Norsk Bonde- og Småbrukarlag:
Et landbruk uten kvinner. En kart-legging av årsaker til at ikke flere kvinner velger landbruket som yrkesvei,
2015

Det er et mål å øke kvinneandelen i landbruket, finne ut hva som er kvinners motivasjon og hva som er vanskeligheter, og bygge nettverk mellom kvinnebønder.

Her er noen eksempler fra rapporten, som viser kvinnenes sterke motivasjon og samtidig deres økonomiske bekymringer. Vil myndighetene ha flere kvinner i landbruket, må de gjøre noe drastisk med det økonomiske fundamentet. Det handler om ikke mindre enn klima og miljø, dyrehelse, folke-helse og landets sikkerhet.

Motivasjon

Å kunne bidra til matsikkerheten samtidig som en bevarer naturressurser og ivaretar lokal økologi verdsettes blant kvinnene vi har spurt. Mange har sterk bevissthet rundt bærekraftig utvikling og understreker at de ønsker enten å drive med økologisk drift, eller drive på måter som ivaretar miljø og klima. Nærhet til dyr og natur, det å være i samspill med naturen verdsettes høyt, gårdsarbeid er meningsfullt arbeid.

Flere nevner at de liker å jobbe sammen med partner eller familie, noen vektlegger også at de ønsker at barna skal vokse opp i nærhet av dyr og natur. Det gir god helse, både fysisk og mentalt, og en holder segi aktivitet. Mange verdsetter mestring og læring som en del av arbeidsdagen og setter pris på at en aldri vil bli utlært.

Men det er vanskelig med «muligheten til å ta fri rundt sykdom, barns sykdom, svangerskap og fødsel».

Variasjon er en faktor som gjør at mange liker gårdsdrift. Ingen dager er like og en lærer ofte noe nytt, allsidighet verdsettes. Allsidighet og variasjon er begrep som ofte settes i sammenheng med frihet.

Økonomiske bekymringer

Mange må ta arbeid utenfor gården for å få råd til å drive gården og ha en god nok inntekt til å gjøre investeringer i bruket. Samtidig er det mye arbeid med et gårdsbruk, og mange sliter seg ut på å arbeide mer enn de burde og kjenner på en følelse av at de får altfor lite betalt i forhold til arbeidsmengden som legges ned i bruket.

Bekymring ene handler om for lavt prisede produkter, billige varer og kresne forbrukere med litevilje til å betale det maten er verdt, og kanskje også en bekymring for forbrukernes manglende kunnskap om hvilket arbeid som ligger bak kostnadene.

Flere nevner at de skulle ønske det var mer økonomisk lønnsomt å drive gård, og kun en av respondentene nevner at motivasjon er en sikret inntekt. Nærmere 90 prosent er enig eller delvis enig i at de ville ha arbeidet mer på gården dersom det var mer lønnsomt.

Alle respondentene sliter med å få endene til å møtes økonomisk.

Disse kvinnene må jobbe mye og når de i tillegg må ha jobb utenom gården for å få ting til å gå rundt er det lett å bli utslitt og miste motivasjonen.

Hele rapporten ligger på hjemmesida til Norsk Bonde- og Småbrukarlag.

Jorun Gulbrandsen

Som barn var Materialisten et maoistisk spark. Da det gjenoppsto i 1979 som bråmoden, var det et vitenskapelig tidsskrift.

Lenge var Maos slagord «La tusen blomster blomstre» en del av plattforma.

I 2004 ble tidsskriftet godkjent som vitenskapelig på nivå 1 i norsk vitenskapsindeks. Det er et tegn på kvalitet at leserne ikke merka det.

Rødt! takker for følget.

Vi forsøker å føre videre det beste i tidsskriftets tradisjoner, rope høyt om urettferdighet, og at et folk kan sparke så hardt, at de tar makta.

Noen må fortsatt vise hvor praktisk det er å ha en god teori.

Vi trykker lederen i det siste nummeret av Materialisten, nr 4-14. 41. årgang, med tillatelse fra Cecilie Høigård, den siste og i mange år redaktør.

Takk for følget!

Dette nummeret er den siste utgivelsen av Materialisten. Det skyldes skrantende helse hos redaktøren, og vi har ikke lyktes med å finne en erstatter. Det er vemodig og trist å legge ned tidsskriftet.

Materialisten startet som et lærd, marxistisk tidsskrift på begynnelsen av sytti-tallet og ble utgitt av akp (m-l). Formålet var å føre en teoretisk kamp særlig mot Kommunistisk Universitetslag (kul) om hvem som var de rette forvaltere av den marxistiske arven. Kuls oppslutning blant revolusjonære studenter viste seg å bli minimal, og tidsskriftet tok en lang pause. I 1979 gjenoppsto tidsskriftet med en helt ny innretning der kritisk forskning og forskningsformidling var den overordnete redaksjonelle profilen.

I skandinavisk sammenheng er et tidsskrift med Materialistens profil nokså enestående. På sitt beste har tidsskriftets profil vært kjennetegnet av en kombinasjon av høy vitenskapelig standard som samtidig gir viktig bakgrunnskunnskap for sosiale bevegelser som ønsker forandring av deler av samfunnet eller et helt nytt samfunn. Sosiale bevegelser er uttrykk for reelt eksisterende motsetninger i samfunnet, og tidsskriftet har ønsket å bidra med å belyse motsetningene og de samfunnsmessige strømninger og stri­der motsetningene skaper. Gjennom 35 år har Materialisten hatt sin styrke kanskje særlig i stoff som gir kunnskap om kvinneforskning, mannsforskning, narkotikaforskning, flyktningpolitikk, innvandringspolitikk, forskning om nasjonale minoritetsfolk, fengselssosiologi, politisosiologi og kriminalpoli­tikk. Som en overordnet fellesnevner har redaksjonen lagt vekk på å arbei­de frem artikler knyttet til undertrykking, utstøtning, sosial kontroll, makt, avmakt og motmakt.

Gjennom de siste tiåra har tidsskriftet hatt tusenvis av lesere og abonnen­ter, en lang rekke lojale og ivrige redaksjonsmedlemmer, flere av dem gjen­nom flere tiår, aktivister utenfor redaksjonen og en forfatterstall vi har vært stolte av. Det er Kollektivet Materialisten som har skapt dette, ikke enkelt­personer. Kollektivet har lagt ned tusenvis av gratis arbeidstid på dugnad og funnet både glede og mening i det.

Materialisten har vært forankret i humaniora og samfunnsvitenskap. Skiftende redaksjoner har hele veien hatt sitt tyngdepunkt i kriminologi og rettssosiologi. Fagene har vært et skattkammer for et tidsskrift som i mer høytidelige ordelag har sett det som sitt kall å bringe forskning om utslåtte menneskers liv. Kriminologi og rettssosiologi er i dag preget av et generasjonsskifte med mange sprikende tendenser blant dem som overtar. En av mange andre tendenser – det må understrekes – i denne overgangen er å bruke begrepet om «politisk vitenskap» som en stemplende herskerteknikk, og som betegnelse på en uønsket arv fra fortiden som man nå heldigvis kan kvitte seg med for godt. For et tidsskrift som har tatt mål av seg å være et motmakttidsskrift, er det gammel lærdom at jo mer kontroversielt stoffet er, desto mer faglig solid må det være. Materialisten har også hatt som regulativ ide at sannhetssøken er den fremste dyd i vitenskapelig virksomhet. Det innebærer også et kritisk blikk på eget ståsted og de blindflekker det skaper. Den såkalte apolitiske vitenskapen mangler dette kritiske blikket på egen po­sisjon. Den er blind for hvordan den, politisk dypt plantet i mainstream som den er, har avlet vitenskapelige teknikere som ikke ser at de bruker fagene til å støtte en global og nasjonal samfunnsorden som forkrøpler menneskers liv.

I marxistisk terminologi kalles de mest utslåtte filleproletariatet, og de har vært omtalt i tvetydige vendinger, fra streikebrytere og forrædere i klasse­kampen til en klasse med iboende revolusjonært potensiale. Filleproletariatet deltar ikke i den store utvekslingen mellom arbeid og kapital, men overlever i en hånd til munnøkonomi av trygdeytelser, sosialhjelp, tigging, prostitusjon og småkriminalitet. Filleproletariatet har historisk vært utsatt for systematis­ke forsøk på utrydning gjennom rasehygiene og nazistiske utrydningsleire. Dagens største konsentrat av filleproletariatet finnes i fengsler. Bruken av fengselsstraff har økt i Vesten de siste tiåra, i enkelte land har fengselsstraffen eksplodert. Straffeapparatet bidrar til den samfunnsmessige spaltningen i sosiale klasser og er den viktigste leverandøren i reproduksjonen av et filleproletariat. Kapitalismens krise med sterkt økende sosial ulikhet kan føre til en kraftig vekst i filleproletariat og i bruken av fengsel. Arbeidsløshet har bitt seg varig fast blant unge europeere. Det såkalte prekariatet i Europa – en samfunnsklasse preget av bekymringer og meget usikker tilknytning til arbeidslivet – er sterkt økende. Det er ingen direkte rekrutteringsvei fra dagens prekariat til filleproletariat, dagens mest utslåtte har oftest fornedrete og utslåtte foreldre og slektninger der hverdager preget av rus og vold har satt sitt forsterkede preg gjennom generasjoner. Dagens filleproletariat bærer den tyngste arven i klassesamfunnet.

For en frigjøringsbevegelse som ønsker et helt annerledes samfunn, er det nødvendig å kjenne inngående og konkret alle klasser og alle institusjo­ner i samfunnet. Fasitsvar og besvergelser fra tidligere marxisme er til liten nytte. Oppgaven er å bidra til å arbeide frem betingelser for flest mulige alli­anser på kryss og tvers av alle undertrykte grupper og for at størstedelen av filleproletariatet finner sin plass i denne alliansen i stedet for å fanges opp av fascistiske og rasistiske organisasjoner. Det innebærer også praktisk og teo­retisk strid mot økende tendenser på venstresiden til å gjenopprette skillet mellom Oss og Dem. Tendensen kommer til uttrykk blant annet i ønsket om å begrense innvandringen av arbeidere fra Øst-Europa for å holde prisen på lønnsarbeidet for etnisk norske arbeidere oppe. Den kommer også til uttrykk i nedlatende bekymringer for en politisk kamp som legger vekt på rettighetskamper til mennesker med mer uvanlige levemåter som homofile, tatere og romfolk. Tendensen er en splitt- og hersk politikk der folk i det lange løp læres opp til å sparke nedover. Bred motmaktspolitikk er ikke et nullsumspill, og fremgang i kampen mot undertrykking brukes ikke opp. Fremganger for en gruppe styrker kampen og kan også inspirere og gi lærdommer på tvers av kryssende former for undertrykking. Et nytt og bedre samfunn må være for alle undertrykte grupper, ikke bare for noen utvalgte grupper. Målet om et annerledes og bedre samfunn må også prege veien til målet.

Mange artikler i Materialisten har vært pensumstoff ved universiteter både i Norge, Sverige, Danmark, ja sågar ved Ilisimatursafik, Grønlands universitet. Tidsskriftet har en solid økonomi, og vi vil etter hvert bruke res­sursene våre til å samle tematiske utgivelser av klassiske artikler på felt der tidsskriftet har hatt særlig høy kvalitet. Vi tenker også på mulighetene for å gi slike spesialnumre en dagsaktuell innramming i form av en nyskrevet artikkel som formidler forskningsstatus på feltet frem til nyutgivelsen, og gjerne med egne gjeste-redaktører for de ulike numrene.

Alt har sin tid, også uavhengige, kritiske papirtidsskrift. På vegne av Kollektivet Materialisten takker jeg for følget!

Cecilie Høigård

Marxist Internet Archive
https://www.marxists.org

Dette nettstedet, som har vært i drift i 25 år, er den uunnværlige referansen for alle som søker originaltekstene til et hundrevis av sentrale marxistiske tenkere gjennom historien, der titusener av dokumenter på nærmere 50 språk er representert. I tillegg til de mest kjente klassikerne innenfor en europeisk tradisjon, er det et fortrinn at så mange fra andre kontinenter er representert. MIA drives på frivillig basis av organisasjoner og enkeltpersoner verden over. Det er også en norsk seksjon (marxists.org/norsk), med oversettinger og (foreløpig ikke så mange) norske originalbidrag.

ROAR Magazine
www.roarmag.org

ROAR (Reflections on a revolution) er ikke blant de mest kjente og rikholdige nettstedene, men er vel verdt et besøk. Det drives av et kollektiv av forfattere, aktivister og filmskapere som holder til i bl.a. USA, Spania, Italia, Tyrkia og Latin-Amerika. Bidragene er som regel på størrelse med en kronikk, og inneholder ofte materiale som ikke finnes så mange andre steder. Hvor ellers kan man lese entusiastiske beretninger fra World Festival of Rebellion and Revolution against Capitalism, som zapatistene og urfolksorganisasjoner avholdt i desember i fjor, med deltakere fra 40 land. Nylig har det også vært et spennende intervju med Naomi Klein og en god analyse av forholdet Cuba–USA.

Ebbas hjørne
http://www.ebbawergeland.no

Ebba Wergeland er kjent blant trofaste lesere av Rødt! for sine bøker, artikler, studier og debattinnlegg om arbeidsmiljø, helse, sekstimersdag, pensjon, sjukefravær og andre forhold som angår alle arbeids-takere. Nå har hun samla en lang rekke av nye og gamle bidrag og lagt dem ut på nett. Et eksempel til etterfølgelse for andre med fagkunnskap og mye på hjertet!

Lenin’s tomb
http://www.leninology.co.uk

Den britiske marxisten Richard Seymour er kjent for en rekke bøker, bl.a. Liberal defence of murder og Against austerity. (Den siste av dem blei fyldig omtalt i Rødt! 3/14.) De som vil lese aktuelle kommentarer som fortløpende legges ut på nett, finner mye på hans nettsted. Artiklene er ordna månedsvis tilbake til 2007. I det siste følger han særlig Hellas og EU nøye. Det er også en god oversikt over lenker til radikale organisasjoner, «organiske intellektuelle» og antikrigsbevegelser.

Tore Linné Eriksen

Ein morgon stod han berre der, ikkje langt frå utgangen av Oslo S. Framfor ein blomebutikk. Ein kvardagsmorgon. Eit mylder av folk, travle pendlarar som hasta av garde på jobb.

Tiggaren stod og såg ned, såg på føtene sine, men løfta hovudet nå og da.

Ho gav han ein mynt i det tomme kaffikruset av papp han hadde i handa.

Da han tok imot 20-kroningen, mumla munnen hans eit slapt «Takk …»

Han hadde delvis øydelagde fortenner, men snille auge, – dei smilte.

Ho gjekk ut i novembertåka.

Neste morgon stod han der igjen, framfor blomebutikken. Sjuskete kledd. I handa kaffikruset med nokre myntar i. Ho sleppte ein tjuekroning i koppen.

Auga hans blasse. Men munnen prøvde seg på eit smil.

Og neste morgon i mylderet av menneske stod tiggaren. Han kunne vel vera i slutten av tjueåra, om lag på alder med sonen hennar.

Kva han heitte?

– Geir, sa han, mumla ikkje, og han blottla dei øydelagde tennene i eit brått smil.

Ho sa:

– Det heiter sonen min òg.

– Er sonen din … Har sonen din ..?

– Han køyrer lastebil. Men han går ledig akkurat nå. Tar lappen på hengar mens han ventar på å få jobb.

Lyset i auga til Geir berre slokna brått.

Geir skulle på behandling ein stad ved Hamar eller der omkring, han visste ikkje heilt kvar, visste heller ikkje om det ville hjelpe, hadde dårlege erfaringar frå før. Han såg berre trist ut i auga.

– Når skal du..?

– Ein av dagane … kanskje.

Geir trekte på skuldrene.

Det ville vel vera vanskeleg å utvise han. Men forby han kunne dei alltids gjera.

– Har fortalt mannen min om deg, sa ho. – Han sende med meg denne. Ho heldt fram ei uopna tobakkspakke.

Geir tok imot, svelgde.

– Og ei pakke med papir.

Ein morgon stod han berre ikkje der.

Øyvind Bremer Karlsen

Det går et spøkelse gjennom Europa.

Denne gang er det ikke kommunismen, men markedsliberalismen.

Hvilke erfaringer har vi? Hvordan skal arbeiderklassen organisere seg for å slåss?

Tellef Hansen er seniorrådgiver i De Facto. Han er cand.mag i samfunnsvitenskap og har en mastergrad i historie. Han har over 40 års erfaring med fagforeningsarbeid, som tillitsvalgt, som faglig leder i AKP og som utreder og rådgiver siden 1989.

EU har en arbeidsløshet på i overkant av 10 prosent, med Tyskland og Hellas som ytterpunkter med henholdsvis 5 og 27 prosent. I Norge er arbeidsløsheten fortsatt lav med 4,4 prosent av arbeidsstyrken, men også her er den på veg oppover. Det siste året ble det 31 000 flere ledige. Halvparten av disse i aldersgruppa 15–24 år.¹

Lønns- og arbeidsbetingelser er under kraftige angrep i hele Europa, og fagbevegelsen er i tilbakegang i nesten alle land med unntak av Norge. Det er tilbakegang i medlemstall og i makt og innflytelse.

Denne utviklingen har utløst diskusjoner i hele den internasjonale fagbevegelsen om hvordan fagbevegelsen skal møte denne situasjonen på en best mulig måte. Det er spørsmål om politikk, om motstand og om mer langsiktige strategier i kampen for et alternativ til kapitalismen. En viktig del av denne diskusjonen må være en diskusjon om hvordan fagbevegelsen skal organisere seg på en best mulig måte. Tema for denne artikkelen er organisering i fagbevegelsen, om utfordringer og hva vi kan gjøre.

Det norske arbeidslivssystemet – muligheter og problemer

Etter krigen gikk fagbevegelsen inn i et tett samarbeid med arbeidsgivere og politiske myndigheter. Dette trepartssamarbeidet, det norske arbeidslivssystemet, har vært en viktig arena for fagbevegelsens arbeid for innflytelse og makt. Fagbevegelsen kunne øve innflytelse på statens politikk, samtidig som dette systemet var det historikeren Jan Heiret kaller statlig myndighetsutøvelse.²

Det norske arbeidslivssystemet er basert på et klassekompromiss og er en form for korporativt system hvor organisasjonene kan ha innflytelse på statlig politikk samtidig som organisasjonene knyttes sterkere til staten. Dette samarbeidet har levert i den forstand at den har gitt fagbevegelsen en mulighet til å utøve organisasjonsmakt gjennom kollektiv styrke og mobiliseringsevne, og i praksis ved at fagbevegelsen har fått del i den stadige verdiskapningen. Mens fordelingen mellom arbeid og kapital i Norge har vært konstant i storparten av tida etter andre verdenskrig, har kapitalen styrket seg på bekostning av arbeid i Europa og USA.

Kostnaden ved dette systemet er at det drev fram en sentralisering i fagbevegelsen. Deltakelse i utallige komiteer og utvalg stilte krav til politikkutvikling og saksbehandling. LO og forbundene møtte dette med å bygge ut med et «omfattende «byråkrati» av fagfolk, administratorer, saksbehandlere og andre kontorfolk»,³ og i 2010 var det totalt 265 ansatt i LO og 180 i et sentralt apparat som var delt inn i 10 avdelinger. I tillegg til dette kommer det et stort apparat i forbundene.⁴

Byråkratiseringen styrket ledelsens ideologiske hegemoni. Alternative tenkemåter og forslag ble sett på som direkte truende for organisasjonen, og de ble bekjempet med hard hånd. Den amerikanske sosiologen og statsviteren Seymour Lipset synliggjør sammenhengen mellom byråkrati og demokrati ved å formulere en generell tese om at «jo større byråkratiseringen av organisasjonen er, jo mindre er medlemmenes muligheter til å påvirke organisasjonens politikk».⁵ Den eneste måten dette kan motvirkes på, er gjennom opposisjon og mobilisering av medlemmene.⁶

Og opposisjon og mobilisering av medlemmene har det vært. Det var viktige demokratiske elementer i organiseringen av LO som sikret medlemmene og de tillitsvalgte innflytelse. Stikkord her er omfattende diskusjoner ute i foreninger og klubber foran landsmøter og kongresser og krav om at tarifforslag som regel skal legges fram for de medlemmene til informasjon og avstemning. Ulike typer lokale forhandlinger som foregår tett på medlemmene, har styrket aktiviteten og innflytelsen nede. Denne innflytelsen ble forsterket av at det utviklet seg et nettverk av klubber og tillitsvalgte som i viktige saker var i opposisjon til ledelsen.

Tillitsvalgte i sterke klubber lokalt og konserntillitsvalgte i store konsern, har de siste 30–40 årene utgjort en alternativ maktbase, som ikke sjelden er i opposisjon til ledelsen. Dette opposisjonsarbeidet har kommet til uttrykk gjennom det daglige fagforeningsarbeidet og i en type nettverksaksjoner som «Ja til arbeid»⁷ og UFF⁸, og i store politiske saker som Norges tilknytning til EU. De politiske kampanjene har et utspring lokalt, ofte blant opposisjonelle tillitsvalgte, som gjennom et omfattende samarbeid med ledelsen har skapt seg en egen plattform, både økonomisk og arbeidsmessige. Ledelsen i fagbevegelsen kan i liten grad styre disse gruppene ved å trekke dem inn i «varmen», for de er langt på veg uavhengig av toppen. De har etablert et eget grunnlag for makt og innflytelse. De tillitsvalgte i disse klubbene er sentrale aktører i en uformell opposisjon, men nedslagsfeltet er mye større. I et debatthefte som kom ut i forbindelse med Tømrer og Byggfagforeningens 125 års jubileum, går Paul Bjerke langt i retning av å si at det fra 80-tallet og utover har utviklet seg et faglig-politisk nettverk av medlemmer, sympatisører av Rød Valgallianse, SV, NKP og AP – samt partiløse, i tillegg til tillitsvalgte og foreninger som ganske enkelt sto på lister over personer og klubber som tidligere hadde støttet for eksempel streiker med penger eller undertegnet støtteopprop.⁹

Dette er et åpent nettverk uten noen ledelse, som blir mobilisert når det er «nødvendig», enten det er støtte til streiker og aksjoner, mobilisering til faglig-politiske konferanser om aktuelle politiske saker det står strid om, eller mer permanente arrangementer som den årlige Trondheimskonferansen. Dette nettverket var i utgangspunktet «en sammensmeltning av AKP og omlands «nye» faglige nettverk og den «gamle» venstresosialdemokratiske opposisjonen i fagbevegelsen».¹⁰ I dag er dette nettverket betydelig større og mer sammensatt. I den ytterste sirkelen er det ei e-postliste som brukes til informasjon og mobilisering på omtrent 3 600 navn. Innenfor denne sirkelen er det nye sirkler av tillitsvalgte, lokalt og på mellomnivå, som er sentrale i politikkutforming og landsomfattende mobiliseringer. Anslagsvis 200 tillitsvalgte går inn i denne delen av nettverket.¹¹

Det ideologiske hegemoniet på toppen av fagbevegelsen er ikke så dominerende som det var. Ledelsen i LO har en mer åpen holdning til opposisjonen, men ingen må forledes til å tro at kampen om makta i fagbevegelsen er over. De tette båndene til DNA fortsetter som før, og i spørsmål som definerer politiske veiskiller, som for eksempel EU/EØS, vil uenigheten være stor, og ledelsens vil ta i bruk det som er nødvendig for å vinne gjennom med sitt syn.

Sentralisering og byråkratisering har ikke stoppet opp, men kommer nå i form av stadige forsøk på å fusjonere forbund. Det betyr ikke at det i alle sammenhenger er feil å slå sammen forbund, men med de utfordringene fagbevegelsen står overfor, blir det feil å fokusere oppe når de store organisatoriske utfordringene fins nede og ute på arbeidsplassene. Lov- og avtaleverk undergraves nedenfra på arbeidsplasser dominert av bemanningsselskaper og ansatte som står utenfor fagbevegelsen. Det sentrale apparatet kan spille en rolle inn mot arbeidsgivere og det politiske systemet, men ressurser, skolering og aktivisering må styres ut og ned i organisasjonen. Her er utfordringene store.

Strukturelle endringer og motkrefter på offensiven

I en rapport fra De Facto om norsk arbeidsliv etter EØS-avtalen og EUs østutvidelse, dokumenteres det betydelige endringer i det norske arbeidslivet, og forfatterne viser til ei utvikling mot et tredelt arbeidsliv.¹²

Et A-lag av arbeidstakere som arbeider i norske bedrifter med ryddige forhold, et B-lag som i all hovedsak henter arbeidstakere fra bemanningsbransjen og et C-lag med arbeidstakere fra hele verden som utsettes for grov sosial dumping og tvangsarbeid. De arbeider i selskaper som kamuflerer straffbare handlinger i legal virksomhet. Dette er ofte selskaper som du finner et stykke ned i leverandørrekka, de er vanskelige å avsløre, og de som arbeider der er redde for å snakke. De kan ikke norsk, og de er uorganiserte. I virkelighetens verden er de så godt som umulig å organisere. Arbeidet med å avsløre og bekjempe arbeidslivskriminaliteten er kommet kort, og det er alt for mange oppe i systemet som har noe å tjene på at dette fortsetter til at virkemidlene blir effektive. Det er arbeidstakere i og utenfor disse selskapene som til syvende og sist betaler regninga.

Mens de fleste er mot råe arbeidslivskriminaliteten og forholdene for de som tilhører C-laget, er situasjonen for de som tilhører B-laget en helt annen. De arbeider i bemanningsselskaper og har ofte dårligere betingelser når det gjelder arbeidstid, overtid og pensjon. Det er i tillegg utviklet et system med manglende betaling mellom oppdrag som undergraver kravet om fast ansettelse. Er du en arbeidstaker som stiller krav til lønns- og arbeidsforholdene, kan det bli lenge mellom oppdrag. I tillegg til at dette bidrar til sosial dumping, har det ført til frykt for å ta opp uakseptable eller ulovlig forhold på arbeidsplassen. B-laget består i stor grad av utenlandske stats-borgere og innvandrere som er uorganisert og vanskelig å organisere. I motsetning til det som skjer i den kriminelle delen av arbeidslivet er dette en ønsket utvikling. Arbeidsmiljøloven endres, og seriøse selskaper og det offentlige bidrar direkte til at B-laget blir stadig større.

A-laget merker også de strukturelle endringene. Bedrifter som splittes opp, fristilling og privatisering som flytter oppgaver fra offentlig til privat med til dels store konsekvenser for tariffavtaler og arbeids-givertilknytning. Når for eksempel stuepiker outsources fra hoteller til rengjøringsselskaper som ISS, blir ikke nødvendigvis lønna dårligere, men fellesskapet på arbeidsplassen ødelegges ved at stuepikene skilles fra de andre arbeidstakerne på hotellet. Klubber splittes opp, muligheter for felles opptreden vanskeliggjøres, og fagbevegelsen som en kollektiv organisator svekkes. Transportarbeiderforbundet erfarte tilsvarende problemer da Posten utvidet sin aktivitet til å transportere andres varer. Et nytt forbund kom inn på et område med sine avtaler hvor Transportarbeiderforbundet hadde avtaler. Med ulike avtaler og grensedragningskonflikter blir betingelsene for organisering og kamp dårligere. Arbeidsgiverne utnytter dette, men det er opp til forbundene å finne felles løsninger. Det har vist seg ikke å være lett, men et første steg er å legge organisasjonssjåvinistiske holdninger til side.

I tillegg til det som er nevnt over, er arbeidslivet hjemsøkt av en ideologisk offensiv fra arbeidsgiverne i form av Human Resource Management. Dette er et amerikansk-inspirert ledelsessystem hvor de ansatte skal forplikte seg til virksomhetens mål og resultater, menneskelige faktorer som kunnskaper og sosiale relasjoner skal identifiseres, måles og styres, og det skal utvikles nye styrings- og belønningssystemer. I en diskusjon om konsekvensene av disse endringene sier daglig leder i Hotell og Restaurant Norge, Even Bolstad:

For fagforeningene som institusjon vil dette kunne være en trussel, men viss fagforeningsrelasjonen erstattes av en fullverdig relasjon på individnivå, må ikke nødvendigvis individet tape på dette.¹³

Fagbevegelsen er inn i ei brytningstid. De samfunnsmessige endringene er store, og fagbevegelsen er i tilbakegang i hele den kapitalistiske verden. Stikkord her er internasjonalisering og utvikling av en nyliberalistisk politikk, strukturelle endringer og oppslitting av selskaper og arbeidstakere. En viktig konsekvens av disse såkalte moderniseringsprosessene er at sosiokulturelle miljøer som understøtter fagorganisering er blitt ødelagt. Det er bli betydelig vanskeligere å organisere, men som den danske fagforeningslederen Simon Tøgern understreker

er det ikke kapital-logik det hele. Vi bestemmer selv, hvordan vi indretter, leder og prioriterer i de faglige organisationer. ¹⁴

Vi bestemmer selv hvordan vi vil organisere oss

Det fins ingen enkle svar på de utfordringene fagbevegelsen står overfor. Bare i begrenset grad kan vi påvirke de ytre betingelsene, men vi kan bestemme hvordan vi skal organisere oss. Som et innspill til diskusjonen om organisering har jeg forslag på fire områder:

1. Gi fagbevegelsen tilbake til medlemmene

Prinsippene eller, litt mindre ambisiøst,retningslinjene for organiseringen av fagbevegelsen, må ta utgangspunkt i hva slags type organisasjon vi snakker om. Utgangspunktet er veldig enkelt. Fagbevegelsen er en medlemsorganisasjon, en sammenslutning av enkeltpersoner med formål å ivareta medlemmenes interesser overfor arbeidsgiver og samfunn. Som medlemsorganisasjon er det avgjørende at medlemmene har arenaer for deltakelse og beslutninger, og at organisasjonen styres i tråd med medlemmenes ønsker og behov.

Er det organisasjonen som skal ivareta medlemmenes interesser, eller er det medlemmene ved hjelp av organisasjonen som skal ivareta sine egne interesser? Dette spørsmålet ble stilt i forbindelse med de utfordringene Dansk LO sto overfor med synkende medlemstall, problemer med å få de unge til å organisere seg, problemer med å få medlemmer til å ta på seg tillitsverv og opprettholde aktivitet ute på arbeidsplassene.14 Svaret var at medlemmene med hjelp av organisasjonen skal ivareta sine egne interesser, fagbevegelsen må tilbake til røttene, fagbevegelsen må bygges nedenfra. Da blir det neste spørsmålet hva som skal til dersom en skal bygge fagbevegelsen nedenfra.

For det første må det tas et oppgjør med tanken eller holdningen om at fagbevegelsen er et sted hvor en får noe. Denne tankegangen skaper passivitet og hjelpeløshet. Fagbevegelsen skal være et sted hvor en er med på noe, et sted hvor en tar ansvar for egne interesser og hvor en gjennom felles praksis og egne erfaringer bygger forståelsen av fagbevegelsens betydning og rolle, eller sagt på en annen måte – utvikler fagforeningsbevissthet. Konkret vil dette måtte føre til at

• At ressurser og penger må ned i organisasjonen.
  – Til skolering av medlemmer og tillitsvalgte.
• At medlemmer og tillitsvalgte nede, ved hjelp av organisasjonen, utvikler mål og strategier for det lokale arbeidet.
  – Analysere utfordringer og komme med forslag til tiltak.
  – Bygge nettverk hvor en kan utveksle erfaringer på tvers av fagforeninger og arbeidsplasser.
  – Bygge nettverk av ulike typer ressurspersoner som de nede kan nyttiggjøre seg etter behov.
• Utvikle arenaer for medlemsaktivitet, fysiske og virtuelle

2. Fagbevegelsen må bygges med basis i et nasjonalt avtalesystem

Globaliseringen har gitt fagbevegelsen noen nye utfordringer. Kapitalen er internasjonalisert og fagbevegelsen er i stor grad organisert nasjonalt. Konsekvensen er at beslutninger tas på arenaer hvor fagbevegelsen ikke er, og det er et stort behov for internasjonalisering av fagbevegelsen. Denne satsinga må imidlertid ikke bygges på en nedbygging av fagbevegelsen lokalt og nasjonalt. Tvert om så må internasjonaliseringen bygges på den politiske og organisatoriske styrken fagbevegelsen har nasjonalt. Det betyr at det er viktig å slåss for det lov- og avtaleverket vi har, og for vår del sikre at det norske arbeidslivssystemet bidrar til organisasjonsmakt gjennom kollektiv styrke og mobiliseringsevne.

3. Vi må bygge internasjonale fagforeningsnettverk

Internasjonalisering og den sterke utviklingen av multinasjonale selskaper har stilt fagbevegelsen overfor betydelige utfordringer. Det er nødvendig å bryte ned nasjonale skillelinjer i fagforeningsarbeidet i disse selskapene. Selv om det fins lover og avtaler som gir åpning for et samarbeid på tvers av landegrensene, er utfordringene betydelige.15 Arbeidet møter ikke sjelden mostand fra arbeidsgiverhold, og det er forhold ved selve organiseringen av dette arbeidet som er vanskelig. Ulike tradisjoner, ulike måter å organisere seg på. Språklige utfordringer må tas på alvor dersom en skal lykkes. I flere norske selskaper er det utviklet Europeiske samarbeidsutvalg (ESU) som er godt fungerende, og oppsummeringen fra Kværnerprosjektet viser at denne typen arbeid kan ha stor betydning.

Dette prosjektet har vist at det er mulig og viktig å bygge et godt kommunikasjonsnettverk mellom fagforeninger i globale selskaper. Slik nettverksbygging er nødvendig dersom arbeiderne skal spille noen som helst rolle i den globale økonomien. Slik kommunikasjon bygger solidaritet og gir arbeiderne tilgang til mye mer av den viktige informasjonen i bedriften. I og utenfor selskapet både utvikler og utdyper det vår forståelse av arbeidere i andre systemer og kulturer. Og slik styrker det båndene inne den internasjonale fagbevegelsen.¹⁶

Organisering og solidaritet på et globalt nivå er nødvendig også der det må skje utenfor multinasjonale selskaper og et etablert lov- og avtaleverk. Dette arbeidet er om mulig enda vanskeligere enn det som er nevnt over, men ikke mindre viktig. På et seminar i Oslo februar 2014 ble det presentert erfaringer fra kamper hvor fagbevegelsen både støtter internasjonale kamper med basis i sterke nasjonale fagforeninger, og hvor den makter å møte motstanderne på samme globale nivå som de utfordres.17 Motkrefter og indre forskjeller i verdens arbeiderklasse knyttet til språk, kultur, politikk og organisering gjør det vanskelig, men ikke umulig. Historikeren Knut Kjeldstadli peker på flere mulige aksjonsformer:

• Solidaritet der ressurser fra en sterkere partner til dem som trenger støtte.
• Koordinerte aksjoner som forbrukerboikott og streikene som i 2012 ble gjennomført i Hellas, Italia, Frankrike, Spania og Portugal i mot nedkuttingspolitikken.
• Et samarbeid bygd på felles interesser som havnearbeiderkampanjen mot et nytt EU-direktiv i 2003.

4. Fagbevegelsen må forsvare den norske arbeidslivsmodellen

Vi har vist at den norske arbeidslivsmodellen er under et sterkt press fra ytre og indre forhold, og da kan det være nærliggende å tenke at det bare er et tidsspørsmål før systemet faller. Dersom det er så stor usikkerhet, står vi grunnleggende sett overfor tre valg: vi kan forsvare det systemet som er bygd opp, satse på at det faller og legge opp til et brudd med det korporative samarbeidet, eller vi kan velge en mellomløsning hvor vi sloss for den norske arbeidslivs-modellen og samtidig bruke mye krefter på å bygge opp egen styrke, nasjonalt og internasjonalt.

Det kan være fristende å bli kvitt bindinga til staten, men det er også andre forhold vi vil miste dersom systemet faller. Organisasjonsmakten vil utfordres, og muligheten til den direkte, formaliserte påvirkningen vil gå tapt. Det er i tillegg et poeng at arbeidsgivere og den politiske ledelsen ikke skal løpe fra de lovene og reglene som er bygd opp, uten sverdslag. Kampen mot endringene av arbeidsmiljø-loven er et eksempel på dette.

Det norske arbeidslivssystemet har levert gode lønns- og arbeidsbetingelser for vanlige arbeidsfolk, og det er viktig at det synliggjøres hvem det er som vil rive grunnen under den norske modellen. Dette er en type kamp som vil gi store grupper felles erfaringer og bevissthet om fagbevegelsen betydning.

Noter:

1. SSB, Arbeidskraftundersøkelsen, 2.kvartal 2015
2. Heiret, Jan m.fl., Arbeidsliv, historie og samfunn, Fagbokforlaget 2003, side 244.
3. Bergh, Trond, LOs historie bind 3, Pax Forlag 2009 side 312.
4. I følge LOs organisasjonsprogram 2009-2013 var det anslagsvis 30-40 000 tillitsvalgte som gjør en frivillig innsats, og organisasjonsutredningen i 2003 viste at det var mer enn 1550 fastlønte tillitsvalgte og medarbeidere i LO og forbundene.
5. Lipset, Seymour, Det politiske mennesket, Gyldendals Studiefakler 1968, side 336
6. Ibid, side 366
7. «Ja til arbeid» var en aksjon for en mer offensiv statlig industripolitikk. Aksjonen, som gjennomført en stor demonstrasjon utenfor Stortinget i desember 1983, hadde sitt utspring i en kriserammet i verftsindustri
8. UFF (Uavhengige Fagforeningers Forum) var en organisasjon som ble opprettet for å mobilisere fagbevegelsen mot Arbeidsrettsrådets forslag til ny Arbeidstvistlov i 1996.
9. Bjerke og Mongstad, Opposisjonsbyggerne, Tømrer og Byggfagforeningen 125 år, De Facto 2010, side 101.
10. Bjerke og Mongstad, Opposisjonsbyggerne, Tømrer og Byggfagforeningen 125 år, De Facto 2010, side 96.
11. Informasjonen om omfanget på nettverket bygger på flere samtaler med Boye Ullmann høsten 2010. Ullmann er kjent som en sentral aktør i dette nettverket.
12. Eilertsen, Roar og Paul Bjerke, Mot et tredelt arbeidsmarked – Norsk arbeidsliv 10 år etter østutvidelsen av EU, De Facto 2014.
13. http://www.ukeavisenledelse.no/nyheter/ledelse/-bildet-er-mer-nyansert/
14. Tøgern, Simon, Skal vi servicere eller organisere?, Kritisk debat, Oktober 2007, www.kritiskdebat.dk
15. Europeiske samarbeidsutvalg (ESU/EWC) er hjemlet i direktiv 94/45/EF og er implementert i norsk rett gjennom forskrifter og i hovedavtalen mellom partene i arbeidslivet.
16. Håndboka om Kværnerprosjektet, De Facto – kunnskapssenter for fagorganiserte, 2000
17. Kjeldstadli, Knut, Grenseløs solidaritet, Klassekampen 11. mars 2014.

Samfunnssystemet i Norge blir ofte kalt den «norske modellen». Harald Berntsen kaller sin artikkel i dette nummeret for Det «norske» klassekompromisset, med anførselstegn. kanskje for å illustrere at det er minst norsk og mest kapitalistisk?

I hvertfall er det min mening at skal man forstå hvordan Norge i vår tid er funnet sammet, er det nødvendig å forstå kapitalismen som et økonomisk og derfor sosialt samfunn. Sosialt fordi økonomien regulerer forholdet mellom mennesker, i produksjonen av de produktene vi lever av, som gjør at nye generasjoner fortsetter å produsere livsmidler og ny arbeidskraft.

Under kapitalismen er dette sosiale forholdet preget av hvem som eier produksjonsmidlene og hvem som arbeider. Forholdet mellom arbeid og kapital. Og det er kapitalen, borgerskapet, som har styringsretten per definisjon. Og det styres for å skape profitt, målet er ikke produkter der bruken er det viktige.

Klassekompromisset har sine norske trekk, men det var styrt av kapitalens redsel for klassekamp, ja endog revolusjon etter den 1. verdenskrigen. Etter 2. verdenskrigen pøste den økonomiske vinneren av krigen milliarder av dollar, Marshall-hjelpa, over land i Europa, så de arbeiderklassen ikke skulle la seg inspirere østfra.

Nå er ikke kapitalen særlig interessert i å kompromissere. Det er andre ting som truer kapitalismen i Vesten enn revolusjon. Mest kriser, og kanskje trengs det en krig for å rasere – og bygge opp fra asken.

Men Syriza og andre som er imot kapitalens stadig mer diktatoriske dominans, truer, litt.

Men sangen til Pima Vera er morsom:

Hurra for Norge, 17. mai og olje –
og alt det derre der.

Erik Ness

Siste nummer av Rødt! (2A/2015) inneholdt en analyse av situasjonen i Palestina. Forfatteren bygger på erfaringene fra et tre måneders opphold på Vestbredden som solidaritetsarbeider. Alle som har prøvd å gjøre noe liknende, vet at det er vanskelig. Språkvansker og femti års brutal okkupasjon står i veien for oversikten. Derfor blir inntrykkene ganske avhengig av hvem man snakker med. I dette tilfellet ser det ut som om det er PFLP-tilhengernes vurderinger vi får. De er interessante nok, men sjelden de eneste riktige.

Artikkelen åpner med den dramatiske nyheten at Vestbredden nå er tapt, i motsetning til Gaza. Her gis det lite rom for framtidshåpet som både palestinerne og deres støttespillere trenger. Men er det nødvendig å dramatisere? Hele det historiske Palestina gikk vel tapt allerede med opprettelsen av Israel, om ikke nødvendigvis for godt. Siden 1967 har Israel hatt kontrollen over det gamle mandatområdet fra havet til Jordan-elva, men problemene med å beholde kontrollen er heldigvis blitt flere og større for sionistene etterhvert.

Det ser ut som om artikkelforfatteren mener at de eneste som står for riktig politikk og aktiv motstand, var grupper som fikk 5 % oppslutning i siste valg – som PFLP boikottet. Han forteller om en paraply organisasjon som står for aktiv sivil motstand, og en uavhengig palestinsk fagbevegelse som den palestinske administrasjonen ser som en trussel. Det ser ut som om han mener at norske solidaritetsarbeidere bør støtte denne opposisjonen. Jeg leser at norsk fagbevegelse har en nøkkelrolle når det gjelder å støtte opposisjonen i palestinsk fagbevegelse praktisk og økonomisk. Det står også at de må presse styresmaktene til å støtte frigjøringskampen, men det er uklart om han mener palestinske eller norske styresmakter. Det er en ganske viktig forskjell. Det første er ny-imperialisme, det siste er nokså urealistisk, men en god tanke.

Utenlandske venner fra ikke-statlige hjelpeorganisasjoner og solidaritetsorganisasjoner, med mye penger og sterke meninger, har i alle år vært et problem for palestinerne. I gamle dager kalte man slike aktivister for «tredjeverdenister» (fra fransk «tiersmondistes»). De forsøkte å lage revolusjon i andre land fordi de ikke fikk det til i sitt eget. Ofte var de helt eller delvis finansiert av sitt hjemlige utenriksdepartement. Det er et tankekors at Israel som har bortimot full kontroll på Vestbredden, stort sett lar disse vestlige vennene og pengene deres passere, mens de forsøker å stanse vestlig økonomisk støtte til israelske menneskerettsorganisjoner.

Norsk fagbevegelse bør ikke gi «praktisk og økonomisk støtte» til bestemte fløyer av den palestinske fagbevegelsen. Palestinerne har full rett og ofte lett forståelige grunner til å være uenige med Mahmoud Abbas og med den offisielle fagbevegelsen, PGFTU. Men vi har ingen rett til å blande oss inn i palestinsk politikk ved å støtte våre favoritter i opposisjonen. Da blir de ikke uavhengige lenger, men avhengige av utenlandske penger. Palestinernes hovedproblem i kampen mot okkupasjonen er splittelse. Splittelsen holdes ved like av støtte utenfra, selv når hensikten med støtten er god.

Palestinakomiteen har ført denne diskusjonen i alle år, fordi vi stadig fristes til å støtte dem vi liker best: opposisjonen, de «uavhengige», «den politisk og militærstrategisk mest avanserte organisasjonen» eller ganske enkelt dem som mener som oss. Men vi må ikke bli palestinernes europeiske formyndere. Siden 1993 gjør den norske regjeringen den jobben i god ny-imperialistisk tradisjon. Solidaritetsbevegelsen og fagbevegelsen må ikke bli Røed Larsen og Børge Brende i rød frakk. Vår jobb er å svekke okkupanten med de midlene vi har. Som det står i artikkelen er det allerede mange fagforbund som støtter det palestinske folket. Flere bør gjøre det, men uten å blande seg i palestinsk politikk.

Solidaritetsbevegelsens oppgave er først og fremst opinionsarbeid hjemme, press mot norske myndigheter, ikke mot palestinske myndigheter. Den langvarige kampanjen for norsk brudd med Histadrut har vært og er en god mulighet til å øke kunnskapen om sioniststaten blant de fagorganiserte i Norge. Den norske fagbevegelsen har nøkkelrollen sin i Norge, og som artikkelforfatteren er inne på: norsk Israel-boikott av alt fra militært samarbeid til fruktimport og kulturavtaler står øverst på lista.

Jeg deler ikke artikkelforfatterens tro på at den norske regjeringen kan presses til å støtte palestinernes frigjøringskamp (hvis det altså er den norske og ikke den palestinske regjeringen han mener). Når støttet en norsk regjering en frigjøringskamp mot koloniherrene før den var vunnet? Men vi kan gjøre den norske militærhjelpen til Israel og de norske investeringene i sionistkolonien politisk vanskeligere for regjeringer av alle farger. Der er vi enige.

Ebba Wergeland

– For meg handler dette om to skap; fellesskap og budskap, sier Stein Buan

– Musikk blir lett til når jeg sitter med et instrument ,og det er bare å leke og leite seg fram, sier Hege Rimestad.

Stein Buan er utdanna telemontør, har jobba som vaktmester og journalist. Buan sysler mye med å formidle tekst og musikk, og sier at han begynte å lage sangtekster da romanen Gerhardsenlandet var utgitt. Der hadde han mange tema godt egna for sangtekster.

Hege Rimestad er musiker, felespiller og komponist. Rimestad har spilt i blant annet Veslefrikk og med Mari Boine. Nå spiller hun i Halvsøstra og med flere andre musikere.

Taran Anne Sæther er pensjonist og med i kulturredaksjonen i tidsskriftet.

Stein Buan: Fellesskap og budskap

Hvorfor ble det sangtekster av poesien din?

Jeg er i utgangspunktet opptatt av å formidle arbeidsfolks historie og historier. Jernbanen skapte arbeiderklassen på Roa og arbeiderbevegelsen der, og jeg vil gjøre folk stolte av historia si. Da må den fortelles.

Hva inspirerer deg til å skrive?

Det dukker opp en anledning, og jeg begynner å pønske ut en tekst. For eksempel ble jeg kontakta av Bergverksmuseet på Grua i 2010. De ville ha meg til å opptre på åpningen. Så da blei det sanger om gruvearbeid og gruvearbeidere.

Tekst eller melodi først?

Det er ofte et utviklingsarbeid. Jeg har noe jeg vil formidle og skriver litt tekst, så litt melodi osv. Det er et komplisert puslespill å lage tekster og melodier som blir gode å synge. Jeg lager et rammeverk for sangen, så er det å få stavelser og så videre til å gå opp.

Hva tenker du om anledninger til å framføre sangene?

Det er ganske mange forskjellige anledninger. Jeg begynte med å sette sammen et program for å opptre på eldresenterene. Sanger om folks liv, folk og hendelser de kjente. Jeg vil at folk skal være stolte over liva og historia si. Så er det musikkvelder med band, skolehistorieforestilling og streika mot den nye Arbeidsmiljølova i januar. Til den skreiv jeg en anledningssang. Referenget er lett å synge med på og kan brukes til allsang.

Jeg bruker humor i mye av det jeg skriver, og det gjør at de som hører på, lukker opp for innhold på en annen måte enn om jeg bare agiterer. Formidlinga mi er en del av min politiske aktivitet. Jeg skriver og framfører for å nå folk.

Allsang; en god tradisjon?

For meg handler dette om to skap; fellesskap og budskap. Når vi synger sammen, lager vi en felles opplevelse og av og til en felles følelse av å høre sammen. Eller være sammen om noe.

Jeg er opptatt av å ha et budskap når jeg skriver og framfører. Politisk, historisk og å gjøre folk stolte.

Men det er ikke nok at teksten er «sann». Det må være en tekst som berører folk, sånn at de vil synge den om igjen

Den beste sangen jeg visste om da jeg vokste opp, var «Vi som bygger landet». Den sang foreldra mine sammen med alle de andre arbeidsfolka på Folkets hus ved mange anledninger. Det gav opplevelsen av at arbeidsfolk var viktige og at jeg var viktig sammen med dem.

Sangteksten under lagde Stein Buan til markeringa mot endring av Arbeidsmiljøloven i Gran 28. januar. Frammøtet var veldig bra. Kanskje så mange som 400 i et helvetes vær. Teksten trykkes med godkjenning av Stein Buan.

Sjefen har ei liste

Best å legge seg tidlig,
kanskje ringer de i kveld
Kanskje er´e bruk for folk på jobben likevel
Best å legge seg tidlig, med telefonen på
Kanskje er´e bruk for folk akkurat nå

Refreng
For når banken kanskje ringer
og spør om ubetalt termin
Er´e det greit å si, kan´ke prate nå,
for jeg er på jobben min

Og jobben min er på hotell
eller i offentlig regi
På skole eller sfo
eller aldershjemmets vaskeri
Jeg kjører kanskje lastebil
eller jobber på ei datafil
Sikkert er det, uten tvil, jeg jobber om de vil.

Refreng

For sjefen har ei liste, men mange navn
Jeg må´kke bli den siste,
det æ´kke meg til gavn
Tidlig mårra, kvelden sein,
om jeg er fresk eller klein
Banken vil ha sitt og huset æ´kke mitt

Refreng

For sjefen har ei liste, men mange navn
Jeg må´kke bli den siste,
det æ´kke meg til gavn
Tidlig mårra, kvelden sein,
om du er frisk eller klein
Banken vil ha sitt og huset ække mitt

Refreng

Hege Rimestad: Virkelighet i valsetakt

Hva inspirerer deg til å skrive?

Jeg trenger en anledning, ei historie å fortelle. Musikk blir lett til når jeg sitter med et instrument ,og det er bare å leke og leite seg fram. Da kan jeg jobbe bare med form og er ikke avhengig av å tenke på en historie som skal formidles.

Hvordan «Gitaren til Signe» ble til, er ei historien om hvordan jeg kan arbeide med en sang.

Bandet jeg er en del av, Halvsøstra, var i gang med å forberede stemmerettsjubileet i 2013. Kjersti Martinsen (medspillerske) hadde kontakt med Morten Bing på Norsk Folkemuseum, og han var opptatt av en gitar de hadde fått. Den var levert inn av dattera til Signe som ble født i 1898. Den hadde merker på halsen som viste at hun hadde spilt i A, D og G. Mest sannsynlig skillingsviser og religiøse sanger.

Ballen ble sendt over til meg, og jeg skrev teksten. Refrenget datt inn da jeg var på skitur. Jeg synes det var veldig dansebandaktig og prøvde å skyve den bort. Men den kom igjen straks jeg fikk skia på. Så måtte jeg akseptere at «Signes» refreng ble lettsunget, men verset gjorde jeg litt mer avansert. Refrenget er blitt veldig populært som allsang, særlig her på Hadeland der Signe var fra.

Vi fikk kontakt med dattera til Signe og sendte sangen til henne. Hun fortalte at mora het Signe Bølgen som ung jente og reiste til Kristiania som tjenestejente 16–17 år gammel. Hun spilte og sang og var ei ganske bestemt dame. Dette var jo moro, for da stemte teksten med virkeligheten.

Allsang; en god tradisjon?

Jeg vokste opp i Framfylkingen. Faren min lagde sanger til allsangen der. Det er en fin måte å være sammen på, dele sangen og opplevelsen. Noen liker det jo absolutt ikke, og det må vi bare akseptere.

Konserter og opptredener er noe helt annet og bør by på noe mer, gjerne noe som kan åpne nye dører. Men også her oppstår jo allsang, særlig i refrengene.

Den siste «bestillingen» på allsangfronten var til Klimafestivalen sist vinter. De hadde et stunt på Nathionalteateret stasjon der noen geriljastrikker hadde laget en drage og flere kor hadde stilt opp til såkalt flashmob. Jeg laget en kanon. Det var noen få som kunne den på forhånd, men alle lærte den veldig raskt. Det var en fin opplevelse.

Jeg er ofte med på allsangkvelder. Det er mange forskjellige steder som lager til dette; eldresentre, egne arrangementer og for organisasjoner.

De som vil lære seg «Gitaren til Signe», finner den blant annet på Spotify, Wimp og Itunes med Halvsøstra. Teksten er gjengitt med Hege Rimestads godkjenning.

Gitaren til Signe

      Em                 G           D Hm
Det kom ei tjenestejente til by´n

       A7                    G  D
hun hadde ikke mye bagasje

      Em                             G
(så) tenk at hun en dag fikk kjøpt

            D Hm
en Levin

     A7                      G        D
en flunka ny gitar, på lusen gasje.

     A7
Og fingra til Signe har satt sine spor

     D                       D7            G
så den den som har peiling kan se

     E7                     D      G
at tjenestejenta ifra Hadeland

Em                             A7
kunne både D og A og G.

Refreng:

D
Syng meg hjem til Hadeland

                                     A
til Bjoneroa, Brandbu og Lunner

A7
Syng meg hjem til Hadeland

                                               D
slå et grep gjennom ensomme stunder

                                        D7
Jeg jobber og flyr som et piska skinn

G                bass-7    Em
kjenner det i beina og ryggen

      E7                      D      G
Så syng meg hjem til Hadeland

         A                          D
Syng meg ut av slitet og skyggen

 

Signe hadde sikra seg stemmerett
og stemme gitaren det gjorde hun lett.
Vi kan bare gjette hva hu Signe sang
Perleporten, eller Titanics Undergang?

Kanskje hadde hun en hemmelig hjertevenn
én som kunne få`a til å le?
Det finn´s så mange sanger
om en vi vil se og elske i D og A og G.

Refreng

Nettene var korte og dagen lang
sku`du overleve, fikk du tøye strikken.
Men vi er mange som har sitti
med gitaren på fang
og kjent motet stige i takt med musikken.

Om herren i huset elga seg på
og trodde Signe var enkel å be
telte hu til tre og ga klar beskjed
for hu kunne både D og A og G.

Refreng

Mellomspill:
ID///I//G/IA///ID///I x 2
IA///I //// I //// I //// I
ID///I//G/IA///ID///I

Det kom en kvinne med et oppdrag til by´n
Datter til Signe med gitaren.
På Folkemuséet kvitterte hun inn
en Levin som er vakker, gammel og erfaren.

Unger og voksne defilerer forbi
gitaren til Signe for å se.
Og en sliten au pair
kanskje stopper opp her
for det dirrer litt i D og A og G.

Europas og verdens forente kapitalkrefter har påført den greske motstandskampen et nederlag som truer med å splitte den folkelige fronten. Det desillusjonerer også solidaritetsbevegelsene utenfor Hellas.

Det gjør det nødvendig å vurdere vår egen strategi og taktikk mot de samme kreftene som grekerne slåss mot.

Arnljot Ask er medlem av Internasjonalt utvalg i Rødt og har i mange år hatt nær kontakt med venstrebevegelsen i Hellas. Artikkelen ble skrevet 1. august.

Når Arbeiderpartilederen Jonas Gahr Støre går åpent ut og avfeier Syriza som en blindgjenger og sier seg i hovedsak enig med kravene som Troikaen stiller, er det klargjørende og i en klasse for seg på det som kalles venstresiden. Men skal vi som har støttet Syriza, også dyrke nederlaget i slaget i Brüssel 12.–13. juli, kalle de som før var helter, for forrædere og konsentrere oss om partikampene som nå pågår i Hellas?

Det greske kommunistpartiet (KKE) prøver nå sjølsagt å komme på offensiven. De har siden Syriza framsto på den politiske arenaen, kalt dem sosialdemokrater eller kapitalens trojanske hest på venstresiden, og motarbeidet regjeringen ved stadig å stemme sammen med høyreopposisjonen. Og den politiske spennvidden i den venstre-fronten som inntil 2013 ennå besto av 13 fraksjoner, med delvis ulikt syn på sentrale spørsmål som synet på euroen og EUs rolle i europeisk politikk, kan nå føre til at partiet splittes opp igjen.

For oss som har støttet opp om Syriza, er det solidariteten med det greske folket som har ligget i bunnen, vi har ment at Syriza var det politiske uttrykket for den greske motstandskampen mot den funda-mentalistiske markedsliberalismen som tynte grekerne og andre folk i Europa. Vi skal være med å trekke lærdommene av det tilbakeskrittet som denne kampen nå ble påført, slik greske kamerater nå gjør. Var det avgjørende politiske feil ved den strategien som Syriza fulgte for å komme i regjeringsposisjon og for også å ta opp kampen på det europeiske planet? Eller var det taktiske blundere og manglende erfaringer som lå til grunn for at Alexis Tsipras sin regjering ble stilt ovenfor bare dårlige alternativer den skjebnesvangre Brüssel-helga? Eller er det slik at vi blåser opp betydninga av dette enkeltslaget i en lengre krig, at Troikaen & CO bare fikk en Phyros-seier og at Syriza og grekerne kan gjenvinne initiativet igjen allerede denne høsten?

Når dette skrives (1. august), pågår oppsummeringene for fullt i Syriza, og de utpekte seierherrene i Berlin og Brüssel vurderer også hva de skal gjøre videre. Dere som leser dette nå, veit mer om utviklingen videre. Men på grunnlag av situasjonen i slutten av juli, vil jeg fortsatt støtte opp om det jeg håper blir et mest mulig samla Syriza framover. Vi kan være uenige i deler av den politiske analysen som Syriza har jobbet etter, som jeg peker på nedenfor, men samtidig må det være grekerne som utformer taktikken for den greske klassekampen.

Skulle det bli en full splittelse og fragmentering av Syriza, vil vi sjølsagt vurdere hvem vi har mest til felles med. Men uansett må venstrekrefter i Norge drive solidaritetsarbeid for det greske folket og ikke stille betingelser om at de skal følge «vår korrekte linje». Hellas vil fortsatt være et brennpunkt for den alleuropeiske kampen mot et destruktivt EU-system.

EU-krisa

Hellas har i over fem år vært en prøve-kanin for hvor langt EU kan gå i å skvise en nasjon og et folk for å få gjennomført en krisepolitikk som EU-sjefene har iverk-satt for å prøve å komme ut av den økonomiske krisa som ramma også EU-land etter 2008.

Denne krisa har sin bakgrunn i en tradisjonell overproduksjonskrise i verdenskapitalismen, men slo ut i et gigantisk finanskrakk utløst av gjeldsbomba i det amerikanske boligmarkedet. Også EU-banker kom i skvisen i kjølvannet av dette. Den enorme statsgjelda til Hellas kom som følge av at statene ble tvunget til å ta over bankgjelda for å «redde» dem.

Den greske oligarkdominerte økonomien, preget av kleptokrati og skatteunndragelse for de rike, som for en stor del har plassert rikdommene sine i Sveits eller skatteparadiser, har sjølsagt også skyld i Hellas sin økonomiske misere. Men det er allment erkjent at det var EU-politikken som pressa statsgjelda opp fra 130 % av BNP i 2009 til 170 % i 2011. Krisepakkene (memorandumene) kasta gjeld på Hellas, samtidig som innstramningspolitikken minska BNP, kutta lønninger, pensjoner og velferdsordninger. Altså fra vondt til verre både for det greske folket og nasjonen som ble satt under overformynderi.

Andre EU-land er også hardt ramma av den samme politikken. Spania, Portugal og Irland pluss at også baltiske land har vært utsatt for lignende hestekurer. Men ingenting av dette har fått EU ut av den økonomiske krisa som kan blusse opp til nye høyder når som helst. Aviser refererer nå meglere og bankfolk som melder om at Irland, Portugal og Spania er på rett vei, slik som de hevdet at Hellas også var ved vendepunktet i fjor høst da Syriza kom og ødela alt. De nevner ikke at økning i BNP hadde som forutsetning at pensjoner og lønninger ble kuttet, at arbeidslivsvilkår ble svekka og privatiseringer skjøt fart, for å oppnå statlige overskudd. Folk ble tynt. Ungdomsarbeidsledigheten i Spania, som Dagbladet 31. juli nå friskmeldte, er fortsatt nesten 50 %.

Lokomotivet Tyskland strever også, sjøl om det har tjent grovt på eurosystemet som nå er i ferd med å sprekke. Det holder det gående med sitt store eksportoverskudd, ca 50 % av BNP. 40 % av dette går til EU-land. Når flere av dem ikke lengre kan opprettholde importen fra Tyskland, og USA tvinger Tyskland til å kutte i eksporten til Russland, svir det også for tyskerne. Det er lett å piske opp en stemning om at «vi betaler ikke mer til late grekere». Sjøl om Bundesbank meldte om oppgang i 2. kvartal i år og oppgraderte prognosene for 2015 til 1,7 % vekst, og utsikter til 1,8 % i 2016, så er det lite å møte en ny økonomisk verdenskrise med, særskilt når store deler av EU-området har problemer.

Når vi snakker om Hellas-krisa, er det derfor riktigere å kalle den EU/euro-krisa. Og når grekerne slåss for livet mot EU-kommisjonen, Den europeiske sentralbanken og Eurogruppe-lederne, så fører de en kamp for oss alle. De går i spissen for å stanse en politikk som utarmer folk flest, avskaffer folkesuvereniteten og demokratiet og gjør flere og flere land til nykolonier. Imperiebyggeren er her Tyskland, med EU-byråkratene som framskutt bakkemannskap. Derfor er det så viktig at sjøl vi, i det rike nord, utenfor EU, slår ring om grekerne og støtter dem, og øker vår egen innsats for å komme ut av EØS-klemma. Ikke minst når grekerne taper et slag som de nettopp gjorde.

Hva er oppnådd?

Både vi og flertallet av grekerne applauderte at Syriza stilte seg i spissen for kampen mot Troikaen og innstramningspolitikken. Den politiske og organisatoriske plattformen de utvikla, var god og til etterfølgelse også for andre i lignende posisjoner.

Det tradisjonelt største venstrepartiet, kommunistpartiet KKE, har dannet en blokk sammen med de borgerlige partiene og motarbeida Syriza, uansett om de påberoper seg egne motiver. De mente at Syriza sto for en sosialdemokratisk linje som var dømt til å føre kampen på avveier.

KKE utforma ikke en politikk som hadde sjanse til å samle massestøtte, som kunne fravriste memorandum-partiene regjeringsmakta. De har heller ikke klart å utnytte problemene til Syriza-regjeringa til å øke oppslutninga fra den de fikk i valget januar 2015. På meningsmåling som ble publisert 24. juli, dvs. etter Brüssel-avtalen, hadde de til og med falt ned til 4,2 %. Og parolen om å kaste bort nei-stemmen i folke-avstemningen ved å levere protestlappen med dobbelt-nei ble bare fulgt av 1–2 % av deres egen velgermasse.

KKE har ikke tidligere vært prinsipielt mot å gå i regjeringsposisjon. De deltok, gjennom Synaspismos, i koalisjon med Nytt Demokrati og Pasok, i to «overgangsregjeringer» rundt 1989–91.

Det kan imidlertid ikke utelukkes at de mente det var feil å slåss for regjeringsmakt nå i 2015, at det ikke bare var deres aversjon mot Syriza som lå bak at de sa nei til invitasjonen om regjeringssamarbeid. Det er uansett en viktig problemstilling å drøfte, om det var riktig for anti-memorandum-fronten å sikte mot regjeringsmakt ved denne korsveien.

Jeg mener det var riktig å legge lista så høyt, å kaste de greske samarbeidspartnerne med Troikaen ut av regjeringskontorene og sjøl bruke regjeringsmakta til å slåss for en annen kurs for Hellas.

Derfor var det foran valget 25. januar 2015 riktig å spisse valgprogrammet for å profilere Syriza som det samlende motstandspartiet mot Troikaen og memorandum-politikken. Sjøl om da viktige utenrikspolitiske merkesaker, som ut av NATO og oppsigelse av den famøse forsvarsavtalen med Israel som ble inngått i 2011, ble satt på vent. Sentrale punkter var konkrete tiltak for å bekjempe den humanitære krisa som var akutt og tiltak for å utvikle en økonomisk politikk for et Hellas på egne bein.

Dette var et politisk program som hadde gjenklang i det greske folket. I motsetning til KKEs program om en revolusjonær omveltning, men uten konkrete svar på hvordan dette skulle kunne settes ut i livet. Syrizas program var mer revolusjonært målt etter Lenins revolusjonsappell om Fred, Brød og Jord. Valgresultatet viste da også at Syriza var de som var på parti med motstandsbevegelsen mot Troika-politikken. De ble det suverent største partiet, mens KKE holdt seg på sitt tradisjonelle nivå (de hadde 8,5 % i mai-valget 2012, 4,5 % ved juni-valget 2012 og nå 5,5 % i 2015).

Regjeringen og Syriza har vært ute i en tøff krig fra dag en av, med både seire og nederlag. Det første store slaget sto om grunnlaget for en ny avtale med kreditorene som skulle erstatte memorandum-perioden. Rammeavtalen som ble inngått 20. februar var både sur og søt. Den la opp til en overgangsfase på 4 måneder, dvs. til 30. juni og at en deretter skulle komme fram til en endelig, langvarig avtale. Hellas kunne få utbetalt de resterende 7,2 mrd euroene, som var tilbakeholdt fra den 2. lånepakka siden august 2014, for å holde den løpende drifta av statsskuta i gang, inkludert utbetaling av offentlige lønninger og pensjoner. Haken var at de 7,2 mrd var «fugler på taket». En forutsetning var at Troikaen skulle godkjenne den reformpakken som regjeringen la fram. Det gjorde de aldri, men stilte stadig hardere krav og trenerte prosessen, slik at regjeringen aldri fikk fred til å legge kraft i gjennomføringen av de reformene de sjøl gikk inn for. I tillegg ble det humanitære programmet fra Thessaloniki-programmet kuttet ned fra 2 mrd til 200 mill euro for denne 4 månedersperioden.

Ut i mai forverret situasjonen seg, da reservekapitalen som regjeringa kunne skrape sammen for å betale de stadige gjeldsavdraga til IMT og ESB, snart var brukt opp, og fortsatt var ikke de 7,2 mrd frigitt. Siste halvdel av juni måtte regjeringa misligholde tre avdrag til IMF på til sammen 1,7 mrd euro, som førte til at euro-institusjonene og EUs sentralbank (ESB) satte tommeskruen på de greske bankene. Dette førte til kapitalrestriksjoner og stengte banker, som begrensa greske borgeres uttak til 60 euro per dag. Minibanker som gikk tomme, forsterka denne unntakstilstanden. I denne situasjonen la EU-institusjonene den 25. juni fram et reformforslag for Hellas som ble framstilt som et ultimatum. Regjeringen avviste dette og innstilte på en folkeavstemning den 5. juli som skulle si ja eller nei til dette ultimatumet. Parlamentet støttet dette 28. juni.

I uka fram mot folkeavstemningen ble presset mot bankene forsterka fra EU sin side. Media i Hellas, som i hovedsak støtter opposisjonen mot regjeringen, kjørte en kampanje for å framstille avstemningen som et ja eller nei til euro, vel vitende om at et nærmere 80 % av grekerne ville at landet skulle forbli i eurosonen. Allikevel ble resultatet en dundrende seier for regjeringen, med vel 61 % mot knappe 39 %. Grekerne stemte mot å bli hundset videre av Troikaen og for en støtte til regjeringens motstand mot memorandum-politikken.

Regjeringen varslet etter folkeavstemningen at de ville følge opp forhandlingene om en avtale. EU-toppene opptrådte fornærmet og tyskerne truet også med Grexit, og at Hellas måtte tre ut av eurosonen en periode. Samtidig brukte de at fristen for et større avdrag til ESB på 3,5 mrd euro nærma seg, som ville føre til en total kollaps for det greske bankvesenet, dersom avdraget ble misligholdt.

Det var i denne situasjonen den greske regjeringa dro til Brüssel helga 11.–12.juli. Etter kontinuerlige forhandlinger og det som øyenvitner beskrev som «waterboarding» av Tsipras, da han satt sammen med Merkel og Hollande fram til morgenen 13. juli, ble det inngått en avtale som midler-tidig «berga» Hellas fra økonomisk kollaps, og som det nå fram mot 20. august skal forhandles videre på for at Hellas skal kunne få et tre års lån på opptil 86 mrd euro.

Betingelsene som Tsipras aksepterte, var en reformpakke som på noen punkter var verre enn den som ble avvist i folkeavstemningen, for å få en langsiktig låneavtale og åpning for en gjeldslette i neste omgang. Tsipras har etterpå sagt at han mener avtalen var dårlig og neppe heller vil bli satt ut i livet. Da han forsvarte at de allikevel måtte jobbe med utgangspunkt i den på det stormfulle møtet i sentralkomiteen 30. juli, karakteriserte han situasjonen han var oppe i som å velge mellom «et pinefullt kompromiss eller et kaotisk økonomisk sammenbrudd». Han viste til at de var ansvarlige overfor det greske folket og ikke hadde rett til å kaste korta, men fortsette kampen sjøl med dette vanskelige utgangspunktet.

Som jeg følger opp i neste bolk, så viser det som har skjedd disse 6 månedene, at det ikke er grunnlag for å få til en såkalt «ærverdig og rettferdig avtale» med Troikaen. Du blir bare pressa videre fra skanse til skanse. Oppsetsige land og regjeringer skal presses på kne, for at EU-toget skal valse videre.

I slutten av juli stadfestet IMF det som de hadde «lufta» i flere uker, at de ikke ville gå inn i en 3. lånepakke for Hellas uten at EU-institusjonene gikk med på en betydelig gjeldslette. Da lånebyrden til Hellas ikke var bærekraftig i forhold til de reformene de ville klare å gjennomføre. Vi kan se på dette som et tveegget sverd. På den ene siden vendt mot EU for at de skal gå med på gjeldslette i en eller annen form, for det andre mot Hellas som et press for at de skal gjennomføre reformpakken.

Hva videre nå?

Først noen hovedtrekk ut i fra det som har skjedd:

For det første: Syriza har heist opprørsfanen mot EU-toppenes folkefiendtlige politikk og greid å mobilisere det greske folket bak dette. Til tross for at de formelt nå sjøl kan kalles et memorandum-parti gjennom den avtalen de gikk inn på, blir de ikke oppfatta som det. De har fortsatt folkelig oppslutning og ville vunnet et nyvalg utifra meningsmålinger som er tatt også etter den dårlige avtalen. En meningsmåling offentliggjort 24. juli viste også at 63 % mente det var riktig av Tsipras å inngå 13. juli-avtalen, sjøl om 83 % mente den ikke var i overensstemmelse med nei-et den 5. juli. Et tillitsvotum til Tsipras som den som slåss for deres interesser, men kanskje også et hint om at han valgte feil løsning morgenen 13. juli?

Om Syriza og Tsipras skal klare å holde denne fanen hevet inn i de neste fasene av denne kampen, og beholde den folkelige støtten, avhenger derfor av om de fortsatt våger å konfrontere EU.

Om det nå var frykt for at Varoufakis plan B ikke ville virke som gjorde at Tsipras bøyde av 13. juli, at han derfor valgte å ta flere skritt tilbake i bytte mot at et langsiktig lån og gjeldslette skulle gi arbeidsro for kampen videre, får vi vel ikke vite. Men historia til nå viser at både 86 mrd-lånet og gjeldslette neppe kommer uten flere knebøyninger. I forhandlingene som nå er gjenopptatt, har EU allerede krevd at ytterligere innstramningstak må vedtas før en låneavtale kan komme, som en forverring av situasjonen for bøndene. En avstemning her vil sannsynligvis felle den nåværende Syriza-regjeringa, som jo er Troikaens mål.

For det andre: Syriza har påskynda prosessen med å få gravlagt euromonsteret. Sjøl om de ironisk nok har slåss for å bli værende i Euroland. Å beholde Hellas i euroen vil vise seg å være umulig nå i de neste fasene. Schauble vil med indirekte hjelp fra IMF-venninna Lagarde sørge for at Hellas blir suspendert midlertidig fra euroen sannsynligvis allerede denne høsten. Hellas vil ikke kunne innfri reformkrava som nå ligger på bordet. Ved siden av å trenere iverksettinga av innstramningskrava må derfor den plan B som det er avdekket var under utforming, gjøres klar. Slik at grekerne kan unngå å bli helt robba når Grexiten kommer.

Med den økonomiske krisa som bakteppe vil den oppløsningsprosessen av eurosonen som Hellas har satt i gang, fortsette. Det er ikke tema for denne artikkelen, men vi kan takke Syriza for fødselshjelpa!

Tida fram til og med partikongressen i september vil vise hvor store utbrudd det blir. De vil nok fortsette som regjeringsparti i alle fall fram til et sannsynlig nyvalg utpå høsten, og forholdet mellom partiet og utbryterne vil sjølsagt påvirkes sterkt av det regjeringen gjør videre nå.

Både Syriza og utbrytere har derfor et ansvar for at den grunnvollen som motstanden mot Troikaen har hvilt på, skal bevares: den folkelige bevegelsen som både har agert politisk gjennom svære massemønstringer som sist nå på Syntagmaplassen fredagen før folkeavstemningen, og som har organisert sjølhjelp til de hardest rammede, slik «Solidaritet for alle» er eksponenten for.

Vårt fortsatte solidaritetsarbeid må også bygge opp om dette.

Som så mange andre partiledere, har Audun Lysbakken presentert sine politiske tanker i bokform. Frihet sammen (2014) er derfor et velegnet utgangspunkt for å diskutere SVs politiske prosjekt.

I denne artikkelen byr Hans Ebbing på en kritisk nærlesning. Alt i alt finner han at boka mer er et symptom på SVs krise enn en veiviser ut av partiets dype krise.

Hans Ebbing er medlem av SV.

Når partiledere – avgåtte eller fungerende – skriver bøker, bedriver de en litterær sjanger som bare sjelden har opplysende verdi. SVs tre siste ledere har alle bidradd til sjangeren.

Av disse er Erik Solheims Nærmere fra 1999 den politisk mest interessante og opplysende der han gjør rede for sine iherdige bestrebelser for å «modernisere» SV ved å frigjøre partiet fra fagbevegelsen, isolere venstrefløyen i partiet og gjøre det til en ren valgkampmaskin for partiets leder slik at denne ikke behøver å forholde seg til det interne partidemokratiets plagsomme masing og krangling men bli et lojalt applausparti. Denne avdemokratisering av SV innenfra gjorde det mulig for Kristin Halvorsen å stille ultimatum til SVs landsmøte i 1999 på spørsmålet om å støtte Natos bombing av Serbia. Hennes egne memoarer fra 2012, skrevet med hjelp av en politisk journalist, har tittelen Gjennomslag. Gjennomslaget reduserte SVs oppslutning fra 12 prosent i 2003 til 4,1 i 2011. Også boka med tittelen Frihet sammen. En ny sosialisme for en ny tid (Oslo: Gyldendal Norsk Forlag, 2015) skrevet av dagens leder av Sosialistisk Venstreparti, er et politisk dokument og må behandles som sådant, men nå i en situasjon der partiet takket være gjennomslagspolitikken kjemper mot sperregrensa.

Hva er nytt?

Frihet sammen presenterer seg som et bidrag til «en ny sosialisme, for en ny tid». Så hva er det nye her? Frihet er noe annet og mer enn å kunne kjøre Segway eller med bil i 110 km/t på den nye motorveien gjennom Vestfold, kan forfatteren fortelle oss. Sosialisme «handler om å skape frihet sammen». Altså frihet som felles mål og samtidig som forutsetning for å nå dette målet. Frihetens spire ligger i at det er mulig å reise felles motstand mot undertrykking og felles farer. Allerede parolen «Arbeidere i alle land, foren dere» fra 1848 forutsetter en klassebestemt enhet av frihet som mål og middel, så hva er nytt med «frihet sammen» i 2015?

Det er «den nye tid» som er det nye, og da særlig den tid som forfatteren av boka selv er vokst opp i. I denne tid er praktisk talt alle norskinger mette og vel tilfredse. De trenger ikke noe virkelig politisk «nytt» i det hele tatt, bare at livene fortsetter omtrent som før – med en del justeringer for de vanskeligst stilte, en litt lettere hverdag når tidsklemmene snører seg sammen rundt oss. Så hva skal vi da med sosialisme? I dette perspektivet er sosialisme egentlig overflødig – noe SV gjennom periodene med Erik Solheim og Kristin Halvorsen har tatt konsekvensene av. Audun Lysbakken har en vanskeligere oppgave foran seg.

Klassekamp som forutsetning

Det er to hovedforutsetninger for denne lykkelige tilstanden i verdens beste land å leve i. Den ene har med dets plassering i den internasjonale, stadig mer globalt integrerte arbeidsdelingen å gjøre. Den andre har med hvordan klassekampene har utspilt seg på norsk over lang tid. – Ingen av disse forutsetningene blir drøftet av SV-lederen.

For å ta det siste først: Det dreier seg om et stort og temmelig langvarig klassekompromiss med røtter tilbake til dannelsen av Johan Nygaardsvolds regjering i 1935, etableringen av hovedavtalen og det kollektive tariffavtalesystemet. Velferdsstaten og «den norske/nordiske modellen» har noe av sitt grunnlag i 1935-kompromisset med en ny type regjeringsmakt. Aldri har vel innbyggerne i noe land hatt større sosial trygghet og dermed større grad av frihet individuelt og «sammen» enn det denne velferdsstaten kan yte folk flest. En velferdsstat som virker ut fra «universalistiske premisser», er et sosialistisk innslag i en kapitalistisk dominert samfunnsformasjon. Så slik frihet er i realiteten et sosialistisk fenomen. Kampen med høyresida i definisjonen av moderne frihet er alt vunnet av venstresida. Vi er bare ikke klar over det selv, heller ikke forfatteren av Frihet sammen.

Men det fins intet varig klassekompromiss uten klassekamper som vedlikeholder det. Maktbalansen mellom arbeid og kapital får konsekvenser for fordelingen av de økonomiske og materielle verdiene som skapes. Tariffoppgjørene – kampene om prisen på arbeidskraften – er ikke den eneste form for klassestrid som påvirker fordelingen av verdiproduktet. Også de politiske mobiliseringene, kampen om makt i staten, for og mot velferdsstaten, spiller i stadig større grad inn.

Lysbakkens problem som sosialistisk forfatter og analytiker er at han har fortrengt ethvert begrep om klassekamp som grunnlag for «den norske modellen». (Det var faktisk ikke Marx som oppfant begrepet om klassekamp, ifølge Friedrich Engels.) Lysbakken snakker gjerne om klasseforskjeller i betydningen inntektsforskjeller, men ikke om de motsetningsforhold som skaper disse forskjellene og genererer måten samfunnets inntekter fordeles på. Dette skyldes at forfatteren ikke har noe begrep om hva kapitalisme er – som en egen form for produksjonsmåte («system») som springer ut av produksjonen i en bestemt konstellasjon av sosiale klasser, altså produksjonsforhold, som Marx kaller det. (Det var bl.a. dette – forståelsen av klasseforhold som produksjonsforhold, som var teoretisk nytt med Marx). Følgelig er han ikke i stand til å definere dette samfunnssystemets moderne form og hvordan kapitalismen utfolder seg empirisk her til lands som en «kapitalisme på norsk».

Grunnrente og verdensmarked

I samme periode som dette landet er blitt «verdens beste» å leve i – som altså er sammenfallende med SV-lederens levetid – er Norge blitt forvandlet fra et kapitalimporterende til et kapitaleksporterende land med et enormt overskudd i statsfinansene som plasseres i andre land. Det innebærer at arbeidsfolk, skattebetalere og konsumenter i mange andre land arbeider og lever i et anonymt gjeldsforhold til Norge. Stikkordet her er den økonomiske utbyttingsmekanismen i verdensmarkedet som danner grunnrenten i olje- og gassutvinningen. Denne grunnrenten (utbyttingsforholdet) har bidradd til å finansiere de velferdsstatlige gevinstene av klassekompromisset siden ca 1980 og til å øke reallønnene for alle lønnsarbeidergrupper, pensjonene medregnet. Men også de politiske institusjonene og den norske varianten av korporatisme, som dels er et resultat av klassekompromisset lenge før oljeøkonomien ble en realitet, har hatt stor betydning for disse verdioverføringene og dannelsen av nye, samfunnsmessige produktivkrefter (utdanning, forskning, helsevesen, god offentlig forvaltning osv.). Slik var velferdsstaten og statsforvaltningen (jf. konsesjonslovgivningen fra om lag 1910 osv) blitt en strategisk produktivkraft lenge før olje og gass gjorde Norge til en netto kapitaleksportør. Dette var institusjonelle forutsetninger som ikke ville ha vært mulig å praktisere i første del av Lysbakkens levetid (f. 1977) dersom vi hadde hatt en EØS-avtale etter folkeavstemningen om norsk medlemskap i EF (EU) i 1972.

Boka lanserer «En ny samfunnspakt». Pakten må i skyggen av klimatrusselen realisere en «New Green Deal» som avbalanserer produksjon, forbruk og miljø i en samfunnsmessig og økologisk bærekraftig helhet. Hvordan skal dette skje? Vi får vite at det som trengs er «sterkere lut» i form av «lover, subsidier, nye skatter, styring av markeder og politisk kontroll over viktige ressurser». Hvordan skal markedet styres? Hvordan skal kapitalakkumulasjonen som skaper miljøproblemene når den omsettes i økende produksjon og forbruk, temmes? Hvordan må styrkeforholdene mellom partene i denne pakten være for at pakten skal få sin tiltenkte effekt om å stanse en truende klimautvikling? Og hva med denne paktens internasjonale forutsetninger og forgreininger?

Vi finner her ingen politisk økonomi eller klasseanalyse, ingen antydning om hvordan kapitalakkumulasjonen fungerer og hvilke maktmidler som skal til for å endre dens blindhet overfor dens sosiale, økologiske eller klimatiske konsekvenser. Vi trenger et «teknologisk skifte», sier han – med det «kommer ikke uten et politisk og sosialt skifte» føyer han raskt til. Sant nok, men hva dette dype skiftet skulle innebære i forholdet mellom de sosiale klasser og bruk av nødvendig makt for å realisere den nye «pakten» uten å utløse motkrefter, forblir partilederens hemmelighet. Maktens problem er forduftet. Han advarer mot utopier, men overser at hans egen visjon er tom fordi den mangler en analyse av sosiale krefter, klasseforhold, internasjonale relasjoner som pakten må bygge på eller utfordrer. Den ender derfor opp som grenseløst velmenende moralisme.

Uklart skille mellom SV og AP

Bokas styrke er at den gir gode beskrivelser av en del hverdagslige situasjoner og problemer for «folk flest» i det moderne Norge, særlig mennesker i omtrent samme familiesituasjon og samme aldersgruppe som forfatteren. I erfaringen av slike utfordringer får boka et personlig preg. Også når det gjelder de store dilemmaene, som klima og Natos bombekriger flyter språket lett av gårde slik at problemene ikke makter å forstyrre lesningen. Bokas letthet er helt i samsvar med den «nye sosialismens» letthet. Boka foreslår derfor ingen nye kontroversielle saker som kan skape klare demarkasjonslinjer og strategiske konflikter i forhold til AP. Boka er nok et bidrag til å gjøre skillet mellom AP og SV stadig mer uklart – noe som sikrer AP framgang og SV tilbakegang.

Denne uklarheten er i overensstemmelse med den politiske virkelighet slik den har utviklet seg, særlig etter det rødgrønne regjeringssamarbeidet der Lysbakken var minister. Forfatterens store mål er å kunne danne regjering samme med AP igjen, men ikke med de samme feilene som forrige gang! I siste del av boka blir den nye AP-lederen Jonas Gahr Støre nærmest skamrost som «nytenkende», «vår neste statsminister», «en partner til å stole på». Ikke et ondt ord om Støres begeistring for det liberalistiske, avdemokratiserende EØS/EU. (Etter at boka ble skrevet, viser det seg at den nytenkende Støre støtter bruk av norske fjorder som gigantiske deponier for dels giftig gruveavfall!) Slik får leseren inntrykk av at det nesten er hipp som happ om vi ved neste valg bør stemme SV eller AP. SV-lederen understreker at AP og SV egentlig har en felles sak om å «ta friheten tilbake» og da trenger vi «en annen type frihetsdebatt» enn debatten om man skal tillate Segway eller 110-sone på nye E6 gjennom Vestfold. Så sant som det er sagt! Denne debatten skal «vi» – AP & SV – føre «ikke med høyresiden, men med oss selv», blir det framhevet.

Hvordan har så SV ført frihetsdebatten sin på Stortinget? Debatten om påbudet om flytevester i 2014 stod her sentralt.

Vi diskuterte forslaget om påbud om flytevest grundig i SVs stortingsgruppe. Det var delte meninger, men et flertall gikk til slutt mot et generelt påbud. Vår begrunnelse var at vi skal være svært varsomme med å innføre forbud og påbud som handler om hva enkeltmennesket gjør med seg selv og sitt liv. … Jeg synes ikke det skal være politiets oppgave å bøtelegge et voksent menneske uten flytevest i koggen en varm sommerdag (s. 176).

Umiddelbart etter denne moralske avklaringen går boka over i nok et moraliserende avsnitt med overskriften VEKK MED MORALISMEN! – Men hva med SVs forhold til Segway? Hvor lenge skal partiets medlemmer leve i uvisshet om hva som er riktig sosialistisk politikk for mer frihet her? Kjøre segway sammen, er den eneste logiske løsningen.

Mors gode gutter

Som politisk dokument bærer boka preg av at det nye ledersjiktet med Audun Lysbakken og Bård Vegar Solhjell i spissen aldri markerte seg med noen selvstendige eller kritiske standpunkter til forfallet i SV under Kristin Halvorsen. De ble raskt «mors» gode gutter som i tilfelle Libya-krigen i 2011 da de av hensyn til å bevare regjeringskoalisjonen med AP førte «mors» krigspolitikk fra Jugoslaviakrigen i 1999 lojalt videre og dermed den servile underordningen under Nato to the bitter end, fullstendig i strid med partiets program og tradisjon. Det holdt på bli SVs banesår. Uten opposisjon i partiets ledelse dabbet den interne ideologidebatten av og økte tempoet i det politiske forfallet mot et applausparti i samsvar med Solheims visjoner. Halvorsen forlot det synkende skip – som en tiljublet heltinne – og overlot kommandobroen til Lysbakken og den erklærte Nato-tilhenger Solhjell som tillitsfullt har fått oppgaven å være SVs forsvars- og sikkerhetspolitiske talsperson i Stortinget og overfor den politiske offentlighet, velgerne.

Hva nå? Med partiet på randen av sperre-grensa er SVs og Lysbakkens situasjon helt annerledes enn for Solheim & Halvorsen. Han har på vegne av SV fått kniven på strupen og vil vanskelig få de samme gode retrettmuligheter som Solheim & Halvorsen til attraktive poster i diplomatiet eller i statsforvaltningen.

Hvis SV skal kunne komme med i en ny rødgrønn regjering som bæres oppe av en mer solid flertallskonstellasjon av klasseinteresser i det norske samfunnet i perioden 2005–2013, hvordan må styrkeforholdet i en slik ny rødgrønn koalisjon være? En klar forutsetning er at SV og AP begge går merkbart fram samtidig ved valg. Den enes framgang må ikke skje på bekostning av den andres oppslutning. Dersom Lysbakkens idyll om de to frihet-sammen-partiene skal bestå, må APs tap til SV kompenseres med at AP vinner desto flere stemmer fra sentrum og høyresiden. Hver gang AP har gått tilbake, har SV alltid hatt tilsvarende framgang og omvendt. Dersom både SV og AP skal ha framgang samtidig ved valg, må det altså skje ved en generell, nærmest historisk bevegelse til venstre i norsk politikk og samfunnsliv i lang tid før valgkampene setter inn. Eller mener SV-lederen at det vil være mulig å få til en virkelig ny rødgrønn regjeringspolitikk på grunnlag av EØS-avtalen – en avtale som «fungerer som en abonnementsordning på høyrepolitikk», som han treffende sier? Selvfølgelig har han rett i at det er «meningsløst at debatt om EØS er blitt tabu i norsk politikk». Men så lenge dette tabu består ved hjelp av AP + Høyre osv, er en rødgrønn koalisjon med en virkelig ny politikk mindre sannsynlig enn en koalisjonsregjering bestående av Høyre og AP for å verne EØS-avtalen mot oppsigelsestrussel fra venstre. Dessuten er det ikke SV, men SP som tydeligst har forsøkt å fjerne dette tabuet i den politiske offentlighet.

Støres liberale godsnakk

En avklaring av grunnlaget for en ny rødgrønn regjering der SV ikke gjør de samme feilene som forrige gang, forutsetter derfor politiske konfrontasjoner med AP, ikke det liberale godsnakket med Jonas Gahr Støre som boka allerede er en del av. Uten en helt annen base i fagbevegelsen enn den SV har i dag, vil SV aldri komme i posisjon til å presse AP til vesentlige innrømmelser som grunnlag for en ny rødgrønn regjering. For det er først gjennom fagbevegelsens motstand mot EU-liberalismen at EØS-tabuet kan brytes.

Dessuten må SV fornye og utvide sin kontrakt med miljøbevegelsen. Med Miljøpartiet de Grønne på den politiske scenen blir dette vanskelig. SV kan nå miste stemmer både til AP og MDG samtidig. Dette er en farlig situasjon. Forholdet til Rødt derimot har stabilisert seg uten at det har framkalt noen nye refleksjoner hos partilederen. Høyst sannsynlig vil parti-ledelsen i SV motsette seg ethvert forsøk på organisere diskusjoner med Rødt om en eventuell sammenslåing av de to partiene. Den type diskusjoner via partiledelsene vil heller ikke være veien å gå for en eventuell samling. Den må tvert om skje nedenfra, utenfor de sentrale partiapparatenes kontroll og initiativ – for eksempel ved at de to partienes grupper i kommunestyrene jevnlig praktiserer felles gruppemøter (der også MDG kan inviteres med) og utmeisler felles politikk lokalt – uten å spørre hovedkvarteret om lov først. For all erfaring de siste ca 25 årene har vist et det i lokalpolitikken ikke lenger er noen avgjørende grunn til å operere med to ulike partier for en i all hovedsak felles kommunalpolitikk til venstre for midten av AP. (Trolig er enigheten om sikkerhets- og utenrikspolitikk også større mellom partiene på grasrota enn slik SVs lefling med Nato i Stortinget signaliserer.) Da først dannes det forutsetninger for fruktbare ideologiske diskusjoner med sikte på organisatorisk samling.

Den glemte imperialismen

Et annet symptomatisk trekk ved boka er dens svake internasjonale orientering. Alt snakket om «globalisering» de siste 20 årene har tilslørt at dette dreier seg om imperialisme og global stormaktspolitikk i fravær av Sovjetunionen som balanserende motkraft til USA. Forfatterens «sjølkritikk» omkring SVs holdning til Libya-krigen er pinlig lesning, av flere grunner. For det første avslører det SV-ledelsens totale mangel på kunnskap om de interne etniske, regionale og religiøse forhold i Libya og hvilken rolle det autoritære Gaddafi-regimet hadde i forhold til disse. Dette trass i at all den uroen som lenge har eksistert i Midt-Østen og Nord-Afrika burde ha ansporet partiet til systematisk å søke kunnskap om denne regionen som er så strategisk viktig for fred i verden. Med andre ord fravær av en «kunnskapsbasert» utenrikspolitikk. (Jf. partiledelsen totale neglisjering av den kunnskapen og analytiske evne som partiets venstreside tradisjonelt har stått for – med Tore Linné Eriksen som dets fremste eksempel). For det andre er han ikke i stand til å vedgå at SVs tilslutning til Libya-bombingen dessuten var et brudd på partiets klare, for lengst vedtatte programpost om at norsk deltakelse i krigs-operasjoner i FN-regi bare kunne skje på grunnlag av debatt i åpent Storting. I stedet lanserer han dette som en ny politikk på bakgrunn av erfaringene med Libya-krigen og tilslører dermed partiets kritikk av Halvorsen-periodens fredspolitiske forfall, som han selv hadde et klart medansvar for. Imperialisme er et så stygt ord at forfatteren ikke tør bruke det. Hadde SV i det minste holdt fast på sin historiske misjon som et antiimperialistisk, Nato-kritisk, men ikke-pasifistisk fredsparti på norsk, uten Libya-bombing og uten støtte til årlige krigsbevilgninger til USAs krig i Afghanistan, ville SV fortsatt kunnet gå videre i politisk og moralsk oppreist stilling på den trygge siden av sperregrensa og framtida foran seg – også uten å ha noen ferdig avklart strategi for en sosialistisk politikk eller ferdig løsning på klimakrisen.

Undervegs mot hva?

Det som lenge kjennetegnet SV og før det Sosialistisk Folkeparti (SF), var at dette var partier «undervegs» der sosialisme ennå hadde en uavklart, men like fullt dynamisk betydning: sosialisme som en stående utfordring til levende debatt, skolering, bevisstgjøring og handling. Med Solheim og Halvorsen er denne dimensjonen forsvunnet i partiets ledende kretser samtidig som en truende utvikling i verden gjør en slik orientering stadig mer relevant og nødvendig. Oppløsningen av Sovjetunionen og «real-sosialismen» kan alene ikke forklare denne ideologiske utviklingen (= avviklingen) i SV og tilbakegangen ved valg. Faktum er at SV gjorde stor framgang ved valget i 1991 mens det realsosialistiske sammenbruddet var inne i sin dramatiske, men fredlige sluttfase. Velgerne identifiserte tydeligvis ikke SV med «realsosialismen» i samme grad som Solheim-modernistene innbilte seg.

Audun Lysbakkens bok fører begrepsløsheten og den sosialliberale mentaliteten fra Solheim & Halvorsen videre. Derfor kan Frihet sammen ikke tilføre denne debatten noe nytt. I alle fall ikke for dem som har fulgt med noen år.

Ingeborg Eliassen:
Harde tider – Det nye arbeidslivet i Europa
Oslo: Spartacus forlag 2014

Halvor Fjermeros:
Uro i Euroland – Faglig avmakt og sosial motstand i EUs nye arbeidsliv
Oslo: Res Publica 2014

Det vrimler med bøker og rapporter om krisa i EU. Det er dyster lesning. Fattigdommen brer om seg, velferdsstatens demonteres, faglige rettigheter står for fall og demokratiet blir satt ut av spill. Vi har vært vitne til drastiske endringer i arbeidslivet og nedbygging av demokratiet de siste fem-seks årene i det kriserammede EU. For å si det med Naomi Kleins ord:

Kriser er en mulighet for elitene til å få gjennomført upopulære endringer som er skadelige for flertallet.

Og det har EU-eliten til de grader benyttet seg av.

Ingeborg Eliassen og Halvor Fjermeros har skrevet hver sin tankevekkende bok om emnet. Eliassens Harde tider og Fjermeros’ Uro i Euroland er to bra bøker på norsk som tar for seg konsekvensene av krisa. Fjermeros har reist til Storbritannia, Spania, Hellas og Tyskland, mens Eliassen har oppholdt seg i Hellas, Sverige, Frankrike og Tyskland.

Uro i Euroland

Forfatter og journalist Halvor Fjermeros har skrevet en lettlest bok om fagbevegelsens rolle i et EU i økonomisk krise. Hans mål er å undersøke hvordan fagbevegelsen i ulike land opptrer i en situasjon med permanente angrep på velferds- og arbeidslivsordninger. Det gjør han ved å reise til fire land, tre som er direkte rammet av euro-krisen, og ett land som sliter med en til dels selvskapt krise (Storbritannia). Fjermeros skildrer en rekke hendelser og gjengir samtaler med mange personer som til sammen gir et bilde av land i krise.

Fra Hellas får vi høre om privatisering av havnen i Athen og om Amazons utnyttelse av sine ansatte på et lager i Tyskland. Om demonstrasjonstretthet og massearbeidsløshet, spesielt blant ungdom. At faglige rettigheter blir undergravet raskere enn noen gang og at en splittet fagbevegelse ikke makter å gjøre noe ved situasjonen. I begge ender av den politiske skalaen blomstrer partiene. Hellas er et godt eksempel på dette. Det nynazistiske partiet Gyllent Daggry og det venstreorienterte anti-kutt partiet Syriza har begge fått vind i seilene.

Men det er glimt av håp. Bevegelsen mod husutkastelser i Spania. Reformen av offentlig sektor i Newcastle som sikret at offentlig tjenester ikke ble privatisert. Syriza i Hellas.

Harde tider

Journalist i Stavanger Aftenblad Ingeborg Eliassens bok er velskrevet og lettlest. Hun ønsker å undersøke hva det er som skjer med europeisk arbeidsliv i et EU i krise. Hun begynner boka med å konstatere at

I krisens navn har myndigheter høvlet ned folks rettigheter i arbeidslivet, noen steder i et rasende tempo. Ordninger som har vært kjempet frem over generasjoner, er blitt avskaffet. Denne politikken har skjøvet makt og penger fra flertallet til et privilegert mindretall.

Så kort, og så klart kan det sies.

Eliassen illustrerer gjennom tallrike eksempler og grundig research hvordan arbeidslivet har endret seg og hvilke konsekvenser EUs nedskjæringspolitikk har hatt på blant annet helsevesenet i Hellas. Hun gjennomgår Hartz-reformene i Tyskland som for alltid endret tysk arbeidsliv. Målet var å beholde normale arbeidsforhold i en kjerne av arbeidsmarkedet og etablere en fleksibel ytterkant, men 30 % havnet i ytterkanten. Hun beskriver arbeidskonflikter i flere ulike land som alle har til felles at fabrikkeierne truer med utflagging hvis ikke arbeiderne vil akseptere dårligere vilkår. Et eksempel er kampen i Amiens hvor Goodyear truet med å legge ned nærmere 1200 arbeidsplasser fordi de kunne tjene ennå flere penger ved å produsere dekk i lavkostland. Og slik ble det. De eneste som tjente på det i Amiens, var det høyreekstreme Front National.

Eliassen går også lengre tilbake i tid, nemlig til 2004 som var året hvor EU ble utvidet med 10 land i Øst- og Sentral-Europa. Det var det året hvor ord som «sosial dumping», «sosialturisme» og «løs-arbeidersamfunn» for alvor holdt sitt inntok i språket, både her i Norge og andre steder. Det var året som endret Europa, ifølge Eliassen.

Boken er spekket med eksempler på et arbeidsliv i endring. Unge som utvandrer i hopetall fra Irland og Spania fordi det ikke finnes arbeid. Den økende bruken av vikarbyrået og midlertidige ansatte er en annen trend. Og bruk av praktikanter som billig eller gratis arbeidskraft i stedet for å øke antallet av fast ansatte. At flere og flere nye jobber er lavlønnsjobber.

Kunnskap om sammenhenger

Bøkene supplerer hver andre på en fin måte. Eliassen skriver om bakgrunnen for krisen og om hvordan arbeidslivet har endret seg dramatisk, og Fjermeros tar for seg fagforeningenes rolle i denne prosessen. Eliassen har mange og veldokumenterte skildringer av hvordan kvinnene har blitt rammet i det kriserammede EU, både i arbeidslivet og ved demonteringen av velferdsstaten. Et aspekt som er helt fra-værende hos Fjermeros.

Både Eliassen og Fjermeros drøfter begrepet «prekariatet», altså den gruppen av mennesker som lever i utkanten av samfunnet. De, som har midlertidige ansettelser eller null-kontraktansettelser. De, som har både en og to jobber, men fortsatt ikke har kan leve av inntekten (working poor). De, som har mistet helseforsikringen fordi de mistet jobben. De, som er fallet helt ut av systemet fordi reglene har blitt strammet opp. De som gjerne vil ha en jobb, men som ikke finner den fordi det ikke er noen jobb å få. Som oftest er det kvinner.

Begge bøkene anbefales på det varmeste til den som er interessert i mer kunnskap om krisen og konsekvenser av krisen, spesielt i arbeidslivet, og sammenhengen mellom EUs politikk, økonomi og demokrati.

Helle Hagenau

Espen Søbye, Harald Berntsen, Kjartan Fløgstad og Jon Langdal:
Dovre faller, Norge 1814–2014
Oslo: Gyldendal, 368 s.

Interessant norgeshistorie

Kvartetten Søbye, Berntsen, Fløgstad og Langdal har skrevet ei norgeshistorie, som jeg i sum synes er god. I baksideteksten til forlaget heter det at «Dette er historia om Norge dei siste 200 åra slik ho aldri har blitt fortald før», men til tross for en del genuint originale synspunkter, er det mye av fortellingen og mange av tolkningene, som er gjenkjennelige fra andre framstillinger. Det spesielle er at de fire til tross for at de har særegne fortellerstemmer, og til dels rir noen personlige kjepphester, har valgt å presentere alt som et kollektivt produkt. Stort sett synes jeg de ulike perspektivene deres utfyller hverandre, men det kunne være interessant å vite mer konkret hvordan de har kommet fram til den felles teksten. Alle fire kan umulig være enige om alt her.

1800-tallet: En tradisjonell grunnfortelling

Boka er lansert som «motstrøms», men forfatternes framstilling av den norske 1800-tallshistoria er i innhold mest en variant av den tradisjonelle fortellingen. Dvs. en tolkning ut i fra et nasjonalt og demokratisk perspektiv, som preger mye av historieskrivninga om perioden. De er eksplisitte i tilslutningen til prinsippet om nasjonenes sjølråderett. Målsaken var et godt eksempel på at den nasjonale og demokratiske kampen var to sider av det samme. Bøndene har stort sett fått sin velfortjente plass i fortellingen. Diskrimineringen av de etniske minoritetene også.

Det som er noe skuffende, er at forfatterne ikke tilfører noe nye nytt når det gjelder framveksten av kapitalistiske produksjonsforhold, og dannelsen av de nye klassene i denne perioden. Her har forfatterne nøyd seg med en liten porsjon relativt tradisjonell industrihistorie.

Klassekamp og klassestat

I framstillinga av 1900-tallshistoria legger forfatterne stor vekt på klassekampen. Det er i seg sjøl langt fra originalt, men jeg liker godt betoningen av at borgerskapet har kunnet støtte seg på statsmakta, og har kunnet vende voldsapparatet mot folket, når dette har vært «nødvendig».1 I dag er ikke denne erkjennelsen en gang felleseie for delegatene på et Rødt-landsmøte.

Ett eller to klassekompromiss?

Etter hvert er det blitt ganske utbredt å forstå det store vendepunktet i norsk historie på midten av 30-tallet, som et klassekompromiss. Men Berntsen opererer også med et tidligere klassekompromiss da partene i arbeidslivet begynte å inngå landsomfattende tariffavtaler fra 1907. Dette kan det være gode grunner til, men det dreier seg ikke her om to «likeverdige» kompromiss. De første tariffavtalene var tidsbegrensa uttrykk for styrkeforholdet mellom fagbevegelse og arbeidsgivere. At arbeidsgiverne ville inngå tariffavtaler, var i seg sjøl en anerkjennelse av fagbevegelsen som motpart, men om innholdet i avtalene vil det alltid komme nye kamper. Når Arbeiderpartiet i 1935 bestemte seg for å styre et kapitalistisk samfunn – samtidig som den første hovedavtalen tok sikte på å sikre stor grad av arbeidsfred, så skulle det vise seg å være et vendepunkt av en mye mer fundamental art. Det var et kompromiss som ga mer velferd til arbeidsfolk, men sosialismen var i realiteten avlyst.2

Én verdenskrig?

Hovedkapitlet som omhandler perioden 1914–1945, er organisert under overskriften «Éin krig i det 20. hundreåret». Begrunnelsen for dette synes svak, og det ser heller ikke ut som denne begrepsbruken får særlige følger for den øvrige analysen. Et argument for fortsatt å operere med både 1. og 2. verdenskrig, er at den første dreide seg om imperialistisk omfordeling, mens det i den andre også var en nødvendig anti-fascistisk krig. Dette tror jeg også at forfatterne vil være enige i.

Merkelig påstand om mislykka tysk angrep

Den kanskje mest tvilsomme påstanden i hele boka er at «Det tyske åtaket på Norge 9. april 1940 var mislukka.» Begrunnelsen er at Nygaardsvold-regjeringa kom seg unna, og at den norske motstanden holdt stand lenger enn i noe annet land som blei overfalt av Tyskland i 1938, 1939 og 1940. Sjøl om det sikkert har vært en del av overdreven etterpåklokskap om aprildagene 1940, kan det ikke være tvil om at både den militære og den politiske ledelsen sviktet på en rekke punkter. En rekke advarsler om at det tyske angrepet var på vei, blei oversett i dagene før 9. april, tyskerne greide skammelig lett å seile inn de trange norsker fjordene (passere den naturlig norske «vollgrava»), og regjeringa gikk til «stille mobilisering» når fienden sto i landet. Mye militærmateriell var fortsatt ubrukelig som en følge av måten det var lagret på, for at det ikke skulle kunne tas over av opprørske arbeidere på 1920-tallet. I de okkuperte delene av landet kunne Administrasjonsrådet spille en på en utbredt oppfatning om at det var viktig å holde produksjonen oppe, selv om det var til fordel for Tyskland. Samtidig er det selvfølgelig riktig å understreke at det blei tatt modige valg om å ikke overgi seg, og svært viktige beslutninger – som å overføre den norske handelsflåten til Nortraship – og i alliert tjeneste. Det er fint at Harald Berntsen har gjort mye for å vise de positive sidene ved Nygaardsvold-regjeringa, og den kupparta behandlinga statsministeren blei utsatt for av Gerhardsen og co. i 1945. Men det går virkelig over stokk og stein, når dette felttoget for Nygaardsvolds minne altså ender ut i påstanden om at det tyske felttoget var mislykka. En annen sak er at selve okkupasjonen nok var et tysk feilsteg – i det den var et uttrykk for at det tyske naziregimet tapte på å spre kreftene.

Norsk folkefrontregjering?

Etter den ødeleggende sosialfascismeperioden (1928–35) skiftet som kjent Komintern til en folkefrontstrategi, der kommunistene søkte breie allianser for å demme opp for ytterligere seire for fascismen. Det er dette vi vanligvis legger i folkefrontfrontbegrepet, men i Dovre faller blir dette begrepet også brukt om den sosialdemokratiske Nygaardsvold-regjeringa. Forfatterne Langdal og Berntsen gjorde dette til et viktig poeng i et lanseringsintervju i Klassekampen. Er dette begrepsbruk som gir mening? Jeg er usikker. Arbeiderpartiet ville ikke ha oppnådd regjeringsmakt uten å vinne over nye store velgergrupper – ikke minst bønder og fiskere, og heller ikke uten kriseforliket med Bondepartiet. Men Arbeiderpartiet forlot aldri holdningen om at enhet skulle skje på partiets grunn – noe som bl.a. hadde ført Bygdefolkets Krisehjelp over i armene på NS. Jeg vet heller ikke hvor framtredende det anti-fascistiske perspektivet var hos denne regjeringa. De ulike høyreradikale og fascistiske strømningene var aktive, men allerede nokså isolerte. At denne regjeringsdannelsen var med på å begrense grunnlaget for at ytre høyre kunne styrke seg, finner jeg likevel hevet over tvil. Norges kommunistiske Parti (NKP), som var svært svakt i siste del av 30-åra, støttet dannelsen av Nygaardsvold-regjeringa.

Mange kvaliteter

En tydelig kvalitet ved boka er beleggende, illustrerende og pedagogisk bruk av historisk statistikk. Espen Søbye skal sikkert ha æren for dette.3 En annen kvalitet er at det allmenne utviklingsforløpet hele tida underbygges med fortellinger om historiske personer og steder. Noen vil kanskje synes at dette har ført til vel mange digresjoner, men jeg likte det altså godt. Tyngden i den realhistoriske framstillingen ligger nok særlig i ekstrakten av Harald Berntsens omfattende historiske forfatterskap med vekt på arbeiderhistorie, særlig fagbevegelsens rolle, og en del originale slutninger han har trukket gjennom dette forfatterskapet. Samtidig vil altså «faste» lesere kjenne til disse fra før.

En annen styrke ved boka er at Nordkalottens historie er viet god plass. Kjartan Fløgstad har som kjent arbeidet mye med denne i forbindelse med de siste romanprosjektene sine. I disse tider er det også godt at de fire fører et prinsipielt forsvar for fagbevegelsens kamp mot sosial dumping, der den til tross for svært sterke motkrefter ikke har falt for fristelsen til nasjonalsjåvinisme:

Vi er ikke en fagforening for norske arbeidere – men for arbeidere i Norge.

De har også klar brodd mot den utbredte islamofobien – noe som ikke gjelder alle tidligere meningsfeller.

I Ibsens skygge?

Kultur- og idrettshistorie er viet betydelig plass, også det er en styrke ved boka. Jeg er imidlertid kritisk til vurderingene i kapitlet «Ibsens skugge». Der er Ibsen og Kielland blitt hegemoniske uttrykk for «sjølforståinga til den norske overklassa rundt hundreårsskiftet». At de avslører hykleri og indre motsetninger i det samme borgerskapet må tydeligvis ta mye av skylda for at de arbeidende klassene har fått en beskjeden plass i kulturen også seinere. Det er sikkert mye å kritisere den såkalte Ibsen-resepsjonen for, men å hevde at «den konstituerer borgerskapet som universell overklasse», og at «Ibsen-industrien er en svært viktig og sårbar del av det ideologiske produksjonsapparatet til det norske borgerskapet», må være mer enn en mild overdrivelse.

For pessimistisk?

Jeg leser bokas framstilling av historia etter den andre verdenskrigen som strategisk pessimistisk. Selvfølgelig er det nødvendig å vektlegge trekk som har svekket arbeiderklassens posisjon i Norge (klassesamarbeid, utflagging av industri, kontraktørvirksomhet osv.), og her er dokumentasjonen god. Men til tross for oppfordringen om å knytte nevene er det som om tilbakegangen for industriarbeidet i vår del av tar motet fra forfatterne. En må spørre om det ikke er noe som gir grunnlag for en viss optimisme? Boka beskriver kvinnenes innmarsj på arbeidsmarkedet, men jeg tror de undervurderer at dette kan styrke arbeiderklassen strategisk. De synes også å ha et ensidig negativt syn på de såkalte «mellomlagas» rolle i klassekampen. Ikke minst innholdet i lærerstreiken, som blei drevet fram nedenfra, tyder på at store grupper langt på vei har felles interesser med arbeiderklassen. De påpeker sjøl at den internasjonale industriarbeiderklassen i dag er dobbelt så stor som da tallet på industriarbeidere var på topp i Norge (i 1971). Også her må det vil ligge noen strategiske implikasjoner?

Overser norsk imperialisme og krigspolitikk

Det viktigste utviklingstrekket i Norge på 2000-tallet, er at landets imperialistiske karakter er blitt så mye mer åpenbar. En ser dette i oljesektoren, i forvaltninga av «pensjonsfondet», i bistandspolitikken, og i den store rød-grønne «suksessen» med rekordøkning i våpeneksporten. Framfor alt viser det seg i deltakelsen i alle krigene «out of area», som er blitt kronet med utnevnelsen av Stoltenberg som generalsekretær i NATO. Jeg vet ikke hvorfor dette er oversett i ei motstrømsbok, som ellers omhandler nyere norsk historie i så stor bredde.

Skiter i eget reir?

Et kapittel i boka heter «Ekte seipanettar». Her øser mellomlagsforfatterne ut forakt for intellektuelt og kulturelt jåleri hos 68erne som var raddiser da de studerte, men som … Det er ikke det at beskrivelsen er fullstendig grunnløs, og uten humoristisk brodd, men som «sannheten» om rolla til store sosiale sjikt (og om SVs gamle grunnplan som de henviser til) holder jo ikke dette mål.

Tre av de fire var m-l-ere på 70-tallet (og den siste vel sympatisør– ikke i AKP(m-l), men i det stalinistiske Kommunistiske Arbeiderforbund (KA) og dets universitetslag KUL). Dette har sikkert gitt erfaringer som kunne ha dannet grunnlag for historisk refleksjon4, i stedet får vi den obligatoriske «takk for sist» til AKP-bevegelsen. Her er det selvfølgelig ikke vanskelig å komme med mye høyst berettiget kritikk5, men de fire synes de må ta ekstra hardt i. F.eks. skriver de at Stalin for AKP «ikkje berre (var) den viktigaste, men i grunn den einaste sosialistiske klassikaren». Påstanden om at mange tidligere medlemmer av m-l-bevegelsen i dag er i intensiv kamp mot sosialismen, er også feil. De kunne med større rette spørre seg sjøl hvor mange fra deres egen krets som i dag er organisert på sosialistisk eller kommunistisk grunnlag.

«Politisk ukorrekt» om helsevesenet

Boka har et kapittel om helsevesenet med et innhold som skiller seg klart fra det som ellers er gjengs i debatten, og særlig på venstresida. Forfatterne mener at sektoren er preget av alle partiers overbudspolitikk og av enorm ressursbruk. Mye av drivkrafta bak kampen for lokale helsetilbud er ønsket om å opprettholde skatteinntektene til verts- og nabokommunene, hevder de. Noe av dette skyter over mål. At det blir brukt mye penger på omsorg og helse er vel ikke annet enn et kjennetegn ved velferdsstaten. Norge bruker dessuten ikke spesielt mye, og det er felter hvor det opplagt burde ha vært brukt mer. Men det er opplagt riktig at stadig mer avansert teknologi, kombinert med noen sterke holdninger i tida til «liv og død», også presser fram overdreven ressursbruk på områder som ikke burde ha vært prioritert. Som forfatterne sier, fører dette til reelle og fiktive problemer i det offentlige helsevesenet – og til forsterka krav om private tilbud.

Til tross for alle motforestillinger i denne anmeldelsen: Boka anbefales!

Jørn Magdahl

Noter

1. Her står kvartetten særlig i gjeld til historikerne Lars Borgersrud og Nils Ivar Agøy. Det kommer for så vidt greit fram, men Mona Ringvej påviser i anmeldelsen sin i Klassekampen 23.08.14, at det ikke er alt i denne boka som er godt nok belagt med kildehenvisninger.
2. Jeg hadde en liknende kommentar som i dette avsnittet, da jeg anmeldte Harald Berntsens pamflett Tilbake til start i Rødt! 1/2008.
3. Han har arbeidet mye med historisk statistikk i yrkessammenheng, og etter at Dovre faller kom ut, har han også kommet ut med Folkemengdens bevegelse 1735-2014; en tabellstudie.
4. Et implisitt eksempel på at de må ha reflektert over sine egne tidligere posisjoner viser i denne boka i framstillingen av Stalins rolle. I 1980 blei KA og KUL splittet nettopp på spørsmålet om Stalin, og Berntsen endte på en side og Søbye og Langdal på den andre. I Dovre faller kombinerer de på en utmerket måte besk stalinismekritikk med en anerkjennelse av den avgjørende rolla Sovjet spilte under den 2. verdenskrig. Synet på den nasjonale sjølråderetten, der KUL var nærmest antinasjonalt, er et annet eksempel.
5. De henviser til direktivet om å registrere NKPere pga. den angivelige faren for sovjetisk invasjon. I ettertid er det svært pinlig å tenke på denne registreringsvirksomheten.

I april 1918 gjekk det ut ein ordre til arbeidarråda rundt omkring i landet:

«Er ikkje åttetimarsdagen innført innan 1. mai, må arbeidarane ta den sjølve!»

Magnhild Folkvord er tidlegare journalist i Klassekampen, arbeider no med ein biografi om Betzy Kjelsberg, den første kvinnelege fabrikkinspektøren i Noreg.

Den 2.mai blev ogsaa en merkedag. Arbeiderne lystret ikke længer arbeidsgivernes ordrer men arbeidet bare 8 timer. Fabrikfløytens monotone lyde hørtes bare paa samme tid som før, men blev fuldstendig ignorert av arbeiderne. De bestemte selv naar arbeidet skulde begynde og hvorledes arbeidsdagen skulde inddeles. Bedriften her har ikke gjort noget nævneværdig for at motsætte sig arbeidernes vilje.

Slik starta rapporten frå Glomfjord i avisa Ny Tid 10. mai 1918. Ny Tid var den gongen ei radikal arbeidaravis som kom ut i Trondheim.

Fleire tusen arbeidarar nekta å lystra arbeidsgivarane sine ordrar på denne tida. Ein del stader hadde arbeidarråda i god tid varsla bedriftene om at dersom ikkje åttetimarsdagen var innført innan 1. mai, ville arbeidarane sjølve innskrenka arbeidstida frå og med 2. mai.

Arbeidarane på Thune Mekaniske verksted i Kristiania hadde danna det første arbeidarrådet i landet tidleg på vinteren 1918, og agitasjon for åttetimarsdagen hadde gått føre seg i lang tid. Leiarane i Norsk Jern- og Metalarbeiderforbund hadde prøvd på fleire vis å få Thune-arbeidarane til ikkje å gå til aksjon 2. mai, men utan å lykkast. 2. mai starta dei arbeidsdagen på Thune til vanleg tid. Da dei hadde arbeidd i åtte timar, tok ein av arbeidarane eit stort sagblad, og med nokre kraftige hammarslag på det, gjekk signalet gjennom heile verkstaden om at arbeidsdagen var over. Etter det hadde Thune-arbeidarane åttetimarsdag¹.

I Trondheim foreslo arbeidarrådet at den nye arbeidsdagen kunne sjå slik ut: Arbeidstid kl 8-18 dei fem første dagane i veka, middagspause kl 12.00–13.30. Laurdag arbeidstid kl 7–13, med ein halv time frukost. Ingen av bedriftene svarte på dette. 30. april kom ein deputasjon av arbeidarar til møte med sjefane for dei største bedriftene, og gjorde det klart at åttetimarsdagen kom til å bli innført frå og med 2. mai, med den tidsinndelinga som arbeidarrådet hadde foreslått.

Svaret frå bedriftsleiarane i Trondheim var at dei respekterte ikkje anna arbeidstid enn den som var fastsett i tariffavtalane. Portane ville bli opna til vanleg tid.

Kom til stengde portar

I Trondheim hadde 4000 arbeidarar vore med i sosialistane sin store demonstrasjon for 8-timarsdagen 1. mai. Med seks musikkorps, 55 fagforeiningsfanar og to agitatoriske fanar: «Til kamp for 8 timers arbeidsdag» og «Ned med folkets svøpe, militarismen» hadde dei marsjert gjennom byen.²

Neste dag var det tid for å setja i verk åttetimarsdagen. 2. mai var dei fleste fabrikkportane som hadde blitt opna «til vanleg tid», stengde da arbeidarane kom på jobb klokka 8.00, og dei måtte berre gå heim att. Slik var det ved Trondhjems mekaniske verksted, ved Ørens mekaniske verksted, Nordre verft, Isidor Nilsen, Baltic & Eriksen, spikerfabrikken og dei små verkstadene som var tilslutta arbeidsgivarforeininga. Alle hermetikkfabrikkane var også stengde da arbeidarane kom klokka 8, det same ved aktiebryggeriet.

Men det var ikkje slik alle stader. Baklandets mek. Verksted hadde opne portar klokka 8, og på skofabrikkane, dampvaskeriet og i bygningsindustrien vart det arbeidd 8 timar. Det same gjaldt bakeria i byen.

Avisa Nidaros innførte åttetimarsdag på trykkeriet 30. april, og dei som ikkje alt hadde åttetimardag i Trondhjems Adresseavis, fekk same ordninga, likeeins Vikans boktrykkeri. «Og vi har al grund til at tro, at samtlige byens trykkerier vil ordne sig paa samme maate,» skreiv Ny Tid 3. mai. Ei rekkje handelsmenn som sysselset lager-arbeidarar og køyrarar, hadde også ordna seg med åttetimarsdag, og fleire hadde sagt dei ville gjera det.

Eit massemøte av 2000 organiserte arbeidarar vedtok samrøystes å leggja den vidare aksjonen i arbeidarrådet sine hender. Så langt var dette ein aksjon som vart sett i verk uavhengig av Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon (AFL, seinare LO). Massemøtet oppmoda AFL til å støtta aksjonen.

På Elverum hadde arbeidarane ved Otto Herambs støperi og mek. verksted bestemt seg for å innføra åttetimarsdagen. Dei kom også til stengde portar 2. mai, så ikkje noko arbeid vart gjort den dagen. Men dei fekk forhandlingar med arbeidsgivaren, og vart einige om at arbeidet skulle starta klokka 7.30 og slutta klokka 16.30, med frukostpause klokka 8.30–9.00, og middag klokka 13–14. Dei tok oppatt arbeidet 3. mai. På Jømna Brug, den gongen eit sagbruk, slutta arbeidsdagen frå og med 2. mai klokka fem i stadenfor klokka seks «hvorom bruket paa forhaand var underrettet»³.

I Harstad vart åttetimarsdagen på alle trykkeria i byen innført for alle tilsette frå og med 2. mai⁴.

Mange aksjonar

I Tønsberg følgde arbeidarane ved Kalnes mekaniske verksted oppmodinga om å gjennomføra åttetimarsdagen, og møtte på arbeid ein time seinare enn vanleg. Da fekk dei ikkje komma inn. Derfor toga dei til Folkes Hus der dei vedtok å ta opp kampen.

På Rjukan hadde arbeidarane på to godt besøkte møte bestemt å innføra åttetimarsdagen. Det var berre eitt problem: Norsk Hydro nekta å forhandla. Arbeidarane var samde om at dersom ikkje bedrifta ville betala overtidsprosentar for arbeid utover åtte timar, ville all overtid bli nekta. «Over hele Rjukan er 8-timersdagen nu en kjensgjerning,» skreiv Social-Demokraten 7. mai. Eit massemøte av 500 organiserte arbeidarar 4. mai vedtok å overlata den vidare aksjonen til arbeidarrådet. Det same møtet vedtok å krevja at AFL-sekretariatet greip inn straks overfor tilfelle av lockout i Trondheim eller andre stader, og at dei tvinga regjering og storting til straks å vedta ein lov om åtte timars arbeidsdag.

I Telemark var det kraftige aksjonar fleire stader. Ved Trosvik mek. verksted og skibsbyggeri ved Brevik, ved Bamble apatitgruber og ved Ødegaardens verk var åttetimarsdagen innført⁵. Ved «Sørlandets Elektriske», Skien, gjekk arbeidet som vanleg, men forhandlingar om innføring av åttetimarsdagen var i gang.

Ved Langesund mekaniske verksted kom arbeidarane klokka åtte om morgonen 2. mai og fann porten stengd. Bedriftsleiaren hadde på førehand sagt nei til forhandlingar om åttetimarsdag, noko han måtte gi etter for. Han oppmoda arbeidarane til å arbeida vanleg tid medan dei forhandla. Arbeidarane heldt møte og bestemte at dei heldt fast på kravet om åttetimars-dagen, men at dei var villige til å forhandla om lønna. Bedriftsleiinga bestemte å innvilga åttetimarsdag med full lønn, så sant arbeidsgivarforeininga gjekk med på det. Saka skulle gå vidare til forhandlingar mellom Norsk Arbeidsmandsforbud og Norsk Arbeidsgiverforening.

Ved Aamdal koppargruver i Vest-Telemark stilte arbeidarane krav om åtte timars arbeidsdag og ei timelønn på kr 1,50. Timelønna varierte frå før mellom kr 0,83 og ei krone.

På Petterøe

Fabrikkeigar Petterøe, eigaren av Petterøes Tobaksfabrik, var ein av dei Dagbladet intervjua i mai 1918. Petterøe hadde innført 8-timarsdag for tolv år sia, kombinert med akkordarbeid. Han erfarte at dei unge leverte som regel vel så mykje på åtte timar som tidlegare på ti. Også dei eldre oppdaga snart at dei kunne tena like godt på 8 timar som før på ti.

Da 8-timarsdagen vart innført, vart både daglønn og akkordlønn som før.

«Jeg har ialfald ikke hørt nogen bedrift som har hat økonomisk skade av at indføre normalarbeidsdagen. Naar denne reform bare gjennemføres ved venskabelig overenskomst mellem arbeidere og arbeidsgiver, saa tror jeg, at de vanskeligheter man stadig taler om kan overvindes,» sa fabrikkeigaren. Han såg at det kunne vera tilfelle der det vart gjort mindre på åtte timar enn på ti, slik som når ein mann stod og passa ein maskin som gjekk for full fart, den utførte sjølvsagt meir dess lenger den gjekk. «Men i et slikt tilfælde er vedkommende arbeiders beskjæftigelse saa enerverende og opslitende, at efter 8 timer bør han faa slippe løs og hvile ut,» sa Petterøe.

Petterøe-arbeidarane arbeidde åtte nettotimar, utan frukostpause. Dei hadde ein times middagspause, og åt middag på bedrifta.

Ved Union spritfabrikk i Skien fekk dei til ei mellombels ordning med 48 timars arbeidsveke, men utan forandring i timelønna. Lønnskrav skulle bli behandla av organisasjonane. Kanskje betra det stemninga litt at bedrifta sørga for at arbeidarane fekk eit måltid mat «til en større reduktion i prisen»?

Direktøren på AS Dalen-Portland cementfabrik ved Brevik nekta å forhandla om åttetimarsdag. Som svar la arbeidarane ned arbeidet kl 11.30 2. mai. Dei heldt seinare eit møte der dei bestemte «at fastholde sit krav og lægge den videre aktion i det lokale arbeiderraads hænder. Over 200 mand staar som en bak kravet.»⁶ Ved Skiensfjordens skofabrik hadde 130 menn og 80 kvinner sagt opp plassane sine med 14 dagars varsel i protest mot at bedrifta stengde dørene etter middagspausen.

Ved A/S Norsk Impregneringskompani, Larvik, vart det også konflikt. Arbeidarane kravde åtte timars arbeidsdag og eit tillegg på 45 øre per time. Tilbodet frå arbeids-givaren var 51 timars arbeidsveke og eit prosenttillegg som på det meste ville bli kr 1,68 i veka. Dette gjekk arbeidarane ikkje med på, og dei la ned arbeidet. Denne aksjonen vart gjennomført med samtykke frå Arbeidsmandsforbundet⁷.

I Østfold var det ulike haldningar til kampen for åttetimarsdagen. I Fredrikstad valde arbeidarane å ikkje gå til aksjonar, men ved smelteverket i Sannesund, Sarpborg, fekk dei 150 arbeidarane gjennomført åtte timars arbeidsdag med same daglønn som før, pluss ti prosent tillegg. Dei som arbeidde i dei heilkontinuerlege avdelingane, fekk eit tillegg på 20 prosent. Dessutan fekk dei avtale om 1. mai som heil fridag, og 100 prosent tillegg for dei som måtte arbeida den dagen.

I Tyssedal og Skjæggedal kravde arbeidarane åttetimarsdag. I Tyssedal valde dei ein komite som skulle forhandla med leiinga, men komiteen fekk sparken. Da bestemte arbeidarane å gå til streik for å få bedrifta til å ta inn att dei som var sparka. I Skjæggedal søkte arbeidarane om å få åttetimarsdag, men fekk blankt avslag. Da kalte dei saman til massemøte, og bestemte å ta åttetimarsdagen 2. mai. Dei sende melding til fabrikkontoret, men da dei kom på jobb til den tida dei hadde bestemt, vart den elektriske straumen slått av, og arbeidarane måtte gå heim.

I Odda vart åttetimarsdagen innført ved direkte aksjon, alle dagarbeidarane ved cyanid- og karbidfabrikkane, om lag 600 mann, gjekk frå jobben da åtte timar var gått. Om kvelden var dei samla til møte i Folkets Hus.⁸

Nytt massemøte i Trondheim

Arbeidarrådet i Trondheim inviterte alle organiserte arbeidarar til nytt massemøte på gårdsplassen ved Folkets hus 3. mai. 3000 møtte fram. Mot ni stemmer gjorde dei følgjande vedtak:

1. Arbeiderraadet bemyndiges til at proklamere hel arbeidsstans i samtlige private og offentlige bedrifter fra og med mandag 6.ds kl. 6 formiddag.
2. Arbeiderraadet bemyndiges til at træffe bestæmmelse om arbeidsstansens varighet.
3. Møtet henstiller til raadet at organisere demonstrationstog mandag den 6.ds kl. 4 eftermiddag. Det henstilles til samtlige arbeidere at delta i demonstrationen.
4. Arbeidsstansen blir bare meddelt gjennem pressen.

Alt var med andre ord klart for storstreik om ikkje arbeidsgivarane gav seg raskt. Men slik gjekk det ikkje. Borgarmeister Bauck greip inn. Han oppmoda arbeidarrådet til å gå med på at spørsmålet om arbeidstida av samfunnsmessige grunnar skulle overførast til forhandlingar mellom AFL og arbeids-givarforeininga. Dersom arbeidarrådet gjekk med på det, ville borgarmeisteren venda seg til hovudorganisasjonane. Han oppmoda arbeidarrådet til å avverga arbeidsstans og sørga for at arbeidet blir gjenopptatt under forhandlingane.

Mot ein sterk minoritet vedtok massemøtet å utsetja aksjonen. Bauck sende si oppmoding til arbeidsgivarforeininga og AFL om å ta saka opp til realitetsbehandling, og arbeidet vart tatt oppatt i heile Trondheim⁹.

Åttetimarsdagen til Stortinget

I løpet av mai vart ei rekkje aksjonar for åttetimarsdagen gjennomført, og arbeidsgivarane reagerte på høgst ulike måtar. Somme såg nok at åttetimarsdagen måtte komma – straks eller litt seinare. Andre må ha blitt alvorleg skremde av at arbeidarane tok seg til rette slik dei gjorde, og prøvde å stansa arbeidarane med represaliar.

7. mai skreiv Ny Tid at det førebels var for tidleg å uttala seg om resultata av dei aksjonane som var sett i verk, men dei meinte ein kunne ha oppnådd meir om fleire hadde deltatt:

… saameget lar sig ihvertfald si, at om arbeiderne landet rundt hadde fulgt arbeiderraadenes appel like mandjevnt som arbeiderne i Trøndelagen og i Skien-Telemarksdistriktet har gjort det, vilde 8-timersdagen idag ha været en kjendsgjerning i vort land.

Landsorganisasjonen stilte seg ikkje bak parolen om «direkte aksjon», men aksjonen fekk landsorganisasjonen til endeleg å gjera noko, «selvom det skede i ellevte time», ifølgje Ny Tid. Aksjonen sette også fart i statsstyremaktene. Arbeidet med å få til ei lovfesting av 8 timarsdagen var i full gang. «Men tror nogen, at dette vilde ha skedd, hvis ikke arbeiderklassen hadde vist alvoret i kravet gjennem handling?» spurde Ny Tid.

I første omgang dreidde det seg om ei mellombels lov om åttetimarsdag som vart behandla i Stortinget i løpet av sommaren 1918.

Social-Demokraten oppsummerte 4. juni:

8-timers dagen har ikke længer det forfærdende og avskrækkende ved sig som i tidligere dage. Det fleste mennesker forstaar nu at den meget vel lar sig praktisere og at produktionslivet ingen skade lider ved det.»

Den eine kommunen etter den andre hadde innført åttetimarsdag for sine arbeidarar, og staten «staar paa tærskelen til at gjennemføre den for alle sine arbeidere».

Typografane hadde fått åttetimarsdagen godkjent av Stortinget, og eit einstemmig Odelsting hadde godkjent ein revisjon av bakarlova, der arbeidsdagen var fastsett til åtte timar.

I tillegg kom argumentet om ernæringsforholda, ei følgje av den andre verdskrigen som enno ikkje var over. Det vart lagt vekt på i leiarartikkelen:

Slik som forholdene ligger an for tiden i arbeiderhjemmene kan de ikke utniste forsørgeren med saa god og nærende kost at han med samme kraft som før kan utholde den lange arbeidsdag. Og hvad gavn er der for produktionen i en arbeidsdag paa 9 a 10 timer, naar arbeidsydelsen paa grund av ernæringsvanskeligheterne blir betydelig nedsat de sidste timer.

Dette la også AFL vekt på i skrivet til regjeringa om kvifor det hasta med å få lovfesta åttetimarsdagen:

Den nuværende ernæringskrise rammer industriarbeiderne særlig haardt.

I dei fleste byane og industridisktrikta var det «absolut potetmangel», og i mange landdistrikt var det mangel på settepotet, det var såleis lite håp om at byane kunne få potet når settinga var over. Det var også mangel på dei surrogata for potet som var i handelen. Mjølkerasjonane var svært knappe, og brødrasjonane så knappe at «de fleste arbeiderfamilier nu er like paa sultegrensen».¹⁰ Det var ikkje mogeleg for arbeidarane i same grad som før å halda ut «en lang arbeidsdags strabaser», det hadde blitt eit allminneleg krav frå alle arbeidarar at arbeidstida måtte innskrenkast, «for at man skal kunne bevare arbeidskraften gjennem denne kritiske periode.» Dyrtidsforholda gjorde dessutan at arbeidarklassen måtte krevja at redusert arbeidstid ikkje førte til redusert lønn.

AFL-leiaren, Ole O. Lian, som også var stortingsrepresentant for Arbeidarpartiet, forklarte at ulempa med å knytta åttetimarsdagen til arbeidarvernlova, var at store arbeidsgrupper vart ståande utanfor. Bygningsarbeidarar, tømrarar, murarar, losse- og lastearbeidarar, mange av dei som hadde det aller tyngste arbeidet, var ikkje omfatta av arbeidarvernlova. Men det hjelpte ikkje, Stortinget sitt vedtak om åttetimarsdagen kom som ei endring av denne lova.

Stortinget sanksjonerte 14. august mellombels lov om forkorting av arbeidstida i bedrifter som går inn under lov om arbeiderbeskyttelse i industrielle virksomheter.¹¹ Året etter vart lovendringa gjort permanent. Men mange stod framleis utanfor. Til dømes vart sjukepleiarane ikkje omfatta av arbeidarvernlova før i 1937.

Notar:

1. Magne Thorsen; Boken om Thunearbeiderne: 70 år Oslo 1971.
2. Social-Demokraten 4.mai 1918.
3. Østlendingen 3.mai 1918.
4. Ny Tid 7. mai 1918.
5. Social-Demokraten 4. mai 1918.
6. Socialdemokraten 3. mai 1918.
7. Social-Demokraten 10. mai 1918.
8. Meir om gjennomføringa av åttetimarsdagen i Odda i førre nummeret av Rødt.
9. Ny Tid 6. mai 1918.
10. Stortingsforhandlinger 1918 3a.
11. Stortingsforhandlinger 1918 9.

Me veit ikkje sikkert kva TISA-avtala vil bety for Noreg. Men bygd på mellom anna lekkasjar om avtala, ser det ut til at det kan bli naudsynt å forme ei ny brei allianse i forsvar av samhaldsNoreg.

Liv Signe Navarsete, er stortingsrepresentant og utanrikspolitisk talskvinne for Senterpartiet.

Då eg blei spurd om å skrive i tidsskriftet Rødt!, gjekk mine tankar tilbake til EU- kampen i 94, og den særs dyktige leiaren av Nei til EU, Kristen Nygaard. Kristen var heile tida klar på korleis ein skulle vinne EU-kampen: Alle, utanom rasistar, var velkomne til å delta i Nei til EU. Mykje av Nei-rørsla si suksess var tufta nettopp på at ein greidde å få til dømes miljø-, arbeidar- og bygderørsla til å spele kvarandre gode. På tvers av partigrenser samla ein seg om verdiane folkestyre, miljø og solidaritet. Fellesskapen om desse verdiane gjorde at fleirtalet i Noreg stemte nei til EU i 94. Takka vere visdomen til folket, har Noreg i dag eigen valuta, Stortinget har full styring over statsbudsjettet, og me har full råderett over norsk skog, jord, fisk og fossefall.

Då Rødt! no spurde meg om eg ville bidra til deira tidsskrift, takka eg, i Kristen Nygaard si ånd, ja til dette.

I stortingsmeldinga «Handel og globalisering» omtalar regjeringa moderne handels-avtalar mellom anna på følgjande måte: «Kjerneområda for forhandlingane flyttar seg frå tollspørsmål og grensehandtering til tilhøve innanfor grensene, inkludert reguleringar, standardar og støtteordningar».

Som stortingsmeldinga eg har sitert frå ovanfor slår fast, har fokuset i dei nye handelsavtalane endra seg. Handelsavtalane dreier seg ikkje lenger om reduserte tollsatsar. Dette er naturleg, då dei gjennomsnittlige tollsatsane i verda i dag er låge. Mindre enn 4 prosent. Innanfor handelen med tenester finst det ikkje tollsatsar av tyding. Fokuset vert no dreia mot det mange ser på som det største hinderet for fri flyt av varer, kapital, folk og tenester, nemleg tilhøve innanfor nasjonalstatanes grenser. Det store spørsmålet er kva måtar TISA vil verke på tilhøva i Noreg, enten det handlar seg om reguleringar, standardar og støtteordningar.

Kva er TISA?

TISA er ei internasjonal avtale som omhandlar handel med tenester, der det er forhandlingar mellom 24 partnerar (inkludert EU) og 52 land. Noreg er eit av landa som sitt ved forhandlingsbordet. TISA skal fjerne såkalla «handelshindringar» som kan ligge i nasjonale lover og reguleringar. Dette vil, i følgje Høgres utanriksminister Børge Brende, minske risikoen for «vilkårleg» handsaming i dei ulike landa.

Kva risiko for «vilkårleg handsaming» er det Brende her peikar på? Jau, det er risikoen for at folkevalde politikarar skal ta politiske avgjerder som reduserer multi-nasjonale selskap sin profitt, i dag eller i framtida.

Det er hevda frå regjeringa at TISA ikkje vil ha noko følgje for Noreg i dag, sidan vår tenestemarknad allereie er «opna». Alt det me i dag veit, både ut i frå kven som er initiativ-takarane bak TISA, frå regjeringa sine uttalte politiske målsetningar og omtale av avtala, frå historiske erfaringar og frå lekkasjar frå forhandlingane, tyder på at me ikkje burde ta denne påstanden for god fisk.

Hemmeleghald om TISA

TISA-forhandlingane vert i dag forhandla i løynd, med Noreg si regjering som ein aktiv pådrivar. Ikkje ein gong folkevalde vert gitt informasjon om forhandlingane i særleg grad. Det er ikkje eit sunnheitsteikn for vårt demokrati at eg som stortingsrepresentant har fått meir informasjon frå Wikileaks, enn frå Noreg si eiga regjering.

Ein av USA sine leiande forhandlarar kring handelsavtalar, Ron Kirk, blei i forbindelse med forhandlingane om TPP-avtala (Trans Pacific Partnership) spurd for ei tid attende om kvifor ein ikkje kunne offentleggjere utkasta til avtaletekstane ein forhandla om. Kirk svarte at dei hadde erfaring i at å offentleggjere avtaleutkast til handelsavtaler gjorde det vanskelegare å få vedteke avtalane. Hemmeleghald ga USA både forhandlingsstyrke og gjorde det lettare å få deira forhandlingspartnarar til å gå med på ting dei «elles ikkje ville». Kirk kunne også slå fast at førre gong USA offentleggjorde ein avtaletekst før forhandlingane var ferdige, blei det «umogleg» å få avtala vedteken. Lærdomen var klar: for å kunne binde landet sitt til ei overnasjonal avtale, må ein syte for at folket får vite minst mogeleg. Det er vanskeleg for folk å seie nei til noko ein ikkje veit kva er.

Ei offentleggjering av avtaleteksten i TISA-avtala ville med all sannsyn ha skapt mykje debatt. Motivasjonen som ein del har for å støtte avtala, er like fullt nokså klar: Samuel Di Piazza, leiar av ein paraplyorganisasjon for amerikanske tenestebedrifter, har slått fast at TISA vil gjere at medlemslanda må «modifisere eller eliminere» innanlandske reguleringar. Han spår ei, i han sine augne, lys framtid etter at TISA-avtala er signert: «Framtida under TISA er ei framtid utan offentleg leverte eller regulerte tenester, og den frie marknaden sine prinsipp kan styre investering i og levering av tenester på ein internasjonal arena.»

Klausulane i avtala

Det er ein stor skilnad mellom forhandlingane om TISA, og forhandlingane om tidegare handelsavtalar. Så langt har det vore praksis for slike forhandlingar at regelverket i avtalane har vore avklara, før ein har forhandla om opning av ulike nasjonale marknader. Dette har endra seg med TISA. I TISA-forhandlingane forhandlar ein både om sjølve regelverket i avtala og om opning av ulike marknader på ein gong. Kvifor er dette skummelt? Jau, det medfører at ikkje ein gong byråkratane som forhandlar på Noreg sine vegne, er klar over korleis reglane vil sjå ut, når ein samstundes forhandlar om kva sektorar som skal opnast for fri konkurranse med private, utanlandske føretak. Når ein ikkje har blitt samde om reglane, er det svært vanskeleg å føreseie konksekvensane av opning for konkurranse innan ulike sektorar.

Dette var bakgrunnen for at Sp og SV i vår fremja krav i Stortinget om at utkastet til rammeverket for TISA, regelverket i avtala, skulle offentleggjerast. For oss er det essensielt at regelverket i TISA gjerast tilgjengelig for demokratisk debatt, før landa set i gang og avsluttar forhandlingar om opning og liberalisering av ulike sektorer.

Det er hevda frå regjeringa, på ulike vis, at TISA ikkje omhandlar offentleg sektor. Det kan høyrast tilforlateleg ut. Då er det naudsynt å vite korleis offentleg sektor definerast i TISA. Dei siste lekkasjane om TISA frå Wikileaks viser at ei offentleg teneste er definert som «ei kvar teneste som ikkje leverast på kommersiell basis, og heller ikkje i konkurranse med ei eller fleire tenesteleverandørar». Kva for tenester er det som ikkje leverast av nokon private aktørar i dag? Det er veldig få. Både innan skule, helse- og eldreomsorg har me i dag private aktørar i Noreg. Det betyr at ingen av desse sektorane er automatisk beskytta frå TISA-avtal sitt press om deregulering og liberalisering. Dei einaste tenestane som er automatisk beskytta frå TISA, vil då vere politi, Forsvaret, brannvesen og domstolar.

Lekkasjar tyder og på at TISA er basert på eit prinsipp om «negativ listing», prinsippet nokon referer til som «list it or loose it». Tidlegare handelsavtalar har basert seg på positiv listing. Det vil seie at berre dei tenestemarknadene som spesifikt førast opp, er underlagt reglane i avtala. I TISA er det motsett. Alt som ikkje vert skrive opp som spesifikke unntak, er underlagt avtala sitt regelverk. Professor ved University of Auckland, Jane Kelsey, har peika på farane ved dette. For om ein ikkje tek spesifikt unntak for ein sektor, vil også alle undersektorar blir underlagt fri konkurranse. Eit døme ho har vist til, er forsyninga av vatn. Om Noreg ikkje tek unntak for denne tenesta, vil alt frå reinsing av vatn, kjemisk handsaming, vedlikehald av røyrleidningar og et utal andre område vere open for fri, internasjonal konkurranse.

Trass i streng løyndom, veit me at TISA-avtala er tenkt å innehalde to omdiskuterte klausular, nemleg dei sokalla frys- og skralle-klausulane. Det er utbreidd frykt for at klausulane vil hindre Noreg i å reversere tidlegare konkurranseutsetting av ein gitt marknad, sjølv om ein skulle sjå uheldige resultat av ei slik liberalisering. Vidare fryktar ein at Noreg vil binde seg til at framtidige regelendringar alltid skal skje i ytterlegare liberaliserande retning. Dei som har brukt ei skralle, veit korleis den fungerer. Den brukast for å hindre at til dømes ein bil eller eit tre fell tilbake til sin opphavlege posisjon. Skralla kan berre skruast i ei retning. I TISA betyr dette ei einvegskøyring mot høgre, med meir makt til internasjonale selskap på kostnad av folkestyret.

Dei siste vekene har det vore mykje debatt kring regjeringa sitt forslag om ny modell for framtidige investeringsavtalar. Her føreslår regjeringa at Noreg skal inngå avtalar der Noreg tillèt utanlandske selskap å saksøkje Noreg for politiske vedtak som reduserer selskapas framtidige profitt. Me har i dag mange døme på effektane av slike avtalar. Tobakksgiganten Phillip Morris saksøkte både Australia og Uruguay for å ha pålagt åtvaringar mot røyking på sigarett-pakkane. At Uruguay hadde lukkast med å nesten halvera talet på røykarar i landet, medverka sjølvsagt til å redusere Phillip Morris sin profitt. Søksmål var resultatet. Eit anna døme er at det franske selskapet Veolia saksøkte regjeringa i Egypt for å heve minsteløna i landet. Eit tredje er når El Salvador blei saksøkt av eit australsk-canadisk gruveselskap for ikkje å gi ny lisens til gruveutvinning. At landets borgarar fikk øydelagd sitt drikkevatn, meinte ikkje gruveselskapet var legitim grunn til fatte politiske avgjerd som førte til at selskapet reduserte sin profitt.

Kvifor er dette relevant for TISA? Jau, fordi TISA-avtala truleg vil innehalde ein paraplyklausul. Denne medfører at reglar som gjeld i ei avtale, også skal gjelde i andre avtalar. Så om Noreg har gitt selskapa i noko land rett til å saksøkje landet vårt, skal også selskapa i dei andre TISA-landa få denne retten. Dette kan potensielt få store konsekvensar for Noreg. Då me innførte røykelova, svara Phillip Morris med å saksøkje Noreg. Men Phillip Morris måtte gjere dette i norske domstolar, og tapte saka. Gjennom dei framtidige investeringsavtalane kan selskap som Phillip Morris fremje sin sak, og få utanlandske handels-juristar til å dømme Noreg.

I vår kom den største lekkasjen av forhandlingsdokument frå dei kontroversielle TISA-forhandlingane. Lekkasjen viste kor ille hemmeleghaldet kring forhandlingane er. The European Federation of Public Service Unions – altså den europeiske unionen for tenestesektoren – som er stor, slo frå lekkasjane fast at TISA vil avgrense regjeringa si rett til å regulere høgare standardar innanfor klima, helse, utdanning, avfallshandtering og kraftverk. TISA kan gjere det vanskelegare å regulere energisektoren, telekommunikasjon og dataflyt over landegrensene. Og i ei tid der mange land prøver å kome til hektene etter finanskrisa, vil det verte vanskelegare å regulere nett den sektoren – finanssektoren.

Public Services International, ein paraplyorganisasjon for fagforeiningar som representerer meir enn 20 millionar offentleg tilsette i meir enn 150 land, har på liknande vis åtvara sterkt mot TISA. Det burde vore naturleg for fleire på Stortinget å lytte nøyare til desse organisasjonane, som snakkar på vegne av så mange menneskjer.

Regjeringa sine uttalte ambisjonar

I si eiga regjeringsplattform skreiv regjeringa følgjande om offentlege tenester:

Regjeringa meiner i utgangspunktet at produksjon av velferdstenester skil seg lite frå andre tenester. Bruk av konkurranse stimulerer til verdiskapning, betre tenester og effektivisering. Det er derfor heilt naudsynt at konkurranse blir eit gjennomgåande element i offentlig verksemd.

For Høgre og FrP må TISA-avtala fortone seg som ein draum. Dessa partia ynskjer å selje ut større deler av Noregs eigedom. Eit døme på dette finn med i debatten om Flytoget. Flytoget har dei siste åra tent inn milliardar av kronar som har gitt rom for fleire sjukeheimar, skular og vegar i Noreg. Likevel ville regjeringa selje Flytoget, gjerne til utanlandske eigarar. Høgre sin stortingsrepresentant, Linda Hofstad Helland, fortalde i vinter at det var viktig for Høgre å selje unna Flytoget raskt. Då fikk ein nemleg hindra at eit eventuelt regjeringsskifte i 2017 stoppar privatiseringa. Helland slo fast at regjeringa skulle «skvise så mye tannkrem ut av tuben» at ei ny regjering ikkje fikk gjere om att på regjeringa si privatisering av felles eigedom. Med TISA-avtala trong ikkje Høgre lenger å frykte valet i 2017. Noreg vil uansett risikere å verte overstyrt av utanlandske juristar, slik at vi får meir privatisering og marknad, og mindre samhald.

Kva tenar Noreg på TISA-avtala?

Eit heilt grunnleggjande spørsmål å stille, er kva Noreg vil vinne på TISA. Her må bevisbyrde liggje på dei som vil signere på TISA-avtala. Eg har mellom anna stilt utanriksministeren fylgjande spørsmål fleire gonger: Kan statsråden gje meg eitt einaste døme på ei bedrift som er nekta marknadstilgang til nokon av TISA-landa, og som no vil få denne marknadstilgangen? Dette grunnleggjande spørsmålet har eg framleis ikkje fått eit klart svar på.

Historiske erfaringar

I debatten om TISA møter me mykje av det same som i debatten kring EØS-avtala, ein kombinasjon av latterleggjering og skjønnmaling. Før EØS-avtala fekk me garantiar: Norske arbeidsreglar ville ikkje verte påverka. Differensiert arbeidsgivaravgift var ikkje på nokon måte trua. Konsesjonslovene for vasskrafta var ikkje relevant for EØS. Importmonopolet til Vinmonopolet hadde heller ikkje noko med EØS å gjere. Reguleringar av utanlandsk eigarskap i finanssektoren i Noreg kunne me fint styre som me ville. Felles for alle løfta ovanfor er at dei har vorte brotne. Har nokon av dei som gav desse garantiane, nokon gong teke ansvar for det i etterkant? Dessverre er svaret nei. I dag høyrer me representantar frå dei same partia gi garantiar for offentleg kontroll med tenestemarknaden etter at ein TISA-avtale vert innført.

Ein viktig lærdom frå EØS-debatten er at den starta altfor seint. Konsekvensane av avtala hadde ikkje vunne å kome godt nok fram i lyset. Det kan me ikkje late skje igjen. Fredag 12. juni i år handsama Stortinget eit forslag frå Senterpartiet og SV der me sette frå, krav om at avtaleutkastet til TISA-forhandlingane skulle offentleggjerast. Dette forslaget vart røysta ned mot Sp, SV og MDG sine stemmar. Dei representantane som røysta nei til at rammeverket i TISA vert lagt fram, tok då på seg eit stort ansvar. Dei tok på seg ansvaret for at dei vil setje seg inn i, og på kort tid forstå, alle moglege konsekvensane av TISA-avtala når ho vert lagd fram for Stortinget. Når den ferdigforhandla avtala blir lagt fram, vil det vere for seint for Stortinget å endre avtala. Då vil me truleg berre stå framfor to val – ja eller nei. Og dette valet vil truleg måtte bli teke med ei klar tidsavgrensing for vedtak i Stortinget.

Å lytte til folket

Leiar av Fagforbundet, Mette Nord, har sagt at kampen mot TISA-avtala blir like viktig som EU-kampane i 1972 og 1994, og har kravd folkerøysting om avtala. Dersom lekkasjane viser seg å vere sanne, kan dette bli naudsynt. Det norske folk har tidlegare vist at dei både kan og vil vinne kampen for nasjonalt sjølvstende.

Motstanden mot EØS-avtalen vokser. Nei til EU går inn for å si opp avtalen og lanserer en kampanje for å samle støtte for kravet. Nei til EU mener at en fornyet handelsavtale basert på handelsavtalen fra 1973 vil være det beste alternativet, og forutsetter følgende: Den nye handelsavtalen skal være en avtale mellom to likeverdige parter, Norge og EU.

Kathrine Kleveland er leder i Nei til EU.

Lokaldemokrati og folkestyre er hjørnesteiner for organiseringen av landet vårt. De siste tiårene har EU tatt stadig sterkere grep om norske lokalsamfunn, arbeidsliv og offentlig virksomhet. EØS-avtalen har flyttet makt fra kommunestyresalen til Brussel. Det norske folk har to ganger stemt nei til EU-medlemskap, likevel tilpasses vi via EØS-avtalen stadig mer det EU vi har sagt nei til. Derfor vil Nei til EU ha Norge ut av EØS-avtalen, og derfor har vi startet kampanjen Ut av EØS.

Fem om dagen

Norge innfører stadig fler EU-regler og -direktiv via EØS-avtalen. Det virker nesten som EØS-statsråd Helgesen er en stemplingsmaskin for EU-vedtak, og er fornøyd med det. Totalt passerte vi i fjor 10 000 regler og vedtak på disse vel 20 årene siden EØS-avtalen ble innført. Statsråd Vidar Helgesen sa på Nei til EUs fagpolitiske konferanse i april, at fem nye EU-regler og direktiv om dagen er sunt for Norge. Det tror ikke jeg. EU og EØS er ikke bare overnasjonale fenomener som vi enten er «for» eller «mot». Det europeisk økonomiske samarbeidet, EØS, er langt mer enn utenrikspolitikk. Gode intensjoner i lokalpolitikken trumfes ofte av frykt for EFTA-domstolen og varierende tolkninger av EØS-avtalen. EØS-avtalen går foran folkestyre. Norsk institutt for By- og region-forskning (NIBR) ga i 2008 ut en rapport som konkluderte med at 73 prosent av alle sakene i kommune- og fylkestingsmøtene ble berørt av EU/EØS. Danske under-søkelser har vist det samme. EU styrer mer enn mange aner. Arbeidslivspolitikk, offentlige anbud og innkjøp, privatiseringspress, distriktspolitiske virkemidler med mer: EU ser ut til å ha en umettelig appetitt på norske bygder og byer, kommuner og fylker. Må det være sånn? Det Norge jeg er glad i har det best utenfor EU! Det Norge jeg er glad i har det også best utenfor EØS. EØS-avtalen uthuler det demokratiet vi er så glade i. EØS-avtalen undergraver velferdsordninger. EØS-avtalen undergraver distrikts-Norge.

Splittet folk da avtalen ble vedtatt

Nei til EU og mange med oss har vært kritiske til EØS-avtalen hele tiden. Høsten 1992 var faktisk mange overbevist om at en folkeavstemning om EØS ville endt med et nei. Ja-prosenten gikk i løpet av fire uker ned fra 51 til 38. Nei-prosenten gikk opp fra 21 til 37. I siste gallup før stortingsvedtaket, var det helt jevnt. Anne Enger Lahnstein kalte opinionsutviklingen «en seier for folkeopplysningen». Det at Danmark stemte nei til Maastricht-traktaten, bidro også til økt motstand, men aktiv og fandenivoldsk kamp fra sentrale SV- og SP-politikere bidro. Kjell Dahle, daværende politisk journalist i Brussel, har uttalt at han så hvordan EU-ambassadør Eivinn Berg mante norske journalister til ikke å så tvil om EØS. For i motsetning til EU-medlemskap var dette noe som alle burde stå sammen om i følge Berg.

Dynamisk avtale med løftebrudd

EØS-avtalen ble vedtatt, og er en dynamisk avtale. Det vil si at partene er enige om at avtalens innhold kan endres i takt med at EU endrer sin lovgivning på de områdene EØS-avtalen dekker. Ingen i 1992 kunne ane hva EØS-avtalen med all sin såkalte dynamikk kom til å utvikle seg til. Mange på ja-siden var opptatt av selvråderetten vi ville få beholde i EØS. Gro Harlem Brundtland bedyret at vetoretten var til for å brukes. EØS-avtalen har stadig blitt mer omfattende og påvirker negativt stadig flere områder av det norske samfunnet. Eksemplene er mange på løfter som ikke har holdt mål. Landbruket er ikke med i avtalen, men veterinæravtalen vi måtte godta har gitt mer utrygg mat. Arbeidslivet skulle ikke røres, men hvordan kunne rumenere bygge master for NetCom til kr 7,50 i timen eller polske bygningsarbeidere risikere livet på usikre arbeidsplasser til 50 kroner timen?
Avtalen har svekket Norges økonomiske og politiske handlefrihet og råderetten over viktige naturressurser. Formålet med EØS-avtalen er å styrke handelen og de økonomiske forbindelsene mellom partene, med like konkurransevilkår og overholdelse av de samme regler. Sentralt i EØS står prinsippet om «de fire friheter», dvs. at det som hovedregel skal være fritt varebytte over landegrensene, fri bevegelighet for arbeidstakere, fri adgang for borgere i ett land til å yte tjenester i et annet, og fri bevegelse av kapital. Samarbeidet omfatter også miljø, forskning og utdanning, kultur og sosiale spørsmål. Flere områder er ikke med i EØS, for eksempel landbruk, fiskeri og pengepolitikken. Der står Norge fritt til å følge egen politikk, Spørsmålet er bare hvor grensen går for landbruk når EU via ESA kritiserer vår bruk av Nyt Norge-merket på norske matvarer. Eller veterinæravtalen vi måtte gi opp, som gjør at opptil 70 prosent av regler og direktiv vi godtar fra EU handler om mat, er ikke dette landbruk?

En fornyet handelsavtale

Nei til EU ønsker en tosidig oppdatert handelsavtale, lik de EU har med andre land, for eksempel KOREU-avtalen med Sør-Korea. Nei til EU mener at en fornyet handelsavtale basert på handelsavtalen fra 1973 er beste alternativ, og forutsetter følgende: Den nye handelsavtalen skal være en avtale mellom to likeverdige parter, Norge og EU. Konflikter løses i forhandlinger mellom Norge og EU på politisk nivå. Bare regler og rettspraksis ved avtaletidspunktet er bindende for partene, og det skal ikke være noen forutsetning om innføring av nytt regelverk fra EU. Avtalen skal ivareta en høy norsk standard for dyre-, plante- og folkehelsa. En fornyet handelsavtale ut fra disse prinsippene vil fjerne det demokratiske underskuddet skapt av EØS. Det vil igjen være Stortinget og Høyesterett som suverent vedtar og fortolker norske lover. Og vi hadde ikke måttet ta inn ting vi var uenige i, som for eksempel EUs tredje postdirektiv eller differensiert arbeidsgiver-avgift. EU har inngått og inngår stadig nye tosidige handelsavtaler med både store og mindre handelspartnere, både med land som geografisk ligger fjernt og nært, for eksempel med Sveits, Sør-Korea, Egypt, Færøyene og Mexico. Den tosidige avtalemodellen vi peker på er høyst reell. Det er EØS-avtalen som er en unormal konstruksjon i EUs handelspolitikk.
Norge som EUs femte største handelspartner vil selvfølgelig være i stand til å forhandle frem en tosidig handelsavtale som erstatning for EØS-avtalen. EUs egen interesse av handelen med Norge tilsier det; vi er både en viktig leverandør til EU og et kjøpesterkt marked. Derfor ville det være økonomisk selvskading av EU å forkludre den åpne handelen.

Ikke alle er glade i EØS-avtalen

Trondheimskonferansen gikk også i år i resolusjonen inn for å si opp EØS-avtalen, noe som blir lagt merke til i fagforbundene. Det er ikke tilfeldig at motstanden mot EØS-avtalen vokser i fagbevegelsen. EU kommer stadig med ny lovgivning på arbeidslivsområdet, enten i form av forordninger eller direktiver. Rasering av norsk arbeidsliv gjennom EØS-avtalen og EUs frie flyt presser lønns- og arbeidsvilkår. Bemanningsselskapene vokser vilt. Lønnsforskjeller mellom yrker stiger, og det blir stadig vanskeligere for ungdom med yrkesfaglig opplæring å få læreplass. Tre LO-forbund har vedtak om annen tilslutning til EU enn EØS-avtalen. Norsk Transportarbeiderforbund, El & IT og Fellesorganisasjonen ønsker alle annen tilknytning til EU enn EØS-avtalen. El & IT vedtok følgende på sitt landsmøte mars 2015: «Det viser seg at EU-regler gis forrang framfor ILO-konvensjoner. EØS-avtalen må derfor erstattes av en handelsavtale.» Mange er spent på hvordan Fellesforbundet, som skal ha landsmøte i oktober, vil forholde seg til EØS-saken.

Signer #UtavEØS

Nei til EU har vedtak på at vi ønsker oss ut av EØS. Nå lanseres kampanjen Ut av EØS, der vi ønsker underskrifter mot EØS. Vi mener at det er Stortinget, Høyesterett, norske kommunestyrer, Sametinget eller partene i norsk arbeidsliv, og ikke EU, som skal bestemme over for eksempel norsk arbeidsliv og hvordan kampen mot sosial dumping og arbeidslivskriminalitet best kan føres, norsk distriktspolitikk, anbudsregelverk, hvilke regler som skal sikre et sunt landbruk og trygge matvarer mm. Bli med på å signere vårt opprop Ut av EØS på utaveos.org. Grunnlaget for vårt samfunn er folkestyre. Vi har erfart at vi klarer oss best når vi styrer oss selv og kan samarbeide nært med andre land som en selvstendig nasjon. Da må vi fortsatt holde oss utenfor EU, og Nei til EU vil bidra til en faktabasert debatt om hvorfor vi skal melde oss ut av EØS.

– Nedleggelse av småbruk er klimafiendtlig, en fare for folkehelsa, dyrevelferden og en fare for rikets sikkerhet. Det er sterke ord, men jeg mener det, sier Merete Furuberg

Regjeringa sier de vil «øke produktiviteten i landbruket». Furuberg forteller om styrt nedlegging av gårdsbruk og om konsekvensene det har på livsviktige områder.

Merete Furuberg er leder av Norsk Bonde- og Småbrukarlag,og er småbruker på Grue i Finnskog. Fra 1995 til 2000 nestleder i Kommunenes Sentralforbund. Tidligere nestleder i Nei til EU. Var med og stiftet Jenter i Skogbruket. Har doktorgrad i skogbruk.

Jorun Gulbrandsen er medlem av kvinneutvalget til Rødt og i Aksjonskomiteen for sekstimersdagen, www.sekstimersdagen.no. Hun er tidligere lærer og skriver lærebøker, og var leder av AKP (1997–2006).

Regjeringa sier de vil øke produktiviteten i landbruket. Er ikke det bra da, at vi produserer mer mat?

Produktivitet i landbruket, altså i jordbruket og skogbruket, er et eget temaområde. Jeg gir mine hovedfagstudenter på skogbruk fire–fem dobbeltforelesninger om dette. Jeg kan bare ta en kort bit av det her, fordi et intervju ikke har tid og plass til alt. Og jeg skal konsentrere meg om jordbruksdelen nå. Regjeringen sier at vi skal ha økt produktivitet, men de definerer det veldig begrensa. De definerer det som mer produsert liter og kilo per tidsenhet. Mens i en biologisk produksjon kan du overhodet ikke måle det så ensidig. Du må måle produktivitet på flere ulike måter. Man produserer jo maten, graset som kua og sauen eter, eller grønnsakene og eplene som du og jeg eter, på jorda. Hvis den jorda blir skjøtta dårligere og dårligere, fordi matprodusenten skal springe fortere og fortere og fortere, da blir produktiviteten, altså evnen jorda har til å produsere, dårligere. Så det er en selvmotsigelse at regjeringen sier at vi skal ha økt produktivitet, og så måler antall minutter vi bruker.

Er det som på en fabrikk, der arbeiderne må produsere 10 prosent flere sko per time for samme betaling?

Jeg vil heller sammenlikne produktiviteten i matproduksjonen med folk som arbeider i helsevesenet, når vi snakker om minutter og sekunder målt med stoppeklokke. Det at du holder handa til en kreftpasient, som jeg har gjort mange ganger, en pasient som har fått dødsbudskapet. Hvis du skal øke produktiviteten på holding av hånd, hva betyr det? Skal du holde hånda kortere, et halvt sekund, hva skal du gjøre? Eller øker du produktiviteten ved at du virkelig har tid hos den du er hos? Som jeg som likemannsarbeider, eller en sjukepleier, som virkelig bruker tid på pasienten? Kanskje noen får livsgnisten og trua tilbake, kanskje de helt eksepsjonelt kommer seg ut i yrkesaktivt liv igjen. Så produktivitet har mange sider. Jeg trur enkelte innafor dagens markedsliberalistiske side har såpass omløp i huet at de skjønner det. Men de bruker kravet om at «produktiviteten skal økes» som et virkemiddel. De sier det må være slik. Rett og slett for å få knekt en del virksomheter som Norsk Bonde- og Småbrukarlag vil ha. Og som jeg veit sentrums- og venstrepartier vil ha i landet vårt.

Hvorfor ønsker de å fjerne gårdsbruk, hva de vil ha i stedet? Det skrives om at politikere ser for seg intensiv matproduksjon noen steder i verden, og så skal matvaregigantene konkurrere om salget av jordbruksproduktene – på verdensbasis? Er dette et unødvendig stygt skremmebilde?

Det er ikke skremsel uten innhold, det er en plan. Ser du hvem som sponser politikerne som vil legge ned store deler av det norske landbruket? Har de ikke fått penger av diverse gigantmilliardærer? Og de gigantmilliardærene i Norge, står ikke de i søsterskap og brorskap til multinasjonale selskap? Og når det gjelder matproduksjon, så er mat makt, og når du får makta over maten, da har du virkelig makt. Det pågår en kamp i dag, om hvem som skal ha kontrollen over maten i verden, over produksjonen, distribusjonen, eierskapet. Vi bønder merker det veldig. For eksempel gikk Kirkens nødhjelp ut for et par-tre år sida og sa at norske bønder tok livet av fattige sultne i utviklingsland. Jeg har her i Norge vært i debatt med landbruksministeren i Tanzania, som til de grader høvla meg ned da jeg sa at sultne bønder i Tanzania burde få beholde maten sin sjøl, og ikke selge den til rike land. Vi i Bonde- og småbrukarlaget har nemlig samarbeid med lokale bønder og deres organisasjoner i utviklingsland, og vi har hjulpet bønder både med å utvikle produksjonen og med eksport til Norge. Men vi veit samtidig at stater (regjeringer) ofte beskytter dem som vil lage plantasjer i fattige land. Utenlandske eiere vil gjerne ha bøndene til å jobbe på plantasjejorda, slik at eierne og folk i statsapparatet tjener gode penger på eksport av landbruksvarer.

Det høres sjølsagt fint ut, at bønder i fattige land skal kunne bli rikere på å selge mat til folk i rike land. Men virkeligheten er ofte omvendt. Det er livsfarlig. På den ene sida har du noen som har så lite kunnskap, at de går på den limpinnen, slik Kirkens Nødhjelp har gjort. Så har du andre som lar seg kjøpe. Så er det kanskje noen som har et slik politisk syn at de trur på the survival of the fittest.

Det blir sagt at bønder i utviklingsland kan konkurrere på verdensmarkedet.

Er det fair konkurranse? For å bruke egne erfaringer fra langrennssporten; jeg var med på juniorlangrenn med Berit Mørdre og Ingrid Vigernes, og de lurte jo fælt på hvorfor sovjetdamene kunne gå så fort? Og så kom det fram etterpå det med doping. Er det fair konkurranse? På ei anna side, hvis vi tenker ekte og ærlig konkurranse uten slike stimuli, er det ekte og ærlig konkurranse hvis kvinner og menn gikk i samme klasse i mesterskap på ski? Blir det rettferdig konkurranse når utgangspunktet for dem som deltar, er ulikt? Slik er det også når vi går tilbake til landbrukspolitikken.

Når bare tre prosent av Norges areal er dyrkbart, er vel Norge lilleputt sammenlikna med de store matprodusentene? Det er vel det som er påskuddet for de store profitørene til å få det meste nedlagt, så de kan selge oss mat? Med hjelp fra deres venner i regjeringa?

Ja, men heldigvis ser Norge og ganske mange andre land i verden nokså like ut, som Sveits, Japan og Sør-Korea, med jordlapper som ligger spredt rundt omkring. Vi har høye fjell med djupe fjorder mellom. Det er jo blant anna en årsak til at vi hittil ikke har så mye plante- og dyresjukdommer. Og så har vi heldigvis hatt mindre enheter. Nedleggelse av småbruk er klimafiendtlig, en fare for folkehelsa, dyrevelferden og en fare for rikets sikkerhet. Det er sterke ord, men jeg mener det. Vi kan ta klima først.

Når vi legger ned småbruk, så legger vi ned alle disse areala vi har rundt omkring i landet vårt. Da blir jordbruket sentralisert rundt Trondheimsfjorden, Oslofjorden og på Jæren. Og skal vi klare å øke matproduksjonen, og det vil til og med FrP og Høyre, da må vi importere mer kraftfôr fra utlandet, både korn og soya. Og når du transporterer det, blir det forurensing, som når du transporterer soya fra Brasil til Norge. Samtidig er det to og en halv millioner dekar som Norge nå beslaglegger i utlandet til dyrefôr. Og da er Norge med på å hogge regnskogen, og det er feil. Feil driftsform i regnskogen fordi vi tar den bort og dyrker soya i stedet. Og det er joskadelig for klimaet. Og så er det skadelig for klimaet i Norge at vi så til de grader intensivt må bruke disse få arealene i Trondheim, ved Oslofjorden og på Jæren, for klima og miljø henger jo sammen, så noen av de her miljøaspekta med spredning av husdyrmøkk og alt dette kan jo og føre til endringer i jordsmonnet, som så videre har betydning for klimaet. Det er veldig mange sider ved det.

Hvorfor trues dyre- og folkehelsa?

Jo større enhetene er, jo mindre tid vil bonden ha til å stelle hvert enkelt dyr. Tenk på forbindelsen mellom dyrehelse og folkehelse. Vi har heldigvis såpass små enheter i Norge, sjøl om det begynner å sleppe opp for det som heter forhåndsmedisinering og de antibiotikaresistente bakteriene og alt. Det er alvorlig nok og en forpostfektning. Men sammenlikna med andre land er det en dråpe i havet foreløpig.

Vi kan se på større enheter i andre land i Europa, i Danmark for eksempel, hvor det er slik at hvis et dyr blir sjukt, så har du ikke kapasitet til å behandle det dyret. Du har ikke tid, alt skal gå så fort, maten skal være så billig, så veit du hva de gjør? De behandler hele flokken! Da får friske dyr den samme medisinen som det sjuke dyret, det er helt sant. Mye er foreløpig forbudt i EU. Men hvis USA vinner fram i denne TTIPS-forhandlinga mellom USA og EU, så er det slik i USA at det er lov å bruke antibiotika og en del medisiner som forebygging i fôret, og de bruker veldig mye hormoner og GMO (genmodifiserte organismer). Har du lurt på hvorfor norske idrettsutøvere har med seg egen mat i internasjonale konkurranser? Hvis du eter noe av dette hormonkjøttet, kan du risikere at du får rester hvis du avleverer dopingtest. Det er ikke hundre prosent bevist, men det er noe en er redd for. Så hvis du tenker på folkehelsa, er det ikke feil, det jeg sier: At nedleggelse av småbruk er klimafiendtlig, en fare for dyrevelferden og folkehelsa og rikets sikkerhet.

Sjølstendighet med importert fôr?

Rikets sikkerhet handler om muligheten for å klare seg. Være sjølstendig. Hvis du tar bort landets matproduksjon som en del av beredskapen, og grenser stenges utafra av andre, da går det gæli. Og jeg har jo sagt så mange ganger, at Erna Solberg og co er uansvarlige, som ikke har med maten i beredskapen, de sier de skal ha mat av beredskapshensyn, men de tenker ikke på at vi da importerer fôr.

Men fagfolka i militæret, – de sier vel ifra?

Men blir de hørt, da? Det var felles kronikk som daværende landbruksminister Trygve Magnus Slagsvold Vedum hadde med forsvarssjefen, da han var minister, militæret er jo opptatt av det. Vi er like blåøyde som landet var da han Breivik fikk lov til å slippe til. Det var helt utrulig at ikke etterretninga oppdaga det.

Kvinnene i landbruket

I et annet intervju sa du at «Statistikken syner at det er kvinner som eig dei minste landbrukseigedommane. Stordriftspolitikken til Sylvi Listhaug er kvinnefiendtleg».

Det er flertall menn i Norsk bonde- og småbrukarlag. Men menn og kvinner står samla om at landbruket trenger kvinner, og at kvinner også trenger landbruket. Det er et spennende yrke å være både i jordbruk og skogbruk, altså landbruket.

Det er mest kvinner som eier og driver de minste bruka. Det har nok sammenheng med at da vi fikk endret Odelsloven i 1975, som juridisk sett likestiller kvinner og menn, og som hadde 10 års tilbakevirkende kraft, så har nok holdninga vært slik at når det gjelder en større eiendom, da sier far og mor at jaha, det blir nok gutten, ja. Og de mindre småbruka er det ikke så farlig med, tenker de kanskje, derfor er det kvinner som driver flertallet av mindre bruk. Bare 14 prosent av gårdbrukerne som får produksjonstilskudd, er kvinner. Stordriftspolitikken til Sylvi Listhaug er kvinnefiendtlig!

Regjeringa kjører en retorisk kamp mot småbruka. De skal satse på heltidsbonden, som de sier. De bruker ordet hobbybønder, som skal vekk. Men du har jo kombinasjonsbrukeren, en bonde med lange tradisjoner i Norge. Over store deler av landet, er det helt urealistisk å snakke om heltidsbønder når det gjelder bønder som produserer frukt, sau, kjøtt og grønt. Det nytter ikke å bruke begrepa heltidsbonde, deltidsbonde …

Har du et småbruk, trenger du en jobb utenom. Flere av de som kombinerer gårdsbruk med annet arbeid, sier at de må gå ned i halv stilling, fordi det blir for strevsomt med full jobb. Mange kommuner har heller ikke mulighet til å ha fulle stillinger på en del områder. Flere av dem er stillinger som kvinner vanligvis har, og mange av dem er småbrukere. Såpass kjenner jeg til kommunal virksomhet. Jeg var nemlig nestleder i Kommunenes sentralforbund da jeg var deltidspolitiker fra 1995 til 2000 for Senterpartiet.

Sekstimersdag og andre krav

Hvis den normale arbeidsdagen i lønnsarbeidet hadde vært på seks timer, hadde det vært en stor fordel for disse kvinnene. Da ville de tjene full lønn på seks timer. Og høyere lønn enn i dag med for eksempel fire timer. Kanskje flere hadde klart å fortsette gårdsdrifta, i stedet for å slite seg ut. Sjølsagt ville dette også være til fordel for menn som har lønnsarbeid i tillegg til gårdsdrift.

Gjelder permisjonsrettigheter for kvinnebønder?

Vi har reist krav mange ganger om bedret avløsning når det er fødsler, sjuke unger og egen sjukdom og slike behov, men staten vil ikke.

Valgfrihet er et gode

Hva er argumentene til motstanderne av sekstimersdagen i landbruket?

Motstanderne av sekstimersdagen tenker gjerne på hva det rådende, snevre produktivitetspresset kan bety negativt for seks-timersdagen. De frykter at sekstimersdagen i samfunnet blir innført på den måten at det ikke skal komme flere folk inn, i stedet skal alle løpe fortere og gjøre det samme på seks timer som de før gjorde på åtte. Dette vil jo i tilfelle smitte over på landbruket. Og det ville være ille. I stedet for å bli pressa til full fart i seks timer, kan det nesten være bedre for helsa, at du har en lengre dag, gitt at du ikke har så mye utenom.

Det er veldig fint å kunne kombinere flere typer arbeid, men det er jo ikke mulig for de fleste. Jeg jobba tretti år i forskning. Ganske mye av den tida var jeg også deltidspolitiker. Innafor forskning er det ofte sånn at du kan jobbe hvor du vil og når du vil, bare du leverer sluttrapporten til den bestemte datoen. Den tidligere sjefen min sa, min veileder til doktorgraden, som nå er 97 år: «Og det du leverer skal helst ha langt bedre kvalitet, enn om du måtte ha stemplingsur». Det er jo så fantastisk! De 30 åra på skogforskningen på Ås, og det å bo og å ha jord- og skogeiendom på Finnskogen, og klare å fø to unger og skrive en doktorgrad og ha flere prosjekter og forskjellig, – årsaken er at du har hatt full frihet. Men jeg har jo jobba både 14 og 15 timer hver dag. Sekstimersdagen er ikke for den typen arbeid. Men da jeg lå på Radiumhospitalet et helt år, i år 2000, fordi jeg hadde kreft, da så jeg hvem som skulle hatt sekstimersdag. Det var sjukepleierne der. De skulle hatt sekstimersdag.

De fleste har lønnsarbeid hvor andre bestemmer hva du skal gjøre hvert minutt, når du skal spise, når du får gå på do, og mange har ensformig arbeid som gir dem skader. Der er arbeidsdagen for lang. Frilansere, forskere og folk på partikontorene har ofte jobben som hobby og hobbyen som jobb. Kanskje hobby er et galt ord her, jeg mener «sin store interesse i livet» som de ikke får gjort nok av. De bør kanskje vite mer om hverandre?

Ja. Og jeg er for sekstimersdagen. Jeg er også veldig for mye større valgfrihet. Ut fra at jeg har møtt såpass mange mennesker, både gjennom mitt politiske virke, og ikke minst gjennom den frivilligheten arbeid og gjennom mitt arbeid i frivillige organisasjoner og i kreftforeningen, jeg er for mye større valgfrihet. Folk burde bestemme mer over sin egen pensjonsalder, for eksempel. Noen har en jobb hvor de trenger å gå av tidlig, noen har god helse og en jobb de kan og vil jobbe lenge i.

Ro og lykke

Du var på en og samme tid bonde, forsker og politiker. Det var flott og du jobba hardt. Fortsatt kombinerer du flere ting som er viktig for deg. Jeg ønsker at slikt skal bli mulig for alle, altså at vi ikke gjør bare en ting livet ut, men flere og gjerne samtidig. Sekstimersdagen er en vei i den retninga. Vekk fra bare-jobbe-og-kjøpe, til å vise at livet kan by på mye mer enn det. Tid som kan brukes på ting en er glad i å gjøre.

Jeg tenker det samme. Det er den tanke-gangen som gjør at vi fremdeles har en matproduksjon i landet vårt. Inntekta i landbruket er jo så lav. Den må økes. Det som gjør at vi har matproduksjon, er jo kjærligheten til landbruket, at du virkelig passer på, og ja, du kan jobbe døgnet rundt. Fordi du liker det så godt. Vi trenger vekst på alle andre områder enn økonomisk vekst. Hvordan skal vi motivere til vekst i ro og lykke?

Tidsskriftet Rødt! har ved et par anledninger prisverdig nok brukt plass på debatt i etterkant av utgivelsen av min pamflett med tittelen Sosialisme på norsk.

Kari Celius har en omtale av boka i Rødt! 3/2014, mens Oscar Dybedahl kommenterer bl.a. den i Rødt! 4/2014. Nå er jeg av det syn at en forfatter ikke skal blande seg for mye borti hva folk synes om bøkene hans, så det skal jeg i størst mulig grad forsøke å unngå å bruke plass på, men de politiske debattene som måtte oppstå med bakgrunn i pamfletten, deltar jeg gjerne i.

En bredere debatt

La meg likevel først komme med noen avklaringer rundt hva pamfletten handler om og hva den ikke handler om. Sosialisme på norsk handler verken om Rødts programprosess, eller om partiet Rødt, selv om det var utgangspunktet for at den ble skrevet. Bruken av referanser til folk som Gerhardsen (og Gorbatsjov) er dermed bevisste pedagogisk grep av flere årsaker. Det ene er å synliggjøre hvor annerledes norsk økonomi så ut for kun få tiår siden – å avmystifisere (og avradikalisere) standpunkter som i realiteten er svært så moderate. Synspunkter som stod midt i det statsbærende partiet i landet da jeg ble født, må man nå omtrent til Rødt for å finne. Det er en viktig og kanskje for mange oppsiktsvekkende innsikt. I hvert fall for de fra min generasjon, og de som er yngre. Det er selvsagt også et grep for å nå fram til de som måtte lese pamfletten fra et mer sentrumsorientert ståsted. Til sist, så finnes det selvsagt elementer også i Norges fortid som kan peke mot et sosialistisk samfunn, i kombinasjon med svært mye annet fra vår samtid og framtid (det er jo i hovedsak nettopp dette pamfletten handler om).

Kapitalismen

Både Celius og Dybedahl etterlyser enkelte ting i Sosialisme på norsk. Dybedahl etterlyser blant annet en definisjon av, og større diskusjon om kapitalismen. Kanskje burde jeg tatt med noen setninger om det. Kort anført anser jeg kapitalisme som et økonomisk system hvor økonomien i hovedsak er strukturert slik at selskaper o.l. (produksjonsmidler på marxistisk) eies privat (i praksis av en liten og over tid stadig mindre elite) og drives med det formål å skape profitt, som så reinvesteres i ny økonomisk aktivitet ad nauseam. (Et kjent klassisk marxistisk bilde av kapitalismens produksjonssyklus i kort-kortversjon.)

Veien til sosialismen

Celius bemerker på sin side at jeg ikke skriver noe om veien til et sosialistisk samfunn, i betydning kamp og strategi. Det er helt korrekt (og bevisst). Jeg har i stor grad holdt meg til det som er bokas hovedtema: Å skissere ulike økonomiske modeller som kan være alternativer til dagens kapitalisme. I tillegg til dette måtte jeg nødvendigvis ta med et lite innledningskapittel om «hvorfor sosialisme», samt et om hvorfor tidligere forsøk på sosialisme gikk så galt.

I likhet med det meste som skrives, er boka et skrivebordsprodukt (selv om den så framt mulig peker på praktiske erfaringer med og kilder til løsningene som skisseres). For den som vil lese litt mer om hvordan man jobber politisk og strategisk for å oppnå politisk makt i et samfunn av vestlig type, vil jeg kanskje anbefale Antonio Gramscis fengselsnotatbøker, for det er en komplisert materie. Det mest direkte jeg har skrevet om slike spørsmål i det siste, er kanskje en teksten «Ministersosialister og plenvandrere» om parlamentarisk vs. uten-omparlamentarisk arbeid for Radikal Portal.

Jeg har også hele veien vært klar på at ideologiske feilskjær langt fra er den eneste årsaken til at ting gikk galt med «sosialismen for det 20. århundre» (det skriver jeg konkret øverst på side 19 i pamfletten), men igjen har jeg gjort en avgrensning – kapitlet handlet om ideologi, og jeg begrenset meg derfor i den sammenheng til det ideologiske. Å ta opp hele «hva gikk galt»-problematikken i full bredde, ville nok kreve en egen liten utgivelse eller fem.

Sosialisme i mange land

En annen ting Celius påpeker at jeg ikke skriver noe om, er realismen i «sosialisme i ett land». Det er også helt korrekt. I likhet med alle historiske og samfunnsmessige grunner til at Sovjetunionen forfalt helt fra utgangspunktet, er det et stort og komplekst tema, som jeg vurderte til «beyond the scope of this text» (som det bruker å stå). Jeg kan vel kort anføre følgende: Det er i dagens verden med handelsavtaler som legger sterke begrensninger på det enkelte lands økonomiske politikk, vanskelig å se for seg at et enkelt land skulle kunne bryte av i en radikalt annen kurs alene uten å møtes med krøplende økonomiske sanksjoner. På den annen side er det uansett vanskelig å se for seg at en radikal stemningsbølge som ville muliggjøre en slik kursendring, skulle oppstå isolert i et land som Norge.

En radikal bølge ville nok i så fall strømme gjennom hele Europa (minst). Kan Syriza og Podemos være en spore til dette? Kanskje, men det er mange skjær i sjøen. Likevel er europeisk venstreside i dag mer spennende enn den har vært siden 70-tallet. En forutsetning for at vi skal komme oss til en mer radikal situasjon fra dagens begredelige virkelighet, er likevel å synliggjøre at alternativer finnes, og at de er realistiske. Det er blant annet dette jeg har forsøkt å gjøre med denne pamfletten. I neste skritt, som Syriza er i ferd med å forsøke nå, må vi vise at vi kan løse de praktiske problemene folk opplever nå – i dagens verden. Bare slik vil folk gi oss tillit, og bli med oss og bygge en annen.

Staten, kapitalen og sosialismen

Med utgangspunkt i en diskusjon om kapitalismen drar Dybedahl på sin side opp noen andre problemstillinger som fortjener ytterligere debatt.

Mye av Dybedahls tilsynelatende uenighet med undertegnede handler nok om synet på staten. Staten er – i dagens Norge (med Høyre og FrP i regjering til og med) – åpenbart ikke et sosialistisk element i samfunnet, og det finnes massevis av måter privatkapitalister og staten jobber sammen på. Spørsmålet blir da om den bare er et redskap for kapitalen?

I en enkel gammelmarxistisk forståelse er staten en klasses redskap for å undertrykke en annen. Gjennom en omvelting – en revolusjon – kan strukturene endre seg, og den klassen som tidligere var overklasse, kan bli undertrykt. (Den franske revolusjonen som sendte adelen til giljotinene, er jo et greit eksempel, selv om også denne revolusjonen fort spiste sine barn, og et nytt keiserdømme ble opprettet.)

Men er staten – i Norge i 2014 – klart og entydig et redskap for kapitalister? Er de rettigheter som vanlige folk har slåss fram de siste drøyt 100 årene, bare et «ferniss», eller har arbeiderbevegelsen, kvinnebevegelsen m.fl. slåss fram reelle retter som rent faktisk har forskjøvet makten vekk fra en elite og til vanlige folk på en rekke områder, gjennom allmenn stemmerett, fri organisasjonsrett, streikerett osv.?

Jeg heller helt klart mot den siste tolkningen. Selv om økonomisk makt åpenbart også gir politisk makt, og landets rikeste dermed har en påvirkning på landets politikk som langt overstiger det demokratiske idealet om «en mann, en stemme», har vanlige folk en påvirkning på landets styring som langt overstyrer det de hadde for 150 år siden. (Så kan man diskutere nyliberalismen og hvorvidt overklassen har sagt opp klassekompromisset fra 1935, men det blir en annen diskusjon.)

Demokrati er ikke noe man enten har, eller ikke har. Det er en prosess, og et maktelement man kan ha mer eller mindre av. I Norge i dag har vi mer av det enn de fleste samfunn både nåtidig og historisk.

Jeg mener dermed at staten i Norge per i dag, ofte fungerer som et redskap for mektige næringsinteresser (det gjør den jo gjerne helt åpent). Samtidig så er staten i en del tilfeller også en arena hvor det kan ytes motmakt mot de samme. Staten er ikke i dag et enkelt redskap for en klasse til å undertrykke en annen. Det er en arena for kamp og konflikt -– en av flere arenaer hvor kampen om det politiske, kulturelle og sosiale hegemoniet pågår.

I en situasjon hvor sosialistiske partier har skaffet seg makt over staten (gjerne gjennom en kombinasjon av parlamentariske og utenomparlamentariske strategier som diskutert i Radikal Portal-artikkelen min, og sannsynligvis som en del av en større radikal bølge i vår del av verden), vil statlig eiendom dermed kunne være en demokratisk, kollektiv, ikke-kapitalistisk eierform, som vil kunne benyttes for å utfordre privatkapitalistisk ikke-demokratisk makt, i et samspill med en hel rekke andre former for demokratisk eiendom (som jeg bruker en del plass på å diskutere i «Sosialisme på norsk»). At statseie skal være et sosialistisk grep, forutsetter dermed at staten er demokratisk – mer demokratisk enn i dag hvor mektige økonomiske aktører som sagt også har en stor innflytelse på statens politikk.

Og da er vi ved demokratiet.

Demokrati mot kapitalisme

For undertegnede er sosialisme (uten å gå inn i begrepsdiskusjonen om hva som er sosialisme vs. kommunisme osv.) oppfyllelsen av demokratiidealene fra den franske revolusjonen – frihet, likhet og brorskap. Ikke bare har man noen formelt like rettigheter på papiret, men man har også reelt sett like rettigheter når et lite mindretall ikke lenger har overveldende mer makt enn andre i lys av sine økonomiske privilegier. Dermed handler veien til sosialismen om makt over økonomien – i stort og smått.

Selv om Dybedahl har rett i at demokrati på arbeidsplassen (i det minste i et visst omfang) fint kan eksistere innenfor kapitalismen, tror jeg det er elementer han undervurderer her. Dersom ansatte får makt over sin arbeidsplass, innbyggerne over staten, og nabolaget over budsjettet som brukes der – reell makt – vil ikke dette bare være et skritt i sosialistisk retning, men det vil også ha effekter utover det umiddelbare.

Som jeg skriver i Sosialisme på norsk (side 45) etter å ha problematisert arbeiderstyrte bedrifter noe:

Uavhengig av dette, kan arbeiderstyrte bedrifter, både i et markedssosialistisk system og innenfor kapitalismen likevel ha en svært positiv virkning, dersom de bryter ned arbeidsdelinga (jfr. ParEcon). En del kooperativer i f.eks. Argentina gjorde nettopp dette, og den følelsen av selvtillit og den kunnskapen man kan få gjennom å ha makt og innflytelse over egen arbeidshverdag, kan bli en viktig politisk innsikt. Den skal ikke undervurderes som motor for samfunnsendring.

I forlengelsen av dette kan vi også kikke på en av konsekvensene av Hugo Chavez «bolivariske» revolusjon i Venezuela. Nå kan man si mye om Chavez (og det gjør da folk også, over en lav sko), men en av de mest markante og viktigste endringene han fikk gjennomført, var at han gav landets fattige selvtillit. De har oppdaget at de har makt, og at de kan bruke den – de kan påvirke landets framtid. Som en konsekvens har opposisjonen som i tiår etter tiår har neglisjert det fattige folkeflertallet fullstendig, tidvis gått inn i en pervers overbudspolitikk overfor de samme gruppene (som så langt ikke har latt seg lure.)

At folk opplever at de ikke trenger sjefen (eller eieren) for å styre butikken, er en sterk politisk innsikt som ikke kan fås gjennom studiesirkler, og det er et viktig bidrag til en bevegelse i sosialistisk retning. Det aspektet synes jeg det virker som Dybedahl undervurderer.

Avslutningsvis vil jeg takke både Celius og Dybedahl for å komme med en mer substansiell og saklig kritikk av deler av boka enn jeg har opplevd en del andre steder. Dette er diskusjoner av den typen som kan ta oss videre.

Ronny Kjelsberg

I denne artikkelen vil eg vise at kravet om seks timars arbeidsdag for alle står i vegen for klar tenking om korleis verdas problem med miljøøydelegging, ulikskap og fattigdom skal løysast. Det står også i vegen for at venstresida, særleg Raudt, skal få tilslutnad.

Olav Randen er geitebonde og driv forlaget Boksmia.

Men før eg skriv meir om det, må eg nemne at eg ønskjer både å gjere arbeid lystbetont og at arbeidsfolk skal ha rikeleg fritid.

Eg deler Marx sitt ønske, uttrykt i Den tyske ideologi (1845), om eit samfunn der innbyggjarane kan gjere ein ting i dag og ein annan i morgon, jakte om morgonen, fiske midt på dagen, stelle krøtter om kvelden, kritisere etter middag, utan for det å bli jeger, fiskar, fjøsrøktar eller kritikar. Og eg meiner redusert arbeidstid er eit fornuftig krav for småbarnforeldre, at ein del av oss har funksjonshemmingar eller andre problem som gjer at me berre kan vere i arbeid stutte dagar, at ei utfasing av arbeidstida for eldre arbeidsfolk er klok politikk og at det finst arbeidsoppgåver som krev så sterk konsentrasjon eller fysisk innsats at den daglege arbeidstida ikkje bør vere meir enn seks timar.

Det følgjande handlar altså om normalsituasjonen og om mellom 30 og 40 av dei bortimot 50 arbeidsåra dei fleste av oss kan rekne med, ikkje om unntaksåra og unntakssituasjonane. Og det handlar om dei første femti eller hundre åra, lenger framover er det vanskeleg å sjå.

Ei sak for små parti

Frå sist på 1800-talet til 1920 pågjekk kampen for åttetimarsdagen i dei fleste vestlege land, med resolusjonar, demonstrasjonar, talar, avisinnlegg, tariffkrav, partimarkeringar og streikar. 1. mai var åttetimarsdagen hovudkravet. Presset nedanfrå, saman med redsla for at folket i fleire land skulle følgje eksemplet frå Sovjet i 1917 og ta makta, gjorde at åttetimarsdagen kom. I Norge vart åtte timars normalarbeidsdag ført inn i arbeidarvernlova i 1918 med verknad frå året etter. Idretts-, kultur- og organisasjonsarbeid skaut fart då arbeidsfolk fekk meir fritid.

Er ei liknande politisk mobilisering i gang no for seks timars arbeidsdagar? Kravet er eit Columbi egg i den faglege kampen, seier forkjemparane. Men sekstimarsdagen har ikkje vorte noko massekrav, ikkje i vårt land og ikkje i andre land. I dei mange åra dagen har stått på somme saklister i Norge, har det vore ei partisak for Raudt og ei halvhjarta sak for SV og i liten grad ei sak for fagrørsla. Raudt har vorte verande eit lite parti og SV har det siste tiåret vore eit parti i sterk nedgang.

I ei årrekkje har også eksempla vore dei same, Kelloggs produksjon av frukostblandingar i Michigan i USA frå 1930 og frametter og Tines ostelager på Heimdal i Trondheim frå 2007 og frametter.

Kvifor er interessa så laber? Arbeidet er ein del av oss

Noko av svaret er at seks timars dagleg arbeid blir oppfatta som ei nedvurdering av arbeid.

I mange samanhengar opplever me, gruppa folk flest, oss som brikker. Me kan høyre på Politisk kvarter eller Dagsnytt 18 eller sjå på Aktuell i NRK og veit at naboane eller arbeidskameratane eller me sjølve har minst like stor innsikt i politikk som aktørane i dei kringkasta debattane. Men vår innsikt vil aldri nå offentlegheita. Det er dei profesjonelle og filtrerte politikarane som styrer. Vår oppgåve er avgrensa til å stemme, å velje mellom dei.

Men arbeidet er framleis vårt. Om me er industriarbeidarar eller reingjerarar eller bussjåførar eller forskarar eller kunstnarar, har me ei forståing av at me gjennom arbeidet vårt gjer ein verdifull innsats for fellesskapet. Vårt liv, vår sjølvforståing og vår stoltheit er knytt til at me trengst.

Skogsarbeidarane sin fremste poet, Hans Børli, var i skogen frå han var fjorten og arbeidslivet gjennom. Han budde i tronge koier med dårleg luft, ofte fem eller åtte mann i ei koie og våte klede og hesteselar i tillegg, med halm og lus attåt to tømmer-hoggarar i kvar tronge sengebenk, med utåleleg varme nær omnen og frost langs veggene så våte arbeidsklede fraus til veggen, med lange og kalde arbeidsdagar, der risikoen for arbeidsskadar var stor og gikt sannsynleg i alderdommen, med låg løn og usikker framtid, med trøyst i tobakk og kaffi og stundom heimebrent og med seks av sju dagar vekk frå kone og barn. Børli hadde evner i anna lei, han kunne ha gjort skrivinga til levebrød med stuttare og meir behagelege arbeidsdagar og ein alderdom med pensjon og utan gikt. Men om skogslivet skreiv han slik i diktet «Stål» (frå Dagene, 1958):

Jeg holder av dette livet!
Skogsarbeiderens takløse liv,
åpent for regnet og vinden
og stjernenes kloke blikk.
…
Morgenturene fram til hogstfeltet
når sol gyller skodda
så hele gryet skinner
som et blondt, utslått kvinnehår.
Kvilestunda ved elden. Kveldene
når trøtthet gror i kroppen
og du benker deg under lampen og bryter
brødet, hverdagens signede hostie – –

Ja! Jeg holder av dette livet!
Himmelen hviler på det
som på ei blå åsrand.
Gjennom de tunge dagsverk
skrår lys fra den evige sol.

Ber me eldre folk prate om det dei har opplevd, vil dei fortelje om barn og barnebarn og oldebarn, om turar og naturopplevingar, om politiske verv dei har hatt, storfisk dei har fått på kroken eller konsertar dei har lytta til, men dei fleste vil framom alt dette sjå attende på eigne arbeidsliv: – Mitt arbeidslag bygde rådhuset og mange gode bustadhus, eg teke meg av pleietrengande eldre, eg har lært barn å lese og skrive, eg har sprengt tunnelar slik at folk skal få elektrisk straum, eg var sveisar på Akers Mek, seier dei med stoltheit i røysta. Det var vi som bygde landet, seier dei.

Les me arbeidarhistorie og samanliknar med presentasjonane i dag, ser me ein vesentleg skilnad. Arbeidsfolk før la vekt på at dei hadde kvalifikasjonar og dugleikar andre ikkje hadde, og dei var stolte av det. I dag er arbeidaren berre eit nummer i rekkja.

Leitar me i fotoarkiv, finn me bilete etter bilete av arbeidslag, anleggsarbeidarar med eine foten på spaden og slegga over oksla til dømes. Dei visste kva dei var verdt, og dei ville markere det for omverda med bileta. I dag, med digitale bilete i milliontal, finst knapt nok foto av folk i arbeid og endå mindre av arbeidslag. Den slovenske filosofen Slavoj Žižek spissformulerer det når han skriv at i moderne massemedia er det fullt akseptabelt å vise samleie og onani, men å trø over ei grense å vise manuelt arbeid.

Når somme seier: seks timars dag med full lønnskompensasjon, kan det tolkast som at med dette får me til ei fundamental endring i forholdet mellom arbeid og kapital. I så fall ligg ein naiv tanke bak om at kapitalistar er lettlurde eller lette å presse. Ei meir nærliggjande tolking er likevel at etter agitatorane si vurdering kan Kari og Ali gjere ein dags arbeid på seks i staden for sju ein halv time, fordi dei då kjem til å arbeide meir effektivt. Skjøner dei ikkje det, er det dei og ikkje agitatorane som manglar innsikt. Men hadde agitatorane undersøkt føreåt, ville dei ha innsett at det arbeidet som no krev sju ein halv time, vanlegvis ikkje kan utførast på seks timar.

Kari og Ali på golvet i fabrikken veit det. Dei veit difor også at om seks timars dag skulle bli innført i vårt land og ikkje i konkurrerande land, ville norsk vareproduksjon og arbeidsoppgåver bli flytt til land der forholdet mellom lønn og arbeidstid er ulikt her. For det er ikkje lenger som i 1918, at det meste av vareproduksjonen skjer innanfor landets grenser og for landets behov. Difor står det reelle valet for Kari og Ali mellom vanleg arbeidstid og arbeidsløyse, ikkje mellom vanleg arbeidstid og seks timars dagar.

Men i eit anna samfunn? Det kjem eg attende til.

På vegner av …

Ville dei helst ha jobba seks timars dag, dagens forkjemparar for sekstimarsdagen? Eg trur at dei i arbeidslivet, som dei fleste av oss, har vore opptekne av å gjere skikkeleg arbeid, også om arbeidsdagen stundom blir både åtte og ti timar. Eg trur ein hovudtanke i deira arbeidsliv har vore det slagordet som står på mange norske arbeidarfaner: «Gjer di plikt, krev din rett».

Viss det er slik for dei, blir neste spørsmål kvifor det er annleis for andre. Det er ikkje å kome unna at bak ligg ein tanke om at eins eige arbeid er viktig, medan dei andre sitt arbeid, dei stakkars hjelpepleiarane og reingjerarane og industriarbeidarane og butikkekspeditørane sitt, ikkje er så viktig. Bak ligg ein tanke om den lidande arbeidarklassen og eit ønske om å redusere lidinga. Men den som tenkjer slik, at arbeid, iallfall fysisk arbeid, berre skjer motvillig og er ubehageleg, er heller ikkje i stand til å bidra til å gjere arbeidslivet meiningsfylt, variert og interessant. Og ikkje til å byggje opp att den forståinga av eigenverdi som gjennom historia har prega arbeidsfolk og vore noko av grunnlaget for politisk mobilisering.

Eg som skriv dette, er bonde. Er du berre bonde eller?, spør folk frå åndseliten meg. Svarar eg som sant er, at det å vere bonde sanneleg ikkje er berre, skulle ein tru at spørjaren blir nyfiken og vil høyre meir om kva bondeyrket inneber. I staden har eg gong på gong opplevd at eit slikt svar stengjer for samtale. Svarar eg at eg ikkje er berre bonde, eg driv med somt anna i tillegg, eg skriv, redigerer og gir ut bøker innimellom utearbeid og fjøsstell, blir eg ein frå den interessante delen av menneskeheita.

Nei, nei, for meg er alle arbeidsfolk og alle arbeidsoppgåver like viktige, og det er usakleg å plassere meg i dette selskapet, vil forkjemparane for sekstimarsdagen innvende. Kanskje med rette. Men neste spørsmål er korleis bodskapen blir motteken. Den blir sett inn i samanhengar. For bussjåføren eller hjelpepleiaren eller industriarbeidaren er ein av samanhengane at dei er berre. Deira oppfatningar er uinteressante. Blir arbeidsplassen borte eller dei får helseproblem, løyser samfunnet det med å gi dei uføretrygd, ikkje med ny arbeidsplass, ikkje med seriøs behandling av helseproblema og ikkje med tilpassa arbeid.

Arbeidets plass i folks liv

Me har tre hovudoppgåver å fylle dagane med mellom barndoms leik og læretid og alderdoms kvile, arbeid, sosialt liv og fritid. «8 hours labour, 8 hours recreation, 8 hours rest», som det stod på arbeidarfaner i mange land hundre år attende.

Me kan gjere utrekninga noko meir detaljert: Ei veke på 168 timar. Om gjennomsnittsmennesket søv 8 timar i døgnet eller 56 timar i veka, bruker 3 timar om dagen eller 21 timar i veka til personleg hygiene, eting, husstell, stell av klede og slike ting og 3 timar om dagen eller 21 timar i veka til sosial kontakt med familie og omgangskrins, er det att 70 timar til arbeid og fritid. Tek arbeidsreisa tur/retur ein time om dagen eller fem timar i veka, har me att 65 timar. Med ei arbeidsveke på 37 ½ timar har me framleis att 27 ½ timar til å lese romanar, trene, spele piano eller gå turar i skog og mark.

Reknar me på årsverk, utgjer eit år 8760 timar og eit normalårsverk i arbeidslivet 1750 timar. Om me er i arbeid frå 17 til 67 år eller frå 20 til 70 og lever i 80 år, inneber det at me arbeider 20 prosent av tida i 50 av desse åra eller 12,5 prosent av livet. Med seks timars dag blir arbeidstida redusert til 16 prosent av tida i arbeidsåra eller 10 prosent av livet.

Samfunnets behov for arbeid

Men er det behov for at me alle jobbar 7 ½ timars dag? Ny teknikk, aller mest digital teknikk og mekatronikk, gjer mykje manuelt arbeid overflødig. Dessutan har dette landet snart 100 000 arbeidsledige og altfor mange på uføretrygd, og i dei fleste land er arbeidsløysa langt større enn hos oss. Det nødvendige arbeidet bør rasjonaliserast så mykje som råd og fordelast så godt som råd, og gjennom det har me eit stort innsparingspotensial. Og profitten til dei få bør bli mindre og helst borte.

Alt i føregåande avsnitt er etter mi oppfatning rett. Men det er også slik at mange arbeidsoppgåver blir forsømte. Difor trengst grundigare analyse av forholdet mellom arbeidsbehov og utført arbeid, der det følgjande berre er ein ufullstendig gjennomgang. Eg startar med innsparingspotensialet:

For det første blir det altså utført mykje arbeid som er unødvendig og skadeleg. Nedgang i forbruket må til. Særleg bør det ramme overklassen og øvre middelklasse. I mitt heimeområde Hallingdal har tusentals pengefolk luksushytter dei bruker berre rundt skihelgene vintertid, og då oftast med sine Audiar og Mercedesar inn til hytta torsdag kveld og attende sundag ettermiddag. I realiteten har dei to bustadhus, eit i byen og eit her, og kanskje også eit tredje ved kysten eller i Spania. Det burde vere forbod mot å ordne seg slik, og det burde vere rasjonering på drivstoff til bilar, alternativt svært høge prisar, slik at forureiningskostnaden hadde vorte betalt av brukaren og ikkje av fellesskapet og komande generasjonar. Det finst eit stort innsparingspotensial med å unngå fabrikasjon/import av unødvendige og skadelege produkt og med å skjere vekk marknadsføring og sal av desse produkta.

For det andre gjer ny teknologi og framgang i arbeidsrutinar at mykje arbeid kan reduserast eller fjernast. Ein sveiserobot kan erstatte mange sveisarar, og ein mjølkerobot kan vaske og mjølke mange kyr. Det må likevel føyast til at dette ikkje er ein nettogevinst, fordi roboten må fabrikkerast, treng tilsyn og slitst ned. I vårt land, der arbeidslønningar og andre kostnader med arbeid er høgare enn i så å seie alle andre land, blir robotar kjøpte inn til mjølkeproduksjon, og gardar/fjøs blir planlagde – ikkje ut frå kor mykje jord garden har, men med eit tal mjølkekyr som kan delast på 60, fordi kapasiteten til ein mjølkerobot er 60 kyr. Så må gras og kraftfôr køyrast, ofte mange mil, til fjøset, og møkka må køyrast like mange mil vekk viss ho skal brukast til gjødsel og ikkje dumpast. I Danmark, som i utgangspunktet har langt gunstigare forhold for stordrift i mjølkeproduksjon enn Norge, går utviklinga når det gjeld robotar andre vegen. Norske mjølkebønder kjøper nokre år gamle robotar derifrå, ikkje fordi danske yrkeskollegaer skal skifte ut mjølkerobotane sine, men fordi dei har kome til at økonomien blir betre om dei går attende til maskinmjølking.

Truleg er den største innsparinga å setje heile folket i arbeid. I staden for å realisere det som står i paragraf 110 i grunnlova, at «Statens myndigheter skal legge forholdene til rette for at ethvert arbeidsdyktig menneske kan tjene til livets opphold ved arbeid eller næring.», er det enklare, iallfall for overklassen, om samfunnet bruker trygder for at folk skal overleve. Dagens regjering synest ha blåse støvet av eit rundskriv om kommunale plikter som kommunaldeparte-mentet sende kommunane i 1932 om at pliktene i høve til dei fattige «går ikke lenger enn til å hindre at vedkommende forkommer». Vidare heitte det:

Det kan på ingen måte kreves, og det må heller ikke skje, at vedkommende får understøttelse i sådan utstrekning at han lever på omtrent like fot med den som klarer å forsørge seg selv.

Men det er også arbeid som ikkje blir gjort eller blir gjort på utilstrekkeleg vis. Aller mest gjeld det omsorgsarbeid, for sjuke, eldre og barn i og under skulealder. Me treng fleire lærarar, førskulelærarar, helse- og omsorgsarbeidarar. Det trengst også meir vedlikehald, til dømes av offentlege bygningar som skular og sjukehus og av verneverdige bygningar. Landet med store beiteressursar vel i staden å importere mat eller dyrefôr, og me har mindre og mindre industriell vareproduksjon. Og det å produsere mat til alle innbyggjarar på forsvarleg vis krev langt meir arbeidskraft enn me bruker no.

Så langt har eg kommentert dette på nasjonalt nivå. Men både miljøet og imperialismen er globale. Drifta av Norge og av Vesten er basert på øydelegging av natur og miljø. På nokre generasjonar tappar me kloden for fossil olje og bruker store delar av kol-lagera, me utryddar hundretusentals artar, og me driv eit helsestell og eit landbruk der det største framsteget legevitskapen til no har gjort, oppdaginga av antibiotika, snart kan gå om inkje fordi overforbruket gjer at bakteriar som er multi- og panresistente mot antibiotika, tek overhand.

Alternativet til antibiotika er tid, rom og andre behandlingsmåtar. Tid og rom til at den sjuke kan vere på sjukehuset eller borte frå arbeid til han blir frisk, framfor at han skal pøse i seg antibiotika for å drive attende infeksjonar raskt og kome seg ut av sjukehuset og attende på arbeidsplassen. Tid til at foreldre med sjuke småbarn kan vere heime med dei. Tid og rom til at husdyra ikkje treng stå tett i tett slik at bakteriesjukdommane får spelerom. Tid og rom til å observere husdyra så nøye at røktaren registrerer sjuke dyr og behandlar dei individuelt. Med 10 000 grisar eller ein halv million kyllingar og få røktarar er det uråd. Metoden blir i staden å tilsetje antibiotika i fôret. Og å ta ein runde for å fjerne døde og døyande dyr. Minst 15 prosent av smågrisane og 20 prosent av kyllingane i agroindustrien lir den lagnaden.

Innanfor naturens tåleevne og skikkeleg betalt

Både de som les og eg som skriv ønskjer eit land og ei verd innanfor naturens tåleevne og der arbeidsfolk får skikkeleg betalt. Korleis vil reknestykket for vårt arbeidsomfang bli då? For å svare trengst grundigare analysar enn det desse avsnitta utgjer. Som ein inngang skriv eg om vaskemaskinar og om transport.

Vaskemaskinar veg mellom 40 og 80 kilo og er bygde av jern, stål, aluminium, plast og elektronikk. Jernmalm til stål, olje til plasten og andre råvarer er knappheitsvarer, og energiforbruket ved å utvinne desse materialane er enormt. For å produsere, teste og pakke inn ein vaskemaskin trengst mange timars arbeid. Råvarene må fraktast til fabrikkane i Kina og Korea, og maskinane må sendast vidare til Norge og fordelast i landet.Om maskinen kostar oss 3000 kroner, er 600 av kronene moms til den norske staten og endå meir profitt og kostnader til marknadsføring og salsarbeid for kjede og butikk. No kostar vaskemaskinen oss to–tre dagars arbeid. I eit samfunn som framleis er marknadsstyrt, men der arbeid blir betalt nokolunde likt om det skjer i Norge eller Zambia, og der prisen på energi og forureining dekkjer skadane, ville den truleg ha kosta oss minst ein månads arbeid.

Vårt samfunn er basert på transport av personar og varer over lange avstandar. Bak ligg frihandelstenkinga om at det er bra med ei internasjonal arbeidsdeling, der somme produserer maten, somme industrielle råvarer og andre ferdigprodukta, og så kan alt fraktast frå produsent til forbrukar. Bak ligg også ein tanke om at stordrift i dei aller fleste tilfelle er meir effektivt enn smådrift. Og bak ligg den føresetnaden at transport er billig. Eit land som Norge har basert seg på import og langtransport av industrivarer, bussfrakting av barn og ungdommar fordi få og store skular er det billigaste, frakt av pasientar til sjukehus langt unna fordi få og store sjukehus er det billigaste, fiske langt til havs i staden for å vente til fisken kjem inn mot fjøra for å gyte fordi me med havgåande fabrikktrålarar kan ta opp større mengder fisk på kortare tid, fôring av husdyra med soya frå Brasil medan graset i nærområdet rotnar, og meir av same slaget.

Transport er billig fordi drivstoff- og maskinkostnadene blir belasta andre. Verdas lager av fossile brensler, bygde opp gjennom hundretals millionar år, blir brukte opp på nokre generasjonar. Luft og jord blir forureina, aller mest atmosfæren, slik at temperaturen stig, is og snø smeltar, havnivået stig og det blir varmare, villare og våtare vêr. Rekningane for dette må betalst av folk i fattige land og av generasjonane etter oss. Med all rett snakkar folk i fattige land om at Vesten står i ei økologisk gjeld til dei.

Når oljen tek slutt eller oppvarminga blir for sterk eller begge delar skjer samtidig, må me attende til meir lokalt og manuelt arbeid. Det må skje i eit to til fem grader varmare Norge i ei to til fem grader varmare verd, der kanskje hundretals millionar menneske må flytte fordi leveområda og matgrunnlaget tørkar ut eller blir øydelagt av flaumar og erosjon eller blir sett under vatn når havnivået stig.

I ei kapitalistisk omverd

Tenkjer me oss eit annleis-Norge i ei kapitalistisk omverd, må me bu oss på økonomiske vanskar. Landet vårt vil bli ei øy i eit omland av fiendar. Me får ikkje lenger vaskemaskinar og anna utstyr som gjer livet lettare, til spottpris fordi me er øvst i det imperialistiske hierarkiet, me må kjøpe dei til overpris eller produsere dei sjølve.

Cubanarane veit mykje om dette. Etter revolusjonen i 1959 la den mektige naboen USA ned forbod mot å selje så vel mat, medisinar og industrivarer til dei, og USA-lojale land gjorde som storebror. Det hjelpte ikkje om svolt eller sjukdommar ramma Cuba, embargoen var viktigare. Cubanarane støtta seg til Sovjet i staden. Dei bygde opp eit næringsliv basert på å selje sukker og rom og sigarar til Sovjet og å importere korn, traktorar, traktordelar og olje derifrå. Etter samanbrotet av Sovjetunionen i 1991 datt det saman. Cubanarane må greie seg sjølve i ei omverd der dei mektige, dei som i andre samanhengar agiterer for fri handel, framleis hindrar handel med dei. Cubanarane erstattar monokulturar i landbruket med multikulturar, bruker mangfald og rovinsekt i staden for sprøytemiddel mot ugras og oksar i staden for traktorar til trekkraft i landbruket. Det går det også, og det står stor respekt av måten dei kjem seg gjennom problema på. Det står også stor respekt av at Cuba trass i embargo og isolasjon har vorte ei humanitær stormakt, som til dømes har gjort ein kjempeinnsats i kampen mot ebola i vestafrikanske land i 2014. Det hadde ikkje late seg gjere om arbeidsdagane hadde teke slutt etter seks timar.

Tenkjer me oss ein heilt annan situasjon enn dagens, ei sosialistisk eller kommunistisk verd, må me løyse fattigdoms- og miljøproblema innanfor ei ramme av global utjamning. Då kan me ikkje tenkje at i vår skjerma del av verda kan folk arbeide seks timars dag same korleis det er i andre land. Me må i staden spørje om problema kloden er inne i, kan løysast innanfor ei global arbeidstid på seks daglege timar og 10 prosent av folks liv. I dag kan me ikkje sannsynleggjere det.

Oppsummert

Arbeidsføre menneske flest ønskjer å bruke ein vesentleg del av livet til arbeid til gagn for fellesskapet.

Kombinasjonen av naturøydeleggingar og folkevekst i vår tid gjer at framtida, iallfall dei første femti eller hundre åra, vil krevje stor arbeidsinnsats.

Seks timars arbeidsdag er, så langt me i dag har kunnskapar om framtida, ikkje gjennomførbar som ei global løysing.

Seks timars arbeidsdag er heller ikkje gjennomførbar som ei nasjonal løysing i vår del av verda. Kravet er gjennomførbart berre innanfor den miljøraseringa og den utbyttinga av andre land og folk som går føre seg i vår tid.

Ei stuttare oppsummering: Kravet om seks timars arbeidsdag står i vegen for skarp tenking for oss sosialistar og kommunistar, og det står i vegen for ein politikk for å gjere arbeid innhaldsrikt og meiningsfylt.

Den blomstrande jihadismen har endra det politiske landskapet i Irak og Syria, og fått omfattande verknader på verdspolitikken, og konsekvensar for oss alle.

Al-Qaida-liknande rørsler styrer over eit stort område i nordlege og vestlege Irak, mange hundre gonger større enn det Osama bin Laden nokon gong kontrollerte.

Patrick Cockburn irsk journalist og forfattar, har vore Midtausten-korrespondent sidan 1979, først for Financial Times, og no for The Independent.

Dette er eit utdrag frå boka The Jihadis Return (OR Books, 2014), omsett frå engelsk av Gunnar Danielsen.

Det er etter at bin Laden døydde at desse al-Qaida-klonane fekk størst suksess, som med erobringa av Raqqa aust i Syria i mars 2013, den einaste provinshovudstaden rebellane tok.

I januar 2014 tok ISIS over Fallujah, snaue 70 km vest for Bagdad. Det var byen US Marines omringa og storma ti år før. På få månader hadde dei au tatt Mosul og Tikrit.

Frontane kan nok endre seg, men det vil bli vanskeleg å reversere framgangen dei har hatt. Med raske åtak på mange frontar i sentrale og nordlege Irak i juni 2014 viste ISIS seg vere den mektigaste jihadist-gruppa i verda, mektigare og meir effektiv enn al-Qaida.

Det kom som eit sjokk på mange i Vesten, medrekna politikarar og ekspertar, som ofte verka komme med forelda analysar. Ein grunn var at det var for farleg for journalistar og folk utanfrå å dra inn i områda der ISIS opererte, med ekstrem fare for å bli kidnappa eller myrda. «Dei som brukte verne utanlandske media kan ikkje lenger verne seg sjølve», sa ein uredd korrespondent til meg, som forklaring på at han ikkje ville dra attende til opprørskontrollerte delar av Syria.

Manglande dekning passa styresmaktene i USA og Vesten, fordi det gjorde det mauleg å tone ned i kor stor grad «krigen mot terror» hadde slått så katastrofalt feil i åra etter 11. september. Denne fiaskoen blir i tillegg tilslørt av bedrag og sjølvbedrag frå styresmaktene si side.

President Obama talte på West Point 28. mai 2014 om USAs rolle i verda. Han sa at hovudtrusselen mot USA ikkje lenger kom sentralt frå al-Qaida, men frå «desentraliserte grupper og ekstremistar knytte til al-Qaida, mange innretta på landa dei opererte i». Han la til at «når krigen i Syria flyt over grensene, aukar det sjansen for at me vil møte åtak frå kamperfarne ekstremistgrupper».

Det var sant nok, men løysinga Obama hadde på den faren var, slik han formulerte seg, «å trappe opp støtta til dei i den syriske opposisjonen som var beste alternativet til terroristane». I juni bad han Kongressen om 500 millionar dollar til trening og utstyr til «grundig vurderte» delar av den syriske opposisjonen. Her var det verkeleg snakk om å føre bak lyset. Fem månader seinare måtte Biden vedgå at den militære syriske opposisjonen er dominert av ISIS og Jabhat al-Nusra, den offisielle al-Qaida-representanten, i tillegg til andre ekstreme jihadistgrupper. I røynda er det ikkje skilje mellom dei og det USA ser som moderat opposisjon.

Ein etterretningsoffiser frå eit naboland til Syria fortalde meg at ISIS-medlemmer «sa dei alltid var fornøgde når anti-Assad-grupper av alle slag fekk sendande avanserte våpen, fordi dei alltid kan skaffe seg desse våpna ved truslar eller kontant kjøp».

Dette er ikkje tomt skryt. Våpenfor-syningar frå USA-allierte som Saudi-Arabia og Qatar til Assad-fiendtlege styrkar i Syria blir stadig tatt i Irak. Eg opplevde sjølv eit lite eksempel på konsekvensane av denne våpenstrømmen før Mosul fall, då eg sommaren 2014 prøvde boke fly til Bagdad med same europeiske flyselskap eg brukte året før. Dei hadde ikkje faste flygingar til Iraks hovudstad, fordi dei frykta at opprørarar hadde skaffa seg berbare antiluftskyts som først var levert anti-Assad styrkar. No frykta dei at våpna ville bli brukt mot sivile fly på veg til flyplassen i Bagdad. Vestleg støtte til den syriske opposisjonen har nok missa på å kaste Assad, men har klart å destabilisere Irak, slik irakiske politikarar har spådd i lang tid.

Fiaskoen med «krigen mot terror» og framveksten av al-Qaida blir lettare å forstå av eit fenomen som vart tydeleg få timar etter åtaka 11. september.

Dei første reaksjonane frå Washington viste klart at anti-terror-krigen ikkje på noko vis skulle konfrontere USAs nære allierte Saudi-Arabia og Pakistan. Trass i det faktum at utan desse to landa ville åtaka 11. september sannsynlegvis aldri skjedd. Femten av dei nitten flykaprarane var saudiar. Bin Laden kom frå den saudiske eliten. Offisielle dokument frå styresmaktene i USA understreka stadig etterpå at al-Qaida og jihadist-gruppene vart finansierte frå Saudi-Arabia og Golf-monarkia.

Frå tidleg på 1990-talet hadde militæret i Pakistan vore sentrale i å drive Taliban fram til makta i Afghanistan, der dei var vertar for bin Laden og al-Qaida. Etter eit kort opphald under og etter 11.09, tok Pakistan opp igjen støtta til Taliban i Afghanistan. Om den sentrale rolla Pakistan hadde for Taliban, sa no avdøde Richard C Holbrooke som då var USAs spesialutsending i Afghanistan og Pakistan: «Det kan vere me slåst mot feil fiende i feil land.»

Det er ofte misoppfatta og undervurdert kor viktig Saudi-Arabia var for framveksten og tilbakekomsten til al-Qaida. Saudi-Arabia står sterkt fordi olja og enorm rikdom gjør dei mektige i og utanfor Midtausten. Men det er ikkje pengane aleine som gjør dei så viktige. Ein annan faktor er wahhabismen, den fundamentalistiske 1700-tals-versjonen av islam som krev sharia-lover, som gir kvinnene status som andreklasses borgarar, og som ikkje ser sjia- og sufi-muslimar som muslimar, og som må forfølgjast på linje med kristne og jødar.

Denne religiøse intoleransen og autoritære politikken som heile tida er klar til å bruke vald, liknar på mange vis europeisk fascisme på 1930-talet, og blir heile tida verre.

Dei siste åra har til dømes ein saudi som opna ei liberal nettside, der prestar kunne bli kritiserte, blitt dømt til tusen piskeslag og sju års fengsel. Ideologien til al-Qaida og ISIS bygger i stor grad på wahhabismen.

Kritikarar av dette frå andre i den muslimske verda overlever ikkje lenge. Dei blir tvinga til å flykte eller myrda. Ein afghansk redaktør fordømde jihadist-leiarane i Kabul i 2003, og kalla dei «heilage fascistar» som misbrukte islam som «reiskap til å skaffe seg makta». Ikkje overraskande vart han skulda for å fornærme islam, og måtte dra frå landet.

Eit slåande trekk ved utviklinga i den islamske verda dei siste tiåra er måten wahhabismen har tatt over sunni-islam. I land etter land legg Saudi-Arabia pengar på bordet til opplæring av prestar og bygging av moskear. Som resultat har det spreidd seg sekterisk strid mellom sunni- og sjiamuslimar. Dei siste blir utsette for vondskap utan sidestykke, frå Tunisia til Indonesia.

Denne sekterismen er ikkje avgrensa til landsbyar utanfor Aleppo eller i Punjab, det har forgifta tilhøvet mellom dei to i alle muslimske område. Ein muslimsk venn i London fortalde: «Om du sjekkar adresse-boka til kven som helst sjia eller sunni i Storbritannia, finn du svært få namn på folk utanfor deira eige miljø.»

Jamvel før Mosul forstod president Obama at al-Qaida-liknande grupper var langt sterkare enn før, men medisinen hans var repetisjon og overdrivingar av tidlegare mistak. «Me treng partnarar som kan slåst saman med oss mot terroristane», fortalde han tilhøyrarane på West Point.

Men kven skal desse partnarane vere? Han nemnde ikkje Saudi-Arabia og Qatar, ettersom dei framleis er aktive og nære allierte av USA i Syria. Han peika i staden ut «Jordan og Libanon, Tyrkia og Irak» som partnarar som skulle få hjelp til «å konfrontere terroristar som kryssar grensene til Syria».

Det er noko absurd i dette, sidan utanlandske jihadistar i Syria og Irak, som er dei Obama reknar som største trusselen, bare kan komme hit fordi tyrkiske styresmakter ikkje hindrar dei i å krysse den 82 mil lange grensa mellom Tyrkia og Syria. Det kan vere Saudi-Arabia, Tyrkia og Jordan no er skremde av Frankenstein-uhyret dei har vore med å skape, men det er lite dei kan gjøre med det. Eit ikkje uttalt formål då USA insisterte på at Saudi-Arabia, Emirata, Qatar og Bahrain skulle delta eller støtte luftåtaka i Syria i september, var å tvinge dei til å bryte banda til jihadistane i Syria.

Det var alltid noko bisart då USA og vestlege allierte slo seg på lag med dei eineveldige teokratiske sunnimonarkia i Saudi-Arabia og Golfen, for å spreie demokrati og fremme menneskerettar i Syria, Irak og Libya. USA stod svakare i Midtausten i 2011 enn i 2003, fordi dei militært ikkje nådde måla sine i Irak og Afghanistan.

Med opprøra i 2011 var det jihadistar og sunnisekteristar, som militære vingar av opprørsgrupper, som fekk massive innsprøytingar av pengar frå kongar og emirar i Golfen. Sekulære ikkje-sekteriske motstandarar av dei godt etablerte politistatane vart raskt marginaliserte, stoppa kjeften på, eller drepne.

Internasjonale media forstod svært seint korleis desse opprøra hadde endra seg, sjølv om islamistane var svært opne om kva dei ville: Legalisering av polygami var noko av det første rebellane kravde etter at dei hadde vunne i Libya, noko det gamle regimet forbaud.

ISIS er eit krigsbarn. Dei freistar omskape verda rundt seg med vald. Den giftige, men potente, blandinga av ekstrem religiøs tru og militær dugleik er resultat av krigen i Irak etter at USA invaderte i 2003, og krigen i Syria etter 2011. Nettopp som valden ebba ut i Irak gav sunniane nytt liv til krigen i Syria.

Vestlege styresmakter og media er samde om at borgarkrigen i Irak blussa opp igjen med den sekteriske politikken til statsminister Nouri al-Maliki i Bagdad. I røynda var det krigen i Syria som destabiliserte Irak då jihadistgrupper som ISIS, då kalla al-Qaida i Irak, fann seg ei ny slagmark der dei kunne kjempe og blomstre.

Det var USA og Europa med sine regionale allierte i Tyrkia, Saudi-Arabia, Qatar, Kuwait og Emirata som skapte grunnlaget ISIS kunne vekse fram på. Dei heldt krigen gåande i Syria, sjølv om det frå 2012 var klart at Assad ikkje ville falle. Han kontrollerte aldri mindre enn tretten av fjorten syriske provinshovudstader, og hadde støtte frå Russland, Iran og Hizbollah.

Like fullt: Det einaste han fekk tilbod om på Geneve II i januar 2014 var å gi frå seg makta. Han var ikkje i ferd med å tape, og det vart skapt ideelle forhold for at ISIS kunne ha framgang. USA med sine allierte freistar no å vende sunniane i Irak og Syria mot dei militante, men det er svært vanskeleg så lenge landa er skaka av krig.

Den nye blomstringa av al-Qaida-liknande grupper er ikkje bare ein trussel mot Syria, Irak og naboar. Det som skjer her, saman med at elitær og intolerant wahhabisme står sterkare blant sunniar verda over, betyr at alle dei 1,6 milliardar muslimane i verda vil bli ramma. Dei utgjør nesten 25 prosent av menneska i verda.

Det er usannsynleg at ikkje-muslimar, medrekna folk i Vesten, går urørte gjennom konflikten. Den blomstrande jihadismen har endra det politiske landskapet i Irak og Syria, det har alt fått omfattande verknader på verdspolitikken, med alvorlege konsekvensar for oss alle.

Anette Storeide:
Norske krigsprofitører – Nazi-Tysklands velvillige medløpere.
Oslo: Gyldendal Norsk Forlag, 2014,
480 s.

Anette Storeide sin bok følger opp linjen fra Helge Krogs debattbok fra like etter krigen (6. kolonne?) , der han hevder at den beskjedne sabotasjen i Norge under krigen hang sammen med at hjemmefrontledelsen var dominert av storindustriens ledere og eiere og at disse hadde interesse av å tjene mest mulig og tape minst mulig på krigen. Denne linjen forsøkte jeg selv å følge opp i boken De tjente på krigen ,som kom ut i 1974.

Storeide trekker riktignok ikke opp slike hovedlinjer mellom økonomi og politikk under krigen i boken sin, menkonsentrerer seg om Norsk Hydro og samarbeidet mellom denne bedriftens ledere og eiere og Tyskland under okkupasjonen. Men hovedpoenget er like fullt tydeligt: hun viser hvordan de arbeidet systematisk for å sikre best mulig drift og utvikling av sitt selskap i denne perioden og hvordan de profiterte på dette under og særlig etter krigen.

Klar konklusjon

På siste side i boken finner vi en skarp konklusjon. Storeiede skriver at Oslo-konsortiet, som besto av landets mest kapitalsterke selskaper og var store og anerkjente aktører i norsk næringsliv, gjennom sine investeringer, sammen med Hydro-ledelsen bidro til å sette Norsk Hydro under tysk kontroll. Slik sjaltet de ut de franske aksjonærene slik at tyskerne fikk aksjemajoriteten i selskapet. De bidro da også til å legitimere økonomisk samarbeid med representanter for okkupasjonsmakten. «Og da krigen var over, lot den norske staten dem beholde investeringen, og gjorde dem til noen av Norges største krigsprofitører.»

Det er denne konklusjonen Storeide underbygger i boken sin gjennom detaljert og overbevisende gjennomgang av et stort kildemateriale. For en historiker er det fryd å lese boken, men den kan nok bli vel detaljert til å være sengelektyre for de fleste. Likevel må den absolutt anbefales for alle som vil forstå mer av krigshistorien og den verden vi fremdeles lever i.

Det er en sann svir å følge beretningen om hvordan forretningene går videre innen sine egne rammer, både på tross av og på grunn av krigen. Vi kan se hvordan de forskjellige kapitalinteressene, både i Norge/Sverige og i Tyskland driver med intrigerer og fremmer sine egne interesser gjennom kontakter med innflytelsesrike personer fra okkupasjonsmakten. Vi får også et innblikk i hvordan aktørene lyger og manøvrerer for at deres kapital skal komme best mulig ut av det.

Norske eiere selger til Tyskland

Aluminiumsproduksjonen står i sentrum for oppmerksomheten. Tyskerne har en plan for å produsere mye mer aluminium i Norge enn det landet allerede gjorde. Det var først og fremst Herman Göring som hadde behov for metallet for å bygge ut sitt flyvåpen. Kontakten med norske interesser ble derfor knyttet øyeblikkelig etter at tyskerne var kommet til landet. Allerede 18. april 1940 hadde tyskerne fått avtale om at hele produksjonen i den norske elektrokjemiske og elektrometallurgiske industri skulle selges til Tyskland. Så fikk tyskerne ganske raskt et fint samarbeid med norske interesser for å få oversikt over eksisterende produksjon av aluminium og mulighet for å øke denne. Personer innen administrasjon og industri, deriblant Norsk Hydro, sto sentralt i dette arbeidet.

Det ble laget en gedigen produksjonsplan for å bygge ut anlegg til aluminiumsproduksjon flere steder i landet og for å utvide eksisterende produksjon. Denne planen kaller Storeide for Koppenbergplanen etter navnet til den tyske nazisten som fikk oppdraget fra Göring. Nye eierforhold oppsto med felleseie mellom tyske og norske interesser. IG Farben, som da var verdens største kjemikonsern, og andre foretak kjempet om hegemoniet i kampen om de norske ressursene. I Norge var det også kamp mellom forskjellige interessenter.

Det viste seg etter hvert at Heinrich Koppenberg var inkompetent. Vilkårene for å få til det tyskerne og den norske aluminiumsindustrien ønsket var ikke så enkle. Organiseringen av det tyske aluminiumsfremstøtet i landet ble derfor en rotete affære som førte til mange detaljerte planer og påbegynte anlegg, mens lite ble fullført. En viktig detalj er at den norske konsesjonslovgivningen hadde ganske stor betydning for at noen tyske planer ikke kunne settes ut i livet.

Vinden snur

Etter hvert som den tyske krigslykken snudde, endret også synet til Hydros ledere seg og under landsvikoppgjøret etter krigen rodde de til alle kanter for å unnslippe ansvar og straff. Og det lyktes de med. Alt ansvar ble lagt på Axel Aubert som hadde vært leder for Hydro og som var død før krigen var slutt.

Samtidig arbeidet den norske staten sammen med Hydro-ledelsen for å få på beina igjen produksjonen og utvide den. I en kortere periode etter krigen var ikke markedet så godt for metallet, men da Koreakrigen kom i gang ved inngangen til 1950-tallet var det duket for å få opp produksjonen igjen for alvor. Anleggene som var planlagt av tyskerne og Norsk Hydro under krigen ble bygget og satt i produksjon og så ble det enda større utvidelser slik at Koppenberg sin ambisiøse plan etter hvert ble overgått med god margin.

I boken får vi også historien om tungtvannsproduksjonen på Rjukan og spillet rundt sabotasjen av denne, men dette er ikke noe hovedspor i fremstillingen.

Sentrale bakmenn får være i fred

Jeg har ikke gransket behandlingen av kildene i detalj, men reagerte på at forfatteren ikke hadde fått med det første dokumentet om utnyttelse av det norske næringsliv som den tyske minister i Oslo, Curt Bräuer, fikk fra Berlin den 7. april 1940 og som har overskriften «Forslag fra Wehrmacht om behandlingen av økonomiske og krigsøkonomiske spørsmål.»

Som nevnt tidligere hadde Oslo-konsortiet en stor rolle i spillet om norske ressurser under okkupasjonen. Det hadde vært interessant om forfatteren hadde gått litt mer inn på denne gruppen som jo støttet opp under Hydro sitt samarbeid med tyskerne. Hun skriver en god del om Fearnley-gruppen og dens rolle, og det er naturlig fordi denne gruppen var mest aktiv når det gjaldt Hydro. Hun nevner også at Oslo-konsortiet i tillegg til Fearnley besto av Astrup-gruppen, Kiær-gruppen og Klaveness-gruppen og at disse gruppene var nært knyttet til hverandre gjennom forretningsforbindelser, familiebånd og personlige vennskap.

Storeide holder seg også helt unna en vurdering av ledende personer i disse gruppene som også spilte en stor rolle innen den norske hjemmefronten. De sentrale personene bak Hydro er Thomas Fearnley og Marcus Wallenberg. Hun nevner kort at Thomas sin yngre bror, Nils Olav Young Fearnley, begynte sin karriere i familieselskapet Meraker bruk. Det hun ikke har gått inn på er at nettopp Meraker bruk er selve det forretningsmessige sentrum i Oslo-konsortiet. Styret i «Aktieselskabet Meraker Bruk» besto av skipsreder Dag Klaveness, Fredrik Kiær, Thomas Fearnley og Halvor N. Astrup. De større aksjonærene i selskapet var Fearnley-gruppen, Astrup-gruppen og Kiær-gruppen. Selskapet drev med innkjøp og drift av fast eiendom, industri-, handels- og eksportvirksomhet, samt kjøp av aksjer eller deltakelse i andre bedrifter, deriblant skipsfart og hvalfangst. Disse samme gruppene har altså en sentral posisjon i Oslo-konsortiet.

Mer forskning trengs

Dessuten var det ikke bare aluminiumsprodusentene som samarbeidet med tyskerne. Vi har allerede hørt at hele produksjonen i den norske elektrokjemiske og elektrometallurgiske industri skulle selges til Tyskland. Andre grener av Oslo-konsortiet var dominerende innen andre produkter enn aluminium. Noen av produktene herfra var faktisk vel så viktig for den tyske rustningsindustrien som aluminiumen. Spesielt må nevnes Astrup-gruppen. Her venter en ny forskningsoppgave.

I tidsskriftet Materialisten nr. 2, 1980 påviste undertegnete at disse gruppenes ledende personer, sammen med noen andre, utgjorde den indre kjernen i Hjemmefrontledelsen under krigen. Det var f. eks. folk herfra, som C.W. Eger og Gunnar Schjelderup, som satt i det utvalget innen «Kretsen» som bestemte hva som skulle saboteres eller ikke i Norge under krigen.

Hvis vi nå ser Storeides bok i sammenheng med Industrien under hakekorset av Jan Didriksen og bidragene fra undertegnete i De tjente på krigen, samt diskusjonen mellom undertegnete og Ole Kristian Grimnes i Materialisten nr. 1-2 og 4/1979 og 2/1980, vil en med rimelighet kunne hevde at det er grunnlag for å fremme en hypotese om at ledelsen av den norske hjemmefronten var «Nazi-Tysklands velvillige medløpere». Dette hevder ikke Storeide. Her ligger en ny forskningsoppgave og venter. Inntil videre er det all grunn til å anbefale Norske krigsprofitører – Nazi-Tysklands velvillige medløpere..

Terje Valen

Leandro Vergara-Camus:
Land and freedom. The MST, the Zapatistas and peasant alternatives to neoliberalism
London: Zed, 2014, 232 s.

De jordløses bevegelse i Brasil (MST) og zapatistene i Mexico (EZLN) er to av de viktigste massebevegelsene i verden de siste 30 årene. De har gitt hundretusener av mennesker et bedre liv og inspirert millioner av andre verden over. Boka Land and freedom, skrevet av Leandro Vergara-Camus, gir en grundig innføring i begge de to bevegelsenes historie og virksomhet. Beskrivelsene og analysene av likheter og forskjeller mellom de to bevegelsene, og av deres politikk og strategier for å skape et annet samfunn, er verdifull for alle som slåss for en annen og bedre verden.

Jeg kjenner MST best. Jeg har flere ganger besøkt bosettinger som MST har opprettet på jord som de har okkupert, jeg har deltatt i en okkupasjon av et statlig jordfordelingskontor i Brasil som MST organiserte, jeg har laget en kort film om MST og jeg har hatt kontakt med MST gjennom den internasjonale småbondebevegelsen La Via Campesina som MST er medlem av. Zapatistene i EZLN har jeg bare lest om. Boka gav meg nye kunnskaper og innsikt om begge bevegelsene.

Det er viktige fellestrekk for de to organisasjonene, men like viktig er forskjellene mellom dem. Boka gir en god beskrivelse av begge deler. Felles for MST og EZLN er kampen for jord, motstanden mot nyliberal politikk, organisering av massebevegelser på grasrota, vektlegging av lokalt demokrati og kvinnenes rettigheter og stilling. Og det er dette, og ikke minst resultatene de har oppnådd, som har inspirert folk og sosiale bevegelser over hele verden. I tillegg har det særegne ved hver av de to bevegelsene gitt inspirasjon til ulike grupper; MST mest til småbønder, jordløse landarbeidere og oss som støtter og jobber med og for dem; og EZLN mest til urfolk og dem som arbeider med og for dem.

MST De jordløses bevegelse i Brasil

MST ble opprettet i 1984 for å styrke kampen for jord for de mange millionene jordløse landarbeiderne og folk fra landsbygda som var fordrevet inn til byene. De store landeierne som utgjorde mindre enn en prosent av alle jordeierne, kontrollerte halvparten av all landbruksjord. Mye av jord lå brakk. På en del av disse gårdene fikk landarbeiderne dyrke små områder for eget forbruk, men mange ble fratatt jorda og jagd av gårde etter at de hadde opparbeidet jorda. Jeg har sjøl intervjuet flere familier som har fortalt sine rystende historier.

Med støtte fra de radikale delene av den katolske kirka i Brasil – frigjøringsteologene, startet grupper av bønder å ta i bruk jord som lå brakk på de store gårdene. Mange ble jagd av godseiernes egne leiesoldater, men med dannelsen av MST og ikke minst den nye grunnloven i 1988, skøyt jordokkupasjonene fart. Den nye grunnloven slo fast at jorda skulle brukes til sitt sosiale formål. De statlige jordfordelingskontorene skulle fordele landbruksområder som ikke ble brukt, til de jordløse på landsbygda. Gjennom å okkupere og ta i bruk jord som de store jordeierne ikke dyrket, presset MST fram legal eiendomsrett til jord for flere hundre tusen jordløse familier. På de nye bosettingene ble det organisert kooperativer, skoler og helsevesen.

MST har oppnådd mye, men det er langt igjen til en rettferdig fordeling av jord og makt i Brasil. Fortsatt kontrollerer 1 % av jordeierne omtrent 45 % av all jordbruksjord, og 50 % av alle gårdene, de minste, som sysselsetter omtrent to tredeler av landbygdbefolkningen, har tilgang til bare ca. 2,5 % av jordbruksarealet. Brasil er på mange måter schizofrent. Ett eksempel er at det er to departement som har ansvar for landbruk; ett for det storskala eksportrettede industrilandbruket, og ett for småskala familielandbruk.

Zapatistene i Mexico

1. januar 1994, den dagen da den nordamerikanske frihandelsavtalen NAFTA trådte i kraft, publiserte zapatistene sin første erklæring fra jungelen, og sine revolusjonære lover. Den samme dagen gikk 3000 væpnede zapatister inn i byer i Chiapas i Mexico. De befridde politiske fanger og satte fyr på politistasjoner og bygninger som tilhørte militæret. Det fulle navnet for det som vanligvis bare kalles zapatistene, er Den zapatistiske nasjonale frigjøringshæren (Ejército Zapatista de Liberación Nacional, EZLN). Navnet har bevegelsen hentet fra den store frigjøringshelten Emiliano Zapato, som ble drept i 1919 under den meksikanske revolusjonen.

EZLN var antagelig den første frigjøringsbevegelsen og den første store sosiale bevegelsen som brukte internett til å spre sitt budskap. I løpet av få dager, i internetts spede barndom, ble zapatistenes aksjoner og budskap spredt over hele verden. Urfolk i jungelen i Mexico hadde gått til væpnet krig mot staten for jord og verdighet! Og Zapatistenes leder, Subcomandante Marcos, ble nærmest over natta en verdensstjerne. Han understreket at zapatistene ville skape et demokratisk rom for urfolk, at de gikk til krig for å bli hørt, ikke for å drepe. I starten av opprøret var målet en revolusjon i hele Mexico, men det viste seg ikke mulig. Strategien ble derfor å skape autonome landsbyer og områder for urbefolkningen. Urfolkenes rettigheter og kultur – og ikke minst kampen for autonomi, er kjernen i zapatistenes kamp.

På slutten av 1994 erklærte zapatistene 38 urfolksområder som uavhengige. Flere kilder sier nå at zapatistene kontrollerer omtrent halvparten av Chiapas og at det er 32 uavhengige lokalsamfunn under ledelse av EZLN. Området er delt inn i fem distrikt, betegnet Caracoles. I hvert av distriktene er det en Komité for god styring (Juntas de Bien Gobierno) bestående av representanter for de uavhengige lokalsamfunnene i distriktet. I de uavhengige lokalsamfunnene er det ledelser valgt av lokal-befolkningen.

Viktige forskjeller

MST og EZLN har en god del til felles, men det er også viktige forskjeller mellom dem. Den viktigste er antagelig forholdet til staten og myndighetene. EZNL organiserer lokalsamfunnene helt uavhengig av nasjonale og lokale myndigheter, og nekter å ta i mot offentlige penger – det være seg til skoler, helsevesen eller ulike prosjekt. MST derimot slåss for at offentlige tiltak skal komme bøndene og lokalsamfunnene de organiserer, til gode. MST oppretter også sine egne skoler bygd på frigjøringspedagogikken til Paulo Freire i lokalsamfunnene de oppretter gjennom jordokkupasjoner, men de samarbeider også med offentlige myndigheter. MST har også vært en aktiv støttespiller til Arbeiderpartiet i Brasil – for at Lula skulle bli valgt til president, og seinere Dilma. Men MST er langt i fra noen servil støttespiller. De har gjennomført jordokkupasjoner under valgkamper og lagt sterkt press på «sin egen» regjering. Det er likevel ingen tvil om at kritikken av Lulas og Dilmas regjeringer har vært mindre enn av regjeringer utgått fra andre partier.

Noen svakheter

Til tross for at boka går grundig til verks og gir til dels detaljerte beskrivelser av de to bevegelsene, så savner jeg noe informasjon. Det er ikke lett å få tak i hvor store områder og størrelsen på befolkningen i de områdene EZLN kontrollerer, og heller ikke forholdet mellom støttespillerne til bevegelsen og andre folk i disse områdene. Jeg er også overrasket over at den internasjonale småbondebevegelsen La Via Campesina bare er nevnt en gang i boka – og da bare i forbindelse med en aksjon i 2001. La Via Campesina spiller en meget viktig rolle internasjonalt i de fleste spørsmål knyttet til mat og landbruk, og MST spiller en viktig rolle i La Via Campesina. Det er også seks andre organisasjoner i Brasil som er medlem av La Via Campesina (to av dem er blitt medlem etter at boka ble skrevet). Når det gjelder Mexico, så nevnes så vidt La Via Campesinas medlemsorganisasjon der, UNORCA, men jeg savner en grundigere beskrivelse og analyse av deres forhold til EZNL.

Deler av boka som jeg fant mindre interessant, vil muligens være de beste delene for andre. Det kommer nok an på hva en er mest interessert i. For meg ble en del av de akademiske diskusjonene om ulike teoretiske og politiske linjer med henvisning til forskjellige teoretikere opp gjennom tidene, litt for detaljert og spissfindig. Men, så er jeg da også en enkel sjel.

Aksel Nærstad

(Aksel Nærstad er seniorrådgiver i Utviklingsfondet (www.utviklingsfondet.no) og internasjonal koordinator for More and Better Network (www.moreandbetter.org).Denne artikkelen er skrevet som privatperson og ikke på vegne av noen av organisasjonene.)

Samir Amin:
Kapitalismen i vår tid – drivkrefter og motkrefter
Larvik: Rødt forlag, 2015, 203 s.

Samir Amin, egyptisk økonom og aktivist, har i seks tiår vært en toneangivende kritiker av kapitalismen, og gjennom utvikling av et marxistisk Sør-perspektiv har han undersøkt forutsetningene og mulighetene for folkelig frigjøring og sosialisme, ikke bare i periferien, men globalt. Han har bidratt avgjørende til forståelsen av sosial frigjøring, industrialisering og et dynamisk småbrukerjordbruk som nødvendige forutsetninger for verdiskaping som kommer folk flest til gode. Med boka Kapitalismen i vår tid. – Drivkrefter og motkrefter har forlaget Rødt fortjenestefull sørget for at vi for første gang får et knippe av Amins tekster på norsk, som viser helheten i hans analyser av den globaliserte kapitalismen, og gir forslag til hvordan vi kan skape en venstrestrategi for å bygge en annen verden, her og nå.

Artiklene er fra de siste tre årene, med unntak av bidraget om maoismen (2006), og er korte og lettleste, velegnet til egen-skolering og studiesirkler. De favner sentrale temaer i den radikale globaliserings-kritikken, som Amin har vært med å utvikle siden årtusenskiftet: framveksten av vår tids «altomfattende monopolkapitalisme» (kap. 1 og gjennom hele boka), Kinas betydning som motmakt og alternativ til den rådende globalkapitalistiske utviklingsmodellen (kap. 2 og 5), EUs innebygde motsetninger og muligheten for et annet Europa (kap. 4) fascismens historiske kjennetegn og tilbakekomst (kap. 6) og sosialistisk strategi for en annen verden (kap. 3 og 7).

Et grunnleggende poeng hos Amin er at den kapitalakkumulasjonen som skjer ved at eierinteresse•r tilegner seg merverdien som arbeidskraften skaper, i dag i langt større grad enn på Marx’ tid foregår i en global kontekst. Gjennom utnytting av arbeid og naturressurser i det globale Sør overføres merverdi, monopolrente, til det rike nord, i et globalt økonomisk-politisk system, som domineres av Triaden (USA, EU og Japan). Samtidig innebærer framveksten av en altomfattende monopolkapitalisme at stadig større deler av virkeligheten omdannes til varer og integreres i finansielle kretsløp, med den konsekvens at sosiale relasjoner i økende grad blir bundet opp i avhengighetsforhold, ikke bare mellom, men også i Sør og Nord. Ulike instrumenter brukes til å opprettholde de asymmetriske maktrelasjonene, som systemet hviler på: overlegen finansiell styrke, krav om strukturtilpasning (liberalisering og privatisering) og bruk av militær makt. Han viser hvordan systemet samtidig er gjenstand for en tiltakende krise, ikke av konjunkturmessig, men grunnleggende karakter, som følge av sine indre motsetninger: Kapitalens iboende krav om vedvarende profitt og akkumulasjon, fører til økende ulikhet, ressurssløsing og miljøødeleggelse, og undergraver på den måten systemets evne til å reprodusere seg selv.

Gjennom konkret analyse av systemiske drivkrefter og motkrefter, viser Amin hvordan utfallet av den krisa kapitalismen i dag befinner seg i, ikke er gitt, men vil avhenge av styrkeforholdet mellom ulike interesser. Organisering og mobilisering av breie folkelige allianser i nord og sør, vil være avgjørende for om vi skal unngå barbari, og i stedet skape en annen og bedre verden. Viktig i hans analyse er den dreining som er i ferd med å skje, fra en unipolar (USA-dominert) til en multipolar verden med flere og mer likeverdige maktsentra. En viktig innsikt er at Kina utgjør en viktig motvekt mot Triaden i kraft av sin størrelse og økende økonomiske og politiske styrke. Landet har kombinert en kontrollert åpning for kapitalisme med utvikling av en selvstendig teknologisk basis og industrisektor, samtidig som det har en relativt dynamisk jordbrukssektor, der statlig eie av jorda sikrer tallrike småbruk i sameksistens med større enheter. Slik spiller Kina, riktignok motsetningsfylt, en rolle som modell og støttespiller for ikke-avhengig utvikling, frakopling. Tilgang til kinesiske lån og investeringer i industri og infrastruktur gir andre land og regioner større mulighet til å motstå kravene fra «Washington consensus», og føre en mer selvstendig utviklingspolitikk for verdiskaping, som kommer folk og samfunn til gode, lokalt og regionalt.

Et hovedpoeng for Amin er at kapitalismen ikke vil bryte sammen av seg selv, som følge av systemets innebygde motsetninger, men bare kan avskaffes gjennom organisert folkelig motstand, der vi, folk, blir aktive subjekter og kollektivt skaper vår egen historie. Bare slik vil vi kunne hindre at systemet etter hvert tyr til barbariske løsninger for å overleve. I et eget kapittel gir Amin en analyse av fascismens historiske kjennetegn og dens tilbakekomst i ulike fundamentalistiske former. i Han viser hvordan utviklinga i et elitestyrt EU er ved et veiskille, og at grekerne kan komme til å vise vei for framveksten av et annet og mer sosialt Europa, noe Syrizas nylige valgseier bærer bud om.

Amins konklusjon er at en annen verden, som setter menneskelig trivsel og vekst for alle i sentrum, er både mulig og nødvendig. Det krever massiv folkelig mobilisering og breie allianser for en samfunnsutvikling, lokalt, nasjonalt og globalt, som bygger på økonomisk likhet, økologisk integritet og utvidet demokrati. Venstresida må tørre å utforme et dristig program for endring mot sosialisme, som omfatter:

• Sosialisere eierskapet til monopolene.
• Definansialisere økonomien.
• Demokratisere den samfunnsmessige styringa.
• Fremme globalisering basert på forhandlinger, ikke underkastelse.

I det avsluttende kapitlet analyserer Amin de viktigste bevegelsene for sosialisme, i sentrum og periferien, gjennom de siste 150 år. Han konkluderer med at tida nå er moden for å forene de ulike delkampene og folkelige interessene i en felles kamp – mot kapitalisme og for et troverdig alternativ. Det krever at den radikale venstresida utvikler en strategi som både er målrettet og inkluderende i tråd med en åpen og ikke-sekterisk tilnærming, i tråd med den som ble skapt av Marx og Den første internasjonalen: Enhet i mangfold!

I en fyldig og innsiktsfull innledning redegjør Tore Linné Eriksen for Amins egyptisk-franske bakgrunn, intellektuelle utvikling, og faglige og politiske bidrag til å forstå for å forandre verden.

Boka er et verdifullt tilskudd til det tålmodige arbeidet med å skolere, organisere og mobilisere, som må til om vi skal erstatte dagens ødeleggende globalkapitalisme med et bærekraftig, sosialistisk alternativ.

Øyvind E. Hansen

Sindre Bangstad og Cora Alexa Døving:
Hva er rasisme?
Oslo: Universitetsforlaget, 2015, 160 s.

Universitetsforlaget har utfordret forskjellige fagformidlere til å gi svar på spørsmål i en serie som de kaller «hva er». Denne boka skal gi svar på hva rasisme er og blir med det et viktig bidrag til debatten og arbeidet mot rasisme.

Hele boka starter på Holmlia. Historien om Benjamin som ble drept av tre nynazister og reaksjonene etter det. Budskapet var tydelig: «Glem ikke.» Det er de to ordene som setter seg fast etter å ha lest boka ferdig. Den slutter nemlig der den starta:

Rasisme dukker opp i ulike former og kommer til utrykk i ulike ideologier. Vi kan derfor snakke om historisk spesifikke rasismer, det vil si hvordan rasisme utarter seg, hvem den er rettet mot og hvordan den begrunnes, kan se svært forskjellig ut i ulike historiske epoker. Til enhver tid vil en rasistisk holdning bygge på forsøk på å gjøre holdning rasjonell og situasjoner legitim/gyldig. Rasisme kan tilpasse seg og endre karakter uten at den dermed kan sies å forsvinne.

Dette er forfatternes utgangspunkt, og det er dette de underbygger med historiske forklaringer og eksempler fra nåtidens Norge.

Vi får en gjennomgang av historien og alle de gangene vi har sagt: Glem ikke! Aldri mer! Når rasismens historie gir en dårlig følelse fordi retorikken er så gjenkjennelig, må vi spørre oss selv, hva har vi egentlig lært av historia? Forfatterne har gjort en glimrende jobb med å skrive hvordan rasistiske strømninger har kommet til, hvordan frykt har blitt brukt og rasismen legitimert grusomme handlinger. Men boka er ikke bare en leksjon i historien, tvert imot. Forfatterne har en god variasjon mellom konkrete eksempler fra nåtiden, undersøkelser og historie som verktøy.

Hva er egentlig rasisme? Det er det spørsmålet forfatterne prøver å gi et svar på. Rasisme er ikke noe fjernt, bare historisk eller teoretisk. Det skjer her og nå, og det angår oss alle. Denne boka gir et godt innblikk i dette. Rasistiske ideer og holdninger har ligget bak mange av de verste overgrepene mot mennesker i moderne historie. Men rasisme finner ikke bare sted i form av folkemord eller drap på enkeltindivider. Rasisme kan også være hverdagsfenomen. I denne boka ser vi eksempler på ulike grader av rasisme – den institusjonaliserte rasismen og hverdagsrasismen. Forfatterne beskriver en bred definisjon av rasisme og viser tydelig at det både finnes ulike grader av rasisme og ulike former for rasisme.

Forfatterne forklarer hva de mener med rasisme og drøfter forskjellige definisjoner. De lar ikke påstander henge i lufta, men har både kildehenvisninger, gode begrunnelser og forslag til videre lesning. Det er absolutt nyttig, for boka skaper ønske om gripe rasisme som fenomen bedre og bli bedre rustet til å gjenkjenne den for å jobbe mot det.

I det første kapitlet har forfatterne lagt vekt på å beskrive rasisme som et fenomen bestående av mekanismer som generaliserer, rangerer og utestenger mennesker. Forfatterne går i dybden på hva rasisme er og hva det kan gjøre med et samfunn om vi lar rasisme vokse. Vi ser også tydelig at rasisme ikke er fjernt, men noe som skjer her og nå. Med hjelp av eksempler fra både historien og nåtiden prøver forfatterne å gi oss verktøy til å gjenkjenne rasisme. Det er en veldig viktig del av det antirasistiske arbeidet.

Rasismens historie – en historie om andre tider og steder?

Kapittel 2 gir oss innblikk i historien og de forskjellige formene for rasisme som har kommet til uttrykk, og dens konsekvenser. Her får vi noen eksempler på hvordan rasisme har sett ut på et sted til en bestemt tid, og hvordan rasisme som fenomen har blitt forstått av vitenskapsfolk, politikere og samfunnsdebattanter i ulike epoker og ulike steder.

Boka understreker flere ganger at rasistiske holdninger og ideer kan likne hver-andre påfallende, uavhengig av hvilken gruppe de er rettet mot, og kan foregripes av historiske forestillinger om en eller flere grupper. Vi får en grundig gjennomgang av hvordan ideene om rasisme har utviklet seg og eksempler på uttalelser og hendelser som gir innblikk i rasismens historie. Vi ser at rasisme som idé og praksis tar nye former og får andre uttrykk. Historien viser med stor grad av tydelighet behovet for et dynamisk rasismebegrep som tar høyde for at rasismens uttrykk og innhold endrer seg over tid.

Forfatterne vier også et kapittel hver til antisemittisme og islamofobi for å komme nærmere forståelsen av rasisme som et fenomen. Det blir framhevet med antisemittisme som kan betegnes som rasisme – både de varianter som bygde sitt argument på biologi, og de som bygde på jødenes kultur og religion. Antisemittisme kan gi innsikt i noen av de mekanismene som virker når rasistiske ideologier får gjennomslagskraft. Kapitlet avsluttes med hva vi kan lære av antisemittisme:

Å tillegge jøder uforanderlige egenskaper, er antisemittismens budskap og funksjon. Å tillegge menneskegrupper en uforanderlig og naturgitt essens, er også et kjennetegn på rasismens underliggende logikk.

Slik forklarer de også islamofobi. Begrepet islamofobi blir drøftet og vi kan se at det er et mindre forsket område innenfor rasisme. Kapitlet tydeliggjør forskjellen mellom religionskritikk rettet mot islam, negative holdninger til islam og islamofobi som fordommer satt i system. En forskjell som flere politikere tydeligvis ikke kjenner til. De går gjennom noen av de vanligste temaene som inngår i islamofobi. «Den underliggende ideen om at muslimer i kraft av sin religiøse tilhørighet tenker og handler på bestemte og uforanderlige måter, er altså det som knytter islamofobi til rasisme,» skriver forfatterne og begrunner dette i boka.

Antirasistiske strategier

Forfatterne skriver at de ønsker å åpne for en bredere bruk av rasisme som begrep. Det klarer de absolutt. Boka berører mange temaer, men med en rød tråd som holder det hele sammen og gir en helhetsfølelse. Det er mange temaer som åpner for mer diskusjon og flere antirasistiske strategier vi kan diskutere for å finne vår måte å jobbe mot rasisme på.

Boka avslutter med en gjennomgang av forskjellige antirasistiske strategier og tar oss med tilbake til Holmlia. Så la oss dra tilbake til Holmlia, og huske Benjamin. Når vi sier aldri mer, så lover vi samtidig at vi skal jobbe mot rasisme. Alt fra institusjonell rasisme til diskriminerende retorikk og frykt som skaper grobunn for rasisme.

«Antirasismens historie vitner om tendenser til å i ettertid avpolitisere kampen mot rasisme og diskriminering ved å late som om den kampen alltid var noe «alle» var enige om og støttet. Det minner oss også om at det alltid vil være langt enklere og hensiktsmessig for de fleste å fordømme rasisme og diskriminering som finner sted andre steder og til andre tider enn den rasisme og diskriminering som finnes i vårt land og vår samtid» Med dette utraget fra boka som bakteppe, så vil jeg også avslutte med å si «Glem ikke».

Seher Aydar

Bjørn Enes:
Kven skal bygge landet?
Forlaget Manifest, 2014, 106 sider

Det er åpenbart at forbundet Industri Energi har hatt mer enn en finger med i spillet for å få laget dette heftet om norsk industris nære historie og muligheter for å ha en framtid i et Norge, der det er en rådende oppfatning at industrien er nedlagt, utflyttet eller bare holdes opp av oljevirk-somhet og lave strømpriser. Bjørn Enes, på 80-tallet fagforeningsmann på Falconbridge nikkelverket i Kristiansand, har ført pennen. Ved hjelp av historier blant annet fra Falconbridge og Tyssedal forteller han historien om norsk kraftkrevende industris reise fra glansårene på 50 og 60-tallet, via den tunge tiden på 80-tallet og fram til dagens slankere høyteknologiske og i høy grad oljerelaterte industri.

Heftet vil vise at den norske industrien ikke er død, den er i høyeste grad oppegående, men usynliggjort og snakket ned. Den ser riktignok annerledes ut enn i glansdagene. Det har foregått en omlegging som følge av ny teknologi. Bjørn Enes stiller spørsmål om denne transformasjonen er så omfattende at den kan betraktes som den tredje industrielle revolusjonen. Norge ble industrialisert i den andre industrielle revolusjonen på slutten av 1800-tallet, da kraftkrevende industri ble bygget opp i tilknytning til vannkraftutbygging på ensidige industristeder. Industridøden fra midten av 1980-årene gjaldt kun virksomheter der det ikke ble investert i nytt produksjonsutstyr basert på datateknologi.

Den overlevende industrien er usynliggjort, fordi den foregår i mindre enheter, trenger langt færre arbeidere for å være produktiv nok, og fordi arbeidet i noen tilfeller framstår som «tjenesteproduksjon» heller enn industriproduksjon. Noen eksempler fra boka: På side 67 snakkes det i forbindelse med industrivirksomheten på Ågotnes utenfor Bergen om såkalt «klassing», eller klassifisering og sertifisering av rigger for oppdrag til havs, som industri. Det samme gjelder det jeg vil kalle «engineering», pakking av kontrakter eller prosjekter. Dette er tjenesteproduksjon som foregår under «industrielle omstendigheter». Det er selvsagt positivt med et utvidet industribegrep som kan bryte med det foreldete bildet av industri som «fabrikk», men fjerner det ikke også klasseperspektivet?

Det er imidlertid en sammenheng mellom økonomisk krise og teknologi, og mellom økonomisk krise og globalisering. Teksten begynner og slutter med å slå fast at det er industrialisering og industriproduksjon som er basis for velstandsutvikling. Når lavkostland industrialiseres med produksjonsmidler som er utrangerte i høykostland som følge av teknologisk utvikling, så kan det vise veien for velstand i disse landene. Til tross for at industrien gjenoppstår som like forurensende som der den ble utrangert, og under udemokratiske forhold, kan det åpne veien for utvikling. Jeg mener som Enes at dette er god marxisme, og er enig i at Marx var en sann teknologioptimist som koplet industrialisering med mulighetene for et annet og bedre samfunn for arbeiderklassen.

Enes skriver lett og greit i vei, og intervjuformen som brukes er med på å gjøre teksten tilgjengelig. Ja, lettlest og kanskje noe lettvint. Men jeg spør meg underveis om hva det er som er prosjektet her? Ja, da tenker jeg for Manifest Forlag. Er det å fortelle den norske venstresida at den norske industrien ikke ble lagt ned på 80-tallet, eller er det «skravle-venstre» som skal forstå at det er industriproduksjon vi lever av, ikke «noe innenfor kultur og media»? Hvis man ikke er innforstått med at det er Industri Energi som står bak, og at det kun er bransjene der dette forbundet organiserer som behandles, kunne man kanskje tro at heftet skal si noe som er gjeldende for all industri i Norge. Noe det jo ikke gjør. Etter min mening beskriver det et smalt bilde av norsk industri, vi har annet enn metallurgisk industri, tekstil- og verftsindustri. Det er ikke sikkert at de innovative grepene som gjøres i oljerelatert virksomhet, kan gjentas i sektorer der inntjeningen ikke er ikke er like god. Kan vi for eksempel «back-source» fiskeforedlingsindustrien, eller er den så arbeidsintensiv at den er dømt til å forbli på fabrikktrålere eller i lavkostland?

Jeg lurer på om ikke Enes går i en kapital-logisk felle når han behandler kampene mot nedleggelser på 80-tallet. Dersom «noko av det me såg på som gamaldags høgrepolitikk, faktisk var fylgjer av ny teknologi og utvikling av produktivkreftene» (s.58) kan en underliggende konklusjon fort være at kampene på 80-tallet var å betrakte som ren maskinstorming. Hvis det er en iboende logikk at industrien måtte rasjonaliseres for å overleve, så var det egentlig ganske nytteløst å kjempe for disse arbeidsplassene? Eller er dette bare «etterpåklokskapenes klare lys» vi får i øynene? Enes skriver et sted at noen burde skrive den store boka om det som skjedde med norsk industri på 80-tallet. Det synes jeg også, og da må hele bredden med, de som tapte og de som vant litt.

Det er grunn til å undres litt over Enes sitt valg av stemmer når han lar personer komme til orde i heftet. Hvorfor snakker han ikke med fagforeningen på Falconbrigde anno 2014? Ville det ikke vært interessant å fortelle om hvordan det har gått med fagforeninga der i tida etter at den nye fabrikken ble bygget, etter Enes sin tid? Han snakker heller ikke med de unge arbeiderne, kun gamle arbeidskamerater. Det er for meg så påfallende at jeg lurer på om det har en konkret årsak, eller er det arbeider-perspektivet som er blitt borte i all innovasjonen? Når valget av stemmer blant annet er en stortingspolitiker, en styreleder, en markedssjef og forbundslederen sjøl, er det kanskje ikke tilfeldig.

Eksemplene fra tekstil-bransjen lurer jeg på om er tatt med kun fordi Industri Energi nå også inkluderer det tidligere tekstilarbeiderforbundet. Det virker for meg litt hodeløst når blant annet Moods of Norway hylles for innovasjon, mens produksjonen fremdeles skjer i lavkostland. Den er kanskje også for arbeidsintensiv til å «innoveres hjem».

I dette heftet og i mange andre sammenhenger trekkes den norske arbeidskulturen fram som en motvekt til en autoritær kultur som preger andre deler av Europa. Er det hold i påstanden om den norske arbeidskulturens egalitære natur, eller er det bare noe vi liker å pynte oss med? Forutsetter påstanden at vi tenker bort klasser? Det er ikke min erfaring i hvert fall at ingeniører og sivilingeniører bidrar til å løfte fram det gode fagarbeidet eller framsnakke andres bidrag til det ferdige produktet. Profesjonsskillene – og klasse-skillene – lever i beste velgående, selv om verktøyene vi bruker er databaserte og uunnværlige for de fleste, enten det er varer eller tjenester som produseres.

En progressiv industripolitikk må kunne åpne veien videre når oljevirksomheten må trappes ned. Jeg er usikker på om Industri Energi står for en slik politikk. Det er i hvert fall vanskelig å få øye på den i dette heftet.

Kari Celius

I Rødt! (nr 1/2015) kritiseres undertegnede av henholdsvis Paul Rækstad og Ronny Kjelsberg. Rækstad hevder jeg har en misforstått kritikk av ParEcon, mens Kjelsberg hevder jeg har en ensidig forståelse av staten og undervurderer arbeiderklassens landevinninger.

I

Rækstad hevder at min kritikk av ParEcon enten er feilaktig eller irrelevant. Jeg hevdet at deltakende budsjettering – hvor enn viktig dette kan være – ikke i seg selv peker utover kapitalismen. Rækstad påpeker at jeg dermed ignorerer ParEcons faktiske modell, som er betydelig mer omfattende og som eksplisitt utelukker privat eiendom av produksjonsmidler.

Rækstads poeng er treffende. Likevel er det kanskje verdt å påpeke at jeg ikke simpelthen hevder å analysere eller kritisere ParEcon som sådan, jeg kommenterer Kjelsbergs bruk av denne i Sosialisme på norsk. I heftet blir ulike perspektiver på sosialistisk samfunnsbygging presentert i en systematisk oversikt som, i stor grad, forenelige perspektiver på ulike fasetter ved utviklingen henimot et sosialistisk samfunn. Resultatet blir en slags praktisk instrumentalisering av teoriene som munner ut i et praktisk og prinsipielt helhetsperspektiv som er større enn sine deler. I denne sammenhengen får vi ikke en helhetlig diskusjon av ParEcon. Kjelsbergs gjennomgang er begrenset til to sider, med fokus på praktiske erfaringer i Latin-Amerika med deltakende budsjettering. Lærdommen oppsummeres avslutningsvis:

På vei mot sosialismen: Ta ut deler av budsjett på lokale nivå for deltagende budsjettering. Her kan beløpet og omfanget økes så lenge man ser at de positive effektene kommer. (s. 34)

Når jeg nevner ParEcon, mener jeg altså å vise til Kjelsbergs punkt om deltakende budsjettering som et middel til å trekke samfunnet i sosialistisk retning. Det et sånn sett ingen stor overraskelse at kritikken av dette perspektivet viser seg ensidig for de som forventet en helhetlig diskusjon av ParEcon.

Jeg er også enig i at demokrati som prinsipp har måttet gjennomgå en ganske voldsom forvandling før det ble omforent politisk mynt i våre samfunn, og at et utdypet demokratibegrep kan være nyttig for kritikken av eksisterende kapitalistiske realiteter. Men dette gjør ikke reduksjonen av sosialisme til økonomisk demokrati noe mer legitimt, og det var denne trenden jeg forsøkte å utfordre med mine «provokasjoner» rundt demokrati og kapitalisme.

II

Dette bringer meg til Kjelsbergs kritikk. Han skriver at jeg etterlyser en definisjon og en større diskusjon av kapitalismen, og vurderer om han burde inkludert noen setninger om det. Men jeg etterlyser ingen slik definisjon. Derimot skriver jeg at spørsmålet om sosialisme (alternativet til kapitalismen) ikke gir mening uavhengig av analysen av kapitalismen. Derfor må diskusjonen av sosialismen baseres og bygges uløselig på diskusjonen av kapitalismen. Problemet er ikke mangelen på definisjon. Problemet er – som jeg ser det – hvilken metode vi må legge til grunn for å overhodet kunne diskutere kapitalismens alternativer. Det relevante poenget her er at jeg mener denne metodemangelen gjør det veldig utydelig hva som kan utgjøre et brudd med kapitalismen, og jeg forsøkte å skissere omrisset av en metode i stand til å imøtegå denne mangelen.

Alternativet til definisjoner er at man utvikler analysen av kapitalismen gjennom «begrepsbestemmelser» som utvikles gjennom suksessive «abstraksjonsnivåer». For å si det på en annen måte. Marx har ingen simpel definisjon av kapitalismen, han har et system av begrepsbestemmelser som bare i sum utgjør en «definisjon». Derfor er det også en del problemer ved definisjonen som Kjelsberg foreslår, men det er en debatt for seg selv.

Dersom vi ønsker å stille spørsmålet om bruddet med kapitalismen på en prinsipiell måte, er det ikke tilstrekkelig med en kvantitativ økning av statseie, arbeidermakt eller deltakende demokrati. Utgangspunktet må være en forståelse av hva som gjør kapitalisme til kapitalisme. Jeg hevder dette var en form for sosial formidling der forbindelser mellom adskilte mennesker formidles av penger, f. eks. slik produksjonen i adskilte bedrifter bindes sammen gjennom pengeformidlede kjøp og salg på markedet. I så fall må målet være å etablere et annet prinsipp som kan erstatte denne.

Kjelsberg identifiserer kilden til vår uenighet som en uenighet rundt spørsmålet om staten. Staten er åpenbart ikke et sosialistisk element i dagens samfunn, innrømmer Kjelsberg, men spør videre om den bare er et redskap for kapitalen? Og videre, er de rettigheter som ulike kampbevegelser har opparbeidet seg, bare et «ferniss», eller har de reelt forskjøvet makten «vekk fra en elite og til vanlige folk»?

Kjelsberg hevder staten ofte fungerer som «et redskap for mektige næringsinter-esser», men også at den er «en arena for kamp og konflikt», der kampen om det samfunnsmessige hegemoniet finner sted. Staten er for Kjelsberg et i og for seg nøytralt instrument som riktignok i vår tid ofte brukes av en overklasse, men som vel så gjerne kan brukes til å befeste makten til andre sosiale grupper.

Det er riktig at vi skiller lag i forståelsen av staten. Tilsvarende skilles vi i spørsmålet om metodologien for en god statsanalyse. Det kan hende at staten iblant blir manipulert som et redskap for næringsinteresser. I vår sammenheng – altså, metodologisk – tror jeg likevel at det er fullstendig uvesentlig. Og jeg vil overhodet ikke hevde at staten bare er et redskap for kapitalen på denne måten. Men før vi stiller spørsmålet om hva staten er – om den tilhører ulike klasser litt, mye eller helt – så må vi spørre hva den er dypest og mest grunnleggende.

Ulikt Kjelsberg så tror jeg ikke at staten er en klassestat fordi den brukes og manipuleres av en over- eller underklasse. Det er mer innviklet: Staten er en klassestat fordi den utgjør den politiske formen til et samfunn som er klassedelt. Dette er ganske forskjellige påstander. De konkrete forbindelsene mellom næringslivet og statlige byråkrater endrer ikke en tøddel ved forholdet og er i sammenhengen uvesentlig. Manipulering og korrumpering av offisielle personer er unntak som ikke fortjener denne typen teoretisk oppmerksomhet, som ikke endrer ved statens kjennetegn. Dette betyr ikke at korrupsjon ikke kan være viktig å påpeke i politisk analyse – det kan det selvsagt – men at det ikke kan være utgangspunkt for en prinsipiell analyse av statens kjennetegn i kapitalismen.

Når jeg forstår staten som kapitalismens politiske form, har det derfor ikke noe å gjøre med «konspiratoriske» forestillinger man kan finne i enkelte marxister der staten er et instrument som konsekvent påvirkes og dikteres av herskerklassen. Som jeg har vist, minner Kjelsbergs statsforståelse mer om denne oppfatningen enn min, forskjellen er bare at han åpner for at flere klasser kan ha samme innflytelse. Mitt poeng er at staten er en form som må forstås som et moment i den kapitalistiske samfunnsmåten, ikke noe utenfor og eksternt til den. Det politiske og det økonomiske er begge deler av en helhet. Dette poenget har både praktisk og teoretisk betydning, men finner ikke plass i Kjelsbergs framstilling.

På bakgrunn av klassekampens utvikling i samfunnet kan arbeiderne selvsagt få mer eller mindre gyldne lenker. Kjelsberg antyder at jeg ikke tror at dette har særlig stor betydning. Heldigvis er ikke det noe jeg noensinne har skrevet eller ment. Men dersom spørsmålet vi diskuterer – på et prinsipielt plan – er spørsmålet om brudd med og alternativer til kapitalismen, må det være lov å påpeke at disse rettighetene, hvor enn viktige de kan være, er rettigheter som klasser har tilegnet seg i et klassedelt samfunn, ikke i overskridelsen av dette samfunnet. Dette kan konstateres selv om man mener, som jeg, at slike rettigheter og landevinninger har enorm betydning for samfunnets levelighet, og endog en strategisk betydning overgangen til et etterkapitalistisk samfunn.

Oscar Dybedahl

Norsk «venstreside» har i lang tid latt seg begeistre av Syriza i Hellas. En betydelig andel av det greske folket har stemt fram et parti som proklamerer et ønske om et samfunn med sosial likhet, velferdsgoder og solidaritet. Slike strømninger er oppløftende, men ikke tilstrekkelig.

En vurdering av et politisk parti, som har til formål å lede an i gjennomføringen av dyptgripende endringer, må baseres på mer grunnleggende forhold enn at det serveres fagre proklamasjoner.

Terje Skog er heismontør og var leder av Heismontørenes Fagforening i forskjellige perioder. Tidligere leder av EL & IT Forbundet i Oslo og Akershus.

På samme måte som en kritikk av SV må baseres på en helhetsvurdering – ikke kun på at de støtter imperialistiske kriger, støtter pensjonsranet og innehar en defaistisk faglig politikk – må Syriza bedømmes ut fra om de i realiteten har en politikk for gjennomføring av «Det gode samfunn».

Når norsk «venstreside» endog er i stand til å innkludere AP, et borgerlig parti med den særskilte funksjonen å holde fagbevegelsen passiv og kontrollert, i en venstrebetegnelse, er det all grunn til å stille spørsmål ved denne venstresidas vurderingsevne. I dette innlegget vil jeg framføre noen standpunkter som ikke er god latin blant dagens norske «venstresidefolk».

I artikkelen tar jeg opp noen forhold rundt den økonomiske krisa, om EU og forholdet mellom EU og krisa, og til slutt noen synspunkter om Syrizas politikk sett i lys av krisa og EU.

Den økonomiske krisa

Den vestlige kapitalismen (også andre deler av verden, med andre samfunnsformasjoner enn kapitalisme) er i dyp økonomisk krise. Krisa framstilles gjerne som en finans- og gjeldskrise. Spesielt populært i «venstresidas» rekker blir det når begreper som «overakkumulasjon av finanskapital» benyttes. Da smaker det liksom av marxistisk analyse. En slik «analyse» er et vrengebilde av virkeligheten. Realiteten er at vi befinner oss i en klassisk overproduksjonskrise. Det produseres mer varer enn hva det kjøpekraftige markedet kan fortære ved samtidig å gi profitt til vareeierne. Finanskapital er en funksjon av merverdien som skapes i vareproduksjonen. Den oppstår fra deler av den kapitalistiske profitt, som blir anvendt til å smøre maskineriet i sirkulasjonen av varer. Når det oppstår vansker i profittjaget i produksjonen og dermed en overakkumulasjon av produktiv kapital, vil denne kapitalen søke andre jaktmarkeder enn i produksjonen for å hente profitt. Kapitalen tvinges på denne måten til å la finansakrobatiske øvelser skyte fart – fiktiv kapital få en blomstringstid, og økonomiske bobler oppstår. «Analysen» om en finanskrise er derfor en avledning som hindrer en diskusjon om kapitalismen som system og om alternative samfunnsformasjoner. Krisa er ikke et resultat av feilaktige beslutninger, men ligger i de iboende motsetningene i produksjonsmåten. Krisa er sjølve motsetningenes løsningsmetode. Syriza har ikke tatt dette forholdet inn over seg og framfører derfor en sterkt beklagelig illusjonspolitikk, etter min oppfatning.

Hellas er, sammen med noen andre land, i tillegg i en særskilt vanskelig krisesituasjon. Den tradisjonelle høyresida ynder å framstille det sånn at denne særskilte problematiske situasjonen har sin årsak i gresk latskap og korrupsjon. Den norske «venstresida» har kommet grekerne til unnsetning ved å prøve å påvise at grekerne er et hardtarbeiende folk. Det «venstresida» derimot unnlater å drøfte, er at det i Hellas skapes mindre verdi på verdensmarkedet per tidsenhet enn mer gjennomindustrialiserte land. Dette har ingenting med latskap å gjøre. Tvert om, det betyr bare at gresk arbeid teller mindre på verdensmarkedet. De greske slaver i antikken var heller ikke late, men et slikt slavesamfunn ville ikke ha noen ting å stille opp med i bytte av varer på dagens internasjonale marked.

For Tyskland forholder det seg annerledes, nærmest motsatt Hellas. Den tyske industrien har hatt en fordel av at den slipper å ha en egen tysk valuta som korresponderer direkte med den tyske høy-effektiviteten, slik tyske Mark ville gjøre. Tyskerne har altså tjent veldig på at de har en valuta med lavere verdi enn det som tilsvarer tyske produkters arbeidsverdi på verdensmarkedet. For så vidt kan en jo si at tyskerne har tjent aller mest på eksistensen av en økonomi så svak som den greske (som er den som bidrar mest til å trekke euroen ned). På den andre siden er euroens verdi altfor høy sett med øynene til de greske ineffektive eksportørene. De ville tjent på å bruke drakmer. Syriza har heller ikke tatt dette forholdet inn over seg.

Syriza hadde for et øyeblikk fokuset rettet mot korrupsjon. Selvfølgelig må korrupsjon bekjempes. Men det er ganske typisk for tilbakeliggende samfunn, og enda mer i de asiatiske samfunnsformasjonene, at korrupsjon er en integrert del av samfunnsøkonomien. Syriza kan derfor ikke isolere problemet med korrupsjon fra spørsmålet om modernisering og industrialisering av landet. Men også dette fokuset har stilnet. De iverksetter ingen tiltak for å hindre eller kreve tilbake penger som rikfolk har eksportert. De har dessuten forlatt iverksettelsen av kontrolltiltak mot statlige skatteoppkrevere, bare fordi disses fagforbund har protestert. Syriza lar seg altså lede av en fagforening med medlemmer som foretrekker bestikkelser.

EU og krisa

EU er en tvangstrøye som hindrer en fri og uavhengig politikk. Institusjonen hindrer en selvstendig nasjonal økonomisk politikk, og den er en garantist for en hardhendt innstramningspolitikk. Men samtidig er det en tendens til, i deler av norsk venstreside, å hevde at det er EU som er det virkelige problemet og den egentlige årsaken til den økonomiske krisa. Det er EUs markedsliberalistiske politikk som har bragt oss inn i krisa, hevdes det, og det er EU som er årsak til Hellas´ særskilte vanskelige situasjon. Slike analyser har sin bakgrunn i standpunktet om at krisa er en finanskrise, og at kapitalismen som system kan ha et krisefritt liv. Vi må ha to tanker i hodet samtidig. Det reelle problemet ligger i kapitalismen som produksjonsmåte. Et Europa uten EU ville like fullt være kriserammet, men krisa ville selvfølgelig artet seg annerledes for alle land enn i dagens EU-verden. EUs innstramnings- og liberalistiske politikk har på den ene sida forverret kårene for det arbeidende folk, men samtidig skånet visse sektorer fra en umiddelbar og fullstendig kollaps. Tiltakene har hatt en utsettende funksjon på en ennå dypere krise, men de iboende motsetningene som fører til krise har blitt ytterligere skjerpet. Dette bereder dermed en dypere krise på et seinere tidspunkt.

Fins det en vei ut av uføret?

Mer enn noen gang etter 2. verdenskrig er det behov og nødvendig med en sosialistisk samfunnsomveltning. Det fins ingen politikk, annet enn brudd med dagens system, som vil kunne skape en kapitalisme i harmoni. De alternativene som eksisterer innafor systemet, vil kun innebære alternative måter å administrere krisa på og alternative innstramningstiltak.

Syriza har et schizofrent syn på EU. De anklager EU for å føre en uakseptabel krise-politikk. Samtidig holder de hardnakket på gresk medlemskap. De har en blåøyd forestilling både om at krisa kan leges og at EU vil akseptere den nødvendige frihet. De sprer illusjoner om et edelt og fornuftig EU. Det er verdt å merke seg at alle de tilsluttede politiske organisasjonene som Syriza består av, gav sin tilslutning til gresk medlemskap i EU den gang det ble avgjort. Et sosialistisk alternativ gjør det selvfølgelig tvingende nødvendig for Hellas å forlate EU. En alternativ økonomisk politikk krever en selvstendig valuta. Syriza burde gått inn for en raskest mulig nasjonalisering av banksystemet, og ikke som nå overlate til den private finanskapitalens samvittighet om de vil holde seg i hjemlandet eller stikke over fjellene. EU vil selvfølgelig, med kraftige midler, forsøke å bekjempe ethvert tiltak som strider mot kapitalens trang til vekst. Syriza har ingen alternativ til dette.

En alternativ politikk må innebære at det som er av dominerende storindustriell virksomhet konfiskeres, og det bør lages en plan for industrialisering på bred nasjonal basis. Et sosialistisk alternativ vil selvfølgelig møte vansker og motstand. Men samtidig er det sånn at en realistisk politikk for en lysere framtid skaper entusiasme i arbeiderklassen, som dermed lar seg mobilisere. I dag er det først og fremst arbeiderne i større industri som betaler skatt i Hellas. Disse, i motsetning til hva Syrizas presterer, ville bl.a. være innstilt på å tvinge småborgerskapet til å gi kvittering.

Min konklusjon er at dagens politiske linje fra Syrizas side vil fort kunne bli oppsummert som urealistisk og som eventyrpolitikk. Da vil motløsheten kunne få overtaket. Verden er mer alvorlig enn at en illusjonspolitikk bør omfavnes. Å spre bedrag er ingen dyd.

Det kunne ha hendt hvor som helst

– Du vet, etter Ferguson tror jeg ikke det er veldig mange som ikke tror at politiet er en forlengelse av staten. Da politiet begynte å snakke om at de ville ha assistanse fra delstatstroppene, ropte folk: «Hei, hold an litt!», sier Jamala Rogers i et intervju Freedom Road har laget for Rødt!

Jamala Rogers er redaksjonsmedlem og skribent i BlackCommentator.com, grunnlegger og æresmedlem i Organization for Black Struggle i St. Louis, og et ledende medlem i Freedom Road Socialist Organization. Hun har skrevet: «The Best of the Way I See It – a Chronicle of Struggle». Jamala Rogers har vært involvert i bevegelsen for rettferdighet for Mike Brown fra første dag. Se også bloggen hennes: jamalarogers.com.

Freedom Road Socialist Organization er en revolusjonær, sosialistisk organisasjon i USA, stiftet i 1985.

Intervjuet er oversatt av Birger Thurn-Paulsen.

Jamala Roger: Det foregår flere ting samtidig. Vi hadde en sak i går som dreide seg om politiskyting. (I februar da dette intervjuet ble gjort.) Vi prøver fortsatt å få informasjon om dette, men denne unge mannen var tydeligvis blitt skutt av politiet i 2009. Delstatsparlamentet er i sesjon og det foregår høringer. I St. Louis ble det opprettet et «Civilian Oversight Board» (et klageorgan som kan opprettes på kommunalt plan for å granske og forbedre offentlig virksomhet. Oversetters kommentar.). Dette er den andre gangen vi har fått opprettet det. I forrige uke var det et offentlig møte i regi av Public Safety Committee (komité under delstatsparlamentet med vidt mandat som særlig gjelder kriminalitet og sikkerhet. Overs. kommentar) hvor folk kunne komme og vitne. Lokalet var fullt av politifolk. Etter hvert ble det en ordkrig med generalsekretæren i politiunionen, Jeff Roorda. Han er tidligere politi og sitter nå i delstatsparlamentet. Det ble et helvete. Det endte med at han grep tak i en kvinne, og hun kommer til å anmelde saken som overgrep. Så det er aldri et kjedelig øyeblikk på disse kanter.

Hva var det denne kvinnen gjorde som hisset opp denne karen så veldig?

Ingenting. Hun kom tilfeldigvis i veien for ham da han beveget seg fram mot podiet. Han hadde allerede hisset på seg en del av de yngre i salen. Ganske så sleipt hadde han trukket opp jakkeermet sånn at folk kunne se armbåndet med teksten «I am Darren Wilson». De unge, som kanskje ikke var så disiplinerte som de burde være, ble rasende og begynte å terge ham. Han visste åpenbart hvilken virkning det ville ha, og det var nettopp derfor han gjorde det. Men jeg tror at det var nok at politiet så at folk kom med vitnemål og støttet kravet om en sivil granskingskommisjon – det fikk dem til å reise bust.

Det virker som resten av landet ikke tror at det foregår noe særlig i Missouri nå, men du forteller at det skjer ganske mye. Det kommer kanskje ikke i nyhetene, men det skjer, ikke sant?

Liknende ting skjer også andre steder, men ingenting får den oppmerksomheten i media det fortjener. Det foregår forskjellige kamper rundt omkring i hele landet fordi akkurat det samme skjer i alle lokalsamfunn med folk av farge, og i samfunn med fattig arbeiderklasse. Her står det fortsatt ganske skarpt fordi dette ble et brennpunkt. I det du prøver å få en smule ro for å få litt normalitet inn i hverdagen, kommer det bare nok et tilfelle hvor politiet skyter, og det blir som å bære ved til bålet.

Hvorfor Ferguson?

Hvordan har det seg at Ferguson, som aldri før har vært i nyhetene, har blitt så utslagsgivende? For det er jo tilfeller av at politiet dreper unge svarte overalt i dette landet, ikke sant? Det er ikke akkurat noen uvanlig sak.

Vel, det er ikke uvanlig, og jeg tror det samme kunne skjedd hvor som helst og når som helst, men jeg tror det handler om at ting når et kokepunkt. Det er som om et lokalsamfunn opplever tusenvis av kutt. Når det gjelder Ferguson, er demografien en del av det. Det dreier seg om et overivrig politi og lokale rettsinstanser som gjennom-gående straffer svarte innbyggere. Men det som særlig ble en utløsende faktor, var at Mike Wilsons lik ble liggende på gata i fire og en halv time. Det fortalte at dette er gjort og uten at gutten tilkjennes noen som helst slags verdighet, og moren fikk ikke en gang lov til å gå bort til sønnen som lå der.

Det var generelt en følelse av at noe kom til å skje, men i Ferguson … her er det som gjorde hendelsen i Ferguson spesiell. Det har skjedd svært raske demografiske forandringer i Ferguson. I områdene på nordsida har en god del hvite flyktet fra selve byen og slått seg ned for å komme seg vekk fra de svarte. Men samtidig førte det vi kan kalle mønsteret for den svarte migrasjonen til at de også beveget seg nordover. De svarte ble møtt med mye fiendtlighet, avsky og mye politibrutalitet.

I løpet av en tiårsperiode tippet demografien i Ferguson over. For ti år siden var 70 % av befolkningen hvit, nå er det 70 % svarte. Allikevel har Ferguson fortsatt et overveiende hvitt kommunestyre. Det samme gjelder skolestyrene. Alt er akkurat som det var da byen hadde et hvitt flertall. Slike apartheid-liknende tilstander eksisterer egentlig ikke andre steder i nordkommunen. Der er sammensetningen mere lik med halvparten hvite og halvparten svarte, eller hvis det er 70 % svarte har det skjedd over en lengre periode.

Dette sjokket for både hvite og svarte i Ferguson forteller at det aldri ble noen prosess hvor folk kunne bli integrert i samfunnslivet, og på mange måter lever de i adskilte lommer. Jeg tror at dette er noe det blir viktig å gripe tak i for å komme videre. Det er snakk om å stille kandidater til valg, men det fundamentale dreier seg om økonomi og politibrutalitet.

Å ha en organisasjon har betydd en hel del når det gjelder å få ting til å utvikle seg, slik dere har gjort. Kan du si noe om hvilke organisasjoner som har stått i front?

Det finnes en rekke organisasjoner, og etter at Mike Brown ble skutt, har flere nye vokst fram. Organisasjonen jeg tilhører – Organization for Black Struggle (heretter OBS) – hadde nettopp 35-års jubileum. Vi har hele tida vært i fronten for kampen mot undertrykkelsen fra politiet. Og selv før den ble grunnlagt, var jeg og mange andre med i grupper som banet vei for den, grupper som kjempet mot politivold og undertrykkelse. Det er en kamp som har foregått her i distriktet over lang tid.

Don’t Shoot Coalition

En del av oss kom fra organisasjonene som oppstod på 60-tallet, black power- bevegelsen, studentbevegelser, grupper for svarte kunstnere, og på 70-tallet begynte vi å gå inn i det vakuumet som ble skapt av Cointelpro, og i tillegg de økonomiske misérene – vi hadde jo Nixon. Ja, det skjedde mye, men det var ingen som kunne organisere motstand. (Cointelpro – Counterintelligence Program, hemmelige og ofte ulovlige etterretningsprosjekter under FBI, opprinnelig rettet mot det amerikanske kommunistpartiet. Overs. kommentar.)

Noen av oss samlet oss i en gruppe for å diskutere hva vi kunne gjøre for å fylle det tomrommet, og hvordan en eventuell organisasjon kunne se ut. Vi hadde jo Naacp og også Urban League, men det var ingen som egentlig førte kamp. Vi trengte noe som kunne gi svarte styrke til å kjempe sjøl, ikke bare kamp for rettighetene til den svarte arbeiderklassen. Da ble OBS grunnlagt, og meningen med navnet var at folk skulle skjønne klart og tydelig hvem denne kampen var for, og hva de kom til å gjøre. Den organisasjonen har vi altså drevet i 35 år. Det interessante her er at flere organisasjoner henvendte seg til oss på søk etter ledelse etter at det brøt løs i Ferguson, og det kommer av at vi har vært på gata blant folk. Vi ble i stand til å sette sammen en brei koalisjon ved navn «Don’t Shoot Coalition» som bestod av 50–60 organisasjoner og fagforeninger, både på kommune- og delstatsnivå. Den ble virkelig brei for å kunne gå løs på en del av de spørsmålene som handler om systemet. De unge fortsatte med å holde trykket oppe ved å ty til gatene. Du hadde et press på politikere og makta, og du hadde konkrete krav folk kunne demonstrere for.

Er noen av disse kravene økonomiske?

Ja, så absolutt. For eksempel er det en ring rundt St. Louis som består av omtrent 90 kommuner. Til tider kan du i løpet av et par–tre mil passere så mange som seks eller sju kommuner. Hvis du får bot for et ødelagt baklys, kan du godt få samme boten i sju kommuner. Folk ble jo knust av alle disse bøtene og anmeldelsene, så nå diskuteres det hvordan rettssystemet kan samordnes – ikke nødvendigvis kommuneinndelingen – men behandlingen i retten, for å få bukt med det der. Mange slike saker kunne også være brudd på delstats-lover som sier at kun 30 % av slike inntekter kan komme fra kommunale bøter, og i Ferguson lå det langt over den grensa. Disse politikerne har i lang tid brukt fattige svarte til å finansiere drift av byene, de samme fattige svarte som blir offer for politiets praksis. Det er også de samme folkene som blir kastet ut av jobber. Det er de folkene som ikke har blitt integrert i disse kommunene, samtidig som de står for mesteparten av kommunens samlede inntekter.

Hva med de unge som blir involvert? Organiserer de seg? Handler de sammen?

Det er alltid et aktuelt spørsmål når du kommer fersk inn i disse sakene, for da kommer du med masse lidenskap og mange idéer. En del av dem har aldri vært i noen organisasjon, så det kan godt skje at en gruppe danner en organisasjon med et navn, og kanskje de også får laget egne t-skjorter og sånt, og så har den gruppa blitt til to et par uker seinere. OBS har holdt på med dette i 35 år, og når vi inviterer til et møte, kan vi godt få full sal. Det kommer av kontakten vi har med disse folka. Det kommer ikke av at vi publiserer et eller annet på Facebook. Vi prøver å få de unge til å forstå at det handler om troverdighet og gode relasjoner. De har vært i front fra dag én, men jeg må minne dem på at de ikke er kommet dit bare på egenhånd. Hvis de ser seg om i dette landet, vil de se at alle protestene som har oppstått mot politibrutalitet, har vært på tvers av generasjoner og rase.

Jeg forklarer det på denne måten: Du kan gjerne være bensinen for bilen, men bilen har også en mengde forskjellige deler. Bensinen er viktig for den gjør at vi kommer dit vi skal. Det er energien. Men tenk ikke et øyeblikk på at du gjør dette på egenhånd, eller at du ikke er en del av en større og langvarig kamp.

Jeg vet at i vår generasjon var kjønn noe som skapte problemer – mannfolka tok over. Håndterer de yngre folka dette på en bedre måte?

Jeg tror nok vi ser mye av det samme, men kanskje ikke så åpenlyst. Det er ikke det samme synet som møter deg, som det du så i borgerrettsbevegelsen hvor du hadde alle disse mennene på rekke og rad og ingen kvinner annet enn i bakgrunnen. Men det er fortsatt et spørsmål om kjønnslikhet – det kan dreie seg om noe så enkelt som hvem som får mikrofonen. Men igjen, det er en del av læringsprosessen som handler om hva det betyr å være i et demokratisk rom, og hva slags rolle du kan spille for å gjøre det så demokratisk som mulig.

Skjer det noe i retning av samarbeid med NGOer, eksempelvis, det Demokratiske Partiet eller andre?

Det er fortsatt en grasrotbevegelse. Det finnes naturligvis folk som bevilger penger til Ferguson, for eksempel til programmer for ungdom, men det er ingen tegn til samarbeid av den typen du spør om. Nå er alltid spørsmålet om penger noe som kan hisse opp gemyttene, alt etter hvem som mottar penger. Jeg kjenner til mange unge som klager over at akkurat de ikke har fått noe særlig, men da må du forklare dem at det ikke er noen som gir bort penger til grupper som oppstod for to uker siden. En av de tingene vi har vært i stand til å gjøre gjennom OBS er å opptre som et mellomledd i overføring av penger til ungdommen og organisasjonene deres. De trenger å forstå at det handler om troverdighet og levedyktighet før de kan vente seg penger. Hvis de viser at de kommer til å være der også neste år og året etter der igjen, har de mulighet til å få støtte også fra vanlige folk og ikke bare fra ressurspersoner. OBS har hatt den typen utholdenhet.

Vil du si at dette også handler om klasse? Er det særlig folk fra arbeiderklassen som går sammen?

Ja, så avgjort. Så har du jo også Ferguson-kommisjonen, hvor vi har vært klare på at vi ville ha med folk fra arbeiderklassen, og ungdommen. Vi la stor vekt på at sammensetningen skulle speile demografien. Men i det store og det hele er det arbeidsfolk som er i front i denne kampen, fordi dette er saker som berører de unge og afro-amerikanere. Og jeg tror at alle de som har alliert seg, har gitt kampen desto mer tyngde.

Faktisk er det bevegelse hos makta i retning av endringer, både politisk og juridisk, og det har de ikke vært villige til før. Vi er temmelig sikre på at kravet om et sivilt granskingsråd kommer til å bli vedtatt. Hadde vi prøvd det i fjor, hadde det sannsynligvis ikke gått gjennom, men nå med Ferguson-heten – og da snakker jeg både bokstavelig og figurativt – med Ferguson-heten under disse politikerne ser de at det er nødvendig å gjøre noe. Vi kommer til å ri på bølgen nå og se hva vi kan oppnå, mens jernet fortsatt er varmt, og mens det kommer bevilgninger i noen grad.

Hva er det neste skrittet for revolusjonære sosialister? Hva er det neste skrittet for deg der du står midt oppe i det?

I Freedom Road Socialist Organization har vi hatt diskusjoner om mulighetene for å etablere en folkets forsamling, og vi har diskutert statsmakt. De unge lederne trakasseres i stor grad av politiet – det dreier seg om episoder i hverdagen, at de følger etter deg, telefonavlytting og alle mulige greier, så de sier at vi kanskje burde ha noe om FBIs Cointelpro. Som revolusjonære sosialister kan vi fortelle denne bevegelsen at ikke noe av dette er nytt, og at vi kan bidra med den politiske skoleringen og de analysene de unge trenger. Først og fremst er det et kapitalistisk system, men det er avhengig av politimakta for å holde kontroll over oss. Jeg tror akkurat det er et synspunkt som nå er ganske utbredt.

Du vet, etter Ferguson tror jeg ikke det er veldig mange som ikke tror at politiet er en forlengelse av staten. Da politiet begynte å snakke om at de ville ha assistanse fra delstatstroppene ropte folk «Hei, hold an litt!». Og politisjefen prøver å få inn droner, og folk sier «Å nei … Nå kan vi se at det er en politistat.» Folk har lært.

Jeg tror vi trenger å fortsette å analysere og gi folk alternativer. Hvordan kunne en stat se ut? Hvordan ville det bli hvis vi kunne velge hvordan politiet skal fungere? Det er den typen samtaler som foregår folk i mellom. Noen sier også «Vi vil ikke ha noe politi.» Hvis du ikke vil ha noe politi, hvordan ville det da bli hvis noen trenger beskyttelse i forbindelse med vold i familien, eller i andre sammenhenger når det oppstår konflikt. Hvordan skal vi løse slike ting i et lokalsamfunn?

En interessant ting som har skjedd i Ferguson, er at de har opprettet en slags politiovervåking i Canfield der Mike Brown ble drept. Det er noe ingen hadde sett for seg for et år eller noen måneder siden. Nå er tankegangen helt annerledes. Det er veldig oppløftende. Det har vært inspirerende å se de unge i aktivitet der, og at det ikke bare er de unge. Alt som har å gjøre med folks menneskelighet og verdighet, har virkelig preget alt dette. Ungdom har tatt skrittet og deltar i kampen, og folk som betrakter seg som progressive eller radikale har så avgjort vært med på å forme denne bevegelsen.

Det er hardt arbeid. Det er møter i hopetall, likedan med personlige samtaler. Forsøk på å skolere folk om alt mulig – til og med hvordan lover vedtas. For første gang sier folk slikt som «Vi vil ha det sånn, eller vi vil ha det slik.» Ok, du må ha lover. Men dette virker på den måten at fundamentale greier som folk før ikke en gang var interessert i å vite om, nå er interessante. Nå er folk opptatt av hvordan ting skjer, hvordan politikk skapes, og hvordan få til forandringer i lokalsamfunnet. Alle sånne saker er nå framme på bordet så folk kan begynne å gå løs på dem.

Jeg kan huske plakater her i Austin som sa at det er ikke sånn at systemet ikke fungerer, det fungerer.

Vi har hatt den diskusjonen her – systemet fungerer ikke akkurat for oss, men det fungerer jo. Du har mulighetene i systemet, men så må du snakke om alternativene – hvordan et lokalsamfunn ville se ut hvis vi ikke hadde undertrykkelsen og utbyttingen, og folk hadde kraft til å drømme om det samfunnet de virkelig ønsker. En annen side av det er å forbinde punktene, sånn at både folk andre steder kjenner trykket fra Ferguson, og samtidig at folk her kan se hvordan kampen deres har inspirert andre. Den typen synergi er utrolig viktig for folk her føler seg ofte isolert. Ingen har hørt om Missouri, liksom. Ingen har vært i St. Louis. Som om vi ikke eksisterer, vi er usynlige. Men nå sier folk «Å ja, hva skjer i Ferguson nå?» Det er blitt en internasjonal sak. Tenk deg, i løpet av den første uka da helvetet var løs, var det ungdom i Palestina som fortalte ungdommen her hvordan de kunne lage egne gassmasker mot tåregassen.

Dermed ble det også mulig å snakke om situasjonen i Palestina. Det er mulig å snakke om okkupasjonen, og hvordan ting er både der og her. Det er saker vi har snakka om i årevis, men da har folk bare glidd unna. Nå har de plutselig noen som kan fortelle dem ting på mobilen. Det har vært inspirerende, og det gir en mulighet til å snakke om kampen deres og sammenhengen med vår kamp, og at dette er en internasjonal kamp for menneskeverd og mot globalisering. Vi har dratt til skruen litt – ikke bare her men i hele verden.

– I Spania kan man få 30 000 euro i bot for å «fornærme staten», mens man kan få hele 600 000 euro i bot for ulovlige demonstrasjoner mot «strategiske installasjoner». Dette kan ikke kalles et liberalt demokrati.

Halvor Fjermeros snakker om det endrete Europa, og vilkårene for kamp.

Halvor Fjermeros er forfatter og journalist, bystyrerepresentant for Rødt i Kristiansand. Han har skrevet flere bøker, blant annet Uro i Euroland (2014), Med lik i lasten. Operasjon Asfalt – de sovjetiske massegravenes skjebne i Norge (2013) og Om hundre år er allting glemt? : 100-års jubileumsskrift for Emma Hjorths hjem 1898-1998.

Mathias Bismo er redaksjonsmedlem i Rødt!.

Høsten 2014 ga du ut boka Uro i Euroland. Kan du si noe om bakgrunnen for boka eller tankene med den?

Den er et forsøk på å ta fatt i et paradoks. På den ene siden har det vært demonstrert, okkupert og aksjonert – voldelig, fredelig og på alle andre måter – mot krisepakkene i EU fra de først ble iverksatt. Men ikke noe sted har motkreftene lykkes i å forhindre troikaens forslag eller få dem reversert. Dette ser vi særlig i Hellas og Spania, der krisa har vært på det hardeste. Det var dette som vakte min interesse, og kanskje først og fremst hvilken kraft fagbevegelsen har representert i dette.

Jeg har også et bakteppe med at jeg opplevde den voldsomme mobiliseringen rundt Occupy Wall Street i 2011. Men der ble det bare med en kortvarig mobilisering. Den varte en halv høst, til de dro hjem på juleferie, og så kom de ikke tilbake. Det sier kanskje noe om vår tid, om at de kreftene som har overtaket i arbeidsliv og økonomi er så vanskelige å stoppe.

Du beskriver dette arbeidslivet som et prekært arbeidsliv. Kan du utdype?

Det handler først og fremst om den fleksibiliseringen vi alle er utsatt for, enten det er i trygge Norge eller i det utrygge Sør-Europa, eller for den saks skyld i Kina, India eller hvor som helst. Selv om det er ulike grader av fleksibilitet, er dette på mange måter fellesnevneren for vår tids arbeidslivspolitikk. Alt skal fleksibiliseres.

Du bruker også begrepet «flekskludering»

Det er et begrep som sier noe om maktforholdene, med store globale konserner, som Amazon, som har en enorm makt. De er raskest, billigst og leverer bra varer, og dette rammer den tradisjonelle handelsnæringen. Men i tillegg har de store skattefordeler. I Europa betaler de skatt til Luxembourg, der de har hovedsetet for hele virksomheten sin i Europa. Samtidig har de en vanvittig omsetning i land som Tyskland, Frankrike og Storbritannia, men de betaler nesten ikke skatt i de enkelte landene der de opererer, bare en hovedskatt for Amazon Europe i skatteparadiset Luxembourg.

Samtidig bygger de distribusjonssentre rundt om i alle land, slik at om arbeiderne blir for dyre i for eksempel Tyskland, eller krever for mye mas med tariffavtaler og slikt, så flytter de den nye distribusjonen til grensa mellom Tyskland og Polen eller Tsjekkia. Dermed har de kort avstand til de aller største markedene. Det er jo kortere fra grensa mellom Tyskland og Polen til Berlin enn det er fra Bad Hersfeld i Hessen der Amazon bygde det første distribusjonssentret sitt og som jeg har besøkt og skriver om i boka. Dermed er det hele tiden en trussel om å flytte tyngden av virksomheten fra det ene senteret til det andre. De har virkelig bukta og begge endene.

Og så har de velvillige myndigheter som ikke er interesserte i å legge noen kjelker i veien for dem. De har kommunale myndigheter som mer enn gjerne vil ha de arbeidsplassene de representerer, og som dermed subsidierer etablering av disse selskapene i sine kommuner. Samtidig får de regional støtte, nasjonal støtte, EU-støtte osv. Det er altså et ensidig press for at de skal få det spillerommet de etterspør.

I går var jeg og snakket for en videregående skole i Kristiansund, på yrkesfaglig linje, og der var det en som spurte om hvorfor tyske myndigheter ikke var interesserte i å begrense makta til dem som tar seg så til rette på bekostning av eksisterende handelsnæringer. Og det er et kjempegodt spørsmål, der svaret ligger i forlengelsen av spørsmålet. Det er ingen vilje til å styre slike virksomheter, ta ut mer skatt, ilegge etableringsavgifter, pålegge tariff osv., noe for så vidt også EU-systemet fratar dem muligheten til. Det er ingen forskjell på hvordan systempartiene agerer her.

Selv om du beskriver utviklingen av et prekært arbeidsliv, er du skeptisk til tesen som blant andre Guy Standing har lansert om at vi har et prekariat som er i ferd med å bli en ny klasse.

Det som er bra med Guy Standing, er at han legger fram en bred dokumentasjon av den prekariseringen av arbeidslivet som er drevet frem av det han karakteriserer som globaliseringsepoken i verdensøkonomien i perioden 1975–2008. Og denne utviklingen fortsetter med full kraft også etter 2008. Det er krefter det er vanskelig å se hvordan kan stagges, og som blant annet skriver seg fra veldig tunge bevegelser i nyindustrialiserte land som etter hvert begynner å bli velindustrialiserte og veletablerte, som Kina og India. Og dette er så enormt at det ikke finnes tiltak i den gamle verden som kan hindre slike bevegelser å gå sin gang. Men samtidig har den gamle verden akseptert rasjonalen som springer ut av denne måten å produsere på. Det handler om fleksibilisering, om arbeidslinja om å oppgi det sosialdemokratiske prosjektet og velferdslinja fra etterkrigstida.

Jeg kunne selvsagt hentet frem en masse eksempler fra Standings bok der han dokumenterer denne omveltningen, brutal og kynisk som den er. For eksempel Foxconn i Kina, som har en egen by med nærmere en halv million innbyggere der de har en total kontroll på alt som foregår. Alle kan være enige om at tendensene er der, spørsmålet er hvordan de gir seg uttrykk i arbeidslivet. Jeg mener de er i ferd med å prege alle deler av arbeidslivet. Individuelle kontrakter, for eksempel, den foretrukne avtalemodellen, kommer i alle yrker, fra vaskeassistenter til ingeniører. Usikkerheten sprer seg til alle sjikt av arbeidslivet.

Standing beskriver sosiologiske aspekter av endringer i arbeidslivet. Det er selvfølgelig ingen som kan si seg uenig i at dette har ført til en total omveltning av arbeidslivet, som man kan kalle for prekarisering eller fleksibilisering, en løsrivelse fra de gamle begrepene om en fast heltidsjobb.

Problemet er at han lager et nytt substantiv ut av det, prekariatet, og der bommer han. I bunn for det hele ligger det en uklar analyse av det eksisterende samfunnet, i hvert fall i vest. Det proletariatet han beskriver i dag er en svært lite treffende beskrivelse av det vi vanligvis snakker om som arbeider-klassen. Den utviklingen han beskriver er en utvikling som gjelder hele arbeidslivet, som ikke kan avgrenses til en særskilt gruppe som er avgrenset oppad mot det gamle proletariatet. Samtidig kommer han til en merkelig slutning om at fagforeninger tilhører proletariatet, og dermed per definisjon er fiender av prekariatet. Det er en stratifisering av nye tendenser som han har ganske dårlig belegg for.

Jeg har også problemer med å se hva han mener med at prekariatet er en «farlig klasse». Det nærmeste jeg ser er at han sier at de kan bli forbanna, de kan gå til høyre, de kan gå til venstre, de kan gå sammen og se at de har stor handlekraft som kollektiv, eller de kan bli ofre for fascistiske agitatorer.

Samtidig snakker han om dem på en merkelig måte, at prekariatet mener, gjør og tenker sånn og sånn, andre ganger sier han at de bør mene, gjøre og tenke sånn og sånn. Men det er selvsagt helt meningsløst å gjøre en så stor gruppe til et handlende og tenkende subjekt. Samtidig er han jo heller ikke språklig konsekvent, når han først sier «de» og to setninger etter sier «vi» om prekariatet. Hvem er det egentlig som taler? Prosjektet hans klapper sammen når han skal tvinge frem en handlende klasse som skal holdes opp mot industriproletariatet.

Det er mange som er oppmerksomme på den tendensen han beskriver. Den tyske sosiologen Wolfgang Streeck snakker for eksempel om en overgang fra en skattestat til en gjeldsstat. Klaus Dörre, en annen tysk sosiolog, som jeg skriver om i boka mi, skriver om mye av det samme. Et eksempel er tysk bilindustri, der den gamle høykompetente arbeiderklassen møter innleide arbeidere. Blant annet har Volkswagen et eget bemanningsbyrå, som leier ut sine folk til alle de tyske bilfabrikkene, folk som tjener bare halvparten av det arbeidskameratene tjener, utfører noe mer manuelle operasjoner og som den tyske fagbevegelsen helt åpenbart er oppmerksomme på. I stedet for å si som Guy Standing, at fagbevegelsen ikke bryr seg om prekariatet, så kan man studere hva for eksempel tysk fagbevegelse gjør med en så vanskelig problemstilling. Det de i hvert fall ikke sier, er at de bare støtter sine egne høylønte og høykompetente medlemmer og ikke de som er innleid på midlertidige kontrakter. Det er mye mer nyansert i Europa enn det Standing sier. Det er viktig å presentere dette som statistikk, men det er også viktig å gå inn i arbeidslivet og se hvordan det fungerer.

I boka tar du oss med til blant annet Hellas og Spania, som begge er dypt rammet av krisa. Hva er egentlig situasjonen der, vil du si?

Den beskrivelsen som passer best for Hellas og Spania, er det Naomi Klein kaller sjokkdoktrinen. Som jeg legger vekt på i boka mi, førte krisa til at det nå ble mulig å realisere de målsetningene som blant annet var nedfelt i EUs indre marked og i Lisboatraktaten, nemlig målet om å gjøre Europa mer konkurransedyktig enn USA –mer fleksibilitet og økte lønnsforskjeller, hele repertoaret av den markedsliberalistiske politikken. Man trodde at dette ikke ville la seg gjennomføre, men plutselig kommer en krise som gjør dette mulig. Sjokket blir så stort at det plutselig blir mulig å gjennomføre en politikk som før bare ble uttrykt i gamle posisjoner.

Uavhengig av årsakene, det som skjer er brutalt. De fleste er enige om at Hellas lurte seg inn i eurosonen, ved hjelp av Goldman Sachs som fiklet med nasjonalregnskaper og gjorde tallene penere slik at EU skulle akseptere dem. Og på den andre siden er det ikke noen som tror at EU var naive. Selvfølgelig var det et politisk press for å få Hellas inn i valutaunionen, et stort politisk prosjekt. Dermed har de sett gjennom fingrene med nærmest uforbederlige strukturer ingen kan gjøre noe med i løpet av noen måneder, med manglende skatteinngang, oligarkimakt og kapitalmakt i redersjiktet – en ustyrlig makt som har vært etablert siden før krigen.

Men uansett årsaker, fører krisepolitikken til en enorm folkelig elendighet, med 35 prosent i Hellas som lever på eller under fattigdomsgrensen og en arbeidsløshet på 26–27 prosent, opp mot 60 prosent blant ungdom under 25 år. Når vi samtidig hører propagandaen fra banksjefer som Steinar Juel i Nordea om at Syriza ikke kan komme trekkende med krav om gjeldsslettelse siden krisepolitikken virker, siden BNP vokste med 0,7 prosent i 2014 og er anslått å øke med 2,6 prosent i 2015, underslår de at denne nettoveksten ikke er nok til å betjene gjelda de har dratt med seg. Krisekuren har resultert i at økonomien har skrumpet med 25 prosent, mens gjelda har økt fra 120 til 177 prosent av BNP. Dette er et eventyr om en politikk som ikke virker.

Du skriver også om hvordan demokratiske rettigheter forsvinner i denne prosessen.

Det handler først og fremst om tiltak for å forhindre aksjoner og streiker. Ikke i noe land har disse vært sterkere enn i Spania, som Indignados, M15-bevegelsen og aksjoner mot husutkastelser når bankene satte dem i gang. Dermed kommer motsvaret i form av voldsomme bøtesatser og trusler. For eksempel kan man få 30 000 euro i bot for å «fornærme staten», mens man kan få hele 600 000 euro i bot for ulovlige demonstrasjoner mot «strategiske installasjoner». Dette kan ikke kalles et liberalt demokrati.

I Hellas har de brukt presidentdekreter. Dette er en ordning som ble opprettet for krisesituasjoner, der parlamentet ekskluderes i tre måneder fra å debattere en sak etter at den er satt ut i livet. Da er det vanskelig for parlamentet å gå tilbake. Dette er blitt brukt blant annet til å stoppe streiker og til å si opp 2 650 personer i den greske nasjonalkringkastingen ERT for å gjennomføre troikaens krav.

Men du skriver samtidig at det er Tyskland som er nyliberalismens laboratorium. Hva legger du i det?

Mange andre, blant andre Ingeborg Eliassen i sin utmerkede bok Harde tider, har brukt «laboratorium» som betegnelse på Hellas fordi det er så ekstremt. Som nevnt, mener jeg at det der først og fremst handler om en sjokkdoktrine. Et laboratorium, derimot, er et sted der det du setter i gang kontrollerte reaksjoner, med nøye tilmålte forsøk. Det er det tyskerne har gjort. Tyskland har jo tradisjonelt hatt et velorganisert arbeidsliv, kjent som den sosiale dialogens mor, med lovpålagte bedriftsråd, et uklanderlig samarbeid mellom arbeidsgiver og arbeidstaker, streikerett forankret i lange og omstendelige prosesser osv.

Dette har endret seg. Mellom 1999 og 2012 hadde ikke tyske arbeidsfolk noen reallønnsvekst. Fra 2003 innførte Schröder-regjeringen de såkalte Hartz-reformene. Dette har endret hele arbeidslivet gjennom fleksibilisering, innføring av minijobber, midijobber, korttidskontrakter, midlertidighet og en endring av hele ytelsessystemet. Dette har gjort at Tyskland i dag fremstår med 25 prosent atypisk arbeid. Dette er irreversible tiltak som har skapt en tysk variant av det amerikanerne kaller working poor – arbeidende fattige. Dette er de som må ha flere jobber, eller som må gå på sosialen ved siden av jobben, for å ha penger til å betale husleia si.

Det er selvsagt særtyske forklaringer på at dette har skjedd, blant annet å unngå arbeidsløshet og et krasj etter samlingen av Øst- og Vest-Tyskland. Men dette er et mønster også for hva som kan skje med et arbeidsliv som ligner mye mer på det norske enn hva det søreuropeiske gjør, i hvert fall dersom ikke fagbevegelsen og andre motkrefter setter en stopper for det. Det er blant annet dette som er bakgrunnen for NorMod-rapportene fra Fafo.

For å skrive et nytt vers på Leonard Cohens sang – «First we take Berlin, then we take Oslo.»

Samtidig har fagbevegelsen i Europa blitt kraftig svekket. Har man rett og slett sovet i timen?

Nei, det blir for enkelt. Du kan kanskje si at tysk fagbevegelse sov i timen, eller i hvert fall at de aksepterte det som kom, fordi det kom fra en sosialdemokratisk regjering. Og det kan jo være en spesifikk tysk forklaring på det, men det er jo en grunnleggende strukturell forklaring på hvorfor fagbevegelsen er svekket.

Hele fleksibiliseringspolitikken med oppriving av store etablerte arbeidsplasser med faste ansettelser, stabile arbeidsstokker osv., er jo per definisjon anti-fagforeningspolitikk. Det er de med relativt trygg basis i arbeidslivet som nødvendigvis må bli den viktigste styrken i en fagorganisasjon. Man kan selvsagt snu på det og si at det er nå folk trenger fagbevegelsen, men vi ser det innenfor bransjer som disse nye online-firmaene at det er uhorvelig vanskelig å organisere.

Selv gjennom streik på streik, som de har hatt det siste halvannet året i Amazon, så har de ikke klart å få tariffavtale. Det kommer jo selvsagt også av at de har en aktiv motpart som ikke vil ha noen tariffavtale, men det skyldes også at store deler av arbeidsstokken er fremmed for fagorganisering. Det er nye generasjoner med en annen nasjonal sammensetning, som kommuniserer dårlig og som har ulik yrkeserfaring og ulik erfaring med fagforeninger.

I Hellas har nå Syriza tatt regjeringsmakt, og både i Spania og i Irland er det venstrepartier som er kritiske til krisepolitikken som banker på dørene til regjeringskontorene. Hvilke perspektiver bør man egentlig ha på dette?

Det Syrizas valgseier har fått frem helt tydelig, er at det ikke er noe slingringsmonn fra den smale sti når det gjelder nasjonal håndtering av den krisepolitikken troikaen har designet. De rådende partiene, enten de er sosialdemokratiske, liberalistiske eller konservative, de følger den smale sti, og det har de gjort i alle land som har vært utsatt for dette. Så kom Syriza til makta, og vi ser at EU sentralt og Berlin spesielt forsøker å møte dette med total mangel på aksept for kravene – det er ikke noe rom. De gir fire måneders utsettelse på betalingskravene, men bortsett fra det er det ingenting.

Statsminister Tsipras og finansminister Varoufakis har nok overvurdert muligheten for å få støtte i EU. De har nok trodd de skulle få revet løs noen betydelige statsledere som nå skulle våge å stå opp og si at nå er det nok, en keynesianisme light. Tross alt er det de står for langt mindre radikalt enn det Pasok, de greske sosialdemokratene, sto for på 1970-tallet. Men denne støtten fikk de ikke. Derimot er det nok en frykt, særlig i Berlin, for smitteeffekten. Nå snakkes det om at det ikke er noen smitteeffekt dersom Hellas skulle gå ut av euroen, at de skulle trekke med seg Italia osv. Det er mulig, det er laget sterkere demninger rundt hvert enkelt lands økonomi, men den politiske smitteeffekten av at Hellas går sin egen vei, den er uansett der, og den utfordrer ikke minst sosialdemo-kratiet. Det er jo den historisk sett sosialdemokratiske velferdsstaten som brytes ned for hvert budsjett. Alle steder der vi ser venstrepartier går frem, enten vi snakker om gamle partier som Sinn Fein i Irland eller nye partier som Podemos i Spania, går sosialdemokratiet tilbake.

Da Guy Standing lanserte boka si i Norge, påsto han blant annet at Podemos i Spania var «prekariatets» parti. Det han ikke ser, er at Podemos er et resultat av en kaotisk politisk situasjon der det tradisjonelle sentrum–venstre i politikken, sosialdemokratene og det SV-aktige Izquierda Unida, ikke har klart å leve opp til folks forventninger til et svar på krisa. Podemos har utnyttet dette på en forbløffende måte. Men det er ikke bare «prekariatet» som støtter dem, det er i stor grad misfornøyde sosialdemokrater, og det klarer Podemos å utnytte. De har funnet en retorikk om la casta, kasten, der de brennmerker de ansvarlige, partier, den etablerte fagbevegelsen og så videre. Selvsagt har de også sine røtter i Los Indignados og M15-bevegelsen, men det er samtidig mye mer komplekst.

Samtidig ser vi høyrepartier som går frem, som Front National i Frankrike og United Kingdom Independence Party (Ukip) i Storbritannia. Er dette uttrykk for det samme?

Ja, delvis er det uttrykk for det samme. Begge typer representerer en kritikk av EU-systemet. Selv om partier som Syriza og Podemos ikke er anti-EU-partier, i hvert fall ikke på samme måte som Ukip og Front National, så uttrykker de mye av den samme kritikken og holdningen til Brussel. Det er en kritikk mot EUs over-styring og nasjonalstatens manglende innflytelse på politikken og handlekraft overfor eget demokrati. Hvis EU skal fortsette å behandle ethvert valg som kommer opp med et alternativ som ikke er spiselig for Berlin eller Brussel på den måten de gjør nå, så er det jo det samme som å si at de godt kan la være å stemme på dem, men de kommer ikke til å få gjennomført politikken sin. Da vil det jo før eller siden sprekke opp på begge sider av det politiske landskapet og dukke opp alternative uttrykk for politisk protest.

Et av hovedbudskapene dine er at venstresida har enorme utfordringer foran seg. Hvor bør vi egentlig starte?

Boka handler jo om faglige og sosiale motstandsbevegelser. Det er det jeg har tro på at kan bevege historien, uansett hvor vanskelig det kan se ut og uansett hvor sterke kreftene for de reaksjonære forandringene vi ser, synes å være nå. Før eller siden vil det oppstå nye sosiale og politiske krefter som finner en måte å organisere seg på som er tilstrekkelig kraftfull til å bidra til å slå tilbake noen av de av kapitalens angrep i det liberalistiske prosjektet som driver frem. Dette er historiens evige lov.

Samtidig kan man ikke tro at man kan fortsette med Occupy-lignende bevegelser, med flat struktur og allmøter på torget. Det var en enorm kraft i 80 byer i USA som forsvant i forbindelse med julehelga 2011. Det er til syvende og sist et spørsmål om organisering, men det handler ikke bare om å styrke fagbevegelsen. En fagbevegelse kan ikke alene klare å stå imot, den må også ha politiske bevegelser og politiske partier som kan støtte opp om kampen. En fagbevegelse har aldri alene klart å styre den politiske utviklingen. Det betyr ikke at det ikke er avgjørende at arbeidsfolk igjen begynner å organisere seg, men fagbevegelsen må også vinnes tilbake for fotfolket.

Ser du tendenser til en slik bevegelse i Norge i dag?

Det foregår mye bra arbeid for å mobilisere mot EØS og bemanningsbyråene i Norge. Selv om det ikke er hele forklaringen på sosial dumping og fleksibiliseringsmanien, er det et av de mest konkrete målene man kan klare å mobilisere fagbevegelsen rundt i kampen mot kriminalitet og sosial dumping i arbeidslivet. Det er jo ingen ny tendens i fagbevegelsen, men det handler mer om at fagbevegelsen slik den finnes i Norge, med sine radikale tendenser, klarer å samle seg rundt en sak og bruke kreftene på det. For det er viktig å samle seg rundt noen få saker å konsentrere seg om, ellers risikerer man å spre seg ut over alt for mye.

Dette intervjuet med Stathis Kouvelakis vart gjort i januar. Me tar eit kritisk blikk for å forstå opphavet, utviklinga i og maulege utfordringar for denne politiske formasjonen.

Utan å nøle har me kasta oss uti komplekse indre tilhøve i den forbløffande mangfaldige radikale venstresida i Hellas. Men Kouvelakis snakkar også om somme av dei direkte og konkrete utfordringane partiet vil møte etter å ha overtatt makta.

Stathis Kouvelakis er medlem av sentralkomiteen i Syriza, og leiande medlem av Venstreplattforma. Han underviser i politisk teori på King’s College i London, og er forfattar av «Philosophy and Revolution from Kant to Marx og medforfattar av Lenin Reloaded» og Critical Companion to Contemporary Marxism.

Sebastian Budgen intervjua Kouvelakis for magasinet Jacobin (https://www.jacobinmag.com). Han er redaktør i Verso Books, og med i redaksjonen for Historical Materialism.

Artikkelen er omsett av Gunnar Danielsen.

Fortel om Syriza: Når og korleis vart denne koalisjonen av radikale venstreparti skapt?

Syriza vart danna av mange ulike organisasjonar i 2004, som ein valallianse. Den største var Synaspismos, partiet til Alexis Tsipras – opphavleg Koalisjonen av Venstre og progressive, til slutt omdøypt til Koalisjonen av venstre og aktivistar, som hadde eksistert som parti sidan 1991. Det oppsto på grunn av ein serie kløyvingar i den kommunistiske rørsla.

På andre sida består Syriza også av mange mindre grupper. Somme av desse kjem frå det gamle greske ytre venstre. Særleg KOE, ei av dei store maoistiske gruppene i landet. Dei fekk tri parlamentsmedlemmer ved valet i mai 2012. Det same gjeld DEA som kjem frå ein trotskistisk tradisjon, og andre grupper i hovudsak med kommunistisk bakgrunn. For eksempel AKOA som gjekk ut frå det gamle KP(Interior).¹

Syriza vart danna i 2004, og hadde frå starten relativt lite suksess. Like fullt kom dei inn i parlamentet, då dei klarte sperregrensa på 3 prosent. For å gjøre ei lang historie kort, var Syriza resultatet av ei relativt kompleks reorganisering av den radikale venstresida i Hellas.

Etter 1968 har den radikale venstresida vore delt i to motpolar. Den første var det greske kommunistpartiet (KKE) som sjølv fekk to splittingar: den første i 1968, under oberstdiktaturet, som førte til KKE(Interior). Dei var av eurokommunistisk slag. Og ei ny splitting i 1991, etter at Sovjetunionen kollapsa.

Det eurokommunistiske partiet gjekk gjennom ei splitting i 1987, då høgrefløya danna Gresk venstre (EAR), dei slutta seg til Synaspismos frå starten. Venstresida omdanna seg til AKOA. Det KKE som var igjen etter desse to kløyvingane, var forunderleg tradisjonalistisk, niheldt på ein stalinistisk modell som blei markant meir rigid etter splittinga i 1991. Partiet vart bygd opp igjen på ei plattform som var både stridbar og sekterisk. Dei klarte å få ein relativt betydeleg aktivistbase i arbeidarklassen og folkelege sjikt, og blant ungdommen, særleg på universiteta.

Den andre polen, Synaspismos, som opna seg i 2004 då Syriza vart danna, var sjølv resultatet av samling av to tidlegare utbrot frå KKE. Synaspismos har endra seg betydeleg over tid. På starten av 1990-talet kunne dei røyste for Maastricht-traktaten, og var eit moderat venstreparti.

Men dei var au eit ueinsarta parti sett saman av ulike klare retningar. Svært harde interne kampar sette venstresida mot høgrefløya, og dei siste mista gradvis kontrollen. Danninga av Syriza forsegla venstredreiinga i Synaspismos.

Kva innverknad har den kommunistiske tradisjonen i Synaspismos?

Det kommunistiske opphavet er klart merkbart i kulturen i partiet. Ein del kom frå den eurokommunistiske retninga som opna seg for nye sosiale rørsler frå 1970-talet. Dei viste seg slik i stand til å fornye det organisatoriske og teoretiske grunnlaget, og poda tradisjonane frå den nye radikalismen over på det eksisterande kommunistiske rammeverket.

Det er eit parti som glir lett inn i kvinnerørsla, blant ungdom, anti-globaliseringsaktivistar, anti-rasistar og homorørsla. Samtidig har dei betydelege innslag i fagrørsla. Ein annan del kjem frå sjiktet av kader og medlemmer som forlét KKE i 1991, størstedelen av dei er i dag ein del Venstreretninga, sjølv om mange medlemmer i leiinga og av kaderen også høyrer til her.

Me bør merke oss at partiets kader og aktivistar i hovudsak er utdanna yrkesaktive – folk med universitetseksamenar. Dei har ein svært urban veljarmasse, eit parti med svært sterke røter mellom intellektuelle. Inntil svært nyleg hadde Synaspismos absolutt fleirtal i foreininga for høgare utdanning, i motsetning til KKE, som etter kløyvingane 1989–1991 har mista alle privilegium i intellektuelle sirklar.

Partileiinga har au eit kommunistisk preg. La deg ikkje lure av alderen til Tsipras: Han starta sjølv som aktivist i KKEs ungdomsorganisasjon tidleg på 1990-talet. Mange av dei eldste blant kaderen og leiarane kjempa side om side i den illegale tida, og er veteranar frå fengsel og deportasjonsleirar.

Av den grunn er den greske radikale venstresida prega av kiv, sjølv om det for tida er KKE aleine som held det ved lag – dei stemplar Synaspismos og no Syriza som «forrædarar» som derfor representerer deira «hovudfiende». Det er grunnen til at då Syriza oppretta bilaterale avtalar med alle partia i parlamentet etter vala i mai 2012 – då dei hadde rett til å freiste danne regjering – så avslo KKE jamvel å møte dei.

Og korleis vil du karakterisere Syrizas linje? Vil du seie at denne koalisjonen følgjer ei anti-kapitalistisk linje, eller har dei ei gradvis, reformistisk tilnærming?

Programmatisk og ideologisk har Syriza ei sterk anti-kapitalistisk linje, og har avgrensa seg svært skarpt frå sosialdemokratiet. Det er endå viktigare om me ser på kampane internt i Synaspismos, der retningar som var svake for alliansar med sosialdemokratiet stod mot retningar som var fiendtlege til alle former for avtalar eller koalisjonar, medrekna på lokalnivå eller i fagforeiningane.

Den «sosialdemokratiske» fløya i Synaspismos mista definitivt kontrollen over partiet i 2006 då Alekos Alavanos vart valt til president. Denne høgrefløya som vart leia av Fotis Kouvelis, kom mest bare frå den eurokommunistiske høgregruppa frå EAR, og dei forlét til slutt partiet og starta nytt parti kalla Demokratisk venstre (Dimar): ei gruppe som hevdar vere noko halvvegs mellom Pasok og den radikale venstresida.

Så Syriza er ein anti-kapitalistisk koalisjon som tar opp spørsmålet om makt som eit dialektisk forhold mellom valalliansar og suksess ved valurna, og kamp og mobilisering nedanfrå. Det vil seie at Syriza og Synaspismos ser seg sjølve som klassekampparti, som organisasjonar som representerer spesifikke klasseinteresser.

Koalisjonen av det radikale venstre

Dei ønsker fremme grunnleggande antagonisme mot det noverande systemet. Det er grunnen til namnet «Syriza» som betyr «koalisjonen av det radikale venstre» (Synaspismós Rizospastikís Aristerás). Og denne bevisste radikalismen er ein ekstremt viktig del av partiets identitet.

Korleis er maktforholda blant Syriza-aktivistane, og kor mange folk er det i dei ulike delane av koalisjonen?

I 2012 hadde Synaspismos rundt 16 000 medlemmer. Det maoistiske KOE hadde 1 000–1 500 aktivistar, og du kan rekne meir eller mindre det same for AKOA. Praksisen og organisasjonsforma til Synaspismos har utvikla seg i takt med ideologien. Tradisjonelt var det slett ikkje eit aktivistparti, men dei hadde mange store namn og var retta mot valkamp. Men partiets organisasjon og aktivisme har endra seg mykje, på to nivå.

For det første utvikla det seg ein drivande ungdomsorganisasjon i tida med anti-globaliseringsaksjonar og anti-rasisme. Partiet vart sterkt blant ungdommen, særleg blant studentar, eit område der dei tradisjonelt hadde vore svake. Ungdomsorganisasjonen har no mange tusen medlemmer. Mange frå denne ungdomsorganisasjonen er i dag i kretsen rundt Tsipras. Dei er kjenneteikna av ekte ideologisk radikalisme og identifiserer seg med marxismen, av det althusserianske slaget.

For det andre fekk fagorganiserte ei viktigare rolle i Synaspismos på 2000-talet, då dei vart ankerfeste for venstrefløya i partiet. Med bakgrunn i hovudsak frå KKE, er denne venstrefløya eit arbeidarklasseelement som står for etter måten tradisjonelle klassekampstandpunkt og er svært kritiske til EU.

Det betyr ikkje at det ikkje finst moderate i partiet i dag. Me kan spesielt ta leiande økonomisk talsperson Yannis Dragasakis og somme av kaderen som stod Fotis Kouvelis nær, men som ikkje følgde han over til Dimar.

Det sosialdemokratiske partiet Pasok

Du sa at så langt har Syriza i det vesentlege hatt ein urban og aktivistisk veljarbase. Endra det seg med valgjennombrotet til Syriza i mai 2012, då dei vart nest største parti med 16,7 prosent av røystene og gjekk forbi Pasok?

Absolutt. Det er avgjørande å forstå sosiologien i oppslutninga om Syriza i 2012. Den kvalitative endringa er eit like stort jordskjelv som det kvantitative spranget. Det er relativt lett å forstå det som skjedde i mai og juni 2012 – i kjerna var det eit klasseval. Yrkesaktive arbeidarklasseveljarar i dei store byane som før hadde røysta Pasok, braut over tvert til fordel for Syriza.

Syriza vart størst i stor-Athen, der rundt ein tredjedel av grekarane bur, og i dei andre store byane, og kontrollerer etter dei siste vala i mai «regionråda». Dei fekk sine beste resultat i område med arbeidarklasse og vanlege folk som tradisjonelt var bastionar for Pasok – og også KKE.

Tilbakegangen for KKE byrja i desse områda, og det vil bli verre. Me har sett KKE-veljarar gå over til Syriza. Dette er arbeidarveljarar, men også utdanna yrkesaktive. Syrizas oppslutning blant dei mellom 18–24 og 24–30 år var nær landsgjennomsnittet deira, men blant dei sjikta som utgjør kjerna i arbeidarklassen (30+), gjorde partiet det betre enn landssnittet.

Den svakaste oppslutninga kom blant folk som ikkje var yrkesaktive, folk på lands-bygda (medrekna bønder), pensjonistar, husmødrer, sjølvstendig næringsdrivande og uavhengige akademikarar. Så Syriza har grunnlaget sitt i yrkesaktiv arbeidarklasse – medrekna dei øvre sjikta her; folkelege grupper og arbeidslause i dei store byane.

I kva grad har Syriza støtte frå offentleg tilsette?

Valundersøkingar viser at Syriza fekk støtte frå 33 prosent av dei offentleg tilsette og frå 34 prosent i privat sektor i juni 2012, meir eller mindre like tal, litt meir blant offentleg tilsette om me tar med utviklinga mellom juni 2012 og EU-vala i mai. Men dei aller beste resultata kom i den andre valkretsen i Pireus – ein viktig industri- og arbeidarklassekrets – og i Xanthi-provinsen nord i Hellas, med fleirtal av muslimar og tyrkisktalande. Syriza fekk faktisk valt to tyrkisktalande muslimar til parlamentet frå dette området.

Korleis forklarer du den brå valsuksessen til Syriza i 2012?

Det er tri faktorar. Den første er den valdelege sosiale og økonomiske krisa i Hellas og slik ho utvikla seg frå 2010, med innstrammingskrava gjennom dei berykta felles memoranduma (avtalane den greske regjeringa signerte med troikaen for å sikre landets evne til å betale gjelda).

Den andre ligg i det faktum at Hellas – og no også Spania – er dei einaste landa der denne sosiale og økonomiske krisa har utvikla seg til ei politisk krise. Det gamle politiske systemet basert på eit svært stabilt to-parti-styre hadde kollapsa.

Den tredje faktoren er folkeleg mobilisering. Det er ikkje tilfeldig at dei to europeiske landa der den radikale venstresida har tatt av, er Hellas og Spania, landa med den sterkaste folkelege mobiliseringa dei seinare åra. I Spania hadde dei indignados-rørsla, mens Hellas hadde ei djupare og sosialt meir mangfaldig rørsle.

Dei fleste av dei som hadde frigjort seg frå dei tradisjonelle formene for politisk representasjon, har vendt seg til den radikale venstresida, mens ein del som har blitt ståande utanfor denne utviklinga har latt vere å røyste, dei blei vesentleg fleire etter starten på krisa eller gått til det ekstreme høgre, nemleg nynazistane i partiet Gyllent Daggry.

Men den politiske og veljarmessige suksessen til Syriza kan forklarast meir nøyaktig av det faktum at partiet har gått mot memoranduma og sjokkterapien i innstramminga heilt frå starten. Etter lange debattar, særleg innan Synaspismos, avviste Syriza tanken om alliansar med Pasok heilt frå alliansen først vart danna.

Og på grunn av den «aktivistiske» ånda viste partiet seg konkret og praktisk i stand til å følgje opp dei sosiale rørslene og kollektive aksjonane som har vore i Hellas dei siste åra. Det har dei gjort samtidig med at dei har respektert desse rørslene som autonome, medrekna dei nyaste og mest spontane mobiliseringsformene. For eksempel støtta dei torgokkupasjonsrørsla me hadde i 2011, mens KKE fordømte desse som «anti-politiske», og skulda dei for å vere dominert av småborgarar og anti-kommunistiske element.

Det er eit parti som også har gjort mykje for solidariske nettverk på lokalnivå, for å handtere den traumatiske sosiale krisa og dei konkrete effektane ho har på kvardagen til folk. Det er au ei kraft som er synleg nok i institusjonane, og gjennom det synest i stand til å endre den politiske maktbalansen på nasjonalt nivå.

Når det er sagt, Syriza tok av på meiningsmålingane først dei siste vekene i valkampen i 2012. Det verkelege gjennombrotet kom då Tsipras konsentrerte valkampen sin om å danne «ei anti-innstrammingsregjering frå venstresida», han presenterte det som eit allianseforslag mellom KKE, ytre venstre og små dissidentelement i Pasok.

Det var det som bokstaveleg talt endra retninga på valkampen, og sette ein heilt ny dagsorden. Det var då me byrja høyre ei rørsle – det var nesten noko fysisk – og Syrizas oppslutning for i veret. Frå då av måtte dei andre partia reagere på tilbodet frå Syriza, som hadde eit konkret politisk perspektiv – eit som faktisk var oppnåeleg – der Hellas kunne riste av seg åket frå memoranduma og troikaen.

Ein lite sekterisk politikk, til venstresida å vere?

Ja, absolutt. Syriza er svært truverdige med slike forslag på grunn av arbeidet deira i dei sosiale rørslene, men au på grunn av sin eigen indre struktur. Det vil seie, det er ein politisk front, og jamvel innanfor Syriza er det ei praktisk tilnærming som tillèt sameksistens mellom ulike politiske kulturar. Eg vil kalle Syriza eit hybrid-parti, eit synteseparti, med ein fot i tradisjonen etter den greske kommunistrørsla og den andre foten i dei nye formene for radikalisme som har vakse fram i denne nye perioden.

Trur du den sosiale rørsla me såg i torgokkupasjonane betydde noko for Syrizas framgang ved valurnene?

Absolutt. Somme trudde at desse rørslene ikkje bare var spontane, men au anti-politiske, at dei stod på utsida og mot politikken. Dei avviste politikken dei såg gjennomført, men dei såg samtidig etter noko annleis. Både Podemos i Spania og Syriza i Hellas viser at om den radikale venstresida legg fram høvelege forslag, då kan dei bli samde med desse rørslene, og by på eit truverdig politisk «konsentrat» av krava deira.

Kva for konkrete erfaringar har Syriza med lokale og regionale styringsposisjonar etter 2012?

Frå 1990- og 2000-talet avviste den radikale venstresida alle alliansar med Pasok, og av den grunn var verken Syriza eller KKE involverte i regionale styringsorgan, og i svært få på lokalnivå, heilt opp til nyleg. I dag er det eit skarpt skille mellom det gjennombrotet Syriza har gjort på nasjonalt og EU-nivå, og stoda på lokalt nivå.

Partiet fekk svakare resultat i vala på lokalt og regionalt nivå 25. mai 2014 enn dei hadde nasjonalt og i EU-vala: 18 framfor 27 prosent. Men det var likevel store framsteg, med fleirtal til Syriza i to regionar, medrekna Attica der nær 40 prosent av grekarane bur.

Alexis Tsipras

Korleis ser grekarane på Alexis Tsipras?

Det fremste kjenneteiknet hans er alderen: Når det kjem til stykket er han ein ung mann. Men kaderen og leiarane til den radikale venstresida er framleis dominerte av ein generasjon som nærmar seg seksti, eller jamvel meir, som framleis nyt prestisjen frå kampen mot oberstdiktaturet.

Alekos Alavanos som var president i Synaspismos, gav kontrollen over til Tsipras for å markere brot med denne typen generasjonsforkalking. Det var ei stor politisk handling. Tsipras er populær fordi han alt før han kom inn i leiinga i Synaspismos, toppa partilista ved kommunevalet i Athen.

Han er ikkje akkurat ein karismatisk folkevald. Han er heller ingen dårleg talar, men han har avgjort ikkje talegavene til George Galloway eller Jean-Luc Mélenchon. Han har au gjort nokre mistak, spesielt da han som svært mange på den radikale venstresida i Hellas frå starten undervurderte kor djup krisa var, og korleis den offentlege gjelda ville bli brukt for å rettferdiggjøre innstrammingstiltaka.

I 2010 og tidleg 2011 såg det ut til at han hang etter hendingane. Så la han om til ein stridbar stil i parlamentet, særleg i opposisjon til Pasok-regjeringa og dåverande statsminister George Papandreou. Slik forbetra han den folkevalde profilen sin. Og forslaget hans i forkant av vala i mai 2012 om ei regjering som samla den radikale venstresida og alle som var mot innstrammingane, sikra gjennombrotet hans.

Han har endra biletet av den radikale greske venstresida, som heilt opp til no vart sett som ein stor, viktig, eller nyttig del av sosiale rørsler, men ikkje som ei kraft som tok på seg det historiske ansvaret med å finne ein veg ut av krisa. Det er ein verkeleg omsnu for venstresida som framleis er traumatisert etter nederlaget til kommunismen på 1900-talet. Og i dag vil dei bort frå rolla som evig minoritet – dei som er dømde til bare å drive «motstand».

Kan du gi oss tal på den relative styrken til Syriza, med medlemstal og tyngde etter 2012, og så meir om den indre dynamikken i Syriza, venstreplattforma, ulike grupper der – og den motsette sida, sentrum og høgre?

Straks etter vala i 2012 starta sameiningsprosessen i det som til då hadde vore ein partikoalisjon. Først var det nasjonale konferansar, som for første gong valte eit leiande organ, og så stiftingskongressen i juli 2013. Eg trur nokre viktige avgjerder om partistruktur og det me kan kalle type parti vart gjort på det stadiet, men det vart prioritert ein rask prosess som ikkje gav rom for grundige og djupare politiske diskusjonar.

På same tid opna partiet seg, men utan å rette seg mot spesifikke veljargrupper eller folk i sosiale rørsler. Så det var meir eller mindre ein prosess som førte til eit parti av medlemmer enn eit parti av aktivistar eller aktive medlemmer, eit parti med tilhengarar framfor eit parti av militante. Noko som au betyr at Syriza var eit parti som til ein viss grad var mottakeleg for om ikkje klientelisme², i det minste ein praksis med tradisjonelle maktnettverk på lokalnivå, som framleis er sterke i Hellas.

Dei samfunnsberande partia er øydelagde på nasjonalt nivå. Dei eksisterer ikkje som sentraliserte parti, eller nesten ikkje. Pasok har gått fullstendig i oppløysing, og det var utan samanlikning den sterkaste partiorganisasjonen i Hellas. Nytt Demokrati som var eit masseparti på høgresida er også alvorleg svekka, men nettverka knytte til desse partia er framleis sterke på lokalnivå. Me såg til dømes det i dei siste lokalvala, der gapet mellom valoppslutninga til Syriza og evna til å få lokale styringsposisjonar er svært, svært tydeleg.

Det andre negative trekket i den nye strukturen er at Syriza er blitt eit tydeleg leiarsentrert parti, og det blir forsterka av at indre strukturar er svært ulike, dysfunksjonelle og fungerer mindre og mindre som reelle organ for å utvikle politikk eller vedtak. Heile vedtaksprosessen er blitt meir sentralisert, mindre open, der leiinga speler ei avgjørande rolle, kombinert med ulike uformelle nettverk av leiarar. Det er ikkje eit kollektivt leiarskap, heller ikkje ei avgrensa leiargruppe.

Eg trur eit av måla til partileiinga var å marginalisere venstresida i Syriza. Dei trudde på alvor at me var relativt sterke i det gamle Syriza (før 2012) som var organisert som ein koalisjon, ei samling av fleire parti, men at med straumen av nye medlemmer ville den relative styrken vår minske kraftig.

Eit eksempel som meir gjeld den langt største delen, Synaspismos: På siste kongressen i partiet, der Dimar splitta ut, hadde venstresida leia av Alavanos om lag 25 prosent av røystene.

Så då Venstreplattforma fekk 25 prosent på den førebuande nasjonale konferansen til Syriza i november 2012, kom det som ei stor overrasking på leiinga. Det var ei endå større overrasking på dei at Venstreplattforma auka den relative styrken til over 30 prosent på stiftingskonferansen.

I mellomtida hadde medlemstalet i Syriza omtrent dobla seg, og det held seg stabilt der, ein auke frå rundt 17–18 000 medlemmer til 35–36 000. Utviklinga var kraftig reint geografisk, men gapet mellom veljaroppslutning og medlemsoppslutning er framleis stor, og banda mellom partiet og kjerneveljarane – arbeidarklassen i byane – er framleis veike.

Syriza er framleis sterkt dominert av intellektuelle sjikt: høgt kvalifiserte og utdanna offentleg tilsette. Alder er au ganske problematisk: Den relative tyngda av yngre folk er framleis avgrensa.

Finst det ein ungdomsorganisasjon?

Ja, det er ein ungdomsorganisasjon, danna av ungdomsavdelingane til dei som samla seg i Syriza, men han er relativt liten målt mot oppslutninga Syriza har i desse gruppene. Det mest oppmuntrande er kanskje at Syriza har styrka seg i fagforeiningane, omtrent ei dobling, men utgangspunktet var lågt. Framleis har Syriza svak oppslutning blant fagorganiserte, særleg i privat sektor, samanlikna med KKE.

Kvalitativt er sjølvsagt stoda noko annleis. Og interessant nok, sjølv om kommunistpartiet totalt sett framleis er sterkt og samansveisa, er bastionane deira no i mindre dynamiske delar av fagrørsla, eller i område som har vore lite aktive siste tida, av fleire grunnar (delvis fordi det har skjedd lite i privat sektor).

I dei mest aktive foreiningane, der mobiliseringa har vore kraftig, er ikkje bare Syriza sterkare (det var dei på forhand), men dei har au utvikla seg mest. For eksempel er partiet leiande kraft i forbundet for lærarar i vidaregåande utdanning, eit svært viktig forbund i gresk fagrørsle. Det er også klart at ytre venstre har styrka seg gjennom ulike faglege frontar, med folk både frå Syriza og Antarsya.

Så det har utvikla seg eit radikalt miljø i fagrørsla den siste tida, og det er au tilfelle på universiteta, der den radikale venstresida har styrka seg (jamvel KKE har styrka seg litt), og ytre venstre mest. Mens Syriza har stagnert på universiteta – resultatet er ganske tydeleg i studentvala i Hellas – og det er interessant at dei radikale studentane som i hovudsak røyster på lister der Antarsya-aktivistar er ryggrada, i større og større grad røyster på Syriza i nasjonale val utanfor universiteta.

Me har sett denne todelte haldninga stadfesta i andre val, særleg lokalval, eller i gapet mellom dei regionale vala og EU-vala. I dei regionale vala fekk lista til Antarsya, ytre venstre-koalisjonen, rundt 2 prosent, og i EU-vala bare ei veke seinare fekk dei bare 0,72 prosent.

Så det er klart at i visse sektorar med mykje mobilisering og aktivisme lokalt eller nasjonalt er det ein tendens til at organ eller aksjonar leia av ytre venstre får støtte. Men når det kjem til politisk representasjon, blir Syriza på eit vis den viktigaste representanten for desse kreftene.

Slik blir noko av det mest markante som har skjedd den siste perioden at skillet på den radikale venstresida i Hellas no går mellom eit svært fastgrodd, svært sekterisk og svært isolert KKE, og alle dei andre (Syriza, Antarsya og så vidare).

Venstreplattforma

Kan du seie oss litt meir om korleis Venstre-plattforma har utvikla seg etter 2012: samansetting, framgang, graden av einskap og så vidare?

Venstreplattforma har to delar, Venstreretninga, ei slags tradisjonell kommunistisk retning – i hovudsak fagforeiningsfolk som kontrollerer storparten av den faglege sektoren i Syriza. Det store fleirtalet av desse folka kjem frå KKE, dei som braut med KKE ved den siste splitten i 1991. Så er det den trotskistiske delen (DEA og Kokkoino som nyleg slo seg saman).

Venstreplattforma har vore utsett for intenst press frå leiinga, men au av måten arbeidsstil og struktur i partiet har utvikla seg under og etter samlingsprosessen. Presset frå partifleirtalet har virka saman med strukturelt press på grunn av utviklinga av partiet, og nedgangen i aksjonar og mobilisering den siste perioden.

Alle desse faktorane var negative, eller kunne verka negativt på den relative tyngda til Venstreplattforma. Men totalt sett klarte Venstreplattforma presset ganske bra. Mangfaldet i gruppa fungerte som ein styrke. Slik kan ein seie at trass i at plattforma er bygd på ulike kulturar, så er det indre samhaldet mykje sterkare enn i fleirtalsblokka, som er ei mykje meir heterogen samling av politiske kulturar.

Blant fleirtalet kan du til dømes finne folk som kjem frå sosialdemokratiet, aktivistar som kjenner seg nær ytre venstre, aktivistar som er orienterte mot såkalla nye sosiale rørsler, og svært tradisjonelle reformistar som enten kjem frå eurokommunistane eller frå KKE; men også venstrenasjonalistar, vanlegvis frå Pasok, og dei mest ekstreme anti-nasjonalistane – nesten ein gresk versjon av eit anti-tysk fenomen.

For ikkje å snakke om maoistane (KOE)!

La oss seie at maoistane sjølvsagt står nærmare den første venstrenasjonalistiske polen. Så totalt er fleirtalet mykje meir heterogent.

Det Venstreplattforma klarte i perioden mellom vala i 2012 og stiftingskonferansen, var å trekke til seg eit breitt sjikt av aktivistar som verken assosierer seg med Venstreretninga eller trotskistane, og som eigentleg ikkje bryr seg om desse skillene.

Det dei bryr seg om er å støtte den interne venstreopposisjonen eller venstreperspektivet, eit klarare radikalt syn i Syriza, og det er grunnen til at den svært manipulerande taktikken til fleirtalet slo tilbake og enda opp med å styrke Venstreplattforma, jamvel under sjølve kongressen.

Me enda opp med å få meir enn 30 prosent av delegatane, sjølv når ein reknar med at me var underrepresenterte på kongressen i forhold til røystene me fekk i partiet. Og til det kan ein legge dei 1,5 prosentane av røystene til den såkalla Kommunistplattforma (danna av tilhengarar av Alan Woods og Den internasjonale marxist-tendensen).³

Utviklinga etter kongressen har vore positiv ikkje bare for Venstreplattforma, men meir allment for maktbalansen internt i Syriza, fordi fleirtalssida sprakk under valkampen til dei siste regional- og lokalvala og EU-valet. Meir presist har venstrefløya av fleirtalet – i hovudsak aktivistar og utsplitta folk frå Tsipras’ fløy i Synaspismos (Venstreeinskap) – avgrensa seg frå resten. (På typisk gresk vis er resultatet av prosessen at me no har Venstre Venstreeinskap (sic) og Høgre Venstreeinskap (sic) rundt Tsipras.)

Venstresida av fleirtalet har samla seg om «Plattforma til dei 53» underteikna av 53 medlemmer av sentralkomiteen og nokre parlamentsmedlemer i juni 2014, straks etter EU-valet. Dei kritiserte Tsipras kraftig for forsøka på å trekke til seg politikarar frå etablissementet, og for å drive valkamp som ikkje gav nok rom for sosial mobilisering og aksjonar, for ein kampanjestil svært sentrert rundt han som person med PR-teknikk og knep, og også for å dempe nokre avgjørande punkt i programmet – meir spesifikt spørsmål som gjelda, nasjonalisering av bankane og så vidare.

Så om Venstreplattforma fekk over 30 prosent på stiftingskongressen (pluss 1,5 prosent frå woodistane), har ein etter det kunne måle styrken til Venstreplattforma i partiet? Og korleis vil du anslå styrken til Venstre Venstreeinskap?

Mi oppfatning er – noko ein i det minste kan sjå i sentralkomiteen – at Venstreplattforma pluss venstrefløya i fleirtalet har fleirtal i partiet, og det har vist seg siste perioden, som i det avgjørande spørsmålet om alliansar. Leiinga gjekk sterkt inn for ein allianse med Dimar, og dei nådde ikkje fram. Dei klarte det ikkje fordi reaksjonen i partiet var overveldande, og motoren i denne reaksjonen var desse to venstrekomponentane.

Så trass i at eurospørsmålet framleis hindrar ei meir samanhengande haldning frå det me no kan kalle den breie venstresida i partiet, er det like fullt tilfelle at leiinga har fått mykje meir avgrensa manøvreringsrom.

Ulykkelegvis har fleirtalet i leiinga fristilt seg enno meir frå partiet og sett bort frå partivedtak. Eg snakkar ikkje her om noko enkelt skille mellom leiarskap og grasrot – eg meiner fristilt frå partiet som eit heile. Og det er sjølvsagt ein alvorleg risiko for framtida.

Sentralkomiteen har vore samla svært sjeldan, og det blir meir og meir vanleg at viktige vedtak blir fatta svært lite opent, som resultat av stadig hestehandling mellom ulike grupper og lobbyistar som prøver få gjennom sitt syn, og så vidare.

Kor solid vil du seie Venstreplattforma er? Eg meiner, dei veit kva dei er mot – fleirtalet – men i kva grad er dei einige om kva dei er for, særleg når det gjeld spørsmålet om regjeringsmakt og utsikter til jobbtilbod, regjeringsposisjonar og så vidare?

Eg trur som eg har sagt før, at Venstreplattforma ikkje bare negativt men også positivt er langt betre samansveisa enn partifleirtalet. Og sjølv i programmatiske spørsmål er ho langt meir samla og einig. Den rolla Costas Lapavitsas har hatt, og hans innsats i økonomiske spørsmål har vore ganske avgjørande, med ekspertisen han har i ei rad økonomiske spørsmål.

Det som pregar fleirtalet, er at dei langt frå har ein samanhengande politikk. Somme har ei svært fast haldning til gjeldsspørsmålet. Dei meiner betalingsnekt absolutt er eit alternativ, og at me må stå fast på kravet om å skrive av hovuddelen av gjelda.

Men når ein spør «Ok, kva gjør me når det skjer?», og kor gjennomførbart det er utan å forlate euroen – ein nesten direkte konsekvens, ikkje eit val – vil dei helst ikkje svare og hoppar over spørsmålet ved å seie at det vil avhenge av maktbalansen i Europa. Venstreplattforma har i motsetning til det langt meir presise svar.

Viktigaste interne usemja i Venstreplattforma – ein nesten automatisk og uunngåeleg konsekvens av dei to kulturane som skal eksistere saman – er usemja om geopolitiske spørsmål, utanrikspolitiske spørsmål. Venstreretninga har eit meir tradisjonelt kommunistisk og anti-imperialistisk syn, dei er heller ikkje fiendtlege til, heller for, nasjonale referansar, eller ein kombinasjon av nasjonale og klassereferansar.

DEA har ei meir internasjonalistisk – eller det dei trur er meir internasjonalistisk – kultur. Det betyr at i spørsmål som Kypros eller tilhøvet til Tyrkia, eller Ukraina eller slike spørsmål, er det meiningsskilnader avhengig av saka det gjeld.

Korleis ser Venstreplattforma på ein potensiell seier for Syriza? Er det ei felles haldning til ikkje å bli med i regjeringa, ikkje ta ministerpostar, eller kva slag mobilisering – utanomparlamentarisk eller aktivisme – dei kan vere med på?

Eg trur det som kjenneteiknar ikkje bare Venstreplattforma, men den breie venstresida i Syriza, som inkluderer delar av fleir-talet, er det faktum at dei ser regjeringsmakt som eit middel til å utløyse sosial kamp. Og dei meiner det verkeleg, fordi dei er gjennomsyra av ein praksis retta mot mobilisering.

Sjølve oppfatninga dei har av partiet og kva politikk dreier seg om, er retta mot aktivisme, for å seie det kort. Det er ganske klart at den politikken Tsipras eller fleirtalet i leiinga har stått for siste perioden, gir mykje mindre rom for sosiale rørsler og mobilisering.

Bare for å gi deg eit eksempel: I 2012 la Tsipras sterk vekt på at det ikkje bare dreidde seg om ei Syriza-regjering, men ei regjering av heile den venstreorienterte anti-innstrammingssida – det gjeld framleis, men betyr lite så lenge det er klart at verken ytre venstre eller KKE går med på slikt samarbeid.

Men minst like viktig var at det skulle bli regjeringa til dei sosiale rørslene og dei som er mot innstramminga. På den tida viste Tsipras spesifikt til erfaringane frå Bolivia, og ein av dei viktigaste initiativa frå Syriza mellom vala i mai og juni 2012 var å kalle inn ei slags generalforsamling av rørsler i dialog med leiinga i Syriza. Det var ei svært uvanleg hending.

Leiarane frå kampanjar, fagforeiningar – slike folk i dialog med Tsipras og nokre andre frå leiinga gav eit svært sterkt bilete av det politiske og sosiale synet Syriza stod for på det tidspunktet. Det skjedde ikkje noko samanliknbart i den siste perioden.

På den andre sida må me også seie at heile atmosfæren i Hellas har endra seg dramatisk: Sosiale rørsler er mindre aktive, saman med meir allmenn demoralisering og passivitet – trass i at det sjølvsagt har vore viktige kampar i visse sektorar.

Atmosfæren i landet er svært annleis enn i 2012, spesielt er det mindre sosial mobilisering. Frå det perspektivet er linja til Syriza meir ei tilpassing til utviklinga.

Så Venstreplattforma vil ha ein modell om lag som Folkefronten i Frankrike⁴, der ei venstreregjering er verktøyet som skal mobilisere klassekamp og aktivitet i samfunnet, som så skal legge press på regjeringa? Ein fot innanfor og ein fot utanfor?

Vel, det er vanskeleg å spå. Du refererer til folkefrontregjeringa, men situasjonen då var at folket hadde heilt andre krav enn det svært avgrensa programmet til Folkefronten sjølv. Så sigrane, erobringane og framgangane til Folkefronten kom straks gjennom presset frå masserørslene.

Med Syriza no trur eg det er rettare å sjå Syriza-siger som ein utløysar, fordi det gir sjølvtillit og bryt den resignerte haldninga den siste perioden, men au fordi det må tiltak til å opne rom for sosial mobilisering. Her trur eg det mest avgjørande spørsmålet kanskje er forslaget om minstelønn tilbake på nivået før memoranduma, og kanskje viktigare, få på plass igjen heile systemet med kollektivavtalar og arbeidsrettslovgivinga som er slakta dei siste fire åra.

Det ville ikkje bare opne rom for kamp, men også bygge opp igjen fagrørsla som er i forferdeleg forfatning i dag.

Men på spørsmålet om ministerpostar og det å ha ei rolle i regjeringa er det inga felles linje? Folk må bestemme seg når så langt kjem?

Nei, absolutt ikkje. Eg trur Venstreplattforma er svært klare på at graden av involvering på regjeringsnivå vil avhenge av kva for strategiske val regjeringa gjør. Det er slik me behandlar det spørsmålet, og ikkje omvendt.

Og det trur eg kanskje er det som viser korleis vår politiske praksis skil oss frå andre: Me set ikkje ministerpostar først, men linja som er valt, og dei første strategiske avgjerdene til regjeringa. Så alt avheng av kva for linje som vinn fram. Og no, mens me snakkar saman, er ikkje alt avklart. For å seie det forsiktig, treng programmet til Syriza mange avklaringar.

Men overordna er linja vår slik: Me skal halde oss til den heilt grunnleggande politikken til Syriza slik han er.

Det noverande programmet eller programmet frå 2012?

Eg meiner det noverande programmet. Og minimumsplattforma frå Thessaloniki-kongressen som Tsipras har endra litt nyleg: bare å halde seg til det betyr å gå inn i store konfrontasjonar, det må sjølvsagt bety støtte frå og stimulans til folkeleg mobilisering på den eine sida, og mobilisering av partiet og andre sosiale og politiske krefter i heile prosessen.

Det meiner eg er rolla til Venstreplattforma: å vere katalysatoren i dialektikken mellom det som skjer på regjeringsnivå, og det som skjer ute i samfunnet. Det er oppgava, kanskje den historiske oppgava om alt går bra, til Venstreplattforma. Me er ei meir samstemt kraft i partiet, me kan agere som katalysator for innsats, og hindre at det opnar seg eit gap mellom grasrota og regjeringsnivå.

Som du godt veit, ville den klassiske manøveren vere å tilby venstresida arbeidsministeren og ministeren for sport og kultur, og reservere nøkkeldepartementa til høgrefløya i partiet …

Ja, men det er ingen risiko for det no. Eg trur at risikoen er at dei nettopp ikkje vil gjøre det. Dei vil tilby nokre strategiske postar, men kanskje utan å vere klar på den politiske linja. Noko som betyr at dei vil binde hendene våre på forhand.

Så eg trur det avgjørande vil vere om linja med å ta ansvaret for konfrontasjonar, både heime og sjølvsagt med EU og europeiske krefter, vinn. Om det skjer, kan ikkje kampen vinnast utan svært seriøse avklaringar i Syriza og på den breiare greske venstresida.

Mitt håp (men eg trur det er realistisk) er at det vil føre til samling bak Syriza, og at sektorar som i dag er skeptiske og nølande til Syriza, vil ta klare standpunkt. Då trur eg me vil ha noko som liknar ein felles front.

Kan du seie litt om Panagiotis Lafazanis som den viktigaste talspersonen for Venstreplattforma?

Ja, han er ein nøkkelperson, og det er både ein styrke og eit minus. Syriza er svært leiarorientert, eller heller den vegen, og eg er redd Venstreplattforma og meir spesifikt Venstreretninga som er største delen, langt på veg er ein personsentrert organisasjon. Antonis Davanellos (frå DEA) er også ganske framståande, men på nasjonalt nivå speler Lafazanis ei svært avgjørande rolle.

Han er representativ for den aktivistgenerasjonen som stod i front i kampen mot diktaturet. Han er ein av under ti kommunistiske ungdommar i heile Hellas som rømte frå fengsel i diktaturtida. Han er av den generasjonen.

Han klatra i hierarkiet i KKE på sytti- og åttitalet, og blei med i politbyrået, men stod spesielt nær tidlegare generalsekretær (1973-1989) Harilaos Florakis. Han gjekk ut av partiet saman med ei rekke leiande personar ved splitten i 1991, der han stod sentralt.

Mange forlét Synaspismos eller Syriza, om dei blei tok dei høgrestandpunkt (som Dragasakis). Det som er spesielt med Lafazanis er at der andre gjekk mot høgre, stod han fast på marxismen, men braut med stalinismen (sjølv om me kan seie at han var av dei som bak lukka dører i leiinga i KKE var svært kritisk til Sovjetunionen seint på syttitalet og på åttitalet).

Mange i KKE mistenkte han den gongen for å vere eurokommunist, han var kjent for omfattande studiar av Gramsci og liknande, men alt det var svært hemmeleg – bare kjent i dei aller inste sirklane i partiet, og offentleg stod han på partilinja.

Lafazanis blir no utpeika og angripen av greske media fordi han blir sett som ein hard negl. Han er den i Syriza som media og sjølvsagt høgresida og systemlojale krefter elskar å hate, og som konstant blir stigmatisert. Han blir presentert som herr Anti-Euro og herr Bryt-med-EU i Syriza. Eit nyleg eksempel: Rett etter brotet i forhandlingane mellom Syriza og Dimar trykte den største dagsavisa i Hellas (Ta Nea) ein skrikande usignert leiar på førstesida som sa:

Pass på, grekarar: De røystar på Tsipras, men det er faktisk Lafazanis som styrer partiet.

Ein må forstå at ein av hovudgrunnene til at media og den politiske eliten er fiendtlege til Syriza, er at det er svært sterke venstrekrefter i partiet. Tsipras må ta omsyn til det, og det er grunnen til førstesideoppslag som «Tsipras! Do a Papandreou»», altså bli kvitt den indre opposisjonen og bli ein reell leiar. Bli kvitt desse hardnakka galne venstre-folka og så vidare.

KKE

Ettersom me nemnde KKE kan me like godt gjøre oss ferdig med dei raskt. Folk er framleis nysgjerrige på dei. I kva grad trur du linja deira er rasjonell, eller er ho bare sjølvmorderisk?

Begge delar. Eg trur det einaste KKE er opptatt av er å halde partiet gåande, halde dei flytande. KKE drøymar om å komme tilbake til stoda i 2009, då dei framleis var dominerande krafta på den radikale venstresida. Det er det dei verkeleg ønsker. Dei vil vere eit parti med 7–8 prosent oppslutning, med leiinga i visse sektorar og så vidare.

Det er eit svært konservativt partiapparat, og det skaper eit stort gap mellom det indre livet i KKE og tredje perioden-retorikk som dei nyttar reint overflatisk. I debattar får ein stadige referansar til revolusjonær retorikk, til sosialismen, til arbeidarklassen, arbeidarmakt og så vidare, men KKE har reint faktisk vore ekstremt passive alle desse åra.

Partiet har konsekvent vore svært fiendtlege til grasrotmobiliseringar. Dei fordømte på ein sinnssjuk måte torgaksjonane (våren 2011), omtalte dei som del av eit antikommunistisk plott. Så det er eit svært konservativt parti, eit parti som ikkje liker grunnleggande endringar.

Men er dette eit samstemt syn? Er det ikkje pressa gjennom av autoritære krefter i leiinga?

Det er pressa gjennom, men dei har eit svært sterkt partiapparat og har skapt eit svært samansveisa parti. All opposisjon er nådelaust utrydda gjennom åra, og dei har klart å halde kontrollen over partiet. Eg har mistanke om at det svært dårlege resultatet dei vil få i vala no kanskje vil få noko å seie.

På siste kongressen i april 2013 såg me alvorleg usemje, men leiinga klarte å kvitte seg med dei fleste dissidentane, og eg trur alt vil avhenge av korleis ting utviklar seg. Verdssynet til KKE og delar av ytre venstre kviler på at Syriza mislykkast og gjør forræderi. Dei krev det, og det er ein slags sjølvoppfyllande profeti der.

Dette synet har spelt ei rolle som me må ta omsyn til – og eg seier ikkje det for å frita Syriza-leiinga for sitt ansvar. Det at desse kreftene gjorde alt for å isolere Syriza frå resten av den radikale venstresida, la sjølvsagt til rette for at partiet skulle moderere linja og politikken.

Påstanden er at nettopp den kommande fiaskoen til Syriza vil radikalisere massane og frigjøre dei frå reformistiske illusjonar, men dette blir kategorisk avvist av stadig fleire i det greske samfunnet som tar det for det det er, nemleg ei fullstendig uansvarleg og ganske sinnsjuk linje. Det er bortkasta bruk av krefter, og det kan bare endrast om stoda kvesser seg til framover.

For første gong i Europa etter andre verdskrigen har eit radikalt venstreparti slått sosialdemokratane i val. Syriza gjekk forbi Pasok på grunn av eigen innsats, men au på grunn av kollapsen i sosialdemokratiet. Vil overtaket vare?

Sjokkterapien Hellas har opplevd har gitt same resultat som i landa i Sør der han er brukt tidlegare. Det gamle politiske systemet har kollapsa, og det er første gongen det skjer i eit vesteuropeisk land etter krigen.

Dei to store partia er ramma: Pasok, og i mindre grad Nytt Demokrati. I 2012 mista dei 20 prosent av veljarane, det svakaste resultatet for høgresida sidan Hellas vart sjølvstendig.

Pasoks kollaps er meir alvorleg enn tala aleine viser. I dei store byane kom Pasok på sjette- eller sjuandeplass. I dei fleste arbeidardistrikta dei hadde som bastionar, blei dei slått av nynazistane i Gyllent Daggry. Oppslutninga blant 18–24-åringar var bare 2,6 prosent, og brorparten av veljarane deira (13,4 prosent av veljarane) var pensjonistar og folk på landsbygda og mindre provinsbyar.

Pasok

Så Pasok er totalt diskreditert i auga til grekarane?

Partiet er totalt øydelagt. Alt som er tilbake i Pasok er restane av det gamle nettverket mellom stat og parti. Dei to partia som veksla om makta etter oberstdiktaturet, var masseparti men også statsparti; det vil seie parti svært knytte til staten og fordelinga av jobbar og ressursar som dei kunne kontrollere ut frå grepet dei hadde på statsapparatet.

Pasok og Nytt Demokrati bygde arbeidet sitt på lukka nettverk, ikkje bare den gammaldagse varianten med å gi fordelar til eliten, men klientelisme bygd på byråkratiet, medrekna fagforeiningsrørsla. Nytt Demokrati var «eit folkeleg høgreparti», eit Volkspartei likt dei tyske Kristelegdemokratane, og som kunne stø seg på ein relativt sterk del av fagrørsla.

Ingen kontakt mellom Syriza og Pasok idag?

Utanfor Hellas er det vanskeleg å forstå den djupe kløfta som skil Pasok ikkje bare frå den radikale venstresida, men frå heile det greske samfunnet. Sidan 1990-talet for KKEs del og 2000-talet for Syriza del, har alliansar med Pasok vore utenkeleg, på alle nivå.

Så grunnen til at det er ei buffersone rundt Pasok er at resten av venstresida ikkje reknar det som eit venstreparti lenger.

Det er viktig å forstå ein ting om språket til den greske venstresida. Fram til 1974 fanst det ikkje noko sosialistparti i Hellas, og i vårt politiske vokabular betyr «eg høyrer til venstresida» «eg er til venstre for Pasok». Pasok har faktisk aldri vore rekna til venstresida i den greske oppfatninga av ordet. I Hellas er venstresida knytt til den kommunistiske tradisjonen i brei forstand. Og det utelukkar sosialdemokratar som Pasok.

La oss snakke om resentreringa av Syrizas linje det siste året. Kva er det som har skjedd?

Den såkalla re-sentreringa dreier seg om at debatten i partiet gjekk føre seg på fleire nivå. Tsipras eller leiinga la opp til diskusjonar på mange nivå.

Dei to viktigaste økonomane i partiet er Giannis Dragasakis og George Stathakis – og det er dei som reelt representerer dei mest høgreorienterte i partiet. Stathakis er rett fram, Dragasakis manøvrerer meir taktisk, og dei har utvikla sin eigen politikk i økonomiske spørsmål, som systematisk avvik frå vedtak på kongressane eller partiets offisielle linje.

Tsipras måtte ofte gripe inn for å opprette ein slags balanse igjen, men det førte med seg at utgangspunktet – kongressvedtaka frå 2013 – vart utvatna. Dragasakis og Stathakis erklærte for eksempel at ei Syriza-regjering aldri einsidig ville avvise å betale gjelda, mens vedtaket frå kongressen eksplisitt seier at alle våpen er på bordet, og at ingen tiltak er utestengde om kreditorane driv utpressing av ei Syriza-regjering.

Dei to har til tider vore uklare, avhengig av kven dei har snakka med eller til, til og med i spørsmål om å avvise memoranduma eller om Syriza kravde avskriving av heile eller delar av gjelda.

For det andre har Tsipras reist mykje den siste perioden. Det var nødvendig fordi han er leiar av eit parti som til nyleg hadde oppslutning på rundt 5 prosent, og ikkje hadde truverde som statsleiar. Han måtte forbetre det, for ikkje å snakke om kunnskapen om internasjonal politikk.

Derfor besøkte han stader og institusjonar som blir dyrka av samfunnseliten og dei økonomiske oligarkane, som Ambrosetti Forum. Det er ein slags svært eksklusive klubbar der viktige folk frå næringsliv og finans samlar seg og diskuterer. Inntrykket var at han på slike stader presenterte ein mildare versjon av partiets politikk.

For eksempel drog han til New York og talte på Brookings Institute, og hadde mange referansar til New Deal og Franklin Roosevelt. I Austin i Texas sa han at Syriza aldri ville forlate eurosona, mens partiets haldning er, som han sjølv seinare sa, at me ikkje blir vilkårslaust i eurosona.

Alt dette skapte inntrykket at Syriza ikkje er heilt klare på avgjørande og strategiske spørsmål, og at debatten går på ulike plan. Slik vart det skapt skepsis om dei verkelege intensjonane til Syriza, og om dei vil stå fast mot presset alle fornuftige menneske veit ei Syriza-regjering vil bli møtt med.

Dette utløyste stadige interne debattar og diskusjonar i partiet, smertefulle til tider, men like fullt har dei ført til somme resultat. Det har kosta, men i det minste har ikkje Syriza offentleg svikta sine grunnleggande standpunkt.

Det kan me faktisk sjå no. Sjølv om det er uklare punkt rundt korleis ein skal oppnå desse standpunkta og måla, er det klart for alle at Syrizas politikk har svært lite å gjøre med europeiske sosialdemokratiske parti. Det er ein politikk for eit verkeleg brot med nyliberalismen og kuttpolitikken. Syriza viser ein politisk kultur som er knytt til sosial, politisk og ideologisk radikalisme som ligg djupt i genane i partiet.

Det betyr ikkje at overraskande ting ikkje kan skje, det betyr ikkje at me har garantiar mot at resultatet vil bli dårleg. Men det betyr at sjansen for ei avgjørande endring av maktforholdet mellom klassekreftene er der. I Hellas er folk over eit breitt spekter klar over at det er det einaste reelt maulege, og at om me taper, vil det vere eit tap for ein lang historisk periode framover.

Har folk forlate partiet siste tida? John Milios er kjent i den engelsktalande verda gjennom bøkene sine, og no for intervjuet i The Guardian og ser ut til å ta avstand frå partileiinga?

Inntil nyleg var ikkje Milios spesielt viktig blant dei leiande økonomane i partiet (Dragasakis og Stathakis hadde styrt spelet). Rolla hans var å gi ein slags marxistisk argumentasjon mot dei som kravde brot eller eit klart brot med EU, og meir spesifikt i spørsmålet om euroen.

Milios kom med mange marxistiske og radikale argument, sa at brot med euroen ville bety devaluering av arbeidet, ei tilbakevending til nasjonalistiske standpunkt. På ein måte som han har brukt tiår på å utvikle, skulda han meir eller mindre folk som gjekk inn for brot med euroen for gjenbruk av sentrum–periferi-tenkinga frå 1970-talet, og at det verkelege prosjektet deira var ein nasjonalt basert gresk kapitalisme.

Etter dette synet blir truleg det å unngå å bryte med euroen ein nesten mytisk garanti for eit internasjonalistisk og sosialistisk perspektiv. Konkret betydde det at Milios forsvarte dei mildt reformistiske standpunkta til Dragasakis og Stathakis.

Milios byrja ta avstand frå dette på to nivå. Først i spørsmålet om politiske alliansar, der det var klart at han ikkje vilkårslaust ville opne for folk frå Pasok eller det gamle etablissementet. Han avviser au å mjuke opp dei anti-nyliberale delane av programmet. Eg trur han var svært skuffa over at Syriza ikkje utvikla eigen politikk på spørsmålet om skattereform (som var ein av hans hovudinteresser), det vil seie ein modig omfordelingspolitikk – skattlegge dei rike og så vidare.

Det er ganske uklart kva Syriza vil gjøre med bankane, og kva dei vil gjøre med privatiseringane. Dei vil nok i det minste kansellere nokre av dei mest skandaløse sala av offentleg eigedom til latterlege prisar. Men fråsegner frå Dragasakis og Stathakis nyleg om bankar og privatisering er ikkje oppløftande, når dei klart går tilbake på vedtak og politikk frå kongressen.

Så dette er svært viktige spørsmål ei Syriza-regjering må ta stilling til, ikkje på lengre eller litt lengre sikt, men straks.

Kanskje du kan seie noko om dei kandidatane fleirtalet har utnemnt til det kommande valet?

Igjen trur eg det er eit viktig spørsmål i partiet. I partilaga og også i regionane har mest alle forsøka på infiltrasjon og på å få posisjonar frå den gamle politiske eliten feila. Dei vart avviste av eit overveldande fleirtal, og det er ein indikator på at Venstreplattforma og det «breie venstre» i partiet ikkje er ei isolert gruppe, men reelt i stand til å få gjennomslag i svært viktige spørsmål.

Reaksjonen frå Tsipras og leiinga var først systematiske forseinkingar av sesjonane i sentralkomiteen, og dermed paralyserte dei politiske vedtak på dette nivået. På den måten fekk leiinga bortimot blankofullmakt for 50 av desse 450 kandidatane (det er 300 i parlamentet, men 450 kandidatar). Det betyr at det er først no me kan sjå den endelege samansettinga av alle listene.

Tanken om samarbeid med Dimar stranda på grunn av reaksjonen han møtte. Mange kandidatar blei også forkasta av lokalavdelingane. Og no er det ein slags diskusjon om dei folka som vil få fallskjermar, ført svært ovanfrå og ned.

På den andre sida er det faktum at Costas Lapavitsas vart godkjent som kandidat svært viktig. Det blei alt diskutert under EU-vala, og fleirtalet i partileiinga forkasta kandidaturet hans.

Dette er svært viktig fordi Lapavitsas ikkje bare er eit individ – han er symbolet på ein spesiell og svært konsekvent politikk for korleis ein skal handtere krisa, med Europa, med gjelda, med heile rekka økonomiske spørsmål. Med han på lista og som parlamentsmedlem blir det meir sannsynleg at Syriza verkeleg meiner det når ein seier «alle val er opne».

Om Syriza blir størst i valet, treng dei fleirtal i parlamentet. Er det mauleg – og korleis?

Eg ser ikkje bort frå eit valskred til fordel for Syriza. Meiningsmålingane seier 35 prosent, ikkje langt frå absolutt fleirtal, ettersom valordninga i Hellas gir ein bonus på femti plassar til det største partiet. Så det er mauleg og jamvel sannsynleg at Syriza vil få absolutt fleirtal.

Det er sant at dei ikkje har openbare allierte: KKE har avvist alle alliansar, mens Dimar som var ein del av den styrande koalisjonen for eitt år sidan, er avvist. Det er ein av vanskane Syriza vil møte, men me skal ikkje gløyme at det uttrykker eit avgjørande politisk spørsmål: somme medlemmer ønsker moderere Syrizas politikk, og stoler her på konsesjonar dei må gjøre for å bygge alliansar.

Dei greske veljarane er klar over dette, og det kan godt gi Syriza klart fleirtal til å gjennomføre programmet sitt utan å måtte gi konsesjonar til eit parlamentsfleirtal.

Kva meiner du om haldninga til Nytt Demokrati, som speler på «den raude faren» og fryktar kaos om Syriza vinn?

Ein må forstå at etter fire år med memorandum, så er ikkje bare høgresida, men au sentrum–venstre – eller det som er igjen av det – ekstremt autoritære formasjonar som står for ein jernnevepolitikk.

Den noverande statsministeren frå Nytt Demokrati, Antonis Samaras, kjem frå den nasjonalistiske fløya i partiet, og han er omgitt av ei gruppe der dei fleste kjem frå det ekstreme høgre. Dette er ein erkekonservativ høgrefløy som speler på djupe antikommunistiske refleksar i delar av det greske folket.

Så regjeringa nyttar ein fryktretorikk, dei har ingen andre argument. Og det er ein del av det autoritære «muskelspelande» synet dei har på politikk. Om Syriza mislukkast, vil framtidsutsiktene for landet vere svært reaksjonære og autoritære.

Kva for område prioriterer Syriza?

Det er fire hovudsaker, utan at eg set dei i prioritert rekkefølgje her. Den første saka er hastetiltak for å hanskast med dei mest sjokkerande sidene av katastrofen dei siste åra; gi alle husvære elektrisiteten tilbake, skolemåltid til alle barna, og få på plass igjen eit helsestell som er verdt namnet. Slik stoda er, står ein tredjedel av innbyggarane utanfor helsestellet.

Den andre saka er å avvikle kjernetiltaka frå memoranduma. Det betyr minimumslønna tilbake til der ho var før 2010, og få på plass igjen kollektivavtalar og sosiallovverket som er totalt øydelagt. Det vil opne eit handlingsrom for arbeidarane, og straks føre til forbetringar. Me må au bli kvitt dei absurde eigedomsskattane som staten har tvinga ut av befolkninga i fleire år. Det er ikkje rom for forhandlingar på noko av dette.

Den tredje saka er gjelda – og her må det bli visse forhandlingar. Ein får ikkje orden på Hellas så lenge gjeldsvilkåra frå memorandum-regimet held fram med å køyre landet gjennom kverna.

Kutta i offentlege utgifter og sosiale tiltak har vore blodige, for å frigjøre budsjettoverskot til å betale gjelda. Dette lar seg ikkje gjennomføre. Budsjettoverskotet kan aldri bli nok til å betale gjelda, som har auka mens BNP har gått ned. No er gjelda på 177 prosent av BNP.

Me må finne ei løysing på dette. Syriza vil insistere på ei løysing lik den Tyskland fekk i 1953: det vil seie å slette storparten av gjelda og betale resten på grunnlag av veksten i økonomien.

Kva gjør me om europearane nektar?

Igjen er alle val på bordet, men Syriza vil ikkje bøye av og la seg presse på same vis som Anastassiades. Han var president på Kypros våren 2013, frå høgrefløya, då parlamentet på Kypros samrøystes avviste gjeldsplanen frå EU.

Den fjerde saka er å få fart på den øydelagde økonomien, for å handtere den massive arbeidsløysa (26 prosent, og 50 prosent mellom ungdom) Hellas har i dag. Bare offentlege investeringar kan løyse dette. Det er eit svært komplisert spørsmål, men me treng ein omstart på økonomien på ein måte som svarer til sosiale og miljømessige behov, svært forskjellig frå det me har i dag.

Så la oss sjå for oss at vala er over og at Syriza har fått absolutt fleirtal og ikkje treng stole på tvilsame allierte. Eit valskred. Som du veit skreiv Paul Mason eit stykke om kva faremoment Syriza ville møte dei første få vekene etter ei slik hending, og kva for enormt press dei ville bli utsett for, både frå marknaden og frå EU.

For augneblinken er linja til Tsipras å krevje at EU viser korta og satse på at det er nok, at krisa Hellas vil skape i eurosona vil vere nok til at ting blir roa ned. Kva er di oppfatning av denne strategien, og korleis er Syriza budd for dette presset?

For det første er det ikkje forstått kor valdeleg det politiske klimaet og valkampen er i Hellas. Det same var tilfellet i 2012. Det er heilt ærleg nærmare ein valkamp i eit latin-amerikansk land enn i Europa.

Heile haldninga og retorikken og debattforma som både regjeringa og media har utvikla, er å framstille Syriza som ei grunnleggande illegitim kraft. Den djupare meininga er: at når Syriza kjem til makta, vil det bli heil apokalyptiske tilstandar – at Hellas vil bli kasta ut frå eurosona, hyllene i butikken vil bli tomme. Dei lagar til og med fotomontasjar med tomme, eller påstått tomme, hyller i Venezuela og Argentina med bodskapen: «Det er dette som vil skje i Hellas».

På ein måte har desse truslane vore nyttige, særleg dei mange erklæringane frå EU-talspersonar siste tida. Alle var svært fiendtlege til Syriza, alle bygd på truslar. Syriza må møte det, dei må stå mot dette. Haldninga i dag er at me ikkje vil endre krava våre, me vil ikkje vatne dei ut.

På andre sida ønsker Syriza å forsikre veljarane om at det er folk og krefter i Europa som er meir opne for forhandlingar og visse konsesjonar. Tsipras skreiv til dømes ein svært uheldig artikkel der han antyda at den italienske og franske regjeringa til ein viss grad var mot kuttpolitikken.

No framhevar dei fråsegner frå tyske sosialdemokratar eller ein artikkel i Bloomberg, der det blir sagt at «Grexit» ikkje vil skje – det er ikkje eit sannsynleg scenario, at ingen tenker på det. Men det viktige er at måten Syriza blir framstilt på i dominerande europeiske media, har endra seg dei siste vekene eller dagane.

Kva betyr denne endringa? Før var linja «Dei er hardbarka venstreorienterte, dei er ein trussel, me må stå mot dei og knuse dei og så vidare». Direkte fiendskap. No er tonen «Dei er faktisk meir fornuftige enn dei høyrest ut, og uansett vil ikkje mykje endre seg.»

Så til sjuande og sist er det slik at same kva du gjør, må du halde fram innafor den eksisterande ramma, og somme speler den snille purken og andre den stygge. Men i røynda er jernburet der framleis, og handlingsrom eksisterer faktisk ikkje.

Eg meiner det moderate synet i partiet er forståeleg til eit visst punkt – ettersom ei meir defensiv linje kanskje kan bli nødvendig i visse tilfelle. Men problemet er at det ikkje førebur folk ute i samfunnet på det som uunngåeleg vil komme om Syriza vinn: at vedtak om å sette ut i livet heile programmet vil vise seg føre til svære konfrontasjonar, både internt og med resten av den europeiske unionen.

Igjen, eg meiner at sjølv i valkampen har venstresida i Syriza ei rolle å spele ved på lojalt vis å vere trufaste mot programmet og så vidare, men legge vekt på det faktum at ting ikkje blir lett, at me må vere budd på alvorlege kampar, og me må legge vekt på dette ut frå situasjonen og veike punkt i fleirtalets standpunkt.

Men Tsipras speler au det kortet innimellom, så det er eit konstant spel å balansere dei ulike motseiingane. Om du ser sakene litt på avstand, ligg motseiingane i situasjonen i seg sjølv, i den forstand at ein vanskeleg kan unngå slike motseiingar slik stoda er.

Me snakkar om ein situasjon der den sosiale mobiliseringa har vore svært lågt ein ganske lang periode, og stoda no er valkamp, ikkje opprør. Maktbalansen internasjonalt er ikkje til fordel for Syriza, trass i utviklinga i Spania nyleg. Totalt i Europa er det klart at ei Syriza-regjering vil bli ganske isolert.

Derfor er denne nølinga med tvitydige svingingar delvis uunngåeleg, så lenge me er klare på det faktum at me står framfor valet mellom konfrontasjon eller å gi opp og overgi seg. Eg ser ingen mellomposisjonar mellom å overgi seg og konfrontasjon.

Gjelda og euroen

La oss ta spørsmålet om gjelda og euroen som er kjerna i splittinga og kjernespørsmål for den radikale venstresida. Dei er delvis tatt opp både av Venstreplattforma i Syriza og av Antarsya. Det er nøkkelspørsmål dei hevdar fleirtalet ikkje behandlar skikkeleg, unngår eller prøver tåkelegge. Kan du seie noko om både den symbolske tyngda og meir konkrete strategiske tyngda om no Syriza vinn valet?

Det er mange spørsmål i eitt her. La oss starte på det symbolske planet: Eg trur at når det gjeld ideologisk hegemoni, så har den herskande klassen i Hellas bygd sin dominans på det europeiske prosjektet – ideen om at Hellas kunne bli eit «moderne» land ved å slutte seg til europeisk integrasjon, eit «utvikla vest-europeisk land», og slik endeleg og uomgjengeleg bli med i klubben med dei mest utvikla og framståande i Vest-Europa.

Det er ein seigliva fantasi i Hellas, heilt frå landet vart sjølvstendig, å bli ein fullt ut akseptert del av Vest-Europa. Og det første tiåret etter å ha slutta seg til euroen, såg det ut til at fantasien var blitt verkeleg.

Ein skal sjølvsagt ikkje undervurdere den symbolske krafta i euroen: Her kan ein tenke på analysen Marx gjorde av rolla pengar og valuta speler, og alle symbolske verdiar knytt til det. Det fungerte. Alle veit at Hellas og dei andre landa i EU-periferien – før krisa, før memoranduma – hadde høgast oppslutning om både EU-prosjektet og om felles valuta.

Eg trur det er typisk tenking i underordna land. Sjølvsagt har denne støtta gått dramatisk ned i løpet av krisa, men røyndommen er faktisk meir tvitydig enn det: på eine sida er det mistru til EU fordi dei kom med memoranduma og troika-styret.

På den andre sida ser det ut til at folk i ein slags desperasjon klyngar seg til restane av tidlegare symbolsk status. Innimellom er dei endå meir desperate over å miste statusen, eller antatt status, som fulle medlemmer av «klubben» av Europas mest avanserte land. Sunn fornuft har det ikkje lett.

Om politiske strategiar: Retningar i Syriza, spesielt dei som har ein viss eurokommunistisk bakgrunn (og i mindre grad dei som har aktivistbakgrunn) uttrykker sterk støtte til sjølve det europeiske prosjektet.

Motsett, dei med bakgrunn til venstre for KKE (som Venstreretninga) er tradisjonelt meir fiendtlege til EU-integrasjonen, og har heilt frå starten av krisa hatt ei meir negativ haldning til euroen og heile strategien, og EU som institusjon eller samling av institusjonar.

Men ikkje frå eit venstrenasjonalistisk perspektiv?

Eg trur det er feil å seie at dei som har bakgrunn frå KKE er venstrenasjonalistar. Det finst ein tradisjon med venstrepatriotisme, sterkt knytt til den anti-fascistiske rørsla. Men om du til dømes tar konflikten med Makedonia eller forholdet til Tyrkia, då er KKE og folka som kjem frå KKE-verda ekstremt milde i Tyrkia-spørsmålet. Eller om du tar Makedonia, der var KKE det einaste partiet som ikkje var med i den såkalla nasjonale konsensusen tidleg på 1990-talet som ikkje ville godkjenne nasjonalt sjølvstende for Makedonia.

I Syriza utvikla Venstreplattforma ein prinsipiell kritikk av EU, og ser at Hellas som del av eurosona er ein del av kjerna i problemet. Om ein ikkje er klar til å bryte med eurosona, om det står att som einaste val i ei Kypros-liknande utpressing, då har du på forhand bunde hender og føter.

Fleirtalet i Syriza gjekk sterkt mot det synet, og argumenterte på ein måte som overflatisk ser svært venstre ut, som å seie at ei slik haldning fører tilbake til nasjonale løysingar. Dei kritiserer ikkje bare mangel på internasjonalisme, men au mangel på anti-kapitalisme, fordi dei seier det underliggande her er å vende tilbake til nasjonalistisk kapitalisme. Svært på linje med det resten av den radikale venstresida i Europa sa.

Påverka av Antonio Negri eller liknande standpunkt?

Når det gjeld fleirtalet i Syriza trur eg ikkje det er Negri. Negri kan ha spelt ei rolle i den meir aktivistiske fløya, men når det gjeld fleirtalet, trur eg Die Linke og Rosa Luxemburg-stiftinga har spelt ei nøkkelrolle. Dei er viktige i å tåkelegge mange område, som indre reformer i EU, å forstå krisa, og når dei seier måten å komme ut av krisa på i kjerna dreier seg om omfordeling.

Bak dette ligg ideen om at me må endre maktbalansen direkte på EU-nivå, unngå alle einsidige tiltak på nasjonalt nivå. Alle andre strategiar vil gi tilbakeslag fordi dei bygger på nostalgi for den gamle nasjonal-staten og så vidare. Slik gjekk debatten. Euroen blei eit punkt som splitta.

Det andre spørsmålet som er minst like viktig, er gjelda. Her er ikkje geometrien eller grunnlaget for debatten den same. Somme av folka som er mot å bryte med euroen, er for ei radikal haldning til gjelda. Dei ser klart for seg at det kan bli uunngåeleg å la vere å betale gjelda, eller i det minste at ein må vurdere det som våpen i forhandlingane rundt restrukturering av den greske gjelda.

Haldninga til fleirtalet i Syriza er likevel at du kan skilje dei to spørsmåla, og starte diskusjonen rundt gjelda. Fordi brot med innstrammingane og memoranduma er ufråvikelege, er ein etter denne logikken i ein motsett utpressingssituasjon, den svake mot den sterke. Du bryt einsidig med innstramminga, og derfor har Merkel og kompani ikkje anna val enn å godta ei positiv omstrukturering av gjelda, til fordel for debitoren.

Eg meiner dette blir ein form for sirkelargumentasjon. Det verkelege spørsmålet er: Alle er samde om at brot med innstramminga og å handle einsidig mot memoranduma er einaste vegen ut av stoda i dag. Og her vil me ha støtte frå fleirtalet i Hellas, så det er eit avgjørande vilkår.

Så er spørsmålet om det kan skje innafor ramma av euroen eller ikkje? Eg trur det framleis er eit opent spørsmål, og bare praktisk erfaring vil gi eit gyldig svar.

Mi meining, og meininga til Venstreplattforma, er at desse spørsmåla ikkje kan løysast utan å drøfte eurospørsmålet. Spørsmålet om gjeld og memorandum er lakmustesten på politikken til fleirtalet i Syriza.

Veken drakme eller euro?

På andre sida blei haldninga til KKE svært raskt, nesten straks: «Dette er ein falsk debatt, me bryr oss ikkje om valutaen.» Det offisielle slagordet er «Verken euro eller drakme; innanfor kapitalismen er det likegyldig om me er for eller mot EU». Dei seier at dei som er for å bryte med euroen er endå farlegare fiendar, fordi det er å avleie kampen frå dei verkelege måla i klassekampen, og så vidare.

Verken drakme eller euro, men rubel og internasjonal sosialisme!

Vel, du kan fjerne rubelen frå likninga no, men ja, ein slags mytisk arbeidarmakt. Det blir gjort til ei slags umiddelbar demarkasjonslinje mellom reformistar og revolusjonære, som fullstendig undervurderer

a) maktbalansen i det greske samfunnet og stillinga til den reelle radikale venstresida, og

b) blandar strategiske mål med delmål og krav.

Og denne ultimatismen, som set dette spørsmålet som ein føresetnad for alle slags radikale eller felles eller samlande politiske standpunkt, er blankt avvist i stoda i dag. Den avgjørande testen vil komme svært raskt. Me får vite om det er mauleg å bryte med kuttpolitikken og bli innafor eurosona. Så langt tyder alt på at det ikkje er mauleg.

Det er denne typen utpressing både Irland og Kypros har vore utsette for nyleg, som europeiske regjeringar bruker i dag når dei seier «OK, kanskje grexit kan unngåast om de blir innafor dagens rammer. Kanskje de ikkje er så farlege som de prøver vere, derfor vil de raskt gå inn på sporet andre venstreregjeringar har følgt dei siste åra, i ulike europeiske land, der Frankrike var først».

Så eg trur Venstreplattforma vil bli reinvaska av det som kjem og som me står framfor, men rette måten å ta opp dette spørsmålet på er ikkje å sjå euroen som eit vilkår, men også blankt avvise ideen om at me skal godta offer eller konsesjonar for å bli i eurosona.

Men reduserer ikkje det på eit vis skillet mellom fleirtalet og Venstreplattforma i dette spørsmålet til eit skinnval? Splittelsen ser ikkje ut til å vere så viktig, og heng mykje på offentlege erklæringar, som delvis er skodespel: bløffe, avvise og stemple Merkel og kompani som bløffmakarar. Det ser ikkje særleg reelt ut.

Eg trur det er langt meir reelt enn du meiner.

På papiret kan du sette opp den slags kompromiss: «Me står fast på euroen», «Alle val er på bordet, men me vil ikkje gå ut av eurosona», og det er denne typen formuleringar du finn i alle nøkkeldokument frå partiet. Men slike kompromiss er ikkje stabile, og hendingane sjølv har vist det.

På eine sida er standpunktet «me skal halde fast på euroen», og på andre sida «me må vere budde på alle typar initiativ og mål». Det konkrete resultatet er at Syriza ikkje er budd. Det finst ingen plan B. Partiet er ikkje gjort klar, ikkje det greske samfunnet, ikkje folket. Og det blir framleis brukt til å presse det greske folket, og vil utan tvil bli brukt til å presse ei Syriza-styrt regjering.

For å gjøre det klart: Me snakkar om utgang eller potensiell utgang frå eurosona, ikkje EU? Ingen i Syriza gjør framlegg om å gå ut av EU?

Ikkje heilt sant. I det minst er Venstreretninga fiendtlege til EU.

Men kan ein sjå føre seg Hellas bli i EU etter å ha gått ut av eurosona?

Ja, men det reiser spørsmål om dei europeiske traktatane, og i kva grad dei passar saman med alternative løysingar. Frå det perspektivet kan du seie at standpunktet til Venstrefronten i Frankrike, i det minste på papiret, om å vere ulydige mot traktatane, er relevant her. Bortsett frå at me har sett i vala nyleg at det stod i programmet og på papiret, har det aldri vore tatt opp offentleg og utvikla og forsvart.

Debatten i Hellas er meir avansert fordi dette har blitt reelle spørsmål i den offentlege debatten, og ikkje bare blant snevre grupper av intellektuelle eller aktivistar. Og eg meiner det er verdfulle lærdommar den breie venstresida i Europa kan trekke ut av den.

Nato

Korleis kjem Nato-spørsmålet inn her?

Eg trur Nato-motstand framleis ligg i ryggmargen hos folk på den radikale venstresida i Hellas. Men etter at krisa opna seg, har motstand mot troikastyret stått over alt anna. Det er til og med slik at sjølv USA med Obama blir vurdert som meir velvillig enn Merkels Tyskland.

Eg trur det er delar av Syriza som kanskje ser USA som eit motvekt til eit Merkel-dominert EU. Eg delar ikkje den oppfatninga, og eg trur det blir dyrekjøpte politiske val. Grekarar som hevdar slike standpunkt, er tilbøyelege til å støtte den utanrikspolitikken dagens regjering og politiske elite står for, nemleg ein allianse med Israel der ein prøver bruke Israel som eit kort i forholdet til Tyrkia, og slik snu den tradisjonelle aksen eller alliansen mellom Hellas og den arabiske verda, eller i det minste delar av ho.

Eg er grunnleggande usamd i dette, men ein må forstå at oppfatninga er at hovudmotsetninga er innanfor Europa og med Tyskland, då har det på eit vis erstatta spørsmålet om USA-imperialismen.

Å gå ut av Nato er ikkje ein del av programmet?

Det er også eit diskusjonstema i Syriza. Venstreplattforma er sterkt for einsidig utmelding av Nato, men ordbruken som dominerer innanfor den radikale venstresida er «oppløysing av Nato». Det er som med gjelda. Me vil forhandle om gjelda, men kva skjer om motparten er ueinig i forslaga dine? Kva betyr «oppløysing» av Nato? Det veit eg verkeleg ikkje.

Men eg er samd i at det ikkje er den viktigaste oppgava til den greske regjeringa. Du kan ikkje kjempe på alle frontar samtidig. Og hovudkampen no er sjølvsagt mot troikaen og dei herskande innanfor EU.

Kanskje tar eg feil, men eg får inntrykk av at Venstreplattforma, i det minste den siste teksten frå Heiner Flassbeck og Lapavitsas snakkar om å avskrive delar av gjelda, og ser ut til å tone ned borgarkontroll med gjelda. Det var i vinden med Attac og prosessen i Ecuador, som ein deltakande prosess der folket kunne gå inn i rekneskapen til staten og undersøke korrupsjon og feilfordeling, og legge til rette for folkets eigen kontroll med statsfinansane.

Det ser ikkje akkurat ut til å vere sentralt her. Det blir ikkje sett som ein spesifikk politisk masseprosess. Er det rett?

Det er mange spørsmål her. Innsikt i og kontroll med gjelda var eit av krava som vart vedtatt på kongressen til Syriza, og på plass i sluttdokumentet. Men det er eit av krava det er blitt tyst om frå majoriteten si side.

Det som gir meir grunn til uro, er at sjølv om det var ei byrjande kampanje på dette spørsmålet dei to første kriseåra, stilna slike krav kraftig, og det ser ikkje ut til å vere eit viktig spørsmål i den offentlege debatten.

Lapavitsas har lagt stor vekt på spørsmålet i det han har skrive. Når han skriv saman med Flassbeck, må han stå meir på ei konsensuslinje, visse emner blir sett til sides, blant dei er dette. Dette er eit av problema som på positiv måte kan og bør køyrast i ei skikkeleg internasjonal kampanje, ettersom det er eit hovudtema som mange ulike krefter kan samlast om.

Men det kan ikkje bli seriøse diskusjonar om gjelda utan at ein stiller spørsmålet «Kva vil de gjøre om motparten seier ‘nei’?» Mange av debattane sidan 2012 har ein tendens til å tilsløre spørsmålet ved å gå ut frå at den andre sida uunngåeleg må gi konsesjonar. Det er ganske enkelt ikkje tilfelle.

Kva slags samfunn vil Hellas vere i juli 2015

Tenk at det er juli 2015. Syriza har vunne valet, Venstreplattformas politikk er gjennomført, med grexit frå euroen, memoranduma er avvist og i det minste delar av banksystemet er nasjonalisert, det er slutt på privatiseringar og så vidare. Kva slags samfunn vil Hellas vere i juli 2015?

Me veit alle at sosialisme i eit land ikkje vil gå. I kva grad vil eit venstresosialdemokrati i eit fattig, tilbakeståande europeisk land vere i stand til å endre ting, utan tilgang til internasjonale lån, og utestengd frå eurosona?

For det første ville det då etter ditt bilete vere starten på gresk betalingsnekt. Fordi det er til sommaren svære summar skal betalast av på gjelda, og med gresk betalingsnekt og etterfølgjande utgang eller utkasting frå eurosona, er det ei lang rekke vanskar ein må handtere.

Men alle samfunnsendringar opp til i dag har skjedd med ei fiendtleg innstilt omverd. Og her er vurderinga av tid og stund heilt avgjørande. Politikk dreier seg i kjerna om å gripe inn i tida og bytte ut den herskande makta med noko nytt. Sjølvsagt er sosialisme i eitt land strategisk ikkje mauleg. Og samfunnsendringar kan bare skje i Europa om ein får ei utvikling bygd rundt dette.

Så mitt svar er som følgjer: Det blir sjølvsagt hardt for Hellas, men handterbart om måla regjeringa og politikarane har sett seg får sterk støtte frå samfunnet og folket.

Ei venstreorientert regjering som tar Hellas den vegen, vil vekke ei enorm bølgje av støtte frå store delar av opinionen i Europa, og aktivisere den radikale venstresida i desse landa til eit nivå me ikkje kan tenke oss i dag, med grunnlag for at dei kan bli sterke maktfaktorar i eige land.

Spania er den mest openbare kandidaten der ein kan få eit gresk-liknande scenario, men eg trur at sjølv om det ser usannsynleg ut i dag, så er Frankrike ei potensiell svak lenke i EU, om vinden frå sør blir sterk nok.

Me har erfaringar frå eit land som er kapitalistisk som Hellas, med eit kapitalistisk borgarskap, med radikale reformistar eller jamvel revolusjonære i regjering, og som samtidig kan dra fordel av oljereservar, og som til ein viss grad har kunna dra fordel av støtte frå resten av kontinentet, med velvillige eller til og med pro-Chavez-regjeringar.

Stoda i Hellas er mykje verre enn for den bolivariske revolusjonen – færre fordelar og mindre internasjonal støtte. Og det står ikkje så bra til i Venezuela i dag. Så kva for reservar finst som kan føre til at det vil gå betre i Hellas?

For det første har det venezuelanske eksperimentet for å endre samfunnet vart i femten år. Venezuela hadde ikkje sterke venstreradikale tradisjonar, ingen kamptradisjonar lik dei i Hellas eller resten av Latin-Amerika. Venezuela vart sett på som eit Dubai eller emirat. Bare les Los pasos perdidos (Tapte steg), ein roman av Alejo Carpentier⁵, då ser du samfunnsendringar som skjer over ein uvanleg kort tidsperiode, då eit tilbakeståande land raskt blir noko som Saudi-Arabia eller emirata.

Politisk, sosialt og økonomisk er Hellas eit langt meir avansert kapitalistisk samfunn enn Venezuela: samfunnsstruktur, politiske tradisjonar, grunnlova, samansettinga av klassar og sosiale krefter er mykje nærmare eit gjennomsnittleg europeisk land.

Men med eit stort småborgarskap …

Ok, eit stort småborgarskap, men ikkje noko nært Venezuela, der uformell sektor representerer rundt 50 prosent av befolkninga, spesielt etter dei nyliberale reformene. På toppen av det var oljereservane eit mektig våpen, men dei hindra au alle endringar av økonomien i Venezuela. Så det er eit tviegga sverd.

Derfor er synet mitt på Hellas:

a) Om me får ein periode på femten år utan kvalitative framgangar, men med sosiale endringar, då er det flott;

b) Hellas høyrer sjølvsagt til periferien, men sentrums indre periferi, det betyr at det destabiliserande potensialet eit gresk eksperiment kan ha på det kapitalistiske systemet kanskje er større enn Venezuela;

c) Den samla politiske erfaringa til sosiale og politiske krefter i Hellas – og eg ønsker ikkje å nedvurdere det enormt viktige som har skjedd i Venezuela – kan bare ikkje samanliknast.

Hellas har rike tradisjonar med politisk kamp. Det som skil solidaritet med Hellas frå tidlegare solidaritetsarbeid, er at det i dag ikkje dreier seg om land som geografisk er langt borte og svært ulike i samfunnsstruktur og utviklingsnivå.

Hellas i periferien?

Hellas er periferi om du vil, men periferi i Europa. Dei politiske prosessane i Hellas kan ekspandere på ein heilt anna måte og meir direkte her enn i Latin-Amerika, fordi den greske krisa er ein del av ei større krise i den europeiske kapitalismen. Og Europa er trass i den posisjonen det har – langt unna det den ein gong var – framleis eit av hovudsentra i det kapitalistiske verdssystemet.

Kva med indre opposisjon? Kor truleg er eit chilensk scenario om presset frå EU ikkje er tilstrekkeleg?

Eg har lese mykje om Chile i det siste, mellom anna den fantastiske boka til Franck Gaudichaud⁶ om arbeidarkamp og sosial kamp i Folkefront-perioden.

Den store skilnaden mellom Hellas og Chile er at i Chile hadde me ein svært aktiv arbeidarklasse og sterke sosialistiske og kommunistiske parti med rot i massane. Det har me ikkje i Hellas, og Syriza er ikkje eit masseparti knytt til arbeidarklassen og folk på landsbygda slik stoda var til partia i Folkefronten og ytre venstre i Chile den gongen.

På andre sida er motstandarane like rovlystne. Så for å kvele ei venstreorientert regjering i Hellas er økonomisk sabotasje sjølvsagt mauleg. Eit anna val kan vere ein spenningsstrategi. Det må takast alvorleg.

Hovudfaren kjem ikkje frå hæren. Hendingar nyleg har vist at så langt finst det ikkje nettverk i hæren som kan mobilisere raskt til ein slags kuppsituasjon. På den andre sida er det tydelege nettverk av den typen i politiet, i delar av rettsapparatet og det me kan kalle «den djupe staten».

Gyllent Daggry viste det. Me må ikkje gløyme at då leiinga i Gyllent Daggry vart arresterte, vart to toppfigurar i det greske politiet og ein frå gresk etterretning arresterte på grunn av banda dei hadde til organisasjonen.

Så eg trur det vil vere hovudtrusselen for Syriza. Det og media. Greske media er som venezuelanske media. Retorikken dei bruker – den uvanlege aggresjonen mot Syriza – den verbale og symbolske valden dei tar i bruk, ryddar grunnen for noko meir konkret og valdeleg.

Kan du seie noko om mauleg negativ dialektikk mellom på eine sida desse kreftene i statsapparatet og anarkistane eller autonomistane eller desse ultra-venstreelementa – oppfatninga om at motstand frå utanomparlamentariske krefter, sårbare for provo-katørar med vidare, kan bli brukt for å styrke politiet og provosere fram hendingar dei kan dra nytte av?

Sjølvsagt kan ein ikkje sjå bort frå det, fordi det vil vere hendingar som er lite opne, men eg reknar anarkistmiljøet i Hellas som ei viktig retning i Hellas. Dei representerer ein bestemt gruppe, nemleg ungdommen. Rørsla er sett saman av svært ulike delar, mange uutvikla, og det er vanskeleg å snakke om retningar, tendensar med vidare.

Men ein viktig del av miljøet er ganske positive til Syriza. Partiet har tatt svært gode standpunkt mot ein autoritær stat, og har ofte forsvart anarkistar og andre som er arresterte. Det har forsvart rettane til folk som er tiltalte etter samanstøytar med politiet og så vidare.

Eit Nettverk for sosiale og politiske rettar står nært partiet, og er svært aktive som forsvarar av folk som er forfølgde av politiet, medrekna den væpna 17. november-gruppa, eller anarkistar som driv bygerilja-liknande aktivitetar. Mange frå partiet har vitna i retten til fordel for dei tiltalte i slike saker.

Det betyr at i det minste dei mest politisk bevisste (men svært viktige) delane av anarkistmiljøet har ei positiv haldning til Syriza. Det som skjedde med Nikos Romanos⁷, er også talande. Syria hadde ei klar og svært positiv haldning – Tsipras greip sjølv inn for at sveltestreiken skulle ende godt. Slike kampar må vinnast politisk, og me må finne måtar å jobbe politisk inn mot delar av dette miljøet.

Kvinner i Syriza?

Alle namn til no trur eg har vore menn. Kva slags kvinnepolitikk har Syriza?

Den politiske kulturen i Syriza er den som er minst macho etter gresk standard. Det er den politiske retninga som historisk har mest band til feminist- og LGBT-rørsler, og blir jamt hetsa for å vere homoparti på grunn av at dei forsvarer minoritetar.

Det finst eit par sterke kvinner, kanskje den mest prominente er Zoe Konstantopoulou, ein framståande advokat som eg trur får ei rolle i framtidige regjeringar på rettsområdet, og som høgresida angrip på svært sexistisk vis. Ho er svært karismatisk.

Så er det Nadia Valavani, historisk frå kampen mot diktaturet, ungkommunist den gongen, og svært aktiv i utanrikspolitiske saker i dag. Eller Rena Dourou, som er valt til prefekt i Attica-regionen. Parlamentsgruppa til Syriza har utan samanlikning den beste kjønnsbalansen, og eg trur det vil halde fram i det nye parlamentet.

Men det er eit stort kjønnsgap, og mykje trengst å bli gjort. Alle organ i Syriza har ei minstekvote. I sentralkomiteen 35 til 40 prosent. Eg trur det er sterk vilje for å få tilnærma kjønnsbalanse blant listekandidatane til valet. Det er spørsmål partiet er opptatt av heile tida.

No er det eit gap mellom det og resultatet i form av dei som faktisk bli valde, men eg vil streke under at Syriza som politisk kultur – på kjønnsspørsmål, minoritetsspørsmål, LGBT-rettar – står for noko særskild, står for noko heilt anna enn resten av gresk politikk.

Om internasjonal solidaritet: mykje vil avhenge av i kva grad Syriza kan sleppe til utanfor dei vanlege kanalane. Kva form kan det få konkret når radikale venstrekrefter ikkje har statsmakt i Europa for tida? Og kva – utover å drive klassekamp, og utanfor Europa, i USA der Jacobin held til – er det mauleg å skape når me snakkar solidaritet?

Tri ting er viktige her. Det første er solidaritet på aktivistnivå. Med ei hypotetisk Syriza-regjering etter 25. januar er det nødvendig med ei brei solidaritetsrørsle for å bryte isolasjonen til Syriza, og for å hindre så mange som råd av europeiske regjeringar frå utpressing av Hellas. Me treng støtte på svært konkrete saker som gjelda, brot med kuttpolitikken og så vidare. Det er ei side av det.

Altså noko nær Bourdieus ide om ei europeisk samling av sosiale rørsler?

Eg kjem til det. Det andre nivået er at det er livsviktig å bryte den politiske isolasjonen, så den beste solidariteten med Hellas er å få politisk framgang i det eigne landet og endre maktbalansen der. Det er sjølvsagt mange, og truleg for mange, forventningar til Hellas her, men utan det kan du ikkje mobilisere og du kan ikkje fange hjertet og hjernen til folk.

Så det er ein nødvendig del for å kunne løyse ut verkelege politiske framgangar. Framveksten av Podemos er det beste nye som kunne skje for Syriza. Bare det faktum at det politiske landskapet i Spania endrar seg raskt, og opnar opp for noko liknande det som skjer i Hellas på relativt kort tid, er som eit friskt vindpust for oss.

Ein tredje ting er at me treng politiske verktøy på internasjonalt nivå, der er eg einig med deg. Me har det europeiske venstrepartiet, me har kampanjar eller paraplystrukturar som Alter Summit, me har restane av sosiale fora. Det er sjølvsagt betre enn ingenting, men ikkje nok, langt frå det som trengst i situasjonen no.

Det me treng er ein slags ny internasjonale, eit noko meir handfast internasjonalt nettverk. Utan å bli stormannsgal, eller hellenosentrisk, trur eg at med ei Syriza-regjering så kan Athen bli sentrum for politiske prosessar på europeisk og internasjonalt nivå. Med ei Syriza-regjering er det behov for ei stor politisk samling i Athen – ikkje bare for å støtte Syriza, men for seriøse diskusjonar, og for å skape nye og andre politiske verktøy enn dei me har, som ikkje er mykje.

Og bygge Syriza som internasjonalt parti? I augneblinken ser det ut til internasjonale avdelingar blir drive av den greske diasporaen.

Eg ser ikkje Syriza som ein modell som passar alle. Partiet har avdelingar utanlands fordi Hellas har ein relativt stor diaspora. Dei kan spele ei rolle her og der, men det som er nødvendig er å samle dei fragmenterte venstrekreftene i kvart enkelt land og skape framgang i strategiske og programmatiske spørsmål.

Det siste spørsmålet er meir teoretisk. Me lever i merkelege tider der mange av dei radikale tankane og teoriane me har lest og diskutert i årevis – for det meste abstrakte debattar, i bøker og tidsskrift – blir ei levande kraft.

Me hadde ein periode då ideane til Negri og Holloway vart ei levande kraft (anti-globaliseringsrørsla), og me kan vurdere om det var ein suksess eller mislykka. No lever me i ein periode der me har to store politiske krefter i sørlege Europa, som me grovt sagt kan seie samsvarer med spesifikke modellar: ein Laciau-modell i Spania, og ein Poulantzas-modell i Hellas.

Først av alt, er du einig, og kva kan seiast om ein slik situasjon? For det andre, kva kan du seie om politiske formasjonar på grunnlag av ideane til Poulantzas og Laclau?⁸ Og finst det ein tredje modell?

Eg er samd – det er så avgjort slik. Meir personleg kan eg seie at eg dei siste fire åra har lese oppatt mykje av det som frå starten danna grunnlaget for mi politiske tenking, Gramsci og Poulantzas.

Eg les mykje av Gramsci for å forstå det spesifikke ved krisa i Hellas, og måten den økonomiske krisa har utvikla seg til ei fullskala politisk eller «organisk» krise for å bruke Gramscis uttrykk. Vidare den rolla det politiske nivået har i å gripe inn i det som frå starten såg svært opent ut, men au svært kaotisk. Det var også nyttig å vurdere skilnader mellom stoda i Hellas og den typiske «krig mellom posisjonar»-måten til Gramsci.

På eine sida ser me standpunkta til Gramsci-Poulantzas stadfesta, om å få makta gjennom val, men samordne det med sosial mobilisering, og bryte med tanken om dobbel makt som eit opprørsåtak på staten utanfrå – staten må overtakast frå innsida og frå utsida, ovanfrå og nedanfrå.

På andre sida er det som manglar i den tradisjonelle «krigen mellom posisjonar», at me ikkje har sterke posisjonar i Gramscis meining, sterke og stabile organisasjonar for underklassane som kan føre langvarige konfrontasjonar. Fagrørsla er svært svak i Hellas, og er desorganisert av krisa. Dei politiske partia til venstresida, medrekna Syriza, kan ikkje samanliknast med masseorganisasjonane til arbeidarrørsla i det førre hundreåret. Så me har ikkje desse sterke organiserte blokkene som me kan utvikle og bygge mothegemoni gjennom.

Men stoda er langt meir labil når det gjeld sosiale konfrontasjonar. Me har hatt store eksplosjonar, på grensa til opprørsliknande situasjonar, spesielt mellom juni og oktober i 2011. Men dei som håpte på ein slags gresk Tahrir-situasjon, forstod svært raskt at ting ikkje ville gå føre seg på den måten. Politikk og også val var framleis svært strategiske nivå. Det er sjølvsagt grunnen til at ideen om ei anti-kuttregjering frå Syriza faktisk fenga.

Men eg har au lese mykje Poulantzas, særleg nyare ting, ikkje bare om strategiske spørsmål om «den demokratiske vegen til sosialisme», men au for å forstå risikoen i Syrizas partiform og meir spesifikt om å unngå at Syriza blir «statifisert». Risikoen med ein slik strategi er at ein før ein får makta, eller straks etterpå, blir absorbert av staten. Og me veit sjølvsagt at staten ikkje er nøytral, at han reproduserer kapitalistiske maktrelasjonar og så vidare.

Så eg har lese mykje av dette for å forstå situasjonen strategisk. Og eg har kombinert denne lesinga med Daniel Bensaïds⁹ tekstar om behovet for strategisk nytenking på venstresida.

Spørsmålet du reiser er verkeleg relevant, fordi stoda i Spania liknar mykje på den i Hellas. For å sitere Bensaïd har spanjolane forstått at indignados ikkje var tilstrekkeleg, og at det var ein «sosial illusjon» å tru ein kunne endre situasjonen bare gjennom indignados-rørsla. På andre sida er Podemos verkeleg noko heilt unikt: svært sjølvbevisste populistar som bygger på Laclaus tankar.

Mi oppfatning av det er at sjølv om Laclaus tankar i tid kom etter Poulantzas’ – dei kom på ei tid då spørsmåla som vart reist hadde dreidd bort frå overgangen til sosialisme og spørsmålet om å gripe statsmakta som Poulantzas hadde tatt opp. Derfor meiner eg Poulantzas ligg foran Laclau.

Med det meiner eg ganske enkelt at problema Podemos vil møte som parti, startar først no. Som organisasjon, som ein type intervensjon og strategi, på politisk nivå, programmessig, i partiet, i tilhøvet til staten, til internasjonale realitetar, alt: Dei har så vidt starta. Så på ein måte, står alvoret – og plagene – framfor dei.

Mi oppfatning er at dei må gå vidare enn Laclau for å møte desse oppgavene. Og for å vere litt mindre optimistisk, om Syriza mislykkast, og viser seg ikkje vere i stand til å tåle presset, er eg ikkje optimist når det gjeld sjansane for at noko mindre strukturert (som Podemos) skal stå mot denne typen press.

Notar:

1. KP(Interior): eurokommunistar. «Interior spiller på at de betrakta seg som det kommunistpartiet som bygde på gresk grunn, mens KKE ble kalt «Exterior» og pekte på at de fulgte utenlandske krefter, det vil si Moskva. (Arnljot Ask.)
2. Klientelisme: forhold mellom politikarar og grupper av veljarar, der politiske leiarar utnytter sine politiske verv og fordeler goder til eigne tilhengarar og slik skaffar seg lojale maktbasar. (Wikipedia.)
3. Den internasjonale marxist-tendensen er trotskistisk, og Alan Woods er medlem her. (Wikipedia.)
4. Folkefronten i Frankrike hadde regjeringsmakt i landet i tri korte periodar på 1930-talet. (Wikipedia.)
5. Alejo Carpentier (1904–1980): cubansk forfattar og musikar. (Wikipedia.)
6. Franck Gaudichaud: Fransk samfunnsvitar som har skrive mange bøker om Latin-Amerika. (http://www.internationalviewpoint.org/spip.php?auteur732)
7. Nikos Romanos (1993– ): såg barndomsvennen bli drepen av politiet i 2008. I 2013 vart han arrestert saman med to andre for bankran. Dei vart mishandla og fengsla av politiet, som leverte ut retusjerte bilete av dei til media. Dei vart tiltalt og dømd for væpna ran, sjølv om vitner i retten sa dei ikkje brukte våpna nettopp på grunn av gisla. I fengselet gjekk Romanos til sveltestreik då styresmaktene nekta han å studere på universitetet. (http://roarmag.org/2014/12/nikos-romanos-hunger-strike-victory/)
8. Nicos Poulantzas (1936–1979): gresk-fransk marxist som utvikla seg frå leninist til eurokommunist. Han såg ikkje staten som eit verktøy for kapitalistane, men eit apparat som sikrar kapitalismen. (Wikipedia.) Ernesto Laclau (1935–2014): argentinsk teoretikar ofte kalla post-marxist. Han og likesinna forkasta det dei kalla marxistisk økonomisk determinisme, og det at klassekampen var den einaste avgjørande motseiinga i samfunnet. Det var eit mangfald av motseiingar, og dei la fram det dei kalla eit «radikalt og pluralistisk demokrati». (Wikipedia.)
9. Daniel Bensaïd (1946–2010): filosof og leiar av den franske trotskistrørsla. Under opprøret i 1968 var han student og ein av frontfigurane. Han såg spørsmålet om revolusjon eller reform som ei falsk motseiing, og gjekk inn for å danne det han kalla «breie parti». (Wikipedia.)

Kim G. Helsvig:
Pax forlag 1964–2014. En bedrift
Pax forlag, 2014, 381 sider

I forbindelse med sitt femtiårsjubileum har forlaget Pax fått historiker Kim G. Helsvig til å oppsummere, under tittelen Pax forlag 1964–2014 og den noe mer fiffige, doble undertittelen En bedrift.

I 1964 ble forlaget etablert i forlengelsen av tidsskriftet under samme navn, gitt ut av Folkereisning mot krig og laget av «unge militærnektere og pasifister i tjueårene, pluss den 31 år gamle Johan Galtung». Tidsskriftet ble kjapt utvidet. Undertittelen Pasifistisk månedstidsskrift ble fjernet, og første nummer i 1964 hadde temaet «Pop, sex og pax».

Pax var fra begynnelsen av et radikalt forlag, uten tette bånd til noe parti, men med et ønske om å «bidra til en mer generell «radikaliseringsprosess» i det norske samfunnet.» En av forlagsgründer Tor Bjerkmanns forretningsideer var å kontakte norske forfattere som tilhørte andre forlag, men som passet mer naturlig inn i et radikalt forlag. Bjerkmann hadde sterk tro på at det ville garantere Pax suksess.

Politiske pocketbøker til folket

Forlaget ble kjapt banebrytende innen politiske og samtidsorienterte billigpocketer, med en unik kombinasjon av innhold og form. En av annonsene de brukte, illustrerer forlagets dybde. Slagordet er «En god avis speiler døgnet – billigboken gir deg bakgrunnen». Annonsen viser Dagbladet-faksimiler med ulike oppslag og notiser koblet til forsider av ulike bøker fra Pax’ sortiment.

Spenningen mellom det sentrale og det tilgjengelige eksisterte også i forlagets katalog. Pax prøvde bevisst å «finansiere de «egentlige» og «viktige» Pax-bøkene ved at man med jevne mellomrom utga bestselgere med bredt nedslagsfelt.» Men bredden var ikke alltid i løsrevet fra politikken. I serien «Barnepax» ga forlaget ut «barnebøker med mening», som Eventyr fra Vietnam og Da barna tok makten. Med boka Hva skjer i Nord-Norge? av Ottar Brox lanserte Pax alt på 60-tallet den selverklærte venstrepopulismens inntog i norsk politikk.

De omtrent to millioner Pax-bøker som ble spredt i det norske samfunnet fram til midten av 1970-årene var i stor grad bærere av en antiautoritær, kritisk og ofte populistisk og elitekritisk holdning som kunne inspirere langt utover den radikale venstrebevegelsen.

En forfatter med flere ny- og gjenutgivelser på Pax, var Jens Bjørneboe, blant annet fordi billigbokformatet kunne nå et langt større publikum «blant ellers ikke kjøpekraftige mennesker. Dvs. dannede mennesker.» Pax ga også ut den første utgaven av George Orwells Animal Farm på norsk, under tittelen Kamerat Napoleon. Og i forlagshistorien kan vi lese at den «ga et godt signal om forlagets profil i den første tiden. Boken solgte godt og ble senere trykket opp i mange nye opplag.»

Designadel

Et annet adelsmerke var bøkenes design, som «signaliserte at disse billigbøkene var helt annerledes», med «et karakteristisk uttrykk og en særegen identitet». Enkle, men hardtslående forsider preget av stiliserte illustrasjoner, solid typografi og god fargebruk.

Historiegjennomgangen er også illustrert med en forside fra hvert av forlagets femti leveår. Et veldig fint grep, som dessverre havner litt i bakgrunnen av lesinga underveis, fordi forsidene, i likhet med bokas andre illustrasjoner som regel er plassert i utakt med bokas innhold.

Det at boka er organisert langs en uklar tematisk inndeling, gir mange hopp fram og tilbake, som gjør det vanskeligere å forstå hvor på tidslinja man befinner seg, og som sannsynligvis gjør boka mer langdryg og repeterende enn nødvendig. Her kunne tydeligere kronologi og et skarpere skille mellom ordinær historisk gjennomgang/oppramsing og de større begivenhetene vært til hjelp.

Sirkus Pax

I en sammenligning Fredrik Engelstad gjorde til sin doktoravhandling, kom det fram at Pax-medarbeiderne la langt større vekt på å være modige og fantasifulle enn sine kolleger i de andre forlagene. I boka får vi høre om jevnlige opphold i Tunisia for forlag og forfattere, for å – med Bjerkmann – «bruke opp underskuddet». Hvor blant annet «Ottar Brox møtte den tunisiske landbruksministeren og intervjuet lokale fiskere med Jon Elster som tolk.»

Etter at Trygve Hegnar i Kapital ønsket forlaget en stille død og forlagssjefen jobb i en pølsebod, stilte daværende leder Paul Hedlund i lånt pølsebod i Lille Grensen med gratis wienerpølser og tilbud på Pax-bøker. Pax solgte støtteaksjer, Hegnar ble utnevnt til «ærespaxsjonær».

På 80-tallet satte de i gang en salgsaksjon hvor de solgte bøker fra to NSB-tog som kjørte over hele landet og fra sirkustelt ved Munch-museet på Tøyen i Oslo, hvor Einar Førde holdt foredraget «Dei ideelle forlaga si rolle i det norske kulturbilete».

En annen banebrytende fortelling oppstår da billigutgaven av PaxLeksikon kom i 1982. Forlaget etablerte samarbeid med en liten bokhandel i Volda drevet av Harald Haugen som prøve å nå et større publikum utenfor lokalsamfunnet gjennom salg på postordre. I dag er Haugen Bok Norges største nettbokhandel.

Når forlaget gjentatte ganger måtte redde seg inn økonomisk, skjedde dette gjennom kraftig mobilisering av leserne. Dette var blant annet utgangspunktet for Aksjon Gjennombrudd allerede i 1965, hvor man rekrutterte hundrevis av faste bokkjøpere som tegnet seg for en treårsperiode.

Som det står i boka:

Forlagets spektakulære redningsaksjoner og finansielle disposisjoner gjennom 1980-årene står ikke tilbake for mye av den såkalte jappe-tidens finansakrobatiske øvelser. Idealisme, optimisme og kapitalisme gikk hånd i hånd gjennom tunge og kritiske år.

Fra vekst og fall til stabilt sideleie

De to første tiårene i Pax var kronet med vekst, men parallelt påløp vel så store likviditetsproblemer. Forlaget sto ovenfor økonomisk ruin og nedleggingstrusler minst sju ganger før tjueårsjubileet. I følge egne ord skyldtes ikke utestående betalinger «for mye rot», men rett og slett «for lite penger». Mens resten av Vest-Europa sto midt oppi et studentopprør meldte Morgenbladet på forsideplass i 1968 at «Pax balanserer på randen av konkurs».

Mye av forlagets vekst kom nettopp fra voksende studentbefolkning i Norge. Både i forlagets oppstartsfase, under den «akademiske demokratiseringsbølgen i kjølvannet av det internasjonale studentopprøret» og mot slutten av 80-tallet, da arbeidsledigheten steg og studenttallene økte.

Ved inngangen av 80-tallet var forlaget «redusert fra å være et flaggskip for en bred, entusiastisk og framgangsrik venstrebevegelse (…), til å bli et miniforlag med tre ansatte». Det var på denne tida også enighet om at til og med bokdesignet – «forlagets gamle adelsmerke» var blitt altfor dårlig.

Ved å anskaffe en aksjepost i De norske bokklubbene på 90-tallet kom forlaget seg gjennom en økonomisk snuoperasjon som muliggjorde konsolidering og forsiktig ekspansjon til å bli et lite forlag med åtte–ti ansatte. Etter dette har Pax kunnet skyte inn kapital til andre «trengende», som Tronsmo, Morgenbladet, Klassekampen m.fl.

Det kommer også fram av boka at Pax kanskje har hatt en reelt sterkere posisjon enn rykte i nyere tid. Blant annet gjennom å være hovedforlag til den anerkjente franske sosiologen Pierre Bourdieu i Norge. De har også mange oversatte skjønnlitterære nobelprisvinnere i katalogen. I tillegg til at folk som tidligere har spilt en viktig rolle i forlagsdriften og deltar aktivt i den pågående politiske debatten, som Rune Slagstad, fortsatt sokner til Pax.

På tross av sterke innslag er det allikevel lite igjen av politiske billigbøker, oppsiktsvekkende design og spektakulære stunts. Men det er kanskje ikke Pax aleine som skal ha skylda for det? Markedet for «billigbøker med mening» er betydelig mindre, rommet for de større radikale prosjektene viser seg trangt, med noen hederlige unntak.

På nittitallet postulerte Bjørn Smith-Simonsen (som er nummer tre i rekken på Pax-tronen etter Bjerkmanns oppstart og deretter et turbulent forsøk på kollektiv ledelse, hvor alle ansatte skulle ha lik medbestemmelsesrett i alle beslutningsprosesser, med medførende stress, mas, overarbeid og økonomisk kaos) at det ikke lenger var noen som skrev ting som «representerer et vitalt alternativ til dagens post-sosialdemokratiske forretningsdrift».

På 80-tallet kunne man gjennomføre et prosjekt som Pax-leksikonet med 400 involverte bidragsytere uten godtgjørelse, ment som et moderne og oppdatert motstykke til Arbeidernes leksikon produsert av miljøet rundt Mot Dag på tredvetallet. I nåtidas alternativ-leksikale litteratur finner vi Cappelens Forslags konversasjonsleksikon, med rundt 80 bidragsytere på tekstfronten, flere hundre har bidratt med forhåndsfinansiering (til forveksling lik Pax-modellen på 60-tallet). På samme måte som Pax-leksikonet har dette blitt omtalt som et con amore-prosjekt, men det fyller altså en noe annerledes rolle.

Populisme i nye kanaler

Pax forlag begynte som en reaksjon på den «undertrykkende konvensjonalismen i det norske debattklimaet» og «så dagens lys som et opprør mot en trang norsk debattkultur på begynnelsen av 1960-årene, midt i den sosialdemokratiske velferdsstatens «lykkelige øyeblikk»». Pax’ venstrepopulisme baserte seg på en kritikk av «sentrum», i betydning høyresida og de dominerende og Nato-vennlige delene av Arbeiderpartiet.

Når Kim G. Helsvig avslutter med et såkalt «uvitenskapelig etterskrift» er boka på sitt mest kritiske og verdt å lese. Han peker ut til et «gryende, og av og til kokende, populistisk opprør mot de politiske og kulturelle elitene» i Europa, og fraværet av dette og andre internasjonale samtidsdramaer i Pax sin katalog de senere årene.

I norsk kontekst viser han til at tidligere Pax-aksjonær Hans Rustad har fanget opp noe av denne protesten gjennom det elite-, innvandrings- og islamkritiske nettstedet Document.no, startet opp i protest mot «konsensusideologien i norske medier».

Men samtidig med en høyrepopulistisk framgang framhever han «kraftfulle venstrepopulistiske partier» i flere av de landene der krisen har rammet hardest, som Syriza i Hellas og Podemos i Spania.

For det finnes også en venstrepopulisme å regne med, og den er i likhet med Hva skjer i Nord-Norge? og andre sentrale Pax-utgivelser fortsatt basert på solid motekspertise, men Helsvig skriver at dette i dag, framfor å komme til syne i billigbøker, mobiliserer på sosiale medier.

Da er det kanskje ikke rart Pax må ty til utgivelser om luestrikking for å holde forlaget økonomisk flytende. Derfor blir dette fortellingen om hvordan Pax går fra en bedrift til en av mange bedrifter. Så selv om boka til tider tærer på tålmodigheten, har den en god balanse mellom underholdning og opplysning, og bør leses av alle som interesserer seg for kulturbransjens utvikling og venstresidas historie. Dessuten er det forhåpentligvis noen halsbrekkende momenter som kan være til inspirasjon for radikale hobbygründere.

For mest av alt får boka meg til å kjenne på ønsket om et kraftfullt, radikalt og folkelig prosjekt også her til lands, og da kommer man ikke utenom å bygge tilsvarende motekspertise.

Fredrik V. Sand