---

Det er farlig å få en debatt mellom de «snille» som er mot vold og for massemobilisering og de «slemme» som bare vil slå.

I forrige nummer av Røde Fane tar lederartikkelen opp spørsmålet om å banke opp nazister. Argumentasjonen bygger på et forsvar av den maoistiske masselinjen. Det fremheves at forskjellen på partier av AKPs type og organisasjoner av typen RAF og Røde Brigader er synet på folk. Det vises videre til viktigheten av massemobilisering i den antirasistiske kampen. I artikkelen heter det:

«Vi er redde for en sekterisk antirasisme som vil «hive ut», «denge opp» og «kjeppjage» nazisvina på vegne av folk …» Det hevdes at det finnes tendenser til oppbygging av eliteorganisasjoner blant unge radikale antirasister, opp mot dette oppfordres folk til å slutte opp om SOS Rasisme.

La meg si med en gang at dette ikke er et innlegg mot massemobilisering i den antirasistiske kampen eller mot at SOS får økt oppslutning. Undertegnede er så absolutt tilhenger av begge deler.

Det er imidlertid en del ting i lederartikkelen som bør kommenteres:

For det første: En kan lett få det inntrykk at det settes likhetstegn mellom militante antifascister og tyske terrorister på 1970-tallet. Jeg håper og tror at dette ikke er lederskribentens hensikt. Imidlertid kan det synes som om dette kunne vært uttrykt noe klarere.

For det andre: virkeligheten er ikke fullt så enkel som det som beskrives. Jeg skal ikke stikke under en stol at en del antirasister har gjort uoverveide ting. Jeg mener imidlertid at debatten ikke handler om massemobilisering kontra vold og eliteorganisering. Alle er enige om at det er flott når tusenvis av mennesker vender rasistene ryggen. Det som imidlertid også er et faktum er at rasister og fascister er aktive hele tiden, ikke bare når Myrdal og hans begersvingende neandertalere kommer til byen.

I Oslo har fascistene jobbet planmessig for å erobre gatene. Dette har foregått på den maten at de har samlet seg på bestemte puber, for så å gå ut på byen for å banke folk de ikke liker, enten det nå er blitzere, homofile eller svarte.

Det har faktisk ikke vært mulig å massemobilisere når dette har skjedd, av den enkle grunn at en ikke har visst om det, før folk har blitt slått ned. I disse tilfellene har en mobilisert de en kunne få fatt i og ja, kjeppjaget nazisvina. En kan gjerne beklage at det er sånn, at det ikke er mulig å lynmobilisere tusen mennesker i Oslo sentrum en lørdags kveld. Det er imidlertid sånn at disse «slå tilbake»-aksjonene har vært vellykket i den forstand at nynazistene ikke har fått fotfeste i Oslos gater – nettopp fordi de er blitt kjeppjaget.

Når «Bootboys», «Ariske brødre» og hva de nå kaller seg, forsøker å erobre gatene, føyer dette seg pent inn i nazistisk tradisjon, parallellen til 20-tallets «Sturmabteilung» er klar. De vil alltid forsøke å gjennomføre mest mulig av den fascistiske politikken i dag, uavhengig av om de kontrollerer maktapparatet.

Der hvor fascistene kan etablere makt, vil de også forsøke å gjøre det. Den eneste makten de er i stand til å etablere i dag, er voldsmakt i gatene. Fra januar til mars i år ble rundt 20 mennesker overfalt av nynazister i gatene. Jeg mener det ville være galskap om ikke de som kunne mobiliseres til å stoppe det, aksjonerte. Det er faktisk et spørsmål om betimelig nødverge.

På en kveld ble 5 forskjellige mennesker slått ned av herjende nazibander, politiet holdt øye med dem uten å gripe inn. Til sist stormet rundt 30 antifascister utestedet «Trappa» og slo tilbake. Jeg mener dette var riktig. Det var hverken heroisk eller ønskelig, men et resultat av at nazistene terroriserte folk på byen. Denne typen aksjoner har ført til at nazistene er redde for å marsjere åpent i gatene. Det har hindret dem i å rekruttere av den enkle grunn at de har framstått som en gjeng fordrukne tapere som alltid får bank. Det er faktisk det verste som kan skje en bande folk som skal markedsføre seg som den militante, ariske eliten.

Nå er det sånn at hvis de kreftene som har stått for disse motaksjonene, bare hadde stått for en linje med å løpe rundt og banke nazister, ville vi hatt et problem. Det var imidlertid de samme kreftene som stod for å storme «Trappa», som to uker senere stilte seg i spissen for å lage en stor demonstrasjon utenfor det samme stedet, i protest mot at det var et fristed for nynazister.

Det er de samme folkene som trofast har mobilisert til kjempedemonstrasjonen mot radio Nite rocket, mot Italias fascistiske miljøminister og et utall andre massemønstringer mot fascisme og rasisme. Jeg kjenner meg ikke igjen i en virkelighetsbeskrivelse som omhandler eliteorganisering. Det er snakk om at en, i hvert fall i Oslo, har etablert en antirasitisk front som består av mange miljøer og organisasjoner. Det har vært snakk om at folk har evnet å samarbeide og få til bra ting sammen, på tvers av uenigheter og forskjellige måter å jobbe på. Det er dette samarbeidet, det at folk utfyller hverandre, som har gjort at det ikke løper glattrakede støvlepussere rundt i byen og banker folk.

Vi er nødt til å innse at voldsbruk kan være riktig. Vi er også nødt til å innse at voldsbruk aldri kan være den eneste måten å jobbe på, at folk og mobilisering av folk, det å få dem til å ta stilling er den viktigste måten å jobbe på. Dette har imidlertid antirasister i Oslo forstått og tatt konsekvensen av. Jeg kan gå med på at det etter aksjoner av typen storme «Trappa» kan være ønskelig med agitasjon omkring hvorfor det skjedde, at en går ut blant folk og diskuterer og deler ut løpesedler og prøver ut meningene sine. Det er også ønskelig at antirasister i langt større grad diskuterer mål og virkemidler og hvordan en vinner folks hoder og hjerter.

Det jeg imidlertid tror er farlig, er å få en debatt mellom de «snille» som er mot vold og for massemobilisering og de «slemme» som bare vil slå. Det er ikke der skillelinjene står i praksis. Jeg tror at en sånn debatt bare vil føre til overkjøring av verdifulle aktivister og til å bryte ned en antirasistisk front som hittil har vist seg slagkraftig.

APs linje har vært nedlegging av norsk jordbruk. De første krisetegn viser seg nå i Norge. Perspektivet for norsk jordbruk er alvorlig foran oljeeventyret. Den fortsatte saneringen AP legger opp til står i direkte motstrid til arbeiderklassens interesser.

---

Situasjonen i norsk jordbruk

I 1969 var det 155 000 selvstendige jordbruksenheter i Norge. Hvert år blir det foretatt en driftsgransking av norske bruk (2). Tallene i disse granskingene er meget avslørende for den politikken AP har stått for etter krigen. Tallene som følger er tatt fra granskingen i 1971.

De norske bøndene og småbrukernes jordbruksinntekter stammer fra mange kilder.

Slått sammen kaller granskingen dette produksjonsinntekter (3):
Produksjonsinntekter for ulike typer bruk( 1971 )
35-50 mål    50-100 mål    100-200 mål    200-300 mål    300-500 mål    over 500 mål
47 576 kr.    63 163 kr.       102 998 kr.       137 981               kr. 202 468      kr. 332 996 kr.

Det kan synes som inntektene er store. Men utgiftene er tilsvarende høye.

Produksjonsutgifter for ulike bruk (1971) (4):
35-50 mål    50-100 mål    100-200 mål    200-300 mål    300-500 mål    over 500 mål
29 736 kr.    38 286 kr.     62 970 kr.         80 028 kr.          109 202 kr.        180 576 kr.

I norsk jordbruk forekommer det lite leiet arbeidskraft. I hovedsak står familiemedlemmene for innsats av arbeidskraft. Dersom man legger gjeldende tariff i jordbruket til grunn for familiearbeidet får man følgende »lønnsutgifter» når det leide arbeidet legges til, leid arbeid nevnes først.

«Lønns»-utgifter for ulike typer bruk (1971).
35-50 mål    50-100 mål    100-200 mål    200-300 mål    300-500 mål    Over 500 mål
2623             3564               7055                   2654                   30902                 61666
29790          34258            37740                  32794                 28505                  27782
32413          37822            44795                   45488                 59407                  89448

Dersom vi tar som utgangspunkt at en bonde skal ha betalt etter tariff for det han og familien nedlegger i produksjonen på gården blir utgiftene på gårdsbruket
summen av 2 og 3. Dette satt opp mot driftsinntektene gir som resultat følgende
«overskudd» for norske gardsbruk:

35-50 mål 50-100 mål 100-200 mål 200-300 mål 300-500 mål Over 500 mål
-14 573     -12 955       -4 767          +12 465        +32 859         +62 972

Den enkleste kommentaren til disse tallene er at norske bønder og småbrukere på langt nær kommer opp i tariffbetalingen i jordbruket for det arbeidet de gjør. Dette gjelder alle bruk under 200 mål. Men dette er også 95 % av alle bruk i
Norge (Jordbrukstellinga 1969). Tallene står derfor fram som speil på APs svik
overfor norske småbrukere og bønder. Tallene viser også med hvilken lønnsomhet det norske jordbruk møter oljealderen.

Staten har planmessig lagt norsk jordbruk ned

APs banebrytende verk i jordbrukspolitikken er stortingsmelding 64/1963-64. Denne meldinga oppsummerer politikken fram til 1963 og legger opp planene for den videre saneringen. At AP står for og har stått for en monopolenes ideologi og politikk viser disse to sitatene fra denne meldinga:
«Et samfunn som ønsker å følge med i den tekniske og økonomiske utviklingen, må være innstilt på forandringer. Endringer i næringsstruktur og bosetting vil ofte være en direkte forutsetning for økonomisk framgang og høyere levestandard. Vi må ha for øyet at det fortsatt vil finne sted visse forskyvninger i vårt land. Tendensen går i retning av tilbakegang i enkelte distrikter, stagnasjon i andre og en konsentrasjon av befolkningen i byer, forstadsherreder og industrisentra».

«En fortsatt rasjonalisering i jordbruk, skogbruk og fiske vil bedre de økonomiske forhold for disse næringene og gi dem som er sysselsatt i næringene
bedre økonomiske kår. Effektivisering av f.eks. jordbruket vil imidlertid medføre en ytterligere reduksjon av den totale sysselsettingen i denne næringen».

Driftsgranskingen i 71 viste at lønnsomheten var lav for dem som var sysselsatte i jordbruket. Jordbrukspolitikken har vel heller ikke hatt det formål at levestandarden skulle bedres for de minste brukene. Hvor vellykket strukturrasjonaliseringen har vært viser imidlertid oversikten over hvor mange bruk som er nedlagt i Norge fra 59 til 1972. Vi har tatt ut Nord-Norge spesielt fordi i denne landsdelen har AP klarere enn andre steder klart å gjennomføre sin politikk:

Bruk i drift over 5 mål

Nord-Norge           1959      1969         1973

39 583    26 060    19 111      Tilbakegang i %:  51 %

Resten av
158 832   128 917  108 966     ca. 31 % (5)

På 14 år har staten gjennom sin politikk klart å legge ned hvert annet jordbruk i Nord-Norge og hvert tredje i resten av landet. Siden politikken viser seg klarest i
Nord-Norge skal vi vise hva denne politikken har ført til mer konkret.

Krise i nordnorsk jordbruk

1. Tidlig i år hadde en rekke aviser oppslag om behovet for melkeimport fra Sverige og Finland til Nord-Norge. Bak dette oppslag lå en del av politikken AP har ført. Helt siden 1970 har Finnmark måtte importere melk. I 1972 var importen til Finnmark 2,2 millioner liter. På den måten går melkesubsidiene til dekkingen av APs feilslåtte jordbrukspolitikk.

1. Men dette er bare deler av sannheten. «Fra 1959 til 1969 er kutallet i Nord-Norge redusert med 39 %. «Fra 1969 til 72 er det en ytterligere reduksjon på 14 %». (6) «I 1972 fikk Salgslaget (det siktes til Nord-Norges salgslag, red.) bare 41 % av sitt behov av slakt dekket av nordnorsk produksjon. I 1965 var den nordnorske andelen 65 % (6).

«I de siste årene har produksjonen av grønnsaker gått sterkt tilbake i Nord-Norge. Idag dekker egenproduksjonenbare 16–17 % av det gjennomsnittlige
årsforbruk». (6) »Produksjonen av poteter viser en synkende tendens og en må regne med et økende importbehov i årene som kommer.» (6). «For egg har en et tilførselsbilde som likner mye på den grønne sektor». (7).

3. I statistisk årbok for 1973 kan vi lese hva jord brukes til i Nord-Norge etter at et bruk er lagt ned. Det viser seg at 56,0 %, 69,4 % og 73,0 % av jorda ligger
brakk i henholdsvis Nordland, Troms og Finnmark. (Dette gjelder jorda til bruk nedlagt i perioden 1964 til 1969).

For Nord-Norge har statens jordbrukpolitikk ført til halvering av bruksantallet, brakklegging av jorda og en katastrofal sjøldekkingsgrad.

Konsekvensene av jordbrukspolitikken begynner å bli klare. I tillegg kommer konsekvensene av den saneringen oljemeldingen legger opp til for å skaffe
arbeidskraft til oljesektoren.

Det første oljeåret:
Den største nedgangen i Norges historie siden svartedauen.

I ukeheftet 14/74 offentliggjør statistisk sentralbyrå resultatene av en undersøkelse om sysselsettingen i Norge. I følge denne var det i 1973 (1. kvartal) sysselsatt 151000 personer i jordbruket mens det et år etter bare er 120 000. Dersom denne undersøkelsen bare er omtrent riktig er dette den største avgang fra jordbruket i Norges historie. Dersom olja er årsaken vil hele norsk jordbruk om få år være som nordnorske jordbruk er i dag. At dette kan være tilfelle antyder et intervju med ordføreren i Åndalsnes. Han sier at etter Åndalsnes ble base for borerigger skjer det nå pendling til Åndalsnes og fortsetter: «I denne sammenheng kan det nevnes som en kuriositet i forbindelse med den oversikt som er laget over den geografiske fordelingen av arbeidskraften som er rekruttert til plattformbyggingen, at den optimale lokaliseringen – utelukkende vurdert i arbeidskraftsammenheng – ville vært Dombås!» (8).

Perspektivene for jordbruket og arbeiderklassens interesser. Det er vanskelig å si hvor stor sjølbergingsgrad Norge har som helhet. Norge har en sjølberging av matkorn nesten lik null og ingen egenproduksjon av sukker. På kaloribasis er derfor sjølbergingen bare ca. 38 %. Men når det gjelder kjøtt, poteter, melk, fisk og en rekke andre viktige matvarer har Norge tilstrekkelig egenproduksjon. Til nå. Men dette bilde er i ferd med å endre deg. Statens jordbruksrasering viser nå en begynnende krise i Nord-Norge.

Ideologien bak denne utviklingen er «nødvendigheten av internasjonal arbeidsdeling». Utfra denne imperialistiske tankegangen har norsk proteinimport økt, samtidig med at den norske monopolkapitalen er blitt tillatt å eksportere mengder med fiskeproteiner.

Progressive i Norge har lenge gått imot denne politikken fordi den representerer et vanvittig ressurssløseri. AP fører imidlertid denne linja videre i oljemeldingene nr. 25 og 30. Kort uttrykt er APs svar på funnene av norsk olje: Norge må i framtida tilfredsstille den kapitalistiske verdens økende oljebehov. Dette må skje gjennom sanering av «ulønnsomme» bransjer. Varene fra disse bransjer skal importeres.

For jordbruket betyr dette ikke annet enn nedlegging, fordi AP har drevet saneringen så langt som mulig allerede.

I jordbruksoppgjøret har AP vist at de er fast bestemt på å legge norsk jordbruk ned. Men Håkon Lie-hetsen overfor bøndene viser også at de er redde for arbeiderklassens aktive kamp mot denne nedleggingen. Og med god grunn. I 1973 steg nemlig, «i motstrid til alle forutsetninger», matvareprisene på verdensmarkedet kraftig. På enkelte vareslag opptil 200/300 %. Ikke engang APs mest rabiate bondehets kan skjule muligheten av at en matvarekrise kan ramme vanlige folk hardt også i Norge. Følgende kan skje: Høye råoljepriser fører til en voldsom ekspansjon i petroleumsvirksomheten og tilknyttede næringer.

AP fortsetter nedleggingen av norsk jordbruk, importen øker og stadig flere varer blir importert. Oljeinntektene gjør dette mulig. I 1980 kan det tenkes et
overskudd på olje, bl.a. på grunn av prisstigingen i dag, og en omfattende norsk krise vil bli følgen. Med stigende matpriser og knapphet på matvarer i det
hele tatt vil en slik krise bety: arbeidsløshet og sult i masseomfang i Norge.

I den debatten som vil komme om oljepolitikken framover, er det viktig for venstresida å propagandere klassealliansen mellom arbeidere, bønder og småbrukere. APs jordbrukspolitikk står i motstrid til arbeiderklassens interesser, både på kort og lang sikt.

Fotnoter:
1.Statistisk årbok 1973, tabell 96.
2.Undersøkelsene foretas av Norges Landbruksøkonomisk Institutt.
3. Produksjonsinntektene. Driftsgranskingene definerer sitt begrep om produksjonsinntekter slik:
«Produksjonsinntekter i jordbruket er verdien av den samlete bruttoproduksjon i driftsåret. Disse inntektene omfatter: 1. Direkte salg av produkter. 2. Produkter til egen husholdning.3. Naturalier til arbeidere og kårfolk. 4.Trygder og tilskott. 5. Leieinntekter. 6. Kjøreinntekter. 7. Den del av årets produksjon som virker til auke i status (varelager, buskap).»
4. Driftsgranskningen inkluderer her slike ting som: Vareforbruk! , for, planter, traktorbensin, osv. avskrivninger og vedlikehold! , vedlikehold av  driftsbygninger, grøfter, maskiner osv., og til slutt andre nødvendige utgifter til produksjonen, forsikringer, maskinleid, lys telefon osv.
5. Jordbrukstellinga 1969 tabell 3, hefte VII. og Statistisk årbok 1973 tabell 96.
6.Stortingsmelding 108, 72/73 (Nord-Norge-planen).
7. Bonde og småbrukeren nummer 19/73.
8. Norges Industri nummer 7/1974 s.

Regjeringa trenger en stram «inntektsfordelingspolitikk», kontroll med rammene for lønnsoppgjøra og redskaper for å få investeringene til å flyte fritt til oljeindustrien. Skånlandutvalgets innstilling er ikke glemt. Kleppes plan for «deprivatisering» av bankvesenet kommer laglig.

---

Både Skånlandutvalgets innstilling, hvor det blir foreslått opprettet et pris- og inntektspolitisk råd, og DNA-regjeringas forslag om deprivatisering av bankene,
kommer til å stå sentralt i gjennomføringen av det som ser ut til å bli norsk oljepolitikk. Ikke i den forstand at disse tiltakene er ledd i en samlet, bevisst
strategi, – heller ikke i den betydning at en kan stanse eller forandre norsk oljepolitikk dersom en stanser deprivatiseringen av bankene og hindrer gjennomføringen av Skånlandutvalgets innstilling.
Men fordi statens rolle i norsk oljepolitikk har kastet et nytt lys over nevnte forslag. Og fordi tiltakene vil kunne lette gjennomføringen av oljepolitikken.

I sjølve utgangspunktet skulle det ikke være vanskelig å se at dette vil være tilfelle. Det pris- og inntektspolitiske rådet skal holde arbeidernes lønninger nede slik at kapitalens totalinvesteringer blir høyest mulig. Deprivatiseringen skal sentralisere bank- og kredittvesenet, på denne måten blir det lettere å dirigere den nødvendige kapital til de voldsomme investeringene i oljesektoren. I denne artikkelen vil vi gå nærmere inn på de to forslagene for å svare på spørsmålet om hvilke interesser de vil tjene: folkets eller monopolkapitalens.

DEPRIVATISERING – ØKT MONOPOLISERING

Hva går så Kleppes forslag ut på? Det er et forsøk på å styrke det borgerlige statsapparatets styring av bankene og forsikringsselskapene ved at det offentlige
oppnevner et flertall i representantskapet og dermed får avgjørende innflytelse over styrevalget. Kleppe har gjort greie for forslaget i ei bok som heter «Bank og Kredittvesenet». For at ikke deprivatiseringa skal bli for dyr, er det meningen at bankene sjøl skal innløse sin aksjekapital, og dermed gå over fra aksjeselskap til stiftelser, – som er selveiende institusjoner.

I boka til Kleppe, som også er studiemateriale for AOF og Folkets Brevskole, har han trukke opp bakgrunnen for og hensikten med forslaget. I følge boka skal
staten styre bankene på følgende måte:

«Forretningsbankene vil fremdeles bli uavhengige institusjoner som konkurrerer med hverandre. Det vil ikke bli tale om innblanding i enkeltavgjørelser fra statens side. Vurderingen om bankstyrene faktisk følger en tilfredsstillende politikk eller ikke, vil skje ved representantskapets behandling av styrets beretning, og ved valg av styret.» (side 64)

Kleppe er også en varm talsmann for sammenslåing av banker, de norske bankene i dag er altfor små. Om sparebankene sier han:

«Også tallet på sparebanker har sunket i tiden etter krigen; fra vel 600 til 444 ved utgangen av 1972. Tallet går stadig nedover fordi sparebanker slåes sammen. Sparebankforeningen har i flere år stimulert til dette for å få mer slagkraftige enheter som kan yte alle de tjenester en moderne bank bør kunne utføre for sine kunder. En komite under Sparebankforeningen mente at tallet kunne reduseres til 60–80. I dag vil mange si at en burde kunne gå enda lavere ned. Eksempelvis har de viktigste bankene i Aust-Agder fylke nylig gått sammen til Aust-Agder Sparebank.» (s. 17).

Klarere er det vanskelig for en finansminister å uttale seg, sentraliseringa er ikke engang dekket over av et lag med vanlige sosialdemokratiske fraser.

Denne monopolisering og sentralisering av kredittvesenet passer godt sammen med den oljepolitikken som Kleppe sjøl har vært med på å legge opp, og med de
behovene som den norske monopolkapitalen har for store investeringer i oljesektoren. Innen anlegg-, og industri- og bergverksvirksomheten var investeringene i 1973 og 1974 på omlag 10 milliarder kroner. I begge disse årene ble halvparten av dette investert i aktivitet knyttet til oljesektoren, eller direkte i oljeindustrien.

En ytterligere monopolisering av bankvesenet, med statlig styring vil sikre at det også i framtida vil bli slik. Investeringsraten er fra før av stor i Norge, kredittmarkedet må ordnes for å hindre kriser i økonomien. Staten griper derfor inn for å regulere konkurransen mellom bankene, jamfør det første sitatet ovenfor.

Ikke folkets, men monopolenes banksystem

Denne politikken kommer på mange måter til å stå i direkte motsetning til store deler av folkets interesser. Både arbeidere bønder, fiskere og deler av borgerskapet sjøl blir rammet.

Når så store deler av kreditten skal brukes innen oljesektoren blir det mindre til husbygging og daghjemsplasser, mindre lån til jordbruk og fiske, og vanskeligere for en del utsatte næringer å sikre seg kreditt. For eksempel vil tekstil-, skotøy- og bekledningsindustrien bli rammet. Dette er heilt i tråd med regjeringens uttalte oljepolitikk: Store deler av den konkurranseutsatte industrien skal totalt raseres, det trengs vel ikke noen skotøyindustri i Norge nå lenger – vi har jo olja.

Deprivatiseringa vil på denne måten være et viktig redskap i hendene til staten og monopolene for å skyte fart i strukturrasjonaliseringa. Ei strukturrasjonalisering som vil bli forsert på grunn av oljepolitikken.

Det går tydelig fram av Kleppes bok at det ikke er folkets, men monopolenes banksystem det legges opp til. De norske bankmonopolene må styrkes vis-a-vis de store utenlandske bankene som nå prøver å etablert seg i Norge. Derfor heter det hos Kleppe:

Antallet banker vil og bør gå ned fordi selv de største norske bankene er forholdsvis små i internasjonal sammenheng. Forretningsbankene vil som særlig
funksjon innenfor banksystemet få både store nasjonale oppgaver og kontakten med det internasjonale banksystem. (side 65).

Det er ikke vanskelig å tenke seg hva Kleppe mener med »store nasjonale oppgaver» og kontakt med det internasjonale banksystem. Det er oljeinvesteringene han tenker på.

Hadde hensikten med deprivatisering vært å bedre vanlige folks økonomi, så kunne Kleppe begynt med å sette ned renten, slik at det ble billigere å låne
penger. Kleppe har derimot nettopp hevet renten, og det er grunn til å tro at den ikke har stoppet, men er på veg oppover.

Det er heller ikke hensikten å gjøre det lettere på annen måte for arbeidsfolk i bygd og by å skaffe seg lån – for eksempel i utkant-Norge. Det er det motsatte som er Kleppes politikk. Småbankene er for urasjonelle og må legges ned, den moderne bankvirksomhet trenger store, og stadig større, enheter. Som vi så av sitatet tidligere så er idealet satt til en sparebank i hvert fylke. Mye rart går det an å kalle dette, sosialisme er det ikke.

Likevel vil mange hevde at sjøl om forslaget fører til sentralisering av norsk bankvesen, så føler monopolkapitalen tross alt sine interesser truet ved forslaget
om deprivatisering.

Det er mulig at det subjektivt er en del motstand mot forslaget, bl.a. har Høyre aktivt bekjempet det. Men av flere grunner rokker forslaget på ingen måte ved
monopolenes makt, fordi det nettopp er monopolenes politikk som blir satt ut i livet. Den nevnte monopolisering innenfor bankvesenet i Norge er det nettopp
bankforeningen som sjøl har tatt initiativet til. Staten griper nå inn aktivt for å påskynde utviklingen. På denne måten er det først og fremst de sterkeste grupperingene innen monopolborgerskapet som tjener på forslaget om deprivatisering.

Det er også en voksende forståelse innenfor monopolborgerskapets rekker for at staten fører en politikk som de ikke trenger være redd for, men tvertimot
oppmuntre og styrke. Således har selveste Bergersen rost Staten varmt i Dagbladet, og Norcem har i fullt alvor foreslått intimt samarbeid med staten.

Sosialismen i vanry

DNA-regjeringa framstiller forslaget sitt som en demokratisk og sosialistisk reform. SV er langt på veg enig, men mener at forslaget ikke går langt nok. Det er likevel grunn til å tro at de vil støtte forslaget fordi det er et «steg på veien» som det så vakkert heter. De borgerlige partiene, med Høyre i spissen kaller forslaget for sosialisme – og går mot det.

Vi mener å ha påvist at det først og fremst er de store monopolene som tjener på deprivatiseringa, og dette er ingen vei til sosialismen. Det er ikke en omvei engang, men en styrking av den borgerlige statens makt. Å framstille dette som sosialisme er å forkludre selve sosialismens ide, å bringe sosialismen i vanry. At
borgerlige politikere gjør dette er forståelig, at sosialister gjør det er mer tvilsomt. Derfor er det viktig å avsløre forslaget som det det er: en monopolisering og sentralisering av dimensjoner.

Vi er ikke prinsipielle motstandere av statsdrift under kapitalismen men mener at et hvert forslag må vurderes konkret, ut fra hvilke konsekvenser gjennomføringen av forslaget vil få for vanlige folk i landet. Det kan være nødvendig å minne om dette for å unngå misforståelser. Det konkrete forslaget om deprivatisering av bankene vurderer vi som en styrking av statens makt og økt monopolisering. Arbeiderpartiets oljepolitikk styrker denne konklusjonen fordi motsetningene mellom folkets interesser og monopolkapitalens blir tydeligere. Det skulle derfor ikke være noen grunn for SVs representanter i Stortinget å stemme for deprivatiseringen når den kommer opp i Stortinget med det første.

SV ønsker egentlig «sosialisering»

Sosialistisk Valgforbund ønsker å gå lenger enn Arbeiderpartiet. Mens Kleppe tydelig sier at hensikten med forslaget ikke er å oppheve konkurransen mellom
bankene, men bare å regulere den, – ønsker SV full sosialisering av bank- og kredittvesenet. Mens Kleppe aktivt går inn for sentraliseringen av bankene, har SV knyttet parolen om sosialisering sammen med kravet om desentralisering av bankvirksomheten.

Jeg er enig med SV i at under sosialismen skal bankvesenet både sosialiseres og desentraliseres, det vil være en av forutsetningene for sosialismen. Jeg vil heller
ikke utelukke at det også kan være riktig under kapitalismen å kreve at staten tar over bankene. En stor del av bankene er i dag under statlig kontroll: Postsparebanken, Husbanken, Kommunalbanken, Fiskarbanken og Lånekassen for utdanning er blant de viktigste. Mot SVs forslag har jeg imidlertid to alvorlige innvendinger.

For det første at denne statlige overtakelsen blir presentert som sosialisering: Der er ikke slik at samfunnet blir «mer» sosialistisk jo større del av økonomien
staten har kontroll over. I Frankrike har staten gjennom lengre tid hatt kontroll over bankene, uten at landet har blitt sosialistisk av den grunn. Monopolkapitalen har på ingen måte blitt rokket i sine grunnvoller av den statlige overtakelsen. Det skaper dessuten illusjoner om vegen til sosialismen når så mye av propagandaen rettes mot «sosialisering av bank- og kredittvesenet».

For det andre vil SVs prinsipielle holdning være en direkte og indirekte støtte til Kleppes deprivatiseringsforslag. Sjøl om Kleppe sitt forslag er aldri så galt, blir
SV tvunget til å støtte det fordi partiet «egentlig» er for sosialisering av bankvesenet. De makter ikke å analysere hvilke interesser forslaget vil tjene, men stemmer prinsipielt for det. Den konkrete analysen har blitt avløst av ønsketenkning.

SV ønsker sosialisering og desentralisering, men konsekvensene ved å støtte Arbeiderpartiets forslag blir styrking av monopolenes makt og økt sentralisering
av bankvesenet. Sjøl om SV har store og prinsipielle motforestillinger mot Arbeiderpartiets oljepolitikk kommer de på denne måten til å lette gjennomføringen av den. Monopolkapitalen får økte muligheter til å investere i oljesektoren. Konsekvensen har vi tidligere pekt på både i denne artikkelen og i de andre: Økt sentralisering og strukturrasjonalisering, rasering av utsatte næringer, og økt takt i nedbygging av jordbruk, skogbruk og fiske.

Det er uenighet på venstresida i norsk politikk om statsdrift under kapitalismen, både om de prinsipielle sidene ved denne virksomheten og i vurderingen av enkelte tiltak. Dette burde imidlertid ikke være til hinder for at vi samlet bekjempet det forslaget som Kleppe nå legger fram. Det skulle ikke være vanskelig å bli enige om at deprivatiseringen vil styrke monopolenes stilling, og lette gjennomføringen av DNAs oljepolitikk. Dette burde være hensyn som veier tyngre enn prinsipielle ønsker om sosialisering av bank- og kredittvesenet.

SKÅNLANDUTVALGETS – KLASSESAMARBEID OG KORPORATIVISERING

Kampen mot Skånlandutvalgets innstilling har pågått helt siden innstillinga ble offentliggjort. Viktigheten av å hindre at utvalgets forslag blir satt ut i livet, blir
enda tydeligere dersom vi ser det heile i et «oljeperspektiv». De voldsomme investeringene som det legges opp til, forutsetter profittmaksimering på bekostning av arbeidsfolks lønninger. Utvalget støtter opp om, og bygger på denne politikken. Deres problem er å sørge for at arbeidsfolk likevel får en følelse av reallønnsøkning.

Vi har i en annen artikkel i dette nummeret gjort nærmere greie for forholdet mellom investeringer og lønninger. Der er i monopolkapitalens interesser at
lønningene holdes nede. Dersom Skånlandutvalgets innstilling makter dette med sine forslag, vil enorme summer kunne «frigis» i åra framover til investeringer i
oljesektoren. Det pris- og inntektspolitiske rådet vil derfor være et mektig redskap i hendene til staten og monopolene, også når det gjelder gjennomføringen av oljepolitikken.

I de siste årene har lønnsoppgjørene vært så dårlige at størstedelen av lønnsmottakerne sitter igjen med mindre realdisponibel inntekt, enn året før.
Skånlandutvalget innrømmer dette. Men søkelyset blir aldri rettet mot kapitalen og dens profitt. I stedet bruker utvalget filosofien om den «realøkonomiske rammen» til å splitte ulike grupper i folket opp mot hverandre. Arbeidere blir satt opp mot bønder, bønder mot pensjonister, pensjonister mot ungdom, ….osv.
Det lengste utvalget nærmer seg kapitalens enorme profitt, som bare øker fra år til år, er følgende utsagn: «Forholdet mellom lønnsinntekt og eierinntekt vil
måtte drøftes.» Det finnes neppe noen formulering som er mindre forpliktende enn at noe «vil måtte drøftes». Det hjelper ikke at utsagnet er gjengitt to ganger i
innstillinga.

Det er god, gammel borgerlig økonomisk filosofi som blir presentert som vitenskap. Det er kjøpepresset som har skylda for prisstigningen. Arbeidernes,
bøndenes og pensjonistenes kjøpepress. Det er lønningene som presser prisene i været, og svaret er derfor enkelt: Tiltak må settes i verk slik at lønningene ikke
øker så raskt som de har gjort. Problemet er bare at denne politikken allerede har vært ført ei stund, og har fått som konsekvens at de fleste av oss har fått mindre varer igjen for lønna. Det er her Skånlandutvalget setter inn med sine forslag som kan formuleres i følgende stikkord: Samarbeid, forpliktende samarbeid
og korporativisering.

Klassesamarbeidet er på ingen måte noe nytt i Norge. Men i LOs 75 års jubileum skal dette samarbeidet utvides og settes i system. Det skal bli mer forpliktende enn før fordi staten skal delta i lønnsoppgjørene fra først til sist. Rådet for pris- og inntektspolitikk. Klassekampen skal avløses av klassesamarbeidet, og dette er det rådet for pris- og inntektspolitikk skal ta seg av. Rådet er sammensatt på følgende måte: Staten, LO, NAF/Industriforbundet har alle tre representanter hver. I tillegg er Norges Bondelag, Norges Bonde- og Småbrukarlag, Norges Fiskarlag, Norges Handelsstands Forbund og NKL representert med et medlem hver.

For riktig å understreke statens rolle i dette rådet er det foreslått at en av statens representanter skal være formann, og at dette skal være et regjeringsmedlem.

Heile pris- og inntektspolitikken vil bli trukket opp i dette rådet, det er i sannhet tale om en samordning av oppgjørene. Derfor er ikke deltakelsen begrenset til
LO/NAF, men også de andre organisasjonene som er nevnt ovenfor er representert. I realiteten betyr forslaget at det skal være slutt på de frie forhandlingene i arbeidslivet, og at streikeretten ytterligere blir begrenset. Nå skal det heile baseres på et forpliktende samarbeid mellom partene, hvor ingen må bryte den «realøkonomiske rammen». Ingen streiker må bli den tua som velter det store lasset. Slik formulerer utvalget sjøl sin politikk:

Et samarbeid mellom myndighetene og organisasjonene om inntektsutviklingen vil forutsette både at myndighetene gis muligheter for å influere på de beslutninger som treffes av organisasjonene, og at disse på sin side kan gis innflytelse på beslutninger som treffes av Stortinget, i første rekke i visse sentrale budsjettpolitiske spørsmål. (side 79)

Konturene av den korporative staten begynner å ta form. Staten vokser sammen med toppskiktet i organisasjonene til et flerhodet troll, som representerer de
samme interessene, og som fører den samme politikken.

DNA og Skånlandutvalget

Det var den forrige regjeringa Bratteli som oppnevnte utvalget. Det var noe av det siste den fikk gjort før folkeavstemminga om EEC. Utvalget leverte innstillinga 22. juni 1973, da var Korvald statsminister. Fra ledende LO-hold ble innstillinga møtt med skepsis. Ikke fordi en var uenig i prinsippene, men fordi vi nå hadde fått ei borgerlig regjering. Reaksjonene på grunnplanet i fagbevegelsen var imidlertid sterke og entydige mot forslagene om å la et samarbeid i et statlig råd ta over heile lønnsforhandlingene. LO-ledelsen ble tvunget til å gå mot opprettelsen av et råd for pris- og inntektspolitikk.

Det er liten grunn til å tro på Aspengren. I en fjernsynsdiskusjon i mars 1974 uttalte han at LO stilte seg positivt til de andre forslagene i innstillinga. Det er det samme som å si at han er enig i politikken, men usikker på hvordan den skal settes ut i livet uten at LO-ledelsen blir avslørt. Dette skulle være et velkjent
problem for sosialdemokratene. Denne gangen blir det imidlertid spesielt vanskelig for Aspengren. LO har deltatt i Skånlandutvalgets arbeid – uten å dissentere på noe punkt.

Aspengren uttalte på Youngstorget 1. mai at staten også i framtida måtte spille den viktige rollen ved lønnsoppgjørene som den hadde gjort i år. Dette
ble sagt etter at jern- og metallarbeiderne med knapt flertall hadde vedtatt det verste lønnsoppgjøret siden krigen. For å få forslaget vedtatt hadde Kleppe grepet inn i lønnsoppgjøret med sin «pakke», – og på en anskuelig måte fortalt oss hvordan lønnsoppgjørene skal gjennomføres dersom Skånlandutvalgets innstilling blir satt ut i livet.

Staten skal gripe direkte inn i lønnsoppgjøret med tiltak, eller løfter om tiltak slik som subsidier, skattelette og minsket offentlig forbruk. I år ble skattelettelsene dessuten knyttet til forhåpninger om framtidige oljeinntekter. På denne måten prøver Kleppe å knytte lønnsoppgjøret til en relativ høy utvinningstakt av nordsjøoljen.

Staten deltok aktivt i gjennomføringen av årets lønnsoppgjør. På den måten skulle arbeidsfolk fortelles at det ikke var kapitalistene en skulle rette kravet mot – det var staten som skulle ordne opp. Lønnsoppgjøret ble redusert til et skatteoppgjør og monopolkapitalen kunne juble fordi profitten var sikret. De store investeringene på milliarder av kroner i oljeeventyret kan fortsette med uforminsket kraft.

Resultatet ble imidlertid mindre penger til fellesforbruket, til helse- og sosialtiltak, til utbygging av kommunikasjonene, til utdanning osv. De ulike gruppene i folket skal settes opp mot hverandre, i steden for samlet å bekjempe monopolkapitalen.

Vi vil ikke påstå at Skånlandutvalget bevisst har lagt opp sine forslag for å tjene statens og monopolenes oljepolitikk. Men det skulle være klart at det pris- og
inntektspolitiske rådet vil lette gjennomføringen av oljepolitikken. Det vil være et mektig og farlig redskap som vil brukes mot arbeidernes rettferdige lønnskrav. Vårt svar må være, her som ellers: Bekjemp klassesamarbeidet og Gjenreis LO som en kamporganisasjon. Disse parolene har i høyeste grad gyldighet også i kampen mot den oljepolitikken som DNA-regjeringa har lagt opp til.

Lønnsoppgjøret dreier seg om kroner og ører. Men det dreier seg også om kamp mot monopolkapitalen på en rekke andre områder.

Lønnsoppgjøret våren 74 kunne blitt en viktig del av folkets kamp mot monopolenes forsøk på rovdrift på nordsjøolja. AP og SV delte ansvaret for at dette ikke ble tilfelle.

---

Det er vel dokumentert at monopolene har hatt en vekst i omsetningen fra 1972 til 1973. Det er også blitt offentliggjort at vekst i overskuddene på både 100 og
200 % har vært vanlig. Dette er fakta vi ikke skal gjenta. En litt mindre diskutert side ved ekspansjonen er den usedvanlige gode taktiske streikesituasjonen arbeiderklassen befinner seg i. Dette kommer klart fram fra monopolenes egne tall slik de er registrert i statistisk sentralbyrås ukehefte nummer 2/74. Her står tall som understreker hvor lite monopolene ønsker en streik. I oversikten over ordreveksten står det:

«Tilgangen på nye ordre til jern- og metallindustrien viste ny kraftig stigning i 4. kvartal. Den lå da hele 168 prosent høyere enn ett år tidligere… »

«Også kjemisk industri viste en meget gunstig ordreutvikling i 4. kvartal i fjor, med en stigning i samlet ordretilgang fra samme kvartal året før på 51 prosent,» Og denne veksten fortsetter i 1974.
«Bedriftene i industri og gruvedrift utenom oljevirksomhet – oppjusterte sine anslag for investeringsutgiftene i 1974 med hele 19 prosent fra november
til februar. Det er vanlig at bedriftene oppjusterer sine anslag fra november til februar, men oppjusteringene av anslaget for 1974 var sterkere enn noe tidligere år en har statistikk for».

Etterspørselen etter oljeutstyr gir enorme profitter til de bedriftene som kan levere slikt utstyr. En streik nå vil derfor være et slagkraftig våpen. De
samme tallene viser også at det ikke er noe problem hvor lønningene skal tas.

Enten lønn eller oljeinvesteringer

Situasjonen foran dette lønnsoppgjøret var det brei enighet om på venstresida, den er kort: På grunn av elendige oppgjør de siste fire åra har de fleste lønnsarbeidere gått ned i disponibel reallønn. Men her stopper enigheten. Vi kommunister hevder at det er en klar sammenheng mellom lønn og investeringer. Enten klarer arbeiderklassen å sikre seg større deler av frukten av eget arbeid. Eller så øker utbyttingen med økte investeringer som følge. Denne sammenhengen har kommunistene propagandert.

I Orientering og Friheten var oppmerksomheten konsentrert mer om å forsvare de dårlige lønnskrav AP har gått i spissen for. Dette skjedde uten noen begrunnelse for hvorfor det ikke kreves mer. I den utstrekning det er blitt gitt en begrunnelse har denne dreid seg om overskuddene. Overskuddene er imidlertid bare en brøkdel av det kampen i lønnsoppgjørene dreier seg om.

Det trengs ingen teoretisk begrunnelse for at kommunistenes syn på forholdet
mellom lønn og investeringer riktig. Tar vi for oss forholdet mellom utbetalt lønn og investeringer i Norge de siste åra ser hvor pengene har tatt veien.

69            70            71               72               73              74
Utbetalt lønn     9 588      10782      12081         13188        14572        15446
Investeringer     2643       3761        4726           5010          6 645         10030
(1)              (3)

Men fra utbetalt lønn må fratrekkes skatter/avgifter osv. Først da ser vi hva arbeiderklassen har å rutte med og hva industrien tilraner seg. Et eksempel på
dette er forholdet mellom investeringsveksten i jern og metall i forholdet til lønnsøkningene for året 1974: Ca. 900 millioner blir veksten i investeringene mot 450 i lønninger.

SV i spissen for arbeiderklassens kamp?

Enten man velger å si at SV stilte kravet om 7,5 % tillegg Jern og Metall eller man sier at SV passivt godtok det, så står det likevel klart at etter at kravet var stilt har SV ikke sagt et eller skrevet et ord om dette lusne lønnskravet. SV er derfor gjort seg ansvarlig for dette kravet og må tåle å bli angrepet for dette.

En del SVere har forsøkt å forsvare kravet: De lokale forhandlingene betyr mest i jern og metall, derfor er ikke kravet i tariffoppgjøret så viktig. Dette
forsvaret holder ikke overfor dem som ikke har lokale forhandlinger eller hvor disse slett ikke gir så mye. Dessuten er begrunnelsen økonomistisk , lønnsoppgjøret blir redusert til bare kroner og ører. Et annet forsvar for 7,55 % var det gode indekskravet. Men ingen kan leve av et indekstillegg. Kravet var riktig men skulle brukes til å forsvare et allerede tilkjempet lønnstillegg. På pressekonferansen til SV i forbindelse med landskonferansen kom det fram enda en ny måte å forholde seg til lønnsoppgjøret på. SV ville ikke oppfordre jernarbeiderne til å stemme nei som parti. Arbeiderne viste selv best hva de burde gjøre.

Mens hele det politiske Norge uttaler seg om hva jernarbeiderne bør gjøre nekter SV å påvirke resultatet. SV skal anvende marxismen på norske forhold,
men fri og bevare oss for slike revideringer.

Etter vår mening har ikke SV funnet noen begrunnelse for sin linje i lønnsoppgjøret fordi en slik begrunnelse ikke finnes.

SVs linje i lønnsoppgjøret viser at SV har hatt en prinsippløs og økonomistisk linje. Norsk monopolkapital ønsker å underlegge norsk produksjon, ønsket om
raskest mulig profitt i oljesektoren. Dette stiller klart perspektivene for lønnsoppgjøret. Skal den norske arbeiderklassen stanse plyndringa av norske oljeressurser og sanering av de øvrige næringene er det nødvendig med et skikkelig lønnskrav. I første omgang er SV havnet ned på en halehengspolitikk til AP. For framtida er det imidlertid nødvendig å fjerne økonomismen samtidig som venstresida propaganderer at bare arbeiderklassen kan stoppe monopolenes oljespekulasjoner.

Spørsmål til «folkebevegelsen for senket forbruk»

Det er under oppseiling en såkalt folkebevegelse for redusert forbruk. En del sentrale SVere har stilt seg i spissen for denne. Blant annet Trygve Bull. Uten å
kalle en spade for en spade har bevegelsens leder Damman fått radio/avis og annen spalteplass i metervis for å utdype sin reaksjon på imperialismens
herjinger. Hvilken vei denne bevegelsen går er ennå usikkert. Men er bevegelsen ærlig i sin kamp mot imperialismens ressursplyndringer, må den også støtte
lønnskravene i dette og kommende tariffoppgjør. På den måten kan bevegelsen være med å hindre i alle fall den norske og deler av den utenlandske
monopolkapitalens plyndringer Nordsjøen. Selv om bevegelsens perspektiver er globale kan vi bare håpe at de ikke overser den antiimperialistiske kampen den norske arbeiderklassen fører.

Arbeiderklassen i spissen for hele folkets kamp

Det norske folkets interesser er truet av den oljepolitikken AP har lagt opp til. Den truer arbeidsplassene til flere hundretusen arbeidsfolk.

Hele industribransjer står i fare for å bli rasert. Jordbruket skal tvinges til å avgi arbeidskraft til oljeøkonomien. Konsekvensene er et spesialisert næringsliv med enda lavere selvforsyningsgrad. Et slikt framtidig Norge vil også bli sårbart overfor internasjonale kriser.

I denne kampen må arbeiderklassen ha ledelsen. Men å innrømme denne ledelsen er ikke bare et teoretisk standpunkt.

Over halvparten av de investeringene som er planlagt innen industri, bergverk og kraftforsyning i Norge i 1974 skal gå til investeringer som har forbindelse med oljeeventyret.

Bak tallene over investeringene ligger prosjekter som Mongstad-utbyggingen, Rafsnes-prosjektet og utallige borerigger som norsk shipping ønsker å bruke i
Nordsjøen. Konsekvensene av slike prosjekter kjenner vi nå etterhvert. De er forurensning for de plassene hvor gigantutbyggingen foregår og det er rasering av industrien og jordbruket omkring.

Investeringsplanene den norske monopolkapitalen nå gjennomfører er ikke resultat av noen offentlig diskusjon om hvordan den norske økonomien bør
utvikle seg. Ikke desto mindre er det nettopp disse planene som bestemmer framtida for den norske økonomien.

 

Et godt lønnsoppgjør for den norske arbeiderklassen kan selvfølgelig ikke gi folket noen kontroll over økonomien, men et godt lønnsoppgjør i vår kunne ha bremset på raseringsplanene monopolene har laget. Folket i Norge vil aldri få noen kontroll over oljeutbyggingen gjennom offentlige debatter. Bare gjennom kamp kan dette skje. I lønnsoppgjøret i vår gjorde SV knefall for AP-toppen. Dette knefallet vil få betydning ikke bare for utviklinga av reallønna, men også for folkets kamp på andre områder. De vil få betydning for bøndenes og fiskernes kamp mot nedlegging av primærnæringene, det vil få betydning for arbeiderklassen i de bransjer Kleppe har planlagt skal legges ned.

AP/SVs lønnskrav var alt for ynkelig til å bremse oljeinvesteringene. Den mobiliseringa disse partiene sto for var i tillegg helt uten perspektiver for den trusel oljeeventyret representerer.

Bare arbeiderklassen har styrke tilstrekkelig til å ta kampen opp mot monopolenes oljepolitikk. Vi håper at SV i framtida vil ønske at arbeiderklassen kan bruk denne styrken.

Fotnoter:
1. Tallene er oppgitt fra statistisk sentral byrå. Investeringene gjelder industri, bergverk og kraftforsyning.
2. 15,446 i utbetalt lønn er basert på beregninger foretatt av oss.
3. Kilde: Aktuelle statistikker 102/74

«Ekornene (sciurus) hører til gnagerne. De har en lang busket hale. « –» Flagg, et stykke tøy avbestemt farvesammensetning og mønster, som ved å festes til en stang eller ved andre midler bringes til å flagre i vinden …

«Så knappe og fyndige kunne artiklene i Arbeidernes Leksikon være. Det var ikke noe hvilket som helst leksikon. Det var et leksikon som skulle tjene arbeiderklassen. I forordet til første bind som kom i 1932 sto det:

«I vår tid er arbeiderklassen den mest samfundsbevisste del av befolkningen. Arbeiderklassen har allerede innenfor det kapitalistiske samfund skapt den største massebevegelse som noen gang er sett, og den forbereder seg på, i konsekvens av en lang utvikling, å ta makten i samfundet, beherske dets produksjon og omsetning og hele den samfundsmessige oppbygging. Denne bevegelsen har sitt eget åndsinnhold, sin egen oppfatning av samfundsutviklingen og samfundsforholdene, et åndsinnhold som sammenfattes under begrepet marxisme.

Dette bestemmer hvad slags stoff et arbeidernes leksikon må legge vesentlig vekt på åbringe med størst mulig utførlighet.»

Alle samfundsmessige forhold

Dette innebar at: «Hovedvekten i dette leksikon er lagt på fremstillingen av alle samfundsmessige forhold, hvorav vi nevner særskilt: samfundshistorie, samfundsøkonomi, klassene og klassemessige forhold, politikk og politiske bevegelser, organisasjonsliv, særlig arbeidernes organisasjoner, sosialistisk teori, arbeiderbevegelsen, nasjonalt og internasjonalt.»

Når en blar i og leser i Arbeidernes Leksikon så slår det en at målsettinga er fulgt bra opp. De mange biografiske artiklene konsentrerer seg om arbeiderklassens pionerer og tillitsmenn. Konger og keisere er høvlet ned eller kuttet ut. På kulturfronten er det lagt mest vekt på å fortelle om skaperne av klassens egen kultur. Det fører til at en lyriker som Olaf Bull får firelinjer. Men den nesten ukjente, unge døde østkantdikteren Marius Brått blir skikkelig presentert – «fordi den ene av dem har hatt en betydning for arbeiderbevegelsen som den annen ikke har.»

I Sovjet-encyklopediens ånd

Sjøl om arbeiderkulturen sto sterkt i Norge i begynnelsen av trettiåra, ville det neppe blitt noe leksikon om en ikke hadde hatt sovjetiske kilder å øse av. I den unge Sovjet-staten bygdes sosialismen og noen av dens forkjempere toko gså på seg å tømre sammen det drabelige «Bolsjaja sovjetskaja encyklopedia», det store sovjetleksikonet på 65 bind. Det vesle (! ) sovjetleksikonet på 10 bind var blitt ferdig i1931. De norske redaktørene hentet mye stoff herfra. Det er neppe feil å anta at nordmennene også var preget av sovjet-encyklopediene ånd, en veldig opplysningsånd.

«Arbeidermagasinet» sto bak

Det var «Arbeidermagasinet» som finansierte og distribuerte leksikonet. «Arbeidermagasinet» nådde ut til mange, uten det ville nok ikke leksikonet blitt den suksessen det virkelig ble.

DNA og Arbeiderbladet gjorde hva de kunne for å motarbeide foretakendet. NKP-eren Jacob Friis var satt på som redaktør. Han fikk med Trond Hegna, som igjen trakk med Mot Dag-folk. Dette var nok et lykkelig valg. Motdagistene kom til å prege utgivelsen, og en kan si hva en vil om dem –men skrive leksikon kunne de. Bare tanken på at Tranmæls og Nygaardsvolds DNA skulle ha fått kloa i leksikon-utgivelsen,får en til å fryse på ryggen. Det skulle blitt nydelige artikler om f. eks. demokratisk sentralisme og proletariatets diktatur –PAX-UTGAVEN –40 ÅR ETTER Arbeiderpartiet, med Tiden forlag, har aldri våget seg utpå med noe arbeiderleksikon.

Å lage leksika har vært en borgerlig syssel, med resultater tuftet trygt på den borgerlige vitenskapensgrunn. Så ruver de da i hyllene Aschehougs ogGyldendals store, med mye forloren «objektivitet» bakom skinnbindene og mange slag på status-tromma i salgskampanjene.Det tjener Pax til ære at forlaget nå har prøvdå bryte borgerskapets leksikonvoll ved å nyutgi Arbeidernes Leksikon.

Nyutgaven er en sterkt amputert versjon. Og det er klart at nedskjæringhar vært nødvendig. Å bringe trettiåras artikler om automobilen og flyvemaskinen om igjen idag ville bare hatt kuriositetene interesse. Et 6-binds verk uten artikler om sånne emner som atombomben, 2. verdenskrig og Mao Tsetungs tenkning ville vært et mangelfullt verk.

BRA, MEN IKKE LYTEFRITT

I forordet sier redaktørene Fredrik Engelstadog Einhart Lorenz at utvalget kan kritiseres. Det har de rett i. Men først må det slås fast at hovedsida er bra. Utgangspunktet har vært at nyutgaven «skal tjene til å fremme arbeiderklassens frigjøring». Det er jo sterke ord. Men de tre tynne bindene holder mål. Der redaktørene har sittet med blåblyanten og redigert, har deholdt seg politisk på matta. Hovedlinjene i leksikonet har de ikke tukla med. Utvalget avartikler er ikke et høyreopportunistisk utvalg.Kritikken blir derfor en detaljkritikk, men med en konklusjon utover bare å si at ditt og datt mangler: Arbeidernes leksikon anno 1973 kunne ha vært ett bind sterkere!

Svakhetene er særlig at så mange biografier er kuttet ut, at omtalen av mange land – særlig u-land – er sløyfet og at en rekke interessante artikler om historiske og politiske begivenheter,om religion, om jus, om økonomi osv. ikke har funnet nåde for blåblyanten.

KOLLWITZ –KOLLONTAY

Noen eksempler kan belyse et snodig (og uvitenskapelig?) utvalg når det gjelder biografiene. Den tyske billedkunstneren Kåthe Koll-witz har fått sin velfortjente plass, mens en kvinne som Alexandra Kollontay litt lenger foran i alfabetet er radert ut. Hvorfor? Slår vi opp på en bokstav som Z, så oppdager vi til vår forskrekkelse at personer som Emiliano Zapata, Clara Zetkin og Emile Zola er borte vekk. Det står ikke noe videre klokt om dem i borgerlige leksika. Hadde det ikke vært lurt med en omtale i arbeidernes? Mengder av bra norske menn og kvinner er også gått med i dragsuget. Camilla Collett og Vinje, bondeledere som Jaabæk og Ueland –vi savner dem sårt. Og den som har lest Hegnas fortreffelige artikler om Bjørnson og Ibsen i nyutgaven vil forstå vår sårhet over at ikke andre forfattere er tatt med. Jonas Lie er med, ikke Kielland. Her er det bare ett ord som dekker: inkonsekvens, venner Pax-redaktører!

BØKER OG TIDSSKRIFTER, INDIA OG AGADIR-KONFLIKTEN

Kinas historie er med, men ikke Indias. Ingen moderne leser ville hatt vondt av å lese Trygve Bulls India-artikkel som slutter slik: «Indias politiske fremtid vil avhenge av om den indiske arbeiderklasse kan ta ledelsen blandt småborgerne og bøndene i det øieblikk borgerskapet går direkte over i kontrarevolusjonen». Verdens lands historier har fått en like ublid skjebnesom hundrevis av mennesker: strøket. Religionene –blåst! Og det er synd, for trettiåras hardhudede ateister kunne både om bibel og koran. Hørt om Agadir-konflikten? Ikke det nei, men det er ikke så rart, for episoden som kunne ført til verdenskrig mellom imperialistene i 1911 er ikke av de mest omskrevne. I det gamle Arbeidernes Leksikon står det en trenger å vite.

ET NYTT KRAFTTAK?

Slik kunne vi fortsatt, men lar være. Vi har skrevet såpass mye om leksikon i dette Røde Fane fordi vi mener at det er viktig med leksikon. Vi roser Pax fordi vi mener Pax fortjener ros, og har også svingt riset littegrann.Det hadde vært fint med et fjerde bind. Men noe hadde vært enda gjevere: En nylage t6-bindsutgave, et fullstendig Arbeidernes Leksikon, up to date, smekkfullt av bra politikk, svært og flott! Det vil i så fall bli et krafttak. Prosjektet ville nok kreve et samarbeid på hele venstresida. Det er mye som tyder på at et sånt samarbeid ikke ville være helt enkelt, innvendinger og pekefingre kan reises i fleng. Finanser og distribusjon ville kreve mye. Det ville kreves mange sterke hoder og mye stri jobbing. Kanskje ville det til og med være politisk galt å prioritere et leksikon framfor andre oppgaver i dag. Men at det er umulig på sikt? Foreløpig får vi nøye oss med nyutgaven, og de som vil ha mer kan sikkert greie å lete opp den gamle på biblioteket. Å sitte med de seks bindene mellom hendene er ikke det samme som å ha funnet «de vises stein», men det er neiggu ikke langt unna!

 

Et av de viktigste spørsmåla som ml-bevegelsen brøt med SFs kulturradikalisme på, var kampen mot den småborgerlige pasifismen. Vi stilte den væpna revolusjonens vei opp imot vage illusjoner om «ikke-vold», vi stilte soldatkampen og den anti-militaristiske kampen opp imot sivilarbeidet og militærnektinga.

I dag kan vi se at denne konsekvente linja har ført til at venstresida og ml-bevegelsen er blitt betydelig styrka. I dag er det organiserte militærarbeidet kommet på et så høyt nivå at vi er i stand til å trekke en god del av militærstatens innerste hemmeligheter fram i lyset. Soldatkampen har skapt uopprettelig uro i monopolborgerskapets «innerste gemakker».

Den framgangsrike anti-pasifistiske kampen har sammen med de skjerpede internasjonale motsigelsene imidlertid skapt grunnlag for et overslag i militaristisk retning. I dag sier noen: Fordi USA, EEC og kanskje til og med Sovjet kan tenkes å angripe Norge, så er det uansvarlig av progressive ikke å gå inn for at vi har et forsvar som kan avvise et slikt angrep.

Fra dette standpunktet er det bare et lite skritt videre til synspunktet: Vi går inn for et «forsvar» som forsvarer «norske» interesser, bare det ikke skjer i samarbeid med f eks. NATO-alliansen, eller vi vil stemme for de bevilgningene på forsvarsbudsjettet som bare kan brukes «utad». Men dermed beveger de seg ut på samme vei som de tyske sosialdemokratene som før og under første verdenskrig endte side ved side med Krupp & Co.

Det er svært viktig å få klarhet i disse spørsmåla, ikke bare for soldater, men for den progressive bevegelsen i sin helhet. I SV står i dag kampen mellom en revisjonistisk eller revolusjonær militærpolitikk, og utfallet av denne kampen bør ikke NKPs og KUs revisjonister få være aleine om å avgjøre.

Samtidig er nye tendenser i ferd med å melde seg i den internasjonale situasjonen. Mye tyder på at den midlertidige «avspenninga» mellom Sovjet og Vestblokken er i ferd med å bli avløst av skjerping av motsigelsene. Derfor er det av overmåte stor betydning at en feilaktig militærpolitikk ikke får feste på venstresida.

Det norske militærapparatet

er i dag et imperialistisk militærapparat. Dets oppgave er å ta vare på imperialistisk eiendom, på sjø og land. Samtidig er det innfletta i NATO-alliansen, som er en allianse av imperialistiske land. Det er en fullstendig misforståelse å tro at det norske militærapparatet blir «nasjonal» eller «ikke-imperialistisk» fordi om NATO brytes opp.

Det er viktig nok at våre hjemlige generaldirektører som en ekstra sikring og kanskje for å unngå litt ekstra bekymring fra sterkere og fetere konkurrenter, har latt seg innrullere i NATO, men det bør ikke forvirre noen. Det endrer ikke innholdet i deres maktgrunnlag overhodet.

«Proletariatet tar sin stilling til armeen etter den klasse og den politikk som armeen er et verktøy for. Det er ikke vedkommende lands hærordning eller armeens organisasjon som er avgjørende, men om den ifølge sin politiske rolle er en imperialistisk, nasjonal eller proletærarme.» (Sitat fra KOMINTERNs 6. verdenskongress, 1928. Politiske teser og beslutninger om kampen mot krigsfarer.)

Fordi det norske militærapparatet er imperialistisk, så må dette også bestemme hvilken stilling vi tar til det. Ingen «relativisering», «hvis og kanskje» kan endre dette enkle faktumet. Og i dette hovedspørsmålet fins det bare ett svar: Ikke ett øre, ikke en mann.

I den korte tida handelskapitalistene hadde makta i Norge, i slutten av det forrige hundreåret, blei det skapt en nasjonal militærmakt. Under det svære folkelige presset som oppsto i og med folkevæpninga i perioden før 1905, spilte den en progressiv rolle. Men å tro at et imperialistisk monopolborgerskap i en «pressa situasjon» skulle bli «nasjonalt» etter over et halvt århundres herredømme, det er en historisk anakronisme.

Den modernerevisjonismen

har følgende analyse av militærapparatet i Norge: Vi må ut av NATO, dermed vil vi få et nasjonalt forsvar. Dernest må det «folkeliggjøres» ved at fascistiske elementer hives ut. Denne prosessen vil gå parallelt med at staten blir overtatt og «sosialisert», omdannet, til en sosialistiskstat. Alt dette vil skje i «fredelige former», p.g.a. «arbeiderklassens internasjonale styrke» og» det norske samfunnets demokratiske tradisjonen». Denne analysen er på alle vesentlige punkter identisk med revisjonistenes analyser i Chile.

Mens revisjonismen sier: Forberede oss på at offiserene kan angripe oss hvis … , så sier vi: Væpna kamp mot staten vil med sikkerhet bli nødvendig, fordi folket i Norge skal ta makta fra monopolborgerskapet.

Mens revisjonismen sier: den kapitalistiske staten kan «omdannes» og «utvikles» til en sosialistisk stat, så sier vi: den kapitalistiske staten må knuses gjennom nedkjempinga av dens militæravdelinger. Her ser vi tydelig kjernen i revisjonistenes syn; de løsriver det kapitalistiske klasseherredømmet fra dets maktgrunnlag: våpenmakta. Følgen blir at staten «flyter fritt» og «forsvaret» enda friere. Reidar Larsen angriper offiserene med velment glød, samtidig som han i sak etter sak, i år etter år, kjemper for enhet med offiserenes oppdragsgivere i DNA.

Om å bruke historiske eksempler

Det er nødvendig å gå konkret inn på de historiske eksemplene som «soldat fra Andøya» trekker fram.

Araberstatene i Midt-Østen. Krig mot staten Israel er absolutt progressivt, men det viktige spørsmålet er ikke om disse landa faktisk har deltatt i dette eller hint slag. Det avgjørende for vurderingene av deres «forsvar» er hvorvidt det har hindret eller stimulert denne krigen, i forhold til folkets objektive interesser, på langsikt.

Legger vi dette til grunn, ser vi følgende: Riktignok har disse landas militærstyrker deltatt i kamper mot Israel, sjøl om de har stått for ei klar kapitulasjonslinje, fordi de har vært knytta til ulike imperialistiske staters interesser og ikke folkets. Men derfor har de også gang på gang vært i aksjon innad, for å massakrere palestinere (Syria, Jordan og Libanon) og for å hindre revolusjonering av massene (Egypt). Å støtte disse landas militærapparat er i dag følgelig reaksjonært.

Island skulle tilsynelatende oppvise eksemplet på det nasjonale progressive «forsvaret» jfr. fiskerigrensestriden. Men eksemplet halter av mer enn en grunn: for det første at det er den amerikanske imperialismen som både formelt og reelt kontrollerer øya militært, og at det følgelig overhode ikke eksisterer et «islandsk forsvar» i det hele tatt. For det andre at fiskerioppsynet derfor har en helt annen oppgave enn f. eks. den norske marinen.

For det andre: Å trekke fram et eksempel fra1882 for å bevise at det er mulig og nødvendig med et progressivt nasjonalt forsvar i 1974 eller seinere, det forteller først og fremst om manglende historiske kunnskaper. Det er riktignok at «under offiserar og befal elles stilte seg i hovudsaka på det norske folket si side» den gangen. Kravet om en nasjonal hær i motsetning til den svensk-kontrollerte som eksisterte var jo et av hovedkrava til det nasjonale borgerskapet. Nettopp fra 1882 av samla de krefter for å føre den borgerlige nasjonale revolusjonen fram til seier.

Men i 1974 er situasjonen en helt annen, det er 70 år siden den nasjonale revolusjonen ble fullført. Nå er det den sosialistiske revolusjonen retta mot en imperialistisk stat som er hovedspørsmålet på lang sikt. Det endrer ikke saka at andre og større imperialiststater er aggressive.

Klasseargumentene

Å hevde at vanlige soldater og lavere befal ikke vil la seg bruke mot folket fordi de sjøl kommer fra folket, det er å gjenta revisjonistenes dødelige feil i Chile. «Men HV-soldatene er inne til tenest ei eller to veker i året, og svært få arbeidarar og bønder i Noreg let seg hente rett frå arbeidsplassane for å slåst mot arbeidskameratane sine», sier du. Dette er illusjoner som blei motbevist over 30 ganger bare mellom år 1900 og 1940. Mesteparten av denne tida var tjenestetida bare noen få uker.

Videre: Det ville utvilsomt være en ønskedrøm for monopolkapitalen å disponere soldater fritt til «meningsfylt arbeid». Det ville bety press på arbeidsmarkedet og å legge alt klart for direkte og indirekte streikebrytervirksomhet, kort sagt: svik mot folket.

Endelig ender argumentene i reine meningsløsheter når du hevder at kommunistenes militærpolitikk skal utvikles (også) ut ifra hensynet til at en må hente støtte fra lavere befal.

Hva da med vår politikk overfor de som er ansatt i reklameindustrien? Eller tobakksindustrien?

Også på dette spørsmålet har revisjonistene i Chile «vist vei». Deres politikk var nemlig ikke bare å trekke til seg offiserskorpset ved å gi dem høyere lønn, spesielle bydeler og priviligerte forretningsstrøk. Til og med det nyeste militæreutstyret fra USA blei innkjøpt, for å understreke tilliten.

Strategien er overordna taktikken

Vår militærpolitiske strategi er å knuse den borgerlige krigsmakta i Norge gjennom en væpna revolusjon. Av dette avleder vi vår strategiske paroler: Ingen bevilgninger, ikke et øre, ikke en mann. Innafor denne strategien må vi så utvikle en taktikk som går ut på å avsløre og å svekke militærapparatet maksimalt på ethvert tidspunkt.

Eksempel på slike taktiske paroler er: Ingen militærøvelser mot folket. Denne parolen har vi kjørt opp som en av de viktigste parolene i dag, ut ifra Trædal/Wintex-avsløringene. «Ein soldat» nevner andre eksempler på slike taktiske paroler som ganske sikkert vil bli reist i framtida. Det som er viktig med de taktiske parolene er at de faktisk bidrar til å avsløre og å presse monopolborgerskapet, uten at de samtidig sprer illusjoner om militærapparatet og statens karakter.

NKPs parole om et «nasjonalt forsvar» bidrar til lite annet enn å spre illusjoner, akkurat som revisjonistene i hovedsak hadde en reaksjonær militærpolitikk i Chile. Istedenfor den mystiske og abstrakte parolen «For et nasjonalt forsvar» sier vi: «Kamp mot alle militærallianser».

«Ein soldat» gjør hovedfeilen i det han fra de taktiske behovene han ser rundt seg, utvikler en strategi som er underordna taktikken. For alle hans argumenter går på typisk taktikk, enten det nå er å unngå å støyte fra seg befal, eller å få til praktiske endringer innafor krigsmakta. Det han imidlertid ikke tar opp noe sted, er kommunistenes strategi og helhetlige analyse. Å lage en politikk for dagskampen uten å se de enkelte krav i samband med strategien, for den sosialistiske revolusjonen, betyr at en i metoden stiller seg helt på linje med sosialdemokratiet.

Med denne metoden i bakhanda ender vi på lang sikt opp med å støtte det borgerlige militærapparatet i praktisk politikk og i ideologi. Det er derfor uholdbart å diskutere vår militærpolitikk uten å ta utgangspunkt i hvilken strategi vi velger. NKP har forlengst forlatt den væpna revolusjonens vei, i strategien som i taktikken. De har derfor endt opp med å støtte borgerlig militarisme og å spre illusjoner om statens klassekarakter.

Mot dettesviket stiller vi de marxistiske parolene:

BARE FOLKEMASSENES VÆPNA REVOLUSJON KAN KNUSE DEN KAPITALISTISKE STATEN.

INGEN BEVILGNINGER TIL DET BORGERLIGE MILITÆRAPPARATET.

 

I Røde Fane 1/74 tok vi opp klassekarakteren til det norske forsvaret, grunngav kvifor partiet fremjer parolen: «Ingen løyvingar til det borgarlege militærstellet» og vende oss mot tanken om at det lar seg gjere å kjempe fram eit nasjonalt forsvar under diktaturet til det imperialistiske monopolborgarskapet.

Her prentar vi eit innlegg frå ein soldat som har innvendingar mot dette synet, med eit svar frå ein kamerat i Raud Ungdom. Soldaten har før hatt innlegg om dette i Klassekampen.

Vi oppmodar folk til å ta del i denne debatten, og å skaffe seg studieheftet «En revolusjonær militærpolitikk», som kjem ut på Oktober i næraste framtid.

Om militæret og Norge

I Klassekampen nr. 4/74 la eg fram argument mot AKP(m-l)s parole «Ingen løyvingar til militærstellet». I same nummeret og nummeret etter kom det to innlegg med innvendingar mot synspunkta mine. Usemja gjeld i sær to ting:

1) Kan staten og forsvaret i Norge blinasjonalt?

2) Kva for militærpolitikk når vi lengst med?

Her skal eg grunngje standpunktet mitt grundigare enn det er plass til i ein avisartikkel. Eg ser gjerne at det kan kome i gang debatt om desse spørsmåla frametter.

Staten og offiserskorpset

Dei to skriv at staten er monopolkapitalen sin stat, og han kan difor ikkje pressas til å tene folket. I staden vil eg ordleggje meg slik: Staten tener i hovudsaka borgarskapet (som kan delas i ei mektig, ikkje-nasjonal gruppe og ei veikare, nasjonal gruppe). Røynslene t. d. frå Syria, Egypt og Island syner at ein borgarstat i vår tid kan ha interesse av eller pressas til å fungere nasjonalt i konfliktar der landa er truga.

AKP går inn for å presse staten slik, med utmelding av NATO, utviding av fiskerigrensa og nasjonalisering av utanlandsk eige i Norge. I den mon krava vinn fram, handlar staten i strid med imperialistinteressene. Dette er viktig i ei verd som er kløyvt mellom imperialismen på eine sida og undertrykte land og folk på hi.

I offisersleiinga sit folk som er knytte til norske storfolk elles, til NATO og Pentagon. Det norske folket er ikkje deira vener. Regjeringa er deira ven så lenge ho fører ein politikk dei syns om. Viss ikkje, kan offiserane prøve å rive styringa frå Storting og regjering om dei trur dei maktar det. Offiserane kan vi aldri ha full tiltru til.

To dilemma for borgarskapet

Men offiserane er ikkje åleine i militær-apparatet. Det er og lågare befal og soldatar der, og dei er mange gonger fleire i tal. Lågare befal har stort sett tronge kår og manglar politiske rettar. Dei har eigentleg interesse av å gå saman med andre småkårsfolk i samfunnet mot dei store og i forsvaret av landet. Politisk er stordelen av dei lite medvitne. Soldatar flest er bra folk. For å forsvare seg og sitt må såleis borgarane nytte folk som soknar til andre klasser enn dei og har andre interesser. Desse må dei gje militær opplæring og våpen. For at våpna skal bli nytta slik borgarane vil, prøver dei å dressere og styre soldatar og lågare befal og leggje all styringsmakt til Forsvarets Overkommando og NATO-nord, der pålitelige folkefiendar sit. Men dei ottas alltid at våpna skal snuas rette vegen.

Dette — at dei må nytte befal og soldatar frå folket – er eit dilemma for borgarane.

Koss får dei folk til å godta militærapparatet? Dei gjer det med å gje «forsvaret» eit skin av å vera eit nasjonalt forsvar. Såleis skriv Morgenbladet varmt om å forsvara Norge, sjølv om dette majororganet har gått inn for å selja landet i over 100 år. Den patriotiske grunngjevinga og presset frå folket inneber og at «forsvaret» må ha visse element som især kan tene eit forsvar av Norge mot åtak utanfrå. Heimevernet vart innført med press nedan frå etter Milorg-røynslene frå krigen. Fordi det vil vekkje motstand og fordi klassekarakteren til militæret då vil bli klårare, kan ikkje HVfjernas. Oslo-soldat meiner eg tek i miss når eg skriv at HV vanskeleg kan nyttas mot folket. Men HV-soldatane er inne til tenest ei eller to veker i året, og svært få arbeidarar og bønder i Norge let seg hente rett frå arbeidsplassane for å slåst mot arbeidskameratane sine.

Dette – at «forsvaret» må ha eit skin, men og eit islett, av nasjonalt forsvar – er eit anna dilemma for (den ikkje-nasjonale delen av) borgarskapet.

Eit døme

I 1882 planla statsminister Selmer, Oscar II og ein del storborgarar og høgare offiserar statskupp i Norge for å hindre at parlamentarismen vart innført og for å gjera landet til eit svensk lydrike. Underoffiserar og befal elles stilte seg derimot i hovudsaka på det norske folket si side. Bl. a. brukte mange av dei kunnskapane sine som instruktørar i dei friviljuge skyttarlaga. Folkemakta voks, slik at kuppplanane laut leggjas vekk.

Kva for politikk fører fram?

Eg meiner vi veikjer kontrollen dei reaksjonære offiserane har over militærstellet best om vi krev norsk militærpolitikk endra etter desse retningslinene:

1. Militæret må vera eit forsvar av Norge mot framande krigsmakter.
2. Militæret må aldri brukas mot det norskefolket.
3. Militæret må ikkje kunne brukas i åtak på andre land og folk.

Kvifor når vi lenger då enn med kravet om at løyvingane skal vekk? For det fyrste fordi vi kan krevja strukturen i militæret endra på eit vis som veikjer offiserskontrollen og styrkjer dei bra sidene ved militæret. Eit døme på det er kravet om omlegging til folkeforsvar der våpna høyrer folket til (i 1882 fjerna offiserane sluttstykka på våpna i mange militære depot). Eit anna er om vi krev at alt militært personell i Nord-Norge skal arbeide ein månad med å forlengje Nordlandsbanen i staden for det sprøytet vi må gjennom i dag. Arbeidet vil gje viktige militære røynsler til eit landforsvar, og det vil styrkje banda til folket i området.

AKPs militærpolitikk overlet derimot i hovudsaka den indre utviklinga i «forsvaret» til reaksjonen. For ein kan ikkje både seia nei til militæret og krevja ei omlegging av militæret.

For det andre vil fleire stø krava. Liberalarar og sosialdemokratar flest er og redde militærkupp. Og dei vil forsvara Norge. Likeeins vil eindel lågare befal stø krava. Militærpolitikken til AKP no støyter derimot unna alt befal og gjer med det militæret til ein meir pålitleg reiskap for borgarane mot folket. Såleis er mange redde SV fordi dei i Stortinget kravde ein løyvingsnedgang til militæret som i hovudsaka ville gjera lågare befal arbeidslause.

Eit døme på at krav om endringar av militæret i den lei eg nemner, kan ha slagkraft, er at ein svensk generalmajor, Nils Skiild, nyleg har gjeve ut ei bok om at landet må lære av Vietnam og Midt-Austen og tufte forsvaret på folkevæpning.

Men kravet om at løyvingane skal vekk er ein lekk i revolusjonær strategi, der vi må avsløre militæret, skriv Oslo-soldat. Vi må avsløre militæret, men det gjer vi også med krav om endringar grunngjevne nettopp med ei slik avsløring (sjå innlegget mitt i Klassekampen 4/74). I tillegg viser vi med det at det er vi på venstresida og ikkje «forsvarsvenene» på høgresida som er norske patriotar. Eg meiner at SKP går inn for eit nasjonalt forsvar, og svensk ekommunistar og sosialistar har siste tida avslørtmilitæret godt bl. a. gjennom IB-saka.

For at ingen skal misforstå meg: Arbeid for eit nasjonalt forsvar inneber ikkje at vi og kan få eit militærstell som står på folket si side i klassekampen og revolusjonen. Men alt vi kan oppnå som veikjer NATO- og offiserskontrollen og som styrkjer soldatinnverknaden, øving i våpenbruk og folkevæpning, vil og gjera det verre for offiserane å få styrkane med seg mot folket når dei vil prøve på det. For det vil dei.

Sverre Knutsens artikler om «venstre»-opportunismen i Røde Fane 5 og 6 1973 og i dette nummeret bygger på foredrag han har holdt for Marx-Engels-skolen. De er et godt utgangspunkt for å studere «venstre»-opportunistenes standpunkter og deres angrep på oss, om at vi lurer arbeiderklassen til å tro på falske allierte, om at vi sprer illusjoner om at forbedringer kan oppnås under kapitalismen, om at vi går småborgerskapets ærend i forsvaret av nasjonen osv. Diskusjonen om disse og andre spørsmål tvinger oss både til å lære de kommunistiske klassikerne og den norske virkeligheten bedre å kjenne, for å kunne ta stilling til deres anklager.

AKP(m-I) har klare standpunkter til de sakene «venstre»-opportunistene kjører fram. Det foreligger likevel muligheter for at vi ikke har trengt tilstrekkelig inn i problemene og at ikke alt er like riktig. Ønsker vi å stille oss i spissen for gjennomføringa av den norske revolusjonen, kan vi ikke ta feil når det gjelder slike spørsmål som er nevnt ovenfor.

«Venstre»-opportunistene sier at de kjemper for arbeiderklassen. De utgir seg for å være revolusjonære, men deres praksis er reaksjonær. Under revolusjonære fraser angriper trotskistene Vietnams folk for å ha inngått fredsavtale med USA, og støtter dermed USA-imperialismen. Norske «venstre»-opportunister syntes kampen mot EEC enten var uinteressant eller de la opp til ei dødslinje for kampen, og støttet dermed den svarteste reaksjon her. Slike eksempler er det snesevis av. «Venstre»-opportunismen er ingen del av den revolusjonære bevegelsen, men en trojansk hest for reaksjonen. Sjøl om de ikke er mange, sjøl om de er isolert og innbyrdes splittet, er det vårplikt å avsløre dem overfor arbeiderklassen og hindre dem i å gjøre skade.

Vi oppfordrer alle til å studere Sverre Knutsens artikler grundig, og kommer her med noen kommentarer som vi håper kan være til hjelp i et slikt studium.

Bruk forskjelligestudieformer

De spørsmåla vi har samlet er ikke de eneste som kan stilles. Vi tror likevel det er viktige problemstillinger og at de kan være brukbare i arbeidet med å trenge inn i problemet.

Folk må finne seg en studieform som passer for forholda. Hvis en velger å gjennomføre diskusjonene i en studiesirkel, kan en jo ta så mange møter en vil, og få diskutert alle de tingene en mener er viktige.

For partiavdelinger og Rød Ungdom-lag kan det være aktuelt å legge fram stoffet som foredrag på et åpent møte. Da må en sørge for en innleder som på forhånd setter seg grundig inn i polemikken med de ulike «venstre»-opportunistiske gruppene og de verkene av klassikerne som er aktuelle. Da kan dere bruke noen av de spørsmåla vi har stilt opp til å stimulere diskusjonen.

Det går også an å arrangere helgekurs. Har dere bare en kveld til rådighet, foreslår vi at dere velger ut to problemstillinger til diskusjon. Den ene bør dreie seg om vår holdning til «venstre»-grupperingene. Den andre kan velges utfra hva for problemer dere ser som viktigst utfra de lokale forholda.

Problemstillinger

– Er det riktig som AKP(m-l) hevder, at hovedmotsigelsen i Norge går mellom monopolkapitalen og dens allierte på den ene sida og arbeiderklassen og dens allierte på den andre? Er det ikke riktigere å si at hovedmotsigelsen går mellom arbeidere og kapitalister?

– Er de norske bøndene for revolusjonen? Er de ikke interessert i å beholde jorda si?

– Sprer det eller sprer det ikke illusjoner å føre fram paroler som «Legg arbeidsplassene der folk bor», slik det blei gjort i valgkampen?

– «Venstre»-opportunistene angriper AKP(m-1)for å neglisjere den revolusjonære propagandaen. Hvordan bør forholdet mellom agitasjon og propaganda være? Ta for dere dette spørsmålet ved å diskutere en aksjon som nylig er gjennomført, f. eks. støtten til Narve Trædal eller til Holmenkolbanestreiken. Er det riktig å hevde at «venstre»-opportunistene ikke hører til den progressive bevegelsen, men er en trojansk hest for reaksjonen? Hvordan skal en kunne avgjøre dette spørsmålet? Hva slags taktikk skal vi ha overfor dissegruppene? Skal vi samarbeide med dem eller bekjempe dem? Hvordan skal vi stille oss til de enkelte medlemmene? Vurder dette siste ut fra «venstre»-opportunister dere eventuelt sjøl kjenner.

Les mer om disse spørsmåla

Sverre Knutsens artikler i Røde Fane er bare en innfallsport til arbeidet med å sette seg inn i disse problemene. Vi anbefaler folk å sette seg inn i annen litteratur. Tidsskriftet Materialisten kom med et nummer i fjor som er aktuelt ennå, denne våren kommer det to utgivelser i Materialistens skriftserie – ett om «KAG» og et om «KUL». Røde Fane vil også bringe mer stoff om disse sakene i tida framover.

Det lønner seg videre å lese det klassikerne sjøl har skrevet om disse tingene, f. eks.:

Mao Tsetung «Om motsigelsen», «Om praksis»,» Hvor kommer de riktige tankene fra», «Sørg for massenes velferd», «Tjen folket», «Aktuelle problemer om taktikken i den anti-japanske enhetfronten», «Om den riktige behandlinga av motsigelser i folket» (Skrifter i utvalg).

Marx/Engels: Manifestet, Marx: Kritikk av Gotha-programmet, Engels: Ludwig Feuerbach …. og Anti-Duhring.

Lenin: Radikalismen, Nasjonal politikk … , Materialisme og empirio-kritisisme.

Stalin: Marxismen og det nasjonale spørsmål, Leninismens grunnlag, Dimitrov: Om enhetsfronten.

I tillegg anbefaler vi SUKP(b)s historie og Arbeidets parti, Albanias historie (fins på svensk).

Dette er den siste av tre artiklar om «venstre»-opportunismen i Norge. Med «venstre»-opportunisme meiner vi dei ideologiske og politiske tendensane som framstår som «superrevolusjonære» i ord, men like fullt spelar ein reaksjonær rolle i politikken.

Vi skal i denne siste artikkelen om «venstre»-opportunismen ta opp spørsmål som det klassemessige grunnlaget for «venstre»-opportunismen, hvordan de stiller seg i klassekampen og spesielt deres forhold til enhetsfrontarbeid og arbeid i fagforeningene.

De tidligere artiklene har tatt for seg de ulike ultra-«venstre»-gruppene i Norge, deres viktigste synspunkter og deres forhold til marxismen-leninismen (Se Røde Fane 5 og 6 1973).

Tre hovedtendenser

Vi har pekt på at ultra-«venstre» i Norge består av tre hovedtendenser.

– Trotskistene. For det første har vi ei bitte lita gruppe på under 10 personer, som er organisert i noe de kaller «Oktober»-gruppa ved universitetet i Oslo. Dette er de norske tilhengerne av den såkalte «4. Internasjonalen». Disse representerer de erklærte trotskistene i Norge. Vi har pekt på at trotskistene har en ytterst lite ærerik historie. Helt siden Trotski startet den «4. Internasjonalen» i mellomkrigstida, har de trotskistiske gruppene stått for åpent reaksjonære linjer og standpunkter. I hele denne tida har trotskistene fungert som borgerskapets forlengede arm i bestrebelsene på å sverte det tidligere sosialistiske Sovjetunionen under Stalins ledelse, på å sverte Komintern, revolusjonen i Kina og Albania osv. De har likeledes drevet systematisk splittelses virksomhet der d ehar hatt anledning til det. De mest kjente eksemplene er deres opptreden i den spanske borgerkrigen, der de angrep den spanske folkefronten mens kampene mot Francos fascister var på det bitreste, og iVietnam i 40-åra der de drev åpen undergravingsvirksomhet overfor den nasjonale, revolusjonære bevegelsen som under kommunistenes ledelse sloss for å frigjøre Vietnam fra den franske imperialismens åk.

I årevis har trotskistene stått fram med en rekke av de reaksjonære linjene som i dag erf elles standpunkter for ultra-«venstre»: De har utvikla teorien om at bøndene er «reaksjonære». De har propagandert mot alt enhetsfrontsarbeid som ikke er «sosialistisk», de har stått fremst i borgerskapets hets mot kommunismen og «stalinismen».

Trotskistene i dagens Norge er ei ytterstubetydelig gruppe .Den politiske og «teoretiske» virksomhet de bedriver er ytterst amatørmessig. Grunnen til at vi har trukket fram en del av de synspunktene de representerer, er for å vise hvordan disse sammenfaller med de andre «venstre»-opportunistiske gruppenes synspunkter på viktige spørsmål.

– «KAF». For det andre har vi gitt ei vurdering av det såkalte «KAF», eller Hovden-gruppa. Denne gruppa kaller seg «marxist-leninistisk», og framstiller seg som de «virkelige kommunistene». Vi har vist at deres sekteriske og frase «revolusjonære» standpunkter slett ikke har noe med marxismen-leninismen å gjøre. Tvert om er «KAF» ei trotskistisk gruppe som under dekke av å være «marxist-leninistisk» fører ut åpent reaksjonære og trotskistiske standpunkter.

Hovden-gruppa pleier gjerne å framstille seg som en «arbeiderorganisasjon». Til det er å si at gruppa er en liten og isolert sirkel, uten noen organisasjon på arbeidsplassene. Ettersom Hovdengruppa i landsmålestokk maksimalt utgjør 30 personer, skal det lite til å gjøre krav på å være en «arbeiderorganisasjon». Rett nok fins det noen arbeidere i «KAF». Men først og fremst er gruppa, og ikke minst dens ledelse og kjerne, prega av småborgerlige og borgerlige elementer: en høyere likningsfunksjonær, enkelte akademikere, sjølstendig næringsdrivende, høyere funksjonær i statens kornmonopol osv. Og siden det ikke er så mange å velge blant, sier det seg sjøl at dette utprega småborgerlige skiktet utgjør det viktigste sosiale grunnlaget for gruppa.

Vi har tidligere pekt på at gruppa formelt fungerer som en sjølstendig organisasjon, men reelt framstår som ei norsk celle av den større og mer betydelige svenske trotskistorganisasjonen «KFML(r)». I de fleste politiske spørsmål har «KAF» ført ut linjer den har fra «KFML(r)», og har også intime forbindelser med denne organisasjonen, noe «KAF» sjøl ofte gjør et nummer av i sin egen propaganda.

Hovden-gruppa har inngått en prinsippløs, taktisk allianse med ei nystarta studentgruppe ved universitetet i Oslo, som kaller seg «Kommunistisk universitetslag), «KUL». Denne gruppa inneholder elementer som over lang tid har propagandert at Stalin var en «borgerlig kontrarevolusjonær», som aktivt har tatt avstand fra Kinas utenrikspolitikk osv. Likeledes har lederen for denne gruppa, Harald Berntsen, aktivt gått mot den marxistiske filosofien ved bl. a. å hevde at Engels la grunnlaget for framveksten av revisjonismen i forrige århundre.²

«KAG». For det tredje har vi vært inne på studentgruppa «KAG) i Bergen, som deler en rekke av de andre «venstre»-opportunistiske gruppenes synspunkter, men som i praksis mer og mer har drevet i retning av SV. I flere konkrete saker har denne gruppa, tross sine super-revolusjonære fraser, alliert seg med høyrekreftene i SV. Et eksempel på dette er 1. mai i Bergen i fjor da gruppa slutta opp om det partisjåvinistiske «sosialistisk. valgfront»-toget som SV sto bak, og aktivt gikk mot «Enhet-Solidaritet» der AKP(m-1) deltok. I valget slutta de nærmest vilkårsløst opp om SV. Gruppa har konsentrert mesteparten av sin aktivitet til angrep på kommunismen og på AKP(m-1), og er spesielt opptatt av å propagandere mot Stalin.

Sekterismen som prinsipp

Vi har vist hvordan «venstre»-opportunistene, uten unntak, deler en virkelighetsfjern og umarxistisk klasseanalyse. De hevder at bøndene i Norge er «reaksjonære» og «utbyttere»²³, og hopper lettvint over det faktum at det overveldende flertall av norske bønder lever av eget arbeid, og ikke har ansatte lønnsarbeidere de kan utbytte.

Felles for «venstre»-opportunistene er også at de i praksis stiller seg mot alt progressivt enhetsfrontsarbeid. «KAF», f. eks., har så lenge gruppa har eksistert gått til angrep på anti-imperialistiske frontorganisasjoner som Solidaritets-komiteen for Vietnam. De har likeledes prøvd å pådytte Vennskapssambandet Norge–Kina ei sekterisk linje om at «bare den som i Norge støtter kampen for sosialisme og proletariatets diktatur kan være medlemmer av Vennskaps-sambandet». Etter at denne linja resolutt ble avvist av sambandets medlemmer, har «KAF» konsekvent sabotert det organiserte vennskapsarbeidet med Kina i Norge.⁴ Og dette er en organisasjon som påstår at den støtter Kina!

Vi har ut fra slike saker og andre spørsmål som har blitt behandla vist at de «venstre»-opportunistiske gruppene har opphevet sekterismen til et politisk prinsipp, noe som har ført til at de i praksis har sabotert og gått mot det anti-imperialistiske arbeidet i Norge, og har dermed motsatt seg all kamp somarbeiderklassen har ført for dagskrav osv. Vi skal i denne artikkelen se litt nærmere på «venstre»-opportunistenes forhold til enhetsfronten og klassekampen i Norge i dag.

«Venstre»-opportunistene og fagforeningsarbeidet

«KAF» har utvikla den teorien at «fagbevegelsen er en del av statsapparatet». I offentlige diskusjoner har «KAF» og deres allierte i «KUL» hevda at dette gjelder helt ned til «klubber og fagforeningen.⁵ Ut fra dette tar de avstand fra at kommunister skal ta tillitsverv i fagforeninger, de går mot arbeidet for å nedkjempe høyre-sosialdemokratiet i fagbevegelsen og gjenreise fagorganisasjonene som kamporganisasjoner for arbeiderklassens interesser.

I samband med streiken ved Holmenkolbanen i Oslo har «KUL»-talsmenn hevda at «bare ville streiker fører fram, mens arbeidet forå gjenreise fagforeningene og klubbene som kamporganisasjoner nok en gang har vist seg å være en illusjon».

Som kommunister må vi slå fast at sånn snakker bare dårer uten kjennskap til fagforeningsarbeidet og uten røtter i arbeiderklassen. En vesentlig forutsetning for streiken har vært det støttearbeidet som klubber og foreninger, der kommunister og andre progressive klassekjempere har sittet i ledelsen, har stått for. Trur for eksempel tåkefyrstene i Hovden-gruppa med studentvedheng at den sympatiaksjonen som ble gjennomført i Oslo Sporveier hadde vært mulig uten det langvarige og seige arbeidet som har foregått for å gjøre denne fagforeninga til en kjempende fagforening?»

Revolusjonær fagopposisjon»

«KAF» påstår at de vil arbeide i faglige grunnorganisasjoner som «fora for propaganda, agitasjon og forberedelse til andre viktige politiske kampformer og aksjoner». Og de sier at «Gjennom å kjempe fram det kommunistiske forbundets enhetsfrontslinje vil kampen innen de faglige grunnorganisasjoner etter hvert ta form av en revolusjonær fagopposisjon hvor de kommunistiske cellene må utvikles til å bli den viktigste politiske og organiserende kraft under det kommunistiske forbundets ledelse». ⁶

I det faglige «programmet» til «KAF», hvor disse sitatene er hentet fra, er det ikke nevnt et eneste ord om fagbevegelsens karakter av masseorganisasjon og klasseorganisasjon for hele arbeiderklassen. Ikke et eneste ord er nevnt om nødvendigheten av å nedkjempe høyre-sosialdemokratiets posisjoner i fagbevegelsen gjennom å erobre de faglige grunnorganisasjoner på klassekampens grunn og gjøre dem til kamporganisasjoner.

Tvert om vrøvles det om å utvikle en «revolusjonær fagopposisjon under ledelse av det kommunistiske forbundets celler». «KAF» ønsker med andre ord i dagens situasjon å stille hovedmotsigelsen i fagforeningene mellom revolusjonære arbeidere og arbeidere som i dag ikke står på et revolusjonært grunnlag (og det er faktisk flertallet! ), i stedet for å samle flertallet av de fagorganiserte på klassekampens grunn mot høyresosialdemokratiet og monopolkapitalen.

En slik politikk er så fjern fra virkeligheten som det går an å bli. Likeledes er den så fjern fra kommunistisk taktikk forfagbevegelsen som det overhodet går an å bli, nettopp fordi en slik politikk vil splitte arbeiderklassen i den nåværende situasjon og gjøre det uhyre enkelt for sosialdemokratiet å befeste sine posisjoner. Det sekteriske vrangbildet av en faglig politikk «KAF» har formulert er altså ikke noen kommunistisk politikk. Tvert om er det en reaksjonær politikk, fordi den ville gi Brattelis sosialdemokrati lett spill, om den hadde fått noen oppslutning.

I tillegg er det viktig å nevne at «KAF»s «faglige linje» ikke bare er virkelighetsfjern sekterisme. Den er også en skrivebordskonstruksjon. Til dags dato, etter at Hovden-gruppa har fungert i nærmere tre år som egen organisasjon, har ingen sett noe til de «kommunistiske cellene» deres.

Sosialdemokratiet må isoleres!

Mot dette sekteriske, virkelighetsfjerne og fraseradikalistiske pratet står det en virkelig kommunistisk politikk, og den er det AKP(m-1) som står for.

For det første innser vi kommunister sjølsagt nødvendigheten av kommunistiskarbeid og organisering på arbeidsplassene. I motsetning til «KAF» driver også¹, kommunistene et utstrakt, revolusjonært arbeid i arbeiderklassen, gjennom utstrakt skolering i marxismen-leninismen, spredning av kommunistisk propaganda, rekruttering osv. Men vi står også for noe mer. Vi arbeider målbevisst for å isolere sosialdemokratiet, få oppslutning og enhet blant de fagorganiserte på nødvendigheten av å samle flest mulig på klassekampens grunn, mot høyresosialdemokratiets klassesamarbeid med arbeidskjøperne. På dette grunnlaget jobber vi også for å forene flest muligarbeidere i å slåss fram progressive tillitsmenn, for dermed å fravriste sosialdemokratiet deres faglige posisjoner.

«KAG» i Bergen har stort sett vært mer opptatte a vå produsere kvasiteoretiske stensiler, enn å forme ute i linje for arbeidet i fagforeningene. Men i den utstrekning de har prøvd seg, har det falt lite heldig ut. En «KAG»-leder ved navn Arne Overein har uttalt seg om spørsmålet, og kommet til følgende: De revolusjonære må overveie «å gå innfor å bygge opp nye, revolusjonære fagforeninger».⁷

Stikk i strid med Lenins og Stalins analyse av nødvendigheten for kommunistene av å jobbe i de eksisterende fagforeningene, stikk i strid med kommunistenes erfaringer over hele verden gjennom årtier om viktigheten av å gå inn i fagforeningene og kjempe, formulerer «KAG»-lederen Overrein at «de revolusjonære må bygge nye, revolusjonære fagforeninger». En ting kan sies om slikt skvalder som Lenin kalte «barneaktig radikalisme»: «KAG» kan være viss på at mektige krefter ville slutte opp om ei slik linje; spesielt trur vi Aspengren og Selvig ville gjøre det!

«Venstre»-opportunistene og de anti-imperialistiske frontene

Siden slutten av 60-åra har det vært et betydelig oppsving for det anti-imperialistiske arbeidet i Norge. Særlig har støtten til de indokinesiske folkene vært stor. Sentralt i dette arbeidet har Solidaritetskomiteen for Vietnam stått. Denne organisasjonen har hele tida stått på prinsipper som å støtte det vietnamesiske folkets kamp på dets egne vilkår, nødvendigheten av å forene folk av ulik politisk oppfatning i Norge til å støtte og drive solidaritetsarbeid osv. Så lenge den har eksistert har Hovden-klikken, og dermed det nåværende «KAF», propagandert mot Solidaritetskomiteen. Som grunnlag for denne linja har «venstre»-opportunistene hevda at all støtte til Indokinas folk og andre folk som slåss mot imperialismen bare har noe for seg «dersom den er knytta til den proletariske internasjonalismen».

På samme vis har «KAF» og andre «venstre»-opportunisiske grupper tatt avstand fra og sverta progressive frontorganisasjoner som f. eks. Kvinnefronten, og de har slutta seg til den samme linja som «KFML(r)»-gruppa og uttrykt at de ønsker å «knuse de småborgerlige frontene».⁸

Mange andre sider ved «venstre»-opportunistenes standpunkter og politiske linjer kunne vært trukket fram. Men utfra de saker som vi har tatt opp til nå, må vi slå fast at de «venstre»-opportunistiske gruppene spiller en entydig reaksjonær rolle i klassekampen:

– De står for en sekterisk og virkelighetsfjern politikk i forhold til fagforeningsarbeidet.

– De saboterer vennskapsarbeidet med de sosialistiske landa, og «ønsker å knuse» frontorganisasjonene.

– De deltar ikke i noen form for interessekamp, og avviser å ta opp og støtte arbeiderklassens kamp for dagskrava.

«Venstre»-opportunismens klassemessige grunnlag

De «venstre»-opportunistiske gruppene er totalt dominert av småborgerlige intellektuelle. Samtlige, med unntak av «KAF» er utelukkende knytta til universitetsmiljø. De siste åra har det utvikla seg en stadig breiere venstre-bevegelse blant studentene. I denne har kommunistene stått sentralt, stadig flere tenderer i retning marxismen og ønsker å knytte studentenes kamp til arbeiderklassens kamp.

Den åpne reaksjonen har vært ute avstand til å framstå som noe alternativ kraft til den voksende progressive og revolusjonære bevegelsen blant studentene. I tråd med dette har det helt siden slutten av 60-åra dukket opp ulike typer småborgerlige retninger i «venstre»-form innafor den progressive studentbevegelsen. På slutten av 60-tallet antok slike småborgerlige, opportunistiske strømninger en åpent anti-kommunistisk karakter samtidig som den prøvde å framstille seg som «revolusjonær». Ikke minst den amerikanske ideologen Herbert Marcuse ble ideologisk fanebærer for disse strømningene, og hans ideer om «at arbeiderklassen i vesten var blitt borgerliggjort» og at «studentene nå var den viktigste revolusjonære krafta» ble grepet begjærlig av en del småborgerlige intellektuelle. Men etter at den kommunistiske bevegelsen vokste fram, konsoliderte seg og ble den ledende i studentbevegelsen, fikk slike åpent reaksjonære ideer stadig mindre gjennomslagskraft.

Denne utviklinga har ført til at småborgerlige, opportunistiske strømninger som vil forene opportunisme med radikalisme, har vært nødt til å framstå som «marxistisk».

For den småborgerlige radikalismen står kampen for å løse kompliserte kampoppgaver i klassekampen, behovet for å utvikle en kommunistisk taktikk, perspektivene for at kampen for sosialismen blir lang og hard osv., i direkte motsetning til slike småborgerlige ideer som drømmen om «raske framganger».

En annen ide som står sterkt blant «venstre»-opportunistene og som har klar sammenheng med deres atskillelse fra arbeiderklassen og massene, er ideen om at «intellektuelle helter» kan erstatte arbeiderklassen som den ledende krafta i revolusjonen. I formen kjører «venstre»-opportunistene svært mye på at arbeiderklassen er den eneste revolusjonære krafta. Men både deres teori og praksis viser at de i realiteten står for det motsatte.

Klassestandpunktet

For det første går samtlige av de «venstre»-opportunistiske studentgruppene mot den marxist-leninistiske teorien om klassestandpunktet. I likhet med Mao Tsetung står vi kommunister her i Norge på det standpunktet at det viktigste kriteriet for om en person er revolusjonær er knytta til om han eller hun fullt og helt ønsker å tjene proletariatets interesser, og i praksis er villig til å forene seg med arbeiderklassens og massenes kamp. Dette betyr f. eks. at en arbeider, som kanskje ikke har lest så mange bøker, men som står fast i klassekampen og ønsker revolusjon, utvilsomt er en proletarisk revolusjonær. På den andre sida betyr det også at en intellektuell, uansett om vedkommende har lest aldri så mye bøker, men som i praksis nekter å forene seg med arbeiderklassen og ikke deltar i klassekampen på ingen måte kan kalles en proletarisk revolusjonær og kommunist.

«KUL» har f. eks. flere ganger påstått følgende: «Å innta et riktig klassestandpunkt har (i ml-bevegelsen) aldri vært oppfattet som å tilegne seg teorien om nødvendigheten av den sosialistiske revolusjonen i sin fulle bredde og dybde, men å erklære en subjektiv og moralsk rettet vilje til ‘å tjene folket’».⁹

Et slikt standpunkt kan ikke oppfattes på annen måte enn at bare den er revolusjonær som har en omfattende teoretisk skolering, ved siden av en omfattende revolusjonær praksis. Noe annet kan ikke presiseringa «fulle bredde og dybde» bety.

Vi kommunister er sjølsagt av den oppfatning at det er et viktig mål å skolere flest mulig revolusjonære mest mulig i marxismen-leninismen. Men å

kreve at kommunist er bare den som har oppnådd dette, er i realiteten å overordne formell skolering i høve til klassestandpunktet. For det andre har «venstre»-opportunistene ved sin praksis med aldri å ta del i klassekampen og ved sin oppblåste overvurdering av «sitt teoretiske arbeid», vist at de fornekter proletariatets ledende rolle i klassekampen og revolusjonen.

Den dialektiske materialismen

Et viktig område, som klart viser «venstre»-opportunistenes småborgerlige karakter, er deres stilling på filosofiens område. Vi har ikke her anledning til å gå inn på en omfattende diskusjon av «venstre»-opportunistenes stilling til den dialektiske materialismen. Det er en polemikk vi skal ta opp i andre sammenhenger. Men noen saker er interessante å nevne.

Jeg har i en tidligere artikkel påpekt at «venstre»-opportunistene har en feilaktig klasseanalyse, og dermed en feilaktig politikk, fordi de konsekvent unnlater å undersøke virkeligheten. Når de kommer til at «bøndene er reaksjonære», er ikke dette etter en analyse der marxismen-leninismen tas i bruk for å analysere hvordan den norske virkeligheten ser ut. Tvert om, de stiller seg på idealismens grunn ved å ta utgangspunkt i sine egne småborgerlige forestillinger om bøndenes stilling, ved å ta utgangspunkt i løsrevne sitater fra marxismens klassikere osv.

Denne småborgerlige idealismen er ikke en ubevisst konsekvens av «venstre»-opportunistenes manglende kunnskap om marxismen-leninismen og virkeligheten. Den er et resultat av et bevisst forhold – nemlig det forhold at de på sentrale områder går mot marxismen-leninismens filosofi, den dialektiske materialismen.

«KUL»-lederen Harald Berntsen har gang på gang åpent tatt avstand fra den grunnleggende marxist-leninistiske tesen om at våre tanker ideer osv. er en mer eller mindre bra refleksjon av materie i bevegelse, av en objektivt eksisterende, virkelig verden. I skrift og tale har den samme Berntsen tatt avstand fra sentrale marxist-leninistiske verker på filosofiens områdesom Engels’ «Anti-Dühring» Lenins «Materialisme og empiriokritisisme», Stalins «Den dialektiske og historiske materialismen» osv. I stedet har han og hans tilhengere holdt fram åpent borgerlige og revisjonistiske ideologer som Lukacs, Habermas, Adorno osv.

I forordet til en bok av revisjonisten Bernstein,¹⁰ hevder Berntsen bl. a. at det filosofiske grunnlaget for utvikling av revisjonisme ligger i forestillingen om at dialektikken virker både i naturen og i samfunnet. Dette fører til at en utvikler ideen om at «revolusjonen kommer med nødvendighet». En slik forestilling fører med seg at en mister det revolusjonære perspektivet, og gir seg i kast med utelukkende å arbeide for sosiale reformer i påvente av at «revolusjonen kommer av seg sjøl».

For det første er å si til dette at Berntsen ikke har forstått naturdialektikken. Han hevder nemlig at Engels hadde det synspunkt at «foreteelsene i samfunnet er en refleks av lovene i naturen». Det Engels og alle andre marxister har hevda er at både foreteelser i naturen og foreteelser i samfunnet reflekteres i menneskenes bevissthet, og at både naturen og samfunnet utvikler seg etter dialektikkens lover. Dette betyr at all korrekt kunnskap må søkes i en dialektisk og helhetlig analyse av faktiske forhold i naturen og av praksis i samfunnet. Bare et slikt materialistisk utgangspunkt gjør det mulig for oss kommunister å gå i spissen for å forandre verden gjennom revolusjon. Mao sier om dette:

«Ifølge den marxistiske filosofi er loven om motsetningenes enhet universets fundamentale lov. Denne loven virker universelt, såvel i naturens verden, i menneskesamfunnet som i menneskets tenkning.»¹¹

Mot dette grunnleggende marxist-leninistiske standpunktet som her formuleres, stiller Berntsen en småborgerlige, intellektuell idealistisk teori. Det har alltid vært et framtredende trekk ved opportunisme og revisjonisme at den først søker å oppløse grunnleggende sannheter i marxismen-leninismens filosofi. Det er dette «venstre»-opportunistene har prøvd på i Norge også.

Kamp mot «venstre»-opportunismen!

Vi har i denne artikkelserien slått fast at samtlige av de «venstre»-opportunistiske gruppene er små, sekteriske sirkler nesten utelukkende knytta til universitetsmiljø.

Vi har vist at de i sin analyse av klassene i Norge forlater et dialektisk materialistisk standpunkt, og setter i stedet småborgerlig idealisme og metafysikk. Resultatet blir at de stempler de arbeidende bøndene som reaksjonære, i motsetning til kommunistene som holder fram den leninistiske politikken om at klasseforbundet mellom proletariat og de arbeidende bøndene er en viktig sosialkraft i kampen mot monopolkapitalen og for sosialismen.

Vi har vist at «venstre»-opportunistene erstatter behovet for å utforme en kommunistisk taktikk og ta del i klassekampen og kampen for dagskrava, med en fraseradikal og sekterisk politikk. De krever at kommunistene bare skal ha en strategi, noe som fører til at kampen for dagskrava overlates til sosialdemokratiske demagoger og klassesamarbeidere.

De oppfordrer i all sin sjøltilfredse sekterisme til å bekjempe enhetsfronten og progressive frontorganisasjoner og stiller seg således direkte i motsetning til de progressive kreftene i klassekampen.

Vi har sett hvordan «venstre»-opportunistene åpent går til angrep på den marxist-leninistiske filosofien – på den dialektiske materialismen – og vil erstatte denne med en småborgerlig idealisme som ikke har noe annet felles med marxismen-leninismen enn navnet. Tvertom henter den sitt materiale og tankegods fra erklærte anti-marxister og revisjonister som Lukacs, Habermas o.l.

Vi har også påpekt at det klassemessige grunnlaget for «venstre»-opportunismen er klart småborgerlig og at slike saker som småborgerlig vakling, manglende røtter til arbeiderklassen, småborgerlig idealisme, teorien om at intellektuelle «helter» kan erstatte arbeiderklassen som ledende kraft i politikken osv. ligger til grunn for den opportunismen de står for i klassekampen og ideologien.

På dette grunnlaget må vi trekke den konklusjon at ultra-«venstre»-gruppene ikke er noen «fraksjon innafor kommunismen», men tvertom representerer den svarteste reaksjon.

«Venstre»-opportunismen i Norge utgjør maksimalt 150 personer i organisert forstand. Vi kommunister må innse at sjøl om de således på mange vis utgjør en ubetydelig strømning, er det ingen grunn til ikke å slåss aktivt mot dem og slå hardt til. De står for linjer som har gjort skade, og som kan gjøre større skade om de ikke bekjempes resolutt.

Splittelse, usikkerhet, vakling

En viktig sak vi skal være klar over, er at «venstre»-opportunistene seg i mellom preges av store motsigelser. Dette henger sammen med at siden de subjektivt knytter an til marxismen og kommunismen, finnes det ærlige kamerater i deres rekker som ønsker å tjene revolusjonen. Når deres påståtte kommunisme stadig kommer i konflikt med de krav klassekampen i Norge stiller til en kommunistisk bevegelse, når de «venstre»-opportunistiske ideene stadig kommer i konflikt med marxismen-leninismens klassikere og stadig kommer i konflikt med prinsipper som deles av en samla, internasjonal kommunistisk bevegelse, så fører dette til splittelse, usikkerhet og vakling.

Et viktig eksempel er den svenske Baude-gruppa, det såkalte «KFML(r)».Denne gruppa har relativt sett vært en sterk gruppe, og har således gjort en god del skade for kommunismen og for klassekampen i Sverige.

Nå har det vist seg at denne gruppa har begynt å gå i oppløsning, og preges av store politiske og ideologiske motsigelser. Blant annet har de vært nødt til å ta åpent avstand fra mye av de groveste sekteriske feila de har stått for i politikken, de har vært nødt til å innrømme at de har stått på trotskistiske standpunkter, og de har måttet innrømme at de direkte og indirekte har angrepet de sosialistiske landa. De har likeledes måttet innrømme det vi kommunister gang pågang har påvist, nemlig at de bevisst har forfalsket de marxistiske klassikerne for å få disse til å stemme med sin egen forkvaklede sekterisme.¹²

Dette betyr ikke at de har blitt kommunister. Men det betyr at kommunistenes politikk for klassekampen i Sverige, SKPs ideologiske kritikk, av dem osv. har ført til at de har måttet strekke våpen. Men fortsatt er de en splittelsesorganisasjon som kjemper mot det kommunistiske partiet i Sverige.

I Norge deler «venstre»-opportunistiske organisasjoner som «KAF» og «KUL» slike synspunkter som Baude-gruppa i Sverige har spilt fullstendig fallitt på. Dette vil antagelig føre til motsigelser og splittelser i disse gruppene. Men som

Mao sier: «råtne trær faller ikke uten at en slår til dem!» Derfor er det nødvendig for enhver revolusjonær å gå resolutt til kamp mot «venstre»-opportunismen, og avsløre dens reaksjonære karakter punkt for punkt.

 

Noter.

1. Jfr. Oktoberhefte: Kominterns linje i Spania.
   2. Jfr. bl.a. Forord til E. Bernsteins «Sosialismens Forutsetninger», Pax 1973.
   3. Jfr. «Dokumenter fra KAFs 1. landsmøte». Diverse numre av KAFs organ, «Den røde arbeideren» og diverse numre av trotskistenes blad, «Oktober».
   4. Hovden-gruppa, nå «KAF», brøyt kollektivt med Vennskapssambandet Norge-Kina på årsmøtet høsten 1972. Jfr. referat fra årsmøtet i sambandets blad, «Kina og Vi».
   5. Et synspunkt som gjentatte ganger har blitt ført fram i offentlige debatter, bl.a. i DNS i Oslo.
2. Jfr. «Dokumenter fra KAFs 1. landsmøte», s.25.
   7. Jfr. A. Overein: «Ved en skillevei».
   8. Jfr. intervju i «Den røde arbeideren» med representant for KFML(r).
   9. «KUL»-stensil, «Mot revisjonismen og den småborgerlige sosialismen».
3. Jfr. note 2.
4. Mao, «Om den riktige behandlingen av motsigelser i folket».
5. Jfr. «Resolusjon fra CK-møte i KFML(r)», januar 1974.

 

Bresjnev opnar dørene for amerikansk monopolkapital

I fjor sommar vitja generalsekretær Bresjnev USA. Reisa hadde to formål. For det første skulle det verdspolitiske samarbeidet mellom dei to supermaktene styrkast. Resultatet har vi sett mellom anna under og etter krigen i Mellomausten i fjor haust. På møtet vart Bresjnev og Nixon samde om ei «avtale om å unngå atomvåpenkrig». Dei lova kvarandre dessutan å møtest kvart år for å samrå om felles problem.

For det andre vart det slutta omfattande økonomiske avtalar mellom dei to landa. Handelen skulle utvidast, og USA skulle få høve til å hjelpe Sovjet med utvinninga av rikdomane i Sibir. Mellom anna vart dei samde om at amerikanske konsern skulle få byggje ein rørleidning for olje i området.

I den sovjet-vennlege pressa vart dette framstilt som ein siger for fredens krefter i verda. Dette kunne ikkje /vore galnare. Avtalen om å unngå atomvåpenkrig skal først og fremst tene til å dele verda opp i sfærar som dei to maktane fritt skal få ha kontrollen over. Dernest går den ut på å garantere ro og orden i desse sfærane. Her skal anten Sovjet eller USA få gripe inn som dei lystar, utan at den andre parten vil blande seg inn i det som hender. For å unngå mistydingar, gjeld det at dei held kvarandre informerte. Derfor så hyppige møte.

Dei økonomiske avtalene vart hylla som ein siger for den fredelege økonomiske kappestriden mellom dei to landa. Når USA no er viljug til å utvide handelen med Sovjet, og tilmed hjelpe dei med oppbygginga av Sibir, skulle det vere teikn på kor stort og sterkt Sovjet hadde vorte som økonomisk makt.

Zeri i Popullit, avisa til sentralkomiteen i det albanske kommunistpartiet, kommenterte møtet mellom Bresjnev og Nixon i to leiarartiklar i sommar. Vi prentar her den første av dei. Den tar opp dei økonomiske resultata av møtet, og syner kva dei har å seie om styrke tilhøvet mellom USA og Sovjet. Den fortel også korleis ein kan vente at avtalene blir mottekne i det sovjetiske folket.

Artikkelen er omsett frå tidsskriftet Albania today. Det kjem kvar annan månad, og inneheld eit vell av interessante artiklar om marxistisk teori og kommunistisk politikk. Det nummeret vi har henta desse artiklane frå, har t.d. stoff om kuppet i Chile og ansvaret som ligg på revisjonistane for det som skjedde der, om arbeidarklassen i Sovjetsamveldet som er blitt frarøva retten til produksjonsmidla, og om kjerna i den ny-freudianske læra som er så populær i mange krinsar i vest.

Det kan tingast frå Drejtoria e perhapjesse librit, Tirana.

 

Avtalen USA/Sovjet

Zeri i Popullit, juli 1973

«Da generalsekretæren i Sovjetunionens kommunistiske parti kom til USA, vart han motteken med seremoniar som elles berre blir kongar og keisarar til del. Korkje etiketten i USA eller i andre kapitalistiske land tillet at partileiarar blir mottekne med slike seremoniar – i sær ikkje når dei kallar seg kommunistar. Men som dei forretningsmennene amerikanarane er, tek dei det ikkje så tungt om dei bryt etiketten, så sant det er forretningsinteresser det går om.

Såleis var det 21 skot frå kanonar i hagen ved Det kvite hus som gav tilkjenne for Washington og resten av USA at no hadde herskaren for heile Russland kome for å gjeste presidenten i USA.

Den overdådige seremonien fekk likevel ikkje gjesten til å føle seg ille ved. Han godtok gjerne dette keisarlege ritualet, nett som han gjorde da han var i Paris og Bonn. Han vil gjerne få fortalt den vanlege amerikanaren – og McCarthys etterfølgjarar med – at dei ikkje treng bli redde for tittelen hans, for han står da ikkje for noko slag kommunisme. Nixon, det anti-kommunistiske USA og all reaksjon verda over må ikkje reddast for «sovjetkommunismen». Den er ikkje lenger leninistisk. Den er berre eit slag surrogat som fullt ut og i alle ting går i lag med USA.

Bresjnev for til USA som ein kjøpmann som har lyst alle dei viktigaste rikdommane i landet sitt ut til auksjon på den imperialistiske marknaden. Tilbodet var større enn jamvel dei sløgaste bankmennene i Wall Street hadde tenkt seg. Og kven kunne eigentleg ha trudd at Sovjetsamveldet ville falle så lågt at dei opna dørene for ein så stor og snøgg flod av amerikansk kapital, tilmed ein som overgår det som blir tillete i dei landa som er venlegast stemde mot dollaren? Men det som no skjer, det er rett og slett at revisjonistklikken som no herskar i Sovjetsamveldet held på å godta ein Marshall-plan for landet sitt. Dei sel landet, stykke for stykke, til amerikanske monopol. Dei legg dei underjordiske ressursane til Sovjet under kontroll frå trustane i Texas, Chicago og California.

Ein tvifeltring kring Kina

Det er folk som seier at Sovjetsamveldet er ein stor stat, derfor kan dei ta imot kreditt frå kven dei sjølv måtte ønskje, utan å frykte nokon ting. Dette er grunnlause og truskyldige påstander. USA-imperialismens historie skulle være prov nok på at den ikkje gir frå seg ein cent til nokon utan å vere heilt trygg på å få det att med renter. Det går også klart fram av alt det dei gjer til dagleg.

Det er dette som no vil hende med Sibir og. No strøymer det ei svær mengd med yankee-kapital inn i dette området. Det er laga omfattande planar for å nytte ut mineralførekomstane der ved hjelp av transatlantiske trustar. Dermed er alt duka for å gjere området til eit protektorat under USA. Men Bresjnev-klikken er villig til å godta dette. Dei siktar på å legge ein tvifelt ring omkring Kina, dels med sin eigen hær, som dei for lengst har konsentrert langs grensa mellom Sovjet og Kina, og dels ved å lite på amerikanarane etter kvart som dei får eit fast grep om Sibir.

Kvarhelst USA-imperialismen auser inn kapital, byggjer dei også opp militærbasar for å forsvare rikdommane sine. Det gjorde dei i Thailand, i Vietnam og i andre land i Asia. Det gjer dei i mange land i Europa. Der har dei ikkje berre hand om dei økonomiske nøkkelposisjonane. Dei har også hærstyrkar der for å forsvare desse posisjonane om det skulle bli turvande. Dei skal både tene som press overfor desse landa og som basar for åtak på andre land. –Kan ikkje dette kome til å hende med Sovjetsamveldet også?

Hauk over hauk

Bresjnev-klikken har late landet sitt bli hengande etter i utviklinga. No vil dei gje omfattande konsesjonar til USA og dei andre imperialistmaktene. Dei vil la dei få fullt spelerom til å investere milliardar av dollar i landet. Dermed vonar dei at Sovjetunionen skal greie å løyse dei teknologiske utviklingsproblema og kunne tevle på like fot med dei andre på den kapitalistiske verdsmarknaden. Medan utanlandsk kapital investerar på den «sivile» sektoren av økonomien, tenkjer så Bresjnev at han kan få investert nasjonalkapital på dei sektorane som først og fremst har med utviklinga av hæren og opprustninga å gjere. I første omgang kan det sjå ut til at planen til sovjet-revisjonistane er svært så sløg. Det kan sjå ut som om USA held på å gå i fella, som om USA med sine eigne hender no hjelper den staten som konkurrerer med dei om verdsherredømmet til å kome på fote økonomisk og militært. Enden på visa kan synest å vere at Sovjetsamveldet blir overlegen på område som avgjer kappløpet mellom dei.

Men i røynda er det helt annleis. USA-imperialismen reknar grundig etter og veit svært godt korleis dei skal bruke pengane sine og kvar dei skal bruke dei. USA har fullt oversyn over kva Sovjethæren er god for no og i framtida, og veit også kva deira eigen hær er god for. Det ville sjølvsagt vere gale å tru at dei ikkje har tanke for at investeringane i Sovjet-unionen vil verke inn på makt balansenmellom dei to landa. Dei bur seg utan tvil på at dette kan skape ein situasjon som kan gjere det lettare for Sovjet å utvikle våpen. Dei er merksame på desse ulempene. Men dei tar og med i rekninga kor viktig det er for dei å infiltrere Sovjet-unionen – både økonomien og livet elles der i landet. Dei svære kapitalinvesteringane vil føre til oppløysing på mange felt, og dette vil truleg også føre til at forsvarsevna vil bli svekka og øydelagd.

Magnatane kjem attende

Sovjethæren har lange revolusjonære o gpatriotiske tradisjonar, heilt frå Oktober-revolusjonen til Lenins og Stalins tider. Vil dei gå med på at ein degenerert klikk sel landet til USA-imperialismen? Vil det russiske folket og andre folk i Sovjet-unionen sitje med hendene i fanget når dei ser kva som no skjer? No kjem dei attende, dei utanlandske konsesjonshavarene og ågerkarane som vart hivne ut saman med tsarveldet i 1917. No kjem dei, magnatane frå New York, London, Tokyo, Berlin og Paris, som vart slegne ned saman med den utanlandske intervensjonen, – dei umettelege bankierane frå vestlege monopol, som organiserte hungerblokaden andsynes Sovjetrussland og freista å hindre hjelp til sjuke menneske i landet. No ser dei dei kome spaserande attende med stokken i handa, inn på dei fabrikkane og anlegga som dei vart drivne ut frå for 56 år sidan. Det hatet sovjethæren og sovjetfolket nører mot desse iglene og umettelege ulvane som har suge blodet av det russiske proletariatet i årtider, det vil aldri kunne sløkkast. Dei vil heller aldri gløyme den vanærande kapitulasjonspolitikken til dei gamle tsarane, når dei nye tsarane i Kreml no nyar den oppatt. Det er umogeleg å hindre at dei blir medvetne om kva for fårer som truar dei nasjonale interessane deira og deira framtid som eit stort land og ein stor stat.

Bresjnev sterk mann i sovjet?

USA-imperialistane trur dei kan gjere kva handel dei vil med Bresjnev, fordi dei ser han som den sterke mannen i Sovjetunionen. Dei trur at Bresjnev no har styrkt si stilling mykje og at makta hans ikkje er til å rokke, især no når han har fått Gretsjko, Gromyko og Antropov med i politbyrået. Dei sit i toppen av militærapparatet, i leiinga for utanrikspolitikken og politiet. Men dei som kjenner Sovjet-samveldet og sovjetfolket kan ikkje slå seg til ro med slike tankar. Korkje hæren eller folket vil nokon gong godta Bresjnevs eventyrlege planar, og dei vil i alle høve aldri stø dei. Ikkje nokon stat og ikkje nokon hær som er blitt gjennomtrengd av imperialismen sin ideologi og imperialismen sin kapital kan unngå å bli gnegen av den kapitalistiske ormen og ta til å forfalle og degenerere.

Bresjnevs maktstilling er veik. Det skuldest ikkje berre at det er motstand frå sovjetfolket mot politikken hans og at han ikkje får nokon stønad frå dei arbeidande massane for den opportunistiske og ufolkelege politikken sin. Det er velkjend nok at det også er valdsame motsetningar i den øvste sovjetiske leiinga og at det finst opposisjon der, sjølv om dei strever for å løyne det. Motsetningane grunnar seg på anti-marxisme og utviklar seg på grunnlag av kamp om makta. Derfor har dei og ein hang til å bli stadig djupare.

Etter at Khrustsjov vart kasta var det mykje snakk om den kollektive ånda som skulle rå blant sovjetleiarane. Dei tala og om Bresjnev som «ein likeman mellom likemenn». Men perioden da Khrustsjovs «subjektivisme» vart kritisert enda svært så snøgt. Bresjnev ende opp som leiar for alt. Han greip kontrollen over alle ting, frå økonomi til utanrikspolitikk. No syner det seg at han ikkje satte pris på Kosygins møte med Johnson i Glassboro.Før var Kosygin statsminister. Som regjeringssjef styrte han med utanrikssakene. No har Bresjnev pressa han ut. Det ser ut som om den populariteten han heldt på å vinne, la seg som ein skugge over den stråleglansen Bresjnev prøvde å omgje seg sjølv med, som eine innehavar av makta i Kreml. Bresjnev har tatt seletyet i sine eigne hender, men kollegane hans i den revisjonistiske leiinga er ikkje betre sjølve. Dei ville ha gått fram på same måten som han om dei hadde kunna.

Det som har hendt, syner at maktovertakinga til Khrustsjov-mennene var ei katastrofe for Sovjetsamveldet. Under deira styre har landet blitt så usselt at det må tigge om brød, maskinar og tekniske

«Magnatane kjem attende»

Hva går de økonomiske avtalene mellom Sovjet og USA ut på? Fra det sovjetiske pressebyrået Novosty i Oslo har vi fått en artikkel om toppmøtet mellom Bresjnev og Nixon i Moskva i mai som bl.a. nevner følgende resultat av forhandlingene de siste par åra:

– Avtale med Occidental Petroleum Corporation om gjensidige vareleveranser på 8 milliarder dollar over en 20-års-periode («den største kontrakt som er inngått i den internasjonale handelshistorie»). Avtalen omfatter levering av utstyr og materialer, utvinning og raffinering av olje og gass, produksjon av kunstgjødsel og landbrukskjemikalier, hjelp til reising av en kjemisk storbedrift for produksjon av 4 millioner tonn amoniakk og 1 million tonn urea i året, kreditt til utstyr til denne fabrikken, utarbeidelse av nye prosesser for bearbeidingav metall.

– Planer om levering av komprimert gass fra Sovjet til USA til en verdi av titalls milliarder dollar på lang sikt.

– Avtale med Swindell-Dreissler og andre firmaer om levering av utstyr til bygging av Kama bilfabrikk.

– Avtale med Joy Manufacturing for utstyr til utvinning av kull, med Arthur Andersen & Co. om informasjonssystemer for industri, forskning, handel.

– Tilbud til Westinghouse Electric Corp., Union Carbide og andre om konstruksjon av generatorer, transformatorer, gassturbiner osv.

– Amerikansk interesse for sovjetisk del-produksjon til utstyr som produseres i USA, og kjøp av sovjetiske verktøymaskiner, tankskip, tørrlasteskip og kulelagre.

– Representasjon i Moskva for Pullman, Occidental Petroleum Corp., General Electric, International Harvester, Caterpillar, Hewlett-Packard, Engelhart Minerals, Pan-American, American Express –og Chase Manhatten Bank, Bank of America, First National City Bank.

Det som har hendt, syner at maktovertakinga til Khrustsjov-mennene var ei katastrofe for Sovjetsamveldet. Under deira styre har landet blitt så usselt at det må tigge om brød, maskinar og tekniske patentar frå USA-imperialismen, frå verdsens folk sin svorne fiende. Det revisjonistiske Sovjetsamveldet har kome så langt ut på tiggarstigen at det ikkje eingong kan forsyne dei såkalla «sosialistiske» partnarane sine med råmateriale, enda dei har plikta seg til å gjere dette og jamvel bygd opp særlege mellomstatlege organ til å syte for slikt. Dette må Ungarn, Tsjekkoslovakia, Polen og ikkje minst DDR no li for økonomisk. Deire visjonistiske klikkane i desse landa har utvikla seg til reine leikedokker for sovjet-revisjonistane. No godtek dei på den mest servile måten den vanskelege stillinga Moskva har stilt dei i. Dei følgjer føredømet til sjefane sine og ønskjer no å finne seg utvegar ved å gå saman med USA-imperialismen og andre imperialistar sjølve.

Bresjnev kjem USA til hjelp

Den pseudo-revolusjonære klikken som herskar i Sovjetsamveldet i dag, kjem USA til hjelp på ei tid da USA-imperialismen går gjennom den mest alvorlege krisa i si historie. Dei hjelper USA-imperialismen til å kome over krisa i Vietnam og i NATO, Watergatekrisa og valutakrisene, ved å gje dei marknader, det vil seie dei reine energitilførslene når det gjeld kapitalinvesteringar. Samstundes hjelper dei USA politisk, ved å vere med på å løyne nederlaga i Vietnam, Indokina og andre stader og å kalke over dei nederlaga landet har lide i alle verdsdelar.

Det er ikkje noko slumpehøve at Bresjnev ikkje ønsker å tale med Nixon om Watergateskandalen. Sovjetpressa har og vore tyst om den. Kva skulle han seie når det kom for dagen at partnaren hans er ein førsteklasses gangstar? Men det er ein annan grunn også til at han ikkje kan seia noko: Bresjnev sjølv og klikken hans har ikkje berre sett nokre få personar, men heile folket, under oppsyn frå det hemmelege politiet.

Bresjnev si reise til USA og den foraktelege kjøpslåinga hans med Nixon og dei andre leiarane for USA-imperialismen, er ei fornærming mot alle bolsjevikane i Sovjetsamveldet. Desse hendingane har gjort dei rasande. Det er ikkje tvil om at dei vil reise seg og knuse Sovjets nye Krustsjov.

Sovjetfolket føler eit stort ansvar overfor seg sjølve og alle andre folk i verda. Dei vil ganske sikkert reise seg for å stogge handa til politiske eventyrarar som Bresjnev og kompani. Og Sovjetfolket er i rørsle. Ikkje sjeldan finn det stad demonstrasjonar og andre markeringar av motstanden. Meir enn ein gong har hæren blitt tilkalla for å slå dei ned. Herskarklikken prøver å brennemerke dei som tek del i slike demonstrasjonar som psykopatar og halvkriminelle. Dei prøver å sverte dei på alle måtar og set alle slag merkelappar på dei for å få opinionen i og utanfor landet til å tru at aksjonane deira er små og få og ikler betyr nokon ting politisk. Men sanninga er ei heilt anna. Det er stor motstand i Sovjetsamveldet mot Bresjnev- og Kosygin-klikken. Ein merkar lett misnøyen med den revisjonistiske politikken. Det dei gjer blir møtt med uttala hat, særleg det nære samarbeidet med USA-imperialismen. I spissen for denne motstanden står dei unge og eldre bolsjevikane.  Sovjetfolket blandar ikkje dei saman med slikt skrot som Solsjenitsyn og kompani.

Dei revolusjonære i Sovjet er heile tida i ein vanskeleg situasjon. Kampen dei må føre kjem ikkje til å bli av dei lettaste. Men dei vil utan tvil greie å overvinne hindringane. Dei har framifrå tradisjonar og ein rikdom av erfaringar frå revolusjonær kamp å sto seg på. Dei veit korleis dei skal kome gjennom dei offera som blir nødvendige.

 

Våre krav – fiendens taktikk

Denne artikkelen byggjer på eit foredrag som vart halde på eit møte om lønnsoppgjeret arrangert av AKP(m-l) i Trondheim i midten av mars, før avtalen mellom Jern og Metall og Mekaniske Verksteders Landsforbund vart oppsagd og før det vart kjend kva slags pakkeløysing staten sat med i bakhanda.

Mens norsk monopolkapital de siste åra har stått i en situasjon med stadig voksende problemer med å øke profitten, går norsk økonomi nå inn i en veldig høykonjunktur. Oljevirksomheten gjør at vi står foran en mer omfattende strukturrasjonalisering av norsk industri enn kanskje noen gang tidligere. Makta vil bli enda mer konsentrert i statsapparatet og i de største kapitalgrupperingene i landet. Norge blir trukket enda nærmere imperialismens maktsenter. Det kan komme angrep på fagbevegelsen i framtida som vi skal være godt rustet til å stå imot. Årets tariffoppgjør blir en smakebit på hva vi har i vente.

Samtidig er det lenge siden to linjer har stått skarpere mot hverandre enn ved dette lønnsoppgjøret. Skritt for skritt har arbeidskjøperne oppnådd økt kontroll over fagbevegelsen, samordning og statlig innblanding i oppgjørene. De har økt sin andel av verdiskapinga og redusert våre inntekter. Deres krav foran den «oljealderen» de nå går inni er: hardere kontroll, utbyttingsfred. De har et enormt behov for kapital til investeringer, som arbeidsfolk i Norge skal få betale.

Til nå er det først og fremst utenlandsk kapital som har kastet seg over olja. Di tmå staten og monopolene fortsatt vende seg for å få dekket kapitalbehovet sitt fullt ut. Vi vet av erfaring at de internasjonale kreditorene setter harde betingelser. At den norske staten må være villig til å slå hardt nedpå eventuelle «ekstremister» som streiker, er kanskje en slik betingelse?

På den andre sida har vi fått en styrket politisk arbeiderbevegelse i Norge. De fagorganiserte i klubber og foreninger på grunnplanet har også varslet kamp.

Skånlandutvalgets innstilling er foreløpig slått tilbake, forbundsvise oppgjør er knesatt. Tallrike klubber og foreninger har reist krav om kraftig forbedring av lønna.

Men hvordan er utsiktene til at kampen skal lykkes? Hvordan står klassekreftene? Det er dette jeg skal ta opp i denne artikkelen.

Lønnskampen 1974 – hvor bra er krava som er stilt?

Vi går til tariffoppgjøret i en situasjon hvor kapitalen ønsker arbeidsfred mer enn noen gang. Og, – det betyr igjen at vi skulle stå i en taktisk sterk utgangsposisjon. Ingenting ville være verre enn langvarig streik i industrier som har med olje å gjøre. Det er ut fra en slik taktisk vurdering av klassekreftene vi må se på de krava som er stilt.

Omlag alle forbund har i skrivende stund lagt fram sine krav. De viser at de fleste har vært svært så lydige overfor den «generallinja» LO-sekretariatet har trukket opp. Vi kan uten videre slå fast at ingen krav som er stilt er prega av offensiv kamp.

Dette er krava fire sentrale forbund har stilt:

Forbund     Medlemmer     Generelt krav     Totalt lønnskrav     Indekskrav

Kartellet       100.000         11–12 %              15,5 %                En indeksreguler.
Jern & Met.  92.000           7,5 %                   11 %                   Svingetall på 4. Kommuneforb.90.000        11–12 %              17 %                   Svingetall på 2. Grafisk         14.000           8 %                                                  To indeksreguler.

 

Alle krever ettårig tariffperiode. Jern & Met krever også i likhet med de fleste andre forbund tariffestet avgift for uorganiserte.

AKP (m-1) har under hele tarifforberedelsen gått inn for forbundsvise oppgjør og ettårig tariffperiode. Vi har like klart gått mot tariffestet avgift for uorganiserte. Vårt standpunkt her blir det ikke plass til å begrunne nærmere i denne sammenheng.

Jeg vil gå over til å se på to sentrale krav– indekskravet og det totale pengekravet.

Indekskravet

Den enestående dyrtida vi er inne i har tvunget forbundene til å kreve spesielle garantier mot prisstigninga i perioden. AKP har gått inn for et lavt svingetall, 2 eller 3 er lansert av Klassekampen. Hva betyr dette i forhold til de krava som forbundene har stilt? For det første må vi slå fast at indekskravet ikke er et krav om økt lønn. Det er bare et krav om sikrest mulige garantier mot reallønnsnedgang, garantier mot at lønnsøkninga blir spist opp av prisene i løpet av året.

Men hvilke garantier gir indekskrava som er stilt. Ett regneeksempel kan illustrere hva kravet betyr: Utgangspunktet er gjennomsnittslønna for industriarbeidere, ca. 3200 på månedsbasis.

Vi antar videre at prisene stiger med 12 % fra mai -74 til mai -75. Da vil en arbeider med:

Kartellets indekskrav tape omlag              kr.2400 i tariffperioden

Jern & Mets indekskrav tape om lag         kr.1200 i tariffperioden

Kommuneforb. indekskrav tape om lag    kr. 600 i tariffperioden

Grafisk indekskrav tape om lag                 kr.2000 i tariffperioden

Uten justering for prisstigning i perioden, men med såkalt «full kompensasjon for prisstigninga» ved periodens slutt, taper han omlag 5 000 i kjøpekraft i årets løp.

Slik er situasjonen for norske arbeidere i dag. Selv om vi krever «full» kompensasjon for prisstigninga må vi regne med at verdien av lønna går tilbake måned for måned.

Indekskravet har derfor to funksjoner. For det første skal det sikre oss størst mulig kompensasjon for den prisstigninga vi får i perioden. For det andre skal det gjøre det langt mindre lønnsomt for arbeidskjøperne å øke prisene. Derfor mener vi at indekskravet er et viktig krav i årets oppgjør. Men et hvilket som helst indekskrav, er, som vi har vist ingen garanti nok. AKP har reist krav om svingetall på 3 poeng. Det betyr regulering av lønnene hver andre måned. Jern og Metall, og trolig også SV har lansert et svingetall på 4.

Som vi har sett betyr begge kravene at vi aksepterer et visst tap. Det skal vi selvsagt ha kompensasjon for ved neste tariffoppgjør.

Vi står ikke lenger fra hverandre på indekskravet enn at enhet her må være mulig. Med den offensiven arbeidsgiverforeningen og staten legger opp til, trenger vi enhet på så mange saker som mulig. Med en slik enhet vil vi også kunne sikre et bedre indekskrav for kameratene i Kartellet og andre forbund som ikke har reist skikkelige krav på dette feltet.

Pengekravet

Under kapitalismen eksisterer det ikke noe som heter «rettferdige krav». Tariff-oppgjøret er en kamp mellom to klasser. Begge har som mål å sikre seg størst mulig del av de verdiene folket har skapt. Seier i tariffoppgjøret for arbeiderklassen, det må bety at vi sikrer oss en betydelig større andel av verdiskapinga enn tidligere. Tilbakegang betyr at kapitalens (inklusive statens) andel har økt. La oss med enkle tall se hvordan stillingen er.

Gjennom hele 60-årsperioden og de første70-åra har nettonasjonal-produktet i faste priser steget kraftigere enn lønningene. Grovt anslått er gjennomsnittstallene h.h.v. 4,5 % og 3 %. Det betyr at hvert år har lønnsmottakerne beholdt en mindre andel av verdiskapinga enn kapitalen og staten.

Et annet eksempel:

I NAF-brosjyren: «Tall og fakta fra NAF» har de beregnet lønnsutviklinga for industriarbeidere. Her viser de at den disponible realinntekten for industriarbeidere i gjennomsnitt fra 1960 til 1972 har steget med 2,5 %. Samtidig har de direkte skattene økt med 23 % pr. år! Med økende skattepress og prisstigning har industriarbeideren beholdt betydelig mindre enn den årlige produktiviteten i industrien. Med en anslått årlig produktivitetsøking på 3,5 % ser vi at lønningene hvert år har fått en betydelig mindre andel enn de skulle ha.

Særlig ekstremt blir det etter 1970. Da viser NAFs tall at industriarbeidernes lønninger har blitt redusert når en ser på kjøpekraften. Mens en industriarbeider i 1970 fikk utbetalt kr. 15 513 (1960-kroner), fikk han i 1972 kr.15 481.

Året 1973 har vært et spesielt godt år for arbeidskjøperne. Selv borgerskapets eget nasjonalregnskap greier ikke å skjule det.

Økonomisk Utsyn fra Statistisk Sentralbyrå forteller bl.a. at inntektene i de viktigste eksportindustriene økte med over 20 % og at eiernes andel av verdiskapinga økte langt sterkere enn lønnsmottakernes andel.1973 var uten tvil det året hvor kapitalen sikret seg et kraftig innhogg i folkets verdiskapning. Og hva sier statens såkalte «objektive» upartiske økonomi-ekspert», Aukrust, om det? Han konstaterer at 1973 var bra for arbeidskjøperne og at 1974 blir kanskje enda bedre, og han slår fast:

«I så fall vil 1974 bli et enestående godt år for næringslivet, som vi må unne bedriftene.»! (FraDagbladet2/3 -74. Min utheving.)

Vi tror nok gjerne at Aukrust og andre såkalte eksperter for det borgerlige statsapparatet «unner» bedriftene store fortjenester. Men hva unner de arbeidsfolk?

Norsk Tjenestemannslags gruppe på Statistisk Sentralbyrå har regnet ut lønnsutviklinga for statsansatte. De slår fast at den realdisponible månedslønna for de fleste var på topp i 1968. For 6 år siden! Til tross for at det har vært to lønnsoppgjør siden da har verdien avlønningsposen gått tilbake. La oss her nøye oss med å se på situasjonen for to statsstillinger som i dag ligger nokså «midt i laget».

En statsansatt lønnstaker med 36 000 på våren 1973, som er enslig, har foran vårens oppgjør ei realdisponibel månedslønn som ligger 60 kr. lavere enn lønna i1968/69!

Det andre eksemplet er en statsansatt lønnsmottaker med 44 000 våren 1973. Her er det også beregnet hva en enslig person har tilbake i forhold til 1968. Han har kr. 176 mindre realdisponibel inntekt i måneden.

Minst 18 – 20 %

AKP vil oppfordre alle lønnsmottakere til i det minste å stå på et lønnskrav som sikrer oss samme andel av verdiskapinga som vi hadde da vi lå best an, dvs. før1970. Og vi slår igjen fast at dette er et defensivt krav. Det innebærer kompensasjon for 4–5 års etterslep med 3,5 % pr .år, og vår andel av produktivitetsøkinga i kommende periode, ei produktivitetsøking som trolig blir betydelig høyere enn de tradisjonelle 3–4 %.

Dette betyr pengekrav på 18–20 %. Bare et slikt krav hindrer oss i å overlate enda mer av vårt eget arbeid til kapitalen. Forbundsledelsene har reist krav som ligger under dette.

SV oppfordrer folket til å være tilfreds med lønnsøkinger som gir oss bare en «liten» tilbakegang. Men når skal arbeidsfolk kreve tilbakebetalt det de har tapt av posisjoner tidligere om ikke nå, – i en situasjon hvor storkapitalen regner med kjempegevinster? Eller mener SV at fagbevegelsen som kamporganisasjon er for svak til å vinne et krav det kan bli kamp om? Da svarer vi at dersom venstre i fagbevegelsen støttet av folk på grunnplanet nå står sammen, har muligheten til seier kanskje aldri tidligere vært større! SV har til nå nøyd seg med å henge på lasset til forbundspampene. Men det kreves langt mer av et parti om det skal ha krav på tillit fra arbeidsfolk som vil ha en forandring på dagens tilstand!

Fiendens strategi og taktikk

Gjennom kravet om forbundsvise oppgjør, ettårig avtale og indeksavtale som skal gi størst mulig kompensasjon for prisstigninga, har fagbevegelsen til nå reist krav som kapitalen uten tvil frykter. Derfor ser vi at de kjører ut med hele sin skyts, fra en samlet presse til økonomiske «autoriteter».

De har 95 % av pressa, TV og radio på sin side. De har hele det statistiske apparatet til borgerskapet. De har tallrike eksperter, direktører, forskere, professorer, som selvsagt vet hva som er «best for folket». Til sist og farligst har de en rekke klassesamarbeidsorganer hvor det såkalte Kontaktutvalget er det ledende. Her møtes ledelsen i fagbevegelsen, arbeidsgiverforeninga, næringsorganisasjoner og staten før og under tariffoppgjøret for å holde hverandre «orientert», som det heter.

Med andre ord: her dikterer stat og kapital hvilken linje LO-pampene skal legge fram for medlemmene. Under årets oppgjør skal Kontaktutvalget spille en nøkkelrolle i forsøkene på å «samordne» oppgjøret i siste liten eller lage «pakkeløsninger».Det er disse våpene arbeiderklassens fiender nå setter inn for å vinne lønnskampen. Og hva bruker de sine «våpen» til? Jo, å spre myter og å lansere lure lønnstilbud

 

1. Kapitalens myter.

Arbeidskjøperne og deres økonomiske ideologer har gjennom historia utviklet et sett av myter som de sprøyter inn i folket, fra ungene i skolen til fagorganiserte i klubbene. Det er myter som:

– kaketeorien, at det finnes ei gitt lønnskake slik at hele tariffoppgjøret blir et spørsmål hvor arbeidsfolk skal dele ei kake mest mulig likt. Underforstått er det da at kapitalens andel er det ikke noe å gjøre med. Av denne myten gir det seg også glimrende muligheter for å splitte folket: å gå inn for lavtlønnte som igjen betyr at en må gå mot middels og høyt lønnte.

– å gå inn for de ikke-yrkesaktive (bl.a. trygdede) som igjen da må bety å gå mot yrkesaktive. å gå inn for skatteletter, som betyr at arbeidere i stat og kommune må holde tilbake lønnskrav.

– myten om pris- og lønnsspiralen. Det er denne myten som mer enn noen annen er kjørt fram foran årets oppgjør. Den skal jeg gå grundigere inn på nedenfor.

– myten om at høyere lønnskrav vil tvinge dårlig stilte bedrifter til å innskrenke, dvs. at arbeidsfolk gjør seg sjøl arbeidsløse ved å stille krav. Til denne kan vi svare: Bedrifter som er så dårligstilt at de ikke kan betale folk ei stabillønn har en ingen garanti for vil greie seg uansett lønnskrav eller ikke. Dessuten:

De som først og fremst har lagt ned bedrifter i Norge er staten og industrien sjøl. Gjennom planlagt strukturasjonalisering (f.eks. treforedling i Drammensvassdraget) har de lagt ned tusener av arbeidsplasser.

Som nevnt har prismyten naturlig nokfått en spesiell plass foran årets oppgjør. Derfor er det nødvendig å gå grundigere inn på den, slik at en kan se klart at den er blank løgn.

Myten om pris- og lønnsspiralen

La oss starte med noen fakta. Gjennom hele 50- og 60-åra lå prisstigningen gjennomsnittlig på 3–4 %. Så skjer det noe: Fra en prisstigning på 3,1 % i 1969 hopper prisene til:

10,6 % i 1970

6,2 % i 1971

7,2 % i 1972

8,0 % i 1973

9,6 % til 13,3 % anslått for 1974.

 

Med andre ord – prisene er i 70-åra på et nivå som er 3 ganger høyere enn nivået i 50- og 60-åra. Og hva kan vi gjøre for å rette på dette? Jo svarer ekspertene. De fagorganiserte må dempe sine krav foran tariffoppgjøret. Holder vi altså kravene tilbake skal prisstigningen dempes. Men vi har hørt denne melodien før. Sist vi hørte den var under forhandlingene om priskompensasjon i fjor. Da ble vi lovet lavere prisstigning dersom vi godtok en kompensasjon for prisstigningen på bare 45 %. Hva har vi sett? At prisene bare har økt i aksellererende tempo, at ikke ett av løftene er innfridd. Det kapitalistiske systemet har overbevist oss om at de mangler kontroll med prisene. Hvordan kan de da kreve moderasjon fra oss når de ikke kan gi oss garantier?

Men hvem er det som er årsak til prisstigninga?

Jo, i følge Statsråd Sagør sjøl skyldes 60 % importprisene, dvs. priser som bestemmes helt uavhengig av det norske lønnsnivået. For det andre bestemmer regjeringa en rekke priser: Offentlige kommunikasjoner og andre offentlige tjenester i tillegg alle varer som det offentlige bestemmer prisen på gjennom sin avgiftspolitikk. Og som vi veit har regjeringa monopol på disse sektorene og trenger ikke øke prisene «av konkurransehensyn». For det tredje har en rekke norske kapitalister nærmest monopol for sine produkter, dvs. de kan bestemme prisene helt uavhengig av om kostnadene øker eller blir redusert.

Til sist står vi tilbake med ei gruppe bedrifter som kan, og alltid vil overvelte lønnsøkinger på økte priser.

Av dette skulle to ting være helt klart: For det første bestemmes prisen på kanskje 80 % av varene på det norske marked nærmest uavhengig av lønnsnivået. For det andre ser vi at dersom arbeidsfolk holder lønnskravet tilbake vil allikevel prisene stige kraftig pga. utenlandsprisene og de norske bedriftenes stilling.

Stemmer konklusjonen med de historiske erfaringene? Ja fullstendig. Bare en gang i løpet av 50- og 60-åra hadde vi kraftigere prisstigning. Det var i1952 og 1953. Årsaken var heller ikke da svære lønnstillegg, men Koreakrigen og den voldsomme vareetterspørselen som fulgte krigen. Den sterkeste prisstigninga i7 0-åra til nå hadde vi i 1970. Skyldtes den ekstraordinære stigningen da svær elønnstillegg? Nei, det var økningen av momsen fra 13,64 % til 20 % som gjorde utslaget.

Og i dag er årsaken lønningene? Nei!

I 1973 var det ikke tariffoppgjør og derfor også ubetydelige lønnsøkinger. Men prisene steig «bare verre enn før». Hovedårsaken er: At mulighetene for internasjonale konserner pga. monopolisering til å øke prisene uten fare for konkurranse, har økt kraftig, at det har oppstått knapphet på en rekke råvarer og at disse har kommet under større kontroll av landa hvor varene finnes, og til sist for Norges vedkommende, at kapitalen gjennom sin investeringsiver har økt etterspørselen etter varer kraftig. Dette er de virkelige årsakene til at prisene har steget.

1. «Lure» lønnstilbud.

«Lure» lønnstilbud for kapitalen er selvsagt tilbud som godtas av fagbevegelsen, men som i realiteten betyr lave lønnsøkinger. La oss se på noen slike «lure» former for tilbud som arbeidskjøperne alt har lansert.

Samordning av lønnsoppgjøret.

Erfaringene fra tidligere oppgjør har lært arbeidskjøperne at dersom de greier å samordne oppgjøret er halve seieren vunnet. Staten og arbeidsgiverforeningen sammen med LO-toppen har siden begynnelsen av 60-tallet innsett betydningen av samordnede oppgjør. Kontaktutvalget blei 1963 oppnevnt med hovedoppgave å samordne oppgjøret den gangen. Siden har kontaktutvalget vært et viktig redskap for samordning.

Hva betyr samordning? Jo, at det skal forhandles samlet for hele fagbevegelsen under ett. At LO-ledelsen (som Selvig og Bratteli stoler på) skal lede hele tarifforhandlingen. Og viktigst, at uravstemningen skal gjøres for hele fagbevegelsen samlet. Vi har sett hva det har betydd: For det første elendige krav og ettergivenhet i forhandlingene fra LO-ledelsen. For det andre at forbund som har stemt ned det samla generelle tilbudet har blitt nedstemt av mer «lydige» eller «tilfredse» forbund.

Fagbevegelsen har i år avvist samordning og presset fram forbundsvise forhandlinger og forbundsvis avstemning over forhandlingsresultatet. Men det betyr enda ikke at arbeidskjøperne har oppgitt muligheten på samordning. Allerede på sentralstyremøtet i NAF i januar understreket de «nødvendigheten av en samordning av oppgjørene». Og selvsagt er det hensynet til «rikets økonomi» NAF er opptatt av. I dag bruker de som argument for samordning at forbundene har reist indekskrav som er generelle og som derfor krever samordning av gjennomføringa. Også Aspengren har vært inne på tanken om nødvendig samordning av oppgjøret i siste fase. Fagbevegelsen må derfor med alle midler forsvare de forbundsvise forhandlingene mot alle forsøk på samordning i siste fase.

Pakkeløsning

Dette er det siste skuddet på stammen av arbeidskjøpernes knep. Argumentasjonen er som følger: Pga. den sterke pris- og skatteøkningen blir lønnstilleggene lett oppspist om de ikke koordineres med prisdempende tiltak og skattelette. Selvsagt går vi inn for prisdempende tiltak og skatteletter. Men hva er prisen?

De fagorganiserte skal moderere sine krav, så vil regjeringa garantere prisdemping og skatteletter. Som tidligere nevnt var den kompensasjonen for prisstigninga i fjor et resultat av at vi gikk med på en pakkeløsning. –Ideologen for pakkeløsningen er direktør Skånland i Norges Bank. Han foreslår opprettet et «Råd for pris- og inntektspolitikk» som skal trekke opp «retningslinjene» hvor lønninger, trygdesatser, skattesatser etc. inngår i et integrert system.

Erfaringa fra fjoråret har ført til at fagbevegelsen på grunnplanet massivt har avvist Skånlandutvalget. Men faren for en snikinnføring av pakkeløsninga er fortsatt til stede. Arbeiderpartiets landsstyremøte 28/2 har vurdert om «skatte- og avgiftslettelser kan komme inn som en del av vårens inntektsoppgjør.» Eller sagt med rene ord: Arbeiderpartiet har vurdert muligheten for å narre de fagorganiserte til å fremme lave lønnskrav med løfter om skatteletter og prissubsidier. Dette ble understreket av det foredraget en av Aps finanseksperter, Ragnar Christiansen, holdt den 11. mars. Her sa han i følge pressereferater: Folketrygdavgiften kan reduseres. Arbeidsgiveravgiften kan eventuelt økes mot at lønnstillegget reduseres tilsvarende!

AP bedyrer sitt ønske om å «hjelpe lønnsmottakerne til å oppnå reelle reallønnsforbedringer». Men hvorfor da ikke støtte fagbevegelsen i kampen? En pakkeløsning betyr at det blir forhandlet over hodet på oss, at vi stilles i utsikt garantier om prisstabilitet som ingen regjering i et borgerlig statsapparat kan gi, at vi må oppgi den frie forhandlingsretten. En pakkeløsning vil bety «gavepakke» for arbeidskjøperne.

Arbeidskjøperne vil kjempe for samordning, pakkeløsning eller for lønnsøkninger som er så ubetydelige at de fortsatt kan høste hele overskuddet av produksjonen. De vil kjøre offensivt fram. Truslene vil bli mange og de fagorganiserte kan ikke lite på at forbunds- og LO-ledelsen vil stå mot presset. Det er bare årvåkenhet fra oss, resolusjoner, vedtak, tariffdiskusjoner og propaganda mann til mann om hva vi må kreve som kan holde våre forhandlere på rett spor. Arbeidskjøperne står ikke sterkt. Sine våpen, lock-outen og det borgerlige voldsapparatet er begge ubrukelige for dem i denne omgang.

Vår linje. Streik eller nytt nederlag?

La oss oppsummere: Fagbevegelsen står politisk sterkere enn på lenge. Angrepene på leveforholda har vært noen av de hardeste i vår historie. Folk krever derfor forbedringer. Dette har også ført til at vi i dag står nærmest samlet om forbundsvise oppgjør, ettårig tariffavtale og såkalt «fullkompensasjon for prisstigninga». Men dette er ikke nok til å forsvare de fagorganisertes lønninger.

For det første må vi stå på en indeksavtale som gir oss minst mulig tap og som samtidig rent teknisk lar seg gjennomføre. Vi mener en indeksavtale som den Jern og Met. har krevd er et minimum. Det vi taper pga. prisstigninger i perioden vil her bli ca. 1200 kr. – en hundrelapp i måneden.

For det andre må vi stå på et rimelig pengekrav. Vi mener et krav på 18–20 % skulle være et minimum. Det sikrer oss om lag den andel av verdiskapinga som vi hadde i 1968/69. Kan noen si at det er særlig offensivt?

Hva gjør vi så når arbeidskjøperne kommer med tilbud som f.eks. tilbudet fra Mekaniske Verksteders Landsforbund, tilbud på 5 % lønnsøkinger, dvs. tilbud om fortsatt nedsatt levestandard!

Jeg tror svaret vårt må bli det samme som gruvearbeiderne i England eller de tyske funksjonærene: Dersom ikke de viktigste kravene innfris går vi til streik. Vi har fortsatt streikevåpenet, det eneste våpenet vi i realiteten har. Bruker den norske fagbevegelsen dette fornuftig, f.eks. trusler om streik i verkstedindustrien, er mitt tips at arbeidskjøperne temmelig raskt vil komme med pengene på bordet.

Regjeringa har lagt fram sin oljemelding. AP-propagandaen begynner å avtegne seg: Olja skal være en nasjonal ressurs, oljeutvinningen skal foregå i en moderat takt, av et overskudd på 12 kan bare 6 milliarder brukes i Norge, resten skal sikre norsk industri et liv etter oljeeventyret, ved at de investeres i utlandet osv.

Dette er frasene, sannheten er: 150 000 til 200 000 skal tvinges til å skifte arbeid,¹ utvinningstakten legger opp til et oljeeventyr for USA-imperialismens banker og oljeselskaper. Norsk økonomi vil bli enda mer avhengig av import av nødvendige varer, gjennom årlige utenlandsinvesteringer på 6 milliarder vil den norske stat få omfattende imperialistiske interesser å forsvare.

I nummer 3 vil Røde Fane ta opp den norske monopolkapitalens overgang til oljeøkonomi. Her vil vi bare kort kommentere en del av de planene oljemeldinga åpner for.

 

En utvinningstakt tilpasset USA-imperialismens behov.

AP kaller en utvinning på 50 millioner tonn årlig for moderat. Dette er 5 til 6 ganger det norske oljeforbruket. Takten kan bare være moderat for de kreftene som ønsker å tømme Nordsjøen for olje før århundreskifte. Et høyt anslag over forekomstene er 2 milliarder tonn. Olja vil ta slutt omtrent i 2015. Med en slik takt vil hovedtyngden av finansieringen gå til de amerikanske storbankene til Rockefeller og Mellon. De samme interessene står bak Esso, Phillips, Standard Oil osv. . Disse selskapene står for hovedtyngden av de allerede tildelte blokkene, og vil da også rimeligvis være de første til å profittere på den høye utvinningstakten.

 

Oljemeldinga en raseringsplan.

De fleste av de arbeidsplassene som skal vekk ligger i jordbruk, tekstil og nærings/nytelsesmiddelbransjen. a3, oljebransjen stoppe opp og det vil da ikke være dekning for import. Dette åpner for muligheten: Sterk rasering av disse næringene når det er høye oljepriser. Hvis oljeprisen faller vil ekspansjonen i oljebransjen stoppe opp og det vil da ikke være dekning for import av dyre matvarer, tekstiler osv.

APs Reidar Carlsen har sagt: «Før var det slik at kvinnene sprang etter arbeid, men nå skal det bli slik at en hær av arbeidsgivere vil løpe etter kvinnelig arbeidskraft.» Dette var hans kommentar til overgangen til oljeøkonomien. Hykleriet kan vel neppe bli klarere: Som Røde Fane legger fram i hovedtemaet, er det nettopp industriene kvinnene jobber i AP vil sanere.

Investeringsplanen viser: Legg Norge ned.

Industriens investeringsplaner viser hvem AP planlegger for her hjemme. For 1974 har Statistisk Sentralbyrå registrert ønsker om ca. 10 milliarder i investeringer i industri, bergverk og kraftforsyning².

Halvparten av dette skal gå til dansen rundt det svarte gullet.³ Blir dette fordelingen også i årene framover vil næring etter næring saneres. Selv APs plan om150 000 til 200 000 «overganger» vil vise seg å være for lave. I følge Statistisk Sentralbyrå var investeringen i 1973 21 % høyere enn i 1972. 16 % er den antatte stigningen fra 1973 til 1974.

Uansett hvor mye av dette som finansieres ved lån; tallene viser klart at den norske monopolkapital er ute etter å berike seg. Bare et skikkelig lønnsoppgjør kan svekke denne viljen til å tømme oljeressursene i Nordsjøen.

Skånlandutvalget og deprivatisering: Hjelpemidler for APs linje.

AP har lagt opp til oljeeventyr med norsk og utenlandsk monopolkapital i hovedrollene. For dette trenger de kontroll med kreditten og lønnsoppgjørene. Tallene viser en enorm vekst i investeringene. For at norsk monopolkapital skal kunne fortsette å vokse trengs det kontroll med rammen for lønnsoppgjøret (realistisk ramme) og det er nødvendig å hindre arbeiderklassens kamp mot prisstigningen mellom oppgjørene. Skånlands forslag er ikke glemt. De vil sikkert dukke opp under nye navn.

Men investeringene skal ikke bare taes fra lønningene. For AP er det viktig å sikre at investeringene skjer i oljeindustrien. En sentralisering av kreditten vil etter vår mening nettopp være det middel som raskt vil sikre at Aps raseringsplan kan gjennomføres. Når Høyre kan kalle dette for sosialisme, desto bedre for monopolkapitalen.

Brei motstand mot APs politikk.

Senterpartiet, Venstre, SV og AKP(m-1)har gått mot den politikken AP har lagt opp til. Særlig har kravene rettet seg mot den takten AP legger opp til. Mot denne motstanden står AP-ledelsen og Høyre, de gamle EEC-partiene. I Klassekampen er det blitt lagt fram konkrete forslag til parolen for kampen mot tvillingpartiene Høyre og AP. Her skal vi ikke utdype dette nærmere.

Kortsiktig vil det imidlertid bli viktig å sikre et lønnsoppgjør langt bedre enn kravet på 7,5 % i Jern og Metall. Også jordbruksoppgjøret vil bli et viktig om-råde for folkets motstand.

Noter

1.Oljemeldinga legger opp til en struktur-rasjonalisering på ca. 100 000 mellomnæringene.
2. I tillegg kommer overganger innen næringene. Statistisk Ukehefte nr. 51152. 1973(3)
3. Klassekampen nr. 9–74

 

Kvinnefronten heldt sitt andre landsmøte i Bergen 2. og 3. mars i år. Det møtte 165 delegater frå 59 stader i landet. Dei representerte 3 500 medlemmer – ei dobling frå i fjor. Landsmøtet vedtok å prioritere desse sakene i dette året: særeigne kvinnekrav i samband med lønsoppgjeret, rett til arbeid for kvinnene, utbygging av dagheimsplassar, rett til sjølvbestemt abort.

Møtet vedtok ei politisk plattform, med 146 mot 19 stemmer. Vi prentar den her, saman med den prologen Johanna Schwarz innleidde landsmøtet med.

Red.

 

Kära Systrar!

Vestlandet hälsar er alla!

Men det självsäkra Bergen, som arrangerar kongressen,

har tvingats beställa prolog av en Stockholms-stril från distriktet.

 

Jag ska beråtta en sann episod ur livet:

«Pappa», sa dottern, «kom och beråtta en saga!

«Och pappa beråttade sagan om Pål og Per

och Espen Askeladd som drog ut i världen

för att befria prinsessan som rövats av trollet

och vinna henne og halva kungariket.

Plötsligt frågade barnet: «Pappa, vad heter prinsessan?

«Pappan blev svaret skyldig. Sedan sa han:

«Prinsessan har inget namn. Hon år ju prinsessa.

Hon behöver inget namn. Därför år hon namnlös.»

«Precis som trollet», konstanterade barnet.

 

Det år inte fullt så illa i människans saga.

Där står det berättat om kvinnor med namn, och många står skrivna

med så kallad guldskrift på historiens blad.

Helgon: Maria, Sunniva och Birgitta.

Diktarinnor: Camilla Collett,

Amalie Skram och Ingeborg Refling Hagen.

Forskare, läkare, lärare,

skådespelerskor, operastjärnor –

kvinnor som varken rövats eller befriats,

men som befriat sig själva och oförfärat

vandrat sin egen väg och format sitt eget öde.

 

Men prinsessan som låter sig räddas, år lika namnlös

så i sagan som också i verkligheten.

Ty kvinnor har skrivit sitt namn som individer

– som grupp bor vi antingen kvar i berget hos trollet,

eller i prinsens berg också kallat slottet:

Låt prinsen få hela riket! Vi åger ju prinsen – tror vi.

 

Ska det fortsätta så? Är det inget vi kan och vill ändra?

 

I år kan Norges kvinnor fira ett jubileum –

inte så lysande stort, men ändå viktigt:

Den tjugofjärde oktober i år är det jämnt åttifem år sedan

en grupp av tändstickarbeterskor gick till strejk.

Kampen var dåligt planlagd – den sprang ut av den nakne nöden.

De vann kanske inte så mycket –men de fick sina stickor att lysa.

Detta var första gången här i landet

kvinnor som grupp gick till kamp för sin egen sak.

Den tjugofjärde oktober år också FN-dagen.

Jag vill föreslå den som de norska kvinnornas kampdag.

 

Vad ska vi kåmpa för? Hår kunde vi nämna mycket.

Rätt till vårt eget liv, rött till vårt eget namn.

Rätt att själva råda över vår egen kropp.

Rätt till en skapande, trygg miljö för de barn vi vill föda.

Rått till kunskap, rätt till ett meningsfullt yrke.

Rätt till att också vår insikt beaktas,

når folkets framtid blir formad.

 

Kraven är många. Hindren är många och hårda som trollets huvud.

Men vill vi fälla ett troll, så behöver vi styrka.

Det finns inte i sagans magiska flaska.

Vi är många. Vi har varandra. Det är vår styrka.

Låt oss med styrka hävda vår rätt att befria oss själva,

och vår rätt, vår solklara rätt, till halva riket!

 

Kvinnefrontens politiske plattform

Vedtatt på landsmøtet i Bergen 2. og 3. februar 1974

Kvinnefronten er en partipolitisk uavhengig organisasjon som samler ulike grupper av kvinner i arbeidet mot økonomisk, politisk, kulturell og seksuell undertrykking og utbytting. Kvinnefronten ønsker å samle flest mulig kvinner på grunnlaget: KAMP MOT ALLKVINNEUNDERTRYKKING.

Mange av de kravene Kvinnefronten i dag kjemper for ble for første gang til for 30–50 eller endog 100 år siden, men likevel blir vi ennå ikke anerkjent som fullverdige samfunnsmedlemmer. Vi defineres og vurderes utfra ansvaret for familien. Vi regnes ikke med når det gjelder arbeidsplasser, reelt har kvinner i dagens samfunn ikke rett til lønnet arbeid. En vanlig oppfatning er fremdeles at kvinners eneste oppgave er å føde barn og å oppdra dem.

I forhold til arbeidslivet har kvinner ikke full status som yrkesaktive. Dette viser seg i:

En skrikende mangel på arbeidsplasser.

Arbeidsvilkårene er ofte usikre. Kvinner arbeider ofte deltid og er ikke fast ansatt. Når tilbudet på arbeid blir dårligere er kvinnene de første det går utover.

Økonomisk vurderes kvinnelig arbeidskraft lavt. 80 % av kvinner i industrien tilhører lavtlønnsgrupper, mot 13 % av menn.

Fremdeles hviler ansvaret for hjem og barn i stor utstrekning på kvinnene alene og fører til at utearbeidende kvinner ofte får dobbeltarbeid. Skyhøye boligutgifter og økende priser på dagligvarer skal ikke tvinge oss til et eller annet arbeid under hvilke som helst betingelser.

Forholdene er ikke på noen måte lagt til rette for at kvinnene i praksis skal få samme rettigheter i arbeidslivet, eller samme muligheter til deltakelse som menn har. Vi krever at arbeidslivet blir innrettet slik at det blir mulig for begge foreldre å ha et yrke utenfor hjemmet, og å ta seg skikkelig av hjem og barn. Dette innebærer også at vi slåss for å få forholdene lagt til rette for oss som kvinner f.eks. ved å bedre vilkår under svanger-kap og gyldig sykefravær når barna våre blir syke.

Hundretusener av norske kvinner er i dag isolert i hjemmene og bundet til sin mann i økonomisk avhengighet. Denne avhengigheten fører til at forholdet mellom mann og kvinne ikke blir likeverdig. En stor del av hjemmearbeidende kvinner ønsker arbeid og utdanning utenfor hjemmet dersom forholdene er tilrettelagt.

Hjemmearbeidende kvinner har få eller ingen virkemidler til å få gjennomført selv de enkleste og mest rettferdige krav. Isolasjon fører ofte til at problemene oppleves individuelle. De hjemmearbeidende kvinnene kan slåss for sine krav, men de har ikke samme mulighet til å organisere seg som kvinner på en arbeidsplass.

Det rådende kvinnesyn er et viktig redskap for å holde kvinnen borte fra samfunnslivet og ta brodden av våre krav. Vi skal være hjemmets xsentrum og ikke noe annet. Det hevdes at vi har spesielle anlegg for husstell og barnepass. Enslige kvinner og kvinner som ikke vil ha barn, blir ikke akseptert på samme måte som kvinner som gifter seg og får barn. Fra vi er små lærer vi at kvinner er svake, passive og tilbakeholdende. Dette synet er herskende i samfunnet i dag, og det preger både kvinner og menn.

Kvinnefronten vil overalt i alle sammenhenger motarbeide et slikt syn og avsløre hvilke områder i samfunnet som sterkest fremmer det (som reklame, ukeblad, skolebøker osv.).

Vi vil gjennom diskusjoner, studiearbeid og praksis arbeide for at kvinner selv blir bevisste hvilken plass vi ønsker i samfunnet. Vi tror ikke kvinnekampen er tjent meden splittelse mellom kvinner og menn, men samtidig er vi sikre på at det vil kreve langvarig, hardt arbeid å nedkjempe alle gamle fordommer og forestillinger som i dag virker kvinneundertrykkende.

I familien, i arbeidslivet og i samfunnslivet for øvrig ønsker Kvinnefronten full likestilling og likeverd mellom kjønnene, at menn og kvinner deler ansvaret. Men vi ønsker ikke å konkurrere med mennene på deres premisser. Vi vil ikke nøye oss med å erobre de posisjoner menn har i dag. Vi vil ha full kvinnefrigjøring, ikke en mekanisk «likestilling» med menn utenhensyn til våre spesielle forhold: at vi føder barn.

Kvinnefronten arbeider for full kvinnefrigjøring. For å nå dette målet må vi arbeide for at flest mulig kvinner står samlet. Vi vil arbeide for at kvinneorganisasjonene skal samarbeide i flest mulig saker. Kvinnefronten vil samarbeide med andre grupperinger som fremmer de samme krav som vi gjør. Vi vil arbeide forsolidaritet med kvinnene i alle deler av verden.

 

ENHET I KAMPEN FOR FRIGJØRINGAV KVINNENE

 

Glæd jer af hjærtet, I, som vil vinde,

glæd jer, nu gryer den, frihedens dag,

Toget, I ser, er den nordiske kvinde,

vaagnet til kampen for arbejdets sag.

Flokket om fanen, modige, stærke,

bærer de frem mange tuseners krav.

Daarerne smiler, dog snart skal de mærke:

kræfter laa skjult i det blikstille hav.

 

Før man kun haandende talte om hende,

«kjønnet det svake», kun lidenskabslyst.

Længe nok lot hun sig haane og binde,

selv nu hun vover for likhed en dyst.

Og hun vil vinde; troen hun eier,

troen saa stærk paa sin ret og sit værd.

Intet i verden kan hindre den sejer,seiren,

som følger paa kvindernes færd.

 

Bleke er kinderne, troet det er kroppen,

øjet dog funkler, ej viljen er brudt;

glimtet af friheden frem kaldte troppen,

haabet er gjenfødt, tvilen er slut.

Frem nu mod maalet: velstand og lykke;

fremad til sejer, saa vækkede kjækt

ser vi nu tusinde kvinder fremrykke,

det varsler stort for den kommende slækt.

(Social-demokraten, 21/11 18891.)

Siden kvinnebevegelsen oppstod har det eksistert ulike kvinnepolitiske linjer i kamp med hverandre. De har sitt utspring i de forskjellige kvinnenes klassetilhørighet. Vi må lære disse linjene å kjenne innenfra, om vi skal kunne skjelne mellom en proletær og en borgerlig kvinnepolitikk.

 

1. Kvinnebevegelsen – et produkt av kapitalismen

Den moderne kvinnebevegelsen er et produkt av kapitalismen og det borgerlige samfunns gjennombrudd. Når en framstilling av kvinnebevegelsens historie ikke strekker seg lengre tilbake enn noen hundre år, så er det derfor ikke for enkelthets skyld, men fordi historien om kvinnenes politiske organisering faktisk ikke strekker seg lengre tilbake. Kvinner har også tidligere spilt en rolle innenfor visse folkelige reisninger, f.eks. var sannsynligvis enkelte kjetterbevegelser dominert av kvinner. I forhold til dette er det noe helt nytt som skjer i de mest framskredne kapitalistiske landene fra slutten av 1700-tallet av: nemlig at en hel bølge av motstand mot den særegne kvinneundertrykkinga oppstår, og at organisasjoner av kvinner og forkvinnenes rettigheter skyter opp som paddehatter.

Kvinnebevegelsen og klassene

Bakgrunnen for denne kvinnebølgen ligger dels i de rent materielle endringer kapitalismen førte med seg i produksjonsforholdene og i klassestrukturen. Og dels ligger den i den ideologien som de nye klassene førte fram.

De materielle forholdene som oppsto etter kapitalismens gjennombrudd var sjølsagt ikke de samme for alle klasser, – for borgerskapet som banet seg vei som herskende klasse, for den gamle føydalklassen av adelsmenn og privilegert borgerskap som krampaktig holdt på sine gamle posisjoner, men som uvegerlig gikk sin egen undergang i møte, og for det nye industriproletariatet som skapte grunnlaget for borgerskapets rikdom, men som selv ikke fikk nyte fruktene av arbeidet sitt. Det er da like sjølsagt at hver klasse utviklet sin ideologi utfra sin materielle stilling.

På samme måte med kvinnene. Det er ikke mulig å snakke om kvinnebevegelsen historisk som en kvinnebevegelse fordi kvinnene foruten å være kvinner også var knyttet til ulike klasser som bestemte deres materielle kår, og som bestemte det ideologiske utgangspunkt for den kvinnepolitikk de kom til å utvikle.

Clara Zetkin skiller mellom tre ulike utspring for kvinnebevegelsen: overklassekvinnenes, middelklassekvinnenes og intelligentsiaens bevegelse, og den proletære kvinnebevegelse. Overklassekvinnenes krav som særeie over formue er nok en del av kvinnebevegelsens krav også i Norge, men for kvinnebevegelsen som helhet har likevel overklassekvinnene spilt en relativt underordnet rolle. Jeg vil derfor holde dem utenfor denne gjennomgåelsen.

Det er tre retninger innenfor kvinnebevegelsen jeg vil ta nærmere for meg. Alle retningene gir seg dels organisatoriske uttrykk, dels er det snakk om en ideologi som går på tvers av organisatoriske skillelinjer. De tre retningene er:

– Kvinnesaksbevegelsen eller den feministiske bevegelsen.

– Den proletære kvinnebevegelsen.

– Kvinnereaksjonen.

 

Kvinnebevegelsen i middelklassen

Kvinnesaksbevegelsen eller den feministiske bevegelsen har sin klassemessige basis i middelklassens kvinner, og den sprang ut fra de endringene den kapitalistiske produksjonsmåten førte med seg for kvinner av middelklassen. Disse endringene var i stor utstrekning knyttet til familien. Jeg vil raskt nevne endel punkter for å belyse dette:

– Den industrielle utviklingen førte til en utvikling av familien fra produksjonsenhet i egentlig forstand, til en institusjon med få og begrensete arbeidsoppgaver. Mannens produksjon flyttes ut av hjemmet.

– Utviklingen av produksjonsmidlene gjorde også at flere og flere av kvinnenes oppgaver i hjemmet kunne overtas av samfunnet: klesproduksjon, lysstøpning, brygging, baking, for å nevne noe av det mest sentrale. Produksjonen flyttes ut, men kvinnene blir igjen i hjemmet. Industriproduksjonen skapte nye arbeidsplasser for mennene og dels for kvinner under middelklassekvinnenes stand.

– Kvinnenes mangesidige huslige virksomhet brytes ned, behovet for kvinnelig arbeidskraft i hjemmet blir sterkt innskrenket. Yngre kvinner, ugifte kvinner og gamle kvinner blir i stadig større grad overflødige i familieproduksjonen.

– For kvinnene blir familien i større grad enn før eneste akseptable livsvei. Formennene og for samfunnet derimot, blir familien en mindre viktig institusjon enn tidligere. Barn er ikke lenger en nødvendig arbeidskraft i samme grad, lettelser i husarbeidet gjør at heller ikke kvinnene er så uunnværlige. Det blir mulig å leve som ungkar.

Frihet, likhet, brorskap

Disse endringene skaper det materielle grunnlaget for et kvinnespørsmål blant middelklassens kvinner. Men den feministiske bevegelsen har også et ideologisk grunnlag som jeg skal si noen ord om.

Ideologisk henger kvinnesaksbevegelsen fra første stund av uløselig sammen med de borgerligdemokratiske ideene og de borgerlige revolusjonene som preger europeisk historie fra den franske revolusjonen i 1789. (Utenomeuropeisk historie holdes her utenfor, så også den amerikanske kvinnesaksbevegelsen.) Den progressive borgerlige bevegelsen krevet frihet, likhet og brorskap, og gikk til kamp mot føydalsamfunnets stavnsbånd, privilegier og nedarvede rettigheter. De krevet fri konkurranse for alle, uansett stand og arv, de krevde rett til politisk innflytelse gjennom frie, parlamentariske valg.

Feministenes krav gikk i samme retning. De krevde at de borgerlig demokratiske rettighetene også skulle gjelde for kvinner, de krevde rett til å delta i den frie konkurransen også for kvinnene, de ville bekjempe det rettslige og sosiale herredømme mannen hadde i kraft av sitt kjønn. Kvinner skulle i samme utstrekning som menn få høve til å være sine egne lykkers smeder.

Det første feministiske manifest ble da også forfattet under den franske revolusjonen av Marie Gouge. I sin erklæring om kvinners rettigheter fra den store borgerlige revolusjonen i Frankrike krever hun at borgerinnen i ett og alt skal likestilles med borgeren. Hun skal ikke nektes noen rettigheter, men heller ikke innrømmes noen privilegier fordi hun er kvinne.

I Norgevar det Norsk Kvinnesaksforening som ble de progressive feministenes organisasjon. Kvinnesaksforeningen vokste fram i nær kontakt med og som en del av hele den borgerlignasjonale og borgerlig-demokratiske venstrebevegelsen. Det er mer enn tilfeldige sammentreff når vår første kvinnesakskvinne, Camilla Collett, også var Eidsvolls datter og søster til Henrik Wergeland, og når Kvinnesaksforeningen ble til i årene 1880–84, samtidig med at kampen for parlamentarismen var på sitt høydepunkt. Kvinnesaksforeningen ble stiftet i 1884, og foreningen hadde fra starten en nær forbindelse med partiet Venstre, og har hatt det hele tiden.

Krav: rett til lik utdanning, rett til arbeid i de borgerlige yrkene, like politiske rettigheter, likestilling av kvinnene i ekteskapet.

Bevegelsen blant arbeiderkvinnene

Den proletære kvinnebevegelsen vokste både materielt og ideologisk fram som en del av arbeiderbevegelsen. For de proletære kvinnene er det kapitalens behov for å utbytte arbeiderne, for ustanselig å holde utkikk etter den billigste arbeidskraften, som har skapt kvinnespørsmålet. Det vil si: Allerede i utgangspunktet er det en fundamental forskjell mellom middelklassekvinnene og de proletære kvinnene. For de førstnevnte har kvinnespørsmålet i stor utstrekning basis i familien, for de sistnevnte i klasseforhold. Kapitalismens gjennombrudd førte for kvinnene fra de utbyttede klassene til at formen for utbytting endret seg. Men selve det at fruktene av arbeidet deres ble høstet av andre, var ikke nytt. For ei tjenestejente eller ei husmannskone var tvertimot arbeid i industrien tross alt en forbedring, selv om arbeidet i seg selv var både hardt, underbetalt og helsemessig nedbrytende. Det gjorde i det minst slutt på mye av det individualiserende utbytterforholdet, og det skapte grunnlaget for en politisk bevegelse basert på kollektiv kamp.

Organisering, disiplin, solidaritet

Fordi proletærkvinnenes undertrykking både som kvinner og som arbeidere primært var av klassemessig art, måtte den proletære kvinnebevegelsen vokse fram som en del av arbeidernes klasseorganisering. Denne organiseringen brøt på sentrale punkter med borgerskapets ideologi. Frihet, likhet og brorskap kunne aldri bli grunnelementet i arbeiderklassens politiske bevegelse. Fordi forholdet mellom arbeiderklassen og deres undertrykkere alt i utgangspunktet var basert på utbytting og ikke på likhet, kunne frikonkurranse for arbeiderne ikke føre til større grad av utfoldelse, men til splittelse og økt utbytting. Grunnelementet i den ideologien arbeiderklassen etter hvert baserte sin politiske bevegelse på var derfor organisering, disiplin og solidaritet. Den frie, individuelle utfoldelsen og karrierisme ble i konsekvens farlige egenskaper som skapte streikebrytere og overløpere.

Den proletære kvinnebevegelsen i Norge besto på den ene siden av kvinnelige fagorganiserte, på den andre siden av Arbeiderpartiets kvinneforbund og andre kvinneforeninger som sto tilsluttet DNA. Den førstefagorganisasjonen blant kvinnene var fyrstikkarbeiderskenes forening fra 1889, og i tiårene deretter

var den faglige delen av den proletære kvinnebevegelsen i rask vekst. Den første politiske arbeiderkvinneforeningen ble stiftet i 1895, og Arbeiderpartiets kvinneforbund ble stiftet i 1901. De kampkravene som sto sentralt for den proletære kvinnebevegelsen kan grovt sett inndeles i tre grupper:

1. De rene klassekravene. Krav om normalarbeidsdag, lønnskrav, krav om forbud mot barnearbeid, krav om forsvarlige arbeidsvilkår.
2. Krav om særbeskyttelse av kvinnene i industrien. Beskyttelse av svangre kvinner og kvinner med små barn, forbud mot kvinnearbeid i gruvene, forbud mot nattarbeid for kvinner.
3. Krav som berører kvinnenes rolle som mødre: Beskyttelse av ugifte mødre, oppheve de strenge straffene mot fosterdrap i dølgsmål og mot illegal abort, kamp for prevensjon.

Kvinnereaksjonen

Kvinnereaksjonen er en litt upresis sekkebetegnelse på de framstøt som ble satt inn mot den progressive kvinnebevegelsen som vokste fram i Norge i1880-åra. Reaksjonen består dels av en overlevering av føydale standpunkter og i denne formen blir de framført mest iherdig av embetsstanden, især av leger og prester. Kjernen i den reaksjonære føydale ideologien var oppfatningen av kvinnene som noe kvalitativt annerledes enn mennene, kvinnene var mindre fornuft og mer følelser, hun hadde mindre hjerne og manglet sjel, men hun sto på den andre siden nærmere knyttet til de oversanselige makter. Til gud ved sin rolle som mor og sitt slektskap med den hellige jomfru, til djevelen pga sin evne til å lokke fram syndige drifter hos mannen, og sitt slektskap med heksene og med de kloke koner som manet djevelen.

Dels var kvinnereaksjonen også en aktiv motbevegelse mot den progressive kvinnebevegelsen, både kvinnesaksbevegelsen og den proletære kvinnebevegelsen. Den utviklet det reaksjonære kvinnesynet og ga det en tidsmessig form som gjorde at motbevegelsen dels fikk svært brei oppslutning blant kvinnene selv.

«Det særegent kvinnelige»

Reaksjonen tok utgangspunktet i det særegent kvinnelige, og i de verdier som lå i denne kvinneligheten. Den hevdet at hvis kvinnene skulle delta på like linje i samfunnslivet, måtte det skje ved at nettopp de kvinnelige verdiene fikk utfolde seg. Kvinnene var ikke ensidig opptatt av jordisk gods og gull. Derfor var belønningen for arbeidet og lønnen ikke så viktig. Kvinnene hadde derimot en egen trang til å ofre seg, og det nettopp på områder der hennes moderlige egenskaper kom til sin rett.

Egne kvinneyrker er ett av kravene denne reaksjonen stiller. Et eks. sjukepleieryrket: Kall, ikke yrke. Sjukepleierforbundet, ikke faglig organisering, men idealistisk. Et annet resultat av denne ideologien var organiseringen av kvinnene omkring humanitære oppgaver, Norske Kvinners Sanitetsforening, den største masseorganisasjon blant kvinner er det viktigste eksemplet. Tusenvis av kvinner fikk utløp for sin virketrang gjennomgratis humanitært arbeid, og ble en viktig avleder for kravet om rett til lønnetarbeid for kvinnene.

Et tredje utslag av denne reaksjonen var alle forsøkene på å gjenreise og styrke husmoryrket, på tross av at utviklingen av produksjonsmidlene i større og større grad gjorde den livsvarig hjemmearbeidende kvinnen til en fortidslevning. Dette var en av de viktigste trekkene ved Hjemmenes Vel – seinere Husmorforbundet, stiftet i 1896. Opprinnelig ble det stiftet som en klasseorganisering mot hushjelpenes forsøk på å danne fagorganisasjon, som en husmødrenes arbeidsgiverforening.

Ingenting i verden er helt reint

Når det gjelder disse organisasjonene som opprinnelig ble stiftet i en reaksjon mot den progressive kvinnebevegelsen, er det et part ing det er nødvendig å understreke.

For det første: Disse organisasjonene ble svært raskt masseorganisasjoner i en helt annen utstrekning enn både den feministiske og den proletære kvinnebevegelsens organisasjoner. Det betyr at det bare i liten grad har vært samsvar mellom den ideologien som har preget organisasjonene og den materielle, klassemessige stillingen til storparten av medlemmene. Både Sanitetsforeningene og Husmorforbundet har i stor utstrekning rekruttert kvinner fra proletariatet, særlig Sanitetsforeningen. Det er derfor ikke merkelig at det innenfor disse organisasjonene har skjedd – og skjer – progressive enkelttiltak, og at det til dels er opposisjon mot ledelsen og mot den bærende ideologien i organisasjonen.

For det andre: Den ideologien som kvinnereaksjonen førte fram finnes ikke bare innenfor de «upolitiske» kvinneorganisasjonene. Ideologien finnes i rikt monn også i den progressive kvinnebevegelsen, og til tider har den vært sterkt fremme i den kvinnepolitiske debatten allment. For eksempel er det en tilbakevendende ide som går ut på at kvinner ved makten ville bringe fred i verden, at kvinnenes oppgave i samfunnslivet er å bringe inn mer menneskelighet, osv.

2. Den feministiske og den proletære kvinnebevegelsen

De to kvinnebevegelsene hadde både materielt og ideologisk forskjellig utgangspunkt. Dette kom til å prege forholdet mellom dem, både det samarbeidet som oppsto på konkrete kampsaker, og de motsigelser og stridsspørsmål som kom opp.

Dette ga seg uttrykk på to måter:

1.Premissene for kampen forskjellige

Den ulike ideologiske bakgrunnen førte til at premissene for kvinnekamp for feminister og for de proletære kvinnene alltid var høyst forskjellig. Særlig kom det til å prege feministenes holdning til arbeiderkvinnene, ikke minst fordi feministene fra starten av hadde stort ønske om og gjorde mange forsøk på å hjelpe arbeiderklassens kvinner.

Et eksempel: Under fyrstikkarbeiderskenes streik i 1889 ville kvinnesakskvinnene hjelpe sine streikende søstre. Men hjelpen kom ikke på den måten som de streikende selv og deres streikekomite ønsket den – nemlig som en støtte til fyrstikkpikenes kamp slik de selv førte den. Kvinnesakskvinnene tok i stedet kontakt med fabrikkeieren på Bryn-Grønvold og ba ham vise barmhjertighet med de stakkars pikene. Dette ble ikke tatt nådig opp av de streikende arbeiderne og av sosialdemokratene, og det ble et uttrykk for feministenes overklassetilhørighet.

Et annet eksempel: Striden om særbeskyttelse av kvinner i industrien. Krav om særbeskyttelse var sentralt for arbeiderkvinnene, og for arbeiderbevegelsen ble det en del av kampen for arbeidervern og normalarbeidsdag. For kvinnesakskvinnene brøt dette med prinsippet om frihet og likhet mellom kvinner og menn, og etter deres syn bidro det bare til å stille kvinnene dårligere i konkurransen med mennene. Kvinnesakskvinnene motarbeidet derfor forsøk på særbeskyttelse både intenst og effektivt, de fikk forhindret at beskyttelseslover ble vedtatt både i 1909 og i 1915. Den striden som utviklet seg om disse spørsmålene med resolusjoner og motresolusjoner og åpne møter bidro til å gjøre forholdet bittert mellom kvinnebevegelsene i begynnelsen av hundreåret.

2. Kvinnekampen knyttet til klassekampen

Både samarbeid og strid mellom kvinnebevegelsene var preget av at de samtidig tilhørte hver sin klassebevegelse. Feministene hadde til dels en uttalt brodd mot arbeiderbevegelsen og sosialismen, og de ønsket med sin kvinnesak blant annet å være med på å dempe klassekampen. Altså samme målsetning som de mest radikale i Venstre hadde med sin sosial-politikk (f. eks. Castberg). Sosialdemokratene på sin side lå i sterk konkurranse med Venstre om arbeidernes tillit, og de hadde sterkt behov for å markere sin egen politikk og sin egen profil i sentrale saker. Dette preget også arbeiderkvinnenes forhold til feministene, og førte til at holdningen deres etter våre mål ofte var vel dogmatisk og firkantet.

At kvinnekamp og klassekamp var vevet nøye sammen er stemmerettskampen et godt eksempel på. Arbeiderkvinnene tok initiativet til samarbeid med feministene i stemmerettskampen ved å arrangere felles stemmerettstog 17. mai fra og med 1899. Samarbeid med arbeiderkvinnene fikk den borgerlige fronten til å slå sprekker. Stemmerett for arbeiderkvinner var et for vidtgående krav, i og med at arbeiderklassens menn ennå ikke hadde stemmerett. Da alminnelig stemmerett for menn ble innført i 1901, oppsto nye motsigelser. Arbeiderkvinnene innkasserte begivenheten som en seier, for en del feminister var det en provokasjon, fordi kvinnene fra de bedrestilte lag var blitt forbigått. Da kvinnene fikk begrenset stemmerett i 1907, kjølnet de borgerliges interesse for kvinnestemmeretten betraktelig, og det var stor stemning for å nedlegge stemmerettsforeningene. For mange var klasseinteressene tydelig sterkere enn kvinnesakens prinsipper, og arbeiderkvinnene måtte gå den siste biten nokså alene, selv om de mest konsekvente feministene, som Gina Krog i Nylænde, fremdeles ga dem uforbeholden støtte.

De eksemplene en finner på samarbeid mellom feminister og arbeiderkvinner før annen verdenskrig, er så å si alle fra før århundreskiftet. Seinere ble forholdet mellom dem stadig mer preget av strid, og av stor avstand. I arbeiderkvinnenes blad, Arbeiderkvinnen, blir ordet «kvinnesakskvinne» etterhvert et skjellsord, og interessen for arbeiderkvinnenes sak kjølner i Nylænde.

Den proletære kvinnebevegelsen

Den proletære kvinnebevegelsen i Norge besto på den ene siden av de kvinnelige fagorganiserte, på den andre siden av en politisk kvinnebevegelse.

Fagorganisering

Den første kvinnelige fagorganisasjonen var fyrstikkarbeiderskenes forening, stiftet etter streiken i 1889. I tiårene som fulgte var denne delen av arbeiderkvinnenes bevegelse i rask vekst, og en rekke ulike fagforeninger ble stiftet blant kvinnene. Likevel ble fagbevegelsen en politisk massebevegelse blant kvinnene mye seinere enn blant de mannlige arbeiderne. 24 år etter at den første foreningen var stiftet, var det ennå bare 12 % av de kvinnelige arbeiderne som var fagorganisert. Dårligst stilt var de industriene der kvinnene var i flertall, nemlig de tre velkjente kvinneindustriene tekstil, næring-nytelse og bekledning.  I bekledning var organisasjonsprosenten helt nede i 6,6.

Politisk organisering

Den politiske delen av den proletære kvinnebevegelsen besto først og fremst av Arbeiderpartiets kvinneforbund og andre kvinneforeninger tilknyttet DNA. Kvinneforbundet ble stiftet i 1901 som et Osloforbund, i 1909 ble det utvidet til et landsforbund og i 1923 ble det oppløst som selvstendig kvinneforbund og har siden fortsatt som Arbeiderpartiets kvinnesekretariat. For å gi et lite inntrykk av hvilket masseomfang Kvinneforbundet hadde, kan jeg nevne at det i 1914 var 60 kvinneavdelinger tilsluttet forbundet, derav 17 i Oslo som i alt besto av 700–800 medlemmer.

Etter at Kvinneforbundet var oppløst og DNA splittet, tok NKP i 1924 initiativet til å opprette Norsk Husmorlagsforbund i 1924. Dette var ment som en fagorganisasjon for husmødre, men ble likevel aldri noen virkelig massebevegelse. Husmorlagsforbundet var en av forløperne til Norsk Kvinneforbund, som ble stiftet etter krigen.

Positive og negative erfaringer

Den proletære kvinnebevegelsen kan se tilbake på en rekke positive kamperfaringer. Kampen for kvinnestemmerett og for særbeskyttelse av kvinnene i begynnelsen av århundret er allerede nevnt. En rekke faglige aksjoner har etterfulgt fyrstikkstreiken i 1889. For eksempel gikk kvinnene i postetaten i 1908 til resolutt aksjon mot forsøk på å senke kvinnelønningene ved å opprette særregulativer. Og de seiret. I 1914 gjennomførte rengjøringskvinnene en boikottaksjon mot forsøk på å la et entreprenørfirma overta rengjøring ved «Blaatrikken» i Oslo. I kampen mot dyrtida omkring første verdenskrig var kvinnene også aktive. De gikk i spissen for lokale aksjoner mange steder i landet, og i Odda gjennomførte husmødrene i 1915 en vellykket kjøpeboikott mot stigende melkepriser. I de lokale foreningene i Oslo gikk også kvinnene i spissen for å gjennomføre mange viktige reformer, for eksempel mot prylstraff av ungene i skolen.

Eksemplene kunne mangedobles, og de som er plukket ut er relativt tilfeldige. Det som er viktig er å understreke når dette er sagt, er imidlertid at selv om de lokale initiativene var mange, var det bare sjelden at disse ble utviklet til noe mer enn spredte initiativer og enkelteaksjoner.

Verken partiets eller kvinneforbundets ledelse gir heller inntrykk av at de har klare ønsker om at det skal utvikles en bred kampbevegelse blant kvinnene. Kvinnene ble snarere oppfattet som en ressurs som kunne skrus på og av etter de allmennpolitiske oppgavene Arbeiderpartiet til enhver tid stilte seg. Ved valgene var kvinnene viktige, ved 1. mai-markeringer var de viktige, og også i andre sammenhenger der DNA skulle markere sin tallmessige oppslutning. Men kvinnene var aldri viktige for å kjempe igjennom seirer utfra de premissene de selv stilte.

Parlamentarisme og prinsippløshet

Jeg vil trekke inn et par momenter som kan forklare denne holdningen fra DNAs side, og fra ledelsen i Kvinneforbundet:

– Allerede fra starten var Arbeiderpartiet sterkt preget av parlamentarisme. De viktigste slagene sto ved valgene, de viktigste seirene kunne telles i antallet mandater på Tinget. Ved valgene ble følgelig alle partiets krefter mobilisert for fullt, og også kvinnene. På den andresiden ble det som skjedde mellom valgene mindre viktig. De lokale kvinneavdelingene ble i stor grad preget av sosiale tomgangsaktiviteter for å holde hjulene i gang mellom slagene, istedenfor at de ble utviklet til kampenheter. Framskredne kvinner beskyldte allerede tidlig kvinneavdelingene for å fungere mer som syklubber enn som politiske foreninger.

– DNA har aldri vært preget av noe høyt ideologisk nivå allment, fordi det aldri har vært lagt særlig stor vekt på politiske og teoretiske studier og skolering. Dette avspeiles i utpreget grad i forholdet til kvinnepolitikken. Verken partiet eller de ledende kvinnene i Kvinneforbundet var noen gang i stand til å utvikle en helhetlig politikk på kvinnespørsmålet, og ikke bare en rekke med progressive delstandpunkter.

Arbeiderpartiet hadde derfor fra starten av en tosidig holdning til kvinnearbeidet. På den ene siden har DNA tidlig stått bak vedtak om kvinnenes rett til samfunnsmessig, lønnet arbeid, og understreket dette som en forutsetning for frigjøring. På den andre siden har ledende DNA-folk, også i Kvinneforbundet, understreket at den gifte kvinnens stilling er i hjemmet hos mann og barn. Videre har partiet hele tiden også hatt en tosidig holdning til den særegne kvinneundertrykkingen. På den ene siden er opprettholdelsen av Kvinneforbundet og kvinneavdelingene uttrykk for at kvinnene hadde en særegen stilling også i arbeiderklassen. På den andre siden blir det regelmessig hevdet at særegne kvinnespørsmål ikke eksisterer i arbeiderklassen, og at alle spesielle kvinnekrav tilhører borgerlig kvinnesak.

Kvinnepolitikken skiftet med konjunkturene

Prinsippløsheten og parlamentarismen er viktige momenter for å forklare den opportunismen som preget Arbeiderpartiets holdning til kvinnespørsmålet. Kvinnenes krav fikk partiets støtte når det åpenbart tjente partiets allmenne politiske mål. Kvinnenes krav ble avvist som «kvinnesak» når det tilsynelatende var en lettere vei å la være å ta hensyn til dem. I praksis ble resultatet at Aps kvinnepolitikk skiftet etter konjunkturene, både de politiske og de økonomiske.

Det mest avslørende eksempel på dette, er den politikken som arbeiderpartifolk førte overfor de gifte kvinnene i tredveåra. I mange år var det en del av Arbeiderpartiets krisesamarbeidspolitikk mot arbeidsløsheten å drive klappjakt på de gifte kvinnene som hadde arbeid, fordi de var forsørget og burde vike plassen for mannlige arbeidere. Takket være aktiv motstand fra kvinner i fagbevegelsen, innenfor partiet og i NKP, ble denne politikken til slutt endret.

To linjer blant arbeiderkvinnene

Dette at det aldri ble utviklet noen særegen proletær kvinnepolitikk i Norge, førte også til at det oppsto en splittelse blant arbeiderklassens kvinner i synet på kvinnekampen. Det store flertallet av de organiserte kvinnene har stått i nær tilknytning til arbeiderbevegelsen forøvrig, og har oppfattet de allmenne klassekravene som mer sentrale enn særegne kvinnekrav. Men en liten del av arbeiderkvinnene valgte en annen vei, og knyttet seg til feministbevegelsen. Dette har vært aktuelt for kvinner i arbeid der enten den borgerlige rekrutteringen har vært sterk, eller der de spesielle kvinneproblemene har vært spesielt framtredende. Hard konkurranse fra mennene på arbeidsplassen og forsøk på å presse kvinnene ut av arbeidet eller over i mindre gunstige stillinger måtte føre til at mannen på kort sikt ble oppfattet som en hovedfiende.

Vi har flere eksempler på at kvinner med slike erfaringer har meldt seg ut og dannet egne fagforeninger, og at de har tilsluttet seg Norske Kvinners Nasjonalråd istedenfor LO. Kvinnelige Telegraf- og Telefonfunksjonærers forbund er ennå tilknyttet Nasjonalrådet.

At det eksisterte to linjer på kvinnekampen blant arbeiderkvinnene ga seg ikke bare uttrykk i ulik organisatorisk tilknytning. Det kom også fram i ulik holdning til konkrete kampsaker. For eksempel førte de kvinnelige typografene i 1902 en aksjon mot Typografforbundets krav om lik lønn for menn og kvinner i typografyrket, fordi det ville forskyve konkurranseforholdet mellom dem. De godtok frikonkurransen som premiss i kvinnekampen, og godtok dermed åpent at kvinnene måtte finne seg i å bli hardere utbyttet om de skulle få beholde jobbene sine. Typografkvinnene gikk også sterkt imot enhver særbeskyttelse av kvinnene utfra samme premisser, arbeidskjøpernes egne premisser! Eksemplet viser hvorfor feministisk strategi er en borgerlig strategi for kvinnekampen. Dersom kvinnene baserer seg på fri konkurranse og individualisme istedenfor å sette sin lit til kollektiv kamp, organisering og disiplin, fører det til både en svekkelse av hele arbeiderklassens kampkraft og en forverring av kvinnenes kår.

3. Gjør bruk av kvinnebevegelsens erfaringer

I dag står vi overfor en ny, eksplosiv massebevegelse blant kvinnene i hele den vestlige verden, og også i Norge. Hos oss har bevegelsen først og fremst gitt seg uttrykk i en veldig diskusjonsbevegelse, ikke først og fremst i en aksjonsrettet kampbevegelse ennå. Aviser, massemedia, kultur bringer fullt opp av kvinnepolitisk stoff, diskusjonen går vidt mann og mann og kvinne imellom. Kvinnenes gamle kampkrav har fått ny vind i seilene, og den verbale velviljen fra stat og partier er til å ta og føle på.

Men vi aner også konturene av en kvinnereaksjon: I valgkampen ble det gjort flere forsøk på å mobilisere kvinnene for reaksjonære ideer, f. eks. i abortsaka. Kristen Kvinnefront er dannet som et klart forsøk på å demme opp for alle de rettferdige og progressive kravene som kvinnene nå stiller. De gamle ideene om moderskapets hellighet og kvinnenes uunnværlighet i hjemmet dukker også opp i moderne form: Anne-Marit Sletten Duve og Dag Østerberg er de mest typiske talsmennene for det.

Den nye kvinnebevegelsen er en brei, uensartet bevegelse med mange ulike og motstridende tendenser i seg. Den er også båret oppe av gunstige konjunkturer, der behovet for kvinnelig arbeidskraft er stort i pressområder som Oslo. På mange måter er det veldig fristende å trekke sammenligninger med situasjonen i 1880-åra, da også diskusjonsbevegelsen var brei og konjunkturene på kvinnenes side. Bare tenk på all 80-års-diktningen.

Den nye bevegelsen står inne i en avgjørende fase i dag: I hvilken retning skal den utvikle seg, hvilke tendenser og linjer skal vinne fram, i hvilken grad skal vi bli i stand til å overleve et konjunkturomslag og et nytt og kraftig framstøt av kvinnereaksjon som vi med sikkerhet vet vil komme før eller seinere?

Det kvinnebevegelsen i dag trenger, er en retning. Spørsmålet er hva slags retning. Det er i dette spørsmålet jeg tror at vi faktisk kan ha praktisk nytte av våregen historie.

Kvinnebevegelsen har kjørt seg fast tidligere, det er opp til oss å trekke de riktige lærdommer av de erfaringene som kvinnene den gang har høstet for oss. Vi må trekke ut alle de gode erfaringer som er gjort og bygge videre på dem. Men samtidig må vi også samvittighetsfullt analysere alle feil og forsøke å unngå dem og aktivt bekjempe dem.

Ta lærdom av gamle feil!

Historien har lært oss at vi trenger en kvinnebevegelse, og at det er en del umiddelbare farer vi må sette alt inn på å styre klar av:

– Vi trenger en kvinnebevegelse som står på egne bein, som er sjølstendig og har sin egen strategi, og som ikke kan skrus av og på etter konjunkturene.

– Vi trenger en kvinnebevegelse som aktivt satser på kvinnenes egen kampkraft, og ikke stoler på de store menns og kvinners innsats for oss i parlamentet og komiteene. Kvinnebevegelsen må ikke bli en valgreserve for de politiske partiene.

– Vi trenger en kvinnebevegelse som avviser feminismen som en borgerlig strategi for kvinnekampen, og som bygger videre på den proletære kvinnebevegelsens mest framskredne erfaringer.

Analysen av erfaringene må gå til kjerna

Likevel nytter det lite å avvise feminismen ved proklamasjoner, og det nytter like lite å proklamere at en bygger videre på arbeiderkvinnenes erfaringer. Utviklingen av en riktig strategi for kvinnekampen krever en grundig analyse av de historiske erfaringene. Det har vært betydelige innslag av feministisk ideologi i arbeiderkvinnenes egne organisasjoner, og det har vært andre feil ved dem som vi må unngå. Den feministiske ideologien har nok rådd grunnen i middelklassekvinnenes organisasjoner, men den har ikke rådd grunnen aleine, og det finnes også lærdommer å trekke av den kampende har ført.

Vi skal heller ikke glemme den motsetningen som eksisterer mellom den reaksjonære kvinneideologien i de kvinneorganisasjonene som ble skapt for å demme opp mot den progressive kvinnebevegelsen, og den materielle, klassemessige stillingen til massen av medlemmer i disse organisasjonene.

Verken i historien eller i dag er det så enkelt at feministisk eller proletær kvinnestrategi er organisatorisk bestemt. Det er et spørsmål om to ideologier, som eksisterer på tvers av organisatoriske skillelinjer. Vi må ikke stirre oss blinde på ytre kjennetegn, men lære både den feministiske og den proletære strategien å kjenne innenfra.

Dette krever grundigere studier – både av historia og av den teorien som de forskjellige retningene innen kvinnebevegelsen – enn det jeg har lagt fram her, men jeg tror likevel det er grunnlag for å stille opp de viktigste kjennetegnene ved de to ideologiene allerede nå:

 

Feminismen:

– Individuell aksjon, stor vekt på enkeltkvinners bevissthet om egen undertrykking, stor vekt på enkeltkvinners muligheter til å gjøre karriere. Kvinnenes frigjøring er den enkelte kvinnes verk.

– Kvinnekampen rettes mot mannen. Mannen oppfattes som hovedfienden i kvinnekampen, den som av egeninteresse og av redsel for plagsom konkurranse ønsker å holde kvinnene nede. Stor vekt legges på holdningsendringer og på det private forholdet mellom mann og kvinne.

– Kvinnekampens mål er likestilling i betydning full likhet mellom menn og kvinner på alle livsområder. Kvinner skal ikke diskrimineres, men de skal heller ikke ha særrettigheter på noe felt, fordi det forrykker konkurranseforholdet (f. eks. frivillig barselpermisjon).

 

Den proletære kvinnebevegelsen:

– Kollektiv kamp er kvinnekampens viktigste middel. Enkeltkvinners karriere mindre viktig enn resultater som betyr noe for majoriteten. Kvinnenes frigjøringer kvinnenes felles verk.

– Kvinnekampen må rettes inn mot klassefienden, i dag monopolkapitalen og

staten. De materielle forhold, ikke ideologien, basis i undertrykking av kvinnene. Den ideologiske undertrykking er et middel til å opprettholde den materielle, og også den rettes mot oss fra klassefienden.

– Kvinnekampens mål er frigjøring av kvinnene på kvinnenes egne premisser, det vil si vi skal ha like rettigheter, men også hensyntagen til våre særegenheter som kvinner. Vi godtar ingen frikonkurranse der de svakeste – bl. a. det store flertallet av kvinnene blir de tapende.

Bare dersom denne siste ideologien vinner fram og blir den sterkeste i den nye kvinnebevegelsen, kan den bli sterk nok til å tåle skiftende forhold og skarpmotstand – og sikre resultater av kampen for det store flertallet av kvinnene.

Spørsmål til diskusjon

For dei som vil bruke artiklane i dette nummeret som utgangspunkt for studiediskusjonar, vil vi foreslå nokre problemstillingar:

1. I den første artikkelen blir det lagt fram to syn på kva den doble undertrykkinga av kvinnene inneber. Kva har det å seie for kvinnekampen om ein legg det eine eller det andre synet til grunn?

Kva er grunnlaget for at også menn i arbeidarklassen stundom vender seg mot kvinnene sine krav om sjølvstende og frigjering?

2. Er de samde i at rett til arbeid er det viktigaste kravet kvinnene kan reise? Kva om monopolkapitalen og staten set i gang ei kampanje for å få kvinnene ut i arbeidslivet?
3. I klasseanalysen er det lagt vekt på at det er objektive klasseskilje mellom kvinnene, og at den særeigne undertrykkinga av dei som kvinner har ulikt innhald for dei ulike klassane sine kvinner. Meiner du dette er rett? Finst det ikkje former for kvinneundertrykking som er sams for alle kvinner, som meir er knytt til kjønn enn til klasse?
4. Prøv å gå nærmere inn på særtrekka til kvinnene i ein klasse eller ei gruppe de sjølve kjenner godt, – t.d. sjukepleiarar, arbeidarhusmødre, lærarar. Kva er situasjonen deira? Kva tenkjer dei om seg sjølve som kvinner
5. Diskuter kjenneteikna på ei proletær linje i kvinnekampen opp mot det som pregar det feministiske synet. Bruk døme de kjenner til og finn ut korleis desse linjene står i dei ulike kvinnelaga og mellom kameratane der de er.
6. Kva skilnad gjer det om ein vel eit sosialistisk grunnlag for ein masseorganisasjon for kvinner eller ikkje idag? Kva vil det seie at dette ikkje er eit prinsippspørsmål?

Kvinneundertrykkinga har som all annen undertrykking en materiell basis. Det er på grunnlag av analysen av dette vi må komme fram til hva som er kvinnenes fremste krav i imperialismens og monopolkapitalens epoke.

Denne artikkelen er et utkast til en analyse av hvordan og hvorfor kvinnene er særegent undertrykt i dagens Norge – et Norge i monopolkapitalismens og imperialismens epoke. Analysen gjøres for hovedgruppen: det arbeidende folkets kvinner.

Hvorfor gjøre en slik analyse? Av to grunner:

1. Svaret vi får peker ut den strategiske veien – hvem som i dag setter i verk og opprettholder undertrykkelsen og som vi derfor må bekjempe.
2. Fordi vi trenger en rettesnor for kampen i dag – hva er viktigst å slåss for, hva er mindre viktig?

Artikkelen er også ment som et debattinnlegg på «venstresida» om kvinneundertrykkinga. De ulike partiene og gruppene har i dag en mangelfull og til dels ulik analyse av hovedformene for undertrykking. For å komme videre, må vi gjennom åpen debatt klarlegge hva vi er enige i, og hva som skiller.

Påstandene som behandles er somfølger:

1. I hele privateiendommens periode er kvinneundertrykkinga knyttet til privateiendommen, og hovedformen for undertrykking vil endres når produksjonsforholdene endres.
2. I dag er hovedformen at kvinnene materielt og ideologisk holdes som en stabil ikke-yrkesaktiv gruppe, fordi monopolkapitalen aldri kan skaffe arbeidsplasser til alle, bare innafor områder der det til enhver tid kan høstes maksimal profitt.
3. Det viktigste ideologiske våpenet er opprettholding av myten om kvinnen som familiens kjerne og «den gode mor».

Vi mener hovedlinja i denne analysa er holdbar, men merk dere at dette er et utkast som er grovt i formen og kantete i konklusjonene. Med andre ord: det er et debattinnlegg som tåler harde reaksjoner og som ønsker utdyping og konkretisering.

1. Hva var kvinnenes «verdenshistoriske nederlag»

«En av de største vitenskapelige slutninger i marxismen er den som sier at undertrykkelsen av kvinnen er knyttet sammen med oppkomsten av den private eiendomsretten.»
Enver Hoxha

I boka «Familien, privateiendommen og statens opprinnelse» påviser Engels i meget korte trekk følgende: I de primitive urkommunistiske samfunn, var produksjonsmidlene felles eie. Menneskene livnærte seg med frukt og nøtter, og seinere med jakt og fiske. I ursamfunnet var det ingen utsuging, heller ingen klasser eller stat. Kvinnenes hyppige fødsler, førte til at det oppsto en arbeidsdeling mellom mann og kvinne: mennene jaget etter vilt, kvinnene samlet inn de øvrige livsmidler. Denne arbeidsdelingen la ikke grunnlag for undertrykking: begge kjønn bidro til å livnære samfunnet på likeverdig vis, og kvinnen var likestilt med mannen. Produksjonsforholda endret seg, jordbruket ble utviklet. Kvinnene fikk større økonomisk betydning enn mennene, ettersom utviklinga av jordbruket skjedde i hennes regi. Den tradisjonelle sysselsettinga til mannen, jakten, avtok i verdi.

Men så kommer det Engels kaller «kvinnekjønnets verdenshistoriske nederlag». Produksjonsutviklingas neste gjennombrudd kom med utviklinga av husdyrhold. Dette var mannens område innafor arbeidsdelinga. Husdyrhold var en produksjonsmåte som ga mer stabilt livsgrunnlag enn jordbruket og som i tillegg ga mulighet for en større overproduksjon. Dette overskuddet ga grunnlag for oppsamling av privat rikdom på mannens hender. Dette ga behov for å sikre privat arverett til eiendommen, dvs. å sikre eiendommen for mannens etterkommere. I denne tida eksisterte allerede parekteskapet som en del av kvinnens fortjeneste, men den nye produksjonsmåten med mannens rett til eiendom førte til den monogame ekteskapsform. Med monogamiet forsvant kvinnenes økonomiske innflytelse. Hun ble økonomisk rettsløs og seksuelt undertrykt.

Oppsummeringsvis: oppkomsten av privateiendom fører til undertrykking av kvinnene. Hovedformen i den periode som her er beskrevet er kvinnenes rettsløse stilling i familien, den «patriarkalske» familien der mannen som eiendomsbesitter er den direkte undertrykker. Og så lenge privateiendommen i hovedsak er på den enkelte families hender, vil dette være hovedformen for kvinnenes undertrykkelse.

Hvorfor gjenta dette så mange ganger? Fordi Engels’ konklusjon for den tidlige privateiendommens periode er blitt fordreiet til å skulle være allmengyldig for alle former for privateiendom, dvs. at kvinnens undertrykte stilling i familien alltid er hovedformen for hennes undertrykkelse. Når vi i dag har et samfunn der flertallet av familiene er eiendomsløse – er det da i familien at kjerna for undertrykkinga ligger, eller må vi lete andre steder?

2. Hva observerer vi i dag?

Formelt og legalt har kvinner de samme rettigheter som menn i vårt samfunn. Men ser vi på kvinnens stilling i forhold til arbeidsmarkedet i vårt århundre, observerer vi følgende: Når konjunkturene blomstrer og det investeres i mange nye arbeidsplasser, er kvinnens yrkesdeltakelse høy. Når arbeidsmarkedet strammes, forsvinner kvinnene. Nivået for yrkesdeltakelsen er ustabil – og kvinners arbeid er alltid betraktet som hennes bi-yrke. Dette forsvarer dårlige lønner, manglende sikkerhet i arbeidet og manglende hjelpetiltak i forhold til ungene. Det er denne observasjonen som har fått alle venstregrupperinger til å slå fast at kvinnene er kapitalens reservearbeidskraft.

Samtidig kan vi observere et annet interessantfaktum: Uansett hvor blomstrende arbeidsmarkedet er, er det bare en del av kvinnene som kommer i arbeid, dvs. at bare en del av kvinnene er reservearbeidere, mens det store flertall av kvinner er en stabil ikke-arbeidende gruppe under monopolkapitalismen.

Men å observere disse to kjennetegnene er ikke det samme som å finne svaret på hvorfor kvinnene utgjør en reservearbeidende og ikke-arbeidende gruppe – vi må et trinn djupere.

3. Bryr kapitalen seg om våre familier?

Ett forsøk på å forklare hvorfor kvinnene holdes utenfor arbeidet, finner vi i 8-gruppas forslag til plattform på Kvinnefrontens annet landsmøte, slik som det er trykket i forberedelsespapirene:

«Kvinnens historie er en historie om utbytting og undertrykking, For samfunnet og for mennene har det vært praktisk at de som føder deres barn også påtar seg ansvaret for dem. I dag er det mulig å få rettet den kjønnsmessige arbeidsdelingen. Men holdninger som går ut på at det er selvfølgelig og naturlig for kvinnen at hun fortsatt skal ha ansvaret for barn og familie blir brukt til å rettferdiggjøre kvinneundertrykkinga. Disse holdningene er en forutsetning for at man kan opprettholde kvinneundertrykkinga i arbeidslivet. Kvinnens stilling er på mange måter bestemt av næringslivets behov for billig arbeidskraft og en arbeidskraftreserve. Vi skyves inn og ut av arbeidslivet i takt med gode og dårlige tider. Produksjonslivet i samfunnet vårt er så psykisk og fysisk anstrengende at det kreves at familien må bli et sted for avreagering og rekreasjon. Slik kan næringslivet fortsette å høste fruktene av begges arbeid.» (Vår utheving)

Det som står her, er at kapitalen tjener mest på å suge ut den mannlige arbeider til det ytterste, og at kvinnenes oppgave derfor blir å få ham på beina igjen neste dag.

Men dette er en analyse som reiser mange spørsmål:

– hvorfor har kapitalen endret linje fra den tidlig-kapitalistiske fasen der menn, kvinner og barn alle ble trukket ut i arbeid uten tanke på rekreasjon eller hvile?

–  hvorfor tjener ikke kapitalen mer på også å utbytte kvinnene i arbeid som skaper merverdi og dermed profitt?

– hva har skaptbehovet for en stabil ikke-yrkesaktiv gruppe?

4. Kapitalen strever etter maksimal profitt

Spørsmålene kan ikke besvares uten å se hva som er kapitalismens kjerne: streving etter maksimal profitt. Det betyr at kapitalismens utvikling aldri kommer til å føre til arbeidsplasser for alle. Kapitalen investeres ikke utfra å skape mange stabile arbeidsplasser – men utfra at det på enkelte områder er mer profitt å hente enn på andre. De arbeidsintensive næringene er utsatt i dag –rasjonalisering foregår i stor skala – arbeidsplasser legges ned der profitten er liten (se tekstil og bekledning) og oppstår der profitten er stor (se på oljeinvesteringene), m.a.o. strukturrasjonalisering.

Gjennom kapitalens monopolisering er det oppstått et behov for å holde arbeidere utenfor produksjonen. Monopolkapitalen i Norge i dag har behov for en stabil gruppe ikke-arbeidende som bare delvis mobiliseres dersom det oppstår arbeidsområder som ikke kan dekkes gjennom den «vanlige» arbeidermasse.

Og hvem er denne stabile gruppa? Jo, kvinnene. Tradisjon, type arbeid og ideologi gjorde det lett å endre den situasjonen de tidlige marxistene beskrev under frihandelskapitalismen – nemlig at flere og flere kvinner kom i stabilt arbeid. Kapitalen høster mer profitt ved bare å ha arbeidsplasser der den maksimale profitter å hente, enn ved å ha «hele folket i arbeid».

5. Kvinnene er dobbelt undertrykt.

Dermed undertrykker monopolkapitalen det arbeidende folkets kvinner i dobbel forstand. De er undertrykt sommedlemmer av sin klasse, og i tillegg utnyttes de spesielt som kvinner: de får ikke arbeid og det arbeid som gis er underbetalt og usikkert.

Dette er basis for kvinnenes særegne undertrykking, og det følges av en overbygning  – en ideologi – om kvinnen som hjemmets sentrum og mindreverdig i for-hold til arbeidsmarkedet.

En kan også se den dobbelte undertrykking av kvinnene beskrevet på en annen måte:

«Kvinnenes undertrykkelse er en dobbelundertrykkelse: De lider under et samfunnssystem og en produksjonsformsom er innrettet på profitt for de få, ved undertrykkelsen av de mange. Men kvinnene har også vært underkastet mennenes dominans og makt på de fleste områder.» (Vår uthevning) (Fra SFs arbeidsplan for kvinnepolitikk. Vedtatt på SFs 8. landsmøte 2–4 mars 1973).

«I tillegg til denne undertrykkinga (kapitalens undertrykking av arbeiderklassen. vår anmerkning) blir kvinnene undertrykt p.g.a. den mannsdominerte, autoritære strukturen i samfunnet (patriarkatet).» (Fra et forslag til plattform på Kvinnefrontens annet landsmøte, laget av medlemmer av Claragruppa i Bergen.)

Til denne forklaringsmåten er det to ting å si:
– det er farlig å operere med begrepet «patriarkat» eller «mennene» som utøveren av den særegne undertrykkelsen av kvinnene, fordi begrepet ikke skiller mellom kapitalens særegne undertrykking av kvinnene og arbeiderklassens menns undertrykking av sin egen klasses kvinner.

– bruken av ordene kan føre til at kampen føres med like stor kraft mot mannen som mot kapitalen – og dermed ikke prioriterer kreftene mot den i egentligste forstand hovedfienden. Det betyr at det er nødvendig å diskutere bruken av begrepet «dobbeltundertrykking», også for å prioritere og gi retning på kampen –i samfunnet og i familien.

6. Myten om den gode mor

Kapitalens viktigste ideologiske våpen har vært myten om kvinnen som hjemmets sentrum: kvinnens plass er hos barna og støvkluten. Myten har hatt en fryktelig gjennomslagskraft og tvunget kvinner i passivitet i forhold til å stille krav til arbeidslivet.

Myten stammer fra den tid familien var en produksjonsenhet, men har ingen dekning i dagens by-Norges familie. Det eneste som eksisterer av reelt arbeid utover den «personlige hygiene» (vask og stell av leilighet og klær, matlaging) er stell og pass av barn. Dermed virker myten til å dekke over at barna er samfunnets ressurs og derfor samfunnets ansvar – et felles produkt og derfor fellesoppgave i familien.

Hva blir da arbeiderklassens menns rolle? Jo, de slipper i dag utfra den kunstige arbeidsdelingen vekk fra å delta i stellet av seg sjøl og sine omgivelser –og det gir privilegier som få er villig til å gi slipp på. Situasjonen er skapt gjennom kapitalens undertrykking av kvinnen, og kampen mot mannens privilegier må settes i sammenheng med de fellesinteresser: arbeid for begge, skikkelig lønn og arbeidstid, fellesskap med barna.

7. Hva er veien til frigjøring?

Veien går gjennom kvinnens fulle deltakelse i arbeids- og samfunnsliv, der våre eneste særtrekk tilgodeses – barnefødsler og menstruasjon. Vi kan aldri oppnå frigjøring, heller ikke i forhold til klassens menn, uten at dette oppfylles. Og derfor trenger kvinnene sosialismen i dobbelforstand: et samfunn der undertrykkinga av klassen er opphevet og et samfunn med likeverd i samfunnsmessig produksjon, et samfunn hvor den materielle basis for kvinneundertrykking er opphevet og der det er mulig å bekjempe den reaksjonære overbygginga gjennom møysommelig kamp, med samfunnet på kvinnenes side – og kvinnene i spissen.

»For ei riktig linje i kvinnekampen. Feminisme og kvinnefrigjøringFor ei riktig linje i kvinnekampen. Feminisme og kvinnefrigjøring. Den proletære linja for kvinnekamp står i motsetnad til ein borgarleg linje som feminismen,» hevda vi i førre nummeret av Røde Fane, der vegar og mål for kvinnekampen var hovudoppslaget. I ein annan artikkel vart det slått til lyd for at vi må læra å kjenna dei feministiske og dei proletære teoriane for  kvinnekampen å kjenna innanfrå, for å greia å skjelna dei frå kvarandre.

---

Her drøfter vi teoriane til to svært ulike feministar. Vi syner kva dei har sams og kor dei skiljer seg frå det synet som følgjer av marxismen.

Det rår stor uklarhet om hva feminisme er. Dette er bakgrunnen for at denne artikkelen er blitt skrevet. For å unngå misforståelser, og dermed få debatten
rettet inn på områder som kan bringe oss videre i kvinnekampen, må vi klargjøre en del ting.

Først hvordan «feminisme» blir brukt. Kampen mot kvinneundertrykking har etter kapitalismens gjennombrudd tradisjonelt vært delt i to hovedretninger:
En proletær med utgangspunkt i proletarkvinnenes krav og kamp. Og en feministisk, med utgangspunkt i middelklassekvinnenes krav, en borgerlig bevegelse målrettet mot kvinnenes likestilling med mannen. Vi bruker her feminisme på den tradisjonelle måten, om den borgerlige kvinnekampen.

For det andre, artikkelen har ikke som mål å analysere hvordan feministisk teori kommer til uttrykk i kvinnebevegelsen i dag. Den tar heller ikke opp feministiske arbeidsformer. (Her kan vi kanskje først og framst trekke lærdommer.)

Artikkelen tar sikte på å analysere det teoretiske grunnlaget for feminismen og setter det opp mot det teoretiske grunnlaget for den proletære kvinnekampen.
Vi tar for oss to bøker som begge representerer feministiske ideer. Den ene er norsk, Margrete Bonnevies: Fra mannssamfunn til menneskesamfunn. Den har hatt stor betydning for kvinnesak i Norge, ved å peke på at kvinner ikke har fulle rettigheter i samfunnet.

Den andre boka er Shulamith Firestone: Kjønnenes dialektikk. Firestone er en revolusjonær feminist som skriver om nødvendigheten av en kjønnsrevolusjon,
som omfatter den sosialistiske revolusjonen, men som hun hevder går mye lenger. Hun er en representant for den radikale feministbevegelsen.

Gangen i artikkelen er slik: Først en analyse av årsakene til kvinneundertrykking, deretter de viktigste uttrykkene for kvinneundertrykking og til slutt hvilke mål og metoder som er nødvendig i kvinnekampen.

Sitatene er, der det ikke står noe annet, hentet fra de to bøkene.

1. Om årsakene til kvinneundertrykking

Margrete Bonnevie: Skjev kulturutvikling på bekostning av det kvinnelige
element. Det kan være vanskelig å trekke ut av Bonnevies bok hva hun ser som årsak til kvinneundertrykking. Hun slår fast:

Vår kultur lider av en fundamental skjevhet. Den består i at samfunnet utelukkende er bygd på den mannlige halvdel av menneskene. (s. 9).

Det er likevel mulig å finne en linje i hva hun ser som årsaksammenheng. Mannen har i kulturlivet fremtvunget at hans kjønn får utfolde seg alene, på
det annet kjønns bekostning. Det ene kjønn har fått gjennomført at det andre kjønn ikke skal ha anledning til å få like gode utviklingsmuligheter,
like gode vilkår for tilfredstillelse av sine medfødte behov som seg selv. (s. 12).

Hvordan mannen har kunnet gjøre dette, kommer hun nærmere inn på:

Vi kommer tilbake til den forskjell av fundamental art som består mellom mann og kvinne, den at det er kvinnen som i 9 mnd. nærer barnet under sitt bryst
og siden føder og ammer det, mens mannens medvirkning i selve forplantningen er minimal. (s. 18)

Videre:
helt fra vår kulturs barndom har mannen gitt etter for fristelsen til å la kvinnen svi for at hun spiller den største rollen ved fornyelsen av slekten. Han har skaffet seg kompensasjon for sin mindreverdsfølelse på dette punktet ved å baste og binde henne til hennes oppgave i forplantningens tjeneste, samtidig som han har knyttet den uløslig sammen med husarbeid. (s. 20).

Det er denne ulike livsform, denne bestemte rollefordeling som, trass i den formelle og legale likestilling kvinnen har fått i de siste par generasjoner,
fremdeles sikrer mannen hans ubetingede dominans. (s. 21).

Her tar vi kort med hvordan hun ser på forholdet mellom kvinneundertrykking
og annen undertrykking.

Mannens dominerende stilling i hjemmet og den mangel på samvittighet
som autoriteten har kunnet utøves med, har gitt ham et godt utgangspunkt og fotfeste for hans undertrykkelse av andre folk og raser. (s. 18).

Vi oppsummerer Bonnevie:

Vår kultur bygger på en fundamental skjevhet, mannskjønnets dominans. Den
fundamentale forskjellen på kjønnene er den biologiske, kvinner føder barn. Dette har mannen brukt til å undertrykke kvinnen, ved å binde henne til arbeidsoppgavene i hjemmet med barn og husarbeid.
Denne livsformen legger grunnlaget for mannens autoritet, som fører til undertrykking også av andre folk og raser.

Det er to ting vi må legge spesielt merke til: Bonnevie leter etter årsakene til kvinnenes undertrykte stilling i forholdet mellom kvinne og mann i kjønnsforskjellene. I dette forholdet finner hun også roten til undertrykkelse og krig. Hun ser altså den biologiske forskjellen mellom mann og kvinne som en allment overordnet motsigelse i historien. Bonnevie ser bort fra eiendomsforhold og produksjonsforhold som drivkrefter og forklaring både av historia og forholdene i dag.

Det er de psykologiske uttrykkene for kjønnsmotsigelsen som er den viktigste drivkraften i historia. Dette kan forklares ut fra hvordan Bonnevie plasserer seg selv i det politiske bildet. Hun er en reformistisk kvinnesakskvinne: For henne finnes ikke kapitalisme og klasseundertrykking i Norge. Norge er et demokratisk-humanistisk land, – med begrensning: Kvinnenes fulle menneskerett er ikke virkeliggjort. (s. 174).

Hennes historiesyn er ren borgerlig idealisme.

Firestone: Den historiske materialismen går ikke dypt nok.

Der er annerledes med Firestone. Hun tar utgangspunkt i Engels’ analyser, som hun hevder er et viktig arbeid, men hun sier videre:

Det ville være galt å forsøke å forklare kvinnenes undertrykkelse ut fra denne rent økonomiske tolkningen. Analysen av klassene er et praktfullt arbeid, men begrenset. Selv om den er korrekt i lineær forstand går den ikke dypt nok. Det finnes et underliggende, helt seksuelt plan i den historiske dialektikk som Engels til tider vagt oppfatter, men fordi han bare kan se seksualitet i lys av økonomi, og reduserer alt til dette, er han ute av stand til å vurdere den i sin egen rett. (s. 12).

Hun forkaster ikke Marx og Engels, de er bare ikke gode nok:

Vi kan forsøke å utvikle et materialistisk historiesyn basert på kjønn. (s. 14).

Videre:

La oss først forsøke å utforme en analyse der biologien – forplantningen
– ligger til grunn for dualismen. Den umiddelbare forestilling hos menigmann om at ulikheten som skillet mellom kjønnene skaper, er naturlig, er kanskje velbegrunnet. Vi behøver ikke straks å søke utover dette. I motsetning til det økonomiske klasseskillet, har kjønnsskillet direkte opprinnelse i en biologisk realitet. Menn og kvinner ble skapt forskjellig, og fikk ikke de samme fordeler. Selv om denne forskjellen i seg selv ikke nødvendiggjør utviklingen av et klassesystem – der en gruppe har makt over en annen – gjorde resultatet av disse forskjellene forplantningen det. Den biologiske familie er en gitt, ulik fordeling av makt. Behovet for makt som fører til klasser, stammer fra den psykoseksuelle utvikling hos hvert enkelt individ i overenstemmelse med denne grunnleggende mangelen på balanse. (s. 15 og 16).

Vi ser at biologiske forskjeller og den biologiske familien er grunnelementer i Firestones analyse. Den biologiske familien har eksistert gjennom alle tider. Vi
tar med (noe forkortet) det Firestone ser som grunnleggende kjennetegn ved den biologiske familie:

1. Kvinnner er prisgitt sin biologi, og er derfor blitt gjort avhengig av menn for å overleve.
   2.Spebarn er avhengig av voksne for å overleve.
   3. Avhengighetsforholdet mellom mor/barn har alltid eksistert i en eller annen form. Dette har formet personligheten hos kvinner og spebarn.
   4. Den naturlige forskjellen mellom kjønnene når det gjelder forplantning førte direkte til den første arbeidsdeling som ligger til grunn for klasseskillene, og også bidro til utviklingen av kastesystemet. (s. 16).

Vi oppsummerer Firestone:
Den grunnleggende kjønnsforskjellen, at kvinner føder barn, og eksistensen av den biologiske familie, fører til at kvinner og barn er avhengige av mannen og arbeidet fordeles ulikt. Denne biologiske familiestrukturen fører til mannens makt over kvinnen. Mannen utvikler et maktbehov. Det er grunnlaget for klassedeling. Altså, Firestone mener at kvinneundertrykking og klasseundertrykking har sin basis i biologien. Ut fra den biologiske familien
som kjerne, utvikles hos mannen et mak t behov. Dette er grunnlaget for all undertrykking overhodet.

Er biologien årsak til undertrykking?

Først kort om Firestones syn på den »biologiske familien». Hun river den løs fra alle andre forhold i samfunnet og finner trekk ved den som alltid har
eksistert. Dette er et lite holdbart utgangspunkt for en historisk analyse. Hvis en analyse av familien skal gi noen forståelse av kvinnenes samfunnsmessige stilling, må en kunne skille mellom selve forplantningsfunksjonen og familien som en sosial institusjon som forandrer seg sammen med grunnleggende endringer av produksjonsforholdene. La oss se på avhengighets-forholdet. Den avhengigheten som eksisterte i svært tidlige og primitive samfunn var gjensidig. Alle var avhengig av hverandre og kollektivet, skulle samfunnet fortsette å eksistere. Dette kom da også til uttrykk i at »samfunnet» og »familien» (eller slekten, ætten) var det samme. Under slike forhold var familien selvsagt noe ganske annet – som institusjon betraktet – enn den er i dag.

Når det gjelder arbeidsdelingen kan vi følge Firestone i at kjønnsforskjellen førte til ulik arbeidsdeling i tidlig historisk tid og at det kunne gi kvinnen og mannen ulik posisjon i samfunnet. Også forholdet til forplantningen kunne virke inn på kjønnenes relative sosiale anseelse. Et eksempel på det er kvinnenes stilling i primitive samfunn under morsretten, altså der barnas avstamming ble regnet etter moren og hennes familie på morssiden. Kvinnens stilling som familieoverhode gjorde at hun sosialt sett ble verdsatt langt høyere enn senere.

Vi er enige med Firestone i at kvinnens stilling i familien er sentral i en analyse av årsakene til kvinneundertrykking. Men da må vi betrakte familien i forhold til den samfunnsmessige produksjonen, – vi blir ikke særlig klokere av å nistirre på selve forplantningsprosessen som har foregått på samme vis både i og utafor familien så lenge mennesker har eksistert.

Undertrykking – produkt av klassemotsetninger eller mannspsykens »maktbegjær»?

Firestone setter likhet mellom sosiale ulikheter i et samfunn og klasser. Når
Firestone analyserer årsakene til undertrykking, beveger hun seg langt vekk fra
et hvert materielt grunnlag, selv om hun påberoper seg en materialistisk analyse.
Kjernen i Firestones analyse er at mannen utvikler et maktbehov ut fra psykoseksuell utvikling, dette fører til undertrykking.

Det er her Firestone mister grepet om den materielle virkeligheten.

Ser vi på historien ut fra et materialistisk standpunkt, inntrer et kvalitativt skille når produktivkreftene er utviklet slik at rikdomsopphopning er mulig, og når privat eiendommen oppstår.

Da gir også menneskelig arbeidskraft mer overskudd enn det som skal til for å overleve. Og da er grunnlaget lagt for å ut bytte mennesker som arbeidskraft.
Først når slik utbytting skjer oppstår det klasser.

Med privateiendommen oppstår behovet for å sikre sin eiendom og dermed sin makt. Skulle privateiendommen fortsette å være privat, måtte voldelige undertrykkelses-midler skaffes, midler som kan påtvinge mennesker noe som er mot deres ønske og vilje. Dette er nettopp mulig når noen rår over midler som andre ikke har. Undertrykking er ikke mulig uten maktmidler.

For kvinnene fikk privateiendommen katastrofale konsekvenser. Utfra arbeidsdelingen ble det menn som rådde over den, og disse menn ønsket å sikre eiendommen for sin slekt, sine barn. Morsretten, at barnas avstamning ble regnet etter moren måtte omstøtes. Skulle det være mulig å regne avstammingen etter
faren, måtte kvinnen være monogam. Sammen med privateiendommen oppsto monogamiet som dominerende familieform. Det vil si monogami for kvinnen.
Mannen kunne selvsagt dyrke polyandri, poenget var at farskapet skulle kunne fastslås med sikkerhet.

»Omstyrtingen av morsretten var kvinnekjønnets verdenshistoriske nederlag. Mannen tok ledelsen også i hjemmet. Kvinnen ble fratatt sin verdighet, kuet,
gjort til slave av hans lyster og rett og slett et redskap til avling av hans barn.» (s. 61 Engels’, I Familien, privateiendommen og statens opprinnelse.)

Bonnevie og Firestone: samme grunnleggende syn på årsakene til kvinneundertrykking.

Til slutt i avsnittet om årsakene til kvinneundertrykking vil vi sammenligne
Bonnevies og Firestones analyser. Det er e n iøynefallende forskjell. Firestone
gjør forsøk på å lage en vitenskapelig og presis analyse. Bonnevie uttrykker seg
vagt.

Det er mer interessant å se på enheten mellom dem:

Begge grunner sin analyse på biologien: den biologiske forskjellen i reproduksjonsprosessen. Dette finner de er grunnlaget for undertrykkelsen. Bonnevie sier at mannen har brukt denne forskjellen til å undertrykke kvinnen, ved å henvise og holde kvinnen på plass i hjemmet. Firestone sier at denne forskjellen har fort til kvinnens avhengighet av mannen og til arbeidsdelingen i den biologiske familien.

I konsekvensene av dette er de også enige. Bonnevie: Denne livsformen legger grunnlaget for mannens autoritet. Firestone: Den biologiske familie fører til at mannen utvikler et maktbehov.

Begge slår fast at dette igjen legger grunnlag for undertrykking både av kvinnen og av andre folkeslag og grupper.

På tross av en innviklet framgangsmåte, kommer Firestone fram til nøyaktig det
samme som Bonnevie. Begge to ser bort fra eiendomsretten og de samfunnsmessige produksjonsforhold i sin analyse av kvinneundertrykkinga. De tar i realiteten et borgerlig standpunkt. Dette får konsekvenser når de legger opp en strategi og taktikk for kvinnekampen. Og det er et svært dårlig utgangspunkt når de skal skille mellom venner og fiender.

Dette blir klart når vi undersøker hva de ser som de viktigste uttrykkene for kvinneundertrykking.

2. HVORDAN KOMMER KVINNEUNDERTRYKKINGA TIL UTTRYKK

Bonnevie skriver:

»ved at bare den ene halvpart får utfolde seg, mens den andre snøres inn i kunstige bånd, har den helhet som de to kjønn utgjør fått en avgjørende knekk.» (s. 12).

Dette sitatet viser til hva Bonnevie ser som de viktigste konsekvensene av kvinneundertrykking. Følgen av kvinneunder trykking blir:

»at de forskjellige vekstvilkår som de to kjønn har hatt, fører til at de fremskritt menneskene har gjort i historisk tid, hovedsakelig ligger på det materielle og tekniske plan. Disse har vært enorme, særlig i de siste tre-fire hundre år. Den etiske sektor derimot ligger uendelig langt
tilbake.» (s. 13).

Og dette får viktige samfunnsmessige konsekvenser:
»Mannen blir derved uten opphør stimulert til å dyrke de aggressive, hensynsløse og selvkjærlige sider av sin natur.» (s. 14).

»Det er uunngåelig at det ensidige mannsvelde i hjemmet har holdt vedlike og befordret alle de elementer og faktorer i menneskenes samfunn som fører til ufred, overgrep, splittelse og krig.» (s. 17).

I samfunnsmessig sammenheng forklarer Bonnevie krig ut fra at kvinner har blitt holdt nede. Når hun beskriver hva dette har betydd for kvinnene, ser hun på de individuelle konsekvensene. Et viktig hovedområde er hvordan personlighetsutviklingen blir hemmet.

»Kvinnene er henvist til et eneste arbeidsområde, hjemmet.» (s. 21).

»Det er ganske umulig at kvinner på dette ene arbeidsområdet kan få avløp for den uendelige skala av anlegg og muligheter som den menneskelige natur rommer. Alle andre evner enn den huslige, pleiende og vernende blir på denne maten hemmet, blokkert og brakt til å tørke inn og visne bort.» (s. 21).

»Den ytterst forskjellige livsstil, . . . griper forstyrrende inn i utformingen av hvert enkelt individ.» (s. 109).

Kvinnen utvikler et underlegenhetskompleks.

»Hele oppdragelsen av pikene går fremdeles ut på å inngyte dem mistillit til seg selv.» (s. 125).

»– og selvsagt får også kvinnen mindreverdighetsfølelse av at de faktisk er mindre dyktige enn mennene. De har jo meget mindre adgang enn dem til å
prøve å utvikle sine evner.» (s. 125).

Seksualiteten lider av at kvinnene er undertrykt.

»Det synes berettiget å tro at enhver form for tvang må virke til en viss grad lammende på den seksuelle utfoldelse. Kvinnen har aldri noengang hatt mulighet til å føle seg fri i forholdet til det annet kjønn. Tabuer, tvang, frykt har for kvinnens vedkommende i overveldende grad ledsaget kjønnsakten.» (s. 101).

Firestones syn

Hun oppsummerer selv:
»Formeringen av rasen ble dyrt for kvinnene, ikke bare følelsesmessig, psykologisk og kulturelt, men til og med ut fra rent materielle (fysiske) begreper. Før den senere tids prevensjonsmidler, førte stadige fødsler til uavbrutte »kvinneplager», tidlig alderdom og død. Kvinnene var slaveklassen som opprettholdt arten for at den andre delen skulle frigjøres for virksomhet i samfunnet… .

Denne naturlige arbeidsdelingen ble videreført bare med store kulturelle ofre. Menn og kvinner utviklet bare halvparten av seg selv, på bekostning av den andre delen. Psykens oppdeling i mannlig og kvinnelig for å kunne styrke det forplantningsmessige skillet var tragisk. Den sykelige veksten av rasjonalisme, aggressivt pågangsmot og minkingen av følelsesmessig mottakelighet hos menn var en fysisk (krig) så vel som kulturell katastrofe. At kvinner var lettpåvirkelige og passive, økte deres lidelser. Seksuelt ble menn og kvinner ledet inn i en strengt oppbygget – tid, sted, fremgangsmåte, til og med i dialog – heteroseksualitet be grenset til kjønnsorganene, i stedet for å fordeles på hele menneskets kropp.» (s. 202 – 203).

Vi ser for det første at Firestone hevder at arbeidsdelingen ut fra kjønn har ført til »kulturelle ofre». Mannen dominerer vitenskap, kunst og kultur. Kvinnen er
indirekte knyttet til kunst og utelukket fra vitenskap. For samfunnet som helhet har dette ført til krig og undertrykking av andre raser og grupper. Da blir det ikke en kuriositet, men en logisk konsekvens at Firestone forklarer undertrykking av negre og rasehat i USA ved hjelp av en familiemodell:

» .. jeg skal forsøke å vise at rasehat er et seksuelt fenomen. Som med kjønnshat i den enkelte psyke kan vi bare forstå rasehat til fulle ut fra makthierarkiet i familien. I bibelsk forstand er ikke rasene annet enn deforskjellige søsknene og slektningene i menneskets familie, og det fysiologiske skillet mellom rasene fikk betydning kulturelt bare på grunn av den ulike fordelingen av makt, akkurat som i utviklingen av kjønnsklasser.» (s. 107 – 108).

Det som særkjenner også Firestone når hun konsentrerer seg om utslagene av kvinneundertrykking er at hun individualiserer.

»Prisen når det gjelder menneskelighet er særlig høy når det gjelder vitenskapsmannen selv, som blir lite annet enn en kulturtekniker.» (s. 178).

Et annet viktig punkt er at hun legger hovedvekten på seksuell undertrykking og de psykologiske konsekvensene av denne.

»Jeg har forsøkt å vise hvordan makthierarkiet i den biologiske familien, og de seksuelle fortrengninger som er nødvendige for å opprettholde den –
særlig intense i den patriarkalske kjernefamilien – er ødeleggende og dyrekjøpt for den enkeltes psyke.» (s. 74).
»Jeg har vist at denne seksuelle fortrengningen som kreves av hvert familiemedlem til fordel for familieenheten, ikke bare skaper individuelle nevroser, men også vidtfavnende kulturelle sykdommer.» (s. 64).

Rekkefølgen i hennes egen oppsummering – kvinnen lider følelsesmessig, psykologisk og kulturelt, til og med materialt, – er også en liste over hva hun ser som viktige utslag i prioritert rekkefølge.

Dette er en nødvendig konsekvens, da hun har funnet at basis for kvinneundertrykkingen er den biologiske familien. Hun mener at i den biologiske familien ligger roten til kvinneundertrykking: her er det den psykoseksuelle utviklingen finner sted, det er her ideene til hvert individ utvikles.

Feminismen strekker ikke til.

Hvor i samfunnet er det Bonnevie og Firestone står når de ser utslagene av kvinneundertrykkingen på den måten? De konsentrerer seg ikke om
– at det ikke finnes arbeidsplasser for alle de kvinnene som ønsker betalt arbeid.
at bare en svært liten prosent av
– barna kan få plass i skikkelige barnehager.
– at kvinner som får jobb må ta til takke med lav lønn og slitsomt arbeid, og at rettighetene kvinner har rundt svangerskap og fødsler er alt for dårlige til å sikre
at kvinner kan velge fortsatt yrkesaktivitet.
– at den gifte kvinne deler mannens økonomiske kår – og at det oftest er hun som må prøve å få for små midler til å strekke til. Kort sagt de ser ikke under-
trykkingen ut fra virkeligheten til arbeiderklassens kvinner.

Også når de skal vise hva som er de sentrale trekkene ved kvinneundertrykkinga, finner vi forbausende stor enhet mellom Bonnevie og Firestone.
Begge ser en direkte sammenheng mellom undertrykking av andre folk og raser, krig og kvinneundertrykking. De setter forholdet på hodet. Kvinneundertrykkingen er grunnleggende hevder de, og oppheves den, er grunnlaget lagt for en god verden:

Bonnevie: ». ..en målbevisst løsing av dette problem er kanskje det som i det lange løp iallfall vil være det sikreste middel til å skape fred i verden. Selve
grunnlaget for et fredelig og harmonisk samfunn mangler jo ennå sa lenge det bygges bare på den ene halvpart av de to kjønn som utgjør menneskeheten.» (s. 136).

Firestone: »Opprøret mot den biologiske familie kunne forårsake den første vellykkede revolusjon eller det de gamle trodde på som gullalderen.» (s. 236).

Dette er i beste fall å kaste folk blår i øynene. Men hvis det skal tas alvorlig, er det for det første reaksjonært i forhold til kampen for et samfunn uten krig og
undertrykking (Bonnevie) eller for sosialismen (Firestone). Det er et syn som avviser klassekampen som den viktigste krafta for å forandre samfunnet.
Også i forhold til kvinnekampen er dette synet reaksjonært, fordi konsekvensen må bli at de viktigste kampoppgavene er av individuell karakter. Dette står i
motsetning til organisering av kvinnene for å bekjempe den særegne undertrykkinga de er utsatt for. Og det gir heller ikke noen rettesnor til å fastslå hva som må være de organiserte kvinnenes viktigste kampoppgaver.

Det er ikke vanskelig å se sammenhengen mellom dette og feministenes manglende forståelse av at også kvinneundertrykkinga er klassemessig bestemt. Feministenes kamp retter seg mot mannskjønnets privilegier og maktstilling i familien, staten, samfunnet som helhet. Ikke mot en herskende klasse som i kraft av å eie samfunnets produksjonsmidler undertrykker de øvrige klasser og grupper. Dermed kan de heller ikke se hva som særkjenner kvinneundertrykkinga i en bestemt historisk epoke.

Den Feministiske Kvinnekampen, som ser bort fra kvinnenes klassemessige undertrykking, svarer til problemene for de kvinnene som i hovedsak kan fri seg fra materielle bekymringer, som ikke, eller i liten grad, rammes på kroppen av monopolborgerskapets klasseundertrykking. Og det er borgerskapets kvinner og enkelte høyt utdannede intellektuelle.

Hvorfor havner Firestone på den borgerlige feminismens standpunkt? I og, med at hun forkaster den private eiendomsretten som et kjernepunkt i analysen av samfunnet i dag, mister hun også grepet om klassemotsetningene. For henne står mann og kvinne mot hverandre som tilhørende hver sin klasse. Dette blir den grunnleggende motsigelsen i samfunnet.

For henne betyr det ikke noe at i dag har et lite mindretall, monopolborgerskapet makten over produksjonsmidlene og staten, og at det overveldende flertall av kvinner og menn har motstridende interesser til disse makthaverne. Det strategisk viktige punkt i analysen, at kvinner undertrykkes dobbelt av monopolkapitalen: som en del av det arbeidende folket og som kvinner, blir borte. Da ser hun ikke at kvinner i dag må rette krav og slag mot sin hovedfiende for å oppnå forbedring, – og på lang sikt ta makta fra den samme fienden, sammen med mennene i sin klasse.

Da først er det materielle grunnlaget lagt for frigjøring av kvinnen. Kampen for full frigjøring må allikevel fortsette. Og det vil være en lang kamp mot reaksjonær kjønnsideologi, og mot innarbeidede vaner hos menn og kvinner.

3. FEMINISMENS MÅL

Til slutt vil vi se på hvilke konsekvenser Bonnevies og Firestones analyser får for strategien og taktikken i kvinnekampen.

Bonnevies mål:

»Skal vi komme fram til likestilling, må kvinnenes livsform endres på den
måten at de kan få oppfylle sin bestemmelse i å få leve sammen med å få
barn med en mann, uten derfor å måtte gi avkall på utfoldelsen av sine
øvrige forskjellige anlegg.» (s. 95).

Kvinnene må få være både mor og menneske.

Hovedkravene sammenfatter hun slik:
Kvinnene må få rett og adgang til alt arbeid, til alle sosiale, politiske og økonomiske funksjoner i samfunnet på like vilkår med mennene, og under hensyntagen til det særlige arbeid de utfører i slektens tjeneste.

– Samfunnet må stille omfattende hjelpemidler til disposisjon for mødrene.
– Kvinnene må få adgang til og muligheter for å la være å benytte seg av retten til arbeid utenfor hjemmet i de år de er opptatt med å fylle sin spesielle biologiske oppgave.
– Mennene må gi avkall på det privilegium de har tiltatt seg helt siden kulturens barndom: å la alt arbeid i eget hjem utelukkende være kvinnenes sak og
selv undra seg for å ha noe med hjemmets gjerning å gjøre.» (s. 137 – 138).

Metodene Bonnevie peker på er reformer, innenfor vårt »demokratisk humanistiske samfunn»:

»Når de overfor skisserte reformer er innført, vil de ytre praktiske muligheter for jevnbyrdighet mellom kjønnene endelig være lagt til rette.» (s. 155).

Hvordan reformene skal bli gjennomført, besvarer hun slik:

»Det er mennene som har fått i stand deres undertrykkelse, det er mennene som fremdeles har makten. Derfor er det fremdeles mennene ansvaret hviler
på for å legge tingene slik til rette at kvinnene kan få fri livsutfoldelse.» (s. 128).

Vi vil avslutte med Bonnevies forhold til revolusjon og »samfunnets ledende menn»:

»Det må bli en revolusjon i den forstand at samfunnets ledere bevisst fortsetter å legge opp samfunnsveven på en slik måte at kvinner og menn kan bidra i like stort monn, hver etter sine evner, til menneskesamfunnets vekst.» (s. 135).

Bonnevie står solid plantet på det borgerlige samfunnets grunnvoll. Hun tar ikke opp noen kamp mot klasseundertrykkingen som de aller fleste kvinner er utsatt
for.

Her er det allikevel en viktig forskjell på Bonnevie og tidligere reformistiske feminister. Bonnevie tar opp et krav som opprinnelig ble reist av den proletære
kvinnebevegelsen: kvinnens rett til å være både mor og fullverdig samfunnsmedlem. Her skiller hun seg også klart fra Firestone. Men dette er et særskilt trekk ved Bonnevie, der hun avviker fra den alminnelige feministiske teori som hun for øvrig forfekter.

Hvis kvinnekampen skal føre til frigjøring må feminismen bekjempes.

Dersom vi virkelig vil kvinnefrigjøring, må den borgerlige feminismen bekjempes. For det første – reformer, og det til og med på det individuelle plan, vil aldri kunne endre på de grunnleggende maktforholda i samfunnet. Men for full frigjøring av kvinnene er dette nødvendig, fordi kjerna i dagens kvinneundertrykking er at monopolkapitalens profittjag står i direkte motsetning til kvinnenes deltakelse i produksjon og samfunnsliv på lik linje med menn.

Der kampen må rette seg mot kapitalinteressene, vil feministisk teori feile.

Vi ser det hos Bonnevie i spørsmålet om likelønn. Hun mener at grunnlaget for lønnsforskjellene hos kvinner og menn ligger i at mannen får et »forsørgertillegg» i lønna:

»Samfunnets institusjoner er mer eller mindre åpenlyst blitt innrettet på å forbeholde det best betalte arbeidet for mennene i deres egenskap av virkelige eller potensielle forsørgere.» (s. 149).

Skal vi oppnå likelønn må »forsørgertillegget» vekk sier hun:

»Stabile og gjennomført like gode arbeidsvilkår for kvinner som for menn under vekslende konjunkturer, kan ikke oppnås før forsørgerreglementet er fjernet fra lønningene, og disse således ikke blir betaling for annet enn selve arbeidet.» (s. 148). (mine understrekninger)

Det som blir nødvendig er at: »midlene til forsørgelse av små barn for en vesentlig del blir skaffet av det offentlige.» (s. 149)

Dette kan nok bli riktig politikk. Men dersom en først skal fjerne »forsørgertillegget» fra mennenes lønn, må dette bli en linje for lønnssenkning og dermed en klart reaksjonær politikk.

Bonnevie retter kampen mot mannen som kjønnsvesen, og det er grunnen til den konkrete politikken hun går inn for like gjerne kan bli en politikk stikk i strid med kvinnenes interesser, som en reformpolitikk for å bedre kvinnenes situasjon.

Det er ikke slik i dag at mannen får betalt mer enn for selve arbeidet. Derimot er det slik at alle menn og kvinner i det arbeidende folket, får utbetalt i lønn bare
en liten del av den merverdien arbeidet deres skaper.

Skal lønna økes, må kampen rette seg mot dem som tilraner seg merverdien, arbeidskraftkjøperne. Resultatet av lønnskampen avgjøres etter styrkeforholdet mellom motpartene. Veien til lønnsøking for kvinner går gjennom å styrke organiseringa av kvinner i fagforeningene og også utenfor.

Absolutt likelønn er først mulig når kvinner deltar fullt ut i produksjonen. I dag holdes de største gruppene av kvinner utenfor produksjonen fordi kapitalen
ikke har bruk for arbeidskrafta deres. Det er ikke arbeidsplasser nok. Da er det alltid en hær av arbeidssøkende og trengende kvinner, som vil akseptere lav lønn
fordi de må.
Bonnevies reformforslag åpner for lønnsreduksjon, – men det vil bety at alle får dårligere lønn.

Feminismen, slik den her kommer til uttrykk hos Bonnevie, blir en borgerlig bevegelse. Politikken rekker ikke ut over den siste skanse i borgerskapets revolusjon mot føydalherredømmet: like formelle rettigheter for borgerskapets kvinner. Og den retter seg på sentrale punkter mot borgerskapets hovedfiende, arbeiderklassen – også dens kvinner.

Dette er neppe Bonnevies egen mening. Årsaken kan vi finne i den enorme utbredelsen borgerskapets ideologi har, og i hennes manglende kunnskap om den materielle virkeligheten, – og derav manglende evne til å skille venner og fiender.

 

Når Bonnevie legger ansvaret for kvinnens likestilling på ledende politikere er det ikke annet enn uttrykk for blåøyet idealisme. Ledende politikere i statsapparatet forvalter fiendens interesser. Skal de gjøre noe for kvinnene må de utsettes for sterkt press fra kvinnene selv og kvinnenes organisasjoner.

Firestones revolusjon

Tidligere har vi sett at Bonnevie og Firestone i analysen har vært enige på vesentlige punkter. Nå skiller de lag: Firestone vil revolusjon.

»Vi kommer til å trenge en kjønnsrevolusjon som er meget større enn – men som omfatter – den sosialistiske for å utslette alle klassesystemer.» (s. 19).

Vi må konsentrere oss om hennes syn på den sosialistiske revolusjon, selv om det ikke direkte berører feminismen.

Firestone tror på teknologien og vitenskapen. Gjennom den er det grunnlaget legges for revolusjon. På to hovedområder vil teknologiske framstøt føre til kvalitative endringer: Når det gjelder fødselkontroll og »automasjon», for henne er automasjon at maskiner har overtatt alt arbeid.

»Diskriminering på arbeidsmarkedet vil ikke lenger ha noe grunnlag i et samfunn der maskiner gjør arbeidet bedre enn noe menneske, uansett størrelse og evner, kunne gjøre. Slik vil maskiner virke som utjevner og tilintetgjøre klassesystemet som er basert på utbytting av arbeid.» (s. 196).

Hun ser klart at hittil har ikke teknologien vært brukt til menneskenes beste. Følgelig ser hun også at »automasjon» heller ikke uten videre vil føre til sosialisme. Nå er vi ved kjernepunktet i hennes teori om revolusjonen. Automasjon vil føre til arbeidsløshet, »revolusjonær gjæring vil bli vanlig». (s. 197). Kvinnene vil bli skjøvet inn i revolusjonen.

»En feministrevolusjon vil kunne bli den avgjørende faktor når den gjelder å etablere en ny økologisk likevekt.» (s. 197).

Dette er ingen veg til det arbeidende folkets maktovertakelse. Hennes »automasjon» er forvirret borgerlig idealisme. Men kriser og arbeidsløshet oppstår stadig i kapitalismen. Det arbeidende folket må styrke seg i kampen mot makthaverne, og de må være ledet av en teori som kan føre kampene til seier på lang sikt. Firestone stiller seg her i beste fall som passiv tilskuer til klassekampen.

Hun sier: »feminist-revolusonen vil kunne bli den avgjørende faktor». Her er det andre punktet i teknologiens framstøt, befolkningskontrollen, en viktig forutsetning.

I sin absolutte konsekvens ser Firestone, kunstig forplantning, som det endelige middel for kvinnenes frigjøring fra kjønnsundertrykkelsen.

Kvinnefrigjøring hos Firestone.

Da har vi kommet fram til Firestones strategi for kvinnefrigjøring. Den samler
seg rundt to hovedpunkter:
Kvinner må slutte å føde barn og familien må oppløses.

»det virkelige målet for feminist-revolusjonen må ikke være bare å fjerne mannens privilegier, som var målet for den første feministbevegelsen, men å
fjerne forskjellen mellom kjønnene.» (s. 18). og:

»Dersom revolusjonen ikke utrydder den grunnleggende samfunnsform, den biologiske familie – det forbindelsesledd makttenkingen alltid kan lures inn gjennom – vil utbyttingens bendelorm aldri bli utryddet.» (s. 19).

Firestone selv setter opp 4 krav til et alternativt system.
– Kvinnene må befries fra sin biologistyranni med alle tilgjengelige midler, og rollen som føder og oppdrager må fordeles på samfunnet som helhet, på menn
så vel som kvinner.
– Full selvbestemmelsesrett, heri inkludert økonomisk uavhengighet, for både kvinner og barn.
– Full innlemmelse av kvinner og barn i alle aspekter ved samfunnet som helhet.
Frihet for alle kvinner og barn til å gjøre det de har lyst til seksuelt. ( s. 202 – 204).

Firestone mener det er den radikale feministiske bevegelsen som vil bære fram revolusjonen. Den særkjennes av:

-»En revolusjonær på hvert soveværelse.» (s. 44).

-»at feministbevegelsen er den første som på effektiv måte har kombinert det individuelle med det politiske.. .. for å gi verden følelsen tilbake, bokstavelig talt gi den forstanden tilbake.» (s. 44).

-»at den setter spørsmålstegn ved det grunnleggende forhold mellom kjønnene og mellom foreldre og barn, og det er å finne ned til røttene for det psykologiske mønster med herredømme/underkastelse.» (s. 45).

Med rette kan vi si dette er en forvillet revolusjonær teori, basert på teknologiens landevinninger og tilintetgjøring av maktbehovet i hvert individ. Det holder ikke. Blir kvinnen lik mannen, slutter å føde barn, er en ting oppnådd, kvinnen kan konkurrere med mannen på like vilkår. Da er ingenting endret. Det riktige må være at kvinnen krever likeverd på sine egne premisser, under full hensyntaken til sin biologiske særegenhet – at hun bærer og føder barn.

Firestones radikale feminisme og de krav den mobiliserer kvinner på, kan nettopp forhindre at noen kvalitativ endring av makt-forholdene vil finne sted (og som hun sier at hun ønsker).

Hovedslagene rettes mot familien. Men det er ikke slik at basis for undertrykkingen ligger i familien. Den gjorde det den gang privateiendommen tilhørte familien og familien var en produksjonsenhet. Familiens form og funksjon har endret seg med endrede produksjonsforhold.

I dag under monopolkapitalen foregår ingen produksjon i familien, den er en konsumenhet.

Riktignok må familien løse – på privat basis – viktige oppgaver monopolkapitalistene ikke vil være med på å betale for, men bare høste fruktene av. Særlig gjelder det omsorg for og pass av barn. Dette fører til at kvinnene bindes til hjemmet. Men det gir ingen grunn til å anta at kvinnenes forhold – eller barnas – vil bedres ved at familiene oppløses. Vil kvinnene av den grunn kunne skaffes arbeid? Vil det slappe monopolkapitalens profittbegjær? Vil da barna få en omsorg de har krav på?

Vi må slåss for at den sosiale enheten en familie er, tjener folk på best mulig måte, og styrker det arbeidende folkets kvinner og menn i kampen mot  monopolkapitalen.

Det betyr at vi må slåss mot den kvinneundertrykkingen som utøves av mannen. Men dette er ikke en uforsonlig kamp mellom fiender.

Feministbevegelsen, slik Firestone særkjenner den, retter seg mot hver mann (på soveværelset) og mot en såkalt kjønnsbetinget maktstilling. Det blir en
bevegelse for å styrke den enkelte kvinne i kampen mot menn. Det er ikke en organisering for kamp mot en større og godt organisert fiende.

De mange ord om sosialisme og revolusjon til tross, er kjerna i Firestones linje for kvinnekamp også borgerlig.

 

Det jubileres i pampenes hus.
Klasseforræderiet skal feires.
Samarbeidsmennene holder feite taler
om seg sjøl.
LO er 75 år.

«Med LO i kamp for et bedre samfunn.»
Slik lyder pampenes floskel.
Hvilken kamp taler de om?
Hvilket samfunn?
Ikke har vi sett kampen.
Ikke er samfunnet vårt.

Vi stod i fabrikkhallens gass og røyk.
Svette, pusten gikk tungt.
Vi samtalte om LO-pamper.
Om klasseforræderi.
Kontingenten skulle økes.

Forslag blei fremmet:
«Send dem til Bjørnøya.»
«Send dem på grøftegraving.»
«Gi dem deres egen medisin.»
«Gi dem UMS.»
«Proletær juling vil banke samarbeidstanker
ut av deres hoder.»
Forslagene var mange.

LO er 75.
Tradisjon i klasseforræderi.
Vår kamporganisasjon blei omgjort.
Det går i forsikring, Landsbank og Jahr.
Vi vender oss bort i avsky.
Deres tid er på hell
Vi skal gjenreise LO.
Samarbeidsprotokoller skal flakse
over Youngstorget.
Borgerskapet skal få vite hva kamp er.
Kamerater: Gjenreis LO til kamp.

 

Det har vore landskonferanse i Sosialistisk Valforbund. Partane i forbundet vart samde om ein tidsplan forsamling i eitt parti. SV har dermed kome over dei største organisatoriske problema sine. Men kva med politikken? Har dei løyst nokre problem der?

---

20.–21. april held Sosialistisk Valforbund landskonferanse for å gjera vedtak om når dei skal samla SV til eit parti.
I tida like før konferansen kunne det sjå ut som NKP og SF køyrde i kollisjonskurs her. Orientering kravde partisamling før kommunevalet 1975 og gav store
oppslag til intervju med partilause som kravde det same.

Friheten svara på dette, venleg men fast, og kravde tolsemd. Dei hadde landsmøtemeldinga til Reidar T. Larsen å stø seg på. Der sa han:

Vi bør unngå faste tidsrammer, fordi de i stedet for å fremme en hurtig sammensmelting, kan komme til å fremme en hurtig utvikling til avskallinger
og ny splittelse. (Sjå NKP-bladet Verden og Vi 1/74.)

Dei unngjekk kollisjon ved at den minste veik for den største. NKP nøydde seg med ein «angrefrist» med «formell returrett», som det heitte i leiaren i Orientering etterpå (nr. 16/74). SV-partiet ska1 skipast innan 15. mars neste år. Men dei gamle partia skal få tid heilt fram til ein gong i 1976 til å pakka saman for godt.

Om «angrefristen» og kva den har å seia, fortel leiaren i Orientering dette:

Det er særlig NKP som har villet ha en slik angrefrist. Men ingen innenfor SV tror i dag at den får noen praktisk betydning.

I praksis vil ingen hverken ønske eller ha råd til å bryte ut av det partiet som da er i full virksomhet. Det ville i så fall bare få negative virkninger for utbryteren selv i form av isolasjon og politisk selvmord. (Orientering 16/74.)

PLAN I TRE FASAR

Landskonferansen sette opp tre fasar i samlingsplanen. Den første går frå konferansen og fram til nyåret 1975. Her skal dei velja landsstyre, og dei som vil vera både i SV og i partia må betala medlemspengar dobbelt opp. Når landsstyret er valt, skal dei einskilde partia ikkje lenger ha vetorett, slik dei no har. Dei må nøya seg med å klaga saker til landsstyret.

Førebuinga til kommunevalet byrjar også i lokallaga i denne fasen. Nominasjonane tar til – i SV-laga – i andre fasen, som går frå 1. januar til 15. mars 1975: skipingskongressen. Valkampen (som kjem i siste fasen) skal «brukes til organisasjonsutbygging for partiet. De valgte representantene danner grupper som representerer det nye partiet», heiter det i punkt 19 i vedtaket. Vil dette seia at SV alt no utelukkar samarbeid ved valet med andre parti i kommunane, og at dei ikkje har tanke for å ta del i valfrontar på konkrete saker der slikt skulle trengst.

I denne fasen skal utkast til arbeidsprogram og aksjonsprogram og ut til førehaving i laga.

Samlingskongressen skal vedta program og vedtekter for partiet, velja leiande organ slik landsstyret kjem fram til, og freista å få til ei ordning med sams
SV-avis føre kommunevalet.

Den tredje fasen går frå kongressen og ut 1976. Då har det nye SV-partiet teke over alle oppgåver som høyrer til eit parti. For dei gamle partia står det berre att å leggja arbeidet ned innan fristen, og gje det som måtte vera att av midlar og eigedom over til det nye partiet. Det skal ha første landsmøtet sitt same året.

KVAR GÅR SV?

Med det som hende på kongressen, er det så visst det kan verta at partisamlinga går i hamn. Det skal så pass mykje til no at nokon bryt ut, at SF-arane endeleg kan sleppe det dobbeltarbeidet dei har hatt med å få i gang verksemda i SV-laga og samstundes halde SF-laga vernebudde i tilfelle brot sentralt,. Dei som har arbeidd for eitt parti har vunne ein siger, og det må vera rett å seia at SV har styrkt seg organisatorisk gjennom det som hende på landskonferansen.

Mange medlemer gler seg til at den byråkratiske og tungrodde organisasjonsformen skal bli avløyst av ein meir einfelt og demokratisk organisasjon. Dei meiner at veikskapane til SV har hatt rot i slike feil. Dei ventar at arbeidet no skal bli meir effektivt og at ein skal byrja å sjå resultata av den nye krafta i arbeidarrørsla som stortingsvalet varsla om.

Men er det no visst at det er her veikskapen ligg? Kva med politikken SV vil følgja? Kva veg vil det nye partiet velja i den daglege kampen, og i kampen for å frigjera arbeidarklassen og folket i Norge? Det må vera det avgjerande. Og her må vi seia dette: Om SV har hatt framgang med å løysa dei organisatoriske problema sine, har dei mindre å kyta av her. I tida etter stortingsvalet har SV som heilskap i sak etter sak valt ein taktikk som ligg til høgre for den politikken vi trudde var mest sjølvsagt for heile venstresida for kort tid sidan. Denne  høgredreidde taktikken samlar seg i to hovudsaker. Den eine er ei line for taktiske alliansar og våpenkvile med høgresosialdemokratiet, på Stortinget, i fagrørsla og i solidaritetsarbeidet. Det andre er ein blanding av nøytralitet og forsvar andsynes den indre og ytre politikken til dei nye tsarane i Kreml.

Framtida til SV vert avgjort av om denne taktikken får utvikla seg og blir til strategi, eller om partiet vel å stø arbeidarane og kjempa sjølvstendig for dei.

BRATTELI OG ASPENGREN – PÅ VILLSTIG I EEC-STRIDEN?
For knapt to år sidan vann det norske folket den største striden det har kjempa i alle fall i etterkrigstida. Det hindra at Noreg vart selt ut til EEC. I denne tida hopa det seg opp prov på prov om at leiinga i DNA og toppen i LO stod fullt ut og utan reservasjon på fienden si side. Dei stod aleine saman med Høgre og Seip mot folket for å tena imperialismen si sak.

Dei var ikkje eit etterslep til monopolkapitalen ein gong, dei gjekk i brodden med lygner og trugsmål for å få den viktigaste krafta i striden, arbeidarklassen, til å følgja pipene til imperialismen.

Dei gjekk på med omframkongress i LO, betalte korttidssekretærar, forbod mot neifolk som innleiarar på fagforenings- og samorgmøte, Bratteli sitt «Stem ja, elles går eg», reknestykke frå Kleppe om at kvar huslyd ville tapa 2000 kroner året om Noreg ikkje kom med, skremsler om tapte arbeidsplassar for titusenvis av arbeidarar osb. Vi har vel ikkje gløymt dette?

I staden for å vinna på det, tende dei ein harme i arbeidarklassen som fekk mange av dei som hadde hatt den største trunad til DNA i årevis.

Kvifor valde DNA-leiarane denne kursen? Var det fordi dei var byråkratar som gløymde å sjå etter kva arbeidarane meinte om saka? Var det slik at dei
slumpa til å velja feil kurs?

Då hadde det vore god tid til å snu dei to åra. Det er vanvet å tru dei er arbeidarleiarar som har kome på villstig. Dei var på same faste kursen i denne
striden som dei har vore heilt sidan god tid føre krigen. Dei losa Noreg inn i NATO i 1949. Dei har gjort alt dei kunne for å ta frå arbeidarklassen streikeretten. Kvar gong det har kome opp streikar likevel, har dei trådd fram som streikebrytarar. Dei er ein pest i fagrørsla, som år for år har truga med å køyva all kampvilje og alt demokrati. Dei ser på bønder og fiskarar som ein reservearme som må vekk frå garden og båten snøggare enn monopola kan setja dei på lønsarbeid.

Når dei ikkje vann å få lagt Noreg ned med D-mark, vil dei no gjera det med oljemilliardar. Dei stør imperialistisk kapitaleksport frå norske monopol, og sel
norsk statseigedom til imperialismen.

Kan det vera nokon tvil: Dei er borgarlege politikarar av dei fremste og har knytt lagnaden sin til monopolkapitalen sitt diktatur i eitt og alt. Skal arbeidsfolk
vinna fram med nokon av krava sine i dag, må det vera i kamp mot dei. Skal arbeidarklassen vinna kampen for sosialismen, må desse feiast ut or arbeidarrørsla.

KAMP MOT DNA/LO-TOPPEN – EIN PEIKELEIK?

«Det er i dag en betydelig radikalisme i fagbevegelsen som må meisles ut i konkret politikk. Det nytter ikke i denne situasjonen å peke på sosialdemokratiet
og rope skjellsord om at de er hoved-fienden.» Slik verjar Finn Gustavsen taktikken SV har valt å følgja på Stortinget i eit intervju i Orientering (nr. 16). «Særlig er presset fra arbeidsplassene viktig når vi skal påvirke Arbeiderpartiet,» sier han. Og på arbeidsplassene har han høyrt kravet: «Samarbeid – ikke ri kjepphester! Skaff de fagorganiserte resultater.»

På talarstolen 1. mai talte Ragnar Kalheim etter Tor Aspengren og oppmoda alle om å halda i minnet «at fienden står til høyre, nasjonalt og internasjonalt». Det kunne berre tolkast i ei lei: Det skulle vera ei oppmoding til Aspengren og hans menn om å la vera å gå på SV. Det var ein lovnad til dei om at SV ikkje ville ropa «skjellsord» og peika ut LO- og DNA-leiinga som «hovedfiende».

Det er demagogi av Gustavsen å hevda at ein politikk mot DNA/LO-leiinga er det same å driva peikeleik og ropa tome skjellsord. I dei aller fleste sakene er det
berre om å gjera å halda fast på dei krava frå arbeidarklassen og folket elles som SV har plikta seg til å stø: Momsen vekk frå maten, Sjølvbestemt abort no, Nei til gymnaslova, Godta den førebels revolusjonsregjeringa i Sør-Vietnam, NATO ut av Noreg. Verj reallønna i tariffoppgjeret, Bruk oljemilliardane til framsteg i Noreg.

DNA/LO-toppen går mot desse krava, og alle andre viktige arbeidarkrav. Det skulle vera ei glede og ein plikt for han og andre i SV å peika på dette og føra kamp mot dei for det.

Det finst utan tvil folk på arbeidsplassane – og andre stader – som meiner at det går å vinna resultat for dei fagorganiserte ved å samarbeida med DNA
og ikkje ri «kjepphestar». Kva anna er det valresultata dei seinaste 50 åra har synt om ikkje det? Folk røystar tilmed på DNA i hundretusental fordi dei meiner
det kan vera til hjelp. Det vert ikkje rettare om fleirtalet gjer det. Og parolen «samarbeid med DNA» vert ikkje rett den heller, om mange fremjer han.

Det finst ingen røynsler for at noko parti har vunne framgang for arbeidarklassen ved denne kursen. Det fører tvert om som ei lov til at partia gjev etter i kampen for arbeidarkrava. Dei vert meir og meir halvhjarta i arbeidet for å reisa massane til strid og å organisera striden. Og dei tek til å reisa kampen mot dei som vil skapa einskap i folket for klasseinteressene, i staden for å spikra klassesvikarar til skampælen. Dette kallar vi opportunisme.

Det er ikkje omsynet til nivået i massane som tvingar fram denne snunaden. Ingen parti har noko å tapa på å gå mot straumen ei tid om dei samstundes syner
gjennomført vilje til å kjempa for klassekrava. Snunaden kjem som ein følgje av at dei må stri for å halda våpenkvile med høgresosialdemokratiet. Praksis syner at dette er våpenkvile med borgarskapet mot arbeidarklassen. Det kallar vi klassesvik.

SKAL SAMARBEIDSTAKTIKKEN BLI STRATEGI FOR SV?

Den debattboka Oktober forlag har gjeve ut i vår – Hvor går SV? Reform eller revolusjon? – dokumenterer at SV har gjeve seg ut på ein slik veg. Vi
oppmodar folk til å studera og diskutera det som står der. Boka seier at det ikkje er for visst at dette vert hovudlina SV vil følgja i all framtid. Ho peikar på at det
finnst fleire straumar i SV, også ein venstrestraum. Men veikskapen ved den straumen er at han ikkje syner nokon vilje til strid. Dei tar alt høgrefløyen gjer med stor tolsemd, som dei gjorde då Fagleg Utal i SV kuppa gjennom samarbeid med DNA i Oslo 1. mai.

Sume av dei slår seg til tols med resultat «på det teoretiske feltet», og kyter av at dei har fått einskap om ei «marxistisk plattform» for partiet. Denne plattforma vart godkjend av landskonferansen, og skal sendast ut til førehaving i laga om ikkje så lenge. Det står nok mykje om imperialisme, kapitalisme, klassar og sosialisme der, men på dei avgjerande punkta som set skilje mellom ein revolusjonær politikk og hardbarka opportunisme er det opportunismen som går av med sigeren.

Om Arbeiderpartiet heiter det:
I dag er det sosialdemokratiske apparatet et stabiliserende og bærende element for kapitalismen i Norge. Men DNA er fortsatt et arbeiderparti med oppslutning fra arbeidsfolk i by og bygd med interesser som står i motstrid til monopolkapitalens og borgerskapets interesser. Derfor går det også inn for enkelte tiltak som tjener det arbeidende folket og strider mot kapitalens erklærte ønsker.» (Kap II, pkt. 22–23)

Det heiter vidare at ein politikk som vil avskaffa kapitalismen må bryte med den sosialdemokratiske politikken. Like fullt opnar dette for ei hovudline andsynes
DNA som frå topp til botn reknar folka der som ein del av fronten som kan samlast mot monopolkapitalen.

INN I REGJERING MED DNA?

Såleis reknast dei og til dei kraftene som kan danne grunnlaget for den «antimonopolistiske demokratiske folkeregjeringa» som er steget på vegen til
sosialismen for NKP (sjå Hvor går SV, s. 52–56).

Om ei slik folkeregjering heiter det i plattformframlegget:
«Denne makten (som skal til for at SV vil «ta regjeringsansvar») «forutsetter at kapitalismens makt svekkes gjennom et målbevisst og handlekraftig folkeflertall.» «En slik regjering kan bli et viktig redskap for å bryte kapitalistklassens makt og i stedet erstatte den med et sosialistisk demokrati.» (Kap. III. pkt. 13.).

Dette dukar for regjeringssamarbeid med DNA berre SV får noko meir framgang, og DNA går noko meir attende. Kan henda vil dei og krevja at DNA skal ta fram litt av det gamle sosialistiske munnsværet for å få hjelp til å halda seg oppe. Sjå på det danske revisjonistpartiet no, sjå på revisjonistane i Frankrike. Det er nett slik dei set denne lina ut i livet. Det er ikkje ein målmedveten og handlekraftig arbeidarklasse dei set opp som vilkår for å gå med i regjering. Det er ikkje noko anna enn eit høgresosialdemokrati som er villig til samarbeid. (Ta fram att Klassekampen nr. 18 i år, eller sjå artikkelen i Røde Fane 3/73 om venstre-unionen i Frankrike.)

REVOLUSJONÆR REFORMISME?

Eit tilskuv til å følgja ei slik line finn ein og i avsnittet om reformar. (Kap. III, pkt. 17.) Både her og i stykket om sosialdemokratiet heiter det at det ikkje går å avskaffa kapitalismen med reformar steg for steg. Revolusjonære sosialistar er ikkje imot reformar, det er ikkje der skiljet går mellom dei og sosialdemokratane, seier dei. Dei innser «at det før eller seinere vil finne sted en endelig styrkeprøve mellom klassene» – «en revolusjon». Men reformar har som mål» å styrke arbeiderklassens makt og posisjon og avsvekke kapitalistklassen», dvs. å leia «til en situasjon da overgangen til sosialismen blir mulig».

Det er rett at revolusjonære ikkje er imot reformar. Det er til ein viss grad og rett som det heiter at reformane ikkje berre skal «avhjelpe umiddelbar nød for å
gjøre det mer levelig for arbeidarklassen under sosialismen». Det er viktig nok. Ein sunn og sterk arbeidarklasse er betre rusta til striden for sosialismen enn ein som er utarma og fysisk nedbroten. Vi vil kjempa for alle slike reformar.

Vi ser på sjølve kampen klassen fører for slike og andre betringar som ein god ting, fordi han styrkjer sjølvmedvetet i klassen og gjev han røynsler han må ha
foi å kunna føra kampen for å frigjera seg heilt.

Plattformframlegget gjev rom for dette synet. Men det set og fram dei stegvise reformane som strateg i. Det får det til å sjå ut som dei kan svekkja makta til
herskarklassen bit for bit og skapa ei slag veksande arbeidarmakt ved sida av diktaturet borgarskapen har over det økonomiske livet og staten.

Dette er pensla meir ut i prinsipprogrammet til NKP og er blind ønskjetenking kokt ihop av revisjonistar som Togliatti, Gorz – og Bresjnev. Ingen stad kan
ein visa til at noko slikt har hendt. Ingenting ved dei måla desse revisjonistane har stilt fram tyder på at dei vil få noko slikt til. Dei framstøyta Togliatti i
Italia og venstreunionen i Frankrike har å syna for seg, viser at reformkrava dei stiller fram til overmål anten er på sida av dei krava arbeidarklassen fremjer, eller så langt etter at dei berre tener til å avleida kampkrafta i klassen.

Revolusjonære skal reisa arbeidarklassen til strid mot versning av levekår og politiske tilhøve, og for betringar der det går. Men dei må heile tida halda fram dei røynslene som ligg i heile kampsoga til klassen: at staten er borgarskapet sin stat så lenge kapitalismen ikkje er knust, og at denne staten når som helst kan setjast inn med fullt velde mot dei og når som helst kan nyttast til å kaste om alle dei vinningane dei har stridd seg fram til.

Om programmet skal kunna verta marxistisk og det nye partiet skal verta trygt mot opportunisme må desse punkta ut, eller skrivast om slik at dei ikkje vert
reiskapar i hendene på folk som vil gjera SV til eit gjennom sosialdemokratisk parti. Det må mellom mykje anna og inn noko om kvifor det trengst ein einskapsfront. Omgrepet er ikkje ein gong nemnt.

Punktet om Sovjet skal vi denne gongen nøya oss med å herma. I neste nummer skal vi ta opp vårt syn på den indre og ytre politikken til leiarane i Sovjet-staten
som hovudtema. Kritikken av SV på dette punktet får stå ut til då. – Plattformframlegget (Kap. IV, pkt. 4) seier dette:

»Men de vanskelige forhold som det nye samfunnet (Sovjetstaten) ble skapt og utviklet under, muliggjorde den såkalte Stalin-perioden, med alvorlige brudd på grunnleggende sosialistiske prinsipper.

Den senere utvikling i Sovjetunionen og de andre land som har gjennomført en sosialistisk revolusjon representerer store forandringer i forhold til denne perioden. Men byråkratiet har fortsatt stor makt og selv om folkene i disse land er sikret rettigheter som bare er mulig å oppnå etter en sosialistisk revolusjon, mangler det fortsatt etter vår oppfatning rettigheter som sosialister i Norge alltid har kjempet for og vil bygge videre på i arbeidet for sosialismen her i landet.»

Den venstre»-opportunistiske gruppa KUL på Universitetet i Oslo gir ut ei avis de kaller »Gnisten». I 1. mai-nummeret kom de med angrep på den politikken AKP(m-l) har for å forsvare fremmedarbeidernes interesser. De går inn for fri import av fremmedarbeider, og stiller seg dermed på sida til den svarteste
reaksjon.

---

 

KUL, fremmedarbeidere og »analyser» Teoretisk og praktisk mørke i »Gnisten».

Avisnavnet »Gnisten» har en ærerik tradisjon i den kommunistiske arbeiderbevegelsen. »Gnisten» var navnet på mange kommunistiske aviser verden rundt. Det var navnet på Lenin-partiets avis også, og det slo gnister fra den som lyste opp veien i klassekampen. Men i vår hjemlige »Gnisten» er det smått med gnister, det er mest bare aske og mørke.

I nr. 2 i år løfter KUL en belærende finger og gir en »kommunistisk» analyse av AKPs 1. mai paroler. Notoriske småborgere som vi er, har vi selvfølgelig klart å lage bare gale paroler. Og da må det KUL og »Gnisten» til for å opplyse oss om vår »spissborgerlige snusfornuft», som er årsaken til alt vondt.

Parolene våre står det ganske lite om, men inn imellom alle de saftige adjektivene om oss »småborgere i AKP-grupper» har de faktisk klart å komme med noen meninger. Analyse er det ikke blitt, enda mindre er det som står kommunistisk. Men derimot er det som står meget feilaktig og meget rotete.

Slike ideer og slike folk har skada arbeiderbevegelsen og den revolusjonære kampen før, og det kan de gjøre igjen, og det er derfor nødvendig å komme med
kritikk.

Jeg skal her ta opp bare deres »teoretiske nyvinning» – om fremmedarbeidere. Jeg skal ikke følge dem punkt for punkt. Dertil er det altfor lite plass her og altfor mange feil og vidvanken i »Gnisten». Derfor skal jeg ta opp bare hovedpunktene.

1. NORDMENN OG FREMMEDARBEIDERE

Etter få ord og mye tull om LO, kvinner og ungdom, går de over til »den parolen som av forskjellige grunner må betegnes som den desidert verste i AKP-
samlingen: Nordmenn og fremmedarbeidere – felles interesser! » KUL forklarer: »Kvinnene og ungdommen har eset opp til å omfatte alle nordmenn – mens proletariatet på sin side er noe fremmed. Fremmedarbeidere foren dere! med norske LO-sekretærer, kapitalister og luksuskvinner . ..» Her mangler faktisk bare bønder, fiskere og grunnrente for å ha KULs samlede forråd av feil i klasseanalysen.

Det er ingen grunn til å ta opp forskjellen mellom grunnleggende motsigelse og hovedmotsigelse. Det er tatt opp mange ganger før, men de »lærde» KUL-folka vil ikke forstå den. Derfor blir Norge et underlig land som i »Gnistens» spalter bare bebos av LO-sekretærer, kapitalister og luksuskvinner.

Når vi sier nordmenn så mener vi ganske enkelt den norske arbeiderklassen og dens allierte. Det er ganske vanskelig å lage og bære en 1. mai parole med teksten »Nordmenn (minus Aspengren og Lorentzen m/frue og avkom) og fremmedarbeidere – felles interesser». Hva om KUL laga en »riktig» parole neste 1. mai. F.eks. »KUL og fremmedarbeidere – felles (. . . .?)» Så kan de ha 20 underparoler hvor de avgrenser seg fra kapitalister, småborgere, luksuskvinner, ungdommen, AKP (inngår i småborgere) osv. Lykke til når de skal definere det som er felles.

Så til proletariatet som er »fremmed». Filologisk flisespikkeri for å skjule manglende politisk forståelse. Fremmedarbeiderne danner en egen og særegen gruppe innenfor et lands arbeiderklasse. At de kalles fremmedarbeidere kommer rett og slett av at kapitalen har importert dem fra andre, fremmede land. Det går på deres nasjonale tilhørighet og, i mindre grad, på deres statsborgerskap. Hvilken grunn dette gir for å snakke om at proletariat er fremmed, måtte KUL forstå. De kan henvende seg til Maran Ata, der er det tungetaletolkere å få.

Hvem er fremmedarbeiderne?
Fremmedarbeidere er ingen ensarta gruppe. De kommer fra forskjellige land som befinner seg på meget forskjellige stadier i kapitalismens utvikling (sml. Saudi-Arabia og Italia).

De kommer fra forskjellige kulturer, snakker forskjellige språk, har forskjellige tradisjoner, forskjellige religioner osv. De kommer fra forskjellige samfunnsklasser og -lag. De kan være proletariserte nomader, små eller større bønder, til og med proletariserte ganske store bønder, proletariserte fiskere (små eller større).

De kommer fra arbeiderklassen, som nyutlærte fagarbeidere uten kamperfaringer eller som erfarne klassekjempere, de kommer fra land nesten uten fagforeninger og fra land med sterke fagforeninger, de kan ha vært med i progressive kampvillige fagforeninger, men de kan også ha vært i råtne og reaksjonære fagforeninger osv.

De kommer fra småborgerskapet i byene, de kommer fra universitetene med eller uten avsluttende eksamener, det finnes til og med noen proletariserte
småkapitalister blant dem. De absolutt fleste drar fra sine land for å kunne overleve, men det finnes mange som bare vil tjene mer for å kunne opparbeide
kapital i hjemlandet. Det finnes også dem som prøver å bli forretningsfolk i de nye land. Og det finnes mange flere.

Dette overser KUL-folka, overser bevisst for å få terrenget til å stemme med kartet. For ellers allierer de seg også med massevis av småborgere som ikke er blitt proletarisert, men bare arbeider midlertidig som arbeidere for å spare penger som de seinere kan bruke til å begynne akkumulasjon. Det er skrekkelig å tenke seg hvordan en »rød og rein» KULer må føle seg i slikt selskap. Han må »med nat ur nødvendighet» ta skade på sjela og få magesår. Vedkommende måtte nesten spørre hver fremmedarbeider om å se spareboka, få vite framtidige planer og eventuelt se medlemskort i en progressiv fagforening, hvis det finnes noen sånne i KULs verden.

Men det er ikke nok å lage en slik klasseanalyse av fremmedarbeidere. Den går tilbake på deres bakgrunn og for enkeltes vedkommende på deres framtid. En må se også på deres klassetilhørighet i dag.

»En lønnsarbeider er en lønnsarbeider.»?

De fleste hører arbeiderklassen til, i all hovedsak lavtlønnsgruppene. Et lite mindretall blir funksjonærer o.l. De hører til landets egen arbeiderklasse utfra deres stilling i produksjonen, men de skiller seg fra den nasjonale arbeiderklassen på flere vis. De er, som sagt, en uensartet gruppe: og derfor mindre enhetlige og solidariske. Selv om de objektivt tilhører arbeiderklassen, har de ofte meget liten klassebevissthet. Dette gjelder i særlig stor grad de nylig proletariserte delene av  småborgerskapet. De er stadig på flyttefot etter arbeid og blir kasta ikke bare mellom forskjellige deler av et land, men også land imellom. Dette river fort over bånd som knytter dem sammen innbyrdes og til den nasjonale arbeiderklassen.

De skiller seg fra den nasjonale arbeiderklassen språklig og kulturelt og har ofte liten kontakt med den utover det at de er på samme arbeidssted. De kan lett
splittes innbyrdes. Deres organisasjonsprosent i fagforeningene er liten, og deler særlig de reformistiske og revisjonistiske fagforeninger som er avvisende overfor dem. Alt dette og mye annet gjør dem til en framfor alt ustabil gruppe innenfor et lands arbeiderklasse, en gruppe uten fast klassesolidaritet og uten en kamptradisjon der hvor de arbeider.

Det finnes imidlertid en motsatt tendens: De er den mest hensynsløst og grovt utbytta delen av et lands arbeiderklasse og de har derfor gode objektive forutsetninger for å oppnå en kampvillig klassebevissthet i løpet av relativt kort tid. Men de mangler som oftest organisasjoner og partier som kan lede dem. De revisjonistiske partiene i Vest-Europa er redde for deres potensielle revolusjonære klassebevissthet, de marxist-leninistiske er fremdeles altfor svake til å kunne lede dem i noen større grad.

Det er bare noen få og skjematiske punkter. En grundigere analyse er påkrevet, men KUL er i hvert fall ikke i stand til å gjøre noe slikt De mener at »en
lønnsarbeider er en lønnsarbeider uansett fødested,» – »han utbyttes på samme måte uansett bakgrunn». At det finnes en objektiv klassemessig stilling og en subjektiv bevissthet som kan stå i motsetning til den første, vil de ikke innse. Det stemmer antakelig ikke med en eller annen KUL-teori.

2. FELLES INTERESSER

Hvordan står det så med de felles interessene? Vår parole »Steng grensene» er selvfølgelig gal. Hvorfor er den gal? Det sier de ikke noe om? Den er »berykta», dens konsekvenser er »rasistiske». Som det riktige setter de opp fri innvandring: »Arbeidernes interesser ligger i den frie innvandring, ikke i den statlig regulerte, som ikke betyr noe annet enn at kapitalens talentspeidere har frie hender til å sortere ut den mest produktive arbeidskraften på det best egnede sted. Hvorfor er »den frie innvandring» den løsningen som tjener arbeidere best? Nei, se, det står det heller ikke noe om. Kanskje fordi »kapitalens talentspeidere» da får mindre frie hender? Alt er så enkelt i KULs tankeverden, det er bare å gripe hva som helst og tviholde på det. Skal en finne fram til hva som er de riktige parolene, må en foreta en analyse av interessene, framfor alt klasseinteressene.

Monopolkapitalens interesser
1.Monopolkapitalen bruker fremmedarbeidere som kriseregulerende faktor. Ved å regulere importen av fremmedarbeidere, regulerer kapitalen prisen på
arbeidskraften. Særlig i perioder da kapitalen har brukt for ekstra høye profitter, men ikke tør gå til direkte nedsettelse av lønningene, vil kapitalen importere et
stort antall fremmedarbeidere. Tilbudet av arbeidskraft blir så mye større enn etterspørselen at lønningene holdes på samme nivå, dvs. reallønna går ned. I
nedgangsperioder kan så denne mengden av fremmedarbeidere sendes ut av landet. Den akkumulerte kapitalen som måtte brukes til arbeidsløshetstrygd og andre tiltak frigjøres til kapitalistenes eget bruk gjennom staten.

2.Fremmedarbeidere er en billig investering i arbeidskraft. Landet som de kommer fra, dvs. det arbeidende folket der, har betalt utgiftene ved deres skolegang og faglige opplæring. Deres familier har ingen eller mangelfulle former for sosiale trygder, og disse trygdene betales for det meste av landet som de kommer fra. Når de blir utslitte, sjuke, eller uføre eller kommer i pensjonsalderen, blir de ofte sendt ut av landet og forsørgelsen overlates til det landet som de kommer fra. De er lette å skolere til meget snevre og konjunkturbestemte arbeidsoppgaver og ved en omstrukturering kan de sendes ut hvis omskolering viser seg altfor dyr for kapitalen.

3.Eksport av fremmedarbeidere brukes av eksportlanda for å kvitte seg med overskuddet av arbeidskraft, men samtidig også for å kvitte seg med den revolusjonære delen av arbeidsløse. Det er svært ofte at meget klassebevisste, men dårlig organiserte arbeidere forlater sine land og søker arbeid utenlands. Landets arbeiderklasse blir tappa for sine beste folk. På den andre siden bruker monopolborgerskapet i utvikla land som importerer fremmedarbeider, importen av fremmedarbeidere som økonomisk politisk pressmiddel på deres hjemland.Forholdet er særlig kjent når det gjelder Frankrike og Algerie. Importen av fremmedarbeidere har altså også klar imperialistisk karakter.

4.Monopolborgerskapet bruker fremmedarbeidere som pressmiddel mot den nasjonale arbeiderklassen, ikke bare som lønnsregulerende faktor, men også i form av sesongarbeid, streikebryteri (direkte eller ved å utvise streikende arbeidere fra landet), avledning av klassekamp til kamp mellom nasjonaliteter osv. For å kunne oppnå det går monopolborgerskapet bevisst inn for å begrense fremmedarbeidernes opphold i landet til kortere perioder slik at de ikke kan få opparbeidet solidaritet med landets egne arbeidere. Dessuten fratar monopolborgerskapet fremmedarbeidere de mest elementære borgerlig-demokratiske rettigheter: stemmerett, organisasjonsfrihet, streikerett o.l.

KUL gjør et stort nummer av hvor latterlig det er med demokratiske rettigheter: »Her sies (i ei brosjyre fra Rød Ungdom i EEC-kampen – min merknad) like ut at norske arbeidere har politiske rettigheter som er noe verdt!» Politiske rettigheter som krav for fremmedarbeidere må da være enda mer latterlig i følge KUL. Alle demokratiske rettigheter, retten til å regulere import av fremmedarbeidere i særdeleshet, er ikke »noe annet enn kapitalens økonomisk-politiske rettighet til å knekke arbeidere både ute og inne». Og »mangelen på sådanne (politiske rettigheter – min merknad) fører altså, via AKP-ledelsens spissborgerlige snusfornuft, med naturnødvendighet» til splittelse mellom norske og utenlandske arbeidere».

En føler seg frista til å si at KUL »med natur nødvendighet» må snakke tull. Betyr disse rettighetene ingenting for dem? Den dagen de mister dem, vil de forstå. I mellomtida kan de uleilige seg til å spørre noen grekere, tyrkere eller marokkanere om det. Chilenere kan de også spørre. Et av de viktigste områder for kamp for fremmedarbeidere er nettopp krav om likestilling med landets nasjonale arbeiderklasse, økonomisk og politisk. Det er også den eneste riktige veien i retning av en bygging av solidariteten mellom dem, solidaritet i virkeligheten, og ikke i hodene på KUL-folka.

5.Monopolborgerskapet bruker fremmedarbeidere som ledd i den interne strukturrasjonalisering. Dette viser seg f.eks. i den nære forbindelsen mellom statens oljemelding og den ettårige innvandringsstoppen. Selvfølgelig er importstoppen et element i spillet om lønnsoppgjøret, men det er et biledd. Spillet er litt mer komplisert enn som så. Forskjellen mellom regjeringen og monopolkapitalen på den ene sida og KUL-folka på den andre sida, er at de først bruker hodet når de planlegger sine angrep på arbeiderklassen og folket, mens de andre ikke gjør det når de skal avsløre dem.

Innvandringsstoppen er til dels en innrømmelse til kravet om ikke å bruke slike kriseregulerende faktorer med alle de negative virkningene de har. Men på den
andre siden er innvandringsstoppen ledd i en langsiktigere politikk. De nye arbeidsplassene i oljeindustrien kunne lett dekkes ved import av fremmedarbeidere. Det hadde faktisk vært den raskeste og billigste løsninga for monopolkapitalen på kort sikt.

Hvorfor gjør de ikke det da? Til KULs fortvilelse, så tenker ikke monopol kapitalen bare kortsiktig. Innvandringsstoppen gjør det jo nødvendig å henta
arbeidskraften innenlands? En kunne faktisk åpne arbeidsplasser for tusener av kvinner som ikke har arbeid i dag og som neppe får det i den nærmeste framtida.
Men den langsiktige interessen for monopolkapitalen er å foreta den strukturrasjonaliseringa som er bebuda i oljemeldinga (nedlegging av jordbruk, fiske og småindustri, fortrinnsvis den som beskjeftiger kvinner). Derfor blir det innført innvandringsstopp, og derfor blir det ingen nye arbeidsplasser for kvinner.

For å konkludere: Monopolkapitalens kortsiktige eller langsiktige interesser avgjør om grensene skal stenges eller åpnes i de enkelte øyeblikk og perioder.

Arbeiderklassens interesser
Når det gjelder den nasjonale arbeiderklassen (den etnisk enhetlige delen av den samlede arbeiderklassen), må en se på deres kortsiktige og langsiktige interesser.
De kortsiktige interessene er trygge arbeidsplasser, heving av reallønna, skikkelige boligforhold, en sammensveisa solidarisk arbeiderklasse, god  organisasjonsprosent i fagforeningene, proletarisk og kommunistisk ledelse av klassekampen, borgerligdemokratiske rettigheter osv. Måten monopolkapitalen bruker fremmedarbeidere på som kriseregulerende faktor truer samtlige av de kortsiktige interessene som er nevnt overfor.

Dens langsiktige interesser er å gjennomføre en sosialistisk revolusjon og denne langsiktige interessen avhenger i meget stor grad av stillingen til dens
kortsiktige interesser.

Når det gjelder fremmedarbeidere er deres kortsiktige interesser å få arbeid hvor som helst og under hvilken som helst betingelser. De har nemlig ikke noe arbeid, de er de facto arbeidsløse. Denne kortsiktige interessen står i motsetning til de kortsiktige interessene til den nasjonale arbeiderklassen, og dermed også til de langsiktige interessene.

Alle de andre kortsiktige interessene til fremmedarbeidere faller sammen med den nasjonale arbeiderklassens kortsiktige interesser. Men nettopp deres objektive stilling og måten de blir brukt på av monopolkapitalen hindrer dem i å oppnå noen av de kortsiktige interessene. Det er bare en kortsiktig interesse som til dels blir oppfylt ved at de blir fremmedarbeidere.

Mange av dem kommer for første gang i sitt liv i kontakt med en arbeiderklasse som er organisert og som har eller vi få en progressiv og kommunistisk ledelse. Det betyr mye. Men nettopp den muligheten krysses ofte ved at deres egne småborgerlige eller reaksjonære ledere overtar ledelsen i deres foreninger og ofte får hjelp til det av folk av typen KUL takket igjen være deres objektive stilling. Beklager hvis KULere måtte føle seg såra, men de kunne ha fått vite det selv hvis de gadd å sette seg inn i de konkrete forhold i f.eks. Vest-Europa og Norden.

Fremmedarbeidernes langsiktige interesser er å få oppfylt alle sin kortsiktige interesser i sine egne land, først og fremst ved å få arbeid. Dette er også forutsetningen for at deres langsiktige interesse i form av sosialistisk revolusjon overhode kan bli oppfylt.

Delen under helheten
For å konkludere dette. En enkelt, men meget vesentlig, kortsiktig interesse til fremmedarbeidere står i motsetning til både den nasjonale arbeiderklassens og
fremmedarbeidernes kortsiktige og langsiktige interesser. Derfor må denne kortsiktige interessen underordnes de andre kortsiktige og langsiktige interessene. Det er delen som må underordnes helheten.

Hvor viktig nettopp det er, vises klart ved det KUL »ikke vil lage til hovedpoeng», nemlig at fremmedarbeidere har vært drivkraften i mange ville streiker i Europa. Nå er det vil likegyldig for KUL hvem som har vært drivkraften, bare streikene var ville nok. Men det som er hovedpoenget, er nettopp det at de fremmedarbeiderne som streika, klarte å sette seg utover redselen for å miste arbeidet, klarte å overvinne redselen for at konsekvensene av kampen for deres samtlige interesser ville gå utover deres umiddelbare og kortsiktige interesse å få arbeid for enhver pris. Mange mista arbeidet, men det var nettopp ved det at de oppnådde visse forbedringer.

Først når fremmedarbeidere klarer å underordne sin kortsiktige interesse, å få arbeid for enhver pris, sine andre kortsiktige og langsiktige interesser, først når
fremmedarbeiderne klarer å underordne sin kamp den nasjonale arbeiderklassens kamp, og underordne seg den nasjonale arbeiderklassens politiske ledelse fordi
den står på alle måter sterkere rusta til det både kvantitativt (tallmessig) og kvalitativt (politisk og organisatorisk), først da vil de klare å oppfylle også den umiddelbare interessen å få arbeid, på tross av at den blir trua først av alle i en krisesituasjon.

Derfor er parolen »Steng grensene», og deretter å solidarisere seg med de som allerede er i landet, jobbe med dem, organisere dem, skolere dem, den riktige parolen. Den er faktisk den eneste som kan utnyttes til arbeiderklassens fordel det som er den største ulempen for monopolkapitalen, det at uskolerte og uorganiserte arbeidere fra fascistiske, halvføydale og underutvikla land kommer i kontakt med den klassebevisste og organiserte arbeideren fra industrialiserte land. Dette er den steinen som de reaksjonære løfter for å slippe den igjen på sine egne tær.

Å kjempe for at grensene skal stenges, er å kjempe mot at denne eneste muligheten til å hjelpe fremmedarbeidere på kort sikt blir spolert ved import av  fremmedarbeidere og bruk av dem etter monopolkapitalens eget forgodtbefinnende. Det er ingen lett og enkel oppgave å forklare det våre klassekamerater fra andre land. Det er tvertimot et langvarig og tålmodig arbeid med antakelig mange tilbakeslag og antakelig mange skuffelser og tvil. Gjør ikke vi kommunister det så vil reformistene gripe sin sjanse (j.fr. Aps 1. mai-tog i fjor). Klassekampen er slik.

– Til slutt i avsnittet: Fremmedarbeidere er ingen innvandrere. Innvandrer er en som slår seg ned for godt i et land og blir dette lands statsborger. Dens barn blir naturaliserte og har dette landets språk som morsmål. Fremmedarbeidere slår seg sjelden ned, de er i det hele tatt sjelden lengre i et land enn noen år. Men de blir kalt innvandrere av staten og kapitalen for å skjule realitetene. Det burde KULs superbeleste folk ha skjønt, når de ellers har sånn forkjærlighet for filologiske nyanser.

3. PROLETARISK INTERNASJONALISME

Våre paroler er feil, vi lar fremmedarbeidere få skylda for det at monopolkapitalen bruker dem, vi gjør også annet galt — sier KUL. Vi gjør noe enda verre, vi skjønner ikke hva proletarisk internasjonalisme og internasjonal klassesolidaritet er for noe. Jeg skal prøve å se litt på dette.

Proletariatets internasjonalisme er ikke en frase, enda mindre en konstruksjon. Dens konkrete former avhenger av kapitalismens utviklingsstadium (hovedmotsigelsene i verden) og av den konkrete situasjonen i og de konkrete vilkårene for klassekampen. I dag som da Marx og Engels skreiv Det kommunistiske manifest, er den beste hjelpen et lands arbeiderklasse kan gi sine klassefeller og folkene i andre land, det å kvitte seg snarest mulig med sitt eget borgerskap.

Men mye har også forandra seg siden, det er gått hundre år. Det er sant at Marx i et brev for hundre år siden har skrevet at proletariseringen av irske bønder og
eksporten av dem til England var bra. Det var bra da, det styrket Englands arbeiderklasse, det skapte en irsk arbeiderklasse. Det førte den irske bonden i kontakt med den engelske arbeideren, det drev klassekampen framover og det var et ledd i utviklingen av kapitalismen, akkurat som proletariseringen av bøndene i forrige århundre var et framskritt i kapitalismen i og med at den skapte den tallrike og sterke arbeiderklassen.

Men situasjonen er en annen i dag. Kapitalismen er gått langt inn i sin siste fase – imperialismen. Kapitalismen synger sin svanesang, men kapitalismen vil
ikke dø frivillig. Bruk av fremmedarbeidere er et fortvila forsøk på å regulere krisen, på å forlenge imperialismens levetid.

Denne tvangsinternasjonaliseringen av proletariatet foregår i hovedsak på imperialismens premisser, ikke på proletariatets premisser. Å blande denne tvangsinternasjonaliseringen av proletariatet som i sitt vesen er et økonomisk og politisk middel for kriseregulering, sammen med proletarisk internasjonalisme
som er proletariatets egne politiske og organisatoriske klassesolidaritet over landegrensene og på tvers av monopolkapitalens lover, forfølgelser og undertrykkelse av den, å blande disse to ting sammen er noe som bare KUL er i stand til å gjøre.

For denne sammenblandingen er ikke bare feilaktig, den er også farlig. Den fører lukt inn i feil politikk, inn i en politikk som direkte tjener monopolkapitalen. Det er nettopp det som er konsekvensen av KULs politikk og »analyser» som den er sprunget ut av. Den tjener de facto monopolkapitalen.

Det kan sies mye mer om fremmedarbeidere, om deres bakgrunn, om proletarisk internasjonalisme, om hvordan vi bør legge opp vår konkrete politikk utfra vår konkrete situasjon for best å tjene den proletariske internasjonalismen og andre spørsmål som ikke er blitt berørt i denne artikkelen. Det får stå over til en annen
gang og en annen anledning. Jeg er ikke overbevist om at KUL lar seg påvirke så lett. Derfor må vi være på vakt mot liknende »bidrag» til klassekampen i Norge. Hvis vi ikke klarer å bekjempe dem politisk, vil vi tape kampen om fremmedarbeidere.

GRUNK – Kambodsjas nasjonale enhetsregjering – er i dag anerkjent som den eneste lovlige regjeringa i landet av 60 stater. En av de siste som har anerkjent den er Sovjetunionen. Først 9. oktober 1973 sendte de en melding til statssjefen Sihanouk om at de anerkjente og støttet hans regjering.

Dermed hadde Sovjet lagt om sin kurs. Etter kuppet i mars 1970 opprettholdt de forbindelsene med Phnom Penh og følgelig med Lon Nols marionettregjering.

Sihanouk har gjentatte ganger oppfordret Sovjet til å støtte Den nasjonale enhetsregjeringa og Kambodsjas nasjonale enhetsfront (FUNK). Sovjetlederne valgte å overse både FUN K og GRUNK, og bygde i stedet ut forbindelsene med Lon Nol. Sommeren 1972 hadde Sovjet et diplomatisk korps på 88 personer i Phnom Penh!

Hva slags politikk har Sovjet ført overfor Kambodsja? Hvorfor har de nå valgt å gå til anerkjennelse? Vi gjengir her uttalelser fra forskjellige kilder som belyser disse spørsmålene meget godt. Det er fra et stensilert hefte Blindern FNL gav ut om situasjonen i Kambodsja slutten av mars.

---

Sovjets politikk overfor Kambodsja etter kuppet:
Lon Nol sier at hans regime er populært, og han forteller kambodsjanerne at beviset for at han ikke er proimperialistisk ligger i at russerne fordømmer Sihanouk og velger å bli i Phnom Penh …
(Samtale med Sihanouk, sitert hos B.K. Gordon: The Dimensions of Conflicts in Southeast Asia, s. 55.)
– Da krigen grep om seg i Kambodsja, ble rundt 600 teknikere, spesialister og rådgivere … sendt til Sovjet »under det påskudd at de skulle ta ferie» … men alle disse personene har nå vendt tilbake til Phnom Penh.
(Opplyst av Lon Nols visefinansminister Mau Say til ambassaden i Tokio, referert i Arbeiderbladet 3.12, 1970)

– I følge daværende finansminister i Lon Nols regjering fraktet Sovjet lastebiler til Lon Nol i all hemmelighet. 85 sovjetiske lærere har i all stillhet vendt tilbake til sine læreposter ved Phnom Penhs Institutt for teknologi, og studenter fikk stipendier til å studere i Moskva. (Dispatch News, juli 1971.)

–Etter kuppet ble en tsjekkisk våpenfabrikk på veien mellom Phnom Penh og Sihanoukville fortsatt drevet. Det sovjetiske maskingeværet AK-47 og ammunisjon ble laget der. »Tsjekkiske eksperter reiser hver dag…til fabrikken … med væpnet kambodsjansk eskorte … for å beskytte dem mot Vietcong-angrep,» skrev T.D. Allman i »the Bulletin». (Se ellers For Vietnam nr. 3/1970.)

Nå har imidlertid russerne vært ivrig opptatt med å arrangere fredsforhandlinger mellom Lon Nol og lokale ledere for frigjøringsfronten i Kambodsja, for på den måten å spille både Sihanouk og Peking utover sidelinja. (Harald Munthe-Kaas, Arbeiderbladet 26 1. 1973.)

I begynnelsen av 1972 sirkulerte historier om hvordan Sovjet muligens kunne greie å danne en regjering med »den tredje kraften» i Phnom Penh som et forsøk på å komme til en ordning uten å måtte støtte Sihanouk og hans tilhengere…. I begynnelsen av februar var Lon Nol etter alt å dømme i kontakt med »den andre siden». Ideen var å bringe noen kommunister inn i regjeringen og dermed forsøke å gjenvinne respekten som var sterkt falmet pga. undergivenheten overfor USA. Polen var koplet inn i bestrebelsene og Sovjets kontakt var Lon Nols bror, Lon Non. Lon Non er en av de nærmeste medarbeiderne til CIA, betrodd å rekruttere bergstammer til Lon Nols hær, og med forbindelser til heroinhandel. Til gjengjeld for et løfte om å støtte Sovjet, forlangte Lon Nol at de skulle presse Nord-Vietnam til å slutte fred i Kambodsja. Intrigene minner om Alice i Eventyrland. For det første ville ingen av lederne i Kambodsjas frigjøringsstyrker bidra med å legitimere klikken i Phnom Penh ved å delta i noen »koalisjon». For det andre bestemmer ikke Sovjet Nord-Vietnams politikk, og Nord-Vietnam bestemmer ikke over frigjøringshæren i Kambodsja. Og endelig: klikken i Phnom Penh hadde med fullt overlegg hisset til krig med de vietnamesiske frigjøringsstyrkene … (Fra Caldwell/Hor Tan: Cambodia in the Southeast Asian War,. s. 336.)

– I februar 1972 forsøkte Sovjet å danne et »lovlig kommunistparti» i Phnom Penh. Disse forsøkene skapte forskrekkelse både i FUNK, Vietnam og
Kina. Chou En-lai uttalte på en bankett 19.3.72 at »visse makter forsøker å etablere en »tredje kraft» i Kambodsja for å splitte FUNK og undergrave enheten mellom det kambodsjanske og de indokinesiske folkene.» Sihanouk lovpriste kineserne for ikke å ville være med på noe kompromiss med forræderene i Phnom Penh. Blant de som skulle være med i et sovjetisk kommunistparti var Hang Thun Hok, direktør for Universitetet for Kunst og studenter som var kommet tilbake fra Moskva. Lederne i frigjøringsbevegelsen ble harme over disse forsøkene og så det som et skritt mot dem for å svekke motstandskampen. (Wilfred Burchett, artikkel i Le Monde Diplomatique, april 1972.)

–Et av medlemmene i Sihanouks regjering uttalte at…deres (dvs. Sovjets) aksjoner var motstridende med aksjonene til FNL og Laos patriotiske front, og at de derfor var desto mer utålmodige …

Situasjonen førte til en helt ny følelse av enhet innen FUNK og hadde skapt en ny solidaritet mellom broderfolkene i Vietnam og Laos. Sihanouk erklærte at hvis en gruppe forrædere kunne samles under banneret til et »legalt kommunistparti», ville de være verre enn de verste reaksjonære. (Fra Caldwell/Hor Tan, s. ovenfor s. 339.)

Hvorfor har Sovjet ført en slik politikk?

Kanskje den viktigste grunnen er forholdet til Kina…politikken…som går ut på til enhver pris å blokkere Kina er grunnet på Sovjet-ledelsens imperialistiske
utenrikspolitikk … (Fra De Forenade FNL-gruppas medlemscirkel, studiebrev 3.)

De (dvs. Sovjet) har ikke fortalt meg noe disse folkene. De har ikke gitt meg forklaring. Derfor kan jeg bare gjette. Selvfølgelig vil jeg ikke si noe som kan tas som urettferdige beskyldninger, men det et folk som mener at russerne ikke har hjulpet meg fordi jeg heller for mye til Kina. Imidlertid avhenger det bare av dem om jeg også skulle kunne samarbeide med dem. Faktisk kan jeg ikke forstå den russiske holdningen, men jeg kan si at den er meget ufordelaktig for oss … (Sihanouk, intervju i Bangkok World, 7.2. 1971.)

–Fremtredende i det sovjetiske engasjementet synes være tenkningen om terrorbalansen: understreke betydningen av forhandlingsløsningen, opptrappingen av hjelpen til Vietnam parallelt med USAs krigføring og uviljen mot at Vietnamkrigen skulle bli en Indokina-krig – som det har kommet til uttrykk i holdningen til Sihanouk … (Lars Erik Lundin: Brennpunkt i Vietnam, s. 60.)

Hvorfor har Sovjet uttalt støtte til GRUNC?

– Sovjet og østblokklandene har dreid om – »Sihanouk er mannen». De spiller et dobbeltspill for å skaffe seg manøverrom til å bli i Kambodsja. De har måttet
innrømme at Sihanouk har overtaket. (Samtale med Poul Svejstrup i den danske avisen »Information».)
– Sovjet følte seg presset av den store støtten GRUNC fikk og har blant de alliansefrie stater. Sovjet har forstått at GRUNC er uavhengig og ikke underlagt
Peking. Sovjet har innsett at forsøkene på å tvinge FUNK til forhandlinger med Lon Nol har vært absolutt forgjeves …  (Sihanouk, Far Eastern Ec. Review, intervju den 7. januar 1974.)

I august 1973 ga USA opp bombinga i Kambodsja. De sier de har trukket seg fra krigen. Frigjøringsregjeringa kontrollerer 90 % av landområdet. I FN manglet det bare 4 stemmer på at den fikk sete som eneste lovlige representant for staten. Men fortsatt sitter lakeien Lon Nol i hovedstaden Phnom Penh. USA har lovet ham »maksimal støtte til deres heroiske selvforsvar».
– Kampen kan avgjøres raskt, men den kan også bli langvarig.

---

Slik lød avisoverskrifter i midten av august i fjor da USA måtte innstille bombingene av Kambodsja. Det har nå gått over et halvt år siden dette ble sagt. Noen oppfattet dette som dommedagsprofetier, andre så fram til den endelige frigjøringen av Kambodsja.

Men Phnom Penh holdes fremdeles av Lon Nols ulovlige kuppregime. Og ikke bare Phnom Penh, men også provinshovedsteder som Kampot, Battambang og
Kom pong Cham.

Hva har skjedd siden bombestansen? Har frigjøringsbevegelsens bestrebelser slått feil? Har andelen av de frigjorte områder skrumpet inn? Har frigjøringshæren forblødd under amerikanernes bomber og napalm?

Jeg tror vi kan svare benektende på de fleste av spørsmålene. Frigjøringsbevegelsens strategi for frigjøring har ikke slått feil. Framgangen i. det siste halvåret har vært vel så stor som forrige halvår. Den nasjonale enhetsfronten, FUNK, regner med at 90 % av Kambodsjas landområder og 80 % av befolkningen er frigjort.

Hvorfor har ikke Phnom Penh falt?

Likevel kan en spørre: Hvorfor har ikke Phnom Penh falt? Fikk ikke FUNK fri bane rett inn i sentrum da bombeangrepet stoppet 15. august? Vi gjør lurt i å se på hva FUNK selv sa i fjor høst. De sa ikke at Phnom Penh ville falle i løpet av timer. De sa ikke at frigjøringsstyrkene ville storme byen. Derimot sa de at bombestansen ville »lette frigjøringen av Kambodsja». I realiteten var bombestansen en seier over B-52. Hver dag måtte Lon Nol og amerikanske rådgivere innrømme at frigjøringsstyrkene rykket fram, til tross for tettere og tettere bomberegn. USAs reserveflystyrker var satt inn, og fra januar i fjor til den 15. august greide disse krigsmaskinene å slippe bomber som tilsvarer 7 atombomber av Hiroshimas styrke – pr måned!

Bombene fulgte frigjøringssoldatene. Det var også tilfeller av såkalte »feilbombinger» som slettet hele landsbyer. Phnom Penh svulmet av flyktninger. Soldatene nærmet seg bygrensa til Phnom Penh, og bombene fulgte dem. Poenget er at bombene også ville falt i Phnom Penh, om FUNK hadde stormet byen. Bombinger av selve Phnom Penh ville ramme sivilbefolkningen og flyktningene. Det finnes mange eksempler på at USA har slettet byer med jorda for å »frigjøre dem fra de røde» som det heter.

FUNK sa videre at ville bli langvarig, til tross for at styrkene rykket fram og trosset bomberegnet. FUNK vil at byen skal frigjøres innenifra, der befolkningen tar saken i egne hender. Men dette betyr ikke at FUNK vil forbli passive. Vissheten om at USA kan sette i verk bombeangrep igjen gjør det nødvendig for FUNK og GRUNK å samordne offensiven på de forskjellige plan, militært, politisk og diplomatisk.

FUNKs strategi

Strategien er som følger: Første trinn er å isolere Phnom Penh fra omverdenen. Det er fullført! Videre utføre angrep på sentrale militære og administrative sentra i byen. Slike angrep har pågått med raketter siden juletider. Det tredje trinnet i frigjøringen er at den generelle misnøyen med Lon Nol-regimets politikk vokser i styrke. Motstanden må bringes fram i konkrete aksjoner, folk må etter hvert finne metoder for organisert motstand inne i byen på tross av regimets bruk av politimetoder og vold. Det fjerde og siste trinnet sies å være militært angrep fra sørøst og sør i samarbeid med befolkningen.

Opinionen i Phnom Penh er i ferd med å vokse. Misnøyen med regjeringa har begynt å få mer organiserte former. Etter uttalelser fra FUNKs representanter å
dømme er motstanden generell, den omfatter alle lag av befolkningen. Demonstrasjoner og streiker holdes ofte. I februar ble fire studenter torturert og drept, industriarbeiderne i Phnom Penh svarte med en en-dags streik. Siden desember har det pågått en lærerstreik som har vært svært omfattende. Den største streiken satt i verk av arbeidere omfattet 40 000.

Det er opplagt at Lon Nols regime nå står på særdeles vaklende føtter. I mars gikk 5 ministre i hans regjering over til frigjøringsfronten. Dette gir oss et bilde av situasjonen, siden det som regel ikke er slike herrer som først uttrykker sin motvilje. Lon Nol har ikke andre å støtte seg på enn USA. Amerikanerne sitter med bukten og begge endene i regimet i Phnom Penh i og med sine eksperter, rådgivere, økonomisk støtte og våpenforsyninger.

USA gir ikke slipp på Kambodsja frivillig 

Hva betyr dette for frigjøringsbevegelsens videre kamp? All erfaring forteller oss at USA-imperialismen ikke vil sitte stille og se marionette-regimet sitt falle.
Da den amerikanske kongressen gikk inn for bombestans, innebar ikke det noen varig garanti. At Nixon helst ville oppta bombingene så snart han kunne, er bekreftet i Pentagon som har nedsatt egne utvalg for å finne forfatningsmessige smutthull som kan tillate bombinger på nytt. I et beroligende brev til Lon Nol
skrev Nixon:

»USA er fortsatt fullt bestemt på å gi maksimal støtte til deres heroiske selvforsvar og vil fortsatt stå skulder ved skulder med republikken i framtida slik vi har gjort det før ….».

Dette skulder-ved-skulder-forholdet har fått sitt konkrete uttrykk i Nixons budsjettforslag der det framgår at den militære hjelpen og økonomiske støtten til Kambodsja skal fordobles.

Hvorfor er det viktig for USA å få herredømme over Kambodsja? For å befeste sin posisjon i Sørøst-Asia. Etter 20 års uavbrutt krig i Indo-Kina med bare
nederlag kjemper USA-imperialismen like hardt for å vinne full kontroll over området, for å suge naturrikdommene av jorda og kreftene ut av folket.

Men når det gjelder Kambodsja er det ikke naturressursene som veier tyngst for USA. Et fritt Kambodsja vil sette en stopper for USAs bruk av landet som base
og oppmarsjeringsområde i kampen mot FNL i Vietnam. For USA er Vietnam strategisk langt viktigere med store oljeforekomster utenfor kysten. En fullstendig seier for FUNK og GRUNK i Kambodsja vil derfor bety en kraftig svekkelse av USAs dominans i Sørøst-Asia, og det vil være en enorm støtte og oppmuntring for folket i de andre indo-kinesiske landene.

Dette har også USA-imperialismen anelse om. Derfor er nå USAs marinebase på Okinawa satt i full beredskap med fartøy og flystyrker. Dette blir gjort
under påskudd av å skulle »evakuere» amerikanerne fra Phnom Penh. Men av erfaring vet vi at dette betyr oppsatsen til nye angrep.

Dei to supermaktene USA og Sovjet har sams interesser i å kua folket i verda. Men dei slåst og seg imellom om å rå verda åleine. Dei slit båe med store økonomiske og politiske problem. Før eller seinare må kampen mellom dei verta så skjerpt at dei må ty til den militære styrken sin for å vinna framgang og tryggja dei interessene dei har kvar for seg.

Dette er ei historisk lov. Progressive kan ikkje tillata seg å undervurdera faren for krig mellom dei.
(Første og andre artikkelen i denne serien står i Røde Fane 5/73 og 1/74.)

---

Midt-Østen i oktober 1973:
Den israelske hæren går over Suezkanalen og byene Kairo og Suez er alvorlig truet. Sovjet vil ha USA med på at de to supermaktene sammen skal sende styrker til Midt-Østen for å atskille de stridende. Sovjetiske tropper gjør seg klar til å rykke inn i Egypt aleine hvis det ikke øyeblikkelig blir våpenhvile.

Russiske sjøstridskrefter går mot Midt-Østen, og store fallskjermjegeravdelinger kan settes inn i området på en times varsel.

USA svarer med å sette hele sitt militærapparat verden over i høyeste beredskap ….

Var dette avtalt spill eller kunne en ny verdenskrig ha brutt ut? Hvordan stemmer dette med alt snakket om supermaktssamarbeid og avspenning ?

MOTSIGELSER I FIENDENS LEIR

I to tidligere innlegg i Røde Fane har jeg tatt opp den viktigste motsigelsen i verden – mellom de to supermaktene USA og Sovjet på den ene sida, og verdens undertrykte folk og nasjoner på den andre. Videre har jeg behandlet arbeidet for å bygge en enhet mot supermaktenes verdensherredømme. (Se Røde Fane 5/73 og 1/74, »Fronten mot supermaktene».)

Denne gangen vil jeg ta opp situasjonen i fiendens leire. En av de fire grunnleggende motsigelsene i verden er motsigelsen mellom de imperialistiske maktene innbyrdes i kampen om verdensherredømmet. Hvordan står denne motsigelsen i dag: Skjerper den seg og kan Sovjet og USA starte ny verdenskrig?
Hvem er sterkest av de to supermaktene?

SOVJETUNIONEN – EI STOR VÅPENSMIE

Sovjets militære utgifter lå i 1960 offisielt på omtrent 10 000 millioner dollar. I 1973 var de offisielt ca. 20 000 millioner, i virkeligheten 70 – 80 000 millioner.
Bresjnev forsøker bevisst å skaffe seg de militære forutsetningene for å ta opp kampen med USA om stillingen som verdens folks hovedfiende nr. 1. Og han har kommet langt på vei: Sovjet gjennomfører en rask opprustning av kjernefysiske våpen, sjøstridskrefter, luftbårne tropper, mekaniserte og offensive hærstyrker med sterk tankstøtte, osv. Balansen når det gjelder kjernefysiske våpen skal i dag se slik ut – i følge »International Institute for Strategic Studies»:

Interkontinentale                           USA      SOVJET

kjernefysiske raketter:                 1054       1 510
Mellomdistanse-raketter:               –            700
Ballistiske undervannsraketter:     656      750
Mellomdistanse-bombefly:             70        500

For ti år siden var alle verdenshavene dominert av vestmaktene. Den sovjetiske flåten har siden 1965 bredd seg ut over hele verden. I dag er sovjetiske krigsskip
mer eller mindre fast stasjonert i Atlanteren, Stillehavet, Det indiske hav, Japanhavet, Det fillipinske havet, Svartehavet, Middelhavet, Østersjøen, Den persiske gulfen, Det karibiske hav og Den meksikanske gulfen. Militære spesialister er uenige om hvem som har sterkest flåte av USA og Sovjet, men en ting er klart: Den sovjetiske flåten utvikles raskt, og det kan ikke vare lenge før den er sterkere enn den USA har.

Sovjet skal i dag produsere 9 – 12 atomdrevne u-båter pr. år, mens USA bare greier 4 stykker. (Kilder, se notene, punkt I.)

BRESJNEV AVHENGIG AV UTENLANDSK KAPITAL

Hvordan greier Sovjet den økonomiske belastninga som opprustninga må innebære?

Sovjetunionens militærutgifter utgjør en større del av landets nasjonalinntekt enn USAs. Kapitalinvesteringene konsentreres om våpenindustri og krigsforberedelser, mens annen industri som konsumvareindustri og jordbruket blir liggende etter.

For å forsøke å løse sine økonomiske problemer har Sovjet-lederne begynt å ta opp store lån i land som Japan, Vest-Tyskland, England og USA. Fra 1958 til 1963 lånte de 570 millioner dollars. Fra 1964-69 økte de til 1 500 millioner, og i perioden 1970 – 73 ble det 5000 millioner dollars.

Men dette er ikke alt. Blant annet for å utnytte energiressursene i Sibir har Bresjnev invitert utenlandske selskaper til å delta direkte i sovjetisk næringsliv.

I 1973 åpnet de to amerikanske storbankene New York Citys Manhattan Bank og The First National City Bank nye filialer. Forrige amerikanske bank i Sovjet måtte stenge i 1922.

I 1973 besøkte gjennomsnittlig 2 000 amerikanske forretningsfolk Sovjetunionen hver måned. En stor mengde omfattende avtaler ble inngått. Noen eksempler:

– Occidental Petroleum Company bygger 4 kjemiske fabrikker for 8 milliarder dollars.
– På Krim bygger amerikanerne Coca Cola-fabrikk.
– Sovjet skal kjøpe ca. 10 % av sin samlede kornproduksjon i USA i 3 år framover fra 1972.
– I Washington i juni 1973 bad Bresjnev amerikanerne om å satse 10 milliarder dollars på et opplegg for utnytting av naturgass og andre ressurser i Sibir.
(Om toppmøtet i juni 1973 og følgene av det, se Røde Fane 2/73, artikkelen »Bresjnev opnar dørene for amerikansk monopolkapital.» Red.)

Bresjnev har ikke bare kontakt med amerikansk kapital. Sovjets seks største handelspartnere blant de vestlige kapitalistiske land var i 1972:
1. Vest-Tyskland: 828 mill. rubler
2. Japan: 800 mill. rubler
3. Finland: 602 mill. rubler
4. England: 558 mill. rubler
5. Frankrike: 554 mill. rubler
6. USA: 500 mill. rubler

Et særtrekk ved Sovjets handel med nesten alle disse landene er at Sovjet har et kraftig underskudd på sin handelsbalanse i forhold til dem. I 1972 var Sovjets handelsbalanse med USA på omtrent 3:1 til fordel for USA.

Bresjnev er i ferd med å utvikle et avhengighetsforhold til vestlig monopolkapital samtidig som han bygger opp det største militærapparatet i verden. Denne motsigelsen kan skjerpes og føre til at Sovjetlederne tar sjansen på å bruke sin militære styrke til å skaffe seg kontroll med deler av vestlig kapital, industri, arbeidskraft og marked. (Kilder, se notene, punkt 2.)

KONTROLL GJENNOM »AVSPENNINGS»–FORHANDLINGENE

Sosialimperialistene i Kreml vil konkurrere med USA om verdensherredømmet. De må forsøke å skaffe seg innflytelse i de store delene av verden USA dominerer i dag. Deres hovedmetode for dette har vært forhandlinger om avspenning og samarbeid. Sovjetlederne har foreslått nye kollektive sikkerhets systemer i Europa og Asia. Disse skal erstatte de USA-dominerte paktene NATO og CENTO, CEATO i Asia.

Innafor de tre vestlige militærpaktene har det vært økende motsigelser de siste åra blant annet på grunn av USAs tilbakegang og militære fiaskoer i Sørøst-Asia.

BOKS:

«STALIN OG BRESJNEV OM KRIG OG FRED:
Bresjnev i tale ved ankomsten til Washington 18. juni:

»Avstanden mellom våre land blir mindre og mindre ikke bare fordi at vi har moderne fly med utmerkede flyruter, men også fordi et stort mål forener oss – å garantere en varig fred for folkene i våre land, å skape sikkerhet på vår jordklode.»

I 1952 førte bolsjevikene under Stalins ledelse ennå en hard kamp mot revisjonistene. Stalin skrev i artikkelen »Spørsmålet om uunngåeligheten av krig mellom de kapitalistiske landene»:

»En del kamerater påstår at på grunn av de nye internasjonale forholdene som har utviklet seg etter den andre verdenskrig, er kriger mellom de kapitalistiske landene ikke lenger uunngåelig. Man sier at Lenins tese om at imperialismen uunngåelig fører til krig bør betraktes som foreldet, ettersom det nå har vokst fram mektige folkelige krefter som kjemper for forsvar av freden og mot en ny
verdenskrig. Det er ikke riktig Det mest sannsynlige er at den nåværende fredsbevegelsen kan føre til at en bestemt krig forhindres, at den for en tid utsettes, at en krigersk regjering må gå av og erstattes med en annen regjering som for en tid er villig til å bevare freden. Dette er naturligvis bra. Men det
er ikke tilstrekkelig for å avskaffe uunngåeligheten av krig mellom de kapitalistiske landene overhodet. Det holder ikke fordi imperialismen
trass i alle slike framganger for fredsbevegelsen
likevel eksisterer og består. Følgelig består også krigens uunngåelighet. For å avskaffe krigens uunngåelighet må man knuse imperialismen.»

Bresjnev står parat og hopper av iver etter å overta USAs rolle med sine kollektive sikkerhetssystemer.

Men de aller fleste nasjoner har avvist Bresjnevs nye militærpakter, og sosialimperialistene har måttet pønske ut andre måter å øke innflytelsen på. De har kjørt en sjarmoffensiv med stadig nye forslag om nedrustning og avspenning.

 

I 1963 ble USA og Sovjetunionen enige om avtalen om stans i prøvesprengningene med atomvåpen. Da hadde Sovjet bare 100 interkontinentale kjernefysiske raketter. På 10 år et tallet økt til 1 510 tilsvarende raketter. USA hadde 400 i 1963 og har 1 053 i dag.

I 1963 fikk supermaktene i stand avtalen om ikke spredning av atomvåpen. Da hadde sosialimperialistene bare 7 atomdrevne ubåter med kjernefysiske våpen. I 1972 hadde de allerede 39 slike som sprer truselen fra Bresjnevs offensive atomvåpen over hele verden.
Det virkelige innholdet i Sovjets »nedrustnings»-offensiv har vært:

– å tildekke en voldsom militær opprustning for andre regjeringer og folkene
både i revisjonistiske land og andre land.
– å forsvare de to supermaktenes monopol på atomvåpen gjennom ikkesprednings- og prøvestansavtaler, og dermed å forsvare USAs og Sovjets herredømme i hver sin del av verden.

Men »avspennings»-forhandlingene har også hatt en annen side: Både på Den alleuropeiske sikkerhetskonferansen i Helsinki og i forhandlingene med USA har Sovjet lagt stor vekt på å bringe inn handelsmessig, økonomisk, vitenskapelig og teknisk samarbeid. En rekke avtaler om samarbeidsprosjekter, samarbeidskomiteer, økt gjensidig kontakt og utveksling på et utall områder er inngått.

På denne måten øker Sovjetlederne sin politiske innflytelse i land som står under USA-imperialismens dominans.(Kilder, notene punkt 3.)

OPPOSISJONEN I SOVJET

Motstanden mot Bresjnevs og Khrustsjovs omdanning av Sovjetunionen til et aggressivt militært diktatur med enorme militærutgifter er utvilsomt økende i
Sovjetunionen. Her i vest får vi bare høre om en liten del av toppen av isfjellet:

– Den borgerlige intellektuelle opposisjonens kamp for demokratiske rettigheter med Solsjenitsyn og Sakharov somsentrale personer.
– I april 1973 meldte vestlige aviser at tre ledende medlemmer av politbyrået fikk sparken på grunn av motstand mot supermaktsamarbeidet med USA.
– Det er klart at det eksisterer organiserte studentgrupper ved universitetene i Moskva, Leningrad og Kiev som bekjemper Sovjetledernes imperialistiske politikk.
– Folk som har oppholdt seg i Moskva forteller at det relativt ofte går rykter om store streikeaksjoner blant arbeidere i forskjellige deler av landet rettet mot
forverring av levevilkår og rasjonalisering.
– Fra republikker som Ukraina, Estland og Litauen har vestlig og sovjetisk presse på hver sin måte fortalt om flere større folkelige oppstander for nasjonale og demokratiske rettigheter de siste par åra.
– I siste halvdel av seksti-åra offentliggjorde to nye illegale marxist-leninistiske organisasjoner i Sovjetsamveldet sine programmer i vestlige land. De kalte deg
Sovjetunionens kommunistiske parti(bolsjevikene) og Stalin-gruppene. Hvordan det står med disse organisasjonene i dag vet vi ingenting om. De jobber under strengt illegale forhold i et land med verdens antakelig mest effektive Politidiktatur. (AKP(m-l)s avis Klassekampen trykte i 1. mai nummeret i år utdrag fra et nytt illegalt dokument utgitt av »Kampkomiteen for gjenreisinga av et marxist-leninistisk parti i Sovjet», rettet mot kampanjen Sovjetlederne fører mot Kinas kommunistiske parti. Red.)
– Russerne som har sluppet ut fra fangeleire og »sinnsykehus» kan fortelle at tusenvis er arrestert av politiske årsaker. Borgeren Bresjnev setter vel stort sett ikke andre borgere innafor murene, så en stor del av fangene er sikkert kommunister.
– Sjøl ut fra Sovjetledernes offisielle tall er det klart at jordbruket har vært i tilbakegang og stagnasjon de siste åra. Bresjnev satser på opprustning og innføring av reindyrket kapitalisme i jordbruk og industri, mens levestandarden heller synker enn øker for det flertallet. Der er klart at dette har gitt og gir grunnlag for mye misnøye i arbeiderklassen.

USA HAR PROBLEMER

USA har helt siden 2. verdenskrig vært den dominerende imperialistiske makten. Men i 1960- og 70-åra har USA-imperialistene rotet seg inn i stadig større problemer.

Folkene i Asia, Afrika og Latin-Amerika har reist en anti-imperialistisk frigjøringsbevegelse med veldig kraft. Siden Korea-krigen har amerikanerne stadig lidd militære nederlag. Sist i Vietnam og Kambodsja. Dette har kostet USA mye både når det gjelder militær prestisje, moral, styrke og økonomi.

EEC og Japan har styrket seg økonomisk i forhold til USA. De har krevd en mer sjølstendig posisjon og til og med begynt å konkurrere med USA-imperialistene med stort hell i økonomi og politikk. Nixon-doktrinen om å utvikle blant annet EEC og Japan til solide støttespillere for USA og dermed innskrenke USAs direkte engasjement i utlandet, har langt på vei slått feil.

I USA har vi sett store valutakriser, underskudd på handelsbalansen med utlandet for første gang siden Annen verdenskrig, prisstigning, inflasjon og arbeidsløshet. USAs andel av den kapitalistiske verdens eksport sank fra 32,4 % i 1947 til 16 % i 1969. Sterke tendenser til en indre politisk krise har vist seg i Watergate-saka, mordene på Kennedy-brødrene, motsigelsene mellom Kongressen og Nixon om bombinga av Sørøst-Asia, osv.

På det militære området har USA tapt terreng til Sovjet. Men Nixon gir ikke fra seg verdensherredømmet frivillig. Det amerikanske militærbudsjettet for 1975
er på 85 000 millioner dollars, en økning på 6 300 millioner fra året før.

Kvantitativt ser det ut til at USA ennå har ledelsen. I 1972 hadde for eksempel Sovjets 1 510 interkontinentale kjernefysiske raketter omtrent 2 500 krigshoder, mens de 1 054 rakettene til USA hadde omtrent 5 700 krigshoder. Samtidig er russernes rakettsystemer utvilsomt under rask utvikling.

USA er nok ennå verdens folks fiende nummer 1. Amerikanerne har det mest velutbygde nettet av militære baser over hele verden, kombinert med omfattende
økonomiske investeringer. Russerne kommer foreløpig ikke opp mot USA når det gjelder økonomisk og politisk infiltrasjon og utbytting i Asia, Afrika, Latin-
Amerika og Vest-Europa.

Men tendensen er at USA-imperialismen er i tilbakegang på det militære, økonomiske og politiske området, mens Sovjet er i framgang på det militære området.

I 1967 gikk den sovjetiske flåten inn i Middelhavet, og snart ble 60 skip fast stasjonert der. Denne styrken overgår USAs 6. flåte. Hadde dette skjedd 10 år
tidligere ville verden vært på randen av krig. I 1967 kunne ikke USA lage særlig rabalder. Det forteller en god del om endringene i styrkeforholdet. (Kilder,
notene punkt 4.)

USAs tilbakegang og Sovjets militære framgang betyr skjerpet konkurranse og kamp om verdensherredømmet mellom supermaktene. Utviklinga i Europa viser dette spesielt klart.

EUROPA SOM BRENNPUNKT

Europa er det området i verden der supermaktenes interesser står hardest imot hverandre.

Hvorfor? – Økonomisk har Europa større betydning for USA og Sovjet enn noe annet område i verden. De europeiske landene har en velutbygd industri, høy teknologi og et sikkert marked. Europa står for 20 % av den industrielle vareproduksjonen. I 1969 var 30 % av de amerikanske investeringene i utlandet
plassert i Europa, 12,7 i Asia og det sørlige-Afrika og 16,5 % i Latin-Amerika.

Sosialimperialistene er på sin side helt avhengig av å kunne utbytte høyt industrialiserte stater som Øst-Tyskland og Tsjekkoslovakia. Invasjonen i Tsjekkoslovakia i 1968 viste hvor avgjørende dette er for Sovjet. Samtidig har Bresjnev nå også begynt å utvikle et visst avhengighetsforhold til vest-tysk, engelsk og italiensk kapital. Han trenger sårt kapitalinnsprøytninger fra disse landene. Han trenger maskiner og annet utstyr fra dem, adgang til den avanserte teknikken og til nye markeder. Men Vest-Europa har han ingen politisk eller militær kontroll over. Og det kan en være sikker på at han ønsker seg.

Begge supermaktene er mot EEC. En vest-europeisk politisk union vil bety at Vest-Europa delvis forsøker å opptre sjølstendig overfor USA og Sovjet. EEC
kan føre med seg vest-europeisk atomvåpen-samarbeid og en egen forsvarspakt for EEC-landa. Europas svakeste punkt i økonomien er manglende adgang til og
kontroll med dagens energikilder. Dette utnytter USA og Sovjet for å styrke sin innflytelse, Sovjet gjennom eksport av store mengder naturgass i rørledninger til
Vest-Tyskland og Italia, USA gjennom sine oljeselskaper. (Kilder, notene punkt 5.)

MILITÆR OPPLADNING

Supermaktenes konsentrering av militære styrker i Europa viser at de anser dette området for det viktigste i verden. I følge »International Institute for Strategic
Studies» er den militære situasjonen i Nord- og Sentral-Europa slik:

NATO   Warszawapakten
Stridsklare tropper (i tusener):            580           1 000
Stridsvogner:                                        6000         16 000
Lette bombefly:                                        64               250
Jagerfly:                                                 400             2 100

Sovjet har konsentrert størstedelen av sine sjøstridskrefter i farvannene rundt Europa. Omkring 70 % av de russiske ubåtene finnes f.eks. her. Alle de
700 mellomdistanserakettene Sovjet har er rettet inn mot Europa.

I dag har Sosialimperialismen en sterk overvekt i militær styrke i området. Viktig er det at russerne ser ut til å fortsette oppladninga med stort tempo. Rett før jul 1973 forsterket de sine styrker i DDR, Polen og Tsjekkoslovakia med 1 200 stridsvogner. (Se også illustrasjonen fra Peking Review 3/1974.)

VERDENSKRIG MULIG?

Sosialimperialismen er i ferd med å gjennomføre en politisk, økonomisk og militær offensiv overfor Europa. På det militære området har Sovjet hatt framgang, men på det økonomiske og politiske området går det dårlig. Ingen vest-europeiske land med unntak av Finland synes å ville nærme seg Sovjet. Til det er banda til den vestlige verden for sterke. Både Den alleuropeiske sikkerhetskonferansen (KSSE) og forhandlingene om gjensidige styrkereduksjoner i Europa (MBFR) har gått i stå og har ikke brakt noen vesentlige resultater.

Hva vil så Bresjnev bruke sin militære overlegenhet til?

Sovjetlederne vil få stadig større problemer med opposisjonen hjemme. De
blir stadig mer avhengige av vestlig kapital og teknikk og ønsker politisk kontroll med denne. De vil forsøke å bruke sitt militærapparat til å sikre seg en slik kontroll gjennom skremsler og press og kanskje til slutt militær aksjon.

Samtidig jobber sterke krefter i USA og Vest-Europa for at de amerikanske styrkene skal trekkes ut. USAs anstrengte økonomi har problemer med utgiftene til styrkene i Europa.

Samtidig har enheten mellom EEC-landa blitt svekket gjennom uenigheten under Midt-Østen-krigen i oktober 1973, den nye »nei til EEC»-regjeringa i England og motsigelsene i EEC om bidrag til distriktsfondene og opptredenen under »oljekrisa».

Dette er tendenser som taler til fordel for Sovjetledernes offensiv.

Er så en ny verdenskrig med utgangspunkt i motsigelsene mellom USA og Sovjet virkelig mulig?

La oss se litt nøyere på forholdet mellom de to statene.

KAMPEN MELLOM SUPERMAKTENE ER ABSOLUTT

I revisjonistiske og borgerlig vestlig presse har teoriene om fred, avspenning og supermaktssamarbeid fått dominere lenge.

Men motsigelsen mellom USA og Sovjet er ikke blitt visket ut. Den er en av de fire grunnleggende motsigelsene i verden, og kampen mellom de to supermaktene er absolutt. Det er bare det at motsigelsen mellom de to til nå har vært underordnet hovedmotsigelsen i verden mellom de to imperialistblokkene og verdens undertrykte nasjoner og folk. De kreftene som presser USA og Sovjet til å samarbeide mot verdens folk har vært sterkere enn de som presser dem til å slåss mot hverandre.

Enheten mellom stormaktene er bare tilfeldig, mens kampen mellom dem er grunnleggende og vedvarende.

FELLES INTERESSER

I en rekke spørsmål har Bresjnev og Nixon stått sammen ut fra at begge vil undertrykke og dominere resten av verden:

Forsvar av atomvåpen
Gjennom avtalene om begrensning og ikkespredning av kjernefysiske våpen (SALT-forhandlingene) i 1963, 1968, 1972 og 1973 har supermaktene forsvart
sitt militære hegemoni i verden. Samtidig har de i avtalene sikret seg sjøl retten til videre utvikling av kjernefysiske våpen med helt bagatellmessige begrensinger.

Verdens politimenn
Bresjnev og Nixon vil spille rollen som politikonstabler i verden og mener de har rett til å slå ned på alle anti-imperialistiske tendenser innafor sine interessesfærer. Dette har de til fulle bevist gjennom sine mange politiske og militære intervensjoner i land verden over. I den siste SALT-avtalen fra 1973 om forhindring av kjernefysisk krig, har de faktisk avtalefestet sin rolle som politikonstabler:

»Hvis . . . .forhold mellom de to partene eller mellom en av partene og andre land . . .. eller hvis forhold mellom land som ikke er parter i denne avtalen synes
å kunne medføre fare for kjernefysisk krig . . . . skal De forente stater og Sovjetunionen øyeblikkelig gå i gang med presserende forhandlinger med hverandre.»

Mot sammenslutninger av undertrykte nasjoner
Nasjoner som på forskjellig vis er undertrykt og dominert av supermaktene har bygd organisasjoner som Organisasjonen av oljeproduserende land (OPEC), Organisasjonen for afrikansk enhet (OAU), Konferansen for alliansefrie land, Fellesmarkedet (EEC) osv. De har gjort det for å kunne opptre mer sjølstendig overfor USA og Sovjet. Begge supermaktene er interessert i å splitte enheten og styrken i disse sammenslutningene.

Mot virkelig avspenning i verden
Bresjnev og Nixon bygger begge sin makt og innflytelse i verden på sin militære styrke og dominans. Hadde de trukket tilbake sine baser over hele verden, stanset opprustninga, ødelagt atomvåpnene og fjernet krigstruselen, ville hele grunnlaget for deres verdensherredømme forsvinne. Da ville ikke de undertrykte
nasjonene lenger ha noen grunn til å godta økonomisk utbytting og politisk dominans fra supermaktene.

Supermaktene ønsker ikke avspenning. Hver gang det for eksempel legges fram forslag i FN om virkelig avspenning, avviser de det. Jamfør deres motstand mot oppretting av fredssoner uten kjernefysiske våpen i Latin-Amerika, Det indiske hav og Middelhavet.

UFORSONLIGE INTERESSER

Trass i supermaktssamarbeidet på flere områder kan vi ikke unngå å se motsigelsen mellom dem komme klart fram i mange saker:

Våpenkappløpet fortsetter
Opprustninga holder et større tempo enn noensinne. Begge supermaktene ønsker å få et overtak på den andre. Forhandlingene om gjensidige styrke-
reduksjoner i Europa er fort i lang tid uten at det er oppnådd resultater.

Bresjnevs forslag om at de europeiske statssjefene skulle møtes under den tredje fasen av Den alleuropeiske sikkerhetskonferansen blir ikke godtatt. På det
militære området har ikke konferansen gitt noen som helst resultater, og mye av tida er gått med til å diskutere problemer med familier som er splittet på grunn av jernteppet, miljøspørsmål osv.

Militærbudsjettene til USA og Sovjet for 1974-75 når nye rekordstore høyder.

Kamp om innflytelse og kontroll
Over store deler av verden slåss supermaktene seg i mellom om kontroll med råvareressurser, markeder og arbeidskraft i andre land. Denne kampen har vært
spesiellt skjerpet i Midt-Østen, Sørøst-Asia og i India og Pakistan. Her har USA og Sovjet støttet hver sin part i lokale konflikter for å vinne egen innflytelse.
Samtidig har de gjort avtaler over hodene på de krigførende parter, sabotert frigjøringsbevegelsens kamp og hindret løsninger på konfliktene.

Hovedtendensen i verden i dag til at folk og nasjoner kjemper for uavhengighet fra imperialistblokkene har innskrenket supermaktenes albuerom kraftig. De kan ikke lenger operere fritt i de fleste land verken i Europa, Asia, Afrika eller Latin-Amerika. Dette skjerper motsigelsen mellom USA og Sovjet kraftig. De må slåss desto hardere om innflytelse i de områdene de kan ha håp om å vinne innpass i.

FORHOLDET MELLOM USA OG SOVJET

Vi kan oppsummere disse fire hovedkonklusjonene når det gjelder forholdet mellom USA og Sovjet:
1. Den grunnleggende motsigelsen mellom de to supermaktene er ennå underordnet hovedmotsigelsen i verden mellom dem og de undertrykte folk og nasjoner.
2. USA beholder foreløpig tittelen som verdens folks hovedfiende nr. 1, og er den sterkeste av supermaktene.
3. Tendensen er at Sovjet er i militærframgang, mens USA er i militær, politisk og økonomisk tilbakegang. Sovjet mangler politisk og økonomisk framgang, og dette kan få sosialimperialistene til å ta desperate tiltak.
4. Motsigelsen mellom USA og Sovjet skjerpes raskt og kan fort bli hovedmotsigelsen i verden. Sovjetsamveldet er snart klar til å ta opp kampen med USA om å være den sterkeste. Da vil vi stå på randen av en ny verdenskrig.

IKKE UNDERVURDER KRIGSFAREN!

I »Om den langvarige krigen» (mai 1938) sier Mao Tsetung:

»Krig er en fortsettelse av politikken med andre midler. Når politikken har nådd et visst utviklingsstadium og ikke lenger kan utvikles videre med vanlige midler, da kommer krigen for å feie hindringene av veien for politikken.»

Begge supermaktene er oppe i store økonomiske og politiske problemer. På et eller annet tidspunkt vil en av dem eller begge igjen ta i bruk sin militære styrke for å vinne framgang og sikre sine interesser. Dette er en historisk lovmessighet. Faren for en ny ødeleggende verdenskrig undervurderes blant progressive i dag.

Propagandaen om »fred, samarbeid og avspenning» har hatt sin virkning. Mye kan tyde på at faren for verdenskrig med utgangspunkt i Midt-Østen var reell, og at mange her i landet hadde en farlig og overdreven tillit til supermaktssamarbeidet.

Det eneste som kan forhindre krigen er revolusjonen. Bare den vil kunne rydde av veien de grunnleggende motsigelsene i verden som på et eller annet tidspunkt
objektivt sett vil føre til krig.

Om faren for en tredje skriver Mao i »Om den riktige behandlingen av motsigelsene i folket»(1957):

»Vi går fast inn for fred og mot krig. Men hvis imperialistene vil insistere på å utløse en ny krig, må vi ikke være redde for den. Vår holdning til dette spørsmålet er det samme som til enhver uro: For det første er vi imot det, og for det andre er vi ikke redde for det. Etter den første verdenskrigen oppstod Sovjetunionen med et folketall på 200 millioner. Etter den annen verdenskrig oppstod den sosialistiske leiren med et samlet folketall på 900 millioner. Hvis imperialistene tviholder på å ville utløse en tredje verdenskrig, vil ganske sikkert ytterligere flere hundre millioner gå over til sosialismen, og da vil det ikke bli mye plass igjen på jorda til imperialistene. Det er også sannsynlig at hele imperialismens struktur vil falle helt sammen.»

Kilder:
1. Øst-Europa nr. 4/72 (Vest-Tysk militærtidsskrift). International Institute of Strategic Studies: »The military Balance 1972-73», London 1972. Peking Review 52/73.
2. US News and World Report 30/10-72, 28/5-73, 11/6-73. Vision 15/5-73. Pravda 27/2-73. Peking Review 52/73.
3. Peking Review 32/73.
4. Dagbladet 26/10-72, 5/2-74.
5. Survey of Current Affairs, okt. 1970.

Ei klasseanalyse må gje svar på spørsmålet: «Kven er våre vener, og kven er våre fiendar» (Mao). Dette spørsmålet må og stillast for kvinnene. Dersom vi ikkje greier å finne dei rette svara på det, vil kampen for frigjeringa av kvinnene berre nå små resultat.

Skal vi kunne gi kvinnebevegelsen en riktig retning, øke og forsterke den, da trenger vi nøyaktig kunnskap om vår egen og våre medsøstres situasjon. Noen vil kanskje mene at det som forener alle kvinner – kjønnsundertrykkinga – er viktigere enn det som skiller – klassetilhørigheten. Det er ikke i pakt med virkeligheten. Kvinnene som helhet utgjør så langt fra noen ensartet gruppe. Deres levevilkår og tankegang er ulik fra klasse til klasse. Innafor hver klasse tar også den særegne kvinneundertrykkinga forskjellig form og har forskjellig innhold. En kvinnelig lege og en kvinnelig industriarbeider lever og tenker temmelig forskjellig, sjøl om de begge skulle være aktivt med i f. eks. Kvinnefronten. De forskjellige problemene de har krever ulike løsninger. Felles for dem er at de begge har interesse av å kjempe mot all kvinneundertrykking, hvordan de enn møter den, av å stå sammen mot dem som har makta i samfunnet vårt – monopolkapitalen. Men de kvinnene som sjøl er knyttet til den herskende klassen, er det mulig å forene dem med det arbeidendefolkets kvinner i kampen for full frigjøring av kvinnene?

Bare en analyse av de økonomiske forholdene til kvinnene fra de forskjellige klassene, av deres tenkemåte og oppfatninger, kan gi svar på slike spørsmål. Den kan bringe klarhet i hvilke kvinner det er mulig å forene i kampen forfrigjøring og sosialisme, hvilke krav som er viktigst for de forskjellige kvinnene, og – særlig viktig – hvor, i hvilken klasse, en finner de kvinnene som må være den viktigste drivkrafta i kvinnekampen.

Den analysen vi legger fram her, sammenfatter det materialet vi har i dag, mens den nye bølgen av kvinneorganisering ennå er ganske ung. Den er ufullstendig, og må brukes med kritikk.

Den største svakheten er at vi konsekvent har tatt utgangspunkt i kvinnenes personlige klassetilhørighet og ikke har greidd å ta hensyn til hvor de hører hjemme når ektemannen tilhører en annen klasse enn dem. En kvinnelig kontorfunksjonær vil bli sterkt preget av om hun er gift med en industriarbeider eller en disponent, så sterkt at det vil være mannens klassetilhørighet som bestemmer hvor hun hører hjemme. (En skilsmisse kan dermed samtidig komme til å bety skifte av klasse.)

På den andre sida har vårt eneste holdepunkt for å klassifisere husmødre uten lønnet arbeid vært ektemannens klasse. Dette er ikke noen nødløsning, men tvert imot det eneste riktige, fordi hun er fullstendig økonomisk avhengig av ham og i høy grad deler hans meninger.

I hovedsak mener vi analysen gir et riktig bilde av norske kvinner og danner et bra utgangspunkt for videre analysearbeid, som vi oppfordrer folk til å sette i gang med. Send gjerne resultatene til Røde Fane!

Underarbeidet med denne klasseanalysen har vi støttet oss på Notat til en klasseanalyse i Røde Fane 1/1972. Vi har også gjort bruk av Folketellinga for 1960 og Statistisk Sentralbyrås lønnsstatistikk for 1969. Den borgerlige statistikken er ikke laget for å gjøre det mulig å skjelne klassene i Norge fra hverandre. Det arbeidet som må til for å gå gjennom talla kritisk og legge fram et tallmateriale som gir et pålitelig bilde av klassene i Norge, har vi valgt å sette ut til seinere. Ut fra notatet i Røde Fane 1/72 går det an å sette opp en tabell som gir et bilde av fordelinga av befolkninga i Norge etter klasser. Den samsvarer med de prinsippene vi har fulgt her.

 

Klasser i Norge:

Klasser                                                    Absolutte tall    Prosent av
(i 1000)             befolkinga

Monopolborgerskapet                                    39                    1
Det ikke monopolistiske borgerskapet      139                   5
Småborgerskapet                                           772                   20
Proletariatet                                                   2 703                70
Halvproletariatet                                           193                    5

(Kilde Røde Fane 1/1972)

Kvinnene i monopolborgerskapet og borgerskapet

Monopolborgerskapet utgjør som helhet under 1 % av befolkninga. Antallet kvinnelige sjølstendige kapitalister blant dem er svært lite. De aller fleste har fått sin posisjon gjennom mannens – altså farens og/eller ektemannens eiendom og status. Vi kan derfor grovt regne med at de utgjør halvparten av hele klassetallet.

Innen klassen oppfattes de i høy grad som en vare. Det settes en verdi på dem på ekteskapsmarkedet, og den bestemmes etter formue, etter ytre utseende og stil. De skal kunne «representere» sine menn. Viktigst blir det om de kan sikre eiendom og økonomisk kontroll gjennom slike egenskaper og gjennom arv, eiendom og formue som de bringer med seg inn i ekteskapet. Derfor blir det svært mye inngifte. Ofte har disse kvinnene en utdannelse som ikke blir brukt, unntatt til å «diskutere kultivert» (Sonja har studert fransk og kunsthistorie).

Denne klassen er den herskende i Norge, og det er fra dem det reaksjonære kvinnesynet stammer: Rota til reklameindustriens bruk av kvinner som salgsvare er lett å se!

Også kvinnene i monopolborgerskapet er altså utsatt for undertrykkelse. Men samtidig har de privilegier i forhold til vanlige kvinner: De kjøper seg fri fra husarbeid og barnestell ved å leie hjelp.

Privilegiene de har i forhold til det store flertallet av kvinnene oppnår de bare når de underkaster seg undertrykkinga og godtar «representasjonsrollen». Gjør disse kvinnene opprør mot oppgavene klassen pålegger dem, vil det ikke være bruk for dem lenger, de vil bli utstøtt og miste sine særretter. På kort sikt har de mer å tape enn å vinne ved å stille seg solidarisk med kvinnekamp i andre klasser. Som kvinner kan de objektivt sett ha interesse av frigjøring, men som en del av sin klasse vil de frykte enhver tanke på revolusjon og sosialisme. En kan neppe vente seg større støtte fra slike kvinner, unntatt i helt spesielle tilfeller.

Kvinnene i det øvrige borgerskapet

Også her er flertallet av kvinnene knyttet til klassen gjennom sine menn. De er gift med redere, toppfunksjonærer i staten, og i større næringsorganisasjoner, høyere offiserer i hæren, storbønder og store skogeiere, større advokater, større fiskebåtredere osv. Likevel er det grunn til å tro at det finnes flere sjølstendige kvinner her enn i monopolborgerskapet.

For svært mange, spesielt i de høyere skiktene av klassen, gjelder det samme som for monopolborgerskapets kvinner: Det er deres verdi som vare på ekteskapsmarkedet som teller.

Disse kvinnene vil alltid være interessert i at ektemannen har suksess, at han klatrer oppover. Det sikrer hennes egenstilling, og sier samtidig mye om hvordan hun ser på seg sjøl, sine oppgaver i livet, hvem hun tilhører.

Likestilling – med borgerskapets menn!

Det er viktig å skille mellom de reaksjonære monopolistene og storborgerskapet på den ene sida – og de lavere skiktene i klassen på den andre sida. Kvinnene i de lavere skiktene kan i alle fall vinnes som vaklende allierte for den progressive kvinnekampen. Deres kamp for stemmerett og for rett til å kunne gå inn i alle yrker omkring århundreskiftet betydde politisk framskritt for alle kvinner. Men det er også nok av eksempler på at de har vendt seg mot arbeiderkvinnenes krav. Også i dag får den borgerlige kvinnesaksbevegelsen stor oppslutning fra slike skikt, spesielt de yrkesaktive i klassen (jfr. tidligere statsråd og advokat Eva Kolstad).

Hovedpunktet for disse kvinnene var og er likestilling, innen ramma av det nåværende samfunnet, med borgerskapets menn. Fordi de ofte har høyere utdanning – også de hjemmeværende, fordi de gjerne har erfaring fra yrkeslivet og har større muligheter til å skaffe leid hjelp til hus og barn, har de borgerlige kvinnene også større valgfrihet enn kvinner i småborgerskapet og arbeiderklassen.

Ofte understreker de at de har fått sukess og makt, ikke som kvinner, men fordi de har vært dyktige og heldige.

Sjøl om denne gruppa som kvinner har interesse av frigjøring, er de i hovedsak støttespillere for herskerklassen. Under visse forhold, når de blir holdt nede av sine mannlige klassefeller, gjør noen av dem opprør, og da kan de spille en progressiv rolle. Ofte har det imidlertid blitt en kamp på klassens premisser: borgerkvinnens likestilling med borgermennene. Det er sjelden kampviljen strekker seg utover det målet. Den klassemessige stillingen fører til at de sjelden verken vil eller kan skjønne at frigjøring og ikke likestilling er det viktigste for kvinnebevegelsen.

Kvinnene i småborgerskapet og de øvrige mellomlaga

Til småborgerskapet regner vi for det første kvinner som i statistikken er oppført som «personlig næringsdrivende i jordbruk, skogbruk og fiske». Også kvinner som eier og driver små handels- og industribedrifter, høyere kontorfunksjonærer med sjølstendig arbeid i private bedrifter, i banker og statlig og kommunal administrasjon tilhører denne klassen, dessuten små advokater, leger, kvinner i høyere lærerstillinger, sjølstendige intellektuelle, kunstnere.

I tillegg kommer de hjemmearbeidende konene til menn i de samme næringer og yrkesgrupper.

Hva med lærere, sjukepleiere?

Det er mye som taler for at vi også bør regne lærere, bibliotekarer og kvinner med tilsvarende utdanning og stilling til mellomlaga. De har ganske lang spesialutdannelse og ofte en livsstil og omgangskrets som skiller dem fra arbeiderklassen. Kvinner i disse yrkene gifter seg ofte klassemessig oppover, og sjelden med menn fra arbeiderklassen. Lønnsmessig har de imidlertid de samme vilkår som arbeidere og arbeidssituasjonen deres blir også mer og mer lik den som gjelder for proletariatet.

Grensa mellom disse gruppene og arbeiderklassen er flytende og det er også forskjeller i stillingen til de samme yrkesgruppene som bør tas i betraktning.
F. eks. er det stor forskjell mellom den anonyme og stressede tilværelsen til lærerne på en mammutskole i en storby og den sjølstendige stillingen som en lærer på bygda oftest står i. Noe tilsvarendegjelder også for bibliotekarer.

Vi tror også det kan være gode grunner til å regne sjukepleiere til de laveste skiktene av den samme gruppa, bl. a. fordi det kan klargjøre skillet mellom dem og hjelpepleiere og avdelingshjelper, som uten tvil hører med til arbeiderklassen. For alle disse yrkene gjelder det at den klassen de er rekruttert fra, betyr mye for deres oppfatning av seg sjøl og sin stilling. Rekrutteringa har tradisjonelt vært sterkest fra småborgerskapet og mellomlaga ellers, men det er nå et økende innslag av kvinner med arbeiderbakgrunn.

Vi skal behandle småborgerskapets kvinner på bygda og i byen hver for seg, fordi bonde- og fiskerkvinnene utgjør en slik stor og forholdsvis ensartet del av klassen.

Bygda: Tungt, men sjølstendig arbeid

Småborgerskapet på landsbygda omfatter først og fremst småbrukere, mellomstore bønder, fiskere, sjarkeiere og lottkarer. (Småbrukere og mellomstore bønder omfatter aleine over halvparten av det totale tallet for småborgerskapet i Norge.) Det er forholdsvis få sjølstendige næringsdrivende kvinner i disse gruppene, især i fisket. Hovedtyngden av kvinnene i denne klassen er hjemmearbeidende.

Den øvre delen og mellomskiktet  idenne klassen er dem som klarer å samle opp et overskudd (riktignok lite) de kan reinvestere i reparasjoner, nye maskiner og leid arbeidskraft (som oftest bare deler av året). Småbrukerne utgjør det laveste skiktet og omfatter samtidig det største antallet. Kvinnene i dette skiktet blir derfor de viktigste å se på.

Den økonomiske og arbeidsmessige situasjonen til dette skiktet er preget av mye gjeld, hard utbytting fra bankene, lange og slitsomme dager, trusel om påtvungen fraflytting og pendling. Lott-karene, sjarkeierne og deres koner står i omtrent samme stilling. Ofte dyrker de litt jord ved siden av fisket, og her må kvinnene ta mye tungarbeid, akkurat som på småbrukene i innlandet. Småborgerskapets kvinner på bygda har en del særtrekk i forhold til den samme klassens kvinner i byen. Det har vært livsnødvendig at de har hatt en mye viktigere og mer sjølstendig rolle i kampen for familiens utkomme. De er vant til hardt slit, – i fjøset med ansvar for krøtter, i stellet inne der de bl. a. lager en god del av familiens klær sjøl, og på jordet i onnene.

I det høyere skiktet har dette betydd en ledende stilling over kjøkkenhjelp og fjøssveiser. Blant småbrukerne har det betydd at konene er nedslitte i 40–50-årsalderen! Men de har altså en viss grad av sjølstendig råderett overeiendom og folk, i motsetning til en reint isolerende husmoroppgave. Samtidig er arbeidsdelinga mellom kjønnene skarp :Mannen har ledelsen ute og over gardsdrifta totalt; kvinnene er mer somarbeidskraft å regne, er underordnet mannen og støtter opp om hans virksomhet, garden eller båten.

Disse forholda avspeiles i de organisasjonene som har oppslutning fra bygdekvinnene. De ensidig humanitære og delvis kristelige hjelpeforeningene har svært mange medlemmer, f. eks. sanitetsforeningene. (totalt 240 000 medlemmer i 1972! ) Mange søker også til misjonsforeninger. Bondekvinnelaget får særlig medlemmene sine fra de to høyere skiktene i klassen, og har ca. 30 000 medlemmer.

Bondekvinnelaget gikk inn for «en annen tilknytningsform til EF enn fullt medlemskap» (frihandelsavtale). Det er ikke kvinnenes kamporganisasjon på bygda, – en slik organisasjon eksisterer ikke. Det var f. eks. flertall i laget mot odels- og åserett for kvinner.

Også kvinner tilknyttet fisket har sine egne organisasjoner. Disse synes å drive mer med tradisjonelle kvinnesysler sånn som og matstell og er i mindre grad direkte knyttet til mannens yrke.

Proletariseringa rammer kvinnene hardt

Kvinner i det laveste skiktet på bygda får føle den økende proletariseringa hardt, og stadig flere havner i halvproletariatet eller proletariatet. Ei bygdejente har i dag små sjanser til å gifte seg til en gard, fordi gardstallet går så kraftig ned, og det er stor arbeidsløshet blant unge kvinner på landsbygda. For de voksne kvinnene finnes det nesten ikke jobber som kan kombineres med husmorarbeid, og det finnes så å si ikke barneinstitusjoner.

Som regel betyr proletariseringa derfor flytting. Høyere utdannelse som gymnas osv. er sjelden vare, og disse kvinnene rekrutteres derfor oftest til «kvinnelig» industri med lav lønn og status, eller til butikk, vaskejobb, hotell/restaurant. I verste fall kan det bety arbeidsløshet og nød.

Det samme gjelder for småbruker- og fiskerkoner som må flytte sammen med familien. Svært ofte klarer ikke familien de høye bo- og reiseutgiftene uten at kona tar seg jobb. De fleste går da inn i industrien som ufaglært arbeidskraft eller blir reingjøringshjelp eller kjøkkenhjelp. I periferien av de større byene finnes det også grupper av småbruker- og fiskerkoner som pendler til liknende arbeid. Mange kvinner fra Hadeland reiser f. eks. til Oslo-gryta for å vaske tog.

Pendlerkonene

De som har menn som pendler blir spesielt sterkt utsatt. De får mer arbeid på bruket, dersom driften av det lar seg opprettholde. De blir aleine med ansvaret for barna og hjemmets økonomi, fellesskapet med ektemannen forsvinner mer eller mindre, hele familien brytes opp. De blir ekstra sterkt isolerte. –På den andresida kan disse forholda bli en utfordring til ny sjølstendighet, og det kan skape en ny form for samhold mellom kvinnene: De yngre søker råd hos de eldre, de hjelper hverandre med barne- og fjøsstell osv. De aller fleste vil imidlertid oppleve år med usikkerhet, uvant eneansvar og ensomhet.

Felles for disse kvinnene er at de ikke entydig hører til småborgerskapet. Svært ofte har enten de eller ektemannen i flere generasjoner kombinert småbruket med arbeidet på fabrikk og anlegg i bygda, eller på hoteller, hos skogeieren osv. De har alltid stått i fare for å miste eiendommen, nå mer enn noensinne. Framtida for disse kvinnene er det dårligst betalte proletære arbeidet. De representerer et stort revolusjonært potensial. Det er et godt grunnlag for å mobilisere dem til kamp i dag, og de vil ha lett for å forstå og støtte kampen blant arbeiderkvinnene i byene.

Klassemotsetningene mellom disse gruppene og de høyere og midlere skiktene av det egentlige småborgerskapet på bygdene oppleves ofte ganske sterkt. Den sjølstendige stillingen kvinnene i de høyere skiktene har i gardsdrifta gjør dem ofte skeptiske til revolusjonære tanker. Den stillingen de har i forhold til mannen og hans virksomhet ser også ut til å hindre dem i å fremme sine egne interesser som kvinner. Like fullt er det eneste håpet for dem og deres menn en revolusjonær omveltning som kan trygge deres kår. Svært mange av alle disse gruppene bor i tynt befolkede områder som ikke kan blir øde uten dem (Nord-Norge, Vestlandet).

Byen: Ulike grupper, ulik situasjon

I byen er det færre kvinner av denne klassen, og de står i en markert annen situasjon enn sine klassefeller på landsbygda. (Hos kvinner i små familie-bedrifter i handel og håndverk kan en kanskje finne en del likhetspunkter med småborgerskapets kvinner på bygda.) Samtidig er det store forskjeller dem imellom, f. eks. mellom en kvinnelig lektor, en hjemmeværende legefrue, en kvinnelig skuespiller eller en eier av en moteforretning. Vi skal ikke gå inn på de enkelte gruppene, men konsentrere oss om noen enkeltheter vi mener er viktigst for vår holdning til denne klassen i den nåværende situasjonen.

Den viktigste delen av det øverste skiktet og mellomskiktet blant dem er kvinnene med yrker som krever høyere utdanning, og de hjemmeværende konene til ektemenn i liknende arbeid. Et viktig og typisk trekk ved yrkeskvinnene blant dem er en gryende forståelse for kvinneundertrykkinga. Dette gjelder særskilt for de av småborgerskapets intellektuelle som har skilt seg ut på venstresida.

Holdninga til disse kvinnene har riktignok sine begrensninger: Spesielt tidligere har det vært sterke innslag av likestillingstanker blant dem, ikke minst i form av krav om å få konkurrere om en karriere på like linje med sin klasses menn. Kampen for likestilling har likevel utvilsomt fremmet mange progressive paroler og krav og ført til resultater som har vært til fordel for alle kvinner. Kampen for flere og bedre barnehager er viktig her. Et av de siste kravene gjelder gifte kvinners rett til lån og stipend. Forståelsen for at frigjøring, ikke likestilling er nødvendig øker.

Samtidig har feminismen god grobunn hos disse kvinnene. De står ikke direkte overfor kvinnenes hovedfiende, monopolkapitalen. Når de strever for å få brukt sin utdannelse og å komme i kvalifiserte stillinger, er det først og fremst hos sin egen og høyere klassers menn de møter motstand. Ideer om at kjønnskampen er grunnleggende kan derfor lett utvikle seg.

Husmødrene

Flertallet av kvinnene i småborgerskapet i byen er likevel hjemmeværende husmødre. Det er en ganske utbredt oppfatning i disse familiene at det er en god ting å ha kvinnene hjemme for å ta seg av stellet av hus og barn. I undersøkelser og omtaler av yrkesaktiviteten blant kvinnene er det vanlig å hevde at den lave sysselsettingsgraden skyldes familienes frie valg. Familiene foretrekker å ha kvinnene hjemme, fordi dette gir status, heter det. I den grad dette har grunnlag i virkeligheten, stammer nok slike forestillinger først og fremst fra innstillinga hos disse gruppene. En undersøkelse av virksomheten i husmorlaga ville sannsynligvis også vise et sterkt innslag av småborgerskapets kvinner blant de mest aktive.

Proletarisering

For alle skiktene i denne klassen gjelder det at de presses nedover både når det gjelder lønn, anseelse og arbeidssituasjon. Småhandlende og håndverkere raderes ut som gruppe og proletariseres. Særlig de lavere skiktene nærmer seg arbeiderklassen mer og mer, og rammes som den av de økende leveomkostningene og bo-utgiftene.

Dette fører med seg at svært mange av kvinnene tvinges til å se seg om etter arbeid utafor hjemmet, uansett om de og ektemannen helst vil at de skal være hjemme eller ikke. Også blant disse kvinnene er det derfor en høy prosent arbeidsledige. Husmorarbeidet gir ingen kvalifikasjoner, sjøl de som har en viss utdanning (yrkesutdanning er ikke særlig vanlig) har vanskelig for å finne seg passende arbeid, og mange fra denne klassen kvier seg for å ta arbeid i industrien. Dagmamma-virksomhet er ofte eneste løsningen for mange av dissekvinnene (og for arbeiderkvinner), men den er med på å skjule mangel på både arbeidsplasser og daghjemsplasser. Dets om møter dem som får arbeid, er dårlig betalte og ofte temmelig harde jobber. En slik ny situasjon fører til at disse kvinnene ikke lenger kan beholde det bildet de har hatt av sin egen rolle i samfunnet som husmødre og oppdragere, og at det er en økende bevissthet om kvinnenes situasjon blant dem.

Hovedtendensen blant småborgerskapets kvinner i byen som på bygda er proletarisering. De nye livsvilkårene fører til at de ser sin situasjon klarere – og da spesielt sin stilling som kvinner under kapitalismen. Disse kvinnene blir viktige allierte både fordi de vil kjempe for å beholde sitt livsgrunnlag og fordi de vil slåss for å bedre kvinners situasjon generelt. Men mange, spesielt de høyere skiktene som ennå er mindre truet, har eiendom eller posisjon å beskytte som vil gjøre dem vaklende og til dels mistenksomme overfor hard kamp fra arbeiderklassen og overfor revolusjonen.

Kvinnene i arbeiderklassen

Kvinnene i arbeiderklassen utgjør det største antallet kvinner i landet. Tallet er økende på grunn av proletariseringa av småborgerskapet og halvproletariatet.
Arbeiderklassen må stå i ledelsen for den sosialistiske revolusjonen. De står i den skarpeste motsetning til monopolkapitalen. Men en revolusjon av arbeiderklassens menn aleine er en umulighet! Den mislykkes hvis ikke også kvinnene blir mobilisert. Kvinnene i proletariatet er uunnværlige for å sikre sosialismen, samtidig som bare de kan gi kampen for kvinnenes frigjøring en riktig og konsekvent ledelse alt i dag.

Hvem er arbeiderkvinnene?

Arbeiderkvinnene er delvis kvinner som sjøl står i produksjonen, dels hjemmeværende husmødre gift med arbeidere.

Det er få kvinner med arbeid i kjerneindustrien sett i forhold til andre industrier. Med kjerneindustri mener vi jern og metall, treforedling, grafisk og kjemisk. Dette er industri av livsviktig betydning for monopolborgerskapet og staten, og her finner vi den sterkeste konsentrasjonen av arbeidere og maskiner. Tyngden av kvinnelige arbeidere på fabrikk finner en i tekstil,bekledning,nærings-og nytelsesindustrien. Også innen transport og kommunikasjon er antallet kvinner forholdsvis stort. De finnes så å si bare i lavere stillinger i telegraf og telefon og i kontorjobber f. eks. i televerket, ved jernbanen osv. (I postverket var det ingen kvinner i fullmektig- og formannsstillinger i 1969! )

I tillegg kommer kvinner med biyrker i disse industriene –o g hjemmearbeidende koner til de mannlige arbeiderne både her og i kjerneindustrien.

På service-sektoren finner vi i dag den største veksten i antall arbeidsplasser (forretninger, kiosker, hotell, restaurant osv.) En stor del av det kvinnelige proletariatet jobber her, og det vil bli flere i framtida. I varehandel utgjør kvinnene en økende andel av arbeidstakerne, og de er hardt utbyttet. På mange steder er dette det eneste tilbudet på arbeidsplasser for kvinnene, og konkurransen om jobbene er hard. Typisk for disse arbeidsplassene er at det jobber få sammen på ett sted. Dette er en viktigårsak til at de kan holdes på sultelønner.

I tillegg kommer kvinnene som arbeidersom hjelpepleiere og avdelingshjelper på sjukehus og gamlehjem, kvinner på daghjem og i barnehager, lavere kontorpersonale i det private næringsliv, stat og kommune, som også entydig hører til arbeiderklassen (i motsetning til de nærliggende gruppene vi nevnte under småborgerskapet).

Endelig finnes det ennå kvinnelige arbeidere i jordbruk og fiske, men de er svært få, og tallet minker med fraflyttinga.

Arbeiderkvinnene er hardt utbyttet

En ser med andre ord at de kvinnelige arbeiderne stort sett befinner seg i industrigreiner som er svært utsatt for konjunktursvingninger og strukturrasjonalisering, og i yrker hvor det blir ventet at de skal «yte noe for sine medmennesker». (Kvinnelig kontorpersonale skal opptre som tjenende ånder overfor mannlige kolleger og sjefer. Arbeid på sjukehus og gamlehjem er et kall.)

Begge deler fører til at lønnskrav og andre faglige krav blir sett på som uhørte eller umulige, og det er også ofte et hinder for solidaritet kvinnene imellom. Bildet er likevel i ferd med å bli endret: Gjennom sjukepleierstreiken, kampen blant reingjøringskvinnene i Kongsberg og Trondheim, streiken blant de hjemmearbeidende kvinnene i Brattvåg er det blitt høstet viktige erfaringer om hva det vil si å være kvinner i kamp! Dette peker framover og viser betydninga av at det blir lagt vekt på fagforeningsarbeid for kvinner.

I en god del typiske kvinneyrker er det tale om en kamp for å få kvinnene til å organisere seg. Handel og kontor regner med om lag 100 000 organisasjonsmulige menn og kvinner på landsbasis. Av dem er bare 40 000 organisert, av dem 23 000 kvinner (1973). I andre forbund er organisasjonsprosenten betraktelig høyere. I bekledning er den om lag 80 (på de bedriftene der forbundet har avtaler med arbeidskjøperne), av dem igjen er 60 % kvinner (ca. 20 000 i 1973).

I produksjonen utgjør de en langt større prosent enn mannlige arbeidere lavest på lønnsstigen. Noen eksempler: I tekstil-industrien var det i 1965 40,1 % av alle mannlige og 91 % av alle kvinnelige lønnstakere som hadde en timefortjeneste under kr. 7,50. I skofabrikkene var det 28,3 % av mennene og 88,4 % av kvinnene som hadde den samme timelønna. I grafisk industri var de tilsvarende tallene 4,1 % for menn og 70,5 % for kvinner! (Kilde: Lønnstellinger 1965, gjengitt hos Rødseth: «Utredning om lavtlønnsproblemer i Norge.»)

De kvinnene som er i arbeid er ofte tynget av dobbeltarbeid med jobb både ute og hus og barn hjemme.

Det store flertallet av de gifte kvinnene er uten arbeid, og befinner seg politisk og sosialt isolert som husmødre, økonomisk fullt og helt avhengig av mannen.

Enorm arbeidsløshet

Siste kvartal 1973 viser arbeidsmarkedsoversikten at 37,6 % av de voksne kvinnene var i lønnet arbeid (kvinner over 16 år). Her er all yrkesaktivitet regnet med, deltidsarbeid, korttidsarbeid osv. ved siden av dem som er i fast arbeid på heltid.

En undersøkelse som Likestillingsrådet foretok i 1968, viste at hele 58 % av de ikke yrkesaktive gifte kvinnene som ble spurt kunne tenke seg lønnet arbeid utafor hjemmet. Riktignok var 83 % av dem mest interessert i deltidsarbeid, men vi vil tru at det først og fremst har sammenheng med vanskene med å skaffe plass for barna i arbeidstida. (82 % av alle de spurte kvinnene mente det ikke var mulig å få barna passet på daghjem, og 82 % mente at barn under 11 år har godt av å bli passet i barnehage!)

Ønsket om lønnet arbeid varierer lite etter hva slags inntekt ektemannen har og hva slags yrkesgruppe han tilhører. De fleste kvinnene oppgir kontaktbehov og ønske om å ha egne penger som grunn for at de vil ha seg arbeid ute. Bare i de laveste inntektsgruppene (husholdningsinntekt, dvs. i hovedsak mannens inntekt) er det mange kvinner som oppgir at de vil ha arbeid fordi de må ha større inntekt i husholdningen. Tallmessig er hovedtyngden av de arbeidsløse kvinnene arbeiderkvinner og kvinner fra det lavere skiktet av småborgerskapet. (Undersøkelsene er offentliggjort i «Ønsker og behov forsysselsetting blant gifte kvinner», Statistisk sentralbyrå 1969, med kommentar fra Likestillingsrådet fra 1970.)

Arbeidsløsheten blant kvinnene rammer altså alle klasser, men slår hardest ut for arbeiderkvinnene og det laveste skiktet i småborgerskapet. For disse gruppene er inntektsutviklinga i dag slik at det ikke lenger er mulig å forsørge en familie med bare en inntekt. (Det er f. eks. beregnet at det trengs en inntekt på 55 000 kroner for å dekke leveomkostningene for en vanlig familie i de nye drabantbyene i Oslo i dag).

Kjønnssplitting skader hele arbeiderklassen

Det finnes mange eksempler på at kvinner er blitt brukt av arbeidskjøpere som en trusel mot mennenes lønninger. Fra 1870-åra og fram til ca. 1910 spilte eierne av typografiske bedrifter bevisst p åat mannlige typografer følte kvinnelige arbeidere som en fare for arbeidsplassene sine. Det har også hendt at kjønnssplitting i enkelte tilfeller har ført til at arbeidernes koner har hemmet streikekamp fordi de har vært redde for familiens ruin i en langvarig konflikt.

Også blant arbeiderklassens menn finnes det undervurdering av kvinnen og kvinneundertrykking. Kvinnene får oftelite sjølstendig råderett over familiens økonomi, de får alt arbeid med hus og barn overlatt til seg, sjøl om de også har arbeid ute. Disse forholda kan uten tvil gi opphav til forbitrelse mot mannen hos dem som begynner å se sin stilling som kvinne klarere.

Som del av arbeiderklassen står de likevel i en slik situasjon at det er lett for dem å se hva som er de grunnleggende årsakene til vanskelighetene deres. Det er monopolkapitalen som klasse (og ikke som menn), som byr dem lave lønninger og dårlig arbeid. Det er ikke mannen som har skylda for at familien får vansker med å greie seg med en arbeidsinntekt når husleier og matpriser farer i været. Mennene har de samme dårlige mulighetene som dem når det gjelder mulighet for utdanning. Det er staten og ikke arbeiderklassens menn som lite eller ingenting gjør for at det skal finnes daghjem for barna.

At de ser det slik, gjør ikke dobbeltarbeidet lettere, og fjerner ikke virkningene av de tilbakeliggende ideene mennene måtte ha om kvinnenes stilling. Men det gjør at dette ikke blir det overordnede for disse kvinnene, og at det dermed er lite grobunn for feministiske ideer blant arbeiderkvinnene. Menn og kvinner i arbeiderklassen har felles interesser. Arbeiderkvinnene har en enormt viktig oppgave i å gjøre sine mannlige klassebrødre bevisste om hvem som tjener på kvinneundertrykking – og nedvurdering av kvinnen.

Arbeiderkvinnene i ledelsen for kvinnekampen!

Arbeiderkvinnene er de hardest undertrykte av alle norske kvinner. Sammen med sin klasses menn står de i den mest direkte motsetning til monopolborgerskapet. Til forskjell fra småborgerskapet har de ingen sjølstendig stilling eller kapitaleiendom å miste. De har alt å vinne, ingenting å tape på en revolusjon. De utgjør det store flertallet av norske kvinner.

I tillegg til den undertrykkinga og utbyttinga de er gjenstand for som del av arbeiderklassen, er de også undertrykt som kjønn. De holdes som en arme av reservearbeidskraft, en arme som kan tas inn i fabrikkene i gode tider når produksjonen går for fullt, og sparkes i dårlige tider. Siden tilbudet på slike arbeidsplasser alltid er lavere enn etterspørselen, kan kvinnene holdes på lav lønn og dårlige arbeidsforhold.

Arbeiderkvinnene er en overmåte viktig ressurs for den faglige og politiske kampen mot monopolkapitalen og for gjennomføringa og oppbygginga av sosialismen. Deres stilling i samfunnet gjør dem til de mest konsekvente forkjemperne for full kvinnefrigjøring. Arbeiderkvinnene må være ledende i kvinnekampen i dag.

Kvinnene i filleproletariatet

Det finnes lite statistikk om dette laveste skiktet i samfunnet. Om kvinnene blant dem veit vi at det er færre kvinner enn menn blant «veteranene» av uteliggere i de største byene, at tallet på unge jenter blant sniffere og stoffmisbrukere øker, og at tallet på de mest ruinerte prostituerte også øker.

Filleproletariatet består av folk fra alle samfunnslag som av ulike grunner er ødelagt og har havnet der. Det er viktig å undersøke to ting: Er det et riktig inntrykk at mange jenter fra bygda havner her? Er arbeidsløsheten blant proletariatets kvinner en årsak til at tallet på prostituerte øker?

Slike undersøkelser vil være viktige for å kunne utforme en politikk som kan være med på å stanse økningen. Samtidig er det viktig å være klar over at filleproletariatet er upålitelige allierte for revolusjonen. Solidaritetsfølelsen er liten blant dem, de er i ferd med eller er allerede fysisk og moralsk ødelagte.

 

Kvinnene i Norge treng sjølvstendige masseorganisasjonar for sine interesser og krav. Det trengst ein debatt om vegar og mål for å nå fram til dette. Vi må vite kva som er kvinnene sine fremste krav – og kva forkvinner som må vere grunnstammen i organisasjonane.

Etter det andre landsmøtet i Kvinnefronten har det blussa opp ein diskusjon i ein del blad om kva som må til for at ein organisasjon for kvinnene sine interesser skal kunne reknast som progressiv. Diskusjonen er først og fremst sett i gong av dei som kom i mindretal på landsmøtet. Dei er usamde i at det strekk til med ei plattform som peikar ut dei viktigaste områda der kvinnene er undertrykte, det som samlar det store fleirtalet av norske kvinner, og peikar på kampoppgåvene utfrå det. Dei meiner ei slik kvinnerørsle må erklære seg som ein kamporganisasjon mot det kapitalistiske samfunnet og kalle seg sosialistisk, om den skal kunne skilje seg frå den borgarlege kvinnerørsla og peike på den rette vegen å gå i kvinnefrigjeringa. Elles vil den spreie illusjonar om det kapitalistiske samfunnet og forfalle til perspektivlaus reformisme. Når dette synet ikkje vann fram på landsmøtet, har dei tilmed funne det for godt å hevde at fronten har vorte anti-sosialistisk – og anti-feministisk.

Kva slag plattform Kvinnefronten har vedteke, kan de lese ute i dette bladet. Vi har prenta plattforma som dokument, saman med den prologen Johanna Schwarz skreiv og las opp for landsmøtet. Plattforma vart vedteken med 156 mot12 stemmer av møtet. Vi må vel tru at delegatane var representative for dei 4 000 medlemmene i fronten. Vedtaket tyder dermed på at plattforma vart sett på som ei dekkande oppsummering av dei røynslene medlemmene har gjort seg den tida organisasjonen har vore til.

Det trengst ein diskusjon om vegar og mål!

Kvinnefronten er ein ung organisasjon og den treng sikkert meir røynsler før den har treft det rette på alle område og utvikla ein politikk og ein praksis som gjer den i stand til å bli ein verkeleg masseorganisasjon.

Likevel må det vere lov å seie at dei resultata som er nådd er betydelige. Utviklinga i organisasjonen har hatt svært mykje å seie for heile kvinnerørsla i Norge. Så vidt vi kan sjå, har den nyfeministiske rørsla lagt av seg dei mest anarkistiske slagorda sine mot manns-samfunnet», og byrja å bli meir opptekne av kvinnene sine rettar og interesser andsynes samfunnet som heilskap. Eldreorganisasjonar som dei demokratiske kvinnelaga har fått mod på seg til å styrkeaktiviteten sin.

Desse organisasjonane og den borgarlege kvinnesaksforeninga har slått kreftene sine saman om aksjonar og demonstrasjonar. Eit resultat av dette er at 8. mars, som for berre eit par år sidan for så godt som alle berre var ein dato som andre datoar, no er blitt ein kampdag for kvinnene som vert følgd opp i presse, radio og fjernsyn og som allereide samlar meir folk i demonstrasjonar enn det DNA greier å samle i sine tog når dei skal feire klassesamarbeidet 1. mai.

Både Kvinnefronten og dei andre kvinneorganisasjona er derfor tente med at det kjem i gang ein diskusjon som mange kan bli kjende med om vegar og mål for kvinnerørsla. Nå står det ikkje i vår makt å setje vilkår for ein slik diskusjon, sjølv om det kunne vere freistande å seie at resultata av den ville bli mest til bate for kvinnerørsla om den vart førd ut frå dei kommunistiske prinsippa om einskap – kritikk – einskap. Best hadde det vore om den fekk former som strekar under det ein ers amde om og ikkje sår tvil om den gode meininga til korkje fleirtal eller mindretal.

Dei ville åtaka som ein del av kritikarane har retta mot AKP(m-1) etter landsmøtet i Kvinnefrontet, har i alle høve ikkje noko med sakleg debatt å gjere. Open anti-kommunisme av dette slaget tener korkje Kvinnefronten eller den allmenne kvinnerørsla. Det styrkje rheller ikkje politikken til dei som kjem med slike åtak. Ein fremjer ikkje si eiga sak ved å mistenkleggjere motstandaren.

Det er sikkert dei som er usamde i den politikken Kvinnefronten legg fram i plattforma si. Vi skal ikkje seie for visst kva dette gjeld. Kan hende kan nokon meine at den tek opp saker som ikkj ebeint fram rører ved kvinnene si stilling som kjønn, eller at mannen sitt ansvar for kvinneundertrykkinga og dei føremonene han måtte hauste av den, blir for mykje tona ned? Er det slikt som ligg i skuldinga om anti-feminisme?

I så fall trengst det utan tvil ein diskusjon om kva feminisme er. Det finst dei som freistar å smi i hop marxistisk-feministiske strategier for kvinnekampen. Dei vil ta «det beste» frå tradisjonellmarxisme og smi det saman med «detbeste» frå den feministiske verdsåskodinga. Dette er ei vonlaus oppgåve. Det let seg ikkje gjere å få antagonistiske motseiingar til å gå saman til eitt. Den proletære linja for kvinnekamp står i motsetnad til ei borgarleg linje som feminismen. Den er i strid med marxismen å hevde at overbygnaden, ideologien, er like grunnleggjande som basis, at kamp for haldningsendringar har same forrang som kampen mot monopolkapitalen.

Men til no har det kunna sjå ut som om kritikarane har vore samde i mest alt, unnateke dette at fronten ikkje erklærer seg for sosialistisk. Når dei gjer så mykje ståk om dette siste, men legg så lite vekt på å få fram det det er semje om, då er ein freista til å mistenkje dei for å vere i simplare ærend. Dei må skulde seg sjølve om nokon vil tru dei er ute og veiftar med «raude» flagg mot raude flagg av omsyn til sine eigne parti. Det ville ikkje vere så underleg om partia i SV kunne trenge eit raudt forheng framfor seg, no når dei så openlyst er på skli til høgre for å kome på talefot med høgresosialdemokratiet til Bratteli, Steen og Aspengren, desse som Rolf Dahl i SV sitt faglege utval har vore ublyg nok til å kalle den eine av «hovedgruppene i arbeiderbevegelsen».

Kva meiner AKP(m-1)?

Det er kjent nok at AKP(m-1) arbeider for ein sosialistisk revolusjon og ser på seg sjølve som eit redskap i kampen for proletariatet sitt diktatur. Da vi tok opp kvinnespørsmålet i Røde Fane sist gong – i nr. 2/1972 – slo vi og fast at det berre er sosialismen som kan frigjere kvinna og gjere slutt på produksjonstilhøva som held fleirtalet av kvinnene utanfor samfunnsmessig arbeid og gjer dei sosialt og økonomisk bundne til mannen. Vi slo og fast at vi ser på kvinna som ei sjølvstendig kraft for revolusjonen og at ingen revolusjon kan vinne fram utan at kvinnene i det arbeidande folket er mobilisert. Dette synet finn ein og i AKP(m-l)s program frå 1. landsmøte, som er tilgjengeleg for alle.

Det skulle og vere kjent at det ikkje er noko prinsippspørsmål for oss om kvinnene sine masseorganisasjonar stiller seg på sosialismens grunn eller ikkje. Etter vårt syn er dette noko som må avgjerast ut frå situasjonen – og av kvinnene sjølve.Vi ser stoda i kvinnerørsla i Norge slik at det ikkje vil hjelpe henne framover om det byggast opp ein organisasjon for dei sosialistiske kvinnene særskilt. Situasjonen i dag er den at dei norske kvinnene står utan ein organisasjon som organiserer verkeleg store massar av kvinner, tek opp deira interesser underkapitalismen og kjemper for dei.

Kvinnefronten – og dei andre organisasjonane – har enno svært få kvinner med. Det er ein veldig kampoppgåve å vinne fram med sjølve den tanken at kvinnene som gruppe treng sin organisasjon. Det krev mykje arbeid å fostre fram ideen om at det trengst organisert kamp frå det arbeidande folket sine kvinner for å få sine rettar igjennom og at det nyttar å slåst.

Skal Kvinnefronten og dei andre organisasjonane vinne fram med dette, da trengst det først og fremst at dei står fram som talerør for kvinnemassane sine krav og interesser, og som organisasjonar der jamne kvinner sjølve kan ha eit ord med i laget. Dersom ein når fram med dette, vil dette føre til stor framgang for kvinnene. Først da kan dei bli ei kraft som monopolkapitalen og staten må ta omsyn til. Eierklæring for sosialisme hjelper lite til å løyse dei oppgåvene dette stiller oss framfor.

«Sosialisme» – garanterer ingenting

Ei parole som «Kvinnenes frigjøring – arbeiderbevegelsens sak», som nokre vil fremje, går det kan hende an å tolke i mange leiar. Men den tener i alle høve ikkje målet med å fremje ideen om at kvinnefrigjering først og fremst er dei store kvinnemassane si sak. Og vi ser den som svært så ubrukbar, så lenge stoda er slik at, nokon kunne tru det var klasseforrædrane og monopolkapitalens eigne politikarar i arbeidarane sine organisasjonar som kan hjelpe kvinnene fram til frigjering.

Det er liten grunn til å nære noko redsle for at ein slik organisasjon vil kunne bli kuppa frå høgre fordi om den ikkje set sosialistmerket på seg. Dei som er fiendar av kvinnene sin kamp for frigjering, dei vil døme rørsla etter dei krava og den kampen som fremjast –i alle fall.

Sosialistmerket vil heller ikkje gje nokon garanti for at rørsla vel den rette vegen i denne kampen. Det finst menn og kvinner som kallar seg for sosialistar som meiner at kvinnene ikkje vinn på å føre fram sine eigne krav eller organiserer seg særskilt, av di dette er å akseptere kvinneundertrykkinga. Det finst dei som meiner at kvinnene sin kamp for eit nytt, sosialistisk samfunn er ein annan enn den arbeidarklassen står for – og at kvinnekampen må ha front også med den. Det er dei som kallar seg sosialistar somm einer at kvinnene sitt arbeid med oppseding av borna og arbeid i heimen er det mest verdfulle som finst for dei, og vender seg mot kvinnenes kamp for rett til arbeid. Der er kort sagt slik at sosialistar, kvinner som menn, også treng å sjå røynsler frå kvinnekamp og kvinneorganisering for å få avklare sitt syn på vegen til kvinnefrigjering.

Ein bør også merke seg at mellom dei som går til åtak på Kvinnefronten frå «venstre» og krev å få «dei sosialistiske perspektiva» med, finst og dei same som ivrar mest for å dra Kvinnefronten til høgre ved å få fronten til å leggje ein feministisk politikk til grunn.

Interessene til arbeiderklassen sine kvinner – grunnlaget for kvinnefrigjeringa.

Den oppgåva Kvinnefronten har teke på seg, er å organisere kvinnene på grunnlag av deira objektive interesser, forme ut ein politikk som samsvarar med krava til det store fleirtalet av kvinnene, og arbeide for einskap mellom kvinnene og kvinnene sine organisasjonar så langt dette er mogeleg på dette grunnlaget.

Korleis dette skal gjerast, og kva for problem som må løysast på vegen, det er det ingen som kan gje noko fullgodt svar på i dag. Vi kommunistar vil delta aktivt i dette arbeidet, stø det med dei kreftene vi har og kjempe for stønad til det frå andre grupper og parti.

I dette nummeret av Røde Fane legg vi fram tre artiklar som summerar opprøynsler AKP(m-l) har gjort seg i kvinnearbeidet dei siste par åra. Vi legg framsynet vårt på kva som er rota til kvinneundertrykkinga i dag ,korleis klassemotsetnadene kjem fram mellomkvinnene, og kva som er viktig å merke seg i historia til den norske kvinnerørsla, særleg kampen mellom den feministiskeo g den proletære linja. Vi trur desse røynslene er overmåte viktige når det gjeld dei nye kvinneorganisasjonane si evne til å gjere problemene og interessene til arbeidarkvinnene og kvinnene i andrelag av det arbeidande folket til grunnlaget for frigjeringskampen, og å fri kvinnekampen for borgerleg ideologi og politikk.

– Det skal ikkje gå to år til vi tar opp kvinnespørsmål i bladet på ny denne gongen. Det er viktige emne som ikkje er tekne opp her, som vi kjem attende til i nummera frametter. Vi har under arbeid artiklar om kvinna sin stilling i familien og kampen mot vanvørdnad av kvinnene frå arbeidarklassen sine menn. Vi kjem seinare til å ta opp kva perspektiv «oljealderen» kjem til å gje for kvinnekampen, og vil og fremje ein debatt om husmora sin stilling. Det kjem meir stoff om feminismen. Og – ikkje minst – vi oppmodar de som les dette nummeret til å la oss få høyre meininga dykkar om dei synspunkta vi legg fram denne gongen.

Tema: For ei riktig linje i kvinnekampen

– Reis kampen blant arbeider kvinnene s. 1

– Retten til arbeid – kvinnenes fremste krav s. 6

– Fram for en klasseanalyse av de norske kvinnene s. 12

– Gjør bruk av kvinnebevegelsens historiske erfaringer s. 24

 Dokument Kvinnefronten

– Johanna Schwarz: Prolog s. 37

– Kvinnefrontens politiske plattform s. 39

Tema: «Venstre»-opportunismen

– «Venstre»-opportunismen i Norge (3) s. 61

– Studieopplegg s. 68.

Tema Norge og olja

Oljeeventyr for imperialismen  s. 41.

Debatt

– Kva slags forsvar duger for folket? s. 70

Bøker og tidsskrifter

– Arbeidernes leksikon s. 76

Tema Lønnsoppgjøret 1974

Våre krav – fiendens taktikk  s. 44

Internasjonalt

Bresjnev opnar dørene for amerikansk monopolkapital s. 53

Røde Fane nr 1 1974

INNHOLD:

Statens Voldsapparat
Militærapparatet – kjerna i borgarstaten s. 1
Tron Øgrim: Pro-russisk femtekolonne i Norge'? s. 5
Finn Sjue: Hva slags forsvar trenger folket'? s. 10

50 år siden Lenins død
« -Sverdet er Lenins lære» s. 38
V. 1. Lenin: Hvordan Kautsky gjør Karl Marx til en gjennomsnitts liberaler s. 41
Tor Obrestad: Lenins skor s. 49

Lønnsoppgjøret 1974
Lønnsoppgjøret og oljekrisa s. 54
 

Internasjonalt
Ny kommunistisk bevegelse i USA. s. 59
Fronten mot supermaktene (2) s. 68

Debatt
OBOS redskap for leieboerne? s. 74

Bøker og tidsskrifter
Målstrid er klassekamp s. 79

Redaktør og ansvarlig utgiver: Knut Johansen.
Adresse: Røde Fane, Forlaget Oktober A/S, Postboks 2066, Grünerløkka, Oslo 5.
Postgiro: 2 20 84 78. Abonnement 30 kr. for året (6 nr.).Løssalg kr. 8,-

Stadig kjem det nye prov på at imperialismen og borgarskapet set inn vald mot folket berre det set seg i rørsle og krev noko meir enn det fienden er innstilt på å tåle. Kvar gong blir det ført til torgs påstandar om at dette likevel ikkje gjeld allment, ialle fall ikkje i framskridne kapitalistiske land, og slett ikkje i Norge.

Dei som kjem med desse påstandane, er dei same som dei som avviser lærdomane til Lenin – eller freistar å gjere han til ein gjennomsnittsliberaler, slik dei gamle revisjonistane gjorde med Marx på slutten av førre hundeåret.

I Sosialistisk Valforbund er det no igang diskusjonar om «sosialistisk forsvarspolitikk». SF har gjeve ut eit debattopplegg om dette, NKP har sett ned ei nemnd til å ta seg av spørsmålet. Er dette tenkt til å bli ein open diskusjon? Er den tenkt til å ta alvorleg på dei røynslene som arbeidarklassen og folket har gjort gjennom hundre år? Vil dei gå dagsens norske røyndom etter i saumane, sjå etter kva makt imperialistane og den norske staten har å setje inn mot arbeidsfolk om dei krev for mykje? Vil dei ta omsyn til korleis staten førebur seg på ein slik situasjon?

Sant og seie trur vi ikkje det! Det vi har sett frå dei i dette spørsmålet, tyder heller på at føremålet er å finne gode argument mot dei slutningane kommunistane dreg av røyndomen. Det er om å gjere å finne ting som talar mot Lenin si tese om valdsapparatet, militærstellet, som kjerna i borgarskapet sin stat, og mot Mao Tsetung sine tesar om at den politiske makta gror ut av geværløpet og at folket inkje har, om dei ikkje har ein folkehær. Debattopplegget som SF har send ut, «Sosialistisk Forsvarspolitikk», SFs studieutval 1973, peikar i denne leia. Det same gjer det dei har å fare med i pressa si om hendingane i Chile.

Gamle argument

Argumenta dei finn fram til er dei gode gamle, til og med «professor» Kautsky sitering på at Marx sjølv meinte at arbeidarane i Amerika og England kunne nå målet sitt på fredeleg – og demokratisk – vis (SF sitt debattopplegg, s. 40). Dette viste Lenin attende som lausprat alt i1918. Sjå artikkelen frå «Den proletariske revolusjon og renegaten Kautsky» i dette nummeret.

Elles kjem det argument om at den fascistiske kjerna i offiserskorpset er svært fåtallig, at den har urliten stønad. Det skal gå an å isolere dei og kaste dei ut, for så å demokratisere forsvaret.

I siste omgang tyr ein tilmed til teoriar om at ein revolusjon i Norge vil kome i lag med «et bredt politisk og sosialtoppbrudd i flere framskredne land», så mektig at imperialismen vil drukne som i ei flodbølgje. (SF-heftet s. 41.) Difor vil ikkje militærspørsmålet få særleg mykje å seie.

Eit mogleg åtak på Norge i ein nyimperialistisk krig blir trylla vekk med prat om avspenning mellom stormaktene og framgang for «kampen for freden» verda over (jfr. NKPs prinsipprogram frå1973). Dette blir hevda i ei verd som er prega av større uro enn på lenge, der stadig fleire folk tar sin lagnad i eigne hender og grip geværet mot imperialismen! Vi trur og vi kan seie kva veg diskusjonen ber, kva program SV har tenkt å samle seg om. Vi trur det vil gå iden same leia det gjekk på SF sitt landsmøte i Trondheim 1973. Der vart det vedteke at «Partiet ser ein overgang til et alliansefritt og nasjonalt kontrollert forsvar som et skritt i riktig retning.» SF vil gje si gamle parole om total avrustning på båten – eller i alle fall dempe denne kraftig ned, og ta over NKP si revisjonistiske parole om eit nasjonalt forsvar som brukande for arbeidsfolk under kapitalismen.

Borgarstaten sitt forsvarsverk dølgjest

Dette fortel ein bra ting – at pasifismen er på attergang i SF. Han finst enno: I debattopplegget er det ein tilhengjar av ikkjevald som tilmed viser til «erfaringenefra tidligere kriger (og Vietnamkrigen idag)» og hevdar at dei syner at ein må unngå væpna kamp som forsvarsform, av di det fører til så mykje liding. (SF-heftet s. 16.)

Men det fortel og at eit nytt SV-parti vil kome til å stå på ei linje som dølgjer det forsvarsverket borgarskapet har bygd oppfor sin rett til å utbytte arbeidarklassen. Det inneber politisk avvæpning av arbeidarklassen og folket i dag – og den reine saueslakten av klassen ein gong i framtida.

Oppgjeret med pasifismen har tvunge seg fram i SF dei seinaste åra. Ikkje fordi verda har endra seg og SF alltid har vore på høgd med livsens røyndom, slik ein får inntrykk av i debatt-opplegget vi har vist til. Der heiter det: «når militær avrustning ikke lenger er noe endelig svar fra SF på forsvarsspørsmålene, henger det sammen med viktige endringer, særlig i den seinere halvdel av 60-åra.» (SF-heftet s. 33.) Det heng saman med at den revolusjonære rørsla i Norge har vore i sterk utvikling, særleg i – men også utafor – ml-rørsla. Og det heng saman med hendingane i verda, som har tvunge folk til å ta kampen vår for den kommunistiske teorien alvorleg.

Dei hendingane som har funne stad dei siste månadene – IB-avsløringane i Sverige, rettsaka mot FiB-journalistane, nederlaget for Allende-regjeringa i Chile, fascistkuppet frå kjerna i det «demokratiske» hærstellet der nede, avsløringane av øvingane mot norske progressive, både frå hæren og frå det sivile forsvarsverket, rettsaka mot soldat Narve Trædal, innstillinga frå Aulie-utvalet om politistellet– alt dette er ting som stør vår oppfatning av borgarstaten sin valdskarakter og det naudsynte i folkevæpning for å vinne kampen for sosialismen.

Kva rolle vil SV spele?

Kan hende trengst det meir stoff, fleire kjensgjerningar, lang tid, før partia er villige til å sjå realitetane i auga. Sjølv om SF kan meine dei har nådd store resultat i studieverksemda si, er det likevel så at partiet står svært svakt teoretisk. Kan hende kan NKP kome til å greie å fylle dette tomromet. Dei kan t.d. få opp-slutning om sine «ny»-kommunistiske teoriar om gradvis innskrenking av monopola si makt, anti-monopolistisk regjering og fredeleg overgang til sosialismen. Dei høver som hand i hanske til å forsvare venstresosialdemokratisk reformisme med.

Vi kjem ikkje til å stå ved sida og sjå på kva syn dei fell ned på. Mellom anna derfor legg vi fram stoff i dette nummeret som vi meiner må trekkast inn i forsvarsdebatten i SV, og andsynes SV. Men vi trur ikkje det er vi som avgjer utfallet. Ansvaret for at debatten om militærstell og folkevæpning blir ført ut frå realitetane og ikkje ut frå eit syn som går ut på å dekke dei til, det ligg først og fremst på dei som er med i SV. Det standpunktet ein vel å ta, avgjer kva kampen for sosialismen ein gong skal kome til å koste for arbeidsfolk. Det avgjer også korleis ein møter klassefienden sine åtak mot den progressive rørsla i Norge i dag.

Det er ikkje rett som Reidar Larsen hevda i eit nyttårsintervju med Klasse-kampen etter NKP sitt landsmøte – at dette er hypotetiske og lausrivne teoretiske spørsmål.

Eit forsvar som ikkje reknar med at ein mogleg angriparstat kan få stønad frå ein svikefull femte-kolonne i landet sjøl, det er eit dårleg forsvar. Dette er noko alle skjønar.

I dag prøver den norske staten å spele på dette. Dei trur dei skal få dempa motstanden mot dei øvingane som no er avslørde med dette og få folk til å nøye seg med orsakingar om at namn på verkelege organisasjonar og institusjonar er blitt nytta i meldingane.

Det finst diverre dei som går på denne limpinnen. Vi skal difor sjå på om det retteleg kan seiast at øvingane er retta mot trulause folk som ville gå t.d. Sovjet til hende om dei gjekk til åtak på Norge. Vi skal og sjå på om dei rettar seg mot dei statane som helst vil gå til okkupasjon av landet.

Hvem er femtekolonnen?

En stat forbereder militært angrep på en annen. Angriperstaten ønsker å slå den andre statens hær i kamp, kanskje for å erobre den, kanskje bare for å ta en del av dens territorium eller presse gjennompolitiske krav.

Det viktigste midlet angriperen bruker i krigen er som oftest dens egne regulære styrker, dens egen hær. Men angriperhærens frammarsj kan bli gjort lettere, dersom det finnes krefter som oppløser den angrepne statens forsvar innenfra.

Følgelig vil angripere ofte forsøke å skape organisasjoner i fiendens land som kan hjelpe deres egen framrykking. Det kan være opprørsstyrker som kjemper med våpen i mot landets regjering. Eller det kan være folk som har viktige plasseringer i hæren, industrien, staten, kommunikasjoner som jernbane osv., og som hindrer forsvaret gjennom sabotasje. Det kan være politiske partier og aviser som forsøker å skape en fiendtlig stemning mot forsvarsstyrkene og er vennlig mot angriperen.

Slik virksomhet, som er organisert av en mulig angriperstat eller som i hvert fall allierer seg med en angriper, samme-fattes vanligvis under begrepet femtekolonnen.

Femtekolonnen i Norge, 1940

I dag er det de blå og brune på høyresida som skriker høyest om «femtekolonnister». Det må ikke få alle oss andre til å gjøre den feilen å tro at alt snakk om femtekolonnevirksomhet er noe vrøvl.

I 1940 fantes det viktige tyske femtekolonner i mange land. I Norge var den bl.a. i NS. NS var ikke noe betydelig parti, men det var likevel et organisertapparat som sto ferdig til å hjelpe tyskerne å underkue landet, skaffe quislinger, angivere osv. Kanskje viktigere enn NS var det tyske apparatet av agenter i den norske hæren. Sannheten om det har høyresida forsøkt å undertrykke etter krigen. Det er likevel kjent at det satt pro-tyske offiserer helt opp i toppen av forsvarsledelsen. Slike offiserer hjalp tyskernes krig bl.a. i Oslofjorden og ved Narvik. At det fantes var ikke en gang ukjent før krigen – Nordahl Grieg advarte f.eks. mot en navngitt general, som ganske riktig også blei forræder.

Femtekolonnister i dag

Femtekolonner blir forsøkt organisert av stormaktene i dag også. USA har forsøkt å bygge opp hemmelige støttegrupper i Nord-Vietnam. Frigjøringslederen Cabral ble myrdet i 1973 av agenter som portugiserne hadde smuglet inn i frigjøringsbevegelsen i Guinea-Bissau.

Femtekolonner finnes ikke bare i sosialistiske land eller frigjorte områder. I Sihanouks Kambodsja, som før 1970 slett ikke var særlig radikalt, organiserte USA en femtekolonne som tok makta ved kupp og «inviterte» amerikanske militære styrker inn. Pro-russiske grupper er organisert under jorda i Jugoslavia. Pakistan er en stat med flere naboer som drømmerom å erobre pakistansk land. Både India, Afghanistan og Persia har forsøkt å sende våpen til grupper i Pakistan.

Wintex-øvelsen – forsvar mot femtekolonne?

Nesten alle – unntatt potensielle kuppmakere som Zeiner Gundersen og majoren i Morgenbladet – «beklager» i dag i ord at Wintex-øvelsen rettet seg mot navngitte organisasjoner. Mange forstår også virkelig at det er farlig å skape en reaksjonær hetsstemning mot streikende arbeidere og venstreorganisasjoner. AKP(m-l) har pekt på at øvelsen i praksis er forberedelse til statskupp.

Men samtidig finnes det en reaksjon på øvelser av typen Wintex som vi vil kalle moderat eller liberal. Den er slik: «navngitte organisasjoner burde aldri vært brukt. Men samtidig er øvelser som Wintex virkelig nødvendige. I en krigssituasjon vil det finnes femtekolonnister. De vil bruke metoder som de som er nevnt i øvelsestelegrammene. Og det må totalforsvaret (militærvesenet, sivil administrasjon, bedriftsledelse, presse, organisasjoner osv.) trenes opp til å stå imot.»

Det er lett for oss som er politisk skolerte å se at denne «liberale» holdninga i virkeligheten er reaksjonær. Den innebærer at man godt kan gjennomføre øvelser mot venstresida – øvelser i statskupp – bare tingene ikke nevnes ved sitt rette navn! Wintex kalte Sovjet for «Orange Blossom». La oss nå si at man kaller AKP(m-1) for «Red Star Group», SV for «Pro-Orange forces» og samorganisasjonen i Trondheim for «lawless elements» i så fall skal altså alt være i orden!

Vi kan derfor også lett falle i den fellen å latterliggjøre påstanden om at «Wintex» o.l. retter seg mot femtekolonnister uten å bry oss med å vise hvorfor påstanden er feilaktig. Men det er farlig.

For i så fall glemmer vi alle de som ennå ikke har gjennomskuet politikernes løgner så klart som vi sjøl. Det finnes hundretusener som politisk kanskje sokner f.eks. til sentrumspartiene, som ikke har noen direkte kontakt med venstreorganisasjoner og som bare kjenner så vidt til venstrefløyens virksomhet gjennom fjernsyn, radio og de borgerlige avisene. Erfaring viser at folk som aldri har møtt kommunister kan narres til å tro de mest fantastiske ting om oss. Og likevel kan de være utmerkete mennesker, som slett ikke ønsker å støtte noen slags fascisme i Norge.

Derfor bør vi ta oss den umaken å konkret tilbakevise at Wintex og liknende øvelser skal kunne være av noen slags nytte mot femtekolonner i Norge.

Slik analyserer vi Wintex som «øvelse mot femtekolonne»

Vi står overfor en påstått «øvelse mot femtekolonne». Når vi skal se nærmere på den, så må vi gjøre en konkret vurdering av hvordan denne øvelsen er lagt opp.

Virker det noenlunde sannsynlig? Om regjeringa i Irland skulle beskylde opposisjonen for å drive femtekolonnevirksomhet for å forberede en invasjon fra Haiti, så vil alle som har greie på politikk og geografi sjølsagt «se med stor skepsis på påstandene», for å bruke dagsnyttspråk. Bl.a. er Haiti slett ingen sannsynlig angriper.

Krig mellom USA og Sovjet derimot er absolutt mulig. Men hva om Nixon skulle beskylde Barry Goldwater for å lede en pro-sovjetisk fraksjon i parlamentet? I så fall ville han likevel ikke bli trodd. Goldwater er ingen sannsynlig alliert for Sovjet.

Hvilke angripere er virkelig sannsynlig, og hvem er det rimelig å rekne med skal kunne alliere seg med dem? Om en øvelse retter seg mot usannsynlige angripere og/eller folk som neppe ville kunne tenke seg å alliere seg med angriperne, så kan øvelsen heller ikke være noen virkelig øvelse mot en femtekolonne.

I så fall må det ligge andre interesser bak. I begynnelsen av 30-åra beskyldte Vidkun Quisling (daværende forsvarsminister) NKP og DNA for å ha samlet våpen, oppretta væpnete styrker og «for-berede et blodbad». Påstanden var åpenbart usannsynlig. På denne tida ville ikke DNA lage revolusjon, og NKP kunne ikke. Det var opplagt for alle som undersøkte at «NKPs og DNAs røde garder» ikke fantes. Men det var også opplagt for alle at arbeiderbevegelsen var det Quisling hatet mest her i verden. Han ville gjerne rakke ned på den og forberede angrep på den – slik han også virkelig angrep den på Menstad. Derfor var det ingen politikere som syntes det var noe «rart» at Quisling kom med slike merkelige påstander.

Om «fienden» i en øvelse mot femtekolonnen ikke er sannsynlige fiender, men samtidig er lagt for hat av folk i regjering eller forsvarsledelse, ja, så er saka klar. Da tar øvelsen slett ikke sikte på «forsvar mot fienden». I stedet er den ganske enkelt en forberedelse til et oppgjør med innenlandske politiske motstandere.

Den ytre fienden i Wintex-øvelsen var Sovjet. Vi skal derfor se på:

– Hvem som man har reknet som femtekolonnister for russerne.
– Er det sannsynlig at disse gruppene vil gå i ledtog med en sovjetisk angriper?

– Hvor finnes det sannsynligvis en russisk femtekolonne i Norge?

– Hvordan skulle man med rimelighet øve seg mot en slik femtekolonne i dag?

– Finnes det andre mulige angripere enn Sovjet?

– Hvem er sannsynlige femtekolonnister for slike andre angripere?

På dette grunnlaget skal vi felle vår dom over øvelser av »Wintex»-typen som «ledd i totalforsvaret mot femtekolonnevirksomhet.»

Ville NATO-motstandere, AKP(m-l) og fagforeninger støtte Sovjet?

I 60-åra var det vanlig å si på venstresida at «det er utenkelig at Sovjet skal angripe Norge». Faren er vel ikke så overhengende akkurat nå. Utenkelig er det likevel ikke– særlig om vi tenker noen år framover.

I utenrikspolitikken står Sovjet i 70-åra fram som en brutal og aggressiv imperialistisk stat som gjerne deltar i militære eventyr. Tsjekkoslovakia 1968, grensekrigen mot Kina1969 og støtten til Indias «Bangla Desh»-invasjon er eksempler på det.

Nå har Sovjet interesser på grensa mot Kina, og i Midt-Østen-området. Øst-Europa krever også store militærstyrker – tenk på Polen 1970. Likevel kan det vel tenkes at Sovjet i tilfelle konflikter i Europa skulle kunne besette Norge. Altså: ingen åpenbart usannsynlig angriper.

Hvem venter man da skal støtte russerne? Telegrammene som er kjent fra1970 og framover nevner «SUF» (dvs. AKP(m-l)s  ungdomsorganisasjon, som idag heter Rød Ungdom). «FNL-grupper». «Kampanjen Norge ut av NATO». «NATO-motstandere». «Ekstremist-grupper». «Demonstranter». «Studenter» (bl.a. i Bergen og Trondheim). «Streikende arbeidere» (bl.a. i Trondheim, Odda, Sør-Varanger). En løpeseddel som deles ut, bærer parolen: «Leve Mao og det sanne demokrati». Altså «Maoisten».

Omskrevet til vanlig norsk betyr dette: marxist-leninistene – AKP(m-l) og Rød Ungdom. Marxist-leninistene er det eneste partiet som har det på programmet at det bygger på Mao Tsetungs tenkning. Flere enhetsfrontorganisasjoner der marxist-leninistene alltid har spilt en sentral rolle. «NATO-motstandere» og «ekstremister» som om det ikke skal begrenses til å gjelde AKP(m-1) og RU, også må omfatte medlemmer og tilhengere av SV, folk i AUF og til venstre i arbeiderpartiet, kanskje Unge Venstre? Den radikale, demonstrerende ungdommen. Universitetsstudentene. Arbeiderne i radikale og aktive fagforeninger, bl.a. i jernindustrien og kjemisk industri. Disse er det altså som ifølge øvelsestelegrammer skal demonstrere, stelle til kaos og lage sabotasje for å støtte en sovjetisk invasjon!

Den politiske støtten til Sovjet er snever i Norge

Da Sovjet gikk inn i Finnmark for 30 år siden fikk den Røde Hær også virkelig brei støtte i befolkninga. Det var ikke bare fordi den dreiv ut tyskerne. Det var også fordi Sovjet hadde brei sympati den gangen – nettopp blant kommunister, radikale arbeiderpartifolk, radikal ungdom, fagorganiserte.

Men akkurat disse gruppene har mistet tilliten til dagens Sovjet-regjering. Ingen som kjenner norske arbeidsplasser skal kunne påstå at det noe sted finnes grunnlag til å sette i gang streik som støtte til en sovjetisk angriper! Samtidig som arbeiderne radikaliseres, er skepsisen stor mot det som kalles «sosialisme» i Øst-Europa, og ingen kan vente å vinne masseoppslutning på å innføre et slikt system her. Blant universitetsstudentene finnes det ingen støtte av betydning for dagens Sovjet. Forholda er slik at når Bresjnev-tilhengeren Georg Ovesen (NKP) skal innlede for Sovjet blant studenter, så begynner han foredraget med å si oppgitt at «jeg veit jo at jeg ikke vil få noen støtte for mitt syn her»! Disse synspunktene er typiske for hele den radikale ungdommen– alle dem offisersbladene kaller «yrkesdemonstranter».

Å beskylde marxist-leninistene, AKP(m-1) og Rød Ungdom, for å ville støtte et sovjetisk angrep, må vel være det mest absurde av det hele. For marxist-leninistene er den eneste politiske gruppa i Norge som har sagt i mange år at vi vil bekjempe et overfall på Norge uansett hvor det kommer fra – enten det kom-mer fra Sovjet, fra USA eller fra Vest-Tyskland. Vi har også sagt at vi vil fortsette kampen sjøl om hæren gir opp.

Det finnes intet grunnlag for samarbeid mellom Sovjet og AKP(m-1). AKP(m-l) ser Sovjet som en imperialiststat på linje med USA. Sovjetlederne har heller ingenting til overs for revolusjonære kommunister, «maoisten» som de kaller dem. Der Sovjet finner dem, slår de ned på dem.

I tilfelle et sovjetisk angrep, ville ikke AKP(m-1) og Rød Ungdom bare være mer pålitelig i forsvaret enn alle andre politiske partier. Vi ville også være langt mer pålitelige enn den norske staten og den norske hæren!

Disse kreftene, den sikreste motstanden Sovjet ville møte i et angrep i Norge, er det man «øver seg mot» som en mulig «pro-russisk femtekolonne»!

Finnes det støtte for Sovjet i norske partier?

Vi har sett hvor den sovjetiske femtekolonnen ikke finnes –- nemlig der den er blitt utpekt i øvelsestelegrammene. La oss gå over til å se om vi klarer å oppdage hvor den finnes. Først de politiske partiene.

AKP(m-1) – det eneste partiet som klart er utpekt gjennom antydninger og insinuasjoner i telegrammene («SUF»-grupper – «Mao og demokrati») – er altså det partiet der man kan være sikrest på å ikke finne støtte til Sovjet.

Hva med de borgerlige partiene? Tanken på at det skulle finnes noen prosovjetiske fraksjoner i det politiske spektrum som går fra Hunde-Lange til Halvard Eika er bare latterlig. (Den eneste som har påstått noe sånt er Helge Seip, som ser Khrusjtsjov spøke i Unge Venstre.) Det finnes kanskje korrupte enkelt individer som i hemmelighet gir Sovjet opplysninger. Her finnes nok også folk som ville stille seg til tjeneste om andre makter angrep. Men noen brei politisk støtte til Sovjet er utenkelig.

Om DNA vil vi si det samme som de åpent borgerlige. Her finnes det nok riktignok enkelte medlemmer og tillitsmenn med pro-sovjetiske sympatier. Men politisk sett er de uten makt og betydning i partiet.

Gjenstår SV. SF har ledere som er pro-sovjetiske. SF klarer ikke å ta avstand fra Sovjet-ledelsen. Men det avspeiler ikke synet til det overveldende flertallet av medlemmer og tillitsmenn. Tvert imot: I SF snakker man åpent om det «problemet» det er at NKP er pro-sovjetisk. SF som parti er ikke pro-sovjetisk. Det er bare så opportunistisk at det ikke klarer å ta seg sammen til å ta klart avstand fra Sovjet i dag, sjøl om flertallet er mot politikken som føres der! Å tro at SF som parti eller det store flertallet av SFs medlemmer skulle støtte en Sovjet-invasjon, er derfor absurd.

Til slutt NKP. NKP støtter og forsvarer Sovjets politikk. Men erfaring viser at dette forsvaret er ikke fullstendig slavisk, og det skjer ikke automatisk. NKP tok avstand fra invasjonen i Tsjekkoslovakia, sjøl om det var på en svak og dårlig måte. I NKP finnes det mange eldre, hederlige mennesker, som har vent seg til å solidarisere seg med Sovjet gjennom et langt liv og som ikke får seg til å tro at Sovjet har endret politikk 180 grader. Men disse folka er ikke landsforrædere og femtekolonnister av den grunn. Vi tror at et stort flertall av dem ville vende seg fra Sovjet i avsky dersom det overfalt Norge. Og det finnes også en del medlemmer og tillitsmenn som alt nå er mot Sovjets politikk.

I NKP finnes det utvilsomt et mindretall som er Sovjet-imperialismens politiske agenter, og som kunne tenkes å bli quislinger under et russisk angrep. Men NKP i dag er ikke av den grunn noe quislingparti, slik NS var det i 1940. NS var et parti angriperen kunne rekne med i sine planer. Men en russisk angriper kan ikke rekne med NKP-apparatet eller et flertall av medlemmene. For øvrig er NKP nå et meget lite parti, hvis medlemstall ikke lenger kan reknes i tusener.

En håndfull i NKP, pluss noen slengere fra andre partier – det er den politiske femtekolonnen en sovjetisk angriper i første omgang kan rekne med i Norge.

Fagforeningene og organisasjonene?

Hva med organisasjonene, industrien, statsapparatet?

En utenlandsk angriper kan tenkes å nytte seg av styrkeposisjoner i viktige organisasjoner – kontroll over styrer, massestøtte. Har en sovjetisk femtekolonne slik støtte i Norge?

Jeg har vært inne på fagbevegelsen. Felles med andre masseorganisasjoner gjelder det der at pro-sovjetiske standpunkter ikke noen steder har noen virkelig massestøtte – fram for alt ikke noe som skulle kunne mobiliseres til å støtte en invasjon! Folk i styrer som ville støtte Sovjet er slengere her og der og ingenting av virkelig betydning. Pro-sovjetiske frontorganisasjoner finnes ikke. Om man da ikke skal rekne de forskjellige øst-europeiske vennskapsforeningene. Til dels

finnes det der folk med all slags syn og meget forskjellig bakgrunn. For en sovjet-tjenestemann som skal samle kontakter og informasjon er det sikkert nyttig. Men nettopp derfor er det også tåpelig å tro at de skulle få militær betydning.

En angriper kan noen ganger benytte seg av at den er alliert med viktige finansgrupper inne i den angrepne staten. Jfr. den franske overklassens sterke sympati for Hitler. Men noen tilsvarende sympati for Sovjet finnes ikke blant norske monopolister. Om vi da ikke skal tro at Hydro er blitt pro-sovjetisk pga. oljekjøp?

En angriper kan ofte utnytte en junta av pro-imperialistiske embetsmenn eller militære på sentrale poster i fiendens stat. Slik kunne USA ta over Hellas i 1967, Kambodsja i 1970 og Chile i 1973. En slik pro-sovjetisk junta finnes ikke og kan ikke finnes i det norske statsapparatet. Den kunne ikke rekne med noen støtte blant lavere embetsmenn og offiserer, som er en betingelse for at en pro-imperialistisk fraksjon skal kunne overleve. Den pro-sovjetiske politiske femtekolonnen i organisasjoner, næringsliv og statsapparatet glimrer altså med sitt fravær.

Hva slags folk er i det sovjetiske spionasjeapparatet?

Det sovjetiske spionapparatet vil sjølsagt fungere som femtekolonne i en krig. Nøyaktige informasjoner om det er ofte vanskelig å finne, ikke minst på grunn av den sky av desinformasjon som blir spredd av norske SIPO-folk og reaksjonære journalister som Grundt Spang og Heradstveit. Disse folka beskylder ikke bare uskyldige for å ha kontakter med russerne, de avleder også oppmerksomheten fra en del av det russiske etterretningsvesenets vanligste arbeidsområder.

Det er opplagt at et russisk spionasje-apparat som skal ha betydning i en krig, ikke i hovedsak kan bygge på en og annen avhoppet polakk eller forkledt russer med falskt norsk pass. Hovedmassen av agenter må være nordmenn. Slike agenter vil være av to typer.

Den ene typen agent er en som frivillig og ut fra en politisk overbevisning gir opplysninger til en fremmed makt. Slik fikk de forskjellige allierte – Sovjet, England, pluss det norske XU – bygd opp sine etterretningsnett i Norge under krigen. Dette var meget gode etterretningsorganisasjoner i forhold til mye som ellers er vanlig.

Grunnen var sjølsagt at mange hatet tyskerne. Følgelig fikk de allierte spionene opplysninger fra folk sentralt i alle slags organisasjoner, i sentrale eller meget betrodde stillinger i viktige kontorer, bedrifter osv. Effektiviteten i denne typen spionasje er følgelig i stor grad avhengig av hvor brei sympati det finnes for oppdragsgiverens synspunkter.

Sovjets store problem har vært at sympatien i 20 år nå har vært synkende –først på grunn av McCarthyismen, seinere fordi den nye radikale ungdommen vendte seg mot Sovjet-lederne. Altså vil ikke spionasjeapparatet ha så mange å velge mellom, og heller ikke så godt materiale. Det gjør det sjølsagt også mye vanskeligere å «plante» en agent i en spesiell type betrodde og sentrale poster.

Den andre typen agent er den som er kjøpt – og kanskje også presset. Det dreier seg om folk som er skruppelløse og ofte også moralsk svake. Noen har vært alkoholikere eller har hatt andre store personlige vansker, f.eks. i pengesaker. En slik agent kan ha et politisk syn stikk motsatt av oppdragsgiveren. Den russiske storspionen, svensken general Wennerstrøm, var f.eks. nazisympatisør.

Alt norsk materiale tyder også på at det er denne siste typen agenter som er de viktigste – kanskje også fleste – i det russiske spionasjeapparatet. De overbeviste Sovjet-tilhengere som har blitt tatt, har vært småkårsfolk uten stor etterretningsmessig betydning. Grunnlaget for arrestasjon og straff har i noen tilfeller også vært heller tvilsomt. De viktige agentene som er blitt avslørt siden krigen, har uten unntak vært korrupte embetsmenn og offiserer som en knapt kunne mistenke for politisk sympati med Sovjet.

Vi kjenner ikke størrelsen på Sovjets spionapparat i Norge. Det kan altså godt være betydelig. Men alt tyder på at de viktigste agentene er korrupte nordmenn, og ikke politisk overbeviste tilhengere av Sovjet-ledelsen.

Hvem vil støtte en russisk invasjon?

La oss gjøre en oppsummering av det som er sagt til nå.

I Norge ville en russisk invasjon ikke få støtte av de revolusjonære, av massene av radikal ungdom og andre på venstresida, av studentene, av de fagorganiserte. Kort sagt: «Wintex-femtekolonnen».

Den kunne rekne med støtte fra et mindretall av forskrudde folk i NKP –kanskje et meget lite mindretall – og endel slengere fra andre partier.

Pluss et agent- og spionapparat av ukjent størrelse. Dets militære verdi er tvilsomt, fordi det bygger på korrupsjon og personlige svakheter mer enn på politisk overbevisning.

Dette er hele den faste støtten russerne i første omgang kunne rekne med å bygge en femtekolonne på.

Hvem ville kanskje ikke kjempe mot en russisk invasjon?

En større fare enn femtekolonnen ville antakelig «6.-kolonnen» være. 6. kolonne var det Helge Krog spydig kalte de norske monopolister, statstjenestemenn og offiserer som slett ikke hadde ønsket noen tysk invasjon (de sympatiserte med England) og som derfor ikke hadde samarbeidet med Tyskland før krigen, men som av «praktiske) årsaker samarbeidet svært bra med tyskerne straks de var i landet.

De «praktiske» årsakene var å hindre at monopolistene fikk avbrekk i produksjonen og fikk redusert profitten sin, særlig ettersom krigen skapte et veldig marked. For å sikre at «hjulene rullet» blei ledende ikke-nazistiske, borgerlige embetsmenn også lojalt sittende i stillingene og administrere landet for okkupasjonsmakta. Og som Hartmann har vist: General Ruge, øverstkommanderende for de norske styrkene i 1940, sa seg villig til å organisere norsk grensevakt mot Sovjet for Nazi-Tyskland! (Heldigvis for Ruge sa nazistene nei.) Disse folka satt i administrasjonsrådet i 1940 og i Hjemmefront-ledelsen seinere. I begge tilfeller gjorde de alt for å hindre at det blei ført virkelig kamp mot nazismen på norsk jord.

Slike folk var det som i det øyeblikk nazistene hadde inntatt norske byer gikk i gang med å opprette fred bak fronten mens tyskerne fortsatt kjempet mot nordmenn noen kilometer eller mil borte. Det var folk som «motstandshelten» biskop Berggrav som oppfordret norske soldater til å desertere. Det var folk som ordføreren som lot innrykke annonse om at befolkningen måtte hjelpe til med å bygge tyske militærflyplasser – mens kampene ennå pågikk i Nord-Norge.

Militærvesenet i 1940 hadde mange offiserer som var nazister, en del som ganske enkelt forduftet og noen som virkelig kjempet – ikke alltid like dyktig, men likevel kjempet. Det er ukjent for mange at den norske hæren som kjempet i slutten av april 1940 faktisk var en ganske ny og improvisert styrke som ikke liknet så mye på hæren fra en måned før.

Offiserene i 70-åra – vil de kjempe?

Det er en kjent sak at det norske forsvaret bare er bereknet på å vare noen få dager mot russerne for å gi tyskere og amerikanere et pusterom. Det er mange offiserer som tviler på om engang det er mulig.

Det finnes en historie om norsk offisersmoral. Jeg vil ikke påstå at den er sann. Det heter seg at i forbindelse med Cuba-krisen i 1963 gikk det ut internt krisevarsel på forsvarets nett i Nord-Norge. Av en eller annen grunn – kanskje en feil ved meldinga pluss den opphissete stemninga som hersket – fikk mange for seg at dette var krigsutbruddet. Det påstås at masser av offiserer forsvant – opp i fjellet, over til Sverige, og at den siste blei plukket opp i Paris mange måneder seinere.

Historien kan godt være løgn fra ende til annen. Jeg har hørt den i mange år nå, fra kull etter kull av rekrutter som har vært i Brigade Nord. Historien er gammal og den lever tydeligvis godt av seg sjøl. Rekrutter og andre som kjenner norske offiserer, tror i hvert fall gjerne på det den forteller.

VESTLIG FEMTEKOLONNE

De andre mulige angriperne

Skal vi tro på historien, heter ikke den mest sannsynlige angriperen mot Norge Sovjet. For i svært mange tilfeller er det som skjer at angriperen er et større land som har vært – eller tilmed er – alliert med det mindre, angrepne landet.

Det kan gjelde reine kolonier, som de portugisiske koloniene i Afrika. Det kan være halvkolonier, som USAs quislings-stat Sør-Vietnam. I Kambodsja innsatte USA først et pro-amerikansk regime og deretter invaderte USA landet. USA angrep sin tidligere satellitt Cuba. USA okkuperte Santo Domingo. England og Frankrike okkuperte Suez-kanalen, som England i sin tid kontrollerte. USA gjennomførte kupp i sitt interesseområde: Hellas, Chile. Sovjet okkuperte sin allierte Tsjekkoslovakia. Tyskland angrep Polen, som tidligere hadde vært en viktig tyskalliert. Tyskland innlemmet Østerrike, som allerede var på vei inn i Tysklands interessesfære. Mussolini innsatte fascisten, Zog, som konge i Albania. Mindre enn 20 år seinere overfalt Mussolini Albania, jaget sin quisling Zog og gjorde landet til italiensk koloni. Belgia gjorde Congo (i dag Zaire) sjølstendig, og okkuperte landet like etter.

Det er ingenting merkelig i dette. Større land som har mindre i sin interessesfære, skaffer seg stadig mer betydelige interesser der. Det gjelder ikke bare kolonier. Det gjelder også et lite imperialistisk land som Norge som domineres av andre og større allierte imperialistmakter. Jo større interesser, jo større grunn til å beskytte disse interessene dersom de på noen måte skulle være truet. I ekstreme tilfeller kan det føles som trusel nok bare at en ikke sjøl har full kontroll over det mindre og dominerte landet – at det finnes en formelt sjølstendig regjering, uansett hvor servil den er.

Norge er mer industrialisert enn Sør-Vietnam og Chile, med en utviklet og allsidig økonomi der deres er underutviklet og ensidig. Økonomisk og militært er Norge viktigere for Vesten enn Sør-Vietnam, Chile, Hellas … Oljen kommer i tillegg, som en enda kraftigere grunn til å sikre at Norge ikke går sin egen vei.

Hva heter altså logisk sett de mest sannsynlige angriperne? USA, Vest-Tyskland, England, Frankrike, – en av de tre største eller kombinasjoner …

Den svære pro-vestlige femtekolonnen

La oss raskt bruke samme mønster som vi nettopp brukte på Sovjet, og se hvem som kan tenkes å være femtekolonne for et vestlig angrep. Denne femtekolonnen vil kunne veksle nokså mye i størrelse utfra hva slags norsk regjering som sitter når landet blir angrepet. Det finnes jo tilmed en mulighet for at en norsk regjering skulle invitere slike styrker inn! La oss ta litt godt i, for alle tilfellers skyld for å se åssen det kunne gå om det gikk svært ille.

I befolkninga: monopolistene og de solide borgerne, mange borgerlige velgere og velgere på høyre-sida i DNA, USA-, EEC- og NATO-tilhengere av det mer fanatiske slaget.

Partier: de eneste partiene som sikkert ikke ville støtte fienden er AKP(m-l) og SV. Ellers avhengig av situasjonen. Norske soldater øver seg i angrep på palestinsk gerilja.

Organisasjoner: trolig bare toppen og spesielt dårlige deler av fagbevegelsen. Ikke studentorganisasjonene, elevorganisasjonene, ungdomsorganisasjonene utenom de høyreorienterte. Ellers svært mange muligheter.

Masser av aviser. Nøkkelpersoner i radio og fjernsyn.

Industri, næringsliv: toppsjefene i alle monopoler og omtrent all annen betydelig økonomisk virksomhet, og reaksjonære sjefer langt nedover.

Statsadministrasjonen: En betydelig del av de mange tusen som godtok Wintex-øvelsen uten å blunke (ifølge direktoratet for sivilt beredskap) må heretter reknes som i hvert fall mulige quislinger for en vestlig besettelse. Gjelder ikke bare sentraladministrasjonen, men også fylker og kommuner.

Departementer – ikke minst UD, som har vist seg å inneholde mange ekstremt vestlige og pro-reaksjonære embetsmenn.

Den militære ledelsen, der det sitter mange med fascistiske sympatier. Mange offiserer. Ditto innafor politiet.

De fascistiske organene innafor statsapparatet: SIPO og enda mer hemmelige og spesielle organisasjoner.

Utenlandske agent- og spionorganisasjoner. I hvert fall er CIA og BND (vest-tysk) svært godt utbygd i Norge, infiltrerer i tillegg fra topp til bånn staten, LO, DNA og andre store partier og organisasjoner, offiserskorpset, politiet, de norske spionorganisasjonene …

Som man ser: en ikke ubetydelig femtekolonne, både allerede organisert og potensiell. Litt av en hjelp for fremmedinvasjon! Så pass betydelig at i en del land har det vist seg at invasjon var ikke engang nødvendig .. .

Slik ville en virkeligøvelse mot femtekolonnen være

Lørdag 14. januar har Jens Schultz et artig leserbrev i Dagbladet. Han peker på at det er usannsynlig at det skulle komme noen trusel mot Norge fra venstrekanten. Siden faren for statskupp kommer fra ultrareaksjonære, foreslår han «… at kommende øvelser for våre stridende krefter fikk opplegg som f.eks.: 'Unge Høyre på ville veier', 'Norske oberster går amok', 'Farmand farer fram', eller kanskje helst: 'Hundeguttene slår til'.»

Schultz treffer spikeren på kornet, fordi han antyder hvordan formen ville være hvis det virkelig var femtekolonnen øvelser av Wintex-typen rettet seg mot.

La oss spinne litt videre på det. La oss tenke oss – ikke en radikal norsk regjering, – men en regjering av SP og KrF. La oss tenke oss krig i Midt-Østen og avstengte oljekraner. La oss tenke oss at regjeringa av en eller annen grunn følte seg presset til å holde steilt fast på norske oljeinteresser. Da er invasjon sjølsagt tenkbart. La oss videre – bare for hypotesens skyld – gå ut fra at det av en eller annen merkelig grunn ikke har vært mulig å gjennomføre noe kupp. Tyske, engelske og amerikanske styrker må altså inn utenfra. Fint grunnlag for en øvelse, ikke sant? Den kunne gjerne hete «Broken Pledge» – som betyr «brutt løfte» .. .

Stabsøvelse »Broken Pledge»2

Øvelsestelegram:

«Den allierte overkommandoen meddeler at innrykkinga i Norge ikke dreier seg om noen form for angrep eller innblanding i Norges indre anliggender. Det er den spente internasjonale situasjon som gjør innrykkinga nødvendig. Norge må ta imot de allierte styrkene som et ledd i sine forpliktelser innafor det vestlige forsvarssamarbeidet».

Øvelsestelegram

Leder i Aftenposten:

Den farlige utvikling som regjeringen har ført Norge inn i tjener ikke landets interesser. Den truer det norske demokratiets eksistens. Regjeringen må nå ikke gjøre vondt verre ved å forsøke å hindre innrykkingen fra våre allierte, som er et livsnødvendig ledd i det vestlige forsvarssamarbeidet i dagens spente situasjon: En slik militær aksjon mot våre allierte, som sikret Norges eksistens under krigen, vil fylle begeret til overflod for mange solide og sindige borgere. Det kan styrte Norge ut i anarki . …»

Øvelsestelegram

«UH demonstrasjoner i Oslo, Bergen, Sandefjord, Kristiansand. Det ble båret plakater og ropt slagord som 'Nei til Norge i drift', 'Ja til demokrati', 'Vekk med Vårviks kommunistiske regjering'.»

Øvelsestelegram

«SACEUR meddeler at Vårviks erklæring om at Norge ikke har planer om å trekke seg ut av NATO og det vestlige forsvarssamarbeidet ikke vil medføre at NATOs omplasseringer av styrker til Norge opphører. SACEUR peker på at disse omplasseringene ikke har noe å gjøre med interne forhold i Norge, men er betinget av strategiske hensyn som må tas pga. den spente situasjonen i Europa.»

Øvelsestelegram

«Det meddeles at mobiliseringen i Sør-Norge går dårlig. Mange mobiliseringsordrer er ikke sendt ut pga. sabotasje, og mange er forsvunnet i posten. Mobiliserte soldater er delvis blitt demobilisert.

Mange vernepliktige offiserer har ikke vist seg. Det er likevel mangel på uniformer og annet utstyr til soldatene, fordi lagrene er i en elendig forfatning.»

Øvelsestelegram

«Ledende statsfunksjonærer har uteblitt fra arbeidet i Oslo i de siste dagene. Det har vært intens aktivitet fra flere fremmede ambassader, særlig overfor politikere, statsfunksjonærer og offiserer. Et ukjent fly slapp løpesedler over Oslo sentrum i dag med oppfordring til befolkningen om å samarbeide med 'Norges NATO-allierte', som ikke kommer til å blande seg inn i Norges indre anliggender'.»

Øvelsestelegram

«Offiserer og fallskjermtropper arresterte femti norske soldater som ikke ville bøye seg for kommanderende Generals ordre om ikke å gjøre motstand mot den vest-tyske landgangen ved Kristiansand. En soldat som løsnet skudd mot offiserene ble henrettet ved standrett.»

Øvelsestelegram

«I betraktning av den norske regjeringsmotstand mot landsettingen av NATO-tropper tross at den er tvingende nødvendig ut fra den spente situasjon i Europa har norske politikere avsatt regjeringen Vårvik. En ny regjering er innsatt med bred politisk støtte. Statsminister: Helge Seip. Utenriksminister: Åse Liones. Finansminister: Erik Gjems-Onstad. Innenriksminister: Haakon Lie. Forsvarsminister: General Zeiner Gundersen. Et spesielt ministerium for indre sikkerhet er opprettet under ledelse av minister Asbjørn Bryhn. Pressesensur er innført inntil videre av sikkerhetsgrunner.

Regjeringen har oppløst alle anti-NATO-partier og forbudt alle demonstrasjoner, møter og ansamlinger av mer enn tre mennesker. Gatene i Oslo patruljeres nå av panservogner. Etter at en demonstrasjon med om lag 2 000 deltakere ble oppløst før i dag er det innført 24 timers portforbud. Situasjonen i resten av Østlandet er klar. Fra Nord-Norge meddeler kommanderendegeneral ved Brigade Nord at alt er rolig.»

Ganske artig, ikke sant? Og huff, huff, vi beklager, vi beklager at vi kom til å bruke virkelige navn på mennesker, organisasjoner, statsinstitusjoner og land ….

Stabsøvelse «Broken Pledge III»

Til slutt en liten smakebit fra en virkelig stabsøvelse mot femtekolonnen ved en russisk invasjon. For å gjøre det hele enkelt skal vi forutsette at Norge blir angrepet uten at det fører til at noen vestmakt blir innblandet – kanskje fordi de er opptatt på annet hold.

Øvelsestelegram

«Via en avhoppet funksjonær ved den russiske ambassaden har forsvarets overkommando fått vite at russerne har alle opplysninger om brigade nord i detalj opptil for 10 dager siden. Kilden er en stabsoffiser som russerne har presset i flere år etter at de fikk vite at han for 4  år siden ble sterkt avhengig av morfin under et langt tjenesteopphold i USA. Ingen har fattet mistanke til tross for at offiseren hadde et dyrt levesett og var kjent for å tape store summer i spill.»

Øvelsestelegram

«Brigade Nord befinner seg i oppløsning etter den russiske framrykkingen i Øst-Finnmark i natt. Kontakt mellom norske og russiske styrker er ikke oppnådd etter at russerne gikk rundt de norske grensepostene. Mange av offiserene er på vei sørover på egen hånd. Kommunistiske elementer blant de vernepliktige propaganderer for at soldatene skal kjempe mot russerne uten offiserer.»

Øvelsestelegram

«Ordfører Myrvold, (DNF) i Bergen, oppfordrer i et intervju med Bergens Tidende befolkningen til å holde seg i ro og gå på arbeidet. 'Alle føler vi vel det samme i disse dagene', sier Myrvold: 'Men livet må gå videre.' Myrvold sier at okkupasjonsmakten har oppført seg korrekt og er meget disiplinert. Folk bør vise ansvar og avholde seg fra demonstrasjoner og provokasjoner. Særskilt vil han be kranførerne i Bergens havn om å ta opp igjen arbeidet. Om ungdommene på den såkalte 'indre front' i Hordaland, sier han:

'Meningsløs heroisme har ingen hensikt. Det de gjør, skader de mange. De burde dra hjem og ta fatt der de slapp, med arbeid og skolegang'.»

Øvelsestelegram

Aftenposten refererer over 6 spalter øverstkommanderende for den sovjetiske militærmisjon. Han roser det norske folks og de norske myndigheters holdning. Russerne gjør ikke vanlige nordmenn ansvarlige for den uro som små grupper av forskrudde maoister prøver å skape.»

Oppsummering: Stabsøvelse i borgerkrig

Øvelsene av typen «Wintex» retter seg mot Sovjet, som er en mulig angriper. Men de ignorerer alltid en rekke andre stater som er like sannsynlige eller mer sannsynlige angripere – USA, Vest-Tyskland, England, NATO-alliansen.

De peker ut som «femtekolonne for russerne» nettopp folk som ikke kan tenkes å støtte en sovjetisk invasjon –massene av fagorganiserte arbeidere og universitetsstudenter, radikal ungdom, NATO-motstandere og progressive, partiet AKP(m-1).

De unnlater å peke ut som fiender sannsynlige femtekolonnister for Sovjet: korrupte og bestukne embetsmenn og offiserer.

De unnlater også fullstendig å forberede totalforsvaret på «6. kolonnen» – embetsmenn, forretningsmenn og andre som av opportunistiske grunner vil samarbeide med fienden så snart den er en maktfaktor på norsk jord.

De unnlater ikke bare fullstendig å peke på muligheten for angrep fra vest. Øvelsene unnlater også helt å bygge opp forståelsen for truselen fra den pro-vestlige femtekolonnen, som er så stor og omfattende at den kanskje kunne opp-rette en ny norsk regjering uten å trenge utenlandsk militærstøtte.

Jeg har vist at øvelser av typen «Wintex» ikke har den minste likhet med virkelige øvelser mot femtekolonnister slik de måtte være dersom Norge virkelig blei angrepet fra øst eller vest.

Vi har altså påvist at stabsøvelsene mot, «indre fiender» ikke har det aller minste å gjøre med forberedelse til forsvar mot femtekolonnister.

Hva kan være hensikten?

Det kan tenkes at utviklinga i Norge blei slik at vestlige imperialistmakter følte sine interesser i Norge truet. (Som jeg har antydet i skissen til «Broken Pledge II» behøvde ikke grunnen være noen revolusjonær situasjon.) I så fall ville monopolene og vestlige imperialister være interessert i et fascistisk statskupp i Norge – kanskje også at Norge blei okkupert av militære styrker fra vest.

Hvem ville kjempe hardest mot et slikt kupp? Nettopp fienden i Wintex-øvelsene – fagorganiserte arbeidere, studenter, ungdommer, radikalere, kommunister. Dem er det man øver seg mot. Men fordi man ikke våger å si åpent at man øver seg i statskupp, kaller man det »forsvar mot femtekolonnisten.

I virkeligheten er det stabsøvelser i fascistisk borgerkrig mot nordmenn. I virkeligheten er det monopolenes og imperialistenes egen femtekolonne som øver seg sjøl i å kjempe mot de som vil forsvare Norge: arbeidsfolk, progressive og revolusjonære.