Anders Ekeland og Einar Braathen (E&B) står eit stykke til venstre i SV, og vi er enige i at mobilisering nedafrå og breie alliansar er nødvendig for å endre politikken. Men mens strategien etter mitt syn må sikte mot eit sosialistisk samfunn, er E&Bs perspektiv reformert kapitalisme, eller kanskje ein ministersosialistisk veg til sosialismen. Dei innser derfor ikkje at ein strategi med (del i) regjeringsmakt som betyr å administrere kapitalismen på NATO og EUs premissar gir meir avmakt enn makt, slik den historiske utviklinga av det internasjonale sosialdemokratiet har vist.

 

SV gikk i fjor til val på å komme i regjering med AP og hindre ei «sentrumsregjering» av Ap og Sp. Med god «hjelp» frå eit motvillig Sp og utfordringa frå Rødt til venstre, valte SV å stå utafor regjeringa. Det kan SV prise seg lykkelig for; hadde partiet nådd fram med sitt førsteval om å delta i regjeringa, ville dei i desse straumkrisetider ha opplevd same nedturen i folkelig oppslutning som Sp og Ap. I staden har SV og Rødt etter stortingsvalet til saman ligge mellom 12 og 16 prosent på meiningsmålingane. Som eg skreiv i Gnist 2A/2021, var det å stå utafor regjeringa eit mulig taktisk val for SV, slik også Frp, KrF og V diskuterer når deltaking i regjering er til fordel for partiet.

 

E&B held fast på at «ufravikelige krav» til Ap er det som skal til, og det uavhengig av om ein går inn i regjeringa eller står utafor. I praksis avviser dei forskjellen mellom taktikk, med kortsiktige krav (som gjerne bør vere «ufråvikelige» overfor Ap), og strategi, altså vegen til det langsiktige målet, sosialisme. I mitt svar til E&B kritiserte eg dei for ein grunn analyse av kapitalmakta og staten når dei ikkje skil mellom å delta i folkevalte forsamlingar (eventuelt med avtalar for å støtte ei regjering) og å administrere staten i regjeringsposisjon. Dei stadfestar dette ved enkelt nok å svare at regjeringa spring ut av ei folkevalt forsamling, og at eg gjør ein «fetisj» av regjeringsspørsmålet – «for å holde fast på illusjonen av Rødt som et revolusjonært parti»! (Det siste kjem eg tilbake til).

 

Sjøl om E&B koplar «ufravikelige krav» til å mobilisere f.eks fagrørsla og miljørørsla, hoppar dei bukk over at nettopp evna til å mobilisere gjerne blir sterkt svekka med ansvar for regjeringas totale politikk. Om det faktisk skulle lykkes å få «ufravikelige krav» gjennomført i praksis, dukkar det, som straumsaka viser, fort opp nye akutte spørsmål der det trengs parti på Stortinget som har sin lojalitet til folkerørslene og ikkje til «makta». E&B er inne på at eg kan tenke meg «kortvarige unntak» frå å seie nei til å gå i regjering, som for å få Norge ut av EØS. Polemisk nemner dei ein tenkt situasjon der spørsmålet om styring av vasskrafta gir fleirtal for parti som vil konfrontere EU. Og ja, nettopp da kan det vere rett også for Rødt å delta i regjering. Men eit maktkritisk parti må også vite å bryte ut av ei slik regjering når mobilisering av folkerørslene blir vanskelig. Elles vil ein hamne i «SV-fella» – illgjeten frå SVs rolle i regjeringsposisjon frå 2005 til 2013.

 

Som «et viktig tema» i denne debatten løftar så E&B fram om Rødt er eit revolusjonært parti i motsetning til eit reformistisk SV, og «slår fast» at begge er «reformpartier». Det er forståelig at E&B i sitt tilsvar ikkje går inn på den presiseringa landsmøtet i Rødt i sitt program har gjort om reformisme og ei revolusjonær linje: 

 

Kjerna i reformismen er ideen om at kapitalismen kan omdannes til sosialisme gjennom gradvise reformer ved å oppnå regjeringsmakt i et kapitalistisk samfunn.

Denne regjeringsstrategien er også kalt ministersosialisme. Som et revolusjonært sosialistisk parti er det ikke Rødts oppgave å administrere kapitalismen i regjeringsposisjon. Tvert om er mobilisering av motkrefter og bygging av motmakt nedafra en nødvendig forutsetning både for anti-kapitalistiske reformer i dagens situasjon og for å avskaffe kapitalismen og erstatte den med et sosialistisk folkestyre.

 

I sin polemikk mot meg er E&B likevel upresis: I min artikkel i Gnist som opna denne debatten, skreiv eg at ingen parti, heller ikkje Rødt, er konsolidert på at alle former for ministersosialisme er fjernt frå verkeligheita, om målet er eit anna samfunn og ei anna verd. Mitt poeng var likevel dette:

 

Dei ulikheitene vi kan observere mellom dei to partia sin praksis, som er til Rødts fordel, er utleidd av at SV er eit reformistisk parti, mens Rødt ein stad der inne enno har ei revolusjonær sjel. [  ] Skillet  mellom å søke makt på kapitalens premiss og å bygge motmakt gjennom mobilisering nedafrå gjeld det politiske arbeidet her og no. Og her er Rødt nettopp fordi partiet står i ein revolusjonær tradisjon eit bedre utgangspunkt enn SV.

 

Og eg nemner som SVs handikap partiets halvhjarta oppgjør med tilslutninga til NATO-krigane, lett justerte regjeringsstrategi og årelange lokalpolitiske praksis på Aps premissar.

 

Dette er nok til at eg seier nei takk til å slå i hop Rødt og SV (og MDG!), iallfall før ein er blitt enige om ein motmaktstrategi som alternativ til ministersosialisme og regjeringsstrategi. Det betyr ikkje at eg meiner Rødt i dag fyller krava til eit revolusjonært parti. Eit slikt parti må ha sitt tyngdepunkt i masserørlsene, med evne til å mobilisere, og medlemmene må vere skolert i marxistisk samfunnsforståelse. Eksplosiv auke i talet på (passive?) medlemmer gjør ikkje dette mindre nødvendig. Magnus Marsdal har rett i at verken Rødt eller SV når dette skrives har vist evne til å lage alliansar og mobilisere den sterke opinionen for demokratisk kontroll med kraftressursane.

 

Men for E&B er spørsmålet om Rødts politiske linje skil seg frå SV, enkelt: Rødt let under Solheim og Halvorsen vere å kritisere SV si høgreutvikling offentlig; altså er det ingen viktig politisk forskjell mellom desse partia! Og polemisk spør dei korfor ikkje Rødt utfordrar SV på å sløse bort (minst) 50 milliardar på å elektrifisere sokkelen.

 

Same dag som eg skriv dette innlegget gjør Rødts representant i Energi- og miljøkomiteen i Stortinget, Sofie Marhaug, nettopp det i Klassekampen.

I midten av mai inviterte Gnist og Anarres bokkafé på Grønland i Oslo til samtale med den svenske marxisten Andreas Malm. Foran et publikum på femti snakket vi om taktikk og strategi i klimakampen. Dette nummerets Gnist-samtale er et utdrag av denne samtalen.

---

Skrevet av Daniel Vernegg, redaksjonsmedlem i Gnist

Andreas Malm er universitetslektor i humanøkologi ved Universitetet i Lund i Sverige. De siste årene har han gjennom bokutgivelsene Fossil Capital: The Rise of Steam Power and the Roots of Global Warming (2016), som tar for seg kapitalismens fremvekst og relasjon til kull, og den mer vitenskapsfilosofiske The Progress of this Storm (2017) skapt seg noe av et navn innen marxistiske kretser globalt.

 

DV: Ganske tidlig i How to Blow Up a Pipeline, skriver du om det du kaller Lanchester-paradokset. Hva går det ut på?

AM: Det er observasjonen at klimakrisa er så alvorlig, at så store saker står på spill, mange mennesker er urolige og sinte, men vi har hittil sett veldig lite sabotasje eller eiendomsødeleggelse – han skriver til og med om terrorisme – veldig lite militant kamp i klimabevegelsen, sammenlignet med stort sett alle andre sosiale bevegelser. Det er et paradoks at det ikke har brutt ut mer med tanke på hvor mye krisen forverres, hvor mye lidelse den forårsaker og hvor mange potensielle mål det finnes overalt i samfunnene våre: alt fra oljeplattformer, til SUVer, til superyachter … en kunne slå til mot mange ulike mål om en først begynte. Det er et paradoks som finnes både i rike og i fattige land.

DV: Du kritiserer noe du kaller strategisk pasifisme, som du mener er en utbredt måte å tenke på i klimabevegelsen.

AM: Pasifisme kan komme i mange former. Vi har en moralsk pasifisme, som sier at vi aldri skal begå vold fordi det er moralsk feil. For å slå hull på den moralske pasifismen: Dere hadde i Norge et tilfelle med en høyreekstrem som gikk inn i en moské og forsøkte å skyte masse folk, og så var det en gammel gubbe som slå ham ned? Det var en type vold – selvforsvar – som det for meg er veldig vanskelig å moralsk fordømme. Jeg forsvarer at han brukte vold for å slå ned denne her wannabe-massemorderen. Det kreves ganske ekstreme moralske ideer for å fordømme dette som feilaktig vold. Denne moralske pasifismen er det forholdsvis lett å slå hull på, synes jeg.

Den strategiske pasifismen, er noe annet. Den sier at poenget med å holde seg til ikke-vold ikke primært er moralsk, men strategisk, og baseres på at vi har dratt lærdommer av tiår eller til og med århundrer av sosial kamp, og at disse lærdommene sier at du fort en utøver noen som helst form for vold i sosiale bevegelser, så taper man, mens dem som historisk har holdt fast ved ikke-vold har vunnet. Dette her kommer i stor grad fra en bok som heter Why Civil Resistance Works av Erica Chenoweth og Maria Stephan. Der går de igjennom den iranske revolusjonen, den palestinske intifadaen, den arabiske våren og en del demokratiopprør i Øst-Europa. Basert i dette konstruerer de en database som de sier viser at det er en allmenn regel at voldsomme protester mislykkes, men ikke-voldelige protester lykkes. Jeg synes det er en veldig dårlig bok, og at forskningen deres er svak. Den er nå veldig kontroversiell, den boken – den tesen, fordi det nå er mange forskere som peker på det motsatte. Jeg som er litt historienerd, drar noen historiske eksempler i boken min som snarere peker mot det motsatte, nemlig at nesten alle opprør som har vært suksessfulle har inneholdt elementer av eiendomsødeleggelse, sabotasje, konfrontasjon med politistyrker eller også mer avanserte former for vold, som væpnet opprør eller krig.

Et eksempel som ofte dukker opp i disse sammenhengene, er kampen mot slaveriet. Det finnes en slags forestilling om at slaveriet ble avskaffet fordi abolisjonistene dedikerte seg til ikke-voldelig lobbying mot slaveriet, men det var ikke sånn det gikk for seg. Det første stedet slaveriet ble avskaffet var på Haiti etter den haitiske revolusjonen, som var et utrolig voldelig masseopprør. I USA krevdes det en gigantisk borgerkrig for å få slutt på slaveriet. Det betyr ikke at vi skal sikte mot å ha en borgerkrig, men det peker mot at vi i historiefortellingen her ser noe som ligner på det som i klimasammenheng kalles greenwashing – noe en kamerat har referert til som peacewashing – at elementer av vold i ulike episoder av frigjøring sorteres bort for å skape et bilde av at det er nok med relativt ufarlig ikke-vold for å oppnå mål.

Andre klassiske eksempler på denne retorikken er suffragettene, borgerrettighetsbevegelsen i USA, kampen mot apartheid i Sør afrika, ulike anti-koloniale revolusjoner (der favoritteksempelet selvfølgelig er India), den arabiske våren, berlinmurens fall og andre eksempler. Men om en ser nærmere på disse eksemplene historisk, inklusive berlinmurens fall – som var en orgie i eiendomsødeleggelse hvor masse mennesker gikk ut og hakket i stykker en stor mur, så sprekker bildet av at det er absolutt ikke-vold som er veien til fremgang. Dette er mitt syn på det.

DV: En kan jo gjøre et argument for at dette også gjelder sosialdemokratiene i Norge og Sverige. Her tenker jeg at dette med peacewashing er svært aktuelt, for i motsetning til fortellingen om klassekompromisset som en lærer på skolen, så var tiden før dette ble inngått preget av harde sosiale kamper, inkludert med innslag av blokader av streikebrytere og sabotasje. Tenker du at denne historien er noe en kan dra veksel på i klimakampen?

AM: Ja. Grunnen til at jeg utelater det, er at det ikke er et eksempel som brukes av Extinction Rebellion eller av andre i klimabevegelsen som forsvarer linjen om strategisk pasifisme. Her finnes det i det hele tatt veldig få referanser til arbeiderbevegelsens historie. Det er mulig at en kan dra veksel på den tradisjonen i Norge og Sverige, men det er ikke en spesielt levende tradisjon i våre land. Minnet om klassekampen på begynnelsen av 1900-tallet har jo stort sett dødd ut, i alle fall i Sverige – jeg vet ikke hvordan det er her. Dette skiller oss fra for eks. Frankrike, hvor det finnes en levende tradisjon for sosial kamp som bryter ut regelmessig hvert tredje, eller hvert fjerde år, med masseopprør som stort sett alltid inneholder opptøyer og eiendomsødeleggelse i stor skala. Men Frankrike er litt unikt i vest-Europa, i at de har dette som en levende tradisjon. Der er paradokset at det i Frankrike ikke finnes noen klimabevegelse som bedriver samme type kamp – dette til tross for at det finnes en stor grad av folkelig kulturell aksept på militant kamp, mens det i Tyskland – hvor det ikke i det hele tatt finnes en slik akseptans – finnes en mye mer militant klimabevegelse enn i Frankrike. […]

DV: Du argumenterer likevel for at det er på tide at klimabevegelsen både globalt og her hjemme bør eskalere og ta i bruk mer militante taktikker. Hvordan ser du for deg at det skal skje? Hva bør man gjøre?

Man kan gjøre så mye som helst, og det begynner allerede å skje sånne saker. Det finnes ganske klare tegn på at klimabevegelsen holder på å radikaliseres og at den eksperimenterer med nye taktikker. Det gjelder ikke minst Extinction Rebellion (XR). XR er på mange måter min motpart i min bok, for jeg ble ganske provosert over det jeg leste i deres håndbok This is Not a Drill, hvor de omtrent hevder at en så snart en anvender vold i noen som helst kamp, så baller det på seg og blir fascisme. Men XR har siden det gitt slipp på en del av sin mest ekstreme sivil ulydighetsdogmatisme og begynt å åpne for sabotasje. Kanskje særlig i England, som er XRs hjemland, hvor de for et år siden hadde en kampanje hvor de gikk til de store bankene i finansdistriktet City i London – bankene som øser inn penger i fossilbrenslerprosjekter – og knuste rutene deres på en veldig engelsk måte. Ikke impulsivt, spontant franskt, men en artig engelsk måte å ødelegge vinduer på. Likevel var det en form for sabotasje, som de også selv sa representerte en eskalering.

Just Stop Oil, som er en av flere spin offs av XR har – synes jeg – løftet klimakampen i England til et nytt nivå, med sine spesifikke blokader mot oljeraffinerier og -transporter. Disse har også innbefattet elementer av sabotasje i form av at aktivister har ødelagt bensinpumper og sånne saker. Jeg synes dette er en mye bedre kampanje enn Insulate Britain [britisk bevegelse som krever etterisolering av bygningsmassen i landet], som i sine blokader av trafikk og arbeidere som pendler til jobben har vært mye mindre målrettede. I England kan en også nevne Tyre Extinguishers, som er en kampanje for å tappe luften av dekkene på SUVer. Disse har et ganske høyt aktivitetsnivå, og for noen uker siden tømte de dekk på 250 SUVer på én natt i rike nabolag i Brighton. Dette har spredd seg til Tyskland også, og er en utrolig enkel sabotasjeaksjon som kan være ganske irriterende for SUV-eiere i rike bydeler. En setter simpelthen inn en liten linse, mungbønne eller et gruskorn i ventilen på dekket, og så går luften ut. En ødelegger ingenting.

Sabotasje og eiendomsødeleggelse kan være alt fra dette, til aksjoner som en som i februar ble utført mot byggingen av gassrørledningen Coastal Link i British Columbia i Canada. Denne bygges på First Nation-territorium, og utløste i 2020 massive protester over mye av Canada. Da var det mengder av blokader som ledet til at hele gassnettverket lå nede. Disse blokadene ble slått ned av brutale politiaksjoner. Det som hendte nå i februar, var at det plutselig etter midnatt kom tjue maskerte aktivister ut av skogen, gikk fram til portene ved byggeplassen der denne rørledningen skal settes ned i bakken og under en elv som har en spesiell åndelig verdi for urbefolkningen, og jaget vekk sikkerhetsvaktene ved å hakke på bilene deres med økser. Deretter tok de seg inn på området og inn i bulldosere og trucker, før de brukte disse til å ødelegge alt maskineri de kunne komme over. Da politiet kom dit, var alt videoovervåkningsutstyr ødelagt, så de eneste bildene som finnes av dette, ble tatt av sikkerhetsvaktene før de ble jaget bort. Aktivistene var også forsvunnet, og så vidt jeg vet, er ingen av de tjuetalls aktivistene blitt pågrepet. Selskapet har tapt millioner av dollar og ledende politikere har uttrykt sin bekymring for at dette vil skape en avskrekkende effekt på investorer som vil utvinne fossile brensler. Dette er jo eksakt det en vil oppnå! At investorer vet at de kan tape sin faste kapital, at de vet at aktivister kan gjøre slike ting, er jo eksakt det en vil oppnå! I spennet mellom å tappe dekk på SUVer og å ødelegge en hel anleggsplass, finnes det en masse ulike ting en kan gjøre. Jeg tror vi vil komme til å se mer eksperimentering av denne typen i det globale nord etter hvert som klimakrisen tiltar og aktivister blir mer frustrerte. […]

DV: Geografen Matt Huber, som nylig kom med boka Climate Change as Class War, argumenterer for at en organisert arbeiderklasse med makt til å stoppe produksjonen gjennom streik, er den eneste potensielle kraften som kan stoppe fossilkapitalen. Samtidig er det vanskelig å se for seg at den delen av arbeiderklassen som arbeider i olja i Norge og med kull i Tyskland vil gå foran i den kampen. Med det er det vanskelig å se for se at det ikke skal oppstå polarisering mellom denne delen av arbeiderklassen og klimabevegelsen. Er denne delen av arbeiderklassen rett og slett tapt for klimabevegelsen?

AM: Det er vanskelig for meg å se det på den måten. Til å begynne med, synes jeg at det ville være fantastisk om folk gjorde alt det Huber i sin bok skriver om at en kan gjøre. Det hadde vært fantastisk om fagforeningene slåss for klimaet på den måten som han setter opp som en mulighet, men det er litt spekulativt. Ideen om en klimabevisst arbeiderkamp har funnets i våre politiske kretser – i alle fall i de trotskistiske kretsene jeg har vært med i – ganske lenge. Ideen om klimajobber – det var en ganske avansert kampanje for klimajobber i Norge rundt 2008-2010, mener jeg å huske? Men jeg tror også at en ikke oppnådde så store resultater i Norge, og heller ikke i England eller i Sør afrika, der kampanjer av denne typen har vært ført ganske frenetisk.

Huber, som er en kompis av meg, erkjenner også at den reelt eksisterende klimabevegelsen som oppstod i 2019 ikke kom fra fagforeningene, men fra andre hold. Dermed er det ikke sagt at en skal gi opp den organiserte arbeiderklassen – inkludert den som jobber i fossil industri, for det finnes variasjoner i graden av klassebevissthet og politisk bevissthet. Det finnes andre grupper, for eksempel i Total – det store oljeselskapet i Frankrike, som har foreslått at deres raffinerier skal omgjøres til helt andre typer virksomheter. Men da har det vært snakk om fagforeningskadere med marxistisk skolering som har drevet ideene fram.

Det finnes også eksempler fra Australia og USA osv, men om en ser på brunkullsgruvene i Tyskland, så er klassebevisstheten og den sosialistiske bevisstheten der veldig lav. Der har forsvaret for kullindustrijobbene ekstremhøyrefortegn: Arbeidergrupper i kullindustrien stemmer på AfD [høyreekstremt parti i Tyskland], og når Ende Gelände [radikal klimabevegelse i Tyskland] hadde klimaaksjoner der i 2016, så kom nazister sammen med barn av kullarbeider-kids og angrep aktivistene. Det der varierer fra land til land og avhenger av hvordan det ser ut lokalt og graden av klassebevissthet. Dette er jo i seg selv en grunn til ikke å gi opp disse gruppene og fortsette å dyrke de kontaktene en har med folk i fagbevegelsen osv. Jeg vet ikke hvordan det ser ut i Norge og hvordan oljearbeidere her forholder seg til disse spørsmålene. Om de stemmer på Frp eller på mer progressive partier.

DV: Mange på venstresiden i Norge vil hevde at en ved å utføre blokader og sabotasje mot oljeindustrien, ville kunne ende opp med å dytte arbeiderne i denne inn i armene på Frp, og at venstresiden derfor heller bør satse på å utvikle grønn industripolitikk. Kan det være at klimabevegelsen trenger en arbeidsdeling hvor den har en flanke som gjør dine greier, men også en annen mer reformistisk flanke som snakker grønn industri?

AM: Absolutt! Og en slik radikal flanke ville ha som mål å presse behovet for omstilling inn på dagsordenen. Hadde en fått et enormt utbrudd av sabotasjeaksjoner mot oljeindustrien i Norge, så ville spørsmålet blitt presset frem. Det ser en tegn på bare med sivil ulydighetsaksjoner av XR-typen. Masseprotester tvinger saker inn på dagsordenen og utløser motreaksjoner, men da vil oppgaven for mer mainstream deler av klimabevegelsen være å ha en dialog med oljearbeidere og fagforeninger, og si:

Hør her, vi må faktisk gjøre denne omstillingen, men vi kan gjøre det på en måte som ivaretar deres materielle interesser og jobber. […]

Blomsterselgerne

Sannar Araszadeh:
Blomsterselgerne
Himle Forlag, 2022, nå Tekst Forlag

Sannar Araszadeh er kurder og var 26 år da han flykta fra Iran. Det er vanskelig å være radikal og aktivist i hjemlandet, spesielt når man er medlem av et forbudt politisk parti. Etter tre år i Tyrkia kom han til Norge i 2011 som kvoteflyktning. Araszadeh er kanskje den eneste kurderen som har skrevet en roman direkte på norsk.

Boka, Den mørke solen over de trange smugene (2015), er den første boka fra Sannar Araszadeh. Nå har nummer en, Blomsterselgerne, kommet.
Først omtaler jeg den siste boka og så kommer en samtale med forfatteren.

Blomsterselgerne

Da jeg leste boka, slo det meg hvor lite man egentlig veit. Jeg kan litt om kurdernes historie og kamp, og har vært i Kurdistan på tyrkisk side. Har i flere år prøvd å forstå og analysere. Allikevel «forstår» man ikke helt. Denne boka hjelper.

Dette er ikke en historiebok, ingen årstall, navn på organisasjoner eller kriger, men en roman om noen få afghanske tenåringer i en landsby i Iran, som hadde flykta til Iran. De prøvde å finne en måte å bo på og skaffe seg mat. Boka handler også om skolegang med mobbing og to lærere, en tyrann og en vennlig.

Det er mye å bli forskrekka over, lite å glede seg over og mye sjokkerende i hverdagen. Millioner av unger har like utrygge liv som dem. Fort voksne, men barn uten å få være det. Hovedpersonene i Blomsterselgerne er to unge gutter som selger blomster i et lyskryss, når de må. For å overleve. De blir sendt dit av voksne fordi de heller ikke har salt til maten.

Fortellinga i romanen er at den ene gutten blir fanga opp, rekruttert til militæret og sendt til Midt-Østen. Skikkelig lurt, og det går forferdelig dårlig. Den andre bor hos ei gammel tante som banker han opp for det minste, og som bare greier å slappe av når opiumspipa er tent. Dagene går med til juling på skolen, skulking og å hvile ut ved moras grav – og å unngå den gamle, sure tanta.

Dette er naturligvis tragisk og trist. Kunsten er å skildre angsten og savnet, mangelen på noen å stole på, en venn. Det er ganske sjelden noe å bli glad av – eller noen å bli glad i. Bokas styrke er når vi kommer litt under huden på de to guttene, og ikke bare hva de gjør og har gjort, men føler gråten og gleder seg over smilet. Det er her forfatteren får oss til å «forstå». Det er også politikk, uten politiske ord. Man behøver ikke få argumenter for å forstå.

Når man ser reportasjer på tv, når neste bok man leser er om de unge krigerne i Syria fra Afghanistan, blir analysa sterkere og man forstår mer.

Unger i andre fattige land, for eksempel i India, selger pocketbøker og servietter i lyskryss. De presser ansiktene sine mot ruta på drosja, og vi vender ansiktet vekk i nødverge.

Bare en liten sommerferie unna har vi Moria-leiren, øya noen av oss ikke drar til lenger fordi bare et glimt av leiren spolerer ferien.

Boka er skrevet rett på norsk, ikke oversatt. Det er en prestasjon etter noen få år i Norge. Det er formuleringer som gjør at vi skjønner at morsmålet til Sannar Araszadeh ikke er norsk. Av og til tenkte jeg at det styrka oppriktigheten, at det er en «utafra» som skriver. Ei bok av kjøtt og blod – tårer og noen få lysglimt.

En prat med forfatteren

Av og til hjelper det leseren å vite litt om forfatteren. Derfor et lite intervju.
Du kom til Bodø. Var det første du gjorde, å sette deg ned med ordboka å lære deg norsk?
– Nei, jeg var aleine, en fremmed og kjente ingen. Jeg gikk til sjøen, satt på en stein, grublet og så på bølgene. Var innom biblioteket og leste noen bøker på persisk.
– Jeg likte ikke det norske språket, og brydde meg ikke om å kunne lese norske bøker. Etter tre måneder begynte jeg på norskkurs, men synes det var kjedelig. Broren min måtte vekke meg om morgenen for å få meg på skolen.

En forfatter blir til
Men du begynte skrive, etterhvert.

– Det gikk kort tid etter at jeg begynte på norskkurset, noen få korte setninger. Det husker jeg godt. Det handlet om fugler, sjø, bølger, frihet, liv, kjærlighet til dyr og mennesker, himmel …

Tankene mine var alltid veldig forskjellige. Når jeg skrev en setning, tenkte jeg veldig dypt og skrev meningsfylt. Jeg hadde både evne, vilje og tro på at jeg kunne skrive. To av lærerne mine hjalp meg mye med å skrive korrekt norsk. De oppmuntret meg, og sa at setningene mine var sterke.

En dag ble jeg innkalt til et møte med en sykepleier fra kommunen. Hun oppdaget at jeg var veldig glad i å skrive, og sa hun kjente en mann, Kurt Lyngved, som kanskje kunne hjelpe meg. Da fikk jeg håp. En ettermiddag gikk søstra mi og jeg på kontoret hans. Jeg banket på døra, og etter litt klarte jeg å fortelle han at sykepleier W hadde sendt meg for å bli kjent med han. Vi fikk en kopp kaffe, søstera mi og jeg. Så begynte jeg å prate, tok skriveboka ut av sekken og la den på bordet foran han. Han sa at han har aldri hadde møtt en flyktning som liker å skrive og at han gjerne ville hjelpe meg på fritida. Kurt Lyngved er leder av Batteriet Nord-Norge i Bodø. Han ble læreren min. Hver gang jeg møtte han, gikk vi gjennom tekstene. Jeg fikk både kunnskap og erfaring.

Nå er den andre boka ferdig.

Erik Ness, redaksjonsmedlem i Gnist 

 

Forfattere: Magnus E. Marsdal og Astrid Hauge Rambøl

Det store strømsjokket. Om hva som gikk galt og hva vi kan gjøre med det

Manifest Tankesmie og Forlaget Manifest, 2022, 95 sider

---

Av Lars Thue, professor emeritus ved Handelshøyskolen BI

Magnus E. Marsdals og Astrid Hauge Rambøls kaller skriftet sitt om strømsjokket en «pamflett». Forfatterne treffer godt denne sjangerens kriterier: Temaet er svært aktuelt, framstillingen er både politisk og polemisk og boka har klare budskap, som at kabelavtalene med Tyskland og England må reforhandles. I sin materielle framtoning bryter den riktignok med Unescos normer som sier at en pamflett ikke skal ha over 48 sider. Dette skriftet har akkurat det dobbelte. Men fordi disse sidene bare er halvparten så store som vanlige boksider, er det likevel akkurat innafor!

Skriftet er lettlest og gir en god innføring i hovedproblemene knyttet til svikten i strømmarkedet. Kraftsektoren er et teknologisk og institusjonelt kompleks som de færreste overskuer, men her får du en kort gjennomgang både av kraftregimets historie og nåsituasjon, med utgangspunkt i politisk relevante problemstillinger. Forfatterne er kritiske, men også konstruktive. Det siste kapitlet heter «Mulige utveier for Norge», og følger løftet i siste del av pamflettens tittel, «… hva kan vi gjøre med det».

Deler av boka er bygd på Marsdals intervjuer med Hogne Hongset. Hongset er en god guide inn i kraftfeltet, med lang erfaring fra ulike deler av energibransjen. Marsdal stiller for det første de spørsmålene som nykommere til denne problematikken vil være interessert i å få svar på. I tillegg foregripes innvendinger som hovedbudskapet i skriftet vil bli møtt med. Som når Marsdal spør: «Er det ikke noe selvgodt over den intense norske motstanden mot å innlemmes i det europeiske kraftmarkedet? Finnes det et anstrøk av ‘Norway first’ her? En norsk energisjåvinisme som sier at Ola Dunk og industrien hans skal ha billig strøm, og så får resten av verden klare seg som best de kan?» Hongset svarer: «Dette handler ikke om ‘Norway first’. Det er heller omvendt: Skal det være ‘EU first’?»

Innledningsvis konkretiserer og eksemplifiserer forfatterne hvordan tre hovedgrupper rammes av strømsjokket. Først husholdningene: noen «måtte selge hunden sin for å ha råd til strømregninga». Deretter får vi høre om drivhusbonden i Vestfossen som måtte la titusener av julestjerner visne. Han eksemplifiserer problemene til mange små og mellomstore næringsdrivende. Den tredje kategorien er den kraftkrevende storindustrien. Denne sektoren står overfor en utgiftsøkning på mange hundre millioner kroner, der «titusener av arbeidsplasser, 200 milliarder årlig eksportverdi og den viktigste industrinæringen når olje og gass går ut på dato, er satt i fare».

Det er problemene til denne storindustrien som får størst omtanke i pamfletten, blant annet gjennom et eget kapittel. En pamflett skal ha klare budskap, men en anmeldelse kan koste på seg noen nyanser. Hydro er en av de bedriftene som trekkes fram, blant annet som hjørnesteinsbedrift i Sunndal med 700 ansatte der. Hva skjer hvis bedriften legges ned? Men trenger Hydro spesiell omsorg? Det går fram av pamflettens egne tabeller at Hydro er landets tredje største kraftprodusent med en egenproduksjon på rundt 10 TWh. I 2020 sluttet Hydro Energi en avtale med kraftforetaket Lyse, som gjør at Hydro i dag er operatør av 40 norske kraftverk med en produksjon på 13,7 TWh. I tillegg har Hydro 15 langsiktige kontrakter som gjør at Hydro Energi forvalter 18 TWh, tilsvarende forbruket til 900 000 husholdninger.

Et annet av selskapene som nevnes, Norske Skog, solgte i 2002 ti vannkraftverk til Buskerud Kraftproduksjon, og valgte dermed å gi fra seg kontroll over krafttilgangen sin. Det er gode grunner til å tilrettelegg for denne storindustrien, men de mange tusen små og mellomstore bedrifter spredt rundt i landet fortjener like stor oppmerksomhet. De er ofte mer sårbare enn den kraftkrevende storindustrien.

Forfatternes tredelte periodisering av kraftsektorens historie har mye for seg, men også her vektlegges storindustrien mer enn det er historisk belegg for. De norske konsesjonslovene som grodde fram i perioden 1906–1917 hadde en klar brodd mot storindustrien. Ikke minst arbeiderdemokrat og justisminister Johan Castberg la vekt på hensynet til husholdninger, jordbruket og landets mange små og mellomstore bedrifter. Når kraftoverskudd og krise inntrådte i mellomkrigstida, ble det imidlertid større politisk åpenhet både for krafteksport og storindustri. Og når forfatterne kaller tiåra etter krigen for «Storindustriens periode»» antyder det bare halve sannheten. De mange kommunale og fylkeskommunale energiverkene var pådrivere for å skaffe lys og varme til folk flest og å støtte det ordinære næringslivet. Disse sto lenge for over halvparten av kraftproduksjonen i landet, mens staten etter hvert bygde seg opp til en tredjedel.

Tida etter at energiloven ble vedtatt i 1990 kaller forfatterne «markedets periode». Det påpekes riktig at Eyvind Reiten var olje- og energiministeren som loset denne nyliberale markedsvendingen i havn. At Reiten var administrerende direktør i Hydro Energi hører også med til historien. Han bidro til å utvikle et «gråmarked» for overskuddet av Hydro-strøm allerede før liberaliseringa. Hydro Energi hadde klare interesser av et mer åpent kraftmarked.

Utenlandskablene og krafteksportens betydning for de økte strømprisene er et naturlig hovedtema i skriftet. Vi får en god diskusjon om sammenhengen mellom gamle og nye kabler og prisene på kraften her hjemme. De fleste mediene har terpet på dette gjennom de siste månedene, men det er greit å få de relevante forholdene oppsummert. Litt på samme måte med det siste kapitlet om mulige utveier av krisa. Her hentes det blant annet flere gode forslag og kommentarer fra professor emeritus Øystein Noreng på BI. Han mener blant annet at «Norge trenger en styrket suverenitet på energiområde, og at vi bør frigjøre norsk kraftpolitikk fra EUs energibyrå, Acer.» Både dette og de øvrige løsningsforslagene som nevnes i boka har etter hvert blitt nevnt av andre. Men det er heller ikke kommet til så mange nye forslag, så her får du de fleste samlet. Kanskje litt overraskende foreslås det ikke å reversere energiloven, eller droppe det markedsbaserte kraftregimet. Det må bare grundig reformeres.

Innimellom de ordinære tekstsidene, er det en rekke gode plansjer med informasjon om kraftsektoren, som oversikten over de største kraft- og nettforetakene, kraftsjefenes lønninger, forklaringer på en del kraftuttrykk, hvordan strømmen i landet brukes, litt om børshandelen på Nord Pool og så videre.

Forfatterne sier i innledningen at «pamfletten er blitt til i all hast», og det synes som om siste ord ble skrevet en gang ved inngangen til februar i år. Siden den gangen har strømsjokket rystet oss ytterligere og gjort skriftet enda mer relevant.

Imperialisme er hovedtema for dette nummeret av Gnist. Artiklene og debattinnleggene inneholder perspektiver og synspunkter som er sjeldne i dagens norske offentlighet. Forhåpentligvis vil de kunne danne grunnlag for debatt om imperialismen i dag.

 

Like før dette nummeret skulle ferdigstilles døde Dronning Elisabeth. Framfor noen annen nasjon representerte Storbritannia gårsdagens imperialisme der “sola aldri gikk ned over det britiske samveldet” og monarken var det øverste symbolet på dette. Kolonisystemet av i går er stort sett over, men det imperialistiske verdenssystemet lever fortsatt i verste velgående. 

 

Siden vi begynte å planlegge nummeret har verdenssituasjonen blitt mer dramatisk. 24. februar gikk Russland til angrep på Ukraina. Denne invasjonen har skapt rystelser som få tidligere kriger har klart.

 

Det er ingen tvil om at det russiske angrepet er i strid med folkeretten og må fordømmes. Folkeretten gir ukrainerne rett til selvforsvar. Dette er et prinsipp som må gjelde uavhengig av hvordan en vurderer et lands regjering. Samtidig er det åpenbart at Vesten er involvert med sin egen agenda. NATO har flyttet sin østgrense helt fram mot Russlands grenser. Det er ikke urimelig at dette fra russisk side oppfattes som innringning. 

 

Den norske opinionen har reagert kraftig på invasjonen av Ukraina. Derimot har få i Norge reagert på at Vesten de siste tiåra har gjennomført flere folkerettsstridige angrepskriger. Norge har deltatt i flere av disse krigene, ikke minst i Libya, hvor norske fly slapp 588 bomber. De ulike reaksjonene på disse angrepskrigene er påfallende.

 

Det er heller ikke slik at dette er den første krigen på europeisk jord etter annen verdenskrig som det av og til hevdes. På 90-tallet foregikk det flere brutale kriger i forbindelse med at det tidligere Jugoslavia gikk i oppløsning.

 

Invasjonen i Ukraina har også skapt rystelser i det politiske landskapet både i Norge og andre land, og bidratt til at en allerede sterk militarisering av samfunnet har eskalert kraftig. Sverige og Finland er på vei inn i NATO. Den norske basepolitikken er endelig formelt avviklet ved avtalen Stortinget gav tilslutning til i juni i år, etter lang tids uthuling. I Norge har flere tidligere NATO-motstandere blitt tilhengere av alliansen. At venstreorienterte har blitt positive til NATO er til å undres over siden NATO jo i minst like stor grad som tidligere er en militærallianse dominert av USA.

 

Noen venstreorienterte tenderer dessverre i retning av å unnskylde Russland. Det kan imidlertid ikke underslås at Russland er ansvarlige for å ha gått til angrep. At venstreorienterte er sympatisk innstilt til den erke-borgerlige russiske staten er også påfallende. Det er viktig å få fram at kritikk av NATO ikke er sammenfallende med støtte til Russland.

 

Kamp mot all imperialisme og stormaktsinnblanding må være parolen for alle som hevder å tilhøre venstresiden.

 

Daniel Vernegg, Hannah Sigriddatter Ander og Per Medby, redaksjonen til dette nummeret av Gnist.

Hvordan ser boligmarkedet ut fra perspektivet til de som arbeider med å bygge og pusse opp eiendommene som kjøpes, selges og leies ut? Gnist har snakket med to eksperter på arbeidet bak eiendommene som er i sirkulasjon.

 

---

Av: Hannah Sigriddatter Ander, medlem i redaksjonen i Gnist og medstifter av Kritisk bynettverk.
Foto: Miki Fath

Maren Amble Stinessen: Sosionom hos Kirkens Bymisjon, avdeling fattige tilreisende på Tøyen i Oslo. Hun jobber med sosialfaglig oppfølging av utenlandske arbeidere i prekære situasjoner i det norske arbeidsmarkedet.

Lars Mamen: Daglig leder i Fair Play Bygg Oslo og omegn. Fair Play Bygg er en organisasjon satt sammen av arbeidsgiversida og arbeidstakersida, som jobber for å stanse arbeidslivskriminalitet i byggebransjen. Mamen har tidligere jobbet som tømrer og som regionalt verneombud i Buskerud.

---

 

«Markedet er fantastisk – husk å velge riktig megler». Slik lød budskapet fra et eiendomsmeglerfirma i Trondheim i en annonse på Facebook for noen måneder siden.

En venn kommenterte: «som bygningsarbeider vet jeg ihvertfall en ting: Ingen av oss som jobber med husene som bygges har sjøl råd til å kjøpe dem. Markedet ødelegger, fordyrer, skaper økt konkurranse, skaper gjeldsslaver, er urettferdig inntil beinet, er uforutsigbart og premierer dem som ikke gjør noen ting som helst annet enn å telle pengene de har tjent på andres arbeid.»

Fra konsum til produksjon

Det siste året har ulikhet i eiendoms- og boligmarkedet blitt satt langt høyere på agendaen i den offentlige debatten. I disse debattene er det ofte fokus på bolig som et ferdig produkt. Vi snakker om ulikheten mellom dem som kommer «seg inn» og de som står utenfor boligmarkedet, om ulikheten mellom utleiebaroner og leietakere.

Men hvordan ser boligmarkedet ut fra perspektivet til de som arbeider med å bygge og pusse opp eiendommene – byggene som kjøpes, selges og leies ut? Hvordan er det å bygge og rehabilitere hjemmene våre, utleiemaskinene eller kontorlokalene? Under hvilke kår arbeider folk for at andre skal jobbe og bo fint, selge sine hjem med gevinst, eller tjene store penger på profesjonell eiendomsvirksomhet?

Høy prisvekst, lav lønnsvekst

Et grunnleggende trekk er at lønnsnivået hos arbeiderne ikke matcher prisveksten i markedet. For samtidig som det å selge og leie ut eiendom har blitt stadig mer lønnsomt, har det å bygge og pusse opp eiendommene blitt en stadig mindre innbringende geskjeft.

– Det er byggherrene, bolig- og grunneierne og kriminelle kjøpere av arbeidskraft som sitter igjen med profitten i eiendomsmarkedet, ikke arbeiderne, sier Lars Mamen, daglig leder i Fair Play Bygg Oslo og omegn.

Et Fafo-notat om lønnsvekst i private bransjer som bygg, hotell, restaurant og catering etter finanskrisen, viser at lønnsveksten i byggenæringen siden 2008 har vært lavere enn de andre bransjene^[i]. Mamen mener at sterkere fagforeninger ville ført til at mer av prisveksten i markedet hadde kommet arbeiderne til gode. Dette har blitt motvirket av import av billig arbeidskraft. Når arbeidsgivere fritt kan ansette arbeidere fra land i EU med langt lavere lønnsnivå enn i Norge, blir det vanskelig å opprettholde norske lønns- og arbeidsvilkår.

Mamen mener byggebransjen er mer utsatt for sosial dumping enn andre bransjer, blant annet fordi det er færre krav til formelle kvalifikasjoner til arbeiderne. – Det er enklere å komme til Norge for å jobbe som bygningsarbeider enn jurist, sier Mamen.

En oppsplittet bransje

I tillegg til at bygningsarbeidere har opplevd lav lønnsvekst, er ofte arbeidsforholdene dårlige. Mamen sier det er mange seriøse arbeidsgivere og gode arbeidsforhold, men at sosial dumping og utnyttelse preger hele næringen. Det er en oppsplittet bransje med varierende arbeidsforhold, slår Mamen fast og deler bransjen inn i tre: De store entreprenørene, underentreprenører og privatmarkedet. De store entreprenørene, som for eksempel bygger skoler og større boligprosjekter, har ofte stor omsetning og ryddige arbeidsforhold. Fagforeningene er sterkere og bedriftene er mer opptatt av å følge regelverk. Et problem er imidlertid at de store entreprenørene har få egne ansatte og kjøper inn arbeidskraft fra underentreprenører, der vilkårene er langt dårligere.

– Mange underentreprenører er bedrifter som kun selger arbeidskraft, og omsetningen er basert på antall solgte arbeidstimer. Bedriften tjener mer jo lavere timelønna til arbeiderne er, og det bidrar det til å presse timelønnen ned, sier Mamen.

En måte å presse ned lønn på er gjennom såkalt lønnstyveri, hvor arbeidsgiver stjeler lønn fra en ansatt. For eksempel at det ikke betales inn pensjon, ikke sørges for lovpålagt yrkesskadeforsikring, når ansatte blir presset til å opptre som selvstendig næringsdrivende, ikke får lønn for overtid, eller når arbeidsgiver strategisk går konkurs for å unngå å betale lønn. Fair Play Bygg hjelper arbeidere i byggebransjen med å få innfridd sine rettigheter. Ofte hjelper de folk med å få utbetalt lønn de ikke har fått, men som de har rett på.

Verst arbeidsforhold er det i følge Mamen i privatmarkedet, særlig i rehabiliterings- og oppussingsbransjen, der det er snakk om mindre private oppdrag som å pusse opp et kjøkken eller hyblifisere en leilighet. Dette markedet er i følge Mamen i stor grad tatt over av useriøse og kriminelle aktører. Fair Play Bygg har en rekke saker i dette markedet, mange av dem er så grove at de etterforskes som tvangsarbeid. Grov utnyttelse, trusler, vold og arbeidsoppgaver som er livsfarlige å utføre er ikke uvanlig.

På suppekjøkkenet i arbeidsklær

Fair Play Bygg kommer ofte i kontakt med arbeidere gjennom hjelpeorganisasjoner som Frelsesarmeen og Kirkens Bymisjon. En av dem som har sendt mange saker til Fair Play Bygg er Maren Amble Stinessen, sosionom hos Kirkens Bymisjon, avdeling for fattige tilreisende i Oslo. Avdelingen kommer i kontakt med utenlandske arbeidere gjennom «jungeltelegrafen», eller gjennom sine tilbud som akuttovernatting og suppekjøkken. Arbeiderne Stinessen møter er ofte Øst-Europeere som reiser fra fattigdom til Norge for å finne inntekt til seg selv og sine familier i hjemlandet. Mange jobber i byggebransjen. Disse arbeiderne representerer ikke majoriteten av arbeidere i bransjen, men selv om de er i mindretall, er de en betydningsfull del av arbeidsmarkedet.

– De jeg møter er folk som har rett til å jobbe i Norge, men som på grunn av sårbarhetsfaktorer som fattigdom, gjeld, analfabetisme, språk, manglende digital kompetanse, kjønn, nasjonalitet, forsørgeransvar, traumer og/eller trusler ender opp med å bli grovt utnyttet, sier Stinessen.

Stinessen forteller til Gnist at det er vanlig at arbeiderne hun møter aldri har fridager og at de jobber fra tidlig morgen til sent på kvelden. Mange av arbeiderne Stinessen møter har liten eller ingen fagutdannelse og blir presset til å utføre svært farlig arbeid.

– Flere jeg har jobbet med har hatt stygge arbeidsulykker og blitt permanent uføre uten å ha noen rettigheter. En arbeider ble avkledd frimaklær av sjefen, før han ble dumpet utenfor legevakten med en oppkonstruert historie, sier Stinessen.

Et typisk utnyttelsesforhold er i følge Stinessen «prøvejobbing», der arbeidsgiver henter arbeidere i vanskelige livssituasjoner, gjerne uten formell utdannelse og lite erfaring fra det norske arbeidsmarkedet. De blir fortalt at de skal «prøvejobbe» ulønnet sammen med andre i samme situasjon og at den sjefen er mest fornøyd med, blir ansatt. – Arbeidere som har alt å miste blir satt opp mot hverandre i en konkurranse om en som oftest fiktiv stilling. Jeg har møtt arbeidere som har jobbet slik i mange måneder. Arbeidsgiverne kan lett erstatte arbeidere med nye, sårbare mennesker om noen protesterer, sier Stinessen.

I de fleste sakene hun har arbeidet med vil også sjefen ha kontroll over hvor arbeiderne befinner seg og at de er klar til å jobbe når sjefen ønsker det. – Det løses ofte ved å huse arbeiderne sammen, noen ganger hjemme hos sjefen eller i et leid bygg. Der henter sjefen arbeiderne når hen trenger dem, sier Stinessen.

Lars Mamen peker på hvordan mange utenlandske arbeidere blir dobbelt utnyttet i eiendomsmarkedet. Ikke bare utnyttes de som arbeidere i bransjen, deres vanskeligheter med selv å finne et sted å bo mens de jobber i Norge utnyttes også. Mamen forteller at det ikke er uvanlig at arbeidsgivere leier ut bolig til arbeidstakerne med dårlig standard og leie langt over markedspris.

– Det er ikke lett å komme til Norge fra et annet land og finne et sted å bo, og mange er prisgitt at arbeidsgiver ordner med innkvartering. Useriøse arbeidsgivere har ofte investert i eiendom de leier ut dyrt til sine ansatte. Arbeidsgiver betaler da en lønn som er nogenlunde innenfor de norske standardene, men tar urimelig høy husleie. Mange betaler rundt 7000 i måneden for å dele et rom med andre arbeidere i en bolig med dårlig standard. Dette er penger som går rett til arbeidsgiver. Slik blir de dobbelt utnyttet av samme aktør, i ett og samme marked, sier Mamen.

Store profittmuligheter, lav risiko for arbeidsgiver

Både Mamen og Stinessen mener eiendomsbransjen er spesielt utsatt for utnytting av arbeidere. Hvorfor?

Stinessen poengterer at utnyttelse av sårbare utenlandske arbeidere er et stort og underkommunisert problem i mange bransjer. Likevel mener hun det er særlig lett å tjene mye penger på å utnytte arbeidskraft i eiendomsbransjen. – Den store tilgangen på sårbare mennesker fra fattigere land i Europa, som kan brukes som ufaglært arbeidskraft, gjør det lett å «bruke og kaste» arbeidere etter behov, sier Stinessen.

Den enorme prisveksten i eiendomsmarkedet og den lave risikoen for å bli tatt, tiltrekker seg i tillegg mange kriminelle og useriøse aktører, forteller Mamen.

– I dette markedet er det så store penger å tjene at det ikke bare er interessant for småkjeltringer, men også for godt organiserte kriminelle. Å investere i og rehabilitere eiendom er godt egnet til både å hvitvaske profitt og til å få relativ risikofri ulovlig profitt. Sammenlignet med å smugle narkotika er det mye mindre risiko i denne bransjen, sier Mamen.

En annen årsak er at enkeltpersoner som skal rehabilitere og pusse opp hjemme, har lav bevissthet om disse problemene, og at dette igjen styrker problemet.

– En viktig årsak til at det har blitt så ille i privatmarkedet er at de som rehabiliterer og pusser opp eiendommer, enten for profitt eller egen statusheving, sjeldent undersøker om det er gode arbeidsforhold og at de vil ha tjenesten utført så billig som mulig, sier Mamen.

Mamen mener mange tenker at arbeiderne får mer å rutte med om de jobber svart, men at de ikke forstår at det aldri er arbeiderne som tjener på svart arbeid – det er det kun eierne av bedriften som gjør. Arbeiderne på sin side, taper sykepenger, pensjon, foreldrepenger.

Stinessen mener at nordmenns høye tillit til den norske velferdsstaten bidrar til at mange ikke greier å forestille seg at håndverkeren som monterer sikringsskapet i huset sitt faktisk kan være så fattig at å bo på gata og hente mat på suppekjøkken er nødvendig.

Men hva må gjøres? Verken daglig leder i Fair Play Bygg Oslo og omegn eller Kirkens Bymisjon sin sosionom presenterer noen raske veier til målet. Når det gjelder de mest utnyttede arbeiderne mener Stinessen vi må lytte mer til arbeiderne. Ikke bare sitter de på kunnskap om arbeidsforholdene, men også om barrierer for å organisere seg og for å varsle fra om utnyttelse. I tillegg er det et stort behov for mer støtte til arbeiderne om de skal varsle, komme seg i trygghet og få dekket sine grunnleggende behov når man står i et utnyttelsesforhold. Mamen mener at så lenge vi har lønnsforskjeller i Europa og et europeisk åpent arbeidsmarked så vil vi ha problem med sosial dumping og utnyttelse. Han peker også på at så lenge organisasjonsgraden går ned vil dette være vanskelig å løse.

En ting er sikkert. I arbeidet for et rettferdig bolig- og eiendomsmarked må vi ikke glemme arbeiderne. For i motsetning til hva eiendomsmeglerne hevder, er markedet langt fra fantastisk.

^[i] Fafo-notat 2018:19. Lønnsfordeling i privat sektor Bygg og HORECA.

Få samfunnsområder viser kapitalismens menneskefiendtlighet så godt som boligområdet. Hva slags boligpolitikk har sosialister fremmet før? Og hva må sosialister gå inn for i dag?

---

Av: Peder Martin Lysestøl. Lysestøl er sosialøkonom, forfatter og medlem av Rødt. Han har skrevet flere bøker, blant annet Husholdets politiske økonomi (1992) og Velferdsstatens økonomi (2003) sammen med Eilef Meland. Er nå aktuell med boka Arbeiderklassen – visjoner om en annen verden.

Sosialister har i over hundre år krevd gode boliger til alle, at gode hjem skal være en rettighet og ikke en vare. Kollektive boformer og arbeiderbevegelsens gjenreisning av landet etter krigen kan hjelpe oss å se konturene av en boligpolitikk for arbeiderklassen – og aldri har familiestrukturen passet bedre for kollektive boformer enn nå.

Norge var en gang et foregangsland på det boligpolitiske området. Det startet med gjenoppbyggingen etter krigen. Få land lyktes så godt med å reparere og gjenoppbygge det tyskerne hadde rasert, som Norge. Denne suksesshistorien fortsatte til først på 80-tallet. Så var det slutt. Markedskreftene erstattet gradvis den offentlige boligbyggingen. Kommersialiseringen har nå foregått i over 40 år. Situasjonen på boligområdet er blitt verre og verre. I byene presses stygge boligblokker med knøttsmå leiligheter opp, tett i tett. Boligprisene har steget til slike høyder at det for mange er umulig å skaffe seg et sted å bo. Titusener av små og store hushold er nedsunket i boliggjeld. De er konstant truet av gjeldskrise om renta skulle gå opp eller om familien ble utsatt for uventa hendelser, sjukdom, skilsmisse eller arbeidsløshet. Kan det fortsette slik? Finnes det alternativer?

I denne artikkelen skal jeg diskutere årsaken til denne boligkrisen og diskutere hva slags boligpolitikk sosialister må gå inn for.

Men først, kan vi lære noe av hvordan sosialister tidligere så på boligspørsmålet?

 

Historia om kollektive boformer

Hvordan skulle folk fra bygdene bo når de flyttet inn til tettstedene for å bli lønnsarbeidere?

Kapitalistene så her for seg et lukrativt marked. Brakker og gråbeingårder med små og trekkfulle leiligheter ble etter 1850 bygd opp i raskt tempo. Hvordan standarden var i disse fattigboligene er godt dokumentert i Eilert Sundts studier av levekårene i Pipervika og Ruseløkkbakken. De aller fleste levde under uhygieniske og elendige forhold. I gjennomsnitt var det 4,9 personer per værelse. Kristiania var imidlertid fortsatt en småby – hvordan var det i storbyen? Dette er levende beskrevet av Friedrich Engels i boken: Condition of the Working class in England «Knapt et vindu er helt … Hauger av søppel og aske ligger overalt og farlig og skitten veske ligger foran inngangsdørene som stinkende dammer. Her bor de fattigste av de fattige, de dårligst betalte arbeiderne sammen med kriminelle og prostituerte … Her lever mer enn 2/3-del av familiene på ett rom».

Sosialistene var provosert over elendigheten. Alt før de første sosialistpartiene var dannet lanserte de utopiske sosialistene alternativer. Tidlig på 18-hundretallet kom franskmannen Fourier med ideer om at folk måtte bo kollektivt. Også i Piperviken måtte mange familier dele kjøkken, men det var av ren nød. Utopistene mente at felles kjøkken var fint, men da måtte det planlegges, som del av en kollektiv bolig. Ideen om kollektive boformer, der folk valgte å dele kjøkken, vaskerom, oppholdsrom m.m. ble til virkelighet i flere land og til ulike tider.

SPD, historias første sosialistparti, ble dannet i 1875. En av partiets grunnleggere, August Bebel, var som sin gode venn F. Engels, brennende opptatt av arbeiderklassens levekår. Han var særlig opptatt av situasjonen for arbeiderkvinnene. I boka Kvinnen og sosialismen, på norsk i 1912, diskuterer han hvordan folk skal bo i det sosialistiske samfunnet:
«Kvinden i det nye samfund er socialt og økonomisk fulstendig uavhængig; hun er naa ikke underkastet det minste skin av underkuelse eller utnyttelse». Og om husholdet skriver han:

«Kvinners hverdagsliv vil bli helt endret. Under sosialismen vil ikke kvinner måtte kaste bort tida si på slitsomt husarbeid. «Avskaffelse av privatkjøkkenet vil for utallige kvinder bety en kolossal lettelse». Hun skal heller ikke lenger ha ansvar for gamle, syke og uføre. Dette blir samfunnets ansvar: «De gamles livsaftene vil bli forskjønnet av alt hva samfundet kan by dem» . Bebel og Engels var klar over at det var umulig å bygge de kollektive boligene så lenge profittmotivet styrte boligpolitikken. Men under sosialismen skulle mye forandres.

Ikke alle var villige til å vente med å utvikle alternative boformer til kapitalismen var avskaffet. Boligspørsmålet ble et sentralt spørsmål for de første feministene. Blant annet i Frankrike, USA, Danmark og Sverige ble det først på nittenhundretallet organisert en rekke boligselskap med ulike grader av kollektiv eiendom. Også i Norge ble det gjort noen forsøk på kollektive boformer i denne perioden. Felles kjøkken har vært gjennomgående. Noen av kollektivene var store med mange familier som delte kjøkken og oppholdsrom, belyst av Lene Schmidt i et hefte utgitt av Husbanken.

Da bolsjevikene hadde tatt makten i Russland, var boligspørsmålet et viktig spørsmål som måtte løses. Det ble tidlig startet forsøk med kollektive boformer. Sentralt i dette var Aleksandra Kollontaj. Borgerkrig og økonomisk krise stanset prosjektene.

På 30-tallet ble det igjen bygget boliger i Russland med innslag av kollektive løsninger. Dette var de såkalte Kommunehusene. Ifølge Arbeidernes leksikon ble det imidlertid bare gjort begrensede forsøk med denne boformen.

Det mest kjente av de sosialistiske boligprosjektene er Gemeindebau – prosjektet i «Røde Wien», mellom 1925 og 1934. Etter første verdenskrig fikk sosialistene flertall i Wien. Byen ble gjort til en selvstendig delstat med rett til å føre sin egen boligpolitikk. Byregjeringa hadde stor tro på at sosialistene snart ville ha makten i hele landet. Boligmangelen var stor, og i løpet av kort tid bygde kommunen boligblokker med i alt 60 000 leiligheter hvor en gjennomgående tanke var at arbeiderklassen skulle bo vakkert og praktisk. Blokkene var flotte bygg, omkranset av parker. Husleia ble så lav som 4 % av en arbeiders inntekt!

 

De siste rester av kollektive boformer

Under opprørsperioden i Norge på 70-tallet, der AKP og den raskt voksende kvinnebevegelsen spilte en viktig politisk rolle, ble det igjen lansert ideer om kollektive boformer. Selv om markedet enda ikke hadde fått kontroll med boligbyggingen i landet, ønsket noen å finne andre, mer kollektive og sosiale måter å bo på. Det var også på samme tida vekst i tallet på voksne som bodde aleine. For mange av disse var et kollektiv mer attraktivt enn enkeltpersonshushold. Det var umulig å få boligkooperasjonen til å engasjere seg i kollektive prosjekter. For noen ble løsningen å sette i gang på egen hånd. Tomte- og finansieringsproblemet ble for mange umulig å løse, men noen prosjekter kom i gang. Størrelsen på kollektivene varierte, fra 13 til 3 familier.

I dag er bare noen få av disse kollektivene fortsatt fungerende. Bergsligate 13 i Trondheim er et av dem. I forbindelse med arbeidet med boka Husholdets politiske økonomi intervjuet jeg noen av de 11 familiene som bodde i Bergsligate 13. Kollektivet har storkjøkken og oppholdsrom felles. I tillegg har hver familie sin private del. Da jeg sammenlignet bokostnadene i kollektivet med bokostnadene på Risvollan, en av byens store drabantbyer bygd fra 1970, var svaret entydig: Kollektivet var billigst og fungerte best.

Kollektive boformer samsvarte likevel ikke med det som tjente boligkapitalen, men det har ikke hindret enkeltgrupper fra å etablere boformer der ikke alt er på kapitalens premisser. Svartlamoen i Trondheim er et slikt prosjekt.

Etter krisene på 1930-tallet begynte teoretikere på venstresida i Arbeiderpartiet å diskutere arbeiderklassens framtidige boform. Skulle arbeiderklassen overta borgerskapets boligmodell? Tankene ble bare på idestadiet før krigen, men etter å ha fått makten i etterkrigstiden la Arbeiderpartiet, flankert av et sterkt NKP, grunnlaget for et nesten revolusjonært brudd med den gamle boligpolitikken.

 

Den norske boligrevolusjonen

Store deler av arbeiderklassen bodde før krigen i dyre og overbefolkede leiligheter. Arbeiderpartiregjeringa stilte som en av sine viktigste oppgaver å få slutt på denne elendigheten. I tillegg måtte landet gjenoppbygges. Raseringa av Finnmark og deler av Troms, bombing av byer som Steinkjer, Kristiansund og flere andre, gjorde at det manglet 143 000 leiligheter da finansministeren, sosialisten Erik Brofoss, i 1946 lanserte sin plan: Å bygge 100 000 boliger på fire år. Hvordan var dette mulig i et land der krigen hadde gjort stor skade? Her viste planøkonomien seg fullstendig overlegen markedet. Brofoss gjorde det klart at dette ikke skulle være et businessprosjekt for privatbankene. Gjennoppbygginga skulle være av, med og for fellesskapet – og slik ble det. Regjeringa opprettet i 1946 Statens Husbank som ga lån til privatpersoner som hadde ei tomt og til nyopprettede boligbyggelag. Renta var 2,5% og avdragstida 100 år. Målet var at ingen skulle bruke mer enn 20 % av inntekten til å bo. Medlemmer av borettslagene fikk eie leilighetene, men skulle de selge ble det til regulert pris. Markedet skulle holdes på lang avstand! Selv om mangel på tomter gjorde det nødvendig å bygge store drabantbyer, som Lambertseter i Oslo og Risvollan i Trondheim, var leilighetene store og lyse med åpne grøntområder mellom. Slik ble Norge som en stor byggeplass i årene fram til sist på 70-tallet. Rekorden ble satt i 1973 da det ble bygd 43 000 boliger.

Arbeiderpartiet og Høyre gikk sammen om å avskaffe denne menneskevennlige og effektive boligmodellen. Boligpolitikken ble fra 80-tallet på ny overlatt banker og spekulanter.

 

Hvor alvorlig er boligkrisa?

Mens Husbanken sto for 80 % av boligfinansieringen fram til 80-tallet erobret privatbankene, fra midt på 80-tallet, gradvis tilbake dette lønnsomme markedsområdet. Før år 2000 hadde bankene overtatt mer enn 50 % av boligfinansieringen og i dag spiller Husbanken bare en ubetydelig rolle innafor boligfinansieringen. Tallet på leiligheter som bygges hvert år er redusert med 25-30 % i forhold til 70-tallet og det bygges stadig mindre menneskevennlig.

Boligmangelen har ført til at boligprisene har ligget skyhøyt over den alminnelige prisstigningen i samfunnet. I 2020 steg konsumprisindeksen med 1,3 % mens boligprisene steg med hele 14 %! Flere og flere ekskluderes dermed fra det alminnelige boligmarkedet.

Boligstrukturen i samfunnet har mye å si for folks livskvalitet, energiforbruk, barns oppvekstmuligheter og eldres muligheter til å bo i egen leilighet. Om hver voksen person har sin egen leilighet, med alle sine husholdsredskaper og alt det som i dag finnes av ting, vil energiforbruket og vareetterspørselen bli en helt annen enn om det bor mange voksne i hver leilighet. Om hver person skal ha sin egen leilighet vil også etterspørselen etter leiligheter bli en helt annet enn om flere bor sammen. Det trengs ikke mye kunnskap om økonomi for å forstå hva banker, entreprenører, boligutbyggere og bolighaier ønsker seg. Jo flere små leiligheter, jo mer tjener de. Den historiske utviklingen av boligstrukturen viser at markedskreftene har fått det som de vil: I 1960 bodde 21 % av befolkningen i boliger med minst 5 personer. I de store drabantbyene ble det bygd store familieleiligheter med god plass, mye lys og store grøntarealer. Men så snart markedskreftene fikk kontroll med boligbyggingen ble byggingen av store leiligheter redusert kraftig. I 2020 var bare 5,5 % av leilighetene store, det vil si leiligheter der det bodde 5 personer eller mer. Riktignok var familiene blitt mindre. Men viktigere, boligbyggerne tjente mer jo flere leiligheter de kunne presse inn på de kostbare tomtene de skaffet seg. Derfor har tallet på småleiligheter økt kraftig. I 1960 bodde bare 14 % alene i en leilighet. I 2020 var andelen steget til nesten 40 % (se figuren).

I Oslo bor over halve befolkningen i en-personhushold.

Rødt går i sitt boligprogram inn for at det skal opprettes en boligsektor utenfor markedet. Dette er et viktig krav, men er dette mulig under dagens nyliberalisme? Det er tvilsomt at bankene vil gi slipp på det gullegget som dagens boligmarked representerer. Å opprette en boligsektor utenfor markedet var mulig etter andre verdenskrig, da kapitalen var kraftig svekket og arbeiderklassen sto sterkt. Med den tidas styrkeforhold mellom klassene fikk vi både husbanken og en statlig boligpolitikk. I dag er den politiske situasjonen en helt annen.

Dette betyr ikke at vi gir opp kampen. I den daglige kampen mangler det ikke på viktige boligsaker å slåss for. En av de viktigste er kampen for å stanse raseringen av den kommunale boligsektoren. Familier med lav inntekt eller ekstra store utgifter har nesten ingen muligheter til å skaffe seg bolig på det kommersielle markedet. Kommunene har da tilbudt kommunale utleieleiligheter. Opprinnelig skulle husleiene på disse leilighetene være under markedspris. Med New Public Management, har mange kommuner fått den geniale ideen at også husleiene for kommunale boliger må følge markedspris. Dermed gikk husleiene dramatisk opp og leia i kommunale boliger kom på nivå med prisen i det ordinære leiemarkedet. Dette førte til at mange ikke kunne bo i kommunale boliger. Mange kommuner har tolket dette som at det ikke er behov og de har solgt eller planlegger salg. Med skyhøye boligpriser har det gitt mange kommuner en ekstrainntekt. I 2017 var det 111 000 kommunale leiligheter i Norge. I 2020 var tallet redusert til 108 000. Men tross prisøkningen viser statistikken at behovet er stort. 31 % av søkerne på leiligheter i 2020 ble avvist. Behovet for kommunale leiligheter til subsidierte priser er ikke mindre, men større. Derfor må kravet være at salget av kommunale leiligheter må stanses og kommunene må igjen bygge opp en god sosial boligsektor.

I tillegg til kravene som angår dagens boligsituasjon må vi diskutere framtidas boligpolitikk. Hva slags boliger vil vi ha når vi ikke lenger er bundet av kapitalismens snevre rammer? Mye har forandret seg siden de første sosialistene lanserte sine visjoner om framtidas boforhold. Men aldri har familiestrukturen passet bedre for kollektive boformer enn nå.

Få samfunnsområder viser kapitalismens menneskefiendtlighet så godt som boligområdet. Derfor må sosialister gi dette politikkområde høy prioritet. Kanskje er det mulig å reise en folkebevegelse bak kravet om at bolig skal dekke folks behov, ikke kapitalens?

Å ha gode trygge hjem er ikke et privilegium, men en menneskerett. Reduser husleia startet som et opprop for redusert leie for permiterte og lavtlønna som en del av koronadugnaden. Nå har de 13 krav til en ny boligpolitikk.

---

Av: Sigrid Elise Høeg, boligaktivist i arbeidskollektivet Reduser Husleia
Foto: Guro Aaraasen

 

I mars 2020 startet noen kamerater et opprop for redusert leie for permitterte og lavtlønna. Dugnad var et mantra som fantes overalt i starten av nedstengingen, og da tenkte vi at det var både rett og rimelig at utleiere også skulle bidra. Kravet gikk ikke igjennom. 

Store utleiere, som seinere fikk redningspakker fra staten, mente de ikke hadde råd til å sette ned prisen – samtidig som de skrøt av at de så for seg å gjøre milliardkjøp av boliger i utlandet. Flere leietakere endte opp med å bli kasta ut eller så seg nødt til å flytte hjem til foreldre og venner for å klare seg. Ingen så ut til å bry seg eller forstå hvor ille det sto til i leiemarkedet. Tilsynelatende hadde verken regjering eller utleiere et problem med situasjonen, men det var et problem for oss. 

I løpet av det siste halvannet året har vi i Reduser husleia utformet en boligpolitisk kravliste. Kravene er basert på historier vi har fått inn og erfaringene vi har gjort oss i møte med politiske og sivile aktører.

Utgangspunktet for arbeidet vårt er at alle skal ha rett til et trygt og godt hjem. Det gjelder om du bor i Kvalsund, Oslo sentrum, Løten eller utafor Trondheim. Konflikten er ikke mellom de som eier og de som leier, men mellom de som vil tjener penger på andres hjem og resten som ønsker trygge hjem å bo i. De som ender opp med fire ganger sin egen inntekt i gjeld, og de som bruker halvparten av inntekta si på å leie, er i mye av den samme sårbare og prekære situasjonen. De er like sårbare for en økonomisk krise, personlige kriser og kuttpolitikk. Derfor trekker vi vår konfliktlinje ikke mellom leie og eie, men mellom kapitalister og vanlige folks rett til et trygt hjem.

Ettersom vi ikke vil at noen skal tjene penger på vårt menneskelige behov for tak over hodet, er et naturlig krav at profitt ikke har noe i hjemmene våre å gjøre. Den nasjonale politikken rundt bolig tok en kraftig nyliberal dreining fra 1980-tallet i Norge. Boligens rolle som investeringsobjekt har blitt normalisert, og tillegg til de som tjener på at det er slik, er det mange som blir tvunget til å bli minispekulanter. Gjennom høy skatt på arv, ikke-primærbolig og tomme hus generelt vil både sosial ulikhet utjevnes, og mange boliger vil bli frigjort til de som trenger det.

I kravlista vår finner man i tillegg til ønsker om hvordan boligpolitikken burde være, forslag til konkrete tiltak som kan gjøres allerede nå. Eksempler på dette er boplikt og husleietak i form av makspris per kvadratmeter. Makspris per kvadratmeter for leie er en av løsningene vi fremmer for å begrense mulighetene utleiere har for å dytte prisene opp. Vårt mål er nemlig ikke at alle nødvendigvis skal eie egen bolig – vi mener det er viktig at også det å leie blir en trygg boform, noe det ikke er i dag. Gjennom å regulere prisen per kvadratmeter og basere leie i bruksverdien vil det ikke lenger være like stort press på leiemarkedet. Det vil heller ikke lønne seg å leie ut i like stor grad som det er i dag. Det er her en tredje sektor kommer inn. 

Det er mange som prater om tredje boligsektor. Vi er positive til en slik løsning så lenge den ikke er kommersiell. En slik sektor må være stor for at den skal ha en regulerende effekt på resten av boligmarkedet. Det vil koste penger, men vi må ikke være redde for å bruke penger på å sikre noe så grunnleggende som hjem. Kommunen må på ulike måter bli en aktiv del av boligsektoren. Dette kan skje gjennom å føre tilsyn med de som leier ut, bygge gode og trygge boliger som kan leies ut til en rimelig penge og regulere slik at vi får demokratisk påvirkning i utbyggingsprosesser.

Slik utleiesektoren fungerer i dag er det et gjennomgående problem at maktforholdet mellom utleier og leieboer er så skeivt at utleier i praksis kan bryte de fleste regler som finnes. For å møte dette skeive maktforholdet må leieboere organisere seg for å sammen kunne stå opp for de rettighetene de har, og kunne kjempe fram flere rettigheter. Det er en lang prosess, men en viktig del av vårt arbeid er å gjøre denne tanken kjent og presse fram organisering. Vi tror at trusselen om okkupasjon eller husleiestreik vil kunne stille makt bak kravene. Derfor fronter vi legalisering av husokkupasjon. 

I vår korte tid i dette arbeidet har vi møtt så mange folk og hatt kontakt på sosiale medier og e-post med enda flere. Vi tror det kommer av at boligpolitikk, og spesielt leiespørsmålet, er et av de aller mest konkrete eksemplene på urettferdighet og klasseskiller i samfunnet. I leiemarkedet ser vi rasisme overalt, vi ser diskriminering, maktmisbruk, seksuell trakassering og klasseforskjeller. Alle disse ulike formene for undertrykking må vi kjempe mot, men for mange er det en høy terskel for å ta opp slike saker, da man risikerer å bli bostedsløs.

Å ha gode trygge hjem er ikke et privilegium, selv om den norske høyresida delvis har lykkes i å gjøre dette narrativet til det gjeldende – men en faktisk menneskerett. Vi trenger både en sterkere organisering enn det vi har i dag, og en boligpolitikk som først og fremst gagner folket – ikke profitørene. Den er alle velkommen til å være med å bygge med oss!  

 

https://reduserhusleia.no

Harald Berntsen:
Marcus Thrane – en foranskutt sosialdemokrat – Et portrett i politisk idéhistorie (2021)
Norge: Svein Sandnes bokforlag. 384 s.

Av Håkon Brimsø, historieutdanna bibliotekarstudent

---

Marcus Thrane (1817-1890) er ein sentral, men på enkelte punkt ein uhandgripeleg figur i norsk arbeidarhistorie. Som leiar av landet sin første reine arbeidarorganisasjon la han ned grunnarbeidet som den norske arbeidarrørsla framleis byggjar vidare på. I eit før-industrielt Noreg presterte Thrane på få år å mobilisere ei folkerørsle som lett kunne måle seg med tilsvarande organisasjonar i resten av verda. Denne rørsla har blitt skildra i fleirfaldige bøker og avhandlingar i ettertida, men eit aspekt med Marcus Thrane er det knapt nokon som har prestert å lage eit heilskapleg portrett av: Arbeidarleiaren sin plass i den politiske idéhistoria.

Harald Berntsen har tidlegare skrive omfattande biografiar om bla. Johan Nygaardsvold og Per Borten, samt fleire bind om eigen oppvekst, erfaringar og politisk utvikling. Med Marcus Thrane -en foranskutt sosialdemokrat – Et portrett i politisk idéhistorie kjem Berntsen med ein grundig gjennomgang av ideane og folka som forma mannen bak den tidlege arbeidarrørsla. I tillegg til Thrane sjølv, handlar boka minst like mykje om filosofane og teoretikarane som inspirerte (og ikkje inspirerte) han, spesielt i tida etter revolusjonsåret 1848. Ein får òg servert kvasse portrett av både kameratar og krasse motstandarar av Thrane, både i og utanfor hans eiga rørsle.

Det sentrale spørsmålet Berntsen går inn for å få svar på er i utgangspunktet enkelt: «Var Marcus Thrane på nokon måte marxist»? Svaret frå Berntsen er eit klart «nei». Trass i at Thrane levde, agiterte, og skreiv samstundes som den jamgamle Karl Marx (1818-1883), finnes det ifølgje Berntsen få bevis på at den vellærde og verdsvande nordmannen nokon gong kom i kontakt med den banebrytande filosofen.

Som tittelen kanskje avslørar, var Marcus Thrane ifølgje Berntsen ein «foranskutt sosialdemokrat». Kort sagt var ikkje Thrane ein revolusjonær som ville velte heile den rådande samfunnsordninga. Han hadde som mål å innføre progressive og omfattande reformer for å gje den veksande arbeidarklassen ein plass rundt bordet i styringa av samfunnet, i første omgang gjennom innføringa av allmenn røysterett. Trugselen om revolusjon skulle vere eit verktøy for å presse fram desse reformene. Val av denne taktikken var òg grunna i ei uro for den rådande kontrarevolusjonen i Europa, som blant anna jobba hardt for å velte den andre franske republikken av 1848. Dette uttalte målet om fredeleg overgang til arbeidarstyre hindra ikkje det norske statsapparatet, med statthaldar Løvenskiold i spissen, frå å fengsle leiarane i Thranittarrørsla i 1851, og på denne måten lamslå den norske arbeidarrørsla dei neste 20 åra.

Berntsen drar konklusjonane sine ut ifrå ei god del spekulering, men grunnar desse konklusjonane med ein grundig og omfattande analyse av tilgjengelege kjelder. Med utgangspunkt i oversikta over Thrane sine lån hjå Universitetsbiblioteket, samt nøye saumfaring av Arbeider-Foreningernes Blad (1849-1856), puslar Berntsen vidare på det store biletet av Marcus Thrane som andre biografar har byrja på, no med nye brikker.

Thrane leste før og under fengslinga i 1851-1858 fleire verk av før-marxistiske radikalarar som William Godwin, Max Stirner og Pierre-Joseph Proudhon, samt borgarlege naturrettsfilosofar som John Locke og Adam Smith. Thrane sin vyrdnad for Proudhon får særskild merksemd i boka, noko som legg grunnlaget for mykje av Berntsen sin vidare analyse. Trass interessa for den franske anarkisten sine skrifter, er det ifølgje Berntsen ein forsvinnande liten kjangs for at Thrane nokon gong fekk med seg Karl Marx sin kritikk av Proudhon sine økonomiske analysar og foreslegne metodar, for eksempel i Das Elend der Philosophie frå 1847. I skildringa av Proudhon sine tankar og korleis dette påverka Thrane, skriv Berntsen ut ifrå Marx sin kritikk av Proudhon, noko som på godt og vondt blir symptomatisk for analysen i resten av boka. Desse reint teoretiske delane av boka kan nok fort møte lesaren som eit brått gir-skift om ein ikkje har marxistisk teori eller filosofisk terminologi heilt under huda, men Berntsen klarer til slutt å runde av på ein klar måte.

Lite tydar på at Thrane var heilt samd med eller i det heile tatt merksam på Marx sin arbeidsverditeori og historiske materialisme. Berntsen peiker på at Thrane sin analyse av økonomien og samfunnsordninga i utgangspunktet baserte seg på det reint sanselege, og det ein enkelt kan kalle sunn fornuft og kristen moral. Thrane meinte at kapitalismen strida mot den naturlege ordenen, men gjekk aldri så langt at han ville oppheve eigedomsretten som den borgarlege staten han kritiserte vart bygd på. I seinare tid skjerpa Thrane retorikken og skiljelinjene mellom arbeidarar og kapitalistar i artiklane sine, men braut ifølgje Berntsen aldri heilt med den før-marxistske sosialismen. Thrane var ein eklektisk idealist, som kunne vere tilsynelatande sjølvmotseiande til tider, noko som i det heile er talande for den brytningstida han fann seg sjølv i.

Då det frå før av ikkje finnes mangel på litteratur om Marcus Thrane og folkerørsla han starta, kan ein fort gjere feilen å tenkje at dette er eit tilstrekkeleg dekka interessefelt innan norsk historieskriving. Harald Berntsen klarar å vekke ny interesse for både gamle og nye spørsmål som andre Thrane-biografar samla sett har latt gå under radaren. Trass lett diskutable val av metode, har Berntsen prestert å setje saman eit verk som bidrar sterkt til vidare diskusjon rundt den tidlege arbeidarrørsla i Noreg, og som på fleire måtar er eit viktig supplement til den tidlegare eksisterande Thrane-litteraturen.

Innhold:

Leder: Boligpolitikk kan ikke være et personlig ansvar … 4
Plukk … 6
Gnist-samtalen med Maren Amble Stinessen og Lars Mamen … 10
Peder Martin Lysestøl: Kollektive boformer og sosialistisk boligpolitikk … 16
Sigrid Elise Høeg: Reduser husleia NÅ! … 24
Intervju med Sara Nustad Mauland: Politikarane, ikkje utbyggarane, må ha siste ordet … 30
Hallvard Berge: Midlertidig eiendom – en praktisk gjennomførbar revolusjonær politikk? … 36
Kine Marie Michelet og Merita Fjetland: Vi må revolusjonere byene våre … 42
Alf Jørgen Schnell: Fra fasadisme til modernisme: … 48
Jokke Fjeldstad: Eierlinja og arbeiderklassen … 54
Fakta om boligpolitikk … 62
Luis Espinoza: Kan de ikke bare bygge flere boliger? … 64
Daniel Vernegg: Hvor går venstresiden i møte med den rentenistiske kapitalismen? … 72
Kirstin Costain og Susana Escobar: Bolig – det perfekte alibi forfinanskapitalistene … 80
Øyvind Aas: En boligreise gjennom 100 år … 90

Per-Gunnar Skotåm: Nederlaget i Afghanistan? … 100

Debatt:
Oscar Dybedahl: Karl Marx og staten – et svar til Yngve Heiret … 106
Peder Martin Lysestøl: Klasser i Norge og Forskjells-Norge … 112

Bokomtaler:
Evelyn Dyb: Bostedsløs: politikk og praksis & Elida Høeg: Håpet er i gatene … 116
Jørn Magdahl omtaler fire bøker: To tusen sider om arbeiderklassen! … 120
Erling Folkvord: Det var ikkje berre Eirik Jensen. Om polititoppar og ukultur … 128
Pelle Dragsted: Nordisk Socialisme … 132
Andreas Malm og Zetkin Collective: White skin, black fuel. On the danger of fossil fascism … 136
Harald Berntsen: Marcus Thrane – en foranskutt sosialdemokrat – Et portrett i politisk idéhistorie … 140
Jan P. Hammervold: Blokadebrytere … 143
Kim Stanley Robinson: The Ministry for the Future … 146
Anne Bitsch: Brorskapet: En historie om drapet på Benjamin Hermansen … 149
Magnus Marsdal: Listhaugs metode: Håndbok mot høyrepopulismen …152

Revolusjonens A – Å: Proletariatets diktatur … 156

Det største dogmet i norsk boligpolitikk er at bolig er et personlig ansvar. Dette standpunktet er gjentatt av skiftende regjeringer siden 80-tallet, rødgrønn så vel som mørkeblå. Dette dogmet står i veien for en reelt ny boligpolitikk. Etter høstens valg er det nemlig det vi trenger. En radikalt ny boligpolitikk som anser gode hjem som et samfunnsansvar – ikke spekulasjonsobjekter. Å ha et sted å bo er for viktig til å bli avfeid som et individuelt ansvar, eller noe markedet på magisk vis skal ordne av seg selv. Likevel har de siste 40 årene vært en oppvisning i fraværende boligpolitikk fra norske politikere. Politisk styring har blitt erstattet med markedsliberalisering, og resultatet er galopperende sosiale forskjeller.

 

---

 

Av nummerredaksjonen for Gnist 03/2021: Jokke Fjeldstad, Peder Ressem Østreng og Hannah Sigriddatter Ander
Foto: Erik Mclean

I dette nummeret av Gnist vil vi åpne opp diskusjonen om boligpolitikk og legge et grunnlag for kampen om hvor den skal tas videre. Peder Martin Lysestøl gir oss et tilbakeblikk på hvordan sosialister før har arbeidet med boligspørsmålet. «Få samfunnsområder viser kapitalismens menneskefiendtlighet så godt som boligområdet. Derfor må sosialister gi dette politikkområdet høy prioritet»; skriver Lysestøl og stiller oss spørsmålet om «Hva slags boliger vil vi ha når vi ikke lenger er bundet av kapitalismens snevre rammer?»

Selv om det vanligste i Norge er å eie bolig, så har vi over en million leietakere i landet. Dagens husleielov forsterker et allerede asymmetrisk forhold mellom utleier og leieboer, derfor trengs en ny husleielov som styrker leietakernes rettigheter. Likevel er ikke kampen mellom de som eier og de som leier, den er mellom kapitalister og vanlige folks rett til et trygt hjem, som Sigrid Elise Høeg, fra Reduser Husleia skriver.

Et år med nedstengning har økt bevisstheten rundt trangboddhet, økte leiepriser og forskjellen mellom å ha et faktisk hjemmekontor eller å sitte på en pinnestol ved kjøkkenbenken. Vi håper dette temanummeret av Gnist vil bidra til bedre å forstå problemet vi står i, men også alternativene som finnes. Stadig flere røster er nå med å danne konturene av et boligopprør. Nå må denne bevisstheten omsettes til handling, for på nytt å kunne sørge for at verdien av å ha et godt hjem settes foran verdistigning i markedet.

I Stavanger fann Raudt ut at det var for seint å komma inn i boligpolitiske saker når dei kom til kommunestyret, fordi då var det meste avgjort. Gnist har intervjua gruppeleiar i kommunestyret for Raudt Stavanger, Sara Nustad Mauland, om korleis jobba med boligpolitikk i oljebyen.

---

IB: Du har vore i kommunestyret i ti år. Korleis har dokker jobba med boligpolitikk til no?

SNM: Eg blei vald til vara i kommunestyret i 2011 og har møtt fast sidan 2015. Det er berre sidan 2019 Raudt har vore representert i Utval for by- og samfunnsutvikling. Så me er ganske ferske der, men eg tenkte heile førre periode at me kom seint inn i alle saker. Det gjaldt spesielt store saker som kommuneplanar og kommunedelplanar, så eg syntest det var synd at me kom inn i saka først når dei skulle tas opp i kommunestyret. Då var det lite rom for å få gjort noko. Det var frustrerande å kunna berre legga fram symbolforslag, som å ta ned ein etasje eller sei at me ønska at området eigentleg skulle brukast som friområde, og så blei vedtaket noko heilt anna. Me skjønte at viss me ville ha sjanse til å påverka, så måtte me inn i utvalet. Så var ei viktig prioritering for Raudt Stavanger i forhandlingane etter valet for to år sidan.

IB: Eg hugsar det sjølv frå då eg sat i bystyret i Oslo i 2007 til 2011, at det var eit arbeidskrevjande utval der det var vanskeleg å få til noko synleg politisk med våre ressursar, så me prioriterte det vekk.

SNM: Ja, det var difor me prioriterte det vekk i tidlegare periodar når me berre hadde ein representant i bystyret, me tenkte då at det var lurare å prioritera et anna utval. Raudt har også hatt rykte på oss at me seier nei til alt, så andre parti tenkte nok då at Raudt ikkje ville bidra positivt inn der. Det var mykje konsensus tidlegare i boligpolitikken i Stavanger, ein stolte på utbyggarane. Det har berre vore Raudt, SV og Venstre som har vore kritiske stemmer i byutviklingssaker. Det er me som har ønska å ta vare på gamle hus, ikkje sei ja til alt utbyggarane foreslår og ikkje sei ja til det største talet etasjar.

Folk flest kan ikkje velga å «berre bu ein annan stad»

IB: Er det nokon saker som gjorde det viktig for deg å prioritera boligpolitikk?

SNM: For det første var det prinsippa, eg opplevde eit år at me vedtok ein kommuneplan i juni, der det sto noko om bydelar og område der ein ikkje skulle bygga høgare enn 5 etasjar. På første møte i august blei det lagt fram eit prosjekt som vil bygga 8 etasjar i dette området, og nesten heile kommunestyret sa ja til det. Eg har også høyrd politikarar sei at det er ikkje dei som bestemmer boligpolitikken i Stavanger, det er utbyggarane. Det var også ei sak der ein skulle bygga boligar nær Stavangers mest trafikkerte  vegstrekning, noko som ville gitt utfordringar både med støy og luftkvalitet. Der blei det difor problem både med å få lagt soverom i stille sone, og med å få eigna opphaldsareal ute. Her er det ein målestasjon i området, så det fanst handfaste bevis på at støy og svevestøv kunne skapa helseproblem for bebuarar. Likevel var det nokre politikarar som syntest dei skulle få ja til å bygga, og så kunne dei som ikkje ville ha konstant trafikkstøy «berre bu ein annan stad».

Me i Raudt er då meir realistiske på at dei som bur i boligar med dårleg kvalitet har ikkje vald det fordi dei ønsker det, men fordi dei ikkje har råd til noko anna. Så eg tenkte det var ikkje nok å sitta i kommunestyret og stemma ja eller nei til ferdige planar, me burde komma inn og påverka tidlegare.

Siger i «Paradis-saka»

IB: Får dokker til det no?

SNM: Ja, samansetninga i kommunestyret og utvalet har endra seg. Me opplever at Arbeidarpartiet er meir kritiske til utbyggarane sine planar no, og ønsker å sjølv gå inn og imøtekomma forslag og innspel frå naboar og bebuarar, og senda forslag tilbake for å få endra dei etter at dei har vore ute på høyring. Me opplever også at Høgre deler seg på midten, dei står fritt til å stemma det dei vil i dei sakene. Så er meir dynamikk no i denne typen saker, og me har sjanse til å påverka. Me fekk stort gjennomslag etter valkampen i 2019 i Paradis-saka, då me fekk stoppa Aker BP sitt prosjekt.

IB: Fortel meir om Paradis-saka?

Det var ei sak som dukka opp for eit par år sidan, om eit stort område som er eid av Bane NOR eigedom. Det er der den gamle godsterminalen låg nær sentrum, der gamle NSB fekk areal for å bygga ut infrastruktur til samfunnet. No er NSB oppstykka av fleire selskap som driver kommersielt, og når jernbanen ikkje har behov for areala lengre, så har selskapa blitt eigendomsspekulantar, i staden for å selja det billig eller gi det tilbake til kommunen. Selskapet har gått i allianse med dei verste eigedomsspekulantane for å få størst mogleg avkastning. I valkampen i 2019 hadde dei gått inn ein avtale med Aker BP om å bygga ut 5000 arbeidsplassar. Høgre lova ein «rettedølsk behandling» som me tolka som at dei hadde godkjent dette sjølv på førehand. Det var ei gåvepakke til Raudt i valkampen, at me kunne hekta dette på Aker og på Røkke som ein ufyseleg kapitalist, og at dette prosjektet kunne me stansa. Paradis-saka var vårt eine store krav i forhandlinga i valkampen. Og me har då innfridd det, me har stansa den gjennom å få vedtatt at kommunestyret må laga områdeplan for området før ein kan gå inn på detaljreguleringar. Raudt har fått mykje tilbakemeldingar på det, både skryt, men me får også skylda for alt som er gale, for eksempel at me har lagt ned 5000 arbeidsplassar. Nokon trur tydelegvis at det å ha kontorbygg betyr at ein lagar arbeidsplassar. Mens me ser at viss ein prioriterer kommersielle aktørar, så prioriterer ein ned folk sine behov for boligar.

IB: Kva er spesielt med boligpolitikk i oljebyen?

I mange år veks oljesektoren valdsamt, alle selskapa ansette heile tida og importerte ingeniørar og andre fagfolk. Så det var ein overoppheita boligmarknad. Så roa det seg med oljekrisa her i 2014. Sandnes og nabokommunane har tiltrekt seg mest barnefamiliar. Me har framleis knappheit på areal viss ein ikkje tar med dei nye delane av Stavanger kommune, Finnøy og Rennesøy. Me er ein liten kommune når det gjeld areal, og det er lite ledig areal. Dette set grenser for kven som kan bygga nytt. Me ser det på Storhaug der ein har gamle industriområde som skal transformerast, det blir berre bygd blokker. Store kommersielle aktørar utnyttar politiske vedtak og brukar dei mot oss. For eit par år sidan auka bystyret måltal for nye boligar kvart år frå omtrent 1000 til 1100, for å bidra til å dempa prisen. Men då begynte utbyggarane å sei at viss dokker seier nei til dette prosjektet, vil dokker ikkje nå måltalet. I alle storbyane har politikken dei siste åra vore at ein ønsker ein kompakt byutvikling, bygga tettare og nær kollektivtilbod. Gjennom det skal ein verna jordbruk og grøntareal. Men når dei som står for nye reguleringsplanar er kommersielle utbyggarar, så brukar dei ambisjonen om fortetting for å få gjennom spekulative prosjekt med små leilegheiter og dårlege uteareal.

Utbyggarane bruker grøntareal som utpressing

Me ser at grøntareala forsvinner frå prosjekta. Det er mange prosjekt som snyltar på eksisterande grøntareal i staden for å gi noko nytt. Til dømes viser eksisterande grøntareal på karta til prosjekt, men det har gjerne vore regulert til andre ting, så det forsvinner etterpå. Eller dei brukar eksisterande turområde i området for å selja inn prosjektet til kjøparar. Eller dei lagar grøntareal i midten, og det gir jo ikkje noko nytt til nabolaget.

Me har også sett at der ein har rekkefølgekrav om at det skal byggast park til slutt, har dette blitt brukt som brekkstong mot bebuarane. Eit eksempel er området rundt Lervig på Storhaug der det har vore ei ekstrem fortetting. Her blei det sett av areal til park/friområde for mange år sidan, men parken skulle ikkje bli realisert før alle leilegheitsprosjekt var ferdig utbygd, sidan desse skulle betala for parken. eg har sjølv vore på informasjonsmøte kor Selvaag bolig har trua bebuarar som var bekymra for at dei siste trinna i prosjekta blei planlagt bygd for høgt og for tett, med at viss dei ikkje fekk bygga x blokker med x etasjar, så ville prosjektet ikkje bli lønnsamt nok til å realiserast, og da kunne me berre gløyma å få parken vår, sidan alle deira prosjekt måtte realiserast for at parken skulle bli fullfinansiert. I bydelar som manglar grøntareal, og kor det er mange små boligar utan hage, brukar då utbyggarar dette med at dei skal lags park som ikkje berre eit lokkemiddel, men også ein trussel for å hindra at bebuarane prøver å påverka politikarar til å gå inn og endra på prosjekt. Samtidig skal det seiast at etter at me stansa Paradis-planane, så har utbyggarar på andre prosjekt vore ganske villige til å gjera justeringar på sine prosjekt når me i fleirtalet signaliserer at me vil at dei ser på volum eller byggehøgder en gong til. 

IB: Korleis jobbar Raudt Stavanger for å utvikla boligpolitikken?

SNM: Me har sett ned eit boligpolitisk utval i år. Me ønsker å sjå både overordna og på enkeltområde for å finna ut korleis me best kan påverka utviklinga i byen. I utvalet er det folk med ulike perspektiv. Nokon kan mykje om kossen det var før, med Husbanken, korleis boligbyggelaga fungerte før frisleppet. André er opptatt av kommunale boligar, kor mange ein skal ha og korleis ventelista skal fungera. Utvalet diskuterer også med byutvikling. Me vil at alle typar folk  skal bu i alle bydelane, at det ikkje skal bli gettoar, verken for dei me lite eller mykje pengar. Me ønsker heller ikkje at dei som stemmer Høgre, skal bu i nabolag berre med folk som trur at alle har råd til å køyra Tesla.

I en nylig artikkel har Yngve Heiret bidratt til å kaste lys over et viktig og ofte neglisjert spørsmål, nemlig staten og sosialisters forhold til den. Dessverre er det problemer ved gjennomførelsen.

---

Av Oscar Dybedahl, styremedlem i Radikal Portal og har mastergrad i filosofi. Han er med i gruppa som nå oversetter Kapitalen Bok 3 til norsk.

Inkonsistent og uklar?

Etter min mening kan man ikke være reduksjonistisk nok i beskrivelsen av forholdet mellom stat og kapital.[ref]Ellen Meiksins Wood, i Against the current. Januar/februar 1998, no. 72.[/ref]
– Ellen Meiksins Wood, i replikk til følgende sitat:

Den moderne statsmakt er intet annet enn et utvalg som forvalter hele borgerklassens felles virksomhet.[ref] https://www.marxists.org/norsk/marx-engels/1848/01/manifestet/mani1.htm[/ref]
Karl Marx og Friedrich Engels, i Det kommunistiske partis manifest.

Heirets artikkel (først publisert av Gnist, deretter Radikal Portal) forsøker seg på et analytisk «overblikk over marxistisk statsteori», som det heter i den opprinnelige tittelen, der ulike tilnærminger blir drøftet og veiet. Statsteorien til Karl Marx blir så gjennomgått i fire avsnitt. Allerede i det første blir det slått fast at Marx var «notorisk utydelig når det kom til spørsmålet om staten, og kom med en rekke motsetningsfylte utsagn hva gjaldt forholdet mellom staten og kapitalen». 

Særlig kritisk er artikkelen til Det kommunistiske manifest (1848) og Til kritikken av den politiske økonomi (1859), der Marx definerer staten henholdsvis som borgerskapets eksekutivkomité og som del av en samfunnsmessig «overbygning», selv om det ikke gjøres klart hva som skulle være uklart eller motsetningsfullt ved den ene eller andre av disse formuleringene. Mer positiv er den til Kapitalen (1867) og Grundrisse (1857–8), der utsagnene om staten skal ha vært mindre teoretisk kontante, og langt mer historiske og deskriptive, og dermed akseptable.

Heirets framstilling går videre til tilsvarende korte gjennomganger av statsteoriene til Friedrich Engels, Vladimir Lenin, Antonio Gramsci, den franske reguleringsskolen og den greske marxisten Nicos Poulantzas. Den røde tråden i de ulike gjennomgangen, er imidlertid at staten i det vesentlige ikke har en «klassekarakter» som ikke varierer etter omstendighetene. I den grad staten relaterer seg til samfunnsklassene, så gjør den det på måter som stadig endres av samfunnsmessige kamper. Derfor «skal man være forsiktig med å redusere staten til et organ som i kraft av sin essens utøver klassedominans». Staten kan «bedre forstås som et sett av institusjoner som, under betingelsen at de avhenger av en relativt stabil kapitalakkumulasjon, er under kontinuerlig endring gjennom konkrete historiske prosesser og maktkamper». «Vi må derfor forstå staten som en dynamisk regulator av klassekampen», blir det konstatert.

Staten som «dynamisk regulator» – et moteksempel

En bøyer seg for det som alle nyanser av filosofi har hamret inn i folks hoder: at noe som har tilværelsens urokkelige tyngdekraft på sin side, nettopp dermed beviser sin rett.[ref] Theodor W. Adorno, Minima Moralia. Refleksjoner fra det beskadigede livet. Oslo: De norske bokklubbene 2006, s. 252[/ref]
Theodor Adorno, i Minima Moralia.

Problemet ved artikkelens framgangsmåte er at den ikke forsøker å skissere hva staten egentlig er, og i det hele tatt ikke stiller spørsmålet om dens opprinnelse. Hva kjennetegner og er særegent for staten som sådan? I fravær av dette er det fånyttes å stille spørsmålet om klassekarakter.

For å illustrere problemet kan vi se for oss en gjennomgang der spørsmålet ble stilt om hvorvidt kapitalen hadde en klassekarakter. Hvorfor skulle den det? Kapitalen endrer seg jo hele tiden, ikke minst som en følge av kampene i samfunnet. Dessuten kan jo også arbeidere og stater eie kapital.

Hvorfor blir denne argumentasjonen lite tilfredsstillende? Jo, fordi den tar kapital for gitt som en allerede eksisterende størrelse, for så å drøfte hvorvidt den er best for de eller dem, helt uten å finne et ankerpunkt for analysen. Analysen kan slippe unna med disse manglene bare fordi den ikke forsøker å komme til bunns i spørsmålet om opprinnelse.

Hva gir så opphav til kapitalen? Intet annet enn den voldelige historiske prosessen som skiller arbeidskraften fra arbeidets objektive betingelser, en prosess som gir opphav til så vel kapitalen som lønnsarbeidet: På den ene siden lønnsarbeidet, en økonomisk kategori som representerer rene bærere av arbeidskraft, rene i den forstand at de er løsrevet fra de nødvendige betingelser for å selv realisere denne kraften som levende arbeid, produktivt stoffskifte med naturen; på den andre siden kapitalen, en økonomisk kategori som representerer ren eiendom over arbeidets materielle betingelser, ren i den forstand at den er løsrevet fra evnen til å selv sette disse betingelser i bevegelse. Alle og enhver kan se at disse to kategoriene speiler hverandre, at de i deres respektive ensidighet nødvendigvis også forutsetter hverandre gjensidig. 

Det aktive stoffskiftet mellom menneske og natur, altså prosessen hvor mennesket – som en aktiv og bevisst del av naturen – frambringer, fordeler og konsumerer de bruksverdier som muliggjør dets fysiske og åndelige liv overhodet, kan bare komme i stand gjennom en aktiv kombinasjon av arbeidsevne og arbeidsbetingelser, to momenter som i våre to kategorier, lønnsarbeid og kapital, er løsrevet fra hverandre.

Kombinasjonen finner sted ved at kategorienes respektive representanter møter hverandre på arbeidsmarkedet, henholdsvis som selgere og kjøpere av arbeidskraft. Formelt er de likeverdige vareeiere eller personer, men likevel er vi her på sporet av klasseutbyttingens moderne økonomiske form.

 

Fra kapital til levende arbeid

Eksistensen av en klasse som ikke besitter annet enn arbeidsevnen, er en nødvendig forutsetning for kapitalen.[ref]Karl Marx, Lønnsarbeid og kapital. I Arbeid og kapital. Ny Dag: Oslo 1970, s. 49.[/ref]
Karl Marx, i Lønnsarbeid og kapital.

Når vi har sagt at kategoriene kapital og lønnsarbeid impliserer og forutsetter hverandre, så har vi i virkeligheten sagt at kapital ikke simpelthen viser til materielle arbeidsbetingelser, betingelser som selvsagt må eksistere i ethvert samfunn, men bare til slike betingelser i en bestemt samfunnsmessig og historisk form: bare for så vidt de konfronterer arbeideren som «en selvstendig samfunnsmessig makt … en makt i hendene på én del av samfunnet».[ref]Samme sted som 4.[/ref]

Kapital forutsetter en klasse av formelt frie personer som selv mangler muligheten til å utøve deres arbeidsevne annet enn ved å selge den som vare. I likhet med alle som kjøper en vare, vil kapitalisten dra nytte av bruksverdien til varen hun har kjøpt. Bruksverdien til arbeidsevnen eller arbeidskraften er det levende arbeidet som sådan. Med besittelsen av arbeidets materielle betingelser kan omsider selve arbeidet bli tilegnet, viser det seg. Gjennom byttet med arbeideren, tilegner kapitalen arbeidet selv.

Heretter tjener arbeidsprosessen ikke lengre til å berike arbeidsevnens eier. Derimot er det kapitalen som blir økt og multiplisert. Vi får den paradoksale tilstand at det er arbeiderne som sliter for å berike arbeidsbetingelsene, i stedet for at arbeidsbetingelsene tjener til å berike arbeiderne.

Når vi nå stiller spørsmålet om kapitalen hadde en klassekarakter eller ikke, så virker det naivt. I virkeligheten gir svaret seg selv. Kapital viser tross alt ikke til materielle arbeidsbetingelser, men til slike betingelser bare for så vidt de setter deres eiere i stand til å tilegne seg ubetalt arbeid fra en klasse av ikke-eiere. Man kan derfor ikke vegre seg for å fastslå at utbyttingen og klassekarakteren tilkommer kapitalen i dens vesen, uansett hvor mye den ellers varierer som følge av sosiale kamper eller kulturelle omstendigheter. 

Klasseinnholdet i kapitalen var umulig å komme til bunns i når spørsmålet ble stilt på den tilforlatelige måten overfor, der hele vekten ble lagt på kapitalens omskiftelighet og på de ulike forbindelser den stadigvekk opptrer i. Spørsmålet ble stilt på en måte som ikke åpnet for en analyse av kapitalens konstitutive og tilgrunnleggende kjennetegn, slik at det i virkeligheten ikke var mulig å gi noe annet svar enn at kapitalen ikke hadde en fast, men bare en varierende karakter. Dermed var det mildt sagt en enkel sak å bekjempe alle som har gitt et entydig svar, for eksempel ved å hevde at kapitalen tjener kapitalistene, ettersom dette så åpenbart måtte være et spørsmål med ulike svar i ulike sammenhenger. Kapitalen er en dynamisk regulator mellom mennesket og arbeidsvilkårene!

De metodiske problemene i vårt eksempel om kapitalen ovenfor, avslører tilsvarende problemer i Heirets argumentasjon om staten. På samme måte som vi gjennom en skisse av kapitalens opprinnelige og vesentlige kjennetegn løste opp i resonnementet som nektet for at kapitalen kunne ha en klassekarakter, kan vi løse opp i den «dynamiske» statsteorien.

Staten vis-à-vis samfunnet – et omriss

Abstraksjonen av staten som sådan hører utelukkende til den moderne tid, ettersom abstraksjonen av privatlivet kun hører til den moderne tid.[ref]Marx Engels Werke. Band 1, s. 233.[/ref]
Karl Marx, Til kritikken Hegels rettsfilosofi.

… den snyltende utveksten ‘staten’, som lever av samfunnet og hemmer dets frie bevegelse.
Karl Marx, Borgerkrigen i Frankrike.[ref]Karl Marx, Paris-kommunen. Ny dag: Oslo 1971, 73.[/ref]

Det er karakteristisk for den moderne staten at «enhver fellesinteresse umiddelbart løsrives fra samfunnet, stilles imot det som en høyere, allmenn interesse, rykkes bort fra samfunnsmedlemmenes egenaktivitet og gjøres til et formål for statlig virksomhet».[ref]Karl Marx, Der achtzehnte Brumaire des Louis Bonaparte. Marx Engels Werke. Band 8, s. 197.[/ref] I likhet med G. W. F. Hegel regnet Marx det som distinktivt og vesentlig for det moderne samfunn at det hadde oppstått en stat som var løsrevet fra samfunnet. Mange statsteoretikere har for så vidt vært enige med dem om dette, men de færreste har stilt spørsmålet om hvorfor det politiske herredømmet nå antar nettopp denne formen. Hvorfor tar samfunnets politiske makt, under den borgerlige produksjonsepoke, overalt form av en stat som er løsrevet fra samfunnet?[ref]Det særegne ved den moderne staten, til forskjell fra de politiske organer som fantes før kapitalens historiske gjennombrudd, stod ikke i fokus hos verken Ralph Miliband eller Nicos Poulantzas under deres debatt om staten på begynnelsen av 1970-tallet, men derimot var det sentralt for den såkalte «Staatsableitung»-debatten som omtrent samtidig oppstod i Vest-Tyskland. Spørsmålet ble også framhevet av den sovjetiske juristen Evgeny Pashukanis på 1920-tallet, et bidrag som langt på vei utløste «Staatsableitung»-debatten 45 år senere. Til tross for at dette er en av de mest omfattende diskusjoner som har funnet sted i marxistisk statsteori, så blir verken debatten eller dens sentrale bidragsytere nevnt i Heierets oversiktsartikkel. Det samme gjelder Pashukanis. I denne replikken har heller ikke undertegnede anledning til å gi en oversikt over de sentrale bidragene, annet enn å påpeke at mitt syn henter inspirasjon fra det pregnante spørsmålet som stilles av Pashukanis: «Hvorfor forblir ikke klasseherredømmet det det er, nemlig den faktiske underkastelse av en del av befolkningen under en annen del av befolkningen? Hvorfor antar den form av offisiell statsmakt, eller – hvilket går ut på det samme – hvorfor oppstår ikke den statlige tvangsmaskin som den herskende klasses private maskin, hvorfor løsriver den seg fra den herskende klasse og antar form av et upersonlig offentlig maktapparat som er adskilt fra samfunnet?» Jf.  The General Theory of Law and Marxism. London: Transaction Publishers 2003 [1927], s. 139. Spørsmålet stimulerte til en rik debatt, og ved å tilegne seg denne er det i dag ingen uoverskridelig oppgave å gi et fornuftig svar. For «Staatsableitung»-debatten, se eksempelvis bidrag i tidsskriftet Kapitalistate (1973-1983), nå tilgjengelig på marxists.org, så vel som i det danske tidsskriftet Kurasje (1970-1986) (også tilgjengelig på nett), i tillegg til Simon Clarkes informative oppsummering i boka The State Debate, London: Palgrave 1991, s. 1-69.[/ref]

Marx’ innfallsvinkel ble at nøkkelen til den moderne løsrivelse mellom samfunn og stat var å finne i «det borgerlige samfunns anatomi», altså i den form for produksjon og utveksling av samfunnets rikdom som er karakteristisk for borgerlige, kapitalistiske forhold. Marx anførte at staten ble løsrevet bare fordi den kompletterte en utvikling der det borgerlige samfunn selv hadde blitt avpolitisert, altså løsrevet fra staten og allmuen. Igjen har vi å gjøre med to motsatte størrelser som speilvender og dermed impliserer hverandre, i denne omgang staten, en maksimalt rendyrket offentlig og politisk makt, og kapitalen, historiens mest rendyrkede privatmakt.

Hva var denne «rent politiske stat» et produkt av, ifølge Marx? Av utviklingen av den «uavhengige privateiendom», blir det tidlig antydet.[ref] Marx Engels Werke. Band 1, s. 233.[/ref] Senere gjøres et liknende poeng i Den tyske ideologi (1845–6) om at nettopp dannelsen av «ren privateiendom», en eiendom som gjennom utviklingen av moderne industri har ristet av seg «ethvert fellesskap og utelukket enhver innflytelse fra staten på eiendommens utvikling», har gitt opphav til den moderne, politiske staten: «Ved privateiendommens frigjøring fra fellesvesenet har staten blitt en særskilt eksistens ved siden av og adskilt fra det borgerlige samfunn».[ref]Marx og Engels, Den tyske ideologi. I Marx Engels Werke. Band 3, s. 62. Om privateiendommens betydning i dannelsen av den moderne stat, se Guenther Sandleben, «Über den inneren Zusammenhang von Ökonomie, Volk, Nation und Staat» (http://www.guenther-sandleben.de/) og Márcio Egídio Schäfer, «Staatsform und Politik bei Marx» i Marx-Engels-Jahrbuch 2019/20.[/ref]

Det er dette skillet mellom staten og det borgerlige samfunn, og ikke minst spaltingen av mennesket som henholdsvis privatperson (bourgeois) og statsborger (citoyen) det ga opphav til, som særlig opptok Marx i årene 1842–1846. Se eksempelvis Til kritikken av Hegels rettsfilosofi (1843), Om jødespørsmålet (1843), Et bidrag til kritikken av Hegels rettsfilosofi. Innledning (1843–4), Randbemerkninger til artikkelen ‘Kongen av Preussen og sosialreformen’ (1844) og Den tyske ideologi (1845-6). Ingen av disse blir nevnt i Heirets gjennomgang.[ref]Dette er en beklagelig unnlatelse også ettersom Marx’ tidligste analyser er et nødvendig referansepunkt for å kunne framstille hans tenkning rundt staten på en historisk måte, dvs. redegjøre for kontinuitet så vel som brudd og ikke minst teoretisk progresjon. Uten dette vil enhver teoretiker framstå som håpløst selvmotsigende, med mindre – og det er aldri tilfellet – teorien var ferdig utviklet fra første stund.[/ref]

 

Klassestaten

Å leve på andres arbeid kommer til å være noe som hører til fortiden! Da kommer det ikke til å finnes noen regjering eller stat som står i motsetning til samfunnet selv!
Karl Marx, i Om nasjonalisering av grunn og jord.[ref]Karl Marx, «Über die Nationalisierung des Grund und Bodens» i Karl Marx/Friedrich Engels – Werke. Band 18. Berlin: Dietz Verkag 1962, s. 59-62.[/ref]

Ovenfor så vi at kapitalen utgjorde en økonomisk kategori karakterisert av et rendyrket herredømme over arbeidets betingelser, en kategori som derfor bare var meningsfull som en motsats til lønnsarbeidet, karakterisert av en like rendyrket besittelse av arbeidskraft eller arbeidsevne.

Det følger av dette at en sosialistisk arbeiderbevegelse ikke kan oppheve kapitalen, grunnlaget for kapitalistens liv og levnet, uten å samtidig oppheve lønnsarbeidet og dermed grunnlaget for arbeiderklassen som sådan. Marx gjorde derfor ofte et poeng ut av at arbeiderklassen kjempet for å avskaffe seg selv – like mye som kapitalen. Dermed ser man hvor lite hensiktsmessig det er å innvende til karakteristikken av staten som en eksekutivkomite for borgerskapet at staten ikke utelukkende har omsorg for overklassen, siden den ofte også anstrenger seg på vegne av lønnsarbeiderne. Det sier seg selv. Poenget er at den relaterer seg til dem som lønnsarbeidere.

*

På en liknende måte som lønnsarbeid og kapital, er kapitalen og staten også gjensidig utelukkende motpoler som utelukker hverandre og nettopp derfor forutsetter og impliserer hverandre. Politikkens selvstendighet fra økonomien er betinget av økonomiens selvstendighet fra politikken. Slik økonomien ble avpolitisert ved at kapitalen vokste fram og den moderne privateiendom utkrystalliserte seg, så var det denne prosessen som også avfødte den «rent politiske» staten. På denne måten kompletterer og opprettholder staten en økonomisk produksjons- og distribusjonsform som ikke bare forutsetter, reproduserer og utdyper samfunnets klassedeling, men også én klasses stadige utbytting av en annen. Som sådan er den ingen «regulator», men et klasseorgan.

 

Under fredsforhandlingene i Paris i 1973 mellom Vietnam og USA henvendte en av de amerikanske militære lederne seg til den nord-vietnamesiske forhandlingslederen og sa: «Det er et faktum at dere aldri slo oss i noe slag på bakken.» Den nord-vietnamesiske forhandlingslederen tenkte seg om et øyeblikk før han svarte: «Det er korrekt, men det er også fullstendig irrelevant.»

---

Av Per-Gunnar Skotåm har vært i Afghanistan flere ganger de siste tredve åra, blant annet sammen med mujahedin da de sloss mot Sovjet. Han sitter i landsstyret til Rødt og er fylkestingsrepresentant i Nordland.
Foto: Per-Gunnar Skotåm, 1991. Verdens største Buddha-figur ble sprengt av Taliban i 2002.

Hvorvidt en tilsvarende meningsutveksling fant sted mellom amerikanske representanter og representanter for Taliban i Doha, Qatar, veit vi ikke, men oppsummeringa ville vært like korrekt for den snart 20 år lange krigen for USA, NATO og Norge i Afghanistan. De siste vant alle trefninger, men tapte krigen i betydning vilje til å fortsette striden med militære, politiske og økonomiske midler og ga opp og nå sine mål, hvor uklare de enn kunne være.

I debatten rundt situasjonen i Afghanistan har det ofte blitt hevdet at den ikke har noen militær løsning. Dette er feil. Den hadde en militær løsning og Taliban vant.

Kostnadene har vært enorme. De største tapene i menneskeliv og skadde har afghanerne hatt. Både sivile, stridende knyttet til det afghanske militæret og politiet og ikke minst stridende Mujahedin-Taliban-soldater. Det er her snakk om omtrent 20 ganger flere drepte og skadde enn hva den internasjonale koalisjonen knyttet til USA og NATO har hatt. Omlag 2500 amerikanske soldater sammen med omlag 4000 kontraktører er drept. I tillegg kommer omlag 1500 andre utenlandske tropper hvorav 10 norske. De økonomiske kostnadene ligger på rundt 1000 milliarder US dollar, tilsvarende et norsk oljefond.

Nobelprisvinneren og fysikeren Albert Einstein definerte i sin tid galskap som: «Å gjøre det samme eksperimentet om og om igjen og forvente et annet utfall enn de foregående». Dette passer utmerket på forsøket på å endre og få kontroll over Afghanistan gjennom militære tiltak. Mange har prøvd gjennom århundrer, men ingen har lykkes. Vi kan gå tilbake til det greske forsøket 600 år før vår tidsregning og Alexander den store sitt felttog ca. 330 år før vår tidsregning til Sovjets nederlag i 1989.

På denne bakgrunn var tidligere forsvarssjef Sverre Diesen sin artikkel i Aftenposten 11. juli 2010 med tittelen «Krigen kan vinnes», er det merkelig for å si det mildt.

Å vinne

Artikkelen starter med å slå fast at «Å vinne ikke betyr å slå Taliban militært. Det har aldri noen med innsikt trodd, fordi en ren militær seier over en opprørsbevegelse som Taliban har empirien mot seg.» Sånt sett tar Diesen hensyn til Einsteins tese referert over. Det hindrer han likevel ikke i å mene at Norge, NATO og USA bør bli i Afghanistan 10–20 år til og transformere Afghanistan til en stat som fyller de ønsker han har for landet. Hans bekymring er at Afghanistan igjen kan bli en base for internasjonal terrorisme. Han konkluderer med «Det er ikke noe vi bør oppmuntre til ved flukt fra Afghanistan.»

Vel, nå har USA, NATO og Norge i realiteten flyktet fra Afghanistan som vi daglig, mens dette skrives, kan se på nyhetene.

Er det en reell fare for at det nye Taliban-styret vil la Afghanistan bli en base for terroristorganisasjoner og et utgangspunkt for framtidig internasjonal terrorisme? Det skal jeg drøfte lenger ned i artikkelen.

Mange kjenner til den prøyssiskes militærteoretikeren Carl von Clausewitz. Særlig fester folk seg med hans tese om hva krig er: «En fortsettelse av politikken med andre voldelige middel.» https://no.wikipedia.org/wiki/Carl_von_Clausewitz

Det mange glemmer, er at hans tese har en fortsettelse: «Bare politiske løsninger som kan nedfelles i en militær operasjonsordre kan løses med krig som virkemiddel.» (min tolkning). Problemstillingen er glitrende drøftet i denne artikkelen av Generalmajor Odd Vincent Skjøstad.

https://www.nb.no/items/e8e46b609ed8dd22ad04a7cda5af202e?page=28&searchText=

Etter USAs nederlag i Vietnam i 1975, som vi ser i en slags reprise fra Kabul i 2021, økte forståelsen for at krig som virkemiddel har klare begrensninger blant amerikanske militære ledere. Da general Schwarzkopf ledet styrkene som kastet Irak ut av Kuwait i 1991, men unnlot å gå mot Baghdad for å «ta» Saddam Hussein, var det forståelsen for at det kunne endre krigen til sin motsetning og ikke la seg løse militært som lå til grunn. https://no.wikipedia.org/wiki/Norman_Schwarzkopf

Dessverre var lærdommen borte i 2003 da USA angrep Irak, reiv i stykker landet og lot terrorismen gjennom IS få utvikle seg, stimulert av USA.

Norske militære og politiske ledere som har vært ambassadører for at Norge skulle ta del i krigføringa i Afghanistan, har et forklaringsproblem. De opprettholder fortsatt påstandene om at det var riktig, nødvendig og at det var verdt kostnadene. Det er ingen vilje eller evne til å reflektere over lærdommene og ta et oppgjør med norsk deltagelse og vurderingene som lå til grunn.

I desember 2019 la The Washington Post fram en omfattende dokumentasjon gjennom mer enn 2000 dokumenter om hvordan den amerikanske befolkninga systematisk var ført bak lyset av USAs politiske og militære ledere. Det var klart for denne eliten allerede fra 2009 at denne krigen ikke kunne vinnes og at de fleste rapportene om militære og politiske framganger var falske.

https://www.washingtonpost.com/graphics/2019/investigations/afghanistan-papers/afghanistan-war-confidential-documents/

Dette reiser også spørsmålet om hvorvidt også norske politiske og militære ledere ble ført bak lyset av vår nære allierte USA. I så fall forteller det ganske mye om hvor manipulatorisk USA har opptrådd overfor de som har deltatt i koalisjonen og NATO-alliansen. Om det var motsatt. At norske forsvars- og utenriksministre samt forsvarsjefen visste, er det for oss i Norge desto verre. Det betyr at befolkning og opinion i Norge bevisst er ført bak lyset. Dette er et spørsmål som krever svar.

6. juni 2016 la det regjeringsoppnevnte Afghanistan-utvalget frem sin rapport. Utvalget, ledet av tidligere forsvarsminister og utenriksminister Bjørn Tore Godal, slo fast at betydningen av Norges innsats hadde vært minimal. Det eneste som kunne sies å ha blitt oppnådd fra norsk side, var å fremstå som en god alliert av USA.  https://www.nrk.no/urix/afghanistan_-_-norge-kun-nadd-ett-av-tre-mal-1.12984270.

Sjøl denne knusende ekspertrapporten medførte ingen refleksjon i det norske politiske etablissementet, verken om hva Norge hadde vært med på eller en korrigering av kursen i ettertid. Resultatet ser vi nå.

Mer skremmende, men samtidig lovende, er at når USA og Storbritannia varsler at de ser NATO som aktør i Sør-Kina havet i en framtidig konfrontasjon med Kina, er det få protester i Norge. Det lovende er at statsminister Erna Solberg har kommet med reservasjoner. Her kan alle se hva Norge risikerer gjennom sitt NATO-medlemskap og mulig involvering i en krig med Kina.

Hva vil skje i Afghanistan under ledelse av Taliban framover?

Taliban av i dag er ikke Taliban av 1996 eller 2001. Taliban er både en politisk og militær organisasjon med kommandolinjer og ledelse for sivil administrasjon i de områdene de har befestet seg og som de forsøker å etablere i nylig vunne områder. De er samtidig et politisk uttrykk for den afghanske frigjøringskampen som har vært ført med et lokalt perspektiv fra Mujahedin som vil kaste ut de fremmede troppene fra sine områder. Taliban har nektet å møte tidligere Hamid Karzai og den nylig flyktede president Ashraf Ghani, siden de har vært sett på som utenlandske marionetter.

Nå er disse ute av maktposisjoner, sjøl om Hamid Karzai oppholder seg i Afghanistan og har signalisert at han ønsker å spille en framtidig politisk rolle i samarbeid med Taliban.

Det er et modnere Taliban som oppleves nå, og det er lite tvil om at de gjennom kampene de siste 10 år har utviklet og forankret sin organisasjon i de områdene de i lang tid har hatt innflytelse og kontroll.

Taliban ønsker å reetablere et Afghansk Islamsk Emirat og har aldri hatt en ideologisk og religiøs plattform for etablering av et islamsk verdensomspennende Kalifat. Taliban er nasjonalister, og deres kamp har dreid seg om å frigjøre landet fra utenlandske tropper. Ahmed Shah Massoud sin sønn har signalisert at han vil føre motstandskamp fra sine baseområder i Panshir, og har etterlyst internasjonal militær støtte. Dette bør han eller andre krigsherrer som Rashid Dostum ikke få. Afghanistan trenger ikke en ny borgerkrig finansiert av utenlandske støttespillere på den ene eller andre siden.

Både Al-Qaida og IS finnes med grupper i Afghanistan. Taliban har i flere provinser angrepet og nedkjempet  IS grupper de siste 2 åra. Faktisk også med luftstøtte fra USA utfra kontakter som har vært mellom partene. Al-Qaida vil ha mindre rom enn de hadde på 90-tallet ved at de faktisk ikke er ønsket. Taliban har oppsummert erfaringene med og konsekvensene av hva som skjedde med Afghanistan som et resultat av 09.11 og at Al-Qaida fikk rom til å oppholde seg og utøve aksjoner fra landets territorium. De ønsker ikke en reprise og fare for ny bombing fra USA. 

Talibans nasjonale karakter tilsier at de ønsker å forsvare landets uavhengighet. De ønsker også internasjonal anerkjennelse og utvikling og samarbeid om økonomisk utvikling i landet med andre stater. Da de afghanske Mujahedin hadde oppfylt USAs mål om å svekke Sovjetunionen i 1989–1992, forsvant de internasjonale bidragene og hjelpeorganisasjonene. Om Norge og det øvrige internasjonale samfunn nå igjen forsøker å isolere og fryse ut Afghanistan, vil man spille landet inn i hendene på Saudi-Arabia og andre fundamentalistiske krefter. 

Anerkjennelse og bistand på likeverdige premisser er det Afghanistan nå trenger. Faren for en humanitær katastrofe til vinteren kan være overhengende knyttet til manglende arbeid og inntekt for millioner av mennesker som tidligere fikk sin inntekt knyttet til oppgaver for myndighetene finansiert av den vestlige alliansen. Halvparten av Afghanistans innbyggere er under 20 år. Det er et enormt potensiale for utdanning og utvikling. Vi må lytte til kunnskapsrike afghanistankjennere som Afghanistankomiteens landdirektør i Afghanistan, Terje Watterdal. Han uttrykker at Taliban ikke er imot utdanning for verken gutter eller jenter. Afghanistankomiteen har i en årrekke utdannet kvinnelige helsearbeidere i Taliban kontrollerte områder og i forståelse med disse.

 

Tittelen på artikkelen viser til det grunnleggende spørsmålet om hensikten med alle samfunnsmessige tiltak og alle politiske vedtak. For en sosialistisk bevegelse må hensynet til arbeiderklassen og folket være det grunnleggende. Vi støtter ikke produksjon for produksjonens skyld, men når det beriker og løfter livsvilkåra for de breie lag av befolkninga. En sosialistisk bevegelse må ta kampen når staten overfører store verdier til de største kapitalgrupperingene, i Norge og internasjonalt, innafor elektrisk energi, olje og gass når det ikke fører til framskritt og forbedring for folk.

Per-Gunnar Skotåm er sentralstyremedlem i Rødt og fylkestingsrepresentant i Nordland.
Foto: Alan O'Neill

Vi har i Norge hatt en vår og sommer med kraftig fall i energiprisene. Mens dette skrives, selges en kilowattime elektrisk strøm for 1,5 øre. Vann slippes utenom turbinene på en rekke kraftstasjoner som et resultat av lav etterspørsel og en ekstra snørik vinter i deler av Norge.

Politisk har sommeren blitt preget av omfattende aksjoner fra flere lokalsamfunn som kjemper mot det de opplever som rasering av sine utmarksområder og rekreasjonsområder ved bygging av store landbaserte vindmølleparker. Vindmølleparkene bygges og eies i hovedsak av internasjonale kapitalgrupperinger, og på lenger sikt vil disse gi begrensede positive ringvirkninger i form av lokale arbeidsplasser. Tvert om er hensikten ikke å bruke den elektriske energien til lokal produksjon og verdiforedling, men at den skal kobles inn på nettet for eksport til Europa. Norge stiller med areal og vind for et formål som ikke gir nevneverdig tilbake. Det er et stort og vedvarende press for videre utbygging av vindkraft på land uten at det er dokumentert behov for denne elektriske energien til innenlandske formål.

Det er heller ikke mulig å bygge ut disse landbaserte vindmølleparkene lønnsomt for utbyggerne uten store statlige subsidier. Derfor de såkalte grønne sertifikatene som finansieres over strømregningene til ordinære forbrukere i Norge. De grønne sertifikatene er en støtteordning for fornybar energi iverksatt i 2012 og med sluttdato utløpet av 2021 for å komme med i ordningen (Regjeringen, 2019).
Det skjer også ved at kostnadene til utbygging og forsterkning av nettilknytning for vindmølleparkene fordeles ut som ekstra nettleie til ordinære forbrukere. Sjøl da vil det ikke bli lønnsomhet for elektrisk energi fra vindmøller sammenlignet med strøm fra eksisterende vannkraftverk. Som NVE har dokumentert (2019), finner de kun «samfunnsmessig lønnsomhet» ved disse utbyggingene gjennom etablering av flere eksportkabler for strøm. Det medfører en generelt høyere strømpris i Norge for all elektrisk energi i Norge ved at vi må betale den europeiske strømprisen.

To typer installasjoner til havs

Det er to typer havvindmølleparker: Bunnfaste installasjoner hvor vindmøllene står fysisk stille ved at de er festet til havbunnen. Flytende vindmøller som er i bevegelse innen et begrenset område, og hvor de gjennom en komplisert forankringsteknologi er festet til bunnen, men er dynamiske i forhold til vind og strøm.

Bunnfast vindmølleteknologi regnes i dag som en moden teknologi hvor teknikk og kostnader ved bygging er kartlagt og det er mulig med forhandskalkyler for bygging og drift. Disse bygges også i større nærhet til land og er lettere og billigere å underholde. Det er mange av disse langs kysten i Nord-Europa.

Bunnfast havvind er betraktelig dyrere å bygge og drifte enn vindparker på land. Også her er det en forutsetning med de samme subsidiene som nevnt over, pluss tilleggssubsidier og arealbeslag i grunne sjøområder for å oppnå lønnsomhet. Per definisjon vil bunnfast vindkraft i stor grad komme i konflikt med fiskeriinteresser fordi de må plassere på samme dyp som bankene hvor fisket foregår.

Flytende havvind regnes som en umoden teknologi som til dels fortsatt er på utviklingsstadiet. Det er særlig forankringsteknologien det er utfordrende å få til. Her er det nå riktig nok en rask teknologisk utvikling (NVE 2019, B).

Her drøftes teknologi og kostnader hvor merkostnadene for vindenergi sammenlignet med norsk vannkraft synliggjøres

• Ingen vindenergiproduksjon kan konkurrere kostnadsmessig med utbygd vannkraft i Norge.

• Vindmøller på land er dyrere enn eksisterende vannkraft.

• Bunnfast vindkraft er dyrere enn vindkraft på land.

• Flytende havvind er dyrere enn bunnfast havvind.

• Sjøl om kostnadene for utbygging er fallende, framgår det av NVE sine rapporter at vindkraft på land minst vil være en halv gang dyrere enn utbygd vannkraft. Bunnfast havvind to til fire ganger dyrere enn vannkraft i Norge og flytende havvind fire til fem ganger så dyrt som allerede utbygd vannkraft i Norge.

Flytende havvindmølleparker blir ytterligere mer kostbare å bygge ut per kilowattime enn bunnfast vind som igjen er dyrere enn landbasert vind. En bedre utnytting av stabil vind og større konstruksjoner kompenserer ikke for dette. Flytende havvind vil kreve enorme statlige overføringer og subsidier for å kunne gi fortjeneste til utbyggerne. 

Det er store utfordringer knyttet til utforming, bygging og drift. Alt dette vil kunne løses over tid, men til hvilken pris? Hva skal strømmen brukes til?

Trengs ikke i Norge 

Om det skulle bli dokumentert et større elektrisk energibehov enn dagens i Norge hvor vi med årlige variasjoner har mellom seks og femten terrawattimer overskudd, vil teknologiske utbedringer og noe utvidet kapasitet kunne gi fire til femten terrawattimer i tillegg fra allerede utbygd vannkraftanlegg. Det vil samfunnsøkonomisk og bedriftsøkonomisk være lurest å begynne med begrensede naturinngrep sammenlignet med vindkraft.

Vindkraft til havs dreier seg om helt andre ting enn å dekke et nasjonalt behov for ytterligere elektrisk energi. Pådriverne for utbygging av norsk havvind argumenterer derfor heller ikke med at denne energien trengs i Norge.

Det dreier seg om elektrifisering av norsk sokkel, slik at all norsk gassproduksjon kan selges og ikke som nå hvor en del av gassen brukes ved og på plattformene i lokale gasskraftverk for nødvendig elektrisitetsproduksjon for sjølve olje- og gassproduksjonen. Elektrifisering av norsk olje- og gassproduksjon kan skje enten ved å legge strømkabler fra fastlandet, eller ved bygging av vindmøller til havs. Elektrifisering av norsk sokkel vil ikke gi et milligram mindre CO2 utslipp, siden den sparte gassen vil bli eksportert og brent andre steder. Utslippet fra denne vil bli det samme men gi produksjonsselskapene en ekstrafortjeneste ved at ytterligere ca. 10 % av norsk gassproduksjon vil bli solgt. Denne brukes i dag til lokal elektrisitetsproduksjon på feltene. Kostnadene for elektrifisering gjennom etablering av kabler og transformatorstasjonen betales av staten og av husholdningene gjennom et tillegg på strømregninga som forøvrig ikke er spesifisert. En ny gavepakke til oljekapitalen uten miljøgevinst. Hensikten er å oppfylle Paris-avtalens intensjon om å redusere CO2 utslippet på norsk territorium, sjøl om gassen fortsatt brennes, men da på andre lands territorium. Når kablingen er bygget, finansiert av staten og norske forbrukere, vil det være gunstig å bygge flytende eller bunnfaste vindmøller i området og koble seg til kablingen som allerede er lagt der, og finansiert av andre.

Tvert om vil CO2 utslippene økes ved at produksjon og etablering av vindmøllene og tilhørende utrustning vil gi store utslipp.

Det dreier seg også om at olje- og gassindustrien ved å få enorme statlige subsidier investeringsmessig og skattemessig kan få etablert vindmølleparker med elektrisitetsforsyning i tilknytning til produksjonsstedet for olje og gass. Hovedargumentet for dette i dagens debatt er at det vil kunne gi norsk verkstedindustri oppdrag innafor en maritim fornybar sektor som flytende havvind kan bli, og gjennom det bidra til å unngå arbeidsledighet ved nedtrapping av olje- og gassindustrien.

Dette standpunktet undervurderer hvem som er pådriverne for dette og at olje- og gassindustrien legger de fleste premissene. Helhetsforståelsen får man ved å se vårens strid rundt den såkalte oljeskattepakka i sammenheng med hva strømmen fra havvind skal brukes til.

Denne elektrisitetsforsyningen vil bli brukt til produksjon av hydrogen og ammoniakk fra gassen ved etablering av fabrikker på gassfeltene og videre gjøre denne mer lønnsom. Dette vil gi et ekstra økonomisk insentiv i forhold til mulige ulønnsomme prosjekter og bidra til en ny omdreining i skruen for videre oljeutvinning i de norske havområdene.

Oljeskattpakka

Ved stortingsbehandlingen av den såkalte oljeskattpakka for oljeindustrien 11. juni i år, fikk oljeindustrien gjennomslag for det meste av hva de ønsket. Det er en økonomisk gavepakke som over fire år fra 2020 til 2024 vil gi oljeindustrien milliarder i skattelette og subsidier gjennom utsatt skatt. Hvor mange hundre milliarder denne gavepakka vil utgjøre, er helt avhengig av hva investeringsnivået vil bli framover (VG 2020).

Resultatet blir en intensivering av oljeinvesteringene framover og prosjekter som tidligere var vurdert som ulønnsomme og derfor lagt i skuffen, vil bli tatt fram igjen. Bakgrunnen er at det økonomiske lønnsomhetspunktet blir redusert med åtte til ti dollar fatet sammenlignet med det eksisterende skatteregimet som også er til stor fordel for oljeindustrien. Samtidig er den såkalte iskanten flyttet nordover i tross faglige råd og Rødt, SV og MDG sin motstand. Dette betyr at skattepakka sammen med flyttinga av iskanten vil bidra til intensivert petroleumsaktivitet også videre nordover i Barentshavet.

SV og MDG var motstander av skattepakka, mens Rødt forsøkte seg på et slags standpunkt mellom ja til miljø og ja til arbeidsplasser ved oljeutbygging. Rødts standpunkt vil neppe bli oppfatta positivt av miljøbevegelsen og av nye kull av unge som er opptatt av klodens framtid.

Verre er det at gjennom sitt vedtak har Rødt bidratt til å stille spørsmålstegn ved om våre programmer er troverdige, om vi mener det vi mener, eller om man kan endre vesentlige deler av politikken når det kommer et stormkast. Her ved et brått fall i oljeprisen og mulig lavere etterspørsel en tid.

Bakenfor de aktuelle vedtakene i Rødt og i Stortinget ser man konturene av oljeindustriens langsiktige strategier. Sånn sett er den vellykkede oljeskattepakka som oljeindustrien oppnådde, første trinn i en tre-trinns rakett for å høste milliardprofitter i årene som kommer, sterkt subsidiert av den norske staten og økende kostnader for norske husholdninger.
Trinn to er utbyggingsstrategien for havvind.

Neste offensiv og punkt tre i strategien fra oljenæringa, som er de samme som ønsker å bygge og drifte bunnfast og særlig flytende havvind, er å få på plass det samme subsidierte skatteregimet for flytende havvind som oljenæringa oppnådde gjennom skattevedtaket torsdag 11. juni.

Offensive planer for havvind

Equinor, Aker og andre har nå en offensiv for en storstilt utbygging av flytende havvind. Det krever enorme subsidier og forsvares med at det kan gi en omstilling til grønn strøm og produksjon for den samme industrien som så langt har bygd utrustning for petroleumsindustrien. Sånn sett skal det bidra til en sømløs overgang fra fossil energiproduksjon til fornybar energiproduksjon. Strømmen skal ikke ilandføres i Norge.

Tvert imot er Aker og Equinor sin hensikt å bygge flytende havvindmølleparker som skal levere strømmen til flytende fabrikker som skal produsere ammoniakk og hydrogen på basis av naturgass på feltene. Overskuddsenergien skal kables og føres til England og Skotland. Dette er trinn 3 i raketten.

Trinn 1 er altså et nytt skatteregime for oljeindustrien. Trinn 2 er å få det samme skatteregimet som oljeindustrien på havvind. Trinn 3 er å bruke denne sterkt subsidierte elektriske energitilførselen til å intensivere produksjonen, utnytte feltene bedre gjennom injeksjon av vann i grunnen med elektrisitet som energikilde i prosessen med påfølgende ekstrafortjeneste av gass som ellers ville ha blitt benyttet som energikilde på feltet.

Kampanjen for flytende havvind som nå drives av Equinor og Aker gjennom ulike tankesmier og utredningsorganisasjoner og delvis finansiert av de samme, har som formål å gjennomføre en enorm verdioverføring til de samme selskapene. Sjølsagt for å fylle lommene til de som har mest fra før. Det er noe paradoksalt at nå som vi gleder oss over at North Connect-kabelen ble lagt i skuffen, forhåpentligvis på varig basis, går noen inn for å statsfinansiere havvind med påfølgende kabellegging til England og Skottland.

Bellona og Zero har begrenset troverdighet hos mange miljøengasjerte fordi man opplever en nær kobling mellom finansiering fra næringsinteresser og deres faglige konklusjoner. Det burde være flere enn meg som er opptatt av den samme koblinga mellom venstresidas tenketanker, deres finansiering og politiske konklusjoner. Leser man Manifest analyse sin utredning om grønn industrisatsning, forøvrig finansiert av Aker, er den i sitt innhold identisk med Aker sine prospekt om det samme, sjølsagt begrunnet med noen andre argumenter.

Landbaserte vindmølleparker kan ikke konkurrere med eksisterende vannkraft når det gjelder kostnader ved utbygging og økonomisk lønnsomhet. Det er kun ved store subsidier gjennom grønne sertifikater, subsidiert nettutbygging og ikke minst tilnærmet fri tilgang til store areal fra allmenningen slik at det kan oppnås en slags lønnsomhet på lang sikt. Med dagens forventede priser fram til 2030–2040 er dette fortsatt ikke mulig. Det kreves en betraktelig høyere strømpris, på lenger sikt noe som søkes oppnådd gjennom stadig flere utenlandskabler for elektrisk energi med medfølgende mangel på strøm i Norge og derav prisstigning i Norge. I hovedsak finansieres dette av ordinære forbrukere og husholdninger gjennom påslag på strømregninga i dag og i framtida (NVE 2017, Statnett 2018).

Referanser:

• Norges vassdrags- og energidirektorat 2017. Har strømnettet kapasitet til elektriskebiler, busser og ferger? Tilgjengelig på: [http://publikasjoner.nve.no/rapport/2017/rapport2017_77.pdf]
• Norges vassdrags- og energidirektorat 2019 A. Tilgjengelig på: https://www.nve.no/northconnect/sammendrag/?ref=mainmenu
• Norges vassdrags- og energidirektorat 2019 B. Faktaark Nr 15/2019: Dybde og kompliserte bunnforhold gjør havvind i Norge dyrere enn i Europa. Tilgjengelig på: http://publikasjoner.nve.no/faktaark/2019/faktaark2019_15.pdf
• Regjeringen 2019. Målet med elsertifikatordningen er nådd. Tilgjengelig på: https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/malet-med-elsertifikatsystemet-er-nadd/id2646527/
• Statnett 2018. Langsiktig markedsanalyse. Norden og Europa 2018–2040 Tilgjengelig på: https://www.statnett.no/globalassets/for-aktorer-i-kraftsystemet/planer-og-analyser/langsiktig-markedsanalyse-norden-og-europa-2018-40.pdf
• VG 2020. Rundlurt av Røkke og co. Tilgjengelig på: https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/e83lxy/rundlurt-av-roekke-og-co

Aslak Storaker, bibliotekar, medlem av Rødts internasjonale utvalg og studieansvarlig for Rødt i Agder.

Terje Halvorsen:

Forfulgt, fordømt og fortiet. Historien om den kommunistiske motstanden i Norge 1940–1945

Vigmostad & Bjørke 2020, 470 s.

I mange år har jeg ønska meg et oversiktsverk om de norske kommunistenes motstandskamp under andre verdenskrig. Og ingen nålevende nordmenn trur jeg er bedre kvalifisert til å skrive den historien enn nettopp Terje Halvorsen, som både er en historiker som har arbeida med dette stoffet siden 1970-tallet og er sønn av den kjente motstandskjemperen Roald Halvorsen.

Halvorsen innleder med en lengre drøfting av kommunistenes stilling ved krigsutbruddet. Han gjør et poeng av hvor uforberedt en i Norge var på tyskernes «totale krig». Etter okkupasjonen skrev NKPs avis Arbeideren at motstandskampen regjeringa leda fra Tromsø, betød å «stille seg i den britiske imperialismens tjeneste». Men også Stortingets presidentskap førte sommeren 1940 forhandlinger med okkupasjonsmakten om å avsette kongen og regjeringa. Mange brukte lang tid på å ta inn over seg realitetene i de nye, rådende forhold med nazifisering, folkemord og «den totale krig». En del kom aldri riktig til å gjøre det.

NKP var det eneste partiet som opprettholdt en illegal organisasjon under hele krigen. Partiet holdt hele tida fast på sin prinsipielle antifascisme, med krasse angrep på fascismen, NS og jødeforfølgelser. NKP hadde en fordel framfor de andre partiene ved at mange medlemmer hadde lært om illegalt arbeid på kaderskole i Moskva og hadde medlemmer og sympatisører med militær erfaring fra den spanske borgerkrigen. Halvorsen anslår at mellom 6 000 og 10 000 mennesker deltok i kommunistisk motstandsarbeid, og at rundt 200 mista livet som følge av sitt engasjement.

Halvorsen gir en inngående og detaljert beskrivelse av hvordan kommunistene dreiv illegalt arbeid rundt om i landet, både delt inn etter geografisk område og aktivitetsform: illegale aviser, fluktruter, studiesirkler, militærtrening og likvidering av nazister. Mest sentralt står nok likevel partiets innsats i den militære sabotasjen, og boka går nøye gjennom hvilke aksjoner som blei gjennomført og hva slags politisk linje NKP førte for å fronte dette arbeidet.

Etter at Peder Furubotns overtok som partileder ved årsskiftet 1941/42 gjorde NKP et iherdig forsøk på å opprette en felles front med den øvrige motstandsbevegelsen og å vinne dem over for en linje med sabotasje av krigsviktig industri og forberedelser til partisankrig. De viktigste navnene her var foruten Furubotn, «Osvald»-gruppas leder Asbjørn Sunde og «Pelle»-gruppas leder Ragnar Sollie. Men Halvorsen lar oss også bli kjent med svært mange andre kvinner og menn som våga livet med sin innsats for friheten, for kvinnenes del blant annet i form av kurérvirksomhet og sanitetstjeneste.

Jeg synes det er fortjenestefullt at forfatteren bruker like mye plass på de motstandsheltene som blei arrestert, torturert og henretta, som de som lyktes og overlevde. Vi får også et godt innblikk i hvordan flertallet i Hjemmefronten og den norske regjeringa i Londons linje var å fokusere på holdningskamp mot nazifiseringen, og at militær aktivitet skulle begrenses til å trø støttende til ved en alliert invasjon. Den britiske regjeringa delte derimot NKPs syn på betydningen av den aktive motstanden. Fra høsten 1944 fulgte også Milorg opp og begynte sjøl med militær sabotasje.

Et sentralt element i den kommunistiske motstandskampen var at en skulle legge alle politiske uenigheter og klassemotsetninger til side for å samle flest mulig i kampen mot nazismen og okkupasjonen – en brukte derfor gjerne nasjonale og aksjonsrettede navn på aviser og paroler. Samtidig avviste en det nasjonalistiske synet om at en skulle holde oppe den norske industriproduksjonen og ikke foreta seg noe som kunne risikere norske liv, når millioner døde på slagmarka og i motstandskampen mot nazistene i andre okkuperte og angrepne land.

En svakhet med boka er at Nord-Norge nesten ikke behandles. Dette begrunnes med at det ikke var mulig for NKP-lag i Nord-Norge å opprettholde kontakten med NKPs sentralledelse på Østlandet, og at kommunistene der i hovedsak utførte motstandsarbeid for britisk og sovjetisk etterretning. Ellers er boka både levende skrevet og grundig dokumentert med hele 1117 kildehenvisninger. Det er ingen tvil om at dette er Terje Halvorsens store livsverk, som han har arbeida til og fra på helt siden 1970-tallet. Det er all grunn til å si seg fornøyd med resultatet.

Et storverk om den kommunistiske motstandskampen.

 

Ifølge den israelske fascismeforskeren Zeev Sternhell oppstod fascismen for første gang i Frankrike allerede før første verdenskrig, og dette gjennom en syntese av sosialistiske og nasjonalistiske politiske tendenser.1 Sternhells teori er omstridt og kan diskuteres, men det er riktig at franske syndikalistiske tenkere som hevdet de ville opprette et sosialistisk samfunn, endte med å knytte tette bånd til konservative og antisemittiske nasjonalister. Resultatet ble en bevegelse vi kan regne som en forløper for fascismen. Det bekrefter ikke den konservative «hesteskoteorien», men det gir en påminner om at sosialistisk retorikk via Alphonse Toussenel, Pierre Leroux og Joseph Pierre Proudhon og til den berømte syndikalisten Georges Sorel. 2

---

Av Oscar Dybedahl, filosof og skribent.
Foto: Mohamed Hassan/Pixabay

Debatten fortsetter. Se Gnist 4/20.

«Den antijødiske delen av den franske sosialistbevegelse i de tre tiår som fulgte Fourier og Saint-Simon – fra 1840-tallet til Pariserkommunen av 1871 – er i hovedsak forbundet med tre navn», nemlig Toussenel, Leroux og Proudhon.3 De representerte en sosialisme eller en antikapitalisme som baserte seg på en antisemittisk diagnose der kritikken av finanssektoren stod i forgrunnen. Den spilte på stereotypien om «pengejøden» og videreførte katolisismens demonisering av åger. Jøden ble analysert som en «antiprodusent» som verken dyrket jorda, produserte rikdom eller handlet med varer, men fungerte som en parasittisk mellommann. Som finansspekulasjonens representant var jøden en negativ kraft som oppløste mellommenneskelige bånd og relasjoner. Proudhon artikulerte dette med klare ord, og regnet også med at svarte mennesker var underlegne de hvite, at kvinnen var en slags mellomting mellom mannen og dyreriket, og at det var sørstatene som hadde retten på sin side under den amerikanske borgerkrigen. Som historikeren George Lichtheim kommenterer: «Marx’ karakteristikk av Proudhon som en forvirret småborger, ser ut til å ha vært for mild.»4

Fra Marx’ ståsted er skillet mellom finans og industri som henholdsvis «plyndrende» og «skapende» kapitalformer, overhodet ikke meningsfull. Slik Marx analyserer den, er finanskapitalen en utvekst av industrikapitalen, og den gjør det mulig for industrikapitalen å produsere og tilegne seg en større merverdi enn det som ellers ville ha vært tilfellet. Fiendtligheten til finans er derfor inkonsekvent og selvmotsigende, og i prinsippet umulig å realisere.

Det var ikke uten grunn at Karl Marx ikke identifiserte seg bredt og usekterisk som en antikapitalistisk eller sosialistisk tenker, men framhevet at det var nødvendig å utforme en ny og distinktiv sosialisme som ikke var belemret av slike mangler. Marx får fram at det finnes sosialistiske tenkemåter som i virkeligheten ikke bistår forsøket på å oppheve den kapitalistiske produksjonsmåten, men snarere gjør dette umulig og potensielt bidrar til å forsterke og understøtte brutale aspekter av det eksisterende samfunnet. Med dette som bakgrunn finnes det ingen grunn til å kvie seg for å utvikle kritiske analyser av de fremdeles eksisterende sosialismevarianter som er belemret av både rasistiske, antisemittiske og i det hele tatt forvirrede tenkemåter.5

Sorel og hans menn

Georges Sorel ble berømt for sine bidrag til syndikalistisk tenkning. Han var født inn i en borgerlig familie, men ble vunnet over til arbeiderklassen på grunn av det han så som dens solidaritet og offervilje, egenskaper han ikke fant hos sin egen klasse.6 En av Sorels sentrale tanker handlet om behovet for mobiliserende myter, altså forestillinger som ikke så mye var sanne beskrivelser eller sannsynlige forutsigelser, men nødvendige for å mobilisere menneskemasser og gjøre et inntrykk på verden. «No man goes very far who knows where he is going», slik fascisten Oswald Mosley uttrykte et liknende poeng.

Det var sekundært hvorvidt samfunnets økonomiske utvikling faktisk delte det inn i «to store direkte motsatte klasser», som Marx sa i Det kommunistiske manifest. Det avgjørende var at dette var en myte som satte arbeiderklassen i stand til å gjennomføre en vellykket oppstand for sosialismen. Sorels første bok var derfor et generaloppgjør med den argumenterende filosofiske tradisjonen, slik den ble innstiftet av Sokrates og de greske filosofene. Ifølge Sorel sørget filosofene dermed for at den heltemodige homeriske kulturen – som ikke var bundet sammen av en optimistisk tro på fornuften, men av pessimisme og storslåtte myter – ble revet i filler, og i dets sted fulgte et samfunn som dreide seg rundt penger, materiell nytelse og lærde fraser.

I 1909 kastet Sorel fra seg klassebegrepet og tonet ned sosialismen, men beholdt sin intense fiendtlighet til den borgerlige sivilisasjonen, i dens intellektualisme og grådige materialisme. Arbeiderklassen var blitt temmet og pasifisert ved hjelp av de store varehusenes billige forbruksvarer. Dermed stod Sorel uten et revolusjonært subjekt, en aktør i stand til å gjøre opp med den rådende dekadansen. Det nasjonale fellesskapet stod likevel fram som et mulig alternativ, og så ut til å fungere svært effektivt som en mobiliserende myte. Sorel og hans disippel Édouard Berth orienterte seg derfor mot Action Française, den autoritære nasjonalistbevegelsen til Charles Maurras. Fra mars 1911 til juni 1913 drev Sorel avisa L’Indépendance praktisk talt «som en simpel representant for Action Française».7

Som Sternhell påpeker, hadde Sorel og hans tilhengere redusert sosialismen til ett eneste element, nemlig den revolusjonære oppstand – «generalstreiken» – som skulle gjøre opp med det borgerlige samfunnets dekadense. Når det viste seg at sosialismen og klassekampen var død, ble det revolusjonære motivet likevel ivaretatt, men det revolusjonære subjektet skiftet fra proletariatet til nasjonen. Utbruddet av første verdenskrig bekreftet for mange revolusjonære syndikalister at nasjonen var en mer effektiv myte enn arbeiderklassen.

Sosial – òg nasjonal

Særlig prisverdig i Sternhells framstilling er at han får fram hvilken ny forståelse av det kapitalistiske samfunnet som utviklet seg hos Sorels etterfølgere med overgangen fra arbeiderklasse til nasjon. Heretter var det ikke egentlig klassemotsetninger som utgjorde kjernen, men «produsenter» eller «skapende klasser», stilt i motsetning til «ikke-produsenter» som ikke bidro skapende til samfunnet. Dette er kjent som produktivisme.

Den nye motsetningen gikk mellom alle produsenter, uansett hvilken klasse de tilhørte, og den parasittiske eliten av spekulanter og formidlere. Det spilte ingen rolle om produsenten var en arbeider, håndverker, bonde eller industrikapitalist. Uansett stod de i en felles motsetning til en liten elite som overhodet ikke bidro til samfunnets rikdomsproduksjon, men var en snyltende utvekst på den. Denne framstillingen tjente til å forene både industriarbeidere og bedriftsherrer, som nå fikk felles interesse av å bekjempe «finanskapitalismen». Slik ble paranoide utbrudd mot finanseliten en måte å fingere klassekamp, men samtidig legge til rette for et korporativt interessefellesskap mellom arbeid og kapital.

Kapitalismens utbyttende aspekter ble på denne måten adressert med en slags «klassekamp», men nå formulert med uttrykk som ikke truet med å sprenge nasjonenes enhet i filler, slik marxistisk klassekampteori gjorde. Dette var en sosialisme for alle, og ikke én bestemt klasse – en sosialisme for hele nasjonen.

I denne sosialismen ble kilden til samfunnets grunnleggende problemer at det fantes en inntrenger eller et forstyrrende element som hadde korrumpert systemet. Den skyldige var ikke kapitalen, men finanskapitalen, storkapitalen eller den jødiske kapitalisten; ikke samfunnsstrukturen i seg selv, men et eller annet element i den som ikke spilte sin rolle på en skikkelig måte.8

Eksempelet på dette «par excellence» er ifølge Slavoj Žižek jøden som en «pseudokonkret figur» som legemliggjør alle de anonyme kreftene som herjer med det moderne mennesket og blir en representant for alle samfunnsmessige onder. Dermed har ideologien «forflyttet den immanente samfunnsmessige antagonismen [mellom arbeid og kapital] over på antagonismen mellom det forente folket og dets eksterne fiende».9 Framstilt på denne måten må frigjøring innebære at fienden blir fjernet, eliminert.

Finans og globalisme

Karakteristisk for sosialistene ovenfor var at de store samfunnsproblemer ble analysert gjennom et nasjonalt skjema der den indre klassemotsetningen i samfunnet ble erstattet av en ytre opposisjon mellom produsenter og parasitter, og der den impliserte løsningen på disse problemene ikke egentlig var forvandling av samfunnsforholdene, men at man fikk bort de fremmedlegemer som hadde festet seg på samfunnskroppen. Det er verdt å merke seg at det fremdeles ikke er noen mangel på selvutnevnte sosialister som går i denne retningen, om enn i ulik grad og med varierende konsekvens.

Med dette til grunn er det mulig å si noe om hvilken samfunnsanalyse som blir fremmet av Norges nå kanskje mest berømte sosialistiske blogg, nemlig Steigan.no. Det er relevant at redaktøren i hovedsak interesserer seg for nettopp en mikroskopisk klikk av det han kaller «finansfyrster» eller «finansoligarker». Steigan har lenge hevdet at nettopp finanskapitalen disponerer voldsomme maktmidler over både politikere og massemedier, og bruker disse til en målrettet kampanje for å etablere «et ny-føydalt finansdiktatur».10

Allerede før første verdenskrig hadde «finanskapitalen tatt kommandoen over industrikapitalen», men i nyere tid – og særlig med «finanskrisa» i 2008 – «klarte finanskapitalistene å tilegne seg enorme mengder kapital fra andre kapitalister, fra arbeiderklassen og fra statsbudsjettene», og vi ser at de dermed «tilegner sin profitt på en annen måte enn andre kapitalister», «ikke først og fremst gjennom akkumulering av profitt via produksjonen (…), men gjennom å manipulere finansmarkedene.»11 Dette er tilbakevendende temaer hos Steigan, og han vil støtte seg på Vladimir Lenin for å få fram at finanskapitalen nå krever en tributt «fra alle andre klasser i samfunnet, inklusive fra industrikapitalen. [Min utheving.]»12

Det er merkverdig å hevde at «finansfyrstene» ikke tjener sin rikdom ved «akkumulering av profitt via produksjonen», som om dette skulle særprege vår kapitalisme.13 Det kjennetegner nettopp alle andre kapitalformer enn industrikapitalen, og er tilfellet i ethvert samfunn med en utviklet kapitalistisk produksjonsmåte. Årsaken er at industrikapitalen selv vil tjene på å skille ut uproduktive funksjoner slik som handel og pengeutlån, ifølge Marx. Der en klønete teoretiker som Proudhon fikk det for seg at dette måtte bety at samfunnet var underlagt finansfolkenes diktatur, forstod Marx at det i virkeligheten var industrikapitalen som virket bestemmende.14

Det vesentligste for Steigans analyse blir at det eksisterer en mikroskopisk klikk av finanskapitalister som ikke føler tilhørighet til noe land. De tilegner seg ikke profitt via produksjonen, men ved å manipulere og plyndre, og tar del i et globalistisk prosjekt som går ut på å «rasere nasjonalstatene».15 «De ultrarike fører en rå og brutal klassekamp for å legge hele verden under seg i enda høyere grad enn de har klart til nå», og planen er å «feie nasjonalstatene over ende og sjøl ta den direkte styringa».16

Leseren har kanskje lagt merke til at dette ikke henger godt sammen. Dersom man legger til grunn Marx’ teori om de kapitalistiske samfunnsforholdene, hvilket Steigan hevder at han gjør, så ville dette medføre at selve finanskapitalen opphørte å eksistere. For Marx avhenger kapitalens eksistens av at «samfunnets konsentrerte makt»17 tar form av en fremmed stat, altså en stat kapitalen selv ikke styrer.18 Årsaken er kort sagt at en stat styrt av én enkelt kapitalist (eller gruppe av kapitalister), ikke ville bry seg med å opprettholde eiendomsretten og kontraktene til sine konkurrenter. At kapitalister skulle sette staten til side og «ta styringa» blir fra dette perspektivet lite annet enn et selvmotsigende utsagn.

Steigan vil gi Lenin skylden for sine teorier. Det er talende, men ikke rimelig. Det er verdt å merke seg at Lenin riktignok tilskriver finanskapitalen stor betydning, men han bygger på Rudolf Hilferdings definisjon av denne: «Jeg vil kalle den bankkapital, altså kapital i pengeform som på denne måten i virkeligheten forvandles til industriell kapital, for finanskapital.»19 Hensikten er med andre ord ikke å beskrive finansfyrster som tjener sine penger ved å manipulere, men å analysere en bestemt historisk utvikling av – og stadium for – den kapitalistiske produksjonen. For Lenin var det tendensen til monopolisering som frambrakte imperialismen, kapitaleksporten og sammensmeltingen av bank- og industrikapitalen.20 Ved siden av dette finnes det i Imperialismen noen mer eller mindre tilfeldige kommentarer om finanskapitalistenes bestikkelser av politikere og andre grupper. Det er nettopp slike kommentarer – og ikke Lenins teori som sådan – som trekkes fram og blir forsøkt videreutviklet av Steigan. Det får som følge at der «finanskapitalens overvekt» eller «herredømme» for Lenin springer ut av en ordinær kapitalistisk utviklingsprosess (tendensen til sentralisering og monopolisering), så blir den av Steigan tolket som en konsekvens av et komplott fra finansfolkenes side, et målrettet prosjekt de har klekket ut og skal gjennomføre ved å bestikke politikere, og så videre. Derfor får Steigans artikler sterke anstrøk av voluntarisme, der det framfor alt er nettopp hemmelige komplotter fra grupper i overklassen – ikke minst ved de største finansfyrstene – som driver historien og definerer hvilke politiske spørsmål som står på agendaen.

Det faktum at det ifølge Lenin nå florerer av «rentenister», «finansoligarker» og så videre, har ikke å gjøre med at noen finansfolk har lyktes med slike planer og komplotter. Lenins formål er heller ikke å framheve makten til finans- eller banksektoren, men å formidle at kapitalismen over tid har erstattet kapitaleiernes tilsynsfunksjoner med lønnsarbeidere – sjefer, bedriftsstyrer og så videre – og dermed gjort kapitaleierne økonomisk overflødige.21 Det er dette som er grunnen til at storborgerskapet av Lenin blir beskrevet som stadig mer parasittære, og ikke – som Steigan tror – fordi de nå blir kontrollert av spekulative finansfolk. For Lenin skal den sosialistiske revolusjonen fullbyrde denne historiske utviklingstendensen, og det er også grunnen til at han regnet imperialismen som «kapitalismens høyeste stadium». Steigan har altså festet seg overfladisk ved visse elementer av Lenins terminologi («tributt», «finansoligarki», og så videre), og brukt dette til å framstille en «leninisme» som er diametralt motsatt Lenins virkelige teori.

Steigans nysosialisme

Om vi nå ser bort fra forvirringene i Steigans formuleringer, er det verdt å merke seg i hvilken grad de sammenfaller med teoriene til slike som Proudhon og Sorel. Han har utropt til hovedfiende en liten gruppe finansfyrster som ikke tilhører noen nasjon, og som dessuten fører krig mot nasjonalstaten. Klassemotsetningen innenfor nasjonen kan dermed erstattes med en motsetning som går mellom nasjonen og en gruppe som er den fremmed. Det er derfor ikke overraskende at Steigan også har vridd analysen i en produktivistisk retning, der det for ham blir viktig å understreke at finansfyrstene bare skaper sin rikdom ved å manipulere og spekulere, og ikke i forbindelse med produksjonen av samfunnets rikdom.

Dette er én av de tendenser som gjør seg gjeldende på Steigan.no, men det er selvsagt ikke den eneste. Budskapet varierer fra artikkel til artikkel, og det er ikke til å bli klok på hvorvidt verdens herskere egentlig er monopolkapitalistene, finansfyrstene eller simpelthen kapitalistene. Han ordlegger seg ulikt i ulike artikler, og er ikke en teoretiker med sans for konsekvens. Det er for så vidt ikke uvanlig for sosialister som lider av besettelse med finanssektoren. Likevel medfører det at Steigan – når han ønsker – kan formulere sin sosialisme på en måte som ikke fornærmer de høyrevridde og nasjonalistiske lesere han har tiltrukket seg. De kan selvsagt tåle litt «klassekamp», når den er rettet mot anti-nasjonale finansfyrster i utlandet. Det er en eksplosiv blanding Steigan herved rører sammen, men han er ikke den første til å prøve seg.

Noter

1 Zeev Sternhell, The Birth of Fascist Ideology – from Cultural Rebellion to Political Revolution. Princeton: Princeton University Press 1994.

2 Jf. George Lichtheim, «Socialism and the Jews». Dissent Magazine, juli-august 1968: 413-457. Lichtheim framhever selvsagt også at det finnes en annen tradisjon, fra den franske sosialismens andre grunnlegger, Saint-Simon, som var positiv til den franske revolusjonen og frigjøringen av jødene.

3 Ibid., 422.

4 Ibid., 427.

5 Jf. Michele Battini, Socialism of fools – Capitalism & Modern Anti-Semitism. New York: Columbia University Press 2016; Moishe Postone, «Anti-Semitism and National Socialism: Notes on the German Reaction to ’Holocaust’», New German Critique (19:1), 1980: 97-115; Theodor Adorno og Max Horkheimer, Opplysningens dialektik. Oslo: Spartacus 2011 [1944], s. 205-250. Et relevant innspill er kanskje også Oscar Dybedahl, «Markedets reaksjonære kritikere» i Ola Innset et al. (red.), Markedsmennesker (Dreyer [kommende]).

6 «Sorel. Den omstridte tenker», av Jens A. Christophersen, i Georges Sorel, Refleksjoner om vold. Oslo: Gyldendal 1974 [1908], viii.

7 Sternhell (op.cit), 85.

8 Slavoj Žižek, Contingency, Hegemony, Universality (op.cit), s. 98.

9 Slavoj Žižek, «Against the populist temptation» i Critical Inquiry 2006 (32:3), s. 557.

10 https://psteigan.wordpress.com/2012/11/29/monsterblekkspruten/

11 https://steigan.no/2020/04/kapitalistklassen-klasseanalysen-og-den-nasjonale-sjolraderetten/

12 https://steigan.no/2020/04/imperialisme-klasseanalyse-og-enhetsfront/

13 Steigan har her festet seg ved noen utsagn fra Lenin som angår finanskapitalens rentenisme, men som vist nedenfor er dette misforståelser.

14 «Om en uforholdsmessig stor del av kapitalistene ville forandre sin kapital til pengekapital, ville følgen bli en voldsom devaluering av pengekapitalen og et voldsomt fall av rentefoten; mange ville øyeblikkelig bli ute av stand til å leve av rentene sine, de ville altså bli nødt til å gå over til å bli industrielle kapitalister igjen.» Karl Marx, Kapitalen bind 3 (Pax, Oslo 1971), 144.

15 https://steigan.no/2020/06/elitenes-oppror-og-sviket-mot-demokratiet/

16 https://steigan.no/2020/02/men-hvorfor-kaller-vi-det-klassekamp/

17 Karl Marx, Kapitalen, Oslo, De norske bokklubbene 2008, 926. Jf. også Karl Marx og Friedrich Engels, «Den tyske ideologi» i Karl Marx Skrifter i Udvalg – Den tyske ideologi og Filosofiens elendighet, København, Rhodos 1971, 42: «[N]ettopp på grunn av denne motsigelse mellom den særlige og de felles interesser, antar den felles interesse en selvstendig skikkelse som stat.»

18 Jeg har skrevet om Marx’ analyse av staten i «Staten og den kapitalistiske akkumulasjonsprosessen Karl Marx’ kritikk av Adam Smith», Røyst nr. 12. 2020; og «Den kapitalistiske staten», Gnist nr 2. 2016, 100. I sistnevnte kan man lese: «Kapitalenes ’naturtilstand’ er en dødskonkurranse med andre kapitaler, der hver enkelt kapitalist av konkurransens desperasjon drives til å forsøke å oppnå privilegier, særfordeler og kanskje også til å bruke svindel og vold, for å overleve og sikre seg fortrinn i konkurransen. Statens rolle – å opprettholde konkurransen, markedet – må gjennomføres på tross av hver enkelt kapitalist, mot deres spontane inklinasjoner og ønsker. Staten må kunne heve seg over de snevre interessene til hver enkelt kapital for å virkelig fungere som en kapitalistisk stat. Statens ’klassekarakter’ kan derfor ikke innebære at statsapparatet er blitt kjøpt og betalt av kapitalister av kjøtt og blod, i bokstavelig forstand er dette uforenelig med kapitalismen, i det minste på sikt.»

19 Lenin, Imperialismen. Oslo: Ny dag 1969, 54

20 Legg merke til at det er en stor forskjell mellom det siste og utsagnet om at finanskapitalen har «tatt kommandoen over industrikapitalen». Misforståelsen går ut på at Steigan tror finanskapitalens representanter er finansfolk som manipulerer på børsen, til forskjell fra de kapitalister som driver med produksjon.

21 For dette poenget, se Samuel T. Kings glimrende framstilling. King skriver: «This is the very concrete historical sense in which such unflattering descriptors as “rentier”, “financial oligarchy”, “parasite” and “coupon clipper”, when used by Lenin, are not only terms of abuse but attempts at accurate, scientific characterisation of a social class who has already fulfilled its historical social function and since become historically redundant.» Lenin’s Theory of Imperialism Today, Phd. 2018. Centre for Strategic Economic Studies. Melbourne: Victoria University, 145.

 

 

Stoffskiftebruddteori (eller metabolic rift) er en teori utviklet fra Karl Marx sin beskrivelse av den grunnleggende endringen i forholdet mellom vår (menneskelige) art og resten av naturen, som utviklet seg sammen med kapitalismen.

---

Jokke Fjeldstad, redaksjonsmedlem i Gnist

Stoffskiftebruddteori beskriver hvordan kapitalismen uunngåelig skaper et brudd i stoffskiftet mellom samfunnet og naturen ved å avbryte grunnleggende reproduksjonsprosesser i naturen. Kort oppsummert så er teorien at både natur og samfunn består av fysiske prosesser og sykluser. Mennesket må delta i et stoffskifte med naturen. Dette trenger egentlig ikke være skadelig for hverken mennesker eller naturen. Men under kapitalismen har stoffskiftet mellom mennesket og natur blitt brutt. Dette stoffskiftebruddet forstyrrer prosessene og syklusene i naturen, og er også skadelig for menneskeheten. Bruddet i stoffskiftet mellom menneske og natur reiser spørsmål om den økologiske bærekraften til kapitalismen. Ikke bare i forhold til kapitalens vekstbehov, men også formen på, og intensiteten av, samspillet mellom natur og samfunn under kapitalismen.

Før begrepet økologi ble utbredt var ofte den organiske helheten mellom mennesker, planter og dyr ofte undersøkt under det tyske begrepet Stoffwechsel, på engelsk oversatt til metabolism. Det var et populært begrep på Karl Marx sin tid og ble gjerne brukt utover sin opprinnelige mening, i både filosofi og politisk økonomi. Marx var kjent for å ha interesser i mange felt, også innen naturvitenskap. Han var spesielt interessert i arbeidene til agronomen og kjemikeren Justus von Liebig.

John Bellamy Foster har ut av dette synliggjort et økologisk grunnlag i marxismen med teorien om en metabolic rift, som kan oversettes til stoffskiftebruddteori. Kohei Saito skrev i 2017 boka Karl Marx’ Ecosocialism som enda grundigere ser sammenheng med Marx sitt arbeid og et grunnleggende økologisk syn. Saito mener at stoffskiftet mellom mennesker og natur er nøkkelen til å forstå Marx sin økologiske utforskning av kapitalismen.

En kjent kritikk av Marx er at han opphøyer det menneskelige arbeidet i sin analyse av kapitalismen, og samtidig ekskluderer naturen fra verdiskapingen. Det har ofte ført til at den første bølgen av økososialister delvis har avvist Marx. Tilhengere av stoffskiftebruddteori mener dette er en feil forståelse av Marx sitt syn. Noe av det som skiller mennesket fra dyrets instinkter er den aktivitet vi kaller arbeid. Arbeidet er en prosess mellom menneske og natur, der mennesket gjennom sin aktive handling endrer, styrer eller kontrollerer stoffskiftet mellom mennesket og natur. Man kan tolke Marx til at det at kapitalen kun betaler for verdi som objektivisering av abstrakt arbeid, og ikke for de sosiale eller naturlige kreftene som inngår i vareprosessen, som en del av en kritikk av kapitalismen. Kapitalen ignorer kostnaden eller verdien til naturen. Kostnaden det er å gjenskape de materielle egenskapene til naturen er ikke reflektert i varens verdi. Dette fordi varens verdi under kapitalismen gjenspeiler det abstrakte menneskelige arbeidet i varen.

Stoffskiftebruddteori handler altså om at det med den kapitalistiske produksjonsmåten tvinger seg fram en endring i stoffskifte mellom mennesker og natur. Imidlertid har stoffskiftet alltid eksistert – vi bruker naturens ressurser for å leve (vi spiser, drikker, lager ting) og vi produserer avfall som går tilbake til naturen. Fram til kapitalismens tidsalder var dette stoffskiftet hovedsakelig lokalt. Man brukte ressurser fra samme området som man ga avfall til, og dette ble en del av at økologisk kretsløp mellom menneske og natur. Med kapitalismen fikk man verdenshandel og geografisk forflytning av ressursene. De ble hentet fra et sted, brukt et annet, for å ende opp som avfall et tredje – Stoffskiftet ble brutt.

Kapitalismen flytter råmaterialer og produkter fra periferien til sentrum av den kapitalistiske produksjonen. Et eksempel notert ned av Marx fra hans studier av Liebig er hvordan fugledritt (guano) ble brukt på denne måten. Allerede på 1800-tallet var det et stort behov for å gjødsle jorda i de industrialiserte landene. På denne tiden hadde man ikke kunstgjødsel, men måtte gjødsle med naturlige produkter. Guano, som er en veldig effektiv gjødsel, ble tatt fra Chincha-øyene utenfor Peru der det var store kolonier med sjøfugl. Guanoen ble så fraktet til hovedsakelig Europa og Nord-Amerika der den ble brukt for å øke fruktbarheten til utarmet jord. England importerte på denne tiden 286 000 tonn med guano i året. Kampen om tilgang på denne ressursen førte til imperialistisk konkurranse. Kapital fra både England og USA var på jakt etter nye guanoforekomster. Dette førte til to kriger – Guanokrigen og Salpeterkrigen. Det var elendige arbeidsforhold for sankerne som hovedsakelig var kinesisk sjanghaia arbeidskraft. Guanohandelen var ikke bærekraftig og det ble tatt ut mye mer guano enn sjøfuglene produserte ny. De hundrevis av lastebåtene kom og forstyrret sjøfuglene, og redene til fuglene ble ødelagt når guanoen ble utvunnet. Den lukrative gjødselen ble flyttet fra periferien til mer sentrale kapitalistiske områder for å gi bedre vekstforhold til utarmet jord. Dette endrer den kjemiske sammensetningen i jorda både der gjødselen hentes fra og der gjødselen blir brukt for å øke produksjonen. For at kapitalen skal vokse. Dette er et eksempel på at den økologiske ødeleggelsen er en del av den kapitalistiske akkumulasjonen.

Klimakrisen har vekket behovet for nye perspektiver på marxisme og økologi – hvordan passer klima og økologi inn i kritikken av kapitalismen og kampen for arbeiderklassens frigjørelse? De siste tiårene har fler og fler sosialister identifisert seg som økososialister. Mens den første bølgen av disse i stor grad har avvist at Marx har noe å bidra med til analyse av økologi, har det etter hvert vokst fram en ny generasjon som har funnet spor av en økologisk kritikk av kapitalismen hos Marx. Det engelske begrepet eller teorien om metabolic rift har blitt mer og mer vanlig, og er i dag en markør for en marxistisk økososialisme.

Selv om Karl Marx var interessert i naturvitenskap, så kan man ikke hevde at han var en vitenskapsmann innen området. Det kan stilles spørsmål om det å bruke hans notater og brev til å beskrive hva han egentlig mente har så mye for seg og om dette er det beste grunnlaget for å lage ny teori og nye innsikter. At Marx mente noe er selvfølgelig ikke et bevis på at det er sant, og det kan være like nyttig å undersøke nye begreper og teorier som for eksempel capitalocene. Det viktige bidraget til stoffskiftebruddteori er ikke at Marx hadde en økologisk forståelse, men at det finnes et grunnlag for å utvikle marxismen på en måte som gjør den fortsatt relevant i dag.

 

Sist jeg var i USA snek jeg meg med på studiegruppen til republikanernes studentorganisasjon ved Harvard. De fikk besøk av CNN-reporteren Jim Acosta. Han er neppe enig med republikanerne i ett og alt, men han hadde et budskap som ble tatt godt imot: «The American people want sanity, not socialism.» Salen jublet.

---

Sofie Marhaug, gruppeleder i Bergen bystyre og stipendiat ved Universitetet i Bergen.

 

Bhaskar Sunkara:

Det sosialistiske manifest. Radikal politikk for en tid med ekstrem ulikhet

Forlaget Manifest, 2020, 297 s.

Den høsten var de selverklærte sosialistene Bernie Sanders og Alexandria Ocasio-Cortez i vinden. Da så de såkalte moderate kreftene – republikanere så vel som demokrater – det som sin oppgave å advare mot den sinnssyke sosialismen. Varsellampene begynner først å blinke når sosialister vinner terreng.

Amerikanske tilstander

Det er vanskelig ikke å lese Bhaskar Sunkaras bok, Det sosialistiske manifest. Radikal politikk for en tid med ekstrem ulikhet i lys av disse varsellampene, selv om boken er en introduksjon til den radikale venstresidens historie både i og utenfor USA. Den starter riktignok mer humoristisk, idet Sunkara forklarer både hvordan kapitalismen fungerer i dag og hvordan en overgang til sosialisme kan se ut med utgangspunkt i den fiktive spagettiprodusenten Bongiovi.

Deretter begynner alvoret. Det sosialistiske manifest tar oss gjennom kommunismen, sosialismen og sosialdemokratiets historie, fra og med Marx og Engels, via Tyskland, Russland, Sverige, Kina og USA. Forfatteren balanserer mellom det deskriptive og normative, mellom materialistiske årsaksforklaringer og behovet for en demokratisk overgang til sosialisme.

Mest interessant er det likevel når Sunkara beskriver tradisjonen for sosialisme i USA. Dette skyldes også min egen uvitenhet. Mens jeg har lest tekster både om og av Marx, Luxemburg og Lenin, kan jeg ærlig talt mindre om Eugene V. Debs og John Reed. Historien om forsøk på å organisere kommunister, sosialister og sosialdemokrater er også relevant for de 15 budene Sunkara lister opp mot slutten, det vi strengt tatt kan regne som bokens manifest. Den historiske gjennomgangen gir oss bakgrunn for å forstå hvorfor organisasjonsgraden er lav og det demokratiske partiet er udemokratisk. Betingelsene for sosialisme i USA har vært dårlige av strukturelle årsaker, som det både går an å analysere og forandre politisk.

Det skandinaviske sosialdemokratiet

Idealiseringen av det skandinaviske sosialdemokratiet har jeg større problemer med. Sunkara har kritiske innvendinger, men også et ønske om å fremheve en demokratisk, sosialistisk tradisjon. Å løfte frem Skandinavia som sosialistisk fyrtårn, gir meg en følelse av å være på ferie. Da kan jeg nemlig få spørsmål om jeg ikke er i et sosialt paradis, siden jeg kommer fra Skandinavia. Jeg føler meg ubekvem, for det er så mye jeg er misfornøyd med i Norge. Samtidig skjønner jeg at ubehaget mitt kommer fra en privilegert posisjon.

For det er mye fint å si om det skandinaviske sosialdemokratiet, ikke minst om Olof Palme som vies særlig oppmerksomhet i boken. I iveren etter å fremheve de positive sidene finner like fullt noen tilsnikelser sted. For eksempel tilskrives kvinnefrigjørende reformer som barnebidrag, foreldrepermisjon, barnehage og offentlig skolemat det svenske sosialdemokratiet i kontrast til den russiske tradisjonen (i parentes nevnes det at Aleksandra Kollontaj avfeide feministbevegelsen som «gift»).1

Dette er merkelig all den tid Kollontaj som verdens første kvinnelige minister, og senere som sentral politiker i Sovjet, var en pådriver for at uekte barn skulle få de samme rettighetene som andre barn etter modell fra de norske castbergske barnelovene (Kollontaj var godt kjent med norsk politikk); for at abort ble legalisert; og for at offentlige helse- og omsorgsinstitusjoner ble bygget ut. Noen av hennes første handlinger som minister er talende for Kollontajs kamp for arbeiderkvinner: De gamle barnehjemmene skulle ikke lenger være en plass for almissepolitikk og utnyttelse av arbeiderkvinner, som ifølge Kollontaj hadde «gjort arbeiderkvinner til enfoldige melkedyr»,2 men profesjonaliseres med oppgaver for leger, jordmødre og pedagoger. Hun opprettet et eget senter for mødre og barn i St. Petersburg i en herskapelig bygning. En rekke slike adelige og geistlige rom ble gjort om til offentlige omsorgsinstitusjoner.

Dette betyr ikke at Kollontaj lever opp til dagens standard eller definisjon av verken radikal eller interseksjonell feminist. En slik kritikk rammer imidlertid også datidens sosialdemokrater. Derfor undrer jeg meg over hva som er poenget med å underspille den positive innsatsen kommunister tross alt har hatt for feminismen?

Ironisk nok hadde Kollontaj direkte påvirkning på kvinnekampen i Skandinavia. Hun var med å arrangere den første kvinnedagen i Norge sammen med blant andre Anna Lindhagen og Martha Tysnæs fra Arbeiderpartiet. Etter partisplittelsen opprettholdt hun kontakt med både kommunister og sosialdemokrater.3 Kollontaj hadde ikke bare kontakt med arbeider- og kvinnebevegelsen i Norge. I femten år var hun Sovjets ambassadør i Sverige (1930–1945). En av dem hun hadde utstrakt kontakt med i Sverige, var Ada Nilsson – som regnes blant grunnleggerne av den svenske kvinnebevegelsen. Sammen med Nilsson gjestet Kollontaj den Kvinnliga Medborgarskolan ved Fogelstad.

Det er ikke riktig å tilskrive alle feministiske seiere – selverklærte eller ei – til sosialdemokratiet. Abort ble lovlig med den russiske revolusjonen. I Norge ble kampen for selvbestemt abort ført av Katti Anker Møller og andre kvinnesaksaktivister. De vant frem med krav i både Arbeiderpartiet og NKP. I Sverige var det Vänsterpartiet Kommunisterna som gikk i bresjen for homofiles rettigheter.4 Det er nødvendig å kritisere antidemokratiske tendenser hos kommunistene, men det er merkelig å gi de skandinaviske sosialdemokratene all æren for frigjørende reformer som fant sted på 1900-tallet. Feminismen i Sverige og Norge fra 1970-tallet og utover har riktignok sine særtrekk, blant annet det som Helga Hernes omtalte som statsfeminisme, men seirene har oppstått i vekselvirkning med sosiale bevegelser – deriblant kvinnekamp drevet av kommunister så vel som sosialdemokrater.

Så kan man spørre seg hva som er poenget med å henge seg opp i én enkelt og litt sleivete formulering om Aleksandra Kollontaj. Grunnen er at kommentaren illustrerer et større problem, nemlig tendensen til å skjønnmale det skandinaviske sosialdemokratiet. Selv om det er lett å si seg enig i at den sosialdemokratiske politikken har hatt flere positive resultater, er det vanskeligere å si seg enig i fortellingen om hvordan Skandinavia har oppnådd disse resultatene.

Dette bringer meg videre til et annet spørsmål jeg sitter igjen med etter å ha lest boken. Ettersom Det sosialistiske manifest behandler både revolusjonær og reformistisk sosialisme om hverandre (som det finnes både historiske og ideologiske argumenter for), lurer jeg på hvorfor ikke de økonomiske forholdene i de skandinaviske sosialdemokratiene diskuteres mer inngående. Sverige trekkes antakelig frem fordi Palme agiterer for sosialisme også etter 50- og 60-tallets økonomiske høykonjunktur – en situasjon som i sin tur påvirket forholdet mellom arbeid og kapital. I hvor stor grad henger den økonomiske situasjonen sammen med de sosialdemokratiske partienes suksess i etterkrigstiden? Det er forlokkende og løfterikt å vektlegge subjektive faktorer som partier og fagforeninger, og det har selvsagt mye å si for utviklingen i Skandinavia. Jeg sitter likevel igjen med en følelse av at disse gis for stor vekt.

Oversettelsen

Kanskje kan irritasjonen over idealiseringen av Skandinavia skyldes et generelt oversettelsesproblem: Fungerer boken like godt på norsk som på amerikansk?

Likevel forstår jeg godt hvorfor Forlaget Manifest har valgt å oversette Det sosialistiske manifest. Boken er nemlig en lettfattelig og god introduksjon til sosialisme. Den er tilgjengelig uten å bli overfladisk. Den blir desto mer tilgjengelig i norsk språkdrakt.

Noen ganger undrer jeg meg likevel over valgene til oversetteren, Åshild Lappegård Lahn. Et poeng som hadde stått seg bedre med innslag av engelsk, er Sunkaras definisjon av sosialisme via Backstreet Boys: Å være sosialist handler om å forsvare menneskets moralske verdi uavhengig av «who you are, where you’re from and what you do».5 I kapittelet som omhandler Sverige, gjengis derimot alle sitater på svensk. Det er mulig dette er en panskandinavistisk gest, men for meg fremstår det noe inkonsekvent.

Et annet problem med å oversette Det sosialistiske manifest knytter seg til bokens nyhetsverdi. Selv om Sunkaras manifest inneholder en solid gjennomgang av historiske forsøk på sosialisme, behandler den også samtidige bevegelser. Allerede nå kan forfatterens forholdsvis optimistiske analyser av Bernie Sanders-bevegelsen, Jeremy Corbyn og Momentum fremstå utdaterte. I en tid ikke bare med ekstrem ulikhet, men også med politisk uro, er det vanskelig å oversette tidsnok og grundig nok på én og samme tid.

En radikal politikk for vår tid

Til tross for innvendinger mot både fremstillingen av Skandinavia og deler av oversettelsen, mener jeg at Det sosialistiske manifest inviterer til noen viktige og relevante politiske diskusjoner– også utenfor USA. Flere av de femten budene forfatteren lister opp til slutt er verdt å diskutere: Er det riktig at det Sunkara kaller «klassekamp-sosialdemokrati» ikke står i veien for enda mer radikale krefter, og hvor går i så fall grensen mellom klassekamp og klassekompromiss med en slik strategi? Forfatteren peker på historiske eksempler der sosialdemokrater har gitt etter for kapitalister, mens både samtiden og fremtiden (naturlig nok) er mer i det blå.

Eller punktet om at «politikken må være universell»: Det er vanskelig å si seg uenig i et slikt bud, men i virkeligheten snubler venstresiden – i både Europa og USA – i høyresidens feller i diskusjoner om identitet, likhet og frihet. Jeg ønsker meg en radikal venstreside som spiller på lag med antirasister, feminister, transaktivister og andre grupper som kjemper for frigjøring og rettferdighet. Jeg er langt på vei enig med forfatteren i at en måte å gjøre dette på, er å «forene folk mot vår felles motstander» – det vil si kapitalismen.

I praksis er dette imidlertid lettere sagt enn gjort. Mens den radikale venstresiden vil snakke om arbeid og bolig, blir avisene oversvømt av liberale og konservative innlegg om hvorfor rasisme ikke egentlig er et problem, at metoo har gått for langt, og så videre, mens algoritmene i digitale medier belønner slike provokative innlegg. Hvordan skal vi mobilisere for fellesskap og solidaritet i en slik medievirkelighet?

Et sted å begynne er å diskutere strategi, og det er nettopp det Sunkara gjør – både med henblikk på fortiden og samtiden. Noen debatter er felles for USA og Skandinavia, mens andre føles mindre relevante. At sosialismen har fått en ny, amerikansk vår er uansett motiverende.

 

Litteratur

Kollontaj, Aleksandra. Diplomatiske nedtegnelser 1922–1930. Oversatt av Dina Roll-Hansen og Steinar Gil. Oslo: Res publica, 2015.

Rydström, Jens. Odd Couples. A History of Gay Marriage in Scandinavia. Amsterdam: aksant, 2011.

Sjejnis, Sinovij. Alexandra Kollontaj. Sider av et liv. Oversatt av Kari Knutsen. Oslo: Falken forlag, 1988.

Sunkara, Bhaskar. Det sosialistiske manifest. Radikal politikk for en tid med ekstrem ulikhet. Oversatt av Åshild Lappegård Lahn. Oslo: Forlaget Manifest, 2020.

Noter

1 Sunkara, Det sosialistiske manifest (Oslo: Forlaget Manifest, 2020), 142.

2 Sjejnis, Aleksandra Kollontaj (1988), 138. Det kan legges til at biografien har et bestemt politisk prosjekt, der Kollontaj fremstilles nettopp som en radikal feminist. Jeg stoler ikke på at bokens sitater er fullstendig etterrettelige, men jeg har tilsvarende skepsis mot angivelige sitater i motsatt retning, som det Sunkara refererer.

3 Dette fremgår ikke minst av dagboksnotatene fra Kollontajs tid som ambassadør i Norge, som er utgitt på norsk under tittelen Diplomatiske nedtegnelser 1922–1930 (2015). Som det påpekes i forordet til denne norske oversettelsen, er det sannsynlig at utgivelsen er sensurert. Det er med andre ord vanskelig å nøste opp i nøyaktig hvilken rolle Kollontaj spilte i Arbeiderpartiet, men det vi vet sikkert er at hun fortsetter å ha kontakt med representanter på begge siden av konflikten.

4 Rydström, Odd Couples (Amsterdam: aksant, 2011), 41.

5 Sunkara, Det sosialistiske manifest (Oslo: Forlaget Manifest, 2020), 35.

 

Mímir Kristjánssons nyeste bok begynner med at Martin Tranmæl sitter i cella i Møllergata 19. Han ble arrestert to måneder før stortingsvalget 1933. Arbeiderpartiet har blitt forbudt. Demokratiet har brutt sammen. De borgerlige partiene har plassert Quisling på statsministerens kontor i den tro at fascismen kan kontrolleres.

---

Morten Anker, medlem i Rødt, folkevalgt i Ås kommune og jobber som lektor.

Mímir Kristjánsson:

Martin Tranmæls metode

– Da arbeiderbevegelsen nedkjempet ytre høyre og hvordan vi kan gjøre det igjen

Manifest Forlag, 2020, 226 s.

Dette er selvfølgelig ikke det som faktisk skjedde, men det åpner for det sentrale spørsmålet i Martin Tranmæls metode: Hvorfor fikk ikke fascismen fotfeste i Norge?

Dette spørsmålet er sett igjennom Arbeiderpartiets utvikling fra det revolusjonære Komintern-partiet det var i 1920-årene, til regjeringspartiet det ble etter 1935. Boken følger den ideologiske og realpolitiske utviklingen i AP gjennom Martin Tranmæl. Tranmæl var en av de viktigste maktfaktorene i Arbeiderpartiet fra 1920-åra og fram til slutten av 60-tallet. Boken er delt i fire deler, hvor forfatteren skriver om Martin Tranmæl, om høyreekstremismen etter 1929, om hvorfor AP utkonkurrerte ytterste høyre og til slutt om hvilke lærdommer vi kan ta fra Tranmæl og APs vei til regjeringsmakt.

Den historiske delen av boken er godt skrevet og lettlest. Delen om Tranmæls liv er en god mini-biografi. Det mest relevante av norsk i historie fra perioden er med, og framveksten av ytre høyre i Norge beskrives på en god måte. En ting jeg liker med boken er at situasjonen flere steder sammenlignes med nåtiden. Kristjánsson sammenligner blant annet effekten 1920-tallets paripolitikk med dagens kutt og spare-regime i EU. Paripolitikken skulle holde kronekursen stabil og inflasjonsfri, men forårsaket mye unødvendig lidelse for vanlige folk. I likhet med den økonomiske politikken i EU i dag, førte dette til et økonomisk tapt tiår. De økonomiske og materielle problemene som bidro til oppslutningen rundt fascismen ligner problemene Europa har i dag. Framveksten av dagens høyrepopulistiske partier henger sammen med de materielle kårene til folk flest.

Siste halvdel av boken er en analyse av hvorfor AP lyktes i å vinne oppslutning og utkonkurrere ytre høyre. Her følger vi de spesifikke forandringene AP gjennomførte for å få bredere oppslutning. Et eksempel er hvordan Tranmæl tok Ole Colbjørnsen inn i varmen. Colbjørnsen var en nytenkende økonom og tidligere medlem av det Sovjetiske Kommunistpartiet. Han forlot sovjetisk tjeneste da det virket som om han ville bli rammet av Stalins utrenskninger. Da han kom tilbake til Norge etter årevis i utlandet oppsøkte han Tranmæl og fikk jobb i Arbeiderbladet. Colbjørnsen var en av dem som tok til orde for at AP måtte føre en Keynesiansk motkonjunkturpolitikk, en slags statskapitalisme som ikke var forenlig med tradisjonell marxisme. For ortodokse marxister var dette kontroversielt, men det kan hende at det førte til økt oppslutning for AP, fordi man hadde en positiv løsning på den økonomiske krisen og lovet en bedre framtid. I siste del av boken trekker Kristjánsson også fram fire lærdommer den radikale venstresiden kan lære av Tranmæl og AP. Dette er interessant lesning fordi det er en del paralleller mellom mellomkrigstiden og vår tid. Arbeiderbevegelsen må lære av fortiden, og unngå å gjøre åpenbare feil.

En kritikk jeg har av boken er at den er veldig fokusert på de få mennene som var i toppsjiktet i AP. Det å påvirke et parti til å endre politikk handler så klart om profilerte lederfigurer som utvikler politikk, men det ligger også en del partiarbeid bak. Det er kanskje ikke så lett å unngå at framstillingen blir personfokusert i en bok som nettopp fokuserer på en enkeltperson. Leseren får noe innblikk i hvordan partiorganisasjonen og velgerne reagerte gjennom voteringene i landsmøter og oppslutning. Vi får også innblikk i utviklingen av politikk gjennom aviser, pamfletter og bøker. Det hadde likevel vært interessant å fått et enda større innblikk i hvordan Tranmæl og hans støttespillere klarte å overbevise medlemmene om at deres politikk var riktig.

Det er en historisk analyse jeg savner i en bok om hvordan venstresiden overvant fascismen. Det er den aktivistiske og sosiale delen av antifascismen. Kampen mot fascismen var en kamp om ideer, men minst like viktig var de sosiale represaliene overløpere til fascismen kunne møte. I mellomkrigstiden var det demonstrasjoner og regelrette opptøyer der det kom til slåsskamper mellom folk på venstresida mot fascister og nazister. Nasjonal Samling opplevde å bli jagd ut av byer av rasende demonstranter. Hvis man leser Arbeiderbladet i denne perioden sto det ofte om disse hendelsene dagen etterpå. Nazister ble navngitt og latterliggjort. Arbeidere som gikk til NS eller andre høyreekstreme organisasjoner, risikerte både fysisk vold og å bli utstøtt sosialt. Men, som Kristjánsson skriver, er boken basert på sekundærlitteratur og det kommer ikke fram noen ny historisk kunnskap. Arbeiderbladet og Martin Tranmæl skrev av og til om disse planlagte fascist-møtene og aktive høyreekstreme i avisen, men det er ikke godt dekket i historieskrivingen. Det betyr at man heller ikke kan forvente så mye av det i en bok bygget på sekundærlitteratur.

Tidsrammen for boken er mellomkrigstiden. Det betyr at Kristjánsson slipper å analysere den politiske retningen AP tok etter krigen. Kråkerøy-talen, antikommunismen, medlemskap i NATO og støtte til USA og dets imperialistiske kriger. Er det mulig å forene radikal venstresidepolitikk i allianse med verdens største kapitalistiske makt? Det store kontrafaktiske spørsmålet her er jo selvfølgelig om AP hadde tatt denne politiske vendingen hvis Norge hadde vært nøytrale i andre verdenskrig.

Martin Tranmæls metode er en interessant og lesverdig bok. Den er en god blanding av viktig historie og relevante politiske analyser. Boken er engasjerende og informativ. Martin Tranmæl var en nøkkelperson i AP, så å analysere denne delen av historien gjennom ham fungerer godt. Hvis du leser Gnist er også sjansen for at du er over middels engasjert i politikk stor, og at du dermed har noe å lære av den. Ved forrige århundreskifte var Arbeiderpartiet et relativt lite og isolert parti. Det overlevde splittelser, samlinger, krig og okkupasjon. Historien om hvordan den radikale venstresiden vokste og fikk makt bør man kjenne.

Eg-personen i Heike Geisslers roman Midlertidig ansatt er eigentleg forfattar, og det å jobbe på Amazon-lageret er eigentleg ikkje det ho driv med eller den ho er. Gjennom elleve korte kapittel får vi levert ein essayistisk tilstandsrapport frå innsida av Amazon-muren, som ein flow av samtidskritikk, gryande klassebevisstheit og utførlege skildringar av den kroppslege erfaringa det er å jobbe ved eit samleband. Denne flyten passar bra til innhaldet og rammar inn døsen eg-personen tilsynelatande kjenner på i arbeidet ho gjer, ein døs vi heller kan kalle framandgjering i full bløming. For eg-personen er framandgjort frå det fysiske arbeidet ho skal til med når ho ikkje ser nokon annan utveg enn å ta jobben, ho er framandgjort frå kollegaene sine, og ho er framandgjort frå produkta ho jobbar med. Denne flyten rammar inn forteljinga godt og gjer at ein kan kjenne korleis arbeidet og dagane er. Som litterær oppleving er boka i beste fall litt seig og på ingen måte nokon pageturnar – som dagane på lageret jo heller ikkje er.

---

Lone Lunemann Jørgensen, masterstudent i retorikk og språkleg kommunikasjon ved UiO. Tidligere leiar av NTL Ung.

 

Heike Geissler:

Midlertidig ansatt

Fanfare, 2020, 184 s.

 

Boka handlar både om den klassebevisstheita hovudpersonen dagdraumar om at kollegaene hennar har, men óg om hennar eigen ibuande klassetilhøyrsle: Ho gjer jo ikkje denne typen arbeid. Ho kjenner ingen som har ein fysisk jobb, og dei einaste gongane livet utanfor minner ho om det er når sambuaren får ein pakke frå Amazon. Arbeidet er tungt og hardt, det er repetitivt og keisamt, og dei overordna kjem med audmjukande kommentarar.

Midlertidig ansatt er ei bra bok, fordi ho gjev oss som ikkje har harde fysiske jobbar eit innblikk i korleis det er. Og Amazon-konsernet driv verksemda si slik med overlegg, slik at dei som jobbar der ikkje tek til motmæle utan konsekvensar.

Men så kjem det potensielt vanskelege spørsmålet som eg opplever at ikkje blir belyst nok i boka. Nokon må jo gjere jobben med å pakke og sende varar i all den tid vi lever på ulike stadar på kloden. Nokon må gjere det som med rette opplevast som ein drittjobb, sjølv om det er lett å sitte i redaksjonane våre og tankesmiene våre og tenke at huff, kor trasig det må vere å ha ein fysisk jobb. Men dei fleste har jo ei jobb kor dei nyttar kroppen: i helsevesenet, i industrien, i anleggsbransjen eller som pedagogar i barnehage. Det er berre at dei fleste som har fysiske jobbar ikkje skriv om dei. Eg trur det lett gjer at dei som tenkjer og snakkar høgt på vegne av venstresida er framandgjort frå ideen om det fysiske arbeidet, uansett kva for ein økonomisk modell det skjer i.

Det er ikkje nødvendigvis slik at Heike Geissler meiner eller kjenner akkurat det. Men eg trur det er viktig å snakke om når vi diskuterer politisk litteratur om og med arbeidarklassen. Innsida av Amazon-lageret synar ein realitet som er ein grovare og hardare kapitalisme enn den vi stort sett kjenner i Noreg, fordi vi har avtalt strenge spelereglar i arbeidslivet vårt. På den måten kan Geisslers bok lesast som ein trasig framtidsdystopi kor maktbalansen er forskjøve og arbeidaren igjen er ei maur som aldri når opp og fram. Men det er den jo ikkje, den er frå 2014 og beskriv røynda slik ho er. Det er lett å sjå kva som manglar: kameratskap og fellesskap i arbeidet, medbestemmelse, tillitsvalte og innflytelse over eige arbeid.

 

Man kan anta at det var en varm aprildag i 1947, da en gruppe høyreliberale intellektuelle møttes for første gang i de sveitsiske alper for å ha en ti dager lang konferanse. Dets formål? Å etablere en organisasjon, Mont Pèlerin Society, et fristed hvor likesinnede kunne diskutere hva de anså som den riktige frihet. De ble kalt «en hær av krigere for frihet» av Friedrich Hayek, og vil til tider bruke «nyliberalisme» som en beskrivelse av filosofien de utviklet. Senere skulle mange av dem heller velge å kalle det «klassisk liberalisme» eller andre lignende beskrivelser. Men var liberalismen deres klassisk, eller var den ny? Og hva er i så fall ny-liberalisme?

---

Av August Ågrimsønn Næss Tekrø, idéhistoriker og aktiv i Rødt.

Ola Innset:

Reinventing Liberalism – The Politics, Philosophy and Economics of Early Neoliberalism (1920–1947)

Springer, 2020, 207 s

 

Siden finanskrisen inntraff i 2008, kan man godt si at ordet «nyliberalisme» har blitt et slangord for kritikk av «alt venstresiden ikke liker». Men samtidig som dette ordet oftere ble brukt i det offentlige ordskiftet, eksploderte den akademiske forskningen på temaet. Selv om begrepet den i dag i dag fortsatt blir beskyldt for å være vagt og inneholde praktisk talt all sosioøkonomisk utvikling som «venstresiden» ikke liker, har akademikere stort sett jobbet i en helt annen retning. Dette har de gjort ved å gå tilbake og undersøke de selvutnevnte nyliberale, og ved å følge sporene derifra har man oppdaget et internasjonalt nettverk av nyliberale tenketanker som Mont Pèlerin Society, grupperingen som generelt blir ansett som det sentrale knutepunktet for nyliberalismen. I sin nye akademiske bok, Reinventing Liberalism – The Politics, Philosophy and Economics of Early Neoliberalism (1920-1947), gir den norske historikeren Ola Morris Innset en detaljert analyse av nyliberalismen og dens inngang til alle sfærer av samfunnet.

Innledningsvis gir Innset en kort oversikt over litteraturen om nyliberalisme, og skiller hans tilnærming fra både den marxistiske og den «politiske» tilnærmingen. Innsets metodikk er en ikke-normativ og rasjonell gjenoppbygging, som bygger på merkevaren for idéhistorie utviklet av Cambridge-skolen. Men han forklarer selv at han søker å innovere denne tilnærmingen, ved å bruke verktøyene i mikrohistorien i en nær studie av det første møtet i Mont Pèlerin Society. Innset skisserer sitt begrep om det «doble argumentet» som et grunnleggende element i tidlig nyliberalisme, og forklarer dermed innledningsvis at nyliberalismen var eksplisitt ny, siden det doble argumentet innebar angrep på begge de tilgjengelige liberalismene på dette tidspunktet: laissez-faire – som er et økonomisk system der transaksjoner mellom private parter mangler form av økonomisk intervensjonisme, slik som regulering og subsidier – og sosialliberalisme.

I et metodologisk øyemed kan det virke som en nokså enkel oppgave. Referatet fra det aller første møtet i Mont Pèlerin Society har blitt godt bevart, og mange av de som deltok skrev egne notater selv, som har blitt arkivert. Det er likevel ikke enkelt det Innset prøver seg på. Og selv om det er noen som vil argumentere for at Innset mistolker primærlitteraturen for å underbygge egen ideologisk overbevisning – og kanskje, ironisk nok, særlig tanketanken Civita – så kan man heller si at de velger å vranglese Innsets utgangspunkt. Innset viser tidlig at han håndterer denne problemstillingen i den første delen av boken, ved å knytte det aller første møtet i Mont Pèlerin Society til en mye lengre og større historisk sammenheng. De tre innledende kapitlene skisserer etableringen av det – som tidligere nevnt – Innset kaller det «doble argumentet». Det vil si de nyliberales samtidige holdning mot sosialisme og klassisk liberalisme.

For de av oss som ikke fulgte så godt med i historietimene, inneholder heldigvis boken detaljert kontekstualisering. Innset gir en gransking av den sosialistiske beregningskontroversen, inkludert både de tyske språkdebattene sentrert i Wien og de engelskspråklige debattene mellom Hayek og markedssosialistene. Han går grundig igjennom hver eneste registrerte deltager på seminaret – deriblant nordmannen Trygve J.B. Hoff. Innset henviser til argumentet om markeder som formidlere av modernitet fra de sosialistiske beregningsdebattene i Walter Lippmanns kollokvium fra 1938. Han følger oss igjennom de økonomiske problemene i Europa etter krigen. Innset følger de forskjellige tenkerne knyttet til det nyliberale prosjektet siden Lippmanns kollokvium gjennom krigsårene, der deres organisatoriske innsats ble kuet. Og Innset viser at nyliberale på det kontinentale Europa, som Röpke, Eucken, Rougier og De Jouvenel, balanserte forholdet til fascisme og nazisme på forskjellige måter. Han gir også en grundig demonstrasjon av demografien – kun hvite menn – og viser i tillegg deltagernes notater rundt dette.

Innset gir en grundig påminnelse om at sosialismen var relativt ny som en storstilt politisk praksis i de tidlige mellomkrigsårene, med det nyetablerte Sovjetunionen som det mest betydningsfulle. Men selv om Sovjetunionens oppblomstring skapte uro blant de liberale i Europa, var det likevel et par senere fremtredende økonomer som kanskje ble enda mer rystet av de sosialistiske eksperimentene som fant sted i umiddelbare nærhet. Dette var i all hovedsak de markedsorienterte liberale, som Ludwig von Mises. Da sosialistiske partier fikk flertall i flere byer, kanskje mest merkbart «Røde Wien», fremmet det frykten for at sosialistiske ideer kunne slå rot i hjertet av Europa, som ifølge Mises ville føre til avskaffelse av frihet og den frie økonomien slik vi kjente det. I forsvar av liberalismen, forsøkte Mises å demonstrere umuligheten av «sosialistisk beregning», heller ikke så ulikt nordmannen Trygve Jacob Broch Hoff.

Innset avslutter sin studie av det første møtet i Mont Pèlerin Society i 1947 med utdypninger om hva det vil si å se nyliberalismen som en teori om modernitet, og ikke bare et sett med politiske forslag. Bare når vi verdsetter hele sammenhengen med utviklingen av tidlig nyliberalisme, kan vi se dens dyptgående røtter, og hvordan det er en mye bredere filosofi enn det som ofte antas. Forestillingen om markeder som formidlere av modernitet underretter de fleste politiske prosjekter – og til og med sunn fornuft til en viss grad. Forfatteren undersøker sentrale nyliberale oppfatninger av totalitarisme, markedsmekanismer og stater, og presenterer en detaljert studie av diskusjonene under det første møtet i Mont Pelerin Society. Denne studien tilbyr et nytt perspektiv på ideene som har påvirket økonomi og politikk siden 1970-tallet, og appellerer spesielt til interesserte i moderne og politisk historie, politisk teori og økonomisk idéhistorie.

Reinventing Liberalism er fremfor alt god idéhistorie. Den gir en velskrevet, tilgjengelig og bevisst beretning om de tidlige nyliberale og deres kamp – som ikke bare var å bekjempe sosialismen, men også å frigjøre seg fra laissez-faire og dens noe løse bånd til fascisme, og den, i deres øyne, alt for statsvennlige liberalismen. Ved å gå dypt inn i kildemateriale og analysere denne intellektuelle kampen i detalj, greier Innset å vise at de nyliberale ikke er naive mennesker som kun tror på det økonomiske mennesket, noe de blir fremstilt som så ofte i den offentlige debatten. Innset viser at de derimot slet med å samkjøre det som er betingelsene for individuell frihet med statlige frie markeder. Innset viser at de nyliberale på denne måten får til å kjøre kiler, ikke bare mellom de klassiske liberale og seg selv, men også mellom individuell samfunnsfrihet og demokratisk beslutningstaking.

Som flere har påpekt, vil vi med Reinventing Liberalism endelig få en slutt på de uendelige debattene om hvorvidt nyliberalisme faktisk eksisterer eller ei. Ola Morris Innset viser tydelig at den eksisterer, og presenterer et klart og definitivt argument for hva nyliberalisme er. Denne boken er et «must» å lese for alle de som ønsker å ha en solid historisk forståelse av ideologien som rammer inn, og stadig synligere setter verden i fare.

 

Hvordan bli (en skandinavisk) feminist er en bok som vil mye. På forsiden blir vi lovet 20 veier til mer likestilling på jobben, i livet og i kjærligheten – noe som er ambisiøst å skulle få til på bare 176 sider. Boken er svært lettlest, og Marta Breen evner å snakke om feminisme på en konkret og rett frem måte, uten å verken over- eller undervurdere leseren.

---

Anja Rolland, 30 år fra Bergen. Rødt-medlem og tidligere feministisk ansvarlig i Rød Ungdom.

Marta Breen:

Hvordan bli (en skandinavisk) feminist

Cappelen Damm, 2020, 176 s.

Hvert kapittel har fått et sterkt oppfordrende, om ikke direkte kommanderende navn. I kjent selvhjelpslitteratur-stil får leseren tydelige beskjeder om ting som «Kall deg feminist», «Vær radikal», «Organiser deg» og «Vær mindre flink», noe som gjør at man sitter igjen med en følelse av at dette angår alle – også meg.

De fleste kapitlene har en ordliste som forklarer begreper eller utdyper fakta som tas opp i teksten, slik at man får en innføring i hva for eksempel kulturell appropriasjon og manspreading innebærer, og hva bokstavene i LHBT står for. Dette hjelper leseren å navigere i jungelen av popkulturelle referanser og innarbeidete «selvfølgeligheter» man ofte møter på. Gjennom hele boken slås kjente og ukjente sitater fra kjente og ukjente kvinner opp med store typer. Fra homoaktivist Kim Friele, diverse norske og utenlandske forfattere, professorer, forskere og artister – og til og med en Kardashian- søster – (!) – siteres på løpende bånd. Teksten krydres dessuten med interessante «funfacts» – visste du for eksempel at det i Bergen er flere statuer av buekorpsgutter enn av kvinner? Ikke jeg heller.

Breen er systemkritisk, og tar også opp problemstillinger knyttet blant annet til rasisme, homokamp og mannens plass i feminismen. Breen redegjør for at vi er inne i det hun omtaler som den fjerde feministiske bølgen, men jeg savner en tydeligere argumentasjon for hva dette betyr i praksis, og hvor veien videre går. Det blir dessverre vanskelig å gå dypt nok inn i alle de ulike temaene når man har under 200 sider til rådighet, noe som gjør at boken kan oppleves som litt for grunn for dem som har lest en bok eller to om feminisme fra før.

Selv om forfatterens personlige perspektiv på feminisme er en av bokens styrker, og bidrar til å løfte den fra noe som lett kunne blitt traust og kjedelig, er det ikke et helt uproblematisk perspektiv. Å skulle skrive en slags nordisk-feministisk «fasit» er vanskelig når man har en kvinnebevegelse som på mange måter står i spagaten når det kommer til flere viktige spørsmål.

Det mest åpenbare og konfliktfylte eksempelet er nok spørsmålet om rettigheter for transpersoner. Utfra det Breen skriver om T-en i LHBT får jeg inntrykk av at hun, som meg, mener at man ikke kan kalle seg feminist dersom man ikke inkluderer transpersoner i feminismen sin. Problemet med dette er at det er umulig å gi et entydig svar på hva norske (eller nordiske) feminister mener om dette, fordi mange fortsatt har et, etter min mening, svært konservativt syn på kjønn og seksualitet. To av de største feministiske organisasjonene i Norge, Kvinnegruppa Ottar og Kvinnefronten, har eksempelvis fått kritikk for å være det man kaller «TERFs» – trans exclusionary radical feminists, altså feminister som ikke inkluderer transpersoner i feminismen sin, av blant andre samfunnsdebattant Christine Jentoft og organisasjoner som Skeiv Ungdom og Skeiv Verden. Å fremstille det som om kvinnebevegelsen er samstemt i synet på transpolitikk blir derfor for enkelt, og glatter over motstanden transpersoner opplever fra de som burde være «deres egne», som istedenfor bidrar til undertrykkingen av en svært utsatt minoritet.

Hvordan bli (en skandinavisk) feminist er, til tross for dette, interessant og underholdende lesning. Breen skriver på en måte som gjør det umulig å ikke bli engasjert, og boken er tidvis vanskelig å legge fra seg. Dette er ingen tung ideologisk tekst man trenger forkunnskaper for å forstå, faktisk trenger man ikke en gang være særlig interessert i feminisme for å få noe ut av lesningen. Nettopp dét er kanskje en av bokens styrker. Man kunne med fordel gjort den til pensum for elever på videregående, hvor den kunne fungert som et slags litterært bøllekurs for mange. Og er det én ting russejenter trenger, så er det bøllekurs.

 

I dette innlegget legger Bjørn Tore Egeberg fram sine tanker om Rødts syn på klasser i Norge, og nevner noen spørsmål som diskuteres i partiet. Innlegget er et svar til Peder Martin Lysestøls artikkel Tok Marx feil? fra Gnist nummer to, 2020.

---

Bjørn Tore Egeberg, medlem av Rødt Arbeiderlag i Oslo.
Foto: Daniel D'Andreti/Unsplash

Fast ansatte skvises ut og erstattes med arbeidere på ulike løsarbeiderkontrakter, gjerne arbeidsløse EU-borgere. Sikkerhetsnettet for arbeidere med langtidsfravær får større og større hull. Arbeidsgivere oppfatter Arbeidsmiljøloven som et sett med anbefalinger, som man kan følge hvis man føler trang til det. Dette er eksempler på klassekamp i Norge i det 21.århundre, og det er dessverre kapitalistklassen som er på offensiven i de tre eksemplene jeg valgte. Det har blitt lov å snakke om klasser igjen, men ordet brukes vanligvis bare som beskrivelse på Forskjells-Norge, og ikke om to store klasser i kamp om arbeidsliv og samfunn. Her er Peder Martin Lysestøl et godt eksempel på marxistisk forståelse av klasse-ordet.

Foodora, Elkjøp, Power (Expert), Orona, Godt Brød. Dette er stikkord for vellykka streiker med krav om tariffavtale. Lærerstreiken (2014) og AHUS (2013) er eksempler på kamp mot dårligere arbeidstidsordninger. Spørsmålet Lysestøl stiller i Gnist 02/20 er hvilken klasse de tilhører, lærere og sykepleiere, de som kjempa for en arbeidstid til å leve med i 2013–2014. Hans argumentasjon og konklusjon er:

Lønna til mange av disse gruppene er bare ubetydelig over lønna til arbeidere, men de har en friere stilling i produksjonen og i arbeidsmarkedet. Det er en klar tendens til at mange av disse gruppene, som lærer og sykepleiere, sosionomer og ingeniører proletariseres. Likevel mener jeg de skiller seg såpass mye fra arbeiderklassen at det er riktigere å plassere dem i mellomlagene.

Dermed blir arbeiderklassen liten, 48,5 % av befolkninga i 2018. Hva så med sykepleiernes «friere stilling i produksjonen og arbeidsmarkedet». Ser vi på arbeidsdagen til en sykehusansatt sykepleier, er bare myten om denne friheten tilbake. Jobben er organisert som om det skulle vært kapitalistisk vareproduksjon. Enkelte sykehus har også bygd opp et stort sersjant-sjikt av mellomledere for å være sikker på at sykepleierne får tilstrekkelig med detaljerte ordrer. Det finnes nok mange rørleggere og elektrikere med langt friere stilling i produksjonen enn sykepleieren, og ingen er i tvil om hvilken klasse rørleggeren er en del av. Organiseringen av lærernes arbeid kjenner jeg ikke så godt, men tendensen er den samme der, og også for så vidt for de aller fleste med høyskoleutdanning som jobber i vanlige stillinger i kommune og stat. Mindre frihet, mer kontroll.

Lysestøl spør: «Hva mener Rødt om dette?» Han søker svar på dette i prinsipp-programmet, men har ikke oppdaget at prinsipp-programmet er tvetydig. I kap 2 står det: «arbeiderklassen består av de som lever av å selge sin arbeidskraft.» Men i kap 7 står det: «…..arbeiderklassen som er avhengig av å selge arbeidskrafta si.» Det er en viktig forskjell. «Professoren, overlegen og avdelingsdirektøren « (Lysestøls eksempler) mottar lønn fra arbeidsgiver, men er ikke avhengig av å selge arbeidskrafta si. De har ressurser til å åpne egen butikk, og leve av overskuddet i den. Kanskje har de også aksjer osv som gir høyere inntekt enn lønna. Eller som Lebowitz (2014) skriver om arbeiderklassen i vår tid: «Hva er ikke-kapital i dag? Hvem er avskåret fra produksjonsmidlene og må ydmykt forholde seg til kapitalen når de forsøker å opprettholde livet».

Kan hende er det mer interessant enn prinsipp-programmet å vise til hva sentrale folk i Rødt har skrevet, og om debattene som har gått i partiet. Jeg var faglig leder i Rødt i 2008, og skrev da «Klasser i Norge» i Rødt nr. 4 2008. Her skrev jeg blant annet:

Arbeiderklassen

Foruten de opplagte yrkene inneholder arbeiderklassen også butikkselgere, lavere funksjonærer og de fleste ansatte i hotell og restaurant. Mens utdanning tidligere var en vei bort fra arbeiderklassen, er det ikke lenger sånn nå. Universitetene og høyskolene er ikke lenger forbeholdt de få. Høyere utdanning har blitt en nødvendig forutsetning for stadig flere arbeidsoppgaver. Mange profesjoner med høyere utdanning har fått redusert samfunnsmessig status. Det er naturlig å inkludere mange av disse gruppene i arbeiderklassen, blant annet lærere og sykepleiere.

Hvor mange hører hjemme i arbeiderklassen? Norge har 2,5 millioner sysselsatte, 635 000 alderspensjonister og 330 000 uføretrygdede. Det finnes ikke god nyere forskning som knytter offentlig statistikk til begrepet arbeiderklasse, så her er det nødvendig med kvalifisert gjetting. Jeg vil anslå at arbeiderklassen består av 1,6 mill. sysselsatte og 650 000 uføretrygdede og alderspensjonister.

Det er store forskjeller i graden av organisering her, fra yrker med sterke klubber og fagforeninger til yrker med lav organisasjonsprosent eller organisasjoner som er totalt styrt fra toppen. Det er også store forskjeller i kultur og identitet: Mange synes det er latterlig å påstå at de tilhører arbeiderklassen. Men dette endrer ikke hvilken klasse de tilhører. Det viser bare at arbeiderklassen anno 2008 er sammensatt, fragmentert, og til dels veldig svakt organisert.

Andre klasser

Selv om jeg er mest opptatt av arbeiderklassen og kapitalistene mener jeg ikke at det bare finnes to klasser. Det er mange som verken er arbeider eller kapitalist. For eksempel den norske bonden. Bonden er en eier, men det store flertallet oppnår svært lite økonomisk utbytte av eiendommen sin.

Så studentene. Av ca 200 000 studenter er det halvparten som jobber deltid ved siden av studiene, ofte med lav lønn og dårlige arbeidsforhold. På tross av dette er protestene få og svake. Jeg mener det skyldes at studentene preges av sin bakgrunn og av sine framtidsplaner, mer enn sin tilværelse som «burgerproletarer». Det er først når framtidsdrømmen brister at mange av dem finner sin plass i arbeiderklassen.

Jeg har nevnt at bønder og studenter faller utenfor de to hovedklassene. Dette gjelder også mange ledere, mellomledere og høyere funksjonærer. I sum er de likevel langt færre enn arbeiderklassen. Ut fra dette vil jeg hevde at Norge har en stor arbeiderklasse, en liten kapitalistklasse og om lag 20–25 % av befolkningen som tilhører andre klasser.».

Det er flere i Rødt som har tatt pennen fatt – noen går i samme retning som meg, men det er også andre stemmer i debatten. Noen viktige spørsmål er:

Sammenheng verdiskapning og klasse

Det har i stor grad vært enighet i Rødt om at det er den kapitalistiske utbyttingen av arbeideren som er grunnlaget for klasseskillet mellom de to store klassene. Jeg mener det skal bety at arbeiderklassen består av dem som har sin skjebne knytta til kjempende arbeidere som slåss for å redusere merverdien, og til slutt å frigjøre arbeidskrafta fra å være en vare til salgs. Men andre hevder at bare de som jobber i privat kapitalistisk sektor er arbeiderklasse. Alle anerkjenner at det er hardt arbeid og lav lønn for de aller nederst i offentlig sektor, men det er lett å peke på at utnyttingen av helsefagarbeidere og trikkeførere ikke skaper en merverdi som ordføreren kan gå på børsen med. Noen strekker dette videre til at de som er offentlig ansatt bare kan være allierte av arbeiderklassen. Jeg mener de tar feil. En stor del av arbeiderklassen er ansatt i offentlig sektor, og dette er et område hvor klassen vokser.

Hører pensjonistene til en klasse?

En variant av debatten er om bare yrkesaktive hører til en klasse eller om også pensjonistene er delt i klasser. Jeg mener de er delt i klasser, ikke ut fra størrelsen på pensjonen, men ut fra hva slags arbeid de gjorde før de pensjonerte seg. Dette har en parallell til min påstand om at det var høy kvinneprosent i arbeiderklassen også før det ble vanlig at begge de voksne i en familie var i lønnsarbeid. Da mange kvinner fikk seg jobb, ble arbeiderklassen sterkere, men ikke så veldig mye større. Husmødrene visste ofte bedre enn gubben hvilken klasse de hørte til.

Hører professoren og overlegen til arbeiderklassen?

Jeg har ikke registrert at dette har vært tema i Rødt. Og det er ikke for at alle mener det er sånn, men heller fordi omtrent ingen mener dette. Altså ingen akademiske høystatusyrker i arbeiderklassen, noen få tilhører kapitalistklassen, og de fleste en annen klasse, som er en del av det Lysestøl kaller mellomlaga. Denne avgrensningen mangler i prinsipprogrammet, men det er nå engang slik at knapp programplass bør brukes til å vise hvor Rødt står i omstridte spørsmål, og ikke for å utbasunere selvfølgeligheter.

Hva har skjedd de siste ti åra?

Alt det spennende skjer i arbeiderklassen, var det en svenske som sa. Og nå skjer det mye. Som Lysestøl skriver, så er mye av vareproduksjonen flytta til lavkostland. Til og med videreforedlingen av norsk fisk foregår i EU-land og Kina. Når lavkostlanda har blitt vertskap for industrien, har de også fått de store arbeiderkollektivene. Hvis Marx hadde rett, vil det bli sterkere organisering og flere streiker. Noen knallharde streiker i Sør-Korea er et varsel. Her hjemme står den norske modellen under angrep fra toppen, samtidig som den forvitrer på bånn. At en god del av arbeidsplassene i bedriften er midlertidige eller innleide har blitt vanlig og akseptert. «Dagens regler for midlertidige ansettelser brytes i stor stil» var FAFOs budskap tidligere i år. Det merkes godt at mange industriarbeidsplasser er borte, samtidig som arbeiderklassen vokser i offentlig og privat tjenesteyting, ofte små arbeidsplasser med lite tradisjon for faglig kamp.

Utenlandske arbeidere er en viktig del av arbeiderklassen. Det er nå om lag 350 000 innvandrere fra EU-land i Norge. Mange av dem er folk som jobber i Norge mens familien bor i hjemlandet. Organisasjonsgraden er lav og sosial-dumping graden er høy. De er ofte ansatt i bemanningsselskap, og som løsarbeidere flest har de erfart at det skal lite til for å miste jobben. Bare et fåtall av disse fanges opp av SSBs arbeidskraftundersøkelse, så derfor blir også Lysestøls arbeiderklasse større enn 48,5 %.

Og fagforeninger og klubber er fortsatt i live, men det får det komme mer om en annen gang.

Referanse:

Lebowitz, 2014. Artikkelen har tidligere stått i Rødt! 2/2014. Originalreferanse finnes her: https://marxisme.no/2014-06-19-20-20-21/

 

 

Frank M. Snowden er en amerikansk medisinhistoriker. Førsteutgaven av boka kom i oktober 2019, altså før det var klart hvor dagsaktuell den kom til å bli. Jeg har lest paperback- utgaven fra i år som inneholder et nyskrevet forord. Her tar forfatteren blant annet opp hvor raskt beredskapen mot epidemiske sykdommer har fått lov å forfalle. Han betegner det som et samfunnsmessig hukommelsestap. Når nye infeksjonssykdommer dukker opp, fører det som regel til en intens forskningsaktivitet nasjonalt og internasjonalt, men etter en tid dabber interessen av, bevilgninger blir kuttet og en fortsetter som før. Snowden er redd det samme kan skje igjen, også etter covid-19-pandemien.

---

Av Anne Minken, historiker

Frank M. Snowden:

Epidemics and society. From the Black Death to the present

Yale University Press, 2020, 608 s.

 

Boka inneholder grundige kapitler om en rekke alvorlige epidemiske sjukdommer fra byllepest og kopper til ebola og SARS. Jeg savner et eget kapittel om spanskesyken, men blant det høye antallet epidemiske sykdommer har forfatteren vært nødt til å gjøre noen valg. Ingen influensasykdommer er behandlet. I tillegg til gjennomgang av de enkelte sykdommene får vi også en interessant gjennomgang av den medisinske utviklingshistoria på feltet.

Det er umulig å lese boka uten å gjenkjenne trekk fra dagens pandemi. I det historiske materialet finner vi mange eksempler på fortielse eller bagatellisering av epidemier. Snowdens analyse av det siste kolerautbruddet i Napoli er illustrerende. Epidemien rammet byen i 1911. Den kom svært ubeleilig for de italienske myndighetene. Kolera ble sett på som en skitten underklassesykdom og et tegn på fattigdom og vanstell, ikke noe for en moderne nasjon. Landet sto foran en storstilet feiring av 50 år som nasjonalstat og håpet på et stort internasjonalt innrykk av høytstående gjester og turister. Myndighetene møtte epidemien med statistisk juks, hemmelighold og aktiv fortielse.

Snowden viser hvordan epidemiene avslører samfunnets svake punkter og skjerper konfliktområdene. 1800-tallet var både koleraens og revolusjonenes hundreår. Derfor var det nærliggende for noen historikere å knytte spredningen av kolera til revolusjons- og opprørsbølgene. Men en nærmere gjennomgang av hendelsesforløpene viser at koleraen ikke førte til revolusjoner, men fulgte i kjølvannet av dem. Koleraen ble spredt av troppene som ble utkommandert for å slå ned revolusjonene, ikke av folkemassene som gjorde opprør.

Koleraepidemien skjerpet borgerskapets oppfatning om «de farlige klassene». De fattige var ikke bare farlige politisk og moralsk, men også medisinsk. Ifølge Snowden gir disse oppfatningene noe av bakgrunnen for de blodige nedslaktningene av arbeidsfolk under revolusjonen i 1848 og Pariserkommunen i 1871.

Den tredje byllepestpandemien (1894–1910) var i mange land begrenset til havnebyer, bare i noen land spredte pesten seg videre til innlandet. I India døde 20 millioner av en befolkning på den gang 300 millioner. I Europa og USA var det relativt få dødsofre. Her var det stort sett havnearbeidere og folk som bodde i fattigkvarterene rundt havnene, som ble rammet.

Pesten hadde sitt utspring i Kina, havna i Hongkong var utgangspunktet for smittespredning til andre havnebyer. I Europa ble den kalt den orientalske eller asiatiske pesten. Mønsteret i smittespredninga forsterket rasialiserte konklusjoner i medisinen. Det ble hevdet at hvite hadde bedre genetisk immunitet, og påstanden ble brukt til å legitimere rasesegrering. Byllepesten ble beskrevet som en sykdom for de mørkhudede, de usiviliserte og for de uheldige europeerne som måtte leve i nærheten av sånne folkegrupper. Anti-kinesiske holdninger florerte. Kina ble karakterisert som et land ute av stand til utvikling og forbedring og det mest skitne og uappetittlige landet på jorda.

Karantene, isolasjon, nedstenging og grensekontroll har vært effektive smitteverntiltak gjennom mange hundre år. Men noen av de mest hardhendte tiltakene sprang ut av feilaktige medisinske teorier Nedbrenning av fattigkvarterer og utrøyking av boliger med svovel gjorde livet for de fattige enda vanskeligere uten at det bidro til mindre sykdomsspredning. Den brutale politikken bidro også til utvikling av konspirasjonsteorier. Myndighetenes representanter ble jaget av fattigfolk bevæpnet med brostein. Ta dem, de har kommet for å drepe oss! var kampropet under koleraepidemien i Napoli i 1882. Rasende folkemengder forsøkte å befri pasientene på kolerahospitalene og skjelte ut legene som mordere. Under byllepesten i Hongkong hevdet mange at «de fremmede djevlene» spredte pest for å bli kvitt de fattige. Under samme epidemi i Bombay gikk det hardnakkede rykter om at pesten var en gift spredt av britene for å utrydde de fattige og hindre overbefolkning.

Hvis du synes at en fem hundre siders murstein om epidemier blir i overkant kraftig sommerlesning, finnes det også en annen inngang til stoffet. Boka bygger på et nettkurs som ble holdt på Yale- universitetet. Forelesningene er lagt ut på You Tube (https://www.youtube.com/watch?v=UoWxdlGBVTI&list=PL3AE7B3B6917DE8E6). Boka er for øvrig rimelig i innkjøp.

 

 

 

Mike Gonzalez følger opp boka The ebb of the pink tide. The decline of the left in Latin America (anmeldt i Gnist nr.1 2019) med ei bok som presenterer et marxistisk og revolusjonært alternativ for venstresida i dagens Latin-Amerika – så vel som ellers i verden. Dette alternativet bygger på arven etter peruaneren José Carlos Mariátegui (1894–1930). Mens hans skrifter er blitt lest av de fleste politiske skolerte mennesker i Latin-Amerika, har Mariátegui utenfor den spansktalende verden bare blitt skrevet om og lest i akademiske sirkler. Gonzalez sin bok er den første som prøver å nå et bredere engelsk-lesende publikum.

Av Einar Braathen, forsker ved OsloMet – storbyuniversitetet. Medlem av redaksjonen, i tidsskriftet Vardøger.

Mike Gonzalez:
In the red corner. The marxism of José Carlos Mariátegui
Haymarket Books, 2019, 231 s.

Et liv i revolusjonens tid

Mariátegui kom fra en relativt fattig familie i en liten provinsby ved kysten langt sør i Peru. 15 år gammel fikk han jobb som trykkerilærling i landets største avis La Prensa i hovedstaden Lima. Han avanserte raskt til å bli politisk journalist i avisa. I 1918 startet han sin egen månedsavis Nuestra Época. Da denne ble stengt av myndighetene, grunnla han en enda mer radikal avis, La Razón. Den hadde som uttalt formål å fremme stiftelsen av et sosialistisk parti i Peru. På denne tiden var arbeiderklassen svak både i antall og organisatorisk, uten en landsorganisasjon. Venstresida var dominert av anarkistiske idéer, men med sterk støtte både til den meksikanske revolusjonen (1910–20) og den russiske. Etter bare to utgivelser ble avisa forbudt. I slutten av 1919 dro Mariátegui sammen med sin nærmeste kollega i politisk eksil i Europa. Mesteparten av tida tilbrakte han i Italia som gjennomgikk to ‘røde år’ (biennio rosso) med streiker, fabrikkokkupasjoner særlig i Torino og Milano og utbredt revolusjonær agitasjon.

Mariátegui stiftet her bekjentskap med Antonio Gramscis gruppe Ordine Nuovo. Han overvar stiftelsen av det italienske kommunistpartiet i januar 1921. Han fikk også med seg den fascistiske motreaksjonen til Mussolini (biennio nero, de to svarte årene 1921–1922.)

Da han vendte tilbake til Peru i 1923, var han en erklært revolusjonær marxist. Han grunnla et nytt blad kalt Amauta, som betyr «vis lærer» på inkaspråket quechua. Bladet fremmet en enhetsfront av progressive sosiale og politiske krefter. I 1928 munnet dette arbeidet ut i stiftelse av Perus første faglige landsorganisasjon (CGTP) så vel som av Perus Sosialistparti (PSP). Partiet sympatiserte med den kommunistiske internasjonalen (Komintern), men Mariátegui motsatte seg – av grunner vi kommer tilbake til – å stifte et kommunistparti med fullt medlemskap i Komintern. Mariátegui hadde hatt dårlig helse fra barnsben av, og de siste årene tilbrakte han i rullestol etter å ha måttet amputere et bein. Han døde allerede i 1930 og fikk dermed ikke konsolidert de revolusjonære prosjektene han hadde satt i gang.

Sentrale spørsmål

Mariátegui reiste spørsmål som lenge ble ignorert av den staliniserte kommunistbevegelsen i Latin-Amerika. Av dem Gonzalez går grundig inn på, skal jeg framheve tre: De subjektive faktorenes betydning, myters og religioners potensielt positive rolle, og «indianer» (urfolks)- spørsmålet.

For det første var Mariátegui opptatt av kulturell analyse for å forstå de subjektive faktorenes betydning. I Italia hadde han sett hvor dyktige fascistene var i å spille på historiske, nasjonale og religiøse referanser i folket, som særlig appellerte til småborgerskapet som slik ble en støttespiller for reaksjon og ikke for framskritt. Marxistene og den øvrige venstresida hadde en ‘mekanisk’ forståelse og mobiliserte ut ifra den materielle økonomiske krisa, men dette var ikke et tilstrekkelig grunnlag for å få flertallsoppslutning om sosialismen. Marxistene måtte gjøre et møysommelig pedagogisk arbeid som ikke belærte massene men bygde på deres egne språk, erfaringer og tradisjoner. Mariátegui foregrep på mange måter brasilianeren Paulo Freire (1921–97) som spredte praksisfilosofien «de undertryktes pedagogikk».

For det andre var han inspirert av anarko-syndikalisten Georges Sorels teorier om «myter» eller «mystikk». I alle religioner, sagn og muntlige overleveringer finnes innbakt folkelige forestillinger om det gode liv, det utopiske elementet det er verdt å strekke seg mot. Disse må venstresida aktivt bruke i det pedagogiske arbeidet for sosialismen. Mariátegui fant inspirasjoner både i inkakulturen og i katolisismen. Denne tilnærmingen ble seinere praktisert av frigjøringsteologien innenfor den katolske kirken, utviklet bl.a. av Mariátegui landsmann Gustavo Gutiérrez. I Evo Morales’ sin sosialistiske bevegelse i Bolivia har de i vår tid gjort urfolksforestillingen sarwak karsay («buen vivir» eller «det gode liv») til et viktig ideologisk våpen.

For det tredje var Mariátegui den første i Latin-Amerikas moderne venstreside som nærmet seg urfolkene med seriøsitet og respekt. 60–65 prosent av Perus befolkning hadde på hans tid inkaenes quechua som morsmål. Mariátegui så en form for sosialisme i inkaenes jordfelleskap ayullu. Dette betydde ikke at han mente at moderne sosialisme kunne bygges gjennom urfolkenes selvstyre og gjenoppbygging av sin gamle kultur. Men inkafolket kunne mobiliseres og bli del av en nasjonal enhetsfront for radikale jordreformer som måtte tilpasses ulike lokale tradisjoner.

Mariátegui ga i 1928 ut en essaysamling med en samlet presentasjon av tankene sine – se engelsk oversettelse, Seven Interpretative Essays on Peruvian Reality, Austin: University of Texas Press, 1971.

Et spark til eurosentrismen

Mike Gonzalez har skrevet en inspirerende bok som bringer oss tilbake til årene etter 1917 og viser at det var et mangfold av levende revolusjonære marxismer. Boka er et kampskrift mot dogmatikken, «den ene rette læra», og viser at Europa inkludert Russland ikke var den eneste plassen på kloden hvor det ble utviklet kloke tanker og overskridende praksiser. Mange har kalt Mariátegui for «Latin-Amerikas Gramsci» på grunn av deres felles vekt på kulturens og de subjektive faktorenes rolle i utviklingen av et demokratisk sosialistisk samfunn, som måtte bygges ikke bare på den industrielle arbeiderklassen men også på fattigbøndene og andre folkelige sjikt. Mariátegui traff antakelig Gramsci da han oppholdt seg i Italia, men Mariátegui var tidligere ute enn Gramsci med å skrive ned sine filosofiske tanker. Det går derfor an å konkludere: Gramsci ble Europas Mariátegui! Lenge leve Latin-Amerika!

 

 

Georg Floyds død har ført til en folkebevegelse som krever endringer av den systematiske rasismen og politivolden mot den svarte befolkningen i USA. Det er heldigvis mye som skiller den norske og amerikanske konteksten, men også her til lands har politiet forbedringspotensial på flere områder. Vi bør la oss inspirere av fanene som er reist av Black Lives Matter, og stille våre egne krav til endringer av politiet i Norge, i tråd med prinsippet om at politiets maktutøvelse alltid skal være gjenstand for politisk og sosial kontroll fra folk.

---

Av Marie Brunstad Ekeberg, kommunestyrerepresentant for Rødt Lørenskog og medlem i landsstyret. Jobber i politiet som etterforsker innen arbeidslivskriminalitet.
Foto: E.V. / Unsplash

Georg Floyds død har ført til en folkebevegelse som krever endringer av den systematiske rasismen og politivolden mot den svarte befolkningen i USA. Det er heldigvis mye som skiller den norske og amerikanske konteksten, men også her til lands har politiet forbedringspotensial på flere områder. Vi bør la oss inspirere av fanene som er reist av Black Lives Matter, og stille våre egne krav til endringer av politiet i Norge, i tråd med prinsippet om at politiets maktutøvelse alltid skal være gjenstand for politisk og sosial kontroll fra folk.

Jeg vil i denne teksten forklare hvordan politikerne over tid har styrt politiet til å overkontrollere minoriteter og hvordan minoriteter gradvis har fått svekket sin rettssikkerhet. Deretter vil jeg si noe om hvilken betydning den norske politiutdanningen har for å forebygge den type holdninger og maktbruk som førte til Georg Floyds død. Vi må begynne med den store endringen som nå pågår i norsk politi.

«Nærpoliti»

Nærpolitireformen, vedtatt av alle stortingspartier unntatt Senterpartiet i 2014, har blitt kritisert for å ikke ta hensyn til forskning eller faglige forankrede anbefalinger. Antall politidistrikt ble redusert fra 27 til 12 og 126 lensmannskontor ble lagt ned. Det ble lovet å styrke de gjenværende lensmannskontorene, men det har ikke skjedd. Politi-forskermiljøet i Norge har fulgt reformen tett. De sentrale funnene handler om at politiet har mista lokalkunnskap og den nære kontakten med folk. Terskelen for at politiet rykker ut har blitt høyere og utrykninger er oftere enn før forbundet med alvorlige eller skarpe situasjoner. Når politiet først kommer, har de våpen på hofta. Politiet har altså blitt sentralisert og militarisert.

I 2019 kom rapporten «Nærpolitireformen og politiets relasjon til publikum» av Wathne, Talberg og Gundhus, hvor 3100 politiansatte deltok i en spørreundersøkelse. To tredjedeler av de spurte sa de hadde en dårlig følelse ved arbeidsdagens slutt, «fordi de ikke fikk tid eller hadde ressurser til å gjøre en så god jobb de ønsket». Rapporten viser også at stadig flere av politiets oppgaver privatiseres – «Over halvparten av de politiansatte er bekymret for at vekterbransjen etablerer seg på det som beveger seg over på politiets domene.» For eksempel i Asker og Bærum, hvor legevakten så seg nødt til å leie inn private vektere fordi politiets responstid etter reformen ble for dårlig ved behov for akutt hjelp. Den økende privatiseringen av politiets oppgaver, i tillegg til at politifolk ikke opplever å få gjort god nok jobb og at folk er misfornøyd med politiets tjenester, kan på sikt føre til en ond spiral hvor privat sikkerhet tar over stadig flere av politiets oppgaver. De som har penger, får råd til trygghet. Sentralisering, privatisering og militarisering av politiet er det motsatte av det politiet vi behøver. Vi behøver et nært og profesjonelt politi som blir styrt på en god måte. Et politi som ser sin egen samfunnsrolle, og nyanserer hva som er «kriminelt».

Politiske prioriteringer

Politiet har aldri blitt tildelt så mye penger som nå. Allikevel er det ikke nok ansatte til å håndtere alle voldtektssaker, seksuelle overgrep eller ettergå hvitsnippforbrytere. Det er et uforsvarlig lavt antall politipatruljer i det vidstrakte land. I flere store byer kan det tidvis kun være én tilgjengelig politipatrulje på jobb.

For å endre på dette trengs det politisk vilje. Politikerne har skjevfordelt politiets ressurser i over 15 år og styrt politiet mot håndhevelse av Norges grenser, utlendingsloven og flyktningstrømmen. Politiets utlendingsenhet (PU) ble opprettet i 2004 for å registrere asylsøkere, etterforske for å avklare identitet, uttransportering av personer uten lovlig opphold og drive Politiets utlendingsinternat på Trandum.

I 2016 hadde PU på det meste 936 stillinger og fikk tildelt 651 millioner kroner, i tillegg til 121 millioner, øremerket i justisbudsjettet, til arbeidet med retur av asylsøkere. Økokrim mottok samme år 148 millioner og har med sine 147 stillinger måtte droppe saker som var under etterforskning etter budsjettkutt. Til sammenligning fikk Troms politidistrikt dette året tildelt 256 millioner kroner. PU har nedbemannet fra toppårene, men fått opprettholdt en høy tildeling selv om flyktningstrømmen i flere av disse årene nærmest har vært ikke-eksisterende. 30. april 2020 hadde PU 544 ansatte, Kripos 598 og Økokrim 161. Disse prioriteringene betyr i praksis at det er viktigere for politikerne å håndheve utlendingsloven, enn å oppklare grove alvorlige lovbrudd.

Tvangsretur

Hovedargumentet for den strenge utlendingsforvaltningen er å beskytte asylinstituttet, og forhindre at grunnløse asylsøkere kommer til Norge. Det ble slått fast at rask retur, spesielt av straffedømte, hadde en stor samfunnsøkonomisk effekt.

Politiet har strevet for å imøtekomme politikernes måltall for tvangsretur som inntil nylig økte år for år. Den sterke måltallstyringa førte til en markant økning i uttransporteringer for å få opp antallet, og tillitsvalgt i PU ga i 2015 beskjed til justisministeren om at de politiske styringene gjorde det enklere å sende ut barnefamilier enn kriminelle. Også oslopolitiet sendte et oppsiktsvekkende brev i 2016 til Likestillings- og diskrimineringsombudet hvor de uttrykker bekymring over de omfattende utlendingskontrollene i sentrum av byen, som gjennomføres for å finne folk som kan uttransporteres. Videre ble det trukket frem at såkalt etnisk profilering er ødeleggende for tillit, og kan bidra til at politiet mister verdifull informasjon og i ytterste konsekvens motvirke forebygging av voldelig ekstremisme.

Kikker vi nærmere på tallene for hvem som blir uttransportert, er de straffedømte i mindretall hvert eneste år.

– 2017: Antall uttransporterte 5500 hvorav 2100 var ilagt en straffereaksjon.

– 2018: Antall uttransporterte 5000 hvorav 1750 var ilagt en straffereaksjon.

– 2019: Antall uttransporterte var 2700 hvorav 950 var ilagt en straffereaksjon.
Det rådende politiske flertallet har sørget for at regelverket stadig er endret for å kunne uttransporterte flest mulig. I 2013 kom justisdepartementet med et rundskriv for å «justere praksis slik at utlendingsmyndigheten alltid vurderer om det skal opprettes utvisningssak og fattes vedtak ovenfor en utlending som straffes for naskeri og tyveri av mindre verdi». Nå kan folk utvises fordi de har stjålet en sjokolade til tolv kroner, eller brukte klær fra en container. Dette rammer folk som har lite ressurser. En slik instruks er kanskje egnet for Fremskrittspartiets skryteliste over gjennomslag i regjering, men ikke for å ivareta menneskelige hensyn.

I Utlendingsloven § 122 står det om vilkårene for utvisning, at det må foreligge personlige forhold som innebærer en virkelig, umiddelbar og tilstrekkelig alvorlig trussel mot grunnleggende samfunnshensyn. Det er en strukturell brist i måten myndighetene behandler folk som har opphav fra andre land på. Er det slik utlendingsloven er ment å fungere?

Fra over Atlanteren har kravet «defund the police» vokst frem i takt med at folk har tatt til gatene for å protestere mot politivold. Oversatt til en norsk kontekst, kunne kravet lyde «legg ned Politiets Utlendingsehet». En særorgansutredning som har vurdert om det skal gjennomføres en ny reform i politiet, konkluderer med at PU kan legges ned. De peker på at ressursene til PU vil bli bedre benyttet av lokale politimestere som må prioritere sine ressurser fornuftig med hensyn til hvem som skal uttransporteres, og måle dette opp mot alle primæroppgavene et politidistrikt må løse. Det er lite konflikt i det norske samfunnet sammenlignet med andre land som har større forskjeller mellom folk. Men snakker man med marginaliserte grupper så kommer historiene om politiets diskriminering og politivold. Det er de marginaliserte gruppene som utsettes for politiets jernneve.

Krimmigrasjon

Johansen, Ugelvik og Aas har skrevet boken Krimmigrasjon? Den nye kontrollen av de fremmede. Begrepet «krimmigrasjon» handler om hvordan utlendingskontrollen og kriminalitetskontrollen blandes sammen, og legger premisser for hvordan folk som rammes av dette behandles av myndighetene. Boka viser hvordan noen folk risikerer å bli kriminalisert bare ved å passere en grense. Hvordan lover og samfunnsendringer spiller sammen for å skape aksept for behandling og disiplinering av det boken kaller for «de fremmede» som er samlebetegnelse for personer uten statsborgerskap, som oppholder seg innenfor for den norske stats territorium.

Thomas Ugelvik professor i kriminologi ved UIO beskriver krimmigrasjon slik:

Trandum er ikke et fengsel, men institusjonen har i senere år på flere måter endret rutiner, utforming og karakter for å likne fengslene. Dermed er Trandum et konkret eksempel på en utvikling som gjerne beskrives med begrepet krimmigrasjon. Meningen med begrepet er å gripe hvordan to atskilte kontrollsfærer – utlendingskontroll/grensekontroll på den ene siden og kriminalitetskontroll på den andre – nærmer seg og påvirker hverandre. Politiet bruker flere ressurser på ren territorie- og migrasjonskontroll, samtidig som grensekontrollørene blir mer og mer politiaktige. Krimmigrasjonsbegrepet peker på nye hybride former for myndighetsaktivitet.

Gradvis så har det å forflytte seg mellom land blitt kriminalisert for enkelte mennesker, mens andre kan dra hvor de vil, når de vil. Og gradvis har det blitt en stor del av politiets hverdag og ressursbruk.

I en nylig antatt artikkel i Tidsskrift for nordisk politiforskning «Den gode fange» av Hammer, Gundhus og Sveaas, framkommer en uformell forventning til at politiet skal kontrollere folk med mørk hudfarge i aktiv søken etter folk som kan tvangsreturneres. Selv om hudfarge ikke brukes alene, men sammen med andre kjennetegn som politiet forbinder med kriminalitet, er dette en sentral markør for politiet. Det politisk styrte arbeidet setter stigmatisering av mennesker med mørkere hudfarge og opphav fra andre land i system, og dette er ikke det norske politiet verdig.

Gundhus, Hammer og Solhjell skriver i Klassekampen om forskjellen på at politiet prater med eller kontrollerer personer i det offentlige rom.

Ungdom har over lengre tid gitt tilbakemelding til politiet om hyppige kontroller og urettferdig politi. I en studie av Randi Solhjells med flere fra 2018 studie trekker ungdommene fram fem ulike grunner til at de blir plukket ut for politikontroll: klesdrakt, etnisitet, nabolag, stå sammen med andre i en gruppe og at de er gutter. Interessant nok er dette markører som også har kommet fram i intervjuene og observasjonene til Danel Hammer når det gjelder hvorfor politiet ut fra sin magefølelse stanser og kontrollerer noen de mener kan være utenlandske borgere. Tegn som indikerer at noe kriminelt er på gang er formålsløs atferd, bestemte klær og rekvisitter og at man er mann. I tillegg er kroppslige kjennetegn som hudfarge, kroppsbygning og ansiktsform, brukt som grunnlag for utlendingskontroll (paragraf 21).

Videre skriver de:
Skal man gjøre noe med politiets diskriminering og skjønnsutøvelse, vil det lettere kunne påvirkes gjennom omlegging av praksis og kunnskap om yrkesetikk, enn gjennom mer kontroll og regler. Øvelser som et rettferdig politi og det å ta på alvor klager fra publikum blir derfor viktig for at ikke gapet mellom idealer og praksis skal bli for stort.

Gundhus, Hammer og Solhjell peker på kunnskap og opplæring som en viktig faktor for å unngå diskriminering.

God skole = gode politifolk

Landets mest fornøyde studenter, ifølge studie­barometeret var i 2020 studenter på Politihøyskolen (PHS). En treårig høyskole for utdanning av den norske politigeneralisten. Politistudentenes personlige skikkethet vurderes kontinuerlig. Studentene lærer om baken­forliggende årsaker for kriminalitet, lærer å behandle folk med respekt uavhengig av sosioøkonomisk og kulturell bakgrunn. Kunnskap og opplæring er et sentralt tema knyttet til Georgs Floyds død, og det amerikanske politiets (manglende) kunnskap om arrestasjonsteknikk.

I 2006 skjedde det en tilsvarende hendelse i Trondheim når Eugene Obiora døde som følge av politiets maktbruk under en pågripelse. Saken førte til en offentlig diskusjon om rasisme i politiet, og medførte endringer i hva som er lovlig og akseptabel bruk av fysisk makt. Tall fra 2010 viser at bruk av halsgrep av politiet har gått kraftig ned i kjølvannet av Obiora-saken. Samtidig viser denne grafen at det tar tid og krever grundig skolering til for å flate ut kurven for politiets bruk av halsgrep og mageleie.
Da jeg gikk på PHS fra 2011 til 2014 lærte jeg om Obiora-saken i arrestasjonsteknikk-timene. Alle studentene måtte selv erfare hvor raskt man mistet pusten ved mageleie når man er stresset og andpusten. Det er klar sammenheng mellom opplæring og maktbruk.

Tilbake til primæroppgavene

Det er et stort behov for en sosialistisk og human justispolitikk. I teksten min har jeg pekt på flere politiske prioriteringer som burde endres for å oppnå dette, som samtidig sørger for likhet for loven og mindre klassejustis. Politiet må tilbake til sine kjerneoppgaver som er kriminalitetsbekjempelse. ikke utlendingskontroll. Vi må få slutt på krimmigrasjon, og endre måten norske myndigheter behandler folk på flukt på. Avskaffer vi måltall-styringa for uttransporter minskes behovet for kontroll av folk. Ikke minst må det være rom for at politifolk kan si fra, og varsle dersom noe er galt. Vi må verne om Politihøgskolen, og deres rolle i å forme fremtidens politi. Politiet skal ha folkelig forankring, et politi av folket, for folket.

 

Kilder:
https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/stmeld-nr-42-2004-2005-/id199239/
https://sosiologen.no/essay/samtidsdiagnose/diagnose-grensesosiologi/
https://www.oslomet.no/om/nyheter/naerpolitireformrapport
https://klassekampen.no/utgave/2020-06-26/prate-eller-kontrollere
https://klassekampen.no/utgave/2020-06-26/prate-eller-kontrollere
https://www.tv2.no/a/11562258/?fbclid=IwAR0T103E01pzl1hkp3qWC3YAG3qxVl8rGnhePmAr9hP3mysyhUFZ1BY-kWs
https://www.politiforum.no/forskning-hakon-skulstad-nyhet/tre-av-fire-politifolk-sier-ressursmangel-gar-ut-over-oppgavelosningen/151642
https://www.politiforum.no/asker-og-baerum-beredskap-legevakt/legevakten-leier-inn-vektere—mener-reponstiden-til-politiet-er-for-darlig/140340?fbclid=IwAR3n33wdSHVtY1gw-gptQGGZ6il69K1hAZRfNdOnnUskzEmOkZqJerD4WjQ
https://phs.brage.unit.no/phs-xmlui/bitstream/handle/11250/175066/Politiets%20bruk%20av%20fysisk%20makt%20.pdf?sequence=1&isAllowed=y

 

 

 

 

 

 

 

 

Det norske forsvarets andel av klimagassutslipp øker, i takt med at ressurser som burde gått til klimatiltak heller brukes til videre opprustning. For å ta klimaforandringene på alvor trenger vi en slagkraftig fredsbevegelse mer enn noen gang.

---

Av: Aslak Storaker, bibliotekar, medlem av Rødts internasjonale utvalg og studieansvarlig for Rødt i Agder – og Ivar Espås Vangen, lektor i historie, fredsaktivist og medlem i Rødts internasjonale
utvalg.
Foto: Martin Giskegjerde / Forsvaret

Klima- og miljøspørsmål har for lengst gått fra å være politiske saksfelt forbeholdt spesielt interesserte, til å bli et brennbart tema som kan avgjøre både valg og regjeringsspørsmål. I 2019 kunne man lese at 49 prosent av norske velgere anså klimaspørsmålet som ett av de tre viktigste politiske temaene. Greta Thunberg og klimastreikerne har gitt kampen for klima og miljø fornyet styrke. I dag finnes det knapt et politisk parti i vesten som ikke må forholde seg til dette.

Det er selvfølgelig en bra ting. Trusselen om økologisk krise er et reelt eksistensielt spørsmål menneskeheten står overfor. De mest pessimistiske prognosene for hva som vil skje om temperaturene på jorden stiger med over fire grader, vil lett kunne slå beina under menneskelig sivilisasjon slik vi kjenner den.

Samtidig med at klima- og miljøproblematikken begynner å få sin velfortjente oppmerksomhet, er det trist å se hvor lite oppmerksomhet som vies til kampen mot krigen. Ikke bare fordi trusselen om en ny verdenskrig, i likhet med klimakrisa, representerer en eksistensiell trussel mot sivilisasjonen. Militarisme, krig og opprustning innebærer også store klimautslipp, ødeleggelser på natur- og miljø, og legger dessuten beslag på enorme menneskelige og finansielle ressurser som ellers kunne ha blitt brukt til å dekke menneskelige behov. Hele 2,1 prosent av verdens samlede BNP – 1 822 milliarder dollar – ble i 2018 brukt på militære formål. Dette er midler som kunne ha blitt benyttet på å nå FNs bærekraftsmål.

Med dette som bakgrunn ble vi i fjor engasjert til å utarbeide rapporten «Militær miljø- og klimapåvirkning» på vegne av Internasjonal Kvinneliga for Fred og Frihet (IKFF), med midler fra UNESCO. Formålet var å undersøke det norske militærvesenets klima- og miljøpåvirkning, samt påvirkning fra allierte militære styrker på norsk jord. I denne teksten skal vi forsøke oss på en kort gjennomgang av hva vi fant ut.

CO²-utslipp i Forsvaret

Om man regner med alle indirekte utslipp fra varer og tjenester Forsvaret i Norge benytter seg av, utgjør Forsvarets andel av Norges samla CO²-utslipp om lag én prosent av totalen. Gjennom innfasinga av F-35-kampflyene i luftvåpenet, vil denne andelen trolig øke til om lag to prosent i 2030. Tallet er nok lavere enn det enkelte har sett for seg, men er høye nok til at det kan bli vanskelig for norske regjeringer å kombinere overholdelse av NATOs to-prosentmål og målet om 40 prosent utslippskutt fra 1990-nivået, innen 2030. Om Forsvaret skal doble sin andel av utslippa, vil dette åpenbart bety at kutta må tas andre steder – enten i annen offentlig virksomhet, eller i privat sektor. Med tanke på at ingen norske partier i dag går til valg på nevneverdige kutt i militærbudsjettene, peker det meste mot at vesentlige reduksjoner i militærets utslipp vil bli vanskelige å få gjennom. Byrden vil dermed overføres til industri og forbrukere.

Innfasinga av F-35 er som nevnt spesielt viktig, fordi utslippene derfra er betydelig større enn fra de nåværende flyene F-16. For vårt partis del er det også relevant fordi vi er de eneste som har gått konsekvent mot innkjøpet av de nye flyene. Innfasingen av F-35 er beregna til å øke flyvåpenets andel av Forsvarets utslipp fra 36 til 56 prosent. Dette henger imidlertid også sammen med hvor mye flyene kommer til å bli brukt, både innenlands og utenlands.

Her er det mulig å gjøre noe. Libyakrigen i 2011, hvor Norge var blant de mest aktive deltakerne, innebar for vår del utslipp på 36 230 CO²-ekvivalenter – fra drivstoffbruk alene. I et år som 2018 ville dette utgjort ti prosent av forsvarssektorens totale CO²-utslipp. Dette er i seg sjøl dramatisk nok, men man må heller ikke glemme at bombene også brakte med seg ødeleggelser på bakken, både i form av infrastruktur og militære kapasiteter som nødvendigvis vil bli erstattet i fremtiden. Ødeleggelsene på landets veldige grunnvannsreserver bærer ifølge den norske hydrogeologen Fridtjov Ruden i seg kimen til å bli «tidenes miljøkatastrofe» om det ikke tas affære. Dette kunne altså ha vært unngått om man unnlot å gå til krig.

Også Trident Juncture-militærøvelsen i 2018 gir oss noen interessante tall. Med 50 000 soldater fra over 30 land, 10 000 kjøretøy, 130 fly og 70 fartøyer, sier det seg sjøl at belastninga ble betydelig. Foruten at Forsvaret mottok om lag 900 klager og «miljøhendelser» i forbindelse med øvelsen, ble det også sluppet ut betydelige mengder CO². Hele 73 530 tonn CO²-ekvivalenter ble sluppet ut i løpet av øvelsen. I tillegg til dette kommer utslippene fra de utenlandske marinefartøyene, som enten kjøpte drivstoff fra sivile aktører eller hadde med tilstrekkelig hjemmefra. Fredsbevegelsens kritikk mot krigsøvelser i fremtida, bør definitivt også inkludere et miljø- og klimaperspektiv.

Ser en globalt på spørsmålet kan en argumentere for at Norges forsvarspolitikk også innebærer en form for medansvar for NATOs totale utslipp. Stuart Parkinson fra Scientists for Global Responsibility anslår i et foredrag at det militæres andel av klimagassutslippene, inkludert militærindustrien, utgjør tre prosent av de nasjonale utslippene i Storbritannia, seks prosent av utslippene i USA og kanskje fem prosent av de totale globale utslippene. Det synes klart at NATOs mål om at minst to prosent av de enkelte medlemslands BNP skal brukes på forsvarsutgifter, også vil måtte føre til at det militæres andel av klimautslippene øker både internt og eksternt, ved at en må forutsette at en opprustning i NATO også vil være medvirkende til å drive fram opprustning i andre land. Vi har ikke registrert noe norsk forbehold mot NATOs opprusting.

Miljøet rammes

I tillegg til klimaspørsmålet kommer også miljøforurensningen som oppstår ved aktiv krigføring, både direkte i form av ødeleggelser og indirekte ved at den angrepne statens muligheter til å drive nødvendig infrastruktur svekkes. I rapporten drøfter vi særlig miljøkonsekvensene av krigføringen i Afghanistan og Libya, som er de landene der Norge har vært sterkest involvert. Avslutningsvis viser vi til hvordan Norges tilslutning til NATOs atomvåpenstrategi også innebærer en praktisk og prinsipiell tilslutning til en politikk som hvis satt ut i live vil føre til en verdensomspennende økologisk katastrofe.

Når det gjelder Norges våpenindustri, det amerikanske militærvesenets tilstedeværelse i Norge, lyttestasjonene som opereres av etterretningen, arealbruk og bruk av kjemikalier og lignende, har vi ikke funnet grunnlag for å si at dette utgjør en særlig stor del av norske klimautslipp eller miljøforurensing. Samtidig bør det nevnes at mange av tallene som gjelder dette er ikke-eksisterende eller unntatt offentligheten. Forsvarets forskningsinstitutt publiserer årlige rapporter som dekker en del av det vi drøfter i rapporten. Dette arbeidet er svært prisverdig og bør leses og diskuteres av flere, samtidig som en bør stille kritiske spørsmål til hva som ikke er inkludert eller løfta fram – det gjelder da blant annet utenlandske militæres aktiviteter i Norge. Det er mye her som fortjener mer kritisk oppmerksomhet både fra miljø- og fredsbevegelsen. Det gjelder ikke minst planene om at Norge skal «spille en ledende rolle blant NATO-landene når det gjelder utvikling av relevant rominfrastruktur og utnyttelse av romvirksomhetens muligheter for å understøtte militær evne i nordområdene og Arktis».

Avslutningsvis: Det er alt for få folk som jobber med disse spørsmålene i dagens Norge, samtidig som forskere sier at trusselen om atomkrig fortsatt er den største trusselen mot menneskehetens eksistens. Engasjer dere i fredsbevegelsen! Det finnes så og si noe for enhver smak: Den feministiske Internasjonale kvinneliga for fred og frihet, det pasifistisk orienterte Norges Fredslag, det anti-imperialistiske Stopp NATO, for å nevne noen. Folkelig mobilisering er det eneste som kan bidra til å snu utviklinga vi står i. Fredsbevegelsen blir ikke sterkere enn folka som deltar.

Rapporten det henvises til i artikkelen, kan lastes ned på Internasjonal Kvinneliga for Fred og Frihets nettsider, IKFF.no. 

 

Av Tomine Sandal, studerer master i nordisk litteratur og er redaksjonsmedlem i Gnist.
Foto: Markus Spiske
Marie Sneve Martinussen, samfunnsøkonom, politisk rådgiver for finans i stortingssekretariatet og nestleder
i Rødt.

Tomine: I juni refererte du i et Facebook-innlegg til en spørreundersøkelse hvor 60 % svarte at de mener klimapolitikken er tilpasset de med god råd, og 70 % at den er tilpassa folk i storbyene. I innlegget hevdet du at: «Vårt mest undervurderte miljøproblem er at folk oppfatter klimapolitikken som urettferdig. […] Dette er et miljøproblem fordi vi aldri kommer til å vinne klimakampen uten å ha med oss et bredt flertall». Hva må til for at klimapolitikken skal være, og bli oppfattet som, rettferdig?

Marie: Målet er å løse klimakrisen og unngå irreversible endringer i naturen, og for å komme dit trenger vi et stort folkelig flertall med oss. I dagens samfunn, med dagens maktkonstellasjon, vil det ikke skje noe som kan skape en bærekraftig framtid. Så lenge målet er at den økonomiske veksten skal gå i turbofart, vil enhver klimaløsning bli spist opp av nedbygging av naturen, utnyttelse av begrensede ressurser og så videre. Det vi trenger er et maktskifte i verden, der hensynet til flertallet av verdens befolkning går foran hensynet til et fåtall veldig rike mennesker. Og det får man ikke til før dette store flertallet av folk er enig.

Det er derfor Rødt er opptatt av rettferdig miljøpolitikk – både fordi vi er opptatt av rettferdighet, men også fordi det for oss er utrolig viktig at vi faktisk vinner klimakampen. Miljøpolitikk har fått et image som usosialt. Det mener jeg er et stort og undervurdert miljøproblem, fordi folk kan ende opp med å stemme mot miljøpolitikk, fordi de opplever det som urettferdig. Om man fører en ikke-rettferdig miljøpolitikk, vil man ikke få gjennomført den grunnleggende klimapolitikken som vi trenger.

Det jeg synes har vært vanskeligst med norsk miljøpolitikk det siste tiåret er at den både har vært veldig teknisk, veldig mye snakk om mål, prognoser og forskjellige type gasser – veldig naturfagstime. Det gjør det veldig fjernt fra hverdagen til veldig mange, og man føler man må kunne veldig masse for å delta i diskusjonen.

Tomine: Hvordan balanserer man hensynet til folks rettferdighetsfølelse, og den stadig mer tidspressede situasjonen vi befinner oss i?

Marie: Egentlig tenker jeg et godt eksempel er transportsektoren. Dagens politikk er for eksempel subsidier på dyre elbiler, og samtidig dyre bompenger. For veldig mange er det ikke et alternativ å ikke kjøre bil, mange har et reelt behov bruke bilen som transportmiddel. Hva kunne vi gjort for fylle dette behovet, men med mindre utslipp? Et av de største problemene i Norge at vi aldri har tatt de store, dyre engangsinvesteringene når det kommer til for eksempel jernbane, som kunne fått ned privatbilismen og utslippene. Å bygge alternativet har stadig blitt ansett som for dyrt og tungvint. Men det er en løsning som både kunne fått ned utslippene fort, og i tillegg vært sosialt rettferdig.

Jeg tror det er en bjørnetjeneste å tenke at usosiale avgifter og subsidier skal være en quick fix for å få ned utslipp. Det er de store strukturelle tiltakene som monner, og selv om de åpenbart er forsinket, er det ingen grunn til å utsette de noe mer.

Tomine: Hva kan være en motvekt til at debatten om klima har blitt veldig teknisk?

Marie: Under den rødgrønne regjeringen hadde man en uttalt strategi om at klimapolitikken skulle løses med økonomiske virkemidler. Vi hadde en økonom som statsminister, Jens Stoltenberg, og han og andre la mye vekt på at man skulle satse internasjonalt på klimakvoter. Man skulle altså handle seg til den beste og mest effektive måten å kutte klimagassutslipp på. Dette var en strategi som preget klimapolitikken, både under den rødgrønne regjeringen og i etterkant. Det ble sagt at Norge skulle ta masse ansvar for klima, men ingenting skulle skje i Norge.

Den politikken førte ikke til noen synlige endringer i samfunnet, men heller til at klima ble ansett som noe som påvirkes utenfor folks hverdag. Det er egentlig kun de siste årene man har begynt å se flere klimatiltak, for eksempel flere hus bygget i tre, mer beplantning, flere elbiler og lignende. Vi er veldig sent ute med å skjønne at klimapolitikk er noe som vi alle må forholde oss til i vår egen hverdag.

I tillegg lot man altfor lenge klimaskeptikerne påvirke debatten altfor mye, og man brukte veldig mye tid på å bevise at klimaendringene var reelle, og at de var menneskeskapte. Det gjorde at det ble en veldig tung forskningsdebatt. Her har de store oljeselskapene all skyld, fordi de finansierte oljelobbyens motkampanjer mot den globale klimaforskningen. Det har gjort at man er 20–30 år forsinket i alt man gjør, fordi strategien om å «trolle» klimadebatten i stor grad lykkes.

Tomine: Var det en kamp om virkeligheten man måtte vinne først?

Marie: Ja, tidligere kunne man ikke snakke om klima før man hadde kommet med en lang innledning om at klimaendringene fantes og var menneskeskapt. Jeg tror at det er først de siste årene, og med det økende ungdomsopprøret, man har innsett at dette er en sak som handler om folks hverdag, og at det er noe som angår stedet man bor og livene man lever.

Tomine: Tror du koronakrisen vil føre til noen nyttige lærdommer for klimakampen? Med korona har vi jo sett at staten har gjort en rekke inngripende tiltak i folks liv, tror du folk vil være mer åpne for inngripende klimatiltak?

Marie: Koronakrisen viser at folk er villig og kapabel til enormt store endringer i egen hverdag på kort tid. Men det er noen veldig viktige premisser som må ligge til grunn: Det må gjelde alle. Vi har jo sett det, at når noen skulker karantenereglene, så er det vanskeligere å argumentere for at alle skal ta regningen. Og når regjeringen midt under koronasituasjonen har kuttet i formuesskatten, – igjen – er det vanskeligere å godta at vi skal gjennomføre tiltak som fører til at mange blir arbeidsledige.

Selv om alle er med på klimadugnaden, er det en større kostnad for noen enn for andre, akkurat på samme måte som det var en større kostnad for noen å ha barna sine hjemme fra skole og barnehage på grunn av korona i vår. Og det var en større kostnad for noen barn å ikke kunne få gå skolen, enn det var for andre. Det betyr at først må alle bidra i dugnaden, så må man se på hvem kostnadene ble store for, og hvem det kanskje til og med ble en gevinst for. Regningen må være rettferdig fordelt.

Om det oppfattes som at de rike fortsatt kan fly privatfly og dra på kjærestetur til New York tre ganger i året, mens folk som har en sliten dieselbil og ikke har råd til å oppgradere må betale mer for å komme seg på jobb – da føles det ikke som at alle er med. Helt med rette rakner motivasjonen til å bidra i fellesskapet når man føler at noen sluntrer unna, og at regningen blir skeivt fordelt. Det er vel litt det vi ser med korona, at det har skjedd litt mer over sommeren. Vi stiller mer kritiske spørsmål: hvorfor skal ikke sykepleiere få mer lønn, hvorfor får dagligvareansatte lite betalt, når matvarekjedene har tjent mye penger?

Tomine: I kronikk i Klassekampen om investeringer som en vei ut av koronakrisen skrev du at: «Kriser er gode tider for å investere fordi det staker kurs ut av krisa, og fordi det finnes ledige ressurser som kan tas i bruk. Når vi nå står midt i den største økonomiske krisa siden krigen, trengs investeringer for å ta oss videre». Er en slik statlig økonomisk investeringspolitikk er en grunnleggende forutsetning for å løse klimakrisen?

Marie: Ja, det er akkurat det jeg mener. Investeringene man bestemmer seg for, legger føringene for retningen samfunnet skal gå i. I dag står kommersielle aktører bak veldig mye av investeringene, og de investerer med mål om avkastning for sine aksjonærer. Men det vi trenger er å gjøre investeringer i fellesskap, til det beste for både folk og miljø. Vi gjør jo litt av det allerede, vi bygger for eksempel skoler, sykehus og jernbaner, men vi trenger mye mer av det. Vi trenger en demokratisk investeringspolitikk. Det trenger ikke kun være staten som investerer, det kan også være kommunene, regionene, regionale samarbeid eller arbeiderkollektiv.

Vi har blitt fortalt at det ikke er riktig at fellesskapet skal gjøre slike valg for fremtiden, fordi vi i det nyliberale hegemoniet blir fortalt at det er markedet og konkurranse som vet best hvilke investeringer som er best for oss. Det er her Rødt, med vårt ideologiske fundament, kan peke på hvor galt nettopp dette er, og hvordan denne tankegangen har brakt oss til både pandemi og klimakollaps.

Det er en slags idékrig som er viktig, tror jeg, for å få til raske og omfattende nok klimaløsninger. Jeg tror ikke vi kan vente på at det skal bli lønnsomt å redde klima. I en kapitalistisk økonomi er behovet for vekst så fundamental, at kapitalistiske løsninger på klimafeltet vil gå ut over blant annet naturmangfoldet.

Tomine: I forbindelse med korona var det diskusjon om krisepakke til oljeindustrien i vår, også innad i Rødt. Hvordan ble det, og hva vil Rødt?

Marie: Vi foreslo på Stortinget, og gjennom offentlig debatt, at den akutte situasjonen i leverandørindustrien måtte møtes med at staten nettopp igangsatte et slikt investeringsprogram. Vi sa at vi skulle erstatte krone for krone – alle koronatapte investeringer hvor oljeprosjekter enten ble utsatt eller avlyst – med samfunnsnyttige, grønne investeringer. Vi hadde en hel lang liste over konkrete mulige investeringer: skipstunnel på Stad, nye havforskningsskip, jernbanebygging, utbedring av havner. Altså tiltak som kunne igangsettes raskt, og skape arbeidsplasser på kort sikt.

Det er viktig å si at det var stor oppslutning om Rødts primærpolitikk når det gjelder industri og omstilling av olje- og gassindustrien i Norge. Men, som kjent har ikke Rødt særlig stor støtte på Stortinget, så våre forslag fikk ikke flertall. Da var det mange i fagbevegelsen og i Rødt som mente at Rødt måtte ta stilling til kravene fagbevegelsen hadde reist om akutte tiltak for olje- og leverandørindustrien. Det ble en diskusjon i Rødts sentralstyre og landsstyre om hvordan man sekundært skulle stemme over endringer i skatteregimet for oljenæringen. Der var det en tydelig uenighet, og den er nok ikke over enda.

Vi har flere løfter i arbeidsprogrammet, blant annet at vi vil omstille oljenæringen raskt, men uten at det fører til arbeidsledighet. I en sånn her veldig spisset sak, kan det være vanskelig å oppfylle disse to kravene samtidig. Det som vi landet på, etter en uenighet hvor et stort mindretall fortsatt var uenige i konklusjonen, var at flertallet i landsstyret sa at man kunne støtte veldig midlertidige tiltak rettet mot oljeleverandørindustrien. Men med ganske strenge krav, blant annet at til at oppdrag måtte gå til Norge, og at tiltakene måtte møtes med tilsvarende tiltak for fornybar industri. Det som ble fremmet i Stortinget fulgte ingen av våre krav, og heller ikke fagbevegelsens krav, men ga mer skatteletter til oljeselskapene enn de selv hadde bedt om. Til syvende og sist stemte Rødt selvfølgelig mot hele pakken.

I Norge, hvor store deler av arbeiderklassen og fagbevegelsen er tilknyttet oljeindustrien, må man ha en politikk som vekker tillit og troverdighet også hos industriarbeidere. I vår sto deres arbeidsplasser i fare. Da landet vi i Rødt på det man kan kalle et kompromiss, som mange er fortsatt er uenige i, men som jeg mener står seg. Vi var det eneste partiet som klarte å lete med lys og lykt etter noe som kan berge arbeidsplasser, uten å sette i gang nye store oljeprosjekter.

Det er løgn å si at det ikke finnes motsetninger mellom arbeidsplasser og miljø i en oljenasjon som Norge. For meg er det et godt tegn at vi i Rødt ikke lett kunne ta et standpunkt helt for eller helt mot i en sak som denne. Det betyr at Rødt er et parti hvor både fagbevegelsen og miljøbevegelsen er representert og aktivt til stede. Partier som SV eller MDG trenger ikke forholde seg til hva klubblederen på et oljeavhengig verft mener, fordi han er ikke medlem i SV eller MDG. Men han er medlem i Rødt! På samme måte er det mange partier som ikke har medlemmer fra miljøbevegelsen. Her mener jeg Rødt er et unikt parti. Jeg håper de ulike synspunktene kommer fram i diskusjonene frem mot neste landsmøtet, fordi jeg tror det er den eneste måten vi reelt kan få til standpunkt som forener arbeid og miljø. Vi må diskutere oss frem til gode foreninger av standpunktene i Rødts primære industripolitikk.

Tomine: Hva tenker du er forskjellen på miljøpolitikken til MDG og Rødt?

Marie: Hvis du er en person fra middelklassen i Oslo som ikke syns det er forskjell på høyre- og venstresida, er MDG partiet for deg. Men om du mener at miljøpolitikken må være rettferdig geografisk fordelt, hele landet må med og vi må ha forståelse for at det er forskjell å bo i Oslo og på bygda, er Rødt et bedre alternativ. Det er forskjell på de to hverdagene, og det må klimapolitikken ta på alvor.

Det ideologiske argumentet er at MDG ikke har en kritikk av kapitalismen. De har ikke et ønske om å fjerne verken økonomisk vekst eller kapitalistiske maktstrukturer. Det sier jeg ikke for å gi dem minuspoeng i studiesirkelen min, men fordi jeg mener at de to tingene helt reelt fører til at man ikke får en miljøpolitikk som løser problemene.

Tomine: Et argument jeg har hørt brukt mot Rødts miljøpolitikk er at klimaproblemene haster å løse, og at man ikke har tid til kapitalismekritikk. Hva tenker du om det?

Marie: Den største klisjeen om Rødts miljøpolitikk er at vi mener at ingenting kan gjøres før Revolusjonen, med stor R, er gjennomført, analysert og evaluert. All vår miljøpolitikk er gjennomførbart uten å vente på det perfekte samfunnet – eller den perfekte teknologien, som en del partier gjør. Vi mener at utslippene må reduseres her og nå. Men vi mener samtidig at miljøpolitikken som gjennomføres nå, må peke fremover mot et samfunn som skal være bærekraftig i hundrevis av år. Den må forholde seg til de kapitalistiske maktstrukturene som finnes her og nå, for eksempel må vi bryte med storselskapenes makt, ellers får vi ikke gjennomført klimapolitikk. Da må vi forstå kapitalismen – og motstrategier som fagbevegelsen og andre folkelige bevegelser. Ellers kan man ende opp som Venstre, og tenke at så lenge gründerne er grønne nok, løses problemene.

Tomine: Hva tenker du er status for klima akkurat nå? Er situasjonen håpløs?

Marie: Situasjonen er som alltid mer alvorlig enn noensinne. Uten å innse hvor alvorlig den er, og hvor fundamentalt vi må bryte med dagens maktstruktur for å løse klimaproblemene, tror jeg ikke vi klarer å mobilisere den kraften som må til. Men det er mange gode eksempler på at bevegelsene allerede er i gang.

For å si det sånn: Jeg fester ikke noe håp til dem som i dag leder verden, men jeg har stor tro på dem som skal lede verden i fremtiden. De er på vei nå, med ungdommen i spissen, men folk i alle aldre er med. Jeg tenker at Folkeaksjonen oljefritt Lofoten, Vesterålen og Senja er et godt eksempel på at lokale, konkrete saker er der man vinner mot storkapitalen.

 

I følge den marxistiske sosiologen John Bellamy Foster, har den kapitalistiske produksjonsmåtens fremvekst og påfølgende globale dominans innebåret et storstilt stoffskiftebrudd i relasjonen mellom menneskeheten og resten av naturen. Våre måter å organisere våre samfunn på har blitt inkompatible med planetens begrensede ressursgrunnlag. Stoffskiftebrudd-teorien forklares i «Revolusjonens A til Å» i dette nummeret.

---

Av nummerredaksjonen for Gnist 03/2020: Daniel Vernegg, Peder Ressem Østring og Tomine Sandal
Foto: Victoria Pickering

Bruddet viser seg i disse dager særlig gjennom tre store kriser: Koronakrisa, biomangfoldskrisa og klimakrisa.

Koronakrisas sammenheng med stoffskiftebruddet har de siste månedene blitt belyst i en rekke artikler av historikeren Mike Davis. Allerede i etterkant av fugleinfluensapandemien i 2003 forutså Davis hvordan kapitalismens veksttvangdrevne ekspansjon inn i hittil relativt uberørte naturområder, kombinert med utviklingen av kommunikasjons- og transportteknologier, med stor sannsynlighet ville generere flere og geografisk mer utbredte pandemier.

Også biomangfoldet på planeten er i krise. I følge en tilstandsrapport vedtatt av FNs naturpanel (IPBES) i mai 2019, er så mye som 10 prosent av eksisterende plante- og dyrearter allerede nærmest utryddet, mens om lag 12 prosent av de resterende står i fare for å gå samme skjebne i møte i løpet av de neste tiårene. De økologiske konsekvensene vil kunne være katastrofale, og i verste fall generere kollaps i vitale matproduksjonssystemer.

Sist, men absolutt ikke minst, kaster klimakrisa mørke skygger over vår fremtid på planeten. Som omtalt i dette nummeret, viser Andreas Malm i boka Fossil Capital (2014) hvordan kapitalismens logikk innebærer en konstant veksttvang, samtidig som den historisk har medført at fossile energikilder er blitt valgt fremfor fornybare. Resultatet har vært en økende vekst i globale klimagassutslipp etter hvert som den kapitalistiske produksjonsmåten har blitt globalisert. Det er derfor lite som tyder på at kapitalen på egenhånd vil klare utslippskuttene på 7,6 prosent årlig frem mot 2030 som er påkrevd for å holde den globale temperaturstigningen under 1,5 grader, slik Paris-avtalen sikter mot.

Er det noe disse tre krisene tydeliggjør, er det at våre samfunns økologiske bærekraft er nært sammenknyttet med de sosiale strukturene som bestemmer hvordan vi omvandler naturen for å reprodusere oss. I vår samtid er dette i all hovedsak kapitalismen. En sosialisme verdt å tro på kommer derfor ikke unna å integrere en strategi for å hanskes med stoffskiftebruddet som kanskje det mest sentrale punktet i sitt program.