Ingvild Hedemann Rishøi:
La stå, 2007, 142 sider
Historien om fru Berg, 2011, 120 sider
Vinternoveller, 2014, 129 sider
Oslo: Gyldendal Norsk Forlag

Planen var å omtale Vinternoveller. Men Rishøis språk og fortellerstemme er spesiell, den setter deg i nåsituasjoner, i historiens samtid. Jeg ble nysgjerrig på hennes to foregående novellesamlinger og bøkene ble lest kronologisk.

La stå

Den første samlinga, La stå, kom i 2007, og inneholder sju ganske korte tekster. I «Kanskje for alltid» skriver Rishøi leseren inn i et vakkert og vondt forhold mellom ei frisk jente og en gutt som har en funksjonsnedsettelse. Ei jente som har vært på andre sida av månen. Her møter vi Jimmy, han er overbevist om at han er adoptert. Et kort utsnitt fra side 54 i novellen «Jimmy sa» viser hvor godt Rishøi bruker språket:

Så. Alt jeg ville var å dra til søstera mi. Men hu hadde jo plutselig fått type også og da var jeg liksom. Aleine da.

Jo, hu hadde det, og han likte jeg ikke liksom. Han var sånn brun treningsfyr.

Det veit jeg ikke. Ute på byen eller noe.

Nei, han var streit på en måte, og hadde bil og kåk og alt men. Det var et eller annet gærent med han.

Vil du ha litt kaffe?

Du må begynne å drikke kaffe, veit du. Da kan du liksom glede deg mer til pausene, ikke sant. Å bare lene seg tilbake på benken med en kaffekopp og sola i trynet.

Værsågod.

Historien om fru Berg

Samlingen etter, Historien om fru Berg, kom i 2011, og har fem noveller. Tekstene er blitt litt lengre, og det samme nærværet er her. Tittelnovellen er en historie om svik, skuffelser, fortvilelse. Fortellerstemmen tilhører ei lita jente som også opplever å bli tatt på alvor og forstått. Rishøi skriver oss inn på innsiden. Vi får følge ei jente som opplever at søstera aldri får en plass i det sosiale fellesskapet. Og hun som har trøbbel med å finne seg til rette på skolen og er prikk lik Janis Joplin. Hun får en praksisplass og jobben er å skjære ned trær. Hun gjør det med perfekt teknikk, timing og vet det. Den nye praksisgutten. Hun vet han vil komme til henne. Når han kommer og hun er prikk lik Janis Joplin.

Rishøi har evnen til å skrive oss inn i barns tanker og følelser, få oss til å oppleve situasjoner som barn gjør det. Med det skarpe enkle språket barn har, uten voksnes analytiske forstyrrelser. Og hun velger deres side.

Vinternoveller

Årets utgivelse heter Vinternoveller, og inneholder tre lange noveller.

I «Søsken» er vi med når storesøster tar det ansvaret de voksne skulle tatt. Hun flykter til ei hytte med småsøsknene, fra barnevernet. På første side står det: «Det håret hennes er altfor rødt» helt i begynnelsen. Setningen er ikke uttrykk for hva fortellerstemmen mener om lillesøsterens hår. Det er en stemning som sier noe om det dramatiske og farefulle i historien. Kort og presist. Effektiviteten i språket til Rishøi blir veldig tydelig i denne novellen. Hun får fram den ekstremt komplekse situasjonen storesøster er i gjennom blant annet ved å gjengi tanker fortellerstemmen har om situasjoner der hun tror at ting kunne blitt annerledes, hvis hun hadde gjort noe annet enn hun gjorde. Kontrasten mellom hennes liv og venninnens, hun som var gnisten til tiltakskjeden for å få et bedre liv i hele familien. Villaen, hytta og skole i England, mens storesøsters liv handler om å ta ansvar for mor, småsøsken og seg sjøl.

De to andre novellene er også sterke historier om håp, dumme valg, nye muligheter, hjelp og støtte, svik og gleder. Rishøi tar standpunkt for karakterene sine ved å la dem fortelle på sine premisser. Vi får møte hjelpeinstitusjoner gjennom barnevern og fengselspsykologen, se hvordan deres ståsted både kan bidra på gode måter. Men også hvor utrolig feil det kan gå når «vesenet» blir moralske istedenfor hjelpere.

Jeg må gi slipp på min egen tid og eget sted mens jeg leser. Språket er «kort», uten adjektiver og beskrivende elementer. Korthugde setninger, samtaler, stillhet. Her er det ingen betrakterstemme som forteller. En blir andpusten av å lese disse historiene. Å følge fortelleren i hver historie er fylt av forskjellige følelser; uro, glede, gjenkjennelse, usikkerhet, håp og håpløshet, hele registeret. Når det går dårlig, er leseren med, og det er kjipt. Er det håp, kjenners det som et brus gjennom årene. Det tas stilling på den måten at Rishøi skriver oss inn i situasjoner til mennesker som har sjuke foreldre, venner som ikke er innafor «skjema», fedre som går bananas, mødre som ruser seg, arbeidskamerater som står som klipper osv. Rishøi tar deres utgangspunkt og forteller med respekt og kjærlighet.

Og det er virkelig kjærlighetshistorier på sitt mest alvorlige. Til oss vanlige mennesker som strever og går på trynet noen ganger i løpet av et liv. Det er politisk på den måten at tekstene tar stilling for enkeltmenneskene mot store systemer og for den som tar ansvar for mer enn seg sjøl. Samtidig er det kritikk mot klasseinnholdet i holdningene i f.eks. barnevernet. Kritikk av tausheten rundt erfaringene til dem som ikke passer i middelklassens beskrivelse av «normaliteten».

Fra de korte tekstene i La stå til de lange novellene i Vinternoveller har varmen i de korte setningene holdt seg. Kommer de til å holde i en roman?

Taran Anne Sæther

Leo Panitch mfl. (red.).
Registering class Socialist Register 2014
London/New York: Merlin Press/ Monthly Review Press, 2013, 325 s.

Ved sida av tidsskriftene Monthly Review , New Left Review og International Socialism, er årboka Socialist Register det fremste eksemplet på at en uavhengig, marxistisk tradisjon fortsatt er levende. SR har kommet ut hver eneste år etter 1964, alltid i rute, og alltid med et overgripende tema og rundt femten bidrag på omkring 20 sider. Innholdet bærer preg av at praktisk alt alle forfattere har en akademisk bakgrunn og er vel bevandret i bruk av fotnoter, men for engelskyndige er det ingen grunn til å la seg avskrekke.

Ildsjelen fra starten var Ralph Miliband, en britisk samfunnsforsker og sosialistisk teoretiker, som døde før han fikk oppleve sine sønner Ed og David gjøre høyresosialdemokratiske karrierer. (Noen ganger faller eplet et stykke fra stammen, kanskje er det til og med tale om nedfallsfrukt.) Lenge var de fleste bidragsyterne av engelsk opprinnelse, ikke minst var det mange viktige artikler fra historikeren E. P. Thompson. Seinere har redaksjonen fått sitt feste i Nord-Amerika, men det er medarbeidere fra alle deler av verden, og de forskjellige kapitlene avspeiler et bredt internasjonalt nedslagsfelt.

Gjennomgangstemaer sida starten har vært diskusjonen om klasse, sosialistisk strategi, statens rolle og endringer i kapitalismens funksjonsmåte både nasjonalt og globalt. I 2014-utgava er det klasseanalysene som står i sentrum, eksempler på dette er den artikkelen fra Ursula Huws som er oversatt i litt forkortet versjon i dette nummer av Rødt!, og gjennomgangen av det sosiale opprøret i Brasil som blei gjengitt i nr. 4/2013. I tillegg til at SR kommer som bok til overkommelig pris, er det mulig å tegne et nettabonnement til 25 pund, det gir i løpet av året fri tilgang til alle artikler som har stått på trykk gjennom 50 år!

Morten Harper (red.).
Hvor går EU? Får vi euroens forente stater eller kan utviklingen snus til et nasjonens Europa? Årbok 2014
Oslo: Nei til EU, 128 s.

Vi er nå godt inne i et år med mange tilbakeblikk, men det handler ikke bare om Eidsvollsgrunnloven i 1814. Av minst like stor betydning er det å minne om at det er tjue år sida Norge blei en del av EØS-avtalen, samtidig som det er gode grunner å feire tjueårsjubileet for folkeavstemninga i 1994. Mens EØS-avtalen blir stadig mer omstridt på alle hold, viser meningsmålingene at de som ivrer for omkamp om EU-medlemskap, blir en stadig mindre flokk. For å forberede seg til EØS/ EU-markeringene, eller for å løfte fram en debatt hvis DNA/Høyre vil forbigå dem i stillhet, er det all å grunn til skaffe seg Nei til EUs årbok 2014.

De mange og varierte artiklene handler i liten grad om norsk medlemskap, men gir isteden grunnlag for en velinformert diskusjon om spenninger og utviklingstrekk innad i EU. Det er nok å minne om tendensene til splittelse mellom nordlige og sørlige land, diskusjonen om ytterligere suverenitetsavståelse («Euroens forente stater») eller tilbakeføring av myndighet og kampen mellom unionsmakt – forøvrig et ord Wordstaveprogrammet ikke kjenner – og arbeidsfolks rettigheter. De aller fleste av skribentene hører hjemme innenfor EU-området, noe som viser at de tar feil som tror at Nei til EU bare er opptatt av norsk medlemsdebatt. Årboka gir et godt utgangspunkt for å forstå det som skjer innad i unionen i et år med både parlamentsvalg og viktige veivalg. Ikke minst er den fyldige «årskavalkaden» gull verdt. Uavhengig av spørsmålet om norsk medlemskap er det viktig å forstå utviklinga i vår egen verdensdel, og Nei til EU bidrar mer til debatt enn det som kommer fra regjeringa Europaminister, som mener at «aktiv Europapolitikk» bare består i å godta alt som dikteres fra Brussel.

Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek (red.):
Arbeiderhistorie. Årbok 2013
Oslo: LO Media, 2013, 235 s.

En annen årbok som bør følges nøye, og med stor glede, kommer fra Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek. AAB er ikke bare en uvurderlig kilde for studier av den norske og internasjonale arbeiderbevegelsens mangslugne historie, men en viktig institusjon som gir forståelse mer allment for vårt samfunns fortid og nåtid. Det er derfor ikke noe lite skadeverk dagens regjering i sin ideologiske enøydhet volder med en varslet offensiv mot statlige kutt. Årets utgave følger et velkjent mønster, med både spredte bidrag og artikler samlet rundt et tema. Det starter med Vibeke Baniks spennende oversikt over begrensinger i stemmerett og politisk deltakelse i 1913, som med regler for utestenging av folk med sosialhjelp og strenge krav statsborgerskap rammet mange – og med en innebygd kjønnsdiskriminering.

Hovedkjernen i den nyeste årboka består i et knippe studier av Arbeiderpartiets og arbeiderbevegelsens forhold til «de andre», enten det dreier seg om målrørsla, samer eller innvandrere. Særlig aktuell er den gjennomgangen som Frank Meyer (AABs leder) foretar av omtalen av rom/sigøynere i Arbeiderbladet, VG og Aftenposten fra 1947 til 1992. Et interessant funn er det at Arbeiderbladet skiller seg positivt ut i sammenlikning med borgerskapets viktige massemedier, og at det sjelden gis uttrykk for den fordomsfylt og nedlatende forakt som pressen ellers var fylt med. Her er mye stoff til ettertanke, og det samme gjelder artikkelen om endringer i LOs forhold til innvandrere, der det i alle fall har vært tegn til forbedringer i representasjon og interesse for å ivareta særegne interesser. Samtidig vises det at det ikke tale om noen enhetlige holdninger, men om ulikheter mellom fagforbund og forskjellige retninger. Anbefalt lesning for folk som Grete Faremo og Live Rieber-Mohn.

Tore Linné Eriksen

Petter Næss er professor i planlegging i byregioner ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet. Han har i nesten 30 år forsket på ulike temaer som har med bærekraftig byutvikling å gjøre, og er med i Klima – og næringspolitisk utvalg i Rødt.

I diskusjonen om hvordan et sosialistisk Norge konkret kunne se ut, er ideen om å oppheve skillet mellom by og land igjen trukket fram. Mange tenker seg at man under sosialismen bør desentralisere arbeidsplasser til landsbygda og redusere tettheten i byene så det blir plass til urbant landbruk. Dette er i tråd med tanker om byutvikling som har lange tradisjoner blant sosialister og kommunister. Den svenske byplanprofessoren Elias Cornell skrev tidlig på 1970-tallet begeistret om Kinas politikk for å ruralisere byene og urbanisere landsbygda. Desentraliseringstanken stod sterkt også blant norske venstreorienterte planleggere, og kravet om «arbeid der vi bor» var et refreng mange av oss sang med i – også jeg selv.

I dag er jeg svært skeptisk til ideene om å viske ut skillet mellom by og land. Tvert imot tror jeg en miljøvennlig og bærekraftig utvikling av arealbruk, bosetting og arbeidsplasser krever at byene blir mer urbane og landsbygda mer rural. Dette betyr ikke at jeg går inn for sentralisering fra utkant- Norge til storbyregionene, eller at landsbygda bare skal bestå av bondegårder og fiskebruk. Vi trenger fortsatt et mønster av større og mindre tettsteder i de rurale delene av Norge, men det vil være mer miljøvennlig, ressurssparende og gi bedre muligheter for sosial kontakt hvis hvert enkelt av tettstedene blir tettere i stedet for å bre seg utover i landskapet.

Figur 1

Både i Norge og i resten av Europa var byutviklingen de fire første tiårene etter 2. verdenskrig preget av byspredning (utadrettet byvekst) – med økt byareal og lavere befolkningstetthet som konsekvens. I Norge har imidlertid hovedtendensen i byutviklingen endret seg de siste 20–30 årene fra byspredning til fortetting. Siden år 2000 har befolkningstettheten innenfor det bymessig bebygde arealet økt i åtte av de ti største norske byområdene, og aller mest i Stor-Oslo (se figur 1). Bygging på dyrket jord eller skogområder utenfor bybebyggelsen er redusert til en brøkdel av nivået i etterkrigsperioden før 1990. Også i resten av Europa er det blitt mer byfortetting de seneste tiårene, men oftest i kombinasjon med omfattende utbygging av boliger, arbeidsplassområder og kjøpesentre på ubebygde arealer i utkanten av byområdene (European Environmental Agency 2006). Norge er, kanskje sammen med Sverige, det landet i Europa der byutviklingen klarest har endret karakter fra byspredning til fortetting. Gitt at det skal skje en vekst i bygningsmassen i byområdene, er kompakt byutvikling klart å foretrekke framfor en spredt og arealkrevende utbygging – både ut fra miljømessige og sosiale grunner.

Det var ikke bare blant venstreorienterte arkitekter og planleggere at tanken om å bygge ned skillet mellom by og land stod sterkt i 1970-årene. Utbygging av drabantbyer og forsteder omgitt av grønne områder og med store åpne arealer mellom husene var en del av funksjonalismens byplanideal. Bl.a. av hygieniske grunner og for å redusere lokale miljøproblemer, så man det som viktig å separere ulike byfunksjoner fra hverandre. Det ble derfor bygd rene boligområder, rene næringsområder, separate områder for offentlige funksjoner osv. Planleggeridealer om frittstående hus i grønne omgivelser og gode muligheter for motorisert transport var bare en av grunnene til den spredte byutviklingen. Slik byvekst var også fordelaktig for viktige kapitalinteresser (bl.a. bilbransjen, oljeselskaper, vei- og anleggsentreprenører). Veibygging og økt bilhold gjorde det mulig å pendle fra stadig mer fjerntliggende områder, og var en viktig forutsetning for den spredte byutviklingen. Også utbygging av forstadsbaner og trikkelinjer har bidratt til utadrettet byvekst, men da først og fremst omkring stoppestedene.

Utbyggingen av transportsystemet henger dels sammen med at innbyggerne i stigende grad forventes og forventer å kunne velge mellom et stort antall arbeidsplasser, butikker, fritidstilbud osv. Denne økte valgfriheten bidrar i seg selv til økt transport. Dessuten har byspredning betydd at avstandene mellom boliger, arbeidsplasser, butikker osv. er blitt lengre. Det er blitt nødvendig med økt transport bare for å kunne nå samme antall fasiliteter som tidligere. Kombinasjonen av byspredning og kravet om økt tilgjengelighet har resultert i akselererende transportbehov. Der tilgjengelighet tidligere ble oppnådd gjennom nærhet, kreves nå økt mobilitet. Endelig er det skjedd en individualisering av transporten, idet flere og flere turer foretas som privatbilisme framfor kollektiv transport.

Alle disse faktorene – kravet om økt tilgjengelighet, den avstandsskapende byspredningen og transportens individualisering – har gjort det «nødvendig» å bygge flere og bredere veier for å gi rom for en stadig mer plasskrevende biltrafikk. Nye, store veianlegg og parkeringsplasser har selv bidratt betydelig til veksten i byenes areal. Denne utadrettede og bilbaserte byutviklingen kalles på engelsk «urban sprawl».

Byspredning skader naturen

Når folk fra miljøbevegelsen engasjerer seg i byplanspørsmål, handler det ofte om å bevare og utvide innslaget av natur i byen. Hvis vi kan bevare grønne områder i byen mot å bli lagt under betong og asfalt, eller plante trær i stedet for å bygge på ledige «grå» arealer, er det selvsagt bra for naturen og det biologiske mangfoldet. Vel å merke dersom dette ikke fører til at man bare flytter utbyggingen til steder der inngrepene i naturen blir enda større. Det er imidlertid det som lett skjer, hvis planer om fortetting inne i byen blir avvist. For vi tror vel ikke at byggherrene dermed gir opp å bygge noe i det hele tatt?

Samlet belaster byer med lav bebyggelse og stor avstand mellom husene miljøet mye mer end tette byer (Newman & Kenworthy 1999, Næss 2001). Hvis tettheten er lav, legger byen beslag på mer areal. Mer landbruksjord går tapt, og konfliktene med naturverninteresser blir større. Internasjonalt er byspredning en av de viktigste årsakene til tap av økosystemer og biodiversitet (Beatley 2000). Det skjer ikke bare når det bygges i naturområder, men også når tidligere skoger, myrer eller andre naturområder dyrkes opp som kompensasjon for landbruksarealer som avgis til byggetomter, veier og parkeringsplasser. Byspredning medfører også stort forbruk av fossil energi til transport og oppvarming.

Mest miljøbelastende er eneboligen, som ligger spredt, har stort forbruk av arealer, materialer og energi til oppvarming, og som er vanskelig å kombinere med ressurssparende kollektive løsninger, særlig når det gjelder transport (se Næss 2012 for en oversikt over transportkonsekvenser av byutvikling). En rekke undersøkelser viser at energiforbruket til transport stiger i takt med byarealet per innbygger. Andre undersøkelser viser at beboere i forsteder reiser lengre med motorisert transport og foretar en større del av transporten med bil enn beboere i sentrale bydeler – også når det tas hensyn til sosioøkonomiske forskjeller. I motsetning til sentrale bydeler, der innbyggerne lett kan nå en rekke arbeidsplasser, butikker og fritidsaktiviteter innenfor gang- eller sykkelavstand, bor de fleste forstadsbeboerne så langt fra daglige reisemål at bare de ivrigste mosjonistene velger sykkelen. Resultatet er stor avhengighet av biltransport. Andelen bileiere er betydelig høyere i forstedene enn i de sentrale bydelene, også når vi sammenlikner husstander med samme inntektsnivå, antall barn i husstanden, yrkesaktivitet osv.

Figur 2

I Københavnområdet og Stor-Oslo gir boliglokaliseringen utslag i 2–3 ganger lengre gjennomsnittlige reiselengder med motorisert transport på hverdager i de perifere enn i de sentrale bydelene (se figur 2), og enda større forskjeller i reiselengder med bil. Også for arbeidsplasser gir perifer lokalisering større energiforbruk og utslipp enn om arbeidsstedet ligger nær byens sentrum (se avsnittet «Myten om grønne forsteder og det grønne livet på landet» senere i artikkelen). En rekke undersøkelser viser dessuten at folks valg av transportmiddel påvirkes av hvor lett det er å parkere, særlig for reisen til jobben. Transportmiddelvalget påvirkes også av hvor godt trafikken «flyter» og hvor raskt man kommer fram med kollektiv transport sammenliknet med privatbil. Veibygging for å motvirke køkjøring på veiene vil derfor som regel føre til at flere går over til å bruke bil, med nye køproblemer som resultat (Litman 2013).

I tillegg til å skade miljøet er den spredte byutviklingen kritisert for å skape ikke bare fysiske, men også sosiale avstander. Særlig i USA henger forstadsutviklingen klart sammen med sosial segregering, der fattige og folk fra etniske minoriteter gjennom økonomiske sorteringsmekanismer hindres i å bosette seg i de velstående, hvite forstedene. Forstedene kritiseres også for å redusere mulighetene for uformell sosial kontakt, særlig med folk fra andre samfunnsgrupper enn dem en selv tilhører. Forstedene er dessuten blitt anklaget for å bidra til å fastholde kvinneundertrykkende kjønnsrollemønstre (Friedan, 1963). En kjensgjerning er i hvert fall at arbeidsplassene for kvinner og menn bosatt i sentrale bydeler gjennomsnittlig ligger omtrent like langt hjemmefra, mens kvinner i forstedene arbeider innenfor et snevrere geografisk område enn mannlige forstadsbeboere. De har altså færre jobber å velge mellom enn mennene. Slike forskjeller, som er funnet både i skandinaviske storbyer og i en så forskjellig samfunnsmessig situasjon som i Kina (Hjorthol 1998, Næss 2008), henger sammen med kjønnsulikheter mht. omsorgsforpliktelser og tradisjonelle oppfatninger om hvem i familien som har førsteretten til bilen. For svært mange kvinner vil mulighetene for å nå hverdagens aktiviteter og gjøremål være bedre i tette enn i spredte byer.

Tette byer forurenser mindre

De mange negative sidene ved byspredningen har fått byplanleggere og forskere til å spørre seg hvordan skadevirkningene av måten vi bygger byene på, kan reduseres. Én opplagt løsning er å bygge tettere. Som nevnt har denne strategien fått ganske stort gjennomslag i Norge. Hvis byggetomtene utnyttes effektivt, minskes arealet til byutvidelser. De områdene som ellers ville blitt omgjort til nye bydeler, kan forbli natureller landbruksområder. Tettere byutvikling kan skje både ved å bygge høyere og mer kompakt på den enkelte tomta (f.eks. blokk- eller rekkehusbebyggelse i stedet for eneboliger) og ved å bygge på ledige eller lavt utnyttede arealer innenfor den eksisterende byen. I mange europeiske og nordamerikanske byer har det i de siste 20–30 årene oppstått store fortettingsmuligheter på gamle industritomter og havnearealer som er blitt ledige etter massiv utflytting av produksjonsvirksomheter og godstrafikken til og fra disse. Hvis man bygger blokker i stedet for eneboliger, kan miljøbelastningen begrenses. Tette byer resulterer dessuten i kortere reiseavstander og bedre muligheter for å bruke miljøvennlige transportmidler (Næss, 2012).

Basert på argumentene ovenfor framstår den kompakte byen som en aktuell strategi for å redusere negative miljøkonsekvenser av at bygningsmassen i byene vokser. Ifølge dette byidealet vil byutviklingen bli mer bærekraftig ved å følge denne oppskriften: Mesteparten av nybyggingen bør skje som fortetting i eksisterende byområder. Og det meste av fortettingen bør skje i områder som allerede er teknisk påvirket (f. eks. tidligere industri- eller trafikkarealer), så inngrep i byens grønne områder kan unngås. Bygging av blokkleiligheter og rekkehus må prioriteres framfor nye eneboliger. Det bør legges restriksjoner på bilkjøring i byen, samtidig som kollektivtransporten styrkes. I stedet for de «monofunksjonelle» områdene som har preget mye av byutviklingen siden 1930-årerne, er der ønskelig med en større grad av «funksjonsblanding» med både boliger, arbeidsplasser, butikker, offentlig service osv. i samme bydel. Graden av funksjonsblanding bør imidlertid være større i indre bydeler enn i ytterområdene. I byens perifere områder vil det bare være transportmessig gunstig å lokalisere ikke-spesialiserte arbeidsplasser og servicefunksjoner som kan rekruttere arbeidskraft fra og funksjonelt betjene den lokale bydelen.

Tett – men også grønn?

Noen miljøforkjempere og fagfolk har som nevnt vært skeptiske overfor tanken om tettere byer og har i stedet argumentert for åpne og grønne byer. Et viktig motiv for dette er å beholde lokale naturressurser i kretsløp der de brukes om igjen. Et pedagogisk poeng er at gjenbruken skjer så lokalt som mulig. Et annet poeng er at parker og grønne områder gir byfolk muligheter til mosjon og friluftsliv og dermed medvirker til innbyggernes generelle trivsel. Grønne områder inne i byen kan inneholde biologisk mangfold av betydning for hele byregionen – og i noen tilfelle av nasjonal verdi. Av flere grunner er tapet av biologisk mangfold likevel oftest større hvis byggingen skjer i naturområder utenfor byen (Beatley 2000). Det bygges normalt tettere i sentrale enn i perifere bydeler, og derfor forsvinner som regel mer natur ved byutvidelse i utkanten enn når byggingen skjer som fortetting. Mangfoldet av arter er dessuten normalt størst i større, sammenhengende naturarealer.

Grønnstrukturen inne i byene spiller en viktig rolle for å gjøre byene mer robuste mot de klimaendringene vi må regne med å oppleve i dette århundret (Gill et al., 2007). Vegetasjon i byen demper hetebølger og beskytter avløpssystemene mot overbelastning ved kraftige regnskyll. I stedet for å redusere de grønne områdene inne i byene, taler klimatilpasnings-hensyn for å utvide dem. Ved å plante trær langs fortauene, etablere «grønne tak» og lokale nedsivingsanlegg, og ved omgjøring av asfaltarealer til plener, buskas eller andre vegetasjonsdekte arealer, kan disse utfordringene møtes uten å gå på kompromiss med tettheten.

Mytene om grønne forsteder og det grønne livet på landet

Noen har hevdet at forstedenes transportbehov og bilavhengighet kan oppheves ved å flytte tilstrekkelig mange arbeidsplasser og servicefunksjoner ut i forstedene så det blir balanse mellom boliger, arbeidsplasser og service i hver bydel. For at dette skal gi mindre transport, må bl.a. arbeidsplassenes kvalifikasjonskrav passe med de lokale beboernes kvalifikasjoner. I dagens spesialiserte «kunnskapssamfunn» er dette urealistisk, særlig hvis husstanden har to yrkesaktive.

Hvis flere boliger bygges i forstedene og ytterområdene av de store byregionene, vil beboerne som regel være avhengige av lange daglige reiser, og med mindre de bruker bil, vil beboere i forstadsområder med lav tetthet normalt få lang reisetid til og fra jobb og andre reisemål. I dag er slike boliger ganske populære, men hvis restriksjoner som monner ble innført på biltrafikk i byregionene, ville slike perifert lokaliserte forstadsboliger raskt bli mindre populære. Dette skjedde til dels i USA og Australia i 2005–2006 da oljeprisen gikk kraftig opp (Dodson & Sipe 2008). Det førte til kraftig verdifall for bilavhengige forstadsboliger og var en medvirkende årsak til at «boligboblene » sprakk – og dermed en utløsende faktor for den økonomiske krisa vi ennå befinner oss i.

Fordi tilgjengeligheten med kollektiv transport som regel er dårligere i ytterområdene av byen og fordi det er bedre parkeringsmuligheter og mindre kø på veiene der enn i de indre bydelene, bruker som regel langt flere bil til jobben når arbeidsplassen ligger i forstedene enn hvis den er sentralt lokalisert. Det er derfor smart å plassere arbeidsplasser nær sentrum av byen hvis man vil ha de ansatte til å reise kollektivt, gå eller sykle. Arbeidsplasser som er plasskrevende og avhengige av mye godstransport vil likevel skape færrest miljøproblemer hvis de ligger nær hovedveier (gjerne også ved en jernbanelinje) i de ytre delene av byen. Andre arbeidsplasser, f.eks. dagligvarebutikker, barneskoler, barnehager og postkontorer, skal betjene lokalområder og bør selvfølgelig ligge nær der kundene, elevene og brukerne bor.

Ligger svaret i stedet i å krympe byene og velge en landlig livsform? I deler av miljøbevegelsen – særlig i Danmark, men også i Norge – har et slikt ideal lenge stått sterkt. I Danmark viste DR2 (som tilsvarer NRK2) for noen år siden en serie med over 35 tv-sendinger om øko-samfunnet «Friland». Som nesten alle danske og norske øko-samfunn ligger Friland på landet. Det viser seg imidlertid at beboerne i slike områder (i hvert fall hittil) er temmelig avhengige av biltransport. Og de beboerne som har etablert lokale arbeidsplasser, f.eks. innenfor kunsthåndverk, er avhengige av kunder som kommer i bil – ofte over ganske lange avstander.

Det har vært hevdet at ny teknologi, bl.a. 3D-printing, kan muliggjøre storstilt desentralisering av industriproduksjon. Men 3D-printere gror ikke opp av et agrarsamfunn. Modernitetens produkter og tjenester krever spesialisert fagkunnskap. Vil det finnes nok fagfolk i nabolaget omkring spesialiserte arbeidsplasser på landsbygda, eller må folk pendle dit? Jeg er nokså overbevist om at realiteten ville bli det siste. Man kunne selvfølgelig forestille seg ordninger der hver arbeidsplass sørget for boliger for de ansatte i nærheten, som i det kinesiske Danwei-systemet (Mason 2012). Men hva da hvis det er to yrkesaktive i husstanden? Skal valg av ektefelle/samboer innskrenkes til dem man jobber sammen med? Hvis mange husstander har to yrkesaktive der begge har spesialiserte jobbkvalifikasjoner, vil desentralisert beliggende, spesialiserte arbeidsplasser med høy sannsynlighet gi mange lange (og bilbaserte) arbeidsreiser.

Hvis befolknings- og arbeidsplassveksten skjer utenfor selve storbyene, men i de ytre delene av de byregionene disse byene ligger i, vil det bli mye pendling på kryss og tvers. Og siden slik krysspendling ofte går langs strekninger der kollektivtrafikken har vanskelig for å konkurrere med bilen, vil befolknings- og arbeidsplassvekst i de ytre delene av storbyregionene gi sterk vekst i biltrafikken. Eller, hvis biltrafikken dempes gjennom restriksjoner: lang og byrdefull pendling for flere.

Det har vært hevdet at informasjonsteknologi kan gjøre avstander mindre viktige. Men mail, mobiltelefon og videokonferanser kan neppe erstatte transport til og fra jobben for mer enn liten del av arbeidstakerne og en begrenset del av arbeidsdagene. For en rekke andre reiseformål er det vanskelig å tenke seg at informasjonsteknologien i det hele tatt vil bidra nevneverdig til redusert transport. I praksis vil man med bosted i utkanten av byområdet som regel måtte velge mellom høy bilavhengighet eller reduserte valgmuligheter mht. arbeidsplasser og servicetilbud.

Det finnes selvfølgelig noen ildsjeler som er så innstilt på det lokale, grønne livet at de avstår fra byens fristelser, og som frivillig begrenser valget av jobbmuligheter til de som finnes lokalt. Men hvis det skal bli vanlig praksis å jobbe lokalt i desentraliserte småsamfunn, må flere akseptere å jobbe med andre ting enn det de er utdannet til. Dessuten er det ikke nok at den som søker jobb, er villig til å innsnevre det geografiske området hun/han søker jobb innenfor. Vedkommende må også selv bli utvalgt til den aktuelle jobben – i konkurranse med andre søkere.

Å basere byplanleggingen på at alle bare benytter de tilbudene som finnes i lokalsamfunnet, er en farlig veg å gå. Vi bør i stedet velge en annen strategi, som sikrer tilgjengelighet og valgmuligheter – ikke gjennom stadig høyere mobilitet, men gjennom tetthet og nærhet.

Gjenbruk og effektivisering er ikke tilstrekkelig

Bygger man tettere, effektiviserer man utnyttelsen av arealressursene. Legger man ny bebyggelse på f.eks. nedlagte industriog havneområder, gjenbruker man byareal. Effektivisering og gjenbruk er strategier som anbefales innenfor en rekke samfunnsområder for å redusere miljøbelastninger uten at måtte gi avkall på de forbruksgodene som opprinnelig førte til miljøbelastningene. Denne tankegangen er sentral i det som kalles økologisk moderniseringsteori. Denne teorien, som Brundlandkommisjonens rapport om bærekraftig utvikling i stor grad bygde på, hevder at det er mulig å løse miljøproblemene innenfor rammene av et kapitalistisk vekstsamfunn (se f. eks. von Weizsäcker 1998). Kapitalismen må riktignok gjennomgå en omdanningsprosess så veksten kan frakoples fra miljøkonsekvensene. Dette skal skje gjennom mer miljøeffektiv teknologi («produsere mer av mindre») og ved å endre sammensetningen av forbruket fra miljøbelastende til miljøvennlige produkter.

Oslo er på mange måter et skoleeksempel på økologisk modernisering innenfor byutvikling (Næss mfl. 2011). Byen har likevel bare delvis oppnådd å frakople veksten i bebyggelse og infrastruktur fra negative miljøkonsekvenser. Økning av bygningsmassen gir økt energiforbruk til oppvarming, lys og ventilasjon samt økt forbruk av byggematerialer og arealer. Selv om fortetting reduserer forbruket av nye arealer til bygging, er fortettingen ikke uten negative effekter på vegetasjon og økosystemer. I perioden 1999–2004 ble de åpne områdene i Oslo (dvs. arealer uten bygninger, veier, baner, havneanlegg, dyrket jord, kirkegårder, sjøer eller elver) redusert med fem prosent, bl.a. for å gi plass til barnehager og skoler i områder der fortetting hadde ført til befolkningsvekst som oversteg den lokale kapasiteten av offentlig servicefunksjoner.

Et annet viktig aspekt er at en stor del av nybyggingen på tidligere industri- og havneområder bare har vært mulig fordi industri er flyttet ut av Oslo til bl.a. land i Asia der arbeidskraften er billigere og miljølovgivningen mangelfull, og fordi godstransport på skip er erstattet med lastebiltransport. Den delvise frakoplingen av miljøkonsekvenser av veksten i bygningsmassen i Oslo og andre skandinaviske byer er forbundet med store inngrep i naturen i nylig industrialiserte land og en miljøbelastende økning i godstransporten på vei. Man har «plukket frukten som henger lavest»: det er forholdsvis lett å redusere miljøbelastningen per produsert enhet (av for eksempel leiligheter og kontorlokaler) ved å gjenbruke industriarealer til nybygging. Samtidig har utflyttingen av fabrikker til andre land redusert forbruket av energi og materialer til industriproduksjon i det landet produksjonen er flyttet fra. Den (geografisk avgrensete) frakoplingen er imidlertid kortvarig. Etter noen tiår er det ikke mer industri igjen å flytte ut.

Er vekst i bygningsmassen per innbygger overhodet bærekraftig?

Bygging er i utgangspunktet en aktivitet som belaster miljøet, selv om omfanget av negative miljøkonsekvenser påvirkes mye av hvilke løsninger som velges. Hvis nye bygninger (eller ny infrastruktur) kommer i tillegg til allerede eksisterende bygningsmasse og tekniske anlegg, vil de i beste fall være miljøvennlige i relativ forstand, dvs. sammenlignet med andre, mer miljøbelastende løsninger. Nybygging er sjelden miljøvennlig i absolutt forstand – med mindre den nye bebyggelsen kommer som erstatning for nedrevne, mer miljøbelastende bygninger. Miljøforbedringstiltak i eksisterende bygninger, f.eks. solpanel og solceller, bedre varmeisolering, installering av varmepumper osv., kan i større eller mindre grad kompensere for miljøvirkningene av at bygningsmassen øker, men vekst i bygningsmassen vil i seg selv ha en tendens til å øke miljøbelastningen.

Det leder oss over til spørsmålet om det overhodet kan sies å være forenlig med bærekraftig utvikling å øke bygningsmassen per innbygger i Norge og andre rike land.

Folketallsveksten, endringene i befolkningssammensetningen med stadig flere små husstander og sentraliseringen til de største byregionen tyder på at det blir behov for betydelig vekst i antall boliger og yrkesbygg i norske byer i årene framover. Noen befolkningsgrupper bor dessuten dårlig og trangt. Vi står derfor overfor en enorm dobbel utfordring på boligsektoren: Å sikre alle en boligstandard som tilfredsstiller grunnleggende velferdskrav, samtidig som boligforbruket og boligsektorens miljøbelastning bringes ned til et nivå som er miljømessig bærekraftig og globalt rettferdig. Hvis vi stiller begge disse kravene, er det opplagt at bygging av flere boliger i øvre halvdel av standard-skalaen utgjør et hovedproblem. Hvis boligforbruket per innbygger i Norge allerede er så høyt at det ikke bør vokse mer (noe jeg mener det er), kommer økning av boligstandarden for dem som allerede bor bra, i direkte konflikt med heving av boligstandarden for dem som bor dårligere.

Bygging av slike boliger som folk med over middels inntekt og formue har pleid å kjøpe de siste tiårene, medfører stort ressursforbruk og miljøbelastning. Det handler ikke bare om forbruket til rikinger som Røkke og Andresen, men om den sammenhengende tendensen til forbruksøkning (bortsett fra noen små dykk i krisetider) som den velutdannete middelklassen, selvstendige håndverkere mfl. står for – også innenfor boligsektoren. En hoveddrivkraft bak denne forbruksøkningen er kapitalismens veksttvang. Uten forbruksvekst får kapitalistene problemer med å få solgt varene, og profitten daler. Derfor fores vi med en massiv forbrukspropaganda gjennom reklame, tv-programmer og gjennom måten vi generelt snakker på. De herskende tanker er de herskendes tanker – i hvert fall i spørsmålet om vekst og forbruk.

Folk på venstresiden som har jobbet med boligpolitikk, har lenge vært opptatt av å sikre boligkvalitet bl.a. ved å stille krav om minstestandarder for golvareal, men hva med maksimumsgrenser for størrelsen på nybygde boliger? Gjennomsnittlig boligforbruk i Norge i dag (ca. 60 m2 per person) ligger blant de høyeste i verden og er allerede miljømessig sterkt problematisk. Det ville gi enorm global miljøbelastning hvis et slikt boligforbruk ble realisert i fattige land. Endringene i befolkningssammensetningen betyr samtidig at det neppe er eneboliger det trengs flere av i årene framover. Siden eneboligen er den mest ressurskrevende og miljøbelastende boligtypen (se foran), gir miljø- og solidaritetshensyn gode grunner til å reise en parole om å stoppe eneboligbyggingen i de største byområdene i Norge (f. eks. de kommunene de 10 største «tettstedene» ligger i). Noe av behovet for nybygging bør dessuten reduseres ved å gjennomføre oppdeling av de største luksusboligene, samt gjennom ordninger som stimulerer til etablering av bokollektiver.

Jeg er selvfølgelig klar over at verken maksimumsstørrelse på nye boliger, stopp i eneboligbyggingen i storbyområdene eller oppdeling av store luksusboliger er realistisk politikk i dagens nyliberale, kapitalistiske kontekst. Likevel er det slike tiltak som må til, sammen med tiltak for å skaffe gode boliger til dem som mangler bolig eller bor dårlig, hvis Norge skal sikre velferd på boligsektoren for alle og samtidig redusere miljøbelastningen ned mot et globalt bærekraftig nivå.

I en langsiktig strategi for bærekraftig byutvikling bør også spørsmålet om reduksjon av byarealet etter hvert komme på dagsordenen, særlig i byer der folketallet stagnerer eller går ned. Hvis den samlete bygningsmassen ikke skal vokse, bør bygging av nye, mer miljøeffektive bygninger kompenseres med avvikling av noen av de miljømessig mest uheldige bebyggelsene, f. eks. de mest bilavhengige eneboligområdene og næringsparkene. Dette kan samtidig gi mulighet for naturgjenopprettingsprosjekter og større sammenheng i de bynære naturområdene og kulturlandskapene. I en framtidig situasjon der det bevisst planlegges for negativ vekst i økonomien, kan det bli aktuelt å krympe bygningsmassen ved å rive større deler av de mest ressurskrevende og uheldig plasserte bebyggelsene. En slik beslutning om negativ vekst – en planlagt og villet reduksjon av forbruksnivå, arbeidstid og generell travelhet – ligger imidlertid langt utenfor dagsordenen i dagens samfunnssystem. Men hvis byene våre skal bli bærekraftige, er det kanskje nettopp dette som må til.

Arbeidet for å utvikle mer miljø- og menneskevennlige byer bør ikke begrenses til smartere bygnings- og byplanmessige løsninger for nybygging. Vi må også våge å løfte blikket og spørre hvilke behov som egentlig tilfredsstilles når det bygges stadig større boliger, butikker, kontorer, andre bygninger og veier. Og hvilke endringer som skal til for å oppnå bedre by i stedet for mer by.

Det siste reiser spørsmålet om en miljøprioritert byutvikling med lav eller ingen vekst i bygningsmassen overhodet er mulig innenfor et økonomisk system som ellers har vekst som hovedmantra. Boligsektoren, transportsektoren og bygg og anlegg står samlet for en stor del av den norske økonomien. Bortfall av vekst på disse områdene ville sannsynligvis forplante seg til andre sektorer og gi kraftig oppbremsing av den samlete økonomiske veksten. En politikk for å oppnå nullvekst eller negativ vekst i bygningsmasse og infrastruktur vil trolig bare være mulig hvis samfunnet ikke lenger har økonomisk vekst og kapitalakkumulasjon som overordnete mål. Særlig hvis slikt fravær av vekst ikke skal føre til drastisk dårligere boforhold for folk med lave eller middels inntekter.

En virkelig miljøvennlig og solidarisk – også i et globalt fordelingsperspektiv – byutvikling vil, slik jeg ser det, bare kunne la seg gjennomføre innenfor en eller annen form for øko-sosialistisk samfunn (se f. eks. http://climateandcapitalism.com/category/ecosocialism). Det langsiktige arbeidet for bærekraftig byutvikling bør stille opp en slik visjon. På kort sikt vil et realistisk mål for folk på venstresiden som engasjerer seg i byutviklingsspørsmål være å få gjennomført mest mulig av et program for økologisk modernisering av byene, og å kjempe fram sterkest mulig prioritering av lavinntektsgruppers og vanlige folks behov framfor luksusbehov. Det er i seg selv ingen liten oppgave.

Litteraturreferanser

• Beatley, T. (2000) Preserving biodiversity: Challenges for planners. Journal of the American Planning Association 66, s. 5–20.
• Dodson, J. & Sipe, N. (2008) Shocking the Suburbs: Urban Location, Homeownership and Oil Vulnerability in the Australian City. Housing Studies 23, s. 377-401
• European Environmental Agency (2006): Urban sprawl in Europe: The ignored challenge. EEA report No. 10/2006. København: European Environmental Agency.
• Friedan, B. (1963) The Feminine Mystique. New York: W.W. Norton and Company Inc.
• Gill, S. E.; Handley, J. F.; Ennos, A. R. & Pauleit, S. (2007) Adapting Cities for Climate Change: The Role of the Green Infrastructure. Built Environment 33, s. 115-133.
• Hjorthol, R. (1998): Hverdagslivets reiser. En analyse av kvinners og menns daglige reiser i Oslo. TØI rapport 391/1998. Oslo: Transportøkonomisk institutt.
• Litman, T. (2013) Generated Traffic and Induced Travel. Implications for Transport Planning. Victoria: Victoria Transport Policy Institute. http://www.vtpi.org/gentraf.pdf.
• Mason, T. P. W. (2012) The Chinese Danwei: Mediating Continuity and Change. London: University College London.
• Newman, P. W. G. & Kenworthy, J. R. (1999) Sustainability and Cities. Overcoming Automobile Dependence. Washington DC/Covelo, California: Island Press.
• Næss, P. (2001) Urban Planning and Sustainable Development. European Planning Studies 9(4), s. 503-524.
• Næss, P. (2008) Gender differences in the influences of urban structure on daily-life travel. I Priya, T. & Cresswell, T. (red.): Gendered Mobilities, s. 173-192. Aldershot: Ashgate.
• Næss, P. (2012) Urban form and travel behavior: experience from a Nordic context. Journal of Transport and Land Use 5(2), s. 21-45.
• Næss, P.; Næss, T. & Strand, A. (2011): Oslo’s farewell to urban sprawl. European Planning Studies, 19(1), s.113-139.
• Riksrevisjonen (2007) Riksrevisjonens undersøkelse av bærekraftig arealplanlegging og arealdisponering i Norge. Dokument nr. 3:11 (2006–2007). Oslo: Riksrevisjonen.
• Statistisk sentralbyrå (2014) Tabell: 04859: Areal og befolkning i tettsteder (T). Nedlastet 14.2.14 fra https:// www.ssb.no/statistikkbanken
• Von Weizsäcker, E. U. (1998) Factor Four: Doubling Wealth, Halving Resource Use: A Report to the Club of Rome. London: Earthscan.

I denne verden
er alt mulig.
I denne verden
er alt
snudd på hodet.
Språket er for
vrengt
når krig er
humanisme,
demokrati er
en patent
som skal spres
med hard hånd
til de som ikke vil
mens gribbene venter
på sitt bytte.
Hykleriet er blitt
sannhet.
Du har full frihet
til ikke å gjøre
noe.
Still ingen store
spørsmål, de vet
hva du skal
spørre om og har
svaret klart.
Å pleie ditt ego
er en dyd, du kan
til og med bli
rik av det.
Men: I denne verden
er alt mulig!
Når vi er trett
av løgnene og
de manges mange
spørsmål
blir et samlet
kor av Vi Vil! De få
skal tilhøre
historietimen.

Birger Thurn-Paulsen

Terje Samuelsen er bryggesjauer og 2. nestleder i Norsk Transportarbeiderforbund, tidligere leder av Norsk Havnearbeiderforening. Vegard Holm er tidligere transportarbeider og redaktør i Transportarbeideren

I begynnelsen av november i fjor startet Transportarbeiderforbundet boikotten av Risavika Terminal som lenge hadde nektet å inngå tariffavtale for losse- og laste-arbeid på terminalen. En måned seinere startet sympatistreik blant havnearbeiderne i Tromsø og Mosjøen. Havneoperatøren Nor Lines i Tromsø har svart med storstilt bruk av streikebrytere, mens havnedirektøren i byen har utestengt bryggesjauerne fra ISPS-området på kaia. Det omfattende streikebryteriet og havnesjefens aksjon med å stenge ute havnearbeiderne fratar dem streikeretten.

De siste åra er konfliktene i havnene skjerpa: NHO og bedriftene har nekta å inngå tariffavtaler mange steder, og satt fortrinnsretten til bryggesjauerne under press. Havnearbeiderne i flere havner har svart med aksjoner.

Frontene i havnekonflikten er tydelige. Makthaverne i havne-Norge skal nedkjempe havnearbeidernes fortrinnsrett til losse- og lastearbeidet på skip langs hele den lange kysten. Sjefene har startet klassekrigen. Havnearbeiderne har ikke annet valg enn å kjempe i mot. Å ha en tariffavtale er helt essensielt, men denne kampen handler om så mye mer.

Kampen om Risavika

Det er lenge siden Norsk Transportarbeiderfobund (NTF) krevde tariffavtale i Risavika Terminal (RT) ved Stavanger. Da bedriften, med støtte fra NHO, nektet å inngå avtale, varslet NTF boikott av bedriften. Boikottvarslet er behandlet både i Arbeidsretten og Tingretten etter at NHO stevnet NTF for ulovlig å ta boikottmiddelet i bruk. Begge rettsinstanser har slått fast at NTF har rett til å bruke boikott som kampmiddel i konflikten.

I november i fjor ble boikotten satt ut i livet, og i desember ble havnearbeiderne i Tromsø (se bilde) og Mosjøen tatt ut i sympatistreik for å øke presset på Risavika Terminal slik at tariffavtalen skulle komme på plass.

Kampen for tariffavtale i Risavika Terminal er en helt ordinær tariffstrid, men det spesielle er at det på terminalen ikke er ansatte havnearbeidere. De er fast ansatt i et losse- og lastekontor som blir tilkalt når skip skal losses og lastes. Det er her viktig å understreke at dette losse- og lastekontoret ikke er et vikarbyrå (som noen sjefer forsøker å framstille det som) som leier ut arbeidskraft til hvem som helst, men kun til lossing og lasting av skip. Det er dette kontoret som har ansvar for utdanning og opplæring i havnearbeideryrket med alle de sikkerhetskurs og annet som trengs for en havnearbeider. Denne ordningen har lange tradisjoner i Norge, og er tariffestet gjennom avtale mellom NTF og NHO. ILO-konvensjon 137, som gir havnearbeiderne fortrinnsrett til å losse og laste skip, er også en del av tariffavtalene på norske havner. Mer om dette under.

Ledelsen ved Risavika Terminal ønsker ikke tariffavtale fordi lossinga og lastinga av skip vil bli for dyrt. De vil bruke sjøfolk til en billig penge (eller helst gratis) til denne jobben, dermed blir det mer penger til eierne og en bedret konkurransesituasjon i forhold til de andre havnene i nærheten.

Samtidig som Risavika Terminal i fire måneder har sagt at boikotten fra NTF ikke har fått økonomiske konsekvenser, har nå selskapet bedt om en redningspakke på 50 millioner kroner fra staten. I Stavanger Aftenblad 26. februar skylder direktøren på at selskapet taper i konkurransen med billig veitransport. En underlig påstand. I Risavika handteres skipene billigere enn i andre havner (i følge ledelsen der) enn i havner med «dyre» havnearbeidere med tariffavtale. Havner som Kristiansand og Oslo har hatt vekst i den samme perioden. Kanskje det hadde vært lurt av ledelsen ved Risavika Terminal å inngå tariffavtale – raskt.

Striden i Oslo havn

Konflikten i Oslo havn er annerledes. Her er tariffavtalen på plass, men arbeidskjøperne bryter den kontinuerlige. Tre eksempler:

1. Det økonomiske bidraget til tillitsvalgtarbeid er holdt tilbake over lang tid.
2. Når bruk av innleide arbeidere er mer enn 10 prosent, skal antallet fast ansatte økes, i følge avtale. På tross av økt bruk av innleide over lang tid er bemanninga på Oslo havn redusert.
3. På grunn av for få ansatte er andre satt til lossing og lasting, og fortrinnsretten bevisst undergravd av sjefene på havna.

«Trompeten i Oslo havn», blir han kalt, Bernt Stilluf Karlsen, styrelederen i Oslo havn KF. Det er han som har stått i fronten for alle angrepene på bryggesjauerne i Oslo i lang tid.

Målet for angrepene er å få bort den fortrinnsretten som de registrerte havnearbeiderne har til lossing og lasting av skip i norske havner. I Oslo har angrepene tatt mange former. Det startet med oppslagene i norske medier på våren i fjor da påstanden om at havnearbeiderne i Oslo hadde «verdens dyreste lunsj». Sjauergjengen på en båt skal være tre på grunn av produksjonen og sikkerheten. Derfor må lunsjen tas samtidig. Havnearbeiderne har foreslått tiltak for å gjøre det mulig med kontinuerlig produksjon, mens sjefene har avvist alle endringer. Men det har ikke hindret de usaklige angrepene på havnearbeiderne. Sannheten er åpenbart ikke så viktig, og kan ikke tas hensyn til når målet er å få bryggesjauerne bort fra havna. Og store deler av pressa hang seg velvillig på i klagesangen.

De mange bløffene fortsatte utover sommeren og høsten 2013. Stilluf Karlsen kunne fortelle at havnearbeiderne knapt var på jobben, og tjente svært godt. 605 000 kroner hadde de i gjennomsnitt i årslønn, og ikke jobba de mer enn 28,5 timer i uka. Denne bløffen ble også tatt som sannheten i deler av media i Norge, egne undersøkelser var ikke interessant. At dette er en bløff er lett å sjekke opp mot den tarifferte timelønna i 2012 som var på kr. 166,63. Havnearbeiderne har ikke lokale lønnsforhandlinger, så det er den faktiske timelønna i bransjen. Det førte til at denne yrkesgruppa fikk lavlønnstillegget ved mellomoppgjøret i fjor, fordi de lå under 90 prosent av industriarbeidernes gjennomsnittslønn. Stilluf Karlsen har ennå ikke dokumentert sin løgnaktige påstand om lønnsnivået til bryggesjauerne.

At havnearbeiderne tjener mer i årslønn enn tariffavtalen tilsier, har sin årsak i at de jobber til alle døgnets tider; og lørdag og søndag. Og sjølsagt har de tillegg for all ubekvem arbeidstid.

Planlagte angrep

I desember i fjor ble det avslørt et hemmelig dokument vedtatt i styret i Oslo havn ett år tidligere. Der kommer det fram at målet til ledelsen i havna var å fjerne tariffavtalen for losse- og lastearbeid, og få bort fortrinnsretten og havnearbeiderne. Her lå blant annet konkrete planer for hvordan myndighetene skal påvirkes, og hvordan skape vansker for bryggesjauerne. Det siste punktet er særlig interessant fordi det her lå konkrete planer om å redusere arbeidsmengden for havnearbeiderne og stoppe overtidsarbeidet. Provokasjoner mot bryggesjauerne var satt i system.

Da Bernt Stilluf Karlsen gikk ut i Dagens Næringsliv 28. november i fjor, og hevda det var gamle kommunister som sto bar striden i norske havner, falt mye på plass. Sjefene hadde ingen skrupler for å oppnå målene sine: Fagforeningsknusing og sosial dumping.

At det dreier seg om fagforenings-knusing og sosial dumping dokumenteres i et notat fra havnedirektøren til styret i Oslo havn i desember 2012. Havnedirektør Anne Sigrid Hamran skriver at sentrale parter som havnestyret, NHO og Dampskipsekspeditørenes forening (arbeidsgivere i Oslo havn) må utarbeide en felles strategi. Konklusjonen til havnedirektøren er at «gjeldende tariffavtaler og arbeidsordninger for bryggearbeiderne er et av de største problemene for kontinuerlig drift på terminalene i dag». Ikke underlig at notatet er unntatt offentliggjøring.

NHO og Bedriftsforbundet på banen

Arbeidskjøperne lar ingenting være uprøvd i striden i havne-Norge. NHO har stevnet Norge inn for ESA fordi de mener tariffavtalens bestemmelser om fortrinnsrett til havnearbeid er i strid med den frie etableringsrett i EØS-avtalen. NHO vil ha hjelp av EU for å få bort en tariffavtale de sjøl er part i, og som de seinest i 2012 fornyet med Transportarbeiderforbundet. I denne sammenhengen er det interessant å se at AP Møller (Mærsk) snart har enerett (eller de facto monopol) på lossing og lasting av konteinere i de nordiske store havnene som Gøteborg, Århus og København. Det samme kan skje etter at Oslo havn har utlyst anbud på havnevirksomheten i hovedstaden.

Bedriftsforbundet, der selskapet Holship i Drammen er med, har klaget Norge inn for Europarådets sosiale komite for å bryte med menneskerettene (NHO støtter). Bedriftsforbundet hevder at det er en forutsetning for å være havnearbeider at en samtidig er medlem i NTF, altså et såkalt «closed shop»-prinsipp i norske havner. Transportarbeiderforbundet organiserer i dag om lag 95 prosent i norske havner, noe som neppe kan være ulovlig. Bedriftsforbundet får imidlertid ikke støtte fra den norske regjeringsadvokaten som mener det ikke er dokumentert brudd på organisasjonsfriheten i norske havner.

Kampen er internasjonal

Havnearbeidere over hele verden kjenner seg igjen i angrepene på norske havnearbeidere. Derfor er kampen i norske havner internasjonal. Det ble bekreftet da havnearbeidere i Danmark, Sverige, England og Belgia stilte med sine fagforeningsfaner på demonstrasjonen for tariffavtale ved Risavika Terminal i november i fjor. At kampen er internasjonal ble også bekreftet da havnearbeidere over hele Europa stoppa arbeidet og solidariserte seg med oppsagte bryggesjauere i Lisboa i februar i år. Havnearbeiderne i Lisboa fikk jobben tilbake.

Havnearbeidere over hele verden kjenner seg igjen når kolleger blir angrepet i andre land enten det dreier seg om privatisering og konkurranseutsetting av havnene, om det er angrep på ILO-konvensjon 137 som sikrer fortrinnsrett til å losse og laste skip, eller om det handler om sosial dumping når skipsredere og meklere vil ha sjøfolk til å laste og losse båtene billig, eller helst gratis.

Kamper i Europa

Siden boikottaksjonen av Risavika Terminal startet 1. november 2013 har engasjementet rundt aksjonen internasjonalt vært enormt. Havnearbeiderne i Norge har fått sympatierklæringer fra alle verdensdeler, fra små som store forbund. Det som er gledelig, er at havnearbeidernes og sjøfolks fagforbund ser alvoret i situasjonen og støtter opp om de alvorlige og harde angrepene som ikke bare bryggesjauerne i Norge blir utsatt for, men også i Hellas, Spania og Portugal. Vi vet at dette bare er begynnelsen, det er allerede varslet angrep på havnearbeiderne i belgiske havner.

Det startet i Hellas hvor myndighetene solgte havna i Pireus til det statseide kinesiske selskapet Cosco. Statsansatte havnearbeidere ble arbeidsløse, og tvunget inn i nye arbeidskontrakter med lønns- og arbeidsordninger langt under det de hadde. Greske myndigheter har omgjort lovverket: Fra tidligere at fagforeninger ikke hadde begrensninger, til nå å måtte ha minimum 25 medlemmer for å få avtale. Hele strukturen i Pireus er endret slik at ingen operatører har mer enn 24 ansatte. Dette er et godt eksempel på fagforeningsknusing, satt ut i livet av den greske staten, og utført av Cosco.

Spania er anmeldt til EU-kommisjonen for brudd på de fire friheter i forbindelse med havnepoolene i spanske havner. Arbeidsgiverne vil ta fra spanske havnearbeidere de rettighetene de har bygd opp gjennom mer enn 100 års faglig kamp. Spanske myndigheter, som mener den nåværende modellen har fungert bra, må følge opp krav fra EU og pålegg fra Kommisjonen. Det skal også sies at myndighetene og fagforeningene i Spania jobber tett sammen i denne saken. Rettsaken er ikke kommet opp ennå, men utgangspunktet er ikke godt.

I september i fjor ble 47 portugisiske havnearbeidere i Lisboa utestengt fra jobben. De ble erstattet med streikebrytere. Et sterkt internasjonalt press, i tillegg til sympatiaksjoner i mange europeiske havner førte til at det nå i februar ble forhandlet fram en løsning som gjør at alle de 47 bryggesjauerne har fått jobben sin tilbake. Det skal også sørges for bedre arbeids- og utdanningsmuligheter. Det skal også forhandles fram en ny tariffavtale som skal være ferdig innen september. Dette er en stor og viktig seier som forteller at internasjonal solidaritet arbeidsfolk i mellom virker.

Må vinnes!

Havnearbeidernes kamp i Norge må vinnes her hjemme, akkurat som andre lands arbeidere må vinne sine kamper. Men nasjonal og internasjonal støtte og solidaritet er avgjørende for å holde ut litt lenger enn arbeidskjøperne og deres venner.

Sjøl om angrepene på havnearbeiderne i Norge er massive fra en samlet makt, har vi stor tro på at denne kampen kan vinnes. Men det krever styrke og standhaftighet hos de streikende, massiv sympati og støtte fra norsk fagbevegelse, og ikke minst en internasjonal støtte som får motkreftene våre til å tenke seg om.

Dette er en kamp arbeiderklassen i Norge ikke har råd til å tape! Havnearbeiderne viser vei, og resten av fagbevegelsen må stille opp!

Vidar Våde (født 1942) er snekker, fagforeningsmann og politisk aktivist, bosatt i Tyssedal. Var blant Rød Valgallianses første kommunestyrerepresentanter etter valget i 1975. Et verv han beholdt i 28 år. Ved kommunevalget i 1983 var Vaade RVs debattant i partilederdebatten.

«Illusjoner?»

Stille.
Bare sus
av bladløse trær.
Måkene seiler i vinden.
Svakt høres lyden
fra hjemkommet stær.
Finner seg hvile i linden.

Sjøen er lun
som et nyslått tun.
Ingen krusning å se.
Det lukter av fred.

To går til sjøen
Setter ut båten.
Fisk vil de få
vestenfor øyen.
Slik det har vært
etter måten.
Slik ønsker vi
at verden er.
Stille og rolig,
idyllisk.
Glede oss over
hjemkommet stær.

Men langt bort
i øst
høres duren.
Verden er jo i brann.

Folk kneler ned
foran muren,
håper at «Guden»
er sann.

Så løfter de øksa.
Mann mot mann
og kjemper
for nettopp «Han».

Trekke kort

Hvem skal
bære byrdene
de neste fire år?
Er det hyrdene,
eller det sorte får.
Blir det verre
når Knut Arild
trekker kort
om abort?
Med Siv og Erna
på samme madrass.
faller mye på plass?
Da hjelper det lite
lite å rømme.
Men du kan fortsatt drømme.

«Kjæresten» min

Tømmermannsblyant,
er et kjærlig ord.
Har laget mange streker
på uhøvla bord.
Er med når jeg reker
omkring som en fant.
Og er veldig godt vant.
Blir kvesset og spisset
så streken blir fin.

Disse ord er myntet
på «kjæresten» min.
Uten deg min kjære.
Ville jeg ikke være
en brukende snekker.
Når jeg trekker
deg fram fra min lomme,
kan jeg måle både
meter og tomme.

Forgjengelighet

Da motorsagen
blottet treets
ringer,
så jeg
livets
forgjengelighet.

De senere årene har flere debattanter på venstresida nærmest avskrevet arbeiderklassens revolusjonære potensiale. Guy Standing, for eksempel, har lansert teorien om det han kaller prekariatet, en klasse mennesker hvis arbeidshverdag er preget av usikkerhet, flyktighet og lønn ned mot eksistensminimum. Dette prekariatet, mener Standing, er den nye farlige klassen for borgerskapet etter at den klassiske arbeiderklassen i stor grad er avvæpnet gjennom å ha blitt inkorporert som en slags middelklasse. Forfatterduoen Michael Hardt og Toni Negri, på sin side, mener at kapitalen har utviklet seg til et imperium, og at det eksisterer et mangfold av motkrefter mot dette, der ikke arbeiderklassen har en særegen posisjon.

Ursula Huws er uenig i dette. Under kapitalismen, er verdiskapingen konsentrert i vareproduksjonen, der arbeideren skaper en større mengde verdi, en merverdi for kapitalisten, enn det som er nødvendig for å opprettholde arbeidskraften og utbetales i lønn. Dette utelukker imidlertid ikke eksistensen av andre former for arbeid. Marx skilte mellom produktivt og uproduktivt arbeid, der det produktive arbeidet var kjennetegnet ved produksjon av merverdi, mens arbeid som ikke skapte merverdi, var uproduktivt, sett fra kapitalens ståsted. Det er fremfor alt i det produktive arbeidet at arbeid og kapital møtes, og selv om det uproduktive arbeidet også er avledet av den dominerende produksjonsmåten, er det her potensialet for en avgjørende konfrontasjon ligger.

Huws nyanserer litt på dette, og skiller heller mellom produktivt og reproduktivt arbeid, blant annet for å understreke at også ikke-produktivt arbeid har en funksjon for kapitalismen. Hun tar også med seg den feministiske kritikken av det ulønnede arbeidet i hjemmet, som vi kjenner best fra Kjersti Ericssons forfatterskap, men som også var del av en stor diskusjon i Storbritannia på 70-tallet. Hun lanserer også en fjerde form for arbeid, produktivt ikke-lønnet arbeid, såkalt forbrukerarbeid, men samtidig holder hun fast på at det er vareproduksjonen, felt C i Tabell 1 i artikkelen, som utgjør selve knuten i det kapitalistiske systemet. Det er utgangspunktet for å forstå de andre formene for arbeid – offentlig administrasjon og tjenester, husarbeid og forbrukerarbeid. Det er, tross alt, i dette punktet at verdiene skapes og dermed lønnen som gjør det mulig for den enkelte å drive ulønnet arbeid, genereres.

Som individer utfører de aller fleste flere former for arbeid, men det er likevel en tendens, mener hun, at stadig mer av arbeidet ender opp i vareproduksjonen. Det digitale arbeidet, eller det immaterielle arbeidet som blant andre Hardt og Negri har kalt det, er ikke noe unntak her, selv om omfanget av dette arbeidet nok har blitt noe overdrevet i debatten. Så lenge arbeidet utføres for å skape merverdi for en kapitaleier, uavhengig av hvor i prosessen fra innovasjon til distribusjon det konkrete arbeidet utføres, er det vareproduksjon. Selv om det kanskje er innslag av grunnrente og handelskapital inne i bildet, er det verdiproduksjonen som gjør seg gjeldende dersom man faktisk undersøker de konkrete prosessene.

Derimot ser Huws en tendens til at vareproduksjonen de senere tiårene i større grad har presset seg inn i de andre formene for arbeid, og gjort det ulønnede arbeidet produktivt. Dette skjer også uavhengig av det digitale arbeidet, som for eksempel gjennom ordninger som arbeid for trygd, at private firmaer får arbeidskraften billigere enn om de måtte betalt tarifflønn. Imidlertid bidrar det digitale arbeidet, i følge Huws, til å styrke det ulønnede arbeidets produktive karakter, delvis ved at forbrukeren gjør mer av jobben selv uten at det kompenseres for det, som i nettbanken, eller ved at giganter som Google og Facebook gjennom sine lisensavtaler tilegner seg retten til folks ubetalte kreative arbeid.

Selv om det digitale arbeidet fortsatt er en relativt liten del av den samlede verdiskapningen, er dette endringer som styrker vareproduksjonen, og dermed motsetningen mellom arbeid og kapital, heller enn å svekke den i et samfunnsmessig perspektiv. I stedet for å fremstille teknologiske og/eller samfunnsorganisatoriske endringer som noe nytt, ser hun de ulike tendensene sitt forhold til produksjonen.

Huws’ artikkel forteller at det er i den vareproduserende arbeiderklassen den direkte konfrontasjonen mellom arbeid og kapital vil kunne finne sted. Man må derfor hele tiden vurdere utviklingen av og endringer i arbeidsdelingen, samt forholdet mellom klassene, på bakgrunn av hva som faktisk skjer inne i denne knuten.

Mathias Bismo

Lasse W. Fosshaug:
Over brua
Flamme forlag, 2013,136 s

Det er sjelden man tar en tilfeldig bok ut av hylla på biblioteket, og det viser seg å være den beste boka man har lest i år. Kan like gjerne slenge på i fjor også.

Debutanten Lasse W Fosshaug har skrevet en kort, spennede og lettlest roman. Boka fungerer på mange nivåer. Det er en enkel historie om å bli voksen, være ensom og i forhold. Men det er også en samfunnsmessig historie om møtet mellom norsk og øst-europeisk arbeiderklasse.

Vi skal femten år tilbake i tid. Til tettstedet Minnesund i Akershus, der Mjøsa renner ut i Vorma, og toget til større steder suser forbi. Jonas er ferdig med videregående, og opplever en ensom tilværelse i bygda da han blir igjen for å jobbe på saga, mens vennene og kjæresten Nina drar til Trondheim for å studere. Jonas møter Magda, en polsk jente som bor i ei kald brakke etter å ha mista jobben på en gård. De utvikler et vennskap, som blir utvikla til et forhold som ender med et brudd.

Kontrastene i boka er store. Jonas er en del av arbeiderklassen med relativt ordna forhold. Han har en sjef som bryr seg. Han jobber sammen med jordnære folk som røyker rullings og kødder med deg. Har du et problem så bryr de seg om hverandre. Men solidariteten mellom folk på saga står i sterk kontrast med den fremmedfientligheten de samme folka har ovenfor polakkene. De blir beskyldt for å være tyver, dårlige jordbærplukkere, for å drite i åkern og drive hor.

Fosshaug gir oss et troverdig bilde av arbeiderklassen på Minnesund på slutten av 90-tallet. Det er mange problemer blant folk. Det enkle svaret er å sparke nedover. Det å legge skylda på de andre. Jonas presenterer et annet svar. Det å begynne å se hverandre som mennesker og hjelpe hverandre. Da kommer det tydelig frem at ingen av oss er perfekte. At vi både oppfyller og motbeviser fordommene mot oss.

Jokke Fjeldstad

International Socialist Review

ISR er både et papirmagasin og en nettpublikasjon, og kommer med fire fyldige utgaver i året. Det står i en tradisjon som er kjent som «internasjonal sosialisme», og har til oppgave å utvikle sosialistisk teori og praksis både i USA og internasjonalt. Det siste nummeret (91) inneholder bl.a. grundige artikler om venstresidas utfordringer i Hellas og om kjønnsbasert vold i nyliberalismens tidsalder. Et særkjenne ved ISR er fyldige intervjuer, og det er herfra samtalen med Arundhati Roy i denne utgava av Rødt! kommer. I nr. 91 er det en lang og spennende samtale med aktivisten Victor Toro i forbindelse med 40-årsmarkeringa av imperialistkuppet i Chile. ISR har også ei rikholdig samling av spennende bokmeldinger.

Third World Network (TWN)

Dette er et av de aller viktigste nettstedene for aktuelle kommentarer og utredninger fra et anti-imperialistisk Sør-perspektiv, med basis både i organisasjoner og sentrale enkeltpersoner. Selv om mange Nord/Sørspørsmål dekkes, er det særlig vekt på handel/WTO, UNCTAD/FN-systemet, klima, jordbruk, bærekraftig utvikling, helse og jordbruk. Daglig oppdateres en nyhets- og kommentartjeneste som er organisert tematisk, i tillegges til at det legges ut enkeltstående rapporter og lengre analyser. TWN følger særlig nøye internasjonale klima- og handelsforhandlinger. Det er særlig grunn til å anbefale nettmagasinet Third World Resurgence, som kommer med seks utgaver i året, og som oftest er på rundt 60 sider og har et hovedtema.

LINKS – international journal of socialist renewal

Links er et australsk initiativ, og springer ut

fra et ønske om å formidle nyheter og analyser innenfor en marxistisk tradisjon, ikke minst med tanke på å utvikle en sosialisme som bryter med en stalinistisk tradisjon. Innenfor ei slik ramme er nettstedet åpent for ulike synspunkter. Det er ikke først og fremst et teoretisk tidsskrift, men et møtested for formidling av aktivisme og politisk kamp omkring i verden. I de siste månedene har det f.eks. vært mange artikler med et forsvar for «bolivarismen» i Venezuala og kritisk gjennomgang av høyresida i Ukraina. Det gjengis også intervjuer og taler, bl.a. fra Syriza-lederen Alexis Tsripas og en appell til europeiske sosialister fra Bolivias visepresident. En søsterpublikasjon er ukemagasinet Green Left Weekly (www.greenleft.org.au).

Utviklingsfondet

Hjemmesida til Utviklingsfondet, en norsk utviklings-, miljø- og solidaritetsorganisasjon med mange samarbeidspartnere i Sør, har mye stoff å by på om sult, matsuverenitet, biologisk mangfold, handel, bærekraftig forvaltning av naturressurser utvikling og klimaendringer i Sør. Utviklingsfondet deltar i flere norske og internasjonale nettverk med brodd mot nyliberalisme og urettferdig handel. Det legges også ut større rapporter og utredninger, slik som Superbonden. Morgendagens helt. Utviklingsfondets sultrapport 2013. Kommentarer legges også ut på Utviklingsbloggen.

Tore Linné Eriksen

Ronny Kjelsberg er høgskolelektor ved Avdeling for Teknologi ved Høgskolen i Sør-Trøndelag og underviser bl.a. i vitenskapelig metode. Han er fylkestingsrepresentant for Rødt i Sør-Trøndelag.

Det er selvsagt ikke så enkelt. I en tid hvor alle politikere vil selge «et godt samfunn for alle grupper» og sjelden står åpent fram og jobber for en bestemt samfunnsgruppe, blir det troverdigheten i politikernes påstander og virkelighetsbeskrivelser som i økende grad bestemmer folks preferanser, heller enn tilhørighet til ulike klasser og grupper.

Det tilslører dermed skillet mellom vitenskap og politikk når politikere forsøker å selge sine egne verdensbilder, heller enn bare å skissere ulike mål. Hvordan verden faktisk ser ut, er i høyeste grad et vitenskapelig spørsmål.

Vitenskap som samfunnsendrende sannhetssøken

Vitenskap begås av mennesker, med alle sine feil og mangler, og da blir den aldri perfekt. Forskning vil kunne la seg påvirke av forutinntatthet blant de som utøver den, og av en rekke mer og mindre kjente psykologiske mekanismer hos mennesker. Den kjente fysikeren Richard Feynman sa

Det første prinsippet [i vitenskap] er at du ikke må narre deg selv – og du er den enkleste personen å narre.¹

Det som skiller vitenskap fra ikke-vitenskapelige former for sannhetssøken (synsing, anekdoter, etc.), er likevel at den har utviklet et systematisk rammeverk for å minimere nettopp disse store feilkildene. Selv om vitenskapen langt fra er perfekt, er den altså en mye sikrere kilde til kunnskap enn alle alternativer, som vil være befengt med alle vitenskapens feilkilder, men en hel rekke andre i tillegg.

Men vitenskapens tradisjonelt sterke stilling på den politiske venstresida handler også om at den har en frigjørende kraft.

En metodikk for sannhetssøken som nettopp fjerner individuelle og samfunnsmessige fordommer og biaser, vil kunne skjære igjennom det rådende ideologiske hegemoniet, og dermed åpne opp for samfunnsendring.

Den polsk-britiske sosiologen Stanislav Andreski utdyper dette poenget i boken Social Sciences as Sorcery, hvor han kritiserer tendenser til pseudovitenskap i samfunns-fagene:²

Så lenge autoritet inngir ærefrykt, forsterker forvirring og absurditet konservative tendenser i samfunnet. For det første, fordi klar og logisk tenkning fører til en akkumulering av kunnskap (her er fremgangen til naturvitenskapene det beste eksempelet), og denne veksten av kunnskap før eller senere undergraver den tradisjonelle ordenen. Forvirret tenkning, på den annen side, fører ikke til noe spesielt sted, og man kan hengi seg til det på ubestemt tid uten å skape noen påvirkning på verden.

Politiske konspirasjoner mot vitenskapen

Det skjer jevnlig at interessene til mennesker, bedrifter og organisasjoner med makt og penger blir utfordret av vitenskapelig kunnskap. Opp gjennom historien (og fortsatt i dag), ser vi derfor også at vitenskapelig kunnskap blir motarbeidet i en del konservative og liberalistiske politiske miljøer.

En amerikansk studie fra 2012 viser at tilliten til vitenskap blant konservative har falt drastisk de siste årene.³ Det er vanskelig å se dette urelatert til det massive arbeidet konservative politikere, tenketanker (og en del enkeltforskere) har gjort for å nettopp undergrave tilliten til vitenskap de siste årene, særlig på klimafeltet.

Naomi Oreskes og Eric Conway beskriver i boken Merchants of Doubt hvordan konservativ-liberalistiske miljøer som The Heartland Institute med hjelp av små grupper svært konservative forskere som Fred Singer i flere tiår har jobbet aktivt for å spre mistillit om den vitenskapelige konsensus på områder fra tobakksskader til globale klimaendringer. Årsaken er klar:

Grunnprinsippet for laissez-faire, at «frie markeder bringer tilbud og etterspørsel i likevekt og dermed sikre best mulig fordeling av ressurser,» er et aksiom som viser seg ikke å være sant. Prisene kan bli skjøvet bort fra sin «ideelle likevekt» i lange perioder av gangen, som en hvilken som helst amerikaner påvirket av den pågående boligmarkedkollapsen kan bevitne.⁴

Kunnskapen om globale klimaendringer utfordrer en grunnide blant de ivrigste liberalistene. Den viser behovet for at fellesskapet griper inn (fortrinnsvis demokratisk) i individers økonomiske aktivitet.

Men det er selvsagt ikke bare klimaendringer som skaper denne type eksternaliteter, som gjør at fellesskapets behov kommer i konflikt med individers profittønske. Alle typer miljøutslipp som vil skape individuelle, lokale eller globale helseskader vil kreve former for regulering.

Men det er ikke bare på miljø- og helseområdet at forskningen bryter med høyresidens verdensbilde. Den klassiske liberalistiske økonomiske modellen, bygger som kjent på det såkalte «homo oeconomicus». Et bilde av mennesket som et økonomiskrasjonelt vesen som har perfekt informasjon som det gjør rasjonelle, økonomisk egennyttige valg på bakgrunn av. Selv om dette er en forenklet modell, viser det seg at den heller ikke som det fungerer spesielt godt.

Selv om verden har gått videre siden 1800-tallet, er nemlig homo oeconomicus fortsatt en sentral premissleverandør for mye av den faktiske organiseringen av økonomien og arbeidslivet. Økonomisk belønning og straff er institusjonalisert som styringsverktøy i norsk offentlig sektor, og NHO har foreslått resultatlønn for lærere.

Men hva sier forskningen? Den er ganske entydig: Resultatlønn gir en dårligere kvalitet på arbeidet. Selv om mennesker jobber fordi de får lønn, drives mange i det daglige arbeidet av en indre motivasjon, hvor jobben – oppgaven som skal løses – er et mål i seg selv. Når man innfører resultatlønn, tar belønningen over som mål og dreper den indre motivasjonen.⁵

Forskning viser også at ledere med høye lønninger demotiverer andre ansatte til å yte for bedriften. Egoisme som drivkraft fungerer dårlig når mennesker skal jobbe sammen.⁶ Små sosiale ulikheter i arbeidslivet gjør dermed at bedre arbeid vil bli gjort.

Et sentralt argument i høyresidens retorikk for å akseptere sosiale ulikheter er at folk som jobber hardt, må få uttelling for dette – et rettferdighetsargument. Sosiale ulikheter er ikke populært i befolkningen, men at man skal ha betalt for hardt arbeid, er nok en retorikk som mange på tross av dette vil stille seg bak.

Leonard Mlodinow, beskriver i boka The Drunkards Walk hvordan forskning på økonomi viser at hvem som lykkes i økonomien eller ikke styres av innsats og dyktighet, men nettopp av tilfeldigheter. For eksempel er det liten sammenheng mellom den tidligere avkastningen fra ulike aksjefond og den framtidige avkastningen. Dyktigheten til de ulike aksjemeglerne eller gruppene av meglere har altså liten betydning. Tilfeldighetene rår.⁷

Vi hyller de rikes dyktighet, og legger skylden for de fattiges fattigdom på dem selv (se f.eks. på hetsen mot romfolket). Vi gjør feil. Når hvem som lykkes og hvem som mislykkes i stor grad styres av tilfeldigheter, kan man ikke rettferdiggjøre store økonomiske ulikheter i et samfunn.

Et siste område hvor forskningen bryter tvert med høyresidens tradisjonelle verdensbilde, er nettopp forskning på sosiale ulikheter. Når det gjelder å gjøre denne forskningen kjent var nok utgivelsen av Richard Wilkinson og Kate Picketts bok The Spirit Level viktig. De samler mange års forskning som dokumenterer at for land over et visst velstandsnivå er små sosiale ulikheter viktigere enn absolutt rikdom for en rekke samfunnsmessige forhold som har med folks livskvalitet å gjøre. Alt fra helserelaterte forhold som barnedødlighet, levealder og en lang rekke samfunnsforhold som kriminalitet, sosial mobilitet og barn og unges levekår.

Dette slår selvsagt beina under høyresidens tradisjonelle strategi for vekst og fordeling: trickle down, enkelt forklart av et sitat etter husken fra Erna Solberg i en TV-debatt for noen valgkamper siden (da Høyre fremdeles var litt mer ærlige som «kalkulatorpartiet», og før slagordet ble endret fra «Mer igjen for pengene», til «Mennesker, ikke milliarder»): «Det har ikke noe å si om forskjellene øker, så lenge de fattige også blir rikere». Men det er altså feil. Forskningen på feltet sier kontant: Det har noe å si. Det er svært negativt for samfunnet når forskjellene øker.

Dette er nok årsaken til at forskningen i The Spirit Level har blitt kraftig angrepet. Det kom fort både «motbøker», rapporter og krasse angrep i massemedia, særlig fra høyreorienterte miljøer i USA.

Dette gjorde at forfatterne på sitt nettsted, i tillegg til svar på kritikken, kom med følgende kommentar⁸:

Nesten all forskningen som er presentert og syntetisert i The Spirit Level er blitt fagfellevurdert, og boken har fullstendige referanser til dette. For å skille mellom velbegrunnet kritikk og ubekreftede påstander gjort for politiske formål, bør den fremtidige debatten foregå i fagfellevurderte publikasjoner.

Kritikken som kom mot boken, kom altså i stor grad ikke i vitenskapelig form, men fra lignende miljøer og på lignende måter som kritikken Oreskes og Conway avslører i sin bok: En ideologisk basert pseudovitenskapelig desinformasjonskampanje.

Pseudovitenskap på venstresida?

Som vi har sett, bryter vitenskapen med sentrale postulater for høyresida, her gjerne forstått som tilhengere av «nyklassisk» økonomisk teori. Men hva med venstresida? Finnes det krefter og pseudovitenskapelige miljøer som forsøker å få innpass på venstresida? Svaret på det må nok være ja.

Pseudovitenskapelige miljøer som forsøker å få innpass på venstresida, finner man nemlig i en del av de såkalte «alternative » miljøene. Selv om de fleste kanskje ikke tenker på healing, engler, og aurafotografering som noe som hører venstresida til (heldigvis), finnes det deler av miljøet som har fått innpass i enkelte venstresidekretser. Kanskje først og fremst i Miljøpartiet De Grønne, men dessverre ikke bare der.

En ting som forskningen også har vist oss, er nemlig at vi mennesker har mye lettere for å tro på en påstand de vil tro på – en påstand som passer med det verdensbildet vi allerede har⁹. Fortellinger om den modige lille mann som holdes nede av mektige kapitalkrefter, kan dermed finne klangbunn hos mange på venstresida.

Det kan i verste fall lede en inn i konspirasjonsteorier om mektige nettverk,¹⁰ eller til å støtte fortellinger om storkapitalister i «Big Pharma» som selger skadelige medisiner til intetanende pasienter, når det finnes gode «naturlige» behandlingsformer.

Den pseudovitenskapelige framgangsmåten er gjerne å framstille vitenskapsfolk hvis standpunkter har blitt diskreditert i fagmiljøene, som offer for en større eller mindre konspirasjon. Dette er en tankegang man skal være svært forsiktig med å begi seg inn på, noe en bokomtale i Rødt! nr 4A 2013 demonstrerer.

I en positiv og ukritisk omtale av Trond Skaftnesmos bok Folkefiender – Om sannhetens pris og vitenskapens sjel, males nemlig et bilde av Andrew Wakefield (vaksiner), Olle Johansson (stråling) og Árpád Pusztai (GMO) som nettopp slike martyrer (eller «folkefiender» for å bruke bokas eget begrep) som blir motarbeidet av «bestemte politiske og kommersielle maktstrukturer som har invadert vitenskapen og iført seg dens klær».

Problemet til Skaftnesmo er at påstandene til de tre er blitt motvist, ikke av konspirasjoner, men av helt ordinær forskning.¹¹ I Wakefields tilfelle er det også dokumentert at han fikset dataene i sin opprinnelige artikkel om sammenhengen mellom MMRvaksine og autisme, og artikkelen er senere trukket tilbake av tidsskriftet (The Lancet)¹², og Wakefield har mistet sin legeautorisasjon¹³.

Hva angår de påståtte farene fra wi-fi og mobilstråling, har heller ikke dette noen vitenskapelig støtte. En del medieoppmerksomhet har det derimot blitt av den såkalte «Bioinitiativrapporten», men den er ikke en fagfellevurdert publikasjon (noe som er et minimumskrav for vitenskapelige arbeider).

Blindtester av såkalt «el-sensitive» mennesker viser også at de ikke reagerer på elektromagnetiske felt de ikke vet er der.¹⁴ Det betyr ikke at disse pasientene ikke har reelle plager, men det betyr at årsaken til disse plagene ikke er elektromagnetiske felt. At enkeltforskere, som Olle Johansson, tviholder på denne forklaringsmodellen på tross av god vitenskapelig dokumentasjon på det motsatte, kan dessverre bidra til å hindre eller utsette at en korrekt diagnose blir stilt, og at den reelle årsaken til plagene ikke blir avdekket.

Det kan være gode grunner for at folk på venstresida er skeptiske til bruk av genmodifiserte organismer (GMO) i matproduksjon. Den viktigste er kanskje at store bedrifter har skaffet seg patent på genetisk materiale, slik at fattige småbønder i utviklingsland (og andre bønder selvsagt) kommer i et økonomisk avhengighetsforhold, og ikke kan benytte den tradisjonelle måten med å bruke eget såkorn. På sitt verste blir dette til en moderne leilendingskontrakt.

Dette betyr likevel ikke at man bør ta alle påstander om farene med GMO for god fisk. Påstanden om at det er helseskadelig å spise genmodifiserte organismer, er en slik påstand som mangler dokumentasjon. Beviset som ofte framlegges for dette, er en enkeltstudie av Árpád Pusztai fra The Lancet.

Studien er blitt kraftig kritisert. Blant annet kan vi i oversiktsartikkelen, Genetically modified plants and human health¹⁵, lese at

studien har feil i mange aspekter av sin design, gjennomføring og analyse ’[…]’ ingen konklusjoner bør trekkes fra den’: for eksempel har forfatterne brukt for få rotter per testgruppe til å utlede meningsfulle, statistisk signifikante data.

En oversikt over forskningsstatusen på GMO som matvarer på forskjellige dyreslag viser at vi ikke har noen indikasjon på helseskade. ¹⁶ Et av grunnprinsippene til forskning er at forsøk skal være replikerbare. Dvs. at andre forskere skal kunne finne fram til de samme resultatene som deg, når de gjør de samme undersøkelsene. Her har Pusztai åpenbart feilet.

Det er altså ingen vitenskapelig støtte for at verken Wakefield, Johannsson eller Pusztai er «folkefiender» i Skaftnesmos forstand. De er tilhører rett og slett en minoritet i forskningsmiljøene, som mangler vitenskapelig dekning for påstandene sine. I den grad karrierene deres har lidd nød av denne aktiviteten er det rett og slett på bakgrunn av svakt faglig arbeid, eller rett og slett svindel.

Radikalere kan ofte ha en tendens til å heie på «underdogen», og innimellom i vitenskapen skjer det jo at det plutselig viser seg at et mindretallssyn er det korrekte. Det er likevel viktig å huske at dette er de sjeldne unntakene. De fleste som står i små mindretallsposisjoner i ulike fagfelt tar rett og slett bare feil.¹⁷

Konklusjonen blir igjen at man må være forsiktig med å tro på påstander bare fordi de passer med ens egne opprinnelige oppfatninger om verden, og at man ikke bare kan støtte seg til vitenskapen når det passer, og neglisjere den ellers. Selv om jeg mener deler av den politiske høyresida har større og mer grunnleggende problemer med vitenskapelig kunnskap, må venstresida passe seg for ikke å bli nyttige idioter for alternative underdogs med tvilsomme agendaer.

1. Richard P. Feynman, Cargo Cult Science, Tale på Caltec i 1974, gjengitt i Richard P. Feynman, Surley You’re Joking Mr. Feynman!, W W Norton, 1985.
2. Stanislav Andreski,Social Sciences as Sorcery, Andre Deutsch Ltd, 1972.
3. Gordon Gauchat, Politicization of Science in the Public Sphere, American Sociological Review 77(2) 167–187, på nett på http://www.asanet.org/images/journals/docs/pdf/asr/Apr12ASRFeature.pdf (Studien peker forøvrig på at «moderate» har konsistent liten tillit til vitenskap, noe som igjen kan indikere at tendensen til å tro på oppfatninger som bryter med vitenskapelig kunnskap kan være relativt løsrevet fra politisk ståsted, selv om hvilke pseudovitenskapelige oppfatninger man evt. måtte tro på naturlig nok kan ha en sammenheng med politisk ståsted.)
4. For ordens skyld kan en slik påstand om uvitenskapelighet også rettes mot enkelte grener innen marxistisk tenking, som f.eks. den mekanistiske tidlige sovjetiske tolkningen av Marx teorier om samfunnsutviklingen som bl.a. kom til uttrykk i Bukharins «Populær lærebok i sosiologi», og særlig i stalinismen som f.eks. på ideologisk grunnlag fornektet Darwins evolusjonsteori til fordel for Lysenkos Lamarcisme.
5. For en grundig populærvitenskapelig oppsummering av mye av denne forskningen, som igjen har referanser til et utall originalartikler, se Daniel Pink, Drive
6. Ukeavisen ledelse 10.5.2013, http://web.retriever-info.com/services/archive.html?method=displayDocument&documentId=05503020130510C26AB1D74AFB6CF70D7704570CEE48E7&serviceId=2&articleType=relatedArticle
7. Leonard Mlodinow, The Drunkards Walk, 2008, s 209-210
8. http://www.equalitytrust.org.uk/resources/authors-respond-questions-about-spirit-levels-analysis
9. For mer om de ulike psykologiske særegenhetene vi mennesker har og som kan rote oss ut på vidåtta i en del situasjoner, se f.eks. Stephen Novella, 2012, Our Deceptive Mind, The Great Courses, http://www.thegreatcourses.com/tgc/courses/course_detail.aspx?cid=9344
10. Nettverk av pengesterke mennesker finnes selvsagt, men først og fremst i styrerommene i store finansinstitusjoner, heller enn i Illumniati-ordenen. En vitenskapelig gjennomgang av maktkonsentrasjon, kan du finne i Vitali, Glattfelder og Battiston, The network of global corporate control, http://arxiv.org/PS_cache/arxiv/pdf/1107/1107.5728v2.pdf med en populærvitenskapelig framstilling i New Scientist, http://www.newscientist.com/article/mg21228354.500-revealed–the-capitalist-network-that-runs-the-world.html
11. Hva angår sammenhengen mellom vaksiner og autisme, ble det etter Wakefields artikkel fra 1998 gjennomført flere store epidemiologiske studier, bl.a. av US National Academy of Sciences, UK National Health Service, og Cochrane. Ingen fant noen sammenheng.
12. “our investigation, confirmed by evidence presented to the General Medical Council (GMC), reveals that: In most of the 12 cases, the children’s ailments as described in The Lancet were different from their hospital and GP records” http://www.thesundaytimes.co.uk/sto/public/news/article148992.ece
13. Her kan man også bemerke at Wakefields fall fra nåde knappest kan tilskrives britiske myndigheters aversjon mot det alternative, all den tid f.eks. homøopatiske medisiner med dokumentert ingen klinisk effekt fortsatt dekkes av NHS.
14. Se f.eks. Gunnhild Oftedal, El-overfølsomhet – utredning om årsaker og mulige tiltak og behandlingsopplegg, tilgjengelig fra http://www.nrpa.no/elektromagnetiske-felt/el-overfolsomhet. På s. 10 kommer konklusjonen av en gjennomgang av tilgjengelig forskning: «kontrollerte og dobbelt blindt gjennomførte forsøk [gir ikke] støtte for at helseplager som el-overfølsomme opplever, kan forklares med lavfrekvente elektromagnetiske felt».
15. J R Soc Med. 2008 June 1; 101(6): 290–298. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC2408621/
16. Food and Chemical Toxicology, Volume 46, Supplement 1, March 2008, Pages S2–S70, http://www.sciencedirect.com/science/article/pii/S0278691508000884
17. Mange er kanskje kjent med følgende sitat fra filosofen Arthur Schopenhauer: «Alle sannheter gjennomgår tre stadier; Først blir de latterliggjort. Deretter blir de voldsomt motarbeidet. Til slutt blir de akseptert som helt innlysende». Tatt ut av sin sammenheng blir dette ofte brukt nærmest  som et argument for å vise at man har rett, rett og slett fordi man utgjør et lite mindretall.

Knut Kjeldstadli er professor i moderne historie ved Universitetet i Oslo og professor II ved Universitetet i Bergen. Har særlig vært opptatt av arbeiderbevegelsen, arbeidsliv og teknologi. Er medredaktør for Norsk innvandringshistorie (2003).

Ingrid Baltzersen har en mastergrad i midtøstenstudier, studert arabisk og er med i redaksjonen til Tidsskriftet Rødt!.

På ein måte er det større nyansering og større realisme mellom ulike grupper. Viss du går tilbake ein tjue års tid, så var det ofte sånn at dei som var positive hadde ei paternalistisk haldning. Dei meinte ikkje at dei som kom var slemme, men at det var synd på dei. Dette var ei positiv, men samtidig nedlatande haldning. No er det større realisme, ein veit meir og kjenner meir til kvarandre. Ein kan også utveksla både positive og kritiske synspunkt på eit meir reelt grunnlag, det oppfattar eg som eit framskritt.

Både den aggressive motstanden og paternalismen er fjernt frå verkelegheita. Men på ei anna side synst eg det er tendensar til polarisering som skremmer, at miljø på begge sider ser seg indirekte tent med å bygga kvarandre opp. Det eg tenkjer på, er sterke innvandringsmotstandarar på den eine sida og folk med stor avstand til fleirtalskulturen i Noreg på den andre sida som gjensidig profitterer på å understreka skilnadane.

På plussida kan ein sjå at det har kome mange fleire stemmer av innvandrere, ikkje minst blant yngre kvinner. Det finst no eit større rollesett og fleire måtar å kunna vera på. Alt frå Hadia Tadjik til Bushra Ishaq til Sara Azmeh Rasmussen. Dei er innbyrdes forskjellige, men gir eit meir nyansert totalbilde.

Det er ein samansett problematikk. Ein kan på den eine sida analytisk tenkja om lønnsarbeidarklassa at det ikkje er tilfeldig kven som hamnar i dei lågaste sjikta i denne klassen. Det er kvinner, ungdommar og innvandrarar. Det er ein samanheng mellom klassedanninga og etnisitet.

Det andre er kva som skal vera basis for organisering, kva skal vera politisk plattform. Viss det berre skal vera etnisitet og kultur, så understrekar ein forskjellane. Det løyser ikkje problemet om einskap, det er eit behov for å stå saman, behov for fagforeiningar. Viss ein utelukkande tenkjer på religion eller kultur, så vil dette fellesskapet svekkast. Men viss ein ikkje tar inn det kulturelle, så vil ein ikkje bli nøytral, det vil vera ein modell henta frå fleirtalet. Fleirtalet sin kultur blir ein sjølvsagt norm, for ting som ikkje er så sjølvsagt. Det kjem folk frå andre land med anna fagforeiningserfaring som det kan vera grunn til å lytta til.

Utfordringa for fagrørsla og partia på venstresida er å klara å finna ein form der ein står saman om den politiske diskursen når det gjeld klasse, sosiale krav og miljøpolitikk, men kor det er rom for ulike kulturar. Det er veldig utfordrande, eg hugsar til dømes då eg starta å arbeida i dette feltet, og folk spurte om – korleis står det til med din mor, din far, din søster og din bror?, og eg tenkte: Kan du ikkje koma til poenget, kvifor går du som katten rundt grauten? Mens den andre tenkte – herregud, for ein uhøflig nordmann, som berre går rett på!

Den gamle kulturelle arrogansen som har loge i europearane, også i europeisk fagrørsle, må ein setta på prøve. Det er ein problematisk arv i arbeidarrørsla der ein ser på Europa som avantgarden, som det øverste trinnet i sivilisasjonen, og då også den europeiske fagrørsla som modellgivande for alle andre. Det har Vesten heldt på med, før til dømes som CIA-forsøk på å kontrollera fagrørsle i Latin-Amerika. Men dette synet ligg også til grunn når ein forsøker å eksportera den nordiske modellen utan å spør om kva dei sosiale og politiske føresetnadane er. Viss ein skal eksportera ein korporativ samarbeidsmodell til ein stad dei har ei svak fagrørsle, vil det vera å legga til rette for kontroll og knebling.

Det er jo klart at ei krise med massearbeidsløyse sånn som det er no, med drastisk reduserte levekår, vil kalla fram eit ønske om forklaringar og løysingar. Det vil då vera ein kamp om forklaringane, og kamp om løysingane. Det er ingen tvil om at den type fortolking som seier at dette er utlendingane si skuld, den får meir grobotn i krisetider. Det eine er at innvandring og minoritetar blir ei universalforklaring som er greitt å gripa til, det andre er at det er eit element av sanning i det.

Viss du har ein by med tretti tusen arbeidslause, og så kjem det ti tusen innvandrarar dit, så vil det jo vera førti tusen arbeidslause. Ein vil stilla svakare i kamp om rettar viss det er massearbeidsløyse. Men det vil avhenga av kven som vinn fortolkinga. Ein kan også sei at det ikkje er utlendingane si skuld, at det for to år sidan var det boom-tid, og at dei utlendingane som då kom ikkje har skapa krise. Ein kan sei at det har med fall i fortenesten i kapitalismen, med leiting etter investeringsutgongar og nedkutting av utgifter. Det er mange kriseteoriar, men ein må komma med ei anna forklaring på kvifor det kjem massearbeidsløyse, og i dette ligg det også å hindra at det er minoritetane som blir skyteskiver.

Se på haldningar i norsk fagrørsle. Bygningsarbeidarane i Oslo laga slagordet om at dei ikkje er ei fagforeining av norske bygningsarbeidarar, men for bygningsarbeidarar i Noreg. Det var ein lang prosess fram til det, men under finanskrisa i 2008–2009 var haldninga så innarbeida hos medlemmane, at dei klarte å halda på den innstillinga gjennom heile krisa. Det kunne ha kome ein situasjon der ein fekk andre fortolkingar og aggresjon mot polske arbeidarar, men det skjedde ikkje. Det å komma opp med ei fortolking av krisa som ser kapitalen som årsak, og med ein kampplan for viktige krav, og å aktivt søka samarbeid, og trekka med seg folk i politisk arbeid, det må vera svaret.

Det byrjar å koma ei viss erkjenning, men det er framleis langt å gå. Der ein har stor organiseringsgrad klarer ein å nå ut, på store stabile arbeidsplassar. Der det er små arbeidsplassar, personlege eigarar og stor gjennomtrekk, så klarer ein det ikkje. Det same gjeld for norske arbeidstakarar. Så det å få folk til å bli organiserte er ikkje umogleg. Men det heng framleis å få folk til å bli tillitsvalde, til å komma ut av varaplassane og fylla rollene på linje med fleirtalsnorske. Det ser ein på LO-kongessen og på forbundslandsmøta. Dei fleste utlendingane frå LO sentralt vaskar kontora til LO. Sist LO-kongress blei det vedteke at LO skulle laga eit senter for innvandrarar og migrantar, også papirlause migrantar. Dette har dei ikkje realisert enno, men det peikar på eit større engasjement ovanfor denne gruppa. Men det er lang veg å gå.

Ein del trekk gjer det vanskeligare no. I dei store stabile firmaa og dei store vikarbyråa i byggebransjen er også utlendingane organiserte. Men i mindre firma, der ein tar med seg arbeidarar til Noreg i berre eit par månadar, så er det nesten umogleg å organisera dei når dei er her så kort. Viss det blir meir og meir av det, og mindre og mindre av arbeidsplassane som skapa «standardarbeidaren », altså ein mann på heiltid, nesten heile livet, med tariffavtale, med relativt god inntekt og høg grad av jobbtryggleik, så vil det bli ei større utfordring å organisera folk. Det vil kanskje krevja andre formar for organisering enn det me tradisjonelt har vore vant til.

Ein ide som kan vera kontroversiell, er at ein får medlemsskap i fagrørsla, med andre ord LO. Dette medlemsskapet kan du ta med deg når du sluttar i restaurantjobben der du var medlem i Fellesforbundet i Hotell og restaurant-foreininga, og ta med deg når du får jobb som hjelpemann på bil eller kortidsjobb på ein arbeidsplass. Du er organisert, og får hjelp og rettar. Med veksten i disse sjikta må ein også starta å tenkja på om fagrørsla til dømes skal organisera arbeidslause. Det hadde ein i eksempel på i Noreg i mellomkrigstida med foreiningar for arbeidslause. I andre land har ein gjort det valet også no. Delvis ut frå ei erkjenning om at det som skjer meg i dag, kan skje deg i morgon. Men det gjeld også det at viss ein ikkje får med arbeidslause så vil presset på dei som står svakast i arbeidslivet frå før, bli endå sterkare.

Blandinga av innvandring og endringa i organiseringa av kapitalismen, oppbrotet frå standardarbeidaren og masseproduksjon, stabilitet og statleg regulering må provosera fram ein diskusjon om ein skal supplera eller legga om på nokre punkt korleis fagrørsla blir driven.

Michael A. Lebowitz er professor emeritus i økonomi ved Simon Fraser Universitetet i Vancouver, Canada. Han har skrevet Beyond Capital (Palgrave Macmillan), Build It Now (Sosialisme skapes ikke i himmelen, norsk utgave Rødt!) og The Socialist Alternative, de to siste utgitt av Monthly Review Press.

Denne teksten er forordet til den kommende iranske utgivelsen av boka Beyond Capital, og er hentet fra Monthly Review, nr. 1, 2012. Oversatt av Birger Thurn-Paulsen.

Hva gjør arbeiderklassen til et revolusjonært subjekt? Det handler ikke om hegeliansk mystisisme – at den er en universell klasse eller den vulgære kopien av den absolutte ånd. Arbeiderklassen er heller ikke et revolusjonært subjekt på grunn av sin fysiske plassering, det vil si at den er plassert i en posisjon som gjør det mulig å stoppe hjula i industrien. Fra det sublime til det grovkornede – dette er utvilsomt forklaringer som ikke overbeviser særlig mange. Det finnes selvfølgelig de som hadde bedre forklaringer på hvorfor arbeiderklassen var revolusjonær, men som nå sier at arbeiderklassens tid har kommet og gått. Enkelte legger for eksempel vekt på at kapitalen en gang i tiden medførte konsentrasjon av arbeiderne, noe som førte til at de kunne samle seg og organisere seg for kamp. I dag, derimot, har kapitalen desentralisert arbeiderne og får dem til å slåss seg i mellom slik at det hindrer felles kamp. En gang hadde arbeiderklassen bare sine lenker å miste, men nå er den absorbert av kapitalismen, er en fange av forbruket, og forbruksvarene eier og oppsluker den.

De som hevder at arbeiderklassen ikke er et revolusjonært subjekt fordi kapitalismen har forandret den, avslører at de ikke forstår marxismens abc. Arbeiderklassen gjør seg selv til et revolusjonært subjekt gjennom sine kamper – den forandrer seg selv. Det var det Marx alltid hevdet. Hans tanker om «revolusjonær praksis» innebærer forandring, både av de ytre betingelsene og av seg selv. Arbeiderklassen forandrer seg selv gjennom kamp. Den gjør seg selv i stand til å skape den nye verden. Men hvorfor slåss arbeidere? Det som ligger under alle kamper arbeidere fører, er det Marx kalte «arbeideres eget behov for utvikling». Vi vet at Marx forstod at lønnskamp i seg selv ikke er tilstrekkelig. Men han anerkjente at det å la være å engasjere seg i det, ville gjøre arbeidere «apatiske, tankeløse og mer eller mindre velfødde instrumenter for produksjon ». Marx argumenterte med at fravær av kamp ville gjøre arbeiderne til en «nedbrutt, viljesvak, utslitt og motstandsløs masse». Kamp er en prosess i produksjonen. Det fører til en annerledes arbeider, en arbeider som former seg selv til å utvikle sin kapasitet, til å bli mer selvsikker, til å bli mer og mer i stand til å organisere og forene kreftene. Men hvorfor skulle vi tro at dette begrenser seg til lønnskamp? Hver eneste kamp der folk fremmer sine krav, hver eneste kamp som handler om sosial rettferdighet, hver eneste kamp som handler om å finne sitt potensial og fremme sitt behov for selvutvikling, bygger opp kapasiteten til de som deltar.

Disse kampene leder oss fram til å stå opp mot kapitalen. Hvorfor? Fordi kapitalen er det hinderet som står mellom oss og vår egen utvikling. Det er slik fordi kapitalen har slukt fruktene av all sivilisasjon, den eier alle produktene både av det sosiale hodet og den sosiale hånd, og den vender produktene våre og produktene til arbeiderne mot oss – utelukkende av én eneste grunn, og det er egen gevinst, egen profitt. Hvis vi skal tilfredsstille behovene våre, hvis vi skal bli i stand til å utvikle potensialet vårt, må vi kjempe mot kapitalen, og i selve den kampen må vi det arbeidende folket – gjøre oss til revolusjonære subjekter. Men hvem er vi? Hva er denne arbeiderklassen som er det revolusjonære subjektet? Du vil ikke finne svaret i Kapitalen hos Marx. Den handler ikke om arbeiderklassen – i den grad den gjør det, dreier det seg om arbeiderklassen som objekt. Det Kapitalen forklarer, er kapitalens karakter, dens mål og dynamikk. Men den forteller oss bare om arbeiderklassen i sammenheng med kapitalens behandling av arbeiderklassen. Og siden den ikke behandler arbeiderklassen som subjekt, går den heller ikke nærmere inn på måtene kapitalen kjemper mot dette subjektet. Derfor må vi leite andre steder hos Marx for å finne hva han sier om hvordan kapitalistklassen opprettholder sin makt ved splitt og hersk metoder (særlig irske og engelske arbeidere). Selv om Marx tydelig beskrev at «kapitalens nåtidige makt bygger på» at det skapes nye behov for arbeiderne, finnes det ikke noe sted hvor han gikk grundigere inn på dette spørsmålet.

Følgelig kan vi ikke finne svar på det avgjørende spørsmålet om karakteren til tidens arbeiderklasse ved å leite i bøker. Det må vi finne selv. Hva er ikke-kapital i dag? Hvem er avskåret fra produksjonsmidlene og må forholde seg til kapitalen som ydmyk søker for å opprettholde livet? Vi kan med sikkerhet si at det ikke bare er de som selger sin arbeidskraft til kapitalen, men også de som ikke en gang er i stand til å selge arbeidskraften sin – ikke bare de som blir utnyttet, men også de ekskluderte. Og det inkluderer de som finnes i den enorme arméen av reservearbeidskraft, og som må følge kapitalens sirkulasjon og er tvunget til å bære all risiko selv. Med andre ord de som kjemper for å overleve i den uformelle sektoren. Det stemmer nok ikke helt overrens med det stereotype bildet av arbeiderklassen som den mannlige industriarbeideren, men den stereotypien har uansett vært feil bestandig.

Vi må helt klart begynne med å anerkjenne den mangesidige og sammensatte karakteren til arbeiderklassen. Som Marx godt visste, gjør motsetningene innen arbeiderklassen det mulig for kapitalen å fortsette og herske. Men Marx visste også at vi bygger enhet gjennom den prosessen som ligger i kampene. Vi kan bygge den enheten ved å anerkjenne behovet for vår egen utvikling og se det som vårt felles mål, og ved å anerkjenne at «den frie utviklingen for den enkelte er betingelsen for den frie utviklingen for alle». Kapitalen har vært vinneren i den ideologiske kampen ved å overbevise oss om at det ikke finnes noe alternativ, og de som forkaster tanken om at arbeiderklassen er et revolusjonært subjekt, forsterker det budskapet. Vi kan imidlertid gå inn i kampen om idéene ved å legge vekt på retten vår til egenutvikling. Som Marx og Engels visste, så gjelder det for arbeiderne at denne «appellen om hva som er deres rett bare er en måte som kan forme dem som de, som en revolusjonær, forent masse». Vi har en verden å vinne – den verden vi bygger hver eneste dag.

Arild Borgen er lærer og medlem av Rødt Bergen.

Danmark, 2013:

Arbeidsgiversiden krever at lærene kapitulerer i lønnsforhandlingene. Bort med sentrale avtaler og fagforeningenes innflytelse, mer undervisning og mer kontroll. Lærerne godtar det selvsagt ikke. Men arbeidsgiversiden har ett ess i ermet. De har gjort en avtale på bakrommet med den sosialdemokratiske regjeringen. Da lærerne ikke ga etter for lockouten deres, fremmet regjeringen en lov som ga arbeidskjøpersiden alt de ønsket. Regjeringen fikk også støtte fra de borgerlige partiene. De eneste som stemte mot, var Enhedslisten (tilsvarende Rødt) og Liberal Alliance (tilsvarende Venstre). Lærernes forhandlingsrett og «den nordiske modell» for å løse arbeidskonflikter ble satt til side. Kommunene fulgte opp med å kreve mer undervisning, selv om danske lærere har undervist stadig flere timer de senere år. Arbeidskjøpersidens vilje til konflikt må også sees i sammenheng med den planlagte skolereformen, som innebærer flere timer. Med knusingen av lærernes fagforeninger og de sentrale avtalene, kan en få gjennomført reformen langt rimeligere.

Norge, vinteren 2014:

Kommunenes Sentralforbund (KS), arbeidskjøpersidens representant i forhold til lærerne, er på offensiven. De har lenge ønsket å få vekk de sentrale avtalene som regulerer arbeidstid og setter begrensninger på styringsretten i skolen. Kommunene merker at økonomien blir stadig trangere, og ser etter nye muligheter for å kutte. Etter at kravene til klassestørrelse ble opphevet, er de nåværende avtalene den største begrensingen i deres muligheter til å kutte i skolebudsjettene. Dette har de ønsket i mange år, og med seier for deres søsterorganisasjon i Danmark øyner de nye muligheter. De anser nok også at den nye regjeringen med Høyre og Fremskrittspartiet gir dem politisk ryggdekning.

Tre ønsker

KS har tre ønsker som henger nøye sammen. ¹ Fagforeningsknusing er metoden. Ønskene er uttalte, og tatt fra KS sin egen hjemmeside.

1. Det første er mer kontroll. Lærerne skal bindes til skolen, slik at de kan tillegges  nye oppgaver. Det betyr også mindre tid til å forberede og rette. Som KS selv skriver:

KS mener at dersom lærernes arbeidstid i større grad utføres på arbeidsplassen, vil de kunne være tilgjengelige for kollegaer, for foresatte, for PP-tjenesten og andre samarbeidsinstanser og for skoleledelsen. Men særlig vil de bruke mer tid på elevene, blant annet til leksehjelp og oppfølging av elever for å forhindre frafall, spesielt på ungdomstrinnet og videregående opplæring.

Det er flere logiske pussigheter ved dette forslaget. La oss ta dette med elevene først. De er ikke ofte ikke på skolen etter klokka 1400, så hvorfor binde lærerens arbeidstid til 1600? Og hvis lærerne skal ha økt kontakt med elevenes foreldre, bør vel det skje etter 1600, så lenge de fleste foreldrene jobber til da?

2. KS sitt andre krav er å strekke lærernes år til opptil 45 uker, slik at lærerne vil jobbe 37,5 timer per uke i stedet for nåværende 43,5 timer per uke. Men da må lærerne også gå hjem presis 1600 og ikke jobbe på kvelden eller i helgene, noe som vil utløse overtidsbetaling. Det henger ikke på grep, hvis en samtidig ønsker at lærerne skal ha mer kontakt med foreldrene. Det oppdaget også danske skoleledere, etter deres totale seier. Da danske lærere fikk påtvunget den nåværende loven, ble også arbeidstiden bundet til normalarbeidsdagen 8 til 16. Mange av de danske lærerne vil derfor selvsagt nekte å arbeide etter klokka 16, noe som går ut over foreldremøter, framføring av forestillinger, kontakt med foreldre osv. Så argumentasjonen henger ikke sammen.

Men å strekke skoleåret for lærerne løser et annet problem for KS, nemlig etterutdanning. Både nåværende og tidligere regjeringer tror at mer etterutdanning vil løse mange av skolens problemer, og presser kommunene til å tilby etterutdanning. Men KS ønsker ikke å lønne vikarer, mens lærerne studerer. Med et lengre skoleår vil det bli noen uker i begynnelsen og slutten av skoleåret som kan avsettes til etterutdanning, da elevene ikke er tilstede. I virkeligheten vil det ikke tilbys noen tunge studier (disse tar tid), kun korte kurs og innleide foredragsholdere.

3. KS tredje krav er fjerning av «leseplikten ». Begrepet er kanskje ukjent for de fleste utenfor skolesektoren. Men leseplikten regulerer hvor mye en lærer skal undervise. Det gir også rett til egen tid til å forberede undervisning og rette prøver og innleverte oppgaver. KS begrunner dette hensyn til lærernes velferd og rettferdigheten mellom lærerne. For er det ikke urettferdig at en lærer med en klasse på 10 skal få like mye tid, som en som har en vanskelig klasse med 30 elever? Det har KS åpenbart helt rett i. Men med tanke på at lærerne som i dag har vanskelege, store klasser, stort sett aldri får hjelp av skolens ledelse, er dette i beste fall et vikarierende argument fra KS sin side. Etter kommentarene på Facebookgruppa «Arbeidstidsforhandlingene», der striden med KS diskuteres heftig av mange lærere, er jeg absolutt ikke alene om å ha null tiltro til KS sin plutselige omsorg for lærerne.

De tre KS-kravene om bunden tid, utvidelsen av arbeidsåret og fjerning av leseplikten vil gjøre det mulig for kommunene å gi lærerne flere arbeidsoppgaver, mer makt til ledelsen, gratis etterutdanning og ikke minst (ved fjerningen av leseplikten) mer undervisning per lærer. Det blir til sammen store innsparingsmuligheter. Der ligger også motivasjonen til de sulteforede kommunene, representert ved KS. Lærernes fagorganisasjoner har stilt spørsmålstegn ved om KS har støtte blant kommuner og fylkeskommuner for sin krig mot lærerne. KS dekker seg med en undersøkelse utført av Rambøll, og støtte fra rådmenn og ordførere. Men saken har i svært få tilfeller vært politisk behandlet. Lærerne mobiliserer nå, og utfordrer både de enkelte politiske partiene og kommune- og fylkesstyrer. Ett eksempel er Vågan, der flertallet i kommunestyret vedtok en kritisk uttalelse mot KS planer. De eneste som stemte til støtte for KS, var Høyre og Fremskrittspartiet2.

Når de sentrale avtalene er borte, er også fagforeningens innflytelse borte. Enten det er Utdanningsforbundet, Lektorlaget eller Skolenes Landsforbund. Og med svekkede fagforeninger ligger veien åpen for å skvise enda noen dråper ut av sitronen, og spare enda litt mer for kommuner og fylkeskommuner.

Hvis KS får det som de vil, vil nok også andre på arbeidskjøpersida merke seg muligheten. Det har LO merket seg. Mette Nord, leder i Fagforbundet (LO) rykket ut med klar støtte til lærerne og kommenterte:

… striden er et tegn på en generell samfunnstrend der arbeidsgiverne og politiske myndigheter ønsker å få mer styringsrett over når de ansatte skal jobbe, uten å måtte forholde seg til fagbevegelsen.³

Det er på tide at arbeidere, enten i privat eller offentlig sektor, står sammen mot arbeidskjøpersida. Det kan fort komme flere angrep.

Noter:

1.  http://ks.no/tema/Arbeidsgiver/Lov-og-avtaleverk/Skoleog-barnehage/Ikke-enighet-i-forhandlingene-om-larernesarbeidstid/, hentet 15.3.2014.
2. Rødts grunngiving for forslaget mot KS i Vågan kommunestyre: http://www.lofotposten.no/lokale_nyheter/ article7216568.ece, hentet 15.3.2014.
3. http://www.nrk.no/norge/lo-stotter-laererne-1.11556928, hentet 15.3.2014.

Ebba Wergeland er lege og spesialist i arbeidsmedisin.Hun har blant annet skrevet Arbeidsmiljøloven, sykefraværet og sekstimersdagen, Verneombudet (sammen med Paul norberg) og sekstimersdagen – den neste store velferdsreformen? (sammen med Magnhild Folkvord).

Norske trygdeforskere har bekymret seg over mangelen på oppmerksomhet om trygdereformer. Trygdeforskerne Ann- Helén Bay og Aksel Hatland skriver.

Med tanke på hvor viktig trygdene er for folks levekår og livsutfoldelse, er det forbausende lite interesse for dem i media.¹

Videre:

Fraværet av oppmerksomhet om trygden i det offentlige rom nører opp under en oppfatning om at trygd er vanskelig, og følgelig et felt som må overlates til en håndfull eksperter å forvalte og diskutere. Dermed står feltet i fare for å unndras demokratisk kontroll. Politikken abdiserer.

Og de fortsetter:

For selv om det er tekniske aspekter ved tryg- dene, som det kan være vanskelig å trenge igjennom, hviler ordningene på rettferdighets- prinsipper som de fleste av oss har et forhold til, og som vi navigerer etter både i hverdags- livet og når vi tar stilling til politiske spørsmål.

La oss ta trygdeforskerne på ordet, og spørre hvilke rettferdighetsprinsipper pensjonsreformen hviler på.

Privat eller offentlig ansvar?

Hva vi mener om trygd og pensjon, avhen- ger av hva vi mener om slikt som skaper behov for trygd: sykdom, arbeidsløshet, fattigdom. De som mener at livets ulykker i hovedsak skyldes ansvarsløshet, umoral og usunn livsstil, tenker gjerne også at dette må være hver enkelts private ansvar. Som man reder, så ligger man, og man er sin egen lykkes smed. Som den unge Anne Siri Koksrud fra Venstre og Civita sa til Aftenposten (8.8.2011):

Hvis vi ønsker et samfunn hvor færrest mulig er klienter av staten, må vi bygge opp en for- ståelse av at ens livssituasjon er et resultat av egne valg.

De fleste av oss erfarer før eller senere at det ikke er mulig å velge seg helt bort fra dårlige tider og behov for trygd. Vi ser at det er nødvendig og rettferdig å la felles- skapet dele ansvaret med den enkelte, ved gjensidige ordninger basert på solidaritet. Dette har vært en nokså tverrpolitisk sann- het i norsk sosialpolitikk i mange år. I 1977 sto for eksempel Høyre og Arbeiderpartiet sammen om å forsvare den nye sykelønns- ordningen uten karensdager. Høyres tidligere leder Jo Benkow forklarte at det ikke burde være noen egenrisiko for den sykmeldte:

… i det vi hele tiden må forutsette at sykdoms- fravær skyldes sykdom, og når sykdom inn- treffer, skal man ikke ha noen økonomiske belastninger.

Sykdom var ikke noe man valgte, derfor burde sykelønna dekke hele inntektstapet.  

Pensjonsreformen bygger derimot på at avgangsalderen fra arbeidslivet er et privat valg og ansvar. Lavere årlig alderspensjon hvis du går av tidlig, skal få deg til å «velge» et langt yrkesliv. Dessuten skal hvert nytt årskull få kutt i pensjonen hvis de ikke «velger» å forlenge yrkeslivet sitt i takt med den levealdersøkningen som forventes i befolkningen. Klasseforskjeller i levealder og arbeids- forhold skaper tapere og vinnere med en slik ordning. Det er ditt valg og derfor ditt ansvar, sier hjernene bak pensjonsreformen.

Skatt eller innskudd, solidaritet eller forsikring?

I 1844 foreslo en kommisjon med amtmann Aall som formann «tvungen livrente-forsikring for de mindre bemidlede» for å hindre «den sterke stigning i fattigutgiftene og den skadelige innflytelse som den offentlige fattigunderstøttelse fører med sig i flere henseender». De fattige skulle tvinges til å spare for å forsørge seg i sin alderdom. Amtmannens kommisjon fikk ingen tilslutning. Men tenkningen var typisk for hans klasse. Et arbeids- reglement fra 1872 sier det samme:

Det anbefales at hver Ansat foretager Opsparing for at sikre sig mot Sygdomsfravær og for at forebygge Alderdommen, saaledes at de ikke bliver en Byrde for Samfundet.

De «mindre bemidledes» sykdom og alderdom er deres eget ansvar. De må ikke belaste samfunnet, det vil si amtmann Aall og hans klassefeller.

På Arbeiderforeningenes landsmøte i Kristiania 1851 ble det foreslått «opprettelse av arbeiderpensjonsinnretninger» med pensjon for alle lønnsarbeidere og tjeneste-folk fra 55 års alderen. Utgiftene skulle bæres av arbeidsgiverne. Forslaget ble oversendt Stortinget og forkastet der. På arbeider-møtet i Kristiansand i 1885 foreslo Chr. Holtermann Knudsen følgende resolusjon:

Det er Statens (hele samfundets) plikt å sørge for å dra human omsorg for alle gamle og arbeidsudyktige samfundsmedlemmer. Der må opprettes en alderdomsforsørgelsesinnretning for alle ubemidlede av og ved Staten.

Menneskenes tilværelse i samfunnet bestemmer tenkningen deres. For amtmann Aall og hans klassefeller var de fattige gamle er «en byrde for samfunnet» som måtte tvinges til å spare og klare seg selv. Arbeiderforeningene mente det var arbeidsgivernes ansvar å forsørge dem etter at de var oppbrukt som arbeidskraft. Ettersom arbeiderbevegelsen begynte å se seg selv som samfunnsaktør på linje med amtmann Aalls klasse, kom kravet om offentlig ansvar for «alderdomsforsørgelsen».

Sociallovkomiteen av 1935 beskriver hvordan de to klasseperspektivene ga to systemer for organisering av «alderdomsforsørgelsen ».² På den ene siden «skattesystemet» der «hvert års utgifter til alderspensjoner dekkes gjennem de for hver termin pålagte almindelige skatter,» og at «pensjonsretten og pensjonenes størrelse er helt uavhengig av om den pensjonsberettigede har ydet noen form av innbetalinger til trygden». På den andre siden «innskuddssystemet» der

enhver person i den arbeidsdyktige alder (fra han blir voksen til omkring pensjonsalderen) hvert år skal innbetale til trygden et bestemt beløp, som skal legges op til fond, og at pensjonen på grunnlag av forsikringsmatematiske beregninger fastsettes til det beløp som svarer til den enkeltes innbetalte innskudd med renter, og med tillegg av den «arv» som vil falle på ham på grunn av dødsfall før pensjonsalderen innen hans årsklasse. Prinsippet er altså at hver person ved tvungen sparing på denne måten skal sikre sin alderspensjon.

Vår første Lov om alderstrygd fra 1936 ble et kompromiss, en kombinasjon av skatt og innskudd. Men solidaritetsaspektet ved skattefinansieringen var viktig, skriver sosialhistorikeren Anne-Lise Seip. De skilte mellom ordninger «der den enkelte alene har rettigheter i henhold til det de har innbetalt, og en ordning som tar sikte på at alle samfundsborgere så vidt mulig skal nyte godt av samfundets fremskritt som de alle har bidratt eller bidrar til.»² «Det var altså samfunnets bæreevne, ikke egen innsats som skulle avspeiles i pensjonen,» skriver Seip.³

Folketrygdlovens pensjonsordning fra 1967 kombinerte også begge systemer. Grunnpensjon, særtillegg og forsørgertillegg fulgte prinsipper om sosial utjevning og solidaritet, mens ordningen med tilleggspensjoner fulgte forsikringsprinsipper med sterk sammenheng mellom innbetalt beløp og pensjonens størrelse. Ifølge jussprofessor og trygderettsekspert Asbjørn Kjønstad gikk utviklingen etter 1967 faktisk lenger bort fra forsikringsmodellen, slik at alderspensjonsordningen i Folketrygden etter hvert fikk en sterkere sosial profil. Den enkeltes inntektsnivå i yrkesaktiv alder fikk redusert betydning for pensjonsnivået.⁴

Pensjonsreformen var en politisk helomvending. Valget mellom skatt eller forsikring ble knapt nevnt. Forsikringsmodellen ble ganske enkelt proklamert som den mest rettferdige, med «tettere og klarere sammenheng mellom livslønn og pensjon», stikk i strid med oppfatningen i 1936 og 1967. Nå skulle alle års inntekt telle («alleårsregelen»), ikke bare de tjue beste som før («besteårsregelen »). Dermed vil forskjellene øke mellom dem som har et langt yrkesliv med fulltids jobb og dem som har hatt deltidsjobber eller avbrudd på grunn av arbeidsløshet eller helseproblemer. Rettferdig?

Bare noen ganske få pekte på at vi kunne beholdt den gamle alderspensjonen ved å bruke «skattesystemet» og en moderat skatteøkning i takt med den generelle inntektsøkningen:

Kommisjonens prognoser (for offentlig sparebehov) er imidlertid omstridt. Flere har påpekt at den underkommuniserer at inntektene kommer til å stige framover, og at veksten i inntekter også gjør det mulig å øke skatten til et nivå som er nødvendig for å beholde dagens pensjonssystem.⁵

Pensjonsreformen sier at pensjonene skal underreguleres i forhold til lønnsveksten. Det er en innstramning i forhold til full lønnsregulering som har vært målsettingen de senere årene (1, s.216). Også tidligere er pensjonene midlertidig blitt underregulert for å spare penger. Nå blir underregulering en permanent ordning som over tid vil gi økende forskjeller i levestandard mellom alderspensjonister og yrkesaktive.

Dermed forlates prinsippet fra folketrygdloven av 1966 om at pensjonistene fullt ut skulle bli delaktige i den alminnelige velferdsøkningen i samfunnet,

skriver Kjønstad (4, s.96). Rettferdig?

Atferdsstyring eller fullverdige levekår

Gjennom trygdenes historie konkurrerer en klasses behov for forsørgelse med en annen klasses behov for kontroll av «arbeidskraften». Etter hvert som arbeiderklassen fikk politisk makt kom forsørgelsesaspektet sterkere inn i trygdepolitikken. Den som utformer trygd for sine egne, vil være opptatt av at nivået svarer til behovet og at stønaden gis uten å stigmatiserer mottakeren. Slike hensyn sto tverrpolitisk ganske sterkt i norsk sosialpolitikk etter krigen. På 1990-tallet kom det et klimaskifte som trygdeforsker Aksel Hatland beskrev slik:

I den politiske debatten står spørsmål om udekkede behov, om fordeling og utjevning, mindre sentralt. Til gjengjeld er man blitt mer opptatt av hvordan ordningene virker inn på folks atferd.⁶

Norsk sosialpolitikk påvirkes av det som skjer ellers i Europa. I sentrale sosialpolitiske dokumenter fra EU er trygd og pensjon helt siden 1980-tallet blitt omtalt som «produksjonsfaktorer» som kan stimulere økonomien hvis de blir mer arbeidsgivervennlige. ⁷ Det blir sagt at regjeringene må utnytte incentiv-strukturen i ordningene bedre, altså muligheten til å styre med «pisk og gulrot». Samfunnsforsker Nanna Kildal har gjengitt og kommentert budskapet slik (min oversettelse):

Folks velferd er åpenbart ikke så viktig for EU eller OECD, den er bare viktig når den tjener EUs og OECDs overordnede mål om økonomisk vekst.⁷

Klasseforskjeller i avgangsalder og livslengde

I Norge faller yrkesdeltakelsen bratt fra 60 års alder (Figur 1). Deltidsjobb blir vanligere enn blant de yngre (15 % av mennene og 52 % av kvinnene 55–66 år). Flertallet er ute av arbeidslivet før 67 års alder. Er det valgfriheten som rår? Figur 2 viser at det er store forskjeller, avhengig av hva slags arbeid folk har. I aldersgruppen 55–66 år er halvparten av de ufaglærte som noen gang har vært i arbeid, ute av arbeidslivet. De fleste har uføretrygd. I akademiske yrker er bare 10–15 % ute av arbeid.

I 1936 var de klar over at ulike yrker trenger ulik pensjonsalder. Noen få grupper, som skogsarbeidere og fiskere, fikk særaldersgrenser. Men i stedet for flere særaldersgrenser kom uførepensjonen som kunne frita folk for arbeidsplikten før alderspensjonen. Fra 1973 ga også «alderssvekkelse» rett til uføretrygd etter 64 år. Uførepensjonen ble kompensasjon for inntektsbortfall, uavhengig av årsaken til at man var havnet utenfor arbeidsmarkedet. «Det var søkerens livsforhold, ikke årsakene til dem, som nå skulle telle,» skriver Seip (3, s.197).

Klimaskiftet på 90-tallet førte til innstramninger i uføretrygden, uten at problemet med behov for særaldersgrenser var løst. AFP-avtalen som LO forhandlet fram, ble en løsning for dem som hadde tariffavtale. De kunne gå av før 67 år uten å måtte passere det stadig trangere nåløyet til uførepensjon.

Hva vil skje med helsa for dem som ikke lenger har råd til førtidspensjon eller har tjent nok til å gå av? Så langt har ingen evaluert helseeffektene av pensjonsreformen. Men pensjonering og helse er studert andre steder, blant annet i en undersøkelse av nesten 15000 arbeidere ved det nasjonale franske gass- og elektrisitetsverket.⁸ De fleste hadde lovfestet pensjonsalder ved 55 år, og 98 % ble alderspensjonister før 60 år. Det var langt flere som oppga dårlig helse før pensjon enn etterpå. Gevinsten av pensjonering var størst for dem med de dårligste arbeidsforholdene. Disse hadde også den raskeste forverringen av helsa i årene før pensjon. Etter pensjon var langt færre plaget av fysisk og mental trøtthet og depresjon. Her var gevinsten størst for dem med kroniske sykdommer.⁹ Forskerne konkluderer med at arbeidsforholdene for eldre arbeidstakere må legges om hvis man vil at de skal stå lenger i arbeid. Det har pensjonsreformen overhodet ikke tatt hensyn til.

Hvordan var det mulig?

Den store bøygen for dem som ville ha pensjonsreformen igjennom, var å få fagbevegelsen til å avvikle AFP-ordningen bare noen få år etter at den kom på plass. De lyktes med å overtale fagforeningene i privat sektor, men i offentlig sektor fikk de nei. Derfor har noen forskere kalt reformen «et ufullendt mirakel». Nå er presset enormt for å få offentlig sektor til allikevel å oppgi sin gode AFP-ordning med tidligpensjon.

Hvordan var det mulig å få tilslutning til en reform som går på tvers av våre vanlige oppfatninger om rettferdighet? Forskere som evaluerer reformen har allerede pekt på noen forklaringer. Reformprosessen var så oppstykket at det var vanskelig å få oversikt over konsekvensene. Det var dessuten flittig bruk av det en forsker kaller «kreativ uklarhet». Det ble for eksempel i Stortingsforliket i 2005 gitt inntrykk av at AFP-ordningen – som innbar førtidspensjon uten kutt i alderspensjonen – skulle videreføres. Det ble reklamert med valgfri pensjonsalder fra 62 år for alle, uten å nevne at det ville gi mye lavere årlig alderspensjon. Folk ble kort og godt ført bak lyset.

Trygdeforskerne advarte, som vi startet med å si, mot at trygdene «unndras demokratisk kontroll».¹ Pensjonsreformen ga dem rett. Heller ikke på Stortinget var det mange som forsto detaljene. Mange stolte på ekspertene, og ekspertene var ikke eksperter på rettferdighet. Men sosialpolitikkens historie er en historie om omkamper. Det er ingen grunn til å vente på den planlagte evalueringen i 2017.

Noter:

1. Ann-Helen Bay m.fl. De norske trygdene. 2.utgave. Gyldendal 2010. s.15-16.
2. Innstilling III. Lov om alderstrygd. Ot.prp 59, Sosialdepartementet 1936, s.3-5 og 19.
3. Anne-Lise Seip. Veien til velferdsstaten. Gyldendal 1994, s.163.
4. Asbjørn Kjønstad. Folketrygdens alderspensjoner. Jussens venner 2012 nr. 2, s. 88.
5. Ann-Helen Bay m.fl. De norske trygdene. Gyldendal 2005. s.56. Avsnittet mangler i 2.utgave, s.72.
6. Aksel Hatland m.fl. «Den norske velferdsstaten», Gyldendal 1994, s.219.
7. Nanna Kildal. The new contract and incentive thinking in social policy. I “Workfare and welfare state legitimacy”. Ed. Helena Blomberg and Nanna Kildal. Helsinki 2011.
8. Hugo Westerlund m.fl. Self-rated health before and after retirement in France (Gazel): a cohort study. Lancet 374:2009.
9. Hugo Westerlund m. fl. Effect of retirement on major chronic conditions and fatigue: French Gazel occupational cohort study. BMJ 2010.

Det forelå ikke noe mandat fra Stortinget da Stoltenberg erklærte krig, og bombet Libya. Reportasjen i Brennpunkt (NRK) viste at det ikke var så nøye, bare flyene ble kvitt lasta. Flygerne kunne bestemme sjøl hva som var måla.  

Sånt blir man generalsekretær i Nato av. Det var Arbeiderpartiet som kuppet Norge inn i NATO i 1949. Det var Jens Stoltenberg som fikk AUF til å bli NATO- tilhenger. Det var en bragd, for motstan- den mot var stor både i AP og ungdoms- partiet.  

Men det er farlig. Sannsynligheten for at Norge kommer til å delta i flere væpnete angrep i fattige land, har økt. Mange kommer til å bli skutt, fattigfolk i den tredje verden og ungdom i norsk uniform. Og mens Erna Solberg gratulerer, forbe- reder vi internasjonal solidaritet av beste slag: Kamp mot egen imperialistmakt.

Erik Ness

Leder: Jens i Nato     2

Plukk     4

Vidar Våde: Fire dikt    6

Ola Bog: Historien (dikt)    7

Ebba Wergeland: Rettferdig pensjon?     8

Terje Samuelsen og Vegard Holm: En kamp som må vinnes    14

Arild Borgen: Krigen mot lærerne    20

Birger Thurn-Paulsen: I denne verden (dikt)     23

Michael A. Lebowitz: Arbeiderklassen et revolusjonært subjekt?    24

Petter Næss: Byutvikling, miljø og sosialistiske strategier    28

Intervju med Knut Kjeldstadli: Innvandring og nye utfordringer    40

Ronny Kjeldsberg: Vitenskap og politikk    44

Intervju med QArundhati Roy: Makt, kvinner og motstand i dagens India    50

Anna-Britt Sternfeldt: Kommunismens idéer lever i Indonesia    66

Lance Selfa og Stuart Easterling: Tjue år etter zapatistopprøret    70

Shyam Shrestha: Prisen for misbrukte sjansar i Nepal    77

Ursula Huws: Å løyse opp knuten – levekår, arbeid og verdi    86

Debatt:

Jokke Fjeldstad: Plukk barnet opp!    104

Bokomtaler:

C. Jensen og A.S. Hammer: En reise gjennom det nye Afghanistan

Wolfgang Streeck: Den demokratiska kapitalismens uppskjutna kris

Sigmund Aas og Thomas Vestgården: Skammens historie.

Mattias Tesfaye: Kloge hænder – et forsvar for håndværk og faglighed

Marx, marxisme og marxistisk historie. 5 bøker

3 bøker av Ingvild Hedemann Rishøi

Lasse W. Fosshaug: Over brua

3 viktige årbøker

Tore Linné Eriksen: Mist ikke lenkene!

Innhold:

Leder: Kampen fortsetter! … side 3

Vijaya Prashad: Fremveksten av BRICS. Nyliberalisme med Sør-kjennetegn … side 4

Samir Amin: Kina: Det oppstigande landet … side 24

Einar Braathen: Brasil – en skygge av en stormakt i kamp med seg selv … side 40

Matheus Gringo De Assunção: MST 30 år: Kampen for jord under den nyliberale kapitalismen … side 48

Baruthi Amisi: Kappløpet om Afrika … side 52

Bokomtaler:

Torkjell Leira: Brasil. Kjempen våkner omtale av Celina Sørbøe … side 60

3 bøker: ’Fra Marikana til Mandela’ omtaler av Tore Linné Eriksen … side 63 – John S. Saul og Patrick Bond: South Africa. The present as history – Peter Alexander m.fl.: Marikana. A view from the mountain and a case to answer – John S. Saul: A flawed freedom. Rethinking Southern African liberation 

Tore Linné Eriksen: Mist ikke lenkene! … side 67  

International Socialist Review

www.isreview.org

ISR er både et papirmagasin og en nettpublikasjon, og kommer med fire fyldige utgaver i året. Det står i en tradisjon som er kjent som «internasjonal sosialisme», og har til oppgave å utvikle sosialistisk teori og praksis både i USA og internasjonalt. Det siste nummeret (91) inneholder bl.a. grundige artikler om venstresidas utfordringer i Hellas og om kjønnsbasert vold i nyliberalismens tidsalder. Et særkjenne ved ISR er fyldige intervjuer, og det er herfra samtalen med Arundhati Roy i denne utgava av Rødt! kommer. I nr. 91 er det en lang og spennende samtale med aktivisten Victor Toro i forbindelse med 40-årsmarkeringa av imperialist-kuppet i Chile. ISR har også ei rikholdig samling av spennende bokmeldinger.

Third World Network (TWN)

http://www.twnside.org.sg

Dette er et av de aller viktigste nettstedene for aktuelle kommentarer og utredninger fra et anti-imperialistisk Sør-perspektiv, med basis både i organisasjoner og sentrale enkeltpersoner. Selv om mange Nord/Sør-spørsmål dekkes, er det særlig vekt på handel/WTO, UNCTAD/FN-systemet, klima, jordbruk, bærekraftig utvikling, helse og jordbruk. Daglig oppdateres en nyhets- og kommentartjeneste som er organisert tematisk, i tillegges til at det legges ut enkelt-stående rapporter og lengre analyser. TWN følger særlig nøye internasjonale klima- og handelsforhandlinger. Det er særlig grunn til å anbefale nettmagasinet Third World Resurgence, som kommer med seks utgaver i året, og som oftest er på rundt 60 sider og har et hovedtema.

LINKS – international journal of socialist renewal

www.links.org.au

Links er et australsk initiativ, og springer ut fra et ønske om å formidle nyheter og analyser innenfor en marxistisk tradisjon, ikke minst med tanke på å utvikle en sosialisme som bryter med en stalinistisk tradisjon. Innenfor ei slik ramme er nettstedet åpent for ulike synspunkter. Det er ikke først og fremst et teoretisk tidsskrift, men et møtested for formidling av aktivisme og politisk kamp omkring i verden. I de siste månedene har det f.eks. vært mange artikler med et forsvar for «bolivarismen» i Venezuala og kritisk gjennomgang av høyresida i Ukraina. Det gjengis også intervjuer og taler, bl.a. fra Syriza-lederen Alexis Tsripas og en appell til europeiske sosialister fra Bolivias visepresident. En søsterpublikasjon er ukemagasinet Green Left Weekly (www.greenleft.org.au).

 Utviklingsfondet

http://www.utviklingsfondet.no

Hjemmesida til Utviklingsfondet, en norsk utviklings-, miljø- og solidaritetsorganisasjon med mange samarbeidspartnere i Sør, har mye stoff å by på om sult, matsuverenitet, biologisk mangfold, handel, bærekraftig forvaltning av naturressurser utvikling og klimaendringer i Sør. Utviklingsfondet deltar i flere norske og internasjonale nettverk med brodd mot nyliberalisme og urettferdig handel. Det legges også ut større rapporter og utredninger, slik som Superbonden. Morgendagens helt. Utviklingsfondets sultrapport 2013. Kommentarer legges også ut på Utviklingsbloggen.

Norske og svenske forfattarar stør skotsk folkeavstemming for sjølvstende

«Me er overraska over fryktkampanjen som er sett i gong av dei politiske partia i London for å bevara unionen,» skriv ei rekkje kjende forfattarar frå Noreg og Sverige i eit ope brev. Der stør dei skottane sine aspirasjonar for sjølvstende, og samanliknar det med folkeavstemminga i Noreg i 1905. Dei oppfordrar folk til å stemma for skotsk sjølvstende i folkeavstemminga 18. september i år. Mellom anna Thorvald Steen, Jon Fosse, Mustafa Can, Anne B. Ragde og Gro Dahle har signert brevet.

Fordrivinga av palestinarar i Israel skjer også i dag

I 2013 vedtok den israelske nasjonalforsamlinga, Knesset, Prawer-planen for å fordriva 70 000 palestinske beduinar frå Negev-ørkenen. Israel vil øydeleggja «ikkje anerkjende» landsbyar, det vil seie landsbyar frå før staten Israel blei oppretta, og landsbyar som blei etablerte på 1950-talet etter israelsk militærordre for å husa beduinar som var fordrivne frå andre landområde. Staten Israel ser på innbyggjarane i desse landsbyane som inntrengarar på staten sine område, og vil ikkje la dei ha infrastruktur som elektrisitet og kloakk.

 Nytt lovforslag i Irak senker ekteskapsalderen for jenter til 9 år

Eit lovforslag som har blitt vedteke i den irakiske nasjonalforsamlinga opnar for at jenter ned i 9årsalderen gifter seg og aksepterer valdtekt innanfor ekteskapet. Lova vil viss den blir godkjend av regjeringa, gjelda for sjiamajoriteten i Irak. Human Rights Watch og andre menneskeretts-organisasjonar reagerer på lovforslaget.

Innstrammingar i reglane for å henta ektefelle til Noreg

Asylavtalen til dei borgarlege partia inneber at ein må vera 24 år for å kunna henta ein ektefelle frå utlandet. Ein må også tena minst 300 000 kr i året, 50 000 meir enn under den førre regjeringa. Grunngjevinga for innstramminga i alder er å hindra tvangsekteskap, så unge under 24 kan få henta ektefelle viss dei kan visa at dei ikkje er utsette for tvang, og at ektefellen kan bidra i Noreg, noko som opnar for meir skjønns-vurdering enn under den førre regjeringa.

Det borgarlege byrådet i Oslo går mot reservasjonsretten

Byrådet i Oslo vedtok i mars at dei går mot at fastlegar skal kunna reservera seg mot aborthenvising, både lokalt og nasjonalt.

Tre av åtte byrådar stemte mot dette vedtaket. 254 av 322 ordførarar i ei undersøking VG gjorde, seier at dei ikkje ønskjer å gi legane reservasjonsrett. Av dei som seier nei, er det 53 ordførarar frå Høgre.

Militariseringa av Norge er profitabel

Daværende statssekretær Roger Ingebrigtsen (Ap) mente i 2011 at våpen-industrien kan redde Norge når oljen tar slutt. Da statssekretæren på vegne av regjeringen besøkte våpenprodusenten Vinghøg AS på Nøtterøy, ble han umåtelig imponert.

– Vestfold bør være stolte av denne bedriften som i dag er en internasjonal aktør. Det er en bedrift som styrker troen på at Norge kan overleve også etter at oljen tar slutt, sa Roger Ingebrigtsen (Ap) i Forsvarsdepartementet til Tønsbergs Blad.

(Fra Pål Steigans bok, Blod, olje og våpen – norsk imperialisme, Rødt!, 2014.)

 Kravet som ikke ville la seg gjemme

1. mars arrangerte Tidsskriftet Rødt! sammen med venner en konferanse på Litteraturhuset i Oslo. Full sal om et krav som er dømt nord og ned, men som stadig vekk reises. Merkelig, synes til og med en del progressive menn. Naturlig, sier dobbeltarbeidende kvinner og kvinneaktivister.

På sekstimersdagen.no finner du innledningene og lenker til annet aktuell stoff. Også til videoene som ble tatt opp og som ligger på YouTube.

dine aner er

mysteriet …
universet
havet

oppreist på jorden
i årmillioner

vandrerske

gift og skilt

du har vært så sterk
du har båret så mye

og her kommer jeg
med hode til din skulder

enda en byrde

hva kan jeg si
hva kan jeg gjøre

jeg sier:

– jeg har også en skulder

Ola Bog

Facebook og Google går med store overskot. Den digitale utviklinga i det tjueførste hundreåret fører til heimekontor og gratisarbeid.

Men kor blir verdiane skapt? Kor kjem overskota frå?

Dete er første del av artikkelen Å løse opp knuten – levekår, arbeid og verdi

Ursula Huws er professor på fagfeltet arbeid og globalisering ved University of Hertfordshire i Hatfield i Storbritannia, og har vore opptatt av dei samfunnsmessige konsekvensane av ny teknologi, mellom anna som redaktør for tidsskriftet Work organisation, labour and globalisation, og gjennom fleire artikler og bøker, som The Making of a Cybertariat sammen med Colin Leys i 2003.

Ei lengre utgave av artikkelen vart trykt i Socialist Register 2014, under tittelen: «The Underpinnings of Class in the Digital Age: Living, Labour and Value».

Artikkelen er omsett av Gunnar Danielsen.

Marxismen har vore av og på moten, og dei siste hundre og femti åra finst det knapt det marxistiske begrep som ikkje har vore rekna som anakronistisk i lys av endra økonomiske og politiske forhold. Den fornya interessen for ideane til Marx i dag er ikkje noko unntak. Det er slett ikkje lett å bruke teoretiske begrep utvikla midt på 1800-tallet i ei verd der kapitalismen har trengt inn i alle regionar og på alle livsområde, der teknologiske endringar går så raskt at arbeidsprosessar blir forelda på månader, og der arbeidsdelinga er så intrikat at ein enkelt arbeidar ikkje har ein sjanse til å fatte heilskapen. Skillet mellom manuelt og ikkjemanuelt arbeid blir viska ut og etablerer seg på ny måte, grensene mellom produksjon, distribusjon og forbruk smeltar bort. Samtidig som noko betalt arbeid blir til ubetalt arbeid, blir det skapt nye jobbar og ny økonomisk aktivitet på område av livet der det før var utenkeleg med ein marknad. I suget og vinden etter alt som blir omgjort til varer, blir det abstrakte konkret og det konkrete abstrakt, og det skaper tvil om alle begrep og kategoriar som før var sjølvinnlysande. Det kan sjå ut som me treng nye definisjonar på dei mest grunnleggande begrepa Karl Marx nytta, medrekna «klasse», «vare» og «arbeid».

Ei oppfatning som har stor støtte i dag, særleg hos yngre menneske, er at arbeidarklassen ikkje lenger kan definerast ut frå det direkte forholdet han har til produksjonen. Ettersom alle livsområde er trekt inn i den kapitalistiske pengeøkonomien på ein eller annan måte, då må ein sjå alle dei som ikkje er en del av kapitalistklassen som del av eit udifferensiert «mangfald».¹ Med formuleringa til Hardt og Negri overtar dette «mangfaldet» plassen til arbeidarklassen, mens ifølgje Guy Standing konstituerer eit «prekariat»² seg som ein ny klasse i og for seg ved sida av det tradisjonelle proletariatet. Standing prøver ikkje lokalisere dette «prekariatet »*

 særleg presist i den kapitalistiske produksjonsprosessen. Men mange av tilhengarane til Hardt og Negri har engasjert seg i omfattande forsøk på å gi dette «mangfaldet» ein eigen plass i produksjonsprosessen. Særleg to spørsmål har gitt dei problem: Kva slags varer blir produsert av medlemmer av dette mangfaldet når dei utfører «immaterielt» eller «sjølvdrive»³ eller «fritt»⁴ arbeid? Og korleis tileignar kapitalen seg verdien denne arbeidskrafta produserer?

I desse diskusjonane har dei vore spesielt opptatt av verdiar skapt på nettet av «virtuelt» eller «digitalt» arbeid. På området som er blitt kjent som «internettstudiar» har det nyss vore intense diskusjonar om korleis ein skal oppfatte «digitalt arbeid».⁵ Desse debattane har tatt opp det stadig meir uklare skillet mellom «work» og «play» (samanfatta i ordet «playbour»),⁶ og mellom produksjon og konsum («prosumption»⁷ og «co-creation»⁸). Dei har drøfta den problematiske kategorien «frivillig arbeid»9 og spørt om slikt arbeid, betalt eller ubetalt, produserer meirverdi, og om det er «utbyttande » eller «fremmendgjort». Med unntak av Andrew Ross har få av forfattarane trekt parallellar til andre arbeidsformer utført utanfor nettet. Likevel gjeld spørsmåla som dei reiser, for arbeid under kapitalismen generelt. Desse debattane gir dermed eit nyttig startpunkt for å granske arbeidsverditeorien, og korleis – eller om, vil somme lure på – han kan brukast på det tjueførste hundreåret.

Denne artikkelen argumenterer for at det framleis er mauleg å bruke teorien til Marx i dag til å definere kva som er eller ikkje er ein vare; til å identifisere produksjonspunktet til slike varer – materielle eller immaterielle; og til å definere den globale arbeidarklassen knytt til desse produksjonsprosessane. Men for å gjøre det, er det nødvendig å undersøke alle sider av arbeidsverditeorien på nytt. Eg legg særleg vekt på «digitalt» eller «virtuelt» arbeid, ikkje bare fordi det knytt stor interesse til det i dag, men au fordi nettarbeid er spesielt vanskeleg å danne seg begrep om. Det er derfor ein fruktbar kjelde til testeksempel som ein kan bruke til å teste meir generelle hypotesar mot. Om ein teori kan brukast her, så må den vere brukande meir generelt. Målet med å gjøre dette er å sette oss i stand til ei meir generell kartlegging av arbeidarklassen i heile økonomien ved å bruke teorien i større breidde (som Marx gjorde). Etter mitt syn er det ei viktig oppgave. Utan ei klar oppfatning av kva for arbeidarar som står i direkte motsetningsforhold til den kapitalistiske vareproduksjonen, og utan å identifisere kor produksjonspunktet er lokalisert, er det umauleg å finne strategiar som vil sette arbeidarklassen i stand til å konfrontere kapitalen på det punktet der det er mauleg å bruke noko makt til å forme framtida etter sine interesser.

Arbeidsverditeorien er knutepunktet i Marx si oppfatning av kapitalismen som eit samfunnsmessig forhold. Den knyttar saman tri ting: arbeidarane sitt behov for levebrød, arbeidet deira, og den tileigna meirverdien som er resultatet av dette arbeidet. Utan det kan ikkje kapital bli akkumulert eller kapitalismen bestå. Tileigninga av arbeidet er den valdelege handlinga i kjerna av dette forholdet, og det er arbeidstida til arbeidaren som er stridens eple. Så det er avgjørande for å forstå både kapitalismen som system, og kven som høyrer til arbeidarklassen, at ein har innsikt i korleis og under kva slags forhold denne tileigninga skjer. Knuten kan ikkje løysast opp: begge tau er nødvendige for å holde systemet saman. Like fullt er det nødvendig å undersøke knuten, kordel for kordel, slik at me kan forstå korleis han er sett saman, kva som strammar han til, og kva som gjør at nye trådar kan komme til eller eksisterande trådar bli meir omstendeleg filtra saman.

I si grunnform er resonnementet forunderleg enkelt: for å forsørge seg må arbeidaren jobbe eit antall timar for kapitalisten, og produserer slik ein viss verdi. Noko av denne verdien er nødvendig for å dekke levekostnadene, og timane som trengst til å skape denne verdien («nødvendig arbeidstid») blir (vanlegvis) betalt. Resten («meirverdien») forsyner kapitalisten seg med for å distribuere det som profitt og investere det i nye produksjonsmiddel. Men ved nærmare gransking viser nær sagt alle delar av denne enkle historia seg å vere open for diskusjon. Kva er «arbeid» heilt eksakt? Og, nærmare bestemt, kva for arbeid er produktivt? Korleis skal ein definere «livsopphald»? Omfattar det bare det den enkelte arbeidaren treng for å halde det gåande, eller au det som trengst for at heile husstanden hans eller hennar skal overleve? Om me ikkje kan definere livsopphald nøyaktig, korleis skal me vere i stand til å rekne ut nødvendig arbeidstid? Og bare fordi all verdi under kapitalismen i siste instans kjem som resultat av menneskeleg arbeid brukt på Jordas råmaterialer, betyr det at all verdi som går til dei enkelte kapitalistane, nødvendigvis er meirverdi?

Debattane i dag rundt «digitalt arbeid» feier lett over somme av desse spørsmåla og overforenklar andre. Artikkelen her vil ikkje prøve å omskrive heile teorien til Marx. Men den vil ta somme av spørsmåla frå debattane om digitalt arbeid som utgangspunkt for å granske dei faktorane ein må ta omsyn til i ei utdjuping av Marx sin teori for vår tid. Eg vil gjøre det gjennom å freiste å nøste opp dei tri kordelane – leve kår (eller livsopphald), arbeid og verdi – for å kategorisere dei separate komponentane. Eg vil gjøre dette i motsett rekkefølge, ut frå debattane som går i dag på området.

Desse ideane er godt kjente, og vanskeleg å bruke på nytt utan å få med ei tung bør med tilknytta oppfatningar, både tilsikta og utilsikta. Så det er kanskje nyttig å starte med to forklarande punkt.

Det første går på terminologi. I avanserte kapitalistiske samfunn er det ikkje bare arbeidsdelinga som er kompleks. Det er også fordelinga av rikdom. Arbeidarane skaffar seg livsopphald ikkje bare direkte ved lønnsarbeid, men au via omfordeling gjennom finanssystemet (i form av kreditt, privat forsikring, pensjon og så vidare), og gjennom staten (i pengeform via skatte- og trygdesystemet, og i naturalia via statlege tjenester). I slike samanhengar kan det direkte bandet mellom arbeid og verdi bli tilslørt. Det er vanleg at marxistar skil mellom «produktivt» eller «uproduktivt» arbeid. Min metode her bygger på innsikter frå feminisme, og trekk skillene litt annleis. Det er skillet mellom arbeid som er produktivt for kapitalismen som heilskap (som kan kallast «reproduktivt») og arbeid som er direkte produktivt for individuelle kapitalistar (som eg i mangel av betre ord kallar «direkte produktivt»). Eg drar nok eit skille mellom betalt og ubetalt arbeid. Eg seier at den viktigaste forma for arbeid som kjenneteiknar kapitalismen, er arbeid som både produserer verdi for kapitalen og inntekten som er nødvendig for at arbeidaren skal overleve (sjølv om det er avhengig av andre typar arbeid for å bli reprodusert). Dette er arbeid der sjølve utføringa inneheld striden om arbeidstida mellom arbeidar og kapitalist, og som i kjerna si rommer smerten ved å bli ekspropriert, ei erfaring Marx omtalte som «fremmendgjøring» (eit uttrykk som uheldigvis er så forureinsa med andre meiningar at det ikkje kan brukast så presist som Marx gjorde). Slikt arbeid er grunnlaget for akkumulasjonsprosessen. Arbeidsplassen er sjølvsagt ikkje den einaste staden der arbeid og kapital står mot einannan. Men fordi kapitalen ikkje kan bli akkumulert utan samtykke frå arbeidarane, er det på arbeidsplassen arbeidarklassen har størst potensiell makt til å tvinge til seg konsesjonar frå kapitalen (utan å ty til vald).

Trass i at det er heilt avgjørande, er det overraskande vanskeleg å finne eit eintydig ord for slikt arbeid. Begrepet «lønnsarbeid» omfattar arbeid som Marx ville ha sagt var både produktivt og uproduktivt. Det utelukkar også ulike former for arbeid (stykkprisarbeid, frilansarbeid osv.) som ikkje blir betalt med lønn, men som bidrar direkte både til kapitalakkumulasjon og livsopphald for arbeidarane. Å definere arbeidet bare etter om det er produktivt eller ikkje i marxistisk forstand, ser bort frå (slik det blir drøfta under her) at det er mykje ubetalt arbeid som produserer verdi direkte for kapitalen utan å bidra til arbeidaren sitt livsopphald. Omvendt finst det sjølvsagt betalt arbeid som bidrar til livsopphald utan å skape verdi direkte for kapitalen. Etter å ha brukt ein del tid på å vurdere ei rekke alternativ har eg svært motvillig bestemt meg for å bruke eit symbolsk uttrykk i artikkelen her, for å skille denne formen for arbeid frå andre former for produktivt arbeid og lønnsarbeid. Ut frå metaforen eg har brukt for å beskrive arbeidsverditeorien, viser eg derfor seinare til det som arbeid «inne i knuten» (C-feltet i tabellen). Arbeid «inne i knuten» er etter denne definisjonen arbeid som blir utført direkte for ein kapitalist, av ein arbeidar som er avhengig av dette arbeidet til livsopphaldet sitt, og som dermed står i første rekke i kampen mellom arbeid og kapital om kor mykje arbeid som skal byttast i kor mykje pengar. Det kan sjå ut som ein noko snever definisjon. Og det er då au den typen definisjon som på 60- og 70-tallet vart kritisert for å utelukke store grupper som såg seg sjølve som del av arbeidarklassen, medrekna arbeidarar i offentleg sektor og somme tjenestearbeidarar som hadde eit indirekte forhold til produksjonen. Når eg brukar det her, hevdar eg ikkje at slike arbeidarar ikkje er produktive. Tvertom er mange av oppgavene dei utfører nødvendige for reproduksjon av arbeidskrafta. Men desse arbeidarane blir utsett for kapitalismens tvangslogikk på eit mildna vis, enten fordi dei arbeider under eldre former for arbeidsregime (for eksempel som hustjenarar eller som småprodusentar), eller fordi dei er tilsett av staten for å yte det som enno er tjenester utanfor marknaden.

Slike arbeidsformer eksisterer sjølvsagt framleis. Men som eg har hevda før¹⁰, blir det stadig mindre av dei som resultat av den bølgja som omgjør alt til varer i dag, og arbeidarane som utførte dette arbeidet, blir hurtig trekte «inn i knuten». Med andre ord skaper omdanninga av offentlege tjenester til varer ein markant overgang frå felt A til felt C i tabellen ovanfor.

Som eg har sagt ein annan stad¹¹, er det ikkje det einaste skiftet som skjer. Den meir generelle omgjøringa av forbrukargode og tjenester til varer har au omfatta store flyttingar frå felt B til D, og endra noko ubetalt arbeid frå direkte produksjon av bruksverdi for medlemmer av hushald over til kjøp av varer i marknaden, med eit direkte forhold til kapitalistisk produksjons- og distribusjonsaktivitet. Og for å komplisere det har det også skjedd ei flytting av arbeid frå C til D når kapitalistiske produksjons- og distribusjonsselskap har kutta arbeidskost og auka utbyttinga av dei betalte arbeidarane sine ved å legge ut fleire og fleire oppgaver til forbrukarane som ubetalt sjølvbetjeningsarbeid. I ein parallell prosess fører innstrammingstiltak au til ei flytting frå felt A til B, som i sin tur fører til meir press på flytting frå B til C. Samtidig som arbeidet «inne i knuten» altså utgjør ei undergruppe av alt arbeid, er det ei undergruppe som aukar raskt og utgjør den overveldande majoriteten av betalt arbeid.

Den andre åtvaringa mi dreier seg om faren for å trekke slutningar frå ei inndeling av arbeidet i ulike former over til ei tilsvarande inndeling av arbeidarane og dermed klassane. Det er eit mål for meg å klassifisere ulike arbeidsformer og forholdet dei står i både til kapitalakkumulasjon og livsopphald for arbeidarane. Men eg ønsker ikkje med det å lage ei inndeling av arbeidarane som står i eitt enkelt forhold til inndelinga av arbeidet. Dei fleste arbeidarar er med på ulike slags arbeid, betalt og ubetalt, både samtidig og i løpet av levetida si, og kryssar grensene for slike enkle kategoriar. Meir viktig er at dei fleste arbeidarar lever i husstandar der ulike typar arbeid blir utført av ulike medlemmer av husstanden, der somme av dei kan vere utan arbeid på gitte tidspunkt. Om desse husstandsmedlemmene oppfattar seg sjølv eller kan oppfattast av andre som å tilhøyre arbeidarklassen, er eit større spørsmål.

Forholdet mellom «digitalt arbeid» og andre arbeidsformer

Før me legg ut på analysen er det verdt å merke seg at ein ikkje kan sjå digitalt arbeid som ei særeigen arbeidsform, hermetisk skilt frå resten av økonomien. Som eg har hevda ein annan stad¹², eksistensen av ein separat synleg sfære med ikkje-manuelt arbeid er ikkje prov på eit nytt «kunnskapsbasert », «immaterielt» eller «vektlaust» område med økonomisk aktivitet. Det er ganske enkelt eit uttrykk for stadig meir kompleks arbeidsdeling, der aktivitetar blir splitta opp i atskilte arbeidsoppgaver, både «mentale» og «manuelle», slik at dei blir stadig lettare å spreie geografisk og avtalemessig til ulike arbeidarar som knapt treng kjenne til at dei andre eksisterer. Det er ein kontinuerleg prosess, der kvar oppgåve blir utsett for vidare oppdeling mellom meir kreative og/eller kontrollerande funksjonar på eine sida, og meir rutineprega og einsformige på den andre. Samtidig som det i tillegg har vore ein enorm vekst i ikkje-manuelt arbeid, både ufaglært og rutinearbeid og anna, er dette framleis ei minoritetsgruppe av alt arbeid. For oss i økonomisk utvikla land blir det tilsynelatande avmaterialiserte arbeidet, avhengig som det er av informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT), stadig meir framtredande. Det gjør det innimellom vanskeleg å sjå at denne «virtuelle» aktiviteten er avhengig av eit svært materielt grunnlag av fysisk infrastruktur og produserte varer. Mesteparten er produsert utanfor synsfeltet vårt, i gruvene i Afrika og Latin-Amerika, på sveltihjelfabrikkar i Kina og andre stader i utviklingsland. Utan tilgang på energi, kablar, satelittar, datamaskiner, sentralar, mobiltelefonar og tusenvis andre produkt; utan utvinning av råvarer for å lage desse varene; utan oppskyting av satellittar ut i rommet som kan sende signala deira; utan å bygge bygningane der dei blir konstruert og sett saman og sendt ut på marknaden, og utan framstillinga og driften av transportmidla dei blir distribuerte med, kunne ikkje nokon kopla seg på internett. Den fysiske produksjonen av materielle varer er framleis den metoden kapitalismen helst veljer for å skape profitt; han veks framleis; og vil sannsynlegvis framleis sysselsette den største delen av arbeidsstyrken i verda i åra framover. Det er dessutan ein glidande overgang mellom oppgaver som i hovudsak medfører bruk av fysisk styrke eller dyktige fingrar, og dei som krev kvikk hjerne, engasjement eller konsentrasjon. Det er få jobbar som ikkje krev kunnskap, dømmekraft og intelligens frå arbeidaren, og endå færre som ikkje inneber noko fysisk aktivitet, sjølv om det bare betyr snakke, høyre, passe ein skjerm eller trykke på tastar.

Når det er sagt, er ein stor og veksande del av arbeidsstyrken involvert i «digitalt arbeid» med produkt som er abstrakte, mykje av det med låg lønn og status. Derfor er det viktig å forstå rolla arbeidet deira speler i den globale kapitalismen, korleis arbeidsstyrken er samansett, korleis han forandrar seg, og kva slags klasselojalitet desse arbeidarane kan ha.

Notar:

1. Hardt, M. og A. Negri (2004) Multitude: War and Democracy in the Age of Empire, New York: Penguin.
2. Standing, G. (2011) Precariat: the New Dangerous Class, London and New York: Bloomsbury.
3. Hardt, M. og A. Negri, A. Op cit
4. Terranova, T. (2000) ‘Free Labor: Producing Culture for the Digital Economy’, Social Text,18 (2): 33–58
5. Sjå til dømes: Andrejevic, M. (2009) ‘Exploiting YouTube: Contradictions of user-generated labour’, i P. Snickers & P. Vonderau (red.), The YouTube Reader. Stockholm: National Library of Sweden; Arvidsson, A. and E. Colleoni (2012) ‘Value in Informational Capitalism and on the Internet’, The Information Society, 28 (3): 135–150; Banks, J. & S. Humphreys (2008) ‘The Labor of User Co-creators’, Convergence, 14 (4): 401–418; Fuchs, C. (2010) ‘Labor in Informational Capitalism and on the Internet’, The Information Society, 26: 179–196; Fuchs, C. (2012) ‘With or Without Marx? With or Without Capitalism? A Rejoinder to Adam Arvidsson and Eleanor Colleoni’, TripleC 10 (2): 633–645; Hesmondhalgh D. (2011) ‘User-generated content, free labour and the cultural industries’, Ephemera, 10 (3/4): 267–284; Ross. A. (2012) ‘On the digital labour question’ in T. Scholz (ed) The Internet as Playground and Factory, New York, Routledge; Scholz, T. (2012) The Internet as Playground and Factory, New York, Routledge; Terranova, T. (2012) ‘Free Labor,’ in T. Scholz (red) The Internet as Playground and Factory, New York, Routledge.
6. Kücklich, J. (2005) ‘Precarious Playbour: Modders and the Digital Games Industry’, The Fibreculture Journal, Issue 5.
7. Alvin Toffler skapte dette begrepet i 1980 i boka The Third Wave, Bantam Books. Det er seinare tatt i bruk av mange andre marxistiske skribentar, som Christian Fuchs og Ed Corner.
8. Banks, J. og Humphreys. S. (2008) ‘The Labour of User Co-creators’, Convergence, Vol 14 No 4: 401–418, bruker eit uttrykk avleia frå Prahalad, C.K & Ramaswamy, V. (2000) ‘Co-Opting Customer Competence’, Harvard Business Review, Januar/februar.
9. Huws, U. (2012) ‘Crisis as Capitalist Opportunity: The new accumulation through public service commodification’, Socialist Register:64–84.
10. Huws, U. (1979) ‘Domestic technology: liberator or enslaver?’, brukt igjen i Huws, U. (2003) The Making of a Cybertariat: virtual work in a real world, New York, Monthly Review Press: 35–41.
11. Huws, U. (1999) ‘Material World: the myth of the weightless economy’, Socialist Register: 29–56.
12. Smythe, D. W. (1977) ‘Communications: blindspot of Western Marxism’, Canadian Journal of Political and Social Theory, 1 (3): 1–27.
13. Fuchs, C. (2012) ‘Dallas Smythe Today – The Audience Commodity, the Digital Labour Debate, Marxist Political Economy and Critical Theory. Prolegomena to a Digital Labour Theory of Value’, Triple C, 10(2): 692–740.
14. Smythe, D. W. (1981) ‘On the audience commodity and its work’, i M.G. Duncan og D.M. Kellner (red.), Media and Cultural Studies, Malden, MA: Blackwell: 233.
15. Hearn, A. (2010) ‘Structuring feeling: Web 2.0, online ranking and rating, and the digital “reputation “economy’, Ephemera, 10 (3/4):421–438
16. Morini, C. og Fumagalli, A. (2010), ‘Life put to work: Towards a life theory of value’, Ephemera, 10 (3/4):234–252
17. Marx, K. (1867) Kapitalen, kapittel 1. Henta 21.01.2013 på nettet: http://www.marxists.org/archive/marx/works/1867-c1/commodity.htm
18. Huws, U. (2003) The Making of a Cybertariat: virtual work in a real world, New York: Monthly Review Press: 17
19. Dette punktet er framstilt litt annleis i ei drøfting av skillet mellom produktivt og uproduktivt arbeid av Marx i Kapitalen (kapittel 4) henta på nettet 21.01.2013 frå http://www.marxists.org/archive/marx/works/1863/theories-surplus-value/ch04.htm
20. Unntatt i spesielle tilfelle, som når arbeidarar blir betalt for å gå på Facebook og klikke “like” på kommersielle nettsider etter “betal-per-klikk”- modellen. Men her er dei ikkje betalte av Facebook, men av selskapa på dei kommersielle sidene som vil selje varer. Meir nøyaktig bør ein derfor sjå desse arbeidarane som ein del av verdikjeden til desse selskapa.
21. Arvidsson A og Colleoni, E. (2012) ‘Value in Informational Capitalism and on the Internet’, The Information Society, 28 (3): 135–150.
22. Eg har drøfta begrepet “forretningsfunksjon” (business function) og forholdet til marxistisk analyse skriftleg mange gonger. Sjå til dømes Huws, U. (2006) ‘The restructuring of global value chains and the creation of a cybertariat’ i May, Christopher (red.) Global Corporate Power: (Re) integrating companies into International Political Economy (International Political Economy Yearbook volume 15), Lynne Rienner Publishers: 65–84, and Huws, U. (2007) ‘The emergence of EMERGENCE: the challenge of designing research on the new international division of labour’, Work Organisation, Labour and Globalisation, 1 (2):20–35.
23. Kittur et al (2013), ‘The Future of Crowd Work’. Henta 18.03.2013 frå http://hci.stanford.edu/publications/2013/CrowdWork/futureofcrowdwork-cscw2013.pdf
24. Holts, K. (2013) ‘ Towards a Taxonomy of Virtual Work’, Hertfordshire Business School Working Paper.
25. Marx, K, Grundrisse. Henta 20.01.2013 frå: file:///Z:/ARTICLES/Economic%20Manuscripts%20%20Grundrisse%20%20p%20501%20-%20p%20550%20transport%20to%20market%20belongs%20in%20production.htm. Ein må merke seg at ei slik tolking av sitatet er omtvista. Marx blir ofte oppfatta som at han gjør særleg unntak for transportarbeidarar. (Kanskje fordi dei var ei gruppe med sterkt organiseringspotensiale – eit potensiale som vart meir enn realisert på 1900-tallet då transportarbeidarane spelte ei nøkkelrolle i aksjonane innanfor industrien.) Etter mitt syn kan argumentasjonen hans nyttast på andre former for arbeid som bidrar til å få varer fram til marknaden, mange av dei kunne ein ikkje sjå for seg på den tida han skreiv.
26. Terranova, T. (2000) ‘Free Labor: Producing Culture for the Digital Economy’, Social Text,18 (2): 33–58
27. Weinbaum, B. og Bridges, A. (1976) ‘The other side of the paycheck: monopoly capital and the structure of consumption’, Monthly Review, 28 (3).
28. Sjå for eksempel Huws (1982) ‘Domestic Technology: liberator or enslaver?’ in Scarlet Women, No 14, trykt igjen i Huws (2003) The making of a cybertariat: virtual work in a real world, New York: Monthly Review Press: 35–41.
29. Sjå Marx, K. Economic Manuscripts, kapittel 4, henta 20.01.2013 frå: file:///Z:/ARTICLES/Economic%20Manuscripts%20%20Theories%20of%20SurplusValue,%20Chapter%204%20productive%20and%20unprod.htm
30. Eg bruker begrepet “sette ut” (externalising) her for vise til måten arbeidsgivarar aukar produktiviteten til dei betalte tilsette ved å overføre somme eller alle oppgavene deira til ubetalte oppgaver utført av ubetalte forbrukarar som sjølvbetjening – enten ved bruk maskiner som minibankar eller sjølvbetjening på supermarknaden, eller på nettet med å bestille billettar, legge inn skatteopplysningar eller varebestilling.
31. Marx, K. Economic Manuscripts, kapittel 2. Henta 20.01.2013 frå: file:///Z:/ARTICLES/Economic%20Manuscripts%20%20Chapter%202%20%20Results%20of%20the%20Direct%20Production%20Process%20%28productive%20&%20unproductive%20labour%29.htm
32. Ross. A. (2012) ‘In search of the lost paycheck’ i T. Scholz (red) The Internet as Playground and Factory, New York, Routledge: 15.
33. Eg har dissekert dette grundigare i Huws (2010) ‘Expression and expropriation: the dialectics of autonomy and control in creative work’, Ephemera 10(3/4): 504–521
34. Ross, ibid.
35. Sjå til dømes Perlin, R. (2011) Intern Nation: how to earn nothing and learn little in the Brave New Economy, London: Verso.
36. Eg har skrive meir utfyllande om dette i Huws, U. (2012) ‘The reproduction of difference: gender and the global division of labour’, Work Organisation, Labour and Globalisation 6 (1):1-10
37. Marx, K. (1845) ‘Division of Labour and Forms of Property – Tribal, Ancient, Feudal’ in Part 1, A, German Ideology. Henta 01.02 2012 frå: http://www.marxists.org/archive/marx/works/1845/german-ideology/ch01a.htm#5a3.'
38. Engels, F. (1877) On Marx’s Capital, Moscow: Progress Publishers (Engelsk utgave 1956):89.

Z Communications/Z Net

http://ww.zcommunations.org
Dette er et svært innholdsrikt og – innflytelsesrikt – USA-nettverk som blant annet. Inneholder et magasin (med abonnement) og Z Net, som gratis formidler radikale kommentarer med flere bidrag hver eneste dag. Blant hovedtemaene er miljø, global kapitalisme og USAs aggressive utenrikspolitikk, med mange innslag også med emner fra Midtøsten, Afrika, Latin-Amerika og Asia. Ikke minst er dette et uunnværlig sted for å holde seg orientert om antikapitalistisk og anti-imperialistisk kamp rundt om på kloden. Blant faste skribenter er kjente «stemmer fra Sør», som blant annet Eduardo Galeano, Arundhati Roy, Vandana Shiva, Walden Bello og Patrick Bond, i tillegg til skribenter som Noam Chomsky, Naomi Klein, John Pilger og George Monbiot. En god måte å starte dagen på!

Monthly Review

http://www.monthlyreview.org
Monthly Review er et uavhengig månedstidsskrift i USA, som med sin forankring i marxistiske analyser nå er inne i sin 65. årgang(!). Deres rikholdige nettsted legger ut mange av de viktigste artiklene, i de siste utgavene fra 2013 er det for eksempel bidrag om marxisme og økologi (John Bellamy Foster), landran og kapitalistisk akkumulering (Fred Magdoff) og en markering av general Vo Nguyen Giaps død med et intervju fra 1968. Nettstedet gjør det også mulig å holde seg orientert om nye og framtidig bokutgivelser fra Monthly Review Press.

MR Zine tilbyr i tillegg fortløpende- og korte – artikler og kommentarer.

Under MRs nettsted ligger også Climate & capitalism, som er et økososialistisk forum redigert av Ian Angus. Her er både original-artikler og kommenterte lenker til massevis av spennende materiale fra andre nettsteder. Mottoet for virksomheten er «Økososialisme eller barbari! Det finnes ingen tredje vei!».

Transnational Institute

http://www.tni.org
http://www.carbontradewatch.org
Transnational Institute har hatt sitt tilholdssted i Amsterdam siden midten av 1970-tallet, og konsentrerer virksomheten omkring utvalgte programområder som militarisme/konflikter, storselskapers makt, sosiale og politiske bevegelser, global økonomi og maktforhold. En lang rekke kjente forskere, skribenter og aktivister fra Nord og Sør er knyttet til instituttet. Resultatet har blitt et omfattende nettverk for tverrfaglig forskning, seminar- og publikasjonsvirksomhet. En av en nøkkelpersonene er Susan George, og hennes nyeste bok – How to win the class war (2013) – presenteres med intervjuer og filminnslag. Et nytt satsingsområde er programmet for «agrarian justice», som blant annet har resultert i flere publikasjoner om landran og kamp mot agrobusiness. Gjennom nettstedet carbontradewatch.org følges internasjonal klimapolitikk, der flere publikasjoner avslører karbonkapitalistisk avlatshandel gjennom CO2-kvoter, som Norge og EU er forkjempere for.

Tore Linné Eriksen
Bokredaktør

Dei var svoltne, svoltne som ulvar. Men rovdyr var dei ikkje, åtte ikkje villskap. Dei var samfunnsdyr, temma og tamme, og dei var i eit pent strøk. Eit mett og for det meste kvitt strøk i The Garden District, New Orleans, med saftige, grøne plenar og godt gjødsla prydbusker.

Så oppfør deg, gut! Vis kunstane dine!

Og den vesle, kvite guten gjorde seg enda mindre, kledde på seg nokre passande ord, stakk ein høfleg frase i håret over det eine øyret, slentra liksom likeglad opp til det store, kvite huset der han banka pent på den solide eiketresdøra, gjekk like pent ned frå frontverandaen igjen, stod vakkert ventande på singelen framfor den staselege villaen.

Ei fyldig, kvit dame i døropninga.

Den vesle guten såg på dama med uttrykkslause auge og mumla eit smålåte morn, ho uttala eit tydelig goD morgon, og guten hadde alltids kjent seg betre til mote.

Den mellomaldrande dama der oppe på frontverandaen såg vennleg på han; guten kjente seg krenka.

Kanskje var ho snill, gamla, glad i barn og dyr; kanskje gav ho han ekstra mykje så det rakk til kameraten òg, han stod nede på fortauet, svart plystrande bak ei prydbuske og lest som om han ikkje var til. Ho stod der oppe på frontverandaen. Ho var sikkert ei godhjarta dame, spurde iallfall vennleg kva guten ønskte, og blikket hennes sa skammar du deg ikkje, gut!

Han hata ho.

Han, kvelpaktig kropp, dei kvitslitne olabuksene rivne opp på begge knea, han stod der i ei spjerra, ein gong kvit skjorte, stod som ein uskylds fattigengel med honninggult, halvlangt hår, og han strauk nølande den viltre luggen vekk frå panna; sette på seg eit fiolblått, eit litt sørgmodig? blikk, i alle fall store, blanke auge.

Den velfødde, nei, tjukke, vennlege, sikkert godhjerta, kvite dama bad han vente litt, Just a sec, honey! var høgtideleg tilbake med noko innpakka i avispapir, ver så goD.

GoDhjarta.

Den vesle, kvite kvelpen svelgde tungt, smilte bleikt honningsøtt og takka så pent han berre kunne, mista likevel klisjéen på den nyraka singelen da han bøygde det krøllete, lyse hovudet i eit stivt bukk.

Dama nikka vennleg.

Guten lét orda ligge der dei låg, snudde ryggen til dama og villaen og rikdommen og sprang med nokre små dansetrinn og laga stygge spor i den prydelege singelen ned oppkøyrsla, og nede på fortauet ropa han til den svarte kameraten som stod der ved sida av prydbuska og var til likevel, at nå hadde dei mat! Kikka over skuldra og vinka muntert til den vennlege, kvite dama som bjeffa skarpt etter han at han skulle faen ikkje gi noko til den fuckin’ kjøteren. Men det var ikkje bryet verdt å hate den godhjarta dama lenger, ho var nede frå verandaen nå, fekta etter dei med sopelimen, huiande nedover oppkøyrsla med ein liten, kvitt bjeffande puddel i hælane.

Gutane raska på, runda hjørnet med kalde kyllingbein i knitrande avispapir, og ein po’ boy sandwich, og pecan pie, kamerat! Grådige auge, gumlande kjakar, grafsande hender i avispapiret, travande bein, traskande føter, sittande gutar i graset i parken i The Garden Fuckin’ District i New Orleans.

Avispapir med bein etter bein, avgnegne kyllingbein, og avgnegne igjen. Liggande kameratar i graset, tause, ein svart, ein kvit, auga deira lukka i den milde morgonsola under ein skyfri, blå himmel. Avispapir med avgnegne kyllingbein og gamle verds-nyheiter på grasplenen i parken; og skiltet der det stod at hundar skulle haldast i band.

Øyvind Bremer Karlsen

Hadde noen for et år siden sagt at vi ville få en ny diskusjon om fri abort, hadde jeg ristet på hodet. Til tross for at jeg var på Kvinnekonferansen 2012 og hørte Ellen Aanesens advarsler.

Da Judith Mirkinson skrev i Rødt! nr 2 ifjor, tenkte vi: Det er USA det!

I dette nummeret skriver Sandra Ezquerra om Spania, der regjeringa prøver å fjerne 14-ukersgrensen for «fri abort». Abort vil da bare være lovlig dersom en lege sier det er fare for liv og helse, eller ved voldtekt når det er levert inn politianmeldelse om dette før det har gått 12 uker.

Regjeringas avtale med KrF om reservasjonsrett for legene, har gitt abortmotstanderne vind i seilene. Mørkemennene gir seg ikke før de får spanske og USAnske tilstander.

Kampen for at kvinnen selv skal bestemme over sin egen kropp, fortsetter.

Erik Ness

Fra redaksjonen

Etter 21 år – det er lenge! – med ansvar for omslaget til tidsskriftet, har Tor Otto Tollefsen nå overlatt jobben til Fredrik V. Sand. Tor Otto drifter fortsatt nettsida, og bidrar til at bladbunaden holder standard.

Redaksjonen har reorganisert seg og blant dannet småredaksjoner for enkeltnummer og tema. Tore Linné Eriksen er blitt bokredaktør. Det sees allerede.

Det er sommerinnsamlinga som gjør at vi kan lage ekstranummer. Fjorårets innbrakte 32824 kroner. Vi takker!

Unni Kjærnes er seniorforsker ved SIFO (Statens institutt for forbruksforskning) og leder av Rødt Oslo.
Jorun Gulbrandsen er pensjonert lærer, medlem av Rødts kvinneutvalg og var leder av AKP fra 1997 til 2006.

Unni Kjærnes (UK): Da snakker vi om forbruk som det å bruke opp, som energi og materielle ressurser. Noe forsvinner for alltid, noe er fornybart og gjenbrukes. Og økt forbruk er jo også forbundet med forurensning og utslipp av klimagasser.

Den kapitalistiske økonomiens vekst-tvang innebærer både at forbrukets vare-karakter øker, altså at arbeid flyttes fra hushold til produksjonssfæren, og at vi må forbruke mer, noe vi stadig får høre av politikerne, enten de kommer fra Arbeiderpartiet eller Høyre.

Men for å få til endring holder det ikke å forstå forbruk som kjøp av varer. For det første kan vi ikke slutte å «forbruke». Vi trenger mat og klær og hus, for ikke å dø, men vi trenger også stoler å sitte på og en sykkel for å komme fram. Det kan kalles en grunnfunksjon til forbruk. Vi må også ha ting med god nok kvalitet. Maten må for eksempel både være trygg og sunn.

De fattigste lever kortere fordi de spiser usunn mat.

UK: Forbruk er en del av dagliglivet, kulturen og sosiale sammenhenger. Du er det du spiser, og du spiser den du er. Det er en del av forståelsen av klasse og forbruk. Arbeiderklassen spiser annerledes og bruker andre klær enn øvre middelklasse, det har med penger å gjøre, men ikke bare. Altså bør vi ikke snakke om «forbruk», men om konkrete handlinger. Alle er forbrukere; vi har fysiske og praktiske behov, og vi samhandler i rolle som forbruker. Med det følger interesser og konflikter. Men som forbrukere har vi veldig ulike forutsetninger, det er ingen ensarta gruppe og slett ingen klasse.

Det er viktig å huske på klasseforskjeller når vi snakker om forbruk og miljø. En del unge jenter sier at de har shopping som aktivitet. Men de kjøper ikke så mye, for de har ikke så mye penger. Shopping som underholdning tror jeg ikke er et miljøproblem. Jeg tror det er mye mer snakk om dem med høy inntekt, og kanskje også der sosial status koples tett til forbruk. Folk som tar med hele familien på vinterferie i Sveits og alle har tre par ski, ørten typer utstyr, kanskje kjøpt inn for anledningen. En liten tur til New York. Og hytte på fjellet og ved sjøen, varmt og bekvemt, med mange rom og bad.

Hvis vi tenker på forbruksøkningen generelt, så er den veldig koblet til klasse og inntekt. Den ordentlige overklassen er ikke interessert i å demonstrere forbruket sitt. Bilen kan være superdyr og ny, men den oser ikke av det. Både Olav Thon og Stein Erik Hagen har sagt at de har med seg matpakke med brunost på jobben. Det de rike har, kan bli presentert som kvalitet, ikke som luksusforbruk.

De fire B-ene

UK: Noen er først og fremst motstandere av kommersiell kultur. Det er forståelig, men det er ikke nødvendigvis koblet så mye til miljøet. Det blir mer en moralsk posisjon. Ungjenter med «shopping» som hobby kaster kanskje bort tida, men miljø-messig er det ikke så farlig siden de ikke forbruker så mye. De har jo ikke særlig mye penger.

Jeg liker å tenke konkret, på hvem som forbruker mye og på hvilke forbruksområder som er viktigst. Og da er det mange B-er: Bil (vi tar med fly), bolig, biff (vi tar med kylling) og bomull. Det dekker selvfølgelig ikke alt, men ganske store områder. Kjøttproduksjonen utgjør 18 prosent av klimagassutslippene i verden, både CO2 og metan. Det er mye. Norge har ikke forbrukt så mye kjøtt, men politikken siden 1990-tallet har vært å øke forbruket kraftig gjennom lav pris og aktiv markedsføring. Bil er gjennomdiskutert, men det som har fått for lite oppmerksomhet er fly. Vestlandsforskning gjorde en studie hvor de så på forbruket til veldig miljøbevisste familier, som gjorde alt, sykla til jobben og fyrte miljøvennlig, men de reiste på ferie til Maldivene. I CO2-regnskapet hadde de jo da brukt opp det de sparte. Som for kjøtt ser vi at luftfartspolitikken er å øke forbruket blant annet ved å ha lavere avgifter på flybensin enn drivstoff for biler. Og ved sosial dumping for ansatte.

Den naturlige bomullen er problematisk. Den tar landjord som kunne vært brukt til matproduksjon, den krever mye vann, og for å få store avlinger brukes det hauger med sprøytemidler. Den indiske regjeringen løser dette ved å innføre genmodifisert bomull – levert av Monsanto. Den videre bearbeidingen er forurensende og helse-skadelig. Og fra bønder til de som syr klærne blir folk utnytta. Store selskaper er portvoktere mellom forbrukerne og produsentene. De satser på stor omløpshastighet og billige produkter, der mye av profitten kommer av merkenes symbolverdi, mens produksjonslandene får svært lite. I kapitalismens barndom skrev Marx og andre om markedet for tekstiler, først ull og så bomull. Nærmest uregulert. I dag finner vi de samme trekkene. Indiske syersker er for dyre, nå er det Bangladesh.

UK: Ull. Og er det noe fornuftig å bruke olje til, er det klær. Tremasse, cellulose. Lin. Med bedre holdbarhet kan vi rett og slett kjøpe mindre klær. På loppemarkeder finner du klær som aldri har vært brukt. Å forstå bomullens politiske økonomi, er et inntak til å forstå dagens kapitalisme.

Det nye er dulting

UK: Det har skjedd store endringer. I økende grad får den enkelte, gjennom sitt forbruk, ansvar for å løse mange samfunnsproblemer. Vi skal tenke på klimaet, dyrevelferd, at maten skal være sunn og riktig, lønns- og arbeidsforholdene til produsentene i fattige land, rettferdig handel, global solidaritet … markedet skal ordne alt, og da blir den såkalte «suverene» forbruker veldig viktig.

Med nyliberalismen har det skjedd en ideologisk endring. Mantraet er at produsentene og kjedene skal tilrettelegge for informerte og bevisste valg, særlig gjennom merkeordninger. Dyrevelferd er et eksempel. Dyrevelferd ble ordnet mellom bønder og offentlige ansatte veterinærer, men stadig oftere nevnes bruk av merkeordninger. I praksis har det betydd lite. For det første finnes det nesten ingen norske merker for god dyrevelferd. Bortsett fra for frittgående høner. For det andre varierer forståelsen. Når du spør folk om de handler dyrevennlig i butikken, sier de ja. Det er selvfølgelig en overvurdering av egen innsats, men mange mener de gjør det riktige – ved å kjøpe norsk, fra den lokale bonden e.l..

UK: Det er mye diskusjon om hvordan dette påvirker. Noen er optimistiske når det gjelder hva miljømerker kan bety. Jeg er mer skeptisk. Frivillig merking av økologisk mat, mindre forurensende vaskemidler og miljøvennlige tekstiler kan kanskje løse noen konkrete problemer, som forurensning fra landbruk og vasking. Men frivillig merking skjer jo på måter som er kommersielt lønnsomt. Obligatorisk merking kan virke litt bedre, men det er vanskelig å tenke seg at merker på noen måte kan føre til at vi forbruker mindre. Jeg vet ikke hvor realistisk det er at vi får miljøadvarsler på alt kjøtt?

Mange folk liker å få informasjon gjennom merking, men det påvirker ikke veldig mye hva folk gjør. Det er det store diskusjonstemaet nå. Myndigheter og eksperter begynner å skjønne at idealet om bevisste valg virker dårlig i praksis. Folk velger ikke superrasjonelt. Faget adferdsøkonomi bruker det som utgangspunkt for å utvikle teknikker som kan få folk frivillig til å velge «riktig». Da er det ikke forbrukernes valg og påvirkning lenger, men forbrukernes velferd. David Cameron er kjempeglad i det. Også Obama, EU-kommisjonen, Unilever, Coca Cola og McDonalds. Vi har fått en allianse mellom staten og disse store selskapene for å få folk til å velge riktig. Ord som brukes er «nudging» og «choice architecture», å lede folk til å velge det riktige, uten at de er klar over det. «Dulting» kan vi si på norsk. Jeg ser det som manipulering og skummelt. «Green-nudge» skal få folk til å velge miljøvennlig, men da miljøvennlig slik disse store aktørene ser det. Det blir problematisk når det er veldig kontroversielt hva som egentlig er miljøvennlig, for eksempel av mat. Er kylling miljø- og klimavennlig?

Jeg ser denne overgangen fra forbruker-valg til forbruker-velferd som del av en bredere endring. De store bedriftene er blitt større. Nå kan vi virkelig snakke om monopolkapital. Når det gjelder mat, er det veldig få aktører i industrien og veldig få kjeder. De konkurrerer på det samme, nemlig pris. Det er ikke sånn at du får mange valgmuligheter og kvaliteter.

Det er nesten ingen offentlig diskusjon om denne typen styring. Etter mitt syn er det direkte udemokratisk å manipulere folk, og den tette alliansen med staten gir enda større makt til de store selskapene. Vanlige folk settes fullstendig på sidelinja, og de kaller det også selv for nypaternalisme. Den er mye verre enn den gamle paternalismen, den gamle var tross alt koblet til offentlig politikk. Her skjer beslutningene mellom stat og store selskaper.

6-timersdagen og miljøet

UK: Jeg synes dette er et vanskelig spørsmål, fordi vi lever i kapitalistiske samfunn. Kriser er veldig effektive for å redusere forbruket. Da må kapitalistene produsere færre vaskemaskiner. Store lønnsforskjeller er også effektive, for sjøl om overklassen kan kjøpe, så er det ikke så mange av dem. Siden kapitalismen er basert på økonomisk vekst, er det et stort spørsmål om den kan gi rom for å senke forbruket uten krise eller ekstrem sosial ulikhet. Og det vil vi ikke ha. Det finnes mange tanker og stor oppfinnsomhet, men hittil har lite kommet ut av det.

Diskusjonen om 6-timersdagen kan bidra til at det er mulig å lage et samfunn uten kapitalisme. Vi må ikke bare bruke livet vårt på å jobbe, kjøpe og reise. Vi må leve sosiale liv, ta oss av hverandre, gjøre interessante ting. Da er kortere arbeidstid en måte å fortelle om det nye samfunnet langt der borte, om at dette kan være begynnelsen på noe større.

Hvis vi bruker en større del av vårt forbruk til å gå på restaurant, til frisør eller pleie hverandre, så er det bra for miljøet. Det kalles «fra ting til tjenester». Det mest effektive er hvis det offentlige overtar tjenestene, da er det lettere å styre, for eksempel skolemåltider.

UK: Jeg har lenge vært opptatt av å finne ut hvordan forbruk styres. Både den styringa som er gjennom ren makt, maktforhold i samfunnet, og den styringa som skjer for å oppnå bestemte ting, som har bestemte intensjoner. Forbruk styres i dag aktivt gjennom klassiske statlige tiltak, som lover og budsjetter, og gjennom nyliberalt marked–statsamarbeid. Ser vi etter, ser vi at den tunge styringa handler om å få folk til å forbruke mer, av kjøtt, flyreiser og bomull, mens frivillig, såkalt «myk» styring brukes for å få folk til å handle miljøvennlig, som merking og kampanjer.

Forbruk handler mye om dagligliv og velferd, og er viktig for folk. Derfor har forbruk opp gjennom historien vært er en viktig mobiliseringssak. I de fleste revolusjoner og store opprør har pris på brød og andre nødvendighetsvarer vært veldig viktig. Ikke utslagsgivende, og det sier ingenting om løsningene, men er viktig som en mobilisering. Folks sinne, rett og slett. Urettferdigheten.

Redusert forbruk har ikke noe revolusjonært innhold. Det er lett å se at når du ikke har nok brød, så kan det bli bred mobilisering, men å kjøpe mindre biff er ikke så revolusjonært. Generelt: Man burde diskutere, og det skjer i noen land, som i USA der det har vært utbredt å ha allianse mellom forbrukerorganisasjoner og fag-bevegelse. Det går det an å diskutere videre. Ganske konkret. Mindre forbruk og 6 timersdag kobler uten videre til fagbevegelsen. Det kommer man ikke utenom.

Å lesa Født feminist av Marta Breen gjorde like stort inntrykk på meg som å lesa Under det rosa täcket av Nina Björk då den kom på 90-talet. Grunnen er nok at den på same måte set fingeren på ei verkelegheit eg kjenner igjen, og klarer å analysera den politisk, med referansar til forskning og teori.

Boka er lettlest og drivande, med utgangspunkt i eige liv. Breen brukar blant anna ein familieferie med småbarn, klasse-treff og minne frå oppveksten for å spør seg om 70-talet sine ideal berre var eit blaff. No når rosabloggarar dominerer nettet, barnehagar har blitt noko skummelt, og heile Noreg bakar klissete fargeglade cup-cakes.

Breen tar for seg forskjellen mellom ideala på syttitalet og liva våre sånn dei er i dag, spesielt forholdet vårt til ungar. Til tider kan syttitalsnostalgien bli vel idealistisk, noko forfattaren også innrømmer, men det fungerer likevel som eit bilete på at utviklinga ikkje har vore ei rett linje. Med sin bakgrunn som freelancejournalist og god kjennskap til kvinnebladene viser Breen korleis liva våre no er prega av problem me ikkje visste om ein gong for berre ti og tjue år sidan: cellulittar, uspanande seksualliv og tidsklemme. Og korleis me gjekk frå missekonkurranser, via ein periode der alle hadde omtrent like langt hår og praktiske klede, og tilbake til at tvskjermen er dominert av program som Top Model.

Skildringa av det som eg opplever som ein backlash, er deprimerande, men samtidig er kunnskap om stoda eit utgangspunkt for å gå vidare. Analysa som knyttar trongen til å bygga reir, baka og vera husmor til krisa i kapitalismen er interessant, og kan kanskje opna for nye alliansar og nye krav i kvinnerørsla. Breen set fingeren på to reaksjonar på krise, den eine er å kjempa mot og den andre er å tilpassa seg for å overleva.

Mi einaste innvending til boka gjeld avslutninga, der eg synst Breen går for langt i å tru at verkelegheita hennar frå medie-verda dekker erfaringa til alle kvinner. Ho skriv at:

internett og sosiale medier er våre standbukker (…) og mens våre mødre brukte mye tid på å lete etter sin egen stemme og dannet rene kvinneforaer for at alle skulle tørre å snakke i forsamlingen, slipper vi dette.

Sjølv om kvinner frå alle lag skriv om sminke og cupcakes i bloggane sine, så betyr ikkje det at dei har ei stemme som blir oppfatta som interessant eller verdig til å uttala seg om politikk. I ei tid der nettkommentarane florerer, blir politikarstanden meir og meir profesjonalisert, det å vera oppteken av korleis samfunnet heng saman og bør styrast, er noko ein overlèt til nerdane. Men eg deler håpet om ei tredje bølgje av feminisme i Noreg. Og ei ny tid treng ny analyse, noko denne boka er ein del av.

Ingrid Baltzersen

«Denne bok er en kommunistisk bok. Den henvender seg til mennesker av alle religiøse og politiske retninger,» skreiv Robert Havemann i forordet til boka Dialektikk uten dogmer som kom ut i 1964. Det same kan seiast om boka som Jorun Gulbrandsen nyleg har gitt ut på Forlaget Rødt! Boka er eit oppgjer med den nyliberale ideologien om at grunnleggjande endring av samfunnet er uråd og uønskjeleg. Alle bør lese denne boka.

Og boka er nettopp ikkje dogmatisk, men full av konkrete eksempel, eksempel som viser korleis kapitalismen i dag både raserer miljø og driv fram imperialistiske kriger, undertrykkjer kvinner og avlar nasjonal sjåvinisme og rasisme. Men samstundes utviklar kapitalismen nye måtar å produsere på som inneheld moglegheiter for å organisere eit nytt samfunn. Boka innleier med å vise korleis ein sko kan lagast med ein 3D-printar. Proteser til erstatning for tapte eller skadde armar og bein kan også produserast med slik lag-på-lag-teknikk. Og dette kan gjerast lokalt.

Men kven skal ha makta over denne teknologien? Det vil det bli kamp om – klassekamp. Kapitalistar vil bruke ny teknologi til å kvitte seg med arbeidarar, for arbeidsfolk peikar 3D-printaren fram mot eit samfunn der den naudsynte arbeidstida er sterkt ned-korta og vi kan bruke tida til andre gjeremål. Kommunismen er såleis ikkje lenger noko uoppnåeleg, men noko vi allereie no ser konturane av.

Eit kapittel i boka tek for seg Det kommunistiske manifest, som Karl Marx skreiv allereie i 1848. Når vi les Manifestet, ser vi at det handlar om ei anna tid, det er noko gammalmodig over det, og Marx og Engels tok heller ikkje omsyn til at arbeidarklassen har to kjønn. Men samstundes slår det oss at svært mykje av det som står der, er minst like gyldig i dag. Vi kan ikkje bruke Manifestet til å finne oppskrifter for korleis vi skal utforme aktuell revolusjonær politikk i dag, men vi kan lære mykje av korleis Marx og Engels utforma eit program for samfunnsforandring ut frå si tids føresetnader. Det er ei stor utfordring å makte det same i våre dagar. Marx såg Paris-kommunen som førebilete. I dag finst det nye opprør, nye spirar til fellesskap der det blir gjort viktige erfaringar vi må ta med oss på vegen mot eit kommunistisk samfunn.

I boka har også politisk økonomi fått god plass. Det er ein teori som analyserer maktforholdet mellom kapitalistklassen og arbeiderklassen. Stendig større område av kvardagslivet vårt blir gjort til varer, og vi skal jamvel lære oss at systemet med vareproduksjon er «naturleg». Varer er ikkje det same som nyttige produkt. Dei har rett nok både bruksverdi og byteverdi, men det viktige for kapitalisten er byteverdien. For kapitalisten er det ikkje så viktig om det er sko, stolar eller eple som blir produserte. Poenget er at han må investere pengar i produksjon som skaper større verdi enn det han sette inn. Nøkkelen her er arbeidskrafta, som også er ei vare, men som har den fantastiske eigenskapen at ho kan produsere større verdi enn det som trengst for å reprodusere henne. Slik blir meirverdien skapt, Marx oppdaga nettopp dette.

For mange år sidan var eg til stades på ein lokal paneldebatt framfor kommunevalet. Eg spurte panelet om når vi kan rekne med at idretten kan frigjerast frå pengeinteressene. Ei kvinne, som var gift med ein av storkapitalistane i bygda, ropte straks høgt og tydeleg: «Hold kjeften på deg!» Dei som vil forstå meir av bakgrunnen for slike klare meldingar frå kapitalinteressene, kan lese forfattarens intervju med Gerd von der Lippe – «Idrett, kjønn og makt». I boka gjev Jorunn Gulbrandsen også brei plass til spørsmålet om kampen for kvinners stemmerett og samanhengen mellom denne kampen og kampen for norsk nasjonal sjølvråderettt, eit område forfattaren legg vekt på også andre stader i boka.

Ein artikkel er ikkje skriven av forfattaren, og det er Seher Aydar, leiar i Raud Ungdom, sin artikkelen om rasisme der ho mellom anna får fram korleis systemet og overklassen drar fordelar av at minoritetar blir syndebukkar for arbeidsløyse og utryggleik.

Det rike tilfanget av konkrete døme gjennom heile boka gjer at kapittelet om dialektikk ikkje blir hengande i lufta, noko det alltid er fare for når dette emnet skal handsamast på relativt liten plass. Når ein ser dialektikkapittelet i samanheng med resten av boka, kjem det fram at dialektikken set seg i gjennom både i natur og samfunn. Som heilskap er boka ein sterk appell til å studere og til å ta del i kampen for å endre samfunnet, ikkje berre ved å bryte ned det gamle, men nettopp ved å arbeide på det nye, som kommunisten Robert Havemann også sa i boka si frå 1964.

Harald Dyrkorn  

Hold fanen høyt

At alt kan kjøpes og selges i denne verden, er ingen nyhet. Men for mange av dette tidsskriftets lesere vil det nok vekke særlig interesse at Blomqvist nettauksjon nylig avsluttet en budrunde på Leo Trotskijs fane, i rødt stoff med rike broderier i silketråd. Hovedmotivet er det sovjetrussiske statsemblem, brodert med kyrillisk CCCP (SSSR) og slagordet «Proletarer i alle land, foren eder». Det verdifulle klenodiet fulgte med Trotskij til Norge i eksil, og etter noen innbrudd der han bodde ved Hønefoss, overlot han sin fane til Karl Johansen, aktiv i den lokale arbeiderbevegelsen. Det er et av hans barnebarn som nå byr ut denne gjenstanden, som er 42 cm x 114 cm, ut på markedet. Anslått pris var 15 000–20 000 kroner, men tilslaget var ikke på mer enn 10 500 kroner. Hva blir det neste? Hva med Pål Steigans samling av Pol Pots skrifter eller BI-professor Sverre Knudsens hefte om Stalin og språkspørsmålet. Følg med, følg med på nettsidene til Blomqvist.

Hva sier reven?

Det er fortsatt noen sinker som stiller seg tvilende til Facebook, selv om Rødt! har ei side med mange treff. Noen av de største entusiastene finner vi i Storbritannia, der det i enkelte kretser lenge har vært bekymring over fallende deltakelse i aristokratiets føydale rest, også kalt revejakt. Men nå går alt så mye bedre, og Mark Ferguson i Woodland Pytchley Hunt i Northamptonshire er ifølge avisa The Guardian ikke i tvil om hva som er forklaringa. Han lovpriser Facebook som et velegnet redskap for å rekruttere nye aktivister. Og ikke bare i Northamptonshire, mange steder rir barn helt ned til femårsalderen ut på jakt med halsende hunder og spreke hester. I Surrey Union Hunt møtte hundre opp for første gang, takket være Facebook. Forbundet mot grusomheter mot dyr har fått myndig-hetene med på visse reservasjoner i bruk av blodhunder, men nå krever sterke krefter i Det konservative partiet at det skal være fri flyt av rever og blod. Og de har Facebook som en god kanal for sin kampanje. Det er et eksempel på artikulasjon mellom ulike produksjonsmåter, den kapitalistiske og den føydale, som Marx ville ha sagt.

Troll i ord

En virkelig vekstnæring i den globale kapitalismen, ikke minst i USA, er oppfinn-somme selskaper som tar patent på alt tenkelig – og utenkelig – for så å kreve inn penger og true med rettssaker mot syndere som krenker deres rettigheter. The Economist, som er den opplyste kapitalens hofforgan, forteller 7. desember 2013 om såkalte «patent trolls», som er betegnelsen på slike selskaper. Det meste er selvsagt bare påfunn og tøv, men mange betaler for å slippe rettssaker, som er tidkrevende og kostbare i den del av verden. Men hvem har egentlig patentrettighetene til trollene, det må vel være Asbjørnsen og Moe, og deres etterkommere? De kan jo starte med å saksøke Statoil for Troll-feltet.

Maos lille røde blir større

Etter å ha vært ute av sirkulasjon i ti år, har Maos lille røde nå blitt relansert i Kina. Den nye utgaven har vært under forberedelse i to år, under ledelse av et team på 20 personer, og var ferdig i forkant av 120-årsdagen for hans fødsel i november i fjor. Denne gang er det med en del nye sitater, en del av de gamle er korrigert på basis av ny forskning, og noe er fjernet fordi de feilaktig skal ha vært tillagt Mao. Hovedpersonen bak den nye versjonen er Chen Yu fra Akademiet for militærvitenskap. Formatet vil være større enn forrige gang, og omslagsfargen består heller ikke bare av rødt.

Den forrige utgaven blei distribuert i over en milliard eksemplarer, og den norske oversettelsen lå ikke langt etter, målt i forhold til folketall. Hvem er kallet til en norsk utgave av Maos litt større og nesten røde bok?

Nær atomkrig

Det graves stadig i historiske arkiver, og i Storbritannia har det under The Freedom of Information Act kommet fram en rekke dokumenter fra november 1983. De viser at verden var nær på en atomkrig i en særlig kald fase av den kalde krigen, dvs. under Reagan og Thatcher. (Av en eller annen grunn fikk ingen av dem Nobels Fredspris, det var en forsømmelse). Under øvelsen Able Archer, som omfattet 40 000 Nato-soldater over hele Vest-Europa, blei det gjennomført et krigsspill som var så realistisk at det nesten blei virkelig. Som alltid sto kampen mellom et blått parti (de gode) og et oransje parti (de slemme), og spillet handlet om en spent situasjon i Jugoslavia (noen som husker Jugoslavia?). Den oransje Warszawapakten skulle etter denne oppskriften invadere Finland, Hellas og Norge, og så skulle det eskalere med kjemiske våpen og atomvåpen i Nato-regi. Dette fikk åpenbart Kreml til å tolke signalene som forberedelser til et virkelig angrep. Fly i DDR og Polen blei utstyrt med atomstridshoder, og 70 SS-20-raketterblei utplassert i atom-ubåter gjemt under den arktiske isen.

For øvrig: Organisasjonen Nei til atomvåpen har adresse:

Møllergata 12, 0179 Oslo, og innmelding skjer til lars.gaupset@neitilatomvapen.org

Tore Linné Eriksen

Leder 2
Plukk 4
Jenny Dahl Bakken: Intervju med Kjersti Ericsson i forbindelse med 70 årsdagen 6
Jorun Gulbrandsen: Intervju med Unni Kjærnes om forbruksproblemer i radikal politikk 10
Siri Jensen: Snakk fram kvinners erfaringer 16
Zuhal Yesilyurt Gündüz: Feminiseringen av migrasjon. Omsorg og den nye emosjonelle imperialismen 24
Sandra Ezquerra: Varsel til spanske feminister – abortforslaget må stoppes 36
Mari Jonassen: Fyrstikkarbeidernes streik i 1889, Fernanda Nissen og den tidlige sosialismen 40
Ulrik S. Kohl: Enhedslisten nest størst, og hva da? 46

Novelle:

Øyvind Bremer Karlsen: Bikkjer 50

Debatt:

Svein Lund: På naturen eller gruvekapitalen si side? 52

Bokomtaler:

Tre internasjonale kvinnepionerer: Fra Beirut til Moskva og Addis Abeba 55
Kvinnekamp og klassekamp 60
Oslo-avtalen tjue år etter 63
Romfolk – etnisk diskriminering og klasseundertrykking 66
Et kjærlig og rettferdig blikk 70
Nærblikk på svensk politikk 72
En ny industriell revolusjon? 74
Debattbok for å forandre 76
Født feminist 78
Et hjertes beliggenhet 79
Bøker fra Sør 81
Mist ikke lenkene! 83

Hadde noen for et år siden sagt at vi ville få en ny diskusjon om fri abort, hadde jeg ristet på hodet. Til tross for at jeg var på Kvinnekonferansen 2012 og hørte Ellen Aanesens advarsler.

Da Judith Mirkinson skrev i Rødt! nr 2 ifjor, tenkte vi: Det er USA det!

I dette nummeret skriver Sandra Ezquerra om Spania, der regjeringa prøver å fjerne 14-ukersgrensen for «fri abort». Abort vil da bare være lovlig dersom en lege sier det er fare for liv og helse, eller ved voldtekt når det er levert inn politianmeldelse om dette før det har gått 12 uker.

Regjeringas avtale med KrF om reservasjonsrett for legene, har gitt abortmotstanderne vind i seilene. Mørkemennene gir seg ikke før de får spanske og USAnske tilstander.

Kampen for at kvinnen selv skal bestemme over sin egen kropp, fortsetter.

Erik Ness