Kan metal kombineres med politikk?

 

Tromsø-bandet Dreamslain går langt tilbake i tid, selv om bandmedlemmene strides innbyrdes om det faktiske oppstartsåret. 

– Vi startet vel teknisk sett på den tidligere Rockefabrikken, men første ordentlige øving var på ungdomshuset Tvibit, mener gitarist og vokalist Igor Jakobsen (36), og trommis Daniel Paulsen Figenschou (38) skyter inn:

– Ja, jeg hadde i hvert fall ikke rørt et trommesett siden 10. klasse, men du hjalp meg så vi fikk rasket sammen et «skrammel» jeg kunne øve på. 

Før dette hadde Igor andre metal-prosjekter, og en sang fra den tiden, Shadow Warriors, ble med på dobbeltalbummet Tales of Knights and Distant Worlds (2021).

I 2013 ble den klassisk utdannede pianisten, Anna Loppacher (33), med i bandet på orgel, synth og piano, og metal-trioen fra Tromsø var komplett. 

 

Bandnavnet Dreamslain henspiller på Igors tidligere feilslåtte forsøk på å danne et band. 

– Det handler om å eksistere på tross av nederlag, og å kunne reise seg igjen, som Daniel sier. 

– Dessuten er jeg ikke særlig glad i sånne majestetiske bandnavn, ler Igor, med et skråblikk på Daniels «Emperor»-tatovering på underarmen.

Latteren sitter løst hos alle tre bandmedlemmene, og takhøyden for å spøke er stor. Men humoren til tross, Dreamslains sanger har klare politiske budskap.

I det første albumet, Tales of Knights and Distant Worlds ( sluppet 29. Januar 2021), finner vi flere sanger med fantasy-tema, deriblant He Who Rises in Force og The Fall of the Elven Lord, som henter inspirasjon fra J.R.R. Tolkiens verk Silmarillion. Andre sanger, som My Mask og Ownership Denied, tar for seg alvorlige temaer som utenforskap og seksuell trakassering. Selv om det altså finnes mye allmennmenneskelig i sangene deres, er Dreamslain ifølge Igor helt klart et band med et klart politisk standpunkt.

– Vi tar et standpunkt fordi å la være er å ta parti med status quo, legger Anna til. 

– Selv våre sanger med fantasy-tema er politiske. For også fantasiverdener er politiske. Se bare på populære filmer og bøker som Harry Potter og Ringenes Herre: Husnissene i Harry Potter holdes som slaver på sine menneske-eieres nåde, og kun Hermine, som kommer fra den ikke-magiske gompeverdenen står opp for dem. I Ringenes Herre har Gondor gitt Rohan til hestefolket, til tross for at landet allerede var bebodd. Parallellen til den nåværende situasjonen i Midtøsten kunne ikke vært tydeligere. 

 

Utfordringer på mange plan

Dreamslain tar et tydelig politisk standpunkt, og er ikke redde for å utfordre både strukturelle utfordringer og rådende stereotypier innen metal-sjangeren. 

– Hvem som får plass på metal-scenene er ikke tilfeldig, kan Igor fortelle. 

– Det er mest hvite cis-menn i publikum, og enda mer hvite cis-menn på scenen. Resultatet blir at metal oppfattes som en veldig «hvit» og mannsdominert sjanger, noe som både påvirker hvem som får spille på konserter og som samtidig fornekter metalmusikkens afro-amerikanske røtter.

– Uten blues hadde i hvert fall ikke metalsjangeren eksistert, er Anna klar på. 

– Også growlingen, som kjennetegner mange populære band, har afrikanske røtter. Jeg tenker f.eks. på Big Mama Thornton eller Howlin’ Wolf. Så her må sjangeren bli flinkere til å anerkjenne sine røtter.

Problemet med hvem som synes på metal-scener verden over, fører til et fenomen som Anna kaller «white gatekeeping», nemlig at det er lettere å få innpass på internasjonale scener dersom du er hvit. Denne dynamikken ble satt ord på av en svart kvinne som er Annas kollega i antirasistisk arbeid i akademia.

– Death Metal-bandet Nile fra USA, som henter sin inspirasjon fra egyptisk historie og mytologi, er for eksempel mye mer anerkjent på verdensbasis enn det egyptiske Scarab, selv om begge faller innen samme metal-sjanger og baserer sine sanger på samme tema. 

– Det er også et problem innad i Europa; det er lettere å bli anerkjent dersom du kommer fra Storbritannia enn fra Italia. Hvor mange har hørt om italienske Domine eller Dark Quarterer, for eksempel? Superbra band begge to, men er lite kjente utenom Italia selv om sistnevnte har til og med spilt i Norge to ganger. 

Anna tilføyer at de ikke legger skylda på fansen.

– Det er mye bra fans der ute, men gatekeeping er rett og slett et strukturelt problem, musikkjournalistikken må bli flinkere til å utvide horisontene sine. 

– Dessuten tror jeg at mange blir introdusert til metal gjennom å høre på band som kompisene deres liker, mener Daniel. – Og da går det gjerne i de mest kjente bandene. 

I tillegg er det en utfordring at land i Schengen-området, men også USA, Canada og Australia har strenge regler når det gjelder visum.

– Det er for eksempel mye lettere for et norsk band å få reise til Latin-Amerika for å få spille, enn det er for et latinamerikansk band å få komme hit, kan Anna fortelle.
– Det fører til at europeiske og nordamerikanske band får spilt over hele verden, mens band fra andre verdensdeler ikke nødvendigvis blir invitert tilbake. 

– Land som Egypt, Tyrkia, Tunisia og Syria har for eksempel store metal-scener, kan Anna fortelle. – Problemet er at band fra disse landene ikke får reise på verdensturné. 

– Vel, jeg skulle gjerne reist til Syria eller Tunisia på metal-konsert, ler Daniel. – Så lenge jeg også får ridd på en kamel mens jeg er der! Det er nemlig en drøm jeg har!

 

Mannssjåvinisme og kjønnsstereotypier

Et annet problem i metal-sjangeren er at miljøet tidvis kan være temmelig mannssjåvinistisk. 

– Folk har veldig stereotypiske forestillinger om hvilke instrumenter som er «mannlige» og «kvinnelige.», forteller Igor.

– Folk har for eksempel ingen problemer med en kvinnelig metalvokalist, ettersom dette faller inn under den aksepterte kjønnsstereotypien for kvinnelige artister, tilføyer Anna. En kvinnelig bassist, som står langt bak på scenen er tydeligvis også ok, men en kvinnelig gitarist, derimot, helt i front på scenen, ville nok mange mannlige artister og fans ha store problemer med å akseptere, de ville nok følt at hun tok opp litt for mye plass og brøt med den kvinnelige stereotypien. En stereotypi som de vil måtte si fra seg om de får oppleve en konsert med Girlschool, påpeker Daniel.

– De ville nok fått sin maskuline identitet truet, ler Anna. 

Et alvorligere problem går på dette med å kunne føle seg trygg – både som konsertpublikum og som kvinnelig utøver. 

– Jeg ville for eksempel ikke følt meg trygg hvis jeg dro på audition med mannfolk jeg aldri har møtt og ikke kjenner. Jeg skulle tross alt opptrådt og turnert med dem, og sovet om bord på en bandbuss. Da er det greit å slippe å sove med det ene øyet åpent og kroppen i alarmberedskap. 

Anna er utdannet innen klassisk piano og har spilt i årevis, og på 8. mars i fjor holdt hun en live-stream på Instagram hvor hun snakket om dette med å være kvinnelig musiker. 

– Det er viktig for meg å ikke hele tiden måtte bevise at jeg er «god nok» til å være med i et band, bare fordi jeg er dame. 

– Som nevnt møter kvinnelige musikere på flere kjønnsstereotypiske forventninger om instrumentvalg fordi de er kvinner. Selv spiller jeg jo piano, som regnes som et såkalt «kvinnelig» instrument, men jeg vet om kvinnelige gitarister som opplever mye mer hets, for eksempel. 

Dreamslain forsøker selv å motvirke slike stereotypier når de booker inn band til konserter. På fjorårets Metal & Prog-fest i Tromsø hadde de blant annet Hedmarksbandet Madder Mortem som en av headlinerne. På bandets Facebook-side tar bandets vokalist, Agnete Mangnes Kirkevaag, et oppgjør med metal-sjangerens forventninger til kvinnelige utøvere, i en omtale av bloggeren Steve Peck: 

 

Aside from her incredible musical talents, Kirkevaag has shown great personal resolve and serves well as a role model for women in music. Fiercely forging her own individualistic path, Agnete has overcome numerous obstacles based on the stereotypes of what a female “should be.» In the male-dominated genre of Heavy Metal, you’re either cast as a bodacious sex object, or a pencil-thin forest fairy, dressed in flowing gowns. 

 

Undertegnede har selv sett Madder Mortem da de opptrådte i Tromsø i fjor, og kan bekrefte at Agnete baner vei, uredd og talentfull! 

 

Ligger ikke på latsiden

Lokalt i Tromsø har Dreamslain ikke ligget på latsiden de siste årene. For andre året på rad arrangerer metal-trioen Tromsø Metal & Prog-fest i desember, sammen med nord-irske Darkest Era og norsk-equadorianske Jaime fra Bergen. I tillegg har de hendene fulle med innspillingen av sitt nye album, som etter planen slippes tidlig i 2024. Albumcoveret er allerede ferdig, men offentliggjøres ikke ennå. Igor kan imidlertid røpe så mye som at det er tegnet av en lokal kunstner, og er stolt over at de kan hente inn ressurser lokalt.

– Det er Tromsø-tegneren Tonje-Mari Clausen, som også har forfattet og illustrert fantasy-boken Familiaris (2023), sammen med Monika Steinholm, som står bak coverarten. Vi elsker Tonjes tegnestil, og er stolte over at hun har designet coverarten vår, smiler Igor stolt. 

 

I tillegg bruker Dreamslain mye tid på å spille inn musikkvideoer til sin Youtube-kanal. 

– Vi har inntrykk av at det er noe fansen setter stor pris på, kan Anna fortelle, og Daniel legger til:

– Om man ikke kan dra på konsertene gir nemlig musikkvideoene en følelse av ekthet. For meg som musiker liker jeg også å se musikkvideoer fra et musikkteknisk perspektiv, det er veldig lærerikt for meg.

 

Deres nyeste singel, Burn the Boats, beskriver hvordan greske fiskere blir presset til å destruere sine kystfiskebåter for å redusere fiske i Middelhavet, en prosess EU startet allerede i 1983. Sangteksten viser likevel hvordan de store fisketrålerne er de store synderne, som stjeler fisken og fører til at fiskerne «på gølvet» sliter. 

 

The sea is black 

Fishing boats come empty back 

Big ships are taking the fish far away 

Plundering the hope of those who must stay 

They’re crying, despairing: will they all now die?

 Searching for a way out but finding a lie 

There is no hope when profit rules all 

Greed will succeed, humans will fall

 

– Selve sangtittelen Burn the Boats vekker jo litt oppsikt, men om man hører teksten, bør det komme frem med all tydelighet hvor vi står i denne saken, kan Anna fortelle, og fortsetter: 

– Våre nyeste sanger, Ghost Story og Secrets of the Forge, skal få sine egne musikkvideoer i løpet av vinteren og våren. Fansen kan se frem til å høre Secrets of the Forge når vi spiller på Driv den 2. Desember. 

 

Å sjekke ut musikkvideoen til Burn the Boats på Youtube kan anbefales på det varmeste – og all respekt til Igor og Anna for å spille den inn utendørs ute i havgapet i ramsalt, nordnorsk vintervær! Daniel slapp unna med å spille nede i øvingskjelleren:

– Jeg drar rett og slett ikke med meg trommesettet ut i såpass friskt vær, da kommer det til å gå for hardt utover det, humrer han. 

 

Det er med andre ord masse å glede seg til på metal-scenen i Tromsø fremover, og Igor avslutter med en klar oppfordring til andre band: 

– Vi ser at noen minoriteter er vanskeligere å finne enn andre i metal-miljøet, og ønsker derfor å hjelpe minoritetsband opp og frem. Om dere er et skeivt band, eller er på annen måte synlig eller usynlig minorisert, ta gjerne kontakt med oss for felles konsert! Metal-miljøet skal ha plass for alle! 

ARENDALSVISA

(fritt etter Alf Prøysen)

Av Ola Bog

Det var seg en gang nedi Arendal! U-U-U

At dom sku’ talas ved i den store sal!

Suderullala-derullala. Suderi-suderi-suderullala.

 

Og bakerst i følje gikk noen og slang! U-U-U

Og bar på ei kiste og tralla og sang!

Suderullala-derullala. Suderi-suderi-suderullala.

 

Men da dom var kømmi tel byporten opp! U-U-U

Tok’n lokket tå kista, den skinndaue kropp!

Suderullala-derullala. Suderi-suderi-suderullala.

 

Je er itte død, nei, je lever ennu! U-U-U

Je har mangt å fortelja, det kan dekkan tru!

Suderullala-derullala. Suderi-suderi-suderullala.

 

Men da steig nå folket tel kistlokket fram! U-U-U

Åssen er det du bær’ deg, du vøl itte skam!

Suderullala-derullala. Suderi-suderi-suderullala.

 

Døra er stengt, ikke engang på klem! U-U-U

Du brukte opp tal’tida i førtifem!

Suderullala-derullala. Suderi-suderi-suderullala.

 

 

 

 

dine aner er

mysteriet …
universet
havet

oppreist på jorden
i årmillioner

vandrerske

gift og skilt

du har vært så sterk
du har båret så mye

og her kommer jeg
med hode til din skulder

enda en byrde

hva kan jeg si
hva kan jeg gjøre

jeg sier:

– jeg har også en skulder

Ola Bog

Dei var svoltne, svoltne som ulvar. Men rovdyr var dei ikkje, åtte ikkje villskap. Dei var samfunnsdyr, temma og tamme, og dei var i eit pent strøk. Eit mett og for det meste kvitt strøk i The Garden District, New Orleans, med saftige, grøne plenar og godt gjødsla prydbusker.

Så oppfør deg, gut! Vis kunstane dine!

Og den vesle, kvite guten gjorde seg enda mindre, kledde på seg nokre passande ord, stakk ein høfleg frase i håret over det eine øyret, slentra liksom likeglad opp til det store, kvite huset der han banka pent på den solide eiketresdøra, gjekk like pent ned frå frontverandaen igjen, stod vakkert ventande på singelen framfor den staselege villaen.

Ei fyldig, kvit dame i døropninga.

Den vesle guten såg på dama med uttrykkslause auge og mumla eit smålåte morn, ho uttala eit tydelig goD morgon, og guten hadde alltids kjent seg betre til mote.

Den mellomaldrande dama der oppe på frontverandaen såg vennleg på han; guten kjente seg krenka.

Kanskje var ho snill, gamla, glad i barn og dyr; kanskje gav ho han ekstra mykje så det rakk til kameraten òg, han stod nede på fortauet, svart plystrande bak ei prydbuske og lest som om han ikkje var til. Ho stod der oppe på frontverandaen. Ho var sikkert ei godhjarta dame, spurde iallfall vennleg kva guten ønskte, og blikket hennes sa skammar du deg ikkje, gut!

Han hata ho.

Han, kvelpaktig kropp, dei kvitslitne olabuksene rivne opp på begge knea, han stod der i ei spjerra, ein gong kvit skjorte, stod som ein uskylds fattigengel med honninggult, halvlangt hår, og han strauk nølande den viltre luggen vekk frå panna; sette på seg eit fiolblått, eit litt sørgmodig? blikk, i alle fall store, blanke auge.

Den velfødde, nei, tjukke, vennlege, sikkert godhjerta, kvite dama bad han vente litt, Just a sec, honey! var høgtideleg tilbake med noko innpakka i avispapir, ver så goD.

GoDhjarta.

Den vesle, kvite kvelpen svelgde tungt, smilte bleikt honningsøtt og takka så pent han berre kunne, mista likevel klisjéen på den nyraka singelen da han bøygde det krøllete, lyse hovudet i eit stivt bukk.

Dama nikka vennleg.

Guten lét orda ligge der dei låg, snudde ryggen til dama og villaen og rikdommen og sprang med nokre små dansetrinn og laga stygge spor i den prydelege singelen ned oppkøyrsla, og nede på fortauet ropa han til den svarte kameraten som stod der ved sida av prydbuska og var til likevel, at nå hadde dei mat! Kikka over skuldra og vinka muntert til den vennlege, kvite dama som bjeffa skarpt etter han at han skulle faen ikkje gi noko til den fuckin’ kjøteren. Men det var ikkje bryet verdt å hate den godhjarta dama lenger, ho var nede frå verandaen nå, fekta etter dei med sopelimen, huiande nedover oppkøyrsla med ein liten, kvitt bjeffande puddel i hælane.

Gutane raska på, runda hjørnet med kalde kyllingbein i knitrande avispapir, og ein po’ boy sandwich, og pecan pie, kamerat! Grådige auge, gumlande kjakar, grafsande hender i avispapiret, travande bein, traskande føter, sittande gutar i graset i parken i The Garden Fuckin’ District i New Orleans.

Avispapir med bein etter bein, avgnegne kyllingbein, og avgnegne igjen. Liggande kameratar i graset, tause, ein svart, ein kvit, auga deira lukka i den milde morgonsola under ein skyfri, blå himmel. Avispapir med avgnegne kyllingbein og gamle verds-nyheiter på grasplenen i parken; og skiltet der det stod at hundar skulle haldast i band.

Øyvind Bremer Karlsen

Tvers igjennom lov til seier!
Ikke går der andre veier
til vårt drømte, frie land.
Før vi tramper ned og skaffer
vei i lovens paragrafer
er vi treller alle mann.

La dem rase. La dem true.
Ikke vil vi la oss kue,
svarer vi dem koldt og kort.
Om I bjeffer, om I snerrer,
ennu er dog, høie herrer,
våre henders arbeid vårt.

Ennu er en streikebryter
fredløs niding tross han nyter
vern fra selve kongens råd.
En forræder kaller vi ham,
tross medaljen I kan gi ham,
med samt ros for tapper dåd.

Før vi tramper ned og skaffer
vei i lovens paragrafer,
er vi treller alle mann.
Reis all kraft som klassen eier!
Tvers igjennom lov til seier!
Støtt oss den som kan!

Rudolf Nilsen

dette er et boligpolitikkdikt
fins det en boligpolitikk
det fins et boligpolitikkdikt
det fins en 2-roms på rosenhof til 2,7 mill
det fins en 3-roms på lille tøyen til 3,8 mill
en 38 kvm 2-roms på bislett til 2,3 mill
en ett-roms på majorstua til 2 mill
en 3-roms på solli plass til 4,5 mill
det fins mennesker som eier flere boliger
det fins private utbyggere
det fins en stat som ikke styrer utbyggerne
vinduene blir mindre, takhøyden lavere
det bygges 4000 boliger for lite i året i oslo
det forventes en befolkningsvekst i oslo på rundt 400 000 de neste 20 åra
6 av 10 førstegangsmilliongjeldnerveinnehavere i oslo
…………… får hjelp av opphavsnervene
det fins de som sier det ikke er en menneskerett å bo i oslo
eller i indre oslo by
det fins en 31-buss fra grorud kl 04:50
jeg sier det fins mennesker
det fins mennesker som vasker kontorene
det fins mennesker som jobber på kontorene
det fins mennesker som bygger kontorene
det fins mennesker som passer mødrene til menneskene
som skal på møter i kontorene
det fins mennesker som rydder opp etter andre
mennesker
som lever av at andre mennesker ikke skal ha noe å leve av
det fins ulike mennesker
det fins mennesker som spekulerer i tak, vegger og gulv
veggene virrer
det fins mennesker som ser på disse boligene
gjerne om søndagene
som legger inn bud på disse boligene
gjerne om mandagene
jeg er selv en del av boliguka
det fins mennesker som eier både lave og høye blokker
det fins mennesker som ikke bor i indre oslo by
det fins mennesker som blir slynga rundt i periferien
…………… som tar toget til indre oslo by
for å passe unga til menneskene som bor i indre oslo by
det er ingen menneskerett å bo der
det fins en 17 kvm til 1,3 mill på carl berner
det fins mennesker
og det fins kommunal- og regionalminister liv signe navarsete
…………… og en digital simulator for planlegging av boligøkonomi
og det fins et boligpolitikkdikt som ikke tjener på at andre skal bo

Stian Johansen

Nordahl Grieg

På ei natt i september 1936 skrev Nordahl Grieg (1902–1943) diktet Til Ungdommen. Det var tre år etter Hitlers maktovertakelse og noen måneder etter Francos angrep på den folkevalgte regjeringa i Spania.

Diktet som nå leses opp over hele landet, ble skrevet til et møte i Studentersamfundet i Oslo. Quislings Najonal Samling skulle starte ei kampanje for å kaste det radikale styret.

Det var et betydningsfullt bidrag den gang, og er til trøst og økt forståelse i Norge idag.

Nordahl Grieg var aktiv i solidaritetsarbeidet med det spanske folket, mot Franco-fascismen, og skrev reportasjeboka Spansk sommer.

Akkurat som i skuespillet Vår ære og vår makt rettes det i romanen Ung må verden ennu være et kraftig angrep mot krigsprofitørene og kapitalismen.

Nordahl Grieg ble skutt ned da han var med som krigskorrespondent under et nattlig bomberaid med fly over Berlin i 1943.

Til Ungdommen
av Nordahl Grieg

Kringsatt av Fiender,
gå inn i din tid!
Under en blodig storm –
vi deg til strid!

Kanskje du spør i angst,
udekket, åpen:
hva skal jeg kjempe med
hva er mitt våpen?

Her er ditt vern mot vold,
her er ditt sverd:
troen på livet vårt,
menneskets verd.

For all vår fremtids skyld,
søk det og dyrk det,
dø om du må – men:
øk det og styrk det!

Stilt går granatenes
glidende bånd
Stans deres drift mot død
stans dem med ånd!

Krig er forakt for liv.
Fred er å skape.
Kast dine krefter inn:
døden skal tape!

Elsk og berik med drøm
alt stort som var!
Gå mot det ukjente
fravrist det svar.

Ubygde kraftverker,
ukjente stjerner.
Skap dem, med skånet livs
dristige hjerner!

Edelt er mennesket,
jorden er rik!
Finnes her nød og sult
skyldes det svik.

Knus det! I livets navn
skal urett falle.
Solskinn og brød og ånd
eies av alle.

Da synker våpnene
maktesløs ned!
Skaper vi menneskeverd
skaper vi fred.

Den som med høyre arm
bærer en byrde,
dyr og umistelig,
kan ikke myrde.

Dette er løftet vårt
fra bror til bror:
vi vil bli gode mot
menskenes jord.

Vi vil ta vare på
skjønnheten, varmen
som om vi bar et barn
varsomt på armen!

 

Haifa 1964
Skriv ned
Jeg er en Araber,
Mitt kort har nummeret 50 000
Jeg har åtte barn
Det niende kommer neste sommer.
Er du sint?

Skriv ned,
Jeg er en Araber.
Jeg hogger stein med arbeidskamerater
Jeg presser stein
For å få et brødstykke
For å få en bok
For mine åtte barn.
Men jeg ber ikke om medlidenhet
Og kryper ikke for noen
Under deres svøpe.
Er du sint?

Skriv ned
Jeg er en Araber
Jeg er et navn uten noen tittel
Trofast i en avsindig verden.

Mine røtter synker dypt
Utover årstider

 

Utover tiden.
Jeg er sønn av en som pløyer jorden.
Av ydmyk bondeætt.
Jeg bor i ei hytte
Av strå og greiner.
Håret: Skinnende svart.
Øynene: Brune.
Mitt arabiske hodeplagg.
Sår trenger seg inn i hendene,
Og jeg foretrekker et drypp
Av olje og timian.

Vær vennlig skriv ned
På toppen av alt,
Jeg hater ingen
Jeg plyndrer ingen
Men når jeg sulter
Spiser jeg kjøttet til de som
plyndret oss.

Pass på,
Pass på min sult,
Pass på min vrede.

 

 

 

Oslo byarkiv startet i 2004 opp prosjektet Oslos multikulturelle arkiver. Målet med prosjektet er å sikre en flerkulturell innsamling og formidling i vår institusjon, så vår kollektive hukommelse blir rikere og mer flerstemmig. Minoritetsbefolkningen skal også finne noe de kan «identifisere seg med» hos oss og få overbrakt perspektiver de ikke kjenner om tidligere generasjoner.

Artikkelen er tidligere trykt i heftet «Spor etter oss. Oslos multikulturelle arkiver», Oslo byarkiv 2007.

---

Oslo byarkiv er Oslo bys egen arkivinstitusjon med 18.000 hyllemeter arkivmateriale. Vi kaller oss byens hukommelse. Vi er en liten og ung institusjon som skal bevare og gjøre tilgjengelig kommunens arkiver og gi råd om arkivdanning. Vi skal også være en samfunnsinstitusjon og virke i tjeneste for samfunnet, og må være relevant for omgivelsene våre i dag og i framtida. Alle osloborgere bør ha rett til en plass i hukommelsen og rett til å bruke og finne noe av interesse, noe som angår dem hos oss.

Oslo er Norges største innvandrerby med en tredel av landets innvandrerbefolkning. 23 % av befolkningen er nå innvandrere etter statistikkens definisjon. Likevel hadde vi lite materiale som kan gjenspeile at Oslo er blitt et flerkulturelt samfunn. Det vi hadde, viser nokså ensidig myndighetenes møte med innvandrerbefolkningen, det være seg i form av mapper i arkivet til Flyktning- og innvandreretaten og helse-, skole- eller sosialhjelpsmateriale. Vi kunne fastslå at nye minoriteter er overrepresentert i samfunnsminnet som sosialklienter pga. utvalgsmetoder for kassasjon (som vi siden har fått endret) og underrepresentert i samfunnsminnet ellers. Denne delen av befolkningen finner det ikke naturlig å «sette spor» i form av å avlevere sine arkiver fra foreningsliv, menighetsliv etc. De er også lite representert i samfunnets maktposisjoner på et nivå der de automatisk setter spor.

Fortida fins jo ikke noe sted! Folk husker ikke. Internett er tilfeldig. Mens arkivene inneholder dokumentasjon og kilder som vi kan bygge historien på. Arkivene inneholder fortidas direkte og ufortolkede stemmer. Men dersom vi ikke får inn andre enn myndighetenes perspektiv på innvandrere – fordi vi automatisk bare får inn myndighetenes arkiver – så blir deres egne stemmer borte. Da blir bildet skjevt. Vi bør si velkommen inn for å bli del av den felles hukommelsen. Så dagens og framtidas befolkning – blant annet skolebarn og ungdom med flerkulturell bakgrunn, som utgjør nesten 40 prosent i Oslo – skal kunne finne noe som representerer deres identitet, noe de kan kjenne seg igjen i. Og selvsagt er det essensielt for majoritetsbefolkningen og forståelsen av samfunnet som helhet å få dette perspektivet inn. Derfor tok vi initiativ til innsamling av arkiver fra innvandrerorganisasjoner i Oslo byarkiv for fire år siden. Vi erkjenner at det er nødvendig å være aktør på dette feltet og har fått støtte fra ABM-utvikling, Norsk kulturråd og Fritt Ord og et mindre beløp fra Enhet for mangfold og integrasjon i Oslo kommune.

Prosjektet vårt skulle sikre og gjøre tilgjengelig et visst antall av de sentrale arkivene til viktige innvandrergrupper i Oslo by som representerer en god bredde av Oslos kulturelle mangfold. Det hadde ikke vært samla inn slikt materiale av noen skala i Norge tidligere. Materialet er nå i ferd med å forsvinne, særlig fra den første tida på slutten av 1960-tallet, fra 70- og 80-tallet. Vi ønsker å få inn materiale som dekker et vidt spekter – det være seg organisasjonsarkiv, forretningsarkiv, trossamfunns arkiv eller personarkiv, men hovedfokus er på organisasjonsarkiv.

Ikke uventet var noen av de første som var positive til vårt initiativ, institusjoner med bakgrunn i utadvendt kulturvirksomhet: Nordic Black Theatre og Cosmopolite. Nordic Black Theatre ble oppretta i 1992 som det første kosmopolitiske teater i Norden. Da Cosmopolite ble etablert i 1992, var dette faktisk en av de første scenene i Norge som presenterte artister innen verdensmusikk-sjangeren. Fremmedarbeiderforeningen (FAF) ble stiftet i 1972. Hensikten var å skape en multinasjonal organisasjon som ville arbeide for utenlandske/innvandrede arbeidstakeres interesser, og for at menneskerettighetene også skulle gjelde for dem. FAF ble oppløst rundt 1980, og splittet opp i flere organisasjoner. Vi har fått inn noe materiale fra Fremmedarbeiderforeningens første periode fra 1972 til 1976. Den gambiske forening, The Gambian Association i Oslo, ble formelt etablert i 1972 av en gruppe gambiske sjømenn bosatt i Oslo. Foreningen hadde da allerede i ca. 6 år eksistert i mindre formaliserte former. Foreningen driver mange forskjellige kulturelle og sosiale aktiviteter og har gitt oss materiale.

Vi prøvde å få ut informasjon om prosjektet i media og fikk gjennomslag i Migrapolis, som lagde eget program om å bevare minoritetshistorie og viste fram prosjektet vårt, Jødisk museum som var under etablering og Prosjektet Norsk i går i dag i morgen som Norsk Folkemuseum og Internasjonalt kultursenter og museum driver. Vi har også møtt i Innvandrerrådet i Oslo, og fått holde innledninger på kurs for innvandrerorganisasjoner i Oslo kommune og på et kontaktmøte. Det har gitt oss nyttige kontakter. Men det tar tid å få materiale inn. Kontakt må pleies over tid. Ansvarlige kan ha vanskelig for å sette av tid til oss og ikke minst til å gå gjennom arkivet før avlevering, noe de fleste selvsagt ønsker. En innsamling på dette feltet møter de fleste utfordringer man møter i arbeidet med privatarkiv. Det holder ikke å få ut informasjon om vår institusjon og våre ønsker med prosjektet. Enkelte innvandrere og deres organisasjoner vil se på en offentlig arkivinstitusjon med mistro ut fra erfaringer fra eget hjemland og i møter med norske myndigheter. Dette er en ny virkelighet å forholde seg til for oss. Vi er derfor avhengig av å skaffe oss enkelte døråpnere som kan gi oss innpass og tillit i miljøene. Rådet for innvandrerorganisasjoner er en viktig samarbeidspartner her. Vi forteller om viktigheten av å bevare arkivene til organisasjonene, og prøver å bygge opp et tillitsforhold og forståelse for at de sjøl kan sette begrensninger på hva som blir tilgjengelig for offentligheten i samtida og sjøl kan være med på å avgjøre adgangssøknader.

Dette har resultert i flere positive kontakter og avleveringer, men også triste avsløringer om at arkivene dessverre er borte, blant annet er de kastet av vaktmester/huseier (Tyrkisk arbeiderforening, Afrikan Youth etc.) eller vanligst: Det har skjedd en naturlig kassasjon ettersom de som forvaltet papirene, har flyttet og ikke har hatt noe sted å gjøre av gamle papirer.

Prosjektet vårt har resultert i 20 innsamlede arkiver og arkivbrokker, fire intervjuer, samt heftet og utstillingen vi har kalt Spor etter oss, se www.byarkivet.oslo.kommune.no.

Flere, store enkeltarkiv

MiRA-Senteret (tidligere Foreign Women’s Group), som er et ressurssenter for innvandrer- og flyktningkvinner har begynt å gi oss materiale og har deponert sin samling om den klassisk utdannede spirituals-/bluessangeren Ruth Reese (1921–1990). Ellers kan nevnes Primærmedisinsk Verksted, som særlig har jobbet med kvinner fra Somalia og Asia, Pakistan Norwegian Welfare Organisation, den eldste organisasjonen for pakistanere i Norge, etablert i 1971, Pakistan Workers Welfare Union, Norway (1973–1980) og Bazm-e-Ahbabe Pakistan Norway (Venners samling for pakistanere i Norge). Denne foreningen er opptatt av det kulturelle, og har arrangert litteratur- og poesikvelder, for eksempel i forbindelse med feiringen av bursdagen til Pakistans grunnlegger Muhammed Ali Jinnah og den filosofiske poeten Iqbal, 17. maifeiring og feiring av Pakistans grunnlovsdag. Islamabad Rawalpindi Welfare Society, som blant annet organiserer transport for muslimer som vil gravlegges på familiegravstedet i hjemlandet, og er en sosial forening. Vi har også fått et personarkiv etter Mohammed Anwar Soofi med bokhandel- og kolonialdrift inkludert. Soofi så behovet for bøker til undervisning og litteratur på urdu. I 1981 tok han kontakt med diverse bokhandlere i Pakistan for å importere bøker til Norge. Ikke så mye senere fanget han også opp interessen for tidsskrifter og blader i den pakistanske gruppa i Norge. Det siste arkivet vi har fått inn er Damini House of Culture som driver opplæring og formidling av indisk dans.

Byarkivet ønsker at et multikulturelt perspektiv skal prege virksomheten vår videre framover og ikke stoppe opp når dette prosjektet tar slutt. Vi ønsker å skape en bevissthet i minoritetsbefolkningen om at den har rett til en plass i våre samlinger og en demokratisk rettighet til å være brukere av vår institusjon. Dessuten kan arkivene virke identitetsskapende for for eksempel skoleelever og bygge bro mellom fortid og nåtid. For barna kan vi vise at Oslo har vært en innvandrerby i lang tid. Oslos befolkning ble mer enn sjudoblet mellom 1855 og 1900. Det voldsomme suget etter arbeidskraft til industri, handel, bygg og anlegg ga en strøm til byen av folk fra landsbygda, også svenske arbeidere. Av ca. 230.000 osloinnbyggere i 1900 var 6 % født i Sverige og i alt nesten 8 % av befolkningen født i utlandet.

Vi påpeker at de arkivene vi nå samler inn, kan si noe om enkelte gruppers aktiviteter, innsats, sjølforståelse, behov og problemer. Etterkommere og andre får overbrakt perspektiver de ikke kjenner om sine forfedre; og samfunnet kan øke forståelsen for hvordan Oslo og Norge er blitt som det er.

Siden 2005 har Oslo byarkiv hatt ungdomsskoleelever på besøk i programmet til den kulturelle skolesekken. Elevene prøver seg som historiedetektiver: Gjennom studier av kilder forsøker de å rekonstruere den spennende historien om Robert Levin. Pianisten Robert Levin og hans familie bosatte seg på Grünerløkka, som så mange andre innvandrede jøder. Via kilder i Byarkivet får elevene gå bakover i historia til den første jødiske innvandring til Kristiania rundt 1880, og framover i tid til tiåra etter 1945. Et sentralt tema har vært å se nærmere på hva jødene ble utsatt for under andre verdenskrig. Prosjektet videreføres nå som En innvandret historie.

I 2005 etablerte vi et kunstnerisk samarbeid med Nordic Black Theatre. Bakgrunnen var deres avlevering til oss og fascinasjon for magasinet vårt som rom for en teateropplevelse. Vi kunne prøve ut ideen i forbindelse med 100-årsjubileet for landet som sjølstendig nasjon. Cliff Moustache lagde manus til et teaterstykke basert på våre kilder i samarbeid med oss. For første gang i Norge – og kanskje også i verden – ble det spilt teater i et arkivmagasin. Blant kilometervis med historiske dokumenter, fikk publikum i 2005 en reise gjennom året 1905 i Oslo, med skuespillere fra Nordic Black Theatre.

Vi viste også stykket for innbudte representanter for innvandrerforeningene i et møte hos oss i fjor. Interessen var stor over alle nasjonalitetene som var representert her for hundre år siden og parallellene til mange ting i dag.

Vi søkte så å videreutvikle samarbeidet og bruke stykket på skoleelever og fikk i stand Fortida er ikke hva den engang var! Bli kjent med ukjente kapitler fra hovedstaden Kristianias historie, rundt 1900 som også ble del av den kulturelle skolesekkens program i 2006 og 2007. Det er blitt 40 forestillinger for rundt 600 elever. Tilmelding fra skolene viste en fantastisk interesse for dette tilbudet – både i fjor og i år! Så dessverre må vi avvise de fleste. Vi fikk svært gode tilbakemeldinger fra lærerne som fulgte elevene og fra mange elever, ja til og med fra foreldre som hadde hørt om opplevelsen.

Vi har våren 2007 arbeidet med en utstilling og et hefte om prosjektet kalt «Spor etter oss …». Den sto fra 24. mai til sankthans i Internasjonalt kultursenter og museum. Nå står den i Oslo byarkiv i en litt mindre versjon. Vi håper det skal bidra til økt interesse og at vi får flere arkiver fra de nye minoritetene i Oslo så de får satt bedre spor etter seg. Vi håper dette arbeidet skal fortsette som del av vår daglige drift både i form av innsamling og bevaring og formidling også utover mangfoldsåret som vi er gått inn i. For vi har bare gjort en begynnelse og må fortsette arbeidet.

 

Det jubileres i pampenes hus.
Klasseforræderiet skal feires.
Samarbeidsmennene holder feite taler
om seg sjøl.
LO er 75 år.

«Med LO i kamp for et bedre samfunn.»
Slik lyder pampenes floskel.
Hvilken kamp taler de om?
Hvilket samfunn?
Ikke har vi sett kampen.
Ikke er samfunnet vårt.

Vi stod i fabrikkhallens gass og røyk.
Svette, pusten gikk tungt.
Vi samtalte om LO-pamper.
Om klasseforræderi.
Kontingenten skulle økes.

Forslag blei fremmet:
«Send dem til Bjørnøya.»
«Send dem på grøftegraving.»
«Gi dem deres egen medisin.»
«Gi dem UMS.»
«Proletær juling vil banke samarbeidstanker
ut av deres hoder.»
Forslagene var mange.

LO er 75.
Tradisjon i klasseforræderi.
Vår kamporganisasjon blei omgjort.
Det går i forsikring, Landsbank og Jahr.
Vi vender oss bort i avsky.
Deres tid er på hell
Vi skal gjenreise LO.
Samarbeidsprotokoller skal flakse
over Youngstorget.
Borgerskapet skal få vite hva kamp er.
Kamerater: Gjenreis LO til kamp.