Leo Panitch mfl. (red.).
Registering class Socialist Register 2014
London/New York: Merlin Press/ Monthly Review Press, 2013, 325 s.

Ved sida av tidsskriftene Monthly Review , New Left Review og International Socialism, er årboka Socialist Register det fremste eksemplet på at en uavhengig, marxistisk tradisjon fortsatt er levende. SR har kommet ut hver eneste år etter 1964, alltid i rute, og alltid med et overgripende tema og rundt femten bidrag på omkring 20 sider. Innholdet bærer preg av at praktisk alt alle forfattere har en akademisk bakgrunn og er vel bevandret i bruk av fotnoter, men for engelskyndige er det ingen grunn til å la seg avskrekke.

Ildsjelen fra starten var Ralph Miliband, en britisk samfunnsforsker og sosialistisk teoretiker, som døde før han fikk oppleve sine sønner Ed og David gjøre høyresosialdemokratiske karrierer. (Noen ganger faller eplet et stykke fra stammen, kanskje er det til og med tale om nedfallsfrukt.) Lenge var de fleste bidragsyterne av engelsk opprinnelse, ikke minst var det mange viktige artikler fra historikeren E. P. Thompson. Seinere har redaksjonen fått sitt feste i Nord-Amerika, men det er medarbeidere fra alle deler av verden, og de forskjellige kapitlene avspeiler et bredt internasjonalt nedslagsfelt.

Gjennomgangstemaer sida starten har vært diskusjonen om klasse, sosialistisk strategi, statens rolle og endringer i kapitalismens funksjonsmåte både nasjonalt og globalt. I 2014-utgava er det klasseanalysene som står i sentrum, eksempler på dette er den artikkelen fra Ursula Huws som er oversatt i litt forkortet versjon i dette nummer av Rødt!, og gjennomgangen av det sosiale opprøret i Brasil som blei gjengitt i nr. 4/2013. I tillegg til at SR kommer som bok til overkommelig pris, er det mulig å tegne et nettabonnement til 25 pund, det gir i løpet av året fri tilgang til alle artikler som har stått på trykk gjennom 50 år!

Morten Harper (red.).
Hvor går EU? Får vi euroens forente stater eller kan utviklingen snus til et nasjonens Europa? Årbok 2014
Oslo: Nei til EU, 128 s.

Vi er nå godt inne i et år med mange tilbakeblikk, men det handler ikke bare om Eidsvollsgrunnloven i 1814. Av minst like stor betydning er det å minne om at det er tjue år sida Norge blei en del av EØS-avtalen, samtidig som det er gode grunner å feire tjueårsjubileet for folkeavstemninga i 1994. Mens EØS-avtalen blir stadig mer omstridt på alle hold, viser meningsmålingene at de som ivrer for omkamp om EU-medlemskap, blir en stadig mindre flokk. For å forberede seg til EØS/ EU-markeringene, eller for å løfte fram en debatt hvis DNA/Høyre vil forbigå dem i stillhet, er det all å grunn til skaffe seg Nei til EUs årbok 2014.

De mange og varierte artiklene handler i liten grad om norsk medlemskap, men gir isteden grunnlag for en velinformert diskusjon om spenninger og utviklingstrekk innad i EU. Det er nok å minne om tendensene til splittelse mellom nordlige og sørlige land, diskusjonen om ytterligere suverenitetsavståelse («Euroens forente stater») eller tilbakeføring av myndighet og kampen mellom unionsmakt – forøvrig et ord Wordstaveprogrammet ikke kjenner – og arbeidsfolks rettigheter. De aller fleste av skribentene hører hjemme innenfor EU-området, noe som viser at de tar feil som tror at Nei til EU bare er opptatt av norsk medlemsdebatt. Årboka gir et godt utgangspunkt for å forstå det som skjer innad i unionen i et år med både parlamentsvalg og viktige veivalg. Ikke minst er den fyldige «årskavalkaden» gull verdt. Uavhengig av spørsmålet om norsk medlemskap er det viktig å forstå utviklinga i vår egen verdensdel, og Nei til EU bidrar mer til debatt enn det som kommer fra regjeringa Europaminister, som mener at «aktiv Europapolitikk» bare består i å godta alt som dikteres fra Brussel.

Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek (red.):
Arbeiderhistorie. Årbok 2013
Oslo: LO Media, 2013, 235 s.

En annen årbok som bør følges nøye, og med stor glede, kommer fra Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek. AAB er ikke bare en uvurderlig kilde for studier av den norske og internasjonale arbeiderbevegelsens mangslugne historie, men en viktig institusjon som gir forståelse mer allment for vårt samfunns fortid og nåtid. Det er derfor ikke noe lite skadeverk dagens regjering i sin ideologiske enøydhet volder med en varslet offensiv mot statlige kutt. Årets utgave følger et velkjent mønster, med både spredte bidrag og artikler samlet rundt et tema. Det starter med Vibeke Baniks spennende oversikt over begrensinger i stemmerett og politisk deltakelse i 1913, som med regler for utestenging av folk med sosialhjelp og strenge krav statsborgerskap rammet mange – og med en innebygd kjønnsdiskriminering.

Hovedkjernen i den nyeste årboka består i et knippe studier av Arbeiderpartiets og arbeiderbevegelsens forhold til «de andre», enten det dreier seg om målrørsla, samer eller innvandrere. Særlig aktuell er den gjennomgangen som Frank Meyer (AABs leder) foretar av omtalen av rom/sigøynere i Arbeiderbladet, VG og Aftenposten fra 1947 til 1992. Et interessant funn er det at Arbeiderbladet skiller seg positivt ut i sammenlikning med borgerskapets viktige massemedier, og at det sjelden gis uttrykk for den fordomsfylt og nedlatende forakt som pressen ellers var fylt med. Her er mye stoff til ettertanke, og det samme gjelder artikkelen om endringer i LOs forhold til innvandrere, der det i alle fall har vært tegn til forbedringer i representasjon og interesse for å ivareta særegne interesser. Samtidig vises det at det ikke tale om noen enhetlige holdninger, men om ulikheter mellom fagforbund og forskjellige retninger. Anbefalt lesning for folk som Grete Faremo og Live Rieber-Mohn.

Tore Linné Eriksen

Petter Næss er professor i planlegging i byregioner ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet. Han har i nesten 30 år forsket på ulike temaer som har med bærekraftig byutvikling å gjøre, og er med i Klima – og næringspolitisk utvalg i Rødt.

I diskusjonen om hvordan et sosialistisk Norge konkret kunne se ut, er ideen om å oppheve skillet mellom by og land igjen trukket fram. Mange tenker seg at man under sosialismen bør desentralisere arbeidsplasser til landsbygda og redusere tettheten i byene så det blir plass til urbant landbruk. Dette er i tråd med tanker om byutvikling som har lange tradisjoner blant sosialister og kommunister. Den svenske byplanprofessoren Elias Cornell skrev tidlig på 1970-tallet begeistret om Kinas politikk for å ruralisere byene og urbanisere landsbygda. Desentraliseringstanken stod sterkt også blant norske venstreorienterte planleggere, og kravet om «arbeid der vi bor» var et refreng mange av oss sang med i – også jeg selv.

I dag er jeg svært skeptisk til ideene om å viske ut skillet mellom by og land. Tvert imot tror jeg en miljøvennlig og bærekraftig utvikling av arealbruk, bosetting og arbeidsplasser krever at byene blir mer urbane og landsbygda mer rural. Dette betyr ikke at jeg går inn for sentralisering fra utkant- Norge til storbyregionene, eller at landsbygda bare skal bestå av bondegårder og fiskebruk. Vi trenger fortsatt et mønster av større og mindre tettsteder i de rurale delene av Norge, men det vil være mer miljøvennlig, ressurssparende og gi bedre muligheter for sosial kontakt hvis hvert enkelt av tettstedene blir tettere i stedet for å bre seg utover i landskapet.

Figur 1

Både i Norge og i resten av Europa var byutviklingen de fire første tiårene etter 2. verdenskrig preget av byspredning (utadrettet byvekst) – med økt byareal og lavere befolkningstetthet som konsekvens. I Norge har imidlertid hovedtendensen i byutviklingen endret seg de siste 20–30 årene fra byspredning til fortetting. Siden år 2000 har befolkningstettheten innenfor det bymessig bebygde arealet økt i åtte av de ti største norske byområdene, og aller mest i Stor-Oslo (se figur 1). Bygging på dyrket jord eller skogområder utenfor bybebyggelsen er redusert til en brøkdel av nivået i etterkrigsperioden før 1990. Også i resten av Europa er det blitt mer byfortetting de seneste tiårene, men oftest i kombinasjon med omfattende utbygging av boliger, arbeidsplassområder og kjøpesentre på ubebygde arealer i utkanten av byområdene (European Environmental Agency 2006). Norge er, kanskje sammen med Sverige, det landet i Europa der byutviklingen klarest har endret karakter fra byspredning til fortetting. Gitt at det skal skje en vekst i bygningsmassen i byområdene, er kompakt byutvikling klart å foretrekke framfor en spredt og arealkrevende utbygging – både ut fra miljømessige og sosiale grunner.

Det var ikke bare blant venstreorienterte arkitekter og planleggere at tanken om å bygge ned skillet mellom by og land stod sterkt i 1970-årene. Utbygging av drabantbyer og forsteder omgitt av grønne områder og med store åpne arealer mellom husene var en del av funksjonalismens byplanideal. Bl.a. av hygieniske grunner og for å redusere lokale miljøproblemer, så man det som viktig å separere ulike byfunksjoner fra hverandre. Det ble derfor bygd rene boligområder, rene næringsområder, separate områder for offentlige funksjoner osv. Planleggeridealer om frittstående hus i grønne omgivelser og gode muligheter for motorisert transport var bare en av grunnene til den spredte byutviklingen. Slik byvekst var også fordelaktig for viktige kapitalinteresser (bl.a. bilbransjen, oljeselskaper, vei- og anleggsentreprenører). Veibygging og økt bilhold gjorde det mulig å pendle fra stadig mer fjerntliggende områder, og var en viktig forutsetning for den spredte byutviklingen. Også utbygging av forstadsbaner og trikkelinjer har bidratt til utadrettet byvekst, men da først og fremst omkring stoppestedene.

Utbyggingen av transportsystemet henger dels sammen med at innbyggerne i stigende grad forventes og forventer å kunne velge mellom et stort antall arbeidsplasser, butikker, fritidstilbud osv. Denne økte valgfriheten bidrar i seg selv til økt transport. Dessuten har byspredning betydd at avstandene mellom boliger, arbeidsplasser, butikker osv. er blitt lengre. Det er blitt nødvendig med økt transport bare for å kunne nå samme antall fasiliteter som tidligere. Kombinasjonen av byspredning og kravet om økt tilgjengelighet har resultert i akselererende transportbehov. Der tilgjengelighet tidligere ble oppnådd gjennom nærhet, kreves nå økt mobilitet. Endelig er det skjedd en individualisering av transporten, idet flere og flere turer foretas som privatbilisme framfor kollektiv transport.

Alle disse faktorene – kravet om økt tilgjengelighet, den avstandsskapende byspredningen og transportens individualisering – har gjort det «nødvendig» å bygge flere og bredere veier for å gi rom for en stadig mer plasskrevende biltrafikk. Nye, store veianlegg og parkeringsplasser har selv bidratt betydelig til veksten i byenes areal. Denne utadrettede og bilbaserte byutviklingen kalles på engelsk «urban sprawl».

Byspredning skader naturen

Når folk fra miljøbevegelsen engasjerer seg i byplanspørsmål, handler det ofte om å bevare og utvide innslaget av natur i byen. Hvis vi kan bevare grønne områder i byen mot å bli lagt under betong og asfalt, eller plante trær i stedet for å bygge på ledige «grå» arealer, er det selvsagt bra for naturen og det biologiske mangfoldet. Vel å merke dersom dette ikke fører til at man bare flytter utbyggingen til steder der inngrepene i naturen blir enda større. Det er imidlertid det som lett skjer, hvis planer om fortetting inne i byen blir avvist. For vi tror vel ikke at byggherrene dermed gir opp å bygge noe i det hele tatt?

Samlet belaster byer med lav bebyggelse og stor avstand mellom husene miljøet mye mer end tette byer (Newman & Kenworthy 1999, Næss 2001). Hvis tettheten er lav, legger byen beslag på mer areal. Mer landbruksjord går tapt, og konfliktene med naturverninteresser blir større. Internasjonalt er byspredning en av de viktigste årsakene til tap av økosystemer og biodiversitet (Beatley 2000). Det skjer ikke bare når det bygges i naturområder, men også når tidligere skoger, myrer eller andre naturområder dyrkes opp som kompensasjon for landbruksarealer som avgis til byggetomter, veier og parkeringsplasser. Byspredning medfører også stort forbruk av fossil energi til transport og oppvarming.

Mest miljøbelastende er eneboligen, som ligger spredt, har stort forbruk av arealer, materialer og energi til oppvarming, og som er vanskelig å kombinere med ressurssparende kollektive løsninger, særlig når det gjelder transport (se Næss 2012 for en oversikt over transportkonsekvenser av byutvikling). En rekke undersøkelser viser at energiforbruket til transport stiger i takt med byarealet per innbygger. Andre undersøkelser viser at beboere i forsteder reiser lengre med motorisert transport og foretar en større del av transporten med bil enn beboere i sentrale bydeler – også når det tas hensyn til sosioøkonomiske forskjeller. I motsetning til sentrale bydeler, der innbyggerne lett kan nå en rekke arbeidsplasser, butikker og fritidsaktiviteter innenfor gang- eller sykkelavstand, bor de fleste forstadsbeboerne så langt fra daglige reisemål at bare de ivrigste mosjonistene velger sykkelen. Resultatet er stor avhengighet av biltransport. Andelen bileiere er betydelig høyere i forstedene enn i de sentrale bydelene, også når vi sammenlikner husstander med samme inntektsnivå, antall barn i husstanden, yrkesaktivitet osv.

Figur 2

I Københavnområdet og Stor-Oslo gir boliglokaliseringen utslag i 2–3 ganger lengre gjennomsnittlige reiselengder med motorisert transport på hverdager i de perifere enn i de sentrale bydelene (se figur 2), og enda større forskjeller i reiselengder med bil. Også for arbeidsplasser gir perifer lokalisering større energiforbruk og utslipp enn om arbeidsstedet ligger nær byens sentrum (se avsnittet «Myten om grønne forsteder og det grønne livet på landet» senere i artikkelen). En rekke undersøkelser viser dessuten at folks valg av transportmiddel påvirkes av hvor lett det er å parkere, særlig for reisen til jobben. Transportmiddelvalget påvirkes også av hvor godt trafikken «flyter» og hvor raskt man kommer fram med kollektiv transport sammenliknet med privatbil. Veibygging for å motvirke køkjøring på veiene vil derfor som regel føre til at flere går over til å bruke bil, med nye køproblemer som resultat (Litman 2013).

I tillegg til å skade miljøet er den spredte byutviklingen kritisert for å skape ikke bare fysiske, men også sosiale avstander. Særlig i USA henger forstadsutviklingen klart sammen med sosial segregering, der fattige og folk fra etniske minoriteter gjennom økonomiske sorteringsmekanismer hindres i å bosette seg i de velstående, hvite forstedene. Forstedene kritiseres også for å redusere mulighetene for uformell sosial kontakt, særlig med folk fra andre samfunnsgrupper enn dem en selv tilhører. Forstedene er dessuten blitt anklaget for å bidra til å fastholde kvinneundertrykkende kjønnsrollemønstre (Friedan, 1963). En kjensgjerning er i hvert fall at arbeidsplassene for kvinner og menn bosatt i sentrale bydeler gjennomsnittlig ligger omtrent like langt hjemmefra, mens kvinner i forstedene arbeider innenfor et snevrere geografisk område enn mannlige forstadsbeboere. De har altså færre jobber å velge mellom enn mennene. Slike forskjeller, som er funnet både i skandinaviske storbyer og i en så forskjellig samfunnsmessig situasjon som i Kina (Hjorthol 1998, Næss 2008), henger sammen med kjønnsulikheter mht. omsorgsforpliktelser og tradisjonelle oppfatninger om hvem i familien som har førsteretten til bilen. For svært mange kvinner vil mulighetene for å nå hverdagens aktiviteter og gjøremål være bedre i tette enn i spredte byer.

Tette byer forurenser mindre

De mange negative sidene ved byspredningen har fått byplanleggere og forskere til å spørre seg hvordan skadevirkningene av måten vi bygger byene på, kan reduseres. Én opplagt løsning er å bygge tettere. Som nevnt har denne strategien fått ganske stort gjennomslag i Norge. Hvis byggetomtene utnyttes effektivt, minskes arealet til byutvidelser. De områdene som ellers ville blitt omgjort til nye bydeler, kan forbli natureller landbruksområder. Tettere byutvikling kan skje både ved å bygge høyere og mer kompakt på den enkelte tomta (f.eks. blokk- eller rekkehusbebyggelse i stedet for eneboliger) og ved å bygge på ledige eller lavt utnyttede arealer innenfor den eksisterende byen. I mange europeiske og nordamerikanske byer har det i de siste 20–30 årene oppstått store fortettingsmuligheter på gamle industritomter og havnearealer som er blitt ledige etter massiv utflytting av produksjonsvirksomheter og godstrafikken til og fra disse. Hvis man bygger blokker i stedet for eneboliger, kan miljøbelastningen begrenses. Tette byer resulterer dessuten i kortere reiseavstander og bedre muligheter for å bruke miljøvennlige transportmidler (Næss, 2012).

Basert på argumentene ovenfor framstår den kompakte byen som en aktuell strategi for å redusere negative miljøkonsekvenser av at bygningsmassen i byene vokser. Ifølge dette byidealet vil byutviklingen bli mer bærekraftig ved å følge denne oppskriften: Mesteparten av nybyggingen bør skje som fortetting i eksisterende byområder. Og det meste av fortettingen bør skje i områder som allerede er teknisk påvirket (f. eks. tidligere industri- eller trafikkarealer), så inngrep i byens grønne områder kan unngås. Bygging av blokkleiligheter og rekkehus må prioriteres framfor nye eneboliger. Det bør legges restriksjoner på bilkjøring i byen, samtidig som kollektivtransporten styrkes. I stedet for de «monofunksjonelle» områdene som har preget mye av byutviklingen siden 1930-årerne, er der ønskelig med en større grad av «funksjonsblanding» med både boliger, arbeidsplasser, butikker, offentlig service osv. i samme bydel. Graden av funksjonsblanding bør imidlertid være større i indre bydeler enn i ytterområdene. I byens perifere områder vil det bare være transportmessig gunstig å lokalisere ikke-spesialiserte arbeidsplasser og servicefunksjoner som kan rekruttere arbeidskraft fra og funksjonelt betjene den lokale bydelen.

Tett – men også grønn?

Noen miljøforkjempere og fagfolk har som nevnt vært skeptiske overfor tanken om tettere byer og har i stedet argumentert for åpne og grønne byer. Et viktig motiv for dette er å beholde lokale naturressurser i kretsløp der de brukes om igjen. Et pedagogisk poeng er at gjenbruken skjer så lokalt som mulig. Et annet poeng er at parker og grønne områder gir byfolk muligheter til mosjon og friluftsliv og dermed medvirker til innbyggernes generelle trivsel. Grønne områder inne i byen kan inneholde biologisk mangfold av betydning for hele byregionen – og i noen tilfelle av nasjonal verdi. Av flere grunner er tapet av biologisk mangfold likevel oftest større hvis byggingen skjer i naturområder utenfor byen (Beatley 2000). Det bygges normalt tettere i sentrale enn i perifere bydeler, og derfor forsvinner som regel mer natur ved byutvidelse i utkanten enn når byggingen skjer som fortetting. Mangfoldet av arter er dessuten normalt størst i større, sammenhengende naturarealer.

Grønnstrukturen inne i byene spiller en viktig rolle for å gjøre byene mer robuste mot de klimaendringene vi må regne med å oppleve i dette århundret (Gill et al., 2007). Vegetasjon i byen demper hetebølger og beskytter avløpssystemene mot overbelastning ved kraftige regnskyll. I stedet for å redusere de grønne områdene inne i byene, taler klimatilpasnings-hensyn for å utvide dem. Ved å plante trær langs fortauene, etablere «grønne tak» og lokale nedsivingsanlegg, og ved omgjøring av asfaltarealer til plener, buskas eller andre vegetasjonsdekte arealer, kan disse utfordringene møtes uten å gå på kompromiss med tettheten.

Mytene om grønne forsteder og det grønne livet på landet

Noen har hevdet at forstedenes transportbehov og bilavhengighet kan oppheves ved å flytte tilstrekkelig mange arbeidsplasser og servicefunksjoner ut i forstedene så det blir balanse mellom boliger, arbeidsplasser og service i hver bydel. For at dette skal gi mindre transport, må bl.a. arbeidsplassenes kvalifikasjonskrav passe med de lokale beboernes kvalifikasjoner. I dagens spesialiserte «kunnskapssamfunn» er dette urealistisk, særlig hvis husstanden har to yrkesaktive.

Hvis flere boliger bygges i forstedene og ytterområdene av de store byregionene, vil beboerne som regel være avhengige av lange daglige reiser, og med mindre de bruker bil, vil beboere i forstadsområder med lav tetthet normalt få lang reisetid til og fra jobb og andre reisemål. I dag er slike boliger ganske populære, men hvis restriksjoner som monner ble innført på biltrafikk i byregionene, ville slike perifert lokaliserte forstadsboliger raskt bli mindre populære. Dette skjedde til dels i USA og Australia i 2005–2006 da oljeprisen gikk kraftig opp (Dodson & Sipe 2008). Det førte til kraftig verdifall for bilavhengige forstadsboliger og var en medvirkende årsak til at «boligboblene » sprakk – og dermed en utløsende faktor for den økonomiske krisa vi ennå befinner oss i.

Fordi tilgjengeligheten med kollektiv transport som regel er dårligere i ytterområdene av byen og fordi det er bedre parkeringsmuligheter og mindre kø på veiene der enn i de indre bydelene, bruker som regel langt flere bil til jobben når arbeidsplassen ligger i forstedene enn hvis den er sentralt lokalisert. Det er derfor smart å plassere arbeidsplasser nær sentrum av byen hvis man vil ha de ansatte til å reise kollektivt, gå eller sykle. Arbeidsplasser som er plasskrevende og avhengige av mye godstransport vil likevel skape færrest miljøproblemer hvis de ligger nær hovedveier (gjerne også ved en jernbanelinje) i de ytre delene av byen. Andre arbeidsplasser, f.eks. dagligvarebutikker, barneskoler, barnehager og postkontorer, skal betjene lokalområder og bør selvfølgelig ligge nær der kundene, elevene og brukerne bor.

Ligger svaret i stedet i å krympe byene og velge en landlig livsform? I deler av miljøbevegelsen – særlig i Danmark, men også i Norge – har et slikt ideal lenge stått sterkt. I Danmark viste DR2 (som tilsvarer NRK2) for noen år siden en serie med over 35 tv-sendinger om øko-samfunnet «Friland». Som nesten alle danske og norske øko-samfunn ligger Friland på landet. Det viser seg imidlertid at beboerne i slike områder (i hvert fall hittil) er temmelig avhengige av biltransport. Og de beboerne som har etablert lokale arbeidsplasser, f.eks. innenfor kunsthåndverk, er avhengige av kunder som kommer i bil – ofte over ganske lange avstander.

Det har vært hevdet at ny teknologi, bl.a. 3D-printing, kan muliggjøre storstilt desentralisering av industriproduksjon. Men 3D-printere gror ikke opp av et agrarsamfunn. Modernitetens produkter og tjenester krever spesialisert fagkunnskap. Vil det finnes nok fagfolk i nabolaget omkring spesialiserte arbeidsplasser på landsbygda, eller må folk pendle dit? Jeg er nokså overbevist om at realiteten ville bli det siste. Man kunne selvfølgelig forestille seg ordninger der hver arbeidsplass sørget for boliger for de ansatte i nærheten, som i det kinesiske Danwei-systemet (Mason 2012). Men hva da hvis det er to yrkesaktive i husstanden? Skal valg av ektefelle/samboer innskrenkes til dem man jobber sammen med? Hvis mange husstander har to yrkesaktive der begge har spesialiserte jobbkvalifikasjoner, vil desentralisert beliggende, spesialiserte arbeidsplasser med høy sannsynlighet gi mange lange (og bilbaserte) arbeidsreiser.

Hvis befolknings- og arbeidsplassveksten skjer utenfor selve storbyene, men i de ytre delene av de byregionene disse byene ligger i, vil det bli mye pendling på kryss og tvers. Og siden slik krysspendling ofte går langs strekninger der kollektivtrafikken har vanskelig for å konkurrere med bilen, vil befolknings- og arbeidsplassvekst i de ytre delene av storbyregionene gi sterk vekst i biltrafikken. Eller, hvis biltrafikken dempes gjennom restriksjoner: lang og byrdefull pendling for flere.

Det har vært hevdet at informasjonsteknologi kan gjøre avstander mindre viktige. Men mail, mobiltelefon og videokonferanser kan neppe erstatte transport til og fra jobben for mer enn liten del av arbeidstakerne og en begrenset del av arbeidsdagene. For en rekke andre reiseformål er det vanskelig å tenke seg at informasjonsteknologien i det hele tatt vil bidra nevneverdig til redusert transport. I praksis vil man med bosted i utkanten av byområdet som regel måtte velge mellom høy bilavhengighet eller reduserte valgmuligheter mht. arbeidsplasser og servicetilbud.

Det finnes selvfølgelig noen ildsjeler som er så innstilt på det lokale, grønne livet at de avstår fra byens fristelser, og som frivillig begrenser valget av jobbmuligheter til de som finnes lokalt. Men hvis det skal bli vanlig praksis å jobbe lokalt i desentraliserte småsamfunn, må flere akseptere å jobbe med andre ting enn det de er utdannet til. Dessuten er det ikke nok at den som søker jobb, er villig til å innsnevre det geografiske området hun/han søker jobb innenfor. Vedkommende må også selv bli utvalgt til den aktuelle jobben – i konkurranse med andre søkere.

Å basere byplanleggingen på at alle bare benytter de tilbudene som finnes i lokalsamfunnet, er en farlig veg å gå. Vi bør i stedet velge en annen strategi, som sikrer tilgjengelighet og valgmuligheter – ikke gjennom stadig høyere mobilitet, men gjennom tetthet og nærhet.

Gjenbruk og effektivisering er ikke tilstrekkelig

Bygger man tettere, effektiviserer man utnyttelsen av arealressursene. Legger man ny bebyggelse på f.eks. nedlagte industriog havneområder, gjenbruker man byareal. Effektivisering og gjenbruk er strategier som anbefales innenfor en rekke samfunnsområder for å redusere miljøbelastninger uten at måtte gi avkall på de forbruksgodene som opprinnelig førte til miljøbelastningene. Denne tankegangen er sentral i det som kalles økologisk moderniseringsteori. Denne teorien, som Brundlandkommisjonens rapport om bærekraftig utvikling i stor grad bygde på, hevder at det er mulig å løse miljøproblemene innenfor rammene av et kapitalistisk vekstsamfunn (se f. eks. von Weizsäcker 1998). Kapitalismen må riktignok gjennomgå en omdanningsprosess så veksten kan frakoples fra miljøkonsekvensene. Dette skal skje gjennom mer miljøeffektiv teknologi («produsere mer av mindre») og ved å endre sammensetningen av forbruket fra miljøbelastende til miljøvennlige produkter.

Oslo er på mange måter et skoleeksempel på økologisk modernisering innenfor byutvikling (Næss mfl. 2011). Byen har likevel bare delvis oppnådd å frakople veksten i bebyggelse og infrastruktur fra negative miljøkonsekvenser. Økning av bygningsmassen gir økt energiforbruk til oppvarming, lys og ventilasjon samt økt forbruk av byggematerialer og arealer. Selv om fortetting reduserer forbruket av nye arealer til bygging, er fortettingen ikke uten negative effekter på vegetasjon og økosystemer. I perioden 1999–2004 ble de åpne områdene i Oslo (dvs. arealer uten bygninger, veier, baner, havneanlegg, dyrket jord, kirkegårder, sjøer eller elver) redusert med fem prosent, bl.a. for å gi plass til barnehager og skoler i områder der fortetting hadde ført til befolkningsvekst som oversteg den lokale kapasiteten av offentlig servicefunksjoner.

Et annet viktig aspekt er at en stor del av nybyggingen på tidligere industri- og havneområder bare har vært mulig fordi industri er flyttet ut av Oslo til bl.a. land i Asia der arbeidskraften er billigere og miljølovgivningen mangelfull, og fordi godstransport på skip er erstattet med lastebiltransport. Den delvise frakoplingen av miljøkonsekvenser av veksten i bygningsmassen i Oslo og andre skandinaviske byer er forbundet med store inngrep i naturen i nylig industrialiserte land og en miljøbelastende økning i godstransporten på vei. Man har «plukket frukten som henger lavest»: det er forholdsvis lett å redusere miljøbelastningen per produsert enhet (av for eksempel leiligheter og kontorlokaler) ved å gjenbruke industriarealer til nybygging. Samtidig har utflyttingen av fabrikker til andre land redusert forbruket av energi og materialer til industriproduksjon i det landet produksjonen er flyttet fra. Den (geografisk avgrensete) frakoplingen er imidlertid kortvarig. Etter noen tiår er det ikke mer industri igjen å flytte ut.

Er vekst i bygningsmassen per innbygger overhodet bærekraftig?

Bygging er i utgangspunktet en aktivitet som belaster miljøet, selv om omfanget av negative miljøkonsekvenser påvirkes mye av hvilke løsninger som velges. Hvis nye bygninger (eller ny infrastruktur) kommer i tillegg til allerede eksisterende bygningsmasse og tekniske anlegg, vil de i beste fall være miljøvennlige i relativ forstand, dvs. sammenlignet med andre, mer miljøbelastende løsninger. Nybygging er sjelden miljøvennlig i absolutt forstand – med mindre den nye bebyggelsen kommer som erstatning for nedrevne, mer miljøbelastende bygninger. Miljøforbedringstiltak i eksisterende bygninger, f.eks. solpanel og solceller, bedre varmeisolering, installering av varmepumper osv., kan i større eller mindre grad kompensere for miljøvirkningene av at bygningsmassen øker, men vekst i bygningsmassen vil i seg selv ha en tendens til å øke miljøbelastningen.

Det leder oss over til spørsmålet om det overhodet kan sies å være forenlig med bærekraftig utvikling å øke bygningsmassen per innbygger i Norge og andre rike land.

Folketallsveksten, endringene i befolkningssammensetningen med stadig flere små husstander og sentraliseringen til de største byregionen tyder på at det blir behov for betydelig vekst i antall boliger og yrkesbygg i norske byer i årene framover. Noen befolkningsgrupper bor dessuten dårlig og trangt. Vi står derfor overfor en enorm dobbel utfordring på boligsektoren: Å sikre alle en boligstandard som tilfredsstiller grunnleggende velferdskrav, samtidig som boligforbruket og boligsektorens miljøbelastning bringes ned til et nivå som er miljømessig bærekraftig og globalt rettferdig. Hvis vi stiller begge disse kravene, er det opplagt at bygging av flere boliger i øvre halvdel av standard-skalaen utgjør et hovedproblem. Hvis boligforbruket per innbygger i Norge allerede er så høyt at det ikke bør vokse mer (noe jeg mener det er), kommer økning av boligstandarden for dem som allerede bor bra, i direkte konflikt med heving av boligstandarden for dem som bor dårligere.

Bygging av slike boliger som folk med over middels inntekt og formue har pleid å kjøpe de siste tiårene, medfører stort ressursforbruk og miljøbelastning. Det handler ikke bare om forbruket til rikinger som Røkke og Andresen, men om den sammenhengende tendensen til forbruksøkning (bortsett fra noen små dykk i krisetider) som den velutdannete middelklassen, selvstendige håndverkere mfl. står for – også innenfor boligsektoren. En hoveddrivkraft bak denne forbruksøkningen er kapitalismens veksttvang. Uten forbruksvekst får kapitalistene problemer med å få solgt varene, og profitten daler. Derfor fores vi med en massiv forbrukspropaganda gjennom reklame, tv-programmer og gjennom måten vi generelt snakker på. De herskende tanker er de herskendes tanker – i hvert fall i spørsmålet om vekst og forbruk.

Folk på venstresiden som har jobbet med boligpolitikk, har lenge vært opptatt av å sikre boligkvalitet bl.a. ved å stille krav om minstestandarder for golvareal, men hva med maksimumsgrenser for størrelsen på nybygde boliger? Gjennomsnittlig boligforbruk i Norge i dag (ca. 60 m2 per person) ligger blant de høyeste i verden og er allerede miljømessig sterkt problematisk. Det ville gi enorm global miljøbelastning hvis et slikt boligforbruk ble realisert i fattige land. Endringene i befolkningssammensetningen betyr samtidig at det neppe er eneboliger det trengs flere av i årene framover. Siden eneboligen er den mest ressurskrevende og miljøbelastende boligtypen (se foran), gir miljø- og solidaritetshensyn gode grunner til å reise en parole om å stoppe eneboligbyggingen i de største byområdene i Norge (f. eks. de kommunene de 10 største «tettstedene» ligger i). Noe av behovet for nybygging bør dessuten reduseres ved å gjennomføre oppdeling av de største luksusboligene, samt gjennom ordninger som stimulerer til etablering av bokollektiver.

Jeg er selvfølgelig klar over at verken maksimumsstørrelse på nye boliger, stopp i eneboligbyggingen i storbyområdene eller oppdeling av store luksusboliger er realistisk politikk i dagens nyliberale, kapitalistiske kontekst. Likevel er det slike tiltak som må til, sammen med tiltak for å skaffe gode boliger til dem som mangler bolig eller bor dårlig, hvis Norge skal sikre velferd på boligsektoren for alle og samtidig redusere miljøbelastningen ned mot et globalt bærekraftig nivå.

I en langsiktig strategi for bærekraftig byutvikling bør også spørsmålet om reduksjon av byarealet etter hvert komme på dagsordenen, særlig i byer der folketallet stagnerer eller går ned. Hvis den samlete bygningsmassen ikke skal vokse, bør bygging av nye, mer miljøeffektive bygninger kompenseres med avvikling av noen av de miljømessig mest uheldige bebyggelsene, f. eks. de mest bilavhengige eneboligområdene og næringsparkene. Dette kan samtidig gi mulighet for naturgjenopprettingsprosjekter og større sammenheng i de bynære naturområdene og kulturlandskapene. I en framtidig situasjon der det bevisst planlegges for negativ vekst i økonomien, kan det bli aktuelt å krympe bygningsmassen ved å rive større deler av de mest ressurskrevende og uheldig plasserte bebyggelsene. En slik beslutning om negativ vekst – en planlagt og villet reduksjon av forbruksnivå, arbeidstid og generell travelhet – ligger imidlertid langt utenfor dagsordenen i dagens samfunnssystem. Men hvis byene våre skal bli bærekraftige, er det kanskje nettopp dette som må til.

Arbeidet for å utvikle mer miljø- og menneskevennlige byer bør ikke begrenses til smartere bygnings- og byplanmessige løsninger for nybygging. Vi må også våge å løfte blikket og spørre hvilke behov som egentlig tilfredsstilles når det bygges stadig større boliger, butikker, kontorer, andre bygninger og veier. Og hvilke endringer som skal til for å oppnå bedre by i stedet for mer by.

Det siste reiser spørsmålet om en miljøprioritert byutvikling med lav eller ingen vekst i bygningsmassen overhodet er mulig innenfor et økonomisk system som ellers har vekst som hovedmantra. Boligsektoren, transportsektoren og bygg og anlegg står samlet for en stor del av den norske økonomien. Bortfall av vekst på disse områdene ville sannsynligvis forplante seg til andre sektorer og gi kraftig oppbremsing av den samlete økonomiske veksten. En politikk for å oppnå nullvekst eller negativ vekst i bygningsmasse og infrastruktur vil trolig bare være mulig hvis samfunnet ikke lenger har økonomisk vekst og kapitalakkumulasjon som overordnete mål. Særlig hvis slikt fravær av vekst ikke skal føre til drastisk dårligere boforhold for folk med lave eller middels inntekter.

En virkelig miljøvennlig og solidarisk – også i et globalt fordelingsperspektiv – byutvikling vil, slik jeg ser det, bare kunne la seg gjennomføre innenfor en eller annen form for øko-sosialistisk samfunn (se f. eks. http://climateandcapitalism.com/category/ecosocialism). Det langsiktige arbeidet for bærekraftig byutvikling bør stille opp en slik visjon. På kort sikt vil et realistisk mål for folk på venstresiden som engasjerer seg i byutviklingsspørsmål være å få gjennomført mest mulig av et program for økologisk modernisering av byene, og å kjempe fram sterkest mulig prioritering av lavinntektsgruppers og vanlige folks behov framfor luksusbehov. Det er i seg selv ingen liten oppgave.

Litteraturreferanser

• Beatley, T. (2000) Preserving biodiversity: Challenges for planners. Journal of the American Planning Association 66, s. 5–20.
• Dodson, J. & Sipe, N. (2008) Shocking the Suburbs: Urban Location, Homeownership and Oil Vulnerability in the Australian City. Housing Studies 23, s. 377-401
• European Environmental Agency (2006): Urban sprawl in Europe: The ignored challenge. EEA report No. 10/2006. København: European Environmental Agency.
• Friedan, B. (1963) The Feminine Mystique. New York: W.W. Norton and Company Inc.
• Gill, S. E.; Handley, J. F.; Ennos, A. R. & Pauleit, S. (2007) Adapting Cities for Climate Change: The Role of the Green Infrastructure. Built Environment 33, s. 115-133.
• Hjorthol, R. (1998): Hverdagslivets reiser. En analyse av kvinners og menns daglige reiser i Oslo. TØI rapport 391/1998. Oslo: Transportøkonomisk institutt.
• Litman, T. (2013) Generated Traffic and Induced Travel. Implications for Transport Planning. Victoria: Victoria Transport Policy Institute. http://www.vtpi.org/gentraf.pdf.
• Mason, T. P. W. (2012) The Chinese Danwei: Mediating Continuity and Change. London: University College London.
• Newman, P. W. G. & Kenworthy, J. R. (1999) Sustainability and Cities. Overcoming Automobile Dependence. Washington DC/Covelo, California: Island Press.
• Næss, P. (2001) Urban Planning and Sustainable Development. European Planning Studies 9(4), s. 503-524.
• Næss, P. (2008) Gender differences in the influences of urban structure on daily-life travel. I Priya, T. & Cresswell, T. (red.): Gendered Mobilities, s. 173-192. Aldershot: Ashgate.
• Næss, P. (2012) Urban form and travel behavior: experience from a Nordic context. Journal of Transport and Land Use 5(2), s. 21-45.
• Næss, P.; Næss, T. & Strand, A. (2011): Oslo’s farewell to urban sprawl. European Planning Studies, 19(1), s.113-139.
• Riksrevisjonen (2007) Riksrevisjonens undersøkelse av bærekraftig arealplanlegging og arealdisponering i Norge. Dokument nr. 3:11 (2006–2007). Oslo: Riksrevisjonen.
• Statistisk sentralbyrå (2014) Tabell: 04859: Areal og befolkning i tettsteder (T). Nedlastet 14.2.14 fra https:// www.ssb.no/statistikkbanken
• Von Weizsäcker, E. U. (1998) Factor Four: Doubling Wealth, Halving Resource Use: A Report to the Club of Rome. London: Earthscan.

I denne verden
er alt mulig.
I denne verden
er alt
snudd på hodet.
Språket er for
vrengt
når krig er
humanisme,
demokrati er
en patent
som skal spres
med hard hånd
til de som ikke vil
mens gribbene venter
på sitt bytte.
Hykleriet er blitt
sannhet.
Du har full frihet
til ikke å gjøre
noe.
Still ingen store
spørsmål, de vet
hva du skal
spørre om og har
svaret klart.
Å pleie ditt ego
er en dyd, du kan
til og med bli
rik av det.
Men: I denne verden
er alt mulig!
Når vi er trett
av løgnene og
de manges mange
spørsmål
blir et samlet
kor av Vi Vil! De få
skal tilhøre
historietimen.

Birger Thurn-Paulsen

Terje Samuelsen er bryggesjauer og 2. nestleder i Norsk Transportarbeiderforbund, tidligere leder av Norsk Havnearbeiderforening. Vegard Holm er tidligere transportarbeider og redaktør i Transportarbeideren

I begynnelsen av november i fjor startet Transportarbeiderforbundet boikotten av Risavika Terminal som lenge hadde nektet å inngå tariffavtale for losse- og laste-arbeid på terminalen. En måned seinere startet sympatistreik blant havnearbeiderne i Tromsø og Mosjøen. Havneoperatøren Nor Lines i Tromsø har svart med storstilt bruk av streikebrytere, mens havnedirektøren i byen har utestengt bryggesjauerne fra ISPS-området på kaia. Det omfattende streikebryteriet og havnesjefens aksjon med å stenge ute havnearbeiderne fratar dem streikeretten.

De siste åra er konfliktene i havnene skjerpa: NHO og bedriftene har nekta å inngå tariffavtaler mange steder, og satt fortrinnsretten til bryggesjauerne under press. Havnearbeiderne i flere havner har svart med aksjoner.

Frontene i havnekonflikten er tydelige. Makthaverne i havne-Norge skal nedkjempe havnearbeidernes fortrinnsrett til losse- og lastearbeidet på skip langs hele den lange kysten. Sjefene har startet klassekrigen. Havnearbeiderne har ikke annet valg enn å kjempe i mot. Å ha en tariffavtale er helt essensielt, men denne kampen handler om så mye mer.

Kampen om Risavika

Det er lenge siden Norsk Transportarbeiderfobund (NTF) krevde tariffavtale i Risavika Terminal (RT) ved Stavanger. Da bedriften, med støtte fra NHO, nektet å inngå avtale, varslet NTF boikott av bedriften. Boikottvarslet er behandlet både i Arbeidsretten og Tingretten etter at NHO stevnet NTF for ulovlig å ta boikottmiddelet i bruk. Begge rettsinstanser har slått fast at NTF har rett til å bruke boikott som kampmiddel i konflikten.

I november i fjor ble boikotten satt ut i livet, og i desember ble havnearbeiderne i Tromsø (se bilde) og Mosjøen tatt ut i sympatistreik for å øke presset på Risavika Terminal slik at tariffavtalen skulle komme på plass.

ILO-konvensjon 137

ILO-konvensjon 137 ble vedtatt i 1973, ratifisert av Norge i 1974, og trådte i kraft i 1975. Konvensjonen har som målsetting å skjerme og sikre havnearbeiderne en sikker og forutsigbar inntekt. For arbeidskjøperne er konvensjonen en rød klut, og må bort. For arbeiderklassen må den forsvares. Her er noe av det konvensjonen slår fast: Artikkel 1.1: Denne konvensjonen gjelder personer som til vanlig er disponible for arbeid som havnearbeidere og som er avhengig av dette arbeid som sin viktigste årlige inntekt. Artikkel 2.1: Det skal være vedkommende lands politikk å oppmuntre alle dem som berøres av dette til å skaffe havnearbeiderne fast eller regelmessig sysselsetting så langt det er mulig. Artikkel 3.2: Registrerte havnearbeidere skal ha fortrinnsrett ved tildeling av havnearbeid. Artikkel 3.3: Registrerte havnearbeidere plikter å være disponible for arbeid på den måte som nasjonal lovgivning eller praksis bestemmer. Artikkel 6: Hvert medlemsland skal sørge for at passende regler for sikkerhet, helse, velferd og yrkesopplæring blir gjort gjeldende for havnearbeidere.

Kampen for tariffavtale i Risavika Terminal er en helt ordinær tariffstrid, men det spesielle er at det på terminalen ikke er ansatte havnearbeidere. De er fast ansatt i et losse- og lastekontor som blir tilkalt når skip skal losses og lastes. Det er her viktig å understreke at dette losse- og lastekontoret ikke er et vikarbyrå (som noen sjefer forsøker å framstille det som) som leier ut arbeidskraft til hvem som helst, men kun til lossing og lasting av skip. Det er dette kontoret som har ansvar for utdanning og opplæring i havnearbeideryrket med alle de sikkerhetskurs og annet som trengs for en havnearbeider. Denne ordningen har lange tradisjoner i Norge, og er tariffestet gjennom avtale mellom NTF og NHO. ILO-konvensjon 137, som gir havnearbeiderne fortrinnsrett til å losse og laste skip, er også en del av tariffavtalene på norske havner. Mer om dette under.

Ledelsen ved Risavika Terminal ønsker ikke tariffavtale fordi lossinga og lastinga av skip vil bli for dyrt. De vil bruke sjøfolk til en billig penge (eller helst gratis) til denne jobben, dermed blir det mer penger til eierne og en bedret konkurransesituasjon i forhold til de andre havnene i nærheten.

Samtidig som Risavika Terminal i fire måneder har sagt at boikotten fra NTF ikke har fått økonomiske konsekvenser, har nå selskapet bedt om en redningspakke på 50 millioner kroner fra staten. I Stavanger Aftenblad 26. februar skylder direktøren på at selskapet taper i konkurransen med billig veitransport. En underlig påstand. I Risavika handteres skipene billigere enn i andre havner (i følge ledelsen der) enn i havner med «dyre» havnearbeidere med tariffavtale. Havner som Kristiansand og Oslo har hatt vekst i den samme perioden. Kanskje det hadde vært lurt av ledelsen ved Risavika Terminal å inngå tariffavtale – raskt.

Striden i Oslo havn

Konflikten i Oslo havn er annerledes. Her er tariffavtalen på plass, men arbeidskjøperne bryter den kontinuerlige. Tre eksempler:

1. Det økonomiske bidraget til tillitsvalgtarbeid er holdt tilbake over lang tid.
2. Når bruk av innleide arbeidere er mer enn 10 prosent, skal antallet fast ansatte økes, i følge avtale. På tross av økt bruk av innleide over lang tid er bemanninga på Oslo havn redusert.
3. På grunn av for få ansatte er andre satt til lossing og lasting, og fortrinnsretten bevisst undergravd av sjefene på havna.

«Trompeten i Oslo havn», blir han kalt, Bernt Stilluf Karlsen, styrelederen i Oslo havn KF. Det er han som har stått i fronten for alle angrepene på bryggesjauerne i Oslo i lang tid.

Målet for angrepene er å få bort den fortrinnsretten som de registrerte havnearbeiderne har til lossing og lasting av skip i norske havner. I Oslo har angrepene tatt mange former. Det startet med oppslagene i norske medier på våren i fjor da påstanden om at havnearbeiderne i Oslo hadde «verdens dyreste lunsj». Sjauergjengen på en båt skal være tre på grunn av produksjonen og sikkerheten. Derfor må lunsjen tas samtidig. Havnearbeiderne har foreslått tiltak for å gjøre det mulig med kontinuerlig produksjon, mens sjefene har avvist alle endringer. Men det har ikke hindret de usaklige angrepene på havnearbeiderne. Sannheten er åpenbart ikke så viktig, og kan ikke tas hensyn til når målet er å få bryggesjauerne bort fra havna. Og store deler av pressa hang seg velvillig på i klagesangen.

De mange bløffene fortsatte utover sommeren og høsten 2013. Stilluf Karlsen kunne fortelle at havnearbeiderne knapt var på jobben, og tjente svært godt. 605 000 kroner hadde de i gjennomsnitt i årslønn, og ikke jobba de mer enn 28,5 timer i uka. Denne bløffen ble også tatt som sannheten i deler av media i Norge, egne undersøkelser var ikke interessant. At dette er en bløff er lett å sjekke opp mot den tarifferte timelønna i 2012 som var på kr. 166,63. Havnearbeiderne har ikke lokale lønnsforhandlinger, så det er den faktiske timelønna i bransjen. Det førte til at denne yrkesgruppa fikk lavlønnstillegget ved mellomoppgjøret i fjor, fordi de lå under 90 prosent av industriarbeidernes gjennomsnittslønn. Stilluf Karlsen har ennå ikke dokumentert sin løgnaktige påstand om lønnsnivået til bryggesjauerne.

At havnearbeiderne tjener mer i årslønn enn tariffavtalen tilsier, har sin årsak i at de jobber til alle døgnets tider; og lørdag og søndag. Og sjølsagt har de tillegg for all ubekvem arbeidstid.

Planlagte angrep

I desember i fjor ble det avslørt et hemmelig dokument vedtatt i styret i Oslo havn ett år tidligere. Der kommer det fram at målet til ledelsen i havna var å fjerne tariffavtalen for losse- og lastearbeid, og få bort fortrinnsretten og havnearbeiderne. Her lå blant annet konkrete planer for hvordan myndighetene skal påvirkes, og hvordan skape vansker for bryggesjauerne. Det siste punktet er særlig interessant fordi det her lå konkrete planer om å redusere arbeidsmengden for havnearbeiderne og stoppe overtidsarbeidet. Provokasjoner mot bryggesjauerne var satt i system.

Da Bernt Stilluf Karlsen gikk ut i Dagens Næringsliv 28. november i fjor, og hevda det var gamle kommunister som sto bar striden i norske havner, falt mye på plass. Sjefene hadde ingen skrupler for å oppnå målene sine: Fagforeningsknusing og sosial dumping.

At det dreier seg om fagforenings-knusing og sosial dumping dokumenteres i et notat fra havnedirektøren til styret i Oslo havn i desember 2012. Havnedirektør Anne Sigrid Hamran skriver at sentrale parter som havnestyret, NHO og Dampskipsekspeditørenes forening (arbeidsgivere i Oslo havn) må utarbeide en felles strategi. Konklusjonen til havnedirektøren er at «gjeldende tariffavtaler og arbeidsordninger for bryggearbeiderne er et av de største problemene for kontinuerlig drift på terminalene i dag». Ikke underlig at notatet er unntatt offentliggjøring.

NHO og Bedriftsforbundet på banen

Arbeidskjøperne lar ingenting være uprøvd i striden i havne-Norge. NHO har stevnet Norge inn for ESA fordi de mener tariffavtalens bestemmelser om fortrinnsrett til havnearbeid er i strid med den frie etableringsrett i EØS-avtalen. NHO vil ha hjelp av EU for å få bort en tariffavtale de sjøl er part i, og som de seinest i 2012 fornyet med Transportarbeiderforbundet. I denne sammenhengen er det interessant å se at AP Møller (Mærsk) snart har enerett (eller de facto monopol) på lossing og lasting av konteinere i de nordiske store havnene som Gøteborg, Århus og København. Det samme kan skje etter at Oslo havn har utlyst anbud på havnevirksomheten i hovedstaden.

Bedriftsforbundet, der selskapet Holship i Drammen er med, har klaget Norge inn for Europarådets sosiale komite for å bryte med menneskerettene (NHO støtter). Bedriftsforbundet hevder at det er en forutsetning for å være havnearbeider at en samtidig er medlem i NTF, altså et såkalt «closed shop»-prinsipp i norske havner. Transportarbeiderforbundet organiserer i dag om lag 95 prosent i norske havner, noe som neppe kan være ulovlig. Bedriftsforbundet får imidlertid ikke støtte fra den norske regjeringsadvokaten som mener det ikke er dokumentert brudd på organisasjonsfriheten i norske havner.

Kampen er internasjonal

Havnearbeidere over hele verden kjenner seg igjen i angrepene på norske havnearbeidere. Derfor er kampen i norske havner internasjonal. Det ble bekreftet da havnearbeidere i Danmark, Sverige, England og Belgia stilte med sine fagforeningsfaner på demonstrasjonen for tariffavtale ved Risavika Terminal i november i fjor. At kampen er internasjonal ble også bekreftet da havnearbeidere over hele Europa stoppa arbeidet og solidariserte seg med oppsagte bryggesjauere i Lisboa i februar i år. Havnearbeiderne i Lisboa fikk jobben tilbake.

Havnearbeidere over hele verden kjenner seg igjen når kolleger blir angrepet i andre land enten det dreier seg om privatisering og konkurranseutsetting av havnene, om det er angrep på ILO-konvensjon 137 som sikrer fortrinnsrett til å losse og laste skip, eller om det handler om sosial dumping når skipsredere og meklere vil ha sjøfolk til å laste og losse båtene billig, eller helst gratis.

Kamper i Europa

Siden boikottaksjonen av Risavika Terminal startet 1. november 2013 har engasjementet rundt aksjonen internasjonalt vært enormt. Havnearbeiderne i Norge har fått sympatierklæringer fra alle verdensdeler, fra små som store forbund. Det som er gledelig, er at havnearbeidernes og sjøfolks fagforbund ser alvoret i situasjonen og støtter opp om de alvorlige og harde angrepene som ikke bare bryggesjauerne i Norge blir utsatt for, men også i Hellas, Spania og Portugal. Vi vet at dette bare er begynnelsen, det er allerede varslet angrep på havnearbeiderne i belgiske havner.

Det startet i Hellas hvor myndighetene solgte havna i Pireus til det statseide kinesiske selskapet Cosco. Statsansatte havnearbeidere ble arbeidsløse, og tvunget inn i nye arbeidskontrakter med lønns- og arbeidsordninger langt under det de hadde. Greske myndigheter har omgjort lovverket: Fra tidligere at fagforeninger ikke hadde begrensninger, til nå å måtte ha minimum 25 medlemmer for å få avtale. Hele strukturen i Pireus er endret slik at ingen operatører har mer enn 24 ansatte. Dette er et godt eksempel på fagforeningsknusing, satt ut i livet av den greske staten, og utført av Cosco.

Spania er anmeldt til EU-kommisjonen for brudd på de fire friheter i forbindelse med havnepoolene i spanske havner. Arbeidsgiverne vil ta fra spanske havnearbeidere de rettighetene de har bygd opp gjennom mer enn 100 års faglig kamp. Spanske myndigheter, som mener den nåværende modellen har fungert bra, må følge opp krav fra EU og pålegg fra Kommisjonen. Det skal også sies at myndighetene og fagforeningene i Spania jobber tett sammen i denne saken. Rettsaken er ikke kommet opp ennå, men utgangspunktet er ikke godt.

I september i fjor ble 47 portugisiske havnearbeidere i Lisboa utestengt fra jobben. De ble erstattet med streikebrytere. Et sterkt internasjonalt press, i tillegg til sympatiaksjoner i mange europeiske havner førte til at det nå i februar ble forhandlet fram en løsning som gjør at alle de 47 bryggesjauerne har fått jobben sin tilbake. Det skal også sørges for bedre arbeids- og utdanningsmuligheter. Det skal også forhandles fram en ny tariffavtale som skal være ferdig innen september. Dette er en stor og viktig seier som forteller at internasjonal solidaritet arbeidsfolk i mellom virker.

Må vinnes!

Havnearbeidernes kamp i Norge må vinnes her hjemme, akkurat som andre lands arbeidere må vinne sine kamper. Men nasjonal og internasjonal støtte og solidaritet er avgjørende for å holde ut litt lenger enn arbeidskjøperne og deres venner.

Sjøl om angrepene på havnearbeiderne i Norge er massive fra en samlet makt, har vi stor tro på at denne kampen kan vinnes. Men det krever styrke og standhaftighet hos de streikende, massiv sympati og støtte fra norsk fagbevegelse, og ikke minst en internasjonal støtte som får motkreftene våre til å tenke seg om.

Dette er en kamp arbeiderklassen i Norge ikke har råd til å tape! Havnearbeiderne viser vei, og resten av fagbevegelsen må stille opp!

Vidar Våde (født 1942) er snekker, fagforeningsmann og politisk aktivist, bosatt i Tyssedal. Var blant Rød Valgallianses første kommunestyrerepresentanter etter valget i 1975. Et verv han beholdt i 28 år. Ved kommunevalget i 1983 var Vaade RVs debattant i partilederdebatten.

«Illusjoner?»

Stille.
Bare sus
av bladløse trær.
Måkene seiler i vinden.
Svakt høres lyden
fra hjemkommet stær.
Finner seg hvile i linden.

Sjøen er lun
som et nyslått tun.
Ingen krusning å se.
Det lukter av fred.

To går til sjøen
Setter ut båten.
Fisk vil de få
vestenfor øyen.
Slik det har vært
etter måten.
Slik ønsker vi
at verden er.
Stille og rolig,
idyllisk.
Glede oss over
hjemkommet stær.

Men langt bort
i øst
høres duren.
Verden er jo i brann.

Folk kneler ned
foran muren,
håper at «Guden»
er sann.

Så løfter de øksa.
Mann mot mann
og kjemper
for nettopp «Han».

Trekke kort

Hvem skal
bære byrdene
de neste fire år?
Er det hyrdene,
eller det sorte får.
Blir det verre
når Knut Arild
trekker kort
om abort?
Med Siv og Erna
på samme madrass.
faller mye på plass?
Da hjelper det lite
lite å rømme.
Men du kan fortsatt drømme.

«Kjæresten» min

Tømmermannsblyant,
er et kjærlig ord.
Har laget mange streker
på uhøvla bord.
Er med når jeg reker
omkring som en fant.
Og er veldig godt vant.
Blir kvesset og spisset
så streken blir fin.

Disse ord er myntet
på «kjæresten» min.
Uten deg min kjære.
Ville jeg ikke være
en brukende snekker.
Når jeg trekker
deg fram fra min lomme,
kan jeg måle både
meter og tomme.

Forgjengelighet

Da motorsagen
blottet treets
ringer,
så jeg
livets
forgjengelighet.

De senere årene har flere debattanter på venstresida nærmest avskrevet arbeiderklassens revolusjonære potensiale. Guy Standing, for eksempel, har lansert teorien om det han kaller prekariatet, en klasse mennesker hvis arbeidshverdag er preget av usikkerhet, flyktighet og lønn ned mot eksistensminimum. Dette prekariatet, mener Standing, er den nye farlige klassen for borgerskapet etter at den klassiske arbeiderklassen i stor grad er avvæpnet gjennom å ha blitt inkorporert som en slags middelklasse. Forfatterduoen Michael Hardt og Toni Negri, på sin side, mener at kapitalen har utviklet seg til et imperium, og at det eksisterer et mangfold av motkrefter mot dette, der ikke arbeiderklassen har en særegen posisjon.

Ursula Huws er uenig i dette. Under kapitalismen, er verdiskapingen konsentrert i vareproduksjonen, der arbeideren skaper en større mengde verdi, en merverdi for kapitalisten, enn det som er nødvendig for å opprettholde arbeidskraften og utbetales i lønn. Dette utelukker imidlertid ikke eksistensen av andre former for arbeid. Marx skilte mellom produktivt og uproduktivt arbeid, der det produktive arbeidet var kjennetegnet ved produksjon av merverdi, mens arbeid som ikke skapte merverdi, var uproduktivt, sett fra kapitalens ståsted. Det er fremfor alt i det produktive arbeidet at arbeid og kapital møtes, og selv om det uproduktive arbeidet også er avledet av den dominerende produksjonsmåten, er det her potensialet for en avgjørende konfrontasjon ligger.

Huws nyanserer litt på dette, og skiller heller mellom produktivt og reproduktivt arbeid, blant annet for å understreke at også ikke-produktivt arbeid har en funksjon for kapitalismen. Hun tar også med seg den feministiske kritikken av det ulønnede arbeidet i hjemmet, som vi kjenner best fra Kjersti Ericssons forfatterskap, men som også var del av en stor diskusjon i Storbritannia på 70-tallet. Hun lanserer også en fjerde form for arbeid, produktivt ikke-lønnet arbeid, såkalt forbrukerarbeid, men samtidig holder hun fast på at det er vareproduksjonen, felt C i Tabell 1 i artikkelen, som utgjør selve knuten i det kapitalistiske systemet. Det er utgangspunktet for å forstå de andre formene for arbeid – offentlig administrasjon og tjenester, husarbeid og forbrukerarbeid. Det er, tross alt, i dette punktet at verdiene skapes og dermed lønnen som gjør det mulig for den enkelte å drive ulønnet arbeid, genereres.

Som individer utfører de aller fleste flere former for arbeid, men det er likevel en tendens, mener hun, at stadig mer av arbeidet ender opp i vareproduksjonen. Det digitale arbeidet, eller det immaterielle arbeidet som blant andre Hardt og Negri har kalt det, er ikke noe unntak her, selv om omfanget av dette arbeidet nok har blitt noe overdrevet i debatten. Så lenge arbeidet utføres for å skape merverdi for en kapitaleier, uavhengig av hvor i prosessen fra innovasjon til distribusjon det konkrete arbeidet utføres, er det vareproduksjon. Selv om det kanskje er innslag av grunnrente og handelskapital inne i bildet, er det verdiproduksjonen som gjør seg gjeldende dersom man faktisk undersøker de konkrete prosessene.

Derimot ser Huws en tendens til at vareproduksjonen de senere tiårene i større grad har presset seg inn i de andre formene for arbeid, og gjort det ulønnede arbeidet produktivt. Dette skjer også uavhengig av det digitale arbeidet, som for eksempel gjennom ordninger som arbeid for trygd, at private firmaer får arbeidskraften billigere enn om de måtte betalt tarifflønn. Imidlertid bidrar det digitale arbeidet, i følge Huws, til å styrke det ulønnede arbeidets produktive karakter, delvis ved at forbrukeren gjør mer av jobben selv uten at det kompenseres for det, som i nettbanken, eller ved at giganter som Google og Facebook gjennom sine lisensavtaler tilegner seg retten til folks ubetalte kreative arbeid.

Selv om det digitale arbeidet fortsatt er en relativt liten del av den samlede verdiskapningen, er dette endringer som styrker vareproduksjonen, og dermed motsetningen mellom arbeid og kapital, heller enn å svekke den i et samfunnsmessig perspektiv. I stedet for å fremstille teknologiske og/eller samfunnsorganisatoriske endringer som noe nytt, ser hun de ulike tendensene sitt forhold til produksjonen.

Huws’ artikkel forteller at det er i den vareproduserende arbeiderklassen den direkte konfrontasjonen mellom arbeid og kapital vil kunne finne sted. Man må derfor hele tiden vurdere utviklingen av og endringer i arbeidsdelingen, samt forholdet mellom klassene, på bakgrunn av hva som faktisk skjer inne i denne knuten.

Mathias Bismo

 

Å løyse opp knuten – levekår, arbeid og verdi – del 1

 

Lasse W. Fosshaug:
Over brua
Flamme forlag, 2013,136 s

Det er sjelden man tar en tilfeldig bok ut av hylla på biblioteket, og det viser seg å være den beste boka man har lest i år. Kan like gjerne slenge på i fjor også.

Debutanten Lasse W Fosshaug har skrevet en kort, spennede og lettlest roman. Boka fungerer på mange nivåer. Det er en enkel historie om å bli voksen, være ensom og i forhold. Men det er også en samfunnsmessig historie om møtet mellom norsk og øst-europeisk arbeiderklasse.

Vi skal femten år tilbake i tid. Til tettstedet Minnesund i Akershus, der Mjøsa renner ut i Vorma, og toget til større steder suser forbi. Jonas er ferdig med videregående, og opplever en ensom tilværelse i bygda da han blir igjen for å jobbe på saga, mens vennene og kjæresten Nina drar til Trondheim for å studere. Jonas møter Magda, en polsk jente som bor i ei kald brakke etter å ha mista jobben på en gård. De utvikler et vennskap, som blir utvikla til et forhold som ender med et brudd.

Kontrastene i boka er store. Jonas er en del av arbeiderklassen med relativt ordna forhold. Han har en sjef som bryr seg. Han jobber sammen med jordnære folk som røyker rullings og kødder med deg. Har du et problem så bryr de seg om hverandre. Men solidariteten mellom folk på saga står i sterk kontrast med den fremmedfientligheten de samme folka har ovenfor polakkene. De blir beskyldt for å være tyver, dårlige jordbærplukkere, for å drite i åkern og drive hor.

Fosshaug gir oss et troverdig bilde av arbeiderklassen på Minnesund på slutten av 90-tallet. Det er mange problemer blant folk. Det enkle svaret er å sparke nedover. Det å legge skylda på de andre. Jonas presenterer et annet svar. Det å begynne å se hverandre som mennesker og hjelpe hverandre. Da kommer det tydelig frem at ingen av oss er perfekte. At vi både oppfyller og motbeviser fordommene mot oss.

Jokke Fjeldstad

International Socialist Review

ISR er både et papirmagasin og en nettpublikasjon, og kommer med fire fyldige utgaver i året. Det står i en tradisjon som er kjent som «internasjonal sosialisme», og har til oppgave å utvikle sosialistisk teori og praksis både i USA og internasjonalt. Det siste nummeret (91) inneholder bl.a. grundige artikler om venstresidas utfordringer i Hellas og om kjønnsbasert vold i nyliberalismens tidsalder. Et særkjenne ved ISR er fyldige intervjuer, og det er herfra samtalen med Arundhati Roy i denne utgava av Rødt! kommer. I nr. 91 er det en lang og spennende samtale med aktivisten Victor Toro i forbindelse med 40-årsmarkeringa av imperialistkuppet i Chile. ISR har også ei rikholdig samling av spennende bokmeldinger.

Third World Network (TWN)

Dette er et av de aller viktigste nettstedene for aktuelle kommentarer og utredninger fra et anti-imperialistisk Sør-perspektiv, med basis både i organisasjoner og sentrale enkeltpersoner. Selv om mange Nord/Sørspørsmål dekkes, er det særlig vekt på handel/WTO, UNCTAD/FN-systemet, klima, jordbruk, bærekraftig utvikling, helse og jordbruk. Daglig oppdateres en nyhets- og kommentartjeneste som er organisert tematisk, i tillegges til at det legges ut enkeltstående rapporter og lengre analyser. TWN følger særlig nøye internasjonale klima- og handelsforhandlinger. Det er særlig grunn til å anbefale nettmagasinet Third World Resurgence, som kommer med seks utgaver i året, og som oftest er på rundt 60 sider og har et hovedtema.

LINKS – international journal of socialist renewal

Links er et australsk initiativ, og springer ut

fra et ønske om å formidle nyheter og analyser innenfor en marxistisk tradisjon, ikke minst med tanke på å utvikle en sosialisme som bryter med en stalinistisk tradisjon. Innenfor ei slik ramme er nettstedet åpent for ulike synspunkter. Det er ikke først og fremst et teoretisk tidsskrift, men et møtested for formidling av aktivisme og politisk kamp omkring i verden. I de siste månedene har det f.eks. vært mange artikler med et forsvar for «bolivarismen» i Venezuala og kritisk gjennomgang av høyresida i Ukraina. Det gjengis også intervjuer og taler, bl.a. fra Syriza-lederen Alexis Tsripas og en appell til europeiske sosialister fra Bolivias visepresident. En søsterpublikasjon er ukemagasinet Green Left Weekly (www.greenleft.org.au).

Utviklingsfondet

Hjemmesida til Utviklingsfondet, en norsk utviklings-, miljø- og solidaritetsorganisasjon med mange samarbeidspartnere i Sør, har mye stoff å by på om sult, matsuverenitet, biologisk mangfold, handel, bærekraftig forvaltning av naturressurser utvikling og klimaendringer i Sør. Utviklingsfondet deltar i flere norske og internasjonale nettverk med brodd mot nyliberalisme og urettferdig handel. Det legges også ut større rapporter og utredninger, slik som Superbonden. Morgendagens helt. Utviklingsfondets sultrapport 2013. Kommentarer legges også ut på Utviklingsbloggen.

Tore Linné Eriksen

Ronny Kjelsberg er høgskolelektor ved Avdeling for Teknologi ved Høgskolen i Sør-Trøndelag og underviser bl.a. i vitenskapelig metode. Han er fylkestingsrepresentant for Rødt i Sør-Trøndelag.

Det er selvsagt ikke så enkelt. I en tid hvor alle politikere vil selge «et godt samfunn for alle grupper» og sjelden står åpent fram og jobber for en bestemt samfunnsgruppe, blir det troverdigheten i politikernes påstander og virkelighetsbeskrivelser som i økende grad bestemmer folks preferanser, heller enn tilhørighet til ulike klasser og grupper.

Det tilslører dermed skillet mellom vitenskap og politikk når politikere forsøker å selge sine egne verdensbilder, heller enn bare å skissere ulike mål. Hvordan verden faktisk ser ut, er i høyeste grad et vitenskapelig spørsmål.

Vitenskap som samfunnsendrende sannhetssøken

Vitenskap begås av mennesker, med alle sine feil og mangler, og da blir den aldri perfekt. Forskning vil kunne la seg påvirke av forutinntatthet blant de som utøver den, og av en rekke mer og mindre kjente psykologiske mekanismer hos mennesker. Den kjente fysikeren Richard Feynman sa

Det første prinsippet [i vitenskap] er at du ikke må narre deg selv – og du er den enkleste personen å narre.¹

Det som skiller vitenskap fra ikke-vitenskapelige former for sannhetssøken (synsing, anekdoter, etc.), er likevel at den har utviklet et systematisk rammeverk for å minimere nettopp disse store feilkildene. Selv om vitenskapen langt fra er perfekt, er den altså en mye sikrere kilde til kunnskap enn alle alternativer, som vil være befengt med alle vitenskapens feilkilder, men en hel rekke andre i tillegg.

Men vitenskapens tradisjonelt sterke stilling på den politiske venstresida handler også om at den har en frigjørende kraft.

En metodikk for sannhetssøken som nettopp fjerner individuelle og samfunnsmessige fordommer og biaser, vil kunne skjære igjennom det rådende ideologiske hegemoniet, og dermed åpne opp for samfunnsendring.

Den polsk-britiske sosiologen Stanislav Andreski utdyper dette poenget i boken Social Sciences as Sorcery, hvor han kritiserer tendenser til pseudovitenskap i samfunns-fagene:²

Så lenge autoritet inngir ærefrykt, forsterker forvirring og absurditet konservative tendenser i samfunnet. For det første, fordi klar og logisk tenkning fører til en akkumulering av kunnskap (her er fremgangen til naturvitenskapene det beste eksempelet), og denne veksten av kunnskap før eller senere undergraver den tradisjonelle ordenen. Forvirret tenkning, på den annen side, fører ikke til noe spesielt sted, og man kan hengi seg til det på ubestemt tid uten å skape noen påvirkning på verden.

Politiske konspirasjoner mot vitenskapen

Det skjer jevnlig at interessene til mennesker, bedrifter og organisasjoner med makt og penger blir utfordret av vitenskapelig kunnskap. Opp gjennom historien (og fortsatt i dag), ser vi derfor også at vitenskapelig kunnskap blir motarbeidet i en del konservative og liberalistiske politiske miljøer.

En amerikansk studie fra 2012 viser at tilliten til vitenskap blant konservative har falt drastisk de siste årene.³ Det er vanskelig å se dette urelatert til det massive arbeidet konservative politikere, tenketanker (og en del enkeltforskere) har gjort for å nettopp undergrave tilliten til vitenskap de siste årene, særlig på klimafeltet.

Naomi Oreskes og Eric Conway beskriver i boken Merchants of Doubt hvordan konservativ-liberalistiske miljøer som The Heartland Institute med hjelp av små grupper svært konservative forskere som Fred Singer i flere tiår har jobbet aktivt for å spre mistillit om den vitenskapelige konsensus på områder fra tobakksskader til globale klimaendringer. Årsaken er klar:

Grunnprinsippet for laissez-faire, at «frie markeder bringer tilbud og etterspørsel i likevekt og dermed sikre best mulig fordeling av ressurser,» er et aksiom som viser seg ikke å være sant. Prisene kan bli skjøvet bort fra sin «ideelle likevekt» i lange perioder av gangen, som en hvilken som helst amerikaner påvirket av den pågående boligmarkedkollapsen kan bevitne.⁴

Kunnskapen om globale klimaendringer utfordrer en grunnide blant de ivrigste liberalistene. Den viser behovet for at fellesskapet griper inn (fortrinnsvis demokratisk) i individers økonomiske aktivitet.

Men det er selvsagt ikke bare klimaendringer som skaper denne type eksternaliteter, som gjør at fellesskapets behov kommer i konflikt med individers profittønske. Alle typer miljøutslipp som vil skape individuelle, lokale eller globale helseskader vil kreve former for regulering.

Men det er ikke bare på miljø- og helseområdet at forskningen bryter med høyresidens verdensbilde. Den klassiske liberalistiske økonomiske modellen, bygger som kjent på det såkalte «homo oeconomicus». Et bilde av mennesket som et økonomiskrasjonelt vesen som har perfekt informasjon som det gjør rasjonelle, økonomisk egennyttige valg på bakgrunn av. Selv om dette er en forenklet modell, viser det seg at den heller ikke som det fungerer spesielt godt.

Selv om verden har gått videre siden 1800-tallet, er nemlig homo oeconomicus fortsatt en sentral premissleverandør for mye av den faktiske organiseringen av økonomien og arbeidslivet. Økonomisk belønning og straff er institusjonalisert som styringsverktøy i norsk offentlig sektor, og NHO har foreslått resultatlønn for lærere.

Men hva sier forskningen? Den er ganske entydig: Resultatlønn gir en dårligere kvalitet på arbeidet. Selv om mennesker jobber fordi de får lønn, drives mange i det daglige arbeidet av en indre motivasjon, hvor jobben – oppgaven som skal løses – er et mål i seg selv. Når man innfører resultatlønn, tar belønningen over som mål og dreper den indre motivasjonen.⁵

Forskning viser også at ledere med høye lønninger demotiverer andre ansatte til å yte for bedriften. Egoisme som drivkraft fungerer dårlig når mennesker skal jobbe sammen.⁶ Små sosiale ulikheter i arbeidslivet gjør dermed at bedre arbeid vil bli gjort.

Et sentralt argument i høyresidens retorikk for å akseptere sosiale ulikheter er at folk som jobber hardt, må få uttelling for dette – et rettferdighetsargument. Sosiale ulikheter er ikke populært i befolkningen, men at man skal ha betalt for hardt arbeid, er nok en retorikk som mange på tross av dette vil stille seg bak.

Leonard Mlodinow, beskriver i boka The Drunkards Walk hvordan forskning på økonomi viser at hvem som lykkes i økonomien eller ikke styres av innsats og dyktighet, men nettopp av tilfeldigheter. For eksempel er det liten sammenheng mellom den tidligere avkastningen fra ulike aksjefond og den framtidige avkastningen. Dyktigheten til de ulike aksjemeglerne eller gruppene av meglere har altså liten betydning. Tilfeldighetene rår.⁷

Vi hyller de rikes dyktighet, og legger skylden for de fattiges fattigdom på dem selv (se f.eks. på hetsen mot romfolket). Vi gjør feil. Når hvem som lykkes og hvem som mislykkes i stor grad styres av tilfeldigheter, kan man ikke rettferdiggjøre store økonomiske ulikheter i et samfunn.

Et siste område hvor forskningen bryter tvert med høyresidens tradisjonelle verdensbilde, er nettopp forskning på sosiale ulikheter. Når det gjelder å gjøre denne forskningen kjent var nok utgivelsen av Richard Wilkinson og Kate Picketts bok The Spirit Level viktig. De samler mange års forskning som dokumenterer at for land over et visst velstandsnivå er små sosiale ulikheter viktigere enn absolutt rikdom for en rekke samfunnsmessige forhold som har med folks livskvalitet å gjøre. Alt fra helserelaterte forhold som barnedødlighet, levealder og en lang rekke samfunnsforhold som kriminalitet, sosial mobilitet og barn og unges levekår.

Dette slår selvsagt beina under høyresidens tradisjonelle strategi for vekst og fordeling: trickle down, enkelt forklart av et sitat etter husken fra Erna Solberg i en TV-debatt for noen valgkamper siden (da Høyre fremdeles var litt mer ærlige som «kalkulatorpartiet», og før slagordet ble endret fra «Mer igjen for pengene», til «Mennesker, ikke milliarder»): «Det har ikke noe å si om forskjellene øker, så lenge de fattige også blir rikere». Men det er altså feil. Forskningen på feltet sier kontant: Det har noe å si. Det er svært negativt for samfunnet når forskjellene øker.

Dette er nok årsaken til at forskningen i The Spirit Level har blitt kraftig angrepet. Det kom fort både «motbøker», rapporter og krasse angrep i massemedia, særlig fra høyreorienterte miljøer i USA.

Dette gjorde at forfatterne på sitt nettsted, i tillegg til svar på kritikken, kom med følgende kommentar⁸:

Nesten all forskningen som er presentert og syntetisert i The Spirit Level er blitt fagfellevurdert, og boken har fullstendige referanser til dette. For å skille mellom velbegrunnet kritikk og ubekreftede påstander gjort for politiske formål, bør den fremtidige debatten foregå i fagfellevurderte publikasjoner.

Kritikken som kom mot boken, kom altså i stor grad ikke i vitenskapelig form, men fra lignende miljøer og på lignende måter som kritikken Oreskes og Conway avslører i sin bok: En ideologisk basert pseudovitenskapelig desinformasjonskampanje.

Pseudovitenskap på venstresida?

Som vi har sett, bryter vitenskapen med sentrale postulater for høyresida, her gjerne forstått som tilhengere av «nyklassisk» økonomisk teori. Men hva med venstresida? Finnes det krefter og pseudovitenskapelige miljøer som forsøker å få innpass på venstresida? Svaret på det må nok være ja.

Pseudovitenskapelige miljøer som forsøker å få innpass på venstresida, finner man nemlig i en del av de såkalte «alternative » miljøene. Selv om de fleste kanskje ikke tenker på healing, engler, og aurafotografering som noe som hører venstresida til (heldigvis), finnes det deler av miljøet som har fått innpass i enkelte venstresidekretser. Kanskje først og fremst i Miljøpartiet De Grønne, men dessverre ikke bare der.

En ting som forskningen også har vist oss, er nemlig at vi mennesker har mye lettere for å tro på en påstand de vil tro på – en påstand som passer med det verdensbildet vi allerede har⁹. Fortellinger om den modige lille mann som holdes nede av mektige kapitalkrefter, kan dermed finne klangbunn hos mange på venstresida.

Det kan i verste fall lede en inn i konspirasjonsteorier om mektige nettverk,¹⁰ eller til å støtte fortellinger om storkapitalister i «Big Pharma» som selger skadelige medisiner til intetanende pasienter, når det finnes gode «naturlige» behandlingsformer.

Den pseudovitenskapelige framgangsmåten er gjerne å framstille vitenskapsfolk hvis standpunkter har blitt diskreditert i fagmiljøene, som offer for en større eller mindre konspirasjon. Dette er en tankegang man skal være svært forsiktig med å begi seg inn på, noe en bokomtale i Rødt! nr 4A 2013 demonstrerer.

I en positiv og ukritisk omtale av Trond Skaftnesmos bok Folkefiender – Om sannhetens pris og vitenskapens sjel, males nemlig et bilde av Andrew Wakefield (vaksiner), Olle Johansson (stråling) og Árpád Pusztai (GMO) som nettopp slike martyrer (eller «folkefiender» for å bruke bokas eget begrep) som blir motarbeidet av «bestemte politiske og kommersielle maktstrukturer som har invadert vitenskapen og iført seg dens klær».

Problemet til Skaftnesmo er at påstandene til de tre er blitt motvist, ikke av konspirasjoner, men av helt ordinær forskning.¹¹ I Wakefields tilfelle er det også dokumentert at han fikset dataene i sin opprinnelige artikkel om sammenhengen mellom MMRvaksine og autisme, og artikkelen er senere trukket tilbake av tidsskriftet (The Lancet)¹², og Wakefield har mistet sin legeautorisasjon¹³.

Hva angår de påståtte farene fra wi-fi og mobilstråling, har heller ikke dette noen vitenskapelig støtte. En del medieoppmerksomhet har det derimot blitt av den såkalte «Bioinitiativrapporten», men den er ikke en fagfellevurdert publikasjon (noe som er et minimumskrav for vitenskapelige arbeider).

Blindtester av såkalt «el-sensitive» mennesker viser også at de ikke reagerer på elektromagnetiske felt de ikke vet er der.¹⁴ Det betyr ikke at disse pasientene ikke har reelle plager, men det betyr at årsaken til disse plagene ikke er elektromagnetiske felt. At enkeltforskere, som Olle Johansson, tviholder på denne forklaringsmodellen på tross av god vitenskapelig dokumentasjon på det motsatte, kan dessverre bidra til å hindre eller utsette at en korrekt diagnose blir stilt, og at den reelle årsaken til plagene ikke blir avdekket.

Det kan være gode grunner for at folk på venstresida er skeptiske til bruk av genmodifiserte organismer (GMO) i matproduksjon. Den viktigste er kanskje at store bedrifter har skaffet seg patent på genetisk materiale, slik at fattige småbønder i utviklingsland (og andre bønder selvsagt) kommer i et økonomisk avhengighetsforhold, og ikke kan benytte den tradisjonelle måten med å bruke eget såkorn. På sitt verste blir dette til en moderne leilendingskontrakt.

Dette betyr likevel ikke at man bør ta alle påstander om farene med GMO for god fisk. Påstanden om at det er helseskadelig å spise genmodifiserte organismer, er en slik påstand som mangler dokumentasjon. Beviset som ofte framlegges for dette, er en enkeltstudie av Árpád Pusztai fra The Lancet.

Studien er blitt kraftig kritisert. Blant annet kan vi i oversiktsartikkelen, Genetically modified plants and human health¹⁵, lese at

studien har feil i mange aspekter av sin design, gjennomføring og analyse ’[…]’ ingen konklusjoner bør trekkes fra den’: for eksempel har forfatterne brukt for få rotter per testgruppe til å utlede meningsfulle, statistisk signifikante data.

En oversikt over forskningsstatusen på GMO som matvarer på forskjellige dyreslag viser at vi ikke har noen indikasjon på helseskade. ¹⁶ Et av grunnprinsippene til forskning er at forsøk skal være replikerbare. Dvs. at andre forskere skal kunne finne fram til de samme resultatene som deg, når de gjør de samme undersøkelsene. Her har Pusztai åpenbart feilet.

Det er altså ingen vitenskapelig støtte for at verken Wakefield, Johannsson eller Pusztai er «folkefiender» i Skaftnesmos forstand. De er tilhører rett og slett en minoritet i forskningsmiljøene, som mangler vitenskapelig dekning for påstandene sine. I den grad karrierene deres har lidd nød av denne aktiviteten er det rett og slett på bakgrunn av svakt faglig arbeid, eller rett og slett svindel.

Radikalere kan ofte ha en tendens til å heie på «underdogen», og innimellom i vitenskapen skjer det jo at det plutselig viser seg at et mindretallssyn er det korrekte. Det er likevel viktig å huske at dette er de sjeldne unntakene. De fleste som står i små mindretallsposisjoner i ulike fagfelt tar rett og slett bare feil.¹⁷

Konklusjonen blir igjen at man må være forsiktig med å tro på påstander bare fordi de passer med ens egne opprinnelige oppfatninger om verden, og at man ikke bare kan støtte seg til vitenskapen når det passer, og neglisjere den ellers. Selv om jeg mener deler av den politiske høyresida har større og mer grunnleggende problemer med vitenskapelig kunnskap, må venstresida passe seg for ikke å bli nyttige idioter for alternative underdogs med tvilsomme agendaer.

1. Richard P. Feynman, Cargo Cult Science, Tale på Caltec i 1974, gjengitt i Richard P. Feynman, Surley You’re Joking Mr. Feynman!, W W Norton, 1985.
2. Stanislav Andreski,Social Sciences as Sorcery, Andre Deutsch Ltd, 1972.
3. Gordon Gauchat, Politicization of Science in the Public Sphere, American Sociological Review 77(2) 167–187, på nett på http://www.asanet.org/images/journals/docs/pdf/asr/Apr12ASRFeature.pdf (Studien peker forøvrig på at «moderate» har konsistent liten tillit til vitenskap, noe som igjen kan indikere at tendensen til å tro på oppfatninger som bryter med vitenskapelig kunnskap kan være relativt løsrevet fra politisk ståsted, selv om hvilke pseudovitenskapelige oppfatninger man evt. måtte tro på naturlig nok kan ha en sammenheng med politisk ståsted.)
4. For ordens skyld kan en slik påstand om uvitenskapelighet også rettes mot enkelte grener innen marxistisk tenking, som f.eks. den mekanistiske tidlige sovjetiske tolkningen av Marx teorier om samfunnsutviklingen som bl.a. kom til uttrykk i Bukharins «Populær lærebok i sosiologi», og særlig i stalinismen som f.eks. på ideologisk grunnlag fornektet Darwins evolusjonsteori til fordel for Lysenkos Lamarcisme.
5. For en grundig populærvitenskapelig oppsummering av mye av denne forskningen, som igjen har referanser til et utall originalartikler, se Daniel Pink, Drive
6. Ukeavisen ledelse 10.5.2013, http://web.retriever-info.com/services/archive.html?method=displayDocument&documentId=05503020130510C26AB1D74AFB6CF70D7704570CEE48E7&serviceId=2&articleType=relatedArticle
7. Leonard Mlodinow, The Drunkards Walk, 2008, s 209-210
8. http://www.equalitytrust.org.uk/resources/authors-respond-questions-about-spirit-levels-analysis
9. For mer om de ulike psykologiske særegenhetene vi mennesker har og som kan rote oss ut på vidåtta i en del situasjoner, se f.eks. Stephen Novella, 2012, Our Deceptive Mind, The Great Courses, http://www.thegreatcourses.com/tgc/courses/course_detail.aspx?cid=9344
10. Nettverk av pengesterke mennesker finnes selvsagt, men først og fremst i styrerommene i store finansinstitusjoner, heller enn i Illumniati-ordenen. En vitenskapelig gjennomgang av maktkonsentrasjon, kan du finne i Vitali, Glattfelder og Battiston, The network of global corporate control, http://arxiv.org/PS_cache/arxiv/pdf/1107/1107.5728v2.pdf med en populærvitenskapelig framstilling i New Scientist, http://www.newscientist.com/article/mg21228354.500-revealed–the-capitalist-network-that-runs-the-world.html
11. Hva angår sammenhengen mellom vaksiner og autisme, ble det etter Wakefields artikkel fra 1998 gjennomført flere store epidemiologiske studier, bl.a. av US National Academy of Sciences, UK National Health Service, og Cochrane. Ingen fant noen sammenheng.
12. “our investigation, confirmed by evidence presented to the General Medical Council (GMC), reveals that: In most of the 12 cases, the children’s ailments as described in The Lancet were different from their hospital and GP records” http://www.thesundaytimes.co.uk/sto/public/news/article148992.ece
13. Her kan man også bemerke at Wakefields fall fra nåde knappest kan tilskrives britiske myndigheters aversjon mot det alternative, all den tid f.eks. homøopatiske medisiner med dokumentert ingen klinisk effekt fortsatt dekkes av NHS.
14. Se f.eks. Gunnhild Oftedal, El-overfølsomhet – utredning om årsaker og mulige tiltak og behandlingsopplegg, tilgjengelig fra http://www.nrpa.no/elektromagnetiske-felt/el-overfolsomhet. På s. 10 kommer konklusjonen av en gjennomgang av tilgjengelig forskning: «kontrollerte og dobbelt blindt gjennomførte forsøk [gir ikke] støtte for at helseplager som el-overfølsomme opplever, kan forklares med lavfrekvente elektromagnetiske felt».
15. J R Soc Med. 2008 June 1; 101(6): 290–298. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC2408621/
16. Food and Chemical Toxicology, Volume 46, Supplement 1, March 2008, Pages S2–S70, http://www.sciencedirect.com/science/article/pii/S0278691508000884
17. Mange er kanskje kjent med følgende sitat fra filosofen Arthur Schopenhauer: «Alle sannheter gjennomgår tre stadier; Først blir de latterliggjort. Deretter blir de voldsomt motarbeidet. Til slutt blir de akseptert som helt innlysende». Tatt ut av sin sammenheng blir dette ofte brukt nærmest  som et argument for å vise at man har rett, rett og slett fordi man utgjør et lite mindretall.

Knut Kjeldstadli er professor i moderne historie ved Universitetet i Oslo og professor II ved Universitetet i Bergen. Har særlig vært opptatt av arbeiderbevegelsen, arbeidsliv og teknologi. Er medredaktør for Norsk innvandringshistorie (2003).

Ingrid Baltzersen har en mastergrad i midtøstenstudier, studert arabisk og er med i redaksjonen til Tidsskriftet Rødt!.

Det har gått over fem år sidan boka blei gitt ut. Korleis synst du innvandringsdebatten har utvikla seg?

På ein måte er det større nyansering og større realisme mellom ulike grupper. Viss du går tilbake ein tjue års tid, så var det ofte sånn at dei som var positive hadde ei paternalistisk haldning. Dei meinte ikkje at dei som kom var slemme, men at det var synd på dei. Dette var ei positiv, men samtidig nedlatande haldning. No er det større realisme, ein veit meir og kjenner meir til kvarandre. Ein kan også utveksla både positive og kritiske synspunkt på eit meir reelt grunnlag, det oppfattar eg som eit framskritt.

Både den aggressive motstanden og paternalismen er fjernt frå verkelegheita. Men på ei anna side synst eg det er tendensar til polarisering som skremmer, at miljø på begge sider ser seg indirekte tent med å bygga kvarandre opp. Det eg tenkjer på, er sterke innvandringsmotstandarar på den eine sida og folk med stor avstand til fleirtalskulturen i Noreg på den andre sida som gjensidig profitterer på å understreka skilnadane.

På plussida kan ein sjå at det har kome mange fleire stemmer av innvandrere, ikkje minst blant yngre kvinner. Det finst no eit større rollesett og fleire måtar å kunna vera på. Alt frå Hadia Tadjik til Bushra Ishaq til Sara Azmeh Rasmussen. Dei er innbyrdes forskjellige, men gir eit meir nyansert totalbilde.

Kva tenkjer du om forholdet mellom klasse og etnisitet i Europa etter den økonomiske krisa?

Det er ein samansett problematikk. Ein kan på den eine sida analytisk tenkja om lønnsarbeidarklassa at det ikkje er tilfeldig kven som hamnar i dei lågaste sjikta i denne klassen. Det er kvinner, ungdommar og innvandrarar. Det er ein samanheng mellom klassedanninga og etnisitet.

Det andre er kva som skal vera basis for organisering, kva skal vera politisk plattform. Viss det berre skal vera etnisitet og kultur, så understrekar ein forskjellane. Det løyser ikkje problemet om einskap, det er eit behov for å stå saman, behov for fagforeiningar. Viss ein utelukkande tenkjer på religion eller kultur, så vil dette fellesskapet svekkast. Men viss ein ikkje tar inn det kulturelle, så vil ein ikkje bli nøytral, det vil vera ein modell henta frå fleirtalet. Fleirtalet sin kultur blir ein sjølvsagt norm, for ting som ikkje er så sjølvsagt. Det kjem folk frå andre land med anna fagforeiningserfaring som det kan vera grunn til å lytta til.

Utfordringa for fagrørsla og partia på venstresida er å klara å finna ein form der ein står saman om den politiske diskursen når det gjeld klasse, sosiale krav og miljøpolitikk, men kor det er rom for ulike kulturar. Det er veldig utfordrande, eg hugsar til dømes då eg starta å arbeida i dette feltet, og folk spurte om – korleis står det til med din mor, din far, din søster og din bror?, og eg tenkte: Kan du ikkje koma til poenget, kvifor går du som katten rundt grauten? Mens den andre tenkte – herregud, for ein uhøflig nordmann, som berre går rett på!

Den gamle kulturelle arrogansen som har loge i europearane, også i europeisk fagrørsle, må ein setta på prøve. Det er ein problematisk arv i arbeidarrørsla der ein ser på Europa som avantgarden, som det øverste trinnet i sivilisasjonen, og då også den europeiske fagrørsla som modellgivande for alle andre. Det har Vesten heldt på med, før til dømes som CIA-forsøk på å kontrollera fagrørsle i Latin-Amerika. Men dette synet ligg også til grunn når ein forsøker å eksportera den nordiske modellen utan å spør om kva dei sosiale og politiske føresetnadane er. Viss ein skal eksportera ein korporativ samarbeidsmodell til ein stad dei har ei svak fagrørsle, vil det vera å legga til rette for kontroll og knebling.

Er det mogleg med fredeleg sameksistens med minoritetane etter den økonomiske krisa?

Det er jo klart at ei krise med massearbeidsløyse sånn som det er no, med drastisk reduserte levekår, vil kalla fram eit ønske om forklaringar og løysingar. Det vil då vera ein kamp om forklaringane, og kamp om løysingane. Det er ingen tvil om at den type fortolking som seier at dette er utlendingane si skuld, den får meir grobotn i krisetider. Det eine er at innvandring og minoritetar blir ei universalforklaring som er greitt å gripa til, det andre er at det er eit element av sanning i det.

Viss du har ein by med tretti tusen arbeidslause, og så kjem det ti tusen innvandrarar dit, så vil det jo vera førti tusen arbeidslause. Ein vil stilla svakare i kamp om rettar viss det er massearbeidsløyse. Men det vil avhenga av kven som vinn fortolkinga. Ein kan også sei at det ikkje er utlendingane si skuld, at det for to år sidan var det boom-tid, og at dei utlendingane som då kom ikkje har skapa krise. Ein kan sei at det har med fall i fortenesten i kapitalismen, med leiting etter investeringsutgongar og nedkutting av utgifter. Det er mange kriseteoriar, men ein må komma med ei anna forklaring på kvifor det kjem massearbeidsløyse, og i dette ligg det også å hindra at det er minoritetane som blir skyteskiver.

Se på haldningar i norsk fagrørsle. Bygningsarbeidarane i Oslo laga slagordet om at dei ikkje er ei fagforeining av norske bygningsarbeidarar, men for bygningsarbeidarar i Noreg. Det var ein lang prosess fram til det, men under finanskrisa i 2008–2009 var haldninga så innarbeida hos medlemmane, at dei klarte å halda på den innstillinga gjennom heile krisa. Det kunne ha kome ein situasjon der ein fekk andre fortolkingar og aggresjon mot polske arbeidarar, men det skjedde ikkje. Det å komma opp med ei fortolking av krisa som ser kapitalen som årsak, og med ein kampplan for viktige krav, og å aktivt søka samarbeid, og trekka med seg folk i politisk arbeid, det må vera svaret.

Evnar norsk fagrørsle å trekka innvandrarar med?

Det byrjar å koma ei viss erkjenning, men det er framleis langt å gå. Der ein har stor organiseringsgrad klarer ein å nå ut, på store stabile arbeidsplassar. Der det er små arbeidsplassar, personlege eigarar og stor gjennomtrekk, så klarer ein det ikkje. Det same gjeld for norske arbeidstakarar. Så det å få folk til å bli organiserte er ikkje umogleg. Men det heng framleis å få folk til å bli tillitsvalde, til å komma ut av varaplassane og fylla rollene på linje med fleirtalsnorske. Det ser ein på LO-kongessen og på forbundslandsmøta. Dei fleste utlendingane frå LO sentralt vaskar kontora til LO. Sist LO-kongress blei det vedteke at LO skulle laga eit senter for innvandrarar og migrantar, også papirlause migrantar. Dette har dei ikkje realisert enno, men det peikar på eit større engasjement ovanfor denne gruppa. Men det er lang veg å gå.

Ein del trekk gjer det vanskeligare no. I dei store stabile firmaa og dei store vikarbyråa i byggebransjen er også utlendingane organiserte. Men i mindre firma, der ein tar med seg arbeidarar til Noreg i berre eit par månadar, så er det nesten umogleg å organisera dei når dei er her så kort. Viss det blir meir og meir av det, og mindre og mindre av arbeidsplassane som skapa «standardarbeidaren », altså ein mann på heiltid, nesten heile livet, med tariffavtale, med relativt god inntekt og høg grad av jobbtryggleik, så vil det bli ei større utfordring å organisera folk. Det vil kanskje krevja andre formar for organisering enn det me tradisjonelt har vore vant til.

Ein ide som kan vera kontroversiell, er at ein får medlemsskap i fagrørsla, med andre ord LO. Dette medlemsskapet kan du ta med deg når du sluttar i restaurantjobben der du var medlem i Fellesforbundet i Hotell og restaurant-foreininga, og ta med deg når du får jobb som hjelpemann på bil eller kortidsjobb på ein arbeidsplass. Du er organisert, og får hjelp og rettar. Med veksten i disse sjikta må ein også starta å tenkja på om fagrørsla til dømes skal organisera arbeidslause. Det hadde ein i eksempel på i Noreg i mellomkrigstida med foreiningar for arbeidslause. I andre land har ein gjort det valet også no. Delvis ut frå ei erkjenning om at det som skjer meg i dag, kan skje deg i morgon. Men det gjeld også det at viss ein ikkje får med arbeidslause så vil presset på dei som står svakast i arbeidslivet frå før, bli endå sterkare.

Blandinga av innvandring og endringa i organiseringa av kapitalismen, oppbrotet frå standardarbeidaren og masseproduksjon, stabilitet og statleg regulering må provosera fram ein diskusjon om ein skal supplera eller legga om på nokre punkt korleis fagrørsla blir driven.

Michael A. Lebowitz er professor emeritus i økonomi ved Simon Fraser Universitetet i Vancouver, Canada. Han har skrevet Beyond Capital (Palgrave Macmillan), Build It Now (Sosialisme skapes ikke i himmelen, norsk utgave Rødt!) og The Socialist Alternative, de to siste utgitt av Monthly Review Press.

Denne teksten er forordet til den kommende iranske utgivelsen av boka Beyond Capital, og er hentet fra Monthly Review, nr. 1, 2012. Oversatt av Birger Thurn-Paulsen.

Hva gjør arbeiderklassen til et revolusjonært subjekt? Det handler ikke om hegeliansk mystisisme – at den er en universell klasse eller den vulgære kopien av den absolutte ånd. Arbeiderklassen er heller ikke et revolusjonært subjekt på grunn av sin fysiske plassering, det vil si at den er plassert i en posisjon som gjør det mulig å stoppe hjula i industrien. Fra det sublime til det grovkornede – dette er utvilsomt forklaringer som ikke overbeviser særlig mange. Det finnes selvfølgelig de som hadde bedre forklaringer på hvorfor arbeiderklassen var revolusjonær, men som nå sier at arbeiderklassens tid har kommet og gått. Enkelte legger for eksempel vekt på at kapitalen en gang i tiden medførte konsentrasjon av arbeiderne, noe som førte til at de kunne samle seg og organisere seg for kamp. I dag, derimot, har kapitalen desentralisert arbeiderne og får dem til å slåss seg i mellom slik at det hindrer felles kamp. En gang hadde arbeiderklassen bare sine lenker å miste, men nå er den absorbert av kapitalismen, er en fange av forbruket, og forbruksvarene eier og oppsluker den.

De som hevder at arbeiderklassen ikke er et revolusjonært subjekt fordi kapitalismen har forandret den, avslører at de ikke forstår marxismens abc. Arbeiderklassen gjør seg selv til et revolusjonært subjekt gjennom sine kamper – den forandrer seg selv. Det var det Marx alltid hevdet. Hans tanker om «revolusjonær praksis» innebærer forandring, både av de ytre betingelsene og av seg selv. Arbeiderklassen forandrer seg selv gjennom kamp. Den gjør seg selv i stand til å skape den nye verden. Men hvorfor slåss arbeidere? Det som ligger under alle kamper arbeidere fører, er det Marx kalte «arbeideres eget behov for utvikling». Vi vet at Marx forstod at lønnskamp i seg selv ikke er tilstrekkelig. Men han anerkjente at det å la være å engasjere seg i det, ville gjøre arbeidere «apatiske, tankeløse og mer eller mindre velfødde instrumenter for produksjon ». Marx argumenterte med at fravær av kamp ville gjøre arbeiderne til en «nedbrutt, viljesvak, utslitt og motstandsløs masse». Kamp er en prosess i produksjonen. Det fører til en annerledes arbeider, en arbeider som former seg selv til å utvikle sin kapasitet, til å bli mer selvsikker, til å bli mer og mer i stand til å organisere og forene kreftene. Men hvorfor skulle vi tro at dette begrenser seg til lønnskamp? Hver eneste kamp der folk fremmer sine krav, hver eneste kamp som handler om sosial rettferdighet, hver eneste kamp som handler om å finne sitt potensial og fremme sitt behov for selvutvikling, bygger opp kapasiteten til de som deltar.

Disse kampene leder oss fram til å stå opp mot kapitalen. Hvorfor? Fordi kapitalen er det hinderet som står mellom oss og vår egen utvikling. Det er slik fordi kapitalen har slukt fruktene av all sivilisasjon, den eier alle produktene både av det sosiale hodet og den sosiale hånd, og den vender produktene våre og produktene til arbeiderne mot oss – utelukkende av én eneste grunn, og det er egen gevinst, egen profitt. Hvis vi skal tilfredsstille behovene våre, hvis vi skal bli i stand til å utvikle potensialet vårt, må vi kjempe mot kapitalen, og i selve den kampen må vi det arbeidende folket – gjøre oss til revolusjonære subjekter. Men hvem er vi? Hva er denne arbeiderklassen som er det revolusjonære subjektet? Du vil ikke finne svaret i Kapitalen hos Marx. Den handler ikke om arbeiderklassen – i den grad den gjør det, dreier det seg om arbeiderklassen som objekt. Det Kapitalen forklarer, er kapitalens karakter, dens mål og dynamikk. Men den forteller oss bare om arbeiderklassen i sammenheng med kapitalens behandling av arbeiderklassen. Og siden den ikke behandler arbeiderklassen som subjekt, går den heller ikke nærmere inn på måtene kapitalen kjemper mot dette subjektet. Derfor må vi leite andre steder hos Marx for å finne hva han sier om hvordan kapitalistklassen opprettholder sin makt ved splitt og hersk metoder (særlig irske og engelske arbeidere). Selv om Marx tydelig beskrev at «kapitalens nåtidige makt bygger på» at det skapes nye behov for arbeiderne, finnes det ikke noe sted hvor han gikk grundigere inn på dette spørsmålet.

Følgelig kan vi ikke finne svar på det avgjørende spørsmålet om karakteren til tidens arbeiderklasse ved å leite i bøker. Det må vi finne selv. Hva er ikke-kapital i dag? Hvem er avskåret fra produksjonsmidlene og må forholde seg til kapitalen som ydmyk søker for å opprettholde livet? Vi kan med sikkerhet si at det ikke bare er de som selger sin arbeidskraft til kapitalen, men også de som ikke en gang er i stand til å selge arbeidskraften sin – ikke bare de som blir utnyttet, men også de ekskluderte. Og det inkluderer de som finnes i den enorme arméen av reservearbeidskraft, og som må følge kapitalens sirkulasjon og er tvunget til å bære all risiko selv. Med andre ord de som kjemper for å overleve i den uformelle sektoren. Det stemmer nok ikke helt overrens med det stereotype bildet av arbeiderklassen som den mannlige industriarbeideren, men den stereotypien har uansett vært feil bestandig.

Vi må helt klart begynne med å anerkjenne den mangesidige og sammensatte karakteren til arbeiderklassen. Som Marx godt visste, gjør motsetningene innen arbeiderklassen det mulig for kapitalen å fortsette og herske. Men Marx visste også at vi bygger enhet gjennom den prosessen som ligger i kampene. Vi kan bygge den enheten ved å anerkjenne behovet for vår egen utvikling og se det som vårt felles mål, og ved å anerkjenne at «den frie utviklingen for den enkelte er betingelsen for den frie utviklingen for alle». Kapitalen har vært vinneren i den ideologiske kampen ved å overbevise oss om at det ikke finnes noe alternativ, og de som forkaster tanken om at arbeiderklassen er et revolusjonært subjekt, forsterker det budskapet. Vi kan imidlertid gå inn i kampen om idéene ved å legge vekt på retten vår til egenutvikling. Som Marx og Engels visste, så gjelder det for arbeiderne at denne «appellen om hva som er deres rett bare er en måte som kan forme dem som de, som en revolusjonær, forent masse». Vi har en verden å vinne – den verden vi bygger hver eneste dag.

 

Arild Borgen er lærer og medlem av Rødt Bergen.

Danmark, 2013:

Arbeidsgiversiden krever at lærene kapitulerer i lønnsforhandlingene. Bort med sentrale avtaler og fagforeningenes innflytelse, mer undervisning og mer kontroll. Lærerne godtar det selvsagt ikke. Men arbeidsgiversiden har ett ess i ermet. De har gjort en avtale på bakrommet med den sosialdemokratiske regjeringen. Da lærerne ikke ga etter for lockouten deres, fremmet regjeringen en lov som ga arbeidskjøpersiden alt de ønsket. Regjeringen fikk også støtte fra de borgerlige partiene. De eneste som stemte mot, var Enhedslisten (tilsvarende Rødt) og Liberal Alliance (tilsvarende Venstre). Lærernes forhandlingsrett og «den nordiske modell» for å løse arbeidskonflikter ble satt til side. Kommunene fulgte opp med å kreve mer undervisning, selv om danske lærere har undervist stadig flere timer de senere år. Arbeidskjøpersidens vilje til konflikt må også sees i sammenheng med den planlagte skolereformen, som innebærer flere timer. Med knusingen av lærernes fagforeninger og de sentrale avtalene, kan en få gjennomført reformen langt rimeligere.

Norge, vinteren 2014:

Kommunenes Sentralforbund (KS), arbeidskjøpersidens representant i forhold til lærerne, er på offensiven. De har lenge ønsket å få vekk de sentrale avtalene som regulerer arbeidstid og setter begrensninger på styringsretten i skolen. Kommunene merker at økonomien blir stadig trangere, og ser etter nye muligheter for å kutte. Etter at kravene til klassestørrelse ble opphevet, er de nåværende avtalene den største begrensingen i deres muligheter til å kutte i skolebudsjettene. Dette har de ønsket i mange år, og med seier for deres søsterorganisasjon i Danmark øyner de nye muligheter. De anser nok også at den nye regjeringen med Høyre og Fremskrittspartiet gir dem politisk ryggdekning.

Tre ønsker

KS har tre ønsker som henger nøye sammen. ¹ Fagforeningsknusing er metoden. Ønskene er uttalte, og tatt fra KS sin egen hjemmeside.

1. Det første er mer kontroll. Lærerne skal bindes til skolen, slik at de kan tillegges  nye oppgaver. Det betyr også mindre tid til å forberede og rette. Som KS selv skriver:

KS mener at dersom lærernes arbeidstid i større grad utføres på arbeidsplassen, vil de kunne være tilgjengelige for kollegaer, for foresatte, for PP-tjenesten og andre samarbeidsinstanser og for skoleledelsen. Men særlig vil de bruke mer tid på elevene, blant annet til leksehjelp og oppfølging av elever for å forhindre frafall, spesielt på ungdomstrinnet og videregående opplæring.

Det er flere logiske pussigheter ved dette forslaget. La oss ta dette med elevene først. De er ikke ofte ikke på skolen etter klokka 1400, så hvorfor binde lærerens arbeidstid til 1600? Og hvis lærerne skal ha økt kontakt med elevenes foreldre, bør vel det skje etter 1600, så lenge de fleste foreldrene jobber til da?

2. KS sitt andre krav er å strekke lærernes år til opptil 45 uker, slik at lærerne vil jobbe 37,5 timer per uke i stedet for nåværende 43,5 timer per uke. Men da må lærerne også gå hjem presis 1600 og ikke jobbe på kvelden eller i helgene, noe som vil utløse overtidsbetaling. Det henger ikke på grep, hvis en samtidig ønsker at lærerne skal ha mer kontakt med foreldrene. Det oppdaget også danske skoleledere, etter deres totale seier. Da danske lærere fikk påtvunget den nåværende loven, ble også arbeidstiden bundet til normalarbeidsdagen 8 til 16. Mange av de danske lærerne vil derfor selvsagt nekte å arbeide etter klokka 16, noe som går ut over foreldremøter, framføring av forestillinger, kontakt med foreldre osv. Så argumentasjonen henger ikke sammen.

Men å strekke skoleåret for lærerne løser et annet problem for KS, nemlig etterutdanning. Både nåværende og tidligere regjeringer tror at mer etterutdanning vil løse mange av skolens problemer, og presser kommunene til å tilby etterutdanning. Men KS ønsker ikke å lønne vikarer, mens lærerne studerer. Med et lengre skoleår vil det bli noen uker i begynnelsen og slutten av skoleåret som kan avsettes til etterutdanning, da elevene ikke er tilstede. I virkeligheten vil det ikke tilbys noen tunge studier (disse tar tid), kun korte kurs og innleide foredragsholdere.

3. KS tredje krav er fjerning av «leseplikten ». Begrepet er kanskje ukjent for de fleste utenfor skolesektoren. Men leseplikten regulerer hvor mye en lærer skal undervise. Det gir også rett til egen tid til å forberede undervisning og rette prøver og innleverte oppgaver. KS begrunner dette hensyn til lærernes velferd og rettferdigheten mellom lærerne. For er det ikke urettferdig at en lærer med en klasse på 10 skal få like mye tid, som en som har en vanskelig klasse med 30 elever? Det har KS åpenbart helt rett i. Men med tanke på at lærerne som i dag har vanskelege, store klasser, stort sett aldri får hjelp av skolens ledelse, er dette i beste fall et vikarierende argument fra KS sin side. Etter kommentarene på Facebookgruppa «Arbeidstidsforhandlingene», der striden med KS diskuteres heftig av mange lærere, er jeg absolutt ikke alene om å ha null tiltro til KS sin plutselige omsorg for lærerne.

De tre KS-kravene om bunden tid, utvidelsen av arbeidsåret og fjerning av leseplikten vil gjøre det mulig for kommunene å gi lærerne flere arbeidsoppgaver, mer makt til ledelsen, gratis etterutdanning og ikke minst (ved fjerningen av leseplikten) mer undervisning per lærer. Det blir til sammen store innsparingsmuligheter. Der ligger også motivasjonen til de sulteforede kommunene, representert ved KS. Lærernes fagorganisasjoner har stilt spørsmålstegn ved om KS har støtte blant kommuner og fylkeskommuner for sin krig mot lærerne. KS dekker seg med en undersøkelse utført av Rambøll, og støtte fra rådmenn og ordførere. Men saken har i svært få tilfeller vært politisk behandlet. Lærerne mobiliserer nå, og utfordrer både de enkelte politiske partiene og kommune- og fylkesstyrer. Ett eksempel er Vågan, der flertallet i kommunestyret vedtok en kritisk uttalelse mot KS planer. De eneste som stemte til støtte for KS, var Høyre og Fremskrittspartiet2.

Når de sentrale avtalene er borte, er også fagforeningens innflytelse borte. Enten det er Utdanningsforbundet, Lektorlaget eller Skolenes Landsforbund. Og med svekkede fagforeninger ligger veien åpen for å skvise enda noen dråper ut av sitronen, og spare enda litt mer for kommuner og fylkeskommuner.

Hvis KS får det som de vil, vil nok også andre på arbeidskjøpersida merke seg muligheten. Det har LO merket seg. Mette Nord, leder i Fagforbundet (LO) rykket ut med klar støtte til lærerne og kommenterte:

… striden er et tegn på en generell samfunnstrend der arbeidsgiverne og politiske myndigheter ønsker å få mer styringsrett over når de ansatte skal jobbe, uten å måtte forholde seg til fagbevegelsen.³

Det er på tide at arbeidere, enten i privat eller offentlig sektor, står sammen mot arbeidskjøpersida. Det kan fort komme flere angrep.

Noter:

1.  http://ks.no/tema/Arbeidsgiver/Lov-og-avtaleverk/Skoleog-barnehage/Ikke-enighet-i-forhandlingene-om-larernesarbeidstid/, hentet 15.3.2014.
2. Rødts grunngiving for forslaget mot KS i Vågan kommunestyre: http://www.lofotposten.no/lokale_nyheter/ article7216568.ece, hentet 15.3.2014.
3. http://www.nrk.no/norge/lo-stotter-laererne-1.11556928, hentet 15.3.2014.

 

Ebba Wergeland er lege og spesialist i arbeidsmedisin.Hun har blant annet skrevet Arbeidsmiljøloven, sykefraværet og sekstimersdagen, Verneombudet (sammen med Paul norberg) og sekstimersdagen – den neste store velferdsreformen? (sammen med Magnhild Folkvord).

Norske trygdeforskere har bekymret seg over mangelen på oppmerksomhet om trygdereformer. Trygdeforskerne Ann- Helén Bay og Aksel Hatland skriver.

Med tanke på hvor viktig trygdene er for folks levekår og livsutfoldelse, er det forbausende lite interesse for dem i media.¹

Videre:

Fraværet av oppmerksomhet om trygden i det offentlige rom nører opp under en oppfatning om at trygd er vanskelig, og følgelig et felt som må overlates til en håndfull eksperter å forvalte og diskutere. Dermed står feltet i fare for å unndras demokratisk kontroll. Politikken abdiserer.

Og de fortsetter:

For selv om det er tekniske aspekter ved tryg- dene, som det kan være vanskelig å trenge igjennom, hviler ordningene på rettferdighets- prinsipper som de fleste av oss har et forhold til, og som vi navigerer etter både i hverdags- livet og når vi tar stilling til politiske spørsmål.

La oss ta trygdeforskerne på ordet, og spørre hvilke rettferdighetsprinsipper pensjonsreformen hviler på.

Privat eller offentlig ansvar?

Hva vi mener om trygd og pensjon, avhen- ger av hva vi mener om slikt som skaper behov for trygd: sykdom, arbeidsløshet, fattigdom. De som mener at livets ulykker i hovedsak skyldes ansvarsløshet, umoral og usunn livsstil, tenker gjerne også at dette må være hver enkelts private ansvar. Som man reder, så ligger man, og man er sin egen lykkes smed. Som den unge Anne Siri Koksrud fra Venstre og Civita sa til Aftenposten (8.8.2011):

Hvis vi ønsker et samfunn hvor færrest mulig er klienter av staten, må vi bygge opp en for- ståelse av at ens livssituasjon er et resultat av egne valg.

De fleste av oss erfarer før eller senere at det ikke er mulig å velge seg helt bort fra dårlige tider og behov for trygd. Vi ser at det er nødvendig og rettferdig å la felles- skapet dele ansvaret med den enkelte, ved gjensidige ordninger basert på solidaritet. Dette har vært en nokså tverrpolitisk sann- het i norsk sosialpolitikk i mange år. I 1977 sto for eksempel Høyre og Arbeiderpartiet sammen om å forsvare den nye sykelønns- ordningen uten karensdager. Høyres tidligere leder Jo Benkow forklarte at det ikke burde være noen egenrisiko for den sykmeldte:

… i det vi hele tiden må forutsette at sykdoms- fravær skyldes sykdom, og når sykdom inn- treffer, skal man ikke ha noen økonomiske belastninger.

Sykdom var ikke noe man valgte, derfor burde sykelønna dekke hele inntektstapet.  

Pensjonsreformen bygger derimot på at avgangsalderen fra arbeidslivet er et privat valg og ansvar. Lavere årlig alderspensjon hvis du går av tidlig, skal få deg til å «velge» et langt yrkesliv. Dessuten skal hvert nytt årskull få kutt i pensjonen hvis de ikke «velger» å forlenge yrkeslivet sitt i takt med den levealdersøkningen som forventes i befolkningen. Klasseforskjeller i levealder og arbeids- forhold skaper tapere og vinnere med en slik ordning. Det er ditt valg og derfor ditt ansvar, sier hjernene bak pensjonsreformen.

Skatt eller innskudd, solidaritet eller forsikring?

I 1844 foreslo en kommisjon med amtmann Aall som formann «tvungen livrente-forsikring for de mindre bemidlede» for å hindre «den sterke stigning i fattigutgiftene og den skadelige innflytelse som den offentlige fattigunderstøttelse fører med sig i flere henseender». De fattige skulle tvinges til å spare for å forsørge seg i sin alderdom. Amtmannens kommisjon fikk ingen tilslutning. Men tenkningen var typisk for hans klasse. Et arbeids- reglement fra 1872 sier det samme:

Det anbefales at hver Ansat foretager Opsparing for at sikre sig mot Sygdomsfravær og for at forebygge Alderdommen, saaledes at de ikke bliver en Byrde for Samfundet.

De «mindre bemidledes» sykdom og alderdom er deres eget ansvar. De må ikke belaste samfunnet, det vil si amtmann Aall og hans klassefeller.

På Arbeiderforeningenes landsmøte i Kristiania 1851 ble det foreslått «opprettelse av arbeiderpensjonsinnretninger» med pensjon for alle lønnsarbeidere og tjeneste-folk fra 55 års alderen. Utgiftene skulle bæres av arbeidsgiverne. Forslaget ble oversendt Stortinget og forkastet der. På arbeider-møtet i Kristiansand i 1885 foreslo Chr. Holtermann Knudsen følgende resolusjon:

Det er Statens (hele samfundets) plikt å sørge for å dra human omsorg for alle gamle og arbeidsudyktige samfundsmedlemmer. Der må opprettes en alderdomsforsørgelsesinnretning for alle ubemidlede av og ved Staten.

Menneskenes tilværelse i samfunnet bestemmer tenkningen deres. For amtmann Aall og hans klassefeller var de fattige gamle er «en byrde for samfunnet» som måtte tvinges til å spare og klare seg selv. Arbeiderforeningene mente det var arbeidsgivernes ansvar å forsørge dem etter at de var oppbrukt som arbeidskraft. Ettersom arbeiderbevegelsen begynte å se seg selv som samfunnsaktør på linje med amtmann Aalls klasse, kom kravet om offentlig ansvar for «alderdomsforsørgelsen».

Sociallovkomiteen av 1935 beskriver hvordan de to klasseperspektivene ga to systemer for organisering av «alderdomsforsørgelsen ».² På den ene siden «skattesystemet» der «hvert års utgifter til alderspensjoner dekkes gjennem de for hver termin pålagte almindelige skatter,» og at «pensjonsretten og pensjonenes størrelse er helt uavhengig av om den pensjonsberettigede har ydet noen form av innbetalinger til trygden». På den andre siden «innskuddssystemet» der

enhver person i den arbeidsdyktige alder (fra han blir voksen til omkring pensjonsalderen) hvert år skal innbetale til trygden et bestemt beløp, som skal legges op til fond, og at pensjonen på grunnlag av forsikringsmatematiske beregninger fastsettes til det beløp som svarer til den enkeltes innbetalte innskudd med renter, og med tillegg av den «arv» som vil falle på ham på grunn av dødsfall før pensjonsalderen innen hans årsklasse. Prinsippet er altså at hver person ved tvungen sparing på denne måten skal sikre sin alderspensjon.

Vår første Lov om alderstrygd fra 1936 ble et kompromiss, en kombinasjon av skatt og innskudd. Men solidaritetsaspektet ved skattefinansieringen var viktig, skriver sosialhistorikeren Anne-Lise Seip. De skilte mellom ordninger «der den enkelte alene har rettigheter i henhold til det de har innbetalt, og en ordning som tar sikte på at alle samfundsborgere så vidt mulig skal nyte godt av samfundets fremskritt som de alle har bidratt eller bidrar til.»² «Det var altså samfunnets bæreevne, ikke egen innsats som skulle avspeiles i pensjonen,» skriver Seip.³

Folketrygdlovens pensjonsordning fra 1967 kombinerte også begge systemer. Grunnpensjon, særtillegg og forsørgertillegg fulgte prinsipper om sosial utjevning og solidaritet, mens ordningen med tilleggspensjoner fulgte forsikringsprinsipper med sterk sammenheng mellom innbetalt beløp og pensjonens størrelse. Ifølge jussprofessor og trygderettsekspert Asbjørn Kjønstad gikk utviklingen etter 1967 faktisk lenger bort fra forsikringsmodellen, slik at alderspensjonsordningen i Folketrygden etter hvert fikk en sterkere sosial profil. Den enkeltes inntektsnivå i yrkesaktiv alder fikk redusert betydning for pensjonsnivået.⁴

Pensjonsreformen var en politisk helomvending. Valget mellom skatt eller forsikring ble knapt nevnt. Forsikringsmodellen ble ganske enkelt proklamert som den mest rettferdige, med «tettere og klarere sammenheng mellom livslønn og pensjon», stikk i strid med oppfatningen i 1936 og 1967. Nå skulle alle års inntekt telle («alleårsregelen»), ikke bare de tjue beste som før («besteårsregelen »). Dermed vil forskjellene øke mellom dem som har et langt yrkesliv med fulltids jobb og dem som har hatt deltidsjobber eller avbrudd på grunn av arbeidsløshet eller helseproblemer. Rettferdig?

Bare noen ganske få pekte på at vi kunne beholdt den gamle alderspensjonen ved å bruke «skattesystemet» og en moderat skatteøkning i takt med den generelle inntektsøkningen:

Kommisjonens prognoser (for offentlig sparebehov) er imidlertid omstridt. Flere har påpekt at den underkommuniserer at inntektene kommer til å stige framover, og at veksten i inntekter også gjør det mulig å øke skatten til et nivå som er nødvendig for å beholde dagens pensjonssystem.⁵

Pensjonsreformen sier at pensjonene skal underreguleres i forhold til lønnsveksten. Det er en innstramning i forhold til full lønnsregulering som har vært målsettingen de senere årene (1, s.216). Også tidligere er pensjonene midlertidig blitt underregulert for å spare penger. Nå blir underregulering en permanent ordning som over tid vil gi økende forskjeller i levestandard mellom alderspensjonister og yrkesaktive.

Dermed forlates prinsippet fra folketrygdloven av 1966 om at pensjonistene fullt ut skulle bli delaktige i den alminnelige velferdsøkningen i samfunnet,

skriver Kjønstad (4, s.96). Rettferdig?

Atferdsstyring eller fullverdige levekår

Gjennom trygdenes historie konkurrerer en klasses behov for forsørgelse med en annen klasses behov for kontroll av «arbeidskraften». Etter hvert som arbeiderklassen fikk politisk makt kom forsørgelsesaspektet sterkere inn i trygdepolitikken. Den som utformer trygd for sine egne, vil være opptatt av at nivået svarer til behovet og at stønaden gis uten å stigmatiserer mottakeren. Slike hensyn sto tverrpolitisk ganske sterkt i norsk sosialpolitikk etter krigen. På 1990-tallet kom det et klimaskifte som trygdeforsker Aksel Hatland beskrev slik:

I den politiske debatten står spørsmål om udekkede behov, om fordeling og utjevning, mindre sentralt. Til gjengjeld er man blitt mer opptatt av hvordan ordningene virker inn på folks atferd.⁶

Norsk sosialpolitikk påvirkes av det som skjer ellers i Europa. I sentrale sosialpolitiske dokumenter fra EU er trygd og pensjon helt siden 1980-tallet blitt omtalt som «produksjonsfaktorer» som kan stimulere økonomien hvis de blir mer arbeidsgivervennlige. ⁷ Det blir sagt at regjeringene må utnytte incentiv-strukturen i ordningene bedre, altså muligheten til å styre med «pisk og gulrot». Samfunnsforsker Nanna Kildal har gjengitt og kommentert budskapet slik (min oversettelse):

Folks velferd er åpenbart ikke så viktig for EU eller OECD, den er bare viktig når den tjener EUs og OECDs overordnede mål om økonomisk vekst.⁷

Klasseforskjeller i avgangsalder og livslengde

Figur 1: Andel sysselsatt i prosent 55–66 år. Kilde: SSB 2012

I Norge faller yrkesdeltakelsen bratt fra 60 års alder (Figur 1). Deltidsjobb blir vanligere enn blant de yngre (15 % av mennene og 52 % av kvinnene 55–66 år). Flertallet er ute av arbeidslivet før 67 års alder. Er det valgfriheten som rår? Figur 2 viser at det er store forskjeller, avhengig av hva slags arbeid folk har. I aldersgruppen 55–66 år er halvparten av de ufaglærte som noen gang har vært i arbeid, ute av arbeidslivet. De fleste har uføretrygd. I akademiske yrker er bare 10–15 % ute av arbeid.

Figur 2

Figur 2: Ikke i arbeid, 55–66 år (% av alle med yrkeserfaring) (LKU 2006/NOA)

I 1936 var de klar over at ulike yrker trenger ulik pensjonsalder. Noen få grupper, som skogsarbeidere og fiskere, fikk særaldersgrenser. Men i stedet for flere særaldersgrenser kom uførepensjonen som kunne frita folk for arbeidsplikten før alderspensjonen. Fra 1973 ga også «alderssvekkelse» rett til uføretrygd etter 64 år. Uførepensjonen ble kompensasjon for inntektsbortfall, uavhengig av årsaken til at man var havnet utenfor arbeidsmarkedet. «Det var søkerens livsforhold, ikke årsakene til dem, som nå skulle telle,» skriver Seip (3, s.197).

Klimaskiftet på 90-tallet førte til innstramninger i uføretrygden, uten at problemet med behov for særaldersgrenser var løst. AFP-avtalen som LO forhandlet fram, ble en løsning for dem som hadde tariffavtale. De kunne gå av før 67 år uten å måtte passere det stadig trangere nåløyet til uførepensjon.

Hva vil skje med helsa for dem som ikke lenger har råd til førtidspensjon eller har tjent nok til å gå av? Så langt har ingen evaluert helseeffektene av pensjonsreformen. Men pensjonering og helse er studert andre steder, blant annet i en undersøkelse av nesten 15000 arbeidere ved det nasjonale franske gass- og elektrisitetsverket.⁸ De fleste hadde lovfestet pensjonsalder ved 55 år, og 98 % ble alderspensjonister før 60 år. Det var langt flere som oppga dårlig helse før pensjon enn etterpå. Gevinsten av pensjonering var størst for dem med de dårligste arbeidsforholdene. Disse hadde også den raskeste forverringen av helsa i årene før pensjon. Etter pensjon var langt færre plaget av fysisk og mental trøtthet og depresjon. Her var gevinsten størst for dem med kroniske sykdommer.⁹ Forskerne konkluderer med at arbeidsforholdene for eldre arbeidstakere må legges om hvis man vil at de skal stå lenger i arbeid. Det har pensjonsreformen overhodet ikke tatt hensyn til.

Hvordan var det mulig?

Den store bøygen for dem som ville ha pensjonsreformen igjennom, var å få fagbevegelsen til å avvikle AFP-ordningen bare noen få år etter at den kom på plass. De lyktes med å overtale fagforeningene i privat sektor, men i offentlig sektor fikk de nei. Derfor har noen forskere kalt reformen «et ufullendt mirakel». Nå er presset enormt for å få offentlig sektor til allikevel å oppgi sin gode AFP-ordning med tidligpensjon.

Hvordan var det mulig å få tilslutning til en reform som går på tvers av våre vanlige oppfatninger om rettferdighet? Forskere som evaluerer reformen har allerede pekt på noen forklaringer. Reformprosessen var så oppstykket at det var vanskelig å få oversikt over konsekvensene. Det var dessuten flittig bruk av det en forsker kaller «kreativ uklarhet». Det ble for eksempel i Stortingsforliket i 2005 gitt inntrykk av at AFP-ordningen – som innbar førtidspensjon uten kutt i alderspensjonen – skulle videreføres. Det ble reklamert med valgfri pensjonsalder fra 62 år for alle, uten å nevne at det ville gi mye lavere årlig alderspensjon. Folk ble kort og godt ført bak lyset.

Trygdeforskerne advarte, som vi startet med å si, mot at trygdene «unndras demokratisk kontroll».¹ Pensjonsreformen ga dem rett. Heller ikke på Stortinget var det mange som forsto detaljene. Mange stolte på ekspertene, og ekspertene var ikke eksperter på rettferdighet. Men sosialpolitikkens historie er en historie om omkamper. Det er ingen grunn til å vente på den planlagte evalueringen i 2017.

Noter:

1. Ann-Helen Bay m.fl. De norske trygdene. 2.utgave. Gyldendal 2010. s.15-16.
2. Innstilling III. Lov om alderstrygd. Ot.prp 59, Sosialdepartementet 1936, s.3-5 og 19.
3. Anne-Lise Seip. Veien til velferdsstaten. Gyldendal 1994, s.163.
4. Asbjørn Kjønstad. Folketrygdens alderspensjoner. Jussens venner 2012 nr. 2, s. 88.
5. Ann-Helen Bay m.fl. De norske trygdene. Gyldendal 2005. s.56. Avsnittet mangler i 2.utgave, s.72.
6. Aksel Hatland m.fl. «Den norske velferdsstaten», Gyldendal 1994, s.219.
7. Nanna Kildal. The new contract and incentive thinking in social policy. I “Workfare and welfare state legitimacy”. Ed. Helena Blomberg and Nanna Kildal. Helsinki 2011.
8. Hugo Westerlund m.fl. Self-rated health before and after retirement in France (Gazel): a cohort study. Lancet 374:2009.
9. Hugo Westerlund m. fl. Effect of retirement on major chronic conditions and fatigue: French Gazel occupational cohort study. BMJ 2010.

Det forelå ikke noe mandat fra Stortinget da Stoltenberg erklærte krig, og bombet Libya. Reportasjen i Brennpunkt (NRK) viste at det ikke var så nøye, bare flyene ble kvitt lasta. Flygerne kunne bestemme sjøl hva som var måla.  

Sånt blir man generalsekretær i Nato av. Det var Arbeiderpartiet som kuppet Norge inn i NATO i 1949. Det var Jens Stoltenberg som fikk AUF til å bli NATO- tilhenger. Det var en bragd, for motstan- den mot var stor både i AP og ungdoms- partiet.  

Men det er farlig. Sannsynligheten for at Norge kommer til å delta i flere væpnete angrep i fattige land, har økt. Mange kommer til å bli skutt, fattigfolk i den tredje verden og ungdom i norsk uniform. Og mens Erna Solberg gratulerer, forbe- reder vi internasjonal solidaritet av beste slag: Kamp mot egen imperialistmakt.

Erik Ness

Leder: Jens i Nato     2

Plukk     4

Vidar Våde: Fire dikt    6

Ola Bog: Historien (dikt)    7

Ebba Wergeland: Rettferdig pensjon?     8

Terje Samuelsen og Vegard Holm: En kamp som må vinnes    14

Arild Borgen: Krigen mot lærerne    20

Birger Thurn-Paulsen: I denne verden (dikt)     23

Michael A. Lebowitz: Arbeiderklassen et revolusjonært subjekt?    24

Petter Næss: Byutvikling, miljø og sosialistiske strategier    28

Intervju med Knut Kjeldstadli: Innvandring og nye utfordringer    40

Ronny Kjeldsberg: Vitenskap og politikk    44

Intervju med QArundhati Roy: Makt, kvinner og motstand i dagens India    50

Anna-Britt Sternfeldt: Kommunismens idéer lever i Indonesia    66

Lance Selfa og Stuart Easterling: Tjue år etter zapatistopprøret    70

Shyam Shrestha: Prisen for misbrukte sjansar i Nepal    77

Ursula Huws: Å løyse opp knuten – levekår, arbeid og verdi    86

Debatt:

Jokke Fjeldstad: Plukk barnet opp!    104

Bokomtaler:

C. Jensen og A.S. Hammer: En reise gjennom det nye Afghanistan

Wolfgang Streeck: Den demokratiska kapitalismens uppskjutna kris

Sigmund Aas og Thomas Vestgården: Skammens historie.

Mattias Tesfaye: Kloge hænder – et forsvar for håndværk og faglighed

Marx, marxisme og marxistisk historie. 5 bøker

3 bøker av Ingvild Hedemann Rishøi

Lasse W. Fosshaug: Over brua

3 viktige årbøker

Tore Linné Eriksen: Mist ikke lenkene!

International Socialist Review

www.isreview.org

ISR er både et papirmagasin og en nettpublikasjon, og kommer med fire fyldige utgaver i året. Det står i en tradisjon som er kjent som «internasjonal sosialisme», og har til oppgave å utvikle sosialistisk teori og praksis både i USA og internasjonalt. Det siste nummeret (91) inneholder bl.a. grundige artikler om venstresidas utfordringer i Hellas og om kjønnsbasert vold i nyliberalismens tidsalder. Et særkjenne ved ISR er fyldige intervjuer, og det er herfra samtalen med Arundhati Roy i denne utgava av Rødt! kommer. I nr. 91 er det en lang og spennende samtale med aktivisten Victor Toro i forbindelse med 40-årsmarkeringa av imperialist-kuppet i Chile. ISR har også ei rikholdig samling av spennende bokmeldinger.

Third World Network (TWN)

http://www.twnside.org.sg

Dette er et av de aller viktigste nettstedene for aktuelle kommentarer og utredninger fra et anti-imperialistisk Sør-perspektiv, med basis både i organisasjoner og sentrale enkeltpersoner. Selv om mange Nord/Sør-spørsmål dekkes, er det særlig vekt på handel/WTO, UNCTAD/FN-systemet, klima, jordbruk, bærekraftig utvikling, helse og jordbruk. Daglig oppdateres en nyhets- og kommentartjeneste som er organisert tematisk, i tillegges til at det legges ut enkelt-stående rapporter og lengre analyser. TWN følger særlig nøye internasjonale klima- og handelsforhandlinger. Det er særlig grunn til å anbefale nettmagasinet Third World Resurgence, som kommer med seks utgaver i året, og som oftest er på rundt 60 sider og har et hovedtema.

LINKS – international journal of socialist renewal

www.links.org.au

Links er et australsk initiativ, og springer ut fra et ønske om å formidle nyheter og analyser innenfor en marxistisk tradisjon, ikke minst med tanke på å utvikle en sosialisme som bryter med en stalinistisk tradisjon. Innenfor ei slik ramme er nettstedet åpent for ulike synspunkter. Det er ikke først og fremst et teoretisk tidsskrift, men et møtested for formidling av aktivisme og politisk kamp omkring i verden. I de siste månedene har det f.eks. vært mange artikler med et forsvar for «bolivarismen» i Venezuala og kritisk gjennomgang av høyresida i Ukraina. Det gjengis også intervjuer og taler, bl.a. fra Syriza-lederen Alexis Tsripas og en appell til europeiske sosialister fra Bolivias visepresident. En søsterpublikasjon er ukemagasinet Green Left Weekly (www.greenleft.org.au).

 Utviklingsfondet

http://www.utviklingsfondet.no

Hjemmesida til Utviklingsfondet, en norsk utviklings-, miljø- og solidaritetsorganisasjon med mange samarbeidspartnere i Sør, har mye stoff å by på om sult, matsuverenitet, biologisk mangfold, handel, bærekraftig forvaltning av naturressurser utvikling og klimaendringer i Sør. Utviklingsfondet deltar i flere norske og internasjonale nettverk med brodd mot nyliberalisme og urettferdig handel. Det legges også ut større rapporter og utredninger, slik som Superbonden. Morgendagens helt. Utviklingsfondets sultrapport 2013. Kommentarer legges også ut på Utviklingsbloggen.

Norske og svenske forfattarar stør skotsk folkeavstemming for sjølvstende

«Me er overraska over fryktkampanjen som er sett i gong av dei politiske partia i London for å bevara unionen,» skriv ei rekkje kjende forfattarar frå Noreg og Sverige i eit ope brev. Der stør dei skottane sine aspirasjonar for sjølvstende, og samanliknar det med folkeavstemminga i Noreg i 1905. Dei oppfordrar folk til å stemma for skotsk sjølvstende i folkeavstemminga 18. september i år. Mellom anna Thorvald Steen, Jon Fosse, Mustafa Can, Anne B. Ragde og Gro Dahle har signert brevet.

Fordrivinga av palestinarar i Israel skjer også i dag

I 2013 vedtok den israelske nasjonalforsamlinga, Knesset, Prawer-planen for å fordriva 70 000 palestinske beduinar frå Negev-ørkenen. Israel vil øydeleggja «ikkje anerkjende» landsbyar, det vil seie landsbyar frå før staten Israel blei oppretta, og landsbyar som blei etablerte på 1950-talet etter israelsk militærordre for å husa beduinar som var fordrivne frå andre landområde. Staten Israel ser på innbyggjarane i desse landsbyane som inntrengarar på staten sine område, og vil ikkje la dei ha infrastruktur som elektrisitet og kloakk.

 Nytt lovforslag i Irak senker ekteskapsalderen for jenter til 9 år

Eit lovforslag som har blitt vedteke i den irakiske nasjonalforsamlinga opnar for at jenter ned i 9årsalderen gifter seg og aksepterer valdtekt innanfor ekteskapet. Lova vil viss den blir godkjend av regjeringa, gjelda for sjiamajoriteten i Irak. Human Rights Watch og andre menneskeretts-organisasjonar reagerer på lovforslaget.

Innstrammingar i reglane for å henta ektefelle til Noreg

Asylavtalen til dei borgarlege partia inneber at ein må vera 24 år for å kunna henta ein ektefelle frå utlandet. Ein må også tena minst 300 000 kr i året, 50 000 meir enn under den førre regjeringa. Grunngjevinga for innstramminga i alder er å hindra tvangsekteskap, så unge under 24 kan få henta ektefelle viss dei kan visa at dei ikkje er utsette for tvang, og at ektefellen kan bidra i Noreg, noko som opnar for meir skjønns-vurdering enn under den førre regjeringa.

Det borgarlege byrådet i Oslo går mot reservasjonsretten

Byrådet i Oslo vedtok i mars at dei går mot at fastlegar skal kunna reservera seg mot aborthenvising, både lokalt og nasjonalt.

Tre av åtte byrådar stemte mot dette vedtaket. 254 av 322 ordførarar i ei undersøking VG gjorde, seier at dei ikkje ønskjer å gi legane reservasjonsrett. Av dei som seier nei, er det 53 ordførarar frå Høgre.

Militariseringa av Norge er profitabel

Daværende statssekretær Roger Ingebrigtsen (Ap) mente i 2011 at våpen-industrien kan redde Norge når oljen tar slutt. Da statssekretæren på vegne av regjeringen besøkte våpenprodusenten Vinghøg AS på Nøtterøy, ble han umåtelig imponert.

– Vestfold bør være stolte av denne bedriften som i dag er en internasjonal aktør. Det er en bedrift som styrker troen på at Norge kan overleve også etter at oljen tar slutt, sa Roger Ingebrigtsen (Ap) i Forsvarsdepartementet til Tønsbergs Blad.

(Fra Pål Steigans bok, Blod, olje og våpen – norsk imperialisme, Rødt!, 2014.)

 Kravet som ikke ville la seg gjemme

1. mars arrangerte Tidsskriftet Rødt! sammen med venner en konferanse på Litteraturhuset i Oslo. Full sal om et krav som er dømt nord og ned, men som stadig vekk reises. Merkelig, synes til og med en del progressive menn. Naturlig, sier dobbeltarbeidende kvinner og kvinneaktivister.

På sekstimersdagen.no finner du innledningene og lenker til annet aktuell stoff. Også til videoene som ble tatt opp og som ligger på YouTube.

dine aner er

mysteriet …
universet
havet

oppreist på jorden
i årmillioner

vandrerske

gift og skilt

du har vært så sterk
du har båret så mye

og her kommer jeg
med hode til din skulder

enda en byrde

hva kan jeg si
hva kan jeg gjøre

jeg sier:

– jeg har også en skulder

Ola Bog

Facebook og Google går med store overskot. Den digitale utviklinga i det tjueførste hundreåret fører til heimekontor og gratisarbeid.

Men kor blir verdiane skapt? Kor kjem overskota frå?

Dete er første del av artikkelen Å løse opp knuten – levekår, arbeid og verdi

Ursula Huws er professor på fagfeltet arbeid og globalisering ved University of Hertfordshire i Hatfield i Storbritannia, og har vore opptatt av dei samfunnsmessige konsekvensane av ny teknologi, mellom anna som redaktør for tidsskriftet Work organisation, labour and globalisation, og gjennom fleire artikler og bøker, som The Making of a Cybertariat sammen med Colin Leys i 2003.

Ei lengre utgave av artikkelen vart trykt i Socialist Register 2014, under tittelen: «The Underpinnings of Class in the Digital Age: Living, Labour and Value».

Artikkelen er omsett av Gunnar Danielsen.

Marxismen har vore av og på moten, og dei siste hundre og femti åra finst det knapt det marxistiske begrep som ikkje har vore rekna som anakronistisk i lys av endra økonomiske og politiske forhold. Den fornya interessen for ideane til Marx i dag er ikkje noko unntak. Det er slett ikkje lett å bruke teoretiske begrep utvikla midt på 1800-tallet i ei verd der kapitalismen har trengt inn i alle regionar og på alle livsområde, der teknologiske endringar går så raskt at arbeidsprosessar blir forelda på månader, og der arbeidsdelinga er så intrikat at ein enkelt arbeidar ikkje har ein sjanse til å fatte heilskapen. Skillet mellom manuelt og ikkjemanuelt arbeid blir viska ut og etablerer seg på ny måte, grensene mellom produksjon, distribusjon og forbruk smeltar bort. Samtidig som noko betalt arbeid blir til ubetalt arbeid, blir det skapt nye jobbar og ny økonomisk aktivitet på område av livet der det før var utenkeleg med ein marknad. I suget og vinden etter alt som blir omgjort til varer, blir det abstrakte konkret og det konkrete abstrakt, og det skaper tvil om alle begrep og kategoriar som før var sjølvinnlysande. Det kan sjå ut som me treng nye definisjonar på dei mest grunnleggande begrepa Karl Marx nytta, medrekna «klasse», «vare» og «arbeid».

Ei oppfatning som har stor støtte i dag, særleg hos yngre menneske, er at arbeidarklassen ikkje lenger kan definerast ut frå det direkte forholdet han har til produksjonen. Ettersom alle livsområde er trekt inn i den kapitalistiske pengeøkonomien på ein eller annan måte, då må ein sjå alle dei som ikkje er en del av kapitalistklassen som del av eit udifferensiert «mangfald».¹ Med formuleringa til Hardt og Negri overtar dette «mangfaldet» plassen til arbeidarklassen, mens ifølgje Guy Standing konstituerer eit «prekariat»² seg som ein ny klasse i og for seg ved sida av det tradisjonelle proletariatet. Standing prøver ikkje lokalisere dette «prekariatet »*

* Precarious: utrygg, usikker, prekær.

særleg presist i den kapitalistiske produksjonsprosessen. Men mange av tilhengarane til Hardt og Negri har engasjert seg i omfattande forsøk på å gi dette «mangfaldet» ein eigen plass i produksjonsprosessen. Særleg to spørsmål har gitt dei problem: Kva slags varer blir produsert av medlemmer av dette mangfaldet når dei utfører «immaterielt» eller «sjølvdrive»³ eller «fritt»⁴ arbeid? Og korleis tileignar kapitalen seg verdien denne arbeidskrafta produserer?

I desse diskusjonane har dei vore spesielt opptatt av verdiar skapt på nettet av «virtuelt» eller «digitalt» arbeid. På området som er blitt kjent som «internettstudiar» har det nyss vore intense diskusjonar om korleis ein skal oppfatte «digitalt arbeid».⁵ Desse debattane har tatt opp det stadig meir uklare skillet mellom «work» og «play» (samanfatta i ordet «playbour»),⁶ og mellom produksjon og konsum («prosumption»⁷ og «co-creation»⁸). Dei har drøfta den problematiske kategorien «frivillig arbeid»9 og spørt om slikt arbeid, betalt eller ubetalt, produserer meirverdi, og om det er «utbyttande » eller «fremmendgjort». Med unntak av Andrew Ross har få av forfattarane trekt parallellar til andre arbeidsformer utført utanfor nettet. Likevel gjeld spørsmåla som dei reiser, for arbeid under kapitalismen generelt. Desse debattane gir dermed eit nyttig startpunkt for å granske arbeidsverditeorien, og korleis – eller om, vil somme lure på – han kan brukast på det tjueførste hundreåret.

Ursula Huws, Foto: Jokke Fjeldstad

Denne artikkelen argumenterer for at det framleis er mauleg å bruke teorien til Marx i dag til å definere kva som er eller ikkje er ein vare; til å identifisere produksjonspunktet til slike varer – materielle eller immaterielle; og til å definere den globale arbeidarklassen knytt til desse produksjonsprosessane. Men for å gjøre det, er det nødvendig å undersøke alle sider av arbeidsverditeorien på nytt. Eg legg særleg vekt på «digitalt» eller «virtuelt» arbeid, ikkje bare fordi det knytt stor interesse til det i dag, men au fordi nettarbeid er spesielt vanskeleg å danne seg begrep om. Det er derfor ein fruktbar kjelde til testeksempel som ein kan bruke til å teste meir generelle hypotesar mot. Om ein teori kan brukast her, så må den vere brukande meir generelt. Målet med å gjøre dette er å sette oss i stand til ei meir generell kartlegging av arbeidarklassen i heile økonomien ved å bruke teorien i større breidde (som Marx gjorde). Etter mitt syn er det ei viktig oppgave. Utan ei klar oppfatning av kva for arbeidarar som står i direkte motsetningsforhold til den kapitalistiske vareproduksjonen, og utan å identifisere kor produksjonspunktet er lokalisert, er det umauleg å finne strategiar som vil sette arbeidarklassen i stand til å konfrontere kapitalen på det punktet der det er mauleg å bruke noko makt til å forme framtida etter sine interesser.

Arbeidsverditeorien er knutepunktet i Marx si oppfatning av kapitalismen som eit samfunnsmessig forhold. Den knyttar saman tri ting: arbeidarane sitt behov for levebrød, arbeidet deira, og den tileigna meirverdien som er resultatet av dette arbeidet. Utan det kan ikkje kapital bli akkumulert eller kapitalismen bestå. Tileigninga av arbeidet er den valdelege handlinga i kjerna av dette forholdet, og det er arbeidstida til arbeidaren som er stridens eple. Så det er avgjørande for å forstå både kapitalismen som system, og kven som høyrer til arbeidarklassen, at ein har innsikt i korleis og under kva slags forhold denne tileigninga skjer. Knuten kan ikkje løysast opp: begge tau er nødvendige for å holde systemet saman. Like fullt er det nødvendig å undersøke knuten, kordel for kordel, slik at me kan forstå korleis han er sett saman, kva som strammar han til, og kva som gjør at nye trådar kan komme til eller eksisterande trådar bli meir omstendeleg filtra saman.

I si grunnform er resonnementet forunderleg enkelt: for å forsørge seg må arbeidaren jobbe eit antall timar for kapitalisten, og produserer slik ein viss verdi. Noko av denne verdien er nødvendig for å dekke levekostnadene, og timane som trengst til å skape denne verdien («nødvendig arbeidstid») blir (vanlegvis) betalt. Resten («meirverdien») forsyner kapitalisten seg med for å distribuere det som profitt og investere det i nye produksjonsmiddel. Men ved nærmare gransking viser nær sagt alle delar av denne enkle historia seg å vere open for diskusjon. Kva er «arbeid» heilt eksakt? Og, nærmare bestemt, kva for arbeid er produktivt? Korleis skal ein definere «livsopphald»? Omfattar det bare det den enkelte arbeidaren treng for å halde det gåande, eller au det som trengst for at heile husstanden hans eller hennar skal overleve? Om me ikkje kan definere livsopphald nøyaktig, korleis skal me vere i stand til å rekne ut nødvendig arbeidstid? Og bare fordi all verdi under kapitalismen i siste instans kjem som resultat av menneskeleg arbeid brukt på Jordas råmaterialer, betyr det at all verdi som går til dei enkelte kapitalistane, nødvendigvis er meirverdi?

Debattane i dag rundt «digitalt arbeid» feier lett over somme av desse spørsmåla og overforenklar andre. Artikkelen her vil ikkje prøve å omskrive heile teorien til Marx. Men den vil ta somme av spørsmåla frå debattane om digitalt arbeid som utgangspunkt for å granske dei faktorane ein må ta omsyn til i ei utdjuping av Marx sin teori for vår tid. Eg vil gjøre det gjennom å freiste å nøste opp dei tri kordelane – leve kår (eller livsopphald), arbeid og verdi – for å kategorisere dei separate komponentane. Eg vil gjøre dette i motsett rekkefølge, ut frå debattane som går i dag på området.

Desse ideane er godt kjente, og vanskeleg å bruke på nytt utan å få med ei tung bør med tilknytta oppfatningar, både tilsikta og utilsikta. Så det er kanskje nyttig å starte med to forklarande punkt.

Det første går på terminologi. I avanserte kapitalistiske samfunn er det ikkje bare arbeidsdelinga som er kompleks. Det er også fordelinga av rikdom. Arbeidarane skaffar seg livsopphald ikkje bare direkte ved lønnsarbeid, men au via omfordeling gjennom finanssystemet (i form av kreditt, privat forsikring, pensjon og så vidare), og gjennom staten (i pengeform via skatte- og trygdesystemet, og i naturalia via statlege tjenester). I slike samanhengar kan det direkte bandet mellom arbeid og verdi bli tilslørt. Det er vanleg at marxistar skil mellom «produktivt» eller «uproduktivt» arbeid. Min metode her bygger på innsikter frå feminisme, og trekk skillene litt annleis. Det er skillet mellom arbeid som er produktivt for kapitalismen som heilskap (som kan kallast «reproduktivt») og arbeid som er direkte produktivt for individuelle kapitalistar (som eg i mangel av betre ord kallar «direkte produktivt»). Eg drar nok eit skille mellom betalt og ubetalt arbeid. Eg seier at den viktigaste forma for arbeid som kjenneteiknar kapitalismen, er arbeid som både produserer verdi for kapitalen og inntekten som er nødvendig for at arbeidaren skal overleve (sjølv om det er avhengig av andre typar arbeid for å bli reprodusert). Dette er arbeid der sjølve utføringa inneheld striden om arbeidstida mellom arbeidar og kapitalist, og som i kjerna si rommer smerten ved å bli ekspropriert, ei erfaring Marx omtalte som «fremmendgjøring» (eit uttrykk som uheldigvis er så forureinsa med andre meiningar at det ikkje kan brukast så presist som Marx gjorde). Slikt arbeid er grunnlaget for akkumulasjonsprosessen. Arbeidsplassen er sjølvsagt ikkje den einaste staden der arbeid og kapital står mot einannan. Men fordi kapitalen ikkje kan bli akkumulert utan samtykke frå arbeidarane, er det på arbeidsplassen arbeidarklassen har størst potensiell makt til å tvinge til seg konsesjonar frå kapitalen (utan å ty til vald).

Trass i at det er heilt avgjørande, er det overraskande vanskeleg å finne eit eintydig ord for slikt arbeid. Begrepet «lønnsarbeid» omfattar arbeid som Marx ville ha sagt var både produktivt og uproduktivt. Det utelukkar også ulike former for arbeid (stykkprisarbeid, frilansarbeid osv.) som ikkje blir betalt med lønn, men som bidrar direkte både til kapitalakkumulasjon og livsopphald for arbeidarane. Å definere arbeidet bare etter om det er produktivt eller ikkje i marxistisk forstand, ser bort frå (slik det blir drøfta under her) at det er mykje ubetalt arbeid som produserer verdi direkte for kapitalen utan å bidra til arbeidaren sitt livsopphald. Omvendt finst det sjølvsagt betalt arbeid som bidrar til livsopphald utan å skape verdi direkte for kapitalen. Etter å ha brukt ein del tid på å vurdere ei rekke alternativ har eg svært motvillig bestemt meg for å bruke eit symbolsk uttrykk i artikkelen her, for å skille denne formen for arbeid frå andre former for produktivt arbeid og lønnsarbeid. Ut frå metaforen eg har brukt for å beskrive arbeidsverditeorien, viser eg derfor seinare til det som arbeid «inne i knuten» (C-feltet i tabellen). Arbeid «inne i knuten» er etter denne definisjonen arbeid som blir utført direkte for ein kapitalist, av ein arbeidar som er avhengig av dette arbeidet til livsopphaldet sitt, og som dermed står i første rekke i kampen mellom arbeid og kapital om kor mykje arbeid som skal byttast i kor mykje pengar. Det kan sjå ut som ein noko snever definisjon. Og det er då au den typen definisjon som på 60- og 70-tallet vart kritisert for å utelukke store grupper som såg seg sjølve som del av arbeidarklassen, medrekna arbeidarar i offentleg sektor og somme tjenestearbeidarar som hadde eit indirekte forhold til produksjonen. Når eg brukar det her, hevdar eg ikkje at slike arbeidarar ikkje er produktive. Tvertom er mange av oppgavene dei utfører nødvendige for reproduksjon av arbeidskrafta. Men desse arbeidarane blir utsett for kapitalismens tvangslogikk på eit mildna vis, enten fordi dei arbeider under eldre former for arbeidsregime (for eksempel som hustjenarar eller som småprodusentar), eller fordi dei er tilsett av staten for å yte det som enno er tjenester utanfor marknaden.

Tabell 1 Arbeid-kategorier     Betalt arbeid Ubetalt arbeid Reproduktivt (produktivt for samfunnet/kapitalismen generelt) A Offentlig administrasjon og tjenester (medregna NGOer;) private private tjenesteytingar B Husarbeid (omsorg for barn, stell av huset osv, medrekna gratis kulturelle aktiviteter) Direkte produktivt (for inviduelle kapitaliske bedrifter) C Vareproduksjon, medregna distribusjon D Forbruksarbeid

Slike arbeidsformer eksisterer sjølvsagt framleis. Men som eg har hevda før¹⁰, blir det stadig mindre av dei som resultat av den bølgja som omgjør alt til varer i dag, og arbeidarane som utførte dette arbeidet, blir hurtig trekte «inn i knuten». Med andre ord skaper omdanninga av offentlege tjenester til varer ein markant overgang frå felt A til felt C i tabellen ovanfor.

Som eg har sagt ein annan stad¹¹, er det ikkje det einaste skiftet som skjer. Den meir generelle omgjøringa av forbrukargode og tjenester til varer har au omfatta store flyttingar frå felt B til D, og endra noko ubetalt arbeid frå direkte produksjon av bruksverdi for medlemmer av hushald over til kjøp av varer i marknaden, med eit direkte forhold til kapitalistisk produksjons- og distribusjonsaktivitet. Og for å komplisere det har det også skjedd ei flytting av arbeid frå C til D når kapitalistiske produksjons- og distribusjonsselskap har kutta arbeidskost og auka utbyttinga av dei betalte arbeidarane sine ved å legge ut fleire og fleire oppgaver til forbrukarane som ubetalt sjølvbetjeningsarbeid. I ein parallell prosess fører innstrammingstiltak au til ei flytting frå felt A til B, som i sin tur fører til meir press på flytting frå B til C. Samtidig som arbeidet «inne i knuten» altså utgjør ei undergruppe av alt arbeid, er det ei undergruppe som aukar raskt og utgjør den overveldande majoriteten av betalt arbeid.

Den andre åtvaringa mi dreier seg om faren for å trekke slutningar frå ei inndeling av arbeidet i ulike former over til ei tilsvarande inndeling av arbeidarane og dermed klassane. Det er eit mål for meg å klassifisere ulike arbeidsformer og forholdet dei står i både til kapitalakkumulasjon og livsopphald for arbeidarane. Men eg ønsker ikkje med det å lage ei inndeling av arbeidarane som står i eitt enkelt forhold til inndelinga av arbeidet. Dei fleste arbeidarar er med på ulike slags arbeid, betalt og ubetalt, både samtidig og i løpet av levetida si, og kryssar grensene for slike enkle kategoriar. Meir viktig er at dei fleste arbeidarar lever i husstandar der ulike typar arbeid blir utført av ulike medlemmer av husstanden, der somme av dei kan vere utan arbeid på gitte tidspunkt. Om desse husstandsmedlemmene oppfattar seg sjølv eller kan oppfattast av andre som å tilhøyre arbeidarklassen, er eit større spørsmål.

Forholdet mellom «digitalt arbeid» og andre arbeidsformer

Før me legg ut på analysen er det verdt å merke seg at ein ikkje kan sjå digitalt arbeid som ei særeigen arbeidsform, hermetisk skilt frå resten av økonomien. Som eg har hevda ein annan stad¹², eksistensen av ein separat synleg sfære med ikkje-manuelt arbeid er ikkje prov på eit nytt «kunnskapsbasert », «immaterielt» eller «vektlaust» område med økonomisk aktivitet. Det er ganske enkelt eit uttrykk for stadig meir kompleks arbeidsdeling, der aktivitetar blir splitta opp i atskilte arbeidsoppgaver, både «mentale» og «manuelle», slik at dei blir stadig lettare å spreie geografisk og avtalemessig til ulike arbeidarar som knapt treng kjenne til at dei andre eksisterer. Det er ein kontinuerleg prosess, der kvar oppgåve blir utsett for vidare oppdeling mellom meir kreative og/eller kontrollerande funksjonar på eine sida, og meir rutineprega og einsformige på den andre. Samtidig som det i tillegg har vore ein enorm vekst i ikkje-manuelt arbeid, både ufaglært og rutinearbeid og anna, er dette framleis ei minoritetsgruppe av alt arbeid. For oss i økonomisk utvikla land blir det tilsynelatande avmaterialiserte arbeidet, avhengig som det er av informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT), stadig meir framtredande. Det gjør det innimellom vanskeleg å sjå at denne «virtuelle» aktiviteten er avhengig av eit svært materielt grunnlag av fysisk infrastruktur og produserte varer. Mesteparten er produsert utanfor synsfeltet vårt, i gruvene i Afrika og Latin-Amerika, på sveltihjelfabrikkar i Kina og andre stader i utviklingsland. Utan tilgang på energi, kablar, satelittar, datamaskiner, sentralar, mobiltelefonar og tusenvis andre produkt; utan utvinning av råvarer for å lage desse varene; utan oppskyting av satellittar ut i rommet som kan sende signala deira; utan å bygge bygningane der dei blir konstruert og sett saman og sendt ut på marknaden, og utan framstillinga og driften av transportmidla dei blir distribuerte med, kunne ikkje nokon kopla seg på internett. Den fysiske produksjonen av materielle varer er framleis den metoden kapitalismen helst veljer for å skape profitt; han veks framleis; og vil sannsynlegvis framleis sysselsette den største delen av arbeidsstyrken i verda i åra framover. Det er dessutan ein glidande overgang mellom oppgaver som i hovudsak medfører bruk av fysisk styrke eller dyktige fingrar, og dei som krev kvikk hjerne, engasjement eller konsentrasjon. Det er få jobbar som ikkje krev kunnskap, dømmekraft og intelligens frå arbeidaren, og endå færre som ikkje inneber noko fysisk aktivitet, sjølv om det bare betyr snakke, høyre, passe ein skjerm eller trykke på tastar.

Når det er sagt, er ein stor og veksande del av arbeidsstyrken involvert i «digitalt arbeid» med produkt som er abstrakte, mykje av det med låg lønn og status. Derfor er det viktig å forstå rolla arbeidet deira speler i den globale kapitalismen, korleis arbeidsstyrken er samansett, korleis han forandrar seg, og kva slags klasselojalitet desse arbeidarane kan ha.

Å løyse opp knuten – levekår, arbeid og verdi – del 2

Notar:

1. Hardt, M. og A. Negri (2004) Multitude: War and Democracy in the Age of Empire, New York: Penguin.
2. Standing, G. (2011) Precariat: the New Dangerous Class, London and New York: Bloomsbury.
3. Hardt, M. og A. Negri, A. Op cit
4. Terranova, T. (2000) ‘Free Labor: Producing Culture for the Digital Economy’, Social Text,18 (2): 33–58
5. Sjå til dømes: Andrejevic, M. (2009) ‘Exploiting YouTube: Contradictions of user-generated labour’, i P. Snickers & P. Vonderau (red.), The YouTube Reader. Stockholm: National Library of Sweden; Arvidsson, A. and E. Colleoni (2012) ‘Value in Informational Capitalism and on the Internet’, The Information Society, 28 (3): 135–150; Banks, J. & S. Humphreys (2008) ‘The Labor of User Co-creators’, Convergence, 14 (4): 401–418; Fuchs, C. (2010) ‘Labor in Informational Capitalism and on the Internet’, The Information Society, 26: 179–196; Fuchs, C. (2012) ‘With or Without Marx? With or Without Capitalism? A Rejoinder to Adam Arvidsson and Eleanor Colleoni’, TripleC 10 (2): 633–645; Hesmondhalgh D. (2011) ‘User-generated content, free labour and the cultural industries’, Ephemera, 10 (3/4): 267–284; Ross. A. (2012) ‘On the digital labour question’ in T. Scholz (ed) The Internet as Playground and Factory, New York, Routledge; Scholz, T. (2012) The Internet as Playground and Factory, New York, Routledge; Terranova, T. (2012) ‘Free Labor,’ in T. Scholz (red) The Internet as Playground and Factory, New York, Routledge.
6. Kücklich, J. (2005) ‘Precarious Playbour: Modders and the Digital Games Industry’, The Fibreculture Journal, Issue 5.
7. Alvin Toffler skapte dette begrepet i 1980 i boka The Third Wave, Bantam Books. Det er seinare tatt i bruk av mange andre marxistiske skribentar, som Christian Fuchs og Ed Corner.
8. Banks, J. og Humphreys. S. (2008) ‘The Labour of User Co-creators’, Convergence, Vol 14 No 4: 401–418, bruker eit uttrykk avleia frå Prahalad, C.K & Ramaswamy, V. (2000) ‘Co-Opting Customer Competence’, Harvard Business Review, Januar/februar.
9. Huws, U. (2012) ‘Crisis as Capitalist Opportunity: The new accumulation through public service commodification’, Socialist Register:64–84.
10. Huws, U. (1979) ‘Domestic technology: liberator or enslaver?’, brukt igjen i Huws, U. (2003) The Making of a Cybertariat: virtual work in a real world, New York, Monthly Review Press: 35–41.
11. Huws, U. (1999) ‘Material World: the myth of the weightless economy’, Socialist Register: 29–56.
12. Smythe, D. W. (1977) ‘Communications: blindspot of Western Marxism’, Canadian Journal of Political and Social Theory, 1 (3): 1–27.
13. Fuchs, C. (2012) ‘Dallas Smythe Today - The Audience Commodity, the Digital Labour Debate, Marxist Political Economy and Critical Theory. Prolegomena to a Digital Labour Theory of Value’, Triple C, 10(2): 692–740.
14. Smythe, D. W. (1981) ‘On the audience commodity and its work’, i M.G. Duncan og D.M. Kellner (red.), Media and Cultural Studies, Malden, MA: Blackwell: 233.
15. Hearn, A. (2010) ‘Structuring feeling: Web 2.0, online ranking and rating, and the digital “reputation “economy’, Ephemera, 10 (3/4):421–438
16. Morini, C. og Fumagalli, A. (2010), ‘Life put to work: Towards a life theory of value’, Ephemera, 10 (3/4):234–252
17. Marx, K. (1867) Kapitalen, kapittel 1. Henta 21.01.2013 på nettet: http://www.marxists.org/archive/marx/works/1867-c1/commodity.htm
18. Huws, U. (2003) The Making of a Cybertariat: virtual work in a real world, New York: Monthly Review Press: 17
19. Dette punktet er framstilt litt annleis i ei drøfting av skillet mellom produktivt og uproduktivt arbeid av Marx i Kapitalen (kapittel 4) henta på nettet 21.01.2013 frå http://www.marxists.org/archive/marx/works/1863/theories-surplus-value/ch04.htm
20. Unntatt i spesielle tilfelle, som når arbeidarar blir betalt for å gå på Facebook og klikke “like” på kommersielle nettsider etter “betal-per-klikk”- modellen. Men her er dei ikkje betalte av Facebook, men av selskapa på dei kommersielle sidene som vil selje varer. Meir nøyaktig bør ein derfor sjå desse arbeidarane som ein del av verdikjeden til desse selskapa.
21. Arvidsson A og Colleoni, E. (2012) ‘Value in Informational Capitalism and on the Internet’, The Information Society, 28 (3): 135–150.
22. Eg har drøfta begrepet “forretningsfunksjon” (business function) og forholdet til marxistisk analyse skriftleg mange gonger. Sjå til dømes Huws, U. (2006) ‘The restructuring of global value chains and the creation of a cybertariat’ i May, Christopher (red.) Global Corporate Power: (Re) integrating companies into International Political Economy (International Political Economy Yearbook volume 15), Lynne Rienner Publishers: 65–84, and Huws, U. (2007) ‘The emergence of EMERGENCE: the challenge of designing research on the new international division of labour’, Work Organisation, Labour and Globalisation, 1 (2):20–35.
23. Kittur et al (2013), ‘The Future of Crowd Work’. Henta 18.03.2013 frå http://hci.stanford.edu/publications/2013/CrowdWork/futureofcrowdwork-cscw2013.pdf
24. Holts, K. (2013) ‘ Towards a Taxonomy of Virtual Work’, Hertfordshire Business School Working Paper.
25. Marx, K, Grundrisse. Henta 20.01.2013 frå: file:///Z:/ARTICLES/Economic%20Manuscripts%20%20Grundrisse%20%20p%20501%20-%20p%20550%20transport%20to%20market%20belongs%20in%20production.htm. Ein må merke seg at ei slik tolking av sitatet er omtvista. Marx blir ofte oppfatta som at han gjør særleg unntak for transportarbeidarar. (Kanskje fordi dei var ei gruppe med sterkt organiseringspotensiale – eit potensiale som vart meir enn realisert på 1900-tallet då transportarbeidarane spelte ei nøkkelrolle i aksjonane innanfor industrien.) Etter mitt syn kan argumentasjonen hans nyttast på andre former for arbeid som bidrar til å få varer fram til marknaden, mange av dei kunne ein ikkje sjå for seg på den tida han skreiv.
26. Terranova, T. (2000) ‘Free Labor: Producing Culture for the Digital Economy’, Social Text,18 (2): 33–58
27. Weinbaum, B. og Bridges, A. (1976) ‘The other side of the paycheck: monopoly capital and the structure of consumption’, Monthly Review, 28 (3).
28. Sjå for eksempel Huws (1982) ‘Domestic Technology: liberator or enslaver?’ in Scarlet Women, No 14, trykt igjen i Huws (2003) The making of a cybertariat: virtual work in a real world, New York: Monthly Review Press: 35–41.
29. Sjå Marx, K. Economic Manuscripts, kapittel 4, henta 20.01.2013 frå: file:///Z:/ARTICLES/Economic%20Manuscripts%20%20Theories%20of%20SurplusValue,%20Chapter%204%20productive%20and%20unprod.htm
30. Eg bruker begrepet “sette ut” (externalising) her for vise til måten arbeidsgivarar aukar produktiviteten til dei betalte tilsette ved å overføre somme eller alle oppgavene deira til ubetalte oppgaver utført av ubetalte forbrukarar som sjølvbetjening – enten ved bruk maskiner som minibankar eller sjølvbetjening på supermarknaden, eller på nettet med å bestille billettar, legge inn skatteopplysningar eller varebestilling.
31. Marx, K. Economic Manuscripts, kapittel 2. Henta 20.01.2013 frå: file:///Z:/ARTICLES/Economic%20Manuscripts%20%20Chapter%202%20%20Results%20of%20the%20Direct%20Production%20Process%20%28productive%20&%20unproductive%20labour%29.htm
32. Ross. A. (2012) ‘In search of the lost paycheck’ i T. Scholz (red) The Internet as Playground and Factory, New York, Routledge: 15.
33. Eg har dissekert dette grundigare i Huws (2010) ‘Expression and expropriation: the dialectics of autonomy and control in creative work’, Ephemera 10(3/4): 504–521
34. Ross, ibid.
35. Sjå til dømes Perlin, R. (2011) Intern Nation: how to earn nothing and learn little in the Brave New Economy, London: Verso.
36. Eg har skrive meir utfyllande om dette i Huws, U. (2012) ‘The reproduction of difference: gender and the global division of labour’, Work Organisation, Labour and Globalisation 6 (1):1-10
37. Marx, K. (1845) ‘Division of Labour and Forms of Property – Tribal, Ancient, Feudal’ in Part 1, A, German Ideology. Henta 01.02 2012 frå: http://www.marxists.org/archive/marx/works/1845/german-ideology/ch01a.htm#5a3.'
38. Engels, F. (1877) On Marx’s Capital, Moscow: Progress Publishers (Engelsk utgave 1956):89.

Me må snakke om underklassens samfunn, eller over tid heile folkets samfunn.

Oppgåva er at underklassen tek makta frå den vesle overklassen, og utviklar eigne prinsipp og metodar for samfunnet. Det er ein revolusjon i tydinga eit totalt maktskifte.

Olav Randen er geitebonde og driv forlaget Boksmia.

 

A er heimehjelp eller assistent i barnehage eller hjelpearbeidar hos eit byggjefirma. Ho veit at det er usikkert med arbeid neste år, og at rekningane kjem i alle fall.

A blir utsett for seksuell trakassering på jobben. Ho veit at om ho protesterer, blir jobben endå meir usikker.

Helsa til A skrantar. Kanskje er det hoftene eller ryggen som ikkje tåler påkjenningane. A går til dokter, som skriv ut sterke, smertestillande middel og seier at A bør slutte å røykje.

A meiner ho må betale for mykje skatt og klagar til likningsstyresmaktene. For dei framstår brevet eller besøket som nokså hjelpelaust og dårleg grunngitt. Klagen blir avvist.

Handverkar- eller bilverkstadrekninga til A er forbausande stor. A sit med den kjensla at firmaet utnyttar at ho er blant samfunnets sosialt veike til å leggje på prisane. Klagen blir ignorert.

Barnet til A har vanskar med å følgje med eller blir mobba på skulen. A ber om ein samtale med rektor og klassestyrar – og kjem attende frå samtalen med den oppfatninga at skuleleiinga meinte møtet var utidig og leksehjelpa heimanfrå for dårleg.

Naboen byggjer inn på As eigedom. A protesterer, men naboen har råd til advokat, og A veit at ei advokatrekning og ei eventuell rettssak fort kan koste sekssifra summar. Og ho veit at det ikkje alltid er rettferda som rår i retten. Det ulovlege bygget blir ståande.

Men ho skriv eit innlegg til lokalavisa om den urettvisa ho og folk av hennar slag opplever. Debattredaktøren svarar: Vi takker for deres innlegg, men på grunn av stor pågang … . Dagane etterpå les A alle lesarinnlegg og kjem til at dei fleste ikkje er betre skrivne enn det ho fekk refusert.

A oppfattar demokrati og ytringsfridom som verdiar for dei andre. Sjølv opplever ho audmjuking etter audmjuking. Ho ser seg som ein tapar. Hennar overlevingsstrategi blir å bite i seg nederlaga. Ho veit også at truleg blir barna hennar neste generasjon taparar. Difor lærer ho dei den same over-levingsstrategien.

B er likningsfunksjonær eller statsstipendiat eller lærar. B har trygt arbeid og ei trygg pensjonsordning. B veit at neste år blir omtrent som dette året, og kan optimistisk gå pensjonstida i møte. Samfunnet tek godt vare på oss norske, tenkjer B.

Om B blir utsett for seksuell trakassering på jobben, kan ho ta det opp blant kollegaene. Det får følgjer for han som trakasserer, og ikkje for B.

B går til dokter på grunn av helseproblem. Dokteren tek problema på alvor og ordinerer ei for samfunnet kostbar behandling.

B får, som A, ei forbausande stor bilverkstad- eller handverkarrekning. I arbeidet har B erfaring med klagesaker eller kontaktar som har det, slik at ho kan setje opp eit profesjonelt brev til Forbrukarrådet med tilvising til lover som er brotne. Ho får rekninga halvert.

Naboen byggjer inn på B sin eigedom. B har eller kjenner folk med advokatkontaktar, slik at ho kan finne ein dyktig representant for standen. Ein paragraf i jobben si innbuforsikring dekkjer delar av advokatkostnadene. B får stogga bygginga.

B skriv innlegg til lokalavisa om kor viktig det er å reagere i slike saker, og får som svar: Vi takker for ditt velformulerte og viktige innlegg, som kommer på trykk i morgen.

Barnet til B har skuleproblem, B ber om møte med skuleleiinga, og dei tilbyr spesialundervisning.

Slik betyr B noko i samfunnet. Ho er ein del av demokratiet. Påverknadshøvet inspirerer også til å engasjere seg vidare i samfunnsspørsmål. Ho opplever at ho får meir kunnskapar og blir meir verdt.

Så langt om A og B. Hovudtanken i denne artikkelen er at me som vil skape eit anna samfunn og trur det kan bli betre enn dagens, bør flytte fokuset frå B og over til A. Mellomklasserepresentanten B blir kanskje med i arbeidet på As premissar, men ikkje omvendt.

Marx hadde ikkje rett i alt

Karl Marx var truleg den vestlege verdas, kanskje heile verdas, fremste tenkjar fram til vår tid. Mange av hans tankar står seg framleis, men ikkje alt. «Hele samfunnet spalter seg meir og meir i to fiendtlige leirer, i to klasser som står direkte mot hverandre: borgerskap og proletariat», skreiv Marx og Engels i Det kommunistiske manifest. «De andre klassene sykner hen og går under i og med at storindustrien kommer.»

Dei andre klassane vil seie småborgarskapet i handel og sjølvstendige næringar, folk som sel sine intellektuelle dugleikar som lærarar, forfattarar og advokatar, sjølvstendige fiskarar og bønder og filleproletariatet. Den største gruppa er bøndene. Dei er eit godt utgangspunkt for å vurdere spådommen frå Marx og Engels, også fordi det i FAOs database ligg føre gode tal for yrkesbefolkning i landbruket. I 1980 var det 961 millionar bønder i verda. Desse utgjorde halvdelen av samla yrkesbefolkning. No er det 1312 milliardar bønder i verda, og dei utgjer snautt 40 prosent av samla yrkesbefolkning. Framleis veks talet på bønder i verda år for år.¹

Det har altså ikkje gått slik dei spådde med bøndene. Bondestanden har ikkje sjukna og gått under, og dei har ikkje vorte proletarar.

Har det gått slik dei to spådde med proletariatet? I deira auge var proletariatet den framveksande og sterke klassen. Gjennom sentraliseringa og storfabrikkane, utbyttinga og arbeidskampane vil proletariatet uunngåeleg bli sterkare og meir bevisst som klasse. Når det skjer, vil det, like uunngåeleg, ta makta. Slik grev borgarskapet si eiga grav:

Med utviklinga av industrien formerer ikke bare proletariatet seg, det blir trengt sammen i større masser, dets styrke vokser, og det føler den bedre. … Stadig mer tar sammenstøtene mellom den enkelte arbeideren og den enkelte borgeren karakter av sammenstøt mellom to klasser. … Fra tid til annen seirer arbeiderne, men bare midlertidig. Det egentlige resultatet av kampene deres er ikke det umiddelbare utfallet, men at arbeidernes enhet griper stadig videre om seg. Den fremmes av de økende kommunikasjonsmidlene som storindustrien skaper og som setter arbeiderne på forskjellige steder i forbindelse med hverandre. …

Denne organiseringa av proletarene til klasse, og dermed til politisk parti, blir hvert øyeblikk igjen sprengt av konkurransen mellom arbeiderne sjøl. Men den oppstår stadig på nytt, sterkere, fastere, mektigere.

Denne tenkinga har stått sterkt i all kommunistisk politikk etterpå. Arbeidarklassen, «de rene og ranke, de faste og sterke menn», for å sitere Rudolf Nilsens Revolusjonens røst, vil bli «sterkere, fastere, mektigere» og den leiande krafta i folkets kamp mot urett og utbytting og for eit anna samfunn. «Som den eneste konsekvent revolusjonære klasse i det moderne samfunn må proletariatet være lederen, hegemonen i hele folkets kamp», skreiv Lenin.²

Vel 160 år etter manifestet og 100 år etter Lenin må me sjå i auga at det i liten grad har slått til. I svært mange land og svært mange situasjonar har proletariatet late seg leie av stat og overklasse, til dømes det tyske proletariatet til brutal krigføring i to verdskrigar og det US-amerikanske til alle intervensjonar etter andre verdskrig. Og i den grad forsøk på kommunisme eller sosialisme har vorte gjennomførde, er det ikkje i moderne industriland, men i land med små arbeidarklassar.

Globaliseringa dei siste tiåra har ikkje gjort arbeidarklassen «sterkere, fastere, mektigere», men i staden meir splitta. Me har proletariata innanfor nasjonane og regionane, i Norge, Sverige og Danmark. Så har me i dei same landa eit underproletariat av innvandrarar, polske bygningsarbeidarar, thailandske hjelpepleiarar og filippinske hushjelper til dømes. Under det att er me i ferd med å få eit lågkasteproletariat av papirlause innvandrarar, eit moderne slaveri. Når til dømes USA har sett gjennom fing-rane med ein del sør- og mellomamerikansk innvandring gjennom Arizona, er det fordi dei har nytte av det. Dei får hushjelper, tenarar og slavar utan rettar av noko slag, folk som ikkje vågar ha legitimasjon eller bruke bankkort eller bli sjuke eller opponere. Dei veit at viss dei protesterer eller valdar problem, treng dei som kjøper deira arbeidskraft, berre å løfte røyret av telefonen og slå nummeret til innvandringsstyresmaktene for å sende dei ut. Slik bidreg globaliseringa og sila innvandring til at framkjempa rettar blir borte og lønnene mindre. I svært liten grad har arbeidarklassen evna å stå mot dette.

Dei siste tiåra har verdas industrielle vareproduksjon vorte meir spreidd og ikkje, slik Marx og Engels spådde, meir sentralisert. Dei veldige industribedriftene, der tusentals arbeidarar kunne snakke med ei stemme og om dei ønskte det lamme produksjon og profitt med streikar, er langt på veg fortid. I staden skjer vareproduksjonen i mindre og spreidde einingar. Bilfabrikanten produserer ikkje bilar, og datafabrikanten ikkje datamaskinar. Dei kjøper berre komponentar frå ei rekkje underleverandørar i ei rekkje land, set komponentane saman og marknadsfører dei med sitt fabrikkmerke. Dette nye produksjonsmønsteret svekkjer arbeidarklassens kampkraft.

Marx tok altså feil då han spådde at mellomlaga, iallfall bøndene, ville bli desimerte. Og Marx, og endå meir dei som seinare skulle setje tenkinga ut i livet, tok feil då dei spådde at verdas proletariat ville vekse og bli alle andre overlegen i kampkraft. Når me innser dette, ser me også at me i arbeidet for eit anna samfunn må vri tenkinga vekk frå arbeidarklasse mot borgarskap og meir over til den store underklassen mot den vesle overklassen.

Gir me avkall på ideen om arbeidarklassen som absolutt leiande i det nye samfunnet, må me også gi avkall på tanken om proletariatets diktatur. I staden bør me snakke om underklassens samfunn, eller over tid heile folkets samfunn. Oppgåva er at underklassen tek makta frå den vesle overklassen og utviklar eigne prinsipp og metodar for samfunnet. Det er ein revolusjon i tydinga eit totalt maktskifte. Om det også blir ein væpna revolusjon, kjem an på dei som mågi frå seg makta.

Folk flest er bra folk

Utgangspunktet er, i tre korte punkt:

• Fleirtalet av våre 7 milliardar medmenneske er av natur dyktige, kunnskapsrike, arbeidsglade og usjølviske individ.
• Me har på vår klode tilstrekkeleg med ressursar. Ikkje overflod, men tilstrekkeleg.
• Me har eit kunnskapsnivå og eit teknologisk nivå som gjer at me kan sikre nok mat, bustader og helsestell for alle.

Av dette følgjer at me, sju milliardar menneske no og ni-ti milliardar om eit par generasjonar, kan leve gode liv på denne kloden.

Men dei fleste av oss gjer det ikkje. Ein milliard lever under sveltegrensa, meir enn to milliardar under fattigdomsgrensa og fleirtalet i uvisse for eiga og barns framtid.

Dei seks milliardane av oss, eller fire millionar i Norge, som høyrer til underklassen og som difor ikkje har meir politisk makt enn at me får lov til å leggje ein stemmeseddel i ei urne med nokre års mellomrom, er, dei fleste av oss, ikkje suspekte individ med rasistiske holdningar som ignorerer miljøet og som må styrast i eitt og alt. Me er i staden bra folk. Me er menneske med kunnskapar, analyseevne og vilje til å stille opp for våre medmenneske. Me kan jobbe hundretals og tusentals dugnadstimar dersom det framstår som meiningsfylt. Om det viser seg nødvendig for våre etterkommarar, er me villige til å jobbe hardare, risikere eigne liv i krigar, og å godta redusert levestandard. På same viset som folk i mange land i krigsåra var villige til å prioritere kampen mot nazismen framfor eigne interesser og eigne liv.

Og me er villige til å endre levemåte og forbruk, dersom det kan berge miljøet. Men så lenge politikarane går framom, ikkje i miljøkampen, men med å auke utslepp og forureining, tenkjer me at våre individuelle åtferdsendringar er nokså bortkasta.

Fellesinteressene i fokus

Marx skriv, blant anna i Teser om Feuerbach, om korleis kapitalismen framand- eller umyndiggjer arbeidarane. Fordi oppgåva deira er å produsere profitt for kapitalistar, ikkje å produsere nyttige varer eller gjere annan innsats for fellesskapet, blir dei også reduserte frå dei allsidige og ressursrike individa som menneske er fødde som, til å bli passive og mekaniske delar av produksjonsprosessen.

Dei sju milliardane menneske er klodens viktigaste ressurs. Og liksom høgresida vil fostre barn og ungdom til å bli individualistar og egoistar, er oppgåva til det nye samfunnet å fostre dei til samfunnsindivid.

I vårt alternativ, i skuleverk, fritid og samfunn, må fokuset flyttast frå individet til fellesskapet, frå eliten til fleirtalet, frå karakterar til viktige kunnskapar, frå individuell karriere til fornuftig arbeid, frå konkurransekraft til produksjon av samfunnsnyttige varer og frå profesjonelle synsarar til reflekterte synsmåtar. Eller med nyleg avdøde Hugo Chavez’ ord:

Me må gjenreise sosialismen som ein teori, eit prosjekt og ein veg framover, men ein ny type sosialisme, ein humanistisk sosialisme som set menneska og korkje maskinane eller staten i sentrum.³

I dagens samfunn får menneska i liten grad utnytta sine evner. Om me er i arbeidslivet, er det vanlegvis som spesialistar. Me utfører ein liten del av kompliserte arbeidsprosessar, andre gjer resten, og samfunnseliten avgjer kva som skal gjerast. Også politikk har meir og meir vorte ein spesialitet og eit yrke. Media flest vurderer ikkje artiklar og bøker og intervjuobjekt ut frå om innhaldet er interessant eller ikkje, men ut frå kven som skriv eller snakkar. Det gjer at me får eit fåtal rikssynsarar i kraft av at dei er sentrale politikarar, redaktørar (som ikkje er valde) eller pengefolk som Trygve Hegnar og Petter Stordalen. Dei politiske vala skal gjerast mellom deira synsmåtar, vår oppgåve som samfunnsborgarar er avgrensa til å lytte og å velje mellom stemmesedlar. Men resonneringsevna til A er eller kan bli like god som resonneringsevna til Hegnar og Stordalen. Debattane på kaféane og i kjøkkena er ofte like skarpe som i Dagsnytt 18. Problemet for samfunnet, men desse skarpe debattane i svært liten grad når ut gjennom media. Vår oppgåve i annleissamfunnet er å finne fram til korleis tenkinga til A og hennar like kan bli ein del av samfunnets tenking.

Oppsummert:

Me må erstatte dagens sorteringssamfunn med eit samfunn som verdset og er i stand til å nyttiggjere seg alle innbyggjarar, begge kjønn, innfødde og innvandrarar og alle aldersgrupper.

Me må fokusere på menneske i samfunn framfor mennesket som enkeltindivid.

Arbeids- og samfunnsliv må gjennomsyrast av at me menneske er mangsidige vesen med evner i mange leier samtidig.

Eit sidesteg til la Via Campesina

La Via Campesina (småbrukarane sin veg) er truleg verdas mest suksessrike organisasjon nedanfrå dei siste tiåra. Frå starten i 1993 har organisasjonen fått tilslutnad frå 150 lokale og nasjonale småbrukarorganisasjonar i 70 land med bortimot 200 millionar medlemmer. Dei har vorte ei kraft som det internasjonale samfunnet ikkje kan ignorere. Dei organiserer småbrukarar, bønder, landarbeidarar utan jord, kvinnebønder, urfolk, flyktningar og arbeidsvandrarar med tilknyting til matproduksjon og ungdommar med interesse for landbruk, i fattige og rike land. Medlemene er såleis i svært ulike livs- og arbeidssituasjonar. Korleis får Via Campesina til det andre, såleis fagorganisasjonar for industriarbeidarar, vanlegvis ikkje lykkast med?

Det første svaret er den politiske tenkinga rundt nokre få, skarpt formulerte tema, matsuverenitet, lokal bruksrett til jord, vatn, såfrø og biologisk mangfald, verdien av smålandbruk, berekraft, konsekvent jamstelling kvinne/mann og kamp mot all vald mot kvinner. Desse plattformspørsmåla blir diskuterte og avklara før nye organisasjonar eller medlemmer går inn. I alle publikasjonar og alle talar blir til dømes kvinneperspektivet framheva.

Det andre svaret er ein desentralisert struktur. La Via Campesina er ein organisasjon nedanfrå og opp meir enn ovanfrå og ned. Vitaliteten og styrken oppstår gjennom arbeidet på lokalt og nasjonalt nivå. Det internasjonale sekretariatet roterer mellom ni regionar etter avgjerder tekne på dei internasjonale konferansane. Sekretariata er små. Alle verv går på omgang. 70 prosent av verdas bønder er kvinner, og minst halvparten av dei tillitsvalde skal vere kvinner. Det aller meste av organisasjonsarbeidet blir utført av aktive bønder og ikkje, som i mange faglege organisasjonar, av sympatiserande medlemmer av middelklassen.

Dette gjer også at sekretariatarbeidet stundom blir tilfeldig og amatørmessig. Det er, seier leiarar, ei ulempe som blir vegen opp av fordelen ved at dei tillitsvalde kjem frå eiga yrkesgruppe.

Eit tredje svar er at la Via Campesina ikkje vik unna konfliktspørsmål. Mange organisasjonar for bønder unngår å ta opp til dømes konfliktar mellom bønder og landarbeidarar, mellom kvinner og menn i landbruket og problem med miljøskadeleg produksjon eigne medlemmer står for. La Via Campesina går rett inn i slike spørsmål med mål å løyse dei. Eit slikt spørsmål er også dagens rådande, marknadsliberalistiske politikk.

Me kan ikkje forsvare småbøndenes interesser utan å utfordre det nyliberale systemet som heilskap. Småbøndene vil ikkje overleve viss ikkje heile samfunnsstrukturen blir endra, seier ein av leiarane, Paul Nicholson.⁴

I botnen

Eitt av fellestrekka mellom globalt arbeid for små matprodusentar og arbeid for eit klasselaust samfunn er at noko må liggje i botnen, ei felles plattform folk samlar seg om når samfunnet skal byggjast. Denne plattforma bør gjerast så tydeleg som råd, slik at me veit kva me i tilfelle går til. Den bør også vere så snau som råd, slik at mest mogeleg av samfunnsutforminga skjer under vegs. Utgangspunktet me bør ta, er det vanskelegaste, byrjande og famlande kommunisme i eitt land i ei omverd av kapitalistiske land, der desse landa fryktar smitteeffekten og vil gjere alt dei kan for å få det eine landet attende på kapitalismens veg.

Medan dagens norske grunnlov har 112 paragrafar, kan me truleg avgrense oss til åtte tema som er så fundamentale at dei bør inn i den nye grunnlova:

Alle er like viktige. »All people are created equal,» som dei ignorerte innleiingsorda i den US-amerikanske grunnlova lyder. Det gjeld vaskehjelpa og universitetslæraren og den arbeidsledige og pensjonisten og flyktningen og romfolk som kjem for å tigge.

For at dette skal realiserast, må det i første omgang, til dess skiljet mellom dei på botnen og dei på toppen er svekka, vere eit samfunn der dei på botnen blir prioriterte, der altså A er viktigare enn B.

Retten til anstendige liv.

For det andre må grunnleggjande behov tilfredsstillast for alle innbyggjarar, behova for mat, utdanning, sosialt liv, helsestell etc. Den viktigaste av alle menneskerettar er retten til å overleve og kunne leve anstendige liv, det som er formulert slik i paragraf 25 i FNs menneskerettserklæring:

Enhver har rett til en levestandard som er tilstrekkelig for hans og hans families helse og velvære, og som omfatter mat, klær, bolig og helseomsorg og nødvendige sosiale ytelser, og rett til trygghet i tilfelle av arbeidsløshet, sykdom, arbeidsuførhet, enkestand, alderdom eller annen mangel på eksistensmuligheter som skyldes forhold han ikke er herre over.

Økologisk berekraft

For det tredje må økologisk berekraft leggjast til grunn. Det må ikkje takast meir ut av naturen enn den byggjer opp att, ikkje brukast meir fossilt brensel enn det blir danna på nytt, ikkje sleppast ut meir karbondioksid og andre drivhusgassar enn det naturen bind, ikkje byggjast ned matjord i større tempo enn naturen byggjer opp matjord og ikkje utryddast artar i større tempo enn naturen skaper nye artar.

Det er krevjande. Ikkje fordi kloden manglar ressursar og kapasitet til å fø sju (no) eller ni milliardar (i 2050) menneske, men fordi så mykje av planeten er øydelagd eller i ferd med å bli øydelagd. Det fossile brenslet må erstattast med mindre forbruk og meir rasjonalitet (sjå neste punkt), men også med meir manuell arbeidsinnsats. Sjølv om fleire hender og hjernar vil kome i arbeid, er det, iallfall i første omgang, til dømes neppe grunnlag for å redusere normalarbeidsdagen for andre enn småbarnforeldre.

Eit rasjonelt samfunn

Menneskes primærbehov er ikkje, som i Norge no, 75 bilmerke og mange titals variantar av kvart merke å velje mellom. Dette mangfaldet gjer bilisme tungvint, kostbar og ulik for folk, når det må importerast, haldast lager, reservedelar og reparasjonskunnskapar om alle variantane. Den som har økonomi til ein tre tonns SUV, kjøper seg også tryggleik på kostnad av den som køyrer ein liten bil i kollisjonar mellom dei to. Menneskes primærbehov er ikkje å ha hus på 500 kvadratmeter og hytte på 300 kvadratmeter, der alt må haldast vintervarmt og landets elektriske kraft byggjast ut for denne bustadmassen.

I eit fornuftig samfunn har alle akseptable bustadforhold, men ingen familie meir enn 100 eller 150 kvadratmeter. I eit fornuftig samfunn på vårt teknologiske nivå har truleg dei fleste utanfor storbyane bil, men lette og difor lite drivstoffkrevjande bilar. I eit fornuftig samfunn blir reklame erstatta med vareinformasjon, og det blir importforbod mot jugl. I eit fornuftig samfunn blir vaskemaskinen reparert og ikkje bytt ut om ein komponent ryk, for maskinar og utstyr skal vare lenge.

Det inneber også at mykje unødvendig arbeidsinnsats kan sjaltast ut eller erstattast med annan arbeidsinnsats. Annankvar vaske-maskinseljar kan omskolere seg til vaskemaskinreparatør. Somme av reklamefolka kan bli informasjonsarbeidarar, andre gå over til praktiske yrke.

Eit sjølvforsynt samfunn.

Då Sovjetunionen braut saman i 1989, ramma det cubansk matproduksjon. Det kom ikkje lenger traktorar, olje og reservedelar, kunstgjødsel og plantegifter frå Sovjet. Og USA forsterka den handelsblokaden dei hadde innført alt i 1962. Tanken frå Pentagon var at når cubanarar til dømes opplever at dei ikkje har tilgang på medisinar, vil dei reagere med misnøye med eigne styresmakter og eige styresett. Kvart år sidan 1992 har FN stemt for at blokaden skal hevast. Men i staden for å følgje FNs tilrådingar har USA, som i andre samanhengar er verdas fremste frihandelsforkjempar, reagert med å stramme inn sanksjonane.

Dette viser kva problem eit kommunistisk land i ei kapitalistisk og globalisert omverd må førebu seg på. Land som elles snakkar varmt om menneskerettar og som forkynner globalt like ordningar for handel og vareutveksling, kan på kynisk vis velje varemangel, sjukdom og naud for dei som vel ein annan veg. Berre dersom nødvendige varer kan produserast innanlands , har eit kommunistisk land i ei kapitalistisk omverd sjansar til å greie seg. Eit land som Norge må ikkje berre produsere mat til eiga befolkning, men også nødvendige industrivarer, reservedelar til maskinar av alle slag, medisinar og undervisningsmateriell. Landet må ha ein fleksibel industriproduksjon og allsidige og høgt kvalifiserte fagmiljø av dei mest ulike slag.

Det inneber ikkje nødvendigvis at til dømes vaskemaskinar skal produserast innanlands, men at dersom importen av vaskemaskinar eller delar til vaskemaskinar skulle ta slutt, kan industri leggjast om slik at innanlandsk produksjon kjem i gang.

Eit demokratisk samfunn

For det sjette må demokratiet gjerast reelt. Det inneber at avgjerder må takast på ulike nivå og at me må utvikle arenaer for meiningsbryting og prinsipp for avgjerder på alle desse nivåa, ut frå den grunntanken at alle menneske er like viktige og skal ha innverknad på samfunnets gang.

La oss sjå på tre spørsmål knytt til demokrati, lokalsamfunn som debatt- og handlingsarenaer (1), ytringsfridom (2) og illojalitet (3).

Eit reelt demokrati krev ei god organisering rundt kollektiva av ulike slag, frå familien via det som før i tida kallast bedelaget og grenda eller lokalsamfunnet og til kommunen, regionen, staten, nærliggjande statar, verdsdelen og det globale. EUs uttrykte, men langt frå realisterte nærleiksprinsipp er eit godt prinsipp: Alle avgjerder skal takast så nær dei dei gjeld, som råd er.

I det meste av historia og i dei fleste land har grenda eller lokalsamfunnet vore den naturlege og mest sentrale sosiale eininga for folk. Ein enkel definisjon er at lokalsamfunnet er så lite at innbyggjarane kjenner eller iallfall veit om kvarandre og så stort at dei kan ha sitt eige fotballag og sine eigne grendediskusjonar. Men i vårt land og i mange land har styresmakter ignorert det lokale som handlings- og vedtaksarena. Det at lokalsamfunnet skal ha sitt grendehus, sin skule, sin idrettsplass og sin kafé, og eit stykke på veg sin felles produksjon, er avgjerande for eit fungerande demokrati.

Absolutt ytringsfridom inneber at folk må kunne kritisere alle trekk ved det nye samfunnet eller dette samfunnet som system, ikkje berre utan at dei blir stoppa, men også utan at det får negative konsekvensar for dei. Berre om folket vil behalde det nye samfunnet og difor forsvarar det mot kritikk, har det livsrett.

Eit par døme kan illustrere skilnaden mellom vårt samfunn og eit samfunn med ytringsfridom: Sommaren 2012 vart Trond Ali Linstad innstilt til Kongens fortenestmedalje i sølv for sosialt og humanitært arbeid blant innvandrarar i Oslo. Avisredaktørar, som gjerne ser seg sjølve som ytringsfridommens mest brennande forsvararar, kritiserte Linstads politiske holdningar. Eit stykke på veg deler eg kritikken. Men det rokkar ikkje ein tøddel ved at Linstad har gjort eit viktig sosialt og humanitært arbeid og difor heller ikkje ved grunngivinga for medaljen. Kampanjen mot Linstad lykkast, det vart ingen medalje på han. Hausten 2012 vart bloggaren Ole Jørgen Anfindsen oppsagt frå jobb i Det Norske Veritas, visstnok fordi han hadde vitna i 22.-juli-saka. Anfindsens syn på innvandring, såleis at me om nokre tiår kan få islamsk fleirtal i Norge og at ulike rasar har ulik intelligens, er både dårleg fundert og samfunnsskadeleg. Men metoden må vere å drive tilbake dårleg funderte og samfunnsskadelege synsmåtar, korkje å forby dei eller å behandle dei som har desse synsmåtane, dårlegare enn andre.

Solidaritet ja, lojalitet nei, skriv Jan Myrdal i ei av sine skriftställningar.⁵ Det er ein god parole og ein illustrasjon på at me treng ein debattkultur der saker, kunnskapar og argument er det einaste viktige, og lojalitetsband irrelevante, ein debattkultur der me kan føle oss trygge på at aktørane tek stilling og argumenterer ut frå kva dei meiner er rett og gale og ikkje ut frå kva for argument som tener det miljøet dei er eller vil bli delar av.

Eit stabilt samfunn

Dette sjuande punktet vil somme stusse på. For utilfredsheit med rådande tilstandar og idear om forandring er ein del av det felles tankegodset mellom kapitalisme-forsvararar og tradisjonelle kommunistar. Honnørorda om forandring står i kø, vekst, utvikling, modernisering, omstilling, omstrukturering, endringsvilje.

Også eg som skriv dette, meiner samfunnet treng nytenking og omstilling. Men i forholdet mellom stabilitet og forandring er stabilitet det viktigaste. Og endringar innanfor naturens tåleevne handlar vanlegvis om dei mange små stega meir enn dei store, om å levere gardsbruket eller industribedrifta eller lokalsamfunnet i litt betre stand til neste generasjon enn det var då ein overtok. Det at verdas folketal er i ferd med å stabilisere seg, gjer at det også blir langt enklare å forvalte kloden i tråd med dette målet.

Eit samfunn der ingen berikar seg på andre sitt arbeid

»Arbeiderpartiet er for rettferdig lønn. Derfor er vi for … utjevning av lønnsforskjeller », les me på partiets heimesider. Me kan ta Olav Thon som døme. Ifølgje Dagens Næringsliv eig han 25,5 milliardar kroner. Viss Thon, som snart er 90 år, har hatt 70 arbeidsår, kvart på 300 dagar, betyr det at han har tent ein og ein kvart million kroner om dagen desse 70 åra. Ikkje fordi han har vore hundre gonger flinkare arbeidar enn dei som har reidd sengene på hotella hans eller vaska kontorgolva, men fordi han har tileigna seg ein stor del av verdien av dei andre sitt arbeid. I 50 av dei 70 åra har Arbeidarpartiet hatt regjeringa, dei siste 8 saman med SV og Sp.

Blant totalforboda i det nye samfunnet, saman med forbod mot undertrykking av kvinner og fattige, mot bruk av vald mot svake og mot øydelegging av natur, bør me innføre forbod mot å berike seg på andre sitt arbeid. Ein første start kan vere å oppheve arveretten for eigedommar eller verdiar på meir enn fem millionar kroner. Med det vil me få 25 545 av Thons 25 500 millionar til bruk for samfunnets beste.

Noko meir om vanskane

Nokre år sidan møtte eg ein av dei sentrale i opprøret på Sri Lanka i 1971. Etterpå hadde han sete mange år i fengsel og vorte nedbroten psykisk og fysisk, men kome seg att og vorte småbrukar og småbruksaktivist. – Eg har framleis dei same grunnholdningane og kan framleis kalle meg maoist, men likevel meiner eg det var bra me i Folkets frigjeringsfront ikkje lykkast, sa han. For me hadde neppe makta å byggje eit betre samfunn.

Russland, dei andre austblokklanda, Kina, Albania, Nord-Korea og fleire, har ikkje vorte til velsigning for folk flest. Dei fleste har ikkje vorte øydelagde utanfrå av imperialistiske okkupantar og heller ikkje av ein kontrarevolusjonær kapitalistklasse, men innanfrå gjennom nye maktapparat. Truleg hadde det gått like eins om Norge i 1920 eller i 1974 hadde gått gjennom ein sosialistisk revolusjon.

Noko av det same ser me når det gjeld fellestiltak innanfor vårt land. Eit samarbeid og ei prioritering av fellesskapet framfor den enkelte kan fungere innan familien – og gjer det truleg i større grad no enn for femti eller hundre år sidan i vår del av verda. Det kan også ofte fungere innan lokalsamfunnet eller organisasjonen, der folk kan bruke hundretals eller tusentals dugnadstimar for å tene fellesskapet. Men når samvirkebedriftene eller organisasjonane blir store og nasjonale, får dei også direktørar og styreleiarar og lokale styringsfolk som ser det å tene toppsjiktet som si viktigaste oppgåve. Difor er den viktigaste skilnaden mellom COOP og Rema 1000 eller mellom Tine Meierier og Q-meieriene at direksjonane i COOP og Tine har eit lojalt tillitsmannsapparat å spele på.

For alle som vil fremje sosialisme eller kommunisme, er det freistande å sjå bort frå dette. Det gjeld å selje bodskapen, og då fokuserer ein på det positive og ikkje på det negative. Det er som med andre varer, cola eller mjølk eller bilar eller pc-ar. Seljaren seier ikkje at i denne bilen har fabrikanten lagt inn ei rustlomme her og ei rustlomme der, slik at bilen i løpet av ti-femten år skal bli nedbroten og bytast ut med ein ny bil, eller at colaen inneheld store sukkermengder, slik at coladrikking skal bli vanedannande. Difor har også marknadsføringa, av så å seie alle varer, i hovudsak som målgruppe dei som er lite i stand til å reflektere sjølve. Men desse, dei mest korttenkte eller lettlurde blant oss, er heller ikkje i stand til å gå fremst i å utvikle eit anna samfunn.

Argumentasjon for kommunisme må i staden ha dei reflekterte som målgruppe. Difor må metoden også vere å vere tydeleg: Det valet me står overfor, er mellom dagens samfunn, med alle sine veikskapar og negative utviklingstrekk, og eit klasselaust samfunn som lett kan bli eit oligarki med minst like sterk utbytting av folk. Berre viss me lykkast i å hindre eit slikt forfall og byggje noko heilt anna, er det forsøket verdt.

Kan A mobiliserast?

Innleiingsvis presenterte eg underklasserepresentanten A. As mål for eigen del er å overleve. Draumen kan vere ei delvis uføretrygd frå NAV til ho blir minstepensjonist, eller i noko verre fall at ein suppestasjon blir opna i nærmiljøet. A har ikkje mål for samfunnet, ho meiner samfunnet og politikken er for dei andre, for mellom- og overklassen.

Når folk i det politiske venstre snakkar om at arbeidarklasse og mellomklasse er i same båt, kjenner ikkje A seg att. Ho opplever at det er milelangt mellom hennar og B sin samfunnsposisjon.

For A er heller ikkje avsløringar av kapitalismens uvesen, av kameraderi og korrupsjon og sløsing med offentlege midlar, så oppsiktsvekkjande. A opplever så å seie dagleg at samfunnet sorterer folk i viktige og uviktige og held seg med eitt regelsett for dei viktige og eit anna for dei uviktige.

A møter altså kapitalismen med resignasjon. Dette samfunnet er slett ikkje bra, tenkjer ho, men det er det MINST ILLE av dei samfunnstypane me har å velje mellom. Og historia så langt tyder altså på at ho har rett. Dersom me skal evne å mobilisere A, kan me korkje basere oss på hennar illusjonar eller naivitet, me må byggje på realtenkinga. Me må for det første presentere eit betre alternativ. For det andre må me vise i praksis at me meiner alvor.

Sjansen for å mobilisere A og å få gjennomslag for anna tenking er større no enn han har vore dei siste tiåra. For marknadsøkonomien er i ferd med å bryte saman. Verda, og den vestlege verda mest, har kome inn i ein turbulent periode. Etter 500 års verdsdominans er Vest-Europa/USA i ferd med å miste verdshegemoniet. Den økonomiske krisa blir djupare månad for månad, arbeidsløysetala stig, og fattigdom og svolt aukar, medan rikfolk flest vassar i meir og meir pengar. I slike situasjonar vil folk tenkje andre tankar. Dei vil opplever urettvisa og meiningsløysa. Dei vil reflektere over om dagens kriseherja kapitalisme er den einaste mogelege samfunnsforma. Dei vil protestere og gjere opprør, lære av røynsler og bli klokare og fleire.

Notar:

1. FAOSTATs database
2. V. I. Lenin: Marx-Engels-marxisme, norsk utgåve 1952, side 195.
3. Sitert frå Michael Lebowitz: Socialism for the 21st century – re-inventing and renewing the struggle. Nettsidene LINKS international journal of socialist renewal, 9. januar 2013.
4. Referert i Walden Bello: «The Food Wars», London 2009, side 133.
5. Jan Myrdal: Skriftställning 3, side 132–133.

Erling Folkvord har vært mange ganger i Kurdistan, og er aktiv i solidaritetsarbeidet. Har god kontakt med kurdiske organisasjoner og blant annet truffet Abdullah Öcalan før han ble fengslet.

Kurdistan er området der dei fleste er kurdarar. Stormaktene delte opp Midtausten etter første verdskrigen. Tyrkia, Iran, Irak og Syria fekk kvar sin bit av Kurdistan. Truleg bur drygt to millionar kurdarar i Syria. Rojava er namnet på den kurdiske landsdelen. Mange av kurdarane i Syria bur utafor Kurdistan, mellom anna i Aleppo og Damaskus. Fleire hundre tusen var statslause fram til for få år sia. Samtidig har Rojava både etniske og religiøse minoritetar, slik som arabarar, armenarar og jezidiar.

Frigjort område i Syria

New York Times skreiv nyleg at Det demokratiske Unionspartiet (PYD) er den sterkaste fraksjonen i Rojava og at dei «har ein godt trent milits». Den amerikanske avisa siterer og ein syrisk-amerikansk samfunnsforskar i Washington. Han seier PYD har ein «ultranasjonalistisk kurdisk ideologi».¹

Den siste påstanden går på tvers av det vi såg og høyrde i Rojava. PYD sine representantar fortel at dei i juni 2012 tok kontroll over store delar av det kurdiske området i Syria. Dei har oppretta kurdiske styringsråd på fleire nivå. Det høgste rådet har ansvar for heile det frigjorte området. Så er det liknande råd for kvar by og kvar landsby. Dei vi snakka med, la vekt på at dei ikkje-kurdiske minoritetane skal vere representert i desse råda. Vi veit ikkje i kor stor grad dette er gjennomført, men frå PYD høyrde vi ikkje eitt ord som likna på nasjonalistisk kurdisk ideologi.

Innringa av fiendar

Den frigjorte delen av Rojava grenser i nord mot Tyrkia. På vestsida er grensa uklar mot Den frie syriske hæren (FSA) sitt område. Grensa er like uklar i sør mot området der Assad-regimet framleis har eit grep. Den austlege naboen er Irak, dels den Bagdad-styrte delen av landet og dels den kurdiske regionen. Assad-regimet held framleis flyplassen i Qamishli, den største byen i Rojava. Desertørar har fortald at denne sivile flyplassen no er ein militærbase.

Kurdistans regionale regjering (KRG) i nordlege Irak er einaste naboen som ikkje er fiendtleg innstilt. Derfor er det muleg å få inn ein del varer og hjelpeforsyningar. Ein liten båt med påhengsmotor er einaste lovlege persontransporten over grenseelva Tigris. Den godt orienterte tolken vår i Rojava fortalde at KRG ikkje let journalistar krysse grensa på den måten. Derfor har få utlendingar vori i området etter frigjeringa.

Leiaren i PYD var på Oslo-besøk i fjor haust. Han la vekt på at partiet vil unngå krigshandlingar. Dei har bygd opp sjølforsvarsstyrker, men trur ikkje på å nedkjempe Assad-regimet militært. PYD arbeider langsiktig for fredeleg samkvem med arabarar og dei andre minoritetane. Dette er ein annan metode i kampen mot Assad enn det FSA og ulike islamistiske grupper har satsa på.

Den frie syriske hæren (FSA)

Sere Kaniye er ein av dei kurdiske byane tett inntil grensa mot Tyrkia. Her var det bakkekampar fram mot slutten av februar 2013. Styrkar frå FSA overtok den frigjorte byen nokså lett. Dei brukte syriske stridsvogner som kom over grensa frå Tyrkia. Sannsynlegvis hadde FSA erobra stridsvognene frå Assad-hæren lenger vest. Så hadde FSA kryssa grensa til Tyrkia, køyrd austover før dei kryssa grensa på nytt, og sette stridsvognene inn i kampane i Sere Kaniye. Dei kurdiske sjølvforsvarsstyrkene gjenerobra storparten av byen etter harde kampar. Assad sine fly bomba utkanten av Sere Kaniye tre–fire dagar før vi var der

Det lokale Styringsrådet kontrollerte i slutten av mars det meste av Sere Kaniye. Byen var prega av allsidig varemangel, men alt verka velorganisert. Åpne butikkar, litt handel, folk i gatene. Lett å kome i snakk med folk både ute i byen og der vi ba om å få kome innomhus på besøk. Den FSAkontrollerte delen av byen var annsleis: Nesten folketomt. Dei fleste butikkane var stengt. Søppel i gatene. Dei få menneska vi såg, verka nærmast apatiske.

Vi besøkte ei FSA-avdeling ved grenseovergangen til Tyrkia. Svara var ikkje eintydige da vi hadde eit møte med nokre av dei:

– Vi er humane.

– Vi ønskjer ikkje å leve med våpen i hendene.

– Det er ingen radikale islamistar her.

Men ein av dei sa og:

– Så lenge Assad har makt, vil radikale grupper vekse fram og vi vil ikkje vere i stand til å kontrollere dei.

Vi spurde om korleis dei ser på Det syriske nasjonalrådet (SNC). Ein lege som sa han til dagleg organiserer naudhjelp frå Istanbul, svara:

– Dei som er utanlands, representerer ikkje oss. Dei er enkeltpersonar, og dei vil vere med på å dele kaka i Syria. Alt dei har gjort, har mislyktest.

Svaret var klart nok, og det stikk motsette av eit av hans eigne medieutsagn om SNC nokre veker tidlegare. Den avdelinga vi møtte, hadde ein bil med FSA-symbol. Ei stridsvogn utafor var dekka av ein presenning.

Det er ikkje godt å vite om desse folka er FSA. Eller kven som er FSA. Ein PYDleiar sa til New York Times at kven som helst som skaffar seg våpen, kan seie: «Eg er Den frie syriske hæren.»

Eit skolebygg nokre få hundre meter frå grensa, er eitt av fleire bevis på at Tyrkia fører krig i Rojava. I rakettgjennomslaga i betongveggane var armeringsjerna bøygd slik at prosjektilet berre kan ha komi frå den tyrkiske sida.

Tyrkia etter Öcalans Newroz-tale

Den tyrkiske hæren har ikkje tatt pause i den snart 30 år lange krigen mot den kurdiske frigjeringsrørsla. I dei første to vekene etter Newroz retta Tyrkia artilleri- og flyangrep mot både den kurdiske delen av Tyrkia og mot det geriljakontrollerte området i kurdisk del av Irak.

Eksekutivrådet i KCK (Samanslutninga av kurdiske samfunn) sa 30. mars at statsminister Erdogan sin språkbruk om ein eventuell fredsprosess berre er ei gjenspeiling av den kolonimaktstenkjinga som dominerer den tyrkiske staten . KCK krev at Tyrkia kvittar seg med denne tilnærminga.

Det lovlege Freds- og demokratipartiet (BDP) i Tyrkia, har same oppfatning. BDP ønskjer fredelege, politiske forhandlingar. Dette må føre fram til at den kurdiske befolkninga får alle demokratiske og kulturelle rettar. Det betyr å omdanne Tyrkia til ein moderne demokratisk republikk, som daverande PKK-leiar Abdullah Öcalan sa i forsvarstalen sin før han vart dømt i 1999. Statsminister Erdogan har på si side handplukka 63 personar til det avisa Hurriyet omtalar som ein kommisjon av «kloke personar» («wise people»).² Dette ser mest ut som eit utspel for å gi inntrykk av politisk kursendring.

I millionbyen Amed (på tyrkisk: Diyarbakir) møtte vi både offensive BDP-politikarar og ei offensiv befolkning. BDP brukar i dag omtrent same ord og uttrykk som leiarane i geriljaen. Ein av BDP-leiarane som presiserte at Tyrkia må stanse krigen og ta konkrete steg for å kome kurdarane i møte, føyde til at sonen hans er geriljasoldat. Etter fire år med massearrestasjonar sit rundt 10 000 av BDP sine tillitsvalde, medlemmar og sympatisørar i tyrkiske fengsel. Menneskerettsorganisasjonen IHD rapporterer at utanomrettslege avrettingar og drap utført av ukjend gjerningsmann framleis er vanleg. I dei fire siste åra døyde 333 personar i den kurdiske landsdelen på dette viset.

BDP-tillitsvalde seier dei arbeider på lang sikt. Dei lar seg ikkje stoppe verken av massefengsling eller tyrkiske bombefly. BDP har tvert om vori i stand til å trappe opp både sivilt massearbeid og innsatsen i kommunestyra og i nasjonalforsamlinga.

Kvinnekvotering

Både i Rojava (dvs. i kurdisk del av Syria) og i Tyrkia møtte vi ei ny form for kvinnekvotering. 40 prosent kvinner i styrande organ er ikkje nok. I tilleg har både PYD i Rojava og BDP i Tyrkia innført eit to-leiar system. Tolken vår brukte det engelske ordet co-chairs. Partiorgana har to likestilte leiarar, ein mann og ei kvinne.

Det er vanskeleg å tenkje seg eit kraftigare og meir provoserande brot med den innarbeidde kvinnerolla som så mange kurdiske menn er godt fornøgd med.

Tyrkiske Belgin Akaltan kommenterte nyleg dette i Hürriyet , ei av dei største avisene i Tyrkia:

Akkurat på dette punktet i historia, skulle eg ønskje at eg var ei kurdisk kvinne. Korfor? Fordi framtida ser betre ut for dei enn for oss. (…) Berre sjå deg rundt: Dei har ei kvinne ved sia av ein mann i nesten alle initiativ, i kvart einaste utval og i kvar einaste politisk og sosial rørsle. (…) Dei har ein identitet; dei er stolte, dei har ein visjon.» Ho skriv at tyrkiske kvinner sin identitet er knust, men er og litt optimistisk: «Kanskje får vi til å sette saman bitane, hand i hand med våre kurdiske søstre.³

Solidaritetsarbeid

Den kurdiske frigjeringsrørsla under KCK/ PKK-paraplyen ser ut til å ha ulik, men veksande oppslutning i statane som i 90 år har styrt kvar sin del av Kurdistan. Dei kurdiske organisasjonane oppfordrar vener i utlandet til å mobilisere og skape press mot både regjeringar og nasjonalforsamlingar.

I Tyrkia-allierte Norge er folkeopplysning ei første, men langvarig oppgåve. Vi bør rette kritikken mot den raud-grøne regjeringa som mellom anna held handa si over våpensal til Tyrkia.

Eg vil og oppfordre fleire til å besøke Kurdistan for å bli kjent og for å lære. Den PKK-inspirerte frigjeringsrørsla er ulik revolusjonære organisasjonar i Europa. Dei har kampevne og folkeleg oppslutning som er milevis forbi det som finst i Europa.

Notar:

1. New York Times 6. februar 2013.
2. Hurriyet Daily News 3. april 2013.
3. Hurriyet Daily News 30.-31. mars 2013.

 

Support our Troops – Hvorfor unge amerikanere verver seg til krig

Boka av Sarah Salameh er ei bok eg har venta på sidan eg første gong høyrde Sarah fortelja om feltarbeidet ho gjorde i USA i 2008. Spesielt fascinert blei eg då ho fortalte om ungdommar som vurderte både å tenestegjera i fredskorpset og i dei amerikanske militære styrkane, men som valde det siste fordi det var meir usjølvisk. Boka er basert på ei masteroppgåve i antropologi, men språket er lettlest og historiene er spanande. «Suppose they gave a war and nobody came?», var spørsmålet som blei stilt under Vietnam-krigen og som blei besvart med avvikling av den allmenne verneplikta. Dei verva soldatane skulle bli meir lojale.

Salameh reiste til ein liten amerikansk by ved the Great Lakes, prega av nedgangstider og økonomisk krise. Fabrikken er bytta ut med vervekontor. Ho snakkar med vervarane, ho snakkar med dei som blir verva, med soldatane og familiane deira, mødrer og koner som venter på at dei skal komma tilbake. Og soldatane er lojale, men kjenner seg samtidig brukt opp av myndigheitene, når dei risikerer å bli sendt ut gang på gang. Dei vervar seg stort sett ut frå naud, dei ønskjer sikre inntekter og støtte til utdanning i eit samfunn som har mista arbeidsplassane sine. Men dei har også gått på forteljinga om at «dei der borte» må hjelpast. Som offiserspira Kate (17 år) seier: «USA gjør verden til et bedre sted – en ammunisjonsrunde om gangen.»

Boka gir eit innblikk i det amerikanske samfunnet, og god bakgrunnskunnskap og analyse om kva som gjer at USA klarer å senda stadig nye ungdommar ut i verda på tokta sine.

Gresshoppen og fuglen

Romanen den libanesiske forfattaren Hanan al-Shaykh har skrive om mor si. Al-Shaykh, er ein av dei internasjonalt mest kjente arabiske forfattarane. Ho fekk sitt gjennombrot med romanen The story of Zahra om den libanesiske borgarkrigen. Romanen hennar handlar ofte om kvinner. Men det var ei livshistorie ho har bruka lang tid på å ta tak i, historia til hennar eiga mor. Grunnen var at mor hennar hadde gått frå faren og dermed ho og søstera då dei var små, etter eit langvarig forhold til ein annan mann. Dei vaks dermed opp hos den strengt religiøse og verdsfjerne faren. Og sårheita frå å bli vald bort haldt seg langt inn i vaksen alder. Mor hennar bad ho lenge om at ho skulle skriva livshistoria hennar. Ho var så sint på at eit trestykke og litt bly kunne vera sånn ein mektig fiende. Ein analfabet kan ikkje fortelja ved hjelp av ein blyant.

Mor til forfattaren må ha vore eit vakse born mesteparten av livet. Ho øydsla bort pengar, ho let tilfeldige innfall styra, og var sterkt påverka av romantiske filmar og songar. Men ho fekk ikkje vera born lenge nok, på grunn av fattigdom, skilsmisse og daud i familien blei ho forlova som 11-åring til svogeren sin som då var blitt enkemann etter syster hennar sin daud. Ho blei gifta til han som 15-åring. Då ho gifta seg, var ho allereie djupt forelska i Mohammed, ein ung mann som også elska ho tilbake. Romansen mellom dei gjekk føre seg i mange år før ho til slutt tok mot til seg og bad mannen sin om skilsmisse.

Det er vanskeleg å omtala denne romanen utan at han verkar som ein melodramatisk kioskroman. Men styrken i boka er at den fortel om ei kvinne skada av fattigdom og tvang, men også om ei kvinne som lagar poesi utan å kunna skriva og som frå barnsbein av er ein ustyrleg opposisjonell mot rammer og tvang frå familie og ektemann. Det er hennar stemme me får høyra i boka, og det er ein overraskande og underhaldande stemme.

Radikalportal.no

leverer daglege kommentarar frå norske og utanlandske skribentar. Breidda på både redaksjonen og skribentane er spanande, noko som gjer at kommentarane gir ny innsikt og skapar diskusjon. Verdt å følgja med på framover.

Ingrid Baltzersen

Bård Jordfald
Flere spor – mange veier?
Fafo 2013

Rapporten er skrevet på oppdrag fra Norsk Jernbaneforbund, Norsk Lokomotivmanns Forbund og LO Stat.

Den bygger på en omfattende litteraturliste og mange intervjuer med tillitsvalgte og aktører innafor norsk jernbane.

Den sier sjøl at den tar for seg hvordan man kan få til en rask og effektiv utbygging av norsk jernbane, fordeler og ulemper ved forskjellige organisasjons- og finansieringsformer og hva vi kan lære av andre land sin organisering av jernbane.

Alle som er opptatt av jernbane i Norge, vil ha nytte av å lese rapporten, ja det er nærmest en forutsetning for å kunne si noe fornuftig om jernbanebygging/drift i vår tid. Den gir en god oversikt over situasjonen i Norge, de aktørene som er inne i det norske markedet, og en statistisk oversikt over situasjonen i Europa. Den gir også en oversikt over hvordan norsk jernbane er finansiert. Hvordan den er organisert og mulige tilknytningsformer til staten, og hva disse innebærer av muligheter og utfordringer. Rapporten ser også på hva som ligger av planer for investeringer/vedlikehold (før ny NTP blir lagt fram), og hva oposisjonen på Stortinget har vist av holdninger og lagt fram av planer (også det, før endelige program for valgperioden 2013–17 er lagt fram).

Det er nærmest en rørende enighet om å satse på jernbane, i alle fall i ord, men klare skiller i virkemidlene man vil bruke. For høyrepartiene er organisatoriske endringer og konkurranseutsetting viktige deler av satsingen. FrP vil selge NSB, de andre vil «konkurranseutsette flere strekninger».

Utfordringene, som en sier i dag, står i kø. Jernbanenettet er til dels nedslitt, store etterslep i vedlikehold og kapasiteten er sprengt. En må foreta betydelige investeringer for å ha håp om å ta unna trafikkvekst. I 1992 lanserte NSB (v/ Ueland) «Ny kurs for jernbanen», der de skisserte investeringer for 40 milliarder innen 2004, bl.a. InterCity Triangelet med hastighet 250 km/t. Det blei aldri noen ny kurs, midler til investeringer kom aldri gjennom statsbudsjettet.

Reisetidene er omtrent som for 30–40 år siden. Norske tog går tregt sammenliknet med andre land. Gjennomsnittshastighet 75 km/t mellom norske byer, med togbytte går det ned i 53 km/t. 6 % av linjenettet har dobbeltspor, kun 30 % er bygget for hastighet over 100 km/t, kun 4 % over 160 km/t (dvs. Gardermobanen med 210 km/t). I Spania brukte vi 2 timer og 30 minutter på strekningen Madrid – Barcelona, 621 km. Sverige bruker 3 ganger så mye penger per innbygger som Norge på jernbane.

Rapporten ser på EUs reguleringer og hvordan de er satt ut i livet i forskjellige land. Hvordan er lovgiving tilpasset i de enkelte land, og hvordan er konkurransen i markedene.

I tillegg går rapporten nærmere inn på situasjonen i noen utvalgte land. Dette er langt fra tilfeldige valgte eksempler. Landene Sverige, Sveits, Tyskland og Frankrike utgjør både de to største jernbanelandene i Europa, og to av de små landene som på hver sin måte har vært «unntakene» i utviklingen de siste 30 årene. Sverige ved at de har «gått i spissen», og vært langt forut i tid for EUs krav om deregulering og konkurranseutsetting. De blir sett av noen som «flinkeste gutt i EU-klassen», av andre som europeisk jernbanes «nyttige idiot», eller kanskje som begge deler. Sveits har holdt fast på sin struktur uten organisatoriske endringer siden 1999. De har et intergrert selskap som er ansvarlig for infrastruktur og drift (gods/persontrafikk) og eiendomsforvaltning. Sveits kan uhindret gjøre dette siden de ikke er med i EU/EØS, og med sin unike geografiske plassering har de kunnet forhandle gunstige avtaler med hensyn til transport og vegavgifter på transittransport, med EU.

Det går ikke an å si noe om hvor europeisk jernbane går, uten å se på de største aktørene og se hvordan de tilpasser seg lover og avtaler i EU. En kan kanskje savne et blikk inn til Storbrittannia, men en god del av erfaringene derfra er vel mer almennt kjent, med hensyn til deregulering av infrastrukturforvaltning og de konsekvenser det fikk. Den engelske regjeringa måtte jo gjøre full retrett og opprette et nytt statlig infrastrukturselskap. Også Spania er sjølsagt svært interessant, men de enorme investeringene i høyhastighetsbaner må kanskje få noen flere år på seg før en kan si om det har vært dramatiske overinvesteringer, eller om de er liv laga, også etter finanskrisa. Investeringene har i stor grad skjedd med støtte fra EU, og har bidratt til boomen i bygge- og anleggsbransjen i landet.

Høyrepartiene i Norge vil ha mer konkurranse for jernbanen, men persontrafikk har jo i mange år måttet konkurrerere med parallelt gående busser og fly, og godstrafikken på jernbane blei deregulert i 2007. I tillegg bygges stadig nye veier om for å legge til rette for tungekjøretøy og høyere gjennomsnittshastigheter. Det er altså allerede stor konkurranse om gods og passasjerer innafor Norge.

Felles for erfaringene med konkurranse om eller på sporene er at dette er svært kapitalintensiv virksomhet, og mindre aktører bukker under. De som overlever, er stort sett datterselskap av de statlig eide jernbaneselskapene i diverse europeiske land. Først og fremst Tyskland og Frankrike, men også NSB, DSB, SJ og italiensk jernbaneselskap er ute og slåss om anbud i andre land.

Omtrent halvparten av midlene til europeisk jernbane kommer fra offentlige støtte. På forskjellige måter, som midler til infrastruktur, drift og vedlikehold av infrastruktur, kjøp av «ulønnsomme ruter», gjeldssanering, byggeprosjekter. I mange land dreier det seg også om hvordan pensjonskonstnadene føres og reelt dekkes, spesielt siden det stort sett er store misforholdmellom antall pensjonister og nåværende ansatte i selskapene.

Rapporten starter med å vise at transport dreier seg om valg. Valg som ikke er frie, men avhengig av tidligere valg. Dette kunne nærmest vært sitert fra Marx, hvis forfatteren hadde tatt med at vi var avhengig av teknologisk nivå og geografiske/naturlige forutsetninger, men rapporten er ikke noe politisk rapport som kritiserer tilstanden på norsk jernbane eller i Europa ut fra en kapitalkritisk synsvinkel. Jeg ville gjerne sett en mer kritisk tilnærming til EU kommisjonens nærmest religiøse tru på at konkurranse løser alle problemer. Og en nærmere analyse av hvordan trafikken faktisk har utviklet seg med stadig mer konkurranse. Har det gitt mer trafikk fra vei til bane? Det sies at godstrafikken på bane er gått ned i Europa, men skyldes dette utelukkende den økonomiske krisa, eller er konkurranse på jernbanen en medvirkende årsak? I England gikk godstransporten en periode opp, men dette skyldtes at kullgruveindustrien blei lagt ned, så kull måtte importeres, og fraktes fra havnene til varmekraftverkene på jernbane. Er det en reell satsing på jernbane, eller satses det i virkeligheten mest på veg, som i Norge, der godsmengden på jernbane i 2010 ikke var større enn i 1965 (i følge Statistisk Sentralbyrå).

De politiske partiene sier de er for å overføre gods fra vei til bane og sjø, men hva vil en ferjefri E39 føre til? I alle fall mer gods fra sjø over til bil, antakelig fra bane også. Det er vedtatt ny trasè for E6 sør for Trondheim. I følge Melhus-ordfører Jorid Jagtøyen (i Adresseavisen) vil det gi «vogntog en tidsbesparelse tilsvarende 100 000,- per år». Hun sier ingenting om nedlagte godstog, men det vil nok bli resultatet, for jernbanegodsselskapene i Norge sliter med dårlig økonomi. Mer gods fra bane til vei!

Deregulering / privatisering har gitt mange nye jobber – for advokater og økonomer. Det koster å lage anbudsutlysninger og finne hvem som gir det beste tilbudet, og så kontrollere at arbeidet faktisk utføres i henhold til anbudet. Sverige bruker en god del mer på jernbane per innbygger enn Norge, men har store problemer, jfr. Michael Nyberg sin bok Det stora tågranet, som nå kommer i pocketutgave, med nytt etterord. Sosialdemokratene i Sverige var like ivrige som Moderaterne i dereguleringen av jernbanen i Sverige. Dereguleringen startet som et «håndslag» til et SJ i økonomisk trøbbel. Også fagforbundet SEKO støttet i sin tid dereguleringene, men har siden «tatt sjølkritikk».

Høyres Ingjerd Skau møte på NRK radio, et forslag fra Senterpartiet, om å slå sammen JBV og NSB, med å hevde at det er «umoderne». Og NRKs programleder lot henne slippe unna med det. Sjøl vil Høyre heller tilbake til 1800-tallets England, Sverige og USA. Det er tydeligvis mer «moderne» i deres øyne. Sjøl synes jeg det ville vært vel så viktig å slå sammen NSB, CargoNet og Cargolink m.fl.. Å få seg til å sammenligne jernbanen med telenettet, strømforsyningen eller fly for den saks skyld, vitner om svært liten forståelse for jernbanens natur. Trur noen at vi kan få tusenvis av parallelle tog mellom Oslo og Trondheim, som vi jo har med telefonsamtaler? Behovet for samordning av tog er mye høyere, også enn for fly. Likevel gjør høyrepartiene (og EU-kommisjonens folk) det til en dyd å lære av dereguleringen av telefonmonopolet. Jordfald gjør et poeng av at omorganiseringer – les privatisering eller lignende – ikke vil gi mer eller bedre jernbane. Det er et riktig og viktig poeng.

Men sjølsagt sier ikke rapporten ett ord om hva Rødt mener om jernbane.

Kjell S Johansen

Rune Skarstein (red.) Vardøger Nr 34 13

Tidsskriftet Vardøger, med politisk tilholdssted på venstrefløyen i SV, kommer i disse dager med et nytt nummer, med tittelen Europas krise – krisas Europa. Nummeret består av totalt ti artikler som tar for seg ulike sider ved temaet, hvorav noen omtales nærmere under. Hovedinntrykket er at Vardøger, med relativt sjeldne utgivelser – dette er nummer 34 på 44 år – fortsatt klarer å produsere nødvendig kritikk, selv om det, selvsagt, er momenter som kan og bør settes under debatt. Og det er jo, tross alt, noe av hensikten med et tidsskrift av denne typen.

Nummeret åpner med en interessant og opplysende artikkel av Hans Ebbing, en av Vardøgers virkelige grand old men, om EU-visjoner fra Monnet til Habermas. Gjennomgående for disse visjonene, enten de formidles av EU-politikere eller mer eller mindre idealistiske akademikere, er at de abstraherer «europeeren» fra sin sosiale virkelighet. Dette gjenspeiler det eliteprosjektet EU, som en byråkratisk-ideologisk ikke-stat, i virkeligheten er. Alternativet er å legge historisk-empirisk og sammenliknende politisk analyse til grunn. Dette fremstår som mange måter som programerklæringen for resten av heftet.

Blant dem som følger opp dette, er Asbjørn Wahl, som i sin artikkel om fagbevegelsens manglende evne til å møte krisa i dagens Europa med en alternativ politikk til høyresida og nyliberalistenes krav om nedskjæringer, innstramminger og svekkede lønns- og arbeidsvilkår, går langt i å erklære sosialdemokratiet for å være politisk dødt. Sosialdemokratiet var ikke bare dårlig rustet til å møte den nyliberale offensiven fra rundt 1980, det gjorde seg endatil til en representant og pådriver for dette og var derigjennom en helt sentral aktør i svekkelsen av fagbevegelsen som en politisk bevegelse.

Wahl gir flere eksempler på hvordan Euro-LO lenge etter at krisa ble et faktum og EUs medisin på dette ble kjent, fortsatt har basert seg på en illusjon om at det fortsatt eksisterer et partnerskap mellom arbeid og kapital i EU, og at «EU er bygd på prinsippet om sosialt partnerskap; et kompromiss mellom forskjellige interesser i samfunnet – til alles fordel.» Dette gjenspeiler fremfor alt sosialdemokratiets evne til å se dynamiske sammenhenger.

Det var, i følge Wahl, to årsaker til at det i kjølvannet av krisa på 30-tallet oppsto et partnerskap mellom arbeid og kapital. For det første hadde fagbevegelsen etablert seg som en sterk bevegelse med et klart politisk tilsnitt, for det andre fremsto den blotte eksistensen av Sovjetunionen som en trussel mot den borgerlig-kapitalistiske samfunnsorden. Sett fra kapitalens side var partnerskapet derfor fremfor alt av defensiv karakter – de gikk med på de kompromissene som ble inngått, fremfor alt utbygging av velferdsstaten og lønns- og arbeidsforholdsmessige forbedringen fordi arbeiderbevegelsen representerte en mektig klassemakt.

Sett fra arbeiderbevegelsens side, var dette klassekompromisset et redskap til få gjennomslag for viktige krav. Men jo sterkere partnerskapstanken ble, jo mer utviklet sosialdemokratiet seg fra å representere arbeiderklassen til å bli en politisk eksponent for hele det sosiale partnerskapet. Dette skapte en helt egen dynamikk i forholdet mellom arbeid og kapital, der det nærmest ble forutsatt at det eksisterte en felles samfunnsinteresse. Så da kapitalkreftene rundt 1980 brøt med kompromisset, var arbeiderbevegelsen knapt i stand til å se at det var dette de gjorde. I stedet for å bli en kraft mot nyliberalismen, ble sosialdemokratiet en del av den, og en stor del av fagbevegelsen, ikke minst ledelsen, ble med på glideflukten.

For Wahl fremstår sosialdemokratiet som tapt for godt. Det finnes likevel tendenser i fagbevegelsen som peker i en noe annen retning. Dette gjelder ikke minst i landene i Sør-Europa, der EUs krisemedisin har fått de verste utslagene, men også i andre land og faktisk også på EU-nivå, er det tegn som tyder på en noe mer avmålt holdning til at EU og EUs politiske agenda enn tidligere. Euro-LO har for eksempel for første gang i sin eksistens gått aktivt inn for å få Europaparlamentet til å stoppe en traktatendring, og også retorisk er det i ferd med å gå opp for dem at den politikken EU fører, slett ikke har noe å gjøre med den partnerskapstankegangen som så alt for lenge har fått prege europeisk fagbevegelse.

Spredte protester er imidlertid ikke nok, mener Wahl. For at fagbevegelsen skal kunne bli en kraft mot nyliberalismen og dens stadige angrep på arbeidsfolk, må den også igjen gjøre seg til en politisk aktør som klart sier fra at det finnes et alternativ til nyliberalismen, og som klarer å mobilisere en klassemakt som igjen kan få arbeiderklassen på offensiven. Han nevner omgrupperingen på venstresida i land som Danmark, Hellas og Frankrike som tendenser som peker i positiv retning, men det er fortsatt langt igjen.

Selv om artikkelen presenterer en analyse med mye for seg, er det samtidig ett spørsmål som står ubesvart, og det er hvordan arbeiderbevegelsen, om den igjen kommer seg på offensiven, skal unngå at denne styrken slår ut i et kompromiss kapitalen igjen kan forlate. Så lenge det er kapitalistiske strukturer som ligger til grunn for den samfunnsmessige produksjonen og reproduksjonen, vil det alltid være en fare for at kapitalen vil kunne presse arbeiderklassen på defensiven. Det er selvsagt umulig å avkreve Wahl et svar på hvordan dette skal forhindres. Men for den som er interessert i dette, og det politiske samspillet mellom klasser generelt, er denne artikkelen et viktig bidrag.

En annen av de bærende artiklene i nummeret, er Rune Skarsteins artikkel om eurokrisa og det tyske økonomiske diktatet. Dette, mener han, og viser han ganske godt, er i realiteten en politikk som slett ikke har til hensikt å redusere gjelda for land som Spania og Hellas, men snarere en politikk som representerer en krigserklæring mot arbeiderbefolkningen i landene. Som sådan illustrerer han, for øvrig også i likhet med flere av de andre bidragsyterne, Wahls poeng om kapitalens offensiv.

Logikken som ligger bak de såkalte «redningspakkene », er en påstand om at krisa er en følge av at enkelte land har drevet en uansvarlig finanspolitikk, og at dette må rettes opp gjennom en hestekur, eller sjokkterapi, som tilsvarende politikk ble kalt i Øst-Europa i kjølvannet av Berlinmurens fall og Sovjetunionens kollaps. Skarstein omtaler særlig Spania, og viser gjennom en sammenligning med Eurosonen generelt og Tyskland spesielt at Spania på ingen måte har hatt noen vekst i offentlige utgifter eller reallønnsnivå som er merkbart større. Og i motsetning til Tyskland, og Eurosonen som helhet, har Spania oppfylt Maastrichtkonvensjonens krav om offentlig gjeld som andel av BNP – i hvert fall før staten ble gjort ansvarlig for privat gjeld. Skarsteins forklaring på den ulike utviklingen handler snarere om handel i eurosonen. Mens det i Spania har vært en investeringsboom, med påfølgende prisvekst, har det i Tyskland fremfor alt vært en eksportboom, basert på stagnerende reallønn.

Likevel baserer EUs redningspakker, ikke bare rettet mot Spania, seg på myten om uansvarlighet. Resultatet er etter hvert blitt ganske kjent for de fleste, med bølger av privatisering, struping av offentlige budsjetter og velferdstilbud, svekkede lønns- og arbeidsvilkår og en arbeidsløshet som truer med å skape en «tapt generasjon» for arbeidslivet. Men, som Skarstein påpeker, det er ikke bare i land som Spania og Hellas dette skjer, det er nettopp mye av det samme som ligger bak også utviklingen i Tyskland (se også Arild Borgens artikkel «Det nye, tyske oppsvinget» i Rødt! 2/2012).

Forklaringsmodellene på krisa som Skarstein presenterte i forrige utgave av Vardøger, møtte kritikk blant annet fra Jørgen Sandemose i Faglig debattbok 2013, utgitt på forlaget Rødt! tidligere i år, for å se krisa løsrevet fra produksjonen. Som også Guenther Sandleben har argumentert for i nevnte debattbok og i Finansmarknadskrise – myte og realitet, er det ikke riktig å se dette som en krise i finanssektoren, det er en krise som i høyeste grad har sitt opphav i vareproduksjonen. Dette preger også Skarsteins konklusjoner på en ellers svært leseverdig artikkel. For det første, mener han, bør en stor del av gjelda ettergis, og man bør tillate at bankene går konkurs. For det andre trengs det en ekspansiv politikk i landene med handelsoverskudd i eurosonen for å skape økt innenlandsk etterspørsel og dermed balansere handelsmønsteret.

Dette er for så vidt noe som gjelder flere av artiklene i heftet, men det kommer særlig til uttrykk hos Skarstein. Det fremstår nærmest som om løsningen på krisa består i å gå tilbake til en slags «normaltilstand ». Dermed faller man veldig lett tilbake til Keynes og etterkrigstidens velferdskapitalisme. Sammenlignet med situasjonen i dag, er det selvsagt et tiltrekkende scenario, men i og med at det jo nettopp var sammenbruddet i keynesianismen som åpnet for nyliberalismens fremvekst, så er det vanskelig å se hvordan dette skal være en farbar vei venstresida.

Det er også enkelte mer kortfattede artikler dette i nummeret. Blant annet skriver Roy Jacobsen om kampen mot Vikarbyrådiektivet, mens Dag Seierstad  har en kommentar til arbeidet med Europautredningen, som han var med på å lage. Nummeret avrundes med en svært interessant artikkel, der Tor Halvorsen viser hvordan en stor del av den europaforskningen som foregår i Norge i dag, er en del av en EU-drevet ideologisk offensiv, basert på den samme logikken som både Wahl og Ebbing beskriver i sine artikler – det finnes ikke noe alternativ, og også forskningen må ta det som utgangspunkt. Sammen med artikler om arbeidslivsmodeller, nedbygging av velferdsstaten, kapitalens risikovillighet og en analyse av euroen som valuta, er dette nummeret av Vardøger svært leseverdig for den som vil ha mer dyptpløyende analyser av krisa i Europa.

Mathias Bismo

Om forfatteren:
Nina Karolina Björk, född 18 maj 1967 i Offerdal, är en svensk litteraturvetare, journalist, författare och feminist. Hon växte upp i Falkenberg och är mest känd för den feministiska debattboken Under det rosa täcket från 1996, vilken sålt i 100 000 exemplar. Björk anses höra till det postmoderna likhetsfeministiska lägret inom svensk feminism och tar aktivt avstånd från särartsfeminismen. Hon disputerade i litteraturvetenskap vid Göteborgs universitet 2008 med avhandlingen Fria själar. Hon har även varit kolumnist iDagens Nyheter.

I senare böcker som Fria själar och Lyckliga i alla sina dagar har hennes samhällskritik rört sig bort från feminismen specifikt till en kritik av det kapitalistiska varusystemet. (Utdrag fra Wikipedia)

Nina Björk gav i 1996 ut boka, Under det rosa täcket, som handler om hvordan vi sosialiseres til kvinner. Hun hevdet (som Simone B.) at kvinne ikke er noe du er født som, men noe du blir, at kjønnsforskjeller er konstruksjoner, og at «kvinnelighet» er et påfunn i et patriarkalsk samfunn. Boka knyttet de mange gode eksemplene fra kvinnelivet opp mot den teoretiske analysen på en måte som ble forstått av unge kvinner, som ikke hadde vært aktive i kvinnebevegelsen på 70-tallet.

I 2005 provoserte Nina Björk mange da hun som feminist uttrykte skepsis til barnehage og heltidsarbeid som løsningen for alle småbarnsfamilier. Hadde hun egentlig sveket feminismen da hun tok rollen med å heve pekefingeren mot alle som strever med å få til både familie og heltidsjobb? Denne boka utdyper og nyanserer dette noe.

 

Lyckliga i alle sina dagar

(Wahlström & Widstrand, 2012) 192 sider. er i første rekke en kritikk av hele det kapitalistiske systemet. Med utgangspunkt i den politiske og økonomiske utviklingen i Sverige viser hun med eksempler fra hverdagen hvordan stadig fler deler av folk sitt liv blir gjort om til kjøp- og salg-relasjoner. Bakteppet kjenner vi godt: sykehus blir helseforetak, folketrygden brytes ned og folk sine pensjonsrettigheter selges til forsikringsbransjen, stigende antall arbeidsløse som må shoppe tilbake det de tidligere hadde rett til å motta gratis, samtidig som de blir moralisert over for at de er mottakere av stønader. I Sverige, som ikke baser sin økonomi på olje, er skruen skrudd ytterligere til. Metoden med å drøfte de konkrete politiske spørsmåla i lys av teori og med eksempler fra litteratur og film gjør boka lett å lese. Jeg synes hun anskueliggjør marxistisk teori på en god måte når hun drøfter hvordan også handlinger og aktiviteter som har tilhørt privatsfæren, kan gjøres til varer, settes inn i et system med kjøp og salg, slik tilfellet er blitt med husvask, omsorg for barn, og i ytterste konsekvens: surrogati. Det fins også bakerst i boka kommentarer til sitater og referanser hun har brukt, og en komplett liste over dem, slik at det er mulig å gå til kilden for dem som vil sjekke eller lese seg opp.

I seks små kapitler behandles filosofisk og politisk forholdet mellom – eller motsetningene – individ og kollektiv, drøm og utopi, kjærlighet og frihet. Den kapitalistiske ideologien formidler at penger – spørsmålet om fortjeneste – skal være alle tings mål. Nina Björk viser hvordan vi kanaliseres inn mot drømmer om materielle goder, mens vi egentlig ønsker og har behov for kjærlighet, omsorg og sosiale relasjoner. Som individ drømmer vi om å være den som lykkes, og reklamen og den kapitalistiske ideologien forteller oss at vi fortjener å lykkes, vi fortjener «en annen virkelighet», men bare for oss selv og bare hvis vi jobber hardt for å oppnå den. Som politiske mennesker ønsker vi å gå fra drøm til visjon: alle fortjener en annen virkelighet. Det krever faktisk at det kapitalistiske systemet opphører, og gir plass til et menneskeliv bortenfor «den økonomiske balansens horisont».

Nina Björk hevder at denne visjonen nå er borte fra politikken i Sverige. Det er kapitalismens økonomiske logikk som legges til grunn av de fleste partier, der de tar utgangspunkt i at alle vil velge «det som gir mest i egen lommebok». Når Høyrepartiene beveger seg mot venstre og sosialdemokratene mot høyre blir det trengsel i midten, og partiene framstår som like. Valget dreier seg ikke om hva partiene vil gjøre – forandre – men blir til et personvalg – hvilken statsminister vil du ha? (Dette kjenner vi igjen fra det som er situasjonen i Norge nå foran valget til høsten.) Når det ikke vises fram noe alternativ til kapitalismen, når det ikke er mulig å endre systemet, er visjonene døde, politikken er «død». Hvordan står det da egentlig til med demokratiet, spør Nina Björk.

Ett av kapitlene handler om endringene som har skjedd i måten vi selger arbeidskrafta vår på. Den nye proletaren er en servicearbeider, som må selge mer enn bare arbeidsevnen og tida si for å få lov til å være ansatt. «I sådana arbeten handlar det inte om att låna ut sin kropps rörelser; inte om at dra i en spak. … Det handlar om att låna ut sitt leende, sin intresserade blick, sin omsorg.» (s. 64). Produksjonsarbeideren hadde i hvert fall (til en viss grad) hodet fritt, nå lever mange av oss av å selge nettopp «hue vårt», andre selger omsorgsevnen. I marxismen snakker vi om at varene får «menneskelighet» når vi vi legger ned arbeid for å produsere dem, og at denne egenskapen blir overført til varene. Dette «sporet av arbeid» er borte når varen skal selges, og den kan fylles med ny mening av den som skal kjøpe den. Paradokset er at den på nytt fylles med det samme, med menneskelighet. Dette blir litt vanskeligere å få tak på når varen er omsorg, for blir «menneskeligheten» borte når omsorg blir en vare, eller er den der hele tiden? Vi kan vel si at den settes på en hard prøve når hjelpepleieren skal stelle fru Hansen på de tilmålte ti minuttene.

I Sverige har det vært en diskusjon om skattefradrag for de som kjøper tjenester som renhold i hjemmet (på svensk: skattesubventionering av städning), der argumentet har vært at man nedvurderer renhold som arbeid når man ikke aksepterer at det skal gis skattefradrag for den som kjøper det. Som Nina Björk mener jeg at husvask og annet arbeid er en viktig og nødvendig del av livserfaringen for alle. Å delta i dette arbeidet er en viktig del av oppdragelsen av både gutter og jenter, fordi det er en del av det å lære seg omsorg. Nå er det jo også slik, som Nina Björk påpeker (s.118), at å sette bort renhold i hjemmet nesten alltid innebærer at man bidrar til sosial dumping. Vaskehjelpen får mindre betalt for de fire timene renhold enn den som kjøper tjenesten får i lønn for de tilsvarende fire timene. Ellers ville jo kjøperen tapt på transaksjonen. Slik understøtter vi at prisen for renholdet dumpes, og den nye klassen av underbetalte tjenere vokser.

Så er det kanskje på tide å trekke en tråd til diskusjonen om heltid: norske sykepleiere jobber i snitt 90 % av full stilling. I diskusjonen tidligere i år er pekefingeren hevet mot dem og andre innenfor helse – og omsorgsarbeid som ikke klarer å kombinere en full stilling «salg av omsorg» med de ubetalte omsorgsoppgavene i hjemmet. Til og med likestillingsministeren faller inn i koret. Kanskje det er slik at 90 % eller kanskje 80 % av dagens stilling burde være full stilling i disse jobbene med den arbeidsbelastningen de har? Kunne vi begynt her med innføringen av 6-timers-dagen? Kjernen i Nina Björks kontroversielle påstand om at ingen småbarnsforeldre burde jobbe full tid, kan være: Jeg ønsker meg et samfunn der det er tid nok til omsorg, vi trenger 6-timersdag for alle, men småbarnsforeldrene trenger det mest. Hun stiller spørsmålet om feminismen går kapitalens ærend når fulltidsarbeid med tilhørende barnehage og skolefritidsordning blir normen. På en måte stikker hun også da kniven inn der det gjør mest vondt, i skyldfølelsen. Budskapet var kanskje «seks-timers arbeidsdag nå!», men det de fleste hørte var: «Jeg kritiserer deg for din prioritering av lønnsarbeid framfor omsorgen for barna dine.»

Boka nyanserer dette, men når hun lar seg intervjue f.eks. i Klassekampen og i Aftenposten i forbindelse med deltakelse på Ladyfest, er hun på ingen måte tydelig.

I mange hoder er sekstimersdagen for alle gått fra å være det dagsaktuelle kravet det var på 70-tallet, til å bli en visjon. Arbeidslivet har dessverre utviklet seg i helt motsatt retning. Skandinaviske småbarnsfedre jobber fremdeles mer enn full stilling, og omsorgsarbeidet er fremdeles i hovedsak organisert og stor grad utført av mor. Kombinasjonen av et arbeidsliv som krever stadig mer av hver enkelt (både tiden og den mentale tilstedeværelsen), og skjev fordeling av både omsorg og arbeid hjemme, gjør at mor velger bort heltid. Den individuelle begrunnelsen vil sjølsagt variere. (Det samme gjelder fedrenes begrunnelse når de ikke velger å ta ut fedrekvotedelen av permisjonen, eller bare tar ut det de må.)

Nina Björk skriver avslutningsvis at hun ikke har tapt visjonen om et annet samfunn, men som hun sier i intervjuet med Klassekampen 8. mars: «jeg er ingen politisk doer». Deri ligger også bokas begrensning, noe den har til felles med mange andre bøker som konkluderer med at kapitalismen må bort. For veien videre er den kollektive oppgaven til alle som mener at en annen verden er nødvendig. Når situasjonen er moden, vil den forhåpentligvis gjøre oss til «doers».

Så et hjertesukk: Kunne noen ta seg bryet med å oversette denne boka til norsk?

Kari Celius

Om forfatteren:

Jon Michelet (født 14. juli 1944 i Moss) har styrmannsskole og studerte ved Journalistskolen i Oslo. På 1970-tallet var Michelet sentral i den norske ml-bevegelsen og arbeidet fra 1972–1976 i Oktober forlag de siste par årene som forlagssjef. Han sto i spissen for partiets oppbygging av kjeden med Oktober-bokhandler. Etter perioden som forlagssjef, begynte han som bryggesjauer i Oslo.

I perioden 1997–2002 var han redaktør for avisa Klassekampen, som han tok over etter en omfattende avisstrid.

Michelet debuterte litterært i 1975 med kriminalromanen Den drukner ei som henges skal. Han har utgitt romaner, barnebøker, skuespill og sakprosa. Hans serie med bøker fra fotball-VM sammen med Dag Solstad er blitt en sportslitterær institusjon. Boken Orions Belte ble filmet i 1985, regi Ola Solum. (Utdrag fra Wikipedia)

Jeg fryktet mye lidelse, savn og tragedie, slik mange av oss forbinder med skjebnen til sjøfolka i disse krigsårene – og at det blir tungt å lese om alt dette triste. Men her tok jeg grådig feil. Sjølsagt blir det torpedering og hele dramaet som foregår både før, under og etter treffene. Påkjenningene mannskapet i romanen utsettes for er enorme og nærmest umenneskelige. Det som likevel løfter denne boka på nærmere 800 sider og som gir meg den store leseropplevelsen, er de levende og troverdige beskrivelsene av fellesskapet ombord. Det er i tegninga av romanskikkelsene og relasjonene disse i mellom leseren drives fram av og inn i dette krigsseileruniverset. Med safta i språkbruken, humoren, krangling og samhold levendegjøres oppholdet ombord på en svært underholdende måte. Dermed kommer også de grusomme opplevelsene inn i en sammenheng der de ikke bare blir destruktive, men også skaper livskraft, kampvilje og framtidstro, – både til å ville vinne krigen, men også til fagforeningskrav som grovt utbytta sjøfolk. Dette er en sjelden sterk arbeiderhistorie fortalt med stor varme og engasjement som leseren ikke kan unngå å bli sterkt berørt av. Jeg skal prøve å forklare hvorfor.

Fortellingen starter i desember 1939 da bokas hovedperson, Halvor Skramstad fra Rena, mønstrer på motorskipet Tomar fra rederiet Wilh. Wihelmsen. Det skjer i Oslo hvor ferden bærer videre på alle verdens store hav og til kjente havner. Tyskland har akkurat okkupert Polen og startet 2. verdenskrig. I Norge håper og tror man på nøytralitet som i 1. verdenskrig, selv om det var store tap av norske skip og sjøfolk. Matros Skramstad forventer å være hjemme igjen neste sommer. Men slik skulle det ikke gå. MS Tomar befinner seg i Det indiske hav da telegrafisten mottar meldingen om tyskernes angrep på Norge 9. april 1940. Slik treffer denne krigens brutale alvor matros Skramstad og hans skipskolleger. All videre handling i romanen skjer i et eller annet forhold til dette verdensomfattende drama – både som en ramme eller bakteppe for livet ombord, men etter hvert også med dem sjøl i sentrum for denne krigens mest intense og grufulle hendelser.

Handlingens dreiemoment er likevel skipets last og til de byene i verden den skal fraktes. Vi blir tatt med til eksotiske strøk og gjort kjent med de underligste bydeler og havnestrøk på alle kontinenter. Det er en interessant reise med stor detaljrikdom. For eksempel når mannskapet besøker byene i Sør Amerika som i det storslåtte Buenos Aires. Her stikker Halvor i land sammen med smører Helge. «De har gensere under penjakkene sine. De setter kursen mot Veinteycinco de Mayo som den mest kjente streeten i Amerika. Folk er kledd i tjukke frakker og kåper. Mange damer går i elegante pelskåper. Det oser velstand av denne byen». Slik fortsetter fortellingen om guttas observasjoner av bygninger, barer, matopplevelser og møtet med både lokalbefolkning og andre sjøfolk. Et annet eksempel er når Halvor med femti daler i lomma sikler på ei pilotjakke i en av Baltimores handlegater. Alle kvalene hans fra å spenne 80 prosent av hyra på et klesplagg på den ene sida til gledene med å kunne svanse rundt i drømmejakka på den andre, er beskrevet så levende og fintfølende at det oppleves som å være med i gatene der.

Kanskje går det an å spørre om det blir litt for mye av disse «unødvendige» detaljene som ikke betyr så mye for den store fortellingen. Jeg har opplevd dette i et par romaner fra Michelet tidligere. Men det blir absolutt ikke slik i denne etter min oppfatning. Beskrivelsene vinkles i de fleste tilfeller enten inn i en interessant historisk eller relevant samfunnsmessig sammenheng. Gjerne også med et politisk perspektiv som balanseres på en ikke misjonerende måte – for forfatterens klassesyn er det ikke til å ta feil av.

Samtidig er dette en fortelling om sjømannslivet slik det artet seg i handelsflåten i dens glansdager for femti – seksti år siden. Vi får et detaljert bilde av hvordan mannskapet styrer skipet på riktig kurs i storm og lumske farvann. Skildringene fra styrehuset med samspillet mellom kaptein, styrmenn og matrosene vandrer fra de sjøfaglige utfordringene til samtaler om all verdens problemstillinger og personlige saker. Slik flettes livene deres sammen sånn at vi forstår dem i alle deres forskjellige bekymringer og store og små valg i livet. Men samtaleplassen er ikke bare i styrehuset. I tomannslugaren, messa, salongen og ved rekka på poppen deler vi sjømannens refleksjoner, grublinger, ensomhet og savn. For sjømannslivet ombord er spesielt med den lange avstanden fra hjemlandet og tiden vekk fra sine kjære. I tillegg også på den måten at de ikke lever sammen med kvinner. I alle fall når de ikke har kvinnelig telegrafist eller messepike ombord, noe det var lite av under og før krigen. Sjølsagt blir det til at hovedpersonen i boka besøker prostituerte. Noe annet hadde heller ikke vært troverdig. Men vi lever oss så mye inn i denne unge guttens lengsler etter å kjenne på en myk kvinnekropp og forstår godt hans ungdommelige seksuelle begjær. Kanskje leses og oppfattes måten disse positivt ladede horeepisodene er framstilt på, annerledes for en kvinnelig leser. Foreløpig har jeg kun snakket med menn som har lest boka, og de reagerer ikke negativt på disse skildringene. Det betyr jo ikke at horebesøk skal aksepteres, men kan forstås. Samtidig er disse hendelsene underordna Halvors generelle lengsel etter det annet kjønn. Han blir jo forelska og gjør kurtise av all ungdommelig kraft når amors piler først treffer han under et lengre landligge for Tomar. Slik framtrer skogsmatrosen i alle fall for meg som en flott og hederlig ung mann full av livskraft.

Et viktig forhold som kommer fram i denne romanen er krigsseilernes bekymring og frykt for hvordan det gikk med familie og venner hjemme i det okkuperte Norge. Jeg har alltid tenkt motsatt – at det var de hjemme som følte angst for hvordan det gikk med sjøfolka. Men dette gikk faktisk begge veier. I utenriksfarten fikk de sporadiske meldinger om kamphandlinger og bombing i Norge, spesielt i starten av krigen. De forstod at menneskeliv hadde gått tapt, men fikk ingen detaljert informasjon om hvem som var såret og drepte. Denne uvitenheten var tung og bære og kom i tillegg til belastningen med kontinuerlig fare for å bli skutt i senk eller torpedert. Dette er så godt beskrevet i denne historien at når hovedpersonen i boka endelig får sikker kunnskap om hvordan det har gått med sin familie, så må jeg bare innrømme at tårene rant nedover på kinnet mitt.

Hele denne romanen er en interessant og spennende fortelling på mange plan. Spenninga ligger mest i hvordan det vil gå med de personene leseren blir både kjent med og så glad i. Men spenninga blir likevel underordna for meg. Det interessante og sterke som trer fram, er intensiteten og vibrasjonene i relasjonene mellom menneskene i dette skipskollektivet. Direktheten i samtalene, frodigheten i ordbruk og ikke minst humoren. Men også samtaletemaene fra storpolitikk og hobbyinteresser til detaljerte beskrivelser av hverdagslige ting som klesplagg, matretter, parfymelukter og tannkrem. Hele veien vevd inn i de sosiale relasjonene man automatisk befinner seg i som mannskap på et skip. Og det er nettopp her i denne levende beskrivelsen av dette sjømannsfellesskapet sett i en større samfunnsmessig sammenheng jeg mener vi finner det som bærer fortellingen, og gjør den så interessant og unik. Mannskapet utgjør et kollektiv på ca 35 personer. De er ført sammen for å løse en jobb og pga av at de befinner seg på et skip isolert fra omverdenen, må de også dele et tett sosialt fellesskap døgnet rundt i måneder, ja tildels også år. Folka kjenner hverandre ut og inn, og kan ikke skjule den minste særhet. Her boltrer forfatter Michelet seg med sin inngående kjennskap til miljøet fra egen fartstid og sin briljerende fortellerevne. Det er en sann fryd å lese historien og «bli en del av» denne frodige sjømannsgjengen.

Det fornemmes at tanken med denne boka er å fremheve innsatsen til krigsseilerne og den betydningen denne hadde for de alliertes endelige seier. Jon Michelet påpeker også sjøl dette som en viktig motivasjon til å skrive boka, og understreker at vi i dagens Norge fortsatt burde verdsette disse tapre sjøfolka mye høyere. Ikke først og fremst fordi de ble så utrolig dårlig behandlet med røveriet av lovet hyre i Nortrashipsfondet. Viktigst hevder Michelet er at Norge og Europa ville sett ganske annerledes ut i dag uten krigsseilernes avgjørende bidrag til å vinne krigen mot Hitler-Tyskland. En slik motivasjon for å skrive en slik omfattende bok er naturligvis svært prisverdig. Det er forsatt noen krigsseilere som lever, og mange familier til disse sjøens helter som takker han for dette. Mye tyder også på at forfatteren lykkes i denne ambisjonen i og med de høye salgstallene boka har fått og all oppmerksomheten som har vært i massemedia. Men jeg tenker at dette var ingen selvfølge selv om målet var stort og temaet var hentet fra et kjent og stort verdensdrama. Jeg mener den store suksessen til denne romanen ligger i Michelets grep om den nære og levende framstillinga av personene på MS Tomar og relasjonene dem i mellom. Det er i den tette framstillinga av livskrafta, rausheten og kampviljen deres leseren lever seg inn i historien og lar seg rive med. For det er nettopp i denne skildringa av energien i livene til disse sjøfolka storheten i innsatsen deres trer fram, og kan forstås i fullt monn.

Til dere som ikke har lest boka, så er det bare å få gjort det fortest mulig! Neste bind med Skogsmatrosen er lovet av forfatteren allerede til høsten. Jeg garanterer du vil ivre intenst etter fortsettelsen. Visstnok er det også lovet et tredje bind og at historien vil gå fram til Stortingets flertall avviser krigsseilernes rettmessige krav til Nortrashipsfondet. Det er bare å glede seg!

Per Bjønnes Kristiansen

dette er avdelingen for
ødeleggelse
dette er vårt vannhull
et veikryss for kriger
tyranner samles rundt øynene våre
på fengselets veranda
er det plass nok for applaus
la oss applaudere

enda en aften klatrer opp
byens lysestaker
teknologiske hover tramper på natten
folk slaktes over kortbølgen
mens radioen spyr ut ufordøyde meldinger
og oppfordrer til
applaus

under skjelettet av en brennende paraply
står vi i dette regnet
en gud slumrer på flagget vårt
men horisonten er uten profeter
kanskje de kommer hvis vi
applauderer
la oss applaudere

skal vi døpe våre barn i røk
pløye tungene deres
med strålende krigssanger
eller FN-resolusjoner
lære dem brekingen av slagord
og forlate dem ved brennende brystvorter
i et synkende skip
og applaudere

før vi vever tyrannenes høst
må vi krysse denne piggtrådgalaksen
og si det igjen og igjen:

GODT NYTT ÅR!

Poeten Sinan Antoon er fra Irak.

Diktet er fra samlingen The Baghdad Blues (Harbor Mountain Press, 2007)

Til norsk ved Ola Bog

 

Johan Petter Andresen er industrimaler og styremedlem i Helselag til Nepal.

Siden 12-punktsavtalen i 2005, fredsavtalen i 2006 og valget til den Konstituerende Forsamlingen i 2008 har landet ikke gått videre, men heller bakover. Den Grunnlovgivende Forsamlingen ble oppløst i juni 2012 uten at en ny grunnlov var vedtatt. Den viktigste militære faktoren bak suksessen til revolusjonen, Folkets frigjøringshær (PLA), ble redusert til en styrke på mindre enn 3 000 soldater som ble integrert inn i en ikke-reformert National Army. Resten av de over 19 000 PLAsoldatene, som var godkjente av FN, ble på ulikt vis dimittert til sivile liv. Maoistpartiet er blitt splitta og et ganske stort mindretall har danna et nytt parti. Flertallspartiet heter fortsatt United Communist Party of Nepal (Maoist) (UCPNm), mens mindretallet kaller sitt parti Communist Party of Nepal (Maoist) (hvilket er det samme navnet som UCPNm hadde før 2009).

For å prøve å forstå dagens situasjon må vi prøve å få et overblikk over hva slags samfunn Nepal er. Statistikken sier at Nepals befolkning vokste fra 9 millioner mennesker i 1950 til 26,5 millioner i 2011. Vi vet også at befolkningen er heterogen. Det er store minoriteter som Magar, Gurung, Thamang osv. som opprinnelig innvandra nordfra. Det er store minoriteter som kom relativt nylig fra India, som kalles Madeshi. Og det er de gamle høykasteariere som kom til Nepal fra sør for over 1000 år siden. Og det er lavkasten, dalittene. Det er mange ulike språk, og samfunnet var i hovedsak et føydalsamfunn med 95 % boende på landsbygda i 1950. Økt fruktbarhet og nedgang i barnedødeligheten har ført til at befolkningen i Nepal har eksplodert. På cirka 50 år har befolkningen vokst med nesten 300 %. Samtidig, og for det meste i samme periode har det vært en massiv rydding av jungelen i den nedre, sørlige delen av Nepal, Terai. I denne perioden har befolkningen migrert i hovedsak mot Terai. I 1950 hadde Terai under 10 % av befolkningen. I dag har det 51 %. Disse store endringer i mengden av folk og hvor de bor, gjør at Nepal er et samfunn i rask endring. På grunn av de tilbakeliggende produksjonsforholdene, har befolkningsøkningen ikke blitt møtt med en produktivitetsøkning.

Rydding av Terai for å øke jordbruksarealet var en måte å møte de økende behovene til en voksende befolkning på innenfor rammene av et halvføydalt samfunn. Og senere, når denne utveien var oppbrukt, har arbeidsutvandring til India, Midtøsten og andre områder spilt en stadig viktigere rolle. Befolkningsveksten innenfor rammen av de halvføydale produksjonsforholdene har ført til at det har vært mange opprør, som startet i 1950, med et væpna opprør under felles ledelse av Nepali Congress og kongen mot Rana-regimet. Senere fortsatte det med flere mindre opprør. Jhapa-opprøret i 1971 var inspirert av Naxalittopprøret i India og ble ledet av Communist Party of Nepal (Marxist-Leninist). Folkeopprøret (Jana Andolan) i 1990 førte Communist Party of Nepal (United Marxist-Leninist) til makta, og folkekrigen fra 1996 til 2006 førte United Communist Party of Nepal (Maoist) til makta. Alle disse opprørene (hovedsakelig væpna) var forsøk fra vanlige folk på å bli kvitt det gamle føydalsamfunnet og utenlandsk utnytting. Samtidig har opprørene blitt undergravd av lederskapet. Enten ved at det var en fraksjon innenfor de herskende klassene, eller at det ble integrert i de herskende klassene og dermed sto i veien for forsøkene på å utvikle Nepals økonomi i en retning som ville gjøre det mindre dominert av India, mer produktiv og minke klasseforskjellene. De siste førti årene har Nepal opplevd en stadig forverring av sine økonomiske strukturer, og en økende andel av den mest produktive befolkningen søker altså arbeid i utlandet for å få en inntekt til sine familier. Samtidig er forholdet mellom import og eksport blitt kontinuerlig forverra, og avhengigheten av India har økt. Denne trenden er en nødvendighet. Etter hvert som den kapitalistiske delen av økonomien blir sterkere, må lokalt håndverk vike for industrielt produserte varer. En reduksjon i sjølbergingsjordbruk med en økning av lønnsarbeid, fører til en økning av handelen. Alle disse tendensene fører til en økende rolle og innflytelse for India over Nepals økonomi. (I 2012, kom 60 % av importerte varer fra India. I 1985 var tallet bare 25 %. Dette betyr sjølsagt at i 2012 sto resten av verden for 40 %, mens i 1989 var tallet 75 %.)

Foto: CC-lisens/Flickr/PixelPocket

Det er altså i denne sammenhengen at de nepalske maoistene har prøvd å lage noe nytt. Deres opprinnelige utgangspunkt var å utvikle en klassisk folkekrig. Men etter innledende suksess, ser det ut til at de endret sin linje. Begrunnelsen for dette var at måten krigen utviklet seg på, viste at det ikke ville være mulig å etablere virkelig frigjorte baseområder under 100 % maoistisk kontroll. Fienden kunne slå til i maoistiske baseområder i Rolpa når som helst ved hjelp av overvåking og helikoptre. Samtidig forsterket Royal Nepalese Army (RNA) sine fort og foretok lynangrep ut fra dem mot maoistene. Maoistene kunne ikke knuse de forsterkede fortene uten å risikere tap av for mange av sine egne soldater. Samtidig var ikke deres voksende hær i stand til å bli brukt til å styrke økonomien i områdene med en sterk maoistisk tilstedeværelse. PLA var i hovedsak avhengig av å holde til i fjellområder der produktiviteten i landbruket er svært lav. Så, i motsetning til klassisk teori om folkekrig, innebar situasjonen at jo lenger folkekrigen varte, jo større utgifter og problemer hadde man med å holde og utvikle den voksende hæren og vise til positive resultater for de som hadde gitt sin støtte til frigjøringsbevegelsen. Etter seire fram til og med 2004, innebar denne situasjonen at RNA ville vokse relativt sterkere i forhold til Folkets frigjøringshær (PLA) etter hvert som tida gikk. Dette står i motstrid til utviklingen i Kina mellom 1945 og 1949 der PLA og partiet kunne kombinere militære framskritt med økonomiske reformer i baseområdene, gjennom bygging av kooperativer basert på en omfordeling av jorda som en sentral måte å øke produktiviteten på (fra et svært lavt nivå). I 2005 fortalte bønder i Rolpa meg at deres økonomi var den samme da som ti år tidligere. Folkekrig hadde ikke styrket produktiviteten. Folkekrigen hadde altså ikke gitt noen positive endringer i økonomien i de sentrale såkalte baseområdene i Rolpa og Rukum. Om PLA fikk mer av landet under sin kontroll, førte ikke det til at situasjonen for PLA ble bedre, som beskrevet ovenfor. Men fienden ble demoralisert etter år med nederlag, selv om dens mest strategiske posisjoner ikke gikk tapt. De militære nederlag og den økende ustabiliteten førte til økte motsetninger i den herskende klassen, og massakren av kongefamilien i 2001 banet vei for en sentralisering av makt bort fra parlamentet og over til det føydale politiske sentret: Kongen og RNA. Med mislykkede forsøk på forhandlinger med maoistene i 2003, og forvirring blant de parlamentariske partiene, gjorde kongen et statskupp, forbød de borgerlige partiene og stengte parlamentet i februar 2005. Dette banet veien for alliansen mellom maoistene og de forbudte partiene. En avtale ble forhandlet under påvirkning fra indiske herskende kretser som ønsket en slutt på krigen og som var interessert i et kompromiss med maoistene. Maoistene lovet at de ville legge ned den væpnede kampen og delta i det «normale» politiske livet i Nepal. Samtidig agiterte maoistene for «insurrection», oppstand, i byene. Byggingen av Young Communist League ble sett på som et forsøk på å bygge en militant masseorganisasjon som kunne spille en sentral rolle i en oppstand. Så, på den ene sida sverget maoistene til «fredelig politisk aktivitet », og på den andre sida kunne man få inntrykk av at de forberedte et folkeopprør i byene. Etter hvert som tida gikk har «opprørs » agitasjonen blitt tona ned. Avtalene som ble inngått i 2005 og 2006 lovet mange flotte ting for folket: En ny demokratisk og føderal grunnlov, jordreform, en ny demokratisk hær og så videre. Valg ble holdt i 2008. Etter en langvarig kamp for å fravriste regjeringsmakta og sentrale posisjoner i staten fra de gamle partiene, Nepali Congress og Communist Party of Nepal (United Marxist Leninist), ble maoistene en del av regjeringen. Men maoistene hadde store problemer med å skape en stabil regjering ettersom de ikke hadde et nødvendig flertall i parlamentet. Valget i 2008 ble sett på som en seier for maoistene ettersom de ble det absolutt største partiet, men de fikk litt mindre enn 40 % av plassene. Dette var ikke nok til å sikre det nødvendige 66 % flertall som trengs for en ny radikal grunnlov basert på deres ideer. Og dette var ikke nok for en maoistisk flertallsregjering. Dessuten lot maoistenes ledelse seg bli ledet inn i en uendelig rekke med konflikter om posisjoner i regjeringen, og lot partiorganisasjonen forvitre. Korrupsjon, som gjennomsyrer samfunnet, har også påvirket maoistene.

Når man prøver å forstå dette fenomenet, kan man prøve å forstå det ved å reflektere over de generelle måtene et føydalsamfunn (og kastesamfunn) fungerer på, hvor praksisen og ideen om demokrati, ansvarlighet overfor folket og gjennomsiktighet i forvaltningen ikke eksisterer. Innflytelse og rikdom henger sammen med stillingen du er født inn i og gis fra den føydale leder som er over deg i hierarkiet. Når den sentrale staten krever inn skatter, lar den de lokale innkrevere og lokale føydalherrer beholde en del av summen som de har samlet inn. Makt gir rett på en helt annen måte enn man praktiserer i borgerligdemokratiske samfunn, der utbyttinga er skjult i utvekslingen av lønn for utført arbeid, og der skatt er integrert i våre daglige liv og bedriftenes hverdag i samfunn der folk formelt er like. I en føydal kultur er det riktig av en privilegert å dra nytte av sine privilegier. Og lojaliteten går oppover til klanoverhodet, føydalherren og kronen, ikke til noe demokratisk valgt organ eller lovverk.

Da den maoistiske bevegelsen utviklet seg til en massebevegelse, skjedde ikke dette først og fremst ved at enkeltpersoner ble overbeviste om maoistenes målsettinger. Maoistene fikk støtte fra landsbyens eldste, en klans overhode eller andre lokalt viktige personer, folk som kunne ha egne interesser i å støtte maoistene. Hele landsbyer eller hele klaner konverterte sin støtte til maoistene. For eksempel, hvis maoistene jaget bort de lokale polititjenestemenn som sikret at skattefogden kunne samle inn sitt rov, og jagde vekk kanskje en av de lokale føydale lederne som var alliert med de sentrale kreftene i Kathmandu, så kunne de få støtte fra lokalbefolkningen, inkludert deler av den lokale eliten. Selv de mest sosialt utviklede sosiale strukturene som maoistene dannet i Rukum, som Ajambari folkekommune, var blotta for lavkasten, dalittene, som medlemmer. Jeg er ganske sikker på at dette ikke var «planen», men «bare skjedde tilfeldig». Å bekjempe korrupsjon betyr altså å kjempe mot inngrodde vaner som gjennomsyrer ikke bare de som forsvarer det gamle samfunnet, men også de som kjemper for å endre det.

For at maoistene skal unngå for mye korrupsjon, trengte de en veldig sterk masselinje, og en veldig sterk organisasjonskultur, med etterrettelighet og gjennomsiktighet. Men slik kan du ikke bygge opp en folkehær, hvor hemmelighold og krigsdisiplin er avgjørende hvis du skal vinne over fienden.

Da fredsavtalen ble inngått i 2006, ville det ha vært avgjørende å styrke masseorganisasjonene og partiorganisasjonen og utvikle demokratiske strukturer som økte rollen til organisasjonen i forhold til lederne. Det ville også være viktig å unngå en massiv tilstrømning av nye medlemmer der mange ønsket å bli en del av en seirende bevegelse ut fra egoistiske motiver. Men de sentrale lederne ble bundet opp i parlamentarisk krangling i Kathmandu, og den svære organisasjonen som var blitt bygget opp, ble åpna for opportunister og ble overlatt til dårlig eller ingen ledelse.

Det var få eller ingen planer, få eller ingen kampanjer. Så den massive organisasjonen, som kunne ha blitt brukt til å videreutvikle revolusjonen blant massene og forbedre hverdagen, ble i stedet en masse mennesker, fraksjoner, små grupper, som forventa å få noe ut av revolusjonen sjøl, en revolusjon der mange av dem hadde ofret mye. Jeg trenger ikke skrive mer for å male bildet av hvordan jeg forestiller meg at ting skjedde. Kulturen synes å være at hvis du er i en posisjon som kan tvinge en person til å gi deg en del av en sum som han må betale for å kjøpe noe, så er regelen at du benytter deg av din posisjon. Hvis du er i en posisjon der familien kan få bedre posisjoner gjennom påvirkning, så gjør du bruk av din posisjon. Og selvfølgelig, denne holdningen er ikke noe som bare gjennomsyrer et (halvt) føydalt samfunn. Som vi sier i Norge, når det kommer til karrieren, er det ikke hva du vet, men hvem du kjenner som teller.

Men er alt tapt? Var alt forgjeves? Har revolusjonen gått til helvete? Ikke nødvendigvis. Og her er mitt syn på hvorfor ikke.

Foto: Flickr/Frontieroffical (CC-lisens)

Det enkle svaret er at det er god og dårlig planlegging, kultur, organisering, analyse, taktikk og så videre i den nasjonale demokratiske bevegelsen, og folk som gjør korrupte ting kan samtidig gjøre positive ting for revolusjonen. Dårlig politikk blir lagd samtidig med god politikk. Det er ingen grunn til å tro at de fleste av medlemmene i den nasjonaldemokratiske revolusjonen ikke er inderlig opptatt av å oppnå et bedre samfunn. Så selv om det er noen eller mange ledere som har oppnådd en viss rikdom fra revolusjonen, kan de fortsatt være sentrale i å videreutvikle revolusjonen for det store flertall. De neste par årene vil vise om den maoistiske bevegelsen og dens partnere vil bli en normal parlamentarisk bevegelse der egoisme og egenpromotering er det sentrale, eller om de faktisk kan føre Nepal mot et mer demokratisk, uavhengig og velstående samfunn.

Hva kan oppnås?

La oss starte med åpenbart uferdige saker som kan føres fram til en vellykka løsning:

En ny grunnlov: Maoistene har tatt ledelsen i denne saken, og kan i løpet av de neste årene sikre et vedtak om en ny føderal, multietnisk basert statsstruktur. Dette vil øke muligheten for et mye mer demokratisk samfunn og være et viktig skritt for å bli kvitt den spesielt negative rollen til Kathmandu versus resten av landet. Vi har allerede sett gjennom valget til den Grunnlovgivende Forsamlinga og den midlertidige grunnloven at en ny politisk struktur kan bli den mest progressive i Asia.

En ny økonomi: Jeg antar at en realisering av det meste av Nepals vannkraftpotensial sannsynligvis vil måtte stamme fra å gjøre avtaler med multinasjonale selskaper som vil kreve monopolprofitt. Samtidig vil India være i stand til å tvinge til seg en god del av inntektene fra Nepals produksjon ettersom India vil være det eneste landet som importerer elektrisitet fra Nepal. Hvor mye elektrisitet kan utvikles gjennom nasjonal kapital og statlig intervensjon? Jeg har ikke sett noen tall. Jeg antar at disse bare vil være mindre prosjekter. Alle de store planlagte prosjektene i Nepal forventes å bli realisert gjennom avtaler med multinasjonale selskaper, hovedsakelig basert i India. (Det er planlagt fire store vannkraftprosjekter. Alle disse er kontrollert av multinasjonale selskaper: Satluj Jal Vidyut Nigam Limited (indiabasert), SN-Power (norsk basert), GMR (indiabasert).

Hvis Nepal skal øke sin uavhengighet av India, vil det måtte investere i produksjon som innebærer importsubstitusjon. Men da vil Nepal være nødt til å innføre toll, ettersom en lokal nepalsk industri ikke vil være i stand til å konkurrere med multinasjonale selskaper. Frihandel kan ikke være et alternativ hvis Nepal ønsker å styrke sin økonomi.

Det internasjonale borgerskapet har kapital og kontrollerer produksjonen. Men de arbeidende klassene har egenorganisering som sin kapital. Gjennom samarbeid seg imellom kan de utvikle sin kollektive styrke og beseire kapitalistene. Kan maoistene lede en bevegelse blant de arbeidende klassene som øker deres økonomiske makt? Vil de være i stand til å gjøre dette på tvers av motstanden fra den økonomiske eliten i og utenfor landet? Det ser definitivt ikke lett ut. Det ville bety at de vage ideene som har blitt framsatt i hoveddokumentet til den syvende kongressen i februar 2013 om kooperativer, gis den sentrale oppmerksomheten av hele bevegelsen. I midten av februar 2013 snakket jeg med ulike medlemmer av det maoistiske lederskapet, og det virker som ingen har det samme eller et godt svar på hva ideen om kooperativer betyr. Betyr utspillet at maoistene vil organisere sine 50 000 heltidskadre, Young Communist League og andre masseorganisasjoner slik at de kan ta ledelsen i utviklingen av kooperativer blant bøndene, og på denne måten øke produktiviteten i landbruket? Vil de kombinere disse kooperativene med kooperativer for distribusjon og salg? Vil de være i stand til å organisere kooperativer for produksjon ut fra nasjonale behov, og beskytte dem fra utenlandsk konkurranse? Hvordan vil dette fungere når du tar Nepals åpne grense med India i betraktning? Vil det være kooperativer i og rundt de største byene? Kan maoistene bruke staten til å fremme en kooperativbevegelse? I motsetning til oljerike Venezuela, som også satser på å utvikle noen typer av kooperativer, har Nepal et massivt handelsunderskudd. Akkurat nå er den viktigste eksportartikkelen billig arbeidskraft. Men behovet for sjøl den billigste arbeidskrafta er avtakende etter hvert som internasjonal arbeidsledighet øker jevnlig over hele verden i forbindelse med den dypeste økonomiske krisen verden har sett.

Mens jeg skriver denne artikkelen, er de fire største partiene enige om en avtale som antakelig vil føre til et nyvalg i juni 2013. De fem åra som er gått siden det siste valget, har vært svært negative. I 2008 var det store forventninger, og det var håp. I dag har folk resignert og forventer ikke noe av de politiske lederne. Kan maoistene endre denne situasjonen? Valget kan ende med at maoistene får mindre enn de 38 % som de har nå. Partiene som ønsker status quo kan øke sin representasjon. Dette ville ikke være overraskende i et valg der man ikke kan forvente samme høye valgdeltakelse som i 2008.

Det synes ikke å være noen enkel løsning for den nepalske revolusjonen. Men fortsatt virker det som det eneste håpet er at den maoistiske bevegelsen blir i stand til å fornye sin politikk og organisering, utvikle masselinja og være i stand til, enda en gang å vinne hjertene og sinnene til de arbeidende massene i Nepal. Dette vil trolig bety at splittelsen som har ført til dannelsen av Communist Party of Nepal (Maoist), må overvinnes gjennom ulike kompromisser.

Revolusjonen i Nepal står overfor en rekke problemer. I denne situasjonen bør ikke den internasjonale solidaritetsbevegelsen snu ryggen til sine ufullkomne allierte, men fortsette å støtte revolusjonen gjennom ord og gjerninger. I Norge samler Helselag til Nepal økonomisk støtte til Martyr Foundation Nepal. Stiftelsens hovedaktivitet er å forvalte fem kostskoler for barn av soldater fra Folkets frigjøringshær som ble drept eller lemlesta under folkekrigen.

Judith Mirkinson bur i San Francisco, og har vore aktiv i kampen mot rasisme, i fredsrørsla og kvinnekampen i USA i over 40 år. Ho var med og stifta Gabriella Network, ein solidaritetsorganisasjon mellom kvinner i Filippinene og USA.
I Rødt! nr 1/2012 skreiv ho om kvinnekampen i USA, og her er innleiinga hennar om abortkampen i USA på Rødts kvinnekonferanse 10. november 2012. Du kan se innleinga, saman med fleire av dei andre fra Kvinnekonferansen, på YouTube. Artikkelen er omsett av Gunnar Danielsen.

Då eg var 21, tok eg abort første gongen. Det var 1972, og New York var ein av dei få statane retten var lovfesta. Eg kom på ein flott klinikk, omgitt av kvinner frå austlege og midtre delar av landet.

Året etter fatta Høgsterett si epokegjørande avgjerd i saka Roe vs Wade, og abort vart lovleg over heile landet. Vedtaket vart gjort på grunnlag av retten til privatliv og lik behandling – det 14. og 9. tillegget til grunnlova. «Roe» (som vedtaket vart heitande) var høgdepunktet i fleire hundreår med kamp om kven som skulle kontrollere kvinners forplanting i USA.

Eg var ei av dei heldige. Eg voks opp med ei mor som hadde snakka om abort, og eg hadde gått i tog og kjempa for abort sjølv. Det var ikkje ein tragedie, ikkje flott, ikkje beste forma for fødselskontroll, men ho var der. Abort var viktig for at eg kunne kontrollere eigen kropp og eige liv – og slik viktig for at kvinnene skal oppnå fullt likeverd.

Kontroll har alltid vore hovusaka når det dreier seg om kvinners forplanting. Til alle tider har kvinner blitt avgrensa av biologien sin. Først no tar internasjonal lovverk (klarast gjennom CEDAW – konvensjonen for å fjerne diskriminering av kvinner) opp behovet for garantert svangerskaps- og fødselsomsorg. Men sjølv i land der kvinner har tilgang til prevensjon og helsestell, er regulering av abort ein måte å kontrollere kvinner på.

USA er eit eksempel på det. Kontroll av kvinner i USA har alltid vore knytt saman med rase og klasse. Ein kan derfor ikkje snakke om aborthistorie og reproduksjons- «rettar» utan au å drøfte korleis dei fell saman med historia til slaveriet og rasismen.

Så tidleg som i 1632 var det lover som styrte reproduksjonsrettane til svarte kvinner. Kvinnelege slavar var sett som avlsdyr – ein ressurs som kunne auke talet på slavar, og dei hadde ikkje foreldrerett. Afrikanske kvinner var eigedom, og dermed vart barna deira også eigedom. Barna kunne derfor takast bort når som helst. Ein slaveeigar kunne jamvel avgjøre kven framtidige barn skulle høyre til. Til dømes kunne ei kvinne «testamenterast» til éin etterkommar, og dei framtidige barna hennar til ein annan! Valdtekt var ein trussel og ein realitet over alt. Kvite menns valdtekt av svarte kvinner var ein måte å kontrollere og terrorisere den afrikanske befolkninga på, på same vis som med kvinner frå urfolket.

Den gongen vart både kvite og farga kvinner oppmuntra til å få barn, men av svært ulike grunnar. Det skulle endre seg seinare. Om du høyrte til dei meir privilegerte (les kvit og middelklassekvinne), vart du sett som «naturleg» mor. Oppfostring og morsrolle låg ikkje bare i biologien din, det var lagnaden din, og årsaka til at du levde. Alt som kom i vegen for det, måtte bort eller kriminaliserast. På 1800-talet omfatta det å delta i det offentlege rommet.

Som feministen Charlotte Perkins Gilman vart fortalt då ho klaga over det me i dag kjenner som fødselsdepresjon:

Hald deg til huslege syslar så mykje som råd. Ha barnet med deg heile tida. Kvil ein time etter kvart måltid. Ikkje meir enn to timar intellektuelle syslar om dagen. Og rør ikkje penn eller blyant så lenge du lever.

Ein kan bare ane kva slike restriksjonar gjorde med medvitet til kvinnene.

Desse meir privilegerte kvinnene vart sett som «grunnvollen» for amerikansk liv, og dermed oppmuntra til å få fleire barn ved fødselsfremmande tiltak.

For fattige kvinner og farga kvinner har det alltid vore ei heilt anna historie. Desse blir stereotypt kalla hyperseksuelle, promiskuøse, uansvarlege og udugelege. Det var ein av grunnene som vart brukt for å rettferdiggjøre sjølve tanken om fødselskontroll tidleg på 1900-talet. Det rettferdiggjorde også steriliseringa av urfolk og kvinner frå Puerto Rico i andre halvdel av 1900-talet, og dei stadige kutta i velferdsog helsetiltak for fattige kvinner. Sjølv med dagens bitre abortkamp blir fattige kvinner oppmuntra til permanent prevensjon i form av implantat.

Men la oss gå attende til 1973

Straks Roe vart vedtatt, starta høgresida arbeidet mot lovverket, og dei har slåst mot og undergravd tilgangen til abort sidan det. Dei har brukt fleire taktikkar samtidig. Først retta dei seg inn mot lovgivinga både føderalt og på delstatsnivå – ein taktikk dei har følgt til i dag: I 1976 vedtok Kongressen det som er kjent som Hyde-tillegget. Det forbyr føderal bruk av pengar til abort. Med andre ord hadde kvinnene rett til abort, utan at regjeringa hadde plikt til å betale for det. Som alltid ramma dette vedtaket fattige og farga kvinner ulikt hardast, ein trend som skulle halde fram i nye vedtak dei neste 40 åra.

Dei brukte også rettsapparatet – igjen både føderalt og på delstatsnivå: Websteravgjerda var bare først av mange som skulle svekke kvinners kontroll over eigne kroppar. Venteperiodar, foreldreløyve, både underlivs- og vaginal ultralyd er bare nokre få av pålegga.

Samtidig vart det jobba for å gjøre abort reelt utilgjengeleg. Organisasjonar som Operation Rescue (Operasjon redning) omringa klinikkar og gjorde det uråd å komme inn. Du måtte gå spissrotgang mellom folk som kalte deg mordar og viste fram bilete av døde spebarn. Sjølv om rettsapparatet til slutt la hindringar i vegen for dei, har dei ikkje gitt opp. Pasientane på ein klinikk i Illinois vil til dømes finne bilete av seg sjølve på nettet dagen etter at dei har tatt abort.

Det stoppa ikkje med det. Høgreorienterte fanatikarar retta skytset mot dei som utførte abortar – frå å bombe klinikkane til å drepe personell. Frå 1977 til i dag har det vore hundrevis av bombetruslar, bombingar og påsette brannar. I tusenvis av tilfelle har dei trengt seg inn ulovleg, utført skadeverk og åtak med syre og stinkbombar. Ti personar er myrda sidan 1984, den siste var dr. George Tiller i 2009. Dei som utfører abort, er ofte utsett for ekstreme truslar – med etterlyst-plakatar rundt om i småbyane – med bilete og ordet MORDAR under. Ofte må dei gå på jobb med skotsikre vestar. Det fører naturlegvis til at færre og færre er villige til jamvel å utdanne seg til jobben – for ikkje å snakke om å utføre han.

I dag er det uråd å få gjennomført abort i 87 prosent av fylka i USA, særleg i område utanfor storbyane. Meir enn 20 prosent av abortsøkande må reise meir enn 80 km for å få utført abort. Det gjeld jamvel ein stat som California, ein av dei få statane der du framleis kan få abort betalt av det offentlege. Igjen er det slik at børa er tyngst for fattige kvinner. Ironisk nok er talet på falske abortklinikkar – i røynda propagandasenter mot abort – og verkelege klinikkar som to til ein!

Det religiøse høgre – som i røynda er ei rasistrørsle, med leiarar som lenge slåst mot borgarrettsrørsla – prøver på kynisk vis å få svarte med i rørsla. I 2010 dukka det opp 65 vegplakatar i svarte område i Georgia som sa: «Svarte barn er ein utryddingstrua art – støtt ikkje abort!» Samtidig stigmatiserte dei fattige kvinner og kutta velferdstiltak og barneomsorg til beinet.

Og samtidig har det religiøse høgre sett i verk ein sofistikert kampanje. Igjen og igjen blir kvinnene fortalt at foster har rettar (sjølv om hjernebarken, som er grunnlaget for medvitne tankar, ikkje utviklar seg før 24. til 27. veka). Ei befrukta eggcelle blir omdefinert til «person», ein person som må vernast over alt anna. Denne kampanjen har hatt stor påverknad på opinionen, og på måten kvinner tenkar om abort.

Og det er her dei liberale og venstresida kjem inn. Som altfor ofte elles såg mange dei spesielle interessene og krava til farga kvinner som marginale, ikkje hovudsaka. På 70-tallet betydde det at abortrørsla i hovudsak dreidde seg om fødselskontroll og abort, ein såg bort frå det faktum at talet på steriliserte farga kvinner var rekordhøgt. Seinare måtte «for abort» vike for «valfridom », då ein gav etter for demoniseringa av abort. Leiinga i organisasjonar som NOW og NARAL hevda dei måtte kompromisse – elles ville dei ikkje samle nok støtte til å halde på lova. Men ved å snevre inn arbeidsfeltet såg dei bort frå det totale helsebiletet knytt til forplanting. Og då dei byrja rette opp det, var det for seint. Abort er framleis sett som ein rett, men omdefinert til eit tragisk val. No venta ein at kvinnene skulle sørge over tapet av spebarna sine og kjenne seg forferdeleg skyldige for å ha avbrote svangerskapet – sjølv om meir enn halvparten av svangerskapa i USA ikkje er planlagte.

I 2011 og 2012 vart det vedtatt fleire lover som svekka helseomsorg for kvinner enn nokon gong sidan Roe vs Wade. Trettifem statar gjorde rådgiving før abort obligatorisk, og tretten av desse statane kravde at abortklinikkane skulle opplyse om påståtte farer ved abort – som fleire tilfelle av brystkreft og sjølvmord, noko det ikkje finst prov for. Tjueseks statar krev ein venteperiode mellom 24 og 76 timar. På starten av 2013 har rettsapparatet i Kansas avvist rettssak om eit punkt i regelverket som forbyr forsikringsselskap å dekke abort. Retten hevda at eit krav om tilleggsforsikringar for å dekke abort ikkje på nokon måte avgrensa retten til abort.

Dommane i Høgsterett dei siste tiåra avspeglar desse motseiingane. Igjen og igjen har Høgsterett støtta lovverk som forbyr bruk av føderale pengar til abort, ved å seie at om ei kvinne er for fattig til å skaffe seg abort, er det eit økonomisk problem og ikkje regjeringas, og dermed ikkje regjeringas ansvar.

Når dei støttar lover som nektar offentleg betalte legar å gi råd om abort, seier retten:

Avgjerda om å dekke fødslar, men ikkje abort, betyr ikkje at regjeringa hindrar kvinner i å avslutte svangerskap. Kongressens avvising av å dekke abortrådgiving gir gravide kvinner same val som om regjeringa hadde valt ikkje å støtte noka form for familieplanlegging.

Fire delstatar krev no at kvinnene må ta foster- eller transvaginal ultralyd slik at dei kan «forstå kven dei drep». Det gjeld au ved valdtekt – og sjølv om fosteret på dette stadiet er om lag så stort som ei ert. Den lovgivande forsamlinga i New Mexico vurderer ei ny lov som ikkje bare gjør abort ved valdtekt ulovleg, men vil føre til tiltale mot den som tar eller bidrar til slik abort. Om valdtekt sa guvernøren i Pennsylvania til kvinnene: «Bare lukk auga!»

Alle republikanske presidentar og presidentkandidatar frå Reagan til Romney har støtta oppfatninga om at foster er menneske og må vernast som det. Reagan støtta jamvel eit grunnlovstillegg som skulle verne «rettane til det ufødde liv».

I kampanjar siste tida har Republikanske kandidatar håna kvinners rettar.

To kandidatar erklærte at abort aldri kan forsvarast – sjølv etter valdtekt eller incest. Programmet til Det republikanske partiet går inn for å fjerne tilgangen til abort jamvel etter valdtekt, incest eller for å redde kvinnas liv (som var grunnlag for abort før Roe vs Wade). Dei vil au ha restriksjonar på tilgangen til prevensjon.

Todd Aiken, kandidat til Senatet i Missouri, og den republikanske visepresidentkandidaten Paul Ryan, brukte uttrykket «legitim valdtekt», og hevda at om ei kvinne «verkeleg» vart valdtatt, kunne ho på eit eller anna vis unngå å bli gravid (og såg dermed bort frå både det engelske språket og biologien). Kongresskandidaten Richard Mourdock i Indiana sa at graviditet etter valdtekt er «Guds meining», og Stephen King frå Iowa sa han aldri hadde høyrt at kvinner blei gravide verken etter valdtekt eller incest. Bortsett frå Paul Ryan som blei attvalt, tapte dei andre, eit teikn på at kvinnene ikkje tolererer desse åtaka på rettane våre, trass i hatpropagandaen.

Det demokratiske partiet som har deltatt i marsjen til høgre, og vore forsiktig og stille så lenge, vedtok på andre sida ei plattform som stod sterkt på retten til abort, prevensjon og helsetiltak for kvinner. Men det står att å sjå kor hardt dei vil slåst for det. Trass i støtta til abort har demokratiske kvinner frå Hillary Clinton til Nancy Pelosi på langt nær gjort nok for å forsvare lovverket. Og sjølv om Obama vann valet, har administrasjonen hans igjen gitt etter for det religiøse høgre, ved å seie at religiøse institusjonar ikkje treng gi gratis prevensjon slik den nye helselova krev. På grunn av manipulering har republikanarane framleis kontroll i mange delstatsforsamlingar, og held fram med å vedta abort- og kvinnefiendtlege lover. Så om demokratane ikkje tar ein real kamp, vil lovverk mot abort på delstatsnivå halde fram å undergrave kvinnenes reproduksjonsrettar.

Sjølv utan desse nye åtaka er stoda dyster. Som alt skrive er røynda for dei fleste kvinner – om du ikkje har helseforsikring, og ofte om du har – at det kan vere svært vanskeleg å få abort. Og framtida ser ikkje god ut. I Mississippi er det til dømes bare ein abortklinikk i heile staten!

Manglande tilgang til abort har sjølvsagt stor verknad på alle aspekt av kvinnehelsa. Dess fleire kvinner som har tilgang til «familieplanlegging», med prevensjon og seksualundervisning, dess færre abortar er det. Dess betre tilgang til helsestell, dess lågare tall på uønska graviditet; dess lågare tal, dess lågare komplikasjonar – særleg blant unge og fattige kvinner. Landa som har lågast aborttal er der dei i Vest-Europa har lovleg abort, og der det er tilgang til prevensjon; dei høgaste aborttala er i Latin- Amerika og Afrika der abort er ulovleg og familieplanlegging ofte ikkje finst.

Trass i alt dette vil ei av tri kvinner ta abort ein gong i livet, eit tall som gjeld på tvers av alle rasar og klassar. Fleirtalet av desse har alt barn. Talet har vore stabilt over tiår, sjølv då abort var ulovleg.

USA brukar nesten 100 milliardar dollar i året til helsetiltak for mor og småbarn – dobbelt så mykje som noko anna land i den «utvikla» verda. Likevel har tala på fødande som dør forverra seg, og USA gått frå 41. til 50. plass i verda ifølgje data frå FN. Dødsraten på 12,7 per 100 000 levande fødde er tri gonger så høgt som målet regjeringa sette for seg sjølv i 2010. Sjølvsagt har kvinner med låg inntekt dobbelt så stor sjanse for å døy under fødsel som rikare kvinner.

Men helsetiltak for mor og barn dreier seg ikkje bare om helse. Det er dyrt å ha barn: for mange meir enn tusen dollar i månaden for eitt barn. I motsetning til Norge har tilgang til barnepass minka og ikkje auka. For tretti år sidan var det bare dei rike som hadde privat barnepass. I dag lappar kvinner saman hjelp, ofte frå pensjonerte familiemedlemmer. Mange har barnepiker – det kan vere rimelegare, særleg når ein betaler låg lønn utan sjuketrygd eller helseomsorg.

Me har skapt eit system med to eller kanskje tri plan – eit lag med kvinner går på arbeid, det andre laget har blitt tvinga til emigrasjon, og tar seg av barna til det første laget. Mange av desse kvinnene – frå Latin- Amerika, Afrika, Asia – har eigne barn dei har reist frå, som kanskje er tatt vare på av ein far eller andre slektningar. Dei tar seg altså ikkje av eigne barn, men oppdrar avkomma til eit heilt anna land. Hushjelpar har ikkje rett til lege, trygd, ingen sikker jobb og oppfyllar ikkje kravet til minstelønn.

Dette er ein lang historisk tradisjon i USA, der svarte kvinner tok seg av barna til kvite kvinner, mens deira eigne barn var overlatt til seg sjølve. Det er ironisk at historisk (og nok i dag) er det bare kvite og europeiske og ofte betrestilte kvinner som er sett på som «naturlege mødrer», mens farga kvinner blir sett som hyperseksuelle og ute av stand til å oppdra barn.

Kva resulterer alt dette i? Feministar og andre aktivistar har vore på defensiven i mange tiår. Kanskje ein av dei klaraste indikasjonane var tilbaketoget frå pro-abort til valfridom. Å snakke om valfridom er å ta for gitt eit likeverd mellom kvinner som ikkje finst, og som ikkje vil eksistere på ei stund. Ordet «val» blir brukt heile tida, om dei mest trivielle avgjerder – frå kva for sjampo ein skal kjøpe til kva for karriere ein ønskar. Avgjerd om å få barn er heilt klart i ein annan kategori. Reelle val avheng av så mange faktorar, mange som er utanfor kvinnas eigen kontroll. Kva for økonomisk status har ho? Kor gammal er ho? Har ho fått seksualundervisning? Er ho utsett for vald? Har ho tilgang til helsestell? Vil barnet hennar ha det? Har ho trygd? Har ho jobb, husvære eller utdanning?

Det er ikkje nok å snakke om abort eller reproduksjonsrettar. I staden må me snakke om reproduksjonsrettferd. Me må snakke om kvinnerettane våre som ein del av menneskerettane, ein fødselspolitikk som omfattar ikkje bare prevensjon og omsorg for mor og barn, men som au gjør ordet val til røyndom og ikkje bare ein frase.

Noko av det byrjar vise seg i internasjonal lov. CEDAW slår i artikkel 12 og 16 klart fast at alle kvinner og jenter må ha lik tilgang på helsetjenester, medrekna graviditets- og familieplanlegging. Artikkel 16 garanterer kvinner rett til avgjerd om svangerskap. Sjølv om 164 land har ratifisert CEDAW, har ikkje USA det, og hevdar at dei ikkje treng det. Å sette CEDAW ut i praksis vil ta mange år om ikkje tiår, men lovfesting er eit første steg.

Førti år etter Roe vs Wade går kampen framleis. Kvinner som slåst for rett til abort, vil ikkje sjå roleg på at det blir gjort ulovleg for deira døtrer og barnebarn. Ein ny generasjon unge kvinner har vist med røystene sine, aktivismen sin og stemmesetlane sin (både i USA og elles) at dei ser abort som ein grunnleggande rett å kjempe for. Fødselskontroll er grunnlaget for likeverd og frigjøring, og kvinnene er bestemt på å kjempe til det er ein universell rett.

Ståle Holgersen er doktorgradstipendiat i samfunnsgeografi ved Universitetet i Lund, Sverige. Her skriver han om dialektikken mellom økonomisk krise og byplanlegging. Han har tidligere vært aktiv i Boligaksjonen og også arbeidet som arealplanlegger.

Et av kapitalismens sterkeste kjennetegn er de stadig tilbakevendende krisene. De oppstår, deretter finnes de en stund, så forsvinner de. Tilbake står vi mennesker med våre teorier, erfaringer, og masse tall, og undrer: Hva skjedde? Hvordan?

Helt generelt kan man si at nyliberale økonomer, ikke helt ulikt vanlige folk, har problemer med å akseptere at kriser faktisk kommer. På samme måte som det er umulig å forestille seg hvordan det er å fryse når det er 40 grader varmt, virker det vanskelig å snakke om krise når økonomien går bra. Av forskjellige årsaker er det alltid lettest å tenke at det ikke blir noen krise, i alle fall ikke her og nå. Med marxister synes det å være helt motsatt. En klassisk spøk er at av de fem siste økonomiske krisene har marxister forutsett åtte. Og da den nåværende krisen oppstod, var flere marxistiske teoretikere raskt ute med «hva var det jeg sa».

David Harvey, Foto: CC-lisens Flickr/Daquella manera

I nyliberal økonomisk teori, vi holder oss på et generelt nivå foreløpig, skaper det kapitalistiske systemet med tilbud og etterspørsel en tendens mot likevekt og balanse. Systemet genererer selv stabilitet, og forklaringer til kriser må derfor finnes utenfor det økonomiske systemet, som for eksempel i politiske reguleringer. Med marxister er det motsatt. Som vi skal se i denne teksten, er det stor uenighet om hvordan vi skal forklare krisene, men marxister er generelt enige om at kapitalismen med nødvendighet skaper sine egne kriser og at dette bunner i motsetninger innad i selve det økonomiske systemet. David Harvey skriver i Limits to Capital at forskjellen på Marx og borgerlige økonomer er ikke bare hans vektlegging av nødvendigheten av avvik fra likevekt og balanse, men også at kriser spiller en avgjørende roll for å gjenopprette stabilitet.¹ Krisen blir kapitalismen sin egen «problemløser ». Eller som Marx skriver i tredje bind av Kapitalen: «Crises are never more than momentary, violent solutions for the existing contradictions, violent eruptions that re-establish the disturbed balance for the time being.»²

Den ødelagte balansen gjenopprettes, men bare midlertidig. Kriser kan ikke løse kapitalismens motsetninger, men egner seg fint til å flytte problemene rundt eller skyve problemene foran seg i tid. Generelt kan man derfor si at for nyliberale økonomer er kapitalismen problemfri og problemene ligger utenfor systemet, mens for marxister er kapitalismen i seg ustabil og et problem, mens krisene er systemets egne midlertidige løsninger.

I borgerlig media, ofte støttet av økonomiske eksperter, finner man ofte spesifikke og partikulære forklaringer på hvorfor det blir økonomiske kriser. I sin mest vulgære form skjer dette gjennom å tillegge heller dårlige egenskaper til arbeidere: de amerikanske er dumme som tok for mye boliglån, mens de greske er late som ikke gidder å jobbe. Alternativt anvender man nasjonale forklaringer, som at Island ikke forstod farene knyttet til finansspekulasjon eller at Spania ikke regulerte boligbyggingen. Selv om økonomiske kriser selvfølgelig også inneholder sine geografiske forskjeller og nasjonale særtrekk, kan slike partikulære forklaringer ikke hjelpe oss om vi vil forstå hvorfor hele det kapitalistiske systemet skjelver. En annen populær forklaring på den nåværende krisen, som går mer på tvers av nasjonale grenser, er å skylde på griskhet. Men som Andrew Kliman sier: Å forklare kriser med griskhet er som å forklare flykrasj med tyngdekraften. Tyngdekraften er alltid der, men fly krasjer ikke alltid.

Hensikten med denne artikkelen er å redegjøre for hvordan Marx´ teorier i over 100 år er blitt brukt til å forklare økonomiske kriser. Jeg skal se mindre på hva Marx «egentlig» sa, og mer på hvordan diskusjonen rundt kriseteoriene har utviklet seg, og litt på hvilke politiske konsekvenser dette har hatt. Jeg har lagt meg på ei linje hvor jeg forsøker å framstille det så enkelt som mulig – forhåpentligvis uten at det blir feil. Om noen finner teksten for vanskelig eller for overfladisk, er det bare å beklage, men et sted må lista ligge. I den historiske gjennomgangen baserer jeg meg i stor grad på Simon Clarke, og hans oppdeling i fem forskjellige kriseteorier, som på forskjellig måte stammer fra Marx’ ideer.³ Disse er:

• overproduksjon
• underkonsumpsjon
• disproporsjonalitet
• profit squeeze
• loven om profittratens fallende tendens

Hvilken teori som har vært dominerende, har endret seg gjennom historien – fra overproduksjon ved forrige århundreskifte, til underkonsumpsjon på 1930-tallet og loven om profittratens fallende tendens på 1970-tallet. Jeg avslutter teksten med å se hvordan to marxister forklarer bakgrunnen til dagens krise, basert på forskjellige teorier.

Overproduksjon

Den første kriseteorien som ble dominerende etter Marx’ død, var basert på Friedrich Engels og spesielt hans Anti-Dühring, og ble videreforedlet av Karl Kautsky. Hovedpoenget i overproduksjonsteori er at produksjonen må ekspandere uavhengig av kjøpekraften i samfunnet. Teorien baserer seg på at det finnes en motsetning mellom to tendenser. Den første tendensen er at konsumpsjonsevnen til massene er begrenset. Husk her at den store konsumpsjonsgruppa i kapitalismen er arbeiderne, og dette gir oss umiddelbart et innebygd problem ved at arbeiderne aldri kan få høye nok lønninger til å kjøpe alle varene de selv har produsert, fordi en del av omsetningen også må gå til profitt, slik at kapitalen kan akkumuleres. Hvordan reagerer så selskaper når de opplever en manglende etter-spørsel? I nyliberal teori fører konkurranse og likevekt mellom tilbud og etterspørsel til at bedriftene bare produserer mindre og balansen gjenopprettes. Men slik fungerer ikke kapitalismen, og her møter vi den andre tendensen: Kapitalister svarer ikke på konkurranse gjennom passivt å minske produksjonen og dermed få mindre profitt. På grunn av «anarkiet i markedet», der forskjellige bedrifter alltid konkurrerer med hverandre, kan ingen minske produksjonen bare fordi etterspørselen synker. Da reduserer man heller lønningene, noe som tjener den enkelte kapitalist, men bare forsterker det generelle problemet med massenes begrensende konsumpsjonsevne. Kapitalistene møter også situasjonen gjennom å effektivisere produksjonen, slik at man kan konkurrere ut sine rivaler. Alle deltar i konkurransen, hvor man enten vokser eller går konkurs. I stedet for å minske produksjonen, tvinges derfor kapitalistene til å øke produktiviteten: kapitalen møter en minskende etterspørsel med å produsere mer. Det finnes altså en motsetning mellom, på den ene siden massenes begrensede konsumpsjonsevne, og på den andre, en utvikling av produksjonskreftene uten hensyn til begrensninger i markedet. I følge Simon Clarke er det akkurat her nøkkelen til Engels teori om overproduksjon ligger. Produksjonen løper med nødvendighet i fra markedets evne til å selge varene. Og resultatet blir en krise. «Anarkiet» i produksjonen blir dermed kilden til en systematisk overproduksjon.4 Her finner vi også årsaken til kapitalismens absurde dilemma: på samme tid som det finnes overskudd av både varer, kapital og arbeidskraft, kan det likevel oppstå økonomisk krise og stagnasjon.

En teoretiker som i dag baserer seg på en versjon av overproduksjonsteori, er David Harvey, selv om han kaller det for overakkumulasjon. Harveys utgangspunkt er at økonomien vokser med ca. 3–4 prosent hver år, og gjennom grunnleggende motsetninger mellom produktivkreftene – som blant annet inkluderer hvor mye som kan produseres – og produksjonsforholdene – som setter grenser for mye som faktisk kan konsumeres – får kapitalen et realiseringsproblem. Dette kan ikke bare løses gjennom økt konsumpsjon.⁵ Selv om Harvey, som vi også skal se under, benytter seg av forskjellige forklaringer når han beskriver konkrete kriser, argumenter han for at problemet til syvende og sist er at kapitalen ikke kan realisere overskuddet. Alle kriser er hos Harvey «realiseringskriser». I fraværet av lukrative felt for investering reiser derfor overskuddskapital rundt på jakt etter steder å realiseres, og det er i denne prosessen at bobler og ubalanser oppstår. Et naturlig fokus for Harvey, med sin bakgrunn innen samfunnsgeografi, blir hvordan overinvesteringer skjer i eiendom og bygging av nye boliger og kontorer. Dette er jo også spesielt interessant i den nåværende krisa, som ble utløst av nettopp en boligboble.

Karl Kautsky

Etter Friedrich Engels’ død blir overproduksjonsteori utviklet videre av Karl Kautsky. I likhet med Engels mente han at årsaken til overproduksjon ikke ligger i dårlige vurderinger gjort av enkelte kapitalister, men at produksjon og konsumpsjon var basert på to forskjellige lover, og at ubalansen mellom dem derfor var iboende i systemet. Kautsky så også overproduksjon som en sekulær teori, som betyr at ubalanser vokser kontinuerlig helt til det ytterste punktet: nemlig sammenbruddet. (Dette i motsetning til syklisk teori, som anser at kriser går i bølger, eller kommer i sykliske mønstre). I følge Kautsky skulle derfor overproduksjon til slutt føre til den ultimate ødeleggelsen av kapitalismen. Med Kautsky ble også en sekulær overproduksjonsteori den offisielle politikken til Andre Internasjonalen, og boka hans The Class Struggle ble en klassiker i den marxistiske tradisjonen. Ettersom den sekulære kriseforståelse antok at krisen skulle bli stadig verre og verre, ble den politiske prioriteringen å bygge en bevegelse som skulle være klare til å ta over makten når det avgjørende øyeblikket kom. Dette førte i følge Clarke til både politisk passivitet og byråkratisk degenerering innad i arbeiderbevegelsen. Og i dette lyset kan man også se Kautskys kritikk av den russiske revolusjonen. Kautsky ble senere kritisert, av blant andre Eduard Bernstein, som hevdet at faren for overproduksjon var liten ettersom den kunne motvirkes av stadig større markedet i hjemlandet via en stadig større middelklasse, samt åpning av nye utenlandske markeder gjennom imperialismen. Kautsky kom derfor til å nærme seg det som skulle bli den neste dominerende teorien i marxismen: underkonsumpsjon.

Underkonsumpsjon

Den første marxisten som utviklet underkonsumpsjon til en rigid teori var Rosa Luxemburg. Hun anvendte Marx’ reproduksjonsskjema fra andre bindet av Kapitalen for å kunne påpeke at kapitalakkumulasjon var umulig i fravær av eksterne markeder. Der hvor overproduksjonsteori sier at kapitalen vil møte en konflikten mellom produksjon og konsumpsjon gjennom å produsere mer og mer uavhengig av markedets grenser, mener Luxemburg at kapitalister bare vil ansette flere arbeidere og investere mer i produksjonsmidler, så lenge de vet at det finnes et marked for økningen. I følge Clarke sin lesning av Luxemburg forutsetter investeringer en allerede eksisterende økning av konsumpsjonen, noe som innebærer at konsumpsjon og ikke investeringer blir drivkraften for kapitalistisk produksjon. Men med konsumpsjon som drivkraft blir utfordringen å ikke bare å forklare krisene, men også hvordan økonomisk vekst (og dermed kapitalismen som sådan) i det hele tatt er mulig. Hvor kan økt konsumpsjon komme fra? Ikke fra arbeiderklassen, og ikke fra «en tredje part» i form av middelklasse eller andre sosiale sjikt hvis inntekter til syvende og siste stammer fra enten lønninger eller merverdi. Forsøker man å finne økt konsumpsjon gjennom økt utenrikshandel, flytter man bare problemet fra ett land til et annet. Den eneste forklaringen blir at kapitalakkumulasjon stimuleres av en etterspørsel som ligger utenfor det kapitalistiske systemet. Og da spesielt fra samfunn med førkapitalistisk produksjon. Kapitalismen blir dermed avhengig av sitt eget ekspansjonistiske behov, og her finner vi Luxemburgs fokus på imperialismen. Også i denne teorien kommer man til kapitalismens «ultimate grense», som blir når kapitalismens erobring av verden er komplett. Da finnes ikke lengre kjøpere utenfor systemet som kan absorbere overskuddet av varer, og systemet vil kollapse.

Underkonsumpsjon var veldig omdiskutert blant marxister mellom verdenskrigene. I Moskva ble teorien offisielt opphøyd til Sannhet, mye ved hjelp av økonomen Eguen Varga, og i USA brukte Paul Sweezy underkonsumpsjon som en viktig del av sin stagnasjonsteori. ⁶ En som i dag vektlegger viktigheten av underkonsumpsjon er Radhika Desai. Hun hevder at selv om verdi og merverdi bare produseres i produksjonen, og ikke i sirkulasjonen, er likevel kapitalsirkulasjon, realisering og konsumpsjon helt sentrale faktorer hos Marx. Begynner kanskje ikke Kapitalen, spør hun retorisk, med forskjellen med verdi og bruksverdi, altså at varen må bli realisert gjennom bruk – det vil si konsumert? De marxister som avfeier underkonsumpsjon, havner i følge Desai i «produksjonisme», hvor man overser kapitalsirkulasjon, og ender med å betrakte kapitalismen som et selvforsynt system hvor «fabrikker produserer fabrikker som produserer fabrikker.»⁷

Disproporsjonalitet

Det vanligste alternative til underkonsumpsjonsteori før første verdenskrig var teorier som fokuserte på disproporsjonalitet. I følge disproporsjonalitetsteori er kapitalakkumulasjon avhengig av passende proporsjonale relasjoner mellom de forskjellige grenene av produksjonen. Samtidig som det kan være overproduksjon i noen bransjer, kan det være underproduksjon i andre. En av de ledende personene var Mikhail Tugan-Baranowsky. Han trodde aldri at den perfekte proporsjonaliteten kunne oppnås, men gjennom spesielt kreditt- og banksystemet kunne ubalansene holdes i sjakk – en stund. Kriser oppstår først i en gren av produksjonen hvor overproduksjonen har nådd sin grense, og deretter finnes faren for at kollapsen skaper en kjedereaksjon. En annen som utviklet teorien var Rudolf Hilferding. Gjennom sitt

Rudolf Hilferding

fokus på finansmarkedet, med dets stiftelser, karteller og finansinstitusjoner, anså han at finanskapitalen var en ny fase i kapitalismen, basert på en integrasjon av banker og industrikapital – dominert av bankene. Hilferding mente at fast kapital (som for eksempel maskiner og bygninger) binder så store kapitalressurser i så lange perioder at det reduserer bevegeligheten og fleksibiliteten til kapitalen. Kjernen i disproporsjonaliteten ble for Hilferding derfor selve eksistensen av fast kapital. Som vi så over, var tendensen til overinvesteringer ifølge Engels og Kautsky helt rasjonell ettersom kapitalismen baseres på konkurranse uten hensyn til markedets grenser. For Hilferding var derimot overinvesteringer et resultat av kapitalistiske feilbedømminger. En politisk implikasjon av en slik teori ble at man ved hjelp av overordnet planlegging kunne overvinne tendensen til økonomiske kriser. Dette førte til at man kunne trekke korporativistiske konklusjoner av teorien, og disproporsjonalitet ble også nært assosiert til fascistisk korporativ politikk (uten at Hilferding på noe vis gikk over til the dark side, tvert imot: Han døde i Gestapos hender 1941).

Det er ikke mange marxister som i dag eksplisitt dedikerer seg til disproporsjonalitetsteorien. Men elementer fra teorien ligger veldig ofte som bakteppe i diskusjoner. Dette gjelder spesielt hos de som vektlegger hvordan dagens krise har sin årsak i overinvestering i finanssektoren eller boligsektoren, og at denne så spredte seg – uten at man analyserer dypere hva som ligger bak «finanskrisa» eller boligbobla.

Det kan være uklare grenser mellom disse tre teoriene – overproduksjon, underkonsumpsjon og disproporsjonalitet. Og det blir heller ikke enklere av at det finnes uenighet om hvorvidt overproduksjon og underkonsumpsjon er to sider av samme mynt eller ei, eller at både Hilferding og Tugan-Baranowsky mener at underkonsumpsjon er en spesiell form for disproporsjonalitet. Men disproporsjonalitet ble aldri en dominerende teori i marxismen. Den ble blant annet kritisert for sitt ensidige fokus på relasjoner mellom kapitalister og sin dertil manglende interesse for relasjonene mellom arbeid og kapital. Innad i den kommunistiske bevegelsen var det fremdeles underkonsumpsjon som stod i sentrum med sitt fokus på arbeiderklassens fattigdom. Disproporsjonalitet ble her fordømt som et sosialdemokratisk, reformistisk avvik. På 1970-tallet skulle dog underkonsumpsjon selv få den etiketten. Men før vi kommer dit, må vi gå en liten omvei via Keynes.

En parentes om Keynes(ianismen)

Hos Luxemburg var det imperialisme og militarisme som gjorde at økonomien kunne fortsette å vokse på tross av sin tendens mot underkonsumpsjon. Fra 1920-tallet fikk også andre argumenter mer tyngde, nemlig at økte lønninger og/eller økte statlige utgifter kunne stimulere akkumulasjonen. Dette forsterket også idéen om at et sosialdemokratisk klassesamarbeid kunne være fundamentet i en stabil kapitalisme: ved stagnasjon kunne staten helt enkelt låne penger og anvende dem for å stimulere etterspørselen. Og her kommer vi ikke utenom John Maynard Keynes. Det finnes en teoretisk forbindelse mellom marxistisk underkonsumpsjon og Keynes, og etter andre verdenskrig skulle også marxister lage forskjellige synteser av de to. En av de absolutt største fordelene med en keynesiansk krisepolitikk er at den er lett salgbar: nemlig å investere mer i nedgangstider, en motkonjunktur/kontrasyklisk politikk. Dette er i dag grunnlaget for et slags (u) offisielt sentrum/venstre-alternativ til den nedskjæringspolitikken vi ser i Europa. Forskjellige varianter av «vi skal finansiere oss ut av krisen» finnes i en rekke land, for eksempel François Hollande (i det minste fra valgkampretorikken) i Frankrike, Västerpartiets Jonas Sjöstedts i Sverige og Den Internasjonale Arbeidsorganisasjonene (ILO)⁸.

Nobelprisvinner Paul Krugman er en hard-core forsvarer av Keynes, og hevder at vi vet hvordan vi skal avslutte den nåværende krisen, og at dette er enkelt. I boken End This Depression Now! er konklusjonen krystallklar: Gjennom en omfattende statlig motkonjunkturpolitikk kan man få opp igjen etterspørselen og dermed skape vekst. Problemet er bare at eliten ikke har skjønt dette.⁹ Hovedproblemet med denne mirakelkuren må sies å være at det er slett ikke sikkert den fungerer. Etter krasjet i 2007/2008 gjennomførtes også mye kontrasyklisk politikk, ikke bare i USA men også av for eksempel den svenske høyreregjeringen. Styringsrenta ble også senket, noe som også skal stimulere etterspørselen i markedet. Slike tiltak fra den amerikanske regjeringen i 2008 og 2009 reddet trolig verdenskapitalismen fra total sammenbrudd, men greide aldri å gjenskape veksten. Forklaringen til Krugman er at man ikke satset nok i 2008 og 2009.

Profittspørsmålet

Så lenge etterkrigsboomen vedvarte, var det også relativt lite fokus på krise og kriseteori. Underkonsumpsjonsteori ble, på et vis, snudd på hodet: i stedet for å forklare stagnasjon og nødvendigheten av kriser, ble den nå brukt til å forklare hvordan offentlig konsumpsjon og høye lønninger for arbeiderne kunne skape økonomisk stabilitet. Men på begynnelsen av 1970-tallet skjedde det som stadig skjer i vårt økonomiske system: den vestlige kapitalismen gikk inn i en ny krise. Men til forskjell fra tidligere kriser hang økt arbeidsledighet denne gangen ikke sammen med deflasjon, men var snarere knyttet til inflasjon. Sammen med økonomisk stagnasjon fikk man det som ble kalt «stagflasjon». Dette mønsteret gikk direkte i mot noe grunnleggende i keynesiansk krisepolitikk, nemlig at når inflasjonen er høy, er arbeidsledigheten lav og vice-versa. Man kunne ikke forklare fenomenet basert på en keynesiansk forståelse, og andre kriseteorier oppstod. Ved tidligere kriser hadde marxister ansett at fallende profitt var en konsekvens av for eksempel overproduksjon eller underkonsumpsjon. På slutten av 1960- tallet/tidlig 1970-tallet virket det derimot som om fallet i profittraten i kapitalismens globale sentrum var selve årsaken til krisen. Dette undergravde den dominerende posisjonen til underkonsumpsjonsteorien. To teorier som satte profitten i sentrum, ble dominerende: profit squeeze og loven om profittratens fallende tendens.

Foto: Flickr/Alan Cleaver (CC-lisens)

Teorien om profit squeeze sier at arbeiderne i etterkrigstiden tilkjempet seg så høye lønninger og gode rettigheter at dette gikk ut over profitten til bedriftene og selskapene. De høye lønningene kunne delvis forklares med arbeiderklassens styrke i seg, men også med at kapitalismen etter krigen gikk så bra at man «brukte opp» hva Marx kalte arbeidskraftens reservehær – som igjen bidro til å presse opp lønningene. En lavere profitt førte til mindre investeringer og lavere vekst, som igjen første til arbeidsledighet og stagnasjon. Politisk ble teorien anvendt av venstregrupper for å vise hvordan kapitalismen aldri kan oppfylle arbeiderklassens materielle krav. Om arbeiderklassen suksessivt flyttet frem sine posisjoner, skulle det komme til et punkt hvor man ikke kunne få det bedre innenfor rammene av kapitalismen. Fokus kom derfor til å ligge på «overgangskrav», som skulle overskride kapitalismens grenser – altså ved hjelp av politiske og økonomiske dagskrav kunne man sette spørsmålstegn ved hele systemet.

Teorien ble derimot også anvendt politisk av høyresiden, dog med et annet utgangspunkt og et annet mål. Her ble argumentene, spesielt i Storbritannia, at årsaken til krisen var de høye lønningene, som igjen var forårsaket av en hodeløs og uansvarlig radikal minoritet som dominerte de udemokratiske fagforeningene. De politiske implikasjonene blev motsatte av hva venstresiden predikerte: for å gjenskape profitten og få nye investeringer og vekst måtte man redusere lønningene og knuse den organiserte arbeiderklassen.

LPFT

Tilnærminger som har utgangspunkt i loven om profittratens fallende tendens (heretter LPFT), hevder blant annet i kontrovers med teorien om profit squeeze, at man ikke kan forstå årsaken til kriser gjennom «subjektive» forklaringer om klassekamp og lønninger, men at man i stedet må se på «objektive» forklaringer i den kapitalistiske produksjonen.

LPFT henger nøye sammen med Marx’ arbeidsverditeori, som sier at verdi bare kommer fra arbeid og at profitt kommer av at arbeidere produserer mer verdi enn de faktisk får i lønninger. Profitten kan siden distribueres mellom banker og selskaper på alle mulige vis, men den kommer opprinnelig bare fra arbeid. Samtidig er det en tendens i kapitalismen at det investeres mer i konstant kapital (som maskiner, fabrikker, bygninger etc.) enn i variable kapital (arbeidskraft). Når en bedrift erstatter mennesker med maskiner – for å si det enkelt – blir bedriften mer effektiv enn konkurrentene, og profitten øker. Men når ny og mer effektiv teknologi først er innført, kommer den også til å spre seg til konkurrerende selskaper, og profitten utjevnes. Men – og her er poenget med LPFT – ettersom det bare er arbeid som produserer ny merverdi, og investeringer i arbeidskraft synker i forhold til investeringer i maskiner, så synker til slutt også den generelle profitten.

Med tanke på at kapitalismen tross alt har eksistert en stund, og profittraten faller og faller, blir det naturlige spørsmålet hvorfor kapitalismen ikke har gått under for lenge siden. Svaret, i følge Marx, er at det også finnes en rekke motvirkende faktorer: man kan for eksempel utnytte arbeiderne hardere eller redusere lønningene, eller gjennom forskjellige måter få billigere konstant kapital, eller gjennom åpning av nye markeder – gjerne i førkapitalistiske områder hvor profittkvoten fremdeles er høy. Slike faktorer kan motvirke den iboende tendensen en stund, men de kan ikke oppheve loven som sådan – og når de motvirkende faktorene ikke er sterke nok, havner systemet i krise.

Fra og med 1970-tallet ble LPFT av mange ansett som den eneste autentiske marxistiske teorien. Selve loven beskrives utførlig i både Kapitalen og Grundrisse, og var derfor velkjent i marxistisk teori. Den hadde dog tidligere ikke blitt ansett som en kriseteori, men snarere som et komplement til andre kriseteorier. Der LPFT fokuserte på profittraten (altså profitten i forhold til den totale kapitalen), så for eksempel underkonsumpsjon på profittmengden.

Teorien har vært utsatt for kritikk. Noen korte eksempler på innvendinger, av ulik tyngde: Om kapitalistene dermed bare øker utnyttingen eller senker lønningene, så blir det i teorien ingen krise? Svaret her ligger i at utnyttingsgraden ikke kan øke for alltid, og det finnes naturlige grenser for hvor lave lønninger man kan gi. En annen innvending sier at om ny teknologi fører til fallende profitt så kommer ikke kapitalister til å innføre den nye teknologien, eventuelt kan man gå «tilbake» til tidligere teknologier. Svaret på dette er at en slik kritikk misforstår kapitalismen logikk, hvor forskjellige bedrifter og selskaper er i konstant konkurranse med hverandre og alltid må finne mer effektive måter å organisere seg på enn konkurrentene. Enkelte kapitalisters handlinger kan dermed få konsekvenser som er problematiske for kapitalismen som helhet. En tredje kritikk sier at det alltid er profittmengden som er interessant for kapitalistene, og som avgjør om de vil investere, ikke profittraten. Dette er delvis sant, men for det første finnes det forbindelser mellom de to, og for det andre er det kanskje samspillet mellom dem som er mest interessant. Slik for eksempel Michael Roberts argumenterer for: Det er når profittkvoten er lav og profittmassen synker, som de riktig dype krisene rammer kapitalismen, som i 2008.¹⁰

Marxister og kriseteori

Jeg vil argumentere for at det primært finnes tre grunner til at marxister har polemisert i over 100 år om hvilken som er den «autentisk marxistiske» kriseteorien. For det første er alle kriseteorier nært knyttet til forskjellig politikk, noe som kanskje også kan forklare det tidvis høye temperamentet. Det finnes en dialektikk mellom kriseteori og politikk – noen ganger får de forskjellige teoriene tydeligere politiske implikasjoner, mens andre ganger er politikken med å forme teorien. Den andre grunnen til 100 år med polemikk finner vi i Marx’ egne forklaringer: I Kapitalens tredje bind skriver han at «the ultimate reason for all real crises remains the poverty and restricted consumption of the masses», mens han i Grundrisse skriver at loven om profittratens fallende tendens er «in every respect the most important law of modern political economy» og i Theories of Surplus Value er overproduksjon «the basic phenomenon in crises».¹¹ Da er det ikke rart det blir strid om hva som er den «riktige» marxistiske forklaringen. En tredje grunn er at de forskjellige økonomiske krisene som har vært gjennom historien, også har vært av forskjellig karakter. Som David Harvey påpeker, krever analyser av kriser en dialektisk integrasjon av universelle, generelle, partikulære og singulære aspekter av samfunnet.¹² Uansett om kriser «egentlig» kommer fra overproduksjon eller LPFT eller underkonsumpsjon, så kommer alltid forskjellige kriser med forskjellige uttrykk. Krisene på 1920-tallet,1970-tallet og i dag fremstår som veldig forskjellige.

Dagens krise skulle for eksempel vanskelig kunnet bli forklart med en teori om profit squeeze. Derimot vil jeg kort avslutte med to eksempler på hvordan dagens krise kan forstås, gjennom å se på fortellingene til David Harvey og Andrew Kliman. Debatten om årsakene til den nåværende krisen kan, ifølge Basu og Vasudevan¹³ generelt deles i to leire: en som fokuserer på «samlet etterspørsel» og en som fokuserer på «profitten». I en slik inndeling er det absolutt riktig å plassere Harvey i den første og Kliman i den andre. Denne todelingen er dog veldig grov, og store forskjeller varierer innad i leirene.

Harvey og overproduksjon

Da David Harveys bok Enigma of Capital kom i 2010, fikk den stor innflytelse på venstresida, både blant akademikere og aktivister.¹⁴ Harvey sin historieskrivning av forløpet til krisa i 2008 ser omtrent slik ut: Et av de største hindrene for kapitalakkumulasjon på 1960-tallet var mangel på arbeidskraft og at arbeiderklassen hadde tilkjempet seg så høye lønninger og politisk innflytelse. Dette ble møtt med forskjellige tiltak: man åpnet for arbeidskraftinnvandring, kapitalistene trappet opp for å utvikle og innføre arbeidsbesparende teknologier, og i den grad dette ikke var tilstrekkelig så hadde man politikere som Ronald Reagan, Margaret Thatcher og Augusto Pinochet som kunne anvende statsmakten til å knuse den organiserte arbeiderbevegelsen. I tillegg ble det enklere for kapitalen å flytte overskuddet til steder hvor det allerede fantes overskudd på billig arbeidskraft. På toppen av dette kollapset Sovjet samt at Kina ble gradvis åpnet mot verdensmarkedet, og dermed kunne ytterligere en og en halv milliard mennesker inkluderes i den kapitalismens globale arbeidsstokk. Siden da har ikke kapitalen hatt et arbeidskraftproblem. Men en svak arbeiderklasse, men sine lavere lønninger og rettigheter, er heller ikke noe god grobunn for et velfungerende marked. Lave lønninger skaper et etterspørselsproblem. Harvey hevder derfor at ett hinder for kapitalakkumulasjonen – altså mangel på arbeidskraft – ble overkommet og økonomisk vekst ble gjenopprettet, men bare gjennom at man skapte et nytt hinder – altså et svekket marked. Selv om den første delen her er veldig nære teorien om «profit squeeze» og den andre «underkonsumpsjon», hevder altså Harvey, slik vi så over, at de «egentlig» er uttrykk for overakkumulasjon.

Kliman og LPFT

Andrew Kliman gir en annen historieskrivning i sin bok The Failure of Capitalist Production fra 2012. For Kliman må man begynne med LPFT for å forstå hvordan kriser oppstår. Kliman viser gjennom empiriske analyser at profittkvoten fra 1970-tallet – i motsetning til hva Harvey og andre hevder – ikke steg fram til krisen i 2008. Tvert imot.¹⁵

Det er viktig å legge til her at Kliman ikke primært ser profittratens fall som en sekulær tendens – men snarere en utviklingstrend som kan brytes gjennom historiske prosesser. Og at dette skjer med dramatiske konsekvenser. Gjennom å destruere tilstrekkelig med kapital kan den fallende profittraten vendes. Dette skjedde for eksempel under andre verdenskrig, da man etter krigen kunne begynne med en høy profittrate. Andre verdenskrig kan i så måte ses som en ekstrem variant av en «motvirkende faktor» mot LPFT. Klimans forklaring på dagens krise ser omtrent slik ut: På grunn av LPFT sank profittraten kontinuerlig mellom 1946 og fram til krisa på 1970-tallet. På grunn av politiske tiltak på 70-tallet ble derimot krisa aldri stor nok til å destruere tilstrekkelig med kapital. Dette var i stor grad tiltak som ble gjennomført for å motvirke at hele økonomien skulle destabiliseres og et scenario á la 1930-tallet. Dette var særlig viktig på 1970-tallet, når arbeiderklassen var godt organisert og hadde flyttet fram sine posisjoner, potensielt¹⁶ i stand til å utfordre hele systemet. Men dermed kunne heller ikke økonomien begynne «om igjen» med høy profittrate, slik den gjorde etter andre verdenskrig. Kliman viser hvordan profittraten aldri steg etter krisen på 1970-tallet, men i stedet sank gradvis. Han setter også spørsmålstegn ved den «etablerte» sannheten på venstresida at økt utnytting og lavere lønninger førte til økt profitt i USA. Om man ser på arbeidernes andel av BNP, så har de ikke sunket men er høyere enn på 1960-tallet, og har vært stabilt siden 1970-tallet. Dermed kan heller ikke profitten ha økt på grunn av lavere lønninger – som jo ligger til grunn for mye av Harvey sin tese.

Den økte boliggjelden blant amerikanske arbeidere får dermed to forskjellige forklaringer: Hos Harvey oppstår den fordi arbeidere må ta opp lån for å kompensere lavere inntekter, mens hos Kliman oppstår den fordi kapitalismen som sådan går dårlig med en negativ trend i kapitalismens profittrate.

Kliman sin posisjon, som på forskjellig vis deles av marxister som Michael Roberts og Paul Mattick¹⁷, fører til en politisk konklusjon som er annerledes enn en keynesiansk motkonjunkturpolitikk. Om krisen er forårsaket av en fallende profittrate er det eneste «løsningen» innenfor systemet å ødelegge tilstrekkelig med kapital (maskiner, penger etc.). Dette er selvsagt ikke ønskelig da dette skulle innebære enorme sosiale kostnader, ikke minst for fattige og for resten av arbeiderklassen. Men dette er eneste måten kapitalismen kan gjenskape sin vekst. Keynesiansk motkonjunkturpolitikk kan kanskje ha effekter på mindre konjunktursvingninger, men i større kriser risikerer man bare å utsette krisen i tid (i best case) eller forsterker det alvorlig (worst case). Kliman advarer venstresida mot å satse på en slik politikk: Skal venstresida vinne valg gjennom å «love» velgere at man skal løse krisen, når det absolutt ikke er sikkert at man evner det? Men her kommer vi også til et hovedproblem med Kliman, det eneste politiske svaret på krisen er en total omlegging av det politisk-økonomiske systemet: en mellomting mellom total krise og sosialistisk revolusjon synes ikke å finnes. Dette er en vanskelig posisjon å innta for en fagforening eller parti som vil bli tatt seriøst utenfor avgrensede aktivistkretser.

Både partier og fagforeninger på den europeiske venstresiden i dag synes å gå for en variant i den andre leiren – «samlet etterspørsel », hvor problemet er at arbeiderne har fått lavere lønninger. Denne teorien passer som hånd i hanske med en kritikk av nyliberalismen og den urettferdigheten og ekstreme skeivfordelingen vi har sett de siste tiårene. Men at teorien passer bra til å vinne valg, er ikke et argument for at teorien stemmer.

Noter

1. Harvey, D. 1999 The Limits to Capital. Verso, London s 82
2. Marx, K. 1981, Capital: Volume II . Penguin Books, London, side 357
3. Clarke, Simon (1994) Marx’ theory of crisis. St. Martin’s Press, London. En annen klassisk gjennomgang av marxistisk kriseteori er Anwar Shaikhs (1978) An Introduction to the History of Crisis Theories, i U.S Capitalism in Crisis. En interessant tilnærming jeg ikke skal gå inn på her, er teorien om lange bølger – utviklet av Kondratiev og Schumpeter, men gjort «marxistisk» av for eksempel Ernest Mandel 1995, Long Waves of Capitalist Development: a Marxist interpretation. Verso, London.
4. Clarke, S. 1994, side 19
5. Harvey, D. 1999, side 19
6. For interesserte av stagnasjonsteori, se Baran & Sweezy (1966), Monopoly Capital – An essay on the American Economic and Social Order. Monthly Review Press. Eller for dagens forvaltere av tradisjonen, se Foster & Magdoff (2009) The Great Financial Crisis: Causes and Consequences. Monthly Review Press, New York.
7. Desai, Radhika, 2010,»Consumption demand in Marx and in the current crisis», Paul Zarembka, in (ed.) The National Question and the Question of Crisis (Research in Political Economy, Volume 26), Emerald Group Publishing Limited, side 103.
8. ILO (International Labour Office) 2011 Towards a sustainable recovery: The case for wage-led policies. International Journal of Labour Research 2011, vol. 3, issue 2. http://www.ilo.org/wcmsp5/groups/public/—ed_dialogue/—actrav/documents/publication/wcms_168753.pdf
9. Krugman, Paul, 2012, End This Depression Now! Norton, New York.
10. Roberts, Michael, 2010, Overproduction and capitalist crisis http://thenextrecession.wordpress.com/2010/01/29/overproduction-and-capitalist-crisis/, posted January 29, 2010.
11. Marx, K. 1981, side 615, Capital: Volum III, Penguin Classics, London; Marx, K. 1973:748, Grundrisse, Vintage Books, New York; Marx, K., Theories of Surplus Value, (see (http://www.marxists.org/archive/marx/works/1863/theories-surplus-value/ch17.htm#_ftn1, side 721).
12. Harvey, D. 2012, Rebel Cities – From the Right to the City to the Urban Revolution. London, Verso. Side 37.
13. Basu, D., og Vasudevan, R. 2013, Technology, distribution and the rate of profit in the US economy: understanding the current crisis. Cambridge Journal of Economics 37, 57-89.
14. Harvey, D. 2010, The Enigma of capital: and the crises of capitalism. Profile. London.
15. Kliman, Andrew, 2012, The Failure of Capitalist Production: Underlying Causes of the Great Recession. London: Pluto Press. Roberts, Michael (2010) Overproduction and capitalist crisis
16. Mattick, Paul, 2011, Business as usual – The economic crisis and the failure of capitalism. Reaktion Books, London. For Michael Roberts, se hans veldig interessante blog: http://thenextrecession.wordpress.com. Roberts hevder dog, i motsetning til Kliman, at den vestlige kapitalismen opplever en vekst fra 70-tallet og frem til den nåværende krisen, men at det var den enorme veksten/bobla i finanssektoren som «drog med seg» produktiv sektor.