Ivan Harsløf og Sissel Seim (red.) Fattigdommens dynamikk Perspektiver på marginalisering i det norske samfunnet Universitetsforlaget 2008, 307 sider

Boka handler om fattigdom i det norske samfunnet. Den er satt sammen av bidrag fra forskere ved Avdeling for samfunnsfag ved Høgskolen i Oslo. Innledningsvis legger redaktørene vekt på at fattigdom kan forstås, måles og forklares på mange forskjellige måter. Det som nå kalles fattigdomsproblemer, ble for eksempel tidligere håndtert som fordelingsproblemer og mangel på utjamning. Dette skiftet i ordbruk kunne de gjerne brukt mere plass på. Hvorfor sluttet vi å se på materiell nød som fordelingsproblem, og gikk over til å se det som individuell vanskjebne?

Artiklene oppsummerer viktige erfaringer og tanker om det som er skjedd med økende sosial ulikhet i Norge og omlegging av sosialpolitikken i samsvar med den såkalte arbeidslinja. Teoriene bak arbeidslinja blir kritisert fra forskjellige vinkler. Arbeidslinja bygger på at folk må motiveres med økonomisk tvang til å søke arbeid i stedet for trygd. Ytelsene og varigheten for stønadene reduseres, og inngangskriteriene skjerpes etter prinsippet om lavere attraktivitet: ingen ytelse må være bedre enn de dårligste arbeidsvilkårene i markedet.

Arbeidslinja har en individuell tilnærming. Espen Dahl og Thomas Lorentzen kaller det treffende «mangelsykdomstilnærmingen ». Alle såkalte aktive tiltak ser bort fra at sosialhjelpmottakernes «mangler» ikke eksisterer i et vakuum, men først og fremst i forhold til arbeidsmarkedet. De kritiserer at det bare unntaksvis rettes søkelys mot arbeidslivet, hva arbeidsgiverne vil ha og kravene som stilles til arbeidskraften.

I andre artikler presenteres undersøkelser av hva som skjer med dem som skal praktisere arbeidslinja. Økt vekt på kontroll og økonomisk tvang, og en overordnet forestilling om at folk flest har «valgt» sin fattigdom og sin arbeidsløshet, virker også inn på forholdet mellom klienter/pasienter og det såkalte hjelpeapparatet. Det virker inn på tilliten mellom dem som arbeider der og dem som skal hjelpes/kontrolleres/tvinges/ motiveres. Slike effekter av arbeidslinja blir synlige når klientene sammenlikner med det de møter fra de frivillige organisasjonene.

Flere steder blir det pekt på at politikken med lavest mulig ytelse for å motivere folk til å ta arbeid, ikke bare er urealistisk, men dessuten har uhyggelige bivirkninger når det gjelder å forsterke marginaliseringen, øke risikoen for at barn vokser opp i fattigdom, og for at fattigdommen går videre til neste generasjon. I et interessant kapittel setter Mons Oppedal konsekvensene av arbeidslinja opp mot norske forpliktelser etter barnekonvensjonen. Fattige barn har rett til økonomisk støtte som kan bringe dem ut av fattigdommen, uansett om myndighetene mener at foreldrene må tynes økonomisk for å komme i jobb. Denne og andre advarsler om konsekvensene av arbeidslinja for barnefamiliene bør bli hørt i diskusjonen om ny uførestønad der forslaget er at barnetillegget skal reduseres kraftig for de få uføre som også forsørger barn. De er redde for alt som kan friste underbetalte fembarnsmødre i kassa på RIMI til å «velge» uføretrygd.

Jeg savner ofte et historisk perspektiv i denne boka. Det er ikke nytt at fattigdom blir forklart ut fra antatte egenskaper hos den fattige. Det var også det vanlige i ei tid med en svak og uorganisert arbeiderklasse for hundre år siden. Jeg savner også et klasseperspektiv. Fattigdom rammer de «eiendomsløse», ikke de «besittende» klasser. Dette er gammelmodige uttrykk. Dagens «eiendomsløse» har bil og hytte, men de er like avhengige som før av å selge arbeidskraften for å forsørge seg og sine. Ifølge redaktørene framstår ikke «det moderne Norge … som et samfunn der én samfunnsklasse benytter sin eierposisjon til å utbytte en annen samfunnsklasse». Samtidig «fremstår selve klassehierarkiet som relativt utvisket ». Boka er preget av dette synet, som kanskje snarere er regelen enn unntaket blant dagens samfunnsvitere.

Etter å ha lest boka undrer det meg at denne massive kritikken nesten ikke har vært hørbar i den offentlige debatten. Det har i ti-femten år vært tverrpolitisk begeistring for arbeidslinja, og partene i arbeidslivet har sluttet seg til. Selv etter at problemene begynte å hope seg opp for NAVreformen, har det vært uenighet om bemanning, organisering og ledelse, men aldri om den underliggende hensikten. Det har vært bortimot full støtte til hensikten med NAVreformen, som skal realisere arbeidslinja ved hjelp av en skreddersydd forvaltning.

I boka blir det nevnt at de ansatte i velferdsapparatet sjelden er hovedrøsten i den sosialpolitiske debatten, til tross for god kjennskap til fattigdommens realiteter og brukernes problemer. Bokas redaktører etterlyser avisinnlegg fra sosionomen, trygdefunksjonæren og barnevernsarbeideren. Jeg tror de har et helt urealistisk bilde av ytringsfriheten blant velferdstjenestens ansatte. Denne gruppen har i praksis ingen frihet til å informere om fattigdommens problemer dersom ikke arbeidsgiver er enig.

De frieste stemmene er faktisk forskerne, selv om vi vet at mange trenger oppdrag for å leve. De ansatte kan komme til orde gjennom fagforeningene, som også er den eneste reelle motmakten mot et enstemmig storting. Derfor bør denne boka leses med en baktanke om å invitere flere samfunnsforskere til fagforeningenes konferanser og politiske verksted. Ikke for enveis-informasjon, men for å diskutere sosialpolitiske krav og mottrekk mot arbeidslinja. De fleste tror de er trygge i velstands-Norge, men det er kort vei til fattigdom den dagen jobben blir borte eller helsa svikter.

Ebba Wergeland

Viktige samfunnsmessige oppgaver vil kreve økt innsats i årene som kommer. I krisetider burde det ha vært særlig vekt på å legge grunnlaget for å møte slike langsiktige utfordringer. Ikke minst gjelder det helse- og omsorgssektorene,

Torstein Dahle er leder av Rødt og siviløkonom.

1. Kommunene rammes av sammenbruddet i aksjemarkedene

«Jeg er glad jeg bor i Oslo der vi er så store at vi driver profesjonelt. Oslo er en stor kommune der kvaliteten på økonomistyringen er veldig god,» sa Oslo-ordfører Fabian Stang til NA24 da han 30. november 2007 ble intervjuet om Terra-skandalen, som blant annet rammet noen kommuner i Nordland hardt. «Å ta vare på skattebetalernes penger er en av våre viktigste oppgaver. Vi kan ikke gamble med en tiøring en gang,» fortsatte han. Og så la han til med et overbærende smil at «Det blir neppe en ny svømmehall i disse kommunene på en stund.» Men så kom han til å tenke på at det kanskje hørtes litt vel blærete ut, og at det kunne oppfattes som tilslutning til den populære sporten med å framstille kommunetoppene i «Terra-kommunene » som uvitende bygdetullinger. Så han skyndte seg å tilføye «De som bor på landet er ikke noe dummere enn de som bor i byen».

Knappe 11 måneder senere, 28. oktober 2008, hadde bølgene fra den store økonomiske krisen også slått inn over Oslo kommune, og skadene var store. Gjennom kommunens pensjonskasse er nemlig Oslo kommune også sterkt engasjert i et risikofylt aksjemarked. Pensjonskassen, som er organisert som et aksjeselskap, Oslo Pensjonsforsikring AS, har en forvaltningskapital på mer enn 40 milliarder kroner. Med en strategi som går ut på å ha 25 prosent av kapitalen plassert i aksjer, kan tapene bli ganske formidable. Denne høye aksjeandelen rammer hardt: Når aksjemarkedene faller med 50–60 prosent, er det ikke så greit å sitte med aksjer kjøpt for 10 milliarder kroner.

Utover i oktober 2008 ble det klart at det var nødvendig å rykke inn med store kommunale kapitalinnskudd raskt. Et ekstraordinært byrådsmøte 28. oktober 2008 innstilte på å overføre 1,24 milliarder i kommunale penger til pensjonsforsikringsselskapet. Nå var det finansbyråd Stian Berger Røsland som var kommunens ansikt utad. Ordfører Fabian Stang holdt seg denne gang mer i bakgrunnen. Smilet hans hadde kanskje stivnet noe siden sist.

Oslo kommune er i godt selskap. Bergen Kommunale Pensjonskasse har sannsynligvis tapt mer enn 500 millioner kroner på plasseringer i aksjer og fond. Med den svære pensjonssparingen som norske kommuner og fylkeskommuner driver i egne pensjonskasser eller i pensjonsforsikringsselskaper, blir de alle sammen rammet av høyere pensjonskostnader – uansett hvordan de har organisert pensjonssparingen sin. Dels har noe av den oppsparte pensjonsformuen gått tapt, og dels er det slutt på at lett-tjente penger fra et aksjemarked som bare steg og steg, reduserer pensjonsordningenes behov for premieinnbetaling fra kommunale arbeidsgivere.

Via pensjonskostnadene rammes altså alle landets kommuner av sammenbruddet i de internasjonale aksjemarkedene. Etter hvert vil fallende eiendomsverdier også kunne slå inn med større tyngde.

Aksjetapene slår ikke inn bare via pensjonsordningene. En rekke kommuner har også selv investert direkte i aksjer. Særlig gjelder det kommuner som har solgt ut store kommunale verdier, som for eksempel andeler i kraftselskaper, busselskaper og annen infrastruktur. Stort sett har dette vært samfunnsmessig skadelige salg, ved at kommunen gir fra seg innflytelsen over viktige samfunnsoppgaver. I en rekke tilfeller har det også vært økonomisk ukloke salg, ofte nærmest for ran å regne. Svære verdier i kraftselskaps- andeler ble solgt fordi sleipe meglere viftet med to- og tresifrete millionbeløp foran ansiktet på kommunepolitikere som slet med altfor trange økonomiske rammer. Et anslag gjort i 2003 viste at kommuner og fylkeskommuner hadde solgt for mer enn 18 milliarder kroner i kraftselskapsandeler. De fleste vannkraftverkene produserer vannkraft til svært lave kostnader. På inntektssiden er det åpenbart at strømprisene kommer til å stige i det lange løp, blant annet på grunn av sammenkopling med det europeiske kraftmarkedet som bare har dyrere alternativer. Det var blank løgn da meglere og diverse økonomiske «eksperter» påsto at det var helt fremmed for kommunenes virksomhet å skulle påta seg den forretningsmessige risiko som slike eierandeler representerte. Risikoen var i virkeligheten knapt nok til stede. I mange tilfeller har de som kjøpte kraftverksandeler fra kommuner og fylkeskommuner, tjent inn igjen kjøpesummene flere ganger. Det saken egentlig gjaldt, var at plyndring av kommunale verdier var et velegnet tiltak for å skaffe nye kilder til profitt for en finanskapital som vokste utover alle grenser.*

Blant annet på grunn av slike salg sitter mange kommuner med store fond. Tapene er enorme på sammenbruddet i aksjemarkedet. Det er imidlertid vanskelig å få oversikt over det totale omfanget, blant annet fordi verdiendringene ikke uten videre vises fullt ut i de kommunale regnskapene.

Det største enkelttapet er sannsynligvis Oslo kommunes tap på aksjene i Hafslund, der Oslo kommune eier 53,73 %. Markedsverdien av disse aksjene er redusert med mellom 5 og 6 milliarder kroner i løpet av denne krisen.

Kommunenes Sentralforbund (KS) har i slutten av februar 2009 innhentet opplysninger om regnskapsresultatene for 2008 i kommunene utenfor Oslo. Materialet er ikke fullstendig, men det antas likevel å gi et ganske pålitelig bilde av situasjonen. Ifølge dette materialet hadde kommunene utenfor Oslo et samlet tap på aksjer på omkring 1,5 milliarder kroner.

Ved utgangen av november 2008 gjorde VG en undersøkelse hos en del norske kommuner. Den viste at Trondheim kommunes kraftfond, som var forventet å bidra med omkring 400 millioner kroner til kommunebudsjettet, i stedet ble antatt å ville gi omkring 150 millioner i minus. Sandefjord kommunes kraftfond skulle etter budsjettet ha gitt 67 millioner i pluss, men lå i stedet an til å gi 57 millioner i minus. Stokke kommunes regnskap lå an til å bli belastet med 50 millioner kroner på grunn av tilsvarende tap.

Storting og regjering har et stort ansvar for at norske kommuner og fylkeskommuner har så store beløp i aksjemarkedene, at de lider store tap i den krisen som vi nå opplever. Under regjeringer med vekslende partifarge har det vært et sterkt privatiseringspress ovenfra. «Kapitalfrigjøring» har vært et moteord i den markedsorienterte ideologien som kalles New Public Management.

Ut fra den samme tenkningen var det viktig å oppnå god avkastning på de store beløpene som en del kommuner fikk gjennom slike salg. De sentrale myndighetene presterte å gi signaler som tilsa at det var mulig å oppnå høyere avkastning uten å ta noe høyere risiko – et standpunkt som har svært liten støtte i kapitalistisk investeringsteori.

Våren 2000 vedtok Stortinget en ny paragraf 52 i kommuneloven – om finansforvaltning. Den inneholder som punkt 3 en interessant formulering:

I paragrafens punkt 2 får departementet fullmakt til å fastsette forskrift som gir «nærmere regler om disposisjoner som innebærer finansiell risiko». Forskriften ble fastsatt 5. mars 2001. Den pålegger kommunestyret å avveie forhold som avkastning, risiko og likvid-itet i kommunens finansforvaltning. Kommunestyret skal fastsette et finansforvaltningsreglement, som blant annet skal inneholde krav til risikospredning. Forskriften redegjør for ulike typer av risiko: Kredittrisiko, markedsrisiko, renterisiko, likviditetsrisiko, valutarisiko, systematisk risiko i aksjemarkedet (generell markeds-risiko), og usystematisk risiko i aksjemarkedet (selskapsrisiko).

Kommunestyret skal fastsette rammer for tillatt risikonivå, og krav til avkastning. Det skal dessuten knytte til seg uavhengig kompetanse for å vurdere finansforvaltningsreglementet, og annen uavhengig kompetanse for å vurdere finansiell risiko og håndtering av slik risiko.

Erfaringene fra de siste par årene viser at det neppe finnes noe kommunestyremedlem som har forutsetninger for å foreta noe som ligner en velbegrunnet vurdering av disse forholdene. Selv de fleste profesjonelle internasjonale finansanalytikere har jo vist seg ute av stand til å gjøre riktige vurderinger på dette området.

Det er med grunnlag i disse reglene at Kommunal- og regionaldepartementet setter seg på sin høye hest og sier at man har gitt klare retningslinjer i forskrifts form. Det sa Norges politiske ledelse til politikere og rådmenn i Terra-kommunene, og det sier man til de kommunene som lider store tap på sine aksjebeholdninger nå. Begivenhetene de siste par årene fører sannsynligvis til den konklusjon at de kommunene som har slike finansforvaltnings-reglementer, har brutt dem, rett og slett fordi det er tilnærmet umulig å få slike vurderinger til å klaffe med virkelighetens verden. Departementets ansvarsfraskrivelse er derfor helt uberettiget.

Det riktige standpunktet er at kommuner ikke i det hele tatt bør operere i aksjemarkedet. De bør konsentrere seg om sine samfunnsmessige oppgaver. Det er noe helt annet enn det vekslende norske regjeringer og storting har stått for.

«Den moderne tids tenkning», markedsliberalismen og New Public Management, har spilt fallitt, bokstavelig talt. I stedet er det Marx sine verker som med god grunn nå blir trukket ut av bokhyllene.

2. Kommunesektoren var allerede på forhånd hardt presset

I Soria Moria-erklæringen lovet Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet at det skulle lages en forpliktende opptrappingsplan for å få kommuneøkonomien på fote igjen. Kommunesektoren hadde da sakket akterut i forhold til resten av Fastlands-Norges økonomi i alle år siden 1992. Dette løftet er blitt brutt. Kommunesektoren fikk glede av at året 2006 brakte uventet høye skatteinntekter, som kommunene fikk beholde. Det ga dem et løft som var viktig. Men deretter har det gått raskt den gale veien. I 2008 er regnskapsresultatene elendige allerede uten virkningene av den økonomiske krisen. Med tapene som den brakte, blir helheten veldig dårlig.

Utvalget med det lange navnet «Det tekniske beregningsutvalget for kommunal og fylkeskommunal økonomi», lager hver vår og høst en rapport om den økonomiske situasjonen i kommunesektoren. I rapporten fra november 2008 har rapporten en figur 2.2 som illustrerer hvordan kommunesektoren sleper etter resten av Fastlands-Norge. Kommunesektorens samlede inntekter stiger langsommere enn verdiskapingen i Fastlands-Norge, dvs. at en stadig mindre del av «kaka» brukes i kommunene. Merk at vi her holder Norges oljeinntekter helt utenfor i sammenligningen, noe som selvsagt er høyst diskutabelt.

Figuren inneholder også en beregnet størrelse, som blir kalt «Aktivitetsutvikling i kommunesektoren ». Den skal vise hvordan både drifts- og investeringsaktivitetene utvikler seg. Å veie disse sammen kan aldri bli helt riktig. Figuren gir likevel et inntrykk av at kommunene i noen år prøvde å opprettholde et aktivitetsnivå som gikk utover det som inntektene tillot, men at de etter hvert ble nødt til å lukke det gapet. Nå er det i ferd med å åpne seg igjen, på grunn av den elendige økonomiske utviklingen i 2008.

Ofte gis det i debatten inntrykk av at kommunesektoren bare vokser og vokser, på bekostning av resten av landets økonomi. Men sannheten er at fra og med 1993 har kommunesektorens inntekter vokst langsommere enn Fastlands-Norges bruttonasjonalprodukt hvert eneste år, med ett unntak: 2006. Det unntaksåret skal regjeringen ha ros for, selv om det slett ikke var ventet at skatteinntektene skulle øke så kraftig det året. Ofte har imidlertid Stortinget konfiskert slike «gledelige overraskelser» fra kommunene, men i 2006 fikk de altså beholde den.

Gleden over 2006-regnskapet har imidlertid blitt avløst av stor skuffelse og frustrasjon. Da Statistisk Sentralbyrå 18. februar brakte de første foreløpige regnskapstallene for 2008, var overskriften «Stort underskudd for kommunene». Og tallene er fryktelige. 2006 var det første året siden 1994 med overskudd før lånetransaksjoner. Men lykken varte altså ikke lenge. Allerede i 2007 var underskuddet formidabelt, og i 2008 er det helt katastrofalt med 20,7 milliarder kroner.

Overskudd før lånetransaksjoner er et begrep som brukes i nasjonalregnskapet. Det er definert som samlede inntekter fratrukket samlede utgifter, der utgifter til bruttoreal-investeringer er medregnet, mens lån og avdrag er holdt utenom. Når det er underskudd før lånetransaksjoner, slik som i 2007 og 2008, viser det at kommunesektoren synker ned i gjeld (eller reduserer sine fordringer).

I den enkelte kommunes regnskap er det et annet begrep som står sentralt. Det kalles for netto driftsresultat. Når vi skal lese et kommuneregnskap, må vi huske på at det skiller seg vesentlig fra et bedriftsregnskap. Resultatregnskapet i en bedrift skal vise om eierne av bedriften tjener eller taper på den, dvs. om kapitalen deres øker eller minker som følge av bedriftens virksomhet. Kommunene drives ikke for at eierne skal tjene penger på dem. Derfor brukes det ikke samme resultatbegrep i kommuneregnskapet som i bedriftsregnskapet. Kommunenes driftsresultat gir altså ikke uttrykk for vinning eller tap.

Netto driftsresultat forklares slik av Det tekniske beregningsutvalget for kommunal og fylkeskommunal økonomi:

På 1990-tallet var netto driftsresultatet i kommunesektoren knapt 3 prosent av inntektene som årlig gjennomsnitt. Fra 2000 til 2003 lå netto driftsresultat på et relativt lavt nivå på nær 1 prosent i årlig gjennomsnitt. Nivået på driftsresultatet var lavest i fylkeskommunene. Netto driftsresultatet for kommuner og fylkeskommuner ble vesentlig økt fra 0,6 prosent i 2003 til 5,5 prosent av inntektene i 2006, som altså var det gode året i kommunesektorens økonomi.

KS kunngjorde 27. februar 2009 resultatene av en regnskapsundersøkelse der det var innhentet opplysninger fra omkring 200 kommuner som dekket nesten 70 prosent av befolkningen. Halvparten av disse kommunene hadde et negativt netto driftsresultat, og gjennomsnittet for alle var på -0,5 %. KS omtaler det som «det svakeste resultatet i kommunesektoren på 20 år». Det betyr likevel ikke at aktiviteten har vært svak. Tvert imot har det vært sterk aktivitetsvekst, spesielt på barnehagesektoren. Det har også vært en kraftig økning i investeringene. Virkningene av den økonomiske krisen har også gitt et visst utslag. Likevel: Når kommunesektorens inntekter i 2008 har stått i et så skarpt misforhold til utgiftene, er situasjonen til dels dramatisk foran 2009-budsjettene.

Ett av løftene fra Soria Moria var:

Med begrepet «frie inntekter» menes de inntektene som ikke er låst til bestemte, øremerkete formål. Det dreier seg om omkring 70 prosent av kommunesektorens samlede inntekter. At inntektene er «frie» betyr ikke at kommunene har så stor frihet i bruken av dem. Det meste av kommunenes lovpålagte oppgaver, som for eksempel skole og eldreomsorg, må dekkes av de frie inntektene. Det tekniske beregningsutvalget for kommunal og fylkeskommunal økonomi har i rapporten fra november 2008 en beregning av hvordan kjøpekraften av de frie inntektene har utviklet seg, dvs. etter at de er korrigert for pris- og lønnsstigning. Nivået fra 2002 er brukt som utgangspunkt, og så regnes de senere årene i prosent av 2002-nivået. (Se tabellen under)

Det er den siste av linjene i tabellen som er den viktigste, fordi den viser utviklingen når det korrigeres for at befolkningsvekst og endret alderssammensetning medfører endret behov for kommunale og fylkeskommunale tjenester. Enda en gang ser vi hvordan 2006 innebar et reelt løft for kommunesektoren. Men tabellen viser også tydelig at årene 2007 og 2008 har vært dårlige, og at man nå er på full fart nedover mot det nivået som kommunesektoren lå på under Erna Solberg, Det var et nivå der kommunene ikke hadde budsjetter til å utføre sine oppgaver tilfredsstillende.

En virkning av for trange budsjetter, er at oppgaver som kan utsettes, blir skjøvet og skjøvet. Særlig kritisk har dette vært for vedlikeholdet av kommunale bygninger, der det er beregnet et kolossalt etterslep. I september 2008 offentliggjorde KS resultatet av flere utredninger som tilstanden til kommunale bygninger. Beregninger over behovet for oppgradering og vedlikehold konkluderte med tall på mellom 94 og 142 milliarder kroner, avhengig av ambisjonsnivået. Vedlikeholdet har vært «trekkspillet», som er klemt stadig hardere sammen for å gi rom for å dekke de løpende utgiftene.

3. Kommunesektorens 2009-budsjetter bidrar til å gjøre krisen unødvendig stor i Norge

Med et hardt presset utgangspunkt ville det ha vært viktig for kommuner og fylkeskommuner at statsbudsjettet for 2009 ga romslige rammer for satsing. Det ville også ha vært riktig samfunnsøkonomisk sett: Flere kommunale oppdrag ville bidra til å dempe utslagene av krisen for private bedrifter, og flere kommunalt ansatte ville bety at veksten i arbeidsløsheten ble dempet. Da er det oppsiktsvekkende at både regjeringen og Stortinget la opp rammene for kommunesektoren slik at budsjettvedtakene i november og desember 2008 til dels var vedtak om å kutte ned.

KS foretar hvert år en budsjettundersøkelse i januar. Resultatene som ble publisert i januar 2009 var alarmerende. 22. januar kunne mediene fortelle: «Kommunene kutter i skolen». Starten på NTBs melding lød slik: «Kommunene legger opp til trange budsjetter med kutt i skolen, svake driftsresultater og kutt i tjenestetilbudet. »

45 prosent av kommunene med 49 % av folketallet svarte at de ville kutte i skolebudsjettet for 2009.

Også på andre viktige punkter viste det seg at budsjettene var helt ute av takt med de utfordringene som en stor økonomisk krise reiser. Bare 16 prosent av kommunene med 25 prosent av folketallet hadde lagt inn økte midler til økonomisk sosialhjelp. 25 prosent av kommunene med 26 prosent av folketallet har budsjettert med reduserte budsjetter til sosialhjelp i 2009!

Da undersøkelsen ble framlagt, uttalte KS-leder Halvard Skard til NTB at

KS-lederen fikk helt rett. Regjeringens krisepakke var med flid innrettet slik at den ikke skulle styrke kommunenes driftsøkonomi. Det var en økning i frie inntekter på 1,2 milliarder kroner i den pakken som ble framlagt 26. januar 2009. Det dreier som om promiller av kommunesektorens budsjetter.

Skatteinntektene kommer selvsagt til å bli kraftig påvirket av krisen. Regjeringen har lovet å dekke det tapet. Det gjenstår å se om det løftet blir holdt, når det viser seg at virkningen kan bli sterkere enn regjeringen nå antar. Men det vil være så hardt trykk på akkurat det at det er grunn til å tro at løftet vil bli holdt.

Det at Norge har en større offentlig sektor enn mange andre land, er en viktig krisedempende faktor. Private bedrifter mister oppdrag, må si opp folk og går konkurs. Kommuner og fylkeskommuner gjør ikke det. De fungerer tvert imot som stabiliserende elementer i en kriserammet økonomi. Dessuten arbeider de med viktige oppgaver som betyr mye for folks daglige liv.

I krisetider vil vi få se skadelige virkninger av konkurranseutsetting og privatisering. Vi vil få se at private bedrifter som har påtatt seg oppdrag for kommuner og fylkeskommuner, ikke vil klare å fullføre dem fordi de går konkurs. Virkningene kan bli svært uoversiktlige og problematiske. Når hjemmehjelpsbedriften plutselig har fått kroken på døra av banken sin, er det mildt sagt trist for den som er avhengig av akkurat den hjemmehjelps-leverandøren.

Det er sterkt kritikkverdig at regjeringen ikke har utviklet en politikk der kommuner og fylkeskommuner aktivt brukes som krisedempende faktorer, med påfyll i budsjettene til å øke sin aktivitet så det monner. Nå er det først og fremst på byggvedlikehold at det er bevilget midler. Det holder ikke i det hele tatt.

Viktige samfunnsmessige oppgaver vil kreve økt innsats i årene som kommer. I krisetider burde det ha vært særlig vekt på å legge grunnlaget for å møte slike langsiktige utfordringer. Ikke minst gjelder det helseog omsorgssektorene, der en eldrebølge i anmarsj vil stille store krav.

Det kan passe å slutte med å kaste et blikk på den siste prognosen fra Statistisk Sentralbyrå over det framtidige behovet.  Den sier noe om at det burde ha vært satset mye på å gjøre det attraktivt å jobbe i denne delen av arbeidslivet. Likestilling skommisjonens forslag om likelønnspott på 3 milliarder kunne ha gitt et høyst tiltrengt lønnsløft, som ville ha gjort det mer attraktivt å utdanne seg for de kvinnedominerte om-rådene som vil ha behov for sterkt vekst i antall kvalifiserte søkere. Krisen setter søkelyset på mange felter der offentlig satsing er et nøkkelord. Det er ille at denne utfordringen ikke er grepet av regjeringen. Det kunne ha vært en fin anledning til å sette positive spor etter seg.

Sjøl om dei omstridde områda enno ikkje er permanent sikra ved statlig oppkjøp, kan vedtaket i Miljøverndepartementet om Saltstraumen bli eit straumvende for den tiltakande privatiseringa av strandsona på landsbasis.

Ka er vilkåra for å vinne – også der alt ser ut til å vere for seint?

Brigt Kristensen er medlem av Rødt og representerte i mange år RV i bystyret i Bodø. I 2007 med på å danne gruppa «Saltstraumen som verdensarv», som i 2008 blei til Folkeaksjonen Saltstraumen for alle.

Hadde ikkje varslaren Ole-Peer Gullhav slått alarm i april 2006, ville det i dag stått rundt 200 fritidshus, såkalla «sjøhus», fordelt på tre hyttebyar i fjæresteinane i den meir enn landskjente natur- og kulturperla Saltstraumen. For to av felta låg det føre godkjente reguleringsplanar. Fleire var på veg inn. No er alle desse planane på ulike måtar stoppa. Da miljøvernministeren 1. desember i fjor opphevde Bodø kommunes godkjenning av 80 ni meter høge «sjøhus», ein 400 meter lang molo, kai og lystbåthamn i Knaplundsbukta ved innseglinga til Saltstraumen, var det toppunktet i ein framgangsrik kamp for å reversere frisleppet i strandsona i området.

Den første, kritiske fasen starta med at Gullhav varsla ein tidligare arbeidskollega, som var medlem av bystyret for RV, rett før spaden gikk i jorda for 34 «sjøhus» i Jektvika, Ripnes.

Lærdommar frå kampen for Saltstraumen

Kampen om Saltstraumen gikk føre seg i trekanten mellom (den økonomiske, politiske og administrative) Makta, Folket og Media. I dette farvatnet agerte aksjonistane og den faktiske politiske opposisjonen i Bodø (og Nordland), i eit tett samspell som var ein viktig grunn til sigeren.

1. Grunnvilkåret er den politiske sprengkrafta.

I dette tilfellet er Saltstraumen vidgjeten for sine kvalitetar – og regjeringa hadde gjort sikring av strandsona for alle til ei viktig symbolsak. Folk mintes oppkjøpet på Bygdøy i 2005. Kontrasten mellom den politiske retorikken og utbyggingsplanane nettopp i Saltstraumen gjorde politiske inngrep ovafrå mulig, gjennom mobilisering nedafrå.

2. Så lenge spaden ikkje er gått i jorda, er ei utbyggingsak ikkje endelig tapt.

Det såg vi i Jektvika, der det kanskje stod om timar.

3. Eit godt samspell mellom arbeid i og utafor folkevalte forsamlingar er dynamitt.

I den første perioden av kampen om Saltstraumen var eit tett samarbeid mellom varslaren Gullhav og RV det viktigaste uttrykket for dette forholdet. For RV og no Rødt er dette «varemerket» for ein riktig arbeidsstil som ein gjerne vil leve opp til. Ei maktkritisk innstilling var heilt nødvendig da RV avslørte desinformasjonen frå administrativt hald i utbyggingssaka i Jektvika. Like viktig var vilje og evne til å grave fram ka som hadde skjedd da alle høringsinstansene, inkludert Fylkesmannen og Nordland Fylkeskommune, blei lurt til å tru at fordobling av prosjektet var ei «mindre reguleringsendring ». Uten at RV gjennom dette arbeidet hadde fått utbygginga i Jektvika til ny behandling i bystyret, hadde Gullhav vore sjanselaus. Folk frå Senterpartiet og SV hadde posisjonar i Planutvalet i kommunen og i Lokalutvalet for Saltstraumen, som blei viktige da desse kom med i aksjonsgruppa.

4. Eit revolusjonært parti må lære av folket.

Slike innspell utafrå som da Gullhav slo alarm, må tas alvorlig. Han kunne blitt avvist med at det var for seint. Eller det kunne gått prestisje i at RV, som alle parti, hadde vore med og godkjent dei første planane for utbygging. Responsen frå «folk flest» var avgjørande for å heve blikket frå ei utbyggingssak, reise parolen «Saltstraumen for alle» – og snu om på alle utbyggingsplanar i strandsona. Støtten frå folk var basert på varme kjensler for Saltstraumen, men nokså mange identifiserte seg med kampen fordi dei stod oppe i liknande forhold på sin heimplass. Og den tredje gruppa var alle dei som vil å ha slutt på at kapitalinteressene får ta seg til rette mot allmenne interesser på mange felt. Allemannsretten står sterkt i folket!

5. Ei allsidig samansett aksjonsgruppe er gull verdt.

I dette tilfellet var gruppa alt anna enn variert i kjønn og alder, sjøl om det skilte 25 år mellom eldste og yngste. Men samla sat aksjonsgruppa på store kunnskapar om natur, historie og næringsliv i Saltstraumen og hadde betydelige erfaringar i lokalpolitisk og aksjonsretta politisk arbeid.

Intiativtakaren og leiaren, Ole-Peer Gullhav, oppvaksen i Jektvika, er ein yrkesskadd og uføretrygda mekanikar, uten erfaring om møteleiing og formell dagsorden. Men han visste å sette dagsorden! Det hefta ikkje at to i gruppa er professorar. Han reiste viktige diskusjonar, tok initiativ for å drive arbeidet framover og kontakta folk i nord og sør. Så fikk andre ta seg av det som elles var nødvendig.

6. Mobilisering av mange er nøkkelen.

Underskriftskampanjen blei kontinuerlig drive vidare på nettet, med initiativ for å nå nye miljø. Underskrivarane blei bedt om å hjelpe til med å nå 6000 underskrifter til ordføraren før den viktigaste avgjerda i bystyret, og med å skaffe 7000 i ryggen ved overbringing av klagen på bystyrevedtaket til statssekretær Heidi Sørensen i Miljøverndepartementet. Appellantar frå Rød Ungdom på talarstolen 1.mai i Bodø og Rana instruerte møtelyden steg for steg i å skrive under oppropet på nett via SMS!

Med støtte frå 7300 pluss markante enkeltpersonar frå kulturliv, friluftsliv, natur og miljøvern, reiselivet og det politiske liv frå alle parti, velforening, lokalutval og 25 lag og foreningar blei det umulig for det politiske fleirtalet i Bodø å nå fram med at inngrep frå departementet ville overkjøre lokaldemokratiet. Varaordføraren frå SV, som hadde vore mot «overstyring av kommunen », gikk no i front i å klage saka inn til Departementet.

7. Alliansebygging må til.

Hovudmetoden var å smi alliansar rundt jobbinga med underskriftskampanjen og med ein appell til bystyret i heilsides annonsar. Naturvernforbundet i Nordland og paraplyorganisasjonen Forum for natur og friluftsliv i Nordland var viktig. Bodø og Omegns Turistforening, Jeger og Fisk, Salten Naturlag, Salten veteranbåtlag, dukkarklubben og sjølsagt Bodø ornitologiske forening uttrykker breidda i engasjementet for Saltstraumen. Valnesfjord nærmiljøutvalg bidrog økonomisk – dei strir mot forureining frå torskeoppdrett og for ein rein Skjerstadfjord rett innafor Saltstraumen. Og Latin-Amerikagruppene såg parallellen mellom kampen for alllemannsretten og kampen for folkelig kontroll med ressursane i Latin-Amerika!

Dei store miljøvernorgansiasjonane og landskjente enkeltpersonar frå naturvern, friluftsliv og kulturliv på laget gjorde at Departementet ikkje kunne avfeie dette som ei «lokal» sak.

Gullhav dreiv iherdig diplomati overfor nordlandsbenken på Stortinget. Det bidrog kanskje til at Erik Solheim kjente seg trygg på at hans overprøving av Bodø kommune i denne saka ikkje ville møte kritikk frå opposisjonen på Stortinget!

Tett kontakt hadde gruppa med turistverksemda Tuvsjyen AS. Det gav nødvendige innspell om framtidsretta reiseliv og næring basert på oppleving av natur og kultur – og var viktig da fleirtalet av næringsdrivande ved Saltstraumen kom ut med støtte for utbyggingsplanane.

8. Snakk rett ut, vent det verste, men ver alltid open for det beste.

Slik kan ein oppfatte Gulllhavs oppskrift i sin aktive kontakt med folk innafor byråkrati og politikk. Klar tale bidrog til at den avtroppande leiaren i Planutvalet (Odland, Sp) skifta posisjon, lanserte det viktige forslaget om å få Saltstraumen inn på Unescos verdsarvliste, og blei med i aksjonsgruppa. Eva Joly har advart kommunane mot korrupsjon i strandsona. Men noen i forvaltninga har også ei ekte interesse av å ta vare på allmenne behov. Dei er det viktig å samarbeide med.

9. Media er ikkje monolittisk – det går an å få innpass.

Media er sjølsagt verre enn sitt rykte, men må tas i bruk av politiske aktivistar og aksjonistar. I noen tilfelle er det faktisk slik at journalistar er interessert i grundig informasjon. Da må dei få det!

Kjendisfaktoren er vanskelig å komme rundt. Ei pressemelding om ein appell frå sentrale personar frå ulike delar av samfunnslivet for Saltstraumen vedlagt namneliste gav ingen reaksjon. Nytt forsøk med «Friluftsmannen Lars Monsen, maleren Vebjørn Sand, biskop Tor B. Jørgensen og Bodøs egen Halvdan Sivertsen er blant osv» gav oppslag og telefonar på rappen.

Den store bøygen er å få riksmedia opptatt av riksnyheiter – som dessverre ofte skjer i lokalsamfunn. Dagbladet hadde ei viktig rolle i 2006 da oppslaget «Voldtekt av Saltstraumen» over to sider låg på bordet i bystyret og det lyktes å få delar av utbygginga i Jektvika til ny vurdering. Det var det første avgjørande slaget for å komme vidare, men Dagbladet var etterpå stengt.

TV2 avviste WWF. Aftenposten og VG var umulig å få interessert. Lengst kom vi med NRK og NTB.

Lørdagsrevyen i etterkant av det avgjørande bystyremøtet brakte ein seks minutts reportasje om kampen om Saltstraumen med Ole-Peer Gullhav som sentralfigur. No var det ikkje lenger mulig å sjå vekk frå at dette var rikspolitikk. Hadde saka nådd Dagsrevyen før bystyremøtet, er det lite trulig at Ap, Frp og Høgre hadde stått mot trykket, slik dei no greidde. Så avgjørande kan media vere!

Pussig nok brakte Smaalenenes Avis og Jarlsbergposten (og små blad landet over) nyheita om Solheims avgjerd om Saltstraumen, mens fleire av «riksavisene» i Oslo, av dei Klassekampen, ikkje fann grunn til det.

10. Tenk eit trekk fram i tid.

Hadde ikkje det geografiske området for aksjonen vore så klart definert i underskriftskampanjen, ville det kanskje ikkje vore mulig å reise kampen mot bygging i Knaplundsbukta da dette spørsmålet blei det viktigaste. Ap-koryfe Eirik Sivertsen (på Stortinget frå kommande haust) sitt opplegg før det avgjørande møtet i bystyret inneheldt mange store ord om vern og eit til dels rigorøst bygge – og deleforbod i (delar av) strandsona. Men da var gruppa budd på at nettopp dette ville vere knepet for å sluse det store prosjektet i Knaplundsbukta gjennom – med mantraet at dette er «utafor straumløpet».

Spørsmålet om verdsarvstatus for Saltstraumen løfta kampen, men kunne blitt ein bumerang. Derfor hadde Verdsarvgruppa lenge valt å legge vekt på at Saltstraumen er ein del av verdsarven uansett formell status. Og kunne derfor offensivt framheve utsagnet frå Direktoratet for Naturforvaltning om «Et naturfenomen i verdensklasse» da konklusjonen i rapporten derifrå blei at plass på Unescos liste p.t. ikkje er realistisk.

I god tid før utbyggingsvedtaket i bystyret var Folkeaksjonen og samarbeidande organsisasjonar og parti klare på at eit slikt vedtak måtte ankes inn for Departementet. Saltstraumen er ein prøvestein for regjeringa i strandsona var den heilt riktige meldinga å henge over Miljøverndepartementet i denne fasen.

11. Kommunestyret som rottefelle for disiplinering.

Mange av dei 30 bystyremedlemmene frå Ap, Frp og Høgre som sikra fleirtal for utbygging i Knaplundsbukta, ville neppe ha vore for «sjøhusa» i Saltstraumen om dei ikkje hadde blitt folkevalt noen månadar før. Og blant dei som nyss var gått ut av bystyret frå desse partia, var det fleire markante motstandarar. Ka er det ved politiske systemet som gjør at vettet går ut når folk kjem inn, og kjem tilbake når dei går ut?

12. Betongkameratane Ap, Frp og Høgre er miljøverstingar.

Den såkalla politiske posisjonen i Bodø består av Ap, Sp, SV og Kr.F. Men i alle viktige miljøsaker er det trekløveret over som er posisjonen. Desse partia står på pinne for utbyggingsinteressene. I Saltstraum-saka var det patetisk å sjå korleis dei låg under også for den mest småskårne kremmarånd, frå dei som til og med frykta at verdsarvstatus ville svi på på pungen!

Ville Miljøverndepartementet med SVleiing uansett ha ordna opp, kan ein spørre

Neppe noen i Bodø SV trur departementet ville ha stoppa «sjøhus»-prosjekta uten folkekravet som Folkeaksjonen bygde opp. Og i første omgang var det intitativet frå ein person utafor dei politiske sirklane og hans samarbeid med RV som sikra at kampen mot privatisering av strandsona ved Saltstraumen i det heile blei mulig å føre.

Matkrisa i dag feier over verda som ein tsunami.

For første gong er matkrisa demokratisert på det viset at det ikkje lenger er eit afrikansk fenomen. I årevis voks krisa høglytt i Afrika og kravde bare auge til å sjå og øyrer til å høyre.

Når millionar av afrikanarar har gått svoltne til sengs kvar dag i fleire tiår, er det tilgang til mat, ikkje først og fremst matmangel, som er problemet.

Ndey Jobarteh er grunnlegger og executive director, Africa Center for Information and Development (ACID).

Tørke og andre naturkatastrofar i mange delar av Afrika har intensivert svolten, men fattigdommen er den verkelege årsaka til matmangelen. Det er bare dei kronisk fattige som døyr som resultat av tørke, og utarminga av Afrika har hatt fleire hundre år på å vekse seg kraftig. Då dei europeiske landa koloniserte Afrika, reiv dei opp jordbruksog husdyrssystem som afrikanarane hadde tilpassa seg gjennom hundrevis av år trass i skiftande naturtilhøve. Økologisk balanserte matsystem vart undergravde. Det beste jordbrukslandet vart tatt til kaffidyrking, sukkerrøyr, kakao og andre eksportvekster som ein såg som middel til økonomisk utvikling i samsvar med nyklassisk teori om komparative fordelar. Private og offentlege pengar vart investerte for å utvikle desse salsavlingane, mens matproduksjon til det fattige fleirtallet vart neglisjert. Lite regn og andre risikofaktorar er eit problem for bønder over heile verda. Dei påfører folk svolt, særleg i Afrika der bønder og kvegfolk er gjort sårbare av økonomiske og politiske strukturar som gjør dei mange fattige og nokre få rike.

Er frie marknader løysinga på Afrikas matproblem?

Mest alle afrikanske land er avhengige av å eksportere mineral og matvarer. Mens realprisane på verdsmarknaden for desse varene har gått ned i tida etter andre verdskrigen, har prisane på importerte industriprodukt frå industrialiserte land auka jamt. I det sub-sahariske Afrika har låge prisar påverka marknadene og lokalsamfunna som er avhengige av eit smalt spekter eksportprodukt. Dei fleste afrikanarar havnar i det Oxfam kallar ei «handelsfelle»(1) der dei er tvinga til å produsere eksportavlingar til prisar som er så låge at dei held fram med å leve i elendig fattigdom. Utarminga av handelsvilkåra til Afrika betyr at dei fleste afrikanske regjeringar er tvinga til å bruke meir på verdsmarknaden enn dei tjener. Dei har fylt gapet med lån.

Det som gjorde stoda verkeleg ille for Afrika var innføringa av Structural Adjustment Policy (SAP). Med andre ord var SAP eit øydeleggande nykolonialt verktøy. Øydelegginga av lokale matproduksjonssystem ved å nekte innsatsmiddel og støtte til jordbruket, så vel som urettvis konkurranse med importerte varer, gjorde kontinentet gradvis prega av svolt og avhengig av mathjelp.

Eksempel på korleis politikken har påverka afrikansk jordbruk kan ein sjå i Ghana og Kamerun. Risimporten blei dobla i Ghana då landet reduserte ristolla frå 100 % til 20 % som resultat av strukturtilpassingspolitikken Verdsbanken tvinga på dei. Senka tollvern til 25 % i Kamerun omkring seksdobla fjørfeimporten. I tillegg har 70 % av fjørfeproduksjonen i Senegal blitt utradert dei siste åra pga EUs støtte til sine fjørfeprodusentar.( 2)

Ghana er dramatisk påverka på to område. Innanlandsprodusert ris stod for 43 % av heimemarknaden i 2000, men klarte bare å sikre seg 29 % i 2003. Risimporten auka frå 250 000 tonn i 1998 til 415 150 tonn i 2003. Det er au meldt at 66 % av risprodusentane gjekk med underskot, noko som førte til tap av arbeidsplassar. Når det gjeld tomatpuré, auka importen frå EU med 650 % frå 3 300 tonn i 1998 til 24 740 tonn i 2003, og bøndene tapte 40 % av heimemarknaden i tillegg til at prisane gjekk ned.

Vidare: då fjørfeimporten auka med 650 % på Elfenbeinskysten mellom 2001 og 2003, fall innanlandsproduksjonen med 23 %, prisane fall og tusenvis av jobbar gjekk tapt. Importen av matolje til Mozambik vart femdobla mellom 2000 og 2004, og som følge av det fall innanlands produksjon frå 21 000 tonn i 1981 til 3 500 tonn i 2002.(3)

Finanssystemet i verda er ein viktigare årsak til svolt i Afrika enn dårleg vêr. Tvinga til å produsere avlingar dei kan bytte i utanlandsk valuta for å betale gjeld som ikkje lar seg betale, importerer dei afrikanske landa meir og meir mat. Marknaden tildelar mat etter rikdom, ikkje næringsbehov. Dei få store selskapa som kontrollerer 85 til 90 % av kornet i verda, er opptatt av profitt og ikkje svolt som me no er vitne til. Politikarane hevdar at ein vil oppnå økonomisk framsteg om marknaden får styre. Det har den noverande finanskrisa vist er feil. Problemet er ikkje marknadsinngrep i seg sjølv, men måten institusjonar og regjeringar intervenerer mot interessene til det fattige fleirtallet til fordel for dei rike og mektige. Marknaden kan bli temma til å tjene interessene til majoriteten, men bare om regjeringar og institusjonar står støtt på dei fattiges side. Me har sett korleis regjeringane i Vesten har reagert på finanskrisa med å gi redningspakker til eigne nasjonar, slikt ansvar og patriotisme er mangelvare hos dei afrikanske regjeringane.

Er folket i Afrika årsak til svolt og matkriser?

Eit anna populært syn er at det er overbefolkning som er årsak til svolten i Afrika. Det er sterkt omdiskutert fordi svolt ikkje heng saman med ekstremt tett befolka område. Om det var sant, kunne ein vente å finne omfattande svolt i tett befolka land som Japan og Nederland, og lite eller ingen svolt i land som Senegal og Kongo der svolt og feilernæring er omfattande. Afrika er ikkje tett befolka. Samanlikn Afrikas 25 menneske per kvkm med Europa – 52 menneske per kvkm og Asia – 78 menneske per kvkm.(4)

Men av alle kontinenta ligg Afrika på botn i bruk av vatning, gjødsel og traktorar. Problemet er ikkje mangel på jord, men mangel på politisk vilje. Eg trur fullt ut at ein kan finne pengar, opplæring og høveleg teknologi for å utvikle jorda om det er politisk vilje til det. Det er tydeleg i dag når ein ser korleis vestlege regjeringar er i stand til å finne milliardar av dollar til redningsplanar for eigne land. Afrikanarane manglar aldri pengar eller ressursar når det gjeld å kjøpe våpen, når det dreier seg om å gå til krig. Det er bare når det dreier seg om utviklingsspørsmål, at det manglar pengar og ressursar.

Det er sant at befolkningsveksten i Afrika (2,5 % per år)(5) er høgare enn på alle andre kontinent. Men det er viktig å forstå det reelle sambandet mellom høg befolkningsvekst og svolt. Høg befolkningsvekst skaper ikkje svolt. Dei er begge heller konsekvensen av sosial ulikskap som fråtar den fattige majoriteten – særleg kvinner – nødvendig økonomisk rom til å velje å få færre barn. Å ha store familiar er eit logisk svar på fattigdommen dei fleste afrikanarar lever under. På dei små familiebruka som produserer det meste av maten i Afrika, er arbeidskrafta til familien den viktigaste innsatsen. Den høge fødselsraten er delvis foreldra sitt svar på dette behovet for arbeidskraft.

Med den høgaste dødsraten i verda for barn mellom 0 og 4 år, fører det til enno høgare fødselstall ettersom foreldra freistar kompensere. For enkelte mødrer er byrden med å oppdra endå eit barn oppveid av fordelane med ein ny arbeidar i familien seinare. Data frå verda rundt syner tett samband mellom aukande levestandard og fallande fødselsrate. Om afrikanske foreldre vart forsikra om at barna ville overleve, ville dei ikkje trenge ha så mange. Om foreldra kunne tjene nok på arbeidet sitt, og vart sikra støtte i alderdommen, ville dei sjå det som eigeninteresse å begrense tallet på barn. Og om kvinner vart likeverdige medlemmer av samfunnet, ville dei vere i stand til drive familieplanlegging betre. Nøkkelproblemet er ikkje for mange menneske, det er for mykje ulikskap.

Og ulikskapen som har institusjonalisert svolt i Afrika er skapt av multinasjonale selskap, vestlege regjeringar, internasjonale organisasjonar og afrikansk elite og afrikanske regjeringar. Saman utgjør dei ein koalisjon med eit levesett og interesser svært annleis enn den afrikanske landsbygdmajoriteten. Gjennom tiår har denne koalisjonen sett ut i livet politikk som har undergravd matproduksjonen. Korleis kan me forklare svolt og underernæring på eit kontinent der 90 % av folket er bønder, det har inga betydning kva slags bønder dei er, men desse 90 %a skulle i det minste sjølve fått rett støtte og prioriteringar.

Av den grunn står eg sterkt på at folk er svoltne fordi det manglar politisk vilje frå våre regjeringar og institusjonar. Tørke skjer andre stader; krigar skjer andre stader og mange land har miljøutfordringar. Det som gjør tørke og andre naturlege og unaturlege katastrofar til hungersnaud, kronisk svolt. massedød osv, er den politiske viljen til politikarane som har ansvaret for liva til fleirtallet, som kontrollerer, regjererer, styrer eller vanstyrer dei. Utan at me er i stand til å snu dette, vil kontinentet framleis stå med tiggarbollen for å få mathjelp og givarpengar.

Er mathjelp ei løysing på svolten i Afrika?

Mathjelp er vanskeleg å oppsummere kort pga mange tilknytta spørsmål, men allmennt dreier det seg om å sørge for mat og liknande hjelp til å takle svolt, enten i nødssituasjonar, eller som hjelp ved djupare, meir langsiktig matmangel, og for å oppnå trygg tilgang på mat (der folk ikkje treng leve med eller frykte svolt). Men mens det er viktig å hjelpe folk i naud, må me huske at mathjelp på sitt beste bare behandlar symptoma på svolt og fattigdom, ikkje årsakene.

Mathjelp som resultat av vestleg matoverskott

Mathjelp vart sett i verk på ei tid då prisstøtte til landbruksvarer skapte store overskott av korn. Å kvitte seg med overskottet gjennom mathjelp er eit viktig instrument for å støtte vestlege bønder fordi hjelpa reduserte lagringskostnadene og opna tilgang til nye oversjøiske marknader.

Mathjelp som utanrikspolitisk instrument

Mathjelp vart au raskt eit instrument i utanrikspolitikken i den kalde krigen, der mat blei brukt til å støtte vennlegsinna eller strategisk viktige land. På 1950-tallet var USA opne på at mathjelp var ein god måte å slåst mot kommunismen på, og gjennom tiår har mathjelp for det meste gått til land ut frå strategiske interesser. USAs mathjelp blir framleis brukt som politisk verktøy, men ulikt under den kalde krigen då det vart brukt til å støtte vennlegsinna regime blir det no brukt mot røvarstatar i krigen mot terror.

Mathjelp som forretningsverksemd

No har den pågåande matkrisa i verda skaka scenariomakarar som ser Afrika som ein stor marknad for mathjelp-business. Unekteleg har mathjelp sin plass på møter og i nødssituasjonar, og vil halde fram med det. Men det ein må innsjå, er at mathjelp knapt er for den gode gjerninga si skyld. Ho har i stor utstrekning blitt big business og profittbasert. Det viste seg klart på ein velgjerdsmiddag i USA då Charles Worledge som arbeider for Sealift, eit større fraktselskap som fører mat frå USA til dei svoltne, kom med ei fråsegn som gir innsikt til å forstå politikken bak mathjelpa: «Eg trudde det var velgjerd … Det er det ikkje. Det er forretning.»(6) Fraktselskap i USA, til dømes, drar fordelar av Farm Bill frå 1985 som krev at minst 75 % av mathjelpa frå USA skal fraktast på skip frå USA. I tillegg er det bare fire speditørar som handterer 84 % av sendingane med mathjelp frå USA, og nokre få fraktselskap er svært avhengige av mathjelpa for å eksistere. Kostnaden med å sende mat over store avstandar kan innimellom vere tilstrekkeleg til å kjøpe mat regionalt der hjelpa trengst. Av desse grunnene skaper mathjelp problem som overgår fordelane.

Problem som at hjelpa:

Mathjelp og genmodifisert mat

Enkelte ser den noverande matkrisa som eit høve til å pumpe genmodifisert mat inn i marknader og miljø. Tanken er at når folk er lamslått av ulykkeshendingar, er dei mindre i stand til å forsvare seg, og opne for å tillate motbydeleg politikk og handlingar. Ei slik haldning kan ein sjå i den talande overskrifta på ei melding i New York Times nyleg: «I magre tider er genmodifisert korn mindre tabu».(7) Mathjelp har vore brukt til å snike genmodifiserte organismar (GMO-ar) inn i uvitande land. Stoda i Afrika fekk stor merksemd då det var matkrise i mange land i sørlege Afrika, nemleg Angola, Malawi, Zambia, Zimbabwe, Lesotho, Mozambik og Swaziland i 2002. Svoltpolitikken nådde eit høgt nivå i 2002 då Zambia avslo GMO i mathjelp sendt dei. Mens enkelte land var villige til å akseptere malt GMO-mathjep, avviste Zambia både heile korn og mjøl. Som venta vart regjeringa i Zambia sett under hardt press for å godta GMO i mathjelpa. Regjeringa svarte med å seie at matmangelen som i hovudsak var i den sørlege delen av landet, kunne avhjelpast med mat frå den nordlege regionen. På den måten var ikkje bare maten fri frå GMO, han ville au fremme nasjonal produksjon og inntekter. (8) Zambia overvann til slutt krisa og fører framleis ein politikk med å ikkje godta GMO i hjelpesendingar.

I 2004 vart Angola og Sudan sett under press på instruktivt vis. Dei to landa hadde særlege vanskar pga konfliktane der. Likevel avslo begge GMO-korn om det ikkje var malt. Som ein del av kampen for å holde mathjelp fri frå forureinsing samarbeidde Friends of the Earth (FoE) Nigeria og FoEstøttespelarar, Earthlife i Sør-Afrika med mange afrikanske grupper som African Centre for Biosafety for å stoppe presset frå World Food Programme og US Agency for International Development (USAID) for å tvinge Angola og Sudan til å godta genmodifisert mat mot sin vilje.(9) Det positive resultatet av denne kampen for ei verdig mathjelp er at USAID og andre GMOleverandørar ikkje opent har pressa suverene nasjonar til å akseptere mathjelp i former dei finn betenkelege.

Mathjelp og matforureinsing

I 2006 fann ein ikkje-godkjent Liberty Link Rice 601 (genmodifisert av Bayer CropScience for å tåle bruk av plantegifta glufosinat) i mathjelp sendt til Sierra Leone av USAID. Forureinsinga vart avslørt av eit overvakings- og testprogram gjennomført av Afrikagruppene til FoE.(10) Forureinsinga vart au funne i kommersiell import til Ghana. Ein ny testrunde i 2007 fann same type forureinsing i kommersielt importert ris i Ghana og Nigeria.(11) Likevel held forureinsinga fram.

Derfor er ideen om mathjelp som utviklingstiltak ganske diskutabel. For Afrika har mathjelp aldri vore del av ein utviklingsstrategi, men støtte til eksportvekst i utvikla land. Mathjelp er ein integrert del av ein politikk som fører til strukturelt matunderskott i mottakarlanda og gjør dei meir avhengige av matimport. Slike band saman med knappe ressursar som kan finansiere import, har resultert i auka fattigdom og svolt.

Kor går vegen framover for Afrika?

Afrika treng omfattande endringar for å overvinne svolt no og i framtida for å fremme matsuverenitet. Denne ideen omfattar metodar som fremmar lokale, varierte system kontrollert av folk sjølve. Når alt kjem til alt er variert småskalaproduksjon nøkkelen til langsiktig reduksjon av svolten i Afrika. Storskala monokulturar er meir sårbare enn små eigedommar, slik det blir prova i tørken i Australia og bølgeeffekten på risforsyninga i verda. Småskala jordbruk har innebygd fleksibilitet og kan stå mot sjokk der storskala bruk er avhengige av intensive jordbrukssystem, store finansielle utlegg, store mengder kjemiske middel og ikkje er økologisk bærekraftige.

Ein fornya intervensjonspolitikk frå afrikanske regjeringar med støtteordningar og -verktøy så vel som marknadsopningar vil kunne gi liv igjen til eit landbrukssystem som er slått ut av nyliberalismen, konfliktar og gjort avhengige av mathjelp. Der det er matmangel, må han møtast lokalt og regionalt. For å sikre at det er mauleg, og ut frå erkjenninga av at majoriteten av afrikanske bønder lever og arbeider på landsbygda, er forbetring av infrastrukturen på landsbygda avgjørande.

Ein må styrke ansvarlege offentlege system og strukturar i dei ulike landa, og gi den Afrikanske Unionen (AU) og andre regionale organ fullmakt til å ta ansvar for fred, stabilitet og tryggleik på kontinentet. AU kan ikkje bli sterk og effektiv utan at det er sterke regjeringssystem på plass i dei enkelte landa.

(Artikkelen er oversatt av Gunnar Danielsen.)

Notar:

1. The Trade Trap Poverty and Global Commodity Markets av Belinda Coote, Oxfam Publishing, 1996 andre utgave.

2. http://ipsnews.net/news.asp?idnews= 41502

3. http://ipsnews.net/news.asp?idnews= 41502

4. http://geography.about.com/od/populationgeography/a/popdensity.htm

5. http://allafrica.com/stories/200804100908.html

6. Dugger, Celia W. (april 2007): U.S. rethinks foreign food aid. I følge rapporten gav US Public Law 480 og Food for peace-programmet ein måte å kvitte seg med overskytande korn som var kostbart å lagre, og samtidig skaffe mat til verdas svoltne. Lova sa at mat til programmet måtte komme frå innanlandsk produksjon. I tillegg fell mengda skipa mat når fraktkostnadene stig.

7. In Lean Times, Biotech Grains Are Less Taboo.

8. http://www.jctr.org.zm/gmos.htm

9. http://www.eraction.org/index.php?option=com_content&task=view&id=24&Itemid=23

10. http://www.eraction.org/p1ublications/FoEAfrica_briefing01.pdf

11. http://independentngonline.com/?c=118&a=9947

Island er et godt eksempel på utviklingen i kapitalismens nyeste og mest fremskredne fase, og indikerer også at dens iboende motsigelser fremdeles er like uløste.

Island var et av de første land til å bli hardt rammet av den pågående krisa.

Thorarinn Hjartarson er historiker i Akureyri, Island.

Landet opplever en dyp finanskrise som etter hvert går over til generell krise, og det diskuteres om landet kan defineres som konkurs. Men Island er jo ikke noe fattig land, og hadde vist eksepsjonelt stor økonomisk vekst forut for krisen. Fra 2004 til september 2008 økte BNP med 54 %. Man mente at det dreide seg om raskt økende velstand. Men veksten var ikke basert på produksjon og verdiforedling, men for det meste på utenlandsk gjeld, først og fremst bankenes gjeld i utlandet.

Krisens bakgrunn og forløp

To nasjonaløkonomiske størrelser slår en når en betrakter forspillet og innledningen til Islands finanskrise. Den ene er bankvesenets størrelse, og den andre er nasjonal gjeld. Begge deler økte voldsomt på kort tid. De tre store islandske bankene vokste mirakuløst i utlandet, spesielt på EØSområdet, forut for den raske nedturen. Ifølge tall fra IMF vokste bankvesenet fra å disponere tilsvarende 100 % av islandsk BNP i 2004 til å disponere tilsvarende 900 % av islandsk BNP i 2008. Denne veksten var finasiert med billige og lett tilgjengelige utenlandske lån, primært fra USA. Derfor ble også bankenes gjeld åtte-doblet i samme periode, og Islands totale gjeld ble sju-doblet.

I løpet av februar og mars 2008 begynte aksjeindeksene å synke faretruende og den islandske krona likedan, rentenivået føk tilværs og inflasjonen steg. I løpet av 2007 og spesielt i 2008 fikk bankene stadig større problemer med å skaffe likviditet for å fornye lånene, ettersom amerikanske og internasjonale finanskilder tørket opp p.g.a. en begynnende finanskrise. Ifølge statsminister Geir Haarde like etter kollapset var bankenes gjeld 12 ganger større enn BNP. Den islandske staten og sentralbanken kom til kort med valutareserver for å kunne stå som LOLR, långiver i siste instans. Krisa på Island brøt altså ut som bankenes likviditets- krise – som for eksempel i USA – og bankene falt over ende rundt månedskiftet september-oktober 2008.

Den 6. oktober ble det innført unntakslov på Island, og de tre store bankene ble nasjonalisert. Deres store utenlandske grener ble da kuttet fra stammen, og utenlandske kreditorer fikk slåss om de fruktene som der fantes, mens sentralbanken måtte pøse pengekapital inn i de innenlandske stammene som nå er redusert til nasjonale statsbanker. Om regjeringa slik kunne skjære vekk bankenes gjeld til utenlandske kreditorer, så gjaldt ikke dette for tapte innskudd fra innskytere i England, Nederland og Tyskland. Den gjelda alene tilsvarte godt over det islandske statsbudsjettet. Bankene hadde fulgt EØS-direktiver for innskuddsgaranti, men den garantien dette regelverket ga, viste seg helt utilstrekkelig ved et helt banksystems kollaps. Denne gjelda ble så påtvunget den islandske regjering – muligens på svakt juridisk grunnalag – etter hardt press fra Storbritannia og deretter samtlige EU-land pluss Norge, og IMF.

Etter bankenes sammenbrudd var det klart at det økonomiske systemet trengte svære lån. Nå har landet pådratt seg et IMF-program. IMF-relaterte lån vil primært bli brukt får å styrke krona og infusere finanssektoren. I løpet av få måneder har islandsk statsgjeld vokst fra å være lav til å bli på størrelse med landets BNP, samtidig som inntektene skrumper inn, næringslivet skranter, reallønna synker og arbeidsløsheten sprer seg. Bankprofitten ble privatisert, tapene blir nå nasjonalisert.

Under bankenes ekspansjon var rentene lave, og lån ble omtrent dytta på folk. Ved bankenes kollaps hadde indekshusholdningers gjeld til bankvesenet økt med nesten 70 % fra århundreskiftet, og i løpet av 2008 økte vanlige folks gjeld mer fordi rentene steg så voldsomt. Mens krona steg i kurs hadde bankene ivrig tilbudt lukrative forbrukslån i fremmed valuta, lån som ble forvandlet til et åk da krona befant seg i fritt fall. Dessuten hadde relativt store grupper av folk satset på kjøp av aksjer, blant annet i bankene, og mange småsparere hadde innskudd i diverse fonds som var tilknytta aksjeindeksene som nå også falt fritt. Svært mange befinner seg i en gjeldsfelle.

Finanskapitalens fremmarsj

Det er vanlig på Island å forklare den islandske krisa som et særtilfelle. Sindige høyrefolk sier politikken var bra, men politikerne sviktet. Opposisjonen mente krisa kom som resultat av feilslått økonomisk politikk. Man snakker gjerne om eventyrpolitikk, dilettantisk og idiotisk finanspolitikk, mens andre fokuserer på korrupsjon og t.o.m. høyforræderi. Denne skribenten har et annet syn, og mener at islandske kapitalister var skoleflinke, og fulgte en moderne og meget logisk kapitalistisk kurs, rett utfor stupet. Islands vei var typisk for utviklingen i modne kapitalistiske land, ikke et særtilfelle. Det er imidlertid riktig at Island kjørte fortere enn andre land, og kom derfor først til stupet, mens mange andre land kommer etter, samme vei.

De endringene Islands økonomi har gjennomgått i løpet av det siste tiåret, må karakteriseres som «verdipapirisering» (eng. financialization). Tyngdepunktet i økonomien flyttet seg fra produksjonslivet til finansverdenen. Etter ca. 1980 har industrien riktignok økt sin andel av islandsk eksport, men hele økningen kommer fra utenlandskeid kraftkrevende industri, primært aluminiumsindustri, som gir lite merverdi for islandsk kapital, mens resten av islansk industrieksport står i stampe. Og industri for hjemmemarked er blitt redusert til en brøkdel av hva det var før EFTAmedlemskap. Totalt har industrialiseringen av Island altså gått tilbake. Landet opplevde en betydelig lavkonjunktur i 1990–95. Ekspansjonen i den relativt lange høykonjunkturperioden etterpå skjedde først og fremst i finanssektoren. Det er interessant å sammenligne sysselsetningen i fiskerinæringen og jordbruk med utviklingen i banksektoren.

Det er mye som tyder på at profittable investeringsmuligheter i den islandske realøkonomien var om ikke uttømt så iallfall sterkt redusert på 80–tallet. Og det er åpenbart at i løpet av 90-åra pekte kapitalens værhaner i retning finanssektoren. Fra før var det islandske borgerskapet blitt til et monopolborgerskap.

Aksjemarkedet og finansmarkedet svulmet opp og spilte en stadig større rolle, og fikk større frihet i økonomien. Alle de større bankene ble privatisert på nittitallet og like etter århundreskiftet. Det ble trukket mye kapital ut av f.eks. tråler- og fiskeridrifta og inn i finansverdenen. Noen store redere ble etter hvert bankeiere, mens andre kom dit via handel og import. I utlandet kjøpte man handelskjeder, hoteller, flyselskaper m.m. De firmaene som likevel blomstret mest, såvel innenlands som utenlands, var såkalte holdingselskap og investeringsselskap. Slike firmaer var/er gjerne de største, og hadde/har ingen virksomhet utover det å eie og handle med aksjer, aksjer i produksjon og handel eller fortrinnsvis i rene finanser. Rene investeringsbanker ble også opprettet. Bankene vokste voldsomt og spesielt utenlands. Der kjøpte man opp andre banker og finansinstitusjoner, åpnet filialer og stiftet datterselskap. Islands tilslutning til EØS-avtalen muliggjorde den raske veksten. Avtalen åpnet for fri flyt av Islandsk finanskapital, og skapte et gunstig regelverk og etableringsmuligheter på hele EØS-området. I 1997 ble det f.eks. ved en lovendring åpnet for pantelån til kjøp av aksjer i finansinstitusjoner uten å kreve annen pant fra kjøperen enn i selve aksjene.

At den islandske finansielle ekspansjonen gikk så svimlende raskt, var nok fordi de største bankene ble privatisert nettopp på en tid da billige lån florerte på internasjonale lånemarkeder, og rentenivået var på et minimum. Dette må være forklaringen på at verdipapiriseringen på Island var raskere enn i andre land – og også mer forgjeldet enn i andre land. Blant unge forretningsmenn (mest menn) vokste det frem en offensiv finanskultur. Makten i økonomien ble flyttet fra produksjonen til finansmarkedene. Etter hvert ble også den raske omdanningen av landets økonomi varmt støttet av landets regjering, og islandske ministere uttrykte ved diverse anledninger at de ønsket at Island kunne bli et internasjonalt finanssentrum.

Som i Amerika

Amerikanske marxister rundt tidsskriftet Monthly Review, som J Bellamy Foster og Fred Magdoff (og tidligere Paul Sweezy), har i senere år fokusert på endringene i kapitalistiske økonomien som de karakterer som verdipapirisering. Dette har de inngående forklart i sitt tidsskrift (Siste produkt er boken The Great Financial Crisis. Causes and Consequences). Storkakser i realøkonomien hever store monopolprofitter, mens profittable investeringsmuligheter i realøkonomien har skrumpet inn. Etter etterkrigsårenes 25-årige vekstperiode i Vesten tok den allmenne krisa kapitalismen inn med oljekrise og lavkonjunktur i 70- åra. Monopolkapitalistene fikk problemer med å plassere overskuddet i lønnsomme investeringer. Fra og med 80-åra bød finansmarkedet seg frem som et lønnsomt alternativ, og kapitalen søkte stadig mer akkumulasjon gjennom finansielle kanaler. John Bellamy Foster skriver i april 2007:

Forfatteren hevder at dette innebærer en ny struktur og ny fase i monopolkapitalismens utvikling, monopol-finanskapitalens fase. Denne utviklingen eskalerte fra og med 90- åra. Produksjonen i vestlige industriland har blitt redusert relativt sett, og blitt underordnet verdipapiriseringen. I USA har finanssektoren på 25 år flerdoblet sin andel av det samlede bedriftsoverskuddet i landet. Og: «Siden 2001 er verdensmarkedet for derivater (dvs. for instrumenter til å handle med risikobelagt kredittoverføring) økt med mer enn 100 % hvert år.» Høykonjunkturen i kapitalismens sentrum har vært basert på lån og gjeld, i USAs tilfelle mest på lån fra utenlandske kreditorer (ikke minst fra Kina og Japan) som kjøper amerikanske statsobligasjoner. Islands høykonjunktur for sin del var avhengig av den finansielle ekspansjonen i USA, og de forskjellige ledd i det globale systemet er gjensidig relatert, så det viser seg å være svært sårbart.

Mitt poeng er at Island er et godt eksempel på utviklingen i kapitalismens nyeste og mest fremskredne fase. Islands lott for tiden indikerer at kapitalismen ved sin utvikling inn i denne fasen ikke har overvunnet sine iboende motsigelser men snarere har blitt mer sårbar overfor krise enn noen sinne.

Den omtalte verdipapirisering er kvalitativt annerledes enn den finanskapitalens dominans som Hilferding og Lenin skildret etter 1900. Lenin forklarte finanskapitalen som ‘monopolistisk industrikapital sammensmeltet med bankkapital‘, og han snakket om ‘finansoligarki‘. Finanskapitalen på hans tid hadde en offensiv rolle i monopolkapitalens fremvekst og sto for en maktkonsentrasjon på industrielt grunnlag, mens den nå har en rent parasittisk og uproduktiv karakter, betinget av stagnasjon og kapitalens allmenne krise.

Nyliberalismens rolle

Hittil har jeg primært omtalt den økonomiske grunnen, og også henvist til utviklingen i kapitalismens metropoler. Finanskapitalens nye rolle og dominans var kapitalens svar på den allmenne krisen fra og med 70-åra. Mitt utgangsdpunkt er at utviklingen på Island viser stort sett samme trekk som i den globaliserte kapitalismen, ikke minst i dens høyborg, USA. Finanskapitalens dominans har hatt sin ideologiske overbygning i nyliberalismen, fra og med Thatchers og Reagans regimer. Da profittraten var truet, svarte kapitalismen med å forkaste alle keynesianske redskaper og ta igjen opp råere metoder. Markedskreftene trumfet etter hvert igjennom en ny omfordeling av samfunnets rikdommer.

Det er opplagt at markedsliberalismen har fått et ganske fritt spill de 18 sammenhengende år som Islands store høyreparti, Selvstendighetspartiet, har vært det ledende regjeringspartiet på Island. Fiskeriene ble markedsliberalisert, bankene ble privatisert, vannkraftslovgivningen ble liberalisert, landets næringer har ganske raskt vært tilpasset verdensmarkedet – og et svært, deregulert finanssystem svulmet opp som før nevnt. Samtidig må det sies at motstanden mot liberalismen var svak. Island har hatt et høyresosialdemokratisk og et venstresosialdemokratisk parti hele veien, selv om de to endret litt utseende og navn. Det førstnevnte partiet har i det store og hele vært en del av liberalismens offensiv – som varte ved helt frem til kollapset – mens det sistnevnte ytet en viss motstand, men på individuell basis og inkonsekvent.

Opprør og regjeringsskifte

Like etter at bankene falt startet kraftige masseaksjoner i Reykjavik og etter hvert på flere steder i landet. De vanligste kravene var at de skyldige for katastrofen skulle stilles til ansvar, og at regjeringen måtte gå av og også styret i sentralbanken og finanstilsynet. I januar ble protestaksjonene svært massive og kontinuerlige. Det endte med enslags mytteri innen det ene regjeringspartiet (høyresosialdemokratene) slik at regjeringen måtte gå av og utlyse valg.

En provisorisk regjering tiltrådte, laget av de to venstrepartiene, og de har regjert i en måned når dette skrives. Lite har endret seg. Arbeidsløsheten nærmer seg 10 %. Gjeldsbyrdene er like tunge. Kjøpekraften har nå gått ned med 9,5 % i løpet av ett år, og pensjonsfondene er alvorlig beskåret. IMFs betingelser er fortsatt ikke blitt kjent annet enn at statsbudsjettet skal komme i balanse i løpet av 2–3 år.

Selv om det er få tegn til positive endringer, har kampen mot de forskjellige angrepene på levekårene vært mye svakere etter regjeringsskiftet. Erfaringen viser at venstrefolk i regjering er flinkere til å overtale folk til å vise moderasjon enn høyrefolk. Folkeforbundet ASI (tilsvarer LO) avsto 1. mars fra å kreve kompensasjon for redusert kjøpekraft, ut fra den begrunnelsen at en ny regjering var mer «konstruktivt» innstilt enn den forrige. Fra å satse på masseaksjoner og ‘gatas alting‘ ser det ut til at folk tar en avventende holdning, og venter på valget som blir holdt i slutten av april. Det er naturlig å tolke dette som forvirring hos dem som bare for noen uker siden tok saken i egne hender og viste en høy kampmoral.

Det er også lov å håpe at det etter hvert vil vokse frem en politisk ledelse som kan det der med grasrotarbeid, som kan gi kampen kontinuitet, og har et klasseperspektiv.

Forskerne fremstiller Barentshavet som et friskt hav, et hav som har stor toleranse for endringer og hvor det er liten risiko for kollaps. Kan det være fordi myndighetene nå går inn med nye aktiviteter som oljeboring og skipsfart?

Frode Bygdnes er med i Rødt sitt miljøutvalg, og sitter i fyllkestinget for Rødt i Troms.

For forskningsdataene er ikke til å bli rolig av. Selv om Barentshavet er et av verdens mest produktive hav, er situasjonen urovekkende. Barentshavet er det havet som rammes hardest av den pågående globale klimaoppvarmingen, omtrent dobbelt så mye som gjennomsnittet for hele kloden.

Barentshavet sin genuine produksjon av biomasse henger sammen med næringsrikt kaldt ferskvann som blandes med det varme salte vannet fra Golfstrømmen. Etter hvert kjøles den salte Golfstrømmen ned og salt vann på rundt +4 0C er tungt vann. Det synker til bunns og bunnforholdene gjør at dette vannet returnerer. Bunnen i Barentshavet er grunnest i nord og heller ut i Norskehavet. Dermed får vi en kald strøm som siger tilbake. Bunnforholdene og iskanten er som ei vannpumpe og er med på å sende havstrømmen tilbake til Atlanteren som en kald returstrøm. Polhavet er dermed i mindre grad koblet til verdenshavenes havstrømmer.

Ferskvann

Med elver som Ob, Lena, Yenisey med flere tilføres Polhavet ferskvann som er ¾ av vannmengden til Amazonas. 2310km3 i året utgjør et ferskvannskikt på 0,3 meter i hele bassenget. Polhavets utløp gjennom Fram-stredet er heller ikke større enn munningen til Amazonas. Dermed blir det liggende flerårs is. Både i og særlig under denne isen vokser det isalger. Isalgen Melosira arctica vokser i flere meter lange tråder som henger under isen. Det kan danne seg algematter under isen på titalls centimeter tykkelse. Når så isen brytes opp, vil disse algene frigjøres. I dag flyter algene inn over Barentshavet sammen med det ferskvannet som flyter oppå den nedkjølte og saltere Golfstrømmen. Det er med på å holde algene flytende høgt i vannlagene. I overflata trives planteplanktonet. Sammen med næringsrikt ferskvann får algene mye sollys og gror under ei vedvarende sol sommerstid. Det er planteplanktonet og isalgene som danner bindeleddet mellom det kjemiske miljøet og de biologiske delene i marine næringskjeder. Det er hos disse artene fotosyntesen foregår. Gjennom fotosyntesen omdannes uorganiske næringssalter, karbondioksid og solenergi til karbohydrater. Isalgene er spesielt tidlig ute og har startet sin sesongproduksjon allerede i april før isen går. Isalgene er fulle av flerumettede fettsyrer og er derfor spesielt næringsrik for andre. Dette er havets kraftfor. De kan utgjøre om lag 20 % av fødegrunnlaget for organismene i neste ledd, men tidlig i sesongen, før oppblomstringen av planteplankton, utgjør de fort 50 % av maten.

Alger

Barentshavet er et grunt sokkelhav som er over 4 ganger så stort som Norge. Gjennomsnittlig dybde er 230 meter med fiskebanker på bare 100 meters dyp. Det som synker til bunns, blir liggende tilgjengelig for bunndyr og organismer som lever av bunnfallet. Det som blir liggende, går i oppløsning og frigjør næringssalter inne på sokkelen til Barentshavet. Hvis iskanten brytes opp nord for Svalbard, vil denne isfaunaen kunne bli ført ned på 4000 meters dyp. Her vil den kanskje bli olje om noen milliarder år, men det er vel litt vel ambisiøst å tenke på kommende generasjoner i denne sammenheng.

Så lenge iskanten er i Barentshavet, vil vi ha klorofyllproduksjon rundt hele sokkelhavet. Den største produksjonen skjer i fjæra i sør og i iskanten i nord. Forsvinner iskanten, vil denne produksjonen reduseres kraftig, kanskje en halvering.

Polarfronten

Møte mellom Golfstrømmen og Ishavet kalles Polarfronten og går fra Svalbard via Bjørnøya til Novaja Semlja, godt sør for Frans Josef land og kontinentalsokkelen i nord. Med et varmere klima, er det meget uklart hva som skjer med polarfronten. Polarinstituttet sier:

Flyttes denne fronten nord for sokkelen, vil vi miste de produktive produksjonsforholdene som Barentshavet har. Lagdelingen av vannmassene kan forsvinne. Et isfritt Arktis vil gi helt nye betingelser som er ødeleggende for Barentshavet. Golfstrømmen kan stikke seg inn i Polhavet og konsekvensene har en ikke oversikt over. Forholdene ligger neppe bedre til rette lenger nord eller øst-over for den produktive møteplassen mellom kaldt og varm vann som vi har i Barentshavet.

Biomasse

Polarfronten skiller ikke bare to forskjellige vannmasser og ulike alger i sør og i nord. Det er også en møteplass for marine organismer. Den viktigste transportøren av biomasseproduksjon i den nordlige del av Barentshavet og til torsken i sør, er lodda. Lodda er en nøkkelart for skreien.

Barentshavets biologiske mangfold er stort med godt over tre tusen registrerte arter av dyr og alger. Barentshavet er litt mer enn dobbelt så stort som Nordsjøen, men mange ganger mer produktiv. Beregningene sier at det er 30 millioner tonn dyreplankton, 5–10 million tonn lodde, 2–4 million tonn sild, 1,6 million tonn torsk og 1,3 million tonn polartorsk. Bare hysa er beregna til 0,4 mill tonn, som er litt mer enn tyngda av den norske befolkningen på 4,8 millioner om gjennomsnittsvekta vår er 75 kg. Russiske forskere tar med 150 million tonn bunndyr-biomasse i tillegg.

Dette er riktignok bare grove overslag, men handfast er det at bare det norske fisket henter ut av Barentshavet en årlig fangstverdi på 3 milliarder kroner. Det utgjør 30 % av fangstverdien den samlede norske fiskeflåten tar. Dessuten er det dette havet som produserer skreien som taes i Lofoten. I tillegg fisker Russland og tredje-land i Barentshavet, samt at det fiskes en masse «svartfisk» som ikke registreres, særlig fra Smutthullet.

Om polarfronten drar seg nordover på dypere hav, vil det få dramatiske konsekvenser for nøkkelarter som raudåte og lodde og dermed for de artene som beiter på disse. Matfatet for fiske- og pattedyrsamfunnene i Barentshavet vil bryte sammen.

Smelting

I 2004 steg gjennomsnittstemperaturen i Barentshavet med 0,5 0C. Dette var da det høgste temperaturavviket som var observert siden målingene startet. Og det skyldtes ikke at det var stor innstrømming av vannmasser. Faktisk var vannmengden som kom med Golfstrømmen en del lavere enn det som hadde vært vanlig. Det var ene og alene på grunn av at dette vannet var varmere enn normalt.

Når iskanten trekker seg nordover, så minker den og. Det er randområdet av iskappa som er de store arealene. For hver kilometer den trekker seg nordover, blir iskanten 3,14 km x 2 = 6,28 km kortere. For Polhavet er et ganske sirkelrundt hav. Så hvis iskantens avstand til polpunktet halveres, så har 3 ganger så mye ismasse forsvunnet sammenlignet med det som blir igjen. Det er nå de store is-arealene smelter. Iskappa er en viktig termostat for jordkloden, særlig iskappa i nord. For den overopphetinga og overskuddsenergien som sola gir kloden ved ekvator, kjøles når Golfstrømmen gir fra seg varme på tur nordover. Når 1 kg is smelter, så kreves det like mye energi som det trengs for å varme opp 1 liter vann fra 0 til 80 0C, nøyaktig 333 kJ per 1 kilogram. Derfor er det mer dramatisk enn at det bare forsvinner noe is i Polhavet. Det er termostaten og magasinering av kjøleelementet som forsvinner. Når Polhavet blotter seg for midnattssola, så går 90 % av energien ned i havet. Da iskappa lå der, ble 90 % av solenergien reflektert. Iskappa, særlig den i nord, er klodens kjøleelement.

Dyreliv

Siden 1978 har iskappa nord for oss smeltet på størrelse med Norge, Sverige og Finland, 2,7 % per tiår vinterstid. De siste årene har Barentshavet praktisk talt vært isfritt sommerstid. Ikke bare har iskanten trukket seg nordover, men havisen har blitt tynnere. Derfor blir det også vanskeligere å danne flerårsis. At isen smelter og iskanten trekker seg nordover nå, vil føre til en klar reduksjon av artsmangfoldet i is-samfunnene, særlig for de arter som er avhengig av flerårsis. Om isen forsvinner, vil det rive grunnen unna det dyrelivet som bruker iskanten til å beskytte og hvile seg eller for å jakte. Isbjørnen er gjerne symbolet på dramatikken som nå utspinner seg nord i Barentshavet. Vi mennesker har ansvar for denne arten som vi fra før har forgiftet med tungt nedbrytbare organiske stoffer som PCB (polyklorerte bifenyler) og andre luftforurensninger som har bygget seg opp i næringskjeden. Likevel er kanskje skjebnen til topp-predatorer som isbjørnen, den minst dramatiske for oss. For isbjørnen er øverst i næringskjeden.

Dyreplankton

Mer dramatisk er det hvis disse endringene påvirker dyreplankton som er første ledd etter primærprodusentene i Barentshavet (trofisk nivå 2). Det er disse som gjør planteplankton om til biomasse. Like lite som vi kan spise gress, kan fisken beite på planteplankton. Nøkkelrollen for biomasseproduksjonen ligger i tre arter; ishavsåta, rødåta og krill. Krillen er den skapningen på jorden som samla utgjør størst masse til tross for sin lille kropp. Her nord er det raudåta som er den viktigst, den vi også kaller kruttåta fordi vi fort får mye luft i magen når vi spiser småsei full av raudåte. I vårt havområde utgjør raudåta mellom 80 % og 90 % av den samlede biomassen til dyreplankton. Nå planlegges det å fiske direkte på denne for å lage fiskefor til oppdrettsanlegg. Her har vi et hav som er i balanse, som får det til å gro opp naturlig med et mangfold av arter som vi kan høste av. Å belaste primærprodusenten uten å kartlegge dens kondisjon, er kanskje et godt bilde på kapitalismens kortsiktige planlegging. Dess mer raudåte som kan gjøre om planteplankton til biomasse, jo bedre er det for hele økosystemet.

Reduksjon og tap

Polarinstituttet skriver i sin rapportserie nr.126, at mindre is kan øke primærproduksjonen i den delen av Barentshavet som i dag er islagt. Ideen er at mindre is slipper til mer sollys i havet. Sollyset er bra for planteplanktonet, men målinger som er gjort fra 1979 til 1985, viser liten produksjon ute i havet. (jfr illustrasjon i Ottar 5/2005, s 18) Det er langs iskanten og langs kysten en har den største klorofyllproduksjonen. Dessuten må en tro at mer hav vil gi fuktigere luft med skydekke og dermed lav produksjon der det i dag er mye sollys.

I samme rapport antydes det at dyreplankton kan få en mer nordlig utbredelse. Det betyr ingen ting dersom beitegrunnlaget ikke økes. Større utbredelse er ikke det samme som mer dyreplankton. Barentshavet har arealbegrensninger og hele havet er i dag i produksjon. Vi vil ikke kunne nyttegjøre oss i samme grad av havet nord for Barentshavet, men kanskje kan havene øst for Barentshavet bli mer produktive. Vi aner allerede i dag at polartorsken trekker østover. Dette har det vært fokus på fordi Russland får større del av den ressursen vi har i dag. Men det er og en kortsiktig problemstilling. For menneskeheten er det viktigst at havet gir oss føde, så da er det bare å håpe at kysten utenfor Sibir kan produsere. Men de gunstige forholdene som er i Barentshavet, er ikke tilstede i Karahavet og østover.

Media og den offentlige debatt stiller feil fokus når de fremstiller at et varmere klima kan få nye arter nordover. For eksempel kan en få makrell i Vesterålen sommerstid nå. Om makrellen koloniserer Barentshavet, så betyr det ikke økt fiskeproduksjon, den vil fortrenge silda og lodda. For å finne hva Barentshavet kan yte av pelagisk produksjon, må en se på om beitegrunnlaget kan økes. Og beitegrunnlaget er dyreplanktonet.

Stressfaktorer

De tre dyreplanktonene vi har, er alle skalldyr. Klimaendringene og is-smeltinga kommer av klimagasser som CO2. Mer CO2 i lufta, betyr og mer CO2 i havet. Vi kan allerede registrere et surere hav som påvirker koraller og blekksprut. Alle organismer med kalkskall vil bli påvirket med endringer i pH-verdiene i Barentshavet. For oss er kanskje den mest dramatiske endringa om dette påvirker plante- og dyreplankton.

Ozonlaget er tynnest ved polene, så tynt at det oppstår direkte hull med følgende UVstråling. De ultrafiolette strålene reflekteres av isen. Iskappa er med på å beskytte livet i havet. Dersom planteplankton utsettes for UV-stress, reduseres fotosyntesen, dvs. at en økende UV-stråling reduserer havets evne til å ta opp CO2. Sammen med miljøgifter har en all grunn til å være urolig for alle artenes kondisjon og helsetilstand.

Med oljevirksomhet utgjør også kjemikalier og produsert vann en fare. Det kan gi negative langtidsvirkninger på hele den marine faunaen. Kjemiske komponenter fra råolje kan gi genetiske skader også hos fisken. Alderen på fisken som nå gyter, er gått kraftig ned. Sannsynlig medfører det at eggene og larvene nå er mer sårbare for slike kjemiske påvirkninger. Og lite veit vi om dyrelivet på havbunnen i Barentshavet og dens omstillingsbehov når polarfronten flytter seg.

Konklusjon

I rapporten fra Polarinstituttet taes disse urolighetene frem og drøftes. Konklusjonen deres er at økosystemet i Barentshavet har tålt og vil tåle store svingninger før de dramatiske konsekvensene vil melde seg. Men angrepene på økosystemet er allerede store, skjer samtidig på mange felter og virker selvforsterkende og ødeleggende på det balanserte livet som har utviklet seg her i lang tid. Ikke bare må vi stoppe annen menneskelig påvirkning av økosystemet, vi må få til reversering av den største utfordringa av alle; global oppvarming, om ikke Barentshavet bare skal bli et hav lik Nordsjøen. Dette ansvaret har vi både for økosystemet, for urfolket, for kystbefolkningen og for nasjonen, ja for hele menneskeheten. En av verdens beste produksjonsarenaer for mat, forvalter vi. Vi må verne om de fornybare ressursene og ikke gamble med oljeaktivitet i et sårbart og belasta havområde. Økosystemet i Barentshavet er ikke robust nok til å tåle både oljeutvinning, økt transport og global avbrenning av de oljeressursene som er her.

Det viktigste nå er å bevare isen. Vi må stoppe den globale oppvarmingen. En annen verden er nødvendig.

Kilder:

• Havets ressurser, Havforskningsinstituttet
• Det arktiske system, Ellen Elveland, Norsk Polarinstitutt
• Rapportserie 126, Harald Loeng (red), Norsk Polarinstitutt
• Diverse temahefter fra tidsskriftet Ottar, Tromsø Museum

Er det ikke bare å importere?

Nei, så visst skal vi ha et landbruk her også! Jeg nevner argumenter i fleng: hensynet til bosetting, beredskap, kulturlandskap, ringvirkninger i samfunnet for øvrig, men først og fremst av hensynet til matsikkerheten.

Berit Nikolaisen er ku- og sauebonde og leder av Småbrukarlaget i Troms.

Vår generasjon er bortskjemt. Vi har aldri opplevd sult, butikkene bugner. Hva bryr det oss at 50 % av det vi spiser er importert? Men dette er kortsiktig tenkning. Å basere seg på import er svært sårbart. En miljøkatastrofe, langvarig transportstreik eller oljekrise kan sette en bråstopp på importen, og hva gjør vi da? Er det noen som har et kriselager av mat hjemme? Å gjøre seg avhengig av andre på matsektoren er å gi fra seg makt. I et nasjonalt perspektiv er det et enormt sterkt kort å kunne kontrollere mattilgangen til et annet land. Dessuten gir en fra seg mye av kontrollen på hvordan maten er dyrket. I tillegg er det ikke forsvarlig fra et klima- og miljøperspektiv å frakte maten verden rundt slik vi gjør med tonnevis av lammekjøtt fra New Zealand, mens beitene i blant annet Troms gror igjen.

Gang på gang har dyreepidemier i Europa slått fast at spredte, små gårdsbruk er det beste med hensyn til smittespredning, allikevel jobbes det trutt og sikkert for færre og større bruk i Norge. Og da ligger vi dårlig an i Troms. Her er få områder som egner seg for store bruk.

Har vi så muligheten til å bevare landbruket her oppe? Vi slåss mot sterke krefter, både kapitalistiske og sentraliserende, så vel nasjonalt som internasjonalt. For enkelte betyr jo penger mer enn mennesker, det gjelder både EU og WTO. Og bøndene i hele verden har latt seg presse og utnytte, fordi det er bedre med et halvt brød enn ingenting når man er fattig. Og fattig er de fleste bønder. Jeg frykter for at dette ikke blir endret før alle bønder i alle land går til generalstreik slik at alle skjønner hvor maten kommer fra.

Men tilbake til Troms-landbruket, jeg tror fortsatt det kan opprettholdes, men da må vi være mange nok som vil. Sentrale politikere har ennå ikke skjønt at det holder på å rakne her oppe. Vi får trøste oss med at de fleste endringer i verden ikke skyldes politikere, men folkebevegelser eller naturkatastrofer! Når landbruket rakner i Norge, er det i Troms det skjer først. Visst ligger deler av Finnmark lenger nord, men de har flere tilskottsordninger og større bruk , og vil klare seg lengre enn gjennomsnittsbonden i Troms. Lokale politikere har begynt og skjønne. På 18 år er antall bønder halvert her. Lenge holdt vi likevel oppe tallet på antall dyr og jord i hevd, fordi de som fortsatte utvida gårdene sine, men nå er det stoppa opp. Når vi så vet at de fleste fjøs er fra 70-tallet, og svært få tilpassa det nye løsdriftskravet som trer i kraft i 2024, ser det dystert ut. Gjennomsnittsalderen på bøndene er ca 50 år. Det betyr at vi står for en enorm fornying hvis landbruket skal bestå. Og her har vi et stort problem. Den eneste finansieringskilden vi i praksis har til nybygg og ombygg, er Innovasjon Norge. Sparebankene har til nå ikke vært villig til å gå inn på dette. De synes pantegrunnlaget er for dårlig siden 60 % av jorda er leiejord. Og rammene til Innovasjon Norge er altfor små. De kan bare støtte ca tre melkebruk per år. Det betyr at det vil ta 100 år før alle fjøs i Troms er tilpassa de nye kravene! Er det en skjult agenda her?

Hvis ikke nedgangen stopper opp, spøker det for foredlingsanlegga i fylket.

I tillegg til dårlig økonomi og lite investeringsmidler, er rovdyrplagen stor i enkelte områder. Det er trist å se depresjonen spre seg i en før så aktiv landbrukskommune som Nordreisa. Vet ikke hva som er den største psykiske belastningen: å sende dyra ut i rovdyrkjeften eller ikke å bli trodd når man melder om tap. Det er helt greit med rovdyr, men ikke når politikken er at man skal ha mest mulig av dem slik at konfliktnivået øker år for år. Ingen snakker om faunakriminalitet når jerv og gaupe inntar stadig nye områder på leting etter mat, områder hvor de aldri i historien har vært før, nemlig i kystområdene i Troms. Og forvaltningen har alt for lite midler til å sjekke om de vedtatte bestandsmåla er nådd. Og så lenge de ikke er dokumentert, tillater man stadig nye dyr å etablere seg, selv om vi som bor på bygda, vet at vi er langt over målene allerede.

Utfordringene står i kø som nevnt, allikevel er vi noen trassige idealister som fortsetter selv om inntekta bare synker år for år. I dag er gjennomsnittsinntekta på et melkeproduksjonsbruk i Nord-Norge på 130 000 per årsverk. Vi håper at dette snart vil snu, ellers må selv vi mest innbitte gi opp.

Det er mye å vinne på å se krisa som et vulkanutbrudd på overflaten, skapt av tektoniske platebevegelser dypt nede i kapitalismens skiftende geografiske utviklingsmønster. De tektoniske platene beveger seg stadig raskere, og det er nesten sikkert en økende sannsynlighet for hyppigere og voldsommere kriser av det slaget vi har sett siden 1980 eller der omkring.

David Harvey er professor i antropologi ved City University of New York. Se Harveys nettskole om Marx’ Kapitalen på http://davidharvey.org/.

Hvordan, på hvilken måte, hvor og når slike utbrudd til overflaten vil forekomme – se, det er det nesten umulig å spå om. Men at de vil forekomme hyppigere og kraftigere enn før, er nesten sikkert. Derfor må vi sette det som hendte i 2008 i sammenheng med et dypere mønster. Denne typen voldsomme påkjenninger på systemet er skapt av kapitalismens eget utviklingsmønster (hvilket naturligvis ikke utelukker at det også kan forekomme ødeleggende hendelser av tilsynelatende helt ytre årsaker, slik som en omfattende pandemi). Er ikke det det beste argumentet for å «gravlegge kapitalismen og gi rom for en annen og mer rasjonell produksjonsmåte», slik Marx engang uttrykte det?

Jeg begynner med denne konklusjonen, fordi det er avgjørende for meg å understreke at hvis vi ikke forstår kapitalismens geografiske utviklingsmønster, eller behandler den geografiske dimensjonen som et mer eller mindre tilfeldig og ubetydelig trekk ved kapitalismen, mister vi både muligheten til å forstå kapitalismens ujamne geografiske utvikling og mulighetene for å utvikle radikale alternativer. Dette har jeg prøvd å få fram igjen og igjen i det jeg har skrevet opp gjennom årene. Men det skaper store vanskeligheter for en vitenskapelig analyse, som skal prøve å finne allmenngyldige prinsipper for hvilken rolle det geografiske rommet, stedet og omgivelsene spiller i kapitalismens utviklingsmønster i et hav av stadig skiftende geografiske særegenheter. Så hvordan kan vi altså forene vår geografiske forståelse med våre teorier om samfunnsutviklingen? La oss se nærmere på de tektoniske(1) platenes bevegelser.

I november 2008, kort tid etter presidentvalget, offentliggjorde Det nasjonale sikkerhetsrådet i USA sine orakelspådommer om hvordan verden ville se ut i 2025. Det var kanskje første gang at et halvoffisielt organ i USA spådde at USA ville miste sin dominerende stilling i verden innen år 2025, sjøl om landet fremdeles ville være en stormakt, eller kanskje den mektigste i verden. Verden vil få flere maktsentra, og ikke-statlige aktører vil få økt makt, spår Det nasjonale sikkerhetsrådet. Rapporten innrømmer at det har gått litt opp og ned med det amerikanske hegemoniet en stund, men nå forsvinner det økonomiske, politiske og til og med det militære overtaket systematisk. I første rekke merker man seg i rapporten at

Denne «forskyvningen som aldri før» har snudd den langvarige uttappingen av rikdommer fra Øst-, Sørøst- og Sør-Asia til Europa og Nord-Amerika, som har vedvart siden syttenhundretallet. (Til og med Adam Smith merket seg med beklagelse i The Wealth of Nations at det foregikk en slik uttapping, men den skjøt ubønnhørlig fart gjennom hele attenhundretallet.) Japans vekst i 1960-årene, etterfulgt av Sør-Korea, Taiwan, Singapore og Hongkong i 70-åra, Kinas sterke vekst fra 1980 og rask industrialisering i Indonesia, India, Vietnam, Thailand og Malaysia i 90-åra, har endret tyngdepunktet for kapitalistisk vekst, sjøl om det ikke har skjedd jamt. (Under finanskrisa i Øst- og Sørøst-Asia i 1997–8 var det en kortvarig men sterk strøm av kapital tilbake til Wall Street og amerikanske og japanske banker.) Det ser nå ut til at det økonomiske hegemoniet flytter seg i retning av en konstellasjon av østasiatiske stater. Dersom det er kriser som utløser radikale endringer i det kapitalistiske utviklingsmønsteret, slik vi tidligere har argumentert for, så kan det vi opplever nå være øyeblikket da en slik forskyvning befester seg. Det faktum at USA må bruke underskuddsbudsjettering i så stor skala for å løse problemene i finanssektoren, og at underskuddene i stor grad finansieres av landene med oppsparte overskudd – Japan, Kina, Sør-Korea, Taiwan og Gulfstatene – tyder på at så er tilfelle.

Slike forskyvninger har skjedd før i kapitalismens lange historie. I Giovanni Arrighis grundige historiske oversikt i boka Det lange tjuende århundret finner vi at hegemoniet skiftet fra Genova og Venezia på femtenhundretallet til Amsterdam og Nederlandene på sekstenhundretallet, før det samlet seg i England fra seint på syttenhundretallet. Etter 1945 overtok USA kontrollen. Arrighi framhever flere kjennetegn av betydning for vår analyse ved disse overgangene. Han merker seg at hver overgang fant sted i kjølvannet av en periode med sterk finansialisering. (Her siterer han og slutter seg til Braudels tese om at finansialisering innevarsler høsten for en eller annen hegemonisk maktkonstellasjon.) Men hver overgang innebar også en radikal endring av dimensjon, fra små bystater i begynnelsen til USAs økonomi i slutten av det tjuende århundret, som omfattet et helt kontinent. En slik utvikling i den hegemoniske maktas størrelse er rimelig, tatt i betraktning at kapitalismen krever akkumulasjon og økonomisk vekst på minst tre prosent i året i det uendelige. Men det er ikke gitt på forhånd at et skifte av hegemonisk makt vil finne sted, sier Arrighi. Det avhenger av om det vokser fram en ny makt med tilstrekkelig økonomisk slagkraft og med vilje til å overta rollen til den globale hegemonen på det politiske og militære området, med de kostnader som det innebærer, i tillegg til fordelene. Da USA i mellomkrigstida var nølende til å ta på seg denne rollen, skapte det et interregnum med spenninger mellom mange parter, som ikke kunne stoppe driften mot krig (Storbritannia var ikke lenger i stand til å utøve sin hegemoniske rolle). Mye avhenger også av hvordan den tidligere hegemonen ter seg når den må innse at den spiller en mindre rolle enn før. Den kan gå over i historien på fredelig vis eller gjennom krig. I et slikt perspektiv skaper det bekymring for hvordan et framtidig skifte av hegemoni vil kunne foregå, når nå USA fremdeles har en overveldende militær styrke (spesielt over 10 kilometer opp i lufta) i en situasjon med avtakende økonomisk og finansiell makt og stadig mer tvilsom kulturell og moralsk autoritet. Det er videre slett ikke sikkert at den viktigste kandidaten til å utfordre USA, Kina, har kapasitet eller vilje til å utøve hegemonisk makt. Befolkningen er ganske visst stor nok til at et hegemoniskifte skal innebære en radikal endring av dimensjon, men verken Kinas økonomi eller dets politiske autoritet (og ikke engang dets politiske vilje) tyder på noen enkel oppstigning til rollen som global hegemon. Ideen om at en eller annen sammenslutning av østasiatiske makter skal ta på seg jobben, virker også usannsynlig, gitt de nasjonale motsetningene som finns. Like usannsynlig er det at en fragmentert og innbyrdes uenig Europaunion eller de såkalte BRIC-landene (Brazil, Russland, India og Kina) skal holde sammen på langt sikt. Derfor virker det trolig at vi går inn i en ny periode med mange sentra og interessemotsetninger, og dermed et potensiale for ustabilitet i verdensmålestokk.

Men bevegelsen i de tektoniske platene bort fra amerikansk dominans og hegemoni, som har pågått en tid, er i ferd med å bli mye klarere. De to tesene om overdreven finansialisering og «gjeld som et viktig forvarsel om ledende verdensmakters svekkelse» er blitt popularisert i skriftene til Kevin Phillips. Det ser ikke ut til at forsøkene som nå gjøres på å gjenoppbygge USAs dominerende stilling ved å reformere forbindelsen mellom staten og finanskapitalen, både på nasjonalt og globalt plan, vil kunne lykkes. Når mye av resten av verden blir holdt utafor dette reformarbeidet, vil det nesten sikkert bli møtt med sterk motstand, om ikke åpne økonomiske konflikter.

Tektoniske plateforskyvninger av dette slaget skjer ikke tilfeldig. Hegemoniskiftenes historiske geografi, slik Arrighi beskriver den, har et tydelig mønster. Det er også historisk bevist at det kommer perioder med finansialisering før slike forskyvninger. Men Arrighi gir oss ingen dypere analyse av hva det egentlig er som frambringer forskyvningene. Riktignok nevner han «endeløs akkumulasjon» og følgelig vekstsyndromet (regelen om tre prosents årlig vekst) som avgjørende for å forklare dem. Det innebærer jo at hegemoniet med tida må gå fra små politiske enheter (som Venezia) til store (som USA). Det er også rimelig at hegemoniet må innehas av den politiske enheten som produserer meste-parten av det økonomiske overskuddet innen sine grenser, eller som mottar mesteparten av overskuddet fra andre områder i form av tributt, imperialistisk skattlegging eller andre former for imperialistisk utbytting. Med en andel på 15 tusen milliarder dollar av hele verdens samlede verdiskaping på 45 tusen milliarder i 2005 er USA den dominerende og kontrollerende aksjonæren i den globale kapitalismen, for å bruke et slikt bilde, og er som sådan i stand til å diktere verdenspolitikken. Typisk skjer det ved at USA er hovedaksjonær i internasjonale institusjoner som Verdensbanken og IMF. Da Det nasjonale sikkerhetsrådet spådde at USA ville miste sin dominerende stilling, men likevel beholde en sterk stilling, var det basert på at USA står for stadig mindre av verdiskapningen i verden i forhold til resten av verden, men spesielt i forhold til Kina.

Men som Arrighi påpeker, er den politiske utviklinga fram mot et slikt skifte slett ikke sikker. USAs framstøt for verdenshegemoni under Woodrow Wilson, under og rett etter første verdenskrig, mislyktes fordi den politiske stemningen i landet var isolasjonistisk. Derfor brøt også Folkeforbundet sammen. Det var først etter andre verdenskrig (som befolkningen i USA var motstandere av å gå med i helt til Pearl Harbour) at USA tok på seg rollen som verdenshegemon gjennom en utenrikspolitikk bygd på Bretton Woods-avtalene, som regulerte hvordan den internasjonale orden skulle organiseres ved inngangen til den kalde krigen for å møte den økende trusselen fra den internasjonale kommunismen mot kapitalismen. At USA hadde utviklet seg til en stat som i prinsippet kunne spille rollen som verdenshegemon, var klart for lengst. Relevante doktriner var på plass, som doktrinen om landets gudegitte «åpenbare skjebne» (nemlig å ekspandere geografisk tvers over hele kontinentet og videre til Stillehavet og Karibia, for til slutt å fortsette til hele verden, men uten å legge nytt land under seg), eller Monroedoktrinen, som advarte europeiske makter mot å blande seg inn på den vestlige halvkule. (Denne doktrinen blei faktisk først formulert av den britiske utenriksminister Canning i 1820-åra, men nesten med det samme overtatt av USA.) USA hadde økonomisk vekst og driv nok til å oppnå en økende andel av verdensproduksjonen, og sto for en form for kapitalisme som best kan kalles produsentenes markedsmakt eller monopol, understøttet ideologisk av en røff form for individualisme. Så i én forstand var USA i mesteparten av sin historie i ferd med å forberede seg til å ta over rollen som verdenshegemon. Det eneste som kunne være overraskende var at det tok så lang tid før det skjedde, og at det var andre verdenskrig, ikke første, som til slutt førte til at det skjedde, slik at mellomkrigstida blei en periode med flere maktsentra og kaotisk konkurranse mellom ulike imperialistiske ambisjoner, av samme slag som Det nasjonale sikkerhetsrådets rapport frykter vil komme i 2025.

De tektoniske plateforskyvningene som pågår nå, er imidlertid dypt preget av ekstreme geografiske forskjeller i de økonomiske og politiske mulighetene for å takle den pågående krisa. La meg illustrere med et håndfast eksempel hvordan disse forskjellene virker nå. Etter hvert som depresjonen som begynte i 2007 blei dypere, var det mange som framholdt at det måtte en reindyrka keynesiansk løsning til for å dra verdenskapitalismen ut av uføret. Med dette for øye blei det foreslått mange slags stimuleringspakker og stabiliseringstiltak for bankvesenet. Hvert land formet ut pakkene på sin måte og gjennomførte dem i ulik grad, og håpet det ville løse problemene. Løsningene varierte voldsomt, avhengig av den økonomiske situasjonen og det politiske klimaet i hvert land. I EU sto for eksempel Tyskland mot Storbritannia og Frankrike. Men tenk da på de ulike politiske mulighetene i USA og Kina, og hva det kan ha å si, både for et eventuelt hegemoniskifte og for kriseløsningsstrategiene!

I USA er alle muligheter for å forme ut en høvelig keynesiansk løsning dømt fra starten på grunn av økonomiske og politiske hindringer som det nesten vil være umulig å rydde av vegen. En keynesiansk løsning ville kreve massiv og langvarig underskuddsbudsjettering om den skulle kunne lykkes. Som det ganske riktig har vært påpekt, sank USA tilbake i depresjonen da Roosevelt forsøkte å vende tilbake til et balansert budsjett i 1937–8. Det var derfor andre verdenskrig som berget situasjonen, ikke Roosevelts altfor forsiktige underskuddsbudsjettering i New Deal. Så sjøl om forvaltningsreformene og en mer egalitær politikk under New Deal la grunnlaget for det økonomiske oppsvinget etter andre verdenskrig, var New Deal i seg sjøl faktisk ikke det som løste krisa i USA.

Problemet for USA i 2008–9 er at landet i utgangspunktet står i kronisk gjeld til resten av verden. USA har i gjennomsnitt tatt opp mer enn 2 milliarder dollar i lån hver dag i de siste ti årene eller mer. Det begrenser hvor mye ekstra underskudd som en nå kan ta på seg. (Dette var ikke noe alvorlig problem for Roosevelt, som startet med et balansert budsjett.) Det finns også geopolitiske begrensninger, siden finansieringen av nye underskudd avhenger av andre makters villighet til å gi lån (hovedsakelig makter i Sørøst-Asia og Gulfstatene). Av begge disse årsakene vil stimuleringspolitikken i USA nesten sikkert ikke bli sterk nok eller langvarig nok til å kunne få økonomien på beina igjen. Problemet forsterkes av at begge politiske partier har ideologiske motforestillinger mot å drive underskuddsbudsjettering i den omfatning som trengs. Det kan virke litt ironisk, siden den forrige republikanske administrasjon arbeidet ut fra Dick Cheneys prinsipp om at «Reagan lærte oss at underskudd ikke har noe å si». Som blant annet den ledende talsmannen for en keynesiansk løsning, Paul Krugman, har framholdt, er de 800 milliarder dollar som kongressen vedtok i 2009 bedre enn ingenting, men langt fra nok. Den kan trenges rundt 2000 milliarder dollar, og det gir en for stor offentlig gjeld, slik som budsjettunderskuddet i USA nå ser ut. Den eneste økonomiske muligheten er å erstatte de store militærutgiftenes svaktvirkende form for keynesianisme med de sosiale programmenes sterktvirkende keynesianisme. Å halvere forsvarsbudsjettet (og dermed bringe forsvarets andel av BNP mer på linje med Europa) ville kunne hjelpe, teknisk sett, men gitt den politiske holdningen i det republikanske partiet og blant mange demokrater, ville det sjølsagt bety politisk sjølmord for enhver som forslo noe slikt.

Den andre hindringen for underskuddsbudsjettering er mer rein politikk. For at en stimuleringspakke skal virke, må den legges opp slik at den vil bli brukt på varer og tjenester, og dermed få økonomien i gang igjen. Det innebærer at redningspakka må rettes mot de som vil bruke den til forbruk, dvs. underklassen, siden til og med middelklassen vil være mer tilbøyelig til å bruke den til å by opp prisen på eiendom og verdipapirer (oppkjøp av hus som står ledige, for eksempel) enn å til å kjøpe mer varer og tjenester. Under enhver omstendighet vil mange bruke ekstrainntekter i dårlige tider til å nedbetale gjeld eller spare. Det var det som i stor grad skjedde med skattefradraget på 600 dollar som Bushadministrasjonen utformet tidlig på sommeren 2008.

Det som virker fornuftig og forsvarlig sett fra husholdningenes side, varsler ille for økonomien som helhet – mye på samme måte som når bankene, i sin beste egeninteresse, sier ja til penger fra det offentlige, men bruker dem til å legge opp reserver eller kjøpe verdipapirer, snarere enn til å øke utlånene. Den rådende motviljen i USA mot « å spre midlene rundt» og mot alle andre redningstiltak enn skattekutt til enkeltindivider, har sitt utspring i den hardbarkede nyliberale doktrinen om at «husholdningene veit best», som står sterkt i det republikanske partiet, men langt fra bare der. Etter mer enn tretti år med nyliberal politisk indoktrinering aksepteres disse doktrinene som gudsens sanning av amerikanerne flest. Som jeg har påpekt tidligere, er vi «alle nyliberalere nå» – stort sett uten at vi engang veit det. Uten at det behøves å sies åpent er det for eksempel allment akseptert at «å holde lønnsnivået nede» er «normal» politikk i USA. Men det er nettopp en av nøklene til dagens problemer. En av de tre hovedtrekkene ved keynesiansk politikk, mer makt til arbeiderne, økte lønninger og omfordeling til de lavere klassene, er politisk umulig i USA for tida. Bare påstanden om at det ene eller andre programmet innebærer «sosialisme» er nok til at det går kaldt nedover ryggen på politikerne i de rådende kretser. Etter å ha fått politisk bank i tretti år er arbeiderklassen for svak, og det finns heller ingen brei sosial bevegelse som kan tvinge gjennom omfordeling til fordel for arbeidsfolk.

En annen måte å oppnå keynesianske mål på er å sørge for kollektive goder. Tradisjonelt innebærer det investeringer i både fysisk og sosial infrastruktur. De amerikanske WPA-programmene(2) fra 30-åra er forløperen på dette området. I dagens stimuleringspakke-programmer har man forsøkt å legge inn bygging og vedlikehold av infrastrukturen i transport- og kommunikasjonssektoren og i kraftforsyning og andre offentlige anlegg, samt å øke utgiftene til helsestell, skole og kommunale tjenester. Slike kollektive goder vil kunne skape ringvirkninger for sysselsettingen og for etterspørselen etter varer og tjenester. Men det er forutsatt at før eller seinere skal disse kollektive godene kunne bli «produktive offfentlige investeringer», dvs. bidra til økonomisk vekst, i stedet for å bli en serie av «hvite elefanter», eller omtrent like nyttige som å sette folk i arbeid med å grave grøfter og fylle dem igjen, som Keynes engang sa.(3) En strategi med investering i infrastruktur må med andre ord rettes mot målet å gjenskape tre prosents vekst, for eksempel gjennom å omskape infrastrukturen i byene og hele bylivet. Det vil ikke lykkes uten en gjennomtenkt offentlig byplanlegging og et eksisterende industrielt miljø som kan dra nytte av infrastrukturforbedringene. Også på dette området vil det være så godt som umulig å drive en skikkelig keynesiansk politikk i USA. Den lange historien med avindustrialisering, den intense ideologiske opposisjonen mot statlig planlegging og preferansene for skattelette heller enn omforming av infrastrukturen, borger alt sammen for det. (Det fantes elementer av statlig planlegging under New Deal og inn i 60-åra, men de blei avviklet i 80-åra under det nyliberale angrepet på denne typen av statlig maktutøvelse.)

I Kina finns derimot både de økonomiske og politiske vilkårene som kan gjøre en gjennomført keynesiansk politikk mulig, og alt tyder på at en slik kurs kommer til å bli fulgt. Vi merker oss først at Kina har veldige valutareserver. Det er enklere å drive underskuddsbudsjettering på et slikt grunnlag enn med en enorm gjeld til utlandet, slik som i USA. Det er også verdt å merke seg at helt siden midten av 90-åra har de råtne lånene i kinesiske banker blitt nedskrevet fra tid til annen gjennom tilførsel av ny kapital fra valutareservene. Kineserne har i lang tid hatt sin egen versjon av TARPprogrammet( 4) i USA, og de veit åpenbart hvordan det skal gjøres, sjøl om mange av transaksjonene er påvirket av korrupsjon. De har råd til å drive et massivt program basert på underskuddsbudsjettering, og de har et sentralisert statsvesen og bankvesen som effektivt kan gjennomføre programmet om det skulle være aktuelt. Bankene, som tradisjonelt var eid av staten, er nok privatisert på papiret for å tilfredsstille WTOreglene og tiltrekke seg utenlandsk kapital og ekspertise, men det er framleis den enkleste sak av verden å få dem til å følge statens ønsker. I USA, derimot, skaper sjøl det svakeste hint om statlig styring, for ikke å snakke om nasjonalisering, et voldsomt politisk rabalder.

Det er heller ingen ideologiske hindringer mot å omfordele økonomisk rikdom til de sektorene i samfunnet som trenger det mest, sjøl om det kan være nødvendig å nedkjempe motstand fra rike partimedlemmer og den nye kapitalistklassen, som vil ha andre interesser. Anklager om at slikt vil bety «sosialisme», eller enda verre: «kommunisme », ville rett og slett ha blitt møtt med munterhet i Kina. I Kina vil framveksten av massearbeidsløshet og tegn på omfattende sosial uro (det er nå visstnok 20 millioner arbeidsledige på grunn av krisa) sikkert drive kommunistpartiet til omfattende omfordelingstiltak, enten partiet er ideologisk motivert for å gjøre det eller ei. Tidlig i 2009 ser det ut til at slike tiltak i første rekke vil rette seg mot å blåse nytt liv i den tilbakeliggende landsbygda, som mange av de arbeidsløse har reist skuffet tilbake til etter å ha mistet arbeidet i industriområdene. På landsbygda, der både den sosiale og den fysiske infrastrukturen mangler, vil tilførselen av statlige midler og tiltak øke inntektene, utvide den effektive etterspørselen og bety starten på den lange prosessen med å konsolidere Kinas hjemmemarked.

Det er videre sterke motiver for å foreta de massive infrastrukturinvesteringene som ennå mangler i Kina, mens skattelette på den andre sida neppe har noen politisk appell. Noen av investeringene kan vise seg å være hvite elefanter, men sannsynligheten for det er mye mindre, siden det framleis er enorme mengder arbeid som må gjøres for å binde den nasjonale økonomien sammen geografisk og løse problemet med ulik økonomisk utvikling mellom de utviklede kystområdene og de utarmede provinsene i innlandet. Siden det finns en brei industrisektor, om den enn nå er i vanskeligheter og har behov for geografisk omstrukturering, er det sannsynlig at kinesernes infrastrukturtiltak vil tilhøre kategorien produktive offentlige investeringer. For kineserne kan mye av overskuddsarbeidskrafta absorberes i distrikts- og byutvikling(5), sjøl om vi tar hensyn til at eiendomsspekulasjon i byer som Shanghai på samme måte som i USA er en del av problemet, og derfor ikke kan være en del av løsninga. Infrastrukturtiltak i tilstrekkelig stor skala vil langt på veg kunne absorbere overskuddsarbeidskraft og dermed redusere muligheten for sosial uro. Dessuten vil det sette fart i hjemmemarkedet.

Når Kina bruker mer av sine finansielle reserver til å utvide hjemmemarkedet, hvilket det nesten sikkert kommer til å gjøre av politiske grunner, vil det ha mindre til overs for utlån til USA. Reduserte kjøp av kortsiktige amerikanske statsobligasjoner vil med tid og stunder tvinge fram høyere rente i USA, og dermed påvirke den innenlandske etterspørselen i USA negativt. Om ikke dette håndteres med fin hånd kan det utløse det alle frykter, men som har blitt forhindret så langt, nemlig panikksalg av dollar. Hvis den kinesiske avhengigheten av markedene i USA gradvis kan bygges ned og hjemmemarkedet i Kina ta over som kilden til etterspørsel for kinesisk industri, vil det endre maktbalansen i betydelig grad, og for øvrig skape overgangsproblemer for både USA og Kina. Den kinesiske valutaen vil nødvendigvis stige i kurs mot dollar, slik amerikanske myndigheter lenge har tatt til orde for, men egentlig vært redde for. Det vil tvinge kineserne til i enda større grad å basere seg på hjemmemarkedet. Dynamikken som dette vil skape i Kina (i motsetning til den langvarige økonomiske nedgangen som kommer til å herske i USA), vil trekke flere og flere av verdens råvareleverandører inn i handelen med Kina og redusere USAs relative betydning i verdenshandelen. Den samlede virkningen er at farta i forskyvningen av rikdom fra vest mot øst i verdensøkonomien, vil øke og raskt endre den hegemoniske maktbalansen. De tektoniske platebevegelsene i den globale politiske maktbalansen vil tilta, med alle slags uforutsigelige politiske og økonomiske følger i en verden hvor USA ikke lenger har en dominerende stilling, sjøl om det framleis er en stormakt. Ironien i dette er naturligvis at de politiske og ideologiske hindringene for ethvert omfattende keynesiansk program i USA nesten sikkert vil påskynde USAs tap av dominerende stilling i verden, sjøl om elitene i verden, eliten i Kina inkludert, vil ønske å bevare USAs stilling så lenge som mulig.

Det er et åpent spørsmål om en ekte keynesianisme i Kina (og andre stater i en tilsvarende stilling) er tilstrekkelig til å kompensere for det uunngåelige nederlaget til den nølende keynesianismen i Vesten. Men ujamn utvikling, kombinert med et amerikansk hegemoni på retur, kan meget vel være innledningen til en oppsplitting av verdensøkonomien i regionale hegemoniske strukturer. Disse kan like gjerne kjempe innbitt mot hverandre som å samarbeide om det triste problemet om hvem som skal bære byrdene ved en langvarig depresjon. Dette er ikke en oppmuntrende tanke, men å tenke gjennom en slik mulighet kan kanskje vekke Vesten til å ta alvorlig på oppgavene som venter, og få de politiske lederne til å slutte med banalt preik om å gjenskape tilliten og framtidstrua, og komme i gang med det som må gjøres for å redde kapitalismen fra kapitalistene og deres falske nyliberale ideologi. Og om det betyr sosialisme, nasjonaliseringer, sterk statlig styring, forpliktende internasjonalt samarbeid og et nytt og mye mer inkluderende (våger jeg å si «demokratisk»?) internasjonalt finansvesen – så er det slik det får bli.

(Artikkelen er fra Harveys nettside, davidharvey.org, fra februar 2009, og trykkes med forfatterens tillatelse. Artikkelen er oversatt av Harald Minken.)

Noter:

1.Tektonikk: Geoteknikk, læren om jordskorpas oppbygning/struktur.

2. WPA var et statlig organ med avdelinger over hele USA som ga de arbeidsløse sysselsetting innen offentlig byggevirksomhet, sosial og kulturell virksomhet til noenlunde vanlig timelønn, men med kortere arbeidsuke. O.A.

3. Hvite elefanter er slang (kanskje mest brukt i Verdensbanken og liknende miljøer) for prosjekter uten enhver økonomisk verdi, som storslåtte presidentpalasser eller fabrikkanlegg som aldri kommer til å bli satt i drift eller produsere noe salgbart produkt. Keynes’ poeng var ikke å fordømme hvite elefanter, men å framheve at til og med ganske meningsløse, men arbeidsintensive tiltak kan hjelpe økonomien ut av en krise dersom de gir arbeid og inntekt til de arbeidsledige. Det kan virke som om Harvey har misforstått Keynes her.

4. TARP (Troubled Assets Relief Program) går ut på å kjøpe opp råtne boliglån og andre verdipapirer fra bankene for å styrke egenkapitalen. Det er det største tiltaket i fjorårets redningspakke til bankene i USA.

5. Ordrett: The further production of space, dvs. produksjonen av et utvidet økonomisk rom. 

Tilstandsrapporten frå Intergovernmental Panel on Climate Change (IPCC) for 2007 stadfestar at det er tilnærma sikkert at menneskeleg aktivitet (i hovudsak bruk av fossilt brensel og landskapsendringar) er ansvarleg for den globale oppvarminga som har gått føre seg sidan den industrielle revolusjonen.

Med dei noverande økonomiske og sosiale vilkåra er verda på veg rett inn i økologiske katastrofar utan like i historia.(1)

Minqi Li er assisterende professor ved University of Utah og underviser i økonomi.

Då IPCC-rapporten kom ut, kom det nye prov på at klimaendringane skjer mykje fortare og med potensielt meir grusomme konsekvensar enn IPCC-rapporten tyder på.

Dei siste målingane tyder på at Polhavet kan bli isfritt sommarstid så tidleg som 2013, om lag eitt hundre år før det IPCCmodellen spådde. Smeltar sommarisen i Polhavet fullstendig, kan nedbrytinga av isbreane på Grønland bli uunngåeleg og heve havnivået med fem meter eller meir i detta hundreåret. Om lag halvparten av dei femti største byane i verda er trua, og hundrevis millionar menneske vil bli miljøflyktningar.( 2)

Verda er no om lag 0,8 ˚C varmare enn i førindustriell tid, og har den høgaste middeltemperaturen den siste millionen år, innanfor ein grad. Verda blir 0,2 ˚C varmare per tiår, og ut frå drivhusgassane som alt er i atmosfæren, vil temperaturen stige ytterlegare 0,6 ˚C i framtida. Dessutan vil Polhavet med det sannsynlege tapet av sommarisen absorbere framfor å reflektere solstrålinga, noko som kan føre til ei tilleggsoppvarming på 0,3 °C. Tar ein med ei slik utvikling kan verda alt vere mest sikker på ei oppvarming 2 °C over førindustriell tid, som dei fleste reknar for ein kritisk terskel for klimaendringar.(3)

Ei oppvarming på 2 °C vil sannsynlegvis resultere i omfattande tørke og ørkendanning i Afrika, Australia, Sør-Europa og det vestlege av USA; store tap av isbrear i Asia og Sør-Amerika; storskala utskilling av isdekke i polare strøk; og utrydding av 15–40 prosent av plante- og dyreartane. Og enno verre – med 2 ˚C oppvarming vil det skje vesentlege klimatiske tilbakekoplingar, som farleg forsuring av hava, markant tap av tundra med metanutslepp, og brot i karbonsyklusen i jordsmonn og hav blir sett i gong, og set klimaendringane utanfor menneskeleg kontroll.

Ifølge James Lovelock, ein av dei leiande forskarane på klima, vil ein global auke i middeltemperaturen nær 3 ˚C (over førindustriell tid) og ein konsentrasjon over 500 ppm karbondioksid i atmosfæren føre til at både verdshava og regnskogane blir nettoleverandørar av drivhusgassar. Om det skjer, kan snittemperaturen auke vidare med opp til 6 ˚C, noko som vil heve havnivået med minst 25 meter, og føre til utrydding av 90 prosent av artane og ein mauleg reduksjon av folketallet i verda med 80 prosent.(4)

James Hansen, direktør for NASAs Godard Institute for Space Studies, og ein av dei leiande klimatologane i verda, hevda at ein måtte stanse vidare oppvarming til 1 ˚C over 2000-nivået om ein ville unngå øydeleggande auke i havnivået på grunn av irreversible tap av isdekke på Grønland og i Antarktis, så vel som massiv utrydding av artar. Ifølge den eksisterande IPCC-modellen, betyr det ein konsentrasjon av CO2 på ikkje meir enn 450 ppm. Men i ein ny studie hevdar Hansen at IPCC-modellen ikkje tok med ulike potensielle klimatilbakekoplingar. Fortidsklimatiske prov tyder på at «om menneska ønskar å bevare ein planet lik den sivilisasjonen har utvikla seg på, og som livet på jorda er tilpassa», då må CO2- konsentrasjonen i atmosfæren reduserast til om lag 350 ppm. I dag er konsentrasjonen 387 ppm, og stig med 2 ppm per år.(5)

Det er ganske openbart at sjølve eksistensen til menneska og menneskeleg sivilisasjon står på spel. Ut frå alvoret i stoda set mange menneske (medrekna mange som hevdar seg ha eit sosialistisk syn) sitt håp til økologiske reformer i det kapitalistiske verdssystemet, og insisterer på at ei slik reform er innanfor det som er teknologisk og institusjonelt gjennomførbart i det eksisterande systemet. Det presserande og uunngåelege politiske spørsmålet er: Er det i det heile tatt mauleg for det eksisterande samfunnssystemet – verdskapitalismen, i alle tenkelege former – å ta effektivt fatt i den globale klimakrisa og unngå dei mest katastrofale konsekvensane? Om ikkje, kva måtte minimumskrava vere til eit alternativt samfunnssystem som hadde institusjonell kapasitet til å forhindre krisa, eller viss krisa er uunngåeleg, sørge for at siviliasjonen overlevde krisa? Det er spørsmåla alle som er seriøst opptatt av den globale økologiske krisa på ein eller annan måte, må ta inn over seg.

Klimastabilisering: Tekniske val

For å hindre eller mildne vidare global oppvarming må menneskeskapte utslepp av drivhusgassar (særleg CO2-utslepp frå brenning av fossilt drivstoff ) reduserast kraftig. Utsleppa av CO2 er i sin tur avhengig av intensiteten i energiforbruket («emissions per unit of energy consumption»), energiintensiteten i det økonomiske resultatet («energy consumption per unit of output»), og nivået på det økonomiske resultatet (typisk målt som BNP). Derfor, CO2- utslepp = økonomisk resultat X energiforbruk per resultateining X utslepp per eining energiforbruk.

Kapitalismen er eit økonomisk system bygd på profittjakt og kapitalakkumulasjon. Individuelle kapitalistar, selskap og nasjonalstatar er i konstant og intens konkurranse med kvarandre i den kapitalistiske verdsmarknaden. For å overleve og vinne i konkurransen, og drive av ønsket om meir profitt (eller raskare økonomisk vekst) er individuelle kapitalistar, selskap og nasjonalstatar alle pressa og motiverte for å utvide produksjon og akkumulere kapital i stadig større omfang. Derfor vil det økonomiske resultatet under kapitalismen tendere mot å vekse, unntatt i periodar med økonomisk krise.

Om energiintensiteten fell raskt på grunn av fallande økonomisk vekst, må ikkje energiforbruket halde fram med å vekse – på papiret. Men all økonomisk aktivitet medfører uunngåeleg visse fysiske eller kjemiske endringar, og må bruke noko energi (det gjeld ikkje bare for fysisk produksjon, men au for dei såkalla tjenestesektorane). Det er ei fysisk grense for kor mykje energiintensiteten kan falle gitt eit økonomisk aktivitetsnivå.

Ut frå måten den kapitalistiske marknaden opererer på, tenderer all nedgang i energiintensitet mot å gjøre energi billegare, ettersom den kortsiktige etterspørselen etter energi går ned i forhold til tilbudet. Men billegare energi oppmuntrar folk til å bruke meir energi i lengda. Slik blir fallande energiintensitet (dvs stigande energieffektivitet) ganske enkelt omgjort til raskare kapitalakkumulasjon (økonomisk vekst) og fører sjeldan til absolutt nedgang i energiforbruket.( 6)

I røynda er kapitalistisk økonomisk vekst vanlegvis følgt av stigande energiforbruk. Trass i relativt treg vekst i verdsøkonomien sidan 1973 har energiforbruket i verda vakse med 2 prosent i året. Med ein slik rate vil energiforbruket i verda auke med 130 prosent frå no fram til 2050. Ut frå slike trendar må utsleppsintensiteten frå energiforbruket kuttast drastisk, eller så må det økonomiske resultatet kraftig ned om det skal vere noko håp om å redusere CO2- utsleppa til nødvendig nivå.

Fossilt drivstoff står for rundt tri fjerdedelar av det primære energiforbruket i elektrisitetsproduksjonen. For å redusere CO2-utsleppa frå el-produksjonen finst det tri tekniske val: karbonfangst og –lagring, kjernekraftverk og el-produksjon frå fornybare kjelder (som jordvarme, vind, sol, tidevatn, bølgar og havstraumar). Utslepp frå kraftverk som brukar fossilt drivstoff, kan reduserast om karbon frigitt i produksjonen kan bli fanga og lagra i grunnen utan å sleppast ut i atmosfæren. Karbonfangst og -lagring vil sannsynlegvis auke kapitalkostnadene i el-produksjonen og redusere energieffektiviteten (ettersom fangst og lagring av karbon krev energi). Det kan mangle nok gode, lekkasjesikre stader å lagre store mengder karbon. Teknologien er uprøvd, og kan ikkje brukast på eksisterande kraftverk. Det betyr at det i beste fall vil ta tiår før karbonfangst og -lagring blir tatt i bruk på ein vesentleg del av kraftverka i verda.(7)

Kjernekraft inneber alvorlege miljø- og tryggingsproblem. Ho produserer massive mengder radioaktivt avfall, og bruker uran, som er ein ikkje-fornybar mineralressurs. Tyske Energy Watch Group peikar på at verdas eksisterande og potensielle reservar av uran i beste fall kan dekke den noverande etterspørselen i sytti år, og at verda kan få knapp tilgang frå omlag 2020. Dessutan, ut frå den lange tida det tar å planlegge og bygge kjernereaktorar, vil det bli vanskeleg å erstatte den halvparten av eksisterande kjernekraftverk som må pensjonerast kommande eitt til to tiår.(8)

El-produksjon frå fornybare kjelder er ikkje eit miljømessig universalmiddel. Utstyr og bygningar til «fornybar» elektrisitet må lagast av industrien som nyttar fossilt drivstoff og ikkje-fornybare mineralressursar. Samanlikna med konvensjonell elektrisitet er elektrisitet frå fornybare kjelder framleis dyr. Vind og sol – dei to viktigaste fornybare energikjeldene – er variable og periodiske, og derfor kan dei ikkje tjene som «grunn»-elektrisitet, og det krevst monaleg stor mengd konvensjonell elektrisitet som sikring.(9)

Med unntak av biomasse kan fornybare kjelder bare brukast til å lage elektrisitet. (10) El-produksjon står for mindre enn 40 prosent av den primære energiforsyninga i verda, og bare 20 prosent av det endelege forbruket. Omlag ein tredjedel av primærforbruket av fossilt brensel blir brukt til elektrisitet, men to tredjedelar blir brukt flytande, i gassform og som fast drivstoff i transport, industri, landbruk, tjenestesektor og bustader.

Av det totale sluttforbruket av fossilt drivstoff er omlag 40 prosent brukt i transportsektoren, 24 prosent i industrien, 23 prosent i landbruk, tjenestesektor og husstandar – og 13 prosent er brukt som råmateriale i kjemisk industri. Elektrisitet kan openbart ikkje erstatte fossilt drivstoff som innsatsmiddel i kjemisk industri. I tillegg vil det bli svært vanskeleg eller uråd å erstatte fossilt drivstoff med elektrisitet i sjø- og lufttransport, godstransport på vegane, i industrielle høgtemperaturprosessar, og drifta av tungt utstyr i industri, byggebransje og landbrukssektor. Mens det kan vere teknisk gjennomførbart å erstatte bensindrivne personbilar med elektriske bila r(og personbilar er kanskje hovudproblemet i moderne kapitalistisk konsumentkultur), er teknologien framleis umoden og det kan ta tiår før elektriske bilar dominerer.

Dessutan – ettersom omlag tri fjerdedelar av primærenergien i el-produksjonen i dag kjem frå fossilt brensel, og omlag tri delar kol er nødvendig for å generere ein del elektrisitet – vil elektrifisering av tranport, industri og andre sektorar tendere mot å auke framfor å senke CO2-utsleppa. Elektrifisering av desse sektorane vil ikkje vere særleg fornuftig for å stabilisere klimaet utan at brorparten av el-produksjonen er «avkarbonisert» (dvs den konvensjonelt fossiltdrivstoff-produserte elektrisiteten erstatta med karbon-fanga, kjernekraft og fornybar elektrisitet).

Jamvel om alle økonomiske og tekniske vanskar som er drøfta ovanfor blir overvunne, er det sannsynleg at det tar tiår før elproduksjonen i verda i hovudsak er omstilt, og det kan ta atskillige fleire tiår å elektrifisere store delar av infrastrukturen i industri og transport. På den tid vil ein global økologisk katastrofe vere så godt som uunngåeleg.

Biomasse er den einaste fornybare energikjelda som kan brukast som drivstoff, flytande og i gassform.(11) Men avgrensa av tilgjengeleg produktivt land og vatn, kan ikkje biomasse dekke meir enn ein liten del av etterspørselen etter drivstoff i flytande form og gassform. Dessutan avslører nye studiar at når ein tar med utslepp frå landskapsendringar og jorderosjon, vil drivstoff frå biomasse faktisk sleppe ut meire drivhusgassar enn konvensjonell bensin.(12)

Klimaendringar og grenser for vekst

Ifølge IPCC-rapporten er det nødvendig å stabilisere karbondioksid i atmosfæren til 445–490 ppm for å avgrense den globale oppvarminga til 2–2,4 ˚C (over før-industriell temperatur) når ein tar med den totale effekten av CO2 og andre drivhusgassar. Det vil i sin tur kreve at globale CO2- utslepp når toppen mellom 2000 og 2050. Globale CO2-utslepp har auka med rundt 3 prosent i året sidan 2000. Om noverande trendar held fram vil globale utslepp i 2010 vere 34 prosent høgare enn i 2000. Då må utsleppa ned med 63–89 prosent frå 2010- nivå for å stabilisere CO2 på 445–490 ppm.

Kan ein nå desse måla for utsleppsreduksjon under den globale kapitalismen, med den konstante tvangen til kapitalakkumulasjon og økonomisk vekst? Tabell 1 presenterer fleire alternative scenario for utsleppsreduksjon og økonomisk vekst som gir 63 prosent reduksjon av utsleppa (som kan stabilisere CO2-nivået i atmosfæren på 490 ppm), ut frå topp i utsleppa i 2010 og nedgang etterpå. Med andre ord er formålet å peike på enkelte maulege kombinasjonsendringar i energiintensitet, utsleppsintensitet, og økonomisk vekst som kan føre til målet å stabilisere CO2-nivået på 490 ppm. Desse scenaria, hypotetiske og baserte på optimistiske forutsetningar, set eit dramatisk lys på dei endringane som må til for å stabilisere CO2-nivået. Dei illustrerer at ein ikkje kan nå fornuftige stabiliseringsmål med endelaus økonomisk vekst og kapitalakkumulasjon.

Som drøfta ovanfor, er det på mange område teknisk svært vanskeleg eller uråd å erstatte direkte bruk av fossilt drivstoff med elektrisitet. Likevel går ein i alle scenaria ut frå at 50 prosent av sluttforbruket av fossilt drivstoff vil vere elektrifisert i 2050. Dessutan, trass i ulike problem med karbonfanga, kjernekraftprodusert og fornybar elektrisitet er det i dei ulike scenaria optimistisk gått ut frå at 50, 75 eller 100 prosent av el-produksjonen som i dag bruker fossilt drivstoff vil vere avkarbonisert i 2050 (med gjennomsnittleg nedgang på 1, 1,7 eller 2,7 prosent i året). Ein går ut frå at energiintensiteten skal falle med 33, 45 eller 55 prosent i 2050(med 1, 1,5 og 2 prosent i året). Med 33 prosent reduksjon i energiintensiteten vil verda i snitt nærme seg nivået på «energieffektivitet» i «avanserte» kapitalistiske land i dag. Med 45 eller 55 prosent reduksjon ville snittet i verda vere samanliknbart med «energieffektiviteten» i vesteuropeiske land i dag.(13)

Dei registrerte nivåa på «energieffektivitet» i dei avanserte kapitalistiske landa kjem ikkje bare som resultat av enkelte avanserte teknologiar, men au frå massiv flytting av energiintensiv industri til periferien i verda. Det reiser spørsmålet om desse «effektivitets »-nivåa nokon gong kan bli oppfylte av landa i periferien, ut frå at ei slik forbetring i effektivitet i høgste grad er optimistisk. Det er au viktig å erkjenne at dei tri faktorane i desse scenaria – utsleppsintensitet, energiintensitet og økonomisk vekst – ikkje nødvendigvis er uavhengige av kvarandre. Visse endringar i drivstofftypar for å endre utsleppsintensitet kan til dømes påverke potensialet for å forbetre energiintensisteten eller økonomisk vekst negativt eller omvendt. Men i dei framlagte scenaria har ein på optimistisk vis sett bort frå desse problema.

Ut frå den nedgangen ein tenker seg i utslepps- og energiintensitet kan ein rekne seg fram til den maksimale økonomiske vekstraten som samsvarer med desse måla. Til dømes går ein ut frå i scenario 1 at 50 prosent av el-produksjonen som no bruker fossilt brensel, vil vere avkarbonisert i 2050 (går ut frå at intensiteten går med 1 prosent i snitt per år), og at energiintensiteten fell med eit snitt på 1 prosent i året. For å redusere utsleppa med 63 prosent frå 2010 og 2050 må då den årlege økonomiske veksten mellom 2010 og 2050 ikkje overstige -0,4 prosent, dvs at økonomien må minke. På liknande vis, i scenario 9 går ein ut frå at 100 prosent av el-produksjonen som i dag bruker fossilt brensel, vil vere avkarbonisert i 2050 (går ut frå at utsleppsintensiteten går ned med eit årleg snitt på 2,7 prosent) og energiintensiteten fell med med 2 prosent i snitt i året, då må gjennomsnittleg årleg økonomisk vekst frå 2010 til 2050 ikkje overstige 2,3 prosent.

Ut frå tabell 1 er det klart at den nedgangen i utslepps- og energiintensitet ein går ut frå, er mykje meir dramatisk enn det den globale kapitalismen har prestert historisk (det IPCC kallar «business as usual») og føresetnadene for alle scenaria er derfor svært optimistiske. Likevel må verdsøkonomien i dei fleste scenaria i realiteten stagnere, og i eit scenario må verdsøkonomien faktisk minke absolutt. Og det går ut frå nedgang i utslepps- og energiintensitet som overgår historiske snitt, og ganske dramatisk med omsyn til utsleppsintensitet, der scenaria er basert på eit forbetringsgjennomsnitt som er tri til ni gonger betre enn historiske snitt. Ut frå at folkesetnaden i verda veks med 1 prosent i året vil dei mest positive scenaria føre til positiv vekst i BNP per hovud.

Og jamvel med desse svært optimistiske scenaria for stabilisering av karbon i atmosfæren, vil verda bli 2,4 ˚C varmare ifølge estimata frå IPCC (jamført med førindustriell tid). IPCC-framskrivingane tar faktisk ikkje med mange av dei siste målingane i reknestykket. Det er no sannsynleg at sommarisen i Arktis forsvinn, og Polhavet vil derfor absorbere meir varme. Ein atmosfærisk konsentrasjon på 490 ppm CO2e vil kanskje føre til ei global oppvarming på 2,7 ˚C (framfor dei 2,4 ˚C IPCC-rapporten går ut frå), og fører verda farleg nær den 3 ˚C-terskelen som ifølge James Lovelock vil ende med globalt kollektivt sjølvmord for menneska.

Om målet er å stabilisere konsentrasjonen av CO2e i atmosfæren på 445 ppm istaden for på 490 ppm, må dei globale utsleppa ned med 89 prosent, ikkje bare 63 prosent. Ved 445 ppm vil temperaturen framleis stige 2 ˚C (jamført med førindustriell tid). Enkelte typar større økologiske katastrofar vil vere uunngåelege, og farlege tilbakekoplingar i klimasyklusar kan bli utløyst. Det trengst langt meir drastiske kutt i dei globale utsleppa om målet verkeleg er å stabilisere klimaet og skape tilstrekkeleg stor tryggingsmargin.

Tabell 2 viser alternative scenario for utsleppsreduksjon og økonomisk vekst som samsvarer med 89 prosent nedgang i utsleppa. Dei andre forutsetningane er som i tabell 1. Det viser seg at verdsøkonomien må minke i alle scenaria. For scenario 1 til 3 (der nedgangen ein går ut frå i utsleppsog energiintensitet, er klart optimistiske samanlikna med det kapitalismen har prestert historisk), må verdsøkonomien falle med to tredjedelar til tri fjerdedelar etter 2010 for å nå målet for nedgang i utsleppa.

Resultata presenterte i tabell 1 og 2 kan ikkje med nokon rimeleg grunn stabilisere klimaet gitt den endelause ekspansjonen i den globale kapitalistiske økonomien. Men det kapitalistiske systemet er grunnleggande ute av stand til å fungere med ein ikkjeveksande (for ikkje å snakke om minkande) økonomi.

Politikk for klimaendringar og den naudsynte sosialismen

Kan forfattaren vere for pessimistisk? Er «kunnskapen», «kreativiteten», «tilpassingsevna » og «spensten» i kapitalismen undervurdert? Talspersonane for dei store miljøorganisasjonane, som Lester R Brown (forfattar av Plan B og direktør for Earth Policy Institute) og Amory Lovins(medforfattar med Paul Hawken og L Hunter Lovins av Natural Capitalism) freistar overtyde oss om at magisk teknologi vil komme til unnsetning. Kostnadene for solpanel vil gå i golvet, samtidig som energieffektiviteten vil bli tidobla. Utsleppa av drivhusgassar og anna forureining kan reduserast drastisk, mens brutto nasjonalprodukt vil halde fram med å vekse eksplosivt. For dei er det ingen grunnleggande konflikt mellom produksjon for profitt og kapitalakkumulasjon på den eine sida, og økologisk bærekraft på den andre.

Den typiske måten deira å argumentere på er at «teknologien er alt tilgjengeleg» og «alt som trengst er politisk vilje». Med «politisk vilje» tenker dei sjølvsagt ikkje på noko nær fundamentale samfunnsendringar. I staden snakkar dei om enkelte lovreformer og internasjonale avtalar innanfor det grunnleggande kapitalistiske rammeverket. På det meste vil dei kreve enkelte avgrensa endringar i oppførselen til konsumentane.

Når det gjeld den sosiale samansettinga, består dei store miljøorganisasjonane i hovudsak av folk som høyrer til den øvre middelklassen i det kapitalistiske samfunnet. Dei inkluderer professorar, ingeniørar, teknikarar, direktørar, finansanalytikarar og andre yrke. Jamvel om dei typisk ikkje eig særleg mykje produksjonsmiddel, utøver dei viktige leiar- og teknikarfunksjonar for kapitalistane, og nyt vesentlege privilegium jamført med arbeidarklassen.

I periodar med revolusjonært oppsving, som på 1960-tallet, kunne enkelte av dei bli raskt radikaliserte og bli ymse «ultravenstristar ». I periodar med kontrarevolusjon kunne dei bli dei viktigaste allierte for herskarklassen i offensiven mot det arbeidande folket. På 1980- og 1990-tallet var den øvre middelklassen ein viktig sosial base for nyliberalismen i mange land, og dei spela ei avgjørande rolle for den kapitalistiske restaureringa i det tidlegare Sovjetunionen, Aust-Europa og Kina.

Ettersom den økologiske krisa blir djupare, innser eller aner enkelte i den øvre middelklassen at den eksisterande kapitalistiske «livsstilen» er i alvorleg trøbbel og ikkje kan vare evig. Likevel er dei ute av stand til eller uvillige til sjå føre seg noko utover det kapitalistiske systemet som deira relativt priviligerte liv er avhengige av. Dei er enno ikkje klare til å gi opp si implisitte støtte til kapitalistklassen. Deira levekår og erfaringar er langt frå dei til arbeidarklassen. Det er derfor vanskeleg for dei å sjå at bare med massiv mobilisering og organisering av arbeidarklassen kan det vere noko håp om den samfunnsendringa som er naudsynt for ei økologisk bærekraftig framtid. Miljøfolka frå den øvre middelklassen må derfor legge sine desperate håp (eller tru) i teknologiske miraklar på den eine sida, og moralsk overtyding på den andre (som dei håper vil overtyde kapitalistklassen om å oppføre seg moralsk og rasjonelt).

Men lovene for kapitalismen vil halde fram å fungere så lenge som det kapitalistiske systemet er intakt, uavhengig av individuell vilje og mot dei beste ønskene til miljøfolka frå øvre middelklasse. Før eller seinare må dei verkeleg samvitsfulle miljøfolka velje mellom ansvaret for økologisk bærekraft og støtte til eit utbyttande og undertrykkande sosialt system. Dessutan, med ei djupare økologisk krise og den kapitalistiske krisa generelt, kan det snart bli vanskelegare for kapitalismen å stille opp med dei materielle privilegia til øvre middelklasse, mens han samtidig tilfredsstiller krava til produksjon for profitt og akkumulasjon.

Som eg har drøfta tidlegare, er det mange tekniske hindringar for avkarbonisering av energisystemet i verda. Brown og Lovins har overdrive potensialet for tekniske endringar grovt. Men jamvel om mange av dei framlagte høgeffektive energiteknologiane baserte på fornybare ressursar skulle bli tilgjengelege straks, vil iverksettinga bli forsinka av dei grunnleggande hindringane for spreiing av teknologi under kapitalismen. I eit økonomisk system basert på produksjon for profitt er ein ny teknologi «intellektuell eigedom». Folk eller land som ikkje har råd til å betale, blir nekta tilgang. Sjølv i dag har hundretalls millionar av menneske ikkje tilgang til elektrisitet. Kor mange tiår vil det gå før dei byrjar få tilgang til soldrivne elektriske bilar?

Dessutan, ulikt nye konsumentdupedittar som mobiltelefonar eller bærbare datamaskiner som fort kan produserast av eksisterande industri, krev avkarbonisering av energisystemet i verda grunnleggande endringar i infrastrukturen i verdsøkonomien. I botnen betyr det at tempoet i avkarboniseringa, sjølv under maksimalt gunstige tilhøve, ikkje kan bli raskare enn takten i verdiforringinga av langtlevande fast eigedom. Når mange bygningar og andre langtlevande strukturar vil vare eit halvt hundreår eller meir, må ein sjå avkarboniseringstakten ein går ut frå i tabell 1 og 2 som ekstremt optimistisk.

Frå eit reint teknisk synspunkt er den enklaste og lette løysinga på klimakrisa å stanse all økonomisk vekst straks, og byrje senke forbruksnivået i verda systematisk inntil utsleppa av drivhusgassar fell til fornuftig nivå. Det kan ein klart oppnå med eksisterande teknologi. Om alle noverande og potensielt tilgjengelege avkarboniseringsteknologiar blir tatt i bruk over heile verda så raskt som mauleg, vil verda framleis ha produksjonskapasitet til å dekke dei grunnleggande behova til heile befolkninga i verda jamvel med ein mykje mindre verdsøkonomi (scenario 1 til 3 i tabell 2 vil grovt sett bety ei tilbakevending til den materielle levestandarden på 1960-tallet).

Men i eit kapitalistisk system, så lenge som produksjonsmidla og meirverdien er eigd av kapitalistane, er det både insentiv og press for at kapitalistane skal bruke ein stor del av meirverdien til kapitalakkumulasjon. Om ikkje meirverdien kjem under samfunnsmessig kontroll, kan ein ikkje stanse kapitalakkumulasjom (og dermed økonomisk vekst). Dessutan, ut frå den enormt ulike fordelinga av inntekt og rikdom under kapitalismen, korleis kan ein global kapitalistisk økonomi meistre ei systematisk nedtrapping og samtidig dekke dei grunnleggande behova til milliardar av menneske? Økonomisk vekst er absolutt nødvendig for at kapitalismen skal lindre dei innebygde sosiale motsetningane.

Kyoto-protokollen krev at dei utvikla kapitalistiske landa reduserer sine CO2- utslepp med 5 prosent frå 1990 til 2012. Figur 1 viser CO2-utsleppa i dei største økonomiane i verda frå 1990 til 2005. USA avslo å underteikne protokollen, og utsleppa i USA auka med 22 prosent frå 1990 til 2005. Blant underskrivarane av Kyoto-promitokollen auka utsleppa til Japan med 16 prosent og utsleppa frå Euro-sonen tenderte mot å auke frå midten av 1990-tallet. Utsleppa i Storbritannia har lege flatt (på grunn av massivt skifte frå kol til Nordsjø-gass).

Ironisk nok er Russland den einaste store økonomien som har redusert utsleppa sine markert sidan 1990, i ein periode der det økonomiske resultatet og folketallet har gått ned. Dei russiske utsleppa fall med ein tredjedel frå 1990 til 2005, med ein årleg reduksjon på 2,7 prosent. Om verdsøkonomien skulle kopiere russarane tri gonger, dvs for å oppleve det økonomiske samanbrotet Russland opplevde på 1990-tallet tri gonger med ein tilsvarande reduksjon i utsleppa, så ville utsleppa i verda ha falle med to tredjedelar i 2050. Det ville bare bety at CO2-konsentrasjonen i atmosfæren ville stabilsere seg på 490 ppm. Som drøfta ovanfor, ville det framleis vere langt mindre enn nødvendig.

Sidan 1990 er utsleppa i Kina og India meir enn fordobla, og Kina har no gått forbi USA når det gjeld utslepp av drivhusgassar. Med noverande rate vil Kinas utslepp bli dobla på ti år og India vil doble sine på mindre enn femten år. EU har i dag forplikta seg til ein reduksjon i utsleppa på 20 prosent (frå 1990-nivå) i 2020. Heile denne reduksjonen vil bli oppveid av bare eitt år med den økonomiske veksten i Kina. Med den store kapitalistiske boomen i Kina bygger dei no to kolfyrte kraftverk i veka. Det betyr at Kina kvart fjerde år vil bygge like mange kolfyrte kraftverk som det no er i USA. Kva slags håp er det for å stabilisere klimaet med eit slik fanatisk jag etter akkumulasjon? Kva for magisk teknologi kan gjøre denne typen kapitalisme bærekraftig?

Det bør seiast at dei kinesiske arbeidarane og bøndene ikkje i det heile tatt har hatt fordel av denne kvilelause jakta på kapitalistisk profitt. Det er dei multinasjonale selskapa (som brukar Kina som «verkstad» for verda) og dei kinesiske kapitalistiske elitane som har hausta enorme profittar. I mindre grad har øvre middelklasse i framskridne kapitalistiske land au hatt fordel av billege forbrukarartiklar og «tjenester» produsert av arbeidarar i Kina, India og andre delar av periferien.

Den 14. juni 2007 trykte Financial Times ein ganske bisarr artikkel («Det er fridommen og ikkje klimaet som står på spel») av Vaclav Klaus, presidenten i Tsjekkia og tidlegare leiar for den antikommunistiske «fløyelsrevolusjonen»:

Den fridomselskande president Klaus (som tydelegvis har studert Friedrich Hayek godt) kravde så at vitskapsfolk «må ha ein plikt til legge fram sine politiske og verdioppfatningar og kor mykje dei påverka utval og tolking av vitskaplege prov». Klaus forsikra oss så at «teknologiframgang» og «auke i tilgjengeleg rikdom» ville halde fram og «ville løyse alle potensielle konsekvensar av mindre klimaendringar».

Ein må vedgå at det verkeleg krev mot av Klaus å forsvare «fridom» i ei tid då det veks fram ein viktig politisk konsensus i det internasjonale borgarskapet om at klimaspørsmålet ikkje kan ignorerast lenger. Ut frå eiga politisk erfaring og bakgrunn i Kina (som Tsjekkoslovakia ein tidlegare sosialistisk stat), er standpunkta til Klaus merkeleg kjente.

Ærleg talt, bare ein ekstremt reaksjonær som hatar arbeidarklassen og sosialismen djupt og inderleg, kunne komme med slike underlege kommentarar. På ein måte er Klaus likevel nærare sanninga enn alle dominerande miljøfolk. Det krevst verkeleg global «sentral»-planlegging for at menneska skal overvinne klimakrisa, om ein med «sentral» meiner sjølvmedvite, rasjonelt samarbeid i demokratiske institusjonar.

Dei tekniske krava som kan stabilisere klimaet, er klare. Den globale energistrukturen må endrast grunnleggande og baserast på fornybare ressursar. Store delar av den økonomiske infrastrukturen må endrast i samsvar med det. Landbruket må reorganiserast etter bærekraftige prinsipp og bli frigjort frå fossilt drivstoff til gjødsel og maskineri. Heile transportsystemet må byggast om, med jernbanar og offentleg transport der fornybar elektrisitet spelar ei avgjørande rolle. Nivået på verdsøkonomien må reduserast i samsvar med måla for utslepps-reduksjon. Alt saman må gjennomførast utan å undergrave dei grunnleggande behova til befolkninga i verda.

Det er klart at kapitalismen ikkje kan nå desse måla. Om me ikkje ønskar undergrave økologien som sivilasjonen er avhengig av, kva anna kan oppnå desse måla enn sosialisme med offentleg eigarskap til produksjonsmidla og demokratisk planlegging?

Såkalla «marknadssosialisme» er ikkje eit alternativ. Både teori og historiske erfaringar har demonstrert at «marknadssosialisme » uunngåeleg fører til kapitalisme. Dei som er mot sosialistisk planlegging kan tenkast påstå at dei historiske erfaringane med sosialisme viser at sosialistisk planlegging vil vere «ineffektiv».

Bortsett frå at framtidig sosialisme utan tvil vil gjør det langt betre enn den historiske på demokrati og økonomisk effektivitet – ut frå alvoret i den globale økologiske krisa – er «effektivitet» ganske enkelt ikkje eit relevant spørsmål. Det verkelege spørsmålet er: Kan sosialismen sørge for mat, utdanning og helsestell for alle på jorda? Me veit at sosialismen historisk var i stand til det, og Cuba gjør det framleis med ganske begrensa materielle ressursar.

Kapitalismen har alltid mislykkast med å sørge for mat, utdanning og helsestell til minst hundrevis av millionar menneske. Om den globale økologiske krisa ikkje blir overvunne, vil kapitalismen til slutt mislykkast for alle menneske. Er ikkje valet klart nok?

(Artikkelen er oversatt av Gunnar Danielsen.)

Notar

1. Intergovernmental Panel on Climate Change (Mellomstatleg panel om klimaendringar – IPCC): «Summary for policymakers of the Synthesis Report of the IPCC Fourth Assessment Report,» november 2007, http://www.ipcc.ch.

2. David Spratt, The Big Melt: Lessons from the Arctic Summer of 2007, oktober 2007.

3. David Spratt og Philip Sutton, Climate Code Red (Friends of the Earth, 2008), http://www. climatecodered.net.

4. David Spratt og Philip Sutton, Climate Code Red; Jonathan Leake, «Fiddling with Figures while the Earth Burns,» Times Online, 6. mai 2007, http:// www.ecolo.org/lovelock; James Lovelock, The Revenge of Gaia (New York: Basic Books, 2006), 15–38.

5. James Hansen et al., «Target Atmostpheric CO2: Where Should Humanity Aim?»(utdrag), april 2008, (utgitt mai 2008). Sjå au John Bellamy Foster, «The Ecology of Destruction», Monthly Review 58, no. 8(2007): 1–14.

6. Det er kjent som Jevons paradoks, etter den britiske 1800-tallsøkonomen William Stanley Jevons som først observerte denne underlege effekten. Sjå Brett Clark og John Bellamy Foster, «William Stanley Jevons and The Coal Question,» Organization & Environment 14, no. 1(2001): 93–98; John Bellamy Foster, Ecology Against Capitalism (New York: Monthly Review Press, 2002), 94–95.

7. Ted Trainer, Renewable Energy Cannot Sustain A Consumer Society(Dordrecht, Netherlands: Springer, 2007), 110–11.

8. Energy Watch Group, «Uranium Resources and Nuclear Energy,» EWG-Series No.1/2006 (desember).

9. Michael H. Heusemann, «The Limits of Technological Solutions to Sustainable Development,» Clean Technology and Environmental Policy 5(2003): 21–34. Eit nyleg eksperiment sponsa av den tyske regjeringa vil vise at eit nettverk med 61 prosent av elektrisiteten frå vind, 14 prosent frå solceller, og 25 prosent frå biomasse kan dekke opp til 100 prosent av elektrisitetsetterspørselen.(«Renewed Energy», The Guardian, 26. februar 2008). Men som drøfta under, er biomasse svært problematisk og kan sleppe ut meir drivhusgass enn fossilt brensel. Derfor set eksperimentet ei grense på 75 prosent dekarbonisering av el-produksjonen.

10. Energistatistikken som er drøfta her og i neste avsnitt, er frå International Energy Agency, Key World Energy Statistics 2007.

11. Sjølv om det har vore mykje snakk om å utvikle ein «hydrogenøkonomi», er hydrogen i seg sjølv ikkje ein primær energikjelde (dvs at det ikkje finst naturleg lager av hydrogen som ein kan utnytte). Hydrogendrivstoff er produsert av vatn, ein prosess som krev tilførsel av energi. Derfor er hydrogen ganske enkelt ein måte å lagre energi på (ganske likt eit batteri), og dei miljømessige konsekvensane avheng av energikjelda som blir brukt i produksjonen.

12. Joseph Fargione, et al., «Land Clearing and the Biofuel Carbon Debt», Science 319, no. 5867(2008): 1235–38; Timothy Searchinger, et al., «Use of U.S. Croplands for Biofuels Increases Greenhouse Gases Through Emissions from Land- Use Change», Science 319, no. 5867(2008): 1238–40.

13. Ifølge Key World Energy Statistics (sjå note 9) var energiintensiteten i OECD i 2005, målt i 2000- dollar, 37 prosent under snittet i verda, Frankrike 41 prosent under, Tyskland 44 prosent under, og UK 56 prosent under snittet i verda.

Thomas Turner: Congo Wars – Conflict, myth, reality, ZE D BOOKS, 2007

Krigen som har herjet Kongo de siste 13 årene, er trolig den blodigste verden har opplevd siden Vietnam-krigen, og det er ikke mye om å gjøre før dødstallene øker ytterligere. Likevel er det en krig som har fått marginalt med dekning, og skapt så godt som ingen aktivisme i vesten. Et søk på nettsida til partiet Rødt på «Kongo» gir ett treff, en uttalelse der partiet, med svært spinkel begrunnelse og, i denne anmelders øyne, feilslått argumentasjon, går inn for å sende norske styrker til Kongo. Til sammenligning gir et søk på Tjen Folket sju treff, og selv om det er vanskelig å sammenligne viktigheten av en blodig krig med interne stridigheter i/rundt et lite norsk politisk parti, så illustrerer det noe av den manglende interessen for denne høyst reelle og dødelige krigen.

Thomas Turners bok Congo Wars – Conflict, myth, reality er en bok som kan bidra til en bedre forståelse av krigen i Kongo. Den er langt fra å være noen endelig forklaring på krigen, eller krigene, som har herjet siden Rwanda, Uganda og Angola invaderte landet i 1996 for å avsette Mobutu, som hadde styrt landet med jernhånd siden 1965. For eksempel kunne han med fordel problematisert forholdet mellom hutu og tutsi ytterligere, og det ville definitivt også vært å foretrekke dersom han i større grad hadde tatt opp betydningen andre land enn nabolandene har hatt på krigene. Mye har også skjedd i konflikten siden boka kom ut i 2007, ikke minst den uventede felles rwandisk-kongolesiske arrestasjonen av den tidligere Rwanda-agenten i Kongo Laurent Nkunda tidligere i år og den felles offensiven disse landene nå har innledet mot hutu-militsen Interahamwe som siden folkemordet i Rwanda og maktovertakelsen til tutsi-dominerte Rwandas Patriotiske Front har drevet krigføring mot Rwanda fra kongolesisk territorium.

Det boka imidlertid får meget godt frem, er den koloniale bakgrunnen for krigene i Kongo. Kongo ble kolonisert av Belgia på 1870-tallet med ett formål: ran av landets ressurser. Selv om området er meget rikt på ressurser, skulle det vise seg at kolonimakten ikke var i stand til å benytte seg av disse rikdommene, og for Belgia ble dermed Kongo vel så mye et pengesluk – selv om Kongos befolkning selv betalte den største prisen for koloniseringen. Den generelle dekoloniseringsbølgen gjorde likevel sitt til at Kongo fikk sin selvstendighet i 1960.

Vel så viktig for å forstå bakgrunnen for krigene som Kongos egen kolonihistorie, er imidlertid kolonihistorien i Rwanda. Rwanda var opprinnelig en del av Tysk Øst- Afrika, men i og med Tysklands nederlag i 1. verdenskrig, ble den østlige delen av dette området, daværende Ruanda-Urundi, i dag Rwanda og Burundi, overført til Belgia. Da dette imidlertid skjedde under mandat fra Folkeforbundet, kunne ikke Belgia innlemme dette området i den eksisterende kolonistrukturen i Kongo. Belgisk Afrika ble dermed to enheter, og Ruanda- Urundi fikk derfor heller ikke sin selvstendighet før to år etter Kongo, da Rwanda og Burundi ble opprettet.

Et moment Turner legger stor vekt på, er betydningen av raseteori. Som resten av Afrika, ble Kongo og Ruanda-Urundi opprettet som enheter ikke etter egne, men etter kolonimaktenes ønsker. For å holde makta over store befolkningsgrupper, ble det etablert klassesystemer der kolonimakten holdt kontroll ved hjelp av soldater, embetsmenn og misjonærer, som i sin tur allierte seg med tradisjonelle herskere, alt etter forgodtbefinnende. Dette ble, i sin tur, blandet inn med raseteorier og ulike Bibelfortolkninger.

Særlig i Ruanda-Urundi, med sitt eksisterende maktsystem, ble dette fatalt. I tillegg til pygméfolket twa, som aldri, verken før, under eller etter kolonitiden har spilt noen politisk rolle, var dette området dominert av hutu og tutsi. Turner går bare i liten grad inn på det, noe som kan ha å gjøre med at han tar det for gitt, men dette er i utgangspunktet én etnisk gruppe, i den grad etnisk gruppe i det hele tatt er et relevant fenomen her. Turner bruker i stedet begrepet rwandofon for å betegne disse. Historisk har tutsi snarere utgjort en herskerklasse, eller overkaste, en minoritet som på grunn av sin økonomiske stilling har vært i stand til å dominere hutu-majoriteten. Giftemønstre, der tutsi-kvinner har giftet seg med hutumenn, uten at det motsatte har vært tilfelle i samme grad, har, sammen med arvemønstre, der det er mannens status som hutu eller tutsi som avgjør barnas status, bidratt til at hutu-majoriteten har blitt stadig større.

For koloniherrene, derimot, var dette et spørsmål om rase, og i og med at tutsistyret var et eksisterende maktsystem som kunne brukes, ble det svært viktig å implementere denne illusjonen. Mens hutuene, i likhet med de fleste gruppene i Kongo, ble «redusert» til primitive vestafrikanere, ble tutsienes opphav lagt til Nilens kilder, og dermed til kristendommens vugge. På tross av at dette er en konstruksjon, er det fortsatt en illusjon som lever den dag i dag. Dette systemet ble sementert da Belgia gjennom folketellinger og en passreform i 1933 kategoriserte, eller i hvert fall forsøkte å kategorisere, alle innbyggere i Ruanda- Urundi som hutu, tutsi eller twa. Etter hvert som det ble klart at også Ruanda- Urundi ville bli dekolonisert, valgte Belgia så å endre sine allianser, da de skjønte at hutuene i et selvstendig Rwanda og et selvstendig Burundi neppe ville godta fortsatt tutsi-styre. Med belgisk støtte ble derfor selvstendigheten i Rwanda og Burundi, ledsaget av omfattende hevnksjoner mot og regelrett nedslakting av tutsier.

Turner vektlegger også Kongo-krisen i 1960, og ikke minst dens etterspill. Da nasjonalisten Patrice Lumumba ikke klarte å forhindre separatisme i de ressursrike provinsene Katanga og Sør-Kasai, og FN heller ikke evnet, eller ønsket, å bidra, vendte han seg mot Sovjetunionen. Dette provoserte i sin tur et CIA-støttet kupp som ga støtet til en borgerkrig som skulle vare til 1965, da Joseph Mobutu endelig skulle innsette seg selv som diktator. Særlig i øst, var gruppene som hadde vært lojale til Lumumba sterke, og hutu-regimet i Rwanda tillot gladelig Mobutu å benytte seg av rwandisk territorium for å føre krigen sin, slik at opprørerne havnet i en tofrontkrig. Som «takk» for hjelpen, gjorde Mobutu sitt for å svekke tutsiene. Ikke bare tutsier som var kommet til landet etter Rwandas og Burundis selvstendighet, men også tutsifolket banyamulenge, som hadde innvandret på første halvdel av 1800-tallet, ble offer for systematisk diskriminering, i et land som ellers bare i begrenset grad diskriminerte på etnisk bakgrunn. At også hutuer i Kongo, i tråd med at de i utgangspunktet ikke tilhører noen annen etnisk gruppe enn tutsiene, ble offer for dette, var mindre viktig for Rwanda, som frem til 1994 var en nær alliert av Kongo, fra 1971 Zaire.

Borgerkrigen i Rwanda skulle endre på dette forholdet. Tutsiopprørere som hadde fått viktig kamptrening i Uganda, gikk i 1990 til angrep, og etter fire år med en krig som eskalerte til et massemord, der regimet systematisk tok livet av om lag 800 tusen tutsier eller folk som ble antatt å være tutsi-lojale, tok disse makten og drev om lag to millioner hutuer på flukt. En stor andel av disse endte opp i Zaire, og en syk og aldrende Mobutu, som, etter den kalde krigens slutt, mistet stadig flere venner, tok godt imot sine gamle allierte og tillot dem å fortsette krigen fra kongolesisk territorium. Dette førte i sin tur til at Rwanda, Uganda og Mobutus gamle arvefiende Angola gikk til angrep i 1996 og i 1997 klarte å avsette Mobutu og innsette Laurent Kabila, en veteran fra 1960, som ny president.

Problemet for Rwanda og Uganda skulle imidlertid vise seg at Kabila ikke skulle vise seg å være den gode allierte de ønsket seg, og i 1998 utviste han alle utenlandske militære. For Rwanda utgjorde dette et problem, da landet ikke bare fryktet en fortsettelse av politikken til Mobutu, vel så viktig var det faktum at Rwanda, og også Uganda, allerede på dette tidspunktet hadde begynt å nyttiggjøre seg de store mineralressursene øst i landet. Om man følger Turner i den historiske gjennomgangen, og det er det ingen grunn til ikke å gjøre, så er ikke bare krigen i Kongo vår tids dødeligste krig, det er også en krig som i all hovedsak har sine røtter i koloniseringen og dekoloniseringen av et naboland. I årene før han ble avsatt ble Mobutu en stadig mer isolert og stadig sykere, et bilde Turner også benytter på Zaire i denne perioden. Det ville uansett blitt store omveltninger i landet, men det er liten grunn til å tro at borgerkrigen i Rwanda ville blitt eksportert, og med den et land i totalt anarki og oppløsning.

Turner tar også for seg en rekke detaljer ved krigen, detaljer som ikke vil bli gjengitt her, men som underbygger bildet av det kaoset som råder. Turner er videre kritisk til de demokratiske reformene som har vært gjennomført de senere årene, da han mener dette bare vil sementere de kaotiske maktforholdene, underbygge tendensene til etnokrati, skape småkonger og legge til rette for fortsatt ressursplyndring og korrupsjon. Han er også kritisk til FNs rolle, kanskje ikke så mye for deres tilstedeværelse, som for deres impotens og manglende evne til å gjøre noe med krisen. Dette er kanskje også det svakeste momentet ved boka. Selv om han på en fortreffelig måte får frem de økonomiske og maktpolitiske faktorene som ligger bak dagens krise, problematiserer han ikke hvilken rolle FN i det hele tatt kan spille og hvilke motiver som ligger bak den tilsynelatende humanismen medlemsstatene i FNs Sikkerhetsråd viser her, men unngår å vise i Israel/Palestina, Irak, Myanmar, Afghanistan osv.

På tross av dette, er dette en meget nyttig bok for den som ønsker å sette seg inn i bakgrunnen for konflikten. Og selv om den mangler en matnyttig diskusjon om mulige løsninger på konflikten, og i stedet gjør FNs manglende fullmakter til hovedproblemet, gir den et godt grunnlag for diskusjon. Dersom man skal få mer enn ett treff når man søker etter «Kongo» på nettsidene til et parti som Rødt, krever det kunnskap og analyse. Det gir denne boka – én masse.

Minqi Li: The Rise of China and the Demise of the Capitalist World-Economy, Pluto Press, London 2008, Monthly Review Press, New York 2009

Nu våren år 2009 är också de nyss mest frihetliga överens; det hittillsvarande ekonomiska världsssystemet håller på att paja runt oss. Vad den egna ekonomiska framtiden beträffar vet man också i Iran som Norge som Saudiarabien att olja och gas är ändliga resurser; det välstånd de skapat blir kortlivat. Därtill växer insikten om klimatkrisen. Därför varvas nu i vår avkopplande populärpress och underhållningstelevision våldspornografi och mer eller mindre religiös mystik med dystopier.

Men om beskrivningen av ekonomiskt sammanbrott i de hittills härskande ekonomierna; att en nyss avhängig och utsugen makt som Kina stiger till dominerande stormaktsställning, och slutsatsen att kombinationen resursbrist och klimatkatastrof kan komma att tvinga fram socialpolitiska lösningar vilka innebär att världens befolkning anpassas till dess krympta resurser vore bokens egentliga innehåll då vore den trettioårige Minqi Lis nya bok en möjlig kritikersucce på de officiella kultursidorna i våra länder.

Men nu är hans The Rise of China and the Demise of the Capitalist World-Economy (Pluto Press, London 2008. Monthly Review Press, New York 2009) visserligen en internationellt stort omskriven och mycket diskuterad skrift; men är detta blott utanför den medvetenhet som tillåts på respektabla kultursidor hos oss.

Grundtanken för denne «assistant professor » vid den ekonomiska fakulteten på Utah University i Förenta Staterna är den för allt rationellt samhällstänkande egentligen självklara; alla samhällssystem är historiska. När han därför efter undersökning anser sig kunna visa att kapitalismen som världssystem nu når sina gränser blir då för honom frågorna: Hur sker detta? Vilka olika möjligheter öppnas sedan framåt i det tjugoförsta århundradet. Därmed överskrider han gränsen för det hos oss officiellt tillåtna tänkandet.

I stort tror jag att han har rätt i synen på vad som nu sker med det kapitalistiska systemet och med imperialismen (märk att papperstigern har verkliga klor!); men jag är inte kunnig nog att i detalj följa hans wallersteinska världssystemanalys. Det kan andra göra bättre. Hans diskussion om att det som kan komma efter kapitalismens sammanbrott kan bli en socialism som tvingas ta smärtsamma beslut innan mänskligheten kan fortsätta sin marsch mot frihetens rike är som jag läser de framtida möjligheterna också kanske lite väl påverkad av klimatdystopier. Men boken är viktig. Bör läsas och diskuteras.

Ty Minqi Li inte bara diskuterar världsekonomi. Han ifrågasätter en rad officiella sanningar. Han studerade vid Beijings universitet 1987 till 1990. De följande två åren satt han i fängelse. Men inte för sitt deltagande i studentrörelsen 1989 utan för att han efter Tienanmen tänkt vidare om vad som då gick fel. Dömt alltså för att ha dragit – och offentligen propagerat – slutsatsen att vad som krävdes i Kina var arbetardemokrati. I fängelset lärde han känna folk från andra förhållanden än det egna privilegierade och fick tid och möjlighet att läsa (bland annat Marx Kapitalet tre gånger). Han kom, som han sagt, ut ur fängelset som övertygad «marxist-leninist-maoist».

I mitten på nittiotalet lämnade han Kina för att studera vidare i Förenta staterna; men utan att överge sitt kinesiska medborgarskap eller sitt politiska engagemang. Förutom de mer vetenskapliga publikationerna medarbetar han här utanför Kina därför i tidskrifter som Monthly Review i Förenta staterna och Economic and Political Weekly i Indien.

I boken gör han upp med vad han anser sig kunna visa vara en falsk och ideologisk beskrivning av tiden efter 1949, Maos roll och kulturrevolutionen. Att medellivslängden ökade från ca. 35 till ca. 70 och att Kina under denna tid genomgick en snabb ekonomisk utveckling erkänns också av motståndarna men knappast att det inte var Mao utan Liu Shaoqi och Deng Xiaopeng som behärskade partiapparaten och bar ansvar för överdrifterna och en svält (vars dödstal dock överdrivits; de «tre svåra åren» hade även andra skäl än den förda politiken).

Hans försvar för de kulturrevolutionära landvinningarna (sjukvården, skolreformen, de kulturella, sociala och ekonomiska framstegen) läser jag med särskilt intresse då det motsvarar vad jag – och andra vänner – själva under de kulturrevolutionära åren sett och beskrivit.

Han är en rätt typisk representant för de alltfler yngre kinesiska intellektuella vilka nu på ett resonerande sätt inte bara ifråga-sätter den ekonomiska politiken i Kina sedan Maos död utan hela den ideologiska historiebeskrivning som används för att legitimera kursomläggningen 1978 och det nu farligt ojämlika samhället.

Samtidigt som han utanför Kina företräder en vänsteruppfattning hjälper han till att översätta Ernest Mandel för Kinas Kommunistiska Partis centralkommittés förlag och deltar i den inomkinesiska diskussionen om nationella och internationella frågor både med inlägg och som talare på möten och konferenser i Xian och Beijing där han också är anknuten till den Kinesiska Samhällsvetenskapliga Akademien.

I det Sverige där regeringen efter riksdagsbeslut i den djupa krisen använder stora ekonomiska resurser att hyra in akademiker vilka i skolor och inför offentligheten skall sprida en fastställd statlig sanning att kommunismen var ett brott, Mao en massmördare och Kina en förtrycksstat blir en sådan fritt resonerande kinesisk forskare som Minqi Li därmed en politiskt olämplig och skadlig dissident.

Det er vanskeleg for oss i det rike Nord å førestelle oss kva svolt eigentleg inneber. For det er så fjernt.

Sjølv om tal frå FN-organisasjonen for mat og landbruk, FAO, viser at 963 millionar av verdas innbyggjarar levde under sveltegrensa i 2008, finn vi få reportasjar, få intervju om og få skjønlitterære skildringar frå vår tid av svolt.

Vi finn i vårt land knapt nok offentlege utgreiingar frå seinare år, forskingsprosjekt, programerklæringar frå politiske parti eller kommentarar frå politikarar.

Olav Randen er geitebonde og driver forlaget Boksmia.

Om svolten i det heile har ei stemme, er det altså ei kviskring meir enn ei roping. Endå han altså rammar 963 millionar menneske, kvar sjuande av våre medmenneske. Eller truleg endå fleire. Vi kjem attende til at FAO-tala heller er for låge enn for høge. Svolt er meir enn smerter i kroppen.

Svolt er spedbarn som græt døgna gjennom. Det er drøymande barn framfor butikk- og restaurantvindauge. Svolt er barn og vaksne i kamp seg imellom og med rotter og rovfuglar om matrestar på søppeldynger. Svolt er stadige konfliktar i familie og samfunn om fordeling av maten. Svolt er dei vanskelegaste av alle val: Skal familien gi mat til dei medlemmene som treng han mest, eller til dei som har størst sjanse til å overleve? Skal den gravide mora prioritere sine små barn eller seg sjølv og fosteret ho har i magen? Skal åtteåringen sendast på skole for å lære å lese og skrive eller ut i byen som skopussar eller fabrikkarbeidar for å skaffe mat til dei mindre ungane? Skal ungjenta sendast heimanfrå på arbeid eller kanskje i prostitusjon for at familien skal få pengar til mat? Skal ho giftast bort tidlegast råd for at huslyden skal få ein munn mindre å mette?

Svolt er uvisse om framtida. Det er barn som har fått hemma vekst, brote ned motstandskraft og livsenergi på grunn av for lite og einsidig kost, som risikerer å bli blinde på grunn av A-vitaminmangel, fysisk veikare og få svekka immunforsvar. I Sør-Asia var 46 prosent av barna under 5 år undervektige i 2006, i Afrika sør for Sahara 28 prosent, rapporterer FN.(1)

Svolt er folk på vandring, folk som må forlate sine og den staden og det landet der dei helst vil bu, i ei fortvila von om ei betre framtid andre stader. FN seier såleis at den mest effektive metoden for å stoppe spreiinga av aids, er å gi innbyggjarane i utsette land mattryggleik.

Svolt pressar folk til desperate handlingar. Eit døme er dei mange tusen nordafrikanarane som kryssar Middelhavet til Europa, pressa saman i opne båtar, i ei fortvila von om å byggje seg ei ny framtid på andre sida av havet. Røde Kors anslår at 2000 afrikanske flyktningar årleg druknar i Middelhavet.(2) Ei av kjeldene deira er rapportar frå italienske og spanske fiskarar om lik i garna.

Hungerfella

Forskarar bruker uttrykket the hunger trap, hungerfella. Dei som er svekka av svolt, er i ein vond sirkel av svolt og fattigdom og meir svolt og meir fattigdom. Det blir gjerne sagt at dei fattige har berre si arbeidskraft å leve av. Men den permanent svoltne har knapt nok det. Det blir ofte oppfatta som latskap eller motvilje mot arbeid, men er i realiteten annleis. Når svolt har vore ein livslang tilstand, som har hemma vekstevna, svekka immunforsvaret og gjort den som er ramma, meir sårbar for sjukdommar, har det også ramma arbeidsevne og energi.

Svekka fysisk tilstand er vanlegvis synleg, aller mest på kroppslengda. Undersøkingar frå mange land syner at personar som ser små og forkomne ut, har større vanskar med å få arbeid, og at om dei får arbeid, er produktiviteten lågare. Anten dei er i lønnseller akkordarbeid blir difor utbyttet ofte lågt.(3)

Det gjeld kroppsarbeid, men er det annleis med kontorarbeid og liknande oppgåver? Ofte har den som er plaga av kronisk svolt, heller ikkje fått skolegang. Eller om han eller ho var på skolen, var dei ikkje i stand til å konsentrere seg og dra full nytte av undervisninga. Og svekka fysikk gjer at problema varar ved i vaksen alder.

Når mattilgangen er usikker, krevst ekstra innsats av familiemedlemene for å få endane til å møtast. Særleg gjeld dette kvinnene. Undersøkingar blant fattige landarbeidarar og jordlause i Nepal til dømes viser at kvinnene bruker åtte til ti timar dagleg for å samle brensel, dyrefôr, gras og vatn og for å lage mat.(4) All deira tid går med, og dei blir utan høve til å delta i arbeidsliv eller utdanning. Det gjeld også barna. Nauda tvingar foreldra til å setje dei til pass av mindre barn, gjeting av dyr og andre arbeidsoppgåver framfor skolegang.

Når barnemora er underernært, blir barnet vanlegvis også underernært. Barna har låg fødselsvekt, dei får lite av den morsmjølka som gjer at små menneske byggjer opp eit immunforsvar mot mange sjukdommar, og dei får ofte veksthemmingar og svekka mental utvikling. Ei underernært mor betyr ikkje berre eit underernært barn, men også svært ofte eit sjukt barn.

I Etiopia har mange førstegongsfødande kvinner døydd dei siste åra. Éi av forklaringane er at dei sjølve vart fødde under den dramatiske svoltperioden i siste halvdel av 1980-talet. Matmangelen på den tida gjorde at gravide mødrer og difor fostera ikkje fekk nok mat. Når dei no har vorte tenåringar eller vaksne, kan dei bli gravide, men har for tronge bekken til at dei er i stand til å føde barn.(5)

I den grundige publikasjonen Hunger and Health, utgitt av World Food Programme i 2007, blir kvinners underernæring, særleg i land som India og Bangladesh, skildra som ein vond sirkel:

Vegane ut av uføret

I det landet eller det området som er råka av svolt, er altså truleg ein stor del av menneska ute av stand til å fungere i vanleg arbeidsliv og til å skaffe seg utdanning. Samtidig vil ein større del av innbyggjarane enn i samfunn flest belaste helse- og sosialvesen, ofte også arbeidet mot kriminalitet, og levealderen vil vere stuttare. Vegen ut av svolt er tung og krevjande for ein familie, for eit samfunn og for eit land.

Fordi underernæring først og fremst råkar dei sosialt lågaste i samfunnet, er det også vanlegvis slik at tiltak som fremjar økonomisk vekst og utvikling, i liten grad når fram til desse. Eit land kan oppleve økonomisk vekst samtidig med at svoltproblemet tiltek, slik situasjonen har vore i mange sørasiatiske land det siste tiåret. Dersom svolten skal utryddast, trengst målretta og langsiktige tiltak for å hjelpe dei som er ramma.

Men det er også slik at om eit land eller ein region lykkast i å kome seg ut av hungersituasjonen, vil dei kunne oppnå høgare produksjon, deira innbyggjarar vil få lengre arbeidsliv, og dei vil få mindre sjukdommar og mindre helseproblem og difor kunne bruke helsestellet til betre behandling av færre pasientar. Det store framsteget i menneskas kamp for overleving dei siste tiåra er Kinas veg frå fattig og svoltherja land og til eit relativt velståande land. Svolten er langt ifrå utrydda i Kina, men han er vesentleg redusert, frå 194 millionar i 1990–92 og til 150 millionar i 2001–2003.(7) Talet på undervektige barn i landet er halvert mellom 1990 og 2006.(8)

FAO, FNs organisasjon for mat og landbruk, har rekna ut at halvering av svolten i verda vil koste verdssamfunnet 24 milliardar dollar i året, og at verda samtidig ville spare 120 milliardar dollar årleg på det, fem gonger så mykje.

Kronisk under- eller feilernæring gjeld altså minst ein av sju av oss. Og det gjeld barn og unge meir enn vaksne. Dødsårsaker er samansette, og det blir operert med noko ulike tal. Årleg døyr nesten 10 millionar barn under fem år. Den utløysande dødsårsaka kan vere diaré, meslingar, lungesjukdommar eller malaria. Men bak ligg ofte svolten, som har svekka dei små kroppane og immunsystema deira. Verdas matprogram i regi av FN (WFP) seier at vel halvparten av dødsfalla, 53 prosent, kjem av svolt. Hadde dei fått tilstrekkeleg, stabil og sunn næring, hadde desse fem millionane unge kunne vorte berga. Fem millionar i året er nesten 14 000 om dagen.(9)

Det er ein del uvisse rundt desse tala, blant anna avhengig av korleis forholdet mellom utløysande dødsårsak og grunnleggjande årsaker blir vurdert. Redd Barna til dømes bruker talet 3,5 millionar barn under 5 år som døyr årleg.(11)

På mange vis har menneska fått det betre dei siste tiåra. Ein stadig større del av oss har lært å lese og skrive, mange sjukdommar er nedkjempa og gjennomsnittleg livslengd har auka. Også svolten gjekk attende i ein periode. Men det siste tiåret har talet på underernærte auka att, og i 2007–2008 har svolten auka mykje, blant anna fordi prisen på matvarer har stige. Det blir dyrare å kjøpe mat, og rike land som gir mathjelp, får mindre mat for hjelpebudsjetta sine. Ved sida av global oppvarming er massesvolten det største problemet kloden står overfor. Men det er ein viktig skilnad mellom dei to problema. Det er svært vanskeleg å stogge den globale oppvarminga, særleg fordi enorme utslepp alt har funne stad. Svolten er enklare å nedkjempe. Vi har ressursar for å fø alle verdas innbyggjarar. Oppgåva er å mobilisere den klokskapen og handlekrafta som må til.

Om det skjer, vil det gi verda nytt håp og engasjement for å løyse andre oppgåver, og då aller mest klimaproblema.

«Så å seie ikkje noko framsteg har vorte gjort i arbeidet med å redusere svolten, trass i tilrådingane frå regjeringane ved Verdas matkonferanse i 1996 og på nytt med Tusenårsmåla i 2000. Framleis døyr meir enn 6 millionar barn årleg innan dei fyller fem år, på grunn av svolt og svoltrelaterte sjukdommar.»

Rapport frå FNs spesialrapportør Jean Ziegler til generalforsamlinga, 27.8.2007. «Ingenting er meir nedverdigande enn svolt, spesielt når det er menneskeskapt. Det fører til sinne, sosial oppløysing, dårleg helse og økonomisk nedgang.»

FNs generalsekretær Ban Ki-moon i opningsinnlegg på FAO-toppmøtet om mattryggleik, Roma 2008.

Målsetjinga som fjernar seg

Verdas matkonferanse i Roma i 1974 vedtok at regjeringane og verdssamfunnet skulle ha som mål å utrydde svolt og feilernæring i løpet av 10 år.(13) Slik gjekk det ikkje. Talet på under- og feilernærte i utviklingsland gjekk ned frå 918 millionar i 1969/71 og til 823 millionar i 1990–92.

Verdas matkonferanse i Roma i 1996 vedtok eit veikare mål og eit mål med ein lengre tidshorisont, å halvere talet på underog feilernærte frå 1990-nivået og til 2015, altså frå 842 millionar menneske til 421 millionar. Det første tiåret etterpå minka talet på underernærte med 3 millionar.

Sitatet er frå slutterklæringa frå millenniumstoppmøtet i New York 6.–8. september 2000, signert av verdas politiske leiarar. Trass den handlingsviljen desse orda syner, var den målsetjinga dei vedtok for kampen mot svolt, veikare enn begge dei føregåande:

Ei halvering av talet på svoltne ut frå 1990–92- tala ville altså innebere ein nedgang på 421 millionar. Andelen kronisk underernærte utgjorde i 1990 16 prosent. Om andelen skal halverast innan 2015 og vi då har eit folketal på 7,3 milliardar, vil målet vere nådd sjølv om 8 prosent av desse, nesten 600 millionar, framleis lever under sveltegrensa. Såleis innebar tusenårsmålet aksept for 150–200 millionar fleire underernærte enn målsetjinga frå matkonferansen i 1996.

Så langt tyder det meste på at heller ikkje tusenårsmålet blir nådd. Tvert om aukar talet på underernærte. Den siste tida har også andelen underernærte auka. 963 millionar utgjer meir enn 14 prosent av verdas innbyggjarar, mot 13 prosent i 2003–2005.

Om tusenårsmålet skal realiserast, må talet på underernærte reduserast med 60 millionar i året i perioden 2009–2015. Svolten i verda må ned i eit tempo som manglar historiske sidestykke.

Er tala rette?

Det er vanskeleg på grensa til det umoglege å utarbeide nøyaktig talmateriale om mattilgang og svolt. Det beste tilgjengelege materialet er frå FNs organisasjon for mat og landbruk, FAO. Det følgjande er ein svært nedkorta presentasjon av metodologien dei legg til grunn.(15)

Talmaterialet om mattilgang/matmangel byggjer på vurdering av

FAO innarbeider altså informasjon om variasjon i kosthald og om kjønns- og aldersfordeling i eit samfunn. Grensa for svolt varierer difor mellom 1600 og 2000 kaloriar om dagen. Mange meiner dette er for lågt. Til dømes har landbruksdepartementet i USA lagt til grunn 2100 kaloriar per person om dagen i sine analysar.(16)

Éin veikskap ved metoden er at kaloriar ikkje er eit tilstrekkeleg mål for næringsstoff. Ein person kan få i seg eit høgt nok tal kaloriar, men likevel mangle ulike typar næringsstoff som er nødvendige for vekst eller vedlikehald. Det skriv vi meir om i neste delkapittel. Ein annan veikskap ved metoden er at tilgangen på mat kan variere i løpet av eit år. Vi kan ta som døme ein asiatisk landsbygdfamilie med ris som dominerande kostgrunnlag og normalt tilstrekkelege mengder. Men eitt år kjem regntida seinare enn normalt, neste risavling blir utsett i tre veker, og familien opplever ein periode med dramatisk svolt.

For å innarbeide opplysningar om dette blir talmaterialet supplert med materiale om ernæring og ernæringsstatus, særleg for folk i vekst. Opplysningar om vekt, høgd og alder til barn og unge gir viktig informasjon om dei har fått nok og allsidig kost.

Ein tredje analysemetode er å sjå på personars og hushalds inntekter. Det vanleg brukte målet har vore kjøpeevne som er mindre enn 1 og 2 dollar per dag. Verdsbanken samlar inn materiale om dette for utviklingsland. I 2008 er reknegrunn-laget noko revidert, og 1,25 dollar blir brukt som grensa for ekstrem fattigdom, 2,50 dollar for fattigdom. Dette dreiar seg om kjøpekraftvegne dollar (purchasing power parity, PPP-dollar), den penge-mengda som må til for å kjøpe ei viss mengd varer og tenester. Mange ekspertar meiner utrekningsmåten ikkje viser det fulle omfanget av fattigdommen. I alle fall er det god grunn til å sjå det slik at dei som har ei inntekt på under 1,25 dollar, vanlegvis lir av svolt eller feilernæring, og at dei som har ei inntekt på under 2,50 dollar, har usikker mattilgang.

Tabellen viser at talet på ekstremt fattige har gått ned gjennom perioden, av den eine grunnen at Kina har gjort store sprang framover. Talet på ekstremt fattige utanfor Kina har gått opp. Det same har talet på fattige.

Ein fjerde analysemetode er å samle inn opplysningar om folks oppfatningar av eigen og hushaldets svolt og utryggleik når det gjeld mat. Då styresmaktene i USA midt på 1990-talet spurde innbyggjarane: «Har du eller andre vaksne i hushaldet gått utan mat ein heil dag fordi du/de ikkje hadde nok pengar til mat?» fekk dei det oppsiktsvekkjande svaret at heile 4,2 millionar hushald leid av matmangel iallfall delar av året. Desse opplysningane førde til auka fokus på matmangel i industrialiserte land.

I det følgjande vel vi å leggje FAO-tala til grunn. Desse tala er altså usikre som absolutte tal og mest truleg for låge, men fordi innsamlinga av data skjer etter same metode for kvar treårsperiode, gir dei ein svært god peikepinn for utviklinga over tid.

Skjult svolt

Uttrykket skjult svolt, hidden hunger, blir brukt om mangel på vitamin og mineral. Vitamin og mineral trengst i små mengder, men dei er likevel avgjerande for helse og vekst. Dei vanlegaste næringsstoffa folk manglar, er A-vitamin, jern, sink, jod og folsyre. I alt rammar skjult svolt minst to milliardar menneske.(18)

A-vitamin i tilstrekkelege mengder er avgjerande for immunsystemet. Minst 100 millionar barn under fem år lir av mangel på A-vitamin. Alvorleg mangel kan føre til blindheit og at barn oftare døyr av sjukdommar som meslingar, diare og lungebetennelse. Meslingar kan vere livsfarleg for barn som manglar A-vitamin, men er ufarleg for sunne barn.

Jernmangel rammar først og fremst spedbarn, barn i rask vekst og gravide kvinner. Jernmangel resulterer i få raude blodlekamar og difor blodmangel. Det fører til låge fødselsvekter, til sein utvikling av tale og motorikk, til redusert lærekapasitet og auka fare for lungesjukdommar.

Den beste sikringa mot mangel på vitamin og mineral er sjølvsagt eit variert og næringsrikt kosthald. Men det finst også ei kriseløysing, tilgang på mange mikronæringsstoff kan sikrast på enkelt og billig vis. Eit døme er tilsetjing av jern og jod i salt. Tilsetjing av tilstrekkelege mengder av desse stoffa i saltet utgjer ein årleg kostnad på rundt ei krone per person. Jernmangel åleine er årsak til meir enn 800 000 dødsfall årleg.(19)

Vårt ansvar og våre interesser

Det handlar altså om sjudelen av verdas innbyggjarar, og om ein nesten usynleg sjudel. Legg vi anna talmateriale til grunn, kjem vi til at det handlar om endå fleire. Men det handlar samtidig om oss i den rike delen av verda. Om samvit og ansvar for medmenneske, men også om at i ei stadig meir globalisert verd blir dei sveltande meir og meir eit problem for heile kloden. I land etter land høyrer vi at fattige og sveltande protesterer, gjer opprør og krev ei anna fordeling av maten. Og at dei krev å få flytte til land og område med tilgang på mat. Den samanbindinga av kloden som skjer gjennom varehandel, reising og media, gjer at dei som har vore nesten usynlege, vil bli meir og meir synlege i åra som kjem.

Dei siste åra har internasjonal merksemd i aukande grad vorte retta mot land som på engelsk blir kalla failed states, på norsk mislykka eller havarerte statar. Med det meinest land der styresmaktene ikkje sikrar innbyggjarane grunnleggjande tenester som mat, utdanning og helsestell og difor også mister legitimitet. Dei USA-baserte Fund for Peace og Carnegie Endowment for International Peace utarbeider årlege oversyn over mislykka statar. Høgast på 2006-lista stod Sudan, Irak og Somalia. Noko lenger nede på lista kom Afghanistan, Pakistan, Nigeria og Etiopia.

Bak fokuset på mislykka statar ligg ei erkjenning av at dei er eit problem for heile verdssamfunnet. Vi kan ta arbeidet for å utrydde sjukdommar som døme. Etter verdsomfattande vaksinering kunne Verdas helseorganisasjon WHO i 1979 kunngjere at koppar var utrydda frå kloden. I 1998 lanserte det internasjonale samfunnet eit tilsvarande arbeid for å utrydde poliomyelitt. Det har lykkast i dei fleste land, men ikkje i Afghanistan, India, Nigeria og Pakistan, der sjukdommen framleis er endemisk. Derifrå kan smitten spreie seg på nytt til andre land. Med mislykka statar er sjansen for ei poliofri verd redusert, for styresmaktene der er ikkje i stand til og har ikkje legitimitet til å gjennomføre eit vaksinasjonsprogram. Av same grunn er sjansen redusert for å bli kvitt sjukdommar som hiv/aids og SARS og dyresjukdommar som fugleinfluensa (som også kan ramme menneske) kugalskap og munn- og klauvsjuke. Eller for å få eit internasjonalt vern av sårbare planter og dyr. Slik er det i heile verdssamfunnets interesse at svolten og dei andre problema i mislykka statar blir nedkjempa, slik at dei mislykka statane kan gå over til å bli fungerande statar.

Eit spørsmål til bør nemnast, sjølv om det går ut over temaet i dette heftet: Kva gjer det med oss i det rike og trygge Vesten at sjudelen av våre medmenneske lever under sveltegrensa? At 10 000 eller kanskje 15 000 barn under fem år døyr av svolt og svoltrelaterte sjukdommar kvar einaste dag? At vi i vår del av verda veit at kloden har ressursar, kunnskapar og teknologi som gjer oss i stand til å gjere noko med det, men at vi – eller iallfall våre politiske leiarar – prioriterer eigen velstand, luksus eller konkurranseevne framfor at andre skal overleve? At lovnader frå vår del av verda om å redusere eller løyse problema, gitt på matkonferansar og internasjonale fellesmøte gong på gong, med sjeldne unntak ikkje blir følgde opp slik offentlege vedtak vanlegvis blir følgde, med handlingsplanar, delmål og evalueringar?

Dei er i staden uforpliktande lovnader, gløymde av styresmakter i dei fleste land så snart statsleiarane kjem heim att frå dei internasjonale konferansane. Dei er, må ein tru, utforma for å tilfredsstille augneblinkens stemningsbølgje, ikkje for at dei skal få konsekvensar. Kva følgjer får dette for vår tenking, vårt syn på medmenneske og menneskeverd? Og kva følgjer får det for dei andre, dei under og nær sveltegrensa, sitt syn på oss?

(Dette er begynnelsen på Olav Randens artikkel i et nytt hefte fra Utviklingsfondet: En verden uten sult. En milliard mangler mat, hvordan kan vi avskaffe sulten? Artikkelen trykkes med tillatelse fra Utviklingsfondet og forfatteren.)

Noter:

1. United Nations: The Millennium Development Goals Report 2008.
2. Røde Kors norske nettsider: Anne-Merethe Pedersen: Vil hjelpe irregulære migranter. 20.5.07
3. Ei klassisk undersøking er Satyanarayana, K. et al: Body size and work output. Amercan Journal of Clinical Nutrition 1977. Fleire referansar i The World Food Programme: World Hunger Series 2007: Hunger and health.
4. Kumar, S.K.: Consequences of deforestation for women´s time allocation, agricultural production and nutrition in hill areas of Nepal. International Food Policy Research Institute, Washington D.C. 1988.
5. Munnleg opplysning frå FN-arbeidarar ved FNs befolkningsdivisjon i Etiopia.
6. The World Food Programme: World Hunger Series 2007: Hunger and Health.
7. FAO: The State of Food Insecurity in the World 2006.
8. United Nations: The Millennium Development Goals Report 2008.
9. The World Food Programme: World Hunger Series 2007: Hunger and Health
10. The World Food Programme: World Hunger Series 2007: Hunger and Health, basert på Bryce, J. og fleire, WHO Child Health Epidemiology Reference Group.
11. Sjå til dømes The Child Development Index: Save the Children UK 2008.
12. FAO: The State of Food and Agriculture 1996; FAO: The State on Food Insecurity in the World 2006; FAO: The State of Food Insecurity in the World 2008; FAO: Hunger on the rise. Pressemelding 18.9.2008; World Population Prospects: Thje 2006 Revision, Population Database.
13. «Mot sult»-kampanjen (NORAD) . Norsk ernæring og matforsyning i globalt perspektiv. Udatert, truleg 1977.
14. FN-sambandets nettsider: Tusenårsmålene. Norsk omsetjing, besøkt november 2008.
15. Metoden er skildra i detalj i The Sixth World Food Survey, FAO 1996. Ei god fagleg vurdering av metodar for måling av svolt og feilernæring finst i John B. Mason: Measuring hunger and malnutrition, www.fao-org/docrep/005/y4249e0d.htm.
16. Rosen, S., S. Shapouri, K. Quanbeck og B. Meade: 2008 Food Security Assessment. United States Department of Agriculture.
17. Chen, Chaohua og Martin Ravallion. Policy Research Working Paper 4703. The World Bank, Development Research Group, august 2008.
18. UNICEFs heimesider: Micronutrients – Iodine, Iron and Vitamin A; The World Food Programme: World Hunger Series 2007: Hunger and Health.
19. The World Food Programme: World Hunger Series 2007: Hunger and Health.
20. Paul Smyth: Afghanistan – Preventing an Approaching Crisis. Royal United Services Institute briefing note 31.10.08.

Hvert sjuende menneske i verden sulter.

Klimakatastrofen gjør at vannet stiger, øystater fraflyttes.

Island er konkurs. Oljefondet, tilsvarende et norsk statsbudsjett, forsvinner i spekulasjon.

Mange blir arbeidsledige – i Høyanger, på Karmøy og i USA.

Det er da AP gjør hijab til en valgkampsak, og FrP stiger med seks prosent.

Rødt! nummer 200 er på 180 sider, veier nesten en halv kilo. Fordi debatten om hvordan reise kampen mot årsaken til djevelskapen, det kapitalistiske systemet, må øverst på dagsorden.

Det gjelder å redde vår jord!

Fra lege Mads Gilbert i Gaza:

«Takk for all støtte. De bombet det sentrale grønnsakmarkedet i Gaza by for to timer siden. 80 skadde, 20 drept, alt kom hit til Shifa-sykehuset. Hades! Vi vasser i død, blod og amputater. Masse barn. Gravid kvinne. Jeg har aldri opplevd noe så fryktelig.

Nå hører vi tanks.

Fortell videre, send videre, rop det videre. Alt! GJØR NOE! GJØR MER!

Vi lever i historieboken nå, alle! Mads G, 3.1.09 13:50, Gaza, Palestina»

Inger Ljøstad sitter i styret i Ryggforeningen i Norge og er redaktør for medlemsbladet Ryggstøtten.

Samhandling er løsningen på utfordringene i helsevesenet, uttalte Bjarne Håkon Hanssen kort tid etter at han tok over som helse- og omsorgsminister i juni 2008. Ved skolestart i august ble Samhandlingsreformen annonsert og ekspertgruppe nedsatt. I april 2009 skal helseministeren legge fram forslag til ny samhandlingsreform.

Problemene i helsevesenet er tydelige for alle som vil se, og det er jo bra at også helseministeren har fått åpnet øynene. Aldri har det vært så mye støy rundt helsevesenet som etter sykehusreformen fra 2002. Lange ventetider, pasientkøer, milliardsprekk i sykehusøkonomien, mangelfull rehabilitering og for lite ressurser til forebygging – dette er departementets egne ord. Men nå skal Arbeiderpartiet ta grep. Samhandlingsreformen skal få partiet på offensiven i helsepolitikken. Det er et åpent spørsmål om det vil lykkes.

Det finnes gode samhandlingstiltak i dag, ifølge ministeren, men de er kommet i stand på tross av systemet. Mandatet for reformen er å finne fram til hvilke økonomiske og juridiske systemer som trengs for at samhandling skal finne sted på grunn av systemet, slik at pasientene kan få en mer helhetlig og sammenhengende helsetjeneste.

Forslaget om en samhandlingsreform har faktisk blitt møtt med en viss forhåpning, både i fag- og profesjonsforbund og ikke minst i mange pasientorganisasjoner. Samhandling mellom de ulike nivåene i helse-tjenesten, og ressurser til å gjennomføre tiltak som fremmer samhandling, har vært etterlyst i lengre tid. Endelig en mulighet til å komme med innspill om behov, endelig et alternativ til innsparinger og kutt. Med reformer følger det jo penger, i hvert fall for noen. Noen tror kanskje til og med at det skal bli mulig å rette opp noen av skadene som fulgte i kjølvannet av den forrige store helsereformen fra 2002. De tar i så fall feil.

Foretaksreformen

Sykehusreformen fra 2002 ble kuppet igjennom på Arbeiderpartiets landsmøte året før av daværende helseminister Tore Tønne, med god hjelp fra Jens Stoltenberg. Reformen hadde to hovedelementer. Den unndro sykehussektoren fra fylkeskommunalt eierskap og politisk styring, og den omgjorde sykehusene til foretak. Styringen av sykehusene skjer i dag gjennom styringsorganer som er basert på forretningsmessige prinsipper.

Styrerepresentantene – med unntak av ansatterepresentantene – utnevnes og står ansvarlig overfor eierne, ikke overfor et folkevalgt organ. Etter at eierskapet ble overført til staten, er ikke utviklingen i sykehussektoren lenger gjenstand for politisk behandling på fylkeskommunalt nivå. Lokalsamfunnenes muligheter til å påvirke utviklingen i sykehussektoren til fordel for befolkningens behov er dermed sterk svekket.

Det viktigste med sykehusreformen fra 2002 var likevel ikke at eierskapet ble overført fra fylkeskommunene til staten. Den avgjørende endringen var at sykehusene ble omdannet til foretak. Det ble etablert ulike roller for bestiller og utfører, anbud ble knesatt som det førende prinsippet for fordeling av oppgavene, og det ble åpnet opp for private leverandører av helsetjenester. Etter innføring av reformen har antall private kommersielle sykehus økt fra 7 til 24, og antall opphold i private sykehus økte med 326 % fra 2001 til 2003.

Med omdanningen til foretak fulgte pålegg om at sykehusene skal følge regnskapsloven istedenfor kontantprinsippet. Det vil si at et regnskapssystem utviklet for privat næringsvirksomhet og lønnsomhet har erstattet kommunale økonomiske styringssystemer basert på regnskap og budsjett. Dette har vært sterkt medvirkende årsak til at sykehussektoren gikk 2008 i møte med et akkumulert underskudd på 18 milliarder, til synkende egenkapital, økt gjeld og svekket likviditet.

Underskuddet skyldes regnskapssystemet Hovedårsaken til underskuddet er regnskapslovens krav om at eiendomsmassen skal avskrives. Avskrivninger er en kalkulert (beregnet) størrelse for hva det «koster» å bruke bygninger og utstyr. For bedrifter som skal gi avkastning på innskutt kapital fører det til regnskapsmessig underskudd når foretakene ikke kan bære denne kostnaden. Men helseforetakene drives ikke for å skape økonomisk overskudd eller gi avkastning på innskutt kapital. De drives for å gi befolkningen gode og lik tilgang til spesialisthelsetjenester ut fra behov. Derfor er ikke forretningsmessige styringsprinsipper egnet.

Et eksempel på hvor galt foretaksorganiseringen bærer av sted: Universitetssykehuset Nord Norge HF (UNN) solgte i 2006 en eiendom på Senja, der salgssummen endte på 600 000 kroner. I regnskapet stod eiendommen oppført med en verdi på 24,5 millioner kroner. Denne regnskapsmessige verdien fratrukket de 600 000 fra salget av eiendommen førte til at UNN fikk et minus på 23,9 millioner i regnskapet. Resultatet – eller konklusjonen på transaksjonen – blir at foretaket ikke klarer å forvalte sin kapital, fordi det regnskapsmessig ender opp med et større underskudd på årsregnskapet for 2006. Hadde ikke sykehuset vært underlagt regnskapsloven ville dette bildet sett helt annerledes ut, med en inntekt på kroner 600 000. Avskrivningene i sykehussektoren har totalt vært ca 5 milliarder per år i perioden 2002–2007. Det har gitt et bokført underskudd som har ført til at sykehussektoren framstår som et konkursbo, noe som brukes til å framstille det som nødvendig å gjennomføre strukturrasjonaliseringer, avvikling, sammenslåing og personalkutt. Med unntak av året 2006 ville sykehusforetakene hatt positivt nettodriftsresultat om regnskapsprinsippene i offentlig sektor hadde vært brukt – og det til tross for et investeringsløft på 33 milliarder i perioden!(1)

Behov for samhandling

Samhandling mellom de ulike nivåene i helsevesenet har vært etterlyst lenge. Først og fremst mellom spesialisthelsetjenesten (sykehus og privatpraktiserende spesialister) og kommunehelsetjenesten (sykehjem, fastleger), men også mellom ulike faggrupper, etater og kommuner, og innen kommuner og sykehus. Fra et brukersynspunkt reises også perspektivet om samhandling mellom aktørene nevnt over og pasientene selv, inkludert deres pårørende.

I skrivende stund jobber Helse- og omsorgsdepartementet (HOD), fagforbund og funksjonshemmedes organisasjoner med Samhandlingsreformen. Hva som kommer ut av den, blir klart først når den legges fram i april. Forutsetningene departementet legger til grunn for reformen, kan likevel gi noen antydninger om i hvilken lei det bærer.

Manglende samhandling fører til at mange pasienter blir tapere, skriver helseog omsorgsministeren i presentasjonen av Samhandlingsreformen. Ansvaret er oppstykket, og mange får ikke de tjenestene de trenger. Dette rammer særlig syke eldre, kronisk syke, barn og unge, psykisk syke, rusmiddelavhengige og pasienter som trenger lindrende behandling. De må vente lenge, stå i kø, ligge i korridoren, får ikke oppfølging eller rehabilitering, blir kasteballer i systemet, faller ut av arbeidslivet, blir sykere og trenger enda mer hjelp.

De fleste vil si seg enig i helseministerens situasjonsbeskrivelse, også når han framhever at det blir flere eldre – spesielt over 80, og at sosiale helseforskjeller øker. Sykdomsbildet har dessuten endret seg. Mens infeksjonssykdommer utgjorde den største trusselen rundt 1900-tallet og hjerteinfarkt hadde sin storhetstid fra 1950 og framover, vil perioden fra 2000 til 2050 bli dominert av psykiske lidelser, rus, kreft, diabetes, fedme, KOLS, astma og demens. Det dreier seg for en overveiende del om kroniske lidelser som er mest utbredt blant mennesker med kort utdanning, lav inntekt og blant eldre.

Overraskende nok nevnes ikke muskelog skjelettlidelser blant lavstatus- og kronikersykdommene. Da Bjarne Håkon Hansen var minister i et annet departement, var det bare gruppa med psykiske lidelser som ble trukket fram oftere. Da lå vekten riktignok ikke på helse, men på hvor stor andel av de uføretrygdede de to gruppene utgjør. Kan hende skyldes det at helsevesenet ikke har så mye å bidra med, til hjelp for muskel- og skjelettlidelser generelt og rygglidelser spesielt. Det ligger utenfor temaet for denne artikkelen å drøfte årsakene til denne «uteglemmelsen » – men i et 8. marsnummer benytter jeg i det minste anledningen til å påpeke at langvarige muskelskjelettlidelser rammer kvinner oftere enn menn.

Kommunehelsetjenestereform

Det tok ikke lang tid før helseministeren gjorde det klart at Samhandlingsreformen kommer til å bli en kommunehelsetjenestereform – og først og fremst en fastlegereform. Det er spesialisthelsetjenesten som har vunnet kampen om ressursene de siste åra ifølge helsedepartementet, som viser til at det er 11 000 leger i sykehusene og bare 4000 fastleger. Tallene for legedekning er helt sikkert riktig, og behovet for flere fastleger og bedre fastlegetjenester er uomtvistelig. Men allerede tidlig på høsten ble det klart at sykehusene ikke har så mye å hente ut av Samhandlingsreformen.

Dermed står tjenester som hører hjemme i spesialisthelsetjenesten, i fare for å bli oversett i forbindelse med reformen. For eksempel har mange kronikere vanskelig for å få henvisning til spesialist, til tross for at behovet er til stede. Resultatet av denne manglende samhandlingen er nettopp at pasientene blir sykere og trenger enda mer hjelp, for å bruke ministerens egne ord. Behovet for flere tverrfaglige ryggpoliklinikker er et eksempel på at også områder innenfor spesialisthelsetjenesten har behov for forsterkede ressurser.

På andre, og viktige, områder foregår det en sentralisering av funksjoner i spesialisthelsetjenesten. Styret i Helse Sør-Øst har nå vedtatt at lokalbaserte tjenester kan ha ulike nivåer av akuttfunksjoner. Akuttfunksjoner for kirurgi og ortopedi (beinkirurgi) skal som hovedregel samles under én ledelse og fortrinnsvis på ett sted i hvert av de nyopprettede sykehusområdene. Det kan sikkert framstilles som samhandling, men i klartekst betyr det at mange lokalsykehus kommer til å bli stående igjen med reduserte funksjoner, og at pasientene må reise lenger for å få nødvendig helsehjelp og behandling. Både Legeforeningen, Fagforbundet og Folkeaksjonen for lokalsykehusene har advart mot denne sentraliseringen.

Bedre helsetjenester og mer behandling i kommunene forutsetter interkommunalt samarbeid, sier helseministeren, og hevder at de fleste av dagens kommuner er for små til å påta seg ansvaret alene. Et finansieringssystem som skal fremme samhandling, må i så fall fremme tiltak på interkommunalt nivå i tillegg til samarbeidsprosjekter mellom primær- og spesialisthelsetjenesten.

I statsbudsjettet for 2009 fikk sykehussektoren en «ekstrabevilgning» på 6,5 milliarder. Mesteparten går til dekning av økte pensjonskostnader, men 1 milliard er satt av til pasientbehandling og 600 millioner til utjevning mellom helseregionene. Det ble også bevilget 95 millioner til samhandlingstiltak. Derimot vil ikke helseministeren gjøre noe med foretaksorganiseringen. Sykehusene skal fortsatt følge regnskaps-loven.

Av andre signaler fra HOD må nevnes at ordningen med innsatsstyrt finansiering (ISF) er utvidet til å gjelde somatisk poliklinikkvirksomhet som utføres utenfor sykehus, for eksempel på sykehjem eller hjemme hos pasienten. Også helsehjelp som gis av andre enn legespesialist, skal kunne utløse ISF-refusjon. Fra 2009 får sykehus dermed refusjon om en spesialsykepleier behandler en pasient med for eksempel KOLS i hjemmet, og pasienten slipper å reise langt for få behandling.

I seg selv er det utmerket om kronikere kan behandles hjemme, og de som skal utføre behandlingen må nødvendigvis få penger til å gjøre jobben. Derimot er ISFordningen problematisk.

Prioritering etter betaling

Innsatsstyrt finansiering baserer seg på en finmasket klassifikasjon av pasienter i såkalte diagnoserelaterte grupper (DRG). Systemet er innført fra USA, og var opprinnelig ikke ment å tjene som beregningsgrunnlag for sykehusbehandling. Fra 1997 har sykehusene i Norge brukt DRG som et bakenforliggende kodesystem for ISF, der diagnosekoden angir stykkprisen. Andelen ISF i forhold til rammebevilgninger har variert, og er nå på 40 %. På det høyeste lå andelen på 70 % av bevilgningene. Det satte fart i lønnsomhetstankegangen i sykehusene og førte til at sykehusutgiftene steg til værs i løpet av kort tid. Det siste var nok hovedgrunnen til at ISF-andelen ble redusert.

Problemet med ISF fra et sosialistisk synspunkt er at pasientene prioriteres etter hvor mye sykehusene får betalt, istedenfor på bakgrunn av en faglig vurdering av hvem som har størst behov for helsehjelp De enkleste diagnosene og operasjonene gir ofte god pris for sykehusene. Når det lønner seg å behandle de enkle diagnosene, taper de tunge pasientene, de med sammensatte lidelser og kronikere.

ISF-systemet har oppfordret til kodejuks og gitt gode kår til de nye kommersielle sykehusene som kom etter sykehusreformen. Et eksempel er snorkeoperasjoner, som har vært priset altfor høyt. På samme måte vil utvidelsen av ISF-ordningen til behandling av spesialister utenfor sykehus tiltrekke seg private sykehusinteresser, om prisen er høy nok. Er prisen for lav vil ikke sykehusene prioritere denne typen behandling.

Liggetider

Men om flere pasienter skal behandles i kommunehelsetjenesten (dvs utenfor sykehus), hvor skal vi gjøre av dem? Sett fra Oslo og bydel Alna er i hvert fall sykehjemskapasiteten sprengt. Eldre som skrives ut fra sykehus, må reinnlegges etter kort tid. Leder i KS, Halvdan Skard, viser til flere utfordringer i de kommunale helsetjenestene, som blant annet for få leger i sykehjem, manglende samfunnsmedisinsk kompetanse og for få hele stillinger som kommuneleger. I tillegg peker han på behov for forsterkede legetjenester i mange kommuner. Helsedepartementet på sin side viser til eksisterende samarbeidsprosjekter mellom sykehus og kommuner om etablering av såkalte intermediæravdelinger. Opphold på disse avdelingene er ca 2000 kroner billigere per liggedøgn sammenlignet med sykehusopphold. De kalles også observasjons- eller etterbehandlingsavdelinger, sykestuer eller helsehus, og er forsterkede sykehjem der pasientene kan oppholde seg i kortere tid etter et sykehusopphold. Der kan de gjennomgå opptrening som setter dem i stand til å bo hjemme istedenfor å legge beslag på sykehjemsplasser over lengre tid, og de kan unngå reinnleggelser på sykehus.

En utfordring er at ingen av samhandlingspartene tjener på intermediæravdelinger. Kommunene har bare utgifter med forebygging, og sykehusene får ingen DRG-poeng.

For selvfølgelig handler Samhandlingsreformen først og fremst om økonomi, liggetider og priser. Så mye som 400 000 liggedøgn ved norske sykehus i 2007 kunne vært spart, skriver HOD i en pressemelding. Det utgjør 10 prosent av alle liggedøgn ved somatiske sykehus i 2007. Disse 400 000 liggedøgnene kostet 800 millioner kroner i 2007.

HOD viser også, med støtte fra pasientorganisasjonene, til kulturforskjeller mellom sykehus og de delene av helsetjenesten som skal ta seg av kronikere og langvarig syke. Mens sykehusene skal behandle for å gjøre pasienten frisk så raskt som mulig, er kronikerne opptatt av tiltak som kan føre til bedre livskvalitet, av mestring og empowerment (oversettes gjerne med myndiggjøring eller egenkraftmobilisering) og av habilitering og rehabilitering.

Det er en riktig observasjon. Men helsemyndighetene er selv med på å fremme rask behandling som ensidig mål med kravet om stadig kortere liggetid i sykehusene. Manglende samhandling og underkapasitet i sykehus og sykehjem gjør pleie og omsorg til et privat anliggende for kvinnene i familien. Private helseforsikringer er i ferd med å gripe om seg, omsorgsforsikringer kan fort bli det neste.

Jeg er ikke motstander av intermediæravdelinger, økt behandling utenfor sykehus, sykehoteller eller økt andel dagpasienter og poliklinisk behandling på sykehus, selv om det er billigere enn sykehussenger. I mange tilfeller virker det fornuftig. Men det er grunn til å rope et kraftig varsku, tatt i betraktning at omstillingsprogrammet i Helse Sør-Øst ble satt i verk på grunnlag av en løst fundert rapport som opererte med en gjennomsnittlig liggetid på Ahus på bare 4 dager.

Omstillingsprogrammet og Hovedstadsprosessen

Omstillingsprogrammet i Helse Sør-Øst (HSØ) er som nevnt en oppfølging av Sykehusreformen fra 2002. Den såkalte Hovedstadsprosessen er den delen av Omstillingsprogrammet som omfatter fylker og kommuner rundt Oslo. Den startet i april 2008, og allerede i juni ble de omfattende forslagene i prosessen lagt fram. Opprinnelig høringsfrist ble satt til 20. august samme år, men utsatt i tre måneder etter skarpe reaksjoner fra de ansattes organisasjoner. På styremøtet i Helse Sør-Øst 20. november ble forslagene banket igjennom.

Stridsspørsmålene i Hovedstadsprosessen har først og fremst dreid seg om funksjonsfordelingen mellom sykehusene, hvilket pasientgrunnlag de ulike sykehusområdene skal ha og hvilke funksjoner lokalsykehusene skal dekke.

Helse Sør-Øst er nå inndelt i 7 sykehusområder. Etter sammenslåingen av helseregionene i Sør og Øst omfatter Helse Sør-Øst 10 fylker, og opprettelsen av sykehusområder er forståelig. Virksomhetene innenfor hvert område skal – med unntak av foretakene i Telemark og Vestfold sykehusområde – organiseres som ett foretak.

Styrevedtaket innebærer at lokalbaserte spesialisthelsetjenester kan ha ulike nivåer av akuttfunksjoner, og at det kan etableres lokalsykehus med tilpassede (reduserte) akuttfunksjoner.

Blefjell sykehus HF ble splittet etter fylkesgrensene mellom Vestfold og Buskerud, til tross for lokal motstand. Innen 2010 skal Follo i Akershus overføres til Akershus Universitetssykehus (Ahus) på Lørenskog etter at befolkningen i noen få år har hatt Aker sykehus på Sinsen som lokalsykehus. Hele Groruddalen i Oslo, med unntak av Bjerke bydel, skal være overført til Ahus i Akershus innen 2010. De som bor på Nes på Romerike, opprettholder inntil videre lokalsykehustilhørigheten til Sykehuset Innlandet HF, men skal senere vurderes for Ahus.

Sykehusområde Oslo og OUS

Det opprettes ett sykehusområde Oslo. Ullevål sykehus Helseforetak (HF), Rikshospitalet HF (inkl. Radiumhospitalet) og Aker sykehus HF (med avdelinger på Gaustad, Sinsen og Ski) er slått sammen til Oslo Universitetssykehus (OUS). Diakonhjemmet sykehus AS og Lovisenberg Diakonale sykehus AS inngår som en del av de lokalbaserte spesialisthelsetjenester i Oslo gjennom kjøp av helsetjenester. Det skal etableres en storbylegevakt i samarbeid med Oslo kommune.

Opprettelsen av Oslo Universitetssykehus blir for en stor del begrunnet med ønsket om en mer rasjonell og kostnadsbesparende funksjonsfordeling mellom sykehusene. Ledelsen i Helse Sør-Øst anser spesielt dubleringer (dobbelt sett av spesialister på vakt) som unødvendig, og etterlyser mer samarbeidsvilje blant leger med samme spesialisering på Ullevål og Rikshospitalet.

Andre, for eksempel Fagforbundet, mener argumentasjonen om for mange parallelle fagmiljøer er sterkt overdrevet. Det er åpenbart behov for bedre styring og bedre samhandling. Men å gå til så drastiske skritt som styret nå gjør, kan få utilsiktede og uante konsekvenser for pasientene. Debatten har i stor grad dreid seg om at flere av disse sykehusene ligger langs Ringveien, uten å se på hvilken funksjon Rikshospitalet og Radiumhospitalet var ment å ha. Man burde vurdert å la dem bli det de ble planlagt og bygd opp som – nasjonale høyspesialiserte sykehus for hele befolkningen. Fram til nå har de konsentrert seg om høyspesialisert virksomhet og planlagt behandling av sjeldne sykdommer, og har et helt annet nedslagsfelt enn de andre sykehusene.

I høringsuttalelsen Fagforbundet avga, påpeker de at den påståtte overdekningen i Oslo-området ikke er dokumentert, og at Helse Sør-Øst legger svært lite realistiske vurderinger av befolkningens behov for helsetjenester til grunn.

Samlokalisering av det nye Oslo Universitetssykehus framstilles som ønskelig. Målet er nok å frigjøre områdene til Ullevål sykehus for boligformål – bare finanskrisa går over. Så kan man jo spørre seg hvor på Gaustad Ullevåls framtidige funksjoner skal plasseres?

AUS, OUS og Ahus

Innlemmelsen av Aker Universitetssykehus (AUS) i Oslo Universitetssykehus er kontroversiell. For det første fordi det fratar befolkningen i Groruddalen et eget lokalsykehus og sender 90 000 mennesker ut av fylket (bydel Bjerke med 35 000 innbyggere hører også til Groruddalen, men skal i henhold til styrevedtaket ha Oslo Universitetssykehus som lokalsykehus i framtida). Aker sykehus er da også det eneste Oslo-sykehuset med egen venneforening. Sammen med alle bydelsutvalgene i de fire Groruddalsbydelene i Grorud, Alna, Bjerke og Stovner har venneforeningen gått inn for at Aker skal være lokalsykehus for Groruddalen.

Et annet argument er at Akers avdeling på Sinsen er det eneste av Oslo-sykehusene som er lokalisert på østkanten. Avdelingen har opparbeidet seg spisskompetanse på fagområdene urologi og karkirurgi i tillegg til livsstilsykdommer som diabetes og KOLS – det vil si sykdommer som er utbredt i Groruddalen på grunn av alders- og befolkningssammensetningen. Spisskompetansen innen somatikk burde samordnes med hele kjeden innen psykiatri og rusbehandling og føre til etableringen av Storbysykehuset Aker.

Det hører med i bildet at Aker sykehus HF ikke gikk med underskudd. «Nye Ahus» åpnet høsten 2008 etter en kjempemessig utbygging, men har allerede korridorpasienter. For å slippe å gå 2009 i møte med underskudd ble Ahus tilført 80 millioner ekstra på styremøtet i Helse Sør-Øst i desember.

Det tredje argumentet for å opprettholde Aker som egen enhet og lokalsykehus er knyttet til kapasiteten på Ahus. Det kan ta imot mange pasienter, men ikke alle. Først og fremst mangler Ahus kapasitet innen psykiatrien – kapasitet som finnes i Oslo. Ahus selv har foreslått å løse dette ved at de får svi av ytterligere 350 millioner til et nybygg, eventuelt til rehabilitering av gammel bygningsmasse, til bruk for voksenpsykiatrien. Det ble for mye, selv for direktøren i Helse Sør-Øst, Bente Mikkelsen (Klassekampen 19. november).

Utskilling?

På møtet i HSØ 20. november vedtok styret også en sak om realisering av ny felles tjenesteleverandør for IKT som en del av Sykehuspartner. Sykehuspartner er en egen enhet i Helse Sør-Øst, som ble etablert i 2003 som en tjenesteleverandør innenfor ikke-medisinske støttetjenester. Helseforetakene skal ha bestillerkompetanse i egen organisasjon inn mot tjenesteleverandøren, heter det i styrevedtaket. Det er selvfølgelig bra å samordne med sikte på å få en felles IKT-strategi i sykehussektoren, men her lukter det utskilling av ikke-medisinske tjenester og anbudsutsettelse. Om så skjer, innebærer det en fare for at sykehusene kan miste kontrollen med pasientinformasjon.

Også eiendommene til sykehusene vurderes omorganisert til eget foretak. Fram til nå har det vært de lokale sykehusene som eier eiendommene og bygningsmassen. Dagbladet forteller at en hemmelig rapport – laget av konsulentselskapet McKinsey & Company for styret i Helse Sør-Øst, skisserer flere alternativer. Men McKinsey-konsulentene er helt klare på at en sentralisering av eiendommene er viktig for hva de kaller et «stort gevinstuttak», med andre ord salg og outsourcing av eiendom. Dette er et klassisk eksempel på New Public Management, en ideologi som fremmer og tilrettelegger for privatisering. Den umiddelbare konsekvensen av å sentralisere eiendommene i et eget selskap vil være at samtlige sykehus – hvor eiendomsmassene i dag er en betydelig del av egenkapitalen – må leie lokalene de i dag eier. Om leia settes høyt nok, vil også dette bidra til dårligere sykehusøkonomi, innsparingskrav og dårligere offentlige sykehustjenester.

Blant motstanderne av å sentralisere eiendomsmassen frykter man at neste skritt vil være å selge ut eiendommene, slik at kapital frigjøres til eventuell bygging av nye sykehus. I tillegg trenger Helse Sør-Øst kapital på grunn av et vedlikeholdsetterslep på flere milliarder kroner. Bare i løpet av de nærmeste åtte åra må HSØ oppgradere eiendomsmassen for ikke mindre enn 13,8 milliarder kroner.(2)

Milliardverdier kan bli tappet fra lokalsamfunnene. At så viktige saker ikke er gjenstand for politisk behandling, er et stort demokratisk problem.

Sykehus skal ikke være butikk!

Helsedebatten i Norge har vært fordummende, uttalte helseministeren i forbindelse med Samhandlingsreformen. Debatten har handlet om å bevilge mer og mer penger. Uansett hva han foreslår av høye tall, vil noen foreslå mer. Som Hanssen ser det, er problemet at mye penger brukes på feil måte, og svaret er å bruke dem riktig.

Men vil man finne fram til riktige og fornuftige måter å bruke pengene på, må i hvert fall anbuds- og bestillerbyråkratiet kastes på skraphaugen. Systemet er dokumentert kostnadsdrivende og utstyrer private firmaer med et sugerør ned i statskassa. Så lenge sykehusforetakene fortsetter å være foretak underlagt krav til budsjettbalanse og inntjening på samme måte som private selskaper, vil det generere underskudd i sektoren, underskudd som brukes til å framstille det som at det er nødvendig å gjennomføre strukturrasjonaliseringer, avvikling, sammenslåing og personalkutt. Vil man unngå dette, er regnskapssystemet i sykehusene et godt sted å begynne.

Jeg er spent på det nye økonomiske og juridiske systemet for samhandling som Bjarne Håkon Hansen har lovet å legge fram i april. Bedre samhandling krever felles finansieringssystemer i stat og kommune. Dette kan bli brukt som en brekkstang for å innføre ISF/ordninger der pengene følger pasienten også i kommunehelsetjenesten – med de konsekvensene det får for organisasjonskulturen i kommunesektoren.

Det er å håpe at kommunene får noe ut av Samhandlingsreformen, blant annet i form av intermediæravdelinger. Om kommunene settes i stand til å ta en større andel av oppgavene og behandlingene, kan det bidra til å lette presset på sykehusene. Det er også sannsynlig at fastlegeordningen vil bli styrket.

Men skal en samhandlingsreform få effekt, må regjeringen og Stortinget først fjerne det største hinderet: Helseforetakso rganiseringen, økonomistyringssystemet, manglende demokrati og en bedriftsøkonomisk tankegang der sykehus har blitt butikk.

Noter:

1. Kilde: Helsereform: Utfordringer og løsninger / Bjarne Jensen og Magnar Bollingmo. Høgskolen i Hedmark (Rapport nr 15, 2007)

2. Dagbladet 12. desember 2008

Hjelpepleiere og helsefagarbeidere er på vei ut av sykehusene. Dette er en utvikling som gir grunn til bekymring for pasientene.

Gerd Kristiansen er 1. nestleder i Fagforbundet.

I følge Beregningsutvalget for spesialisthelsetjenesten( 1) har det i perioden 2002–07 blitt 16 prosent færre hjelpepleiere/helsefagarbeidere. Til sammenligning har det blitt 20 prosent flere leger og 13 prosent flere sykepleiere.

Sammenlignet med andre land i Norden, ligger Norge på topp hva angår lege- og sykepleierårsverk, men nederst hva angår hjelpepleiere/barnepleiere. Også i Norge er det store forskjeller fra sykehus til sykehus på antall årsverk for hjelpepleiere/helsefagarbeidere i forhold til andre yrkesgrupper. Det er vanskelig å finne medisinske årsaker til ulikhetene. Mye handler om tradisjoner og holdninger.

Mens en på sykehus i andre land gir hjelpepleierne flere oppgaver for frigjøre oppgaver for sykepleierne, som igjen frigjør arbeidsoppgaver for leger, er holdningene i Norge stikk motsatt.

Sykehusene må møte høyere effektivitets- og kvalitetskrav, og yrkesgruppene blir mer spesialiserte. Mer effektivitet betyr mindre tid på å behandle hver pasient. Men det betyr også mindre tid til å snakke med, ta vare på, informere og gjøre pasientene trygge. Vi må ikke glemme, selv om behandlingformene blir mer avanserte og tekniske, at det fortsatt er mennesker som behandles. Mer spesialisering og større effektivitet gjør ikke pasientenes behov for omsorg mindre. Er det ikke både fornuftig og naturlig å la spesialistene på pleie- og omsorg utføre pleie- og omsorgsoppgaver?

Derfor trengs det flere hjelpepleiere, barnepleiere, helsesekretærer, og helsefagsarbeidere i norske sykehus; ikke færre. Fravær av disse yrkesgruppene betyr økt press på leger og sykepleiere, og øker faren for et dårligere tilbud til pasientene. Vi har sett den samme utviklingen i England. For å bøte på problemene som oppstår, har løsningen der vært å fylle på med ufaglært personell. Det betyr billigere arbeidskraft, men er en dårligere løsning for pasientene. Framfor å tømme sykehusene for kompetanse vil Fagforbundet ha et helsevesen som får tilført kompetanse i alle ledd.

Rekrutteringene til helseyrkene blir en stor nasjonal utfordring i årene fremover. Sykehusene er viktige lære- og jobbarenaer. I dag er det for få læreplasser i sykehusene.

I oppdragsdokumentet for 2008 fra statsråden til helseregionene kreves det at det skal opprettes lærlingeplasser for helsefagarbeiderne på alle sykehus. For å få dette til, må det finnes et læringsmiljø, og utsikter til jobb når de er ferdige i læretida. Det blir vanskelig om hjelpepleierne og helsefagarbeiderne i praksis ikke eksisterer på sykehusene.

I en fremtidig situasjon med mangel på helsepersonell er det i enda større grad enn i dag av avgjørende betydning å bruke de ulike personellgruppene til det de er utdannet til.

Sykehusene må utnytte den samlede kompetansen, slik at rett person er på rett plass. Ordtaket om at «ethvert kjede ikke er sterkere enn det svakeste leddet», gjelder også i denne sammenheng.

Derfor trenger vi de ulike personellgruppene i et samspill: leger, sykepleiere, hjelpepleiere og helsefagarbeidere, sammen med øvrig personell som renholdere, portører og kjøkkenansatte.

Note:

1. http://www.regjeringen.no/upload/HOD/Dokumenter%20INFO/BUS%20rapport%202008.pdf

Reform etter reform lanseres innen helse- og sosialtjenestene. Jeg vet ikke hvor mange reformer som er blitt lansert i den tida jeg har vært i arbeidslivet. Mange er det, og det er mange som ikke har nådd målene sine.

Dette er noen av mine betraktninger rundt hverdagsutfordringer i en reformtid.

Hva må til for å lykkes bedre?

Randi Reese er forbundsleder i Fellesorganisasjonen.

---

La oss ta eksemplet med overføring av det fylkeskommunale barnevernet til statlig lederskap. Den politiske begrunnelsen var at med en nasjonal hånd på institusjonsbarnevernet, ville alle barn i Norge få et bedre og mer likt tilbud hvis de var i behov av en institusjonsplass.

Vi som var arbeidstakerne i barnevernet, kjente behovene i barnevernet, og vi visste om utfordringene som lå i å flytte flere tusen ansatte fra ett tariffområde til et annet, fra KS til Stat. Likeså om utfordringene i samhandlingen mellom stat og kommune som ville komme med ny organisering. Vi advarte mot konsekvenser av underbudsjettering. Senere er dette utfordringer som Riksrevisjonen, ECON-rapport, Rambøllrapport også har påpekt.

Vi ble ikke lyttet til av vår nye arbeidsgiver, staten.

Uendelig mye positiv energi og forventning som sosialarbeiderne hadde i forbindelse med reformen, ble skyllet bort på grunn av klønete håndtering av reformen fra den nye arbeidsgiveren. Forsatt er det strid på mange nivå: forståelse av tariffavtalen, hvilke institusjoner trenger barna i hver region, hvilke institusjoner skal det satses på, hva har staten tenkt å bygge opp selv?

På tilsvarende måte sa fagforeningene tidlig ifra om de utfordringene det ville bli i NAV med ansatte som hører til to ulike tariffområder – statlig og kommunal. Å arbeide på samme arbeidsplass, under samme tak og i tett samhandling med ulike avlønningsstrukturer, og rent faktisk ha ulik lønn selv om utdanning, arbeidserfaring og ansvarsnivå er likt. Ett eksempel kan være at sosialarbeidere i den statlige etaten tjener over 30 000 kroner mer enn sosialarbeideren i den kommunale sosialtjenesten ved det samme NAV-kontoret. Noen steder har lokale, ansvarsfulle ledere ryddet opp i ulikelønn, andre steder ikke.

Hele 2,8 millioner nordmenn mottar tjenester fra NAV. Det sier seg selv at ideen om en felles dør til NAV for alle, er utfordrende. Mottaksfunksjonen med en felles dør/telefon er utfordrende. Ikke for de som kan henvende seg på internett, fylle ut søknadsskjema der og vente på svar i posten. Men for de som trenger noen å snakke med.

Hvordan utvikle et godt mottak for de som trenger en personlig henvendelse på NAV-kontoret. Hvordan etablere mottaket slik at det er en nødvendig skjerming av brukere når de skal presentere sine behov. Hvordan ivareta taushetsplikt, vise respekt og imøtekommenhet. Kompetansen til de ansatte som arbeider i mottaket er kritisk. Hvor bred kunnskap må den enkelte ha, eller er det slik at mottaket må ha ansatte med ulik kunnskap, eller henvise videre umiddelbart?

Hvordan organisere arbeidet slik at den kompetansen de ansatte har, kommer til sin rett og slik at samlokaliseringen fører til et tettere samarbeid i de tilfellene der brukeren har sammensatte behov som etterspør både sosialfaglig kompetanse, trygdefaglig kompetanse og arbeidslivskompetanse? Dette krever utvikling av teamarbeid som det er positive tilbakemeldinger på. Organisering etter mottoet «Alle skal gjøre alt» har i mange tilfeller gått helt galt. Ansatte har slitt seg tilnærmet ut for å lære seg opp i andres kompetanse. Ledelsen i NAV har vært for lite tydelig på disse spørsmålene. Det hadde ikke gått med slik uklarhet om hvilken kompetanse som trengs, i helsevesenet. Dessuten er det en nedvurdering av den kompetansen som er nødvendig sosialfaglig for å bistå brukere med sammensatte og omfattende behov, den trygdefaglige kompetansen som trengs for å se egnede ytelser for inntektssikring og arbeidslivskompetansen som trengs for å bistå brukere til arbeid og utvikle kontakten med arbeidslivet. Det er stor forskjell på å lære andres kompetanse å kjenne bedre og å skulle utføre andres ekspertområde.

Fagforeningenes kunnskap og forståelse er i for liten grad lyttet til og brukt før NAV-reformen startet og fram til i dag. Det har vært et arbeid i seg selv å få satt kommunal sektor og kommunalt ansattes utfordringer på dagsorden. Den statlige etaten var opprinnelig to statlige etater – trygd og arbeid – som skulle bli en. Denne omstillingen angikk langt over 10 000 ansatte, og har vært svært krevende.

Resultatet av at fagforeningenes innspill ikke ble tatt på alvor, er en sterk medvirkende faktor til mer uro og uavklarte forhold enn nødvendig.

NAV-reformen

Mange av oss er lei av at reformene presenteres som om vi som arbeider i tjenesten ikke har tenkt eller gjort noe fornuftig fram til nå. La oss se på NAV reformens visjon: Flere i arbeid, færre på trygd, mer effektiv forvaltning, færre kasteballer. Dette er målsettinger vi har hatt i sosialtjenesten, i tidligere Aetat, trygdeetat og i kommunal forvaltning som helhet gjennom lovverket vi har arbeidet etter i mange år. Hvorfor vi ikke hadde kommet lengre i realiseringen av målene, tror jeg det hadde vært nyttig at daværende minister Bjarne Håkon Hansen hadde spurt oss om før han kom med sitt tragiske utsagn «at sosialhjelpsmottakerne skulle lære seg å stå opp om morran». Vi fortalte han straks – sammen med brukerorganisasjonene – at verden ikke var så enkel som han sa. Bare så synd at vi måtte kommunisere gjennom media. En god dialog mellom oss arbeidstakere i tjenestene, brukerne og beslutterne ville nettopp gi verdifull informasjon og kunnskap før reformene ble satt ut i livet.

Endringsprosessene må i langt større grad starte nedenfra og involverer ansatte og brukere/pasienter/klienter på en helt annen måte enn det vi har erfart til nå.

Da kunne vi kanskje unngå at reformene blir lansert med kvalitetsmål, mens virkemidlene for gjennomføringen har fokus på organisasjon, fullmaktstenking, forvaltningsnivå – og ikke hvordan få god kvalitet i tjenestene.

NAV-reformens mål har jeg alt sitert: Flere i arbeid, færre på trygd, færre kasteballer, mer effektiv velferdsforvaltning. Virkemidlet som det har vært enormt fokus på, er sammenslåing av to statsetater og etableringen av de lokale NAV-kontorene hvor også den kommunale sosialtjenesten er. Virkemidlene for kvalitet i tilbudet er diffuse. Et tilsvarende eksempel er Ansvarsreformen av 1991 som hadde mål om heving av levekår for mennesker med psykisk utviklingshemming, likeverd og normalisering. Med et klart mer organisatorisk virkemiddel: nedbygging av de store institusjonene. Lite konkret om oppbygging av varierte tjenester i kommunene som måtte til for å heve levekårene.

Ansvarsreformen

Gjennom reformene har vi lært at: Innholdet og kvaliteten i tjenesten må stå i fokus ved forberedelse og gjennomføring av reformene. Ikke bare organisatoriske grep og rammer. Både NAV-reformen og Ansvarsreformen handler om å utvikle møtet mellom bruker/klient og vi ansatte som skal bistå dem. Hvis ikke dette møtet blir hjelpsomt, oppleves ikke NAV som en mer effektiv velferdsforvaltning, flere kommer ikke i arbeid. NAV har for tida et svært omdømmeproblem. Det brukerne er opptatt av, er hvordan de blir møtt på en skikkelig måte, at de slipper å bli sendt rundt for å få hjelp, om de kommer frem på telefonen til noen som kan svare. Jeg har ikke hørt noen brukere som har klaget på at A-etat og Trygden er blitt en felles etat.

Evalueringen av innholdet i Ansvarsreformen er elendig hvis vi tar utgangspunkt i kvalitetsmålene: Sosial- og helsedirektoratets evalueringsrapport av 2007 sier klart og tydelig: Ferie og fritid er taperen etter reformen. Svært få brukere har noe som ligner på en ordinær arbeidssituasjon. Utviklingshemmede bor stort sett ikke i bolig i et vanlig bomiljø. De har liten innflytelse over hvem de bor sammen med. Få bor i egne boliger. Fylkesmennene sier at de konstaterer svikt i svært mange kommunene når det gjelder kommunenes bruk av tvang og makt overfor utviklingshemmede. Det foreligger ikke vedtak. Det er sviktende rutiner, dårlig kontroll og mange ufaglærte vikarer i forbindelse med bruk av makt og tvang. Dette er jo skandaløst. Statens helsetilsyn avdekket gjennom tilsynet i 2006 svikt i svært mange undersøkte kommuner når det gjelder kommunenenes sikring av at tjenestetilbudet til utviklingshemmede endres i, samsvar med endring i brukerens behov.

Det som dog har skjedd i tjenestene for utviklingshemmede, er at nedbygging av de store institusjonene er realisert. Fortsatt er det ikke satt opp noen klare virkemidler for å realisere kvaliteten i de nye tjenestene som er bygd opp i kommunene for utviklingshemmede. Ingen bemanningsnormering, for eksempel. Den type virkemidler for å realisere kvalitetsmålene i NAV-reformen, finner vi heller ikke. Men de to statsetatene er blitt en.

Hjernekraft og forskningspenger

Politikerne begrunner reformene med at tjenestene skal bli bedre for brukerne. Samtidig er det praktiske arbeidet det krever å realisere reformene, for lite gjennomtenkt. Vi ser at det settes i gang omfattende forskningsprogrammer for å evaluere hvordan det går med reformene. Det gjelder NAV, det gjelder reformen med flytting av det fylkeskommunale barnevernet til staten, og vrien med å satse på hjemmebaserte tiltak i barnevernet og mindre på institusjon. Det gjelder Ansvarsreformen for å nevne noen.

Dette er forskningsprosjekter som går over år. Bra med evaluering, men enn om noe av denne hjernekraften og forskningspengene hadde vært brukt før reformen skulle realiseres, og i samarbeid med de ansatte. Kvalitetskommuneprosjektene som er en omfattende statlig satsing, har langt mer jordnære prosjekter enn de fleste evalueringsprosjekter. Visjonen er å gi tjenester av høy kvalitet, være en dynamisk samfunnsutvikler, sikre en god arbeidsplass og at ansatte har høy etisk standard. Forsøk med Høyskole- og universitetssosialkontor er også nasjonale fagutviklingsprosjekter der hensikten er å styrke kunnskapsbasert praksis i sosialtjenesten og NAV. De som arbeider nær brukerne, må i større grad enn i dag ha innflytelse på hva forskerne skal bruke fellesskapets forskningspenger på.

Hvorfor blir det som det blir? Når vi snakker om at vi har med en reform å gjøre, vet vi om reformen er avsluttet når de kvalitative målene ikke er nådd? Er Ansvarsreformen for mennesker med psykisk utviklingshemming avsluttet når målet om nedbygging av de store institusjonene er nådd, men kvalitetsmålene ikke er oppnådd?

Jeg er også opptatt av den store veksten siden midten av 1990-tallet av antall brukere av kommunale pleie- og omsorgstjenester. Å få bo hjemme så lenge de kan, er definert som en livskvalitet i Norge. Jeg vet ikke helt om vi kan kalle det en reform, men omstillingen og endringene innen pleie- og omsorgstjenesten har vært formidable. Flere får pleie- og omsorgstjenester hjemme. Antallet plasser i pleie- og omsorgsboliger har økt kraftig. Langt flere unge uføre får hjemmebaserte tjenester. Opptrappingsplanen for psykisk helse har naturlig krevd sitt av pleie- og omsorgstjenesten. Liggetiden på sykehus er kortere. Mange av de som får hjelp hjemme, er langt mer pleie- og omsorgstrengende enn tidligere. Disse omleggingene har vært krevende for kommunene.

Vi ser utilsiktede virkninger av utilstrekkelige tjenester for eksempel tjenester rettet mot utviklingshemmede, eldre, uføre, mennesker med psykisk helseproblemer. Det er et massivt trykk fra slitne, engstelige og noen sinte brukere/klienter og pårørende. Alle de gode historiene drukner og er usynlige for folk flest. Det virker tilbake på oss som arbeidstakere også.

Vi ser at for dårlig kvalitet i de offentlige tjenestene, legger grunnlaget for at brukere ønsker private løsninger framfor fellesskapets løsninger. Oppslutningen om fellesskapets løsninger blir mindre: Dette har vi eksempler på innen flere av tjenesteområdene.

Det er blitt en myte om at brukeren har større valgfrihet hvis tjenesten er privat, og at de selv i større grad kan influere på tjenesten. Det er åpenbart tillatt å si at det offentlige hjelpeapparatet er formyndersk i sin ideologi og praksis. Kjære meg! Hvem er det som sørger for en rettferdig fordeling av tjenestene så langt midlene strekker? Hvem er det som er drillet på å ivareta rettsikkerhet? Det er de kommunalt ansatte det.

Underfinansiering

Utilsiktede virkninger av utilstrekkelige tjenester handler om underfinansiering av reformer. Realistisk finansiering av reformen fra dag en er en mangelvare. Ikke er vi så gode til å få fram behovene til brukerne heller etter at vi har sluttet å telle sengeplasser, institusjonsplasser. Innsparingsmålene med reformene som skrives og framføres med «små skrift», er veldig styrende. Nå synes det ofte som om det planlegges å ta ut eventuelle forventede gevinster på forhånd. Reformer krever mer enn ordinær drift. Det er lite å gå på fra før. Det er nødvendig å legge til midler i omstillingstida – ikke trekke ifra. De kvalitative målene som er sterke i presentasjonen av reformen eller omstillingen, har en egen evne til å forsvinne etter kort tid. Enkle virkemidler som nedlegging av institusjoner, blir til målene. Vi må ha en kampanje for å holde de kvalitative målene høyt oppe.

Hva skal til?

For å lette implementeringen av reformene, har vi i mange år pekt på betydningen av noen grep som er viktige for at arbeidstakere får en bedre hverdag og mer overskudd til å realisere reformer:

Hvis vi i dialog fikk utviklet kompetanseutviklingsprogrammer for alle ansatte, ville vi føle oss bedre rustet til jobben og sikret kvaliteten bedre. Kompetansekartleggingen må realiseres og føre til handling. Bemanningsnormer må utvikles. Heltid må bli en rett og det normale. Fast tilsetting – ikke all denne midlertidigheten og alle konsulentene. Faglig veiledning gir en trygg medarbeider og sikrer kvalitet i tjenesten. Gode sikkerhets- og verneavtaler. Vi trenger noe annet enn hjelm og vernesko. Å forebygge vold og trusler om vold er viktigere for oss. Få sidestilt turnus med skiftarbeid. Selvsagt likelønn, og få gjort noe med verdsettingen av arbeidet i de kvinnedominerte gruppene i offentlig sektor.

Det som er det fine, er at ansatte i helseog sosialsektoren liker jobbene sine – til tross for mangler og utfordringer. Vi ser at vi gjør en forskjell for dagliglivet og helsa til brukerne av tjenestene. Vi vil gjerne delta i planlegging og utforming av reformer langt mer enn det vi gjør i dag. Mange reformer og omstillinger pågår samtidig. Ingen skal påstå at ansatte i helse- og sosialsektoren er lite fleksible.

For alle sjefer og politikere er vi helt uunnværlige.

Då eg byrja i heimesjukepleia i Tromsø kommune i 1991, var det ei positiv bølgje der både administrativ og politisk leiing gjekk ut og med tre løfter til dei eldre: betre heimetenester, meir rehabilitering og eit meir aktivt sosialt liv. Og det var til dømes ein «gullalder» i bygging av eldresentra. Eg gleda meg, og jobben var og har alltid vore spennande!

Det tok ikkje lang tid før me fekk sjå at økonomien ikkje stod i forhold til dei løfta som var gitt.

I 1979 kom det ut eit bok som heiter Pleie utan omsorg av Kari Martinsen og Kari Wærnes. Eg hugsar ein appell i den boka om at me som sjukepleiarar hadde ansvar for å pleie og kjempe for dei svakaste. Denne tanken slapp meg aldri og var ein viktig grunn til at eg valde å arbeide i eldreomsorga – etter 11 år på sjukehus. Eg fekk fort merke at nokon undra seg over valet, og at statusen ikkje var så stor som sjukehusarbeidet. Visjonen var å arbeide for ei solidarisk helseteneste. Dei gamle og sjukaste kan ofte ikkje forsvara seg. Nokon må seie frå på deira vegne. Dette kan vera eit tungt arbeid innan eit av dei minst prestisjefylte områda av medisin og sjukepleia. Men det er nettopp på dette området at det marknadsorienterte helsevesenet vert mest avkledd i sin feilslåtte politikk. Korleis skal me synleggjera dette?

No er det slik at eldreomsorga er eit viktig satsingsområde i ein kvar valkamp. Elles er det mest snakk om problema som fylgjer med den veksande gruppa eldre, og det pengesluket det er i kommunehelsetenesta. Kva gjer dette med vårt syn på alderdommen og synet på eldreomsorga? Er me på venstresida påverka av dette synet? Kan det tenkast at me alle er påverka av ungdomsdyrkinga og individualismen i dagens samfunn?

Det som slår meg, er at eg ofte møter aktive, tenkande menneske som trur at alt vert annarleis nå dei sjølve vert gamle. Dei trur dei vert sterke og kravstore, og skal drikke vin på sjukeheimen. Mange kjem nok til å få ein strålande alderdom i Noreg, men dei gløymer at om dei vert sjuke og kroppen endrar seg, eller til dømes er kvinner med dårleg pensjon eller lite nettverk, vert dei og sårbare. Kan denne illusjonen vera noko av årsaka til at det er såpass lite organisert engasjement i høve til kutta i velferdstilbodet til dei eldre? Eller er det at dei endringane, som skjer no i kommunehelsetenesta, er så forførerisk pakka inn at det er vanskelege å avsløre som dei angrepa på velferdsstaten som dei i praksis er? Eller er det begge delar?

Det er det siste som er tema for denne artikkelen, basert på eigne erfaringar som sjukepleiar i heimetenesta frå byrjinga av 90-talet.

Ein kunne gå lenger attende, fordi det også på 80-talet hadde vore kutt i offentleg sektor i høve til stadig nye oppgåver for til dømes kommunane, men eg vil ta for meg dei meir markante endringane dei siste 18–20 åra.

Eg har vore sjukepleiar sidan 1980, og i heile mitt yrkesliv har eg kjempa meir eller mindre aktivt mot nedskjeringar i velferdstilbodet. Då eg byrja i heimesjukepleia i Tromsø kommune i 1991, var det ei positiv bølgje der både administrativ og politisk leiing gjekk ut og med tre løfter til dei eldre: betre heimetenester, meir rehabilitering og eit meir aktivt sosialt liv. Og det var til dømes ein «gullalder» i bygging av eldresentra. Eg gleda meg, og jobben var og har alltid vore spennande!

Det tok ikkje lang tid før me fekk sjå at økonomien ikkje stod i forhold til dei løfta som var gitt.

Første tida konsentrerte eg meg likevel mest om å vera med på å bygge opp det fagleg arbeidet. Lovverket kom tidleg på 90-talet, og me fekk opplæring i å skrive vedtak og ta betre vare på pasientrettane. Eg trur at eg i kvardagen tenkte at dei halvårlege varsla kutta ikkje ville få så store konsekvensar for dei dagleg heilt nødvendig helsearbeidet. Og me vart gode til å argumentere for det fagleg tilbodet. Me likte å ta utfordringar på å bygge ut ei betre og betre heimesjukepleie.

Etter kvart forstod eg at det som heiter moderniseringa i offentleg sektor som ramma Kommune-Noreg i kjølvatnet av NPM (New Public Management, se artikkelen til Inger Ljøstad, red.), snart ville få direkte innverknad på mitt arbeid og pleia av dei sjuke.

I 2002 innførte Tromsø kommune 2-nivåmodellen. Dei la ned pleie- og omsorgskontoret (pluss skulekontoret og liknande), og delte opp i resultateinheiter. Den samla faglege kompetansen og erfaringa i Tromsø var sa at «barnet som rann ut med badevatnet», og fokus på bedriftsøkonomiske budsjett vart enno sterkare. Ein sjukeheim kunne vera ein resultateinheit, og større og mindre heimetenestedistrikt/-soner kunne vera ein anna. Rådmannen hadde 3 kommunalsjefar i sin stab med ansvar for sin resultateinheiter. Det var to nivå: einheitsleiarar og rådmann. I Tromsø var det ekstra ille då dei fann ut at dei einheitene som stelte med helse, ikkje måtte rapportere til same kommunalsjef. Så då sat einheitsleiarar for skule, teknisk avdeling og helse i felles møte med sine tilfeldige kommunalsjefar. At dei ulike avdelingane innafor heimesjukepleia kom til å utvikle seg med store skilnader over nokre år, vart eit stort problem for byen. Dette vil dei no bøte på med endå verre medisin, men det skal eg komme attende til under avsnittet om bestiller- utførermodellen (BU-modellen).

Samtidig var det ingen sentralt i kommunen som kunne ta ansvar for å implementere nasjonale, faglege planar og føringar. Det var ingen politisk og administrativt fagleg styring i kommunen. I Tromsø treng nemleg ikkje politikarane ta stilling til kor nedskjeringane skal svi mest, det skal rådmannen avgjere ilag med einheitsleiarane i pleie- og omsorg.

Det store paradigmeskiftet vart understreka med at einheitsleiarane vart bedne om å skrive under på at dei var pliktige til å halde budsjettet innafor sin resultateinheit. Det vart innført ein sterk budsjettdisiplin, og me har fleire gonger høyrt politikarar sagt at om einheitsleiarane ikkje kan halde budsjettet sitt, så får dei gå frå jobben. Dette førte også til at pasientar vart kasteballar, og ingen ville ta ansvar for dei «dyre pasientane» sin resultateinheit! Og me vart ikkje «lønna» for å ta ansvar for å finne den beste løysinga for pasientane. Eg skreiv i eit avisinnlegg:

Nokon av oss som likevel tok ansvar for pasientens beste og ofte også for den totale samfunnsøkonomien, fekk «raude tal» i budsjettet til resultateinheita.

Statlege føringar og kvardagen i eldreomsorga

Me opplever sprikande bestillingar. Det er gode planar både nasjonalt og lokalt på eldreomsorgsområdet. Pålegg, lover og forskrifter skal og sikre rettane til dei pleie- og omsorgstrengande. Men når kutta kjem kvart år, skjer det same: Me får krav om reduksjon i form av økonomiske direktiv. Me får ei ramme og beskjed om at me har eit overforbruk, og må sjølve foreslå kutt. Politikarar og rådmann i Tromsø delegerar i praksis alle problema med nedskjeringar til sjuke- og hjelpepleiarar i yttarste ledd.

Resultatet er som vanleg at velferdsstaten gjer seg avhengig av ei arbeidskraft som er villig til å strekke seg ekstra langt, for å få endane til å møtast: sjukepleiarar, hjelpepleiarar og andre som kjem pasientane nært innpå livet, og som ikkje har samvit til at dei skal lide unødig. Dårleg betalte omsorgspersonar som trør til når budsjett vert redusert og dilemma vert desentralisert.(1)

Underbetalte kvinner i pleie- og omsorgssektoren må ikkje finne seg i å ta denne belastninga på vegne av samfunnet lenger. Me veit at me ikkje må tru på våre lokalpolitikarar når dei omtalar eldreomsorga som ein utgiftspost, me veit at vårt primære ansvar er å utvikle gode og helsefremjande velferdstiltak for våre pasientar. Me veit at sanninga er at me har fått mange fleire oppgåver i kommunehelsetenesta.

Ein ting vart fleire einige om: 2-nivåmodellen fungerar ikkje godt i Tromsø. Det er mellom anna eit problem at einheitene gir ulikt fagleg tilbod. Det me er ueinig om, er kva tiltak som skal bøte på dette.

I 2005 prøvde politisk og administrativ leiing å innføre BU-modellen i Tromsø kommune.

Bestiller-utfører-modellen

Kvifor har dette blitt innført i så mange kommunar med så lite protestar? Første forsøk kom i Tromsø i 2005. Grunngjevinga den gongen var at det ville vera til det beste for brukarane: ei dør inn, lik hjelp og betre rettsikkerheit for pasientane. Kommunen leigde inn eit konsulentfima, Ressurssenter for Omsorgstenester, Stjørdal (RO). Dei laga ein «undersøkelse» om pleie og omsorg som enda i ein rapport, og ein av anbefalingane var å innføre BU-modellen. I Tromsø jobba fagforeiningane godt og samla mot BU. Fagforbundet bad DeFacto kunnskapssenter om å gå gjennom RO-rapporten. Dei plukka den frå kvarandre, den viste seg å ikkje halde mål forskingsmessig. Samtidig var det avisinnlegg, demonstrasjonar, debattar og fokus på «stoppeklokkeomsorg», og at dette var tilrettelegging for privatisering. Dette var rett før valet, og SV/AP tok ikkje sjansen på å innføre det på det tidspunktet.

No er diskusjonen komen opp att i Tromsø. Bakgrunnen er eit vedtak i kommunestyret 2008 om å spare inn 44 millionar på pleie og omsorg. Denne gongen er grunngjevinga endra: Resultateinheitene held ikkje budsjetta sine (ergo tildeler dei for mykje tenester). Dei kjem ikkje i mål med nedstyringane, det vert gitt for mykje hjelp. Me må ha eit bestillerkontor som tildeler mindre, slik at me held budsjetta og kontrollerer at det ikkje vert gitt meir tenester.

Dei tilsette vert vurdert som inhabile i å utøve eit fagleg skjønn i høve til å vurdere kva helsehjelp den enkelte pasient treng. Ei klar nedvurdering av kvinneyrka. Sverige har prøvd dette ut i snart 20 år, og mange er no svært kritisk. Til og med fagfolk som var med på tankegangen for mange år sidan, har slått retrett: Der dei trudde dei kunne vera med på å gjera tenesta betre for den gamle, ser dei no at dei er blitt «gatekeepers» for å spare pengar for kommunen. Det dei og ser, er at ein seier frå seg muligheitene for å gi eit individ- og behovstilpassa tilbod. Det skjer ein «klientifisering », dei gamle vert behandla som om dei var støypte i same form. Pleiepersonellet og deira leiarar i utøvande teneste vert umyndiggjort, mindre sjølvstendige og isolert. Dei opplever forverra arbeidsforhold. Byråkratiet veks, transaksjonskostnadene aukar og kommunikasjonsproblema vert større. Dette er berre nokre døme.(2)

Klargjering for privatisering

Me skal ikkje privatisera sjølv om me innfører bestillerkontor, seier dei raud-grøne i Tromsø når me diskuterer BU-modellen med dei. Og dei leitar etter andre namn på kontoret: tildelingskontor og servicekontor – for å dekke til intensjonen. Privatiseringa har kome langt, og alle høgrebyråd og høgreregjeringar kjem til nøkkelferdige hus no. Sjå berre på Oslo:

Pleie utan omsorg

Kva skjer med oss i eit slikt system og kva skjer med den gode omsorga?

«Hjelpepleieren kom hjem til en bruker mandag morgen. Han hadde hatt magesjau hele helga. Hjelpepleieren ringte bestillingskontoret, og sa hun trengte tid til å vaske både mannen og sengetøyet. På bestillings-kontoret møtte hun liten forståelse for at behovet for ekstra tid hos brukeren var prekært. Men hun tok seg tid til å skifte sengetøy, og ble siden irettesatt for det.»

BU-systemet er eit verktøy for nedskjeringar og kontroll av dei tilsette, og skal passe på at det ikkje vert gitt «for mykje» hjelp. Og det er nødvendig for å gjennomføre privatisering.

Me må halde fram med å avdekke strukturar som påverkar våre sjansar og muligheiter til å skape god pleie, omsorg og behandling, og som øydelegg vårt velferdstilbod innanfrå. Dei kan skada våre relasjonar mellom pasient og helsearbeidar, me vert gradvis påverka og flyttar grenser til det umenneskelege.

I staden for å gi helsetenester og velferdsgode endar me med å tildele tenester etter eit lovverk der ein leitar etter minstestandarder og måtar å spare pengar på, og ikkje etter den gode helsehjelpa. Så kan dei som er sterkast, kjempe for betre tenester med lova i hand eller kjøpe seg ekstra tenester. Medan dei som har dårlegare råd, eller har nok med å vera sjuke og skrøpelege, må ta til takke med det dei får.

Denne kampen handlar konkret både om våre felles velferdsgode og arbeidsforholda til kvinnene i eldreomsorga, og bør få mykje meir merksemd i eit parti som Raudt.

Notar:

1. Halvard Vike, Maktas samvittighet, Gyldendal akademisk, 2007).

2. Artikkel og foredrag på demensdagane i Oslo desember 2005 av Lennarth Johansson, programansvarlig for oppfølging og vurdering av eldreomsorgen, Sosialstyrelsen, Sverige. Demens nr 1, 2006.

3. Karin Svendsen, Fagbladet 06.02.20 om bydel Nordstrand i Oslo.

4. www.bymisjon.no/templates/Page____21567.aspx

Turid Kjernlie er førskolelærer.

Men kontantstøtten mener jeg er et signal fra myndighetene om at egentlig er det best for de minste barna å være hjemme. I den offentlige debatten om barnehagepolitikk er det stadig små innspill om: ikke for lange dager, ikke begynne for tidlig, kanskje best etter at barnet er tre år. Noen ganger får jeg en følelse av at mange mener at barnehager egentlig mest er til for at barn skal ha et sted å være når egoistiske karriereforeldre (les: mødre) er på jobb.

Til barnehagen kommer Sundus 3 år fra Nigeria som ikke snakker norsk. Det er i barnehagen Sundus lærer norsk. Det er i barnehagen hun får venner.

I barnehagen er Iris, Helene, Lisa, Ai My og Inger – venner og uvenner på liv og død. De leker og krangler, lager allianser og stenger hverandre ute, ordner opp, trøster og hjelper hverandre. Hver dag, hver time er en læringsprosess i hvordan det er å være sammen med andre mennesker.

I barnehagen er Truls som ikke leker noe enda. Han er så redd for at voksne skal bli borte, så det er umulig å gå inn i en lekeog fantasiverden. Men i går var han far i 5 minutter sammen med Eline som var mor – mens jeg var storesøster, og satt bak i bilen som skulle kjøre til Danmark. Stor seier!

I barnehagen sier Silje på 5 år når vi på bytur kommer forbi kretsfengslet: «Det er bare pakistanere som skal sitte i fengsel – det sier pappa». Så hun snur seg, og tar bestevenninna si i barnehagen – Sadie fra Pakistan – i hånda for å fortsette videre.

I barnehagen er det tur, baking av brød, Lucia-feiring, bursdagstog, trolldeig, sang, lek, voksne som leser, voksne som trøster, voksne som kjefter. Det er smil, gråt og latter.

En god barnehage er ikke til for egoistiske karriereforeldre. Den er et sted hvor barn møter andre barn og voksne, der de får mulighet til å leke, lære, være ute, gå på tur, møte barn fra andre land, helt uavhengig av hvilke foreldre de har. En god barnehage gir barn mulighet til gode og tette relasjoner til andre voksne enn de de bor sammen med. En god barnehage gjør at foreldre kan gå på jobb i trygg forvissing om at barna har det bra.

Kravet om gratis daghjem for alle barn vokste i styrke fra 70-tallet, og det var kvinnene som sto i spissen for daghjemskampen. Det er kvinner som i første rekke føler nødvendigheten av å ha et godt og trygt sted å ha barna, når de sjøl er på jobb. For uten barnehageplass er det kvinnene som sitter med hovedansvaret for å tråkle til andre løsninger – med hjelp av besteforeldre eller en dagmamma du ikke helt stoler på gjør at en god jobb. Slike problemer blir det fort en deltidsjobb av.

Hvis vi med økonomisk sjølstendighet mener at det er å ha ei lønn en kan forsørge seg sjøl og eventuelle barn på, er full barnehagedekning et helt selvfølgelig krav – hvis økonomisk sjølstendighet også skal gjelde kvinner

Nå er retten til barnehageplass lovfestet – og det er bra. Rett til barnehageplass er i følge regjeringa en rett du har hvis du fyller visse kriterier. Du må søke innen søknadsfristen for hovedopptaket – dvs. opptak av de barna som skal fylle opp etter alle som starter på skolen i august. Denne fristen er som regel 1. mars. Flytter du fra en kommune til en annen i løpet av sommeren og søker i den nye hjemkommunen din, har du ingen rett på plass. Så tidspunktet for å bestemme seg for å flytte blir viktig. I tillegg må barnet fylle 1 år innen 1. september. Jente født 30. august – rett til barnehageplass. Jente født 2. september – ingen rett til barnehageplass. Her må det nøye planlegging til hvis du skal være sikker på å få en barnehageplass! På denne måten blir det mange som faller utenfor. Jeg mener at vi har full barnehagedekning når du får en barnehageplass i løpet av 2 uker etter at du har søkt – uansett når på året det er og alderen på barnet. Det betyr at ord som «venteliste» må høre fortida til.

Pris regulerer hvor mange som søker barnehageplass. Når prisen går ned, går antall barn som vil ha barnehageplass opp. Pris er også med på å regulere hvem som bruker barnehagen. De med lavest lønn og dårligst råd vil ofte prøve å tråkle sammen behovet for barnepass ved hjelp av familie og venner eller at foreldre jobber på forskjellige tider. I mange innvandrerfamilier er mor hjemmeværende, og da vil ofte en dyr barnehageplass ikke være mulig å prioritere. Når familien i tillegg får kontantstøtte for ikke å bruke barnehagen, sier det seg sjøl at mange velger å ha barna hjemme. Dette er en politikk som virker mot alle ønsker og gode intensjoner om at alle barn skal kunne norsk når de begynner på skolen. Barnehagen skal være et gratis tilbud på lik linje med skolen.

Barnehagens åpningstider sier også noe om hvem barnehagen er tenkt for. To foreldre som har en arbeidstid som begynner kl. 07.00 eller tidligere, får problemer når den vanlige åpningstida er 07.30 til 17.00. Er du tømrer eller jobber i industrien, bør du finne deg en partner med fleksitid for å få puslespillet til å gå i hop. Med litt reisevei er de fleste avhengig av å være to med fleksitid eller at mor jobber redusert for å kunne bringe/hente barnet innenfor åpningstiden. For de som jobber skift eller turnus, er situasjonen enda verre. Skal du på jobb kveld eller natt, må du finne din egen private løsning. De som i størst grad kjenner konsekvensene av mangel på døgnåpne barnehager, er de som er alene med det daglige ansvaret for barn. De må alene organisere og få arbeidstid og åpningstid i barnehagen til å gå i hop, noe som kan være vanskelig nok for familier med to voksne.

Å være alene med barn vil i verste fall bety utestenging fra deler av arbeidslivet eller redusert arbeidstid med de økonomiske konsekvenser det får for ei gruppe som allerede tilhører de fattigste i Norge. I tillegg til de som vil bruke døgnåpne barnehager fordi de er på jobb, vil mange også kunne trenge et døgnåpent tilbud som avlastning for å slippe og alltid trekke veksler på familie og venner når du skal gjøre noe som ikke barnet kan være med på. Derfor er det nå på høy tid både med utvidet åpningstid og barnehager som har åpent også kveld og natt. Det må være et samfunnsansvar at barn skal ha et trygt sted å være, når foreldrene er på jobb, uansett om det er midt på dagen eller midt på natta.

Et argument mot døgnåpne barnehager/ utvidet åpningstid har vært at da blir det lettere for arbeidsgivere å presse folk til å jobbe utover normalarbeidsdagen, og i enda større grad åpne opp for mer av «24 timers samfunnet» hvor alt er oppe og tilgjengelig døgnet rundt. Kampen for normalarbeidsdagen og mot 24 timers-samfunnet støtter jeg fullt ut, men mener at vi samtidig må kunne slåss for at samfunnet skal ta ansvar for barna når foreldre er på jobb. Foreldre som av en eller annen grunn – jobb, behov for avlastning – har bruk for et trygt sted å ha barna utover dagens åpningstider, kan ikke ofres i kampen mot uthuling av normalarbeidsdagen.

Til nå har full barnehagedekning vært det som har fått mest fokus både hos foreldre og politikere. I tida framover vil kvalitet på det tilbudet som foreldre og barn får, bli mer og mer sentralt. Kommunenes behov for å spare går ofte utover barnehagesektoren. Å legge ned barnehager har vært politisk umulig, men ostehøvelprinsippet har vært en mye brukt metode. Litt mindre vikarbudsjett, litt mindre penger til overtid, litt mindre resurser til barn med spesielle behov er noe folk i barnehagesektoren kjenner godt til. I tillegg blir det tatt inn flere barn per avdeling. Strikken for hva som er mulig, strekkes stadig litt lenger. Jeg mener dette er mulig fordi barnehageansatte i all hovedsak er kvinner som strekker og strekker seg sammen med strikken, slik at nedskjæringer i minst mulig grad skal gå ut over barna.

Full barnehagedekning vil føre til at foreldre som godtar dårlig kvalitet på tilbudet barna deres får – i ren lykkerus over å ha fått en plass – vil bli erstatta med foreldre som stiller krav til barnehagen. Foreldre som ikke vil finne seg i at planer ikke gjennomføres fordi det ikke er penger til vikar eller at deres barn ikke får den tid, hjelp og oppfølging det trenger, fordi det er altfor mange barn per voksen. Her ligger det en viktig allianse – foreldre og ansatte som ikke bare kjemper med ryggen mot veggen for å holde på det vi har, men som sammen krever bedre rammebetingelser for barnehagen.

En viktig debatt i denne sammenhengen er hva vi legger i «god kvalitet», og hva som skal være barnehagens innhold. Gode barnehager kan ha forskjellig innhold og vektlegge ulike ting. Jeg mener det er viktig at barnehagen ikke blir mer og mer lik skolen. Å lære å lese og skrive og kanskje lære et fremmedspråk i tillegg er ikke det det skal brukes mest tid og krefter på i barnehagen. Det kan en få inntrykk av når en hører hva høyresiden i Norge ønsker seg. Jeg mener barnehagen skal være et sted hvor lek og sosial læring skal ha hovedfokus. I barnehagen skal hvert enkelt barn få mulighet til å utvikle hele seg ut fra egne forutsetninger. I tillegg skal det gis mye omsorg, trygghet og kjærlighet – og selvfølgelig mye kunnskap og læring.

Jeg mener det viktigste for å få gode barnehager, er kvalitet og kvantitet på de som jobber der. Det må være nok voksne som kan dekke alle de oppgavene en god barnehage skal fylle. Det trengs nok pedagoger som har kunnskap om barns utvikling og barns lek. Pedagoger som har kunnskap om hvordan skape trygghet og gode relasjoner både for barn og foreldre. I forhold til den storstilte utbygginga av barnehager utdannes det langt fra nok førskolelærere. Dårlige lønnsforhold bidrar også til at mange med førskolelærerutdanning velger seg jobber utenfor barnehagen. Skal kvaliteten i barnehagen sikres, er det kanskje der det trengs det største løftet – for å utdanne og beholde nok førskolelærere.

Den største arbeidsgruppa i barnehagen er assistenter. Mange har lang erfaring, og gjør en svært god og viktig jobb. De belønnes med lav lønn og liten mulighet for faglig påfyll. I dag er det mulig å ta fagbrev som barne- og ungdomsarbeider. Men fremdeles er det mange kommuner som ikke har stillingshjemler i barnehagene for fagarbeider, og da får du heller ikke den tarifflønna som du har krav på etter utdanninga di. Å satse på nok førskolelærere, videre- og etterutdanning av hele personalet vil bli helt avgjørende for kvaliteten på framtidas barnehager.

Barnehager er viktig for foreldre, det er en viktig arbeidsplass for kvinner, men først og fremst viktig for barna. I dag er barn i all hovedsak foreldrenes ansvar, og barn blir derfor i stor grad prisgitt den familien de er født inn i. Et gratis og godt barnehagetilbud et viktig skritt for å gjøre barn mindre avhengig av foreldrene, og samfunnet mer ansvarlig for det enkelte barns liv.

Okkupere. Dividere. Isolere. Minimere.
Språket vendes,
den okkuperte blir terrorist,
en likestilt part.
Når det passer.
Bombes når det passer
okkupanten.
Hvordan skal
den okkuperte passe seg
og bli en passe okkupert.
Ikke fortell det til noen.
Hold deg hjemme
om huset er bombet,
og jordet lagt øde.
Om noen tar
ditt hus og din eiendom
vend det andre kinnet til.
Spis det
du kanskje får tak i.
Vend blikket bort
når du begraver dine døde.
Kryp
når okkupanten sier
kryp.
Vend vreden innover
til du går i stykker,
men bli ikke
en tikkende bombe.
Okkupanten har retten
til bomber.
Tirr ikke okkupanten
og hans venner
med dine valg.
Slik kan du unngå
å bli en likestilt motpart,
og få offergaver
gjennom et hull i gjerdet.
En okkupert
Som ikke vil
være okkupert
er terrorist
eller opprører,
et penere ord
i en ordbok
som omskrives.
Etter som det passer.

Haifa 1964
Skriv ned
Jeg er en Araber,
Mitt kort har nummeret 50 000
Jeg har åtte barn
Det niende kommer neste sommer.
Er du sint?

Skriv ned,
Jeg er en Araber.
Jeg hogger stein med arbeidskamerater
Jeg presser stein
For å få et brødstykke
For å få en bok
For mine åtte barn.
Men jeg ber ikke om medlidenhet
Og kryper ikke for noen
Under deres svøpe.
Er du sint?

Skriv ned
Jeg er en Araber
Jeg er et navn uten noen tittel
Trofast i en avsindig verden.

Mine røtter synker dypt
Utover årstider

Utover tiden.
Jeg er sønn av en som pløyer jorden.
Av ydmyk bondeætt.
Jeg bor i ei hytte
Av strå og greiner.
Håret: Skinnende svart.
Øynene: Brune.
Mitt arabiske hodeplagg.
Sår trenger seg inn i hendene,
Og jeg foretrekker et drypp
Av olje og timian.

Vær vennlig skriv ned
På toppen av alt,
Jeg hater ingen
Jeg plyndrer ingen
Men når jeg sulter
Spiser jeg kjøttet til de som
plyndret oss.

Pass på,
Pass på min sult,
Pass på min vrede.

Israel sin krigføring mot palestinerne er ikke bare militær. Det er en psykologisk krigføring og en krig om hvilken virkelighet som blir formidlet til verden rundt.
Den strategiske krigføringen pågår kontinuerlig og er en kombinasjon av et velsmurt medieapparat overfor Israels egen befolkning, overfor palestinerne og verden utenfor.
Kan Israel fortsette å vinne frem med sin brutale okkupasjon og samtidig opprettholde rollen som verdens sterkeste offer?

Line Khateeb er leder av Palestinakomiteen.

Ett eksempel på den såkalte «balanseringen av offerrollen» er hvordan reportasjer og bilder fra Gaza blir satt opp mot fortellinger om israelske familier i Sderot. Den største utfordringen for å få et godt bilde av krigen har vært fraværet av vestlige journalister inne i de palestinske områdene. Blokaden av Gazastripen har effektivt hindret venner, familie og akademikere i å kunne reise inn og ut de siste 18 månedene. Fra november 2008 ble israelske og utenlandske journalister nektet innreisetillatelse. Det samme gjaldt arbeidere for humanitære organisasjoner. I ettertid er det ikke nødvendig å spørre hva som var hensikten med å stenge ute de «internasjonale».

Palestinakomiteen mottar e-post fra nordmenn som mener NRK er ubalansert og anti-israelsk. Kåre Willoch har blitt anklaget for å være rasist og å spre jødehat. Språket som blir brukt for å beskrive israelske angrep eller motangrep, palestinske motstandsfolk eller terrorister, er ikke nøytralt. Journalister refererer til meldinger fra internasjonale nyhetsbyråer og israelske pressetalmenn uten nødvendigvis å bearbeide deres valg av språkdrakt. Vi har fått vite at Israel fører en krig mot Hamas. Dette går ut over sivile palestinere, men Hamas må bære ansvaret for de drepte.

Israeleren og fredsaktivisten Uri Avnery mener den israelske propagandaen har ført til en virkelighetsforståelse hvor løgnen er blitt sannhet. Han viser til bombingen av FN-skolen i flyktningleiren Jabaliya. Den israelske hæren uttalte at Hamas hadde avfyrt raketter fra skoleinngangen. Dette ble bevist med bilder som viste seg å være ett år gamle. FN sine ansatte avviste alle anklager om skuddvekslinger og utskytningsramper inne fra skolens område. Mer enn 40 mennesker som hadde søkt tilflukt inne på skolen ble drept, Israel måtte beklage sine feil overfor FN. Likevel stod hæren sine uttalelser om beskytning fra skolen igjen som en sannhet.

Hvilket Hamas fører Israel krig mot? De som stemte på dem i et demokratisk valg? Barnehageassistenten eller trafikkonstabelen i innenriksministeriet? Parlamentarikerne, hvorav en stor del sitter fengslet uten lov og dom? Eller den militære delen av organisasjonen som gjør motstand mot en folkerettsstridig okkupasjon? Det israelske svaret ville kanskje vært terrororganisasjonen Hamas. Men får vi vite hvem de er?

Hamas ble stiftet i 1987 under den 1. intifadaen i Palestina. De består av en militær, en sosial og en politisk del som til sammen utgjør en islamistisk massebevegelse. Først og fremst er Hamas en motstandsorganisasjon. Den politiske utviklingen av organisasjonen har gått i en stadig mer «demokratisk» retning og de har gradvis tatt mer ansvar i palestinsk politikk, både på lokalt og nasjonalt nivå. Det er blitt viktig for norske analytikere og synsere å ta avstand fra Hamas. Derfor er det nå allment akseptert at det er en ekstrem organisasjon som tyr til ekstreme midler. Det er nærmest en synd at palestinerne har gått til det ytterpunkt å stemme inn disse folkene i stedet for de moderate representantene til Fatah.

I januar 2006 stilte Hamas for første gang til parlamentsvalg i de palestinske områdene. I deres «National Unity Government Program» fra 19. mars 2006, et dokument med 39 punkter, blir det gjentatte ganger nevnt at en palestinsk regjering skal bygge på demokratiske prinsipper. Punkt 7 i programmet handler om:

«Rebuild the institutions on foundation of democracy, professionalism and nationalism – not in accordance with party affiliation.»(1)

Hamas viser her til en praksis i palestinsk politikk som en finner på lokalt og nasjonalt nivå, nemlig at stillinger blir besatt på bakgrunn av bekjentskap og partitilhørighet. Valglisten til Hamas het «Change and Reform», og i valgkampen spilte de på å være en kraft mot korrupsjon og for forandring, noe som kommer til uttrykk i punkt 6 i det samme «National Unity»-programmet:

«Comprehensively reform the domestic policies, including fighting corruption, ending unemployment, and rebuilding society and public institutions based on democratic principles, which guarantee fairness, equality, inclusion, political pluralism, the rule of law … and respect for and protection of human rights and fundamental freedoms.»(2)

Utviklingen i etterkant av valget i 2006 har verken gitt mer respekt for menneskerettigheter eller grunnleggende frihet.

Palestinernes valg av Hamas ble boikottet av det internasjonale samfunnet. Følgene har vært tragiske. Flere hundre er drept i interne kamper mellom Hamas og Fatah sine folk på Gazastripen og Vestbredden. Samtidig har Gazastripen blitt ytterligere isolert fra omverdenen. Det å leve under okkupasjon kan på mange måter oppleves som ekstremt. Israelske soldater bestemmer når og hvor du kan komme deg til jobb, skole eller sykehus. De dikterer om du eller varene dine kan reise inn eller ut av din egen by eller ditt land. Palestinere spør: «Hvordan stiller vesten seg til denne ekstremismen? »

Det er ikke unikt at både sekulære og kristne stemte på Hamas i valget 2006 med et håp om endring. Khaled Hroub er direktør for Arab Media Project ved Universitetet i Cambridge, England og regnes som den fremste eksperten på Hamas. I artikkelen «A ’New Hamas’ through its new documents» går Hroub gjennom dokumentene Hamas gikk til valg på, og forslagene til program for samarbeid som ble lagt frem etter valget. Det er overraskende få referanser til Islam i disse dokumentene. I punktet om lovgivning og reform av domstolene i valgplattformen viser det første underpunktet til at: «Islamic Shari´a law should be the principal source of legislation in Palestine.» Islam er ikke nevnt i de andre underpunktene som legger vekt på å utvikle et effektivt lovsystem basert på maktfordeling.(3)

Islamister blir hyppig brukt som et skremselsbilde. Israel gjør det de kan for å blande sammen Hamas, Hizbollah, Iran og den internasjonale krigen mot terror. Det er etablert som en sannhet i Israel og Vesten forøvrig, at Hamas er en ekstrem, islamistisk terrororganisasjon. Dette gjør det umulig for israelerne å forsone seg med dem, og gjør det akseptabelt for Vesten at Israel fortsetter å stenge palestinerne sine grenser, likvidere demokratisk valgte ledere og bombe et av verdens tettest befolkede områder.

Staten Israel må ha rett til å beskytte sine borgere. Vi kan alle forstå at israelske mødre er redde for barna sine når bombealarmen går, men er det Hamas sin ekstremisme som er årsak til denne situasjonen?

Hamas blir i stor grad karakterisert ut fra sitt 1988 Charter fra den 1. intifadaen da organisasjonen fokuserte på væpnet kamp mot okkupasjonen. De nyere dokumentene som ligger til grunn for Hamas sin valgdeltakelse og ønsker for en samlingsregjering, viser en mer forsonende og pragmatisk holdning til tidligere inngåtte avtaler med Israel og den fortsatte frigjøringskampen.

I et intervju med Hamas sin leder Khaled Meshal fra mars 2008(4) svarer han unnvikende på spørsmålet om hensikt når militære aksjoner rammer sivile israelere. Han mener det er feil å stille slike krav til et okkupert folk med dårlige våpen, mens okkupanten får gå fri for sine overgrep.

Det hadde gjort det enklere for oss som palestinere i eksil eller solidaritetsorganisasjon å forsvare den palestinske motstandskampen om den hadde vært i tråd med folkeretten. Ingen barn velger å bli født som palestiner eller israeler. Samtidig vet jeg at det meste av motstanden på Vestbredden i dag er ikke-voldelig. Men motstand mot okkupasjonen møter lite aksept hos Israel. Livni har uttalt at krigen mot Gazastripen var en krig mot Hamas og for «moderate palestinere». De enorme ødeleggelsene og terroriseringen av 1,5 millioner mennesker kan vanskelig oppfattes som en støtte til noen som bærer navnet palestiner.

Retorikken Israel bruker mot Hamas, er nærmest identisk med retorikken som ble brukt mot PLO og Fatah da de ledet den palestinske motstandskampen. Arafat satt i husarrest de siste årene av sitt liv med begrunnelse om at han var en trussel som støttet terrorister. Kanskje frykter Israel i større grad Hamas som en ledende motstandsorganisasjon enn Hamas som et islamistisk parti?

I krigen mot Gazas befolkning taler bildene og antall drepte i stor grad for seg selv. Det handler ikke om hvem som er det største offeret, men snarere om et mønster hvor okkupanten får definere fiendebildet og løsningen. Som palestiner føles denne krigen som et forsøk på å knuse all palestinsk motstand. Det har den ikke oppnådd.

En kan likevel stå igjen med en forståelse om at forholdene i Midtøsten er for kompliserte til å kunne løses. At Israel må kunne forsvare seg, endog ikke med så sterke midler. Men er dette en god beskrivelse av virkeligheten? Palestinerne er okkupert, Gazastripen fortsatt under blokade, det bygges fortsatt mur på Vestbredden, og det er den israelske hæren som setter premissene for enhver palestiner sitt dagligliv, uavhengig av hvor «moderate» eller «ekstreme» de er.

Den systematiske undertrykkelsen av fire millioner mennesker skyldes ikke Hamas sine raketter. Israelerne sitt behov for å beskytte seg og demonstrere sin makt er uløselig knyttet til den folkerettsstridige okkupasjonen.

Noter:

1 Journal of Palestine Studies, 163:2006

2 163:Ibid

3 14:Ibid

4 Journal of Palestine Studies, 2008/4

Tittelen på denne er artikkelen er også tittelen på ei bok av engelsk-palestinske Ghada Karmi.
Ho fortel om dei to rabbinarane som kom til Palestina i 1897. Dei såg at landet var som ei brur: «vakkert, men alt gift med ein annan mann». Alt då måtte dei stilla spørsmålet: Dersom Israel skulle bli eit land for jødar, kvar skulle folket som alt budde der dra?
I dag – 111 år seinare – er dette enno Israels dilemma

Elisabeth Sausjord er sjukepleiar i Tromsø og medlem av Palestinakomiteen.

Den israelske historikaren Ilan Pappe har skrive sitt land sin historie frå denne tida i boka The Ethnic Cleansing of Palestine. Han dokumenterer ein krigsforbrytelse, ein nøye planlagt etnisk reinsing av Palestina, systematisk utført av den sionistbevegelsen som staten Israel byggjer på i dag. Det er og var alltid sionistane sitt mål å skape eit land berre for jødar. 750 000 palestinarar vart drivne på flukt, dei fekk knapt med seg anna enn nøkkelen til huset sitt. I dag 60 år seinare lever meir enn 4 millionar flyktningar på Vestbreidda, Gaza, Libanon, Syria, Jordan, Egypt.

Nøkkel til eit hus i Palestina

I 22 år har eg gått inn og ut av dei 60 år gamle palestinske flyktningeleirane i Libanon. Det er no 4. generasjon flyktningar som vert fødde i leirane der. Eg har høyrt på uendeleg mange historier om dei mange krigane i Libanon, og om korleis dei flykta frå sine landsbyar i det Palestina som no heiter Israel. Eg har sett nøklane dei bar med seg, og mange har synt meg de gamle papira som dokumenterer eigedomsretten på husa dei flykta frå. Eg har vore ilag med dei i ulike krigar, og vore vitne til utallege overgrep mot dei rettslause flyktningane. Sist eg møtte leiaren for den palestinske kvinneunionen, sa ho: «Eg trur snart ikkje palestinarane skal få leve et normalt liv!» Men dei kan ikkje gi opp, dei har ingenting å tape.

10. desember i fjor var FN si menneskerettserklæring 60 år. Artikkel 13 omtalar fridomen til å røre seg i sitt eige land, og retten til å kunne reise og kome att til eit kvart land. Den var bakgrunnen for at FN dagen etter, den 11. desember 1948, vedtok den første resolusjonen om dei palestinske flyktningane sin udiskutable menneskerett. Den heiter Resolusjon 194, og stadfestar dei palestinske flyktningane sin rett til å vende attende til sitt heimland. Paragraf 11 seier:

«… dei palestinske flyktningane som ynskjer å vende attende til heimane sine og leve i fred med sine naboar, skal ha lov til det på den tidlegast praktiske dato, og kompensasjon skal betalast for eigedommane til dei som vel å ikkje vende attende …»

Ved å nekte palestinarane denne retten har Israel og deira støttespelarar konstant krenka deira soleklare menneskerett. Retten til å vende heim er så grunnleggande at den vart stadfeste i Magna Carta alt i år 1215.

Legitim kamp

Palestinarane har kjempa for sin rett heilt frå opprettinga av staten Israel i 1948. På 60-talet vart dei organisert gjennom den palestinske frigjeringsrørsla PLO. Dei har kjempa frå eksil (Jordan og Libanon), og dei har kjempa frå dei okkuperte områda (Vestbreidda og Gaza). Me har fått ein rekke fredsavtalar, som ikkje har gitt noko resultat. Det dei for det meste strandar på, er at dei ikkje anerkjenner palestinarane sine grunnleggande nasjonale rettar – og særleg flyktningane sine menneskerettar. Israel prøver å få historia til å handle om 1967, og ikkje om fordrivinga i 1948. Også i Noreg prøver ein å tåkelegge det opphavlege historiske problemet, og snakkar ofte om okkupant og okkupert som to likeverdige partar. Israel er bygd på den sionistiske ideen om å bygge ein stat berre for jødar. Landet har aldri definert grensene sine. I praksis et dei seg meir og meir inn på dei palestinske områda, riv husa deira, hindrar dei å dyrke jorda si, og byggjer ein apartheidmur på Vestbreidda. Slik har dei grundig dokumentert at tostatsløysinga aldri har vore noko reelt alternativ for Israel. Dei held fram med sine brot på menneskerettane og fordrivinga av palestinarane. Samstundes vert forholda i Gaza, verdas største fengsel og Tromsøs vennskapsby Gaza, meir og meir uhaldbare.

Boikott Israel

Israel trur fortsatt på at dei kan bygge ein rein jødisk stat på ruinane av eit anna folk sin tragedie. Tida er overmoden til å legge eit større press på Israel. Den 3. desember gjennomførte Palestinakomiteen ein demonstrasjon utanfor Fylkestinget mot at hurtigbåtane skulle drivast av Veolia som støttar den israelske apartheidpolitikken. I England har boikottarbeidet kome langt, dei jobbar både med forbrukarboikott, kulturell- og akademisk boikott.

Den einaste rettferdige løysinga er at dei palestinske flyktningane får vende attende til heimlandet sitt, og at det vert oppretta ein felles sekulær stat bygd på folkeretten for alle innbyggjarane i området. Dette ser også ut som det mest realistiske på sikt i den politiske situasjonen på bakken i Palestina.

Eg har vakse opp med ei barnetru på menneskerettane. Er dei fortsatt verd denne trua? Eller gjeld dei berre nå det passar den vestlege overmakta? Skal eg og mine palestinske venner i flyktningeleirane snart få oppleva at dei også gjeld det palestinske folket?

(Artikkelen sto i avisa Tromsø og Nordlys før krigen mot Gaza.)

Ingrid er palestinaktivist med mastergrad i Midtøstenstudier fra i høst. Siden 2000, det vil si siden starten av den 2. intifadaen, har mye av hjertet og innsatsen ligget i solidaritetsarbeidet, først og fremst gjennom Palestinakomiteen i Oslo. Hun har stått i spissen for arbeidet med demonstrasjonene i Oslo under angrepet på Gaza i vinter.

 Hvilken betydning har innsatsen til Gilbert og Fosse hatt?
– De har gjort en kjempeinnsats, og de har vært flinke til nettopp å få fram det politiske, mens media gjør det til en heltehistorie. Og opp mot helteglorien har de også understreket veldig tydelig at de virkelige heltene er de som er der, arbeider der, hele tiden, mens de selv ville reise ned, kunne reise, og hadde et valg.

Hvor langt tror du Israel vil gå nå, hva ønsker de å oppnå?
– Jeg tror perspektivet er å knuse muligheten for en palestinsk stat, men denne krigen kan ha sammenheng med maktforholdene i Israel, det kan være et slags valgkampstunt. De tar i alle fall feil, hvis de tror at dette skal knuse palestinsk kamp. Palestinerne er et stolt folk. Bare det å ha levd under okkupasjon så lenge, er uttrykk for motstand. Det har vært perioder hvor det har virket som det har vært en løsning i sikte, den såkalte Oslo-prosessen, for eksempel, men undertrykkinga og okkupasjonen har bare fortsatt. Den andre intifadaen, i 2000, kom som resultat av at Oslo-avtalen viste
seg å ikke være noen løsning. Jeg var der i 2001, og fikk et sterkt inntrykk, både av styrken og vanskelighetene, alle de daglige problemene, skadene i livet, oppstykkingen og sperringene som gjør at alt er krevende. Mange har flyktet, men motstanden er ikke knekket. Israel vil heller ikke klare å knekke den med denne krigen.

Du var der i 2001, men siden har du ikke vært der?
– Jeg prøvde, både i 2002 og 2003, men da slapp jeg ikke inn. Det er en del av okkupasjonen og krigføringen, de vil holde øyenvitner og journalister unna.

Hvilken betydning tror du splittelsen blant palestinerne kan ha?
– Det er vanskelig å si. Det er både tragisk og vanskelig, hvor et stort ansvar ligger på Israel, USA og Vesten. Israel har brukt terror og drap, bevisst, og drept folk som kunne vært i stand til å bygge bro. USA og Vesten har aktivt bidratt til splittelse, ikke minst etter at Hamas vant valget. USA har en strategi for å beholde en sikker bastion og venn for å sikre kontroll i området. Og de kjøper seg venner. Både Israel og Egypt er blant de tre viktigste bistandsmottakerne fra USA. Irak topper listen akkurat nå. At Egypt er så knyttet til USA betyr jo noe i forhold til splittelsen, også i den arabiske verden. Det er alvorlig for den palestinske kampen, men jeg tror ikke motstanden på noen måte er knekket. De har levd lenge med dette, som sagt.

Svaret kan vel tolkes som liten tro på en ny politikk fra USA, heller ikke med Obama?
– Jeg har ingen tro på noen ny kurs fra USA, nei. Behovet for kjøpte og lojale allierte og venner er helt klart, både i forhold til Israel og araberstatene. Det har vært der, og er der, uansett hvem som er president.

Denne krigen har, ikke overraskende, ført til hete debatter om jøder og antisemittisme. Hvilke tanker har du om det?
– Det er veldig viktig å skille mellom jøder og sionister. Sionismen var i utgangspunktet først og fremst en sekulær bevegelse blant den jødiske befolkningen i deler av Europa, som ikke nødvendigvis hadde særlig støtte blant de religiøst ortodokse. Det var en viss innflytting av jøder til Palestina tidlig på 1900 tallet, men det var mest noen få idealister. Det var den 2. verdenskrigen, antisemittismen, og Vesten som skapte Israel.

Birger Thurn-Paulsen

Ifølge Bibelen ble landet fra Egypts elv til den store elven Eufrat gitt til Abraham fra GUD for omtrent 4000 år siden (1. Mosebok, kap. 15, vers 14).
Siden både jødene og muslimene hevder å nedstamme fra Abraham, gjør dette arvespørsmålet rimelig tvetydig.
Når vi ønsker å lære av historia i dag, må vi gå atskillig dypere ned i materien for å finne fakta og analyser.

Geir Gustad er medlem av Palestinakomiteen.

Området mellom Eufrat og Nilen har alltid vært scenen for kamp, handel, kultur og religion i skjæringspunktet mellom Øst, Vest og Syd: assyrere, babylonere, filistere, egyptere, hebreere, persere, grekere, armenere, romere, korsfarere, ottomaner.

Denne artikkelen trekker fram to ting:

1. Diasporaen, jødenes utlendighet, inntraff ifølge jødisk mytologi år 70 e.Kr. når romerne jevnet Tempelet i Jerusalem med jorden. Jødene har etter dette bodd spredt over hele kloden mer eller mindre integrert i lokalsamfunnet.

2. Tyrkerne hadde makta i Palestina etter å ha slått arabere i 1516 og fram til 1. verdenskrig. I denne perioden begynner palestinernes frigjøringskrig, og erkjennelsen om en palestinsk nasjon vokser. I 1799 innledet Napoleons angrep på Palestina imperialismens og de vestlige stormaktenes direkte innblanding i den politiske og samfunnsmessige utviklingen i området. Fra 1840 begynte en innvandring av pilegrimer med ulike religiøse overbygninger, og med store innbyrdes uenigheter og konflikter.

Antisemittisme og jødepogromer

Helt fra middelalderen har ulike herskere i Europa tvunget jødene inn i rollen som kjøpmenn og pengeomsettere. Ved sosiale, økonomiske, religiøse eller kulturelle kriser har jødene vært lett identifiserbare syndebukker som har avledet folkets vrede fra fyrstene, og over på jødene. Ikke nok med at folk så på jødene som pengepushere og utbyttere, men de hadde også eget språk, sære skikker og bodde ofte atskilt i egne områder. De materielle forholda lå godt til rette for at reaksjonære politikere – fra tsaren til nazistene – fant jødene som førsteklasses hatobjekter: Jødepogromene har rammet alle jøder, men som i alle pogromer har de fattige blitt hardest rammet.

1881 ble tsar Aleksander II av Russland myrdet. Jødene fikk skylda. I perioden fra 1881 til 1925 utvandret nesten 4 millioner jøder fra Øst-Europa til hele resten av verden, de aller fleste til USA og Vest-Europa. Det var viktig for herskerklassen i Europa at de flyktende jødene ikke sluttet seg til den våknende arbeiderklassen og kampen for sosialismen. Den engelske kolonimakten var samtidig på utkikk etter påskudd for å flytte fram sine interesser i Midtøsten hvor det ottomanske riket vaklet og Suezkanalen bandt sammen handelen mellom Asia og Europa. Ut fra mange motiver og med ulike bakgrunner ble sionismen som politisk prosjekt formelt stiftet i 1897: Målet var å opprette en rent jødisk stat, i jødenes eget land, Kanaan. Ideolog og demagog var den østerrikske journalisten Theodor Herzl. I finansieringa deltok jødisk storkapital og de ledende imperialistmaktene, særlig England. De viktigste utfordringene for denne alliansen var å propagandere for den sionistiske ideologien og å organisere den fysiske innvandringen. De fleste jøder over hele verden var på dette tidspunktet rimelig assimilert der de bodde, som franskmenn, engelskmenn, amerikanere eller nordmenn. De hadde ingen religiøse aksjer i det sionistiske prosjektet ennå. Det første organiserte skipet med jøder ankom Jaffa i 1882. Deretter vokste innvandringen for hvert år.

Palestina under britisk mandat (1922–1948)

England og Frankrike hadde siden 1912 en avtale om maktfordeling i Midtøsten. I 1916 hadde den britiske hæren flyttet fram sine posisjoner (som dagens israelere sier det: «fakta på bakken!»), og de undertegnet Sykes-Picot-avtalen hvor England fikk Palestina, Israel, Jordan og Irak. Deres neste mål var destabilisering av Tyrkia som i 1. verdenskrig var alliert med Tyskland. For å oppnå dette måtte de ha støtte fra araberne uten å oppmuntre arabisk nasjonalisme. Den britiske kolonimakten var alt eksperter i infiltrasjon, splitt og hersk-taktikk og hensynsløs framferd, og gjennomførte i samarbeid med Frankrike sin avtale i 1920. Palestina ble opprettet som eget protektorat 1923. Kampen for et fritt Palestina startet.

Jødisk befolkning i Palestina

På et landområde så stort som Hedmark fylke bodde det i 1923 757 182 mennesker, i hovedsak bønder og gjetere, men også med 1 236 industribedrifter (1927). Jødene hadde siden innvandringen startet i 1880- årene, systematisk kjøpt opp palestinsk eiendom. Dette kunne de gjøre dels fordi en del av innvandrerne hadde kapital, og dels ved hjelp av internasjonale fonds opprettet av sionistene. Men palestinerne var notorisk lite villige til å selge jorda. I 30-åra tok den jødiske innvandringen ny fart p.g.a. nazistenes hensynsløse forfølgelse av jøder. De fleste flyktet til Vest-Europa og USA, men 290 000 kom til Palestina.

I 1935 kontrollerte jøder 72 % av alle bedriftene. Reaksjonen fra de innfødte palestinerne var sterk. De protesterte, gikk i streik og organiserte både fredelig og væpna motstand. Sionistene organiserte sine egne militære «forsvarsorganisasjoner »: Haganah, Irgunn, Stern. Navn som siden har blitt synonymer med terror, overgrep og hensynsløshet mot den palestinske sivilbefolkninga. Samtidig la den britiske kolonimakta forholdene til rette for jødisk bosetting, handel og forretningsvirksomhet. De stasjonerte 20 000 soldater for å opprettholde ro og orden. Etter den 2. verdenskrig ankom ytterligere 100 000 jøder som var overlevende etter nazistenes Holocaust, til Palestina. Konfliktene økte, og sionistene sto i stadig sterkere konflikt med Storbritannia, og hevdet at britene ikke la forholdene raskt nok og godt nok til rette for dem. Det kulminerte med at Irgunn, ledet av senere statsminister Menachem Begin, sprengte King David Hotel – det britisk hovedkvarteret – i lufta i 1946, en hendelse som fremdeles blir markert i Israel.

Staten Israel ble grunnlagt i 1948

USA hadde etter 2. verdenskrig suverent overtatt rolla som den ledende imperialistiske stormakta. Oljeressursene var utpekt som avgjørende råvarer i den framtidige kampen om makt og rikdom. Alt i mellomkrigstiden hadde amerikanske oljeinteresser hektisk aktivitet i Midtøsten. USA måtte nå vurdere hvilke land og bevegelser som var sterke nok og pålitelige nok til å bli framtidige allierte i området, og som kunne fungere som motkrefter til kommunistiske og nasjonalistiske bevegelser. Strategien var til forveksling lik den samme som britene valgte i mellomkrigstiden: De sionistiske jødene ble valgt til rollen som USAs agenter i Palestina.

Etter 1945 hadde jødene stor sympati i hele verden p.g.a. overgrepene som var begått mot dem av nazistene. Jødene arbeidet systematisk med oppkjøp av arabisk eiendom i Palestina. De hadde et omfattende internasjonalt støttearbeid ledet av en liten, men kapitalsterk og godt organisert amerikansk komité. De hadde en godt trent, høyt motivert og velutstyrt politi/militærstyrke på ca. 60 000 mann i Palestina i tillegg til terrororganisasjonene Irgunn og Stern. Palestinaspørsmålet var i 1946 satt på dagsorden i FN. Statistikk viser at 85 % av jødene bodde i og rundt byene Jerusalem, Haifa og Tel Aviv. FN-planen foreslo følgende fordeling:

1. Jødisk del: 56 % av territoriet, 51 % av befolkninga (499 000 jøder/509 000 arabere)
2. Arabisk del: 43 % av territoriet, 38 % av befolkninga (9 500 jøder/749 000 arabere)
3. Jerusalem: 0,65 % av territoriet, 11 % av befolkninga (100 000 jøder/106 000 arabere)

Sionistene godtok umiddelbart denne planen siden de fikk en uforholdsmessig stor del av landet. Araberne forkastet den enstemmig. Stemningen i FN var i utgangspunktet mot denne planen, og det kan stilles folkerettslig spørsmål om FN hadde rett til å dele Palestina. Men etter voldsom agitasjon i kulissene og stormaktspress fra USA ble den vedtatt med noen få stemmers overvekt 29. november 1947. Sionistene jublet. USA registrerte en seier. Araberne oppfattet avstemminga som en krigserklæring. Palestinerne var i stor grad fratatt våpen av britene i perioden 1936–45, og disponerte kun ca. 2 600 geværer. I tillegg kom 3 000 mann fra den Arabiske Frigjøringshæren. Den væpna motstanden begynte gradvis, først som geriljavirksomhet og spredte voldsepisoder.

Sionistene hadde lagt strategiske og taktiske planer for erobring av langt større områder enn de var tildelt av FN. De hadde godt utstyrte, motiverte tropper, økonomisk styrke, og de skulle vise seg å være hensynsløse i gjennomføringen av planene. Angrep fra palestinere og andre arabere ble slått tilbake, og sionistene gjennomførte i løpet av første halvår 1948 en konsentrert terrorkampanje for å drive vekk den palestinske lokalbefolkninga. De mest kjente overgrepene er massakrene i Deir Yassin 10. april 1949 og angrepet på Haifa 22. april med tungt artilleri mot ubeskyttede folkemasser. Terroren virket etter planene: 400 000 arabere flyktet i panikk for å unngå å bli massakrert.

14. mai 1948 ble staten Israel grunnlagt. 15. mai trakk de britiske troppene seg ut. 16. mai ble Israel angrepet av 15 000 mann fra Syria, Libanon, Egypt, Jordan og Irak. De arabiske troppene var dårlig trent og utrustet. Resultatet var forutsigbart: militære nederlag for araberne og ytterligere 700 000 flyktninger. I Gaza økte befolkninga fra 80 000 til 280 000 palestinere. Det ble opprettet store flyktningeleire i Palestina, Jordan, Libanon og Syria. Det ble oppnådd våpenhvile flere ganger sommeren 1948. FN forsøkte å mekle via den svenske diplomaten grev Folke Bernadotte, men han ble myrdet av jødiske terrorister 17. september.

11. desember 1948 ble staten Israel anerkjent som medlem av FN, og ved den «endelige» våpenhvilen 1949 var Israels område utvidet med store landområder. «Fakta på bakken» ble etablert som politisk linje i Israel. Flyktningene som forlot sin jord (3 175 000 mål jord over 20 år) fikk den ekspropriert til israelsk statseiendom som skulle tilhøre det jødiske folket «for alltid».

Olje og imperialisme I: Den kalde krigen i Midtøsten 1951–1982

Forholdet mellom Israel og araberstatene har vært spent siden våpenhvilen i 1949. Araberne støttet den palestinske frigjøringskampen, og så på Israel som USAimperialismens forlengede arm i området. Da president Nasser i Egypt nasjonaliserte Suezkanalen i 1956, angrep Israel etter en hemmelig avtale med England og Frankrike, og okkuperte Sinai og Gaza. Etter mekling fra FN og press fra USA trakk de seg ut i 1957, mens FN-styrker inntok posisjonene deres.

I Palestina pågikk det en brei organisering av palestinerne. Fatah ble grunnlagt i 1959 og fikk som oppgave å organisere motstand mot okkupantmakten. De anerkjente ikke Israel, og ville opprette en palestinsk stat for arabere og jøder. PLO (Palestine Liberation Organization) og PLA (Palestine Liberation Army) ble grunnlagt i 1964 som de samlende militære frontene mot sionistene. Det ble innledet en periode med geriljaangrep mot Israel både fra leire i Egypt og Jordan. Israel mottok massiv støtte fra USA, både militært og økonomisk. Også Tyskland bidro med store beløp i krigsskadeerstatning mot jødene. Sovjetunionen støttet samtidig både Egypt og Syria med våpen.

Seksdagerskrigen

Resultatet av den økte politiske spenningen og den militære opprustningen var at Israel 5. juni 1967 gikk til lynangrep på Jordan, Syria og Egypt. Seksdagerskrigen førte til at det arabiske flyvåpenet ble ødelagt før de kom på vingene, og at israelske bakkestyrker erobret Sinai til Suezkanalen (Egypt), Vestbredden til Jordan-elva (Jordan) og Golanhøydene (Syria). Israel kunne feire en fullstendig militær seier, og med erobringen av Jerusalem fikk de fri tilgang til Klagemuren. Okkupasjonen ble fordømt i FN, som i henhold til Resolusjon 242 krevde full tilbaketrekning fra okkuperte områder, men det spilte liten rolle for israelerne. For palestinerne medførte krigen 380 000 nye flyktninger fra Vestbredden til Jordan. Over 1 000 000 «nye» palestinere levde nå innenfor Israels styre i tillegg til de 350 000 som fra før bodde innenfor grensene. Israel startet nå et langsiktig prosjekt for å befolke de arabiske områdene med jøder. Bosettingsprogrammet medførte at lukkede jødiske bosettinger ble plassert i strategisk viktige økonomiske og militære posisjoner, og dette har blitt et av de mest sentrale stridstemaene i Palestina til våre dager.

Svart september

I 1969 ble Yasser Arafat valgt som leder av PLO, som fikk en stadig mer sjølstendig rolle i den palestinske kampen. 6- dagerskrigen førte til en massiv rekruttering til PLO av kvinner og menn som ville føre krig for å erobre palestinsk territorium. PLO utførte stadige geriljaangrep fra baser i Jordan mot Israel, som svarte med bombeangrep mot Jordan. Inne i Jordan representerte PLO etter hvert et kraftig og radikalt maktsenter og ble vurdert som en politisk og sosial trussel av kong Hussain. Det endte med at den jordanske hæren i september 1970 (Svart September) angrep de palestinske flyktningleirene i «Fatahland » syd i Jordan, drepte 3 400 og såret 10 000 palestinere. PLO ble drevet ut av Jordan, og etablerte seg fra 1971 i Beirut.

Yom Kippur-krigen

Etter militær styrkeoppbygging og mindre konflikter angrep Egypt og Syria Israel i Yom Kippur-krigen 6. oktober 1973. Selv om angrepet kom overraskende, og araberne i starten hadde stor framgang, maktet Israel å slå angriperne tilbake. Det ble tegnet fredsavtale 25. oktober som medførte stasjonering av FNstyrker i kanalsonen og på Golanhøydene.

Internasjonal terrorisme

PLO besto av 250 ulike organisasjoner. De hadde samme mål, men ulike analyser og metoder. Enkelte av gruppene hadde gode forbindelser med internasjonale revolusjonære miljøer og grupperinger. På 70-tallet ble det gjennomført flere spektakulære flykapringer over hele verden. Aksjonene i München-OL i 1972 og Entebbe-kapringen 76 medførte internasjonal fordømmelse, men førte samtidig til at palestinernes kamp ble kjent for hele verden. PLO ble anerkjent som palestinernes representant i 1974.

Fred mellom Egypt og Israel

Camp David-avtalen i 1978 medførte at Egypt sluttet fred med Israel, og full israelsk tilbaketrekning fra Sinai i 1982. Den arabiske verden så på fredsavtalen som et svik mot palestinernes kamp. Gerilja-angrepene fra PLO ble nå i hovedsak utført fra Libanon, hvor palestinske grupper hadde etablert baser som avfyrte raketter inn på israelsk territorium. Israel svarte med flyangrep på libanesisk, syrisk og iraksk jord. I mars 1978 invaderte Israel Syd-Libanon nord til Litani-elven. De ødela palestinske baser, og operasjonen førte til etablering av FN-tropper i regionen. Blant andre hadde Norge styrker i UNIFIL. I 1982 gikk Israel på nytt til angrep og invaderte helt til Beirut. De bombet byen, og i samarbeid med kristne falangister som fryktet PLO og muslimenes styrke, gjennomførte de massakrer på palestinere i flyktningeleire (Sabra, Chatilla). I august 1982 ble PLOs hovedkvarter og flere tusen palestinske soldater evakuert, først til Kypros og deretter til Tunis. I Libanon fortsatte motstanden mot okkupantene. Hamas og Hizbollah er muslimske organisasjoner som markerte seg stadig mer aktivt i den væpna kampen og krevde hellig krig (Jihad) mot Israel. Den israelske hæren trakk seg ut av Syd-Libanon i 1985 etter kontinuerlige angrep fra geriljaen.

Olje og imperialisme II: Intifada og en palestinsk stat

Begynnelsen av 80-tallet var preget av daglig undertrykking og tiltakende uro i Palestina. PLOs militære styrker sto i Tunis. Den israelske nybyggerbevegelsen styrket seg, og etablerte stadig nye bosettinger.

9. desember 1987 startet den første intifadaen da innbyggerne i Jabalaya flyktningleir i Gaza kastet stein og bensinbomber mot israelske patruljer i protest mot at en israeler kjørte over 4 palestinere. Intifada betyr «kast av deg åket», og aksjonen spredte seg raskt til hele det israelsk-okkuperte Palestina. Det var en folkelig eksplosjon etter 20 års okkupasjon uten noen politiske løsninger. Den innebar boikott av israelske varer, skattenekt, demonstrasjoner, streiker, steinkasting og angrep på settlere. Samtidig medførte intifadaen en større grad av lokal organisering blant palestinere for å styrke samhold og sjølberging. Den israelske hæren svarte med tåregass, stålkuler med gummimantler, skarpe skudd og arrestasjoner. Intifadaen fikk brei oppslutning og stor sympati internasjonalt, og pågikk i flere år. Resultatet var ca. 100 000 døde og skadde palestinere og 2 000 døde og skadde jøder.

I 1988 proklamerte det palestinske nasjonalrådet (PNC) den selvstendige staten Palestina bestående av Vestbredden og Gaza. Det aksepterte samtidig staten Israels rett til å eksistere innafor grensene fra før krigen i 1967.

Under Golfkrigen i 1991 støttet PLO Irak og Saddam Hussain, og vant liten internasjonal støtte for dette. Ledelsen i PLO gjennomførte i perioden forhandlinger med Israel i Madrid uten resultat, men parallelt ble det gjennomført en rekke hemmelig møter i Norge. I 1993 ble Osloavtalen undertegnet. PNA/PA (Palestine National Authorities) ble etablert som «statsdannelse» for Gaza og Vestbredden. PA skulle etablere en palestinsk nasjon når Israel trakk seg ut av Jeriko og Gaza (1994). Deretter gradvis for resten av Vestbredden (FN res. 242). Området skulle deles i 3 soner: A, B og C med ulik kontroll fra PA og Israel. Ryktene sier at PLO-representantene ikke hadde egne kart over områdene eller var lokalkjente. Motstanden mot avtalen var betydelig både i de okkuperte områdene og for palestinere i eksil. De radikale grupperingene, med Hamas og muslimsk Jihad i spissen, avviste hele avtalen som uakseptabel. I avtalen var ingen eksplisitte formuleringer omkring jødiske settlements. I stedet for å følge internasjonale lover ble det inngått bilaterale avtaler mellom to parter (Israel/PA) med enormt forskjellig styrke.

Israel trenerte tilbaketrekninga fra de okkuperte områdene, og da en jødisk settler i februar 1994 åpnet ild i en moské i Hebron med maskinpistol og drepte 29 muslimer i bønn, førte det til voldsomme reaksjoner fra Hamas: 12 bombeangrep ble neste uke gjennomført mot mål i Israel. PA reagerte med massearrestasjoner mot Hamas-aktivister, og det var væpna sammenstøt mellom PA og radikale og muslimske palestinske grupper.

17. mai 1994 tok palestinske myndig heter kontroll over Gaza og Jeriko. 100 000 palestinere, kjernen i PLO, de såkalte tunisierne (Mukhabarat) kom «hjem» fra landflyktighet, og utgjorde kjernen i PNA de neste 10 åra. 1. juli vendte Yasser Arafat tilbake fra Tunis, og opprettet hovedkvarter i Jeriko. En fredsavtale mellom Israel og Jordan/ Syria (Golanhøydene) ble undertegnet i 1994–1996.

I 1996 utløstes tunnel-intifadaen da jødene åpnet en tunnel under Vestveggen. Muslimene fryktet for at Haram al-Sharif («det aller helligste») ble underminert. 70 palestinere ble drept i sammenstøtene. Israel invaderte på nytt Syd-Libanon i jakten på Hizbollah, og bombet blant annet Beirut.

Den såkalte Wye II avtalen som fulgte opp Oslo-avtalen, ble undertegnet i 1999: Den medførte frigivelse av 350 palestinske politiske fanger og en israelsk tilbaketrekking fra 11 % av Vestbredden i 3 etapper. Dessuten skulle det åpnes en reiserute mellom Vestbredden og Gaza og utbygging av en ny havn i Gaza. I 1999 var det 227 separate Vestbredd-enklaver under PA-kontroll. 88 % av disse var mindre en 2 kvadratkilometer store. De resterende områdene ble kontrollert av israelske tropper. Israel trekker seg ut av Syd-Libanon i mai 2000 etter stadige tap av folk og utstyr i geriljakampen mot Hizbollah.

Ariel Sharon utløste i 29. september 2000 den siste intifadaen ved å gå inn i Al-Aqsa-moskeen med ca. 1 000 israelske politisoldater. 5 palestinere ble drept samme dag og mer enn 200 såret. Intifadaen fortsetter fremdeles, men er i dag preget av det voldsomme israelske militære nærvær på Vestbredden og i Gaza.

18. februar 2002 var antallet intifada-ofre:

• 1 250 døde palestinere og 247 israelere.
• 37 200 sårede palestinere.
• 3 000 var totalt lammet (900 mellom 14 og 25 år).

Kampanjen av palestinske sjølmordsbombere førte til at antallet døde og skadde israelere økte, at den internasjonale sympatien for Israel økte og at den jødiske befolkninga sluttet sterkere opp om militære represalier mot palestinerne.

2004: Arafat dør – Hamas styrker seg

Yasser Arafat, palestinernes valgte president siden 1993, og isolert av den israelske hæren (IDF) i sitt hovedkvarter i Ramallah siden 2001, døde i november 2004. Dette avsluttet en lang epoke i palestinsk historie der det sekulære PLO hadde hatt den sentrale rolla med å representere palestinske krav og lede frigjøringskampen.

I de siste ti åra har muslimske bevegelser hatt stor framgang i hele Midt-Østen. Hamas ble stiftet av sheik Ahmed Yassin (likvidert av Israel i 2004) i 1987. Deres militære gren, Iz Al-Din Al-Kassam brigaden, har siden 1992 vært ansvarlige for de alvorligste angrepene mot Israel inkludert selvmordsbombere. Hamas har kombinert religiøs forkynnelse med kamp mot korrupsjon hos PA, godt sosialt arbeid på grasrota og kompromissløse krav til Israel. Hamas omtales av USA og Israel som en terrorist-organisasjon.

Ved valget til Palestinsk lovgivende forsamling den 26. januar 2006 fikk Hamas 74 av i alt 132 representanter. Valget var gjennomført demokratisk med observatører fra en rekke land.

Israel har forsøkt å isolere de valgte palestinske Hamas-politikerne og har nektet å forhandle med dem så lenge de ikke anerkjenner Israel. Israelerne har blant annet stanset overføringen av de anslagsvis 350 millioner kronene som de hver måned innkasserer i toll og avgifter på vegne av palestinske myndigheter. En rekke land har stanset bistand og støttetiltak etter press fra Israel og USA. De palestinske selvstyremyndighetene var sommeren 2006 langt på vei lammet fordi det mangler valuta til utbetaling av lønn.

Israel ut av Gaza september 2005

Israel foretok i 2003 og 2004 gjentatte militære angrep mot flyktningeleire i Gaza med store ødeleggelser av bolighus og småindustri. Etter en opphetet debatt mellom den nasjonalistiske religiøse høyresiden og moderate krefter vedtok Knesset sommeren 2005 å trekke seg ut av det okkuperte Gaza. Selve utflyttingen ble gjennomført september 2005 med omfattende internasjonal mediedekning av utkastelsen av bosetterne. Israel beholdt all grensekontroll (utenom mot Egypt som ivaretas av Egypt sjøl), kontroll i luftrommet og mot Middelhavet. De drivhusene og industrien som ikke bosetterne ødela under utflyttingen, ble kjøpt av Verdensbanken og gitt til palestinerne. IDF har deretter flere ganger angrepet flyktningeleirene fra angrepshelikoptre og fra bakken med påskudd av å jakte på terrorister.

Invasjonen av Libanon høsten 2006

Etter flere angrep med Qassam-raketter avfyrt fra Libanon mot Israel og etter et overraskelsesangrep der Hizbollah drepte og tok til fange flere israelske soldater, gikk Israel til angrep på Libanon høsten 2006. De foretok massive luftangrep fra Israel mot mål i Libanon, luft- og marineblokade av landet og en bakkeinvasjon av Libanon syd for Litani-elven. Hizbollah forsvarte seg effektivt mot de israelske bakkestyrkene og utførte gjentatte rakettangrep mot Nord- Israel. Israel gjennomførte omfattende bombing med blant annet klasevåpen, fosforbomber og artilleri. Da krigen ble avsluttet ved at Israel trakk seg ut 14.august, var de sivile tapene i Libanon over 800 drepte og 3 200 sårede, en herjet infrastruktur og 750 000 mennesker som var flyktet fra sine hjem p.g.a. israelsk bombing. Israel ble påført både omfattende materielle tap og et stort propagandamessig nederlag. De israelske tapene var 35 drepte, og i underkant av 50 alvorlig skadde.

Hamas tok den militære makten i Gaza 2007

Etter Hamas’ valgseier i 2006 ble Gaza økonomisk og handelsmessig boikottet av Israel, USA og store deler av den vestlige verden. Det brøt ut væpna kamper mellom president Abbas’ Fatah-styrker (PA) i Gaza og Hamas’ milits. Resultatet ble at Hamas’ Qassam-brigader vant en total militær seier over PA-styrkene som trakk seg ut til Vestbredden i mai 2007. Israel og Egypt innførte etter dette en svært streng grensekontroll, noe som medførte mat- og varemangel, stopp i all eksport fra Gaza og overveldende arbeidsløshet.

Hamas og andre palestinske motstandsgrupper hadde før og etter at Israel trakk seg ut i 2006, avfyrt opp mot 8 000 raketter fra Gaza mot Israel. Rakettene var opprinnelig «hjemmelagde» med kort rekkevidde og svært unøyaktige, men ble i 2008 smuglet inn fra Egypt og rakk inntil 40 kilometer inn i Israel. Anslagsvis 15 israelere har dødd som følge av rakettnedslag og flere hundre blitt såret i perioden fra 2001. Etter en kortvarig pause i rakettangrepene høsten 2008 gjenopptok Hamas beskytningen i november 2008. Våpenhvilen hadde ikke påvirket den totale isoleringen av Gaza, og Israel fortsatte målrettet å likvidere Hamasmedlemmer i Gaza. Israel gikk til omfattende bombeangrep 27. desember 2008, og samlet tropper på grensa mot Gaza. Etter noen uker fulgte invasjon av panservogner, artilleri og infanteri. Antall drepte var 1 300 hvorav 700 sivile i følge palestinske myndigheter.( 1) Mer enn 21 000 hus ble ødelagt, og 100 00 palestinere ble hjemløse.(2) Den sivile infrastrukturen i Gaza er knust, situasjonen i helsevesenet er prekær, og det er omfattende mangel på mat, rent vann, strøm og drivstoff. På israelsk side er tapene 13 døde, hvorav 9 militære.

På Vestbredden er utbyggingen av Muren som skiller palestinske fra israelske områder, snart ferdig. Den umuliggjør en levedyktig palestinsk statsdannelse og reduserer de palestinske myndighetene til å bli administratorer av bantustans på linje med Syd- Afrika. Samtidig er de ulovlige bosettingene og veiforbindelsene for israelsk trafikk mellom disse nå så omfattende at strategien for en frittstående palestinsk stat virker umulig.

De viktigste spørsmålene som må løses, har vært de samme i 40 år:

• Grenselinjen mellom Palestina og Israel («den grønne linjen» fra 1967)
• Spørsmålet om flyktningene fra 1948 og 1967.
• Spørsmålet om de folkerettstridige israelske bosettingene
• Spørsmålet om Jerusalems status

Noter:

1. Klassekampen 31/1-09

2. http://labs.aljazeera.net/warongaza, 31/1-09

(Denne artikkelen er en oppdatert versjon av Geir Gustads artikkel om palestinernes historie som ligger på Palestinakomiteens nettside:www.palestinakomiteen.no. På den nettsiden finner du også ut hvordan du kan bli medlem av Palestinakomiteen.)

Bolivia har tatt et historisk skritt. 25. januar stemte over 60 prosent av befolkningen for en ny grunnlov.(1)
Resultatet av folkeavstemmingen viser en allianse mellom arbeiderne, bondebevegelsen, urfolk og middelklassen. Samtidig varierer støtten regionalt, og den nye fasen byr på mange utfordringer.

Cecilie Hirsch har tilbrakt de siste åtte månedene i Bolivia som koordinator for Latin-Amerikagruppenes (LAG) solidaritetsbrigade og utfører nå feltarbeid for masteroppgave.

Reidun Blehr Lånkan tar over som LAGs koordinator i Bolivia i 2009.

Bolivia er kjent for de sosiale bevegelsene, og i 2005 ble landet satt på verdenskartet etter å ha valgt sin første urfolkspresident med 54 prosent av stemmene. I august 2008 fikk president Evo Morales bekreftet sin tillitt fra 67 prosent av befolkningen. En ny grunnlov er et krav de sosiale bevegelsene har samlet seg om, og Bevegelsen for Sosialisme (MAS) har vært deres forkjemper. En ny grunnlov vil være viktig som veiviser for landet fremover og et grunnlag for politisk handling og juridiske krav om rettigheter.

MAS og de sosiale bevegelsene

Bevegelsen for Sosialisme – Det Politiske Instrumentet for Folkenes Suverenitet (MAS-IPSP)(2), er hovedsakelig en samling av urfolks- og bondeorganisasjoner, fagforeninger og urbane nabolagsorganisasjoner. Evo Morales har bakgrunn som fagforeningsleder for cocabøndene, og er selv aymara. De sosiale bevegelsene i Bolivia har historisk sett vært fragmenterte med hver sin organisatoriske base, diskurs og område med ulik kapasitet til å øve press og mobilisere. De siste årene har de imidlertid samlet seg om et felles prosjekt; hvordan skape et rettferdig samfunn og bygge en inkluderende stat sammen(3). Noen av organisasjonene fremmer en radikal endring av statens organisering, slik som den Nasjonale Bondeforeningen (CSUTCB), Cocabøndene har en sterk anti-imperialisme diskurs, mens andre er mer moderate og jobber kun for anerkjennelse av egen gruppe.

Frem til 1980-tallet var fagbevegelsen i Bolivia sterk og gruvearbeiderne representerte de mest klassebevisste arbeiderne. Med kapitaliseringsreformene(4) på midten av 1980-tallet, som medførte massive oppsigelser i gruvesektoren, mistet disse imidlertid sin posisjon. Samtidig ble urfolksorganisasjonene revitalisert og urfolksidentitet tok over som ledende i organisasjonene(5). Mange av de arbeidsløse gruvearbeiderne flyttet til Chapare-regionen som cocabønder, og tok med seg sin sterke organisasjonskultur dit. Fagbevegelsen er i dag en splittet bevegelse der enkelte fagforeninger støtter høyresiden, andre er MAS-allierte og andre igjen er mer perifert tilknyttet. Oljearbeiderfagforeninger har det siste året styrket allianser seg i mellom i forbindelse med nasjonaliseringsprosessen.

62 prosent av folket i Bolivia definerer seg som urfolk og det finnes 36 ulike urfolksgrupper i landet(6). Blant disse er aymara og quechua de to største gruppene som utgjør henholdsvis 25 og 30 prosent av befolkningen(7). I tillegg finnes 34 grupper fra lavlandet, Amazonasområdet og Chaco regionen. De sistnevnte gruppene har ikke samme tilknytning til MAS som aymara og quechua gruppene, men støtter endringsprosessen. I 2007 gikk de fem store sosiale bevegelsene i Bolivia samt noen fagforeninger og mindre organisasjoner sammen i en allianse Den nasjonale koordinatoren til støtte for endring (Conalcam). Conalcam er en viktig aktør for samarbeid med MAS-regjeringen.

MAS og organisasjonene har basert arbeidet på tre pilarer: naturressursene i landet skal komme folket til gode, likhet, deltakelse og anerkjennelse av alle grupper i landet og en desentralisering av makten. Den økonomiske modellen har tre hovedelementer. Det første er å «ta tilbake» (recuperar) naturressursene i landet, slik som gass, olje, mineraler og jord, gjennom en nasjonalisering. Hittil har staten økt, eller tatt tilbake, eierandel i olje og gassektoren til mellom 60 og 70 prosent og 60–65 i gruvesektoren(8)8. Målet er å gå vekk fra eksport av råmaterialer og drive videreforedling og industrialisering selv.

Utenlandske selskaper skal ikke lenger ha privilegier når de operer i landet, men stille på lik linje som nasjonale selskaper. Inntekter fra naturressursene skal blant annet gå til sosiale programmer. Pensjonsordningen, skoleprogrammet og rentefrie lån til småprodusenter og bedrifter er eksempler på dette.

Den økonomiske modellen skal inkludere både den formelle og den uformelle økonomien, som sysselsetter 83 prosent av befolkningen(9). Staten skal intervenere og være primus motor for økonomien gjennom å styrke lokalsamfunnenes økonomi, støtte det kooperative systemet, fremme den statlige økonomien, og garantere den private økonomien. Et annet viktig element er redistribusjon av jord der uproduktiv jord skal kunne eksproprieres og refordeles.

«Comunitarismo»

En kan finne både klassisk sosialistiske og sosialdemokratiske elementer i MAS sin politikk. Alvaro Garcia Linera, sosiolog og visepresident, kaller imidlertid prosessen for «comunitarismo» fremfor sosialisme, og mener Bolivia har et for svakt proletariat til å føre prosessen. Comunitarismo baserer seg på felleskap og solidaritetsnettverk med tradisjonelle organisasjons- og produksjonsformer, i tillegg til egne demokratiformer som innebærer konsensus og deltakelse basert på lokalsamfunns tradisjoner. MAS jobber for å inkludere disse. MAS-prosjekt er heller ikke et prosjekt for å avskaffe kapitalismen, men at private, offentlige og alternative initiativ (comunitario, kooperative etc) skal kunne leve side om side. Dette gjenspeiles også i den nye grunnloven.

Veien frem til folkeavstemmingen for en ny grunnlov var lang. Kravet om en grunnlovgivende forsamling oppstod på 1990- tallet fra urfolksorganisasjoner i lavlandet. MAS tok kravet inn i sitt valgprogram i 2005, og satte dette ut i livet da de kom til makten i 2006.

I juni 2006 ble 255 representanter fra partier og borgergrupper valgt inn til den grunnlovgivende forsamlingen. Dette var første gang i den bolivianske historie at folket var med på å lage grunnloven. Forslag ble sendt inn fra hele landet, sosiale organisasjoner, foreninger og myndigheter, og 21 kommisjoner jobbet seg frem til en grunnlov med over 400 artikler. Grunnloven er den femtende i rekken siden Bolivia ble uavhengig i 1825, men dette er den første som har vært utarbeidet med slik bred deltakelse.

Kampen mot opposisjonen

MAS har en har sterk opposisjon å bryne seg på som ikke skyr noen midler. Disse består først og fremst av den gamle politiske og økonomiske eliten. Den politiske høyreopposisjonen er representert ved tre partier, UN, MRN og Podemos, som til sammen har flertall i Senatet. Den sterkeste motstanden har imidlertid vært opposisjons-prefektene (innvalgte fylkesmenn) i lavlandsfylkene Pando, Tarija, Beni, Santa Cruz samt høylandsfylket Chuquisaca, og de såkalte borger- komiteene i lavlandet. Borgerkomiteene består av næringslivsledere, store landeiere, folk i høyere posisjoner i det juridiske systemet og fylkesadministrasjonen. Prefektene har konsolidert samarbeidet i en allianse, Den Nasjonale Demokratiske Komiteen (Conalde). Prefektene er i hovedsak støttet av middelklassen i byene, mens MAS-regjeringen har størst støtte på landsbygda og i høylandet.

Utad har uenighetene mellom MAS og opposisjonen dreid seg om fordeling av inntekter fra olje- og gassektoren (de såkalte IDHs) og autonomispørsmålet. Motstanden mot MAS stikker imidlertid dypere, og dreier seg i stor grad om frykt for tap av privilegier. Den gamle politiske og økonomiske eliten sitter på store landområder, brukt til spekulasjon og lånegaranti, og innehar viktige posisjoner i det politiske og juridiske systemet. Den nye grunnloven vil kunne rokke ved disse maktstrukturene.

Under den grunnlovgivende forsamlingen forsøkte opposisjonen stadig å stikke kjepper i hjulene for prosessen. På tross av å ha deltatt i og kommet til enighet i kommisjonene boikottet høyrepartiet Podemos sluttinnspurten. Grunnlovsforslaget ble lagt frem desember 2007, men uten disse til stede under siste avstemming. Opposisjonen kalte dermed grunnlovsforslaget for ugyldig, og blokkerte en folkeavstemming i Senatet.

Deres neste våpen var en økonomisk krig, der selskaper truet med å holde tilbake matforsyning til butikkene, kvegeiere stanset forsyning av kjøtt og investorer holdt tilbake investeringer. Staten klarte å unngå en økonomisk krise ved å intervenere både i eksportsektoren og matforsyning. I mai ble det avholdt ulovlige folkeavstemminger i lavlandfylkene over autonomistatutter utarbeidet av eliten i fylkene.

Tilbakekallingsvalget i august var ment som et politisk våpen for å felle Evo Morales. Presidenten fikk imidlertid bekreftet sin støtte fra 67 prosent av befolkningen. Med folket i ryggen kunngjorde han en kommende folkeavstemming om det nye grunnlovsforslaget. Dette førte til en opptrapping av opposisjonens motstand, og et sivilt kuppforsøk (utført av sivile, ikke militære). I løpet av september måned ble 100 institusjoner okkupert og rasert, organisasjoner med antatt tilknytning til MAS ble angrepet, og personer ble overfalt. Det hele toppet seg i en massakre i fylket Pando der over 20 mennesker ble drept.

Opptøyene viste seg å ha liten støtte blant folk, dette gjaldt regjeringstilhengere så vel som MAS-motstandere. Opptøyene var nøye planlagt, og store deler ble utført av voldelige ungdomsorganisasjoner betalt av de sivile borgerkomiteene i lavlandet. På tross av å bli forfulgt, overfalt, truet og ydmyket besvarte ikke de sosiale bevegelsene volden.

Regjeringen viste handlekraft, innførte unntakstilstand i Pando og kalte inn alle prefektene til forhandlinger. Unionen for Søramerikanske stater (Unasur) gikk raskt ut med en støtte til MAS regjeringen, og fordømte de voldelige aksjonene.(10) Ingen endelig avtale ble underskrevet under forhandlingene, men et nytt kapittel om autonomi ble skrevet for grunnloven. Prefektene, som fremmer fylkesautonomi, fikk gjennom flere funksjoner og makt på fylkesnivå. Det lå i luften at endringer i grunnlovsforslaget var nødvendig. Alliansen Conalcam meldte samtidig om en marsj til La Paz for å legge press på kongressen for en folkeavstemming. Over en million mennesker marsjerte og ankom La Paz 20. oktober. Kongressen inngikk i forhandlinger, og i løpet av 17 timer og over 100 endringer i grunnlovsforslaget var de kommet til enighet.

Den nye grunnloven

Den nye grunnloven skal konsolidere endringsprosessen, og inneholder fire fundamentale endringer. Disse er en flernasjonal stat, utvidede rettigheter, forvaltning av naturressurser, og desentralisering gjennom autonomi. Med en flernasjonal stat anerkjennes for første gang de 36 urfolksgruppene i landet, og mangfold innen organisering, produksjon og kultur verdsettes og styrkes. Sammenlignet med den gjeldende grunnloven er rettigheter betydelig utvidet og mer spesifiserte innen sivile og politiske rettigheter, sosiale, økonomiske og kulturelle rettigheter og urfolks kollektive rettigheter. Rettigheter for barn, ungdom, eldre, handikappede og kvinner er spesifisert. Sosiale støtteordninger, gratis skolegang og grunnleggende helsetjenester sikres. Vann er definert som en menneskerettighet, og alle har rett til tilgang til elektrisitet og gass.

Grunnloven prioriterer deltakende demokrati fremfor representativt, og anerkjenner lokalsamfunns demokratiske tradisjoner. For valg til kongressen skal det sikres deltakelse fra 50 prosent kvinner og ¼ av Senatorene skal være urfolk. Ny valgordning for presidenten krever 50 prosent eller 40 prosent inkludert ti prosent mer enn kandidat nummer to, og senatorene kan kun sitte to perioder.

Det nye grunnlovsforslaget legger opp til en større statlig kontroll og forvaltning av naturressursene slik som olje og gass, gruvesektoren og refordeling av jord.

Autonomi gjelder både selvbestemmelse i urfolksområder, og en politisk og administrativ desentralisering til fylker, kommuner og regioner. Autonomi innebærer direktevalg, forvaltning av egne økonomiske ressurser og lovgivende kapasitet innenfor egen jurisdiksjon (unntatt for regionene). Fylkene skal ta seg av regional utvikling, kommune sosiale tjenester og urfolksområder, først og fremst kollektive rettigheter.

Utfordringer fremover

Støtten til den nye grunnloven varierer regionalt. Alle lavlandsfylkene stemte nei til den nye grunnloven, mens høylandsfylkene stemte ja. Dette vil være en utfordring for implementeringen av grunnloven. I praksis finnes det kun to blokker i Bolivia: for eller mot Morales. Er du i mot Morales, er du også mot den nye grunnloven.

Kritikk av grunnloven kommer fra både høyre- og venstresiden. Høyreopposisjonens motstand har i liten grad dreid seg om innholdet, men en sterk motvilje til Morales og regjeringen. Grunnloven representerer en trussel mot deres privileger, opposisjonen anerkjenner ikke autonomi på andre nivå enn for fylket. De har frontet argumenter om at grunnloven kun bryr seg om urfolk, vil presse abort på folk og at den er diktert av Chavez. Mange har ikke engang lest grunnloven.

Kritikken kommer også fra egne rekker som mener at MAS ga for mye i forhandlingene i oktober, og at det er Oruro forslaget fra desember 2007 som burde ha vært lagt frem til folkeavstemming. De viktigste endringene var fylkenes makt, valgsystemet og sammensetting av kongressen, og begrensing av jordområder.

I samme folkeavstemming har folket i Bolivia stemt på hvorvidt de mener jordeiendommer skal begrenses til 5 000 eller 10 000 hektar. 80 prosent av Bolivias befolkning stemte for en begrensing på 5 000 hektar. I Bolivia finnes familier som eier fra 10 000 til 100 000 hektar, jord de har fått fikk tildelt gratis med jordeformen etter 1952 eller som politiske vennetjenester under diktaturtiden. Jordreformsinstituttet INRA registrerte i 2008 at 15 familier eier 512 000 hektar jord til sammen i de tre lavlandsfylkene Santa Cruz, Beni og Pando.(11)

Den definerte begrensingen vil imidlertid ikke ha tilbakevirkende kraft, noe opposisjonen fikk gjennom i kongressforhandlingene i oktober 2008. I praksis vil begrensingen bare gjelde for fremtiden. Det viktige punktet er en grunnlovsfesting av at all privat eid jord må være produktiv, mens urfolksområder kun trenger å oppfylle en sosial funksjon. Kun 35 prosent av jorda i Bolivia er imidlertid sanert, som innebærer registrering, titulering og kontroll av produktivitet.(12) Problemer innebærer alt fra korrupsjon i systemet til at de statlige funksjonærene blir jaget vekk fra området når de kommer for å kontrollere jorda. En kritikk til forhandlingene i oktober er at dette var en forhandling mellom eliter, og at enkelte endringer var forhastet. Dette kan også det store flertallet som stemte for 5 000 hektar tyde på.

Implementeringen av grunnloven vil avhenge av utforming av et sterkt lovverk og institusjoner. Dette er en prosess som kommer til å ta mange år og flere forhandlinger, der MAS må ta mange av kampene på nytt. De første utfordringene vil være implementering av autonomi der autonomistatuttene fra de fire lavlandsfylkene må modifiseres etter grunnloven. Spørsmålet er hvem som skal kontrollere denne prosessen. Nytt president- og kongressvalg vil avholdes i desember 2009. Sammensetting av kongressen vil være svært viktig for utvikling av lover fremover.

Tilgang på informasjon og politiske alternativ

For Bolivia har det vært uvurderlig at de sosiale bevegelsene har samlet seg om et felles prosjekt og for en endring av landet. I fremtiden vil det samtidig være viktig med flere alternativer. For tidligere ekskluderte grupper er dette første gang de deltar i det politiske systemet. Denne prosessen har således vært en demokratisering av landet og en bevisstgjøring av folket som nå ser at deres stemme og forslag kan bli hørt.

Dette henger også sammen med tilgang til informasjon. 90 prosent av mediene i Bolivia er privat eid, og eierne bruker mediene til å fremme egeninteresser. Det finnes ingen presseetikk, og terskelen er lav for å manipulere informasjon. Dette har gitt høyresida større mulighet til å fremme sin synsvinkel fremfor MAS regjeringen. Nøytral informasjon eksisterer knapt, og mye informasjon kommer ikke frem. Morales planlegger både en ny TV kanal og avis. I tillegg har regjeringen gitt en betydelig støtte til radioer på lokalt nivå som et godt alternativ til høyresidens medier, samtidig som det gir folket mediemakt.

Økonomiske utfordringer

Vi har vunnet den politiske makten, nå må vi også få den økonomiske makten», sier Carlos Romero, rural utviklings- og miljøminister. Oppskriften er en videreføring av nasjonaliseringsprosessen, industrialisering og utvidelse av matproduksjon. I følge Romero vil en diversifisering av matproduksjonen skje i et samarbeid mellom småprodusenter og staten, og Bolivia må utvide sitt dyrkingsareal gjennom å identifisere jord som ikke blir brukt produktivt.

Den siste tiden har produksjonen i olje og gassektoren i Bolivia gått ned, og etterspørselen opp. Opposisjonen forsøker å legge skylden på regjeringen for en dårlig forvaltning. «Sannheten er at dette går lenger tilbake. På grunn av mangel på investeringer i sektoren årene før vi kom til makten sitter vi med dette problemet nå,» sier Romero. Samtidig er det utfordringer i nasjonaliseringsprosessen der selskaper skal bygges opp igjen samt en mangel på teknisk kompetanse. I tillegg kommer sosiale og miljøhensyn ved utvinning. Regjeringen står både overfor et krav om effektivitet i utvinning og påfølgende distribuering av inntektene, i tillegg til bevaring av miljø og konsultasjon med lokalsamfunn.

Interne utfordringer

Interne utfordringene finnes både i det statlige systemet og innad i MAS. Statssystemet i Bolivia har vært preget av korrupsjon og et enormt byråkrati. I løpet av de siste årene med MAS i regjering har imidlertid korrupsjonsraten gått ned, i følge Transparency International. Oppfatningen av staten som et sted venner og familie kan få jobb i tillegg til en rekke goder må også bekjempes. «Det handler om å endre staten innenifra og få til en debyråkratisering», sier Romero. Dette henger i tillegg sammen med folks tillit til det statlige systemet.

MAS er en bevegelse mer enn et politisk parti. Mangfoldet i MAS representerer både deres styrke og deres svakhet. På den ene siden en bred og mangfoldig base, men på den andre siden må de tilfredsstille svært ulike krav og prosjekter. Med en stat som historisk sett har vært svært sentralisert og lite tilstedeværende er det mange tomrom som skal fylles. Videre ser vi at mange av bevegelsene beholder sin uavhengighet, noe som er viktig for et sterkt sivilsamfunn, mens det på den andre siden resulterer i et ustabilt og sårbart parti. Partiet har også en utfordring å appellere til middelklassen i byene, og således dempe urfolks- og bondediskursen. Dette er en diskurs som har vært viktig for prosessen, men som samtidig kan ha virket ekskluderende. Det er imidlertid en forskjell på MAS diskurs og den politikken de fører i praksis. Utfordringen er å vise middelklassen at de også vil tjene på endringsprosessen.

Folkets ja til grunnloven innebærer at det blir holdt et nytt presidentvalg i desember 2009. Etter forhandlingene i oktober sa Morales fra seg muligheten til å stille til gjenvalg. Han kan bli valgt for perioden 2010-2015, men ikke videre. Nok en utfordring for MAS vil være å fremme nye lederskikkelser, og en person som folk har like stor tillit og tiltro til. Evo har spilt en viktig rolle som et symbol for samlingen av bevegelser og endringsprosessen.

Morales og MAS regjeringen har startet en endringsprosess som «ikke har noen vei tilbake». Med en ny grunnlov i hånden skal politikk skal utformes, og institusjoner og lovverk skal etableres og konsolideres. Dette vil kreve forhandlinger og samarbeid på tvers av landet, og at opposisjonen respekterer folkets ja til en ny grunnlov. De sosiale bevegelsene må samtidig ta i bruk grunnloven som et redskap for å kreve sine rettigheter og for en videre demokratisering av landet.

Noter:

1. Etter opptelling første dag. Endelig resultat 20.februar.

2. IPSP er det opprinnelige navnet til partiet. MAS er et navn de lånte for å kunne registrere seg i 1997

3. 2004. Garcia Linera, A. La sociologia de los movimientos sociales

4. Kapitaliseringen innebar en form for privatisering der investorer overtok 50 prosent av aksjeandelen og administrasjonen av de statlige selskapene og opererte praktisk talt uten restriksjoner.

5. 2004. Garcia Linera, A. La sociologia de los movimientos sociales

6. INE: http://www.ine.gov.bo/

7. INE: http://www.ine.gov.bo/

8. I følge Alvaro Garcia Linera, Bolivias visepresident i en tale 25.januar 2009

9. I følge Carlos Romero, Bolivias miljø- og rural utviklingsminister

10. Erklæring fra Unasur kunngjort 15.september

11. INRA referert i La Prensa, 26. januar 2009

12. www.bancotematico.org/archivos/primeraMano/archivos/saneamiento_tierras.pdf

De massive forbrytelsene som ble begått i Miloševicregimet sitt navn, kunne ikke ha skjedd uten en stilltiende aksept fra majoriteten av det serbiske folk, sier forfatteren av boka Helvetesfjellet, Svetlana Đordevic, i dette intervjuet.

Marit Holten er sivilingeniør og tolk, og er statsautorisert translatør fra bosnisk, kroatisk og serbisk til norsk. Oversetter av boka Helvetesfjellet.

Svetlana Đordevic kom til Norge som FN-flyktning i 2005. Hun måtte flykte fra Serbia etter at boken Helvetesfjellet ble utgitt der. Da Miloševicregimet falt, blåste det en opprenskningsvind i Serbia. Serberne ønsket å gjøre opp med fortiden, og gjøre Serbia om til et demokratisk land. Svetlana ville bidra til oppryddingen med å utgi dagboknotatene sine fra Bosnia og Kosovo.

Men så ble statsminister Đindic drept, og vinden snudde. På samme måte som søsteren til Đindic, ble Svetlana overfalt i eget hjem og injisert med et ukjent sedativ. Begge våknet med en rød rose ved siden av seg. Den røde rosen brukes som symbol av antidemokratiske krefter i Serbia, blant annet av de som sto bak mordet på statsminister Đindic.

– Jeg er født og oppvokst i Vranje, en liten by sørøst i Serbia,» sier Svetlana. «Barn var foreldrenes eiendom, særlig på landsbygda, i patriarkalske familier med lavt utdanningsnivå. De fleste barn der jeg bodde, hadde det sånn; min familie var ikke noe unntak. Fysisk avstraffelse var en vanlig del av barneoppdragelsen. Det finnes fremdeles, og er ikke uvanlig. Lærerne brukte fysisk avstraffelse fram til 1990. Min påstand er at mange av de verste forbrytelsene under krigene på 90-tallet, ble utført av menn som kom fra slike tilbakeliggende, patriarkalske familier med lavt utdanningsnivå. Mange var forbrytere og voldsmenn som ble sluppet fri fra fengsler og forbedringsanstalter mot å verve seg til en eller annen hær.

I Helvetesfjellet beskriver Svetlana serberes overgrep mot kroater, bosnjaker, albanere, og serbere som var mot regimet og krigen.

Men hun sier:

– Jeg er ikke for ett folkeslag og mot et annet. Jeg er mot enhver urett og vold, uansett årsak. Derfor fraktet jeg albanere i sikkerhet til Montenegro. Og på grunn av det ble jeg trakassert, uthengt som forræder, innbrakt og torturert av mine egne.

– Serbere er vennligsinnede og gjestfrie mennesker. Men de massive forbrytelsene som ble begått i Miloševicregimet sitt navn, kunne ikke ha skjedd uten en stilltiende aksept fra majoriteten av det serbiske folk. Det var ikke mange som torde gå åpent ut mot regimet, ihvertfall ikke i Kosovo. Folket ble oversvømt av en flodbølge av propaganda og desinformasjon. Etterhvert som krigføringen gjorde landet fattigere og arbeidsledigheten større, ble flere revet med av hatbølgen mot alt som ikke var serbisk.

Helvetesfjellet gir leseren forståelse av hvorfor det er vanskelig for serbere å bo i Kosovo i dag. Men de som flykter fra Kosovo nå, er ifølge Svetlana ikke forbryterne, men de som trodde de kunne fortsette å leve i fredelig sameksistens med albanerne.

– Forbryterne var de første som dro, med bagasjen full av penger og verdisaker.

En del av Helvetesfjellet handler om den første tiden i Kosovo, da Svetlana prøvde å etablere seg som drosjesjåfør. Som kvinne i et mannsyrke, ble hun utsatt for hersketeknikker, trakkasering og sabotasje fra sine mannlige kolleger, både serbere og albanere.

Svetlana skriver ut fra ståstedet til en vanlig kvinne. Vanlig i den forstand at hun hverken er samfunnsviter, journalist eller politisk analytiker. Men hun er en svært uvanlig og modig kvinne, som trosset mannssamfunnet og Miloševicregimet, og reddet livet til mange sivile i Kosovo med sitt eget liv som innsats.

Svetlana har utgitt en bok til i Serbia, Forfølgelse (norsk tittel vil bli Jenta fra kjelleren), hvor kvinnefrigjøring er hovedtema. Den beskriver ei jentes oppvekst i nettopp et slikt patriarkalsk samfunn som Svetlana har vokst opp i.

– Denne historien er også autentisk. Den er ikke min egen, men den kunne ha vært det.» Hvis hun får råd, vil hun gi ut den også i Norge. «Men først må jeg se hvordan det går med salget av den første boken. I Serbia ble den utgitt med støtte fra det serbiske Fondet for humanitære rettigheter og den svenske Helsingforskommiteen. Men selv om mange har uttalt at det er en viktig bok, har jeg ikke fått noen økonomisk støtte her i Norge. Jeg har opprettet eget forlag og hatt flere jobber for å få råd til å gi den ut, og det mangler mye på at jeg har fått tilbake det jeg har brukt på utgivelsen. Nå er helsen min så dårlig at jeg ikke kan jobbe doble og triple skift. Men jeg skal søke om støtte der det er mulig, og håper å få gitt ut denne boken i løpet av 2009.

– Nordmenn må bli bevisst at det fremdeles finnes mange kvinner og barn som lider. Jenter oppdras til slaver for menn. De får ingen utdannelse, de får ikke bestemme sin egen skjebne. Mens gutter blir formet til tøffe machomenn. Når jentene gifter seg, bringer de stereotypiene videre til sine egne barn, slik at volden og ulikeretten fortsetter. Det finnes krisesenter og kvinneorganisasjoner i Serbia, som for eksempel www. sigurna-zenska-kuca.cg.yu og www.hrcv. org. Men disse får ikke tilstrekkelig støtte. En lov om familievold er vedtatt, men den praktiseres ikke i særlig grad.

Svetlana ble aldri blitt fullt ut akseptert av albanerne, fordi hun ikke var en av dem. Hun ble uthengt som forræder av sine egne, og i Norge har hun møtt motstand i forbindelse med bokutgivelsen:

– Man blir ikke populær av å kjempe for sannhet og rettferdighet, især ikke når man står alene.

Hun er svært lykkelig for å få være i Norge og jobbe med pleietrengende mennesker her.

– Det er fysisk tungt, men jeg jobber med hjertet, og da kjenner jeg ikke hvor tungt det er. Nå har jeg begynt å studere til hjelpepleier. Men det er en ting som sliter veldig: Jeg får ikke treffe foreldrene mine. Moren min er syk, og jeg har ikke truffet dem på 4 år. Da faren min søkte om visum hit, førte han kun opp at han hadde ett barn. Hvorfor vet jeg ikke, kanskje han ikke ville vedstå seg broren min på grunn av hans rolle i de paramilitære styrkene i Kroatia og Bosnia. Men resultatet var at foreldrene mine ble nektet visum, antagelig på grunn av mistanke om at de tenkte å søke asyl her. Dermed får de heller ikke reise til andre Schengen-land, og vi får ikke visum til land de kan reise til.

Før jul besøkte jeg Nepal hvor jeg blant annet traff Hisila Yami, minister i den maoist-ledete regjeringen for turisme og sivil luftfart og medlem i partiets sentralkomite.
Før jeg dro til Nepal var jeg nysgjerrig på hvor revolusjonen i Nepal var på vei? Hva hadde maoistene oppnådd etter ti års geriljakrig, og hva tenker de om veien videre?

Spørsmålet om veien videre var tema for en stor kongress i Katmandu, mens jeg var i Nepal. Her samlet over tusen delegater fra partiet seg for å diskutere hvilken linje man skal følge framover. Spørsmålet om hvordan maoistene skal opptre i parlamentet, og hvordan man skal forholde seg til den legale kampen, stod sentralt.

I forkant av kongressen var det tydelig at to syn sto mot hverandre. Ledelsen med Prachanda og Bhattarai i spissen mente man måtte følge de parlamentariske spillereglene, mens flere andre medlemmer av ledelsen mente man måtte intensivere kampen også utenfor parlamentet. I september 2008 kom disse uenighetene til uttrykk da Matrika Yadav, maoist og minister for jordreform, gikk i spissen for en ulovlig jordokkupasjon. Dette ble møtt med skarp kritikk fra maoistenes regjeringspartnere, UML og MJF(1). Partiledelsen ba Yadav ta selvkritikk for å ikke provosere UML og MJF. Yadav svarte med å trekke seg fra posten som minister fordi han mente han hadde handlet rett, og at det var partiet som var på vei i feil retning. I sentralkomiteen er viktige ledere som Kiran og Badal opptatt av at man ikke må nøye seg med å skape forbedringer fra parlamentet alene, men også mobilisere folk nedenfra til aktiv klassekamp, selv om dette kan bryte tidligere inngåtte avtaler.

At disse uenighetene ble åpent diskutert i forkant av kongressen var strengt tatt et brudd med prinsippet om demokratisk sentralisme, og mange spekulerte på om dette signaliserte at maoistene var nær et brudd. Kongressen førte imidlertid til at man ble enige om å diskutere spørsmålene videre i juni, på en større konferanse hvor strategien for veien videre skal fasttømres.

Dette intervjuet ble gjort med Hisila Yami kort tid etter maoistenes konferanse. Hisila sitter i sentralkomiteen og er gift med Baburam Bhattarai som er arkitekten bak maoistenes nåværende taktikk hvor de allierer seg med de borgerlige partiene mot de føydale elementene.

Stian Bragtvedt: I høst har det vært flere uenigheter i partiledelsen. Matrika Yadav trakk seg, Kiran presenterte et eget dokument i forkant av konferansen i november. Hvordan vil du oppsummere debatten som har gått i det siste?

Hisila Yami: En ting som mange overser i sin analyse, er at vi befinner oss i en helt annen situasjon i dag enn under borgerkrigen. Vi må forholde oss dialektisk til dette. Noen ganger er det en tid for å intensivere klassekampen, noen ganger er det tid for å konsolidere seg og forberede seg på neste gjennombrudd. I denne perioden hvor vi skal skrive en ny grunnlov, er det nødvendig å gå varsomt frem og bygge opp styrken vår for neste gjennombrudd. Kampen vil hele tiden være full av motsigelser. For eksempel er vi i prinsippet mot privat eiendomsrett, men nå er det allikevel viktig å kjempe for økt privat eiendomsrett for kvinner gjennom retten til arv. Det vil være et skritt framover, selv om vi ønsker å avskaffe privat eiendomsrett på lang sikt.

I dag jobber vi for å fjerne føydale produksjonsforhold. Dette betyr å innføre kapitalistiske produksjonsforhold. På lang sikt ønsker vi å innføre sosialistiske produksjonsforhold, men i dag er altså kampen mot føydalismen det viktigste. Staten må utvikles så den kan støtte opp om en nasjonal kapitalisme. Det handler i siste instans om å forstå det dialektiske forholdet mellom krig og fred.

SB: Betyr det at dere driver klassekamp mot føydalismen og klassekompromiss med kapitalismen?

H.Y.: Vel, ikke akkurat et kompromiss, men borgerskapet vil være interessert i å øke produktiviteten og spille på lag med oss til et visst punkt. Når de kapitalistiske produksjonsrelasjonene så har brukt opp sitt potensiale, og utviklet produksjonskreftene, vil det bli nødvendig med et brudd fra vår side for å komme videre til sosialismen. Det er dette visse dogmatikere innen vår bevegelse ikke forstår. De tror vi fortsatt er i krigen og kan holde oss til konvensjonell politikk, men i stedet må vi finne en ny vei. Vi er ikke en konvensjonell bevegelse, og vi kom ikke til fredsprosessen på en konvensjonell måte.

S.B.: Vil du si at planene om strukturtilpasningslån fra Verdensbanken er et konkretutslag av denne tankegangen?

H.Y.: Her er det viktig å huske på at også Verdensbanken har interesser i Nepal. De er ikke en nøytral organisasjon. Først og fremst vil de ha stabilitet i Nepal. De er redd for en intensivering av klassekampen, og redd for at vi går tilbake til jungelen. Vi ønsker å få penger fra Verdensbanken fordi vi trenger det for å oppfylle det ambisiøse budsjettet vi lanserte i september. Vi ønsker å bruke pengene etter våre egne prioriteringer, ikke Verdensbankens. I tillegg til at vi har opprettet et utvalg som skal gjøre det enklere for utenlandsk kapital å investere i Nepal, har vi også opprettet et utvalg som skal gjøre det enklere og oppfordre folk til å organisere seg i kooperativer.

S.B.: Hva er de viktigste kravene i kvinnekampen i Nepal i dag?

H.Y.: En viktig seier var da vi fikk stoppet skjønnhetskåringen i høst. Den var sponset av den internasjonale kosmetikkindustrien, og ville ha ført til at kvinner blir gjort til et skjønnhetsobjekt.

I stedet støttet vi aktivistene som ønsket å arrangere en skjønnhetskonkurranse for alle av tredjekjønn, det vil si de som er hverken mann eller kvinne. Et viktig krav nå er representasjon i utformingen av statsapparatet og lovverket. Vi krever at kvinner skal være representert med minst en tredjedel i alle komiteer, og under valget til grunnlovsforsamlingen hadde vi flest kvinnelige kandidater av alle partiene. Kvinnefrigjøringen i Nepal henger nøye sammen med økonomien. Fattigdom rammer kvinner hardest, og de er de som bærer den tyngste byrden på landsbygda. Derfor er økt produktivitet også veldig viktig for kvinnekampen i Nepal.

S.B.: Hva er, etter ditt syn, hovedmotsigelsen i Nepal i dag?

H.Y.: Innen partiet har du diskusjonen om den nye linja, også innenfor YCL (maoistenes ungdomsbevegelse). Dette har ført til masse forvirring blant kommunistene. Noen vil gå tilbake til krigen, mens vi ser på dette som en ny situasjon, noe nytt. Vi har fjernet kongen, men ikke basisen til det føydale systemet som kongen representerte. Statsmaskineriet, den skjeve fordelingen av jord, det er disse tingene vi må knuse for å komme videre. De største utfordringene på veien mot dette er integrasjon av de væpnede styrkene og formuleringen av en ny grunnlov. Disse tingene må løses.

S.B: I dag er lederskapet i partiet i posisjoner i parlamentet og har mye makt, samtidig som PLA er isolert i leire. Hvilke grep kan dere gjøre for å forhindre at partiet utviklerseg til et nytt UML?

H.Y.: Dette er et nøkkelspørsmål for oss i dag. Ledelsen i partiet gikk inn i regjeringen for å forandre den føydale statskonstruksjonen. Vi ønsker å skrive en ny grunnlov. Dette er naturlig nok en sjansespill, i likhet med alle skritt vi har tatt på veien. Med store muligheter følger det også stor risiko.

Da vi forlot regjeringen i overgangsfasen, var det også et sjansespill. Folkekrigen var et eneste stort sjansespill. Og nå er det mye usikkerhet knyttet til om vi greier å implementere budsjettet vi har vedtatt. Kritikken som kommer fra Kiran og de andre kameratene er grunnleggende sett en riktig kritikk, fordi det faktisk er en fare for at partiet kan ende opp som et nytt reformistisk parti. Problemet er at de på sin side ikke har noe klart alternativ å komme med. Det er stor risiko forbundet med denne måten å gjøre ting på, men ingen har noe klart alternativ.

Etter at grunnloven er ferdig må vi skifte ut lederskapet som sitter i parlamentet. Før eller senere vil det også bli nødvendig med et nytt brudd. Situasjonen utvikler seg hele tiden, dialektisk. Som tidevannet går opp og ned. Og på samme måte må vi tilpasse oss situasjonen med å føre en politikk somfungerer i den gitte situasjonen.

At vi nå sitter i parlamentet, er ikke det samme som at partiet er blitt reformistisk. Noen ganger er reformkrav nødvendig, andre ganger er det nødvendig med et brudd, som da vi gikk ut av regjeringen i november 2007. Under krigen var det også en stor risiko, men andre veien. Vi måtte passe oss for å ikke henfalle til eventyrpolitikk (become ultra leftists). Nå må vi passe oss for å ikke bli reformister. Det vil bli nødvendig å samarbeide med nasjonale kapitalister for å øke produktiviteten. I denne situasjonen gjelder det å være kreative og udogmatiske. Å finne balansen her er detsom er krevende.

Note:

1. UML er det reformistiske kommunistpartiet, mens MJF er et parti basert i Teraien, det flate slettelandet sør i Nepal.

Det er overraskende mange feminister på Stortinget. Avisa Klassekampen fant faktisk etfeministisk flertall.
Særlig overraskende var det å finne mange feminister i partiet Høyre. Det kan virke som om Høyre med tenketanken Civita er på denideologiske offensiven.
Med fare for et regjeringsskifte til høsten blir spørsmålet hva en Høyre og FrP-regjering vil bety for kvinner. Hva er deres feministiskepolitikk?

Sigrun Feiring er medlem av kvinneutvalget til Rødt.

Feminisme og kvinnekamp har primært tilhørt venstresiden i norsk politikk, men Høyres kvinneforum spår nye tider. Den feministiske framtiden vil ifølge kvinnepolitisk leder, Linda Chatrine Helleland, stå i liberalfeminismens tegn. Liberalfeminisme er ingen ny idé. Den kan spores tilbake til opplysningstiden og den første feministiske bølgen med kampen for stemmerett og utdanning som feministiske hovedsaker. I dag er liberalfeminismen noe annet enn en rettighetskamp. Kjernen i den liberale feministen er troen på enkeltindividet. «Hvis jeg skulle gått i 8. marstog i år, ville jeg gått under paroler som står opp for individet, valgfrihet og selvstendighet,» skriver Helleland. 8. mars-parolene «Stopp pensjonsreformen », «Nei til Barbie-tyranniet» og «6 timers arbeidsdag med full lønnskompensasjon » kritiseres for å ikke være viktige. Kampen mot et umulig skjønnhetsideal eller retten til en god pensjon er tydeligvis ikke individualistisk nok for Helleland. Høyres kvinneforum presenterer ingen alternative 8. mars-paroler, men er ikke nådig i sin kritikkav de såkalt «kvinnelige sosialistene».

Feminisme = privatisering og konkurranseutsetting

For det første kritiseres den kollektive tankegangen. «Kvinner blir sett på som en kollektiv gruppe med svake individer», eller enda verre «individet finnes ikke». Forholdet mellom individ og kollektiv berører et feministisk dilemma. Kan en definere kvinner som en gruppe med felles interesser og erfaringer når målet er å dekonstruere kjønnsskillene? Kollektiv og individ trenger ikke å stå i motsetning til hverandre om en holder rede på hva som er mål og hva som er virkemiddel. Lønnsgapet mellom kvinner og menn er et strukturelt problem som må løses kollektivt for at hver enkelt kvinne skal få økt økonomisk selvstendighet. Rød Ungdoms bøllekurs er et eksempel der jenter blir sterkere sammen. Høyre ønsker ikke åse at et kollektiv har denne nytten.

For det andre går Høyres kvinneforum til angrep på statsfeministene. At likestilling mellom kjønn ikke er oppnådd, beviser bare at statsfeministenes tar feil, lovreguleringer funker ikke. Høyre og FrP er ideologisk mot kvotering og øremerkede midler for å rette på ubalansen. «Statsfeminisme gjør alle kvinnespørsmål til noe staten skal håndtere, en tro på at alt kan løses med regulering og bidrag fra statskassa,» skriver Helleland. Som eksempel på overtramp fra feministenes side bruker hun ønsket om å øremerke 40 %av Innovasjon Norges midler til kvinner.

«Oppfatningen av at statlige midler skal fungere som risikokapital for kvinner som vil skape sin egen arbeidsplass, avslører et syn på kvinnen som umulig kan overleve i et fritt marked. Kvinnen må få øremerkede bidrag fordi hun ikke evner å få tak i privat kapital for å realisere sine ideer».

Å stille krav om materiell likhet, er for Høyre å redusere kvinnen til et evneveikt offer. I praksis gir Høyre skylden for urettferdige forskjeller til de individuelle kvinnenede snakker så varmt om.

Høyres feminisme handler ikke om å frigjøre kvinner fra patriarkalske strukturer, den handler om å redde kvinner fra statlig styring. Kvinnekampen handler «Om å stå på egne ben og bygge opp våre egne liv, uten at staten skal styre oss fra vugge til grav». På jakt etter 8. mars-paroler på Høyre sine nettsider finner jeg overskrifter som «Frihandel gir frie kvinner» og «Ja til privat omsorg». Alt kan løses med litt privatisering og konkurranseutsetting, også likestillingskampen. Høyre lover at løsningen på det lave lønnsnivået i omsorgsyrkene er å få privatpraktiserende sykepleiere og hjelpepleiere. Det er den økte konkurransen som med magisk kraft vil få opp lønnsnivået. Privatisering, konkurranseutsetting og bestemor på anbud er altså feministiske kampsaker for Høyre i 2009. Da ordner alt seg selv. Og hvis arbeidsmarkedet blir litt mindre kjønnsdelt, er det kanskje en naturligforklaring på det hele?

FrPs feministiske politikk

Det første Siv Jensen gjør etter å ha erklært seg selv for feminist, er å angripe norskefeminister:

«Det gir meg en kvalmende følelse å se hvordan norske feminister demonstrerer for å få flere kvinner inn i styrerommene, mens innvandrerkvinner mangler de mest grunnleggende rettighetene.»

Siv Jensen mener at norske feminister er navlebeskuende og ønsker seg mer fokus på de problemene minoritetskvinner møter. Hun trekker fram problemer som vold, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse, og Hege Storhaug applauderer. Jensens kvalmende følelse til tross, det er få eller ingen tiltak for minioritetskvinner å finne i FrPs program. FrP støttet helhjertet strupetaket på krisesenterbevegelsen, den viktigste hjelpeinstansen for voldsutsatte minoritetskvinner. Da forslaget om gratis barnehageplass for minoritetsgrupper var oppe til diskusjon, sa Per Sandberg fra FrP et blankt nei. Han hevdet at forslaget ville virke svært urettferdig for nordmenn, og dessuten skape skepsis mot innvandrere. Gratis barnehage er tiltak man vet bidrar til større økonomisk uavhengighet i tillegg til bedre norskkunnskaper. Istedet forsvarer FrP sammen med Høyre, kontantstøtteordningen med nebb og klør. Dette tross forskning som forteller at denne ordningen holder innvandrerkvinnene utenfor arbeidslivet, oghindrer dermed integrering.

FrP får ikke understreket nok ganger at de vil stille krav til innvandrere, om de vil kalle seg norske. Innvandrere må ikke bare beherske språket, de må også tilslutte seg en norsk samfunnsforståelse. Derfor vil partiet som ønsker å avskaffe likestillingsloven,invitere innvandrere på likestillingskurs.

Det er ikke noe nytt at FrP skaper et skille mellom «oss» og «dem» med sin asyl- og integreringspolitikk. Ved å invitere innvandrere på likestillingskurs, gjør FrP likestilling til en vestlig verdi. Vi har likestilling, de andre har det ikke. Og plutselig blir kampen for likestilling en kamp mot islam. En kamp som ikke styrker muslimske kvinners frihet og likestilling. Marte Micheletskrev på 8. mars i fjor:

«Tvert imot utgjør det et direkte hinder for å føre en offensiv og vellykket feministisk integreringspolitikk. Hvorfor? Jo, fordi den utstrakte hetsen mot islam beviselig har ført til økende fundamentalisme og dermed skjerpet kvinneundertrykking i muslimske miljøer i Vesten.»

Stadfestingen av likestilling som en vestlig verdi får konsekvenser. Den fører til at debatten om undertrykking i det hvite majoritetssamfunnet ikke lenger er viktig. På denne måten slår Jensen nok en gang fast at likestillingen i Norge er fullbyrdet og norske feminister kan slutte å mase. Venstresidas feminister poengterer heldigvis at vold mot kvinner er et felles samfunnsproblem. Kampen mot vold mot kvinner har alt å tjene på å brytened skillene mellom «oss» og «dem».

Det er tydelig at vi får ha våre egne 8. mars paroler i fred. Felles bygger Høyresidas feminisme opp under myten om likestillingslandet Norge, der likestilling er oppnådd. Feminisme for liberalfeministene blir redusert til å handle om enkeltindividenes rett og utfordrer ingen patriarkalske strukturer. Om Høyre eller FrP går med på at det finnes urettferdige forskjeller, er argumentet at dette kommer til å ordne seg selv. Ved å bygge opp under denne myten er Høyre og FrP med på å dekke over og usynliggjøre forskjeller. Urettferdighetenrettferdiggjøres som enkelthendelser.

Destruktive krefter

Høyresida smykker seg med argumenter om feminisme og likestilling akkurat når det passer dem. Likestillingskampen handler ikke om å oppnå likelønn eller om å bedre minoritetskvinners situasjon. Den handler om at markedet er Gud eller at Allah er fiende. Det minner om da Bush begrunnet krigen i Afghanistan med frigjøring av kvinnene. Siden har vi ikke hørt noe mer om disse kvinnene. Høyre og FrP er slik med på å hindre en reel likestillingsdebatt. Det kan virke som de mest av alt vil avslutte det feministiske kapittelet ved å kuppe feminismebegrepet, og få det til å handle om andre ting. For eksempel privatiseringeller islamofobi.

I spørsmålet om hvilken betydning et regjeringsskifte vil ha å si for kvinner, er det tydelig at det er arbeidslivet og velferdsstaten vi må verne om med alle våre krefter. Samtidig blir utfordringen å ikke godta høyresidas premisser i feministisk debatt. I debatten om norske feminister har sviktet minoritetskvinnene, fikk Hege Storhaug og FrP et spillerom på FrPs premisser. Debatten skygget over islamofobien som lå til grunn. Utfordringen for feminister er å sørge for at likestillingsretorikken kommer ut av hendene til destruktive krefter som misbruker den. Høyresida vil aldri kunne løse likestillingsspørsmålet, men de kanødelegge mye.

Framtida for landets tre nordligste fylker ser ikke lys ut, skal vi tro den gjengse oppfatning og framstillinga i media. Ungdommene flykter etter endt skolegang, og bare et fåtall vender tilbake.Den demografiske pila peker én vei: nedover.

Ingeborg Steinholt er sentralstyremedlem og studieleder i Rød Ungdom og står på førsteplass på Rødt Nordland sin liste til Stortinget 2009.

I løpet av de siste årene har fraflytting ført til en nedgang i den nordnorske befolkninga på ca 1000 personer per fylke hvert år. De fleste reiser til Oslo og Akershus. Det sier seg sjøl at med et slikt regnestykke vil ikke de nordligstefylkene være levedyktige på lang sikt.

Norge har som nasjon hatt en befolkningsøkning på 1,2 millioner innbyggere. Av dette er 97,8 % av økningen fra Nord-Trøndelag og sørover. Fra 1980 har Finnmark hatt en nedgang på 6 000 innbyggere og Nordland 11 000. Til sammenligning har Rogaland hatt en befolkningsøkningpå 107 000 i sammen tidsrom.

Det finnes få undersøkelser som viser hvorfor ungdom flytter fra landsdelen, men utdanning og mangel på arbeidsplasser nok står høyt på lista over forklaringer. Ungdom forlater hjemplassen for å skaffe seg utdanning eller skaffe seg en spennende jobb. Få av mine jevnaldrede ble igjen i Sandnessjøen etter at vi hadde fullført skolen. Men det fins jo utdanning i Nord-Norge også. Hvorfor søker vi ikke oss dit?

Utdanningstilbudet i Nord-Norge er mange plasser dårlig, eller har dårlig rykte. Da jeg gikk på videregående, lengta i alle fall vi bort fra Sandnessjøen, til Trondheim. Der hadde de universitet eller ei høgskole med litt «skikkelig tilbud», og ikke minst H&M og kule skobutikker. Vi skulle i alle fall ikke gå på høgskolen på Nesna. Kulturen tilsa at det å flytte var det eneste rette. De som ble igjen, hadde ikke lyse utsikter for framtida si. Det å flytte søroverer eneste mulighet for å lykkes her i livet.

Så tapet av ungdom til byer i sør med stor mulighet til å promotere seg på universitetstilbud og bildet av urbant liv, er nok stor. Men også arbeidssøkende ungdommer forlater landsdelen. Og ferdigutdanna unge harikke arbeidsplasser å flytte hjem til.

Noen yrkesgrupper vil alltid ha mulighet for jobb, helsepersonell, lærere og ansatte i kommunen vil ikke gå ut på dato med det første. Men hva med de som ikke ønsker å velge utdanning der de ønsker å bo? Hva med de som vil bli ingeniører eller sosialantropologer eller grafikere? De har lite eller ingenting å komme hjem til, bortsett fra fin natur ogslekt. Hva skal vi gjøre for å få de hjem igjen?

Kapitalen har selvfølgelig løsninga: Oljeboring, gasskraftverk eller til og med OL. Olje- og gasseventyret skal gi flust med arbeidsplasser, og ringvirkningene vil overgå det meste nordfylkene har sett tidligere. Denne løgna har tettsted etter tettsted, by etter by gått på. «Sandnessjøen – Nye Stavanger?» «Oljeeventyret har kommet til Helgeland». Det mangler ikke på suksessoverskrifter. Og ikke bare skal de gi oss arbeidsplasser, de skal også sørge for oppblomstring av det som så fint heter «kompetansearbeidsplasser ». Hjerneflukten skal stoppes ved at lagrene av fossilt brennstoff ihavet blir tatt opp.

Som sagt har flere steder kjøpt denne pakka: Hammerfest var lova enorm oppblomstring da Snøhvitprosjektet ble solgt inn. Og i en kort periode økte folketallet i byen, arbeidsfolk og ingeniører fra Stavanger flytta oppover for å bygge gasskraftverket. Men så var det bygd, og befolkninga sto igjen med forurensinga og støvet. Det store antallet arbeidsplasser uteble, ringvirkningene ble ikke som folk hadde sett for seg. Det samme ser vi utenfor Helgeland. Det er den regionen i Nordland med størst prosentvis fraflytting, med nesten 1 % nedgang i 2007. Her har British Petroleum (BP) slått til: på oljefeltene «Skarv», «NORNE» og «Dompap» har de funnet olje og gassforekomster som de vil utnytte. Oljeskepsisen har tradisjonelt vært stor i Nordland, og etter å ha blitt lurt gang på gang, er ikke tiliten til at vi skal få en bit av kaka, spesielt stor. Men BP vet hvordan å snu det. Med nærmere 100 bærbare datamaskiner i bagasjen kom BP-topper til Sandnessjøen på sjarmtokt. Datamaskinene ble gitt til barneskolene i kommunen. For en kommune som har vært på grensa til å bli plassert på ROBEK-lista, er en slik gavekjærkommen. Og vips! er folk mer positive.

Og så har vi OL da. Linken mellom olje og OL virker kanskje litt søkt, men likheten i argumentasjon er nesten skremmende lik. Olympiske leker Tromsø skulle visstnok gi hele landsdelen et løft. Intet mindre enn det er det Tromsø 2018 lovte den nordnorske befolkninga. Turisme, arbeidsplasser og økt tilflytning ville bli konsekvensene av et OL. Jeg må innrømme at jeg ville kjøpt billett, og hadde nok syntest det ville vært litt stilig med et OL på Nordkalotten, men det forandrer ikke det faktum at argumentasjonen for et Tromsø-OL var basert på ei livsløgn. Arbeidsplasser ville nok ha oppstått, turister vil komme, og sannsynligvis vil Norges tre nordligste fylker få mer oppmerksomhet i media enn noen gang tidligere. Men som med ringvirkningene av olja kommer også disse konsekvensene til å bli kortvarige, og vips så har det gått 10 år, og det eneste Tromsø sitter igjen med, er et enorm overskuddslager av jakkemerker og idrettshaller som forfaller. Hypen rundt Nord- Norge vil føre til like stor tilflytning som tilLillehammer etter 1994: tilnærmet null.

Utdanning er nøkkelen

Jeg tror utdanning er et nøkkelbegrep i for å beholde ungdom i Nord-Norge. Vi må kunne tilby de som er unge i dag, det de ønsker av utdanning der de bor. Er interessen stor for brønnboringsfag på Helgeland, må ungdommene få tilbud om det. Er helsefagarbeider det som flest ønsker å gå på Sortland, så må det faget tilbys på den videregående skolen der. Når fylkesrådet i Nordland proklamerer at det må legges ned skoleklasser og linjer på de videregående skolene for å spare penger, viser det at man ikke er villig til å satse for å beholde ungdommene i kommunene. Politikerne i Nordland legger ned skoleklasser i fleng. De klarer av en eller annen grunn ikke å se at hvis en 16-åring fra Lofoten som ønsker å bli platearbeider, får tilbud om den linja kun i Brønnøysund, da kan han likegodt søke på linja i Trondheim i stedet. Altså forsvinner ungdom allerede før den videregåendeutdanninga har begynt.

Argumentasjonen for å legge ned skoleklasser er at det i framtida vil bli færre elever i skolene i fylket. Hvis premisset for debatten om hvilken skolestruktur vi ønsker oss kan ikke være at «her vil ingen bo, ikke noen vits å satse her, nei». Da er det verken rart at ungdom flytter fra fylket, eller at få kommer tilbake. Ved å legge ned sentrale linjer som man burde ha lagt ekstra ressurser i, som for eksempel akvakultur og fiske og fangst, gir man et signal: et liv her norder ikke no’ vits.

De nordnorske fylkene har et dårlig ry sørpå. Greit nok, det er fin natur og sånt, men hvem vil vel bo der permanent? I alle fall når man har mulighet til å bo i Oslo, Trondheim eller Bergen. Og det virker som om det er tankegangen også hos de som styrer her i nord. Ved å føre en politikk basert på at det vil bo færre folk her i framtida, vil politikere skape en sjøloppfyllende profeti. Sjøltilliten til bygder og byer i Nord-Norge virker som det er på et null-nivå. «Penger brukt her, er bortkasta penger». Da er det jo ikke rart at utviklinga går i ei viss retning. Dette er gjennomgangstonen for løsninger som har mål om profitt bak seg: store mål og store tanker, men kortvarige løsninger. Det å pumpe opp olja utafor kysten vår, vil ødelegge mulighetene for fiskeri. Det å investere budsjettmillioner i TERRA-fond, fører til enorme tap for små kommuner. Det å legge ned 29 skoleklasser i Nordland for å spare 10millioner kroner, vil ikke føre til at fylket blir mer ettertrakta når det kommer til bosetting. Altså, det å ikke være villig til å satse på plassen der vi kommer fra, er det som er årsaken til at Nord-Norge er på vei nedover mot det som kan synes åvære ei svært mørk framtid.

Strålende løsninger?

Men hvilke strålende løsninger er det vi har kommet fram til, som vil redde Nord- Norge fra den sikre død? Det fins ikke noen magisk løsning på problemet. Her må vi gå tilbake til det grunnleggende: Hver jul, når de fraflytta ungdommene kommer hjem til Sandnessjøen, arrangerer handelsstanden og kommunen det de kaller «heimkommartreff ». Dette er et arrangement som fins i mange nordnorske kommuner. De frister med gratis pizza og utlodding av bærbar PC for å få folk til å komme. Men ideen bak er god. De vil finne ut av hva som må gjøres i Sandnessjøen for å få dem som har flytta bort, til å komme tilbake. Og noen av svarene de får, er: bedre treningssenter, bedre caféer eller butikker. Men det svaret alle gir, er at det må være en arbeidsplass å komme til. Av de nærmere hundre folkene fra 35 og nedover er det svært, svært få som sier at de ikke har lyst til å returnere. Hadde det altsåbare vært en arbeidsplass å gå til.

En rimelig høy andel av dem jeg gikk på skole med, har valgt å ta utdanning innafor helsevesenet. Vi har samme grunn: yrket gir oss mulighet til å jobbe hvor som helst. Og da mener vi ikke bare Gran Canaria eller Gambia, men også Gamvik eller Grønnøya. Vi ønsker å komme tilbake, og har tatt et yrkesvalg deretter. Men vi ser svart på ei framtid i nord hvis sjukehuset i Sandnessjøen legges ned, og det er en faktor som kan føre til at vi blir tvunget til å etablere oss et anna sted i landet. Det samme vet jeg at andre sjukepleierstudenter, medisinstudenter og helsefagarbeidere tenker. Og de som er industrimekanikere, platearbeidere eller sveisere har heller ingen arbeidsplass å gå til om den lokale industrien bli utkonkurrertog flytta til Taiwan.

Derfor er det ikke noe annet enn ei solid satsing på distriktene som må til. Man kan ikke legge ned verdifulle skoleklasser, dyrebare lokalsjukehus, eller umistelige hjørnesteinsbedrifter hvis vi fortsatt vil ha ei befolkning i nord. Da må myndighetene være villige til å satse på å ha folk boende i Mo i Rana, i Harstad eller i Alta. Ja, til og med Træna, Arnøy og Porsanger må man være villig til å bruke ressurser på. For det er ikke det at vi ikke vil bo her, men vi må jo for faen ha noe å leve av. Det er vår jobb å få politikerne til å åpne øynene. Vi må få dem til å innse at verdiene i dette landet ikke blir skapt i hovedstaden, men helt reelt der hvor folk lever og bor, i distriktene. De som bestemmer, må forstå at det å pumpe opp olja, og samtidig ødelegge for kystfisket, verken er en bærekraftig eller bosetningsvennlig politikk. Trond Giske må forstå at det skal mer til for å gi Nord-Norge et løft enn 14 dager med skiløp i Nordens Paris. Det handler om å ta et valg. for profittjageller for å gjøre det beste for folk.

For hvis vi ikke en gang får den nordnorske ungdommen til å ville bo her, hvordan i alle dager skal vi da forvente at andrefolk vil flytte hit?