Svetlana Đordevic: Helvetesfjellet: Dagbok fra krigen i Kosovo, Progon forlag, 2008 Oversatt fra serbisk av Marit Holten

Helvetesfjellet er basert på den serbiske kvinnen Svetlana Đordevics dagboksnotater fra siste halvdelen av nittitallet. Den ble først utgitt i 2003 av det serbiske fondet for menneskerettigheter og er en viktig bok. Utgivelsen har vært et stort personlig offer, og Đordevic lever i dag i asyl i Norge på grunnav trusler fra serbiske kriminelle.

Hovedpersonen er forfatteren selv, Ceca. Boka starter i Serbia på begynnelsen av nittitallet i en atmosfære av «akselererende, irreversibel galskap». Mens ultranasjonalister pisker opp «følelsen av å tilhøre et truet serbisk folk» og et «voldsomt hat mot alt som ikke er serbisk», kjemper Ceca mot mektige maktstrukturer for å finne lillebroren sin. Det gjør hun, men blir knust fordi han er blitt en fryktet krigsforbryter i Bosnia. Denne delen er et viktig vitneprov om kommandolinjer mellomBeograd og serbiske paramilitære.

Cecas grunnleggende skepsis mot «folk som plaget andre som var svakere enn dem selv» gjør at hun tidlig gjennomskuer tidlig Miloševic-regimet «forbryterske» natur. Politikken som føres «i navnet til ett eller annet høyere, nasjonalt mål» dreier seg nemlig ikke om annet enn å holde detMiloševic ved makten.

Bokens hoveddel foregår i Kosovo når Ceca i 1995 følger Beograds oppfordringer til serbere om å flytte dit. Som provinsens eneste kvinnelige drosjesjåfør beveger hun seg inn på mafiaens enemerker der brutale menn rår grunnen. På kjøreturene avslører hun nasjonalistenes fiendebilde og ser at det i virkeligheten er serbiske styrker som terroriserer albanske sivile. Overalt møter de veisperringer og «hundre politimenn, hvorav halvparten ønsker livet av deg». Ceca blir selv banket opp og hardt skadet, men nekterå slutte å hjelpe sine medmennesker.

Daglig observerer hun hvordan konfliktens dynamikk gjør «alle redd alle». Serberne styres fra Beograd og er blitt «ute av stand til å tenke selv». Til hennes forferdelse bifaller de fleste den intensiverte etniske renskningen. Ceca konkluderer atserbisk nasjonalisme til slutt selv skapte sin egen skrekkvisjon av albanere som terrorister.

Boken er en hyllest til folk som gjør så godt de kan og ønsker å leve i fred og fordragelighet med sine naboer, men som i motsetning til kyniske og korrupte ledere, har alt å tape på konflikt. Cecas fortelling har også et eksplisitt kjønnsperspektiv, med vekt på hvordan de grusomste forbrytelser under krigene på nittitallet ble begått av menn fra «patriarkalske familier, hvor mannligsadisme mot kvinner var en livsstil».

Đordevic innsett hvor destruktiv den serbiske nasjonalismen var og er: «Hvem er det som har sådd et slikt hat mot den albanske nasjonen og hele den demokratiske verden i serberne? Hvem er det som har trukket oss inn i en skitten krig mot dem?» Hun ser selv at den serbiske nasjonalismen i Kosovo har lite med kulturhistorie og nasjonalhelligdommer å gjøre men i stedet tjener psykopater, krigsprofitører, pyromaner oglikrøvere.

Allerede i forordet presiserer Đordevic at «de skammelige, dyriske forbrytelsene ble i hovedsak utført av enkeltpersoner». Skillet mellom gode og dårlige mennesker følger ikke nasjonale og etniske grenser og er heller ikke absolutt, men dels situasjonsbetinget. Ceca skiller nøye mellom for eksempel serbisk politi som mislikte den rollen de var tvunget inn i, mens andre nøt muligheten til å slippe sadisten i seg fri. Selv om enkeltmennesket kan være fanget av de mektiges rammer, har de alltid et visst spillerom for å handle mer eller mindre moralsk, om ennaldri så lite.

Å kalle Đordevic antiserbisk faller på sin egen urimelighet. Boka er en viktig påminnelse om meningsmangfoldet blant serbere, der stemmer som dette ikke har kommet nok til orde. Helvetesfjellet kan i stedet ses som hjelp til selvhjelp for serbere og spille en positiv rolle i forsoningsarbeidet i Kosovo. Helvetesfjellet er ikke bare et viktig dokument og en fengslende fortelling, men også et forsvar av sunt vett og menneskeliganstendighet.

Cecilie Endresen

Kjersti Ericsson: Den flerstemmige revolusjonen, Tidsskriftet Rødt!, 2009, 2. utgave

Det er nå 18 år siden Den flerstemmige revolusjonen ble utgitt for første gang av Oktober forlag. På tross av at boka har rukket å nå myndighetsalder på den tid, er den overraskende aktuell også i dag. Selv var jeg bare fire år da boka kom for første gang,og fikk med meg lite av oppstusset som var rundt den da. Like fullt har en del av ideene fra boka satt spor i videre tenkning i vår bevegelse, og gjør seg på den måten gjeldende fortsatt. Kjersti Ericsson tar med denne boka et oppgjør med den marxistiske tradisjonen, og ikke minst med vestlig tenking og revolusjonær strategi. Hun utfordrer ideen om industriproletariatet som den viktigste (og eneste) revolusjonære krafta.

Jeg vil begynne der boka slutter. Ericsson trekker fram Marx’ og Engels’ parole «Arbeidere i alle land, foren dere» og viser til at denne etter hvert ble utvida til «Arbeidere og undertrykte i alle land, foren dere». Hva betyr dette i praksis for den revolusjonære strategien i vår bevegelse? Det er dette Ericsson forsøker å gi svar på, eller i det minste problematisere i boka.

Boka starter med en framstilling av det Ericsson mener er de to modellene for revolusjonær tenking. Den første er «en mektig, enhetlig bølge som ruller fram og river med seg alt», og den andre er «ikke bare én bølge, men mange strømmer som får den kapitalistiske skuta til å forlise». Ericsson bekjenner seg da til den siste modellen, og bruker boka til å legge fram begrunnelser for hvorfor dette er en mer riktig strategi, men tar også med en rekke problemstillinger knytta til dette. Hvordan får man for eksempel arbeidere i vestlige land til å alliere seg med arbeidere i den tredje verden? Hvordan får man menn og kvinner i arbeiderklassen til å forene seg, uten at kvinners interesser må vike for det som tjener «fellesskapet»?

Ericsson vier mye tid til begge disse spørsmålene i boka. Hun kritiserer den vestlige revolusjonære bevegelsen for å sette framveksten av et moderne industriproletariat som premiss for muligheten til å skape en vellykka sosialisme. Hun trekker fram imperialismens framprovosering av en verdensorden bestående av sentrum og periferi. Hun mener at periferien aldri kan bli «økonomisk moden for sosialisme» slik som vestlig marxisme forstår det, innenfor imperialismens rammer. Derfor er det nødvendig å se at man ikke kan skape sosialisme med mindre man bygger «en allianse der ulike utgangspunkt blir respektert, der motsetninger og undertrykkingsforhold tas opp og bearbeides».

En stor del av boka handler om hvilke mekanismer som fungerer undertrykkende for kvinner. Her problematiserer Ericsson også definisjonen av kvinnefrigjøring som har hegemoni i den tradisjonelle marxismen, nemlig at kvinner ikke blir frie før de også blir en fullstendig del av arbeidslivet og blir mer like menn. Hun setter spørsmålstegn ved produksjonens overordna stilling i forhold til reproduksjonen, og bytteverdiens overordna stilling i forhold til bruksverdien. Dette synet gjør seg gjeldende ikke bare for kapitalismens administratorer, men også innenfor klassisk marxisme, og det bringer med seg en «naturlig» underordning av det arbeidet tradisjonelt sett kvinner gjør. Ericsson skriver: «Hvis utgangspunktet for arbeiderklassens organisering og kamper utelukkende defineres som ’produksjonspunktet’, blir det for snevert. Det trengs også kamp- og organisasjonsformer som gjør helheten i kvinnelivet synlig, og som kan sette kampen i «produksjonen» og kampen i ’hjemmet’ i sammenheng». Spørsmålet er om man skal ha som strategi å fjerne alle reproduksjonsoppgavene som fortsetter å gjøre kvinner underordna menn, eller om man skal heve skillet mellom produksjon og reproduksjon og integrere disse i en ny organisering av samfunnet.

Hverdagslivsperspektivet

Disse tankene leder videre mot en sentral idé hos Ericsson. Hun spør om hvordan man kan skape en sosialisme der premissene for samfunnsutviklinga ikke legges på toppen, men tvert imot en sosialisme der dagliglivet er med på å definere «de store spørsmåla». Hun lanserer «hverdagslivsperspektivet ». Hverdagslivsperspektivet handler om både klasse og kjønn. Det handler om å se samfunnet «nedenfra», fra arbeiderklassens og kvinnenes ståsted. Ericsson er sterk motstander av sosialisme som et ovenfraog- ned-system, og mener at det er de som blir undertrykte og utbytta, som må være utgangspunktet for en revolusjonær strategi. Det andre poenget med hverdagslivsperspektivet er at det må være en helhetlig strategi som tar opp i seg livet til folk slik det leves fra dag til dag. Ericsson bruker stor del av boka til å gå mer inn på hva hverdagslivsperspektivet vil si i praksis, i sammenheng med planøkonomi, med kunnskap, med teknologi, med mikroplan, og med kvinnemakt. Ericsson vier også et kapittel til «de problematiske spørsmåla» som for eksempel statsoppbygging under sosialismen, med utgangspunkt i eksemplene fra tidligere sosialistiske land. Ericsson mener historien viser oss at staten har en «nesten uimotståelig tendens til å skille seg fra dem den skal tjene, til å avle nye, byråkratiske herskersjikt ». Det store spørsmålet hun stiller, er hvordan kan man skape direkte samfunnsmessig styring uten sterk sentralstyring og byråkrati?

Det jeg oppfatter som hovedpoenget med boka til Kjersti Ericsson, er at hun etterlyser en mer helhetlig sosialisme. En sosialisme som ikke bare ser verden fra den vestlige (mannlige) industriarbeiderens synspunkt, men som makter å se at det finnes mange stemmer som bør tas med i strategien for å skape et sosialistisk samfunn. Hun mener tiden har løpt fra ideen om «en mektig, enhetlig bølge» som tar med seg alt på sin vei, og vil med denne boka tale for en flerstemmig revolusjon som tar opp i seg mangfoldet hos alle dem som kjemper for et annet samfunn.

Parolen «Arbeidere og undertrykte i alle land, foren dere» kan bare virkeliggjøres gjennom en svært komplisert prosess, skriver Ericsson. Vår bevegelse har ikke kommet så mye nærmere svaret på hvordan man gjør dette i løpet av de 18 åra som har gått siden boka først kom ut. For å komme i gang med denne svært kompliserte prosessen, kan Den flerstemmige revolusjonen være et godt verktøy for å sette i gang diskusjoner og tankeprosesser rundt hvordan man gjør dette.

Mari Eifring

Skammen er tilbake i stønadssystemet. Gammel rettighetsorientering konkurrerer med den offentlige debattens pekefingermoralisering. Det nye budskapet er at du kan hvis du vil, hvis vi bare truer med å kutte ytelsene. Den nye sosialpolitikken bygger på at det er den individuelle viljen det må gjøres noe med, ikke mulighetene i arbeidsmarkedet.
Arbeidslinja skal med NAV som viktigste redskap, bidra til at flest mulig er mest mulig og lengst mulig disponibel på arbeidsmarkedet, men uten rett til å få arbeid, skriver Ebba Wergeland.

Ebba Wergeland er lege og spesialist i arbeidsmedisin. Hun takker Magnhild Folkvord for gode råd og innspill.

---

Sosialpolitisk høyre om

NAV-reformen er siste fase i den sosialpolitiske snuoperasjonen som i Norge har gitt oss «arbeidslinja». Nesten uten debatt har Norges politiske ledelse tatt farvel med etterkrigstidens sosialpolitikk og gått tilbake til modeller som vi trodde hørte historien til.

Målet om full sysselsetting er oppgitt, og retten til arbeid eller trygd er avløst av plikt til å søke arbeid, uten rett til å få arbeid. Trygd er ikke lenger en kompensasjon til dem som fratas retten til arbeid for
å gi dem en viss økonomisk trygghet. Nå er trygd en stønad som bør være så dårlig som mulig for ikke å ødelegge arbeidsmoralen.

Snuoperasjonen er ikke et isolert norsk fenomen. Slik beskriver professor Knut Halvorsen det som er skjedd:

Det Halvorsen kaller politiske og økonomiske grunner uten nærmere presisering, har i andre sammenhenger vært beskrevet som «markedsliberalernes korstog» eller «den nyliberale revolusjonen». Det handler ikke bare om en endring i rådende økonomisk teori. Teorien har tjent til å legitimere en samfunnsmessig snuoperasjon i land etter land, med en maktforskyving fra arbeid til kapital, økte inntektsforskjeller og dårligere velferdsordninger.

Lysestøl og Eilertsen beskriver tre stadier i denne snuoperasjonen slik den forløp i Norge.(2) De tidfester første fase til slutten av 1970-tallet. Da fikk kapitalen større frihet ved at målet om full sysselsetting ble oppgitt, det samme gjaldt offentlig regulering av boligmarkedet og kredittmarkedet. Så ble det innført skattelette for bedrifter og høytlønte, og utbytteskatten ble redusert. Og til slutt, fra ca. 1990, begynte nedbyggingen av trygdeordningene for alvor.

Det Halvorsen kaller større vekt på tilbudssiden, betød at myndighetene ble mindre opptatt av å sikre etterspørselen etter arbeidskraft, tilstrekkelig jobbmuligheter til å sikre full sysselsetting. Det ble viktigere å tilfredsstille kjøperne i arbeidsmarkedet, og de vil alltid ha større «arbeidskrafttilbud», flere ledige hender. Vi har opplevd at det som før var positivt, full sysselsetting, blir beskrevet som et samfunnsproblem: «stramt arbeidsmarked, mangel på arbeidskraft». Og motsatt blir arbeidsløshet beskrevet i positive vendinger som «høyt tilbud av arbeidskraft ». Dette er et av NHOs næringspolitiske krav, men vi får det presentert som et samfunnsbehov

Det Halvorsen kaller større vekt på incitamentsproblemer, betyr at stønadsordningene som før ble utformet for å gi mottakerne økonomisk trygghet, nå først og fremst skal være dårligere enn de dårligste arbeidsmulighetene. Ved å gi dårligere offentlig stønad til dem som av en eller annen grunn er uten arbeid, skal de komme seg i jobb.

Det som er skjedd med dagpengene til arbeidsløse, er et godt eksempel. Dagpengene er ikke blitt mindre per dag, men det er færre som får dem. Arbeidstida må være redusert med 50 prosent, ikke bare 20 prosent som tidligere. Kravet til tidligere inntekt er økt. Tida du kan motta dagpenger er redusert fra tre til to år, og bare ett år for de laveste inntektene. Logikken er enkel. Vi kommer oss sjølsagt raskere i jobb når stønadstida er kortere – aller raskest dersom de tar bort hele dagpengeordninga. Og vi stiller tilsvarende mindre krav til lønn, arbeids- og ansettelsesvilkår.

Arbeidslinja – kapitalens behov

De sosialpolitiske reformene i Europa de siste tiårene har noen fellestrekk. Det handler først og fremst om hvordan samfunnet skal forstå og forholde seg til arbeidsløshet, de helt eller delvis arbeidsføre arbeidsløse, og til ikke fullt utnyttet arbeidskraft. Nanna Kildal, forsker ved Universitetet i Bergen, er blant dem som har beskrevet dette. (3)

For det første står håndteringen av dem som er ute av arbeid høyt på den politiske dagsordenen, selv i land med lav arbeidsløshet som Norge. For det andre går reformene i Europa i samme retning: såkalt aktive tiltak framfor såkalt passive, straff framfor belønning, plikter snarere enn rettigheter. Myndighetene inngår avtaler med den arbeidsløse, framfor å ta utgangspunkt i at den arbeidsløse har rettigheter. Og det satses på særordninger og behovsprøving snarere enn universelle ordninger. Dette felles mønsteret forteller oss at det ligger en felles virkelighetsforståelse bak, og felles politiske prioriteringer.

Det handler om å øke kjøpernes eller kapitalens makt i arbeidsmarkedet, og å svekke motparten, de som selger sin egen arbeidskraft på dette markedet. I en artikkel fra 1994, forklarer Kjersti Ericsson bakgrunnen for innføringa av arbeidslinja i dagens Norge:

«Regjeringas mål er å gjøre velferdsstatens ytelser mindre universelle. Den vil gjøre dem vanskeligere å oppnå, og den vil senke satsene. Og ytelsene skal konsentreres til det lille mindretallet som har det aller vanskeligst. Det betyr også at stigmaet ved å motta offentlige ytelser, øker. Sosialpolitikken skal virke avskrekkende, slik at folk prøver å slå seg igjennom på arbeidsmarkedet, uansett hvor problematisk dette er.» (4)

Målet er å binde oss sterkere til markedet, og gjøre oss mer avhengige av å tilby varen vår på det kapitalistiske markedet. Livet blir vanskeligere for dem som av en eller annen grunn ikke vil eller kan selge arbeidskraften sin.

Politikken har vært prøvd før. Gamle dagers brutale fattiglover er blitt beskrevet som et ledd i skapingen av det kapitalistiske arbeidsmarkedet. De tvang menneskene til å bli varer – ved den arbeidskraften hver og en representerte. «Vi står overfor en ny utgave av innskjerpinga av fattiglovene på 1800-tallet,» skriver Ericsson. «Situasjonen er annerledes, midlene og retorikken er også litt annerledes. Men kjerna i det hele er lett å kjenne igjen: Hvis det blir for lett å få trygd og sosialhjelp, og hvis satsene er for høye, vil folk velge det istedet for å ta seg jobb.»

For overklassen på 1800-tallet var det naturlig å se på arbeiderklassen først og fremst som bærere av varen arbeidskraft. På den tida hadde ikke arbeidere engang stemmerett, langt mindre politisk makt. Vi ser tenkemåten for eksempel hos sekretær Mohn i Statistisk Centralbyrå som i 1878, på oppdrag av Kirkedepartementet, kom med forslag til en lov for å begrense barnearbeid i fabrikkene. Han begrunnet forslaget med at det var spesielt viktig for barn av arbeiderklassen å bevare helsa, fordi kroppsstyrken for dem «sedvanligvis blir personens eneste eiendom i manndomsårene, hvorpå hele deres velferd beror. Fabrikklovens eneste hensikt er, som man treffande har sagt, å beskytte mannen i barnet.»

Det var i arbeidskraftskjøpernes interesse at flest mulig ble tvunget til å tilby arbeidskraft på arbeidsmarkedet. Det måtte så vanskelig som mulig å opprettholde livet uavhengig av arbeidsmarkedet. Når arbeidsmarkedet er den eneste kilden til livsopphold, tar man arbeid uansett betingelser.

Offentlige stønadsordninger ble utformet etter prinsippet om laveste attraktivitet. Det innebar at hvilket som helst arbeid skulle være bedre enn stønad. Dette preget selvfølgelig arbeidsvilkårene som folk ble budt.

«Der maa og bør staa skræk av den,»(5) het det om fattighjelpen i innstillingen fra Folkeforsikringskomiteen av 1907.  Fattigvesenet kunne tilby ekstra billig arbeidskraft, for de som havnet der, hadde verken råd eller mulighet til å stille krav om anstendige vilkår. Dermed svekket de også kampen for kollektivavtaler og tarifflønn.

Det gjaldt å øke folks avhengighet av det kapitalistiske arbeidsmarkedet. Det forutsatte også et oppgjør med gamle kristne dyder, som det å gi almisser til de fattige. Det ble framstilt som en måte å ødelegge de fattiges (arbeids)moral, slik stortingsmann Jacob Aall skriver i 1834:

«Blant fattigdommens kilder er ingen mer virksom enn den ille anvendte, såkaldte kristelige barmhjertighed som understøtter armoden hvor den findes uden at undersøke dens rod eller uden at give den fattige midler ihænde, til arbeide for egen og familiens underholdning i stedet for at kreve den hel og holden av medlidende hænder.»

Det går en rett linje fra Jacob Aalls bekymringer til Kjell Andersen fra OECD som uttalte seg til Økonomisk rapport (1991/15):

«en slepphendt praksis av både arbeidsløshetstrygd og andre trygder har bidratt til større ledighet … Direkte ved at en forholdsvis høy og lett oppnåelig arbeidsløshets- og sosialtrygd frister til lediggang. Indirekte ved at utgiftene til et høyt antall arbeidsløshets-, syke- og uføretrygdede øker næringslivets kostnader.
Målet bør være et mer effektivt velferdssystem som tar vare på dem som trenger hjelp, men som gir mottakerne incentiver til å bli yrkesaktive.»

I 1991 lød dette fortsatt litt reaksjonært ute i offentligheten. Slik snakket man kanskje i NHO, men ikke blant skikkelig folk. I løpet av få år var imidlertid dette gamle prinsippet om lavere attraktivitet tilbake i sosialpolitikken: Den arbeidsløses liv må, uansett arbeidsløshetens årsak, gjøres magert. Ellers «velger» vi trygd framfor arbeid. Dagens slagord er at «det skal lønne seg å arbeide» – «work must pay». Når avisene oppdager at en flerbarnsmor får mer som uføretrygdet enn i kassa på RIMI, er det nå til dags bred politisk enighet om at det er trygden det er noe galt med. Den «frister til lediggang».

Slik får de folket med …

Den som vinner kampen om virkelighetsbeskrivelsen, vinner valget, sa partiet Moderaternas kommunikasjonsrådgiver foran et av de siste valgene i Sverige.

Noe av det mest påfallende med den samfunnsmessige snuoperasjonen som brakte den nye arbeidslinja inn i sosialpolitikken, er at den har kunnet foregå nesten uten debatt. Den kritikken som er kommet, har vært fra funksjonshemmetes organisasjoner, fra Datatilsynet og Advokatforeningen. De har pekt på svakheter når det gjaldt rettssikkerhet og personvern, og at reformen er så ensidig rettet mot arbeidsmarkedets behov, at det går utover alle som ikke er etterspurt i dette markedet.

Det er interessant at en av konklusjonene da det ble gjort forsøk med samling av tjenestene på 90-tallet, nettopp hadde å gjøre med rettsikkerheten for stønadssøkeren i forhold til en mektig etat som hadde tilgang og tolkningsmonopol på alle typer personinformasjon. Det ble til og med foreslått at stønadssøkerne skulle ha tilgang til egen advokat. Helse- og sosialombudet i Oslo er inne på det samme når han etterlyser et eget NAV-ombud for dem som føler seg dårlig behandlet (Aftenposten 1.07.2008).

Ellers befinner de kritiske røstene seg stort sett på internasjonale konferanser for samfunnsforskere og økonomer, der de utveksler erfaringer – uendelig langt borte fra RedaksjonEN og Tabloid. Dette er en reform som med litt ulik kraft og effekt gjelder hele OECD-området.

Blant de såkalte aktørene i den offentlige debatten i Norge, stortingspolitikere og ledere for organisasjonene i arbeidslivet, er reformen nærmest klappet igjennom. Journalistene har raskt lært seg de nye formuleringene, positivt ladete uttrykk som ingen kan være uenige i.

Et interessant trekk ved kommunikasjonsrådgivernes fraser, er tvetydigheten. Og da snakker vi ikke bare om Norge, men også om engelske og franske varianter. I første omgang lyder de som noe alle kan slutte seg til, i neste omgang viser det seg at de kan tolkes diametralt motsatt, spesielt av partene i arbeidslivet. Men da er avtalen inngått og den politisk nødvendige partsenigheten oppnådd. Prøvde fagbevegelsens representanter å tekkes myndighetene og sine egne på samme tid, ved å dekke seg bak tvetydigheten og velge sin egen tolkning da de la avtalen fram for medlemmene?

«Alle» priste det fleksible arbeidslivet, men arbeidstakerorganisasjonene snakket alltid om fleksibilitet på arbeidstakers premisser, mens arbeidsgiverne priste fleksibiliteten på eierens premisser. «Alle» ville redusere sykefraværet, men arbeidstakerorganisasjonene trodde det kunne forenes med en kampanje for bedre arbeidsmiljø, mens arbeidsgiverne gjenkjente sykefraværsprosenten som det den er: et bedriftsøkonomisk mål for produksjonstap. Ekskludering av eldre og syke fra arbeidsstokken er den raskeste veien til lavere fravær og mindre produksjonstap per årsverk.

«Alle» ville ha inkluderende arbeidsliv, men arbeidstakerorganisasjonene ville endre arbeidslivet så flere fikk plass, mens NHO ville øke sysselsettingsandelen og hadde USAs inkluderingspolitikk som forbilde. Der skaper svak fagorganisering og mangel på sosial trygghet en svært høy sysselsettingsandel, samtidig som fattigdommen øker. «The working poor» er blitt betegnelsen både i USA og England på dem som har arbeid, ofte flere jobber, men som ikke kan forsørge seg på lønna. Arbeidstakernes tolkning har hatt liten gjennomslagskraft. I praksis er nittini prosent av alle IA-tiltak kontroll, vurdering eller påvirkning av den enkelte arbeidstaker. Kanskje én prosent av tiltakene er rettet mot strukturelle forhold i arbeidslivet. Tilgjengeligheten for bevegelseshemmete og andre funksjonshemmete er ikke blitt mye bedre på ti år. Kravene til arbeidsintensitet og arbeidstider er ikke blitt mindre. I offentlig sektor har innsparing og eksponering for konkurranse tilsynelatende prioritet langt framfor inkludering. Med unntak for en del akademiske yrker, er arbeidslivet lite inkluderende for folk over 60 år. Pensjonsreformens visjoner om arbeid utover 67 års alder, er skrivebordsfantasier.

«Alle» syntes at aktive tiltak hørtes bedre ut enn passive trygdeløsninger. Men hvis aktivitet bare betyr at stadig flere nektes trygd og pålegges arbeidsplikt uansett hva slags jobber som finnes, betyr denne politikken bare en større reservearmé til kapitalens disposisjon.

Velferdsstatens sosialpolitikk: Brød eller arbeid

Etterkrigstida var en reformtid for velferdsstaten og synet på arbeidsløshetens problem. I et foredrag om sysselsettingspolitikk og sosialpolitikk i 1979, sa Anne-Lise Seip at det norske samfunnet ved inngangen til den andre verdenskrigen hadde påtatt seg ansvaret for den kategori som alltid hadde stått svakest, de arbeidsføre arbeidsløse. «Arbeidsløshet ble erkjent som et systemproblem, ikke et moralsk og individuelt problem». (6) Samfunnet hadde ansvar for å styre markedsøkonomien slik at folks krav om arbeid ble imøtekommet. Men hun skriver også at det var en politisk enighet om samfunnets ansvar, som ble vunnet gjennom strid.

Grunnleggende var det som sto i partienes felleserklæring i 1945:

«Alle arbeidsføre skal ha rett og plikt til arbeid.»

Plikten gjenspeiler visjonen om et samfunn der man yter etter evne og får etter behov. Retten innebar at den som ikke fant arbeid, hadde krav overfor samfunnet på en form for kompensasjon – «arbeid eller brød». 

Sosialpolitikken var basert på en oppfatning om at folk flest helst ville være i arbeid, og at arbeidsløsheten skyldtes mangel på muligheter, ikke mangel på vilje. Det var et offentlig ansvar å gi folk mulighet for arbeid, og å sørge for at de som ikke kunne forsørge seg ved eget arbeid, allikevel hadde økonomisk trygghet. I 1954 ble retten til arbeid til og med grunnlovsfestet i Norge. Grunnlovens § 110 lyder slik:

«Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for at ethvert arbeidsdygtigt Menneske kan skaffe sig Udkomme ved sit Arbeide.»

Så seint som i 1977 mente regjeringen Nordli at vi hadde krav på arbeid. Og ikke et hvilket som helst arbeid:

«Alle skal ha muligheter til å skaffe seg og være sikret et mest mulig trygt og meningsfylt og inntektsgivende arbeid på hel- eller deltid. Arbeidet bør så langt råd er, være tilpasset den enkeltes forutsetninger, og så vidt mulig finne sted i rimelig nærhet av heimstedet.» (St.meld. 14 1977–78).

Vi kjenner igjen enkelte av disse formuleringene fra Arbeidsmiljøloven som ble revidert og betydelig styrket samme år. Meningsfylt arbeid, tilpasset den enkeltes forutsetninger. I Arbeidsmiljøloven lever noe av de gamle idealene videre. Takket være motstanden i fagbevegelsen, unngikk vi at de forsvant med revisjonen av loven i 2005–2006.

Synet på arbeid og trygd som rettigheter lever også videre i fagbevegelsens prinsipprogrammer, som her i NTLs program (Prinsipp- og handlingsprogram 2007–2010):

«Det er et overordnet mål for NTL at alle i samfunnet skal sikres økonomisk uavhengighet og sosial tilhørighet, og at alle som har arbeidsevne kan få arbeid … Vi aksepterer ikke et arbeidsliv som støter store grupper av arbeidstakere ut av arbeidslivet og over på trygd.»

Her er fortsatt forholdene i arbeidslivet hovedforklaringen på at folk ikke er i arbeid, og ansvaret for å inkludere ligger på samfunnet i fellesskap. Her er også formålet med trygd og stønader fortsatt å sikre alles rett til et verdig liv, selv om man ikke er etterspurt i arbeidsmarkedet:

«De sosiale velferdsordningene skal gi trygghet mot tap av inntekt, sikre den enkelte hjelp og omsorg og bidra til sosial utjevning …»

«Folketrygdens ytelser må opp på et nivå som gjør det mulig å leve et fullverdig liv, også for dem som ikke har tilleggspensjoner.»

Det er på tide å tørke støv av prinsipprogrammene.

Formålsparagrafen (§ 1-1) i Folketrygdloven har også overlevd fra den gamle tida, selv om arbeidslinja har satt sine spor ved revisjoner på andre deler av loven de siste tiåra:

«Folketrygden skal bidra til utjevning av inntekt og levekår over den enkeltes livsløp og mellom grupper av personer.»

Hadde de laget den i dag, ville det stått at trygdens formål var å gjøre arbeid til folks førstevalg og gi incitament til jobbsøking, forlenge befolkningens yrkesaktive periode og stimulere til full utnyttelse av restarbeidsevnen, forsyne arbeidsmarkedet med et høyt arbeidskrafttilbud av fleksibel arbeidskraft, og øke konkurranseevnen. I stedet for «arbeid eller brød», innføres nå nærmest prinsippet om «brød i bytte mot arbeid» (eller «something for something» som det lyder i engelsk versjon).

En gang ble trygdene utformet for å sikre økonomiske overføringer fra yrkesaktive til yrkespassive. De skulle motvirke fattigdom ved å dempe forskjeller. Den nye sosialpolitikken satser på målrettede, behovsprøvde tiltak for de aller fattigste. Utjevning av forskjeller står ikke lenger på programmet. Både blå, røde og grønne er gått fra generell «utjevningspolitikk» til målrettet «fattigdomsbekjempelse». Og det viktigste virkemiddelet for den rød-grønne regjeringen i kampen mot fattigdom, er i følge deres egne utsagn, velferdskontrakten.

Velferdskontrakten

De rød-grønnes tilbud til sosialhjelpsklientene er et av de klareste eksemplene på hva den nye sosialpolitikken innebærer. På Soria Moria ga de løfter om å avskaffe fattigdommen, blant annet ved å heve sosialhjelpsatsene. For 2007 ble de økt med 5 %, men da budsjettet for 2008 skulle presenteres, sa Bjarne Håkon Hanssen noe som enda var ganske oppsiktsvekkende: han hadde ikke villet økt sosialhjelpen, selv om han hadde hatt flere midler til rådighet (Aftenposten 10.10.2007). Han ville i stedet inngå en kontrakt med sosialhjelpsklientene. Regjeringens løfter om fattigdomsbekjempelse fikk vike for arbeidslinja. I stedet for mer sosialhjelp, kom regjeringens kvalifiseringsprogram for sosialhjelpsmottakere.

Kvalifiseringsstønad på 2 G er ikke mye, men det er langt bedre enn å måtte leve på sosialhjelp med månedssatser under 5000 kroner for enslige. Tanken var at dette skulle tvinge sosialhjelpsklientene til å bli med på kvalifiseringsprogrammet, og følge NAVs opplegg med sikte på å komme i arbeid. Regjeringen stolte på sine arrogante fordommer når det gjaldt sosialhjelpsklientene. De måtte «lære å stå opp om morran», sa Hanssen.

Forskere ved Høgskolen i Oslo satte seg fore å undersøke velferdskontraktens målgruppe. Hvem var disse som gikk på sosialhjelp lenge, og hvis levestandard avhang direkte av sosialhjelpssatsene? Studien omfattet 554 langtidsmottakere av sosialhjelp. Av disse hadde bare halvparten fullført grunnskolen. Fire av fem hadde dårlig fysisk eller psykisk helse, rusproblemer eller smerter, og som gruppe hadde de dårligere helse enn uføretrygdete. Bare én av fire hadde få eller moderate problemer. Resultatene er publisert i Funksjonsevnestudien(7). I oppsummeringskapittelet spør professor Ivar Lødemel og Kjetil van der Wel om teorien bak tiltaket stemmer, en teori som «legger til grunn at det er viljen mer enn evnen som må styrkes,» og som «bygger på forestillingen om den rasjonelle aktør, som responderer best på økonomiske stimuli». Forskernes konklusjon er forsiktig formulert, men likevel lett nok å forstå:

«Funnene … tyder på at denne teorien har begrenset verdi overfor dagens langtidsmottakere.»

Velferdskontrakten var altså en dårlig ide i forhold til sosialhjelpsmottakernes situasjon og behov. De fleste hadde i liten grad noen realistisk sjanse på arbeidsmarkedet. De trengte snarere oppfølging fra et helsevesen som ikke hadde klart å fange dem opp tidligere. Forskerne er også inne på at funnene burde føre til større innsats for å forebygge nederlag i skolen og i neste omgang en ny generasjon rekrutter til langtids sosialhjelp. At gruppen langtidsmottakere av det som var ment som korttids hjelp er så stor, mener de kan leses som en systemsvikt i velferdsstaten. Men den nye sosialpolitikken snakker bare om «målrettet» hjelp til de aller fattigste (på engelsk «targeting»), gjerne ved å ta fra de litt fattige, og gi til de veldig fattige. Den har ingen ambisjoner om utjevning eller å påvirke strukturelle forhold som ligger bak individuell fattigdom.

Kvalifiseringsprogrammet fortsetter. For å oppnå suksess og gode «måltall», satser de kanskje på de «en av fire med moderate problemer». Men hva med de andre? Det har gått landet rundt at de må lære å stå opp om morran. Det har ikke gjort det lettere for dem.

Nanna Kildal(3) beskriver tilsvarende tiltak ellers i Europa og USA. Fellestrekket er at sosialhjelpen, eller det som tilsvarer siste sikkerhetsnett, knyttes til kontrakter om underbetalt arbeid, uten vanlige arbeidstakerrettigheter. Den som bryter kontrakten eller ikke vil inngå kontrakt, får svært lite å leve av. USA ligger som alltid foran. I en kronikk i Dagbladet 24.02.1999 siterer hun New Yorks borgermester, Giuliani, som uttalte at alle som fikk ytelser fra det offentlige, ville møte krav om arbeidsinnsats til gjengjeld. «Bortsett fra alvorlig arbeidsuførhet, vil det finnes få unntak.» New York er blitt en renere by, skriver hun, men antallet fagorganiserte kommunearbeidere med ordinære lønner og sosiale og fagpolitiske rettigheter er blitt kraftig redusert.

Virket USAs velferdsreform, med korte stønadstidsrom og bortfall av stønad, for dem som ikke henger med på myndighetens aktiviseringstiltak? Tilsynelatende. Fra 1996 til 1997 forlot over en million klienter velferdsrullene, skriver Kildal, men fortsetter slik:

«Hvor de gikk videre, er det imidlertid ingen som vet.»

Skal det bli slik her også? Hvis NAV-reformens mål om færre på trygd blir realisert, hvor vil det da bli av dem som før ville fått trygd, men som nå loves «arbeid eller aktivitet» i stedet? Hvis arbeidsløsheten øker, slik det nå er varslet, blir det da Frelsesarmeen som tar seg av dem, eller kan familien klare det?

Det er selvsagt ikke galt å forsøke å hjelpe sosialklienter til å få arbeid. Spørsmålet er hvordan det foregår. Får de tarifflønn med fulle arbeidstakerrettigheter hvis de utfører vanlig arbeid, eller er de underbetalt og uten vanlige arbeidstakerrettigheter? Som i New York vil underbetaling virke lønnsdempende og undergrave fagorganisasjonenes arbeid. Fagbevegelsen har derfor også egeninteresse av å bry seg om sosialklientenes skjebne. I neste runde kan den samme fagbevegelsen møte et enda større B-arbeidsmarked. Det er mange planer for å tilby aktiviserte arbeidstakere med «redusert arbeidsevne» på arbeidsmarkedet til nedsatt pris, fordi NAV kan betale mellomlegget fra trygdebudsjettet. Halv trygd/halv lønn. Vi prøvde det såvidt allerede på 70-tallet.

Kommunene skal stå for aktivisering og kvalifiseringstiltak. Motstår de fristelsen til å spare penger på underbetalt arbeid? Det nye med velferdskontrakt og arbeidsplikt for sosialklienter er ikke plikten til å forsøke å forsørge seg gjennom arbeid. Den har alltid vært der. Det nye (eller bortimot hundre år gamle) er typen aktivitet man kan bli satt til, vekten på tvang framfor rettighet, og straffen for ikke å akseptere kontrakten. Hvis valget står mellom sosialhjelp og 2G blir det lett «an offer you cannot refuse». En slik moraliserende forskjellsbehandling av dem i forhold til resten av befolkningen kan bare rettferdiggjøres hvis man mener situasjonen deres i hovedsak skyldes deres egne valg. Dette kan vanskelig underbygges med kunnskap, men det er utvilsomt en utbredt fordom, særlig blant dem som aldri vil behøve sosialhjelp.

Lanseringa av arbeidslinja

Arbeidslinja ble for alvor lansert for norsk publikum med Attføringsmeldinga i 1992 (St.meld. nr. 39 1991–92). Den markerte en fullstendig revisjon av hvordan arbeidsløshet og utstøting ble forklart og forstått av myndighetene.

Mens det i mange år hadde vært politisk enighet om at arbeidsløshet var et systemproblem, var det nå en like bred politisk enighet om de individuelle forklaringene, med tendensene til moralisering og stigmatisering som alltid har fulgt denne forståelsesmåten. Forfatterne av stortingsmeldingen beskriver helomvendingen nærmest som naturens gang. Ingen har ansvar, ingen har påvirket. De som deltar i «den offentlige debatten», har bare skiftet mening. Her er noen avsnitt som illustrerer (s.41):

Velferdsmeldinga i 1995 (St.meld. nr. 35 1994–95) fulgte opp den politiske nyorienteringen. Den ga oss ikke bare slagordet om å gjøre arbeid til førstevalg. Den var også et hoveddokument for argumentasjonen om at for gode trygder ødela arbeidsmoralen, eller som det fra nå av ble hetende i offentlig debatt: trygdene må gi incitament til jobbsøking.

Fra 2001 fikk vi kampanjen for et inkluderende arbeidsliv. NHO ville til og med kalle den kampanjen for et mer inkluderende arbeidsliv. Det viste seg raskt å være en kampanje som skulle innprente budskapet at sykefraværet i Norge var «for høyt», en videreføring av ti års regjeringspålagt partssamarbeid om å bekjempe sykefraværet. De to andre delmålene, om å gi plass for eldre og funksjonshemmete sto i direkte motsetning til målet om å redusere sykefraværsprosenten, fordi eldre og kronisk syke bruker flere sykefraværsdager enn gjennomsnittet. Men det var en altfor ubekvem sannhet. NHO finansierte derfor en såkalt forskningsrapport som skulle tilbakevise at IA-avtalen inneholdt en målkonflikt. SINTEF leverte rapporten, men den tilbakeviste ingenting. (8)

Det som raskt ble klart, var at inkluderingen ikke skulle oppnås med endringer i arbeidslivet. Også inkludering var et individproblem. Legenes sykmeldinger skulle nå i stor skala overprøves av NAV, i en urealistisk tro på at det var store mengder helt unødvendig sykefravær der ute. Men fraværsprosenten lot seg ikke påvirke før retten til fulle sykepenger ble innskrenket i 2004. I det siste er de sykmeldtes rettigheter svekket ytterligere, ved at NAV har begynt å tolke lovformuleringen om gradert sykmelding annerledes enn tidligere. Mens 50 % sykmelding tidligere betydde 50 % arbeidstid, kan du nå få beskjed om å jobbe full tid med 50 % sykmelding hvis arbeidsgiver mener du bare går for halv maskin. Slik står det på NAVs nettsider:

«Det skal ytes graderte sykepenger dersom den sykmeldte kan utføre deler av sine vanlige arbeidsoppgaver, enten ved å arbeide redusert tid eller ved å bruke lengre tid på å utføre arbeidsoppgavene.»

Som halvt sykmeldt skal du utføre halvparten av dine vanlige arbeidsoppgaver, og hvis de tar lenger tid enn vanlig, kan arbeidsgiver kreve at du står den tida det tar, om det så er full tid. Legene bør derfor fra nå av markere at de med halv sykmelding mener halv arbeidstid, slik også NAV tolket loven tidligere.

IA-avtalen bidro til å svekke arbeidstakers rettigheter og styrke arbeidsgivers pressmuligheter. Den arbeidsgiveren som i god samforstand med sin arbeidstaker ville legge til rette for tidligst mulig tilbakeføring til arbeidet, hadde riktignok god nytte av IA-avtalen til begge parters glede. Men den arbeidsgiveren som ville bli kvitt en sykmeldt arbeidstaker, hadde også stor glede av IA-avtalen.

Arbeidsavdelinga tilbake til Sosialdepartementet

I 2004 skjedde det en omorganisering som de færreste la særlig merke til. Arbeidsavdelingen fra Administrasjons-departementet ble slått sammen med Sosialdepartementet (nå AID). Dermed reverserte de skillet som ble markert organisatorisk i 1948, da Sosialdepartementets arbeidsavdeling ble lagt til det nyopprettede Kommunaldepartementet.

I en historisk oversikt på regjeringens nettsider, står det at Arbeidsavdelingen i 1948 ble overført fra Sosialdepartementet til det nye Kommunaldepartementet fordi oppgavene var blitt for store for én statsråd.

Anne-Lise Seip forklarer det annerledes. (6) Samfunnet hadde erkjent at arbeidsløshet var et økonomisk systemproblem, ikke et privatproblem. Det innebar at sysselsettingsspørsmålet måtte løses gjennom ny økonomisk politikk, og først i annen rekke gjennom sosialpolitikk. Derfor fikk man etter krigen et skille mellom sysselsettingspolitikk, arbeidsmarkedspolitikk og sosialpolitikk, som kom til uttrykk blant annet i nyoppdelingen av departementer.

Tilbakeføringen av arbeidsavdelingen til Sosialdepartementet i 2004 skyldtes neppe at den samlede arbeidsmengden nå passet bedre for én statsråd enn i 1948. Det var fordi man hadde lyttet til markedsentusiastene i OECD og lært av den politiske snuoperasjonen i andre europeiske land. Det gjaldt å knytte sosialpolitikken tettere til arbeidsmarkedspolitikken. Tilsynelatende var få eller ingen klar over at man dermed vendte tilbake til en gammel modell, fra den gangen sosialpolitikkens primære oppgave var å betjene arbeidsmarkedet. Igjen var det å tilfredsstille etterspørselen etter arbeidskraft blitt primært, mens omsorgsdelen ikke bare var sekundær, den kunne jo til og med undergrave arbeidsmoralen.

Denne reverseringen av sosialpolitikken til gamle dagers modeller ble på en måte fullført med NAV-reformen. Arbeidsformidling og offentlig stønad til dem som var uten arbeid, var igjen bak en og samme dør, akkurat som fattighjelpen i en fjern og lite tiltalende fortid. Det var ikke bare på stønadsiden at snuoperasjonen slo inn. Den fikk minst like mye å si for alt som hadde med arbeidsformidling å gjøre.

Arbeidsformidling

Fattigkassas arbeidsformidling var et redskap som kunne brukes til å tvinge folk til å godta dårlige arbeidsvilkår, og stengte andre utveier enn markedet.

Da fagforeningene kom, fikk de arbeidsløse støtte på en bedre måte. Det var et ledd i den kampen den organiserte arbeiderklassen hele veien har ført for at arbeiderne i mindre grad skulle være prisgitt markedet. Fagforeningenes arbeidsløshetskasser skilte seg fra fattigkassa ved å betale ut stønad selv om det fantes arbeid, hvis det arbeidet som fantes var underbetalt eller ikke samsvar med inngåtte avtaler.(9) Og en kunne få støtte om det var for langt å reise for å få annet arbeid.

Kollektivavtaler om lønn og arbeidsvilkår var også en måte å stå imot markedet. Det gamle kravet om «arbeid eller brød» som ble realisert i etterkrigstidas sosialpolitikk, innebar at den som fikk jobb, hadde krav på brød, det vil si anstendig underhold. Etter hvert som det offentlige faktisk tok ansvar for arbeidsformidling og arbeidsløshetstrygd, inngikk det i kompromisset at det ga staten mulighet for kontroll, som fattigkassa – for eksempel med bortfall av stønader ved streik, og mobilitetskrav som motkrav for arbeidsløshetstrygd. Det ble overlatt til staten å bestemme hva som var «høvelig arbeid», altså jobbtilbud som ikke kunne avslås. Når regjeringen Nordli i 1977 snakket om rett til arbeid «i rimelig nærhet av heimstedet», var det en markering mot de mest ekstreme kraven fra arbeidskraftkjøperne om større mobilitet hos arbeidskraften (og de menneskene den var knyttet til). Vi kan forvente nye krav om økt mobilitet, hvis arbeidsløsheten øker. Det sto i Aftenposten 24. januar i år allerede:

Sammenliknet med dagens situasjon, er det interessant at arbeidsformidling svært lenge ble ansett som en klar offentlig oppgave. I 1906 fikk man lov om offentlige festekontorer. Private kontorer ble fordømt fordi de var private og ble ledet av profittbehov.(10) I arbeidsformidlingen trengtes en upartisk instans som ikke hadde økonomiske interesser i saken. Denne oppfatningen om at formidling av den spesielle varen arbeidskraft var et samfunnsansvar og ikke skulle være en kilde til profitt, overlevde tilsynelatende helt fram til 1. juli 2000. Da ble arbeidsmarkedet liberalisert, som ledd i den nyliberale revolusjonen, og i tråd med innstillingene fra det omstridte Blaalid-utvalget. Det generelle forbudet mot inn- og utleie av arbeidskraft ble opphevet. Som det entusiastisk står i Rattsø-utvalgets utredning om NAV-reformen (NOU 2004:13):

Alderspensjonen

De politiske grepene i arbeidslinjas kjølvann er blitt gjennomskuet av store deler av fagbevegelsen, på tross av den politiske enigheten i Stortinget om den nye sosialpolitikken. De har møtt motstand, både forsøkene på å svekke sykelønnsordningen og Arbeidsmiljøloven, og forslagene om å reformere alders- og uførepensjonene så de stemmer med arbeidslinja og prinsippet om lavere attraktivitet – mindre beløp og strengere tildelingskriterier.

Også når det gjelder alderspensjonen er det interessant å sammenlikne det som var, med reformen som Stortinget samlet seg om i 2005.

Sosiallovkomiteen som forberedte Norges første alderspensjon i 1936, var opptatt av forskjellen mellom ordninger «der den enkelte alene har rettigheter i henhold til det de har innbetalt», og ordninger «som tar sikte på at alle samfundsborgere så vidt mulig skal nyte godt av samfundets fremskritt, som de alle har bidratt eller bidrar til.» De valgte den siste modellen. De var enige om at det var samfunnets bæreevne og ikke egen innsats, som skulle avspeiles i pensjonen. (A-L Seip: Veiene til velferdsstaten. 1994.) Norge fikk en beskjeden, men solidarisk ordning for alderspensjon. Med Folketrygden i 1965, ble den gjort gjeldende for alle.

Stoltenbergs forslag til pensjonsreform i Norge, innebar nøyaktig slike ordninger som Sosialkomiteen avviste i 1936, der «den enkelte alene har rettigheter i henhold til det de har innbetalt». Reformen i 2008 ble markedsført av Høyre og Arbeiderpartiet i skjønn forening med et slagord som sa farvel til utjevning og solidaritet:

«Bedre sammenheng mellom (hver enkelts) inntekt og pensjon». Dette ble framstilt som mer rettferdig enn dagens ordning med utjevning «mellom grupper av personer».

Nok en gang en helomvending i forhold til gamle verdier.

Pensjonsreformen straffer dem som går av tidlig. Du kan slutte ved 62 år, men du får en tredjedel mindre i årlig pensjon livet ut, enn om du hadde stått til 67 år. Bjarne Håkon Hanssen sa at hensikten var å beholde seniorene i arbeidslivet. Han påsto at vi var inne i en ny tid, der mangel på arbeidskraft var det normale. Det var før finanskrisa. Det ville vært ærligere å si at de prioriterte NHOs krav som både med og uten krise alltid vil være å øke «tilgangen på arbeidskraft», i stedet for full sysselsetting. Større vekt på tilbudssiden. Det er ingen arbeidervennlig politikk.

Skammen er tilbake

Arbeidslinja har brakt skammen tilbake i stønadssystemet. Mange var sinte på trygdeetat og arbeidskontor i gamle dager også, men trygdens interne slagord om «rett ytelse» minte om at man ikke bare var opptatt av misbruk, men også av underforbruk. Både arbeid og trygd var rettigheter. Når målsettingen i stedet er «færrest mulig på trygd» med sterkt fokus på misbrukskontroll, kan det lett påvirke holdninger. Gammel rettighetsorientering konkurrerer med den offentlige debattens pekefingermoralisering.

Sosialklientene står lavest på rangstigen og er mest utsatt. Slik beskrev professor Espen Dahl i et intervju konsekvensene av arbeidslinja for sosialtjenesten:

«Kjennetegn ved arbeidslinja i sosialtjenesten er ofte paternalisme, strenge vilkår, sanksjonering, tett oppfølging og overvåking, behovsprøving og målretting. På denne bakgrunnen må vi spørre om arbeidslinja er en «skamprodusent» som øker sosialhjelpmottakerens helsemessige problemer.» (Professor Espen Dahl, Høgskolen i Oslo, 2005).

I Sverige som selvsagt er rammet av samme nye sosialpolitikk og samme arbeidslinje, kaller de det «den strukturelle skammen» – den skammen som oppstår fordi alle myndighetspersoner og politikere bringer samme budskap: den som ikke er i arbeid, har først og fremst seg selv å takke. Det er viljen, ikke evnen det står på. Det er et budskap som setter spor. En spørreundersøkelse viste at over halvparten av arbeidsløse i Sverige som fikk sosialhjelp, mente at andre så ned på dem som arbeidssky og verdiløse. Blant unge arbeidsløse hadde halvparten erfart at andre mente de var late fordi de ikke hadde arbeid. (Bengt Starrin, Scand J Work Env Health 1997:23 suppl 4 s. 47–54).

Slik snakker arbeidslinjas tilhengere når de skal drøfte hvilke tiltak som virker best for å få arbeidsløse i arbeid:

«Konklusjonen fra OECD er at effekten av aktivitetskrav som beslaglegger fritid gjennom blant annet krav til søkeadferd, innkalling til konsultasjon med arbeidsmarkedsmyndighetene og krav om tiltaksdeltakelse (gjerne av typen jobbklubb) synes å være mer effektive for overgang til arbeid enn effekter av ulike kvalifiseringstiltak.» (St.meld. nr. 9. Arbeid, velferd og inkludering, s.128).

Hvordan opplever den NAV-ansatte å skulle administrere et aktiviseringsprogram som er laget etter denne malen? Jeg tror det finnes en yrkesetikk som forteller de fleste NAV-ansatte at dette er en nedverdigende behandling av folk som ikke har gjort annet galt enn å bli arbeidsløse. Men tenkemåten slår igjennom i planer, dokumenter og offentlige uttalelser. Det mest effektive for å få folk i arbeid, er å disiplinere dem med «krav til søkeratferd» ved å legge beslag fritida deres, kreve hyppige stemplinger og tidlig oppmøte og jobbsøkingslogg. Det er ingen grunn til å bruke penger og tid på kvalifisering. De kommer raskere i arbeid uten.

Hvis OECD-forskerne bare er opptatt av hvor lang tid det går før folk kommer i arbeid, stemmer sikkert konklusjonene. Det tar mer tid å kvalifisere seg enn å ta første ledige jobb. Men hvis de sist ansatte ikke har kvalifikasjoner å vise til, er det de som går først ved innskrenkninger. Det ser fint ut på statistikken at de kommer raskt i arbeid, men det bidrar til en voksende gruppe marginalisert arbeidskraft med få kvalifikasjoner, med midlertidig arbeid, dårlige arbeidsforhold og lite trygghet.

Den nye sosialpolitikkens talemåter er ikke tilfeldig valgt. Hvis du spør mannen om når han slo kona sist, tar du for gitt at han driver med den slags. Hvis du sier at vi skal gjøre arbeid til folks førstevalg, tar du det for gitt at trygdesøkere vanligvis ikke har arbeid som førstevalg. Da er det rimelig at trygdekutt må til for at de skal «velge» arbeid framfor trygd. Når vi får høre at trygdene må reduseres fordi «det skal lønne seg å arbeide», må vi jo tro at det til nå har lønt seg bedre å gå på trygd enn å arbeide. Igjen får vi forståelse for at trygdene må kuttes. Hver gang noen gjentar slike fraser, følger det underliggende budskapet med om at de fleste trygdesøkere er arbeidssky. Til slutt blir det en del av det vi tar for gitt.

Ordbruken er et ledd i kampen om virkelighetsoppfatningen. I land med demokratisk styresett er kapitalen avhengig av å framstille sine interesser som flertallets interesser. Når alle tror at trygdeordningene våre misbrukes og at sykefraværet er et samfunnsproblem, er de i neste omgang klare til å stemme for nedskjæringer og kutt. Kapitalen er alltid tjent med å få samfunnet til å tro at kapitalens problemer er samfunnets problemer.

Men i blant får vi en påminning om at det er noe som ikke stemmer her. Vi får vite at de arbeidsløse kan hvis de vil, det gjelder bare å gi dem minst mulig stønad, og ikke sy puter under armene på dem. Men samtidig hører vi stadig at gode ledere er umulig å oppdrive hvis vi ikke tilbyr høye lønninger, fete opsjoner og gylne fallskjermer. Den kanadisk-amerikanske økonomen John Kenneth Galbraith (1908–2006) har stemplet denne tenkemåten en gang for alle:

«Det er en merkelig idé at de rike arbeider bedre hvis de hele tiden blir rikere, mens de fattige bare arbeider bedre hvis de blir fattigere.»

NAV-reformen – Rattsø-utvalget

NAV-reformen skulle sette kraft bak den nye sosialpolitikken. Rattsø-utvalgets utredning (NOU 2004:13) la grunnlaget. Her slås det fast at arbeidslinja ikke har vært gjennomført med tilstrekkelig kraft i Norge:

«Dagens organisering er i for stor grad preget av en historisk bakgrunn med en annen avveining mellom politiske mål og hensyn» (s.18) i stedet var det i følge utvalget behov for en forvaltning «som kan forfølge arbeidslinjen i velferdspolitikken mest mulig effektivt» (s.18).

Ifølge utredningen er dette elementer som inngår i en styrking av arbeidslinja, med de betegnelsene som brukes i andre land: (s.85)

• Deregulering av arbeidsformidling og utleie
• Konkurranseutsetting og privatisering av tjenester (bestiller/utfører)
• Aktivisering av funksjonshemmede, sykmeldte, uføre, enslige forsørgere m.m
• Innskrenkning av stønadsnivåene så det gir sterkere incentiver til å skaffe seg og beholde arbeid (making work pay)
• Behovsprøvde framfor generelle stønader
• Tettere kobling mellom rettigheter og plikter (something for something)
• Tiltak for å øke yrkesaktiv periode

I gamle dager snakket man om å teste de fattiges arbeidsvilje. For det måtte jo være noe med arbeidsmoralen når de gikk uten arbeid. Nå er det arbeidsevnen som skal vurderes. Har du ikke en viss restarbeidsevne? Hvilke utrolige kontrollmuligheter ligger det ikke i systemet når man kan koble informasjonen fra arbeidskontor, trygdekontor og sosialkontor? Økt kunnskap kan også gi bedre tjenester, men ikke når utgangspunktet for informasjonsinnhentingen er at arbeid må gjøres til trygdesøkerens førstevalg. I «arbeidslinjas» verden starter vi alle ut som potensielle unnasluntrere.

Man bør «undersøke om barrierer mot utveksling av informasjon og opplysninger mellom forvaltninger kan fjernes eller dempes», står det i Rattsø-utvalgets utredning, og «utnytte stordriftsfordelene ved informasjonsinnhenting og -utveksling» (s.184). Nå skjønner vi bedre hvorfor NAV oppsøker legekontorene for å få tilgang til journalene. Legenes taushetsplikt er åpenbart en «barriere» som må «fjernes eller dempes». Hvis dette er tidenes største brukerreform, er det kanskje på tide å spørre hva slags brukere det er snakk om, eller hvilke brukere NAV primært skal tjene?

Hva er nytt med arbeidslinja

Det er ikke nytt at retten til arbeid også forutsetter en plikt til arbeid, i den betydningen at man plikter å forsøke å forsørge seg ved arbeid. Det nye er at retten faller bort når arbeidsløshet igjen forklares med egenskaper ved individet. Da blir arbeidsløshet blir igjen et privat ansvar, som for mer enn hundre år siden. Men plikten består. Og offentlig stønad skal nå ikke først og fremst gi et verdig liv. Prinsippet om laveste attraktivitet er tilbake. Stønaden må ikke være bedre enn betalingen for den dårligste jobben på arbeidsmarkedet.

Det har alltid vært noen på den politiske høyresida som har holdt fast ved gammel overklassetenkning, og ment at arbeidsløshet i hovedsak skyldes dårlig arbeidsmoral, og at Folketrygden sydde puter under armene på folk. Men de fikk ikke særlig gjennomslag, før på 80- og 90-tallet da dette også ble rød-grønn sosialpolitikk. I løpet av 90-tallet gikk vi fra arbeid som rett og plikt, til arbeid og jobbsøking som plikt, men ingen rettighet. Det skikkelige folk ikke kunne drømt om å si 1980, er noe «alle vet» i 2009.

Synet på sykelønnsordningen er et godt eksempel. I 1977 vedtok et enstemmig Storting sykelønnsreformen. Fra nå av skulle alle, ikke bare høyere funksjonærer, få full lønn under sykdom. Det skulle ikke være noen egenrisiko, for sykefravær var stort sett ikke noe den enkelte kunne rå med.

Sosialdepartementet uttalte litt syrlig:

«En kan neppe legge til grunn at de deler av befolkningen som ikke har denne retten, er større potensielle misbrukere enn andre.» (Ot.prp. nr. 68 (1976–77). Om lov om endringer i lov av 17. juni 1966 nr. 12 om folketrygd.)

I 2009 ville et like enstemmig storting helt sikkert ha kuttet i sykelønnsordningen, hvis det ikke hadde vært for motstanden fra LO og andre arbeidstakerorganisasjoner. Sykefraværet er faktisk på omtrent samme nivå i 2009 som i 1977. Det er bare Stortingets syn på sykelønnsordningen som er nytt.

Mot krisetider

Norge har revidert sosialpolitikken – dvs. håndteringen av dem som ikke forsørger seg ved arbeid, som resten av Europa – selv om vi ikke har hatt like høy arbeidsløshet som resten av Europa. Mange av dem som markedet ikke ville ha, har fortsatt fått sykepenger og uføretrygd og AFP i stedet for dagpenger og sosialhjelp, tross arbeidslinjas inntog i sosialpolitikken. Blant annet fordi motstanden i befolkningen mot kutt i trygdeordningene har vært seigere og mer effektiv enn i mange andre land.

Når vi nå går mot krisertider, og markedet etterspør mindre arbeidskraft, som det heter, risikerer langt flere også her i landet å møte konsekvensene av den nye sosialpolitikken. Jo mer prisgitt vi blir markedet, jo færre muligheter det er blir til å overleve på en god måte uten å bli satt pris på av markedet, jo verre blir det når markedet ikke vil kjøpe. Kapitalen vil møte krisen ved å legge mest mulig av omkostningene på arbeiderne. Vi ser det allerede: sekstimersdag med full lønn vil ingen snakke om, men mange eiere lar sine ansatte få forsøke å redde arbeidsplassene sine med lønnsnedslag, eventuelt kombinert med kortere arbeidsdag.

Hvis arbeidsløsheten øker, kommer det til å bli omkamp om forklaringsmodellene – krav om samfunnsansvar mot individualisering av ansvaret for å stå uten jobb. Da spørs det hvilken virkelighetsoppfatning som hersker i befolkningen. Har kapitalen gjennom myndighetene lyktes i å vinne oss for sin virkelighetsbeskrivelse når de, som professor Halvorsen beskrev, har «ledet folkemeningen i retning av et negativt syn på velferdsstaten og de stønadsavhengige»? Hva er det «alle vet» i 2009 om arbeidsløse og trygdesøkere? At de først og fremst er arbeidssky, eller at de er nektet en grunnlovsfestet rettighet til arbeid i samsvar med egne forutsetninger?

Jo mer regjeringene har gjort oss mer avhengige av arbeidsmarkedet igjen, jo mer svekkes arbeidernes forhandlingsposisjon i krisetider. Med økende arbeidsløshet vil det komme krav fra kapitalen om å redusere arbeidsløshetsstønadene enda mer, under henvisning til at utgiftene øker. De vil si det er nødvendig å skape økt «incitament til jobbsøking» og tvinge folk til å godta underbetalt arbeid, flytting over lange avstander (kalt økt mobilitet) og midlertidige ansettelser. Hvis «arbeidslinjas» tenkning vinner kampen om virkelighetsbeskrivelsen i befolkningen, kan kapitalen få sine krav i gjennom med demokratisk flertall. Da kan vi komme ut av krisen med et mye mer brutalt arbeidsmarked og en mye svakere fagbevegelse enn idag.

Vi må holde fast ved, at fordi trygd skal være et middel til utjevning og til å forebygge fattigdom, er det helt riktig og i samsvar med hensikten at volumet av disse overføringene øker når flere trues av fattigdom, altså at trygdeutgiftene øker kraftig. I krisetider må den økonomiske tryggheten for arbeidsløse dessuten økes, ikke svekkes. Tida utenfor arbeidsmarkedet kan bli lang, for noen kan den bli varig og komme tidlig i livet. Vi ser allerede i dag en skremmende utvikling når det gjelder unge arbeidsløse og unge uføre. Det må bli dyrt for staten å la mange gå arbeidsløse. Høy arbeidsløshet må ikke framstå som den enkleste og billigste kriseløsningen for samfunnet, selv om det er slik for kapitalen.

Skal vi i et demokratisk land kunne demme opp for en slik utvikling, må befolkningen holde fast ved den solidariteten med de arbeidsløse og trygdesøkende som var forutsetningen for velferdsstaten. Forutsetningen for solidaritet er innsikten om at det kan være meg som faller utafor imorgen, selv om det bare er deg i dag. For flertallet i Norge er det denne formen for solidaritetstenkning som gjennom klassekamp har sikret økonomisk trygghet og dermed valgfrihet i livet, også når markedet ikke etterspør oss som arbeidskraft.

 

Hvem rammes av arbeidslinja? De som ikke er etterspurt i markedet, fordi det blir vanskeligere å få stønad – vi får «working poor» med flere, underbetalte jobber. De som ikke har helse til jobben, fordi ytelsene kuttes – «work must pay». De som ikke klarer full jobb til 67 år. Pensjonsreformen straffer dem hardt økonomisk. De som trenger trygd – fordi arbeidslinjas budskap hamres til folkemening: «Det er for lett å få trygd.» Skammen er tilbake. Alternativet til arbeidslinja Krav om arbeid – eller brød, der vil økonomisk trygghet for et fullverdig liv også for dem som ikke får arbeid. Arbeidsløshet er et offentlig ansvar, ikke en privat skjebne. Sosialpolitikk skal gi økonomisk trygghet, ikke brukes til å mobilisere store mengder billig arbeidskraft ved å tvinge folk til å godta underbetalt eller dårlig arbeid. Sysselsettingspolitikk og sosialpolitikk må skilles, slik Norge gjorde etter krigen. Sikring mot inntektstap skal gi folk nødvendig trygghet til å si nei takk til dårlige arbeidsvilkår.

 

Referanser

1. Søkelys på arbeidsmarkedet, 1/2005
2. Den nyliberale revolusjonen, De Facto, Oslo 2000
3. Workfare tendencies in Scandinavian Welfare Politics, ILO, Geneva 2001
4. Arbeidslinja og velferdsstaten. Klassekampen, desember 1994, se www.akp.no/arkiv/faglig/arblinja-ke.htm.
5. Gjengitt i Aksel Hatland m.fl. Den norske velferdsstaten, Gyldendal 1994, s.164
6. A-L Seip Om velferdsstatens fremvekst. Universitetsforlaget. Oslo 1981.
7. Kjetil van der Wel (red). Funksjonsevne blant langtidsmottakere av sosialhjelp. HiO rapport, Oslo 2006.
8. Bull E. Arbeiderbevegelsens historie i Norge. Bind I. Oslo: Tiden Norsk Forlag 1985.
9. Seip Anne-Lise. Sosialhjelpstaten blir til. Gyldendal fakkelbok 1984

Konsekvensene av Det store ranet, omleggingen av pensjonssystemet som stortingsflertallet vedtok i 2005, blir tydeligere for stadig flere: Forverring for folk flest, i særdeleshet for kvinner. Det bekreftes nå også av Statistisk sentralbyrå. Kvinner kommer dårligere ut enn menn. Tallene forteller at forskjellen vil øke enda mer.

Underdirektøren hos Likestillings- og diskrimineringsombudet kaller den nye ordningen for en likestillingskatastrofe. Siri Jensen, fra Rødt og Kvinner på tvers, sier den er et brudd på likestillingsloven.

Fra kvinnepolitisk og faglig hold reises kampen for en ny besteårsregel. Idag teller de 20 beste årene av yrkeslivet. Den nye ordningen legger en alleårsregel til grunn. Samtlige yrkesaktive år skal telle.

Vårens tariffoppgjør er siste skanse i kampen for å bevare AFP-ordningen slik den er i dag. Forsvaret for AFP-ordningen kan også sees i et større perspektiv, som noe mer enn en siste skanse, som en kamp for å reversere pensjonsreformens som en arbeider- og kvinnefiendtlig reform.

 

Kvifor har nesten alle andre parti enn Raudt kvinnelege frontfigurar? Og korleis kan det vera slik at den revolusjonære venstresida, som i alle fall i eigne augo er dei som veit kva som skal til for å få full kvinnefrigjering, fostrar so få?

Gudrun Kløve Juul er student og med i redaksjonen til Rødt!

---

Eg trur at ei av årsakene (men sjølvsagt ikkje den einaste, og kanskje ikkje ein gong den viktigaste) kan finnast i den feministiske ideologien og i kvinnekulturen i partiet – at det som skulle vera reiskap for frigjering på mange måtar fungerer som det motsette.

1

I teksten "Mary Wollstonecrafts dilemma" (Rødt! nr 1, 2007) legg Kjersti Ericsson fram eit framlegg til ein ny og oppdatert ideologi/analyse av kvinnekampen og feministiske strategiar i dag. Ericsson er kanskje den mest sentrale feministen i ml-tradisjonen. Teksten er ein freistnad på å finna ut korleis kvinnerørsla skal forhalda seg til dilemmaet: "å krevje fullt samfunnsborgerskap på bekostning av å bli menn, eller snarere halvgode etterlikningar av menn, – eller å krevje anerkjennelse og støtte som kvinner, på bekostning av å ikkje bli anerkjent som fulle samfunnsborgere". Samstundes set ho fram påstanden om at full kvinnefrigjering ikkje er mogleg under kapitalismen, med argumentasjonen: "'Den som undertrykker andre, kan ikke sjøl være fri.' Det gjelder for kvinner, og det gjelder for arbeiderklassens menn. Like lite som kvinnefrigjøring uten klasseperspektiv kan føre til virkelig frigjøring, så kan klassekamp uten kvinnefrigjøring føre til frigjøring av arbeiderklassen."

Kva tyder "den som undertrykker andre, kan ikke sjøl være fri"? Og kva inneber det for dei som skal leva etter denne regelen? Sitatet kan ikkje sikta til nokon praktisk fridom, til dømes fridom til å gjera som ein ynskjer, fridom til å reisa kvar ein vil, arbeida med det ein vil, vera med i det partiet ein vil, fridom til å påverka samfunnet. Skal sitatet ha meining, må det syna til eit slags ideologisk-essensialistisk fridomsomgrep. Ein kan ikkje vera "eigentleg fri inni seg, i hovud og hjarta", dersom fridomen er basert på undertrykking, det er ikkje ein fridom ein har moralsk rett på om han inneber å undertrykkja andre, og difor er det ikkje eigentleg fridom sjølv om det til alle praktiske føremål fungerer som fridom. Eg tykkjer det på mange måtar er eit greitt moralsk postulat, men det er problematisk når Ericsson i teksten handsamar sitatet som eit slags sanningsgrunnlag for argumentasjonen: "like lite som kvinnefrigjøring utan klasseperspektiv osb."

Noko av det mest problematiske med sitatet er den moralske tyngda setninga har som ideologisk sanning for serleg feminismen på venstresida og den moralske børa den med det legg på alle feministar i partiet lengst til venstre. Dersom ideologien er at den som undertrykkjer andre kan ikkje verta fri saman med at det er ikkje mogleg med kvinnefrigjering utan at arbeidarklassen vert fri, vert det særleg viktig at den revolusjonære kvinnerørsla (og ingen i rørsla personleg) ikkje undertrykkjer nokon i den kvinnelege arbeidarklassen.

Difor er det mykje meir moralsk rett som feminist og kvinne å arbeida deltid og gjera alt husarbeidet enn å betala nokon for å vaska: "Skal eg som feminist vera med og undertrykkja andre kvinner? Nei, takk, då får eg heller bruka mi eiga tid."

Difor er "den kvinnelege fagforeiningsaktivisten" og "den mest undertrykte kvinna" (av di ho er arbeidar, innvandrar, ung, lesbisk eller liknande, helst så mykje som mogleg) dei to talarrollene som vert vurderte høgast og dei to kvinnerollene som er tilgjengelege utanom rolla som representant for Partiet. Partiet si rolle er i Ericsson sin tekst (og dermed vert kvinnene si rolle, sidan det er dei teksten er skriven som ideologi for) å ikkje undertrykkja desse (for då kan ein ikkje sjølv verta fri), men å lytta, føla og driva omsorg (slik kvinner alltid har gjort) – og å artikulera dei undertrykte si erfaring og gjera henne om til politikk innanfor rammene av partiet.

2

Ericsson nøyer seg ikkje med desse generelle og prinsipielle tankane om den revolusjonære kvinnerørsla. Mot slutten av artikkelen presenterer ho òg ein praktisk utopi, ein utopi som eg oppfattar som skal vera både ein feministisk og ein kommunistisk utopi, som skal sameina dei to på eit vis. Ericsson finn denne i ein institusjon for multihandikappa born, og i samspelet mellom borna og dei som arbeider der, som er unndrege den kapitalistiske logikken:

"Disse barna kan aldri bli nyttige i det kapitalistiske produksjonsmaskineriet. De kan ikke "utvikles" på kapitalens premisser. Men de har behov, ikke bare for mat, drikke og nødvendig stell, men også for vennskap, nærhet, skjønnhet, nye opplevelser, kontroll i sitt eget liv. Hvordan fyller en slike behov for barn som ikke snakker, som kanskje har sterkt svekkete sanser, som har lammelser eller manglende muskelkontroll, og som noen ganger er så svake at de neppe har noe langt liv i sikte? Turid og medarbeiderne hennes finner sine måter. De føler seg fram: Hvilke bevegelser ser det ut til at barna liker, hvilke former liker de å føle på, hva synes de er fint å se på? Hvordan kan vi gi dem muligheten til å velge, for eksempel med et lite trykk med handa, om de vil vogge fram og tilbake, eller heller kjenne på en myk ball?

Da jeg leste Turid Horgens bok, hadde jeg nesten vanskelig for å tro at noe slikt som dette kunne foregå i dagens Noreg. Dette er kommunisme! Tenkte jeg."

For meg seier denne utopien ikkje berre noko om løysinga (kommunisme), men òg noko om problemet. For det fyrste: utopien, slik Ericsson her skildrar han (i boka til Horgen kan det godt vera annleis), er totalt konfliktfri. I dette samfunnet som Ericsson skildrar som den kommunistiske utopien, er det ikkje meiningsbryting, konflikt eller usemje, her handlar det om "føla seg fram" til "dei uartikulerte" sine ynske og behov. For det andre: det arbeidet som vert skildra, er tradisjonelt kvinneleg omsorgsarbeid av den typen som ofte skjer uløna. Rett nok er det heilt sikkert større utfordringar her enn i vanleg uløna omsorgsarbeid, men då eg las teksten minte arbeidet med å føla seg fram meg mykje om slik det var å ta vare på barnet mitt då ho var nyfødd og fram til eit par månader.

Det er ikkje noko gale (tvert imot er det livsviktig) med omsorgsarbeid, og det er ikkje noko gale i å føla seg fram til andre sine behov. Men eg har vanskeleg for å sjå korleis det kan vera ein utopi som kan føra til kvinnefrigjering eller frigjering frå kapitalismen. Særleg problematisk vert denne utopien når han står som ein del av ein feministisk strategi for eit anna, kommunistisk samfunn, sidan denne utopien ikkje tilbyr kvinner noko nytt, nokre nye roller, nokre nye måtar å sjå seg sjølve som menneske på. Nei, dersom denne skildringa verkeleg er Ericssons utopi, er kommunisme for henne det totale, konfliktfrie omsorgssamfunnet.

Denne visjonen av konfliktfri, lyttande, altfemnande omsorg høver overraskande godt som visjon for det ein kan kalla den feministiske praksisideologien i partiet Raudt.

Ei sak er at dei nemnde talar- og kvinnerollene. Ei anna sak er tanken om det styrkjande kvinnekollektivet og det underliggjande premisset: åleine vågar ikkje kvinner, men saman er me sterke. Difor vert heller ikkje kvinner oppmoda til å våga åleine. I partiet Raudt skal kvinner læra å halda innleiingar gjennom å skriva dei saman med eldre og meir erfarne, kvinner skal læra å tala gjennom å ytra tankane sine i gruppediskusjonar som sidan vert oppsummerte av nokon andre, kvinner skal læra å skriva politiske tekstar gjennom å gjera det saman med andre, slik at kontroversane vert tekne før ein kjem ut i ålmenta. Denne måten kjennest sikkert trygg og god, og i alle fall for dei som får innta rollene som dei erfarne, dei som oppsummerer gruppediskusjonen og dei som veit korleis det er bra å skriva. Men det er ikkje slik ein skaper nye kvinnelege leiarar.

3

Konfliktproblemet syner seg òg når Ericsson i artikkelen skildrar kva som skal til for at kvinnekampen ikkje vert underordna klassekampen og omvendt i kampen for eit anna samfunn:

"Å komme trekkende med kvinnekrav når situasjonen i klassekampen krevde enhet, kunne lett bli sett på som splittende. Men ei "felles" sak som oppstår ved at noen har makt til å definere vekk andres virkelighet, er enhet bygd på undertrykking. Enheten må oppstå ved at bevegelsen tar opp i seg hele den kompliserte og motsetningsfylte virkeligheten til arbeiderklassen og det arbeidende folket, og finner et grunnlag som reelt uttrykker det som er felles. Dette krever en atmosfære av åpenhet, av respekt for andrs erfaringar og ståsted, en atmosfære der det lyttes. […] Åpenheten må derfor tene til å fange opp alle stemmer, fordi de betyr noe, fordi de er nødvendige for å arbeide seg fram til en enhet som virkelig gjenspeiler helheten i arbeidsklassens og det arbeidende folkets situasjon."

Her skildrar Ericsson ein tilstand av openheit der den komplekse røynda til det arbeidande folket skal lyttast inn, slik at alle røyster vert høyrde og partiet, nærast organisk, kan absorbera og dimed attspegla det arbeidande folkets røyndom og situasjon.

Problemet er at det held ikkje med å føla og lytta seg fram til kva det arbeidande folket meiner på same måten som med dei multihandikappa på institusjonen Ericsson skildrar som ein utopi. Det arbeidande folket kan artikulera seg og handla sjølve, og i det arbeidande folket finst det ikkje berre motsetnader og ulike røynder, men òg usemjer og ulike meiningar, på same måten som det finst i partiapparatet. Der finst det òg makt og interesser og ei leiing. Ei partileiing har ei heilt anna interesse i kva slags røyndomsoppfattingar som skal vera grunnlaget for politikken og dimed meiningane til medlemene/det arbeidande folket enn kva arbeidarane har i høve til bebuarane på ein institusjon. Min påstand er at du får ikkje eit parti der alle røyster vert høyrde av å satsa på å etablera ei lyttande atmosfære, sidan det er å ignorera makta og interessa til leiinga/dei rådande som alltid vil vera der, du får det ved å akseptera motsetnader, usemjer og konflikt og ved å gjera folk i stand til å byggja motmakt og utfordra hegemoniet.

På nivået til den grunnleggjande analysen inneber det at i staden for å seia at kvinner kan ikkje verta frie utan at arbeidarklassen vert frie, (og som ein følgje: difor må kvinner aldri handla utan å vita at dei er solidariske med både alle andre kvinner og arbeidarklassen), og at arbeidarklassen ikkje kan verta frie utan at kvinnene vert det, må me heller seia:

Nei, kvinner og menn har ikkje alltid same interesser. Jo, kvinnefrigjering går (og har gått) ut over mannlege arbeidarar – mannlege arbeidarar har i mindre grad enn før kvinner som ulønt tenarskap, og dette har nok gjort livet meir tungt enn det elles ville vore for mange. Mannlege arbeidarar har kjempa mot kvinner i arbeidslivet, og det har dei heilt sikkert hatt interesse av. Kvinnefrigjering går ut over menn, også menn i arbeidarklassen – av di det er ein kamp om pengar og ressursar. Der har menn valet mellom å seia, ja, okei, damer, de har rett eller å kjempa for sine interesser som mann. Slik er det på arbeid og slik er det i partiet. Heller enn å seia at eigentleg har alle same interesser og det forstår ein berre ein lyttar til einannan, slik Ericsson gjer, bør partiet seia at kvinnefrigjering vil me ha, og det går ut over menn, også i arbeidarklassen. Difor kjem det til å vera ein kontinuerleg kamp om kven som skal leggja premissane og korleis, men det er ein konflikt me som parti berre må leva med.

Dersom ein anerkjenner dei grunnleggjande interessekonfliktane som òg finst i partiet og veljargrunnlaget – og anerkjenner dei som konflikt og ikkje berre som "stemmer" som har rett til "å verta høyrde", kan det òg opna opp for ein kvinnekultur som er mindre harmoniserande og konfliktabsorberande og som difor gjev rom for kvinner som politiske individ på ein annan måte. Det krev både ny ideologi, nye ideologar og meir utrivelegheit og uvenskap.

 

Dette innlegget handler om hvorfor kvinner diskrimineres og tjener mindre enn menn, hvilke krav og utfordringer det stiller til oss, til fagbevegelsen og til politikerne.

Kampen for likelønn er ikke ny. Kvinner har slåss for likelønn siden kapitalismens barndom. Sjøl har jeg jobbet i mer enn 30 år med denne problematikken i kvinnebevegelsen og i fagbevegelsen, både i privat og offentlig sektor. Likelønn står fortsatt på dagsorden.

Torill Nustad jobber ved Universitetet i Tromsø, der hun leder og hovedtillitsvalgt i NTL.
Denne artikkelen er en bearbeidet versjon av et innlegg artikkelforfatteren holdt som representant for Kvinnefronten på "Kvinner på tvers"-konferansen i september 2007.

---

Kampen om lønna dreier seg om kampen om prisen på arbeidskrafta og hvordan samfunnets verdier og ressurser skal fordeles. Dette avgjøres blant annet av maktforhold, av klassekamp og kvinnekamp. Kampen om likelønn utfordrer organiseringa av samfunnet og maktforholda i samfunnet. Likelønnskampen utfordrer også maktforholdet mellom kvinner og menn i samfunnet og i fagbevegelsen og den utfordrer solidariteten.

Kvinner som billig arbeidskraft

Kapitalismen overtok en historisk arv, der kvinner var billig reservearbeidskraft og samfunnet var basert på familien som et forsørgingssystem, og i familien var kvinnen underordnet mannen.

Kvinnebevegelsen har slåss på mange fronter. Kvinner har slåss for å få makt i samfunnet, i fagbevegelsen og i familien. Det er viktig at vi lærer av historia. Kvinners kamp for å være økonomisk sjølstendige utfordrer den rådende organiseringa av samfunnet og familien som økonomisk grunnenhet. Den utfordrer maktforholda i samfunnet og er en trussel mot menns privilegier, enten det er i arbeidslivet eller i familien.

Kvinnebevegelsen har vunnet mange seire, men ikke kampen for likelønn. Her stanger vi i det berømmelige glasstaket.

"Kvinner har seg sjøl å takke"

Et viktig trekk ved kvinnelønnskampen de siste 150 år er at lønna gjøres til kvinnenes problem og gjerne et individuelt problem. Påstander vi kvinner fremdeles hører, er at vi har oss sjøl å takke for at vi tjener mindre enn menn:

• kvinner velger feil yrke
• flere kvinner må bli ledere
• kvinner velger å jobbe deltid
• slippe mannen til i hjemmet
• flere kvinner må bli ledere i fagbevegelsen
• kvinnene må bli flinkere til å forhandle
• kvinner tåler ikke forskjeller og de holder hverandre nede som er imot lokale lønnsforhandlinger gir fra seg muligheten til store tillegg

Kampen for likelønn handler ikke om enkeltpersoners valg eller om uvitenhet, men om samfunnsstrukturer og en villet politikk.

Kvinnelønn anno 2006

Kvinner i arbeidslivet er blitt flere og mer mangfoldige. Vi er hvite og svarte kvinner, med og uten høyere utdanning, og lønna er i gjennomsnitt 85 % av menns lønn. Kvinner jobber mye deltid og har ca 60 % av menns inntekter.

Likestillingsombudet har lagt fram tall for 2006 som viser at i privat sektor tjener kvinner 5.400 kroner mindre per måned enn menn. Talla for offentlig sektor er 3.850 kroner per måned. Dette er mye penger, og penger styrer ofte folks valg.

Men arbeidslivet er ikke bare kjønnssegregert, det er også delt etter etnisk bakgrunn, og det har utviklet seg store lønnsforskjeller. 47 % av kvinner med ikke-vestlig bakgrunn har lønnsarbeid, og de tjener 50 % av det etnisk norske kvinner tjener!

Til tross for alle festtaler så har andelen som jobber ufrivillig deltid, økt!

Bare 50 % av personer mellom 16 og 66 år med nedsatt funksjonsevne er i arbeid.

Fortsatt har kvinner som jobber turnus, lengre arbeidsuke enn menn som jobber skift, og kvinner får mindre i økonomisk kompensasjon for sitt skiftarbeid.

80 % av minstepensjonistene er kvinner.

Lønnsforskjellene mellom kvinner og menn er like stor som for 20 år siden. Dette til tross for tariffoppgjør som har hatt som målsetting å utjevne lønnsforskjeller og prioritere kvinner og kvinnedominerte yrkesgrupper.

Fagbevegelsens rolle

Vi må lære av historia. Fagbevegelsen har vært med på å skape og sementere disse kjønnsbaserte forskjellene, både bevisst og ubevisst. På 1950-tallet hadde de fleste tariffavtaler egne kvinnesatser som var lavere enn menns.

Lønnsdiskriminering var lovlig. Dette systemet møtte sjølsagt motstand, og i 1959 ratifiserte Norge ILO-konvensjonen om likelønn. Det norske lønnssystemet måtte da endres.

Partene i arbeidslivet, LO og NAF (forløperen for NHO), inngikk i 1961 en rammeavtale om gradvis innføring av likelønn. Det skulle utvikles nye differensierte lønnssystemer basert på arbeidsvurdering – alt arbeid skulle vurderes og inndeles i grupper basert på arbeidets art, uavhengig av kjønn. Kvinnene skulle med det få en gradvis opptrapping av lønna til menns nivå innafor de ulike gruppene.

Resultatet av dette arbeidet ble forskjellig, men i de fleste bransjene var det en tendens til å plassere kvinnene i de laveste stillingsgruppene. I hermetikkindustrien var partene mest ekstreme. Her ble alle kvinner og ingen menn plassert i den laveste stillingsgruppa. Kvinnene hadde da ingen å sammenligne seg med, og de fikk derfor ingen opptrapping av lønna!

Likelønn i offentlig sektor og Bratholm-utvalget

Også i offentlig sektor ble det framforhandla et nytt lønnssystem med samme resultat. De kvinnedominerte gruppene forble lavlønte. På begynnelsen av 1970-tallet ble det derfor nedsatt et utvalg, Bratholm-utvalget, for å vurdere kvinneyrkenes lønnsplassering i det nye lønnssystemet i offentlig sektor. Utvalget la fram sin innstilling i NOU 1974:47. Utvalget konkluderte slik:

• Det er et kjønnsdelt arbeidsmarked hvor kvinner jobber i omsorgsyrker, og menn jobber med de tekniske og økonomiske systemene.
• Mange yrkesgrupper har like lang utdanning, slik som ingeniør og sykepleier
• Det er store lønnsforskjeller i favør av de yrkene hvor menn jobber.
• Det bør være minst like verdifullt å ta seg av innbyggerne i landet som å passe – på maskiner. Utvalget foreslår å heve lønnsnivået i de kvinnedominerte yrkene opp til menns nivå!
• Dette må også gjelde lederlønningene innafor de ulike sektorene!

Departementets innstilling til utvalgets forslag var: "Dette vil føre til en meningsløs omkalfatring av lønnssystemet i staten." Bratholm-utvalgets forslag ble så låst ned i en skuff. Ledelsen i fagbevegelsen tidde stille.

Det har heldigvis skjedd store forandringer i norsk fagbevegelse siden 1970-tallet. Kampen for likelønn er i dag en prioritert oppgave. Men fagbevegelsen må snart ta inn over seg at kampen krever nye måter å jobbe på.

Utfordringer til likelønnskommisjonen og fagbevegelsen

Det har vært mange handlingsplaner for likelønn de siste 30 åra. I perioden 1991–94 var det en nordisk likelønnskampanje. Jorunn Wiik som leda likelønnskampanjen i Norge, oppsummerte kampen for likelønn slik i 1994:

Vi må avsløre uvitenhetens strategi – det er en herskerteknikk å si at vi ikke veit nok. Vi veit nok – nå må det handles!

Dette forutsetter jeg også blir budskapet fra likelønnskommisjonen.

Likelønn forutsetter solidaritet og samhold – ikke private løsninger. Dette må fagbevegelsen både i offentlig og privat sektor konkretisere og utdype. Her er noen forslag og utfordringer både til fagbevegelsen og til likelønnskommisjonen:

1. Fremme Bratholm-utvalgets forslag om likelønn, som i 1974 ble lagt bort, fordi det ville føre til en "meningsløs omkalfatring av lønnssystemet i offentlig sektor".

2. Lønnsnivået i offentlig sektor er lavere enn i privat sektor. På mange områder har også lønnsutviklinga vært lavere i offentlig sektor sammenlignet med privat sektor. Denne utviklinga sementerer lønnsforskjellene. For å ta igjen dette etterslepet må det i en periode være en større lønnsutvikling i offentlig enn i privat sektor.

3. Sprenge rammene for tariffoppgjøra – politikerne må sette av en egen pott med kvinnemilliarder som partene i arbeidslivet kan bruke til å heve lønna i kvinnedominerte yrker og utjevne lønnsforskjeller. Dette må komme i tillegg til den økonomiske ramma for tariffoppgjøret og midlene må disponeres av partene sentralt.

4. Fagbevegelsen kan ikke akseptere at ikke-vestlige kvinner tjener 50 % av en norsk kvinnelønn! Dette må bety en kraftig heving også av lønningene i deler av privat sektor.

5. Politiske myndigheter må gi klare retningslinjer til sine forhandlere i kommunesektoren og staten om å utjevne lønnsforskjeller, for eksempel om å likestille turnus og skiftarbeid NÅ.

6. Avskaffe ufrivillig deltid. Kreve at det lages handlingsplaner lokalt i samarbeid med fagbevegelsen om utvidelse av stillingsandeler, slik de har gjort i Kristiansand kommune. Ikke lyse ut stillinger som er mindre enn 40/50 %.

7. Seks timers normalarbeidsdag med full lønns- og stillingskompensasjon – begynn gjerne med omsorgssektoren. Dette vil gi et betydelig lønnsløft for mange kvinner. Seks timers arbeidsdag gir mer overskudd i hverdagen og vil føre til at flere kan stå i arbeid til pensjonsalder.

8. Støtt likestillingsombudets krav om å fjerne kontantstøtten.

9. Likelønnskommisjonen må kreve heving av minstepensjon og bevaring av dagens avtalefestet pensjon, AFP.

10. Fagbevegelsen må kreve større skattelegging og politisk styring av industrien og finanskapitalen i Norge. Det må skje en omfordeling av verdier fra de rike til vanlige lønnsmottagere og fra privat til offentlig forbruk. Så lenge eiere og ledere stikker av med enorme opsjoner og profitter, kan vi ikke forvente at arbeidsfolk skal vise moderasjon.

11. Partene må begrense den lokale lønnsglidningen og de lokale lønnsforhandlingene, også i privat sektor. Det viktigste nå må være å heve lønna i sentrale landsomfattende tariffavtaler.

Fagbevegelsen og lokale lønnsforhandlinger

Jeg er klar over at lokale lønnsforhandlinger har en lang tradisjon i privat sektor og at mange tillitsvalgte ønsker slike forhandlinger. Lokal lønnsdanning kan fungere bra i storindustrien, hvis den knyttes til en felles tariffavtale med individuell lønnsgaranti, hvor ingen skal ligge under 85 % av gjennomsnittlig lønn. Men slik er det ikke i dag. Norsk industri og næringsliv er prega av småskalaindustri. Å basere lønna på lokale lønnsforhandlinger fører derfor til store lønnsforskjeller i samme bransje. Dette er usolidarisk.

Hvor usolidarisk en slik politikk kan være, har jeg sjøl opplevd da jeg jobba på Tromsø meieri. På 1980-tallet var det veldig mange meierier spredt over hele landet. De færreste meieriene hadde mer enn 50 ansatte, men organisasjonsprosenten var høy. Det var store lønnsforskjeller innad i bransjen. Ansatte ved meieriene i de største byene tjente langt mer enn de andre. NNN krevde utjevning av lønnsforskjellene, og fikk inn i tariffavtalen at ingen ansatte ved meieriene skulle tjene mindre enn 85 % av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn. Dette var en viktig seier for en solidarisk lønnspolitikk, og betydde en stor lønnsøkning for veldig mange meieriansatte.

Denne garantiordningen gjorde det imidlertid vanskeligere å få uttelling i de lokale lønnsforhandlingene. For de fleste av oss var ikke dette et problem, men mange ansatte og tillitsvalgte ved meieria i de største byene ville ha bort begrensningene i de lokale lønnsforhandlingene.

Arbeidsgiver syntes kostnadene ble for store, og krevde garantiordningen tatt ut av tariffavtalen i neste hovedoppgjør. Dette gikk NNN med på. Flertallet i forhandlingsdelegasjonen til NNN kom fra de største byene. Meieriarbeidere over hele landet ble taperne. Som en følge av at garantiordningen ble oppheva, tapte ansatte ved blant andre Tromsø meieri en lønnsutvikling på ca 7 kroner timen i løpet av en fire års periode. Dette var mye penger på slutten av 1980-tallet.

Tapet skyldtes arbeidsgivers krav og en usolidarisk lønnspolitikk. Jeg ser ikke bort i fra at det kunne bli vanskelig å bevare lønnsgarantien. Mitt poeng er at NNN ikke mobiliserte medlemmene til kamp for å beholde den.

Fagbevegelsen må utvikle en solidarisk lønnspolitikk

Det viktigste kan ikke alltid være mest mulig til seg og sine, men gruppekrav basert på rettferdighet, både sentralt og lokalt. Dette forutsetter skolering av medlemmer i solidarisk lønnspolitikk og at tillitsvalgte tørr å reise upopulære krav.

Viktige eksempler på solidarisk lønnskamp de siste 20 åra er:

• Oljearbeiderne i Nordsjøen sloss for at ansatte i "catering" ble overført til oljearbeidernes lønns- og arbeidstidsavtale.
• Kelnerne på blant annet Teaterkafeen og Grand kafe i Oslo streika for de lavtlønte i egen bransje.
• Journalister i NRK organisert i NTL streika for likt lønnstillegg til journalister og ansatte "bak kameraene".

Økt privat forbruk øker forskjeller og undergraver fellesskapet. Fagbevegelsen må kreve økt offentlig forbruk og styrking av velferdsstaten.

Samarbeid på tvers

Kampen for økonomisk likestilling og frigjøring er lang og hard. Vi utfordrer maktforholda i samfunnet og solidariteten i fagbevegelsen. Vi har vunnet mange seire, og gått på noen nederlag. Slik er kvinnekampen og slik er klassekampen. Det som er viktig, er at kvinnebevegelsen og fagbevegelsen står sammen, og ikke ofrer noen for snevre gruppeinteresser.

"Kvinner på tvers"-bevegelsen er et godt eksempel på samarbeid over forbundsgrenser som står på to bein. "Kvinner på tvers" krever at alle skal ha ei lønn å leve av, og krever uttelling for utdanning og kompetanse på linje med menn. Jeg foreslår å utvide dette grunnlaget til også å gjelde kravet om rett til jobb ut i fra kompetanse, ikke hudfarge!

 

Kan det finnast menn som slett ikkje synest likelønn er ein god ide dersom det får konsekvensar for maktfordelinga i deira eigne nære relasjonar?

 

Magnhild Folkvord er journalist i Klassekampen

---

Er spørsmålet om gjennomføringa av det opplagt rettferdige kravet om likelønn berre eit spørsmål om dei overordna strukturane og kapitalismens vesen? Eg skal i denne artikkelen ikkje gå inn på korleis det tener kapitalismen at det er skilnad mellom mannslønn og kvinnelønn, eg tar for gitt at dersom det hadde vore meir lønnsamt for kapitalistane å innføra reell likelønn, så hadde dei gjort det for lenge sia.

Det eg ønskjer å sjå på, er korleis menns haldningar til likelønn, og med det ei meir lik fordeling av makt mellom kvinner og menn, kan påverka kampen for likelønna.

Som kjent er kvinners inntekt i snitt 85 prosent av menns inntekt, og det har ikkje endra seg mykje dei siste åra. Denne skeivfordelinga av inntekta finn ein også att i dei fleste parforhold. Den som måtte vera i tvil, kan gjera sine eigne uformelle undersøkingar, og vil høgst sannsynleg få stadfesta at relativt få kvinner har høgare inntekt enn den mannen dei lever i lag med. Aller tydelegast vil dette vera i familiar med barn.

SSB-statistikk frå 1998 viste at mors inntekt i familiar med barn stort sett låg på mellom 50 og 60 prosent av fars inntekt.

I den grad det er ein samanheng mellom pengar og makt, vil vi altså finna att denne skeivfordelinga både i det store samfunnsmessige perspektivet og i det private perspektivet.

Og i den grad det blir snakka om kven som tener pengane, vil dei fleste ungar framleis veksa opp med at far tener meir pengar enn mor, og frå det er ikkje spranget langt til å tru at den jobben far gjer, er viktigare enn den jobben mor gjer. (At dette forsterkar seg ved at det er meir lønnsamt at mor er heime, og at far arbeider enda meir, og dermed står for enda meir av inntekta, treng vi ikkje gå inn på her.)

Det som er interessant i denne samanhengen, er om det å vera den som tener mest pengar, gir ein posisjon som det kan vera verd å halda på. Dette er ikkje meint som ein moralistisk kritikk av den einskilde mannen, men ein freistnad på å sjå etter om det kan vera trekk ved mannsrolla eller menns oppfatning av seg sjølve som gjer at dei ikkje blir dei støttespelarane i kampen for likelønna, som vi helst såg dei som.

For ordens skuld, ein del er oppnådd, det meste av den direkte ulikelønna for nøyaktig same arbeid er i hovudsak avskaffa i løpet av dei snart 50 åra som har gått sia Noreg ratifiserte ILO sin likelønnskonvensjon. Likestillingslova har gjort det enklare å fjerna ulikelønn for likt arbeid hos same arbeidsgivar, men kan ikkje brukast til å hindra at ingeniørar får høgare lønn enn førskolelærarar.

Men når det framleis er slik at kvinner i snitt tener nesten 85 prosent av det menn tener (månadslønn i 2006), må det vera lov å spørja med Henrik Wergeland i 1837: Hvi skrider Menneskeheden saa langsomt frem?

Å seia at det må ha noko med patriarkatet å gjera at vi ikkje har komme lenger enn vi har gjort med å oppnå likelønn i Noreg, er forhåpentlegvis ikkje spesielt kontroversielt.

Korleis kan vi så snakka om patriarkat og kvinnelønn? Skal vi snakka om noko som høyrer system og strukturar til, eller skal vi også sjå på korleis levande mannfolk også blir reiskapar for dette patriarkatet som eg reknar med at dei fleste av oss er meir eller mindre kritiske til.

I ei gallupundersøking stilte Norsk sykepleierforbund (NSF) sist haust spørsmålet til menn «Kunne du tenke deg å avstå fra lønnstillegg i ett år dersom pengene brukes på å øke kvinners lønn for å bidra til likelønn?». Vi har valet mellom å jubla over at ein tredel svarte ja, eller å gråta over at om lag halvparten av mennene svarte nei på det same spørsmålet.

No er det ikkje gitt at menn skal avstå frå lønnstillegg for at vi skal oppnå likelønn, og det er mange tekniske spørsmål knytt til på kva måte likelønnsspørsmålet kan eller bør løysast. Men eg synest svara på NSF si undersøking er interessante som uttrykk for korleis menn ser på spørsmålet om likelønn.

Ingen mann kan i dag seia at han er imot likelønn. Det ville vera omtrent like akseptabelt som å seia at han er for rasisme. Men spørsmålet er altså kvifor det likevel går så sakte å fjerna skilnadene mellom kvinnelønn og mannslønn? Så lenge det har vist seg mogeleg å senda folk til månen, vil eg tru at det også ville vore mogeleg å finna tekniske løysingar på kva som må gjerast for å jamna ut urimelege lønnsskilnader mellom kjønna, om berre viljen er sterk nok. Med andre ord, til no har ikkje viljen vore sterk nok hos dei som har makt til å gjera det som trengst. Og det er ein viss samanheng mellom dei som har makta og dei som har valt dei, sjølv om det til tider kan sjå ut som om dei lever på ulike planetar.

Nokre relativt nye tal frå www.likelonn.no, likelønnskommisjonen si heimeside, illustrerer status:

• Kvinner hadde gjennomsnittleg ei månadslønn på 27.700 kroner i 2005, medan månadslønna for menn var 32.700 kroner.
• Kvinners månadslønn som del av menns utgjorde 84,7 prosent i 2006, det same som i 2005 og i 2004.
• Lønnsgapet står også ved lag når ein tar omsyn til skilnader i arbeidstid mellom kvinner og menn: I privat sektor utgjer kvinners lønn 83,6 prosent av menns lønn og i offentleg sektor 87,9 prosent av menns lønn når skilnader i arbeidstid er reinska vekk.

Kravet om likelønn heng nøye saman med kravet om økonomisk sjølvstende for kvinner. Ein må ha eigen økonomi for å rå over sitt eige liv, iallfall når ein lever i eit samfunn som vårt. Dei dårlegast betalte kvinnejobbane i dag gjer det ikkje mogeleg for kvinner å vera økonomisk sjølvstendige. Så lenge det i dei fleste parforhold er slik at han tener meir enn henne, er det med på å oppretthalda ei skeivfordeling av omsorgsansvar, og forsterka tendensar til at deltid blir løysinga for kvinner, iallfall i periodar. Skilsmisse kan bety økonomisk katastrofe.

Den dagen lønnsgapet er tetta, vil vi ha komme mykje lenger i tilnærma lik makt mellom kvinner og menn. Men dersom det ikkje skjer omfattande endringar i arbeidstida, er det grunn til å tru at ulik arbeidstid framleis vil oppretthalda visse skilnader.

Min påstand er at den langsame takten i utjamninga av skilnadene mellom kvinne- og mannslønn ikkje først og fremst kjem av at ein ikkje har klart å finna gode tekniske løysingar på korleis dette skal gjerast, men at ei utjamning av lønnsnivået vil rokka ved maktfordelinga mellom kvinner og menn, både i samfunns- og i familieperspektiv.

Lønnsutvikling – kvinner og menn (1997–2005). Kilde: Likelønnskommisjonen

Samfunns- eller familieperspektivet

Kva som er det viktigaste i denne samanhengen, samfunns- eller familieperspektivet, kan vera verd å diskutera.

Stort sett er det greitt for den som får meir makt, men slett ikkje alltid like greitt for den som opplever å få redusert si makt – anten det gjeld i familien eller i andre samanhengar.

Forestillinga om mannen som forsørgjar er framleis godt innvevd i forståinga av mannsrolla.

Sosiologen Knut Oftung snakka om dette i eit føredrag han heldt i 2000, og sa mellom anna :

"Da produksjonen av varer og tjenester ble flyttet fra familieenheten til markedet ble den viktigste identitetsskapende prosess for norske menn lønnsarbeid utenfor hjemmet. Rollen som "breadwinner" eller forsørger forklarer mange av menns typiske trekk. […] Arbeidet blir en arena der maskuliniteten står på spill."

Sosialantropologen Jorun Solheim argumenterer i boka Kjønn og modernitet (2007) for at ideen om kvinner som omsorgspersonar og menn som forsørgjarar var avgjerande for utviklinga av kapitalismen. Ho er også ei av dei som har vore med i likelønnsstafetten på www.likelonn.no, og der skriv ho mellom anna:

"Personlig tror jeg derfor at så lenge det mannlige forsørgeridealet består, så vil vi fortsette å ha et likelønnsproblem. Dette handler med andre ord ikke bare om økonomi, men også om kultur. Eller om økonomi som kultur."

Som eit eksempel på kor sjølvsagt forståing av arbeidarklassemannen som forsørgjar har vore, nemner ho at den engelske historikaren Edward B. Thompson i sitt standardverk om den engelske arbeidarklassen (The Making of the English Working Class, 1966) opererer med uttrykk som "the working classes and their wives and children" – utan at det har vore oppfatta som spesielt merkeleg.

Skikkelig mannfolk – på kvinnelønn?

Dersom dette stemmer med korleis menn flest opplever si rolle, vil det vera rimeleg å tru at mange menn vil oppleva at dei ikkje er skikkelege mannfolk den dagen det blir vanleg at kona tener like mykje som mannen.

Dette er ikkje ein moralistisk kritikk mot den einskilde mannen, men ein freistnad på å sjå på sider ved mannsrolla i eit patriarkalsk kapitalistisk samfunn.

"Borgerskapet hersker når mannen hersker litt," skreiv Kjersti Ericsson i Søstre, kamerater! for vel tjue år sia. Ho peikte på korleis kvinneundertrykkinga splittar det arbeidande folket, og gjer det til ein mindre farleg fiende for borgarskapet.

Slik eg ser det, er spørsmålet om likelønn, og fordeling av pengar og makt i den private sfæren ein bit av det Ericsson peiker på.

Utfordringa må vera å få til ei nytolking av mannsrolla som løyser opp koplinga mellom forsørgjarrolla og maskuliniteten. Dette handlar om både å forstå korleis kjønnsrollene har utvikla seg i takt med økonomien, og ikkje minst å sjå på korleis dette heng saman med klassespørsmålet, og å sjå korleis dei kan stå i vegen for ei meir likeverdig fordeling av pengar og makt.

Er det småborgarlege feministiske fordommar som gjer at eg lurer på om kombinasjonen av forsørgjar og maskulinitet står sterkare blant arbeidarklassemenn enn i andre sosiale lag?

Uansett korleis denne forståinga av maskulinitet – bevisst eller ubevisst – fordeler seg mellom klassane, trengst det endringar for at det store fleirtalet av menn skal gå heilhjarta inn for lik lønn for kvinner og menn.

Skal ein få til endringar her, må mange gode krefter med. Korkje kjønnsforskarane, likestillingsministeren eller fagrørsla kan løysa dette åleine, men kanskje kan det vera noko å samarbeida om?

I 2009 vil det vera 50 år sia Noreg ratifiserte ILO sin likelønnskonvensjon. Ved ratifiseringa var det "en uttrykkelig forutsetning at konvensjonen ikke skulle røre ved prinsippet om frie tarifforhandlinger, heller ikke når det gjelder tilhøve mellom manns- og kvinnelønninger".

Lovreglar har vore nyttige for å avskaffa direkte lønnsdiskriminering av det gammaldagse slaget, som gjorde at kvinner og menn fekk ulik lønn for same arbeid i same verksemd. Men slike lovreglar hjelper som kjent ikkje mot skilnaden mellom lønnsnivået i kvinnedominerte og mannsdominerte yrke.

Det er også fleire endringar i seinare tid som tener til å skapa nye skilje. Dei lokale forhandlingane i offentleg sektor har i stor monn komme menn til gode, og har dessutan gjort lønnsforholda på den einskilde arbeidsplassen langt mindre oversiktlege enn dei var så lenge lønnsplasseringane kunne lesast ut av statens lønnsregulativ. Utskiljing eller privatisering av tidlegare offentleg verksemd gjer sitt til at samanlikning av lønn for grupper som tidlegare hadde same arbeidsgivar, blir umogeleg.

Dersom det er politisk vilje til det, er det mogeleg å bruka statsbudsjettet til å gjera ein god del med lønningane i offentleg sektor. Kanskje kan marknaden og/eller tarifforhandlingane føra til at dei privat tilsette reinhaldarane i så fall følgjer etter dei offentleg tilsette reinhaldarane?

Dei forhandlingstekniske og budsjettmessige spørsmåla kan vera innfløkte og utfordrande nok. Berre det å rokka ved frontfaga sin posisjon i dei tradisjonelle tariffoppgjera kan sjå ut til å vera like umogeleg og meiningslaust som å prøva å flytta på Galdhøpiggen. Men det er mogeleg å finna utvegar dersom forståinga av samanhengane og viljen til løysing er der.

Det krev at det store fleirtalet av menn, både industriarbeidarar, sjukepleiarar, bussjåførar og ingeniørar, ser at dei har alt å vinna på eit samfunn med meir reell likestilling, der det ikkje er økonomien som tvingar folk til å leva i parforhold.

Rapporten Likestilling og livskvalitet 2007, som er laga på oppdrag frå Barne- og likestillingsdepartementet, presenterer ei omfattande undersøking av korleis kvinner og menn ser på ulike likestillingsspørsmål. Om lag ein firedel av dei spurde meiner likestillinga har komme langt nok. Av desse er tre av fire menn.

Eg er samd med dei som seier at dei som "har skoen på", må gå i spissen for den kampen som trengst for å få gjort noko som monnar med kvinnelønna. Men det trengst også at resten av fagrørsla er heilhjarta med, både for å vinna fram med sentrale krav, og ikkje minst for å hindra at det ein oppnår, blir undergrave i ettertid. Dei innfløkte forhandlingssystema gjer at det finst mange metodar for å "ta att" i neste runde det som kan bli gjort for å utjamna lønnsskilnadene.

LO-leiar Roar Flaathen skriv om dette i sitt innlegg i likelønnsstafetten: "I de tariffoppgjør LO deltar, får kvinner i gjennomsnitt mer enn menn. Det er imidlertid slik at lønnstillegg utenom de sentrale oppgjør ofte går i motsatt retning." Han skriv vidare at det trengst endringar av grunnleggjande strukturar som den kjønnsdelte arbeidsmarknaden og manglande likestilling på heimefronten. Sia han ikkje går grundigare inn på korleis han ser samanhengen mellom den manglande likestillinga på heimefronten og manglande likelønn, er det ikkje godt å vita om det er koplinga mellom maskulinitet og forsørgjarrolle han tenkjer på.

Heilt til slutt ein liten kommentar til spørsmålet om menn må avstå frå tillegg for at kvinner skal få meir. Det vil sjølvsagt vera avhengig av kor langsiktig og kor revolusjonært perspektiv ein har på økonomi og lønnsutvikling. Aksepterer vi at det er ei viss "kake" som skal delast, er det vanskeleg å gi halvparten til dei som har minst, utan at dei som har hatt meir enn halvparten, vil merka det.

Vel vi derimot å "ta heile bakeriet", blir det eit heilt anna spørsmål om kva slag kaker som skal bakast, og korleis dei skal delast.

Mitt framlegg er at vi prøver å ha både ein taktikk som appellerer til dei som trur at kaka er ein konstant storleik, og ein strategi for korleis vi skal overta bakeriet. Kanskje vil det siste ta litt lenger tid enn å få verkeleg likelønn. Eller må vi overta bakeriet før det kan bli reell likelønn?

 

Oppdragstakere er ikke arbeidstakere, de får godtgjøring, ikke lønn. Sånn sparer kommunene og fylkeskommunene tusenvis av kroner på å slippe og betale forsikring, sykepenger, feriepenger osv. Sånn praktiseres sosial dumping i offentlig sektor under den rødgrønne regjeringa.

 

Ingvild Bø Moberg er organisasjonssekretær i Fagforbundet i Akershus

---

Et ektepar i Fredrikstad gikk i oktober 2007 ut i Moss Dagblad og advarte alle som vurderer å bli fosterforeldre. De ble fosterforeldre første gang i 1971. De har totalt hatt fem fosterbarn, de fleste med store, spesielle behov. De hadde et såkalt forsterket fosterhjem. De siste fosterbarna familien hadde, var i 2003. Nå er de tilbake i ordinære arbeidsforhold. De vurderte å gå av med AFP neste år, og kontaktet pensjonskassa for at de skulle regne ut hvordan pensjonen ble. Da fikk de vite at de ikke var innmeldt i KLP. Mannen var hjemme på heltid i fem av disse årene, og hun var hjemme på heltid i syv år.

Svaret fra kommunen som de hadde påtatt seg jobben som fosterforeldre for, Fredrikstad, var nå at: "Personer som har fosterhjemsgodtgjørelse, er ikke ansatt i Fredrikstad kommune, de har oppdragsavtale og følger egne bestemmelser fastsatt av KS. Oppdragstakere har ingen pensjonsrettigheter. De blir ikke trukket pensjon og opparbeider ikke pensjonspoeng. De fikk også beskjed om at "dette er arbeid som ikke er å betrakte som arbeid"."

Hvordan er det mulig? De var i full jobb døgnet rundt, hadde full lønn og skattet av den på vanlig måte. Og så blir det ikke betraktet som arbeid? Dette fikk de vite etter 32 års arbeid for kommunen.

En hjelpepleier jobber i 100 prosent stilling, hennes ektemann får slag, blir sittende i rullestol og er sterkt pleietrengende resten av sitt liv. Etter utskrivelse fra sykehus får hjelpepleieren vedtak fra Lørenskog kommune om 50 prosent omsorgslønn for å ta seg av sin mann. I sin jobb som hjelpepleier har hun 276.800 kroner i årslønn; det utgjør 149,95 kroner i timelønn. For de 50 prosent hun nå får omsorgslønn, får hun 120 kroner timen, ingen pensjonsopptjening, ikke rett til forsikring, feriepenger, sykepenger osv. Hun er fagarbeider, men har ingen rett til å få lønn på bakgrunn av sin kompetanse. Hjelpepleieren vurderer nå å la kommunen overta ansvaret for pleie av hennes mann, og igjen gå inn i 100 prosent stilling. Hun har ikke råd til å forsette med 50 prosent omsorgslønn. Hvor mye tror dere det vil koste kommunen å skaffe en eventuell institusjonsplass for hennes mann, eller sørge for hjemmesykepleie nok til denne mannen som dekker hele hans omsorgsbehov? I dag er det hjelpepleieren som betaler prisen for at kommunen sparer flerfoldige tusen. Men hun kan ikke forsette med å ta denne kostnaden, hun er selv opp i åra og må tenke på sine rettigheter i forhold til en pensjon de begge kan leve av. Dette er litt av en velferdsstat.

Det er to begreper som er aktuelle i forbindelse med de kontraktene, som setter disse menneskene i denne vanskelige situasjonen. Det første, de er oppdragstakere, ikke arbeidstakere, de får godtgjøring, ikke lønn. Kommunene og fylkeskommunene sparer tusenvis av kroner på å slippe å betale forsikring, sykepenger, feriepenger osv.

I både lovverk for arbeidslivet og avtaler mellom partene i arbeidslivet brukes begrepet arbeidstaker. Når arbeid blir utført av folk som defineres som oppdragstaker, er de ikke omfatta av det samme regelverket per i dag.

Hvem omfattes av hovedtariffavtalen? Alle arbeidstakere i bedriften, kommunen eller foretaket omfattes. Oppdragstakere, de omfattes ikke.

Det diskuteres i fagforeninger og hos offentlige arbeidsgivere hvilke grupper det i dag er lov til å definere som oppdragstakere, og hvilke grupper som fortsatt må være definert som arbeidstakere.

Kommuner kan velge å samarbeide med Uloba. Uloba er et andelslag, de har det formelle arbeidsgiveransvaret for assistenter som jobber for personer som har krav på brukerstyrte personlige assistenter. Den personen som har fått vedtak om personlig brukerstyrt assistent, er selv arbeidsleder for assistenten. Assistentene i Uloba er arbeidstakere og får lønn, forsikring, pensjonsordning, omfattes av arbeidsmiljøloven, får kvelds- og nattillegg osv.

Uloba hadde i en kommune oppdrag for personer som hadde krav på brukerstyrte personlig assistenter. Så fant kommunen ut at de selv skulle ta tilbake jobben med å tilby brukerstyrte personlig assistenter. De assistentene som hadde hatt et arbeidstakerforhold til Uloba, fikk tilbud om oppdragstakerkontrakter fra kommunen! I kommunen får de ikke pensjon, ikke feriepenger, ikke sykepenger og de er heller ikke forsikra på jobb. De omfattes ikke av arbeidsmiljøloven, for den gjelder bare arbeidstakere. De taper rettigheter med kommunen som oppdragsgiver; hos Uloba får de lov til å være ansatt. Kommunen er her den parten som dumper faglige rettigheter. I en sammenlikning mellom offentlig og privat sektor er det den offentlige som svikter.

Når det offentlige velger å bruke oppdragstakerkontrakter for å løse oppgaver i forhold til barn med spesielle behov, familier med bruk for avlastning, eller oppgaver innafor barnevernet, berøves også tryggheten for barnet. Vi vet at mange av de barna som trenger avlastning, også dessverre er overrepresentert når det gjelder å bli utsatt for overgrep. Det at kommunen frasier seg sitt arbeidsgiveransvar ovenfor de som skal løse disse oppgavene, mener vi svekker barnas sikkerhet både når det gjelder kontroll med den som utfører oppdraget, og hvordan oppdraget blir utført.

Vi i fagbevegelsen har stått samla i kampen mot andre former for sosial dumping, vi har blitt indignert og satt i gang aksjoner når vi har oppdaga uverdige lønns- og arbeidsvilkår. I mange tilfeller har man når man har undersøkt, også avdekka lovbrudd. Men at det er lovbrudd, er ikke en forutsetning for at vi har latt oss engasjere. Det er lov av en arbeidsgiver å tilby 20 kroner timen så lenge kontrakter, forsikringer, skattetrekk osv. er i orden. Vi har latt oss engasjere fordi det er umoralsk og urettferdig. Sosial dumping er ikke forbudt i Norge. Vi har ingen lovfesta minstelønn.

Mange tenker kanskje at siden ingen har hørt så mye om dette tidligere, så er det et marginalt problem. Vi har tatt noen stikkprøver i 7 Akershus-kommuner:

• Rælingen kommune har 14.700 innbyggere, i landssammenheng en relativt stor kommune. Kommunen har 890 ansatte og de dekker 669 årsverk. Rælingen har ca. 140 oppdragstakerkontrakter.
• Bærum er en kommune med 100.000 innbyggere og ca. 7.000 ansatte. I Bærum er det ca. 1.020 oppdragstakerkontrakter.
• Lørenskog har 31.365 innbyggere og 1.500 ansatte. De har per i dag ca. 150 oppdragstakerkontrakter løpende.
• Oppegård kommune har ca. 24.000 innbyggere og 1.300 årsverk. De har ca. 250 oppdragstakerkontrakter.
• I Skedsmo kommune er det ansatt ca. 3.000 personer som fyller ca. 2.200 årsverk. Her har de ca. 160 oppdragstakere.
• Frogn med sine 1.200 ansatte har ca. 80 oppdragstakerkontrakter.
• Asker med sine 52.000 innbyggere og 3.000 ansatte som fyller ca. 2.000 årsverk, har per i dag ca. 500 oppdragstakere.

Oversikten viser altså at 2.300 mennesker i sju kommuner, ikke har rettigheter som de fleste av oss tar som en selvfølge. Dette er altså kontrakter som disse kommunene har inngått, hvor den som gjør jobben, ikke omfattes av tariffavtaler eller arbeidsmiljølov. Her løses kommunale oppgaver som det å være avlaster, støttekontakt, fosterhjem, tilsynsfører for barnevernet osv. med en type kontrakter som har fratatt de personene som jobber, grunnleggende rettigheter. Hvor mange omfattes i resten av Norge? Svært mange, sannsynligvis.

Er det greit at offentlige oppgaver løses uten at de som utfører det, får betalt for sin kompetanse? De får en godtgjøring, ikke lønn. Arbeidsgiver kan sende inn krav til forhandlingsutvalget lokalt i den enkelte kommune om en justering av godtgjøringen. Fagforeningen har ikke nå noen formell mulighet til å hjelpe disse menneskene, de er jo ikke arbeidstakere. Vi har formelt sett heller ikke organisasjonsrett for dem.

Men bruk av oppdragstakerkontrakter i den sammenhengen som jeg her har gitt eksempler på, er sosial dumping med det offentlige Norge som den aktøren som dumper lønns- og arbeidsvilkår! Derfor skal vi ikke grave oss ned i om det er lovlig eller ikke. Vi skal reagere som vi gjør med andre former for sosial dumping. Det er urettferdig, og fagbevegelsen må engasjere seg i forsvar for den svakeste part.

 

 

§ 1 Innledende bestemmelser i Hovedtariffavtalen mellom KS og LO kommune: "1.1 Hovedregel Denne hovedtariffavtale gjelder for alle arbeidstakere i et fast forpliktende arbeidsforhold med en på forhånd fastsatt arbeidstid (ev. gjennomsnittlig arbeidstid) per uke, dog med de unntak som er nevnt i de enkelte paragrafer. Oppdragstakere er ikke omfattet av Hovedtariffavtalen, ferieloven og arbeidsmiljøloven og har derfor ikke rett til: feriepenger sykelønn (Trygdekontoret utbetaler sykepenger fra 15. dag i en sykeperiode) pensjons- og forsikringsordninger å kreve fast tilsetting"

 

 

 

Hisila Yami er sentralkomitemedlem i Nepals kommunistparti (maoistene). Yami var minister i den midlertidige regjeringa fram til maoistene trakk seg ut i august 2007, og ble igjen minister 30. desember etter at nasjonalforsamlinga vedtok å avskaffe monarkiet. Jorun Gulbrandsen og Johan Petter Andresen intervjuet Hisila Yami da hun var i Norge i desember.

 

Intervjuet er gjort av Jorun Gulbrandsen og Johan Petter Andresen

---

Hisila Yami har skrevet flere artikler om kvinnefrigjøring. De viktigste artiklene er samla i boka People’s War and Women’s Liberation in Nepal, ISBN 81-904039-0-7. Utgitt av Purvaia Prakashan, India. Boka kan kjøpes via partiet Rødt for 100 kroner.

Rødt!: Kan kvinnene i den tredje verden oppnå frigjøring uten å følge veien med folkekrig?

Hisila Yami: Aldri tidligere i Asias historie har andelen kvinner som deltar i folkekrig vært så stor som nå. Samtidig er det en veldig sterk venstrebevegelse i Nepal. Bakteppet for denne utviklinga er kvinnenes elendige situasjon. Mer en 80 prosent av befolkningen bor på landsbygda. På grunn av dårlige vilkår forlater mennene sine familier for å finne lønnsarbeid i byene eller i utlandet. Kvinnene blir igjen for å ta vare på bruket og barna. Det føydale systemet gir ikke kvinnen rett til å eie grunn. Det finnes ingen utveier for henne. Hennes liv eksisterer mellom huset og vannkilden. Som ung jente blir hun gifta bort til svigerfamilien. Vanligvis kan hun ikke besøke sin egen familie mer enn en gang i året. Når hun har passert 35 år, er hun blitt bestemor og livet hennes er forbi. Dersom hun prøver å dra til byen, ender hun gjerne opp som seksuelt utbytta. Folkekrigen ga kvinnene en utvei.

Vi gjorde et politisk poeng av dette. Vi viste til at kvinnene kjempa tappert mot kolonistene i 1816, som et eksempel på at kvinner evner å kjempe. I 1944 ble det danna en forent kvinneaksjon for å kjempe mot Ranaregimet. [Fram til 1950 ble Nepal styrt av såkalte Ranaer, som var statsministre som ikke ble valgt, men som arva posisjonen. JPA/JG.] Kommunistpartiet ble danna i 1948. Gjennom disse eksemplene fra historia, viste vi at kvinnene har spilt og må spille en sentral rolle.

Allerede i 1995, et år før vi starta folkekrigen, lagde vi en regel om at det skal være minst to kvinner i hver geriljaenhet, som den gang hadde fra fem til elleve medlemmer.

I tida etter folkereisingen i 1990 var det vanlig blant kommunister at mannen var heltidskader, mens kvinnen arbeidet for eksempel som lærer og tok vare på familien. Men denne regelen tok vi et oppgjør med i 1993–94.

Det er flere konkrete grunner til at kvinnene ble med i folkehæren: De ble for eksempel undertrykt av politiet. Familiene sendte også sine døtre til folkehæren for å unngå at de ble voldtatt av fienden. Og kvinnene sjøl så på deltakelse i folkehæren som en personlig mulighet for et alternativt og bedre liv.

Dere må vite at også før folkekrigen var venstresida i Nepal sterk. For eksempel har 8. mars blitt feira lenge i Nepal. Bakgrunnen for dette var den sterke undertrykkinga av kvinnene. Venstrepartiene var tidlig ute med å utvikle politikk for kvinnefrigjøring, og det var masseorganisasjonen til kvinnene som først lagde et sjølstendig program for kvinnenes deltakelse i folkekrigen.

De ulike kvinnefrontene var veldig aktive i 1996. Blant annet gikk de løs på utingen med at menn fordrev tida med kortspill og alkoholdrikking. De gikk også ut mot kvinnemishandling i hjemmene og mot skjønnhetskonkurranser i byene. Akkurat nå organiserer fronten en brei aksjon for en føderal republikk. Vi jobber kontinuerlig med å utvikle breie fronter.

Rødt!: Hva synes du er det viktigste dere har oppnådd gjennom folkekrigen, med tanke på kvinnefrigjøring?

Hisila Yami: På grunn av krigens gang måtte regjeringa, allerede under denne, fjerne mange føydale lover. Også mange NGO-er følte seg tvungne til å rette sitt arbeid inn på kvinner. Det offentlige begynte også å ansette kvinner.

I de frigjorte områdene har kvinner nå fått eiendomsrett. I andre områder gjelder fortsatt regelen om at kvinner må gi tilbake arv fra sine foreldre når de blir gift.

Vi har introdusert kvinnenes rett til å gifte seg om igjen hvis mannen dør, og vi har introdusert retten til skilsmisse og retten til å gifte seg på nytt.

Kvinnene i de frigjorte områdene opplevde å få rettferdighet gjennom folkedomstolene. De formelle statsorganene er både veldig dyre og langdryge i sine forhandlinger.

Vi har også politisert kvinnene. Vi har vist dem at de må kjempe mot staten, mot politiet og militæret. Og når de har deltatt i folkekrigen, har de lært i praksis hva det vil si å kjempe mot statens undertrykking. Voldtektene mot kvinnene lærer dem også om statens kjønnskarakter.

Partiet var også dyktig til å fremme kvinnekadre. I forbindelse med omorganisering av partiet i august, der sentralkomiteen har blitt mindre, har antallet kvinner dessverre sunket til to av 35 medlemmer. Men på de lavere nivåene har kvinnenes representasjon og posisjoner blitt styrka.

Vårt krav er at kvinner skal inneha 40 prosent av embetsverket i landet.

Rødt!: Hvilke var de viktigste metodene dere brukte for å oppnå deres mål?

Hisila Yami: I de autonome områdene [De autonome områdene er områder der flertallet er befolka av en etnisk/nasjonal minoritet, eksempelvis Magarfolket i Rolpa-distriktet. JPA/JG.] var vi nøye med at en stor andel av organisasjonene besto av lokale folk. Det var viktig å utvikle deres samfunnsmessige evner. De var mest opptatt av å delta i konkret kamp, som for eksempel i folkehæren, der det også var mye mobilitet. De var også stolte av å bære en uniform. Så folkehæren innebar mer teknisk arbeid som gjorde det lett for dem å delta. Et annet trekk hos oss som var positivt for de etniske/nasjonale minoritetene, var fellesskapet. Dette var også en viktig side ved deres kultur.

Vi brukte også metoden med positiv diskriminering for kasteløse og kvinner. I de autonome områdene ble det gjort vedtak om 20 prosent dalitter (kasteløs) og 40 prosent kvinnerepresentasjon i ledende organer.

Rødt!: Hvordan kjemper dere mot at menn undertrykker kvinner i partiet og folkehæren?

Hisila Yami: I dag er kvinner mye mer frittalende på alle nivåer. En av grunnene til at kvinnene blir forfremma, er nettopp at kvinnene er mer frittalende. Likevel er det fortsatt et problem på alle nivåer for kvinner å bli hørt.

Og vi har hatt avvik som skyldes vår kulturelle arv. For eksempel hadde et medlem av politbyrået et utenomekteskapelig forhold til et medlem av sentralkomiteen. Den gangen ble mannen straffa hardere enn kvinnen.

Når det gjelder kampen mellom de to linjene [Her sikter Hisila Yami til den maoistiske teorien om at kampen mellom klassene gjenspeiles i kommunistpartiet i form av kamp mellom en reaksjonær og en revolusjonær linje], er det en tendens til å sette opp kvinner mot kvinner. En annen erfaring som jeg har gjort personlig, var når det ble tatt disiplinærtiltak mot min mann Baburam Bhattarai i 2005. Tiltakene mot ham ble begrunna politisk. Mot meg ble det også gjennomført disiplinære tiltak, men disse ble begrunna med at jeg hadde negativ innflytelse på ham.

Rødt!: Hvordan organiserer kvinner seg i partiet og i partiledelsen?

Hisila Yami: Når kvinnene arbeider sammen i kvinnefrontene, arbeider de sammen, men vi har ingen egen organisering i partiet.

Rødt!: Hva er deres umiddelbare mål i kvinnefrigjøringa i dagens Nepal?

Hisila Yami: Det overordna er å bli kvitt det føydale systemet. Dette systemet forsterker tendensen til minikonger i husholdningene og forsterker ideen om sønnene som mer verdt i familien.

For å oppnå dette jobber vi for en enhetsfront for republikk av kvinneorganisasjoner.

Vi jobber for at de lovforbedringer som har kommet i stand i forbindelse med den midlertidige grunnloven, skal implementeres.

Vi jobber også for en prioritering av sysselsetting, utdanning og helse. Dette er særlig viktig for kvinner, som har en større andel analfabeter og som er mer utsatt for sjukdommer, for eksempel sjukdommer i tilknytning til reproduksjon.

Vi er også for proporsjonale valg, i motsetning til enkeltmannskretser. I forbindelse med proporsjonale valg vil vi gå inn for at 50 prosent av representantene skal være kvinner, og at dalitter, nasjonale minoriteter osv skal være proporsjonalt representert i forbindelse med valget til den grunnlovgivende forsamlinga. [Etter dette intervjuet har maoistene inngått et kompromiss med Nepali Congress om at ved valget til den grunnlovgivende forsamlinga skal 60 prosent velges gjennom et proporsjonalt valg og 40 prosent gjennom enkeltmannskretser. Den grunnlovgivende forsamlinga vil bestemme statsformen og valgprosedyrene i den nye føderale republikken. JPA/JG.]

Kvinnelige kommunister kan være sentrale i å utvikle politisk enhet. Etniskbasert eller kastebasert vold går hardest ut over kvinner, da det er disse som bærer barn. Derfor kan kvinnene bli inspirert til å spille en ledende rolle i å forene kreftene som trengs for å utvikle det nye føderale systemet.

Vi jobber med å utvikle neste generasjon av ledere. Her må vi kontinuerlig utvikle nye kvinnelige ledere.

Rødt!: Hva er det viktigste kvinner har oppnådd etter fredsavtalen november 2006?

Hisila Yami: Spørsmålet om statsborgerskap. Tidligere fulgte statsborgerskapet bare av farens statsborgerskap. Nå får barna statsborgerskap etter kvinnen, dersom ikke faren er kjent.

Det er også gjennomført en skatteendring slik at om kvinner eller dalitter kjøper grunn, skal de betale mindre skatt enn andre.

Rødt!: Hva slags rolle spiller de ulike familiestrukturene blant de ulike etniske gruppene i kvinneundertrykkinga?

Hisila Yami: I hindufamilien [Hinduismen er den dominerende religionen i Nepal. JPA/JG.] er ideen om renhet veldig sentral. Foreldrene vil at barna skal giftes bort svært tidlig for å unngå seksuelle forhold før ekteskapet.

Rødt!: Nepal innleder nå den første fasen i en nasjonal demokratisk revolusjon. Hva er de viktigste spørsmåla for kvinnene i denne fasen?

Hisila Yami: Kvinner må bli en del av arbeidsstyrken. Til og med i dag er det kvinnene som forblir i hjemmet. Sentralt er også deres rettigheter til å arve fra foreldrene. De må også få tilgang på helsetjenester. I dag brukes mye tid på husholdningsarbeid. Infrastrukturen må moderniseres for å redusere tida som blir brukt til husholdningsarbeid. Mye energi går til spille på grunn av manglende infrastruktur.

Det trengs en mye større satsning på utdanning. Færre enn 10 prosent av elevene i skolene er kvinner.

Nå, høsten 2007, har vi opplevd hvordan fredsprosessen har trukket ut i langdrag. Dette har ført til en del negative tendenser som har gått ut over kvinnene. Det er en tendens til å reversere seirene fra folkekrigen, blant annet at en del menn åpent tør å undertrykke kvinner. Vi er opptatt av at valg til grunnlovgivende forsamling skjer så tidlig som mulig.

Et annet eksempel på reversering er at det en del steder igjen blir innført systemet med medgift. Til slutt kan nevnes at reaksjonære som flykta under folkekrigen, har kommet tilbake og at det har medført mer konebanking.

Under folkekrigen var folkehæren aktiv på landsbygda. Nå har vi en mer evolusjonær periode. En del er desillusjonerte. Folkehæren er nå i kantonnementene. [En del av fredsavtalen fra november 2006 var at Folkets frigjøringshær skulle samle sine soldater i sju leire – kantonnementer – og at den Kongelige nepalske hæren skulle forlegges til brakkene sine. JPA/JG.] Folk savner det kollektive livet, der Folkets frigjøringshær var sentral. En del folk vender hjem og opplever ikke situasjonen noe særlig positivt. Noen er litt skuffa

Derfor er det viktig for oss at den politiske prosessen skyter fart – at vi kommer videre så snart som mulig. Vi må få flere resultater å vise til. Akkurat nå opplever vi en meget smertefull prosess.

Rødt!: Hvor stor er den kvinnefronten som støtter dere?

Hisila Yami: All Nepalese Women’s Association (revolutionary) har cirka 10.000 betalende medlemmer.

Rødt!: Hvilke tekster bruker dere som oftest som grunnlag for å utvikle dere teori om kvinnefrigjøring?

Hisila Yami: Vi studerer mange tekster. Sentrale er F. Engels bok Familien, privateiendommens og statens opprinnelse, Sosialismen skrevet av Bebel. Vi har også oversatt en samling artikler av Marx/Engels og Mao. Dessuten har vi lagd samlinger av artikler skrevet av egne kamerater.

Rødt!: Hvordan skal dere unngå at modige kvinnefrigjøringssoldater har ofra sine liv som kanonføde for en mannsdominert partiledelse og en mannsdominert stat som ender opp med å undertrykke kvinnene, slik vi har opplevd det i Russland, Kina osv?

Hisila Yami: Svaret er først og fremst knytta til avvik fra ei riktig linje. Avvik fra ei riktig hovedlinje påvirker også forholda for dalitter og kvinnene. Å ha ei riktig hovedlinje er det avgjørende spørsmålet, det er bare slik vi kan unngå kontrarevolusjon.

Rødt!: Hvordan ser du på forholdet mellom klassekamp og kvinnefrigjøring?

Hisila Yami: Disse er knytta tett sammen. Det var kvinner som ble undertrykt først, og det vil være kvinner som vil bli frigjort sist når klasseundertrykkinga opphører. Så lakmustesten for om klasseundertrykking fortsatt finnes, er om kvinneundertrykking fortsatt finnes.

Rødt!: Kan arbeiderklassen frigjøres uten at kvinnene i arbeiderklassen tar ledelsen i frigjøringa av arbeiderklassen som helhet? Hva vil dette bety i Nepal?

Hisila Yami: Nei. Også her kan man si at lakmustesten er om kvinnene oppnår en ledelsesposisjon eller ei.

I Nepal sier vi at masseorganisasjonene må ha 50 prosent kvinner i ledelsen. Men vi sier at partiet er en ideologisk organisasjon, og at denne regelen ikke gjelder her.

 

Oslo byarkiv startet i 2004 opp prosjektet Oslos multikulturelle arkiver. Målet med prosjektet er å sikre en flerkulturell innsamling og formidling i vår institusjon, så vår kollektive hukommelse blir rikere og mer flerstemmig. Minoritetsbefolkningen skal også finne noe de kan «identifisere seg med» hos oss og få overbrakt perspektiver de ikke kjenner om tidligere generasjoner.

Artikkelen er tidligere trykt i heftet «Spor etter oss. Oslos multikulturelle arkiver», Oslo byarkiv 2007.

---

Oslo byarkiv er Oslo bys egen arkivinstitusjon med 18.000 hyllemeter arkivmateriale. Vi kaller oss byens hukommelse. Vi er en liten og ung institusjon som skal bevare og gjøre tilgjengelig kommunens arkiver og gi råd om arkivdanning. Vi skal også være en samfunnsinstitusjon og virke i tjeneste for samfunnet, og må være relevant for omgivelsene våre i dag og i framtida. Alle osloborgere bør ha rett til en plass i hukommelsen og rett til å bruke og finne noe av interesse, noe som angår dem hos oss.

Oslo er Norges største innvandrerby med en tredel av landets innvandrerbefolkning. 23 % av befolkningen er nå innvandrere etter statistikkens definisjon. Likevel hadde vi lite materiale som kan gjenspeile at Oslo er blitt et flerkulturelt samfunn. Det vi hadde, viser nokså ensidig myndighetenes møte med innvandrerbefolkningen, det være seg i form av mapper i arkivet til Flyktning- og innvandreretaten og helse-, skole- eller sosialhjelpsmateriale. Vi kunne fastslå at nye minoriteter er overrepresentert i samfunnsminnet som sosialklienter pga. utvalgsmetoder for kassasjon (som vi siden har fått endret) og underrepresentert i samfunnsminnet ellers. Denne delen av befolkningen finner det ikke naturlig å «sette spor» i form av å avlevere sine arkiver fra foreningsliv, menighetsliv etc. De er også lite representert i samfunnets maktposisjoner på et nivå der de automatisk setter spor.

Fortida fins jo ikke noe sted! Folk husker ikke. Internett er tilfeldig. Mens arkivene inneholder dokumentasjon og kilder som vi kan bygge historien på. Arkivene inneholder fortidas direkte og ufortolkede stemmer. Men dersom vi ikke får inn andre enn myndighetenes perspektiv på innvandrere – fordi vi automatisk bare får inn myndighetenes arkiver – så blir deres egne stemmer borte. Da blir bildet skjevt. Vi bør si velkommen inn for å bli del av den felles hukommelsen. Så dagens og framtidas befolkning – blant annet skolebarn og ungdom med flerkulturell bakgrunn, som utgjør nesten 40 prosent i Oslo – skal kunne finne noe som representerer deres identitet, noe de kan kjenne seg igjen i. Og selvsagt er det essensielt for majoritetsbefolkningen og forståelsen av samfunnet som helhet å få dette perspektivet inn. Derfor tok vi initiativ til innsamling av arkiver fra innvandrerorganisasjoner i Oslo byarkiv for fire år siden. Vi erkjenner at det er nødvendig å være aktør på dette feltet og har fått støtte fra ABM-utvikling, Norsk kulturråd og Fritt Ord og et mindre beløp fra Enhet for mangfold og integrasjon i Oslo kommune.

Prosjektet vårt skulle sikre og gjøre tilgjengelig et visst antall av de sentrale arkivene til viktige innvandrergrupper i Oslo by som representerer en god bredde av Oslos kulturelle mangfold. Det hadde ikke vært samla inn slikt materiale av noen skala i Norge tidligere. Materialet er nå i ferd med å forsvinne, særlig fra den første tida på slutten av 1960-tallet, fra 70- og 80-tallet. Vi ønsker å få inn materiale som dekker et vidt spekter – det være seg organisasjonsarkiv, forretningsarkiv, trossamfunns arkiv eller personarkiv, men hovedfokus er på organisasjonsarkiv.

Ikke uventet var noen av de første som var positive til vårt initiativ, institusjoner med bakgrunn i utadvendt kulturvirksomhet: Nordic Black Theatre og Cosmopolite. Nordic Black Theatre ble oppretta i 1992 som det første kosmopolitiske teater i Norden. Da Cosmopolite ble etablert i 1992, var dette faktisk en av de første scenene i Norge som presenterte artister innen verdensmusikk-sjangeren. Fremmedarbeiderforeningen (FAF) ble stiftet i 1972. Hensikten var å skape en multinasjonal organisasjon som ville arbeide for utenlandske/innvandrede arbeidstakeres interesser, og for at menneskerettighetene også skulle gjelde for dem. FAF ble oppløst rundt 1980, og splittet opp i flere organisasjoner. Vi har fått inn noe materiale fra Fremmedarbeiderforeningens første periode fra 1972 til 1976. Den gambiske forening, The Gambian Association i Oslo, ble formelt etablert i 1972 av en gruppe gambiske sjømenn bosatt i Oslo. Foreningen hadde da allerede i ca. 6 år eksistert i mindre formaliserte former. Foreningen driver mange forskjellige kulturelle og sosiale aktiviteter og har gitt oss materiale.

Vi prøvde å få ut informasjon om prosjektet i media og fikk gjennomslag i Migrapolis, som lagde eget program om å bevare minoritetshistorie og viste fram prosjektet vårt, Jødisk museum som var under etablering og Prosjektet Norsk i går i dag i morgen som Norsk Folkemuseum og Internasjonalt kultursenter og museum driver. Vi har også møtt i Innvandrerrådet i Oslo, og fått holde innledninger på kurs for innvandrerorganisasjoner i Oslo kommune og på et kontaktmøte. Det har gitt oss nyttige kontakter. Men det tar tid å få materiale inn. Kontakt må pleies over tid. Ansvarlige kan ha vanskelig for å sette av tid til oss og ikke minst til å gå gjennom arkivet før avlevering, noe de fleste selvsagt ønsker. En innsamling på dette feltet møter de fleste utfordringer man møter i arbeidet med privatarkiv. Det holder ikke å få ut informasjon om vår institusjon og våre ønsker med prosjektet. Enkelte innvandrere og deres organisasjoner vil se på en offentlig arkivinstitusjon med mistro ut fra erfaringer fra eget hjemland og i møter med norske myndigheter. Dette er en ny virkelighet å forholde seg til for oss. Vi er derfor avhengig av å skaffe oss enkelte døråpnere som kan gi oss innpass og tillit i miljøene. Rådet for innvandrerorganisasjoner er en viktig samarbeidspartner her. Vi forteller om viktigheten av å bevare arkivene til organisasjonene, og prøver å bygge opp et tillitsforhold og forståelse for at de sjøl kan sette begrensninger på hva som blir tilgjengelig for offentligheten i samtida og sjøl kan være med på å avgjøre adgangssøknader.

Dette har resultert i flere positive kontakter og avleveringer, men også triste avsløringer om at arkivene dessverre er borte, blant annet er de kastet av vaktmester/huseier (Tyrkisk arbeiderforening, Afrikan Youth etc.) eller vanligst: Det har skjedd en naturlig kassasjon ettersom de som forvaltet papirene, har flyttet og ikke har hatt noe sted å gjøre av gamle papirer.

Prosjektet vårt har resultert i 20 innsamlede arkiver og arkivbrokker, fire intervjuer, samt heftet og utstillingen vi har kalt Spor etter oss, se www.byarkivet.oslo.kommune.no.

Flere, store enkeltarkiv

MiRA-Senteret (tidligere Foreign Women’s Group), som er et ressurssenter for innvandrer- og flyktningkvinner har begynt å gi oss materiale og har deponert sin samling om den klassisk utdannede spirituals-/bluessangeren Ruth Reese (1921–1990). Ellers kan nevnes Primærmedisinsk Verksted, som særlig har jobbet med kvinner fra Somalia og Asia, Pakistan Norwegian Welfare Organisation, den eldste organisasjonen for pakistanere i Norge, etablert i 1971, Pakistan Workers Welfare Union, Norway (1973–1980) og Bazm-e-Ahbabe Pakistan Norway (Venners samling for pakistanere i Norge). Denne foreningen er opptatt av det kulturelle, og har arrangert litteratur- og poesikvelder, for eksempel i forbindelse med feiringen av bursdagen til Pakistans grunnlegger Muhammed Ali Jinnah og den filosofiske poeten Iqbal, 17. maifeiring og feiring av Pakistans grunnlovsdag. Islamabad Rawalpindi Welfare Society, som blant annet organiserer transport for muslimer som vil gravlegges på familiegravstedet i hjemlandet, og er en sosial forening. Vi har også fått et personarkiv etter Mohammed Anwar Soofi med bokhandel- og kolonialdrift inkludert. Soofi så behovet for bøker til undervisning og litteratur på urdu. I 1981 tok han kontakt med diverse bokhandlere i Pakistan for å importere bøker til Norge. Ikke så mye senere fanget han også opp interessen for tidsskrifter og blader i den pakistanske gruppa i Norge. Det siste arkivet vi har fått inn er Damini House of Culture som driver opplæring og formidling av indisk dans.

Byarkivet ønsker at et multikulturelt perspektiv skal prege virksomheten vår videre framover og ikke stoppe opp når dette prosjektet tar slutt. Vi ønsker å skape en bevissthet i minoritetsbefolkningen om at den har rett til en plass i våre samlinger og en demokratisk rettighet til å være brukere av vår institusjon. Dessuten kan arkivene virke identitetsskapende for for eksempel skoleelever og bygge bro mellom fortid og nåtid. For barna kan vi vise at Oslo har vært en innvandrerby i lang tid. Oslos befolkning ble mer enn sjudoblet mellom 1855 og 1900. Det voldsomme suget etter arbeidskraft til industri, handel, bygg og anlegg ga en strøm til byen av folk fra landsbygda, også svenske arbeidere. Av ca. 230.000 osloinnbyggere i 1900 var 6 % født i Sverige og i alt nesten 8 % av befolkningen født i utlandet.

Vi påpeker at de arkivene vi nå samler inn, kan si noe om enkelte gruppers aktiviteter, innsats, sjølforståelse, behov og problemer. Etterkommere og andre får overbrakt perspektiver de ikke kjenner om sine forfedre; og samfunnet kan øke forståelsen for hvordan Oslo og Norge er blitt som det er.

Siden 2005 har Oslo byarkiv hatt ungdomsskoleelever på besøk i programmet til den kulturelle skolesekken. Elevene prøver seg som historiedetektiver: Gjennom studier av kilder forsøker de å rekonstruere den spennende historien om Robert Levin. Pianisten Robert Levin og hans familie bosatte seg på Grünerløkka, som så mange andre innvandrede jøder. Via kilder i Byarkivet får elevene gå bakover i historia til den første jødiske innvandring til Kristiania rundt 1880, og framover i tid til tiåra etter 1945. Et sentralt tema har vært å se nærmere på hva jødene ble utsatt for under andre verdenskrig. Prosjektet videreføres nå som En innvandret historie.

I 2005 etablerte vi et kunstnerisk samarbeid med Nordic Black Theatre. Bakgrunnen var deres avlevering til oss og fascinasjon for magasinet vårt som rom for en teateropplevelse. Vi kunne prøve ut ideen i forbindelse med 100-årsjubileet for landet som sjølstendig nasjon. Cliff Moustache lagde manus til et teaterstykke basert på våre kilder i samarbeid med oss. For første gang i Norge – og kanskje også i verden – ble det spilt teater i et arkivmagasin. Blant kilometervis med historiske dokumenter, fikk publikum i 2005 en reise gjennom året 1905 i Oslo, med skuespillere fra Nordic Black Theatre.

Vi viste også stykket for innbudte representanter for innvandrerforeningene i et møte hos oss i fjor. Interessen var stor over alle nasjonalitetene som var representert her for hundre år siden og parallellene til mange ting i dag.

Vi søkte så å videreutvikle samarbeidet og bruke stykket på skoleelever og fikk i stand Fortida er ikke hva den engang var! Bli kjent med ukjente kapitler fra hovedstaden Kristianias historie, rundt 1900 som også ble del av den kulturelle skolesekkens program i 2006 og 2007. Det er blitt 40 forestillinger for rundt 600 elever. Tilmelding fra skolene viste en fantastisk interesse for dette tilbudet – både i fjor og i år! Så dessverre må vi avvise de fleste. Vi fikk svært gode tilbakemeldinger fra lærerne som fulgte elevene og fra mange elever, ja til og med fra foreldre som hadde hørt om opplevelsen.

Vi har våren 2007 arbeidet med en utstilling og et hefte om prosjektet kalt «Spor etter oss …». Den sto fra 24. mai til sankthans i Internasjonalt kultursenter og museum. Nå står den i Oslo byarkiv i en litt mindre versjon. Vi håper det skal bidra til økt interesse og at vi får flere arkiver fra de nye minoritetene i Oslo så de får satt bedre spor etter seg. Vi håper dette arbeidet skal fortsette som del av vår daglige drift både i form av innsamling og bevaring og formidling også utover mangfoldsåret som vi er gått inn i. For vi har bare gjort en begynnelse og må fortsette arbeidet.

 

"The Black Rose" er i Oslo byarkiv! MiRA-senterets samling inneholder også materiale om den klassisk utdannede spirituals-/gospelsangeren Ruth Reese (1921–1990), – også kalt "The Black Rose". Via 14 foto- og klippalbum, grundig og nydelig arbeid utført av Ruths ektemann, Paul Shetelig, kan man lese ikke bare en svart sangerinnes historie, men også få et interessant møte med et Blenda-hvitt Norge!

Ellen Røsjø er historiker og seniorrådgiver ved Oslo byarkiv

Artikkelen er tidligere trykt i heftet "Spor etter oss. Oslos multikulturelle arkiver", Oslo byarkiv 2007.

---

Ruth Reese var den første etablerte svarte artisten i Norge. Hun arbeidet utrettelig i alle år for å spre kunnskap om svartes situasjon og kjempet for rettferd og frihet. Reese ble en inspirator for flere av de nye innvandrerne som kom på 1960- og 70-tallet. Hun var med på å starte MiRA-senteret eller forløperen til senteret, Foreign Women's Group i 1979. FWG var først mest en sosial klubb. Ruth Reese uttalte til Samora nr 3, 1989:

"Foreign Women's Group er som en utvidelse av min familie, hvor jeg føler jeg er blant søstre. Jeg kan snakke med dem og jeg har en sterk følelse av at de forstår mine problemer. I FWG føler jeg at jeg er en part og ikke skjøvet ut i periferien. I andre organisasjoner hvor jeg har deltatt, har de en spesiell måte å holde meg og andre innvandrere utenfor."

Hun samarbeidet også med blant annet Cliff Moustache i kunstnergruppa Artists for Liberation fra 1985. De ville fremme antirasistisk kunst og kultur og hadde flere teateroppsettinger. Reese døde på scenen på kulturhuset Slurpen, da hun i 1990 mottok første æresmedlemskap i SOS rasisme for sin kamp mot rasisme og apartheid.

Omtalt som "negersangerinne"

Reese kom til Europa med et klassisk konsertrepertoar. Hun fikk en mangeårig konsertkarriere. Kabaretbransjen ga også tilbud og ga henne navnet "The Black Rose". I nesten 10 år sang hun på begge typer scener i mange europeiske land. Reese kom til et Blenda-hvitt Norge i 1956. Vi ser i klippalbumene Oslo byarkiv har fått deponert, at hun ofte i avisene ble omtalt som "negersangerinne". Hun ble definert ut fra hudfargen sin – her, i London og Paris, som i USA der hun kom fra. Den amerikanske sangerinnen ble avvist da hun søkte hybel i Oslo og vertinnen fikk se at huden hennes var mørk (den gang sto det også "nordlendinger ikke ønsket" i til leie-annonsene i hovedstadsavisene). Det skjedde seks ganger den første sommeren hun skulle bo her, så hun ble boende på hotell. Og hun ble en populær sanger og fikk oppdrag her. Hun fant kjærligheten og giftet seg med Paul Shetelig, så hun valgte å bli i landet hun elsket fra 1959. Det norske samfunnet har aldri vært så enhetlig som på 1950- og 1960-tallet. Det var et mer homogent samfunn (urfolk og nasjonale minoriteter var ennå ikke anerkjent) enn det hadde vært før og siden skulle bli. Reese opplevde stor uvitenhet i Europa om sitt eget folks musikk og kultur og trålet biblioteker og samlet stoff imellom konsertene.

Kronikkforfatter og aktivist

"Vår hud er sort" het kronikken Ruth Reese skrev i Dagbladet 24. juli 1959. Da hadde hun lest om en hvit mann som ble funnet skyldig i voldtekt av en svart jente i USA, men slapp dødsstraff. Den hvite mannen unngikk den straff som en svart mann hadde måttet lide for samme forbrytelse. Hun sier: "Alle skandinaver synes det er fryktelig med Little Rock. Men vi er glad over Little Rock. Den åpner forhåpentlig opp for liknende hendelser i andre sør-amerikanske byer. Amerika liker ikke å få verdens øyne rettet kritisk mot sine egne indre anliggender."

Hun synger ut sin fortvilelse og sier svarte føler kollektiv skyld når en "representant" dummer seg ut, hvorfor gjør ikke hvite det? Hun sier den afrikanske revolusjonen kommer. "Den vil bli fryktelig, utslettende, nådeløs men uunngåelig. Blodigere enn noen revolusjon i verdenshistorien. De hvite i Kenya, Sør-Afrika, Kamerun, Tanganyika og Kongo skulle ha lyttet til historiens røst." Det ble ramaskrik fra mange hold. Hvorfor skulle uskyldige nordmenn pålegges noe ansvar for "the white man's burden" i USA? Hvorfor skulle hennes slaveforfedre ha noe å si for vår forståelse av henne? Debatten som raste i avisene, ser vi av klippalbumene i arkivet, sier mye om denne tidas homogene samfunn og ubevissthet. For eksempel ble Ruth intervjua av en journalist i billedbladet Nå som tok med Kapp-appelsiner hjem til henne, og krympet seg når han skjønte det. Hun hadde da skrevet i kronikken sin hvor provoserende det var for henne å oppleve at kjøpmannen på hjørnet solgte Kapp-appelsiner og ekspeditøren på Vinmonopolet som anbefalte henne, som var svart som en ovn, en billig og god hetvin fra Sør-Afrika og dermed var med på å opprettholde apartheidregimet.

Hun var sjokkert over uopplystheten og ville informere så en boikott kunne bli effektiv, hun ville fortelle hvordan hun opplevde rasisme på kroppen også her i landet. På grunn av sin hudfarge bærer hun på "four hundred years of resentment (engelsk for nag, harme)", som hun skriver i diktet "To stop a story". Hun frustreres over at publikum her kun oppfatter det melodiøse i hennes spirituals, at de ikke oppfatter teksten og det sterke innholdet!

Little Rock Avisene verden over var opptatt av Little Rock i Arkansas i 1957. Ni svarte elever fikk komme inn på den helhvite Central High School. I slutten av september fikk de ni adgang til Little Rock Central High under beskyttelse av den amerikanske hæren. Men mobben ventet på dem utenfor skolen hver morgen og ettermiddag hele året. Inne på skolen fikk de like grusom behandling.

Folkeopplyseren

Reese tok på seg rollen som folkeopplyser – om svarte amerikaneres musikk, kultur, historie og tradisjon. Første gang var i Universitetets aula med foredraget "Rasehat og demokrati" 20. januar 1960. Siden ble det turné i 14 fylker for Folkeakademiet og andre organisasjoner. Avisene skrev om foredraget, og debatten gikk. I 1960 satte også fagbevegelsen i verk en boikott av varer fra Sør-Afrika som fikk hennes støtte, hun talte for boikott til støtte for sør-afrikanernes frihetskamp på Youngstorget 1. mai det året. Hun holdt musikkåserier om musikken over hele Skandinavia, første gang i osloskolene i 1960 med "De amerikanske negrenes musikkhistorie gjennom 360 år". Reese framførte konserter over det ganske land og i Norden for øvrig og hun skrev kronikker i avisene om svarte amerikanere. Et utvalg av kronikkene ble samlet mellom to permer i Lang svart vei (Long Black Road), som kom ut 1972.

Hun hadde tatt et valg. I selvbiografien Min vei, som kom i 1985, sier hun:

"Jeg er fullstendig klar over at min politiske karriere har skadet min sangkarriere. Jeg går ut fra at det burde ha vært nok å synge. Men ikke for meg. Det finnes millioner av fattige mennesker på denne jord som aldri får anledning til å uttykke sin fortvilelse. Jeg tror at kunstnere som får publikum til å høre på seg, bør snakke ut på vegne av disse uheldige brødrene og søstrene våre. Jeg har forsøkt, og jeg vil fortsette å tale og synge for å bidra til en forandring. Jeg har alltid gjort felles sak med alle undertykte folk. Jeg har også alltid følt at jeg har hatt det norske folk med meg, og det har hjulpet meg til å holde fast ved min menneskekjærlighet. Og det takker jeg Gud for."

Arven

Ruth Reese utga kun en LP, Motherless Child, i Norge i 1979. Hun fikk heller ikke drahjelp fra NRK – på tross av sin popularitet. Der møtte hun, sier hun i biografien, "det tradisjonelle hvite overherredømmet", og ble avvist på tross av sitt ønske om å lage flere programmer. Sangeren Kristin Asbjørnsen var elev av Ruth Reese og fikk overta hennes notehefter med spirituals. Kristin har allerede gitt Byarkivet noen av notepartiturene hun arvet, blant annet en av Ruth Reeses egne komposisjoner. Når hun sjøl har gjort seg ferdig med dem, vil kanskje flere av notene forvaltes av Oslo byarkiv. Høsten 2006 utga Kristin Asbjørnsen en CD, hvor hun har tatt tak i arven fra Ruth. CD-en inneholder spirituals i Kristins egen tolkning og har høstet strålende kritikker. En bieffekt har vært at navnet til Ruth Reese igjen løftes fram. Under cd-lansering og på konserter har Kristin Asbjørnsen hele tida klart å fokusere på at dette er arven etter Ruth Reese. Æres den som æres bør!

Kilder

MiRA-senterets samling om Ruth Reese:

• Alt for damene, "Vanskelig å være neger – også i Norge" (10.09.1958)
• Dagbladet, "Vår hud er sort" (24.07.1959)
• Nå, "Ruth Reese synger ut" (22.08.1959)

 

Det er eit spørsmål eg aldri har fått i Oslo, men no får eg det ofte: "Kor mykje skal du ha dine born i barnehagen?"

 

Eg har budd i ei lita bygd på Vestlandet i litt over eitt år no, og har skrive og fortald morosame historier om det til vener og kjende. Difor ville nokon at eg skulle skrive morosamt om det til Rødt!. Fyrst sa eg ja, men så kom eg til å tenkje at eg ikkje var den som ville spreie fordommar om eit konservativt kjønnsrollemønster på bygda til all slags urbant byfolk, men så skriv eg likevel.

Det er i mine auge eit uomtvisteleg faktum at kjønnsrollene i denne kommunen er i overkant tradisjonelle. I førre kommunestyreperiode var berre 5 av 29 kommunestyrerepresentantar kvinner. Etter valet i haust er talet 11, ein stor siger. I 2006 gjekk kommunen med 50 million i overskot, men full barnehagedekning, det hadde ikkje kommunen. Eit anna oppsiktsvekkande tal er at av 624 kommunetilsette er 395 deltidstilsette kvinner. Eit hårreisande høgt tal. Ikkje er det særskild morosamt heller. Berre trist. Når det er 4883 innbyggjerar i kommunen, er det ikkje så vanskeleg å tenkje seg til at dei fleste kvinner arbeider deltid. Og då kjem me attende til spørsmålet i innleiinga: "Kor mykje skal du ha dine born i barnehagen?"

Trist nok kjem eg i forsvarsposisjon av slike spørsmål og svarar 120 prosent, laurdag og sundag og … Eg for min del hadde ikkje heilt tenkt over det før eg flytte at det var eit tema at ungane ikkje skulle gå i barnehagen kvar dag, men dette provar ikkje noko anna enn at synet på barnehage er kulturelt betinga og ingen ting anna.

Den uheldige biverknaden av barnehagevegringa er at i eit samfunn der den rådande haldninga er at barnehage ikkje er det beste for bornet, vert heller ikkje barnehagen så god han kan bli. I Oslo var det på ei avdeling i barnehagen 12 ungar og 3 vaksne. Her er det 5 vaksne som er der ulike dagar og ein heil skokk ungar på ulike prosentar. Det tok eit halvt år før eg visste kven alle desse damene (for dei er alle damer) i barnehagen var, og framleis dukkar det opp damer eg meiner å ikkje ha sett før. Eg meiner dette gjer noko med det kommunale tilbodet. Stabiliteten og føreseielegheita er ikkje so god som ho kan vere. Dette er sjølvsagt ei problemstilling dei færraste har reflektert over for her, for det beste for bornet er uansett å vere heime med mor.

No såg eg at kommunen nett lyste ut to stillingar i ein barnehage i kommunen der den eine var på 40 prosent, den andre stillinga var lyst ut med den provoserande låge stillingsprosenten 26,67. Eg er mållaus. Når ein veit at stoda er nett den same i helsesektoren i kommunen, kan ein no berre tenkje seg korleis kvardagen for dei eldre fortonar seg. Rumpevask av Randi måndag, Elisabeth tysdag og Kjellaug onsdag, men ho er ikkje attende att før om to veker … og så bortetter.

Den rådande ideologien er altså "Hald deg heime kjæring!". Og svært mange ynskjer å vere heime. Så vidt eg har skjøna, er det fyrst og fremst for å gjere husarbeidet som mannen deira meiner han ikkje er skapt for å gjere. Men dei aller færraste ynskjer å arbeide 26,67 prosent. 80 prosent derimot, er svært utbreitt mellom dei høgt utdanna kvinnene her (og heldigvis av nokre få menn). Grunngjevinga for dette er rett og slett at ein ynskjer å få familiekvardagen til å gå rundt, og då er det sjølvsagt nesten alltid kvinna som ofrar seg. Kravet om 6-timarsdag derimot har eg aldri høyrt ytra.

Og eg var rett og slett ikkje budd. Eg som sjølv for 30 år sidan gjekk full tid i barnehage i ei lita bygd på Sunnmøre, var ikkje budd på at denne kommunen som går med 50 millionar i overskot, ikkje kunne tilby 100 prosent barnehagedekning. Eg var rett og slett ikkje budd på den svært rådande familieideologien på den nye heimstaden min. Og inni meg tenkjer eg: "Herregud, barnehage er kontroversielt i 2008, og eg er redusert frå kvinne til mor!"

Epilog

No har me flytta litt på oss, 30 km lengre ut på bygda, til ein endå mindre stad. Og her kan det rapporterast om ein litt lysare horisont, og barnehage er på langt nær like kontroversielt, og eg tenkjer: "Heldigvis er ikkje alle bygdesamfunn like, og det lovar godt i mangfaldsåret 2008."

 

Marit Akre Tennø 

 

Kampar mot prostitusjon 1981–1991

Våren 2007 vedtok landsmøta i dei to siste regjeringspartia, Sosialistisk Venstreparti og Arbeidarpartiet, at dei ynskjer kriminalisering av sexkjøp. Frå før av har Senterpartiet si stortingsgruppe, Kristeleg Folkeparti og Raudt gjort liknande vedtak. Regjeringa har teke dette til etterretning, og dei planlegg å fremje eit lovforslag for Stortinget før sommaren 2008.

---

Det er altså fleirtal på Stortinget for å kriminalisere sexkjøp. Dei som har kjempa i tiår bak parolen Kriminaliser horekundene!, har vunne fram. Men det har ikkje vore ei aktiv folkeleg rørsle bak kravet om lovendring no. Det var det derimot på 80-talet. Kva metodar brukte dei, og kvifor kom ikkje lovendringsprosessen som eit direkte resultat av dette?

Fellesaksjonen mot pornografi og prostitusjon var ei tverrgåande allianse som samla alt som kunne krype og gå – og som var mot porno og prostitusjon; ikkje kun kvinneorganisasjonar som Kvinnefronten eller kristenmoralistiske parti og kyrkjelydar – men også fagforeiningar og husmorsfobund. Gjennom 1980-åra satte organisasjonen kampen mot porno og prostitusjon på dagsorden gjennom eliteaksjonar, masseaksjonar og opplysningsarbeid.

På 1980-talet vart det gjennomført mange ulike eliteaksjonar mot porno og prostitusjon. Det er spesielt to eliteaksjonar som fekk stor merksemd i samtida, og som i ettertida framleis blir trekte fram som viktige. Begge aksjonane «oute» menn som ville kjøpe sex – dei ønska å spreie frykt; å gjere det utrygt å kjøpe sex. Dei blei gjort for å kreve at menn som kjøper sex må stå for det – eller la vere, og ikkje minst blei dei gjort for å skape debatt og for å skape ei folkemeining mot å kjøpe sex. Den første fann stad april 1981: Ei aksjonsgruppe spraya «horekunde» på bilar då sjåføren prøvde å kjøpe sex. Den andre fann stad mars 1986: Ei anna aksjonsgruppe arrangerte eit «kafétreff» med ein mann som hadde send eit brev, med førespurnad om sex for betaling, til ei ung jente.

Omgrepet horekunde

Det var ved den første aksjonen omgrepet horekunde blei oppfunne. «Dei måtte ha eit kort og enkelt namn å spraye,» fortel Liv Finstad i dag. Bak aksjonen sto ei gruppe som kalla seg Aksjonsgruppa mot porno og prostitusjon. Klassekampen skreiv etterpå at «Aksjonen gruppa gjennomførte i løpet av 20 minutter torsdag kveld, var vellykket. Flere kjørte hjem med «horekunde» malt på bilen.» Vigdis var med på aksjonen og fortel:

«Først blei det gjort spaningsarbeid, for å finne ut kva som var prisane på dei ulike turane. Me kjørte bil rundt i det aktuelle området og observerte korleis kjøpet føregjekk i praksis. Aksjonen blei gjennomført ved at to og to jenter gjekk saman. Me var til saman tre–fire par. Alle hadde med ein fotograf kvar. Målet var ikkje å stoppe handelen, men å gjere ei mediesak, samt å spreie uvisse og frykt blant horekundane. Dei skulle vite at dei kunne bli avslørte når som helst. Eg gjekk saman med Kari og Ola. Rollene blei fordelte slik: Ei skulle snakke med han i bilen, og ho andre skulle male med spraymaling og sjablongar. Den som snakka med horekunden, skulle forsikre seg om at han var ute etter å kjøpe sex og så gi teikn. Klarsignal var viktig for å ikkje stemple nokon urettmessig. … Me gjekk slentrande fram og tilbake (i området Tollbugata, Kirkegata og Dronningens gate), bilar kjørte forbi og senka farten, men det var ikkje før ved Dronningens gate at ein bil stoppa heilt. Kari gjekk bort for å prate med han, mens eg venta litt nervøst bak.

Plutselig snudde Kari seg mot meg, reiv plastposen med maling og sjablong ut av hendene mine og skubba meg fram, «Han vil snakke med deg,» sa ho. Eg blei meir nervøs, eg hadde jo ikkje øvd på denne rolla, men spurte han i bilen: «Kva er det du vil?» «Sett deg inn i bilen,» sa han. «Ja, kva er det du vil,» spurte eg igjen. Og nett då høyrde eg lyden av spraying, Kari spraya bak på bilen – utan at eg hadde gitt teikn! Eg blei fortvila for eg høyrde lyden godt, men han inni bilen høyrde ingenting. Eg prøvde å hale ut samtalen, han hadde jo ikkje sagt klart kva han ville – men i etterkant var det jo klart kva han ville. Dersom han trengte vegforklaring, kunne han jo spurt Kari. Først sat Kari sjablongen speilvendt, så opp-ned. Tilslutt mista ho tolsemda og smalt den på bagasjerommet på bilen. Fotografen kom fram og fotograferte – og han i bilen forsto at noko føregjekk og kom ut. Kari la på sprang. Eg gjekk unna, og lata som om eg ikkje ana kva som føregjekk. Mannen i bilen skreik til fotografen, og ein gammal mann som venta på bussen lo og slo seg på knea og sa: «Dette var morosamt.» Kari hadde sprunge rundt i kvartalet eit kvarters tid etterpå.

Etterpå gjekk me alle på kafé og oppsummerte. Mannen i bilen me hadde spraya på, hadde tørka vekk malinga. Men fleire andre hadde gjort dette umerka, og fleire oppdaga nok seinare at det sto «horekunde» på bilane deira. Dette kom heilt uventa på miljøet – difor fekk me ingen reaksjonar der og då.»

Dei tar brødet ut av munnen på oss

Klassekampen publiserte nokre av bileta, men det gjekk ikkje an å identifisere nokon. Fleire andre media plukka det opp, det blei ei veldig mediesak. Etterpå fekk me mange truslar frå anonyme kjelder, menn som var hallikar. Dei høyrtest alvorlige ut, som «neste gang de viser dykk i strøket, blir det knivar og syre». Det kom óg reaksjonar frå nokre prostituerte – dei opptredde som anonyme intervjuobjekt i nokre aviser. Dei sa ting som «Dei tar brødet ut av munnen på oss – dei øydelegg marknaden, dette er ikkje solidarisk.»»

Klassekampen skreiv at «Samme kveld pågikk et møte om prostitusjon som Kristelig Folkeparti arrangerte. Da det ble orientert om aksjonen, høsta den trampeklapp. Og det fra mange eldre gråhåra damer med topp i nakken.» Men aksjonen blei også kritisert i ettertid, det blei hevda at uskuldige blei ramma, nokre av bileigarane hevda at dei bare hadde parkert i området og at dei var uskuldige. I debatten i Klassekampen etterpå blei aksjonen kritisert som hærverk og som eit resultat av (homofile) kvinners hat mot menn.

Målet med kaféaksjonane var å avsløre at kontaktannonsar var ein måte å rekruttere til prostitusjon. Arbeidsoppgåvene blei fordelte, nokon skreiv brev, nokon ringte, ei spelte prostituert. Den som blei mest omtalt, blei det fordi den enda i retten då horekunden saksøkte avisa Klassekampen.

NTB omtalte aksjonen slik:

«16-åringen «Siv» mottok et brev signert «Tom Leeman» som inviterte til posering og samleie med en gruppe menn i alderen 35–45 år. Piken informerte Kvinnefronten om brevet, og et av medlemmene sendte et svarbrev, signert 18-årige «Marianne». «Tom»s adresse viste seg å være saksøkers postboks. Et møte mellom «Marianne» og «Tom» ble avfotografert av Kvinnefronten, og historien ble trykket i Klassekampen.»

Samt at:

«Mannens versjon er at han ga seg ut for å være horekunde for å få tilbake et kontaktsøkende brev som en kamerat hadde sendt i hans navn. Da det kom svar på brevet fra 18-årige «Marianne», bestemte han seg for å møte jenta på en kafé i Oslo.»

Klassekampen gav att starten på brevet frå mennene:

«Dette brevet gjør deg sikkert litt overrasket, men vi håper at du tar det for hva det er, et komplimang til deg for din unge skjønnhet, fra oss. Vi er tre–fire voksne menn, alle gifte i alderen 35–45 år. Som alle andre liker vi unge pene piker, både å se og ta på dem.»

Marit fortel historia slik:

«Ei jente som jobba på eit gatekjøkken, fortalte til mora si at ho fekk ubehagelege henvendingar frå nokre menn, med tilbod om seksuelle tenester. Mora blei rasande og tok kontakt med Kvinnefronten. Dei tok igjen kontakt med nokre av oss jentene, som dei visste var aksjonsvillige. Me undersøkte og fann namn og adresse til nokre av mennene. Me forfatta eit falskt brev om at ei var interessert i å møte dei, og spurte om eit møte. Det var tre menn og me håpte at alle skulle møte opp, men det var ein som møtte opp. Eg var ho som møtte han, på den kafeen på 80-talet. Han begynte å diskutere prisar og kva eg var interessert i å vere med på og ikkje. Me hadde eit teikn, og då eg var overbevist om kva det handla om, så gjorde eg det teiknet, og då hadde me ein som tok bilete av oss. Etterpå gjekk me ut til aviser med det ogKlassekampen og fleire andre aviser trykte biletet. Både han og eg var sladda, men han påsto at han blei gjenkjent, og gjekk til sak mot Klassekampen på det, at han blei gjenkjent som horekunde.»

«Vi brukte metoden med direkte konfrontasjon og avsløring fordi vi ønska å rette søkelyset mot det konkrete overgrepet Siv var blitt utsatt for, og for å bidra til å stoppe lignende overgrep mot jenter. Vi vet at slike aksjoner hjelper,» sa leiaren for aksjonen til Klassekampen.

Denne andre aksjonen gjorde det legitimt å omtale menn som kjøper sex som horekunde. «Når man gir seg ut for horekunde, får man finne seg i karakteristikken,» sa Anne Robberstad, Klassekampen sin advokat, då avisa vart saksøkt for å publisere historia.

Fellesaksjonen mot pornografi og prostitusjon

I 1977 blei Kvinnenes fellesaksjon mot pornografi starta, då 30 ulike kvinneorganisasjonar møttest på initiativ frå Senterkvinnene. I mai 1981 skifta organisasjonen namn og søkelys til Fellesaksjonen mot pornografi og prostitusjon. Oslo-prosjektet (*) var forsking som gjorde at det kom eit søkelys på sambandet mellom pornografi og prostitusjon. Aksjonistane studerte pornografiske blad og fann ut at blada dreiv reklame og propaganda for prostitusjonsverksemd – så tok dei affære. Frå dette av gjekk det ikkje an å seie porno utan å seie prostitusjon – dei to orda høyrte samen, og kamp mot det eine innebar kamp mot det andre. Kvinnefronten blei den drivande krafta i Fellesaksjonen, men minst 40 andre organisasjonar var over lengre eller kortare periodar knytte til. Medlemsorganisasjonene strekte seg frå ulike politiske parti og ungdomsorganisasjonar til kristne organisasjonar til fagforeiningar og husmorforbund. «Det fins knapt noko anna eksempel på ein så tverrgåande allianse i nyare norsk historie,» seier Liv Finstad. På sitt største hadde Fellesaksjonen fleire hundre tusen medlemmar, og hadde stor påverknad på måten porno og prostitusjon blei prata om, og den skapte eit stort engasjement.

(*) I perioden 1979–1981 føregjekk «Oslo-prosjektet», eit forsøk på ungdomsprostituerte i Oslo. I 1982 oppsummerte Liv Finstad, Lita Fougner og Vivi-Lill Holter prosjektet i boka Prostitusjon i Oslo.

«Når dei såg kva porno innebar, blei dei forbanna. Eg hugsar under pornobålet på Egertorget kom ei beskjeden dame bort til meg. Først hadde ho sett skeptisk ut, men så gav hun 50 kroner og sa: «Kjøp dynamitt og blås opp heile dritten»,» fortel Unni Rustad, ei av dei mest sentrale kvinnene i rørsla mot porno og prostitusjon.

Plattforma femnde breitt, og det var eit stort sprik mellom organisasjonane når det gjaldt kvifor dei var mot porno og prostitusjon. Men gjennom felles studiar og bevisstgjering om kva innhaldet i porno er og kva det uttrykte om kvinner, fekk ein etter kvart ein felles (radikal) analyse. Kvinnefronten blei teoretisk dominerande i denne analysen.

Plattforma frå 1984 seier blant anna at «Pornografien gir et forfeilet og forflatet syn på seksualliv og kjærlighet. Grunnholdningen i pornografi er at kvinner er seksualobjekt for menn», og at «Prostitusjon er et samfunnsonde som må bekjempes. Den er et uttrykk for sosiale problemer og kvinneforakt. For de prostituerte handler det om et liv i fornedrelse og elendighet. Å godta prostitusjonen forsterker synet på kvinnen som et mindreverdig kjønnsobjekt som kan kjøpes for penger, og fremmer en bruk- og kast-mentalitet i forholdet mellom mennesker.» Vidare gjekk dei inn for «tiltak for å begrense tiltangen av kunder. Vi ønsker derfor et lovforbud mot kjøp av seksuelle tjenester. Dette vil markere at samfunnet ikke godtar kjøp av mennesker. … Rekrutteringen til prostitusjonsmiljøene må stanses.»

Masseaksjonar

«Det er ei avgrensa verknad av aksjonar. Fellesaksjonen gjekk meir ut i breidda; den satsa på masseopplysning. Men det er gøy å drive med aksjonar, sjølv om det krev kjempemykje arbeid i forhold til kva ein får ut av det. Det er eliteaksjonar og krev eit stort grunnplan. Det mest effektive er ein kombinasjon av begge delar,» seier Vigdis. Meir eller mindre lause organiserte aktivistnett fanst mest i dei store byane og stod for eliteaksjonar. Dei levde godt saman med masseaksjonane og informasjonsarbeidet Fellesaksjonen dreiv med. Kvinnene på grasrota var hovudpersonane i Fellesaksjonen, og alle aksjonane i regi av Fellesaksjonen skulle vera mogleg for alle å gjennomføre – uansett om ein oppfatta seg sjølv som «ikkje-aktiv», om ein sat i rullestol, eller budde på ein plass med bare to andre kvinner. Først og fremst retta desse aksjonane seg mot porno – det var noko alle kunne ta tak i.

Medlemmer av Fellesaksjonen arbeidde internt i sine parti for å få endra pornoparagrafen i straffelova, og resultatet blei at det private Bøsterud-forslaget vart vedteke og sett i kraft i 1985. Den definerte pornografi som «kjønnslige skildringer som er egnet til å virke menneskelig nedverdigende». Fellesaksjonen meinte at denne lova ramma «direkte og etter sin lovlyd» Narvesen-pornoen, men sigeren viste seg å vera kortvarig då denne framleis var i sal eit halvt år etter lova vart satt i kraft. Etter dette starta Fellesaksjonen ei korrespondanse med Narvesen som varte fleire år. Parallelt med dette gjennomførte dei Narvesen-kortaksjonen, anmeld-Narvesen-pornoaksjonen og ein underskriftsaksjon for å be samferdselsministeren bruke eigarmakt gjennom NSB sin aksjepost i Narvesen.

Narvesen

Fellesaksjonen trykte opp 25 000 kort til Narvesenkort-aksjonen – og fleire vart trykte opp lokalt. Aksjonen innebar å sende eit postkort til Narvesen med kravet: «Respekter kvinners menneskeverd, stopp salg og distribusjon av porno.» Fellesaksjonen skriv i 1985 at «folk sto i kø for å skrive under på at de oppfattet Narvesen-pornoen som en krenkelse av kvinners menneskeverd og at de krevde stopp i salget og distribusjonen».

Den første politimeldingsaksjon mot Narvesen starta kort tid etter. Medlemmene fekk ei rettleiing for korleis ein kunne levere ei politimelding. Og Fellesaksjonen oppmoda alle til å melde. Kva skala ein gjorde det i, spelte inga rolle. Ein kunne melde eitt bilete eller fleire bilete. Ein kunne invitere pressa når ein leverte meldinga personleg til politiet. Det viktigaste var å politimelde – for målet var å oppnå ein fellande dom over Narvesen-pornoen.

Då butikk etter butikk fjerna «voldspropagandaen og kvinneforakten fra hyllene, uavhengig av lovgivningen, men etter nitidig innsats fra pornomotstandere i nærmiljøene», svara Fellesaksjonen med å trykke opp klistremerke som blei klistra opp i butikkane saman med «roser og rosande ord». Klistremerka sa «Ros for pornofritt nærmiljø».

Ikkje minst stilte Fellesaksjonen opp i offentlege ordskifte. NRK laga ein dokumentar om Unni Rustad då ho reiste land og strand rundt, som blei vist første gang i 1983. Då den vart vist igjen i 1985 med ein påfølgjande debatt med representantar frå blant anna Narvesen, fekk Fellesaksjonen fleire henvendingar. Sjølv skriv dei i årsrapporten at «nå reagerte folk med raseri over at myndighetene ennå ikke hadde gjort noe for å stoppe pornoen, og over at Narvesen ikke hadde vært seg sitt ansvar bevisst … Folk forstår nå hva slags menneskesyn pornoen representerer, at porno ikke bare dreier seg om barn, dyr og vold, men at pornokampen i første rekke er en kamp for kvinners menneskeverd.»

Ein av reaksjonane var følgjande lesarinnlegg:

«Kjære Unni Rustad! Etter debattprogrammet i går, 8. januar, gikk jeg rystet og skamfull til sengs. Skamfull over å være mann. Rystet over den virkelighet som du og programlederen viste oss. Dere gjorde begge en storartet innsats. Rystet kunne man også være over Narvesens representanter. De forlangte attpåtil takknemmelighet og ros for det. Hvordan kunne de våge? Måtte du få krefter til å holde ut. Du kjemper en kamp for menneskesak.»

«Sex og myter» – ei vidareføring eller brot?

Utstillinga «Sex og myter» vart først vist i Kvinnefronten i Stavanger i mai 1989, etter inspirasjon frå ei liknande svensk utstilling eit halvår tidligare. Den inkluderte guiding av skuleelevar, vising av Kvinnefronten sin lysbileteserie, fotoutstilling, erotisk kunstutstilling, multimediashow og debattmøte. Målet med utstillinga var å presentere innhaldet i «kiosk- og daglegvareporno», og den vart ein publikumssuksess.

Både Fellesaksjonen og Kvinnefronten i Oslo gjorde vedtak om at utstillinga måtte sladdast etter at leiaren i Kvinnefronten fekk telefonar frå som hadde lagt prostitusjonsverksemda bak seg, og følte seg uthengd. Dermed starta sladdedebatten, skulle modellane si identitet skjulast på utstillinga og generelt i bruken av porno mot porno? Og denne debatten blir trekt fram som ein av dei viktigaste faktorane for at det neste landsmøte i Kvinnefronten enda i brot. Unni fortel:

«Me hadde reist rundt og vist desse bileta for all verden, me hadde vore på tv … – me hadde brukt desse kvinnene for å vise fram for heile folket. Nina fekk henvendingane frå desse kvinnene som hadde vore med i pornoblad. Då Nina kom og sa, og ho sa berre ei setning, og det slo ned som eit lyn i meg kva eg hadde gjort, for desse kvinnene hadde sagt ja til å bli tatt bilde av ein eller annan gong i livet sitt, eg visste ingenting om desse damene, anna enn det pornomafiaen sa til meg, og eg klinte dei opp på veggen i kjempeformat og lot alle sjå dei.»

Liv skyt inn:

«… og det hadde me gjort heilt ubevisst, sidan første gong me laga pornoutstillinga her på Kriminologisk institutt i 1977. … Det er i ettertid lett å sjå korleis også me objektiviserte disse kvinnene.»

Unni fortset:

«Dette er grunnen til at det blei splitting, for meg er det mykje meir radikalt og kvinnepolitisk og kvinnesolidarisk rett å tenke at desse kvinnene faktisk er menneske sånn som meg, og eg ville aldri gjort det med Liv. Kvifor skal eg gjere det med dei? Det hadde eg ingen rett til! Nokon av desse kvinnene som henvendte seg til Nina hadde jo lagt det bak seg! … Det tok meg ikkje tre sekund ein gong å sjå at dette kan me ikkje gjere. Og viss det er sånn, at det er i augo sanninga om porno ligg, så er det sånn at da må me finne andre måtar å gjere det på. Og det var det me gjorde, me begynte å sladde augo, og etter mi meining tar ikkje dette bort noko av bodskapen.»

Liv avsluttar:

«Kvinnefronten la vekt på at kvinnene må ikkje vera skadelidande i desse aksjonane, kvinnene skulle vera i fokus. Men [dei som seinare vart] Ottar ønska å gå meir drastisk til verks. Det blei mykje baluba.»

Asta Håland og Ane Stø skriv derimot i Kampen fortsetter at:

«i 1989 ble den nye ledelsen i Kvinnefronten positive til både Cupido og «feministisk pornofilm». Kvinnefrontens ledelse tok også avstand fra den store alliansen med de tradisjonelle folkelige organisasjonene. Puritanismen og kristenfolket ble igjen definert som hovedfienden. Å aksjonere mot porno og prostitusjon ble sett som et overgrep mot kvinnene i kjønnshandelen, og som uttrykk for for puritanisme. På samme tid ble hovedformen for arbeidet i over 10 år – porno mot porno – forkastet av samme ledelsen. Grunnlaget for dette var igjen at metoden ble ansett som et overgrep mot de kvinnelige pornomodellene, først ble de bretta ut i pornobladene, og så skulle liksom vi vise dem fram på nytt!

Vi som sto på den gamle linja, var ikke villige til å gi opp en så effektiv metode. Vi mente det var viktig å få fram øynene, som viser at de ofte er rusa og redde, sjelden glade, og at de er ekte personer. Sladdedebatten handlet om grunnlaget for vårt politiske arbeid, veldedighet eller solidaritet».

Usemja om framgongsmåter var ikkje direkte ny. I Fellesaksjonen sin årsrapport frå 1984 står det: «Enkelte aksjonsformer har vakt diskusjon, men vi har ikke merket noe negativt resultat av de meir militante aksjonene. De har tjent pornokampen, og resultatet er nå at det er pornoindustrien som har lidd store tap.» Liv Finstad seier om dei tidlege motsetnadene at «dei [som var ueinige] uttrykte ikkje noko som sådde tvil om pornokampens misjon eksternt, men det var jo diskusjon internt om type strategi og aksjoner.» Men etter kvart blei altså motseiingane så store at eininga sprakk.

Eliteaksjonane var grunnlag for diskusjon frå starten av. Aksjonistane hadde ulike tiltak for å sikre at dei ikkje skulle stemple uskuldige. Samtidig hevda enkelte av aksjonistane at kvinner er rettslause fram til horekunden er kriminalisert, og at dersom menn ikkje ville bli uthengde, burde dei halde seg heime, og at det var mennene som var ansvarlege dersom det gjekk ut over familiane deira. Motstandarane meinte at om han som blei stempla, ikkje var uskuldig, hadde han som regel ein familie som var uskuldig og at det var det viktigaste omsynet.

Fellesaksjonen viste i lysbildeshowa sine usladda porno gjennom heile 80-talet, på tur rundt i heile landet, for skuleklassar, på tv. Det var eit brot med dei andre aksjonane som retta søkelyset på kunden eller dei som sto bak enten spreiinga av pornografi eller tilrettelegginga av prostitusjon. Kva standpunkt og analysar folk har tatt rundt spørsmålet om bruk av porno mot porno, kjem an på kva etisk posisjon ein legg til grunn, og om målet heilager middelet, eller om middelet må tilpassast vegen til målet.

«Dette var den type aksjonar som tiltrekte oss då. Om eg ville gjort det i dag er ei anna sak,» seier Marit i dag.

Nei til sal av kvinner!

Kvifor skjedde det no og ikkje for 16 eller 20 år sidan?

Felleaksjonen opplevde oppturar og nedturar i kampen mot porno og prostitusjon. Kampen førte til Bøsterud-forslaget som endra pornoparagrafen i straffelova. Aksjonane og opplysningsarbeidet førte til ei haldningsendring. Unni Rustad fortel at «karane på vår alder gjennomgjekk ei ganske turbulent haldningskampanje – ei skuleringskampanje, som råka dei på veldig forskjellige vis», og Liv Finstad avsluttar: «som dei ikkje kunne la vere å forhalde seg til, for det var ei veldig brei rørsle, som fekk veldig mange uttrykk og diskusjonar». Dette heng igjen, ei undersøking Reform og Amnesty gjorde i april 2007, viste mellom anna at «mens 50 prosent av den eldste aldersgruppen (45–60 år) definerer vold mot kvinner som et samfunnsproblem, gjør bare 23 prosent av den yngste aldersgruppen (18–29 år) det».

Men pendelen begynte å svinge motsatt veg frå slutten av 80-talet. Tross kamp; pornolova frå 1985 fekk ingen konsekvensar for dei som laga eller selde porno. Samstundes med dette blei Fellesaksjonen svekka organisatorisk og fleire av organisasjonane som var tilknytta, trakk seg. Kvinnefronten sitt landsmøte i 1991 enda med splitting, og etter dette viser årsrapportane frå Fellesaksjonen dalande aktivitet. Då eg gjekk på vidaregåande på slutten av 90-talet, var «det er porno» synonymt med «det er kult».

Pornoen er i dag grovare enn han var for 20 år sidan. Likevel er han meir utbreidd og akseptert i samfunnet, sjølv hos uttalte feministar. Når Grethe Nestor i Feministhåndboka ramsar opp ulike hint om at du er feminist, tar ho med både «du er mot porno» og «du er for porno» – rett nok i den rekkjefølgja.

Prostitusjonen har også blitt grovare, eller «me» aksepterer ein del av den som grovare med djupare naud, større fattigdom og sårbarhet; dei som har vorte trafikkerte til landet. Men framleis lever myta om den lykkelege hora, og det synest vanskelig å skilje mellom dei to: kven som er eit verdig offer, og kven som ikkje er det.

I Sverige blei sexkjøp forbode i 1999. I Noreg er ei aukande mengde prostituerte ikkje-norske. Skiljet mellom «kome til Noreg på eiga hand», menneskesmugla og menneskehandla er grumsete. Menneskehandel for prostitusjon er ei enorm inntektskjelde; der smugling av våpen eller narkotika berre gir eingongsinntekt, gir prostitusjon bakmennene inntekter dag etter dag, år etter år.

Desse nye ytre faktorane, har gjort at pendelen har kome tilbake og gjort det mogleg å fortsette kampen, sjølv om den ikkje har føregått i ei tverrpolitisk rørsle som på 80-talet. For Fellesaksjonen slutta å eksistere ein gong på 1990-talet, men over ti års samla kamp mot porno og prostitusjon påverka samfunnet, og spesielt dei som deltok i kampen. Fram til landsmøta våren 2007 kunne ein lese lesarinnlegg i aviser, skrivne av folk frå til dømes Kristeleg Folkeparti, med argumentasjonen til radikalfeministar.

Dei avgjerande politiske vedtaka våren 2007 som enda i kriminalisering av kjøp av sex, skjedde ikkje den gongen ein stod saman i kampen i ein etablert front, ein front som blei stor fordi mange ulike faktorar drog i same retning. I mange tilfelle vil det ta lang tid å få til endringar – og ofte må det nye hendingar til for å få styresmaktene til å gripa problemstillinga. Kamp er viktig sjølv om det ikkje fører til resultat på kort sikt.

Plattforma til Fellesaksjonen

(Plattforma blei revidert fleire gongar, den eldste eg har funne er frå 1984.)

Fellesaksjonen mot Pornografi & Prostitusjon er tverrpolitisk. Vi har som mål å samle flest mulig organisasjoner i kampen mot de holdninger som pornografi og prostitusjon bygger på og skaper. Vi vil avsløre og bekjempe pornoindustrien og hallikvirksomheten. Pornografien har økt i omfang, har blitt mer og mer preget av vold, og når ut til et stadig større publikum gjennom bøker, blader, filmer og videokassetter. Av videoproduksjon, som er i rask vekst, er det en stor del vold og/eller porno.

Pornografien gir et forfeilet og forflatet syn på seksualliv og kjærlighet. Grunnholdningen i pornografi er at kvinner er seksualobjekt for menn.

Pornografien har kun økonomiske profitt som motiv. Flere nye undersøkelser viser klart at voldsporno fører til økt vold mot kvinner, og at barneporno inspirerer til overgrep mot barn. FA vil arbeide for et naturlig forhold til spørsmål angående seksuallivet.

FA vil verne trykkefriheten, men denne friheten må bli brukt under sosialt ansvar. Fellesaksjonen kan ikke godta at trykkefriheten brukes til å fornedre kvinner.

Vi vil arbeide mot krenkelser av menneskeverdet. Dette gjelder også aksjonens syn på prostitusjon. Prostitusjon er et samfunnsonde som må bekjempes. Den er et uttrykk for sosiale problemer og kvinneforakt. For de prostituerte handler det om et liv i fornedrelse og elendighet. Å godta prostitusjonen forsterker synet på kvinnen som et mindreverdig kjønnsobjekt som kan kjøpes for penger, og fremmer en bruk- og kast-mendalitet i forholdet mellom mennesker. Erfaringer fra bl.a. Malmø viser at prostitusjonen kan bekjempes. Der satte sosialomsorgen og politiet i gang en aksjon rettet mot prostitusjonsmiljøet. De prostituerte ble gitt all mulig praktisk støtte for å kunne bryte med miljøet, samtidig som politiet ble satt inn mot halliker og kunder. Fellesaksjonen går inn for tiltak for å begrense tiltangen av kunder. Vi ønsker derfor et lovforbud mot kjøp av seksuelle tjenester. Dette vil markere at samfunnet ikke godtar kjøp av mennesker. Fellesaksjonen krever at myndighetene går inn for å kartlegge prostitusjonsproblemet grundigere. Større kunnskap er nødvendig for å kunne bekjempe prostitusjonen effektivt. Myndighetene må ta initiativ til en prostitusjonsutredning. Rekrutteringen til prostitusjonsmiljøene må stanses. Dette krever innsats for meningsfylte nærmiljø for barn og ungdom. Fellesaksjonen går inn for tiltak som kan bedre ungdoms og kvinners muligheter til lønnet arbeid.

På bakgrunn av dette vil vi arbeide for følgende krav:

1. Nei til salg av kvinnekroppen 2. Vi krever forbud mot kvinnediskriminerende ytringer på lik linje med forbud mot rasediskriminering 3. Vi krever en effektiv håndheving av forbud mot kjønnsdiskriminerende reklame i markedsloven 4. Ja til seksualopplysning, nei til porno 5. Stans salget av pornografiske blader også gjennom Narvesen og dagligvarehandelen 6. Steng håndheving avforbudet mot porno 7. Nei til pornoens utnytting av lesbiske og andre minoriteter 8. Stopp videovolden 9. Konsesjonsordning for import og omsetning av videokassetter 10. Støttetiltak for prostituerte i likhet med Malmø-prosjektet 11. Håndhev forbudet mot hallik- og koblervirksomhet 12. Kjøp av seksuelle tjenester må forbys ved lov 13. Nei til sex-reiser 14. En statlig prostitusjonsutredning 15. Stans rekrutteringen til prostitusjonsmiljøene

 

 

Er det mulig at en alternativ samarbeidsavtale mellom latinamerikanske land kan utfordre USA og bryte landets eksisterende monopol på kontinentet?

Hva er ALBA og TCP – og hva er mulighetene på kort og lang sikt?

Maria Trettvik er bosatt i La Paz, Bolivia, med praksisstilling i et boliviansk forskningssenter,
CEDLA – Studiesenter for arbeids- og jordbruksutvikling.
Hun har bodd fem år i Latin-Amerika, med lengre opphold i fem ulike land.

---

Latin-Amerika er i endring. De siste åra har de politiske tendensene i regionen vært sterkt prega av en vridning i den politiske retningen fra en nesten entydig neoliberalistisk ideologi, til en atskillig mer venstre-orientert politikk. Den mest synlige konsekvensen er resultatene i en rekke presidentvalg over hele kontinentet de to siste åra.

Hovedsymbolet er Evo Morales, som ble valgt med nesten 54 prosent av stemmene ved det bolivianske presidentvalget i desember 2005. I kjølvannet følger Rafael Correa og Daniel Ortega, sittende presidenter fra venstresida i henholdsvis Ecuador og Nicaragua. Også i andre land har venstresida stått sterkt i det siste årets presidentvalg, både i Peru og Mexico hadde de to sterke kandidater selv om disse ikke nådde til topps i det avgjørende øyeblikk.

Det er ingen tvil om at de latinamerikanske landa ønsker å komme seg ut av situasjonen som har prega dem i flere tiår, der USA har brukt både politisk og økonomisk makt for å holde dem nede.

Viktigst i denne kampen er at landa, fra Argentina i sør til Mexico i nord, holder sammen og hjelper hverandre i prosessen mot et styrka Latin-Amerika. Et Latin-Amerika med redusert fattigdom, økt produktivitet og et bedra internt samarbeid.

I veien mot et uavhengig Latin-Amerika må forholda mellom hvert enkelt land i regionen styrkes. Kan ALBA–TCP (*) være et av virkemidla for at dette skal skje?

(*) ALBA – Det bolivarianske alternativ for Latin-Amerika og Karibia; TCP – Folkets handelstraktat

For øyeblikket er det vanskelig å snakke om ALBA uten å samtidig snakke om TCP. Selv om ALBA kun er tenkt for de latinamerikanske landa og TCP er et skjema for bilaterale avtaler som kan inngås mellom hvilket som helst par av land verden over, er ALBA og TCP både forslag om integrering og om å bedre forholda mellom land. Begge forslaga kommer fra den latinamerikanske venstresida som kjemper for en verden der mulighetene er like for alle.

ALBA er venezuelanske myndigheters forslag til et alternativ til FTAA (Det amerikanske frihandelsområdet), frihandelsavtalen som USA har prøvd å forhandle seg fram til med alle amerikanske land (utenom Cuba). En avtale som går lenger enn verdens handelsorganisasjon (WTO) på nesten alle områder. ALBA, som bygger på et forslag fra latinamerikanske uavhengige organisasjoner (NGO) trådde i kraft 14. desember 2004 med Venezuelas og Cubas underskrifter. I ettertid har Bolivia og Nicaragua inngått medlemskap, henholdsvis 29. april 2006 og 11. januar 2007.

TCP (Folkets handelstraktat) er et forslag som bolivianske myndigheter presenterte da de inngikk forhandlinger med Cuba og Venezuela i april 2006, og som nå inngår som bilaterale avtaler mellom ALBAs medlemsland. Det er altså gjennom TCP at de konkrete avtalene realiseres, det vil si, handels- og andre samarbeidsavtaler som bygger på ideene som ligger til grunn for ALBA.

ALBA i seg selv har to hovedakser, for det første som en handelsavtale og, for det andre, som en samarbeidsavtale. Hovedmålet er kampen mot fattigdommen og den sosiale ekskluderinga som karakteriserer dagens Latin-Amerika.

Med utgangspunkt i de eksisterende økonomiske og sosiale forskjellene mellom landa, prioriteres latinamerikansk integrering og muligheten til å forhandle i grupper som styrker påvirkinga hvert enkelt land har i forhandlingssituasjoner. Dette skal gjøres ved å skape mekanismer som kan frambringe felles fordeler mellom landa med utgangspunkt i de eksisterende forskjellene. På denne måten hjelpes de svake landa til å overkomme ulempene som skiller dem fra høyt utvikla land, og de får muligheten til å fremheve seg i internasjonale sammenhenger som diskusjoner i WTO, Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF).

TCP, som ALBA, bygger på analyser gjort av NGO. Forslaget tar utgangspunkt i de behova som forskjellige organisasjoner har identifisert i det latinamerikanske samfunn gjennom mange år, og er presentert som et svar på den neoliberalske modellen karakterisert av privatisering og ekstremt åpne markeder. I den nye modellen promoteres kommersiell integrasjon som begrenser og regulerer utenlandske investorers og transnasjonale selskapers rettigheter, for at deres inntreden står i pakt med landets produktive utvikling.

I denne modellen er handel og investeringer virkemidler for å oppnå utvikling som tjener hele befolkningen under ett. Denne typen avtaler erkjenner folkets rett til å definere den ønskede politikken innen landbruks- og næringssektoren, og å beskytte og reglementere den nasjonale landbruks- og fedriftsproduksjonen for å unngå at det interne markedet blir oversvømt av andre lands overskuddsvarer. Det vil si at gjennom denne typen samarbeidsavtaler forbys ingen av partene muligheten til å innføre beskyttende tiltak eller tiltak som øker konkurransedyktigheten til den nasjonale industrielle sektor, det tillates også å innføre tiltak som bevarer de mest utsatte sektorene.

Når det gjelder fellesgoder som vann, og offentlige goder som helse, kommunikasjon og transport, slås det fast i enhver TCP at det er statens ansvar å forsikre at hele befolkningen er sikra tilgangen på disse godene, og at disse skal reguleres av staten. Kort sagt kreves det at alle fellesgoder er offentlige goder kontrollert av staten og tilgjengelig for alle.

Avtalene bygger på komplementaritet framfor konkurranse, sosial eiendom beskyttes og man lever fortrinnsvis i pakt med naturen. Det er gjennom solidarisk integrering der nasjonale selskaper er eneste tilbyder av varer til offentlig sektor, økonomisk vekst skal sikres lokalt og nasjonalt.

Målet er å oppnå sann integrering gjennom både kommersiell og økonomisk sektor for å sikre rettferdig og bærekraftig utvikling med bakgrunn i folkets prinsipper inkludert nasjonale forskjeller.

Hva har skjedd fram til nå?

Noe av det første medlemmene av ALBA har gjort som har satt støkk hos store multi-nasjonale selskaper, er den felles utmeldinga av ICSID (International Center for Settlement of Investment Disputes), en rettsinstans der multilaterale selskaper kan saksøke et lands myndigheter dersom det føler at det har tapt inntekter eller fått økte utgifter som følge av en eller flere avgjørelser tatt internt i det gitte landet. Som eksempel kan nevnes at Argentina er saksøkt av et ukjent antall instanser som følge av virkemidlene myndighetene var tvunget til å innføre under den økonomiske krisa som eksploderte i desember 2001. Nå risikerer landet å måtte betale millioner med dollar i erstatning til en rekke multinasjonale selskaper dersom (eller helst når) landet dømmes skyldig i å ha hindra de gitte selskapenes økonomiske innskudd.

Med den felles utmeldinga fra en av Verdensbankens underliggende instanser har ALBAs medlemmer gitt klart uttrykk for et av prinsippene bak avtalen, nemlig hvert enkelt lands suverenitet til selv å bestemme hvilke virkemidler som er nødvendige for å sikre innbyggernes velferd.

Som allerede nevnt er det TCP som har spilt den viktigste aktive rollen i startfasen av prosjektet som skal lede medlemslanda inn i en ny politisk og økonomisk fase. TCP er et forslag fra Evo Morales og hans regjering, og en offisiell rapport fra bolivianske myndigheter definerer fire fundamentale kvaliteter som skal hjelpe til å redusere forskjellene og øke velferden på landsbasis:

• Forsikring om et eksisterende marked for bolivianske produkter.
• Erkjennelse av staten som hovedrettleder og hovedbindeledd for handel.
• Produktiv komplementaritet mellom landa som deltar.
• Søken etter fordeler for småprodusentene.

Som del av ALBA–TCP i Bolivia er det satt i gang produktive prosjekter i tillegg til sosiale prosjekter innenfor helse og utdanning. Gjennom en samarbeidsavtale med Cuba har det i utdannelsessektoren lyktes å alfabetisere mer enn 300.000 mennesker som ikke kunne lese og skrive da alfabetiseringskampanjen starta i slutten av mars 2006.

De produktive prosjektene som er satt i gang, har i første omgang dreid seg om å gi kreditt til småbedrifter, og å skape arbeidsplasser på lang sikt gjennom å forsikre eksporten av bolivianske produkter til Cuba og Venezuela. I andre omgang skal det jobbes med teknologisk og teoretisk opplæring for å heve landets humankapitalnivå.

Prosjektene er finansiert av Den venezuelanske økonomiske og sosiale utviklingsbanken (BANDES), og deres legitimitet forsikres av handelsavtaler og samarbeidsavtaler gjort mellom de forskjellige landa.

Også mellom Cuba og Venezuela, Venezuela og Nicaragua og Nicaragua og Cuba er det inngått avtaler innenfor ramma til ALBA–TCP, hovedsaklig avtaler innenfor produksjons- og energisektoren.

Flere prosjekter i planleggingsfasen er verdt å nevne en felles utviklingsbank (Banken fra Sør) med sosiale motiver som et alternativ til eksisterende internasjonale banker og et felles kommunikasjonsselskap, Gran Nacional Alba Telecomunicaciones.

Et middel i kampen mot det amerikanske hegemoniet?

Hugo Chávez og Venezuela ønsker å bruke ALBA i kampen mot imperialismen og det kapitalistiske USA. TCP er det praktiske verktøyet i prosessen med å styrke de latin-amerikanske landa og frigjøre dem fra det nord-amerikanske hegemoniet.

I samtaler med Brasils president, Luiz Inácio (Lula) da Silva, er de to søramerikanske representantene enig om at de vil frigjøre seg, men de er ikke enige i hvilke midler som skal brukes i prosessen.

ALBA er et relativt nytt initiativ, til sammenligning kan EU brukes til å vise hvor lang tid det tar å bygge opp en sterk samarbeidsorganisasjon. Selv om ALBA er basert på helt andre prinsipper, solidaritet og regional utvikling, må det tas hensyn til at de amerikanske statene sør for USA alle er tidligere kolonimakter, multikulturelle stater som de siste hundre åra har vært prega av en føljetong av diktaturer der presidenten hovedsaklig har blitt skifta ut etter et statskupp. De nyoppretta demokratiene er fortsatt i sparkebuksene når det gjelder intern utvikling, og det er vanskelig å forestille seg at dette kommer til å endres de første fem åra.

Det viktigste for ALBA og dets medlemsland er å bygge opp intern kapasitet og å integrere et større antall medlemmer. Sånn som situasjonen er i dag, er ikke grupperinga sterkt nok til å motstå et virkelig politisk og økonomisk press utenfra, til det avhenger tre av dets fire medlemmer i alt for stor grad av deres eksport til USA.

Enn så lenge har ALBA kun fire fullstendige medlemmer, i tillegg er land som Ecuador og Haiti, samt noen karibiske øyer, støttemedlemmer. Det er begrensa hvilken påvirkningskraft fire relativt svake nasjoner kan ha i forholdet til større og bedre utvikla land.

Betydning på kort og lang sikt

Det er ingen tvil om at USA frykter at ei styrka venstreside i Latin-Amerika på lang sikt kan true landets politiske og økonomiske hegemoni. Det er derfor ikke rart om landet og dets tjenestemenn viser et ønske om å skape ustabilitet i Latin-Amerika i kampen mot et sterkt samarbeid. Spørsmålet er om ALBA kan bli sterkt nok over tid til å motstå et eventuelt sterkere press fra USAs side. Enn så lenge er dets medlemmer for svake til å kunne stå imot et langvarig press fra kjempen i nord.

For at Latin-Amerika skal stå sterkt nok i en løsrivelse fra avhengigheten til USA, må de latinamerikanske kjempene spille på lag, det vil si at en avtale uten Brasil, Mexico og Argentina, samt kanskje også Colombia og Chile, ikke vil ha den nødvendige slagkraft for å kunne kjempe imot eventuelle reaksjoner fra USA.

Enn så lenge fungerer ALBA–TCP som en reaksjon mot den kapitalistiske ideologi og dets verdier, men den er ikke sterk nok som bruk til middel i kampen for suverenitet og uavhengighet.

ALBAs reelle funksjon i den nåværende fasen er som middel i kampen mot fattigdom og klasseskiller i hvert enkelt medlemsland, på lang sikt vil dette styrke de latinamerikanske nasjoner både når det gjelder finansiell og human kapital, og på dette viset forberede dem på reaksjoner fra det nåværende hegemoni.

Det er når det har skjedd, at ALBAs medlemmer kan stå sammen i kampen om å bryte ned USAs eksisterende monopol i regionen. Og det er da de kommer til å lykkes.

Det er gjennom økt humankapital og bedre samarbeid mellom u-landa at disse kan slå seg sammen og bekjempe de politiske og økonomiske bånda de er påtvunget av de kapitalistiske institusjoner som IMF, Verdensbanken og de regionale utviklingsbankene. ALBA kan funke som et verktøy i denne prosessen dersom utviklinga går i riktig retning.

Litteraturliste:

• Boliviansk UD: Informe oficial del TCP, mars 2007.
• Solo, Toni: Americanismo versus ALBA, CEPRID, 3. september 2007.
• Bossi, Fernando: "10 puntos para conocer el ALBA – construyendo el ALBA desde los pueblos", Congreso Bolivariano de los Pueblos, 3. november 2005.
• Intervju med Yakelin Pérez, direktør for prosjektet ALBA-TCP i det bolivianske Ministerio de Produccióny Microempresa.
• http://www.laprensa.com.bo/noticias/27-10-07/27_10_07_alfi2.php
• http://www.la-razon.com/versiones/20071107_006083/nota_248_503229.htm

 

Medierne bugner af historier om aktier og optioner, gevinster og tab, renten, der går op eller ned, julesalget, der hvert år slår nye rekorder, forbruget og væksten, som ifølge de toneangivende kommentatorer er en slags livsnødvendighed.

Vi lever i en verden, hvor kapitalismen fremstår som en naturlov og økonomisk vækst præsenteres som et ubetinget gode. At tale imod kapitalismen er som at bande i kirken. Har dette hold i virkeligheden? Kan vi forbedre verden under det nuværende økonomiske system og ved hjælp af økonomisk vækst?

Petter Næss er professor i byplanlegging ved Aalborg Universitet i Danmark og har deltidsstillinger ved Høgskolen i Oslo og Transportøkonomisk institutt.

 

Denne artikel bygger på den længere, engelsksprogede artikel "Unsustainable Growth, Unsustainable Capialism",  som blev publiceret i Journal of Critical Realism, vol. 5, nr. 2, 2006.  Tak til Teresa Næss, som har oversat og bearbejdet den foreliggende, danske udgave.

---

Kapitalismen har medvirket til høj vækst i økonomien, produktionen og forbruget. Omkostningerne for miljøet er til at få øje på. Hvordan hænger vækst og kapitalisme sammen? Viser miljøproblemerne os, at en bæredygtig fremtid ikke er mulig under kapitalismen? Eller er kapitalismen så tilpasningsdygtig, at miljøproblemerne blot skal betragtes som en udfordring? Vores forbrug er i hvert fald så stort, at det er uholdbart. Væksten i forbruget af materialer, energi og landområder fører til dramatiske klimaændringer og udpining af naturen. Problemerne skabes i langt større grad i den vestlige verden end i udviklingslandene, og det må vi tage højde for, hvis vi ønsker at bekæmpe uligheden mellem rige og fattige lande.

Den tidligere amerikanske vicepræsident, Al Gore, blev i 2007 en slags international stjerne med sit road-show og sin film, En ubekvem sandhed, om verdens klimaændringer. Folk er begyndt at lytte til og tro på advarslerne om, at miljøproblemerne i den nærmeste fremtid vil udvikle sig dramatisk. Har det dominerende økonomiske system, kapitalismen, en finger med i spillet?

Jeg vil i denne artikel argumentere for, at kapitalismen ikke er forenelig med en bæredygtig udvikling. Kapitalismen er afhængig af naturen, og de miljøproblemer, som kapitalismen selv skaber, vil i sidste ende slå tilbage mod den og føre til alvorlige kriser for det nuværende økonomiske system.

Der er forskellige teorier, om hvordan vi skal udvikle et mere miljøvenligt samfund. Hvis man vil forstå disse teorier, er begrebet bæredygtig udvikling helt grundlæggende. Derfor vil jeg først fortælle om dette begreb og brugen af det.

De, som mener, at økonomisk vækst er forenelig med en bæredygtig udvikling, har forskellige forslag til strategier for, hvordan væksten kan fortsætte. Jeg vil beskrive disse strategier og diskutere dem – og konkludere, at det er urealistisk at tro, at væksten kan fortsætte, hvis vi samtidigt ønsker at reducere forureningen og ødelæggelsen af naturen.

Det kapitalistiske system har en stærk tendens til økonomisk vækst. Hvordan kan det være – og er det holdbart i længden? Det vil jeg beskrive og diskutere. Til slut vil jeg komme ind på, hvad alt dette betyder for os, for kapitalismen og samfundsudviklingen i fremtiden.

Bæredygtig udvikling

Begrebet bæredygtig udvikling bliver flittigt brugt af politikere, administratorer og planlæggere. Man taler ofte om, at kært barn har mange navne, men her kan man godt sige, at kært navn har mange børn. Ordet bæredygtig bruges i en hel række forskellige betydninger – også om strategier og tiltag med vidt forskelligt indhold.

Vores fælles fremtid er en rapport fra FN, som udkom i 1987. Rapporten kaldes ofte Brundtland-rapporten. Brundtland-kommissionen (ledet af Norges tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland) havde fået til opgave at formulere et program for ændringer i forhold til miljø og udvikling, som skulle kunne bruges over hele verden. Brundtland-kommissionen udarbejdede et bæredygtighedsbegreb, hvor en bæredygtig udvikling først og fremmest er at sikre, at alle – både i fattige og rige lande, og i dag og i fremtidige generationer – kan få dækket grundlæggende biologiske og sociale behov.

Lidt kortere kan man sige, at bæredygtig udvikling kan defineres som udvikling, der tilfredsstiller behovene hos nuværende generationer uden at ødelægge mulighederne for at tilfredsstille kommende generationers behov.

Tager man dette alvorligt, er bæredygtig udvikling noget helt andet end at gøre, som vi har gjort hidtil!

Men bæredygtig udvikling er et omstridt begreb. Begrebet har en vældig positiv klang. Hvem tør sige, at de er imod, at udviklingen skal være bæredygtig? Mennesker, som får deres personlige interesser truet af kravene fra en reel bæredygtig udvikling, vil imidlertid ofte forsøge at omdefinere begrebets indhold. For eksempel kan man (for)dreje begrebet og tale om bæredygtig vækst. Hvad siger Brundtland-rapporten om det? Økonomisk vækst nævnes ikke som et mål i sig selv, men rapporten omtaler styrket økonomisk vækst som en strategisk forudsætning for udvikling. Vækstens kvalitet – eller indhold – skal imidlertid ændres, mente kommissionen.

Målet om en socialt retfærdig fordeling af goder og ulemper handler egentlig om, at alle mennesker på Jorden skal have et værdigt liv og få dækket de basale behov. Men det er en næsten uoverskuelig opgave, og der er mange velhavende mennesker, som skal opgive deres privilegier, hvis dette mål skal nås. Derfor bliver begrebet social bæredygtighed ofte omdefineret, så det kommer til at handle om, at de politiske strategier ikke må støde nogen af de magtfulde interessegrupper på manchetterne. Denne udvanding er et eksempel på en taktik, som ofte benyttes af magteliterne til at tage brodden af nye og potentielt farlige begreber.

Skal vi tale om bæredygtig udvikling, har vi derimod brug for en virkelig bæredygtig definition af begrebet. Vi må se på, hvad der faktisk skal til, for at verden kan udvikle sig, så både miljø og mennesker får opfyldt deres behov. Og her handler det ikke om særinteresser. Brundtland-kommissionens grundlæggende definition er bæredygtig. At økonomisk vækst skulle være en forudsætning for at opnå en bæredygtig udvikling, er derimod en uholdbar påstand.

Strategier

Økonomisk vækst har hidtil været tæt forbundet med stigende ressourceforbrug og miljøbelastning. Hvordan forestiller de, som tror på kapitalismen som et holdbart økonomisk system, sig, at vi skal nå frem til en bæredygtig udvikling inden for kapitalismens rammer? Her er det igen nødvendigt med afklaring af nogle begreber.

Afkobling er et begreb, som bruges om det at bryde sammenhængen mellem økonomisk vækst og de negative miljøkonsekvenser. Afkobling skal altså føre til økonomisk vækst uden negative konsekvenser for miljøet.

Miljøeffektivisering er et middel til at opnå afkobling. Miljøeffektivisering handler om at producere varer af samme kvalitet som før – men med lavere ressourceforbrug og miljøbelastning. Teknologi er vigtig her, fordi tekniske løsninger menes at være det bedste middel til at opnå miljøeffektivisering.

Substitution er at ændre et mere miljøbelastende forbrug til et mindre miljøbelastende forbrug. For eksempel kan man erstatte en ferierejse til udlandet med fly med en ferie i sit eget land, man kan købe kunst i stedet for at bruge pengene på et større hus eller en ny bil (og håbe på, at kunstneren eller galleriejeren ikke bruger fortjenesten til udlandsrejser med fly!) eller – og måske mest sikkert – man kan ændre sine spisevaner og spise mindre kød og flere lokalt producerede ting, som ikke skal transporteres over lange afstande.

Dematerialisering er et samlebegreb for miljøeffektivisering og substitution. Dematerialisering kan altså indebære, at man ved anvendelse af teknologi begrænser forbruget af energi og materialer – eller det kan være ændringer i forbrugets art med mindre miljøbelastning til følge.

Troen på afkobling er især central inden for den teori, der kaldes økologisk modernisering. Ifølge denne teori kan løsninger på miljøproblemerne findes indenfor rammerne af kapitalismen. Den nuværende kapitalisme begrænses imidlertid af naturens og miljøets evne til at "opsuge" virkningerne af den økonomiske vækst. Rovdrift på ressourcer og forurening af naturen vil til slut underminere ikke kun naturen og menneskernes sundhed og livskvalitet, men også mulighederne for fortsat økonomisk vækst. Kapitalismen må derfor, ifølge teorien om økologisk modernisering, gennemgå en omdannelsesproces, hvis den skal være bæredygtig på lang sigt. Ved siden af en stærk satsning på udvikling af miljøvenlig teknologi, mener tilhængerne af teorien, at lovene og afgiftssystemerne skal ændres, så de sikrer mere samarbejde på tværs af de forskellige sektorer og sørger for, at markedskræfterne bidrager til miljøeffektivisering. Hele samfundet og det økonomiske system behøver derimod ikke at blive ændret grundlæggende. De "økologiske modernister" mener, at kravene fra forbrugere, miljøgrupper, lovgivere osv. vil tvinge virksomheder og organisationer til at påtage sig ansvar for miljøet og udvikle tekniske løsninger.

Der er en klar sammenhæng mellem teorien om økologisk modernisering og nogle økonomers hypotese om en såkaldt miljømæssig Kuznets-kurve. Ifølge denne hypotese vil væksten i rige lande ikke medføre miljøødelæggelser, men tværtimod bidrage til at forbedre miljøkvaliteten, fordi overskuddet fra væksten kan bruges til at udvikle miljøvenlig teknologi. På denne måde, mener disse økonomer, kan den teknologiske udvikling i den rige del af verden opveje forureningen fra de øgede udslip, som følger af industrialiseringen i den fattige del af verden.

Dette er dog en teori, som ikke støttes af de undersøgelser, som er gjort af den faktiske økonomiske udvikling og miljøbelastning. Belgiske forskere har undersøgt forholdet mellem økonomisk vækst og CO₂ udslip i 100 lande i perioden 1960–1996. De finder en nær sammenhæng mellem økonomisk vækst og øgede udslip af CO₂ – både i fattige og rige lande. Hidtil har den teknologiske udvikling altså ikke ført til et fald i miljøforureningen i verden.

At der indtil nu ikke er sket dematerialisering i et tilstrækkeligt stort omfang til at holde trit med den økonomiske vækst, er dog ikke i sig selv noget bevis for, at der ikke i fremtiden kan ske en stærkere og mere vellykket dematerialisering. I det følgende beskriver jeg nogle strategier til dematerialisering og forklarer, hvordan den kan foregå på forskellige områder i samfundet. Endelig argumenterer jeg for, at der er grænser for dematerialiseringen.

Dematerialisering

Det såkaldte faktor-mål bruges ofte, når der tales om dematerialisering. Konkret kan for eksempel "faktor 4" miljøeffektivisering betyde, at man producerer samme vare med kun 1/4 af det tidligere ressourceforbrug og dermed kun 1/4 så stor miljøbelastning. Man kan tro, at det fører til et kraftigt fald i ressourceforbruget og miljøbelastningen, men det er vigtigt at skelne mellem, om der produceres samme mængde varer som før – hvilket vil føre til et fald – eller om vi taler om en reduktion for den enkelte producerede enhed – hvilket kan medføre en forøgelse af ressourceforbruget og dermed miljøbelastningen, hvis der produceres stadig flere varer.

Eksempler på miljøeffektivisering er sodavands- og øldåser, som er blevet meget lettere, sparepærer, der bruger meget mindre strøm, og elektronisk udstyr, hvor for eksempel mikrochips bliver mindre og mindre – og mindre … Hvis vi kan lave lignende forbedringer på samfundsplan, mener mange, at vi kan blæse og have mel i munden på én gang!

Der er imidlertid sider ved disse sager, som ofte ikke nævnes. Dåserne er blevet lettere – men vi drikker flere øl og sodavand. Pærerne bruger mindre strøm – men de indeholder stadig giftige stoffer som kviksølv. Mikrochips er blevet bittesmå, men der bruges store mængder materialer til at producere dem. Produktionen af varer stiger, forbruget af materialer stiger, indholdet i produkterne kan være miljøskadeligt, men vi fokuserer på enkeltstående egenskaber ved produkterne – og begejstres for det fantastiske spare-potentiale!

Ud over at effektivisere forbruget af ressourcer anbefales det at ændre forbrugsmønstrene og opprioritere det forbrug, som kræver mindst energi- og materialeforbrug – eksempelvis forbruget af serviceydelser, viden og kultur. Altså substitution. Hvis jeg går til ballet i stedet for at købe en ekstra bil, eller hvis jeg køber bøger i stedet for at tage med fly på ferie, reduceres miljøbelastningen af mit forbrug. At bruge en del af sin fritid på at være på internettet er også en ikke-miljøbelastende aktivitet.

Grænser?

Forestillingen om, at dematerialisering er nok til at sikre en miljømæssigt bæredygtig udvikling, er blevet kritiseret af fremtrædende økonomer. Der mangler strukturer (for eksempel lovgivning, regulering, beskatning og tilskudsordninger) i arbejdet med at ændre vækstens art, og både politikere og private virksomheder kæmper indædt mod indførelsen af sådanne strukturer.

Selv hvis det lykkedes for enkelte lande at skabe strukturer for større bæredygtighed, er det ikke sikkert, at en fortsat økonomisk vækst ville kunne gøres miljømæssigt bæredygtig. De seneste årtiers udflytning af industrier fra velhavende lande til tredjeverdenslande viser, at vi på globalt plan ikke er på vej fra industrisamfundet til servicesamfundet. Der produceres stadig på livet løs. Fremstillingsvirksomhederne ligger nu blot i den tredje verden, og varerne transporteres længere. Og i servicesektoren – som ellers ofte beskrives som en mindre miljøbelastende sektor – er der måske ikke så beskedent et ressourceforbrug alligevel?

Mange serviceydelser indebærer transport. Mad og drikkevarer, som serveres i restauranter, importeres ofte fra lande på den anden side af kloden. Videnskabeligt arbejde er forbundet med stadig flere internationale flyrejser, og nye teknologiske opdagelser fører ofte til udvikling af nye produkter med stort materielt forbrug til følge. Kokke bruger stadig mere avancerede – og større – køleskabe, en rengøringsassistent bruger rengøringsmidler (selvom rengøringen visse steder vel efterhånden er noget sparsom), og en udviklingskonsulent skifter computer, lige så ofte som han skifter sokker.

Mikrochippen, som sidder i konsulentens nye computer, betragtes som et enestående eksempel på dematerialisering. Dens økonomiske værdi og dens brugsværdi er høj, mens selve chippen er lille og fiks. Som før beskrevet er produktionen af mikrochippen imidlertid forbundet med en mængde omkostninger. Produktionen af en mikrochip, som vejer 2 gram, kræver mere end 1½ kg fossilt brændstof, 72 gram kemiske materialer, 32 liter vand og 700 gram nitrogen og andre gasser.

Byggesektoren er et andet interessant eksempel på, at mulighederne for at dematerialisere kan være begrænsede. Byggeri har både direkte og indirekte virkninger på miljøet. Forbruget af byggematerialer og byggegrunde i byggeprocessen, samt energi- og materialeforbruget til opvarmning, belysning, vedligehold osv. virker direkte ind på miljøet i løbet af de år, hvor bygningen er i brug. Transporten, som opstår, når brugerne af byggeriet skal transportere sig til og fra bygningerne, er en miljøbelastende indirekte virkning af byggeri.

Til en vis grad kan der ske dematerialisering, når man opfører boliger og andre bygninger. At bygge højere og tættere udgør en mere effektiv brug af landområder. Placeringen af nye bygninger på gamle industrigrunde er genbrug af byområder. Begge dele er meget mere miljøvenligt end at inddrage naturområder og landbrugsland til nybyggeri. Især lejligheder i etagebyggeri, men også rækkehuse kræver desuden mindre energi til opvarmning end parcelhuse. Tættere bebyggelse vil også forhindre, at forbruget af flere kvadratmeter gulvareal fører til spredning af bosætningen over større områder. Spredt bosætning medfører nemlig, at beboerne transporterer sig mere i dagliglivet, og transport er en af de mest miljøbelastende aktiviteter i de vestlige samfund i dag.

Nybyggeri – ud over det, som behøves for at erstatte bygninger, der rives ned eller brænder, fører dog til en udvidelse af bygningsmassen, som skal opvarmes, belyses og ventileres, og bidrager dermed til øget energiforbrug. Nybyggeri medfører også forbrug af byggematerialer og arealer til byggegrunde. Når der bygges nyt, sker det ofte på natur- og landbrugsarealer, hvilket fører til forøget transport, eftersom byerne på denne måde breder sig ud over i landskabet. Som nævnt ovenfor, kan fortætning bidrage til at reducere den daglige transport og forbruget af arealer til byggegrunde. Det er dog svært helt at undgå negative virkninger af fortætningen på byernes vegetation og økosystemer. Efterhånden, som der bygges mere og mere, vil også de ledige fortætningsarealer inden for dagens bygrænser blive opbrugt.

I Danmark og Norge er der sket en fordobling af antal kvadratmeter gulvareal i boliger per indbygger siden begyndelsen af 1970'erne. Det gennemsnitlige energiforbrug per bolig i Norge er derfor steget med 35 % fra 1960 til 1990, på trods af at nye boliger i den periode er blevet udstyret med bedre isolation. Der er også blevet betydeligt færre beboere per husstand, og energiforbruget per indbygger blev derfor næsten fordoblet i perioden. Dette er et lærerigt eksempel på, hvordan en teknologi, som fører til mindre miljøbelastning – nemlig energibesparende isolering – mere end opvejes af øget forbrug. Så længe antallet af boliger stiger, er det meget tvivlsomt, om forbedringer i miljøeffektiviteten er tilstrækkeligt til at gøre den økonomiske vækst i byggesektoren miljømæssigt bæredygtig.

Andre områder, hvor det er interessant at se på dematerialisering, er skovbrug og produktion af fødevarer. Også her er det muligt at arbejde mod faktor 4- og måske faktor 10-reduktioner, men som på boligområdet er det ikke muligt at nå disse reduktioner inden for en overskuelig årrække uden betydelige ændringer i individuelle og sociale værdier, samt lovgivning. Der kræves radikale ændringer inden for transportsektoren – i holdninger til miljø og mobilitet samt organiseringen af det daglige liv. Her kan målet om en mærkbar reduktion slet ikke nås uden en helt grundlæggende ændring i fly- og biltransporten.

Fordobling af rigdommen – hvor mange gange?

Som det ses, kan det være yderst vanskeligt at nå for eksempel en faktor 4-reduktion i alle samfundets sektorer. Ved en årlig vækstrate på 3,5 % vil produktionen fordobles inden for 20 år. Ressourceforbruget og den miljømæssige belastning må derfor reduceres til en fjerdedel per produceret enhed inden for denne tidshorisont, hvis man skal nå et mål om at halvere den miljømæssige belastning. Men hvad sker der derefter? Hvor længe vil det være muligt at kompensere for den stadige vækst i produktionen ved at øge miljøeffektiviteten?

De, som tror, at økonomisk vækst kan afkobles fra miljøbelastningen og ressourceforbruget, vil sikkert mene, at vi må blive dygtigere til at dematerialisere. Men hvis væksten fortsætter, vil der blive brug for dramatiske faktor-reduktioner. Selv med en såkaldt moderat vækst på for eksempel 2,1 % per år (cirka den vækst, de vesteuropæiske lande har oplevet i de seneste år) vil verdens totale produktion 8-dobles efter 100 år og 64-dobles efter 200 år. Hvis den miljømæssige belastning skal halveres, kræves der en dematerialiseringsfaktor på mere end 65.000 i midten af dette årtusinde!

Naturen

Verdens miljøproblemer har mange årsager. Væksten i produktionen og forbruget har betydning for forbruget af naturressourcer. Denne sammenhæng er klar – uden væksten ville vores miljø have haft markant anderledes betingelser. Og væksten har en tendens til at føre til økologisk ødelæggelse, selvom det ikke altid er resultatet. Vækstens betydning for ødelæggelsen af miljøet på et bestemt område og i en bestemt periode afhænger fx af de lokale naturforhold, teknologierne som benyttes, forbrugernes livsstil og miljølovgivningen. Ændringer i nogle af disse forhold kan medføre miljømæssige forbedringer, som opvejer vækstens øgede pres på naturen.

Én ting er imidlertid af særlig betydning for den stadigt stigende miljøbelastning: troen på at væksten kan fortsætte. Der er både i Danmark og i verden i øvrigt en usædvanlig stor tro på, at fremtidens teknologier kan løse miljøproblemer og skabe et overflødighedshorn af billig, miljøvenlig energi og materielle ressourcer. De eksempler, som understøtter denne tro, er imidlertid ret få, og analyserne af miljøkonsekvenser er ofte alt for snævre.

Når eksempelvis Nordisk Ministerråd ser på miljøeffektivisering i transport- og byggesektorerne, medtager de ikke virkningerne på økosystemerne og naturen. Økonomiske analyser af miljøproblemer tager typisk kun højde for en del af helheden. Analyser af biltrafikkens miljøproblemer fokuserer fx ofte kun på udledningen af udstødningsgasser, mens de ser bort fra indgrebene, som sker i naturen, når man bygger veje, begrænsningerne i mobiliteten for mennesker, som ikke kører bil osv. På samme måde ses politiske indgreb på ét område (eksempelvis beskatning af brændstof) ofte isoleret fra politiske indgreb på andre områder (fx bestemmelser om brug af arealer). Hvis man vil undgå at politikkerne modarbejder hinanden, er det nødvendigt at de koordineres. En solid analyse med henblik på at bekæmpe miljøproblemerne må tage hensyn til mange forskellige forhold – fysiske, psykologiske, socioøkonomiske, normative osv. Analysen må samtidig sætte ind på flere planer – både lokalt, regionalt, nationalt og globalt.

Nogle økonomer mener, at naturressourcer kan erstattes med menneskeskabte værdier. Disse økonomer mener fx, at det kan være bæredygtigt at erstatte et skovområde og de naturressourcer, der bruges til byggematerialer, med et antal nye luksusboliger. Økonomisk vækst, som fører til naturødelæggelse, kan dermed betragtes som bæredygtig, hvis mængden af de værdier, som skabes af mennesker, er større end mængden af tabte naturværdier. Resultatet udregnes ved at omskabe naturens diversitet og rigdom til pengeværdier og sammenligne dette med den skønnede værdi af det, man har sat i stedet.

Om naturressourcer kan og skal erstattes af menneskeskabte værdier afhænger imidlertid af, hvordan man vurderer værdien af henholdsvis det menneskeskabte og naturen. Hvis en naturressource eller et stykke natur antages kun at være det samme værd som en lille smule menneskeskabt værdi, vil det selvfølgelig kunne betale sig (pengeøkonomisk) at omskabe mere natur til varer, end hvis naturen antages at være ‘dyr’.

Ifølge de mest udbredte metoder for samfundsøkonomiske opgørelser formindskes den økonomiske værdi af de negative økologiske virkninger dramatisk gennem diskontering. Hvis man antager, at prisen for oprydning og erstatning af vores miljøødelæggelser er konstant, mens vi bliver rigere og rigere, vil prisen for at udbedre skaderne efter os i fremtiden blive mere og mere ubetydelig. En amerikansk økonom har på denne måde regnet ud, at en 3 ºC stigning i den globale gennemsnitstemperatur kun vil resultere i et tab på 1,33 % i verdens samlede produktion. Den danske statistiker Bjørn Lomborg bruger samme metode, når han siger, at vi ikke skal bekymre os om drivhusgasserne.

Men da den økonomiske vækst er uholdbar miljømæssigt, kan vi måske forvente, at den ikke fortsætter? Og hvad ved vi om den fremtidige pris for oprydning og erstatning? Hvis væksten ikke fortsætter, eller hvis prisen for at udbedre skaderne stiger, vil menneskeskabte værdier ikke kunne erstatte naturværdier.

Gennem de beskrevne eksempler har jeg forsøgt at vise begrænsningerne i dematerialiseringen, når forbruget til stadighed vokser. Miljøeffektivisering, genbrug og ændring af forbruget til mindre miljømæssigt skadelige typer kan reducere eller udskyde negative miljømæssige konsekvenser, men det kan ikke helt fjerne dem. Byggesektoren og transportsektoren er eksempler på områder, hvor det er svært at miljøeffektivisere, men ser man på andre sektorer i samfundet på en mere helhedsorienteret måde, vil man finde lignende problemer. Det er svært at forestille sig, hvordan fortsat vækst i produktion og forbrug kan ske i de kommende århundreder, når vi ved, at Jordens bæreevne allerede er overskredet, og at vi straks må gå i gang med at nedbringe miljøbelastningen drastisk.

Det er uholdbart at tro, at den økonomiske vækst kan fortsætte uden at skabe stadigt voksende miljøproblemer. Hvorfor er troen på afkobling mellem økonomisk vækst og miljøødelæggelser alligevel så udbredt? Måske kan vi komme på sporet af en forklaring, hvis vi undersøger hvilke interesser, som kunne blive truet, hvis folks adfærd ikke var stærkt påvirket af troen på afkobling. Lad os derfor vende opmærksomheden mod det, som kan have nødvendiggjort denne tro.

Kapitalismen

Kapitalister er dem, der ejer virksomheder, og som tjener penge på at sælge varer og tjenester produceret af arbejdere (både kropsarbejdere og vidensarbejdere), der er ansat i disse virksomheder. Forskellen mellem de udgifter, som kapitalisterne har til at producere varerne eller tjenesterne (bl.a. råvarer, energi, brug af maskiner og lokaler, løn til arbejderne, og skat og moms) og de salgsindtægter, varerne giver, er profitten. Denne kan bruges til at investere i ny produktion, oprettelse af nye virksomheder, køb af fast ejendom osv.

Den kapitalistiske økonomi er baseret på markeder, hvor der udveksles arbejdskraft, varer, serviceydelser osv. Kommunikationen på markederne foregår via penge, udbud og efterspørgsel – og deltagerne er rivaler. Alle ønsker at bruge færrest mulig penge og få så meget som muligt for pengene. Virksomheder opkøber konkurrenter for at få mindre konkurrence, de presser de ansatte til at yde mere for de samme – eller færre – penge, eller de skærer ned på miljøstandarderne for at opnå større overskud. Fordi kapitalisterne hver for sig stræber efter at blive rigere, er der en kraftig tendens til, at den kapitalistiske økonomi hele tiden vil vokse.

Marxister har peget på det øgede forbrug af naturressourcer som en uundgåelig konsekvens af den kapitalistiske økonomi. Ifølge Karl Marx er udvidelse hele kapitalismens essens. I et kapitalistisk system er der et umætteligt behov for rigdom, som kun kan dækkes gennem konstant vækst. Hvis kapitalisten har en startkapital på 10 millioner kroner og for dette beløb producerer varer, som sælges med en profit på 2 millioner, har kapitalisten en ny startkapital på 12 millioner kroner, som vil blive brugt til at søge at skaffe ny profit gennem produktion og salg af nye varer. At kapitalen forinden er vokset fra 10 til 12 millioner er nu historie – det som tæller for kapitalisten i den nye situation, er at opnå ny profit – fx ved at forøge kapitalen til 15 millioner.

På samfundsplan fører summen af de enkelte kapitalisters profitter til vækst i den samlede kapitalistiske økonomi. Hvis de enkelte kapitalisters profitter ikke skulle resultere i vækst i den samlede økonomi, skulle den forøgede profit, som nogle kapitalister opnår, opvejes af en mindst lige stor reduktion i de resterende kapitalisters profit. Men alle kapitalister vil som regel forsøge selv at skabe så megen profit som muligt. En virksomhed, som er tilfreds med det nuværende profitniveau og ikke søger at forøge dette, vil opleve tilbagegang, fordi konkurrenterne øger deres produktivitet og sænker deres priser. Den enkelte administrerende direktør, som opnår lavere profit end konkurrenterne, løber ligeledes stor risiko for at blive fyret og erstattet med én, der kan tilfredsstille aktionærernes krav om størst mulige positive tal på bundlinjen. Både ejere og chefer står derfor over for et pres, der gør det nødvendigt at opnå så stor profit som muligt.

Profitmotivet og konkurrencen i en kapitalistisk økonomi bestemmer, at der er en stærk tendens til, at pengerigdommen vokser, men ikke hvordan denne vækst kommer til udtryk i en konkret situation. Vækstdynamikken i en kapitalistisk økonomi eksisterer, uanset om der faktisk er et stigende bruttonationalprodukt. Vækstraten i et land afhænger af for eksempel verdenshandlens tilstand, konkurrenceevnen hos landets virksomheder og den nationale økonomiske politik. Væksten i bruttonationalproduktet varierer derfor og kan endda være negativ i en periode. Men alligevel er der en mekanisme, som tilskynder den kapitalistiske økonomi til at vokse, og selvom væksten kan undertrykkes i en periode eller inden for et bestemt geografisk område, er det svært at forestille sig, at den undertrykkes på længere sigt og for hele den kapitalistiske økonomi.

Kapitalismen har overlevet perioder, hvor der var lille eller ingen økonomisk vækst. Det medfører dog som regel stor social ustabilitet, fallitter, arbejdsløshed, fattigdom – og nogle gange krig.

Grøn kapitalisme?

De økonomer, hvis holdninger kan siges at være "mainstream" i dag, er uenige med Marx på en række områder, men de er enige i, at et kapitalistisk system kræver økonomisk vækst for at bevare stabiliteten. Enkelte økonomer afviser dog, at en kapitalistisk økonomi må vokse. De mener, at kapitalisme kan udvikle sig til en tilstand af balance. Markeder er fint i stand til at sikre effektiv fordeling af ressourcer, siger disse økonomer, men markederne er ikke i stand til at bestemme mængden eller fordelingen af rigdom mellem grupper og individer. Mængden og fordelingen bør derfor bestemmes gennem politisk regulering. Disse økonomer insisterer på ikke at være fortalere for et socialistisk samfund. De forestiller sig, at de nødvendige reguleringer kan gennemføres i en kapitalistisk økonomi.

Hvis kapitalismen virkelig skulle komme frem til en nulvækstsituation, ville det imidlertid være efter et kraftfuldt pres fra offentlige myndigheder. Det ville være nødvendigt for at forhindre alle individerne i en national økonomi i at forsøge at skabe så høj profit, at summen af profitter ville resultere i vækst i den samlede økonomi i landet, og myndighederne måtte forhindre udenlandske investeringer i at skabe uforudset vækst i økonomien. Det sidste ville kræve en høj grad af protektionisme. Det kan diskuteres, om en sådan økonomi ville være en kapitalistisk økonomi. Især hvis myndighederne også skulle bruge tilskud, skatter og lovgivning for at skabe en mere retfærdig fordeling end i dag – hvilket ville være nødvendigt for at forhindre ikke-væksten i at skabe massearbejdsløshed, fattigdom og betydelig social marginalisering. Sådanne politikker ville være i strid med såvel den enkelte kapitalists ønsker som målene for kapitalisternes interesseorganisationer.

Moralsk vækkelse?

Nogle mener, at en overgang til en økologisk ansvarlig markedsøkonomi vil ske som et resultat af en bred moralsk vækkelse for kapitalister. Det virker imidlertid usandsynligt, at sådan en overgang vil komme, ikke mindst i lyset af den livssituation, kapitalisterne lever i. Den øko-socialistiske teoretiker Joel Kovel hævder, at jo mere kapitalistiske virksomheder ekspanderer, des mere "stormandsgal" bliver den kapitalistiske tankegang, og des fjernere bliver kapitalisterne fra naturens begrænsninger og livsbetingelserne for de mindre privilegerede. Desuden bor eliterne oftest i områder, hvor de ikke ser de mest direkte udslag af den kapitalistiske produktions destabiliserende virkninger. Det får dem til at forestille sig, at de altid kan beskytte sig mod naturens ubalancer, og det skaber en følelse af personlig usårlighed, som afskærmer kapitalisterne fra konsekvenserne af deres handlinger – undtagen når disse virker ind på profitten. Den stadig voksende størrelse på de kapitalistiske virksomheder fjerner også fornemmelsen af naturen som en ting, man skal passe på. Kapitalismens nådesløse konkurrence sørger desuden, ifølge Kovel, for, at kun de tilstrækkeligt selvcentrerede og skrupelløse opnår de positioner, som medfører magt til at bestemme over store mængder kapital.

Selv hvis en "moralsk opvågnen" skulle ske, ville dette ikke sikre en miljømæssig sund og socialt ansvarlig kapitalisme, medmindre alle kapitalister begyndte at gøre forretninger på den nye dydige måde. Hvis et mindretal af kapitalisterne beholder deres gamle værdier og idealer, vil denne gruppe – i fraværet af de stærke reguleringer, som blev beskrevet tidligere, og som minder mere om socialisme end om kapitalisme – hurtigt udkonkurrere deres gamle konkurrenter.

Hvad så?

Hvad betyder alt dette for os, for kapitalismen og for samfundsudviklingen i fremtiden? Økonomisk vækst er ikke den eneste drivkraft i forhold til miljøproblemerne. Og kapitalismen er ikke den eneste kraft, der kan føre til økonomisk vækst. Der er mange årsager til miljøproblemer og økonomisk vækst, og nogle af dem modarbejdes af andre tendenser. Derfor har kapitalismen også oplevet perioder og områder, hvor miljøpåvirkningen er blevet reduceret.

Efterspørgslen i samfundet er lige så vigtig som udbuddet. Vores værdier og ønsker er forbundet med den tilskyndelse til øget forbrug, som vi oplever i det kapitalistiske samfund. Opmærksomheden er i dag rettet mod vores individuelle livsstil. Det er ikke forkert eller uvigtigt at diskutere livsstil i forhold til det miljømæssige perspektiv. For at opnå støtte til en politik, der lægger vægt på miljømæssig bæredygtighed og retfærdig fordeling, er det helt nødvendigt, at vores værdier og ønsker ændres markant. Vi må erstatte den meget udbredte "forbrugerisme" med idéer, som viser, at vi respekterer menneskers og naturens egenværdi.

Men der er gode grunde til at sætte de strukturelle betingelser i samfundet på dagsordenen igen. En sådan betingelse er for eksempel forbrugspresset, som skabes af massemedier og reklame under kapitalismen. En anden strukturel betingelse er, at vi sammenligner os med mere velhavende medborgere, når vi skal vurdere vores egen lykke. I et samfund med stor ulighed er de riges rigdom en vigtig årsag til andres ønske om øget forbrug.

Antagelsen om, at den økonomiske vækst (og dematerialiseringen) kan være uendelig, er fejlslagen. Naturkræfterne kan ikke kontrolleres af mennesker. Analyser, som kun beskæftiger sig med dele af årsagerne til den økologiske krise, bidrager til, at man ikke ser begrænsningerne i dematerialiseringen. Nogle – såkaldt økologiske – økonomers antagelse, om at kapitalismen kan være stabiliserende, ser bort fra den nådeløse konkurrence, som gør det nødvendigt for den enkelte kapitalist ikke blot at opnå en "rimelig" profit, men at stræbe efter den højest mulige profit. Denne konkurrence skaber en stærk mekanisme, som driver den kapitalistiske økonomi mod grænseløs vækst. Eftersom et kapitalistisk system ikke kan udholde lange perioder uden vækst, kan kapitalismen næppe undgå at inddrage stadig større dele af naturen i vareproduktionen. I sidste ende er en udskiftning af dagens vækstkrævende system derfor nødvendig. I stedet har vi brug for et system, som tager økologiske hensyn og hensyn til retfærdig fordeling af verdens goder.

Heldigvis fører kapitalismens selvdestruktive mekanismer ikke uundgåeligt til en verdensomspændende økologisk katastrofe. Kapitalisme er en social konstruktion, ikke en naturnødvendighed. Kapitalismen blev skabt af mennesker og kan også afskaffes af mennesker. Strukturer udgør rammerne for menneskenes daglige handlinger, men kan også ændres gennem menneskers handlinger – især hvis de slutter sig sammen og udgør en kollektiv forandringskraft. Forhåbentligt vil en sådan ændring ske, før kapitalismens vækstdynamik gør uoprettelig skade på det menneskelige liv på Jorden.

Det er ikke muligt at sige nøjagtigt, hvornår økosystemerne er så ødelagte, at det økonomiske system bryder sammen. Modsætningerne i kapitalismen betyder heller ikke, som Marx forudsagde, at dens sammenbrud automatisk vil føre til socialisme. Et sammenbrud af kapitalismen kan også medføre religiøs fundamentalisme, et udemokratisk ekspertvælde eller et "økofascistisk" herredømme, som ignorerer verdens fattige.

Risikoen for "økofascisme" illustreres af indflydelsesrige biologer, som argumenterer for, at mennesker, som kan sikre den vestlige civilisations overlevelse, skal have førsteret til verdens begrænsede ressourcer. Den logiske følge af dette er, at vi ikke behøver at bekymre os så meget om, at fattige mennesker i andre verdensdele lider og dør. En retfærdig fordeling mellem nulevende mennesker er imidlertid for mig et lige så vigtigt moralsk påbud som at efterlade ressourcer nok til kommende generationer. I 2005 tilhørte 80 % af verdens samlede bruttonationalprodukt en milliard mennesker i den rige verden, mens de resterende 5 milliarder af Jordens befolkning måtte dele de sidste 20 %. Mange mener, at økonomisk vækst i såvel rige som fattige lande er nødvendig for at bekæmpe fattigdom. Men global økonomisk vækst har vist sig at være et ekstremt ineffektivt middel til fattigdomsbekæmpelse. I årene 1990–2001 bidrog kun 0,6 dollars af hver 100 dollars øgning i indkomsten i verden til at indfri FNs tusindårsmål om at nedbringe fattigdommen for dem, som tjener under en dollar om dagen. I udviklingslandene har økonomisk vækst vist sig at være ineffektiv i forhold til at forøge den materielle levestandard for den fattigste del af befolkningen. I stedet for at "bage en større kage" har vi brug for at fordele den eksisterende kage anderledes og bevæge os mod et økonomisk system, hvor politikken designes specielt for at opnå sociale og miljømæssige mål.

Der er brug for en radikal omfordeling af forbruget, hvor øget levestandard for verdens fattige (også de fattige i de rige lande) må modsvares af nedsat forbrug hos de velhavende. Det er klart, at en sådan omfordeling er stærkt kontroversiel og vil blive modarbejdet. Den nuværende ekstremt ulige fordeling af rigdom bærer imidlertid i sig selv et potentiale for uro og voldelig konflikt. Det høje og stigende forbrug i OECD-landene er slet ikke frigørende og demokratiserende, som nogle forskere har hævdet, men gør tvært imod verden til et farligere sted at leve. Dette viser behovet for at bekæmpe forbrugsideologierne og livsstilene i de rige lande – såvel som i de fattige lande, som bruger de rige som modeller for deres egen udvikling. Der er også brug for at skabe alliancer mellem forskellige grupper af miljøforkæmpere som for eksempel "naturfredere", "miljøretfærdighedsforkæmpere" og "økologer".

Kan man ved overgang til socialisme undgå de miljøødelæggelser, som sker under kapitalismen? Måske – men socialisme vil ikke nødvendigvis betyde miljømæssig bæredygtighed. Se blot statssocialismen i fx det tidligere Sovjetunionen og Kina. Planøkonomi kan være lige så ødelæggende for miljøet som den mest skrupelløse kapitalisme. I ikke-kapitalistiske lande vil der ikke være nogen tilskyndelse til at skabe stadig nye behov for at sikre vedvarende forbrugsvækst og kapitalakkumulation, men man kan alligevel ønske økonomisk vækst for at producere varer og tjenester, som befolkningen mener, der er behov for. Et stigende forbrug vil dog stadigvæk forøge presset mod naturen, også selvom der sker en drastisk udjævning i indbyggernes forbrugsmuligheder. Et stigende forbrug i lande, der allerede er rige, vil desuden være meget usolidarisk i forhold til de fattige lande, idet en sådan forbrugsvækst medfører, at der bliver et mindre råderum tilbage for forøgelse af forbruget i de fattige lande, når den samlede globale miljøbelastning skal holdes under et givet, økologisk forsvarligt niveau. En "retfærdig fordelt forbrugerisme" vil derfor være en meget dårlig opskrift for socialisme i de rige lande.

Produktion af varer og tjenester, som befolkningen mener, der er behov for, sker også i kapitalistiske lande, men her foregår der tillige en kamp om at akkumulere kapital. I kapitalistiske lande er det derfor svært, eller ligefrem umuligt, for myndighederne at sige: "Nu er vi rige nok". I et socialistisk samfund vil en sådan beslutning være mulig, om end den sikkert stadig ville være genstand for diskussion og kamp. I kapitalistiske samfund er det endvidere svært at skabe de nødvendige institutionelle betingelser for at ændre vækstens art i en mere miljøvenlig retning. Individerne og virksomhederne i et kapitalistisk samfund modsætter sig ofte de grænser for den økonomiske frihed, som er nødvendige for at opnå høj miljøeffektivitet, for eksempel forbud mod eller høj beskatning af bestemte materialer og produkter.

Afslutning

Som det er fremgået mener jeg ikke, at afkobling er mulig i tilstrækkelig grad til at skabe miljømæssig bæredygtighed. Jeg afviser dog ikke, at det inden for dagens samfund er vigtigt at forsøge at gøre produktionen og forbruget mere bæredygtigt. Det kan formindske nulevende generationers negative påvirkninger af naturen og redde liv. Det kan også forbedre sundheden og beskytte landskaber og naturværdier. Min egen forskning, som undersøger muligheden for at skabe bæredygtig arealanvendelse og transportsystemer i byer, er motiveret af netop denne tilgang.

Mere effektiv ressourceudnyttelse i form af miljøeffektivisering er vigtigt, også fordi det kan give et pusterum til at iværksætte mere grundlæggende ændringer. Men det kan ikke være den eneste løsning. Eksemplerne viser, hvor uholdbart det er at tro, at den økonomiske vækst kan fortsætte uden at støde mod økologiske grænser. Den økonomiske vækst må stoppes før eller siden. I verdens rige lande bør det ske så hurtigt som muligt. Vi vil selvfølgelig have vækst i viden, færdigheder, medmenneskelig omsorg og solidaritet. Men vi bliver ikke lykkeligere af vækst i antallet af parcelhuse, motorveje eller dimser på supermarkedernes hylder. Det materielle forbrug i Danmark er ikke for lavt. Vi er allerede godt mætte!

Anbefalet videre læsning

• Herman E. Daly (1993): Sustainable Growth: An Impossibility Theorem
• Artikel i Daly og Townsend (red.): Valuing the Earth. Economics, Ecology, Ethics. MIT Press
• Karl Georg Høyer og Petter Næss (2001): "The Ecological Traces of Growth". Artikel i Journal of Environmental Policy and Planning, Vol. 3
• Joel Kovel (2002): The Enemy of Nature: The end of capitalism or the end of the world? Zed Books
• http://en.wikipedia.org/wiki/Eco-socialism

 

Det foreligger en fundamental motsetning mellom måten en kapitalistisk økonomi fungerer på, og det å bevare miljøet. En kapitalisme uten vekst, er en kapitalisme i økonomisk krise med dyrtid som går hardt ut over vanlige innbyggere.

En kapitalisme i fortsatt vekst betyr en stadig økende forbruks- og produksjonskarusell som vil eskalere raseringen av miljøet, noe som i neste omgang også vil gå utover vanlige innbyggere på denne planeten.

Under kapitalismen må vi altså velge mellom økt fattigdom og miljøødeleggelser.

Ronny Kjelsberg er fylkestingsrepresentant for Rødt i Sør-Trøndelag

 

---

 

En del mennesker vil protestere på at miljøvern er en sak som berører høyre-venstreaksen i politikken. Alle har jo interesser av å bevare miljøet. Litt av formålet med denne artikkelen er derfor å påpeke de tette kontaktpunktene som finnes mellom økonomien og miljøutfordringene våre. Utfordringen med partiet Venstre, er for eksempel at de vinner velgere og makt ved å snakke varmt om miljø og solidaritet, og deretter bruker denne makta til å føre en økonomisk politikk som fører til økte ulikheter og økte miljøproblemer, uansett hvor gode intensjoner venstrevelgere (og medlemmer) måtte ha.

Kapitalismen

Vi lever innenfor et økonomisk system, kapitalisme, som er basert på og krever vekst. En kapitalist investerer sine midler i et selskap for å få ut en profitt. Denne bør selvsagt også være større enn han kan få via andre investeringsmetoder (for eksempel å sette pengene i banken), så vi snakker her fort om en profitt på 10–20 %.

Når kapitalisten så har fått sin profitt ut, må denne reinvesteres i enten samme eller et annet selskap. Nå er det altså mer som er investert enn det var i året før, og dette vil fortsette å øke år for år (så lenge vi ikke får krakk og økonomiske kriser, men det er jo ikke noe vi egentlig ønsker). Disse selskapene produserer mange av de varene og tjenestene vi bruker i samfunnet vårt. Når vi stadig får investert mer og mer kapital i denne produksjonen, som deretter skal komme ut med stadig ny profitt, er det åpenbart at den totale produksjonen av varer og tjenester må øke. Denne tendensen blir for øvrig ytterligere forsterket av at den teknologiske utviklingen gjør at man kan produsere stadig mer med stadig mindre arbeidskraft. Det er dette som har skapt det "forbrukersamfunnet" vi nå lever i.

De største miljøproblemene vi nå står overfor, består av et overforbruk av ikke-fornybare ressurser kombinert med utslipp av skadelige stoffer som fører til en generell overbelastning av naturen. Årsaken til disse problemene er nettopp en produksjon som ikke er bærekraftig, og når denne produksjonen øker, øker også problemene.

Det foreligger altså en grunnleggende motsetning mellom prinsippene i den kapitalistiske økonomien, og det å bevare miljøet. Dersom kapitalismen ikke har vekst, får vi økonomisk krise med alle de konsekvensene det får for vanlige folk. Dersom kapitalismens vekstkarusell fortsetter med stadig akselererende forbruk og produksjon, vil også miljøet raseres i et stadig økende tempo, noe som selvsagt også vil gå kraftig ut over vanlige mennesker på denne planeten, og (som vanlig) verst utover de fattigste, og dette bringer oss fram til det som egentlig er denne artikkelens hovedbudskap: Under kapitalismen må vi velge mellom økt fattigdom og miljøødeleggelser.

Motargumenter

Tilhengere av dagens økonomiske system aksepterer selvsagt ikke denne motsetningen. For å unngå å snakke om disse åpenbare problemene retter de fokus mot andre ting. Dette innebærer blant annet en pulverisering av ansvaret. Den enkelte forbruker må selv ta ansvar for å tilpasse forbruket sitt til en bærekraftig utvikling (gjennom å handle miljøvennlige produkter og ikke drive med unødvendig overforbruk). Man tar da ikke innover seg de samfunnsøkonomiske konsekvensene, dersom alle faktisk skulle finne på å følge rådet med å begrense forbruket – det hadde blitt overproduksjonskrise og krakk. Man tar heller ikke innover seg det umulige i å inneha perfekt (eller tilstrekkelig) kunnskap om det miljømessige ved produksjonen av forskjellige produkter fra gruve til bilkarosseri til å virkeliggjøre et "miljøforbruk".

Man pulveriserer også ansvaret gjennom å bryte alt ned til små enkeltproblemer som man ikke trenger å se i sammenheng. Når man ikke ser globale problemer i en helhetlig sammenheng, går det selvsagt galt. Et miljøtiltak Venstre har gått inn for, er satsing på biodrivstoff. [1] Verdens matvareprogram advarer allerede mot hvordan dette er i ferd med å skape sultkatastrofe ved at eierne av matjord i fattige land tjener mer på å dyrke og selge biodrivstoff til rike miljøbevisste i Vesten, enn på å produsere mat til egen befolkning. [2] Hadde man hatt en kontrollert og regulert økonomi, kunne man hatt produksjon av biodrivstoff bare der hvor man ikke kunne dyrket mat. I en liberalistisk kapitalistisk økonomi er det umulig. Kombinasjonen biodrivstoff og frihandel er livsfarlig, og har allerede begynt å drepe.

Et annet moment som lider under mangelen på å se miljø og økonomi i sammenheng, er arbeidet med internasjonale reguleringer. Man jobber for å få gjennomført Kyoto-avtalen innenfor et system som skaper kapitalkonsentrasjon og enorm makt nettopp hos mennesker som har alt å tjene på å jobbe mot slike reguleringer. Dette er den klassiske fella høyresida går i, når de setter opp vanntette skott mellom "økonomi" på den ene sida og "politikk" på den andre. Man nekter å innse at økonomisk makt gir politisk makt. Med et slikt utgangspunkt blir det selvsagt vanskelig å forstå at USA ikke har underskrevet et moderat (og utilstrekkelig) dokument som Kyoto-avtalen, og forklaringene blir fort reduserte til "Bush er dum" eller lignende.

Et siste triks for å løse høyresidas logiske miljøfloke er teknologioptimismen. I Jens Stoltenbergs omdiskuterte artikkel i første nummer av "nye" Samtiden, skriver han blant annet:

"Da jeg var statssekretær i Miljøverndepartementet tidlig på 1990-tallet var ødeleggelsen av ozonlaget et av de mest alvorlige miljøproblemene. Vi fryktet gassen fra spraybokser og kjøleskap som brøt ned det beskyttende laget i atmosfæren. Vi fikk en utbredt kriseforståelse i de industrialiserte land. Samtidig fant industrien erstatningsstoffer for de mest ozonnedbrytende stoffer. Industrien forsto at den ville bli regulert om den ikke selv påtok seg rollen som pådriver i teknologiutviklingen." [3]

Dette eksempelet bruker Stoltenberg til å begrunne sin framtidsoptimisme, og det brukes også aktivt for å skissere en løsning på miljøproblemene uten å måtte ta den tunge debatten om det økonomiske systemet verden lever under.

Nå kan man selvsagt diskutere hvorvidt problemet rundt ozonlaget faktisk er løst, men det skal jeg la ligge. Poenget her er hvorvidt man egentlig kan sammenligne problemer som skyldes noen bestemte gasser i bruk innenfor et begrenset område med problemer som rokker ved selve fundamentet til den globale økonomien. Det kan man selvsagt ikke, og det er her Stoltenbergs optimisme faller til jorden for min del.

Forbruk og miljø

Den største enkeltutfordringen i den myriaden av miljøproblemer som kommer fra den vanvittige produksjons- og forbrukskarusellen vi lever under, er energiproblematikken. Fossilt brennstoff er grunnlaget for hele vår økonomi, og også for drivhuseffekten. Energiproblematikken er et svært tydelig symptom på et større problem, og dersom man ikke plutselig skulle få til kald fusjon, lar den seg ikke lett løse i overskuelig framtid. Denne problematikken må likevel ikke bli så dominerende at den overskygger det faktum at vi i dag produserer og forbruker i et tempo som tærer på mange ikke-fornybare ressurser, og som med fortsatt vekst vil kreve stadig flere jordkloder for å flytte u-landene opp på vårt velferdsnivå. Det triste faktum er at det i dag nesten ikke finnes produksjon som er bærekraftig, og at jo mer vekst vi har jo mindre bærekraftig blir økonomien.

Min påstand blir derfor stående: Innenfor et kapitalistisk økonomisk system, er vi tvunget til å velge mellom å redde miljøet og å løse fattigdomsproblematikken. Kapitalismens "trickle-down"-løsninger (Når det regner på presten osv …) på fattigdomsproblemene (Med Erna Solberg-stemme: "Det har ikke noe å si om forskjellene øker, så lenge de fattigste også blir rikere") krever en vekst som vil rasere miljøet på kloden. Motsatt: En kapitalistisk økonomi som begrenser ressursutnyttingen vil være en økonomi i krise, vanlige folk og særlig de svakeste i verdenssamfunnet vil som alltid rammes hardest. Å sitte passiv og vente på en genial teknisk nyvinning som skal sprette ut av det private næringslivet som troll i eske og løse alle problemer, fremstår som vanvittig naivt.

Dette siste argumentet virker også særlig hult når den teknologien som faktisk muliggjør en mer miljøvennlig distribusjon av varer, blir aktivt motarbeidet av næringslivet. Fri fildeling av musikk, film, programvare og etter hvert all informasjon, er en distribusjon som er ikke-fysisk, og dermed ikke tærer på naturressursene slik som produksjon og distribusjon av cd-plater, aviser, bøker osv. gjør. (Her skal det tidligere utskjelte Venstre få et bittelite pluss i margen, siden de i motsetning til andre høyrepartier faktisk støtter fri fildeling.) [4]

"Trickle down"-argumentet

Det eneste moralske argumentet bak kapitalismen er at den skaper en vekst som er så stor at alle på sikt får det bedre (gjennom "trickle down"-argumentet nevnt over). Hva skal man så si om veksten dersom det viser seg at den ikke øker livskvaliteten til folk?

Forskning på livskvalitet har vist at det er en klar korrelasjon mellom de materielle forholdene folk lever under (hvor god råd de har), og livskvaliteten de selv oppgir å oppleve. Denne sammenhengen opphører derimot når velstanden når et visst nivå, og en økning i den absolutte velstanden bidrar deretter ikke til økt livskvalitet. I Norge har vi nådd dette nivået for lenge siden, og vi er nå kommet inn i en tid hvor vi opplever det såkalte "Velstandsparadokset" – jo mer materiell velstand vi har, jo mindre fornøyd er vi med vår materielle situasjon. (Se figur.)

Velstandsparadokset: Den ene grafen viser prosentandelen av befolkningen som er tilfreds med sin materielle situasjon. Den andre viser andelen som eier minst 5 av 6 forbruksprodukter. Vi ser at folk blir mindre fornøyde samtidig som den absolutte velstanden øker. Faksimile fra Høgskoleavisa 18/2005 [5]

Samtidig som økt absolutt velstand over et nivå ikke gir bedre liv for innbyggerne i et samfunn, er det tydelige tegn på at den relative velstanden og fordelingen i et samfunn er svært viktig. Det er etter hvert flere større forskningsprosjekter som har vist at de sosiale ulikhetene i et land gir en svært god indikasjon på helse og velvære hos befolkningen. [6]

Når økt velstand over et nivå ikke gir bedre liv for innbyggerne i et samfunn, mens økonomiske forskjeller i seg sjøl skaper et dårligere liv, settes flere ting i et nytt lys. "Trickle down"-økonomien har ikke lenger noen fordeler i et slikt bilde selv om man godtar høyresidas premiss om at den totale veksten blir større.

Samtidig minker dette det som ser ut som en motsetning mellom å redde miljøet på den ene siden, og å skape bedre livskvalitet for mennesker på den andre.

Løsningen

Det er mulig å skape et godt liv for mennesker nå, samtidig som vi bremser forbruket. Forutsetningene er en bedre fordeling globalt – ressursene må settes inn der hvor økt absolutt velstand gir økt livskvalitet, og en bedre fordeling lokalt, siden samfunn med skjev fordeling får svekket livskvaliteten. Dette er mulig – men neppe innenfor kapitalismen. Historia, blant anna fra de tidligere østblokklandene, har på den andre sida vist at en regulert økonomi selvsagt ikke gir noen garanti for at miljøet blir prioritert. En regulert økonomi er i så måte nødvendig – men ikke tilstrekkelig.

Den eneste måten å løse både miljø- og fattigdomsproblematikken på samtidig, er å erstatte dagens forbrukskarusell med et økonomisk system som:

• 1) har som første prioritet at alle får dekt sine basalbehov
• 2) fjerner klasseskiller som skaper både overforbruk og samfunn med dårlig livskvalitet
• 3) setter en langsiktig bevaring av grunnlaget for vår menneskelige eksistens foran kortsiktig økonomisk vekst
• 4) tar i bruk og sier velkommen til ny teknologi som muliggjør en mer miljøvennlig produksjon og distribusjon.

Denne økonomimodellen kaller jeg sosialisme. Og på bakgrunn av det jeg har skrevet i denne artikkelen, mener jeg at det på sikt bare er en eller annen form for sosialisme som kan redde denne planeten. Det er et stort problem dersom partier på høyresida, som støtter opp om et system som går imot alle disse punktene, skal kunne gå ut og profilere seg sjøl som "miljøpartier". Et ekstra stort problem blir det dersom disse partiene som en konsekvens av dette oppnår økt makt, får gjennomført en enda mer ekstrem versjon av den økonomiske politikken sin, og dermed får satt en effektiv stopper for alle forsøk på å gjøre noen med både fattigdommen og miljøproblematikken.

Noter

• 1. Venstre: Savner konkrete tiltak for biodrivstoff
• 2. WFP: – Ikke overskudd av mat lenge
• 3. Tro på framtiden – et innlegg mot framtidspessimismen, Samtiden 3/2006
• 4. For mer om fildeling og den lange debatten omkring det, se f.eks. «Strategier for digital sosialisme» av undertegnede
• 5. Høgskoleavisa 18/2005
• 6. Arne Holte hadde en kronikk i Dagbladet 19.10.2001, «Økte forskjeller – dårligere helse». Her henviser han til Richard G. Wilkinson (Unhealthy societies, London: Routledge, 1996), Kaplan og medarbeidere 1996 og Kennedy og medarbeidere 1998. Holte skriver bl.a.: «Wilkinson undersøkte da, i 12 vesteuropeiske land, sammenhengen mellom økning i inntektsgapet mellom fattig og rik og økning i forventet levealder. Han fant at der inntektsgapet økte minst, i Frankrike, Hellas og Vest-Tyskland, økte forventet levealder mest. Mens der inntektsgapet økte mest, i Thatchers Storbritannia, Irland og Danmark, økte forventet levealder minst.»

 

Denne artikkelen diskuterer forholdet mellom naturen og marxismen og mellom naturen og kommunismen. Utgangspunktet er Pål Steigans artikkel Økokommunistisk manifest. Framtida begynner NÅ! i Rødt! nr 4, 2007. Eg er ikkje usamd i så mykje av det Steigan skriv, men eg synest at viktige vurderingar manglar og at perspektivet difor blir skeivt, skriv Olav Randen.

Marx i 2008

Steigan er oppteken av at Karl Marx argumenterte rett. Marx oppfatta menneska som ein del av naturen. Han såg det slik at naturressursar og arbeid er dei to kjeldene til rikdom. Av det følgjer også at menneskes arbeid må oppfattast som natur. Marx analyserte skarpt korleis kapitalistisk landbruk pinar ut jorda og riv vekk grunnlaget for menneskes matforsyning. I det heile er den historiske materialismen, som Marx utvikla saman med Friedrich Engels, framleis det beste grunnlaget for samfunnsforståing, også når ein innlemmar økologisk tenking i denne, skriv Steigan.

Men det høyrer med, som også Steigan er innom, at med basis i denne tenkinga har natur vorte plyndra og øydelagd i Sovjet og Kina og andre stader. Det høyrer med at om me jamfører den råaste kapitalismen og dei såkalla sosialistiske samfunna basert på marxistisk tenking, står dei nokså jamsides i øydelegging og brutalitet overfor naturen. Begge har dei lagt til grunn for sin politikk at menneska står over naturen og er i ferd med å vinne kontroll over naturen. På denne måten har dei erstatta tidlegare tenking om menneske som ein del av naturen og om natur som overordna og meir og mindre uforståeleg med menneskes intellekt, med ei tenking om menneska og intellektet som det overordna.

Dei har også, både i aust og vest, sett på natur som enkel og lettforståeleg. Dei har redusert naturen til det me menneske med vår noverande innsikt og hjelpeutstyr er i stand til å fatte. Realiteten er ein annan. Naturen er nesten uendeleg kompleks. Truleg finst i naturen ein stad mellom 8 millionar og 80 millionar artar, og det blir stadig nye. No kjenner forskarane rundt 1,8 milliardar av artane. Ein kortstokk kan visstnok stokkast på så mange måtar at talet har 57 siffer, samspelet og konflikten mellom artane (til dømes menneske og ulike bakteriar) kan skje på eit for oss uendeleg og ufattbart tal måtar.

Av det må me slutte, når det gjeld marxismen, at for det om tenkinga om natur synest grunnleggjande rett, er ho samtidig så ufullstendig at ho ikkje har gitt gode retningsliner for handling.

Marx la altså i sine tidlege skrifter fram nokre programmatiske tankar om natur, men endra så fokuset i retning menneske og økonomi. Også Marx var eit barn av si tid. Det var ei anna tid enn i dag, ei lovnadsrik tid. Då Marx og Engels skreiv Det kommunistiske manifest (1847–48), budde mellom 1,2 og 1,4 milliardar menneske på kloden. Den tid var det enorme uoppdaga område og lite befolka område. Det indre av Nord-Amerika, Sør-Amerika, Afrika og Australia var såleis ukjent for det som nokså misvisande blir kalla den siviliserte verda, men oppfatninga var at det kunne takast i bruk og gi velstand og rikdom. Ny teknikk erstatta manuelt arbeid, nye produksjonsmåtar med systematisk husdyravl og plantedyrking og flytting av artar kom i landbruket, nye fiskemetodar kom i hav som syntest utømmelege, vaksinering og hygiene gjorde sjukdomsbekjemping mogeleg, og stadig fleire lærde seg lese- og skrivekunstene. For Marx og Engels såg det ut som at viss berre menneska vart kvitt kapitalismens svøpe, ville framtida bli lys. I seinare kommunistisk litteratur, i aust og vest, har denne oppfatninga vorte vidareført og forsterka.

I dag ser det annleis ut. Sjølv om teknikk og forståing har gjort store steg framover, framstår framtida for alle med innsikt som usikker og vanskeleg. Og uvissa og vanskane er der jamvel om det skulle lykkast å bli kvitt fåtalet si utbytting av fleirtalet. Folketalet er femdobla frå Marx si tid, til 6,6 milliardar, og det veks no med 70 millionar i året. Det finst ikkje lenger ledige areal å ta i bruk. Ikkje ein liter med vatn i noko hav og ikkje noko vekstjord er upåverka av menneskeleg aktivitet. Jamvel atmosfæren blir fylt av våre herjingar, slik at temperaturen har stige med tre kvart grad det siste hundreåret og truleg vil stige med ein stad mellom 2 og 4,5 grader, kanskje endå meir.

Planeten Tellus, som for Marx syntest uendeleg stor og lovnadsrik, har altså vorte for liten for oss. Me har teknologien, utstyret og reiskapane for å utnytte han og øydeleggje han, tømme havet for fisk eller jord og havbotn for fossil olje avsett gjennom millionar år til dømes, men me manglar langt på veg den klokskapen og den organiseringa som må til for å forvalte denne vesle planeten på fornuftig vis.

Når det gjeld samfunnsforhold og økonomi, er det gode grunnar til å hevde at Marx var den fremste tenkjaren i nyare tid. Når det gjeld forholdet mellom natur og menneske bør me heller ikkje kaste vrak på Marx. Men det meste av grunntenkinga om naturen må me leite fram andre stader, hos biologar og økologar og filosofar og naturbrukarar og -forvaltarar verda over. Og i alle spørsmål bør me sjå på Marx som ein inspirator og ikkje som ein fasit.

Problemomfanget

Eg vel å ta utgangspunkt i rapportane frå FNs klimapanel IPCC (Intergovernmental Panel on Climate Change). Dei legg hovudvekta på kva som vil skje med ein temperaturauke på 2 til 4,5 grader, men skisserer også kva som vil skje viss temperaturen stig meir enn det. Me må ha i mente at klimapanelet er basert på konsensus. 800 klimaforskarar frå dei fleste land har altså vorte samde om formuleringar. Det har skjedd på det viset at det mest nøkterne og moderate vart ståande. Vurderingar som ikkje alle gjekk god for, vart fjerna frå dokumenta.

Fire område er meir utsette enn andre. Det gjeld polområda, områda rundt verdas ørkenar, lågtliggjande landområde og øyar, særleg i Stillehavet.

I Arktis og på Grønland smeltar is i eit omfang knapt nokon forskar hadde tenkt seg. Sel og isbjørn, inuitar og samar mister sine tradisjonelle leveområde. Truleg er det få år til me kan dra med båt over Nordpolen. Kunnskapane om Antarktis er mindre, og oppvarminga har vore mindre på den sørlege enn den nordlege halvkula, naturleg nok i og med at utsleppa er mindre der. Men mange forskarar ser det som skjer i nord som eit varsel om at me har liknande ting å vente i sør. Ein av dei som ropt varsko, er verdas kanskje best kjende klimaforskar, direktør James E. Hansen ved NASA. Han og hans forskingsmiljø hevdar at nordområda er i ferd med å nærme seg eit tipping point, eit vendepunkt, der issmeltinga for alvor vil skyte fart. Med sideblikk til tidlegare klimaendringar meiner han endringane kan kome svært snøgt og i eit veldig omfang.

Med oppvarminga følgjer eit varmare og tørrare klima mange stader, regn og regntider uteblir, og ørkenar spreier seg. I Australia har tørken og varmen herja dei siste åra, jordbruksavlingar uteblir og forørkninga tiltek. Sahara er i ferd med å spreie seg nordom Middelhavet til Spania og Italia, delar av Nord-Kina tørkar ut, og regntid uteblir i store delar av Asia og Afrika.

Store delar av menneskeheita bur i kystområde. Når hava stig pga issmelting og at vatn utvidar seg når det blir varmare, blir desse områda meir sårbare for bølgjer og uvêr, og i verste fall blir dei sette under vatn. Om det går slik, vil millionar av innbyggjarar i land som Bangladesh, Kina, India, Nederland og USA måtte flytte, og vår tids store hamnebyar bli borte. Eit anna problem er forsaltinga. Med stigande havnivå kjem salt vatn inn i grunnvatnet, og jordbruksland blir øydelagd. Alt no uteblir mykje av avlingane i Bangladesh og delar av India.

Mest dramatiske er problema for øystatane i Indiahavet, Stillehavet og Karibia. Til dømes ligg det meste av Maldivane mindre enn ein meter over havflata. Dei merkar kvar millimeter havet stig på det viset at dei blir meir sårbare for uvêr, at jordbruksland og fiske blir borte og at plante- og dyreartar forsvinn. Frå desse landa kan me vente mange økologiske flyktningar i åra som kjem.

Men også andre delar av kloden vil møte problem i hopetal, utrydding av artar i stort omfang, nye sjukdommar på planter, fisk, dyr og menneske, matproduksjon som uteblir, tørke- og varmeperiodar og regnperiodar av eit til no ukjent omfang, meir jord- og snøras, tunnelar, vegar, bygningar og annan infrastruktur som ikkje meistrar dei nye påkjenningane og mykje meir.

Alt dette blir forsterka av dei mange andre miljøproblema i vår tid, at me har utrydda mange plante- og dyreartar, forureining av mange slag, ein sårbar matproduksjon basert på eit fåtal artar, at dei fleste av verdas store fiske er meir og mindre øydelagde etc.

Om kunnskapane om klimaspørsmål har auka vesentleg dei siste tiåra, står framleis mykje att. Det kanskje viktigaste er det forskarane kallar vendepunkt, eller kvalitative sprang i marxistisk språkbruk, altså endringar som forandrar ein tilstand til ein fundamentalt annan, og der den nye tilstanden ofte set endå sterkare fart i prosessen. Eit nemnt døme er smeltinga av Grønlandsisen. Eit anna er smeltinga av isen på tundraen i Sibir, som kan gjere at metan og CO₂ i enorme mengder slepp ut i atmosfæren. Eit tredje er at kanskje nærmar verdshava seg eit metningspunkt når det gjeld opptak av CO₂. Det meste av utsleppa til no har ikkje hamna i atmosfæren, men i staden vorte assimilert i hava. Eit fjerde er dei mange skogbrannane i landområde som blir tørrare.

Menneskeheita er, stutt skrive, på veg inn i ein periode der problema kan bli enorme. Om me skal tenkje oss worst case, det verste tilfellet, kan me seie at me på nytt er på tidleg 1300-tal, nokre år før Svartedauden braut ut. Og me bør leggje opp politikken ut frå det verste av dei sannsynlege scenarioa.

Litt om norsk "miljøpolitikk"

Våre styresmakter tenkjer ikkje slik. Dei klamrar seg til ein ønskedraum om at det ikkje skal gå så ille likevel. I Kyoto i 1997 krangla Norge seg til ein utsleppsauke på 1 % frå 1990-nivået, medan dei fleste industriland godtok ein viss reduksjon. Realiteten er at utsleppa i Norge har auka med 7,8 % frå 1990 til 2007. 2008-tala vil bli vesentleg høgare, dels fordi gasskraftverka på Kårstø og Melkøya har kome i drift og dels fordi forbruket veks.

Då skulle ein tru at regjeringa no ville ta problemet på alvor. Men dei konkrete tiltaka manglar fullstendig. Flytransporten aukar, bilkøyringa aukar, tunge og drivstoffkrevjande bilar dominerer, i dette velstandslandet vekslar fleire og fleire mellom to eller tre bustader, villaen i Oslo-området, den like store og heiltids oppvarma hytta på Geilo eller i Trysil og den like store hytta på Tjøme eller Hvaler.

Knapt nokon europeisk politikar slår rundt seg med så store ord som Jens Stoltenberg. Vi har verdas beste miljømelding, og vi er i ferd med å utvikle verdas beste miljøpolitikk, seier han. Eit lite søk i klimameldinga viser at ordet ambisiøs står 21 gonger og pådrivar 12 gonger.

Og det skortar ikkje på høge mål. I 2020 skal norske utslepp vere halverte, dels med reelle utsleppsreduksjonar, dels med ny teknologi og dels med kvoteoppkjøp i andre delar av verda. I 2050 skal Norge vere klimanøytralt.

Men ei regjerings lovnader for 2020 eller 2050 er verdilause, iallfall så lenge ikkje noko blir gjort for å føre landet fram mot den lova tilstanden. Den raudgrøne regjeringa styrer landet fram til hausten 2009, og det er tiltaka til dess som betyr noko.

Det er også verdt å merke seg at Norge har både den same retorikken og den same politikken i internasjonale klimaforhandlingar. – Me skal utvikle ny teknologi som vil kome heile verda til gode, seier Stoltenberg heime og kallar CO₂-deponering frå gasskraftverk vår månelanding. Men på FNs klimamøte på Bali i desember stod Norge saman med USA, Canada, Japan og Australia i den såkalla paraply-gruppa om å krevje rikeleg betaling for miljøteknologi andre tek i bruk. Same posisjonen har landet innteke i WTO-forhandlingane om intellektuelle rettar. Det som måtte bli utvikla her, er vårt, og andre må´kke komme her og komme her.

Skrive på ein annan måte: Me har ei regjering som prioriterer olje og som har som sin eigentlege agenda å unngå reelle klimatiltak før Nordsjøen og Barentshavet er tømde for olje. Denne regjeringa er kanskje verdsmeister i to øvingar, innhaldslaus retorikk og uforpliktande lovnader, med blant verdas absolutte sinker når det gjeld konkrete tiltak.

Det oppsiktsvekkjande er likevel ikkje at ei regjering er meir oppteken av profitten til eigen overklasse enn av verdas miljø. Regjeringar flest er det. Det oppsiktsvekkjande er at folk flest og organisasjonar flest godtek at det er slik, og jamvel svelgjer fantasiane om at me er i verdas tetskikt og har kontrollen. Det oppsiktsvekkjande er at Stoltenbergs, Bjørnøys og Solheims naive unnaflukter blir aksepterte av eit så å seie samla mediekorps og ein så å seie samla opinion. Eit døme er påstanden om klimanøytralitet i 2050. Stoltenbergs ord i dag vil ha om lag same politiske tyngd i 2050 som Gerhardsens eller Per Bortens ord har i dag. Om statsleiaren sjølv er i live når den tid kjem, vil han vere over 90 år og i beste fall i stand til å følgje norsk politikk frå aldersheimen.

Men media seier ja og amen.

Opprøret frå Sør

Heldigvis er verda meir enn Norge og meir enn det som, meir og meir misvisande, blir kalla industrilanda. Store endringar er i gang i argumentasjon og åtferd i Sør. Når Nord klamrar seg til sine privileg og sin globale overklassestatus, svarar Sør med krav om klimarettferd. Når Nord snakkar om Sørs økonomiske gjeld til Nord, svarar folk i Sør med å snakke om Nords økologiske gjeld til Sør.

Eg som skriv denne artikkelen, var så heldig at eg fekk høve til å delta i La Via Campesinas solidaritetslandsby for ein kjølegare planet på Bali i Indonesia i desember 2007. La Via Campesina er ein samleorganisasjon for verdas småbrukarar, med den hovudtanken at tradisjonelt landbruk og ikkje agroindustri er den beste basisen for framtidas matproduksjon. Arrangementet fann stad samtidig med FNs klimakonferanse. I ei snau veke diskuterte småbønder og bondeleiarar frå mange land og alle verdsdelar korleis me skal møte klimaendringane, me laga utstillingar, hadde pressekonferansar og demonstrerte i gatene.

Eg vart overraska over kunnskapane. Eg trudde eg var oppdatert på klimaspørsmål, i og med at eg har vore engasjert i temaet i to tiår, lese mange bøker og artiklar og like eins innstillingane frå klimapanelet. Men bondetillitsvalde frå asiatiske land sat med store kunnskapar som me frå nord mangla. Utstillingane var gjennomarbeidde og faktaorienterte. Organisasjonsaktivistar, ikkje minst unge kvinner frå indonesiske miljøorganisasjonar, heldt grundige og analytiske innleiingar. Og tidsskrift og aviser frå sørasiatiske land skreiv om klimaendringar med eit oversyn og eit fagleg engasjement svært få europeiske aviser kan måle seg med.

Eg vart også overraska over kor samde me bønder var, om verdien av humuslaget og av småbønders agronomiske kunnskapar, om at biodrivstoff er ei avleiing og ikkje ei løysing, om at fokuset må rettast mot kvinnene i landbruket meir enn mot mennene og om at løysingane på krisa er å finne blant verdas småkårsfolk meir enn i forhandlingane nokre steinkast og ein mur av politifolk unna solidaritetslandsbyen.

La Via Campesinas og indonesiske bonde- og miljøorganisasjonars solidaritetslandsby var eitt av mange initiativ i eitt av mange land. Truleg er me i starten på eit globalt, politisk opprør. Kanskje vil den politiske debatten dei neste åra endre karakter fullstendig, der fokus vil bli på likskap og berekraft, og der Nord vil miste grepet og Sør kome på offensiven.

Tru det, tenkjer lesaren. Undertrykking er vanleg og gammalt – og stort sett akseptert dit at folk flest finn seg i det heller enn å drive opprør fram til resultat. Stort sett aksepterer Sør at Nord gjennom WTO og med Pengefondet og Verdsbanken som instrument lagar internasjonale handelsreglar som også Sør må følgje. Stort sett aksepterer Sør at HIV-aids skal råke dei, at medisindominante Nord fokuserer einsidig på eigne luksussjukdommar og jamvel patenterer HIV-medisinar, slik at Sør ikkje har råd til dei. Så kva får meg til å tru at klimaopprøret kan bli noko anna?

For det første er klimaendringane i ferd med å bli meir omfattande enn noka anna samfunnsendring sidan industrialismen og koloniseringa. Klimaendringane vil råke dei fleste, og dei vil råke Sør og særleg fattigfolk i Sør langt hardare enn Nord.

For det andre syner skadeverknadene seg ustanseleg og over alt. Styresmakter og økonomiske elitar som prøver å feie problema under teppet, vil difor ikkje lykkast. Nesten dagleg i åra framover vil det kome nye meldingar og rapportar om klimaskadar og øydeleggingar frå ulike delar av kloden. Og også dei som ikkje blir råka hardt direkte, vil bli påminte med klimaflyktningar, redusert mattilgang og krav om ein annan livsførsel.

For det tredje er klasseinnhaldet så tydeleg. For alle som ser på økologiske fotavtrykk, og for alle som er opptekne av rettferd, framstår overklassens livsførsel, vassing i gjenstandar, bruk og kast-åtferd, bilar, luksusbåtar, fleire bustader som alle skal varmast opp, flyreiser og utstyr ikkje berre som unødvendig, men øydeleggjande. Den globale oppvarminga framstår som eit klassespørsmål og eit Nord-Sør-spørsmål.

For det fjerde har dei fattige og små ingen ting å miste. Valet vil stå mellom å gjere opprør eller å resignere og miste alt. Då vil det første alternativet framstå som mest attraktivt, nesten uansett om opprøret fører fram eller ikkje.

For det femte gjer ny teknologi at småkårsfolk meir og meir blir i stand til å samle, systematisere og spreie informasjon og til å organisere. Sjølv om analfabetisme og mangel på elektrisitet også er sider ved virkelegheita, er det slik at blant bønder og organisasjonsaktivistar i den tredje verda finst stadig fleire med pc, nett-tilknyting og mobiltelefon og evne til å bruke utstyret.

Altså er me truleg i startfasen på eit masseopprør, eit miljøopprør som vil endre verda grunnleggjande. Dei masseprotestane, den innsikta og den organiseringa som er i ferd med å vekse fram, kan snu opp ned på samfunn. Det kan gjere at kloden om ti eller tjue år er ein heilt annan enn i dag.

Men spørsmålet har ei side til. Me er samtidig på veg inn i ein brutal, global klassekamp om økologi og klima. Brutal fordi den globale overklassen ikkje gir slepp på noko som helst frivillig, heller ikkje sin skikk med å misbruke og øydeleggje naturen. Me kan vente krigar om vatn, jord og utsleppsrett.

For oss opposisjonelle i det rike og bortskjemde Nord handlar det om å velje side. Ikkje på vagt og uforpliktande vis, men tydeleg og konsekvent. Ikkje så at våre land kan gå i spissen, det ligg for langt unna, men slik at miljøengasjerte og opprørske folk i Sør veit at dei har allierte også i vår del av verda. For å kome dit må mange steinar snuast.

Ei anna røyst – på naturens premissar og med global likskap

Den grunnleggjande tenkinga må vere at naturen er overordna. Me menneske må innrette oss etter naturen. Dette kan me konkretisere til eit mål om naturstabilitet eller naturbalanse, at me må ikkje ta meir ut av naturen enn me fører tilbake til han og enn naturen byggjer opp på nytt. Me må ikkje øydeleggje meir matjord enn det naturen byggjer opp gjennom plante- og dyremateriale som rotnar og tilfører jorda næringsstoff. Me må ikkje utrydde fleire artar enn det naturen skaper på nytt. Og me må ikkje brenne fossilt brensel i eit raskare tempo enn det naturen dannar gjennom avsetning av nye fossilar.

Eit anna mål må vere knytt til varsemd rundt endringar. Menneske har flytt artar frå eit øko-miljø til andre med suksess. Eit døme er poteten. Det skjedde gjennom hundretals år og med retretthøve. Men menneske har også flytt artar frå miljø der dei utgjer ein naturleg del av økosystemet og til område der dei gjer uboteleg skade. Eit døme er maneta som reiste i ballastvatn i båtar frå USA til Svartehavet, der heile økomiljøet braut saman. Eit lokalt døme er oppdrettslaks som rømmer, overtek leveområda til villaksen og spreier sjukdommar.

Kravet til varsemd må ikkje minst gjelde innføring av menneskeskapte naturendringar, som organismar med endra genar. Risikoen for at genmanipulerte planter eller dyr skal trengje vekk eksisterande artar og ta overhand, er til stades. Det same er risikoen for at dei få monokulturane, genmanipulerte eller ikkje, som me baserer mattilgangen på, skal bli øydelagde av sjukdommar og klimaendringar. Same tenkinga må gjelde til dømes for atom- eller thorium-kraftverk. Om hundre år kan det tenkjast at thorium-kraftverk fungerer, men før me har eliminert risiko-faktorane, bør dei ikkje setjast i drift. Og før me kan føle oss sikre på at CO₂-fanginga i gasskraftverk fungerer, at CO₂-en kan fraktast trygt til oljebrønnane og bli deponert der i lang framtid utan risiko for at jordskjelv eller andre naturendringar fører klimagassen på vidvanke, bør me heller ikkje akseptere ei slik deponering. Det bør forskast på det og prøvast ut i mindre skala, men me kan ikkje risikere fleire Harrisburg eller Tsjernobyl.

Utgangspunktet må altså vere naturen og naturens tåleevne. Det er også den tenkjemåten som gjer det lettast å få med folk. For det uttrykkjer vilje til å løyse problema. I dag reagerer svært mange med likesæle overfor regjeringars miljøpropaganda. Naturleg nok, for dei oppfattar det som propaganda utan innhald og utan reelle mål om å kome ut or uføret. Tiltak for dei små, der dei store slepp fri.

Skal me få til ein global miljøpolitikk basert på naturens tåleevne, krev det ei grunntenking om likskap mellom menneske. Det er urealistisk å forlange restriksjonar på bilhald i India så lenge folk i Nord har ein bil per person og ein båt og ein snøskuter per familie. Det framstår som tiltak for å hindre dei andre i å kome opp på vårt nivå.

Altså treng me a) ein politikk bygt på naturens tåleevne, b) ein global planøkonomi eller iallfall globale fellestrekk i politikken og c) og ei global utjamning.

Likevel må me, som FNs klimapanel gjer, dei neste tiåra moderere målsetjinga om å basere oss på naturens tåleevne til eit mål om å redusere utsleppsnivået dit at me kan leve med det. Men reduksjonen kan ikkje takast likt utan store og rettkomne sosiale protestar. Tenkjer me oss ein utsleppsreduksjon på 80 %, må den rike verda redusere med minst 90 om ei utjamning skal skje. Fordi innbyggjartalet veks i den fattige verda og er stabilt i den rike verda, må reduksjonsnivået vårt over tid bli endå høgare.

Kven er det i vårt land som argumenterer prinsipielt med naturens tåleevne? Ikkje dei politiske partia, dei er mest opptekne av business as usual. Og ikkje miljøorganisasjonane. Bellona klamrar seg til at teknologiske endringar skal føre oss ut or uføret, jamvel dit at leiar Frederic Hauge nyleg sa i ein fjernsynsdebatt at folk bør reise meir med fly enn før, men då med fly drivne med biodrivstoff. For å få det til, trengst minste ein ekstra klode. "Så enkelt er det," skriv Framtiden i Våre Hender som overskrift i si klimaavis. "Vi har alt vi trenger for å kutte CO₂-utslippene og løse klimakrisen. Det er både billig og lett å gjennomføre. Alt vi mangler er politisk mot." For Naturvernforbundet er andre nordiske land, Sverige, Finland og Danmark, idealet, for dei bruker noko mindre elektrisk straum og bruker han noko meir effektivt. Og kanskje det, men svensk, finsk eller dansk nivå på energiforbruk løyser heller ikkje klimaproblema.

Kva med andre? Det djupøkologiske miljøet på syttitalet rundt Arne Næss og Sigmund Kvaløy til dømes? Dei fleste er godt etablerte i miljøorganisasjonar eller departement, opptekne av forskingsmidlar og eigne karrierar meir enn av naturen som heilskap. Miljøet rundt Klassekampen? Perspektivet der er snevert vestleg, og klimadekninga er fråverande eller svak, langt dårlegare enn til dømes i Aftenposten med den kunnskapsrike Ole Mathismoen som tonegjevande. Det nye miljøet av såkalla demokratiske sosialistar rundt stiftinga Manifest? Miljø er ikkje deira tema, derimot det dei i boka Tredje Venstre kallar livsnytarsosialisme med større valfridom og meir fritid. Her er det ikkje eit snev av tankar på andre enn oss i det privilegerte Nord. SV? Det er illustrerande for partiet at miljøvern- og bistandsdepartementa no er slått saman, med retorikaren Erik Solheim som leiar av begge, og iallfall så langt utan markert miljøpolitikk. Partiet Raudt? Der er miljøinnsikt kanskje i ferd med å nå inn, endå det framleis synest skorte på viljen til å trengje gjennom dei vanskelege spørsmåla og å ta eit oppgjer med gamle tankar om teknologiske framsteg og menneskas dominans over naturen.

Eg vonar eg tek feil, men eg ser det slik at med Natur og Ungdom og Miljøpartiet Dei Grøne som mogelege unntak finst ikkje organisasjonar eller miljø i vårt land som konsekvent legg naturens tåleevne og heile menneskeheitas interesser til grunn for klimapolitikk og levemåte. Så lenge dette organisatoriske og ideologiske tomrommet er der, vil me heller ikkje få til ein prinsipiell miljødebatt. Me må altså ta det mødesame arbeidet med å byggje opp nye organisasjonsmiljø og ny tenking.

Nødvendige endringar i levemåte og tenking

Framtidssamfunnet må byggje på andre verdiar enn dagens marknadsbaserte samfunn, på at me skal underordne oss naturens rammer framfor at me skal setje oss ut over desse rammene, på varsemd, audmjukskap og respekt for det me ikkje veit framfor trua på at me beherskar alt, på stabilitet og langsiktig tenking framfor "vekst" og "utvikling". Eg set dei sistnemnde orda i hermeteikn fordi vekst og utvikling samtidig handlar om nedgang og øydelegging.

Pål Steigan, som var utgangspunktet for denne artikkelen, bruker uttrykket økokommunisme. Eg synest ikkje uttrykket er heldig. Det gir inntrykk av at økologi og samfunnsformasjon er to sidestilte spørsmål eller to spørsmål som kan smelte saman til eitt. I staden må me sjå det slik at økologien handlar om det overordna, dei rammene me menneske må handle innanfor – og som altså Marx i svært liten grad analyserte. Kommunisme er ein måte å organisere menneskeleg hopehav på innanfor desse rammene.

Om både Steigan og eg ser sterke argument for eit klasselaust samfunn, er virkelegheita at mange andre ikkje gjer det, og at også desse må ha ein plass i kampen for eit berekraftig miljø i ei brei folkerørsle, ubunde av politiske grunnholdningar, og der diskusjonen om samfunnsorganisering går innanfor rørsla. Det får me til berre med å halde dei to temaa fråskilde einannan.

Så til kommunisme: Også eg meiner altså at kommunisme er den beste måten å organisere menneska på. Kanskje er kommunisme den einaste måten som vil fungere innanfor naturens rammer og difor ein nødvendig føresetnad for at verdas framtidige innbyggjarar skal overleve. Dette fordi ein konsekvent planøkonomi må til for at framtidssamfunnet skal fungere, og ein konsekvent planøkonomi vil neppe fungere i andre samfunn enn kommunistiske. Men bak Marx sin grunntanke:Frå einkvar etter evne og til einkvar etter behov, må det liggje ein tanke om å ikkje hente meir frå naturen enn det naturen kan avsjå. Viss ikkje, kan det gå like ille med eit klasselaust samfunn som med eit klassedelt samfunn.

I kommunistisk propaganda, frå Marx og Engels via Lenin og Mao og til våre heimlege AKP-leiarar, har kommunistiske samfunn vorte framstilte som paradis på jord. Då vil arbeidstida bli stutt, folk ha tid og høve til å dyrke fritidssyslar og fridommen til å velje eigne livslaup vere så å seie uavgrensa. Alt dette følgjer av trua på at folk står over naturen og kan vere i stand til å meistre naturen.

Virkelegheita er annleis. Om framtida skal sikrast for dei ni eller ti milliardane menneske som truleg vil bebu Tellus i 2100, vil det krevje hardt arbeid, forsakingar og slit. Det vil krevje samfunn fokuserte på det nødvendige, mat og bustader og omsorg og samkvem mellom menneske, meir og ikkje mindre manuelt arbeid og åtte og ikkje seks eller fire timars arbeidsdagar.

I vår del av verda vil det innebere at nødvendig produksjon, særleg av mat, vil fylle meir av folks arbeidsliv og kvardag, at mangfaldet av varer skrumpar inn, at reklame og marknadsføring må reduserast til eit minimum, at profesjonell kultur blir trappa ned fordi utøvarane si arbeidskraft må brukast til nyttigare ting, at flyreisene truleg må ta slutt, at biltransporten blir redusert til ambulansar og utrykningsbilar og kanskje utkantbuarar, at folk får lov til å varme opp det som trengst av buplass og må la resten, hyttene og dei mange bustadromma, stå kalde vintertid, at industriproduksjonen blir meir lokal og at maten blir mindre variert og også får eit meir lokalt preg.

Det vil altså krevje store offer. Det tunge argumentet for slike endringar er at alle alternativ er verre.

Skal det lykkast, føreset det at endringane skjer i heile samfunnet. Dersom dagens eller morgondagens over- og middelklasse slepp unna, vil heller ikkje dei lågare i samfunnet godta restriksjonar.

Ein grunnleggjande likskap i levekår betyr ikkje at alle skal ha det likt. Tvert om er menneskas evne til å dra nytte av variasjonane på kloden, i matproduksjon, samfunnsorganisering og levemåte, avgjerande for framtida. Men det betyr like rammevilkår og forbod mot å sanke profitt.

Me langt ute på venstresida må også endre tenking på ein annan måte. Me må etter mitt skjøn gå vekk frå ideen om proletariatet som den leiande klassen. Éi sak er at kjerneproletariatet, særleg i vår del av verda, dei siste tiåra har vorte oppsplitta og fått svekka kampkraft. Ei anna er at verdas matprodusentar, småbønder og fiskarar, vil spele ei svært sentral rolle i framtidssamfunnet. Dette fordi dei står for den viktigaste produksjonen, produksjon av mat, og fordi dei sit med nødvendige kunnskapar om matproduksjon og naturforvaltning, kunnskapar som må variere frå område til område og som difor ikkje kan bli dekte av lærebøker og professorar. Ei tredje sak er at dei utgjer verdas største yrkesgruppe, med 40 % av yrkesutøvarane og langt fleire kvinner enn menn. Ei fjerde er at småbønder i mange land, som nemnt tidlegare, har teke i bruk moderne teknologi og moderne organiseringsmåtar. For bønder, som bur og arbeider spreidd, er dette eit langt større framsteg enn for proletarar i flokk.

I Ludvig Bonapartes 18. Brumaire karakteriserte Karl Marx franske parsellbønder slik:

"den franske nasjons store masse (dannes) ved addisjon av ensbenevnte størrelser, på samme måte som en sekk poteter til sammen danner en potetsekk. … De kan ikke representere seg selv, de må representeres."

Om skildringa var dekkjande i 1850, skal eg ikkje diskutere, men på vår tids småbønder i Sør høver karakteristikken dårlegare for kvart år som går. Det er tvert om sannsynleg at det blir denne yrkesgruppa som kjem til å gå i spissen for ei anna verd.

Om eg skal kalle meg kommunist, er det altså ikkje fordi eg trur kommunismen blir eit paradis på jord. Det er fordi eg ser på eit kommunistisk samfunn som ein del av ei løysing – og så langt eg ser det ein nødvendig del – for at menneskeheita skal overleve. Eg er med andre ord kommunist meir av tvang enn av lyst.

Olav Randen 

 

 "Hva slags krig tror sivile at vi virkelig har kjempet? Vi skjøt fanger med kaldt blod, vi feide vekk hospitaler, pepret livbåter, drepte og mishandlet sivile, gjorde slutt på sårede, kastet døende i graver sammen med døde, og i Stillehavet kokte vi kjøttet av hodeskaller for å lage pyntegaver til kjærester og lagde brevkniver av bein." (1) Og voldtok.

J. Robert Lilly: Taken by force. Rape and American GIs in Europe during World War II.
Palgrave Macmillan, London 2007

Lars Borgersrud er historiker, har skrevet flere bøker og mange artikler om andre verdenskrig, blant annet "Om Beevor og Grossmann" i Rødt! nr 2, 2006.

 

---

 

Krig kan studeres på mange måter. Vanligvis handler den om soldater i felt. Men krig er ikke bare hendinger på slagmarken. Det er en politisk tilstand mellom stater og mennesker. Det er en tilstand som snur opp ned på normale forhold mellom mennesker. Sitatet over er et grusomt vitneprov på dette. Det er skrevet av en amerikansk krigsveteran. Det kan få introdusere denne anmeldelsen av Taken by force. Rape and American GIs in Europe during World War II, skrevet av professor i sosiologi J. Robert Lilly ved Northern Kentucky University. Professor Lilly har tatt for seg voldtekter utført av amerikanske soldater i Europa under Andre verdenskrig, basert på kildemateriale fra den militære etterforskingen og fra krigstribunalene som pådømte sakene. Han analyserer gjerningsmennenes etniske og sosiale bakgrunn, deres plass i den rasedelte amerikanske hæren, hvilke forhold de levde under i det vennligsinnede England, på og bak slagfeltet i Frankrike og til slutt, under okkupasjonen av selve Tyskland. Det er en bok som viser oss en annen side av krigen enn den vi er vant med.

Lilly spør hvordan voldtektsmennene kan forstås ut fra synet på kriminalitet, diskriminering og sosiale skiller i det samfunnet de kom fra, i de områdene de opererte som soldater, og hvordan selve krigshandlingene formet dem. Han ser på hvilke psykologiske, politiske og militære forhold som bestemte etterforsking og dom. Han spør: Var disse voldtektene en form for krigføring mot fienden? Var de en seksualisert hevn? Kan de ses som en forlengelse av sivil kriminalitet? Var de uttrykk for generell kvinneforakt? Var de resultat av oppdemmet og ukontrollert sexbehov fra et strengt kjønnsdelt soldatsamfunn? Eller var det svarte soldater som voldtok hvite kvinner, i en forlengelse av rasekonflikten innad i USA?

Tabu

Det er ikke så lenge siden voldtekt i krig var tabu. Det var ikke noe emne for krigens rett. Under Nürnberg-prosessene ble ingen dømt for voldtekt, på tross av at det forelå solid dokumentasjon for at tyske soldater systematisk utøvet det. Lilly mener det skjedde helt tilbake til Krystallnatten i 1938. Internasjonal lov anså voldtekt for å være forbrytelse mot menneskeheten i 1946. Og i den fjerde Genevkonvensjonen i 1949 ble kvinner gitt spesiell beskyttelse mot voldtekt i krig. Men først i 1993 åpnet FN for at slike saker kunne tas opp i forbindelse med hendingene i det tidligere Jugoslavia. I 1996 ble voldtekt som krigsforbrytelse pådømt ved Haagdomstolen. Det dreide seg om voldtekter mot muslimske kvinner utført av bosnisk-serbisk politi og militære. Først da kom begrepet seksualisert overgrep inn i tiltalebeslutninger ved domstolen.

Mens voldtekt er velkjent fra krigshistorien, er det bemerkelsesverdig at det ikke har vært et felt for forskning. Det finnes vitnesbyrd på malerier og i litteratur, og soldater har fortalt om det i århundrer. Men den faghistoriske behandlingen er liten. Det gjelder ikke bare stormaktene som verner om sin nasjonale ære. Det gjelder også et lite land som Norge, som har hatt soldater utstasjonert på internasjonale oppdrag en rekke ganger siden Andre verdenskrig, nesten uten at noen har interessert seg for hvordan de oppførte seg.

Kategorier av voldtekter

For å kunne analysere vitenskapelig, forsøker Lilly å dele de forekomstene han finner i kildene i ulike kategorier, som den sparsommelige litteraturen på feltet tross alt har utviklet.

Den første er voldtekt som etnisk og kulturelt våpen. I det 20. århundret finnes mange godt dokumenterte tilfeller, som Nazi-Tysklands herjinger i Øst-Europa. Godt kjent er også den japanske voldtektspolitikken etter okkupasjonen av Nanking i desember 1937. I sju uker voldtok og drepte soldatene 100.000-talls sivile og militære. (2) Som i Ukraina og Hviterussland var det ikke et resultat av sammenbrudd av disiplin, men en systematisk iverksatt terror mot befolkningen. En forsker har argumentert for at det som foregikk i Nanking, var helt på linje med de verste tyske grusomhetene i Europa. Et annet eksempel er de tusenvis av drap på sivile og over 200.000 voldtekter som ble utført av den pakistanske hæren i 1971, da Bangladesh ble egen stat. Et tredje eksempel er den etniske rensningen som foregikk under krigen i Bosnia, hvor voldtekter ikke var en sideeffekt av kampene, men et sentralt instrument i dem.

Men det finnes en annen type voldtekter som skiller seg skarpt fra de som er politisk og etnisk motivert. Det er de som er preget av soldatenes individuelle hevn mot fiendens soldater. De fornedres ved at de ikke lenger er i stand til å beskytte sine kvinner. Lilly spør om ikke den bølgen av voldtekter mot tyske kvinner som ble utført av soldater i Den røde hær under og etter kapitulasjonen i 1945, var av denne typen. De skjedde ikke som resultat av ordre, politisk eller militær hensikt. Tvert i mot var det strenge regler mot slike overgrep. Offisielt ble det nærmest fornektet, men ikke alltid. De rammet ikke kvinner med bestemt bakgrunn, og hadde i motsetning til i Bosnia ikke som formål å gjøre dem gravide. De rammet heller ikke kvinner i en bestemt alder. De var ofte gruppevoldtekter, og noen mener at de pågikk lenge etter kapitulasjonen. De sovjetiske voldtektene er mye omtalt, men lite vitenskapelig undersøkt.

En tredje type voldtekter knytter Lilly til kommunikasjonen mellom menn i soldatrollen. Han spør om det finnes en egen overmaskulinisert kulturtradisjon i stridende militære organisasjoner som stimulerer til overgrep mot kvinner. Han viser til mange tilfeller i militærhistorien som kan tyde på det. Alle kjenner til den forvandlingen som skjer når man tar på seg uniformen eller tar i bruk andre symboler på medlemskap i utpregede mannskollektiver. Slike mannskollektiver finnes også i ekstreme varianter. I Stillehavskrigen ble bare stridende soldater godtatt i de mest "eksklusive" fellesskapene (som for eksempel "suvenirsamlere"). Hjemvendte, afroamerikanske soldater ble ikke alltid godtatt som "virkelige" soldater på tross av uniformen. Noen ble trakassert, noen ble til og med utsatt for alvorlige overgrep av de hvite makthaverne i hjemdistriktene. Etter Lillys syn var dette eksempler på at rasedelingen i USA var sterkere enn det overmaskuliniserte soldatkollektivet.

Lilly har en egen kategori voldtekter som har med soldatenes seksualitet å gjøre. Soldater voldtar for å ha sex. Soldater og sex hører nesten alltid sammen, på tross av den offentlige propagandaen om det motsatte. Det har vært et problem for militære ledere til alle tider å forhindre at dette bryter stridsdisiplinen. Japanske militære opprettet bordeller for å løse problemet, dels også for å unngå kjønnsykdommer, for å unngå tilfeldige voldtekter og som belønning. De kjøpte, lurte eller på andre måter tvang mellom 80.000 og 200.000 ikke-japanske kvinner inn i bordeller. Det ser ikke ut som at aksemaktenes eller alliertes militærmyndigheter offisielt opprettet egne soldatbordeller i Europa. I all fall er det ikke beskrevet i forskningen. Men det er åpenbart at de i det minste "tillot" markedet å framskaffe dem.

En femte kategori er beskrevet som plyndringsvoldtekter. I krigshistorien har voldtekter vært sett på som soldatlønn og sideeffekt av plyndring, en gammel soldatrettighet som militære leder har forsøkt å regulere i takt med sine politiske målsettinger med krigen.

Voldtekter har vært en torturmetode. Det har vi ikke minst sett i de amerikansk innsatte gorillaregimene i Latin-Amerika. Det har gang på gang blitt dokumentert at torturister fra disse regimene har vært offiserer med utdannelse fra USA.

Den siste kategorien voldtekter som skal nevnes her, er de Lilly kaller "tilfeldige", som verken finner støtte i politikk, militære mål eller i moral. Tvert i mot er de forbudt i sivil og militær rett, og blir rettsforfulgt. I denne gruppen plasserer han de fleste tilfellene av voldtekter som amerikanske soldater utførte i Europa under Andre verdenskrig.

Straff og underrapportering

I den amerikanske hæren har det vært tradisjon for å straffe voldtekt. I Første verdenskrig viser offisielle tall at det ble ilagt 145 dødsstraffer for alvorlige forbrytelser, hvorav 35 soldater ble henrettet, 14 av disse for voldtekt.

I Japan har forskere interessert seg for amerikanske voldtekter i siste fase av krigen og etterpå. Noen tall kan tyde på forekomster på høyde med hva som helst ellers under Andre verdenskrig. (3) Men underlaget for disse tallene er ikke entydig. Uansett er det enighet om at det forekom svært mange. For å få tallene ned ble det opprettet et eget offentlig japansk bordellselskap. Det er dokumentert at det også forekom amerikanske voldtekter under Koreakrigen. (4) Og senere under Vietnamkrigen ble det felt 42 dødsdommer for dette ved militære domstoler, et tall som trolig sier lite om den virkelige forekomsten. (5) I Golfkrigen ble en rekke kvinnelige soldater voldtatt. Ikke av sine fiender, men av sine mannlige kolleger. Anklager om seksuell trakassering av egne kvinnelige soldater så vel som lokale kvinner er senere også kommet mot de amerikanske kontingentene til Bosnia og i Irak. Også i de seineste åra har det versert flere skandaler i den amerikanske offentligheten om seksuell trakassering innad i hæren.

Dette bringer oss fram til Lillys studie fra Europa under Andre verdenskrig. De kildene han har brukt er kildematerialet fra krigsrettssakene, som sorterte under "Branch Office of the Judge Advocate General, European Theater of Operations", de årlige og endelige rapportene som ble avgitt fra dette organet, samt etterforskingsmateriale fra "US Army's Criminal Division". Det omfatter i alt 19.401 tiltaler for alvorlige forbrytelser mot 22.214 forskjellige individer. 16.987 av disse fikk fellende dommer, som inkluderte dødsdommer, degradering eller avskjed i vanære. Tallene for offiserer var 1.737, hvorav bare 30 var afroamerikanere. Det var nesten ingen afroamerikanere som var offiserer. Her er det viktig å ha i mente at bare 10 % av mannskapene i de amerikanske styrkene i dette krigsteateret var afroamerikanere. De var sterkt overrepresentert i alle grupper forbrytelser, unntatt for fyll i tjenesten. Høyest var det som beskrives som seksualiserte forbrytelser.

Er det sammenheng mellom harde straffer og underrapportering? Lilly stiller spørsmålet, men gir ikke noe klart svar. Alle typer forbrytelser blant soldatene var sterkt underrapporterte, ikke minst gjaldt dette voldtekter. Ulike kilder, ikke minst soldatminner, tyder på at den virkelige forekomsten var langt høyere. Særlig gjaldt dette i Frankrike og Tyskland, hvor kaos rådet og rapporteringsmulighetene vekslet fra små til ingen. Årsakene til underrapporteringene var forskjellige i disse tre landene. Årsakene til voldtektene ble også forklart svært forskjellig. Ingen enkelt forklaring gir tilstrekkelig svar.

Offisielle forklaringer: Seksualitet, alkohol, brutalisering, rasefordommer

Hvordan ble årsakene forklart av domstolene og etterforskere? Krigstribunalene var særlig opptatt av hva som skjer når seksualiteten til millioner av virile unge menn langt vekk fra hjemmet må stoppes, endres eller i all fall reguleres. Amerikanske militærmyndigheter snudde ryggen til slike problemstillinger. Parallellen til kampanjen mot kondomutdeling til soldatene i den norske Tysklandsbrigaden i 1947 er nærliggende. I motsetning til franske og tyske militærmyndigheter, gjorde amerikanerne ingenting for å lette soldatenes omgang med seksuelle partnere. Men både i Nord-Afrika og i Italia tillot de bordeller med hvite kvinner.

Hæren var sterkt rasesegregert. Afroamerikanske soldater hadde langt vanskeligere for å utnytte bordeller med hvite kvinner. I USA var det fra gammelt av straffbart for afroamerikanske menn å ha seksuell omgang med hvite kvinner. Krigstribunalene var svært opptatt av afroamerikanske soldaters seksuelle appetitt. De mente den var ustyrlig fra naturens side og av helt andre proporsjoner enn hvite soldaters. Dette ga seg for eksempel uttrykk i en bisarr fiksering på størrelsen av de tiltaltes kjønnsdeler under rettssakene.

Det er mange myter om soldater og seksualitet. De fakta om dette som Lilly bringer, vil overraske de fleste. Det er ingen tvil om at soldatene var seksuelt aktive under feltlivet. I henhold til en rapport var den "relativt lav", ikke mer enn to samleier per måned, men "10 % av alle disse menn hadde samleie minst en gang i uken". I henhold til et annet materiale rapporterte afroamerikanere samleie 2–3 ganger per måned, mens hvite rapporterte 1–2 ganger.

Alkoholpåvirkning ble mye brukt som forklaring, brutaliseringen av soldatene som krigen selv ga, og hatet til fienden. Dette var særlig framtredende i saker mot overgripere som hadde utmerket seg i strid. De ulike grunnene til dette hatet som de ulike overgriperne kunne anføre, førte ofte til formildende straffer. Felles for alle sakene var imidlertid manglende analyse av hvilken betydning rasedelingen og rasefordommene innad i hæren hadde på rapportering, etterforsking og domspraksis.

England og Wales

Halvannen million amerikanske soldater kom til England og Wales før de ble fraktet over kanalen til krigshandlingene i Frankrike 6. juni 1944. De kom i kontakt med en befolkning i stor forandring. Nesten fire millioner mennesker var evakuert i de områdene hvor de ble stasjonert, hvorav over 1,2 millioner barn. Bombing kostet titusener livet i disse områdene. Store deler av den sivile befolkningen var på den ene eller annen måte trukket inn i samfunnstjeneste. Sosiale relasjoner og regulering var snudd på hodet. Kriminaliteten var i eksplosiv økning. Alvorlige forbrytelser ble fordoblet. (6) I London eksploderte kriminaliteten, på tross at folketallet sank. Sosiale relasjoner var under press, og samfunnsstrukturen knaket i sine sammenføyninger.

Det var altså ikke slik at de amerikanske (og kanadiske) soldatene kom til områder som bare var preget av nasjonal besluttsomhet og motstandskraft. Til dette konservative, victorianske samfunnet i oppløsning brakte de med seg et helt nytt syn på seksualitet, med barn utenfor ekteskap, økt skilsmissestatistikk m.m. til følge. Prostitusjon økte voldsomt.

Soldatene hadde sin del i denne kriminalitetsveksten. Men sivil statistikk avslører ikke soldatenes andel av kriminaliteten, heller ikke den groveste delen av den, som voldtektsforbrytelser, fordi amerikanske militærmyndigheter gjennomførte streng jurisdiksjon over sitt personell. Til denne dag tillater ikke amerikanske myndigheter at amerikanske militære stilles for andre staters domstoler. Bare en eneste amerikansk soldat ble dømt for sivil britisk rett. Han ble hengt for drap. Streng sensur gjorde at pressen nesten aldri skrev om kriminalitet som involverte amerikanske soldater, og særlig ikke når det involverte afroamerikanere.

Lilly fant til sammen 121 tilfeller av pådømte voldtekter i England og Wales. Av disse var 30 % av de dømte afroamerikanere. 101 av ofrene var engelske jenter. Ut fra et forskingsbasert forholdstall mellom rapporterte og antatt totalantall på 1: 20, anslår han det virkelige tallet voldtekter der til 2420.

Hvem var overgriperne? Lilly refererer til internasjonal litteratur som enten ikke forsøker å skille mellom frontsoldater, soldater i administrative, forsynings- eller tjenesteytende avdelinger, eller som skaper inntrykk av at det faktisk var frontsoldatene som var utøverne. (7) Overraskende nok viser Lillys kilder at utøverne i England slett ikke var infanterisoldater eller andre soldater i stridende avdelinger. De hørte til tjenestegjørende avdelinger ("service units", forsyning, vedlikehold etc.), som vi best kan oversette med støtteavdelinger. På dette tidspunktet var det ikke lov å ha afroamerikanske soldater i stridende avdelinger. Nesten alle utskrevne soldater til ikke-stridende avdelinger var afroamerikanere. Offiserene i disse avdelingene var derimot hvite.

De fleste voldtektene rammet tenåringer og unge kvinner. Mange av dem var blitt kjent med sine overgripere på utesteder, på puber, i lokalsamfunnet og liknende. De ble truet med vold, eller angrepet med knyttnever, kniver og andre slagvåpen. Voldtektene skjedde gjerne om natten og utendørs.

Frankrike: Voldtekter bak fronten

Mens publikum ikke har vanskeligheter i dag med å akseptere at amerikanske soldater engasjerte seg i et bredt spekter av kriminell aktivitet i Vietnam og Irak, er det større vanskeligheter med å se dem som ranere, mordere og voldtektsmenn under frigjøringen av Frankrike i 1944–45. Men klagene på nettopp det begynte å strømme inn fra sivile franskmenn kort tid etter D-dagen 6. juni 1944.

Da de allierte ankom, var det franske samfunnet blitt svært annerledes enn før krigen. Selv om den tyske okkupasjonen av Frankrike var langt fredligere enn i Øst-Europa, brakte den ikke desto mindre med seg mange tilfeller av gru og redsel. Eksempelet kan være SS' massakre på 642 mennesker i Orador-Sur-Glane 10. juni 1944. I alt ble 29.000 sivile franskmenn drept som gisler, og over 40.000 døde i fangeleire og fengsler. (8) Situasjonen i Frankrike ble snudd på hodet allerede under invasjonen i 1940, da mellom 8 og 10 millioner mennesker ble evakuert. Over 1,6 millioner franskmenn var krigsfanger. Over 600.000 ble sendt til Tyskland som ledd i den tvungne arbeidstjenesten, og et enda større antall ble sendt på tyskerarbeid i selve Frankrike. Den økonomiske utplyndringen resulterte i drastisk senking av levestandard og øking av dødelighet, særlig i de store byene. Økonomisk og ernæringsmessig nød stimulerte lovløshet og kriminalitet. Sosiale relasjoner brøt sammen, og særlig kvinner og barn mistet mye av den beskyttelsen som de hadde hatt tidligere. Særlig gjaldt det på landsbygda.

Soldatenes tilværelse ble selvfølgelig annerledes i felten i Frankrike enn i forlegningene i England. I England var det krigsforberedelser som opptok dem. Nå ble det krig. Omstendighetene omkring kriminalitet ble annerledes. I England hadde soldater som ønsket det, muligheter til å oppnå seksuell kontakt med britiske kvinner, fordi de i lengre perioder var innkvartert under ordnede forhold og hadde tilgang til det sivile samfunnet. De kunne også kjøpe prostituerte. I Frankrike levde de på feltfot, i stadig bevegelse. De kvinnene de kom i kontakt med, levde svært spredt på landsbygda, ofte uten mannlig beskyttelse. De var i en utsatt posisjon.

På bakgrunn av pådømte saker, som en kilde angir til 68 og en annen til 181, anslår Lilly at det totale antallet voldtekter i Frankrike lå mellom 2.500 og 3.620. Av de kjente 139 soldater som var involvert, var 116 afroamerikanere. Samtlige av disse ble dømt. De aller fleste av dem var lavt rangerte ikke-stridende soldater fra støtteavdelinger. Hvorfor var det så mange afroamerikanere? Lilly mener at en av forklaringene er at det rent praktisk var nesten umulig for stridende soldater å ha tilgang på sivile kvinner, fordi de fleste hjem ble evakuert da frontlinja nærmet seg. Men etter at fronten beveget seg videre, reiste folk tilbake til hjemmene sine. Det var i denne fasen etter kamphandlingene at støtteenhetene ankom området. Kontakten med de sivile oppsto da soldatene tok kontakt for å få matvarer, forsyninger og annen hjelp. Kvinnene var alene på gårdene med barna.

Lilly er slett ikke sikker på at funnene er representative. Han understreker at de militære myndighetene i utgangspunktet visste hvem de søkte som gjerningsmenn. De hadde med seg et bilde av en negroid, mannlig overgriper med ustyrlig seksualitet. Det var et bilde som stammet fra tiden før den amerikanske borgerkrigen, og som hadde forsterket seg under Første verdenskrig. Dette bildet hadde de med seg fra den rasedelte lovgivingen i USA, hvor seksuelle forhold over rasegrensene fortsatt var forbudt i mange stater.

I Frankrike ble dette rasebildet utfordret. Lilly mener at Første verdenskrig spiller en viktig rolle for å forstå bakgrunnen. Amerikansk litteratur fra Første verdenskrig hadde skapt bilde av at franske kvinner praktiserte en større seksuell frihet enn hjemme i USA. Dette bildet var godt kjent blant soldatene. Også blant afroamerikanske soldater fantes det forventninger om at det bare var å banke på en dør for å oppnå seksuell kontakt. Det var ikke bare hvite offiserer og soldater som hadde brakt med seg sine fordommer til Frankrike. Franskmenn generelt var på sin side mindre fordomsfulle og ønsket alle amerikanere velkommen. De kunne ikke forstå hvorfor den amerikanske hæren var så skarpt rasedelt, og responderte helt annerledes overfor afroamerikanske soldater enn de hvite offiserene forventet.

Lilly siterer en britisk historiker som har funnet at under Første verdenskrig var ikke "mulighetene for sex begrenset til større eller mindre byer, hvor horehus og horder av amatørprostituerte gjorde det lett å finne". Men også på landsbygda var det kvinner som responderte på soldatenes seksuelle behov. (9)

Dette bildet kan være overdrevet, men Lilly mener at det fikk betydning for amerikansk soldatmentalitet. Det ble brakt hjem til USA gjennom soldatfortellinger, og var med og dannet et grunnlag for de første oppfatninger av Frankrike i brede lag av befolkningen. Vi må ikke glemme at Første verdenskrig var den første omfattende kontakten mellom fransk og amerikansk befolkning siden utvandringen på 1800-tallet. Og før Andre verdenskrig var dette bildet mer positivt i den afroamerikanske enn i den hvite befolkningen. Soldatene brakte med seg dette bildet i 1944. Men da ble forholdet til den sivile franske befolkningen helt annerledes. Det ble "anstrengt til det ytterste", langt mer konfliktfylt og bittert enn det er vanlig å anta.

Voldtektene i Frankrike var mer voldelige enn i England. De skjedde ofte i forbindelse med at støtteavdelinger kom til nye landsbyer, til alle døgnets tider. Ofte var soldatene påvirket av sterk alkohol som calvados, som fantes overalt på gårdene for en billig penge. De registrerte ofrene var mellom 10 og 74 år. Av de 116 soldater som ble tiltalt, 94 av dem afroamerikanere, fikk 67 livstidsstraffer. 18 av de 21 som ble henrettet, var afroamerikanere. Her må vi igjen huske på at det bare var 10 % av troppene som var afroamerikanere. Lilly mener at avstraffelsene skjedde med et klart sideblikk til opinionen hjemme, i Frankrike og blant troppene. For eksempel ble 15 av henrettelsene gjennomført i offentlighet, der også fransk politi og familien var til stede. Ofte ble avstraffelser ledsaget av offentlige unnskyldninger fra de militære og private brev fra de dømte til ofrene og deres familier.

Tyskland: "Fiender", ikke kvinner

Seksualiserte voldsovergrep ble en del av virkeligheten for svært mange tyske kvinner da Tyskland ble okkupert. Alle allierte hærer voldtok. Det gjaldt både den britiske, franske, amerikanske og sovjetiske. Den kunnskapen vi har om dette, lar seg ikke bortforklare. Men Lillys studie er den første som viser dette ut fra en vitenskapelig studie av juridiske kilder.

Hva var årsaken til at det var langt flere kvinner som møtte en slik skjebne i Tyskland enn i England og Frankrike? Har det å gjøre med at soldatene mente at dette var fiendens kvinner? Helt fra Romerrikets tid var det slik at hvis ikke en by overga seg før rambukkene dunket mot byporten, så hadde angriperne rett til å drepe alle menn, både militære og sivile, voldta kvinnene og ta de overlevende som slaver og plyndre all eiendom. Det var soldatenes belønning for å sette sine liv på spill. Det gjaldt for høy og lav. Det var en militær kode. Selv om den har blitt mildere praktisert opp gjennom århundrene og motvirket av mer moderne oppfatninger og etter hvert internasjonale lovregler, så er det likevel et spørsmål om den ikke har blitt utvekslet mellom generasjonene i profesjonell soldatmiljøer. Og at de fortsatt finnes.

I det nazifiserte Tyskland hadde den totale krigen i det siste krigsåret langt på vei utvisket skillet mellom stridende og ikke-stridende og militarisert det sivile samfunn. Kvinnene var kommet i en ekstremt utsatt posisjon, fordi så stor andel av den mannlige befolkningen var fraværende.

Levekårene i Tyskland generelt endret seg ikke dramatisk før den massive allierte bombingen startet i 1942–43, og ble først snudd på hodet i det siste krigsåret. Det var da situasjonen endret seg så sterkt for kvinnene. Før dette hadde Nazi-Tyskland gjennomført en økonomisk plyndring av Europa som savnet sidestykke i krigshistorien. Den var av slike enorme dimensjoner at det er tvilsomt om den noen gang kan bli målt eller forstått med våre vanlige statistiske modeller. De konfiskerte mengdene av korn, kjøtt, andre råvarer, matvarer gjorde at levestandarden i Tyskland kunne holdes ganske stabil til langt ut i 1945. Riktignok ble det innført rasjoneringer, for eksempel på brød, men ennå så sent som i 1944 var den på 2.400 gram i uka. Da krigen brøt ut, var det ingen arbeidsløshet, og av en arbeidsstyrke på 39 millioner var 14,6 millioner kvinner. I 1944 var arbeidsstyrken redusert til 28,6 millioner, hvorav 5,3 millioner fremmede tvangsarbeidere og 1,8 millioner var krigsfanger. I tillegg kom konsentrasjonsleirfangene.

I krigens siste år foregikk en voldsom økning av produksjonen av krigsmidler som fly, stridsvogner, artilleri på tysk side, måned for måned. Det var produksjonsrekorder for en rekke typer våpen så sent som i februar 1945. Dette skjedde på tross av at den allierte bombingen i de samme månedene reduserte de største tyske byene til ruinhauger. Det er en myte at krigshandlingene i 1945 nærmest dreide seg om opprenskninger og at det var klart for alle at tyskerne var slått. Tvert i mot var det slik at antallet soldater økte, at krigshandlingene ble mer og mer omfattende og blodigere, og at krigen som helhet de siste månedene var mer brutal enn noen gang.

Både tyske og utenlandske kvinner i Tyskland kom tungt inn i krigsproduksjonen. Innen mai 1944 utgjorde tyske kvinner mer enn 50 % av den nasjonale arbeidsstyrken. Men de hadde normale arbeids- og lønnsvilkår. Noe annet med de utenlandske tvangsarbeiderne og slavene. Mer enn halvparten av de sovjetiske slavearbeiderne i tysk industri var kvinner. Disse og kvinner fra andre land levde på eksistensminimum under forferdelige forhold, utsatt for alle slags overgrep. Og mens tyske myndigheter forfulgte prostituerte i det sivile samfunnet, tillot de horehus for soldater, og organiserte dem selv for fremmede tvangsarbeidere og i konsentrasjonsleire. Horene var utenlandske kvinner eller fanger.

Selv om krigsproduksjonen stadig økte og stadig flere soldater ble mønstret, var det et Tyskland under fullstendig sosialt sammenbrudd som ble invadert i 1944 og 1945. Enorme sivile ødeleggelser med alle slags overgrep, eksploderende kriminalitet, deserteringer og sosial oppløsning gikk sammen med drakoniske mottiltak fra nazimyndighetene.

Den abnorme utsletting ikke bare av jøder, som i stor utstrekning var sovjetiske statsborgere, men også av sovjetiske militære krigsfanger, berørte selvfølgelig sovjetsoldatenes syn på fienden generelt, også på de tyske kvinnene. SS myrdet sovjetiske krigsfanger i hundretusenvis, kanskje så mange som 600.000. Men ennå flere ble myrdet av Wehrmacht. Her varierer oppgavene mellom 1,68 millioner og 2,53 millioner av et totalt fangetall på 5,7 millioner mellom 1941 og 1945. Ut fra omfanget kan tallene bare sammenliknes med jødeutryddelsen. (10)

De britiske og amerikanske invasjonshærene opplevde ikke noe tilsvarende. I det store krigsbildet er det, med noen unntak, vanskelig å sammenlikne det som foregikk på vestfronten med østfronten. Tyskerne hadde mange ganger så store styrker i øst som i vest i hele perioden etter invasjonen i Normandie 6. juni 1944. For å begripe rekkevidden: Grovt sett kan vi si at mens de fram til retretten over Rhinen hadde 10 ganger så mange tyske soldater i øst som i vest, overførte de etter dette tidspunktet alle felttropper til øst, unntatt 5–6 oppflisede divisjoner. Med ett unntak ble de amerikanske og britiske troppene bare møtt med mindre motstand i selve Tyskland etter kryssingen av Rhinen, da de befant seg på det gamle tyske riksområdet. Det var altså ufattelig mer krig, mer brutale overgrep, flere soldater og følgelig flere ofre i øst enn i vest.

Men dette betydde selvfølgelig ikke at det var noen parademarsj for de stridende amerikanske soldatene før de kom så langt. De følte med all rett at de kjempet seg fram gjennom et helvetes ragnarok, enten det nå var hundre eller tusen kilometer. Det Tyskland de invaderte, var et ekstremt rasediktatur hvor hvite soldater hadde en helt annen status enn svarte. I tysk raseideologi sto afrikanere i bunnen av rasehierakiet, sammen med jøder, mongoler og slavere. Den raseideologien som afroamerikanerne hadde opplevde hjemme og som de opplevde i den rasedelte amerikanske hæren, hadde derfor enkelte fellestrekk med den tyske. Men Nazi-Tyskland var selvfølgelig uendelig mer preget av rasefordommer enn England og Frankrike. En kunne da vente å finne at afroamerikanere var mer involvert i voldtekter i Tyskland, enn hvite soldater. I alle fall er det ingen tvil om at de amerikanske krigstribunalene ventet dette. Men funnene er annerledes.

Mer brutalt, mindre etniske forskjeller

Ut fra etterforsknings- og domsdokumentene har Lilly funnet at 284 soldater ble dømt for voldtekt mot 243 tyske kvinner. 46 % av overgriperne var afroamerikanere. Disse registrerte tilfellene svarer til 4.860 kvinner. Andre offisielle kilder anslår tallet til 484, hvilket svarer til 9.680.

Voldtektene i Tyskland var mer brutale og ydmykende enn i England og Frankrike. De involverte nesten alltid overfall med våpen, knyttnever og andre gjenstander. Svært ofte fikk ofrene også andre skader. De ble voldtatt foran foreldre, søsken, ektemenn og barn. Det kunne være både mor og datter. Et annet mønster er også klart: Små grupper av voldtektsmenn fortalte sine soldatkamerater hvor de kunne finne kvinner som de kunne voldta. Så dro en annen gruppe dit, og gjentok overgrepene. Ofte var forklaringene senere: "Det var bare en tysker." Det yngste offeret var et tre år gammelt barn. I Tyskland var ofrene yngre enn i Frankrike. 40 % var tenåringer.

De militære domstolene i England og Frankrike anså fysisk motstand som nødvendig bevis for gjennomført voldtekt, og det var som oftest ikke vanskelig for dem å akseptere tegn på det. Slik ble det ikke i Tyskland. Der ble problemet for domstolene at de mye sjeldnere godtok bevis for at kvinnene rent fysisk hadde satt seg til motverge. Kvinnene hadde to forklaringer: For det første sa de at de hadde underkastet seg på tross av at de hadde gjort det klart at de ikke ga samtykke. For det andre sa de at de hadde ventet å bli voldtatt. Den tyske regjeringen hadde informert over radio om at det ville skje, også av amerikanske soldater, og at de ville bli drept hvis de satte seg til motverge. Soldatene var væpnede, fulle og kunne ikke tysk. I retten hevdet forsvarerne igjen og igjen at overgriperne hadde misforstått og tolket kvinnenes oppførsel som at de samtykte. De brukte den gamle og for lengst avslørte maskuline herskerteknikken om at et "nei" betyr et "ja".

Den formen for voldtekt, som Lilly kaller buddy rapes ("kompisvoldtekter"), forekom generelt sett oftere i Frankrike enn i England, men enda oftere i Tyskland. Hvorfor? Det tradisjonelle svaret i krigstribunalene var at soldatene av ulike grunner først og fremst anså dem som tyske fiender, ikke som sivile kvinner som hadde krav på beskyttelse. De oppnevnte forsvareradvokatene forsøkte stadig å oppnå formildende omstendigheter hvis de kunne påvise at en mannlig slektning hadde vært i SS eller i Wehrmacht. De framhevet at hele befolkningen deltok i krigen og var ansvarlig for regimet.

Svært mange tyske kvinner var fullstendig uten beskyttelse. Mennene var borte og tysk politi var i stor utstrekning diskreditert og fraværende. Alle slags politifolk var dessuten krigsmål i seg selv. Kvinnene var derfor ekstremt utsatt, nærmest utlevert til seierherrene. Rettssak etter rettssak forteller at amerikanske soldater nærmest på innskytelse kunne ta seg inn i tyske hjem, på tross av klare militære forbud. Oftest skjedde det om natta, mens soldatene var fulle.

Hvis fiendebildeforklaringen var riktig, hvorfor ble da "kompisvoldtektene" annerledes i Tyskland enn i Frankrike? I Frankrike var det nemlig langt flere afroamerikanske soldater som oppførte seg slik, mens det i Tyskland gjaldt nesten like mye hvite soldater.

Svaret Lilly gir, er at den etniske sammensetningen i de forskjellige delene av hæren endret seg etter kampene i Frankrike ved overgangen til Tyskland. Raseskillene i hæren ble mindre. Dette var et resultat av kamphandlingene ved årsskiftet 1944/45 i Ardennene. Da fikk hæren problemer med erstatninger av nye rekrutter fra USA til de stridende avdelingene. General Eisenhower satte i gang et program for å overføre nye stridende fra støtteavdelinger. Kampanjen var særlig innrettet på å verve frivillige afroamerikanere som infanterister. Hittil hadde samtlige afroamerikanere hørt til disse strengt raseskilte avdelingene. Dette programmet påvirket rekrutteringen også til en rekke andre avdelinger og våpenarter, som luftvern, kavaleri og feltartilleri. Innen mars 1945 hadde dette ført til vesentlige endringer i sammensetningen av både støtteavdelinger og stridende avdelinger. Moralen blant de afroamerikanske soldatene steg. Dette mener Lilly kan forklare hvorfor voldtektsmønstret ble likere. Under "kompisvoldtekter" i Tyskland forekom det ofte at gjengene besto av både hvite og svarte soldater, og svært mange var utelukkende hvite. Enda mindre ble forskjellen etter hvert som krigen gikk mot slutten og praktisk talt alle amerikanske avdelinger var flyttet inn i Tyskland.

Antallet voldtekter økte fram mot krigsslutt. Den høyeste måneden var april 1945. Men de fortsatte også senere. Voldtekt ble de siste to krigsmånedene et så i øyenfallende problem at den amerikanske hæren gjenopptok sitt forbud fra 1918 mot fraternisering med sivile. Hæren fryktet represalier og sivile uroligheter. Da frykten viste seg å være overdreven, ble dette forbudet lettet på. Lilly siterer et populært amerikansk motto som uttrykte en ny uoffisiell politikk: "Knulling uten samtale er ikke fraternisering." Dette påvirket de militære domstolenes rettsavgjørelser. Voldtekter som uten tvil hadde blitt pådømt i Frankrike og England, kunne krigstribunalene nå bedømme for eksempel som "ulovlig samleie med en ugift kvinne".

Krigsjustis, raseskille og propaganda

Lilly har undersøkt om forholdet mellom domfellinger svarte til den etniske sammensetningen av befolkningen i USA og av hæren. Bortsett fra i Tyskland, hvor ingen amerikansk soldat ble dømt til døden og henrettet for voldtekt, var resultatene stikk motsatt. I Frankrike og England fikk afroamerikanske soldater 90 % av dødsstraffene. Også når det gjaldt livstidsstraffer var funnene tilsvarende, selv om andelen dommer mot hvite soldater for overgrep i Tyskland gikk opp mot halvparten.

Også antallet reduserte livstidsstraffer avspeiler raseproblematikken innad i hæren. Samtlige reduserte straffer for voldtekt utført i Frankrike ble gitt til hvite soldater på tross av at antallet dømte svarte var fire ganger så høyt. I Tyskland var forskjellen tilsvarende.

Hvorfor så amerikanske militærmyndigheter så forskjellig på straffereaksjoner overfor voldtekter mot tyske kvinner, enn mot franske og engelske? Lilly mener at dette trolig hadde å gjøre med formålet med militærjustisen i hæren. Den skulle tjene til å holde kustus på troppene og innfri propagandahensyn. Det var ingen god reklame i krigspropagandaen å henrette noen amerikanske soldater og samtidig å gjøre andre blant dem til krigens helter. Det var et massivt propagandabilde at de var helter som representanter for den amerikanske drømmen. Det hadde ingen symbolverdi å ofre amerikansk prestisje på denne typen justis, all den tid tyskere i seg selv ble ansett for å være uten prestisje i de tidligere tyskokkuperte landene og i den amerikanske hjemmeoffentligheten. Tvert i mot, var det atskillig prestisje for både amerikanske politikere som militære å gå inn for harde tiltak mot så vel sivile som andre tyskere. Det ga seg utslag i en svært streng behandling av tyskere i regi av general Eisenhowers militære okkupasjonsregime. At dette fortsatt er et ekstremt vanskelig tema i amerikansk offentlighet, ble illustrert i 1989, da journalisten James Bacque ga ut Other Loses: The Shocking Truth Behind the Mass Deaths of Disarmed German Soldiers and Civilians Under General Eisenhowers Command. Boka ble en av de mest kontroversielle og diskuterte det året. Mens den var en bestselger i Canada og flere europeiske land, ble den i USA systematisk angrepet i måneder før den kom ut. En egen komite ble nedsatt. Ett år senere kom de med en rapport som tilbakeviste den. (11) Debatten om boka nådde aldri Norge.

Under Andre verdenskrig ble mer enn 40.000 amerikanske soldater dømt for desertering i det europeiske krigsteateret. Den første henrettelsen for dette fant sted i januar 1945. Da var det mer enn 80 år siden amerikanske soldater var henrettet for desertering. Over 10.000 amerikanske soldatene ble fengslet for annen type kriminalitet. Ofte var det store økonomiske underslag og tyverier av betydning for krigføringen. De militære jurisdiksjonsorganene behandlet mer enn 17.000 slike kriminalsaker. Men etterforskningsenhetene var små og konstant under et voldsomt arbeidspress. I perioder ble de neddynget av saker etter massearrestasjoner. Voldtektene må selvfølgelig også ses i denne sammenhengen.

I disse praktiske vanskelighetene var det etter Lillys oppfatning lite rom for liberal tenking eller for kritisk revurdering av de rasistiske undertonene som har preget amerikansk militærjustis siden borgerkrigen. Han trekker linjene tilbake til hvordan den afroamerikanske kadetten ved West Point, James Chestnut Whittaker, ble dømt for militærrett i 1883. Han var tidligere slave og ble systematisk trakassert av skolen og sine medkadetter. Det tok over 100 år før han ble rehabilitert av Clinton, i 1995. Det var ikke noe isolert tilfelle. Under Første verdenskrig ble svarte soldater behandlet svært dårlig. For eksempel ble i 1917 60 svarte soldater dømt for mytteri fordi de protesterte mot å delta i en drill. De fikk mellom 10 og 20 års fengsel. Under Første verdenskrig ble som tidligere referert, 35 svarte soldater henrettet. Ingen hvite. Flere av disse henrettelsene hadde direkte eller indirekte med rasespørsmålet å gjøre.

En viktig bok

Totalt mener Lilly at amerikanske soldater foretok 17.080 voldtekter i disse tre landa. Tallet er basert på registrerte tilfeller og justert i forhold til et vitenskapelig belagt forhold mellom registreringer og forekomster. Jeg tror dette antallet er for lavt. Den franske historikeren Fabrice Virgili, som har skrevet et av forordene til boka, tillegger heller ikke dette anslaget så stor vekt. Hvis man skal bedømme det vi ellers vet, så kan vi vente at alene tyske kvinner i den amerikanske okkupasjonssonen må ha blitt voldtatt i et langt større antall. Men vi har ingen vitenskapelige arbeider som bringer oss nærmere eksakt viten enn Lillys bok. Tallene spiller heller ingen avgjørende rolle i Lillys bok. Det er analysen av de enkelte sakene – mentalitetsstudien av soldatenes, etterforskernes og krigstribunalenes tankesett – som gjør denne boka så viktig.

Her kan det være av interesse å sammenlikne med de påstandene som bringes av Anthony Beevor i boka Berlin, om at over en million kvinner ble voldtatt i den sovjetiske okkupasjonssonen. Det er et uhorvelig stort tall. Beevors kilder er stort sett litteratur og intervjuer, og har derfor ikke samme vitenskapelige belegg som Lillys. Det er grunn til å spørre om denne voldsomme forskjellen er overdrevet eller om den i det hele tatt er reell. Det kan ha med informantenes politiske syn å gjøre eller med andre politiske forhold. Beevors bøker har en sterk misjonerende, konservativ og britisk-patriotisk undertone. Bare en vitenskapelig behandling basert på sovjetiske kilder kan avgjøre om dette er tilfelle.

Lillys bok er dessuten et funn for de som er opptatt av grunnleggende fakta og tallstørrelser om den amerikanske hær og krigen i Europa. Selv om dette er en akademisk studie, fortjener den norsk oversettelse og et bredt publikum. Av utenlandsk litteratur, prioriterer forlagene dessverre nesten bare amerikanske og britiske bestselgere som passer godt inn i det tradisjonelle bildet av Andre verdenskrig. Kritiske og vitenskapelig kildebaserte arbeider som dette er dessverre mangelvare.

Taken by force har i skrivende stund ennå ikke har funnet et amerikansk forlegger, på tross av at den er utgitt i store opplag og er kritikerrost i Italia (2004), Frankrike (2003) og England (2007), og har to forord skrevet av høyt meritterte internasjonale forskere – og dessuten er skrevet av en amerikansk professor.

---

 Noter

• 1. Edgar L. Jones, med 40 måneders krigstjeneste bak seg: "One war is enough", Atlantic Monthly, 177 (2): 49. [Tilbake]
• 2. Iris Chang: The Rape of Nanking, 1997, og Mashahiro Yamamoto: Nanking: Anatomy of an Atrocity, 2000. [Tilbake]
• 3. Yuki Tanaka: Hidden Horrors, 1998 og John W. Dower: Embracing Defeat, 1999. [Tilbake]
• 4. I Korea ble det ifølge Susan Brownmiller: Against our will, 1975, avsagt 32 krigsrettdommer for voldtekt. [Tilbake]
• 5. Gary D. Solis: "Military Justice, Civilian Clemency", i Transnational Law & Contemporary Problems 10/2000. [Tilbake]
• 6. Edvard Smities: Crime in Wartime, 1982. [Tilbake]
• 7. Cornelius Ryan: The Last Battle, 1966, og I. Chang, 1977. [Tilbake]
• 8. William Shirer: The Rise and Fall of the Third Reich, 1960. [Tilbake]
• 9. Gibson G. Craig, 2001: "Sex and Soldering in France and Flanders", The International History Review, XXXIII (3) September, s. 505-756. [Tilbake]
• 10. Jürgen Foster, Charles Messenger og Wolfgang Petter: "Germany", i Dear/Foot (red): The Oxford Companion to World War II, Oxford University Press 1995, s. 455-480. [Tilbake]
• 11. Gunther Bishcof og Stephen E. Ambrose: Eisenhower and the German POWs. Facts against Falsehood, Louisiana State Press 1991. [Tilbake]

 

Ei bok var spesielt viktig for min egen vei inn i arbeiderbevegelsen: Arbeiderklassen i norsk historie av Edvard Bull d.y. (1947). Arbeiderbevegelsens framtid vil også avhenge mye av at nye generasjoner blir ført inn i den store "fortellingen" om arbeiderbevegelsen. Her har Harald Berntsen bidratt sterkt gjennom mange år, både med sine mange historieforelesninger for fagorganiserte – og ved den plassen han har skapt seg som en svært produktiv (arbeider)historiker på sida av de akademiske historikermiljøene.

Harald Berntsen: Tilbake til start? En pamflett om norsk arbeiderbevegelse 1907–2007
49 korte kapitler, 268 små sider, Aschehoug forlag

Når han nå har skrevet ned sin egen konsentrerte oppsummering av lange linjer og avgjørende brudd i 100 års norsk arbeiderhistorie, så har han i stor grad kunnet bygge på egne tidligere arbeider, samtidig som han har et godt grep om andres forskning. Det er spesielt bra at framstillinga er uten nostalgi, og uttrykker en sterk vilje og evne til å vise sammenhengen mellom fortidas, nåtidas og framtidas klassekamp. Tittelen Tilbake til start peker nettopp på at "modernisering er i dag blitt et ord for å gå tilbake til fortida – på samme måte som framskritt er blitt lik tilbakeskritt. Når politikere i dag snakker om reformer, har den lille mann all grunn til å være på vakt."

Det er bemerkelsesverdig at Harald Berntsen til tross for sin klart revolusjonære grunnholdning har hatt en rekke oppdrag for LO, LO-forbund og fagforeninger, og stadig får nye forespørsler om skriveoppdrag. (1) Denne revolusjonære holdningen preger ikke minst den boka han nå har skrevet. Samtidig er teksten hele tida basert på konkret analyse, og er fri for frasefylt venstrisme.

Pamflett

Jeg har sett og hørt Harald Berntsen forelese i arbeiderbevegelsens historie med stor agitatorisk kraft. Siden han denne gangen har kalt teksten sin for en pamflett burde den også kanskje først og fremst bedømmes ut fra sitt agitatoriske potensiale, men her er ikke jeg rett person. Jeg har lest teksten med faghistoriske briller – samtidig som jeg aksepterer at den i mindre grad dreier seg om en historisk drøfting, og mer om å formidle konklusjoner og synteser. For øvrig trur jeg på det agitatoriske potensialet. La meg her også nevne at pamfletten er skrevet på et radikalt, østlandspreget, bokmål – uten stiv riksmålssyntaks, som har ødelagt det radikale bokmålet for mange.

Det er et problem at pamfletten er uten vanlige litteratur- og kildehenvisninger. Dette er fullt forståelig, og kanskje riktig, ut fra et ønske om å gjøre teksten lett tilgjengelig, men vil gjøre det vanskeligere for alle dem som ikke har er veldig godt bevandret i arbeiderbevegelsens historie, både å vite hva Berntsen bygger på – og å vite hvor en skal bevege seg videre i sine studier.

Best om den faglige kampen

Utgangspunktet for den tredje Berntsen-boka på ett år (2), er gjennombruddet for de landsomfattende kollektive tariffavtalene i Norge, som kom med avtalen mellom Mekaniske Verksteders Landsforbund og Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund i april 1907. Berntsen er på sitt aller sterkeste når han framstiller den faglige arbeiderbevegelsens historie, og viser at den grunnleggende sett dreier seg om at "Arbeiderne kunne svare på det kapitalistiske monopolet på produksjonsmidler med å opprette et monopol på arbeidskraft" (s. 11). Boka begynner for eksempel med gode kapitler om forhistoria "Fra individuelle til kollektive avtaler" og "Fra kontraktørvesen til fagforeninger" – og om Arbeidstvistloven av 1915 (og seinere revisjoner av denne), som han har skrevet grundig om i sin dobbeltbiografi om Hansteen og Wickstrøm. (3) Den slutter i samme ånd med aktuelle kapitler om presset på de kollektive avtalene, om pensjonsranet – og kampen mot sosial dumping, altså "tilbake til start".

Den andre store styrken ved Berntsens framstilling er evnen til å bevege seg på mange plan for å gripe helheten i arbeiderbevegelsens utvikling: Samtidig som framstillinga har de grunnleggende trekka ved utviklinga av den kapitalistiske produksjonen, og dermed av arbeiderklassen sjøl, som basis – vektlegger han også virkningen av mer konjunkturbestemte svingninger i den kapitalistiske økonomien. På samme måte kombinerer han den faglige og den politiske sida av klassekampen, og blikket nedafra med søkelys på viktige ledere i arbeiderbevegelsen.

Selvfølgelig er det vurderinger her som kan diskuteres. Jeg nevner et par eksempler:

1. Det er interessant at mange av sosialdemokratene i partikampene på 20-tallet (både de som brøyt ut av Arbeiderpartiet for å danne eget parti og de som forblei partilojale) i kampen om USA-tilknytningen sto til venstre for de tidligere "revolusjonære" Tranmæl, Gerhardsen og Lie. Harald Berntsen har gjennom sine bøker om Nygaardsvold (4), "statsministerkuppet" i 1945 – og om Victor Hansteen agitering for å få LO på en motstandslinje under krigen, dokumentert grundig at de gamle radikale anti-parlamentarikerne sto for en ukonstitusjonell holdning til fordel for USA og egen makt. Likevel er det påfallende at Nygaardsvold helt gjennomgående blir "helt" og Tranmæl og Gerhardsen "skurker" i framstillingen – også før klassekompromisset og den utenrikspolitiske vesttilknytningen.

2. De to store klassekompromissene i norsk 1900-tallshistorie, står sentralt i Berntsens framstilling. Foruten borgerskapets aksept av landsomfattende tariffavtaler fra 1907, også det kompromisset som lå i Hovedavtalen – og Arbeiderpartiets mindretallsregjering (av Berntsen kalt "en slags folkefrontregjering") i 1935. Dette er i dag en framstilling jeg ikke tror er særlig kontroversiell blant historikere som skriver om slike spørsmål. Det bør likevel påpekes at dette var kompromiss av temmelig ulik karakter. Gjennombruddet for kollektive tariffavtaler var en svært viktig etappeseier for arbeiderklassen. Kompromisset fra 1935 (med videreutvikling under og etter krigen), var til fordel for arbeidernes levevilkår, men representerte et avgjørende nederlag for arbeiderbevegelsen som en bevegelse for et sosialistisk samfunn. Jeg mener en viktig forklaring på dette var at den offensive økonomistiske tranmælistiske strategien var en strategi for tider med knapphet på arbeidskraft – som hadde vist seg lite levedyktig i den langvarige kampen med ryggen mot veggen, under kriseperiodene på 1920-tallet. Arbeidsfolk var slitne etter lange og harde forsvarskamper, og det var oppstått et ideologisk tomrom, som blei fylt av sosialdemokratisk ministersosialisme og "samfunnssolidaritet". Kanskje vil Berntsen være enig i dette, men jeg er tydeligvis mer "ortodoks" enn han når jeg er skeptisk til framstillinga av partisamlinga med sosialdemokratene i 1927 som et viktig ledd i en arbeiderbevegelsens motoffensiv mot et aggressivt borgerskap.

"Nasjonal samling om Fremskrittspartiet"

Mediedebatten om boka har nesten utelukkende dreid seg om at Berntsen "Sammenligner FrP med fascistpartier" (Aftenposten 14.11.07). Siden venstresidas store evne til å skjelle ut FrP stort sett har vært omvendt proporsjonalt med (den manglende) evnen til konkret avsløring av partiet overfor "folk flest", så kunne det kanskje være grunn til å frykte nye kraftrevolusjonære gavepakker til Siv Jensen og co. Men de utlegningene av Berntsens syn som vi har sett her (bl.a. i Klassekampen) har ikke (eller har i høyden delvis) dekning i Berntsens egen tekst.

Berntsen peker på at de europeiske partier som står FrP nærmest (som det nyfascistiske partiet i Italia, med Mussolinis datterdatter i spissen), er rede til å "innta ethvert standpunkt som vil innbringe økt oppslutning – unntatt ett: Å anerkjenne klassekampen mellom arbeidere og kapitalister – og dermed klassekampen mellom disse … partiet står urokkelig fast på at den enkelte arbeidsgiver og "hans" arbeidere har felles interesser." Dette kommer til uttrykk bl.a. i Carl I. Hagens forslag om å forby landsomfattende fagforbund – og å erstatte sentrale lønnsoppgjør med bedriftsvis lønnsdannelse.

Det er også blitt innvendt mot Berntsen at han her gjør en tilfeldig likhet mellom FrP og NS til grunnleggende, men spørsmålet om å knekke den organiserte arbeiderbevegelsen er selvfølgelig ikke et tilfeldig trekk ved den fascistiske ideologien. Jeg mener likevel det kan gi grunnlag for en viss ensidighet når Berntsen sier at selve kjernen i fascismen, er bruk av statlig tvang for å få arbeiderklassen til å godta et grunnleggende fellesskap med egne arbeidsgivere, der hvor den ellers ikke er rede til dette (min utlegning av teksten på s. 248). Jeg vil heller si at fascismen/nazismen bygger på 8–10 grunnleggende ideologielementer, hvorav et flertall må være til stede for å kunne identifisere denne ideologien.

Det har også vært innvendt at det er liberalismen like mye som fascismen som står for fagforeningsknusing av omtalt type, men jeg har ikke grunnleggende innvendinger mot måten Berntsen framstiller sammenhengen her.

Berntsen skriver at "Fremskrittspartiet illustrerer … at i kampen mot fagorganisasjonen slår liberalismen i mange tilfelle over i sin tilsynelatende motsetning – i statlige inngrep mot fri faglig virksomhet. Dette ligger ikke lenger unna enn at i 1990 innførte regjeringa i New Zealand lovforbud mot kollektive avtaler i arbeidslivet."

Noen få skjønnhetspletter

Det er svært lite i Harald Berntsens framstilling som jeg mener er direkte feil eller beklagelig, men noen få steder mener jeg han bruker merkelapper han ikke har ikke dokumenterer dekning for:

1. Han omtaler uten nærmere begrunnelse den seinere landssvikeren Håkon Meyer som "den trotskistiske teoretikeren" (s. 112) – noe som ikke blir noe riktigere av at det ukritisk er blitt gjort av en hel haug før han.

2. Han sier at "Med etableringa av statsminister Einar Gerhardsen i statsministerstolen var det klart for utenom- og anti-parlamentarikerne rundt Tranmæl i Arbeiderpartiet til å sette den gamle halvsyndikalismen sin ut i livet, så langt det var mulig" (s. 143). La gå at det kan diskuteres om det korporative klassesamarbeidet etter krigen (som Berntsen beskriver svært bra) i noen grad kan ha tatt form av ledernes syndikalistiske fortid, men i innhold hadde dette selvfølgelig ingenting felles med den (bl.a.) syndikalistiske ideen om direkte arbeiderstyre.

3. Etter å ha omtalt de ulovlige streikene på Norgas og i Sauda i 1969 og 1970, og Kjell Hovden og Kjell Pettersens rolle i disse, skriver han: "Aksjonene holdt på å spre seg videre til industristedet Odda, men der skar det seg på grunn av klossete opptreden av en grønnskolling med stor koffert utsendt av SUF." Om dette er riktig er det udokumentert, og SUF (m-l) (og seinere AKP) tilkjennes heller ikke ellers noen positiv rolle i "de ville" streikene.

I en helhetlig framstilling av arbeiderbevegelsens historie, blir disse innvendingene likevel ikke av avgjørende betydning. Jeg anbefaler ikke bare denne boka, men Berntsens forfatterskap. (5)

---

Noter

• 1) Han skal nå begynne på hotell- og restaurantarbeidernes forbundshistorie. Tidligere har han bl.a. skrevet om 100 år med Folkets hus, om Sørmarka, om Isolatørenes Fagforening, Norsk Bygningsarbeiderforbund, Drammen Samorg, Transportarbeiderklubben på Tollpost og om Den bedrøvelige historien om den norske fagorganisasjonens pensjonskasse. [Tilbake]
• 2) Foruten biografien om Per Borten har han også utgitt Statsministerkuppet – en politisk thriller fra norsk virkelighet mai – juni 1945, Centrum forlag, som bygger på en serie radiokåserier. [Tilbake]
• 3) To liv – én skjebne. Viggo Hansteen og Rolf Wickstrøm, Aschehoug 1995. [Tilbake]
• 4) I malstrømmen. Johan Nygaardsvold 1879–1952, 746 s., Aschehoug, 1991 og 2003, og red. av Johan Nygaardsvold – dagbøker 1918–48 og utvalgte brev og papirer 1916–1952. [Tilbake]
• 5) Her bør nevnes hans skarpe innledning til Eduard Bernsteins Sosialismens forutsetninger, Pax 1973, som også er kilde til Tilbake til start – og de to bøkene om egen barndom og ungdom, Det lange friminuttet fra 1998 – og romanen Ut fra 2001. [Tilbake]

Jørn Magdahl 

Da jeg først hørte om denne boken, bet jeg meg ikke merke i den. Ellisif Wessel var ikke et navn jeg hadde hørt før. Etter å ha lest boken syns jeg den burde være obligatorisk lesing for alle unge mennesker i dag. Dama slår alle kjente norske revolusjonære menn ned i støvlene.

Cecilie Enger: Himmelstormeren – en roman om Ellisif Wessel
Gyldendal forlag 2007, 399 sider

 

Det er nemlig ikke så mange mennesker som kan skryte av at de lærte seg russisk alene, var med på å starte fagforening i Kirkenes da gruvedriften var på sitt høyeste, og hadde Trotskij til middag rett som det var.

Ellisif Wessel ble født i 1866, i et strengt kristent hjem ved Lillehammer. Hun får tidlig et forbilde i den kontroversielle britiske lady Arbuthnott som bodde i nærheten av Ellisifs familie. Ellisifs far tok henne med til sammenkomster i den fraskilte personlighetens villa, der Ellisif storøyd hører på diskusjoner om kvinners rettigheter.

Som 16-åring drar Ellisif til Kristiania, for å være en av de første piker som får ta middelskoleeksamen, etter hennes fars ønske. I Kristiania deltar Ellisif på kvinnesaksmøter, og leser John Stuart Mills Underkuelsen av kvinner. Denne politiske oppvåkningen, som ble startet allerede av Lady Arbuthnott, danner grunnlaget for den revolusjonære, sosialistiske Ellisif Wessel. Det er også i Kristiania Ellisif møter og blir forelsket i sin fetter Andreas. I Ellisifs kristne familie er dette forholdet synd, og Ellisifs mor nekter å komme i bryllupet som blir holdt i 1886. I bryllupsgave fra lady Arbuthnott får Ellisif et kamera, som skal bli en av hennes viktigste virkemidler i årene framover. Straks etter bryllupet reiser Ellisif og Andreas til Kirkenes, hvor Andreas har fått jobb som distriktslege.

Det er i Kirkenes Ellisif tar form som politisk tenker og agitator, aksjonist og revolusjonær. Men det er ikke bare politisk Ellisif må kjempe. Hun spontanaborterer mange ganger, innen hun og Andreas får sønnen Peter Jan. Men han dør innen han fyller et år, og disse opplevelsene er med på å rokke ved Ellisifs faste gudstro. Hennes svekkede gudstro og revolusjonære agitering gjør at lokalbefolkningen ser mistroisk på henne. Hun må kjempe mot utstøtelsen, mot sin egen tvil om hva hun tror og mener, og mot sorgen over å ikke se sine egne barn vokse opp.

I møtet med den fattige lokalbefolkningen får Ellisif øynene opp for forskjellighetene i Norge. Myndighetene vil ikke høre på hennes og Andreas bønner om midler til de enkleste ting for å stoppe utbredelsen av tuberkulose. Etter hvert møter Ellisif russiske revolusjonære, og lærer seg russisk av fiskerne i havna. Hun jobber mot de norske kapitalistene som utnytter gruvearbeiderne i Kirkenes. Hun tar bilder av elendigheten, og skriver innlegg til lokale og nasjonale aviser. Hun skjuler russiske flyktinger, og oversetter russiske revolusjonære tekster. Flere ganger fører avisinnleggene hennes til nasjonal debatt.

Og hun gir aldri slipp på sine prinsipper. Da kongen kommer til Sør-Varanger første gang etter 2. verdenskrig, vil han gjerne hilse på Ellisif Wessel, som bor på gamlehjem i Passvikdalen. Han hadde hørt mange historier om den markante kvinnen. Men Ellisif vil ikke møte kongen. Hun var fortsatt både republikaner og kommunist.

Cecilie Enger har skrevet en bok som er engasjerende, rørende og sylskarp. Hun formidler Ellisif Wessel som en sterk kvinne som ikke gjemmer seg bak overklassens ord og diskusjoner, men kjemper for den rettferdigheten hun mener mangler. Enger tegner opp konturene av en sterk kvinne, og fyller innholdet med smerte, livstro og et brennende engasjement. Ellisif er en kvinne som ikke kan og ikke vil sitte i ro. Wessel fortjener å bli husket, og Cecilie Enger gir oss et godt bilde av en markant revolusjonær skikkelse.

Anna Blix 

Dette skal handle om en 30 år gammel bok, om en kvinne som på utgivelsestidspunktet hadde gått bort enda nesten 30 år tidligere. Da var hun over 80 år gammel, og hadde vært en av stifterne av foreningen Norden Klippe i 1906.

Dag Skogheim: Kvinner i nordnorsk arbeiderbevegelse – Ellisif Wessel
Tiden forlag 1977

 

Nå foreligger endelig en bok – en biografisk roman – om den norske klassekrigeren, solidaritetsarbeideren, fotodokumentaristen og legefruen Ellisif Wessel. Boka heter Himmelstormeren og er skrivi av Cecilie Enger (Gyldendal 2007). (Se omtale av Anna Blix i dette nummeret av Rødt!.) Det er imidlertid ikke den jeg skal snakke om her. For er virkelig dette den første biografiske boka om henne, slik enkelte anmeldere hevder? Jeg går på leiting i bokhylla, og ganske riktig: Der finner jeg en liten pamflett av forfatteren Dag Skogheim med tittelen: Kvinner i nordnorsk arbeiderbevegelse. Ellisif Wessel.

Det er ikke store boka, bare 90 sider. Fortellergrepet er enkelt: Ved å klippe sammen leserbrev og artikler fra datidas aviser, offisielle dokumenter og rapporter, og knytte disse sammen med noen korte avsnitt, tegner Skogheim et samtidig bilde av Ellisif Wessel og hennes mann. Med denne tilnærminga gir Skogheim oss et sammendrag av ekteparet Wessels virke i Nord-Norge og Sør-Varanger i første halvdel av forrige århundre. Gjennom fortellingen om Ellisifs arbeid blant arbeidsfolk i det store gruveeventyret i nord, får vi også brokker av fortellingen om den tidlige kampen for fagorganisering og om etableringa av fagforeninga Nordens Klippe. Det er også et tredje spor her, det jeg var mest interessert i på den tida boka blei utgitt, nemlig skjebnen til de norske syndikalistene.

På begynnelsen av syttitallet, den gangen jeg var knapt 20 år gammel, blei jeg som så mange andre dratt med i de radikale bevegelsene. Det fantes faktisk mange alternative retninger, og SUF (m-l) var én. På et tidspunkt fantes ei anarkistisk gruppe, Revolusjonære Arbeideres Forbund (anarkistene) – RAF(a). Dette var en anarkosyndikalistisk kaderorganisasjon, som i teori og praksis bygde på marxismens politiske økonomi, samt de kamperfaringer og erfaringer med selvstendig arbeiderstyre som man hadde blant annet under Pariserkommunen, den russiske revolusjon og den spanske revolusjon og borgerkrig. Det var disse jeg følte størst tilhørighet med, og som gjorde meg spesiet interessert i den tidlige norske arbeiderbevegelsens historie.

Wessel var ikke syndikalist. Ble det nødvendig å velge, var hun kommunist. For henne var forsvaret av den sovjetiske revolusjonen, klassekampen i Sør-Varanger og kampen mot reformistene i sosialdemokratiet samme sak. Men i den praktiske og daglige klassekampen sto hun ofte på syndikalistenes side. Mens jeg leser hennes angrep på den norske klassestatens storstilte deportasjoner av svenske og finske syndikalister og arbeiderledere i 1917 og 1918, et ellers glemt kapittel i norgeshistoria, tenker jeg at vi fortsatt kan lære noe her. Vi kan lære om mot, om nødvendigheta av organisering og bevisstheten om dette, om at klassekampen alltid er en konkret og umiddelbar erfaring, og at borgerskapet i sin råeste form alltid går den mest kompromissløse revolusjonære en høy gang når det kommer til voldsmakt. Gjennom en væpnet politiaksjon over hele landet blei hele familier som hadde etablert seg og arbeidet i Norge i mange år, ramma av utvisningene.

Slik gjengir Skogheim disse hendelsene og Wessels reaksjon:

Det var en urett som ble begått – mot arbeidsfolk som hadde vært med på reisningen av den moderne industri i Norge: Tyssedal, Sauda, Greåker, Dunderlandsdalen, Sulitjelma, Birtavarra, Spitsbergen og Sør-Varanger for å nevne noen.

Protestene i arbeideravisene var stor sett tamme. Det er kampen i fagbevegelsen som forklarer det – kampen mellom de gamle reformistene, fagopposisjonens nye menn og – den nystartede Norsk Syndikalistisk Federasjon. … Men Ellisif Wessel reagerte øyeblikkelig og sterkt. For henne var saken klar fra første øyeblikk. Hun hadde arbeidet sammen med syndikalistene i fagbevegelsen, og Sydvarangerverket var skapt av svenske og finske arbeidere likesåvel som av norske og samiske. Når det så – i en tilspisset politisk situasjon – behaget myndighetene å kvitte seg med de syndikalistisk innstilte arbeidere av svensk og finsk herkomst uten at arbeidernes aviser og organisasjoner manet til kamp – tok hun omsvøpsløst parti:

"Med dyp avsky har jeg iakttatt hvor taus den "radikale" norske arbeidepresse har forholdt seg like overfor de skjændige utvisninger av flere av våre dyktigste svenske kampfeller. Vi sætter at det hadde det været en flok studenter eller om så bare en eneste til overklassen hørende person der var blitt utvist av landet på en så enestående vilkårlig måte – hvor vilde ikke da "arbeiderpressen" hat spaltene optat og telegrafen i virksomhet med indignasjon, forlorent frihetsprat og rørende portretter av de forurettede. Men her er det arbeidere det gjælder. Det er medlemmer av Norsk Syndikalistisk Federation som man nu i hopetal utviser fra det frie Norge fordi overklassen nærer en (meget berettiget) frykt for disse mænds kampdugelighet.""

(E.W., Finnmarken 6/6-1917)

Dette er typisk for bokas fortellermåte. Skogheim lar oss kjenne på stemninga ved hjelp av aktørenes egne ord. Lederartikler fra datidas borgerpresse med hatske utfall mot fru Wessels uansvarlige oppvigleri virker tilsvarende sterkt.

Den som leter etter djuptloddende analyser eller grundige kronologiske framstillinger i denne boka, blir skuffet. Til det er fortellinga for springende og noen ganger umotivert brå i overgangene. Men som et tidsbilde fungerer den, og for den som har en time til overs er det god grunn til å ta en tur på det lokale biblioteket. Kanskje pirrer det nysgjerrigheta nok til å gi seg i kast med det nye, store verket om denne revolusjonære kjempen i norsk arbeiderbevegelse?

Boka er illustrert med fotografier tatt av Ellisif Wessel sjølv, og på et av dem finner vi den gamle fagforeningsfanen til Nordens Klippe. Der kan vi fortsatt tydelig lese det djerve mottoet: "Ned med Tronen, Alteret, Pængeveldet".

Tor Otto Tollefsen 

Monthly Review har i snart 60 år levert gode analyser og bidratt sterkt til spredning av kunnskap på venstresida. Fjorårets oktoberutgave er et godt eksempel på dette. Utgaven var uvanlig, i den forstand at det kun inneholdt én lang, men desto viktigere, artikkel. I følge redaksjonen er Edward S. Herman og David Petersons artikkel om oppdelingen av Jugoslavia "på det nåværende tidspunkt den definitive kritikken av USA/Natos rolle i utnyttelsen og eskaleringen av den jugoslaviske tragedien og det 'vestlige venstre-liberale intellektuelle og moralske kollapsen' som gjorde dette mulig". Det er mye sannhet i denne påstanden.

Edward S. Herman og David Peterson: The dismantling of Yugoslavia
Monthly Review, oktober 2007

I den offentlige debatten i vest blir ansvaret for Jugoslavias sammenbrudd som regel tillagt Serbia og "slakteren fra Balkan", Slobodan Milosevic. Herman og Petersons gjennomgang begynner også med denne myten, som de avviser punkt for punkt. Milosevic' prosjekt handlet aldri om å opprette et stor-Serbia på bekostning av de andre nasjonalitetene i Jugoslavia. Det handlet rett og slett om å holde Jugoslavia samlet og om å sikre serberne samme nasjonale rettigheter som de andre folkene i landet og i de nye landene som ble opprettet etter den gamle jugoslaviske administrative inndelingen.

Under den kalde krigen var Jugoslavia et nyttig land både for USA og Sovjetunionen i kraft av å være en uavhengig buffer mellom blokkene. I og med den kalde krigens avslutning forsvant denne rollen, og for den gjenværende supermakten fikk landet en annen betydning. Nå skulle Jugoslavia underordnes den nord-atlantiske ordenen på samme måte som andre land i Sentral- og Øst-Europa. Gjennom å spille på separatisme og økonomiske ulikheter mellom republikkene som utgjorde Jugoslavia, kunne USA og atlantistene skaffe seg nyttige støttespillere for å nå dette målet, samtidig som det ville svekke motstanden fra Beograd mot å la seg underlegge atlantisk dominans.

Gjennom sitt kraftige forsvar først for slovensk og kroatisk, senere også bosnisk, løsrivelse, la vestmaktene seg inn i Jugoslavias innenrikspolitikk på en måte man ikke har sett siden før 2. verdenskrig. Jugoslavia ble effektivt nektet å gripe inn for å forhindre at landet gikk i oppløsning med en argumentasjon som baserte seg på ideer om nasjonenes rett til selvstyre. Denne argumentasjonen viste seg imidlertid raskt å være lite konsekvent, da serbiske minoriteter i Kroatia og Bosnia-Hercegovina ble nektet den samme retten. Denne åpenbare forskjellsbehandlingen ga seg også utslag i en anti-serbisk politikk som vanskelig kan kalles noe annet enn rent rasistisk, og som bidro til å utarme folket både kulturelt og økonomisk.

Det meste av artikkelen tar for seg hvordan ulike institusjoner har fremmet dette synet. Gjennom sin posisjon i FN klarte Nato effektivt å gjøre FN til en aktør for sine interesser. Da Kofi Annan erstattet Boutros Boutros-Ghali som generalsekretær etter kun én periode, var sistnevntes motstand mot å gjøre FN til en aktør i konflikten avgjørende, på tross av at det var under hans ledelse FN hadde opprettet krigsforbrytertribunalet sitt (ICTY). Og ICTY skulle raskt bli en sentral aktør for anti-serbiske interesser, eller med Natos egne ord, for det Nato ville. Dette var også en oppgave de fulgte – under Dayton-forhandlingene i 1995 skrøt ICTY av at det var de som hadde forhindret at de serbiske lederne i Bosnia-Hercegovina hadde blitt nektet å delta.

ICTYs rolle kom imidlertid klarest til syne i løpet av Natos krig i 1999. Ved å forhåndsdømme Milosevic utelukket ICTY effektivt enhver forhandlingsløsning, samtidig som domstolen, i strid med sitt eksplisitte, dog ikke reelle mandat, ikke engang ville vurdere anklager mot Nato for deres brudd på FNs charter. Sjefsanklager Carla Del Ponte slo endog, uten undersøkelser, fast at Nato ikke en eneste gang hadde forbrutt seg mot internasjonal lov – på tross av at Nato var ansvarlig for flere tapte sivile liv i forbindelse med krigen enn det Milosevic ble forhåndsdømt på grunn av. Og få, om noen, stilte i det hele tatt spørsmålstegn ved denne opptredenen.

En lignende logikk gjorde seg også gjeldende i forbindelse med ICTYs håndtering av konflikten i Bosnia-Hercegovina. Som andre aktører forsøkte ICTY å fremstille serberne som vår tids nazister. Og mens bare navnet Srebrenica vekker vonde assosiasjoner hos folk i vesten, er det få som kjenner til at Kroatia samtidig gjennomførte Operasjon Storm, der 250.000 serbere ble fordrevet og der 2.500 personer ble drept eller forsvant, måneden etter – en hendelse som i dag feires offisielt i Zagreb.

Forfatterne gjør ingen forsøk på å underslå alvoret i de serbiske overgrepene, men de poengterer samtidig at det er en stor forskjell mellom de faktiske tallene og de tallene som blant annet USAs utsending Richard Holbrooke har hevdet. Mens Holbrooke fabulerte om at nærmere 300.000 sivile ble drept av serberne, anslår uavhengige forskere det totale dødstallet blant sivile, på alle sider, til å være i underkant av 40.000, hvorav 16.000 serbere. Det er likevel tall av den størrelsesorden Holbrooke og USA benyttet seg av, som fortsatt benyttes av de fleste – inkludert den "uavhengige" anklageren Carla Del Ponte.

Rettssaken mot Milosevic, der han ble forsøkt fremstilt som nærmest personlig ansvarlig for den jugoslaviske tragedien, mens andre aktører ble frikjent uten videre undersøkelse, behandles også i artikkelen. Det samme gjelder den interessante og svært underrapporterte påstanden om at mange islamistiske krigere fikk sin første krigserfaring mot serberne, og dermed for USA, i Bosnia-Hercegovina. Medias rolle legges også under grundig behandling, og får strykkarakter – sjelden har et tilnærmet samlet pressekorps i så stor grad danset etter maktas pipe.

Den vestlige offensiven mot Jugoslavia og serberne spesielt, har gjort dagens Serbia til Europas fattigste land. Serbia er også uten sammenligning det landet i det tidligere Jugoslavia der det er flest flyktninger som følge av krigene i området. Vestens krav om en "løsning" på Kosovo-spørsmålet, dvs. endelig etablering av Kosovo som en "selvstendig stat" i form av et protektorat a la Bosnia-Hercegovina (se Ola Lars Andersen: "Bosnia – den store løgnen om demokratisering" i Røde Fane nr 2, 2000), har heller ikke blitt gjennomført ennå. Vi bør derfor ikke vente oss at offensiven er over ennå. Nettopp derfor er denne teksten så viktig: Den hjelper oss med å gjennomskue propagandaen og løgnene. Det er også verdt å merke seg at argumentene som først ble brukt mot Jugoslavia senere også har blitt brukt for å rettferdiggjøre krig mot Irak og Afghanistan. Lignende argumenter brukes også i dag for å rettferdiggjøre lignende offensiver mot Sudan og Iran. Erfaringen fra Jugoslavia viser også hvor viktig det er å ikke la seg forlede.

Mathias Bismo 

 

Bak et stilig og sterkt bokomslag, skjuler det seg en debutroman av Audun Orstad. Han er født i 1949, og debuterer altså i godt voksen alder. Han har et langt og variert arbeidsliv, og et aktivt politisk liv, bak seg.

 

Audun Orstad: Djevelens venteliste
Forlaget Norske Bøker, 2007

 

Djevelen venter på Walter Hoffmann i 1938. Han er en ung mann fra Oslo, som akkurat er ferdig med middelskolen, som det het, og gleder seg til sommerferie, late dager, og drømmer om framtida. Gleden varer ikke lenge. Faren er tysk, og samme sommer tar faren ham med til Tyskland, angivelig for å treffe besteforeldrene. Det viser seg å være en avledningsmanøver. Ganske snart drar far og sønn på en dagsreise, til noe faren kaller en skole, som han vil at sønnen skal gå på en stund, før de drar hjem igjen, for å lære tysk språk, historie og kultur. Bare blank løgn. Faren har, på forhånd, sørget for at gutten er blitt tysk statsborger og en del andre formaliteter. Han er ventet når de kommer fram. Faren får sønnen tvangsrekruttert til en SS treningsleir, og forsvinner.

Walter gjennomgår et par års helvete og trening. Han blir aldri offer for nazistenes massive propaganda, tenker på muligheter for å komme unna, men blir, motstrebende, etter hvert en skarpladd soldat. Vi kan si at han velger det som en overlevelsesstrategi. Et kort oppdrag i Polen blir avløst av innmarsj i Belgia og Frankrike. Her klarer han endelig å komme seg unna, til England. Ferden går videre, men han blir igjen fanget inn av det han prøver å slippe unna nazister, krig og faenskap. Tittelen, Djevelens venteliste, er utrykk for det, at han ikke kommer unna. Det hele ender på ganske overraskende vis.

Forfatteren har sagt at det begynte mest som et pedagogisk prosjekt, særlig rettet mot ungdom, som motgift mot tiltakende historieløshet. Så utviklet det seg til en roman, uten at det er en ungdomsroman. Omfattende og grundig arbeid ligger bak. Den er svært virkelighetsnær og detaljert i beskrivelsene av hendelser, nazistenes metoder og scener fra verdenskrigens forskjellige arenaer. Et viktig aspekt er også forholdet til tro, til Gud. Om djevelen er nevnt i tittelen, får ikke troen på Gud særlig støtte i dette helvetet. Den er lettlest, som det heter. Det vil si at språket flyter lett og godt.

Som roman savner jeg nok litt kjøtt og blod på menneskene. For eksempel, forsvinner i grunnen faren. Et så gjennomført svik, planlagt og forberedt og pakket inn i løgn som faren står for overfor sønnen og familien, er et tema som jeg synes blir borte, på det menneskelige planet.

Alt i alt fungerer kanskje boka best, nettopp som motgift til historieløshet, og kanskje best i forhold til ungdom.

Birger Thurn-Paulsen 

Naomi Klein har i sin siste bok gått i fotsporene til Milton Friedman og hans "Chicago Boys" gjennom de mest brutale nyliberale endringene fra 1970-tallet og fram til i dag. Milton Friedman blir sett på som en av den nyliberalistiske offensivens viktigste ideologer. Friedman, som døde i 2006, brukte hele sitt liv på å inspirere og utdanne disipler for å fjerne alt som står i veien for de frie markedskreftene. Naomi Klein vil med denne boka vise at det er en sammenheng mellom raske nyliberale reformer og store menneskelige katastrofer

 

 

Naomi Klein: Sjokkdoktrinen – katastrofekapitalismens fremmarsj
Oktober forlag, 2007

Sjokkdoktrinen starter ikke på Universitetet i Chicago, men ved det canadiske McGill-universitetet. CIA bidro finansielt til noen bisarre eksperimenter på Allan Memorial Institute ved McGill på 1950-tallet. Dr. Ewan Cameron gjennomførte eksperimenter med isolasjon, elektrosjokk med mer for å viske ut sine pasienters hukommelse så de kunne bygges opp på nytt som "nye mennesker". CIA brukte videre denne forskningen til å lære opp agenter og torturister i avhøringsmetoder.

Universitetet i Chicago blir regnet som et ganske tydelig ideologisk universitet. Friedrich Hayek og Milton Friedman skolerte en haug med unge økonomer til å tro på det frie markedet og enhver statsinnblanding i økonomien var et onde. I 1953 fikk de til et utvekslingsprogram i samarbeid med den USAnske uhjelpen og et lite universitet i Chile for å etablere en ny type økonomer, også kjent som Chicago Boys. Chile som ble sett på som et "lyserødt"-land, utvikla seg til å bli rødere og rødere fram mot 70-tallet.

Da Allende vant valget i 1970, ble de chilenske elevene fra Chicago-skolen raskt involvert i planene om å gjennomføre et kupp. Da kuppet kom 11. september 1973, ble en rekke tidligere elever av Friedman utpekt til økonomiske rådgivere. Deres råd var å privatisere så mye som mulig, åpne for spekulativ finansvirksomhet, rive ned tollbarrierer og importrestriksjoner og kutte de offentlige utgiftene dramatisk.

Friedman og hans disipler så at det oppsto store muligheter for økonomiske forandringer, hvis folket var i sjokk på grunn av brutale forandringer og brutale regimer. Boka følger eksempler på at store og mange reformer som har blitt satt i gang etter at folket er i en sjokktilstand, fra Chile, Argentina, Brasil, Uruguay, Indonesia på 1970-tallet, Storbritannia, Bolivia, Polen og Kina på 80-tallet, Sør-Afrika, Russland, Thailand, Filippinene, Indonesia og Sør-Korea på 90-tallet, til USA etter 11. september 2001.

I de tre kapitlene om Irak får vi god kjennskap til hvordan grov terror og økonomisk sjokkterapi forsterker den krisa den amerikanske okkupasjonen er. For den norske debatten om Afghanistan synes jeg det er synd at Klein ikke har funnet plass til et kapitel. Videre ser boka også på hvordan naturkatastrofer er blitt brukt til å gjennomføre ekstreme nyliberale reformer etter tsunamien i 2004, Orkanen Mitch og Orkanen Katarina.

Sjokkdoktrinen er veldig godt skrevet og har et godt persongalleri av mennesker utsatt for katastrofekapitalismen og personer ansvarlige for den. Dette er en bok om nyliberalismens katastrofale og umenneskelige historie. Fullstappa med fakta og argumenter som enhver antikapitalist bør få med seg.

Jokke Fjeldstad 

http://www.historicalmaterialism.net/

Historical Materialism er et lite kjent tidskrift i Norge. Tidsskriftet har kanskje den mest imponerende oversikten med over 170 redaksjonsmedlemmer og rådgivere fra hele verden. Historical Materialism er et tidskrift preget av akademisk engelsk og kan virke tungt. Men når man kommer seg gjennom tekstene, sitter man ofte igjen med større kunnskap.

På forsiden av Historical Materialism 15:3 er det et pent satellittbilde av en amerikansk militærbase omgitt av blått hav. Bildet reflekterer hovedinnholdet i dette nummeret, som er et symposium over Ellen Meikins Woods bok Empire of Capital. Symposium er egentlig et drikkegilde i antikke Hellas der det ble diskutert filosofi, retorikk og poesi. I Historical Materialism betyr det at de ber flere intellektuelle om å lese et verk og skrive hver sin kritikk av det. Dette symposiet er en oppfølger på et tidligere symposium av David Harveys bok Den nye imperialismen, som forlaget Oktober har gitt ut på norsk.

Ellen Meikins Wood har skrevet flere bøker om kapitalismens historie, globalisering og nasjonalstaten. Hun var i mange år professor ved York University i Canada og har vært medredaktør i Monthly Review. På norsk finnes det fire artikler i Røde Fane, og i Agora nr 4, 2004 finner man en artikkel fra debatten rundt Hardt og Negris bok Empire. Empire of capital er hennes siste bok på forlaget Verso.

I dette symposiet bidrar David Harvey, William I Robinson (professor ved University of California), Prasenjit Bose fra Communist Party of India (Marxist) og Francois Chesnais (fransk professor og medredaktør i Carré Rouge). Paul Blackledge har skrevet introduksjonen til Symposiet. Her får man en rask oversikt over Ellen Meikins Wood teorier, begreper og boka Empire of Capital. Til slutt svarer Ellen Meikins Wood på kritikken.

Debatten i dette symposiet berører ikke bare den samtidige imperialismen og globalisering. Den tar for seg hele den kapitalistiske epoke, fra debatten om kapitalismen og imperialismens opprinnelse til hva som skiller dagens form for imperialisme fra Lenin og Luxemburgs teorier. Alle debattantene har litt forskjellige perspektiver på den samtidige imperialismen.

Sam Moyo og Paris Yeros har skrevet artikkelen "The Zimbabwe Question and the Two Lefts". Moyo og Yeros beskriver en delt venstreside i forhold til Zimbabwe-spørsmålet. På den ene siden har man det Moyo og Yeros kaller "internasjonalistene", som de mener er dominerende innen WSF o.l., og den andre "nasjonalistene", som de sjøl hevder å høre til. Delinga har i følge artikkelforfatterne blitt tydelig rundt land-spørsmålet i Zimbabwe. Selv om ikke skillelinjene i dette spørsmålet har stor betydning for norsk venstreside, er dette enda et bidrag i debatten om hvor går skillelinjene på den internasjonale venstresida i dag. Man kan godt lese den i sammenheng med Michael Lebowitz sin artikkel "Det gode og det fæle venstre", som var trykt i Rødt! nr 3, 2007.

Til slutt er det en virkelig godbit for de miljø- og politisk økonomi interesserte. John Bellamy Foster, redaktør i Monthly Review og forfatter av bøker som Marx's Ecology og Ecology against Capitalism, skriver i dette nummeret "The Historical-Critical Dictionary of Marxismen" om ordet jord. Han starter her med synet til Adam Smith, David Ricardo og John Stuart Mill, før han har en gjennomgang på Karl Marx og Friedrich Engels sitt syn.

Jokke Fjeldstad 

Beskjedne Boksmia har gjort det til sitt varemerke å utgi viktige bøker for motbevegelsene i verden og i Norge. Denne boka er ikke noe unntak.

Aksel Nærstad: En annen verden – hvordan?
Boksmia forlag 2007, 234 sider

---

Aksel Nærstad har skrevet en effektiv bok, på den måten at han tar opp svært mange saker, områder og perspektiver han mener er viktige og som trengs å diskuteres og arbeides videre med i kampen for en annerledes verden. Han har også et svært effektivt språk, og jeg må medgi at de to første kapitlene om den utrolige elendigheten og urettferdigheten som er, og lyspunktene og mulighetene som finnes for endring, nær på tok knekken på undertegnede. Men hold ut og boka byr på mange og interessante vurderinger, standpunkter og utfordringer.

Nærstad skriver i forordet at han har to perspektiver for denne boka: den breie alternativbevegelsen sitt og hans eget sosialistiske. Disse veksler gjennom hvert spørsmål og kapittel og gjør boka spennende og lett å lese.

To eksempler vil jeg dra fram her: Han framhever det positive og nødvendige i at alternativbevegelsen består av små og sære, og større og breiere organisasjoner, løst og fastere organisert, nettverk og aksjonsfellesskap. Vektlegger engasjement og deltakelse sammen for å forandre noe, smått og større. Påpeker at mange velger å engasjere seg på enkeltsaker og at det er viktig i seg selv. Samtidig ser han behovet for noen samlende ressurser og en mer samlet retning i saker bevegelsen mener er viktige. Han beskriver det han ser er problemene med mangelen på retning og konsentrasjon rundt aksjoner og arbeid for å nå målsettinger i enkeltsaker, for eksempel patentspørsmål eller boikottaksjoner.

Ut fra sitt sosialistiske perspektiv viser han til erfaringer fra sentraliserte organisasjoner og ledelser og hvilken betydning det har for målrettede aksjoner, godt organisasjonsarbeid og gode resultater. Samtidig peker han på farene og de dårlige resultatene på sikt med denne organisasjonsformen. Manglende demokrati og undertrykking. (Han tar opp denne diskusjonen i mange sammenhenger: økonomi, statlig styring, kvinneundertrykking, rasisme osv, osv.)

Disse spørsmålene er på langt nær ferdig diskutert, og det er mange flere både i partiene på venstresida, nettverkene og organisasjonene både i Norge og internasjonalt som bør ta del i dette. Nærstad holder gjennom dette og i alle andre spørsmål opp ønsket om og behovet for mer omfattende diskusjoner for å komme videre på veien mot større enighet om grunnlaget for forandring.

Det andre jeg vil nevne spesielt, er kapitlene der han tar opp nasjonalstatenes betydning og storselskapenes internasjonale makt. Her problematiserer han blant annet standpunktene til Georg Monbiot (skribent i blant annet Klassekampen) som mener et internasjonalt parlament skal styre hele verden. Hvem skulle velge delegatene? Hvem er de ansvarlige for? Osv.

Aksel Nærstad hevder at storselskapene fremdeles hører til i nasjonene. Statoil og Telenor er internasjonale storkonsern som driver utbytting over store deler av verden, men er norske. Akkurat som Coca Cola er amerikansk. Internasjonale aksjoner vil kunne svekke selskapene, og hvis de var godt og bredt organisert kanskje knekke dem. Men virkelige endringer i maktforholdene mellom klasser vil bare kunne skje i nasjonene (statene).

Boka tar opp motsetninger og paradokser over en høy sko: fra terrorisme og rettferdig kamp, kvinnefrigjøring og likestilling, industrialisert jordbruk og bærekraftige familiebruk, rettferdig handel og verdensbenkens strukturerte strupetak på fattige land. Den borgerlige og individualisert motstanden mot miljøødeleggelser og den kollektive, lokale felles handlingen. Bistand for å styrke givernasjonens eget næringsliv og solidarisk bistand. Dette er bare et lite, bitte lite utvalg av hva denne boka handler om.

Forfatteren reiser spørsmål, presiserer at situasjonen er svært forskjellig rundt om i verden, både økonomisk, politisk, kulturelt og så videre, og presenterer sine standpunkter. I fruktbar dialog med alternativbevegelsens mange ståsteder.

Boka åpner med Berthold Brechts dikt "Herberget" og flere steder gjennom boka ber han leseren lese det en gang til. Siste strofen er sånn:

Menneske, legg ikke vekk boken hvor du leser dette!
Noen mennesker har nå plass på herberget.
Vinden blir holdt borte fra dem en hel natt.
Snøen som skulle falt på dem, faller på gaten.
Men dette forandrer ikke verden.
Dette forbedrer ikke forholdene mellom menneskene.
Dette forkorter ikke utbyttingens tidsalder.

At dette diktets kjerne utroper forandring og en klassemessig forandring av makt er helt i tråd med forfatterens ståsted for å skrive denne boka. Og for hans mangeårige politiske engasjement.

Men det tydeliggjør også et av problemene med boka. Den tar standpunkter for forandringer, for at den rike vestlige verden må senke forbruket sitt. Både det private, det offentlige og det samla forbruket. Han hevder at hver og en har et ansvar, men at det må gjøres strukturelle endringer for at det skal bety stort. At forbruk av ressurser er mer enn bilkjøring. Altså hele kjeder fra naturressurser blir tatt ut til ferdig produkt. … Forfatteren har en evne til å få alt til å henge sammen med alt som gjør undertegnede svimmel. For diskusjonenes og handlingenes skyld ville boka tjent på å være tydeligere på noen sammenhenger og pekt ut noen temaer/områder. Og så laget en bok til.

Nærstad har erfaring også fra arbeid som tillitsvalgt i fagbevegelsen og kjenner denne bevegelsen relativt godt. Han roser toppen i mange forbund og i LO for internasjonalt engasjement, for en gryende miljøbevissthet, men etterlyser mer konkret arbeid. Ut i fra undertegnedes kjennskap til lokale deler av fagbevegelsen vil jeg si at det jobbes veldig godt med internasjonal solidaritet. Samarbeidsprosjekter om konkrete tiltak, opplæring, utstyr, skoler og så videre. Det skorter mer på miljøengasjementet. Og mer stoff for dette arbeidet er velkomment.

Jeg vil avslutte bokomtalen med et lite sitat på side 165 som forteller noe om forfatterens vektlegging av fagbevegelsen:

"Det ubyråkratiske arbeidet og den korte veien fra ide til i handling i små organisasjoner får en del av aktivistene til å undervurdere betydningen av større og tyngre organisasjoner, ikke minst fagbevegelsen. Det nitidige, langsiktige og ofte usynlige arbeidet som gjøres innad i fagbevegelsen, er helt avgjørende for å utvikle den til å bli en sterkere kraft i kampen mot privatiseringen for å styrke solidariteten med fattige utviklingsland, for å styrke motstanden mot USAs krigspolitikk, og for at fagbevegelsen skal bli en helt annen og mye sterkere kraft for de store samfunnsendringene. Uten en aktiv og progressiv fagbevegelse vil ikke en annen verden bli mulig."

Boka har fire vedlegg: Hva skal barnet hete?, Norges sosiale forums plattform, World Social Forum Charter of Principles og et om forfatterens politiske liv. Den har en litteratur/kildeliste som finnes i notene og en bra oversikt over nettsider til både norske og internasjonale organisasjoner.

Det å bruke noen timer på å lese og kanskje lage studiesirkler på denne boka vil bringe nytt liv i mange fastlåste diskusjoner og nye perspektiver inn i diskusjonene blant radikale fagforeningskamerater.

 

Taran Anne Sæther 

Argu ligger et par timers kjøretur fra hovedstaden. Jentene og kvinnene vi skal treffe sitter spente i forsamlingshuset hvor de har hatt diskusjonene sine.

Unni Rustad var medlem av Redd Barnas beredskapsgruppe i Afghanistan.

Historien er et utdrag fra hennes bok På drømmedagen står vi opp klokka fire om morgenen, og gjengis med tillatelse fra forfatteren og Oktober forlag,

---

Midt i flokken sitter Houmeira som har ledet gruppearbeidet. Ansiktet hennes forteller om et menneske med integritet og styrke. Alle kaller henne "ingeniør Houmeira". Jeg spør henne hvor hun tok utdannelsen sin. "Vi var tredve unge jenter herifra som reiste til Kabul i sekstiårene," forteller hun. De bodde på hybelhus og kom hjem til Badakhshan som lærere, ingeniører og leger.

Vi går sammen mellom leirhusene til skolen hvor jentene skal presentere meningene og forslagene sine for de voksne. Utenfor skoleporten er det en stor opiumsåker. Innenfor blir plassen snart full av jenter i svarte kjoler og hvite skaut. En gruppe lærere og flere landsbyledere er på plass, og det er pyntet med plastblomster, flagg og bannere. Først er det som vanlig resitasjon av Koranen. Dette kan de fleste i Afghanistan, og noen ganger er det veldig vakkert, som i dag hvor Najiba på tolv lukker øynene og synger om den kloke og barmhjertige profeten. Så går det slag i slag.

Tretten år gamle Nasrin holder denne talen til forsamlingen: "Venner, vær så snill og hør på oss. Vi har lidd mer enn andre på grunn av krigene, og vi er så trøtte av dem. I mange år kunne vi ikke gå på skole, enten på grunn av geværmennene eller på grunn av Taliban. Vi drømmer om å bli leger, ingeniører eller i det minste lærere. Jeg snakker ikke bare om landsbyen vår. Hvis vi jenter i Afghanistan får sjansen, kan jeg garantere at vi blir gode leger, gode ingeniører og vi kan tjene landet bedre enn andre. Vi trenger oppmuntring. Det først er god utdannelse. Skolen er veldig langt unna.. Dette skaper problemer for oss, vi bruker to timer på skoleveien. Når vi endelig kommer fram, er det ingen gode lærere der, ingen klasserom. Hvis dette fortsetter, kaster vi bort tida med å gå der."

"Geværmennene må avvæpnes, og våpnene deres må gis til ansvarlige mennesker," sier ei tenåringsjente. "Vi ser menn med gevær på skoleveien, og det gjør oss redde," forsetter hun, noen jenter går ikke på skolen på grunn av geværmennene. Ei gruppe synger: "Vi vil ikke ha geværer, vi vil ha utdannelse, vi vil ikke ha høstens og vinterens kulde og snø, vi trenger å le, vi trenger vårens varme. Vi vil ha kjærlighet fra foreldre og lærere, vi ber ikke om mat, for vi har skjønt hvor viktig utdannelse er, den gjør livet enklere."

"La jenter bli ferdige med skolen før de må gifte seg," ber ei annen gruppe. Og så er det rollespill om ei jente som må se på at faren blir sjuk og dør, fordi det ikke er noen klinikk i området og ingen transport til hovedstaden.

Fjorten år gamle Farzana gir de voksne følgende formaning: "Alle barn har rett til å bli respektert. Dette står også i Koranen, muslimer burde rette seg etter det. Hvis de gjorde det, ville det ikke vært noen diskriminering av gutter og jenter, rike og fattige, funksjonshemmede og normale og først og fremst ville det vært utdannelse for alle."

Utdannelse er viktigst av alt, sier barn og unge. De slåss kanskje med foreldre for å få gå på skolen, og går lange veier for å komme dit. Mange holder ut kulde og sterk varme, sitter ute eller i telt, uten bord og stoler, bøker og materiell. Flere klager på at lærene gir best karakterer til de rikes barn, eller til dem som er penest. Det er vanlig at lærere slår. Mange av dem har ingen lærerutdannelse, de har seksti elever i klassen, kanskje flere, ingen bøker eller hjelpemidler, ofte har ikke ungene engang en blyant. Hver time blir en kamp for å holde orden, og flere lærere sier at de veit ingen annen råd enn å bruke fysisk makt.

Til tross for de kummerlige forholdene kommer mange barn med kjærlighetserklæringer til skolen og lærerne sine. Flere sier at en god lærer er som et lys i mørket, de blir glade av å se læreren sin, sier de. Ei jente i Herat sier: "Jeg vil takke alle foreldre som sender barna sine på skolen, og også takke for lærernes godhet, for mange av dem jobber uten lønn. Det jeg ønsker meg mest av alt er penger, fred, sikkerhet og bøker."

 

I Virginia Woolfs essay A room of your own skriver hun at for å skape litteratur, trenger du et rom for deg selv og en viss sum i året.

Gro Finne er maler, tegner, grafiker.
Alle maleriene og tegningene i dette nummeret av Rødt! er hennes.

---

Selv har jeg skaffet meg rommet, et atelier som jeg har innredet i en gammel stall i Markveien på Grünerløkka i Oslo. Jeg har hatt det siden tidlig på åttitallet.

Den andre forutsetningen for å skape, en viss sum i året, har jeg fremdeles ikke klart å skaffe. Så min drøm for framtida er å skaffe disse pengene, men hvordan?

Det betyr ikke at jeg sitter og venter på dem, jeg jobber som de fleste andre hardt for å skaffe dem og utnytter tiden jeg har til overs så godt jeg kan.

Så derfor har jeg allikevel klart å skape mange bilder, malerier, tegninger og grafikk på disse årene. På ren trass vil jeg si.

Jeg improviserer, i mitt eget liv og i bildene, prøver å fange øyeblikket. Bildene blir til underveis, jeg planlegger ikke resultatet selv om det er avhengig av en lang prosess. De siste årene har jeg arbeidet med kvinnefigurer og blomster. Det jeg vil med bildene er å uttrykke glede over livet, det poetiske, bevegelige øyeblikket, over fargene og linjene i strøkene.

For framtida er nå og tida får jeg ikke tilbake.

---

Gro Finne har jobbet med bilder siden Kunsthåndverksskolen i 1972. Ferdig med Statens kunstakademi 1981 og laget samme år utstillingen Oslo, Oslo i UKS sammen med Marit Wiklund, Marianne Hølmebakk og Sonja Krohn.

Har atelier i gamle Grünerløkkas aksjebakeri siden 1982 og bor i kunstnerboligene på Bøler med mannen Svein Mamen som også er maler, og har to barn på 16 og 14 år.

Var formann i UKS på 1986-1988. Utdannelse som lærer i 2004 og arbeider innimellom som lektor i den videregående skolen, med prosjekt for Den kulturelle skolesekken, samt omviser på Det Norske Teatret pluss ekstrahjelp i hjemmetjenesten og styreformann i borettslaget.

Utstilling i galleri Skårer i januar 2006 og skal stille ut sammen med Svein Mamen i Eidsfoss til våren og kunstparken i Risør til høsten.

 

Eventyret om Rødhette og Ulven, Jegeren og Bestemor har jeg kjent siden tidlig barndom. Men de siste årene har jeg begynt å reflektere mer over innholdet. Eventyret om den snille piken som kommer med mat til Bestemor så hun skal få noe å spise der hun bor alene i skogen.

Anne-Berit Tuft arbeider som forlagsredaktør i Cappelens Forlag, er klubbleder for omtrent 200 medlemmer, er leder av HK media, et bransjeråd i Handel og Kontor som organiserer ansatte innen media, forlag, bokklubber og kunnskapsbedrifter. Hun bor på Hønefoss og pendler til Oslo hver dag, og er en stor tilhenger av kollektive reisemåter.

---

Og vi kjenner fortsettelsen – Rødhette treffer Ulven på veien og lar seg lure av ham til å gå og plukke blomster i skogen. Når hun så kommer fram til Bestemors hus, blir hun spist av Ulven, men så kommer den kjekke og staute Jegeren. Og det er duket for finalen. Jegeren dreper Ulven og befrir Rødhette og Bestemor.

For meg er dette eventyret blitt et bilde på kvinners situasjon i yrkeslivet: aktive, handlende menn og passive og lettlurte kvinner. Og det er ikke enkelt å bryte ut av dette, for Jegeren ønsker fortsatt å redde Rødhette og Bestemor og utmeisle den veien vi skal gå. Ulven vil være riset bak speilet: Husk at jeg finnes, og hvis du ikke er lydig, kommer jeg og tar deg.

Min drøm for framtiden er at Rødhette tar grep om eget liv, lar Jegeren og Ulven seile sin egen sjø og befrir Bestemor på egen hånd, slik vi egentlig har evner til. For er det noe en moderne Rødhette kan gjøre, så er det å ta ansvar, rydde opp, gjøre sin plikt og kreve sin rett. Men Jegeren og Ulven kjemper for å beholde de aktive rollene i historien, de vil ha Rødhette der hun er.

Pensjonsreformen er et eksempel på at Bestemor og Rødhette faktisk blir fortært og ennå ikke er kommet ut av Ulvens mage, fordi Jegeren hadde andre prioriteringer enn å skyte Ulven. Dessverre er det slik i virkeligheten at Jegeren ikke alltid kommer og redder oss. Men en moderne Rødhette ligger ikke stille i Ulvens mage. Hun sparker fra seg så godt hun kan, og sparking gir resultater. Det blir endringer i høyreregjeringens arbeidsmiljølov, og nå gjelder det å sparke på plass et par endringer i Folketrygden.

Vi skal kunne være trygge på at vi får et godt liv også når vi når Bestemors alder. Men Jegeren så ikke at innholdet i pensjonsreformen var kvinnefiendtlig, han gikk med på Ulvens argumentasjon om at forverringen av pensjonene var en naturnødvendighet. Rødhette derimot, vet at det ikke er gitt at de eldre skal få mindre av den stadig større samfunnskaka bare fordi det blir flere av dem.

Mitt store ønske for framtiden er at vi sammen står opp for en omkamp om besteårsregelen. Den vil sikre Bestemor og Rødhette en verdig alderdom som pensjonist. Det er oftest slik at de som har de mest fysisk krevende yrkene – kassabetjenter, renholdere og lagerarbeidere for å nevne noen – også har lavest lønn. Det er tungt å arbeide fullt i en slitsom jobb i 43 år for å få full pensjonen. Alle som av ulike årsaker får et avbrudd, vil tape på alleårsregelen. Noen tar seg av barn og jobber deltid, noen tar etterutdannelse, noen er arbeidsledige i en periode. Mange vil eller må gå av med tidligpensjon før tariffestet pensjonsalder. Alle vil disse vil tape på pensjonsreformen og det rammer kvinner hardest.

Vel har vi fått Lov om foretakspensjon, men kravene til innmelding er minst 20 prosent stillingsgrad og et års ansettelse. Og vi vet godt hva som skjer i dag – bruk av midlertidige ansettelser og vikariater er økende, selv om den kommende arbeidsmiljøloven igjen vil sette begrensninger. Og hva vil skje i framtiden? Det verst mulige scenario for framtiden er kvinners evige vandring fra den ene arbeidsgiveren til den andre, og uten innmelding i en eventuell foretakspensjon – det koster nemlig penger.

Vi må fortsette kampen om Folketrygden. Det er i den omfordelingen og solidariteten ligger og det er der våre pensjonsrettigheter må sikres. Vi må fortsette kampen for bevaring av besteårsregelen, AFP i sin nåværende form og en avkorting av opptjeningstiden til 30 år. Vi har råd til å gi Bestemor en god alderdom før hun har slitt seg helt ut.

Den moderne Rødhette finner seg ikke i at den nyliberale Ulven bestemmer hvordan pensjonene skal bli framover. Den moderne Rødhette klar seg ikke lure av Ulvens sleske smil og tilforlatelige forklaringer på hvorfor han har så store øyne og ører. Hun setter heller ikke sin lit til Jegeren, men tar saken i egne hender. Vi skal sammen, både Rødhette og Bestemor, arbeide for et godt arbeidsliv og trygghet for både unge og gamle. Og etter hvert som Jegeren får orden på prioriteringene sine, er han hjertelig velkommen som vår allierte, ikke vår redder – vi klarer oss selv, men det er alltid godt å gå sammen.

 

Jeg drømmer om et samfunn der penger ikke er verdt noe, og ingen kan ta ut profitt. I mitt drømmesamfunn er en arbeidsdag på seks timer eller mindre. Hvis en vil, kan en jobbe mer, men en får ikke mer utbytte av den grunn, og det må være variasjon i jobbene.

Aurora Hagen er 18 år og kommer fra Tønsberg.  Hun går i tredje klasse på Greveskogen videregående skole. Hun er med i RV og AKP og sitter i landsstyret i Rød Ungdom.

---

Istedenfor penger kan det være en kvote som en kan bruke til hva en vil av varer som ikke er gratis (levningsmidler), for eksempel godteri. Hvis en slutter å bruke penger som verdi, trur jeg at andre ting vil bli viktigere. Etter de timene en har arbeidet, skal det være fritid. Å vaske er ikke fritid, derfor bør dette være i arbeidstiden. Denne jobben deler en med dem en bor hos eller hvis en vil kan en la en annen få denne jobben. Dette er da folk som er ansatt til dette, og samfunnet taper ikke på det ettersom du istedenfor bruker din tid til å jobbe på arbeidsstedet ditt. For de som ikke vil, eller kan jobbe bør det også finnes tilbud. Disse skal få hjelp og tilrettelegging av arbeid eller fritid, slik at de også kan få muligheten til å realisere seg selv gjennom å være til nytte for samfunnet.

Jeg trur at hvis samfunnet setter andre verdier høyest, istedenfor penger, vil det styrke forholdet mellom individ og kollektiv. Det vil nærmest bli umulig å tjene individet uten å tjene kollektivet og omvendt. Derfor vil det heller ikke finnes rike og fattige eller klasser, fordi det ikke er noen som vil tjene penger på deg ved å utbytte deg. Du er like tjent med å arbeide som samfunnet tjener på at du arbeider. Jeg mener da ikke å tjene som å tjene penger, men i andre verdier som selvfølelse, trygghetsfølelse og selvbekreftelse.

Selv om arbeidet du har kan være artig, mener jeg det er viktig å skille mellom arbeid og fritid, slik at du ikke kan ta med deg arbeidet i fritida og la være å slappe av. Dette har vi sett altfor mange eksempler på i det kapitalistiske samfunnet, at da blir folk bare sjuke og sliter seg sjøl ut.

Maten burde en kunne velge om en vil lage sjøl eller ikke. Hvis en liker å lage mat, burde en ha mulighet til å bruke fritida si på dette, men en skal allikevel ikke ha noe mer ansvar enn andre for å brødfø familien/kollektivet eller hvordan en nå lever. Derfor bør det også være matstasjoner slik at folk kan hente mat der og ta med hjem. Så neste dag kan de ta med den brukte kjelen/utstyret tilbake og få ny rasjon med middag. Brød og sånt må en ha ansvar for selv, men alt skal selvfølgelig være gratis, både i noe liknende butikker og på matstasjoner.

Hvis en vil ha kjæledyr må en få lov til det, og det bør være gratis.

Ansvaret for sjuke og gamle burde staten ha. Men disse bør få bo der de har det best, og dette er helt individuelt. Noen har det best hjemme, andre på institusjon, og de bør få pleie der de er. Da bør det være sykepleiere som kommer dit dem er, eventuelt kan familiemedlemmer få bruke sin jobbetid til dette, dersom de ønsker det, og vil da selvfølgelig få opplæring.

Ungane er felleseie, og det ødelegger ikke lenger livet ditt om du blir med barn. Ingen vil lenger tape på å ta seg av barn, og det skal være barnehager for de som trenger det. Og ellers er hjemmet en slags avlastningshjem, slik at voksne ikke har eiendomsretten til et barn, men at unger kan ha flere voksne rundt seg som er glade i en. Det må selvfølgelig være faste avtaler og ordninger, styrt av statlige institusjoner som har praksis med å ordne slike ting.

Søpla vil bli resirkulert så langt det går. Det må satses mer på forskning som finner fram til nye måter å lage ting på, slik at det blir mindre søppel. Den søpla som eventuelt blir, må vi ha egne søppelplasser til, og disse må sikres, slik at de ikke forurenser eller er til sjenanse.

Jeg trur det beste ville vært om det blei organisert i så små regioner som mulig når beslutninger skal tas. Ordstyrerjobber og andre jobber med makt bør gå på rundgang, og saker bli tatt opp i en komite spørsmål som ledes på rundgang. Fordi alle må være med og styre samfunnet for at det skal gå, er det viktig at alle blir lært opp i hvordan samfunnet fungerer, slik at de er klare når de får være med å bestemme selv. Dagen for dette bestemmer de helt selv, siden ingen tjener på at de er der, utenom at de skaper mangfold og får uttrykt seg selv.