinners valgfrihet er ikke reell i dag. 

Forfatter Eli Aaby skriver til dem som forsvarer abortnemnder og som sier at abort er så etisk vanskelig:

Det store etiske spørsmålet med abortnemnder er: Er voksne kvinner i stand til å bestemme i eget liv? Er det etisk riktig at andre kan bestemme at en kvinne skal fullføre et svangerskap mot hennes vilje? Er det etisk riktig at andre skal bestemme at hun skal ta imot et barn hun ikke ønsker? Er det etisk at barn skal bli født uten å være ønska av mora si?

Så når kvinner stiller seg spørsmål som Eli forteller om: Er det fordi de er fosterets beste vern? Eller er de dets største trussel? 

Dette skrives i oktober 2021. Ny regjering er på plass. Arbeiderpartiet har statsministeren. AP, MDG og Venstre er for sjølbestemt abort til uke 18. Rødt og SV sier uke 22. Vil Arbeiderpartiets ledelse stå på standpunktet sitt? De vil kanskje trenge litt drahjelp?

Boks: 

Aborter i Norge
2020 i prosent: 84,6 prosent av alle sjølvbestemte avbrudd ble utført før 9. uke, over 90 % ble utført med piller.

2020 i tall:

Av i alt 11 081 svangerskapsavbrudd ble 8 950 utført før uke 9

1 625 i uke 9–12, 

360 i uke 13–18, 

142 i uke 19–21 

4 i uke 22+. 

(Tall fra Folkehelseinstituttet.)

(Fortsatt boks): 

Sjølbestemt abort i andre land

Danmark til og med uke 12, Sverige til og med uke 18, Island til og med uke 22, England og Wales opp til uke 24, New Zealand opp til uke 20. 

I land som har utvida abortgrensa eller fjerna kontrollinstanser, har tallet på seinaborter ikke gått opp.

Mens koronapandemien herjet med den globale økonomien, gikk følgende faktum under radaren for mange: I mai 2020 utgjorde verdien av de fire største amerikanske teknologiselskapene – Microsoft, Apple, Amazon og Facebook – en femtedel av Standard & Poors liste over de 500 største virksomhetene i USA.[ref] Matt Phillips ‘Investors Bet Giant Companies Will Dominate After Crisis’, New York Times, 28 April 2020 [/ref] Dette er en historisk høy markedskonsentrasjon. Selskaper som for bare noen tiår siden var startup-bedrifter med ambisiøse mål om å endre den framvoksende tech-sektoren, er nå blant de mektigste monopolistene i verden. Og dette skjer ikke bare i teknologisektoren. I 1975 sto de 100 største selskapene i USA for halvparten av inntektene til alle børsnoterte selskaper i landet. I 2015 hadde denne andelen vokst til 84 prosent.[ref] Ibid.[/ref]

---

Grace Blakeley er økonom, politisk kommentator og forfatter. Innledet på Globaliseringskonferansen i november. 

Oversatt av Hallvard Berge, digital rådgiver i NTL og styremedlem i Attac.

Foto: Kevin Walsh

For marxister kommer ikke dette som noen overraskelse. Marx forklarer selv i volum 1 av Kapitalen hvordan kapitalismens iboende tendens til sentralisering i lengden er sterkere enn konkurransens oppsplittende kraft.[ref]See ‘Section 2: Relative Diminution of the Variable Part of Capital Simultaneously with the Progress of Accumulation and of the Concentration that Accompanies it’ in Chapter 25 of Karl Marx, Capital, Volume I, London: Penguin, 1976.[/ref] Marx peker på følgende mekanismer som underbygger denne tendensen: 

For det første øker produktiviteten i arbeidet når produksjonen i foretaket utvides, slik at de store foretakene kan utkonkurrere de små. Dette er en variant av argumentet om stordriftsfordeler som vi finner i nyklassisk økonomi.

For det andre vil kravet til individuell kapital, nødvendig for å drive en virksomhet, øke etter hvert som den kapitalistiske produksjonsmåten utvikler seg.[ref]Karl Marx, ‘Chapter 25: Section 2: Relative Diminution of the Variable Part of Capital Simultaneously with the Progress of Accumulation and of the Concentration that Accompanies it’ in Capital, Volume I, p. 777.[/ref] De mindre kapitalistene uten stor startkapital flytter over til nye sektorer når de ikke er i stand til å konkurrere med de etablerte aktørene, som dermed blir sittende med enda større markedsmakt. De store kan dermed øke inntjeningen og reinvestere kraftigere enn konkurrentene, styrke produktiviteten og konsolidere monopolistposisjonen sin.

Marx viser hvordan utviklingen av aksjemarkedet og kredittsystemet forsterker konsentrasjonen og sentraliseringen av kapitalen. Foretak som er store nok til å hente inn kapital via aksjemarkedet, har lettere for å investere videre enn ikke-børsnoterte konkurrenter. Finansinstitusjonene, som selv er monopolistiske i den forstand at de sentraliserer utlån og investering, låner dessuten helst ut til store, etablerte foretak. Disse to sistnevnte faktorene henger nøye sammen, gitt hvordan finansinstitusjonenes opptreden påvirker forholdet mellom foretakene og aksjemarkedet.

Kapitalismen kan ikke eksistere uten konkurranse, men denne konkurransen kan opptre i mange ulike former. Ifølge Marx vil sentraliseringen slett ikke føre til stabilitet i verdensmarkedet og internasjonal politikk, men til nådeløs konkurranse og mer elendighet, undertrykkelse, slaveri, nedverdigelse og utbytting.[ref]Karl Marx ‘Chapter 32: The Historical Tendency of Capitalist Accumulation’ in Capital, Volume I, pp. 929.[/ref] Mekanismene som driver denne utviklingen, stammer fra det intrikate forholdet mellom monopolistene, markedet og de kapitalistiske statene. 

Nyklassisk økonomi karakteriserer ikke de store teknologiselskapene som monopolister, siden de ikke utnytter posisjonen sin til å øke salgsprisen ut over markedspris. Det ville vært svært vanskelig for dem å selge med høy profitt når tjenestene kan produseres med en marginalkostnad nær null. For eksempel, hvis Google begynte å ta betalt for hvert eneste nettsøk, ville brukerne raskt byttet til en annen søkemotor, som enkelt kunne overtatt markedet. Resultatet er at mange digitale tjenester er gratis eller veldig billige, siden prisene konvergerer rundt produksjonskostnaden.  

Produksjon med lav eller ingen marginalkostnad fører altså til lavere priser, men skaper samtidig en tendens til monopoldannelse, og åpner muligheter for å øke fortjenesten ved å påvirke politiske beslutninger («rent-seeking», o.a.). Dette lar seg gjøre fordi forretningsmodellen ikke er basert på å tilby gratis tjenester, men på å samle inn og selge brukergenererte data. Selskapene bruker sin unikt sterke posisjon i den første verdikjeden til å skaffe seg kontroll over den andre: brukere, annonsører og stater.[ref]See, e.g., Jonathan Taplin, ‘Move Fast and Break Things: How Google, Facebook and Amazon Cornered Culture and Undermined Democracy’, New York: Hachette, 2017, in which the author makes the now well-known claim that ‘Data is … the new oil’.[/ref] Når teknologigigantene samler inn brukerdata og gjør dem til en vare, er det altså en ny måte å skape renteinntekt – inntekt som stammer fra kontroll over en begrenset ressurs.[ref]Rana Foroohar, Don’t Be Evil: The Case Against Big Tech, London: Allen Lane, 2019; Martin Wolf, ‘Why rigged capitalism is damaging liberal democracy’, The Financial Times, 18 September 2019.[/ref]  Teknologiselskapene kan dermed karakteriseres som rentenister eller monopsonister, siden de er i en situasjon der de tjener på å være den eneste reelle kjøperen i et marked.

Disse forretningsmodellene baserer seg på å monopolisere et «rom» på internett, og utnytte nettverkseffektene til å skaffe seg nærmest total markedsdominans. Dermed kan de bruke monopsonistmakten til å utbytte arbeidskraft, presse leverandører og unngå skatt, og de kan bruke monopolistmakten til å skaffe seg brukerdataene gratis, ofte uten at personvernet er tilstrekkelig ivaretatt. Prisene på de digitale tjenestene framstår som lave og i tråd med produksjonskostnadene, og nyklassiske økonomer vil ikke si at det foreligger en monopoltilstand. Likevel har det samme skadevirkning for arbeidere, leverandører, skattebetalere og forbrukere.

 

Teknologiselskapene og finansnæringen

For å bli monopolist må et foretak ha tilgang på tilstrekkelig finansiering til å dominere markedet fullstendig. I det 21. århundret har dette vist seg enklere enn noensinne, særlig innenfor teknologisektoren. Dagens dominerende teknologiselskaper vokste fram i en tid med synkende profitt og ustabile finansmarkeder, noe som gjorde det lettere å tiltrekke seg investeringer. Mange av dem tjente svært lite eller gikk med tap i begynnelsen, siden de ennå ikke hadde nådd den størrelsen som lot dem utnytte de nettverkseffektene som etter hvert la grunnlaget for monopolmakt. Derfor trengte de betydelig startkapital for å kunne holde virksomheten i gang og oppskalere for å nå den dominerende posisjonen de trengte for å tjene penger.

Et gunstig tidspunkt å få tak i den nødvendige finansieringen er i kjølvannet av en krise som legger en demper på lønnsomheten, og får investorer til å se seg om i desperasjon etter «the next big thing». For dagens teknologigiganter oppsto disse mulighetene først etter at dotcom-boblen sprakk rundt år 2000, da Google ble børsnotert, og deretter etter finanskrisen i 2008 da Facebook, Twitter og en rekke andre gjorde det samme.[ref]Matthew Vincent, ‘Loss-making tech companies are floating like it’s 1999’, The Financial Times, 16 June 2019.[/ref] I disse periodene var den globale økonomien oversvømt av billig kapital, både som følge av krisene, og delvis også av uortodoks pengepolitikk. Forholdene lå perfekt til rette for at framoverlente teknologiselskaper kunne vokse til å bli de monstrene vi kjenner i dag.

Store foretak som Alphabet og Amazon må ha spesialiserte finansinstitusjoner til å forvalte forholdet til investorene sine. Investeringsbankenes prissettingsstrategier for teknologiaksjer har provosert teknologiselskapene, som derfor prøver å omgå bankene som mellomledd.[ref] Michael Moritz, ‘Investment banks are losing their grip on IPOs’, The Financial Times, 18 August 2019.[/ref] Et av de mest merkverdige eksemplene på dette, er den feilslåtte børsnoteringen av WeWork. Selskapet skylder på bankene, og bankene skylder på selskapet, og sannheten ligger trolig et sted midt mellom.[ref]Eric Platt, Andrew Edgecliffe-Johnson, James Fontanella-Khan and Laura Noonan, ‘WeWork turmoil puts spotlight on JPMorgan Chase and Goldman Sachs’, The Financial Times, 24 September 2019.[/ref]

Når slike konflikter skaper overskrifter og skriverier, dekker det gjerne til de ellers svært tette båndene mellom selskaper som Alphabet, Facebook og Microsoft, og investeringsbanker som Goldman Sachs, JP Morgan og Morgan Stanley. Disse tre investeringsbankenes grep om teknologigigantene har blitt sterkt kritisert.[ref]Eric Platt, Laura Noonan, Nicole Bullock and Shannon Bond, ‘Morgan Stanley, Goldman and JPMorgan’s grip on tech IPOs under threat after Uber’, The Financial Times, 22 May 2019.[/ref] Når konfliktene blir så sterke, handler det blant annet om at fordelene med børsnotering er mindre i en økonomi hvor det er såpass lett å skaffe kapital. Fordelene er rett og slett ikke store nok for ulempene ved å gi opp kontrollen man har som privat aksjeselskap. Og samspillet mellom store foretak og private investorer innebærer en desto viktigere rolle for finansinstitusjonene. 

Kapitalen som skal til for å konkurrere med giganter som Alphabet eller Facebook er i dag blitt svimlende stor. I kraft av størrelsen kan de opprettholde monopolposisjonene sine, også i en situasjon der mange uttrykker misnøye med tjenestene som leveres. Med markedsverdier større enn en gjennomsnittlig stats BNP har disse gigantene simpelthen så mye kapital at de ikke blir utfordret. Etter år med ualminnelig høy profitt, selv i perioder med lav økonomisk vekst, sitter de med store reserver som de enten ikke klarer eller ikke ønsker å reinvestere i innovasjon eller produksjon. Dette fører til en opphopning av penger på bok – the corporate savings glut – som gir hodebry for økonomiske teoretikere så vel som politikere.[ref]Martin Wolf, ‘Corporate surpluses are contributing to the savings glut’, The Financial Times, 17 November 2015; Peter Chen, Loukas Karabarbounis, and Brent Neiman, ‘The global corporate saving glut: Long-term evidence’, VOX CEPR Policy Portal, 5 April[…]»[/ref] 

Denne opphopningen er i ferd med å snu forholdet mellom foretakene og finansinstitusjonene på hodet, og akselererer finansialiseringen av teknologigigantene. Mens finansinstitusjonene normalt ville hjelpe et foretak med å skaffe kapital fra skeptiske investorer, bistår de nå ofte foretakene med å investere sparepengene sine i finansmarkedet. Resultatet er at teknologigigantene og mange andre store monopolistforetak har kjøpt seg opp i bedrifts- og statsobligasjoner.[ref]«Rana Foroohar, ‘Tech companies are the new investment banks’, The Financial Times, 11 February 2018.[/ref] I mange tilfeller har de også utnyttet gode forbindelser med investeringsbankene til å ta opp lån, bare for å investere pengene i bedriftsobligasjoner rundt om i verden med høy avkastning og risiko. Dette fører til gnisninger i forholdet mellom banksektoren og tech-sektoren: Tech-selskapene, som både er svakere regulert og mindre upopulære enn bankene, har tatt over rollen som den ledende parten der de før bare var kunder. 

Teknologigigantenes investeringsstrategier kan ikke ses på som nøytrale. De stammer fra og forsterker den imperialistiske strukturen i verdensøkonomien. Verdikjedene til de store monopolistene er verdensomspennende. I lavkostland i Periferien skapes profitten i aktiviteter med lav avkastning, mens profitten repatrieres til det globale Sentrum med aktiviteter med høy avkastning.[ref]Zack Cope, The Wealth of (some) Nations: Imperialism and the Mechanics of Value Transfer, London: Pluto, 2019.[/ref] Ta Apple som eksempel, som først og fremst henter profitten sin fra vareproduksjon, og derfor kun i anførselstegn kan betegnes som et teknologiselskap. Her er forholdet mellom Sentrum og Periferi tydelige. Superutbyttede arbeidere i Foxconn i Kina lager iPhoner med sjeldne metaller gravd opp av fattige arbeidere i Afrika sør for Sahara, mens ansatte i hovedkvarteret i USA kan nyte godt av høye lønninger, til tross for at arbeidet deres i det store og hele er lite produktivt. 

Profitten til Google og Facebook er på den annen side stort sett hentet fra rikere land der reklame kan selges dyrere, men bokførings- og investeringsstrategiene deres forsterker likevel hierarkiene i verdensmarkedet. Mesteparten av inntektene stammer fra reklame for varer som er produsert etter imperialistisk logikk. Inntektene flyttes til land med lav skatt i det globale Nord eller til skatteparadiser i det globale Sør, noe som destabiliserer økonomien i disse landene og gjør dem avhengig av utenlandske investeringer.[ref]Nick Shaxson, Treasure Islands: Tax Havens and the Men Who Stole the World, London: Palgrave Macmillan, 2012; Richard Murphy, Dirty Secrets: How Tax Havens Destroy the Economy, London: Verso, 2017.[/ref] Disse selskapene kan bruke profitten til å kjøpe verdipapirer med høy avkastning fra steder i verden med høyere risiko. På den måten utbytter de Periferien i verdenssystemet på samme måte som selskaper som faktisk driver produksjon i Periferien, ved å ta i bruk nye former for imperialisme. 

 

Monopoldannelse som følge av statlig politikk 

Kapitalsentraliseringen kan forverre mange av krisetendensene som allerede finnes i kapitalistiske økonomier. Ved å presse ned lønningene, unngå skatt og presse leverandørene på pris i en endeløs jakt på høyere profitt, bidrar monopolistene til å forverre formues- og inntektsulikhet.[ref]Jonathan Tepper and Denise Hearn, The Myth of Capitalism: Monopolies and the Death of Competition, New York: Wiley, 2018.[/ref] Samtidig foretrekker monopolistene gjerne å investere avkastning i spekulasjon heller enn å reinvestere i produksjonen, der etterspørselen, og dermed avkastningen, kan begrenses av sosiale forskjeller. På denne måten kan kapitalsentraliseringen øke profittmengden, og dermed den samlede kapitalen som er tilgjengelig for investering, samtidig som den svekker etterspørselen og avkastningen i realøkonomien. Misforholdet mellom et behov for investering og en fallende avkastning vil før eller siden føre til forstyrrelser i det ordinære kapitalkretsløpet som ikke engang motvirkende tendenser som høyere turnover eller arbeidstempo kan kompensere for. Her ser vi de stadig sterkere tendensene til økonomisk krise, som forsterkes av spekulasjon i finansmarkedene. 

Når en krise til slutt faktisk rammer oss, blir markedene enda mer sentralisert. Små foretak sliter ofte mer under økonomiske nedgangstider enn store, som kan klare seg gjennom krisa på tidligere opptjente midler eller ved å utnytte nære forbindelser med finansinstitusjoner som kan gi dem den kreditten de trenger for å overleve.[ref]Grace Blakeley, ‘By Letting Small Businesses Fail, the State is Handing Power to Corporate Giants’, Novara Media, 2 April 2020, available at: novaramedia.com.[/ref] Små foretak uten slike forbindelser, med lavere fortjeneste og høyere gjeld, er gjerne de første som lukes ut i nedgangstider. Og når de dukker under, kjøper de større konkurrentene opp det de etterlater seg for en billig penge. Som Marx skrev, «kapitalen vokser ett sted til en stor mengde hos én eier, siden den et annet sted er tapt av mange».[ref]Karl Marx, ‘Chapter 25: Section 2: Relative Diminution of the Variable Part of Capital Simultaneously with the Progress of Accumulation and of the Concentration that Accompanies it’, in Capital, Volume I, p. 777.[/ref]

Hvis sentralisering fører til krise og krise fører til sentralisering, hvor er så staten i denne monopoliseringssyklusen? Den jevne nyklassiske økonomen kan ha sett for seg en større grad av statlig inngripen for å korrigere for denne «markedssvikten». Men statlig inngripen er aldri nøytral. Kapitalistiske stater handler i kapitalens interesser når de går inn i markedet. Etter hvert som kapitalismen har blitt mer konsentrert, virker det stadig mer som motstridende interesser når staten skal ta hensyn både til kapitalen, og til frie og effektive markeder. Heller enn å prøve å skape markeder med virkelig konkurranse som motvirker sentralisering, ender de fleste stater med å føre en politikk som aktivt legger til rette for markedskonsentrasjon.

Lovverk som beskytter intellektuelle rettigheter lar store foretak kjøpe opp mindre, mer innovative konkurrenter simpelthen for å ta kontroll over patentene deres, noen ganger uten å i det hele tatt utvikle teknologien som har blitt patentert.[ref]Zia Quereshi, ‘Intellectual property, not intellectual monopoly’, Brookings Institute 11 July 2018.[/ref] Bokføringsreglene lar store foretak med velkjente merkenavn og bedre forhold til investorene dra nytte av en «goodwill» som gir dem tilgang til lån.[ref]Adam Leaver, ‘Out of time: The fragile temporality of Carillion’s accumulation model’, Sheffield Political Economy Research Institute [SPERI], 17 January 2018, available at: speri.dept.shef.ac.uk.[/ref] Arealplanleggingslovene i noen stater lar større entreprenører med nære forbindelser hos finansinstitusjonene og lokale myndigheter kjøpe store tomter i håp om å få byggetillatelse, og på den måten tjene på verdiøkningen som følger av denne forventningen. Offentlige anskaffelser favoriserer ofte eksplisitt større aktører, idet bare foretak av en viss størrelse kan inngå avtaler med staten.[ref]See: Grace Blakeley, ‘Carillion’s missing millions’, Red Pepper, 19 January 2018, available at: www.redpepper.org.uk.[/ref] Enkelte store foretak spesialiserer seg på å vinne offentlige anbud bare for å la underleverandører gjøre arbeidet.

Favoriseringen av store foretak som ligger i denne politikken, stammer delvis fra det nære forholdet mellom statlige aktører og multinasjonale selskap. Etter hvert som kapitalismen har blitt mer konsentrert, samles makt på færre og færre hender, noe som gjør det enklere for disse personene å samarbeide om felles interesser.[ref]C. Wright Mills, The Power Elite, Oxford: Oxford University Press, 1956.[/ref] Men favoriseringen er også et uttrykk for sentraliseringslogikken som er iboende i kapitalismen. Store foretak har høyere fortjeneste og representerer lavere risiko enn de små, og det gjør det enklere for staten og bankene å satse på dem. 

Statene er mer opptatt av konkurransetilsyn i dag enn de var under den kraftige bølgen av oppkjøp og sammenslåing som brakte den globale økonomien til det nivået av sentralisering vi ser i dag. Men selv om brudd på konkurranselovgivningen noen ganger slås kraftig ned på, dekker dette over to viktige poenger. For det første: Konkurranselovgivningen har blitt mye mindre inngripende de siste årene. Og for det andre: Staten griper oftere inn mot utenlandske selskaper enn mot hjemlige. Overgangen fra keynesianisme til nyliberal økonomisk politikk på 80-tallet ga oss også en vridning i grunnlaget for konkurranselovgivningen, bort fra hensynet til «fellesskapets interesser» og i retning av et mer ensidig fokus på «effektivitet i markedet».[ref]Sean McDaniel and Craig Berry, ‘Digital Platforms and Competition Policy: A literature review’ Sheffield Political Economy Research Institute [SPERI], 2017, available at: speri.dept.shef.ac.uk.[/ref] Fokuset i konkurranselovgivningen smalnet inn til kun å se effekten som markedskonsentrasjonen hadde på priser og utvalg. Samtidig skiftet økonomene fokus fra «markedssvikt» til «reguleringssvikt», slik at bevisbyrden ble flyttet over på myndighetene, med de konsekvensene det hadde for muligheten til å håndheve reglene.

Å håndheve konkurranselovgivningen har blitt brukt av statene som et politisk verktøy for å styrke hjemlige selskaper på bekostning av de utenlandske. Mange av de mest profilerte sakene i EU-domstolen har for eksempel dreid seg om amerikanske multinasjonale selskaper som Facebook og Google.[ref]See the European Commission’s report ‘Competition Policy for the Digital Era’ for an analysis of the effectiveness of EU competition law and recommendations for targeting the power of big tech.[/ref] EU-toppene prøver å kontrollere de amerikanske selskapenes markedsmakt i Europa, men er også skeptiske til den økte innflytelsen fra statseide kinesiske selskaper i europeiske markeder. Derfor har de vurdert behovet for å slippe opp på konkurranselovgivningen for europeiske selskaper, siden en sterkere markedskonsentrasjon ville sette dem i stand til å konkurrere med Kina og USA.[ref] Grace Blakeley, ‘The European project has far bigger problems than Brexit’, The New Statesman, 29 March 2019.[/ref] Det har blitt mer oppmerksomhet rundt utenlandske oppkjøp av store selskaper den siste tiden, særlig når det gjelder strategisk viktige sektorer som energi og våpenproduksjon. I Storbritannia vurderer regjeringen for tiden et nytt lovverk mot utenlandske oppkjøp.[ref]Sebastian Payne, ‘UK to tighten takeover rules for groups vital to virus response’, The Financial Times, 21 June 2020.[/ref] 

De såkalte zombie-selskapene, som har begynt å dukke opp de siste årene, bidro i begynnelsen til å bremse markedskonsentrasjonen. Dette er selskaper som ikke tjener mer enn at de akkurat klarer å betale renter på lånene sine, og bidrar til å holde foretak uten livets rett over vannet lengre. Men i det siste har dette snudd, og de bidrar til økt sentralisering. Helt siden «The Greenspan put» (som betegner finanspolitikken i USA fra krakket i 1987 og fram til finanskrisen, o.a.) har investorer kunnet lene seg på en forventning om at myndighetene vil kutte i renten etter et krakk i markedet. Denne forventningen har blitt enda sterkere de siste årene etter innføringen av kvantitativ lettelse (å opprette mer penger ved å øke bankenes kreditt hos sentralbanken, o.a.), noe som har gjort det billigere for mange foretak å finne finansieringen de trenger.[ref]Guy Steer, ‘Big drama in corporate bonds could be closer than you think’, The Financial Times, 18 February 2020; Matthew Watson, ‘Re-establishing What Went Wrong Before: The Greenspan Put as Macroeconomic Modellers’ New Normal’, Journal of Critical Globalisation Studies 7, 2014.[/ref] Lav rente har gjort det enklere for store foretak å kjøpe opp de små billige, eller å kjøpe tilbake sine egne aksjer og betale ut høyt utbytte, noe som gjør dem mer attraktive for investorene. Men nedturen som fulgte koronapandemien, har rammet zombie-selskapenes sårbare bunnlinje hardt og skjøvet mange av dem til kanten av stupet.[ref]Mark Vandevelde ‘The Leveraging of America’, The Financial Times, 10 July 2020; Michalis Nikiforos, ‘When Two Minskyan Processes Meet a Large Shock: The Economic Implications of the Pandemic’ Levy Economics Institute POLICY NOTE 2020/1, 2020.[/ref] Når slike selskap går konkurs, kan de store kjøpe opp det de etterlater seg for nesten ingenting, siden sentralbanken har gjort kreditten som er nødvendig for dette, svært billig. 

 

Plankapitalisme eller demokratisk planlegging

Etter hvert som kapitalismen har blitt mer og mer sentralisert i vårt århundre, har den nyklassiske økonomiens viktigste læresetning blitt mindre og mindre overbevisende: at konkurranse fremmer den mest effektive bruken av samfunnets knappe ressurser. I dag ville det virke absurd å påstå at konkurransen har brakt økonomien til en likevektssituasjon med optimal bruk av disse ressursene. Snarere er den moderne kapitalismen full av kriser, omveltninger og vedvarende lav vekst som truer med å vaske vekk systemets ideologiske og materielle fundament. Når det kommer slike plutselige omveltninger, er staten det eneste som står mellom kapitalismen og kaos. Og når staten forsøker å begrense tapene for kapitalen og starte opp igjen akkumulasjonsprosessen etter krisa, forvitrer konkurransen i markedet ytterligere. 

Statene har reagert på koronapandemien med ekstraordinære økonomiske og skattepolitiske tiltak, akkurat som de gjorde under og etter finanskrisen i 2008. Men nå er tiltakene rettet mot hele den hjemlige private sektoren. Nesten alle foretak, store som små, tilbys statsgaranterte lån, og lønninger subsidieres gjennom permitteringsordninger som opprettholder arbeidernes avhengighet av arbeidsgiverne og de ekstraordinære støtteordningene. I tillegg har pengepolitikken blitt mer løssluppen enn noensinne: rentenivået er på vei mot null, sentralbankene har funnet fram igjen og utvidet kjøpsprogrammene (asset purchasing programs, o.a.) fra tiden etter krisen, og den amerikanske sentralbanken har gjenåpnet vekslingssystemet med de andre sentralbankene som tilgjengeliggjør likviditet i dollar (swap lines network, o.a.).[ref]See Nathan Tankus, ‘The Federal Reserve’s Coronavirus Crisis Actions, Explained’, Parts 1-4, March-April 2020, available at: nathantankus.substack.com.[/ref] Uten denne ekstraordinære statsstøtten til forsvar for kapitalakkumulasjonen ville hele økonomier vært på randen av sammenbrudd.

Kapitalistiske foretak kan selvsagt ikke bare la staten planlegge for dem, de legger sine egne planer. Økonomer ser seg ofte fornøyde med å behandle foretaket som en «svart boks» og overlater dermed foretakenes egen styring og strategi til organisasjonsteoretikere. Men også sistnevnte overser som regel at verdens største monopoler strukturerer seg på en måte som gir støtte til sosialistiske argumenter for økonomisk planlegging, slik Michal Rozworski og Leigh Phillips tar for seg i boka The People’s Republic of Walmart.[ref]Michal Rozworski and Leigh Phillips, The People’s Republic of Wall Mart, London: Verso, 2018.[/ref] Store foretak som har forsøkt å bruke «internmarkeder» til å bestemme fordelingen av kapital mellom ulike produktlinjer og funksjoner (som den amerikanske butikkjeden Sears, ifølge Rozworski og Phillips), har slitt med å konkurrere mot konkurrenter som sentraliserer ressursallokeringen. Faktisk har den sentrale planleggingen, for eksempel hos Amazon og Walmart, blitt enda mer effektiv de siste årene, siden dataene de samler inn om kundene sine gjør det mulig å forutsi, og dermed planlegge mer nøyaktig for framtidig etterspørsel. Rozworski og Phillips viser hvordan teknologien disse foretakene har utviklet for intern ressursallokering, kan bli tatt i bruk til nye formål av sosialister som skal koordinere en demokratisk planøkonomi.

Kapitalistisk planlegging kan bidra til å delegitimere kapitalismen som system og støtte opp om de oisom forsøker å bygge et sosialistisk alternativ. Etter hvert som statlig inngripen i markedet har blitt mer vanlig og mer utildekket, har det også blitt vanskeligere å rettferdiggjøre. Markedsideologien som er ment å forsvare statlig inngripen til fordel for kapitalinteressene, men som forbyr inngripen som kan styrke arbeidernes makt, har blitt mer og mer inkonsistent og diskreditert. Grunnlaget for denne ideologien er et skarpt skille mellom politikk og økonomi – staten og markedet.[ref]Eleanor Meiskins Wood, Democracy Against Capitalism: Renewing Historical Materialism, London: Verso, 2016.[/ref] For at denne ideologien skal opprettholde troverdigheten sin, må folk bli så vant til den økonomiske politikken som føres, at den framstår som naturlig, og fordelingseffektene av den må usynliggjøres slik at de sosiale konsekvensene framstår som uunngåelige utslag av markedskrefter. Tanken om at det finnes et «naturlig» arbeidsløshetsnivå og et «naturlig» rentenivå som bestemmes av tilbud og etterspørsel etter penger, ga legitimitet til selvstendige sentralbanker og teknokratisk fastsettelse av pengepolitikken etter krisen på 1970-tallet.[ref] Peter Mair, Ruling the Void: The Hollowing of Western Democracy, London: Verso, 2013.[/ref] Men å opprettholde ideen om stat og marked som to distinkte sfærer med hver sin logikk, har blitt mye vanskeligere i en tid da statlig inngripen er nødvendig for å sikre at markedene fortsetter å fungere i kapitalistenes interesse. 

Når staten går så langt som den gjør i å komme private foretak til unnsetning, blir det langt vanskeligere å argumentere for at statlig inngripen til fellesskapets beste må unngås, fordi det forstyrrer markedsmekanismene. Det blir mye vanskeligere å være mot samordnede tiltak for å takle fattigdom, ulikhet og klimakrise når staten ellers allerede opptrer som politisert og inngripende. Samtidig blir det enklere og mer effektivt å organisere arbeidere når den globale arbeidsstyrken samles på færre og større monopolforetak. Å organisere vertikalt gjennom hele produksjonskjeden har alltid vært vanskelig. Men organisasjoner som Tech Workers Coalition (TWC) har flere vellykkede solidaritetsaksjoner mellom ansatte i store teknologiselskap å vise til.[ref] See the TWC website for more information (techworkerscoalition.org).[/ref] Organisering horisontalt mellom arbeidstagere med lignende arbeidsforhold i ulike foretak har også vist tegn til å lykkes, for eksempel under streikene i Amazon, Instacart og Target i USA. Det at den økonomiske aktiviteten konsentreres i få og store foretak, betyr at å gå til streik etter hvert kan bli svært effektivt. Å lamme Amazon i bare en eneste dag ville ha store konsekvenser.

De ideologiske og materielle svakhetene i den globale kapitalismen kommer til å forsterkes når sentraliseringen øker sannsynligheten for og konsekvensene av ytterligere økonomiske kriser. Faktisk begynner den globale arbeidsstyrken å minke, i en situasjon der tilknytningsformene i arbeidslivet har blitt mer utsatte og uformelle.[ref] Aaron Benanev, ’Automation and the future of work—2’, New Left Review 120, Nov/Dec 2019; Gargi Bhattacharyya, Rethinking Racial Capitalism, Washington D.C.: Roman and Littlefield International, 2018.[/ref] Hvis monopolistene hamstrer profitten og lar være å reinvestere, vil sysselsettingen fortsette å synke. Den høye profitten monopolistene oppnår, kommer til å bli omdirigert til finansmarkedene, heiet fram av en opprørt finanssektor der investorene i stadig større grad ser etter økt avkastning uten å tenke like mye på risikoen («reaching for yield», o.a.). Hvis kombinasjonen av løssluppen pengepolitikk og nøysomt offentlig forbruk (tight fiscal policy, o.a.) fortsetter, vil prisene øke i finanssektoren, mens etterspørselen i realøkonomien vil bli presset ned, og dette vil intensivere krisetendensene i dagens kapitalisme. Fallende etterspørsel på grunn av økende ulikhet og lavere offentlig forbruk, kombinert med vedvarende lavkonjunktur og økt geoøkonomisk rivalisering, vil gjøre det desto vanskeligere å komme seg ut av slike kriser, og kan føre til politisk ustabilitet der det rammer. Ambisjonen om makt som gjerne gjør seg gjeldende i slike situasjoner, med støtte til enkelte staters forsøk på å utkonkurrere rivalene, forverrer gjerne de underliggende problemene med økonomisk sårbarhet. Teknologimonopolistenes voksende makt vil stå i kontrast til den svinnende legitimiteten til mange utviklede kapitalistiske stater.

Det er nå enklere enn noensinne for sosialister å peke på den irrasjonelle kapitalfordelingen under kapitalismen, ikke minst etter finanskrisen og i lys av en akselererende klimakatastrofe og den pågående pandemien. Det frigjørende potensialet i demokratisk planlegging kommer gunstig ut av kontrasteringen: et rasjonelt og demokratisk system for produksjon og fordeling i kontrast til det frie markedets anarki og oligarki. Demokratisk planlegging krever imidlertid mer enn bare å ruste opp reguleringen av økonomien og å etablere statlige investeringsbanker. Disse to momentene kunne vært nyttige første steg i retning av å forbedre levevilkår og å etablere nødvendige allianser med progressive liberale. Men demokratisk planlegging kommer ikke utenom sosialisering av produksjonsmidlene og kapitalfordelingsmekanismene. Med andre ord krever det nasjonalisering av de store monopolene, og sosialisering av finanssektoren.[ref] For a discussion of policy proposals aimed at the socialisation of finance, see my Stolen: How to save the world from financialisation, London: Repeater, 2019; for a discussion of options for nationalising tech companies, see Wendy Liu, Abolish Silicon Valley: How to Liberate Technology from Capitalism, London: Repeater, 2020.»[/ref] 

Sjøl om spørsmålet framstår som sjølsagt for oss som har vært medlem i Rødt i en del år, er det slett ikke sikkert at det er åpenbart for nye medlemmer at man som norsk sosialist er forventa å være imot medlemskap i NATO. Denne artikkelen er et forsøk på å forklare hvorfor vi bør være det.

---

Ivar Espås Vangen er lektor og medlem i Internasjonalt utvalg i Rødt

Norge har vært medlem i NATO sia organisasjonen blei stifta i 1949. Organisasjonen besto i utgangspunktet av USA og en del vesteuropeiske land, og formålet var enkelt: Et angrep mot én av disse statene fra en tredjepart, skulle behandles som et angrep på alle medlemslandene. Som småstat utsatt for et aggressivt overfall og okkupasjon fra 1940 til 1945, ble det i Norge etter hvert temmelig brei enighet om at landet trengte mektige allierte etter hvert som den kalde krigen tok til og Sovjetunionen blei portrettert som en mulig aggressor.

Etter at nei-sida i Arbeiderpartiet blei nedkjempa på landsmøtet i 1949, blei det Norges kommunistiske parti (NKP) som stor fram som den eneste egentlige opposisjonen mot norsk medlemskap. Etter at NKP røyk ut av Stortinget på 50-tallet, blei det fra 1961 det nystifta Sosialistisk Folkeparti (SF, seinere SV), og også etter hvert AKP/RV, samt enkelte ungdomspartier som sto fram som opposisjon mot NATO-medlemskapet. 

Selv om dette tidvis kunne framstå som en brei allianse med stor mobiliseringskraft, var det aldri noe i nærheten av et flertall, verken i folket eller på Stortinget mot NATO. I dag er det bare Rødt og SV som utvetydig tar standpunkt imot NATO. MDG er for NATO, men ikke som «angrepsallianse».

Dette, samt det faktum at fredsbevegelsen i Norge er historisk svak, er både en årsak til, og et symptom på, at støtten til NATO her til lands har en hegemonisk karakter. Man har rett og slett spilt seg ut på sidelinja om man står fram som motstander av denne alliansen.

Ikke bare forsvar
Det vanligste forsvaret for NATO er at organisasjonen er en forsvarsallianse. Hvorfor skal man være imot forsvar? Etter folkeretten har tross alt stater både en plikt og rett til å forsvare seg imot aggresjon fra andre stater. Med dette som utgangspunkt, kan motstand mot alliansen framstå både dogmatisk og uforståelig.

Noe NATO-tilhengere sjelden legger vekt på, er at det er lenge sia organisasjonen var en rein forsvarsallianse. Under Koreakrigen på 1950-tallet blei «NAT» til «NATO», i form av at organisasjonen innførte integrerte kommandostrukturer som skulle tre i kraft i tilfelle krig. Norske soldater kunne for eksempel komme under fremmed kommando i en krigssituasjon. Dette indikerer at organisasjonen allerede fra begynnelsen av, var noe mer enn bare en forsvarsallianse mellom suverene stater.

På 1990-tallet, etter den kalde krigen, omgjorde organisasjonen dessuten også sitt strategiske konsept – sjølve grunndokumentet etter den originale Atlanterhavspakten fra 1949. Der innførte man nå konseptet «out of area»-operasjoner. I og med at alliansen plutselig ikke lenger hadde noen åpenbar fiende i Moskva, måtte man lage nye oppgaver for å sikre eksistensberettigelse. Nå skulle organisasjonen også krige utafor egne kjerneområder, dersom man mente det var «nødvendig». Helt siden 1990-tallet har alliansen svart på hvitt, gitt seg selv mandat til å gå til krig, uten at et medlemsland er angrepet, og uten at FN har åpnet for det. NATO setter med andre ord sine egne interesser og vurderinger over internasjonal lov, helt åpent og eksplisitt. Et konkret eksempel på dette, fikk vi i 1999, da NATO gikk til bombekrig mot Jugoslavia, uten noe mandat fra FN.

Denne aggressive politikken bidrar til å svekke folkeretten, som norske politikere ellers gjerne refererer til som «vårt førstelinjeforsvar». Det er nemlig forbudt med sjøltekt i internasjonal politikk. Det er ikke lov å gå til krig fordi man mener «det er nødvendig». Er det virkelig i Norges interesse å lage en presedens hvor slikt skal være innafor? Ønsker egentlig NATO-tilhengere en verden hvor både Russland og Kina kan bruke NATOs kriger som argument for sine egne eventuelle folkerettsbrudd, slik Russland blant annet gjorde på Krim i 2014?

USAs lydige leiehær

I tillegg til det prinsipielt gale med krigene, bør vi også nevne de reint praktiske følgene av dem. En vanlig forestilling i Norge er nemlig at selv om krig i seg sjøl kan være dårlige, så er i alle fall våre kriger rettferdige og gode. Norge er tross alt både en «humanitær stormakt» og en «fredsnasjon», noe politikerne våre har gjentatt for oss i tiår etter tiår. Studerer vi derimot hva som faktisk har skjedd, forbi propagandafortellingene mediene gjerne presenterer oss for i forkant av krigene, ser vi raskt et mønster.

Det går nemlig stort sett veldig dårlig med land hvor vestlige land kriger. Både Irak, Afghanistan og Libya, landene som har blitt utsatt for de mest omfattende angrepskrigene de siste 20 åra, vil forbli ødelagte og dysfunksjonelle i all overskuelig framtid. Hundretusener av mennesker har blitt drept, og nye og ekstreme terrorbevegelser har fått godt med spillerom etter at statsmakten i landene ble sprengt i fillebiter av vestlige bomber. Man må rett og slett lete lenge for å finne suksesshistorier å vise til blant krigene Norge og resten av NATO har deltatt i de siste 20 åra.

Grusomheter og lidelser kan i seg sjøl være gode grunnlag for å være imot NATOs kriger på et reint humanitært grunnlag. For oss sosialister, som gjerne ønsker å finne mer strukturelle forklaringer og løsninger på verdens problemer, er det også et poeng å spørre oss hvem som faktisk tjener på dette. Selv om det nærmest er tabu å snakke om at andre stater enn Russland og Kina har egne interesser i internasjonal politikk, bør det være en kjensgjerning for alle som følger litt med, at også USA med allierte har egne interesser.

Hvilke interesser er dette? Studerer vi USAs utenrikspolitikk de siste 100 åra, blir det tydelig at det amerikanske imperiet har mye til felles med tidligere imperier. Som verdenskapitalismens absolutte sentrum, er det opplagt at den amerikanske statens politikk innebærer å sikre en verdensorden hvor amerikansk kapital har gode vilkår, for eksempel gjennom å belønne statsledere som gir amerikansk kapital frie tøyler, og tilsvarende straffe stater som prøver noe annet. Gjennom den kalde krigen har vi utallige eksempler på amerikansk fiendtlighet mot de aller fleste eksempler på stater og bevegelser i fattige land som ønsket å sikre kontroll over egne ressurser; dette uavhengig av om det dreide seg om kommunistiske eller ordinære nasjonalistiske bevegelser og ledere. Lista over kriger, militærkupp, støtte til terrorisme og økonomisk krigføring mot slike fra USAs side, er dessverre lang som et vondt år. Det samme er lista over blodtørstige diktaturer som mottok støtte fra USA fordi de støttet Washingtons posisjoner.

Både under og etter den kalde krigen har mye internasjonal politikk dreid seg om å kontrollere verdens petroleumsressurser. USAs allianse med oljemonarkiene i Den arabiske gulfen, har vært en viktig side av dette. Det forklarer dessuten også hvorfor USA støttet kriger mot diktatorer som Muammar Gaddafi i Libya og Saddam Hussein i Irak, mens de aldri i verden ville funnet på noe lignende mot sine egne diktaturer. Den fiendtlige holdninga mot Syria og Iran føyer seg også inn i dette bildet. Land med rike naturressurser, eller allierte av disse landene, framstilles gjerne som fiender – og står dermed konstant i fare for å utsettes for krig eller militærkupp, orkestrert fra Washington.

Poenget her, er at det som i utgangspunktet er reine plyndringskriger for USAs eliter, fort blir offisiell norsk politikk gjennom NATO-medlemskapet. I Norge var det ikke én person på Stortinget i 2011 som stilte seg kritisk til Stoltenberg-regjeringas krig mot Libya. Slikt er vanligvis utenkelig i demokratiske samfunn. I Norge er dette mulig på grunn av NATO-konsensusen. Begynner man å stille seg tvilende til om det er rett av Norge å drepe fattigfolk for USA i andre land, begynner man også å pirke borti viktige premisser for norsk sikkerhetspolitikk. Per i dag er det nemlig offisiell norsk politikk å støtte USA i deres kriger, for på den måten kjøpe oss godvilje til den dagen Norge blir utsatt for et angrep. Spørsmålet er om vi som sosialister skal gå med på en slik logikk, til fordel for verdenshistorias sterkeste supermakt – mot verdens fattige.

Om å vinne en atomkrig

NATOs siste strategiske dokument beskriver organisasjonen som «en kjernefysisk allianse». Det innebærer i praksis at organisasjonen legger til grunn at atomvåpen er en integrert del av organisasjonens verktøykasse. Organisasjonen åpner dessuten også for førstebruk med atomvåpen, altså å være den første part til å ta i bruk slike våpen i en krig. For NATO er dermed atomvåpen ikke bare noe man truer med å bruke dersom man selv blir angrepet med slike, men altså noe man kan bruke også i andre situasjoner.

Det bør være unødvendig å redegjøre for hvorfor dette er en livsfarlig politikk. Per i dag finnes det om lag 15 000 atomvåpen i verden, hvorav et stort flertall disponeres av USA og Russland. Også Kina, som av mediene og lederne våre er portrettert som en slags ny Satan, besitter et betydelig arsenal med atomvåpen, sjøl om kineserne hittil har vært klare på at de avviser førstebruk. Dette betyr at en hver større krig hvor NATO står overfor en annen stormakt, det være seg Russland eller Kina, fra første avfyrte skudd vil bære i seg kimen til å eskalere til en kjernefysisk krig. En slik krig vil bety slutten for menneskelig sivilisasjon, slik vi kjenner den. Bare fanatiske villmenn kan i dag tro at det er mulig å «vinne» en atomkrig. Likevel er dette et grunnpremiss for hele NATO per i dag.

For oss sosialister, som ønsker et rettferdig samfunn i framtida, er atomvåpnenes eksistens et strategisk hinder. I Rødts prinsipprogram står det derfor følgende:

«Kampen for å bevare fred mellom atommaktene står i en særstilling for å beskytte mennesker og miljø. Rødt deltar i arbeidet for nedrustning, avspenning og avskaffelse av atomvåpen. Å hindre storkrig er en forutsetning for å bygge sosialisme.»

Årsaken er enkel: En atomkrig vil ødelegge alle muligheter for å bygge et sosialistisk samfunn. 

Hva har dette med NATO å gjøre? I utgangspunktet står Norge, også som NATO-medlem, fritt til å snakke med sin egen stemme i slike spørsmål. Likevel ser vi at Høyre og Arbeiderpartiet for eksempel nekter å støtte FNs forbudstraktat mot atomvåpen, fordi det vil undergrave NATO-samarbeidet. Per i dag har derfor Norge verken signert eller ratifisert forbudet, sjøl om det støttes av et overveldende flertall av verdens stater. Dette utnyttes grovt av atommaktene i NATO, som gladelig rettferdiggjør sine atomvåpen med at de skal beskytte sine allierte, deriblant Norge, som tross alt hittil ikke har vist nevneverdige motforestillinger mot slik logikk.

Alternativer til NATO

Sosialister i Norge har i hovedsak hatt to alternativer til NATO. Det ene har vært et reint antimilitaristisk standpunkt, hvor man har gått inn for å kutte bevilgningene til militæret til et minimum. Argumentene her har vært blant annet at Norge uansett ikke vil kunne vinne en krig, at en krig uansett vil bli utkjempet med atomvåpen, at det borgerlige militæret alltid representerer en fare for arbeidsfolk, eller ganske enkelt at vi har bedre ting å benytte penger på. Slike standpunkt fantes tidligere i både Arbeiderpartiet, NKP og SV.

Rødts tradisjon har imidlertid hatt en annen tilnærming. Både dagens Rødt og partiets forgjengere har i stedet tatt til orde for et sterkt og uavhengig norsk forsvar som skal være i stand til å gjøre en eventuell angrepskrig mot Norge svært kostbar for en aggressor. Dagens arbeidsprogram har utvidet denne strategien til også å innebære å jobbe for en nordisk forsvarsallianse med Sverige, Finland, Danmark og Island – utafor NATO. På denne måten vil Norge med allierte kunne slå hardt fra seg om det skal bli nødvendig, men samtidig uten å bindes til USAs aggressive utenrikspolitikk. Dette vil imidlertid innebære en kraftig omstrukturering av norsk militærvesen, bort fra å fungere som en brikke i NATOs øvrige militærstruktur, til å være 100 % innretta på forsvar av egne nærområder, slik for eksempel Finlands forsvar i dag er. Finland står tross alt utafor NATO, per i dag.

Sosialisme og imperialisme – sammen til seier?

Som sosialister må vi iblant spørre oss hvilke hindre som står imellom dagens samfunn og framtidas sosialistiske samfunn. Jeg vil tørre å påstå at verdensimperialismen, med USA i førersetet, er et av de viktigste hindrene. Så lenge USA og andre imperialistiske stormakter har kontroll, er det vanskelig å se for seg at noen sosialisme av betydning skal kunne vokse fram i større skala. Det er mer enn nok av eksempler på sosiale revolusjoner som har blitt drukna i blod og militærkupp. Følgelig bør en hver sosialist jobbe for politikk som svekker imperialismen – ikke styrker den. Støtte til NATO er i dag per definisjon en støtte til USA – den mektigste imperialisten av dem alle.

Det samme gjelder atomvåpen. Det finnes mange gode ikke-sosialistiske argumenter mot atomvåpen, men vi som ønsker en bedre framtid for både oss sjøl og kommende generasjoner, har et særskilt ansvar for å bekjempe det som potensielt kan ødelegge mulighetene for dette, enten det dreier seg om menneskeskapt økologisk katastrofe, eller atomkrig. Så lenge NATO er en kjernefysisk allianse, bør sosialister derfor være imot NATO. Som en kjent tysk sosialdemokrat en gang sa: «Freden er ikke alt, men uten freden er intet.»

 

Verdt å se:

Stopp NATO har laget en 40 minutters film som er verdt å se:

https://stoppnato.no/2021/05/09/ny-video-fra-stopp-nato/

 

Det er ikke nok for oss EU/EØS-motstandere på venstresida å argumentere for hvorfor EØS-avtalen er dårlig for Norge og norske arbeidere, vi må greie å avsløre akkurat hvor usolidarisk hele EU-systemet er overfor arbeidsfolk og andre som fortjener vår solidaritet over hele verden. Denne teksten er et bidrag til nettopp det.

---

Ole Marcus Mærøe er landsstyremedlem i Rødt, nestleder i Rødt Vestfold og Telemark, og kommunestyrerepresentant i Tønsberg.
Foto: Brage Aronsen

Så lenge Norges tilknytning til EU har vært oppe til diskusjon, har krefter på Ja-sida, spesielt i Arbeiderpartiet, forsøkt å framstille EU som et internasjonalt solidaritetsprosjekt, og å framstille EU- og etterhvert EØS-motstandere som usolidariske og nasjonalistiske. Siden høyrepopulistiske krefter i Storbritannia greip ledelsen i Brexit-kampanja, har EU- og EØS-tilhengerne her hjemme forsterka denne argumentasjonen kraftig.

De EU-vennlige mediene følger villig opp, og fremmer narrativet om at partiene som er for EØS, er for internasjonalt samarbeid, mens EØS-motstanderne er mot internasjonalt samarbeid. Dette er direkte usant. Partiene til venstre for AP – som er mot EU og EØS – har alltid vært sterke tilhengere av internasjonalt samarbeid og internasjonal solidaritet. Uenighet om EU/EØS handler ikke om samarbeid eller ikke, men hva slags samarbeid, og på hvem sine premisser.

EU og EØS – for hvem?
EUs historie viser med all tydelighet at det er kapitalens interesser unionen er til for å ivareta. Sosial dumping og fagforeningsknusing blir ikke solidarisk bare fordi det skjer over landegrensene. EU bygger på «de fire frihetene» (fri flyt av varer, tjenester, arbeidskraft og kapital), og «den frie etableringsretten». Disse prinsippene er traktatfesta (og kan dermed ikke endres uten at alle medlemslanda er med på å endre dem), og overprøver nasjonal politikk og til og med andre internasjonale forpliktelser.

Fri flyt av arbeidskraft og tjenester betyr fri flyt av folk. Det er dette EU/EØS-tilhengerne hevder at er solidarisk, og at det er nasjonalistisk å gå mot. Men EUs frie flyt skjer på kapitalens premisser – ikke på arbeidsfolks premisser. Dermed blir arbeidsfolk som kommer fra land i Øst-Europa med dårlige lønns- og arbeidsvilkår til land i Vest-Europa med høyere lønns- og prisnivå, grovt utnytta, underbetalt og i mange tilfeller behandla omtrent som slaver. Og de blir gjennom dette brukt som en brekkstang mot lønns- og arbeidsvilkår i høykostland som Norge. Både norske og østeuropeiske arbeidere taper på dette, mens norske og europeiske kapitalister tjener store penger.

Dessuten gjelder ikke den «frie flyten» lenger enn til EUs yttergrense. Resten av verden er stengt ute. Hvis den frie flyten av arbeidskraft og tjenester virkelig handla om solidaritet, hvorfor er da de fattigste stengt ute fra den? EU-systemet har blitt omtalt som Festning Europa – et begrep opprinnelig brukt om de tyskokkuperte områdene i Europa under andre verdenskrig. En direkte sammenligning mellom EU og Nazi-Tysklands okkupasjonsregimer er sjølsagt usaklig, men det er nok ikke uten grunn begrepet også har blitt brukt om EU: Håndteringa av EUs yttergrense framstår nettopp som en festning, et forsvarsverk som skal holde alle andre ute. Vi ser dette tydeligst i flyktningpolitikken.

Flyktningkrisa som eksempel
Hvis EU virkelig var et solidaritetsprosjekt, ville ikke da EU gå foran med en solidarisk flyktningpolitikk? Virkeligheten er helt motsatt: Flyktningkrisa i Middelhavet er et aktuelt eksempel på akkurat hvor usolidarisk EU virkelig er. I 2020 mista 1 401 flyktninger livet i Middelhavet, i følge den FNs høykommissær for flyktninger. I 2021 ligger tallet an til å bli 1 299.[ref]https://data2.unhcr.org/en/situations/mediterranean[/ref] EU har en stor del av ansvaret for dette.

EU har inngått en avtale med Tyrkia som skal hindre flyktninger fra å nå Europa. Livsvilkåra for flyktningene som sitter fast i Tyrkia på grunn av denne avtalen, er uholdbare. Samtidig har EU gjennom Schengen-avtalen forsterka unionens yttergrenser, særlig i Øst-Europa. Dette har gjort den farefulle veien over Middelhavet til den eneste veien til Europa for de som flykter fra krig, forfølgelse og nød.

EUs myndighet for grensekontroll, Frontex, sender ut båtpatruljer i Middelhavet som stopper båter med flyktninger før de når Europa. Flere av EU-landene har stengt havnene for skip som redder folk i havsnød. De få flyktningene som kommer i land, ender opp i en ny nødssituasjon i overfylte flyktningleire. Morialeiren på Lesvos i Hellas – der minst 20 000 flyktninger var stua sammen i en leir dimensjonert for 3 000, fram til leiren brant ned i 2020 – var den mest kjente av disse.[ref]https://legerutengrenser.no/land/hellas[/ref] Dublinavtalen – EUs regelverk for asylsøkere – er årsaken til dette. Etter denne avtalen har flyktninger kun lov til å søke asyl i det første EU-landet de kommer til. Derfor kan ikke flyktningene i leirene i Hellas dra videre til andre land, og Hellas og til dels Italia blir sittende igjen med hele ansvaret for å håndtere flyktningestrømmen.

Gjennom EØS er Norge bundet av både Schengenavtalen og Dublinavtalen. Vi er med på å finansiere Frontex og Schengen med 50 millioner i året (av de totalt 8,5 milliarder vi betaler til EU årlig).[ref]https://neitileu.no/aktuelt/dette-betaler-norge-til-eu-gjennom-eos[/ref] Dette gjør Norge medskyldig i EUs overgrep mot flyktninger. Og det gjør at så lenge EØS-avtalen består, kan vi ikke bryte vilkåra i Dublinavtalen, og føre en mer solidarisk politikk enn EU vil.

Mange av flyktningene flykter fra kriger som europeiske land – også Norge – har vært med å føre i f.eks. Libya og Afghanistan. Andre flykter fra terrororganisasjoner som IS – som har vokst fram i kjølvannet av vestens kriger. Dette gir Norge og Europa et særskilt ansvar for å ta vare på de vi har vært med på å drive på flukt. EU – og dermed EØS-avtalen – er et usolidarisk hinder for dette.

Kampen om huene
Som jeg prøver å vise innledningsvis, pågår det en kamp om huene til folk om hva som er EU og for Norges del tilknytninga gjennom EØS-avtalen sitt vesen. Kampen mot EU og EØS er av avgjørende strategisk betydning for arbeiderbevegelsen og venstresida, og dette gjør den kampen om huene viktig. Det er helt avgjørende at skjønnmaling av EU-prosjektet og brunbeising av motstand mot dette prosjektet ikke lykkes i å vinne fram, særlig blant yngre folk i byene som ellers hører til på venstresida.

 

«Alle» er på Facebook, og i kommentarfeltene er temperaturen ofte høy. Men hva slags debatt er det egentlig som foregår der, og hvilke debatteringspremisser og -idealer kommer til syne? Gnist tok en prat med retorikkforsker Ida Vikøren Andersen, som har forsket på nettopp dette.

Av: Tomine Sandal, redaksjonsmedlem i Gnist.

Gnist har møtt Ida Vikøren Andersen, postdoktor ved Universitetet i Bergen på prosjektet «Living with climate change: Motivation and action for lifestyle change». I 2020 leverte hun doktorgradsavhandlingen «Instead of the deliberative debate: How the principle of expression plays out in the news-generated Facebook discussion».

Foto: Clint Patterson

---

 

 

TS: I fjor leverte du en doktorgrad i retorikk, hvor du undersøkte debatter i kommentarfelt på Facebook. Kan du si litt om hva som var hovedfunnene dine?

IVA: Utgangspunktet mitt var at jeg var med i et prosjekt som het SCANPUB, ledet av Jostein Gripsrud, der vi skulle se på skandinavisk innvandringsdebatt på ulike arenaer gjennom flere år. Jeg så på kommentarfeltene i sosiale medier. Det ble ganske tidlig klart for meg at mye av det som foregikk der vanskelig kunne karakteriseres som debatt, i hvert fall på den måten vi gjerne tenker på debatt – altså som meningsbrytning, hvor motstridende standpunkter blir begrunnet gjennom argumenter for og mot et gitt standpunkt. 

Mye av det som foregikk i stedet for, var at folk aktivt motsatte seg forventningene om at man skal argumentere for standpunktene sine, og lytte til og svare på argumenter med motargumenter. Så da ble jeg interessert i å spørre: Hvis det ikke er det vi vanligvis tenker på som debatt som foregår i disse kommentarfeltene, hva er det da som egentlig foregår der?

Hovedfunnene kan sies å være at det er to motstridende debattidealer som er virksomme i disse kommentarfeltene. Det er med andre ord to ulike forventninger til hva debatten skal være. 

På den ene siden har du de som ber andre begrunne sine påstander og som kommer med saklig kritikk, altså kritikk av innholdet i ytringene, og som i stor grad samsvarer med et deliberasjonsideal som vi finner i normativ retorisk teori og offentlighetsteori. Det står i sterk motsetning til et annet ideal, som jeg har kalt utrykksprinsippet. Dette kommer til utrykk nettopp ved at noen forventer at det blir gitt argumenter, mens andre eksplisitt fraskriver seg forpliktelsene til argumentasjon.

 

TS: Kan du forklare begrepet utrykksprinsippet litt nærmere?

IVA: Det kommer gjerne til uttrykk i kommentarer som: «Vel det var nå bare min mening», som understreker subjektiviteten på en side, og på en annen side signaliserer til andre at denne påstanden ikke er «up for debate». Man kan si at uttrykksprinsippet går ut fra at påstander om verden eller ytringer i offentligheten kun skal gi uttrykk for hva man selv har opplevd.

På den måten blir alle ytringer veldig personlige og tett forbundet med ens eget indre, og egentlig uløselig knyttet til personen som ytrer meningen. Hvis jeg bare gir uttrykk for hvordan jeg opplever verden, eller akkurat denne situasjonen her, så trenger jeg jo egentlig ikke å gi argumenter for det, fordi det var sånn jeg opplevde det. Alle kan ha ulike opplevelser, men det er egentlig ikke interessant for meg, fordi det er min egen opplevelse som teller og er viktig.

Det blir også vanskelig å kritisere andres ytringer. Hvis jeg kritiserer noe du sier, så kritiserer jeg også deg som person. Jeg så veldig mange sanksjoneringer av kommentarer som ble stemplet som personangrep. Det var mange som skrev: «Du trenger ikke å angripe meg som person» eller «ikke hopp på meg på den måten der, nå synes jeg du er ufin». Men når jeg så nærmere på hva kommentaren som ble sanksjonert eller kalt et personangrep faktisk inneholdt, så var det gjerne kritikk som angikk innholdet i ytringene. 

Uttrykksprinsippet kan forstås omtrent på følgende måte: Det jeg sa gir uttrykk for min høyst personlige sannhet. Siden det kun er uttrykk for min mening, trenger jeg ikke å begrunne det overfor andre, og jeg trenger heller ikke å svare på kritikk. Faktisk så vil kritikk være ganske illegitimt: Det er både frekt og et personangrep.

 

TS: Det høres ut som at dette er et problem for å få fruktbare diskusjoner. For det første kan det jo sette litt stopper for debatt, fordi det er vanskelig å diskutere folks opplevelser. Og for det andre at det skaper dårlig stemning, og at mange kanskje bare velger å ikke gå inn i det. Jeg har noen venner som elsker å gå inn i kommentarfelt, men de færreste gidder å sette seg ned med veldig tidskrevende diskusjoner hvor det uansett ikke foregår noen bevegelser. Er det et litt dystert bilde som tegner seg her? 

IVA: Det er helt rett som du sier at det setter en veldig stopper for muligheten for kritisk engasjement for en sak, fordi man gjør sine egne påstander helt uomtvistelige eller umulige å diskutere. Samtidig er det et spørsmål om hvor farlig det er at debatten i kommentarfeltene på Facebook ikke er av en veldig høy kvalitet. Det er forskning som har undersøkt hva folk synes om sosiale medier som arenaer for debatt, og de fleste synes jo ikke at disse er særlig egnet.

Debattene fremstår kanskje mer polarisert enn de egentlig er, fordi man blir anklaget for å drive med personangrep. Når du opplever at noen angriper deg som person, så angriper du kanskje tilbake fordi angrep framstår som det beste forsvaret. Tonen i debatten kan bli ganske stygg, uten at det nødvendigvis er sånn at de som diskuterer er så veldig uenige. 

Det er bare det at ingen har lyst til å høre på hva den andre har å si, så det blir på en måte viktigere å vise fram sin mening enn å lytte til det andre har å si. Det kan gi et litt skeivt inntrykk av hvordan verden er, eller at vi kan tenke at den offentlige debatten er så forferdelig polarisert, og at det bare er hets og personangrep som foregår der. Det kan skremme folk fra å delta i debatten og gjøre at flere tenker at det ikke er noe vits i å ytre seg i offentligheten, og hvis jeg gjør det, så må jeg være forberedt på å bli møtt med personangrep, eller at folk misforstår meg eller uansett ikke interessert i å høre hva jeg har å si.

 

TS: Ja, eller at man føler seg forpliktet til å bli værende i en diskusjon. Det virker som om Facebook er tilrettelagt for en type folk som har tid og mulighet til å legge ned mye energi i kommentarfeltene. Jeg ser for meg at det kan være litt forskjell på de som faktisk er veldig deltakende, og de som først og fremst er tilskuere.

IVA: Ja, og der skiller nok ikke sosiale medier seg så mye fra offentligheten generelt. Det er jo noen som er mer engasjert og dedikert til å delta, og det slik var det også før sosiale medier. Det sosiale medier har gjort, er å gi flere tilgang til å kunne delta. Det var vanskeligere å komme på trykk i avisene før, nå kan på måte alle sette seg ned og si sin mening.

Spørsmålet er: Hvor mye blir man lyttet til? Hele offentligheten i dag er veldig overveldende. Det er så mye input overalt hele tiden. I tillegg til sosiale medier har du alle de tradisjonelle mediene, og vi blir konstant eksponert for innhold. For folk som prøver å danne seg et inntrykk av debatten, eller å få et inntrykk av argumentene eller informasjonen knyttet til en sak, er det veldig vanskelig å skille mellom støy og det som er viktig.

 

TS: Tror du at tendensene du har sett i kommentarfeltene på Facebook er i ferd med å spre seg til andre arenaer? Gjør uttrykksprinsippet seg gjeldene i den mer etablerte offentlige debatten også?

IVA: Ja, jeg synes man kan se det også andre steder i offentligheten.

Man kan jo for eksempel ta diskusjonen om krenkelseshysteri, som jo er et fryktelig dårlig ord, som også blir brukt til å stemple motparten uten å ha hørt på hva de har å si. Men det er jo en tendens til at noen blander sammen saklig kritikk, eller kritikk av innholdet i en ytring, med personangrep. 

Sylvi Listhaug er i ettertiden blitt ganske kjent for å nettopp omgjøre kritikk av det hun sier til et angrep eller et forsøk på å kneble henne. En heksejakt kalte hun det, da hun ble kritisert for Facebook-oppdateringen sin, og hun fremstilte kritikken som et forsøk på å kneble ytringsfriheten hennes.

Sånn jeg ser det, kan man være ganske hard i klypa og nesten litt fiendtlig, så lenge man går til angrep på innholdet i ytringen og ikke på personen som ytrer den. Men det er veldig vanskelig å gjøre i dag, uten å bli anklaget for å ha krenket noen.

Det samme gjelder kanskje debatten om virkelighetslitteratur, der mange kritikere har uttrykt at det er vanskelig å kritisere bokens estetiske kvaliteter, uten at man samtidig på et vis går til angrep på forfatteren, som kanskje har delt veldig tunge opplevelser. Det blir vanskeligere å skille mellom sak og person, og det kan gjøre at folk gruer seg for å engasjere seg kritisk.

 

TS: Er det noe du har funnet som du anser som problemer for ytringsfriheten?

IVA: Et åpenbart problem er at ytringsfrihet blir litt misforstått, at det tolkes som retten til å ytre seg uimotsagt, og ikke bare retten til å ytre seg. En ekstremversjon av dette, som man kanskje finner blant «internettroll», er at ytringsfriheten blir retten til å si hva som helst, uten å skjenke en tanke til hvordan det påvirker eller kan skade andre – samtidig som man ikke kan kritisere tilbake, fordi man da angriper personen. 

Det er også et problem at det kan bli vanskelig eller ubehagelig å bli med i en diskusjon, og at folk gruer seg for å ytre seg. Dersom min mening er så utrolig tett forbundet med hvem jeg er som person, blir det veldig sårt å ytre seg. 

En annen ting, som ikke er en direkte en konsekvens av uttrykksprinsippet, er at en opplever ordskiftet som veldig hardt, og at man er redd for å få masse hets og personangrep om man faktisk deltar.

 

TS: Jeg tenker at det at ytringer forbindes tett med ens egen identitet og subjektivitet, er et tegn på en motvilje til å gå inn i kritikken man møter. For eksempel når man snakker om såkalt kanselleringskultur: Noen gang virker det som beskyldninger om kansellering blir brukt som en avledningsmanøver, av typen «dere prøver å kansellere meg, fordi dere uttrykker kritikk mot meningen min».

IVA: Nemlig, det er et veldig godt eksempel på at du kritiserer noen for meningene de fremmer i offentligheten, og så blir du anklaget for å prøve å kneble eller kansellere dem. Man kan vel også dra linjene til «no platforming», som henger veldig sammen med kanselleringskultur. Det må jo være helt greit å ikke ville invitere noen til å tale. Det er ingen menneskerett å stå på en talerstol og bli lyttet til, så det er jo helt greit at man velger å ikke invitere en gitt person, fordi man ikke har lyst til å høre på hva den sier. Men det virker som det er en forventning om at alle skal være interessert i akkurat hva jeg har å si, som sosiale medier kanskje har bidratt til å skape.

 

TS: Dette er nok veldig amerikansk, men det henger kanskje litt sammen med at å «speak my truth» skal være en verdi i seg selv? Det er jo veldig mye positivt ved at folk kan uttrykke sine følelser, meninger og opplevelser. Men kombinert med at man skulle kunne si ting uimotsagt, kan det være mindre fruktbart.

IVA: Dette er det flere som har skrevet godt om tidligere, som filosofen Charles Taylor og Anders Johansen her i Norge, nemlig at autentisitet har blitt et moderne ideal. Dette må sees i sammenheng med at strenge sosiale normer, som la begrensninger på individet, langt på vei har forsvunnet eller fått mindre innvirkning. Nå er det individet som skal realisere seg selv, og vi har et stort ansvar for å gjøre nettopp det. I Norge har vi fortsatt en veldig sterk velferdsstat, men hvis man ser til USA er det på en måte din egen feil hvis du ikke har lykkes i å realisere deg selv. Individet har blitt det viktige, og med det har vi kanskje fått en oppvurdering av den personlige, unike, meningen.

 

TS: Opprinnelig ble Facebook og sosiale medier snakket om som noe nesten utopisk: «Nå skal alle komme til orde». Men sånn har det jo ikke helt blitt. Er det i dag noe håp for at Facebook kan fungere som en demokratiutvidende arena?

IVA: Facebook har jo gjort det lettere for stemmer som ellers var marginalisert i samfunnsdebatten å komme til orde. Sosiale medier har gjort det lettere for likesinnede å finne hverandre, og danne interessefellesskap som kan mobilisere til demonstrasjoner eller andre typer aktivisme. Mange er også med i grupper hvor man nettopp kan få teste argumentene sine mot andre, og det er kanskje det en del gjør på Facebook. Så jeg tenker ikke at det bare er negative sider. 

Det viktigste er at folk lærer seg, og får øve på, å argumentere. At de lærer å begrunne sine påstander i debatt med andre, og lærer seg å tolerere og håndtere uenigheter, i tillegg til å lytte til andres argumenter, og lærer seg å skille mellom et godt og et dårlig argument. Det er nok det aller viktigste som må skje for at ordskiftet skal bli bedre.

 

TS: Tror du det vil hjelpe med mer moderering i kommentarfeltene? For eksempel at redaksjonene i de store mediehusene burde gå mer aktivt inn?

IVA: Det er veldig tid- og ressurskrevende å moderere et kommentarfelt på Facebook, men jeg tror absolutt det kan hjelpe hvis man har en moderator som aktivt deltar i debatten, og ber folk begrunne påstandene sine. Til en viss grad tror jeg det kan bidra til å sivilisere samtalen litt. 

Mange aviser bruker ofte litt misvisende overskrifter når de legger ting ut på Facebook, som er provoserende eller oppsiktsvekkende, for å få folk til å reagere umiddelbart, ofte uten å lese artikkelen og det som står der. Det kunne man gjort noe med, for å dempe temperaturen litt. Men det er jo en avveiing mediene må ta, og de trenger jo å få klikk på sakene sine. Det er lett for meg å si at man skal unngå click baits, men det hadde nok kunne bidratt til å bedre debatten.

 

TS: Men det er kanskje derfor det også er bra å løfte blikket og spørre: «Hva gjør dette med måten vi snakker med hverandre på? Hvilke diskusjoner får vi, og er det egentlig bra for oss?»

IVA: Ja, og en konsekvens av dette blir at man nettopp må vekke reaksjoner for å bli synlig. Det bidrar også til at man får en diskusjon der man må heve stemmen, eller være enda mer kontroversiell eller oppsiktsvekkende enn den forrige som kommenterte for å gjøre seg synlig. Det er ikke de beste forutsetningene for en god debatt.

 

TS: Noen ganger frister det litt å slette Facebook.

IVA: Ja.

Reisebrev fra den årlige, marxistiske konferansen i Danmark

En ny generasjon er i dag med på å videreutvikle marxismen, og ser at en grundig kritikk av kapitalismen er nødvendig for å finne en vei ut av dagens kriser. I dette reisebrevet kan du lese om konferansen Capital, climate, crisis i Ålborg og hvordan den økende interessen for Marx har skapt furore i nasjonale medier i Danmark. 

---

Jørgen Schnell er samfunnsgeograf og medstifter av Kritisk bynettverk
Peder Ressem Østring er medlem i Gnist-redaksjonen.

«Koronapasset!» bryter en i reisefølget ut, som selvsagt har lagt igjen kodebrikken til Helsenorge hjemme. Det oppstår en mildt sagt stresset situasjon i den oppfylte bilen, idet vi kjører inn på grensestasjonen i Larvik. Og den gamle telefonen til en av dem som har med kodebrikken streiker.

«Marxister har alltid krysset hav og grenser, og har møtt langt større hindringer enn denne, så dette går bare bra», sier den optimistiske sjåføren. Og heldigvis oppnås endelig kontakt med en sovende samboer hjemme i Oslo, som finner frem koden, og telefonen begynner endelig å fungere. Kysten er klar og reisefølget på seks slipper inn på fergen, og er endelig på tur til kontinentet.

 På havet opplever vi relativt store bølger, men det er imidlertid andre og større bølger vi er på jakt etter denne gang. I bilen kretser samtalen rundt lykken over dansk øl og mat, men dette er ikke først og fremst en kulinarisk reise. Vi er på vei til den sjette årlige konferansen for marxisme i Danmark, som i år er lagt til Nordjylland og Aalborg Universitet (AAU). 

Årets tema er «Kapital, klima og krise». «Økososialisme» var på alles lepper. Blant de oppmøtte ser vi særlig unge mennesker. På den ene siden kan dette vitne om at arrangementet er «hipt», men en mer positiv tolkning er at dette lover godt for fremtiden: En ny generasjon marxister er i dag med på å videreutvikle marxismen, og ser at en grundig kritikk av kapitalismen er nødvendig for å finne en vei ut av dagens kriser. Selskab for marxistiske studier har på forhånd meldt at de har mottatt rekordmange påmeldinger dette året.

 En voksende bølge

Ikke bare arrangørene, men også Berlingske, som vi finner i matvarehandelen, har viet hele forsiden lørdag den 2. oktober til den «marxistiske bølgen» i Danmark. I en artikkel som nevner konferansen, skriver den borgerlige avisen med bekymret mine at: 

En rød bølge skyller igjen ind over unge akademikere, efter at Karl Marx og kommunismen har haft nogle hårde årtier i skammekrogen.

Foruten å skremme leserne med de typiske historiene om tyranni, vold og Sovjetunionen, intervjues like fullt personer som skal på konferansen som forklarer hvorfor marxismen opplever en økt interesse: Finanskrisen i 2008 og den stadig voksende klimakrisen.

 Saken er fulgt av et langt intervju med filosofen Søren Mau, medarrangør av konferansen, som ikke legger skjul på sine radikale hensikter: «Jeg har ikke noget imod at tale om revolution», sier forskeren som nettopp er aktuell med boken Stum tvang: En marxistisk undersøgelse af kapitalismens økonomiske makt, som blir oversatt til både engelsk og tysk.

 Både svenske og danske kamerater forteller oss at det i Danmark har pågått en opphetet debatt om radikalisering av akademia. Reaksjonære stemmer har blant annet tatt til orde for å forby kritisk forskning. Det er derfor ikke overraskende å se at også den konservative kulturavisen Weekendavisen har sendt en journalist til Ålborg for å undersøke hvorfor marxismen inspirerer.

Andreas Malm og den kommende stormen

På konferansen var det derimot åpenbart for de fremmøtte at marxismen har en rekke teoretiske og konstruktive bidrag til klimaspørsmålet. Og at motstanden fra høyre bør tolkes som et tegn på venstresidens fremgang.

Årets hovedinnleder var ingen ringere enn Andreas Malm. Den svenske humanøkologen har blitt en sensasjon gjennom sine bøker om hvordan klimakrisen ikke bare bør forstås, men også løses med resolutt handling. Redaksjonsmedlem i Gnist, Daniel Vernegg, anmeldte Malms bøker i Gnists temanummer om klima i fjor.

 I forelesningen, som het «Climate Breakdown as it Unfolds – the View From 2021», brukte Malm mye tid på å beskrive akkurat hvor ille det står til, med pågående tørke, skogbranner og stormer. Et problem er den kumulative effekten, påpekte Malm: Jo mer som slippes ut, jo verre blir det. Derfor gir det, på paradoksalt vis, mening for små land å kutte utslipp, og ikke bare peke på større land. Den dystre oppsummeringen av tingenes tilstand gir altså likevel ikke rom for fatalisme hos Malm, siden hvert tonn CO2 som slippes ut teller.

Malm ønsket også å sannsynliggjøre hvordan en solidarisk miljøbevegelse kan komme i stand. Et av hovedargumentene var at en mellomposisjon mellom Tadzio Müller, grunnlegger av den tyske direkteaksjonistiske miljøorganisasjonen Ende Geländes på den ene siden, og den amerikanske marxistiske samfunnsgeografen Matt Huber på den andre. Der Müller ifølge Malm så å si har gitt opp arbeiderklassen som revolusjonært subjekt fordi de i Vesten har blitt for privilegerte, setter Huber sin lit arbeidere, som han mener er de eneste som har stor nok makt til å forandre samfunnet. Håpet om en slik mellomposisjon mente Malm å finne i en radikal variant av Green New Deal, som både kunne mobilisere arbeidere samtidig som en grønnere visjon for samfunnet kan bli realisert.

Havet bør være større

Deltakerne på konferansen ble invitert til å velge mellom en rekke sesjoner med ulike temaer. Alf Jørgen Schnell, Daniel Vernegg og Yngve Heiret hadde eksempelvis et innlegg på sesjonen «Klima og strategi» om hva vi kan lære av den norske Green New Deal, og hvordan det bør omgjøres fra hva det er i dag – et keynesiansk prosjekt som ikke søker å overskride kapitalismen – til et marxistisk prosjekt.

En annen sesjon het på sin side «Grønnvasking og de-politisering», hvor de fremmøtte blant annet kunne høre danske Lotte Schack, stipendiat i sosiologi ved Gøteborg universitet, fortelle om Skolestreik for klima. Bevegelsen, som har mottatt mye oppmerksomhet i mediene de siste årene, stoppet med koronakrisen, men er nå på vei tilbake. Med bakgrunn i feministen Nancy Frasers påstand om at krisene vi opplever i dag hverken kan forstås eller løses individuelt, vektla Schack at klimastreikerne i Sverige i alt for liten grad vektla kapitalismen som sådan i sin klimakritikk, og på den måten var bevegelsen ifølge henne på mange vis apolitisk. I sitt hovedinnlegg nevnte Malm på sin side Schacks analyse, og spurte om tilfellet ikke heller var at bevegelsen enda ikke hadde blitt radikalisert. På gangen etterpå, gikk diskusjonen videre.

Der Schack og Malm på sett og vis representerte spennende synspunkter på dagsaktuelle kamper, savnet den norske delegasjonen flere aktuelle kampsaker på agendaen på konferansen. Vi savnet også en helhetlig feministisk blokk. Konferansen tenderte mot å være teoretisk, og bar preg av at mange av sporene var basert på akademiske avhandlinger og prosjekter. Mens vi fikk høre at det i lang tid hadde pågått en omfattende sykepleierstreik i Danmark, var ikke dette temaet for noen av sporene som ble arrangert. For å fremstå mindre strigla skulle vi gjerne sett flere folk som pushet aviser eller løpesedler i gangene. 

Men så mistet den norske delegasjonen også det hyper-aktuelle Zetkin-kollektivets presentasjon av sine empiriske studier fra sin nye bok White Skin, Black Fuel, som handler om fremveksten av oljefascisme. Vi får forsøke å nå frem til konferansens andre hovedattraksjon neste år – hvor enn i Danmark det blir. For vi kommer tilbake, og vi håper flere blir med!

For tiden forhandles det i Verdens Handelsorganisasjon (WTO) om en avtale for e-handel, den såkalte datahandelsavtalen. Et av hovedkravene i avtalen er at dataøkonomien skal være forankret i prinsippet om «fri flyt av data», altså at data skal kunne flyttes på tvers av landegrenser og mellom aktører med så få regulatoriske hindringer som mulig. I denne teksten forklarer jeg hvorfor dette er en dårlig idé, og redegjør for alternativene.

---

Philip Thingbø Mlonyeni er 2. nestleder i Attac, og jobber med temaet digital økonomi. Han har en mastergrad i filosofi fra UiO, og er nå i gang med doktorgrad ved OsloMet med fokus på algoritmer og stordata.

Data som ressurs

Data har blitt en integrert del av den globale kapitalen. Det er i dag en selvfølge at selskaper, uansett hvilket marked de opererer i, samler inn og behandler data. For noen selskaper er data kjernen av virksomheten deres, som hos Google og Amazon, mens det for andre har en mer instrumentell verdi.

Fremveksten av data som ressurs har blitt muliggjort av moderne teknologi. Historisk har data vært dyrt å samle inn, organisere og overføre. I tillegg har det vært tidkrevende, og man har ikke hatt noen garanti for at dataene vil gi avkastning. Med moderne teknologi som skylagring, algoritmer og internett, går kostnadene til databehandling drastisk ned, såpass mye at det ofte ikke koster bedrifter noe særlig å samle inn mer data enn de trenger. Dette er en av flere grunner til at overvåkingskapitalisme har vokst frem som den dominerende forretningsmodellen til de store tekselskapene.

Det hersker uenighet om hvordan man best bør forstå den økonomiske verdien av data. Er data en vare, eller er det bedre forstått som en form for kapital? Denne analysen blir ikke gjort enklere av at data er viktig i mange henseender som overlapper med, men er uavhengig av, økonomien, slik som med forskningsdata og data brukt i offentlig virksomhet. Den politiske økonomen og medieforskeren Jathan Sadowski påpeker at data, i den grad det ligner på kapital, har mer til felles med kulturell og sosial kapital enn økonomisk kapital:

Data capital is more than knowledge about the world, it is discrete bits of information that are digitally recorded, machine processable, easily agglomerated, and highly mobile. Like social and cultural capital, data capital is convertible, in certain conditions, to economic capital. But (…) not all value derived from data is necessarily or primarily monetary. Data capital is institutionalised in the information infrastructure of collecting, storing, and processing data; that is, the smart devices, online platforms, data analytics, network cables, and server farms.[ref] Sadowski, Jathan. When data is capital: Datafication, accumulation, and extraction. Big Data & Society, januar 2019.[/ref]

 

I tillegg til å skape verdi som en handelsvare, er den største verdien av data en form for makt, makten over den digitale infrastrukturen. Makt over denne infrastrukturen gjør at man kan samle inn enda større mengder data, som igjen gir større makt. Som Sadowski påpeker følger datainnsamlingen den samme logikken som (primitiv) kapitalakkumulasjon:

In digital capitalism, data is not a substitute for money, but is rather elevated and put ‘on the same level as financial capital’ […] The imperative, then, is to constantly collect and circulate data by producing commodities that create more data and building infrastructure to manage data. The stream of data must keep flowing and growing.

Med andre ord handler ikke dataøkonomien, slik den nå opererer, om å tilfredsstille forbrukere eller forbedre samfunnet. I den grad dette skjer er det et biprodukt av det egentlige målet, å samle inn enorme data som kan brukes til å bygge ut, og ta kontroll over, den digitale infrastrukturen.

 

Dataflyten i dag

I dag er vi i en situasjon hvor dataøkonomien er dominert av en håndfull amerikanske selskaper i Vesten, en håndfull kinesiske selskaper i Østen, og en rekke større og mindre aktører som kjemper med disse selskapene i resten av verden. Dataøkonomien opererer på tvers av grenser i større grad enn andre industrier. Internett er en åpen infrastruktur som ikke diskriminerer mellom brukere i forskjellige land. Det er like enkelt for en bonde i Tanzania å gjøre et Googlesøk eller åpne en Facebookkonto som det er for en amerikansk aksjemegler.

Det åpne internettet har vært en betingelse for at den globale kapitalen har endt opp med å dominere dataøkonomien. Lenge var det få restriksjoner på dataflyten, med unntak av Kinas digitale brannmur, et proteksjonistisk tiltak som har vært viktig for at Kina har kunnet bygge opp en dataøkonomi som kan konkurrere med den amerikanske. Det siste tiåret eller så har det derimot blitt satt spørsmål ved hvorvidt internett og uregulert dataflyt har vært til det beste. På den ene siden har det vært utallige skandaler, særlig knyttet til de amerikanske tekgigantene. De har blitt beskyldt for brudd på personvernet, brudd på menneskerettigheter, anti-kompetitiv praksis, og mye mer. På den andre siden er det flere som frykter makten til disse selskapene og deres tette tilknytning til amerikansk etterretning. [ref] Denne frykten er ikke uberettiget. Se for eksempel Snowden-avsløringene og Levin, Yasha. (2018). Surveillance Valley. New York: PublicAffairs. [/ref] I land som India, Russland og Tyrkia har man derfor innført restriksjoner på dataflyten, for eksempel ved å kreve at selskaper deler data med myndigheter og lagrer dataene innenfor landets grenser.

Slike restriksjoner på dataflyten er et problem for den globale kapitalen. Ved G20-møtet i 2019 lanserte derfor Japans daværende president, Shinzo Abe, det såkalte «Osaka Track», en forpliktelse til å «promote international policy discussions, inter alia, international rule-making on trade-related aspects of electronic commerce at the WTO».[ref] https://www.wto.org/english/news_e/news19_e/osaka_declration_on_digital_economy_e.pdf. [/ref]  Osaka Track ble siden kjent ved det ikke veldig klingende navnet «Data free flow with trust» (DFFT),

a process that aims to intensify efforts on international rule-making on digital economy, especially on data flows and e-commerce, while promoting enhanced protections for intellectual property, personal information, and cybersecurity.[ref] https://dig.watch/updates/g20-osaka-track-raises-controversy [/ref]

 

DFFT er den globale kapitalens forsøk på å unngå en økende fragmentering av den internasjonale dataøkonomien. Særlig frykter de at land i det globale sør skal innføre restriksjoner som ikke er forhåndsgodkjent av WTO, og som vil gjøre det vanskeligere og dyrere for store selskaper å etablere seg. Det globale sør er et hett marked for de store dataselskapene. Ofte er det snakk om land med lite eller dårlig infrastruktur (særlig den digitale), omfattende korrupsjon og dårlige tjenester. Å gå inn i disse landene med tung datakapital er en gyllen mulighet til å få total dominans over store deler av økonomien. Den britiske medieforskeren og sosialteoretikeren Nick Couldry har sammen med sin kollega Ulises Mejias skrevet om hvordan den globale datakapitalen opererer etter en kolonialistisk logikk i det globale nord, men særlig i det globale sør:

Data colonialism combines the predatory extractive practices of historical colonialism with the abstract quantification methods of computing. Understanding Big Data from the Global South means understanding capitalism’s current dependence on this new type of appropriation that works at every point in space where people or things are attached to today’s infrastructures of connection. The scale of this transformation means that it is premature to map the forms of capitalism that will emerge from it on a global scale. Just as historical colonialism over the long-run provided the essential preconditions for the emergence of industrial capitalism, so over time, we can expect that data colonialism will provide the preconditions for a new stage of capitalism that as yet we can barely imagine,[ref] Couldry, Nick & Mejias, Ulises. Data Colonialism: Rethinking Big Data’s Relation to the Contemporary Subject. Television & New Media. 2019;20(4):336-349.[/ref]

Ved å sikre at land i det globale sør følger reglene til den globale kapitalen, kan disse landene bli prøvekaniner for en ny type kapitalisme, en kapitalisme som kanskje vil gjøre oss nostalgiske for den gamle.[Wark, McKenzie. (2019). Capital is Dead. London: Verso. I boka argumenterer Wark for at datakapital er et annet beist enn industrikapitalen og går så langt som å påstå at det ikke lenger er snakk om kapitalismen, men noe annet. Det er en spekulativ påstand som jeg ikke står inne for her, men det er rimelig å si at kapitalismen er i en endringsfase.] Allerede gjøres mye av grovarbeidet i dataøkonomien av arbeidere i det globale sør eller i land med dårlig arbeidskår. Mesteparten av arbeidet med å tagge bilder slik at de kan brukes til å trene maskinlæringsmodeller blir gjort av arbeidere i Kenya, og moderering av nettsider blir outsourcet til Øst-Europa. Ytterst lite av gevinsten av dette arbeidet går tilbake til arbeiderne eller landet som arbeiderne jobber i. I motsetning til den gamle kapitalen, som i større grad var bundet til tid og sted, er den nye datakapitalen smidig. Det er ikke lett å organisere arbeidere når alle kan byttes ut over natta med arbeidere fra et annet land. 

 

Hva kan vi gjøre?

Problemet med dataflyten i dag er ikke at den er åpen. Det er mange gode grunner til å ønske at data skal kunne flyte uhindret mellom folk og nasjoner. Det er også positivt, men ikke særlig overbevisende, at forslaget om DFFT skal ivareta grunnleggende verdier som personvern og sikkerhet.

Problemet med prinsippet om fri dataflyt slik det diskuteres i WTO, er at premisset er frihandel og profitt. Dette er problematisk siden dataflyten handler om mer enn bare penger. Data er makt, og med et regime hvor dataflyten legges til rette for profittsøkende selskaper vil dette bare bidra økt monopolisering og utnyttelse. Det er også andre grunner til å tro at WTO slik det er nå er et dårlig egnet forum for å fremforhandle et internasjonalt regime for dataflyt. For eksempel kan vi forvente at et det vil føre til et kappløp mellom nasjoner, om hvem som kan tilby billigst datalagring og -behandling med minst mulig innsynsregler. Med andre ord, det er trolig at man vil se en fremvekst av «dataparadiser» hvor bedrifter kan lagre dataene sine med minst mulig innsyn, og størst mulighet til å trenere eventuelle forsøk på innsyn. Med WTO ved roret vil prinsippet om fri dataflyt undergrave det det er ment å oppnå, nemlig en global dataøkonomi som sikrer grunnleggende rettigheter.

Løsningen er enkel, man må sette mennesker (og miljø) foran profitt. Dette har vi god erfaring med allerede. For eksempel har håndteringen av pandemien vært helt avhengig av datadeling mellom nasjoner, og at denne delingen har kunnet foregå uhemmet. Pandemien er også et godt eksempel på hvordan restriksjoner på dataflyten kan være katastrofale når den beskytter profittmotivet. Den enkelttingen som vil ha størst effekt på den internasjonale smittespredningen, er å tvinge farmasøytiske selskaper til å fjerne patentene på vaksinene. Det er nettopp fordi selskaper som Pfizer og Moderna ikke deler data at bare 3 % av befolkningen i det globale sør er vaksinert.

En måte vestlige nasjoner kan vise solidaritet med det globale sør, er ved å innføre nasjonale restriksjoner på dataflyten. Land i det globale sør har større vanskeligheter for å si nei, særlig fordi de blir lovet, og ofte får (i hvert fall midlertidig), gode lønninger og arbeidsvilkår i forhold til andre industrier. Ved å legitimere restriksjoner på dataflyten kan man hjelpe disse landene med å beholde mer av den langsiktige verdien av data.

Enda viktigere er det at man enes om å opprette en internasjonal dataflyt som bidrar til å bygge opp kollektiv istedenfor privat makt. Datakapitalen kan gjøre mye godt hvis den spres utover og blir brukt for å bygge infrastruktur som gir borgere og arbeidere økt selvråderett og mulighet for demokratisk deltagelse. Den viktigste lærdommen vi kan ta med oss fra fremveksten av de store dataselskapene er at vi nå har muligheten til å knytte verden mer sammen, spre kunnskap med hverandre, og gi en stemme til de som ikke tidligere har hatt det. Det er bare synd at vi hittil har kastet bort denne muligheten på å tillate fremveksten av selskaper som bidrar til polarisering, overvåkning, og som har gjort en håndfull privatpersoner rikere enn Krøsus. Data er makt, og i motsetning til andre ressurser kommer vi ikke til å gå tom for data med det første. Det er ingen grunn til å ikke dele denne makten og bruke den til å bygge morgendagens verden. Hvis ikke vi ikke får det til i fellesskap, kommer den globale kapitalen til å bygge den i sitt bilde.

 

Hege Bae Nyholt toppet Rødts liste i Sør-Trøndelag, og ble dermed valgt inn på Stortinget da Rødt knuste sperregrensa tidligere i år. Hun gikk rett fra en jobb i barnehage, til å representere Rødt på Løvebakken. Gnist tok en prat med Hege rett etter valget, mens regjeringsforhandlingene fortsatt pågikk. Det ble en samtale om politikk og hverdagsliv, om revolusjonær fantasi, om forholdet mellom stortingsgruppa og partiet, og om å bli oppsøkt av sikkerhetspolitiet da hun som 15-åring protesterte mot Samaranch og IOC på Lillehammer. 

---

Av Stian Bragtvedt, redaksjonsmedlem i Gnist
Foto: Yngve Mandal Svendsen

Stian: Jeg googlet litt for å forberede meg til denne praten, og skjønte fort at vi ikke var de første som kom på ideen om å intervju deg.

Hege: Ja, det har vært ganske mange intervjuer de siste dagene. Jeg tror nok en del mediefolk synes det er spennende at jeg kommer fra en vanlig jobb i barnehage, og ikke fra betalt aktivisme i organisasjonslivet eller lønnede verv i politikken. 

S: Jeg kan jo huske fra min egen tid i Rød Ungdom på 90-tallet at du var en fremtredende aktivist i RU i Trondheim, som vi i RU i Mosjøen syntes var veldig tøffe og revolusjonære. Kan du si litt om deg selv og din karriere i bevegelsen som i dag har blitt til partiet Rødt?

H: Haha! Ja, jeg var nok veldig tøff på slutten av 90-tallet, det var min glansperiode! Men egentlig er jeg østlending og kommer fra Lillehammer og Toten. Jeg flytta ikke til Trondheim før 1995. Jeg har vokst opp i en politisk engasjert familie, selv om foreldrene mine ikke var aktive i organisert politikk. 

S: Så du har ikke fått det partipolitiske inn fra barnsben av? 

H: Neinei, jeg har vært med i Rødt og RV lenger enn foreldrene mine, for å si det sånn. Men vi gikk alltid i 1. mai-tog da jeg var liten. Da reiste vi inn til Oslo, for på Toten brukte bøndene 1. mai til å spre møkk, og de eneste som gikk i toget der var formannskapet, og de gadd ikke mamma å gå med. Så jeg har jo vokst opp i en sosialistisk familie, hvor det blant annet var naturlig å engasjere seg i Palestinakomiteen og diverse solidaritetsarbeid. Men akkurat veien til RU fant jeg selv. Jeg tror nok Gulfkrigen på 90-tallet var det som vekket meg politisk for alvor, og min første politiske button, som jeg hadde kjøpt selv hos Ole Kopreitan, stod det «USA ut av gulfen» på. Så var det EU-kamp og greier, og jeg tenkte at; «Nå må noe skje, Hege». Så da stifta jeg og noen venner Lillehammer RU i 1993. På den tida trodde jeg at vi sikkert var rundt 5 000 i RU i Norge, mens det i virkeligheten var kanskje 50-150. Jeg hadde jo ikke noe begrep om størrelsen. Men kanskje det er det som blir konsekvensen av å ha en effektiv sikkerhetspolitikk, ingen vet hvor mange man er, haha!

S: Jeg husker den sikkerhetspolitikken, det ble oppfordret til dekknavn og greier. Det kunne virke litt fjernt når man satt på Mosjøen videregående og skulle verve folk til RU. 

H: Ja, ikke sant. Men samtidig skal man ikke glemme at sikkerhetspolitiet fulgte nøye med på Rød Ungdom på 90-tallet. På Lillehammer ble jo kampen mot OL viktig for oss, og vi hadde tenkt å stoppe IOC og Samaranch som var president der. Han hadde jo tidligere vært Franco sin idrettsminister, og vi gikk ikke med på at tidligere fascister skulle sole seg i glansen på Lillehammer. Vi hadde store planer om å legge oss på toglinja og greier, helt til vi kom på at han kanskje ikke kom med Intercityen fra Oslo til Lillehammer. Men vi fikk uansett trykket opp t-skjorter med Samaranch som knelte foran Franco. Da kom sikkerhetspolitiet bort til meg på ungdomshuset og forklarte at de visste hvem jeg var, hvor jeg bodde, hvem som var vennene mine og så videre: «Vi følger med på deg, vi vet du er et uromoment». Da var jeg 15 år! De skremte med at hvis vi fant på noe tull under OL, så vanket det 10 000 kroner i bot og behandling av terrorpolitiet, for det var jo erklært unntakstilstand på Lillehammer under OL. Å ytre seg negativt om OL i folkemengder, det var ikke akseptabelt på Lillehammer i 1994. Så selv om sikkerhetspolitikken ga en del rare utslag og kanskje skapte flere ulemper enn fordeler, så var det i alle fall en påminnelse om at staten ikke alltid er på ditt lag, spesielt ikke om du vil utfordre makta. 

S: Men OL på Lillehammer og 1990-tallet er jo lenge siden. Hvordan har du greid å være aktiv så lenge? Selv kjenner jeg at det er lite overskudd igjen til politisk aktivitet når man skal sjonglere jobb og familie med små barn.

H: Nei, jeg har jo ikke vært aktiv sammenhengende siden 1993. Det sa litt stopp for min del rundt 2008, da var jeg helt ferdig med å være aktiv, etter å ha hatt omtrent alt av sosialt liv i partiet i mange år. Så skjedde det masse greier i livet mitt også etter hvert, mora mi fikk kreft og ble psykisk dårlig, noe som endte med at hun tok livet av seg for åtte år siden. Lenge var mitt hovedprosjekt å holde hodet over vannet, da var det ikke plass til noe stort politisk prosjekt. Jeg hadde mer enn nok med å være mor og samboer med mannen min. Men jeg datt ikke helt ut av organisasjonslivet, for jeg var hele tida aktiv i det vi på 90-tallet kalte «fronten». For min del var det Palestinakomiteen, hvor jeg alltid har vært aktiv. 

S: Grunnen til at jeg lurer på dette med å få hverdagen til å gå opp og politisk arbeid er fordi jeg er opptatt av at Rødt bør kunne sende arbeidsfolk inn på tinget. Men så spør jeg meg selv, er det realistisk? Hvordan skal man finne tid til det politiske engasjementet som trengs for å komme inn på tinget i en gjennomsnittlig hverdag? Kan vi rekruttere til tinget fra arbeiderklassen? 

H: Ja, det er jo der vi må rekruttere dem fra, mener jeg. Kinkig spørsmål. Jeg mener jo vi har en særegen forpliktelse til å sørge for at vi er et parti for vanlige folk. Med det mener jeg at vi nå har en historisk mulighet til å sørge for at stortingsgruppa ikke er åtte helter. Vi kan ikke jobbe døgnet rundt og ofre oss selv fullstendig, for da vil ingen andre ta over. For det første vil man spy av jobben, og andre vil ikke stille, hvis du er nødt til å bli en kader som alltid setter partiet foran deg selv for å bli stortingsrepresentant. Altså, man skal ikke være blåøyd, det er hardt arbeid, det er en del ofre. Jeg skal jo bo i Oslo i ukedagene, og en del helger når det trengs. Men jeg må kunne fortsette å være menneske, å være Hege, mamma, kone og alle disse andre tingene som jeg også er, i tillegg til stortingsrepresentant. Vi må også ha tida til å treffe folk i vårt eget valgdistrikt, og folk sine organisasjoner. Jeg har enorm tro på den sosiale bevegelsen vi er en del av, og den er vi nødt til å følge opp. Og da kan vi ikke sitte inne på Stortinget hele tida. Men det opplever jeg stor enighet om i gruppa. Den første arbeidsdagen min på tinget var jeg ute på plenen og traff klimabevegelsen og bunadsgeriljaen. Så var vi inne på tinget. 2/3 til bevegelsen, 1/3 til tinget. Det er en fin balanse, tenker jeg!

S: Ja det høres jo oppløftende ut!

H: Men det kommer selvsagt ikke til å fortsette sånn.

S: Ofte snakkes det om politikk som «det muliges kunst», man skal slå seg til ro med det som er mulig å oppnå her og nå, inngå kompromisser og slike ting. Jeg leste nylig et oppslag i KK hvor SVere ble intervjuet om deres syn på samarbeid med Rødt, hvor Heming Olaussen sa noe sånt som «nei, det er for tidlig, Rødt må vise at de er til å stole på». Men spørsmålet for meg blir da, hvem er det Rødt skal være til å stole på for? Skal vi være til å stole på for de andre politikerne på tinget, eller for vanlige folk her ute? Er det ikke en fare for at vi, selv med de beste intensjoner, blir sugd inn i den praksisen hvor politikk er det muliges kunst, og politikerne på tinget identifiserer seg mer med hverandre enn vanlige folk? De skal ordne opp mens vanlige folk skal holde seg i ro? 

H: Jeg tror absolutt det er noe man må være bevisst på. Selv har jeg jo ganske kort tid som folkevalgt, med mine to år på fylkestinget, men jeg har trivdes med det og hatt tro på organisasjonsarbeid. Og det jeg ser er at det parlamentariske utgjør en enorm forskjell, nettopp fordi du får en talerstol og kan få gjennom politikk som er viktig for folk. Det har vi klart i Trøndelag og det skal vi klare på tinget. Samtidig skal Rødt være et annerledes parti, det både forplikter og gjør at jeg føler meg trygg på at vi ikke forsvinner inn i en stortingsboble. Det vil ikke medlemmene akseptere rett og slett, heller ikke den sosiale bevegelsen og alle organisasjonene som har forventninger til oss. Det tok ikke mange dager fra jeg var valgt inn til det tikka inn e-post fra Palestinakomiteen om hvilke forventninger de hadde til nytt flertall og oss på tinget. Det gjelder å finne balansen mellom å være parti-pietist, hvor alt blir feil uansett og man skal holde seg på den rene sti, og det å oppnå konkrete politiske resultater. Mange har spurt meg om jeg kan spise middag på slottet, jeg som er republikaner. Jeg tenker at det er ikke små symbolske saker jeg er valgt inn for å fronte, men resultater som betyr noe i folk sine liv. Da prioriterer jeg den kampen, klassekampen om du vil, framfor symbolske markeringer. Men dette er jo ting vi må ta stilling til hele tida: Hva kan vi forhandle om, og hva er uaktuelt å gi seg på? Vi må være tålmodige og utålmodige samtidig. 

 

S: Jeg kan noen ganger bli litt resignert og tenke at, jaja, nå blir det et så stort dragsug mot arbeidet på Stortinget, at det greier vi ikke som parti å stå imot, og da blir vi likere SV. Vi snakker alltid om Rødt som annerledes, men konkret, er vi egentlig så annerledes enn SV; utover at vi ikke har vært på tinget før?

H: Jeg er nok mer optimistisk. Jeg er heller ikke så redd for at det parlamentariske arbeidet skal få Rødt til å forlate røttene sine. Det handler om den praksisen jeg har hatt de to siste åra på fylkestinget i Trøndelag. Jeg tror ikke jeg har stilt i et eneste møte uten å ha hatt flere runder med ulike fagforeninger om temaet. Jeg skal kanskje ikke påstå at det er en sosialistisk måte å gjøre det på, men en aktivistisk i alle fall. Så er det nå engang slik at vi lever i et kapitalistisk samfunn. Med en del ting er det sånn som du sier, fatalistisk, at vi må akseptere at det er ting vi ikke får gjort noe med. Så hører jeg jo den interne diskusjonen: «nå blir vi et sosialdemokratisk prosjekt, nå bruker vi ikke de samme begrepene lenger.» Jeg er ikke så bekymra for det. Jeg tenker at det er indremedisinsk å skulle tviholde på en del begreper og termer som er fremmedgjørende for mange, spesielt de som har alt å vinne på politikken vår. Jeg er veldig for at vi bruker et språk som er forståelig, for at vi tar utgangspunkt i vår samfunnsanalyse, men også i virkeligheten folk lever i, og erfaringene deres. Da er vi tilbake til det vi snakka om å rekruttere fra arbeiderklassen og hvorfor det er viktig. Folk har forskjellige erfaringer, og de forskjellige erfaringene må være på tinget. 

S: Denne gangen måtte Rødt sine lister toppes av folk uten stortingserfaring, fordi vi bare har Bjørnar med erfaring. Men neste gang, om fire år, da har vi flere med erfaring, som behersker mer av retorikken, spillet, det politiske håndverket, sånne som deg. Er det ikke naturlig at disse settes på topp nok en gang da? Skal vi kaste bort den erfaringen og ha nye folk fra arbeiderklassen inn? Skal laget toppes eller ikke? 

H: Det er et dilemma, og jeg vet ikke om det er noen løsning med en absolutt regel. En periode er ikke nok til å bli skikkelig god. Jeg må innrømme at jeg er skikkelig forvirra nå på dag 3, for det er jo et komplekst system. Min tanke nå er at kanskje Stortinget er unødig forvanska. Kanskje det er udemokratisk at det er så vanskelig? Men det er jo dag tre, så det går seg kanskje til. Jeg tror ikke vi bør ha en regel som sier man kan sitte én eller to perioder, men jeg tror vi skal ha et aktivt partidemokrati som gir folk tillit, så da må den tilliten reforhandles på et tidspunkt. 

S: Men blir det noe annet enn måten andre partier gjør det på? 

H: Jeg synes at man kanskje ikke skal synse så mye om andre, men jeg ser for meg at vi har mer deltakelse i partiet i Rødt. Partiet har en større forventning om å få være med og styre de politiske beslutningene som tas i de parlamentariske organene. Da jeg var i fylkestinget var det slik at fylkesstyret kunne overstyre fylkestingsgruppa, for eksempel. Nasjonalt kan jo landsstyret, sentralstyret og arbeidsutvalget overstyre stortingsgruppa. Så noen formelle regler er jo også på plass for å sikre at tyngdepunktet i partiet ligger utenfor Stortinget. Jeg mener det er avgjørende at partiet bestemmer, og ikke jeg alene som representant. Jeg er jo valgt inn for å forvalte Rødts politikk på best mulig måte, og da gir det en trygghet ikke å stå alene. På intro-kurset for nye representanter snakket Kari Elisabeth Kaski fra SV om at det kunne være ensomt på Stortinget, men det tror jeg ikke det blir for meg. Jeg føler meg både tett på fellesskapet i partiet, og i gruppa. Det er jo derfor jeg tør å gjøre dette, fordi jeg er en del av et fellesskap og en bevegelse. 

S: Du nevnte deltakelse, at Rødt sine medlemmer deltar mer enn andre. Men på 90-tallet, da var det jo aktivitetsplikt, idealer om kaderparti og greier. Nå derimot, er det 12000 medlemmer, og 10000 har kommet til de siste årene. Er det en mulighet for å bevare de beste sidene fra det RU vi var med i på 90-tallet, som høy grad av deltakelse? Er det sikkert at de nye folka er så interessert i å delta? At det er et slikt prosjekt de har blitt med på? 

H: Noen har sikkert bare meldt seg inn som et standpunkt. Men både du og jeg har jo vært aktive på tidspunkter da man kunne bli ekskludert om man ikke var aktiv. Likevel var det jo ikke derfor vi var aktive – for å unngå eksklusjon? Det var jo fordi det føltes viktig. Det er jo det som på en måte er stikkordet, å være aktiv må føles viktig. For eksempel ved at man reelt har mulighet til å være med og utforme politikken. Hvis man føler at man reelt kan være med på å utforme politikk, og ha eierskap til stortingsarbeidet, så tror jeg også at det gjør at folk er aktive, på ulikt vis. 

S: Det låter jo fornuftig! Samtidig er det som du sier, komplisert på Stortinget, for ikke å si et landsmøte i Rødt hvor det er over 1000 forslag. Hvordan kan vi åpne politikken mer opp for folk, slik at man kan jobbe politisk selv om man har jobb, familie eller andre forpliktelser? De som er mest slitne er jo kanskje de som har aller mest å vinne på politisk kamp? 

H: Det er jo noe som heter klarspråk, men det bruker de ikke på Stortinget, for å si det sånn. Ikke på fylkestinget heller. Det kreves en del kulturell kapital for å skjønne hva som står i sakspapirene. Det er et demokratisk problem, tenker jeg. Det ekskluderer mange. De som er dårlige i norsk, eller av ulike grunner har utfordringer med å lese og skrive, eller bare ikke har overskudd, som er utslitt etter nattskift eller hva det nå er. Min erfaring fra lavere nivå er at det er utrolig vanskelig å finne fram i disse dokumentene. Samtidig må jeg si at jeg synes Rødt har blitt mye bedre på klarspråk. Vi bruker ikke lenger nødvendigvis de marxistiske begrepene, men vi har beholdt analysen. Som fagperson har jeg alltid hatt som mål å kunne faget mitt så godt at jeg slipper å bruke fagspråket, fordi jeg mener det er nærmest en hersketeknikk overfor foreldre. Det er ikke noe poeng å si at en 4-åring har en «adekvat utvikling» overfor foreldre som ikke vet hva det betyr. Jeg mener Rødt har blitt ganske gode til det. I alle fall sammenlignet med 90-tallet, da vi kunne ha milelange plattformer i Trondheim. De skulle dekke hele verden, Palestina, Kurdistan, den globale kapitalismen, og Trondheim. Vi skal være så gode trygge på analysene og politikken vår at vi kan snakke med et språk som angår vanlige folks erfaringer. 

S: Det var jo motiverende å være en del av den store klassekampen i verden? 

H: Joda, men det fungerer også ekskluderende, tror jeg. 

S: Litt i forlengelsen av det marxistiske, hva betyr det egentlig i dag at vi er et revolusjonært parti, samtidig som vi sitter på Stortinget?

H: Jeg tenker at det betyr at vi også, samtidig som vi jobber her og nå, jobber med en plan som går noen år fram i tid. Vi har en drøm om noe større. Så har vi en analyse av hvorfor verden er som den er. Og for min del finner jeg en ro og trygghet i å ha en analyse som sier noe om hvorfor verden er som den er. Det er jo nettopp forståelsen av at kapitalismen er menneskeskapt som gir meg trua på at det går an å endre den. Det kan jo høres litt rart ut, vi er jo så innvevd i kapitalismen i dag at det kan virke fjernt å knuse kapitalismen, nesten naivt. Men det marxismen hjelper oss med er å se er at kapitalismen er historisk, den har ikke alltid vært her. Den springer ikke ut av «menneskets natur», men har blitt til under bestemte historiske forhold. Det betyr at ting også kan være annerledes. Det er det som ligger i å være revolusjonær for meg, å kunne drømme større enn rammene kapitalismen setter. Det synes jeg det er verdt å kjempe for. En vennine av meg skrev i en melding da valgresultatet var klart: «Dette er et skritt på veien mot sosialismen.» Det var nok med glimt i øyet, men det er jo sant. Jeg diskuterte det med en kamerat i Trøndelag, som sa noe lurt: At de som kritiserer oss for å drømme om det klasseløse samfunn, mangler fantasi. De greier ikke se for seg å se for seg noe annet samfunn enn det vi har akkurat nå, og i så fall bare ettpartidiktatur som i Sovjet. Kanskje ser heller ikke jeg konkret alle detaljene i et sosialistisk samfunn for meg, men jeg greier å forestille meg muligheten til et annet samfunn enn kapitalismen.  

S: En som heter Mark Fischer snakker om kapitalistisk realisme, at det er lettere å se for seg verdens undergang enn at kapitalismen skal ta slutt. Hvordan kan vi plante frø som kan hjelpe fram en slik revolusjonær fantasi?

 H: Hvis vi sier at en annen verden er mulig, og det sier vi jo, så må vi vise det helt konkret. I januar grein jeg da vi fikk en strømregning på 5000 kroner, for da sprakk budsjettet vårt. Jeg tror det er lurt å ha grini over strømregninga, for da er det ikke så lett å stemme for utenlandskabler. Jeg tenker at måten å så disse frøene på, det handler om god gammeldags bølle-tankegang fra bøllekursene vi hadde i RU. Da starter vi med å identifisere hvorfor folk er lei seg, sinna eller fortvilte. Vi må gi frustrasjonen en retning, dernest må vi vise at det faktisk er mulig å få til endringer. Vi kan for eksempel fremme forslag om to-prissystem, stoppe kabler og så videre. Det er ikke naturgitt at strøm skal være dritdyrt. Det vil si, det er naturgitt fordi det henger sammen med regnet, men det koker allikevel ned til politiske valg og prioriteringer. Når vi gir frustrasjonen retning og viser at vi kan få til mindre endringer, da blir det også lettere å drømme om større endringer. Jo mer bevegelsen greier å forandre, jo mer får folk tro på at de kan forandre. Politikere på Stortinget synes jeg altfor ofte gjør det motsatte, fremstiller ting som om de ikke kan forandres. Som når Støre snakker om «store, nærmeste naturgitte krefter» når han snakker om den globale kapitalismen. Klart at de kreftene har blitt sterkere som en følge av globalisering og handelsavtaler som sosialdemokrater som Støre har vært med og inngått. Hva man bruker penger på, lokalt og nasjonalt, er politiske valg. Det er så mange politikere som over så lang tid har lagt et slør over, avpolitisert, hva politikk betyr i hverdagen til folk og fremstilt konsekvensene som naturlover. Men kommuneøkonomi, skoletilbud til ungdom, sykehjem og foreldrene dine sin plass der, alt dette er resultat av politikk og prioriteringer.

S: Så vår oppgave er å politisere det som fremstilles om apolitisk?

H: Ja! Man har nærmest laget en forestilling om at det som skjer på tinget ikke har så mye å si for hverdagen til folk. Og det er jo ikke sant!

S: Politiser Stortinget!, der har du en parole.

H: Ja, ikke sant? Det handler om det vi snakka om i stad, klarspråket.  

S: Du sier vi skal ta utgangspunkt i folks hverdagserfaringer, og at folks hverdag henger sammen med det som skjer på tinget. Hvis vi tenker oss at Høyre er et parti som tar utgangspunkt i direktører og skipsredere sine erfaringer, med hvor fælt det er å betale formuesskatt for eksempel, hvem sine erfaringer er det vi skal løfte fram og synliggjøre? 

H: Vår analyse er at det store flertallet vil tjene på sosialismen. Da må vi jo på et vis løfte fram erfaringene fra det store flertallet. Måten å lytte til dem på er gjennom organisasjonene. 

S: Men det er jo et broket flertall, noen jobber på universitet, noen i barnehage og noen lager kebab. Skal vi satse på alle samtidig, eller må vi prioritere smalere grupper hvor vi har størst potensiale for å mobilisere folk? 

H: Jeg vil ikke sette grupper opp mot hverandre, og jeg tror ikke det er nødvendig å velge innad i arbeiderklassen. Først og fremst fagarbeidere, eller først og fremst NAV-brukere. Vi skal være partiet både for NAV-brukere og NAV-ansatte. Da må vi være mot NAV-systemet, ikke folka som er fanga i det. Jeg har ikke lyst til å si at nå skal vi satse alt på noen få grupper. Det er Witzøe, rederne og andre millionærer vi har valgt bort. I morra skal jeg på foredrag med Peder Martin Lysestøl om den nye boka hans om arbeiderklassen. Vi pleier å krangle om jeg er arbeider eller ikke. Jeg er høyt utdanna, men tjener lite, og har lite autonomi i jobben min. I alle fall sammenlignet med en håndverker. Jeg tror ikke det er lurt for Rødt å si at vi skal satse på noen få grupper. Vi må heller finne de sakene som forener. Et eksempel er kampen mot bemanningsbyråer. Den forener håndverk og omsorg, bygg og barnehage. 

S: Gjør det?

H: Ja, i Oslofjordområdet er det ekstremt mye innleie innen bygg og anlegg. I Trøndelag er det lite. Men der har vi store problemer med at Trondheim kommune bruker masse innleie i barnehagene fra Adecco og andre bemanningsbyråer. Så det er ikke slik at kamp mot innleie og bemanningsbyråer bare angår noen få grupper. Det angår både typiske manns- og kvinnearbeidsplasser. Det er like slitsomt å være vikar enten du er i forskjellige barnehager hver uke, eller på forskjellige byggeplasser. Og det er like belastende for arbeidsmiljøet begge steder når du får nye kolleger hver uke. Her har vi gode krav mot systemet med innleie, ikke vikarene selv. Det er sånne krav vi kan stille for å forene grupper fremfor å sette de opp mot hverandre. 

S: Vil du avslutte med noen bevingede ord?

H: Jeg tenker at det er hele partiets ansvar at dette blir bra, med å ha en stor gruppe på tinget. Det er ikke vi åtte på tinget sitt ansvar alene. Alle må bidra hvis Rødt skal lykkes med målet om å åpne opp det parlamentariske arbeidet og være et annerledes parti i praksis, og ikke bare i ord. Det er hele partiet sitt ansvar at vi er lyttende og støttende for folk sin kamp. Så skal vi på Stortinget gjøre så godt vi kan for å leve opp til forventningene til oss. 

Det marxistiske arbeiderpartiet PTB (Parti du Travail de Belgique) holder på prinsippet om å unngå enhver form for regjeringsdeltakelse. Det er viktigere å styrke båndene til grasrota og fagbevegelsen. For å lykkes med dette bygger de partiet etter strenge organisatoriske prinsipper med basisgrupper på bare rundt ti medlemmer hver.

---

Av Halvor Fjermeros, faglig leder i Rødt Kristiansand, sitter i Rødts faglige utvalg, og er forfatter av blant annet boka Uro i Euroland.
Foto: Gwenael Piaser

I motsetning til i Norge, er meningsmålinger en sjeldenhet i Belgia. Det går flere måneder mellom hver gang storavisa Le Soir i Brussel presenterer sitt «Grand barometre». Men på tre målinger gjennom 2021 – vinter, vår og høst – har PTB ligget som et topp tre-parti i delstaten Vallonia, på mellom 18 og 19 prosent. I Brussel, som har status som egen region, har partiet ligget på 15–16 prosent. Til og med i det «vanskelige Flandern» hvor nasjonalistiske og til og med fascistinspirerte separatistpartier står sterkt, har det revolusjonære belgiske arbeiderpartiet klart å etablere seg over sperregrensa med målinger på rundt 8 prosent i år.

Dette ser ut til å være den nye normalen etter at PTB fikk sitt nasjonale gjennombrudd ved valget i 2019. Da økte antall representanter i det føderale (nasjonale) parlamentet, tilsvarende Stortinget, fra to til 14. Sånn sett kan Rødts brakvalg i høst minne om PTBs for to og et halvt år siden. Partiets medlemstall, 23000, gjør PTB jevnstort med Rødt i Norge når man tar befolkningstall i betraktning. Men PTBs prosentmessige oppslutning er mange ganger større på nasjonalt nivå. Som eksempel fikk PTBs første innvalgte kandidat i EU-parlamentet, Marc Botenga, 14,5 prosent av stemmene på regionsbasis i Vallonia i 2019.

Frivillige styrker til flomofrene i Belgia
Belgia er et komplisert politisk, konstitusjonelt og språklig lappeteppe som med drøyt 11 millioner innbyggere fordelt på et landareal på størrelse med det nye Vestland fylke, og har tre autonome regioner i en felles forbundsstat. Det fransktalende Vallonia og det nederlandsktalende Flandern har ulik historie og representerer i noen spørsmål motsatte interesser. Alle politiske partier i Belgia har ulike organisasjoner i de to regionene, mens PTB er det eneste partiet som er det samme over regionsgrensene med sitt flamske navn PVDA (Partij van de Arbeid van België) i Flandern. Det spøkes med at det kun er kongefamilien, det belgiske fotballandslaget «De røde djevlene», samt det mørkerøde PTB/PVDA som er felles for hele det føderale belgiske riket.

Under flomkatastrofen som rammet Belgia hardt med flere titalls døde i sommer, organiserte PTB solidaritetsgrupper, SolidariTeams, som dro til de mest ødelagte områdene, som Liege i Vallonia. Det kom folk langveisfra, som Antwerpen og Oostende ved Flanderns kyst, noe som forente de to regionene i nøden på folk-til-folk-basis. Flere måneder etter flommen tømmer frivillige fortsatt kjellere for slam og restaurerer ødelagte hus, skaffer mat og husgeråd, ovner og møbler til flomofrene – som på sin side er kritiske til at myndighetene ikke gjør mer. Politiske ledere fra andre partier har kritisert PTB for å prøve å slå politisk mynt på flommen med sine SolidariTeams. Det voldsomste angrepet kom fra sosialdemokraten og ministerpresidenten i Vallonia, tidligere statsminister Elio Di Rupo. På belgisk fjernsyn i høst tok han et oppgjør med partiet og deres opptreden etter flommen: «PTB er løgnere, manipulatorer og kommunister!» Fra annet hold har PTB med jevne mellomrom blitt anklaget for å være populister de seinere år.

11 helsesentre spredt over landet
Kommunist, javisst! Men «løgnere og manipulatorer» beror vel på PTBs alt annet enn døgnflueaktige framgang, noe som ikke minst rammer sosialdemokratiet og deres tradisjonelt sterke posisjon i fagbevegelsen og arbeiderklassen. Frivilligheten partiet baserer flomarbeidet på er et kjennetegn ved PTBs arbeid. Det hører med i partimedlemmenes grunninnstilling at det skal ytes en innsats for den delen av folket som sliter med økonomi, bolig og helse. Slik har det vært siden 1980- og 90-tallet da PTB var et søsterparti av AKP (med og uten «ml») i den europeiske marxist-leninistiske familien. Gjennom mange tiår har partiet bygd opp et helsetilbud i byer og bydeler der leger på frivillighetsbasis har utgjort kjernetroppen. I dag får slike helse- eller legesentre statlig støtte. Leger og annet helsepersonell får lønn etter hvor mange pasienter de behandler. Pasientene må på sin side abonnere på tjenester – som de så mottar gratis, uansett hvor mange konsultasjoner det måtte dreie seg om. Det finnes nå 11 helsesentre hvor til sammen 53 leger og 50 tilknyttede helsearbeidere som sykepleiere, ernæringsfysiologer og psykologer arbeider. I tillegg er det 75 frivillige fagfolk knyttet til sentrene – som for øvrig ikke yter tjenester innen tannhelse.

Disse lege-/helsesentrene har altså blitt et supplement til det offentlige helsevesenet. På grunn av deres faglige status benyttes også sentrene som turnus- og praksisplasser for legestudenter og studenter innen andre helsefag.

Tre nivåers «kommunistparti for vår tid»

PTB skiller seg ut som et særegent parti på venstresida i EU. Det gjelder først og fremst den spesielle partimodellen som er utviklet over mange tiår, noe som delvis er en arv etter det gamle kaderpartiet fra ml-tida. Men det er også en modernisert variant av en partimodell som i paragraf 1 i partiets vedtekter beskrives slik: «PTB er et kommunistparti for vår tid. Dets ytterste mål er et samfunn som opphever all utbytting av menneskene og hvor lokaldemokratiet styrer samfunnet.»

I 2008 hadde PTB en såkalt fornyelseskongress som tok et oppgjør med en sekterisk partimodell som lenge hadde brakt partiet i krise. Medlemstallet nådde sjelden over 1000, og på det meste i 2003 opp mot 1500, hvis en også telte med sympatiserende aktivister. 2008-kongressen tok for det første hensyn til at et parti med behov for å utvikle seg i moderne retning må kunne tilby aktivitet på ulike nivåer. Dessuten lanserte man en politisk profil kalt Sosialisme 2.0, basert på et oppgjør med tidligere tiders tenking om foregangspartier fra andre tider og i andre land. Kongressen forlot ideen om at det fantes internasjonale modeller for en «ferdiglaget sosialisme».

PTBs tre nivåer består for det første av en type medlemskap for såkalte rådgivende medlemmer uten spesielle forpliktelser, men med mulighet for å delta på et årlig møte der erfaringer fra eget arbeid og råd til partiets videre utvikling utveksles.

Nivå to er aktive medlemmer, som forplikter seg til å delta på månedlige møter og å gjøre bestemte oppgaver som følges opp av evaluering og diskusjon i lokallaget, også kalt grasrot- eller baseorganisasjon. Disse utgjør selve grunnsteinene i PTBs landsdekkende partiapparat overalt hvor det er mulig å opprette partilag, på arbeidsplasser så vel som i bydeler og landsbyer.

Tredje nivå er det såkalte kadersjiktet. En kader er et partimedlem som er villig til å ofre ekstra mye både av personlig økonomi og tid til aktivisme, teoretiske studier og diskusjoner. I vedtektene lyder det: «En kader har en marxistisk visjon for samfunnet, ønsker å studere og forstå sosiale endringsprosesser og har evne til å formidle med personlig engasjement og entusiasme til alle andre.»

Kadersjiktet med sine høye krav består nødvendigvis av relativt få medlemmer. Det utgjør bare 3-400 folk og vokser sakte fordi det tar tid å skolere medlemmer til så store lederansvar. Dette sjiktet er en viktig forutsetning for at PTB kan bygge og drive en organisasjon som representerer ikke bare et supplement, men også en motvekt til partiets parlamentariske virksomhet når denne blir synlig og preget av mange dyktige politikere i det offentlige rom. Dette særtrekket ved PTB kan leses ut av partistatuttene, hvor partiet beskriver seg selv på følgende måte: 

Vårt parti nekter å overlate politikk til profesjonelle politikere. Det setter folk i bevegelse, involverer, utdanner, organiserer og mobiliserer dem. Det er aktivt i felten, i nabolaget, på arbeidsplassene, overalt hvor folk arbeider, bor og samhandler. Partiet har også en internasjonal visjon og utvikler praktiske initiativer innen solidaritetsarbeid og samarbeid. Det har prinsipper, tydelige regler for inntektene til alle kadre og valgte representanter, for slik å unngå opportunister og folk som er ute etter å gjøre karriere. Partiet slutter opp om ord og handling og stoler ikke på tom retorikk som ikke fører til praktiske resultater. Ja, PTB er et spesielt tilfelle innen belgisk politikk, og vi er veldig stolte av det.

Et praktisk eksempel fra Antwerpen
Programmet kunne trygt ha føyd til «et spesielt tilfelle i Europa». Jeg tillater meg å tvile på at noen andre partier på venstresida stiller så tydelige krav til medlemmene, det være seg greske Syriza, spanske Podemos, britiske Labour eller danske Enhedslisten. Spørsmålet er hvordan denne partimodellen ser ut i praksis.

Det aktive sjiktet i PTB består av rundt 25 prosent av den totale medlemsmassen. Dette er gruppen som er aktive i en grunnorganisasjon eller et høyere ledd lokalt, regionalt eller nasjonalt, og deltar på minst ett møte hver måned. I tillegg er det ulike tilbud om skolering og studier ved en organisert partiskole hvor medlemmer som ønsker å skolere seg til «militante» aktivister må følge en syklus som består av ti ulike studieemner spredt over flere år. To ganger i året gis det mulighet til å velge et nytt emne. De best egnede og mest motiverte blir utvalgt til å delta på en egen skole for kaderutdanning over to år, med stor vekt på marxistiske og ideologiske studier. I tillegg arrangeres det seminarer på nasjonalt nivå.

Jeg har spurt medlemmer i PTB-ledelsen hvordan partiet er organisert på grunnplanet, og hvor mange medlemmer det kan være i hvert partilag. Svaret er at det ikke finnes et formelt tak på dette, men at det ikke bør være mange flere enn 10 i hvert lag. Hensikten er å tilstrebe høyest mulig grad av deltakelse og ansvar. Dette er ikke prateklubber, men enheter som er til for å skape bevegelse. Det betyr at lederen av gruppa må følge opp hvert enkelt medlem i dets arbeid og trå til hvis det oppstår vanskeligheter.

En nyvinning innen partiapparatet som ble utviklet i Antwerpen under valgkampen i 2019, er en såkalt trener. Denne funksjonen er satt ut i livet landet rundt siden den gang. Treneren har ansvar for å følge opp flere basisgrupper innenfor et visst område innenfor en by eller provins. Antwerpen, Belgias nest største by med over en halv million innbyggere, er også en provins med nærmere to millioner. I provinsen fins det 40 lokale partilag fordelt på bydelene, samt 15 lag på arbeidsplasser innen industri, servicebedrifter og administrasjon. PTB er organisert med egne grupper blant havnearbeidere, kjemisk industri, metall- og bygningsindustri, traktorfabrikker, blant ansatte innen kollektivtransport (buss, trikk og tog), på sykehus, i helsesektor og offentlig administrasjon i Stor-Antwerpen. Også innen hver av de tidligere nevnte dels frivillighetsbaserte lege- eller helsesentrene finnes det partilag. Trenerne har sitt utspring i en provinsledelse, i dette tilfelle for Stor-Antwerpen, og utgjøres av folk fra kadersjiktet i PTB.

Trenerne er en forutsetning for at PTB/PVDA kan fungere med totalt 400 basisgrupper eller partilag over hele Belgia. Det er trenerne som koordinerer den løpende virksomheten med nasjonale kampanjer, opplegg for felles studier og diskusjoner om prioriterte emner eller saker som gjør at partiet kan opptre som en samlet kraft på landsbasis. I tillegg har hvert partilag sjølsagt sine egne prioriteringer ut fra hvem og hva de organiserer. Denne formen for sentralisme ser ut til å være et særlig kjennemerke for PTBs stabile vekst og økende politiske innflytelse.

Ingen varig bevegelse uten organisasjon

I denne artikkelen har jeg presentert partimodellen til PTB, og hvordan den fungerer i praksis. Jeg kunne skrevet mye om partiets politiske saker, om dets skarpe antirasistiske profil i et av Europas mest multikulturelle og etnisk sammensatte land, om hvordan de prøver å motvirke de separatistiske strømningene som står sterkt i Flandern, om PTBs kritikk av et EU som landet ikke bare er medlem av, men så å si vertskap for. Jeg kunne ha skrevet mye om hvilke kamper PTB har stilt seg i spissen for mot multinasjonale konserner som herjer med industriarbeidsplasser og legger ned arbeidsplasser i tusentalls fordi de finner et mer gunstig tilbud for etablering i et annet EU-land, som i kampen for å bevare Caterpillarfabrikken for noen år siden. Eller jeg kunne fortalt om den massive mobiliseringen mot de internasjonale investeringsavtalene TISA, TTIP og CETA (handelsavtalen mellom Canada og EU) som ble forsøkt tredd ned over hodene våre, men som nå har mistet momentum i takt med en svekket globaliseringsoffensiv.

I stedet velger jeg å konsentrere meg om det jeg oppfatter som det avgjørende skillet mellom seriøse forsøk på å skape nye og moderne arbeiderpartier, og de mer løse bevegelsene, ofte kalt populistiske, som har fått mange til å feste nytt håp til venstresidas framvekst det siste tiåret. For fire år siden gjorde jeg et større intervju med PTB-leder Peter Mertens, siden den gang innvalgt i parlamentet fra sin hjemby Antwerpen. Da vurderte han andre europeiske erfaringer med opposisjon fra venstre, ikke minst med det greske partiet Syrizas nederlag i kampen mot EUs disiplinering av gjeldslandene i kjølvannet av finanskrisa:

– Se på greske Syriza, spanske Podemos, Sosialistpartiet i Nederland, dels Die Linke i Tyskland. De har alle på ulike måter enten gått til høyre eller måttet akseptere underkastelse for EU-troikaen. Det ville være utilgivelig ikke å lære av Syrizas nederlag. De unnlot å mobilisere og organisere motstand blant folk på venstresida, mens deres partikadre var fullt opptatt med å administrere systemet med talløse posisjoner i statsapparatet.

Dette tror jeg formulerer essensen i PTBs strategi. Det handler om en langsiktig plan for å styrke partiets bånd til arbeiderklassen, fagbevegelsen og de mange grasrotbevegelser som utgjør en potensiell kraft, men som per i dag ikke er sterke nok til å stå imot klassekreftene som kontrollerer statsapparatet verden over. I intervjuet med Mertens begrunnet han hvorfor PTB ikke vil gå inn i regjering tross solid parlamentarisk framgang, en fristelse svært mange venstrepartiet i EU ikke har kunnet motstå, men med et par tydelige unntak som Enhedslisten i Danmark og norske Rødt. Dette var uttalt før PTBs nasjonale gjennombrudd i 2019. Men standpunktet står fortsatt ved lag:

– Vi vil ikke delta i noen delstatsregjering i Vallonia fra og med neste valg. Det har vi gjort klinkende klart, for velgerne skal vite hva de kan vente av oss. Hvis vi skal inn i regjering blir vi nødt til å gi konsesjoner til EUs stabilitetspakt og andre EU-reguleringer. Vi må første bygge opp en motkraft, vi må forberede folk på å skulle stå imot kutt-kravene. For å lykkes med det må vi bygge opp PTBs partiorganisasjon. Hvis ikke vil vi bli spist av systemet. Nå er vi i en flow, og nettopp derfor må vi si nei til å overta maktposisjoner.

Innhold nr 4 2021

Leder av Tomine Sandal: Digital dagsorden

Plukk

Stian Bragtvedt: Gnistsamtalen med Hege Bae Nyholt

Hannah Sigriddatter Ander: Staten og teknologikapitalen – Et resymé

Grace Blakeley: De store teknologimonopolistene og staten

Tomine Sandal: Intervju med Ida Vikøren Andersen: Når det koker i kommentarfeltet

Hannah Sigriddatter Ander: Algoritmer og Facebook – et krasjkurs med Tania Bucher

Philip Thingbø Mlonyeni: Fri flyt av data

Svein Olsen: Israel – en voldelig og rasistisk bosetterstat. Del 2

Peder Østring og Alf-Jørgen Schnell: Reisebrev fra den marxistiske konferansen i Danmark

Terje Skaufjord: Taliban – stabil i 27 år

Stian Bragtvedt: Sosialismeverksted på Mesnali KONFERANSEN ER AVLYST

Halvor Fjermeros: Politikkens «røde djevler» utfordrer makta i Belgia

Ivar Espås Vangen: Hvorfor nei til NATO?

Jorun Gulbrandsen: Er kvinnen fosterets beste vern? Eller største trussel?

Ole Marcus Mærøe: Den usolidariske EØS-avtalen

Debatt:

• Yngve Solli Heiret: Svar til Oscar Dybedahl om staten
• Johan Petter Andresen: Boka Arbeiderklassen

Bokomtaler:

• Sally Rooney: Hva må til for en bedre verden?
• Jonas Bals: En murstein i streikens tjeneste
• Utsa Patnaik og Prabhat Patnaik: Imperialisme: Historie og nåtid
• Helge Ryggvik: Norsk oljeutvinning i Barentshavet
• Jamie Allison m.fl: Pessimistisk og tankevekkende om klimakampen .
• Ida Jackson: Fødselsdag

Jokke Fjeldstad: Revolusjonens Fra A til Å

 

Hvordan ser boligmarkedet ut fra perspektivet til de som arbeider med å bygge og pusse opp eiendommene som kjøpes, selges og leies ut? Gnist har snakket med to eksperter på arbeidet bak eiendommene som er i sirkulasjon.

 

---

Av: Hannah Sigriddatter Ander, medlem i redaksjonen i Gnist og medstifter av Kritisk bynettverk.
Foto: Miki Fath

Maren Amble Stinessen: Sosionom hos Kirkens Bymisjon, avdeling fattige tilreisende på Tøyen i Oslo. Hun jobber med sosialfaglig oppfølging av utenlandske arbeidere i prekære situasjoner i det norske arbeidsmarkedet.

Lars Mamen: Daglig leder i Fair Play Bygg Oslo og omegn. Fair Play Bygg er en organisasjon satt sammen av arbeidsgiversida og arbeidstakersida, som jobber for å stanse arbeidslivskriminalitet i byggebransjen. Mamen har tidligere jobbet som tømrer og som regionalt verneombud i Buskerud.

---

 

«Markedet er fantastisk – husk å velge riktig megler». Slik lød budskapet fra et eiendomsmeglerfirma i Trondheim i en annonse på Facebook for noen måneder siden.

En venn kommenterte: «som bygningsarbeider vet jeg ihvertfall en ting: Ingen av oss som jobber med husene som bygges har sjøl råd til å kjøpe dem. Markedet ødelegger, fordyrer, skaper økt konkurranse, skaper gjeldsslaver, er urettferdig inntil beinet, er uforutsigbart og premierer dem som ikke gjør noen ting som helst annet enn å telle pengene de har tjent på andres arbeid.»

Fra konsum til produksjon

Det siste året har ulikhet i eiendoms- og boligmarkedet blitt satt langt høyere på agendaen i den offentlige debatten. I disse debattene er det ofte fokus på bolig som et ferdig produkt. Vi snakker om ulikheten mellom dem som kommer «seg inn» og de som står utenfor boligmarkedet, om ulikheten mellom utleiebaroner og leietakere.

Men hvordan ser boligmarkedet ut fra perspektivet til de som arbeider med å bygge og pusse opp eiendommene – byggene som kjøpes, selges og leies ut? Hvordan er det å bygge og rehabilitere hjemmene våre, utleiemaskinene eller kontorlokalene? Under hvilke kår arbeider folk for at andre skal jobbe og bo fint, selge sine hjem med gevinst, eller tjene store penger på profesjonell eiendomsvirksomhet?

Høy prisvekst, lav lønnsvekst

Et grunnleggende trekk er at lønnsnivået hos arbeiderne ikke matcher prisveksten i markedet. For samtidig som det å selge og leie ut eiendom har blitt stadig mer lønnsomt, har det å bygge og pusse opp eiendommene blitt en stadig mindre innbringende geskjeft.

– Det er byggherrene, bolig- og grunneierne og kriminelle kjøpere av arbeidskraft som sitter igjen med profitten i eiendomsmarkedet, ikke arbeiderne, sier Lars Mamen, daglig leder i Fair Play Bygg Oslo og omegn.

Et Fafo-notat om lønnsvekst i private bransjer som bygg, hotell, restaurant og catering etter finanskrisen, viser at lønnsveksten i byggenæringen siden 2008 har vært lavere enn de andre bransjene^[i]. Mamen mener at sterkere fagforeninger ville ført til at mer av prisveksten i markedet hadde kommet arbeiderne til gode. Dette har blitt motvirket av import av billig arbeidskraft. Når arbeidsgivere fritt kan ansette arbeidere fra land i EU med langt lavere lønnsnivå enn i Norge, blir det vanskelig å opprettholde norske lønns- og arbeidsvilkår.

Mamen mener byggebransjen er mer utsatt for sosial dumping enn andre bransjer, blant annet fordi det er færre krav til formelle kvalifikasjoner til arbeiderne. – Det er enklere å komme til Norge for å jobbe som bygningsarbeider enn jurist, sier Mamen.

En oppsplittet bransje

I tillegg til at bygningsarbeidere har opplevd lav lønnsvekst, er ofte arbeidsforholdene dårlige. Mamen sier det er mange seriøse arbeidsgivere og gode arbeidsforhold, men at sosial dumping og utnyttelse preger hele næringen. Det er en oppsplittet bransje med varierende arbeidsforhold, slår Mamen fast og deler bransjen inn i tre: De store entreprenørene, underentreprenører og privatmarkedet. De store entreprenørene, som for eksempel bygger skoler og større boligprosjekter, har ofte stor omsetning og ryddige arbeidsforhold. Fagforeningene er sterkere og bedriftene er mer opptatt av å følge regelverk. Et problem er imidlertid at de store entreprenørene har få egne ansatte og kjøper inn arbeidskraft fra underentreprenører, der vilkårene er langt dårligere.

– Mange underentreprenører er bedrifter som kun selger arbeidskraft, og omsetningen er basert på antall solgte arbeidstimer. Bedriften tjener mer jo lavere timelønna til arbeiderne er, og det bidrar det til å presse timelønnen ned, sier Mamen.

En måte å presse ned lønn på er gjennom såkalt lønnstyveri, hvor arbeidsgiver stjeler lønn fra en ansatt. For eksempel at det ikke betales inn pensjon, ikke sørges for lovpålagt yrkesskadeforsikring, når ansatte blir presset til å opptre som selvstendig næringsdrivende, ikke får lønn for overtid, eller når arbeidsgiver strategisk går konkurs for å unngå å betale lønn. Fair Play Bygg hjelper arbeidere i byggebransjen med å få innfridd sine rettigheter. Ofte hjelper de folk med å få utbetalt lønn de ikke har fått, men som de har rett på.

Verst arbeidsforhold er det i følge Mamen i privatmarkedet, særlig i rehabiliterings- og oppussingsbransjen, der det er snakk om mindre private oppdrag som å pusse opp et kjøkken eller hyblifisere en leilighet. Dette markedet er i følge Mamen i stor grad tatt over av useriøse og kriminelle aktører. Fair Play Bygg har en rekke saker i dette markedet, mange av dem er så grove at de etterforskes som tvangsarbeid. Grov utnyttelse, trusler, vold og arbeidsoppgaver som er livsfarlige å utføre er ikke uvanlig.

På suppekjøkkenet i arbeidsklær

Fair Play Bygg kommer ofte i kontakt med arbeidere gjennom hjelpeorganisasjoner som Frelsesarmeen og Kirkens Bymisjon. En av dem som har sendt mange saker til Fair Play Bygg er Maren Amble Stinessen, sosionom hos Kirkens Bymisjon, avdeling for fattige tilreisende i Oslo. Avdelingen kommer i kontakt med utenlandske arbeidere gjennom «jungeltelegrafen», eller gjennom sine tilbud som akuttovernatting og suppekjøkken. Arbeiderne Stinessen møter er ofte Øst-Europeere som reiser fra fattigdom til Norge for å finne inntekt til seg selv og sine familier i hjemlandet. Mange jobber i byggebransjen. Disse arbeiderne representerer ikke majoriteten av arbeidere i bransjen, men selv om de er i mindretall, er de en betydningsfull del av arbeidsmarkedet.

– De jeg møter er folk som har rett til å jobbe i Norge, men som på grunn av sårbarhetsfaktorer som fattigdom, gjeld, analfabetisme, språk, manglende digital kompetanse, kjønn, nasjonalitet, forsørgeransvar, traumer og/eller trusler ender opp med å bli grovt utnyttet, sier Stinessen.

Stinessen forteller til Gnist at det er vanlig at arbeiderne hun møter aldri har fridager og at de jobber fra tidlig morgen til sent på kvelden. Mange av arbeiderne Stinessen møter har liten eller ingen fagutdannelse og blir presset til å utføre svært farlig arbeid.

– Flere jeg har jobbet med har hatt stygge arbeidsulykker og blitt permanent uføre uten å ha noen rettigheter. En arbeider ble avkledd frimaklær av sjefen, før han ble dumpet utenfor legevakten med en oppkonstruert historie, sier Stinessen.

Et typisk utnyttelsesforhold er i følge Stinessen «prøvejobbing», der arbeidsgiver henter arbeidere i vanskelige livssituasjoner, gjerne uten formell utdannelse og lite erfaring fra det norske arbeidsmarkedet. De blir fortalt at de skal «prøvejobbe» ulønnet sammen med andre i samme situasjon og at den sjefen er mest fornøyd med, blir ansatt. – Arbeidere som har alt å miste blir satt opp mot hverandre i en konkurranse om en som oftest fiktiv stilling. Jeg har møtt arbeidere som har jobbet slik i mange måneder. Arbeidsgiverne kan lett erstatte arbeidere med nye, sårbare mennesker om noen protesterer, sier Stinessen.

I de fleste sakene hun har arbeidet med vil også sjefen ha kontroll over hvor arbeiderne befinner seg og at de er klar til å jobbe når sjefen ønsker det. – Det løses ofte ved å huse arbeiderne sammen, noen ganger hjemme hos sjefen eller i et leid bygg. Der henter sjefen arbeiderne når hen trenger dem, sier Stinessen.

Lars Mamen peker på hvordan mange utenlandske arbeidere blir dobbelt utnyttet i eiendomsmarkedet. Ikke bare utnyttes de som arbeidere i bransjen, deres vanskeligheter med selv å finne et sted å bo mens de jobber i Norge utnyttes også. Mamen forteller at det ikke er uvanlig at arbeidsgivere leier ut bolig til arbeidstakerne med dårlig standard og leie langt over markedspris.

– Det er ikke lett å komme til Norge fra et annet land og finne et sted å bo, og mange er prisgitt at arbeidsgiver ordner med innkvartering. Useriøse arbeidsgivere har ofte investert i eiendom de leier ut dyrt til sine ansatte. Arbeidsgiver betaler da en lønn som er nogenlunde innenfor de norske standardene, men tar urimelig høy husleie. Mange betaler rundt 7000 i måneden for å dele et rom med andre arbeidere i en bolig med dårlig standard. Dette er penger som går rett til arbeidsgiver. Slik blir de dobbelt utnyttet av samme aktør, i ett og samme marked, sier Mamen.

Store profittmuligheter, lav risiko for arbeidsgiver

Både Mamen og Stinessen mener eiendomsbransjen er spesielt utsatt for utnytting av arbeidere. Hvorfor?

Stinessen poengterer at utnyttelse av sårbare utenlandske arbeidere er et stort og underkommunisert problem i mange bransjer. Likevel mener hun det er særlig lett å tjene mye penger på å utnytte arbeidskraft i eiendomsbransjen. – Den store tilgangen på sårbare mennesker fra fattigere land i Europa, som kan brukes som ufaglært arbeidskraft, gjør det lett å «bruke og kaste» arbeidere etter behov, sier Stinessen.

Den enorme prisveksten i eiendomsmarkedet og den lave risikoen for å bli tatt, tiltrekker seg i tillegg mange kriminelle og useriøse aktører, forteller Mamen.

– I dette markedet er det så store penger å tjene at det ikke bare er interessant for småkjeltringer, men også for godt organiserte kriminelle. Å investere i og rehabilitere eiendom er godt egnet til både å hvitvaske profitt og til å få relativ risikofri ulovlig profitt. Sammenlignet med å smugle narkotika er det mye mindre risiko i denne bransjen, sier Mamen.

En annen årsak er at enkeltpersoner som skal rehabilitere og pusse opp hjemme, har lav bevissthet om disse problemene, og at dette igjen styrker problemet.

– En viktig årsak til at det har blitt så ille i privatmarkedet er at de som rehabiliterer og pusser opp eiendommer, enten for profitt eller egen statusheving, sjeldent undersøker om det er gode arbeidsforhold og at de vil ha tjenesten utført så billig som mulig, sier Mamen.

Mamen mener mange tenker at arbeiderne får mer å rutte med om de jobber svart, men at de ikke forstår at det aldri er arbeiderne som tjener på svart arbeid – det er det kun eierne av bedriften som gjør. Arbeiderne på sin side, taper sykepenger, pensjon, foreldrepenger.

Stinessen mener at nordmenns høye tillit til den norske velferdsstaten bidrar til at mange ikke greier å forestille seg at håndverkeren som monterer sikringsskapet i huset sitt faktisk kan være så fattig at å bo på gata og hente mat på suppekjøkken er nødvendig.

Men hva må gjøres? Verken daglig leder i Fair Play Bygg Oslo og omegn eller Kirkens Bymisjon sin sosionom presenterer noen raske veier til målet. Når det gjelder de mest utnyttede arbeiderne mener Stinessen vi må lytte mer til arbeiderne. Ikke bare sitter de på kunnskap om arbeidsforholdene, men også om barrierer for å organisere seg og for å varsle fra om utnyttelse. I tillegg er det et stort behov for mer støtte til arbeiderne om de skal varsle, komme seg i trygghet og få dekket sine grunnleggende behov når man står i et utnyttelsesforhold. Mamen mener at så lenge vi har lønnsforskjeller i Europa og et europeisk åpent arbeidsmarked så vil vi ha problem med sosial dumping og utnyttelse. Han peker også på at så lenge organisasjonsgraden går ned vil dette være vanskelig å løse.

En ting er sikkert. I arbeidet for et rettferdig bolig- og eiendomsmarked må vi ikke glemme arbeiderne. For i motsetning til hva eiendomsmeglerne hevder, er markedet langt fra fantastisk.

^[i] Fafo-notat 2018:19. Lønnsfordeling i privat sektor Bygg og HORECA.

Få samfunnsområder viser kapitalismens menneskefiendtlighet så godt som boligområdet. Hva slags boligpolitikk har sosialister fremmet før? Og hva må sosialister gå inn for i dag?

---

Av: Peder Martin Lysestøl. Lysestøl er sosialøkonom, forfatter og medlem av Rødt. Han har skrevet flere bøker, blant annet Husholdets politiske økonomi (1992) og Velferdsstatens økonomi (2003) sammen med Eilef Meland. Er nå aktuell med boka Arbeiderklassen – visjoner om en annen verden.

Sosialister har i over hundre år krevd gode boliger til alle, at gode hjem skal være en rettighet og ikke en vare. Kollektive boformer og arbeiderbevegelsens gjenreisning av landet etter krigen kan hjelpe oss å se konturene av en boligpolitikk for arbeiderklassen – og aldri har familiestrukturen passet bedre for kollektive boformer enn nå.

Norge var en gang et foregangsland på det boligpolitiske området. Det startet med gjenoppbyggingen etter krigen. Få land lyktes så godt med å reparere og gjenoppbygge det tyskerne hadde rasert, som Norge. Denne suksesshistorien fortsatte til først på 80-tallet. Så var det slutt. Markedskreftene erstattet gradvis den offentlige boligbyggingen. Kommersialiseringen har nå foregått i over 40 år. Situasjonen på boligområdet er blitt verre og verre. I byene presses stygge boligblokker med knøttsmå leiligheter opp, tett i tett. Boligprisene har steget til slike høyder at det for mange er umulig å skaffe seg et sted å bo. Titusener av små og store hushold er nedsunket i boliggjeld. De er konstant truet av gjeldskrise om renta skulle gå opp eller om familien ble utsatt for uventa hendelser, sjukdom, skilsmisse eller arbeidsløshet. Kan det fortsette slik? Finnes det alternativer?

I denne artikkelen skal jeg diskutere årsaken til denne boligkrisen og diskutere hva slags boligpolitikk sosialister må gå inn for.

Men først, kan vi lære noe av hvordan sosialister tidligere så på boligspørsmålet?

 

Historia om kollektive boformer

Hvordan skulle folk fra bygdene bo når de flyttet inn til tettstedene for å bli lønnsarbeidere?

Kapitalistene så her for seg et lukrativt marked. Brakker og gråbeingårder med små og trekkfulle leiligheter ble etter 1850 bygd opp i raskt tempo. Hvordan standarden var i disse fattigboligene er godt dokumentert i Eilert Sundts studier av levekårene i Pipervika og Ruseløkkbakken. De aller fleste levde under uhygieniske og elendige forhold. I gjennomsnitt var det 4,9 personer per værelse. Kristiania var imidlertid fortsatt en småby – hvordan var det i storbyen? Dette er levende beskrevet av Friedrich Engels i boken: Condition of the Working class in England «Knapt et vindu er helt … Hauger av søppel og aske ligger overalt og farlig og skitten veske ligger foran inngangsdørene som stinkende dammer. Her bor de fattigste av de fattige, de dårligst betalte arbeiderne sammen med kriminelle og prostituerte … Her lever mer enn 2/3-del av familiene på ett rom».

Sosialistene var provosert over elendigheten. Alt før de første sosialistpartiene var dannet lanserte de utopiske sosialistene alternativer. Tidlig på 18-hundretallet kom franskmannen Fourier med ideer om at folk måtte bo kollektivt. Også i Piperviken måtte mange familier dele kjøkken, men det var av ren nød. Utopistene mente at felles kjøkken var fint, men da måtte det planlegges, som del av en kollektiv bolig. Ideen om kollektive boformer, der folk valgte å dele kjøkken, vaskerom, oppholdsrom m.m. ble til virkelighet i flere land og til ulike tider.

SPD, historias første sosialistparti, ble dannet i 1875. En av partiets grunnleggere, August Bebel, var som sin gode venn F. Engels, brennende opptatt av arbeiderklassens levekår. Han var særlig opptatt av situasjonen for arbeiderkvinnene. I boka Kvinnen og sosialismen, på norsk i 1912, diskuterer han hvordan folk skal bo i det sosialistiske samfunnet:
«Kvinden i det nye samfund er socialt og økonomisk fulstendig uavhængig; hun er naa ikke underkastet det minste skin av underkuelse eller utnyttelse». Og om husholdet skriver han:

«Kvinners hverdagsliv vil bli helt endret. Under sosialismen vil ikke kvinner måtte kaste bort tida si på slitsomt husarbeid. «Avskaffelse av privatkjøkkenet vil for utallige kvinder bety en kolossal lettelse». Hun skal heller ikke lenger ha ansvar for gamle, syke og uføre. Dette blir samfunnets ansvar: «De gamles livsaftene vil bli forskjønnet av alt hva samfundet kan by dem» . Bebel og Engels var klar over at det var umulig å bygge de kollektive boligene så lenge profittmotivet styrte boligpolitikken. Men under sosialismen skulle mye forandres.

Ikke alle var villige til å vente med å utvikle alternative boformer til kapitalismen var avskaffet. Boligspørsmålet ble et sentralt spørsmål for de første feministene. Blant annet i Frankrike, USA, Danmark og Sverige ble det først på nittenhundretallet organisert en rekke boligselskap med ulike grader av kollektiv eiendom. Også i Norge ble det gjort noen forsøk på kollektive boformer i denne perioden. Felles kjøkken har vært gjennomgående. Noen av kollektivene var store med mange familier som delte kjøkken og oppholdsrom, belyst av Lene Schmidt i et hefte utgitt av Husbanken.

Da bolsjevikene hadde tatt makten i Russland, var boligspørsmålet et viktig spørsmål som måtte løses. Det ble tidlig startet forsøk med kollektive boformer. Sentralt i dette var Aleksandra Kollontaj. Borgerkrig og økonomisk krise stanset prosjektene.

På 30-tallet ble det igjen bygget boliger i Russland med innslag av kollektive løsninger. Dette var de såkalte Kommunehusene. Ifølge Arbeidernes leksikon ble det imidlertid bare gjort begrensede forsøk med denne boformen.

Det mest kjente av de sosialistiske boligprosjektene er Gemeindebau – prosjektet i «Røde Wien», mellom 1925 og 1934. Etter første verdenskrig fikk sosialistene flertall i Wien. Byen ble gjort til en selvstendig delstat med rett til å føre sin egen boligpolitikk. Byregjeringa hadde stor tro på at sosialistene snart ville ha makten i hele landet. Boligmangelen var stor, og i løpet av kort tid bygde kommunen boligblokker med i alt 60 000 leiligheter hvor en gjennomgående tanke var at arbeiderklassen skulle bo vakkert og praktisk. Blokkene var flotte bygg, omkranset av parker. Husleia ble så lav som 4 % av en arbeiders inntekt!

 

De siste rester av kollektive boformer

Under opprørsperioden i Norge på 70-tallet, der AKP og den raskt voksende kvinnebevegelsen spilte en viktig politisk rolle, ble det igjen lansert ideer om kollektive boformer. Selv om markedet enda ikke hadde fått kontroll med boligbyggingen i landet, ønsket noen å finne andre, mer kollektive og sosiale måter å bo på. Det var også på samme tida vekst i tallet på voksne som bodde aleine. For mange av disse var et kollektiv mer attraktivt enn enkeltpersonshushold. Det var umulig å få boligkooperasjonen til å engasjere seg i kollektive prosjekter. For noen ble løsningen å sette i gang på egen hånd. Tomte- og finansieringsproblemet ble for mange umulig å løse, men noen prosjekter kom i gang. Størrelsen på kollektivene varierte, fra 13 til 3 familier.

I dag er bare noen få av disse kollektivene fortsatt fungerende. Bergsligate 13 i Trondheim er et av dem. I forbindelse med arbeidet med boka Husholdets politiske økonomi intervjuet jeg noen av de 11 familiene som bodde i Bergsligate 13. Kollektivet har storkjøkken og oppholdsrom felles. I tillegg har hver familie sin private del. Da jeg sammenlignet bokostnadene i kollektivet med bokostnadene på Risvollan, en av byens store drabantbyer bygd fra 1970, var svaret entydig: Kollektivet var billigst og fungerte best.

Kollektive boformer samsvarte likevel ikke med det som tjente boligkapitalen, men det har ikke hindret enkeltgrupper fra å etablere boformer der ikke alt er på kapitalens premisser. Svartlamoen i Trondheim er et slikt prosjekt.

Etter krisene på 1930-tallet begynte teoretikere på venstresida i Arbeiderpartiet å diskutere arbeiderklassens framtidige boform. Skulle arbeiderklassen overta borgerskapets boligmodell? Tankene ble bare på idestadiet før krigen, men etter å ha fått makten i etterkrigstiden la Arbeiderpartiet, flankert av et sterkt NKP, grunnlaget for et nesten revolusjonært brudd med den gamle boligpolitikken.

 

Den norske boligrevolusjonen

Store deler av arbeiderklassen bodde før krigen i dyre og overbefolkede leiligheter. Arbeiderpartiregjeringa stilte som en av sine viktigste oppgaver å få slutt på denne elendigheten. I tillegg måtte landet gjenoppbygges. Raseringa av Finnmark og deler av Troms, bombing av byer som Steinkjer, Kristiansund og flere andre, gjorde at det manglet 143 000 leiligheter da finansministeren, sosialisten Erik Brofoss, i 1946 lanserte sin plan: Å bygge 100 000 boliger på fire år. Hvordan var dette mulig i et land der krigen hadde gjort stor skade? Her viste planøkonomien seg fullstendig overlegen markedet. Brofoss gjorde det klart at dette ikke skulle være et businessprosjekt for privatbankene. Gjennoppbygginga skulle være av, med og for fellesskapet – og slik ble det. Regjeringa opprettet i 1946 Statens Husbank som ga lån til privatpersoner som hadde ei tomt og til nyopprettede boligbyggelag. Renta var 2,5% og avdragstida 100 år. Målet var at ingen skulle bruke mer enn 20 % av inntekten til å bo. Medlemmer av borettslagene fikk eie leilighetene, men skulle de selge ble det til regulert pris. Markedet skulle holdes på lang avstand! Selv om mangel på tomter gjorde det nødvendig å bygge store drabantbyer, som Lambertseter i Oslo og Risvollan i Trondheim, var leilighetene store og lyse med åpne grøntområder mellom. Slik ble Norge som en stor byggeplass i årene fram til sist på 70-tallet. Rekorden ble satt i 1973 da det ble bygd 43 000 boliger.

Arbeiderpartiet og Høyre gikk sammen om å avskaffe denne menneskevennlige og effektive boligmodellen. Boligpolitikken ble fra 80-tallet på ny overlatt banker og spekulanter.

 

Hvor alvorlig er boligkrisa?

Mens Husbanken sto for 80 % av boligfinansieringen fram til 80-tallet erobret privatbankene, fra midt på 80-tallet, gradvis tilbake dette lønnsomme markedsområdet. Før år 2000 hadde bankene overtatt mer enn 50 % av boligfinansieringen og i dag spiller Husbanken bare en ubetydelig rolle innafor boligfinansieringen. Tallet på leiligheter som bygges hvert år er redusert med 25-30 % i forhold til 70-tallet og det bygges stadig mindre menneskevennlig.

Boligmangelen har ført til at boligprisene har ligget skyhøyt over den alminnelige prisstigningen i samfunnet. I 2020 steg konsumprisindeksen med 1,3 % mens boligprisene steg med hele 14 %! Flere og flere ekskluderes dermed fra det alminnelige boligmarkedet.

Boligstrukturen i samfunnet har mye å si for folks livskvalitet, energiforbruk, barns oppvekstmuligheter og eldres muligheter til å bo i egen leilighet. Om hver voksen person har sin egen leilighet, med alle sine husholdsredskaper og alt det som i dag finnes av ting, vil energiforbruket og vareetterspørselen bli en helt annen enn om det bor mange voksne i hver leilighet. Om hver person skal ha sin egen leilighet vil også etterspørselen etter leiligheter bli en helt annet enn om flere bor sammen. Det trengs ikke mye kunnskap om økonomi for å forstå hva banker, entreprenører, boligutbyggere og bolighaier ønsker seg. Jo flere små leiligheter, jo mer tjener de. Den historiske utviklingen av boligstrukturen viser at markedskreftene har fått det som de vil: I 1960 bodde 21 % av befolkningen i boliger med minst 5 personer. I de store drabantbyene ble det bygd store familieleiligheter med god plass, mye lys og store grøntarealer. Men så snart markedskreftene fikk kontroll med boligbyggingen ble byggingen av store leiligheter redusert kraftig. I 2020 var bare 5,5 % av leilighetene store, det vil si leiligheter der det bodde 5 personer eller mer. Riktignok var familiene blitt mindre. Men viktigere, boligbyggerne tjente mer jo flere leiligheter de kunne presse inn på de kostbare tomtene de skaffet seg. Derfor har tallet på småleiligheter økt kraftig. I 1960 bodde bare 14 % alene i en leilighet. I 2020 var andelen steget til nesten 40 % (se figuren).

I Oslo bor over halve befolkningen i en-personhushold.

Rødt går i sitt boligprogram inn for at det skal opprettes en boligsektor utenfor markedet. Dette er et viktig krav, men er dette mulig under dagens nyliberalisme? Det er tvilsomt at bankene vil gi slipp på det gullegget som dagens boligmarked representerer. Å opprette en boligsektor utenfor markedet var mulig etter andre verdenskrig, da kapitalen var kraftig svekket og arbeiderklassen sto sterkt. Med den tidas styrkeforhold mellom klassene fikk vi både husbanken og en statlig boligpolitikk. I dag er den politiske situasjonen en helt annen.

Dette betyr ikke at vi gir opp kampen. I den daglige kampen mangler det ikke på viktige boligsaker å slåss for. En av de viktigste er kampen for å stanse raseringen av den kommunale boligsektoren. Familier med lav inntekt eller ekstra store utgifter har nesten ingen muligheter til å skaffe seg bolig på det kommersielle markedet. Kommunene har da tilbudt kommunale utleieleiligheter. Opprinnelig skulle husleiene på disse leilighetene være under markedspris. Med New Public Management, har mange kommuner fått den geniale ideen at også husleiene for kommunale boliger må følge markedspris. Dermed gikk husleiene dramatisk opp og leia i kommunale boliger kom på nivå med prisen i det ordinære leiemarkedet. Dette førte til at mange ikke kunne bo i kommunale boliger. Mange kommuner har tolket dette som at det ikke er behov og de har solgt eller planlegger salg. Med skyhøye boligpriser har det gitt mange kommuner en ekstrainntekt. I 2017 var det 111 000 kommunale leiligheter i Norge. I 2020 var tallet redusert til 108 000. Men tross prisøkningen viser statistikken at behovet er stort. 31 % av søkerne på leiligheter i 2020 ble avvist. Behovet for kommunale leiligheter til subsidierte priser er ikke mindre, men større. Derfor må kravet være at salget av kommunale leiligheter må stanses og kommunene må igjen bygge opp en god sosial boligsektor.

I tillegg til kravene som angår dagens boligsituasjon må vi diskutere framtidas boligpolitikk. Hva slags boliger vil vi ha når vi ikke lenger er bundet av kapitalismens snevre rammer? Mye har forandret seg siden de første sosialistene lanserte sine visjoner om framtidas boforhold. Men aldri har familiestrukturen passet bedre for kollektive boformer enn nå.

Få samfunnsområder viser kapitalismens menneskefiendtlighet så godt som boligområdet. Derfor må sosialister gi dette politikkområde høy prioritet. Kanskje er det mulig å reise en folkebevegelse bak kravet om at bolig skal dekke folks behov, ikke kapitalens?

Å ha gode trygge hjem er ikke et privilegium, men en menneskerett. Reduser husleia startet som et opprop for redusert leie for permiterte og lavtlønna som en del av koronadugnaden. Nå har de 13 krav til en ny boligpolitikk.

---

Av: Sigrid Elise Høeg, boligaktivist i arbeidskollektivet Reduser Husleia
Foto: Guro Aaraasen

 

I mars 2020 startet noen kamerater et opprop for redusert leie for permitterte og lavtlønna. Dugnad var et mantra som fantes overalt i starten av nedstengingen, og da tenkte vi at det var både rett og rimelig at utleiere også skulle bidra. Kravet gikk ikke igjennom. 

Store utleiere, som seinere fikk redningspakker fra staten, mente de ikke hadde råd til å sette ned prisen – samtidig som de skrøt av at de så for seg å gjøre milliardkjøp av boliger i utlandet. Flere leietakere endte opp med å bli kasta ut eller så seg nødt til å flytte hjem til foreldre og venner for å klare seg. Ingen så ut til å bry seg eller forstå hvor ille det sto til i leiemarkedet. Tilsynelatende hadde verken regjering eller utleiere et problem med situasjonen, men det var et problem for oss. 

I løpet av det siste halvannet året har vi i Reduser husleia utformet en boligpolitisk kravliste. Kravene er basert på historier vi har fått inn og erfaringene vi har gjort oss i møte med politiske og sivile aktører.

Utgangspunktet for arbeidet vårt er at alle skal ha rett til et trygt og godt hjem. Det gjelder om du bor i Kvalsund, Oslo sentrum, Løten eller utafor Trondheim. Konflikten er ikke mellom de som eier og de som leier, men mellom de som vil tjener penger på andres hjem og resten som ønsker trygge hjem å bo i. De som ender opp med fire ganger sin egen inntekt i gjeld, og de som bruker halvparten av inntekta si på å leie, er i mye av den samme sårbare og prekære situasjonen. De er like sårbare for en økonomisk krise, personlige kriser og kuttpolitikk. Derfor trekker vi vår konfliktlinje ikke mellom leie og eie, men mellom kapitalister og vanlige folks rett til et trygt hjem.

Ettersom vi ikke vil at noen skal tjene penger på vårt menneskelige behov for tak over hodet, er et naturlig krav at profitt ikke har noe i hjemmene våre å gjøre. Den nasjonale politikken rundt bolig tok en kraftig nyliberal dreining fra 1980-tallet i Norge. Boligens rolle som investeringsobjekt har blitt normalisert, og tillegg til de som tjener på at det er slik, er det mange som blir tvunget til å bli minispekulanter. Gjennom høy skatt på arv, ikke-primærbolig og tomme hus generelt vil både sosial ulikhet utjevnes, og mange boliger vil bli frigjort til de som trenger det.

I kravlista vår finner man i tillegg til ønsker om hvordan boligpolitikken burde være, forslag til konkrete tiltak som kan gjøres allerede nå. Eksempler på dette er boplikt og husleietak i form av makspris per kvadratmeter. Makspris per kvadratmeter for leie er en av løsningene vi fremmer for å begrense mulighetene utleiere har for å dytte prisene opp. Vårt mål er nemlig ikke at alle nødvendigvis skal eie egen bolig – vi mener det er viktig at også det å leie blir en trygg boform, noe det ikke er i dag. Gjennom å regulere prisen per kvadratmeter og basere leie i bruksverdien vil det ikke lenger være like stort press på leiemarkedet. Det vil heller ikke lønne seg å leie ut i like stor grad som det er i dag. Det er her en tredje sektor kommer inn. 

Det er mange som prater om tredje boligsektor. Vi er positive til en slik løsning så lenge den ikke er kommersiell. En slik sektor må være stor for at den skal ha en regulerende effekt på resten av boligmarkedet. Det vil koste penger, men vi må ikke være redde for å bruke penger på å sikre noe så grunnleggende som hjem. Kommunen må på ulike måter bli en aktiv del av boligsektoren. Dette kan skje gjennom å føre tilsyn med de som leier ut, bygge gode og trygge boliger som kan leies ut til en rimelig penge og regulere slik at vi får demokratisk påvirkning i utbyggingsprosesser.

Slik utleiesektoren fungerer i dag er det et gjennomgående problem at maktforholdet mellom utleier og leieboer er så skeivt at utleier i praksis kan bryte de fleste regler som finnes. For å møte dette skeive maktforholdet må leieboere organisere seg for å sammen kunne stå opp for de rettighetene de har, og kunne kjempe fram flere rettigheter. Det er en lang prosess, men en viktig del av vårt arbeid er å gjøre denne tanken kjent og presse fram organisering. Vi tror at trusselen om okkupasjon eller husleiestreik vil kunne stille makt bak kravene. Derfor fronter vi legalisering av husokkupasjon. 

I vår korte tid i dette arbeidet har vi møtt så mange folk og hatt kontakt på sosiale medier og e-post med enda flere. Vi tror det kommer av at boligpolitikk, og spesielt leiespørsmålet, er et av de aller mest konkrete eksemplene på urettferdighet og klasseskiller i samfunnet. I leiemarkedet ser vi rasisme overalt, vi ser diskriminering, maktmisbruk, seksuell trakassering og klasseforskjeller. Alle disse ulike formene for undertrykking må vi kjempe mot, men for mange er det en høy terskel for å ta opp slike saker, da man risikerer å bli bostedsløs.

Å ha gode trygge hjem er ikke et privilegium, selv om den norske høyresida delvis har lykkes i å gjøre dette narrativet til det gjeldende – men en faktisk menneskerett. Vi trenger både en sterkere organisering enn det vi har i dag, og en boligpolitikk som først og fremst gagner folket – ikke profitørene. Den er alle velkommen til å være med å bygge med oss!  

 

https://reduserhusleia.no

Harald Berntsen:
Marcus Thrane – en foranskutt sosialdemokrat – Et portrett i politisk idéhistorie (2021)
Norge: Svein Sandnes bokforlag. 384 s.

Av Håkon Brimsø, historieutdanna bibliotekarstudent

---

Marcus Thrane (1817-1890) er ein sentral, men på enkelte punkt ein uhandgripeleg figur i norsk arbeidarhistorie. Som leiar av landet sin første reine arbeidarorganisasjon la han ned grunnarbeidet som den norske arbeidarrørsla framleis byggjar vidare på. I eit før-industrielt Noreg presterte Thrane på få år å mobilisere ei folkerørsle som lett kunne måle seg med tilsvarande organisasjonar i resten av verda. Denne rørsla har blitt skildra i fleirfaldige bøker og avhandlingar i ettertida, men eit aspekt med Marcus Thrane er det knapt nokon som har prestert å lage eit heilskapleg portrett av: Arbeidarleiaren sin plass i den politiske idéhistoria.

Harald Berntsen har tidlegare skrive omfattande biografiar om bla. Johan Nygaardsvold og Per Borten, samt fleire bind om eigen oppvekst, erfaringar og politisk utvikling. Med Marcus Thrane -en foranskutt sosialdemokrat – Et portrett i politisk idéhistorie kjem Berntsen med ein grundig gjennomgang av ideane og folka som forma mannen bak den tidlege arbeidarrørsla. I tillegg til Thrane sjølv, handlar boka minst like mykje om filosofane og teoretikarane som inspirerte (og ikkje inspirerte) han, spesielt i tida etter revolusjonsåret 1848. Ein får òg servert kvasse portrett av både kameratar og krasse motstandarar av Thrane, både i og utanfor hans eiga rørsle.

Det sentrale spørsmålet Berntsen går inn for å få svar på er i utgangspunktet enkelt: «Var Marcus Thrane på nokon måte marxist»? Svaret frå Berntsen er eit klart «nei». Trass i at Thrane levde, agiterte, og skreiv samstundes som den jamgamle Karl Marx (1818-1883), finnes det ifølgje Berntsen få bevis på at den vellærde og verdsvande nordmannen nokon gong kom i kontakt med den banebrytande filosofen.

Som tittelen kanskje avslørar, var Marcus Thrane ifølgje Berntsen ein «foranskutt sosialdemokrat». Kort sagt var ikkje Thrane ein revolusjonær som ville velte heile den rådande samfunnsordninga. Han hadde som mål å innføre progressive og omfattande reformer for å gje den veksande arbeidarklassen ein plass rundt bordet i styringa av samfunnet, i første omgang gjennom innføringa av allmenn røysterett. Trugselen om revolusjon skulle vere eit verktøy for å presse fram desse reformene. Val av denne taktikken var òg grunna i ei uro for den rådande kontrarevolusjonen i Europa, som blant anna jobba hardt for å velte den andre franske republikken av 1848. Dette uttalte målet om fredeleg overgang til arbeidarstyre hindra ikkje det norske statsapparatet, med statthaldar Løvenskiold i spissen, frå å fengsle leiarane i Thranittarrørsla i 1851, og på denne måten lamslå den norske arbeidarrørsla dei neste 20 åra.

Berntsen drar konklusjonane sine ut ifrå ei god del spekulering, men grunnar desse konklusjonane med ein grundig og omfattande analyse av tilgjengelege kjelder. Med utgangspunkt i oversikta over Thrane sine lån hjå Universitetsbiblioteket, samt nøye saumfaring av Arbeider-Foreningernes Blad (1849-1856), puslar Berntsen vidare på det store biletet av Marcus Thrane som andre biografar har byrja på, no med nye brikker.

Thrane leste før og under fengslinga i 1851-1858 fleire verk av før-marxistiske radikalarar som William Godwin, Max Stirner og Pierre-Joseph Proudhon, samt borgarlege naturrettsfilosofar som John Locke og Adam Smith. Thrane sin vyrdnad for Proudhon får særskild merksemd i boka, noko som legg grunnlaget for mykje av Berntsen sin vidare analyse. Trass interessa for den franske anarkisten sine skrifter, er det ifølgje Berntsen ein forsvinnande liten kjangs for at Thrane nokon gong fekk med seg Karl Marx sin kritikk av Proudhon sine økonomiske analysar og foreslegne metodar, for eksempel i Das Elend der Philosophie frå 1847. I skildringa av Proudhon sine tankar og korleis dette påverka Thrane, skriv Berntsen ut ifrå Marx sin kritikk av Proudhon, noko som på godt og vondt blir symptomatisk for analysen i resten av boka. Desse reint teoretiske delane av boka kan nok fort møte lesaren som eit brått gir-skift om ein ikkje har marxistisk teori eller filosofisk terminologi heilt under huda, men Berntsen klarer til slutt å runde av på ein klar måte.

Lite tydar på at Thrane var heilt samd med eller i det heile tatt merksam på Marx sin arbeidsverditeori og historiske materialisme. Berntsen peiker på at Thrane sin analyse av økonomien og samfunnsordninga i utgangspunktet baserte seg på det reint sanselege, og det ein enkelt kan kalle sunn fornuft og kristen moral. Thrane meinte at kapitalismen strida mot den naturlege ordenen, men gjekk aldri så langt at han ville oppheve eigedomsretten som den borgarlege staten han kritiserte vart bygd på. I seinare tid skjerpa Thrane retorikken og skiljelinjene mellom arbeidarar og kapitalistar i artiklane sine, men braut ifølgje Berntsen aldri heilt med den før-marxistske sosialismen. Thrane var ein eklektisk idealist, som kunne vere tilsynelatande sjølvmotseiande til tider, noko som i det heile er talande for den brytningstida han fann seg sjølv i.

Då det frå før av ikkje finnes mangel på litteratur om Marcus Thrane og folkerørsla han starta, kan ein fort gjere feilen å tenkje at dette er eit tilstrekkeleg dekka interessefelt innan norsk historieskriving. Harald Berntsen klarar å vekke ny interesse for både gamle og nye spørsmål som andre Thrane-biografar samla sett har latt gå under radaren. Trass lett diskutable val av metode, har Berntsen prestert å setje saman eit verk som bidrar sterkt til vidare diskusjon rundt den tidlege arbeidarrørsla i Noreg, og som på fleire måtar er eit viktig supplement til den tidlegare eksisterande Thrane-litteraturen.

Innhold:

Leder: Boligpolitikk kan ikke være et personlig ansvar … 4
Plukk … 6
Gnist-samtalen med Maren Amble Stinessen og Lars Mamen … 10
Peder Martin Lysestøl: Kollektive boformer og sosialistisk boligpolitikk … 16
Sigrid Elise Høeg: Reduser husleia NÅ! … 24
Intervju med Sara Nustad Mauland: Politikarane, ikkje utbyggarane, må ha siste ordet … 30
Hallvard Berge: Midlertidig eiendom – en praktisk gjennomførbar revolusjonær politikk? … 36
Kine Marie Michelet og Merita Fjetland: Vi må revolusjonere byene våre … 42
Alf Jørgen Schnell: Fra fasadisme til modernisme: … 48
Jokke Fjeldstad: Eierlinja og arbeiderklassen … 54
Fakta om boligpolitikk … 62
Luis Espinoza: Kan de ikke bare bygge flere boliger? … 64
Daniel Vernegg: Hvor går venstresiden i møte med den rentenistiske kapitalismen? … 72
Kirstin Costain og Susana Escobar: Bolig – det perfekte alibi forfinanskapitalistene … 80
Øyvind Aas: En boligreise gjennom 100 år … 90

Per-Gunnar Skotåm: Nederlaget i Afghanistan? … 100

Debatt:
Oscar Dybedahl: Karl Marx og staten – et svar til Yngve Heiret … 106
Peder Martin Lysestøl: Klasser i Norge og Forskjells-Norge … 112

Bokomtaler:
Evelyn Dyb: Bostedsløs: politikk og praksis & Elida Høeg: Håpet er i gatene … 116
Jørn Magdahl omtaler fire bøker: To tusen sider om arbeiderklassen! … 120
Erling Folkvord: Det var ikkje berre Eirik Jensen. Om polititoppar og ukultur … 128
Pelle Dragsted: Nordisk Socialisme … 132
Andreas Malm og Zetkin Collective: White skin, black fuel. On the danger of fossil fascism … 136
Harald Berntsen: Marcus Thrane – en foranskutt sosialdemokrat – Et portrett i politisk idéhistorie … 140
Jan P. Hammervold: Blokadebrytere … 143
Kim Stanley Robinson: The Ministry for the Future … 146
Anne Bitsch: Brorskapet: En historie om drapet på Benjamin Hermansen … 149
Magnus Marsdal: Listhaugs metode: Håndbok mot høyrepopulismen …152

Revolusjonens A – Å: Proletariatets diktatur … 156

Det største dogmet i norsk boligpolitikk er at bolig er et personlig ansvar. Dette standpunktet er gjentatt av skiftende regjeringer siden 80-tallet, rødgrønn så vel som mørkeblå. Dette dogmet står i veien for en reelt ny boligpolitikk. Etter høstens valg er det nemlig det vi trenger. En radikalt ny boligpolitikk som anser gode hjem som et samfunnsansvar – ikke spekulasjonsobjekter. Å ha et sted å bo er for viktig til å bli avfeid som et individuelt ansvar, eller noe markedet på magisk vis skal ordne av seg selv. Likevel har de siste 40 årene vært en oppvisning i fraværende boligpolitikk fra norske politikere. Politisk styring har blitt erstattet med markedsliberalisering, og resultatet er galopperende sosiale forskjeller.

 

---

 

Av nummerredaksjonen for Gnist 03/2021: Jokke Fjeldstad, Peder Ressem Østreng og Hannah Sigriddatter Ander
Foto: Erik Mclean

I dette nummeret av Gnist vil vi åpne opp diskusjonen om boligpolitikk og legge et grunnlag for kampen om hvor den skal tas videre. Peder Martin Lysestøl gir oss et tilbakeblikk på hvordan sosialister før har arbeidet med boligspørsmålet. «Få samfunnsområder viser kapitalismens menneskefiendtlighet så godt som boligområdet. Derfor må sosialister gi dette politikkområdet høy prioritet»; skriver Lysestøl og stiller oss spørsmålet om «Hva slags boliger vil vi ha når vi ikke lenger er bundet av kapitalismens snevre rammer?»

Selv om det vanligste i Norge er å eie bolig, så har vi over en million leietakere i landet. Dagens husleielov forsterker et allerede asymmetrisk forhold mellom utleier og leieboer, derfor trengs en ny husleielov som styrker leietakernes rettigheter. Likevel er ikke kampen mellom de som eier og de som leier, den er mellom kapitalister og vanlige folks rett til et trygt hjem, som Sigrid Elise Høeg, fra Reduser Husleia skriver.

Et år med nedstengning har økt bevisstheten rundt trangboddhet, økte leiepriser og forskjellen mellom å ha et faktisk hjemmekontor eller å sitte på en pinnestol ved kjøkkenbenken. Vi håper dette temanummeret av Gnist vil bidra til bedre å forstå problemet vi står i, men også alternativene som finnes. Stadig flere røster er nå med å danne konturene av et boligopprør. Nå må denne bevisstheten omsettes til handling, for på nytt å kunne sørge for at verdien av å ha et godt hjem settes foran verdistigning i markedet.

I Stavanger fann Raudt ut at det var for seint å komma inn i boligpolitiske saker når dei kom til kommunestyret, fordi då var det meste avgjort. Gnist har intervjua gruppeleiar i kommunestyret for Raudt Stavanger, Sara Nustad Mauland, om korleis jobba med boligpolitikk i oljebyen.

---

IB: Du har vore i kommunestyret i ti år. Korleis har dokker jobba med boligpolitikk til no?

SNM: Eg blei vald til vara i kommunestyret i 2011 og har møtt fast sidan 2015. Det er berre sidan 2019 Raudt har vore representert i Utval for by- og samfunnsutvikling. Så me er ganske ferske der, men eg tenkte heile førre periode at me kom seint inn i alle saker. Det gjaldt spesielt store saker som kommuneplanar og kommunedelplanar, så eg syntest det var synd at me kom inn i saka først når dei skulle tas opp i kommunestyret. Då var det lite rom for å få gjort noko. Det var frustrerande å kunna berre legga fram symbolforslag, som å ta ned ein etasje eller sei at me ønska at området eigentleg skulle brukast som friområde, og så blei vedtaket noko heilt anna. Me skjønte at viss me ville ha sjanse til å påverka, så måtte me inn i utvalet. Så var ei viktig prioritering for Raudt Stavanger i forhandlingane etter valet for to år sidan.

IB: Eg hugsar det sjølv frå då eg sat i bystyret i Oslo i 2007 til 2011, at det var eit arbeidskrevjande utval der det var vanskeleg å få til noko synleg politisk med våre ressursar, så me prioriterte det vekk.

SNM: Ja, det var difor me prioriterte det vekk i tidlegare periodar når me berre hadde ein representant i bystyret, me tenkte då at det var lurare å prioritera et anna utval. Raudt har også hatt rykte på oss at me seier nei til alt, så andre parti tenkte nok då at Raudt ikkje ville bidra positivt inn der. Det var mykje konsensus tidlegare i boligpolitikken i Stavanger, ein stolte på utbyggarane. Det har berre vore Raudt, SV og Venstre som har vore kritiske stemmer i byutviklingssaker. Det er me som har ønska å ta vare på gamle hus, ikkje sei ja til alt utbyggarane foreslår og ikkje sei ja til det største talet etasjar.

Folk flest kan ikkje velga å «berre bu ein annan stad»

IB: Er det nokon saker som gjorde det viktig for deg å prioritera boligpolitikk?

SNM: For det første var det prinsippa, eg opplevde eit år at me vedtok ein kommuneplan i juni, der det sto noko om bydelar og område der ein ikkje skulle bygga høgare enn 5 etasjar. På første møte i august blei det lagt fram eit prosjekt som vil bygga 8 etasjar i dette området, og nesten heile kommunestyret sa ja til det. Eg har også høyrd politikarar sei at det er ikkje dei som bestemmer boligpolitikken i Stavanger, det er utbyggarane. Det var også ei sak der ein skulle bygga boligar nær Stavangers mest trafikkerte  vegstrekning, noko som ville gitt utfordringar både med støy og luftkvalitet. Der blei det difor problem både med å få lagt soverom i stille sone, og med å få eigna opphaldsareal ute. Her er det ein målestasjon i området, så det fanst handfaste bevis på at støy og svevestøv kunne skapa helseproblem for bebuarar. Likevel var det nokre politikarar som syntest dei skulle få ja til å bygga, og så kunne dei som ikkje ville ha konstant trafikkstøy «berre bu ein annan stad».

Me i Raudt er då meir realistiske på at dei som bur i boligar med dårleg kvalitet har ikkje vald det fordi dei ønsker det, men fordi dei ikkje har råd til noko anna. Så eg tenkte det var ikkje nok å sitta i kommunestyret og stemma ja eller nei til ferdige planar, me burde komma inn og påverka tidlegare.

Siger i «Paradis-saka»

IB: Får dokker til det no?

SNM: Ja, samansetninga i kommunestyret og utvalet har endra seg. Me opplever at Arbeidarpartiet er meir kritiske til utbyggarane sine planar no, og ønsker å sjølv gå inn og imøtekomma forslag og innspel frå naboar og bebuarar, og senda forslag tilbake for å få endra dei etter at dei har vore ute på høyring. Me opplever også at Høgre deler seg på midten, dei står fritt til å stemma det dei vil i dei sakene. Så er meir dynamikk no i denne typen saker, og me har sjanse til å påverka. Me fekk stort gjennomslag etter valkampen i 2019 i Paradis-saka, då me fekk stoppa Aker BP sitt prosjekt.

IB: Fortel meir om Paradis-saka?

Det var ei sak som dukka opp for eit par år sidan, om eit stort område som er eid av Bane NOR eigedom. Det er der den gamle godsterminalen låg nær sentrum, der gamle NSB fekk areal for å bygga ut infrastruktur til samfunnet. No er NSB oppstykka av fleire selskap som driver kommersielt, og når jernbanen ikkje har behov for areala lengre, så har selskapa blitt eigendomsspekulantar, i staden for å selja det billig eller gi det tilbake til kommunen. Selskapet har gått i allianse med dei verste eigedomsspekulantane for å få størst mogleg avkastning. I valkampen i 2019 hadde dei gått inn ein avtale med Aker BP om å bygga ut 5000 arbeidsplassar. Høgre lova ein «rettedølsk behandling» som me tolka som at dei hadde godkjent dette sjølv på førehand. Det var ei gåvepakke til Raudt i valkampen, at me kunne hekta dette på Aker og på Røkke som ein ufyseleg kapitalist, og at dette prosjektet kunne me stansa. Paradis-saka var vårt eine store krav i forhandlinga i valkampen. Og me har då innfridd det, me har stansa den gjennom å få vedtatt at kommunestyret må laga områdeplan for området før ein kan gå inn på detaljreguleringar. Raudt har fått mykje tilbakemeldingar på det, både skryt, men me får også skylda for alt som er gale, for eksempel at me har lagt ned 5000 arbeidsplassar. Nokon trur tydelegvis at det å ha kontorbygg betyr at ein lagar arbeidsplassar. Mens me ser at viss ein prioriterer kommersielle aktørar, så prioriterer ein ned folk sine behov for boligar.

IB: Kva er spesielt med boligpolitikk i oljebyen?

I mange år veks oljesektoren valdsamt, alle selskapa ansette heile tida og importerte ingeniørar og andre fagfolk. Så det var ein overoppheita boligmarknad. Så roa det seg med oljekrisa her i 2014. Sandnes og nabokommunane har tiltrekt seg mest barnefamiliar. Me har framleis knappheit på areal viss ein ikkje tar med dei nye delane av Stavanger kommune, Finnøy og Rennesøy. Me er ein liten kommune når det gjeld areal, og det er lite ledig areal. Dette set grenser for kven som kan bygga nytt. Me ser det på Storhaug der ein har gamle industriområde som skal transformerast, det blir berre bygd blokker. Store kommersielle aktørar utnyttar politiske vedtak og brukar dei mot oss. For eit par år sidan auka bystyret måltal for nye boligar kvart år frå omtrent 1000 til 1100, for å bidra til å dempa prisen. Men då begynte utbyggarane å sei at viss dokker seier nei til dette prosjektet, vil dokker ikkje nå måltalet. I alle storbyane har politikken dei siste åra vore at ein ønsker ein kompakt byutvikling, bygga tettare og nær kollektivtilbod. Gjennom det skal ein verna jordbruk og grøntareal. Men når dei som står for nye reguleringsplanar er kommersielle utbyggarar, så brukar dei ambisjonen om fortetting for å få gjennom spekulative prosjekt med små leilegheiter og dårlege uteareal.

Utbyggarane bruker grøntareal som utpressing

Me ser at grøntareala forsvinner frå prosjekta. Det er mange prosjekt som snyltar på eksisterande grøntareal i staden for å gi noko nytt. Til dømes viser eksisterande grøntareal på karta til prosjekt, men det har gjerne vore regulert til andre ting, så det forsvinner etterpå. Eller dei brukar eksisterande turområde i området for å selja inn prosjektet til kjøparar. Eller dei lagar grøntareal i midten, og det gir jo ikkje noko nytt til nabolaget.

Me har også sett at der ein har rekkefølgekrav om at det skal byggast park til slutt, har dette blitt brukt som brekkstong mot bebuarane. Eit eksempel er området rundt Lervig på Storhaug der det har vore ei ekstrem fortetting. Her blei det sett av areal til park/friområde for mange år sidan, men parken skulle ikkje bli realisert før alle leilegheitsprosjekt var ferdig utbygd, sidan desse skulle betala for parken. eg har sjølv vore på informasjonsmøte kor Selvaag bolig har trua bebuarar som var bekymra for at dei siste trinna i prosjekta blei planlagt bygd for høgt og for tett, med at viss dei ikkje fekk bygga x blokker med x etasjar, så ville prosjektet ikkje bli lønnsamt nok til å realiserast, og da kunne me berre gløyma å få parken vår, sidan alle deira prosjekt måtte realiserast for at parken skulle bli fullfinansiert. I bydelar som manglar grøntareal, og kor det er mange små boligar utan hage, brukar då utbyggarar dette med at dei skal lags park som ikkje berre eit lokkemiddel, men også ein trussel for å hindra at bebuarane prøver å påverka politikarar til å gå inn og endra på prosjekt. Samtidig skal det seiast at etter at me stansa Paradis-planane, så har utbyggarar på andre prosjekt vore ganske villige til å gjera justeringar på sine prosjekt når me i fleirtalet signaliserer at me vil at dei ser på volum eller byggehøgder en gong til. 

IB: Korleis jobbar Raudt Stavanger for å utvikla boligpolitikken?

SNM: Me har sett ned eit boligpolitisk utval i år. Me ønsker å sjå både overordna og på enkeltområde for å finna ut korleis me best kan påverka utviklinga i byen. I utvalet er det folk med ulike perspektiv. Nokon kan mykje om kossen det var før, med Husbanken, korleis boligbyggelaga fungerte før frisleppet. André er opptatt av kommunale boligar, kor mange ein skal ha og korleis ventelista skal fungera. Utvalet diskuterer også med byutvikling. Me vil at alle typar folk  skal bu i alle bydelane, at det ikkje skal bli gettoar, verken for dei me lite eller mykje pengar. Me ønsker heller ikkje at dei som stemmer Høgre, skal bu i nabolag berre med folk som trur at alle har råd til å køyra Tesla.

I en nylig artikkel har Yngve Heiret bidratt til å kaste lys over et viktig og ofte neglisjert spørsmål, nemlig staten og sosialisters forhold til den. Dessverre er det problemer ved gjennomførelsen.

---

Av Oscar Dybedahl, styremedlem i Radikal Portal og har mastergrad i filosofi. Han er med i gruppa som nå oversetter Kapitalen Bok 3 til norsk.

Inkonsistent og uklar?

Etter min mening kan man ikke være reduksjonistisk nok i beskrivelsen av forholdet mellom stat og kapital.[ref]Ellen Meiksins Wood, i Against the current. Januar/februar 1998, no. 72.[/ref]
– Ellen Meiksins Wood, i replikk til følgende sitat:

Den moderne statsmakt er intet annet enn et utvalg som forvalter hele borgerklassens felles virksomhet.[ref] https://www.marxists.org/norsk/marx-engels/1848/01/manifestet/mani1.htm[/ref]
Karl Marx og Friedrich Engels, i Det kommunistiske partis manifest.

Heirets artikkel (først publisert av Gnist, deretter Radikal Portal) forsøker seg på et analytisk «overblikk over marxistisk statsteori», som det heter i den opprinnelige tittelen, der ulike tilnærminger blir drøftet og veiet. Statsteorien til Karl Marx blir så gjennomgått i fire avsnitt. Allerede i det første blir det slått fast at Marx var «notorisk utydelig når det kom til spørsmålet om staten, og kom med en rekke motsetningsfylte utsagn hva gjaldt forholdet mellom staten og kapitalen». 

Særlig kritisk er artikkelen til Det kommunistiske manifest (1848) og Til kritikken av den politiske økonomi (1859), der Marx definerer staten henholdsvis som borgerskapets eksekutivkomité og som del av en samfunnsmessig «overbygning», selv om det ikke gjøres klart hva som skulle være uklart eller motsetningsfullt ved den ene eller andre av disse formuleringene. Mer positiv er den til Kapitalen (1867) og Grundrisse (1857–8), der utsagnene om staten skal ha vært mindre teoretisk kontante, og langt mer historiske og deskriptive, og dermed akseptable.

Heirets framstilling går videre til tilsvarende korte gjennomganger av statsteoriene til Friedrich Engels, Vladimir Lenin, Antonio Gramsci, den franske reguleringsskolen og den greske marxisten Nicos Poulantzas. Den røde tråden i de ulike gjennomgangen, er imidlertid at staten i det vesentlige ikke har en «klassekarakter» som ikke varierer etter omstendighetene. I den grad staten relaterer seg til samfunnsklassene, så gjør den det på måter som stadig endres av samfunnsmessige kamper. Derfor «skal man være forsiktig med å redusere staten til et organ som i kraft av sin essens utøver klassedominans». Staten kan «bedre forstås som et sett av institusjoner som, under betingelsen at de avhenger av en relativt stabil kapitalakkumulasjon, er under kontinuerlig endring gjennom konkrete historiske prosesser og maktkamper». «Vi må derfor forstå staten som en dynamisk regulator av klassekampen», blir det konstatert.

Staten som «dynamisk regulator» – et moteksempel

En bøyer seg for det som alle nyanser av filosofi har hamret inn i folks hoder: at noe som har tilværelsens urokkelige tyngdekraft på sin side, nettopp dermed beviser sin rett.[ref] Theodor W. Adorno, Minima Moralia. Refleksjoner fra det beskadigede livet. Oslo: De norske bokklubbene 2006, s. 252[/ref]
Theodor Adorno, i Minima Moralia.

Problemet ved artikkelens framgangsmåte er at den ikke forsøker å skissere hva staten egentlig er, og i det hele tatt ikke stiller spørsmålet om dens opprinnelse. Hva kjennetegner og er særegent for staten som sådan? I fravær av dette er det fånyttes å stille spørsmålet om klassekarakter.

For å illustrere problemet kan vi se for oss en gjennomgang der spørsmålet ble stilt om hvorvidt kapitalen hadde en klassekarakter. Hvorfor skulle den det? Kapitalen endrer seg jo hele tiden, ikke minst som en følge av kampene i samfunnet. Dessuten kan jo også arbeidere og stater eie kapital.

Hvorfor blir denne argumentasjonen lite tilfredsstillende? Jo, fordi den tar kapital for gitt som en allerede eksisterende størrelse, for så å drøfte hvorvidt den er best for de eller dem, helt uten å finne et ankerpunkt for analysen. Analysen kan slippe unna med disse manglene bare fordi den ikke forsøker å komme til bunns i spørsmålet om opprinnelse.

Hva gir så opphav til kapitalen? Intet annet enn den voldelige historiske prosessen som skiller arbeidskraften fra arbeidets objektive betingelser, en prosess som gir opphav til så vel kapitalen som lønnsarbeidet: På den ene siden lønnsarbeidet, en økonomisk kategori som representerer rene bærere av arbeidskraft, rene i den forstand at de er løsrevet fra de nødvendige betingelser for å selv realisere denne kraften som levende arbeid, produktivt stoffskifte med naturen; på den andre siden kapitalen, en økonomisk kategori som representerer ren eiendom over arbeidets materielle betingelser, ren i den forstand at den er løsrevet fra evnen til å selv sette disse betingelser i bevegelse. Alle og enhver kan se at disse to kategoriene speiler hverandre, at de i deres respektive ensidighet nødvendigvis også forutsetter hverandre gjensidig. 

Det aktive stoffskiftet mellom menneske og natur, altså prosessen hvor mennesket – som en aktiv og bevisst del av naturen – frambringer, fordeler og konsumerer de bruksverdier som muliggjør dets fysiske og åndelige liv overhodet, kan bare komme i stand gjennom en aktiv kombinasjon av arbeidsevne og arbeidsbetingelser, to momenter som i våre to kategorier, lønnsarbeid og kapital, er løsrevet fra hverandre.

Kombinasjonen finner sted ved at kategorienes respektive representanter møter hverandre på arbeidsmarkedet, henholdsvis som selgere og kjøpere av arbeidskraft. Formelt er de likeverdige vareeiere eller personer, men likevel er vi her på sporet av klasseutbyttingens moderne økonomiske form.

 

Fra kapital til levende arbeid

Eksistensen av en klasse som ikke besitter annet enn arbeidsevnen, er en nødvendig forutsetning for kapitalen.[ref]Karl Marx, Lønnsarbeid og kapital. I Arbeid og kapital. Ny Dag: Oslo 1970, s. 49.[/ref]
Karl Marx, i Lønnsarbeid og kapital.

Når vi har sagt at kategoriene kapital og lønnsarbeid impliserer og forutsetter hverandre, så har vi i virkeligheten sagt at kapital ikke simpelthen viser til materielle arbeidsbetingelser, betingelser som selvsagt må eksistere i ethvert samfunn, men bare til slike betingelser i en bestemt samfunnsmessig og historisk form: bare for så vidt de konfronterer arbeideren som «en selvstendig samfunnsmessig makt … en makt i hendene på én del av samfunnet».[ref]Samme sted som 4.[/ref]

Kapital forutsetter en klasse av formelt frie personer som selv mangler muligheten til å utøve deres arbeidsevne annet enn ved å selge den som vare. I likhet med alle som kjøper en vare, vil kapitalisten dra nytte av bruksverdien til varen hun har kjøpt. Bruksverdien til arbeidsevnen eller arbeidskraften er det levende arbeidet som sådan. Med besittelsen av arbeidets materielle betingelser kan omsider selve arbeidet bli tilegnet, viser det seg. Gjennom byttet med arbeideren, tilegner kapitalen arbeidet selv.

Heretter tjener arbeidsprosessen ikke lengre til å berike arbeidsevnens eier. Derimot er det kapitalen som blir økt og multiplisert. Vi får den paradoksale tilstand at det er arbeiderne som sliter for å berike arbeidsbetingelsene, i stedet for at arbeidsbetingelsene tjener til å berike arbeiderne.

Når vi nå stiller spørsmålet om kapitalen hadde en klassekarakter eller ikke, så virker det naivt. I virkeligheten gir svaret seg selv. Kapital viser tross alt ikke til materielle arbeidsbetingelser, men til slike betingelser bare for så vidt de setter deres eiere i stand til å tilegne seg ubetalt arbeid fra en klasse av ikke-eiere. Man kan derfor ikke vegre seg for å fastslå at utbyttingen og klassekarakteren tilkommer kapitalen i dens vesen, uansett hvor mye den ellers varierer som følge av sosiale kamper eller kulturelle omstendigheter. 

Klasseinnholdet i kapitalen var umulig å komme til bunns i når spørsmålet ble stilt på den tilforlatelige måten overfor, der hele vekten ble lagt på kapitalens omskiftelighet og på de ulike forbindelser den stadigvekk opptrer i. Spørsmålet ble stilt på en måte som ikke åpnet for en analyse av kapitalens konstitutive og tilgrunnleggende kjennetegn, slik at det i virkeligheten ikke var mulig å gi noe annet svar enn at kapitalen ikke hadde en fast, men bare en varierende karakter. Dermed var det mildt sagt en enkel sak å bekjempe alle som har gitt et entydig svar, for eksempel ved å hevde at kapitalen tjener kapitalistene, ettersom dette så åpenbart måtte være et spørsmål med ulike svar i ulike sammenhenger. Kapitalen er en dynamisk regulator mellom mennesket og arbeidsvilkårene!

De metodiske problemene i vårt eksempel om kapitalen ovenfor, avslører tilsvarende problemer i Heirets argumentasjon om staten. På samme måte som vi gjennom en skisse av kapitalens opprinnelige og vesentlige kjennetegn løste opp i resonnementet som nektet for at kapitalen kunne ha en klassekarakter, kan vi løse opp i den «dynamiske» statsteorien.

Staten vis-à-vis samfunnet – et omriss

Abstraksjonen av staten som sådan hører utelukkende til den moderne tid, ettersom abstraksjonen av privatlivet kun hører til den moderne tid.[ref]Marx Engels Werke. Band 1, s. 233.[/ref]
Karl Marx, Til kritikken Hegels rettsfilosofi.

… den snyltende utveksten ‘staten’, som lever av samfunnet og hemmer dets frie bevegelse.
Karl Marx, Borgerkrigen i Frankrike.[ref]Karl Marx, Paris-kommunen. Ny dag: Oslo 1971, 73.[/ref]

Det er karakteristisk for den moderne staten at «enhver fellesinteresse umiddelbart løsrives fra samfunnet, stilles imot det som en høyere, allmenn interesse, rykkes bort fra samfunnsmedlemmenes egenaktivitet og gjøres til et formål for statlig virksomhet».[ref]Karl Marx, Der achtzehnte Brumaire des Louis Bonaparte. Marx Engels Werke. Band 8, s. 197.[/ref] I likhet med G. W. F. Hegel regnet Marx det som distinktivt og vesentlig for det moderne samfunn at det hadde oppstått en stat som var løsrevet fra samfunnet. Mange statsteoretikere har for så vidt vært enige med dem om dette, men de færreste har stilt spørsmålet om hvorfor det politiske herredømmet nå antar nettopp denne formen. Hvorfor tar samfunnets politiske makt, under den borgerlige produksjonsepoke, overalt form av en stat som er løsrevet fra samfunnet?[ref]Det særegne ved den moderne staten, til forskjell fra de politiske organer som fantes før kapitalens historiske gjennombrudd, stod ikke i fokus hos verken Ralph Miliband eller Nicos Poulantzas under deres debatt om staten på begynnelsen av 1970-tallet, men derimot var det sentralt for den såkalte «Staatsableitung»-debatten som omtrent samtidig oppstod i Vest-Tyskland. Spørsmålet ble også framhevet av den sovjetiske juristen Evgeny Pashukanis på 1920-tallet, et bidrag som langt på vei utløste «Staatsableitung»-debatten 45 år senere. Til tross for at dette er en av de mest omfattende diskusjoner som har funnet sted i marxistisk statsteori, så blir verken debatten eller dens sentrale bidragsytere nevnt i Heierets oversiktsartikkel. Det samme gjelder Pashukanis. I denne replikken har heller ikke undertegnede anledning til å gi en oversikt over de sentrale bidragene, annet enn å påpeke at mitt syn henter inspirasjon fra det pregnante spørsmålet som stilles av Pashukanis: «Hvorfor forblir ikke klasseherredømmet det det er, nemlig den faktiske underkastelse av en del av befolkningen under en annen del av befolkningen? Hvorfor antar den form av offisiell statsmakt, eller – hvilket går ut på det samme – hvorfor oppstår ikke den statlige tvangsmaskin som den herskende klasses private maskin, hvorfor løsriver den seg fra den herskende klasse og antar form av et upersonlig offentlig maktapparat som er adskilt fra samfunnet?» Jf.  The General Theory of Law and Marxism. London: Transaction Publishers 2003 [1927], s. 139. Spørsmålet stimulerte til en rik debatt, og ved å tilegne seg denne er det i dag ingen uoverskridelig oppgave å gi et fornuftig svar. For «Staatsableitung»-debatten, se eksempelvis bidrag i tidsskriftet Kapitalistate (1973-1983), nå tilgjengelig på marxists.org, så vel som i det danske tidsskriftet Kurasje (1970-1986) (også tilgjengelig på nett), i tillegg til Simon Clarkes informative oppsummering i boka The State Debate, London: Palgrave 1991, s. 1-69.[/ref]

Marx’ innfallsvinkel ble at nøkkelen til den moderne løsrivelse mellom samfunn og stat var å finne i «det borgerlige samfunns anatomi», altså i den form for produksjon og utveksling av samfunnets rikdom som er karakteristisk for borgerlige, kapitalistiske forhold. Marx anførte at staten ble løsrevet bare fordi den kompletterte en utvikling der det borgerlige samfunn selv hadde blitt avpolitisert, altså løsrevet fra staten og allmuen. Igjen har vi å gjøre med to motsatte størrelser som speilvender og dermed impliserer hverandre, i denne omgang staten, en maksimalt rendyrket offentlig og politisk makt, og kapitalen, historiens mest rendyrkede privatmakt.

Hva var denne «rent politiske stat» et produkt av, ifølge Marx? Av utviklingen av den «uavhengige privateiendom», blir det tidlig antydet.[ref] Marx Engels Werke. Band 1, s. 233.[/ref] Senere gjøres et liknende poeng i Den tyske ideologi (1845–6) om at nettopp dannelsen av «ren privateiendom», en eiendom som gjennom utviklingen av moderne industri har ristet av seg «ethvert fellesskap og utelukket enhver innflytelse fra staten på eiendommens utvikling», har gitt opphav til den moderne, politiske staten: «Ved privateiendommens frigjøring fra fellesvesenet har staten blitt en særskilt eksistens ved siden av og adskilt fra det borgerlige samfunn».[ref]Marx og Engels, Den tyske ideologi. I Marx Engels Werke. Band 3, s. 62. Om privateiendommens betydning i dannelsen av den moderne stat, se Guenther Sandleben, «Über den inneren Zusammenhang von Ökonomie, Volk, Nation und Staat» (http://www.guenther-sandleben.de/) og Márcio Egídio Schäfer, «Staatsform und Politik bei Marx» i Marx-Engels-Jahrbuch 2019/20.[/ref]

Det er dette skillet mellom staten og det borgerlige samfunn, og ikke minst spaltingen av mennesket som henholdsvis privatperson (bourgeois) og statsborger (citoyen) det ga opphav til, som særlig opptok Marx i årene 1842–1846. Se eksempelvis Til kritikken av Hegels rettsfilosofi (1843), Om jødespørsmålet (1843), Et bidrag til kritikken av Hegels rettsfilosofi. Innledning (1843–4), Randbemerkninger til artikkelen ‘Kongen av Preussen og sosialreformen’ (1844) og Den tyske ideologi (1845-6). Ingen av disse blir nevnt i Heirets gjennomgang.[ref]Dette er en beklagelig unnlatelse også ettersom Marx’ tidligste analyser er et nødvendig referansepunkt for å kunne framstille hans tenkning rundt staten på en historisk måte, dvs. redegjøre for kontinuitet så vel som brudd og ikke minst teoretisk progresjon. Uten dette vil enhver teoretiker framstå som håpløst selvmotsigende, med mindre – og det er aldri tilfellet – teorien var ferdig utviklet fra første stund.[/ref]

 

Klassestaten

Å leve på andres arbeid kommer til å være noe som hører til fortiden! Da kommer det ikke til å finnes noen regjering eller stat som står i motsetning til samfunnet selv!
Karl Marx, i Om nasjonalisering av grunn og jord.[ref]Karl Marx, «Über die Nationalisierung des Grund und Bodens» i Karl Marx/Friedrich Engels – Werke. Band 18. Berlin: Dietz Verkag 1962, s. 59-62.[/ref]

Ovenfor så vi at kapitalen utgjorde en økonomisk kategori karakterisert av et rendyrket herredømme over arbeidets betingelser, en kategori som derfor bare var meningsfull som en motsats til lønnsarbeidet, karakterisert av en like rendyrket besittelse av arbeidskraft eller arbeidsevne.

Det følger av dette at en sosialistisk arbeiderbevegelse ikke kan oppheve kapitalen, grunnlaget for kapitalistens liv og levnet, uten å samtidig oppheve lønnsarbeidet og dermed grunnlaget for arbeiderklassen som sådan. Marx gjorde derfor ofte et poeng ut av at arbeiderklassen kjempet for å avskaffe seg selv – like mye som kapitalen. Dermed ser man hvor lite hensiktsmessig det er å innvende til karakteristikken av staten som en eksekutivkomite for borgerskapet at staten ikke utelukkende har omsorg for overklassen, siden den ofte også anstrenger seg på vegne av lønnsarbeiderne. Det sier seg selv. Poenget er at den relaterer seg til dem som lønnsarbeidere.

*

På en liknende måte som lønnsarbeid og kapital, er kapitalen og staten også gjensidig utelukkende motpoler som utelukker hverandre og nettopp derfor forutsetter og impliserer hverandre. Politikkens selvstendighet fra økonomien er betinget av økonomiens selvstendighet fra politikken. Slik økonomien ble avpolitisert ved at kapitalen vokste fram og den moderne privateiendom utkrystalliserte seg, så var det denne prosessen som også avfødte den «rent politiske» staten. På denne måten kompletterer og opprettholder staten en økonomisk produksjons- og distribusjonsform som ikke bare forutsetter, reproduserer og utdyper samfunnets klassedeling, men også én klasses stadige utbytting av en annen. Som sådan er den ingen «regulator», men et klasseorgan.

 

Gjennom et historisk overblikk over statsteori i den marxistiske tradisjonen diskuterer denne teksten den nyliberale statens klassekarakter og mulige strategiske implikasjoner for sosialistisk strategi.

---

Av Yngve Solli Heiret. Stipendiat i samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo og redaksjonsmedlem i Gnist.

De siste tiårenes systematiske nedbygging av velferdsstaten og forsøk på å innføre markedsmekanismer i stadig nye sfærer av samfunnet har ført med seg ideen at staten har mistet sin sentrale rolle i samfunnet. Denne forestillingen forsterkes av det nyklassiske dogmet om at markeder fungerer optimalt om de får utvikle seg fritt fra statlig innblanding. Stat og marked, politikk og økonomi, forstås som gjensidig utelukkende sfærer, og de siste tiårenes politiske utvikling fremstilles følgelig som en tilbaketrekning av staten til fordel for frie og uregulerte markeder. Store deler av venstresiden har godtatt dette narrativet, og respondert med å føre en anti-nyliberal politikk som motsetter seg nedbygging av velferdsstaten og som kjemper for å beholde, og potensielt utvide, den statlige styringen av økonomien. Venstresidens strategier har derfor i stor grad har kommet til å handle om å kjempe for en større og sterkere stat, med mer statlig styring og kontroll over økonomien.

Som økonomen Grace Blakeley har påpekt, tydeliggjør koronakrisen hvordan dette synet på forholdet mellom stat og marked, og strategiene det har ført med seg, er basert på en mangelfull virkelighetsbeskrivelse. Koronakrisen viser hvordan sterk statlig styring ikke nødvendigvis står i motsetning til kapitalen og den øvrige høyresidens interesser. Snarere tvert imot har det vokst frem en sterk stat som gjennom omfattende statlig pengebruk og regulering har bidratt til å opprettholde akkumulasjonen uten å stille krav til kapitalen. Statsmakt har blitt utøvet for aktivt å styrke kapitalen på bekostning av folk flest. Krisen vi står overfor, gjør derfor at venstresiden tvinges til å revurdere sin forståelse av staten og hvilken rolle den kan spille i sosialistiske strategier.

Marx om staten

For mange sosialister er det naturlig å konsultere Marx når en står overfor slike teoretiske og strategiske veiskiller som spørsmålet om staten i dag skaper. Men han gjør det ikke nødvendigvis enkelt for oss: Marx var notorisk utydelig når det kom til spørsmålet om staten, og kom med en rekke motsetningsfylte utsagn hva gjaldt forholdet mellom staten og kapitalen. Kjente formler som base/overbygning, hvor staten fremstår som en relativt passiv mottaker av økonomiske lover, er å finne hos Marx. Andre steder, som i Manifestet, finner man forenklinger og polemikker som ikke tar oss stort lengre, for eksempel den kjente formuleringen «den moderne statsmakt er ingenting annet enn en komité hvis fremste oppgave er å forvalte bourgeoisklassens virksomheter».

I Grundrisse og Kapitalen kan man finne mer historisk forankrede formuleringer om staten, og særlig i de delene som tar for seg den opprinnelige akkumulasjonen av kapital. Her er Marx opptatt av å vise at kapitalismen ikke oppstod naturlig og spontant, men som følge av en systematisk og ofte voldelig tvangsfordrivelse av bønder fra jorden. Staten var helt sentral i denne prosessen ved å bruke lovverket til å omgjøre allmenninger til privat eiendom, og siden ved å anvende sitt voldsmonopol til å håndheve det. I motsetning til hva base/overbygning-metaforen antyder, viser Marx her gjennom konkret historisk analyse hvordan staten tvert imot er en forutsetning for, og en aktiv deltaker i å forme kapitalens utvikling.

I tillegg til at staten skaper og håndhever den private eiendomsretten gjennom lov, beskriver Marx hvordan kapitalen avhenger av at staten bygger infrastruktur som krever store investeringer og som sjelden gir den kortsiktige avkastningen som enkeltkapitalister krever. I visse tilfeller kan staten derfor opptre som en felleskapitalist, eller en aktør som sikrer infrastruktur og tjenester som hver enkelt kapitalist avhenger av, men ikke evner å bygge og regulere på egenhånd. Staten er derfor en forutsetning for at kapitalen i det hele tatt kan eksistere og ekspandere.

Marx beskriver altså noen grunnleggende funksjoner som den borgerlige staten har i kapitalistiske samfunn, og viser hvordan disse funksjonene har oppstått og utspilt seg gjennom konkrete historiske prosesser hvor kapitalen utvikler seg i tett samspill med staten. Videre tilbakeviser han den liberale antagelsen om at markeder oppstår spontant og at de kan utvikle seg uavhengig av statens synlige hånd. Likevel finner vi ikke i Marx en systematisk teori om statens rolle og funksjon under kapitalismen, og hvilke implikasjoner dette har for sosialistisk politikk. En rekke ulike tilnærminger til staten har følgelig vokst ut av den marxistiske tradisjonen. Denne teksten vil ta for seg noen av grunntrekkene i den videre utviklingen av marxistisk statsteori, for så bruke disse teoriene til å diskutere den nyliberale staten og dens klassekarakter.

Staten i den klassiske marxistiske tradisjonen

I Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse, utarbeidet Engels en mer eksplisitt teori om staten enn hva Marx hadde gjort. Her hevdet Engels at staten oppsto sammen med fremveksten av klassesamfunnet. Han forklarer fremveksten av klassesamfunnet med at utviklingen av produktivkreftene tillot overskuddsproduksjon og dermed også muligheten til at noen kunne tilegne seg fruktene fra andres arbeid gjennom privat eiendom. Staten vokste vokste ifølge Engels frem som en makt som modererte klassemotsetningene og konfliktene som disse produksjonsforholdene skapte. Ifølge Engels vokste altså staten ut av motsetninger i samfunnet, men utviklet seg til å bli en makt som tilsynelatende separerte seg fra og stod over samfunnet. Selv om staten aktivt regulerer klassekonflikten og slik tjener den herskende klassen, fremstår derfor staten likevel som autonom og nøytral.

Dette synet på staten, som et organ for klassedominans og undertrykkelse som fremstår som nøytralt, er utgangspunktet for Lenins teori om staten. På Lenins tid hadde teorien om staten som et regulerende organ i klassemotsetningene blitt utviklet av moderate sosialdemokrater som hevdet at staten dermed kunne fungere som en forsonende makt mellom klassene. En slik forståelse av staten, som en relativt nøytral part som kan forsone klassekonflikter, finner vi også hos dagens sosialdemokrater som gjerne ser på trepartssamarbeidet som historiens endepunkt. Lenin mente at en slik forsoning mellom klassene var umulig, da statens regulerende rolle neppe var et uttrykk for nøytralitet. Snarere tvert imot så Lenin på staten som et organ for klassedominans, hvor dens regulerende rolle handlet om at den herskende klassen bruker statens voldsmonopol til å opprettholde kapitalakkumulasjonen og sitt klasseherredømme.

I tråd med dette var Lenin opptatt av at økt, direkte, statlig deltagelse i økonomien ikke nødvendigvis endret statens klassekarakter. Snarere tvert imot beskrev han en tendens mot statsmonopolkapitalisme, hvor en høy andel av statlig eierskap og kontroll over økonomien går hånd i hånd med interessene til monopolkapitalister. Gjennom omfattende statlig pengebruk og regulering, kan staten aktivt skape forhold som legger til rette for enkelte kapitalisters videre ekspansjon, som for eksempel gjennom statlig støttet internasjonalisering og imperialisme. På denne måten sikrer staten seg potensiell økonomisk stabilitet og fremtidige skatteinntekter. På tross av sin knusende kritikk av den borgerlige staten, mente Lenin likevel at sosialistisk kamp måtte rette seg mot å ta kontroll over staten for så på sikt å gjøre den overflødig gjennom å oppheve klassemotsetningene.

For den italienske kommunisten Antonio Gramsci kunne statens voldsmonopol bare delvis forklare hvordan staten bidro til å opprettholde overklassens interesser. Gramsci skilte mellom det han kalte det «politiske samfunnet» og «sivilsamfunnet». Det politiske samfunnet utgjorde det en finner hos Lenin, altså voldsmonopolet og lovverket som utøver det Gramsci kalte «undertrykkende» og «negative» aktiviteter gjennom tvang. Gramsci var imidlertid opptatt av hvordan statsmakt også utøves gjennom sivilsamfunnet, altså institusjoner som familien, kirken, fagforeninger, skoler og lignende som utøver «positive» og «siviliserende» aktiviteter gjennom samtykke. Gjennom sivilsamfunnet kunne overklassen oppnå hegemoni, eller utøve makt gjennom å gjøre sine borgerlige verdier, normer og kultur som allmenngyldige ved at arbeiderklassen tok disse kulturelle faktorene til seg som sine.

Gramsci mente altså at staten bestod av både det politiske samfunnet (tvang) og sivilsamfunnet (samtykke), og han beskrev situasjoner hvor det oppstod en balanse mellom tvang og samtykke – hvor det i liten grad er nødvendig å utøve tvang for å opprettholde klassedominans – som en integralstat. I en norsk sammenheng kan en si at hovedavtalen av 1935 innlemmet arbeiderbevegelsen i en slik integralstat, da den åpne klassekonflikten ble institusjonalisert som et klassekompromiss i trepartssamarbeidet som siden skulle bli grunnmuren for velferdsstaten. I forlengelse av denne forståelsen av staten som kombinasjonen av det politiske samfunnet og sivilsamfunnet, mente Gramsci at politisk kamp også måtte føres i sivilsamfunnet og den kulturelle sfæren, ved å bygge mothegemoni som kunne skape en autonom og sterk arbeiderklasse.

Reguleringsskolen

Gramscis utvidede forståelse av staten har fått stor betydning for den videre utviklingen av marxistisk statsteori. I 1976 kom den franske økonomen Michel Aglietta med boken A Theory of Capitalist Regulation, som dannet utgangspunktet for det som kom til å bli kjent som reguleringsskolen. Aglietta kritiserte økonomifagets forståelse av den kapitalistiske økonomien som en spontan og selvjusterende sfære, hvor statlige reguleringer ble ansett som ‘eksternaliteter’ som forstyrret økonomiens naturlige utvikling og dermed skapte ustabilitet og kriser. Aglietta mente at den kapitalistiske økonomien er iboende motsetningsfull og ustabil, og at det ikke er reguleringer som skaper økonomisk ustabilitet og kriser, men snarere at reguleringer er det som i det hele tatt muliggjør perioder av stabilitet i en ellers iboende turbulent økonomi.

Reguleringsskolen mener at staten, forstått i Gramscis brede forstand som det politiske samfunn + sivilsamfunnet, altså lovverket og tvang såvel som samtykke og hegemoni, er helt sentrale faktorer i å regulere og på denne måten stabilisere kapitalakkumulasjonen. Ikke ulikt Gramscis integralstat, bruker reguleringsskolen begrepet akkumulasjonsregimer til å betegne perioder av økonomisk stabilitet, hvor et historisk spesifikt sett av sosiale og politiske reguleringer muliggjør en spesifikk form for stabil kapitalakkumulasjon. Begrepet fordisme, som først ble brukt av Gramsci til å forklare en tendens hvor stadig flere av samfunnets sfærer underordnes industrielle produktivitetsmål ved at arbeidsprosessen og folks liv rasjonaliseres og standardiseres, blir brukt til å betegne etterkrigstidens akkumulasjonsregime. Etterkrigstidens fordistiske akkumulasjonsregime bar således preg av en intervensjonistisk og korporativ stat som la til rette for et organisert arbeidsliv og standardisert industriell masseproduksjon- og konsumpsjon, hvilket igjen la grunnlaget for høye profittrater såvel som en generell økt levestandard for arbeiderklassen.

Reguleringsskolen bidrar med dette til å videreutvikle Marx’ innsikt om at det vi tenker på som økonomien, alltid er sosialt og politisk skapt. Denne teoretiske videreutviklingen gjør oss i stand til å forstå koronakrisens sterke klassestat som en forlengelse av de siste tiårenes nyliberale utvikling, hvor utbredelsen av markeder ikke har vært ensbetydende med statens tilbaketrekning, men snarere som utviklingen av en spesifikk nyliberal stat. For å forstå klassekarakteren til denne staten, må vi imidlertid først innom Nicos Poulantzas.

Staten som ting og subjekt

Omtrent samtidig med Aglietta og utviklingen av reguleringsskolen, pågikk det en omfattende debatt om statens rolle i det kapitalistiske samfunnet mellom den britiske sosiologen Ralph Miliband og den franske filosofen Nicos Poulantzas. Begge tok utgangspunkt i Lenins teori, men fra to forskjellige perspektiver. I boken The State in Capitalist Society fra 1969 hevdet Miliband at Lenins syn på staten som et instrument for kapitalens klassedominans lenge simpelthen var blitt tatt for gitt av marxister, at man bare antok at staten tjente kapitalens interesser. For Miliband var Lenins påstand om statens klassekarakter noe som måtte undersøkes empirisk gjennom å se på hvorvidt den økonomisk dominerende klassen, altså borgerskapet, også utøvde politisk dominans og dermed var den faktisk herskende klassen. Gjennom en omfattende empirisk studie av borgerskapets direkte og indirekte innflytelse over statlige institusjoner i en rekke europeiske stater, fastslo han at, ja, den dominerende klasse utgjorde også den herskende klasse.

Poulantzas mente at staten ofte ble sett på enten som en ting, eller et passivt instrument som aktører relativt enkelt kunne ta kontroll over, eller som et subjekt, altså en autonom aktør med en egen vilje og selvstendige interesser. Med sitt empiriske fokus på hvem som til enhver tid hadde innflytelse på statens institusjoner, mente Poulantzas at Miliband reproduserte synet på staten som ting, hvor staten ble fremstilt som et passivt instrument for klassekamp som arbeiderklassen ganske enkelt kunne overta og bruke til å tjene sine interesser. Miliband manglet derfor en teoretisk forståelse av statens strukturelle funksjoner under kapitalismen, som Poulantzas mente gjorde seg gjeldende uavhengig av hvem som satt ved makten. Poulantzas’ kritikk av Miliband kan sies å være relevant også for dagens venstreside, som i liten grad diskuterer de strukturelle funksjonene den borgerlige staten har under kapitalismen, for eksempel statens avhengighet av økonomisk vekst og skatteinntekter fra kapitalen, og hvilke utfordringer dette skaper for venstresidens politiske strategier.

Staten som sosial relasjon

Poulantzas hadde imidlertid en tendens til å overdrive statens strukturelle koblinger til kapitalakkumulasjonen, og Miliband kritiserte ham for å teoretisere staten som fullstendig bestemt av skjulte abstrakte strukturer uten henvisning til konkrete historiske prosesser. Miliband mente at Poulantzas var i overkant strukturalistisk og dermed utelukket at arbeiderklassen kunne påvirke retningen på statens utvikling. I sin siste bok, State, Power, Socialism fra 1978, reviderte derfor Poulantzas noe av sin mest hardbarka strukturalisme, og tok til orde for en forståelse av staten som en sosial relasjon. Med dette begrepet mente Poulantzas å forstå staten på samme måte som Marx forsto kapitalen, som noe som bare kan forstås i lys av de sosiale prosessene den utvikler seg gjennom, eller med Poulantzas’ ord, som «en materiell kondensasjon av forholdet mellom klassene og klassefraksjoner, […] i en nødvendigvis spesifikk form». Poulantzas’ teori om staten som en sosial relasjon innebærer at den på én og samme tid formes av og bidrar til å forme maktrelasjoner i samfunnet forøvrig.

Staten, og politikken som utformes og utøves gjennom den, formes gjennom utviklingen av maktrelasjonene i samfunnet som helhet, og en kan dermed si at staten vokser ut av samfunnet. Samtidig bruker Poulantzas begrepet materiell kondensasjon for å vise til hvordan disse maktrelasjonene materialiserer seg i statens institusjoner gjennom lov, hegemoni og sosial praksis og dermed sementerer visse maktrelasjoner. Denne prosessen, hvor maktbalansen i samfunnet institusjonaliseres i staten, skaper et visst handlingsrom for noen sosiale grupper og begrenser handlingsrommet for andre. Som en materiell kondensasjon av forholdet mellom klassene bidrar staten derfor til å regulere klassekonflikten på historisk og geografisk spesifikke måter.

Velferdsstaten er et eksempel på nettopp en slik materiell kondensasjon, hvor arbeiderklassens årelange kamp institusjonaliserte en ny maktbalanse i staten, hvilket igjen skapte større handlingsrom for nye sosiale reformer. I tillegg til politisk kamp, var denne forskyvningen i statens maktbalanse betinget av fremveksten av det fordistiske akkumulasjonsregimet, hvor høye lønninger og sterk statlig styring la grunnlaget for økonomisk vekst og dermed gode profittrater. Heller enn at arbeiderbevegelsen bygget seg inn i sosialismen, kom velferdsstaten til å effektivt regulere kapitalismen ved å stabilisere kapitalakkumulasjonen samtidig som den sikrer folk flest økt levestandard gjennom omfordeling av den økonomiske veksten. Etterkrigstidens erfaring viser dermed hvordan den borgerlige statens klassekarakter kan endres gjennom sosial kamp, men bare innenfor rammene av hva det strukturelle kravet om fortsatt kapitalakkumulasjon til enhver tid tillater.

Den nyliberale staten

Da det fordistiske akkumulasjonsregimet gikk inn i en krise på 70-tallet, kom dette til å utfordre maktbalansen velferdsstaten representerte. Krisen bar med seg høy arbeidsledighet og økonomisk stagnasjon som utspilte seg samtidig med høy inflasjon, og en klarte ikke å stabilisere kapitalakkumulasjonen gjennom de reguleringene som en hadde tydd til i etterkrigstiden. For å stabilisere kapitalakkumulasjonen forlot en derfor politiske mål som hadde vært sentrale i etterkrigstiden, slik som full sysselsetting, samtidig som en begynte å liberalisere en rekke sektorer som hadde ligget under offentlig kontroll, slik som bolig, bank- og energisektoren. På denne måten forsøkte man å bøte på den økonomiske stagnasjonen gjennom å åpne opp for privat kapitalakkumulasjon i stadig nye sfærer av samfunnet samtidig som en underla offentlig sektor profittmotivert produksjon.

I frykt for at akkumulasjonen skulle kollapse, åpnet man altså opp for at kapitalen kunne ta kontroll over og drive profittmotivert produksjon i større deler av samfunnet, hvilket har innebært en forskyvning i styrkeforholdet mellom klassene. Det er vanlig å hevde at denne nyliberale prosessen har innebært en tilbaketrekning av staten til fordel for frie og uregulerte kapitalistiske markeder. Følger vi reguleringsskolen og Poulantzas’ begrep om staten som en sosial relasjon, kan vi imidlertid si at nyliberalismen har vært et klasseprosjekt hvor staten har spilt en sentral rolle gjennom reguleringer som i økende grad har lagt til rette for at kapitalen får makt og innflytelse over stadig nye sfærer av samfunnet.

Heller enn å snakke om dereguleringer, hvor disse prosessene fremstilles som en mindre regulert kapitalisme, er det mer presist å se på nyliberalismen som en prosess som innebærer rereguleringer, hvor en gjennom nye typer reguleringer befester kapitalens makt på bekostning av folk flest. For, som Marx påpekte og som Aglietta seinere utdypet, kan ikke markeder ekspandere uten statens aktive og synlige hånd. Og som Poulantzas hjelper oss å forstå, innebærer denne prosessen en endring av statens klassekarakter. I tråd med dette har David Harvey hevdet at Marx’ formulering i Manifestet, at den moderne statsmakt er ingenting annet enn en komité hvis fremste oppgave er å forvalte bourgeoisklassens virksomheter, er mer treffende enn noensinne under nyliberalismen. Dette er ikke alene et resultat av strukturelle funksjoner, men av de konkrete historiske prosessene og klassekampen vi har sett de siste tiårene.

Staten og sosialistisk strategi

Kapitalistiske markeder kan altså bare eksistere gjennom statlige reguleringer. Å stable på beina et samfunn hinsides nyliberalismen gjennom simpelthen å bygge ut en større stat uten å konfrontere dagens maktrelasjoner, kan derfor føre til den uintenderte konsekvensen å styrke enkelte sektorer av kapitalen. Slik Poulantzas har vist oss, må en effektiv sosialistisk strategi som har som mål å utfordre nyliberalismen, ta hensyn til de historisk spesifikke maktrelasjonene som ligger til grunn for dagens statlige reguleringer og stille seg spørsmålet hvilke interesser man vil at staten skal tjene. Samtidig skal man være forsiktig med å redusere staten til et organ som i kraft av sin essens utøver klassedominans. Å opprettholde kapitalakummulasjonen er en sentral funksjon for den borgerlig staten, men dens klassekarakter og politikk kan ikke reduseres til denne funksjonen alene. Staten kan bedre forstås som et sett av institusjoner som, under betingelsen at de avhenger av en relativt stabil kapitalakkumulasjon, er under kontinuerlig endring gjennom konkrete historiske prosesser og maktkamper.

Vi må derfor forstå staten som en dynamisk regulator av klassekampen, hvor statens klassekarakter endres gjennom den endrede maktbalansen i samfunnet. Denne maktbalansen institusjonaliseres i staten og bidrar igjen til å regulere sosiale konflikter i favør av spesifikke gruppers interesser. Innenfor rammene av kapitalismen er den borgerlige statens klassekarakter derfor under kontinuerlig endring gjennom endringer i maktbalansen mellom grupper i samfunnet. Ikke ulikt det Lenin fremholdt, kan vi med Poulantzas si at venstresidens mål må være å utvide sitt handlingsrom innenfor den borgerlige staten ved gjennom kamp å institusjonalisere nye maktbalanser i staten som går i favør av arbeiderklassen og på bekostning av kapitalen, men alltid med et mål om på sikt å overskride kapitalismen og dermed den borgerlige staten. Her må en også ta lærdom av Gramscis strategiske konklusjoner, som påpeker viktigheten av at klassekampen må utøves gjennom mothegemonisk kulturkamp såvel som aktiv kamp innenfor «det politiske samfunn».

Videre må vi forstå staten som en sosial relasjon i en videre forstand enn hva Poulantzas gjorde. Mens Poulantzas først og fremst tenkte på klasserelasjoner, er det fruktbart å bruke hans rammeverk til å analysere hvordan staten institusjonaliserer også andre undertrykkelsesmekanismer slik som patriarkatet og rasisme, og ikke minst hvordan feministisk og antirasistisk kamp aktivt bidrar til å endre maktbalansen som uttrykkes gjennom statens institusjoner. Slik kan en bred venstreside føre sosial kamp på flere arenaer, i og utenfor «det politiske samfunn», og på denne måten institusjonalisere nye maktbalanser som utvider venstresidens handlingsrom og dermed vår mulighet til på sikt å overskride den borgerlige staten.

 

Leder: Ikke vår stat … 4
Yngve Solli Heiret: Stat, marked og makt – et overblikk over marxistisk statsteori … 8
Intervju med Siavash Mobasheri: Ikke bare resultater i valg … 18
Visa om staten … 26
Intervju med Maren Rismyhr: Bydels­systemet tilslører … 28
Jorun Gulbrandsen: Skolen – oppbevaring og kontroll … 36
Intervju med Jan Reidar Andreassen: Tønsviking Middelaldertun – Undergang for et unikt livsprosjekt … 44
Rolv Rynning Hanssen: Illusjonen om regjeringas makt … 48
Alf Jørgen Schnell, Daniel Vernegg og Yngve Solli Heiret: Grønn ny deal: gjenoppstått keynesianisme eller sosialistisk strategi? … 54
Ina Dølerud: Folketrygden som forsvant … 62
Helene Bank: Velferdsstaten – En kamp som aldri er vunnet for godt … 72
Hans Günther Bonenberger: Eg trur på sosialistar … 83

Debatt:

Makt, motmakt og regjeringsspørsmålet. Svar til Einar Braathen og Anders Ekeland … 84
Arbeiderklassen, Rødts klasseanalyse … 88
Vi må snakke om strategi i miljørørsla! … 94

Bokomtaler:

Elin Anna Labba: Herrene sendte oss hit. Om tvangs­flyttingen av samene … 98
Ivar Hippe: Korstoget mot velferdsstaten. På inn­siden av nyliberale tenketanker. … 102
Ursula Huws: Reinventing the welfare state – digital platforms and public policies – an urgent call to radically redesign the welfare state for the 21st century … 106

Hva kan sosialisme være, og hvordan kan vi komme oss dit fra dagens samfunn?

---

Ronny Kjelsberg er universitetslektor ved NTNU, vara til fylkestinget i Trøndelag for Rødt og forfatter av boka Sosialisme på norsk

Hva er sosialisme ikke?

Å forsøke å definere begrepet "sosialisme" er krevende. Det er brukt om mye forskjellig opp gjennom årene, på godt og vondt. Heller enn å gi noen enkelt definisjon synes jeg det er enklere å nærme seg en forståelse av begrepet ved å se på hva det ikke er.

De fleste politikere sier i dag at de er imot økende økonomiske ulikheter. Likevel fortsetter ulikhetene å øke. Hvorfor det? Er det en naturlov? Slett ikke. Som Thomas Piketty har vist, har de i perioder gått ned. Likevel har det vist seg ikke å vare ved i kapitalistiske samfunn. Hvorfor ikke?

Jeg vil våge meg på en påstand om at svaret er enkelt: I et samfunn hvor det er enklere å tjene penger hvis du har mye penger fra før, vil ulikhetene over tid øke!

Og et kapitalistisk samfunn – et samfunn hvor økonomien er preget av at noen eier (kapitalister) og andre arbeider (arbeidere) – er absolutt et slikt samfunn. Tilhører du arbeiderklassen, kan du tjene penger ved å arbeide. Det kan du selvsagt også om du tilhører overklassen, men da har du i tillegg muligheten til å tjene penger gjennom avkastning på investert kapital – noe som i mange tilfeller kan gi svært mye bedre uttelling enn å faktisk jobbe. Så lenge samfunnet er slik, vil forskjellene over tid øke.

Men i deler av forrige århundre gikk altså forskjellene ned, takket være en kombinasjon av en sterk og bevisst arbeiderbevegelse og en frykt for revolusjon blant overklassen som gjorde dem villige til å gi konsesjoner. Sosialdemokratiske regjeringer innførte skatteregimer og kapitalkontroll som faktisk fikk ulikhetene ned, på tross av at noen eide og andre arbeidet. Men så snart Sovjetunionen og østblokken var avkledd som autoritære regimer få ønsket seg til, forsvant den ideologiske konkurransen og også mye av overklassens vilje til kompromiss. Som mangemilliardæren Warren Buffet sa det i 2006: «Jo visst foregår det klassekamp, men den er anført av min klasse, de rike, og vi er i ferd med å vinne.»

Man skulle tro demokratiet kunne stå imot, for få velgere vil ha store økonomiske ulikheter. Men økonomisk makt gir også politisk makt, og den økonomiske overklassen bruker den makten for det de kan – gjennom direkte kontakt med politikere som vanlige folk bare kan drømme om, men også gjennom ren ideologiproduksjon og propaganda, blant annet gjennom eierskap til og finansiering av tenketanker og medier, fra mer hovedstrømskonservative medier på den ene side, til ytterliggående og rasistiske hatblogger på den andre. Det internasjonalt mest kjente eksemplet er vel Rupert Murdochs medieimperium, men en medieskjevhet eksisterer også i Norge.

Demokratiet fungerer ikke med store sosiale ulikheter. Det skaper sosiale og politiske ulikheter og kan få mange brutale og irrasjonelle utslag. Samfunnslimet og den gjensidige tilliten forsvinner, og da gjør respekten for spillereglene det også – som vi nylig har sett i USA. Derfor er kampen for sosialismen dypest sett også en kamp for demokratiet. 

Sosialismen må derfor, samme hvor mangfoldig den kan være, ikke være et system som tillater at noen eier og andre arbeider. Eierskapet må være kollektivt og demokratisk. Det trenger ikke (og bør neppe) være slik som i høyresidas karikatur – at staten eier alt. Arbeiderstyrte bedrifter har en lang historie, og heller ikke selvstendig næringsdrivende er noe brudd med et slikt prinsipp. Selveiende bønder er et eksempel med lang historisk tradisjon, som historisk sett har vært den mest vellykkede måten å drive matproduksjon på. Man kan også se for seg mange slags kombinasjoner, hvor ulike nivå har innflytelse på driften av en bedrift fra det nasjonale, til det lokale og ned til arbeiderne.

Fra dagens situasjon til sosialismen

En av mine favorittpassasjer fra Rødts prinsipprogram går som følger: 

 

Det finnes ikke en ferdig definert og fastlagt sosialisme, men et mangfold av sosialistiske ideer og modeller i kontinuerlig samspill og konflikt med hverandre.

 

Vi skal være glade for at det finnes et mangfold av ideer og strategier for sosialisme, for om sosialismen ikke skal være et skrivebordsprodukt, må den etableres med utspring i de historiske, materielle og politiske forholdene i samfunnet den springer ut fra, og i kreftene den søker å forene i kampen mot undertrykkelse. Mangfoldet gir oss derfor muligheter. 

Litt for ofte har radikale parti vært preget av en veldig konkret, praktisk og stort sett også svært gjennomførbar dagspolitikk (tenk «arbeidsprogram»), koblet med en ganske luftig og idealisert visjon om et annet samfunn (tenk «prinsipprogram»). Avstanden mellom de konkrete tiltakene vi jobber for i nabolaget eller i kommunestyrer, fylkesting og på Stortinget, og det samfunnet vi ønsker å komme fram til, framstår ofte stor.

Det var litt av bakgrunnen for at jeg skrev den lille boka Sosialisme på norsk i 2014. Etter en kort innledning om behovet for sosialisme, bruker jeg det meste av boka til å beskrive ulike økonomiske modeller og mekanismer som kan bidra til å bygge et alternativ til kapitalismen, herunder grep som kan gjøres i dag, men som vil peke framover mot et annet samfunn. Er man interessert i slike alternativ kan man lese boka, men jeg vil her utdype noen av poengene derfra.

Innovasjon under sosialismen

Et vanlig motargument mot demokratiske eierskapsformer er at de dreper innovasjon. Hvorfor skal noen legge inn masse ekstra arbeid i å utvikle et eller annet selskap, bare for å se den første nittenåringen hen ansetter få fullt ut like rettigheter i selskapet som hen selv?

Selv om det meste av innovasjon skjer i eksisterende virksomheter, og ikke minst i offentlig sektor gjennom bl.a. forskning og utvikling, kan vi ta for oss det konkrete (litt overbrukte) eksemplet «gründeren».

På 1970-tallet lanserte svensk LO en ide om såkalte «löntagerfonder», hvor en andel av bedrifters overskudd skulle gjøres om til rettede fondsemisjoner og gi arbeiderne en kollektiv eierandel i bedriftene. På sikt var målet at arbeiderne slik skulle få flertall i de største bedriftene i Sverige. Forslaget fikk flertall på LO-kongressen i 1976 og var en av de mest brennbare konfliktsakene i svensk politikk på 70- og 80-tallet. Det dukket til og med opp på leserbrevsider i svenske tegneserieblader. SV lanserte et lignende forslag i Norge, hvor de lokale samorganisasjonene skulle være eierne.

Dette kan fint danne en modell for en sømløs overgang fra enkeltmannsforetak til kollektivt eid bedrift i et sosialistisk samfunn. En viss andel av overskuddet brukes til å kjøpe ut oppstarteren, og alle ansatte får gradvis mer lik makt i selskapet i tråd med at verdiene i det over tid i stadig større grad er et resultat av alles kollektive arbeid, og ikke en enkeltperson (eller en liten gruppe) sin innsats i en oppstartsfase.

Heller enn å drepe innovasjon, vil et sosialistisk samfunn hvor alle er sikret mot å gå til grunne økonomisk gjøre det enklere for folk å forsøke ut en ide de har, å gjøre noe de har lyst til. Dersom de mislykkes, har de et sikkerhetsnett, om de lykkes, vil de etter hvert måtte dele med arbeiderfellesskapet.

 

Det internasjonale aspektet

Man kan argumentere med at det i dagens globale økonomi er mange hindre i veien for en sosialistisk politikk som utfordrer kontrollen over produksjonsmidlene. Verdens rikeste snyter seg unna å bidra ved hjelp av komplekse selskapsstrukturer og skatteparadiser. Internasjonale handelsavtaler legger begrensninger på hvilken økonomisk politikk ulike land kan føre.

Og det er selvsagt reelle utfordringer, men jeg tror de er mindre reelle enn det mange tror. Om vi ser på norsk historie, inkludert framveksten av arbeiderbevegelsen og utbredelsen av marxistisk tankegods, var dette ikke noe som oppstod i Norge, eller utviklet seg her alene. Det kom hit fra landene rundt oss og vi så like utviklingstrekk mange andre steder samtidig.

Dersom det skulle oppstå en situasjon i Norge hvor det var en kraftig bevegelse for å skape et annet samfunn, er dermed sannsynligheten overhengende for at det er lignende bevegelser mange andre steder i verden. Da vil viljen til å endre eller skrote handelsavtaler som hindrer en slik politikk, og til å legge begrensninger på kapitalen og harde sanksjoner mot skatteparadis sannsynligvis også være til stede. 

Å bygge sosialisme i Norge alene, vil derimot være omtrent umulig. Som Lenin sa: "Uten revolusjonen i Tyskland er vi fortapt!". Og gitt hvordan Sovjetunionen endte opp med å utvikle seg, hadde han kanskje rett.

13. september 2021 er det Stortingsvalg i Norge. Er det en ting en bred venstreside kan enes om, er det målet om å fjerne borgerskapets regjering. Om vi vil det sterkt nok gjenstår å se. Uansett utfall må arbeiderklassen leve videre i det kapitalistiske system. Derfor bør neste forestående mål være å lede klassekampens utvikling i sosialistisk retning.

---

Av Runa Evensen, leder i Norges Kommunistiske Parti

Først når massene blir sin kollektive styrke bevisst, kan vi sammen bryte den kapitalistiske utviklingen og skape et nytt og rettferdig samfunn – sosialismen. Veien til sosialisme er klassekamp, ikke klassesamarbeid. Et samarbeid mellom klassene vil forlenge levetiden til kapitalismen som samfunnssystem. Vi må sammen føre en klassebevisst kamp mot klassesamarbeid, privatisering, imperialisme, rasisme, krig og fattigdom. Sentralt står kampen om faste heltidsstillinger, sosial trygghet, helse- og miljøspørsmål og faglige rettigheter.

I arbeiderbevegelsen dannet det seg tidlig to hovedretninger – en revolusjonær og en reformistisk. Politisk uttrykk for denne motsetningen var striden i Det Norske Arbeiderparti (DNA) fram til splittelsen i 1923. Fra da av kom motsetningen klarest fram i de to arbeiderpartiene – DNA/AP og NKP. 

Den reformistiske ideologien er sterkt utbredt i arbeiderbevegelsen og har dype røtter i den. Ideologien hindrer arbeiderklassen fra å stå sammen om en målbevisst sosialistisk politikk. Reformismen forkaster den revolusjonære vei og hevder at det er nok for arbeiderklassen å kjempe for begrensede reformer.

Reformisme er klassesamarbeid i teori og praksis. Reformister hevder at klassekampen er foreldet og at klasseforskjeller – ja, at hele arbeiderklassen – er i ferd med å forsvinne selv om den kapitalistiske eiendomsretten fortsatt er intakt. Ikke i noe land har sosialdemokratiske regjeringer bidratt til sosialistiske samfunnsomdannelser. Ganske enkelt fordi sosialdemokratiet har tilpasset og underordnet arbeiderbevegelsen til en borgerlig tenkemåte. 

Hva er sosialisme? Hva er kommunisme?

Sosialisme er overgangen mellom et kapitalistisk og et kommunistisk samfunn.

Ordet kommunisme kommer av det latinske ordet communis som betyr felles. Et kommunistisk samfunn er et organisert fellesskapssamfunn som har som sin hovedoppgave å fjerne årsakene til utbytting av mennesket. Videre skal det kommunistiske samfunnet dekke menneskenes behov og stoppe utplyndringen av naturen. Kommunismen kan skrives inn i menneskehetens historie når produktivkreftene har nådd et nivå der vi kan innføre regelen – yte etter evne og få etter behov. Det vil si et fellesskapssamfunn som i utviklingsmulighet er i samsvar med fellesskapets regler og kultur. Det kommunistiske samfunnet er bygd på prinsippene om fellesskap, likhet og fred. Bare kommunismens økonomiske og politiske samfunn kan fjerne fattigdom, arbeidsledighet og stoppe raseringen av naturresurser og miljø for godt.

Det kommunistiske samfunnet går gjennom to faser: sosialisme og kommunisme. Under sosialismen skal arbeiderklassen gjennom staten arbeide målbevisst for å dekke arbeidernes grunnleggende materielle og kulturelle behov. Her er målet å yte etter evne og få etter evne. Samtidig skal arbeiderklassen arbeide målbevisst for å redusere borgerskapets innflytelse og privilegier i samfunnet. Etter hvert vil arbeiderklassens sosialistiske stat på denne måten fjerne klassesamfunnet.

Lenin har gitt sitt bidrag til en revolusjonær og organisatorisk strategi, og Marx sin analyse av kapitalismens økonomiske lovmessighet om utbytting og klassekamp er selve grunnlaget i arbeidet. 

Hvorfor trenger vi sosialisme?

Rettferdig fordeling av verdens ressurser og rikdom er forutsetningen for å fjerne forskjellen mellom fattige og rike. Det er en grunnleggende motsetning i interessene til kapitalistene og arbeiderne. Derfor er det avgjørende å overvinne kapitalismen gjennom en revolusjonær omveltning til sosialismen, så flertallet av befolkningen kan bygge et samfunn uten diskriminering, undertrykking og utbytting. Sosialister vil at arbeiderklassen sine interesser skal dominere i de økonomisk-politiske valgene som tas, samt i strategiske valg, for arbeiderklassen er det store flertallet med flest felles interesser i befolkningen.

Spesielt nå under nok en av kapitalismens mange kriser ser vi behovet for å utvikle debatt om sosialisme i håp om at det skal føre til samarbeid med andre på sak i kampen mot imperialismen. Da kan vi verne alt liv på vår klode, hindre nye kriger, sikre nedrustning med sikte på varig fred og en verden fri for atomvåpen, og hvor miljøet har høyeste prioritet. 

Norge trenger økonomisk og sosial rettferdighet for alle. Vår kamp må ha fokus på likestilling og på å sikre arbeidere, pensjonister, barn og ungdom, urbefolkning og minoriteter deres grunnleggende rettigheter. Vår kamp gjelder også nasjonal frihet og uavhengighet. Vi må bekjempe imperialismen, fascismen og militarisering.

Hvordan vil sosialisme kunne arte seg i Norge? Hvordan kan sosialismen bli en realitet?

Alle historiske erfaringer så langt har vist at en arbeiderrevolusjon bare er mulig når det nasjonale borgerskapet ikke lenger er i stand til å styre samfunnet. Den konkrete veien til sosialismen er vanskelig å fastlegge på forhånd, men bestemmes i fremste rekke av klassekampens intensitet i den samfunnsmessige situasjonen som foreligger, og når arbeiderklassen har valgt å sette revolusjonen på dagsorden. Det arbeidende folk skal da aktivt og uopphørlig kontrollere statsapparatets arbeid og partiets politikk.

Kommunistenes strategi for arbeiderklassen og dens forbundsfeller avgrenses på to måter: 

(a) Avgrensning fra reformisme og dens opportunisme. Reformistene tror at kapitalismen gradvis og stille kan vokse inn i sosialismen uten at arbeidsfolk er i spissen for en revolusjonær omdanning av samfunnet.

(b) Avgrensning fra venstre-radikalister som kun ser det revolusjonære spranget uten å erkjenne den etappevise veien til målet. 

Veien til sosialisme går gjennom ulike trinn og etapper. Å utvikle massebevegelser, det være seg fag-, freds-, miljø-, kvinne- og antirasismebevegelser, kamp mot kjønnsdiskriminering og mot vindturbiner, og andre tverrpolitiske bevegelser kan være slike trinn og etapper, som også vil isolere og svekke reaksjonære krefter.

Vi må avsløre antikommunismen, falskheten og propagandaen («fake news») som det bestående kapitalistiske system fører mot arbeiderklassens demokratiske rettigheter. Like viktig er kritikk av kapitalismens økonomiske og politiske system. De borgerlige ideologer har utviklet et ytterst fascinerende språk og en rekke besnærende økonomiske og politiske teorier som både forvirrer og passiviserer arbeiderklassen.

Historisk har Norge hatt en sterk arbeider- og fagbevegelse. La oss bygge videre på disse i arbeidet fremover mot sosialismen som system. La meg legge til at kommunistenes mål er avskaffelse av klassesamfunnet, og det avskaffes ikke umiddelbart under sosialismen. Veien går videre.