– Margaret Thatcher prøvde å ødelegge livet mitt. Men fordi jeg var sterk, og fordi de andre gruvearbeiderne var sterke, klarte hun ikke å oppnå det. Jeg er virkelig stolt over at jeg sto opp for min klasse. Jeg lever fortsatt, hun er død. (Norman Strike, tidligere gruvearbeider)

– Thatcher var nyliberalismens globale pioner, og det hun oppnådde var å svekke den organiserte arbeiderklassen, endre den britiske kapitalismen til en økonomi drevet av finans og få individualisme dypt inn i samfunnet, noe som har blitt videreført av etterfølgende regjeringer. Nå ser vi at regjeringer rundt om ønsker å radikalise nyliberalismen ytterligere. I hele Europa står vi overfor dette problemet. En krise utløst av nyliberalismen blir kurert med enda mer nyliberalisme. Utfordringen er å beseire den. (Alex Callinicos, professor i Europeiske studier, Kings College – London)

– Hun var en venn av apartheid. Hennes rolle var å åpne døren til en forhandlingsløsning i stedet for en revolusjonær forandring. Sør- Afrika var på randen av en revolusjon som kunne ha forandret alle sørafrikaneres liv dramatisk. Forhandlingsløsningen betydde at veldig lite endret seg for de fleste i Sør-Afrika (Moyra Samuels, lærer, opprinnelig fra Sør-Afrika)

– Arven etter henne er de dype splittelsene i samfunnet som hun hyllet ved å gjøre de rike rikere, de fattige fattigere og ved å få oss til å betale for alt. Hun ødela lokalsamfunn. Arven etter Thatchers er noe vi er nødt til å fortsette å kjempe imot. (Aktivist)

 

COOP har satt ut bygging av sitt nye hovedlager til den store franske entreprenøren, GSE, som opererer i hele Europa. Bortsett fra et par heismontører og en handfull rørleggere kommer de ca 500 arbeiderne fra firmaer fra hele Europa.

Lønna er helt nede i 45 kroner timen. Klatring i stillas i opp til 27 meter uten sikring. Arbeidstilsynet hadde vært på COOPanlegget sju ganger uten å oppdage noe!

COOP lovte fra første øyeblikk at de skulle rydde opp og ta på seg «solidar»-ansvar, dvs betale norsk allmenngjort tariff fra første stund.

COOP engasjerte advokat Jan Fougner, og så langt vil de bare betale et mindre beløp av det de skylder de spanske rørleggerne.

Med EU/EØS og fri flyt av arbeidskraft, og i dette tilfellet tjenester, er kampen mot sosial dumping ressurskrevende og komplisert. Mange arbeidere tør ikke stå fram når de arbeider i engelske, irske, spanske og slovenske firmaer. I deres hjemland er det stor arbeidsledighet, og fagbevegelsen har liten eller ingen makt. Ytringsfrihet og anstendige arbeidsforhold er fremmed der de kommer fra.

Dette er en villet politikk fra EU, høyresida og aller mest NHO. AP-ledelsens forsvar av EØS-avtalen med de fire friheter skaper nettopp lønnskonkurranse med sosial dumping som resultat.

«Litt ditt»-bedriften, COOP, må rydde opp etter seg!

Support our Troops – Hvorfor unge amerikanere verver seg til krig

Boka av Sarah Salameh er ei bok eg har venta på sidan eg første gong høyrde Sarah fortelja om feltarbeidet ho gjorde i USA i 2008. Spesielt fascinert blei eg då ho fortalte om ungdommar som vurderte både å tenestegjera i fredskorpset og i dei amerikanske militære styrkane, men som valde det siste fordi det var meir usjølvisk. Boka er basert på ei masteroppgåve i antropologi, men språket er lettlest og historiene er spanande. «Suppose they gave a war and nobody came?», var spørsmålet som blei stilt under Vietnam-krigen og som blei besvart med avvikling av den allmenne verneplikta. Dei verva soldatane skulle bli meir lojale.

Salameh reiste til ein liten amerikansk by ved the Great Lakes, prega av nedgangstider og økonomisk krise. Fabrikken er bytta ut med vervekontor. Ho snakkar med vervarane, ho snakkar med dei som blir verva, med soldatane og familiane deira, mødrer og koner som venter på at dei skal komma tilbake. Og soldatane er lojale, men kjenner seg samtidig brukt opp av myndigheitene, når dei risikerer å bli sendt ut gang på gang. Dei vervar seg stort sett ut frå naud, dei ønskjer sikre inntekter og støtte til utdanning i eit samfunn som har mista arbeidsplassane sine. Men dei har også gått på forteljinga om at «dei der borte» må hjelpast. Som offiserspira Kate (17 år) seier: «USA gjør verden til et bedre sted – en ammunisjonsrunde om gangen.»

Boka gir eit innblikk i det amerikanske samfunnet, og god bakgrunnskunnskap og analyse om kva som gjer at USA klarer å senda stadig nye ungdommar ut i verda på tokta sine.

Gresshoppen og fuglen

Romanen den libanesiske forfattaren Hanan al-Shaykh har skrive om mor si. Al-Shaykh, er ein av dei internasjonalt mest kjente arabiske forfattarane. Ho fekk sitt gjennombrot med romanen The story of Zahra om den libanesiske borgarkrigen. Romanen hennar handlar ofte om kvinner. Men det var ei livshistorie ho har bruka lang tid på å ta tak i, historia til hennar eiga mor. Grunnen var at mor hennar hadde gått frå faren og dermed ho og søstera då dei var små, etter eit langvarig forhold til ein annan mann. Dei vaks dermed opp hos den strengt religiøse og verdsfjerne faren. Og sårheita frå å bli vald bort haldt seg langt inn i vaksen alder. Mor hennar bad ho lenge om at ho skulle skriva livshistoria hennar. Ho var så sint på at eit trestykke og litt bly kunne vera sånn ein mektig fiende. Ein analfabet kan ikkje fortelja ved hjelp av ein blyant.

Mor til forfattaren må ha vore eit vakse born mesteparten av livet. Ho øydsla bort pengar, ho let tilfeldige innfall styra, og var sterkt påverka av romantiske filmar og songar. Men ho fekk ikkje vera born lenge nok, på grunn av fattigdom, skilsmisse og daud i familien blei ho forlova som 11-åring til svogeren sin som då var blitt enkemann etter syster hennar sin daud. Ho blei gifta til han som 15-åring. Då ho gifta seg, var ho allereie djupt forelska i Mohammed, ein ung mann som også elska ho tilbake. Romansen mellom dei gjekk føre seg i mange år før ho til slutt tok mot til seg og bad mannen sin om skilsmisse.

Det er vanskeleg å omtala denne romanen utan at han verkar som ein melodramatisk kioskroman. Men styrken i boka er at den fortel om ei kvinne skada av fattigdom og tvang, men også om ei kvinne som lagar poesi utan å kunna skriva og som frå barnsbein av er ein ustyrleg opposisjonell mot rammer og tvang frå familie og ektemann. Det er hennar stemme me får høyra i boka, og det er ein overraskande og underhaldande stemme.

Radikalportal.no

leverer daglege kommentarar frå norske og utanlandske skribentar. Breidda på både redaksjonen og skribentane er spanande, noko som gjer at kommentarane gir ny innsikt og skapar diskusjon. Verdt å følgja med på framover.

Ingrid Baltzersen

Bård Jordfald
Flere spor – mange veier?
Fafo 2013

Rapporten er skrevet på oppdrag fra Norsk Jernbaneforbund, Norsk Lokomotivmanns Forbund og LO Stat.

Den bygger på en omfattende litteraturliste og mange intervjuer med tillitsvalgte og aktører innafor norsk jernbane.

Den sier sjøl at den tar for seg hvordan man kan få til en rask og effektiv utbygging av norsk jernbane, fordeler og ulemper ved forskjellige organisasjons- og finansieringsformer og hva vi kan lære av andre land sin organisering av jernbane.

Alle som er opptatt av jernbane i Norge, vil ha nytte av å lese rapporten, ja det er nærmest en forutsetning for å kunne si noe fornuftig om jernbanebygging/drift i vår tid. Den gir en god oversikt over situasjonen i Norge, de aktørene som er inne i det norske markedet, og en statistisk oversikt over situasjonen i Europa. Den gir også en oversikt over hvordan norsk jernbane er finansiert. Hvordan den er organisert og mulige tilknytningsformer til staten, og hva disse innebærer av muligheter og utfordringer. Rapporten ser også på hva som ligger av planer for investeringer/vedlikehold (før ny NTP blir lagt fram), og hva oposisjonen på Stortinget har vist av holdninger og lagt fram av planer (også det, før endelige program for valgperioden 2013–17 er lagt fram).

Det er nærmest en rørende enighet om å satse på jernbane, i alle fall i ord, men klare skiller i virkemidlene man vil bruke. For høyrepartiene er organisatoriske endringer og konkurranseutsetting viktige deler av satsingen. FrP vil selge NSB, de andre vil «konkurranseutsette flere strekninger».

Utfordringene, som en sier i dag, står i kø. Jernbanenettet er til dels nedslitt, store etterslep i vedlikehold og kapasiteten er sprengt. En må foreta betydelige investeringer for å ha håp om å ta unna trafikkvekst. I 1992 lanserte NSB (v/ Ueland) «Ny kurs for jernbanen», der de skisserte investeringer for 40 milliarder innen 2004, bl.a. InterCity Triangelet med hastighet 250 km/t. Det blei aldri noen ny kurs, midler til investeringer kom aldri gjennom statsbudsjettet.

Reisetidene er omtrent som for 30–40 år siden. Norske tog går tregt sammenliknet med andre land. Gjennomsnittshastighet 75 km/t mellom norske byer, med togbytte går det ned i 53 km/t. 6 % av linjenettet har dobbeltspor, kun 30 % er bygget for hastighet over 100 km/t, kun 4 % over 160 km/t (dvs. Gardermobanen med 210 km/t). I Spania brukte vi 2 timer og 30 minutter på strekningen Madrid – Barcelona, 621 km. Sverige bruker 3 ganger så mye penger per innbygger som Norge på jernbane.

Rapporten ser på EUs reguleringer og hvordan de er satt ut i livet i forskjellige land. Hvordan er lovgiving tilpasset i de enkelte land, og hvordan er konkurransen i markedene.

I tillegg går rapporten nærmere inn på situasjonen i noen utvalgte land. Dette er langt fra tilfeldige valgte eksempler. Landene Sverige, Sveits, Tyskland og Frankrike utgjør både de to største jernbanelandene i Europa, og to av de små landene som på hver sin måte har vært «unntakene» i utviklingen de siste 30 årene. Sverige ved at de har «gått i spissen», og vært langt forut i tid for EUs krav om deregulering og konkurranseutsetting. De blir sett av noen som «flinkeste gutt i EU-klassen», av andre som europeisk jernbanes «nyttige idiot», eller kanskje som begge deler. Sveits har holdt fast på sin struktur uten organisatoriske endringer siden 1999. De har et intergrert selskap som er ansvarlig for infrastruktur og drift (gods/persontrafikk) og eiendomsforvaltning. Sveits kan uhindret gjøre dette siden de ikke er med i EU/EØS, og med sin unike geografiske plassering har de kunnet forhandle gunstige avtaler med hensyn til transport og vegavgifter på transittransport, med EU.

Det går ikke an å si noe om hvor europeisk jernbane går, uten å se på de største aktørene og se hvordan de tilpasser seg lover og avtaler i EU. En kan kanskje savne et blikk inn til Storbrittannia, men en god del av erfaringene derfra er vel mer almennt kjent, med hensyn til deregulering av infrastrukturforvaltning og de konsekvenser det fikk. Den engelske regjeringa måtte jo gjøre full retrett og opprette et nytt statlig infrastrukturselskap. Også Spania er sjølsagt svært interessant, men de enorme investeringene i høyhastighetsbaner må kanskje få noen flere år på seg før en kan si om det har vært dramatiske overinvesteringer, eller om de er liv laga, også etter finanskrisa. Investeringene har i stor grad skjedd med støtte fra EU, og har bidratt til boomen i bygge- og anleggsbransjen i landet.

Høyrepartiene i Norge vil ha mer konkurranse for jernbanen, men persontrafikk har jo i mange år måttet konkurrerere med parallelt gående busser og fly, og godstrafikken på jernbane blei deregulert i 2007. I tillegg bygges stadig nye veier om for å legge til rette for tungekjøretøy og høyere gjennomsnittshastigheter. Det er altså allerede stor konkurranse om gods og passasjerer innafor Norge.

Felles for erfaringene med konkurranse om eller på sporene er at dette er svært kapitalintensiv virksomhet, og mindre aktører bukker under. De som overlever, er stort sett datterselskap av de statlig eide jernbaneselskapene i diverse europeiske land. Først og fremst Tyskland og Frankrike, men også NSB, DSB, SJ og italiensk jernbaneselskap er ute og slåss om anbud i andre land.

Omtrent halvparten av midlene til europeisk jernbane kommer fra offentlige støtte. På forskjellige måter, som midler til infrastruktur, drift og vedlikehold av infrastruktur, kjøp av «ulønnsomme ruter», gjeldssanering, byggeprosjekter. I mange land dreier det seg også om hvordan pensjonskonstnadene føres og reelt dekkes, spesielt siden det stort sett er store misforholdmellom antall pensjonister og nåværende ansatte i selskapene.

Rapporten starter med å vise at transport dreier seg om valg. Valg som ikke er frie, men avhengig av tidligere valg. Dette kunne nærmest vært sitert fra Marx, hvis forfatteren hadde tatt med at vi var avhengig av teknologisk nivå og geografiske/naturlige forutsetninger, men rapporten er ikke noe politisk rapport som kritiserer tilstanden på norsk jernbane eller i Europa ut fra en kapitalkritisk synsvinkel. Jeg ville gjerne sett en mer kritisk tilnærming til EU kommisjonens nærmest religiøse tru på at konkurranse løser alle problemer. Og en nærmere analyse av hvordan trafikken faktisk har utviklet seg med stadig mer konkurranse. Har det gitt mer trafikk fra vei til bane? Det sies at godstrafikken på bane er gått ned i Europa, men skyldes dette utelukkende den økonomiske krisa, eller er konkurranse på jernbanen en medvirkende årsak? I England gikk godstransporten en periode opp, men dette skyldtes at kullgruveindustrien blei lagt ned, så kull måtte importeres, og fraktes fra havnene til varmekraftverkene på jernbane. Er det en reell satsing på jernbane, eller satses det i virkeligheten mest på veg, som i Norge, der godsmengden på jernbane i 2010 ikke var større enn i 1965 (i følge Statistisk Sentralbyrå).

De politiske partiene sier de er for å overføre gods fra vei til bane og sjø, men hva vil en ferjefri E39 føre til? I alle fall mer gods fra sjø over til bil, antakelig fra bane også. Det er vedtatt ny trasè for E6 sør for Trondheim. I følge Melhus-ordfører Jorid Jagtøyen (i Adresseavisen) vil det gi «vogntog en tidsbesparelse tilsvarende 100 000,- per år». Hun sier ingenting om nedlagte godstog, men det vil nok bli resultatet, for jernbanegodsselskapene i Norge sliter med dårlig økonomi. Mer gods fra bane til vei!

Deregulering / privatisering har gitt mange nye jobber – for advokater og økonomer. Det koster å lage anbudsutlysninger og finne hvem som gir det beste tilbudet, og så kontrollere at arbeidet faktisk utføres i henhold til anbudet. Sverige bruker en god del mer på jernbane per innbygger enn Norge, men har store problemer, jfr. Michael Nyberg sin bok Det stora tågranet, som nå kommer i pocketutgave, med nytt etterord. Sosialdemokratene i Sverige var like ivrige som Moderaterne i dereguleringen av jernbanen i Sverige. Dereguleringen startet som et «håndslag» til et SJ i økonomisk trøbbel. Også fagforbundet SEKO støttet i sin tid dereguleringene, men har siden «tatt sjølkritikk».

Høyres Ingjerd Skau møte på NRK radio, et forslag fra Senterpartiet, om å slå sammen JBV og NSB, med å hevde at det er «umoderne». Og NRKs programleder lot henne slippe unna med det. Sjøl vil Høyre heller tilbake til 1800-tallets England, Sverige og USA. Det er tydeligvis mer «moderne» i deres øyne. Sjøl synes jeg det ville vært vel så viktig å slå sammen NSB, CargoNet og Cargolink m.fl.. Å få seg til å sammenligne jernbanen med telenettet, strømforsyningen eller fly for den saks skyld, vitner om svært liten forståelse for jernbanens natur. Trur noen at vi kan få tusenvis av parallelle tog mellom Oslo og Trondheim, som vi jo har med telefonsamtaler? Behovet for samordning av tog er mye høyere, også enn for fly. Likevel gjør høyrepartiene (og EU-kommisjonens folk) det til en dyd å lære av dereguleringen av telefonmonopolet. Jordfald gjør et poeng av at omorganiseringer – les privatisering eller lignende – ikke vil gi mer eller bedre jernbane. Det er et riktig og viktig poeng.

Men sjølsagt sier ikke rapporten ett ord om hva Rødt mener om jernbane.

Kjell S Johansen

Rune Skarstein (red.) Vardøger Nr 34 13

Tidsskriftet Vardøger, med politisk tilholdssted på venstrefløyen i SV, kommer i disse dager med et nytt nummer, med tittelen Europas krise – krisas Europa. Nummeret består av totalt ti artikler som tar for seg ulike sider ved temaet, hvorav noen omtales nærmere under. Hovedinntrykket er at Vardøger, med relativt sjeldne utgivelser – dette er nummer 34 på 44 år – fortsatt klarer å produsere nødvendig kritikk, selv om det, selvsagt, er momenter som kan og bør settes under debatt. Og det er jo, tross alt, noe av hensikten med et tidsskrift av denne typen.

Nummeret åpner med en interessant og opplysende artikkel av Hans Ebbing, en av Vardøgers virkelige grand old men, om EU-visjoner fra Monnet til Habermas. Gjennomgående for disse visjonene, enten de formidles av EU-politikere eller mer eller mindre idealistiske akademikere, er at de abstraherer «europeeren» fra sin sosiale virkelighet. Dette gjenspeiler det eliteprosjektet EU, som en byråkratisk-ideologisk ikke-stat, i virkeligheten er. Alternativet er å legge historisk-empirisk og sammenliknende politisk analyse til grunn. Dette fremstår som mange måter som programerklæringen for resten av heftet.

Blant dem som følger opp dette, er Asbjørn Wahl, som i sin artikkel om fagbevegelsens manglende evne til å møte krisa i dagens Europa med en alternativ politikk til høyresida og nyliberalistenes krav om nedskjæringer, innstramminger og svekkede lønns- og arbeidsvilkår, går langt i å erklære sosialdemokratiet for å være politisk dødt. Sosialdemokratiet var ikke bare dårlig rustet til å møte den nyliberale offensiven fra rundt 1980, det gjorde seg endatil til en representant og pådriver for dette og var derigjennom en helt sentral aktør i svekkelsen av fagbevegelsen som en politisk bevegelse.

Wahl gir flere eksempler på hvordan Euro-LO lenge etter at krisa ble et faktum og EUs medisin på dette ble kjent, fortsatt har basert seg på en illusjon om at det fortsatt eksisterer et partnerskap mellom arbeid og kapital i EU, og at «EU er bygd på prinsippet om sosialt partnerskap; et kompromiss mellom forskjellige interesser i samfunnet – til alles fordel.» Dette gjenspeiler fremfor alt sosialdemokratiets evne til å se dynamiske sammenhenger.

Det var, i følge Wahl, to årsaker til at det i kjølvannet av krisa på 30-tallet oppsto et partnerskap mellom arbeid og kapital. For det første hadde fagbevegelsen etablert seg som en sterk bevegelse med et klart politisk tilsnitt, for det andre fremsto den blotte eksistensen av Sovjetunionen som en trussel mot den borgerlig-kapitalistiske samfunnsorden. Sett fra kapitalens side var partnerskapet derfor fremfor alt av defensiv karakter – de gikk med på de kompromissene som ble inngått, fremfor alt utbygging av velferdsstaten og lønns- og arbeidsforholdsmessige forbedringen fordi arbeiderbevegelsen representerte en mektig klassemakt.

Sett fra arbeiderbevegelsens side, var dette klassekompromisset et redskap til få gjennomslag for viktige krav. Men jo sterkere partnerskapstanken ble, jo mer utviklet sosialdemokratiet seg fra å representere arbeiderklassen til å bli en politisk eksponent for hele det sosiale partnerskapet. Dette skapte en helt egen dynamikk i forholdet mellom arbeid og kapital, der det nærmest ble forutsatt at det eksisterte en felles samfunnsinteresse. Så da kapitalkreftene rundt 1980 brøt med kompromisset, var arbeiderbevegelsen knapt i stand til å se at det var dette de gjorde. I stedet for å bli en kraft mot nyliberalismen, ble sosialdemokratiet en del av den, og en stor del av fagbevegelsen, ikke minst ledelsen, ble med på glideflukten.

For Wahl fremstår sosialdemokratiet som tapt for godt. Det finnes likevel tendenser i fagbevegelsen som peker i en noe annen retning. Dette gjelder ikke minst i landene i Sør-Europa, der EUs krisemedisin har fått de verste utslagene, men også i andre land og faktisk også på EU-nivå, er det tegn som tyder på en noe mer avmålt holdning til at EU og EUs politiske agenda enn tidligere. Euro-LO har for eksempel for første gang i sin eksistens gått aktivt inn for å få Europaparlamentet til å stoppe en traktatendring, og også retorisk er det i ferd med å gå opp for dem at den politikken EU fører, slett ikke har noe å gjøre med den partnerskapstankegangen som så alt for lenge har fått prege europeisk fagbevegelse.

Spredte protester er imidlertid ikke nok, mener Wahl. For at fagbevegelsen skal kunne bli en kraft mot nyliberalismen og dens stadige angrep på arbeidsfolk, må den også igjen gjøre seg til en politisk aktør som klart sier fra at det finnes et alternativ til nyliberalismen, og som klarer å mobilisere en klassemakt som igjen kan få arbeiderklassen på offensiven. Han nevner omgrupperingen på venstresida i land som Danmark, Hellas og Frankrike som tendenser som peker i positiv retning, men det er fortsatt langt igjen.

Selv om artikkelen presenterer en analyse med mye for seg, er det samtidig ett spørsmål som står ubesvart, og det er hvordan arbeiderbevegelsen, om den igjen kommer seg på offensiven, skal unngå at denne styrken slår ut i et kompromiss kapitalen igjen kan forlate. Så lenge det er kapitalistiske strukturer som ligger til grunn for den samfunnsmessige produksjonen og reproduksjonen, vil det alltid være en fare for at kapitalen vil kunne presse arbeiderklassen på defensiven. Det er selvsagt umulig å avkreve Wahl et svar på hvordan dette skal forhindres. Men for den som er interessert i dette, og det politiske samspillet mellom klasser generelt, er denne artikkelen et viktig bidrag.

En annen av de bærende artiklene i nummeret, er Rune Skarsteins artikkel om eurokrisa og det tyske økonomiske diktatet. Dette, mener han, og viser han ganske godt, er i realiteten en politikk som slett ikke har til hensikt å redusere gjelda for land som Spania og Hellas, men snarere en politikk som representerer en krigserklæring mot arbeiderbefolkningen i landene. Som sådan illustrerer han, for øvrig også i likhet med flere av de andre bidragsyterne, Wahls poeng om kapitalens offensiv.

Logikken som ligger bak de såkalte «redningspakkene », er en påstand om at krisa er en følge av at enkelte land har drevet en uansvarlig finanspolitikk, og at dette må rettes opp gjennom en hestekur, eller sjokkterapi, som tilsvarende politikk ble kalt i Øst-Europa i kjølvannet av Berlinmurens fall og Sovjetunionens kollaps. Skarstein omtaler særlig Spania, og viser gjennom en sammenligning med Eurosonen generelt og Tyskland spesielt at Spania på ingen måte har hatt noen vekst i offentlige utgifter eller reallønnsnivå som er merkbart større. Og i motsetning til Tyskland, og Eurosonen som helhet, har Spania oppfylt Maastrichtkonvensjonens krav om offentlig gjeld som andel av BNP – i hvert fall før staten ble gjort ansvarlig for privat gjeld. Skarsteins forklaring på den ulike utviklingen handler snarere om handel i eurosonen. Mens det i Spania har vært en investeringsboom, med påfølgende prisvekst, har det i Tyskland fremfor alt vært en eksportboom, basert på stagnerende reallønn.

Likevel baserer EUs redningspakker, ikke bare rettet mot Spania, seg på myten om uansvarlighet. Resultatet er etter hvert blitt ganske kjent for de fleste, med bølger av privatisering, struping av offentlige budsjetter og velferdstilbud, svekkede lønns- og arbeidsvilkår og en arbeidsløshet som truer med å skape en «tapt generasjon» for arbeidslivet. Men, som Skarstein påpeker, det er ikke bare i land som Spania og Hellas dette skjer, det er nettopp mye av det samme som ligger bak også utviklingen i Tyskland (se også Arild Borgens artikkel «Det nye, tyske oppsvinget» i Rødt! 2/2012).

Forklaringsmodellene på krisa som Skarstein presenterte i forrige utgave av Vardøger, møtte kritikk blant annet fra Jørgen Sandemose i Faglig debattbok 2013, utgitt på forlaget Rødt! tidligere i år, for å se krisa løsrevet fra produksjonen. Som også Guenther Sandleben har argumentert for i nevnte debattbok og i Finansmarknadskrise – myte og realitet, er det ikke riktig å se dette som en krise i finanssektoren, det er en krise som i høyeste grad har sitt opphav i vareproduksjonen. Dette preger også Skarsteins konklusjoner på en ellers svært leseverdig artikkel. For det første, mener han, bør en stor del av gjelda ettergis, og man bør tillate at bankene går konkurs. For det andre trengs det en ekspansiv politikk i landene med handelsoverskudd i eurosonen for å skape økt innenlandsk etterspørsel og dermed balansere handelsmønsteret.

Dette er for så vidt noe som gjelder flere av artiklene i heftet, men det kommer særlig til uttrykk hos Skarstein. Det fremstår nærmest som om løsningen på krisa består i å gå tilbake til en slags «normaltilstand ». Dermed faller man veldig lett tilbake til Keynes og etterkrigstidens velferdskapitalisme. Sammenlignet med situasjonen i dag, er det selvsagt et tiltrekkende scenario, men i og med at det jo nettopp var sammenbruddet i keynesianismen som åpnet for nyliberalismens fremvekst, så er det vanskelig å se hvordan dette skal være en farbar vei venstresida.

Det er også enkelte mer kortfattede artikler dette i nummeret. Blant annet skriver Roy Jacobsen om kampen mot Vikarbyrådiektivet, mens Dag Seierstad  har en kommentar til arbeidet med Europautredningen, som han var med på å lage. Nummeret avrundes med en svært interessant artikkel, der Tor Halvorsen viser hvordan en stor del av den europaforskningen som foregår i Norge i dag, er en del av en EU-drevet ideologisk offensiv, basert på den samme logikken som både Wahl og Ebbing beskriver i sine artikler – det finnes ikke noe alternativ, og også forskningen må ta det som utgangspunkt. Sammen med artikler om arbeidslivsmodeller, nedbygging av velferdsstaten, kapitalens risikovillighet og en analyse av euroen som valuta, er dette nummeret av Vardøger svært leseverdig for den som vil ha mer dyptpløyende analyser av krisa i Europa.

Mathias Bismo

Om forfatteren:
Nina Karolina Björk, född 18 maj 1967 i Offerdal, är en svensk litteraturvetare, journalist, författare och feminist. Hon växte upp i Falkenberg och är mest känd för den feministiska debattboken Under det rosa täcket från 1996, vilken sålt i 100 000 exemplar. Björk anses höra till det postmoderna likhetsfeministiska lägret inom svensk feminism och tar aktivt avstånd från särartsfeminismen. Hon disputerade i litteraturvetenskap vid Göteborgs universitet 2008 med avhandlingen Fria själar. Hon har även varit kolumnist iDagens Nyheter.

I senare böcker som Fria själar och Lyckliga i alla sina dagar har hennes samhällskritik rört sig bort från feminismen specifikt till en kritik av det kapitalistiska varusystemet. (Utdrag fra Wikipedia)

Nina Björk gav i 1996 ut boka, Under det rosa täcket, som handler om hvordan vi sosialiseres til kvinner. Hun hevdet (som Simone B.) at kvinne ikke er noe du er født som, men noe du blir, at kjønnsforskjeller er konstruksjoner, og at «kvinnelighet» er et påfunn i et patriarkalsk samfunn. Boka knyttet de mange gode eksemplene fra kvinnelivet opp mot den teoretiske analysen på en måte som ble forstått av unge kvinner, som ikke hadde vært aktive i kvinnebevegelsen på 70-tallet.

I 2005 provoserte Nina Björk mange da hun som feminist uttrykte skepsis til barnehage og heltidsarbeid som løsningen for alle småbarnsfamilier. Hadde hun egentlig sveket feminismen da hun tok rollen med å heve pekefingeren mot alle som strever med å få til både familie og heltidsjobb? Denne boka utdyper og nyanserer dette noe.

 

Lyckliga i alle sina dagar

(Wahlström & Widstrand, 2012) 192 sider. er i første rekke en kritikk av hele det kapitalistiske systemet. Med utgangspunkt i den politiske og økonomiske utviklingen i Sverige viser hun med eksempler fra hverdagen hvordan stadig fler deler av folk sitt liv blir gjort om til kjøp- og salg-relasjoner. Bakteppet kjenner vi godt: sykehus blir helseforetak, folketrygden brytes ned og folk sine pensjonsrettigheter selges til forsikringsbransjen, stigende antall arbeidsløse som må shoppe tilbake det de tidligere hadde rett til å motta gratis, samtidig som de blir moralisert over for at de er mottakere av stønader. I Sverige, som ikke baser sin økonomi på olje, er skruen skrudd ytterligere til. Metoden med å drøfte de konkrete politiske spørsmåla i lys av teori og med eksempler fra litteratur og film gjør boka lett å lese. Jeg synes hun anskueliggjør marxistisk teori på en god måte når hun drøfter hvordan også handlinger og aktiviteter som har tilhørt privatsfæren, kan gjøres til varer, settes inn i et system med kjøp og salg, slik tilfellet er blitt med husvask, omsorg for barn, og i ytterste konsekvens: surrogati. Det fins også bakerst i boka kommentarer til sitater og referanser hun har brukt, og en komplett liste over dem, slik at det er mulig å gå til kilden for dem som vil sjekke eller lese seg opp.

I seks små kapitler behandles filosofisk og politisk forholdet mellom – eller motsetningene – individ og kollektiv, drøm og utopi, kjærlighet og frihet. Den kapitalistiske ideologien formidler at penger – spørsmålet om fortjeneste – skal være alle tings mål. Nina Björk viser hvordan vi kanaliseres inn mot drømmer om materielle goder, mens vi egentlig ønsker og har behov for kjærlighet, omsorg og sosiale relasjoner. Som individ drømmer vi om å være den som lykkes, og reklamen og den kapitalistiske ideologien forteller oss at vi fortjener å lykkes, vi fortjener «en annen virkelighet», men bare for oss selv og bare hvis vi jobber hardt for å oppnå den. Som politiske mennesker ønsker vi å gå fra drøm til visjon: alle fortjener en annen virkelighet. Det krever faktisk at det kapitalistiske systemet opphører, og gir plass til et menneskeliv bortenfor «den økonomiske balansens horisont».

Nina Björk hevder at denne visjonen nå er borte fra politikken i Sverige. Det er kapitalismens økonomiske logikk som legges til grunn av de fleste partier, der de tar utgangspunkt i at alle vil velge «det som gir mest i egen lommebok». Når Høyrepartiene beveger seg mot venstre og sosialdemokratene mot høyre blir det trengsel i midten, og partiene framstår som like. Valget dreier seg ikke om hva partiene vil gjøre – forandre – men blir til et personvalg – hvilken statsminister vil du ha? (Dette kjenner vi igjen fra det som er situasjonen i Norge nå foran valget til høsten.) Når det ikke vises fram noe alternativ til kapitalismen, når det ikke er mulig å endre systemet, er visjonene døde, politikken er «død». Hvordan står det da egentlig til med demokratiet, spør Nina Björk.

Ett av kapitlene handler om endringene som har skjedd i måten vi selger arbeidskrafta vår på. Den nye proletaren er en servicearbeider, som må selge mer enn bare arbeidsevnen og tida si for å få lov til å være ansatt. «I sådana arbeten handlar det inte om att låna ut sin kropps rörelser; inte om at dra i en spak. … Det handlar om att låna ut sitt leende, sin intresserade blick, sin omsorg.» (s. 64). Produksjonsarbeideren hadde i hvert fall (til en viss grad) hodet fritt, nå lever mange av oss av å selge nettopp «hue vårt», andre selger omsorgsevnen. I marxismen snakker vi om at varene får «menneskelighet» når vi vi legger ned arbeid for å produsere dem, og at denne egenskapen blir overført til varene. Dette «sporet av arbeid» er borte når varen skal selges, og den kan fylles med ny mening av den som skal kjøpe den. Paradokset er at den på nytt fylles med det samme, med menneskelighet. Dette blir litt vanskeligere å få tak på når varen er omsorg, for blir «menneskeligheten» borte når omsorg blir en vare, eller er den der hele tiden? Vi kan vel si at den settes på en hard prøve når hjelpepleieren skal stelle fru Hansen på de tilmålte ti minuttene.

I Sverige har det vært en diskusjon om skattefradrag for de som kjøper tjenester som renhold i hjemmet (på svensk: skattesubventionering av städning), der argumentet har vært at man nedvurderer renhold som arbeid når man ikke aksepterer at det skal gis skattefradrag for den som kjøper det. Som Nina Björk mener jeg at husvask og annet arbeid er en viktig og nødvendig del av livserfaringen for alle. Å delta i dette arbeidet er en viktig del av oppdragelsen av både gutter og jenter, fordi det er en del av det å lære seg omsorg. Nå er det jo også slik, som Nina Björk påpeker (s.118), at å sette bort renhold i hjemmet nesten alltid innebærer at man bidrar til sosial dumping. Vaskehjelpen får mindre betalt for de fire timene renhold enn den som kjøper tjenesten får i lønn for de tilsvarende fire timene. Ellers ville jo kjøperen tapt på transaksjonen. Slik understøtter vi at prisen for renholdet dumpes, og den nye klassen av underbetalte tjenere vokser.

Så er det kanskje på tide å trekke en tråd til diskusjonen om heltid: norske sykepleiere jobber i snitt 90 % av full stilling. I diskusjonen tidligere i år er pekefingeren hevet mot dem og andre innenfor helse – og omsorgsarbeid som ikke klarer å kombinere en full stilling «salg av omsorg» med de ubetalte omsorgsoppgavene i hjemmet. Til og med likestillingsministeren faller inn i koret. Kanskje det er slik at 90 % eller kanskje 80 % av dagens stilling burde være full stilling i disse jobbene med den arbeidsbelastningen de har? Kunne vi begynt her med innføringen av 6-timers-dagen? Kjernen i Nina Björks kontroversielle påstand om at ingen småbarnsforeldre burde jobbe full tid, kan være: Jeg ønsker meg et samfunn der det er tid nok til omsorg, vi trenger 6-timersdag for alle, men småbarnsforeldrene trenger det mest. Hun stiller spørsmålet om feminismen går kapitalens ærend når fulltidsarbeid med tilhørende barnehage og skolefritidsordning blir normen. På en måte stikker hun også da kniven inn der det gjør mest vondt, i skyldfølelsen. Budskapet var kanskje «seks-timers arbeidsdag nå!», men det de fleste hørte var: «Jeg kritiserer deg for din prioritering av lønnsarbeid framfor omsorgen for barna dine.»

Boka nyanserer dette, men når hun lar seg intervjue f.eks. i Klassekampen og i Aftenposten i forbindelse med deltakelse på Ladyfest, er hun på ingen måte tydelig.

I mange hoder er sekstimersdagen for alle gått fra å være det dagsaktuelle kravet det var på 70-tallet, til å bli en visjon. Arbeidslivet har dessverre utviklet seg i helt motsatt retning. Skandinaviske småbarnsfedre jobber fremdeles mer enn full stilling, og omsorgsarbeidet er fremdeles i hovedsak organisert og stor grad utført av mor. Kombinasjonen av et arbeidsliv som krever stadig mer av hver enkelt (både tiden og den mentale tilstedeværelsen), og skjev fordeling av både omsorg og arbeid hjemme, gjør at mor velger bort heltid. Den individuelle begrunnelsen vil sjølsagt variere. (Det samme gjelder fedrenes begrunnelse når de ikke velger å ta ut fedrekvotedelen av permisjonen, eller bare tar ut det de må.)

Nina Björk skriver avslutningsvis at hun ikke har tapt visjonen om et annet samfunn, men som hun sier i intervjuet med Klassekampen 8. mars: «jeg er ingen politisk doer». Deri ligger også bokas begrensning, noe den har til felles med mange andre bøker som konkluderer med at kapitalismen må bort. For veien videre er den kollektive oppgaven til alle som mener at en annen verden er nødvendig. Når situasjonen er moden, vil den forhåpentligvis gjøre oss til «doers».

Så et hjertesukk: Kunne noen ta seg bryet med å oversette denne boka til norsk?

Kari Celius

Om forfatteren:

Jon Michelet (født 14. juli 1944 i Moss) har styrmannsskole og studerte ved Journalistskolen i Oslo. På 1970-tallet var Michelet sentral i den norske ml-bevegelsen og arbeidet fra 1972–1976 i Oktober forlag de siste par årene som forlagssjef. Han sto i spissen for partiets oppbygging av kjeden med Oktober-bokhandler. Etter perioden som forlagssjef, begynte han som bryggesjauer i Oslo.

I perioden 1997–2002 var han redaktør for avisa Klassekampen, som han tok over etter en omfattende avisstrid.

Michelet debuterte litterært i 1975 med kriminalromanen Den drukner ei som henges skal. Han har utgitt romaner, barnebøker, skuespill og sakprosa. Hans serie med bøker fra fotball-VM sammen med Dag Solstad er blitt en sportslitterær institusjon. Boken Orions Belte ble filmet i 1985, regi Ola Solum. (Utdrag fra Wikipedia)

Jeg fryktet mye lidelse, savn og tragedie, slik mange av oss forbinder med skjebnen til sjøfolka i disse krigsårene – og at det blir tungt å lese om alt dette triste. Men her tok jeg grådig feil. Sjølsagt blir det torpedering og hele dramaet som foregår både før, under og etter treffene. Påkjenningene mannskapet i romanen utsettes for er enorme og nærmest umenneskelige. Det som likevel løfter denne boka på nærmere 800 sider og som gir meg den store leseropplevelsen, er de levende og troverdige beskrivelsene av fellesskapet ombord. Det er i tegninga av romanskikkelsene og relasjonene disse i mellom leseren drives fram av og inn i dette krigsseileruniverset. Med safta i språkbruken, humoren, krangling og samhold levendegjøres oppholdet ombord på en svært underholdende måte. Dermed kommer også de grusomme opplevelsene inn i en sammenheng der de ikke bare blir destruktive, men også skaper livskraft, kampvilje og framtidstro, – både til å ville vinne krigen, men også til fagforeningskrav som grovt utbytta sjøfolk. Dette er en sjelden sterk arbeiderhistorie fortalt med stor varme og engasjement som leseren ikke kan unngå å bli sterkt berørt av. Jeg skal prøve å forklare hvorfor.

Fortellingen starter i desember 1939 da bokas hovedperson, Halvor Skramstad fra Rena, mønstrer på motorskipet Tomar fra rederiet Wilh. Wihelmsen. Det skjer i Oslo hvor ferden bærer videre på alle verdens store hav og til kjente havner. Tyskland har akkurat okkupert Polen og startet 2. verdenskrig. I Norge håper og tror man på nøytralitet som i 1. verdenskrig, selv om det var store tap av norske skip og sjøfolk. Matros Skramstad forventer å være hjemme igjen neste sommer. Men slik skulle det ikke gå. MS Tomar befinner seg i Det indiske hav da telegrafisten mottar meldingen om tyskernes angrep på Norge 9. april 1940. Slik treffer denne krigens brutale alvor matros Skramstad og hans skipskolleger. All videre handling i romanen skjer i et eller annet forhold til dette verdensomfattende drama – både som en ramme eller bakteppe for livet ombord, men etter hvert også med dem sjøl i sentrum for denne krigens mest intense og grufulle hendelser.

Handlingens dreiemoment er likevel skipets last og til de byene i verden den skal fraktes. Vi blir tatt med til eksotiske strøk og gjort kjent med de underligste bydeler og havnestrøk på alle kontinenter. Det er en interessant reise med stor detaljrikdom. For eksempel når mannskapet besøker byene i Sør Amerika som i det storslåtte Buenos Aires. Her stikker Halvor i land sammen med smører Helge. «De har gensere under penjakkene sine. De setter kursen mot Veinteycinco de Mayo som den mest kjente streeten i Amerika. Folk er kledd i tjukke frakker og kåper. Mange damer går i elegante pelskåper. Det oser velstand av denne byen». Slik fortsetter fortellingen om guttas observasjoner av bygninger, barer, matopplevelser og møtet med både lokalbefolkning og andre sjøfolk. Et annet eksempel er når Halvor med femti daler i lomma sikler på ei pilotjakke i en av Baltimores handlegater. Alle kvalene hans fra å spenne 80 prosent av hyra på et klesplagg på den ene sida til gledene med å kunne svanse rundt i drømmejakka på den andre, er beskrevet så levende og fintfølende at det oppleves som å være med i gatene der.

Kanskje går det an å spørre om det blir litt for mye av disse «unødvendige» detaljene som ikke betyr så mye for den store fortellingen. Jeg har opplevd dette i et par romaner fra Michelet tidligere. Men det blir absolutt ikke slik i denne etter min oppfatning. Beskrivelsene vinkles i de fleste tilfeller enten inn i en interessant historisk eller relevant samfunnsmessig sammenheng. Gjerne også med et politisk perspektiv som balanseres på en ikke misjonerende måte – for forfatterens klassesyn er det ikke til å ta feil av.

Samtidig er dette en fortelling om sjømannslivet slik det artet seg i handelsflåten i dens glansdager for femti – seksti år siden. Vi får et detaljert bilde av hvordan mannskapet styrer skipet på riktig kurs i storm og lumske farvann. Skildringene fra styrehuset med samspillet mellom kaptein, styrmenn og matrosene vandrer fra de sjøfaglige utfordringene til samtaler om all verdens problemstillinger og personlige saker. Slik flettes livene deres sammen sånn at vi forstår dem i alle deres forskjellige bekymringer og store og små valg i livet. Men samtaleplassen er ikke bare i styrehuset. I tomannslugaren, messa, salongen og ved rekka på poppen deler vi sjømannens refleksjoner, grublinger, ensomhet og savn. For sjømannslivet ombord er spesielt med den lange avstanden fra hjemlandet og tiden vekk fra sine kjære. I tillegg også på den måten at de ikke lever sammen med kvinner. I alle fall når de ikke har kvinnelig telegrafist eller messepike ombord, noe det var lite av under og før krigen. Sjølsagt blir det til at hovedpersonen i boka besøker prostituerte. Noe annet hadde heller ikke vært troverdig. Men vi lever oss så mye inn i denne unge guttens lengsler etter å kjenne på en myk kvinnekropp og forstår godt hans ungdommelige seksuelle begjær. Kanskje leses og oppfattes måten disse positivt ladede horeepisodene er framstilt på, annerledes for en kvinnelig leser. Foreløpig har jeg kun snakket med menn som har lest boka, og de reagerer ikke negativt på disse skildringene. Det betyr jo ikke at horebesøk skal aksepteres, men kan forstås. Samtidig er disse hendelsene underordna Halvors generelle lengsel etter det annet kjønn. Han blir jo forelska og gjør kurtise av all ungdommelig kraft når amors piler først treffer han under et lengre landligge for Tomar. Slik framtrer skogsmatrosen i alle fall for meg som en flott og hederlig ung mann full av livskraft.

Et viktig forhold som kommer fram i denne romanen er krigsseilernes bekymring og frykt for hvordan det gikk med familie og venner hjemme i det okkuperte Norge. Jeg har alltid tenkt motsatt – at det var de hjemme som følte angst for hvordan det gikk med sjøfolka. Men dette gikk faktisk begge veier. I utenriksfarten fikk de sporadiske meldinger om kamphandlinger og bombing i Norge, spesielt i starten av krigen. De forstod at menneskeliv hadde gått tapt, men fikk ingen detaljert informasjon om hvem som var såret og drepte. Denne uvitenheten var tung og bære og kom i tillegg til belastningen med kontinuerlig fare for å bli skutt i senk eller torpedert. Dette er så godt beskrevet i denne historien at når hovedpersonen i boka endelig får sikker kunnskap om hvordan det har gått med sin familie, så må jeg bare innrømme at tårene rant nedover på kinnet mitt.

Hele denne romanen er en interessant og spennende fortelling på mange plan. Spenninga ligger mest i hvordan det vil gå med de personene leseren blir både kjent med og så glad i. Men spenninga blir likevel underordna for meg. Det interessante og sterke som trer fram, er intensiteten og vibrasjonene i relasjonene mellom menneskene i dette skipskollektivet. Direktheten i samtalene, frodigheten i ordbruk og ikke minst humoren. Men også samtaletemaene fra storpolitikk og hobbyinteresser til detaljerte beskrivelser av hverdagslige ting som klesplagg, matretter, parfymelukter og tannkrem. Hele veien vevd inn i de sosiale relasjonene man automatisk befinner seg i som mannskap på et skip. Og det er nettopp her i denne levende beskrivelsen av dette sjømannsfellesskapet sett i en større samfunnsmessig sammenheng jeg mener vi finner det som bærer fortellingen, og gjør den så interessant og unik. Mannskapet utgjør et kollektiv på ca 35 personer. De er ført sammen for å løse en jobb og pga av at de befinner seg på et skip isolert fra omverdenen, må de også dele et tett sosialt fellesskap døgnet rundt i måneder, ja tildels også år. Folka kjenner hverandre ut og inn, og kan ikke skjule den minste særhet. Her boltrer forfatter Michelet seg med sin inngående kjennskap til miljøet fra egen fartstid og sin briljerende fortellerevne. Det er en sann fryd å lese historien og «bli en del av» denne frodige sjømannsgjengen.

Det fornemmes at tanken med denne boka er å fremheve innsatsen til krigsseilerne og den betydningen denne hadde for de alliertes endelige seier. Jon Michelet påpeker også sjøl dette som en viktig motivasjon til å skrive boka, og understreker at vi i dagens Norge fortsatt burde verdsette disse tapre sjøfolka mye høyere. Ikke først og fremst fordi de ble så utrolig dårlig behandlet med røveriet av lovet hyre i Nortrashipsfondet. Viktigst hevder Michelet er at Norge og Europa ville sett ganske annerledes ut i dag uten krigsseilernes avgjørende bidrag til å vinne krigen mot Hitler-Tyskland. En slik motivasjon for å skrive en slik omfattende bok er naturligvis svært prisverdig. Det er forsatt noen krigsseilere som lever, og mange familier til disse sjøens helter som takker han for dette. Mye tyder også på at forfatteren lykkes i denne ambisjonen i og med de høye salgstallene boka har fått og all oppmerksomheten som har vært i massemedia. Men jeg tenker at dette var ingen selvfølge selv om målet var stort og temaet var hentet fra et kjent og stort verdensdrama. Jeg mener den store suksessen til denne romanen ligger i Michelets grep om den nære og levende framstillinga av personene på MS Tomar og relasjonene dem i mellom. Det er i den tette framstillinga av livskrafta, rausheten og kampviljen deres leseren lever seg inn i historien og lar seg rive med. For det er nettopp i denne skildringa av energien i livene til disse sjøfolka storheten i innsatsen deres trer fram, og kan forstås i fullt monn.

Til dere som ikke har lest boka, så er det bare å få gjort det fortest mulig! Neste bind med Skogsmatrosen er lovet av forfatteren allerede til høsten. Jeg garanterer du vil ivre intenst etter fortsettelsen. Visstnok er det også lovet et tredje bind og at historien vil gå fram til Stortingets flertall avviser krigsseilernes rettmessige krav til Nortrashipsfondet. Det er bare å glede seg!

Per Bjønnes Kristiansen

dette er avdelingen for
ødeleggelse
dette er vårt vannhull
et veikryss for kriger
tyranner samles rundt øynene våre
på fengselets veranda
er det plass nok for applaus
la oss applaudere

enda en aften klatrer opp
byens lysestaker
teknologiske hover tramper på natten
folk slaktes over kortbølgen
mens radioen spyr ut ufordøyde meldinger
og oppfordrer til
applaus

under skjelettet av en brennende paraply
står vi i dette regnet
en gud slumrer på flagget vårt
men horisonten er uten profeter
kanskje de kommer hvis vi
applauderer
la oss applaudere

skal vi døpe våre barn i røk
pløye tungene deres
med strålende krigssanger
eller FN-resolusjoner
lære dem brekingen av slagord
og forlate dem ved brennende brystvorter
i et synkende skip
og applaudere

før vi vever tyrannenes høst
må vi krysse denne piggtrådgalaksen
og si det igjen og igjen:

GODT NYTT ÅR!

Poeten Sinan Antoon er fra Irak.

Diktet er fra samlingen The Baghdad Blues (Harbor Mountain Press, 2007)

Til norsk ved Ola Bog

 

Johan Petter Andresen er industrimaler og styremedlem i Helselag til Nepal.

Siden 12-punktsavtalen i 2005, fredsavtalen i 2006 og valget til den Konstituerende Forsamlingen i 2008 har landet ikke gått videre, men heller bakover. Den Grunnlovgivende Forsamlingen ble oppløst i juni 2012 uten at en ny grunnlov var vedtatt. Den viktigste militære faktoren bak suksessen til revolusjonen, Folkets frigjøringshær (PLA), ble redusert til en styrke på mindre enn 3 000 soldater som ble integrert inn i en ikke-reformert National Army. Resten av de over 19 000 PLAsoldatene, som var godkjente av FN, ble på ulikt vis dimittert til sivile liv. Maoistpartiet er blitt splitta og et ganske stort mindretall har danna et nytt parti. Flertallspartiet heter fortsatt United Communist Party of Nepal (Maoist) (UCPNm), mens mindretallet kaller sitt parti Communist Party of Nepal (Maoist) (hvilket er det samme navnet som UCPNm hadde før 2009).

For å prøve å forstå dagens situasjon må vi prøve å få et overblikk over hva slags samfunn Nepal er. Statistikken sier at Nepals befolkning vokste fra 9 millioner mennesker i 1950 til 26,5 millioner i 2011. Vi vet også at befolkningen er heterogen. Det er store minoriteter som Magar, Gurung, Thamang osv. som opprinnelig innvandra nordfra. Det er store minoriteter som kom relativt nylig fra India, som kalles Madeshi. Og det er de gamle høykasteariere som kom til Nepal fra sør for over 1000 år siden. Og det er lavkasten, dalittene. Det er mange ulike språk, og samfunnet var i hovedsak et føydalsamfunn med 95 % boende på landsbygda i 1950. Økt fruktbarhet og nedgang i barnedødeligheten har ført til at befolkningen i Nepal har eksplodert. På cirka 50 år har befolkningen vokst med nesten 300 %. Samtidig, og for det meste i samme periode har det vært en massiv rydding av jungelen i den nedre, sørlige delen av Nepal, Terai. I denne perioden har befolkningen migrert i hovedsak mot Terai. I 1950 hadde Terai under 10 % av befolkningen. I dag har det 51 %. Disse store endringer i mengden av folk og hvor de bor, gjør at Nepal er et samfunn i rask endring. På grunn av de tilbakeliggende produksjonsforholdene, har befolkningsøkningen ikke blitt møtt med en produktivitetsøkning.

Rydding av Terai for å øke jordbruksarealet var en måte å møte de økende behovene til en voksende befolkning på innenfor rammene av et halvføydalt samfunn. Og senere, når denne utveien var oppbrukt, har arbeidsutvandring til India, Midtøsten og andre områder spilt en stadig viktigere rolle. Befolkningsveksten innenfor rammen av de halvføydale produksjonsforholdene har ført til at det har vært mange opprør, som startet i 1950, med et væpna opprør under felles ledelse av Nepali Congress og kongen mot Rana-regimet. Senere fortsatte det med flere mindre opprør. Jhapa-opprøret i 1971 var inspirert av Naxalittopprøret i India og ble ledet av Communist Party of Nepal (Marxist-Leninist). Folkeopprøret (Jana Andolan) i 1990 førte Communist Party of Nepal (United Marxist-Leninist) til makta, og folkekrigen fra 1996 til 2006 førte United Communist Party of Nepal (Maoist) til makta. Alle disse opprørene (hovedsakelig væpna) var forsøk fra vanlige folk på å bli kvitt det gamle føydalsamfunnet og utenlandsk utnytting. Samtidig har opprørene blitt undergravd av lederskapet. Enten ved at det var en fraksjon innenfor de herskende klassene, eller at det ble integrert i de herskende klassene og dermed sto i veien for forsøkene på å utvikle Nepals økonomi i en retning som ville gjøre det mindre dominert av India, mer produktiv og minke klasseforskjellene. De siste førti årene har Nepal opplevd en stadig forverring av sine økonomiske strukturer, og en økende andel av den mest produktive befolkningen søker altså arbeid i utlandet for å få en inntekt til sine familier. Samtidig er forholdet mellom import og eksport blitt kontinuerlig forverra, og avhengigheten av India har økt. Denne trenden er en nødvendighet. Etter hvert som den kapitalistiske delen av økonomien blir sterkere, må lokalt håndverk vike for industrielt produserte varer. En reduksjon i sjølbergingsjordbruk med en økning av lønnsarbeid, fører til en økning av handelen. Alle disse tendensene fører til en økende rolle og innflytelse for India over Nepals økonomi. (I 2012, kom 60 % av importerte varer fra India. I 1985 var tallet bare 25 %. Dette betyr sjølsagt at i 2012 sto resten av verden for 40 %, mens i 1989 var tallet 75 %.)

Foto: CC-lisens/Flickr/PixelPocket

Det er altså i denne sammenhengen at de nepalske maoistene har prøvd å lage noe nytt. Deres opprinnelige utgangspunkt var å utvikle en klassisk folkekrig. Men etter innledende suksess, ser det ut til at de endret sin linje. Begrunnelsen for dette var at måten krigen utviklet seg på, viste at det ikke ville være mulig å etablere virkelig frigjorte baseområder under 100 % maoistisk kontroll. Fienden kunne slå til i maoistiske baseområder i Rolpa når som helst ved hjelp av overvåking og helikoptre. Samtidig forsterket Royal Nepalese Army (RNA) sine fort og foretok lynangrep ut fra dem mot maoistene. Maoistene kunne ikke knuse de forsterkede fortene uten å risikere tap av for mange av sine egne soldater. Samtidig var ikke deres voksende hær i stand til å bli brukt til å styrke økonomien i områdene med en sterk maoistisk tilstedeværelse. PLA var i hovedsak avhengig av å holde til i fjellområder der produktiviteten i landbruket er svært lav. Så, i motsetning til klassisk teori om folkekrig, innebar situasjonen at jo lenger folkekrigen varte, jo større utgifter og problemer hadde man med å holde og utvikle den voksende hæren og vise til positive resultater for de som hadde gitt sin støtte til frigjøringsbevegelsen. Etter seire fram til og med 2004, innebar denne situasjonen at RNA ville vokse relativt sterkere i forhold til Folkets frigjøringshær (PLA) etter hvert som tida gikk. Dette står i motstrid til utviklingen i Kina mellom 1945 og 1949 der PLA og partiet kunne kombinere militære framskritt med økonomiske reformer i baseområdene, gjennom bygging av kooperativer basert på en omfordeling av jorda som en sentral måte å øke produktiviteten på (fra et svært lavt nivå). I 2005 fortalte bønder i Rolpa meg at deres økonomi var den samme da som ti år tidligere. Folkekrig hadde ikke styrket produktiviteten. Folkekrigen hadde altså ikke gitt noen positive endringer i økonomien i de sentrale såkalte baseområdene i Rolpa og Rukum. Om PLA fikk mer av landet under sin kontroll, førte ikke det til at situasjonen for PLA ble bedre, som beskrevet ovenfor. Men fienden ble demoralisert etter år med nederlag, selv om dens mest strategiske posisjoner ikke gikk tapt. De militære nederlag og den økende ustabiliteten førte til økte motsetninger i den herskende klassen, og massakren av kongefamilien i 2001 banet vei for en sentralisering av makt bort fra parlamentet og over til det føydale politiske sentret: Kongen og RNA. Med mislykkede forsøk på forhandlinger med maoistene i 2003, og forvirring blant de parlamentariske partiene, gjorde kongen et statskupp, forbød de borgerlige partiene og stengte parlamentet i februar 2005. Dette banet veien for alliansen mellom maoistene og de forbudte partiene. En avtale ble forhandlet under påvirkning fra indiske herskende kretser som ønsket en slutt på krigen og som var interessert i et kompromiss med maoistene. Maoistene lovet at de ville legge ned den væpnede kampen og delta i det «normale» politiske livet i Nepal. Samtidig agiterte maoistene for «insurrection», oppstand, i byene. Byggingen av Young Communist League ble sett på som et forsøk på å bygge en militant masseorganisasjon som kunne spille en sentral rolle i en oppstand. Så, på den ene sida sverget maoistene til «fredelig politisk aktivitet », og på den andre sida kunne man få inntrykk av at de forberedte et folkeopprør i byene. Etter hvert som tida gikk har «opprørs » agitasjonen blitt tona ned. Avtalene som ble inngått i 2005 og 2006 lovet mange flotte ting for folket: En ny demokratisk og føderal grunnlov, jordreform, en ny demokratisk hær og så videre. Valg ble holdt i 2008. Etter en langvarig kamp for å fravriste regjeringsmakta og sentrale posisjoner i staten fra de gamle partiene, Nepali Congress og Communist Party of Nepal (United Marxist Leninist), ble maoistene en del av regjeringen. Men maoistene hadde store problemer med å skape en stabil regjering ettersom de ikke hadde et nødvendig flertall i parlamentet. Valget i 2008 ble sett på som en seier for maoistene ettersom de ble det absolutt største partiet, men de fikk litt mindre enn 40 % av plassene. Dette var ikke nok til å sikre det nødvendige 66 % flertall som trengs for en ny radikal grunnlov basert på deres ideer. Og dette var ikke nok for en maoistisk flertallsregjering. Dessuten lot maoistenes ledelse seg bli ledet inn i en uendelig rekke med konflikter om posisjoner i regjeringen, og lot partiorganisasjonen forvitre. Korrupsjon, som gjennomsyrer samfunnet, har også påvirket maoistene.

Når man prøver å forstå dette fenomenet, kan man prøve å forstå det ved å reflektere over de generelle måtene et føydalsamfunn (og kastesamfunn) fungerer på, hvor praksisen og ideen om demokrati, ansvarlighet overfor folket og gjennomsiktighet i forvaltningen ikke eksisterer. Innflytelse og rikdom henger sammen med stillingen du er født inn i og gis fra den føydale leder som er over deg i hierarkiet. Når den sentrale staten krever inn skatter, lar den de lokale innkrevere og lokale føydalherrer beholde en del av summen som de har samlet inn. Makt gir rett på en helt annen måte enn man praktiserer i borgerligdemokratiske samfunn, der utbyttinga er skjult i utvekslingen av lønn for utført arbeid, og der skatt er integrert i våre daglige liv og bedriftenes hverdag i samfunn der folk formelt er like. I en føydal kultur er det riktig av en privilegert å dra nytte av sine privilegier. Og lojaliteten går oppover til klanoverhodet, føydalherren og kronen, ikke til noe demokratisk valgt organ eller lovverk.

Da den maoistiske bevegelsen utviklet seg til en massebevegelse, skjedde ikke dette først og fremst ved at enkeltpersoner ble overbeviste om maoistenes målsettinger. Maoistene fikk støtte fra landsbyens eldste, en klans overhode eller andre lokalt viktige personer, folk som kunne ha egne interesser i å støtte maoistene. Hele landsbyer eller hele klaner konverterte sin støtte til maoistene. For eksempel, hvis maoistene jaget bort de lokale polititjenestemenn som sikret at skattefogden kunne samle inn sitt rov, og jagde vekk kanskje en av de lokale føydale lederne som var alliert med de sentrale kreftene i Kathmandu, så kunne de få støtte fra lokalbefolkningen, inkludert deler av den lokale eliten. Selv de mest sosialt utviklede sosiale strukturene som maoistene dannet i Rukum, som Ajambari folkekommune, var blotta for lavkasten, dalittene, som medlemmer. Jeg er ganske sikker på at dette ikke var «planen», men «bare skjedde tilfeldig». Å bekjempe korrupsjon betyr altså å kjempe mot inngrodde vaner som gjennomsyrer ikke bare de som forsvarer det gamle samfunnet, men også de som kjemper for å endre det.

For at maoistene skal unngå for mye korrupsjon, trengte de en veldig sterk masselinje, og en veldig sterk organisasjonskultur, med etterrettelighet og gjennomsiktighet. Men slik kan du ikke bygge opp en folkehær, hvor hemmelighold og krigsdisiplin er avgjørende hvis du skal vinne over fienden.

Da fredsavtalen ble inngått i 2006, ville det ha vært avgjørende å styrke masseorganisasjonene og partiorganisasjonen og utvikle demokratiske strukturer som økte rollen til organisasjonen i forhold til lederne. Det ville også være viktig å unngå en massiv tilstrømning av nye medlemmer der mange ønsket å bli en del av en seirende bevegelse ut fra egoistiske motiver. Men de sentrale lederne ble bundet opp i parlamentarisk krangling i Kathmandu, og den svære organisasjonen som var blitt bygget opp, ble åpna for opportunister og ble overlatt til dårlig eller ingen ledelse.

Det var få eller ingen planer, få eller ingen kampanjer. Så den massive organisasjonen, som kunne ha blitt brukt til å videreutvikle revolusjonen blant massene og forbedre hverdagen, ble i stedet en masse mennesker, fraksjoner, små grupper, som forventa å få noe ut av revolusjonen sjøl, en revolusjon der mange av dem hadde ofret mye. Jeg trenger ikke skrive mer for å male bildet av hvordan jeg forestiller meg at ting skjedde. Kulturen synes å være at hvis du er i en posisjon som kan tvinge en person til å gi deg en del av en sum som han må betale for å kjøpe noe, så er regelen at du benytter deg av din posisjon. Hvis du er i en posisjon der familien kan få bedre posisjoner gjennom påvirkning, så gjør du bruk av din posisjon. Og selvfølgelig, denne holdningen er ikke noe som bare gjennomsyrer et (halvt) føydalt samfunn. Som vi sier i Norge, når det kommer til karrieren, er det ikke hva du vet, men hvem du kjenner som teller.

Men er alt tapt? Var alt forgjeves? Har revolusjonen gått til helvete? Ikke nødvendigvis. Og her er mitt syn på hvorfor ikke.

Foto: Flickr/Frontieroffical (CC-lisens)

Det enkle svaret er at det er god og dårlig planlegging, kultur, organisering, analyse, taktikk og så videre i den nasjonale demokratiske bevegelsen, og folk som gjør korrupte ting kan samtidig gjøre positive ting for revolusjonen. Dårlig politikk blir lagd samtidig med god politikk. Det er ingen grunn til å tro at de fleste av medlemmene i den nasjonaldemokratiske revolusjonen ikke er inderlig opptatt av å oppnå et bedre samfunn. Så selv om det er noen eller mange ledere som har oppnådd en viss rikdom fra revolusjonen, kan de fortsatt være sentrale i å videreutvikle revolusjonen for det store flertall. De neste par årene vil vise om den maoistiske bevegelsen og dens partnere vil bli en normal parlamentarisk bevegelse der egoisme og egenpromotering er det sentrale, eller om de faktisk kan føre Nepal mot et mer demokratisk, uavhengig og velstående samfunn.

Hva kan oppnås?

La oss starte med åpenbart uferdige saker som kan føres fram til en vellykka løsning:

En ny grunnlov: Maoistene har tatt ledelsen i denne saken, og kan i løpet av de neste årene sikre et vedtak om en ny føderal, multietnisk basert statsstruktur. Dette vil øke muligheten for et mye mer demokratisk samfunn og være et viktig skritt for å bli kvitt den spesielt negative rollen til Kathmandu versus resten av landet. Vi har allerede sett gjennom valget til den Grunnlovgivende Forsamlinga og den midlertidige grunnloven at en ny politisk struktur kan bli den mest progressive i Asia.

En ny økonomi: Jeg antar at en realisering av det meste av Nepals vannkraftpotensial sannsynligvis vil måtte stamme fra å gjøre avtaler med multinasjonale selskaper som vil kreve monopolprofitt. Samtidig vil India være i stand til å tvinge til seg en god del av inntektene fra Nepals produksjon ettersom India vil være det eneste landet som importerer elektrisitet fra Nepal. Hvor mye elektrisitet kan utvikles gjennom nasjonal kapital og statlig intervensjon? Jeg har ikke sett noen tall. Jeg antar at disse bare vil være mindre prosjekter. Alle de store planlagte prosjektene i Nepal forventes å bli realisert gjennom avtaler med multinasjonale selskaper, hovedsakelig basert i India. (Det er planlagt fire store vannkraftprosjekter. Alle disse er kontrollert av multinasjonale selskaper: Satluj Jal Vidyut Nigam Limited (indiabasert), SN-Power (norsk basert), GMR (indiabasert).

Hvis Nepal skal øke sin uavhengighet av India, vil det måtte investere i produksjon som innebærer importsubstitusjon. Men da vil Nepal være nødt til å innføre toll, ettersom en lokal nepalsk industri ikke vil være i stand til å konkurrere med multinasjonale selskaper. Frihandel kan ikke være et alternativ hvis Nepal ønsker å styrke sin økonomi.

Det internasjonale borgerskapet har kapital og kontrollerer produksjonen. Men de arbeidende klassene har egenorganisering som sin kapital. Gjennom samarbeid seg imellom kan de utvikle sin kollektive styrke og beseire kapitalistene. Kan maoistene lede en bevegelse blant de arbeidende klassene som øker deres økonomiske makt? Vil de være i stand til å gjøre dette på tvers av motstanden fra den økonomiske eliten i og utenfor landet? Det ser definitivt ikke lett ut. Det ville bety at de vage ideene som har blitt framsatt i hoveddokumentet til den syvende kongressen i februar 2013 om kooperativer, gis den sentrale oppmerksomheten av hele bevegelsen. I midten av februar 2013 snakket jeg med ulike medlemmer av det maoistiske lederskapet, og det virker som ingen har det samme eller et godt svar på hva ideen om kooperativer betyr. Betyr utspillet at maoistene vil organisere sine 50 000 heltidskadre, Young Communist League og andre masseorganisasjoner slik at de kan ta ledelsen i utviklingen av kooperativer blant bøndene, og på denne måten øke produktiviteten i landbruket? Vil de kombinere disse kooperativene med kooperativer for distribusjon og salg? Vil de være i stand til å organisere kooperativer for produksjon ut fra nasjonale behov, og beskytte dem fra utenlandsk konkurranse? Hvordan vil dette fungere når du tar Nepals åpne grense med India i betraktning? Vil det være kooperativer i og rundt de største byene? Kan maoistene bruke staten til å fremme en kooperativbevegelse? I motsetning til oljerike Venezuela, som også satser på å utvikle noen typer av kooperativer, har Nepal et massivt handelsunderskudd. Akkurat nå er den viktigste eksportartikkelen billig arbeidskraft. Men behovet for sjøl den billigste arbeidskrafta er avtakende etter hvert som internasjonal arbeidsledighet øker jevnlig over hele verden i forbindelse med den dypeste økonomiske krisen verden har sett.

Mens jeg skriver denne artikkelen, er de fire største partiene enige om en avtale som antakelig vil føre til et nyvalg i juni 2013. De fem åra som er gått siden det siste valget, har vært svært negative. I 2008 var det store forventninger, og det var håp. I dag har folk resignert og forventer ikke noe av de politiske lederne. Kan maoistene endre denne situasjonen? Valget kan ende med at maoistene får mindre enn de 38 % som de har nå. Partiene som ønsker status quo kan øke sin representasjon. Dette ville ikke være overraskende i et valg der man ikke kan forvente samme høye valgdeltakelse som i 2008.

Det synes ikke å være noen enkel løsning for den nepalske revolusjonen. Men fortsatt virker det som det eneste håpet er at den maoistiske bevegelsen blir i stand til å fornye sin politikk og organisering, utvikle masselinja og være i stand til, enda en gang å vinne hjertene og sinnene til de arbeidende massene i Nepal. Dette vil trolig bety at splittelsen som har ført til dannelsen av Communist Party of Nepal (Maoist), må overvinnes gjennom ulike kompromisser.

Revolusjonen i Nepal står overfor en rekke problemer. I denne situasjonen bør ikke den internasjonale solidaritetsbevegelsen snu ryggen til sine ufullkomne allierte, men fortsette å støtte revolusjonen gjennom ord og gjerninger. I Norge samler Helselag til Nepal økonomisk støtte til Martyr Foundation Nepal. Stiftelsens hovedaktivitet er å forvalte fem kostskoler for barn av soldater fra Folkets frigjøringshær som ble drept eller lemlesta under folkekrigen.

Judith Mirkinson bur i San Francisco, og har vore aktiv i kampen mot rasisme, i fredsrørsla og kvinnekampen i USA i over 40 år. Ho var med og stifta Gabriella Network, ein solidaritetsorganisasjon mellom kvinner i Filippinene og USA.
I Rødt! nr 1/2012 skreiv ho om kvinnekampen i USA, og her er innleiinga hennar om abortkampen i USA på Rødts kvinnekonferanse 10. november 2012. Du kan se innleinga, saman med fleire av dei andre fra Kvinnekonferansen, på YouTube. Artikkelen er omsett av Gunnar Danielsen.

Då eg var 21, tok eg abort første gongen. Det var 1972, og New York var ein av dei få statane retten var lovfesta. Eg kom på ein flott klinikk, omgitt av kvinner frå austlege og midtre delar av landet.

Året etter fatta Høgsterett si epokegjørande avgjerd i saka Roe vs Wade, og abort vart lovleg over heile landet. Vedtaket vart gjort på grunnlag av retten til privatliv og lik behandling – det 14. og 9. tillegget til grunnlova. «Roe» (som vedtaket vart heitande) var høgdepunktet i fleire hundreår med kamp om kven som skulle kontrollere kvinners forplanting i USA.

Eg var ei av dei heldige. Eg voks opp med ei mor som hadde snakka om abort, og eg hadde gått i tog og kjempa for abort sjølv. Det var ikkje ein tragedie, ikkje flott, ikkje beste forma for fødselskontroll, men ho var der. Abort var viktig for at eg kunne kontrollere eigen kropp og eige liv – og slik viktig for at kvinnene skal oppnå fullt likeverd.

Kontroll har alltid vore hovusaka når det dreier seg om kvinners forplanting. Til alle tider har kvinner blitt avgrensa av biologien sin. Først no tar internasjonal lovverk (klarast gjennom CEDAW – konvensjonen for å fjerne diskriminering av kvinner) opp behovet for garantert svangerskaps- og fødselsomsorg. Men sjølv i land der kvinner har tilgang til prevensjon og helsestell, er regulering av abort ein måte å kontrollere kvinner på.

USA er eit eksempel på det. Kontroll av kvinner i USA har alltid vore knytt saman med rase og klasse. Ein kan derfor ikkje snakke om aborthistorie og reproduksjons- «rettar» utan au å drøfte korleis dei fell saman med historia til slaveriet og rasismen.

Så tidleg som i 1632 var det lover som styrte reproduksjonsrettane til svarte kvinner. Kvinnelege slavar var sett som avlsdyr – ein ressurs som kunne auke talet på slavar, og dei hadde ikkje foreldrerett. Afrikanske kvinner var eigedom, og dermed vart barna deira også eigedom. Barna kunne derfor takast bort når som helst. Ein slaveeigar kunne jamvel avgjøre kven framtidige barn skulle høyre til. Til dømes kunne ei kvinne «testamenterast» til éin etterkommar, og dei framtidige barna hennar til ein annan! Valdtekt var ein trussel og ein realitet over alt. Kvite menns valdtekt av svarte kvinner var ein måte å kontrollere og terrorisere den afrikanske befolkninga på, på same vis som med kvinner frå urfolket.

Den gongen vart både kvite og farga kvinner oppmuntra til å få barn, men av svært ulike grunnar. Det skulle endre seg seinare. Om du høyrte til dei meir privilegerte (les kvit og middelklassekvinne), vart du sett som «naturleg» mor. Oppfostring og morsrolle låg ikkje bare i biologien din, det var lagnaden din, og årsaka til at du levde. Alt som kom i vegen for det, måtte bort eller kriminaliserast. På 1800-talet omfatta det å delta i det offentlege rommet.

Som feministen Charlotte Perkins Gilman vart fortalt då ho klaga over det me i dag kjenner som fødselsdepresjon:

Hald deg til huslege syslar så mykje som råd. Ha barnet med deg heile tida. Kvil ein time etter kvart måltid. Ikkje meir enn to timar intellektuelle syslar om dagen. Og rør ikkje penn eller blyant så lenge du lever.

Ein kan bare ane kva slike restriksjonar gjorde med medvitet til kvinnene.

Desse meir privilegerte kvinnene vart sett som «grunnvollen» for amerikansk liv, og dermed oppmuntra til å få fleire barn ved fødselsfremmande tiltak.

For fattige kvinner og farga kvinner har det alltid vore ei heilt anna historie. Desse blir stereotypt kalla hyperseksuelle, promiskuøse, uansvarlege og udugelege. Det var ein av grunnene som vart brukt for å rettferdiggjøre sjølve tanken om fødselskontroll tidleg på 1900-talet. Det rettferdiggjorde også steriliseringa av urfolk og kvinner frå Puerto Rico i andre halvdel av 1900-talet, og dei stadige kutta i velferdsog helsetiltak for fattige kvinner. Sjølv med dagens bitre abortkamp blir fattige kvinner oppmuntra til permanent prevensjon i form av implantat.

Men la oss gå attende til 1973

Straks Roe vart vedtatt, starta høgresida arbeidet mot lovverket, og dei har slåst mot og undergravd tilgangen til abort sidan det. Dei har brukt fleire taktikkar samtidig. Først retta dei seg inn mot lovgivinga både føderalt og på delstatsnivå – ein taktikk dei har følgt til i dag: I 1976 vedtok Kongressen det som er kjent som Hyde-tillegget. Det forbyr føderal bruk av pengar til abort. Med andre ord hadde kvinnene rett til abort, utan at regjeringa hadde plikt til å betale for det. Som alltid ramma dette vedtaket fattige og farga kvinner ulikt hardast, ein trend som skulle halde fram i nye vedtak dei neste 40 åra.

Dei brukte også rettsapparatet – igjen både føderalt og på delstatsnivå: Websteravgjerda var bare først av mange som skulle svekke kvinners kontroll over eigne kroppar. Venteperiodar, foreldreløyve, både underlivs- og vaginal ultralyd er bare nokre få av pålegga.

Samtidig vart det jobba for å gjøre abort reelt utilgjengeleg. Organisasjonar som Operation Rescue (Operasjon redning) omringa klinikkar og gjorde det uråd å komme inn. Du måtte gå spissrotgang mellom folk som kalte deg mordar og viste fram bilete av døde spebarn. Sjølv om rettsapparatet til slutt la hindringar i vegen for dei, har dei ikkje gitt opp. Pasientane på ein klinikk i Illinois vil til dømes finne bilete av seg sjølve på nettet dagen etter at dei har tatt abort.

Det stoppa ikkje med det. Høgreorienterte fanatikarar retta skytset mot dei som utførte abortar – frå å bombe klinikkane til å drepe personell. Frå 1977 til i dag har det vore hundrevis av bombetruslar, bombingar og påsette brannar. I tusenvis av tilfelle har dei trengt seg inn ulovleg, utført skadeverk og åtak med syre og stinkbombar. Ti personar er myrda sidan 1984, den siste var dr. George Tiller i 2009. Dei som utfører abort, er ofte utsett for ekstreme truslar – med etterlyst-plakatar rundt om i småbyane – med bilete og ordet MORDAR under. Ofte må dei gå på jobb med skotsikre vestar. Det fører naturlegvis til at færre og færre er villige til jamvel å utdanne seg til jobben – for ikkje å snakke om å utføre han.

I dag er det uråd å få gjennomført abort i 87 prosent av fylka i USA, særleg i område utanfor storbyane. Meir enn 20 prosent av abortsøkande må reise meir enn 80 km for å få utført abort. Det gjeld jamvel ein stat som California, ein av dei få statane der du framleis kan få abort betalt av det offentlege. Igjen er det slik at børa er tyngst for fattige kvinner. Ironisk nok er talet på falske abortklinikkar – i røynda propagandasenter mot abort – og verkelege klinikkar som to til ein!

Det religiøse høgre – som i røynda er ei rasistrørsle, med leiarar som lenge slåst mot borgarrettsrørsla – prøver på kynisk vis å få svarte med i rørsla. I 2010 dukka det opp 65 vegplakatar i svarte område i Georgia som sa: «Svarte barn er ein utryddingstrua art – støtt ikkje abort!» Samtidig stigmatiserte dei fattige kvinner og kutta velferdstiltak og barneomsorg til beinet.

Og samtidig har det religiøse høgre sett i verk ein sofistikert kampanje. Igjen og igjen blir kvinnene fortalt at foster har rettar (sjølv om hjernebarken, som er grunnlaget for medvitne tankar, ikkje utviklar seg før 24. til 27. veka). Ei befrukta eggcelle blir omdefinert til «person», ein person som må vernast over alt anna. Denne kampanjen har hatt stor påverknad på opinionen, og på måten kvinner tenkar om abort.

Og det er her dei liberale og venstresida kjem inn. Som altfor ofte elles såg mange dei spesielle interessene og krava til farga kvinner som marginale, ikkje hovudsaka. På 70-tallet betydde det at abortrørsla i hovudsak dreidde seg om fødselskontroll og abort, ein såg bort frå det faktum at talet på steriliserte farga kvinner var rekordhøgt. Seinare måtte «for abort» vike for «valfridom », då ein gav etter for demoniseringa av abort. Leiinga i organisasjonar som NOW og NARAL hevda dei måtte kompromisse – elles ville dei ikkje samle nok støtte til å halde på lova. Men ved å snevre inn arbeidsfeltet såg dei bort frå det totale helsebiletet knytt til forplanting. Og då dei byrja rette opp det, var det for seint. Abort er framleis sett som ein rett, men omdefinert til eit tragisk val. No venta ein at kvinnene skulle sørge over tapet av spebarna sine og kjenne seg forferdeleg skyldige for å ha avbrote svangerskapet – sjølv om meir enn halvparten av svangerskapa i USA ikkje er planlagte.

I 2011 og 2012 vart det vedtatt fleire lover som svekka helseomsorg for kvinner enn nokon gong sidan Roe vs Wade. Trettifem statar gjorde rådgiving før abort obligatorisk, og tretten av desse statane kravde at abortklinikkane skulle opplyse om påståtte farer ved abort – som fleire tilfelle av brystkreft og sjølvmord, noko det ikkje finst prov for. Tjueseks statar krev ein venteperiode mellom 24 og 76 timar. På starten av 2013 har rettsapparatet i Kansas avvist rettssak om eit punkt i regelverket som forbyr forsikringsselskap å dekke abort. Retten hevda at eit krav om tilleggsforsikringar for å dekke abort ikkje på nokon måte avgrensa retten til abort.

Dommane i Høgsterett dei siste tiåra avspeglar desse motseiingane. Igjen og igjen har Høgsterett støtta lovverk som forbyr bruk av føderale pengar til abort, ved å seie at om ei kvinne er for fattig til å skaffe seg abort, er det eit økonomisk problem og ikkje regjeringas, og dermed ikkje regjeringas ansvar.

Når dei støttar lover som nektar offentleg betalte legar å gi råd om abort, seier retten:

Avgjerda om å dekke fødslar, men ikkje abort, betyr ikkje at regjeringa hindrar kvinner i å avslutte svangerskap. Kongressens avvising av å dekke abortrådgiving gir gravide kvinner same val som om regjeringa hadde valt ikkje å støtte noka form for familieplanlegging.

Fire delstatar krev no at kvinnene må ta foster- eller transvaginal ultralyd slik at dei kan «forstå kven dei drep». Det gjeld au ved valdtekt – og sjølv om fosteret på dette stadiet er om lag så stort som ei ert. Den lovgivande forsamlinga i New Mexico vurderer ei ny lov som ikkje bare gjør abort ved valdtekt ulovleg, men vil føre til tiltale mot den som tar eller bidrar til slik abort. Om valdtekt sa guvernøren i Pennsylvania til kvinnene: «Bare lukk auga!»

Alle republikanske presidentar og presidentkandidatar frå Reagan til Romney har støtta oppfatninga om at foster er menneske og må vernast som det. Reagan støtta jamvel eit grunnlovstillegg som skulle verne «rettane til det ufødde liv».

I kampanjar siste tida har Republikanske kandidatar håna kvinners rettar.

To kandidatar erklærte at abort aldri kan forsvarast – sjølv etter valdtekt eller incest. Programmet til Det republikanske partiet går inn for å fjerne tilgangen til abort jamvel etter valdtekt, incest eller for å redde kvinnas liv (som var grunnlag for abort før Roe vs Wade). Dei vil au ha restriksjonar på tilgangen til prevensjon.

Todd Aiken, kandidat til Senatet i Missouri, og den republikanske visepresidentkandidaten Paul Ryan, brukte uttrykket «legitim valdtekt», og hevda at om ei kvinne «verkeleg» vart valdtatt, kunne ho på eit eller anna vis unngå å bli gravid (og såg dermed bort frå både det engelske språket og biologien). Kongresskandidaten Richard Mourdock i Indiana sa at graviditet etter valdtekt er «Guds meining», og Stephen King frå Iowa sa han aldri hadde høyrt at kvinner blei gravide verken etter valdtekt eller incest. Bortsett frå Paul Ryan som blei attvalt, tapte dei andre, eit teikn på at kvinnene ikkje tolererer desse åtaka på rettane våre, trass i hatpropagandaen.

Det demokratiske partiet som har deltatt i marsjen til høgre, og vore forsiktig og stille så lenge, vedtok på andre sida ei plattform som stod sterkt på retten til abort, prevensjon og helsetiltak for kvinner. Men det står att å sjå kor hardt dei vil slåst for det. Trass i støtta til abort har demokratiske kvinner frå Hillary Clinton til Nancy Pelosi på langt nær gjort nok for å forsvare lovverket. Og sjølv om Obama vann valet, har administrasjonen hans igjen gitt etter for det religiøse høgre, ved å seie at religiøse institusjonar ikkje treng gi gratis prevensjon slik den nye helselova krev. På grunn av manipulering har republikanarane framleis kontroll i mange delstatsforsamlingar, og held fram med å vedta abort- og kvinnefiendtlege lover. Så om demokratane ikkje tar ein real kamp, vil lovverk mot abort på delstatsnivå halde fram å undergrave kvinnenes reproduksjonsrettar.

Sjølv utan desse nye åtaka er stoda dyster. Som alt skrive er røynda for dei fleste kvinner – om du ikkje har helseforsikring, og ofte om du har – at det kan vere svært vanskeleg å få abort. Og framtida ser ikkje god ut. I Mississippi er det til dømes bare ein abortklinikk i heile staten!

Manglande tilgang til abort har sjølvsagt stor verknad på alle aspekt av kvinnehelsa. Dess fleire kvinner som har tilgang til «familieplanlegging», med prevensjon og seksualundervisning, dess færre abortar er det. Dess betre tilgang til helsestell, dess lågare tall på uønska graviditet; dess lågare tal, dess lågare komplikasjonar – særleg blant unge og fattige kvinner. Landa som har lågast aborttal er der dei i Vest-Europa har lovleg abort, og der det er tilgang til prevensjon; dei høgaste aborttala er i Latin- Amerika og Afrika der abort er ulovleg og familieplanlegging ofte ikkje finst.

Trass i alt dette vil ei av tri kvinner ta abort ein gong i livet, eit tall som gjeld på tvers av alle rasar og klassar. Fleirtalet av desse har alt barn. Talet har vore stabilt over tiår, sjølv då abort var ulovleg.

USA brukar nesten 100 milliardar dollar i året til helsetiltak for mor og småbarn – dobbelt så mykje som noko anna land i den «utvikla» verda. Likevel har tala på fødande som dør forverra seg, og USA gått frå 41. til 50. plass i verda ifølgje data frå FN. Dødsraten på 12,7 per 100 000 levande fødde er tri gonger så høgt som målet regjeringa sette for seg sjølv i 2010. Sjølvsagt har kvinner med låg inntekt dobbelt så stor sjanse for å døy under fødsel som rikare kvinner.

Men helsetiltak for mor og barn dreier seg ikkje bare om helse. Det er dyrt å ha barn: for mange meir enn tusen dollar i månaden for eitt barn. I motsetning til Norge har tilgang til barnepass minka og ikkje auka. For tretti år sidan var det bare dei rike som hadde privat barnepass. I dag lappar kvinner saman hjelp, ofte frå pensjonerte familiemedlemmer. Mange har barnepiker – det kan vere rimelegare, særleg når ein betaler låg lønn utan sjuketrygd eller helseomsorg.

Me har skapt eit system med to eller kanskje tri plan – eit lag med kvinner går på arbeid, det andre laget har blitt tvinga til emigrasjon, og tar seg av barna til det første laget. Mange av desse kvinnene – frå Latin- Amerika, Afrika, Asia – har eigne barn dei har reist frå, som kanskje er tatt vare på av ein far eller andre slektningar. Dei tar seg altså ikkje av eigne barn, men oppdrar avkomma til eit heilt anna land. Hushjelpar har ikkje rett til lege, trygd, ingen sikker jobb og oppfyllar ikkje kravet til minstelønn.

Dette er ein lang historisk tradisjon i USA, der svarte kvinner tok seg av barna til kvite kvinner, mens deira eigne barn var overlatt til seg sjølve. Det er ironisk at historisk (og nok i dag) er det bare kvite og europeiske og ofte betrestilte kvinner som er sett på som «naturlege mødrer», mens farga kvinner blir sett som hyperseksuelle og ute av stand til å oppdra barn.

Kva resulterer alt dette i? Feministar og andre aktivistar har vore på defensiven i mange tiår. Kanskje ein av dei klaraste indikasjonane var tilbaketoget frå pro-abort til valfridom. Å snakke om valfridom er å ta for gitt eit likeverd mellom kvinner som ikkje finst, og som ikkje vil eksistere på ei stund. Ordet «val» blir brukt heile tida, om dei mest trivielle avgjerder – frå kva for sjampo ein skal kjøpe til kva for karriere ein ønskar. Avgjerd om å få barn er heilt klart i ein annan kategori. Reelle val avheng av så mange faktorar, mange som er utanfor kvinnas eigen kontroll. Kva for økonomisk status har ho? Kor gammal er ho? Har ho fått seksualundervisning? Er ho utsett for vald? Har ho tilgang til helsestell? Vil barnet hennar ha det? Har ho trygd? Har ho jobb, husvære eller utdanning?

Det er ikkje nok å snakke om abort eller reproduksjonsrettar. I staden må me snakke om reproduksjonsrettferd. Me må snakke om kvinnerettane våre som ein del av menneskerettane, ein fødselspolitikk som omfattar ikkje bare prevensjon og omsorg for mor og barn, men som au gjør ordet val til røyndom og ikkje bare ein frase.

Noko av det byrjar vise seg i internasjonal lov. CEDAW slår i artikkel 12 og 16 klart fast at alle kvinner og jenter må ha lik tilgang på helsetjenester, medrekna graviditets- og familieplanlegging. Artikkel 16 garanterer kvinner rett til avgjerd om svangerskap. Sjølv om 164 land har ratifisert CEDAW, har ikkje USA det, og hevdar at dei ikkje treng det. Å sette CEDAW ut i praksis vil ta mange år om ikkje tiår, men lovfesting er eit første steg.

Førti år etter Roe vs Wade går kampen framleis. Kvinner som slåst for rett til abort, vil ikkje sjå roleg på at det blir gjort ulovleg for deira døtrer og barnebarn. Ein ny generasjon unge kvinner har vist med røystene sine, aktivismen sin og stemmesetlane sin (både i USA og elles) at dei ser abort som ein grunnleggande rett å kjempe for. Fødselskontroll er grunnlaget for likeverd og frigjøring, og kvinnene er bestemt på å kjempe til det er ein universell rett.

Ståle Holgersen er doktorgradstipendiat i samfunnsgeografi ved Universitetet i Lund, Sverige. Her skriver han om dialektikken mellom økonomisk krise og byplanlegging. Han har tidligere vært aktiv i Boligaksjonen og også arbeidet som arealplanlegger.

Et av kapitalismens sterkeste kjennetegn er de stadig tilbakevendende krisene. De oppstår, deretter finnes de en stund, så forsvinner de. Tilbake står vi mennesker med våre teorier, erfaringer, og masse tall, og undrer: Hva skjedde? Hvordan?

Helt generelt kan man si at nyliberale økonomer, ikke helt ulikt vanlige folk, har problemer med å akseptere at kriser faktisk kommer. På samme måte som det er umulig å forestille seg hvordan det er å fryse når det er 40 grader varmt, virker det vanskelig å snakke om krise når økonomien går bra. Av forskjellige årsaker er det alltid lettest å tenke at det ikke blir noen krise, i alle fall ikke her og nå. Med marxister synes det å være helt motsatt. En klassisk spøk er at av de fem siste økonomiske krisene har marxister forutsett åtte. Og da den nåværende krisen oppstod, var flere marxistiske teoretikere raskt ute med «hva var det jeg sa».

David Harvey, Foto: CC-lisens Flickr/Daquella manera

I nyliberal økonomisk teori, vi holder oss på et generelt nivå foreløpig, skaper det kapitalistiske systemet med tilbud og etterspørsel en tendens mot likevekt og balanse. Systemet genererer selv stabilitet, og forklaringer til kriser må derfor finnes utenfor det økonomiske systemet, som for eksempel i politiske reguleringer. Med marxister er det motsatt. Som vi skal se i denne teksten, er det stor uenighet om hvordan vi skal forklare krisene, men marxister er generelt enige om at kapitalismen med nødvendighet skaper sine egne kriser og at dette bunner i motsetninger innad i selve det økonomiske systemet. David Harvey skriver i Limits to Capital at forskjellen på Marx og borgerlige økonomer er ikke bare hans vektlegging av nødvendigheten av avvik fra likevekt og balanse, men også at kriser spiller en avgjørende roll for å gjenopprette stabilitet.¹ Krisen blir kapitalismen sin egen «problemløser ». Eller som Marx skriver i tredje bind av Kapitalen: «Crises are never more than momentary, violent solutions for the existing contradictions, violent eruptions that re-establish the disturbed balance for the time being.»²

Den ødelagte balansen gjenopprettes, men bare midlertidig. Kriser kan ikke løse kapitalismens motsetninger, men egner seg fint til å flytte problemene rundt eller skyve problemene foran seg i tid. Generelt kan man derfor si at for nyliberale økonomer er kapitalismen problemfri og problemene ligger utenfor systemet, mens for marxister er kapitalismen i seg ustabil og et problem, mens krisene er systemets egne midlertidige løsninger.

I borgerlig media, ofte støttet av økonomiske eksperter, finner man ofte spesifikke og partikulære forklaringer på hvorfor det blir økonomiske kriser. I sin mest vulgære form skjer dette gjennom å tillegge heller dårlige egenskaper til arbeidere: de amerikanske er dumme som tok for mye boliglån, mens de greske er late som ikke gidder å jobbe. Alternativt anvender man nasjonale forklaringer, som at Island ikke forstod farene knyttet til finansspekulasjon eller at Spania ikke regulerte boligbyggingen. Selv om økonomiske kriser selvfølgelig også inneholder sine geografiske forskjeller og nasjonale særtrekk, kan slike partikulære forklaringer ikke hjelpe oss om vi vil forstå hvorfor hele det kapitalistiske systemet skjelver. En annen populær forklaring på den nåværende krisen, som går mer på tvers av nasjonale grenser, er å skylde på griskhet. Men som Andrew Kliman sier: Å forklare kriser med griskhet er som å forklare flykrasj med tyngdekraften. Tyngdekraften er alltid der, men fly krasjer ikke alltid.

Hensikten med denne artikkelen er å redegjøre for hvordan Marx´ teorier i over 100 år er blitt brukt til å forklare økonomiske kriser. Jeg skal se mindre på hva Marx «egentlig» sa, og mer på hvordan diskusjonen rundt kriseteoriene har utviklet seg, og litt på hvilke politiske konsekvenser dette har hatt. Jeg har lagt meg på ei linje hvor jeg forsøker å framstille det så enkelt som mulig – forhåpentligvis uten at det blir feil. Om noen finner teksten for vanskelig eller for overfladisk, er det bare å beklage, men et sted må lista ligge. I den historiske gjennomgangen baserer jeg meg i stor grad på Simon Clarke, og hans oppdeling i fem forskjellige kriseteorier, som på forskjellig måte stammer fra Marx’ ideer.³ Disse er:

• overproduksjon
• underkonsumpsjon
• disproporsjonalitet
• profit squeeze
• loven om profittratens fallende tendens

Hvilken teori som har vært dominerende, har endret seg gjennom historien – fra overproduksjon ved forrige århundreskifte, til underkonsumpsjon på 1930-tallet og loven om profittratens fallende tendens på 1970-tallet. Jeg avslutter teksten med å se hvordan to marxister forklarer bakgrunnen til dagens krise, basert på forskjellige teorier.

Overproduksjon

Den første kriseteorien som ble dominerende etter Marx’ død, var basert på Friedrich Engels og spesielt hans Anti-Dühring, og ble videreforedlet av Karl Kautsky. Hovedpoenget i overproduksjonsteori er at produksjonen må ekspandere uavhengig av kjøpekraften i samfunnet. Teorien baserer seg på at det finnes en motsetning mellom to tendenser. Den første tendensen er at konsumpsjonsevnen til massene er begrenset. Husk her at den store konsumpsjonsgruppa i kapitalismen er arbeiderne, og dette gir oss umiddelbart et innebygd problem ved at arbeiderne aldri kan få høye nok lønninger til å kjøpe alle varene de selv har produsert, fordi en del av omsetningen også må gå til profitt, slik at kapitalen kan akkumuleres. Hvordan reagerer så selskaper når de opplever en manglende etter-spørsel? I nyliberal teori fører konkurranse og likevekt mellom tilbud og etterspørsel til at bedriftene bare produserer mindre og balansen gjenopprettes. Men slik fungerer ikke kapitalismen, og her møter vi den andre tendensen: Kapitalister svarer ikke på konkurranse gjennom passivt å minske produksjonen og dermed få mindre profitt. På grunn av «anarkiet i markedet», der forskjellige bedrifter alltid konkurrerer med hverandre, kan ingen minske produksjonen bare fordi etterspørselen synker. Da reduserer man heller lønningene, noe som tjener den enkelte kapitalist, men bare forsterker det generelle problemet med massenes begrensende konsumpsjonsevne. Kapitalistene møter også situasjonen gjennom å effektivisere produksjonen, slik at man kan konkurrere ut sine rivaler. Alle deltar i konkurransen, hvor man enten vokser eller går konkurs. I stedet for å minske produksjonen, tvinges derfor kapitalistene til å øke produktiviteten: kapitalen møter en minskende etterspørsel med å produsere mer. Det finnes altså en motsetning mellom, på den ene siden massenes begrensede konsumpsjonsevne, og på den andre, en utvikling av produksjonskreftene uten hensyn til begrensninger i markedet. I følge Simon Clarke er det akkurat her nøkkelen til Engels teori om overproduksjon ligger. Produksjonen løper med nødvendighet i fra markedets evne til å selge varene. Og resultatet blir en krise. «Anarkiet» i produksjonen blir dermed kilden til en systematisk overproduksjon.4 Her finner vi også årsaken til kapitalismens absurde dilemma: på samme tid som det finnes overskudd av både varer, kapital og arbeidskraft, kan det likevel oppstå økonomisk krise og stagnasjon.

En teoretiker som i dag baserer seg på en versjon av overproduksjonsteori, er David Harvey, selv om han kaller det for overakkumulasjon. Harveys utgangspunkt er at økonomien vokser med ca. 3–4 prosent hver år, og gjennom grunnleggende motsetninger mellom produktivkreftene – som blant annet inkluderer hvor mye som kan produseres – og produksjonsforholdene – som setter grenser for mye som faktisk kan konsumeres – får kapitalen et realiseringsproblem. Dette kan ikke bare løses gjennom økt konsumpsjon.⁵ Selv om Harvey, som vi også skal se under, benytter seg av forskjellige forklaringer når han beskriver konkrete kriser, argumenter han for at problemet til syvende og sist er at kapitalen ikke kan realisere overskuddet. Alle kriser er hos Harvey «realiseringskriser». I fraværet av lukrative felt for investering reiser derfor overskuddskapital rundt på jakt etter steder å realiseres, og det er i denne prosessen at bobler og ubalanser oppstår. Et naturlig fokus for Harvey, med sin bakgrunn innen samfunnsgeografi, blir hvordan overinvesteringer skjer i eiendom og bygging av nye boliger og kontorer. Dette er jo også spesielt interessant i den nåværende krisa, som ble utløst av nettopp en boligboble.

Karl Kautsky

Etter Friedrich Engels’ død blir overproduksjonsteori utviklet videre av Karl Kautsky. I likhet med Engels mente han at årsaken til overproduksjon ikke ligger i dårlige vurderinger gjort av enkelte kapitalister, men at produksjon og konsumpsjon var basert på to forskjellige lover, og at ubalansen mellom dem derfor var iboende i systemet. Kautsky så også overproduksjon som en sekulær teori, som betyr at ubalanser vokser kontinuerlig helt til det ytterste punktet: nemlig sammenbruddet. (Dette i motsetning til syklisk teori, som anser at kriser går i bølger, eller kommer i sykliske mønstre). I følge Kautsky skulle derfor overproduksjon til slutt føre til den ultimate ødeleggelsen av kapitalismen. Med Kautsky ble også en sekulær overproduksjonsteori den offisielle politikken til Andre Internasjonalen, og boka hans The Class Struggle ble en klassiker i den marxistiske tradisjonen. Ettersom den sekulære kriseforståelse antok at krisen skulle bli stadig verre og verre, ble den politiske prioriteringen å bygge en bevegelse som skulle være klare til å ta over makten når det avgjørende øyeblikket kom. Dette førte i følge Clarke til både politisk passivitet og byråkratisk degenerering innad i arbeiderbevegelsen. Og i dette lyset kan man også se Kautskys kritikk av den russiske revolusjonen. Kautsky ble senere kritisert, av blant andre Eduard Bernstein, som hevdet at faren for overproduksjon var liten ettersom den kunne motvirkes av stadig større markedet i hjemlandet via en stadig større middelklasse, samt åpning av nye utenlandske markeder gjennom imperialismen. Kautsky kom derfor til å nærme seg det som skulle bli den neste dominerende teorien i marxismen: underkonsumpsjon.

Underkonsumpsjon

Den første marxisten som utviklet underkonsumpsjon til en rigid teori var Rosa Luxemburg. Hun anvendte Marx’ reproduksjonsskjema fra andre bindet av Kapitalen for å kunne påpeke at kapitalakkumulasjon var umulig i fravær av eksterne markeder. Der hvor overproduksjonsteori sier at kapitalen vil møte en konflikten mellom produksjon og konsumpsjon gjennom å produsere mer og mer uavhengig av markedets grenser, mener Luxemburg at kapitalister bare vil ansette flere arbeidere og investere mer i produksjonsmidler, så lenge de vet at det finnes et marked for økningen. I følge Clarke sin lesning av Luxemburg forutsetter investeringer en allerede eksisterende økning av konsumpsjonen, noe som innebærer at konsumpsjon og ikke investeringer blir drivkraften for kapitalistisk produksjon. Men med konsumpsjon som drivkraft blir utfordringen å ikke bare å forklare krisene, men også hvordan økonomisk vekst (og dermed kapitalismen som sådan) i det hele tatt er mulig. Hvor kan økt konsumpsjon komme fra? Ikke fra arbeiderklassen, og ikke fra «en tredje part» i form av middelklasse eller andre sosiale sjikt hvis inntekter til syvende og siste stammer fra enten lønninger eller merverdi. Forsøker man å finne økt konsumpsjon gjennom økt utenrikshandel, flytter man bare problemet fra ett land til et annet. Den eneste forklaringen blir at kapitalakkumulasjon stimuleres av en etterspørsel som ligger utenfor det kapitalistiske systemet. Og da spesielt fra samfunn med førkapitalistisk produksjon. Kapitalismen blir dermed avhengig av sitt eget ekspansjonistiske behov, og her finner vi Luxemburgs fokus på imperialismen. Også i denne teorien kommer man til kapitalismens «ultimate grense», som blir når kapitalismens erobring av verden er komplett. Da finnes ikke lengre kjøpere utenfor systemet som kan absorbere overskuddet av varer, og systemet vil kollapse.

Underkonsumpsjon var veldig omdiskutert blant marxister mellom verdenskrigene. I Moskva ble teorien offisielt opphøyd til Sannhet, mye ved hjelp av økonomen Eguen Varga, og i USA brukte Paul Sweezy underkonsumpsjon som en viktig del av sin stagnasjonsteori. ⁶ En som i dag vektlegger viktigheten av underkonsumpsjon er Radhika Desai. Hun hevder at selv om verdi og merverdi bare produseres i produksjonen, og ikke i sirkulasjonen, er likevel kapitalsirkulasjon, realisering og konsumpsjon helt sentrale faktorer hos Marx. Begynner kanskje ikke Kapitalen, spør hun retorisk, med forskjellen med verdi og bruksverdi, altså at varen må bli realisert gjennom bruk – det vil si konsumert? De marxister som avfeier underkonsumpsjon, havner i følge Desai i «produksjonisme», hvor man overser kapitalsirkulasjon, og ender med å betrakte kapitalismen som et selvforsynt system hvor «fabrikker produserer fabrikker som produserer fabrikker.»⁷

Disproporsjonalitet

Det vanligste alternative til underkonsumpsjonsteori før første verdenskrig var teorier som fokuserte på disproporsjonalitet. I følge disproporsjonalitetsteori er kapitalakkumulasjon avhengig av passende proporsjonale relasjoner mellom de forskjellige grenene av produksjonen. Samtidig som det kan være overproduksjon i noen bransjer, kan det være underproduksjon i andre. En av de ledende personene var Mikhail Tugan-Baranowsky. Han trodde aldri at den perfekte proporsjonaliteten kunne oppnås, men gjennom spesielt kreditt- og banksystemet kunne ubalansene holdes i sjakk – en stund. Kriser oppstår først i en gren av produksjonen hvor overproduksjonen har nådd sin grense, og deretter finnes faren for at kollapsen skaper en kjedereaksjon. En annen som utviklet teorien var Rudolf Hilferding. Gjennom sitt

Rudolf Hilferding

fokus på finansmarkedet, med dets stiftelser, karteller og finansinstitusjoner, anså han at finanskapitalen var en ny fase i kapitalismen, basert på en integrasjon av banker og industrikapital – dominert av bankene. Hilferding mente at fast kapital (som for eksempel maskiner og bygninger) binder så store kapitalressurser i så lange perioder at det reduserer bevegeligheten og fleksibiliteten til kapitalen. Kjernen i disproporsjonaliteten ble for Hilferding derfor selve eksistensen av fast kapital. Som vi så over, var tendensen til overinvesteringer ifølge Engels og Kautsky helt rasjonell ettersom kapitalismen baseres på konkurranse uten hensyn til markedets grenser. For Hilferding var derimot overinvesteringer et resultat av kapitalistiske feilbedømminger. En politisk implikasjon av en slik teori ble at man ved hjelp av overordnet planlegging kunne overvinne tendensen til økonomiske kriser. Dette førte til at man kunne trekke korporativistiske konklusjoner av teorien, og disproporsjonalitet ble også nært assosiert til fascistisk korporativ politikk (uten at Hilferding på noe vis gikk over til the dark side, tvert imot: Han døde i Gestapos hender 1941).

Det er ikke mange marxister som i dag eksplisitt dedikerer seg til disproporsjonalitetsteorien. Men elementer fra teorien ligger veldig ofte som bakteppe i diskusjoner. Dette gjelder spesielt hos de som vektlegger hvordan dagens krise har sin årsak i overinvestering i finanssektoren eller boligsektoren, og at denne så spredte seg – uten at man analyserer dypere hva som ligger bak «finanskrisa» eller boligbobla.

Det kan være uklare grenser mellom disse tre teoriene – overproduksjon, underkonsumpsjon og disproporsjonalitet. Og det blir heller ikke enklere av at det finnes uenighet om hvorvidt overproduksjon og underkonsumpsjon er to sider av samme mynt eller ei, eller at både Hilferding og Tugan-Baranowsky mener at underkonsumpsjon er en spesiell form for disproporsjonalitet. Men disproporsjonalitet ble aldri en dominerende teori i marxismen. Den ble blant annet kritisert for sitt ensidige fokus på relasjoner mellom kapitalister og sin dertil manglende interesse for relasjonene mellom arbeid og kapital. Innad i den kommunistiske bevegelsen var det fremdeles underkonsumpsjon som stod i sentrum med sitt fokus på arbeiderklassens fattigdom. Disproporsjonalitet ble her fordømt som et sosialdemokratisk, reformistisk avvik. På 1970-tallet skulle dog underkonsumpsjon selv få den etiketten. Men før vi kommer dit, må vi gå en liten omvei via Keynes.

En parentes om Keynes(ianismen)

Hos Luxemburg var det imperialisme og militarisme som gjorde at økonomien kunne fortsette å vokse på tross av sin tendens mot underkonsumpsjon. Fra 1920-tallet fikk også andre argumenter mer tyngde, nemlig at økte lønninger og/eller økte statlige utgifter kunne stimulere akkumulasjonen. Dette forsterket også idéen om at et sosialdemokratisk klassesamarbeid kunne være fundamentet i en stabil kapitalisme: ved stagnasjon kunne staten helt enkelt låne penger og anvende dem for å stimulere etterspørselen. Og her kommer vi ikke utenom John Maynard Keynes. Det finnes en teoretisk forbindelse mellom marxistisk underkonsumpsjon og Keynes, og etter andre verdenskrig skulle også marxister lage forskjellige synteser av de to. En av de absolutt største fordelene med en keynesiansk krisepolitikk er at den er lett salgbar: nemlig å investere mer i nedgangstider, en motkonjunktur/kontrasyklisk politikk. Dette er i dag grunnlaget for et slags (u) offisielt sentrum/venstre-alternativ til den nedskjæringspolitikken vi ser i Europa. Forskjellige varianter av «vi skal finansiere oss ut av krisen» finnes i en rekke land, for eksempel François Hollande (i det minste fra valgkampretorikken) i Frankrike, Västerpartiets Jonas Sjöstedts i Sverige og Den Internasjonale Arbeidsorganisasjonene (ILO)⁸.

Nobelprisvinner Paul Krugman er en hard-core forsvarer av Keynes, og hevder at vi vet hvordan vi skal avslutte den nåværende krisen, og at dette er enkelt. I boken End This Depression Now! er konklusjonen krystallklar: Gjennom en omfattende statlig motkonjunkturpolitikk kan man få opp igjen etterspørselen og dermed skape vekst. Problemet er bare at eliten ikke har skjønt dette.⁹ Hovedproblemet med denne mirakelkuren må sies å være at det er slett ikke sikkert den fungerer. Etter krasjet i 2007/2008 gjennomførtes også mye kontrasyklisk politikk, ikke bare i USA men også av for eksempel den svenske høyreregjeringen. Styringsrenta ble også senket, noe som også skal stimulere etterspørselen i markedet. Slike tiltak fra den amerikanske regjeringen i 2008 og 2009 reddet trolig verdenskapitalismen fra total sammenbrudd, men greide aldri å gjenskape veksten. Forklaringen til Krugman er at man ikke satset nok i 2008 og 2009.

Profittspørsmålet

Så lenge etterkrigsboomen vedvarte, var det også relativt lite fokus på krise og kriseteori. Underkonsumpsjonsteori ble, på et vis, snudd på hodet: i stedet for å forklare stagnasjon og nødvendigheten av kriser, ble den nå brukt til å forklare hvordan offentlig konsumpsjon og høye lønninger for arbeiderne kunne skape økonomisk stabilitet. Men på begynnelsen av 1970-tallet skjedde det som stadig skjer i vårt økonomiske system: den vestlige kapitalismen gikk inn i en ny krise. Men til forskjell fra tidligere kriser hang økt arbeidsledighet denne gangen ikke sammen med deflasjon, men var snarere knyttet til inflasjon. Sammen med økonomisk stagnasjon fikk man det som ble kalt «stagflasjon». Dette mønsteret gikk direkte i mot noe grunnleggende i keynesiansk krisepolitikk, nemlig at når inflasjonen er høy, er arbeidsledigheten lav og vice-versa. Man kunne ikke forklare fenomenet basert på en keynesiansk forståelse, og andre kriseteorier oppstod. Ved tidligere kriser hadde marxister ansett at fallende profitt var en konsekvens av for eksempel overproduksjon eller underkonsumpsjon. På slutten av 1960- tallet/tidlig 1970-tallet virket det derimot som om fallet i profittraten i kapitalismens globale sentrum var selve årsaken til krisen. Dette undergravde den dominerende posisjonen til underkonsumpsjonsteorien. To teorier som satte profitten i sentrum, ble dominerende: profit squeeze og loven om profittratens fallende tendens.

Foto: Flickr/Alan Cleaver (CC-lisens)

Teorien om profit squeeze sier at arbeiderne i etterkrigstiden tilkjempet seg så høye lønninger og gode rettigheter at dette gikk ut over profitten til bedriftene og selskapene. De høye lønningene kunne delvis forklares med arbeiderklassens styrke i seg, men også med at kapitalismen etter krigen gikk så bra at man «brukte opp» hva Marx kalte arbeidskraftens reservehær – som igjen bidro til å presse opp lønningene. En lavere profitt førte til mindre investeringer og lavere vekst, som igjen første til arbeidsledighet og stagnasjon. Politisk ble teorien anvendt av venstregrupper for å vise hvordan kapitalismen aldri kan oppfylle arbeiderklassens materielle krav. Om arbeiderklassen suksessivt flyttet frem sine posisjoner, skulle det komme til et punkt hvor man ikke kunne få det bedre innenfor rammene av kapitalismen. Fokus kom derfor til å ligge på «overgangskrav», som skulle overskride kapitalismens grenser – altså ved hjelp av politiske og økonomiske dagskrav kunne man sette spørsmålstegn ved hele systemet.

Teorien ble derimot også anvendt politisk av høyresiden, dog med et annet utgangspunkt og et annet mål. Her ble argumentene, spesielt i Storbritannia, at årsaken til krisen var de høye lønningene, som igjen var forårsaket av en hodeløs og uansvarlig radikal minoritet som dominerte de udemokratiske fagforeningene. De politiske implikasjonene blev motsatte av hva venstresiden predikerte: for å gjenskape profitten og få nye investeringer og vekst måtte man redusere lønningene og knuse den organiserte arbeiderklassen.

LPFT

Tilnærminger som har utgangspunkt i loven om profittratens fallende tendens (heretter LPFT), hevder blant annet i kontrovers med teorien om profit squeeze, at man ikke kan forstå årsaken til kriser gjennom «subjektive» forklaringer om klassekamp og lønninger, men at man i stedet må se på «objektive» forklaringer i den kapitalistiske produksjonen.

LPFT henger nøye sammen med Marx’ arbeidsverditeori, som sier at verdi bare kommer fra arbeid og at profitt kommer av at arbeidere produserer mer verdi enn de faktisk får i lønninger. Profitten kan siden distribueres mellom banker og selskaper på alle mulige vis, men den kommer opprinnelig bare fra arbeid. Samtidig er det en tendens i kapitalismen at det investeres mer i konstant kapital (som maskiner, fabrikker, bygninger etc.) enn i variable kapital (arbeidskraft). Når en bedrift erstatter mennesker med maskiner – for å si det enkelt – blir bedriften mer effektiv enn konkurrentene, og profitten øker. Men når ny og mer effektiv teknologi først er innført, kommer den også til å spre seg til konkurrerende selskaper, og profitten utjevnes. Men – og her er poenget med LPFT – ettersom det bare er arbeid som produserer ny merverdi, og investeringer i arbeidskraft synker i forhold til investeringer i maskiner, så synker til slutt også den generelle profitten.

Med tanke på at kapitalismen tross alt har eksistert en stund, og profittraten faller og faller, blir det naturlige spørsmålet hvorfor kapitalismen ikke har gått under for lenge siden. Svaret, i følge Marx, er at det også finnes en rekke motvirkende faktorer: man kan for eksempel utnytte arbeiderne hardere eller redusere lønningene, eller gjennom forskjellige måter få billigere konstant kapital, eller gjennom åpning av nye markeder – gjerne i førkapitalistiske områder hvor profittkvoten fremdeles er høy. Slike faktorer kan motvirke den iboende tendensen en stund, men de kan ikke oppheve loven som sådan – og når de motvirkende faktorene ikke er sterke nok, havner systemet i krise.

Fra og med 1970-tallet ble LPFT av mange ansett som den eneste autentiske marxistiske teorien. Selve loven beskrives utførlig i både Kapitalen og Grundrisse, og var derfor velkjent i marxistisk teori. Den hadde dog tidligere ikke blitt ansett som en kriseteori, men snarere som et komplement til andre kriseteorier. Der LPFT fokuserte på profittraten (altså profitten i forhold til den totale kapitalen), så for eksempel underkonsumpsjon på profittmengden.

Teorien har vært utsatt for kritikk. Noen korte eksempler på innvendinger, av ulik tyngde: Om kapitalistene dermed bare øker utnyttingen eller senker lønningene, så blir det i teorien ingen krise? Svaret her ligger i at utnyttingsgraden ikke kan øke for alltid, og det finnes naturlige grenser for hvor lave lønninger man kan gi. En annen innvending sier at om ny teknologi fører til fallende profitt så kommer ikke kapitalister til å innføre den nye teknologien, eventuelt kan man gå «tilbake» til tidligere teknologier. Svaret på dette er at en slik kritikk misforstår kapitalismen logikk, hvor forskjellige bedrifter og selskaper er i konstant konkurranse med hverandre og alltid må finne mer effektive måter å organisere seg på enn konkurrentene. Enkelte kapitalisters handlinger kan dermed få konsekvenser som er problematiske for kapitalismen som helhet. En tredje kritikk sier at det alltid er profittmengden som er interessant for kapitalistene, og som avgjør om de vil investere, ikke profittraten. Dette er delvis sant, men for det første finnes det forbindelser mellom de to, og for det andre er det kanskje samspillet mellom dem som er mest interessant. Slik for eksempel Michael Roberts argumenterer for: Det er når profittkvoten er lav og profittmassen synker, som de riktig dype krisene rammer kapitalismen, som i 2008.¹⁰

Marxister og kriseteori

Jeg vil argumentere for at det primært finnes tre grunner til at marxister har polemisert i over 100 år om hvilken som er den «autentisk marxistiske» kriseteorien. For det første er alle kriseteorier nært knyttet til forskjellig politikk, noe som kanskje også kan forklare det tidvis høye temperamentet. Det finnes en dialektikk mellom kriseteori og politikk – noen ganger får de forskjellige teoriene tydeligere politiske implikasjoner, mens andre ganger er politikken med å forme teorien. Den andre grunnen til 100 år med polemikk finner vi i Marx’ egne forklaringer: I Kapitalens tredje bind skriver han at «the ultimate reason for all real crises remains the poverty and restricted consumption of the masses», mens han i Grundrisse skriver at loven om profittratens fallende tendens er «in every respect the most important law of modern political economy» og i Theories of Surplus Value er overproduksjon «the basic phenomenon in crises».¹¹ Da er det ikke rart det blir strid om hva som er den «riktige» marxistiske forklaringen. En tredje grunn er at de forskjellige økonomiske krisene som har vært gjennom historien, også har vært av forskjellig karakter. Som David Harvey påpeker, krever analyser av kriser en dialektisk integrasjon av universelle, generelle, partikulære og singulære aspekter av samfunnet.¹² Uansett om kriser «egentlig» kommer fra overproduksjon eller LPFT eller underkonsumpsjon, så kommer alltid forskjellige kriser med forskjellige uttrykk. Krisene på 1920-tallet,1970-tallet og i dag fremstår som veldig forskjellige.

Dagens krise skulle for eksempel vanskelig kunnet bli forklart med en teori om profit squeeze. Derimot vil jeg kort avslutte med to eksempler på hvordan dagens krise kan forstås, gjennom å se på fortellingene til David Harvey og Andrew Kliman. Debatten om årsakene til den nåværende krisen kan, ifølge Basu og Vasudevan¹³ generelt deles i to leire: en som fokuserer på «samlet etterspørsel» og en som fokuserer på «profitten». I en slik inndeling er det absolutt riktig å plassere Harvey i den første og Kliman i den andre. Denne todelingen er dog veldig grov, og store forskjeller varierer innad i leirene.

Harvey og overproduksjon

Da David Harveys bok Enigma of Capital kom i 2010, fikk den stor innflytelse på venstresida, både blant akademikere og aktivister.¹⁴ Harvey sin historieskrivning av forløpet til krisa i 2008 ser omtrent slik ut: Et av de største hindrene for kapitalakkumulasjon på 1960-tallet var mangel på arbeidskraft og at arbeiderklassen hadde tilkjempet seg så høye lønninger og politisk innflytelse. Dette ble møtt med forskjellige tiltak: man åpnet for arbeidskraftinnvandring, kapitalistene trappet opp for å utvikle og innføre arbeidsbesparende teknologier, og i den grad dette ikke var tilstrekkelig så hadde man politikere som Ronald Reagan, Margaret Thatcher og Augusto Pinochet som kunne anvende statsmakten til å knuse den organiserte arbeiderbevegelsen. I tillegg ble det enklere for kapitalen å flytte overskuddet til steder hvor det allerede fantes overskudd på billig arbeidskraft. På toppen av dette kollapset Sovjet samt at Kina ble gradvis åpnet mot verdensmarkedet, og dermed kunne ytterligere en og en halv milliard mennesker inkluderes i den kapitalismens globale arbeidsstokk. Siden da har ikke kapitalen hatt et arbeidskraftproblem. Men en svak arbeiderklasse, men sine lavere lønninger og rettigheter, er heller ikke noe god grobunn for et velfungerende marked. Lave lønninger skaper et etterspørselsproblem. Harvey hevder derfor at ett hinder for kapitalakkumulasjonen – altså mangel på arbeidskraft – ble overkommet og økonomisk vekst ble gjenopprettet, men bare gjennom at man skapte et nytt hinder – altså et svekket marked. Selv om den første delen her er veldig nære teorien om «profit squeeze» og den andre «underkonsumpsjon», hevder altså Harvey, slik vi så over, at de «egentlig» er uttrykk for overakkumulasjon.

Kliman og LPFT

Andrew Kliman gir en annen historieskrivning i sin bok The Failure of Capitalist Production fra 2012. For Kliman må man begynne med LPFT for å forstå hvordan kriser oppstår. Kliman viser gjennom empiriske analyser at profittkvoten fra 1970-tallet – i motsetning til hva Harvey og andre hevder – ikke steg fram til krisen i 2008. Tvert imot.¹⁵

Det er viktig å legge til her at Kliman ikke primært ser profittratens fall som en sekulær tendens – men snarere en utviklingstrend som kan brytes gjennom historiske prosesser. Og at dette skjer med dramatiske konsekvenser. Gjennom å destruere tilstrekkelig med kapital kan den fallende profittraten vendes. Dette skjedde for eksempel under andre verdenskrig, da man etter krigen kunne begynne med en høy profittrate. Andre verdenskrig kan i så måte ses som en ekstrem variant av en «motvirkende faktor» mot LPFT. Klimans forklaring på dagens krise ser omtrent slik ut: På grunn av LPFT sank profittraten kontinuerlig mellom 1946 og fram til krisa på 1970-tallet. På grunn av politiske tiltak på 70-tallet ble derimot krisa aldri stor nok til å destruere tilstrekkelig med kapital. Dette var i stor grad tiltak som ble gjennomført for å motvirke at hele økonomien skulle destabiliseres og et scenario á la 1930-tallet. Dette var særlig viktig på 1970-tallet, når arbeiderklassen var godt organisert og hadde flyttet fram sine posisjoner, potensielt¹⁶ i stand til å utfordre hele systemet. Men dermed kunne heller ikke økonomien begynne «om igjen» med høy profittrate, slik den gjorde etter andre verdenskrig. Kliman viser hvordan profittraten aldri steg etter krisen på 1970-tallet, men i stedet sank gradvis. Han setter også spørsmålstegn ved den «etablerte» sannheten på venstresida at økt utnytting og lavere lønninger førte til økt profitt i USA. Om man ser på arbeidernes andel av BNP, så har de ikke sunket men er høyere enn på 1960-tallet, og har vært stabilt siden 1970-tallet. Dermed kan heller ikke profitten ha økt på grunn av lavere lønninger – som jo ligger til grunn for mye av Harvey sin tese.

Den økte boliggjelden blant amerikanske arbeidere får dermed to forskjellige forklaringer: Hos Harvey oppstår den fordi arbeidere må ta opp lån for å kompensere lavere inntekter, mens hos Kliman oppstår den fordi kapitalismen som sådan går dårlig med en negativ trend i kapitalismens profittrate.

Kliman sin posisjon, som på forskjellig vis deles av marxister som Michael Roberts og Paul Mattick¹⁷, fører til en politisk konklusjon som er annerledes enn en keynesiansk motkonjunkturpolitikk. Om krisen er forårsaket av en fallende profittrate er det eneste «løsningen» innenfor systemet å ødelegge tilstrekkelig med kapital (maskiner, penger etc.). Dette er selvsagt ikke ønskelig da dette skulle innebære enorme sosiale kostnader, ikke minst for fattige og for resten av arbeiderklassen. Men dette er eneste måten kapitalismen kan gjenskape sin vekst. Keynesiansk motkonjunkturpolitikk kan kanskje ha effekter på mindre konjunktursvingninger, men i større kriser risikerer man bare å utsette krisen i tid (i best case) eller forsterker det alvorlig (worst case). Kliman advarer venstresida mot å satse på en slik politikk: Skal venstresida vinne valg gjennom å «love» velgere at man skal løse krisen, når det absolutt ikke er sikkert at man evner det? Men her kommer vi også til et hovedproblem med Kliman, det eneste politiske svaret på krisen er en total omlegging av det politisk-økonomiske systemet: en mellomting mellom total krise og sosialistisk revolusjon synes ikke å finnes. Dette er en vanskelig posisjon å innta for en fagforening eller parti som vil bli tatt seriøst utenfor avgrensede aktivistkretser.

Både partier og fagforeninger på den europeiske venstresiden i dag synes å gå for en variant i den andre leiren – «samlet etterspørsel », hvor problemet er at arbeiderne har fått lavere lønninger. Denne teorien passer som hånd i hanske med en kritikk av nyliberalismen og den urettferdigheten og ekstreme skeivfordelingen vi har sett de siste tiårene. Men at teorien passer bra til å vinne valg, er ikke et argument for at teorien stemmer.

Noter

1. Harvey, D. 1999 The Limits to Capital. Verso, London s 82
2. Marx, K. 1981, Capital: Volume II . Penguin Books, London, side 357
3. Clarke, Simon (1994) Marx’ theory of crisis. St. Martin’s Press, London. En annen klassisk gjennomgang av marxistisk kriseteori er Anwar Shaikhs (1978) An Introduction to the History of Crisis Theories, i U.S Capitalism in Crisis. En interessant tilnærming jeg ikke skal gå inn på her, er teorien om lange bølger – utviklet av Kondratiev og Schumpeter, men gjort «marxistisk» av for eksempel Ernest Mandel 1995, Long Waves of Capitalist Development: a Marxist interpretation. Verso, London.
4. Clarke, S. 1994, side 19
5. Harvey, D. 1999, side 19
6. For interesserte av stagnasjonsteori, se Baran & Sweezy (1966), Monopoly Capital – An essay on the American Economic and Social Order. Monthly Review Press. Eller for dagens forvaltere av tradisjonen, se Foster & Magdoff (2009) The Great Financial Crisis: Causes and Consequences. Monthly Review Press, New York.
7. Desai, Radhika, 2010,»Consumption demand in Marx and in the current crisis», Paul Zarembka, in (ed.) The National Question and the Question of Crisis (Research in Political Economy, Volume 26), Emerald Group Publishing Limited, side 103.
8. ILO (International Labour Office) 2011 Towards a sustainable recovery: The case for wage-led policies. International Journal of Labour Research 2011, vol. 3, issue 2. http://www.ilo.org/wcmsp5/groups/public/—ed_dialogue/—actrav/documents/publication/wcms_168753.pdf
9. Krugman, Paul, 2012, End This Depression Now! Norton, New York.
10. Roberts, Michael, 2010, Overproduction and capitalist crisis http://thenextrecession.wordpress.com/2010/01/29/overproduction-and-capitalist-crisis/, posted January 29, 2010.
11. Marx, K. 1981, side 615, Capital: Volum III, Penguin Classics, London; Marx, K. 1973:748, Grundrisse, Vintage Books, New York; Marx, K., Theories of Surplus Value, (see (http://www.marxists.org/archive/marx/works/1863/theories-surplus-value/ch17.htm#_ftn1, side 721).
12. Harvey, D. 2012, Rebel Cities – From the Right to the City to the Urban Revolution. London, Verso. Side 37.
13. Basu, D., og Vasudevan, R. 2013, Technology, distribution and the rate of profit in the US economy: understanding the current crisis. Cambridge Journal of Economics 37, 57-89.
14. Harvey, D. 2010, The Enigma of capital: and the crises of capitalism. Profile. London.
15. Kliman, Andrew, 2012, The Failure of Capitalist Production: Underlying Causes of the Great Recession. London: Pluto Press. Roberts, Michael (2010) Overproduction and capitalist crisis
16. Mattick, Paul, 2011, Business as usual – The economic crisis and the failure of capitalism. Reaktion Books, London. For Michael Roberts, se hans veldig interessante blog: http://thenextrecession.wordpress.com. Roberts hevder dog, i motsetning til Kliman, at den vestlige kapitalismen opplever en vekst fra 70-tallet og frem til den nåværende krisen, men at det var den enorme veksten/bobla i finanssektoren som «drog med seg» produktiv sektor.

Leder: Coop – litt ditt? ………………. side 3
Sagt om Thatcher ……………………… side 4
Uttalelse fra Nei til EU ………………. side 5
Mathias Bismo: Thatcher som musikk ……… side 7
Tom Mills: Ein klassekrigar døyr ……….. side 9
Kari Celius: 1986: Thatcher til Oslo ……. side 22
Rolv Rynning Hanssen: Thatcherismen lever .. side 30
Bjørn Tore Egeberg: Folkhemmet rakner …… side 36

Richard Seymour (f 1977) er brite, marxist og forfattar. Han skriv på bloggen Lenin’s Tomb som han starta og driv. Han har skrive The Liberal Defence of Murder og andre bøker. Han var tidlegare medlem av Socialist Workers Party, men gjekk ut i mars i år. (Kjelde: Wikipedia)

Artikkelen er omsett av Gunnar Danielsen.

Eg vil starte med eit konkret eksempel.

Dere veit at USA med allierte på dette kritiske stadiet gjør intense forsøk på å få til ei omgruppering av den syriske opposisjonen. Av ein eller annan grunn stolte dei ikkje på det syriske nasjonalrådet (SNC), som er ein koalisjon av den sekulære liberale opposisjonen og den muslimske brorskapen – dei mest konservative og borgarlege elementa i opposisjonen. Dei ville i staden skape ein ny allianse bak sunnien og forretningsmannen Riad Seif.

Kva dreier dette seg om? Avkledd det ideologiske språket er det eit forsøk frå USA med allierte å få sterkare kontroll over den syriske revolusjonen. At ein slik kontroll blir framstilt som bra, er bare å vente. Men kva er det mest sannsynlege resultatet av dette? Det vil vere å styrke ein endå meir konservativ og borgarleg opposisjon, organisert rundt element frå det tidlegare styret. Mest sannsynleg vil det her bety at opposisjonen blir organisert på sekterisk grunnlag, ettersom den konservative logikken er å seie «det er lite galt med sjølve systemet; det er regimet som er feil, eller vondsinna; ei unasjonal og fremmend kraft; alle sanne syrarar står saman; det er ikkje ein herskande klasse, men ein fremmend kaste som må veltast, og namnet på kasten er alawittar.»

Me såg den logikken i Libya, særleg etter at USA med allierte tok over. Historisk har USA strevd for å ta over revolusjonar, på å styrke dei mest konservative elementa i den herskande klassen – eller sagt på anna vis, angripe og halde tilbake dei mest radikale og folkelege laga, og kontrollere dei mest ærgjerrige ambisjonane deira. Det er ein strategi som har sett djupe merke i historia, med ei lang rekke med kontrarevolusjonær vald frå USA, i det minste frå og med den meksikanske revolusjonen.

Liberal imperialisme

Og kva er så det eksempel på? Eg seier det er eit døme på ein spesiell type imperialistisk intervensjon, som eg vil klassifisere som liberal imperialisme – ein intervensjon som kan ha visse avgrensa liberale mål (meir marknad, modernisering av staten og så vidare), men viktigast at rammeverket er liberalt, blir rettferdiggjort med variantar av liberale verdiar bygde på Lockes samfunnskontrakt eller Mills humanisme.

Eg meiner det er svar på ei krise i kontrollsystemet USA skapte i Midtausten på seksti- og syttitalet, då den britiske marinen og pundet vart trekt ut, og monarkar innsette av britane vart kasta.

Eg meiner det er eit forsøk frå USA på å ta attende initiativet, og vere føre var – ikkje bare drive brannsløkking eller motarbeide prosessen som har ført til at to av undersåttane deira vart kasta (tri om ein tar med Gaddafi, men dei vendte seg mot han) – men aktivt fremme eigne løysingar, deira eigen modell som kan utfordre den uvanleg sterke tiltrekkingskrafta Tahrir-plassen har. Ved å intervenere i revolusjonsprosessen ønskar dei på ein eller annan måte å skape ein tiltrekkande pol rundt makta si, og starte på å attreise den ramponerte legitimiteten til USA.

Sjølvsagt er det mykje meir å seie enn denne skissa, som bare gir eit svakt omriss av emnet eg drøftar, liberal imperialisme.

Eg meiner me alltid må vere konkrete og interesserte i problema dagens hendingar byr på. The Liberal Defence of Murder som denne talen er basert på, er ei historiebok: ho dekkar rundt fem hundre år med humanitære intervensjonar. Men det var minst fem års liberal krigshissande støtte til president Bush som fekk meg til å skrive. Og boka vart sluttført på ei tid då dei liberale imperialistane som er tema for boka, dei som heia for krig i Irak, for fridom, demokrati og ulike liberalhumanitære idear, opplevde tilbakeslag. Dei hadde tallause nedturar. Tortur, kjemiske våpen, forureininga av byar frå Fallujah til Tal Afar, hemmelege bortføringar, valdtekt, vilkårlege drap, og heilt ekstrem valdsbruk mot opprørarane. Alt kasta lys på dei avskyelege realitetane bak humanitære intervensjonar. Jamvel den mest krigslystne, hovmodige og hatske i gjengen, Christopher Hitchens, byrja velte seg i navleskuande sjølvynk over at frigjøringskrigen hans i Irak hadde degenerert, ein krig han hadde innbilt seg var ein ny spansk borgarkrig, der han var George Orwell og Bush-administrasjonen POUM¹ – eit oppblåst tilfelle av Godwins lov² om slike i det heile finst.

Om dere ikkje har noko mot det, vil eg sitere meg sjølv – eg sa den gongen:

Dei proimperialistiske liberalarane som høglydt og samstemte forsvarte krigane til USA er i knipe … Denne ynkelege gruppa har aldri vore mindre levedyktig.

Ei kort stund i fjor undra eg på om eg hadde vore for raskt ute. Fordi eg såg framført i fri dressur mest alle tenkelege klisjear for krig. Denne gongen dreidde det seg om Libya, men på eit vis betydde ikkje landet noko – ikkje for dei liberale imperialistane. Det dreidde seg i røynda om eit høve til å attreise den moralske autoriteten til imperiet – eg skal komme attende til det. Trass i generell skepsis såg det ut til at dei vann diskusjonen. Eit forbløffande tilbakeslag etter månader med revolusjonær oppstand der USAs skremmande, dødelege oppfatning av «frigjøring» vart avslørt som ein farse. Korleis fortonte Firdosplassen – torget i Bagdad der statuen av Saddam Hussein vart rive ned etter invasjonen – seg ved sida av Tahrir-plassen? Eg var ikkje ved alt for godt mot, kameratar og venner.

Og så vart Jason Russell funne naken på gata i San Diego der han onanerte på dei som gjekk forbi.. Eg skal forklare for dere som er forvirra. Jason Russell leiar ein kampanje som er kalla «Stopp Kony», som organisasjonen Invisible Children driv. Han eksisterer for å protestere mot og freiste bøte på krigsbroteverka som blei utført av ei lita kristen-fundamentalistisk opprørsgruppe som stod for grusomme handlingar i Uganda. Men dei har støtta det ugandiske militæret, som har stått for sin del grusomme handlingar i kampen mot opprøret. Gruppa har au støtta USAs militære intervensjon til fordel for det ugandiske militæret, og jobba iherdig for å få presse Obama til å sende fleire pengar og soldatar til Uganda. Det pussige er at Kony ikkje er i Uganda lenger, krigarane hans er stort sett utsletta, og dei folka «Stopp Kony» seier seg å støtte, er ganske forbitra på dei. Kampanjen deira var sjølvsagt farleg, og kunne blitt ein seier for manipulering av sosiale medier om dei hadde vunne fram. Men pressa av kritikken knekte Jason Russell saman, og vart funne spradande naken rundt i San Diego, der han viste fram utstyret sitt til dei som passerte.

Og det var det. Sist eg var i USA heldt eg ein tale i Boston. På vegen dit såg eg og kjærasten ein Stop Kony-plakat som nokon hadde skrive «BULLSHIT PROPAGANDA!» på. Så i slike saker må dere innrømme amerikanarane litt dømmekraft – det er faktisk tema i den andre nye boka mi, American Insurgents, som kom samtidig som nyutgava av Liberal Defence.

Før eg går nærmare inn på stoda i dag, vil eg tilbake til temaet i boka, kjerna i argumentasjonen. Så vil eg sjå om det kan bidra til å forstå slike situasjonar me står framfor. Så kva meiner eg?

For det første at dagens liberale krigstilhengarar høyrer til ein tradisjon som grovt sett strekker seg over eit halvt millenium. Me har sett at deira humanitære støtte til imperialismen er bygd på dehumanisering av motstandarane, og dermed grip dei altfor lett til ein blodig og hevngjerrig retorikk, og ender med å støtte valdeleg undertrykking. Men alle mistaka til dagens liberale krigarar har eit genetisk opphav. Liberalismen kom til som ein av eit sett femlingar, og knytta saman kapitalismen, europeisk kolonialisme, slaveriet og «rase»-ideologien. Sjølv om han til ein viss grad stod for fridom og likeverd, har liberalismen like fullt brukt det Domenico Losurdo, (italiensk filosof, historikar, teoretikar og marxist fødd i 1941), kallar «utestengingsklausular», og er slik medskyldig i raseundertrykking, imperialisme og klassedominans.

Koloniideologiene

Tidlege representantar for den moderne liberalismen som Locke, Mill og Tocqueville forsvarte kolonialismen, vanlegvis på grunn av «forbetrande» eigenskapar og gunstige resultat for dei innfødde. Store delar av den tidlege venstresida og arbeidarrørsla, særleg dei som stod nærmast liberalismen, var påverka av slik kolonialistisk sjåvinisme. Det var heller ikkje ei rein europeisk sak, Woodrow Wilsons (president i USA frå 1913 til 1921) utgave var overmennesketenking på sitt beiskaste. Den russiske revolusjonen, seinare antikoloniale revolusjonar og borgarrettsrørsla i USA svekka grepet denne ideologien hadde. Men han blir kontinuerleg reprodusert, men modifisert og tilpassa.

Eg står fast på at ideologien er konsistent over tid på eit ganske abstrakt nivå. Eg kallar det ein «tradisjon» som med vilje er vag. Men det som sameiner desse svært ulike, men noko overlappande og likearta ideologiske formasjonane, er at liberal imperialisme har ei strukturell og systemisk rolle med å forklare, rettferdiggjøre og konsolidere eit liberalt verdssystem som nødvendigvis er eit imperialistisk system. Og det som fekk meg til å sjå på dette, var sjølvsagt det faktum at i «krigen mot terror» byrja dei liberale krigstilhengarane i uhyggeleg grad å lyde som kolonitilhengarane gjorde. Og eg lurte på grunnen.

Ein kan gå til dette på to måtar. Enten kan du seie at «koloniideologien er ei levning, ein rest etter tidlegare pinlege tiders uløyste motsetningar». Eller så kan du seie noko liknande det Stuart Hall seier om rasisme:

Rasisme er alltid historisk spesifikk. Sjølv om han kan bygge på det som har skjedd i tidlegare historiske fasar, tar han alltid ei spesifikk form. Han veks ut av forholda i dag, ikkje fortida. Han gir seg spesifikke utslag i dagens samfunnsskipnad, i måten dei politiske og kulturelle prosessane utviklar seg i dag, ikkje bare ei fortrengt fortid.

Dette er svært viktig, fordi rasisme ofte har blitt sett som ei levning etter tidlegare tiders uløyste motsetningar, at slik han framstår i dag bare er restar, og ikkje noko som aktivt er konstruert. Og det er freistande med eit liknande syn på koloniale ideologiar.

Eg vil seie at tilbakekomsten av liberal imperialistisk ideologi i sin nesten koloniale form på 2000-talet vaks ut av krisa i det som er kalla «Vesten» – meir nøkternt krise i utvikla kapitalistiske statar leia av USAimperialismen. For desse liberale forståsegpåarane og intellektuelle såg ei lita gruppe jihadistar faktisk ut til å vere ein dødeleg fare for det dei kalla «sivilisasjonen» på linje med – eg tøyser ikkje – det tredje riket. Det var ei kjensle av dommedag, men også ny styrke i utfordringa dei såg: mange intellektuelle og kommentatorar sa i røynda «dette er eit høve for USA til å komme over forfallet og lettsinnet det siste tiåret, til å gripe eit nytt alvor».

Det kan verke svært latterleg, men dere må huske at stoda i USA nettopp då hadde vist seg vere ekstremt utrygg: det var ei kapitalistisk krise, aksjeboblar som sprakk, legitimiteten til næringslivet drukna i Worldcom- og Enron-skandalar, Bushadminstrasjonen som kom til gjennom eit valkupp, presidenten var omgitt av ti – om ikkje hundretusenvis –med antikapitalistiske demonstrantar uansett kor han gjekk. Tallause problem øydela det liberale borgarskapet, og det såg ut til å vere ein viss tvil om den verdshistoriske oppgava til USAkapitalismen etter Berlinmurens fall. Her var det både ei personifisering av all redsel og uro, ikkje mindre enn ein sivilisasjonsmessig Nemesis, og eit perfekt høve til å gi ein serie samordna svar, og til å utvikle ein ideologi som i motsetning til dei antikapitalistiske protestantane i klartekst støtta og forsvarte det sosiale og institusjonelle systemet i dei utvikla kapitalistiske landa som det best maulege målet, det endelege utviklingsstadiet for menneskeslekta. Lista over venstreorienterte som blei imperialistar på denne tida, er i røynda ei liste over dei som alt hadde byrja å slutte fred med kapitalismen.

Og no blei desse intellektuelle langt mindre forsiktige med å definere denne sivilisasjonen som eit imperium – i tradisjonen etter romarane og britane, i tradisjonen etter det som vart definert som «Vesten», som historisk ikkje har vore eit reint geografisk område, men omfattar statar styrt av kvite: Sør-Afrika i apartheidtida, og Australia, vart til dømes begge sett som del av Vesten. Slik sett omfatta koloniprosjektet å definere ei grenselinje, ei grense rundt sivilisasjonen der pøbelen i verda ville inn i og øydelegge ideala til imperiet – fordi dei bare er sjalu og fordi me rike og frie og dei er det ikkje – og sa at «me som dei siviliserte har ansvar for å gå inn i barbariet sitt domene og bringe dei den orden og dei fordelar som sivilisasjonen gir, med makt, og utrydde dei som vil ha kaos.» Og dere vil sjå at den einaste måten liberale skribentar som Hitchens, Ignatieff, Bernard-Henri Lévy, Bermman, Sam Harris skil seg frå dei nykonservative – som aldri syntest imperiespråket var pinleg – er vekta dei la på å overbevise venstreorienterte og liberale om synet sitt.

Talerøyr inn i venstresida

Det bringer meg til ei anna side ved standpunktet mitt, at dei liberale krigstilhengarane fungerer som talerøyr for desse ideane inn i strategisk viktige miljø der det er lite sannsynleg at talspersonar for Pentagon eller Donald Rumsfeld vil lykkast. I det nye etterordet omskriv eg dette argumentet i gramscianske termar: Eg seier at dei liberale imperialistane omtalt i boka er del av ein familie intellektuelle og ideologiske produsentar som bidrar til å konsolidere styret til dei dominerande klassane. Dei er «organiske intellektuelle» for borgarskapet. Dette begrepet frå Gramsci var sentralt i tenkinga hans om «hegemoni».

Ein herskande klasse, sa han, arbeider kontinuerleg for å bygge hegemoni ved å ta med allierte klassar og delar av klassar i ei breiare blokk, som dominerer dei utestengte, underordna klassane. Einskapen i denne blokka er delvis sikra med ein hegemonisk diskurs skapt av intellektuelle som forklarer maktblokka kva for interesser dei har, korfor interessene deira er universelle, og korleis ein må kjempe for dei og forsvare dei. Innanfor ei slik blokk er det ingen klar, avgjørande enkeltinteresse som samlar alle, langt mindre semje om ein bestemt strategi. Det er grunnen til at det trengst organiske intellektuelle, med ulike spesialfelt som når ulike typar miljø, som gir moralsk og intellektuell leiarskap.

Dei liberale krigstilhengarane skil seg svært i måte å operere på, miljøet dei vender seg til, og spesialiseringsgraden. Somme, som Michael Ignatieff og Samantha Power, vekslar med hell mellom ulike felt som akademia, kommentarjournalistikk og arbeid i statsbyråkratiet. Bernard Kouchner har utan store vanskar migrert mellom menneskerettsindustrien, den franske staten og FN. Bernard-Henri Levy, med ressursarane frå det franske storborgarskapet til disposisjon, er alt frå filosof, dokumentarist, diplomat, forleggar, politikar, forretningsmann, journalist. Andre som Christopher Hitchens og Paul Berman nøyer seg med å vere journalistar, pamflettskribentar og polemikarar. Og mens Ignatieff, Kouchner og Power stort sett har konsentrert seg om menneskerettar og utanrikspolitikk, så har Hitchens, Berman og Levy breia seg trygt i eit mangfald av tema.

Det dei har felles, er at det dei jobbar med og freistar å løyse problem rundt, er dei internasjonale, imperialistiske sidene ved makta til dei herskande. Det dei au har felles er at dei ikkje opererer som isolerte individ, men som intellektuelle produsentar innanfor større system (mediakonglomerat, akademiske institusjonar, statsapparat) som spreier produkta sine til relativt privilegerte og mektige miljø. På den måten er dei ikkje ulike dei nykonservative som eg altså påstår dei deler vokabular med. No har dei saman med dei nykonservative lidd eit kraftig tap av prestisje og innverknad som følgje av flausa med «Operasjon fridom i Irak».

Men det interessante er at Obama ikkje såg dei heilt likeverdige. Han valte å bygge sin imperialistiske strategi på realistane som Bush hadde støtta seg på dei siste hjelpelause åra sine. Folk som Robert Gates, men au Zbigniew Brzezinski som hadde vore rådgivar for demokratane i lang tid. Men Det demokratiske partiet i USA skapte det som der blir kalla «liberal internasjonalisme» – som er liberal imperialisme etter mønsteret til Woodrow Wilson. Og institusjonar og personar i partiet har gitt sterk støtte til ein aggressiv utanrikspolitikk basert på ideen om at det kapitalistiske USA har ei historisk oppgave i å støtte eit liberalt verdssystem, eit system som naturlegvis må ha USA i leiinga.

Power and Slaughter

I denne leiren var folk som Susan Rice, Samantha Power og Anne-Marie Slaughter. Slaughter som er rektor ved Woodrow Wilson School of Public and International Affairs ved Princeton University fekk tilbud om ei stilling under utanriksminister Hillary Clinton. Susan Rice, tidlegare tryggingsrådgivar under Clinton, under vingane til Madeleine Albright og sterk tilhengar av intervensjon i Sudan, vart utpeika til ambassadør i FN. Rice spelte ei viktig rolle med støtte til delinga av Sudan. Samantha Power, som skal ha vore ein nøkkelperson for administrasjonen i samband med intervensjonen i Libya, vart tryggingsrådgivar.

Det var mange utanfor administrasjonen som pressa på for å få fornya fokus på humanitære intervensjonar. William Cohen og Madeleine Albright som tjenestegjorde under Clinton, leia Genocide Prevention Task Force som ba den kommande Obamaregjeringa opprette eit varslingsystem for folkemord, som skulle brukast til å utløyse intervensjonar i krisesituasjonar. Begge hadde vore med på å sette ut i livet folkemord-sanksjonspolitikken mot Irak. Ei slik samling av krefter i Obamaadministrasjonen peika ikkje mot fred, men mot eit skifte av strategi. USA skulle få gjenoppliva makta si ved å føre ein meir varsam og fleksibel politikk, med vekt på å få samtykke av allierte, ved å prate dei i senk om «forkjøpsåtak». USAs kolossale militære arsenal skulle brukast meir forsiktig – men det skulle brukast. Med det i tankane skal me sjå på revolusjonane i Midtausten, og spesielt Libya, og sjå kva me kan få ut av det.

Først, ein av forløparane til revolusjonane i Midtausten var ei veksande krise for Israel, med stadig minkande legitimitet, og faktisk, militær styrke – nederlaget for Hizbollah, tapet av omdømme internasjonalt etter Støpt bly, det uvanleg blodige og sjølvdestruktive åtaket på Mavi Marmara – alt peika mot at Israels tid som apartheidstaten du ikkje kan kritisere, var over. Naturlegvis viste ikkje dei liberale imperialistane som brauta om demokrati og menneskerettar i Irak anna enn forakt for palestinarane sine rettar – la dei svelte under blokaden, la dei dø i utbomba gettoar, jag dei gjennom gatene og utrydd dei som rotter, for dei har fornærma oss ved å røyste på Hamas, og ved ikkje å kapitulere for Israel, og ved å eksistere som folk, som politisk masse, og ikkje bare eit nedkjempa flyktningefolk spreidde over alle delar av Jorda.

Men jamvel liberale imperialistar må til ein viss grad handle i samsvar med sine høgt proklamerte ideal. Og då opprøra i Midtausten starta, trur eg nok ein må seie at dei freista hardt å vere glade for dei. I røynda var ambivalensen stor – vil dei no velje den muslimske brorskapen i Egypt? Vil tunisarane la Rachid Ghannouchi stille til val? Vil feil folk ta over makta? Det var eit særleg problem for folk som Hitchens, som bare eit par år før revolusjonen hadde lovprist det tunisiske diktaturet fordi det var så moderat – korfor hakke på snille Tunisia undra han? Dessutan, då revolusjonen var der, understreka han sterkt at det var bare fordi dei heldige borgarane visste dei ikkje ville bli drepne i gatene som dei grønne i Iran. (For ordens skyld, det tunisiske regimet drap fleire enn det iranske regimet gjorde i løpet av det grønne opprøret.) Men tru ikkje det var bare desse krigshissarane. Folk med reell politisk makt sa det same. Då Mubarak vart overfalt av revolusjonen, insisterte Tony Blair og visepresident Joseph Biden på at han var ein god mann for det egyptiske folket, ein av våre allierte, og at det ville bli eit vakuum om han vart kasta, og at det ville opne for ekstremistar.

Liberal ambivalens

Trass i ambivalensen, og trass i ei viss undertrykt kjensle av at dette kunne forstyrre deira imperialistiske overtyding om at demokrati i Midtausten måtte komme som resultat av USAs militærmakt, så var hovudtendensen blant liberale intellektuelle at dei støtta revolusjonane. Og i rettferdas namn skal dei ha kreditt for det, så langt. Men så spreidde revolusjonen seg til Libya i februar 2011. Det tok ikkje lang tid før mange av dei liberale intellektuelle såg sjansen. Eg meiner at trass i det pinlege maskepiet mellom den herskande klassen i USA og Storbritannia og Gaddafi-regimet sidan 2004, så var ikkje dette eit regime dei hadde investert så mykje i at dei ikkje kunne sleppe taket. Og dei intellektuelle i Det kvite huset, som Power og Slaughter – passande namn for imperialistar – sa at det som var i gang var eit opprør frå dei yngre generasjonane i Midtausten, ofte utdanna og kultiverte menneske, men som var utan framtid.

Og dei sa: Dette er framtida, desse folka vil avgjøre kva veg Midtausten går, og om USA ønskar å påverke det, må USA på ein eller annan måte bli sett som støttespelar for revolusjonen. Samtidig fiska Sarkozy – rett frå pinlege avsløringar av franske band til diktatorane – etter europeisk intervensjon for å forsvare EU-interesser. Det var altså ein viss konkurranse imperialistar imellom her, og det bidrog til at Hillary Clinton gjekk for intervensjon, og i sin tur til at Obama støtta ein begrensa krig og overkøyrde generalane. Sarkozy sendte sin fremste intellektuelle Bernard-Henri Levy for å menge seg med den libyske opposisjonen. Det er ikkje så fullstendig tåpeleg som det høyrest ut, då BHL tidlegare hadde dyrka samband med andre væpna grupper, som gruppa til Ahmed Shah Massoud i Afghanistan – han presenterte faktisk opposisjonsleiarar for Sarkozy som «libyske massoudar». Kva meir kan ein seie om BHL?

På det tidspunktet hadde han akkurat gitt ut On war in philosophy der han omtalte Immanuel Kant, som skapte teorien om «demokratisk fred», som ein sinnsforvirra «bløffmakar». Som støtte for ei slik vurdering siterte han i lange banar arbeidet til den kjente filosofen Jean-Baptiste Botul. Botul var ikkje bare biograf og kritikar av Kant, men grunnleggar av den intellektuelle tradisjonen som er kjent som «botulisme». Ulykkelegvis var han også ein oppdikta person, skapt av satirikaren Frédéric Pagès, som mellom anna skreiv Immanuel Kants seksualliv.

Jamahiriya

På det tidspunktet blei dei libyske opprørarane knust av styrkane til Gaddafi. Den militære reaksjonen frå regimet tvinga dei til væpna opprør, og mens delar av regimet braut ut og slutta seg til opprøret, var dei ikkje mange nok til å styrke opposisjonen militært. Dermed fann BHL seg som forhandlar med ei rørsle som i kampens hete hadde utvikla seg frå ei svært lita og uutvikla kjerne av akademikarar frå middelklassen, mennerettsaktivistar og så vidare – ingen permanente institusjonar fekk lov å utvikle seg under Jamahiriya («Staten til massene», eit begrep innført av Gaddafi). Men denne rørsla blei i aukande grad dominert av folk frå det gamle regimet, delar av borgarskapet, i hovudsak folk som alt hadde noko makt og prestisje, og som var vante til å forhandle med imperialistar. Og somme av dei jobba alt for ein allianse med imperialistane for å få kasta Gaddafi og fortsette på vegen med nyliberale reformar, fri frå den gamle og etablerte statskapitalistiske eliten. Og det var desse som meir eller mindre kom til å dominere det nasjonale overgangsrådet, saman med folk som truleg hadde band til CIA. Me veit kva som så skjedde: Den revolusjonære prosessen vart kapra. Og somme lite apetittvekkande trekk byrja dukke opp: Ein tendens til å gjøre konflikten til ein rasekonkonflikt, som då «afrikanske leigesoldatar» (som betydde svarte immigrantar i Libya) vart fanga og lynsja.

Det interessante er at då dei liberale krigstilhengarane starta å rope på intervensjon, hadde dei vanskeleg for å skjule at det for dei meir enn noko anna dreidde seg om USA, og det å styrke makta til landet igjen. Dei snakka ikkje om den indre dynamikken i det libyske opprøret fordi dei ikkje kjente den. Og korfor skulle dei, når det viktige var kor fort USAs helikopter og fly kunne vere der? Du hadde folk som Hitchens som sa at dette var eit høve til at USA kunne vinne attende noko av sitt tapte truverde etter nokre pinlege månader den første revolusjonstida.

Han påstod au at krigen i Irak hadde rydda vegen for desse revolusjonane. For Bernard Kouchner var dette eit høve til at Europa kunne definere seg sjølv, og for EU til å styrke sin autoritet. BHL la i skriftene sine mest vekt på at det strategisk viktigaste ved intervensjon (i tillegg til det humanitære mandatet, som han personleg ville ha ære for) var å få stadfesta «retten til intervensjon » som gyldig prinsipp.

Liberal imperialisme

Så for alle desse handla det om å ta tilbake tapt territorium etter den irakiske katastrofen. Og spørsmålet er: Klarte dei det? Er liberal imperialisme no fornya slik han til dømes vart gjennom Kosovokrigen? Eg vil konkludere med å svare nei. Revolusjonsprosessen er så uføreseieleg at USA ikkje kan kontrollere han, og USAs kontrarevolusjonære mål så tydelege at landet ikkje på ny kan stå som bærar av humanitære og demokratiske håp, ikkje ein gong i sin tidlegare avgrensa form. Det er enno ikkje teikn til at USAs tilbakegang har snudd, det er ein tilbakegang ikkje bare etter ein «geopolitisk» akse, det skjer midt i ei krise for det kapitalistiske verdssystemet.

Liberal imperialisme er som sterkast når venstresida, folkerørslene, arbeidarkampane er som svakast. Det er når maulege utviklingsvegar framstår som få og snevre, slik dei gjorde etter at Sovjetunionen kollapsa, at ideen om USA som forsvarar og frigjørar får luft under vingane. Men me er inne i ein epoke med oppstand og opprør, og slik me har sett i Occupy-rørsla og protestane mot NATO-toppmøtet i Chicago, vil dei spreie seg rett inn i hjertet og magen til imperiet sjølv.

Notar:

1. Partido Obrero de Unificación Marxista, sosialistisk og revolusjonært parti under den spanske borgarkrigen 1936- 1939.
2. Godwins lov er eit postulat som seier at «dess lenger ein diskusjon på internett går, dess meir sannsynleg er ei samanlikning som involverer nazisme eller Hitler».

Pål Steigan er skribent, medlem av Rødts internasjonale utvalg, og tidligere leder av AKP(ml). Hans siste bok, Sammenbruddet, handler om klimakrisa og sammenhengen med vårt økonomiske system, kapitalismen.

Kolonimaktene kjemper for olje og strategisk kontroll

Den sosialistiske presidenten François Hollande følger trofast opp sosialistpartiets og Frankrikes kolonitradisjoner i Afrika. Mellom 1960 og 2005 har Frankrike gjennomført 46 forskjellige militære intervensjoner i sine tidligere kolonier i Afrika. Akkurat som USA har sett det som sin rett og sitt privilegium å sende sine styrker til Latin-Amerika når landet har følt sine interesser truet, har Frankrike heller ikke sluttet å opptre som kolonimakt i Afrika.

Forut for det hadde Frankrike fra 1954 til 1962 ført en svært blodig kolonikrig mot opprørsbevegelsen FLN i Algerie. Krigen kostet om lag en million mennesker livet og har satt djupe spor både i Afrika og i Frankrike.

Norge som aktiv imperialist

Det er ingen hemmelighet hva Statoil holder på med i Afrika. Statoil ble opprettet i 1972 for å sikre best mulig statlig kontroll med utviklingen av Norges petroleumsressurser. Men på initiativ fra Jens Stoltenberg og Thorbjørn Jagland ble selskapet privatisert i 2000, og siden da har selskapet opptrådt som ethvert annet imperialistisk selskap. I Afrika opererer Statoil i Algerie, Angola, Ghana, Libya, Nigeria, Mosambik og Tanzania.

Det er ikke påvist noe olje i Mali, men landet er rikt på andre ressurser. Mali er dobbelt så stort som Frankrike. Obama har gitt ordre til en markant økning av USAs militære nærvær i Afrika.

Og som kjent har jo den rødgrønne regjeringa sørget for at Norge har vært med på sin første kolonikrig i Afrika der vi sammen med andre villige i NATO var med på å ødelegge Libya og legge landet åpent for islamistiske ekstremister. Men Statoil kunne fortsette virksomheten. Det er interessant å merke seg at omlegginga av det norske forsvaret til i hovedsak å bli en eliteavdeling av leiesoldater til bruk over hele kloden i tid faller sammen med omdanninga av Statoil og Hydro til multinasjonale selskaper.

Islamistisk terror i Mali

Mali er overveiende muslimsk. Men det er ingen fundamentalistisk versjon av islam som dominerer. Det finnes mange sufi-helligdommer, og sufiene er kjent for kunst, filosofi og vitenskap. Timbuktu var berømt som handelssted omtrent samtidig med den italienske renessansen, og den viktigste handelsvaren skal ha vært bøker.

Men med støtte fra Saudi-Arabia og gulfstatene driver nå ytterliggående islamister en terror mot sufier og deres helligdommer i Mali. Salafistene ødelegger også sufi-helligdommer i Libya.

Mokhtar Belmokhtar, som skal ha vært lederen deres, var en av lederne av det som kaller seg Al-Qaeda i det Islamske Maghreb (AQIM). Han er dømt for terror in absentia i Algerie. I følge AFP har han nylig vært i Libya for å sikre seg våpen fra sine støttespillere der.

Våre venners venner – terroristene

I krigene for å ødelegge Libya og Syria er Norge nært alliert med Saudi-Arabia og gulfstatene. Saudi-Arabia og Qatar finansierer og væpner ytterliggående salafistgrupper som driver omfattende terror. Hvordan det kan slå, ut fikk amerikanerne lære da ei slik gruppe drepte ambassadøren deres i Benghazi. Alt tyder på at det er oljepenger og våpen fra et av verdens mest undertrykkende regimer, nemlig huset Saud, som også står bak terroren mot annerledestenkende muslimer i Mali.

Da han ennå var statssekretær var Espen Barth Eide på statsbesøk i Saudi-Arabia. Han uttalte da:

Norge og Saudi-Arabia har gode bilaterale relasjoner og sammenfallende posisjoner innenfor flere utenrikspolitiske områder, noe dette besøket har bekreftet.

Videre synes det klart at det finnes store muligheter for norsk næringsliv i Saudi- Arabia, ikke minst innenfor petroleumsbransjen, men også innen fornybar energi og energieffektivisering.

Det er vel verdt å merke seg at de rødgrønne mener at Norge har sammenfallende posisjoner utenrikspolitisk med huset Saud. Og det er også grunn til å merke seg hva våre venners venner foretar seg i Afrika.

Våre venner bødlene

Redouane Dahmani, skoleelev (15), ble arrestert av algirsk politi 20. juni 2000. Han ble brutalt torturert i åtte dager på politistasjonen. Han ble kledd naken, slått og pisket med en elektrisk kabel. Han fikk elektrosjokk på tærne og kjønnsorganene og han fikk ei tøyfille i munnen og torturistene helte møkkete vann over ansiktet hans slik at han fikk en følelse av å drukne. Ansiktet hans ble brent med sigarettsneiper.

Algerie: utstrakt bruk av tortur

Historien om Redouane står å lese i en rapport om situasjonen for menneskerettighetene i Algerie fra 2008. Den er ikke enestående og slett ikke den mest brutale, men den er typisk for regimet i Algerie. Dagens utstrakte bruk av tortur og andre brudd på grunnleggende menneskerettigheter har sine røtter tilbake til parlamentsvalget i 1991, som ble vunnet av Den islamske redningsfronten (FIS). Regimet aksepterte ikke valgnederlaget og i februar 1992 ble det gjennomført et militærkupp som innledet et terrorregime og en svært blodig borgerkrig.

Vesten reagerte knapt på militærkuppet og de grove bruddene på menneskerettene som fulgte. Frankrikes regjering (under Mitterrand) opprettholdt diplomatiske forbindelser som om ingenting skulle ha skjedd. Nå skal det også sies at den algirske regjeringas hovedmotstander, De væpnede muslimske gruppene (GIA), også utførte blodige massakre på sivile.

En blodig borgerkrig

Borgerkrigen varte fra 1991 til 2002, da GIA led endelig nederlag. Det finnes ingen nøyaktige tall på ofrene fra borgerkrigen, og tallene varierer fra 44 000 til 200 000.

Det ble begått forbrytelser på begge sider, men det er ingen tvil om at det algirske regimet begikk svært grove forbrytelser, både mot fangne geriljasoldater og mot uskyldige sivile. Det er også sterke røster som hevder at regimet infiltrerte GIA og utførte terrorhandlinger i dens navn. Vesten har i det hele tatt hatt en svært god evne til å finne venner av det verste slaget.

Etter at GIA ble knust, har en rekke grupper tatt opp arven etter dem, deriblant Salafistgruppa for bønn og kamp (GSPS), som nå kaller seg Al-Qaida i Islamsk Maghreb, og som gjennomførte terroristangrepet på gassanlegget In Amenas.

Torturkammer i «Krigen mot terror»

Under den såkalte «Krigen mot terror» er det vel kjent at USA brukte metoden med bortføringer, såkalt rendition, og lot brutale regimer gjennomføre det grøvste torturarbeidet for seg. Et av de regimene som stilte villig opp som USAs villige torturister, var regimet i Algerie.¹ Og torturen har også fortsatt etter at Abdelaziz Bouteflika ble president. Barack Obama og Hillary Clinton har fortsatt Bush-presidentenes gode forbindelser med dette brutale regimet.

Og Statoil er med

Statoil, som i sin tid ble dannet for å ta vare på den norske statens interesser på norsk sokkel, er i dag et multinasjonalt selskap som jakter på maksimal profitt på utvinning av olje og gass over hele verden.

I Aserbajdsjan samarbeider Statoil med det tvers gjennom korrupte regimet til Ilham Alijev. I Nigeria er Statoil tungt inne. Der er sikkerhetsstyrkene, som altså i en krisesituasjon skal garantere sikkerheten til Statoils ansatte, kjent for å bedrive summariske henrettelser, tortur, voldtekt og andre grusomheter (i følge US Departement of State). Og der finnes den ekstremistiske muslimske bevegelsen Boko Haram, som driver systematisk terror og skal ha flere tusen menneskeliv på samvittigheten. (Boko = bok. Navnet skal bety «vestlig utdannelse» = synd.) Gruppa sier at den har forbindelser med Al-Qaida i Islamsk Maghreb og Al-Shabab i Somalia, men om det stemmer er ikke godt å si.

Det er ikke umulig at ei gruppe som Boko Haram kunne gjennomføre en terror-aksjon som den vi har sett i Algerie mot for eksempel Statoil, og i så fall ville Statoils ansatte måtte lite på Nigerias sikkerhets-styrker.

Den desperate jakten på den siste olje bringer også Norge og norske selskaper inn i ekstreme situasjoner.

Norsk nyimperialisme er farlig

Den rødgrønne regjeringa og de norske multinasjonale selskapene har brakt Norge inn i Afghanistan, Libya, Algerie, Nigeria og Aserbajdsjan i jakten på maksimal profitt og i kampen for vestlig hegemoni. Dette har satt norske liv i fare, i tillegg til at det har alliert oss med noen av de verste bødlene i verden.

Jeg skjønner at Helge Lund og Stoltenberg ikke fikk slike spørsmål midt under terroraksjonen. Men når den er over, er det på tide med noen ganske kritiske og alvorlige spørsmål om hva er det vi holder på med?

Vestens krig mot Kina i Afrika

Det pågår en stormaktsrivalisering i Afrika. Krigene i Libya og Mali går inn i et større mønster. Det vi ser er de første slagene i Vestens krig med Kina om Afrika og Afrikas rikdommer.

Hva står på spill?

Hvordan kan jeg påstå noe sånt? Kina har jo ikke så mange soldater i Afrika, og de som er der, er stort sett i FN-styrker. Og Frankrike kriger jo mot islamske fundamentalister i Mali, og slett ikke Kina!

Vent litt. Først må vi se på hva som står på spill.

Afrika er rikt på råvarer som hele verden tørster etter. Kapitalismens utplyndring av planeten er nå kommet så langt at det begynner å bli knapphet på en lang rekke råvarer. I første rekke handler det om energikilder, og da spesielt olje og gass. Siden 2005 har det ikke vært mulig å øke verdens råoljeproduksjon, slik det alltid her vært mulig tidligere. Glem bløffen om det nye skifergasseventyret i USA, glem Statoils og energiministerens fornekting av det opplagte, at norsk råoljeproduksjon er halvert siden 2000. Verdens største oljeprodusenter har passert toppen, og olje er den energikilden som mer enn noen annen har gjort den veldige kapitalistiske veksten etter annen verdenskrig mulig. Nå dreier det seg om den desperate kampen om den siste olje. Og der er Afrika viktig. Fire av de tjue største påviste oljereservene ligger i Afrika, nemlig i Libya, Algerie, Nigeria og Angola. Men sannsynligvis er det en god del så ikke er påvist, blant annet i Mali.

Europa går tomt for olje

EU har praktisk talt ikke egne oljeressurser. 82% av unionens olje er i dag importert. Og siden euroen ble innført, har prisen på denne importen blitt ti ganger så dyr. Derfor Libya og derfor Algerie. Obama skryter av at han vil gjøre USA uavhengig av oljeimport. Dick Cheney som sjøl kom fra oljeindustrien, visste at det ikke var så greit:

Gud så seg ikke i stand til å legge olje og gass bare der hvor det er demokratisk valgte regimer som er vennlig innstilt til USA. … Så vi drar dit den finnes.²

Det var årsaken til krigen mot Irak og den påfølgende katastrofen der. Og det er grunnen til at Obama nå planlegger å sende amerikanske soldater til 35 land i Afrika. Army Times rapporterer at i første omgang skal det utplasseres 3000 soldater i 2013.³

Men det er mer

Olje og gass er langt fra de eneste strategiske ressursene som Afrika er rikt på. Mali har for eksempel gull (3. størst i Afrika), bauxitt, jernmalm, fosfat. Fosfat er uhyre viktig, fordi det industrialiserte jordbruket forbruker fosfat så vanvittig fort at kildene snart (et perspektiv på 30 år) begynner å gå tomme. Og forholdet mellom fosfat og mat kan lettest forstås slik: Uten fosfat – ingen mat! Utenom USA og Kina finnes de største forekomstene i Vest-Sahara og Jordan.

Frankrike bruker kjernekraftverk til 70 % av sin strømforsyning. Uranet til disse kraftverkene kommer fra Malis naboland Niger. Mali har også store uranressurser som foreløpig ikke er utnyttet. Krigen i Sudan har naturligvis handlet om olje. Og i Den demokratiske republikken Kongo har Vesten gjennom stråmenn vært involvert i den uhyre grusomme krigen som kalles Afrikas verdenskrig, der millioner av mennesker har mistet livet de siste tjue åra, nesten uten at det har nådd overskriftene i dannede vestlige aviser. I Kongo har det blant annet handlet om mineralet koltan, som er helt nødvendig i alt fra mobiltelefoner til computere til dataspillmaskiner. Kongo skal etter noen analyser ha råvarer til en verdi av 24 000 milliarder dollar som ennå ikke er utnyttet.⁴

I 2010 definerte EU ei liste på 14 strategiske mineraler som Europa stort sett ikke har sjøl, og der mange av dem er å finne i hovedsak i Kina eller Afrika.

Kina rykker fram på brei front

Kina er i dag Afrikas viktigste handelspartner. Og Kina går inn med investeringer i en lang rekke afrikanske land. Som et sterkt symbol på Kinas interesse for Afrika, har Kina gitt Den afrikanske union dens nye hovedkvarter i Addis Abeba, Etiopia, et prosjekt til 200 millioner dollar. Og Kina er blitt kritisert for å drive landgrabbing i Afrika for å sikre mat til Kinas egne innbyggere. Noen studier viser at denne kritikken kan være overdrevet. Men at Kina styrker kontakten med Afrika og sin tilstedeværelse der, er hevet over all tvil. I 2012 lovte Kina Afrika nye 20 milliarder dollar i lån over en treårsperiode. Dette fikk Hillary Clinton til å si at afrikanerne burde skaffe seg mer ansvarlige partnere. Kina investerer også tungt i infrastruktur, industri og råvareutvinning i Afrika.

Africom mot Kina

En amerikansk-israelsk tenketank foreslo i sin tid for George W. Bush at USA burde opprette en spesialkommando for Afrika for å kjempe mot Kinas økte innflytelse. Resultatet ble Africom. Obama har fulgt opp denne strategien, og satser nå på å trappe opp amerikansk militær innsats i Afrika. Det er en skjebnens ironi at USA ikke klarer å konkurrere med Kina økonomisk i Afrika, men må satse på å konkurrere militært.

Konflikten i Darfur handlet blant annet om USAs kamp mot Kina. Krigen i Libya førte til at Kina måtte trekke seg ut. Og inn kom våre allierte USA, Saudi-Arabia, Qatar og deres jihadistkrigere.

Mali er et av de landa i Afrika som i lengst tid har hatt et godt forhold til Kina. Kina har tilbudt å støtte de militære i Mali i kampen mot separatistene i nord, som nå domineres av islamister. For Vesten ville det være svært problematisk hvis det ble Kina som kom i en slik posisjon. Derfor ble det enda viktigere både for Frankrike og USA å gjøre noe sjøl.

Og dette er ikke over – det har bare såvidt begynt

Jo mer desperat kampen om energikildene og råvarene blir, jo mer vil stormaktene bokstavlig talt gå over lik for å sikre seg dem. Av og til vil de benytte seg av religiøse fanatikere som jihadistene, av og til vil de bruke dem som påskudd. Som oftest vil de påberope seg humanitære årsaker og edle motiver, slik at de også får med seg europeiske sosialister i krigen, slik som i Libya og Syria. Men alltid vil det dreie seg om energi, råvarer, makt og kontroll.

Og Norge blir en del av krigen

Da Stoltenberg og Jagland førte an i privatiseringa av Statoil, Hydro og Telenor og gjorde dem til multinasjonale selskaper, som skal konkurrere om superprofitt over hele jordkloden, trengte de også en militærstrategi for å forsvare denne ny-imperialismen. Svaret lå i NATOs out-of-area-strategi og i en langt mer intim tilknytning mellom Norge og USA. Derfor er norske soldater leiesoldater i Afghanistan. Derfor var Stoltenberg så kåt på å bombe Libya at han ikke en gang hadde tid til å følge Grunnloven. Og derfor var Espen Barth Eide så kjapt ute med å applaudere NATOs aggressive opptrapping mot Syria.

Og derfor er det ikke siste gang nordmenn havner i skuddlinja på andre kontinenter.

Apokalypse nå: Gribbene samles om Afrika

I boka Mørkets hjerte beskriver Joseph Conrad den rovgriske europeiske imperialismen i Afrika i all sin grusomhet. Boka er også forbilde for Francis Ford Coppolas film Apocalypse now! om Vietnamkrigen. Dessverre har både boka og filmen blitt svært aktuelle igjen nå som stormaktene samler seg som gribber for å rane Afrika på nytt.

Et rikt, men fattig kontinent

Fra naturens side har Afrika enorme rikdommer, og på tross av generasjoner med utenlandsk plyndring er det fortsatt svært, svært mye igjen. Kanskje er Afrika det rikeste av alle kontinentene, samtidig som det er det fattigste. Nå er kappløpet om disse rikdommene igang igjen, ånden til Joseph Conrads Kurtz er tilbake. Afrika skal plyndres, og de fattige kan bare ha det så godt.

Det er dette USAs Africom⁵ handler om. Det er dette Frankrikes intervensjon i Mali egentlig dreier seg om. Og det var dette ødeleggelsen av Libya, som Norges rødgrønne regjering i høyeste grad var medskyldig i, djupest sett dreide seg om. Vi snakker om olje, gass, gull, uran, bauxitt, fosfat og nesten alle andre mineraler og råvarer man kan tenke seg.

La oss først seg på Sahel, altså det sentrale beltet på tvers av Afrika som Mali er en del av. Sahel (som betyr beltet) strekker seg fra det okkuperte Vest-Sahara i vest til Sudan og Rødehavet i øst. De umiddelbare naboene i nord er Algerie, Libya og Egypt. På dette kartet er også Nigeria, som med sine mer enn 165 millioner innbyggere er Afrikas folkerikeste land, tatt med.

Rikdommene i Mali og Niger

Niger er Frankrikes hovedleverandør av uran, og nå er det også påvist det som kan vise seg å være store forekomster av uran i Mali. Siden Frankrike har satset nesten alt på atomkraft for sin strømforsyning, er dette uhyre strategisk viktig for fransk kapital.Fram til 1970 var det internasjonale pengesystemet til en viss grad forankret i gull ved at gullverdien var satt slik at 1 unse gull (31,1 gram) = 35 dollar, og vekslingsforholdet mellom dollar og de fleste andre valutaer var fastsatt, for eksempel 1 $=7,14 kroner. På det tidspunktet var USAs gjeld og øvrige økonomiske problemer blitt slik at Nixon ensidig forlot gullstandarden og lot dollaren flyte fritt. I dag ligger gullprisen på rundt 1660 $ per unse. Målt i gull er dollaren altså bare verdt 2,1 % av hva den var i 1970. Nå pågår det en valutakrig mellom stormaktene, der også Japan har meldt seg på. Dette kan bli veldig stygt, og ingen kan si hvor det ender. Den tyske riksrevisjonen har nå krevd at Bundesbank forsikrer seg om at den delen av Tysklands gullbeholdning som er deponert i USA faktisk finnes!

Dette gjør at gullet i Sahel blir enda mer ettertraktet. Nigers naboland Tsjad driver lite utvinning av mineraler nå, men det skal finnes olje, uran, wolfram, tinn, bauxitt, gull, jernmalm og titan (brukes i legeringer i for eksempel, raketter og jetfly).

Og slik kunne vi fortsette. La meg bare kort nevne Kongo, Nigeria og Angola.

Kongo, som i sin tid var kong Leopold av Belgias personlige eiendom, er ustyrtelig rikt på råvarer. Landet er blant annet rikt på mineralet koltan, som er helt nødvendig i alt fra mobiltelefoner til computere til dataspillmaskiner. Afrikas verdenskrig på 1990-tallet handlet om landets eventyrlige ressurser.

Statoil er i Nigeria og Angola

I likhet med Algerie er dette land med diktatoriske regimer og sterke indre konflikter. Klasseforskjellen og fattigdommen er antakelig langt mer ekstrem enn i Algerie. Det finnes en liten og korrupt elite som sikrer seg brorparten av inntektene fra oljeutvinninga, mens de fattige må leve i den ytterste nød. Angola produserte i 2011 ca. 1,8 millioner fat olje per dag, men produksjonen har begynt å falle, akkurat som i Norge. Nigeria produserer ca. 2,5 millioner fat olje per dag, og produksjonen holder seg ganske stabilt.

Utenriksminister Barth Eide sier at norske selskaper må fortsette å drive i risikoland, så vet vi i alle fall hvem som bør ha en del å svare på når Boko Haram bestemmer seg for å kopiere terroraksjonen i In Amenas.

Den endeløse krigen

Barack Obama velger en annen strategi enn Bush. Det handler ikke om massive styrkeoppbygginger og knusende slag. Det har USA verken ressurser eller råd til. Men han står for det samme, nemlig den langvarige krigen, angivelig mot terror, men som alle vet, krigen for å bevare USAs herredømme – først og fremst overfor Kina. David Cameron i Storbritannia sa at denne krigen vil «ikke vare i år, men i flere tiår».

Den endeløse krigen er det desperate forsøket på å bevare et råttent kapitalistisk system, som nå har nådd sine økonomiske, materielle og økologiske grenser. Den rødgrønne regjeringa og resten av Stortinget vil at Norge skal være en del av denne krigen. Det er på tide å bygge en sterk folkelig bevegelse som sier Nei til de rikes krig!

Noter:

1. Amnesty International: Algeria – Torture in the «War on Terror, 2006
2. http://en.wikiquote.org/wiki/Dick_Cheney
3. http://www.armytimes.com/news/2012/06/army-3000- soldiers-serve-in-africa-next-year-060812/
4. http://www.forbescustom.com/EmergingMarketsPgs/ DRCongoP1.html
5. The United States Africa Command (USAFRICOM or AFRICOM), opprettet 2006.

Erling Folkvord er tidligere stortingsrepresentant for RV, og tok opp kurdernes sak flere ganger fra Stortingets talerstol. Han har vært i Kurdistan mange ganger, og skrevet klassikeren om kurdernes historie, Kurdistan: om fortid, folk og framtid. I 2013 topper han Rødt sin liste i stortingsvalget i Hedmark.

Statsledere som i flere tiår har prøvd å knuse PKK, kommenterte. Både Tyrkias statsminister og USAs president hadde noe å melde etter Newroztalen.

Hva hadde skjedd? Hadde den livstidsdømte på fengselsøya i Marmarahavet plutselig lansert nye standpunkter? Prøvde han å få både geriljasoldatene og den sivile kurdiske bevegelsen til å legge om kursen?

Flere aviser gjenga talen upresist. Lesere måtte tro at Öcalan erklærte en ensidig våpenhvile uten vilkår, dvs. en gjentagelse av 1999. Da trakk PKK geriljastyrkene ut av Tyrkia uten å få noe tilbake.

Atatyrk mot Atatyrks arvinger

Öcalan trekker de historiske linje drøyt 90 år bakover. General Mustafa Kemal ledet da Den store uavhengighetskrigen fram til seier. Hans brede allianse med kurdiske klanledere gjorde seieren mulig. Den nasjonale pakten beskrev alliansens felles mål. Pakten sa ikke ett ord om at kurdere er mindre verdt enn tyrkere. Men få år senere ble kurdisk språk forbudt. Selv kurdernes eksistens ble fornektet.

Newroz-talen bruker Öcalan Mustafa Kemals 1920-standpunkter mot dagens tyrkiske statsledelse. Selve den tyrkiske statsideen er i dag tuftet på arven fra Mustafa Kemal, som tok navnet Atatyrk. Det betyr alle tyrkeres far. Atatyrk brøt med Nasjonalpakten han selv utformet. Han innledet på 1920-tallet en brutal politikk for å utrydde alt som var kurdisk. Hans arvtakere har fortsatt i hans spor.

Når Öcalan framhever Atatyrks ikkediskriminerende 1920-standpunkter, utfordrer han både statsledelsen og den tyrkiske grunnloven.

Öcalan presser Tyrkia inn i et hjørne

En gruppe ungdommer ledet av Öcalan stiftet i 1978 PKK (Det kurdiske arbeiderpartiet). Seks år senere gjennomførte PKK den første væpnede aksjonen. Bevegelsen vokste raskt. Den sivile organiseringen har hele tiden hatt et helt annet og større omfang enn geriljaens aksjoner. PKK kunngjorde i 1993 en ensidig våpenhvile. Målet var å få i gang en fredelig, politisk løsning av kurdernes konflikt med Tyrkia. Tyrkia avslo forhandlinger. Senere har mange ensidige våpenhviler fått samme svar.

CIA kidnappet Abdullah Öcalan i februar 1999. Han var da i den greske ambassaden i Kenya. CIA utleverte han så til Tyrkia. Før han fikk dødsdommen brukte Öcalan forsvarstalen til å utfordre både generalene og den politiske eliten. Fra fangeburet der han stod innelåst, sa han det slik: Grunnloven må endres! Tyrkia må omdannes til en demokratisk republikk!

Kravet fant gjenklang i deler av den demokratiske opposisjonen i Tyrkia. Dr. Sami Selcuk som var president i den tyrkiske appellretten holdt 6. september 1999 en tale til hele den tyrkiske statseliten. Han sa bl.a. at «Grunnloven mangler formell legitimet og er ugyldig». Redaktør Cevik i Turkish Daily News skrev et par uker senere en større artikkel med tittelen: Öcalan presser Tyrkia inn i et hjørne.

2004: Mislykket fredstilbud?

Dødsdommen ble omgjort til livsvarig. I drøyt 14 år har Öcalan nå sittet isolert på fengselsøya Imrali. Den PKK-inspirerte bevegelsen har i disse årene vokst i styrke i alle deler av Kurdistan. Freds- og demokratipartiet (BDP) har nå mer enn 30 representanter i den tyrkiske nasjonalforsamlingen. Initiativer for å splitte PKK har mislyktes. Bare én i toppledelsen og et lite antall geriljasoldater godtok våren 2004 dette «fredstilbudet»: Viss alle gir fra seg våpnene uten vilkår, skal geriljasoldatene få vende tilbake til sivile liv. Lederne skal få politisk asyl i Norge og Sverige. (Det er vanskelig å tro at dette ikke var klarert med den norske regjeringa.)

Høsten 2009 tok den tyrkiske statsledelsen kontakt med Öcalan. De ba han skrive hva han mente måtte til for en fredelig løsning. Forhandlinger kom i gang, selv om statsminister Erdogan neppe likte dokumentet han fikk fra Öcalan. Kurdiske politikere forteller at det første forhandlingsmøtet foregikk i Oslo. Våren 2011 satte forhandlerne opp en protokoll som den kurdiske siden godtok. Statsminister Erdogan nølte. Etter valget i juni 2011 sa han nei. Han valgte å trappe opp krigen. Fra 27. juli 2011 ble Öcalan fullstendig isolert. Han fikk ikke møte sine egne advokater. Selv familiemedlemmer fikk ikke besøke han. Slik var det fram til 23. desember 2012. Da kom en representant for MIT, den tyrkiske etterretningstjenesten, på besøk. Dette innledet det som kan bli en ny historisk etappe.

Tyrkia fortsetter krigen

Tyrkia har til nå fortsatt krigen med full styrke både i Tyrkia og utenfor. Tyrkiske fly slipper hver uke sine bombelaster over Kandil, den delen av nordlige Irak som geriljaen kontroller. Tyrkia hjelper Den frie syriske hæren og andre som fører krig for å knuse de nyopprettede styringsorganene i den kurdiske delen av Syria.

PKK har endret seg kraftig siden stiftelsen i 1978. På 1990-tallet forlot de ideen om en kurdisk stat. De hevder nasjonalstater ikke har noen plass i framtidas Midtøsten. PKK har i flere år gjentatt at målet er et samfunn der kurdere, armenere, tyrkere, laz, arabere, tsjerkessere og de andre folkene har like rettigheter. De argumenterer for en samfunnsordning der store kommuner (større enn norske fylker) skal ha stor rett til å styre seg selv. I disse kommunene skal alle folkegrupper være representert i folkevalgt ledelse på ulike nivåer. PKK er altså ikke en nasjonal frigjøringsbevegelse i snever betydning. De slåss for frigjøring for alle folkene i det kurdiske området.

Ingen fredsprosess uten gjensidighet

Öcalans Newroz-tale stiller kapitalistisk modernitet opp mot framtidas demokratiske modernitet. Det siste begrepet omfatter forannevnte syn på styringa av samfunnet. Fullstendig likestilling mellom religionene hører også med. Samtidig vil Öcalan ta vare på og videreutvikle det som er bra i vestlig politisk styresett.

Han velger sine ord med omhu. I 2013 sier Öcalan ikke ett ord om ensidig våpenhvile. Leser du teksten nøye, ser du at han tvert i mot forutsetter gjensidighet. Dagen etter Newroz kom Karayilan, geriljaens øverstkommanderende, med sitt svar. Han støttet Öcalans initiativ. Men en ensidig og betingelsesløs våpenhvile blir det ikke. Karayilan krevde gjensidighet og fastslo geriljaens rett til å forsvare seg militært dersom Tyrkia fortsetter krigen.

Statsminister Erdogan svarte med vagt imøtekommende ord. Tyrkias generaler markerte sitt syn med handling. Natta etter Newroz sendte de på nytt fly inn over det geriljakontrollerte området i nordlige Irak. Men generalene er ikke treffsikre. Bombene traff bare fjellene.

Inger vaska hos legen en gang i uka. Både på kontoret og i privaten. Det var noe hu gjorde i tillegg til reinholdet på skolen. Gjennom åra hadde hu fått et nært forhold til legen. De var en slags venninner sjøl om de ikke akkurat vanka sammen. Legen, som hu kalte med fornavn, var så alminnelig at. Det fortalte hu på jobben og, men hu merka at de andre ikke var så interessert i å høre om legen, unga hennes og hva de dreiv med.

Nå hadde Inger fått et treukers gratisabonnement på Klassekampen av venninna si. Den avisa hadde hu aldri lest, og knapt nok sett. Inger hadde nettopp henta sitt første gratisnummer i kassa og var litt nysgjerrig. Hu hadde tid til å lese før hu gikk på jobb. På skolen hadde hu litt ugrei arbeidstid, men det var bedre nå enn før. Før vaska de etter at elevene hadde gått. Kveldsarbeid hver eneste dag, år ut og år inn, for ikke å si tiår inn og ut. Nå begynte hu halv ti og jobba til fem. Ved å snirkle seg rundt timeplanen til klassene, fikk reinholderne unna mye vask i skoletida, og enda tid til å gå over resten etter at elevene hadde huja seg ut av gangen på veg til friheten. Hu likte at skolen var i orden til neste dag. Hu hadde alltid satt sin ære i det, men ordensregla hennes skyldtes ikke bare æren. Hu mente det var bra for unga at de møtte en pen og rein skole hver dag. Av og til kunne hu være litt irritert på et par av de andre reinholderne. De tok litt lett på jobben. Men, men, de tenkte vel kanskje slik om henne og. Det var vel ikke sikkert hu var like nøye støtt heller. Uansett, de hadde alle vært skeptiske til nyordningen da de skulle gå over til å vaske på dagtid. Åssen skal skolen bli seendes ut når eleva kommer da? hadde de spørt.

Sjølsagt var de klar over at omlegginga var et sparetiltak. Kommunen sparte kveldstillegget og reduserte bemanninga. Økonomisk betydde det ingenting for reinholderne som ble igjen. De fikk flere timer som kompensasjon for tapet av kveldstillegget. Bemanningsreduksjonen hadde gått greit med naturlig avgang, som det ble kalt. Noen av arbeidskameratene gikk av med pensjon litt før tida, og var glade til. Fagforeninga hadde sett til at omlegginga gikk ordentlig for seg. I matpausa hadde reinholderne ledd litt av at det var penga som gjorde susen. Det var ønsket om å redusere utgifter som fikk de over på dagtid. Ikke noe humanisme lå bak. Ikke noe mål om at reinholderne skulle få kveldsfri som andre folk, for å være sammen med unga sine eller gå på møte og dugnad.

Vanligvis leste Inger bare lokalavisa til hverdags. Noen helger kjøpte hu VG. I lokalavisa leste hu gjerne bakfra. Der sto dødsannonsene og hvem som hadde gifta seg. Slikt må en følge med på. Siden hu aldri hadde lest Klassekampen før, starta hu på side en.

Hu syntes navnet på avisa var litt gammalmodig og rart, men forsida fortalte at hu leste venstresidas dagsavis så det fikk være greit. Hu visste jo egentlig det, at Klassekampen var en avis på venstresida, og hu regna seg sånn omtrent til venstresida sjøl. I alle fall så hu på Høyre og Fremskrittspartiet som en pest og en plage, og da var hu vel på venstresida. Hver eneste høst, rett før jul og glede, når pengebruken i kommunen for neste år skulle bestemmes, foreslo høyrefolka at jobben hennes skulle konkurranseutsettes. Det var nesten så hu ble dårlig av det, men på TV syns hu mange fra Frp sa mye riktig og.

På forsida sto det også at Kristin Halvorsen fra SV pøser ut penger til private skoler. Inger trudde SV var mot privatisering og ble skuffa. Kan en ikke stole på noen lenger? Forsida henviste også til noe rare greier om otage og hostage som hu lurte på hva var. Videre så hu utover i avisa at mye handla om utlanda. Greit nok, men hu brukte ikke lese noe særlig om det. Hu forsto seg liksom ikke på det, men hu likte en artikkel på side to om en kar som dreiv med fotball for unger. Han sa at slikt virka sammensveisende og var moro. Det var hu helt enig i, hu hadde da hatt unger i fotballen sjøl. Hu beit seg også merke i, på samme dobbeltsida, et bilde av ei naken ræv, og en morsomhet om sangen til Terje Tysland som heter No går det på ræva. Hu var glad i musikk og kjente godt til både Tysland og sangen. Hu kunne godt tenke seg å lese mer om han. Det hadde vært stille for han lenge nå.

På neste sida fortalte avisa at Høyre og Erna Solberg vil gi de rike store skattelettelser. Så typisk, og ikke noe nytt. Det er jo det høyrefolk står for, å sørge for de rike. Slikt lærte hu som unge. En høyremann snakka om pragmatiske avveininger, og en SV-er, det var Lysebakken, mente noe om noe som ble kalt retorikk. Samma det. Høyredame var hu ikke, og det kom hu aldri til å bli. Er det noe som er sikkert så er det det. Og rikinga får vær så god betale skatt, de som andre.

Litt lenger ut fant hu noe som ble kalt essay. Det handla om ei bok. Hu hadde lest mye de siste åra. Da hu jobba kvelden, ble det ikke sånn. Hu var for sliten da hu kom hjem, og sjøl om det kunne være artig nok, hu fikk seg ikke til å sette seg ned om dagen for å lese. Det tok seg liksom ikke ut. En følte seg lat når en leste om dagen. Og lat vil ingen være. Nå leste hu mye krim som bibliotekaren fant fram. Å vaske biblioteket var en del av jobben. Denne essayen handla om ei krimbok. Her var det kanskje tips til ei bok å lese. Kanskje det var hu nå, som skulle komme til bibliotekaren å anbefale ei bok? Inger trudde hu hadde hørt om bokforfatteren. Jørgen Gunnerud. Han som hadde skrivi essay, hadde hu aldri hørt om. Ole Robert Sunde het han. Sikkert en bra kar om ikke jeg har hørt om han, tenkte hu, og begynte å lese. Det så ut til at boka handla om vanlige folk. Om en godt gift alminnelig lensmann. Bra. Men så var det visst ikke så alminnelig likevel. Lensmannen hadde topografisk romforståelse, var penetrert av topografiske utsagn og brukte ikke invektiver. Naturen som beskrives i boka var visst omnipotent og hadde noe som kaltes metaforer. Nei, denne boka er visst ikke noe for meg. Søren og. Inger kunne godt tenke seg å finne en ny krimforfatter.

Så, et godt stykke ut i avisa, etter å ha feid raskt over utlanda, fikk hu se bilde av Aslak Sira Myhre. Han er gossin, særlig når han er sint. Og det er han på TV av og til. Reinholderne kjenner til Aslak, som de sier, for han har vært reinholder sjøl, enda han ratt har gått på universitetet og all tingen. Det hadde hu lest i fagforeningsbladet, og hu trudde kanskje det hadde stått i VG og. Nå er han sjef for Litteraturhuset og har greie på alt mellom himmel og jord. I alle fall høres det sånn ut. Her ble han intervjua om arbeiderklassen og anbefalte jobb på gulvet. Han snakka om noe som kaltes selvproletarisering og klassereise. Søren og, hu hadde håpa han skulle uttale seg om noe interessant, om reinhold og privatisering for eksempel. Hu leste hele artikkelen og undra seg over at venstresida selvpisker seg, som Aslak sa. Hva skulle det bety tru? Hu skjønte at dette ikke handla om klassereise i betydninga skoletur. Det hadde hu egentlig skjønt hele tida, sjøl om hu lurte litt med en gang. Da hu så bildet av Aslak hadde hu tenkt at dette kunne hu vise til Ellen på jobben, for å brife ørlitt med at hu leste Klassekampen. Men nå ble hu redd for at Ellen skulle tru det handla om skoletur, og det ville bli for dumt.

På samme side var det intervju med en Siljestad, også det om arbeiderklassen. Han var ikke brått så gossin som Aslak, men det gjør gjorde jo ikke noe. Han var ikke så sikker på at arbeiderklassen ville frigjøres fra det fysiske slitet og sin livsform. Nei, frigjøres fra sin livsform, det hørtes jævlig ut. Og slit og slit. Det kan så klart være et tjon å vaske innimellom, men hva anna skulle hu gjøre. Strikke? Da traff hu nok mange artige folk! Om hu ikke hadde jobben, hvem skulle hu være sammen med da? Legen har det jo så travelt. Det er ikke noe å hente der. Hu er jo på reise både til Italia, Dublin og Beitostølen, og trener i skauen dagstøtt. Siljestad tvilte også på at arbeiderklassen kjenner seg igjen i språket som slike tema omtales med. Så sant, så sant. Når sant skal sies, og det skal det vel, skjønte jeg ikke mye av dette, sjølpisking og sjølproletarisering, tenkte Inger.

På neste side var det en artikkel om musikk, men den handla ikke om Terje Tysland eller musikk hu liker. Denne sida og de neste hadde masse stoff om kunst, om film og bilder. En iransk film ble omtalt med mange ord. Den kan jo godt være interessant og artig. Inger liker godt å se andre filmer enn de amerikanske, men i en mellomtittel sto det at filmen var subtil, og da mista hu lysta til å se den. Faderullan så my rare ord det er i denne avisa. En lang artikkel handla om ei flaske med døde rotteunger. Flaska var malt på med en pensel laga av ei død hand. Kunstneren hadde malt med en del fra et lik. Hva skulle det være godt for? Og er det kunst å putte rotter på ei flaske? Det er visst det. Journalisten skreiv om vareestetikk og referanse til abstrakt ekspresjonisme, popkunst og minimalisme. Det sto og om veterinærens, obdusentens og taksidermistens sfære. Inger skjønte ikke om disse sfærer var kunstens sfære eller ikke. Samma kan det værra, fine ord, men gammalt piss, eller rotter om du vil, på ny flaske. Ikke det at all kunst skal være så fordømrade pen, men. Legen hadde av og til slått til lyd for at de skulle ta seg en bytur sammen. Drikke vin og gå på utstilling. Inger veit at det aldri blir noe av, men når en ser hva slags kunst det står om i avisa til legen, er hu likeglad med hele turen.

Etter radio og tv-programmet som var akkurat som i andre aviser, kom baksida. Et kunstbilde kalt Conflict/Band of Horses var avbilda øverst. Inger så verken konflikt, band eller hester. Tvert om viste det en masse damer, dansere antakeligvis, med skjørt av strutsefjær, i forskjellige positurer, nokså rotete dandert, som på et slurvete pynta matfat. Under bildet var det ei spalte kalt I dag. Den var skrevet av en forfatter som het Marit Tusvik og hadde I semlornas tid som tittel. Inger trudde semlor var en sopp, men det passa dårlig med teksten. Forfatteren var på reise, og hadde vært det i fire måneder, og ennå var ikke reisa slutt, så det ut til. Forfatteren reiste visst enda mer enn legen. Kanskje hu var på ei slik klassereise som Aslak snakka om. I alle fall kunne ikke Tusvik være på reise i arbeiderklassen for da hadde hu aldri hatt råd til å være borte så lenge. I alle fall hadde ikke Inger råd til å reise. Reinholderlønna var for skral til det. Hu måtte smile da hu tenkte på hva slags reise hu hadde vært på. I den tida det var så populært med skritt-tellere hadde hu brukt det på jobben. Hu hadde fortalt vaktmesteren hvor mange skritt hu gikk per dag. Han ga seg straks til å gange og ordne og kom til at hu i arbeidet hadde gått femten ganger tur retur mellom Kristiansand og Kristiansund, eller for å være mer eksotisk, som han sa, fra Harestua til Ekvatorial-Guinea, snudd der og på veg hjem, var hu nå i Barcelona. Hu hadde svart at så langt var det nok ikke, for de første åra mens hu ennå hadde mann og unger hjemme, jobba hu deltid. Da lo de godt.

Vaktmesteren var forresten en sånn en som ratt leste Klassekampen. Han snakka stadig, ja, ikke så påtrengende da, men av og til, om kapitalisme og privatisering. Han satt i fagforeninga, men hu visste ikke hva slags verv han hadde. Det passa liksom ikke helt at han og legen holdt samme avisa. Og vaktmesteren kan da umulig forstå taksidermistenes sfære, topografisk romforståelse og otage, tenkte Inger. Hu la bort avisa.

Og slik gikk dagene. Etter tre uker ringte en hyggelig kar og ville ha hu til å abonnere. Vanligvis var hu veldig dårlig til å si nei til telefonselgere og telefontiggere. Huttetu så mye rare formål hu hadde gitt til, krybbedød og landsbyer i Afrika, hjertestartere og munn og -klovsyke, eller fotmalere, var det visst. Heldigvis klarte hu si nei til telefonselgeren. Han var forresten lite påtrengende til telefonselger å være. Han snakka på en måte som fikk hu til å tenke på vaktmesteren. Han og liker Terje Tysland, tenkte hu.

Stein Buan

Jens Stoltenberg har sagt at Stortingsvalget 2013 er «et retningsvalg», og Arbeiderpartiets nyeste slagord er «Vi tar Norge videre».

Hvilken retning?

Siden den rødgrønne regjeringa ble valgt i 2005, er antallet milliardærer doblet, og vi har fått over 6000 flere fattige barn. Forskjellen mellom den rikeste prosenten og resten av oss er nå tilbake på samme nivå som på 30-tallet.

Den samlede omsetninga for norsk bemanningsbransje har skutt i været siden de rødgrønne overtok¹. Boligprisene har vokst til en historisk høyde, og øker mye mer enn lønna gjør. Det samme gjelder boliggjelda.

Ingen annen norsk regjering har kriget mer i andre land enn de rødgrønne.² Det er satt norgesrekord i åpning av oljefelt, hvis Arbeiderpartiet får bestemme står Lofoten og Vesterålen for tur. Og det er rekordmange som har private helseforsikringer, og slik kan omgå den offentlige køen. Bare fra 2010 til 2011 økte antallet med 30 %.³ Nesten alle forsikringene er vel og merke tegnet av bedriftsledelser for sine ansatte, ikke av privatpersoner. Konsekvensen blir allikevel flytting av medisinsk kapasitet fra offentlig til privat og et stadig mer markedsstyrt helsetilbud.

Kapitalisme, marked og finans

Vi ser hvordan kapitalismen utvikler seg innenfor stadig flere områder: Som mislykket markedsstyring i offentlig sektor, slik blant annet Gjørv-kommisjonens rapport pekte på. Markedsmekanismer og markedslignende styringsprinsipper i offentlig sektor gir svekkede arbeidsvilkår og mindre medbestemmelse for de ansatte, profitt til kommersielle aktører og et dårligere velferdstilbud til folk flest.

Markedet får rollen som syndebukk når regjeringa sier de ikke kan gripe inn for å redde utsatt framtidsretta industri, og grønne arbeidsplasser legges ned. I tillegg til offentlig sektor og klima- og næringspolitikken er også utallige andre områder overlatt til markedet eller markedslignende prinsipper, og det politiske handlingsrommet begrenses av EØS-avtalen og de fire frihetene for markedskrefter.

En av konsekvensene når politikerne slipper til markedskrefter, der fellesskapet før sto i sentrum, er at det åpnes et stort rom for markedsaktører, som finansbransjen. Privat pensjonssparing, den dramatiske veksten i boliglån og økningen av privat helseforsikring er bare noen eksempler.

Fra Dugnads-Norge til Forskjells-Norge

Vi har fått en elite av politikere og direktører med stadig større forakt for vanlige folk, som ikke møter særlig motstand fra Stortinget. Samfunnsutviklingen preges stadig mer av finansfyrster, konsulentfirmaer og markedsfundamentalister. Konsekvensen er en forandring fra Dugnads-Norge til Forskjells-Norge, hvor avstanden fra gølvet til dem som bestemmer, vokser. Lederlønningene blir høyere og pensjonene for vanlige arbeidsfolk dårligere.

I 1954 ble retten til arbeid grunnlovsfestet i Norge. I dag har vi EØS-avtalen, bemanningsbyråene og 67 000 undersysselsatte – deltidsansatte som har forsøkt å få lengre avtalt arbeidstid, antallet har økt med 5000 på et år, over to tredjedeler av disse er kvinner.⁴ Deltidsarbeidende i alle sektorer mangler forutsigbarhet for jobb, inntekt, pensjon og fritid.

Vi har fått en pensjonsreform som tar fra de deltidsansatte og vanlige lavtlønte arbeidere med dårlig helse og tunge jobber, og gir til noen grupper som har god helse og en jobb å bli gammel i. I praksis en kvinnefiendtlig klassereform, skapt av og for de som sitter i de mykeste kontorstolene, ikke for sliterne. Under 20 prosent av LOs medlemmer klarer å stå i jobb til de er 67 år.

Profittmarginen for private aktører ligger blant annet i å gi lavere pensjon og lønn. Det var dette streiken på de anbudsutsatte sjukehjemma i fjor, som regjeringa avslutta med tvungen lønnsnemnd, handla om. Vi har fått en regjering som indirekte støtter sosial dumping i offentlig regi.

Vi er i den situasjonen at alle partiene på Stortinget har sagt tydelig i fra om at de vil regjere på grunnlag av EØS-avtalen også de neste fire åra. Det på tross av hva Alternativer til EØS-rapporten fra 2012 sier om å begrense EØS-avtalen:

Så lenge man holder fast på at det ikke er noe alternativ for Norge å si opp EØS-avtalen, har man ingen forhandlingsposisjon overfor EU.

«Vår nye regjering»

I Rødt! 2/2006 skreiv Arne Byrkjeflot, mangeårig RV/Rødt-topp og leder av LO i Trondheim om «Vår nye regjering». Om hvordan «Regjeringen har seiret på en bølge som ønsker forandring» og «lovt forandring, skriftlig og muntlig».

På Trondheimskonferansen, arrangert av nettopp LO i Trondheim i januar i år, stilte Aps partisekretær Raymond Johansen opp uten et eneste nytt løfte, kanskje annet enn tydeligere lovnader enn noen gang før om ikke å ta Norges tilknytning til EU opp til vurdering. Situasjonen ser altså ikke like lys ut som for 7 år siden. Spørsmålet blir hvordan det nå kan skapes bevegelse for å oppnå resultater, og snu retninga?

I Rødt! 3/2012 skreiv jeg artikkelen «Ut av krisa» om venstresidas analyse av- og svar på krisa i kapitalismen. Hovedpoenget var at krisa er skapt av den kapitaliske produksjonsmodellen som også gir en konsentrasjon av penger og makt. Krisa har fått et dramatisk uttrykk i finansmarkedet og synliggjort hva høyresidas dogmer om det «frie» marked fører til.

Dette burde gi et grunnlag for å møte samfunnsutviklinga med en annen økonomisk politikk: begrense bank- og finansvesenet og reise kampen for alternativer til markedsøkonomien på flere politiske områder. Ikke minst burde en krise i Europa hvor EU bidrar som bensin på bålet, tale for at Norges tilknytning til dette, EØSavtalen, kuttes.

I dag skjer altså det motsatte. Regjeringa bryter ikke akkurat med eliten ute i Europa når den gir kriselån gjennom Pengefondet, med tilhørende kuttkrav. Bevegelsene som ønsker å dra lærdommer av krisa, møter stengte dører. Enten det er Nei til EU eller sterke krefter i fagbevegelsen som vil skjerme det norske arbeidslivet fra elitenes krisepolitikk og EØS-avtalen, eller det er Attac som stiller krav om hardere skattlegging av bank- og finansvesenet.

Men er det «ett fett for arbeidsfolk»?

Tidligere har partiene ytterst til venstre sagt at regjeringsspørsmålet er «ett fett for arbeidsfolk », man har sagt «Gro + Kåre = Sant» og «Jens og Jan – Samma faen».

På tross av at Arbeiderpartiet tar Norge videre i feil retning, og at mye av det samme uansett ligger i bånn, så er det utvilsomt viktige forskjeller på regjeringsalternativene.

Opposisjonen på Stortinget er helt enige om å gjøre det lettere å ansette midlertidig og gi større rom for utleie av arbeidskraft. En politikk som vil føre til en dramatisk utvikling av løsarbeidersamfunnet og svekkelse av Arbeidsmiljøloven.

Forskjellen er relativt stor på spørsmålet om offensiv bruk av private når det gjelder skole, ytterligere deler av helsesektoren osv. (Selv om Ap på sistnevnte område også har stått i spissen for innføringa av markedsprinsipper, foretaksmodell og banet vei for privatisering.)

Du kan si mye om regjeringa, men opposisjonen på Stortinget har en politikk som vil gi enda sterkere markedsstyring (og som skryter av det!), større armslag for finansbransjen, svekkelse av vanlige arbeidsfolks innflytelse og rettigheter og av folkevalgte organer.

På samme måte virker det helt usannsynlig å få noen som helst form for lydhørhet ovenfor fagbevegelsen og andre radikale bevegelsers krav ved et regjeringsskifte. Selv om det også ofte i dag kan virke ganske håpløst, spiller alle disse nyansene og forskjellene en rolle hvis man skal få til bevegelse for økonomisk omfordeling, et rettferdig arbeidsliv og mot markedstvang. Det trengs ny politikk. Høyrepolitikk er like dårlig uansett hvor den kommer fra, men det betyr ikke at politikken til de to sannsynlige regjeringsalternativene er like ille.

Samtidig har åtte år med rødgrønn regjering på mange sentrale områder vist seg å være et stort sprang i feil retning. At SV har gått inn i regjering, har tilsynelatende bidratt til å temme, ikke fremme radikale bevegelser.

Nå er det på tide å skifte retning. Da er åpenbart ikke svaret Erna Solberg som statsminister. Utfordringa blir hvordan snu retninga, når den rødgrønne regjeringa svarer med lukket dør på sentrale spørsmål.

Ikke til salgs

Kapitalismen viser seg utilstrekkelig når det gjelder å dekke helt grunnleggende behov i hverdagen, som fast jobb, et sted å bo og et bærekraftig miljø. Det trengs alternativer:

• Et alternativ til boligmarkedet, og den markedstvangen det fører med seg. En markedstvang som gjør at dobbelt så mange studenter blir boende hjemme fordi de ikke har noe alternativ, og som hindrer vanlige arbeidsfolk i å kjøpe bolig der de jobber eller i området de vokste opp, samtidig som spekulanter tjener milliarder på boligmarkedet.
• Et rettferdig arbeidsliv krever rett og reell mulighet til hele, faste stillinger. Det trengs et oppgjør med bemanningsbransjen gjennom en avvikling av arbeidsformidling gjennom private vikarbyrå, slik det også var fram til år 2000, med minimale unntak. Kravet om en arbeidstidsreform og spørsmålet om sekstimersdagen er et sentralt virkemiddel som kan få en slutt på deltidsfella, og gjøre at en kabal av blant annet tidspress, ulik grad av arbeidsførhet, skift- og turnuser kan gå opp.
• Når politikere flest drømmer om norsk EU-medlemskap, trenger vi en folkeavstemning om å erstatte EØS-avtalen med en handelsavtale, slik at vi beholder markedsadgangen, men slipper en markedstvang som presser fram privatisering og brutalisering av arbeidslivet.
• Vi må sette en aktiv statlig næringspolitikk og hensynet til miljø og arbeidsplasser foran den markedstvangen som gjennom EØS-avtalen og såkalt næringsnøytralitet har rammet flere norske bedrifter og et tusentalls arbeidsplasser hardt, og som bremser utviklinga til en fornybar framtid.
• For å hindre at offentlig sektor markedsstyres og velferd blir til butikk for kommersielle aktører, må vi bli av med New Public Management, foretaksmodeller og annen byråkratisk markedstvang. Vi må sette krav om profittforbud for private aktører også innenfor helsevesenet og barnehagene, slik det er i skoleverket. I dag foregår en systematisk klassemessig omfordeling av verdier oppover. Den nevnte pensjonsreformen er et eksempel på dette. Innenfor boligsektoren ser vi en slik effekt av den mye omdiskuterte BSUordninga (Boligsparing for ungdom) – i virkeligheten en skattefradragsordning for bedrestilt ungdom, omplassering av allerede oppsparte midler subsidiert av vanlige arbeidsfolks skattepenger, som koster nærmere en milliard over statsbudsjettet. Denne utviklingen følger av en politikk hvor alt er til salgs, og finansbransjen villig stiller opp for at salget skal gjennomføres.

Motmakt

Skal vi hindre omfordelinga oppover, krever det trøkk nedenfra. Hvor parti(er) spiller på lag med den radikale delen av fagbevegelsen, miljøorganisasjoner, helse-tjeneste- og boligaksjoner og sterke antikrigsstemmer, og skaper bevegelse mot klasseforskjeller, for vanlige arbeidsfolks interesser, demokratisk kontroll over økonomien og frihet fra markedstvang. Gjennom en slik krysning av «no sellout» og «non-profit» kan også styrkeforholdet mellom klassene på sikt endres.

First House er en del av det internasjonale Fipra nettverket

I dag kan PR-byrået First House være med og forandre Norge uten engang å være representert på Stortinget. (Selv om de i nyere tid også har huka inn vararepresentanter på Tinget fra både Frp og Senterpartiet.)

Det trengs motmakt mot dette. For alle de som er skuffa over eller lei av regjeringa, men ikke vil, eller ikke har noe å tjene på, at Siv og Erna skal styre landet.

Ikke minst beviser eksemplet First House med all tydelighet (om enn med negativt fortegn) at det går an å forandre Norge også på andre måter enn under avstemninger i Stortingssalen.

For de som ikke har First Housenettverk, eller penger til å kjøpe seg det, krever det en godt organisert og sterk bevegelse. Da ville det også gjort seg med et parti på Stortinget som igjen lar politikerog direktøreliten møte litt skikkelig motstand, som konsekvent står opp for vanlige arbeidsfolks interesser, som sammen med fagbevegelsen og ulike interesseorganisasjoner utgjør en sprengkraft.

Med en kapitalistisk krise som herjer i Europa og presser fram høyrepolitikk, som også får følger for Norge, trengs det et tydelig retningsvalg, i motsetninga mellom arbeid og kapital.

Dette må følges opp av konkret antikapitalistisk politikk og interessekamp for vanlige arbeidsfolk som rammes av Forskjells-Norge, enten det handler om den økonomiske politikken, arbeidslivet, boligmarkedet eller den manglende klima- og næringspolitikken. Her ligger det virkelige retningsvalget.

Noter:

1. Bemanner seg opp, DN 28. januar 2013.
2. http://www.dagbladet.no/2011/12/29/nyheter/politikk/ utenriks/forsvaret/innenriks/19590457/
3. http://www.dagsavisen.no/samfunn/frykter-et-klassedelthelsevesen/
4. Arbeidskraftundersøkelsen 4. kvartal 2012, SSB.

Mari Eifring er partisekretær i Rødt.
Joachim Espe er rørlegger og faglig leder i Rødt.

Når europeisk kapital merker konkurransen fra asiatisk og amerikansk kapital, blir ett av svarene å senke lønningene. Dette er vanskeligere å gjøre i Europa som har et relativt velregulert arbeidsmarked. Europa har en sterkere fagbevegelse og kollektive tariffavtaler enn mange andre steder i verden. Men ved å innføre import av billigere arbeidskraft til de «regulerte» markedene kan man sørge for at prisen på arbeidskrafta senkes.

Med EU-østutvidelse i 2004 ble dette en realitet, og kombinasjonen av at EU nå også består av land med betydelig dårligere lønnsog arbeidsvilkår og en stadig nedbygging av hindre mot fri flyt av arbeidskraft og felles minimumsvilkår for hele det indre markedet, fører til en nedadgående spiral.

Rettsystemet i EU bygger opp under denne utviklinga. De siste årene har det vært en tydeligere rettsliggjøring av forholdene i arbeidslivet. Det er særlig fire EU-dommer fra perioden 2007–8, den mye omtalte «Laval-kvartetten», som har endret faglige rettigheter og forutsettingene for å drive faglig kamp.

Lavalkvartetten

I 2004 fikk det latviske selskapet Laval et anbud med latviske arbeidere i Sverige. Svenska byggnadsarbetarförbundet (Byggnads) krevde snittlønn i Stockholm for de latviske arbeiderne, noe de ikke fikk, og dermed gikk Byggnads til blokade, med følge av sju svenske LO-forbund. Laval brakte blokadeaksjonene inn for EU-domstolen etter at Byggnads hadde blitt frikjent i svensk arbeidsrett. I EU-retten tapte Byggnads og LO og ble dømt til å betale store erstatninger. Blokaden og boikotten var i strid med prinsippet om fri flyt av tjenester og den fri etableringsretten. EU-domstolen slo fast at EUs utstasjoneringsdirektiv fra 1996 som skulle sikre utstasjonerte arbeidere visse minimumsstandarder i landet der de jobba, skal tolkes uttømmende. Det vil si at minstestandardene som direktivet fastsetter, blir tolket som maksismumsstandarder og at det ikke er anledning til å gå ut over disse. Det som skulle være et gulv, ble et tak.

I Viking Line-dommen skulle finske sjøfolk erstattes med estiske sjøfolk som var billigere arbeidskraft. Finsk sjømannsforbund ble dømt i EU-domstolen, etter å ha støtta de streikende finske sjøfolka, for å ha hindra den frie etableringsretten.

Rüffert-dommen gjaldt polske bygnings- arbeidere som jobba på polsk lønn på byggeoppdrag for den tyske delstaten Niedersachsen. Delstaten hadde bestemmelser om tysk lønn på offentlig oppdrag (i overensstemmelse med ILO konvensjon 94). EU-domstolen dømte Niedersachsen for brudd på fri flyt av tjenester og den frie etableringsretten.

I Luxemburg-dommen kjørte EU-kommisjonen sak mot staten Luxemburg fordi de hadde en rekke krav til tjenesteytere som opererte i landet, bl.a. krav om heltid. Kommisjonen mente dette gikk lengre enn utstasjoneringsdirektivet tillot, og Luxemburg ble dømt for brudd på utstasjoneringsdirektivet og den frie flyten av tjenester.

Dette er dramatisk for utviklingen av arbeidslivet innad i EU. Dommene forrykker styrkeforholdet mellom fagbevegelse og arbeidsgivere i en situasjon der fagbevegelsen er på defensiven i de fleste land i Europa.

Det er også dramatisk for den norske arbeidslivsmodellen. Gjennom EØS-avtalen knyttes også arbeidslivet i Norge stadig tettere opp mot utviklinga mot et stadig tettere indre marked.

Rettsliggjøring av arbeidslivet i praksis

Avtalen om europeisk økonomisk samarbeidsområde (EØS) kom på plass på slutten av 80-tallet og starten av 90-tallet. Avtalen omfatter alle EU-landene og de tre EFTAlandene Norge, Island og Liechtenstein, og trådte i kraft 1. januar 1994. EØS-avtalen er en dynamisk avtale, i det minste for EU sin del, det vil si at alle nye rettsakter fra EU innafor avtalens område skal implementeres av Norge, med mindre vi benytter reservasjonsretten. I tillegg til nytt regelverk fra EU kommer også ESA og EFTA-domstolens nytolkning av eksisterende regelverk. Dette skjer til tross for at avtalens artikkel 6 fastslår at det er rettsavgjørelser fra tiden før avtalen er inngått, som skal gjelde.

Det vises i Europautredningens omtale av EØS-avtalens artikkel 6:

I EØS-avtalens art. 6 heter det at EU-domstolens avgjørelser fra før EØSavtalens undertegning skal legges til grunn for tolkningen av avtalen. Av formelle grunner ønsket man ikke å forplikte seg til å følge seinere dommer. I praksis er det for lengst slått fast (også av norsk Høyesterett) at senere dommer selvsagt også har stor vekt. Realiteten er at EU-domstolens løpende rettspraksis har stor betydning for tolkningen av EØS-avtalen, og dermed omfanget av Norges forpliktelser.

Med denne tolkningen av EØS-avtalen, hvor EU-domstolens avgjørelser automatisk skal adopteres av ESA og EFTA domstolen i deres overvåkning av Norges etterlevelse av EØS-avtalen, er det nesten ingen grenser for politikkområder som kan trekkes inn.

Denne rettsliggjøringa av forhold i arbeidslivet var også bakteppet for den kraftige mobiliseringen fra fagbevegelsen mot Vikarbyrådirektivet, som pålegger å fjerne hindringer for bruk av innleid arbeidskraft, som ikke er begrunna i «tvingende allmenne hensyn» (direktivets art.4). Hva som er tvingende allmenne hensyn er det opp til EFTA domstolen å avgjøre.

Vikarbyrådirektivet

Da debatten om Vikarbyrådirektivet raste som verst, vinteren 2012, ble det av dets norske tilhengere framstilt som en seier for europeisk fagbevegelse, og en forbedring av også det norske regelverket. Det er mildt sagt en tendensiøs framstilling.

Foto: Rødt Nytt

For det første kan man se til Storbritannia. Her er bruken av innleid arbeidskraft kraftig utbredt, og den britiske fagbevegelsen så i utgangspunktet på Vikarbyrådirektivet som en sårt tiltrengt styrking av bemanningsbyråarbeideres posisjon i arbeidsmarkedet. Kort tid etter innføringen av direktivet så de imidlertid at arbeidsgivere og bemanningsbyråer i stor stil benyttet seg av smutthull i direktivet for å omgå likebehandlingsprinsippet. Dette prinsippet skulle sikre bemanningsbyråarbeidere bedre lønnsvilkår og flere rettigheter På noen områder kunne det se ut som forholdene for bemanningsbyråarbeiderne faktisk forverret seg.Tillitsvalgte uttrykte bekymring for at direktivet i praksis institusjonaliserte lave lønner og minimumsvilkår.

For det andre har bemanningsbyråindustrien selv hatt interesse av Vikarbyrådirektivet, for å øke bruken av innleid arbeidskraft. Utviklinga mot et løsarbeidersamfunn er ikke en uheldig bivirkning av et mer fleksibelt arbeidsmarked. Tvert imot er direktivet et ledd i videre «fleksibilisering» av arbeidskraften, for å legitimere midlertidige ansettelser. For eksempel mener Staffing Industry Analysts, en rådgivningsorganisasjon med nesten tusen bemanningsbyråer som medlemmer, at med Vikarbyrådirektivet

åpnes prospektet om deregulering i en rekke av kontinentale europeiske bemanningsmarkeder.

Grunnen til at vikarbyråindustrien kan forstå dette direktivet på denne måten er at direktivet bygger opp under det såkalte «flexicurity»-prinsippet. I følge EU går dette ut på at man på den ene siden tilbyr arbeidere et visst nivå av sikkerhet (security). På den andre siden betyr det å anerkjenne at virksomheter trenger fleksibilitet i sine arbeidskontrakter for å øke sin evne til tilpasning i økonomiske forhold under endring (flexibility). Men bak det tilforlatelige flexicurity-begrepet ligger i realiteten en ønsket politikk der det skal konkurreres på lønns- og arbeidsvilkår og åpnes for mer midlertidige ansettelser. Et stabilt ordnet og trygt arbeidsliv med sterke fagbevegelser som stiller høye krav, passer dårlig med EUs visjon om å være den mest konkurransedyktige økonomien i verden.

Vikarbyrådirektivet handler om å bygge opp under et arbeidsliv der bruk av midlertidig og innleid arbeidskraft skal spille en stadig større rolle. I forklarings-notatet som medfulgte det første forslaget til direktiv som kom i 2002, het det:

… med tanke på å fremme midlertidig arbeid er det nødvendig å rydde veien for på EU-nivå å eliminere de eksisterende restriksjonene og begrensningene som ligger på bruken av midlertidig arbeidskraft som ikke lenger kan rettferdiggjøres på grunnlag av allmenne hensyn og beskyttelsen av arbeidere.

De norske direktivtilhengerne har klamret seg til at bestemmelsene i norsk arbeidsmiljølov, som begrenser midlertidig og innleid arbeid, dekkes av «allmenne hensyn». Men om det skal være en restriktiv eller liberal tolkning av hvilke allmenne hensyn som rettferdiggjør disse begrensingene, blir det opp til EFTA-domstolen å se på når det blir tvist om tolkningene. NHO har tidligere varslet at det er svært sannsynlig at en slik tvist oppstår. Og som Laval-kvartetten illustrerer, har EU-domstolens rettspraksis vist at det legges opp til en streng tolkning av hva som kan rettferdiggjøre restriksjoner til hinder for fri flyt av arbeidskraft.

EØS og ILO

I et arbeidsliv som blir mer rettsliggjort, vil det oppstå et annet spørsmål: Hvilken juss som skal veie tyngst. Norge er som 184 andre land på verdensbasis medlem av ILO, den internasjonale arbeidsorganisasjonen der fagbevegelse og arbeidsgivere har blitt enige om grunnleggende rettigheter som tarifflønn, organisasjonsfrihet og rett til å opprette tariffavtale. ILO har en rekke kjernekonvensjoner, blant annet ILO konvensjon 94. ILO 94 går ut på at alle som får anbud og oppdrag i det offentlige skal ha lønns- og arbeidsvilkår i samsvar med tariffavtale og det som er normalt i den aktuelle regionen og bransjen.

Foto: Rødt Nytt

Den rødgrønne regjeringa forplikta seg i regjeringserklæringa fra 2009 til å følge ILO 94, ved kontraktsinngåelse i offentlig sektor. I 2011 fastslo overvåkingsorganet ESA at norsk praktisering av forskrift om offentlig anskaffelser (som tok opp i seg ILO 94), var i strid med EØS-reglene. ESA og EFTA-domstolen sin oppgave er å håndheve EØS-regelverket. Det sier ingen ting om forholdet til ILO-konvensjoner. Men ESA brukte Rüffert-dommen fra EU-domstolen som begrunnelse for sin reaksjon. Regjeringen gikk høyt ut på banen, og hevdet at de ikke ville fire på ILO-konvensjonene overfor ESA.

Resultatet av forhandlinger endte med en svært amputert forskrift som ikke ivaretar intensjonen til ILO 94. Det kan ikke stilles krav om pensjonsvilkår eller tariffavtale, og det er kun utvalgte bransjer, med allmenngjorte tariffavtaler som skal omfattes av forskriften. Det kan bare stilles krav om minstelønn i tariffavtale, ikke normal lønn. Bestemmelsen om lønns- og arbeidsvilkår som normalt i regionen eller bransjen måtte fjernes. Dette knefallet for ESA blir av regjeringen trukket fram som en seier og et bevis på handlingsrommet som finnes innenfor EØS-avtalen, mens realiteten er at ESA overstyrer praktiseringen av ILOs kjernekonvensjoner

ILOs kjernekonvensjoner

I februar 2013 kom ILO med en ekspertrapport med utgangspunkt i den tidligere nevnte Laval-dommen. Den slo fast at EU på ulovlig vis har innskrenket fagforeningers rett til å kjempe mot sosial dumping. Lovendringene som den svenske regjeringa måtte innføre, som konsekvens av EU-dommen, forbød fagforeningene å bruke kampmidler som har vært lovlige fram til da. ILO mener dette bryter med FN-konvensjoner om fagforeningers rettigheter. Sverige har på denne måten havnet i en klinsj mellom ILO og EU-rett, og det er foreløpig uvisst hva konsekvensene blir.

Dette er særlig interessant med tanke på LO-kongressen i mai 2013. LO-sekretariatet har i forkant av kongressen lagt til grunn en forståelse av EØS-avtalen der ILOkonvensjoner kan ha forrang foran EØS-avtalen dersom det oppstår motstrid. Men Norge har i EØS-avtalen undertegnet en protokoll som forplikter Norge til å gi EØSlovverket forrang foran annet norsk lovverk.

Verftssaken

En av de mest aktuelle sakene i rettsliggjøringa av norsk arbeidsliv gjennom EØS-avtalen har vært den såkalte verftssaken. Åtte verft sammen med NHO og Norsk Industri saksøkte staten ved tariffnemda for brudd på EØS-reglene på grunn av allmenngjorte tariffavtaler i Verkstedsoverenskomsten. Saksøkerne mente reise, kost og losji ikke skulle inkluderes i allmenngjøringsforskriften. Som følge av at EFTA-domstolen støttet saksøkerne, endte saken i retten, og gikk hele veien til Høyesterett. Mange dro et lettelsens sukk da Høyesterett valgte å se bort fra EFTA-domstolens anbefaling, og slo fast at de allmenngjorte tariffavtalene skulle stå som de var. Dommen var en viktig anerkjennelse av grunnlaget for den norske arbeidslivsmodellen med like vilkår for norske og utenlandske arbeidere.

Det er all grunn til å feire at verftsdommen gikk bra, men samtidig er det verdt å vite at dersom det ikke hadde vært for EØS-avtalen, så ville det ikke vært noen rettssak i utgangspunktet. EUs utvikling mot et stadig mer konkurransedyktig indre marked har blant sine viktigste virkemidler oppbygging av billig og fleksibel arbeidskraft, og nedbygging av reguleringer som skal sikre trygghet for arbeidstakere. Så lenge vi gjennom EØS-avtalen blir knytta til denne utviklinga så vil det etter all sannsynlighet ikke bli siste gangen vi har sett et fundamentalt spørsmål om faglige rettigheter bli prøvd i en rett.

Veien videre

Vi skal ta et kort blikk på Tyskland – selve glansbildet på en konkurransedyktig økonomi.

I notatet Det tyske hovedansvaret fra De Facto viser Dag Seierstad at reallønna i Tyskland har sunket det siste tiåret før krisa brøt ut i 2008. I 2009 lå tysk reallønn hele fire prosent lavere enn i 2000. Organiseringsgraden har gått ned, og tariffavtalene omfatter en mindre del av arbeidslivet enn før. Stadig flere tariffavtaler har åpningsklausuler som gjør at fagforeningen kan forhandle seg til lavere lønn og svakere arbeidsvilkår enn det som følger av den tariffavtalen de omfattes av. Og den faktiske lønnsutviklinga er svakere enn den som fastlegges i tariffavtalene. Hundretusener av tyskere som er i full jobb må ha sosialhjelp for å klare seg.

Dersom dette er forholdene som et stadig mer konkurransedyktig indre marked peker fram mot, bør det være en prioritert oppgave for både norsk og europeisk fagbevegelse å bryte med premissene som ligger til grunn for en slik utvikling. Norsk fagbevegelse kan i solidaritet med europeiske arbeidere si opp EØS-avtalen, og på den måten skaffe seg større armslag for å slåss for anstendige og rettferdige arbeidsvilkår for både norske og utenlandske arbeidere.

EU-direktiver vil også framover brukes som brekkstang for å liberalisere arbeidslivet i retning av en mer mobil og føyelig arbeidskraft. Dette vil prege norsk arbeidsliv mer og mer så lenge vi er underlagt EU-rett gjennom EØS-avtalen. Jo mer vi oppnår her, jo mer kan vi også bidra til å styrke hele den europeiske arbeidstakersiden i Europas klassekamp.

Skal EFTA-domstolens pisk eller norsk høyesteretts nåde styre lønns- og arbeidsvilkår i Norge? Hvis nei: Ut av EØS!

Gunnvald Lindset er leder i Folkeaksjonen for sykehuset i Mosjøen og regionskontakt i Nord-Norge for Folkebevegelsen for lokalsykehusene. Artikkelen er ikke skrevet på vegne av noen av disse organisasjonene, men representerer forfatteren som sykehusaksjonist og politiker i partiet Rødt.

Det har lenge pågått diskusjoner i EUs ulike organer om helsepolitikken. Det siste tiåret har EU-domstolen i flere enkeltsaker slått fast at også helsetjenester skal være en del av det indre markedet. Både de som tilbyr og mottar helsetjenester skal i prinsippet fritt kunne gjøre dette innenfor hele EU, og personer skal kunne ta med seg rettigheter og få behandling i andre land enn der man normalt bor og/eller har trygderettigheter. Alle skal ha rett til refusjon av utgifter til helsehjelp mottatt i andre land etter samme regler som i eget land.

Diskusjonene har både dreid seg om prinsipielle motforestillinger og detaljer. Å gjøre helsepolitikken til en del av det indre markedets frie flyt har møtt mye motstand, og derfor har prosessen tatt lang tid. I en omtale av direktivet i Rødt! nr. 2a 2011 skriver Unni Hagen, rådgiver i Fagforbundet, følgende:

Forhåndsgodkjenning eller ikke har vært ett av de helt sentrale stridsspørsmål, og en viktig årsak til at direktivforslaget fikk en trang fødsel. Direktivet har endt opp med at det skal være mulig for landene å ha et system for forhåndsgodkjenning når det gjelder sykehusbehandling og avansert og kostnadskrevende medisinsk behandling. For helsetjenester og behandling som ikke krever innleggelse på sykehus kan landene ikke kreve forhåndsgodkjenning. Det kan bety at en stor andel av det som normalt oppfattes som sykehusbehandling ikke faller inn under definisjonen om sykehusbehandling fordi det ikke kreves overnatting. Dette kan resultere i økt pasientmobilitet uten krav om forhåndsgodkjenning for poliklinisk sykehusbehandling.

Hun skriver videre:

Etter å ha søkt og funnet informasjon om hvilke aktører som har vært aktive lobbyister for et helsedirektiv, viser det seg at det først og fremst er «helsenæringen» som står bak som pådrivere for å få gjennomført et helsedirektiv for Europa. Multinasjonale sykehus/sykehjemkjeder, laboratoriekjeder og ikke minst internasjonale forsikringsselskaper. Disse aktørene vil ha stor interesse av etableringen av et helsemarked i Europa.

Etter som helsedirektivet er en del av regelverket for fri flyt av varer, tjenester, kapital og personer i hele EU/EØS-området, er det såkalt «EØS-relevant» og gjelder derfor også Norge. Dette har den norske regjeringa sluttet seg til, og i et høringsnotat sendt ut i oktober 2012, ble det fremmet forslag til hvordan direktivet kan innlemmes i norsk lov. Regjeringa påpeker at forslagene ikke er endelige, og at de kan bli endret etter at innspill fra de ulike høringsinstansene har kommet inn. For oss som er motstandere av direktivet, er det viktig å påpeke at regjeringa og Stortinget kan benytte seg av reservasjonsretten og legge ned veto. Alle medlemsland har frist til 25. oktober 2013 med å ta helsedirektivet inn i sin nasjonale lovgivning.

Direktivet er et kompromiss som prøver å balansere medlemslandenes motvilje mot å gi fra seg nasjonal styring mot prinsippene om fri flyt i det indre markedet. Direktivet sier at medlemslandenes rett til selv å organisere og levere helsetjenester slik de ønsker, må respekteres. Men essensen er innskrenking av landenes handlefrihet og harmonisering fram mot et felles europeisk helsemarked.

Foto: Jokke Fjeldstad

Noen tenker i utgangspunktet at retten til å oppsøke helsetjenester hvor som helst i EU er positivt. Men som i de fleste andre sammenhenger må vi ta utgangspunkt i at vi lever i et klassesamfunn, og at dette vil slå ut ulikt. For det mindretallet av pasienter som er best til å orientere seg om helsetilbud i andre land, er det en fordel på kort sikt. Men det som dette ressurssterke mindretallet kan være tjent med, vil stå i motsetning til nasjonal styring og et solidarisk offentlig helsevesen som det store flertallet er tjent med.

Direktivet legger til rette for en utvikling som er stikk i strid med den helsepolitikken og de nasjonale målene som et stort flertall både i befolkningen og blant helsearbeiderne vil ha. Det åpner opp for at kommersielle helseaktører vil skumme fløten gjennom å tilby helsetjenester for relativt enkle uprioriterte tilstander. Konsekvenser av en slik utvikling har vi allerede kunnskap om med de erfaringene vi fikk under Bondevik IIregjeringa etter at sykehusreformen ble innført. Da fikk vi en eksplosiv vekst i etablering av kommersielle sykehus og klinikker der eierne håvet inn eventyrlige profitter gjennom å tappe offentlige helsebudsjetter.

EUs helsedirektiv vil åpne opp for slike etableringer i langt større omfang. Dette vil øke presset på offentlige helsetjenester, og dermed redusere styring og kontroll med den nasjonale helsepolitikken. I kjølvannet av direktivet vil det også følge sosial dumping. Regjeringene i ulike land vil spekulere i at visse tjenester kan «kjøpes» billigere utenlands, og dermed legges det press på lønnsog arbeidsvilkårene slik vi ser i andre bransjer. Sykehusene vil konkurrere om de beste spesialistene, noe som medfører at lønnsnivået presses opp blant disse på bekostning av de store gruppene av ansatte.

I 2009 ga regjeringa uttrykk for at rett til sykehusbehandling i andre land burde begrenses til offentlige sykehus, eller til sykehus som har avtale med det offentlige trygdesystemet. Dette er ikke mulig hvis direktivet blir innført. Hovedlinjen til den rød-grønne regjeringa har vært at det bare skal kjøpes inn private helsetjenester dersom kapasiteten i de offentlige tilbudene er fullt utnyttet og det fortsatt er køer. Høyre og FrP har varslet at hvis de får regjeringsmakt, vil de legge til rette for flere kommersielle aktører. Innføring av EUs helsedirektiv vil bidra til å gjøre det lettere uansett hvilken regjering vi får.

Det har i lang tid vært voksende motstand mot utviklinga i det norske helsevesenet. Særlig motstanden mot helseforetaksmodellen i sykehusene har økt etter hvert som konsekvensene har blitt tydeligere både for helsearbeidere, pasienter, pårørende og mange av de som jobber med helsepolitikk på ulike områder. I 2009 skrev jeg og Dag Johansen, ortoped ved sykehuset i Rana, heftet Sykehus er ikke butikk. Vi er begge medlemmer i Rødt, og en av målsettingene med heftet var å analysere, beskrive og forklare utviklingen i sykehusene både før og etter innføringen av helseforetaksmodellen. En annen viktig målsetting var å bidra til at Rødt kunne utvikle en alternativ helsepolitikk, og skape diskusjon både i og utenfor partiet – særlig med tanke på å utvikle et alternativ til helseforetaksmodellen. På slutten av heftet kommenterte vi det vi da visste om forslaget til helsedirektiv som da forelå i EU. Vi skrev blant annet følgende:

Med dagens sykehusreform, og det forretningsbaserte økonomistyringssystemet som allerede er etablert, ligger alt til rette for økt privatisering og kapitalinteressenes inntog i helsesektoren. NHO var raskt på banen. Under overskriften «På tide å tjene penger på sykdom» hadde nettutgaven av Dagens Næringsliv et oppslag 7. januar 2009 der de refererer fra en NHO-konferanse hvor dette ble diskutert. En amerikansk deltaker uttalte bl.a. at «16 millioner amerikanere vil om få år reise utenlands for helsebehandling. Dette vil de betale 50 milliarder dollar for, der de finner de beste prisene og den beste kvaliteten på tjenestene.» Hun pekte også på hvordan løsninger i skjæringspunktet offentlig helsevesen og private tilbud skaper muligheter for verdiskapning og vekst, og oppfordret nåværende næringsminister og tidligere helseminister Sylvia Brustad til å legge til rette for det. Til dette svarte Brustad at:

Det er viktig å bringe næringslivet og helsesektoren nærmere sammen. Det vil gi bedre pasientbehandling, bedre kvalitet på tjenestene, og samspillet vil kunne skape forretning.» Et svar som må lyde som musikk i ørene på de som vil høste profitt på sykdom og folks helseproblemer. Folk i Norge må få vite om dette direktivet, og konsekvensene av det.

Vi hadde også en omtale i heftet av det som Skottland hadde gjort med å avvikle en markedsmodell i 2004 som hadde store likhetstrekk med den norske helseforetaksmodellen. Under slagordet «Samarbeid – ikke konkurranse» ble markedsstyringen avviklet og sykehusene flyttet tilbake til offentlig forvaltning. Vi konkluderte med at vi har mye å lære av Skottland, og at vi må gjøre det samme. Etter det har skotske forskere skrevet en rapport om reverseringa av markedsmodellen. I denne rapporten slår de fast at EUs helsedirektiv er den viktigste trusselen mot den offentlige modellen som Skottland nå har bygd opp. De mener direktivet tvinger fram markedsløsninger som Skottland har sagt nei til, og de anbefaler den skotske regjeringa å avvise det.

Nøkkelen til å mobilisere motstand mot å innføre helsedirektivet er fagbevegelsen. En enstemmig LO-kongress i 2009 avviste direktivet, og gjorde følgende vedtak:

Helsetjenester skal ikke være en handelsvare. LO er i mot markedstenkning, bedriftsøkonomisk lønnsomhetsvurdering, konkurranseutsetting og privatisering i helsevesenet. Planlegging og dimensjonering av landets helsetilbud må være statens ansvar. I denne sammenheng blir det viktig å motarbeide et helsedirektiv fra EU dersom det vil undergrave muligheten for nasjonal styring.

Foto: Jokke Fjeldstad

Premissene for vedtaket ble lagt av Fagforbundet som har hatt kampen mot innføring av markedstenkning som en av sine hovedsaker helt siden helseforetaksmodellen ble lansert av den første regjeringa Stoltenberg i 2001, og vedtatt av Stortinget med stemmene fra Ap, FrP og Høyre. Vedtaket på LO-kongressen viser den store motstanden mot innføring av markedsprinsipper i helsesektoren generelt, og er derfor et godt grunnlag for kampen mot innføring av EUs helsedirektiv.

Roar Eilertsen i De Facto, Kunnskapssenter for fagorganiserte, har skrevet en rapport om direktivet på oppdrag fra Fagforbundet og Nei til EU. Tittelen på rapporten er EUs Pasientrettighetsdirektiv: Mot et europeisk helsemarked. Alle som jobber med og/eller er interessert i helsepolitikk, særlig tillitsvalgte i helsesektoren og sykehusaksjonister, bør skaffe seg denne rapporten. Den gir en svært god innføring i hva dette dreier seg om og konsekvensene innføringa av helsedirektivet vil få.

Det viktigste i diskusjonen er å fokusere på grunnlaget for helsepolitikken, og hvem som skal legge premissene. Opprøret som nettopp er startet i form av oppropet fra de ti legene og stiftingen av Helsetjenesteaksjonen, viser at det er sterk støtte for å gjenreise den solidariske helsepolitikken og videreutvikle den. EUs helsedirektiv er et stort skritt i motsatt retning. Det svekker mulighetene for nasjonal kontroll og folkevalgt styring, og det vil forsere en utvikling der markedskrefter, konkurranse og private kapitalinteresser legger premissene. Innføring av direktivet vil gjøre det umulig å avskaffe stykkprisfinansiering i det norske helsevesenet, slik blant annet både Folkebevegelsen for lokalsykehusene og den nystartede Helsetjenesteaksjonen går inn for.

Et europeisk helsemarked basert på markedsøkonomiske prinsipper vil også presse helseinstitusjoner til å redusere utgiftene mest mulig for å møte konkurranse fra andre aktører. Ut fra erfaringene med kommersielle aktører blant annet i eldreomsorgen, vet vi at dette fører til dårligere lønns- og arbeidsforhold for de ansatte og lavere pensjon. Dette igjen vil kunne gå ut over kvaliteten på tjenestene.

Sosiale ordninger vil også bli satt under press fordi de vil bli sammenlignet på tvers av landegrensenene. I neste omgang vil det svekke sosiale rettigheter og avtaler som er kjempet fram av fagbevegelsen. Når helsedirektivet sees i sammenheng med tjenestedirektivet er det åpenbart at det åpner for sosial dumping.

Direktivet vil undergrave medlemslandenes muligheter til selv å styre bruken av private, kommersielle sykehustjenester. Høringsnotatet fra regjeringa går ikke inn på om en slik «valgfrihet» vil undergrave det offentlige helsevesenet. I dag kan myndighetene styre både omfanget og utgiftene. Et europeisk helsemarked gjør slutt på det, og det blir såkalt fri konkurranse der de store kommersielle aktørene vil ta over mer og mer. Dette gir skremmende perspektiver med en utvikling der markedet fullstendig legger premissene i helsesektoren, og må møtes med sterk motstand. Det eneste skikkelige botemidlet mot en slik utvikling i Norge er å si opp EØS-avtalen og erstatte den med en handelsavtale.

Lesetips:

• NEI til EUs faktaark om helsedirektivet og rapporten fra De Facto ligger på hjemmesida til NEI til EU.

Camilla Kitty Karlsen er elev ved teaterlinja ved Fyllingsdalen videregående skole. Artikkelen ble første gang publisert i Radikal Portal 16. mars 2013. www.radikalportal.no

Vi har lik lønn for likt arbeid uavhengig av kjønn, en overvekt av kvinner ved universitetet og man merker at mannsbevegelser begynner å danne seg i protest mot den voksende feminismen. Unge jenter blir redd for å kalle seg selv en feminist, fordi de ikke vil oppfattes som noe de ikke er: kvinnesjåvinister. Så hvorfor mener vi feminister at feminismen fortsatt trengs, i et så velutvikla land som vårt gode Norge?

I dag er det nok mange som sitter og rister på hodet. Noen fordi de ikke forstår hvorfor vi skal ha feminisme – jeg fordi jeg ikke forstår hvordan noen kan mene det er unødvendig. Av og til lurer jeg på om alle andre er oppvokst i samme samfunn som jeg, eller om jeg er en del av en utskuddsbevegelse. For et år siden mente jeg at feminismen kanskje ikke var nødvendig som feminisme lenger – og at vi kanskje skulle begynne å kalle oss likestillingsforkjempere i stedet. Kanskje ville folk bedre forstå hva vårt mål var dersom vi forandret vårt navn og rykte. Men jeg ønsker ikke å flykte fra min egen identitet fordi andre legger ord i min munn jeg ikke kan stå til ansvar for. Så framfor å fortelle dere hvorfor jeg er feminist, skal jeg fortelle dere hvorfor feminismen fortsatt trengs i Norge, til tross for at vi på papiret er likestilt.

Arbeidslivet

Først kan vi ta utgangspunkt i dette med lønn. Noen av dere har gjerne fått med dere at for hver krone en mann tjener, tjener en kvinne åttifem øre. Andre har gjerne også fått med seg at dette ikke skyldes at kvinner tjener mindre enn menn for likt arbeid, men at dette skyldes at kvinnedominerte yrker er underbetalte i forhold til mannsdominerte yrker. Det stemmer – men hvorfor er det ingen som setter spørsmålstegn ved dette? Jeg opplever å møte argumenter som «kvinner er omsorgspersoner og hører naturlig hjemme i omsorgsyrker». Og det nekter jeg å tro. En liten del av meg håper du ikke tror det heller. Kvinner blir systematisk presset inn i en kjønnsrolle hvor de lærer å bli omsorgsfulle, søte og snille jenter som en dag skal vokse opp og bli en fantastisk husmor. På barneskolen begynner vi å sminke oss, og allerede før det drømmer vi gjerne om å være prinsesser, maler rommet vårt rosa og danser rundt i store kjoler. Og det må være helt greit.

Samtidig fører dette til at alle de som ikke ønsker å male rommet sitt rosa, ikke ønsker å jobbe i omsorgsyrker, og som ikke ønsker å sminke seg, blir utskudd. Jeg tror de fleste kvinner som ikke når helt opp til forventninga kjenner litt på den vonde klumpen av og til. Hører jeg hjemme her, er jeg ikke kvinnelig nok? Hva er galt med meg? Men tilbake til poenget: Kvinner hører hjemme i omsorgsyrker. Men jeg vet at jeg ikke vil bruke resten av livet mitt på å ta vare på andre mennesker, da jeg så vidt klarer å ta vare på meg selv. Er omsorg da arbeidet jeg vil vie resten av livet mitt til å holde på med? Neppe. Kvinner er individer på lik linje med menn, men blir tvunget inn i en gruppe mennesker. En lavt betalt gruppe mennesker. Tror dere at det å være sykepleier er en dans på roser i forhold til det å være ingeniør? Tenk dere litt om nå. Hva med vaskehjelp? De to yrkene jeg har nevnt nå har enormt stor risiko for senskader – likevel ender de opp lavt på lønnsstigen. Og hvis du skal spørre meg hvorfor? Fordi det er kvinnedominerte yrker. Det som skremmer meg mest er debatten: Hvordan tiltrekke seg flere menn som førskolelærere (for å ta et eksempel). Det samme argumentet kommer om og om igjen: Vi må gi dem høyere lønn så yrket er mer attraktivt for menn. Blir ikke dere litt skremt? Litt fornærma til og med? Vi kvinner er ikke verdt å bruke penger på med mindre det er for å verve menn.

Skjønnhetstyranniet

Det var et stort og vanskelig ord som mange av dere sikkert rynka litt på nesen for når dere leste. Hva i huleste er skjønnhetstyranniet? Høres ut som venstresidepropaganda. På mange måter kan det være det – men betyr det egentlig at det er feil? Se ned på armen deres og prøv å press huden litt sammen. Kommer det litt ruklete hud når dere gjør dette? Den huden er også kjent som appelsinhud. Heldigvis for oss fins det mange fantastiske kremer for å bekjempe dette forferdelige fenomenet. Et fenomen som ikke eksisterte før noen laget en medisin mot det. Høres ikke det litt rart ut? Ingen brydde seg om appelsinhud, før reklamene på TV fortalte oss at dette var forferdelig. Har du cellulitter? Går dette utover din hverdag? Går dette egentlig utover min hverdag, burde kanskje folk spurt seg da. I stedet nikket de iherdig uten å egentlig vite hva cellullitter var. Det eneste de visste var at de ville kvittes med det, og det fort. Når noen på TV sier at det er fælt, må det være sant. Vips, der ble alle oppmerksom på alles appelsinhud. Jeg husker fortsatt til min store forferdelse når jeg så på Victoria’s Secret Fashion Show for noen år tilbake og så flekker av appelsinhud på Heidi Klum sitt lår. En del av meg døde den dagen.

Det er her problemet oppstår i sin helhet: Noe lite som ikke er et problem i det hele tatt, blir et problem fordi noen lager et produkt de skal selge. De gir folk dårlig selvtillit, ber folk om å påpeke sine egne feil for å kunne selge dem produkter for problemer som overhodet ikke eksisterer. Du vet de reklameplakatene du går forbi hver gang du er i byen? Kanskje du titter bort på dem og tenker sørgmodig «jeg skulle ønske jeg var så pen», eller «jeg skulle ønske jeg var så tynn». Da kan jeg trøste deg med at det er heldigvis ikke de heller. De aller fleste reklamer for de aller fleste bedrifter er retusjert – det vil si photoshoppa – til det ugjenkjennelige. Det triste er at dette starta som et problem som kun angikk jenter. Vi ser en økende tendens til at skjønnhets-t-rexen kommer krypende opp bak unge gutter nå også, og forteller dem at de er ikke gode nok de heller. Derfor trengs kanskje feminismen enda mer nå når det gjelder akkurat skjønnhetstyranniet. Menn må gjerne være med i kampen, uten at de trenger å definere seg selv som feminister av den grunn. Men å motkjempe feminismen fordi problemet gjelder noen gutter også, hjelper lite. Det man burde gjøre er å skape en samla front som kjemper for samme sak. Eksempelvis det alltid fantastiske Ungdom Mot Retusjert Reklame.

For å blande litt venstresidepropaganda inn i dette: Skjønnhetstyranniet eksisterer fordi vi lever i et samfunn hvor penger er mer verdt enn mennesker. De som skaper produktene vil heller tjene penger enn å se at du har det godt med deg selv. Les den setninga en gang til. Og så en gang til. Derfor trengs feminismen.

Barn og familie

Jeg lever i en tro om at en dag skal jeg gifte meg å få barn. En dag når jeg er ferdig utdanna og har et trygt og stabilt hjem og en mann jeg elsker, da skal jeg slå meg ned og begynne å produsere avkom. Jeg kan ikke snakke for alle feminister, jeg kan kun snakke for meg selv – men hvorfor er det en selvfølge at kvinner ønsker barn? Når en kvinne responderer med at hun helst ikke ønsker barn, blir hun fortalt at det kun er en fase, eller møtt med regelrett sjokktilstand, alt ettersom hvor gammel hun er. Jeg kan bare forestille meg hvordan det er å være 50 og ikke ha lyst på barn. Hvis du hadde møtt en 50 år gammel dame uten barn, hva hadde din første tanke vært? For to år siden hadde min første tanke vært at hun var steril, eller at hun kanskje aldri hadde hatt en mann. Aldri i livet hadde det slått meg at ingen ønska barn. Men slik er det altså. Noen ønsker barn, andre ikke.

Et voksende problem i feminismen i dag er dog at vi ser en holdningsendring som jeg mener er mye til det negative. Ta eksempelvis Inga Marte Thorkildsen sitt meget pinlige intervju på kvinnedagen: ”Man kan si det er like verdifullt å gå hjemme med barn som å jobbe – men det er det ikke.” Til det vil jeg si at det skal være like greit å være hjemme med barna som ikke å være det. Derimot skal det tilrettelegges godt fra staten, slik at de som ikke ønsker å være hjemme med barna skal slippe det. Derimot mener jeg at et stort problem i dag er at kvinner er hjemme med barna fordi det er forventa av dem, og ikke nødvendigvis fordi de har lyst. Derfor reagerer feminister. Men like fullt skal det respekteres at kvinner vil være hjemme med barna, like mye som at kvinner ikke vil være hjemme med barna. Vi feminister er bare litt sinte fordi det ikke respekteres at kvinner ikke vil være hjemme med barna under enhver omstendighet. Jeg går ut ifra at når man får barn, så elsker man dem over alt på jord. Det går jeg ut ifra at pappaer gjør også. Hvorfor kan ikke pappaer ha sykefravær fra jobben sin? Fordi mange menn lever i en illusjon om at det arbeidet de gjør er mye viktigere enn kvinnens arbeid.

Nå drar jeg alle under en kam her, men for å oppsummere kort og godt og enkelt: Feminismen handler om at du som kvinne skal få lov å ta de valgene du tar, uten at noen ser rart på deg fordi du er kvinne. Du skal være et individ, på lik linje med alle andre. Dette gjelder også menn – men vi opplever at menn har mye større mulighet til å utfolde seg selv. Jeg vet godt at menn er begrensa i noen saker, eksempelvis at kvinner ofte får foreldreretten – men er ikke det også delvis deres egen feil? Man kan ikke gå rundt og dyrke et bilde av kvinnen som omsorgsperson og seg selv som stor, mandig og viktig for å så trekke det tilbake når ting skjærer seg. Menn må som sagt tidligere gjerne engasjere seg i kampen – men hvorfor tråkke på den kampen som føres? Kompromisser må da være mulig selv om vi er skumle feminister! Jeg lover at vi ikke biter, så lenge dere prøver å forstå. Før heller kampen for deres egen sak framfor å føre en kamp mot oss.

Voldtekt, seksuell trakassering og internetthets

Her kommer kanskje en av mine hjertesaker for tiden. Men hva har voldtekt med feminisme å gjøre? Voldtekt handler om maktfølelse. En kan sitte og fortelle seg selv at å ikke gå i miniskjørt på byen hjelper alt man vil, men voldtekt handler først og fremst om maktforhold og respekt. Det som gjør deg til et offer, er at du er sårbar. Som mulig voldtektsoffer, blir du ansett som svak. Det er et direkte symptom på mangel på respekt. Jeg er fullt klar over at voldtekt også skjer med menn, og det skal ikke bagatelliseres – men i følge politiets statistikk er det flest kvinner – en ganske stor andel kvinner – som blir utsatt for voldtekt. Det forteller meg kun en ting: Kvinner er mye mindre respektert enn menn. Vi er ansett som svake, sårbare og maktløse. Uavhengig av hva vi har på oss.

Har du noen gang opplevd å bli kalt «hore»? Blitt fortalt at du «fortjener å bli såra» fordi du ikke valgte den «snille» gutten når du kunne? Noen gang opplevd at gutter tar og klår på deg mot din vilje, mens alt du kan gjøre er å stå der og le, fordi du ikke vil virke prippen? Still deg i køen. Du er offer for noe som mange andre er offer for, nemlig seksuell trakassering. Gutter mener de har rett på deg og din kropp, og trist men sant, så er vi trent opp til å mene akkurat det samme. Vi blir fortalt at de flørter, og at vi ikke må være så selvhøytidelige. Derfor ender vi opp i en av de mest ubehagelige situasjonene vi kan komme i, når noen legger an på oss på byen når vi ikke er interessert, eller når noen blir for pågående og vi ikke føler vi har muligheten til å si nei. Feminismen trengs fordi det skal være fullt mulig for en jente å si at hun ikke ønsker å bli plukket på mot sin vilje, uten at hun skal oppfattes som selvhøytidelig.
Vi feminister er veldig klar over at menn også blir mobba, vi er veldig klar over at menn også blir konfrontert med sine meninger og vi er veldig klar over at det er kjipt for alle. Men en ting menn aldri opplever, er å bli angrepet kun på grunnlag av deres kjønn når de ytrer seg. Eksempelvis har vi min kjære, fantastiske venninne Tora, som var modig nok til å poste et leserinnlegg om Dreams Showbar (strippeklubb) i avisen. En må mene hva man vil om strippeklubber, der er det også strid innenfor feministiske bevegelser, men når alt kommer til alt er ikke problemet hva hun mener. Problemet er hva hun blir møtt med. Flere, voksne menn, skriver i debattfeltet til en 16 år gammel jente at hun fortjener å bli voldtatt, at hun er stygg, at hun har slapp fitte, at hun er en hore, at hun aldri kommer til å få type – alt som går på hennes utseende og seksualitet for å dempe henne i en debatt, hvor disse mennene tydeligvis føler seg trua. Heldigvis er Tora en sterk og flott jente som forventet noen av disse kommentarene når hun postet innlegget – og vi kan takke feminismen for det. Debatten kunne mistet en fantastisk flott jente.

Hvordan skiller dette seg fra hetsen menn opplever? Har du noen gang sett en mann bli kalt en hore? Per Sandberg er ikke akkurat et syn for øye, men har du noen gang sett noen svare på hans meninger med hvordan han ser ut? Det finnes egendesigna måter å angripe unge jenter som engasjerer seg i samfunnet på, og de brukes aktivt. Ord som er definert som noe kvinnelig, slik at det ikke kan brukes på menn. Det verste jeg noen gang har sett bli brukt mot en mann i en slik debatt er «homo», eller «kvinne». Der har du skjellsorda. Han er en kvinne. Fordi ordet «kvinne» er et skjellsord.

Det skal lønne seg
å jobbe –
det er det dei seier.

Det skal koste
å vera sjuk!
Det er ikkje
det dei seier,
men det er
det dei seier.

Øyvind Bremer Karlsen
og Berit Krogh

Eva Marie Mathisen er kvinnepolitisk sekretær i Nei til EU.

Når statane kuttar i offentlege budsjett og i tenestetilbod og trygdeoverføringar, sit kvinner ofte igjen med ansvaret for born og eldre.

Ei alvorleg utvikling

Lenge har det vore vanskeleg å finna seriøse kjelder som fortel om korleis krisa verkar inn for kvinner og råkar kvinners rettar, men dei siste to åra har det blitt laga fleire rapportar om emnet. Framleis er krisa så ny at ho ikkje alltid gjev seg statistiske og målbare utslag, og på nokre område vil vi berre kunne peika på indikatorar og utviklingstendensar. Denne teksten byggjer i all hovudsak på ein rapport utgjeve av paraplyorganisasjonen European Women`s Lobby i fjor haust. Rapporten har grunnlagsmateriale frå 20 EU-medlemsland og hentar døme frå fleire land. European Women`s Lobby er svært uroa over utviklinga i EU og meiner at likestillingskampen er sett fleire år tilbake.

Det er viktig å understreka at innetter i Europa er det også svært store skilnader mellom kvinner. Nokre land har høg sysselsetting av kvinner, medan i andre land er dei fleste kvinner heimeverande. Andre land har høg sysselsetting i privat sektor, andre i offentleg sektor. Offentlege velferdstenester som permisjonar ved fødsel, trygdeordningar og barnehagar er også ulikt utbygd.

Kvinner og arbeidslivet

Konsekvensane som krisa har for kvinner i arbeidslivet er alvorlege og dei må ikkje undervurderast. I den tidlege fasen av krisa var det flest arbeidsledige i sektorar som sysselsette flest menn, slik som i bygg- og anleggsbransjen. Men frå 2010 endra dette seg og no det er like mykje ei arbeidskrise for kvinner som for menn. Likevel er det ein tendens til å framstilla krisa som ei krise for mannlege arbeidarar, og det er på sin plass å understreka at kvinnelege arbeidsplassar er like utrygge som mannlege arbeidsplassar.

Erfaringar frå tidlegare resesjonar, på tidleg 1980-tal og tidleg 1990-tal, fortel oss at økonomiske nedturar råkar bransjar ulikt. Manufakturbransjen vert hardare ramma enn tenesteyting. I Slovakia er til dømes 90 prosent av dei tilsette i tekstilindustrien og tilstøytande næringar eldre kvinner med låg utdanning. Tekstilindustrien har gått på like store nederlag som bilindustrien som er ein mannsdominert bransje. For eldre kvinner i småbyar og bygder i Slovakia er det no nesten umogleg å finna arbeid. Eit anna relevant poeng er at statlege tiltak som går ut på å redda bedrifter, som oftast går til å berga bilindustri eller anna eksportretta industri. Det er sjeldnare at tekstil- og detaljvarehandelen opplever å få offentlege tilskot og subsidiar i krisetider, og det er jo nettopp i desse næringane vi finn kvinnelege tilsette.

Ein halv million utan jobb

Budsjettdemo i Dublin, Foto: William Murphy/Flickr

Like alvorleg er kuttpolitikken i offentleg sektor som har ført til at kvinner mistar jobben. 69,2 prosent av dei tilsette i offentleg sektor i EU er kvinner. Det høgste talet på kvinner finn vi innan helse- og sosial og i utdanningssektoren. I mange land har nettopp offentleg sektor vore ein pådrivar, ei kraft, for likestilling. Offentleg sektor har gjennom fleire år gjeve kvinner jobb, det har vore lettare å få likare løn(?) i det offentlege, og velferdsgode som barsel- og permisjonsreglar har vore meir tilgjengelege. Likestilling i arbeidslivet får seg dermed ein kraftig trøkk med dei store oppseiingane i offentleg sektor.

Det er venta at fram til 2017 vil 710 000 personar ha mista jobben i offentleg sektor i Storbritannia. Dei fleste av desse er kvinner, og grovt rekna vil ein halv million kvinner kunne stå i fare for mista jobben dei neste åra. Dette er altså berre i eitt EU-land.

Det statistikken ikkje fortel

Statistikken fortel kor mange som er arbeidsledige til ei kvar tid, men statistikken fortel ikkje at kvinner sjeldnare enn menn registrerer seg som arbeidsledige når dei fyrst blir ledige – dei har jo eit arbeid i heimen! Har den andre personen i hushaldet allereie eit arbeid, er det også mindre sannsynleg å registrera seg som arbeidsledig, i alle fall om du er kvinne.

I nokre tilfelle blir også deltidsarbeidarar ikkje registrerte som som arbeidsledige. Mange kvinner har i krisetidene opplevd kutt i deltidsarbeidet sitt, og ein kan jo stilla spørsmål om ikkje den ufrivillige deltida også burde vore registrert på arbeidsløysestatistikken.

Den mannlege forsørgjaren på retur

Ei interessant utvikling er den som går parallelt med arbeidsløysestatistikken. For sjølv om det blir fleire arbeidsledige kvinner på statistikken, er det også kvinner som gjer eit inntog på arbeidsmarknaden. Når den mannlege forsørgjaren er på retur, må den heimeverande kvinna ut for å skaffa inntekter til familien. Og sjølv om det ikkje akkurat er lukkelege omstende som gjer at kvinnene må ta arbeid for å forsørgja familien, så gjev det visse signal om at også kvinner kan ha løna arbeid, signal som kanskje kan prega generasjonar av kvinner i framtida.

Likevel: rett skal vera rett. Dei nye jobbane ein finn etter å ha mista jobben er ofte dårlegare betalt, ofte midlertidige kontraktar, og ofte deltid. Å ha ustabile arbeidsforhold skapar langvarige konsekvensar for den einskilde, som til dømes lite opptente pensjonsrettar. Å ha stabile arbeidsforhold sikrar også gode trygderettar. Igjen er kjønnsforskjellane klare: I Tyskland fekk 89 prosent av arbeidsledige menn trygd, mot 85 prosent av kvinnene. Den mannlege trygda var også 200 euro høgare enn trygda kvinnene fekk utbetalt.

Krisa er med på å svekkje eit langvarig arbeid i EU for å få fleire kvinner i løna arbeid. I ulike EU-strategiar for vekst, sysselsetting og tettare integrasjon som «Lisboastrategien » frå 2010 og «Europa 2020» har EU sett seg mål om å få fleire kvinner ut i arbeidslivet. 60 prosent av kvinnene i arbeidsdyktig alder skal vera ute i løna arbeid i følgje Lisboa-strategien og 75 prosent i Europa 2020-strategien. Det er langt att før EU når desse måla. Berre i fjor vart nesten to millionar menneske arbeidsledige i EU.

Lønskutt og likeløn

Ei rekkje land i EU har kutta i lønene i offentleg sektor. I Frankrike og i Storbritannia har lønene blitt frosne. Kutta har store konsekvensar for dei kvinnelege tilsette i offentleg sektor og for dei typiske kvinneyrka. I Latvia har lærarløna gått ned med 30 prosent frå 2008. Åtti prosent av lærarane i Latvia er kvinner. Minimumsløna for lærarar i Latvia er berre 6000 euro, knappe 50 000 kr i 2011.

Skilnaden mellom dårleg betalte kvinneyrker i det offentlege og betre betalte jobbar det private, aukar lønsforskjellane mellom kvinner og menn. Sjølv om det (som i Noreg) er fleire kvinner enn menn som tek høgare utdanning, blir lønsforskjellane spesielt tydelege når studentane har byrja i jobb og får utbetalt si fyrste løn. I 2012 tente kvinner i EU-landa 16,4 prosent mindre enn menn. Forskjellane mellom kvinneog mannsløn varierer mykje frå land til land i EU. I Tyskland er forskjellane på heile 23 prosent, i Storbritannia 20 og i Frankrike 16 prosent. Estland, Tyskland, Østerrike og Tsjekkia skil seg ut som verstingland.

Likelønsproblematikken er den eldste konflikten i EUs likestillingspolitikk. I 1971 gjekk den belgiske flyvertinna Gabrielle Dedrenne til sak mot den belgiske nasjonale flyselskapet. Ho hadde blitt tvangspensjonert som 40-åring, medan dei mannlege tilsette i det same flyselskapet ikkje hadde noko øvre pensjonsalder. Dedrenne meinte at ho med pensjoneringa hadde tapt både løn og framtidige pensjonsrettar. Dette vart starten på fleire rettsaker som til slutt endte opp med siger til Dedrenne og det fyrste direktivet om likeløn i 1975. Etterkvart har det kome til fleire direktiv som utdjupar likestillingsområdet (foreldrepermisjon, graviditet osv.). EU har altså lovverket på plass, men unionen har svært få effektive verkemiddel for å jamna ut forskjellane i løn.

Equal Pay Day Foto: Flickr/joergh´s

Dei to siste åra har EU markert likelønsproblematikken med ein spesiell dag, «Equal Pay Day». Det er den dagen i året som symboliserer kor mange ekstra dagar kvinner må arbeida for å få same løn som menn. Dagen er 28. februar i 2013, tidlegare år har den vore 2. og 5. mars. Også i nokre EU-land og i Australia og USA markerer organisasjonar denne dagen som rett og slett er ein haldningskampanje utan spesielle politiske verkemiddel. I 2013 var EUs kampanje ein liten filmsnutt på YouTube og ei oppramsing med fem bedrifter som praktiserer likeløn. Med krisa i bakhovudet er det vel ingen grunn til å tru at lønsforskjellane vil bli utlikna med det fyrste, om ikkje EU tyr til sterkare lut enn ein haldningskampanje på Youtube.

Kutt i offentlege tenester

Det andre temaet vi skal ta opp i denne teksten, er korleis kutt i offentleg sektor råkar kvinner, altså kvinners liv utanfor arbeidsmarknaden. Det er på heimearenaen – ved kjøkkenbenken, barnepass og stell av eldre – at kvinnene i Europa no må konsentrera sin innsats. Dei dramatiske kutta i offentleg sektor blottstiller også fattigdommen hos kvinner. Over heile verda er fattigdommen størst hos kvinner. Sik er det også i EU, sjølv om skilnadene varierer mellom medlemslanda. 17 prosent av kvinnene i dei 27 EU-landa lever i fattigdom – eit svært høgt tal når ein tenkjer på at dette er den rikaste delen av verda!

Dei som er svakast stilte er sårbare grupper som åleinemødrer, pensjonistar og migrantkvinner. Medlemslanda ønskjer å spara pengar på det meste; dei kuttar i barselpermisjonsordningar, i løna når foreldra er heime med sjuk unge, dei kuttar i eldreomsorga og i ordningar for folk med funksjonshemmingar. Stundom kan ein få inntrykk av det berre er i Middelhavslanda og i dei tidlegare austblokklanda at velferdstilbodet blir redusert, men til og med i Danmark har barnetrygda blitt redusert som ei følgje av offentlege innsparingar.

Re-privatisering av omsorgstenester

Skal kvinner arbeida ute, må nokon passa ungane. Både i Hellas og Portugal har offentlege barnehagar blitt lagde ned. I 2011 fekk 30.000 tsjekkiske ungar ikkje plass i barnehagen og talet kjem til å stiga. Medlemslanda i EU sparar pengar på å leggja ned tilbod og å redusera opningstidene. Dette råkar spesielt åleinemødrer og dei som ikkje har ein «8-16-jobb».

Samstundes stig prisen på barnepassordningar. Både i Nederland og i Storbritannia har den statlege delen av barnehagebetalinga gått ned og barnehagar blir dyre for familiar med fleire ungar.

Sidan krisa er såpass ny, er det ikkje alle verknader av krisa som viser seg i statistikken. Men allereie i 2010 viste tala at kvinner med små ungar (dei under 12 år) i mindre grad var i løna arbeid. Fleire opplyser også i spørjeundersøkingar at dei ikkje jobbar eller jobbar deltid fordi dei har omsorgsoppgåver. I nokre EU-land er dette tydelegare enn i andre: I Bulgaria oppgav 20,8 prosent av kvinnene i 2008 at dei stod utanfor arbeidslivet fordi dei hadde omsorgsopp-gåver i heimen. I 2010 var talet 31,3 prosent – det er altså ein brutal auke på ti prosent på to år!

Skiftet frå offentlege tenester til ubetalte omsorgstenester i hushaldet utgjer eit stort trugsmål mot likestillinga i Europa. «Re-privatiseringa» gjer at det blir forventa at kvinner skal ta oppgåver som ein gong var offentlege, og skiftet bringer oss tilbake til eit tradisjonelt kjønnsrollemønster med ein utearbeidande far og ei heimeverande mor.

Kutt i helsevesenet

Det føregår massive kutt i offentlege helsebudsjett over heile Europa. I Romania har offentlege sjukehus blitt erstatta med private. I Hellas har sjukehus blitt stengte eller tilbodet blitt redusert. Det er mangel på medisinsk utstyr og på medisinar. I Portugal er eit av dei største sjukehusa med fødetilbod blitt lagd ned, og fleire andre sjukehus med fødetilbod i større byar er under trugsmål om nedlegging. I Hellas blir det også rapportert om at kvinner må betala for å få fødselsattest til den nyfødde ungen, noko som fører til at fattige mødre tek med seg den nyfødde ungen utan at ungen har viktige dokument på sin eksistens.

Sjølv om menn sjølvsagt også er brukarar av offentlege helsetenester, råkar likevel kutta kvinner i større grad. Ei side er at det fleire kvinner som er tilsette i helse- og omsorgsyrke, men kvinner brukar fleire tenester og er mottakarar av trygd og sosialhjelp. Spesielt kan vi sjå at tenester som er retta inn mot sårbare grupper som immigrantar, funksjonshemma og etniske grupper som til dømes rumenarar, er utsette for kutt. I Irland har til dømes tilbodet til «dei reisande» blitt redusert med heile 70 prosent.

Krisesenter og valdtektsmottak blir nedlagde

For å skjøna kvifor vald mot kvinner aukar i krisetider, må vi sjå på kjønnsrollemønster og på kjønnsidentitet. For menn kan det å mista jobben utgjera eit stort nederlag, personleg og i sosiale relasjonar. Tap av makt og tap av rolla som «familieforsørgjar» kan føra til at nokre reagerer med vald. Valden går ofte ut over ektefelle og i nokre tilfelle også barn. Vi ser også at fleire og fleire kvinner må ty til prostitusjon for å skaffa seg inntekt, og at fleire blir utsette for trafficking.

I den rumenske regionen Iaşi, den tredje største regionen i landet, med 723 553 innbyggjarar, finst det no berre eitt krisesenter for kvinner utsett for vald og seksuelle overgrep. Men på grunn av manglande statlege midlar og ein aukande mangel på midlar frå NGO-ar, lir senteret. Det finst inga fri rettshjelp for kvinner i Romania, og for mange er bussbilletten i seg sjølv for dyr for å koma seg frå den rumenske landsbygda til krisesenteret i Iaşi. Vald er eit stort problem i Romania. I undersøking frå 2003 (altså før krisa) vart vald i nære sosiale relasjonar i Romania kartlagt. Nokre av hovudfunna var at rundt 800 000 kvinner oppgav at dei jamleg var utsett for vold (i varierande grad) frå familiemedlemmer, over 340 000 born under 14 år oppgav at dei jamleg opplevde voldssituasjonar mellom foreldra og at Romanias innbyggjarar var meir tolerante for familievald samanlikna med andre land.

Kapitalen rår Foto: Flickr

I Hellas er det stopp på overføringar til tilbod om husly. I Spania blir senter etter senter lagt ned og i Belgia er det snakk om å leggja ned valdtektsmottak. I andre land blir krisa brukt som ei orsaking for at statane ikkje aukar tilskota. Paradokset er openbart: I ei tid der det kanskje er større grunn enn nokon gong før til å halda fast på samfunnsinstitusjonar som fremjar likestilling og som arbeider og hjelper utsette grupper, er det kapitalen og finansverdas logikksom rår.

Innsnevring av demokratiet

Over heile Europa slit kvinneinstitusjonar, -organisasjonar og -tiltak med trugsmål om å bli lagt ned, få kutt i statlege overføringar og eller bli omstrukturerte. Nokre tiltak har allereie blitt lagde ned. Då Romania vart medlem i EU i 2007 var eit av krava at Romania skulle ha eit eige likestillingsorgan med myndigheit. Dette vart lagt ned to år seinare. Det same skjedde i Spania, der likestillingsdepartementet vart lagt ned etter tre års drift.

I Irland har heile fundamentet for statlege og lovfesta likestillingsorgan blitt endra. Allereie i 2009 vart det nasjonale helserådet for kvinner og «Crisis Pregnancy Agency» lagde ned. Andre organ har berre delvis teke over oppgåvene. Store omstruktureringar innanfor likestillingsområdet har også skjedd i Tyrkia og i Tsjekkia, der det som skjer eigentleg er ei tildekkjing og ei ansvarsfråskriving av dei spesifikke utfordringane kvinner har. I Tyrkia har departementet som var ansvarleg for kvinne- og familiesaker blitt til departementet for familie- og sosialsaker. I Tsjekkia skjedde ei liknande omstrukturering og dertil også at tilsette fekk andre oppgåver, slik at det no berre er to tilsette i det nasjonale likestillingssekretarietet.

Frivilligheita blir svekt

I mange europeiske land er det frivillige, statleg finansierte eller prosjektfinansierte organisasjonar som driv mykje «veldedighet » og som har oppgåver som vi i Noreg er vande med at staten har. Det gjeld til dømes støttearbeid for til dømes valdtektsoffer, offer for familievald, fattigdomsstøtte, leksehjelp og så vidare. For desse organisasjonane har krisa medført ein heilt ny kvardag. Både i land der staten har skrudd igjen krana og der tiltaka ikkje har fått statleg støtte, men vore avhengig av privat støtte, ser vi no at mange tiltak må redusera tilbodet sitt eller leggja ned. I 2011 sa 52 prosent av kvinneorganisasjonane i Storbritannia at dei hadde blitt nøydt til å redusera tilbodet sitt på grunn av manglande inntekter. Nesten alle kvinneorganisasjonane som var spurde sa at dei frykta trongare økonomiske vilkår og at dei måtte leggja ned tilbodet.

Ein ting er at dette råkar brukarane av tilbodet i ei tid der dei sosiale problema aukar, men ei struping av frivilligheita i Europa har også større konsekvensar. Det blir færre som kan stå opp for kvinners rettar og som kan seia frå når «nok er nok». Det er heller ingen som kan stå for opplæringa i demokratiske organisasjonar, ein kompetanse som er unik og svært viktig for folkestyret. Færre er også villige til å arbeida frivillig når dei har nok med å få endane til møtast på heimebane, slik at kvinneorganisasjonane slit med rekrutteringa i krisetider.

Avslutning

Det er ei dyster framtid europeiske kvinner går i møte, og det er ingen grunn til å pynta på sanninga.

Likestilling mellom kvinner og menn er ei hard nøtt i EU. Politikkområdet ligg i skjeringspunktet mellom den indre marknaden og samarbeid på andre område, slik som helse-, sosial- og ein del utanrikspolitikk. Dei sistnemnte er også område der EU i mindre grad har overnasjonal myndigheit, men som det likevel blir utarbeidd felles strategiar og målsetjingar på. Eit sentralt spørsmål er dermed kor langt EU til ei kvar tid kan gå i å hindre eller påleggje medlemsstatane å gjennomføre likestillingstiltak.

Det viser seg raskt at EU ikkje kan gå spesielt langt. Når EU gjev medlemslanda ordre om å kutta i sine budsjett, hamnar kvinner og likestilling mellom kjønna langt ned på prioriteringslista. European Women`s Lobby og andre har all grunn til å vera uroa over framtida.

Kjelder:

• The price of austerity- The impacts on women`s rights and gender equality in Europe. Rapport utgjeve av European Women´s Lobby i oktober 2012. Denne rapporten og meir stoff om krisa finst på www.womenlobby.org
• «Kvinner bærer den tyngste børen i EU» artikkel i Vårt Land, 9. januar 2013
• «Kvinner i krise – EU og likestilling» Vett nr. 4-2011
• «Hvordan rammer eurokrisen?» Vett nr. 4-2012
• «Domestic violence in Romania: the law, the court system», rapport av AMERICAN BAR ASSOCIATION. Central European and Eurasian Law Initiative, 2007 http://apps.americanbar.org/rol/publications/ee_romania_ domestic_violence_final_report_0407.pdf

Tvers igjennom lov til seier!
Ikke går der andre veier
til vårt drømte, frie land.
Før vi tramper ned og skaffer
vei i lovens paragrafer
er vi treller alle mann.

La dem rase. La dem true.
Ikke vil vi la oss kue,
svarer vi dem koldt og kort.
Om I bjeffer, om I snerrer,
ennu er dog, høie herrer,
våre henders arbeid vårt.

Ennu er en streikebryter
fredløs niding tross han nyter
vern fra selve kongens råd.
En forræder kaller vi ham,
tross medaljen I kan gi ham,
med samt ros for tapper dåd.

Før vi tramper ned og skaffer
vei i lovens paragrafer,
er vi treller alle mann.
Reis all kraft som klassen eier!
Tvers igjennom lov til seier!
Støtt oss den som kan!

Rudolf Nilsen

dette er et boligpolitikkdikt
fins det en boligpolitikk
det fins et boligpolitikkdikt
det fins en 2-roms på rosenhof til 2,7 mill
det fins en 3-roms på lille tøyen til 3,8 mill
en 38 kvm 2-roms på bislett til 2,3 mill
en ett-roms på majorstua til 2 mill
en 3-roms på solli plass til 4,5 mill
det fins mennesker som eier flere boliger
det fins private utbyggere
det fins en stat som ikke styrer utbyggerne
vinduene blir mindre, takhøyden lavere
det bygges 4000 boliger for lite i året i oslo
det forventes en befolkningsvekst i oslo på rundt 400 000 de neste 20 åra
6 av 10 førstegangsmilliongjeldnerveinnehavere i oslo
…………… får hjelp av opphavsnervene
det fins de som sier det ikke er en menneskerett å bo i oslo
eller i indre oslo by
det fins en 31-buss fra grorud kl 04:50
jeg sier det fins mennesker
det fins mennesker som vasker kontorene
det fins mennesker som jobber på kontorene
det fins mennesker som bygger kontorene
det fins mennesker som passer mødrene til menneskene
som skal på møter i kontorene
det fins mennesker som rydder opp etter andre
mennesker
som lever av at andre mennesker ikke skal ha noe å leve av
det fins ulike mennesker
det fins mennesker som spekulerer i tak, vegger og gulv
veggene virrer
det fins mennesker som ser på disse boligene
gjerne om søndagene
som legger inn bud på disse boligene
gjerne om mandagene
jeg er selv en del av boliguka
det fins mennesker som eier både lave og høye blokker
det fins mennesker som ikke bor i indre oslo by
det fins mennesker som blir slynga rundt i periferien
…………… som tar toget til indre oslo by
for å passe unga til menneskene som bor i indre oslo by
det er ingen menneskerett å bo der
det fins en 17 kvm til 1,3 mill på carl berner
det fins mennesker
og det fins kommunal- og regionalminister liv signe navarsete
…………… og en digital simulator for planlegging av boligøkonomi
og det fins et boligpolitikkdikt som ikke tjener på at andre skal bo

Stian Johansen

Sorg over Chávez´ bortgang

Hugo Chávez utfordret Venezuelas olje-elite, stoppet USAs handelsekspansjon sørover og ga Latin-Amerika en politisk identitet. Men han virket også splittende på kontinentets venstreside, skriver førsteamanuensis Benedicte Bull på nettstedet www.radikalportal.no.

Nedbyggingen av høyere utdanning i Storbritannia

I Storbritannia fortsetter den konservative koalisjonsregjeringen sine framstøt for å la markedskreftene dominere over høyere utdanning. Dermed forringes også universitetenes offentlige rolle og funksjon, skriver professorene Gurminder K. Bhambra og John Holmwood.

Siden oktober 2012 har engelske studenter betalt skolepenger som i gjennomsnitt er høyere enn i alle andre OECD-land – til og med USA. Universitetsledere har i stadig større grad begynt å outsource og privatisere mange av universitetsadministrasjonens oppgaver og funksjoner. På Universitetet i Sussex har en slik privatiseringsoffensiv resultert i at studentene der i mars gikk inn i fjerde uke av en okkupasjon i protest mot at 235 jobber i catering og eiendomsavdelingene utskilles.

En liknende prosess medfører at 130 administrativt ansatte ved Universitetet i Falmouth står i fare for å miste jobbene sine. Det å privatisere høyere utdanning og offentlige tjenester generelt er skadelig for universitetet som institusjon, mener de to professorene.

Privatiseringen av høyere utdanning i Storbritannia er et politisk valg, skriver Hanna Elsisi i Guardian, og viser til at den britiske regjeringen har valgt denne politikken som svar på ei økonomikrise som er et resultat av de samme markedsøkonomiske lovene. Nå utvides frimarked-mantraet også til sykehus, skoler og universiteter, noe som vill omdanne utdanningsinstitusjonene til aktører for privat spekulasjon og profitt, i stedet for institusjoner vinklet inn på å tilby et offentlig gode, påpeker de to.

Felles høringsuttalelse mot oljeboring i nord

SABIMA (Samarbeidsrådet for biologisk mangfold, (www.sabima.no) og syv andre miljøorganisasjoner advarer mot konsekvensutredning og oljeaktivitet i nord.

I et felles høringsinnspill krever SABIMA, Natur og Ungdom, Greenpeace, Bellona, Naturvernforbundet, Framtiden i Våre Hender, WWF-Norge og Folkeaksjonen oljefritt Lofoten, Vesterålen og Senja varig vern av de sårbare nordområdene.

Høringspartene mener det faglige grunnlaget fra kunnskapsinnhentingen ikke inneholder ny og vesentlig informasjon som tillater en videre prosess med konsekvensutredning og påfølgende petroleumsaktivitet i området Nordland VI, Nordland VII og Troms II. Høringspartene mener tvert imot at kunnskapsinnhentingen understreker viktigheten av å opprette varige petroleumsfrie områder.

Høringspartene krever:

1. Det gjennomføres ikke konsekvensutredning for havområdene som omfattes av Nordland VI, Nordland VII og Troms II.
2. Det opprettes varig petroleumsfrie områder i havområdene som omfattes av Nordland VI, Nordland VII og Troms II.
3. Kunnskapsinnhentingen anses som ufullstendig inntil feil og mangler, som er påpekt av oss og andre høringsinstanser, gjenspeiles i rapportens konklusjoner.

Høringspartene viser blant annet til naturmangfoldlovens§ 9 om føre-var-prinsippet ved manglende kunnskapsgrunnlag, og § 10 om samlet belastning som økosystemet er eller vil bli utsatt for.

Høringspartene begrunner sine krav blant annet sine i at den faglige uenigheten ikke i tilstrekkelig grad synliggjøres i kunnskapsinnhentingen og påpeker at kunnskapsinnhenting om konsekvensene av et akuttutslipp ikke basererer seg på verst tenkelige scenario for et oljeutslipp. Partene mener også at det ikke i tilstrekkelig grad er gjort vurderinger for hvordan åpning av nye havområder for petroleumsaktivitet og tildeling av nye letetillatelser i området vil påvirke Norges oppnåelse nasjonale og internasjonale klimaforpliktelser.

Israel starter oljeleting på Golan

Israel utstedte nylig lisens for oljeleting i et nærmere 400 kvadratmeter stort område sør på Golanhøydene, som landet okkuperte fra Syria i 1967.

– Israel gjør nå det samme på Golanhøydene som de har gjort på Vestbredden. De tar seg til rette og skaper fakta på bakken for å gjøre det umulig å gå tilbake til grensene fra 1967, sier Midtøsten-forsker Kjetil Selvik ved Chr. Michelsens Institutt (CMI) i Bergen til NTB. Israelsk oljeutvinning på Golanhøydene vil skape sterke reaksjoner både i regionen og internasjonalt. Verdenssamfunnet anerkjenner ikke Israels okkupasjon av området, som fram til 1967 var en del av Syria. De israelske
bosetningene er derfor ulovlige.

Syrias utenriksminister Walid al-Muallem har sendt en klage til FNs generalsekretær Ban Ki-moon, der han viser til at beslutningen om å starte leteboring er en «fortsettelse av okkupasjonen» og et «grovt brudd» på Sikkerhetsrådets resolusjoner.

Det statlige syriske nyhetsbyrået SANA går enda lenger og anklager Israel for «å stjele olje» fra Syria, skriver NTB.

Jonas Gahr Støre, krigsminister 2008-2012, var og er en varm forsvarer av krig når det tjener den norske oljekapitalen. Statoils beste venn og forsvarer når «våre» interesser «der ute» er truet. Som i Libya. Eller i Afghanistan, Irak eller Mali. De gode bombenes mann!

Sammen med Jens Stoltenberg, Grete Faremo og Harald Sunde er han anmeldt for forbrytelser mot menneskeheten, blant annet «for å ha drept flere personer og begått umenneskelige handlinger som har forårsaket store lidelser og alvorlige skader på kropp eller helse. Overtredelsen var som ledd i et utbredt og systematisk angrep rettet mot en sivilbefolkning».

Jonas Gahr Støre er blitt helseminister. Mens krigen i Libya var urettferdig, er «krigen» for et verdig og godt offentlig helsevesen, rettferdig.

Abdullah «Apo» Öcalan (født 4. april 1948 i Tyrkia) er en tyrkisk-kurdisk aktivist som grunnla og styrte den militante kurdiske organisasjonen PKK (som er på listen over terrororganisasjoner i både USA og EU), inntil han ble arrestert i 1999. Han er omstridt, men blir fortsatt regnet som den fremste leder for den kurdiske befolkning i Tyrkia. (Wikipedia)

Talen, som ble sendt ut 21. mars, er oversatt til norsk av Ole Marcus Mærøe.

Jeg hilser dere, det kurdiske folket, som bor ved foten av Zagros- og Taurusfjella og dalene rundt elvene Eufrat og Tigris. Jeg hilser det kurdiske folket, et eldgammelt folk som stammer fra Mesopotamia og Anatolia, alle landbruks-, landsby- og urbane sivilisasjoners mor!

Kurdere har tatt del i denne flere tusen år gamle sivilisasjonen i vennskap og samarbeid med diverse raser, religioner og bekjennelser – vi har alle bygd den sammen. For kurderne er Eufrat og Tigris søsknene til Sakarya og Maritsa. Ararat og Judi er venner av Kackarene og Erciyes. Halay og Delilo er i slekt med Horon og Zeybek.¹

Disse store sivilisasjoner, disse sameksisterende samfunn har i nyere tid blitt satt opp mot hverandre av politisk press, eksterne intervensjoner og særinteresser. Resultatet har blitt oppbygning av systemer som ikke er basert på rettigheter, lov, likhet og frihet.

I de siste to hundre åra har militære erobringer, vestlige imperialistiske intervensjoner, samt undertrykkelse og fornektelsespolitikk prøvd å legge de arabiske, tyrkiske, persiske og kurdiske samfunna under nasjonalstatenes styre, med sine innbilte grenser og kunstige problemer.

De utbyttende regimene, undertrykkinga og fornektelsens æra er over. Folka i MidtØsten og Sentral-Asia er i ferd med å våkne. De vender tilbake til sine røtter. De krever stans i de forblindende og undergravende krigene og konfliktene ved å bli satt opp mot hverandre.

De tusener og millioner av folk som strømmer til arenaer nå, brenner av Newroz’ lidenskap. De roper på fred og vennskap, og de krever en løsning.

Denne kampen, som begynte som mitt eget individuelle opprør mot håpløsheten, uvitenheten og slaveriet jeg var født inn i, har prøvd å skape en ny bevissthet, en ny forståelse og en ny ånd. Idag ser jeg at vår innsats har nådd et nytt nivå.

Vår kamp har ikke vært, og kan aldri være mot noen spesifikk rase, religion, sekt eller gruppe. Vår kamp har vært mot tvang, uvitenhet og urettferdighet, mot påtrykt underutvikling samt mot alle former for undertrykking.

Idag våkner vi til et nytt Tyrkia og et nytt Midt-Østen

Ungdommen som har ønsket min oppfordring velkommen, de enestående kvinner som har lyttet, venner som har akseptert min diskurs og alle folk som kan høre min stemme:

Idag begynner en ny æra.

Tida for væpna kamp slutter, og døra er i ferd med å åpnes for demokratisk politikk. Vi begynner en prosess fokusert på politiske, sosiale og økonomiske aspekter; en forståelse basert på demokratiske rettigheter, friheter og likhet vokser fram.

Vi har ofra mye av liva våre for det kurdiske folket, vi betalte en høy pris. Ingen av disse ofrene, ingenting av kampen vi kjempa, var forgjeves. For som en konsekvens av dem har det kurdiske folket fått tilbake sin identitet og sine røtter

Vi har nå nådd tida for å «la våpnene stilne og la ideene og politikken snakke». Det modernistiske paradigmet som har sett bort fra, ekskludert og fornekta oss, har blitt rivi ned til grunnen. Uansett om det er tyrkisk, kurdisk, lazisk eller cirkassisk – blodet som er spilt flyter fra et menneske, og fra dette landets bryst.

Med de millioner av mennesker som hører min oppfordring som vitner, sier jeg at en ny æra nå er i ferd med å begynne. En æra der politikken får forrang foran våpna. Vi har nådd fasen for å trekke våre væpna styrker utenfor landets grenser.

Jeg tror alle de som har trodd på denne saka og på meg er vare for de mulige farene ved prosessen.

Dette er ikke en slutt, men en ny begynnelse. Dette er ikke å forlate kampen – vi starter en annen kamp.

Dannelsen av geografi basert på etnisitet og enkeltnasjoner er en inhuman, moderne fabrikasjon som fornekter våre røtter og vårt opphav.

Et stort ansvar faller på oss alle til å skape et land basert på likhet, frihet og demokrati for alle folk og kulturer, passende for Kurdistan og Anatolias historie. I anledning Newroz roper jeg ut til armenerne, turkmenerne, assyrerne araberne og alle andre folk like mye som kurderne at de skal se frihetens og likhetens flamme – flammen som brenner her idag – og omfavne den som sin egen.

Ærede folk i Tyrkia!

Det tyrkiske folket som bor i det som idag kalles Tyrkia – det antikke Anatolia – skulle innse at deres felles liv med kurderne, under islams flagg, hviler på prinsippene fred og solidaritet. Reglene for fredelig sameksistens har ikke, og skal ikke ha, plass til erobringer, fornektelse, utstøtelse, tvunget assimilering eller utslettelse.

Det siste århundrets undertrykkende, utslettende og assimilerende politikk, basert på kapitalistisk modernitet, representerer den herskende elitens forsøk på å benekte en lang historie om fred og vennskap. Det representerer ikke folkevilja. Det er nå veldig klart at dette tyranniets grep motsier både historia og reglene for fred og vennskap. For å kunne legge denne sørgelige fortida bak oss, kaller jeg på de to strategiske maktene i Midt-Østen til å bygge en demokratisk modernitet som passer vår kultur og sivilisasjon.

Tida er inne for at disputt, konflikt og fiendskap gir etter for allianser, enhet, velsignelser og gjensidig omfavnelse.

Tyrkerne og kurderne som falt som martyrer sammen ved Çanakkale² gikk også gjennom frihetskrigen sammen, og sammen åpna de Folkeforsamlinga i 1920.

Vår felles fortid er en realitet som krever av oss å skape en felles framtid. Ånden som etablerte den Tyrkiske Folkeforsamlinga, leder idag veien til denne nye æra.

Jeg kaller på alle undertrykte folk; på kvinner, som er den lengst koloniserte og undertrykte klassen; på alle marginaliserte og utestengte bekjennelser, kulter og kulturer; på arbeiderklassen og alle underordna klasser; på alle som har blitt ekskludert av systemet fra å ta sin rettmessige plass i en Demokratisk Modernitet, om å ta til seg dens mentalitet.

Midt-Østen og Sentral-Asia leiter etter en samtidig modernitet og en demokratisk orden som passer deres egen historie. En ny modell der alle kan sameksistere fredelig og i vennskap har blitt et objektivt behov, som behovet for brød og vann. Igjen, det er uunngåelig at geografien og kulturen fra Anatolia og Mesopotamia leder fram til å bygge en slik modell.

Vi opplever en nyere, mer sammensatt og mer dypgående versjon av Frihetskrigen som utvikla seg gjennom rammeverket fra Nasjonalpakten av 1920.

Til tross for alle tabber, tilbakeslag og feil de siste nitti åra prøver vi nok en gang å bygge en modell sammen med alle folka, klassene og kulturene som har vært ofre, og som har lidd gjennom forferdelige katastrofer. Jeg kaller på dere alle til å tre fram og hjelpe til for å oppnå en egalitær, fri og demokratisk sosial organisasjon.

Jeg kaller på kurderne, turkmenerne, assyrerne og araberne som ble separert til tross for Nasjonalpakten, og som idag har blitt dømt til å leve under store problemer og i konflikt med hverandre innafor de arabiske republikkene Syria og Irak, til å starte diskusjoner, og å vurdere på nytt, samt fatte beslutninger om deres nåværende virkelighet i en «Nasjonal Solidaritets- og Fredskonferanse».

Bredden og helheten av «VI»-konseptet har en viktig plass i historia i dette landet. Men i henda på de smale, herskende elitistene har «VI» blitt redusert til «EN». Det er på tide å gi «VI»-konseptet sin gamle ånd, og å implementere det.

Vi skal forene oss mot de som vil splitte oss, og få oss til å slåss mot hverandre. Vi skal gå sammen mot de som vil separere oss.

De som ikke kan forstå tidsånden, vil ende opp i historias søppelkasse. De som motsetter seg tidsstrømninga, vil falle i avgrunnen.

Folka i regionen er vitner til et nytt daggry. Folka i Midt-Østen er trøtte av fiendskap, konflikt og krig. De vil gjenfødes fra deres egne røtter, og stå skulder ved skulder.

Denne Newroz er en baune for oss alle.

Sannheten i budskapa fra Moses, Jesus og Mohammed blir implementert i våre liv idag med ny kunnskap. Folk prøver å ta tilbake det de har mista.

Vi benekter ikke verdiene til den nåværende vestlige sivilisasjon som sådan. Vi tar til oss verdier som opplysning, likhet, frihet og demokrati, og for å kunne implementere dem må de inngå i en enhet med våre egne eksistensielle verdier og levemåter.

Den nye kampens basis er tanker, ideologi og demokratisk politikk, og å bli istand til å starte et stort demokratisk sprang framover.

Hilsener til alle de som har bidratt til denne prosessen og styrka den, og til alle de som har støtta den fredelige, demokratiske løsninga!

Jeg hilser alle de som tar ansvar for fredelig, egalitær og demokratisk frihet for alle folk!

Lenge leve Newroz, lenge leve vennskap mellom folka!

(Oversettelsen er fra den engelske utgava i Firat News, presentert av: International Initiative «Freedom for Abdullah Öcalan – Peace in Kurdistan».)

Noter

1. Her knytter Öcalan sammen kjente elver, fjell og kulturaktiviteter (særlig folkedans) med historiske «slektninger».
2. Under 1. verdenskrig forsøkte Frankrike og Storbritannia å erobre Konstantinopel (nå Istanbul), og sikre en sjøvei til Russland. Det største slaget i dette felttoget var et sjøslag ved Çanakkale i 1915, der tyrkiske styrker drev den engelske marinen på flukt.

Kilde (for fotnotene): Engelsk og norsk Wikipedia.

John Bellamy Foster og Robert W. McChesney:
The Endless Crisis
Monthly Review Press, 2012

Den internasjonale finanskrisa ble ikke spådd av mange. Et lite miljø i New York, USA, var, i likhet med andre venstrekritikere, opptatt av den voldsomme ekspansjonen til finans-, forsikrings- og eiendomsmarkedet som tok av på åtti-tallet og ekspanderte videre. Men særegent for deres analyse var at bakgrunnen for denne ekspansjonen var stagnerende veksttakt i økonomien generelt i USA, Europa og Japan (den såkalte Triaden). Som mål på dette brukte de som oftest nedgangen i veksttakten til bruttonasjonalproduktet (BNP). BNP er langt fra et nøyaktig mål på de kapitalistiske bedriftenes evne til å akkumulere og vokse, men det nærmeste man kan komme som indikasjon. Denne tabellen fra boka viser hva de mener.

Nå er finanskrisa løst ved at mye av den usikra gjelda som de store finansmonopolene hadde, ble overført til samfunnet ved inngripen fra de ulike statsinstitusjonene og statsbankene. Hvorfor de ble redda? Jo, fordi konsekvensene for det kapitalistiske systemet ville være katastrofale. Den kapitalistiske (vel og merke) økonomien ville gå i stå. De største finansinstitusjonene ville gå konkurs, og da måtte hele finans- og pengevesenet sosialiseres! For en tragedie for våre finansmilliardærer!

Men denne løsningen på finanskrisen med å sy puter under armene på finanskapitalen har ikke løst det underliggende problemet: stagnerende vekst. Tvert imot, veksten for Triaden har ikke vært så lav siden 2. verdenskrig. Tesene til våre venner i New York (som organiserer seg rundt månedstidsskriftet Monthly Review, som har kommet ut siden 1949) om stagnerende vekst som de har kjørt fram siden 1960-tallet, står sterkere enn noen gang. Kan hende at analysen bak denne tesen har mye for seg!

Den siste boka, i en lang rekke som strekker seg tilbake til Sweezy og Barans Monopolkapitalen fra 1966, har fått tittelen The Endless Crisis. Den prøver å gjøre opp status for ikke mindre enn verdensøkonomien anno 2012. Et modig og nødvendig prosjekt, etter min mening.

Boka åpner med å redegjøre for stagnasjonstendensene og den sentrale rollen som den finansielle monopolkapitalen har fått. Deretter følger en lengre idé-historisk gjennomgang av forholdet mellom vareproduksjon og finansiell kapital, som viser at etterhvert som kapitalismen modnes i Triaden, spiller finansmonopolistisk kapital en stadig mer dominerende rolle. I den nåværende fasen har gjelds-/finansekspansjonen både vært hoveduttrykket for stagnasjonstendensene, men også hovedmåten for å opprettholde kapitalakkumulasjonen.

Dernest går boka inn på en analyse av overgangen fra frikonkurransekapitalisme til monopolkapitalisme og dens videre utvikling på 1900-tallet og betydningen dette hadde for konkurranseformene, veksttakten og oppbygging av overflødig kapital. Dagens monopoler har vokst slik at de ikke lengre bare er nasjonale monopoler som kontrollerer et hjemmemarked, men er monopoler som kjemper om makta i den globaliserte økonomien. Forfatterne er stappfulle av kunnskap om de ulike teoretiske retningene og de ulike utviklingstendensene og underbygger sine påstander med tabeller og figurer.

Internasjonaliseringa av produksjonen, markedet og finansene settes deretter inn i et imperialismeperspektiv der monopolene bruker de ekstremt lave lønningene i «underutvikla» land til å få superfortjenester. Forfatterne påpeker at denne utviklingen ikke fører til framgang for vanlige folk i disse landa, men til økt utbytting i verden som helhet, samtidig som de interne motsetningene i det globale systemet skjerpes. Arbeiderne i de undertrykte landa superutbyttes, og «outsourcingen» til lavlønnslanda setter press på lønningene i de modnere kapitalistiske økonomiene som fører til reallønnsstagnasjon eller til og med nedgang. Kapitlet om massearbeidsløsheten begynner med Marx sin analyse av den «overflødige befolkningen» og «reservearmeen av arbeidskraft» og mekanismene rundt denne og ender opp med å slutte seg til mye av standpunktene til den egyptiske økonomen Samir Amin. Amin trekker inn hvordan proletarisering av hundrevis av millioner fattigbønder fungerer til å mate Triadens monopoler med ekstra billig arbeidskraft. Boka leverer mange eksempler på økonomien bak iPhone, Nike-sko, Barbiedokka osv. Skremmende lesing.

Det avsluttende kapitlet går inn på Kinas rolle. Her mener forfatterne at de ser klare tegn til en gjelds- og akkumulasjonskrise. De mener at Kina ikke vil kunne fungere som et lokomotiv for verdensøkonomien, heller tvert i mot. Jo mer Kina integreres i den globale økonomien og de siste restene fra revolusjonen i 1949 blir nedkjempa (særlig fattigbøndenes bruksrett til sine familiekontrollerte jordlapper), øker Kinas økonomiske problemer.

Som sagt, prøver boka å gripe helheten i dagens globale økonomi. Man kan jo bare forstå de enkelte områdene og delene av dagens internasjonale økonomi, dersom man forstår hvordan de henger sammen i en helhet som gjensidig påvirkende og avhengige av hverandre. Men det er jo et ganske halsbrekkende prosjekt å gi seg ut på. Etter mitt syn er boka et modig, spennende og nødvendig forsøk. Om forfatterne har 70 eller 90 prosent rett, er ikke jeg den rette til å si. Men jeg liker det jeg leser, om enn man sitter igjen med mange spørsmål om hva dette skal bety i praksis for oss som driver dagskampen her og nå i verdens rikeste land.

Underveis i boka argumenteres det for en ny arbeiderinternasjonale, og boka avsluttes med det kjente sitatet fra det kommunistiske manifest:

Dette levner oss med kun et endelig valg: «den revolusjonære omformingen av hele samfunnet, eller … de kjempende klassenes felles undergang.»

Systemet har aldri tidligere vært mer modent for utskifting.

Det som etter min mening kjennetegner denne boka, i motsetning til andre bøker om krisa fra venstresida, er at den ikke bare har en kritikk av finanskrisa, eller avgrenser seg til å påpeke at finanskrisa skyldes problemer i realøkonomien, at løsningene som regjeringene verden over følger i forbindelse med finanskrisa ikke vil føre fram osv. Boka går mye lengre og er mye grundigere, den setter dagens situasjon inn i en historisk sammenheng der den prøver å analysere kapitalismens generelle utviklingstrekk de siste 150 årene. Den tar for seg de prinsipielle spørsmålene om betydningen av monopolenes utvikling, av den globaliserte produksjonen og markedet. Den tar for seg betydningen av at arbeidskrafta er stedbunden, mens kapitalen har fri flyt. Og ikke minst tar den for seg betydningen av at kapitalen nå kan utnytte arbeidskraftens internasjonale reservearmé på en helt annen måte enn tidligere. Siste ord er ikke sagt. Men denne allsidige tilnærmingen er det vi trenger for å få et bedre innblikk i de krav som stilles til de av oss som ser at det er noe riv ruskende galt ved dagens verden. Krava har ikke blitt mindre med åra, dessverre. Men mulighetene for endring har økt!

Johan Petter Andresen

Dag Seierstad:
Den nye kampen om arbeidslivet
Res Publica, 2009

Tilfeldighetene ville det sånn at jeg akkurat nå har lest ferdig Dag Seierstads tre år gamle bok, Den nye kampen om arbeidslivet, der han går til frontalangrep på EU, og for så vidt også EØS-avtalen, en avtale som i disse dager virkelig har kommet på dagsorden igjen – i hvert fall i enkelte LO-forbund. En oppsigelse eller justering av EØS-avtalen kan bli en het potet på agendaen på neste års LO-kongress, men det kunne ikke Seierstad vite når han skrev sin bok.

At Seierstad ikke er noen EU-tilhenger, er ikke noen hemmelighet. I denne boka går han først og fremst i strupen på EU-domstolen og de fire dommene (Viking Line Laval-dommen, Rüffert-dommen og Luxemburg-dommen). Seierstad skriver: «De fire dommene til EF-domstolen både fastslår og tar for gitt at den nasjonale arbeidsretten er underlagt EU-retten.»

Boka er full av saftige formuleringer. Den får neppe EU-tilhengere til endre standpunkt, men sementerer heller motstandernes syn for evig og alltid. Han skriver blant annet:

EU er en arena der grunnreglene har politisk slagside: de fremmer et samfunn der markedsfrihetene har forrang, og der fagorganisering bare tåles hvis den ikke griper inn mot den frie flyten på markedene.

Det rareste i et politisk perspektiv er at ikke EU-tilhengere, i hvert fall de som er motstandere av New Public Management, ikke ser at hele EU-prosjektet er et markedsliberalistisk prosjekt som det ikke kan være lett å forsvare.

Seierstad har skrevet ei debattbok. Han relaterer all sin viten om EU, all sin viten om det europeiske arbeidsmarkedet opp mot ILOs konvensjoner. I kampen mellom ILO og EU er det ofte sistnevnte som vinner, påpeker han: «EU-regler står ikke bare over ILOkonvensjoner, men EU skal ikke være bundet av noen ILO-konvensjon dersom konvensjonen vil endre lovverket på et område der EU har overtatt lovgivningsretten.»

Seierstad har i all sin EU-, og for så vidt også EØS-kritikk, et konstruktivt kapittel om hva Norge bør gjøre for å ivareta et anstendig arbeidsliv. Dette styrker boka. «Allmenngjøringsloven må trygges ved at den forståelse av loven som ble lagt til grunn da loven ble vedtatt av Stortinget i 1993, at den skal ‘sikre utenlandske arbeidstakere lønns- og arbeidsvilkår som er likeverdige med de vilkår norske arbeidstakere har’, må bli EØS-rett.»

For kampen mot sosial dumping ser Seierstad, i likhet med alle andre som er kritiske til EUs arbeidslivspolitikk og de fire friheter, som en kamp som må vinnes om et anstendig arbeidsliv skal kunne skapes.

Fri flyt av arbeid, varer, kapital og tjenester fører til mer arbeidsinnvandring, det er en villet EU-politikk. Seierstad har i likhet med partikollega Ottar Brox et kritisk blikk på arbeidsinnvandring, uten å være rasist av den grunn. Seierstad skriver: «Særlig positivt vil det virke dersom arbeidsinnvandrere fra øst får oppleve hva fagorganisering kan bety for lønns- og arbeidsvilkår mens de jobber her i vest. De erfaringene er gull verdt både for dem sjøl og for mange andre når de reiser hjem igjen.»

Dette er ei bok alle i fagbevegelsen bør lese – ja, den må inn som «pensum» på LO-skolen og andre skoleringsanstalter for tillitsvalgte. Særlig bør de merke seg denne sluttappellen:

Fagbevegelsens og venstresidas svar er klart: Faglige rettigheter truer ingen konkurranseevne. Bare effektiv faglig kamp og faglig organisering kan hindre at EU utarter til en slagmark for ‘sosial dumping’. Utfallet av dragkampen mellom fagbevegelse og arbeidsgivere på europeisk nivå er derfor av grunnleggende betydning for utviklingen i Europa.

Sjøl er jeg mest glad for å lese ei bok av en forfatter som forstår det fundamentale skillet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker – og hvilke konsekvenser dette skillet har og hvilke trusler de grunnleggende ulike rollene alltid skaper i forsøket på å lage et anstendig arbeidsliv.

Jan-Erik Østlie

Frances Tuuloskorpi (red.)
Hopsnackat
Folkrörelse på arbetsplatsens, del 1
Folkrörelselinjen, 2010

Dette er ei tynn, lita og lettlest bok. 35 korte historier om hvordan arbeidskamerater snakker seg sammen for å løse problemer på sin arbeidsplass. Høres enkelt, og kanskje er det overflødig å skrive i sånn bok?

Sjøl om vi i Norge har en svært høy organisasjonsprosent betyr det ikke at fagbevegelsen er på «plass» for medlemmene lokalt. De aller fleste fagforeninger er ganske byråkratiske, lite sjølstendige og i liten grad innretta mot lokal aktivisme. Vi kan vel si at store deler av fagbevegelsens tid går med til saksbehandling og møter med ledelsen i bedriften, partier, egne organisasjonsledd.

LO (som undertegnede kjenner best) er også i svært stor grad prega av den høyresosialdemokratiske holdningen «hold dere i ro, vi ordner opp». Resultatet blir ofte en slag «service-for-medlemmene» holdning.

Arbeidsfolk i Sverige har hatt den økonomiske krisa å handskes med i noen år allerede. Arbeidsløsheten er mye høyere enn i Norge, og arbeidsgiverne har gode forhold med ei konservativ regjering i ryggen. Og en svekka fagbevegelse gjennom nesten to tiår. Dette er nok mye av grunnlaget for at denne bevegelsen er vokst fram i Sverige. Den kommer til å vokse her også etterhvert.

I denne boka blir mulighetene for å bygge broer over uenigheter, ulikheter og personlige motsetninger erfart og fortalt. De skal løse en sak, og det er måten å få det til på de trenger å enes om, og gjøre sammen.

En historie om gjengen som gikk på arbeidssøkerkurs og gjorde opprør mot vilkårlige endringer av timeplanen, er et eksempel på samhold som tar utgangspunkt i deltakernes problem. Og som vokste og tok en lærers jobb med i kravene. Læringen var at kurset skulle forberede dem på et arbeidsliv som var fleksibelt, og at de ikke hadde noe de skulle ha sagt.

Det er en historie om hvordan bingovertene på en webbingo organiserte seg for å få ordnede forhold. En annen om hvordan de fast ansatte aksjonerte da et togselskap arrangerte audition for togverter (konduktører).

Eller den om bussjåfører som var lei av at fagforeningmøtene ble klagemøter for alt og ingenting, men ingenting fikk de endret på. Møtene ble flyttet ,og det som skulle tas opp på møtet endret til å gjelde hva som var viktigst. Feil og mangler på bussene ble viktigst. De bestemte seg for å lage en liste over hvilke feil på bussene som avgjorde om de måtte stå inne, kunne kjøre den dagen osv. En plan ble lagt og gjennomført. Men det førte til store problemer for de som jobba på bussverkstedet, som naturlig nok ble sure. Så måtte bussjåførene og verkstedarbeiderne snakke sammen og finne løsninger. Enkelt? Nei, men de ble bedre arbeidskamerater og fikk ei sterkere forening.

Her er historier fra bakerier, storkjøkken, kafeer, fabrikker osv. Alle historiene er korte og konkrete. De handler om motsetninger mellom fast ansatte, vikarer og timeansatte, mellom sjefer og ansatte og mellom ansatte og hunder.

Noen historier beskriver godt hvordan sjølfølelsen og synet på arbeidsfellesskapet endra seg i løpet av perioden saken pågikk. En av historiene forteller om en som stilte seg utafor, men som når det gjaldt var den som tok støyten.

Tilslutt har redaktøren noen korte kapitler som han kaller «pekpinnar» eller huskeregler: ta striden, unngå splittelse, bruk kollektivet, åpenhet, ikke bli for entusiastisk og løp foran, ta tida det tar osv.

Det er viktig og nødvendig at sånne historier samles og utgis. Arbeidsplasser i 2013 er ofte dominert av stress, konkurranse og prestasjonsjag. Av dårlige avtaler, splitt og hersk, og altfor lite tid til å ha pauser sammen.

Kanskje kan denne boka inspirere til noe liknende her. Om du er interessert i å følge denne bevegelsen på nett, finner du den her: www.folkrorelselinjen.nu

Taran Anne Sæther