Aravind Adiga:
The White Tiger
Atlantic Books, 2008

Det mest sjeldne dyret i den indiske jungelen, det som bare dukker opp en gang per generasjon, er den hvite tigeren. En tilsvarende sjeldenhet er at en av landets utallige fattige skaffer seg rikdom og status.

Balram Halwrai blir sammenligna med en hvit tiger, da han i skolealder skiller seg ut fra resten av klassen som verken kan lese eller skrive. Seinere skal han vise seg kallenavnet verdig da han går fra å være en dårlig behandla rikmannssjåfør, til å bli en veletablert gründer i Bangalore. Vi får Balrams historie fortalt via sju brev, som han i løpet av noen netter skriver til den kinesiske statsministeren Wen Jiabao.

Aravind Adiga gav ut sin første roman, The White Tiger, i 2008 og mottok strålende kritikk. Adiga bruker boka til å fortelle om dagens India. Og Balram skriver sine brev til Jiabao fordi han ønsker å vise statsministeren det sanne India anno 2008.

Balram er i breva veldig tydelig på at de indiske politikerne, som skal ta i mot Jiabao, vil pynte på sannheten, slik at han får et feil bilde av landet. Derfor skriver Balram ned sin fortelling, ettersom den tydelig viser situasjonen i India og det store gapet mellom fattige og rike.

Balram blir ansatt som sjåfør hos en landeier som går under kallenavnet Storken. Det kommer kjapt fram at tittelen sjåfør innebærer mye mer enn kjøring. Han blir mer eller mindre en undertrykt og dårlig behandla, dog betalt, slave. Er Storken misfornøyd med ham, blir han slått og ydmyket. Dette er derimot ingen uvanlig behandling av sjåfører og tjenere i India. Innimellom kan man feilaktig undre på om handlinga ikke egenlig foregår på 50-, 60-tallet, eller tidligere. Tjenerfolket har null rettigheter.

Seinere blir Balram mer eller mindre fast sjåfør for Storkens yngste sønn, Ashok og hans kone Pinky. Ashok virker mer rettferdig, og mindre grisk og brutal enn sin far, men Balram forstår at også han har sine brølere. Og det er som Ashoks sjåfør at Balram i sitt stille sin begynner å gjøre opprør mot situasjonen. Siden Ashok gir ham større frihet får Balram anledning til å utforske sine omgivelser og sin egen natur. Han finner ut at, dersom han skal komme ut av urettferdigheten han har vasset i hele livet, han må gå langt. Over lik om nødvendig.

Balrams brev skildrer overgangen fra fattig landsbyboer til rik gründer på en glimrende måte. Flere år formulert over sju brev kunne fort blitt uinteressant, men Adiga veit å holde på spenninga han skaper mellom skildringene. Vi får servert skildringer av miljøet og omgivelsene i de indiske landsbyene og storbyene. Møter med viktige embetsmenn. Elskere fra fortiden. Intriger og desperasjon. Disse beskrivelsene utgjør en stor og viktig del av boka; spenningskurvene dukker relativt sjeldent opp, men skildringene er såpass velformulert at det alltid er spenning. Et annet moment som må nevnes, er Balram Halwrai og hans personlighet.

Fortellinga er skrevet i en skarp tone. Balram viser at han er respektfull og ydmyk, men svinger mellom humoristiske og overraskende formuleringer, til preg av sinne, hevnlyst og iskald ironi. Adiga har skapt en høyst levende, og troverdig hovedperson, og at han brukes relativt lang tid på å skildre Balrams forandring styrker det hele. Vi veit hele tiden at Balram kommer til å gjøre en form for opprør, boktittelen i seg selv sier sitt, men den gradvise oppbygginga mot det tidspunktet øker vår forståelse for det han gjør.

The White Tiger er en drivende og spennende fortelling som gir et troverdig bilde av miljø og mennesker. Kontrastene mellom fattige og rike, slummen og de moderne storbyene. India i dag. Et India de færreste kjenner til og et land av en helt annen verden enn hva vi er vandt med her i Vesten.

Uansett hva man mener om India eller boka, er det liten tvil om at landet rommer store urettferdigheter. For å bruke en setning Balram benytter seg av flere ganger i løpet av handlinga: What a fucking joke!

Jonas A. Larsen

Magnus E. Marsdal:
Sykelønn ABC
Fakta og argumenter om arbeidsliv og helse
Manifest, 2010

Manifest er ute med en «pamflett» som griper inn i den pågående og heite debatten om sykelønnsordninga. Som den tidligere «AFP på 1–2–3» bidrar den med fakta og argumenter som både tillitsvalgte og andre nå trenger og kan bruke opp mot den ideologiske offensiven fra arbeidslinjas ulike støttespillere.

Boka starter med å drøfte påstanden om at sykefraværet i Norge ved utgangen av 2009 har økt dramatisk. Som ventet kommer den ganske godt ut av dette. Det brukes statistiske data, som viser at fraværet faktisk har vært høyere flere ganger tidligere i perioden siden 2001. Dessuten har Norge en av de høyeste sysselsettingene i verden, med svært mange eldre og de fleste kvinnene i arbeid. Det betyr at en større andel av befolkningen bidrar til fellesskapet med sin arbeidsinnsats enn andre land som noen gjerne vil sammenligne oss med, men samtidig at sykefraværet nødvendigvis må være høyere også da.

Her ligger også noe av den innebygde umuligheten i IA-avtalen: Virksomheten skal legge til rette for at flere med nedsatt funksjonsevne kan stå i arbeid samt å sette i verk tiltak for å beholde de eldste arbeidstakerne lenger, samtidig som sykefraværet skal minke med 20%. Samtidig som det ikke ligger noe reelt press på arbeidsgiverne om å legge til rette for at flere med nedsatt funksjonsevne kan fortsette i jobben sin helt eller delvis, er riset bak speilet for fagbevegelsen at sykelønnsordninga kan stå i fare hvis ikke sykefraværet går ned de foreskrevne prosent. Dette dilemmaet kommer godt fram. Dette er også grunnen til at deler av fagbevegelsen mangler begeistring over IA-avtalen slik den er i dag.

Påstandene om sviktende og synkende arbeidsmoral i det norske arbeidslivet blir behandlet i det neste kapitlet. Boka viser tydelig at høyresida er på tynn is med påstander om at økt sykefravær er et uttrykk for at folk (les arbeidsfolk, ikke politikerne eller makteliten) mangler arbeidsmoral sammenlignet med tidligere. Slike påstander mangler belegg i fakta. Et av de gode kortene her er at kortidsfraværet ikke har øket til tross for at IA-avtalene gir anledning til flere og lengre egenmeldinger. Undersøkelser fra 2005 tyder dessuten på at lite har skjedd med folks holdning til arbeidet siden 1989, og at det faktisk er de yngste som har høyest arbeidsmotivasjon.

Hvis det ikke er slik at vi er mer syke eller latere enn før, hvor finner vi da årsaken til at langstidssykefraværet utgjør det vesentligste av fraværet og at tallet på uførepensjonister har økt siden 80-tallet? Kan det ha sammenheng med de endringene som har skjedd i arbeidslivet, når det nedbemannes, når offentlig virksomhet konkurranseutsettes, og når pleie- og omsorgssektoren lider av kronisk underbemanning? Boka viser til at i Statistisk Sentralbyrås levekårsundersøkelse fra 2006 oppga 39 % av de spurte at sykefraværet deres helt eller delvis skyldtes jobben. I uførestatistikken (NAV) utgjør muskel- og skjelettsykdom og psykiske lidelser 65 % av alle tilfellene. Det er altså mye som tyder på at det er hold i påstanden om at arbeidslivet er blitt brutalisert.

Bokas gjennomgangsperson, Gørill, sier dette om situasjonen på sykehjemmet: «Hvis en er borte blir det gjerne ikke leid inn vikar, og da øker belastningen på de som er på jobb.» – «Det gjør at mange gjør sitt ytterste for å komme på jobb, også når de har syke barn eller kanskje selv burde holdt seg hjemme». Det er snakk om «sykenærvær» heller enn sykefravær, der man presser seg på jobb for å unngå ekstra belastninger på kollegaer, og av hensyn til de man har omsorg for. Undersøkelser viser at ansatte med sykenærvær har høyere risiko enn andre for å bli langtidssykemeldt og senere uføretrygdet.

Boka drøfter videre ulike tiltak for å få ned sykelønnskostnadene som har vært debattert den siste tida, slik som økt andel over på arbeidsgiverne, standardisert sykemelding i tråd med den svenske modellen og innføring av karensdager eller kutt i sykelønna. Alle vil til slutt ramme de som blir syke, og er derfor helt uakseptable.

Sluttkapitlet drøfter ulike politisk virkemidler som kan brukes hvis man skal lage en strategi for et mer inkluderende arbeidsliv. Det nevnes forsiktig noen eksempler på virksomheter som har tatt de ansatte med på å tilrettelegge arbeidet og arbeidsdagen slik at de ansatte påføres mindre slitasje. Da har også sykefraværet gått dramatisk ned, ett eksempel er Rica Hell Hotell som gikk fra 13% fravær ned til et svært lavt nivå for bransjen. Hva som er årsaken til nedgangen i sykefraværet i de enkelte tilfellene kan ikke påvises. Denne edrueligheten i forhold til de gode eksemplene liker jeg.

Boka er lettlest, og går direkte og ideologisk til verks når høyresida sine moralske argumenter i forhold til sykefraværet plukkes fra hverandre. Verktøyet som brukes er målbare fakta, noe høyresida mangler bak sine påstander.

Jeg synes ikke at bruken av eksemplet Gørill fungerer like godt som eksemplene gjorde i «AFP på 1–2–3». Det har kanskje sammenheng med at eksemplet ikke er like nødvendig for forståelsen av innholdet, som eksemplene var i «AFP på 1–2–3», hvor folkeopplysning om vanskelige skillelinjer mellom gammel og ny ordning var en av hovedhensiktene. Men det er likevel riktig og nødvendig å gi stemme og ansikt til de som vil rammes hardest av kutt i sykelønna.

Av Kari Celius

Jon Rognlien og Nikolai Brandal:
Den store ml-boka Norsk maoisme sett nedenfra
Kagge forlag, 2009

Det skal innrømmes at det er med en viss motvilje vi skriver denne omtalen. Ikke først og fremst fordi vi har hatt, og fremdeles har, tilknytning til bevegelsen og perioden som omtales. Heller ikke fordi vi har hatt skiftende syn i den interne debatten og ofte selv vært i opposisjon. Det vanskelige er forfatternes utgangspunkt og posisjon i forhold til sitt eget prosjekt.

På omslagets bakside står overskriften: «Ingen var enige om at det hadde vært en fin tur». Dermed slår forfatterne an tonen, og resten av boka går – stort sett – i samme melodi. På mange måter er dette utsagnet bokas underliggende motto. Unntaket framkommer når mottoet faktisk blir motsagt av intervjuobjektene. Noe av det mest påfallende i alle disse fortellingene er nemlig mangfoldet og engasjementet i de retrospektive betraktningene.

Boka er strukturert i en slags temakapitler. Disse er ikke lagt opp kronologisk, men tar for seg forskjellige emner knytta til, tja, forfatternes assosiasjoner? Overskriftene er slik: «De riktige tankene», «Sjølproletariatets diktatur», «Væpna til hva?» også videre.

Noen kapitler er leseverdige som frittstående innlegg. «Maoismens steder» tar blant annet for seg maoismens mange utrykk i andre land, særlig de europeiske retningene. Her blir det tydelig hvilken innflytelse Mao og Kina hadde på den europeiske venstresida ved overgangen mellom 60- og 70-tall. Det overlates mer til leseren og selv reflektere over hvordan den norske bevegelsen skilte seg kvalitativt fra andre «maoister». Tendenser som førte ut i rein terrorisme eller bygerlija-teorier fikk aldri fotfeste i det norske miljøet. Gjennom intervjuene blir vi kjent med enkeltmennesker som har deltatt i «rørsla» i kortere eller lengre perioder. Dette er faktisk spennende lesning. Der kommer også de etter hvert voksne barna til de gamle raddisene til orde. Det er tankevekkende å lese hvordan barna minnes oppveksten med foreldre som var politiske aktivister, om sommerleire, den politiske vennekretsen, de teoretiske diskusjonene, og ikke minst oppdragelsen. Men noen av intervjuene skjemmes av at spørsmålene som stilles er svært ledende. Noen steder blir det pinlig når intervjueren liksom løper av sted med sin konspirasjonsfølelse. Når en kommer til slutten av boka, sier forfatterne (side 302): «En forsker kan ikke tvinge sine kilder i kne.» Sant nok, men har disse forskerne lest sin egen tekst?

Det harseleres ganske friskt over de samme tingene vi gamle m-l-ere selv har moret oss over i årevis, som de mest absurde utslagene av praksisen med dekknavn, den «arbeideristiske» kulturforståelsen som tillot marsjer og folkemusikk men ikke rock og pop, og mer av sånne lattervekkende historier. Dette kan vi allerede ut og inn, men det tåler godt repetisjon. Til glede for nye lesere, som det heter.

Boka tematiserer hemmeligholdet, den underdanige disiplinen, styringen ovenfra og den autoritære organisasjonen. Her er ledelsens forhold til Albania, Kina og Pol Pot i Kambodsja, litteratur og musikk, sommerleir og dekknavn, «blinde snuoperasjoner » blant områdene som behandles. Boka begynner og slutter med forfatternes betraktninger over hvordan boka kan eller bør leses. Teksten utrykker langt på vei sympati for mange av dem som slutta seg til m-l. Forfatterne ber oss raust om å huske at m-l-erne var mennesker.

Men denne rausheten gjelder ikke de som satt i ledelsen i det som kalles «kvalitetstiden », det første tiåret etter at SUF brøt med moderpartiet SF. Sympatien motsies av en repeterende og forstyrrende tendens til å latterliggjøre og demonisere, særlig går det hardt ut over folk som Pål Steigan, Jorun Gulbrandsen og – tro det eller ei – Dag Solstad. Noen ganger er det vanskelig å forstå hvilken relevans kommentarene har. Som her, i en hale til et sitat av Pål Steigan fra hans bok Den himmelske freds plass fra 1980, hvor Steigan beskriver klassesammensetningen på Bryn i Oslo. Først Steigan:

«I 1970 gjorde jeg en undersøkelse som viste at det var større arbeiderandel i villa-bebyggelsen på Hellerud enn det var i blokkene på Tveita. … Det er altså ingen frase når jeg sier at Bryn og Hellerud var arbeiderbydeler. Det er en strengt nøktern sosiologisk beskrivelse».

Forfatternes kommentar:

«… Ikke noe gæernt i å være lokalpatriot, heller ikke om man skal være arbeidernes fortropp og delta i verdensrevolusjonen. Da Steigan foretok denne undersøkelsen, må han ha vært 21–22 år gammel. Det kunne vært interessant å vite hva slags metodologi han benyttet for å komme fram til en slik «strengt nøktern sosiologisk analyse».

Ingen grunn til å ta Pål Steigan på alvor, altså, selv om han bare har noen enkle fakta å bidra med.

I kapittelet «For alltid ung» har de satt opp noen kategorier over medlemmer etter fødselsår. Utfra nedenfra-perspektivet virker dette litt søkt. Er det ikke alltid sånn at nye medlemmer kommer inn i organisasjoner ettersom de vokser til og kan velge om de vil være med i en organisasjon? Dyrking av ungdommen er et allment trekk ved kapitalismen etter annen verdenskrig og fikk virkelig fart i 50–60-åra. Denne dyrkinga har nok helt andre årsaker enn overmodige unge menn i den gryende ml-bevegelsen. Dessverre skjemmes boka av mange slike «tolkninger».

Mot slutten har forfatterne en boks over flere sider hvor de diskuterer nærhistorie som del av den store fortellingen, som skal belyse den store sammenhengen. Her tar ikke forfatterne konsekvensene av sin egen intensjon. Sammenhengene i denne perioden blir brukt som kulisser, eller «drops» for å poengtere den indre logikken forfatterne skriver fram. Et eksempel på dette er disse linjene om daghjemskampen:

«Utover 70-tallet ble det flere barn. Mange jenter fikk navnet Jenny etter Toril Brekkes heltinne fra Jenny har fått sparken. Etter hvert som ungeflokkene vokste, ble kravet om gratis daghjem og barnehage for alle barn mer aktualisert. Dette skyldtes nok ikke bare solidaritet overfor dobbeltarbeidende arbeiderkvinner, men også et ønske om å ha tid til seg selv og til alle de viktige, uomgjengelige gjøremålene rørsla bød på».

Kampen for barnehager og daghjem var en sak som angikk hele samfunnet på denne tida. De store barnekullene fra etterkrigstida var blitt voksne, mange hadde tatt den utdannelsen den nye velferdsstaten gjorde mulig. Samfunnet trengte kvinners deltakelse i yrkesliver, og da måtte mange omsorgsoppgaver overtas av det offentlige. Aldershjem, sykehjem, barnehager, skole-fritidsordninger, med mer. At de unge kommunistene tok del i denne kampen og stilte parolene om at det skulle være gratis er jo bare helt i tråd med analysen om at det var en samfunnsoppgave som skulle gjelde alle og derfor betales av det offentlige. Å gjøre dette til en sær sak som var styrt av medlemmenes behov for tid til å gjøre partioppgaver, sier vel mer om forfatternes personlige oppfatninger enn om deres forskerkompetanse.

Denne «boka om m-l» mangler helt en analyse av hva som fikk så mange unge mennesker til å slutte opp om bevegelsen. For forfatterne framstår dette som mystisk og ugjennomtrengelig, omgitt av mytologi og hemmelighold. Vi tillater oss å gi dem et gratis tips: Overgrepet mot Palestina, krigen i Vietnam, EEC-kampen, abortkampen og streikebevegelsen var virkelige nok og engasjerte ungdom uansett bakgrunn. Selv om motivene kan ha vært mange, vil de fleste av oss fortsatt peke på at m-l-bevegelsen rett og slett hadde klare svar og en effektiv organisasjon å tilby opprørsk ungdom, til rette tid. Kanskje er det ikke vanskeligere.

Dersom noen uten annen kunnskap om denne perioden skulle spørre oss om anbefalt lesning om m-l-bevegelsen, vil nok denne boka komme langt ned på lista. Dag Solstads Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land er fortsatt både morsommere og – faktisk – mer informativ.

Tor Otto Tollefsen og Taran Anne Sæther

Dato: 3. mars 2010

Klokka: 1900

Sted: Amalie Skram, Litteraturhuset, Wergelandsveien 29

Leder: «Latsabbane» . side 3
Intervju med Marielle Leraand: Porno – eit bombardement mot kvinner . side 4
Unni Rustad: Spredte minner fra kampen mot porno . side 8
Margunn Bjørnholt: Fra ridder til sutrekopp . side 16
Margunn Bjørnholt: The good, the bad and the ugly: Endring av mannsrollen, fedrerettigheter og likestilling . side 19
Cecilie Hirsch og Reidun Blehr Lånkan: Kvinnekamp i Bolivia . side 35
Susanne Normann: Prostituerte og urfolkskvinner i Mexico . side 41
Ebba Wergeland og Magnhild Folkvord: Sekstimarsdag i krisetider . side 46
Intervju med Hillary Wainwright . side 52
Uttalelse frå Trondheimskonferansen . side 55
Berit Rusten: Drømmer jeg ennå? . side 58

Dikt:

Jonas A. Larsen: Hull . side 34

Bokomtalar:

Anne Grosvold: Jens og Thorvald Stoltenberg – Samtaler . side 65
Lene E. Westerås og Jens Harald Eilertsen (red.): Med håpet som våpen . side 68
Malalai Joya: Kvinne blant krigsherrer. Afghanistans modigste stemme . side 71
Dilek Baladiz: I hederns skugga . side 73
Cory Doctorow: Veslebror ser deg . side 74
Aravind Adiga: The white tiger . side 77
Magnus E. Marsdal: Sykelønn ABC . side 78
Jon Rognlien og Nikolai Brandal: Den store ml-boka . side 80

Nettbonus:

Pål Steigan: Tron Øgrim – revisited

Tron Øgrim skreiv i 2004 et notat under tittelen «Kapitalismen skifter sjef, verdenshistoriske virkninger av at Kina går forbi USA». Den er trykt i Rødt! Nr 2, 2005. Det er drøye fem år siden. Hvordan står artikkelen seg ved inngang til det andre tiåret av det 21. århundre? Jeg har sett litt på det.

1) KINA går forbi USA

«I de nærmeste åra vil USA bli erstatta som verdens største økonomi (målt i det den engelske verden kaller GDP PPP) bli erstatta av KINA.» (PPP = kjøpekraftsparitet, en måte å måle økonomier på gjennom å se på hva man faktisk får for pengene i det enkelte landet.)

Det finnes flere måter å måle dette på, men resultatene er ikke så veldig ulike. IMF hadde følgende oppstilling for 2008: (mill. US $)
Regnet på denne måten er verdens samlede GDP (PPP) 68,996,849, dvs at USA står for 20,7 % og Kina for 11,5 %.

Konklusjon: Øgrim hadde rett.

2) USAs situasjon NÅ (2004)

«USA dominerer verden økonomisk. Størst finanskapital. Dollaren er verdensvaluta. Størst utenlandsinvesteringer. Størst økonomi målt i GDP (PPP el "rådollar"). Ledende på en del teknologiutvikling, bl.a. data hardware og romteknologi. Sterkest og mest internasjonalt slagkraftige hær. Flest internasjonale allierte, sterkeste makt i innflytelse fx i FN.»

Vurdering: Siden da har vi opplevd ei finanskrise som demonstrerte at USA er tungt forgjeldet og at det er Kina som står for en stor del av denne gjelda.

3) USAs vei til verdenshegemoniet

(Historisk gjennomgang. Ikke noe nytt å tilføye.)

4) KINAS situasjon NÅ (2004)

«Ut fra Kinas nåværende vekst (jeg overser statistiske usikkerheter her) som har holdt seg i omtrent 30 år(!) vil Kina gå forbi USA i GDP PPP innen 10-15 eller 20 år. Noen spåmennesker gjetter tilmed på kortere perioder.»

Kommentar: Kina har en vekst på rundt 9 % i året. Hvis landet klarer å opprettholde en slik vekst i snitt i 7 år til, vil Kina nå det nivået USA er på i dag i GDP(PPP). Kina har litt over 20 % av verdens befolkning, så når Kina når verdensgjennomsnittet i GDP(PPP) per capita, vil over 20 % av verdens økonomi finnes i Kina. Og det er omtrent på samme tidspunkt, rundt 2016.

Og når Kina når Portugals nivå i GDP(PPP) per capita, dvs.  21.848 US$ (2008), noe som ikke er usannsynlig i det hele tatt, vil Kinas økonomi i dagens dollar være dobbelt så stor som USAs økonomi er i dag.

Konklusjon: Det ser ut til at Øgrim får rett.

5) Historias største industrinasjon

«Kina ER alt blitt verdens største industrinasjon, dominerer masseproduksjon av alleslags industriprodukter fra plastlokk og leker til tekstil og sko, og har ut fra det en enorm eksport som dominerer markedene over hele verden, inklusive Vest-Europa og USA sjøl.»

Vurdering: De fem åra som er gått fra Øgrim fant sine tall har bare styrket dette ytterligere. I 2009 økte Kinas industriproduksjon med 10,7 % mens USA stod på stedet hvil. I følge World Steel Association ble 47 % av verdens råstål produsert i Kina i 2009. I september 2009 rapporterte kinesiske myndigheter at landet var blitt verdens største energiprodusent.

6) Kinesisk import dominerer råvaremarkedet.

«Kina har sia 1990 (eller kanskje sia 1980) forvandla seg fra en økonomi som stort sett var sjølberga med råvarer (fx olje) til en stat som i stadig økende grad må importere råvarer – og strategisk åsså MAT. Her kommer Kina på linje med USA (en økonomi som Kina på mange måter likner, bl.a. i det at begge må importere tross store indre ressurser), Japan og Vest-Europa (og kanskje, nå som India industrialiserer raskt, etterhvert India).»

Vurdering: Kina gjør nå råvareavtaler over hele verden, ikke minst i Afrika. Kina la inn beste bud på det største oljefeltet i Nigeria i 2009, og har gjort tilsvarende i Angola, DR Kongo og Sudan. Kina kjøper opp landsbruksjord i store deler av Afrika for å fø sin egen befolkning.

7) Kinas transportbehov

«Det enorme transportbehovet gjør at Rotterdam (som fra 1962 passerte New York som verdens største havn) i 2004 blir passert av Singapore og i 2005 av Shanghai. 6 av verdens 10 største havner er nå i Kina! (Ingen av verdens 10 største havner er nå i USA.) Den kinesiske vareimporten sprenger nå Europas havner og fører til svære køer. Dette får Kina, som frykter både flaskehalser og fx ei ny stengning av Suezkanalen eller trøbbel i Malakkastredet, til å undersøke prosjekter som den fantastiske ideen om verdens største jernbaneprosjekt Urumchi-Narvik(!) + mer "moderate" saker som jernbane til Tibet, oljeledning gjennom Burma osv.»

Kommentar: Siden Øgrim skrev dette har også en sjuende kinesisk havn kommet inn på lista over de ti største havnene, og fra 2004 til 2007 har de kinesiske havnene samlet økt sin transportmengde med over 50 %, mens Rotterdam har økt med 14 %. Høsten 2009 kjøpte Kina havnerettighetene i Pireus i Hellas for 35 år, for å kunne kjøre kinesiske varer i konteiner rett inn på det europeiske markedet uten stor ventetid.

Prosjektet Urumqi-Narvik er ikke mer fantastisk enn at den norske regjeringa vurderer det som interessant.

Når det gjelder jernbane, så bygger Kina så mange høyhastighetsbaner at snart (2012) vil mer enn halvparten av verdens høyhastighetskilometre ligge i Kina. Innen 2020 skal 50.000 km jernbane kunne føre høyhastighetstog. Og togene slår franske TGV med topphastigheter over 400 km/t.

Vurdering: Kommentar overflødig.

8) Kina legger om til høyteknologisk eksport

«Mens Kina for 20 år sida ikke hadde høyteknologisk eksport, er Kina nå verdens nest største elektronikkprodusent etter Japan. 50 % av alle kameraer og 25 % av alle kjøleskap lages i Kina. Et kinesisk monopol er verdens største produsent av fjernsynsapparater, i Kina og utenlands.»

Kommentar: I volum har Kina alt gått forbi Japan. Men nå legges vekta over på høyere kvalitet og mer avanserte produkter. I 2008 var verdien av Kinas IKT-industri på 6300 milliarder yuan, ca en milliard dollar. Kina bruker sitt enorme valutaoverskudd til å kjøpe teknologibedrifter utenlands. Fuji, Canon, Samsung osv. Har alle flyttet vesentlige deler av kameraproduksjonen til Kina.

Vurdering: «Vi er der allerede,» som Jagland ville ha sagt.

9) Asia og datarevolusjonen

«Internasjonalt er det tre sentra for den sosiale datarevolusjonen (definert som stor reorganisering av økonomien ved massebruk av datateknologi, inklusive kommunikasjon)

•     Nord-Amerika

•     Europa, særlig Skandinavia og Nord-Europa

•     De høyt utvikla delene av Øst-Asia (inklusive Singapore og Australia/New Zealand)

Disse tre områdene er ASSYMETRISKE. USA ligger først i hardwareutvikling og utvikling av store datafirmaer. Nord-Europa og Skandinavia har vært et sentrum for utvikling av sosial bruk av datanett, som Internettbank osv, og for mobiltelefoni (inklusive SMS). Øst-Asia har bl.a. størst breibåndstetthet for Internettbruk i hjemmene (Sør-Korea), mest avanserte internett-mobilitelefonsystem (Imode, Japan.), og er blitt de største chips-produsentene i verden. Totalt sett er tallet på Internettbrukere i Verden nå trolig i overkant av 1 milliard, mobb-brukere kanskje over 1,5, kanskje over 2 milliarder.»

Se kommentar til neste punkt.

10) Kina, Internett, Mobiltelefoni

«Kina er nå verdens største mobiltelefonland, målt i antallet linjer (kanskje 350 millioner). …. (USA har under 200 millioner).

Kina er verdens NEST STØRSTE Internettland, anslagsvis 120 mill brukere (USA kanskje 180 – 200 mill brukere). Kinesisk er verdens nest største Internettspråk, kanskje 15 % av internett (Engelsk er verdens største, 25 % – 30 %). Med den nåværende veksta vil Kina og kinesisk ha passert USA og engelsk som Internetts største land og språk.»

Kommentar: Wikipedia rapporterer i desember 2009: Kina hadde 384 millioner internettbrukere og over 700 millioner mobilitelefonbrukere.

Dette gikk fortere enn antatt.

11) Kina, USA og forskningskappløpet

«Datarevolusjonen, som er den ANDRE store omveltninga innafor kapitalismen for tida (overgangen fra industrikapitalisme – industri er den viktigste forma for konkret kapital – til datakapitalisme – informasjon, programvare osv er den viktigste forma for konkret kapital, og samfunnet reorganiseres i samsvar med det) gjør FORSKNING stadig viktigere for konkurransen mellom de ledende økonomiske maktene.

Ifølge UNDP 2004 RRH plasserer USA, Kina og EU seg omtrent LIKT når det gjelder antall som det UNDP definerer som forskere (grovt regna 1 mill i hver) (Andre kilder vil gi USA et mye større forsprang) (Andre store "forskerstater" iflg UNDP: Russland, Japan.)»

«Kina (er) nå  blitt USAs HOVEDKONKURRENT i forskningskappløpet…»

Kommentar: Jonathan Adams, som har gjort en studie av Kinas vitenskaplige utvikling, skriver i New Scientist 6. januar 2010 mye som bekrefter dette. Et vanlig mål på forskning er publiserte artikler. Adams skriver at Kina i 1998 publiserte rundt 20.000 artikler, i 2006 nådde landet 83.000 artikler og hadde da passer Japan, Tyskland og Storbritannia. I 2009 publiserte Kina 120.000 artikler, mot USAs 350.000. Men vekstraten i Kinas vitenskapelige publisering er så stor, 500 % på elleve år, at det bare er et tidsspørsmål for når landet går forbi USA.

Adams konkluderer med at det ikke lenger er et spørsmål om Vesten bør driver forskningssamarbeid med Kina. Det er mer og mer et spørsmål om hva vi kan bringe til bordet som vil gjøre Kina interessert i å samarbdie med oss.

Tron Øgrim nevner også romforskning, en tradisjonell drivkraft i naturvitenskapelig forskning, og der har jo Obama nylig skrinlagt USAs måneprogram på grunn av den økonomiske krisa, mens Kina har vedtatt å trappe opp sitt.

12) Yuan og dollar

«Kina er nå de facto blitt en av de 3-4 viktigste spillera i verdensøkonomien, åsså når det gjelder valuta.»

Kommentar: Kina hadde i september 2009 utenlandske valutareserver på 2272 milliarder US$. Nummer to på lista, Japan, hadde 1019 mrd. US$ og hele eurosonen hadde 716 mrd. på tredje plass. Øgrim, Kina er DEN viktigste spilleren i valutamarkedet. Kina er også USAs største utenlandske kreditor og hadde i 2009 over 23 % av de amerikanske statsobligasjonene på utenlandske hender, eller 799 mrd US$.

13) "Et kinesisk økonomisk kræsj?"

Øgrim diskuterte muigheten for et kinesisk økonomisk kræsj i de nærmeste åra etter 2005 og kom til at det var sannsynlig, men han konkluderte:

«JEG TROR ALTSÅ AT KINAS RASKERE ØKONOMISKE VEKST ENN ALLE SINE KONKURRENTER (inklusive USA) VIL FORTSETTE UANSETT OM KINESISK ØKONOMI KRASJER DE NÆRMESTE ÅRA.»

Kommentar: Noe kræsj har Kina ennå ikke hatt, og sjøl finanskrisa og sammenbrudd i enkelte markeder førte bare til ut Kinas vekst en kort periode gikk ned et par prosentpoeng for så igjen å etablere seg på et nivå på ca. 10 %, noe som understreker Øgrims poeng.

14) Det kinesiske økonomiske systemet

«Jeg mener at det ikke er noen tvil om at Kina er et imperialistisk land, som Lenin definerte det i boka fra 1916: Et land der økonomien er dominert av store kapitalistiske monopoler, som eksporterer kapital. (Staten, provinsene og hæren dominerer mange monopoler, men samtidig konkurrerer de med verandre, både innenlands og internasjonalt.)

Kinesiske monopoler konkurrerer intenst med bl.a. amerikanske om å få kontroll med råvarer, noe Lenin beskriver som typisk. Fordi "gamle imperialister" alt har etablert seg der det er lettest, går kinesisk kapital inn i mange av de fattigste og mest ustabile landa i verden og i land der USA ikke vil etablere seg.»

Kommentar: Lenins poeng var at i imperialismens epoke vil et stort overskudd i den hjemlige økonoien systematisk bli brukt til å erobre markeder og ressurser internasjonalt. Vi ser det med den norske petroøkonomien, der oljefondet har gjort Norge til en stor finansiell imperialist, og vi ser det for all del i Kinas tilfelle. Kina kjøper nå opp industri og råvarer over hele verden. Landet har en enorm kapital til å kjøpe hva det vil ha og har bygd opp finansielle instrumenter, blant annet flere forskjellige investeringsfond, som skal stå for slike oppkjøp. F.eks. har China Investment Corp. nylig kjøpt seg kraftig opp i kanadisk gruveindustri. Kinesiske monopolbedrifter kjøper også opp firmaer utenlands, også i USA.

15) Kinesiske klasseskiller

«Kina er et mye mer ulikt samfunn enn Norge … og ulikhetene i Kina øker. …Sett nivået … til 10.000 USD PPP og vi får "et USA" – 260.000.000 – som lever på "polsk" gjennomsnitt.

… Kina er blitt verdens 3. største bilmarked, og markedet domineres av luksusmodeller. Kina har starta masseturisme utenlands, og sendte 17 millioner turister ut av landet i år.»

Kommentar: Kina er nå (2009) verdens største bilmarked med et nybilsalg på 13,6 millioner i 2009. Og Kina er nå en større bilprodusent enn USA. Antall utenlandsturister var i 2009 ca. 45 millioner.

«På den andre sida fins "et Nigeria" (ca 130.000.000) på bånn, som lever på "nigeriansk nivå": 1000 USD PPP i snitt. … I år oppgir Kina for første gang på mange år OFFISIELT at antallet virkelig fattige ØKER, tross oppgangen i økonomien.»

Kommentar: Jeg har ikke funnet noen kilder som støtter påstanden om at antall fattige i Kina øker. Men Øgrim hadde rett i at det finnes «et Nigeria» av fattige i Kina, og de finnes særlig på landsbygda og det er en stor overvekt av kvinner og jenter blant dem. Den kapitalistiske utviklinga i Kina har ført til enorme gap mellom fattig og rik. I 1998 beregnet jeg at selv en ung og nyutdannet lærling i høyteknologibedriftene kunne tjene tjue ganger så mye som de fattige gamle folka bare noen kvartaler unna. Men CIA World Factbook rangerer Kina på 56-plass på sin GINI-ranking, altså i graden av ulikhet. 

«Hvor mange VIRKELIG STEINRIKE som fins er vanskelig å anslå ut fra den info'n jeg har sett. En mann fra Hong Kongs handelskammer som var i Oslo før i år, skrøyt av at det er "over 30 millioner millionærer i Kina, flere enn i USA".»

Kommentar: Jeg har ikke funnet noen dekning for at det kan være 30 millioner millionærer i Kina, men antallet er stort, og det vokser. China Daily sier at antallet mennesker med en formue på 10 millioner yuan er 825.000 i 2009 og 51.000 med en formue på over 100 millioner yuan.

«Sammen med omfattende korrupsjon, veldig brutalitet i deler av industrien (den enorme kølgruveindustrien fx.) forklarer dette at Kinas regjering har grunn til å frykte stor uro, kanskje opprør og kaos, i tilfelle fx kraftige økonomiske kriser eller krig.»

Kommentar: Det pågår stadig lokale opprør i Kina og noen går så langt som til våpenbruk. Noen offisielle tall sier at det har vært over 200.000 tilfeller av sosial uro i året. Ved inngangen til 2009 advarte magasinet Outlook, som gis ut av Xinhua nyhetsbyrå, om at året kunne bli et toppår for sosiale konflikter.

16) Det kinesiske politiske systemet?

«Forsøksvis vil jeg legge meg på en karakteristikk jeg så kom ut av et norsk forskerseminar nylig: En autoritær diktaturstat med konfusianske drag.»

Kommentar: Det er vel svært mange som vil si noe liknende.

17) FRAMTIDA? til KINA …

• «Kina kan (forutsatt at Kina ikke råker ut i svære kriser) i løpet av et par 10-år ikke bare gå forbi USA, men åsså bli DOMINERENDE i de NYE sektorene i kraft av sitt svære marked, sine lave lønner og sin enorme, billige forskerkapasitet.»
• «Kina som MODERNE MILITÆRMAKT vil kunne gå forbi USA, om ikke før så når GDP PPP passerer.»
• «VIL de store kinesiske utenlandsinvesteringene, transporten, sikringa av råvarene osv føre til en VERDENSOMSPENNENDE kinesisk utenrikspolitikk i de neste 20 åra? Jeg tror det.»

Kommentar: På bakgrunn av funnene ovenfor er dette nokså innlysende. Den kinesiske veksten stopper ikke nå, og Kina er på full fart mot å bli både økonomisk, vitenskapelig og militært dominerende. Og det vil sannsynligvis skje i løpet av noen få tiår.

18) Kina og USA – "det nye Sovjet"?

«Kinas verdensomspennende ØKONOMISKE betydning gjør Kina til en langt FARLIGERE konkurrent for USA-imperialismen I ØKONOMIEN enn Sovjet noen gang var.»

Kommentar: USA fikk et sjokk da Sovjetunionen sendte Sputnik i bane rundt jorda i 1957. Det var en tydelig demonstrasjon av at Sovjet lå langt framme innen romfart og rakketteknologi. På samme måte ble den sovjetiske hydrogenbomba et tegn på at USAs dominans ikke var entydig. Men Sovjet ødela mye for seg sjøl på en rekke områder. Landet hadde framstående forskningsmiljøer innen genetikk, men de ble voldsomt og effektivt undertrykt i forbindelse med den såkalte Lysenko-affæren. Sovjet hadde også avanserte miljøer innen kybernetikk, miljøer som hadde forutsetninger for å utvikle datateknologi på et tidlig tidspunkt, men deres arbeider ble forbudt og stemplet som «reaksjonær pseudo-vitenskap» i perioden 1948-54. Dermed klarte politbyrået å forkrøple avanserte forskningsmiljøer og kneble ledende forskere.

I forhold til Sovjetunionen er dagens Kina ultra-pragmatisk. Det er ikke det at man ikke undertrykker folk, for det skjer som kjent støtt og stadig. Men man godtar forskning, teknologi og kapital fra hvor det måtte være. Dette gjør Kina langt mindre sårbart enn det Sovjetunionen var, og det er noe av grunnen til at Kina har vokst seg økonomisk sterkt så fort.

19) Verdenskrig innen 20 år?

«Men det er en "spådom om at KONFLIKTER mellom USA og Kina ikke kan unngås i de nærmeste 20 åra" og at FAREN FOR at noen sånne konflikter, I VERSTE FALL, kan "skli inn i" tilmed en 3. "varm" verdenskrig, ikke kan UTELUKKES.»

Kommentar: Spådommen om konflikter mellom USA og Kina kan ikke kalles særlig dristig. De pågår allerede, og det vil nødvendigvis bli flere av dem. Det går fint an å se den fortsatte krigen i Afghanistan som en del av USAs plan for innringing av Kina. Kina ser USAs press på Iran som et indirekte press på Kina. Og den nye våpenavtalen mellom USA og Taiwan oppleves i alle fall i Kina som en aggresjon. Og det vil bli mer, både fordi Kina rykker fram, og fordi en supermakt som USA ikke kan gi seg uten kamp.

Ubalansen mellom stormaktene fører stadig til kriger. Republikanske tenketanker har lenge snakket om en krig mot Kina som uunngåelig. Og USA har like mye militær slagkraft som hele resten av verden til sammen, så mulighetene er der. Men det spørs om ikke det alt er for seint. USA har brukt det første tiåret av dette århundret på å ikke vinne kriger mot to fjerderangs militærmakter, nemlig Irak og Afghanistan. Hvordan kan man forestille seg at USA ville ha noen mulighet til å vinne militært over et Kina med 1,4 milliarder mennesker og verdens største militærmakt, målt i antall soldater? Krigene i Irak og Afghanistan er i stor grad finansiert ved hjelp av lån fra Kina, og har påført USA en enorm gjeld. Hvordan skulle USA kunne finansiere en krig mot verdens raskest voksende økonomi?

Jeg tror en sånn krig er lite sannsynlig, ikke fordi viljen ikke er der, men fordi jeg tviler på evnen. Derimot kan vi godt komme til å se «kriger ved stedfortreder» både i Afrika og Asia, kriger der USA støtter den ene sida og Kina den andre i en kamp om hegemoni. Med Kinas raske erobring av råvarer og markeder på andre kontinenter er dette til og med sannsynlig, og særlig dersom vi ser det i et perspektiv på 10-20 år.

20) Kan noe HINDRE at Kina går forbi USA?

«Men kanskje Kina aldri GÅR forbi USA?…..

Poenget er at Kina alt HAR gått forbi USA på mange områder, og måned for måned, halvår for halvår går forbi USA på NYE områder. Kina ER den ENESTE VIRKELIGE LIKEVERDIGE RIVALEN til USA i Verdensøkonomien nå. DETTE HAR ALT SKJEDD. Spørsmålet bør altså EGENTLIG stilles: Kan noe hindre Kina å bli MYE STERKERE enn USA?

Mitt personlige svar er at det kan sikkert tenkes, men det ser ikke sannsynlig ut for meg.»

Samlet kommentar:

I 2004 var det slett ikke alle som hadde sett de tendensene som Øgrim peker på i denne artikkelen. I 1998 var jeg på en reise i Kina sammen med Peter M. Johansen, og vi diskuterte det vi så. Den konklusjonen vi trakk er nedfelt i et hefte jeg skrev etterpå som het «Kina 1999 – quo vadis?»:

«Det viktige i dag er imidlertid å konstatere at Kina allerede er en økonomisk og industriell kjempe, og det er en kjempe på full fart til å bli en gigant. Sjøl med synkende vekstrater vil Kina om 20 år ha større økonomisk tyngde enn USA. Dette vil skape grunnleggende og varige forandringer i verden. Antakelig sitter det allerede strateger i USA som frykter et rikt Kina enda mer enn de frykter Saddam.

Kina har skapt en moderne industri og er i ferd med å skape en moderne tjenesteytende sektor og en moderne infrastruktur. Og Kina har begynt å sikte mot toppen, ikke mot en god poengplass eller en plass blant de seks beste. Kina tar sikte på førsteplassen og har tenkt å bli der. Dette sier ingen i dagens Kina. Tvert om er målene forsiktig satt. I 2050 skal landet ha nådd et godt middels nivå, omtrent på linje med Australia. I seg sjøl er dette enormt. Hvis Kina når et økonomisk nivå på linje med de femten rikeste landa i verden, vil Kina være den ene dominerende økonomiske makta i verden i kraft av sitt enorme innbyggertall. Denne typen prognoser er meget tvilsomme, fordi bare små forskjeller i vekstrate vil slå enormt ut over så mange år. Men for å fortsette talleken litt til: Australia har i dag et BNP per capita som er ¾ av USAs. Hvis Kina i 2050 når 75% av USAs nivå i 2050, vil landets totale BNP være ca. 7 ganger USAs! En kan jo bare forestille seg hva et slik økonomisk jordskred ville bety i geopolitisk sammenheng.

Det som følger av et slikt mål er at dersom Kina som helhet skulle nå dette målet i 2050, ville sjølsagt deler av Kina ligge langt foran. Shanghai, Guangzhou, Hongkong og kanskje andre kraftsentra vil være internasjonale tyngdepunkter innen kultur, politikk og økonomi. Allerede lenge før dette, kanskje alt i det første tiåret av tjuehundretallet vil Kina begynne å kjøpe opp de beste vitenskapsfolkene i verden, slik USA har gjort tidligere. Hjerneflukten vil bli snudd, med de konsekvenser det vil få. Husk bare hva USA skylder sine immigrantintellektuelle. Hvis det 20. århundre ble det amerikanske århundre, er det stor sannsynlighet for at det 21. århundre blir det kinesiske århundre. Man behøver ikke akseptere den kinesiske prognosen for å se dette. Sjøl om landet ikke skulle lykkes med å nå lenger enn opp på verdensgjennomsnittet, så blir det et økonomisk jordskjelv. For det betyr i så fall at Kina vil øke fra 10% av verdens BNP i dag til 23%. Med enhver målestokk blir det en økonomisk gigant.»

Fem år seinere beskriver Tron Øgrim denne utviklinga i større detalj, og trekker de samme konklusjonene. Når jeg ser på all tilgjengelig statistikk ytterligere fem år seinere, må jeg bare slå fast at Øgrim hadde rett og Johansen og jeg hadde rett. Kina er alt blitt en gigant som utfordrer USA på alle områder. De langsiktige virkningene av dette har vi bare såvidt begynt å skimte.

Pål Steigan

Tolfa 14. februar 2010

Fra lege Mads Gilbert i Gaza:

«Takk for all støtte. De bombet det sentrale grønnsakmarkedet i Gaza by for to timer siden. 80 skadde, 20 drept, alt kom hit til Shifa-sykehuset. Hades! Vi vasser i død, blod og amputater. Masse barn. Gravid kvinne. Jeg har aldri opplevd noe så fryktelig.

Nå hører vi tanks.

Fortell videre, send videre, rop det videre. Alt! GJØR NOE! GJØR MER!

Vi lever i historieboken nå, alle! Mads G, 3.1.09 13:50, Gaza, Palestina»

Inger Ljøstad sitter i styret i Ryggforeningen i Norge og er redaktør for medlemsbladet Ryggstøtten.

Samhandling er løsningen på utfordringene i helsevesenet, uttalte Bjarne Håkon Hanssen kort tid etter at han tok over som helse- og omsorgsminister i juni 2008. Ved skolestart i august ble Samhandlingsreformen annonsert og ekspertgruppe nedsatt. I april 2009 skal helseministeren legge fram forslag til ny samhandlingsreform.

Problemene i helsevesenet er tydelige for alle som vil se, og det er jo bra at også helseministeren har fått åpnet øynene. Aldri har det vært så mye støy rundt helsevesenet som etter sykehusreformen fra 2002. Lange ventetider, pasientkøer, milliardsprekk i sykehusøkonomien, mangelfull rehabilitering og for lite ressurser til forebygging – dette er departementets egne ord. Men nå skal Arbeiderpartiet ta grep. Samhandlingsreformen skal få partiet på offensiven i helsepolitikken. Det er et åpent spørsmål om det vil lykkes.

Det finnes gode samhandlingstiltak i dag, ifølge ministeren, men de er kommet i stand på tross av systemet. Mandatet for reformen er å finne fram til hvilke økonomiske og juridiske systemer som trengs for at samhandling skal finne sted på grunn av systemet, slik at pasientene kan få en mer helhetlig og sammenhengende helsetjeneste.

Forslaget om en samhandlingsreform har faktisk blitt møtt med en viss forhåpning, både i fag- og profesjonsforbund og ikke minst i mange pasientorganisasjoner. Samhandling mellom de ulike nivåene i helse-tjenesten, og ressurser til å gjennomføre tiltak som fremmer samhandling, har vært etterlyst i lengre tid. Endelig en mulighet til å komme med innspill om behov, endelig et alternativ til innsparinger og kutt. Med reformer følger det jo penger, i hvert fall for noen. Noen tror kanskje til og med at det skal bli mulig å rette opp noen av skadene som fulgte i kjølvannet av den forrige store helsereformen fra 2002. De tar i så fall feil.

Foretaksreformen

Sykehusreformen fra 2002 ble kuppet igjennom på Arbeiderpartiets landsmøte året før av daværende helseminister Tore Tønne, med god hjelp fra Jens Stoltenberg. Reformen hadde to hovedelementer. Den unndro sykehussektoren fra fylkeskommunalt eierskap og politisk styring, og den omgjorde sykehusene til foretak. Styringen av sykehusene skjer i dag gjennom styringsorganer som er basert på forretningsmessige prinsipper.

Styrerepresentantene – med unntak av ansatterepresentantene – utnevnes og står ansvarlig overfor eierne, ikke overfor et folkevalgt organ. Etter at eierskapet ble overført til staten, er ikke utviklingen i sykehussektoren lenger gjenstand for politisk behandling på fylkeskommunalt nivå. Lokalsamfunnenes muligheter til å påvirke utviklingen i sykehussektoren til fordel for befolkningens behov er dermed sterk svekket.

Det viktigste med sykehusreformen fra 2002 var likevel ikke at eierskapet ble overført fra fylkeskommunene til staten. Den avgjørende endringen var at sykehusene ble omdannet til foretak. Det ble etablert ulike roller for bestiller og utfører, anbud ble knesatt som det førende prinsippet for fordeling av oppgavene, og det ble åpnet opp for private leverandører av helsetjenester. Etter innføring av reformen har antall private kommersielle sykehus økt fra 7 til 24, og antall opphold i private sykehus økte med 326 % fra 2001 til 2003.

Med omdanningen til foretak fulgte pålegg om at sykehusene skal følge regnskapsloven istedenfor kontantprinsippet. Det vil si at et regnskapssystem utviklet for privat næringsvirksomhet og lønnsomhet har erstattet kommunale økonomiske styringssystemer basert på regnskap og budsjett. Dette har vært sterkt medvirkende årsak til at sykehussektoren gikk 2008 i møte med et akkumulert underskudd på 18 milliarder, til synkende egenkapital, økt gjeld og svekket likviditet.

Underskuddet skyldes regnskapssystemet Hovedårsaken til underskuddet er regnskapslovens krav om at eiendomsmassen skal avskrives. Avskrivninger er en kalkulert (beregnet) størrelse for hva det «koster» å bruke bygninger og utstyr. For bedrifter som skal gi avkastning på innskutt kapital fører det til regnskapsmessig underskudd når foretakene ikke kan bære denne kostnaden. Men helseforetakene drives ikke for å skape økonomisk overskudd eller gi avkastning på innskutt kapital. De drives for å gi befolkningen gode og lik tilgang til spesialisthelsetjenester ut fra behov. Derfor er ikke forretningsmessige styringsprinsipper egnet.

Et eksempel på hvor galt foretaksorganiseringen bærer av sted: Universitetssykehuset Nord Norge HF (UNN) solgte i 2006 en eiendom på Senja, der salgssummen endte på 600 000 kroner. I regnskapet stod eiendommen oppført med en verdi på 24,5 millioner kroner. Denne regnskapsmessige verdien fratrukket de 600 000 fra salget av eiendommen førte til at UNN fikk et minus på 23,9 millioner i regnskapet. Resultatet – eller konklusjonen på transaksjonen – blir at foretaket ikke klarer å forvalte sin kapital, fordi det regnskapsmessig ender opp med et større underskudd på årsregnskapet for 2006. Hadde ikke sykehuset vært underlagt regnskapsloven ville dette bildet sett helt annerledes ut, med en inntekt på kroner 600 000. Avskrivningene i sykehussektoren har totalt vært ca 5 milliarder per år i perioden 2002–2007. Det har gitt et bokført underskudd som har ført til at sykehussektoren framstår som et konkursbo, noe som brukes til å framstille det som nødvendig å gjennomføre strukturrasjonaliseringer, avvikling, sammenslåing og personalkutt. Med unntak av året 2006 ville sykehusforetakene hatt positivt nettodriftsresultat om regnskapsprinsippene i offentlig sektor hadde vært brukt – og det til tross for et investeringsløft på 33 milliarder i perioden!(1)

Behov for samhandling

Samhandling mellom de ulike nivåene i helsevesenet har vært etterlyst lenge. Først og fremst mellom spesialisthelsetjenesten (sykehus og privatpraktiserende spesialister) og kommunehelsetjenesten (sykehjem, fastleger), men også mellom ulike faggrupper, etater og kommuner, og innen kommuner og sykehus. Fra et brukersynspunkt reises også perspektivet om samhandling mellom aktørene nevnt over og pasientene selv, inkludert deres pårørende.

I skrivende stund jobber Helse- og omsorgsdepartementet (HOD), fagforbund og funksjonshemmedes organisasjoner med Samhandlingsreformen. Hva som kommer ut av den, blir klart først når den legges fram i april. Forutsetningene departementet legger til grunn for reformen, kan likevel gi noen antydninger om i hvilken lei det bærer.

Manglende samhandling fører til at mange pasienter blir tapere, skriver helseog omsorgsministeren i presentasjonen av Samhandlingsreformen. Ansvaret er oppstykket, og mange får ikke de tjenestene de trenger. Dette rammer særlig syke eldre, kronisk syke, barn og unge, psykisk syke, rusmiddelavhengige og pasienter som trenger lindrende behandling. De må vente lenge, stå i kø, ligge i korridoren, får ikke oppfølging eller rehabilitering, blir kasteballer i systemet, faller ut av arbeidslivet, blir sykere og trenger enda mer hjelp.

De fleste vil si seg enig i helseministerens situasjonsbeskrivelse, også når han framhever at det blir flere eldre – spesielt over 80, og at sosiale helseforskjeller øker. Sykdomsbildet har dessuten endret seg. Mens infeksjonssykdommer utgjorde den største trusselen rundt 1900-tallet og hjerteinfarkt hadde sin storhetstid fra 1950 og framover, vil perioden fra 2000 til 2050 bli dominert av psykiske lidelser, rus, kreft, diabetes, fedme, KOLS, astma og demens. Det dreier seg for en overveiende del om kroniske lidelser som er mest utbredt blant mennesker med kort utdanning, lav inntekt og blant eldre.

Overraskende nok nevnes ikke muskelog skjelettlidelser blant lavstatus- og kronikersykdommene. Da Bjarne Håkon Hansen var minister i et annet departement, var det bare gruppa med psykiske lidelser som ble trukket fram oftere. Da lå vekten riktignok ikke på helse, men på hvor stor andel av de uføretrygdede de to gruppene utgjør. Kan hende skyldes det at helsevesenet ikke har så mye å bidra med, til hjelp for muskel- og skjelettlidelser generelt og rygglidelser spesielt. Det ligger utenfor temaet for denne artikkelen å drøfte årsakene til denne «uteglemmelsen » – men i et 8. marsnummer benytter jeg i det minste anledningen til å påpeke at langvarige muskelskjelettlidelser rammer kvinner oftere enn menn.

Kommunehelsetjenestereform

Det tok ikke lang tid før helseministeren gjorde det klart at Samhandlingsreformen kommer til å bli en kommunehelsetjenestereform – og først og fremst en fastlegereform. Det er spesialisthelsetjenesten som har vunnet kampen om ressursene de siste åra ifølge helsedepartementet, som viser til at det er 11 000 leger i sykehusene og bare 4000 fastleger. Tallene for legedekning er helt sikkert riktig, og behovet for flere fastleger og bedre fastlegetjenester er uomtvistelig. Men allerede tidlig på høsten ble det klart at sykehusene ikke har så mye å hente ut av Samhandlingsreformen.

Dermed står tjenester som hører hjemme i spesialisthelsetjenesten, i fare for å bli oversett i forbindelse med reformen. For eksempel har mange kronikere vanskelig for å få henvisning til spesialist, til tross for at behovet er til stede. Resultatet av denne manglende samhandlingen er nettopp at pasientene blir sykere og trenger enda mer hjelp, for å bruke ministerens egne ord. Behovet for flere tverrfaglige ryggpoliklinikker er et eksempel på at også områder innenfor spesialisthelsetjenesten har behov for forsterkede ressurser.

På andre, og viktige, områder foregår det en sentralisering av funksjoner i spesialisthelsetjenesten. Styret i Helse Sør-Øst har nå vedtatt at lokalbaserte tjenester kan ha ulike nivåer av akuttfunksjoner. Akuttfunksjoner for kirurgi og ortopedi (beinkirurgi) skal som hovedregel samles under én ledelse og fortrinnsvis på ett sted i hvert av de nyopprettede sykehusområdene. Det kan sikkert framstilles som samhandling, men i klartekst betyr det at mange lokalsykehus kommer til å bli stående igjen med reduserte funksjoner, og at pasientene må reise lenger for å få nødvendig helsehjelp og behandling. Både Legeforeningen, Fagforbundet og Folkeaksjonen for lokalsykehusene har advart mot denne sentraliseringen.

Bedre helsetjenester og mer behandling i kommunene forutsetter interkommunalt samarbeid, sier helseministeren, og hevder at de fleste av dagens kommuner er for små til å påta seg ansvaret alene. Et finansieringssystem som skal fremme samhandling, må i så fall fremme tiltak på interkommunalt nivå i tillegg til samarbeidsprosjekter mellom primær- og spesialisthelsetjenesten.

I statsbudsjettet for 2009 fikk sykehussektoren en «ekstrabevilgning» på 6,5 milliarder. Mesteparten går til dekning av økte pensjonskostnader, men 1 milliard er satt av til pasientbehandling og 600 millioner til utjevning mellom helseregionene. Det ble også bevilget 95 millioner til samhandlingstiltak. Derimot vil ikke helseministeren gjøre noe med foretaksorganiseringen. Sykehusene skal fortsatt følge regnskaps-loven.

Av andre signaler fra HOD må nevnes at ordningen med innsatsstyrt finansiering (ISF) er utvidet til å gjelde somatisk poliklinikkvirksomhet som utføres utenfor sykehus, for eksempel på sykehjem eller hjemme hos pasienten. Også helsehjelp som gis av andre enn legespesialist, skal kunne utløse ISF-refusjon. Fra 2009 får sykehus dermed refusjon om en spesialsykepleier behandler en pasient med for eksempel KOLS i hjemmet, og pasienten slipper å reise langt for få behandling.

I seg selv er det utmerket om kronikere kan behandles hjemme, og de som skal utføre behandlingen må nødvendigvis få penger til å gjøre jobben. Derimot er ISFordningen problematisk.

Prioritering etter betaling

Innsatsstyrt finansiering baserer seg på en finmasket klassifikasjon av pasienter i såkalte diagnoserelaterte grupper (DRG). Systemet er innført fra USA, og var opprinnelig ikke ment å tjene som beregningsgrunnlag for sykehusbehandling. Fra 1997 har sykehusene i Norge brukt DRG som et bakenforliggende kodesystem for ISF, der diagnosekoden angir stykkprisen. Andelen ISF i forhold til rammebevilgninger har variert, og er nå på 40 %. På det høyeste lå andelen på 70 % av bevilgningene. Det satte fart i lønnsomhetstankegangen i sykehusene og førte til at sykehusutgiftene steg til værs i løpet av kort tid. Det siste var nok hovedgrunnen til at ISF-andelen ble redusert.

Problemet med ISF fra et sosialistisk synspunkt er at pasientene prioriteres etter hvor mye sykehusene får betalt, istedenfor på bakgrunn av en faglig vurdering av hvem som har størst behov for helsehjelp De enkleste diagnosene og operasjonene gir ofte god pris for sykehusene. Når det lønner seg å behandle de enkle diagnosene, taper de tunge pasientene, de med sammensatte lidelser og kronikere.

ISF-systemet har oppfordret til kodejuks og gitt gode kår til de nye kommersielle sykehusene som kom etter sykehusreformen. Et eksempel er snorkeoperasjoner, som har vært priset altfor høyt. På samme måte vil utvidelsen av ISF-ordningen til behandling av spesialister utenfor sykehus tiltrekke seg private sykehusinteresser, om prisen er høy nok. Er prisen for lav vil ikke sykehusene prioritere denne typen behandling.

Liggetider

Men om flere pasienter skal behandles i kommunehelsetjenesten (dvs utenfor sykehus), hvor skal vi gjøre av dem? Sett fra Oslo og bydel Alna er i hvert fall sykehjemskapasiteten sprengt. Eldre som skrives ut fra sykehus, må reinnlegges etter kort tid. Leder i KS, Halvdan Skard, viser til flere utfordringer i de kommunale helsetjenestene, som blant annet for få leger i sykehjem, manglende samfunnsmedisinsk kompetanse og for få hele stillinger som kommuneleger. I tillegg peker han på behov for forsterkede legetjenester i mange kommuner. Helsedepartementet på sin side viser til eksisterende samarbeidsprosjekter mellom sykehus og kommuner om etablering av såkalte intermediæravdelinger. Opphold på disse avdelingene er ca 2000 kroner billigere per liggedøgn sammenlignet med sykehusopphold. De kalles også observasjons- eller etterbehandlingsavdelinger, sykestuer eller helsehus, og er forsterkede sykehjem der pasientene kan oppholde seg i kortere tid etter et sykehusopphold. Der kan de gjennomgå opptrening som setter dem i stand til å bo hjemme istedenfor å legge beslag på sykehjemsplasser over lengre tid, og de kan unngå reinnleggelser på sykehus.

En utfordring er at ingen av samhandlingspartene tjener på intermediæravdelinger. Kommunene har bare utgifter med forebygging, og sykehusene får ingen DRG-poeng.

For selvfølgelig handler Samhandlingsreformen først og fremst om økonomi, liggetider og priser. Så mye som 400 000 liggedøgn ved norske sykehus i 2007 kunne vært spart, skriver HOD i en pressemelding. Det utgjør 10 prosent av alle liggedøgn ved somatiske sykehus i 2007. Disse 400 000 liggedøgnene kostet 800 millioner kroner i 2007.

HOD viser også, med støtte fra pasientorganisasjonene, til kulturforskjeller mellom sykehus og de delene av helsetjenesten som skal ta seg av kronikere og langvarig syke. Mens sykehusene skal behandle for å gjøre pasienten frisk så raskt som mulig, er kronikerne opptatt av tiltak som kan føre til bedre livskvalitet, av mestring og empowerment (oversettes gjerne med myndiggjøring eller egenkraftmobilisering) og av habilitering og rehabilitering.

Det er en riktig observasjon. Men helsemyndighetene er selv med på å fremme rask behandling som ensidig mål med kravet om stadig kortere liggetid i sykehusene. Manglende samhandling og underkapasitet i sykehus og sykehjem gjør pleie og omsorg til et privat anliggende for kvinnene i familien. Private helseforsikringer er i ferd med å gripe om seg, omsorgsforsikringer kan fort bli det neste.

Jeg er ikke motstander av intermediæravdelinger, økt behandling utenfor sykehus, sykehoteller eller økt andel dagpasienter og poliklinisk behandling på sykehus, selv om det er billigere enn sykehussenger. I mange tilfeller virker det fornuftig. Men det er grunn til å rope et kraftig varsku, tatt i betraktning at omstillingsprogrammet i Helse Sør-Øst ble satt i verk på grunnlag av en løst fundert rapport som opererte med en gjennomsnittlig liggetid på Ahus på bare 4 dager.

Omstillingsprogrammet og Hovedstadsprosessen

Omstillingsprogrammet i Helse Sør-Øst (HSØ) er som nevnt en oppfølging av Sykehusreformen fra 2002. Den såkalte Hovedstadsprosessen er den delen av Omstillingsprogrammet som omfatter fylker og kommuner rundt Oslo. Den startet i april 2008, og allerede i juni ble de omfattende forslagene i prosessen lagt fram. Opprinnelig høringsfrist ble satt til 20. august samme år, men utsatt i tre måneder etter skarpe reaksjoner fra de ansattes organisasjoner. På styremøtet i Helse Sør-Øst 20. november ble forslagene banket igjennom.

Stridsspørsmålene i Hovedstadsprosessen har først og fremst dreid seg om funksjonsfordelingen mellom sykehusene, hvilket pasientgrunnlag de ulike sykehusområdene skal ha og hvilke funksjoner lokalsykehusene skal dekke.

Helse Sør-Øst er nå inndelt i 7 sykehusområder. Etter sammenslåingen av helseregionene i Sør og Øst omfatter Helse Sør-Øst 10 fylker, og opprettelsen av sykehusområder er forståelig. Virksomhetene innenfor hvert område skal – med unntak av foretakene i Telemark og Vestfold sykehusområde – organiseres som ett foretak.

Styrevedtaket innebærer at lokalbaserte spesialisthelsetjenester kan ha ulike nivåer av akuttfunksjoner, og at det kan etableres lokalsykehus med tilpassede (reduserte) akuttfunksjoner.

Blefjell sykehus HF ble splittet etter fylkesgrensene mellom Vestfold og Buskerud, til tross for lokal motstand. Innen 2010 skal Follo i Akershus overføres til Akershus Universitetssykehus (Ahus) på Lørenskog etter at befolkningen i noen få år har hatt Aker sykehus på Sinsen som lokalsykehus. Hele Groruddalen i Oslo, med unntak av Bjerke bydel, skal være overført til Ahus i Akershus innen 2010. De som bor på Nes på Romerike, opprettholder inntil videre lokalsykehustilhørigheten til Sykehuset Innlandet HF, men skal senere vurderes for Ahus.

Sykehusområde Oslo og OUS

Det opprettes ett sykehusområde Oslo. Ullevål sykehus Helseforetak (HF), Rikshospitalet HF (inkl. Radiumhospitalet) og Aker sykehus HF (med avdelinger på Gaustad, Sinsen og Ski) er slått sammen til Oslo Universitetssykehus (OUS). Diakonhjemmet sykehus AS og Lovisenberg Diakonale sykehus AS inngår som en del av de lokalbaserte spesialisthelsetjenester i Oslo gjennom kjøp av helsetjenester. Det skal etableres en storbylegevakt i samarbeid med Oslo kommune.

Opprettelsen av Oslo Universitetssykehus blir for en stor del begrunnet med ønsket om en mer rasjonell og kostnadsbesparende funksjonsfordeling mellom sykehusene. Ledelsen i Helse Sør-Øst anser spesielt dubleringer (dobbelt sett av spesialister på vakt) som unødvendig, og etterlyser mer samarbeidsvilje blant leger med samme spesialisering på Ullevål og Rikshospitalet.

Andre, for eksempel Fagforbundet, mener argumentasjonen om for mange parallelle fagmiljøer er sterkt overdrevet. Det er åpenbart behov for bedre styring og bedre samhandling. Men å gå til så drastiske skritt som styret nå gjør, kan få utilsiktede og uante konsekvenser for pasientene. Debatten har i stor grad dreid seg om at flere av disse sykehusene ligger langs Ringveien, uten å se på hvilken funksjon Rikshospitalet og Radiumhospitalet var ment å ha. Man burde vurdert å la dem bli det de ble planlagt og bygd opp som – nasjonale høyspesialiserte sykehus for hele befolkningen. Fram til nå har de konsentrert seg om høyspesialisert virksomhet og planlagt behandling av sjeldne sykdommer, og har et helt annet nedslagsfelt enn de andre sykehusene.

I høringsuttalelsen Fagforbundet avga, påpeker de at den påståtte overdekningen i Oslo-området ikke er dokumentert, og at Helse Sør-Øst legger svært lite realistiske vurderinger av befolkningens behov for helsetjenester til grunn.

Samlokalisering av det nye Oslo Universitetssykehus framstilles som ønskelig. Målet er nok å frigjøre områdene til Ullevål sykehus for boligformål – bare finanskrisa går over. Så kan man jo spørre seg hvor på Gaustad Ullevåls framtidige funksjoner skal plasseres?

AUS, OUS og Ahus

Innlemmelsen av Aker Universitetssykehus (AUS) i Oslo Universitetssykehus er kontroversiell. For det første fordi det fratar befolkningen i Groruddalen et eget lokalsykehus og sender 90 000 mennesker ut av fylket (bydel Bjerke med 35 000 innbyggere hører også til Groruddalen, men skal i henhold til styrevedtaket ha Oslo Universitetssykehus som lokalsykehus i framtida). Aker sykehus er da også det eneste Oslo-sykehuset med egen venneforening. Sammen med alle bydelsutvalgene i de fire Groruddalsbydelene i Grorud, Alna, Bjerke og Stovner har venneforeningen gått inn for at Aker skal være lokalsykehus for Groruddalen.

Et annet argument er at Akers avdeling på Sinsen er det eneste av Oslo-sykehusene som er lokalisert på østkanten. Avdelingen har opparbeidet seg spisskompetanse på fagområdene urologi og karkirurgi i tillegg til livsstilsykdommer som diabetes og KOLS – det vil si sykdommer som er utbredt i Groruddalen på grunn av alders- og befolkningssammensetningen. Spisskompetansen innen somatikk burde samordnes med hele kjeden innen psykiatri og rusbehandling og føre til etableringen av Storbysykehuset Aker.

Det hører med i bildet at Aker sykehus HF ikke gikk med underskudd. «Nye Ahus» åpnet høsten 2008 etter en kjempemessig utbygging, men har allerede korridorpasienter. For å slippe å gå 2009 i møte med underskudd ble Ahus tilført 80 millioner ekstra på styremøtet i Helse Sør-Øst i desember.

Det tredje argumentet for å opprettholde Aker som egen enhet og lokalsykehus er knyttet til kapasiteten på Ahus. Det kan ta imot mange pasienter, men ikke alle. Først og fremst mangler Ahus kapasitet innen psykiatrien – kapasitet som finnes i Oslo. Ahus selv har foreslått å løse dette ved at de får svi av ytterligere 350 millioner til et nybygg, eventuelt til rehabilitering av gammel bygningsmasse, til bruk for voksenpsykiatrien. Det ble for mye, selv for direktøren i Helse Sør-Øst, Bente Mikkelsen (Klassekampen 19. november).

Utskilling?

På møtet i HSØ 20. november vedtok styret også en sak om realisering av ny felles tjenesteleverandør for IKT som en del av Sykehuspartner. Sykehuspartner er en egen enhet i Helse Sør-Øst, som ble etablert i 2003 som en tjenesteleverandør innenfor ikke-medisinske støttetjenester. Helseforetakene skal ha bestillerkompetanse i egen organisasjon inn mot tjenesteleverandøren, heter det i styrevedtaket. Det er selvfølgelig bra å samordne med sikte på å få en felles IKT-strategi i sykehussektoren, men her lukter det utskilling av ikke-medisinske tjenester og anbudsutsettelse. Om så skjer, innebærer det en fare for at sykehusene kan miste kontrollen med pasientinformasjon.

Også eiendommene til sykehusene vurderes omorganisert til eget foretak. Fram til nå har det vært de lokale sykehusene som eier eiendommene og bygningsmassen. Dagbladet forteller at en hemmelig rapport – laget av konsulentselskapet McKinsey & Company for styret i Helse Sør-Øst, skisserer flere alternativer. Men McKinsey-konsulentene er helt klare på at en sentralisering av eiendommene er viktig for hva de kaller et «stort gevinstuttak», med andre ord salg og outsourcing av eiendom. Dette er et klassisk eksempel på New Public Management, en ideologi som fremmer og tilrettelegger for privatisering. Den umiddelbare konsekvensen av å sentralisere eiendommene i et eget selskap vil være at samtlige sykehus – hvor eiendomsmassene i dag er en betydelig del av egenkapitalen – må leie lokalene de i dag eier. Om leia settes høyt nok, vil også dette bidra til dårligere sykehusøkonomi, innsparingskrav og dårligere offentlige sykehustjenester.

Blant motstanderne av å sentralisere eiendomsmassen frykter man at neste skritt vil være å selge ut eiendommene, slik at kapital frigjøres til eventuell bygging av nye sykehus. I tillegg trenger Helse Sør-Øst kapital på grunn av et vedlikeholdsetterslep på flere milliarder kroner. Bare i løpet av de nærmeste åtte åra må HSØ oppgradere eiendomsmassen for ikke mindre enn 13,8 milliarder kroner.(2)

Milliardverdier kan bli tappet fra lokalsamfunnene. At så viktige saker ikke er gjenstand for politisk behandling, er et stort demokratisk problem.

Sykehus skal ikke være butikk!

Helsedebatten i Norge har vært fordummende, uttalte helseministeren i forbindelse med Samhandlingsreformen. Debatten har handlet om å bevilge mer og mer penger. Uansett hva han foreslår av høye tall, vil noen foreslå mer. Som Hanssen ser det, er problemet at mye penger brukes på feil måte, og svaret er å bruke dem riktig.

Men vil man finne fram til riktige og fornuftige måter å bruke pengene på, må i hvert fall anbuds- og bestillerbyråkratiet kastes på skraphaugen. Systemet er dokumentert kostnadsdrivende og utstyrer private firmaer med et sugerør ned i statskassa. Så lenge sykehusforetakene fortsetter å være foretak underlagt krav til budsjettbalanse og inntjening på samme måte som private selskaper, vil det generere underskudd i sektoren, underskudd som brukes til å framstille det som at det er nødvendig å gjennomføre strukturrasjonaliseringer, avvikling, sammenslåing og personalkutt. Vil man unngå dette, er regnskapssystemet i sykehusene et godt sted å begynne.

Jeg er spent på det nye økonomiske og juridiske systemet for samhandling som Bjarne Håkon Hansen har lovet å legge fram i april. Bedre samhandling krever felles finansieringssystemer i stat og kommune. Dette kan bli brukt som en brekkstang for å innføre ISF/ordninger der pengene følger pasienten også i kommunehelsetjenesten – med de konsekvensene det får for organisasjonskulturen i kommunesektoren.

Det er å håpe at kommunene får noe ut av Samhandlingsreformen, blant annet i form av intermediæravdelinger. Om kommunene settes i stand til å ta en større andel av oppgavene og behandlingene, kan det bidra til å lette presset på sykehusene. Det er også sannsynlig at fastlegeordningen vil bli styrket.

Men skal en samhandlingsreform få effekt, må regjeringen og Stortinget først fjerne det største hinderet: Helseforetakso rganiseringen, økonomistyringssystemet, manglende demokrati og en bedriftsøkonomisk tankegang der sykehus har blitt butikk.

Noter:

1. Kilde: Helsereform: Utfordringer og løsninger / Bjarne Jensen og Magnar Bollingmo. Høgskolen i Hedmark (Rapport nr 15, 2007)

2. Dagbladet 12. desember 2008

Hjelpepleiere og helsefagarbeidere er på vei ut av sykehusene. Dette er en utvikling som gir grunn til bekymring for pasientene.

Gerd Kristiansen er 1. nestleder i Fagforbundet.

I følge Beregningsutvalget for spesialisthelsetjenesten( 1) har det i perioden 2002–07 blitt 16 prosent færre hjelpepleiere/helsefagarbeidere. Til sammenligning har det blitt 20 prosent flere leger og 13 prosent flere sykepleiere.

Sammenlignet med andre land i Norden, ligger Norge på topp hva angår lege- og sykepleierårsverk, men nederst hva angår hjelpepleiere/barnepleiere. Også i Norge er det store forskjeller fra sykehus til sykehus på antall årsverk for hjelpepleiere/helsefagarbeidere i forhold til andre yrkesgrupper. Det er vanskelig å finne medisinske årsaker til ulikhetene. Mye handler om tradisjoner og holdninger.

Mens en på sykehus i andre land gir hjelpepleierne flere oppgaver for frigjøre oppgaver for sykepleierne, som igjen frigjør arbeidsoppgaver for leger, er holdningene i Norge stikk motsatt.

Sykehusene må møte høyere effektivitets- og kvalitetskrav, og yrkesgruppene blir mer spesialiserte. Mer effektivitet betyr mindre tid på å behandle hver pasient. Men det betyr også mindre tid til å snakke med, ta vare på, informere og gjøre pasientene trygge. Vi må ikke glemme, selv om behandlingformene blir mer avanserte og tekniske, at det fortsatt er mennesker som behandles. Mer spesialisering og større effektivitet gjør ikke pasientenes behov for omsorg mindre. Er det ikke både fornuftig og naturlig å la spesialistene på pleie- og omsorg utføre pleie- og omsorgsoppgaver?

Derfor trengs det flere hjelpepleiere, barnepleiere, helsesekretærer, og helsefagsarbeidere i norske sykehus; ikke færre. Fravær av disse yrkesgruppene betyr økt press på leger og sykepleiere, og øker faren for et dårligere tilbud til pasientene. Vi har sett den samme utviklingen i England. For å bøte på problemene som oppstår, har løsningen der vært å fylle på med ufaglært personell. Det betyr billigere arbeidskraft, men er en dårligere løsning for pasientene. Framfor å tømme sykehusene for kompetanse vil Fagforbundet ha et helsevesen som får tilført kompetanse i alle ledd.

Rekrutteringene til helseyrkene blir en stor nasjonal utfordring i årene fremover. Sykehusene er viktige lære- og jobbarenaer. I dag er det for få læreplasser i sykehusene.

I oppdragsdokumentet for 2008 fra statsråden til helseregionene kreves det at det skal opprettes lærlingeplasser for helsefagarbeiderne på alle sykehus. For å få dette til, må det finnes et læringsmiljø, og utsikter til jobb når de er ferdige i læretida. Det blir vanskelig om hjelpepleierne og helsefagarbeiderne i praksis ikke eksisterer på sykehusene.

I en fremtidig situasjon med mangel på helsepersonell er det i enda større grad enn i dag av avgjørende betydning å bruke de ulike personellgruppene til det de er utdannet til.

Sykehusene må utnytte den samlede kompetansen, slik at rett person er på rett plass. Ordtaket om at «ethvert kjede ikke er sterkere enn det svakeste leddet», gjelder også i denne sammenheng.

Derfor trenger vi de ulike personellgruppene i et samspill: leger, sykepleiere, hjelpepleiere og helsefagarbeidere, sammen med øvrig personell som renholdere, portører og kjøkkenansatte.

Note:

1. http://www.regjeringen.no/upload/HOD/Dokumenter%20INFO/BUS%20rapport%202008.pdf

Reform etter reform lanseres innen helse- og sosialtjenestene. Jeg vet ikke hvor mange reformer som er blitt lansert i den tida jeg har vært i arbeidslivet. Mange er det, og det er mange som ikke har nådd målene sine.

Dette er noen av mine betraktninger rundt hverdagsutfordringer i en reformtid.

Hva må til for å lykkes bedre?

Randi Reese er forbundsleder i Fellesorganisasjonen.

---

La oss ta eksemplet med overføring av det fylkeskommunale barnevernet til statlig lederskap. Den politiske begrunnelsen var at med en nasjonal hånd på institusjonsbarnevernet, ville alle barn i Norge få et bedre og mer likt tilbud hvis de var i behov av en institusjonsplass.

Vi som var arbeidstakerne i barnevernet, kjente behovene i barnevernet, og vi visste om utfordringene som lå i å flytte flere tusen ansatte fra ett tariffområde til et annet, fra KS til Stat. Likeså om utfordringene i samhandlingen mellom stat og kommune som ville komme med ny organisering. Vi advarte mot konsekvenser av underbudsjettering. Senere er dette utfordringer som Riksrevisjonen, ECON-rapport, Rambøllrapport også har påpekt.

Vi ble ikke lyttet til av vår nye arbeidsgiver, staten.

Uendelig mye positiv energi og forventning som sosialarbeiderne hadde i forbindelse med reformen, ble skyllet bort på grunn av klønete håndtering av reformen fra den nye arbeidsgiveren. Forsatt er det strid på mange nivå: forståelse av tariffavtalen, hvilke institusjoner trenger barna i hver region, hvilke institusjoner skal det satses på, hva har staten tenkt å bygge opp selv?

På tilsvarende måte sa fagforeningene tidlig ifra om de utfordringene det ville bli i NAV med ansatte som hører til to ulike tariffområder – statlig og kommunal. Å arbeide på samme arbeidsplass, under samme tak og i tett samhandling med ulike avlønningsstrukturer, og rent faktisk ha ulik lønn selv om utdanning, arbeidserfaring og ansvarsnivå er likt. Ett eksempel kan være at sosialarbeidere i den statlige etaten tjener over 30 000 kroner mer enn sosialarbeideren i den kommunale sosialtjenesten ved det samme NAV-kontoret. Noen steder har lokale, ansvarsfulle ledere ryddet opp i ulikelønn, andre steder ikke.

Hele 2,8 millioner nordmenn mottar tjenester fra NAV. Det sier seg selv at ideen om en felles dør til NAV for alle, er utfordrende. Mottaksfunksjonen med en felles dør/telefon er utfordrende. Ikke for de som kan henvende seg på internett, fylle ut søknadsskjema der og vente på svar i posten. Men for de som trenger noen å snakke med.

Hvordan utvikle et godt mottak for de som trenger en personlig henvendelse på NAV-kontoret. Hvordan etablere mottaket slik at det er en nødvendig skjerming av brukere når de skal presentere sine behov. Hvordan ivareta taushetsplikt, vise respekt og imøtekommenhet. Kompetansen til de ansatte som arbeider i mottaket er kritisk. Hvor bred kunnskap må den enkelte ha, eller er det slik at mottaket må ha ansatte med ulik kunnskap, eller henvise videre umiddelbart?

Hvordan organisere arbeidet slik at den kompetansen de ansatte har, kommer til sin rett og slik at samlokaliseringen fører til et tettere samarbeid i de tilfellene der brukeren har sammensatte behov som etterspør både sosialfaglig kompetanse, trygdefaglig kompetanse og arbeidslivskompetanse? Dette krever utvikling av teamarbeid som det er positive tilbakemeldinger på. Organisering etter mottoet «Alle skal gjøre alt» har i mange tilfeller gått helt galt. Ansatte har slitt seg tilnærmet ut for å lære seg opp i andres kompetanse. Ledelsen i NAV har vært for lite tydelig på disse spørsmålene. Det hadde ikke gått med slik uklarhet om hvilken kompetanse som trengs, i helsevesenet. Dessuten er det en nedvurdering av den kompetansen som er nødvendig sosialfaglig for å bistå brukere med sammensatte og omfattende behov, den trygdefaglige kompetansen som trengs for å se egnede ytelser for inntektssikring og arbeidslivskompetansen som trengs for å bistå brukere til arbeid og utvikle kontakten med arbeidslivet. Det er stor forskjell på å lære andres kompetanse å kjenne bedre og å skulle utføre andres ekspertområde.

Fagforeningenes kunnskap og forståelse er i for liten grad lyttet til og brukt før NAV-reformen startet og fram til i dag. Det har vært et arbeid i seg selv å få satt kommunal sektor og kommunalt ansattes utfordringer på dagsorden. Den statlige etaten var opprinnelig to statlige etater – trygd og arbeid – som skulle bli en. Denne omstillingen angikk langt over 10 000 ansatte, og har vært svært krevende.

Resultatet av at fagforeningenes innspill ikke ble tatt på alvor, er en sterk medvirkende faktor til mer uro og uavklarte forhold enn nødvendig.

NAV-reformen

Mange av oss er lei av at reformene presenteres som om vi som arbeider i tjenesten ikke har tenkt eller gjort noe fornuftig fram til nå. La oss se på NAV reformens visjon: Flere i arbeid, færre på trygd, mer effektiv forvaltning, færre kasteballer. Dette er målsettinger vi har hatt i sosialtjenesten, i tidligere Aetat, trygdeetat og i kommunal forvaltning som helhet gjennom lovverket vi har arbeidet etter i mange år. Hvorfor vi ikke hadde kommet lengre i realiseringen av målene, tror jeg det hadde vært nyttig at daværende minister Bjarne Håkon Hansen hadde spurt oss om før han kom med sitt tragiske utsagn «at sosialhjelpsmottakerne skulle lære seg å stå opp om morran». Vi fortalte han straks – sammen med brukerorganisasjonene – at verden ikke var så enkel som han sa. Bare så synd at vi måtte kommunisere gjennom media. En god dialog mellom oss arbeidstakere i tjenestene, brukerne og beslutterne ville nettopp gi verdifull informasjon og kunnskap før reformene ble satt ut i livet.

Endringsprosessene må i langt større grad starte nedenfra og involverer ansatte og brukere/pasienter/klienter på en helt annen måte enn det vi har erfart til nå.

Da kunne vi kanskje unngå at reformene blir lansert med kvalitetsmål, mens virkemidlene for gjennomføringen har fokus på organisasjon, fullmaktstenking, forvaltningsnivå – og ikke hvordan få god kvalitet i tjenestene.

NAV-reformens mål har jeg alt sitert: Flere i arbeid, færre på trygd, færre kasteballer, mer effektiv velferdsforvaltning. Virkemidlet som det har vært enormt fokus på, er sammenslåing av to statsetater og etableringen av de lokale NAV-kontorene hvor også den kommunale sosialtjenesten er. Virkemidlene for kvalitet i tilbudet er diffuse. Et tilsvarende eksempel er Ansvarsreformen av 1991 som hadde mål om heving av levekår for mennesker med psykisk utviklingshemming, likeverd og normalisering. Med et klart mer organisatorisk virkemiddel: nedbygging av de store institusjonene. Lite konkret om oppbygging av varierte tjenester i kommunene som måtte til for å heve levekårene.

Ansvarsreformen

Gjennom reformene har vi lært at: Innholdet og kvaliteten i tjenesten må stå i fokus ved forberedelse og gjennomføring av reformene. Ikke bare organisatoriske grep og rammer. Både NAV-reformen og Ansvarsreformen handler om å utvikle møtet mellom bruker/klient og vi ansatte som skal bistå dem. Hvis ikke dette møtet blir hjelpsomt, oppleves ikke NAV som en mer effektiv velferdsforvaltning, flere kommer ikke i arbeid. NAV har for tida et svært omdømmeproblem. Det brukerne er opptatt av, er hvordan de blir møtt på en skikkelig måte, at de slipper å bli sendt rundt for å få hjelp, om de kommer frem på telefonen til noen som kan svare. Jeg har ikke hørt noen brukere som har klaget på at A-etat og Trygden er blitt en felles etat.

Evalueringen av innholdet i Ansvarsreformen er elendig hvis vi tar utgangspunkt i kvalitetsmålene: Sosial- og helsedirektoratets evalueringsrapport av 2007 sier klart og tydelig: Ferie og fritid er taperen etter reformen. Svært få brukere har noe som ligner på en ordinær arbeidssituasjon. Utviklingshemmede bor stort sett ikke i bolig i et vanlig bomiljø. De har liten innflytelse over hvem de bor sammen med. Få bor i egne boliger. Fylkesmennene sier at de konstaterer svikt i svært mange kommunene når det gjelder kommunenes bruk av tvang og makt overfor utviklingshemmede. Det foreligger ikke vedtak. Det er sviktende rutiner, dårlig kontroll og mange ufaglærte vikarer i forbindelse med bruk av makt og tvang. Dette er jo skandaløst. Statens helsetilsyn avdekket gjennom tilsynet i 2006 svikt i svært mange undersøkte kommuner når det gjelder kommunenenes sikring av at tjenestetilbudet til utviklingshemmede endres i, samsvar med endring i brukerens behov.

Det som dog har skjedd i tjenestene for utviklingshemmede, er at nedbygging av de store institusjonene er realisert. Fortsatt er det ikke satt opp noen klare virkemidler for å realisere kvaliteten i de nye tjenestene som er bygd opp i kommunene for utviklingshemmede. Ingen bemanningsnormering, for eksempel. Den type virkemidler for å realisere kvalitetsmålene i NAV-reformen, finner vi heller ikke. Men de to statsetatene er blitt en.

Hjernekraft og forskningspenger

Politikerne begrunner reformene med at tjenestene skal bli bedre for brukerne. Samtidig er det praktiske arbeidet det krever å realisere reformene, for lite gjennomtenkt. Vi ser at det settes i gang omfattende forskningsprogrammer for å evaluere hvordan det går med reformene. Det gjelder NAV, det gjelder reformen med flytting av det fylkeskommunale barnevernet til staten, og vrien med å satse på hjemmebaserte tiltak i barnevernet og mindre på institusjon. Det gjelder Ansvarsreformen for å nevne noen.

Dette er forskningsprosjekter som går over år. Bra med evaluering, men enn om noe av denne hjernekraften og forskningspengene hadde vært brukt før reformen skulle realiseres, og i samarbeid med de ansatte. Kvalitetskommuneprosjektene som er en omfattende statlig satsing, har langt mer jordnære prosjekter enn de fleste evalueringsprosjekter. Visjonen er å gi tjenester av høy kvalitet, være en dynamisk samfunnsutvikler, sikre en god arbeidsplass og at ansatte har høy etisk standard. Forsøk med Høyskole- og universitetssosialkontor er også nasjonale fagutviklingsprosjekter der hensikten er å styrke kunnskapsbasert praksis i sosialtjenesten og NAV. De som arbeider nær brukerne, må i større grad enn i dag ha innflytelse på hva forskerne skal bruke fellesskapets forskningspenger på.

Hvorfor blir det som det blir? Når vi snakker om at vi har med en reform å gjøre, vet vi om reformen er avsluttet når de kvalitative målene ikke er nådd? Er Ansvarsreformen for mennesker med psykisk utviklingshemming avsluttet når målet om nedbygging av de store institusjonene er nådd, men kvalitetsmålene ikke er oppnådd?

Jeg er også opptatt av den store veksten siden midten av 1990-tallet av antall brukere av kommunale pleie- og omsorgstjenester. Å få bo hjemme så lenge de kan, er definert som en livskvalitet i Norge. Jeg vet ikke helt om vi kan kalle det en reform, men omstillingen og endringene innen pleie- og omsorgstjenesten har vært formidable. Flere får pleie- og omsorgstjenester hjemme. Antallet plasser i pleie- og omsorgsboliger har økt kraftig. Langt flere unge uføre får hjemmebaserte tjenester. Opptrappingsplanen for psykisk helse har naturlig krevd sitt av pleie- og omsorgstjenesten. Liggetiden på sykehus er kortere. Mange av de som får hjelp hjemme, er langt mer pleie- og omsorgstrengende enn tidligere. Disse omleggingene har vært krevende for kommunene.

Vi ser utilsiktede virkninger av utilstrekkelige tjenester for eksempel tjenester rettet mot utviklingshemmede, eldre, uføre, mennesker med psykisk helseproblemer. Det er et massivt trykk fra slitne, engstelige og noen sinte brukere/klienter og pårørende. Alle de gode historiene drukner og er usynlige for folk flest. Det virker tilbake på oss som arbeidstakere også.

Vi ser at for dårlig kvalitet i de offentlige tjenestene, legger grunnlaget for at brukere ønsker private løsninger framfor fellesskapets løsninger. Oppslutningen om fellesskapets løsninger blir mindre: Dette har vi eksempler på innen flere av tjenesteområdene.

Det er blitt en myte om at brukeren har større valgfrihet hvis tjenesten er privat, og at de selv i større grad kan influere på tjenesten. Det er åpenbart tillatt å si at det offentlige hjelpeapparatet er formyndersk i sin ideologi og praksis. Kjære meg! Hvem er det som sørger for en rettferdig fordeling av tjenestene så langt midlene strekker? Hvem er det som er drillet på å ivareta rettsikkerhet? Det er de kommunalt ansatte det.

Underfinansiering

Utilsiktede virkninger av utilstrekkelige tjenester handler om underfinansiering av reformer. Realistisk finansiering av reformen fra dag en er en mangelvare. Ikke er vi så gode til å få fram behovene til brukerne heller etter at vi har sluttet å telle sengeplasser, institusjonsplasser. Innsparingsmålene med reformene som skrives og framføres med «små skrift», er veldig styrende. Nå synes det ofte som om det planlegges å ta ut eventuelle forventede gevinster på forhånd. Reformer krever mer enn ordinær drift. Det er lite å gå på fra før. Det er nødvendig å legge til midler i omstillingstida – ikke trekke ifra. De kvalitative målene som er sterke i presentasjonen av reformen eller omstillingen, har en egen evne til å forsvinne etter kort tid. Enkle virkemidler som nedlegging av institusjoner, blir til målene. Vi må ha en kampanje for å holde de kvalitative målene høyt oppe.

Hva skal til?

For å lette implementeringen av reformene, har vi i mange år pekt på betydningen av noen grep som er viktige for at arbeidstakere får en bedre hverdag og mer overskudd til å realisere reformer:

Hvis vi i dialog fikk utviklet kompetanseutviklingsprogrammer for alle ansatte, ville vi føle oss bedre rustet til jobben og sikret kvaliteten bedre. Kompetansekartleggingen må realiseres og føre til handling. Bemanningsnormer må utvikles. Heltid må bli en rett og det normale. Fast tilsetting – ikke all denne midlertidigheten og alle konsulentene. Faglig veiledning gir en trygg medarbeider og sikrer kvalitet i tjenesten. Gode sikkerhets- og verneavtaler. Vi trenger noe annet enn hjelm og vernesko. Å forebygge vold og trusler om vold er viktigere for oss. Få sidestilt turnus med skiftarbeid. Selvsagt likelønn, og få gjort noe med verdsettingen av arbeidet i de kvinnedominerte gruppene i offentlig sektor.

Det som er det fine, er at ansatte i helseog sosialsektoren liker jobbene sine – til tross for mangler og utfordringer. Vi ser at vi gjør en forskjell for dagliglivet og helsa til brukerne av tjenestene. Vi vil gjerne delta i planlegging og utforming av reformer langt mer enn det vi gjør i dag. Mange reformer og omstillinger pågår samtidig. Ingen skal påstå at ansatte i helse- og sosialsektoren er lite fleksible.

For alle sjefer og politikere er vi helt uunnværlige.

Då eg byrja i heimesjukepleia i Tromsø kommune i 1991, var det ei positiv bølgje der både administrativ og politisk leiing gjekk ut og med tre løfter til dei eldre: betre heimetenester, meir rehabilitering og eit meir aktivt sosialt liv. Og det var til dømes ein «gullalder» i bygging av eldresentra. Eg gleda meg, og jobben var og har alltid vore spennande!

Det tok ikkje lang tid før me fekk sjå at økonomien ikkje stod i forhold til dei løfta som var gitt.

I 1979 kom det ut eit bok som heiter Pleie utan omsorg av Kari Martinsen og Kari Wærnes. Eg hugsar ein appell i den boka om at me som sjukepleiarar hadde ansvar for å pleie og kjempe for dei svakaste. Denne tanken slapp meg aldri og var ein viktig grunn til at eg valde å arbeide i eldreomsorga – etter 11 år på sjukehus. Eg fekk fort merke at nokon undra seg over valet, og at statusen ikkje var så stor som sjukehusarbeidet. Visjonen var å arbeide for ei solidarisk helseteneste. Dei gamle og sjukaste kan ofte ikkje forsvara seg. Nokon må seie frå på deira vegne. Dette kan vera eit tungt arbeid innan eit av dei minst prestisjefylte områda av medisin og sjukepleia. Men det er nettopp på dette området at det marknadsorienterte helsevesenet vert mest avkledd i sin feilslåtte politikk. Korleis skal me synleggjera dette?

No er det slik at eldreomsorga er eit viktig satsingsområde i ein kvar valkamp. Elles er det mest snakk om problema som fylgjer med den veksande gruppa eldre, og det pengesluket det er i kommunehelsetenesta. Kva gjer dette med vårt syn på alderdommen og synet på eldreomsorga? Er me på venstresida påverka av dette synet? Kan det tenkast at me alle er påverka av ungdomsdyrkinga og individualismen i dagens samfunn?

Det som slår meg, er at eg ofte møter aktive, tenkande menneske som trur at alt vert annarleis nå dei sjølve vert gamle. Dei trur dei vert sterke og kravstore, og skal drikke vin på sjukeheimen. Mange kjem nok til å få ein strålande alderdom i Noreg, men dei gløymer at om dei vert sjuke og kroppen endrar seg, eller til dømes er kvinner med dårleg pensjon eller lite nettverk, vert dei og sårbare. Kan denne illusjonen vera noko av årsaka til at det er såpass lite organisert engasjement i høve til kutta i velferdstilbodet til dei eldre? Eller er det at dei endringane, som skjer no i kommunehelsetenesta, er så forførerisk pakka inn at det er vanskelege å avsløre som dei angrepa på velferdsstaten som dei i praksis er? Eller er det begge delar?

Det er det siste som er tema for denne artikkelen, basert på eigne erfaringar som sjukepleiar i heimetenesta frå byrjinga av 90-talet.

Ein kunne gå lenger attende, fordi det også på 80-talet hadde vore kutt i offentleg sektor i høve til stadig nye oppgåver for til dømes kommunane, men eg vil ta for meg dei meir markante endringane dei siste 18–20 åra.

Eg har vore sjukepleiar sidan 1980, og i heile mitt yrkesliv har eg kjempa meir eller mindre aktivt mot nedskjeringar i velferdstilbodet. Då eg byrja i heimesjukepleia i Tromsø kommune i 1991, var det ei positiv bølgje der både administrativ og politisk leiing gjekk ut og med tre løfter til dei eldre: betre heimetenester, meir rehabilitering og eit meir aktivt sosialt liv. Og det var til dømes ein «gullalder» i bygging av eldresentra. Eg gleda meg, og jobben var og har alltid vore spennande!

Det tok ikkje lang tid før me fekk sjå at økonomien ikkje stod i forhold til dei løfta som var gitt.

Første tida konsentrerte eg meg likevel mest om å vera med på å bygge opp det fagleg arbeidet. Lovverket kom tidleg på 90-talet, og me fekk opplæring i å skrive vedtak og ta betre vare på pasientrettane. Eg trur at eg i kvardagen tenkte at dei halvårlege varsla kutta ikkje ville få så store konsekvensar for dei dagleg heilt nødvendig helsearbeidet. Og me vart gode til å argumentere for det fagleg tilbodet. Me likte å ta utfordringar på å bygge ut ei betre og betre heimesjukepleie.

Etter kvart forstod eg at det som heiter moderniseringa i offentleg sektor som ramma Kommune-Noreg i kjølvatnet av NPM (New Public Management, se artikkelen til Inger Ljøstad, red.), snart ville få direkte innverknad på mitt arbeid og pleia av dei sjuke.

I 2002 innførte Tromsø kommune 2-nivåmodellen. Dei la ned pleie- og omsorgskontoret (pluss skulekontoret og liknande), og delte opp i resultateinheiter. Den samla faglege kompetansen og erfaringa i Tromsø var sa at «barnet som rann ut med badevatnet», og fokus på bedriftsøkonomiske budsjett vart enno sterkare. Ein sjukeheim kunne vera ein resultateinheit, og større og mindre heimetenestedistrikt/-soner kunne vera ein anna. Rådmannen hadde 3 kommunalsjefar i sin stab med ansvar for sin resultateinheiter. Det var to nivå: einheitsleiarar og rådmann. I Tromsø var det ekstra ille då dei fann ut at dei einheitene som stelte med helse, ikkje måtte rapportere til same kommunalsjef. Så då sat einheitsleiarar for skule, teknisk avdeling og helse i felles møte med sine tilfeldige kommunalsjefar. At dei ulike avdelingane innafor heimesjukepleia kom til å utvikle seg med store skilnader over nokre år, vart eit stort problem for byen. Dette vil dei no bøte på med endå verre medisin, men det skal eg komme attende til under avsnittet om bestiller- utførermodellen (BU-modellen).

Samtidig var det ingen sentralt i kommunen som kunne ta ansvar for å implementere nasjonale, faglege planar og føringar. Det var ingen politisk og administrativt fagleg styring i kommunen. I Tromsø treng nemleg ikkje politikarane ta stilling til kor nedskjeringane skal svi mest, det skal rådmannen avgjere ilag med einheitsleiarane i pleie- og omsorg.

Det store paradigmeskiftet vart understreka med at einheitsleiarane vart bedne om å skrive under på at dei var pliktige til å halde budsjettet innafor sin resultateinheit. Det vart innført ein sterk budsjettdisiplin, og me har fleire gonger høyrt politikarar sagt at om einheitsleiarane ikkje kan halde budsjettet sitt, så får dei gå frå jobben. Dette førte også til at pasientar vart kasteballar, og ingen ville ta ansvar for dei «dyre pasientane» sin resultateinheit! Og me vart ikkje «lønna» for å ta ansvar for å finne den beste løysinga for pasientane. Eg skreiv i eit avisinnlegg:

Nokon av oss som likevel tok ansvar for pasientens beste og ofte også for den totale samfunnsøkonomien, fekk «raude tal» i budsjettet til resultateinheita.

Statlege føringar og kvardagen i eldreomsorga

Me opplever sprikande bestillingar. Det er gode planar både nasjonalt og lokalt på eldreomsorgsområdet. Pålegg, lover og forskrifter skal og sikre rettane til dei pleie- og omsorgstrengande. Men når kutta kjem kvart år, skjer det same: Me får krav om reduksjon i form av økonomiske direktiv. Me får ei ramme og beskjed om at me har eit overforbruk, og må sjølve foreslå kutt. Politikarar og rådmann i Tromsø delegerar i praksis alle problema med nedskjeringar til sjuke- og hjelpepleiarar i yttarste ledd.

Resultatet er som vanleg at velferdsstaten gjer seg avhengig av ei arbeidskraft som er villig til å strekke seg ekstra langt, for å få endane til å møtast: sjukepleiarar, hjelpepleiarar og andre som kjem pasientane nært innpå livet, og som ikkje har samvit til at dei skal lide unødig. Dårleg betalte omsorgspersonar som trør til når budsjett vert redusert og dilemma vert desentralisert.(1)

Underbetalte kvinner i pleie- og omsorgssektoren må ikkje finne seg i å ta denne belastninga på vegne av samfunnet lenger. Me veit at me ikkje må tru på våre lokalpolitikarar når dei omtalar eldreomsorga som ein utgiftspost, me veit at vårt primære ansvar er å utvikle gode og helsefremjande velferdstiltak for våre pasientar. Me veit at sanninga er at me har fått mange fleire oppgåver i kommunehelsetenesta.

Ein ting vart fleire einige om: 2-nivåmodellen fungerar ikkje godt i Tromsø. Det er mellom anna eit problem at einheitene gir ulikt fagleg tilbod. Det me er ueinig om, er kva tiltak som skal bøte på dette.

I 2005 prøvde politisk og administrativ leiing å innføre BU-modellen i Tromsø kommune.

Bestiller-utfører-modellen

Kvifor har dette blitt innført i så mange kommunar med så lite protestar? Første forsøk kom i Tromsø i 2005. Grunngjevinga den gongen var at det ville vera til det beste for brukarane: ei dør inn, lik hjelp og betre rettsikkerheit for pasientane. Kommunen leigde inn eit konsulentfima, Ressurssenter for Omsorgstenester, Stjørdal (RO). Dei laga ein «undersøkelse» om pleie og omsorg som enda i ein rapport, og ein av anbefalingane var å innføre BU-modellen. I Tromsø jobba fagforeiningane godt og samla mot BU. Fagforbundet bad DeFacto kunnskapssenter om å gå gjennom RO-rapporten. Dei plukka den frå kvarandre, den viste seg å ikkje halde mål forskingsmessig. Samtidig var det avisinnlegg, demonstrasjonar, debattar og fokus på «stoppeklokkeomsorg», og at dette var tilrettelegging for privatisering. Dette var rett før valet, og SV/AP tok ikkje sjansen på å innføre det på det tidspunktet.

No er diskusjonen komen opp att i Tromsø. Bakgrunnen er eit vedtak i kommunestyret 2008 om å spare inn 44 millionar på pleie og omsorg. Denne gongen er grunngjevinga endra: Resultateinheitene held ikkje budsjetta sine (ergo tildeler dei for mykje tenester). Dei kjem ikkje i mål med nedstyringane, det vert gitt for mykje hjelp. Me må ha eit bestillerkontor som tildeler mindre, slik at me held budsjetta og kontrollerer at det ikkje vert gitt meir tenester.

Dei tilsette vert vurdert som inhabile i å utøve eit fagleg skjønn i høve til å vurdere kva helsehjelp den enkelte pasient treng. Ei klar nedvurdering av kvinneyrka. Sverige har prøvd dette ut i snart 20 år, og mange er no svært kritisk. Til og med fagfolk som var med på tankegangen for mange år sidan, har slått retrett: Der dei trudde dei kunne vera med på å gjera tenesta betre for den gamle, ser dei no at dei er blitt «gatekeepers» for å spare pengar for kommunen. Det dei og ser, er at ein seier frå seg muligheitene for å gi eit individ- og behovstilpassa tilbod. Det skjer ein «klientifisering », dei gamle vert behandla som om dei var støypte i same form. Pleiepersonellet og deira leiarar i utøvande teneste vert umyndiggjort, mindre sjølvstendige og isolert. Dei opplever forverra arbeidsforhold. Byråkratiet veks, transaksjonskostnadene aukar og kommunikasjonsproblema vert større. Dette er berre nokre døme.(2)

Klargjering for privatisering

Me skal ikkje privatisera sjølv om me innfører bestillerkontor, seier dei raud-grøne i Tromsø når me diskuterer BU-modellen med dei. Og dei leitar etter andre namn på kontoret: tildelingskontor og servicekontor – for å dekke til intensjonen. Privatiseringa har kome langt, og alle høgrebyråd og høgreregjeringar kjem til nøkkelferdige hus no. Sjå berre på Oslo:

Pleie utan omsorg

Kva skjer med oss i eit slikt system og kva skjer med den gode omsorga?

«Hjelpepleieren kom hjem til en bruker mandag morgen. Han hadde hatt magesjau hele helga. Hjelpepleieren ringte bestillingskontoret, og sa hun trengte tid til å vaske både mannen og sengetøyet. På bestillings-kontoret møtte hun liten forståelse for at behovet for ekstra tid hos brukeren var prekært. Men hun tok seg tid til å skifte sengetøy, og ble siden irettesatt for det.»

BU-systemet er eit verktøy for nedskjeringar og kontroll av dei tilsette, og skal passe på at det ikkje vert gitt «for mykje» hjelp. Og det er nødvendig for å gjennomføre privatisering.

Me må halde fram med å avdekke strukturar som påverkar våre sjansar og muligheiter til å skape god pleie, omsorg og behandling, og som øydelegg vårt velferdstilbod innanfrå. Dei kan skada våre relasjonar mellom pasient og helsearbeidar, me vert gradvis påverka og flyttar grenser til det umenneskelege.

I staden for å gi helsetenester og velferdsgode endar me med å tildele tenester etter eit lovverk der ein leitar etter minstestandarder og måtar å spare pengar på, og ikkje etter den gode helsehjelpa. Så kan dei som er sterkast, kjempe for betre tenester med lova i hand eller kjøpe seg ekstra tenester. Medan dei som har dårlegare råd, eller har nok med å vera sjuke og skrøpelege, må ta til takke med det dei får.

Denne kampen handlar konkret både om våre felles velferdsgode og arbeidsforholda til kvinnene i eldreomsorga, og bør få mykje meir merksemd i eit parti som Raudt.

Notar:

1. Halvard Vike, Maktas samvittighet, Gyldendal akademisk, 2007).

2. Artikkel og foredrag på demensdagane i Oslo desember 2005 av Lennarth Johansson, programansvarlig for oppfølging og vurdering av eldreomsorgen, Sosialstyrelsen, Sverige. Demens nr 1, 2006.

3. Karin Svendsen, Fagbladet 06.02.20 om bydel Nordstrand i Oslo.

4. www.bymisjon.no/templates/Page____21567.aspx

Turid Kjernlie er førskolelærer.

Men kontantstøtten mener jeg er et signal fra myndighetene om at egentlig er det best for de minste barna å være hjemme. I den offentlige debatten om barnehagepolitikk er det stadig små innspill om: ikke for lange dager, ikke begynne for tidlig, kanskje best etter at barnet er tre år. Noen ganger får jeg en følelse av at mange mener at barnehager egentlig mest er til for at barn skal ha et sted å være når egoistiske karriereforeldre (les: mødre) er på jobb.

Til barnehagen kommer Sundus 3 år fra Nigeria som ikke snakker norsk. Det er i barnehagen Sundus lærer norsk. Det er i barnehagen hun får venner.

I barnehagen er Iris, Helene, Lisa, Ai My og Inger – venner og uvenner på liv og død. De leker og krangler, lager allianser og stenger hverandre ute, ordner opp, trøster og hjelper hverandre. Hver dag, hver time er en læringsprosess i hvordan det er å være sammen med andre mennesker.

I barnehagen er Truls som ikke leker noe enda. Han er så redd for at voksne skal bli borte, så det er umulig å gå inn i en lekeog fantasiverden. Men i går var han far i 5 minutter sammen med Eline som var mor – mens jeg var storesøster, og satt bak i bilen som skulle kjøre til Danmark. Stor seier!

I barnehagen sier Silje på 5 år når vi på bytur kommer forbi kretsfengslet: «Det er bare pakistanere som skal sitte i fengsel – det sier pappa». Så hun snur seg, og tar bestevenninna si i barnehagen – Sadie fra Pakistan – i hånda for å fortsette videre.

I barnehagen er det tur, baking av brød, Lucia-feiring, bursdagstog, trolldeig, sang, lek, voksne som leser, voksne som trøster, voksne som kjefter. Det er smil, gråt og latter.

En god barnehage er ikke til for egoistiske karriereforeldre. Den er et sted hvor barn møter andre barn og voksne, der de får mulighet til å leke, lære, være ute, gå på tur, møte barn fra andre land, helt uavhengig av hvilke foreldre de har. En god barnehage gir barn mulighet til gode og tette relasjoner til andre voksne enn de de bor sammen med. En god barnehage gjør at foreldre kan gå på jobb i trygg forvissing om at barna har det bra.

Kravet om gratis daghjem for alle barn vokste i styrke fra 70-tallet, og det var kvinnene som sto i spissen for daghjemskampen. Det er kvinner som i første rekke føler nødvendigheten av å ha et godt og trygt sted å ha barna, når de sjøl er på jobb. For uten barnehageplass er det kvinnene som sitter med hovedansvaret for å tråkle til andre løsninger – med hjelp av besteforeldre eller en dagmamma du ikke helt stoler på gjør at en god jobb. Slike problemer blir det fort en deltidsjobb av.

Hvis vi med økonomisk sjølstendighet mener at det er å ha ei lønn en kan forsørge seg sjøl og eventuelle barn på, er full barnehagedekning et helt selvfølgelig krav – hvis økonomisk sjølstendighet også skal gjelde kvinner

Nå er retten til barnehageplass lovfestet – og det er bra. Rett til barnehageplass er i følge regjeringa en rett du har hvis du fyller visse kriterier. Du må søke innen søknadsfristen for hovedopptaket – dvs. opptak av de barna som skal fylle opp etter alle som starter på skolen i august. Denne fristen er som regel 1. mars. Flytter du fra en kommune til en annen i løpet av sommeren og søker i den nye hjemkommunen din, har du ingen rett på plass. Så tidspunktet for å bestemme seg for å flytte blir viktig. I tillegg må barnet fylle 1 år innen 1. september. Jente født 30. august – rett til barnehageplass. Jente født 2. september – ingen rett til barnehageplass. Her må det nøye planlegging til hvis du skal være sikker på å få en barnehageplass! På denne måten blir det mange som faller utenfor. Jeg mener at vi har full barnehagedekning når du får en barnehageplass i løpet av 2 uker etter at du har søkt – uansett når på året det er og alderen på barnet. Det betyr at ord som «venteliste» må høre fortida til.

Pris regulerer hvor mange som søker barnehageplass. Når prisen går ned, går antall barn som vil ha barnehageplass opp. Pris er også med på å regulere hvem som bruker barnehagen. De med lavest lønn og dårligst råd vil ofte prøve å tråkle sammen behovet for barnepass ved hjelp av familie og venner eller at foreldre jobber på forskjellige tider. I mange innvandrerfamilier er mor hjemmeværende, og da vil ofte en dyr barnehageplass ikke være mulig å prioritere. Når familien i tillegg får kontantstøtte for ikke å bruke barnehagen, sier det seg sjøl at mange velger å ha barna hjemme. Dette er en politikk som virker mot alle ønsker og gode intensjoner om at alle barn skal kunne norsk når de begynner på skolen. Barnehagen skal være et gratis tilbud på lik linje med skolen.

Barnehagens åpningstider sier også noe om hvem barnehagen er tenkt for. To foreldre som har en arbeidstid som begynner kl. 07.00 eller tidligere, får problemer når den vanlige åpningstida er 07.30 til 17.00. Er du tømrer eller jobber i industrien, bør du finne deg en partner med fleksitid for å få puslespillet til å gå i hop. Med litt reisevei er de fleste avhengig av å være to med fleksitid eller at mor jobber redusert for å kunne bringe/hente barnet innenfor åpningstiden. For de som jobber skift eller turnus, er situasjonen enda verre. Skal du på jobb kveld eller natt, må du finne din egen private løsning. De som i størst grad kjenner konsekvensene av mangel på døgnåpne barnehager, er de som er alene med det daglige ansvaret for barn. De må alene organisere og få arbeidstid og åpningstid i barnehagen til å gå i hop, noe som kan være vanskelig nok for familier med to voksne.

Å være alene med barn vil i verste fall bety utestenging fra deler av arbeidslivet eller redusert arbeidstid med de økonomiske konsekvenser det får for ei gruppe som allerede tilhører de fattigste i Norge. I tillegg til de som vil bruke døgnåpne barnehager fordi de er på jobb, vil mange også kunne trenge et døgnåpent tilbud som avlastning for å slippe og alltid trekke veksler på familie og venner når du skal gjøre noe som ikke barnet kan være med på. Derfor er det nå på høy tid både med utvidet åpningstid og barnehager som har åpent også kveld og natt. Det må være et samfunnsansvar at barn skal ha et trygt sted å være, når foreldrene er på jobb, uansett om det er midt på dagen eller midt på natta.

Et argument mot døgnåpne barnehager/ utvidet åpningstid har vært at da blir det lettere for arbeidsgivere å presse folk til å jobbe utover normalarbeidsdagen, og i enda større grad åpne opp for mer av «24 timers samfunnet» hvor alt er oppe og tilgjengelig døgnet rundt. Kampen for normalarbeidsdagen og mot 24 timers-samfunnet støtter jeg fullt ut, men mener at vi samtidig må kunne slåss for at samfunnet skal ta ansvar for barna når foreldre er på jobb. Foreldre som av en eller annen grunn – jobb, behov for avlastning – har bruk for et trygt sted å ha barna utover dagens åpningstider, kan ikke ofres i kampen mot uthuling av normalarbeidsdagen.

Til nå har full barnehagedekning vært det som har fått mest fokus både hos foreldre og politikere. I tida framover vil kvalitet på det tilbudet som foreldre og barn får, bli mer og mer sentralt. Kommunenes behov for å spare går ofte utover barnehagesektoren. Å legge ned barnehager har vært politisk umulig, men ostehøvelprinsippet har vært en mye brukt metode. Litt mindre vikarbudsjett, litt mindre penger til overtid, litt mindre resurser til barn med spesielle behov er noe folk i barnehagesektoren kjenner godt til. I tillegg blir det tatt inn flere barn per avdeling. Strikken for hva som er mulig, strekkes stadig litt lenger. Jeg mener dette er mulig fordi barnehageansatte i all hovedsak er kvinner som strekker og strekker seg sammen med strikken, slik at nedskjæringer i minst mulig grad skal gå ut over barna.

Full barnehagedekning vil føre til at foreldre som godtar dårlig kvalitet på tilbudet barna deres får – i ren lykkerus over å ha fått en plass – vil bli erstatta med foreldre som stiller krav til barnehagen. Foreldre som ikke vil finne seg i at planer ikke gjennomføres fordi det ikke er penger til vikar eller at deres barn ikke får den tid, hjelp og oppfølging det trenger, fordi det er altfor mange barn per voksen. Her ligger det en viktig allianse – foreldre og ansatte som ikke bare kjemper med ryggen mot veggen for å holde på det vi har, men som sammen krever bedre rammebetingelser for barnehagen.

En viktig debatt i denne sammenhengen er hva vi legger i «god kvalitet», og hva som skal være barnehagens innhold. Gode barnehager kan ha forskjellig innhold og vektlegge ulike ting. Jeg mener det er viktig at barnehagen ikke blir mer og mer lik skolen. Å lære å lese og skrive og kanskje lære et fremmedspråk i tillegg er ikke det det skal brukes mest tid og krefter på i barnehagen. Det kan en få inntrykk av når en hører hva høyresiden i Norge ønsker seg. Jeg mener barnehagen skal være et sted hvor lek og sosial læring skal ha hovedfokus. I barnehagen skal hvert enkelt barn få mulighet til å utvikle hele seg ut fra egne forutsetninger. I tillegg skal det gis mye omsorg, trygghet og kjærlighet – og selvfølgelig mye kunnskap og læring.

Jeg mener det viktigste for å få gode barnehager, er kvalitet og kvantitet på de som jobber der. Det må være nok voksne som kan dekke alle de oppgavene en god barnehage skal fylle. Det trengs nok pedagoger som har kunnskap om barns utvikling og barns lek. Pedagoger som har kunnskap om hvordan skape trygghet og gode relasjoner både for barn og foreldre. I forhold til den storstilte utbygginga av barnehager utdannes det langt fra nok førskolelærere. Dårlige lønnsforhold bidrar også til at mange med førskolelærerutdanning velger seg jobber utenfor barnehagen. Skal kvaliteten i barnehagen sikres, er det kanskje der det trengs det største løftet – for å utdanne og beholde nok førskolelærere.

Den største arbeidsgruppa i barnehagen er assistenter. Mange har lang erfaring, og gjør en svært god og viktig jobb. De belønnes med lav lønn og liten mulighet for faglig påfyll. I dag er det mulig å ta fagbrev som barne- og ungdomsarbeider. Men fremdeles er det mange kommuner som ikke har stillingshjemler i barnehagene for fagarbeider, og da får du heller ikke den tarifflønna som du har krav på etter utdanninga di. Å satse på nok førskolelærere, videre- og etterutdanning av hele personalet vil bli helt avgjørende for kvaliteten på framtidas barnehager.

Barnehager er viktig for foreldre, det er en viktig arbeidsplass for kvinner, men først og fremst viktig for barna. I dag er barn i all hovedsak foreldrenes ansvar, og barn blir derfor i stor grad prisgitt den familien de er født inn i. Et gratis og godt barnehagetilbud et viktig skritt for å gjøre barn mindre avhengig av foreldrene, og samfunnet mer ansvarlig for det enkelte barns liv.

Okkupere. Dividere. Isolere. Minimere.
Språket vendes,
den okkuperte blir terrorist,
en likestilt part.
Når det passer.
Bombes når det passer
okkupanten.
Hvordan skal
den okkuperte passe seg
og bli en passe okkupert.
Ikke fortell det til noen.
Hold deg hjemme
om huset er bombet,
og jordet lagt øde.
Om noen tar
ditt hus og din eiendom
vend det andre kinnet til.
Spis det
du kanskje får tak i.
Vend blikket bort
når du begraver dine døde.
Kryp
når okkupanten sier
kryp.
Vend vreden innover
til du går i stykker,
men bli ikke
en tikkende bombe.
Okkupanten har retten
til bomber.
Tirr ikke okkupanten
og hans venner
med dine valg.
Slik kan du unngå
å bli en likestilt motpart,
og få offergaver
gjennom et hull i gjerdet.
En okkupert
Som ikke vil
være okkupert
er terrorist
eller opprører,
et penere ord
i en ordbok
som omskrives.
Etter som det passer.

Haifa 1964
Skriv ned
Jeg er en Araber,
Mitt kort har nummeret 50 000
Jeg har åtte barn
Det niende kommer neste sommer.
Er du sint?

Skriv ned,
Jeg er en Araber.
Jeg hogger stein med arbeidskamerater
Jeg presser stein
For å få et brødstykke
For å få en bok
For mine åtte barn.
Men jeg ber ikke om medlidenhet
Og kryper ikke for noen
Under deres svøpe.
Er du sint?

Skriv ned
Jeg er en Araber
Jeg er et navn uten noen tittel
Trofast i en avsindig verden.

Mine røtter synker dypt
Utover årstider

Utover tiden.
Jeg er sønn av en som pløyer jorden.
Av ydmyk bondeætt.
Jeg bor i ei hytte
Av strå og greiner.
Håret: Skinnende svart.
Øynene: Brune.
Mitt arabiske hodeplagg.
Sår trenger seg inn i hendene,
Og jeg foretrekker et drypp
Av olje og timian.

Vær vennlig skriv ned
På toppen av alt,
Jeg hater ingen
Jeg plyndrer ingen
Men når jeg sulter
Spiser jeg kjøttet til de som
plyndret oss.

Pass på,
Pass på min sult,
Pass på min vrede.

Israel sin krigføring mot palestinerne er ikke bare militær. Det er en psykologisk krigføring og en krig om hvilken virkelighet som blir formidlet til verden rundt.
Den strategiske krigføringen pågår kontinuerlig og er en kombinasjon av et velsmurt medieapparat overfor Israels egen befolkning, overfor palestinerne og verden utenfor.
Kan Israel fortsette å vinne frem med sin brutale okkupasjon og samtidig opprettholde rollen som verdens sterkeste offer?

Line Khateeb er leder av Palestinakomiteen.

Ett eksempel på den såkalte «balanseringen av offerrollen» er hvordan reportasjer og bilder fra Gaza blir satt opp mot fortellinger om israelske familier i Sderot. Den største utfordringen for å få et godt bilde av krigen har vært fraværet av vestlige journalister inne i de palestinske områdene. Blokaden av Gazastripen har effektivt hindret venner, familie og akademikere i å kunne reise inn og ut de siste 18 månedene. Fra november 2008 ble israelske og utenlandske journalister nektet innreisetillatelse. Det samme gjaldt arbeidere for humanitære organisasjoner. I ettertid er det ikke nødvendig å spørre hva som var hensikten med å stenge ute de «internasjonale».

Palestinakomiteen mottar e-post fra nordmenn som mener NRK er ubalansert og anti-israelsk. Kåre Willoch har blitt anklaget for å være rasist og å spre jødehat. Språket som blir brukt for å beskrive israelske angrep eller motangrep, palestinske motstandsfolk eller terrorister, er ikke nøytralt. Journalister refererer til meldinger fra internasjonale nyhetsbyråer og israelske pressetalmenn uten nødvendigvis å bearbeide deres valg av språkdrakt. Vi har fått vite at Israel fører en krig mot Hamas. Dette går ut over sivile palestinere, men Hamas må bære ansvaret for de drepte.

Israeleren og fredsaktivisten Uri Avnery mener den israelske propagandaen har ført til en virkelighetsforståelse hvor løgnen er blitt sannhet. Han viser til bombingen av FN-skolen i flyktningleiren Jabaliya. Den israelske hæren uttalte at Hamas hadde avfyrt raketter fra skoleinngangen. Dette ble bevist med bilder som viste seg å være ett år gamle. FN sine ansatte avviste alle anklager om skuddvekslinger og utskytningsramper inne fra skolens område. Mer enn 40 mennesker som hadde søkt tilflukt inne på skolen ble drept, Israel måtte beklage sine feil overfor FN. Likevel stod hæren sine uttalelser om beskytning fra skolen igjen som en sannhet.

Hvilket Hamas fører Israel krig mot? De som stemte på dem i et demokratisk valg? Barnehageassistenten eller trafikkonstabelen i innenriksministeriet? Parlamentarikerne, hvorav en stor del sitter fengslet uten lov og dom? Eller den militære delen av organisasjonen som gjør motstand mot en folkerettsstridig okkupasjon? Det israelske svaret ville kanskje vært terrororganisasjonen Hamas. Men får vi vite hvem de er?

Hamas ble stiftet i 1987 under den 1. intifadaen i Palestina. De består av en militær, en sosial og en politisk del som til sammen utgjør en islamistisk massebevegelse. Først og fremst er Hamas en motstandsorganisasjon. Den politiske utviklingen av organisasjonen har gått i en stadig mer «demokratisk» retning og de har gradvis tatt mer ansvar i palestinsk politikk, både på lokalt og nasjonalt nivå. Det er blitt viktig for norske analytikere og synsere å ta avstand fra Hamas. Derfor er det nå allment akseptert at det er en ekstrem organisasjon som tyr til ekstreme midler. Det er nærmest en synd at palestinerne har gått til det ytterpunkt å stemme inn disse folkene i stedet for de moderate representantene til Fatah.

I januar 2006 stilte Hamas for første gang til parlamentsvalg i de palestinske områdene. I deres «National Unity Government Program» fra 19. mars 2006, et dokument med 39 punkter, blir det gjentatte ganger nevnt at en palestinsk regjering skal bygge på demokratiske prinsipper. Punkt 7 i programmet handler om:

«Rebuild the institutions on foundation of democracy, professionalism and nationalism – not in accordance with party affiliation.»(1)

Hamas viser her til en praksis i palestinsk politikk som en finner på lokalt og nasjonalt nivå, nemlig at stillinger blir besatt på bakgrunn av bekjentskap og partitilhørighet. Valglisten til Hamas het «Change and Reform», og i valgkampen spilte de på å være en kraft mot korrupsjon og for forandring, noe som kommer til uttrykk i punkt 6 i det samme «National Unity»-programmet:

«Comprehensively reform the domestic policies, including fighting corruption, ending unemployment, and rebuilding society and public institutions based on democratic principles, which guarantee fairness, equality, inclusion, political pluralism, the rule of law … and respect for and protection of human rights and fundamental freedoms.»(2)

Utviklingen i etterkant av valget i 2006 har verken gitt mer respekt for menneskerettigheter eller grunnleggende frihet.

Palestinernes valg av Hamas ble boikottet av det internasjonale samfunnet. Følgene har vært tragiske. Flere hundre er drept i interne kamper mellom Hamas og Fatah sine folk på Gazastripen og Vestbredden. Samtidig har Gazastripen blitt ytterligere isolert fra omverdenen. Det å leve under okkupasjon kan på mange måter oppleves som ekstremt. Israelske soldater bestemmer når og hvor du kan komme deg til jobb, skole eller sykehus. De dikterer om du eller varene dine kan reise inn eller ut av din egen by eller ditt land. Palestinere spør: «Hvordan stiller vesten seg til denne ekstremismen? »

Det er ikke unikt at både sekulære og kristne stemte på Hamas i valget 2006 med et håp om endring. Khaled Hroub er direktør for Arab Media Project ved Universitetet i Cambridge, England og regnes som den fremste eksperten på Hamas. I artikkelen «A ’New Hamas’ through its new documents» går Hroub gjennom dokumentene Hamas gikk til valg på, og forslagene til program for samarbeid som ble lagt frem etter valget. Det er overraskende få referanser til Islam i disse dokumentene. I punktet om lovgivning og reform av domstolene i valgplattformen viser det første underpunktet til at: «Islamic Shari´a law should be the principal source of legislation in Palestine.» Islam er ikke nevnt i de andre underpunktene som legger vekt på å utvikle et effektivt lovsystem basert på maktfordeling.(3)

Islamister blir hyppig brukt som et skremselsbilde. Israel gjør det de kan for å blande sammen Hamas, Hizbollah, Iran og den internasjonale krigen mot terror. Det er etablert som en sannhet i Israel og Vesten forøvrig, at Hamas er en ekstrem, islamistisk terrororganisasjon. Dette gjør det umulig for israelerne å forsone seg med dem, og gjør det akseptabelt for Vesten at Israel fortsetter å stenge palestinerne sine grenser, likvidere demokratisk valgte ledere og bombe et av verdens tettest befolkede områder.

Staten Israel må ha rett til å beskytte sine borgere. Vi kan alle forstå at israelske mødre er redde for barna sine når bombealarmen går, men er det Hamas sin ekstremisme som er årsak til denne situasjonen?

Hamas blir i stor grad karakterisert ut fra sitt 1988 Charter fra den 1. intifadaen da organisasjonen fokuserte på væpnet kamp mot okkupasjonen. De nyere dokumentene som ligger til grunn for Hamas sin valgdeltakelse og ønsker for en samlingsregjering, viser en mer forsonende og pragmatisk holdning til tidligere inngåtte avtaler med Israel og den fortsatte frigjøringskampen.

I et intervju med Hamas sin leder Khaled Meshal fra mars 2008(4) svarer han unnvikende på spørsmålet om hensikt når militære aksjoner rammer sivile israelere. Han mener det er feil å stille slike krav til et okkupert folk med dårlige våpen, mens okkupanten får gå fri for sine overgrep.

Det hadde gjort det enklere for oss som palestinere i eksil eller solidaritetsorganisasjon å forsvare den palestinske motstandskampen om den hadde vært i tråd med folkeretten. Ingen barn velger å bli født som palestiner eller israeler. Samtidig vet jeg at det meste av motstanden på Vestbredden i dag er ikke-voldelig. Men motstand mot okkupasjonen møter lite aksept hos Israel. Livni har uttalt at krigen mot Gazastripen var en krig mot Hamas og for «moderate palestinere». De enorme ødeleggelsene og terroriseringen av 1,5 millioner mennesker kan vanskelig oppfattes som en støtte til noen som bærer navnet palestiner.

Retorikken Israel bruker mot Hamas, er nærmest identisk med retorikken som ble brukt mot PLO og Fatah da de ledet den palestinske motstandskampen. Arafat satt i husarrest de siste årene av sitt liv med begrunnelse om at han var en trussel som støttet terrorister. Kanskje frykter Israel i større grad Hamas som en ledende motstandsorganisasjon enn Hamas som et islamistisk parti?

I krigen mot Gazas befolkning taler bildene og antall drepte i stor grad for seg selv. Det handler ikke om hvem som er det største offeret, men snarere om et mønster hvor okkupanten får definere fiendebildet og løsningen. Som palestiner føles denne krigen som et forsøk på å knuse all palestinsk motstand. Det har den ikke oppnådd.

En kan likevel stå igjen med en forståelse om at forholdene i Midtøsten er for kompliserte til å kunne løses. At Israel må kunne forsvare seg, endog ikke med så sterke midler. Men er dette en god beskrivelse av virkeligheten? Palestinerne er okkupert, Gazastripen fortsatt under blokade, det bygges fortsatt mur på Vestbredden, og det er den israelske hæren som setter premissene for enhver palestiner sitt dagligliv, uavhengig av hvor «moderate» eller «ekstreme» de er.

Den systematiske undertrykkelsen av fire millioner mennesker skyldes ikke Hamas sine raketter. Israelerne sitt behov for å beskytte seg og demonstrere sin makt er uløselig knyttet til den folkerettsstridige okkupasjonen.

Noter:

1 Journal of Palestine Studies, 163:2006

2 163:Ibid

3 14:Ibid

4 Journal of Palestine Studies, 2008/4

Tittelen på denne er artikkelen er også tittelen på ei bok av engelsk-palestinske Ghada Karmi.
Ho fortel om dei to rabbinarane som kom til Palestina i 1897. Dei såg at landet var som ei brur: «vakkert, men alt gift med ein annan mann». Alt då måtte dei stilla spørsmålet: Dersom Israel skulle bli eit land for jødar, kvar skulle folket som alt budde der dra?
I dag – 111 år seinare – er dette enno Israels dilemma

Elisabeth Sausjord er sjukepleiar i Tromsø og medlem av Palestinakomiteen.

Den israelske historikaren Ilan Pappe har skrive sitt land sin historie frå denne tida i boka The Ethnic Cleansing of Palestine. Han dokumenterer ein krigsforbrytelse, ein nøye planlagt etnisk reinsing av Palestina, systematisk utført av den sionistbevegelsen som staten Israel byggjer på i dag. Det er og var alltid sionistane sitt mål å skape eit land berre for jødar. 750 000 palestinarar vart drivne på flukt, dei fekk knapt med seg anna enn nøkkelen til huset sitt. I dag 60 år seinare lever meir enn 4 millionar flyktningar på Vestbreidda, Gaza, Libanon, Syria, Jordan, Egypt.

Nøkkel til eit hus i Palestina

I 22 år har eg gått inn og ut av dei 60 år gamle palestinske flyktningeleirane i Libanon. Det er no 4. generasjon flyktningar som vert fødde i leirane der. Eg har høyrt på uendeleg mange historier om dei mange krigane i Libanon, og om korleis dei flykta frå sine landsbyar i det Palestina som no heiter Israel. Eg har sett nøklane dei bar med seg, og mange har synt meg de gamle papira som dokumenterer eigedomsretten på husa dei flykta frå. Eg har vore ilag med dei i ulike krigar, og vore vitne til utallege overgrep mot dei rettslause flyktningane. Sist eg møtte leiaren for den palestinske kvinneunionen, sa ho: «Eg trur snart ikkje palestinarane skal få leve et normalt liv!» Men dei kan ikkje gi opp, dei har ingenting å tape.

10. desember i fjor var FN si menneskerettserklæring 60 år. Artikkel 13 omtalar fridomen til å røre seg i sitt eige land, og retten til å kunne reise og kome att til eit kvart land. Den var bakgrunnen for at FN dagen etter, den 11. desember 1948, vedtok den første resolusjonen om dei palestinske flyktningane sin udiskutable menneskerett. Den heiter Resolusjon 194, og stadfestar dei palestinske flyktningane sin rett til å vende attende til sitt heimland. Paragraf 11 seier:

«… dei palestinske flyktningane som ynskjer å vende attende til heimane sine og leve i fred med sine naboar, skal ha lov til det på den tidlegast praktiske dato, og kompensasjon skal betalast for eigedommane til dei som vel å ikkje vende attende …»

Ved å nekte palestinarane denne retten har Israel og deira støttespelarar konstant krenka deira soleklare menneskerett. Retten til å vende heim er så grunnleggande at den vart stadfeste i Magna Carta alt i år 1215.

Legitim kamp

Palestinarane har kjempa for sin rett heilt frå opprettinga av staten Israel i 1948. På 60-talet vart dei organisert gjennom den palestinske frigjeringsrørsla PLO. Dei har kjempa frå eksil (Jordan og Libanon), og dei har kjempa frå dei okkuperte områda (Vestbreidda og Gaza). Me har fått ein rekke fredsavtalar, som ikkje har gitt noko resultat. Det dei for det meste strandar på, er at dei ikkje anerkjenner palestinarane sine grunnleggande nasjonale rettar – og særleg flyktningane sine menneskerettar. Israel prøver å få historia til å handle om 1967, og ikkje om fordrivinga i 1948. Også i Noreg prøver ein å tåkelegge det opphavlege historiske problemet, og snakkar ofte om okkupant og okkupert som to likeverdige partar. Israel er bygd på den sionistiske ideen om å bygge ein stat berre for jødar. Landet har aldri definert grensene sine. I praksis et dei seg meir og meir inn på dei palestinske områda, riv husa deira, hindrar dei å dyrke jorda si, og byggjer ein apartheidmur på Vestbreidda. Slik har dei grundig dokumentert at tostatsløysinga aldri har vore noko reelt alternativ for Israel. Dei held fram med sine brot på menneskerettane og fordrivinga av palestinarane. Samstundes vert forholda i Gaza, verdas største fengsel og Tromsøs vennskapsby Gaza, meir og meir uhaldbare.

Boikott Israel

Israel trur fortsatt på at dei kan bygge ein rein jødisk stat på ruinane av eit anna folk sin tragedie. Tida er overmoden til å legge eit større press på Israel. Den 3. desember gjennomførte Palestinakomiteen ein demonstrasjon utanfor Fylkestinget mot at hurtigbåtane skulle drivast av Veolia som støttar den israelske apartheidpolitikken. I England har boikottarbeidet kome langt, dei jobbar både med forbrukarboikott, kulturell- og akademisk boikott.

Den einaste rettferdige løysinga er at dei palestinske flyktningane får vende attende til heimlandet sitt, og at det vert oppretta ein felles sekulær stat bygd på folkeretten for alle innbyggjarane i området. Dette ser også ut som det mest realistiske på sikt i den politiske situasjonen på bakken i Palestina.

Eg har vakse opp med ei barnetru på menneskerettane. Er dei fortsatt verd denne trua? Eller gjeld dei berre nå det passar den vestlege overmakta? Skal eg og mine palestinske venner i flyktningeleirane snart få oppleva at dei også gjeld det palestinske folket?

(Artikkelen sto i avisa Tromsø og Nordlys før krigen mot Gaza.)

Ingrid er palestinaktivist med mastergrad i Midtøstenstudier fra i høst. Siden 2000, det vil si siden starten av den 2. intifadaen, har mye av hjertet og innsatsen ligget i solidaritetsarbeidet, først og fremst gjennom Palestinakomiteen i Oslo. Hun har stått i spissen for arbeidet med demonstrasjonene i Oslo under angrepet på Gaza i vinter.

 Hvilken betydning har innsatsen til Gilbert og Fosse hatt?
– De har gjort en kjempeinnsats, og de har vært flinke til nettopp å få fram det politiske, mens media gjør det til en heltehistorie. Og opp mot helteglorien har de også understreket veldig tydelig at de virkelige heltene er de som er der, arbeider der, hele tiden, mens de selv ville reise ned, kunne reise, og hadde et valg.

Hvor langt tror du Israel vil gå nå, hva ønsker de å oppnå?
– Jeg tror perspektivet er å knuse muligheten for en palestinsk stat, men denne krigen kan ha sammenheng med maktforholdene i Israel, det kan være et slags valgkampstunt. De tar i alle fall feil, hvis de tror at dette skal knuse palestinsk kamp. Palestinerne er et stolt folk. Bare det å ha levd under okkupasjon så lenge, er uttrykk for motstand. Det har vært perioder hvor det har virket som det har vært en løsning i sikte, den såkalte Oslo-prosessen, for eksempel, men undertrykkinga og okkupasjonen har bare fortsatt. Den andre intifadaen, i 2000, kom som resultat av at Oslo-avtalen viste
seg å ikke være noen løsning. Jeg var der i 2001, og fikk et sterkt inntrykk, både av styrken og vanskelighetene, alle de daglige problemene, skadene i livet, oppstykkingen og sperringene som gjør at alt er krevende. Mange har flyktet, men motstanden er ikke knekket. Israel vil heller ikke klare å knekke den med denne krigen.

Du var der i 2001, men siden har du ikke vært der?
– Jeg prøvde, både i 2002 og 2003, men da slapp jeg ikke inn. Det er en del av okkupasjonen og krigføringen, de vil holde øyenvitner og journalister unna.

Hvilken betydning tror du splittelsen blant palestinerne kan ha?
– Det er vanskelig å si. Det er både tragisk og vanskelig, hvor et stort ansvar ligger på Israel, USA og Vesten. Israel har brukt terror og drap, bevisst, og drept folk som kunne vært i stand til å bygge bro. USA og Vesten har aktivt bidratt til splittelse, ikke minst etter at Hamas vant valget. USA har en strategi for å beholde en sikker bastion og venn for å sikre kontroll i området. Og de kjøper seg venner. Både Israel og Egypt er blant de tre viktigste bistandsmottakerne fra USA. Irak topper listen akkurat nå. At Egypt er så knyttet til USA betyr jo noe i forhold til splittelsen, også i den arabiske verden. Det er alvorlig for den palestinske kampen, men jeg tror ikke motstanden på noen måte er knekket. De har levd lenge med dette, som sagt.

Svaret kan vel tolkes som liten tro på en ny politikk fra USA, heller ikke med Obama?
– Jeg har ingen tro på noen ny kurs fra USA, nei. Behovet for kjøpte og lojale allierte og venner er helt klart, både i forhold til Israel og araberstatene. Det har vært der, og er der, uansett hvem som er president.

Denne krigen har, ikke overraskende, ført til hete debatter om jøder og antisemittisme. Hvilke tanker har du om det?
– Det er veldig viktig å skille mellom jøder og sionister. Sionismen var i utgangspunktet først og fremst en sekulær bevegelse blant den jødiske befolkningen i deler av Europa, som ikke nødvendigvis hadde særlig støtte blant de religiøst ortodokse. Det var en viss innflytting av jøder til Palestina tidlig på 1900 tallet, men det var mest noen få idealister. Det var den 2. verdenskrigen, antisemittismen, og Vesten som skapte Israel.

Birger Thurn-Paulsen

Ifølge Bibelen ble landet fra Egypts elv til den store elven Eufrat gitt til Abraham fra GUD for omtrent 4000 år siden (1. Mosebok, kap. 15, vers 14).
Siden både jødene og muslimene hevder å nedstamme fra Abraham, gjør dette arvespørsmålet rimelig tvetydig.
Når vi ønsker å lære av historia i dag, må vi gå atskillig dypere ned i materien for å finne fakta og analyser.

Geir Gustad er medlem av Palestinakomiteen.

Området mellom Eufrat og Nilen har alltid vært scenen for kamp, handel, kultur og religion i skjæringspunktet mellom Øst, Vest og Syd: assyrere, babylonere, filistere, egyptere, hebreere, persere, grekere, armenere, romere, korsfarere, ottomaner.

Denne artikkelen trekker fram to ting:

1. Diasporaen, jødenes utlendighet, inntraff ifølge jødisk mytologi år 70 e.Kr. når romerne jevnet Tempelet i Jerusalem med jorden. Jødene har etter dette bodd spredt over hele kloden mer eller mindre integrert i lokalsamfunnet.

2. Tyrkerne hadde makta i Palestina etter å ha slått arabere i 1516 og fram til 1. verdenskrig. I denne perioden begynner palestinernes frigjøringskrig, og erkjennelsen om en palestinsk nasjon vokser. I 1799 innledet Napoleons angrep på Palestina imperialismens og de vestlige stormaktenes direkte innblanding i den politiske og samfunnsmessige utviklingen i området. Fra 1840 begynte en innvandring av pilegrimer med ulike religiøse overbygninger, og med store innbyrdes uenigheter og konflikter.

Antisemittisme og jødepogromer

Helt fra middelalderen har ulike herskere i Europa tvunget jødene inn i rollen som kjøpmenn og pengeomsettere. Ved sosiale, økonomiske, religiøse eller kulturelle kriser har jødene vært lett identifiserbare syndebukker som har avledet folkets vrede fra fyrstene, og over på jødene. Ikke nok med at folk så på jødene som pengepushere og utbyttere, men de hadde også eget språk, sære skikker og bodde ofte atskilt i egne områder. De materielle forholda lå godt til rette for at reaksjonære politikere – fra tsaren til nazistene – fant jødene som førsteklasses hatobjekter: Jødepogromene har rammet alle jøder, men som i alle pogromer har de fattige blitt hardest rammet.

1881 ble tsar Aleksander II av Russland myrdet. Jødene fikk skylda. I perioden fra 1881 til 1925 utvandret nesten 4 millioner jøder fra Øst-Europa til hele resten av verden, de aller fleste til USA og Vest-Europa. Det var viktig for herskerklassen i Europa at de flyktende jødene ikke sluttet seg til den våknende arbeiderklassen og kampen for sosialismen. Den engelske kolonimakten var samtidig på utkikk etter påskudd for å flytte fram sine interesser i Midtøsten hvor det ottomanske riket vaklet og Suezkanalen bandt sammen handelen mellom Asia og Europa. Ut fra mange motiver og med ulike bakgrunner ble sionismen som politisk prosjekt formelt stiftet i 1897: Målet var å opprette en rent jødisk stat, i jødenes eget land, Kanaan. Ideolog og demagog var den østerrikske journalisten Theodor Herzl. I finansieringa deltok jødisk storkapital og de ledende imperialistmaktene, særlig England. De viktigste utfordringene for denne alliansen var å propagandere for den sionistiske ideologien og å organisere den fysiske innvandringen. De fleste jøder over hele verden var på dette tidspunktet rimelig assimilert der de bodde, som franskmenn, engelskmenn, amerikanere eller nordmenn. De hadde ingen religiøse aksjer i det sionistiske prosjektet ennå. Det første organiserte skipet med jøder ankom Jaffa i 1882. Deretter vokste innvandringen for hvert år.

Palestina under britisk mandat (1922–1948)

England og Frankrike hadde siden 1912 en avtale om maktfordeling i Midtøsten. I 1916 hadde den britiske hæren flyttet fram sine posisjoner (som dagens israelere sier det: «fakta på bakken!»), og de undertegnet Sykes-Picot-avtalen hvor England fikk Palestina, Israel, Jordan og Irak. Deres neste mål var destabilisering av Tyrkia som i 1. verdenskrig var alliert med Tyskland. For å oppnå dette måtte de ha støtte fra araberne uten å oppmuntre arabisk nasjonalisme. Den britiske kolonimakten var alt eksperter i infiltrasjon, splitt og hersk-taktikk og hensynsløs framferd, og gjennomførte i samarbeid med Frankrike sin avtale i 1920. Palestina ble opprettet som eget protektorat 1923. Kampen for et fritt Palestina startet.

Jødisk befolkning i Palestina

På et landområde så stort som Hedmark fylke bodde det i 1923 757 182 mennesker, i hovedsak bønder og gjetere, men også med 1 236 industribedrifter (1927). Jødene hadde siden innvandringen startet i 1880- årene, systematisk kjøpt opp palestinsk eiendom. Dette kunne de gjøre dels fordi en del av innvandrerne hadde kapital, og dels ved hjelp av internasjonale fonds opprettet av sionistene. Men palestinerne var notorisk lite villige til å selge jorda. I 30-åra tok den jødiske innvandringen ny fart p.g.a. nazistenes hensynsløse forfølgelse av jøder. De fleste flyktet til Vest-Europa og USA, men 290 000 kom til Palestina.

I 1935 kontrollerte jøder 72 % av alle bedriftene. Reaksjonen fra de innfødte palestinerne var sterk. De protesterte, gikk i streik og organiserte både fredelig og væpna motstand. Sionistene organiserte sine egne militære «forsvarsorganisasjoner »: Haganah, Irgunn, Stern. Navn som siden har blitt synonymer med terror, overgrep og hensynsløshet mot den palestinske sivilbefolkninga. Samtidig la den britiske kolonimakta forholdene til rette for jødisk bosetting, handel og forretningsvirksomhet. De stasjonerte 20 000 soldater for å opprettholde ro og orden. Etter den 2. verdenskrig ankom ytterligere 100 000 jøder som var overlevende etter nazistenes Holocaust, til Palestina. Konfliktene økte, og sionistene sto i stadig sterkere konflikt med Storbritannia, og hevdet at britene ikke la forholdene raskt nok og godt nok til rette for dem. Det kulminerte med at Irgunn, ledet av senere statsminister Menachem Begin, sprengte King David Hotel – det britisk hovedkvarteret – i lufta i 1946, en hendelse som fremdeles blir markert i Israel.

Staten Israel ble grunnlagt i 1948

USA hadde etter 2. verdenskrig suverent overtatt rolla som den ledende imperialistiske stormakta. Oljeressursene var utpekt som avgjørende råvarer i den framtidige kampen om makt og rikdom. Alt i mellomkrigstiden hadde amerikanske oljeinteresser hektisk aktivitet i Midtøsten. USA måtte nå vurdere hvilke land og bevegelser som var sterke nok og pålitelige nok til å bli framtidige allierte i området, og som kunne fungere som motkrefter til kommunistiske og nasjonalistiske bevegelser. Strategien var til forveksling lik den samme som britene valgte i mellomkrigstiden: De sionistiske jødene ble valgt til rollen som USAs agenter i Palestina.

Etter 1945 hadde jødene stor sympati i hele verden p.g.a. overgrepene som var begått mot dem av nazistene. Jødene arbeidet systematisk med oppkjøp av arabisk eiendom i Palestina. De hadde et omfattende internasjonalt støttearbeid ledet av en liten, men kapitalsterk og godt organisert amerikansk komité. De hadde en godt trent, høyt motivert og velutstyrt politi/militærstyrke på ca. 60 000 mann i Palestina i tillegg til terrororganisasjonene Irgunn og Stern. Palestinaspørsmålet var i 1946 satt på dagsorden i FN. Statistikk viser at 85 % av jødene bodde i og rundt byene Jerusalem, Haifa og Tel Aviv. FN-planen foreslo følgende fordeling:

1. Jødisk del: 56 % av territoriet, 51 % av befolkninga (499 000 jøder/509 000 arabere)
2. Arabisk del: 43 % av territoriet, 38 % av befolkninga (9 500 jøder/749 000 arabere)
3. Jerusalem: 0,65 % av territoriet, 11 % av befolkninga (100 000 jøder/106 000 arabere)

Sionistene godtok umiddelbart denne planen siden de fikk en uforholdsmessig stor del av landet. Araberne forkastet den enstemmig. Stemningen i FN var i utgangspunktet mot denne planen, og det kan stilles folkerettslig spørsmål om FN hadde rett til å dele Palestina. Men etter voldsom agitasjon i kulissene og stormaktspress fra USA ble den vedtatt med noen få stemmers overvekt 29. november 1947. Sionistene jublet. USA registrerte en seier. Araberne oppfattet avstemminga som en krigserklæring. Palestinerne var i stor grad fratatt våpen av britene i perioden 1936–45, og disponerte kun ca. 2 600 geværer. I tillegg kom 3 000 mann fra den Arabiske Frigjøringshæren. Den væpna motstanden begynte gradvis, først som geriljavirksomhet og spredte voldsepisoder.

Sionistene hadde lagt strategiske og taktiske planer for erobring av langt større områder enn de var tildelt av FN. De hadde godt utstyrte, motiverte tropper, økonomisk styrke, og de skulle vise seg å være hensynsløse i gjennomføringen av planene. Angrep fra palestinere og andre arabere ble slått tilbake, og sionistene gjennomførte i løpet av første halvår 1948 en konsentrert terrorkampanje for å drive vekk den palestinske lokalbefolkninga. De mest kjente overgrepene er massakrene i Deir Yassin 10. april 1949 og angrepet på Haifa 22. april med tungt artilleri mot ubeskyttede folkemasser. Terroren virket etter planene: 400 000 arabere flyktet i panikk for å unngå å bli massakrert.

14. mai 1948 ble staten Israel grunnlagt. 15. mai trakk de britiske troppene seg ut. 16. mai ble Israel angrepet av 15 000 mann fra Syria, Libanon, Egypt, Jordan og Irak. De arabiske troppene var dårlig trent og utrustet. Resultatet var forutsigbart: militære nederlag for araberne og ytterligere 700 000 flyktninger. I Gaza økte befolkninga fra 80 000 til 280 000 palestinere. Det ble opprettet store flyktningeleire i Palestina, Jordan, Libanon og Syria. Det ble oppnådd våpenhvile flere ganger sommeren 1948. FN forsøkte å mekle via den svenske diplomaten grev Folke Bernadotte, men han ble myrdet av jødiske terrorister 17. september.

11. desember 1948 ble staten Israel anerkjent som medlem av FN, og ved den «endelige» våpenhvilen 1949 var Israels område utvidet med store landområder. «Fakta på bakken» ble etablert som politisk linje i Israel. Flyktningene som forlot sin jord (3 175 000 mål jord over 20 år) fikk den ekspropriert til israelsk statseiendom som skulle tilhøre det jødiske folket «for alltid».

Olje og imperialisme I: Den kalde krigen i Midtøsten 1951–1982

Forholdet mellom Israel og araberstatene har vært spent siden våpenhvilen i 1949. Araberne støttet den palestinske frigjøringskampen, og så på Israel som USAimperialismens forlengede arm i området. Da president Nasser i Egypt nasjonaliserte Suezkanalen i 1956, angrep Israel etter en hemmelig avtale med England og Frankrike, og okkuperte Sinai og Gaza. Etter mekling fra FN og press fra USA trakk de seg ut i 1957, mens FN-styrker inntok posisjonene deres.

I Palestina pågikk det en brei organisering av palestinerne. Fatah ble grunnlagt i 1959 og fikk som oppgave å organisere motstand mot okkupantmakten. De anerkjente ikke Israel, og ville opprette en palestinsk stat for arabere og jøder. PLO (Palestine Liberation Organization) og PLA (Palestine Liberation Army) ble grunnlagt i 1964 som de samlende militære frontene mot sionistene. Det ble innledet en periode med geriljaangrep mot Israel både fra leire i Egypt og Jordan. Israel mottok massiv støtte fra USA, både militært og økonomisk. Også Tyskland bidro med store beløp i krigsskadeerstatning mot jødene. Sovjetunionen støttet samtidig både Egypt og Syria med våpen.

Seksdagerskrigen

Resultatet av den økte politiske spenningen og den militære opprustningen var at Israel 5. juni 1967 gikk til lynangrep på Jordan, Syria og Egypt. Seksdagerskrigen førte til at det arabiske flyvåpenet ble ødelagt før de kom på vingene, og at israelske bakkestyrker erobret Sinai til Suezkanalen (Egypt), Vestbredden til Jordan-elva (Jordan) og Golanhøydene (Syria). Israel kunne feire en fullstendig militær seier, og med erobringen av Jerusalem fikk de fri tilgang til Klagemuren. Okkupasjonen ble fordømt i FN, som i henhold til Resolusjon 242 krevde full tilbaketrekning fra okkuperte områder, men det spilte liten rolle for israelerne. For palestinerne medførte krigen 380 000 nye flyktninger fra Vestbredden til Jordan. Over 1 000 000 «nye» palestinere levde nå innenfor Israels styre i tillegg til de 350 000 som fra før bodde innenfor grensene. Israel startet nå et langsiktig prosjekt for å befolke de arabiske områdene med jøder. Bosettingsprogrammet medførte at lukkede jødiske bosettinger ble plassert i strategisk viktige økonomiske og militære posisjoner, og dette har blitt et av de mest sentrale stridstemaene i Palestina til våre dager.

Svart september

I 1969 ble Yasser Arafat valgt som leder av PLO, som fikk en stadig mer sjølstendig rolle i den palestinske kampen. 6- dagerskrigen førte til en massiv rekruttering til PLO av kvinner og menn som ville føre krig for å erobre palestinsk territorium. PLO utførte stadige geriljaangrep fra baser i Jordan mot Israel, som svarte med bombeangrep mot Jordan. Inne i Jordan representerte PLO etter hvert et kraftig og radikalt maktsenter og ble vurdert som en politisk og sosial trussel av kong Hussain. Det endte med at den jordanske hæren i september 1970 (Svart September) angrep de palestinske flyktningleirene i «Fatahland » syd i Jordan, drepte 3 400 og såret 10 000 palestinere. PLO ble drevet ut av Jordan, og etablerte seg fra 1971 i Beirut.

Yom Kippur-krigen

Etter militær styrkeoppbygging og mindre konflikter angrep Egypt og Syria Israel i Yom Kippur-krigen 6. oktober 1973. Selv om angrepet kom overraskende, og araberne i starten hadde stor framgang, maktet Israel å slå angriperne tilbake. Det ble tegnet fredsavtale 25. oktober som medførte stasjonering av FNstyrker i kanalsonen og på Golanhøydene.

Internasjonal terrorisme

PLO besto av 250 ulike organisasjoner. De hadde samme mål, men ulike analyser og metoder. Enkelte av gruppene hadde gode forbindelser med internasjonale revolusjonære miljøer og grupperinger. På 70-tallet ble det gjennomført flere spektakulære flykapringer over hele verden. Aksjonene i München-OL i 1972 og Entebbe-kapringen 76 medførte internasjonal fordømmelse, men førte samtidig til at palestinernes kamp ble kjent for hele verden. PLO ble anerkjent som palestinernes representant i 1974.

Fred mellom Egypt og Israel

Camp David-avtalen i 1978 medførte at Egypt sluttet fred med Israel, og full israelsk tilbaketrekning fra Sinai i 1982. Den arabiske verden så på fredsavtalen som et svik mot palestinernes kamp. Gerilja-angrepene fra PLO ble nå i hovedsak utført fra Libanon, hvor palestinske grupper hadde etablert baser som avfyrte raketter inn på israelsk territorium. Israel svarte med flyangrep på libanesisk, syrisk og iraksk jord. I mars 1978 invaderte Israel Syd-Libanon nord til Litani-elven. De ødela palestinske baser, og operasjonen førte til etablering av FN-tropper i regionen. Blant andre hadde Norge styrker i UNIFIL. I 1982 gikk Israel på nytt til angrep og invaderte helt til Beirut. De bombet byen, og i samarbeid med kristne falangister som fryktet PLO og muslimenes styrke, gjennomførte de massakrer på palestinere i flyktningeleire (Sabra, Chatilla). I august 1982 ble PLOs hovedkvarter og flere tusen palestinske soldater evakuert, først til Kypros og deretter til Tunis. I Libanon fortsatte motstanden mot okkupantene. Hamas og Hizbollah er muslimske organisasjoner som markerte seg stadig mer aktivt i den væpna kampen og krevde hellig krig (Jihad) mot Israel. Den israelske hæren trakk seg ut av Syd-Libanon i 1985 etter kontinuerlige angrep fra geriljaen.

Olje og imperialisme II: Intifada og en palestinsk stat

Begynnelsen av 80-tallet var preget av daglig undertrykking og tiltakende uro i Palestina. PLOs militære styrker sto i Tunis. Den israelske nybyggerbevegelsen styrket seg, og etablerte stadig nye bosettinger.

9. desember 1987 startet den første intifadaen da innbyggerne i Jabalaya flyktningleir i Gaza kastet stein og bensinbomber mot israelske patruljer i protest mot at en israeler kjørte over 4 palestinere. Intifada betyr «kast av deg åket», og aksjonen spredte seg raskt til hele det israelsk-okkuperte Palestina. Det var en folkelig eksplosjon etter 20 års okkupasjon uten noen politiske løsninger. Den innebar boikott av israelske varer, skattenekt, demonstrasjoner, streiker, steinkasting og angrep på settlere. Samtidig medførte intifadaen en større grad av lokal organisering blant palestinere for å styrke samhold og sjølberging. Den israelske hæren svarte med tåregass, stålkuler med gummimantler, skarpe skudd og arrestasjoner. Intifadaen fikk brei oppslutning og stor sympati internasjonalt, og pågikk i flere år. Resultatet var ca. 100 000 døde og skadde palestinere og 2 000 døde og skadde jøder.

I 1988 proklamerte det palestinske nasjonalrådet (PNC) den selvstendige staten Palestina bestående av Vestbredden og Gaza. Det aksepterte samtidig staten Israels rett til å eksistere innafor grensene fra før krigen i 1967.

Under Golfkrigen i 1991 støttet PLO Irak og Saddam Hussain, og vant liten internasjonal støtte for dette. Ledelsen i PLO gjennomførte i perioden forhandlinger med Israel i Madrid uten resultat, men parallelt ble det gjennomført en rekke hemmelig møter i Norge. I 1993 ble Osloavtalen undertegnet. PNA/PA (Palestine National Authorities) ble etablert som «statsdannelse» for Gaza og Vestbredden. PA skulle etablere en palestinsk nasjon når Israel trakk seg ut av Jeriko og Gaza (1994). Deretter gradvis for resten av Vestbredden (FN res. 242). Området skulle deles i 3 soner: A, B og C med ulik kontroll fra PA og Israel. Ryktene sier at PLO-representantene ikke hadde egne kart over områdene eller var lokalkjente. Motstanden mot avtalen var betydelig både i de okkuperte områdene og for palestinere i eksil. De radikale grupperingene, med Hamas og muslimsk Jihad i spissen, avviste hele avtalen som uakseptabel. I avtalen var ingen eksplisitte formuleringer omkring jødiske settlements. I stedet for å følge internasjonale lover ble det inngått bilaterale avtaler mellom to parter (Israel/PA) med enormt forskjellig styrke.

Israel trenerte tilbaketrekninga fra de okkuperte områdene, og da en jødisk settler i februar 1994 åpnet ild i en moské i Hebron med maskinpistol og drepte 29 muslimer i bønn, førte det til voldsomme reaksjoner fra Hamas: 12 bombeangrep ble neste uke gjennomført mot mål i Israel. PA reagerte med massearrestasjoner mot Hamas-aktivister, og det var væpna sammenstøt mellom PA og radikale og muslimske palestinske grupper.

17. mai 1994 tok palestinske myndig heter kontroll over Gaza og Jeriko. 100 000 palestinere, kjernen i PLO, de såkalte tunisierne (Mukhabarat) kom «hjem» fra landflyktighet, og utgjorde kjernen i PNA de neste 10 åra. 1. juli vendte Yasser Arafat tilbake fra Tunis, og opprettet hovedkvarter i Jeriko. En fredsavtale mellom Israel og Jordan/ Syria (Golanhøydene) ble undertegnet i 1994–1996.

I 1996 utløstes tunnel-intifadaen da jødene åpnet en tunnel under Vestveggen. Muslimene fryktet for at Haram al-Sharif («det aller helligste») ble underminert. 70 palestinere ble drept i sammenstøtene. Israel invaderte på nytt Syd-Libanon i jakten på Hizbollah, og bombet blant annet Beirut.

Den såkalte Wye II avtalen som fulgte opp Oslo-avtalen, ble undertegnet i 1999: Den medførte frigivelse av 350 palestinske politiske fanger og en israelsk tilbaketrekking fra 11 % av Vestbredden i 3 etapper. Dessuten skulle det åpnes en reiserute mellom Vestbredden og Gaza og utbygging av en ny havn i Gaza. I 1999 var det 227 separate Vestbredd-enklaver under PA-kontroll. 88 % av disse var mindre en 2 kvadratkilometer store. De resterende områdene ble kontrollert av israelske tropper. Israel trekker seg ut av Syd-Libanon i mai 2000 etter stadige tap av folk og utstyr i geriljakampen mot Hizbollah.

Ariel Sharon utløste i 29. september 2000 den siste intifadaen ved å gå inn i Al-Aqsa-moskeen med ca. 1 000 israelske politisoldater. 5 palestinere ble drept samme dag og mer enn 200 såret. Intifadaen fortsetter fremdeles, men er i dag preget av det voldsomme israelske militære nærvær på Vestbredden og i Gaza.

18. februar 2002 var antallet intifada-ofre:

• 1 250 døde palestinere og 247 israelere.
• 37 200 sårede palestinere.
• 3 000 var totalt lammet (900 mellom 14 og 25 år).

Kampanjen av palestinske sjølmordsbombere førte til at antallet døde og skadde israelere økte, at den internasjonale sympatien for Israel økte og at den jødiske befolkninga sluttet sterkere opp om militære represalier mot palestinerne.

2004: Arafat dør – Hamas styrker seg

Yasser Arafat, palestinernes valgte president siden 1993, og isolert av den israelske hæren (IDF) i sitt hovedkvarter i Ramallah siden 2001, døde i november 2004. Dette avsluttet en lang epoke i palestinsk historie der det sekulære PLO hadde hatt den sentrale rolla med å representere palestinske krav og lede frigjøringskampen.

I de siste ti åra har muslimske bevegelser hatt stor framgang i hele Midt-Østen. Hamas ble stiftet av sheik Ahmed Yassin (likvidert av Israel i 2004) i 1987. Deres militære gren, Iz Al-Din Al-Kassam brigaden, har siden 1992 vært ansvarlige for de alvorligste angrepene mot Israel inkludert selvmordsbombere. Hamas har kombinert religiøs forkynnelse med kamp mot korrupsjon hos PA, godt sosialt arbeid på grasrota og kompromissløse krav til Israel. Hamas omtales av USA og Israel som en terrorist-organisasjon.

Ved valget til Palestinsk lovgivende forsamling den 26. januar 2006 fikk Hamas 74 av i alt 132 representanter. Valget var gjennomført demokratisk med observatører fra en rekke land.

Israel har forsøkt å isolere de valgte palestinske Hamas-politikerne og har nektet å forhandle med dem så lenge de ikke anerkjenner Israel. Israelerne har blant annet stanset overføringen av de anslagsvis 350 millioner kronene som de hver måned innkasserer i toll og avgifter på vegne av palestinske myndigheter. En rekke land har stanset bistand og støttetiltak etter press fra Israel og USA. De palestinske selvstyremyndighetene var sommeren 2006 langt på vei lammet fordi det mangler valuta til utbetaling av lønn.

Israel ut av Gaza september 2005

Israel foretok i 2003 og 2004 gjentatte militære angrep mot flyktningeleire i Gaza med store ødeleggelser av bolighus og småindustri. Etter en opphetet debatt mellom den nasjonalistiske religiøse høyresiden og moderate krefter vedtok Knesset sommeren 2005 å trekke seg ut av det okkuperte Gaza. Selve utflyttingen ble gjennomført september 2005 med omfattende internasjonal mediedekning av utkastelsen av bosetterne. Israel beholdt all grensekontroll (utenom mot Egypt som ivaretas av Egypt sjøl), kontroll i luftrommet og mot Middelhavet. De drivhusene og industrien som ikke bosetterne ødela under utflyttingen, ble kjøpt av Verdensbanken og gitt til palestinerne. IDF har deretter flere ganger angrepet flyktningeleirene fra angrepshelikoptre og fra bakken med påskudd av å jakte på terrorister.

Invasjonen av Libanon høsten 2006

Etter flere angrep med Qassam-raketter avfyrt fra Libanon mot Israel og etter et overraskelsesangrep der Hizbollah drepte og tok til fange flere israelske soldater, gikk Israel til angrep på Libanon høsten 2006. De foretok massive luftangrep fra Israel mot mål i Libanon, luft- og marineblokade av landet og en bakkeinvasjon av Libanon syd for Litani-elven. Hizbollah forsvarte seg effektivt mot de israelske bakkestyrkene og utførte gjentatte rakettangrep mot Nord- Israel. Israel gjennomførte omfattende bombing med blant annet klasevåpen, fosforbomber og artilleri. Da krigen ble avsluttet ved at Israel trakk seg ut 14.august, var de sivile tapene i Libanon over 800 drepte og 3 200 sårede, en herjet infrastruktur og 750 000 mennesker som var flyktet fra sine hjem p.g.a. israelsk bombing. Israel ble påført både omfattende materielle tap og et stort propagandamessig nederlag. De israelske tapene var 35 drepte, og i underkant av 50 alvorlig skadde.

Hamas tok den militære makten i Gaza 2007

Etter Hamas’ valgseier i 2006 ble Gaza økonomisk og handelsmessig boikottet av Israel, USA og store deler av den vestlige verden. Det brøt ut væpna kamper mellom president Abbas’ Fatah-styrker (PA) i Gaza og Hamas’ milits. Resultatet ble at Hamas’ Qassam-brigader vant en total militær seier over PA-styrkene som trakk seg ut til Vestbredden i mai 2007. Israel og Egypt innførte etter dette en svært streng grensekontroll, noe som medførte mat- og varemangel, stopp i all eksport fra Gaza og overveldende arbeidsløshet.

Hamas og andre palestinske motstandsgrupper hadde før og etter at Israel trakk seg ut i 2006, avfyrt opp mot 8 000 raketter fra Gaza mot Israel. Rakettene var opprinnelig «hjemmelagde» med kort rekkevidde og svært unøyaktige, men ble i 2008 smuglet inn fra Egypt og rakk inntil 40 kilometer inn i Israel. Anslagsvis 15 israelere har dødd som følge av rakettnedslag og flere hundre blitt såret i perioden fra 2001. Etter en kortvarig pause i rakettangrepene høsten 2008 gjenopptok Hamas beskytningen i november 2008. Våpenhvilen hadde ikke påvirket den totale isoleringen av Gaza, og Israel fortsatte målrettet å likvidere Hamasmedlemmer i Gaza. Israel gikk til omfattende bombeangrep 27. desember 2008, og samlet tropper på grensa mot Gaza. Etter noen uker fulgte invasjon av panservogner, artilleri og infanteri. Antall drepte var 1 300 hvorav 700 sivile i følge palestinske myndigheter.( 1) Mer enn 21 000 hus ble ødelagt, og 100 00 palestinere ble hjemløse.(2) Den sivile infrastrukturen i Gaza er knust, situasjonen i helsevesenet er prekær, og det er omfattende mangel på mat, rent vann, strøm og drivstoff. På israelsk side er tapene 13 døde, hvorav 9 militære.

På Vestbredden er utbyggingen av Muren som skiller palestinske fra israelske områder, snart ferdig. Den umuliggjør en levedyktig palestinsk statsdannelse og reduserer de palestinske myndighetene til å bli administratorer av bantustans på linje med Syd- Afrika. Samtidig er de ulovlige bosettingene og veiforbindelsene for israelsk trafikk mellom disse nå så omfattende at strategien for en frittstående palestinsk stat virker umulig.

De viktigste spørsmålene som må løses, har vært de samme i 40 år:

• Grenselinjen mellom Palestina og Israel («den grønne linjen» fra 1967)
• Spørsmålet om flyktningene fra 1948 og 1967.
• Spørsmålet om de folkerettstridige israelske bosettingene
• Spørsmålet om Jerusalems status

Noter:

1. Klassekampen 31/1-09

2. http://labs.aljazeera.net/warongaza, 31/1-09

(Denne artikkelen er en oppdatert versjon av Geir Gustads artikkel om palestinernes historie som ligger på Palestinakomiteens nettside:www.palestinakomiteen.no. På den nettsiden finner du også ut hvordan du kan bli medlem av Palestinakomiteen.)

Bolivia har tatt et historisk skritt. 25. januar stemte over 60 prosent av befolkningen for en ny grunnlov.(1)
Resultatet av folkeavstemmingen viser en allianse mellom arbeiderne, bondebevegelsen, urfolk og middelklassen. Samtidig varierer støtten regionalt, og den nye fasen byr på mange utfordringer.

Cecilie Hirsch har tilbrakt de siste åtte månedene i Bolivia som koordinator for Latin-Amerikagruppenes (LAG) solidaritetsbrigade og utfører nå feltarbeid for masteroppgave.

Reidun Blehr Lånkan tar over som LAGs koordinator i Bolivia i 2009.

Bolivia er kjent for de sosiale bevegelsene, og i 2005 ble landet satt på verdenskartet etter å ha valgt sin første urfolkspresident med 54 prosent av stemmene. I august 2008 fikk president Evo Morales bekreftet sin tillitt fra 67 prosent av befolkningen. En ny grunnlov er et krav de sosiale bevegelsene har samlet seg om, og Bevegelsen for Sosialisme (MAS) har vært deres forkjemper. En ny grunnlov vil være viktig som veiviser for landet fremover og et grunnlag for politisk handling og juridiske krav om rettigheter.

MAS og de sosiale bevegelsene

Bevegelsen for Sosialisme – Det Politiske Instrumentet for Folkenes Suverenitet (MAS-IPSP)(2), er hovedsakelig en samling av urfolks- og bondeorganisasjoner, fagforeninger og urbane nabolagsorganisasjoner. Evo Morales har bakgrunn som fagforeningsleder for cocabøndene, og er selv aymara. De sosiale bevegelsene i Bolivia har historisk sett vært fragmenterte med hver sin organisatoriske base, diskurs og område med ulik kapasitet til å øve press og mobilisere. De siste årene har de imidlertid samlet seg om et felles prosjekt; hvordan skape et rettferdig samfunn og bygge en inkluderende stat sammen(3). Noen av organisasjonene fremmer en radikal endring av statens organisering, slik som den Nasjonale Bondeforeningen (CSUTCB), Cocabøndene har en sterk anti-imperialisme diskurs, mens andre er mer moderate og jobber kun for anerkjennelse av egen gruppe.

Frem til 1980-tallet var fagbevegelsen i Bolivia sterk og gruvearbeiderne representerte de mest klassebevisste arbeiderne. Med kapitaliseringsreformene(4) på midten av 1980-tallet, som medførte massive oppsigelser i gruvesektoren, mistet disse imidlertid sin posisjon. Samtidig ble urfolksorganisasjonene revitalisert og urfolksidentitet tok over som ledende i organisasjonene(5). Mange av de arbeidsløse gruvearbeiderne flyttet til Chapare-regionen som cocabønder, og tok med seg sin sterke organisasjonskultur dit. Fagbevegelsen er i dag en splittet bevegelse der enkelte fagforeninger støtter høyresiden, andre er MAS-allierte og andre igjen er mer perifert tilknyttet. Oljearbeiderfagforeninger har det siste året styrket allianser seg i mellom i forbindelse med nasjonaliseringsprosessen.

62 prosent av folket i Bolivia definerer seg som urfolk og det finnes 36 ulike urfolksgrupper i landet(6). Blant disse er aymara og quechua de to største gruppene som utgjør henholdsvis 25 og 30 prosent av befolkningen(7). I tillegg finnes 34 grupper fra lavlandet, Amazonasområdet og Chaco regionen. De sistnevnte gruppene har ikke samme tilknytning til MAS som aymara og quechua gruppene, men støtter endringsprosessen. I 2007 gikk de fem store sosiale bevegelsene i Bolivia samt noen fagforeninger og mindre organisasjoner sammen i en allianse Den nasjonale koordinatoren til støtte for endring (Conalcam). Conalcam er en viktig aktør for samarbeid med MAS-regjeringen.

MAS og organisasjonene har basert arbeidet på tre pilarer: naturressursene i landet skal komme folket til gode, likhet, deltakelse og anerkjennelse av alle grupper i landet og en desentralisering av makten. Den økonomiske modellen har tre hovedelementer. Det første er å «ta tilbake» (recuperar) naturressursene i landet, slik som gass, olje, mineraler og jord, gjennom en nasjonalisering. Hittil har staten økt, eller tatt tilbake, eierandel i olje og gassektoren til mellom 60 og 70 prosent og 60–65 i gruvesektoren(8)8. Målet er å gå vekk fra eksport av råmaterialer og drive videreforedling og industrialisering selv.

Utenlandske selskaper skal ikke lenger ha privilegier når de operer i landet, men stille på lik linje som nasjonale selskaper. Inntekter fra naturressursene skal blant annet gå til sosiale programmer. Pensjonsordningen, skoleprogrammet og rentefrie lån til småprodusenter og bedrifter er eksempler på dette.

Den økonomiske modellen skal inkludere både den formelle og den uformelle økonomien, som sysselsetter 83 prosent av befolkningen(9). Staten skal intervenere og være primus motor for økonomien gjennom å styrke lokalsamfunnenes økonomi, støtte det kooperative systemet, fremme den statlige økonomien, og garantere den private økonomien. Et annet viktig element er redistribusjon av jord der uproduktiv jord skal kunne eksproprieres og refordeles.

«Comunitarismo»

En kan finne både klassisk sosialistiske og sosialdemokratiske elementer i MAS sin politikk. Alvaro Garcia Linera, sosiolog og visepresident, kaller imidlertid prosessen for «comunitarismo» fremfor sosialisme, og mener Bolivia har et for svakt proletariat til å føre prosessen. Comunitarismo baserer seg på felleskap og solidaritetsnettverk med tradisjonelle organisasjons- og produksjonsformer, i tillegg til egne demokratiformer som innebærer konsensus og deltakelse basert på lokalsamfunns tradisjoner. MAS jobber for å inkludere disse. MAS-prosjekt er heller ikke et prosjekt for å avskaffe kapitalismen, men at private, offentlige og alternative initiativ (comunitario, kooperative etc) skal kunne leve side om side. Dette gjenspeiles også i den nye grunnloven.

Veien frem til folkeavstemmingen for en ny grunnlov var lang. Kravet om en grunnlovgivende forsamling oppstod på 1990- tallet fra urfolksorganisasjoner i lavlandet. MAS tok kravet inn i sitt valgprogram i 2005, og satte dette ut i livet da de kom til makten i 2006.

I juni 2006 ble 255 representanter fra partier og borgergrupper valgt inn til den grunnlovgivende forsamlingen. Dette var første gang i den bolivianske historie at folket var med på å lage grunnloven. Forslag ble sendt inn fra hele landet, sosiale organisasjoner, foreninger og myndigheter, og 21 kommisjoner jobbet seg frem til en grunnlov med over 400 artikler. Grunnloven er den femtende i rekken siden Bolivia ble uavhengig i 1825, men dette er den første som har vært utarbeidet med slik bred deltakelse.

Kampen mot opposisjonen

MAS har en har sterk opposisjon å bryne seg på som ikke skyr noen midler. Disse består først og fremst av den gamle politiske og økonomiske eliten. Den politiske høyreopposisjonen er representert ved tre partier, UN, MRN og Podemos, som til sammen har flertall i Senatet. Den sterkeste motstanden har imidlertid vært opposisjons-prefektene (innvalgte fylkesmenn) i lavlandsfylkene Pando, Tarija, Beni, Santa Cruz samt høylandsfylket Chuquisaca, og de såkalte borger- komiteene i lavlandet. Borgerkomiteene består av næringslivsledere, store landeiere, folk i høyere posisjoner i det juridiske systemet og fylkesadministrasjonen. Prefektene har konsolidert samarbeidet i en allianse, Den Nasjonale Demokratiske Komiteen (Conalde). Prefektene er i hovedsak støttet av middelklassen i byene, mens MAS-regjeringen har størst støtte på landsbygda og i høylandet.

Utad har uenighetene mellom MAS og opposisjonen dreid seg om fordeling av inntekter fra olje- og gassektoren (de såkalte IDHs) og autonomispørsmålet. Motstanden mot MAS stikker imidlertid dypere, og dreier seg i stor grad om frykt for tap av privilegier. Den gamle politiske og økonomiske eliten sitter på store landområder, brukt til spekulasjon og lånegaranti, og innehar viktige posisjoner i det politiske og juridiske systemet. Den nye grunnloven vil kunne rokke ved disse maktstrukturene.

Under den grunnlovgivende forsamlingen forsøkte opposisjonen stadig å stikke kjepper i hjulene for prosessen. På tross av å ha deltatt i og kommet til enighet i kommisjonene boikottet høyrepartiet Podemos sluttinnspurten. Grunnlovsforslaget ble lagt frem desember 2007, men uten disse til stede under siste avstemming. Opposisjonen kalte dermed grunnlovsforslaget for ugyldig, og blokkerte en folkeavstemming i Senatet.

Deres neste våpen var en økonomisk krig, der selskaper truet med å holde tilbake matforsyning til butikkene, kvegeiere stanset forsyning av kjøtt og investorer holdt tilbake investeringer. Staten klarte å unngå en økonomisk krise ved å intervenere både i eksportsektoren og matforsyning. I mai ble det avholdt ulovlige folkeavstemminger i lavlandfylkene over autonomistatutter utarbeidet av eliten i fylkene.

Tilbakekallingsvalget i august var ment som et politisk våpen for å felle Evo Morales. Presidenten fikk imidlertid bekreftet sin støtte fra 67 prosent av befolkningen. Med folket i ryggen kunngjorde han en kommende folkeavstemming om det nye grunnlovsforslaget. Dette førte til en opptrapping av opposisjonens motstand, og et sivilt kuppforsøk (utført av sivile, ikke militære). I løpet av september måned ble 100 institusjoner okkupert og rasert, organisasjoner med antatt tilknytning til MAS ble angrepet, og personer ble overfalt. Det hele toppet seg i en massakre i fylket Pando der over 20 mennesker ble drept.

Opptøyene viste seg å ha liten støtte blant folk, dette gjaldt regjeringstilhengere så vel som MAS-motstandere. Opptøyene var nøye planlagt, og store deler ble utført av voldelige ungdomsorganisasjoner betalt av de sivile borgerkomiteene i lavlandet. På tross av å bli forfulgt, overfalt, truet og ydmyket besvarte ikke de sosiale bevegelsene volden.

Regjeringen viste handlekraft, innførte unntakstilstand i Pando og kalte inn alle prefektene til forhandlinger. Unionen for Søramerikanske stater (Unasur) gikk raskt ut med en støtte til MAS regjeringen, og fordømte de voldelige aksjonene.(10) Ingen endelig avtale ble underskrevet under forhandlingene, men et nytt kapittel om autonomi ble skrevet for grunnloven. Prefektene, som fremmer fylkesautonomi, fikk gjennom flere funksjoner og makt på fylkesnivå. Det lå i luften at endringer i grunnlovsforslaget var nødvendig. Alliansen Conalcam meldte samtidig om en marsj til La Paz for å legge press på kongressen for en folkeavstemming. Over en million mennesker marsjerte og ankom La Paz 20. oktober. Kongressen inngikk i forhandlinger, og i løpet av 17 timer og over 100 endringer i grunnlovsforslaget var de kommet til enighet.

Den nye grunnloven

Den nye grunnloven skal konsolidere endringsprosessen, og inneholder fire fundamentale endringer. Disse er en flernasjonal stat, utvidede rettigheter, forvaltning av naturressurser, og desentralisering gjennom autonomi. Med en flernasjonal stat anerkjennes for første gang de 36 urfolksgruppene i landet, og mangfold innen organisering, produksjon og kultur verdsettes og styrkes. Sammenlignet med den gjeldende grunnloven er rettigheter betydelig utvidet og mer spesifiserte innen sivile og politiske rettigheter, sosiale, økonomiske og kulturelle rettigheter og urfolks kollektive rettigheter. Rettigheter for barn, ungdom, eldre, handikappede og kvinner er spesifisert. Sosiale støtteordninger, gratis skolegang og grunnleggende helsetjenester sikres. Vann er definert som en menneskerettighet, og alle har rett til tilgang til elektrisitet og gass.

Grunnloven prioriterer deltakende demokrati fremfor representativt, og anerkjenner lokalsamfunns demokratiske tradisjoner. For valg til kongressen skal det sikres deltakelse fra 50 prosent kvinner og ¼ av Senatorene skal være urfolk. Ny valgordning for presidenten krever 50 prosent eller 40 prosent inkludert ti prosent mer enn kandidat nummer to, og senatorene kan kun sitte to perioder.

Det nye grunnlovsforslaget legger opp til en større statlig kontroll og forvaltning av naturressursene slik som olje og gass, gruvesektoren og refordeling av jord.

Autonomi gjelder både selvbestemmelse i urfolksområder, og en politisk og administrativ desentralisering til fylker, kommuner og regioner. Autonomi innebærer direktevalg, forvaltning av egne økonomiske ressurser og lovgivende kapasitet innenfor egen jurisdiksjon (unntatt for regionene). Fylkene skal ta seg av regional utvikling, kommune sosiale tjenester og urfolksområder, først og fremst kollektive rettigheter.

Utfordringer fremover

Støtten til den nye grunnloven varierer regionalt. Alle lavlandsfylkene stemte nei til den nye grunnloven, mens høylandsfylkene stemte ja. Dette vil være en utfordring for implementeringen av grunnloven. I praksis finnes det kun to blokker i Bolivia: for eller mot Morales. Er du i mot Morales, er du også mot den nye grunnloven.

Kritikk av grunnloven kommer fra både høyre- og venstresiden. Høyreopposisjonens motstand har i liten grad dreid seg om innholdet, men en sterk motvilje til Morales og regjeringen. Grunnloven representerer en trussel mot deres privileger, opposisjonen anerkjenner ikke autonomi på andre nivå enn for fylket. De har frontet argumenter om at grunnloven kun bryr seg om urfolk, vil presse abort på folk og at den er diktert av Chavez. Mange har ikke engang lest grunnloven.

Kritikken kommer også fra egne rekker som mener at MAS ga for mye i forhandlingene i oktober, og at det er Oruro forslaget fra desember 2007 som burde ha vært lagt frem til folkeavstemming. De viktigste endringene var fylkenes makt, valgsystemet og sammensetting av kongressen, og begrensing av jordområder.

I samme folkeavstemming har folket i Bolivia stemt på hvorvidt de mener jordeiendommer skal begrenses til 5 000 eller 10 000 hektar. 80 prosent av Bolivias befolkning stemte for en begrensing på 5 000 hektar. I Bolivia finnes familier som eier fra 10 000 til 100 000 hektar, jord de har fått fikk tildelt gratis med jordeformen etter 1952 eller som politiske vennetjenester under diktaturtiden. Jordreformsinstituttet INRA registrerte i 2008 at 15 familier eier 512 000 hektar jord til sammen i de tre lavlandsfylkene Santa Cruz, Beni og Pando.(11)

Den definerte begrensingen vil imidlertid ikke ha tilbakevirkende kraft, noe opposisjonen fikk gjennom i kongressforhandlingene i oktober 2008. I praksis vil begrensingen bare gjelde for fremtiden. Det viktige punktet er en grunnlovsfesting av at all privat eid jord må være produktiv, mens urfolksområder kun trenger å oppfylle en sosial funksjon. Kun 35 prosent av jorda i Bolivia er imidlertid sanert, som innebærer registrering, titulering og kontroll av produktivitet.(12) Problemer innebærer alt fra korrupsjon i systemet til at de statlige funksjonærene blir jaget vekk fra området når de kommer for å kontrollere jorda. En kritikk til forhandlingene i oktober er at dette var en forhandling mellom eliter, og at enkelte endringer var forhastet. Dette kan også det store flertallet som stemte for 5 000 hektar tyde på.

Implementeringen av grunnloven vil avhenge av utforming av et sterkt lovverk og institusjoner. Dette er en prosess som kommer til å ta mange år og flere forhandlinger, der MAS må ta mange av kampene på nytt. De første utfordringene vil være implementering av autonomi der autonomistatuttene fra de fire lavlandsfylkene må modifiseres etter grunnloven. Spørsmålet er hvem som skal kontrollere denne prosessen. Nytt president- og kongressvalg vil avholdes i desember 2009. Sammensetting av kongressen vil være svært viktig for utvikling av lover fremover.

Tilgang på informasjon og politiske alternativ

For Bolivia har det vært uvurderlig at de sosiale bevegelsene har samlet seg om et felles prosjekt og for en endring av landet. I fremtiden vil det samtidig være viktig med flere alternativer. For tidligere ekskluderte grupper er dette første gang de deltar i det politiske systemet. Denne prosessen har således vært en demokratisering av landet og en bevisstgjøring av folket som nå ser at deres stemme og forslag kan bli hørt.

Dette henger også sammen med tilgang til informasjon. 90 prosent av mediene i Bolivia er privat eid, og eierne bruker mediene til å fremme egeninteresser. Det finnes ingen presseetikk, og terskelen er lav for å manipulere informasjon. Dette har gitt høyresida større mulighet til å fremme sin synsvinkel fremfor MAS regjeringen. Nøytral informasjon eksisterer knapt, og mye informasjon kommer ikke frem. Morales planlegger både en ny TV kanal og avis. I tillegg har regjeringen gitt en betydelig støtte til radioer på lokalt nivå som et godt alternativ til høyresidens medier, samtidig som det gir folket mediemakt.

Økonomiske utfordringer

Vi har vunnet den politiske makten, nå må vi også få den økonomiske makten», sier Carlos Romero, rural utviklings- og miljøminister. Oppskriften er en videreføring av nasjonaliseringsprosessen, industrialisering og utvidelse av matproduksjon. I følge Romero vil en diversifisering av matproduksjonen skje i et samarbeid mellom småprodusenter og staten, og Bolivia må utvide sitt dyrkingsareal gjennom å identifisere jord som ikke blir brukt produktivt.

Den siste tiden har produksjonen i olje og gassektoren i Bolivia gått ned, og etterspørselen opp. Opposisjonen forsøker å legge skylden på regjeringen for en dårlig forvaltning. «Sannheten er at dette går lenger tilbake. På grunn av mangel på investeringer i sektoren årene før vi kom til makten sitter vi med dette problemet nå,» sier Romero. Samtidig er det utfordringer i nasjonaliseringsprosessen der selskaper skal bygges opp igjen samt en mangel på teknisk kompetanse. I tillegg kommer sosiale og miljøhensyn ved utvinning. Regjeringen står både overfor et krav om effektivitet i utvinning og påfølgende distribuering av inntektene, i tillegg til bevaring av miljø og konsultasjon med lokalsamfunn.

Interne utfordringer

Interne utfordringene finnes både i det statlige systemet og innad i MAS. Statssystemet i Bolivia har vært preget av korrupsjon og et enormt byråkrati. I løpet av de siste årene med MAS i regjering har imidlertid korrupsjonsraten gått ned, i følge Transparency International. Oppfatningen av staten som et sted venner og familie kan få jobb i tillegg til en rekke goder må også bekjempes. «Det handler om å endre staten innenifra og få til en debyråkratisering», sier Romero. Dette henger i tillegg sammen med folks tillit til det statlige systemet.

MAS er en bevegelse mer enn et politisk parti. Mangfoldet i MAS representerer både deres styrke og deres svakhet. På den ene siden en bred og mangfoldig base, men på den andre siden må de tilfredsstille svært ulike krav og prosjekter. Med en stat som historisk sett har vært svært sentralisert og lite tilstedeværende er det mange tomrom som skal fylles. Videre ser vi at mange av bevegelsene beholder sin uavhengighet, noe som er viktig for et sterkt sivilsamfunn, mens det på den andre siden resulterer i et ustabilt og sårbart parti. Partiet har også en utfordring å appellere til middelklassen i byene, og således dempe urfolks- og bondediskursen. Dette er en diskurs som har vært viktig for prosessen, men som samtidig kan ha virket ekskluderende. Det er imidlertid en forskjell på MAS diskurs og den politikken de fører i praksis. Utfordringen er å vise middelklassen at de også vil tjene på endringsprosessen.

Folkets ja til grunnloven innebærer at det blir holdt et nytt presidentvalg i desember 2009. Etter forhandlingene i oktober sa Morales fra seg muligheten til å stille til gjenvalg. Han kan bli valgt for perioden 2010-2015, men ikke videre. Nok en utfordring for MAS vil være å fremme nye lederskikkelser, og en person som folk har like stor tillit og tiltro til. Evo har spilt en viktig rolle som et symbol for samlingen av bevegelser og endringsprosessen.

Morales og MAS regjeringen har startet en endringsprosess som «ikke har noen vei tilbake». Med en ny grunnlov i hånden skal politikk skal utformes, og institusjoner og lovverk skal etableres og konsolideres. Dette vil kreve forhandlinger og samarbeid på tvers av landet, og at opposisjonen respekterer folkets ja til en ny grunnlov. De sosiale bevegelsene må samtidig ta i bruk grunnloven som et redskap for å kreve sine rettigheter og for en videre demokratisering av landet.

Noter:

1. Etter opptelling første dag. Endelig resultat 20.februar.

2. IPSP er det opprinnelige navnet til partiet. MAS er et navn de lånte for å kunne registrere seg i 1997

3. 2004. Garcia Linera, A. La sociologia de los movimientos sociales

4. Kapitaliseringen innebar en form for privatisering der investorer overtok 50 prosent av aksjeandelen og administrasjonen av de statlige selskapene og opererte praktisk talt uten restriksjoner.

5. 2004. Garcia Linera, A. La sociologia de los movimientos sociales

6. INE: http://www.ine.gov.bo/

7. INE: http://www.ine.gov.bo/

8. I følge Alvaro Garcia Linera, Bolivias visepresident i en tale 25.januar 2009

9. I følge Carlos Romero, Bolivias miljø- og rural utviklingsminister

10. Erklæring fra Unasur kunngjort 15.september

11. INRA referert i La Prensa, 26. januar 2009

12. www.bancotematico.org/archivos/primeraMano/archivos/saneamiento_tierras.pdf

De massive forbrytelsene som ble begått i Miloševicregimet sitt navn, kunne ikke ha skjedd uten en stilltiende aksept fra majoriteten av det serbiske folk, sier forfatteren av boka Helvetesfjellet, Svetlana Đordevic, i dette intervjuet.

Marit Holten er sivilingeniør og tolk, og er statsautorisert translatør fra bosnisk, kroatisk og serbisk til norsk. Oversetter av boka Helvetesfjellet.

Svetlana Đordevic kom til Norge som FN-flyktning i 2005. Hun måtte flykte fra Serbia etter at boken Helvetesfjellet ble utgitt der. Da Miloševicregimet falt, blåste det en opprenskningsvind i Serbia. Serberne ønsket å gjøre opp med fortiden, og gjøre Serbia om til et demokratisk land. Svetlana ville bidra til oppryddingen med å utgi dagboknotatene sine fra Bosnia og Kosovo.

Men så ble statsminister Đindic drept, og vinden snudde. På samme måte som søsteren til Đindic, ble Svetlana overfalt i eget hjem og injisert med et ukjent sedativ. Begge våknet med en rød rose ved siden av seg. Den røde rosen brukes som symbol av antidemokratiske krefter i Serbia, blant annet av de som sto bak mordet på statsminister Đindic.

– Jeg er født og oppvokst i Vranje, en liten by sørøst i Serbia,» sier Svetlana. «Barn var foreldrenes eiendom, særlig på landsbygda, i patriarkalske familier med lavt utdanningsnivå. De fleste barn der jeg bodde, hadde det sånn; min familie var ikke noe unntak. Fysisk avstraffelse var en vanlig del av barneoppdragelsen. Det finnes fremdeles, og er ikke uvanlig. Lærerne brukte fysisk avstraffelse fram til 1990. Min påstand er at mange av de verste forbrytelsene under krigene på 90-tallet, ble utført av menn som kom fra slike tilbakeliggende, patriarkalske familier med lavt utdanningsnivå. Mange var forbrytere og voldsmenn som ble sluppet fri fra fengsler og forbedringsanstalter mot å verve seg til en eller annen hær.

I Helvetesfjellet beskriver Svetlana serberes overgrep mot kroater, bosnjaker, albanere, og serbere som var mot regimet og krigen.

Men hun sier:

– Jeg er ikke for ett folkeslag og mot et annet. Jeg er mot enhver urett og vold, uansett årsak. Derfor fraktet jeg albanere i sikkerhet til Montenegro. Og på grunn av det ble jeg trakassert, uthengt som forræder, innbrakt og torturert av mine egne.

– Serbere er vennligsinnede og gjestfrie mennesker. Men de massive forbrytelsene som ble begått i Miloševicregimet sitt navn, kunne ikke ha skjedd uten en stilltiende aksept fra majoriteten av det serbiske folk. Det var ikke mange som torde gå åpent ut mot regimet, ihvertfall ikke i Kosovo. Folket ble oversvømt av en flodbølge av propaganda og desinformasjon. Etterhvert som krigføringen gjorde landet fattigere og arbeidsledigheten større, ble flere revet med av hatbølgen mot alt som ikke var serbisk.

Helvetesfjellet gir leseren forståelse av hvorfor det er vanskelig for serbere å bo i Kosovo i dag. Men de som flykter fra Kosovo nå, er ifølge Svetlana ikke forbryterne, men de som trodde de kunne fortsette å leve i fredelig sameksistens med albanerne.

– Forbryterne var de første som dro, med bagasjen full av penger og verdisaker.

En del av Helvetesfjellet handler om den første tiden i Kosovo, da Svetlana prøvde å etablere seg som drosjesjåfør. Som kvinne i et mannsyrke, ble hun utsatt for hersketeknikker, trakkasering og sabotasje fra sine mannlige kolleger, både serbere og albanere.

Svetlana skriver ut fra ståstedet til en vanlig kvinne. Vanlig i den forstand at hun hverken er samfunnsviter, journalist eller politisk analytiker. Men hun er en svært uvanlig og modig kvinne, som trosset mannssamfunnet og Miloševicregimet, og reddet livet til mange sivile i Kosovo med sitt eget liv som innsats.

Svetlana har utgitt en bok til i Serbia, Forfølgelse (norsk tittel vil bli Jenta fra kjelleren), hvor kvinnefrigjøring er hovedtema. Den beskriver ei jentes oppvekst i nettopp et slikt patriarkalsk samfunn som Svetlana har vokst opp i.

– Denne historien er også autentisk. Den er ikke min egen, men den kunne ha vært det.» Hvis hun får råd, vil hun gi ut den også i Norge. «Men først må jeg se hvordan det går med salget av den første boken. I Serbia ble den utgitt med støtte fra det serbiske Fondet for humanitære rettigheter og den svenske Helsingforskommiteen. Men selv om mange har uttalt at det er en viktig bok, har jeg ikke fått noen økonomisk støtte her i Norge. Jeg har opprettet eget forlag og hatt flere jobber for å få råd til å gi den ut, og det mangler mye på at jeg har fått tilbake det jeg har brukt på utgivelsen. Nå er helsen min så dårlig at jeg ikke kan jobbe doble og triple skift. Men jeg skal søke om støtte der det er mulig, og håper å få gitt ut denne boken i løpet av 2009.

– Nordmenn må bli bevisst at det fremdeles finnes mange kvinner og barn som lider. Jenter oppdras til slaver for menn. De får ingen utdannelse, de får ikke bestemme sin egen skjebne. Mens gutter blir formet til tøffe machomenn. Når jentene gifter seg, bringer de stereotypiene videre til sine egne barn, slik at volden og ulikeretten fortsetter. Det finnes krisesenter og kvinneorganisasjoner i Serbia, som for eksempel www. sigurna-zenska-kuca.cg.yu og www.hrcv. org. Men disse får ikke tilstrekkelig støtte. En lov om familievold er vedtatt, men den praktiseres ikke i særlig grad.

Svetlana ble aldri blitt fullt ut akseptert av albanerne, fordi hun ikke var en av dem. Hun ble uthengt som forræder av sine egne, og i Norge har hun møtt motstand i forbindelse med bokutgivelsen:

– Man blir ikke populær av å kjempe for sannhet og rettferdighet, især ikke når man står alene.

Hun er svært lykkelig for å få være i Norge og jobbe med pleietrengende mennesker her.

– Det er fysisk tungt, men jeg jobber med hjertet, og da kjenner jeg ikke hvor tungt det er. Nå har jeg begynt å studere til hjelpepleier. Men det er en ting som sliter veldig: Jeg får ikke treffe foreldrene mine. Moren min er syk, og jeg har ikke truffet dem på 4 år. Da faren min søkte om visum hit, førte han kun opp at han hadde ett barn. Hvorfor vet jeg ikke, kanskje han ikke ville vedstå seg broren min på grunn av hans rolle i de paramilitære styrkene i Kroatia og Bosnia. Men resultatet var at foreldrene mine ble nektet visum, antagelig på grunn av mistanke om at de tenkte å søke asyl her. Dermed får de heller ikke reise til andre Schengen-land, og vi får ikke visum til land de kan reise til.

Før jul besøkte jeg Nepal hvor jeg blant annet traff Hisila Yami, minister i den maoist-ledete regjeringen for turisme og sivil luftfart og medlem i partiets sentralkomite.
Før jeg dro til Nepal var jeg nysgjerrig på hvor revolusjonen i Nepal var på vei? Hva hadde maoistene oppnådd etter ti års geriljakrig, og hva tenker de om veien videre?

Spørsmålet om veien videre var tema for en stor kongress i Katmandu, mens jeg var i Nepal. Her samlet over tusen delegater fra partiet seg for å diskutere hvilken linje man skal følge framover. Spørsmålet om hvordan maoistene skal opptre i parlamentet, og hvordan man skal forholde seg til den legale kampen, stod sentralt.

I forkant av kongressen var det tydelig at to syn sto mot hverandre. Ledelsen med Prachanda og Bhattarai i spissen mente man måtte følge de parlamentariske spillereglene, mens flere andre medlemmer av ledelsen mente man måtte intensivere kampen også utenfor parlamentet. I september 2008 kom disse uenighetene til uttrykk da Matrika Yadav, maoist og minister for jordreform, gikk i spissen for en ulovlig jordokkupasjon. Dette ble møtt med skarp kritikk fra maoistenes regjeringspartnere, UML og MJF(1). Partiledelsen ba Yadav ta selvkritikk for å ikke provosere UML og MJF. Yadav svarte med å trekke seg fra posten som minister fordi han mente han hadde handlet rett, og at det var partiet som var på vei i feil retning. I sentralkomiteen er viktige ledere som Kiran og Badal opptatt av at man ikke må nøye seg med å skape forbedringer fra parlamentet alene, men også mobilisere folk nedenfra til aktiv klassekamp, selv om dette kan bryte tidligere inngåtte avtaler.

At disse uenighetene ble åpent diskutert i forkant av kongressen var strengt tatt et brudd med prinsippet om demokratisk sentralisme, og mange spekulerte på om dette signaliserte at maoistene var nær et brudd. Kongressen førte imidlertid til at man ble enige om å diskutere spørsmålene videre i juni, på en større konferanse hvor strategien for veien videre skal fasttømres.

Dette intervjuet ble gjort med Hisila Yami kort tid etter maoistenes konferanse. Hisila sitter i sentralkomiteen og er gift med Baburam Bhattarai som er arkitekten bak maoistenes nåværende taktikk hvor de allierer seg med de borgerlige partiene mot de føydale elementene.

Stian Bragtvedt: I høst har det vært flere uenigheter i partiledelsen. Matrika Yadav trakk seg, Kiran presenterte et eget dokument i forkant av konferansen i november. Hvordan vil du oppsummere debatten som har gått i det siste?

Hisila Yami: En ting som mange overser i sin analyse, er at vi befinner oss i en helt annen situasjon i dag enn under borgerkrigen. Vi må forholde oss dialektisk til dette. Noen ganger er det en tid for å intensivere klassekampen, noen ganger er det tid for å konsolidere seg og forberede seg på neste gjennombrudd. I denne perioden hvor vi skal skrive en ny grunnlov, er det nødvendig å gå varsomt frem og bygge opp styrken vår for neste gjennombrudd. Kampen vil hele tiden være full av motsigelser. For eksempel er vi i prinsippet mot privat eiendomsrett, men nå er det allikevel viktig å kjempe for økt privat eiendomsrett for kvinner gjennom retten til arv. Det vil være et skritt framover, selv om vi ønsker å avskaffe privat eiendomsrett på lang sikt.

I dag jobber vi for å fjerne føydale produksjonsforhold. Dette betyr å innføre kapitalistiske produksjonsforhold. På lang sikt ønsker vi å innføre sosialistiske produksjonsforhold, men i dag er altså kampen mot føydalismen det viktigste. Staten må utvikles så den kan støtte opp om en nasjonal kapitalisme. Det handler i siste instans om å forstå det dialektiske forholdet mellom krig og fred.

SB: Betyr det at dere driver klassekamp mot føydalismen og klassekompromiss med kapitalismen?

H.Y.: Vel, ikke akkurat et kompromiss, men borgerskapet vil være interessert i å øke produktiviteten og spille på lag med oss til et visst punkt. Når de kapitalistiske produksjonsrelasjonene så har brukt opp sitt potensiale, og utviklet produksjonskreftene, vil det bli nødvendig med et brudd fra vår side for å komme videre til sosialismen. Det er dette visse dogmatikere innen vår bevegelse ikke forstår. De tror vi fortsatt er i krigen og kan holde oss til konvensjonell politikk, men i stedet må vi finne en ny vei. Vi er ikke en konvensjonell bevegelse, og vi kom ikke til fredsprosessen på en konvensjonell måte.

S.B.: Vil du si at planene om strukturtilpasningslån fra Verdensbanken er et konkretutslag av denne tankegangen?

H.Y.: Her er det viktig å huske på at også Verdensbanken har interesser i Nepal. De er ikke en nøytral organisasjon. Først og fremst vil de ha stabilitet i Nepal. De er redd for en intensivering av klassekampen, og redd for at vi går tilbake til jungelen. Vi ønsker å få penger fra Verdensbanken fordi vi trenger det for å oppfylle det ambisiøse budsjettet vi lanserte i september. Vi ønsker å bruke pengene etter våre egne prioriteringer, ikke Verdensbankens. I tillegg til at vi har opprettet et utvalg som skal gjøre det enklere for utenlandsk kapital å investere i Nepal, har vi også opprettet et utvalg som skal gjøre det enklere og oppfordre folk til å organisere seg i kooperativer.

S.B.: Hva er de viktigste kravene i kvinnekampen i Nepal i dag?

H.Y.: En viktig seier var da vi fikk stoppet skjønnhetskåringen i høst. Den var sponset av den internasjonale kosmetikkindustrien, og ville ha ført til at kvinner blir gjort til et skjønnhetsobjekt.

I stedet støttet vi aktivistene som ønsket å arrangere en skjønnhetskonkurranse for alle av tredjekjønn, det vil si de som er hverken mann eller kvinne. Et viktig krav nå er representasjon i utformingen av statsapparatet og lovverket. Vi krever at kvinner skal være representert med minst en tredjedel i alle komiteer, og under valget til grunnlovsforsamlingen hadde vi flest kvinnelige kandidater av alle partiene. Kvinnefrigjøringen i Nepal henger nøye sammen med økonomien. Fattigdom rammer kvinner hardest, og de er de som bærer den tyngste byrden på landsbygda. Derfor er økt produktivitet også veldig viktig for kvinnekampen i Nepal.

S.B.: Hva er, etter ditt syn, hovedmotsigelsen i Nepal i dag?

H.Y.: Innen partiet har du diskusjonen om den nye linja, også innenfor YCL (maoistenes ungdomsbevegelse). Dette har ført til masse forvirring blant kommunistene. Noen vil gå tilbake til krigen, mens vi ser på dette som en ny situasjon, noe nytt. Vi har fjernet kongen, men ikke basisen til det føydale systemet som kongen representerte. Statsmaskineriet, den skjeve fordelingen av jord, det er disse tingene vi må knuse for å komme videre. De største utfordringene på veien mot dette er integrasjon av de væpnede styrkene og formuleringen av en ny grunnlov. Disse tingene må løses.

S.B: I dag er lederskapet i partiet i posisjoner i parlamentet og har mye makt, samtidig som PLA er isolert i leire. Hvilke grep kan dere gjøre for å forhindre at partiet utviklerseg til et nytt UML?

H.Y.: Dette er et nøkkelspørsmål for oss i dag. Ledelsen i partiet gikk inn i regjeringen for å forandre den føydale statskonstruksjonen. Vi ønsker å skrive en ny grunnlov. Dette er naturlig nok en sjansespill, i likhet med alle skritt vi har tatt på veien. Med store muligheter følger det også stor risiko.

Da vi forlot regjeringen i overgangsfasen, var det også et sjansespill. Folkekrigen var et eneste stort sjansespill. Og nå er det mye usikkerhet knyttet til om vi greier å implementere budsjettet vi har vedtatt. Kritikken som kommer fra Kiran og de andre kameratene er grunnleggende sett en riktig kritikk, fordi det faktisk er en fare for at partiet kan ende opp som et nytt reformistisk parti. Problemet er at de på sin side ikke har noe klart alternativ å komme med. Det er stor risiko forbundet med denne måten å gjøre ting på, men ingen har noe klart alternativ.

Etter at grunnloven er ferdig må vi skifte ut lederskapet som sitter i parlamentet. Før eller senere vil det også bli nødvendig med et nytt brudd. Situasjonen utvikler seg hele tiden, dialektisk. Som tidevannet går opp og ned. Og på samme måte må vi tilpasse oss situasjonen med å føre en politikk somfungerer i den gitte situasjonen.

At vi nå sitter i parlamentet, er ikke det samme som at partiet er blitt reformistisk. Noen ganger er reformkrav nødvendig, andre ganger er det nødvendig med et brudd, som da vi gikk ut av regjeringen i november 2007. Under krigen var det også en stor risiko, men andre veien. Vi måtte passe oss for å ikke henfalle til eventyrpolitikk (become ultra leftists). Nå må vi passe oss for å ikke bli reformister. Det vil bli nødvendig å samarbeide med nasjonale kapitalister for å øke produktiviteten. I denne situasjonen gjelder det å være kreative og udogmatiske. Å finne balansen her er detsom er krevende.

Note:

1. UML er det reformistiske kommunistpartiet, mens MJF er et parti basert i Teraien, det flate slettelandet sør i Nepal.

Det er overraskende mange feminister på Stortinget. Avisa Klassekampen fant faktisk etfeministisk flertall.
Særlig overraskende var det å finne mange feminister i partiet Høyre. Det kan virke som om Høyre med tenketanken Civita er på denideologiske offensiven.
Med fare for et regjeringsskifte til høsten blir spørsmålet hva en Høyre og FrP-regjering vil bety for kvinner. Hva er deres feministiskepolitikk?

Sigrun Feiring er medlem av kvinneutvalget til Rødt.

Feminisme og kvinnekamp har primært tilhørt venstresiden i norsk politikk, men Høyres kvinneforum spår nye tider. Den feministiske framtiden vil ifølge kvinnepolitisk leder, Linda Chatrine Helleland, stå i liberalfeminismens tegn. Liberalfeminisme er ingen ny idé. Den kan spores tilbake til opplysningstiden og den første feministiske bølgen med kampen for stemmerett og utdanning som feministiske hovedsaker. I dag er liberalfeminismen noe annet enn en rettighetskamp. Kjernen i den liberale feministen er troen på enkeltindividet. «Hvis jeg skulle gått i 8. marstog i år, ville jeg gått under paroler som står opp for individet, valgfrihet og selvstendighet,» skriver Helleland. 8. mars-parolene «Stopp pensjonsreformen », «Nei til Barbie-tyranniet» og «6 timers arbeidsdag med full lønnskompensasjon » kritiseres for å ikke være viktige. Kampen mot et umulig skjønnhetsideal eller retten til en god pensjon er tydeligvis ikke individualistisk nok for Helleland. Høyres kvinneforum presenterer ingen alternative 8. mars-paroler, men er ikke nådig i sin kritikkav de såkalt «kvinnelige sosialistene».

Feminisme = privatisering og konkurranseutsetting

For det første kritiseres den kollektive tankegangen. «Kvinner blir sett på som en kollektiv gruppe med svake individer», eller enda verre «individet finnes ikke». Forholdet mellom individ og kollektiv berører et feministisk dilemma. Kan en definere kvinner som en gruppe med felles interesser og erfaringer når målet er å dekonstruere kjønnsskillene? Kollektiv og individ trenger ikke å stå i motsetning til hverandre om en holder rede på hva som er mål og hva som er virkemiddel. Lønnsgapet mellom kvinner og menn er et strukturelt problem som må løses kollektivt for at hver enkelt kvinne skal få økt økonomisk selvstendighet. Rød Ungdoms bøllekurs er et eksempel der jenter blir sterkere sammen. Høyre ønsker ikke åse at et kollektiv har denne nytten.

For det andre går Høyres kvinneforum til angrep på statsfeministene. At likestilling mellom kjønn ikke er oppnådd, beviser bare at statsfeministenes tar feil, lovreguleringer funker ikke. Høyre og FrP er ideologisk mot kvotering og øremerkede midler for å rette på ubalansen. «Statsfeminisme gjør alle kvinnespørsmål til noe staten skal håndtere, en tro på at alt kan løses med regulering og bidrag fra statskassa,» skriver Helleland. Som eksempel på overtramp fra feministenes side bruker hun ønsket om å øremerke 40 %av Innovasjon Norges midler til kvinner.

«Oppfatningen av at statlige midler skal fungere som risikokapital for kvinner som vil skape sin egen arbeidsplass, avslører et syn på kvinnen som umulig kan overleve i et fritt marked. Kvinnen må få øremerkede bidrag fordi hun ikke evner å få tak i privat kapital for å realisere sine ideer».

Å stille krav om materiell likhet, er for Høyre å redusere kvinnen til et evneveikt offer. I praksis gir Høyre skylden for urettferdige forskjeller til de individuelle kvinnenede snakker så varmt om.

Høyres feminisme handler ikke om å frigjøre kvinner fra patriarkalske strukturer, den handler om å redde kvinner fra statlig styring. Kvinnekampen handler «Om å stå på egne ben og bygge opp våre egne liv, uten at staten skal styre oss fra vugge til grav». På jakt etter 8. mars-paroler på Høyre sine nettsider finner jeg overskrifter som «Frihandel gir frie kvinner» og «Ja til privat omsorg». Alt kan løses med litt privatisering og konkurranseutsetting, også likestillingskampen. Høyre lover at løsningen på det lave lønnsnivået i omsorgsyrkene er å få privatpraktiserende sykepleiere og hjelpepleiere. Det er den økte konkurransen som med magisk kraft vil få opp lønnsnivået. Privatisering, konkurranseutsetting og bestemor på anbud er altså feministiske kampsaker for Høyre i 2009. Da ordner alt seg selv. Og hvis arbeidsmarkedet blir litt mindre kjønnsdelt, er det kanskje en naturligforklaring på det hele?

FrPs feministiske politikk

Det første Siv Jensen gjør etter å ha erklært seg selv for feminist, er å angripe norskefeminister:

«Det gir meg en kvalmende følelse å se hvordan norske feminister demonstrerer for å få flere kvinner inn i styrerommene, mens innvandrerkvinner mangler de mest grunnleggende rettighetene.»

Siv Jensen mener at norske feminister er navlebeskuende og ønsker seg mer fokus på de problemene minoritetskvinner møter. Hun trekker fram problemer som vold, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse, og Hege Storhaug applauderer. Jensens kvalmende følelse til tross, det er få eller ingen tiltak for minioritetskvinner å finne i FrPs program. FrP støttet helhjertet strupetaket på krisesenterbevegelsen, den viktigste hjelpeinstansen for voldsutsatte minoritetskvinner. Da forslaget om gratis barnehageplass for minoritetsgrupper var oppe til diskusjon, sa Per Sandberg fra FrP et blankt nei. Han hevdet at forslaget ville virke svært urettferdig for nordmenn, og dessuten skape skepsis mot innvandrere. Gratis barnehage er tiltak man vet bidrar til større økonomisk uavhengighet i tillegg til bedre norskkunnskaper. Istedet forsvarer FrP sammen med Høyre, kontantstøtteordningen med nebb og klør. Dette tross forskning som forteller at denne ordningen holder innvandrerkvinnene utenfor arbeidslivet, oghindrer dermed integrering.

FrP får ikke understreket nok ganger at de vil stille krav til innvandrere, om de vil kalle seg norske. Innvandrere må ikke bare beherske språket, de må også tilslutte seg en norsk samfunnsforståelse. Derfor vil partiet som ønsker å avskaffe likestillingsloven,invitere innvandrere på likestillingskurs.

Det er ikke noe nytt at FrP skaper et skille mellom «oss» og «dem» med sin asyl- og integreringspolitikk. Ved å invitere innvandrere på likestillingskurs, gjør FrP likestilling til en vestlig verdi. Vi har likestilling, de andre har det ikke. Og plutselig blir kampen for likestilling en kamp mot islam. En kamp som ikke styrker muslimske kvinners frihet og likestilling. Marte Micheletskrev på 8. mars i fjor:

«Tvert imot utgjør det et direkte hinder for å føre en offensiv og vellykket feministisk integreringspolitikk. Hvorfor? Jo, fordi den utstrakte hetsen mot islam beviselig har ført til økende fundamentalisme og dermed skjerpet kvinneundertrykking i muslimske miljøer i Vesten.»

Stadfestingen av likestilling som en vestlig verdi får konsekvenser. Den fører til at debatten om undertrykking i det hvite majoritetssamfunnet ikke lenger er viktig. På denne måten slår Jensen nok en gang fast at likestillingen i Norge er fullbyrdet og norske feminister kan slutte å mase. Venstresidas feminister poengterer heldigvis at vold mot kvinner er et felles samfunnsproblem. Kampen mot vold mot kvinner har alt å tjene på å brytened skillene mellom «oss» og «dem».

Det er tydelig at vi får ha våre egne 8. mars paroler i fred. Felles bygger Høyresidas feminisme opp under myten om likestillingslandet Norge, der likestilling er oppnådd. Feminisme for liberalfeministene blir redusert til å handle om enkeltindividenes rett og utfordrer ingen patriarkalske strukturer. Om Høyre eller FrP går med på at det finnes urettferdige forskjeller, er argumentet at dette kommer til å ordne seg selv. Ved å bygge opp under denne myten er Høyre og FrP med på å dekke over og usynliggjøre forskjeller. Urettferdighetenrettferdiggjøres som enkelthendelser.

Destruktive krefter

Høyresida smykker seg med argumenter om feminisme og likestilling akkurat når det passer dem. Likestillingskampen handler ikke om å oppnå likelønn eller om å bedre minoritetskvinners situasjon. Den handler om at markedet er Gud eller at Allah er fiende. Det minner om da Bush begrunnet krigen i Afghanistan med frigjøring av kvinnene. Siden har vi ikke hørt noe mer om disse kvinnene. Høyre og FrP er slik med på å hindre en reel likestillingsdebatt. Det kan virke som de mest av alt vil avslutte det feministiske kapittelet ved å kuppe feminismebegrepet, og få det til å handle om andre ting. For eksempel privatiseringeller islamofobi.

I spørsmålet om hvilken betydning et regjeringsskifte vil ha å si for kvinner, er det tydelig at det er arbeidslivet og velferdsstaten vi må verne om med alle våre krefter. Samtidig blir utfordringen å ikke godta høyresidas premisser i feministisk debatt. I debatten om norske feminister har sviktet minoritetskvinnene, fikk Hege Storhaug og FrP et spillerom på FrPs premisser. Debatten skygget over islamofobien som lå til grunn. Utfordringen for feminister er å sørge for at likestillingsretorikken kommer ut av hendene til destruktive krefter som misbruker den. Høyresida vil aldri kunne løse likestillingsspørsmålet, men de kanødelegge mye.

Framtida for landets tre nordligste fylker ser ikke lys ut, skal vi tro den gjengse oppfatning og framstillinga i media. Ungdommene flykter etter endt skolegang, og bare et fåtall vender tilbake.Den demografiske pila peker én vei: nedover.

Ingeborg Steinholt er sentralstyremedlem og studieleder i Rød Ungdom og står på førsteplass på Rødt Nordland sin liste til Stortinget 2009.

I løpet av de siste årene har fraflytting ført til en nedgang i den nordnorske befolkninga på ca 1000 personer per fylke hvert år. De fleste reiser til Oslo og Akershus. Det sier seg sjøl at med et slikt regnestykke vil ikke de nordligstefylkene være levedyktige på lang sikt.

Norge har som nasjon hatt en befolkningsøkning på 1,2 millioner innbyggere. Av dette er 97,8 % av økningen fra Nord-Trøndelag og sørover. Fra 1980 har Finnmark hatt en nedgang på 6 000 innbyggere og Nordland 11 000. Til sammenligning har Rogaland hatt en befolkningsøkningpå 107 000 i sammen tidsrom.

Det finnes få undersøkelser som viser hvorfor ungdom flytter fra landsdelen, men utdanning og mangel på arbeidsplasser nok står høyt på lista over forklaringer. Ungdom forlater hjemplassen for å skaffe seg utdanning eller skaffe seg en spennende jobb. Få av mine jevnaldrede ble igjen i Sandnessjøen etter at vi hadde fullført skolen. Men det fins jo utdanning i Nord-Norge også. Hvorfor søker vi ikke oss dit?

Utdanningstilbudet i Nord-Norge er mange plasser dårlig, eller har dårlig rykte. Da jeg gikk på videregående, lengta i alle fall vi bort fra Sandnessjøen, til Trondheim. Der hadde de universitet eller ei høgskole med litt «skikkelig tilbud», og ikke minst H&M og kule skobutikker. Vi skulle i alle fall ikke gå på høgskolen på Nesna. Kulturen tilsa at det å flytte var det eneste rette. De som ble igjen, hadde ikke lyse utsikter for framtida si. Det å flytte søroverer eneste mulighet for å lykkes her i livet.

Så tapet av ungdom til byer i sør med stor mulighet til å promotere seg på universitetstilbud og bildet av urbant liv, er nok stor. Men også arbeidssøkende ungdommer forlater landsdelen. Og ferdigutdanna unge harikke arbeidsplasser å flytte hjem til.

Noen yrkesgrupper vil alltid ha mulighet for jobb, helsepersonell, lærere og ansatte i kommunen vil ikke gå ut på dato med det første. Men hva med de som ikke ønsker å velge utdanning der de ønsker å bo? Hva med de som vil bli ingeniører eller sosialantropologer eller grafikere? De har lite eller ingenting å komme hjem til, bortsett fra fin natur ogslekt. Hva skal vi gjøre for å få de hjem igjen?

Kapitalen har selvfølgelig løsninga: Oljeboring, gasskraftverk eller til og med OL. Olje- og gasseventyret skal gi flust med arbeidsplasser, og ringvirkningene vil overgå det meste nordfylkene har sett tidligere. Denne løgna har tettsted etter tettsted, by etter by gått på. «Sandnessjøen – Nye Stavanger?» «Oljeeventyret har kommet til Helgeland». Det mangler ikke på suksessoverskrifter. Og ikke bare skal de gi oss arbeidsplasser, de skal også sørge for oppblomstring av det som så fint heter «kompetansearbeidsplasser ». Hjerneflukten skal stoppes ved at lagrene av fossilt brennstoff ihavet blir tatt opp.

Som sagt har flere steder kjøpt denne pakka: Hammerfest var lova enorm oppblomstring da Snøhvitprosjektet ble solgt inn. Og i en kort periode økte folketallet i byen, arbeidsfolk og ingeniører fra Stavanger flytta oppover for å bygge gasskraftverket. Men så var det bygd, og befolkninga sto igjen med forurensinga og støvet. Det store antallet arbeidsplasser uteble, ringvirkningene ble ikke som folk hadde sett for seg. Det samme ser vi utenfor Helgeland. Det er den regionen i Nordland med størst prosentvis fraflytting, med nesten 1 % nedgang i 2007. Her har British Petroleum (BP) slått til: på oljefeltene «Skarv», «NORNE» og «Dompap» har de funnet olje og gassforekomster som de vil utnytte. Oljeskepsisen har tradisjonelt vært stor i Nordland, og etter å ha blitt lurt gang på gang, er ikke tiliten til at vi skal få en bit av kaka, spesielt stor. Men BP vet hvordan å snu det. Med nærmere 100 bærbare datamaskiner i bagasjen kom BP-topper til Sandnessjøen på sjarmtokt. Datamaskinene ble gitt til barneskolene i kommunen. For en kommune som har vært på grensa til å bli plassert på ROBEK-lista, er en slik gavekjærkommen. Og vips! er folk mer positive.

Og så har vi OL da. Linken mellom olje og OL virker kanskje litt søkt, men likheten i argumentasjon er nesten skremmende lik. Olympiske leker Tromsø skulle visstnok gi hele landsdelen et løft. Intet mindre enn det er det Tromsø 2018 lovte den nordnorske befolkninga. Turisme, arbeidsplasser og økt tilflytning ville bli konsekvensene av et OL. Jeg må innrømme at jeg ville kjøpt billett, og hadde nok syntest det ville vært litt stilig med et OL på Nordkalotten, men det forandrer ikke det faktum at argumentasjonen for et Tromsø-OL var basert på ei livsløgn. Arbeidsplasser ville nok ha oppstått, turister vil komme, og sannsynligvis vil Norges tre nordligste fylker få mer oppmerksomhet i media enn noen gang tidligere. Men som med ringvirkningene av olja kommer også disse konsekvensene til å bli kortvarige, og vips så har det gått 10 år, og det eneste Tromsø sitter igjen med, er et enorm overskuddslager av jakkemerker og idrettshaller som forfaller. Hypen rundt Nord- Norge vil føre til like stor tilflytning som tilLillehammer etter 1994: tilnærmet null.

Utdanning er nøkkelen

Jeg tror utdanning er et nøkkelbegrep i for å beholde ungdom i Nord-Norge. Vi må kunne tilby de som er unge i dag, det de ønsker av utdanning der de bor. Er interessen stor for brønnboringsfag på Helgeland, må ungdommene få tilbud om det. Er helsefagarbeider det som flest ønsker å gå på Sortland, så må det faget tilbys på den videregående skolen der. Når fylkesrådet i Nordland proklamerer at det må legges ned skoleklasser og linjer på de videregående skolene for å spare penger, viser det at man ikke er villig til å satse for å beholde ungdommene i kommunene. Politikerne i Nordland legger ned skoleklasser i fleng. De klarer av en eller annen grunn ikke å se at hvis en 16-åring fra Lofoten som ønsker å bli platearbeider, får tilbud om den linja kun i Brønnøysund, da kan han likegodt søke på linja i Trondheim i stedet. Altså forsvinner ungdom allerede før den videregåendeutdanninga har begynt.

Argumentasjonen for å legge ned skoleklasser er at det i framtida vil bli færre elever i skolene i fylket. Hvis premisset for debatten om hvilken skolestruktur vi ønsker oss kan ikke være at «her vil ingen bo, ikke noen vits å satse her, nei». Da er det verken rart at ungdom flytter fra fylket, eller at få kommer tilbake. Ved å legge ned sentrale linjer som man burde ha lagt ekstra ressurser i, som for eksempel akvakultur og fiske og fangst, gir man et signal: et liv her norder ikke no’ vits.

De nordnorske fylkene har et dårlig ry sørpå. Greit nok, det er fin natur og sånt, men hvem vil vel bo der permanent? I alle fall når man har mulighet til å bo i Oslo, Trondheim eller Bergen. Og det virker som om det er tankegangen også hos de som styrer her i nord. Ved å føre en politikk basert på at det vil bo færre folk her i framtida, vil politikere skape en sjøloppfyllende profeti. Sjøltilliten til bygder og byer i Nord-Norge virker som det er på et null-nivå. «Penger brukt her, er bortkasta penger». Da er det jo ikke rart at utviklinga går i ei viss retning. Dette er gjennomgangstonen for løsninger som har mål om profitt bak seg: store mål og store tanker, men kortvarige løsninger. Det å pumpe opp olja utafor kysten vår, vil ødelegge mulighetene for fiskeri. Det å investere budsjettmillioner i TERRA-fond, fører til enorme tap for små kommuner. Det å legge ned 29 skoleklasser i Nordland for å spare 10millioner kroner, vil ikke føre til at fylket blir mer ettertrakta når det kommer til bosetting. Altså, det å ikke være villig til å satse på plassen der vi kommer fra, er det som er årsaken til at Nord-Norge er på vei nedover mot det som kan synes åvære ei svært mørk framtid.

Strålende løsninger?

Men hvilke strålende løsninger er det vi har kommet fram til, som vil redde Nord- Norge fra den sikre død? Det fins ikke noen magisk løsning på problemet. Her må vi gå tilbake til det grunnleggende: Hver jul, når de fraflytta ungdommene kommer hjem til Sandnessjøen, arrangerer handelsstanden og kommunen det de kaller «heimkommartreff ». Dette er et arrangement som fins i mange nordnorske kommuner. De frister med gratis pizza og utlodding av bærbar PC for å få folk til å komme. Men ideen bak er god. De vil finne ut av hva som må gjøres i Sandnessjøen for å få dem som har flytta bort, til å komme tilbake. Og noen av svarene de får, er: bedre treningssenter, bedre caféer eller butikker. Men det svaret alle gir, er at det må være en arbeidsplass å komme til. Av de nærmere hundre folkene fra 35 og nedover er det svært, svært få som sier at de ikke har lyst til å returnere. Hadde det altsåbare vært en arbeidsplass å gå til.

En rimelig høy andel av dem jeg gikk på skole med, har valgt å ta utdanning innafor helsevesenet. Vi har samme grunn: yrket gir oss mulighet til å jobbe hvor som helst. Og da mener vi ikke bare Gran Canaria eller Gambia, men også Gamvik eller Grønnøya. Vi ønsker å komme tilbake, og har tatt et yrkesvalg deretter. Men vi ser svart på ei framtid i nord hvis sjukehuset i Sandnessjøen legges ned, og det er en faktor som kan føre til at vi blir tvunget til å etablere oss et anna sted i landet. Det samme vet jeg at andre sjukepleierstudenter, medisinstudenter og helsefagarbeidere tenker. Og de som er industrimekanikere, platearbeidere eller sveisere har heller ingen arbeidsplass å gå til om den lokale industrien bli utkonkurrertog flytta til Taiwan.

Derfor er det ikke noe annet enn ei solid satsing på distriktene som må til. Man kan ikke legge ned verdifulle skoleklasser, dyrebare lokalsjukehus, eller umistelige hjørnesteinsbedrifter hvis vi fortsatt vil ha ei befolkning i nord. Da må myndighetene være villige til å satse på å ha folk boende i Mo i Rana, i Harstad eller i Alta. Ja, til og med Træna, Arnøy og Porsanger må man være villig til å bruke ressurser på. For det er ikke det at vi ikke vil bo her, men vi må jo for faen ha noe å leve av. Det er vår jobb å få politikerne til å åpne øynene. Vi må få dem til å innse at verdiene i dette landet ikke blir skapt i hovedstaden, men helt reelt der hvor folk lever og bor, i distriktene. De som bestemmer, må forstå at det å pumpe opp olja, og samtidig ødelegge for kystfisket, verken er en bærekraftig eller bosetningsvennlig politikk. Trond Giske må forstå at det skal mer til for å gi Nord-Norge et løft enn 14 dager med skiløp i Nordens Paris. Det handler om å ta et valg. for profittjageller for å gjøre det beste for folk.

For hvis vi ikke en gang får den nordnorske ungdommen til å ville bo her, hvordan i alle dager skal vi da forvente at andrefolk vil flytte hit?

«En annen verden er mulig!» sier dagens motstrømsbevegelser. Dette slagordet er et svar på den «sannheten» vi er forsøkt innprentet i nærmere tjue år: nemlig at kapitalismen er deteneste tenkelige og mulige samfunnssystem.
Tidsskriftet Rødt! har utgitt Kjersti Ericssons bokfra 1991 på nytt. Dette er det nye forordet til 2009-utgaven.

av Kjersti Ericsson

Denne boka kom opprinnelig ut i 1991, nettopp på den tida kapitalismen proklamerte sin definitive seier. Den amerikanske professoren Francis Fukuyama spådde den økonomiske og politiske liberalismens endelige triumf som slutten på selve historien: «Det vi er vitne til, er ikke bare slutten på den kalde krigen, eller at en bestemt periode av etterkrigstida er over, men slutten på selve historien … Det vil si sluttpunktet for menneskehetens ideologiske evolusjon, og universaliseringen av vestlig liberalt demokrati som den endegyldigeregjeringsformen.»

Bakgrunnen for slike erklæringer var sammenbruddet til de samfunnene som en gang oppsto som resultat av menneskers kamp for å fri seg fra kapitalisme og imperialisme. Da sammenbruddet skjedde, hadde disse samfunnene lenge på mange måter vært vrengebilder av det deres forkjempere en gang drømte om. Det var liten grunn til å gråte over at de nå gikk under. Men var historien virkelig slutt? Kunne menneskene nå se fram til et paradis for alle, grunnlag på kapitalisme og vestlig demokrati? Nei, sa denne boka i 1991. Om svarene til dem som tidligere kjempet for «en annen verden» på mange punkter hadde vist seg ugyldige, så er spørsmålene fortsatt gyldige. De fryktelige konsekvensene av kapitalismen og imperialismen som samfunnssystem er tydelige rundt oss hvereneste dag. En annen verden er nødvendig.

Siden den gangen har millioner småbarn hvert år dødd unødvendig av sult og sykdommer som det finnes botemidler for – det stille økonomiske folkemordet pågår fortsatt, den strukturelle volden utøves uavbrutt. Verden styrer, med god fart og åpne øyne, dypere og dypere inn i miljøkrisa. Vi har hatt krigene på Balkan da byttet etter den havarerte sosialismen skulle deles. Vi har hatt angrepene på tvillingtårnene og invasjonene i Afghanistan og Irak. Vi har sett supermakta USA utnytte sin styrke med hensynsløs brutalitet. Vi har hatt en rekke folkemorderiske kriger på det afrikanske kontinentet, der konfliktlinjene fra kolonitida mer enn anes i bakgrunnen, og der tidligere kolonimakter mer eller mindre diskret ivaretar egne interesser. Vi har sett vårt eget land utvikle seg til et slags vedheng til et mektig oljeselskap som jakter hvileløst på profitt over hele verden, og i prosessen krenker alle de verdiene regjeringa påstår den står for. Vi har sett innesperringen av, og bombene mot sivilbefolkningen i Gaza. Og vi har sett den verdensomspennende finanskrisa, der medisinen som utskrives er mer av det samme som forårsaketsykdommen.

Jo, en annen verden er nødvendig. Oppgaven til alle som ser det, er å bidra til å gjøre en annen verden mulig. Det krever blant annet at vi slåss for å utvide rommet for hva den politiske diskusjonen handler om. For de viktige spørsmålene truer stadig med å forsvinne ut av politikken. Når politikere for eksempel diskuterer fattigdommen i verden, handler det om hvor mange promiller av bruttonasjonalproduktet vi skal gi i u-hjelp, ikke om et økonomisk system som med nødvendighet produserer nød og lidelse for noen og meningsløs, uanstendig rikdom for andre. Det blir lett taust om de største og viktigste spørsmålene. Vi så det tydelig i forbindelse med fusjonen mellom Statoil og Hydro i for noen år siden. Målet med fusjonen var å skape en såkalt «robust aktør på det internasjonale markedet». Og hva betyr så det? Jo, det betyr at Statoil/ Hydro skal bli i stand til å slåss med andre internasjonale oljegiganter om å utbytte andre folks naturressurser og billige arbeidskraft, oftest i fattige land. Imperialisme er det rette navnet på dette. Statoil og Hydro fusjonerte for at Norge skulle styrke segsom imperialistmakt.

Men er det virkelig dette vi vil? Det fikk vi ingen politisk debatt om. Fusjonen ble nærmest framstilt som et teknisk, bedriftsøkonomisk spørsmål, som politikere burde mene minst mulig om. For det er skrekkelig uprofesjonelt av politikere å mene noe omøkonomi. For ikke å snakke om folk flest.

Men sjølsagt handler det om politikk. Det handler om hva slags land Norge skal være, om hvem vi skal knytte oss til, om hvem som skal være våre fiender og hvem som skal være våre venner. Skal vi knytte landets interesser enda sterkere til de kreftene som tjener på utbytting, imperialisme og en dypt urettferdig verdensorden, og som vil slåss med alle midler for å opprettholde den? Er det disse kreftene vi vil ha som venner? Og skal de som kjemper for sin rett til utvikling på egne premisser, for kontroll over egne naturressurser, for at rikdommene skal komme folket, ikke utenlandske storselskaper til gode, være våre fiender, som vimå slå ned hvis de reiser seg?

Erklæringene om historiens slutt er det få som tror på lenger, ikke en gang Fukuyama sjøl. Likevel har makthaverne langt på vei oppnådd å «naturalisere» kapitalismen, og gjøre det til en form for galskap for alvor å reise spørsmålet om å erstatte den med en radikalt annerledes samfunnsform. Men vi er nødt til å kaste oss inn i denne «galskapen » dersom en annen verden skal blimulig.

En annen verden lages ikke på tegnebrettet. Den skapes gjennom virkelige sosiale bevegelser og virkelige menneskers opprør. For at slike bevegelser skal lykkes, er det imidlertid nødvendig med politiske analyser, bevisste strategier og former for organisering. Diskusjonen om disse analysene, strategiene og organisasjonsformene må vi føre hele tida. Denne boka var, da den kom i 1991, ment som et bidrag nettopp i slike diskusjoner. Den nye utgaven er et rent opptrykk av den gamle, uten endringer eller revisjoner. I all ubeskjedenhet er det mitt syn at svært mye i dette bidraget likevel er relevant for de diskusjonene vi trenger åføre, også i dag.

Vi som drømmer om en annen verden, har opplevd mange nederlag. Men nederlag er en kilde til erfaringer og refleksjon. Denne boka prøver også å formulere noen erfaringer fra sosialismens tidligere nederlag, som et grunnlag for å utvikle nye strategier. »Revolusjonen trenger mange stemmer» er tittelen på avslutningskapitlet. Mange stemmer trenger også diskusjonen om hvordan en annen verden skal bevege seg fra nødvendig til mulig. Med denne boka har jeg bidratt med min stemme. Les den, for all del ikke som en fasit eller oppskrift, men som et innlegg i den viktigste politiske diskusjonen vi kan føre i dagens verden, og som en invitasjon til å gjøre din egenstemme hørt.

«Hvis bildet av «den mektige, enhetlige bølgen» skiftes ut med den polariserende imperialismen som tvinger fram sosialistisk oppbygging fra radikalt ulike utgangspunkt, betyr det en rekke utfordringer til revolusjonære i Vesten.» Slik begynner Kjersti Ericsson utdraget fra Den flerstemmige revolusjonen, kapitlet Drømmen om i den «reine» vestlige sosialismen.

av Kjersti Ericsson

Mange revolusjonære i min generasjon har opplevd skuffelse og desillusjonering i forhold til det de lot seg begeistre av i ungdommen. Synet på sosialismen og sosialistiske land har gått gjennom mange faser. Oppfatninga av Kina kan tjene som eksempel. En naiv entusiasme under kulturrevolusjonen ble avløst av en mer nøktern vurdering etter Maos død og firerbandens fall. Nå la vi hovedvekta på at Kina var et tilbakeliggende 3. verden-land, som hadde enorme vansker å overvinne i forsøket på å bygge sosialismen. Det var ikke rart om ting ikke kunne bli så fine og flotte i et slikt land. De objektive forholda gjorde at Kina måtte bli et dårlig kompromiss mellom den ideellesosialismen og virkeligheten.

Den mer nøkterne vurderinga av Kina gjorde at vi begynte å se på samfunn i vår egen del av verden med større håp. Her var forholda annerledes, og her kunne den ideelle sosialismen virkeliggjøres i all sin prakt. I denne fasen hadde vi nesten en tendens til å se på det som irriterende uflaks at revolusjonen seira først i slike umulige land som Sovjet og Kina. Hadde det bare skjedd slik Marx trodde det ville skje, at revolusjonen kom først i de framskredne, kapitalistiske landa, så hadde vi hatt noen ganske andrevakre og flotte fyrtårn å vise fram!

Mange av de frastøtende trekka ved sosialistiske samfunn og sosialismens historie har vi tilskrevet det «tilbakeliggende» utgangspunktet Sovjet og Kina hadde. Og det er naturligvis riktig at samfunnssystemet i disse landene er et konkret, historisk produkt, en fusjon av gammelt og nytt, der et halvføydalt innhold ofte har kommet til å fylle «sosialistiske» former. Dette må en se i øynene og analysere så fordomsfritt som mulig. Problemet oppstår når disse landenes erfaringer blir avvist som «feil», som ikke «egentlig». Da ligger det under at det er i land av vår type den «egentlige», reine, plettfrie sosialismen kan skapes. Vi ernormen, de andre er et mindreverdig avvik.

La oss gjøre det tankeeksperimentet at de første, seierrike revolusjonene hadde kommet i europeiske, fullt utvikla kapitalistiske land, f.eks. England og Frankrike. Da hadde antakelig vårt bilde av sosialismen sett helt annerledes ut i dag. Kanskje hadde den sosialistiske ettpartistaten vært et ukjent fenomen. Men betyr det at de sosialistiske samfunnene og sosialismens historie ville vært uten avskyelige sider? Neppe. Men de ville vært andre. Kanskje hadde rasismen vært langt mer framtredende hvis sosialismen hadde oppstått først i gamle koloniland som var vant til å se på seg sjøl som «sivilisasjonens bærere». Det var representanter i den 2. Internasjonalen som snakket om å ha en «sosialistisk kolonipolitikk». Det franske kommunistpartiet klarte ikke å ta et klart standpunkt for den algirske frigjøringsbevegelsens krav om sjølstendighet etter 2. verdenskrig. Simone de Beauvoir skriver i memoarene sine fra denne tida(eng. utgave 1968, s. 352):

«Kommunistpartiet fryktet at det ville fjerne seg fra massene dersom det framsto som mindre nasjonalistisk enn de andre partiene. Offisielt uttrykte det opposisjon mot regjeringa, men det oppfordret ikke lenger alle som kunne til å trosse regjeringa. Partiet gjorde ikke noe forsøk på å bekjempe rasismen til de franske arbeiderne, som både betraktet de 400 000 nord-afrikanerne bosatt i Frankrike som inntrengere som tok jobbene deres og som et underproletariat som bare fortjente forakt.»

Dette var en krig der franskmennene opprettet konsentrasjonsleire i Algerie. Mer enn 1 million mennesker døde i disse leirene i løpet av tre år. Og det var en krig der bestialsk tortur og grusomheter mot sivilbefolkningavar daglig kost.

Også i vår del av verden ville sosialismen vært et konkret, historisk produkt, en fusjon av gammelt og nytt. Også i vår del av verden ville gammelt innhold lett komme til å fylle nye former. Det er lite trolig at en slik vestlig sosialisme ville vært spesielt «rein» eller plettfri. Forskjellen er antakelig at vi ville hatt atskillig vanskeligere for å se plettene, fordi de ikke på samme måte ville bryte mot våre egne forestillinger og fordommer.

Mange trekk ved samfunnene i den 3. verden som vi synes er frastøtende, er dessuten skapt og/eller opprettholdt av imperialismen. Amin (1990) mener at den typen parlamentarisk demokrati vi har i Vesten, bare er mulig i de kapitalistiske sentrene, ikke i periferien. I de kapitalistiske sentrene er det en viss sammenheng mellom arbeidsproduktiviteten og arbeidsfolks levekår. Dette gir grunnlag for en større grad av klassefred, som gjør en parlamentarisk styringsform mulig. I den 3. verden, derimot, er det ikke grunnlag for det nødvendige minimum av sosial harmoni mellom massene, som må betale prisen for den imperialistiske utbyttinga, og herskerklassen som er kompradorisert, dvs alliert med imperialismen. Amins synspunkt kan være riktig eller ikke riktig. Sikkert er det ihvertfall at imperialismen er et viktig hinder for framveksten av demokrati, også i nokså begrenset forstand, i den 3. verden. Dette blir godt illustrert av to korte nyhetsoppslag om Zambia i VG onsdag 27. juni 1990. Begge oppslagene står på samme side, men uten at journalisten har funnet grunn til å sette dem i sammenheng. Det ene oppslaget forteller at Kaunda har styrt ved hjelp av ettpartisystem, og med trange kår for opposisjonen. Studentopposisjonen krever flerpartisystem. Det andre oppslaget forteller om harde opptøyer i landet på grunn av økning i matvareprisene. Prisen på den viktigste matvaren, maismel, har økt med 150 %. 20 mennesker er drept i Lusaka, der det nærmest er krigstilstand. Byens borger-verngrupper, som består av sivile i nært samarbeid med politiet, har fått grønt lys til åskyte for å drepe. Oppslaget avslutter slik:

«Prisøkningen er et ledd i Zambias forsøk på å komme økonomisk på fote, anbefalt av Verdensbanken og Pengefondet. Tilsvarende opprør skjedde i Kopperbeltet i 1986. Det ble da erklært unntakstilstand, og studentorganisasjoner ble forbudt.»

Og så kan en jo spørre seg om hvorfor det ikke står et ord om at Verdensbanken og Pengefondet hindrer demokrati i Afrika.

Lenin snakket om at imperialismens superprofitter gjorde det mulig for herskerklassen i de rike landa å «kjøpe opp» et sjikt i sine egne lands arbeiderklasse som så støttet herskerklassen mot sine egne klassefeller. Det er liten tvil om at imperialismens superprofitter blir brukt til å «kjøpe opp» et herskende sjikt i den 3. verden, som blir belønnet for brutalt å holde sin egen befolkning nede. Rekken av diktatoriske regimer som har mottatt store summer i støtte fra det «demokratiske» Vesten, er uten ende. Men det hindrer ikke Vestens politikere i å klage over manglende demokrati i det «underutviklete» sør.

En av de store utfordringene for revolusjonære i Vesten, er å bryte med forestillinga om våre egne land som stedet der den «egentlige », sanne sosialismen kan skapes. Vi må slutte å se på oss sjøl som mønster, de andre som avvik. For det første bor flertallet av jordas utbytta og undertrykte mennesker i sør. En sosialisme som er noe verdt, må løse flertallets problemer. Det er flertallet som spiller hovedrollen. For det andre er tanken om oss sjøl som «mønster» et håpløst utgangspunkt for virkelig frigjøring i vår del av verden. Med et slikt utgangspunkt vil vi aldri klare å fri oss fra det Amin (1988) kaller «eurosentrismen»: det dominerende tankesystemet i det kapitalistiske Vesten. Innafor dette tankesystemet ses de fattige landa gjennom den hvite arrogansens briller. Og det er utvikla et system av «selvfølgelige sannheter» som bekrefter vår overlegenhet og fraskriver oss alt ansvar for tilstandene i verden forøvrig.

Klarer vi ikke å fri oss fra eurosentrismen, vil den flytte med som nissen på lasset inn i et nytt samfunn. Og snart vil det nye samfunnet, som skulle bygge på frigjøring og solidaritet, ikke være annet enn et stygt vrengebilde. Det største problemet revolusjonære i Vesten vil stå overfor i sin kamp, vil sannsynligvis være nettopp den imperialistiske arven. Kanskje vil den vise seg som ei tyngre bør i forhold til virkelig frigjøring enn halvføydale og tilbakeliggende forhold i den 3. verden.

Nina Dessau: Den globale oppvarmingen, Pax 2006, 199 sider

2.juledag 2008 meldes det om flom, oversvømmelser, ødeleggelser og ekstremvær langs Middelhavskysten. Ja vel er det vinter, men dette er først blitt ikkeuvanlig siden 1990-årene.

Den globale oppvarmingen åpner med å beskrive Europas erfaringer med ekstremvær og går spesielt inn på hetebølgen, tørkenog brannene i 2003.

Som mange andre steder i verden har kysten sørøst i England det doble problemet at havet stiger og landet synker. I London er over 1 million innbyggere utsatt for flom og forsvares av innfløkt system som inkluderer den flyttbare Themsen-barrieren. Den stenges når vannivået går opp. På 1980-tallet ble den brukt bare en gang i året, de siste årene omtrent 6 ganger i året og i 2004 – 17 ganger. For å bygge ut forsvaret av London tas landbruksjord i bruk! 10 000 hektar jordbruksland skal forlates fordi det ikkelenger kan sikres.

I Nederland har de klar ideer om vanlige hus som bygges slik at de kan flyttes hviskatastrofen inntreffer.

Dessau går gjennom klimaforskningens historie fra 1827 da den franske matematikeren og fysikeren Jean Baptiste Fourier tok i bruk begrepet «drivhuseffekt» om gassene i «den naturlige drivhuseffekten», gjennom FNs oppnevning av IPCC (det internasjonaleklimapanelet) til situasjonen i 2006.

Rett etter opprettet amerikansk storindustri Global Climate Coalition (GCC) og de største olje-, bil-, og energiselskapene i verden fikk styremedlemmene her. I tillegg ble mange av bransjeorganisasjonene i USA med, jord- og skogbruk, elektrisitets-, kull- og oljebransjen,gruve- og transportbransjen.

En viktig del av boka er viet hvem «klimaskeptikerne » er, hvilke faglige kvalifikasjoner de har, forbindelsene mellom dem; at de sitter i styrer og er ansatt som eksperter i konservative tankesmier (spesielt i USA) og fond, sammenslutninger somGCC.

Et helt kapittel er om de fondene, tankesmiene og forskningsinstituttene som mottar støtte fra Exxon Mobil, ledende oljeselskap i verden. Et eksempel: En mye brukt ekspert er Sallie Balunas, astronom, forsker blant annet ved Commitee for a Constructive Tomorrow, utgir bøker på Marshall Institute, holder foredrag i konservative tankesmier, skriver rapporter mot tiltak, publikasjoner rettet mot skoler; «Kalde fakta om global oppvarming», en av kildene til «World Climate Report», et «klimakritisk » blad støttet blant annet av Western Fuels Association, utgis av Greening Earth Society. Dette er bare en liten flik av nettverk som har mye penger, posisjoner og sterke bånd til politiske krefter både i USA,Europa og Russland.

Dessau bedriver ikke konspirasjonsteori, men dokumenterer de tette båndene mellom konservative krefter; økonomiske og vitenskapelige, religiøse og politiske som kjemper mot endringer i teknologi, økonomisk og politisk orden og bruker skremsler, propaganda og «fagfolk» med minimal troverdighettil å jobbe for seg.

Dessau viser også at de for en stor dellykkes med propagandaen sin.

Den eksisterende teknologi og energibruk subsidieres i USA og i resten av den vestlige verden med et sted mellom 230 og 1700milliarder dollar årlig. Subsidiene tar mange former, fra direkte subsidier, forskning, skattefordeler, tekniske beregninger, priser til forbruker som ikke dekker kostnader osv. Dette er svært vanskelig å beregne fordi mye er skjult for ikke å rammes avinternasjonale regler for handel blant annet.

Den Globale oppvarmingen går gjennom noen av følgene av klimaendringene for matproduksjon, vanntilgangen, følgene for de fattige i de fattige landene, klimaflyktningene og deres usikre status, økt matproduksjon med mindre næring, øysamfunnene som synker i havet, økogjeld og ulandsgjeld som henger så tett sammen,ansvar og «hjelp» …

Historien om Tuvaluøyene som innfører fornybar energi for å vise at de vil gjøre noe for å endre klimautviklingen. Øyene kommer til å synke og myndighetene planlegger permanent evakuering av beboerne, men ingen land vil hjelpe til med å gi land hvor hele befolkningen kan flytte når øyene deres synker. Diskusjonen om hvem som har ansvar, hva skal erstattes, fra hvem til hvem,osv. gjør sammenhenger veldig tydelige.

Dessau viser hvor mye mer det koster å «reparere» etter miljøødeleggelsen, avgiftsbelegge miljøødeleggende virksomhet, bøtelegge kriminalitet som ødelegger for enorme summer og forske for å «reparere» ikke bærekraftig forbruk. Og at denne praksisen fortsetter til tross for kunnskap om hvor mye mindre det koster å legge om til eksisterende miljøvennlige teknologier, mindreressurskrevende løsninger osv.

Boka er full av kunnskap, analyser, fortellinger,spørsmål og 23 sider noter.

Dessau gjør bruk av åpne kilder, opplysninger og standpunkter er hentet fra hjemmesider,rapporter osv.

Er boka for gammel? Det har skjedd mye siden 2006. Ja, det har det heldigvis og seinest krevde Lars Haltbrekken fra Naturvernforbundet 5års moratorium – stans i nyutbygging av oljefelt. Boka er fremdeles nyttig og god fordi den er så bra på å sette ting i sammenheng. Nina Dessau har skrevet ei bok som gir god oversikt over kreftene som ikke ønsker forandringer, hvordan de jobber, hvilke ressurser de rår over og sammenhengen mellom de forskjellige miljøene. Hun viser fram sammenhengene mellom mat-, vann-, energi-, miljøkriseneog den grådige kapitalismen.

Men hun viser og at det er motstand. Øystatene som er truet av forsvinning slår seg sammen og presser fram diskusjoner om erstatninger fra selskaper og stater for ødeleggelser,plyndring av ressurser osv

Nina Dessau påpeker ganske riktig at hvis vi ikke hver og en gjør de små tingene, som å sortere søppel, kreve miljøsatsinger, kjøpe miljøvennlig og kortreist mat, osv, osv vil vi oppleve oss som maktesløse. Ogdet er vi ikke.

Taran Anne Sæther

Kjersti Ericsson: Gunhild fra Vakkerøya, Oktober forlag 2008, 347 sider

Gunhild kommer til verden på ei fødestue ved trøndelagskysten. Født av ei mor som ikke vil ta seg av henne, til ei mormor som tar ansvar for henne og en grandonkel hun skal bli glad i. Disse to blir i virkeligheten foreldre for jenta, og hun får en trygg og ikke så uvanlig oppvekst på ei øy i etterkrigstidas Norge. Det er Gunhild som eruvanlig.

Gunhild er et navn som stammer fra norrønt, er sammensatt av gunnr som betyr krig og hildr som betyr kamp. De egenskapene som trengs for å komme gjennom, ligger i navnet, men Gunhild får også de egenskapene jenter lærte og lærer, og de fårhun også bruk for.

Boka handler om strukturrasjonaliseringa i distriktene, kampen for skolen, for bruforbindelser, mot fraflytting, forakten fra politikere, både lokale og sentrale. Beskrivelsene av den lokale stortingspolitikeren som uten å blunke sier at det er et problem for samfunnet at det bor folk på øyene, balanserer så fint. De er bryderi for framskrittet! sier han og underteksten i denne beskrivelsen er typisk for Ericsson. Den er kritisk og samtidig full av kjærlighet til og respekt for de som kjemper for øya si, grandonkelenKonrad og Gunhild.

Ericsson beskriver på sin særegne poetiske måte konflikten mellom troen på tekniske framskritt som løsning på menneskenes problemer og å ta vare på gamle kunnskaper som kan brukes i nyskaping. Skildringene av Konrads utrettelige arbeid med å tilegne seg kunnskaper om byggemåter for forskjellige typer broer er svært gode. Han har vært til sjøs og reist i verden. Nå er han sauebonde med ervervede tekniske kunnskaper, Gunhild som alliert og stor tro på at ei bru vil redde Vakkerøya fra avfolking. Folket på Vakkerøya har fått telefon og med ei linje blir det meste om de fleste spredd ved lytting på linja. Strøm har de sjølsagt fått etter krigen, og når morfaren til Gunhild kommer hjem med øyas førstekjøleskap, er det en begivenhet.

Kjersti Ericsson skriver med en dybde som er sjelden. Lag på lag av konflikter, hensyn som skal tas, interesser som spriker. Her er også bygdedyret, hjelpsomhet, vennskap, misjonstankegang, ærgjerrighet, rasisme og mot, kjærlighet og lengsel, svikog utferdstrang.

Dyra Gunhild vokser opp med – hunden Cæsar, hesten Franken, sauene og spesielt «farsksauen» – skildres som dyr med særtrekk, nære skapninger og som dyr på en gård. Fasettene i menneskenes forhold til dyr skrives inn i historien. Du finner ingen fortellertekst eller replikker som sier «hesten hadde så menneskelige trekk, og vi er såglad i ham».

Men Solbjørg, mora til Gunhild, har reist for godt og etterlatt seg viktige hull og mange spørsmål for Gunhild. Hvem var faren hennes? Det eneste hun veit er at han må ha vært neger, for hun er mørk med krøller. Det dukker opp en misjonær som forteller om og viser bilder av negrene i Afrika, og da er fargen på Gunhilds hudviktig.

Nysgjerrigheten, kunnskapstørsten og fliden til Gunhild sender henne ut i verden, langt vekk fra øya. Når hun kommer hjem på juleferie fra storskolen, er mormoras blomster visna. Gunhild forstår at det er noe galt med henne og skaffer nye planter mormora kan stelle. Men er hun i ferd medå bli sjuk, eller sjuk av engstelse eller savn?

Når Franken dør på dramatisk vis, er det nødvendig for Gunhild å bli hjemme fra skolen og være sammen med Conrad. Ved denne hendelsen vender livet for Gunhild og spørsmålene som ingen kan eller vil svare på, blir det viktigste å finne ut av. Gunhild møter livets utfordringer på en offensiv måte, gjør valg som må være vanskelige og veier hensyn opp mot hverandre. Uvanlig erhun i mange henseender.

Språket i boka er i fortellerdelene bokmål med mange nordtrønderske uttrykk og begreper og i replikkene trøndersk. Dette er et kjent grep og skal gjøres godt hvis det skal fungere. I «Gunhild fra Vakkerøya» virker det til å skape en passe avstand i fortellingen. Noen steder, for eksempel der Gunhild begynner på storskolen og blir gjenstand for den rene folkevandringen, er kanskje avstanden for stor. Det når ikke denne leseren helt. Det blir litt for eksotisk og litt for langt fra Gunhild og hennes mulige opplevelse. Men i replikkene får vi nærhet til personene. Kjersti Ericssons fortellermåte vitner om dyp innsikt i menneskenes historie og hva som er med på åforme menneskene.

For de lesere som ikke kjenner Kjersti Ericssons produksjon, kan jeg tidvis love dere fantastiske leseopplevelser. Hennes poetiske univers er her, formuleringene som får deg til å ønske at boka var dobbelt sålang.

Når boka er lest og enkeltepisodene der det kjennes litt for rosenrødt har falmet, lurer jeg på om det går an å be Kjersti Ericsson gi oss historien om Gunhilds forsøk på å finne svar på spørsmålene sine?Om hun vil føle seg hjemme noe sted?

Taran Anne Sæther

Hans W. Kristiansen: Masker og motstand – Diskré homoliv i Norge 1920–1970, Unipub 2008

Korleis levde dei ein no ville ha kalla homofile for snart hundre år sidan? Kunne ein driva gård med nokon av same kjønn når alt var delt i kvinnfolk- og mannfolkarbeid? Korleis var den tidlege homorørsla i Noreg?

Hans W. Kristiansen har gjort eit viktig arbeid i å dokumentera homoliv i Noreg i perioden 1920–1970. Dette er ein ganske ukjent del av historia, sjølv om det ikkje er lenge sidan. Kristiansen har i fleire forskningsprosjekt intervjua eldre menneske, både homofile og heterofile, for å få kunnskap om eit tabubelagt område, mens det enno finst munnlege kjeldar. Prosjektet til Kristiansen er også eit oppgjer med todelinga av homohistoria, at fram til 70-talet levde homofile og lesbiske i forestillelse, fortielse og fornektelse, mens etter homoopprøret lever ein synleg og fritt.

Boka er delt i tre perioder. Den første delen er om homoliv på landsbygda i mellom- og etterkrigstida, og kva sanksjonar dei kunne frykta. Den andre delen er om småbyhomofile og byhomofile i etterkrigstida, og om starten på homokampen i Noreg på 50-talet. Den siste delen handlar om arbeidet i Det Norske Forbundet av 1948 (DNF-48) dei første femten åra.

Historiene frå mellom- og etterkrigstida er spanande, for dei viser at sjølv om homoseksualitet ikkje var noko ein snakka om, så har likevel folk levd på andre måtar enn det som var normen. Dei forholda som har vore enklast å dokumentera i ettertid, er dei forholda som blei anmeldt eller skapa skandaler som blei omtala i pressa. Men Kristiansen dokumenterer at det fanst par av same kjønn som alle visste om, og som blei stillteiande akseptert. Frå innlandsbygdene fortel Kristiansen historia om Trygve og Jon, som alle «visste» at hadde eit forhold til kvarandre fordi dei var mykje saman. Kari og Jorunn budde saman i femti år, og dreiv gård saman. Jorunn kom til Kari som tenestejente, og sjølv om Kari blei satt pris på i bygda for ureddheiten og den kjappe tunga si, så lyktes ho ikkje som bonde. Kanskje var det fordi paret ikkje blei heilt tatt inn i fellsskapet i bygdesamfunnet på grunn av at dei øt med normene. Frå ein småby kjem historia om «de tre musketerer », tre homofile menn som ikkje levde i faste parforhold, men som hadde forhold til forskjellige menn i lokalsamfunnet. Dei tre mennene såg ut til å vera sosialt akseptert, men var også kjappe i kjeften når dei møtte verbale angrep retta mot levesettet sitt.

I Oslo fanst det større variasjon i homolivet, og nettverka og miljøa var grunnlaget for danninga av DNF-48 i 1950. Pissoara fungerte som erotiske frirom for menn som møttes der. Informantane fortel at ein gjekk faste runder, til dømes «Edvard», som vanlegvis etter å ha kome heim frå jobben og spist middag, sov ein ettermiddagslur, og så gjekk frå pissoar til pissoar på Frogner og St. Hans Haugen. Det var ikkje ein ufarlig kveldstur, han risikerte at politiet hadde razzia og pågreip alle i urinala. Urinala var ein stad for korte erotiske møte, men også ein inngangspunkt til sosiale nettverk, viss dei ein møtte synst ein passa inn. Kristiansen finn klasseforskjellar i homoseksuelle sine sosiale liv: middelklassemenn han har forska på, levde i større grad ugift og hadde homofile nettverk, mens arbeiderklassemenn hadde homoseksuelle erfaringar tidlegare i livet, dei kombinerte ofte homoseksualiteten med ekteskap, og viss dei haldt seg ugifte og ikkje reiste på sjøen, så budde dei ofte i barndomsheimen saman med mor. Dei homofile sosiale nettverka var altså ofte menn frå middelklassen. Desse nettverka bestod av menn som møttes hos kvarandre i leiligheter på Vestkanten i Oslo, gjerne under dekke av å høyra på klassisk musikk i såkalla hi-fi-klubber.

Initiativet til DNF-48 kom frå den danske organisasjonen Forbundet af 1948. Styret i forbundet tok kontakt med norske abonnentar på tidsskriftet Vennen, og fekk sett i stand eit møte i Oslo i mai 1950. Rolf Løvås, som blei den første leiaren av den norske organisasjonen, var ein av dei danskane hadde kontakta. Det første møtet var besøkt av 20–25 mennesker, eit overveldande tal for den nye organisasjonen. Dei var spente på korleis myndigheitene ville reagera på den nye organisasjonen. Det viktigste politiske arbeidet dei første åra var å få oppheva straffelovas paragraf 213, som sette ei straff for utuktig omgang mellom personar av hannkjønn. Arbeidet var vanskeleg, Løvås ville ikkje stå fram med fullt navn fordi han var redd for å mista jobb og inntekt. Danskane kritiserte den forsiktige og hemmelighetsfulle oppførselen til nordmennene, og lurte på kva dei var så redde for. Dei synst også nordmenne mangla initiativ. Etter kvart øyt Det norske forbundet med det danske, og med Vennen, delvis fordi dei var leie av å bli overstyrt frå København, og delvis fordi dei var usamde med danskane sit ukritiske syn på pedofili. Publiseringa av bilete med svært unge menn i Vennen førte til ein stor skandale i Danmark, og straffesaker. I Sverige var det også skandalar rundt rykter om homoseksuelle hemmelige nettverk. Sjølv om skandalene ikkje hadde nokon direkte innverknad på det norske forbundet, så argumenter Kristiansen overbevisande for at skandalene i nabolandet bekrefta leiarane i DNF-48 sitt syn på at strategien med diskré nettverksbygging og allianseskaping var rektig.

Diskresjonspolitikken til DNF-48 førte til siling av nye medlemmer. For å få med seg fleire frå dei lukka middelklassenettverka måtte ein sikra at dei ikkje risikerte å bli eksponert. Arbeidarklassemennene som jobba i restaurantar og som frisørar, eller dei som var kjente frå pissoara og barer og dermed blei sett på som openlyse homoseksuelle, var ikkje så velkomne. Folk som hadde henvendt seg til forbundet blei møtt av to medlemmer av styet, som møtte søkaren i Oslo sentrum. Viss personen såg ut til å vera «diskré, edru og proper», gjekk dei på restaurant Håndverkeren, i andre tilfelle gjekk dei til Kaffistova. I boka står det at ein kjent billedkunstnar blei avvist, fordi han stilte i arbeidsklær, hadde skitt under neglene, og snøvla på grunn av talefeil.

Den siste delen av boka nyanserer og utfordrer historieskrivinga om den tidlege homokampen i Noreg. Dette har vore ein til tider sår debatt, som mellom anna gjekk i Blikk i 2004/2005. Debatten handlar om kven som var sentrale dei første åra av homorørsla, og har spesielt vore ein debatt om Arne Heli som har blitt symbolet på diskresjonskulturen og Kim Friele som representerer dei som ville stå fram. Og kven sto eigentleg opent fram først? Debatten kjem av politiske og personlege usemjer i DNF- 48, men til tider har det blitt i overkant personleg debatt som er uinteressant for dei som ikkje deltok, og knapt nok for dei.

Boka sluttar før dei store konfliktene i homorørsla på 70-talet. Kristiansen seier at tidsavgrensinga av boka er gjort for å ikkje bli frista til å dømma fortida ut frå samtida sine verdier. Han kritiserer det han kallar frigjeringsideologien frå 70-talet, som var eit oppgjer med den tidlegare diskresjonskulturen. Han skriv: «Den utvetydige og nyanseløse forkastelsen av det jeg har kalt mellom- og etterkrigstidens «diskresjonskultur», har bidratt til en kraftig innskrenkning og ensidiggjøring av homobevegelsens eget fortellings- og motstandsrepertoar. » Forfattaren argumenterer for at når ein forkastar alt ein gjorde før 70-talet, så er det vanskeleg å læra av strategiane folk uka. Det meiner han er spesielt skadeleg i forhold til samarbeid med personar og grupper frå samfunn med repressivt lovverk.

Det er interessant å lesa korleis folk har levd relativt opent i lang tid, så lenge me har munnlege kjelder. Og det er interessant å lesa om korleis den tidlege homorørsla organiserte seg og arbeidde. Eg kan vera samd med forfattaren at ein ikkje kan dømma fortida ut frå notida, og at eit notidsfilter øydelegg for å læra av fortida. Men eg meiner samtidig det var eit vikig opprør ein gjorde på 70-talet. Eg vil ha ei homorørsle i Noreg som seier at det er same om me er født sånn, eller om me har vald det sjølv, me krevjer respekt for dei me er. Og eg vil ha ei homorørsle der skruller og transer og SMerar og butcher blir respektert, på lik linje med dei som vil sjå ut som alle andre. Diskresjonskulturen fungerte, men kravet om å få lov til å vera synleg kom fordi hemmeleghaldet blei for trangt og ekskluderande.

Ingrid Baltzersen

Ida Jackson og Maren Kristiane Solli: Jenter som kommer Spartacus 2008

Ida Jackson og Maren Kristiane Solli har laga den første norske sex-boka for kvinnersom har sex med kvinner.

Boka er ei typisk sjølvhjelpsbok, med lister og tips til alt frå korleis styrka bekkenmusklene til kva ein skal sjå etter når ein kjøper sexleiketøy, og kva slags nettlesar ein bør bruka viss ein surfar porno på nett. Boka plasserer seg samtidig tydeleg i ein feministisk ståstad. Forfattarane tar ikkje stilling til tema som feministar ofte er mot, til dømes porno, eller omdiskuterte tema, som BDSM, analsex og sexleiketøy. Men dei legg vekt på at det er ein sjølv som skal definera seksualiteten sin, både at det ein har lyst til å gjera er ok, og at det er ein sjølv som må bestemma kva ein ikkje vil flott bok, dei skriv opplysande og innsiktsfullt om dei fleste sidene av seksualitet, blanda med tips, teknikkar og trenings-oppgåver. Einaste eg har å innvenda er at boka ikkje er illustrert, viss ein ikkje har studert snittbilete av fitta, er det ikkje alle anatomiske omgrep som er så enkle å halda styr på, sjølv om forfattaraneer flinke til å forklara.

Forfattarane skriv at boka starta som ei bok for kvinner som har sex med kvinner, men dei endte med ein breiare innfallsvinkel, som det står på forsida: En bok for alle som har sex med damer, inkludert damer som har sex med seg selv. Det første kapittelet handlar difor om å bli kjent med kroppen sin, og få eit godt sexliv med seg sjølv. Forholdet til seg sjølv er eit gjennomgangstema i boka, både at ein sjølv må definera kva ein har lyst til, men også korleis ein skal handtera overgrepserfaringer hos seg sjølv eller partnaren. Kapittela om kroppen, smertefull sex og overgrep, legning og kjønnsroller handlar om viktige og ofte problematiske sider av seksualitet, noko som er med på å gjera boka til meir ennberre ei sextipsbok.

Boka avslutter med eit pulepolitisk manifest, som trekk trådar frå dei feministiske elementa frå resten av boka. Kravet i manifestet er: Ja til sex!. Kravet virkar jo ikkje kontroversielt i vårt sexfikserte samfunn, men forfattarane lister opp ein del viktige grunner til at målet faktisk ikkje er oppnådd. Dei nemner at ein av fire kvinner aldri onanerer, at ein av ti norske kvinner blir voldtekne, at mange jenter har eit dårlig forhold til kroppen sin og at mange jenter har problemer med å setta grenser. Jackson og Solli har også forslag på løysinger. Dei seier at me må fortella andre historier: aktive jenter som veit kva dei vil må bli synlege i bøker, filmar og i kvardagslivet. Det må bli eit betre tilbod til valdtektsofre. Og: Du må ta saken i egne hender, noko denne bokmeldaren vil hevdaat boka inspirerer til.

Ingrid Baltzersen

Lars Sandvig, Bent Hvale, Øyvind Asbjørnsen: FrP-landet –Norge etter valget i 2009? Fritt forlag 2008, 185 sider

Frp-landet er en bok der redaktørene har spurt ulike samfunnsdebattanter om å ta for seg ulike sider ved Frps politikk i en situasjon der det er mulighet for at partiet kommer i regjering. Boka er som sådan høyaktuell – ikke minst i en situasjon der FrP til stadighet forsøker å vri seg unna standpunktene sine. De fleste bidragene, men unntak av Hans Røsjordes innspill om forsvar og Hege Storhaugs innspill om innvandring, bidrar da også til å avsløre hovedsakelig to sider ved FrPs politikk:inkonsekvens og uvitenhet.

Et av de feltene FrPs synspunkter møter kraftigst motstand, er i miljøspørsmålet, noe som ikke er merkelig all den tid bidragsyterne er Frederic Hauge, Erik Dammann og Steinar Lem. De er alle skjønt enige om at FrPs miljøpolitikk fundamentalt sett bygger på en manglende forståelse av økologiske sammenhenger generelt og klimaendringer spesielt. Å slå fast dette, er nok i stor grad å slå inn åpne dører, men særlig Lems bidrag, som tar for seg samferdselssektoren, illustrerer både inkonsekvenser, halvkvedede viser og åpenbar antikollektivistisk populisme i partiprogrammet. Her er det definitivt ammunisjon mot FrPs krav om flere veier, mindre til kollektivtransport,billigere bensin og lavere bilavgifter.

Et annet felt FrP får kjørt seg kraftig, er på justispolitikken. Selv om utgangspunktet er ulikt, er Odd Einar Dørum og Harald Stabell skjønt enige om at FrPs justispolitikk vil føre oss mange tiår tilbake. Fokus skiftes fra forbrytelse til forbryter, og rehabilitering erstattes av det Dørum treffende omtaler som renovasjon. Stabell tar også opp programpunktet der Frp foreslår å privatisere deler av kriminalomsorgens og politiets oppgaver, og fokuserer på hvilke potensielle farer som dette kan medføre hva angår ansvarsforhold. Dette temaet berører også Ivan Kristoffersen i sitt innspill om forsvarspolitikk, der han blant annet imøtegår FrPs synspunkt om å la militæretutføre enkelte politioppgaver.

Av andre innspill som nok kan ha en nytte, kan nevnes Thomas Hylland Eriksens omtale av FrPs selvmotsigende utdanningspolitikk, Stein Evensens gjennomgang av FrPs helsepolitikk fra et medisinsk fagsynspunkt, Jostein Gripsruds gjennomgang av hvordan FrPs kulturpolitikk vil skape en innskrenking av informasjonsfriheten, Ivan Kristoffersens nærmest kåseriaktige innspill om FrPs mangel på vilje til å opprettholde levekraftige lokalsamfunn i distriktene og Olaf Thommesens innspill om innvandring, som, tross alt, står som en fin motvekt til Hege Storhaugs forsvar for kulturell ensretting og en inhuman flyktningpolitikk. Om man skal trekke frem en negativ side ved boka, må det være de aller fleste forfatterne tar det politiske status quo som utgangspunkt. Aller klarest kommer dette frem i Janne Haaland Matlarys innspill om utenrikspolitikk, der den røde tråden er at det er farlig for Norge å endre utenrikspolitisk ståsted, uavhengig av retning. Heller ikke Petter Eide makter å utfordre den etablerte oppfatningen av u-hjelpens fortreffelighet, selv om han har flere poenger rundt årsakene til fattigdom, som med fordel kunne vært utvidet til en kritikk også av status quo. Det mest tafatte av alle innspillene, er imidlertid Paul Chaffeys innspill om FrPs balansegang mellom liberalisme og statskapitalisme som nærmest fremstår som en skolestil i form, selv om han, skal det innrømmes, illustrerer enkelte selvmotsigelser iFrPs politikk.

Det er imidlertid også noen forfattere som bør berømmes for at de tør tenke utenfor boksen. Erik Dammann kritiserer ikke bare FrPs vekstideologi, men viser også hvordan denne er en integrert del av hele den etablerte moderne ideologien, og klarer dermed også å forklare hvordan FrP får den oppslutningen de gjør. Også Harald Stabell er i stand til å gjøre dette. For å møte kritikken av FrPs krav om høyere straffer, viser han hvordan dette bare er mer av samme medisin som har vært utskrevet de siste tiårene, og som har vist seg ikke å virke etter hensikten. Martine Aurdal viser også at hun våger å tenke utenfor boksen ved at hun stiller kritiske spørsmålstegn til u-hjelpens funksjon, men i motsetning til Dammann og Stabell makter hun ikke å knytte kritikken av FrP opp mot en kritikk av status quo, og innspillet hennes kan, om man ikke vet bedre, leses som et forsvar for FrPsbistandspolitikk.

Like fullt – det er ikke kritikken av status quo som er tema for boka, det er FrPs politiske program. Dette er en hensikt boka lever opp til – den kan med fordel brukes for å minimere faren for at FrP får økt makt etter neste valg. For, som Ivan Kristoffersen så treffende sier det, er FrP «ikke en kode en trenger å knekke for å ta seg inn til partisjela». Det er en helt konkret politikk som, med FrP i regjering, vil gi helt konkretepolitiske konsekvenser.

Mathias Bismo