Resultatet av vala til den andre grunnlovs-forsamlinga i Nepal i 2013 sjokkerte både verda og maoistane i Nepal.

Ingen hadde sett føre seg at partiet som vart det største i vala til grunnlovsforsamlinga i 2008 med 229 sete skulle ende med ein tredjedel i 2013, med bare 80 sete.

Kva gjekk galt? Kva ligg bak tapet?

Shyam Shrestha er politisk kommentator og aktivist i Kirtipur i Nepal. Omsett av Gunnar Danielsen.

Maoistane hadde fleire folkevalte enn den samla styrken til NC og CPN-UML* styrken til maoistane krympa til litt over halvparten av CPN-UMLs 175 sete.

Korleis kunne maoistane lide eit så audmjukande nederlag på så kort tid? Var det bare på grunn av «valfusk» som maoistane hevda etter nederlaget? Eller er det meir indre årsaker? Venstreorienterte over heile verda er djupt urolege og sjokkerte over det uventa resultatet, fordi maoistane i Nepal etter fredsprosessen i 2006 har oppnådd enorme og epokegjørande resultat. Nepal har vore sentrum for håp og tildraging for progressive og folk over heile verda.

Det dei har oppnådd

Alt er relativt i verda. Det store nederlaget til maoistane i vala til den andre grunnlov-givande forsamlinga i Nepal var desto meir forvirrande fordi det kom trass i alt det imponerande dei har oppnådd politisk etter aprilrevolusjonen i 2006. Det to tusen år gamle føydale monarkiet vart avvikla, og Nepal vart ein demokratisk republikk etter vedtak i den første sesjonen i grunnlovsforsamlinga i 2008. Og det skjedde så fredeleg, meir fredeleg enn nokon hadde sett føre seg, fordi det sto ein opprørshær og eit væpna maoistopprør i bakgrunnen som ei uovervinneleg kraft. Det svært sentraliserte og udelte Nepal var omgjort til ein føderal stat. Verdas einaste hindu-kongedømme var omgjort til ein sekulær stat.

Resultata etter innføringa av deltakande demokrati i Nepal var også forbløffande. Form og innhald var sosialistisk og inkluderande.

Den midlertidige grunnlova frå november 2006¹ slo fast at kvinner, dalitar**, etniske minoritetar, madhesi-område***, undertrykte grupper, arbeidarar, fattigbønder hadde rett til å delta i statstyret på alle nivå med forholdsvis representasjon. Det var ein grunnleggande sosial rett, og denne særretten vart likeins tatt samrøystes inn i det nye grunnlovsutkastet.²

Både den midlertidige grunnlova og det nye grunnlovsutkastet slo fast retten til arbeid, gratis vidaregåande utdanning, gratis helsestell, mat, trygd til barn, gamle, enker og fattige som grunnleggande rettar for alle borgarar. Med det var Nepal blitt ein sosialt demokratisk velferdsstat.

I tillegg til desse rettane var retten til skikkeleg husvære og retten til gratis høgare utdanning for dalitar og dei som ligg under fattigdomsgrensa tatt inn i det nye grunnlovsutkastet.³

Kvinnene fekk historisk eineståande rettar og politisk representasjon. Erklæringa frå det gjeninnsette parlamentet i 2006 der dei gav kvinnene 33 % representasjon i alle statlege organ var ein milepæl for kvinners likeverd i Nepal.

Den midlertidige grunnlova garanterte i tillegg tri viktige rettar for kvinner: lik arverett for døtrer og søner; retten til å ta mors namn (når dei var utan far, og fødde utanfor ekteskap) og retten til reproduktiv helseomsorg.⁴

Det nye grunnlovsutkastet gjør framlegg om nye progressive rettar for kvinner. Viktigast av alle er retten til å delta i statstyret på alle nivå etter deira del av befolkninga (opp frå 33 prosent til 50 frå no av). Det er også samrøystes vedtatt at leiaren og nestleiaren av den lovgivande forsamlinga må ha motsett kjønn. Mann og kone vil no ha like rettar og like mykje å seie når det gjeld familieeigedom og familiesaker.⁵

Ein av dei svært oppsiktsvekkande rettane arbeidarar og bønder har etter det nye grunnlovsutkastet, er retten til forholdsvis representasjon i statsstyringa og rett til å streike. I tillegg er dei sikra skikkeleg lønn og trygdeordningar.⁶

Dalitane har for første gong fått rett til forholdsvis representasjon i alle organ, instansar og sektorar i statsstyringa. Dei har fått rett til tilleggsplassar som kompensasjon for diskrimineringa og uretten dei har møtt i hundrevis av år – 3 prosent på føderalt og 5 prosent på provinsnivå. Jordlause dalitar har fått rett til å få jord av staten når den nye grunnlova er vedtatt. Rettane dalitane i Nepal er gitt i det nye grunnlovsutkastet, ser langt meir progressive og framskridne ut enn det dalitane i India har fått så langt gjennom dei siste seksti åra.

Førsteutkastet til den nye grunnlova har au gitt madhesiar, janajatiar* og muslimar rett til representasjon i statlege organ og styringsverk på alle nivå, forholdsvis etter kor mange dei er. Dei svært marginaliserte og utsette samfunna vil få særleg rettsvern og rett til å vere med på alle nivå i det føderale statsapparatet.

Den eksemplariske praksisen med inkluderande og deltakande demokrati kunne ein sjå i den første grunnlovgivande forsamlinga sjølv. Der var det 33 % kvinner, 8 % dalitar, 34 % madhesiar, 35 % janajatiar og 3 % muslimar, i seg sjølv eit stort gjennombrot.

Etter alle målestokkar var ikkje dette vanlege politiske resultat. Det var ein djup politisk revolusjon som endra kartet over det føydale regimet i Nepal fullstendig. Og denne revolusjonen var ideologisk leia av maoistane i Nepal.

Røttene til nederlaget

Då reiser spørsmålet seg: Om dei politiske resultata var så påfallande, korfor møtte maoistane eit så audmjukande nederlag? Ei av dei viktige årsakene var at maoistane ikkje på skikkeleg vis kunne forklare det store fleirtallet av folket dei revolusjonære resultata, og kva det betydde for livet og rettane deira.

Dei fire hovudfeila til dei maoistiske leiarane tærte på populariteten deira frå botn til topp og spela ei viktig rolle i det audmjukande nederlaget.

Den første feilen var at maoistane klarte å endre det politiske systemet i Nepal enormt, men dei mislykkast i å endre landet økonomisk, sosialt og kulturelt. Viktigast av alt makta dei ikkje levere noko kvalitativt svært viktig eller revolusjonært dei to gongene dei sat i regjering.

Politisk revolusjon vart ikkje følgt opp med sosio-økonomiske endringar på landsbygda. Det vart ingen progressiv jordreform, sjølv om det var eit punkt i fredsavtalen som sa at alle restar av føydalismen skulle fjernast gjennom ein systematisk jordreform. Dess meir ironisk var det at UCPN-M* gjekk med på å gi tilbake all jord og eigedom til godseigarar som ikkje sjølv budde på jorda, jord som vart tatt og fordelt mellom jordlause bønder og faktiske brukarar under det væpna opprøret som del av ein jordreform. Utan jordreform, industrialisering og sosio-økonomiske forandringar på landsbygda merka ikkje det store fleirtallet på bygdene, fattige bønder, arbeidarklassen og lågare middelklasse markante forandringar av den maoistleia politiske revolusjonen. Det var dei fremste klassane som hadde støtta maoistane under det væpna opprøret fram til den siste grunnlovsforsamlinga, og dei mista tilliten og håpa dei hadde hatt til dei. Resultatet vart at maoistpartiet vart skilt frå sjølve klasse-basisen sin.

Det andre store mistaket var at maoistane i regjering var ute av stand til å starte viktige reformer i det eksisterande statsapparatet i Nepal, som var svært korrupt og mot fattige og folk utan makt. Progressive reformer i statsbyråkratiet, hæren, rettssystemet og politistyrkane var nøkkelområda som kunne gitt vanlege menneske ei kjensle av reelle endringar. Og klare forordningar om reformer i hæren og administrasjonen var på plass i fredsavtalen. Då maoistane først kom til makta i 2008 under leiing av Prachanda, var det rett tid til sette i verk slike reformer i statsapparatet. Alle var klare for det på det tidspunktet, av frykt eller respekt. Prachanda hadde ein posisjon og popularitet så høg den gongen at ingen våga utfordre han. Men i dei viktige første månadene valte han justeringar av status quo framfor å sette i verk dei venta reformene. Strategien kan ha vore at han ville konsolidere grepet på statsapparatet først og starte reformer seinare. Men den strategien viste seg virke svært mot si hensikt. Ein stor sjanse til å endre og reformere statsapparatet gjekk tapt. Då han tok steg for å sparke den ulydige hærsjefen Rukmangagad Katuwal på feil tidspunkt (då han likevel skulle gå av to månader seinare), slo det tilbake. Prachanda sjølv måtte gå ut av regjeringa.

Det tredje store mistaket var at maoist-leiarane og -kaderen ikkje viste seg kvalita-tivt annleis og framskridne når det galdt moral, kultur, etikk og haldningar når dei kom inn i fredsprosessen og til makta. Dei viste seg leve like korrupte og ødselt som kva for helst styrande borgarleg parti. Den omfattande korrupsjonen og sløsete livsstilen til dei fleste maoistleiarane og kaderen minka populariteten til maoistane i heile samfunnet på kort tid. Simha Darwar har vore sete for den nepalske staten i eit hundre-år. Det er eit levande symbol på statsapparatet til den herskande eliten, borgarskapet i Nepal og godseigarane. Maoistane kom ut av jungelen for å forandre Simha Darwar. Men tragedien til revolusjonen i Nepal var at Simha Darwar blei som før, like korrupt og mot folket. Det var ingen endringar av kjerna i regimet. I staden var det Simha Darwar som endra maoistane kolossalt.

Den fjerde, men største feilen var at maoistane som største parti i grunnlovsforsamlinga og leiande parti i regjeringa ikkje klarte å lage og vedta ei ny grunnlov i tide. Det var ein kollektiv feil frå alle dei fire store politiske retningane: UCPN-M, NC, CPN-UML og madhesi-partia. Det er ingen tvil om at NCP-UML og NC hadde ei vital og aktiv rolle i oppløysinga av grunnlovsforsamlinga, då leiaren Subhash Newang kom frå CPN-UML, og leiaren for grunnlovsutkastkomiteen Nilamber Acharya kom frå NC. Dei kunne lett redda forsamlinga og gitt ho suksess i tillegg, om dei etter reglane hadde tatt opp dei omstridde spørsmåla i plenum innanfor tidsramma som var sett (då det ikkje var felles haldning mellom dei store), og stemt over det på demokratisk vis eller i ei folkerøysting. Men dei valte ikkje nokon av dei maulege alternativa innanfor tidsramma. Dei gav uavgrensa tid til eit dusin partileiarar for å få semje, og sette leiarskapet til grunnlovsforsamlinga i fare. Det gjekk føre seg til siste minutt då det ikkje var tid igjen. Subhash Newang som leia forsamlinga var ikkje med på siste plenumssesjonen 27. mai kl 1100, ein sesjon han sjølv hadde kalt inn til. Oppløysing av grunnlovsforsamlinga vart då uunngåeleg, fordi høgsterett hadde slått fast at ho ikkje kunne sitte saman etter 27. mai. To av dei store partia som var tilhengarar av status quo, leita faktisk etter påskot for å stanse kunngjøring av ein progressiv og grunnlov under leiing av maoistane. Det var eit spel om tillit og om frykt for progressive forandringar. Men idiotiet til maoistleiarane var at dei gav dei nødvendige påskota i dei siste og avgjørande timane i grunnlovsforsamlinga.

Hovudstridsspørsmåla i den første grunnlovsforsamlinga som førte til oppløysinga, var spørsmåla om namn, antall og grenser på føderale provinsar, pluss spørsmålet om kva form den føderale regjeringa skulle ha. Det var mauleg med eit kompromiss og ein avtale om desse spørsmåla 15. mai 2012 etter initiativ frå utvalet for å løyse stridsspørsmål som Prachanda sjølv leia. Kompromisset gjekk ut på at provinsnamna skulle avgjørast av provinsforsamlingane sjølve etter at dei var valte. Det skulle vere 11 provinsar, og grensene skulle avgjørast av det sittande parlamentet etter forslag frå ein ekspertkommisjon. Regjeringa skulle dannast etter blanda fransk modell med direkte valt president og ein statsminister valt av parlamentet. Det skulle vere klar maktdeling mellom dei to embeta.

Sjølv om det var alvorlege svake punkt i kompromisset med ein blanda regjeringsmodell (fordi Nepal kunne bli politisk ustabilt på grunn av krangel mellom dei to maktsentra), så var kompromisset om føderale spørsmål bra. Det hefta ikkje svært dårlege ting med det. Men maoistleiarane trekte seg straks frå avtalen etter press frå både madhesi-partia og janajati-leiarane. Å trekke seg frå avtalen i ellevte time viste seg vere ein politisk blunder fordi det ikkje var tid til å utforme ny avtale. Det gav tilstrekkeleg påskot til dei som ønska den venstredominerte og maoistleia forsamlinga oppløyst utan å ha vedtatt ny grunnlov. Dessutan var striden om namn og antall provinsar spørsmål ein kunne kompromisse om. Men den ideologiske forvirringa til maoistleiarane var at dei ikkje kunne skille klart mellom kva ein kunne kompromisse om og ikkje. Dermed vart dei som største parti og leiar for alle medansvarlege for oppløysinga av grunnlovsforsamlinga.

Det alvorlege mistaket den maoistiske leiinga gjorde i grunnlovsforsamlinga var også at dei mangla masselinje eller ein metode for å kjempe innanfor grunnlovsforsamlinga og ved forhandlingsbordet, med aktiv støtte frå heile plenum og det store fleirtallet av folket ute på gata. I grunnlovsarbeidet kjempa dei bare taktisk rundt forhandlingsbordet i eit lukka rom, til dei i siste minutt vart utmanøvrerte av svært erfarne, hendige og dyktige parla-mentariske politikarar. Dei informerte og mobiliserte aldri folket eller plenum i grunnlovsforsamlinga på desse svært viktige spørsmåla, kampane og hindringane dei møtte ved forhandlingsbordet.

Om NC og CPN-UML var motvillige, så kunne Prachanda og statsminister Baburam Bhattari ha kalt inn plenumssesjonen den siste dagen, lagt fram realitetane og problema i eit siste forsøk på å redde grunnlovsforsamlinga og det som var oppnådd. Dei fleste utsendingane var for å vedta ei ny grunnlov, samla seg der, og venta på toppleiarane. Om det hadde skjedd, kunne den politiske kursen i Nepal vore annleis. Maoistane forsømte den siste sjansen også, då dei ikkje gjekk til plenumssesjon i grunnlovsforsamlinga.

Tidlegare, då maoistane hadde vunne valet i 2008, kunne dei fått med seg NC og CPN-UML og tatt initiativ til å dele på maktstillingane, bydd NC presidentstillinga og CPN-UML leiaren i grunnlovsforsamlinga, og nokre postar som visestatsminister eller visepresident til madhesipartia. Eit slikt initiativ ville starta ein konsensusprosess i Nepal og grunnlovsarbeidet ville blitt lettare og ført fram. Maoistane ville ha etablert eit solid og uimotsagt leiarskap. Men vinnararrogansen til maoistane hindra dei i det. (Dei sveik også CPN-UML-leiaren Madhav Kumar Nepal, ved først å by han presidentstillinga og så nekte han den i siste augneblink.) Seinare fekk dei desse postane, ikkje som resultat av initiativ frå maoistane for å dele makta, men ein allianse av NC og UML mot maoistane. Resultatet vart at dei to store partia og leiarane der vart svært revansjelystne og aktive mot dei. Politikken vart fylt av motsetningar og hemn som drukna heile grunnlovsprosessen.

Slik er det audmjukande nederlaget for maoistane ikkje anna enn ein sint og blind reaksjon frå svært frustrerte menneske. Menneske som hadde store håp om ei progressiv grunnlov, varig fred og progressive sosio-økonomiske forandringar med maoistane i leiinga. For maoistane er nederlaget som ein sjokkterapi folket har gitt dei for å tvinge dei til å rette opp avvik og feil i ein partiorganisasjon som ideologisk og kulturelt er svært forureinsa og politisk avspora.

Nederlaget betyr ikkje at NC og CPN-UML er meir populære, ukorrupte eller ikkje har gjort same feila som maoistane har gjort. Framgangen dei har hatt, ser i hovudsak ut til å vere resultat av protest-stemmer i frustrasjon over maoistane, haldningar som kan forsvinne på kort tid. Dei hadde også andre fordelar. CPN-M*, utbrytarpartiet frå UCPN-M, røysta på desse partia over heile landet. Dei ville gi UCPN-M eit nederlag for ein kvar pris, sjølv om den offisielle linja var aktiv boikott. Hastige tilbaketrekkingar av maoistar frå opptellingslokala etter påstandar om valfusk gav også dei andre partia fordel.

UCPN-M har hevda at det uventa val-resultatet er resultat av valfusk der valkommisjonen og hæren er involvert. Som protest gjekk dei så langt som å trekke alle partirepresentantar ut den andre dagen av opptellinga, over heile landet. Dei erklærte til og med at dei ikkje ville akseptere resultatet, og ikkje delta i grunnlovsforsamlinga om det ikkje blir sett ned ein uavhengig granskingskommisjon for å undersøke jukset. Det er no semje om at det nye parlamentet skal sette ned ein slik granskingskommisjon.

Ja, det er sant at ulike former for utstudert juks skjedde på enkelte stader denne gongen.

Sjølv om valet generelt var fritt, rettferdig og fredeleg, ser det ut til at jukset har skjedd etter avrøystinga og før opptellinga, då internasjonale og nasjonale valobservatørar var nesten fråverande. Årsaka var tipunktsdirektivet frå valkommisjonen som kom i ellevte time. Ulikt alle val før fekk ikkje partirepresentantar lov til å forsegle valurnene mange stader. Dei fekk ikkje lov å bli med urna til tellelokalet. Uvanleg nok var hæren med på å frakte urner, noko som førte til bruk av politi og væpna politi. Somme stader vart urnene oppbevart i militærbrakker fleire timar utan at partirepresentantar var der, og på fleire stader var dei som frakta urna borte i timevis sjølv om avstanden til tellelokalet var kort. Partirepresentantar fekk ikkje forsegle urnene og opphalde seg der urnene vart oppbevart før telling. Urner med brote forsegling, opent lokk, der signaturen til valfunksjonæren ikkje var stadfesta, eller urna var mindre eller større enn på forseglingstidspunktet – alt vart godkjent etter direktivet frå valkommisjonen.

Men det kan ikkje vere hovudårsaka til det overraskande nederlaget, fordi ikkje noko tyder på at slikt juks skjedde alle stader over heile landet. Det ser ut til å ha skjedd bare på svært spesielle og utpeika stader, om lag femti til seksti totalt. Maoistane hevda grovt hundre. Det ramma ikkje bare maoistane, men også andre parti. Det føderale sosialistpartiet leia av Ashok Rai, Rashtria Prajantantrapartiet leia av Pashupati Shamser og Surya Bahadur Thapa, madhesipartia og eit dusin andre mindre parti har lagt fram prov på same type juks.

Det er grunnen til at det er ganske feilaktig å konkludere med at årsaka til nederlaget for maoistane er valjuks. Ingen borgarlege val er frie for juks. Hovudgrunnen til nederlaget er den øydelagde partiorganisasjonen til maoistane. Valjuks kan bare vere ei underordna årsak. Faktisk var leiinga av den noverande byråkratiske regjeringa, leiinga av valkommisjonen, og avgjerda om å bruke hæren i valet biprodukt av forslag og initiativ frå maoistane sjølve. Som ein sår må ein hauste.

Hovudårsaka til det audmjukande nederlaget for maoistane er å finne i deira eigne organisatoriske feil.

I valet til grunnlovsforsamlinga var UCPN-M-leiarane og kadrane på landsbygda, og arbeidde aktivt blant dei undertrykte og arbeidande klassene. Leiarane i NC og CPN-UML var bare i hovudstaden og byane. Denne gongen var det ganske annleis. Dei fleste maoistleiarane var opptatt med å tene pengar, skaffe seg privilegium og leve i luksus i byane eller distriktshovudkvartera, og mange av dei har ikkje vore i landsbyane hos klassegrunnlaget sitt dei siste fem åra. Resultatet vart at maoistane sine grunnorganisasjonar på grasrota var nesten døde. Dermed var banda til klasse-basisen og vanlege menneske i hovudsak kutta.

Dei maoistiske leiarane har gjort ein svær organisatorisk tabbe når dei dei siste seks åra har latt svært korrupte, kriminelle og reaksjonære element slutte seg til partiet, i staden for å bygge eit parti av vel prøvde og ideologisk trente kadrar med basis i arbeidarklassen, småbøndene og undertrykte. Det har ført til at dei mista populariteten, og øydelagt det biletet folk hadde av dei raskare enn noko anna. I tillegg hindra dei enorme distrikts- og rikskomiteane med 300 til 600 medlemmar effektivt arbeid før og under valet. Dei kunne verken gjennom-føre eit vanleg meiningsfullt møte eller drøfte, planlegge eller evaluere sakene skikkeleg. Mange av komiteane brydde seg ikkje ein gong om veljarane deira hadde registrert seg eller ikkje til valet. I valkampen samla dei tusenvis av folk og var størst av alle. Men på valdagen vart det avdekka at ein tredjedel av dei ikkje hadde registrert seg som veljarar.

Medlemmer av den maoistiske raude hæren som vendte tilbake til landsbyane, var misnøgde etter ein krenkande integrasjon i hæren, og hadde inntrykk av at pengane dei fekk frå regjeringa var misbrukt av partileiinga. Dette skada au i stor grad det biletet folk i landsbyane hadde av maoistane. Mange av dei ser ut til å ha vore aktive for å gi dei korrupte leiarane sine eit nederlag.

I tillegg svekka splittinga av partiet til ein viss grad maoistane.

Spørsmålet om ein etnisk stat som maoistane reiste skada dei også mykje.

Slik sett var ikkje nederlaget eit resultat av ein eller to feil, som alle overalt naturlegvis kan gjøre. Det var konsekvensen av mange samanfallande faktorar, toskeskap og feil.

Konklusjon

Maoistane var ein revolusjonær frigjørar i fredsprosessen. Dei siste sju åra har dei endra seg og tilpassa seg status quo. Ein stor revolusjonær sjanse til å endre landets regime og sosio-økonomi vart ille misbrukt. Det utenkelege nederlaget var prisen for den misbrukte sjansen.

Nederlaget er ei viktig melding frå folket i Nepal til maoistane: gjør ein seriøs, total og ærleg sjølvkritikk her og no. Legg om og reparer frå topp til botn ideologisk, kulturelt og organisatorisk. Dere går i heilt feil retning no. Den rette vegen er vegen mot sosialisme og revolusjon, ikkje tilpassing til status quo.

Eit nederlag i eit borgarleg val er ikkje slutten for ei revolusjonær kraft, men det kan bli eit høve til å legge om og forbetre seg og finne rett veg. Det er bare eit slag, ikkje sjølve krigen som er tapt. Vegen til neste siger ligg i å gå til rota til nederlaget, ikkje i å skulde andre for det. Å skulde andre, skaper bare unnskyldningar for å dekke eigne mistak og feil.

Framleis, om me vurderer organisatorisk, er maoistane den største politiske krafta i Nepal, og større enn NC og CPN-UML til saman. Politikken i Nepal i dag dreier seg i hovudsak om dei og den sakslista dei set. Det politiske rommet for revolusjonær politikk med basis i arbeidarklassen, småbøndene, folkefleirtalet av utestengte og undertrykte er framleis ledig. I dag er ingen andre politiske krefter i stand til å rive til seg det rommet. Åtti er ikkje eit lite tall om dei blir organisert på meiningsfullt vis. Maoistane må gå inn i den nye grunnlovsforsamlinga og arbeide hardt for å få med så mange revolusjonære resultat som råd i den nye grunnlova. Men dei må ikkje gjøre same blunder denne gongen: dei må ikkje slåst isolerte ved forhandlingsbordet, men med støtte frå og ved å mobilisere dei undertrykte klassane og folket i gata som er langt meir progressive enn noko politisk parti i Nepal.

Notar:

1 UNDP (United Nations Development Programme) Nepal, 2009. The Interim Constitution of Nepal, 2063(2007), paragraf 21, s 72.

2 The Secretariat of Parliament 2013. Sambidhan Sabha Darpan (The Mirror of Constituent Assembly) s 354.

3 Som ovanfor: The Secretariat of Parliament 2013, s 351–55

4 UNDP Nepal. 2009. The Interim Constitution of Nepal, 2063 (2007). Paragrafane 20, 8 og 20 s 72 og 60.

5 The Secretariat of Parliament. 2013. Sambidhan Sabha Darpan (The Mirror of Constituent Assembly) s 352 og 3546 Som ovanfor: Secretariat of Parliament 2013 s 352.

* NC: Nepali Congress – Kongresspartiet; CPN-UML: Communist Party of Nepal (unified marxist-leninists) (Wikipedia)

** Dalit: kastelaus. “Dalit” betyr direkte «dei undertrykte». (Wikipedia)

*** Madhesi er fellesnamnet som blir nytta på dei fleirnasjonale befolkningane som tradisjonelt bur på det tropiske slettelandet Tarai på grensa mot India. (Wikipedia)

Jonathan Sperber:
Karl Marx. A nineteenth-century life
New York/London: Liveright Publishing Corporation, 2013/2014,
648 s.

 

Neil Faulkner:
A marxist history of the world from neanderthals to neoliberals
London: Pluto Press,
342 s.

 

David Harvey:
A companion to Marx´s Capital Volume 1
London: Verso, 2010,
320 s.

 

David Harvey:
A companion to Marx´s Capital Volume 2
London: Verso, 2013,
404 s.

 

Michael Löwy:
On changing the world. Essays in political philosophy, from Karl Marx to Walter Benjamin
Chicago: Haymarket Books, 2013,
200 s.

Karl. Marx. A nineteenth century life er en omfangsrik biografi om Karl Marx, skrevet av en historiker som er kjent både for oversiktsverker om Europa på 1800-tallet, enkeltstudier om 1848-revolusjonen og om tysk radikalisme i Rhinområdet midtveis i århundret. Sperbers anliggende er å fortelle om Marx liv som en historisk person i sin samtid, dvs. at han ikke interesserer seg for ideenes betydning i ettertid og de forskjellige retningene som i dag knytter seg til hans navn. Innafor ei slik ramme er det ingen tvil om at Sperber byr på stor detaljrikdom og tidvis dyp innsikt, og at han bygger på et usedvanlig omfattende kildemateriale. Derfor er det mye spennende å lese om både unge år, de forskjellige fasene i forfattervirksomheten, forholdet til Engels, privatliv, økonomisk slit på avgrunnens rand, journalistisk kommentarvirksomhet og et politisk arbeid som ofte foregikk i motbakke.

Her er altså mye – og selvsagt kontroversielt – stoff som utfyller andre biografier, og som mange vil ha glede og nytte av lese. Men dette er så avgjort ikke boka å gå til for dem som vil forstå hvorfor Karl Marx fortsatt har betydning og bør leses i dag. Sperber har mye å fortelle om hva som lå til grunn for Marx´ analyse av akkurat den formen for kapitalisme og de formene for samfunnsmotsetninger som var framherskende på 1800-tallet, ikke minst i Storbritannia. Men samtidig er han av den oppfatning at endringene i den globale kapitalismen gjennom 150 år er så store at den aktuelle relevansen – for ikke å snakke om den profetiske verdi – er heller liten. Heldigvis er det ikke mangel på gode alternativer for dem som ikke deler et slikt synspunkt.

Fra neanderthalere til nyliberalister

Mens Sperbers ovennevnte biografi altså har beskjeden tiltro til anvendbarheten til marxistiske analyser i dag, blir fruktbar-heten av en marxistisk tilnærming til historieforståelse solid dokumentert av Neil Faulkner. Han er historiker ved Universitetet i Bristol, og er i utgangspunktet ekspert på antikkens historie. Gjennom lengre tid har han skrevet artikler om verdenshistoriske temaer for nettstedet www.counterfire.org, der han fortsett legger ut bidrag om aktuelle emner. Det betyr at han tilstreber en form som er tilgjengelig for en brei leserkrets, uten unødvendig fagsjargong og fotnoter. Mot denne bakgrunn har han bearbeidet et stort stoff til ei sammenhengende bok, med de samme kvaliteter som nettartiklene, og med – bokstavelig talt – en rød tråd. Det vil si, det er egentlig tale om flere tråder eller drivkrefter som framstillinga konsentrerer seg om, der de viktigste er teknologi (produktivkrefter), rivalisering (mellom elite, makthavere og stater) og klassekamp. Innafor ei slik ramme er det utrolig hva Faulkner klarer å få med, uten at vi som lesere blir overveldet eller kjørt i senk.

Forfatteren fram hva som er særpreg ved de viktigste periodene i historien, og hva som kan forklare overgangen mellom den, helt fra de første menneskeliknende vesener reiste seg på to bein fram til den globale kapitalismens aktuelle krise. Heldigvis klarer Faulkner å unngå at det blir en skjematisk eller deterministisk fasehistorie, til det har han altfor stor sans for menneskers skaper-evne, aktørers betydning og verdien av de gode fortellingene. Kanskje kunne han ha vært bedre til å trekke inn stoff fra andre deler av verden i de siste århundrene, og bortsatt fra i kapitlene om antikkens historie og de første statsdannelsene er det vanskelig å si at kjønnsperspektiver gjennomsyrer boka. Men det som står, er mye nok, og mer enn bra bok. Et pluss er også ei fyldig tidslinje mot slutten.

 Om å lese Kapitalen

Skal vi bevege oss over fra biografier og historiske analyser til «the real thing», er det ingen vei utenom studier av Kapitalen selv. For å hjelpe til med å lese et omfattende, detaljert og – i alle fall for mange av oss – ganske kronglet verk i flere bind, er det flere skarpskodde marxister i vår tid som rekker ut ei hjelpende hånd. På norsk er vi så heldige at vi kan gå til Ben Fine og Alfredo Saad-Filhos kortfattete introduksjon, som kom på Forlaget Rødt! i Harald og Anne Minkes gode oversetting.

Et skritt å gå videre for engelskyndige er å oppsøke den marxistiske geografen David Harvey, som etter årtusenskiftet har skrevet ei rekke bøker om den nye imperialismen, nyliberalismens historie og krisa i den globale kapitalismen. Parallelt med dette har han på hjemmesida si (www.davidharvey.org) lagt ut populariserte nettforelesninger om hvor viktig det er å lese Kapitalen, og hvordan det etter hans oppfatning kan gjøres. (Her ligger også en timinutters tegnefilm hvor han forklarer dagens krise på en inter-essevekkende og humoristiske måte. (Det er ingen liten bragd!).

Med utgangspunkt i disse forelesningene har Harvey skrevet to «guidebøker». I seg selv er det ikke originalt å gå gjennom, forklare og formidle Marx, men Harvey gjør mer enn å ta oss med på ei reise gjennom begreper som produktivkrefter, produksjonsforhold, akkumulasjon, penger, sosialt nødvendig arbeid, merverdi og utbytting. Fordi han gir seg selv bedre plass enn i tilsvarende introduksjoner, går han både inn på et forsvar mot kritikere, og viser med et vell av eksempler hva de grunnleggende kampene – f.eks. når det gjelder arbeidstidas lengde – handler om i dag. Det er da også nærliggende å kople Marx´ kriseforståelse til dagens dyptgripende krise. Mot postmodernistiske kritikere er han, som alltid, nådeløs, og med marxistiske begreper viser han at det først og fremst er produksjon og kapitalisme som former våre samfunn og våre liv, og at temaer som nasjon, kjønn og identitet er utfyllinger istedenfor erstatninger.

 Fra Marx til Walter Benjamin

David Harvey er selvsagt ikke aleine om å anvende – og fornye – marxistisk tenkning i vår egen tid. Michael Löwy, som har en jødisk/brasiliansk/fransk bakgrunn, er etter manges mening en av vår tids fremste tenkere innenfor en marxistisk tradisjon, og som særlig ser det som sin oppgave å frigjøre marxistiske teorier fra den stalinistiske tvangstrøya. At han selv forbindes med en form for trotskistisk retning, og har levert tungtveiende analyser av «den permanente revolusjonen», betyr så langt fra at han forholder seg ukritisk til Trotskij som en slags ufeilbarlig kirkefader. Han har også et godt rykte for å løfte fram både etisk-humanistiske og – ikke minst – økologiske aspekter ved marxismen, og har gjennom ei lang liste av arbeider kastet nytt lys over bl.a. Walter Benjamin, Georg Lukács, Rosa Luxemburg og Antonio Gramsci. Dette er ikke bare filosofiske retninger, det er i de fleste tilfeller tale om tenkere som spilte en viktig rolle i sine hjemlands sosialistiske/kommunistiske partier. En rød tråd hos Löwy er da også hvor avgjørende klassekamp, sosialistisk bevissthet og revolusjonære handlinger er, dvs. at han gjennomgående advarer mot teknologisk-deterministiske tilbøyeligheter, «produktivistisk» framtidstro og forestillinger om historiens mål gjennom definerte stadier. Han går heller ikke av veien for å løfte fram forbindelser mellom Marx og latinamerikanske frigjøringsteologer, og er kjent for å legge vekt på det revolusjonære potensialet hos småbønder og jordløse landarbeidere i Sør. Ikke minst har han tilknytning til MST-rørsla i Brasil.

En bedre introduksjon til Löwys usedvanlig rikholdig produksjon på en rekke språk enn denne essaysamlinga, kjenner i alle fall ikke jeg til. Samtidig som de forskjellige kapitlene henger sammen, kan de godt leses og fordøyes en av gangen, det gjør et tidvis krevende språk lettere å komme gjennom. Det er verdt strevet!

Til slutt: Dette er en av mange usedvanlig viktige og spennende utgivelser fra USA-forlaget Haymarket Books, som også utmerker seg med billigutgaver av dyre bøker som tidligere er gitt ut på europeiske forlag. Sjekk ut nye og kommende utgivelser på http://www.haymarketbooks.org.

 Tore Linné Eriksen

Under general Suhartos maktovertakelse i Indonesia i 1965/66 ble opp mot 3 millioner mennesker myrdet og omkring 1.5 millioner ble satt i arbeidsleire.

Med USAs hjelp var målet å kvele «den livsfarlige farsotten kommunismen». Men det lar seg ikke gjøre å drepe idéer. Kommunismen lever fortsatt i Indonesia.

Anna-Britt Sternfeldt er svensk frilansskribent. Hun har skrevet to e-bøker: Hundarna på Bali og Muslimska Kvinnors Strävan Efter Jämlikhet. Se mer om forfatteren på http://www.sternfeldt.se/ Artikkelen er oversatt av Birger Thurn-Paulsen.

Etter at Indonesia ble selvstendig i 1949, så USA med uro på utviklingen i landet. En viss grad av demokratisk utvikling kunne nok tolereres, men den anti-kapitalistiske og anti-imperialistiske tendensen som vokste seg stadig sterkere, likte de ikke. Daværende president Sukarno pakket ikke inn ordene sine. Han var hard i sin kritikk av den vestlige verden, og han handlet deretter. Han tvang både Verdensbanken og det Internasjonale Valutafondet ut av landet, etter å ha anklaget dem for å konspirere med multinasjonale konserner. Han nasjonaliserte flere nøkkelindustrier, og utviklet nære forbindelser med det indonesiske kommunistpartiet, PKI, som på det tidspunktet var verdens tredje største kommunistparti. Sukarno inspirerte mange i Asia, men skremte den vestlige verden med sin politikk og sin støtte til PKI.

Indonesia er et land med enorme naturressurser som den vestlige verden med sin kolonihistorie gjerne ville legge beslag på. Slik det utviklet seg på 1960-tallet, risikerte de imidlertid å bli snytt for festen. Men det tenkte ikke USA å gå med på. Sammen med det indonesiske militæret, religiøse ledere og høyreøkonomer iscenesatte USAs regjering et statskupp. Den 30. september 1965 ble sju høyerestående offiserer myrdet, av dem var det seks generaler. Skylden ble lagt på PKI. General Suharto tok over den militære ledelsen, «kuppet» ble slått ned, hvorpå det ble innledet en massakre på 3 millioner mennesker og 1,5 millioner havnet i arbeidsleire under fryktelige forhold. «Den livsfarlige farsotten kommunismen skulle kveles.» Det kunne være nok å være venn eller slektning med en kommunist, eller være intellektuell eller etnisk kinesisk. Alle som ble betraktet som en trussel mot den politiske ordningen som Suharto og hans allierte ville innføre, ble anklaget for å være kommunister. Og de skulle elimineres.

Jeg treffer overlevende fra massakrene i Bukittinggi på vestre Sumatra. Det er en gruppe eldre kvinner og menn, kristne og muslimer, alle medlemmer av YPKP 65, en organisasjon som undersøker og dokumenterer det som skjedde i løpet av 1965 og 1966. Den øver også press på regjeringa for å få oppreisning. De treffes også for å kjenne fellesskapet og gi hverandre støtte i det daglige livet, som kan være vanskelig når man har traumatiske opplevelser bak seg. Johanna Maria var lærer på en skole som ble drevet av Gerwani, kvinneorganisasjonen til PKI. For den «forbrytelsen» fikk hun 12 år i arbeidsleir. Ali Munar studerte økonomi og kommunisme ved universitetet.

Han fikk også 12 år. Muluk var med i en ungdomsorganisasjon som hjalp PKI. Han ble aldri fengslet, men var tvunget til å møte opp hos politiet hver uke i 12 år. En gang ble han vitne til at 15 mennesker ble drept i nærheten av avlingene sine. Militæret visste ikke at det ble drevet jordbruk i området, så de brukte denne plassen til regelmessige henrettelser. De lot bare kroppene ligge der og råtne, forteller Muluk. Stanken var forferdelig.

Rosnina var medlem i Gerwani og fikk 12 år i arbeidsleir. Hun hadde med seg sitt ettårige barn i fengslet. Barnet døde etter en tid. Mannen hennes ble også satt i en leir, men han forsvant etter sju måneder. Hun forteller:

De fortalte meg at de hadde hugget hodet av ham og slengt det i elva, og etterpå hadde de kastet kroppen i en ravine. Det var en del av torturen. Jeg måtte ofte se på at mennesker ble drept. Det var noe de gjorde for å true meg. Hvis jeg ikke sa det de ville vite, truet de med å drepe meg.

Manismar var også aktiv i Gerwani og i likhet med de andre fikk hun straffen på 12 år i leir. Hun hadde med seg sin 9 måneder gamle datter i fengslet, og der måtte hun vokse opp. Mannen til Manismar var en leder i PKI, og han ble drept. Selv ble hun stygt torturert.

De satte tunge bord på føttene mine, så i dag har jeg ikke noen følelse i stortærne.

De dro av meg håret og slo ut tennene mine. De stakk pistoler i magen min og truet med å drepe meg.

Akkurat som de andre kvinnene har fortalt, sier hun at en av venninnene hennes ble voldtatt. Jeg lurer på hvilken av kvinnene som egentlig snakker om seg selv. Kanskje alle sammen.

De er herjet, skadet og sover dårlig om natten. Men de er fortsatt kommunister. Fangenskap og tortur kunne ikke drepe troen på et politisk system som bygger på likhet og rettferdighet, på en økonomi som setter mennesket i sentrum framfor kapitalen. Når Manismar, som nå er 80 år, spør om jeg kjenner til marxismen, svarer jeg at jeg ikke bare kjenner til den, men at jeg til og med har studert den. Da lyser hun opp som et lykkelig lite barn, hun får tårer i øynene og omfavner meg heftig.

Stigmatiseringen som fulgte massakrene i 1965, og Suhartos systematiske heksejakt og indoktrinering har likevel ikke hindret en ny generasjon i å oppdage og bli tiltrukket av den kommunistiske ideologien. Jeg treffer noen av dem i Medan på nordre Sumatra i et lokale som tilhører kulturorganisasjonen LEKRA. Det er et navn som ble valgt etter det kommunistiske partiets kulturorganisasjon som ble forbudt samtidig med PKI. Det er bedre at vi er en kulturorganisasjon, sier Faisal Rizal. Han er 34 år og eldst i gruppa av omtrent 40 gutter og jenter som treffes for å diskutere politikk.

Det er tillatt å være kommunist som individ, men kommunistiske grupper med en politisk plattform er forbudt.

Derfor har Faisal og hans venner begynt å hjelpe til med lokale prosjekter som er i tråd med deres synspunkter, men uten at de trenger å skilte med at de er kommunister. Det kan dreie seg om å bygge en bærekraftig bondebevegelse, eller skape alternative økonomiske modeller, for eksempel selvforsørgende permakulturprosjekter. Det handler i det hele tatt om å jobbe med lokale prosjekter som styrker mennesker på grasrotnivå, og som er en motvekt til den kapitalistiske utsugingen.

Slik håper vi å kunne gjenoppbygge den kommunistiske bevegelsen med fornyelse og forandring som ledetråd. Og når tida er moden, kan vi si at det vi holder på med er kommunisme i praksis – makt og eierskap til folket.

Den kommunistiske gruppa i Medan har blitt utviklet gjennom venners nettverk og sosiale media, som er viktige fora for kontakt. Som de overlevende i Bukittinggi består også denne gruppa både av kristne og muslimer. Ferdinand Jonathan, 24 år, synes ikke man skal blande religion inn i politikken. Hver enkelt må få ha sin tro. Han mener det er en styrke for gruppa at de har ulike religioner. Jeg er nysgjerrig etter å få vite mer om mulighetene til å forene islam og kommunismen. Faisal mener det går helt utmerket siden de deler samme verdier om fred, rettferdighet og solidaritet. Allerede under en kommunistisk kongressen i Indonesia i 1923 ble det erklært at alle muslimer plikter å anerkjenne de menneskelige rettighetene, og at Mohammed har sagt at en av Guds befalinger er at vi må kjempe mot undertrykkelse og utsuging – akkurat som kommunismen.

Det finnes kommunister innenfor mange organisasjoner i Indonesia. Det forteller Bedjo Utung, som jeg treffer i den indonesiske hovedstaden Djakarta. Han er leder for YPKP 65. Kommunistpartiet hadde en enorm støtte i folket, og det forsvinner ikke sånn uten videre, uansett hvilke overgrep.

Mange kommunister holder seg ganske enkelt «gjemt» i lovlige venstregrupper og andre organisasjoner, som for eksempel vårt YPKP. Det er en måte å leve «stuerent» til det politiske klimaet blir mer sjenerøst og vi får den demokratiske retten til å velge vår politiske oppfatning.

Bedjo satt selv i en leir under fryktelig forhold, med tortur og sult. For å overleve måtte han og hans medfanger spise det de kunne komme over når de arbeidet på rismarkene. Det kunne være løv, snegler, rotter, slanger, hunder og katter. Men alt det vanskelege som Bedjo har gått gjennom, har ikke drept den politiske lidenskapen hans, snarere tvert i mot. Han jobber med glød for YPKP, og for at han og vennene hans en dag skal få oppreisning.

Hittil har hverken den indonesiske regjeringa eller domstolen for menneskerettigheter erkjent noen som helst slags misforhold knyttet til tidligere regimer. Landets kommisjon for menneskerettigheter, Komnas HAM, leverte en rapport med intervjuer av 349 øyenvitner til statsadvokaten i 2012, og ba om en offisiell gransking av det som skjedde i 1965/66. Statsadvokaten avslo søknaden med den begrunnelsen at det ikke fantes tilstrekkelig bevis til å motivere en offisiell juridisk gransking. Nok en gang ble alt bare sopt under matta. Men så hendte det noe.

I desember 2012 kom dokumentarfilmen The Act of Killing. Den er laget ut fra perspektivet til overgriperne den gang, og da ble det som har vært helt tabu i Indonesia plutselig et diskusjonstema i hele landet. Stillheten er brutt en gang for alle, selv om ingen så langt er stilt til ansvar.

Frustrasjonen etter avslaget på rapporten fra Komnas HAM, og inspirasjonen etter det sterke budskapet i The Act of Killin førte til at noen menneskerettsaktivister og overlevende fra 1965/66 samlet seg i Holland, og bestemte seg for å organisere et Folkets Tribunal i Haag i 2015. Nettopp Haag har stor symbolverdi, og året 2015 har betydning siden det markerer «50 års stillhet». Arbeidet er bare i innledningsfasen, så foreløpig er det ikke annet å si om det enn at tribunalet har politisk støtte i Holland, og at Komnas HAM gir sin fulle støtte. Nå er det ikke bare den indonesiske regjeringa som er skyldig overfor folket sitt. Suhartos overgrep foregikk mens hele den vestlige verden gjorde gode miner til slett spill. Så det er mange som har et ansvar for at tribunalet i Haag i 2015 får oppmerksomhet, og for at de indonesiske ofrene får oppreisning.

Den indiske forfatteren og aktivisten, Arundhati Roy, vart intervjua av David Barsamian i Alternative Radio i Chicago 17. mars ifjor.

Voldtektene i India dominerer media, men hva handler spillet på det politiske teateret om?

Hvordan slåss mot de store foretaka som bestemmer i India, gjøre opprør og slåss for kvinnefrigjøring?

Arundhati Roy er forfattaren av Guden av Små Ting og vinnar av den prestisjefylde Booker Prize. New York Times kallar henne «Indias mest lidenskaplege kritikar av globalisering og amerikansk påverknad.» Ho har mottatt Lannanprisen for Kulturell Fridom. Roy har skrive mange bøker, blant andre Sjekkheftet & Kryssarraketten, Feltnotatar om Demokrati: Lytte til Grashopper og På vandring med kameratane (Rødt! nr 4/2010).

David Barsamian er ein amerikansk-armensk radiomann og skribent. Er blant anna kjend for sine intervju med Noam Chomsky. Stifter og leder av Alternative Radio.

Dette intervjuet sto i International Socialist Review nr 90, http://isreview.org/issue, og trykkes med tidsskriftets tillatelse.

Oversetting ved Einar Jetne.

I Eqbal Ahmad-førelesinga di som du heldt ved Hampshire College i 2001, samanlikna du India med «ein hammarhai med auge som ser i diametralt motsette retningar, eit India på veg mot ei strålande framtid mens det andre berre smeltar inn i mørkret». Kva hendte i det dusin år som har gått etter at du gav desse kommentarane?

Hammarhaien har vorte vaksen, og auga hans er til og med endå fjernare frå kvarandre no. Vi kjenner dette om India, eit India som på ei side blir kalla ei supermakt med akselerert vekst, ein vekst som minkar, men framleis er sterk, og på den andre sida har du fleire fattige menneske i India enn i alle dei fattigaste landa i Afrika til saman. Du har dei fleste av verdas feilernærde barn der, du har 700 til 800 millionar menneske som lever på mindre enn 50 cent om dagen.

Det plagsame er at ein trong ikkje vere eit geni for å kunne slå dette fast då. Og ein treng ikkje vere noko geni for å seie det som eg seier no. Den målretta måten som denne maskinen framleis arbeider på, ynglar millionærar i den eine enden, og tømmer fattige rett til havs på den andre sida. Det heile er så bevisst. Så, ærleg talt, krisa er ikkje lenger å vedgå det, å snakke om det, eller til og med å skrive om det. Poenget er: Kva kan vi gjere med det?

Sist eg var i India, drog eg til Ambience Mall i Vasant Kunj-området i Delhi. Har du vore der?

Ja, det har eg. Eg har sett filmar der. Det er eit fantastisk parallelt univers: dei mest glitrande butikkar, både utanlandske og heimlege, ein gigantisk matmarknad. Og eg minnest at eg fraus der på grunn av den ekstreme airconditionen. Nokre få veker før eg besøkte Ambience Mall var eg i Jharkhand, i landsbyar der. Og kontrasten var av ein annan verden, som auga på den hammarhaien, det eine retta ein veg og det andre den motsette vegen.

Det stemmer. Eg vil rettnok kanskje legge noko til ideen om dette parallelle universet. Det er ei rift i India der du ser begge tett ved kvarandre. Frå Ambience Mall treng du ikkje dra til Jharkhand. Nei, du treng berre kjøre førtifem minutt ut, og du ser eit område fullt av heimlause menneske.

Eg trur at det vi først og fremst må halde opp med, er å sjå alt dette innafor ramma av ei nasjonal grense. Det vi ser i dagens verden, er lausrivinga av middel- og overklassene, framfor alt overklassene i eit land som Amerika, ut i eit ytre rom der dei alle blir eit land. Og deretter syg dei ressursane ut av resten av verda. Mange av dei krigane som no blir kjempa, enten det skjer i Libya, i Syria eller i delar av Afrika, er verkeleg ressurskrigar, forkledde som krigar mot islam eller krigar mot despotar. Også India er no med i dette racet, i land som Etiopia og Sudan. Indiske selskap er der. Men India er også eit land som på skamfullt vis koloniserer seg sjølv, på ein måte fortærer seg sjølv.

Du har skrive om det «vogntoget av urettferd» som eksisterer i India og «dei spektakulære kampane til folkelege rørsler som nektar legge seg ned og døy». Kva er dagens status til nokre av desse folkelege rørslene og forsvarskampane?

Til og med frå den tid då eg byrja bli knytt til og engasjerte meg med dei og med å skrive, då eg skreiv om rørsla mot oppnemning i Narmadadalen, på ny og på ny høyrer eg folk seie, og eg sa det sjølv, at viss ei regjering ikkje respekterer fornuftig ikkjevaldeleg usemje, då set regjeringa vald som standard. Og kva har skjedd, viss du les nytt frå India: Det er meir og meir det som skjer – eg brukar ikkje ordet vald, men la oss seie enten væpna kamp i skogar eller militante opprør andre stader, valdeleg slått ned av staten.

Men på eit meir allment nivå, viss du ser på India, la oss seie mot slutten av 1960-åra, snakka ein etter sjølvstendet om å gjere slutt på det som vart kalla zamindari-systemet, den føydale landadelen, og fordele jorda på ny. Det var ei mengd prat fordi alle parlamentarikarane på den tid kom frå landadelen, og dei gjorde alt muleg for å undergrave nyfordelinga. Deretter byrja militante rørsler som Naxalit-rørsla på slutten av 1960-talet i landsbyen Naxalbari i Vest-Bengalen. I dag er dei forvandla til det som er kalla maoist-rørsla. Naxalit-rørsla vart knust av regjeringa. Menneske vart drepne i titusenvis. Deretter starta Jayaprakash Narayan Sampoorna Kranti, Total Revolusjon, ei gandhistisk rørsle. Desse rørslene bad om nyfordeling av jord. Dei hadde ein draum om eit meir likestilt samfunn.

Enten det var anti-dam-rørsla, den maoistiske rørsla i skogen, rørsla mot Vedanta i Niyamgiri, det gigantiske aluminiumsselskapet, rørslene mot dei spesielle økonomiske sonene, kva enn dei større rørslene er, så står ein overfor massive ran av jord gjennomført av store selskap. Alle desse rørslene yt motstand mot slike ran. Men du vil oppdage ein stor forskjell. På 1960-talet bad folk om nyfordeling av jordareal. I dag er kampen redusert til å gjelde lov til å bli verande på den vesle jordflekken dei har. Det er altså ein enorm tilbakegang til og med i måten radikale rørsler ser på seg sjølve. Til og med den jordlause Dalit-rørsla er splitta. Heile draumen om rettferd eller likskap har vorte redusert til berre å stå i mot dette enorme presset, dette enorme land-ranet. Det er altså slik at dei største selskapa i India, dei som i grunnen eig India – Reliance, Tata, Adani – alle saman er dei landmafiar. Dei kontrollerer land med ressursane som finst der.

Har du nokon gong tenkt på korleis terrorisme blir definert? Det vanlege er: Ein buss blir sprengt eller ein politistasjon blir angripe, eller noko liknande. Chomsky snakkar om «detaljist-terrorisme» – terrorismen til små grupper, individ og gjengar – men så stor merksemd blir ikkje vist «grossist-terrorisme», terrorisme sett i verk av staten.

Fordi staten blir styrt av desse gigantselskapa, må vi i India no sjå for oss staten på ny. Ser du på eit selskap som Reliance eller Tata, trur eg at du til og med i USA må leite lenge om du skal finne eit selskap som ter seg slik. Grunnen er den enorme krysseigarskapen innafor forretningsdrifta. Ser du på Reliance, så har dei petrokjemiaktivitet, dei driv med naturgass og dei har tjugesju tv-kanalar. Tata eig alt frå , på ny, kraftprosjekt, kjøretøy, TV, breiband, salt, forleggarverksemd, bokhandlarkjeder osv. På eit vis har dei full manøvreringskontroll. I aukande grad vil du på stader som Odisha og Jharkhand sjå at gruveselskapa styrer sin eigen mafia. Heile politiet arbeider på instruks frå dei. Så, kva er staten for noko? Dette er ikkje noko nytt. Det var dette som skjedde i Latin-Amerika då Eduardo Galeano skreiv Latin-Amerika Sine Opne Årer, bortsett frå at på den tida hadde ikkje global kapital og selskap armslag som no, og argumenta om klimaendring hadde ein ikkje. Det er altså slik i dag at ei handfull store selskap reelt styrer India.

Denne underdanige staten er i stand til å sleppe laus all slag vald mot ein kvar. Til å byrje med gjaldt det berre svake landsbysamfunn og statane Kashmir, Manipur og Nagaland. Det har vi vore gjennom. Men no har du ein situasjon der vi har sett at den indiske hæren er sett inn mot «sitt eige folk» heilt frå 1947 av. Det har ikkje gått eit einaste år utan at hæren har vore brukt. Men no vil alt dette bli tatt i bruk for å tene selskapa sine prosjekt. I Arunachal er noko slik som 260 dammar under bygging. Dissens vil bli kontrollert og knust av hæren, av tryggingsstyrkane.

Du bli oppfatta som uforsiktig om du kallar det terrorisme, men situasjonen er den at India ikkje kan tvinge gjennom den økonomiske agendaen sin utan å bli ein militærstat, utan å vedta lover som er så undertrykkande at folk på ei side trur dei har eit demokrati og på den andre sida at demokratiet blir underminert av ei overflod at lover, slike som Dei Væpna Styrkane si Særskilde Maktlov, ei lov som gir under-offiserar løyve til å drepe på mistanke. Desse lovene var altså der i Kashmir, Nagaland og Manipur. No ønskjer regjeringa å bruke hæren i Chhattisgarh i Sentral-India mot dei fattigaste folka i landet og i verda. Hæren vil ikkje handle utan at han er straffe-fri ved hjelp av Dei Væpna Styrkane si Særskilde Maktlov. Og dei har alt spesielle tryggleikslover for området, lover som kriminaliserer all slags dissens.

Det er svært interessant det eg trur indiske styremakter, som er regjeringa og den korporativiserte regjeringa, eksperimenterer med. Korleis kan du oppretthalde dette bildet av det nesten sirkuslike akrobat-demokratiet som held slike val-show, og som legalt og på alle vis fullstendig underminerer demokratiet. I India, i motsetning til Kina og til nyleg også i Pakistan, gjeld det ikkje ei regjering som blir meir og meir autoritær. Det gjeld om å skape ei gruppe menneske som er så forskansa i systemet at heile denne klassen av menneske konspirerer i administrasjonen av den militariserte staten, som omfattar media osv.

Og på ny, for kanskje å utvide definisjonen av terror, korleis kan ein forstå at 270 000 indiske bønder gjer sjølvmord på grunn av finansiell armod? Og det talet er oppfatta som konservativt. Sannsynlegvis er talet mykje større. Eller dei hundretusenvis av indiske barn som døyr av mangel på vatn og mat?

Når det gjeld bondesjølvmorda, trur eg at styresmaktene heller beundrar bønder som gjer sjølvmord, fordi dei trass alt ikkje er sjølvmordsbombarar. Dei drep berre roleg seg sjølve. Og så må familiane deira gå omkring og tigge om å få kome inn i lista over bønder. Og definisjonen på kven som er ein bonde og kven som ikkje er det, avgjer om du kan få kompensasjon eller ikkje. Så 270 000, som du seier, er eit konservativt overslag, for ei mengd folk blir berre fortald at dei er ikkje bønder. Mange kvinner, for eksempel, er ikkje på den lista, trass i at dei er bønder som prøver sikre familiane sine.

Men for å forstå kva som skjer i India, må du nærme deg det frå så mange ulike vinklar. Vi er eit samfunn som har institu-sjonalisert ulikskap knytt til kaste. I aukande grad trur eg at du ikkje kan forstå India før du forstår kaste. Du må forstå at desse forsegla samfunna finst, folk som ikkje nødvendigvis bryr seg eller angrar noko som rammar andre. Eg seier ikkje at bøndene som drep seg sjølve, høyrer til ein lågare kaste. Dei gjer ikkje det. Dei er alle for det meste små bønder som verkeleg har prøvd kome inn i det store toget, men som så ramla av vogna.

Det eg seier, er: Korfor skaper det ikkje ubehag? Korfor blir det ikkje ein skandale? Det skjer ikkje. Til og med i dag held politikarar fram med vatningssvindel og kunstgjødselsvindel og all slags svindel innafor områda der desse sjølvmorda finn stad. Det er ein merkeleg maktbruk som er sett i verk. I så lang tid har eg skrive om utdriving og alt dette. Stadig oftare høyrer eg middelklassen seier at «India kan bli det mektigaste landet i verda. Eit kvart land som har vorte mektig har ‘ei fortid’. Vi får ikkje» – når eg no seier «vi» snakkar eg om denne gruppa menneske som har late seg forme og smelte saman med ideen om nasjonen. «Vi får ikkje framsteg utan at nokon betaler prisen. Og ein kan ikkje ha all slags finføling for menneskerettar og sympati. Nokon må yte.» Folk snakkar ope om at det er slik det var tidlegare, og at slik må det også bli no.

Du høyrer desse stygge stadfestingane. Du høyrer at folk på TV prøver å provosere fram krig med Pakistan, folk som ope snakkar om atomkrig, som ope snakkar om det faktum at den leiande kandidaten til vervet som statsminister i India er Narendra Modi. Og når det gjeld det faktum at han var ministeren som leidde massakren av tusenvis muslimar på den mest brutale måten i Gujarat, seier dei berre: «Gløym det.»

Til og med folk som oss, som er politisk bevisste og som skriv politisk, treng å forstå at når vi framkallar folks sympati, beskriv grufulle hendingar, beskriv noko frykteleg, så når det ikkje nødvendigvis opp til det moralsk lyttande området som du trur finst. Men du må gjere det. Du må halde fram med det. Du må halde foten på pedalen.

Men vi må også forstå at no står vi overfor noko svært stygt, noko som vil bli stadig styggare neste år når vi nærmar oss val. Det som skjer er at den skinnande indiske økonomien, menneska som no sit om bord i flyet, klare til å lette, blant dei har den oppøste stemninga som dei følte vendt seg til panikk fordi økonomien ikkje lenger veks i det tempo som dei venta skulle skje. Og den panikken skaper ei mengd styggedom. Han tar ulike former og slår i ulike retningar, men du kan sjå valdsbruken og sinnet hos denne middelklassen som var så lykkeleg for berre få år sidan. Den valdsbruken, det sinnet og det utolmodet veit ikkje dei politiske partia korleis dei skal handtere. Det er nytt. Dei prøver å skubbe det bakover og inn i dei gamle områda som alle veit om og kjenner igjen – intern strid eller ein krig med Pakistan eller ein eller annan provokasjon i Kashmir – for dette er kjent terreng. Samtidig som denne nye middelklassen er aggressiv, veit han at han kan få mediemerksemd, og går til angrep på den etablerte oppfatninga av politikk.

Det har vore ei massiv folkevandring frå landsbygda og inn i mega-byane – Kolkata, Delhi, Mumbai, Chennai, Hyderabad, Bangalore osv. Pankay Mishra har skrive om kor rotlause dei er, mange av desse migrantane utan fagkunnskap. På eit vis er dei skipbrotne, kasta inn i, desse nye urbane omgivnadane. Han ser potensialet for ein enorm eksplosjon.

Vi bør vere litt varsame med dette fordi Chidambaram og Manmohan Singh og Montek Singh Ahluwalia har ope sagt at draumen til dette nye India er at 70 prosent av folket skal bu i byar, noko som tyder at dei drøymer om å flytte noko slikt som 500 til 600 millionar menneske ut av landsbyane og inn i byane. Den prosessen er i gang. Folk blir pressa ut av landsbyane av ut-viklingsprosjekt, gruver og dammar, og dei drar i flokkevis til byane.

Men valdsbruken som du ser i byane, kjem ikkje frå desse folka. Valdsbruken kjem frå dei nyrike, slike som i Delhi, folk som har seld jorda si til kjøpesentera og som plutseleg har fått hand om ein heil del pengar på grunn av politisk status, og eit slag aggresjon som følgjer med det. Ta for eksempel det kjende tilfellet av gjengvaldtekt og mord i Delhi. Då var Manmohan Singh og Chidambaram og alle andre svært raske til å seie: «Vi må vere svært forsiktige når det gjeld desse rotlause fattigfolka.»

I utgangspunktet kjem tanken om å kriminalisere dei lågare klassane raskt opp, ideen om at der finst dei valdelege folka. Men reelt er det dei den enorme valdsbruken i byane er retta mot – av politiet og av byggeentreprenørane. Det lever ti millionar menneske, eller fleire, i utkantane til Delhi, folk som arbeider lik slavearbeiderar under fryktelege forhold. Men desse er ikkje dei valdelege folka. Dei har tidvis reist seg, i Honda-fabrikken eller i Maruti-fabrikken. I etterkant av ei mengd provokasjon har noko hendt. Men i det store og heile er dei verkeleg ofra for vald. Dei er ofra som sakte har fått pressa alt oksygen ut av lungene sine, som har fått lågare og lågare lønningar, som har måtta betale stadig meir og meir fordi prisane veks så raskt. Og bokstavleg talt lever arbeidarar i India under forhold som eg trur folk i Amerika og Europa ikkje ein gong kan sjå for seg.

Kvar gong noko hender, brukar regjeringa det som påskot mot dei, trass i at nettopp dei er ofra for valden. Det er ikkje dei som startar valdsbruken. Som i Delhi-tilfellet der jenta vart valdteken og deretter drepen! Då kom raskt kravet: «Vi treng fleire politistasjonar, vi treng meir over-vaking, og vi treng fleire kamera.» Det heile avspeglar ideen om at innbyggaren er den kriminelle. Men, viss du verkeleg ville grave i noko som hende, ville sjansen langt oftare vere at politiet er bak nesten all kriminell aktivitet i byane.

Det er sikkert at det som hendte i Delhi midt i desember i 2012 fekk global merksemd. I ein reportasje sa BBC at «saka reiser spørsmål rundt korleis India behandlar kvinnene sine.» Kva for spørsmål vart reist i kjølvatnet av dette angrepet og drapet?

Det er eit svært stort tema som gjer det vanskeleg for meg å forklare korleis angsten grip meg. Viss nokon treng ein bakgrunn, vart ei ung jente brutalt gjengvaldteken og deretter myrda på ein privat buss i Delhi. Valdtektsmennene, mordarane, vart tatt. Men viss du les avisene i dag, så er det berre referert til ei gjengvaldtekt. Du kunne få for deg at jenta ikkje vart drepen. «Delhis offer for gjengvaldtekt» eller «Delhis gjengvaldtekts valdtektsmenn». Dei blir ikkje kalla mordarar.

Dette viser deg eit slag forvridd sosialt stigma som er knytt til valdtekt i India, og korleis det er bygd opp. Det var store og eineståande protestar rundt det, noko som var svært bra med unnatak av at det reiser visse angstreaksjonar i slike som meg. Heilt enkelt er det vanskeleg å forklare det. Men i India finst det ulike måtar som valdtekt er brukt på for å oppretthalde status quo. I Kashmir har hæren valteke ei mengd kvinner, og Dei Væpna Styrkane si Særskilde Maktlov gir dei immunitet og tillèt at det skjer. Slik er det også i Manipur og Nagaland. Då eg gjekk til fots saman med kameratar i Chhattisgarh, skreiv eg om korleis mange kvinner såg på at søstrene deira eller mødrer eller barn vart valdtekne og myrda. Då pogromen mot muslimar fann stad i 2002 i Gujarat, vart kvinner ope gjengvaldtekne, gravide kvinner fekk magen oppriven, og dei vart brende levande. Ei skrekkeleg hending fann stad i ein landsby som heitte Karalanji i Maharashtra der rundt 300 overkaste-folk omringa huset til ein Dalit-familie. Dei valdtok og drap ei mor og dotter, og deretter drap dei heile familien. Det tok meir enn ein månad før media i det heile rapporterte det, og til og med vart folka seinare kalla maoistar.

Så du må byrje undre deg på kva slags valdtekter det er som bryr dei nasjonale og internasjonale media, og kva for valdtekter det er vi berre må akseptere som ei rutinesak. Men for å yte rettferd: til å byrje med, då protestane fann stad i Dehli, byrja kvinner å reise desse problema, og det utvikla seg til mykje meir politiske syn på kva som skjedde. Og deretter, sjølvsagt, hadde vi den forordninga som vart gitt. Men du ser på ny at i forordninga såg regjeringa på valdtekt berre som eit spørsmål om tryggleik. Det fører med seg at i ein stor by der det vil vere tilfelle av valdtekt innafor ekteskapet, Dei Væpna Styrkane si Særskilde Maktlov, kaste, alt slikt vart berre på ny sopa under teppet. Det var ein viktig augneblink for å reise ei rekke spørsmål, spørsmål som nokre reiste. Samtidig såg du at dei på eit vis utvikla seg frå anti-korrupsjons-protestane og så vidare. Men kven var det som då dukka opp?

Det er også knytt til fenomenet med desse massive folkevandringane inn til byane, og det at unge jenter byrjar arbeide. Unge jenter byrjar forlate heimane for å bli finansielt ubundne, byrjar bryte med tradisjonell oppførsel, noko som skaper eit enormt sinne blant tradisjonelle menn. Alt dette skjer.

Men vart det gnisten til ein diskusjon om kvinnehat og patriarkat? Fordi det ikkje er sett inn i ein samanheng, blir det berre redusert til å omhandle gjerningsmenn, til å gjelde dei folka som utfører kriminelle handlingar.

Det skjedde, men eg trur patriarkat vart brukt av folk som tilsynelatande nettopp hadde oppdaga det ordet. Kva var det verkeleg det tydde? Uheldigvis trur eg at eit tilfelle av gjengvaldtekt i ein buss ikkje er det beste utgangspunktet for å starte ein diskusjon om patriarkatet. Eg trur vi må gå tilbake til eit anna spørsmål: Kva er det, når det gjeld kvinnerørsla i India og i resten av verda, som på ein måte har avpolitisert henne?

Så har du ulike feministorganisasjonar i India. Dei er nøgde med å diskutere visse problem, viktige saker, som sosialt kjønn og alt det. Men la oss seie dei kvinnene eg skreiv om, dei som er i skogane i Dantewada, dei 90 000 kvinnene som hører til Krantikari Adivasi Mahila Sangathan på den tida då eg var saman med folk i skogen. Det var den aller viktigaste augeopnaren for meg, det som skjedde med kvinnene der og korleis dei organiserte. Og i dag ser dei profesjonelle feministane ikkje på desse kvinnene som feministar, kvinner som har kjempa for jorda si, som til og med har kjempa innafor sine eigne samfunn for eit anna liv, for ulike rettar, for ulike måtar å bli sett på, omtalt og definert. Korfor er det slik? Eg har skrive mykje om det i essayet som eg kalla Kapitalisme, Ei Skrømthistorie, om korleis finansiering har verka inn på NGO-iseringa av feministrørsla.

Desse kvinnene som du møtte i jungelen i Chhattisgarh, dei har gått frå å vere massive offer til å bli aktivt handlande som gjer noko med situasjonen sin.

Historia til kvinnene i Naxalit-rørsla, og deretter i alle dei ulike fragmenta av henne, og i dag i maoistrørsla, er ei interessant, nervøs, utfordrande, svært ofte deprimerande, men også svært inspirerande historie, så eg kan ikkje seie noko heilt enkelt om ho. Men, då eg gjekk inn i skogen, hadde eg på ein heller klisjéaktig måte gått ut frå at ei kvar rørsle som vel å væpne seg, vil ende med å øve vald mot kvinner. Eg vart sjokkert då eg kom dit, og fann at meir enn 40 prosent av gerilja-frigjeringshæren var kvinner. Eg snakka til dei og spurde dei om korfor dei hadde slutta seg til – og eg har brukt mykje tid, til og med saman med kvinner som brukte å vere med i partiet. Eg kjenner ei mengd historier, og slett ikkje alle er gode historier. Men eg trur der er eit basketak, ein kamp om å prøve forstå kva denne kampen gjeld. Ein ting er at i skogen, der er det å gå ut frå at stammesamfunn på ein måte er urørte (opphavlege) og behandlar kvinner likeverdig og alt slikt, det stemmer ikkje. Det har vore tretti år med politisk arbeid i det området. Nokre kvinner slutta seg til nettopp for å kome seg bort frå dei kvelande sidene ved deira eigne samfunn, og nokre slutta seg til etter dei massive angrepa frå selskapa sine paramilitære troppar med valdtekter av kvinner og alt det som skjedde.

Og viss du ser på Narmada-rørsla, Niaymgiri, så mange rørsler, ser du at kvinner er så aktive i sentrum av desse protestane fordi dei veit at det som ventar dei i det andre livet som dei blir tilbydd, der dei er bedne om å slutte seg til hovudretninga, det er eit svært, svært skremmande liv, der dei taper alt. Derfor kjempar dei. Tidlegare har feministrørsla hatt desse debattane, og andre versjonar av dei finn stad no. Men det er eit breitt gap mellom det som no formelt blir sett på som feminist, og dei kampane desse kvinnene fører. Grunnen til det er at alt som trugar den overgripande økonomiske orden, ikkje bli sett på som feminist. Fordi feministrørslene har vorte finansierte slik – ikkje alle, og til og med dei som blir finansierte, driv med viktig arbeid – det dei går glipp av, det dei ekskluderer, trur eg utgjer ein definisjon av kva politikken er.

Finst denne kvinnedeltakinga i motstandsrørslene også i Kashmir?

Sjølvsagt. Kashmir er ein stad der dei likar å presentere eit spesielt, fullstendig falskt bilde av ein slags Talibantype, Wahhabi-fundamentalistar i kamp med denne demokratiske staten, og alle kvinner lever bak burkaar osv. Men ein kvar som er to dagar i Kashmir, vil sjå at det på ingen måte er tilfelle. Det er eit så differensiert samfunn som noko anna, og kvinnene står no på ny i fremste linje. Du ser dei stå opp mot politiet, stå opp mot hæren, fysisk, på utruleg modig og skarpt vis.

I denne diskusjonen om vald mot kvinner finst det sjølvsagt medgift-relaterte «ulykker» der mange kvinner er offer for brann i kjøkkena, der kleda deira på mystisk vis tar fyr og dei døyr. Det er ei side. Og så har vi babyane som blir aborterte så snart foreldra oppdagar at dei er jenter – på bakgrunn av denne besettelsen etter mannleg avkom.

Drapa på jentebarn trur eg omfattar millionar i India. Som eg sa då du siterte BBC-spørsmålet om korleis India behandlar kvinnene sine: Kva meiner du med India, og kva meiner du med kvinner, er den første instinktive reaksjonen. Sidan India er eit land der eg trur eg har sett det mest forunderlege, dei friaste kvinnene blant alle kvinner som eg nokon stad har sett. Og deretter, som du sa, har du heile spekteret i mellom. Du har eit enormt spekter av det som er kvinneverda der. Og du kan ikkje ein gong bryte det ned på enkelt vis. For eksempel då pogromen mot muslimar fann stad i Gujarat, var kvinner i stor grad ein part, kvinner stod sterkt bak. Så å innbille seg at kvinner er fredselskande menneskje som vil gjere verda til ein betre stad, det er litt for enkelt.

Det ser ut til å ha vore den eine skandalen etter den andre i India, den neste meir horribel og større enn den førre. Jayati Gosh som underviser ved JNU i New Delhi, skreiv i The Guardian om «eksplosjonen av avdekkingar av korrupte praksisar som peikar mot dei verste utskeiingane til kompiskapitalisme», og så legg ho til: «Regjeringspolitikk genererte ein Wild-West-lik økonomisk vekst.» Dette fører oss tilbake til det du sa tidlegare om dette stat–selskap-samrøret i utvinninga av naturressursar.

Det er innlysande at anti-korrupsjons-protestane i India også har hatt innverknad på debattane om India over heile verda. For meg er korrupsjon eit svært så risikofylt tema å bygge politiske rørsler på, for kva meiner du med korrupsjon? For meg er det innlysande at du aldri vil oppleve å kome i ein situasjon der du er i eit korrupsjonsfritt samfunn. Men korleis minimaliserer du det? Korrupsjon er ein funksjon av svært ulik fordeling av makt. Viss du ikkje står opp mot det, vil du berre ta for deg symptoma. I India, som eg nemnde, dominerer desse kjempeselskapa heile spektret frå salt til kjøre-tøy, frå tekstilar til energi – til å finansiere universitet, både i India og i utlandet, til å drive desse massive stiftelsane, ekvivalentane til Rockefeller og Ford Foundations. Reliance og Tata har desse stiftelsane – dei finansierer opposisjonen, dei kan kjøpe det dei måtte ønske.

Viss du ikkje set eit tak på denne typen kryss-eigarskap i forretningslivet, og utan at du set eit tak på kor mykje ein person, eit selskap, kan kontrollere eit land, så vil det vere innlysande at det må bli verande korrupsjon. Du kan ikkje appellere til noko slag moralsk kjerne. Du må møte problemet strukturelt. Strukturelt er situasjonen slik: Du kan gjere ei stikkprøve og avdekke at ein eller annan Dalit-politikar tar pengar frå nokon og puttar dei i eigen lomme. Men når Pranab Mukherjee som finansminister gjer ein liten vri for å unnskylde Reliance si unnaluring av titals millionar rupis i inntektsskatt, korleis handterer du det?

Du har vore ei tid i Tihal Fengsel i New Delhi. Det er eit av dei største fengsla i heile landet. Det var to dødsfall i det fengslet, eit i februar 2013 og eit i mars. Dei liknar bokstøtter. Det eine gjaldt Afzal Guru, og det andre Ram Singh. La oss byrje med Afzal Guru som vart hengd.

La meg prøve sjå korleis eg kan forklare det så kortfatta som muleg. Som bakgrunn må vi huske at etter 11. september-angrepa i Amerika hadde det høgreorienterte hindu-partiet BJP makta. Det slaget massiv islamo-fobi som 9/11-angrepa utløyste, trengde inn i politikken til BJP vis-á-vis det muslimske samfunnet. Dei hadde alt rive Babri Masjid, ein moske frå det fjortande hundreåret. Det var det som førte BJP til makta. Det var dette sterke ønsket om å plassere seg sjølve i den same sfæren som USA, som offer for terrorisme. Det har vore eit ved-varande tema i India.

Den 13. desember 2001 fann det svært uvanlege, mislykka «terrorist»-angrepet på parlamentet i Delhi stad. Fem «terroristar» – eg snakkar i hermeteikn – kjørte inn i parlamentet på ein i høgste grad ueigna måten i ein kvit bil med ein stor plakat med påskrifta: «India er eit svært dårleg land.» Det hang leidningar ut av doningen. Og da dei vart stoppa, hoppa dei ut, og drap nokre politi-menn og ein gartnar. Deretter vart alle 5 drepne. Dette vart India sitt 9/11. Fem personar vart arrestert: ein professor i arabisk ved Delhi-universitetet, kalla S.A.R. Gilani, og deretter Afzal Guru og søskenbarnet hans, Shaukat, og kona til Shaukat, Afzan Guru, som var i fengslet då eg også var der. Eg møtte henne.

Det var eit enormt mediesirkus der media sa alt dei ville om desse fire personane, om korleis dei hadde sådd frøa til terrorisme frå Delhi til London og korleis dei gjekk til angrep på demokratiet osv. Nokre av oss vart svært forstyrra av alt dette. Det klang ikkje sant, verken måten angrepet hende på, eller det som vart sagt om desse folka. Det var uprofesjonelt, om du vil, og dumt.

Mange kjende denne unge professoren, Gilani, som hadde vorte arrestert, og hadde vondt for å tru at han hadde noko å gjere med det. Nandita Kaksar, ein jurist, danna ei gruppe som vart kalla komiteen for å ein fri og rettferdig rettargang for S.A.R. Gilani. Eg deltok også i den. Stemninga var vond på den tid. BJP-folka sa: «De må sikte desse folka også. Dei er forrædarar.» Men likevel, det som skjedde, var at retten til slutt frikjende Gilani. Dei sa at dei ikkje kunne finne noko prov mot han.

Men Afzal Guru hadde ei anna historie. Han hadde budd i Kashmir. Mot slutten av 1990-talet då tusenvis av unge menneske i Kashmir, trøyte av valfusk og alt slikt, hadde kryssa over til Pakistan og vorte trena og kom tilbake som militante, var han ein av dei. Men straks han var tilbake, overgav han seg fordi han hadde vorte svært desillusjonert av det han såg på den andre sida. Men straks du overgir deg i Kashmir, er du ein som blir overvaka av tryggleiksstyrkane, slik Afzal var i svært mange år. Det er vanskeleg for meg å beskrive dette kort fordi eg har skrive ein heil del, og eg har følgd denne saka. Vi har til og med nettopp gitt ut ei bok om ho.

Korfor er det så viktig? På grunn av korleis den indiske staten har manipulert denne saka?

Det er viktig fordi, sjå, rundt 68 000 kashmirarar er drepne mellom 1990 og no. Dei fleste av dei har vorte drepne i denne krigstilstanden, i Kashmir, der det er totalt straffe-fritak, og hæren og politiet har dradd dei ut av heimane deira, og dei har vorte myrda i forhøyrssenter eller i simulerte eller reelle trefningar. Mange har dokumentert dette i detalj.

Skilnaden mellom dei og det som skjedde med Afzal Guru er at rettargangen mot han fann stad i ope dagslys med alle institusjonane i Indias «store demokrati», media og rettssalane til stades. Alle spela si rolle. Og til slutt, det som i realiteten hende, var at Afzal ikkje hadde nokon advokat då den lågaste rettsinstansen behandla saka hans, den rettsinstansen der bevis blir presentert, og der vitne blir utspurde. Han hadde ikkje advokat. Staten peika ut ein advokat for han. Den advokaten sa: «Eg vil ikkje møte for han.» Men retten sa: «Du møter.» Den advokaten aksepterte belastande bevis mot sin eigen klient på dette stadiet av rettargangen. Mot slutten av rettsbehandlinga, då høgsterett til slutt dømde Afzal til døden, sa retten to ting i ei svært lang domsavseiing. Han sa at han ikkje hadde noko direkte bevis. Det einaste han hadde, var indisia. Mange av oss har skrive om korleis bevisa vart fabrikkerte, korleis vitna laug, korleis politiet laug. Og merkeleg nok, i denne uvanlege byråkratiakta er det eit slag dualisme i dommen. Retten prøver vere opphøgd og korrekt. Men å rett fram skrive at bevis var fabrikkerte, det kan ein ikkje. Tilståingane er dradd ut i varetekt, og derfor kan dei ikkje bli brukte som legale bevis. Alt dette er skrive svart på kvitt i dommen. Og deretter går han vidare til å seie at vi ikkje har noko direkte bevis for at han høyrde til i noko terroristgruppe. Og så litt lengre fram seier dommen, for å tilfredsstille det kollektive samvitet til samfunnet, at vi dømmer han til døden. Det er skamlaust sjokkerande at nokon seier noko slikt, endå meir at ein høgsterett i noko som skal vere eit stort demokrati, seier det.

Du ser korleis media oppførde seg. Anti-terrorisme-cella i politiet i Delhi drog ut mange versjonar av tilståingane hans, nokre av dei på video. Retten seier at du kan ikkje bruke varetektstilståingar, men media sine tv-kanalar, til og med kanalar som var rekna for å vere sekulære og liberale, viser desse tilståingane utan å fortelje at dei skriv seg frå politiet si varetekt. Og du kan sjå dei skammelege og partiske kommentarane i sendingane: «Heng han etter ballane i Lai Chowk» og «Skjær han i bitar og fôr hundane».

I det «store demokratiet» sitt amfiteater, der kvar institusjon spelar si rolle, hengde dei han berre plutseleg i førre månad. Det var også illegalt, som generaladvokaten sa. Faktisk var denne spesielle generaladvokaten amicus curiae (merknad frå oversettaren: som Wikipedia definerer slik: «overvåke at dommen blir etterfulgt samt forfatter av en upartisk redegjørelse til retten») i ei sak som samtidig gjekk for høgsterett, ei sak der Afzals tilfelle var tatt opp fordi han alt hadde sitte tolv år i isolat. Det var ei sak i høgsterett som sa at for folk som hadde vorte haldne ekstraordinært lenge i fengsel skulle retten vurdere dødsstraffa på ny. Dette var til behandling i retten. Retten hadde reservert dommen sin. Og før retten kunne gje vurderinga si, så hengde regjeringa han, nekta han retten ho hadde gitt alle andre fangar som stod overfor dødsstraff.

Dette skapte eit enormt undergrund-raseri i Kashmir, for det heroiske med Afzal var at han berre var ein alminneleg kasjmirar som hadde stått ansikt til ansikt overfor det som titusenvis av ordinære kasjmirar hadde møtt, nemleg brutal tortur. I boka som vi har gitt ut, er det faktisk eit intervju av Parvaiz Bukhari med Davinder Singh som var nestleiaren i desse avhøra til Spesialstyrkane. Og han seier heilt ope, ja, før angrepet på parlamentet vart Afzal regelmessig plukka opp og torturert og pengar vart røva frå han, slik ein plar gjere med alle slike folk. Og denne mannen seier, ja, eg helte bensin i ræva på han, og, ja, eg brukte elektrisitet på genitalane hans. Men han hadde ikkje noko å avsløre. Og dette skjer månader før han deretter vart sperra inne.

Det er heilt skamlaust å gjere noko slikt med nokon. Han har vorte portrettert som denne Lashkar-e-Toiba, Jesh-e-Muhammad, islamsk fundamentalist som går til angrep på demokratiet, som dei seier. Men sonen til Afzal vart kalla Ghalib. Alle som veit noko om Ghalibs poesi veit at Ghalib ikkje var ein muslimsk fundamentalist av noko slag. Poenget er at du står overfor ein mann som ikkje ein gong var sikta for å vere hjernen bak noko, men berre for å vere ein fotsoldat, og hengt, mens retten seier at det ikkje finst noko direkte bevis, og alle og ein kvar seier: «Elleve år etter angrepet på indisk demokrati, rettferd til slutt.»

Eg spør: Då tusenvis av muslimar, kalla illegale frå Bangladesh, vart massakrerte i Nellie i Assam i 1983, var ikkje det eit angrep på demokrati? Då 3 000 sikhar vart drepne i 1984, under Kongresspartiet, etter at fru Gandhi var drepen, var ikkje det eit angrep på demokrati?, Då Shiv Sena i 1993 massakrerte muslimar på gatene i Bombay, var ikkje det eit angrep på demokrati? Då Narendra Modi var lokal politisk leiar (BJP) i Gujarat, og tusenvis av muslimar vart drepne, valdtekne, brende og drivne bort frå heimane sine, var ikkje det eit angrep på demokrati? Og så har vi Srikrishna-rapporten som direkte peikar ut Shiv Sena. Så mykje bevis peikar mot BJP-maskineriet i Gujarat, og saker som Ehsan Jafri, der rolla til Modi endå ikkje har vorte fullt ut klarlagt. Kan du nokon gong sjå for deg at det indiske systemet kunne fengsle Bai Thackeray eller Modi for så mykje som ei veke, for ikkje å snakke om elleve år, eller tillate dei dømde til døden? Men Bal Thackeray, leiaren i Shiv Sena, som nyleg døydde, han som aldri har hatt eit offentleg verv, han fekk statleg gravferd. Og Modi sjølvsagt, som vi veit, vil sannsynlegvis bli statsministerkandidat.

Val i India skal finne stad neste år. Bryr du deg om kva ein kan få å velje mellom, det som berre kan bli mellom eit svært diskreditert og heller upopulært Kongressparti og det såkalla alternativet, BJP?

Eg veit ikkje kva som kan skje i vala. Men eg trur at det ein kan vere mest redd for, er at Kongresspartiet, diskreditert som det er, og BJP, politisk vinglande på grunn av indre strid, begge vil prøve omgruppering. Som eg sa, er det eit faktum at økonomien på ein måte har stivna. Det finst millionar i denne nye middelklassen som er i ferd med å få snudd livet frå høge draumar til panikk. Og både BJP og Kongresspartiet prøver tvinge politikken tilbake i flaska. Denne nye middelklassen, med aspirasjonane sine, med gleda rundt å skaffe seg ting, med aggresjonen sin, dei vil ikkje akseptere politikken slik han brukte vere. Og dette er ikkje nødvendigvis noko progressivt. Det er heller litt skremmande. Mens BJP og Kongresspartiet ønskjer sleppe kommunalismeånda ut av flaska.

Førre gong var valslagordet til BJP: «Nasjonen skammar seg over at Afzal framleis er i live.» Så no må dei finne eit anna slagord. På eit vis prøvde Kongresspartiet å ut-BJPe BJP. I forsøket på det var henginga mynta på Kashmir, fullt medvite om at ho ville utløyse raseri der, samtidig som ein sjølvsagt veit at i 2014, når amerikanarane dreg seg ut av Afghanistan, vil heile likevekta i det området skifte. Så alle – Pakistan, India, Kongresspartiet, BJP – vil sette pris på ein liten krig. Men kan du ha ein liten krig med to atommakter? Alle vil bli tilfredse med å polarisere muslimane og hinduane.

Noko av det mange av oss er redde for akkurat no, er at eit av dei aggressive trekka til den indiske regjeringa er Amarnath Yatra i Kashmir, der hundretusenvis av hindupilegrimar dreg til denne Amarnath-grotta til fjells i Kashmir, beskytta av hæren. Det er ein svært, svært spent og aggressiv situasjon der. Noko av det ein er redd for no, som vi veit, er at desse hindu-terror-utkledningane finst. Dei sprenger bomber og gjennomfører utblåsingar, og hevdar at dei er muslimgrupper. Ei mengd folk er svært redde for det faktum at ein av desse hindu-organisasjonane kan gå til angrep på Amarnath Yatra. Resultatet av det ville bli ei brå polarisering, og hindurøystene kunne då på eit vis samle seg bak BJP.

Altså ei mengd skitne spel. Til og med dette angrepet på parlamentet var eit skittent spel. Vi veit ikkje kven som gjekk til åtak på parlamentet, men vi veit at ein heil del løgner vart fortald, feil folk vart arrestert, og feil mann vart hengt. Og no i oppløpet mot valet er det tid for at India, ironisk nok, er den mest valdelege, den mest skremmande, den mest underfundige. Du er verkeleg symjande i skummelt farvatn frå no av og fram til vala finn stad. Eg veit ikkje kva som vil skje i 2014 når dei amerikanske troppane dreg seg ut av Afghanistan, fordi likevekta vil også skifte mellom India og Pakistan.

Ram Singh hengde seg i Tihar-fengselet, blir det sagt. Det var han som kjørte den bussen der den famøse valdtekta og drapet fann stad. Det reiser alle slags spørsmål rundt korleis dette kunne hende innafor så sikre rammer.

Ok, det synest vere svært merkeleg, fordi eg har vore i det fengslet og kjenner til kor små cellene er. Viss tre menneske søv, rører kroppane kvarandre. Viss ein reiser seg opp om natta, kor vil han finne eit reip. Dei seier at han reiv opp nokre teppe eller noko liknande, laga reipet og hengde seg. Det ser ut til at nokon ønska han død.

På ny, som eg seier, banda mellom politiet og kriminelle er så tette at til og med denne hendinga, då rana dei nokon før dei greip jenta og valdtok og drap henne. Dette følgde ikkje politiet opp. Og etter at dei kasta jenta og vennen hennes ut av bussen – eg trur at ho alt kan ha vore død eller nærpå død – stod politiet berre rundt dei og gjorde verkeleg ingen ting. Dei krangla om kva politistasjon det kunne vere som hadde ansvaret. Dei ønska ikkje å ha noko med det å gjere. Så banda er svært, svært tette.

Eg ønskjer berre å seie endå litt om denne saka. Når ei jente er valdteken i India, er stigmaet så enormt at ingen har lov til å avsløre namnet hennes. Det førde til at dei ulike oppøste avisene og media veksla om å gje henne ulike namn. Dermed kalla nokre henne Damini, og andre Nirbhaya, som tyder den fryktlause, trass i at eg ikkje veit korleis dei kunne gå ut frå at ho var fryktlaus. Noko svært merkeleg å gjere overfor ei ung jente som var myrda på det viset.

Men John Kerry ønska nyleg å ære henne på Kvinnedagen eller noko i USA fordi han syntest å vere så rørt av denne historia. Og det fann eg så grotesk på bakgrunn av kva amerikanarane dei siste få åra har gjort mot kvinnene i Irak, mot kvinnene i Libya, tvinga heile land, millionar av kvinner tilbake i purdha (omsettaren sin merknad: å gøyme seg bak slør), tilbake i dei mest ulikstilte liv – kvinner som var poetar og forfattarar og legar og vitskapsfolk har vorte tvinga tilbake mot deira vilje. Det er ikkje det at dei er kvinner som vel å vere slik, men situasjonen som var skapt av krigane, har tvinga dei tilbake. Og så drar du fram ei ung jente som vart valdteken og heidrar henne, mens du pressar millionar av kvinner bakover og set klokkevisarane tilbake for millionar av kvinner. Du kjem og plukkar fram det eine tilfellet som er fullstendig upolitisk. Det som hende henne, var ei kriminell handling. Det som hende kvinnene i Libya og kvinnene i Irak og kvinnene i Afghanistan, er politisk. Du gjer ikkje ei kriminell handling mot ein person, men ei kriminell handling mot land av kvinner.

Det er lett å bli dydig om valdtekts- og drapssaka i Delhi i motsetning til droneangrepa på Pakistan.

Ja, det er svært lett. Eg minnest eg var i Sharjah då president Obama vann sin andre periode. Han kom opp på scenen med kona og døtrene sine og snakka om kor vidt dei skulle eller ikkje skulle skaffe seg endå ein hund. Og ein mann frå det bomba området i Pakistan vart sitert slik i media:

Eg har mista kona mi og borna mine og heile familien min i eit droneangrep. Så når eg ser Obama og familien hans kome fram på det viset, kva ventar ein at eg skal tenkje?

Alltid ber folk meg spørje Arundhati om når ho vil skrive ein ny roman? Du starta på ein for få år sidan. Korleis er framdrifta?

Akkurat no er det den eg er fullt opptatt med. Det er vanskeleg å vite kor lenge det vil ta, men eg føler som om – kva enn eg har skrive og gått gjennom og sett desse siste åra, for meg er det no ingen direkte måte eg kan uttrykke det eg tenkjer og føler på. Eg treng fiksjonen si undergraving, eg treng fiksjonen si sanning.

Kan du gje eit hint om kva temaet er, kva du skriv om?

For meg er romanar aldri om tema. Romanar er om den – eg vil til og med ikkje seie den menneskelege tilstanden, fordi det ville bli lite. Eg trur romanar skulle handle om alt på ein måte. Det handlar ikkje berre om eit tema, fordi det er det eg har gjort med ikkje-fiksjons-skrivinga mi. Men fiksjon har noko så delikat og så vakkert med seg. Han er ikkje sak-driven.

Dei politiske essaya dine er karakteriserte av eit fokusert raseri og ei skarp penn. Har du modellar som har inspirert deg?

Eg beundrar mange forfattarar, enten det er Galeano eller Berger eller like så vel eldre forfattarar. Akkurat no les eg Iliaden. Og eg finn at er blir så oppslukt. For meg er det vakre og reelle ved å skrive til slutt eit spørsmål om det tåler tidas prøve. For vi kan alle lett tru at det som skjer oss no, aldri har skjedd før og at det er unikt. Men det er, og det er ikkje. Spesielt no trur eg India er i ferd med å bli svært lik USA, så opptatt av seg sjølv, og den indiske middelklassen meir og meir arrogant, meir og meir trangsynt, inneslutta. For meg er det svært, svært viktig å vere i stand til å skrive noko som er sant i forhold til staden, men som heller ikkje godtar desse grensene, som også skaper resonans i hjarta og i medvitet til folk som erfarer liknande terror, liknande kjærleik, liknande redsler, liknande, men ikkje det same. Korleis kan du famne folk slik? For meg gjer folk som Eduardo Galeano og John Berger det.

Men på nokre måtar er skrivekunsten så kunstlaus, og samtidig er han noko som fyller mange av mine vakne timar. Korleis kan eg formidle dette, eller korleis kan eg forklare det? Ikkje til nokon spesielt. Til og med raseriet skriv seg frå kjærleik. Det kjem frå å tru at nokon skulle vite, eller at nokon ønskjer å vite, kva dette handlar om. Før har eg sagt at det ikkje er nokon stor skilnad på fiksjon og ikkje-fiksjon. Men det er det. Når eg skriv no, veit eg at det er. Og det spelet som du gir deg sjølv lov til i fiksjonen, er komplett ulikt. Du treng ikkje vere skarp og «to the point» og fokusert. Du kan ikkje vere det. Du må spele.

Kapitalismens konsekvenser for miljøet er så store at mange som er engasjerte miljøvernere trekker konklusjonen revolusjon. På den andre siden har vi også mange grønne som ser at vi må gjøre noe med klima nå, og ikke har tid til å vente på noen revolusjon. Det samme resonnementet ser vi hos demokratiforkjempere, privatiseringsmotstandere, dyrerettsaktivister, kjempende småbønder og feminister. Revolusjon trengs for å oppnå manges drømmer. De er alle viktige deler av den flerstemmige alliansen for sosial revolusjon. Men jeg ønsker her å utbrodere mine tanker om hvorfor kommunister trekker konklusjonen revolusjon, og stille det opp mot et grønt perspektiv på revolusjon.

Friedrich Engels definerte kommunismen som læren om vilkåra for proletariatets frigjøring. Proletariatet, eller arbeiderklassen, kjennetegnes ved at den skaffer det den trenger for å leve ved å selge sin arbeidskraft. Klassens medgang og motgang er avhengig av etterspørselen etter arbeid. Med dette utgangspunktet, hva er en moderne kommunist? For det første er det ønsket om å frigjøre arbeiderklassen, og i dens forlengelse avskaffe klassene og få et klasseløst samfunn. Da må man ta stilling til hvordan forholdet mellom klassene har endra seg historisk. Det kommunistiske manifest går gjennom hovedtrekkene i hvordan klassekampen har endra forholdet mellom styrende og styrte, fra fri mann og slave, patrisier og plebeier, baron og livegen, laugsborger og svenn til borger og proletar. Historia har endra seg  som et resultat av kamp mellom klassene. Sjølsagt har det vært enkelt individer i klassene som har måttet ta avgjørende valg gjennom historia. Men i motsetning til den borgerlige individualiserte historieforståelsen, ser kommunister på dette som uttrykk for klassekamp framfor guddommelig individualisme. Hvis man ser på klassekampen som den avgjørende krafta for å endre samfunnet til et klasseløst fellesskapssamfunn, så må man også ta stilling til hvilken klasse man støtter i klassekampen. Kommunister er de som tar side med arbeiderklassen. Arbeiderklassen er de som har som rolle i produksjonen å selge sin arbeidskraft.

Videre krever dette en analyse av hvordan produksjonen er organisert. Utgangspunktet for kapital er å få penger til å bli mer penger. Å investere 100 millioner for å få tilbake 100 millioner har ingen hensikt for kapitalen. Målet med investeringa er nettopp å øke kapitalen. Utgangspunktet for arbeideren er å selge sin arbeidskraft for å få en inntekt å leve av. At man har tilgang på de forbruksvarer man trenger for å fungere i samfunnet man lever i. Det er i møte mellom disse to interessene at vi vil oppdage noe essensielt, etter min mening. Marx forteller oss at kapitalen bruker penger i en sirkulasjonsfase for å kjøpe inn varene arbeidskraft og produksjonsmidler (frabrikker, råvarer, olje osv.), i produksjonsfasen omdannes dette til nye varer som i neste sirkulasjonsfase blir realisert i mer penger enn opprinnelig investert. Det er her kun én vare, som har potensial til å tilføre varen økt verdi i den andre enden. Det er varen arbeidskraft. Dette fordi prisen på varen arbeidskraft defineres av hva som er sosialt nødvendig for at selgeren kan leve fra måned til måned, mens verdien av hva den skaper, kan være så uendelig mye mer. Det at arbeideren bare får en del av den verdien han eller hun tilfører produktet, og på den måten jobber «gratis» et antall timer for en kapitalist, er det vi kaller utbytting.

Det er på grunn av at vi vil avskaffe utbyttinga, at kommunister ser revolusjon som en nødvendighet. Det er nemlig umulig å reformere utbyttinga ut av kapitalismen. Konsekvensen av å forsøke å ta utbyttinga vekk fra kapitalismen vil føre til at vi har skapt et helt annet økonomisk system. Kapitalen vil opphøre å eksistere som kapital, og dermed er revolusjonen et faktum.

Dette betyr at for kommunister er ikke revolusjon en drøm om palasstorminger, opprør og våpen. Det er en drøm om å organisere samfunnsproduksjonen på en helt annen måte som betyr at folk ikke blir utbytta. Og det er denne endringen vi ser på som den virkelige revolusjonen, og ikke det politiske spillet som skjer i land i dramatisk endring.

Ser man på den revolusjonære bevegelsen i Vesten, så taper en slik klasseorientert kommunistisk argumentasjonrekke mot andre fokus. Jeg vil ikke her argumentere mot å ha flere tanker i hue på en gang, men jeg mener det kan være nyttig å synliggjøre forskjellene mellom forskjellige ideer. Spesielt hvis vi ønsker å bygge allianser mellom oss. Den grønne kritikken av kapitalismen er på frammarsj. Både gjennom økt oppslutning rundt rene grønne prosjekter, men også ved forsøk på å omskrive tradisjonelle venstrestandpunkt til grønn ideologi.

Kapitalismen har ført med seg en historisk enorm vekst. Vi har til nå i kapitalismens historiske epoke også fått en voldsom vekst i befolkning og i bruk av naturressurser. Ressurser som i tidligere tider virket som utømmelige, er det nå tydelig at er begrensede. Sammen med kapitalismens vekst har vi fått en vekst i forbruket av fossilt brennstoff og klimagassutslipp. Dette har også ført til en kritikk av veksten fra naturens ståsted. De fleste av dem har ikke koblet ønsket om nullvekst samfunnet med avskaffelse av kapitalismen. Men det finnes mange som også gjør det. Det at formålet med å investere kapital er å få tilbake kapitalen og mer kapital i framtida. Kapitalen blir plassert der man tror man får mest igjen for den i framtida. Når framtida kommer, skal da den opprinnelige kapital pluss merkapitalen investeres på nytt for å kunne få enda mer merkapital til investeringer i framtida. Denne karusellen gjentar seg til det står om absurd store summer. La oss si at veksten i BNP skal være på tre prosent fram mot 2030 vil vi få en verdensøkonomi på over 100 billioner dollar. En tre prosent vekst av det vil si at man må finne investeringer for nye tre billioner dollar. En sum tilsvarende Latin-Amerikas samlede BNP i 2003.

Disse to perspektivene har forskjellig utgangspunkt og problembeskrivelse. Den ene kritikken av at kapitalismen fokuserer på effektene eller bivirkningene av kapitalisme. Hadde kapitalismen kunne løst disse problemene, ville behovet for å avskaffe kapitalismen forsvinne. Det andre perspektivet beskriver kjerna i kapitalismen, motsetninga mellom arbeid og kapital som det sentrale problemet. Dette betyr ikke at det ikke finnes annen urettferdighet og andre problemer under kapitalismen. Når kjerna i problembeskrivelsen er kapital og utbytting av arbeid, så kan det bare løses ved å avskaffe utbyttinga og kapital. Dermed blir videreføring av kapitalismen umulig både teoretisk og reelt. En revolusjon av produksjonsforholdene er ikke da siste utvei, men eneste utvei.

Når de globale utslippene og veksten er det overordnede problemet, fører det lett med seg konklusjoner om behov for kontroll ovenfra. Ressursene som kan brukes, er svært begrensede og må fordeles rettferdig. For å kunne gjennomføre dette er man avhengig av kontroll over staten, og at staten tar kontroll over produksjonen. Det holder ikke bare å gjøre det på nasjonalt plan. Dette prosjektet er avhengig av en internasjonal kontroll. De mest ivrige ser for seg en sosialistisk verdensstat som sikrer en produksjon av det menneskene trenger innenfor naturens bæreevne. Staten og ekspertveldet blir en sterk aktør i dette nye samfunnet.

Det kommunistiske perspektivet har historisk sett hatt et delt syn på staten. Staten skal være et redskap for å avskaffe privateiendommen, overføre den til fellesskapet, og på den måte være med å frigjøre arbeiderklassen. Den samme staten skulle så bygges ned, visne bort, da den hadde utspilt sin historiske rolle. Erfaringene fra Sovjet og Kina viser behovet for minst mulig stat. Staten er en kime til et nytt klassesamfunn. Det er ved å frigjøre oss fra kapitalen vi får mulighet til å styre over produksjonen sjøl, i fellesskap. Med et slikt mål er det ikke ønskelig at staten skal ta over styringa. Det vil være umyndiggjørende.

Det kommunistiske perspektivet bygger på at forholdet mellom mennesker bør endres. At vi skal slutte å være utbytter og utbytta. Denne motsetningen mellom folk er helt sentral for hvorfor vi må endre samfunnet. I det grønne perspektivet er det i hovedsak et fokus på at vi er like. Vi er like avhengig av økosystemet vårt. Så dette tjener på et overordnet plan oss alle. Likheten mellom folk er utgangspunktet.

Man kan avfeie hele diskusjonen ved å argumentere at uten en jordklode ingen klassekamp. Vi må sloss både for naturen og mot klassesamfunnet. For med kapitalisme vil det ikke bli en jordklode igjen. På den andre siden kan man hevde at vi ikke har tid til å vente på revolusjonen hvis vi skal redde vår jord. Den må jo reddes nå!

Jeg tror ikke at det er en ulempe å innrømme at det grønne og røde perspektivet ikke alltid er det samme. Vi må bygge allianser mellom oss. Men det er nødvendig at vi er tydelige på vårt utgangspunkt også. Mange som har forsøkt å ta mer av det grønne inn i sine programmer, ender ettermin mening med å ta ut mye av det røde. Man kaster barnet ut med badevannet og fyller balja med nytt innhold. Jeg mener det er helt nødvendig at vi plukker barnet opp.

Jokke Fjeldstad

Hvor skapes verdiene på Internett? I denne siste delen av artikkelen drøfter Ursula Huws skillet mellom produktivt og uproduktivt arbeid.

Dette er del tre av artikkelen Å løse opp knuten – levekår, arbeid og verdi.

Ursula Huws er professor på fagfeltet arbeid og globalisering ved University of Hertfordshire i Hatfield i Storbritannia, og har vore opptatt av dei samfunnsmessige konsekvensane av ny teknologi, mellom anna som redaktør for tidsskriftet Work organisation, labour and globalisation, og gjennom fleire artikler og bøker, som The Making of a Cybertariat sammen med Colin Leys i 2003.

Ei lengre utgave av artikkelen vart trykt i Socialist Register 2014, under tittelen: «The Underpinnings of Class in the Digital Age: Living, Labour and Value».

Artikkelen er omsett av Gunnar Danielsen.

Arbeid

Alle forsøk på å kategorisere ulike former for arbeid må starte med det uvanleg vanskelege spørsmålet om kva arbeid eigentleg er. Ordet i seg sjølv dekkar eit vidt spekter av meiningar frå det fysiske arbeidet med å føde på den eine ytterkanten til formell sysselsetting, eller politisk representasjon for folk som arbeider på den andre.

Om me bruker det på aktivitetar som er eller kan bli betalt med lønn i ein «arbeidsmarknad », då må me ta med ei lang rekke aktivitetar dei fleste menneske utfører utan betaling, medrekna sex, omsorg for barn, matlaging, reingjøring, hagearbeid, song, å få folk til å le, og andre ting som interesserer oss.

Om me går meir subjektivt til verket og prøver utelukke aktivitetar me gjør for eiga glede, då står me framfor det kinkige faktum at same aktivitet kan opplevast som plikt eller glede, alt etter forholda, og dessutan at somme aktivitetar, betalt eller ubetalt, kan vere både tyngande og fornøyelege samtidig. Spebarnet kan for eksempel gi deg eit strålande smil mens du fjernar ei stinkande bleie; den lange og einsame dagen til lastebilsjåføren kan bli avbroten med glimt av svimlande vakre landskap; hardt fysisk arbeid i røft miljø kan skape kameratskap mellom arbeidarane som varmar lenge etter at muskelverken har gitt seg; å løyse eit kinkig problem kan utløyse brå bølgjer med glede, jamvel om problemet ikkje er ditt.

Eit anna aspekt som kan bidra til å skille mellom «arbeid» og «fornøyelsar», er om det blir utført frivillig eller under tvang, styrt av ein annan person eller organisasjon. Igjen blir det som ser ut som eit ukomplisert skille, forunderleg vanskeleg å bruke i praksis. Ein vanske har opphav i korleis slikt som kjønnsroller, pliktoppfatningar og jamvel kastebasert oppdeling av arbeid opp gjennom historia har blitt internalisert og skapt strukturar med makt og tvang som er usynleg for alle partar. Det kan gi tjenestehandlingar ein subjektiv kvalitet som frivillige kjærleikshandlingar, sjølv når objektive analysar peikar mot at dei inneber at ein person utbyttar arbeidet til ein annan. Tvang kan au brukast på ein meir indirekte måte. Ein speleavhengig kan til dømes oppfatte sine tvangshandlingar som eigne beslutningar, utan å sjå det samfunnsmessige presset som tilskyndar dei. Det same kan kanskje seiast om mange av dei aktivitetane folk bruker så mykje på nettet, som nettspel og samhandling med andre på sosiale medier. Det er kanskje ein mistanke om dette sosiale presset som får mange i debatten om digitale media til å insistere på at desse ubetalte aktivitetane er ein slags «gratis» arbeid.²⁷

Ubetalt arbeid er sjølvsagt ikkje eit nytt fenomen. Men marxistar har bare innimellom brydd seg om det, og sett det som ein slags restar av dei førkapitalistiske samfunnsforholda som lønnsarbeidet seinare utvikla seg frå. Ved sida av drøftingar av slaveriet mellom historikarane, har mesteparten av debatten om ubetalt arbeid inntil nyleg dreidd seg om det som lauseleg kan kallast «reproduktivt arbeid», spesielt blant feministar på 1970-tallet. I desse diskusjonane var hovudspørsmålet om ein kunne seie at ubetalt heimearbeid eller «husarbeid» produserte meirverdi fordi kapitalismen ikkje kunne eksistere utan. Det vart hevda at reproduksjonen av arbeidsstyrken var heilt avhengig av ubetalt arbeid heime, ikkje bare for å oppfostre neste generasjon arbeidarar, men også for å sørge for næring, husstell og den helseomsorgen som må til for at den eksisterande arbeidsstyrken skal vere effektiv på arbeidsmarknaden. I 1976 skreiv Batya Weinbaum og Amy Bridges ein banebrytande artikkel²⁸ der dei hevda at under monopolkapitalismen omfatta ikkje slikt arbeid bare å produsere tjenester heime, men au forbruk av varer produsert i marknaden. Begrepet «forbruksarbeid», der ubetalt arbeid erstattar arbeid som tidlegare var betalt arbeid utført av distribusjonsarbeidarar, er noko eg utvikla vidare seint på 1970-tallet²⁹. Eg hevdar no det er relevant for å forstå nokre av dei nye formene for ubetalt arbeid både på og utanfor nettet.

Bygd på noko av dette arbeidet legg eg her fram ein noko grov typologi over ubetalt arbeid i håp om at det kan vere eit utgangspunkt for ei inndeling som vil gjøre debatten klarare.

Tabell 1 Arbeid-kategorier     Betalt arbeid Ubetalt arbeid Reproduktivt (produktivt for samfunnet/kapitalismen generelt) A   Offentlig administrasjon og tjenester (medregna NGOer;) private private tjenesteytingar B   Husarbeid (omsorg for barn, stell av huset osv, medrekna gratis kulturelle aktiviteter) Direkte produktivt (for inviduelle kapitaliske bedrifter) C   Vareproduksjon, medregna distribusjon D   Forbruksarbeid

Første kategori er arbeid utført utan bruk av marknaden for å produsere bruksverdiar i heimen, arbeidskategorien i feltet B i tabellen ovanfor. Det er «uproduktivt» i den forstand at det ikkje skaper direkte verdi for kapitalen i form av meirverdi frå direkte arbeid. Men det er «reproduktivt» i den forstand at det er naudsynt for å reprodusere arbeidsstyrken. Det omfattar mange oppgaver kjent frå tradisjonelt familiejordbruk og husarbeid. Om nokon blir tilsett for å gjøre slikt arbeid av den som bruker tjenesten (som hustjenar, barnepassar, vaskehjelp eller gartnar), då er den arbeidaren ein uproduktiv arbeidar etter Marx’ oppfatning. Men om dei er tilsett via ein kapitalistisk mellommann (t.d. kommersiell barnepass, reingjørings- eller gartnarfirma) ender dei i kategorien produktiv arbeidar³⁰ (etter tabellen ovanfor går dei frå A til C). I den grad vedlikehald av psykisk helse og sosiale nettverk for familien er nødvendig for at hushaldsmedlemmene skal overleve, så kan ein inkludere ei rekke ikkje-fysiske aktivitetar i denne kategorien. Mange av desse aktivitetane blir utført på nettet i dag, derfor kan i det minste delar av det som skjer på sosiale media, knyttast til denne kategorien (representert ved feltet B).

Andre kategori ubetalt arbeid er det eg har referert til ovanfor som «forbruksarbeid» (felt D). Det inneber at forbrukaren tar over oppgaver som tidlegare vart utført av betalte arbeidarar som del av distribusjonseller produksjonsprosessen. Ettersom desse oppgavene er nødvendige for varedistribusjonen, og aukar profitten for selskapa som produserer varene gjennom å fjerne arbeidsoppgaver som tidlegare vart betalt, er det sterke argument for å kategorisere dette som «produktivt arbeid», sjølv om det er ubetalt. Men fordi det ikkje skaper inntekt direkte til arbeidaren, må ein sjå det annleis enn betalt arbeid når det gjeld bidrag til livsopphald, eit emne eg kjem attende til seinare. Det er med andre ord «utanfor knuten». Som alt sagt blir stadig meir forbruksarbeid utført på nettet, ettersom internett har opna for mange måtar å sette ut³¹ arbeid på.

Tredje kategori omfattar kreativt arbeid. Her gjorde Marx standpunktet sitt klart: Til dømes var Milton ein uproduktiv arbeidar. I motsetning til dette er skribenten som leverer rutinearbeid til forlaget sitt, ein produktiv arbeidar. Milton laga Paradise Lost slik silkeormen produserer silke, som uttrykk for sin eigen natur. Seinare selde han produktet for 5 pund, og då dreiv han med sal av ein vare. Ein som syng som ein fugl, er ein uproduktiv arbeidar. Om ho sel songen for pengar, er ho for den delen lønnsarbeidar eller sel ein vare. Men same songar, engasjert av ein som vil bruke songen hennar for å gjøre pengar, er ein produktiv arbeidar, fordi ho produserer kapital direkte.³²

I den grad det er arbeid som blir utført bare for å gi uttrykk for det ein føler, har lyst til, eller vil, som ubetalt kunstnarleg arbeid, som blogging eller legge ut foto av seg sjølv, musikk eller videoar, går det etter denne oppfatninga rett inn i kategorien Marx kalla «uproduktivt» arbeid. (Som eg heller ville sjå som ubetalt reproduktivt arbeid, produksjon av sosial bruksverdi.) Om produktet av dette arbeidet blir selt etterpå, eller stolen, for å bli grunnlag for ein vare, endrar ikkje det statusen. Det er bare om arbeidaren blir hyra til å utføre arbeidet for lønn, at det blir produktivt arbeid etter Marx’ oppfatning av begrepet – det vil seie at det går frå B til C i tabellen. Som Ross har peika på, svingar mange kunstnarar mellom desse formene:

Skapande menneske har stått framfor slike val sidan 1700-tallet, då starten på kommersielle kulturmarknader baud dei valet om å kare saman til livsopphald saman med blekksmørarane i Popes Grub Street* eller skape seg eit namn hos eit lunefullt publikum.³³

Men det faktum at same person utfører begge typar arbeid, opphever ikkje skillet mellom dei. Ein må derfor sjå at kreativt arbeid omfattar fleire ulike område i arbeidsmarknaden³⁴, medrekna sjølvstendig næringsdrivande, lønna tilsette og småprodusentar. Det fører svært ofte til at kreative arbeidarar får ein motsetningsfylt identitet.

Same logikken gjeld i dei omdiskuterte tilfella med «gratis arbeid» som skapte internettet. Store delar av nettet vart utforma av idealistiske programvareutviklarar som gav arbeidskrafta si gratis i den tru at dei skapte eit felles gode for menneska. (Med andre ord produserte dei sosial bruksverdi utan betaling, og var dermed i felt B i tabellen.) Som Marx sa, kan «arbeid med same innhald vere både produktivt og uproduktivt ».³⁵ Sjølv om resultatet av arbeidet deira vart annektert av kapitalen og brukt i nye varer, kan ikkje det opprinnelege ubetalte arbeidet deira vurderast som produktivt i den forstand at det produserer meirverdi for kapitalen under tvang (det er dermed ikkje «inne i knuten»). Verdiane som vart produsert, kan meir passande plasserast i kategorien handel, som eg ovanfor sa også omfattar tjuveri.

Ei fjerde (men overlappande) form for ubetalt arbeid som oftare blir drøfta, er den omfattande bruken av praktikantar eller «frivillig» arbeid.³⁶ Noko tvetydig plassert mellom utdanning og eigen marknadsføring er det utan tvil nytta svært utbyttande av arbeidskjøparane som direkte erstatning for betalt arbeid. Innimellom er direkte tvang brukt for å tvinge arbeidaren til ubetalt «arbeidstrening», til dømes av statlege arbeidskontor som truar med å trekke arbeidsløysetrygden frå dei som nektar. Men som det ubetalte forbrukararbeidet me alt har drøfta: Mens slikt arbeid klart bidrar med verdi til vareproduksjonen, bidrar det ikkje til å skape inntekt for arbeidaren og må derfor plasserast «utanfor knuten», sjølv om det indirekte produserer verdi for den ubetalte arbeidaren i form av å bli «attraktiv for arbeidsmarknaden». For å forstå tilhøvet mellom ubetalt arbeidskraft og kapitalen er det klart at me må rekne med det tredje tauet i knuten som dannar arbeidsverditeorien: levebrødet eller «livsopphaldet» til arbeidaren.

Livsopphald

Spørsmålet om korleis arbeidaren betaler levekostnadene, er overraskande fråverande frå det meste av debatten om «fritt» digitalt arbeid. Kanskje fordi dei sjølve ofte har trygge akademiske jobbar, forsømmer fleirtallet av desse debattantane å spørje korleis desse entusiastiske arbeidarane som skapte internett ved gratis arbeid faktisk overlevde. Dei som er talerøyr for «Creative Commons»** på nettet, og som alle forfattarar tydeleg bør skjenke arbeidet sitt gratis til, har heller aldri klarlagt korleis desse forfattarane skal betale husleige og fø familien sin. Men arbeidsverditeorien kan ikkje nyttast utan denne informasjonen. For å vite kor stor meirverdi som er skapt og korleis av ei gitt arbeidsmengde, treng me vite reproduksjonskostnaden for arbeidaren, og kor mykje av hans eller hennar arbeidstid som er «nødvendig arbeidstid» for å dekke livsopphaldet. Bare då kan me sjå kor mykje som er att som meirverdi, og byrje formulere vilkår for fordeling av den. Det er sjølvsagt ikkje eit mekanisk reknestykke. Det er fullt mauleg at arbeidarar får mindre enn det som trengst til livsopphald. Kva bryr arbeidskjøparen seg om dei døyr, om det er mange fleire der dei kjem frå? Likeins er det mauleg for velorganiserte grupper av arbeidarar med knappe kunnskapar å slåst over sin eigen vektklasse, og få kapitalen til å betale lønn over eksistensminimum – til og med ei lønn som set dei i stand til å tilsette andre arbeidarar som tjenarar. Like fullt krev kapitalismen som system ifølgje Marx ein arbeidarklasse som er tvinga til å selje arbeidskrafta si for å overleve, på same vis som det krevst kapitalistar som kan tilsette denne arbeidskrafta til å produsere varer som har ein større samla verdi på marknaden enn den totale lønna til arbeidsstyrken som produserte varene. Og det er den direkte erfaringa med å vere tvinga til å kjempe om eigarskapet til arbeidstida med arbeidskjøparen som produserer fremmendgjøringa, som kan føre til klassemedvit. Ein kan derfor ikkje vri seg unna spørsmålet om «nødvendig arbeidstid».

Men sjølv for Marx er dette eit ganske problematisk tema. Ein grunn er at sjølv om arbeidarane normalt går ut i arbeidsmarknaden som enkeltindivid, så går liva deira føre seg i hushaldningar der mange menneske kan bu saman.³⁷ Fordi desse hushaldningane varierer mykje i antall og samansetting, og kor mange som driv betalt arbeid, kan same lønn måtte dekke levekostnadene for eit varierande antall menneske. Marx og Engels drøftar den «naturlege» (sic) arbeidsdelinga i familien, som dei ser på som ei form for «latent slaveri», som til og med kan sjåast som opphavet til all eigedom.³⁸ Frå dette grunnlaget, at kvinner og barn er eigedommen til det mannlege overhovudet i familien, kan dei konkludere med at når kvinner og barn går inn i arbeidsstyrken:

så var kjøp og sal av arbeidskraft tidlegare eit forhold mellom frie personar; no blir barn og mindreårige kjøpt; arbeidaren sel no kone og barn – han blir ein slavehandlar.³⁹

I det tjueførste hundreåret, der kvinner utgjør nær halvparten av arbeidsstyrken i dei fleste utvikla land og bare ein minoritet er økonomisk inaktive, strekk ikkje ei slik forklaring til. Kvar enkelt tilsett arbeidar må behandlast som eit eige individ med eigne levekostnader å dekke. Men det faktum at folk bur saman med andre arbeidarar, kan bety at «nødvendig arbeidstid» må dekke ein del og ikkje heile livsopphaldet for enkeltindividet, eller med andre ord at slikt som «familielønn» er overflødig i dei fleste tilfelle. Ei rekke andre faktorar har også komme til og gjort det vanskeleg å finne enkelt samsvar mellom det ein person tjener og kva det kostar å overleve, i det minste når denne personen bur saman med, eller har ansvar for, andre økonomisk. Slike kompliserande faktorar omfattar samfunnsmessige overføringar i form av pensjon, trygdeordningar eller skattefrådrag; overføringar mellom generasjonane innanfor familien, pengesendingar frå folk som jobbar i utlandet, og former for subsidiar for enkelte (eller ressurstapping av andre). Trass i slike svært reelle vanskar med reknestykket, er det likevel fullt mauleg å analysere inntekta til eit gitt individ i eit gitt hushald og komme opp med eit overslag over korleis denne inntekta blir skapt. Når det gjeld «fritt arbeid» på internettet, er det truleg at mange ulike inntektskjelder er involvert. Noko av dette arbeidet kan bli utført av folk som er økonomisk avhengige av foreldra sine, noko av folk som lever på pensjon eller andre velferdsordningar, noko kan bli gjort av folk med fast lønn og nok fritid til å blogge, sørfe på nettet eller skrive bidrag for Wikipedia. Noko kan bli gjort av folk (som frilansjournalistar, konsulentar, eller akademikarar) med jobbar som krev at dei marknadsfører seg sjølve. Og andre kan få midlar frå utleige, spel, avkasting frå handel, kriminalitet eller andre aktivitetar. Men det er klart at dei ikkje kunne drive med desse ubetalte aktivitetane utan noko slags subsidiar annanstads frå. Korleis kunne dei elles ete? Når dei forsømmer å organisere seg på produksjonspunktet, gir dei frå seg sitt sterkaste våpen: makta til å trekke tilbake arbeidskrafta si der det gjør mest direkte vondt for kapitalen.

Konklusjon

Me lever i eit samfunn der kapitalen er svært konsentrert, der det meste av vareproduksjonen blir utført av selskap som får skjebnen sin styrt av finansielle investorar. Varene dei produserer, materielle eller immaterielle, blir gjort tilgjengelege for oss i ein global marknad, levert gjennom komplekse verdikjeder der vårt eige ubetalte arbeid i stadig større grad er blanda inn. For mange av oss har informasjons- og kommunikasjonsteknologi påverka skillet i tid og rom mellom arbeid og privatliv i den grad at grensene er håplaust blanda saman, og dei færraste forhold er urørt av teknologi. I ein slik situasjon, er ikkje slike grenser som blir trekt i artikkelen her latterleg pirk? Bør me ikkje akseptere at me alle på ein eller annan måte er del av ein svær udifferensiert arbeidsstyrke som produserer udifferensierte verdiar for ein udifferensiert kapitalistklasse?

Eg hevdar nei. Kapitalismen er eit samfunnsmessig forhold der arbeidarane speler spesifikke roller i produksjonen av spesifikke varer. Dette forholdet er heilt avgjort avhengig av samtykke frå arbeidarane. Om me ikkje forstår dette forholdet med sine spesifikke sider, kan me ikkje finne dei kritiske punkta i produksjons- og distribusjonsprosessen der arbeidarane kan bruke makta si med ein viss effekt. Og kan me ikkje finne dei, forstår ikkje arbeidarane makta dei har til å samtykke eller ikkje til den spesifikke avtalen dei blir bydd. Det hindrar dei i å reforhandle vilkåra i avtalen – det einaste dei kan gjøre for å forbetre situasjonen sin. Heller ikkje kan me utan denne kunnskapen sjå kva for grupper som har felles interesser, korleis desse felles interessene kan bli gjensidig synlege, eller korleis arbeidet deira kan vere knytt saman.

Alle dei ulike formene for ubetalt arbeid som er omtalt, påverkar betalt arbeid og opnar for potensielle spenningar og kløyvingar i arbeidarklassen. Praktikantar som arbeider utan lønn for å bli attraktive på arbeidsmarknaden, underminerer forhandlingsposisjonen til dei betalte arbeidarane i same jobb. Å utføre ubetalt forbruksarbeid rammar tjenestearbeidarane ved å redusere arbeidsmengda og intensivere arbeidet gjennom taylorisering og nye standardiseringsformer som forverrar arbeidsvilkåra. Å skrive Wikipedia-oppslag, blogge eller legge ut videoklipp eller foto gratis på nettet truar levebrødet til journalistar, forskarar eller andre kreative arbeidarar som manglar lønn frå akademia eller andre kjelder, og må lite på sitt kreative arbeid for å skaffe seg ein inntekt. I mange tilfelle har dei same folka desse betalte og ubetalte rollene i ulike stillingar. Endå meir vanleg er at ulike medlemmer av same hushaldning kan gjøre dette. Å sjå på ubetalte arbeidarar som streikebrytarar som undergrev betalte arbeidarar, er sjølvsagt overforenkla. Då ser ein bort frå dei tvingande krava som driv fram slik oppførsel, og den breiare røyndommen at alle blir utbytta, men i ulik form. Men ein analyse som sidestiller felles utbytting med ei lik rolle i meirverdiskapinga, og slår saman alle desse ulike posisjonane til ein felles identitet som «masse» gjør det uråd å identifisere produksjonspunktet, punktet der arbeidarane har makt til å utfordre kapitalen: knuten.

Kjedsommeleg som det kan vere å avdekke dei komplekse globale verdikjedene og få plassert arbeidsprosessane våre i forhold til dei, så ser det for meg ut som ei nødvendig oppgåve om me skal forstå korleis dette systemet kan bli endra, og byrje å sjå for oss maulege alternativ.

 

* Popes Grub Street: Tidleg på 1800-tallet var Grub Street ved fattigstrøka i London samlingsstad for folk som freista livnære seg ved å skrive, trykke og selje «dusinlitteratur». Livet her er framstilt i boka Dunciad av Alexander Pope. Grub Street har seinare blitt brukt nedsettande om kiosklitteratur. (Wikipedia.)

** Creative Commons: («Skapande allmenningar») er ein organisasjon som har laga eit sett med ulike opphavsretttypar med same namn – frå at teksten, fotoet etc. er fritt tilgjengeleg, til at det er visse avgrensingar. (Wikipedia.)

Notar:

1. Hardt, M. og A. Negri (2004) Multitude: War and Democracy in the Age of Empire, New York: Penguin.
2. Standing, G. (2011) Precariat: the New Dangerous Class, London and New York: Bloomsbury.
3. Hardt, M. og A. Negri, A. Op cit
4. Terranova, T. (2000) ‘Free Labor: Producing Culture for the Digital Economy’, Social Text,18 (2): 33–58
5. Sjå til dømes: Andrejevic, M. (2009) ‘Exploiting YouTube: Contradictions of user-generated labour’, i P. Snickers & P. Vonderau (red.), The YouTube Reader. Stockholm: National Library of Sweden; Arvidsson, A. and E. Colleoni (2012) ‘Value in Informational Capitalism and on the Internet’, The Information Society, 28 (3): 135–150; Banks, J. & S. Humphreys (2008) ‘The Labor of User Co-creators’, Convergence, 14 (4): 401–418; Fuchs, C. (2010) ‘Labor in Informational Capitalism and on the Internet’, The Information Society, 26: 179–196; Fuchs, C. (2012) ‘With or Without Marx? With or Without Capitalism? A Rejoinder to Adam Arvidsson and Eleanor Colleoni’, TripleC 10 (2): 633–645; Hesmondhalgh D. (2011) ‘User-generated content, free labour and the cultural industries’, Ephemera, 10 (3/4): 267–284; Ross. A. (2012) ‘On the digital labour question’ in T. Scholz (ed) The Internet as Playground and Factory, New York, Routledge; Scholz, T. (2012) The Internet as Playground and Factory, New York, Routledge; Terranova, T. (2012) ‘Free Labor,’ in T. Scholz (red) The Internet as Playground and Factory, New York, Routledge.
6. Kücklich, J. (2005) ‘Precarious Playbour: Modders and the Digital Games Industry’, The Fibreculture Journal, Issue 5.
7. Alvin Toffler skapte dette begrepet i 1980 i boka The Third Wave, Bantam Books. Det er seinare tatt i bruk av mange andre marxistiske skribentar, som Christian Fuchs og Ed Corner.
8. Banks, J. og Humphreys. S. (2008) ‘The Labour of User Co-creators’, Convergence, Vol 14 No 4: 401–418, bruker eit uttrykk avleia frå Prahalad, C.K & Ramaswamy, V. (2000) ‘Co-Opting Customer Competence’, Harvard Business Review, Januar/februar.
9. Huws, U. (2012) ‘Crisis as Capitalist Opportunity: The new accumulation through public service commodification’, Socialist Register:64–84.
10. Huws, U. (1979) ‘Domestic technology: liberator or enslaver?’, brukt igjen i Huws, U. (2003) The Making of a Cybertariat: virtual work in a real world, New York, Monthly Review Press: 35–41.
11. Huws, U. (1999) ‘Material World: the myth of the weightless economy’, Socialist Register: 29–56.
12. Smythe, D. W. (1977) ‘Communications: blindspot of Western Marxism’, Canadian Journal of Political and Social Theory, 1 (3): 1–27.
13. Fuchs, C. (2012) ‘Dallas Smythe Today – The Audience Commodity, the Digital Labour Debate, Marxist Political Economy and Critical Theory. Prolegomena to a Digital Labour Theory of Value’, Triple C, 10(2): 692–740.
14. Smythe, D. W. (1981) ‘On the audience commodity and its work’, i M.G. Duncan og D.M. Kellner (red.), Media and Cultural Studies, Malden, MA: Blackwell: 233.
15. Hearn, A. (2010) ‘Structuring feeling: Web 2.0, online ranking and rating, and the digital “reputation “economy’, Ephemera, 10 (3/4):421–438
16. Morini, C. og Fumagalli, A. (2010), ‘Life put to work: Towards a life theory of value’, Ephemera, 10 (3/4):234–252
17. Marx, K. (1867) Kapitalen, kapittel 1. Henta 21.01.2013 på nettet: http://www.marxists.org/archive/marx/works/1867-c1/commodity.htm
18. Huws, U. (2003) The Making of a Cybertariat: virtual work in a real world, New York: Monthly Review Press: 17
19. Dette punktet er framstilt litt annleis i ei drøfting av skillet mellom produktivt og uproduktivt arbeid av Marx i Kapitalen (kapittel 4) henta på nettet 21.01.2013 frå http://www.marxists.org/archive/marx/works/1863/theories-surplus-value/ch04.htm
20. Unntatt i spesielle tilfelle, som når arbeidarar blir betalt for å gå på Facebook og klikke “like” på kommersielle nettsider etter “betal-per-klikk”- modellen. Men her er dei ikkje betalte av Facebook, men av selskapa på dei kommersielle sidene som vil selje varer. Meir nøyaktig bør ein derfor sjå desse arbeidarane som ein del av verdikjeden til desse selskapa.
21. Arvidsson A og Colleoni, E. (2012) ‘Value in Informational Capitalism and on the Internet’, The Information Society, 28 (3): 135–150.
22. Eg har drøfta begrepet “forretningsfunksjon” (business function) og forholdet til marxistisk analyse skriftleg mange gonger. Sjå til dømes Huws, U. (2006) ‘The restructuring of global value chains and the creation of a cybertariat’ i May, Christopher (red.) Global Corporate Power: (Re) integrating companies into International Political Economy (International Political Economy Yearbook volume 15), Lynne Rienner Publishers: 65–84, and Huws, U. (2007) ‘The emergence of EMERGENCE: the challenge of designing research on the new international division of labour’, Work Organisation, Labour and Globalisation, 1 (2):20–35.
23. Kittur et al (2013), ‘The Future of Crowd Work’. Henta 18.03.2013 frå http://hci.stanford.edu/publications/2013/CrowdWork/futureofcrowdwork-cscw2013.pdf
24. Holts, K. (2013) ‘ Towards a Taxonomy of Virtual Work’, Hertfordshire Business School Working Paper.
25. Marx, K, Grundrisse. Henta 20.01.2013 frå: file:///Z:/ARTICLES/Economic%20Manuscripts%20%20Grundrisse%20%20p%20501%20-%20p%20550%20transport%20to%20market%20belongs%20in%20production.htm. Ein må merke seg at ei slik tolking av sitatet er omtvista. Marx blir ofte oppfatta som at han gjør særleg unntak for transportarbeidarar. (Kanskje fordi dei var ei gruppe med sterkt organiseringspotensiale – eit potensiale som vart meir enn realisert på 1900-tallet då transportarbeidarane spelte ei nøkkelrolle i aksjonane innanfor industrien.) Etter mitt syn kan argumentasjonen hans nyttast på andre former for arbeid som bidrar til å få varer fram til marknaden, mange av dei kunne ein ikkje sjå for seg på den tida han skreiv.
26. Terranova, T. (2000) ‘Free Labor: Producing Culture for the Digital Economy’, Social Text,18 (2): 33–58
27. Weinbaum, B. og Bridges, A. (1976) ‘The other side of the paycheck: monopoly capital and the structure of consumption’, Monthly Review, 28 (3).
28. Sjå for eksempel Huws (1982) ‘Domestic Technology: liberator or enslaver?’ in Scarlet Women, No 14, trykt igjen i Huws (2003) The making of a cybertariat: virtual work in a real world, New York: Monthly Review Press: 35–41.
29. Sjå Marx, K. Economic Manuscripts, kapittel 4, henta 20.01.2013 frå: file:///Z:/ARTICLES/Economic%20Manuscripts%20%20Theories%20of%20SurplusValue,%20Chapter%204%20productive%20and%20unprod.htm
30. Eg bruker begrepet “sette ut” (externalising) her for vise til måten arbeidsgivarar aukar produktiviteten til dei betalte tilsette ved å overføre somme eller alle oppgavene deira til ubetalte oppgaver utført av ubetalte forbrukarar som sjølvbetjening – enten ved bruk maskiner som minibankar eller sjølvbetjening på supermarknaden, eller på nettet med å bestille billettar, legge inn skatteopplysningar eller varebestilling.
31. Marx, K. Economic Manuscripts, kapittel 2. Henta 20.01.2013 frå: file:///Z:/ARTICLES/Economic%20Manuscripts%20%20Chapter%202%20%20Results%20of%20the%20Direct%20Production%20Process%20%28productive%20&%20unproductive%20labour%29.htm
32. Ross. A. (2012) ‘In search of the lost paycheck’ i T. Scholz (red) The Internet as Playground and Factory, New York, Routledge: 15.
33. Eg har dissekert dette grundigare i Huws (2010) ‘Expression and expropriation: the dialectics of autonomy and control in creative work’, Ephemera 10(3/4): 504–521
34. Ross, ibid.
35. Sjå til dømes Perlin, R. (2011) Intern Nation: how to earn nothing and learn little in the Brave New Economy, London: Verso.
36. Eg har skrive meir utfyllande om dette i Huws, U. (2012) ‘The reproduction of difference: gender and the global division of labour’, Work Organisation, Labour and Globalisation 6 (1):1-10
37. Marx, K. (1845) ‘Division of Labour and Forms of Property – Tribal, Ancient, Feudal’ in Part 1, A, German Ideology. Henta 01.02 2012 frå: http://www.marxists.org/archive/marx/works/1845/german-ideology/ch01a.htm#5a3.'
38. Engels, F. (1877) On Marx’s Capital, Moscow: Progress Publishers (Engelsk utgave 1956):89.

Hvor skapes verdiene på Internett? I denne artikkelen drøfter Ursula Huws om profitten på internett stammer fra grunnrente eller vareproduksjon.

Dette er del to av tre av artikkelen Å løse opp knuten – levekår, arbeid og verdi.

Ursula Huws er professor på fagfeltet arbeid og globalisering ved University of Hertfordshire i Hatfield i Storbritannia, og har vore opptatt av dei samfunnsmessige konsekvensane av ny teknologi, mellom anna som redaktør for tidsskriftet Work organisation, labour and globalisation, og gjennom fleire artikler og bøker, som The Making of a Cybertariat sammen med Colin Leys i 2003.

Ei lengre utgave av artikkelen vart trykt i Socialist Register 2014, under tittelen: «The Underpinnings of Class in the Digital Age: Living, Labour and Value».

Artikkelen er omsett av Gunnar Danielsen.

Verdi

Enkelt sagt er det tri hovudmetodar selskap skaper profitt på under kapitalismen, der dei to første au eksisterte under andre system. Dei er grunnrente, handel og meirverdi gjennom vareproduksjon. Fordi det er den typiske måten å skape verdi på under kapitalismen, er det vareproduksjon marxistiske analytikarar er mest opptatt av. Om ein aktivitet openbart skaper verdi, leitar ein oftast etter varen som ligg til grunn. Om ein ikkje enkelt kan definere ein vare, eller om han ikkje synest bli produsert ved å hente meirverdi frå betalte arbeidarar, då konkluderer ein innimellom med at arbeidsverditeorien til Marx ikkje gjeld, og enten er forelda eller treng tilpassingar. Men før ein hoppar på konklusjonen at det trengst heilt nye teoriar for å forklare aktivitetar på nettet, er det bryet verdt å analysere dei opp mot tradisjonelle former for verdiskaping for å sjå om dei passar desse kategoriane.

Grunnrente

Utgangspunktet for mange av diskusjonane i dag om verdi skapt på internett er den udiskutable realiteten at nettselskap som Google og Facebook er svært lønnsamme. Om dei skaper profitt, blir det då argumentert, må det vere fordi dei produserer ein slags vare. Det fører i sin tur til spørsmålet om nøyaktig kva desse varene kan vere, og kven si arbeidskraft som produserer dei. I Googles og Facebooks tilfelle kjem inntektene i hovudsak frå annonsar, som kan målrettast svært presist ved hjelp av stadig meir sofistikert analyse av dei data som brukarane skaper. Her har mange kommentatorar tatt til seg Smythes ide om «publikumsvaren»¹³, medrekna Fuchs.¹⁴ Ideen blei først utvikla som del av eit marxistisk forsøk på å forstå annonseøkonomien i kommersiell radio- og TV-drift, og framstiller publikum som varen som blir selt til annonsørane for å skape avkasting:

Fordi publikumsmakt blir skapt, selt, handla og konsumert, krev det ein pris og er ein vare.¹⁵

Fuchs bruker denne logikken på internett:

den produktive arbeidstida som blir utbytta av kapitalen … involverer … all tida som brukarane er på nettet.

Han held fram med å seie at «utbyttingsraten går mot uendeleg om arbeidarane er  ubetalte. Dei er uendeleg utbytta.» Andre bidragsytarar i debatten om digitalt arbeid meiner at «omdømme»¹⁶ eller jamvel livet sjølv (produsert av «bio-arbeid»¹⁷ har blitt varer.

Smythes begrep har utan tvil gitt nyttig innsikt i massemedias natur, men samtidig ført til mykje forvirring. Tilhengarane til Smythe ser ut til å meine at begrepet «vare» kan brukast om alt som kan bli kjøpt og selt. Det er ein viss sirkelargumentasjon her. Ettersom Marx erklærer at «varer er ikkje anna enn materialisert arbeid» og at «eit gode bare har verdi fordi arbeid er til stades eller materialisert i det»¹⁸, då må det i følgje denne logikken bety at alt som blir kalla vare, må vere resultat av produktivt arbeid. Men kor nyttig er ei slik vid oppfatning av begrepet?

For meg ser det ut som at det trengst ein noko annleis definisjon for å forstå særpreget vareforma har under kapitalismen. Eg har tidlegare19 definert varer som «standardiserte produkt eller tjenester til sals i ein marknad der salet vil skape profitt per vare som aukar i samsvar med produksjonsomfanget ». Denne definisjonen skiller ut kapitalistiske varer som fundamentalt annleis enn dei som er produsert under andre system. Ein tradisjonell snikkar som lagar og sel stolar direkte til kundane har meir eller mindre same profitt på kvar stol. Kapitalisten som opnar ein fabrikk og hyrer tilsette for å masseprodusere stolar må investere i maskiner, bygningar og så vidare, og vil ikkje tjene noko på den første stolen. Men dess fleire stolar som bli laga i fabrikken, dess større blir profitten på kvar stol. Det gir stolane produsert på fabrikken eit grunnleggande anna særpreg enn dei som er produsert individuelt av ein handverkar, når det gjeld verdi. Det er ei rad tjenester, medrekna ikkje-fysiske (som forsikringspolisar eller dataprogram) som har same karakter. Det er dei samfunnsmessige forholda dei er produsert under (det tvangsarbeidet lønnsarbeidarane utfører kontrollert av kapitalistane), som gir dei denne karakteren.²⁰

Om ikkje kjelda er salet av varer, korleis skal me forstå profitten som blir skapt på nettet i sosiale nettverk eller av søkemotorselskap? Det er ei alternativ forklaring, og ho har ei lang forhistorie i verda utanfor nettet: profitten kjem frå grunnrente. Eit enkelt historisk eksempel på ein liknande måte å få inntekter på kan vere ein gatemarknad der leiga ein må betale for salsplass, er høgare i område der dei fleste (eller rikaste) kundane vil passere. Slike eksempel kan ein finne på Fifth Avenue i New York, Oxford Street i London, eller i andre gater med eit stort og lukrativt kundegrunnlag: dess fleire som passerer, dess høgare grunnrente. I meir enn eit hundre år har eigedommar langs travle vegar kunna tene pengar på å leige ut plass til reklameskilt. Følger ikkje desse nettselskapa ganske enkelt same opplegg, men med gater som er virtuelle og ikkje brusteinsdekka, og med noko meir sofistikerte metodar for å finne dei mest lukrative kundane og samle inn opplysningar om ønskene deira? Verdiane som går til dei sosiale nettstadene og søkemotorane, kjem så absolutt frå meirverdi skapt av arbeid i første instans. Men det er arbeid utført av arbeidarane som produserte varene som blir annonsert på desse nettsidene, ikkje arbeidet til brukarane av sidene.²¹

Somme av dei som er med i debatten om digitalt arbeid, som Adam Arvidsson og Eleanor Colleoni²² drar i tvil Fuchs si oppfatning om at brukarane av sosiale nettverk skaper meirverdi. Også dei hevdar at ein heller kan sjå verdiane som skapt av grunnrente. Men dei bruker begrepet «rente» på verdiane som dei finansielle investorane i desse selskapa får. Men her seier dei ikkje kva det er som gjør nettselskap annleis enn andre børsnoterte selskap som får finansielle investeringar. I forsøket på å klassifisere nøyaktig kva det er som skaper verdiane som trekk til seg slike investorar, utviklar dei ei forklaring som seier at «sosiale media som Facebook fungerer som kanalar der kjenslemessige investeringar frå massene kan bli omsett til tingleggjorte former for abstrakte kjensler som kan danne basis for verdsetting i kroner og øre.» Dei hevdar vidare at slike selskap oppnår sin del av «sosialt produsert meirverdi» gjennom «evnen til å trekke til seg emosjonelle investeringar … frå massene eller publikum globalt». Denne noko intrikate modellen glir unna det meir prosaiske spørsmålet om kven som betaler kven for kva for å skape avkasting på investeringane til aksjeeigarane. Etter mi meining kan ein ganske enkelt svare at det er annonsørane (produsentar av varer for sal) som betaler sosiale media eller søkemotorselskapa for å kunne nå ut til brukarane av slike medier med reklame.

Det er mange andre nettaktivitetar som bygger på ein eller annan kombinasjon av bruks- eller bestillingsavgift til tjenesteytarar og/eller tjenestebrukarar og/eller annonsørar – med andre ord grunnrente.

Handel

Handel inneber å skaffe seg noko til éin pris (medrekna å stele) og selje til ein høgare pris, og slik skape ein profitt. Enkelte former for tjuveri, som å tileigne seg andre folks intellektuelle eigedom, kan skje på nettet. Men det er au svært mange selskap som driv nettsal på ein måte som kopierer handel utanfor nettet. (Amazon er kanskje det mest kjente eksemplet.) Mange etablerte handelsselskap kjøper og sel no både på nettet og utanfor. Sjølv om det kan ha forandra somme arbeidsprosessar og gjort dei tradisjonelle grensene mellom distribusjonsaktivitetane til produsentar, grossistar og detaljistar meir uklare, er det ikkje noko mystisk ved måten verdiar blir skapt i slike selskap. Storleiken på mange av desse selskapa, og det faktum at dei må bygge ein omfattande infrastruktur for å handtere betaling over landegrensene, har ført til at somme av dei har kunna starte utleigeaktivitet som i sin tur har skapt grunnlag for nye former for vareproduksjon. Det blir drøfta i neste seksjon.

Vareproduksjon

Det fører oss til den siste kategorien: verdi som blir generert gjennom produksjon av varer. Å skille ut det digitale arbeidet i verdiskapinga her byr på mange utfordringar. Bruk av informasjonsteknologi i dei fleste økonomiske sektorar, kombinert med bruk av telekommunikasjon i nesten all kommunikasjon, betyr at det er få økonomiske aktivitetar som ikkje inneber element av digitalt arbeid. Det gjeld enten dei går føre seg i landbruket, fabrikkar, varehus, kontorar, butikkar, heime eller i transport. Dessutan er desse aktivitetane knytta saman i komplekse kjeder som kryssar grensene mellom selskap, sektorar, regionar og land. Det er inga lett oppgåve å spore ein gitt aktivitet tilbake til opphavet, eller framover til sluttproduktet han har bidradd til. Like fullt er det slett ikkje umauleg. Ein nyttig tilnærmingsmåte her er å analysere økonomiske aktivitetar funksjonelt.²³

Forsking, utvikling og formgiving tjener for eksempel direkte til utvikling av nye varer (eller tilpassing av eksisterande). Mykje av arbeidet i desse aktivitetane kjem i dag i kategorien digitalt arbeid, då dei nyttar datamaskinbaserte verktøy og/eller blir levert i digital form til arbeidarane som tar dei vidare til produksjonsstadiet. Det same gjeld for aktivitetar som skal utvikle innhald i bøker, filmar, CD-ar eller andre kulturprodukt. Det er au digitalt arbeid i ei rekke produksjonsprosessar, enten dei omfattar bruk av datastyrte maskiner, vedlikehald av programvare, framstilling av immaterielle produkt eller tilsyn med andre arbeidarar som utfører desse prosessane.

Når det gjeld «tjeneste»-aktivitetar er det nyttig – men stadig vanskelegare – å lage eit hovudskille mellom dei som bidrar direkte til produksjonen (som reingjøring av fabrikkgolv eller vedlikehald av maskinene); dei som bidrar til vedlikehald eller leiing av arbeidsstyrken (som å køyre lønnsdata eller rekruttering eller opplæring); dei som bidrar i den meir generelle leiinga av bedrifta (medrekna finansiell leiing); dei som er involverte i aktivitetar knytta til innkjøp, sal og marknadsføring; og dei som er involverte i distribusjon. Alle desse kategoriane omfattar aktivitetar som blir utført på nettet og/eller bruker ein kombinasjon av informasjons- og kommunikasjonsteknologi. Men dei blir meir og meir vanskeleg å skille frå kvarandre, av mange samanknytta årsaker.

Første grunnen er at mange arbeidsprosessar blir likare og likare. Arbeidarar som tastar inn talldata kan for eksempel gjøre det for ein bank, eit departement eller eit produksjonsselskap, av grunnar som er fullstendig ukjente for dei. Telefonseljarar kan bruke standard programvare til sal, kundetjenester, innkreving av gjeld, undersøkingar for styresmaktene, pengeinnsamling og ei rekke andre funksjonar. Arbeidsinnhaldet er uavhengig av alle inndelingar av arbeidet etter funksjon. Programvareutviklarar kan utvikle nye produkt eller vedlikehalde eksisterande.

Nært knytta til denne standardiseringa er at slike aktivitetar har stor sjanse til å bli sett ut til andre selskap, ofte selskap som buntar saman ei rekke ulike funksjonar for ulike kundar til grupper av aktivitetar som blir utført i eit felles sørvissenter. Det at slike og andre tjenester kan utførast på nettet, vil gjøre skillet mellom tjenester utført for næringslivet og dei utført for sluttkundar, enno meir uskarpt. Om alle kan bestille varer frå varehus på nettet og få dei levert på døra, då blir skillet mellom «engros»- og «detalj»-handel eit kunstig skille. På liknande vis blir ei stadig lengre rekke med standardiserte immaterielle produkt like enkelt selde til enkeltindivid som til selskap. Det gjeld alt frå dataprogram til banktjenester og forsikring.

Eksistensen av nettbaserte plattformer som kan samordne arbeidsoppgaver, har ført til ei ekstrem oppdeling av oppgaver, innimellom kalla «mikro-arbeid», «klyngearbeid »²⁴ eller «klyngeinnkjøp»²⁵. Men uansett kor oppsplitta slike aktivitetar er, kan ein utan problem rekne dei som arbeid som skaper direkte meirverdi – «arbeid inne i knuten» – dersom det er utført av betalte arbeidarar tilsette i selskap som er drivne for profitt. Men ettersom grensene mellom produksjon, distribusjon og forbruk blir stadig meir utydelege, og same aktivitet vekselvis kan utførast av betalt eller ubetalt arbeidskraft, treng dette ukompliserte standpunktet å bli modifisert. Marx var litt ambivalent til distribusjonsarbeid. Han såg på transport som produktivt og detaljhandel som uproduktivt. Men ein stad i Grundrisse hevdar han at ein må sjå heile prosessen med å bringe eit produkt til marknaden som produktivt arbeid:

Å flytte eit produkt geografisk er eit vilkår for å bringe produktet til marknaden, og høyrer økonomisk sett til produksjonsprosessen. Produktet er eigentleg ferdig først når det er på marknaden.²⁶

Etter same logikk må ei rekke med funksjonar ein kan finne i selskap i vår tid reknast som direkte produktive, medrekna marknadsføring, logistikkadministrasjon, distribusjon, transport, kundestøtte, detaljog engrossal (på og utanfor nettet) og utlevering – kort sagt heile verdikjeden frå fabrikkporten (eller nettstaden der programvare blir utvikla) til forbrukaren må sjåast som produktivt arbeid. Men bare dei som er utført av betalte arbeidarar, er «inne i knuten» og står dermed i eit direkte forhold til kapitalen, eit forhold som faktisk eller potensielt inneber kamp.

Å løyse opp knuten – levekår, arbeid og verdi – del 3

Notar:

1. Hardt, M. og A. Negri (2004) Multitude: War and Democracy in the Age of Empire, New York: Penguin.
2. Standing, G. (2011) Precariat: the New Dangerous Class, London and New York: Bloomsbury.
3. Hardt, M. og A. Negri, A. Op cit
4. Terranova, T. (2000) ‘Free Labor: Producing Culture for the Digital Economy’, Social Text,18 (2): 33–58
5. Sjå til dømes: Andrejevic, M. (2009) ‘Exploiting YouTube: Contradictions of user-generated labour’, i P. Snickers & P. Vonderau (red.), The YouTube Reader. Stockholm: National Library of Sweden; Arvidsson, A. and E. Colleoni (2012) ‘Value in Informational Capitalism and on the Internet’, The Information Society, 28 (3): 135–150; Banks, J. & S. Humphreys (2008) ‘The Labor of User Co-creators’, Convergence, 14 (4): 401–418; Fuchs, C. (2010) ‘Labor in Informational Capitalism and on the Internet’, The Information Society, 26: 179–196; Fuchs, C. (2012) ‘With or Without Marx? With or Without Capitalism? A Rejoinder to Adam Arvidsson and Eleanor Colleoni’, TripleC 10 (2): 633–645; Hesmondhalgh D. (2011) ‘User-generated content, free labour and the cultural industries’, Ephemera, 10 (3/4): 267–284; Ross. A. (2012) ‘On the digital labour question’ in T. Scholz (ed) The Internet as Playground and Factory, New York, Routledge; Scholz, T. (2012) The Internet as Playground and Factory, New York, Routledge; Terranova, T. (2012) ‘Free Labor,’ in T. Scholz (red) The Internet as Playground and Factory, New York, Routledge.
6. Kücklich, J. (2005) ‘Precarious Playbour: Modders and the Digital Games Industry’, The Fibreculture Journal, Issue 5.
7. Alvin Toffler skapte dette begrepet i 1980 i boka The Third Wave, Bantam Books. Det er seinare tatt i bruk av mange andre marxistiske skribentar, som Christian Fuchs og Ed Corner.
8. Banks, J. og Humphreys. S. (2008) ‘The Labour of User Co-creators’, Convergence, Vol 14 No 4: 401–418, bruker eit uttrykk avleia frå Prahalad, C.K & Ramaswamy, V. (2000) ‘Co-Opting Customer Competence’, Harvard Business Review, Januar/februar.
9. Huws, U. (2012) ‘Crisis as Capitalist Opportunity: The new accumulation through public service commodification’, Socialist Register:64–84.
10. Huws, U. (1979) ‘Domestic technology: liberator or enslaver?’, brukt igjen i Huws, U. (2003) The Making of a Cybertariat: virtual work in a real world, New York, Monthly Review Press: 35–41.
11. Huws, U. (1999) ‘Material World: the myth of the weightless economy’, Socialist Register: 29–56.
12. Smythe, D. W. (1977) ‘Communications: blindspot of Western Marxism’, Canadian Journal of Political and Social Theory, 1 (3): 1–27.
13. Fuchs, C. (2012) ‘Dallas Smythe Today - The Audience Commodity, the Digital Labour Debate, Marxist Political Economy and Critical Theory. Prolegomena to a Digital Labour Theory of Value’, Triple C, 10(2): 692–740.
14. Smythe, D. W. (1981) ‘On the audience commodity and its work’, i M.G. Duncan og D.M. Kellner (red.), Media and Cultural Studies, Malden, MA: Blackwell: 233.
15. Hearn, A. (2010) ‘Structuring feeling: Web 2.0, online ranking and rating, and the digital “reputation “economy’, Ephemera, 10 (3/4):421–438
16. Morini, C. og Fumagalli, A. (2010), ‘Life put to work: Towards a life theory of value’, Ephemera, 10 (3/4):234–252
17. Marx, K. (1867) Kapitalen, kapittel 1. Henta 21.01.2013 på nettet: http://www.marxists.org/archive/marx/works/1867-c1/commodity.htm
18. Huws, U. (2003) The Making of a Cybertariat: virtual work in a real world, New York: Monthly Review Press: 17
19. Dette punktet er framstilt litt annleis i ei drøfting av skillet mellom produktivt og uproduktivt arbeid av Marx i Kapitalen (kapittel 4) henta på nettet 21.01.2013 frå http://www.marxists.org/archive/marx/works/1863/theories-surplus-value/ch04.htm
20. Unntatt i spesielle tilfelle, som når arbeidarar blir betalt for å gå på Facebook og klikke “like” på kommersielle nettsider etter “betal-per-klikk”- modellen. Men her er dei ikkje betalte av Facebook, men av selskapa på dei kommersielle sidene som vil selje varer. Meir nøyaktig bør ein derfor sjå desse arbeidarane som ein del av verdikjeden til desse selskapa.
21. Arvidsson A og Colleoni, E. (2012) ‘Value in Informational Capitalism and on the Internet’, The Information Society, 28 (3): 135–150.
22. Eg har drøfta begrepet “forretningsfunksjon” (business function) og forholdet til marxistisk analyse skriftleg mange gonger. Sjå til dømes Huws, U. (2006) ‘The restructuring of global value chains and the creation of a cybertariat’ i May, Christopher (red.) Global Corporate Power: (Re) integrating companies into International Political Economy (International Political Economy Yearbook volume 15), Lynne Rienner Publishers: 65–84, and Huws, U. (2007) ‘The emergence of EMERGENCE: the challenge of designing research on the new international division of labour’, Work Organisation, Labour and Globalisation, 1 (2):20–35.
23. Kittur et al (2013), ‘The Future of Crowd Work’. Henta 18.03.2013 frå http://hci.stanford.edu/publications/2013/CrowdWork/futureofcrowdwork-cscw2013.pdf
24. Holts, K. (2013) ‘ Towards a Taxonomy of Virtual Work’, Hertfordshire Business School Working Paper.
25. Marx, K, Grundrisse. Henta 20.01.2013 frå: file:///Z:/ARTICLES/Economic%20Manuscripts%20%20Grundrisse%20%20p%20501%20-%20p%20550%20transport%20to%20market%20belongs%20in%20production.htm. Ein må merke seg at ei slik tolking av sitatet er omtvista. Marx blir ofte oppfatta som at han gjør særleg unntak for transportarbeidarar. (Kanskje fordi dei var ei gruppe med sterkt organiseringspotensiale – eit potensiale som vart meir enn realisert på 1900-tallet då transportarbeidarane spelte ei nøkkelrolle i aksjonane innanfor industrien.) Etter mitt syn kan argumentasjonen hans nyttast på andre former for arbeid som bidrar til å få varer fram til marknaden, mange av dei kunne ein ikkje sjå for seg på den tida han skreiv.
26. Terranova, T. (2000) ‘Free Labor: Producing Culture for the Digital Economy’, Social Text,18 (2): 33–58
27. Weinbaum, B. og Bridges, A. (1976) ‘The other side of the paycheck: monopoly capital and the structure of consumption’, Monthly Review, 28 (3).
28. Sjå for eksempel Huws (1982) ‘Domestic Technology: liberator or enslaver?’ in Scarlet Women, No 14, trykt igjen i Huws (2003) The making of a cybertariat: virtual work in a real world, New York: Monthly Review Press: 35–41.
29. Sjå Marx, K. Economic Manuscripts, kapittel 4, henta 20.01.2013 frå: file:///Z:/ARTICLES/Economic%20Manuscripts%20%20Theories%20of%20SurplusValue,%20Chapter%204%20productive%20and%20unprod.htm
30. Eg bruker begrepet “sette ut” (externalising) her for vise til måten arbeidsgivarar aukar produktiviteten til dei betalte tilsette ved å overføre somme eller alle oppgavene deira til ubetalte oppgaver utført av ubetalte forbrukarar som sjølvbetjening – enten ved bruk maskiner som minibankar eller sjølvbetjening på supermarknaden, eller på nettet med å bestille billettar, legge inn skatteopplysningar eller varebestilling.
31. Marx, K. Economic Manuscripts, kapittel 2. Henta 20.01.2013 frå: file:///Z:/ARTICLES/Economic%20Manuscripts%20%20Chapter%202%20%20Results%20of%20the%20Direct%20Production%20Process%20%28productive%20&%20unproductive%20labour%29.htm
32. Ross. A. (2012) ‘In search of the lost paycheck’ i T. Scholz (red) The Internet as Playground and Factory, New York, Routledge: 15.
33. Eg har dissekert dette grundigare i Huws (2010) ‘Expression and expropriation: the dialectics of autonomy and control in creative work’, Ephemera 10(3/4): 504–521
34. Ross, ibid.
35. Sjå til dømes Perlin, R. (2011) Intern Nation: how to earn nothing and learn little in the Brave New Economy, London: Verso.
36. Eg har skrive meir utfyllande om dette i Huws, U. (2012) ‘The reproduction of difference: gender and the global division of labour’, Work Organisation, Labour and Globalisation 6 (1):1-10
37. Marx, K. (1845) ‘Division of Labour and Forms of Property – Tribal, Ancient, Feudal’ in Part 1, A, German Ideology. Henta 01.02 2012 frå: http://www.marxists.org/archive/marx/works/1845/german-ideology/ch01a.htm#5a3.'
38. Engels, F. (1877) On Marx’s Capital, Moscow: Progress Publishers (Engelsk utgave 1956):89.

Ingvild Hedemann Rishøi:
La stå, 2007, 142 sider
Historien om fru Berg, 2011, 120 sider
Vinternoveller, 2014, 129 sider
Oslo: Gyldendal Norsk Forlag

Planen var å omtale Vinternoveller. Men Rishøis språk og fortellerstemme er spesiell, den setter deg i nåsituasjoner, i historiens samtid. Jeg ble nysgjerrig på hennes to foregående novellesamlinger og bøkene ble lest kronologisk.

La stå

Den første samlinga, La stå, kom i 2007, og inneholder sju ganske korte tekster. I «Kanskje for alltid» skriver Rishøi leseren inn i et vakkert og vondt forhold mellom ei frisk jente og en gutt som har en funksjonsnedsettelse. Ei jente som har vært på andre sida av månen. Her møter vi Jimmy, han er overbevist om at han er adoptert. Et kort utsnitt fra side 54 i novellen «Jimmy sa» viser hvor godt Rishøi bruker språket:

Så. Alt jeg ville var å dra til søstera mi. Men hu hadde jo plutselig fått type også og da var jeg liksom. Aleine da.

Jo, hu hadde det, og han likte jeg ikke liksom. Han var sånn brun treningsfyr.

Det veit jeg ikke. Ute på byen eller noe.

Nei, han var streit på en måte, og hadde bil og kåk og alt men. Det var et eller annet gærent med han.

Vil du ha litt kaffe?

Du må begynne å drikke kaffe, veit du. Da kan du liksom glede deg mer til pausene, ikke sant. Å bare lene seg tilbake på benken med en kaffekopp og sola i trynet.

Værsågod.

Historien om fru Berg

Samlingen etter, Historien om fru Berg, kom i 2011, og har fem noveller. Tekstene er blitt litt lengre, og det samme nærværet er her. Tittelnovellen er en historie om svik, skuffelser, fortvilelse. Fortellerstemmen tilhører ei lita jente som også opplever å bli tatt på alvor og forstått. Rishøi skriver oss inn på innsiden. Vi får følge ei jente som opplever at søstera aldri får en plass i det sosiale fellesskapet. Og hun som har trøbbel med å finne seg til rette på skolen og er prikk lik Janis Joplin. Hun får en praksisplass og jobben er å skjære ned trær. Hun gjør det med perfekt teknikk, timing og vet det. Den nye praksisgutten. Hun vet han vil komme til henne. Når han kommer og hun er prikk lik Janis Joplin.

Rishøi har evnen til å skrive oss inn i barns tanker og følelser, få oss til å oppleve situasjoner som barn gjør det. Med det skarpe enkle språket barn har, uten voksnes analytiske forstyrrelser. Og hun velger deres side.

Vinternoveller

Årets utgivelse heter Vinternoveller, og inneholder tre lange noveller.

I «Søsken» er vi med når storesøster tar det ansvaret de voksne skulle tatt. Hun flykter til ei hytte med småsøsknene, fra barnevernet. På første side står det: «Det håret hennes er altfor rødt» helt i begynnelsen. Setningen er ikke uttrykk for hva fortellerstemmen mener om lillesøsterens hår. Det er en stemning som sier noe om det dramatiske og farefulle i historien. Kort og presist. Effektiviteten i språket til Rishøi blir veldig tydelig i denne novellen. Hun får fram den ekstremt komplekse situasjonen storesøster er i gjennom blant annet ved å gjengi tanker fortellerstemmen har om situasjoner der hun tror at ting kunne blitt annerledes, hvis hun hadde gjort noe annet enn hun gjorde. Kontrasten mellom hennes liv og venninnens, hun som var gnisten til tiltakskjeden for å få et bedre liv i hele familien. Villaen, hytta og skole i England, mens storesøsters liv handler om å ta ansvar for mor, småsøsken og seg sjøl.

De to andre novellene er også sterke historier om håp, dumme valg, nye muligheter, hjelp og støtte, svik og gleder. Rishøi tar standpunkt for karakterene sine ved å la dem fortelle på sine premisser. Vi får møte hjelpeinstitusjoner gjennom barnevern og fengselspsykologen, se hvordan deres ståsted både kan bidra på gode måter. Men også hvor utrolig feil det kan gå når «vesenet» blir moralske istedenfor hjelpere.

Jeg må gi slipp på min egen tid og eget sted mens jeg leser. Språket er «kort», uten adjektiver og beskrivende elementer. Korthugde setninger, samtaler, stillhet. Her er det ingen betrakterstemme som forteller. En blir andpusten av å lese disse historiene. Å følge fortelleren i hver historie er fylt av forskjellige følelser; uro, glede, gjenkjennelse, usikkerhet, håp og håpløshet, hele registeret. Når det går dårlig, er leseren med, og det er kjipt. Er det håp, kjenners det som et brus gjennom årene. Det tas stilling på den måten at Rishøi skriver oss inn i situasjoner til mennesker som har sjuke foreldre, venner som ikke er innafor «skjema», fedre som går bananas, mødre som ruser seg, arbeidskamerater som står som klipper osv. Rishøi tar deres utgangspunkt og forteller med respekt og kjærlighet.

Og det er virkelig kjærlighetshistorier på sitt mest alvorlige. Til oss vanlige mennesker som strever og går på trynet noen ganger i løpet av et liv. Det er politisk på den måten at tekstene tar stilling for enkeltmenneskene mot store systemer og for den som tar ansvar for mer enn seg sjøl. Samtidig er det kritikk mot klasseinnholdet i holdningene i f.eks. barnevernet. Kritikk av tausheten rundt erfaringene til dem som ikke passer i middelklassens beskrivelse av «normaliteten».

Fra de korte tekstene i La stå til de lange novellene i Vinternoveller har varmen i de korte setningene holdt seg. Kommer de til å holde i en roman?

Taran Anne Sæther

Leo Panitch mfl. (red.).
Registering class Socialist Register 2014
London/New York: Merlin Press/ Monthly Review Press, 2013, 325 s.

Ved sida av tidsskriftene Monthly Review , New Left Review og International Socialism, er årboka Socialist Register det fremste eksemplet på at en uavhengig, marxistisk tradisjon fortsatt er levende. SR har kommet ut hver eneste år etter 1964, alltid i rute, og alltid med et overgripende tema og rundt femten bidrag på omkring 20 sider. Innholdet bærer preg av at praktisk alt alle forfattere har en akademisk bakgrunn og er vel bevandret i bruk av fotnoter, men for engelskyndige er det ingen grunn til å la seg avskrekke.

Ildsjelen fra starten var Ralph Miliband, en britisk samfunnsforsker og sosialistisk teoretiker, som døde før han fikk oppleve sine sønner Ed og David gjøre høyresosialdemokratiske karrierer. (Noen ganger faller eplet et stykke fra stammen, kanskje er det til og med tale om nedfallsfrukt.) Lenge var de fleste bidragsyterne av engelsk opprinnelse, ikke minst var det mange viktige artikler fra historikeren E. P. Thompson. Seinere har redaksjonen fått sitt feste i Nord-Amerika, men det er medarbeidere fra alle deler av verden, og de forskjellige kapitlene avspeiler et bredt internasjonalt nedslagsfelt.

Gjennomgangstemaer sida starten har vært diskusjonen om klasse, sosialistisk strategi, statens rolle og endringer i kapitalismens funksjonsmåte både nasjonalt og globalt. I 2014-utgava er det klasseanalysene som står i sentrum, eksempler på dette er den artikkelen fra Ursula Huws som er oversatt i litt forkortet versjon i dette nummer av Rødt!, og gjennomgangen av det sosiale opprøret i Brasil som blei gjengitt i nr. 4/2013. I tillegg til at SR kommer som bok til overkommelig pris, er det mulig å tegne et nettabonnement til 25 pund, det gir i løpet av året fri tilgang til alle artikler som har stått på trykk gjennom 50 år!

Morten Harper (red.).
Hvor går EU? Får vi euroens forente stater eller kan utviklingen snus til et nasjonens Europa? Årbok 2014
Oslo: Nei til EU, 128 s.

Vi er nå godt inne i et år med mange tilbakeblikk, men det handler ikke bare om Eidsvollsgrunnloven i 1814. Av minst like stor betydning er det å minne om at det er tjue år sida Norge blei en del av EØS-avtalen, samtidig som det er gode grunner å feire tjueårsjubileet for folkeavstemninga i 1994. Mens EØS-avtalen blir stadig mer omstridt på alle hold, viser meningsmålingene at de som ivrer for omkamp om EU-medlemskap, blir en stadig mindre flokk. For å forberede seg til EØS/ EU-markeringene, eller for å løfte fram en debatt hvis DNA/Høyre vil forbigå dem i stillhet, er det all å grunn til skaffe seg Nei til EUs årbok 2014.

De mange og varierte artiklene handler i liten grad om norsk medlemskap, men gir isteden grunnlag for en velinformert diskusjon om spenninger og utviklingstrekk innad i EU. Det er nok å minne om tendensene til splittelse mellom nordlige og sørlige land, diskusjonen om ytterligere suverenitetsavståelse («Euroens forente stater») eller tilbakeføring av myndighet og kampen mellom unionsmakt – forøvrig et ord Wordstaveprogrammet ikke kjenner – og arbeidsfolks rettigheter. De aller fleste av skribentene hører hjemme innenfor EU-området, noe som viser at de tar feil som tror at Nei til EU bare er opptatt av norsk medlemsdebatt. Årboka gir et godt utgangspunkt for å forstå det som skjer innad i unionen i et år med både parlamentsvalg og viktige veivalg. Ikke minst er den fyldige «årskavalkaden» gull verdt. Uavhengig av spørsmålet om norsk medlemskap er det viktig å forstå utviklinga i vår egen verdensdel, og Nei til EU bidrar mer til debatt enn det som kommer fra regjeringa Europaminister, som mener at «aktiv Europapolitikk» bare består i å godta alt som dikteres fra Brussel.

Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek (red.):
Arbeiderhistorie. Årbok 2013
Oslo: LO Media, 2013, 235 s.

En annen årbok som bør følges nøye, og med stor glede, kommer fra Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek. AAB er ikke bare en uvurderlig kilde for studier av den norske og internasjonale arbeiderbevegelsens mangslugne historie, men en viktig institusjon som gir forståelse mer allment for vårt samfunns fortid og nåtid. Det er derfor ikke noe lite skadeverk dagens regjering i sin ideologiske enøydhet volder med en varslet offensiv mot statlige kutt. Årets utgave følger et velkjent mønster, med både spredte bidrag og artikler samlet rundt et tema. Det starter med Vibeke Baniks spennende oversikt over begrensinger i stemmerett og politisk deltakelse i 1913, som med regler for utestenging av folk med sosialhjelp og strenge krav statsborgerskap rammet mange – og med en innebygd kjønnsdiskriminering.

Hovedkjernen i den nyeste årboka består i et knippe studier av Arbeiderpartiets og arbeiderbevegelsens forhold til «de andre», enten det dreier seg om målrørsla, samer eller innvandrere. Særlig aktuell er den gjennomgangen som Frank Meyer (AABs leder) foretar av omtalen av rom/sigøynere i Arbeiderbladet, VG og Aftenposten fra 1947 til 1992. Et interessant funn er det at Arbeiderbladet skiller seg positivt ut i sammenlikning med borgerskapets viktige massemedier, og at det sjelden gis uttrykk for den fordomsfylt og nedlatende forakt som pressen ellers var fylt med. Her er mye stoff til ettertanke, og det samme gjelder artikkelen om endringer i LOs forhold til innvandrere, der det i alle fall har vært tegn til forbedringer i representasjon og interesse for å ivareta særegne interesser. Samtidig vises det at det ikke tale om noen enhetlige holdninger, men om ulikheter mellom fagforbund og forskjellige retninger. Anbefalt lesning for folk som Grete Faremo og Live Rieber-Mohn.

Tore Linné Eriksen

Petter Næss er professor i planlegging i byregioner ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet. Han har i nesten 30 år forsket på ulike temaer som har med bærekraftig byutvikling å gjøre, og er med i Klima – og næringspolitisk utvalg i Rødt.

I diskusjonen om hvordan et sosialistisk Norge konkret kunne se ut, er ideen om å oppheve skillet mellom by og land igjen trukket fram. Mange tenker seg at man under sosialismen bør desentralisere arbeidsplasser til landsbygda og redusere tettheten i byene så det blir plass til urbant landbruk. Dette er i tråd med tanker om byutvikling som har lange tradisjoner blant sosialister og kommunister. Den svenske byplanprofessoren Elias Cornell skrev tidlig på 1970-tallet begeistret om Kinas politikk for å ruralisere byene og urbanisere landsbygda. Desentraliseringstanken stod sterkt også blant norske venstreorienterte planleggere, og kravet om «arbeid der vi bor» var et refreng mange av oss sang med i – også jeg selv.

I dag er jeg svært skeptisk til ideene om å viske ut skillet mellom by og land. Tvert imot tror jeg en miljøvennlig og bærekraftig utvikling av arealbruk, bosetting og arbeidsplasser krever at byene blir mer urbane og landsbygda mer rural. Dette betyr ikke at jeg går inn for sentralisering fra utkant- Norge til storbyregionene, eller at landsbygda bare skal bestå av bondegårder og fiskebruk. Vi trenger fortsatt et mønster av større og mindre tettsteder i de rurale delene av Norge, men det vil være mer miljøvennlig, ressurssparende og gi bedre muligheter for sosial kontakt hvis hvert enkelt av tettstedene blir tettere i stedet for å bre seg utover i landskapet.

Figur 1

Både i Norge og i resten av Europa var byutviklingen de fire første tiårene etter 2. verdenskrig preget av byspredning (utadrettet byvekst) – med økt byareal og lavere befolkningstetthet som konsekvens. I Norge har imidlertid hovedtendensen i byutviklingen endret seg de siste 20–30 årene fra byspredning til fortetting. Siden år 2000 har befolkningstettheten innenfor det bymessig bebygde arealet økt i åtte av de ti største norske byområdene, og aller mest i Stor-Oslo (se figur 1). Bygging på dyrket jord eller skogområder utenfor bybebyggelsen er redusert til en brøkdel av nivået i etterkrigsperioden før 1990. Også i resten av Europa er det blitt mer byfortetting de seneste tiårene, men oftest i kombinasjon med omfattende utbygging av boliger, arbeidsplassområder og kjøpesentre på ubebygde arealer i utkanten av byområdene (European Environmental Agency 2006). Norge er, kanskje sammen med Sverige, det landet i Europa der byutviklingen klarest har endret karakter fra byspredning til fortetting. Gitt at det skal skje en vekst i bygningsmassen i byområdene, er kompakt byutvikling klart å foretrekke framfor en spredt og arealkrevende utbygging – både ut fra miljømessige og sosiale grunner.

Det var ikke bare blant venstreorienterte arkitekter og planleggere at tanken om å bygge ned skillet mellom by og land stod sterkt i 1970-årene. Utbygging av drabantbyer og forsteder omgitt av grønne områder og med store åpne arealer mellom husene var en del av funksjonalismens byplanideal. Bl.a. av hygieniske grunner og for å redusere lokale miljøproblemer, så man det som viktig å separere ulike byfunksjoner fra hverandre. Det ble derfor bygd rene boligområder, rene næringsområder, separate områder for offentlige funksjoner osv. Planleggeridealer om frittstående hus i grønne omgivelser og gode muligheter for motorisert transport var bare en av grunnene til den spredte byutviklingen. Slik byvekst var også fordelaktig for viktige kapitalinteresser (bl.a. bilbransjen, oljeselskaper, vei- og anleggsentreprenører). Veibygging og økt bilhold gjorde det mulig å pendle fra stadig mer fjerntliggende områder, og var en viktig forutsetning for den spredte byutviklingen. Også utbygging av forstadsbaner og trikkelinjer har bidratt til utadrettet byvekst, men da først og fremst omkring stoppestedene.

Utbyggingen av transportsystemet henger dels sammen med at innbyggerne i stigende grad forventes og forventer å kunne velge mellom et stort antall arbeidsplasser, butikker, fritidstilbud osv. Denne økte valgfriheten bidrar i seg selv til økt transport. Dessuten har byspredning betydd at avstandene mellom boliger, arbeidsplasser, butikker osv. er blitt lengre. Det er blitt nødvendig med økt transport bare for å kunne nå samme antall fasiliteter som tidligere. Kombinasjonen av byspredning og kravet om økt tilgjengelighet har resultert i akselererende transportbehov. Der tilgjengelighet tidligere ble oppnådd gjennom nærhet, kreves nå økt mobilitet. Endelig er det skjedd en individualisering av transporten, idet flere og flere turer foretas som privatbilisme framfor kollektiv transport.

Alle disse faktorene – kravet om økt tilgjengelighet, den avstandsskapende byspredningen og transportens individualisering – har gjort det «nødvendig» å bygge flere og bredere veier for å gi rom for en stadig mer plasskrevende biltrafikk. Nye, store veianlegg og parkeringsplasser har selv bidratt betydelig til veksten i byenes areal. Denne utadrettede og bilbaserte byutviklingen kalles på engelsk «urban sprawl».

Byspredning skader naturen

Når folk fra miljøbevegelsen engasjerer seg i byplanspørsmål, handler det ofte om å bevare og utvide innslaget av natur i byen. Hvis vi kan bevare grønne områder i byen mot å bli lagt under betong og asfalt, eller plante trær i stedet for å bygge på ledige «grå» arealer, er det selvsagt bra for naturen og det biologiske mangfoldet. Vel å merke dersom dette ikke fører til at man bare flytter utbyggingen til steder der inngrepene i naturen blir enda større. Det er imidlertid det som lett skjer, hvis planer om fortetting inne i byen blir avvist. For vi tror vel ikke at byggherrene dermed gir opp å bygge noe i det hele tatt?

Samlet belaster byer med lav bebyggelse og stor avstand mellom husene miljøet mye mer end tette byer (Newman & Kenworthy 1999, Næss 2001). Hvis tettheten er lav, legger byen beslag på mer areal. Mer landbruksjord går tapt, og konfliktene med naturverninteresser blir større. Internasjonalt er byspredning en av de viktigste årsakene til tap av økosystemer og biodiversitet (Beatley 2000). Det skjer ikke bare når det bygges i naturområder, men også når tidligere skoger, myrer eller andre naturområder dyrkes opp som kompensasjon for landbruksarealer som avgis til byggetomter, veier og parkeringsplasser. Byspredning medfører også stort forbruk av fossil energi til transport og oppvarming.

Mest miljøbelastende er eneboligen, som ligger spredt, har stort forbruk av arealer, materialer og energi til oppvarming, og som er vanskelig å kombinere med ressurssparende kollektive løsninger, særlig når det gjelder transport (se Næss 2012 for en oversikt over transportkonsekvenser av byutvikling). En rekke undersøkelser viser at energiforbruket til transport stiger i takt med byarealet per innbygger. Andre undersøkelser viser at beboere i forsteder reiser lengre med motorisert transport og foretar en større del av transporten med bil enn beboere i sentrale bydeler – også når det tas hensyn til sosioøkonomiske forskjeller. I motsetning til sentrale bydeler, der innbyggerne lett kan nå en rekke arbeidsplasser, butikker og fritidsaktiviteter innenfor gang- eller sykkelavstand, bor de fleste forstadsbeboerne så langt fra daglige reisemål at bare de ivrigste mosjonistene velger sykkelen. Resultatet er stor avhengighet av biltransport. Andelen bileiere er betydelig høyere i forstedene enn i de sentrale bydelene, også når vi sammenlikner husstander med samme inntektsnivå, antall barn i husstanden, yrkesaktivitet osv.

Figur 2

I Københavnområdet og Stor-Oslo gir boliglokaliseringen utslag i 2–3 ganger lengre gjennomsnittlige reiselengder med motorisert transport på hverdager i de perifere enn i de sentrale bydelene (se figur 2), og enda større forskjeller i reiselengder med bil. Også for arbeidsplasser gir perifer lokalisering større energiforbruk og utslipp enn om arbeidsstedet ligger nær byens sentrum (se avsnittet «Myten om grønne forsteder og det grønne livet på landet» senere i artikkelen). En rekke undersøkelser viser dessuten at folks valg av transportmiddel påvirkes av hvor lett det er å parkere, særlig for reisen til jobben. Transportmiddelvalget påvirkes også av hvor godt trafikken «flyter» og hvor raskt man kommer fram med kollektiv transport sammenliknet med privatbil. Veibygging for å motvirke køkjøring på veiene vil derfor som regel føre til at flere går over til å bruke bil, med nye køproblemer som resultat (Litman 2013).

I tillegg til å skade miljøet er den spredte byutviklingen kritisert for å skape ikke bare fysiske, men også sosiale avstander. Særlig i USA henger forstadsutviklingen klart sammen med sosial segregering, der fattige og folk fra etniske minoriteter gjennom økonomiske sorteringsmekanismer hindres i å bosette seg i de velstående, hvite forstedene. Forstedene kritiseres også for å redusere mulighetene for uformell sosial kontakt, særlig med folk fra andre samfunnsgrupper enn dem en selv tilhører. Forstedene er dessuten blitt anklaget for å bidra til å fastholde kvinneundertrykkende kjønnsrollemønstre (Friedan, 1963). En kjensgjerning er i hvert fall at arbeidsplassene for kvinner og menn bosatt i sentrale bydeler gjennomsnittlig ligger omtrent like langt hjemmefra, mens kvinner i forstedene arbeider innenfor et snevrere geografisk område enn mannlige forstadsbeboere. De har altså færre jobber å velge mellom enn mennene. Slike forskjeller, som er funnet både i skandinaviske storbyer og i en så forskjellig samfunnsmessig situasjon som i Kina (Hjorthol 1998, Næss 2008), henger sammen med kjønnsulikheter mht. omsorgsforpliktelser og tradisjonelle oppfatninger om hvem i familien som har førsteretten til bilen. For svært mange kvinner vil mulighetene for å nå hverdagens aktiviteter og gjøremål være bedre i tette enn i spredte byer.

Tette byer forurenser mindre

De mange negative sidene ved byspredningen har fått byplanleggere og forskere til å spørre seg hvordan skadevirkningene av måten vi bygger byene på, kan reduseres. Én opplagt løsning er å bygge tettere. Som nevnt har denne strategien fått ganske stort gjennomslag i Norge. Hvis byggetomtene utnyttes effektivt, minskes arealet til byutvidelser. De områdene som ellers ville blitt omgjort til nye bydeler, kan forbli natureller landbruksområder. Tettere byutvikling kan skje både ved å bygge høyere og mer kompakt på den enkelte tomta (f.eks. blokk- eller rekkehusbebyggelse i stedet for eneboliger) og ved å bygge på ledige eller lavt utnyttede arealer innenfor den eksisterende byen. I mange europeiske og nordamerikanske byer har det i de siste 20–30 årene oppstått store fortettingsmuligheter på gamle industritomter og havnearealer som er blitt ledige etter massiv utflytting av produksjonsvirksomheter og godstrafikken til og fra disse. Hvis man bygger blokker i stedet for eneboliger, kan miljøbelastningen begrenses. Tette byer resulterer dessuten i kortere reiseavstander og bedre muligheter for å bruke miljøvennlige transportmidler (Næss, 2012).

Basert på argumentene ovenfor framstår den kompakte byen som en aktuell strategi for å redusere negative miljøkonsekvenser av at bygningsmassen i byene vokser. Ifølge dette byidealet vil byutviklingen bli mer bærekraftig ved å følge denne oppskriften: Mesteparten av nybyggingen bør skje som fortetting i eksisterende byområder. Og det meste av fortettingen bør skje i områder som allerede er teknisk påvirket (f. eks. tidligere industri- eller trafikkarealer), så inngrep i byens grønne områder kan unngås. Bygging av blokkleiligheter og rekkehus må prioriteres framfor nye eneboliger. Det bør legges restriksjoner på bilkjøring i byen, samtidig som kollektivtransporten styrkes. I stedet for de «monofunksjonelle» områdene som har preget mye av byutviklingen siden 1930-årerne, er der ønskelig med en større grad av «funksjonsblanding» med både boliger, arbeidsplasser, butikker, offentlig service osv. i samme bydel. Graden av funksjonsblanding bør imidlertid være større i indre bydeler enn i ytterområdene. I byens perifere områder vil det bare være transportmessig gunstig å lokalisere ikke-spesialiserte arbeidsplasser og servicefunksjoner som kan rekruttere arbeidskraft fra og funksjonelt betjene den lokale bydelen.

Tett – men også grønn?

Noen miljøforkjempere og fagfolk har som nevnt vært skeptiske overfor tanken om tettere byer og har i stedet argumentert for åpne og grønne byer. Et viktig motiv for dette er å beholde lokale naturressurser i kretsløp der de brukes om igjen. Et pedagogisk poeng er at gjenbruken skjer så lokalt som mulig. Et annet poeng er at parker og grønne områder gir byfolk muligheter til mosjon og friluftsliv og dermed medvirker til innbyggernes generelle trivsel. Grønne områder inne i byen kan inneholde biologisk mangfold av betydning for hele byregionen – og i noen tilfelle av nasjonal verdi. Av flere grunner er tapet av biologisk mangfold likevel oftest større hvis byggingen skjer i naturområder utenfor byen (Beatley 2000). Det bygges normalt tettere i sentrale enn i perifere bydeler, og derfor forsvinner som regel mer natur ved byutvidelse i utkanten enn når byggingen skjer som fortetting. Mangfoldet av arter er dessuten normalt størst i større, sammenhengende naturarealer.

Grønnstrukturen inne i byene spiller en viktig rolle for å gjøre byene mer robuste mot de klimaendringene vi må regne med å oppleve i dette århundret (Gill et al., 2007). Vegetasjon i byen demper hetebølger og beskytter avløpssystemene mot overbelastning ved kraftige regnskyll. I stedet for å redusere de grønne områdene inne i byene, taler klimatilpasnings-hensyn for å utvide dem. Ved å plante trær langs fortauene, etablere «grønne tak» og lokale nedsivingsanlegg, og ved omgjøring av asfaltarealer til plener, buskas eller andre vegetasjonsdekte arealer, kan disse utfordringene møtes uten å gå på kompromiss med tettheten.

Mytene om grønne forsteder og det grønne livet på landet

Noen har hevdet at forstedenes transportbehov og bilavhengighet kan oppheves ved å flytte tilstrekkelig mange arbeidsplasser og servicefunksjoner ut i forstedene så det blir balanse mellom boliger, arbeidsplasser og service i hver bydel. For at dette skal gi mindre transport, må bl.a. arbeidsplassenes kvalifikasjonskrav passe med de lokale beboernes kvalifikasjoner. I dagens spesialiserte «kunnskapssamfunn» er dette urealistisk, særlig hvis husstanden har to yrkesaktive.

Hvis flere boliger bygges i forstedene og ytterområdene av de store byregionene, vil beboerne som regel være avhengige av lange daglige reiser, og med mindre de bruker bil, vil beboere i forstadsområder med lav tetthet normalt få lang reisetid til og fra jobb og andre reisemål. I dag er slike boliger ganske populære, men hvis restriksjoner som monner ble innført på biltrafikk i byregionene, ville slike perifert lokaliserte forstadsboliger raskt bli mindre populære. Dette skjedde til dels i USA og Australia i 2005–2006 da oljeprisen gikk kraftig opp (Dodson & Sipe 2008). Det førte til kraftig verdifall for bilavhengige forstadsboliger og var en medvirkende årsak til at «boligboblene » sprakk – og dermed en utløsende faktor for den økonomiske krisa vi ennå befinner oss i.

Fordi tilgjengeligheten med kollektiv transport som regel er dårligere i ytterområdene av byen og fordi det er bedre parkeringsmuligheter og mindre kø på veiene der enn i de indre bydelene, bruker som regel langt flere bil til jobben når arbeidsplassen ligger i forstedene enn hvis den er sentralt lokalisert. Det er derfor smart å plassere arbeidsplasser nær sentrum av byen hvis man vil ha de ansatte til å reise kollektivt, gå eller sykle. Arbeidsplasser som er plasskrevende og avhengige av mye godstransport vil likevel skape færrest miljøproblemer hvis de ligger nær hovedveier (gjerne også ved en jernbanelinje) i de ytre delene av byen. Andre arbeidsplasser, f.eks. dagligvarebutikker, barneskoler, barnehager og postkontorer, skal betjene lokalområder og bør selvfølgelig ligge nær der kundene, elevene og brukerne bor.

Ligger svaret i stedet i å krympe byene og velge en landlig livsform? I deler av miljøbevegelsen – særlig i Danmark, men også i Norge – har et slikt ideal lenge stått sterkt. I Danmark viste DR2 (som tilsvarer NRK2) for noen år siden en serie med over 35 tv-sendinger om øko-samfunnet «Friland». Som nesten alle danske og norske øko-samfunn ligger Friland på landet. Det viser seg imidlertid at beboerne i slike områder (i hvert fall hittil) er temmelig avhengige av biltransport. Og de beboerne som har etablert lokale arbeidsplasser, f.eks. innenfor kunsthåndverk, er avhengige av kunder som kommer i bil – ofte over ganske lange avstander.

Det har vært hevdet at ny teknologi, bl.a. 3D-printing, kan muliggjøre storstilt desentralisering av industriproduksjon. Men 3D-printere gror ikke opp av et agrarsamfunn. Modernitetens produkter og tjenester krever spesialisert fagkunnskap. Vil det finnes nok fagfolk i nabolaget omkring spesialiserte arbeidsplasser på landsbygda, eller må folk pendle dit? Jeg er nokså overbevist om at realiteten ville bli det siste. Man kunne selvfølgelig forestille seg ordninger der hver arbeidsplass sørget for boliger for de ansatte i nærheten, som i det kinesiske Danwei-systemet (Mason 2012). Men hva da hvis det er to yrkesaktive i husstanden? Skal valg av ektefelle/samboer innskrenkes til dem man jobber sammen med? Hvis mange husstander har to yrkesaktive der begge har spesialiserte jobbkvalifikasjoner, vil desentralisert beliggende, spesialiserte arbeidsplasser med høy sannsynlighet gi mange lange (og bilbaserte) arbeidsreiser.

Hvis befolknings- og arbeidsplassveksten skjer utenfor selve storbyene, men i de ytre delene av de byregionene disse byene ligger i, vil det bli mye pendling på kryss og tvers. Og siden slik krysspendling ofte går langs strekninger der kollektivtrafikken har vanskelig for å konkurrere med bilen, vil befolknings- og arbeidsplassvekst i de ytre delene av storbyregionene gi sterk vekst i biltrafikken. Eller, hvis biltrafikken dempes gjennom restriksjoner: lang og byrdefull pendling for flere.

Det har vært hevdet at informasjonsteknologi kan gjøre avstander mindre viktige. Men mail, mobiltelefon og videokonferanser kan neppe erstatte transport til og fra jobben for mer enn liten del av arbeidstakerne og en begrenset del av arbeidsdagene. For en rekke andre reiseformål er det vanskelig å tenke seg at informasjonsteknologien i det hele tatt vil bidra nevneverdig til redusert transport. I praksis vil man med bosted i utkanten av byområdet som regel måtte velge mellom høy bilavhengighet eller reduserte valgmuligheter mht. arbeidsplasser og servicetilbud.

Det finnes selvfølgelig noen ildsjeler som er så innstilt på det lokale, grønne livet at de avstår fra byens fristelser, og som frivillig begrenser valget av jobbmuligheter til de som finnes lokalt. Men hvis det skal bli vanlig praksis å jobbe lokalt i desentraliserte småsamfunn, må flere akseptere å jobbe med andre ting enn det de er utdannet til. Dessuten er det ikke nok at den som søker jobb, er villig til å innsnevre det geografiske området hun/han søker jobb innenfor. Vedkommende må også selv bli utvalgt til den aktuelle jobben – i konkurranse med andre søkere.

Å basere byplanleggingen på at alle bare benytter de tilbudene som finnes i lokalsamfunnet, er en farlig veg å gå. Vi bør i stedet velge en annen strategi, som sikrer tilgjengelighet og valgmuligheter – ikke gjennom stadig høyere mobilitet, men gjennom tetthet og nærhet.

Gjenbruk og effektivisering er ikke tilstrekkelig

Bygger man tettere, effektiviserer man utnyttelsen av arealressursene. Legger man ny bebyggelse på f.eks. nedlagte industriog havneområder, gjenbruker man byareal. Effektivisering og gjenbruk er strategier som anbefales innenfor en rekke samfunnsområder for å redusere miljøbelastninger uten at måtte gi avkall på de forbruksgodene som opprinnelig førte til miljøbelastningene. Denne tankegangen er sentral i det som kalles økologisk moderniseringsteori. Denne teorien, som Brundlandkommisjonens rapport om bærekraftig utvikling i stor grad bygde på, hevder at det er mulig å løse miljøproblemene innenfor rammene av et kapitalistisk vekstsamfunn (se f. eks. von Weizsäcker 1998). Kapitalismen må riktignok gjennomgå en omdanningsprosess så veksten kan frakoples fra miljøkonsekvensene. Dette skal skje gjennom mer miljøeffektiv teknologi («produsere mer av mindre») og ved å endre sammensetningen av forbruket fra miljøbelastende til miljøvennlige produkter.

Oslo er på mange måter et skoleeksempel på økologisk modernisering innenfor byutvikling (Næss mfl. 2011). Byen har likevel bare delvis oppnådd å frakople veksten i bebyggelse og infrastruktur fra negative miljøkonsekvenser. Økning av bygningsmassen gir økt energiforbruk til oppvarming, lys og ventilasjon samt økt forbruk av byggematerialer og arealer. Selv om fortetting reduserer forbruket av nye arealer til bygging, er fortettingen ikke uten negative effekter på vegetasjon og økosystemer. I perioden 1999–2004 ble de åpne områdene i Oslo (dvs. arealer uten bygninger, veier, baner, havneanlegg, dyrket jord, kirkegårder, sjøer eller elver) redusert med fem prosent, bl.a. for å gi plass til barnehager og skoler i områder der fortetting hadde ført til befolkningsvekst som oversteg den lokale kapasiteten av offentlig servicefunksjoner.

Et annet viktig aspekt er at en stor del av nybyggingen på tidligere industri- og havneområder bare har vært mulig fordi industri er flyttet ut av Oslo til bl.a. land i Asia der arbeidskraften er billigere og miljølovgivningen mangelfull, og fordi godstransport på skip er erstattet med lastebiltransport. Den delvise frakoplingen av miljøkonsekvenser av veksten i bygningsmassen i Oslo og andre skandinaviske byer er forbundet med store inngrep i naturen i nylig industrialiserte land og en miljøbelastende økning i godstransporten på vei. Man har «plukket frukten som henger lavest»: det er forholdsvis lett å redusere miljøbelastningen per produsert enhet (av for eksempel leiligheter og kontorlokaler) ved å gjenbruke industriarealer til nybygging. Samtidig har utflyttingen av fabrikker til andre land redusert forbruket av energi og materialer til industriproduksjon i det landet produksjonen er flyttet fra. Den (geografisk avgrensete) frakoplingen er imidlertid kortvarig. Etter noen tiår er det ikke mer industri igjen å flytte ut.

Er vekst i bygningsmassen per innbygger overhodet bærekraftig?

Bygging er i utgangspunktet en aktivitet som belaster miljøet, selv om omfanget av negative miljøkonsekvenser påvirkes mye av hvilke løsninger som velges. Hvis nye bygninger (eller ny infrastruktur) kommer i tillegg til allerede eksisterende bygningsmasse og tekniske anlegg, vil de i beste fall være miljøvennlige i relativ forstand, dvs. sammenlignet med andre, mer miljøbelastende løsninger. Nybygging er sjelden miljøvennlig i absolutt forstand – med mindre den nye bebyggelsen kommer som erstatning for nedrevne, mer miljøbelastende bygninger. Miljøforbedringstiltak i eksisterende bygninger, f.eks. solpanel og solceller, bedre varmeisolering, installering av varmepumper osv., kan i større eller mindre grad kompensere for miljøvirkningene av at bygningsmassen øker, men vekst i bygningsmassen vil i seg selv ha en tendens til å øke miljøbelastningen.

Det leder oss over til spørsmålet om det overhodet kan sies å være forenlig med bærekraftig utvikling å øke bygningsmassen per innbygger i Norge og andre rike land.

Folketallsveksten, endringene i befolkningssammensetningen med stadig flere små husstander og sentraliseringen til de største byregionen tyder på at det blir behov for betydelig vekst i antall boliger og yrkesbygg i norske byer i årene framover. Noen befolkningsgrupper bor dessuten dårlig og trangt. Vi står derfor overfor en enorm dobbel utfordring på boligsektoren: Å sikre alle en boligstandard som tilfredsstiller grunnleggende velferdskrav, samtidig som boligforbruket og boligsektorens miljøbelastning bringes ned til et nivå som er miljømessig bærekraftig og globalt rettferdig. Hvis vi stiller begge disse kravene, er det opplagt at bygging av flere boliger i øvre halvdel av standard-skalaen utgjør et hovedproblem. Hvis boligforbruket per innbygger i Norge allerede er så høyt at det ikke bør vokse mer (noe jeg mener det er), kommer økning av boligstandarden for dem som allerede bor bra, i direkte konflikt med heving av boligstandarden for dem som bor dårligere.

Bygging av slike boliger som folk med over middels inntekt og formue har pleid å kjøpe de siste tiårene, medfører stort ressursforbruk og miljøbelastning. Det handler ikke bare om forbruket til rikinger som Røkke og Andresen, men om den sammenhengende tendensen til forbruksøkning (bortsett fra noen små dykk i krisetider) som den velutdannete middelklassen, selvstendige håndverkere mfl. står for – også innenfor boligsektoren. En hoveddrivkraft bak denne forbruksøkningen er kapitalismens veksttvang. Uten forbruksvekst får kapitalistene problemer med å få solgt varene, og profitten daler. Derfor fores vi med en massiv forbrukspropaganda gjennom reklame, tv-programmer og gjennom måten vi generelt snakker på. De herskende tanker er de herskendes tanker – i hvert fall i spørsmålet om vekst og forbruk.

Folk på venstresiden som har jobbet med boligpolitikk, har lenge vært opptatt av å sikre boligkvalitet bl.a. ved å stille krav om minstestandarder for golvareal, men hva med maksimumsgrenser for størrelsen på nybygde boliger? Gjennomsnittlig boligforbruk i Norge i dag (ca. 60 m2 per person) ligger blant de høyeste i verden og er allerede miljømessig sterkt problematisk. Det ville gi enorm global miljøbelastning hvis et slikt boligforbruk ble realisert i fattige land. Endringene i befolkningssammensetningen betyr samtidig at det neppe er eneboliger det trengs flere av i årene framover. Siden eneboligen er den mest ressurskrevende og miljøbelastende boligtypen (se foran), gir miljø- og solidaritetshensyn gode grunner til å reise en parole om å stoppe eneboligbyggingen i de største byområdene i Norge (f. eks. de kommunene de 10 største «tettstedene» ligger i). Noe av behovet for nybygging bør dessuten reduseres ved å gjennomføre oppdeling av de største luksusboligene, samt gjennom ordninger som stimulerer til etablering av bokollektiver.

Jeg er selvfølgelig klar over at verken maksimumsstørrelse på nye boliger, stopp i eneboligbyggingen i storbyområdene eller oppdeling av store luksusboliger er realistisk politikk i dagens nyliberale, kapitalistiske kontekst. Likevel er det slike tiltak som må til, sammen med tiltak for å skaffe gode boliger til dem som mangler bolig eller bor dårlig, hvis Norge skal sikre velferd på boligsektoren for alle og samtidig redusere miljøbelastningen ned mot et globalt bærekraftig nivå.

I en langsiktig strategi for bærekraftig byutvikling bør også spørsmålet om reduksjon av byarealet etter hvert komme på dagsordenen, særlig i byer der folketallet stagnerer eller går ned. Hvis den samlete bygningsmassen ikke skal vokse, bør bygging av nye, mer miljøeffektive bygninger kompenseres med avvikling av noen av de miljømessig mest uheldige bebyggelsene, f. eks. de mest bilavhengige eneboligområdene og næringsparkene. Dette kan samtidig gi mulighet for naturgjenopprettingsprosjekter og større sammenheng i de bynære naturområdene og kulturlandskapene. I en framtidig situasjon der det bevisst planlegges for negativ vekst i økonomien, kan det bli aktuelt å krympe bygningsmassen ved å rive større deler av de mest ressurskrevende og uheldig plasserte bebyggelsene. En slik beslutning om negativ vekst – en planlagt og villet reduksjon av forbruksnivå, arbeidstid og generell travelhet – ligger imidlertid langt utenfor dagsordenen i dagens samfunnssystem. Men hvis byene våre skal bli bærekraftige, er det kanskje nettopp dette som må til.

Arbeidet for å utvikle mer miljø- og menneskevennlige byer bør ikke begrenses til smartere bygnings- og byplanmessige løsninger for nybygging. Vi må også våge å løfte blikket og spørre hvilke behov som egentlig tilfredsstilles når det bygges stadig større boliger, butikker, kontorer, andre bygninger og veier. Og hvilke endringer som skal til for å oppnå bedre by i stedet for mer by.

Det siste reiser spørsmålet om en miljøprioritert byutvikling med lav eller ingen vekst i bygningsmassen overhodet er mulig innenfor et økonomisk system som ellers har vekst som hovedmantra. Boligsektoren, transportsektoren og bygg og anlegg står samlet for en stor del av den norske økonomien. Bortfall av vekst på disse områdene ville sannsynligvis forplante seg til andre sektorer og gi kraftig oppbremsing av den samlete økonomiske veksten. En politikk for å oppnå nullvekst eller negativ vekst i bygningsmasse og infrastruktur vil trolig bare være mulig hvis samfunnet ikke lenger har økonomisk vekst og kapitalakkumulasjon som overordnete mål. Særlig hvis slikt fravær av vekst ikke skal føre til drastisk dårligere boforhold for folk med lave eller middels inntekter.

En virkelig miljøvennlig og solidarisk – også i et globalt fordelingsperspektiv – byutvikling vil, slik jeg ser det, bare kunne la seg gjennomføre innenfor en eller annen form for øko-sosialistisk samfunn (se f. eks. http://climateandcapitalism.com/category/ecosocialism). Det langsiktige arbeidet for bærekraftig byutvikling bør stille opp en slik visjon. På kort sikt vil et realistisk mål for folk på venstresiden som engasjerer seg i byutviklingsspørsmål være å få gjennomført mest mulig av et program for økologisk modernisering av byene, og å kjempe fram sterkest mulig prioritering av lavinntektsgruppers og vanlige folks behov framfor luksusbehov. Det er i seg selv ingen liten oppgave.

Litteraturreferanser

• Beatley, T. (2000) Preserving biodiversity: Challenges for planners. Journal of the American Planning Association 66, s. 5–20.
• Dodson, J. & Sipe, N. (2008) Shocking the Suburbs: Urban Location, Homeownership and Oil Vulnerability in the Australian City. Housing Studies 23, s. 377-401
• European Environmental Agency (2006): Urban sprawl in Europe: The ignored challenge. EEA report No. 10/2006. København: European Environmental Agency.
• Friedan, B. (1963) The Feminine Mystique. New York: W.W. Norton and Company Inc.
• Gill, S. E.; Handley, J. F.; Ennos, A. R. & Pauleit, S. (2007) Adapting Cities for Climate Change: The Role of the Green Infrastructure. Built Environment 33, s. 115-133.
• Hjorthol, R. (1998): Hverdagslivets reiser. En analyse av kvinners og menns daglige reiser i Oslo. TØI rapport 391/1998. Oslo: Transportøkonomisk institutt.
• Litman, T. (2013) Generated Traffic and Induced Travel. Implications for Transport Planning. Victoria: Victoria Transport Policy Institute. http://www.vtpi.org/gentraf.pdf.
• Mason, T. P. W. (2012) The Chinese Danwei: Mediating Continuity and Change. London: University College London.
• Newman, P. W. G. & Kenworthy, J. R. (1999) Sustainability and Cities. Overcoming Automobile Dependence. Washington DC/Covelo, California: Island Press.
• Næss, P. (2001) Urban Planning and Sustainable Development. European Planning Studies 9(4), s. 503-524.
• Næss, P. (2008) Gender differences in the influences of urban structure on daily-life travel. I Priya, T. & Cresswell, T. (red.): Gendered Mobilities, s. 173-192. Aldershot: Ashgate.
• Næss, P. (2012) Urban form and travel behavior: experience from a Nordic context. Journal of Transport and Land Use 5(2), s. 21-45.
• Næss, P.; Næss, T. & Strand, A. (2011): Oslo’s farewell to urban sprawl. European Planning Studies, 19(1), s.113-139.
• Riksrevisjonen (2007) Riksrevisjonens undersøkelse av bærekraftig arealplanlegging og arealdisponering i Norge. Dokument nr. 3:11 (2006–2007). Oslo: Riksrevisjonen.
• Statistisk sentralbyrå (2014) Tabell: 04859: Areal og befolkning i tettsteder (T). Nedlastet 14.2.14 fra https:// www.ssb.no/statistikkbanken
• Von Weizsäcker, E. U. (1998) Factor Four: Doubling Wealth, Halving Resource Use: A Report to the Club of Rome. London: Earthscan.

I denne verden
er alt mulig.
I denne verden
er alt
snudd på hodet.
Språket er for
vrengt
når krig er
humanisme,
demokrati er
en patent
som skal spres
med hard hånd
til de som ikke vil
mens gribbene venter
på sitt bytte.
Hykleriet er blitt
sannhet.
Du har full frihet
til ikke å gjøre
noe.
Still ingen store
spørsmål, de vet
hva du skal
spørre om og har
svaret klart.
Å pleie ditt ego
er en dyd, du kan
til og med bli
rik av det.
Men: I denne verden
er alt mulig!
Når vi er trett
av løgnene og
de manges mange
spørsmål
blir et samlet
kor av Vi Vil! De få
skal tilhøre
historietimen.

Birger Thurn-Paulsen

Terje Samuelsen er bryggesjauer og 2. nestleder i Norsk Transportarbeiderforbund, tidligere leder av Norsk Havnearbeiderforening. Vegard Holm er tidligere transportarbeider og redaktør i Transportarbeideren

I begynnelsen av november i fjor startet Transportarbeiderforbundet boikotten av Risavika Terminal som lenge hadde nektet å inngå tariffavtale for losse- og laste-arbeid på terminalen. En måned seinere startet sympatistreik blant havnearbeiderne i Tromsø og Mosjøen. Havneoperatøren Nor Lines i Tromsø har svart med storstilt bruk av streikebrytere, mens havnedirektøren i byen har utestengt bryggesjauerne fra ISPS-området på kaia. Det omfattende streikebryteriet og havnesjefens aksjon med å stenge ute havnearbeiderne fratar dem streikeretten.

De siste åra er konfliktene i havnene skjerpa: NHO og bedriftene har nekta å inngå tariffavtaler mange steder, og satt fortrinnsretten til bryggesjauerne under press. Havnearbeiderne i flere havner har svart med aksjoner.

Frontene i havnekonflikten er tydelige. Makthaverne i havne-Norge skal nedkjempe havnearbeidernes fortrinnsrett til losse- og lastearbeidet på skip langs hele den lange kysten. Sjefene har startet klassekrigen. Havnearbeiderne har ikke annet valg enn å kjempe i mot. Å ha en tariffavtale er helt essensielt, men denne kampen handler om så mye mer.

Kampen om Risavika

Det er lenge siden Norsk Transportarbeiderfobund (NTF) krevde tariffavtale i Risavika Terminal (RT) ved Stavanger. Da bedriften, med støtte fra NHO, nektet å inngå avtale, varslet NTF boikott av bedriften. Boikottvarslet er behandlet både i Arbeidsretten og Tingretten etter at NHO stevnet NTF for ulovlig å ta boikottmiddelet i bruk. Begge rettsinstanser har slått fast at NTF har rett til å bruke boikott som kampmiddel i konflikten.

I november i fjor ble boikotten satt ut i livet, og i desember ble havnearbeiderne i Tromsø (se bilde) og Mosjøen tatt ut i sympatistreik for å øke presset på Risavika Terminal slik at tariffavtalen skulle komme på plass.

ILO-konvensjon 137

ILO-konvensjon 137 ble vedtatt i 1973, ratifisert av Norge i 1974, og trådte i kraft i 1975. Konvensjonen har som målsetting å skjerme og sikre havnearbeiderne en sikker og forutsigbar inntekt. For arbeidskjøperne er konvensjonen en rød klut, og må bort. For arbeiderklassen må den forsvares. Her er noe av det konvensjonen slår fast: Artikkel 1.1: Denne konvensjonen gjelder personer som til vanlig er disponible for arbeid som havnearbeidere og som er avhengig av dette arbeid som sin viktigste årlige inntekt. Artikkel 2.1: Det skal være vedkommende lands politikk å oppmuntre alle dem som berøres av dette til å skaffe havnearbeiderne fast eller regelmessig sysselsetting så langt det er mulig. Artikkel 3.2: Registrerte havnearbeidere skal ha fortrinnsrett ved tildeling av havnearbeid. Artikkel 3.3: Registrerte havnearbeidere plikter å være disponible for arbeid på den måte som nasjonal lovgivning eller praksis bestemmer. Artikkel 6: Hvert medlemsland skal sørge for at passende regler for sikkerhet, helse, velferd og yrkesopplæring blir gjort gjeldende for havnearbeidere.

Kampen for tariffavtale i Risavika Terminal er en helt ordinær tariffstrid, men det spesielle er at det på terminalen ikke er ansatte havnearbeidere. De er fast ansatt i et losse- og lastekontor som blir tilkalt når skip skal losses og lastes. Det er her viktig å understreke at dette losse- og lastekontoret ikke er et vikarbyrå (som noen sjefer forsøker å framstille det som) som leier ut arbeidskraft til hvem som helst, men kun til lossing og lasting av skip. Det er dette kontoret som har ansvar for utdanning og opplæring i havnearbeideryrket med alle de sikkerhetskurs og annet som trengs for en havnearbeider. Denne ordningen har lange tradisjoner i Norge, og er tariffestet gjennom avtale mellom NTF og NHO. ILO-konvensjon 137, som gir havnearbeiderne fortrinnsrett til å losse og laste skip, er også en del av tariffavtalene på norske havner. Mer om dette under.

Ledelsen ved Risavika Terminal ønsker ikke tariffavtale fordi lossinga og lastinga av skip vil bli for dyrt. De vil bruke sjøfolk til en billig penge (eller helst gratis) til denne jobben, dermed blir det mer penger til eierne og en bedret konkurransesituasjon i forhold til de andre havnene i nærheten.

Samtidig som Risavika Terminal i fire måneder har sagt at boikotten fra NTF ikke har fått økonomiske konsekvenser, har nå selskapet bedt om en redningspakke på 50 millioner kroner fra staten. I Stavanger Aftenblad 26. februar skylder direktøren på at selskapet taper i konkurransen med billig veitransport. En underlig påstand. I Risavika handteres skipene billigere enn i andre havner (i følge ledelsen der) enn i havner med «dyre» havnearbeidere med tariffavtale. Havner som Kristiansand og Oslo har hatt vekst i den samme perioden. Kanskje det hadde vært lurt av ledelsen ved Risavika Terminal å inngå tariffavtale – raskt.

Striden i Oslo havn

Konflikten i Oslo havn er annerledes. Her er tariffavtalen på plass, men arbeidskjøperne bryter den kontinuerlige. Tre eksempler:

1. Det økonomiske bidraget til tillitsvalgtarbeid er holdt tilbake over lang tid.
2. Når bruk av innleide arbeidere er mer enn 10 prosent, skal antallet fast ansatte økes, i følge avtale. På tross av økt bruk av innleide over lang tid er bemanninga på Oslo havn redusert.
3. På grunn av for få ansatte er andre satt til lossing og lasting, og fortrinnsretten bevisst undergravd av sjefene på havna.

«Trompeten i Oslo havn», blir han kalt, Bernt Stilluf Karlsen, styrelederen i Oslo havn KF. Det er han som har stått i fronten for alle angrepene på bryggesjauerne i Oslo i lang tid.

Målet for angrepene er å få bort den fortrinnsretten som de registrerte havnearbeiderne har til lossing og lasting av skip i norske havner. I Oslo har angrepene tatt mange former. Det startet med oppslagene i norske medier på våren i fjor da påstanden om at havnearbeiderne i Oslo hadde «verdens dyreste lunsj». Sjauergjengen på en båt skal være tre på grunn av produksjonen og sikkerheten. Derfor må lunsjen tas samtidig. Havnearbeiderne har foreslått tiltak for å gjøre det mulig med kontinuerlig produksjon, mens sjefene har avvist alle endringer. Men det har ikke hindret de usaklige angrepene på havnearbeiderne. Sannheten er åpenbart ikke så viktig, og kan ikke tas hensyn til når målet er å få bryggesjauerne bort fra havna. Og store deler av pressa hang seg velvillig på i klagesangen.

De mange bløffene fortsatte utover sommeren og høsten 2013. Stilluf Karlsen kunne fortelle at havnearbeiderne knapt var på jobben, og tjente svært godt. 605 000 kroner hadde de i gjennomsnitt i årslønn, og ikke jobba de mer enn 28,5 timer i uka. Denne bløffen ble også tatt som sannheten i deler av media i Norge, egne undersøkelser var ikke interessant. At dette er en bløff er lett å sjekke opp mot den tarifferte timelønna i 2012 som var på kr. 166,63. Havnearbeiderne har ikke lokale lønnsforhandlinger, så det er den faktiske timelønna i bransjen. Det førte til at denne yrkesgruppa fikk lavlønnstillegget ved mellomoppgjøret i fjor, fordi de lå under 90 prosent av industriarbeidernes gjennomsnittslønn. Stilluf Karlsen har ennå ikke dokumentert sin løgnaktige påstand om lønnsnivået til bryggesjauerne.

At havnearbeiderne tjener mer i årslønn enn tariffavtalen tilsier, har sin årsak i at de jobber til alle døgnets tider; og lørdag og søndag. Og sjølsagt har de tillegg for all ubekvem arbeidstid.

Planlagte angrep

I desember i fjor ble det avslørt et hemmelig dokument vedtatt i styret i Oslo havn ett år tidligere. Der kommer det fram at målet til ledelsen i havna var å fjerne tariffavtalen for losse- og lastearbeid, og få bort fortrinnsretten og havnearbeiderne. Her lå blant annet konkrete planer for hvordan myndighetene skal påvirkes, og hvordan skape vansker for bryggesjauerne. Det siste punktet er særlig interessant fordi det her lå konkrete planer om å redusere arbeidsmengden for havnearbeiderne og stoppe overtidsarbeidet. Provokasjoner mot bryggesjauerne var satt i system.

Da Bernt Stilluf Karlsen gikk ut i Dagens Næringsliv 28. november i fjor, og hevda det var gamle kommunister som sto bar striden i norske havner, falt mye på plass. Sjefene hadde ingen skrupler for å oppnå målene sine: Fagforeningsknusing og sosial dumping.

At det dreier seg om fagforenings-knusing og sosial dumping dokumenteres i et notat fra havnedirektøren til styret i Oslo havn i desember 2012. Havnedirektør Anne Sigrid Hamran skriver at sentrale parter som havnestyret, NHO og Dampskipsekspeditørenes forening (arbeidsgivere i Oslo havn) må utarbeide en felles strategi. Konklusjonen til havnedirektøren er at «gjeldende tariffavtaler og arbeidsordninger for bryggearbeiderne er et av de største problemene for kontinuerlig drift på terminalene i dag». Ikke underlig at notatet er unntatt offentliggjøring.

NHO og Bedriftsforbundet på banen

Arbeidskjøperne lar ingenting være uprøvd i striden i havne-Norge. NHO har stevnet Norge inn for ESA fordi de mener tariffavtalens bestemmelser om fortrinnsrett til havnearbeid er i strid med den frie etableringsrett i EØS-avtalen. NHO vil ha hjelp av EU for å få bort en tariffavtale de sjøl er part i, og som de seinest i 2012 fornyet med Transportarbeiderforbundet. I denne sammenhengen er det interessant å se at AP Møller (Mærsk) snart har enerett (eller de facto monopol) på lossing og lasting av konteinere i de nordiske store havnene som Gøteborg, Århus og København. Det samme kan skje etter at Oslo havn har utlyst anbud på havnevirksomheten i hovedstaden.

Bedriftsforbundet, der selskapet Holship i Drammen er med, har klaget Norge inn for Europarådets sosiale komite for å bryte med menneskerettene (NHO støtter). Bedriftsforbundet hevder at det er en forutsetning for å være havnearbeider at en samtidig er medlem i NTF, altså et såkalt «closed shop»-prinsipp i norske havner. Transportarbeiderforbundet organiserer i dag om lag 95 prosent i norske havner, noe som neppe kan være ulovlig. Bedriftsforbundet får imidlertid ikke støtte fra den norske regjeringsadvokaten som mener det ikke er dokumentert brudd på organisasjonsfriheten i norske havner.

Kampen er internasjonal

Havnearbeidere over hele verden kjenner seg igjen i angrepene på norske havnearbeidere. Derfor er kampen i norske havner internasjonal. Det ble bekreftet da havnearbeidere i Danmark, Sverige, England og Belgia stilte med sine fagforeningsfaner på demonstrasjonen for tariffavtale ved Risavika Terminal i november i fjor. At kampen er internasjonal ble også bekreftet da havnearbeidere over hele Europa stoppa arbeidet og solidariserte seg med oppsagte bryggesjauere i Lisboa i februar i år. Havnearbeiderne i Lisboa fikk jobben tilbake.

Havnearbeidere over hele verden kjenner seg igjen når kolleger blir angrepet i andre land enten det dreier seg om privatisering og konkurranseutsetting av havnene, om det er angrep på ILO-konvensjon 137 som sikrer fortrinnsrett til å losse og laste skip, eller om det handler om sosial dumping når skipsredere og meklere vil ha sjøfolk til å laste og losse båtene billig, eller helst gratis.

Kamper i Europa

Siden boikottaksjonen av Risavika Terminal startet 1. november 2013 har engasjementet rundt aksjonen internasjonalt vært enormt. Havnearbeiderne i Norge har fått sympatierklæringer fra alle verdensdeler, fra små som store forbund. Det som er gledelig, er at havnearbeidernes og sjøfolks fagforbund ser alvoret i situasjonen og støtter opp om de alvorlige og harde angrepene som ikke bare bryggesjauerne i Norge blir utsatt for, men også i Hellas, Spania og Portugal. Vi vet at dette bare er begynnelsen, det er allerede varslet angrep på havnearbeiderne i belgiske havner.

Det startet i Hellas hvor myndighetene solgte havna i Pireus til det statseide kinesiske selskapet Cosco. Statsansatte havnearbeidere ble arbeidsløse, og tvunget inn i nye arbeidskontrakter med lønns- og arbeidsordninger langt under det de hadde. Greske myndigheter har omgjort lovverket: Fra tidligere at fagforeninger ikke hadde begrensninger, til nå å måtte ha minimum 25 medlemmer for å få avtale. Hele strukturen i Pireus er endret slik at ingen operatører har mer enn 24 ansatte. Dette er et godt eksempel på fagforeningsknusing, satt ut i livet av den greske staten, og utført av Cosco.

Spania er anmeldt til EU-kommisjonen for brudd på de fire friheter i forbindelse med havnepoolene i spanske havner. Arbeidsgiverne vil ta fra spanske havnearbeidere de rettighetene de har bygd opp gjennom mer enn 100 års faglig kamp. Spanske myndigheter, som mener den nåværende modellen har fungert bra, må følge opp krav fra EU og pålegg fra Kommisjonen. Det skal også sies at myndighetene og fagforeningene i Spania jobber tett sammen i denne saken. Rettsaken er ikke kommet opp ennå, men utgangspunktet er ikke godt.

I september i fjor ble 47 portugisiske havnearbeidere i Lisboa utestengt fra jobben. De ble erstattet med streikebrytere. Et sterkt internasjonalt press, i tillegg til sympatiaksjoner i mange europeiske havner førte til at det nå i februar ble forhandlet fram en løsning som gjør at alle de 47 bryggesjauerne har fått jobben sin tilbake. Det skal også sørges for bedre arbeids- og utdanningsmuligheter. Det skal også forhandles fram en ny tariffavtale som skal være ferdig innen september. Dette er en stor og viktig seier som forteller at internasjonal solidaritet arbeidsfolk i mellom virker.

Må vinnes!

Havnearbeidernes kamp i Norge må vinnes her hjemme, akkurat som andre lands arbeidere må vinne sine kamper. Men nasjonal og internasjonal støtte og solidaritet er avgjørende for å holde ut litt lenger enn arbeidskjøperne og deres venner.

Sjøl om angrepene på havnearbeiderne i Norge er massive fra en samlet makt, har vi stor tro på at denne kampen kan vinnes. Men det krever styrke og standhaftighet hos de streikende, massiv sympati og støtte fra norsk fagbevegelse, og ikke minst en internasjonal støtte som får motkreftene våre til å tenke seg om.

Dette er en kamp arbeiderklassen i Norge ikke har råd til å tape! Havnearbeiderne viser vei, og resten av fagbevegelsen må stille opp!

Vidar Våde (født 1942) er snekker, fagforeningsmann og politisk aktivist, bosatt i Tyssedal. Var blant Rød Valgallianses første kommunestyrerepresentanter etter valget i 1975. Et verv han beholdt i 28 år. Ved kommunevalget i 1983 var Vaade RVs debattant i partilederdebatten.

«Illusjoner?»

Stille.
Bare sus
av bladløse trær.
Måkene seiler i vinden.
Svakt høres lyden
fra hjemkommet stær.
Finner seg hvile i linden.

Sjøen er lun
som et nyslått tun.
Ingen krusning å se.
Det lukter av fred.

To går til sjøen
Setter ut båten.
Fisk vil de få
vestenfor øyen.
Slik det har vært
etter måten.
Slik ønsker vi
at verden er.
Stille og rolig,
idyllisk.
Glede oss over
hjemkommet stær.

Men langt bort
i øst
høres duren.
Verden er jo i brann.

Folk kneler ned
foran muren,
håper at «Guden»
er sann.

Så løfter de øksa.
Mann mot mann
og kjemper
for nettopp «Han».

Trekke kort

Hvem skal
bære byrdene
de neste fire år?
Er det hyrdene,
eller det sorte får.
Blir det verre
når Knut Arild
trekker kort
om abort?
Med Siv og Erna
på samme madrass.
faller mye på plass?
Da hjelper det lite
lite å rømme.
Men du kan fortsatt drømme.

«Kjæresten» min

Tømmermannsblyant,
er et kjærlig ord.
Har laget mange streker
på uhøvla bord.
Er med når jeg reker
omkring som en fant.
Og er veldig godt vant.
Blir kvesset og spisset
så streken blir fin.

Disse ord er myntet
på «kjæresten» min.
Uten deg min kjære.
Ville jeg ikke være
en brukende snekker.
Når jeg trekker
deg fram fra min lomme,
kan jeg måle både
meter og tomme.

Forgjengelighet

Da motorsagen
blottet treets
ringer,
så jeg
livets
forgjengelighet.

De senere årene har flere debattanter på venstresida nærmest avskrevet arbeiderklassens revolusjonære potensiale. Guy Standing, for eksempel, har lansert teorien om det han kaller prekariatet, en klasse mennesker hvis arbeidshverdag er preget av usikkerhet, flyktighet og lønn ned mot eksistensminimum. Dette prekariatet, mener Standing, er den nye farlige klassen for borgerskapet etter at den klassiske arbeiderklassen i stor grad er avvæpnet gjennom å ha blitt inkorporert som en slags middelklasse. Forfatterduoen Michael Hardt og Toni Negri, på sin side, mener at kapitalen har utviklet seg til et imperium, og at det eksisterer et mangfold av motkrefter mot dette, der ikke arbeiderklassen har en særegen posisjon.

Ursula Huws er uenig i dette. Under kapitalismen, er verdiskapingen konsentrert i vareproduksjonen, der arbeideren skaper en større mengde verdi, en merverdi for kapitalisten, enn det som er nødvendig for å opprettholde arbeidskraften og utbetales i lønn. Dette utelukker imidlertid ikke eksistensen av andre former for arbeid. Marx skilte mellom produktivt og uproduktivt arbeid, der det produktive arbeidet var kjennetegnet ved produksjon av merverdi, mens arbeid som ikke skapte merverdi, var uproduktivt, sett fra kapitalens ståsted. Det er fremfor alt i det produktive arbeidet at arbeid og kapital møtes, og selv om det uproduktive arbeidet også er avledet av den dominerende produksjonsmåten, er det her potensialet for en avgjørende konfrontasjon ligger.

Huws nyanserer litt på dette, og skiller heller mellom produktivt og reproduktivt arbeid, blant annet for å understreke at også ikke-produktivt arbeid har en funksjon for kapitalismen. Hun tar også med seg den feministiske kritikken av det ulønnede arbeidet i hjemmet, som vi kjenner best fra Kjersti Ericssons forfatterskap, men som også var del av en stor diskusjon i Storbritannia på 70-tallet. Hun lanserer også en fjerde form for arbeid, produktivt ikke-lønnet arbeid, såkalt forbrukerarbeid, men samtidig holder hun fast på at det er vareproduksjonen, felt C i Tabell 1 i artikkelen, som utgjør selve knuten i det kapitalistiske systemet. Det er utgangspunktet for å forstå de andre formene for arbeid – offentlig administrasjon og tjenester, husarbeid og forbrukerarbeid. Det er, tross alt, i dette punktet at verdiene skapes og dermed lønnen som gjør det mulig for den enkelte å drive ulønnet arbeid, genereres.

Som individer utfører de aller fleste flere former for arbeid, men det er likevel en tendens, mener hun, at stadig mer av arbeidet ender opp i vareproduksjonen. Det digitale arbeidet, eller det immaterielle arbeidet som blant andre Hardt og Negri har kalt det, er ikke noe unntak her, selv om omfanget av dette arbeidet nok har blitt noe overdrevet i debatten. Så lenge arbeidet utføres for å skape merverdi for en kapitaleier, uavhengig av hvor i prosessen fra innovasjon til distribusjon det konkrete arbeidet utføres, er det vareproduksjon. Selv om det kanskje er innslag av grunnrente og handelskapital inne i bildet, er det verdiproduksjonen som gjør seg gjeldende dersom man faktisk undersøker de konkrete prosessene.

Derimot ser Huws en tendens til at vareproduksjonen de senere tiårene i større grad har presset seg inn i de andre formene for arbeid, og gjort det ulønnede arbeidet produktivt. Dette skjer også uavhengig av det digitale arbeidet, som for eksempel gjennom ordninger som arbeid for trygd, at private firmaer får arbeidskraften billigere enn om de måtte betalt tarifflønn. Imidlertid bidrar det digitale arbeidet, i følge Huws, til å styrke det ulønnede arbeidets produktive karakter, delvis ved at forbrukeren gjør mer av jobben selv uten at det kompenseres for det, som i nettbanken, eller ved at giganter som Google og Facebook gjennom sine lisensavtaler tilegner seg retten til folks ubetalte kreative arbeid.

Selv om det digitale arbeidet fortsatt er en relativt liten del av den samlede verdiskapningen, er dette endringer som styrker vareproduksjonen, og dermed motsetningen mellom arbeid og kapital, heller enn å svekke den i et samfunnsmessig perspektiv. I stedet for å fremstille teknologiske og/eller samfunnsorganisatoriske endringer som noe nytt, ser hun de ulike tendensene sitt forhold til produksjonen.

Huws’ artikkel forteller at det er i den vareproduserende arbeiderklassen den direkte konfrontasjonen mellom arbeid og kapital vil kunne finne sted. Man må derfor hele tiden vurdere utviklingen av og endringer i arbeidsdelingen, samt forholdet mellom klassene, på bakgrunn av hva som faktisk skjer inne i denne knuten.

Mathias Bismo

 

Å løyse opp knuten – levekår, arbeid og verdi – del 1

 

Lasse W. Fosshaug:
Over brua
Flamme forlag, 2013,136 s

Det er sjelden man tar en tilfeldig bok ut av hylla på biblioteket, og det viser seg å være den beste boka man har lest i år. Kan like gjerne slenge på i fjor også.

Debutanten Lasse W Fosshaug har skrevet en kort, spennede og lettlest roman. Boka fungerer på mange nivåer. Det er en enkel historie om å bli voksen, være ensom og i forhold. Men det er også en samfunnsmessig historie om møtet mellom norsk og øst-europeisk arbeiderklasse.

Vi skal femten år tilbake i tid. Til tettstedet Minnesund i Akershus, der Mjøsa renner ut i Vorma, og toget til større steder suser forbi. Jonas er ferdig med videregående, og opplever en ensom tilværelse i bygda da han blir igjen for å jobbe på saga, mens vennene og kjæresten Nina drar til Trondheim for å studere. Jonas møter Magda, en polsk jente som bor i ei kald brakke etter å ha mista jobben på en gård. De utvikler et vennskap, som blir utvikla til et forhold som ender med et brudd.

Kontrastene i boka er store. Jonas er en del av arbeiderklassen med relativt ordna forhold. Han har en sjef som bryr seg. Han jobber sammen med jordnære folk som røyker rullings og kødder med deg. Har du et problem så bryr de seg om hverandre. Men solidariteten mellom folk på saga står i sterk kontrast med den fremmedfientligheten de samme folka har ovenfor polakkene. De blir beskyldt for å være tyver, dårlige jordbærplukkere, for å drite i åkern og drive hor.

Fosshaug gir oss et troverdig bilde av arbeiderklassen på Minnesund på slutten av 90-tallet. Det er mange problemer blant folk. Det enkle svaret er å sparke nedover. Det å legge skylda på de andre. Jonas presenterer et annet svar. Det å begynne å se hverandre som mennesker og hjelpe hverandre. Da kommer det tydelig frem at ingen av oss er perfekte. At vi både oppfyller og motbeviser fordommene mot oss.

Jokke Fjeldstad

International Socialist Review

ISR er både et papirmagasin og en nettpublikasjon, og kommer med fire fyldige utgaver i året. Det står i en tradisjon som er kjent som «internasjonal sosialisme», og har til oppgave å utvikle sosialistisk teori og praksis både i USA og internasjonalt. Det siste nummeret (91) inneholder bl.a. grundige artikler om venstresidas utfordringer i Hellas og om kjønnsbasert vold i nyliberalismens tidsalder. Et særkjenne ved ISR er fyldige intervjuer, og det er herfra samtalen med Arundhati Roy i denne utgava av Rødt! kommer. I nr. 91 er det en lang og spennende samtale med aktivisten Victor Toro i forbindelse med 40-årsmarkeringa av imperialistkuppet i Chile. ISR har også ei rikholdig samling av spennende bokmeldinger.

Third World Network (TWN)

Dette er et av de aller viktigste nettstedene for aktuelle kommentarer og utredninger fra et anti-imperialistisk Sør-perspektiv, med basis både i organisasjoner og sentrale enkeltpersoner. Selv om mange Nord/Sørspørsmål dekkes, er det særlig vekt på handel/WTO, UNCTAD/FN-systemet, klima, jordbruk, bærekraftig utvikling, helse og jordbruk. Daglig oppdateres en nyhets- og kommentartjeneste som er organisert tematisk, i tillegges til at det legges ut enkeltstående rapporter og lengre analyser. TWN følger særlig nøye internasjonale klima- og handelsforhandlinger. Det er særlig grunn til å anbefale nettmagasinet Third World Resurgence, som kommer med seks utgaver i året, og som oftest er på rundt 60 sider og har et hovedtema.

LINKS – international journal of socialist renewal

Links er et australsk initiativ, og springer ut

fra et ønske om å formidle nyheter og analyser innenfor en marxistisk tradisjon, ikke minst med tanke på å utvikle en sosialisme som bryter med en stalinistisk tradisjon. Innenfor ei slik ramme er nettstedet åpent for ulike synspunkter. Det er ikke først og fremst et teoretisk tidsskrift, men et møtested for formidling av aktivisme og politisk kamp omkring i verden. I de siste månedene har det f.eks. vært mange artikler med et forsvar for «bolivarismen» i Venezuala og kritisk gjennomgang av høyresida i Ukraina. Det gjengis også intervjuer og taler, bl.a. fra Syriza-lederen Alexis Tsripas og en appell til europeiske sosialister fra Bolivias visepresident. En søsterpublikasjon er ukemagasinet Green Left Weekly (www.greenleft.org.au).

Utviklingsfondet

Hjemmesida til Utviklingsfondet, en norsk utviklings-, miljø- og solidaritetsorganisasjon med mange samarbeidspartnere i Sør, har mye stoff å by på om sult, matsuverenitet, biologisk mangfold, handel, bærekraftig forvaltning av naturressurser utvikling og klimaendringer i Sør. Utviklingsfondet deltar i flere norske og internasjonale nettverk med brodd mot nyliberalisme og urettferdig handel. Det legges også ut større rapporter og utredninger, slik som Superbonden. Morgendagens helt. Utviklingsfondets sultrapport 2013. Kommentarer legges også ut på Utviklingsbloggen.

Tore Linné Eriksen

Ronny Kjelsberg er høgskolelektor ved Avdeling for Teknologi ved Høgskolen i Sør-Trøndelag og underviser bl.a. i vitenskapelig metode. Han er fylkestingsrepresentant for Rødt i Sør-Trøndelag.

Det er selvsagt ikke så enkelt. I en tid hvor alle politikere vil selge «et godt samfunn for alle grupper» og sjelden står åpent fram og jobber for en bestemt samfunnsgruppe, blir det troverdigheten i politikernes påstander og virkelighetsbeskrivelser som i økende grad bestemmer folks preferanser, heller enn tilhørighet til ulike klasser og grupper.

Det tilslører dermed skillet mellom vitenskap og politikk når politikere forsøker å selge sine egne verdensbilder, heller enn bare å skissere ulike mål. Hvordan verden faktisk ser ut, er i høyeste grad et vitenskapelig spørsmål.

Vitenskap som samfunnsendrende sannhetssøken

Vitenskap begås av mennesker, med alle sine feil og mangler, og da blir den aldri perfekt. Forskning vil kunne la seg påvirke av forutinntatthet blant de som utøver den, og av en rekke mer og mindre kjente psykologiske mekanismer hos mennesker. Den kjente fysikeren Richard Feynman sa

Det første prinsippet [i vitenskap] er at du ikke må narre deg selv – og du er den enkleste personen å narre.¹

Det som skiller vitenskap fra ikke-vitenskapelige former for sannhetssøken (synsing, anekdoter, etc.), er likevel at den har utviklet et systematisk rammeverk for å minimere nettopp disse store feilkildene. Selv om vitenskapen langt fra er perfekt, er den altså en mye sikrere kilde til kunnskap enn alle alternativer, som vil være befengt med alle vitenskapens feilkilder, men en hel rekke andre i tillegg.

Men vitenskapens tradisjonelt sterke stilling på den politiske venstresida handler også om at den har en frigjørende kraft.

En metodikk for sannhetssøken som nettopp fjerner individuelle og samfunnsmessige fordommer og biaser, vil kunne skjære igjennom det rådende ideologiske hegemoniet, og dermed åpne opp for samfunnsendring.

Den polsk-britiske sosiologen Stanislav Andreski utdyper dette poenget i boken Social Sciences as Sorcery, hvor han kritiserer tendenser til pseudovitenskap i samfunns-fagene:²

Så lenge autoritet inngir ærefrykt, forsterker forvirring og absurditet konservative tendenser i samfunnet. For det første, fordi klar og logisk tenkning fører til en akkumulering av kunnskap (her er fremgangen til naturvitenskapene det beste eksempelet), og denne veksten av kunnskap før eller senere undergraver den tradisjonelle ordenen. Forvirret tenkning, på den annen side, fører ikke til noe spesielt sted, og man kan hengi seg til det på ubestemt tid uten å skape noen påvirkning på verden.

Politiske konspirasjoner mot vitenskapen

Det skjer jevnlig at interessene til mennesker, bedrifter og organisasjoner med makt og penger blir utfordret av vitenskapelig kunnskap. Opp gjennom historien (og fortsatt i dag), ser vi derfor også at vitenskapelig kunnskap blir motarbeidet i en del konservative og liberalistiske politiske miljøer.

En amerikansk studie fra 2012 viser at tilliten til vitenskap blant konservative har falt drastisk de siste årene.³ Det er vanskelig å se dette urelatert til det massive arbeidet konservative politikere, tenketanker (og en del enkeltforskere) har gjort for å nettopp undergrave tilliten til vitenskap de siste årene, særlig på klimafeltet.

Naomi Oreskes og Eric Conway beskriver i boken Merchants of Doubt hvordan konservativ-liberalistiske miljøer som The Heartland Institute med hjelp av små grupper svært konservative forskere som Fred Singer i flere tiår har jobbet aktivt for å spre mistillit om den vitenskapelige konsensus på områder fra tobakksskader til globale klimaendringer. Årsaken er klar:

Grunnprinsippet for laissez-faire, at «frie markeder bringer tilbud og etterspørsel i likevekt og dermed sikre best mulig fordeling av ressurser,» er et aksiom som viser seg ikke å være sant. Prisene kan bli skjøvet bort fra sin «ideelle likevekt» i lange perioder av gangen, som en hvilken som helst amerikaner påvirket av den pågående boligmarkedkollapsen kan bevitne.⁴

Kunnskapen om globale klimaendringer utfordrer en grunnide blant de ivrigste liberalistene. Den viser behovet for at fellesskapet griper inn (fortrinnsvis demokratisk) i individers økonomiske aktivitet.

Men det er selvsagt ikke bare klimaendringer som skaper denne type eksternaliteter, som gjør at fellesskapets behov kommer i konflikt med individers profittønske. Alle typer miljøutslipp som vil skape individuelle, lokale eller globale helseskader vil kreve former for regulering.

Men det er ikke bare på miljø- og helseområdet at forskningen bryter med høyresidens verdensbilde. Den klassiske liberalistiske økonomiske modellen, bygger som kjent på det såkalte «homo oeconomicus». Et bilde av mennesket som et økonomiskrasjonelt vesen som har perfekt informasjon som det gjør rasjonelle, økonomisk egennyttige valg på bakgrunn av. Selv om dette er en forenklet modell, viser det seg at den heller ikke som det fungerer spesielt godt.

Selv om verden har gått videre siden 1800-tallet, er nemlig homo oeconomicus fortsatt en sentral premissleverandør for mye av den faktiske organiseringen av økonomien og arbeidslivet. Økonomisk belønning og straff er institusjonalisert som styringsverktøy i norsk offentlig sektor, og NHO har foreslått resultatlønn for lærere.

Men hva sier forskningen? Den er ganske entydig: Resultatlønn gir en dårligere kvalitet på arbeidet. Selv om mennesker jobber fordi de får lønn, drives mange i det daglige arbeidet av en indre motivasjon, hvor jobben – oppgaven som skal løses – er et mål i seg selv. Når man innfører resultatlønn, tar belønningen over som mål og dreper den indre motivasjonen.⁵

Forskning viser også at ledere med høye lønninger demotiverer andre ansatte til å yte for bedriften. Egoisme som drivkraft fungerer dårlig når mennesker skal jobbe sammen.⁶ Små sosiale ulikheter i arbeidslivet gjør dermed at bedre arbeid vil bli gjort.

Et sentralt argument i høyresidens retorikk for å akseptere sosiale ulikheter er at folk som jobber hardt, må få uttelling for dette – et rettferdighetsargument. Sosiale ulikheter er ikke populært i befolkningen, men at man skal ha betalt for hardt arbeid, er nok en retorikk som mange på tross av dette vil stille seg bak.

Leonard Mlodinow, beskriver i boka The Drunkards Walk hvordan forskning på økonomi viser at hvem som lykkes i økonomien eller ikke styres av innsats og dyktighet, men nettopp av tilfeldigheter. For eksempel er det liten sammenheng mellom den tidligere avkastningen fra ulike aksjefond og den framtidige avkastningen. Dyktigheten til de ulike aksjemeglerne eller gruppene av meglere har altså liten betydning. Tilfeldighetene rår.⁷

Vi hyller de rikes dyktighet, og legger skylden for de fattiges fattigdom på dem selv (se f.eks. på hetsen mot romfolket). Vi gjør feil. Når hvem som lykkes og hvem som mislykkes i stor grad styres av tilfeldigheter, kan man ikke rettferdiggjøre store økonomiske ulikheter i et samfunn.

Et siste område hvor forskningen bryter tvert med høyresidens tradisjonelle verdensbilde, er nettopp forskning på sosiale ulikheter. Når det gjelder å gjøre denne forskningen kjent var nok utgivelsen av Richard Wilkinson og Kate Picketts bok The Spirit Level viktig. De samler mange års forskning som dokumenterer at for land over et visst velstandsnivå er små sosiale ulikheter viktigere enn absolutt rikdom for en rekke samfunnsmessige forhold som har med folks livskvalitet å gjøre. Alt fra helserelaterte forhold som barnedødlighet, levealder og en lang rekke samfunnsforhold som kriminalitet, sosial mobilitet og barn og unges levekår.

Dette slår selvsagt beina under høyresidens tradisjonelle strategi for vekst og fordeling: trickle down, enkelt forklart av et sitat etter husken fra Erna Solberg i en TV-debatt for noen valgkamper siden (da Høyre fremdeles var litt mer ærlige som «kalkulatorpartiet», og før slagordet ble endret fra «Mer igjen for pengene», til «Mennesker, ikke milliarder»): «Det har ikke noe å si om forskjellene øker, så lenge de fattige også blir rikere». Men det er altså feil. Forskningen på feltet sier kontant: Det har noe å si. Det er svært negativt for samfunnet når forskjellene øker.

Dette er nok årsaken til at forskningen i The Spirit Level har blitt kraftig angrepet. Det kom fort både «motbøker», rapporter og krasse angrep i massemedia, særlig fra høyreorienterte miljøer i USA.

Dette gjorde at forfatterne på sitt nettsted, i tillegg til svar på kritikken, kom med følgende kommentar⁸:

Nesten all forskningen som er presentert og syntetisert i The Spirit Level er blitt fagfellevurdert, og boken har fullstendige referanser til dette. For å skille mellom velbegrunnet kritikk og ubekreftede påstander gjort for politiske formål, bør den fremtidige debatten foregå i fagfellevurderte publikasjoner.

Kritikken som kom mot boken, kom altså i stor grad ikke i vitenskapelig form, men fra lignende miljøer og på lignende måter som kritikken Oreskes og Conway avslører i sin bok: En ideologisk basert pseudovitenskapelig desinformasjonskampanje.

Pseudovitenskap på venstresida?

Som vi har sett, bryter vitenskapen med sentrale postulater for høyresida, her gjerne forstått som tilhengere av «nyklassisk» økonomisk teori. Men hva med venstresida? Finnes det krefter og pseudovitenskapelige miljøer som forsøker å få innpass på venstresida? Svaret på det må nok være ja.

Pseudovitenskapelige miljøer som forsøker å få innpass på venstresida, finner man nemlig i en del av de såkalte «alternative » miljøene. Selv om de fleste kanskje ikke tenker på healing, engler, og aurafotografering som noe som hører venstresida til (heldigvis), finnes det deler av miljøet som har fått innpass i enkelte venstresidekretser. Kanskje først og fremst i Miljøpartiet De Grønne, men dessverre ikke bare der.

En ting som forskningen også har vist oss, er nemlig at vi mennesker har mye lettere for å tro på en påstand de vil tro på – en påstand som passer med det verdensbildet vi allerede har⁹. Fortellinger om den modige lille mann som holdes nede av mektige kapitalkrefter, kan dermed finne klangbunn hos mange på venstresida.

Det kan i verste fall lede en inn i konspirasjonsteorier om mektige nettverk,¹⁰ eller til å støtte fortellinger om storkapitalister i «Big Pharma» som selger skadelige medisiner til intetanende pasienter, når det finnes gode «naturlige» behandlingsformer.

Den pseudovitenskapelige framgangsmåten er gjerne å framstille vitenskapsfolk hvis standpunkter har blitt diskreditert i fagmiljøene, som offer for en større eller mindre konspirasjon. Dette er en tankegang man skal være svært forsiktig med å begi seg inn på, noe en bokomtale i Rødt! nr 4A 2013 demonstrerer.

I en positiv og ukritisk omtale av Trond Skaftnesmos bok Folkefiender – Om sannhetens pris og vitenskapens sjel, males nemlig et bilde av Andrew Wakefield (vaksiner), Olle Johansson (stråling) og Árpád Pusztai (GMO) som nettopp slike martyrer (eller «folkefiender» for å bruke bokas eget begrep) som blir motarbeidet av «bestemte politiske og kommersielle maktstrukturer som har invadert vitenskapen og iført seg dens klær».

Problemet til Skaftnesmo er at påstandene til de tre er blitt motvist, ikke av konspirasjoner, men av helt ordinær forskning.¹¹ I Wakefields tilfelle er det også dokumentert at han fikset dataene i sin opprinnelige artikkel om sammenhengen mellom MMRvaksine og autisme, og artikkelen er senere trukket tilbake av tidsskriftet (The Lancet)¹², og Wakefield har mistet sin legeautorisasjon¹³.

Hva angår de påståtte farene fra wi-fi og mobilstråling, har heller ikke dette noen vitenskapelig støtte. En del medieoppmerksomhet har det derimot blitt av den såkalte «Bioinitiativrapporten», men den er ikke en fagfellevurdert publikasjon (noe som er et minimumskrav for vitenskapelige arbeider).

Blindtester av såkalt «el-sensitive» mennesker viser også at de ikke reagerer på elektromagnetiske felt de ikke vet er der.¹⁴ Det betyr ikke at disse pasientene ikke har reelle plager, men det betyr at årsaken til disse plagene ikke er elektromagnetiske felt. At enkeltforskere, som Olle Johansson, tviholder på denne forklaringsmodellen på tross av god vitenskapelig dokumentasjon på det motsatte, kan dessverre bidra til å hindre eller utsette at en korrekt diagnose blir stilt, og at den reelle årsaken til plagene ikke blir avdekket.

Det kan være gode grunner for at folk på venstresida er skeptiske til bruk av genmodifiserte organismer (GMO) i matproduksjon. Den viktigste er kanskje at store bedrifter har skaffet seg patent på genetisk materiale, slik at fattige småbønder i utviklingsland (og andre bønder selvsagt) kommer i et økonomisk avhengighetsforhold, og ikke kan benytte den tradisjonelle måten med å bruke eget såkorn. På sitt verste blir dette til en moderne leilendingskontrakt.

Dette betyr likevel ikke at man bør ta alle påstander om farene med GMO for god fisk. Påstanden om at det er helseskadelig å spise genmodifiserte organismer, er en slik påstand som mangler dokumentasjon. Beviset som ofte framlegges for dette, er en enkeltstudie av Árpád Pusztai fra The Lancet.

Studien er blitt kraftig kritisert. Blant annet kan vi i oversiktsartikkelen, Genetically modified plants and human health¹⁵, lese at

studien har feil i mange aspekter av sin design, gjennomføring og analyse ’[…]’ ingen konklusjoner bør trekkes fra den’: for eksempel har forfatterne brukt for få rotter per testgruppe til å utlede meningsfulle, statistisk signifikante data.

En oversikt over forskningsstatusen på GMO som matvarer på forskjellige dyreslag viser at vi ikke har noen indikasjon på helseskade. ¹⁶ Et av grunnprinsippene til forskning er at forsøk skal være replikerbare. Dvs. at andre forskere skal kunne finne fram til de samme resultatene som deg, når de gjør de samme undersøkelsene. Her har Pusztai åpenbart feilet.

Det er altså ingen vitenskapelig støtte for at verken Wakefield, Johannsson eller Pusztai er «folkefiender» i Skaftnesmos forstand. De er tilhører rett og slett en minoritet i forskningsmiljøene, som mangler vitenskapelig dekning for påstandene sine. I den grad karrierene deres har lidd nød av denne aktiviteten er det rett og slett på bakgrunn av svakt faglig arbeid, eller rett og slett svindel.

Radikalere kan ofte ha en tendens til å heie på «underdogen», og innimellom i vitenskapen skjer det jo at det plutselig viser seg at et mindretallssyn er det korrekte. Det er likevel viktig å huske at dette er de sjeldne unntakene. De fleste som står i små mindretallsposisjoner i ulike fagfelt tar rett og slett bare feil.¹⁷

Konklusjonen blir igjen at man må være forsiktig med å tro på påstander bare fordi de passer med ens egne opprinnelige oppfatninger om verden, og at man ikke bare kan støtte seg til vitenskapen når det passer, og neglisjere den ellers. Selv om jeg mener deler av den politiske høyresida har større og mer grunnleggende problemer med vitenskapelig kunnskap, må venstresida passe seg for ikke å bli nyttige idioter for alternative underdogs med tvilsomme agendaer.

1. Richard P. Feynman, Cargo Cult Science, Tale på Caltec i 1974, gjengitt i Richard P. Feynman, Surley You’re Joking Mr. Feynman!, W W Norton, 1985.
2. Stanislav Andreski,Social Sciences as Sorcery, Andre Deutsch Ltd, 1972.
3. Gordon Gauchat, Politicization of Science in the Public Sphere, American Sociological Review 77(2) 167–187, på nett på http://www.asanet.org/images/journals/docs/pdf/asr/Apr12ASRFeature.pdf (Studien peker forøvrig på at «moderate» har konsistent liten tillit til vitenskap, noe som igjen kan indikere at tendensen til å tro på oppfatninger som bryter med vitenskapelig kunnskap kan være relativt løsrevet fra politisk ståsted, selv om hvilke pseudovitenskapelige oppfatninger man evt. måtte tro på naturlig nok kan ha en sammenheng med politisk ståsted.)
4. For ordens skyld kan en slik påstand om uvitenskapelighet også rettes mot enkelte grener innen marxistisk tenking, som f.eks. den mekanistiske tidlige sovjetiske tolkningen av Marx teorier om samfunnsutviklingen som bl.a. kom til uttrykk i Bukharins «Populær lærebok i sosiologi», og særlig i stalinismen som f.eks. på ideologisk grunnlag fornektet Darwins evolusjonsteori til fordel for Lysenkos Lamarcisme.
5. For en grundig populærvitenskapelig oppsummering av mye av denne forskningen, som igjen har referanser til et utall originalartikler, se Daniel Pink, Drive
6. Ukeavisen ledelse 10.5.2013, http://web.retriever-info.com/services/archive.html?method=displayDocument&documentId=05503020130510C26AB1D74AFB6CF70D7704570CEE48E7&serviceId=2&articleType=relatedArticle
7. Leonard Mlodinow, The Drunkards Walk, 2008, s 209-210
8. http://www.equalitytrust.org.uk/resources/authors-respond-questions-about-spirit-levels-analysis
9. For mer om de ulike psykologiske særegenhetene vi mennesker har og som kan rote oss ut på vidåtta i en del situasjoner, se f.eks. Stephen Novella, 2012, Our Deceptive Mind, The Great Courses, http://www.thegreatcourses.com/tgc/courses/course_detail.aspx?cid=9344
10. Nettverk av pengesterke mennesker finnes selvsagt, men først og fremst i styrerommene i store finansinstitusjoner, heller enn i Illumniati-ordenen. En vitenskapelig gjennomgang av maktkonsentrasjon, kan du finne i Vitali, Glattfelder og Battiston, The network of global corporate control, http://arxiv.org/PS_cache/arxiv/pdf/1107/1107.5728v2.pdf med en populærvitenskapelig framstilling i New Scientist, http://www.newscientist.com/article/mg21228354.500-revealed–the-capitalist-network-that-runs-the-world.html
11. Hva angår sammenhengen mellom vaksiner og autisme, ble det etter Wakefields artikkel fra 1998 gjennomført flere store epidemiologiske studier, bl.a. av US National Academy of Sciences, UK National Health Service, og Cochrane. Ingen fant noen sammenheng.
12. “our investigation, confirmed by evidence presented to the General Medical Council (GMC), reveals that: In most of the 12 cases, the children’s ailments as described in The Lancet were different from their hospital and GP records” http://www.thesundaytimes.co.uk/sto/public/news/article148992.ece
13. Her kan man også bemerke at Wakefields fall fra nåde knappest kan tilskrives britiske myndigheters aversjon mot det alternative, all den tid f.eks. homøopatiske medisiner med dokumentert ingen klinisk effekt fortsatt dekkes av NHS.
14. Se f.eks. Gunnhild Oftedal, El-overfølsomhet – utredning om årsaker og mulige tiltak og behandlingsopplegg, tilgjengelig fra http://www.nrpa.no/elektromagnetiske-felt/el-overfolsomhet. På s. 10 kommer konklusjonen av en gjennomgang av tilgjengelig forskning: «kontrollerte og dobbelt blindt gjennomførte forsøk [gir ikke] støtte for at helseplager som el-overfølsomme opplever, kan forklares med lavfrekvente elektromagnetiske felt».
15. J R Soc Med. 2008 June 1; 101(6): 290–298. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC2408621/
16. Food and Chemical Toxicology, Volume 46, Supplement 1, March 2008, Pages S2–S70, http://www.sciencedirect.com/science/article/pii/S0278691508000884
17. Mange er kanskje kjent med følgende sitat fra filosofen Arthur Schopenhauer: «Alle sannheter gjennomgår tre stadier; Først blir de latterliggjort. Deretter blir de voldsomt motarbeidet. Til slutt blir de akseptert som helt innlysende». Tatt ut av sin sammenheng blir dette ofte brukt nærmest  som et argument for å vise at man har rett, rett og slett fordi man utgjør et lite mindretall.

Knut Kjeldstadli er professor i moderne historie ved Universitetet i Oslo og professor II ved Universitetet i Bergen. Har særlig vært opptatt av arbeiderbevegelsen, arbeidsliv og teknologi. Er medredaktør for Norsk innvandringshistorie (2003).

Ingrid Baltzersen har en mastergrad i midtøstenstudier, studert arabisk og er med i redaksjonen til Tidsskriftet Rødt!.

Det har gått over fem år sidan boka blei gitt ut. Korleis synst du innvandringsdebatten har utvikla seg?

På ein måte er det større nyansering og større realisme mellom ulike grupper. Viss du går tilbake ein tjue års tid, så var det ofte sånn at dei som var positive hadde ei paternalistisk haldning. Dei meinte ikkje at dei som kom var slemme, men at det var synd på dei. Dette var ei positiv, men samtidig nedlatande haldning. No er det større realisme, ein veit meir og kjenner meir til kvarandre. Ein kan også utveksla både positive og kritiske synspunkt på eit meir reelt grunnlag, det oppfattar eg som eit framskritt.

Både den aggressive motstanden og paternalismen er fjernt frå verkelegheita. Men på ei anna side synst eg det er tendensar til polarisering som skremmer, at miljø på begge sider ser seg indirekte tent med å bygga kvarandre opp. Det eg tenkjer på, er sterke innvandringsmotstandarar på den eine sida og folk med stor avstand til fleirtalskulturen i Noreg på den andre sida som gjensidig profitterer på å understreka skilnadane.

På plussida kan ein sjå at det har kome mange fleire stemmer av innvandrere, ikkje minst blant yngre kvinner. Det finst no eit større rollesett og fleire måtar å kunna vera på. Alt frå Hadia Tadjik til Bushra Ishaq til Sara Azmeh Rasmussen. Dei er innbyrdes forskjellige, men gir eit meir nyansert totalbilde.

Kva tenkjer du om forholdet mellom klasse og etnisitet i Europa etter den økonomiske krisa?

Det er ein samansett problematikk. Ein kan på den eine sida analytisk tenkja om lønnsarbeidarklassa at det ikkje er tilfeldig kven som hamnar i dei lågaste sjikta i denne klassen. Det er kvinner, ungdommar og innvandrarar. Det er ein samanheng mellom klassedanninga og etnisitet.

Det andre er kva som skal vera basis for organisering, kva skal vera politisk plattform. Viss det berre skal vera etnisitet og kultur, så understrekar ein forskjellane. Det løyser ikkje problemet om einskap, det er eit behov for å stå saman, behov for fagforeiningar. Viss ein utelukkande tenkjer på religion eller kultur, så vil dette fellesskapet svekkast. Men viss ein ikkje tar inn det kulturelle, så vil ein ikkje bli nøytral, det vil vera ein modell henta frå fleirtalet. Fleirtalet sin kultur blir ein sjølvsagt norm, for ting som ikkje er så sjølvsagt. Det kjem folk frå andre land med anna fagforeiningserfaring som det kan vera grunn til å lytta til.

Utfordringa for fagrørsla og partia på venstresida er å klara å finna ein form der ein står saman om den politiske diskursen når det gjeld klasse, sosiale krav og miljøpolitikk, men kor det er rom for ulike kulturar. Det er veldig utfordrande, eg hugsar til dømes då eg starta å arbeida i dette feltet, og folk spurte om – korleis står det til med din mor, din far, din søster og din bror?, og eg tenkte: Kan du ikkje koma til poenget, kvifor går du som katten rundt grauten? Mens den andre tenkte – herregud, for ein uhøflig nordmann, som berre går rett på!

Den gamle kulturelle arrogansen som har loge i europearane, også i europeisk fagrørsle, må ein setta på prøve. Det er ein problematisk arv i arbeidarrørsla der ein ser på Europa som avantgarden, som det øverste trinnet i sivilisasjonen, og då også den europeiske fagrørsla som modellgivande for alle andre. Det har Vesten heldt på med, før til dømes som CIA-forsøk på å kontrollera fagrørsle i Latin-Amerika. Men dette synet ligg også til grunn når ein forsøker å eksportera den nordiske modellen utan å spør om kva dei sosiale og politiske føresetnadane er. Viss ein skal eksportera ein korporativ samarbeidsmodell til ein stad dei har ei svak fagrørsle, vil det vera å legga til rette for kontroll og knebling.

Er det mogleg med fredeleg sameksistens med minoritetane etter den økonomiske krisa?

Det er jo klart at ei krise med massearbeidsløyse sånn som det er no, med drastisk reduserte levekår, vil kalla fram eit ønske om forklaringar og løysingar. Det vil då vera ein kamp om forklaringane, og kamp om løysingane. Det er ingen tvil om at den type fortolking som seier at dette er utlendingane si skuld, den får meir grobotn i krisetider. Det eine er at innvandring og minoritetar blir ei universalforklaring som er greitt å gripa til, det andre er at det er eit element av sanning i det.

Viss du har ein by med tretti tusen arbeidslause, og så kjem det ti tusen innvandrarar dit, så vil det jo vera førti tusen arbeidslause. Ein vil stilla svakare i kamp om rettar viss det er massearbeidsløyse. Men det vil avhenga av kven som vinn fortolkinga. Ein kan også sei at det ikkje er utlendingane si skuld, at det for to år sidan var det boom-tid, og at dei utlendingane som då kom ikkje har skapa krise. Ein kan sei at det har med fall i fortenesten i kapitalismen, med leiting etter investeringsutgongar og nedkutting av utgifter. Det er mange kriseteoriar, men ein må komma med ei anna forklaring på kvifor det kjem massearbeidsløyse, og i dette ligg det også å hindra at det er minoritetane som blir skyteskiver.

Se på haldningar i norsk fagrørsle. Bygningsarbeidarane i Oslo laga slagordet om at dei ikkje er ei fagforeining av norske bygningsarbeidarar, men for bygningsarbeidarar i Noreg. Det var ein lang prosess fram til det, men under finanskrisa i 2008–2009 var haldninga så innarbeida hos medlemmane, at dei klarte å halda på den innstillinga gjennom heile krisa. Det kunne ha kome ein situasjon der ein fekk andre fortolkingar og aggresjon mot polske arbeidarar, men det skjedde ikkje. Det å komma opp med ei fortolking av krisa som ser kapitalen som årsak, og med ein kampplan for viktige krav, og å aktivt søka samarbeid, og trekka med seg folk i politisk arbeid, det må vera svaret.

Evnar norsk fagrørsle å trekka innvandrarar med?

Det byrjar å koma ei viss erkjenning, men det er framleis langt å gå. Der ein har stor organiseringsgrad klarer ein å nå ut, på store stabile arbeidsplassar. Der det er små arbeidsplassar, personlege eigarar og stor gjennomtrekk, så klarer ein det ikkje. Det same gjeld for norske arbeidstakarar. Så det å få folk til å bli organiserte er ikkje umogleg. Men det heng framleis å få folk til å bli tillitsvalde, til å komma ut av varaplassane og fylla rollene på linje med fleirtalsnorske. Det ser ein på LO-kongessen og på forbundslandsmøta. Dei fleste utlendingane frå LO sentralt vaskar kontora til LO. Sist LO-kongress blei det vedteke at LO skulle laga eit senter for innvandrarar og migrantar, også papirlause migrantar. Dette har dei ikkje realisert enno, men det peikar på eit større engasjement ovanfor denne gruppa. Men det er lang veg å gå.

Ein del trekk gjer det vanskeligare no. I dei store stabile firmaa og dei store vikarbyråa i byggebransjen er også utlendingane organiserte. Men i mindre firma, der ein tar med seg arbeidarar til Noreg i berre eit par månadar, så er det nesten umogleg å organisera dei når dei er her så kort. Viss det blir meir og meir av det, og mindre og mindre av arbeidsplassane som skapa «standardarbeidaren », altså ein mann på heiltid, nesten heile livet, med tariffavtale, med relativt god inntekt og høg grad av jobbtryggleik, så vil det bli ei større utfordring å organisera folk. Det vil kanskje krevja andre formar for organisering enn det me tradisjonelt har vore vant til.

Ein ide som kan vera kontroversiell, er at ein får medlemsskap i fagrørsla, med andre ord LO. Dette medlemsskapet kan du ta med deg når du sluttar i restaurantjobben der du var medlem i Fellesforbundet i Hotell og restaurant-foreininga, og ta med deg når du får jobb som hjelpemann på bil eller kortidsjobb på ein arbeidsplass. Du er organisert, og får hjelp og rettar. Med veksten i disse sjikta må ein også starta å tenkja på om fagrørsla til dømes skal organisera arbeidslause. Det hadde ein i eksempel på i Noreg i mellomkrigstida med foreiningar for arbeidslause. I andre land har ein gjort det valet også no. Delvis ut frå ei erkjenning om at det som skjer meg i dag, kan skje deg i morgon. Men det gjeld også det at viss ein ikkje får med arbeidslause så vil presset på dei som står svakast i arbeidslivet frå før, bli endå sterkare.

Blandinga av innvandring og endringa i organiseringa av kapitalismen, oppbrotet frå standardarbeidaren og masseproduksjon, stabilitet og statleg regulering må provosera fram ein diskusjon om ein skal supplera eller legga om på nokre punkt korleis fagrørsla blir driven.

Michael A. Lebowitz er professor emeritus i økonomi ved Simon Fraser Universitetet i Vancouver, Canada. Han har skrevet Beyond Capital (Palgrave Macmillan), Build It Now (Sosialisme skapes ikke i himmelen, norsk utgave Rødt!) og The Socialist Alternative, de to siste utgitt av Monthly Review Press.

Denne teksten er forordet til den kommende iranske utgivelsen av boka Beyond Capital, og er hentet fra Monthly Review, nr. 1, 2012. Oversatt av Birger Thurn-Paulsen.

Hva gjør arbeiderklassen til et revolusjonært subjekt? Det handler ikke om hegeliansk mystisisme – at den er en universell klasse eller den vulgære kopien av den absolutte ånd. Arbeiderklassen er heller ikke et revolusjonært subjekt på grunn av sin fysiske plassering, det vil si at den er plassert i en posisjon som gjør det mulig å stoppe hjula i industrien. Fra det sublime til det grovkornede – dette er utvilsomt forklaringer som ikke overbeviser særlig mange. Det finnes selvfølgelig de som hadde bedre forklaringer på hvorfor arbeiderklassen var revolusjonær, men som nå sier at arbeiderklassens tid har kommet og gått. Enkelte legger for eksempel vekt på at kapitalen en gang i tiden medførte konsentrasjon av arbeiderne, noe som førte til at de kunne samle seg og organisere seg for kamp. I dag, derimot, har kapitalen desentralisert arbeiderne og får dem til å slåss seg i mellom slik at det hindrer felles kamp. En gang hadde arbeiderklassen bare sine lenker å miste, men nå er den absorbert av kapitalismen, er en fange av forbruket, og forbruksvarene eier og oppsluker den.

De som hevder at arbeiderklassen ikke er et revolusjonært subjekt fordi kapitalismen har forandret den, avslører at de ikke forstår marxismens abc. Arbeiderklassen gjør seg selv til et revolusjonært subjekt gjennom sine kamper – den forandrer seg selv. Det var det Marx alltid hevdet. Hans tanker om «revolusjonær praksis» innebærer forandring, både av de ytre betingelsene og av seg selv. Arbeiderklassen forandrer seg selv gjennom kamp. Den gjør seg selv i stand til å skape den nye verden. Men hvorfor slåss arbeidere? Det som ligger under alle kamper arbeidere fører, er det Marx kalte «arbeideres eget behov for utvikling». Vi vet at Marx forstod at lønnskamp i seg selv ikke er tilstrekkelig. Men han anerkjente at det å la være å engasjere seg i det, ville gjøre arbeidere «apatiske, tankeløse og mer eller mindre velfødde instrumenter for produksjon ». Marx argumenterte med at fravær av kamp ville gjøre arbeiderne til en «nedbrutt, viljesvak, utslitt og motstandsløs masse». Kamp er en prosess i produksjonen. Det fører til en annerledes arbeider, en arbeider som former seg selv til å utvikle sin kapasitet, til å bli mer selvsikker, til å bli mer og mer i stand til å organisere og forene kreftene. Men hvorfor skulle vi tro at dette begrenser seg til lønnskamp? Hver eneste kamp der folk fremmer sine krav, hver eneste kamp som handler om sosial rettferdighet, hver eneste kamp som handler om å finne sitt potensial og fremme sitt behov for selvutvikling, bygger opp kapasiteten til de som deltar.

Disse kampene leder oss fram til å stå opp mot kapitalen. Hvorfor? Fordi kapitalen er det hinderet som står mellom oss og vår egen utvikling. Det er slik fordi kapitalen har slukt fruktene av all sivilisasjon, den eier alle produktene både av det sosiale hodet og den sosiale hånd, og den vender produktene våre og produktene til arbeiderne mot oss – utelukkende av én eneste grunn, og det er egen gevinst, egen profitt. Hvis vi skal tilfredsstille behovene våre, hvis vi skal bli i stand til å utvikle potensialet vårt, må vi kjempe mot kapitalen, og i selve den kampen må vi det arbeidende folket – gjøre oss til revolusjonære subjekter. Men hvem er vi? Hva er denne arbeiderklassen som er det revolusjonære subjektet? Du vil ikke finne svaret i Kapitalen hos Marx. Den handler ikke om arbeiderklassen – i den grad den gjør det, dreier det seg om arbeiderklassen som objekt. Det Kapitalen forklarer, er kapitalens karakter, dens mål og dynamikk. Men den forteller oss bare om arbeiderklassen i sammenheng med kapitalens behandling av arbeiderklassen. Og siden den ikke behandler arbeiderklassen som subjekt, går den heller ikke nærmere inn på måtene kapitalen kjemper mot dette subjektet. Derfor må vi leite andre steder hos Marx for å finne hva han sier om hvordan kapitalistklassen opprettholder sin makt ved splitt og hersk metoder (særlig irske og engelske arbeidere). Selv om Marx tydelig beskrev at «kapitalens nåtidige makt bygger på» at det skapes nye behov for arbeiderne, finnes det ikke noe sted hvor han gikk grundigere inn på dette spørsmålet.

Følgelig kan vi ikke finne svar på det avgjørende spørsmålet om karakteren til tidens arbeiderklasse ved å leite i bøker. Det må vi finne selv. Hva er ikke-kapital i dag? Hvem er avskåret fra produksjonsmidlene og må forholde seg til kapitalen som ydmyk søker for å opprettholde livet? Vi kan med sikkerhet si at det ikke bare er de som selger sin arbeidskraft til kapitalen, men også de som ikke en gang er i stand til å selge arbeidskraften sin – ikke bare de som blir utnyttet, men også de ekskluderte. Og det inkluderer de som finnes i den enorme arméen av reservearbeidskraft, og som må følge kapitalens sirkulasjon og er tvunget til å bære all risiko selv. Med andre ord de som kjemper for å overleve i den uformelle sektoren. Det stemmer nok ikke helt overrens med det stereotype bildet av arbeiderklassen som den mannlige industriarbeideren, men den stereotypien har uansett vært feil bestandig.

Vi må helt klart begynne med å anerkjenne den mangesidige og sammensatte karakteren til arbeiderklassen. Som Marx godt visste, gjør motsetningene innen arbeiderklassen det mulig for kapitalen å fortsette og herske. Men Marx visste også at vi bygger enhet gjennom den prosessen som ligger i kampene. Vi kan bygge den enheten ved å anerkjenne behovet for vår egen utvikling og se det som vårt felles mål, og ved å anerkjenne at «den frie utviklingen for den enkelte er betingelsen for den frie utviklingen for alle». Kapitalen har vært vinneren i den ideologiske kampen ved å overbevise oss om at det ikke finnes noe alternativ, og de som forkaster tanken om at arbeiderklassen er et revolusjonært subjekt, forsterker det budskapet. Vi kan imidlertid gå inn i kampen om idéene ved å legge vekt på retten vår til egenutvikling. Som Marx og Engels visste, så gjelder det for arbeiderne at denne «appellen om hva som er deres rett bare er en måte som kan forme dem som de, som en revolusjonær, forent masse». Vi har en verden å vinne – den verden vi bygger hver eneste dag.

 

Arild Borgen er lærer og medlem av Rødt Bergen.

Danmark, 2013:

Arbeidsgiversiden krever at lærene kapitulerer i lønnsforhandlingene. Bort med sentrale avtaler og fagforeningenes innflytelse, mer undervisning og mer kontroll. Lærerne godtar det selvsagt ikke. Men arbeidsgiversiden har ett ess i ermet. De har gjort en avtale på bakrommet med den sosialdemokratiske regjeringen. Da lærerne ikke ga etter for lockouten deres, fremmet regjeringen en lov som ga arbeidskjøpersiden alt de ønsket. Regjeringen fikk også støtte fra de borgerlige partiene. De eneste som stemte mot, var Enhedslisten (tilsvarende Rødt) og Liberal Alliance (tilsvarende Venstre). Lærernes forhandlingsrett og «den nordiske modell» for å løse arbeidskonflikter ble satt til side. Kommunene fulgte opp med å kreve mer undervisning, selv om danske lærere har undervist stadig flere timer de senere år. Arbeidskjøpersidens vilje til konflikt må også sees i sammenheng med den planlagte skolereformen, som innebærer flere timer. Med knusingen av lærernes fagforeninger og de sentrale avtalene, kan en få gjennomført reformen langt rimeligere.

Norge, vinteren 2014:

Kommunenes Sentralforbund (KS), arbeidskjøpersidens representant i forhold til lærerne, er på offensiven. De har lenge ønsket å få vekk de sentrale avtalene som regulerer arbeidstid og setter begrensninger på styringsretten i skolen. Kommunene merker at økonomien blir stadig trangere, og ser etter nye muligheter for å kutte. Etter at kravene til klassestørrelse ble opphevet, er de nåværende avtalene den største begrensingen i deres muligheter til å kutte i skolebudsjettene. Dette har de ønsket i mange år, og med seier for deres søsterorganisasjon i Danmark øyner de nye muligheter. De anser nok også at den nye regjeringen med Høyre og Fremskrittspartiet gir dem politisk ryggdekning.

Tre ønsker

KS har tre ønsker som henger nøye sammen. ¹ Fagforeningsknusing er metoden. Ønskene er uttalte, og tatt fra KS sin egen hjemmeside.

1. Det første er mer kontroll. Lærerne skal bindes til skolen, slik at de kan tillegges  nye oppgaver. Det betyr også mindre tid til å forberede og rette. Som KS selv skriver:

KS mener at dersom lærernes arbeidstid i større grad utføres på arbeidsplassen, vil de kunne være tilgjengelige for kollegaer, for foresatte, for PP-tjenesten og andre samarbeidsinstanser og for skoleledelsen. Men særlig vil de bruke mer tid på elevene, blant annet til leksehjelp og oppfølging av elever for å forhindre frafall, spesielt på ungdomstrinnet og videregående opplæring.

Det er flere logiske pussigheter ved dette forslaget. La oss ta dette med elevene først. De er ikke ofte ikke på skolen etter klokka 1400, så hvorfor binde lærerens arbeidstid til 1600? Og hvis lærerne skal ha økt kontakt med elevenes foreldre, bør vel det skje etter 1600, så lenge de fleste foreldrene jobber til da?

2. KS sitt andre krav er å strekke lærernes år til opptil 45 uker, slik at lærerne vil jobbe 37,5 timer per uke i stedet for nåværende 43,5 timer per uke. Men da må lærerne også gå hjem presis 1600 og ikke jobbe på kvelden eller i helgene, noe som vil utløse overtidsbetaling. Det henger ikke på grep, hvis en samtidig ønsker at lærerne skal ha mer kontakt med foreldrene. Det oppdaget også danske skoleledere, etter deres totale seier. Da danske lærere fikk påtvunget den nåværende loven, ble også arbeidstiden bundet til normalarbeidsdagen 8 til 16. Mange av de danske lærerne vil derfor selvsagt nekte å arbeide etter klokka 16, noe som går ut over foreldremøter, framføring av forestillinger, kontakt med foreldre osv. Så argumentasjonen henger ikke sammen.

Men å strekke skoleåret for lærerne løser et annet problem for KS, nemlig etterutdanning. Både nåværende og tidligere regjeringer tror at mer etterutdanning vil løse mange av skolens problemer, og presser kommunene til å tilby etterutdanning. Men KS ønsker ikke å lønne vikarer, mens lærerne studerer. Med et lengre skoleår vil det bli noen uker i begynnelsen og slutten av skoleåret som kan avsettes til etterutdanning, da elevene ikke er tilstede. I virkeligheten vil det ikke tilbys noen tunge studier (disse tar tid), kun korte kurs og innleide foredragsholdere.

3. KS tredje krav er fjerning av «leseplikten ». Begrepet er kanskje ukjent for de fleste utenfor skolesektoren. Men leseplikten regulerer hvor mye en lærer skal undervise. Det gir også rett til egen tid til å forberede undervisning og rette prøver og innleverte oppgaver. KS begrunner dette hensyn til lærernes velferd og rettferdigheten mellom lærerne. For er det ikke urettferdig at en lærer med en klasse på 10 skal få like mye tid, som en som har en vanskelig klasse med 30 elever? Det har KS åpenbart helt rett i. Men med tanke på at lærerne som i dag har vanskelege, store klasser, stort sett aldri får hjelp av skolens ledelse, er dette i beste fall et vikarierende argument fra KS sin side. Etter kommentarene på Facebookgruppa «Arbeidstidsforhandlingene», der striden med KS diskuteres heftig av mange lærere, er jeg absolutt ikke alene om å ha null tiltro til KS sin plutselige omsorg for lærerne.

De tre KS-kravene om bunden tid, utvidelsen av arbeidsåret og fjerning av leseplikten vil gjøre det mulig for kommunene å gi lærerne flere arbeidsoppgaver, mer makt til ledelsen, gratis etterutdanning og ikke minst (ved fjerningen av leseplikten) mer undervisning per lærer. Det blir til sammen store innsparingsmuligheter. Der ligger også motivasjonen til de sulteforede kommunene, representert ved KS. Lærernes fagorganisasjoner har stilt spørsmålstegn ved om KS har støtte blant kommuner og fylkeskommuner for sin krig mot lærerne. KS dekker seg med en undersøkelse utført av Rambøll, og støtte fra rådmenn og ordførere. Men saken har i svært få tilfeller vært politisk behandlet. Lærerne mobiliserer nå, og utfordrer både de enkelte politiske partiene og kommune- og fylkesstyrer. Ett eksempel er Vågan, der flertallet i kommunestyret vedtok en kritisk uttalelse mot KS planer. De eneste som stemte til støtte for KS, var Høyre og Fremskrittspartiet2.

Når de sentrale avtalene er borte, er også fagforeningens innflytelse borte. Enten det er Utdanningsforbundet, Lektorlaget eller Skolenes Landsforbund. Og med svekkede fagforeninger ligger veien åpen for å skvise enda noen dråper ut av sitronen, og spare enda litt mer for kommuner og fylkeskommuner.

Hvis KS får det som de vil, vil nok også andre på arbeidskjøpersida merke seg muligheten. Det har LO merket seg. Mette Nord, leder i Fagforbundet (LO) rykket ut med klar støtte til lærerne og kommenterte:

… striden er et tegn på en generell samfunnstrend der arbeidsgiverne og politiske myndigheter ønsker å få mer styringsrett over når de ansatte skal jobbe, uten å måtte forholde seg til fagbevegelsen.³

Det er på tide at arbeidere, enten i privat eller offentlig sektor, står sammen mot arbeidskjøpersida. Det kan fort komme flere angrep.

Noter:

1.  http://ks.no/tema/Arbeidsgiver/Lov-og-avtaleverk/Skoleog-barnehage/Ikke-enighet-i-forhandlingene-om-larernesarbeidstid/, hentet 15.3.2014.
2. Rødts grunngiving for forslaget mot KS i Vågan kommunestyre: http://www.lofotposten.no/lokale_nyheter/ article7216568.ece, hentet 15.3.2014.
3. http://www.nrk.no/norge/lo-stotter-laererne-1.11556928, hentet 15.3.2014.

 

Ebba Wergeland er lege og spesialist i arbeidsmedisin.Hun har blant annet skrevet Arbeidsmiljøloven, sykefraværet og sekstimersdagen, Verneombudet (sammen med Paul norberg) og sekstimersdagen – den neste store velferdsreformen? (sammen med Magnhild Folkvord).

Norske trygdeforskere har bekymret seg over mangelen på oppmerksomhet om trygdereformer. Trygdeforskerne Ann- Helén Bay og Aksel Hatland skriver.

Med tanke på hvor viktig trygdene er for folks levekår og livsutfoldelse, er det forbausende lite interesse for dem i media.¹

Videre:

Fraværet av oppmerksomhet om trygden i det offentlige rom nører opp under en oppfatning om at trygd er vanskelig, og følgelig et felt som må overlates til en håndfull eksperter å forvalte og diskutere. Dermed står feltet i fare for å unndras demokratisk kontroll. Politikken abdiserer.

Og de fortsetter:

For selv om det er tekniske aspekter ved tryg- dene, som det kan være vanskelig å trenge igjennom, hviler ordningene på rettferdighets- prinsipper som de fleste av oss har et forhold til, og som vi navigerer etter både i hverdags- livet og når vi tar stilling til politiske spørsmål.

La oss ta trygdeforskerne på ordet, og spørre hvilke rettferdighetsprinsipper pensjonsreformen hviler på.

Privat eller offentlig ansvar?

Hva vi mener om trygd og pensjon, avhen- ger av hva vi mener om slikt som skaper behov for trygd: sykdom, arbeidsløshet, fattigdom. De som mener at livets ulykker i hovedsak skyldes ansvarsløshet, umoral og usunn livsstil, tenker gjerne også at dette må være hver enkelts private ansvar. Som man reder, så ligger man, og man er sin egen lykkes smed. Som den unge Anne Siri Koksrud fra Venstre og Civita sa til Aftenposten (8.8.2011):

Hvis vi ønsker et samfunn hvor færrest mulig er klienter av staten, må vi bygge opp en for- ståelse av at ens livssituasjon er et resultat av egne valg.

De fleste av oss erfarer før eller senere at det ikke er mulig å velge seg helt bort fra dårlige tider og behov for trygd. Vi ser at det er nødvendig og rettferdig å la felles- skapet dele ansvaret med den enkelte, ved gjensidige ordninger basert på solidaritet. Dette har vært en nokså tverrpolitisk sann- het i norsk sosialpolitikk i mange år. I 1977 sto for eksempel Høyre og Arbeiderpartiet sammen om å forsvare den nye sykelønns- ordningen uten karensdager. Høyres tidligere leder Jo Benkow forklarte at det ikke burde være noen egenrisiko for den sykmeldte:

… i det vi hele tiden må forutsette at sykdoms- fravær skyldes sykdom, og når sykdom inn- treffer, skal man ikke ha noen økonomiske belastninger.

Sykdom var ikke noe man valgte, derfor burde sykelønna dekke hele inntektstapet.  

Pensjonsreformen bygger derimot på at avgangsalderen fra arbeidslivet er et privat valg og ansvar. Lavere årlig alderspensjon hvis du går av tidlig, skal få deg til å «velge» et langt yrkesliv. Dessuten skal hvert nytt årskull få kutt i pensjonen hvis de ikke «velger» å forlenge yrkeslivet sitt i takt med den levealdersøkningen som forventes i befolkningen. Klasseforskjeller i levealder og arbeids- forhold skaper tapere og vinnere med en slik ordning. Det er ditt valg og derfor ditt ansvar, sier hjernene bak pensjonsreformen.

Skatt eller innskudd, solidaritet eller forsikring?

I 1844 foreslo en kommisjon med amtmann Aall som formann «tvungen livrente-forsikring for de mindre bemidlede» for å hindre «den sterke stigning i fattigutgiftene og den skadelige innflytelse som den offentlige fattigunderstøttelse fører med sig i flere henseender». De fattige skulle tvinges til å spare for å forsørge seg i sin alderdom. Amtmannens kommisjon fikk ingen tilslutning. Men tenkningen var typisk for hans klasse. Et arbeids- reglement fra 1872 sier det samme:

Det anbefales at hver Ansat foretager Opsparing for at sikre sig mot Sygdomsfravær og for at forebygge Alderdommen, saaledes at de ikke bliver en Byrde for Samfundet.

De «mindre bemidledes» sykdom og alderdom er deres eget ansvar. De må ikke belaste samfunnet, det vil si amtmann Aall og hans klassefeller.

På Arbeiderforeningenes landsmøte i Kristiania 1851 ble det foreslått «opprettelse av arbeiderpensjonsinnretninger» med pensjon for alle lønnsarbeidere og tjeneste-folk fra 55 års alderen. Utgiftene skulle bæres av arbeidsgiverne. Forslaget ble oversendt Stortinget og forkastet der. På arbeider-møtet i Kristiansand i 1885 foreslo Chr. Holtermann Knudsen følgende resolusjon:

Det er Statens (hele samfundets) plikt å sørge for å dra human omsorg for alle gamle og arbeidsudyktige samfundsmedlemmer. Der må opprettes en alderdomsforsørgelsesinnretning for alle ubemidlede av og ved Staten.

Menneskenes tilværelse i samfunnet bestemmer tenkningen deres. For amtmann Aall og hans klassefeller var de fattige gamle er «en byrde for samfunnet» som måtte tvinges til å spare og klare seg selv. Arbeiderforeningene mente det var arbeidsgivernes ansvar å forsørge dem etter at de var oppbrukt som arbeidskraft. Ettersom arbeiderbevegelsen begynte å se seg selv som samfunnsaktør på linje med amtmann Aalls klasse, kom kravet om offentlig ansvar for «alderdomsforsørgelsen».

Sociallovkomiteen av 1935 beskriver hvordan de to klasseperspektivene ga to systemer for organisering av «alderdomsforsørgelsen ».² På den ene siden «skattesystemet» der «hvert års utgifter til alderspensjoner dekkes gjennem de for hver termin pålagte almindelige skatter,» og at «pensjonsretten og pensjonenes størrelse er helt uavhengig av om den pensjonsberettigede har ydet noen form av innbetalinger til trygden». På den andre siden «innskuddssystemet» der

enhver person i den arbeidsdyktige alder (fra han blir voksen til omkring pensjonsalderen) hvert år skal innbetale til trygden et bestemt beløp, som skal legges op til fond, og at pensjonen på grunnlag av forsikringsmatematiske beregninger fastsettes til det beløp som svarer til den enkeltes innbetalte innskudd med renter, og med tillegg av den «arv» som vil falle på ham på grunn av dødsfall før pensjonsalderen innen hans årsklasse. Prinsippet er altså at hver person ved tvungen sparing på denne måten skal sikre sin alderspensjon.

Vår første Lov om alderstrygd fra 1936 ble et kompromiss, en kombinasjon av skatt og innskudd. Men solidaritetsaspektet ved skattefinansieringen var viktig, skriver sosialhistorikeren Anne-Lise Seip. De skilte mellom ordninger «der den enkelte alene har rettigheter i henhold til det de har innbetalt, og en ordning som tar sikte på at alle samfundsborgere så vidt mulig skal nyte godt av samfundets fremskritt som de alle har bidratt eller bidrar til.»² «Det var altså samfunnets bæreevne, ikke egen innsats som skulle avspeiles i pensjonen,» skriver Seip.³

Folketrygdlovens pensjonsordning fra 1967 kombinerte også begge systemer. Grunnpensjon, særtillegg og forsørgertillegg fulgte prinsipper om sosial utjevning og solidaritet, mens ordningen med tilleggspensjoner fulgte forsikringsprinsipper med sterk sammenheng mellom innbetalt beløp og pensjonens størrelse. Ifølge jussprofessor og trygderettsekspert Asbjørn Kjønstad gikk utviklingen etter 1967 faktisk lenger bort fra forsikringsmodellen, slik at alderspensjonsordningen i Folketrygden etter hvert fikk en sterkere sosial profil. Den enkeltes inntektsnivå i yrkesaktiv alder fikk redusert betydning for pensjonsnivået.⁴

Pensjonsreformen var en politisk helomvending. Valget mellom skatt eller forsikring ble knapt nevnt. Forsikringsmodellen ble ganske enkelt proklamert som den mest rettferdige, med «tettere og klarere sammenheng mellom livslønn og pensjon», stikk i strid med oppfatningen i 1936 og 1967. Nå skulle alle års inntekt telle («alleårsregelen»), ikke bare de tjue beste som før («besteårsregelen »). Dermed vil forskjellene øke mellom dem som har et langt yrkesliv med fulltids jobb og dem som har hatt deltidsjobber eller avbrudd på grunn av arbeidsløshet eller helseproblemer. Rettferdig?

Bare noen ganske få pekte på at vi kunne beholdt den gamle alderspensjonen ved å bruke «skattesystemet» og en moderat skatteøkning i takt med den generelle inntektsøkningen:

Kommisjonens prognoser (for offentlig sparebehov) er imidlertid omstridt. Flere har påpekt at den underkommuniserer at inntektene kommer til å stige framover, og at veksten i inntekter også gjør det mulig å øke skatten til et nivå som er nødvendig for å beholde dagens pensjonssystem.⁵

Pensjonsreformen sier at pensjonene skal underreguleres i forhold til lønnsveksten. Det er en innstramning i forhold til full lønnsregulering som har vært målsettingen de senere årene (1, s.216). Også tidligere er pensjonene midlertidig blitt underregulert for å spare penger. Nå blir underregulering en permanent ordning som over tid vil gi økende forskjeller i levestandard mellom alderspensjonister og yrkesaktive.

Dermed forlates prinsippet fra folketrygdloven av 1966 om at pensjonistene fullt ut skulle bli delaktige i den alminnelige velferdsøkningen i samfunnet,

skriver Kjønstad (4, s.96). Rettferdig?

Atferdsstyring eller fullverdige levekår

Gjennom trygdenes historie konkurrerer en klasses behov for forsørgelse med en annen klasses behov for kontroll av «arbeidskraften». Etter hvert som arbeiderklassen fikk politisk makt kom forsørgelsesaspektet sterkere inn i trygdepolitikken. Den som utformer trygd for sine egne, vil være opptatt av at nivået svarer til behovet og at stønaden gis uten å stigmatiserer mottakeren. Slike hensyn sto tverrpolitisk ganske sterkt i norsk sosialpolitikk etter krigen. På 1990-tallet kom det et klimaskifte som trygdeforsker Aksel Hatland beskrev slik:

I den politiske debatten står spørsmål om udekkede behov, om fordeling og utjevning, mindre sentralt. Til gjengjeld er man blitt mer opptatt av hvordan ordningene virker inn på folks atferd.⁶

Norsk sosialpolitikk påvirkes av det som skjer ellers i Europa. I sentrale sosialpolitiske dokumenter fra EU er trygd og pensjon helt siden 1980-tallet blitt omtalt som «produksjonsfaktorer» som kan stimulere økonomien hvis de blir mer arbeidsgivervennlige. ⁷ Det blir sagt at regjeringene må utnytte incentiv-strukturen i ordningene bedre, altså muligheten til å styre med «pisk og gulrot». Samfunnsforsker Nanna Kildal har gjengitt og kommentert budskapet slik (min oversettelse):

Folks velferd er åpenbart ikke så viktig for EU eller OECD, den er bare viktig når den tjener EUs og OECDs overordnede mål om økonomisk vekst.⁷

Klasseforskjeller i avgangsalder og livslengde

Figur 1: Andel sysselsatt i prosent 55–66 år. Kilde: SSB 2012

I Norge faller yrkesdeltakelsen bratt fra 60 års alder (Figur 1). Deltidsjobb blir vanligere enn blant de yngre (15 % av mennene og 52 % av kvinnene 55–66 år). Flertallet er ute av arbeidslivet før 67 års alder. Er det valgfriheten som rår? Figur 2 viser at det er store forskjeller, avhengig av hva slags arbeid folk har. I aldersgruppen 55–66 år er halvparten av de ufaglærte som noen gang har vært i arbeid, ute av arbeidslivet. De fleste har uføretrygd. I akademiske yrker er bare 10–15 % ute av arbeid.

Figur 2

Figur 2: Ikke i arbeid, 55–66 år (% av alle med yrkeserfaring) (LKU 2006/NOA)

I 1936 var de klar over at ulike yrker trenger ulik pensjonsalder. Noen få grupper, som skogsarbeidere og fiskere, fikk særaldersgrenser. Men i stedet for flere særaldersgrenser kom uførepensjonen som kunne frita folk for arbeidsplikten før alderspensjonen. Fra 1973 ga også «alderssvekkelse» rett til uføretrygd etter 64 år. Uførepensjonen ble kompensasjon for inntektsbortfall, uavhengig av årsaken til at man var havnet utenfor arbeidsmarkedet. «Det var søkerens livsforhold, ikke årsakene til dem, som nå skulle telle,» skriver Seip (3, s.197).

Klimaskiftet på 90-tallet førte til innstramninger i uføretrygden, uten at problemet med behov for særaldersgrenser var løst. AFP-avtalen som LO forhandlet fram, ble en løsning for dem som hadde tariffavtale. De kunne gå av før 67 år uten å måtte passere det stadig trangere nåløyet til uførepensjon.

Hva vil skje med helsa for dem som ikke lenger har råd til førtidspensjon eller har tjent nok til å gå av? Så langt har ingen evaluert helseeffektene av pensjonsreformen. Men pensjonering og helse er studert andre steder, blant annet i en undersøkelse av nesten 15000 arbeidere ved det nasjonale franske gass- og elektrisitetsverket.⁸ De fleste hadde lovfestet pensjonsalder ved 55 år, og 98 % ble alderspensjonister før 60 år. Det var langt flere som oppga dårlig helse før pensjon enn etterpå. Gevinsten av pensjonering var størst for dem med de dårligste arbeidsforholdene. Disse hadde også den raskeste forverringen av helsa i årene før pensjon. Etter pensjon var langt færre plaget av fysisk og mental trøtthet og depresjon. Her var gevinsten størst for dem med kroniske sykdommer.⁹ Forskerne konkluderer med at arbeidsforholdene for eldre arbeidstakere må legges om hvis man vil at de skal stå lenger i arbeid. Det har pensjonsreformen overhodet ikke tatt hensyn til.

Hvordan var det mulig?

Den store bøygen for dem som ville ha pensjonsreformen igjennom, var å få fagbevegelsen til å avvikle AFP-ordningen bare noen få år etter at den kom på plass. De lyktes med å overtale fagforeningene i privat sektor, men i offentlig sektor fikk de nei. Derfor har noen forskere kalt reformen «et ufullendt mirakel». Nå er presset enormt for å få offentlig sektor til allikevel å oppgi sin gode AFP-ordning med tidligpensjon.

Hvordan var det mulig å få tilslutning til en reform som går på tvers av våre vanlige oppfatninger om rettferdighet? Forskere som evaluerer reformen har allerede pekt på noen forklaringer. Reformprosessen var så oppstykket at det var vanskelig å få oversikt over konsekvensene. Det var dessuten flittig bruk av det en forsker kaller «kreativ uklarhet». Det ble for eksempel i Stortingsforliket i 2005 gitt inntrykk av at AFP-ordningen – som innbar førtidspensjon uten kutt i alderspensjonen – skulle videreføres. Det ble reklamert med valgfri pensjonsalder fra 62 år for alle, uten å nevne at det ville gi mye lavere årlig alderspensjon. Folk ble kort og godt ført bak lyset.

Trygdeforskerne advarte, som vi startet med å si, mot at trygdene «unndras demokratisk kontroll».¹ Pensjonsreformen ga dem rett. Heller ikke på Stortinget var det mange som forsto detaljene. Mange stolte på ekspertene, og ekspertene var ikke eksperter på rettferdighet. Men sosialpolitikkens historie er en historie om omkamper. Det er ingen grunn til å vente på den planlagte evalueringen i 2017.

Noter:

1. Ann-Helen Bay m.fl. De norske trygdene. 2.utgave. Gyldendal 2010. s.15-16.
2. Innstilling III. Lov om alderstrygd. Ot.prp 59, Sosialdepartementet 1936, s.3-5 og 19.
3. Anne-Lise Seip. Veien til velferdsstaten. Gyldendal 1994, s.163.
4. Asbjørn Kjønstad. Folketrygdens alderspensjoner. Jussens venner 2012 nr. 2, s. 88.
5. Ann-Helen Bay m.fl. De norske trygdene. Gyldendal 2005. s.56. Avsnittet mangler i 2.utgave, s.72.
6. Aksel Hatland m.fl. «Den norske velferdsstaten», Gyldendal 1994, s.219.
7. Nanna Kildal. The new contract and incentive thinking in social policy. I “Workfare and welfare state legitimacy”. Ed. Helena Blomberg and Nanna Kildal. Helsinki 2011.
8. Hugo Westerlund m.fl. Self-rated health before and after retirement in France (Gazel): a cohort study. Lancet 374:2009.
9. Hugo Westerlund m. fl. Effect of retirement on major chronic conditions and fatigue: French Gazel occupational cohort study. BMJ 2010.

Det forelå ikke noe mandat fra Stortinget da Stoltenberg erklærte krig, og bombet Libya. Reportasjen i Brennpunkt (NRK) viste at det ikke var så nøye, bare flyene ble kvitt lasta. Flygerne kunne bestemme sjøl hva som var måla.  

Sånt blir man generalsekretær i Nato av. Det var Arbeiderpartiet som kuppet Norge inn i NATO i 1949. Det var Jens Stoltenberg som fikk AUF til å bli NATO- tilhenger. Det var en bragd, for motstan- den mot var stor både i AP og ungdoms- partiet.  

Men det er farlig. Sannsynligheten for at Norge kommer til å delta i flere væpnete angrep i fattige land, har økt. Mange kommer til å bli skutt, fattigfolk i den tredje verden og ungdom i norsk uniform. Og mens Erna Solberg gratulerer, forbe- reder vi internasjonal solidaritet av beste slag: Kamp mot egen imperialistmakt.

Erik Ness

Leder: Jens i Nato     2

Plukk     4

Vidar Våde: Fire dikt    6

Ola Bog: Historien (dikt)    7

Ebba Wergeland: Rettferdig pensjon?     8

Terje Samuelsen og Vegard Holm: En kamp som må vinnes    14

Arild Borgen: Krigen mot lærerne    20

Birger Thurn-Paulsen: I denne verden (dikt)     23

Michael A. Lebowitz: Arbeiderklassen et revolusjonært subjekt?    24

Petter Næss: Byutvikling, miljø og sosialistiske strategier    28

Intervju med Knut Kjeldstadli: Innvandring og nye utfordringer    40

Ronny Kjeldsberg: Vitenskap og politikk    44

Intervju med QArundhati Roy: Makt, kvinner og motstand i dagens India    50

Anna-Britt Sternfeldt: Kommunismens idéer lever i Indonesia    66

Lance Selfa og Stuart Easterling: Tjue år etter zapatistopprøret    70

Shyam Shrestha: Prisen for misbrukte sjansar i Nepal    77

Ursula Huws: Å løyse opp knuten – levekår, arbeid og verdi    86

Debatt:

Jokke Fjeldstad: Plukk barnet opp!    104

Bokomtaler:

C. Jensen og A.S. Hammer: En reise gjennom det nye Afghanistan

Wolfgang Streeck: Den demokratiska kapitalismens uppskjutna kris

Sigmund Aas og Thomas Vestgården: Skammens historie.

Mattias Tesfaye: Kloge hænder – et forsvar for håndværk og faglighed

Marx, marxisme og marxistisk historie. 5 bøker

3 bøker av Ingvild Hedemann Rishøi

Lasse W. Fosshaug: Over brua

3 viktige årbøker

Tore Linné Eriksen: Mist ikke lenkene!

International Socialist Review

www.isreview.org

ISR er både et papirmagasin og en nettpublikasjon, og kommer med fire fyldige utgaver i året. Det står i en tradisjon som er kjent som «internasjonal sosialisme», og har til oppgave å utvikle sosialistisk teori og praksis både i USA og internasjonalt. Det siste nummeret (91) inneholder bl.a. grundige artikler om venstresidas utfordringer i Hellas og om kjønnsbasert vold i nyliberalismens tidsalder. Et særkjenne ved ISR er fyldige intervjuer, og det er herfra samtalen med Arundhati Roy i denne utgava av Rødt! kommer. I nr. 91 er det en lang og spennende samtale med aktivisten Victor Toro i forbindelse med 40-årsmarkeringa av imperialist-kuppet i Chile. ISR har også ei rikholdig samling av spennende bokmeldinger.

Third World Network (TWN)

http://www.twnside.org.sg

Dette er et av de aller viktigste nettstedene for aktuelle kommentarer og utredninger fra et anti-imperialistisk Sør-perspektiv, med basis både i organisasjoner og sentrale enkeltpersoner. Selv om mange Nord/Sør-spørsmål dekkes, er det særlig vekt på handel/WTO, UNCTAD/FN-systemet, klima, jordbruk, bærekraftig utvikling, helse og jordbruk. Daglig oppdateres en nyhets- og kommentartjeneste som er organisert tematisk, i tillegges til at det legges ut enkelt-stående rapporter og lengre analyser. TWN følger særlig nøye internasjonale klima- og handelsforhandlinger. Det er særlig grunn til å anbefale nettmagasinet Third World Resurgence, som kommer med seks utgaver i året, og som oftest er på rundt 60 sider og har et hovedtema.

LINKS – international journal of socialist renewal

www.links.org.au

Links er et australsk initiativ, og springer ut fra et ønske om å formidle nyheter og analyser innenfor en marxistisk tradisjon, ikke minst med tanke på å utvikle en sosialisme som bryter med en stalinistisk tradisjon. Innenfor ei slik ramme er nettstedet åpent for ulike synspunkter. Det er ikke først og fremst et teoretisk tidsskrift, men et møtested for formidling av aktivisme og politisk kamp omkring i verden. I de siste månedene har det f.eks. vært mange artikler med et forsvar for «bolivarismen» i Venezuala og kritisk gjennomgang av høyresida i Ukraina. Det gjengis også intervjuer og taler, bl.a. fra Syriza-lederen Alexis Tsripas og en appell til europeiske sosialister fra Bolivias visepresident. En søsterpublikasjon er ukemagasinet Green Left Weekly (www.greenleft.org.au).

 Utviklingsfondet

http://www.utviklingsfondet.no

Hjemmesida til Utviklingsfondet, en norsk utviklings-, miljø- og solidaritetsorganisasjon med mange samarbeidspartnere i Sør, har mye stoff å by på om sult, matsuverenitet, biologisk mangfold, handel, bærekraftig forvaltning av naturressurser utvikling og klimaendringer i Sør. Utviklingsfondet deltar i flere norske og internasjonale nettverk med brodd mot nyliberalisme og urettferdig handel. Det legges også ut større rapporter og utredninger, slik som Superbonden. Morgendagens helt. Utviklingsfondets sultrapport 2013. Kommentarer legges også ut på Utviklingsbloggen.

Norske og svenske forfattarar stør skotsk folkeavstemming for sjølvstende

«Me er overraska over fryktkampanjen som er sett i gong av dei politiske partia i London for å bevara unionen,» skriv ei rekkje kjende forfattarar frå Noreg og Sverige i eit ope brev. Der stør dei skottane sine aspirasjonar for sjølvstende, og samanliknar det med folkeavstemminga i Noreg i 1905. Dei oppfordrar folk til å stemma for skotsk sjølvstende i folkeavstemminga 18. september i år. Mellom anna Thorvald Steen, Jon Fosse, Mustafa Can, Anne B. Ragde og Gro Dahle har signert brevet.

Fordrivinga av palestinarar i Israel skjer også i dag

I 2013 vedtok den israelske nasjonalforsamlinga, Knesset, Prawer-planen for å fordriva 70 000 palestinske beduinar frå Negev-ørkenen. Israel vil øydeleggja «ikkje anerkjende» landsbyar, det vil seie landsbyar frå før staten Israel blei oppretta, og landsbyar som blei etablerte på 1950-talet etter israelsk militærordre for å husa beduinar som var fordrivne frå andre landområde. Staten Israel ser på innbyggjarane i desse landsbyane som inntrengarar på staten sine område, og vil ikkje la dei ha infrastruktur som elektrisitet og kloakk.

 Nytt lovforslag i Irak senker ekteskapsalderen for jenter til 9 år

Eit lovforslag som har blitt vedteke i den irakiske nasjonalforsamlinga opnar for at jenter ned i 9årsalderen gifter seg og aksepterer valdtekt innanfor ekteskapet. Lova vil viss den blir godkjend av regjeringa, gjelda for sjiamajoriteten i Irak. Human Rights Watch og andre menneskeretts-organisasjonar reagerer på lovforslaget.

Innstrammingar i reglane for å henta ektefelle til Noreg

Asylavtalen til dei borgarlege partia inneber at ein må vera 24 år for å kunna henta ein ektefelle frå utlandet. Ein må også tena minst 300 000 kr i året, 50 000 meir enn under den førre regjeringa. Grunngjevinga for innstramminga i alder er å hindra tvangsekteskap, så unge under 24 kan få henta ektefelle viss dei kan visa at dei ikkje er utsette for tvang, og at ektefellen kan bidra i Noreg, noko som opnar for meir skjønns-vurdering enn under den førre regjeringa.

Det borgarlege byrådet i Oslo går mot reservasjonsretten

Byrådet i Oslo vedtok i mars at dei går mot at fastlegar skal kunna reservera seg mot aborthenvising, både lokalt og nasjonalt.

Tre av åtte byrådar stemte mot dette vedtaket. 254 av 322 ordførarar i ei undersøking VG gjorde, seier at dei ikkje ønskjer å gi legane reservasjonsrett. Av dei som seier nei, er det 53 ordførarar frå Høgre.

Militariseringa av Norge er profitabel

Daværende statssekretær Roger Ingebrigtsen (Ap) mente i 2011 at våpen-industrien kan redde Norge når oljen tar slutt. Da statssekretæren på vegne av regjeringen besøkte våpenprodusenten Vinghøg AS på Nøtterøy, ble han umåtelig imponert.

– Vestfold bør være stolte av denne bedriften som i dag er en internasjonal aktør. Det er en bedrift som styrker troen på at Norge kan overleve også etter at oljen tar slutt, sa Roger Ingebrigtsen (Ap) i Forsvarsdepartementet til Tønsbergs Blad.

(Fra Pål Steigans bok, Blod, olje og våpen – norsk imperialisme, Rødt!, 2014.)

 Kravet som ikke ville la seg gjemme

1. mars arrangerte Tidsskriftet Rødt! sammen med venner en konferanse på Litteraturhuset i Oslo. Full sal om et krav som er dømt nord og ned, men som stadig vekk reises. Merkelig, synes til og med en del progressive menn. Naturlig, sier dobbeltarbeidende kvinner og kvinneaktivister.

På sekstimersdagen.no finner du innledningene og lenker til annet aktuell stoff. Også til videoene som ble tatt opp og som ligger på YouTube.

dine aner er

mysteriet …
universet
havet

oppreist på jorden
i årmillioner

vandrerske

gift og skilt

du har vært så sterk
du har båret så mye

og her kommer jeg
med hode til din skulder

enda en byrde

hva kan jeg si
hva kan jeg gjøre

jeg sier:

– jeg har også en skulder

Ola Bog

Facebook og Google går med store overskot. Den digitale utviklinga i det tjueførste hundreåret fører til heimekontor og gratisarbeid.

Men kor blir verdiane skapt? Kor kjem overskota frå?

Dete er første del av artikkelen Å løse opp knuten – levekår, arbeid og verdi

Ursula Huws er professor på fagfeltet arbeid og globalisering ved University of Hertfordshire i Hatfield i Storbritannia, og har vore opptatt av dei samfunnsmessige konsekvensane av ny teknologi, mellom anna som redaktør for tidsskriftet Work organisation, labour and globalisation, og gjennom fleire artikler og bøker, som The Making of a Cybertariat sammen med Colin Leys i 2003.

Ei lengre utgave av artikkelen vart trykt i Socialist Register 2014, under tittelen: «The Underpinnings of Class in the Digital Age: Living, Labour and Value».

Artikkelen er omsett av Gunnar Danielsen.

Marxismen har vore av og på moten, og dei siste hundre og femti åra finst det knapt det marxistiske begrep som ikkje har vore rekna som anakronistisk i lys av endra økonomiske og politiske forhold. Den fornya interessen for ideane til Marx i dag er ikkje noko unntak. Det er slett ikkje lett å bruke teoretiske begrep utvikla midt på 1800-tallet i ei verd der kapitalismen har trengt inn i alle regionar og på alle livsområde, der teknologiske endringar går så raskt at arbeidsprosessar blir forelda på månader, og der arbeidsdelinga er så intrikat at ein enkelt arbeidar ikkje har ein sjanse til å fatte heilskapen. Skillet mellom manuelt og ikkjemanuelt arbeid blir viska ut og etablerer seg på ny måte, grensene mellom produksjon, distribusjon og forbruk smeltar bort. Samtidig som noko betalt arbeid blir til ubetalt arbeid, blir det skapt nye jobbar og ny økonomisk aktivitet på område av livet der det før var utenkeleg med ein marknad. I suget og vinden etter alt som blir omgjort til varer, blir det abstrakte konkret og det konkrete abstrakt, og det skaper tvil om alle begrep og kategoriar som før var sjølvinnlysande. Det kan sjå ut som me treng nye definisjonar på dei mest grunnleggande begrepa Karl Marx nytta, medrekna «klasse», «vare» og «arbeid».

Ei oppfatning som har stor støtte i dag, særleg hos yngre menneske, er at arbeidarklassen ikkje lenger kan definerast ut frå det direkte forholdet han har til produksjonen. Ettersom alle livsområde er trekt inn i den kapitalistiske pengeøkonomien på ein eller annan måte, då må ein sjå alle dei som ikkje er en del av kapitalistklassen som del av eit udifferensiert «mangfald».¹ Med formuleringa til Hardt og Negri overtar dette «mangfaldet» plassen til arbeidarklassen, mens ifølgje Guy Standing konstituerer eit «prekariat»² seg som ein ny klasse i og for seg ved sida av det tradisjonelle proletariatet. Standing prøver ikkje lokalisere dette «prekariatet »*

* Precarious: utrygg, usikker, prekær.

særleg presist i den kapitalistiske produksjonsprosessen. Men mange av tilhengarane til Hardt og Negri har engasjert seg i omfattande forsøk på å gi dette «mangfaldet» ein eigen plass i produksjonsprosessen. Særleg to spørsmål har gitt dei problem: Kva slags varer blir produsert av medlemmer av dette mangfaldet når dei utfører «immaterielt» eller «sjølvdrive»³ eller «fritt»⁴ arbeid? Og korleis tileignar kapitalen seg verdien denne arbeidskrafta produserer?

I desse diskusjonane har dei vore spesielt opptatt av verdiar skapt på nettet av «virtuelt» eller «digitalt» arbeid. På området som er blitt kjent som «internettstudiar» har det nyss vore intense diskusjonar om korleis ein skal oppfatte «digitalt arbeid».⁵ Desse debattane har tatt opp det stadig meir uklare skillet mellom «work» og «play» (samanfatta i ordet «playbour»),⁶ og mellom produksjon og konsum («prosumption»⁷ og «co-creation»⁸). Dei har drøfta den problematiske kategorien «frivillig arbeid»9 og spørt om slikt arbeid, betalt eller ubetalt, produserer meirverdi, og om det er «utbyttande » eller «fremmendgjort». Med unntak av Andrew Ross har få av forfattarane trekt parallellar til andre arbeidsformer utført utanfor nettet. Likevel gjeld spørsmåla som dei reiser, for arbeid under kapitalismen generelt. Desse debattane gir dermed eit nyttig startpunkt for å granske arbeidsverditeorien, og korleis – eller om, vil somme lure på – han kan brukast på det tjueførste hundreåret.

Ursula Huws, Foto: Jokke Fjeldstad

Denne artikkelen argumenterer for at det framleis er mauleg å bruke teorien til Marx i dag til å definere kva som er eller ikkje er ein vare; til å identifisere produksjonspunktet til slike varer – materielle eller immaterielle; og til å definere den globale arbeidarklassen knytt til desse produksjonsprosessane. Men for å gjøre det, er det nødvendig å undersøke alle sider av arbeidsverditeorien på nytt. Eg legg særleg vekt på «digitalt» eller «virtuelt» arbeid, ikkje bare fordi det knytt stor interesse til det i dag, men au fordi nettarbeid er spesielt vanskeleg å danne seg begrep om. Det er derfor ein fruktbar kjelde til testeksempel som ein kan bruke til å teste meir generelle hypotesar mot. Om ein teori kan brukast her, så må den vere brukande meir generelt. Målet med å gjøre dette er å sette oss i stand til ei meir generell kartlegging av arbeidarklassen i heile økonomien ved å bruke teorien i større breidde (som Marx gjorde). Etter mitt syn er det ei viktig oppgave. Utan ei klar oppfatning av kva for arbeidarar som står i direkte motsetningsforhold til den kapitalistiske vareproduksjonen, og utan å identifisere kor produksjonspunktet er lokalisert, er det umauleg å finne strategiar som vil sette arbeidarklassen i stand til å konfrontere kapitalen på det punktet der det er mauleg å bruke noko makt til å forme framtida etter sine interesser.

Arbeidsverditeorien er knutepunktet i Marx si oppfatning av kapitalismen som eit samfunnsmessig forhold. Den knyttar saman tri ting: arbeidarane sitt behov for levebrød, arbeidet deira, og den tileigna meirverdien som er resultatet av dette arbeidet. Utan det kan ikkje kapital bli akkumulert eller kapitalismen bestå. Tileigninga av arbeidet er den valdelege handlinga i kjerna av dette forholdet, og det er arbeidstida til arbeidaren som er stridens eple. Så det er avgjørande for å forstå både kapitalismen som system, og kven som høyrer til arbeidarklassen, at ein har innsikt i korleis og under kva slags forhold denne tileigninga skjer. Knuten kan ikkje løysast opp: begge tau er nødvendige for å holde systemet saman. Like fullt er det nødvendig å undersøke knuten, kordel for kordel, slik at me kan forstå korleis han er sett saman, kva som strammar han til, og kva som gjør at nye trådar kan komme til eller eksisterande trådar bli meir omstendeleg filtra saman.

I si grunnform er resonnementet forunderleg enkelt: for å forsørge seg må arbeidaren jobbe eit antall timar for kapitalisten, og produserer slik ein viss verdi. Noko av denne verdien er nødvendig for å dekke levekostnadene, og timane som trengst til å skape denne verdien («nødvendig arbeidstid») blir (vanlegvis) betalt. Resten («meirverdien») forsyner kapitalisten seg med for å distribuere det som profitt og investere det i nye produksjonsmiddel. Men ved nærmare gransking viser nær sagt alle delar av denne enkle historia seg å vere open for diskusjon. Kva er «arbeid» heilt eksakt? Og, nærmare bestemt, kva for arbeid er produktivt? Korleis skal ein definere «livsopphald»? Omfattar det bare det den enkelte arbeidaren treng for å halde det gåande, eller au det som trengst for at heile husstanden hans eller hennar skal overleve? Om me ikkje kan definere livsopphald nøyaktig, korleis skal me vere i stand til å rekne ut nødvendig arbeidstid? Og bare fordi all verdi under kapitalismen i siste instans kjem som resultat av menneskeleg arbeid brukt på Jordas råmaterialer, betyr det at all verdi som går til dei enkelte kapitalistane, nødvendigvis er meirverdi?

Debattane i dag rundt «digitalt arbeid» feier lett over somme av desse spørsmåla og overforenklar andre. Artikkelen her vil ikkje prøve å omskrive heile teorien til Marx. Men den vil ta somme av spørsmåla frå debattane om digitalt arbeid som utgangspunkt for å granske dei faktorane ein må ta omsyn til i ei utdjuping av Marx sin teori for vår tid. Eg vil gjøre det gjennom å freiste å nøste opp dei tri kordelane – leve kår (eller livsopphald), arbeid og verdi – for å kategorisere dei separate komponentane. Eg vil gjøre dette i motsett rekkefølge, ut frå debattane som går i dag på området.

Desse ideane er godt kjente, og vanskeleg å bruke på nytt utan å få med ei tung bør med tilknytta oppfatningar, både tilsikta og utilsikta. Så det er kanskje nyttig å starte med to forklarande punkt.

Det første går på terminologi. I avanserte kapitalistiske samfunn er det ikkje bare arbeidsdelinga som er kompleks. Det er også fordelinga av rikdom. Arbeidarane skaffar seg livsopphald ikkje bare direkte ved lønnsarbeid, men au via omfordeling gjennom finanssystemet (i form av kreditt, privat forsikring, pensjon og så vidare), og gjennom staten (i pengeform via skatte- og trygdesystemet, og i naturalia via statlege tjenester). I slike samanhengar kan det direkte bandet mellom arbeid og verdi bli tilslørt. Det er vanleg at marxistar skil mellom «produktivt» eller «uproduktivt» arbeid. Min metode her bygger på innsikter frå feminisme, og trekk skillene litt annleis. Det er skillet mellom arbeid som er produktivt for kapitalismen som heilskap (som kan kallast «reproduktivt») og arbeid som er direkte produktivt for individuelle kapitalistar (som eg i mangel av betre ord kallar «direkte produktivt»). Eg drar nok eit skille mellom betalt og ubetalt arbeid. Eg seier at den viktigaste forma for arbeid som kjenneteiknar kapitalismen, er arbeid som både produserer verdi for kapitalen og inntekten som er nødvendig for at arbeidaren skal overleve (sjølv om det er avhengig av andre typar arbeid for å bli reprodusert). Dette er arbeid der sjølve utføringa inneheld striden om arbeidstida mellom arbeidar og kapitalist, og som i kjerna si rommer smerten ved å bli ekspropriert, ei erfaring Marx omtalte som «fremmendgjøring» (eit uttrykk som uheldigvis er så forureinsa med andre meiningar at det ikkje kan brukast så presist som Marx gjorde). Slikt arbeid er grunnlaget for akkumulasjonsprosessen. Arbeidsplassen er sjølvsagt ikkje den einaste staden der arbeid og kapital står mot einannan. Men fordi kapitalen ikkje kan bli akkumulert utan samtykke frå arbeidarane, er det på arbeidsplassen arbeidarklassen har størst potensiell makt til å tvinge til seg konsesjonar frå kapitalen (utan å ty til vald).

Trass i at det er heilt avgjørande, er det overraskande vanskeleg å finne eit eintydig ord for slikt arbeid. Begrepet «lønnsarbeid» omfattar arbeid som Marx ville ha sagt var både produktivt og uproduktivt. Det utelukkar også ulike former for arbeid (stykkprisarbeid, frilansarbeid osv.) som ikkje blir betalt med lønn, men som bidrar direkte både til kapitalakkumulasjon og livsopphald for arbeidarane. Å definere arbeidet bare etter om det er produktivt eller ikkje i marxistisk forstand, ser bort frå (slik det blir drøfta under her) at det er mykje ubetalt arbeid som produserer verdi direkte for kapitalen utan å bidra til arbeidaren sitt livsopphald. Omvendt finst det sjølvsagt betalt arbeid som bidrar til livsopphald utan å skape verdi direkte for kapitalen. Etter å ha brukt ein del tid på å vurdere ei rekke alternativ har eg svært motvillig bestemt meg for å bruke eit symbolsk uttrykk i artikkelen her, for å skille denne formen for arbeid frå andre former for produktivt arbeid og lønnsarbeid. Ut frå metaforen eg har brukt for å beskrive arbeidsverditeorien, viser eg derfor seinare til det som arbeid «inne i knuten» (C-feltet i tabellen). Arbeid «inne i knuten» er etter denne definisjonen arbeid som blir utført direkte for ein kapitalist, av ein arbeidar som er avhengig av dette arbeidet til livsopphaldet sitt, og som dermed står i første rekke i kampen mellom arbeid og kapital om kor mykje arbeid som skal byttast i kor mykje pengar. Det kan sjå ut som ein noko snever definisjon. Og det er då au den typen definisjon som på 60- og 70-tallet vart kritisert for å utelukke store grupper som såg seg sjølve som del av arbeidarklassen, medrekna arbeidarar i offentleg sektor og somme tjenestearbeidarar som hadde eit indirekte forhold til produksjonen. Når eg brukar det her, hevdar eg ikkje at slike arbeidarar ikkje er produktive. Tvertom er mange av oppgavene dei utfører nødvendige for reproduksjon av arbeidskrafta. Men desse arbeidarane blir utsett for kapitalismens tvangslogikk på eit mildna vis, enten fordi dei arbeider under eldre former for arbeidsregime (for eksempel som hustjenarar eller som småprodusentar), eller fordi dei er tilsett av staten for å yte det som enno er tjenester utanfor marknaden.

Tabell 1 Arbeid-kategorier     Betalt arbeid Ubetalt arbeid Reproduktivt (produktivt for samfunnet/kapitalismen generelt) A Offentlig administrasjon og tjenester (medregna NGOer;) private private tjenesteytingar B Husarbeid (omsorg for barn, stell av huset osv, medrekna gratis kulturelle aktiviteter) Direkte produktivt (for inviduelle kapitaliske bedrifter) C Vareproduksjon, medregna distribusjon D Forbruksarbeid

Slike arbeidsformer eksisterer sjølvsagt framleis. Men som eg har hevda før¹⁰, blir det stadig mindre av dei som resultat av den bølgja som omgjør alt til varer i dag, og arbeidarane som utførte dette arbeidet, blir hurtig trekte «inn i knuten». Med andre ord skaper omdanninga av offentlege tjenester til varer ein markant overgang frå felt A til felt C i tabellen ovanfor.

Som eg har sagt ein annan stad¹¹, er det ikkje det einaste skiftet som skjer. Den meir generelle omgjøringa av forbrukargode og tjenester til varer har au omfatta store flyttingar frå felt B til D, og endra noko ubetalt arbeid frå direkte produksjon av bruksverdi for medlemmer av hushald over til kjøp av varer i marknaden, med eit direkte forhold til kapitalistisk produksjons- og distribusjonsaktivitet. Og for å komplisere det har det også skjedd ei flytting av arbeid frå C til D når kapitalistiske produksjons- og distribusjonsselskap har kutta arbeidskost og auka utbyttinga av dei betalte arbeidarane sine ved å legge ut fleire og fleire oppgaver til forbrukarane som ubetalt sjølvbetjeningsarbeid. I ein parallell prosess fører innstrammingstiltak au til ei flytting frå felt A til B, som i sin tur fører til meir press på flytting frå B til C. Samtidig som arbeidet «inne i knuten» altså utgjør ei undergruppe av alt arbeid, er det ei undergruppe som aukar raskt og utgjør den overveldande majoriteten av betalt arbeid.

Den andre åtvaringa mi dreier seg om faren for å trekke slutningar frå ei inndeling av arbeidet i ulike former over til ei tilsvarande inndeling av arbeidarane og dermed klassane. Det er eit mål for meg å klassifisere ulike arbeidsformer og forholdet dei står i både til kapitalakkumulasjon og livsopphald for arbeidarane. Men eg ønsker ikkje med det å lage ei inndeling av arbeidarane som står i eitt enkelt forhold til inndelinga av arbeidet. Dei fleste arbeidarar er med på ulike slags arbeid, betalt og ubetalt, både samtidig og i løpet av levetida si, og kryssar grensene for slike enkle kategoriar. Meir viktig er at dei fleste arbeidarar lever i husstandar der ulike typar arbeid blir utført av ulike medlemmer av husstanden, der somme av dei kan vere utan arbeid på gitte tidspunkt. Om desse husstandsmedlemmene oppfattar seg sjølv eller kan oppfattast av andre som å tilhøyre arbeidarklassen, er eit større spørsmål.

Forholdet mellom «digitalt arbeid» og andre arbeidsformer

Før me legg ut på analysen er det verdt å merke seg at ein ikkje kan sjå digitalt arbeid som ei særeigen arbeidsform, hermetisk skilt frå resten av økonomien. Som eg har hevda ein annan stad¹², eksistensen av ein separat synleg sfære med ikkje-manuelt arbeid er ikkje prov på eit nytt «kunnskapsbasert », «immaterielt» eller «vektlaust» område med økonomisk aktivitet. Det er ganske enkelt eit uttrykk for stadig meir kompleks arbeidsdeling, der aktivitetar blir splitta opp i atskilte arbeidsoppgaver, både «mentale» og «manuelle», slik at dei blir stadig lettare å spreie geografisk og avtalemessig til ulike arbeidarar som knapt treng kjenne til at dei andre eksisterer. Det er ein kontinuerleg prosess, der kvar oppgåve blir utsett for vidare oppdeling mellom meir kreative og/eller kontrollerande funksjonar på eine sida, og meir rutineprega og einsformige på den andre. Samtidig som det i tillegg har vore ein enorm vekst i ikkje-manuelt arbeid, både ufaglært og rutinearbeid og anna, er dette framleis ei minoritetsgruppe av alt arbeid. For oss i økonomisk utvikla land blir det tilsynelatande avmaterialiserte arbeidet, avhengig som det er av informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT), stadig meir framtredande. Det gjør det innimellom vanskeleg å sjå at denne «virtuelle» aktiviteten er avhengig av eit svært materielt grunnlag av fysisk infrastruktur og produserte varer. Mesteparten er produsert utanfor synsfeltet vårt, i gruvene i Afrika og Latin-Amerika, på sveltihjelfabrikkar i Kina og andre stader i utviklingsland. Utan tilgang på energi, kablar, satelittar, datamaskiner, sentralar, mobiltelefonar og tusenvis andre produkt; utan utvinning av råvarer for å lage desse varene; utan oppskyting av satellittar ut i rommet som kan sende signala deira; utan å bygge bygningane der dei blir konstruert og sett saman og sendt ut på marknaden, og utan framstillinga og driften av transportmidla dei blir distribuerte med, kunne ikkje nokon kopla seg på internett. Den fysiske produksjonen av materielle varer er framleis den metoden kapitalismen helst veljer for å skape profitt; han veks framleis; og vil sannsynlegvis framleis sysselsette den største delen av arbeidsstyrken i verda i åra framover. Det er dessutan ein glidande overgang mellom oppgaver som i hovudsak medfører bruk av fysisk styrke eller dyktige fingrar, og dei som krev kvikk hjerne, engasjement eller konsentrasjon. Det er få jobbar som ikkje krev kunnskap, dømmekraft og intelligens frå arbeidaren, og endå færre som ikkje inneber noko fysisk aktivitet, sjølv om det bare betyr snakke, høyre, passe ein skjerm eller trykke på tastar.

Når det er sagt, er ein stor og veksande del av arbeidsstyrken involvert i «digitalt arbeid» med produkt som er abstrakte, mykje av det med låg lønn og status. Derfor er det viktig å forstå rolla arbeidet deira speler i den globale kapitalismen, korleis arbeidsstyrken er samansett, korleis han forandrar seg, og kva slags klasselojalitet desse arbeidarane kan ha.

Å løyse opp knuten – levekår, arbeid og verdi – del 2

Notar:

1. Hardt, M. og A. Negri (2004) Multitude: War and Democracy in the Age of Empire, New York: Penguin.
2. Standing, G. (2011) Precariat: the New Dangerous Class, London and New York: Bloomsbury.
3. Hardt, M. og A. Negri, A. Op cit
4. Terranova, T. (2000) ‘Free Labor: Producing Culture for the Digital Economy’, Social Text,18 (2): 33–58
5. Sjå til dømes: Andrejevic, M. (2009) ‘Exploiting YouTube: Contradictions of user-generated labour’, i P. Snickers & P. Vonderau (red.), The YouTube Reader. Stockholm: National Library of Sweden; Arvidsson, A. and E. Colleoni (2012) ‘Value in Informational Capitalism and on the Internet’, The Information Society, 28 (3): 135–150; Banks, J. & S. Humphreys (2008) ‘The Labor of User Co-creators’, Convergence, 14 (4): 401–418; Fuchs, C. (2010) ‘Labor in Informational Capitalism and on the Internet’, The Information Society, 26: 179–196; Fuchs, C. (2012) ‘With or Without Marx? With or Without Capitalism? A Rejoinder to Adam Arvidsson and Eleanor Colleoni’, TripleC 10 (2): 633–645; Hesmondhalgh D. (2011) ‘User-generated content, free labour and the cultural industries’, Ephemera, 10 (3/4): 267–284; Ross. A. (2012) ‘On the digital labour question’ in T. Scholz (ed) The Internet as Playground and Factory, New York, Routledge; Scholz, T. (2012) The Internet as Playground and Factory, New York, Routledge; Terranova, T. (2012) ‘Free Labor,’ in T. Scholz (red) The Internet as Playground and Factory, New York, Routledge.
6. Kücklich, J. (2005) ‘Precarious Playbour: Modders and the Digital Games Industry’, The Fibreculture Journal, Issue 5.
7. Alvin Toffler skapte dette begrepet i 1980 i boka The Third Wave, Bantam Books. Det er seinare tatt i bruk av mange andre marxistiske skribentar, som Christian Fuchs og Ed Corner.
8. Banks, J. og Humphreys. S. (2008) ‘The Labour of User Co-creators’, Convergence, Vol 14 No 4: 401–418, bruker eit uttrykk avleia frå Prahalad, C.K & Ramaswamy, V. (2000) ‘Co-Opting Customer Competence’, Harvard Business Review, Januar/februar.
9. Huws, U. (2012) ‘Crisis as Capitalist Opportunity: The new accumulation through public service commodification’, Socialist Register:64–84.
10. Huws, U. (1979) ‘Domestic technology: liberator or enslaver?’, brukt igjen i Huws, U. (2003) The Making of a Cybertariat: virtual work in a real world, New York, Monthly Review Press: 35–41.
11. Huws, U. (1999) ‘Material World: the myth of the weightless economy’, Socialist Register: 29–56.
12. Smythe, D. W. (1977) ‘Communications: blindspot of Western Marxism’, Canadian Journal of Political and Social Theory, 1 (3): 1–27.
13. Fuchs, C. (2012) ‘Dallas Smythe Today - The Audience Commodity, the Digital Labour Debate, Marxist Political Economy and Critical Theory. Prolegomena to a Digital Labour Theory of Value’, Triple C, 10(2): 692–740.
14. Smythe, D. W. (1981) ‘On the audience commodity and its work’, i M.G. Duncan og D.M. Kellner (red.), Media and Cultural Studies, Malden, MA: Blackwell: 233.
15. Hearn, A. (2010) ‘Structuring feeling: Web 2.0, online ranking and rating, and the digital “reputation “economy’, Ephemera, 10 (3/4):421–438
16. Morini, C. og Fumagalli, A. (2010), ‘Life put to work: Towards a life theory of value’, Ephemera, 10 (3/4):234–252
17. Marx, K. (1867) Kapitalen, kapittel 1. Henta 21.01.2013 på nettet: http://www.marxists.org/archive/marx/works/1867-c1/commodity.htm
18. Huws, U. (2003) The Making of a Cybertariat: virtual work in a real world, New York: Monthly Review Press: 17
19. Dette punktet er framstilt litt annleis i ei drøfting av skillet mellom produktivt og uproduktivt arbeid av Marx i Kapitalen (kapittel 4) henta på nettet 21.01.2013 frå http://www.marxists.org/archive/marx/works/1863/theories-surplus-value/ch04.htm
20. Unntatt i spesielle tilfelle, som når arbeidarar blir betalt for å gå på Facebook og klikke “like” på kommersielle nettsider etter “betal-per-klikk”- modellen. Men her er dei ikkje betalte av Facebook, men av selskapa på dei kommersielle sidene som vil selje varer. Meir nøyaktig bør ein derfor sjå desse arbeidarane som ein del av verdikjeden til desse selskapa.
21. Arvidsson A og Colleoni, E. (2012) ‘Value in Informational Capitalism and on the Internet’, The Information Society, 28 (3): 135–150.
22. Eg har drøfta begrepet “forretningsfunksjon” (business function) og forholdet til marxistisk analyse skriftleg mange gonger. Sjå til dømes Huws, U. (2006) ‘The restructuring of global value chains and the creation of a cybertariat’ i May, Christopher (red.) Global Corporate Power: (Re) integrating companies into International Political Economy (International Political Economy Yearbook volume 15), Lynne Rienner Publishers: 65–84, and Huws, U. (2007) ‘The emergence of EMERGENCE: the challenge of designing research on the new international division of labour’, Work Organisation, Labour and Globalisation, 1 (2):20–35.
23. Kittur et al (2013), ‘The Future of Crowd Work’. Henta 18.03.2013 frå http://hci.stanford.edu/publications/2013/CrowdWork/futureofcrowdwork-cscw2013.pdf
24. Holts, K. (2013) ‘ Towards a Taxonomy of Virtual Work’, Hertfordshire Business School Working Paper.
25. Marx, K, Grundrisse. Henta 20.01.2013 frå: file:///Z:/ARTICLES/Economic%20Manuscripts%20%20Grundrisse%20%20p%20501%20-%20p%20550%20transport%20to%20market%20belongs%20in%20production.htm. Ein må merke seg at ei slik tolking av sitatet er omtvista. Marx blir ofte oppfatta som at han gjør særleg unntak for transportarbeidarar. (Kanskje fordi dei var ei gruppe med sterkt organiseringspotensiale – eit potensiale som vart meir enn realisert på 1900-tallet då transportarbeidarane spelte ei nøkkelrolle i aksjonane innanfor industrien.) Etter mitt syn kan argumentasjonen hans nyttast på andre former for arbeid som bidrar til å få varer fram til marknaden, mange av dei kunne ein ikkje sjå for seg på den tida han skreiv.
26. Terranova, T. (2000) ‘Free Labor: Producing Culture for the Digital Economy’, Social Text,18 (2): 33–58
27. Weinbaum, B. og Bridges, A. (1976) ‘The other side of the paycheck: monopoly capital and the structure of consumption’, Monthly Review, 28 (3).
28. Sjå for eksempel Huws (1982) ‘Domestic Technology: liberator or enslaver?’ in Scarlet Women, No 14, trykt igjen i Huws (2003) The making of a cybertariat: virtual work in a real world, New York: Monthly Review Press: 35–41.
29. Sjå Marx, K. Economic Manuscripts, kapittel 4, henta 20.01.2013 frå: file:///Z:/ARTICLES/Economic%20Manuscripts%20%20Theories%20of%20SurplusValue,%20Chapter%204%20productive%20and%20unprod.htm
30. Eg bruker begrepet “sette ut” (externalising) her for vise til måten arbeidsgivarar aukar produktiviteten til dei betalte tilsette ved å overføre somme eller alle oppgavene deira til ubetalte oppgaver utført av ubetalte forbrukarar som sjølvbetjening – enten ved bruk maskiner som minibankar eller sjølvbetjening på supermarknaden, eller på nettet med å bestille billettar, legge inn skatteopplysningar eller varebestilling.
31. Marx, K. Economic Manuscripts, kapittel 2. Henta 20.01.2013 frå: file:///Z:/ARTICLES/Economic%20Manuscripts%20%20Chapter%202%20%20Results%20of%20the%20Direct%20Production%20Process%20%28productive%20&%20unproductive%20labour%29.htm
32. Ross. A. (2012) ‘In search of the lost paycheck’ i T. Scholz (red) The Internet as Playground and Factory, New York, Routledge: 15.
33. Eg har dissekert dette grundigare i Huws (2010) ‘Expression and expropriation: the dialectics of autonomy and control in creative work’, Ephemera 10(3/4): 504–521
34. Ross, ibid.
35. Sjå til dømes Perlin, R. (2011) Intern Nation: how to earn nothing and learn little in the Brave New Economy, London: Verso.
36. Eg har skrive meir utfyllande om dette i Huws, U. (2012) ‘The reproduction of difference: gender and the global division of labour’, Work Organisation, Labour and Globalisation 6 (1):1-10
37. Marx, K. (1845) ‘Division of Labour and Forms of Property – Tribal, Ancient, Feudal’ in Part 1, A, German Ideology. Henta 01.02 2012 frå: http://www.marxists.org/archive/marx/works/1845/german-ideology/ch01a.htm#5a3.'
38. Engels, F. (1877) On Marx’s Capital, Moscow: Progress Publishers (Engelsk utgave 1956):89.

Me må snakke om underklassens samfunn, eller over tid heile folkets samfunn.

Oppgåva er at underklassen tek makta frå den vesle overklassen, og utviklar eigne prinsipp og metodar for samfunnet. Det er ein revolusjon i tydinga eit totalt maktskifte.

Olav Randen er geitebonde og driv forlaget Boksmia.

 

A er heimehjelp eller assistent i barnehage eller hjelpearbeidar hos eit byggjefirma. Ho veit at det er usikkert med arbeid neste år, og at rekningane kjem i alle fall.

A blir utsett for seksuell trakassering på jobben. Ho veit at om ho protesterer, blir jobben endå meir usikker.

Helsa til A skrantar. Kanskje er det hoftene eller ryggen som ikkje tåler påkjenningane. A går til dokter, som skriv ut sterke, smertestillande middel og seier at A bør slutte å røykje.

A meiner ho må betale for mykje skatt og klagar til likningsstyresmaktene. For dei framstår brevet eller besøket som nokså hjelpelaust og dårleg grunngitt. Klagen blir avvist.

Handverkar- eller bilverkstadrekninga til A er forbausande stor. A sit med den kjensla at firmaet utnyttar at ho er blant samfunnets sosialt veike til å leggje på prisane. Klagen blir ignorert.

Barnet til A har vanskar med å følgje med eller blir mobba på skulen. A ber om ein samtale med rektor og klassestyrar – og kjem attende frå samtalen med den oppfatninga at skuleleiinga meinte møtet var utidig og leksehjelpa heimanfrå for dårleg.

Naboen byggjer inn på As eigedom. A protesterer, men naboen har råd til advokat, og A veit at ei advokatrekning og ei eventuell rettssak fort kan koste sekssifra summar. Og ho veit at det ikkje alltid er rettferda som rår i retten. Det ulovlege bygget blir ståande.

Men ho skriv eit innlegg til lokalavisa om den urettvisa ho og folk av hennar slag opplever. Debattredaktøren svarar: Vi takker for deres innlegg, men på grunn av stor pågang … . Dagane etterpå les A alle lesarinnlegg og kjem til at dei fleste ikkje er betre skrivne enn det ho fekk refusert.

A oppfattar demokrati og ytringsfridom som verdiar for dei andre. Sjølv opplever ho audmjuking etter audmjuking. Ho ser seg som ein tapar. Hennar overlevingsstrategi blir å bite i seg nederlaga. Ho veit også at truleg blir barna hennar neste generasjon taparar. Difor lærer ho dei den same over-levingsstrategien.

B er likningsfunksjonær eller statsstipendiat eller lærar. B har trygt arbeid og ei trygg pensjonsordning. B veit at neste år blir omtrent som dette året, og kan optimistisk gå pensjonstida i møte. Samfunnet tek godt vare på oss norske, tenkjer B.

Om B blir utsett for seksuell trakassering på jobben, kan ho ta det opp blant kollegaene. Det får følgjer for han som trakasserer, og ikkje for B.

B går til dokter på grunn av helseproblem. Dokteren tek problema på alvor og ordinerer ei for samfunnet kostbar behandling.

B får, som A, ei forbausande stor bilverkstad- eller handverkarrekning. I arbeidet har B erfaring med klagesaker eller kontaktar som har det, slik at ho kan setje opp eit profesjonelt brev til Forbrukarrådet med tilvising til lover som er brotne. Ho får rekninga halvert.

Naboen byggjer inn på B sin eigedom. B har eller kjenner folk med advokatkontaktar, slik at ho kan finne ein dyktig representant for standen. Ein paragraf i jobben si innbuforsikring dekkjer delar av advokatkostnadene. B får stogga bygginga.

B skriv innlegg til lokalavisa om kor viktig det er å reagere i slike saker, og får som svar: Vi takker for ditt velformulerte og viktige innlegg, som kommer på trykk i morgen.

Barnet til B har skuleproblem, B ber om møte med skuleleiinga, og dei tilbyr spesialundervisning.

Slik betyr B noko i samfunnet. Ho er ein del av demokratiet. Påverknadshøvet inspirerer også til å engasjere seg vidare i samfunnsspørsmål. Ho opplever at ho får meir kunnskapar og blir meir verdt.

Så langt om A og B. Hovudtanken i denne artikkelen er at me som vil skape eit anna samfunn og trur det kan bli betre enn dagens, bør flytte fokuset frå B og over til A. Mellomklasserepresentanten B blir kanskje med i arbeidet på As premissar, men ikkje omvendt.

Marx hadde ikkje rett i alt

Karl Marx var truleg den vestlege verdas, kanskje heile verdas, fremste tenkjar fram til vår tid. Mange av hans tankar står seg framleis, men ikkje alt. «Hele samfunnet spalter seg meir og meir i to fiendtlige leirer, i to klasser som står direkte mot hverandre: borgerskap og proletariat», skreiv Marx og Engels i Det kommunistiske manifest. «De andre klassene sykner hen og går under i og med at storindustrien kommer.»

Dei andre klassane vil seie småborgarskapet i handel og sjølvstendige næringar, folk som sel sine intellektuelle dugleikar som lærarar, forfattarar og advokatar, sjølvstendige fiskarar og bønder og filleproletariatet. Den største gruppa er bøndene. Dei er eit godt utgangspunkt for å vurdere spådommen frå Marx og Engels, også fordi det i FAOs database ligg føre gode tal for yrkesbefolkning i landbruket. I 1980 var det 961 millionar bønder i verda. Desse utgjorde halvdelen av samla yrkesbefolkning. No er det 1312 milliardar bønder i verda, og dei utgjer snautt 40 prosent av samla yrkesbefolkning. Framleis veks talet på bønder i verda år for år.¹

Det har altså ikkje gått slik dei spådde med bøndene. Bondestanden har ikkje sjukna og gått under, og dei har ikkje vorte proletarar.

Har det gått slik dei to spådde med proletariatet? I deira auge var proletariatet den framveksande og sterke klassen. Gjennom sentraliseringa og storfabrikkane, utbyttinga og arbeidskampane vil proletariatet uunngåeleg bli sterkare og meir bevisst som klasse. Når det skjer, vil det, like uunngåeleg, ta makta. Slik grev borgarskapet si eiga grav:

Med utviklinga av industrien formerer ikke bare proletariatet seg, det blir trengt sammen i større masser, dets styrke vokser, og det føler den bedre. … Stadig mer tar sammenstøtene mellom den enkelte arbeideren og den enkelte borgeren karakter av sammenstøt mellom to klasser. … Fra tid til annen seirer arbeiderne, men bare midlertidig. Det egentlige resultatet av kampene deres er ikke det umiddelbare utfallet, men at arbeidernes enhet griper stadig videre om seg. Den fremmes av de økende kommunikasjonsmidlene som storindustrien skaper og som setter arbeiderne på forskjellige steder i forbindelse med hverandre. …

Denne organiseringa av proletarene til klasse, og dermed til politisk parti, blir hvert øyeblikk igjen sprengt av konkurransen mellom arbeiderne sjøl. Men den oppstår stadig på nytt, sterkere, fastere, mektigere.

Denne tenkinga har stått sterkt i all kommunistisk politikk etterpå. Arbeidarklassen, «de rene og ranke, de faste og sterke menn», for å sitere Rudolf Nilsens Revolusjonens røst, vil bli «sterkere, fastere, mektigere» og den leiande krafta i folkets kamp mot urett og utbytting og for eit anna samfunn. «Som den eneste konsekvent revolusjonære klasse i det moderne samfunn må proletariatet være lederen, hegemonen i hele folkets kamp», skreiv Lenin.²

Vel 160 år etter manifestet og 100 år etter Lenin må me sjå i auga at det i liten grad har slått til. I svært mange land og svært mange situasjonar har proletariatet late seg leie av stat og overklasse, til dømes det tyske proletariatet til brutal krigføring i to verdskrigar og det US-amerikanske til alle intervensjonar etter andre verdskrig. Og i den grad forsøk på kommunisme eller sosialisme har vorte gjennomførde, er det ikkje i moderne industriland, men i land med små arbeidarklassar.

Globaliseringa dei siste tiåra har ikkje gjort arbeidarklassen «sterkere, fastere, mektigere», men i staden meir splitta. Me har proletariata innanfor nasjonane og regionane, i Norge, Sverige og Danmark. Så har me i dei same landa eit underproletariat av innvandrarar, polske bygningsarbeidarar, thailandske hjelpepleiarar og filippinske hushjelper til dømes. Under det att er me i ferd med å få eit lågkasteproletariat av papirlause innvandrarar, eit moderne slaveri. Når til dømes USA har sett gjennom fing-rane med ein del sør- og mellomamerikansk innvandring gjennom Arizona, er det fordi dei har nytte av det. Dei får hushjelper, tenarar og slavar utan rettar av noko slag, folk som ikkje vågar ha legitimasjon eller bruke bankkort eller bli sjuke eller opponere. Dei veit at viss dei protesterer eller valdar problem, treng dei som kjøper deira arbeidskraft, berre å løfte røyret av telefonen og slå nummeret til innvandringsstyresmaktene for å sende dei ut. Slik bidreg globaliseringa og sila innvandring til at framkjempa rettar blir borte og lønnene mindre. I svært liten grad har arbeidarklassen evna å stå mot dette.

Dei siste tiåra har verdas industrielle vareproduksjon vorte meir spreidd og ikkje, slik Marx og Engels spådde, meir sentralisert. Dei veldige industribedriftene, der tusentals arbeidarar kunne snakke med ei stemme og om dei ønskte det lamme produksjon og profitt med streikar, er langt på veg fortid. I staden skjer vareproduksjonen i mindre og spreidde einingar. Bilfabrikanten produserer ikkje bilar, og datafabrikanten ikkje datamaskinar. Dei kjøper berre komponentar frå ei rekkje underleverandørar i ei rekkje land, set komponentane saman og marknadsfører dei med sitt fabrikkmerke. Dette nye produksjonsmønsteret svekkjer arbeidarklassens kampkraft.

Marx tok altså feil då han spådde at mellomlaga, iallfall bøndene, ville bli desimerte. Og Marx, og endå meir dei som seinare skulle setje tenkinga ut i livet, tok feil då dei spådde at verdas proletariat ville vekse og bli alle andre overlegen i kampkraft. Når me innser dette, ser me også at me i arbeidet for eit anna samfunn må vri tenkinga vekk frå arbeidarklasse mot borgarskap og meir over til den store underklassen mot den vesle overklassen.

Gir me avkall på ideen om arbeidarklassen som absolutt leiande i det nye samfunnet, må me også gi avkall på tanken om proletariatets diktatur. I staden bør me snakke om underklassens samfunn, eller over tid heile folkets samfunn. Oppgåva er at underklassen tek makta frå den vesle overklassen og utviklar eigne prinsipp og metodar for samfunnet. Det er ein revolusjon i tydinga eit totalt maktskifte. Om det også blir ein væpna revolusjon, kjem an på dei som mågi frå seg makta.

Folk flest er bra folk

Utgangspunktet er, i tre korte punkt:

• Fleirtalet av våre 7 milliardar medmenneske er av natur dyktige, kunnskapsrike, arbeidsglade og usjølviske individ.
• Me har på vår klode tilstrekkeleg med ressursar. Ikkje overflod, men tilstrekkeleg.
• Me har eit kunnskapsnivå og eit teknologisk nivå som gjer at me kan sikre nok mat, bustader og helsestell for alle.

Av dette følgjer at me, sju milliardar menneske no og ni-ti milliardar om eit par generasjonar, kan leve gode liv på denne kloden.

Men dei fleste av oss gjer det ikkje. Ein milliard lever under sveltegrensa, meir enn to milliardar under fattigdomsgrensa og fleirtalet i uvisse for eiga og barns framtid.

Dei seks milliardane av oss, eller fire millionar i Norge, som høyrer til underklassen og som difor ikkje har meir politisk makt enn at me får lov til å leggje ein stemmeseddel i ei urne med nokre års mellomrom, er, dei fleste av oss, ikkje suspekte individ med rasistiske holdningar som ignorerer miljøet og som må styrast i eitt og alt. Me er i staden bra folk. Me er menneske med kunnskapar, analyseevne og vilje til å stille opp for våre medmenneske. Me kan jobbe hundretals og tusentals dugnadstimar dersom det framstår som meiningsfylt. Om det viser seg nødvendig for våre etterkommarar, er me villige til å jobbe hardare, risikere eigne liv i krigar, og å godta redusert levestandard. På same viset som folk i mange land i krigsåra var villige til å prioritere kampen mot nazismen framfor eigne interesser og eigne liv.

Og me er villige til å endre levemåte og forbruk, dersom det kan berge miljøet. Men så lenge politikarane går framom, ikkje i miljøkampen, men med å auke utslepp og forureining, tenkjer me at våre individuelle åtferdsendringar er nokså bortkasta.

Fellesinteressene i fokus

Marx skriv, blant anna i Teser om Feuerbach, om korleis kapitalismen framand- eller umyndiggjer arbeidarane. Fordi oppgåva deira er å produsere profitt for kapitalistar, ikkje å produsere nyttige varer eller gjere annan innsats for fellesskapet, blir dei også reduserte frå dei allsidige og ressursrike individa som menneske er fødde som, til å bli passive og mekaniske delar av produksjonsprosessen.

Dei sju milliardane menneske er klodens viktigaste ressurs. Og liksom høgresida vil fostre barn og ungdom til å bli individualistar og egoistar, er oppgåva til det nye samfunnet å fostre dei til samfunnsindivid.

I vårt alternativ, i skuleverk, fritid og samfunn, må fokuset flyttast frå individet til fellesskapet, frå eliten til fleirtalet, frå karakterar til viktige kunnskapar, frå individuell karriere til fornuftig arbeid, frå konkurransekraft til produksjon av samfunnsnyttige varer og frå profesjonelle synsarar til reflekterte synsmåtar. Eller med nyleg avdøde Hugo Chavez’ ord:

Me må gjenreise sosialismen som ein teori, eit prosjekt og ein veg framover, men ein ny type sosialisme, ein humanistisk sosialisme som set menneska og korkje maskinane eller staten i sentrum.³

I dagens samfunn får menneska i liten grad utnytta sine evner. Om me er i arbeidslivet, er det vanlegvis som spesialistar. Me utfører ein liten del av kompliserte arbeidsprosessar, andre gjer resten, og samfunnseliten avgjer kva som skal gjerast. Også politikk har meir og meir vorte ein spesialitet og eit yrke. Media flest vurderer ikkje artiklar og bøker og intervjuobjekt ut frå om innhaldet er interessant eller ikkje, men ut frå kven som skriv eller snakkar. Det gjer at me får eit fåtal rikssynsarar i kraft av at dei er sentrale politikarar, redaktørar (som ikkje er valde) eller pengefolk som Trygve Hegnar og Petter Stordalen. Dei politiske vala skal gjerast mellom deira synsmåtar, vår oppgåve som samfunnsborgarar er avgrensa til å lytte og å velje mellom stemmesedlar. Men resonneringsevna til A er eller kan bli like god som resonneringsevna til Hegnar og Stordalen. Debattane på kaféane og i kjøkkena er ofte like skarpe som i Dagsnytt 18. Problemet for samfunnet, men desse skarpe debattane i svært liten grad når ut gjennom media. Vår oppgåve i annleissamfunnet er å finne fram til korleis tenkinga til A og hennar like kan bli ein del av samfunnets tenking.

Oppsummert:

Me må erstatte dagens sorteringssamfunn med eit samfunn som verdset og er i stand til å nyttiggjere seg alle innbyggjarar, begge kjønn, innfødde og innvandrarar og alle aldersgrupper.

Me må fokusere på menneske i samfunn framfor mennesket som enkeltindivid.

Arbeids- og samfunnsliv må gjennomsyrast av at me menneske er mangsidige vesen med evner i mange leier samtidig.

Eit sidesteg til la Via Campesina

La Via Campesina (småbrukarane sin veg) er truleg verdas mest suksessrike organisasjon nedanfrå dei siste tiåra. Frå starten i 1993 har organisasjonen fått tilslutnad frå 150 lokale og nasjonale småbrukarorganisasjonar i 70 land med bortimot 200 millionar medlemmer. Dei har vorte ei kraft som det internasjonale samfunnet ikkje kan ignorere. Dei organiserer småbrukarar, bønder, landarbeidarar utan jord, kvinnebønder, urfolk, flyktningar og arbeidsvandrarar med tilknyting til matproduksjon og ungdommar med interesse for landbruk, i fattige og rike land. Medlemene er såleis i svært ulike livs- og arbeidssituasjonar. Korleis får Via Campesina til det andre, såleis fagorganisasjonar for industriarbeidarar, vanlegvis ikkje lykkast med?

Det første svaret er den politiske tenkinga rundt nokre få, skarpt formulerte tema, matsuverenitet, lokal bruksrett til jord, vatn, såfrø og biologisk mangfald, verdien av smålandbruk, berekraft, konsekvent jamstelling kvinne/mann og kamp mot all vald mot kvinner. Desse plattformspørsmåla blir diskuterte og avklara før nye organisasjonar eller medlemmer går inn. I alle publikasjonar og alle talar blir til dømes kvinneperspektivet framheva.

Det andre svaret er ein desentralisert struktur. La Via Campesina er ein organisasjon nedanfrå og opp meir enn ovanfrå og ned. Vitaliteten og styrken oppstår gjennom arbeidet på lokalt og nasjonalt nivå. Det internasjonale sekretariatet roterer mellom ni regionar etter avgjerder tekne på dei internasjonale konferansane. Sekretariata er små. Alle verv går på omgang. 70 prosent av verdas bønder er kvinner, og minst halvparten av dei tillitsvalde skal vere kvinner. Det aller meste av organisasjonsarbeidet blir utført av aktive bønder og ikkje, som i mange faglege organisasjonar, av sympatiserande medlemmer av middelklassen.

Dette gjer også at sekretariatarbeidet stundom blir tilfeldig og amatørmessig. Det er, seier leiarar, ei ulempe som blir vegen opp av fordelen ved at dei tillitsvalde kjem frå eiga yrkesgruppe.

Eit tredje svar er at la Via Campesina ikkje vik unna konfliktspørsmål. Mange organisasjonar for bønder unngår å ta opp til dømes konfliktar mellom bønder og landarbeidarar, mellom kvinner og menn i landbruket og problem med miljøskadeleg produksjon eigne medlemmer står for. La Via Campesina går rett inn i slike spørsmål med mål å løyse dei. Eit slikt spørsmål er også dagens rådande, marknadsliberalistiske politikk.

Me kan ikkje forsvare småbøndenes interesser utan å utfordre det nyliberale systemet som heilskap. Småbøndene vil ikkje overleve viss ikkje heile samfunnsstrukturen blir endra, seier ein av leiarane, Paul Nicholson.⁴

I botnen

Eitt av fellestrekka mellom globalt arbeid for små matprodusentar og arbeid for eit klasselaust samfunn er at noko må liggje i botnen, ei felles plattform folk samlar seg om når samfunnet skal byggjast. Denne plattforma bør gjerast så tydeleg som råd, slik at me veit kva me i tilfelle går til. Den bør også vere så snau som råd, slik at mest mogeleg av samfunnsutforminga skjer under vegs. Utgangspunktet me bør ta, er det vanskelegaste, byrjande og famlande kommunisme i eitt land i ei omverd av kapitalistiske land, der desse landa fryktar smitteeffekten og vil gjere alt dei kan for å få det eine landet attende på kapitalismens veg.

Medan dagens norske grunnlov har 112 paragrafar, kan me truleg avgrense oss til åtte tema som er så fundamentale at dei bør inn i den nye grunnlova:

Alle er like viktige. »All people are created equal,» som dei ignorerte innleiingsorda i den US-amerikanske grunnlova lyder. Det gjeld vaskehjelpa og universitetslæraren og den arbeidsledige og pensjonisten og flyktningen og romfolk som kjem for å tigge.

For at dette skal realiserast, må det i første omgang, til dess skiljet mellom dei på botnen og dei på toppen er svekka, vere eit samfunn der dei på botnen blir prioriterte, der altså A er viktigare enn B.

Retten til anstendige liv.

For det andre må grunnleggjande behov tilfredsstillast for alle innbyggjarar, behova for mat, utdanning, sosialt liv, helsestell etc. Den viktigaste av alle menneskerettar er retten til å overleve og kunne leve anstendige liv, det som er formulert slik i paragraf 25 i FNs menneskerettserklæring:

Enhver har rett til en levestandard som er tilstrekkelig for hans og hans families helse og velvære, og som omfatter mat, klær, bolig og helseomsorg og nødvendige sosiale ytelser, og rett til trygghet i tilfelle av arbeidsløshet, sykdom, arbeidsuførhet, enkestand, alderdom eller annen mangel på eksistensmuligheter som skyldes forhold han ikke er herre over.

Økologisk berekraft

For det tredje må økologisk berekraft leggjast til grunn. Det må ikkje takast meir ut av naturen enn den byggjer opp att, ikkje brukast meir fossilt brensel enn det blir danna på nytt, ikkje sleppast ut meir karbondioksid og andre drivhusgassar enn det naturen bind, ikkje byggjast ned matjord i større tempo enn naturen byggjer opp matjord og ikkje utryddast artar i større tempo enn naturen skaper nye artar.

Det er krevjande. Ikkje fordi kloden manglar ressursar og kapasitet til å fø sju (no) eller ni milliardar (i 2050) menneske, men fordi så mykje av planeten er øydelagd eller i ferd med å bli øydelagd. Det fossile brenslet må erstattast med mindre forbruk og meir rasjonalitet (sjå neste punkt), men også med meir manuell arbeidsinnsats. Sjølv om fleire hender og hjernar vil kome i arbeid, er det, iallfall i første omgang, til dømes neppe grunnlag for å redusere normalarbeidsdagen for andre enn småbarnforeldre.

Eit rasjonelt samfunn

Menneskes primærbehov er ikkje, som i Norge no, 75 bilmerke og mange titals variantar av kvart merke å velje mellom. Dette mangfaldet gjer bilisme tungvint, kostbar og ulik for folk, når det må importerast, haldast lager, reservedelar og reparasjonskunnskapar om alle variantane. Den som har økonomi til ein tre tonns SUV, kjøper seg også tryggleik på kostnad av den som køyrer ein liten bil i kollisjonar mellom dei to. Menneskes primærbehov er ikkje å ha hus på 500 kvadratmeter og hytte på 300 kvadratmeter, der alt må haldast vintervarmt og landets elektriske kraft byggjast ut for denne bustadmassen.

I eit fornuftig samfunn har alle akseptable bustadforhold, men ingen familie meir enn 100 eller 150 kvadratmeter. I eit fornuftig samfunn på vårt teknologiske nivå har truleg dei fleste utanfor storbyane bil, men lette og difor lite drivstoffkrevjande bilar. I eit fornuftig samfunn blir reklame erstatta med vareinformasjon, og det blir importforbod mot jugl. I eit fornuftig samfunn blir vaskemaskinen reparert og ikkje bytt ut om ein komponent ryk, for maskinar og utstyr skal vare lenge.

Det inneber også at mykje unødvendig arbeidsinnsats kan sjaltast ut eller erstattast med annan arbeidsinnsats. Annankvar vaske-maskinseljar kan omskolere seg til vaskemaskinreparatør. Somme av reklamefolka kan bli informasjonsarbeidarar, andre gå over til praktiske yrke.

Eit sjølvforsynt samfunn.

Då Sovjetunionen braut saman i 1989, ramma det cubansk matproduksjon. Det kom ikkje lenger traktorar, olje og reservedelar, kunstgjødsel og plantegifter frå Sovjet. Og USA forsterka den handelsblokaden dei hadde innført alt i 1962. Tanken frå Pentagon var at når cubanarar til dømes opplever at dei ikkje har tilgang på medisinar, vil dei reagere med misnøye med eigne styresmakter og eige styresett. Kvart år sidan 1992 har FN stemt for at blokaden skal hevast. Men i staden for å følgje FNs tilrådingar har USA, som i andre samanhengar er verdas fremste frihandelsforkjempar, reagert med å stramme inn sanksjonane.

Dette viser kva problem eit kommunistisk land i ei kapitalistisk og globalisert omverd må førebu seg på. Land som elles snakkar varmt om menneskerettar og som forkynner globalt like ordningar for handel og vareutveksling, kan på kynisk vis velje varemangel, sjukdom og naud for dei som vel ein annan veg. Berre dersom nødvendige varer kan produserast innanlands , har eit kommunistisk land i ei kapitalistisk omverd sjansar til å greie seg. Eit land som Norge må ikkje berre produsere mat til eiga befolkning, men også nødvendige industrivarer, reservedelar til maskinar av alle slag, medisinar og undervisningsmateriell. Landet må ha ein fleksibel industriproduksjon og allsidige og høgt kvalifiserte fagmiljø av dei mest ulike slag.

Det inneber ikkje nødvendigvis at til dømes vaskemaskinar skal produserast innanlands, men at dersom importen av vaskemaskinar eller delar til vaskemaskinar skulle ta slutt, kan industri leggjast om slik at innanlandsk produksjon kjem i gang.

Eit demokratisk samfunn

For det sjette må demokratiet gjerast reelt. Det inneber at avgjerder må takast på ulike nivå og at me må utvikle arenaer for meiningsbryting og prinsipp for avgjerder på alle desse nivåa, ut frå den grunntanken at alle menneske er like viktige og skal ha innverknad på samfunnets gang.

La oss sjå på tre spørsmål knytt til demokrati, lokalsamfunn som debatt- og handlingsarenaer (1), ytringsfridom (2) og illojalitet (3).

Eit reelt demokrati krev ei god organisering rundt kollektiva av ulike slag, frå familien via det som før i tida kallast bedelaget og grenda eller lokalsamfunnet og til kommunen, regionen, staten, nærliggjande statar, verdsdelen og det globale. EUs uttrykte, men langt frå realisterte nærleiksprinsipp er eit godt prinsipp: Alle avgjerder skal takast så nær dei dei gjeld, som råd er.

I det meste av historia og i dei fleste land har grenda eller lokalsamfunnet vore den naturlege og mest sentrale sosiale eininga for folk. Ein enkel definisjon er at lokalsamfunnet er så lite at innbyggjarane kjenner eller iallfall veit om kvarandre og så stort at dei kan ha sitt eige fotballag og sine eigne grendediskusjonar. Men i vårt land og i mange land har styresmakter ignorert det lokale som handlings- og vedtaksarena. Det at lokalsamfunnet skal ha sitt grendehus, sin skule, sin idrettsplass og sin kafé, og eit stykke på veg sin felles produksjon, er avgjerande for eit fungerande demokrati.

Absolutt ytringsfridom inneber at folk må kunne kritisere alle trekk ved det nye samfunnet eller dette samfunnet som system, ikkje berre utan at dei blir stoppa, men også utan at det får negative konsekvensar for dei. Berre om folket vil behalde det nye samfunnet og difor forsvarar det mot kritikk, har det livsrett.

Eit par døme kan illustrere skilnaden mellom vårt samfunn og eit samfunn med ytringsfridom: Sommaren 2012 vart Trond Ali Linstad innstilt til Kongens fortenestmedalje i sølv for sosialt og humanitært arbeid blant innvandrarar i Oslo. Avisredaktørar, som gjerne ser seg sjølve som ytringsfridommens mest brennande forsvararar, kritiserte Linstads politiske holdningar. Eit stykke på veg deler eg kritikken. Men det rokkar ikkje ein tøddel ved at Linstad har gjort eit viktig sosialt og humanitært arbeid og difor heller ikkje ved grunngivinga for medaljen. Kampanjen mot Linstad lykkast, det vart ingen medalje på han. Hausten 2012 vart bloggaren Ole Jørgen Anfindsen oppsagt frå jobb i Det Norske Veritas, visstnok fordi han hadde vitna i 22.-juli-saka. Anfindsens syn på innvandring, såleis at me om nokre tiår kan få islamsk fleirtal i Norge og at ulike rasar har ulik intelligens, er både dårleg fundert og samfunnsskadeleg. Men metoden må vere å drive tilbake dårleg funderte og samfunnsskadelege synsmåtar, korkje å forby dei eller å behandle dei som har desse synsmåtane, dårlegare enn andre.

Solidaritet ja, lojalitet nei, skriv Jan Myrdal i ei av sine skriftställningar.⁵ Det er ein god parole og ein illustrasjon på at me treng ein debattkultur der saker, kunnskapar og argument er det einaste viktige, og lojalitetsband irrelevante, ein debattkultur der me kan føle oss trygge på at aktørane tek stilling og argumenterer ut frå kva dei meiner er rett og gale og ikkje ut frå kva for argument som tener det miljøet dei er eller vil bli delar av.

Eit stabilt samfunn

Dette sjuande punktet vil somme stusse på. For utilfredsheit med rådande tilstandar og idear om forandring er ein del av det felles tankegodset mellom kapitalisme-forsvararar og tradisjonelle kommunistar. Honnørorda om forandring står i kø, vekst, utvikling, modernisering, omstilling, omstrukturering, endringsvilje.

Også eg som skriv dette, meiner samfunnet treng nytenking og omstilling. Men i forholdet mellom stabilitet og forandring er stabilitet det viktigaste. Og endringar innanfor naturens tåleevne handlar vanlegvis om dei mange små stega meir enn dei store, om å levere gardsbruket eller industribedrifta eller lokalsamfunnet i litt betre stand til neste generasjon enn det var då ein overtok. Det at verdas folketal er i ferd med å stabilisere seg, gjer at det også blir langt enklare å forvalte kloden i tråd med dette målet.

Eit samfunn der ingen berikar seg på andre sitt arbeid

»Arbeiderpartiet er for rettferdig lønn. Derfor er vi for … utjevning av lønnsforskjeller », les me på partiets heimesider. Me kan ta Olav Thon som døme. Ifølgje Dagens Næringsliv eig han 25,5 milliardar kroner. Viss Thon, som snart er 90 år, har hatt 70 arbeidsår, kvart på 300 dagar, betyr det at han har tent ein og ein kvart million kroner om dagen desse 70 åra. Ikkje fordi han har vore hundre gonger flinkare arbeidar enn dei som har reidd sengene på hotella hans eller vaska kontorgolva, men fordi han har tileigna seg ein stor del av verdien av dei andre sitt arbeid. I 50 av dei 70 åra har Arbeidarpartiet hatt regjeringa, dei siste 8 saman med SV og Sp.

Blant totalforboda i det nye samfunnet, saman med forbod mot undertrykking av kvinner og fattige, mot bruk av vald mot svake og mot øydelegging av natur, bør me innføre forbod mot å berike seg på andre sitt arbeid. Ein første start kan vere å oppheve arveretten for eigedommar eller verdiar på meir enn fem millionar kroner. Med det vil me få 25 545 av Thons 25 500 millionar til bruk for samfunnets beste.

Noko meir om vanskane

Nokre år sidan møtte eg ein av dei sentrale i opprøret på Sri Lanka i 1971. Etterpå hadde han sete mange år i fengsel og vorte nedbroten psykisk og fysisk, men kome seg att og vorte småbrukar og småbruksaktivist. – Eg har framleis dei same grunnholdningane og kan framleis kalle meg maoist, men likevel meiner eg det var bra me i Folkets frigjeringsfront ikkje lykkast, sa han. For me hadde neppe makta å byggje eit betre samfunn.

Russland, dei andre austblokklanda, Kina, Albania, Nord-Korea og fleire, har ikkje vorte til velsigning for folk flest. Dei fleste har ikkje vorte øydelagde utanfrå av imperialistiske okkupantar og heller ikkje av ein kontrarevolusjonær kapitalistklasse, men innanfrå gjennom nye maktapparat. Truleg hadde det gått like eins om Norge i 1920 eller i 1974 hadde gått gjennom ein sosialistisk revolusjon.

Noko av det same ser me når det gjeld fellestiltak innanfor vårt land. Eit samarbeid og ei prioritering av fellesskapet framfor den enkelte kan fungere innan familien – og gjer det truleg i større grad no enn for femti eller hundre år sidan i vår del av verda. Det kan også ofte fungere innan lokalsamfunnet eller organisasjonen, der folk kan bruke hundretals eller tusentals dugnadstimar for å tene fellesskapet. Men når samvirkebedriftene eller organisasjonane blir store og nasjonale, får dei også direktørar og styreleiarar og lokale styringsfolk som ser det å tene toppsjiktet som si viktigaste oppgåve. Difor er den viktigaste skilnaden mellom COOP og Rema 1000 eller mellom Tine Meierier og Q-meieriene at direksjonane i COOP og Tine har eit lojalt tillitsmannsapparat å spele på.

For alle som vil fremje sosialisme eller kommunisme, er det freistande å sjå bort frå dette. Det gjeld å selje bodskapen, og då fokuserer ein på det positive og ikkje på det negative. Det er som med andre varer, cola eller mjølk eller bilar eller pc-ar. Seljaren seier ikkje at i denne bilen har fabrikanten lagt inn ei rustlomme her og ei rustlomme der, slik at bilen i løpet av ti-femten år skal bli nedbroten og bytast ut med ein ny bil, eller at colaen inneheld store sukkermengder, slik at coladrikking skal bli vanedannande. Difor har også marknadsføringa, av så å seie alle varer, i hovudsak som målgruppe dei som er lite i stand til å reflektere sjølve. Men desse, dei mest korttenkte eller lettlurde blant oss, er heller ikkje i stand til å gå fremst i å utvikle eit anna samfunn.

Argumentasjon for kommunisme må i staden ha dei reflekterte som målgruppe. Difor må metoden også vere å vere tydeleg: Det valet me står overfor, er mellom dagens samfunn, med alle sine veikskapar og negative utviklingstrekk, og eit klasselaust samfunn som lett kan bli eit oligarki med minst like sterk utbytting av folk. Berre viss me lykkast i å hindre eit slikt forfall og byggje noko heilt anna, er det forsøket verdt.

Kan A mobiliserast?

Innleiingsvis presenterte eg underklasserepresentanten A. As mål for eigen del er å overleve. Draumen kan vere ei delvis uføretrygd frå NAV til ho blir minstepensjonist, eller i noko verre fall at ein suppestasjon blir opna i nærmiljøet. A har ikkje mål for samfunnet, ho meiner samfunnet og politikken er for dei andre, for mellom- og overklassen.

Når folk i det politiske venstre snakkar om at arbeidarklasse og mellomklasse er i same båt, kjenner ikkje A seg att. Ho opplever at det er milelangt mellom hennar og B sin samfunnsposisjon.

For A er heller ikkje avsløringar av kapitalismens uvesen, av kameraderi og korrupsjon og sløsing med offentlege midlar, så oppsiktsvekkjande. A opplever så å seie dagleg at samfunnet sorterer folk i viktige og uviktige og held seg med eitt regelsett for dei viktige og eit anna for dei uviktige.

A møter altså kapitalismen med resignasjon. Dette samfunnet er slett ikkje bra, tenkjer ho, men det er det MINST ILLE av dei samfunnstypane me har å velje mellom. Og historia så langt tyder altså på at ho har rett. Dersom me skal evne å mobilisere A, kan me korkje basere oss på hennar illusjonar eller naivitet, me må byggje på realtenkinga. Me må for det første presentere eit betre alternativ. For det andre må me vise i praksis at me meiner alvor.

Sjansen for å mobilisere A og å få gjennomslag for anna tenking er større no enn han har vore dei siste tiåra. For marknadsøkonomien er i ferd med å bryte saman. Verda, og den vestlege verda mest, har kome inn i ein turbulent periode. Etter 500 års verdsdominans er Vest-Europa/USA i ferd med å miste verdshegemoniet. Den økonomiske krisa blir djupare månad for månad, arbeidsløysetala stig, og fattigdom og svolt aukar, medan rikfolk flest vassar i meir og meir pengar. I slike situasjonar vil folk tenkje andre tankar. Dei vil opplever urettvisa og meiningsløysa. Dei vil reflektere over om dagens kriseherja kapitalisme er den einaste mogelege samfunnsforma. Dei vil protestere og gjere opprør, lære av røynsler og bli klokare og fleire.

Notar:

1. FAOSTATs database
2. V. I. Lenin: Marx-Engels-marxisme, norsk utgåve 1952, side 195.
3. Sitert frå Michael Lebowitz: Socialism for the 21st century – re-inventing and renewing the struggle. Nettsidene LINKS international journal of socialist renewal, 9. januar 2013.
4. Referert i Walden Bello: «The Food Wars», London 2009, side 133.
5. Jan Myrdal: Skriftställning 3, side 132–133.

Erling Folkvord har vært mange ganger i Kurdistan, og er aktiv i solidaritetsarbeidet. Har god kontakt med kurdiske organisasjoner og blant annet truffet Abdullah Öcalan før han ble fengslet.

Kurdistan er området der dei fleste er kurdarar. Stormaktene delte opp Midtausten etter første verdskrigen. Tyrkia, Iran, Irak og Syria fekk kvar sin bit av Kurdistan. Truleg bur drygt to millionar kurdarar i Syria. Rojava er namnet på den kurdiske landsdelen. Mange av kurdarane i Syria bur utafor Kurdistan, mellom anna i Aleppo og Damaskus. Fleire hundre tusen var statslause fram til for få år sia. Samtidig har Rojava både etniske og religiøse minoritetar, slik som arabarar, armenarar og jezidiar.

Frigjort område i Syria

New York Times skreiv nyleg at Det demokratiske Unionspartiet (PYD) er den sterkaste fraksjonen i Rojava og at dei «har ein godt trent milits». Den amerikanske avisa siterer og ein syrisk-amerikansk samfunnsforskar i Washington. Han seier PYD har ein «ultranasjonalistisk kurdisk ideologi».¹

Den siste påstanden går på tvers av det vi såg og høyrde i Rojava. PYD sine representantar fortel at dei i juni 2012 tok kontroll over store delar av det kurdiske området i Syria. Dei har oppretta kurdiske styringsråd på fleire nivå. Det høgste rådet har ansvar for heile det frigjorte området. Så er det liknande råd for kvar by og kvar landsby. Dei vi snakka med, la vekt på at dei ikkje-kurdiske minoritetane skal vere representert i desse råda. Vi veit ikkje i kor stor grad dette er gjennomført, men frå PYD høyrde vi ikkje eitt ord som likna på nasjonalistisk kurdisk ideologi.

Innringa av fiendar

Den frigjorte delen av Rojava grenser i nord mot Tyrkia. På vestsida er grensa uklar mot Den frie syriske hæren (FSA) sitt område. Grensa er like uklar i sør mot området der Assad-regimet framleis har eit grep. Den austlege naboen er Irak, dels den Bagdad-styrte delen av landet og dels den kurdiske regionen. Assad-regimet held framleis flyplassen i Qamishli, den største byen i Rojava. Desertørar har fortald at denne sivile flyplassen no er ein militærbase.

Kurdistans regionale regjering (KRG) i nordlege Irak er einaste naboen som ikkje er fiendtleg innstilt. Derfor er det muleg å få inn ein del varer og hjelpeforsyningar. Ein liten båt med påhengsmotor er einaste lovlege persontransporten over grenseelva Tigris. Den godt orienterte tolken vår i Rojava fortalde at KRG ikkje let journalistar krysse grensa på den måten. Derfor har få utlendingar vori i området etter frigjeringa.

Leiaren i PYD var på Oslo-besøk i fjor haust. Han la vekt på at partiet vil unngå krigshandlingar. Dei har bygd opp sjølforsvarsstyrker, men trur ikkje på å nedkjempe Assad-regimet militært. PYD arbeider langsiktig for fredeleg samkvem med arabarar og dei andre minoritetane. Dette er ein annan metode i kampen mot Assad enn det FSA og ulike islamistiske grupper har satsa på.

Den frie syriske hæren (FSA)

Sere Kaniye er ein av dei kurdiske byane tett inntil grensa mot Tyrkia. Her var det bakkekampar fram mot slutten av februar 2013. Styrkar frå FSA overtok den frigjorte byen nokså lett. Dei brukte syriske stridsvogner som kom over grensa frå Tyrkia. Sannsynlegvis hadde FSA erobra stridsvognene frå Assad-hæren lenger vest. Så hadde FSA kryssa grensa til Tyrkia, køyrd austover før dei kryssa grensa på nytt, og sette stridsvognene inn i kampane i Sere Kaniye. Dei kurdiske sjølvforsvarsstyrkene gjenerobra storparten av byen etter harde kampar. Assad sine fly bomba utkanten av Sere Kaniye tre–fire dagar før vi var der

Det lokale Styringsrådet kontrollerte i slutten av mars det meste av Sere Kaniye. Byen var prega av allsidig varemangel, men alt verka velorganisert. Åpne butikkar, litt handel, folk i gatene. Lett å kome i snakk med folk både ute i byen og der vi ba om å få kome innomhus på besøk. Den FSAkontrollerte delen av byen var annsleis: Nesten folketomt. Dei fleste butikkane var stengt. Søppel i gatene. Dei få menneska vi såg, verka nærmast apatiske.

Vi besøkte ei FSA-avdeling ved grenseovergangen til Tyrkia. Svara var ikkje eintydige da vi hadde eit møte med nokre av dei:

– Vi er humane.

– Vi ønskjer ikkje å leve med våpen i hendene.

– Det er ingen radikale islamistar her.

Men ein av dei sa og:

– Så lenge Assad har makt, vil radikale grupper vekse fram og vi vil ikkje vere i stand til å kontrollere dei.

Vi spurde om korleis dei ser på Det syriske nasjonalrådet (SNC). Ein lege som sa han til dagleg organiserer naudhjelp frå Istanbul, svara:

– Dei som er utanlands, representerer ikkje oss. Dei er enkeltpersonar, og dei vil vere med på å dele kaka i Syria. Alt dei har gjort, har mislyktest.

Svaret var klart nok, og det stikk motsette av eit av hans eigne medieutsagn om SNC nokre veker tidlegare. Den avdelinga vi møtte, hadde ein bil med FSA-symbol. Ei stridsvogn utafor var dekka av ein presenning.

Det er ikkje godt å vite om desse folka er FSA. Eller kven som er FSA. Ein PYDleiar sa til New York Times at kven som helst som skaffar seg våpen, kan seie: «Eg er Den frie syriske hæren.»

Eit skolebygg nokre få hundre meter frå grensa, er eitt av fleire bevis på at Tyrkia fører krig i Rojava. I rakettgjennomslaga i betongveggane var armeringsjerna bøygd slik at prosjektilet berre kan ha komi frå den tyrkiske sida.

Tyrkia etter Öcalans Newroz-tale

Den tyrkiske hæren har ikkje tatt pause i den snart 30 år lange krigen mot den kurdiske frigjeringsrørsla. I dei første to vekene etter Newroz retta Tyrkia artilleri- og flyangrep mot både den kurdiske delen av Tyrkia og mot det geriljakontrollerte området i kurdisk del av Irak.

Eksekutivrådet i KCK (Samanslutninga av kurdiske samfunn) sa 30. mars at statsminister Erdogan sin språkbruk om ein eventuell fredsprosess berre er ei gjenspeiling av den kolonimaktstenkjinga som dominerer den tyrkiske staten . KCK krev at Tyrkia kvittar seg med denne tilnærminga.

Det lovlege Freds- og demokratipartiet (BDP) i Tyrkia, har same oppfatning. BDP ønskjer fredelege, politiske forhandlingar. Dette må føre fram til at den kurdiske befolkninga får alle demokratiske og kulturelle rettar. Det betyr å omdanne Tyrkia til ein moderne demokratisk republikk, som daverande PKK-leiar Abdullah Öcalan sa i forsvarstalen sin før han vart dømt i 1999. Statsminister Erdogan har på si side handplukka 63 personar til det avisa Hurriyet omtalar som ein kommisjon av «kloke personar» («wise people»).² Dette ser mest ut som eit utspel for å gi inntrykk av politisk kursendring.

I millionbyen Amed (på tyrkisk: Diyarbakir) møtte vi både offensive BDP-politikarar og ei offensiv befolkning. BDP brukar i dag omtrent same ord og uttrykk som leiarane i geriljaen. Ein av BDP-leiarane som presiserte at Tyrkia må stanse krigen og ta konkrete steg for å kome kurdarane i møte, føyde til at sonen hans er geriljasoldat. Etter fire år med massearrestasjonar sit rundt 10 000 av BDP sine tillitsvalde, medlemmar og sympatisørar i tyrkiske fengsel. Menneskerettsorganisasjonen IHD rapporterer at utanomrettslege avrettingar og drap utført av ukjend gjerningsmann framleis er vanleg. I dei fire siste åra døyde 333 personar i den kurdiske landsdelen på dette viset.

BDP-tillitsvalde seier dei arbeider på lang sikt. Dei lar seg ikkje stoppe verken av massefengsling eller tyrkiske bombefly. BDP har tvert om vori i stand til å trappe opp både sivilt massearbeid og innsatsen i kommunestyra og i nasjonalforsamlinga.

Kvinnekvotering

Både i Rojava (dvs. i kurdisk del av Syria) og i Tyrkia møtte vi ei ny form for kvinnekvotering. 40 prosent kvinner i styrande organ er ikkje nok. I tilleg har både PYD i Rojava og BDP i Tyrkia innført eit to-leiar system. Tolken vår brukte det engelske ordet co-chairs. Partiorgana har to likestilte leiarar, ein mann og ei kvinne.

Det er vanskeleg å tenkje seg eit kraftigare og meir provoserande brot med den innarbeidde kvinnerolla som så mange kurdiske menn er godt fornøgd med.

Tyrkiske Belgin Akaltan kommenterte nyleg dette i Hürriyet , ei av dei største avisene i Tyrkia:

Akkurat på dette punktet i historia, skulle eg ønskje at eg var ei kurdisk kvinne. Korfor? Fordi framtida ser betre ut for dei enn for oss. (…) Berre sjå deg rundt: Dei har ei kvinne ved sia av ein mann i nesten alle initiativ, i kvart einaste utval og i kvar einaste politisk og sosial rørsle. (…) Dei har ein identitet; dei er stolte, dei har ein visjon.» Ho skriv at tyrkiske kvinner sin identitet er knust, men er og litt optimistisk: «Kanskje får vi til å sette saman bitane, hand i hand med våre kurdiske søstre.³

Solidaritetsarbeid

Den kurdiske frigjeringsrørsla under KCK/ PKK-paraplyen ser ut til å ha ulik, men veksande oppslutning i statane som i 90 år har styrt kvar sin del av Kurdistan. Dei kurdiske organisasjonane oppfordrar vener i utlandet til å mobilisere og skape press mot både regjeringar og nasjonalforsamlingar.

I Tyrkia-allierte Norge er folkeopplysning ei første, men langvarig oppgåve. Vi bør rette kritikken mot den raud-grøne regjeringa som mellom anna held handa si over våpensal til Tyrkia.

Eg vil og oppfordre fleire til å besøke Kurdistan for å bli kjent og for å lære. Den PKK-inspirerte frigjeringsrørsla er ulik revolusjonære organisasjonar i Europa. Dei har kampevne og folkeleg oppslutning som er milevis forbi det som finst i Europa.

Notar:

1. New York Times 6. februar 2013.
2. Hurriyet Daily News 3. april 2013.
3. Hurriyet Daily News 30.-31. mars 2013.

 

Support our Troops – Hvorfor unge amerikanere verver seg til krig

Boka av Sarah Salameh er ei bok eg har venta på sidan eg første gong høyrde Sarah fortelja om feltarbeidet ho gjorde i USA i 2008. Spesielt fascinert blei eg då ho fortalte om ungdommar som vurderte både å tenestegjera i fredskorpset og i dei amerikanske militære styrkane, men som valde det siste fordi det var meir usjølvisk. Boka er basert på ei masteroppgåve i antropologi, men språket er lettlest og historiene er spanande. «Suppose they gave a war and nobody came?», var spørsmålet som blei stilt under Vietnam-krigen og som blei besvart med avvikling av den allmenne verneplikta. Dei verva soldatane skulle bli meir lojale.

Salameh reiste til ein liten amerikansk by ved the Great Lakes, prega av nedgangstider og økonomisk krise. Fabrikken er bytta ut med vervekontor. Ho snakkar med vervarane, ho snakkar med dei som blir verva, med soldatane og familiane deira, mødrer og koner som venter på at dei skal komma tilbake. Og soldatane er lojale, men kjenner seg samtidig brukt opp av myndigheitene, når dei risikerer å bli sendt ut gang på gang. Dei vervar seg stort sett ut frå naud, dei ønskjer sikre inntekter og støtte til utdanning i eit samfunn som har mista arbeidsplassane sine. Men dei har også gått på forteljinga om at «dei der borte» må hjelpast. Som offiserspira Kate (17 år) seier: «USA gjør verden til et bedre sted – en ammunisjonsrunde om gangen.»

Boka gir eit innblikk i det amerikanske samfunnet, og god bakgrunnskunnskap og analyse om kva som gjer at USA klarer å senda stadig nye ungdommar ut i verda på tokta sine.

Gresshoppen og fuglen

Romanen den libanesiske forfattaren Hanan al-Shaykh har skrive om mor si. Al-Shaykh, er ein av dei internasjonalt mest kjente arabiske forfattarane. Ho fekk sitt gjennombrot med romanen The story of Zahra om den libanesiske borgarkrigen. Romanen hennar handlar ofte om kvinner. Men det var ei livshistorie ho har bruka lang tid på å ta tak i, historia til hennar eiga mor. Grunnen var at mor hennar hadde gått frå faren og dermed ho og søstera då dei var små, etter eit langvarig forhold til ein annan mann. Dei vaks dermed opp hos den strengt religiøse og verdsfjerne faren. Og sårheita frå å bli vald bort haldt seg langt inn i vaksen alder. Mor hennar bad ho lenge om at ho skulle skriva livshistoria hennar. Ho var så sint på at eit trestykke og litt bly kunne vera sånn ein mektig fiende. Ein analfabet kan ikkje fortelja ved hjelp av ein blyant.

Mor til forfattaren må ha vore eit vakse born mesteparten av livet. Ho øydsla bort pengar, ho let tilfeldige innfall styra, og var sterkt påverka av romantiske filmar og songar. Men ho fekk ikkje vera born lenge nok, på grunn av fattigdom, skilsmisse og daud i familien blei ho forlova som 11-åring til svogeren sin som då var blitt enkemann etter syster hennar sin daud. Ho blei gifta til han som 15-åring. Då ho gifta seg, var ho allereie djupt forelska i Mohammed, ein ung mann som også elska ho tilbake. Romansen mellom dei gjekk føre seg i mange år før ho til slutt tok mot til seg og bad mannen sin om skilsmisse.

Det er vanskeleg å omtala denne romanen utan at han verkar som ein melodramatisk kioskroman. Men styrken i boka er at den fortel om ei kvinne skada av fattigdom og tvang, men også om ei kvinne som lagar poesi utan å kunna skriva og som frå barnsbein av er ein ustyrleg opposisjonell mot rammer og tvang frå familie og ektemann. Det er hennar stemme me får høyra i boka, og det er ein overraskande og underhaldande stemme.

Radikalportal.no

leverer daglege kommentarar frå norske og utanlandske skribentar. Breidda på både redaksjonen og skribentane er spanande, noko som gjer at kommentarane gir ny innsikt og skapar diskusjon. Verdt å følgja med på framover.

Ingrid Baltzersen