Hva slags sosialisme?
Av Kari Celius
Ronny Kjeldsberg:
Sosialisme på norsk
Larvik: Forlaget Rødt!, 2014, 77 s.
I den lille pamfletten Sosialisme på norsk oppsummerer Ronny Kjeldsberg sitt bidrag i debatten om nytt prinsipprogram for partiet Rødt. I bestillingen fra landsstyret til prinsipprogramkomiteen, som han fikk i oppdrag å lede, lå det også et diskusjonsopplegg om sosialisme for partiet. Han kaller bidraget sitt «Sosialisme på norsk», og i en fotnote gir han en referanse til en tale holdt av Rune Slagstad. I perioden 1979-81 var «sosialisme på norsk» ikke bare en tale som Rune Slagstad holdt blant annet på SVs landsmøte, men betegnelsen på en intern debatt i SV, dratt i gang av partiets høyrefløy. Venstrefløyen, med tyngdepunkt i Hordaland, samlet sine debattinnlegg i en diskusjonshefte med tittelen «Et forsøk på å sette sosialismedebatten på beina. En epoke tar slutt – mot krise i sosialdemokratiet?» Med andre ord: noen har diskuterte dette før, og for noen av oss har begrepet allerede en helt bestemt betydning.
Teksten i heftet starter med hvorfor det er nødvendig med et annet økonomisk system og behandler så ganske kort noen grunner til at det gikk galt med de sosialistiske forsøkene i det 20. århundre. De etterfølgende kapitlene tar for seg ulike måter å organisere økonomien på (økonomiske modeller) som han mener «kan inngå som mulige elementer i et moderne og fremtidsrettet sosialistisk samfunn.» (s 25) Her behandles blant annet planøkonomi, deltakende budsjettering, arbeiderstyrte bedrifter og dugnad. På slutten av hvert av disse kapitlene er det tatt med et avsnitt som skisser hvilke elementer i den økonomiske modellen som blir beskrevet som kan innføres uten at bruddet med kapitalismen er tatt, men som samtidig peker fram mot et annet samfunn.
Dette er et pedagogisk grep som har mye for seg. Når tråden trekkes fra det som kan gjennomføres innenfor dagens system til det systemoverskridende, kan veien dit komme til syne. Det er da også mulig å tenke seg en revolusjon som noe annet enn væpna og voldelig, og på den måten bidra til å avmystifisere det politiske prosjektet. Eller for andre: tilsløre det.
Det er for meg riktig at måten vi skal organisere økonomien på i et sosialistisk Norge må avspeile det som er særegent hos oss, det som er vår historiske erfaring som folk og som moderne høyteknologisamfunn. Dette synes jeg at Ronny Kjeldsberg får fram i sitt skrift. Det er anerkjennelsen av at et hvert land må forme sosialismen på sin måte – at det ikke fins noen rutebeskrivelse for veien og heller ingen fasit, men mange ulike måter å organisere økonomien og utvide demokratiet på.
Imidlertid kan teksten noen ganger gi et inntrykk av at man vil ha tilbake sosialdemokratiet anno tidlig sekstitall, bruken av Gerhardsen-sitater forsterker helt klart et slikt inntrykk.
Kapitlet om dugnad har noen interessante perspektiver. Det kan være en løsning for oppgaver som felleskapet må løse, uten at det trenger å gjøres til lønnsarbeid. Disse oppgavene må alle ta sin del av, ingen slipper unna. Jeg tenker meg at det også kan være en måte å minske skillet mellom «ånd og hånd» på. På den måten kunne jeg tenke meg å gå lenger enn Ronny Kjeldsberg gjør. Hvis arbeidsdagen ble kort, ville det ikke da være rimelig om alle tok noen timers dugnad i uka med å gjøre en innsats på et område som ikke var knyttet til yrkesutøvelsen deres? Det er ikke like lett å nedvurdere manuelt arbeid, eller det som blir betraktet som «drittarbeid», hvis man faktisk må gjøre det selv, eller hva? Samtidig er det ikke ønskelig at dugnad skal erstatte lønnsarbeid; gjøre folk arbeidsløse eller svekke arbeidets faglighet, så dette er nok en hårfin balansegang.
Jeg har i hovedsak tre ankepunkter mot innholdet, eller kanskje heller innretningen i skriftet. Det første har å gjøre med at det framstår som et rent «skrivebordsprodukt», når måten vi kommer til sosialismen på ikke blir berørt. Ronny Kjeldsberg skriver på side 10 at han lenge har hatt lyst til «å skrive en litt lengre tekst om hvordan et sosialistisk samfunn kan konstrueres». Men i virkelighetens revolusjoner har ingen stått fritt til å konstruere noe samfunn etterpå. Derfor synes jeg også at Kjeldsberg tar litt lett på det når han i kapitlet om de sosialistiske forsøkene i det tjuende århundret kun peker på ortodoks leninisme og bokstavtro bruk av marxismen med påfølgende totalitarisme som årsak, og ikke tar med seg den økonomiske bakgrunnen for at disse forsøkene ikke kunne lykkes: føydalisme og mangel på industrialisering, og det faktum at revolusjonene aldri spredte seg land med utviklet produksjon. Han berører heller ikke spørsmålet om realismen i «sosialisme i ett land» og hvilke muligheter en «norsk» sosialisme vil kunne ha uten at det er som en del av en større omveltning. (Dette blir også påpekt av Audun Øfsti i etterordet.)
Når vi skal diskutere sosialismens muligheter og innhold er det på et tidspunkt nødvendig å snakke om hva slags produksjon som skal ligge til grunn for den økonomien vi skal styre på demokratisk vis. Det er ganske mye av det vi trenger som verken kan 3D-printes eller fil-deles. Hvilken rolle skal (den norske) oljen spille i en sosialistisk økonomi? Skal rollen avvikles, og hvordan skal den i så fall avvikles? Her er det et lysår i avstand mellom dagens oljeavhengige Norge og et framtidig samfunn basert på grønn industriproduksjon.
I kapittelet der arbeiderstyrte bedrifter og arbeiderråd drøftes synes jeg forskjellen mellom dem blir uklar, og arbeiderrådenes revolusjonære betydning blir borte i diskusjonen. I eksemplene Ronny Kjeldsberg nevner (s 35) er arbeiderråd blitt opprettet i en situasjon der arbeiderne har tatt makta og organiserer arbeiderråd basert på et flertall i folket mens det sittende regimet fremdeles har alle de formelle maktorganene (dobbeltmakt). Dette er en organisering som oppstår i en situasjon med skjerpet klassekamp, der arbeiderne utfordrer makta og systemet. En arbeiderstyrt bedrift trenger ikke å ha noen slik knytning, det kan f.eks. være en måte å drive en bedrift videre på når eierne har bakket ut. Arbeiderstyrte bedrifter vil måtte fungere på systemets premisser heller enn å utfordre det, og kan like gjerne bidra til splittelse innafor klassen som å styrke den. Når det gjelder forholdet mellom arbeiderråd og fagforeninger så tror jeg som Ronny Kjeldsberg at det kan være lurt om fagforeninger fortsetter å finnes selv om det organiseres arbeiderråd. Spørsmålet er om dagens fagbevegelse (som har mangelfulle demokratiske strukturer) kan videreføres og gjøres om til klasseorganisering. Det vil være vurderingen i den reelle situasjonen som avgjør om man ønsker å samle kreftene eller organisere dem som separate demokratiske organ.
Ronny Kjeldsberg skal ha ros for at han har bidratt med en innfallsport til å diskutere sosialisme og demokrati. Partiet Rødt og venstresida for øvrig trenger en sosialismedebatt som også tar opp noen av de vanskelig spørsmåla, om hvordan vi kommer dit og hvordan vi kan beholde og videreutvikle en sosialistisk økonomi. Det trengs en arena for den debatten som går utover de daglige kampene.