Leder: Ikke vår stat … 4
Yngve Solli Heiret: Stat, marked og makt – et overblikk over marxistisk statsteori … 8
Intervju med Siavash Mobasheri: Ikke bare resultater i valg … 18
Visa om staten … 26
Intervju med Maren Rismyhr: Bydels­systemet tilslører … 28
Jorun Gulbrandsen: Skolen – oppbevaring og kontroll … 36
Intervju med Jan Reidar Andreassen: Tønsviking Middelaldertun – Undergang for et unikt livsprosjekt … 44
Rolv Rynning Hanssen: Illusjonen om regjeringas makt … 48
Alf Jørgen Schnell, Daniel Vernegg og Yngve Solli Heiret: Grønn ny deal: gjenoppstått keynesianisme eller sosialistisk strategi? … 54
Ina Dølerud: Folketrygden som forsvant … 62
Helene Bank: Velferdsstaten – En kamp som aldri er vunnet for godt … 72
Hans Günther Bonenberger: Eg trur på sosialistar … 83

Debatt:

Makt, motmakt og regjeringsspørsmålet. Svar til Einar Braathen og Anders Ekeland … 84
Arbeiderklassen, Rødts klasseanalyse … 88
Vi må snakke om strategi i miljørørsla! … 94

Bokomtaler:

Elin Anna Labba: Herrene sendte oss hit. Om tvangs­flyttingen av samene … 98
Ivar Hippe: Korstoget mot velferdsstaten. På inn­siden av nyliberale tenketanker. … 102
Ursula Huws: Reinventing the welfare state – digital platforms and public policies – an urgent call to radically redesign the welfare state for the 21st century … 106

Hva kan sosialisme være, og hvordan kan vi komme oss dit fra dagens samfunn?

Ronny Kjelsberg er universitetslektor ved NTNU, vara til fylkestinget i Trøndelag for Rødt og forfatter av boka Sosialisme på norsk

Hva er sosialisme ikke?

Å forsøke å definere begrepet "sosialisme" er krevende. Det er brukt om mye forskjellig opp gjennom årene, på godt og vondt. Heller enn å gi noen enkelt definisjon synes jeg det er enklere å nærme seg en forståelse av begrepet ved å se på hva det ikke er.

De fleste politikere sier i dag at de er imot økende økonomiske ulikheter. Likevel fortsetter ulikhetene å øke. Hvorfor det? Er det en naturlov? Slett ikke. Som Thomas Piketty har vist, har de i perioder gått ned. Likevel har det vist seg ikke å vare ved i kapitalistiske samfunn. Hvorfor ikke?

Jeg vil våge meg på en påstand om at svaret er enkelt: I et samfunn hvor det er enklere å tjene penger hvis du har mye penger fra før, vil ulikhetene over tid øke!

Og et kapitalistisk samfunn – et samfunn hvor økonomien er preget av at noen eier (kapitalister) og andre arbeider (arbeidere) – er absolutt et slikt samfunn. Tilhører du arbeiderklassen, kan du tjene penger ved å arbeide. Det kan du selvsagt også om du tilhører overklassen, men da har du i tillegg muligheten til å tjene penger gjennom avkastning på investert kapital – noe som i mange tilfeller kan gi svært mye bedre uttelling enn å faktisk jobbe. Så lenge samfunnet er slik, vil forskjellene over tid øke.

Men i deler av forrige århundre gikk altså forskjellene ned, takket være en kombinasjon av en sterk og bevisst arbeiderbevegelse og en frykt for revolusjon blant overklassen som gjorde dem villige til å gi konsesjoner. Sosialdemokratiske regjeringer innførte skatteregimer og kapitalkontroll som faktisk fikk ulikhetene ned, på tross av at noen eide og andre arbeidet. Men så snart Sovjetunionen og østblokken var avkledd som autoritære regimer få ønsket seg til, forsvant den ideologiske konkurransen og også mye av overklassens vilje til kompromiss. Som mangemilliardæren Warren Buffet sa det i 2006: «Jo visst foregår det klassekamp, men den er anført av min klasse, de rike, og vi er i ferd med å vinne.»

Man skulle tro demokratiet kunne stå imot, for få velgere vil ha store økonomiske ulikheter. Men økonomisk makt gir også politisk makt, og den økonomiske overklassen bruker den makten for det de kan – gjennom direkte kontakt med politikere som vanlige folk bare kan drømme om, men også gjennom ren ideologiproduksjon og propaganda, blant annet gjennom eierskap til og finansiering av tenketanker og medier, fra mer hovedstrømskonservative medier på den ene side, til ytterliggående og rasistiske hatblogger på den andre. Det internasjonalt mest kjente eksemplet er vel Rupert Murdochs medieimperium, men en medieskjevhet eksisterer også i Norge.

Demokratiet fungerer ikke med store sosiale ulikheter. Det skaper sosiale og politiske ulikheter og kan få mange brutale og irrasjonelle utslag. Samfunnslimet og den gjensidige tilliten forsvinner, og da gjør respekten for spillereglene det også – som vi nylig har sett i USA. Derfor er kampen for sosialismen dypest sett også en kamp for demokratiet. 

Sosialismen må derfor, samme hvor mangfoldig den kan være, ikke være et system som tillater at noen eier og andre arbeider. Eierskapet må være kollektivt og demokratisk. Det trenger ikke (og bør neppe) være slik som i høyresidas karikatur – at staten eier alt. Arbeiderstyrte bedrifter har en lang historie, og heller ikke selvstendig næringsdrivende er noe brudd med et slikt prinsipp. Selveiende bønder er et eksempel med lang historisk tradisjon, som historisk sett har vært den mest vellykkede måten å drive matproduksjon på. Man kan også se for seg mange slags kombinasjoner, hvor ulike nivå har innflytelse på driften av en bedrift fra det nasjonale, til det lokale og ned til arbeiderne.

Fra dagens situasjon til sosialismen

En av mine favorittpassasjer fra Rødts prinsipprogram går som følger: 

Det finnes ikke en ferdig definert og fastlagt sosialisme, men et mangfold av sosialistiske ideer og modeller i kontinuerlig samspill og konflikt med hverandre.

Vi skal være glade for at det finnes et mangfold av ideer og strategier for sosialisme, for om sosialismen ikke skal være et skrivebordsprodukt, må den etableres med utspring i de historiske, materielle og politiske forholdene i samfunnet den springer ut fra, og i kreftene den søker å forene i kampen mot undertrykkelse. Mangfoldet gir oss derfor muligheter. 

Litt for ofte har radikale parti vært preget av en veldig konkret, praktisk og stort sett også svært gjennomførbar dagspolitikk (tenk «arbeidsprogram»), koblet med en ganske luftig og idealisert visjon om et annet samfunn (tenk «prinsipprogram»). Avstanden mellom de konkrete tiltakene vi jobber for i nabolaget eller i kommunestyrer, fylkesting og på Stortinget, og det samfunnet vi ønsker å komme fram til, framstår ofte stor.

Det var litt av bakgrunnen for at jeg skrev den lille boka Sosialisme på norsk i 2014. Etter en kort innledning om behovet for sosialisme, bruker jeg det meste av boka til å beskrive ulike økonomiske modeller og mekanismer som kan bidra til å bygge et alternativ til kapitalismen, herunder grep som kan gjøres i dag, men som vil peke framover mot et annet samfunn. Er man interessert i slike alternativ kan man lese boka, men jeg vil her utdype noen av poengene derfra.

Innovasjon under sosialismen

Et vanlig motargument mot demokratiske eierskapsformer er at de dreper innovasjon. Hvorfor skal noen legge inn masse ekstra arbeid i å utvikle et eller annet selskap, bare for å se den første nittenåringen hen ansetter få fullt ut like rettigheter i selskapet som hen selv?

Selv om det meste av innovasjon skjer i eksisterende virksomheter, og ikke minst i offentlig sektor gjennom bl.a. forskning og utvikling, kan vi ta for oss det konkrete (litt overbrukte) eksemplet «gründeren».

På 1970-tallet lanserte svensk LO en ide om såkalte «löntagerfonder», hvor en andel av bedrifters overskudd skulle gjøres om til rettede fondsemisjoner og gi arbeiderne en kollektiv eierandel i bedriftene. På sikt var målet at arbeiderne slik skulle få flertall i de største bedriftene i Sverige. Forslaget fikk flertall på LO-kongressen i 1976 og var en av de mest brennbare konfliktsakene i svensk politikk på 70- og 80-tallet. Det dukket til og med opp på leserbrevsider i svenske tegneserieblader. SV lanserte et lignende forslag i Norge, hvor de lokale samorganisasjonene skulle være eierne.

Dette kan fint danne en modell for en sømløs overgang fra enkeltmannsforetak til kollektivt eid bedrift i et sosialistisk samfunn. En viss andel av overskuddet brukes til å kjøpe ut oppstarteren, og alle ansatte får gradvis mer lik makt i selskapet i tråd med at verdiene i det over tid i stadig større grad er et resultat av alles kollektive arbeid, og ikke en enkeltperson (eller en liten gruppe) sin innsats i en oppstartsfase.

Heller enn å drepe innovasjon, vil et sosialistisk samfunn hvor alle er sikret mot å gå til grunne økonomisk gjøre det enklere for folk å forsøke ut en ide de har, å gjøre noe de har lyst til. Dersom de mislykkes, har de et sikkerhetsnett, om de lykkes, vil de etter hvert måtte dele med arbeiderfellesskapet.

Det internasjonale aspektet

Man kan argumentere med at det i dagens globale økonomi er mange hindre i veien for en sosialistisk politikk som utfordrer kontrollen over produksjonsmidlene. Verdens rikeste snyter seg unna å bidra ved hjelp av komplekse selskapsstrukturer og skatteparadiser. Internasjonale handelsavtaler legger begrensninger på hvilken økonomisk politikk ulike land kan føre.

Og det er selvsagt reelle utfordringer, men jeg tror de er mindre reelle enn det mange tror. Om vi ser på norsk historie, inkludert framveksten av arbeiderbevegelsen og utbredelsen av marxistisk tankegods, var dette ikke noe som oppstod i Norge, eller utviklet seg her alene. Det kom hit fra landene rundt oss og vi så like utviklingstrekk mange andre steder samtidig.

Dersom det skulle oppstå en situasjon i Norge hvor det var en kraftig bevegelse for å skape et annet samfunn, er dermed sannsynligheten overhengende for at det er lignende bevegelser mange andre steder i verden. Da vil viljen til å endre eller skrote handelsavtaler som hindrer en slik politikk, og til å legge begrensninger på kapitalen og harde sanksjoner mot skatteparadis sannsynligvis også være til stede. 

Å bygge sosialisme i Norge alene, vil derimot være omtrent umulig. Som Lenin sa: "Uten revolusjonen i Tyskland er vi fortapt!". Og gitt hvordan Sovjetunionen endte opp med å utvikle seg, hadde han kanskje rett.

13. september 2021 er det Stortingsvalg i Norge. Er det en ting en bred venstreside kan enes om, er det målet om å fjerne borgerskapets regjering. Om vi vil det sterkt nok gjenstår å se. Uansett utfall må arbeiderklassen leve videre i det kapitalistiske system. Derfor bør neste forestående mål være å lede klassekampens utvikling i sosialistisk retning.

Av Runa Evensen, leder i Norges Kommunistiske Parti

Først når massene blir sin kollektive styrke bevisst, kan vi sammen bryte den kapitalistiske utviklingen og skape et nytt og rettferdig samfunn – sosialismen. Veien til sosialisme er klassekamp, ikke klassesamarbeid. Et samarbeid mellom klassene vil forlenge levetiden til kapitalismen som samfunnssystem. Vi må sammen føre en klassebevisst kamp mot klassesamarbeid, privatisering, imperialisme, rasisme, krig og fattigdom. Sentralt står kampen om faste heltidsstillinger, sosial trygghet, helse- og miljøspørsmål og faglige rettigheter.

I arbeiderbevegelsen dannet det seg tidlig to hovedretninger – en revolusjonær og en reformistisk. Politisk uttrykk for denne motsetningen var striden i Det Norske Arbeiderparti (DNA) fram til splittelsen i 1923. Fra da av kom motsetningen klarest fram i de to arbeiderpartiene – DNA/AP og NKP. 

Den reformistiske ideologien er sterkt utbredt i arbeiderbevegelsen og har dype røtter i den. Ideologien hindrer arbeiderklassen fra å stå sammen om en målbevisst sosialistisk politikk. Reformismen forkaster den revolusjonære vei og hevder at det er nok for arbeiderklassen å kjempe for begrensede reformer.

Reformisme er klassesamarbeid i teori og praksis. Reformister hevder at klassekampen er foreldet og at klasseforskjeller – ja, at hele arbeiderklassen – er i ferd med å forsvinne selv om den kapitalistiske eiendomsretten fortsatt er intakt. Ikke i noe land har sosialdemokratiske regjeringer bidratt til sosialistiske samfunnsomdannelser. Ganske enkelt fordi sosialdemokratiet har tilpasset og underordnet arbeiderbevegelsen til en borgerlig tenkemåte. 

Hva er sosialisme? Hva er kommunisme?

Sosialisme er overgangen mellom et kapitalistisk og et kommunistisk samfunn.

Ordet kommunisme kommer av det latinske ordet communis som betyr felles. Et kommunistisk samfunn er et organisert fellesskapssamfunn som har som sin hovedoppgave å fjerne årsakene til utbytting av mennesket. Videre skal det kommunistiske samfunnet dekke menneskenes behov og stoppe utplyndringen av naturen. Kommunismen kan skrives inn i menneskehetens historie når produktivkreftene har nådd et nivå der vi kan innføre regelen – yte etter evne og få etter behov. Det vil si et fellesskapssamfunn som i utviklingsmulighet er i samsvar med fellesskapets regler og kultur. Det kommunistiske samfunnet er bygd på prinsippene om fellesskap, likhet og fred. Bare kommunismens økonomiske og politiske samfunn kan fjerne fattigdom, arbeidsledighet og stoppe raseringen av naturresurser og miljø for godt.

Det kommunistiske samfunnet går gjennom to faser: sosialisme og kommunisme. Under sosialismen skal arbeiderklassen gjennom staten arbeide målbevisst for å dekke arbeidernes grunnleggende materielle og kulturelle behov. Her er målet å yte etter evne og få etter evne. Samtidig skal arbeiderklassen arbeide målbevisst for å redusere borgerskapets innflytelse og privilegier i samfunnet. Etter hvert vil arbeiderklassens sosialistiske stat på denne måten fjerne klassesamfunnet.

Lenin har gitt sitt bidrag til en revolusjonær og organisatorisk strategi, og Marx sin analyse av kapitalismens økonomiske lovmessighet om utbytting og klassekamp er selve grunnlaget i arbeidet. 

Hvorfor trenger vi sosialisme?

Rettferdig fordeling av verdens ressurser og rikdom er forutsetningen for å fjerne forskjellen mellom fattige og rike. Det er en grunnleggende motsetning i interessene til kapitalistene og arbeiderne. Derfor er det avgjørende å overvinne kapitalismen gjennom en revolusjonær omveltning til sosialismen, så flertallet av befolkningen kan bygge et samfunn uten diskriminering, undertrykking og utbytting. Sosialister vil at arbeiderklassen sine interesser skal dominere i de økonomisk-politiske valgene som tas, samt i strategiske valg, for arbeiderklassen er det store flertallet med flest felles interesser i befolkningen.

Spesielt nå under nok en av kapitalismens mange kriser ser vi behovet for å utvikle debatt om sosialisme i håp om at det skal føre til samarbeid med andre på sak i kampen mot imperialismen. Da kan vi verne alt liv på vår klode, hindre nye kriger, sikre nedrustning med sikte på varig fred og en verden fri for atomvåpen, og hvor miljøet har høyeste prioritet. 

Norge trenger økonomisk og sosial rettferdighet for alle. Vår kamp må ha fokus på likestilling og på å sikre arbeidere, pensjonister, barn og ungdom, urbefolkning og minoriteter deres grunnleggende rettigheter. Vår kamp gjelder også nasjonal frihet og uavhengighet. Vi må bekjempe imperialismen, fascismen og militarisering.

Hvordan vil sosialisme kunne arte seg i Norge? Hvordan kan sosialismen bli en realitet?

Alle historiske erfaringer så langt har vist at en arbeiderrevolusjon bare er mulig når det nasjonale borgerskapet ikke lenger er i stand til å styre samfunnet. Den konkrete veien til sosialismen er vanskelig å fastlegge på forhånd, men bestemmes i fremste rekke av klassekampens intensitet i den samfunnsmessige situasjonen som foreligger, og når arbeiderklassen har valgt å sette revolusjonen på dagsorden. Det arbeidende folk skal da aktivt og uopphørlig kontrollere statsapparatets arbeid og partiets politikk.

Kommunistenes strategi for arbeiderklassen og dens forbundsfeller avgrenses på to måter: 

(a) Avgrensning fra reformisme og dens opportunisme. Reformistene tror at kapitalismen gradvis og stille kan vokse inn i sosialismen uten at arbeidsfolk er i spissen for en revolusjonær omdanning av samfunnet.

(b) Avgrensning fra venstre-radikalister som kun ser det revolusjonære spranget uten å erkjenne den etappevise veien til målet. 

Veien til sosialisme går gjennom ulike trinn og etapper. Å utvikle massebevegelser, det være seg fag-, freds-, miljø-, kvinne- og antirasismebevegelser, kamp mot kjønnsdiskriminering og mot vindturbiner, og andre tverrpolitiske bevegelser kan være slike trinn og etapper, som også vil isolere og svekke reaksjonære krefter.

Vi må avsløre antikommunismen, falskheten og propagandaen («fake news») som det bestående kapitalistiske system fører mot arbeiderklassens demokratiske rettigheter. Like viktig er kritikk av kapitalismens økonomiske og politiske system. De borgerlige ideologer har utviklet et ytterst fascinerende språk og en rekke besnærende økonomiske og politiske teorier som både forvirrer og passiviserer arbeiderklassen.

Historisk har Norge hatt en sterk arbeider- og fagbevegelse. La oss bygge videre på disse i arbeidet fremover mot sosialismen som system. La meg legge til at kommunistenes mål er avskaffelse av klassesamfunnet, og det avskaffes ikke umiddelbart under sosialismen. Veien går videre.

Grace Blakeley: 
The Corona Crash: How the Pandemic Will Change Capitalism
Verso, London, 2020. 92 sider.

Av: Hannah Eline Ander, samfunnsgeograf og redaksjonsmedlem i Gnist

I tillegg til å være koronakrasjets år, var 2020 også det store lesesirkelåret. Skal vi gjøre krisa til en mulighet, håper jeg 2021 blir året for strategisirkler. Et fint sted å begynne er å lese The Corona Crash og diskutere hvordan vi kan omsette Grace Blakeleys idéer til handling. 

Blakeley har på kort tid blitt en sentral tenker og kommentator på den britiske venstresiden. Hennes The Corona Crash er en av hittil fire utgivelser i forlaget Versos serie pamfletter som setter pandemien i en bredere politisk kontekst. På skarve 92 sider har økonomen, journalisten og aktivisten Blakeley skrevet en solid kritikk av den globale finanskapitalismen, en overbevisende spådom om en gryende statsmonopolkapitalisme og et løsningsorientert manifest for framtida. 

Koronakrasjet

I pamflettens første kapittel forklarer Blakeley hvordan pandemien traff en verdensøkonomi som allerede lå med brukket rygg etter forrige finanskrise, og hvorfor: Fordi responsen til forrige finanskrise var fokusert på å få verdensøkonomien tilbake til slik den var før krisen, heller enn å ta tak i dens årsak – finanskapitalismen. Som en konsekvens traff korona en økonomi preget av lavere produktivitetsvekst, stagnasjon i verdenshandelen, lav lønnsvekst, enorm og stadig økende stats-, selskaps- og husholdningsgjeld. Og slik ble verdensøkonomien med korona ført inn i den største resesjonen siden andre verdenskrig. 

Staten og kapitalen 

Til tross for at kapitalismens største forsvarere alltid har argumentert for frie markeder, kom nok en krise hvor kapitalen trengte å bli reddet av staten. Da korona kom, falt det private næringslivet om og landet i armene på staten, og 2020 ble året alle selskaper ble statsstøttede selskaper, påpeker Blakeley. Selv om privatkapitalen alltid har vært avhengig av statlige intervensjoner, særlig i krisetid, mener Blakeley at under koronakrisa har stater, de store selskapene og bankene begynt å smelte helt sammen. Og slik blir verden i følge Blakeley ført inn i en ny fase av kapitalismen: Statsmonopolkapitalismen. 

Via Marx, Hilferding og Lenin forklarer Blakeley statsmonopolkapitalisme som en fase av kapitalismen, kjennetegnet av økt markedskonsentrasjon og store selskaper, og et nært forhold mellom store selskaper og finansinstitusjoner som utgjør en forent og sterk maktfaktor i planleggingen av kapitalismen. Denne maktkonstellasjonen har igjen imperialistiske konsekvenser, da interessene til stater og selskaper blir likere, og vi ser en internasjonal konkurranse om nye markeder mellom statsstøttede flernasjonale selskaper. Derfor ser vi under statsmonopolkapitalismen at kapitalistiske monopoler og staten jobber sammen mot samme mål: å bevare og styrke det kapitalistiske systemet og støtte monopolene. 

Hadde vi vært på vei mot denne fasen av kapitalismen lenge, argumenterer Blakeley overbevisende for at dette går fortere med koronakrisa. Verden over ser vi små og svakere næringsdrivende bukke under for eller kjøpes opp av større og sterkere konkurrenter, samtidig som teknologigigantene opplever en monstrøs vekst bl.a. på grunn av økt etterspørsel etter deres varer og tjenester under pandemien. Samtidig har stater og sentralbanker verden over satt i gang historiske økonomiske intervensjoner, ikke for å redde de mest sårbare gjennom krisa, men for å redde kapitalismen fra seg selv. De som tjener på krisepakkene og intervensjonene er store selskaper, banker og mektige politiske interessegrupper. Med korona ble staten offisielt de rikes sikkerhetsnett, påpeker Blakeley. For mens investorer beskyttes og risikoen knyttet til å investere er blitt sosialisert ved at det offentlige tar kostnaden, forblir fortjenesten privat. 

Disse tankene gir gjenklang i Norge, hvor vi også ser vi tegn til en gryende statsmonopolkapitalisme. Mens uavhengige kaféer og butikker i Oslo det siste året har måttet legge ned, har selskapet Askeladden AS vært i vekst og satt sitt preg på byens førsteetasjer med sine standardiserte billig-konsepter som Dr. Dropin, Cutters, Digg, Kopp og Squeeze. Og samtidig som arbeidsledige studenter har fått tilbud om mer lån for å ha råd til husleia, har staten utformet støtteordninger til boliginvestorer som sliter med å få leid ut sine tomme boliger. 

«Er koronastøtten rigget for de rike og mektige?» spør forsker fra NHH, Ole-Andreas Næss, i Dagens Næringsliv. I innlegget ser vi hvem staten prioriterer for sine støtteordninger: Fem selskaper har mottatt én milliard kroner i koronastøtte, like mye som 27 000 småbedrifter til sammen, og eiendomsselskapene ser ut til å være blant de store vinnerne. Selskapet Eiendomsspar, der Christian Ringnes er største aksjonær, har gått med 506 millioner kroner i overskudd, et overskudd som er like stort som den samlede koronastøtten mottatt av 20.000 norske småbedrifter.  

Mot en grønn, global og sosialistisk rekonstruksjon

Konsekvensen av koronakrasjet, skriver Blakeley, vil være at den økonomiske og politiske makten ytterligere konsentreres i hendene på et lite oligarki bestående av mektige politikere og sjefer for store selskaper, banker og andre finansinstitusjoner i den rike delen av verden. Utfordringen for venstresida blir å kapre makten tilbake fra de som under krisa har fått styrket sin makt og velstand. 

Heldigvis peker ikke Blakeley kun på problemene, men løfter gjennomgående saker venstresida må kjempe for om vi, folket, skal greie å ta makten fra topp-politikere, eiere av selskaper og finansfolk, og få fremtida vi ønsker oss. Nettopp derfor mener jeg Blakeley har skrevet en svært viktig bok i floraen av bøker om økonomiske, sosiale, miljømessige og individuelle problemer knyttet til vår turbokapitalistiske nyliberale samtid. For der mange av disse bøkenes «hva må gjøres?»-kapitler ofte gir meg en følelse av å ikke helt vite hvordan jeg kan oversette engasjementet i handling, tilbyr Blakeley overskrifter for konkret politisk engasjement for en grønn, sosialistisk rekonstruksjon av samfunnet etter pandemien. 

Blakeley er en viktig tenker bak og forkjemper for en Green New Deal, som i boka fremmes som paraplyen venstresidas kampsaker nå må forenes under. Til forskjell fra moderate varianter, er Blakeleys versjon både radikal og global.

At massiv statlig styring av økonomien under korona har drept skillet mellom økonomi og politikk – også for de som har tviholdt på idéen om at markedet trives best uten politisk styring – gir oss nå en gylden mulighet til å bevege oss vekk fra diskusjoner om hvorvidt staten skal styre økonomien til å diskutere hva vi vil med den økonomiske politikken. For Blakeley handler ikke kravet om en global ny grønn deal om å kreve at staten må ta en langt større og mer aktiv rolle i den økonomiske planleggingen av hvordan vi kommer oss gjennom klimakrisa, men hvordan staten skal gjøre det. Om man fokuserer på størrelsen på statlige subsidier og styring som mål i seg selv, vil man bare falle i statsmonopolkapitalismefella. I møte med utfordringer knyttet til stagnasjon, pandemi og klimakollaps, må venstresida forstå at man står i en kvalitativ kamp som handler om hvordan man skal drive offentlig planlegging, og for hvem. Blakeley peker mot en radikal ny deal som i tillegg til å ta oss vekk fra fossilalderen og inn i en fornybar æra, også fundamentalt transformerer staten og våre økonomiske og politiske institusjoner. 

Mens debatten om en ny grønn deal i Norge er svært fokusert på norsk industri, infrastruktur og arbeidsliv, er den globale komponenten omtrent fraværende. Maktkonsentrasjon og økonomisk ulikhet i det globale nord, klimakrisa og økonomiske kriser i det globale sør er symptomer på samme struktur. At en grønn ny deal derfor må være global er en rød tråd i denne pamfletten, og er et viktig bidrag til den norske debatten om GND. Det hjelper lite å innføre en ny grønn deal i ett land. 

Blakeley gjør et stort poeng ut av det første grepet må være gjeldsslette for gjeldstyngede land i det globale Sør. Dette er en sak venstresida også her hjemme burde rope mye høyere om i en tid der altfor mange land på randen av konkurs har som eneste alternativ å ta opp enda mer lån for å takle en klima- og helsekrise alle er avhengige av at også land i det globale Sør kommer seg gjennom. I tillegg står direkteoverføring av ressurser og teknologi til Sør, stans i skatt- og kapitalflukt, og en endring i internasjonal handels- og finanspolitikk som lar land i Sør få styre sin egen økonomi og utvikling sentralt i Blakeleys politikk.

I en tid der vi ser forslag til «grønne nye dealer» som verken er spesielt radikale, globale eller sosialistiske, inspirerer altså Blakeleys versjon til å tenke langt større. Særlig med sitt globale perspektiv på grønn nye deal peker Blakeley på en utfordring vi må ta inn over oss: Etter 2008 vant kanskje venstresida kritikken av kapitalismen, men vi tapte kritikken av globalisering til en høyreside opptatt av anti-innvandringskritikk og nasjonalisme. Venstresida må i kampen mot kapitalismen ta tilbake antiglobaliseringskampen.

Pamfletten er kort, og kanskje er den litt for kort. Som ikke-økonom er det flere begrep jeg må google meg til å forstå underveis, som Blakeley kunne forklart enkelt og slik gjort innholdet mer tilgjengelig for et bredere publikum. Men The Corona Crash er uansett en bok alle som ønsker en ny kurs etter korona bør lese. For mens venstresida i stor grad mislyktes med å gripe mulighetsrommet etter finanskrisa i 2008, har vi i lys av den presserende natur- og klimakrisa ikke råd til å la sjansen gå fra oss nå. 

Noreena Hertz:
Ensomhetens århundre
Utgitt av ResPublica 2020, 379 sider, oversatt av Lene Stokset

Av Rolv Rynning Hanssen, rådgiver i Fagforbundet

Ensomhetens århundre av Noreena Hertz er en tankevekkende bok, som sier mye om hvordan nyliberalismen har påvirket mennesket hverdag. Forfatteren er første og fremst kjent for boka The Silent Takeover: Global Capitalism and the Death of Democracy. Jeg husker Noreena Hertz først fra hennes spådommer etter finanskrisa, hvor hun sa den første fulle globaliseringskrisen betyr starten på et snillere, mer uselvisk økonomisk system. Det sier hun ikke nå.  

Ensomhetens århundre er en oppsummering av hvordan nyliberalismen har endret vår hverdag på en måte vi ikke tenker over. Vi er alle blitt mer ensomme. Noen leser boka som en tragisk fortelling om enkeltindivid som blir mer og mer ensomme, uten å sette det inn i konteksten av resten av boka. Selv om forfatteren, som er britisk, mest bruker eksempler fra USA og Storbritannia, er det lett å se norske paralleller.
 

Ensomheten i Norge

Ja, vi er ensommere. Nesten 40% av husholdningene i Norge er enpersonshusholdninger (SSB). Sentraliseringen har gått fort i Norge, til tross for et ønske om å bremse den. Folk blir brutt opp fra sitt kjente miljø, beveger seg til byen og blir sendt inn i bo-maskiner hvor det å oppnå kontakt med naboer er mye vanskeligere. Tempoet i byene er mye høyere enn på landsbygda, som det fint beskrives i boka. Tida til å ta kontakt og holde kontakt blir mer og mer sparsom. Vi går faktisk fortere og fortere, boka forteller at hastigheten har økt med mer enn 20% siden 1990. Har vi tid til å være menneske?

Arbeidsplassen var det største botemiddel mot ensomhet tidligere. Her traff du kolleger og fikk nye venner. Her gikk diskusjonene heftig og vi hadde felles aktiviteter. Jobben knytta oss sammen.

Men det er verre nå. Oppdragsøkonomien – eller delingsøkonomien som de som tjener på det kaller den – bryter ned arbeiderkollektivet. Det ender med en evig runddans for å få nok vakter, nok timer på jobb til å overleve. Kravet til effektivitet gjør at vi ikke lenger har tid til å prate, til å være sosiale. Men verst er det for de som alltid jakter arbeid – mobilen og uniforma klar til å gjøre en innsats. Kan ikke være med på sosiale ting – må være i beredskap som om det gjaldt utrykningspersonale.

Ja, vi er mer ensomme, det er den urbane ensomheten sammen med krav til alltid å gjøre ting fortere og oppløsningen av arbeiderkollektivene som vi ser begynnelsen på nå. 

I boka finner vi den lærerike historien om den ensomme musen. Etter lang tids isolasjon blir den mer og mer aggressiv mot nykommerne. Slike vitenskapelige forsøk kan lett overføres til mennesker. Ensomme bygger ofte et beskyttende skall. Det er sammenheng mellom ensomhet og evnen til å føle empati, å kunne sette seg inn i andres situasjon og til å forstå deres synspunkt eller smerte. Ensomhet skaper intoleranse. Marginalisering, følelsen av at ingen forstår dine problemer, skaper aggresjon og sinne. Ensomheten er grobunnen for mistillitens politikk. Se på det som nå foregår i USA hvor Trumps eneste kort var å spille på mistillit til politikere, og å mobilisere grupper som er marginalisert – og som ikke minst kun kan hevde seg gjennom vold. 

Hvem i samfunnet vårt skal vi være mest bekymret for? Helt klart de som faller utenom de beskyttelsesnettene vi har bygd, de som aldri får noen fast jobb, aldri blir del av noe kollektiv på jobben, de som lett kan tro at det er fiender overalt. Likeledes er jeg bekymret for de som faktisk tjener så lite at de – og deres barn – aldri har råd til å delta sosialt. De blir ensomme dersom barna ikke har råd til å gå på trening, delta på skoleturer osv.

Og den store stigmatiserte gruppa av NAV-ere. De som blir tatt for å være late, men som strever på små godtgjøringer som det stadig blir kutta i. De kan fort havne i en veldig ensom situasjon uten mulighet til å leve et aktivt liv. Men jeg er også bekymret for de som havner i musens situasjon og blir aggressive mot alle nye, som synes det er ille at de lenger ned på rangstigen tar jobbene deres – som de faktisk aldri ville ha utført selv. Vi kan se tilløp til slike tendenser med SIAN og de nye nazistene, som bygger på at vi skal føle at de som kommer inn på vårt domene er en trussel.

Utfordrer fagbevegelsen

Boka utfordrer oss i fagbevegelsen. Nyliberalismen har fått oss til å se på oss selv som konkurrenter, ikke samarbeidspartnere; se oss som forbrukere, ikke borgere; som folk som hamstrer, ikke deler; som folk som har det for travelt til å kjenne naboene. Boka viser hvordan vi i stor grad sier «jeg» og «mitt», ikke «oss» og «vårt».

Det er en stor utfordring å bygge fellesskap – men det er det fagbevegelsen alltid har gjort og som er vår store styrke. Det er over 150 år siden begrepet fremmedgjøring ble brukt i arbeiderbevegelsen, hvor arbeiderne som ikke har kontroll over produksjonsmidlene og begrenset belønning for arbeidet, ikke bare føler seg fremmedgjort fra arbeidsprosessen og produktet en lager, men også fra arbeiderkameratene. Nå ser vi en like stor endring i arbeidets art. Vi må sørge for at våre arbeidstakere har innflytelse på alle endringene. At vi ikke kun blir gjort til slaver av algoritmer og et tall i storselskapenes datasamling.

Vi må arbeide hardt for at vi som mennesker skal kontrollere teknologien, ikke motsatt. Vi må fortsette å utvikle beskyttelsesmekanismer selv for folk i de yrkene vi ikke organiserer – det vil i hovedsak si blant oppdragsarbeidere – plattformarbeiderne som i dag bare har en app som arbeidsgiver.

Jeg jobber i Fagforbundet. Der kan vi nå alle de 400.000 medlemmene med en sms på et minutt. Det er fantastisk! Men fagbevegelsen har hatt sin styrke i å utvikle et kameratskap, et fellesskap hvor vi ble sterke, hvor vi følte at vi hørte til, hvor vi fikk venner, ikke bare arbeidskamerater. 

I dag forsøkes fagbevegelsen brutt ned, se bare på Wizz Air som kommer til Norge. Vi må rekruttere, vi må organisere slik at vi kan opprettholde arbeiderfellesskapet og tilby det til grupper som i dag er utestengt fra det. Da tilbyr vi ikke bare fellesskap, men styrke, selvtillit og stolthet. Det motvirker ensomhet og utenforskap. Svaret kan virke enkelt, men det er utrulig vanskelig å få til når sterke markedsliberale krefter jobber for å utslette oss og splitte opp folk til nærmest menneskelige roboter som løper som algoritmene vil.

Boka anbefales, den er en tankevekker – den viser hvordan vi alle har blitt sterkt påvirket av nyliberalistisk politikk, kanskje på måter vi ikke var klar over.

Rachel Holmes:
Sylvia Pankhurst. Natural born rebel
London: Bloomsbury, 2020, 976 s.

Av Tore Linné Eriksen, tidl. professor ved OsloMet, medlem av Rødt og bokredaktør i Gnist

Et langt og rikt liv krever en lang og rik biografi, og det er nettopp det Rachel Holmes har gitt oss. Hun har tidligere gitt ut ei fortreffelig bok om Eleanor Marx, som den unge Sylvia traff som 13-åring, og følger nå opp med et verk som overgår alle andre bøker om en aktivist som forente feminisme, sosialisme, anti-rasisme og anti-imperialisme. Hun deltok i kamper på alle disse feltene, men det mest inspirerende er hvordan hun viste at de hang uløselig sammen. Det var det ikke alle som forsto, eller som forstår. For øvrig er det langt mer enn en biografi, det er en historie om hele perioden mellom 1882 og 1960, som langt fra er begrensa til Storbritannia, men som fanger inn andre deler av Europa, USA, Sovjetunionen og – ikke minst – Afrika med Etiopia i sentrum.

Sylvia Pankhurst blei først kjent for kampen for stemmerett for alle kvinner, der hun utgjorde en sterk Pankhurst-trio sammen med sin mor (Emmeline) og søster (Christabel). Men allerede i 1914 kasta familiemedlemmene henne ut av den dominerende organisasjonen av «suffragettene», der begrunnelsen var at hun knyttet sin aktivisme til arbeiderbevegelsen. Med hennes egne ord: Det nytter ikke bare med middel- og overklassens kvinner, som ikke vil drømme om å gi stemmerett til sine hushjelper og sjåfører. Hun la sin virksomhet til Londons østkant, samtidig som hun i 1913 også opptrådte sammen med lederne for 1913-streiken i Irland, deriblant John Conolly, som blei henretta av britene tre år etter. 

Det endelige bruddet med både familie, den etablerte stemmerettsbevegelsen og Labour fant sted med motstanden mot deltaking i Den første verdenskrigen, der hun med stor sorg så hvordan hoveddelen av arbeiderbevegelsen vraket proletarisk internasjonalisme og samla seg under nasjonalsjåvinistiske faner. Hun sto i kontakt med både Clara Zetkin og Rosa Luxemburg, som hun var beundrer av, og knytta seg til den russiske revolusjonen i 1917, og var seinere med på å stifte det britiske kommunistpartiet. Derimot fulgte hun ikke Lenins råd om å delta i parlamentsvalg, det var en forsamling hun altså hadde kjempet for kvinnelige deltaking i, men som hun nå avviste som en illusjon. I Lenins pamflett om «radikalismen» som en barnesjukdom, er Pankhurst en av dem som fordømmes hardest. 

Fra midten av 1930-tallet var det mobilisering mot fascismen som var hennes viktigste arena, ikke minst fordi hun i flere tiår levde sammen med en kamerat fra Italia. Da Mussolini angrep Etiopia i 1935, mens andre vestlige land sto og så på, blei anti-fascismen naturlig nok vevd sammen med kamp mot rasisme og imperialisme. Hun var krumtappen i det internasjonale solidaritetsarbeidet for panafrikanisme og Etiopias rett til å leve, sjøl om keiser Haile Selassie langt fra var noen demokrat eller sosialist. På sine gamle dager flytta hun til Addis Abeba, der hun i 1960 fikk sin statsbegravelse.

Når Holmes kan gi et så fullstendig bilde, er det fordi hun flittig har brukt – og siterer fra – mengden av Pankhurst artikler, pamfletter og upubliserte skrifter, en del av dem også fra hennes mange fengselsopphold og fra Moskva i dagene etter revolusjonen. Etter å ha lest denne boka, er det lett å si seg enig i forfatterens forhåpninger om at dette materialet en gang vil samles og utgis som «samlete verker». Det vil bety at mange av den yngre generasjonen vil finne kilder til både kunnskap og inspirasjon, og i mellomtida får vi glede oss over denne storslåtte biografien, som gir oss Pankhurst i helfigur. 

Sosialismens hjul rullet over en tredjedel av kloden i store deler av forrige århundre. Det var en triumfferd for menneskeheten. Men etter noen generasjoner endte det med revisjonistisk vannplaning. Ikke fordi hjulet var for dårlig, men fordi dekket mistet gripeevnen, og fordi sjåførene ikke styrte utenom borgerskapets spikermatter. 

Dagbjørn Skipsnes er talsperson for Kommunistisk plattform – marxist-leninistene

Mange forsøker å lage en ny type sosialisme som er liberal og uten undertrykking av borgerskapet og kontrarevolusjonære. Forbedringer er bra, men mange er fanget innenfor den kapitalistiske tenkeboksen. Veien til sosialisme gjennom parlamentarismen har slått feil hver eneste gang og endt som i Chile 11. sept 1973 eller som Hellas under Syriza. Så lenge borgerskapet beholder makten over en eller flere nøkkelfunksjoner som økonomien, mediene, militæret og det øvrige statsapparatet, nytter ingenting.  Stortingsflertall gir ikke sosialisme!

Selv om Marx og Lenin inngående har forklart det, sliter mange på venstresida med å begripe at demokrati og diktatur er to sider i et dialektisk samspill. Den langsiktige opphevelsen av denne motsigelsen betyr at både demokratiet og diktaturet erstattes av en høyere enhet. Da er vi framme ved det Marx kalte kommunisme. I det klasseløse samfunnet er det ikke lenger slik at én klasse dominerer en annen og styrer gjennom diktat eller finner det er mer hensiktsmessig at de undertrykte klassen(e) inntil videre skal innvilges utvalgte demokratiske rettigheter.

Et klasseløst samfunn lar seg ikke realisere før sosialismen har seiret og imperialismen har tapt i verdensmålestokk. Først må arbeiderklassen erobre makta og bygge sosialismen i enkeltland eller grupper av land:

• Proletariatets revolusjonære diktatur virkeliggjør sosialismen og innfører det mest fullkomne demokrati for det arbeidende flertallet. 

• Fullt demokrati for dette flertallet er avhengig av at utbytterklassene blir holdt nede med makt og fratatt alle sine gamle klasseprivilegier. Borgerskapet blir derimot fratatt sin viktigste demokratiske rettighet – retten til å utbytte andre.

• Denne «renselsesperioden» for å bli kvitt restene av kapitalisme, materielt og ideologisk, er det som Marx kalte kommunismens lavere stadium, eller sosialismen.

• Sosialismen har til oppgave å avvikle alle samfunnsklasser, gradvis oppheve forskjellene mellom manuelt og intellektuelt arbeid, mellom by og land, kvinnerolle og mannsrolle osv. og endelig legge til rette for at klassestaten (og noen annen betydning av stat eksisterer ikke), dør hen.

• Det oppstår nye former for mellommenneskelig samkvem enn det vi kjenner som «demokrati». Demokrati er formell likhet, mens prinsippet for kommunismens høyere fase er «yte etter evne, få etter behov».

• Når kommunismen er en realitet, er klassene borte og hele mentaliteten er kollektivistisk slik at det ikke lenger behov for formell likhet og flertallstvang mot et mindretall.

En arbeiderstat med en utvikla planøkonomisk styring er det mest framskredne styringsverktøyet verden har sett. Lengst kom man i Sovjetunionen, inntil utviklinga ble reversert i kapitalistisk retning på 1960-tallet. Rekordarta kornavlinger, teknologiske nyvinninger, kulturell blomstring og en pionerrolle i romfartshistorien taler for seg. Velferdsfondene ga sosiale rettigheter som gratis barnehager, utdanning, helse osv. på et nivå som ikke engang de mest vellykka sosialdemokratiene i Vest-Europa klarte å holde følge med.

Dette er ikke romantisering av Sovjetunionens eksempel. Det ble samtidig gjort feil som det er lett å peke på i ettertid, spesielt i åra etter den antifascistiske krigen hvor den hurtige gjenreisningsprosessen ga opphav til en rekke negative fenomener som igjen la grunnlaget for kontrarevolusjonen etter Stalins død. De fleste av disse feilene skyldtes påtvungne omstendigheter fra hensynsløse imperialistiske fiender, andre skyldtes at sovjetstaten og enda mer sosialismen i land som Kina og Albania ble unnfanget i samfunn preget av føydal tilbakeliggenhet. 

De formidable resultatene i Sovjetunionen kunne ha vært ufattelig mye større gitt våre dagers teknologiske muligheter. Ta bare potensialet for planmessig økonomisk styring i form av vår tids avanserte kommunikasjonsløsninger for fri og løpende diskusjon mellom planleggere og produksjonskollektivet. Det ville ikke bare ha resultert i enda bedre planer og kontrollmekanismer nedenfra, det ville også blitt langt mindre behov for sentrale direktiver, og dermed dårligere vekstvilkår for et nytt (byråkrat)borgerskap. Eller «mindre stat», om man vil.

Borgerskapets historieforfalskning pågår uavbrutt, og herskernes ideologiske dominans er nesten total. Derfor mener KPML det er akutt at vi tilegner oss arbeiderklassens historiske erfaringer om den vanskelige veien en må gå for å nærme seg det klasseløse samfunnet. Borgerskapet gjør alt de kan for å slette disse erfaringene fra vår kollektive hukommelse, nettopp fordi bygginga av sosialismen i flere land har gitt oss en verktøykasse full av nyttige redskaper. 

Skulle Marx og Engels ha resonnert som store deler av dagens venstreside, ville de ha kassert alle de verdifulle positive erfaringene fra Pariserkommunen, ettersom kommunen led et knusende nederlag. De gjorde heldigvis det motsatte ved å hylle de store framskrittene og undersøke hva som måtte korrigeres for å lykkes ved neste korsvei. 

En av manglene ved Kommunen som Engels påpekte, var at den ikke var for mye, men for lite «autoritær». «Kunne Pariserkommunen ha holdt seg ved makten bare én dag dersom den ikke hadde tatt denne autoriteten i bruk, det væpnede folks autoritet overfor borgerskapet? Kan vi ikke tvert imot klandre dem for at de ikke tok den i bruk tilstrekkelig? Altså, ett av to: enten vet autoritetsfiendene ikke hva de sier, og i så fall sprer de forvirring; eller de vet det, og i så fall begår de et forræderi mot arbeiderklassens revolusjonære bevegelse. I begge tilfeller tjener de reaksjonen.»

For å etablere sosialisme må samfunnet ha delt seg i to fiendtlige leire, borgerskap og proletariat. I tillegg trenger arbeiderklassen sitt mest bevisstgjørende element, det kommunistiske partiet. Det er ikke uten grunn at Manifestets egentlige navn er Det kommunistiske partis manifest. Og det er heller ikke uten grunn at Lenins svar på sitt eget spørsmål, «Hva må gjøres?», var: Partiet.

Vi i KPML konkluderer med at aldri før har motsigelsene i kapitalismen vært så påtrengende. Aldri før har behovet for sosialisme vært så stort. Men borgerlig ideologi og historieforvrengning trenger inn i alle klasser og lag, ikke minst i den småborgerlige intelligentsiaen. Dette fører til at store deler av venstresiden leter etter utopiske veier til sosialismen i stedet for å arbeide for det borgerskapet fordømmer og frykter mest av alt: den sosialistiske revolusjonen. 

Sosialismens hjul er oppfunnet og utprøvd med suksess til det skled ut i revisjonistisk vannplaning. Vi trenger å lære underveis, men ikke forkaste hovedmålet og grunnprinsippene. Hjulet fungerer!

Richard Smith:
China’s engine of environmental collapse
London: Pluto Press, 2020, 286 s. 

Kristen Nordhaug, professor i Utviklingsstudier ved OsloMet – Storbyuniversitetet, og redaksjonsmedlem i Vardøger

Med koronakrisa har verdens samlede bruttonasjonalprodukt falt sammen med klimagassutslipp. Dette gjelder ikke Kina, verdens største utslipper, og det eneste større landet med positiv økonomisk vekst i 2020. Richard Smith er en amerikansk, økonomisk historiker og grunnlegger av det økososialistiske nettverket «System Change Not Climate Change». Boka hans dokumenterer de ekstraordinært alvorlige lokale og globale miljøfølgene av Kinas vekstmodell. For eksempel utgjorde Kinas bruttonasjonalprodukt per innbygger om lag 15 prosent av USAs i 2018, mens dets CO2-utslipp per innbygger var om lag halvparten av de amerikanske. Det kan innvendes at mye av Kinas klimagassutslipp og annen miljøødelegging drives fra utlandet, men Smiths analyse peker på sterke hjemlige røtter. 

Smiths økososialistiske utgangspunkt er at kapitalistisk konkurranse nødvendigvis fører til økonomisk vekst og miljøødeleggelse. To mekanismer i «normal» kapitalisme begrenser, eller utsetter likevel i noen grad miljøødeleggelsene. For det første reguleres veksten av profitt. Når bedriftenes profitt blir lav eller negativ legges produksjon ned. Det skjer i stor skala under nedgangskonjunkturer og kriser, slik at vekst og miljøødeleggelser avtar. For det andre tillater kapitalistisk demokrati organisasjoner som begrenser miljøødeleggelsene. Kina mangler disse mekanismene, fordi det er en kapitalistisk hybridmodell.

Kinas markedsreformer skapte en privat økonomi ved siden av den statlige. Utenlandske selskaper fikk adgang til å investere i Kina. De bidro til Kinas eksportoverskudd, og overførte teknologi og kunnskap mot adgang til Kinas hjemmemarkeder. Denne framvoksende kapitalistiske produksjonsmåten sameksisterte med en byråkratisk-kollektivistisk produksjonsmåte. Partistaten eier kollektivt Kinas jord, naturressurser og en stor andel av bedriftene. Partistatens medlemmer driver privat kapitalakkumulasjon gjennom korrupsjon, og (juridisk, eller reell) privatisering av statlig eiendom, men staten opprettholder kollektiv kontroll over en rekke «strategiske» store, statseide selskaper. 

Statsselskapene risikerer ikke å gå konkurs. De drives ikke av profitt, men av beslutninger i Kinas Kommunistparti, den kollektive representanten for Kinas herskende klasse. De spiller en sentral rolle i denne klassens kamp for å opprettholde sin makt og akkumulasjonsinteresser, men det er også rivalisering og konkurranse innad i herskerklassen. Lavere forvaltningsnivåer rivaliserer om ressurser fra sentralt hold, og forsøker å styrke «sine» statsselskaper. Denne politiske logikken fører til intern «proteksjonisme», for eksempel mot investeringer fra andre provinser. Sammenkoblingen av sentralmyndighetens prioritering av vekst og forbruk, prioritering av statsselskapers beskyttelse mot konkurs og rivalisering mellom provinser, byer og andre lavere forvaltningsnivåer fører til ulønnsomme prestisjeprosjekter, duplisering av investeringer og industriell overakkumulasjon. Smith viser at denne statsdrevne overakkumulasjonen i stor grad er knyttet til sektorer med høyt energiforbruk og alvorlige direkte og indirekte miljøkonsekvenser, som bilproduksjon, bygg og anlegg, metallproduksjon og kraftproduksjon. 

Dette er en spennende ansats, men boka er i for stor grad en lang eksempelsamling koblet sammen med flekkvis, strukturell analyse. Jeg savner en analyse av utviklingsforløp, perioder og aktører i Kinas miljøødeleggende vekst. Boka skjemmes av at Smith er for ivrig i å frakjenne den kinesiske partistaten all ære. For eksempel later han til å være overbevist om at teknologisk utvikling blant Kinas statsbedrifter kun skjer gjennom intellektuelt tyveri, mens Kina de seinere år har utviklet formidabel forsknings- og utviklingskapasitet. Ideen om en kollektiv-byråkratisk kapitalistisk hybridmodell som er enda verre for miljøet enn normal kapitalisme, er like fullt et verdifullt bidrag.

Oscar Dybedahl, Sigurd Hverven, Ola Innset og Mimir Kristjansson (Red.):
Markedsmennesker
Dreyer, 2020, 224 s.

Markedsmennesker er en antologi bestående av 10 tekster fordelt på 12 bidragsytere som på hver sin måte beskriver hvordan markedskreftene har trengt seg inn på stadig flere arenaer, og hva dette har gjort med samfunnet. Redaktører Oscar Dybedahl, Sigurd Hverven, Ola Innset og Mimir Kristjansson har gjort en god jobb med å samle en interessant gjeng bidragsytere fra ulike deler av akademia og kultur-Norge. Fellesnevneren er en sunn skepsis mot markedsliberalisme, en sterk faglig forankring og en spennende innfallsvinkel til hvordan markedstenkningen har infiltrert akkurat deres område. Bevæpnet med skarpe analyser blir markedsmekanismene gang på gang avslørt, og leseren stadig mer dystopisk.

Å lese denne boken er litt som å gå gjennom de ulike stadiene av sorg. Det starter med fornektelse, og der havner jeg allerede i forordet. Beskrivelsene av Norge stemmer bare ikke overens med måten vi ønsker å se landet vårt, og måten vi vil at andre skal se oss på. I årevis har jeg ironisert over ståa i USA, og lykkelig ignorert utviklingen i min egen bakgård. Ignorance is bliss no longer. Men kan dette i det hele tatt stemme? Kapittelet Når staten skal leke butikk av Linn Herning og Ola Innset er spesielt rystende lesning. Her går man metodisk gjennom nedbyggingen av offentlig sektor, og leseren får seg virkelig en realitetssjekk. Jeg holder fast i håpet om at det skal være en overdrivelse i noen sider til, problemet er bare at den faglige tyngden og de mange meterne med kildehenvisninger enkelt knuser denne illusjonen.

Da tar sinnet over. Hvorfor har vi tillatt dette å skje? Hvordan kan noen synes dette er greit? Det er provoserende å lese om forventningene til «produksjon» selv innenfor sektorer hvor man ikke produserer noe. Man produserer ingenting ved å gi helsehjelp og omsorg til aldrende mennesker på omsorgshjem, og en utdanningsinstitusjon produserer heller ingenting ved å utdanne elevene sine. «Produksjon» av velferdstjenester og «produksjon» av studiepoeng er eksempler på poengløs markedsretorikk. Vi er heller ikke mennesker i nød lenger, vi er «brukere av NAV», og det er til å rive seg i håret av.

Jeg leter desperat etter lyspunkter, og kommer til forhandlingsfasen av sorgprosessen. Kanskje det ikke er så ille likevel? I forkant av hvert nytt kapittel håper jeg, mot all sannsynlighet, at nå kommer det endelig noe hyggelig. Et kapittel som trøster meg litt, sier «det er ikke egentlig så ille som det virker, altså. Det går fint til slutt». For hvert nytt kapittel blir jeg skuffet, og jeg havner på det fjerde sorgstadiet, depresjon. Det føles som om jeg nettopp har sett hele velferdsstatens metaforiske tannkrem bli presset ut av tuben, og jeg står maktesløs tilbake, uten noen mulighet til å endre utfallet. Og apropos psykisk helse er psykolog Joanna Rzadkowskas kapittel Det psykologiske er politisk svært interessant. Her viser hun koblingen mellom sosial ulikhet og dårligere psykisk helse blant dem med lav sosioøkonomisk status, og nyliberalismens rolle i det hele, på en tydelig og konkret måte.

Det så lenge dystert ut, men heller enn å etterlate meg som et tomt skall uten håp for fremtiden klarer boken å gjøre meg kampklar. Jeg nådde altså aldri det femte og siste sorgstadiet – aksept – og godt er det. Forhåpentligvis kan denne boken brukes som et verktøy i kampen mot en kollektiv aksept av markedstenkningen som den nye normalen.

I desember 2020 ble jeg spurt om jeg ville skrive en tekst om sosialisme til Gnist nr. 2-21. Teksten kunne henges på for eksempel en eller flere av følgende knagger: Hva er sosialisme (for deg), hvorfor sosialisme, og hvordan vil sosialisme kunne arte seg i Norge? Og hvordan kan sosialismen bli en realitet? Siden har jeg hatt utallige kvelder hvor jeg har drukket vekselvis Farris, kaffe, øl og vin og skravla med Rosa Luxemburg, Karl Marx, Emma Goldman, Peter Kropotkin, Alexander Berkman, Friederich Engels, Clara Zetkin og Aleksandra Kollontaj. Litt Lenin. Litt Bakunin også. Andre har vært med i samtalene innimellom, men de nevnte er de som har kommet med flest og best innspill. Så blir det min oppgave å få det hele ned på papiret og dele tankene med alle som vil lese.

Vi er overbevist om at frihet uten sosialisme er privilegier og urett, og at sosialisme uten frihet er slaveri og brutalitet. 
– Mikhail Bakunin

Det første som slo meg da jeg tok fatt i denne teksten, var at samtaler og diskusjoner rundt dette teamet har vi altfor sjelden. Kapitalismekritikk driver vi ofte med på venstresida, vi er gode på det, det er lett! Men da jeg skulle tegne opp overgangen til et annet samfunn og hvordan dette samfunnet vil kunne være og fungere, fikk hodet virkelig noe å jobbe med. Og det er ikke det at jeg ikke har gjort denne øvelsen før, heller. Det er heller det at det gjøres så altfor sjeldent. Sist jeg dukka ned i temaet var i 2019, da Rødt kom med nytt prinsipprogram. Det er ikke godt nok. Hvis ikke alle vi på venstresida som kjemper for en endring av den bestående samfunnsordenen snakker høyt om hva vi ønsker oss, vil ingen andre gjøre det for oss. Så, med Gnist nr. 2-21, slipp tankene fri fra det bestående og la fantasien og hjertet få fråtse i mulighetenes bilder som tegnes opp i de forskjellige tekstene!

Kapitalismen i vår tid er internasjonal. Global. Den er spredt til alle kriker og kroker av verden. Stadig spiser den seg inn på nye områder i samfunnet vårt. Områder som tidligere var holdt utenfor «det frie marked», åpnes for kapitalens krokodiller. Velferdstjenester og jernbane her i Norge tjener som gode eksempler på nyvunne områder for kapitalen. Områder som inntil nylig har vært styrt utfra samfunnsbehov og menneskelige behov, styres nå ut ifra et profittbehov. For sådan er kapitalismen, den må ekspandere, den må akkumulere – og det på stadig færre hender. Gapet mellom fattig og rik verden over øker. Ifølge hjelpeorganisasjonen Oxfam ser det ut til at koronaepidemien vi nå står midt oppi, bare vil forsterke ulikhetene i alle verdens land. I deres rapport The Inequality Virus fra januar 2021 tyder tallene så langt på at vi vil se en betydelig økning i ulikheten mellom fattig og rik. En voldsom eskalering i klasseskillene. Som vanlig ser det ut til at minoritetsgrupper og kvinner vil rammes ekstra hardt.

I et kapitalistisk samfunn finnes en fundamental interessemotsetning, og den står mellom arbeid og kapital. Kapitalistene, de som profitterer på andres arbeid, og arbeiderklassen, alle de som er avhengig av å selge arbeidskrafta si, utgjør de to klassene som under kapitalismen står i et direkte motsetningsforhold til hverandre. Denne motsetninga er akkurat like konfliktfylt som den har vært gjennom hele kapitalismens historie. Og det er utfra denne motsetninga klassekampen springer. Og utfra klassekamp springer igjen motmakt og opprør. Det er gjennom klassekampen arbeiderklassens revolusjonære bevissthet bygges. Det er her solidaritet arbeidskamerater imellom knyttes. Enhver arbeidskamp kan ses på som en praktisk skolering i motstandsarbeidet mot kapitalismens endelikt. Samtidig gir kollektiv handling påfyll av både selvtillit og stolthet. En arbeiderklasse som er bevisst sin egen rolle som arbeidskraft under den kapitalistiske produksjonsmåten, er alfa og omega for å kunne bryte ut av denne rollen og starte kampen for sin egen – og andres – frigjøring.

Privat eiendomsrett og kapital henger nøye sammen. Den moderne kapitalistiske samfunnsformasjonen hviler på monopolet på produksjonsmidlene og kontrollen over vårt felles materielle livsgrunnlag gjennom den private eiendomsretten. Dette monopolet ligger i henda på en relativt liten gruppe mennesker. I starten, ved føydalsamfunnets undergang og fremveksten av kapitalismen, ble denne private eiendomsretten tilranet ved bruk av voldsmakt. Etter hvert lot den seg nesten umerkelig ekspandere som et resultat av den økonomiske konkurransen. Men med overgangen fra føydalsamfunnet til det kapitalistiske samfunnet, forvant ikke klassemotsetningene. Det oppsto bare nye klasser, kapitalister og arbeidere. Det oppsto nye former for undertrykking og da også nye former for motmakt og kamper mellom klassene, slik vi kan lese i Det kommunistiske Manifest. Det store flertall i verden i dag er fortsatt eiendomsløse og vi kan egentlig sette et likhetstegn mellom ordene eiendom og utestengelse. Noen få har makt over alles materielle livsbetingelser. For å fri oss fra dette, er ikke medisinen «#huninvesterer», slik banker som DNB vil ha oss til å tro, men snarere #hunkollektiviserer. Makten over våre felles livsbetingelser må kollektiviseres. Sagt med andre ord: den private eiendomsretten må gjøres om til felleseie. Lokalt, som globalt. Det er ikke snakk om å avskaffe personlige eiendeler, men å utslette den private eiendomsretten som gir noen få monopol på produksjonsmidlene.

I Norge har vi virkelig prøvd å tøyle kapitalismen. For med sosialismen som mål, både i arbeiderbevegelsen og i Arbeiderpartiet, tidlig på 1900-tallet, lå mye til rette for et samfunn med stor grad av økonomisk og sosial likhet. Kompromisset ble et sosialdemokrati med en godt utbygd velferdsstat, i hvert fall for en god stund. Rett etter andre verdenskrigs slutt var det planøkonomi med et gjennomregulert økonomisk marked som var den politiske linja. Finansinstitusjonene var regulert, det var statlig prisregulering, det var reguleringer på kapitalens frie bevegelser over landegrensene og boligpolitikken var sosial. Men allerede i 1948 legges grunnlaget for en begynnende liberalisering av politikken i det Einar Gerhardsen og Arbeiderpartiet takker ja til Marshallhjelpa fra USA. Som alle økonomiske hjelpepakker kommer også denne med betingelser: en forpliktelse til å avvikle statskontrollen med utenrikshandelen og: sosialisme adjø! Resultatet i tiår etter dette ble en stadig mer tradisjonell kapitalistisk markedsøkonomi. Og det skal vise seg at sosialdemokratiet formes langt mer av kapitalismen enn omvendt. I dette landskapet utvikler fagbevegelsen seg også til å bli en mer og mer sedat organisasjon. Klassesamarbeid trumfer klassekamp. Først i kamp etter kamp, etter hvert som ei linje – trukket fra toppen og ned. 

Fra omkring 1950 tiltar trepartssamarbeidet mellom stat, arbeidsgivere og fagforeninger. Tette bånd knyttes mellom toppsjiktet i arbeidslivet og myndighetene, og lønnsoppgjør blir brukt som et nyttig instrument for å holde den økonomiske politikken i sjakk. I dag sitter vi fortsatt i den situasjonen at forbundstopper i fagbevegelsen står parat til å gripe inn mot sine egne når «uregelmessigheter» – som arbeidskamper, oppstår. Toppsjiktet i den sosialdemokratiske fagbevegelsen blir på denne måten å regne som en av flere viktige faktorer for opprettholdelse av kapitalistisk stabilitet. 

Og alt det ovenstående kan fungere som en oppsummering av spørsmålet «hvorfor sosialisme?» For å gjenta kort vil jeg si fordi: under kapitalismen undertrykkes det store flertallet i verden, makt er konsentrert på noen fås hender og gjemt vekk i fancy styrerom – bak lukka dører, klima og miljø forurenses til døde, det drives rovdrift på naturen og sist, men ikke minst, historien har vist oss at kapitalismen ikke kan reformeres eller tøyles. Vi må rive ned det gamle og starte på nytt. Som Rosa Luxemburg sier: «Revolusjon er alt, alt annet er tøys.»

Hva er så sosialisme for meg? Vel, det er for det første et delmål. Det er et overgangssamfunn. Et samfunn vi vil befinne oss i etter en revolusjon, et skritt på veien i utviklinga mot et klasseløst samfunn. Dette samfunnet kan kalles både anarkistisk og kommunistisk i sin sluttfase. Det vil være fritt for utbytting og undertrykking, både lønnsarbeid og staten vil oppheves, det samme med nasjonalstater. Uten lønnsarbeid, altså uten at arbeidskraft blir solgt mot ei lønn basert på ytelse, vil vi kunne oppnå det Marx snakket om: et samfunn hvor vi kan yte etter evne – og få etter behov.

Under sosialismen vil arbeiderklassen ta kontroll over produksjonsmidlene og overta makta i samfunnet. Profitt som styrende element i samfunnet, og som drivkraft i produksjonen, byttes med bevisst planlegging i felleskap for å tilfredsstille menneskers behov i tråd med naturens tåleevne. Produksjonen vil kunne underlegges direkte, demokratiske arbeiderstyrer.

Å «innføre» sosialisme ved hjelp av parlamentarismen har jeg ingen tro på. Mennesker vil alltid, og skal alltid, kjempe for å bedre sin livssituasjon her og nå. Derfor vil både små og store sosiale og økonomiske reformer selvfølgelig være en del av veien fremover. Men for å endre samfunnet fullstendig tror jeg vi trenger mer enn reformer. Jeg tror vi trenger en full samfunnsomveltning, en revolusjon. Men denne må komme som en demokratisk prosess skapt nedenfra av det store flertallet av folket. Et samarbeid på tvers mellom politiske aktivister og diverse utenomparlamentariske organisasjoner, med vanlige arbeidsfolk og fagbevegelsen som primus motor. Ifølge Karl Marx må vi være «en tilstrekkelig stor revolusjonær masse som gjør opprør mot kapitalismen». Så i stedet for å danse lydig etter Hovedavtalen og kapitalens pipe, kunne vi kanskje begynt så forsiktig å puste litt på klassekampens glør igjen? Denne kapitalismen har tross alt dratt oss gjennom den ene krigen og økonomiske krisa etter den andre i over 200 år. Alle vet at det er de svakeste som kommer enda litt dårligere ut hver eneste gang, mens kapitalen stadig styrker sin posisjon. Jeg undres: går vi ikke snart lei – i flokk? For ja, det er i flokk, nedenfra og opp, vi må ta oss vei ut av dette. Og hvis vi fyller huene våre med Marx og Engels, lar Luxemburg lure fremme i pannebrasken, har brystet fylt med Kropotkin, sørger for at Goldman sitter i dansefoten – og væpner oss til tenna med arbeiderklassesolidaritet, så kan vi klare det!

En revolusjon oppstår ikke i et vakuum, den detter ikke plutselig over oss fra en sein kveld til tidlig neste morgen. Den er jobba frem over tid. Og det er i det møysommelige arbeidet, gjennom utallige år, at grunnlaget for organiseringa av et nytt samfunn legges. På denne måten ser vi at sosiale reformer på ingen måte står i noe motsetningsforhold til en fremtidig revolusjon. En viss grad av «veien blir til mens vi går» må aksepteres all den tid det hverken er mulig eller ønskelig med en rigid oppskrift for et samfunn ingen har sett før. Dette gjør det til dels vanskelig å være konkret i en visjon om et annet samfunn. Men det går an å skissere opp noen prinsipper og minstemål. Og erfaring fra tidligere tider har også vist oss at det som passer en plass, kanskje ikke passer en annen. Det må være rom for variasjon og tilpasninger for lokale forhold. 

Hvis de nye måtene å organisere samfunnet på bygger for mye på de gamle, som et stort sentralisert, statsapparat med massivt byråkrati, vil vi fort kunne havne tilbake i «gamle» maktstrukturer igjen. Riktignok med en ny gruppe herskere, men hva hjelper det så lenge maktstrukturer og makthierarkier faller tilbake til sitt gamle, undertrykkende vesen? I sin Kritikk av Gotha-programmet tar Marx opp at alle samfunn er merket av det samfunnet de oppstår fra. Dette gjelder alle områder av samfunnet: dets moral, økonomisk tankesett, intellektuelt og kulturelt. For å kunne bygge opp et nytt samfunn på restene av det kapitalistiske samfunn må vi erkjenne at det gamle vil hjemsøke det nye i lang tid. En må vite at det kreves en helt spesiell klar bevissthet, vilje, styrke og tålmodighet, sammen med klare langsiktige planer og mål, for å endre våre egne inngrodde mønstre. Vi må huske at vi har levd, pusta og tenkt kapitalisme hele livet – alle sammen. Vi er født og sosialisert inn i et profittstyrt samfunn med alt det medfører av tankesett, tradisjoner og mellom-menneskelige bånd. Emma Goldman sa at «den som ønsker å forandre verden, må starte med å forandre seg sjøl.» Det er ikke det dummeste stedet å begynne, det. Samtidig minner Pjotr Kropotkin oss om dette:

No struggle can be succsessful if it does not render itself a clear and concise account of its aim. No destruction of the existing order is possible, if at the time of the overthrow, or of the struggle leading to the overthrow, the idea of what is to take place of what is to be destoyed is not always present in the mind.

Det sies både at makt korrumperer og at dritten flyter til topps, så hvorfor ikke prøve en desentralisering av makta, snarere enn en sentralisering? Jeg har stor tro på levende lokalsamfunn, at beslutninger tas så nært og lokalt som mulig. Fra nabolagsnivå, via bydel, kommune, regioner/fylker og interregionalt. I et sosialistisk samfunn må vi kanskje veksle mellom majoritetsavgjørelser og konsensusavgjørelser, alt avhengig av nivå og situasjon. Beslutningsprosesser må være gjennomsiktige og til dels fleksible. Folk må ha mulighet til å delta aktivt i samfunnslivet, de må bli både sett og hørt. Det å kunne diskutere og ha en reell mulighet til å påvirke beslutningsprosesser som er vesentlige for den enkeltes liv, er viktig. 

I et annet samfunn vil vi kunne produsere på en annen måte enn i dag, da hele produksjonen vil være styrt ut fra menneskelige behov og ikke profitt. Det vil si at vi vil kunne begynne å produsere varer som faktisk skal vare. En del vareproduksjon vil naturlig nok falle helt bort, da mye av det som produseres i dag ikke er ting vi egentlig trenger. Vi vil også kunne slå oss sammen i større enheter, i borettslag eller i nabolag, og opprette felleseie på alt fra skiutstyr til sykler. Vi kan organisere felleskjøkken og fellesvaskeri. Hvordan vi bor og lever sammen kan ta mange ulike former. Vi kan alle tre frem som likeverdige mennesker med hver vår personlighet, sosialt og biologisk kjønn vil ikke definere på samme måte som i dag. Et samfunn styrt utfra våre behov, og ikke profitt, vil også være et samfunn som har en helt annen forutsetning for å fungere i pakt med naturen. Tror du ikke det er mulig? Jeg vet det er mange ubesvarte spørsmål, også i denne teksten, men la oss i det minste starte diskusjonen om «noe annet». Og ønskes et lite boost av inspirasjon hentet fra det virkelige liv, så er det bare å se til folkebiblioteket. Denne über-kommunistiske innretningen midt i vårt kapitalistiske samfunn gir mengder med håp om at vi i fremtiden kan organisere hele samfunnet som et eneste stort bibliotek! 

Revolusjonene i både Frankrike, Russland og Spania viste verden at det fantes andre ideer om hvordan en organiserer samfunnet og verden. Det var ikke bare snakk om å flikke litt på de økonomiske forhold for arbeidsfolk, det ble fremsatt et helt nytt politisk tankesett hvor frigjøring av arbeiderklassen sto sentralt. Alternativer til hele kapitalismens tankesett ble skissert opp, og ikke minst: arbeiderklassen gikk fra ord til handling. De herskende klasser av i dag vil mest sannsynlig fortsatt kjenne et grøss ved tanken på en slik oppstandelse. Derfor vil vi også oppleve forsøk på å holde arbeiderklassen i sjakk – fra mange hold. Men ønsker vi virkelig forandring kan vi ikke godta alle bånda som legges på oss. Da trenger vi, og må jobbe for, en handlekraftig og revolusjonær fagbevegelse som våger å legge seg på ei klassekamplinje. 

Stadig vil noen fortelle oss at kapitalismen er historiens endestasjon. Men vi som er lokomotivførere av yrke, vet at når vi kommer til endestasjonen, så er det bare å bytte ende og kjøre videre. For fortsatt er det slik Marx og Engel sier i Det kommunistiske Manifest:

Proletarene har ingenting annet å tape enn sine lenker. De har en verden å vinne.

I Gnist nummer 1/2021 er det en 10-siders samtale med Bjørn Olav Utvik som gir et bredt bilde av utviklinga i Midtøsten. Det er mye der som jeg er enig i, og mye som ga meg ny innsikt. Men når det kommer til krigen i Syria, synes jeg at analysen er direkte feil, dessverre.

Av Johan Petter Andresen, Oslo 11.03.2021

Jeg siterer to sentrale avsnitt:

«Kurdarane sin kamp for rettar i Syria eller koptarane sin kamp for rettar i Egypt kan sjåast som ein del av det antiautoritære opprøret. Men samtidig så vil det støyta mot interessene til andre grupper i folket. I Syria er det ikkje gitt at den arabiske befolkninga godtar dei maksimale krava til kurdarane. Det finst arabisk og syrisk nasjonalisme som vil halda på landegrensene.»

Dette framstiller den kurdiske frigjøringskampen i Syria som kun en kamp for kurdiske rettigheter og endring av statsgrensene. Men dette er beviselig feil. Frigjøringskampen i Nord- og Øst-Syria er en del av kampen for demokrati for alle folkegrupper i Syria. For eksempel har en av de sentrale støttespillerne for demokratikampen vært den arabiske Shammar-stammen. Flertallet av soldatene i Syrias demokratiske styrker er ikke kurdere, men arabere, assyrere, m fl. PYD (Partiet for demokratisk enhet) er MOT å opprette en kurdisk stat.  Revolusjonære PYD er det største kurdiske partiet i Syria. Partiets ideologi er demokratisk konføderalisme. Det langsiktige målet er et Midtøsten uten nasjonalstater. Men fram til at et slikt samfunn er mulig, er politikken å kjempe for demokrati innafor de nasjonalstatsgrensene som er etablert av de imperialistiske kolonimaktene og de regionale stormaktene etter første verdenskrig. Derfor er ikke den kurdiske frigjøringsbevegelsen i Syria en trussel mot arabisk og syrisk nasjonalisme, ei heller landegrensene. Derimot er den en trussel mot arabisk sjåvinisme som undertrykker minoritetene i Syria. Dermed er den også en trussel mot Assad-regimet som har basert seg på favorisering av alawittene og sjåvinistisk undertrykking av minoriteter. Slik har det vært helt siden etableringen av Baath-regimets stat.

Videre i samtalen finner vi dette om Tyrkias rolle:

 «I Syria var det den russiske innblandinga som gjorde at Assad-regimet berga seg. Men det var sterk iransk og etter kvart tyrkisk intervensjon. Qatar, Saudi Arabia og Kuwait var inne i Syria og vestlege makter som stilte sine krav. Eit interessant poeng er at noko av den oppflisinga av den væpna motstanden blei driven fram av at dei lokale opprørsgruppene tilpassa seg krava frå alliansepartnarane, litt som ein ser i organisasjonar som mottar bistand. Så innblanding utanfrå førte til meir splitting.»

Jeg er enig i at splittinga av deler av opposisjonen i Syria mot Assad blant annet skyldtes innflytelsen fra regionale stater. Men er det ikke en vesensforskjell mellom Tyrkias rolle og rollen til de andre regionale statene? Rett nok fikk IS enorm pengestøtte fra deler av herskersjiktet i Qatar og Saudi-Arabia, men er det andre stater som okkuperer store deler av Syria, slik Tyrkia gjør? Er det andre regionale stater som ekspanderer militært slik Tyrkia gjør i hele Midtøsten? Iran og Russland er til stede som støttespillere for den reaksjonære statsmakta i Syria, og er dermed sentrale i å hindre at opprøret mot Assad vinner fram. USA støtter så å si alle som retter seg mot Assad-regimet. Samtidig utestenger USA den viktigste demokratiske opposisjonen fra de internasjonale forhandlingene. USA prøver å presse PYD og deres allierte til å oppgi demokratikampen. USA støtter i praksis Tyrkias ekspansjonspolitikk i Syria. Den flere tiår lange amerikanske støtten til de antidemokratiske kurdiske kreftene i Barzani-klanens KPD i Nord-Irak er en del av dette. USA støtter også den kurdiske sammenslutningen ENKS i Syria. Både Barzani og ENKS allierer seg med Tyrkia og USA mot den demokratiske revolusjonen. Både USA og Russland ga Tyrkia grønt lys for invasjonene av kurdiske områder i Nord-Syria i 2016, 2018 og 2019, områder som var viktige for den demokratiske revolusjonen. I dag er Tyrkia den viktigste hindringen for at krigen i Syria skal finne en løsning. Tyrkia – med egne styrker og leiesoldater fra ulike jihadistgrupper – spiller den avgjørende rollen i Idlib, Afrin og de andre okkuperte delene av Nord-Syria. Derfor blir Utviks framstilling feil.

I en stor del av Syria, som den demokratiske opposisjonen mot Assad-regimet kontrollerer, er det ikke oppsplitting som preger situasjonen, men tvert i mot, økende enhet mellom de ulike folkegruppene. Det gjelder altså et område like under en tredjedel av Syrias areal og rundt 4- 5 millioner mennesker. Dette skyldes ikke at det ikke er stor innblanding fra internasjonale og regionale stater, men at revolusjonen ledes av en politisk ideologi som har demokrati, kvinnefrigjøring, autonomi og forbrødring mellom folkegruppene som sentrale elementer. USA manøvrerer nå for å undergrave demokratiutviklinga i Nordøst-Syria ved å prøve å presse inn Barzani-kontrollerte organisasjoner og militser inn i området.

Hva mener egentlig Utvik om samfunnsformasjonen som nå har utvikla seg siden 2012 i Nord- og Øst-Syria? Er den kanskje en av de viktigste resultatene av den arabiske våren

Alf Gunvald Nilsen er professor i sosiologi ved University of Pretoria i Sør-Afrika. Han forsker på global utvikling og sosiale bevegelser, og har sammen med Laurence Cox skrevet We make our own history. Marxism and social movements in the twilight of neoliberalism (London: Pluto Press, 2014).
Foto: Annie Sprat

Like har blitt byttet mot like. Slik beskriver Karl Marx, i sitt hovedverk Kapitalen, markedsbyttene som utgjør selve drivkraften i kapitalistisk akkumulasjon. Han henviste til hvordan kapitalister betaler den fulle verdien for alt det som trengs for å produsere en vare – råmaterialer, teknologi, og, selvfølgelig, arbeidskraft. 

Det virker kanskje rart at en tenker og aktivist som Marx ville si dette. Han forsto tross alt kapitalismen som et økonomisk system tuftet på en grunnleggende motsetning mellom en utbyttende kapitalistklasse og en utbyttet arbeiderklasse – og denne motsetningen var selvfølgelig også en politisk konfliktlinje. Hvordan finner utbytting sted om arbeidere får betalt den fulle og hele verdi av sin arbeidskraft? Dreier ikke utbytting seg om å betale arbeidere mindre enn det arbeidskraften deres egentlig er verdt?

Det er nyttig å tenke gjennom dette spørsmålet, fordi det kan hjelpe oss å forstå både hva som var spesifikt med Marx sin teori om utbytting under kapitalismen, og hvorfor verden i dag er preget av perverse sosioøkonomiske ulikheter. Dette er utvilsomt viktig i en verden der 2153 milliardærer kontrollerer mer rikdom enn de fattigste 60 prosentene av jordas befolkning (4,6 milliarder mennesker). Det er nettopp den globale utbyttingen av arbeiderklassen som har gitt opphav til denne ulikheten. 
 

Merverdi og utbytting

Kapitalistisk akkumulasjon er avhengig av profitt. Til syvende og sist må kapitalister alltid kunne ta ut mer penger enn det de opprinnelig investerte i produksjon og salg av varer. De går fort konkurs om de ikke gjør dette. Mer penger, skrev Marx, trekkes til slutt ut av sirkulasjonsprosessen enn det som ble investert på begynnelsen. Det er dette overskuddet som utgjør det som Marx kalte merverdi. Og det å kunne trekke ut merverdi er helt sentralt for hans forståelse av utbytting under kapitalismen. 

Til forskjell fra føydale økonomier, hvor lensherrer og adelsfolk tvang et overskudd ut av bondestanden, skjer utbytting under kapitalismen generelt uten åpen bruk av tvangsmakt. I en kapitalistisk økonomi møter kapitalister og arbeidere hverandre i markedet hvor de selger og kjøper arbeidskraft som individuelle likepersoner. Marx beskriver faktisk kapitalister og arbeidere som to veldig forskjellige vareeiere i Kapitalen. Kapitalistene eier produksjonsmidler, mens arbeiderne eier sin egen arbeidskraft, som de igjen selger frivillig til kapitalistene. Så hvor foregår egentlig utbyttingen?

Marx svarer dette spørsmålet ved å se på hva det er som gjør arbeidskraft forskjellig fra andre varer. Han beskriver arbeidskraften som en unik vare fordi den ikke bare er en kilde til verdi, men en kilde til mer verdi enn det den selv har. Dette er merverdiens opphav. Hvordan? Vel, Marx hevdet at arbeiderens verdi, målt og betalt i form av lønninger, er basert på hva det koster arbeideren å leve – det vil si, hva det koster å dekke materielle behov for bolig, mat, klær og så videre. Lønninger er altså ikke basert på hvor mye verdi en arbeider produserer i løpet av en dag. Og merverdi utgjøres i sin tur nettopp av forskjellen mellom lønninger og den totale verdien som arbeidere produserer i løpet av en arbeidsdag. Dette er bærebjelken i Marx sitt argument: Kapitalistklassen tilegner seg denne merverdien, og det er slik utbytting finner sted i en kapitalistisk økonomi. Det er viktig å være klar over at sosioøkonomiske ulikheter øker når forskjellen mellom lønninger og den totale verdien som arbeidere produserer øker. Og det er nettopp derfor at økt ulikhet er en grunnleggende dynamikk i kapitalistisk akkumulasjon. 

Kapitalen er mektig – men ikke allmektig

Marx er klar på at utbytting under kapitalismen ikke baserer seg på tvangsmakt for å fungere. Men analysen hans er likevel preget av et overgripende perspektiv nettopp på makt! Vi snakker tross alt om et økonomisk system hvor kapitalister nyter godt av å ha større strukturell makt enn arbeidere simpelthen fordi de eier både produksjonsmidlene (maskineri, råvarer, produksjonslokaler og så videre) og de varene som produseres og selges på markedet. Marx argumenterer videre for at kapitalister bruker dette ujevne maktforholdet til å øke merverdien de tilegner seg. Når merverdien øker intensiveres også utbyttingen – for eksempel gjennom at arbeidsdagen blir lengre, at lønninger presses nedover, at det utøves større kontroll over produksjonsprosessen, eller at det innføres ny og mer effektiv teknologi i vareproduksjonen.  

Kapitalistklassen er selvfølgelig mektig, men den er ikke allmektig. Tvert i mot – kapitalistenes evne til å sette betingelser for arbeid ovenfra kan begrenses gjennom kollektiv kamp nedenfra. Det betyr også at utbyttingens dynamikk formes av arbeiderkamper og utfallet av disse kampene. For eksempel, i sin åpningstale til det Internasjonale Arbeiderforbundet i 1864 reflekterte Marx over hvordan engelske arbeidere, som hadde organisert og mobilisert over en tredveårsperiode, endelig hadde klart å vinne en ti-timers arbeidsdag. Denne seieren, hevdet Marx, var første gang i historien at kapitalens politiske økonomi måtte vike for arbeiderklassens politiske økonomi. 

Gjennom kollektiv kamp hadde arbeiderne klart å påvirke hvordan deres arbeidskraft ble brukt. Nettopp ved å vinne en lovfestet reduksjon av arbeidstiden, hadde arbeiderne faktisk satt en øvre grense på graden av utbytting de kunne utsettes for hver dag. Selv om det sjelden sies, er det faktisk slik at lovfestede reguleringer av arbeidstid og arbeidsforhold, lover om minstelønn, sosial beskyttelse i form av arbeidsledighetstrygd og gratis offentlige helsetjenester er eksempler på hvordan kollektive arbeiderkamper har begrenset kapitalens evne til å maksimere profitt gjennom å utbytte arbeidere. 

Det vi kan lære av dette er at når vi prøver å forstå forholdet mellom ulikhet og utbytting under kapitalismen er det nødvendig å være oppmerksom på endringer i maktforholdet mellom kapitalister og arbeidere. Disse endringene påvirker graden av utbytting som arbeidere utsettes for, og har igjen en direkte innvirkning på graden av ulikhet i et gitt samfunn over tid. 

Kapitalister, arbeidere og utbytting i det tjueførste århundre

Så langt, så godt. Men hvor relevant er alt dette i det tjueførste århundret? Kan vi egentlig basere oss på skriveriene til en revolusjonær aktivist fra midten av det nittende århundre når vi skal forsøke å forstå vår tids økonomi?

Ja, det kan vi. Marx sine teorier gir oss fremdeles viktig innsikt i hvordan vi har kommet dit vi har endt opp – i en perverst ulik verden – og hvordan vi kan utfordre ulikhet. Et godt utgangspunkt i så måte er å tenke gjennom hvordan ulikhet har økt i takt med globaliseringen. En rekke forskere har påvist at ulikhet har økt i takt med utviklingen av globale verdikjeder, det vil si, fremveksten av nettverk hvor produksjonsprosessen brytes opp i en rekke enkeltelementer mellom forskjellige land og regioner i verdenssystemet. Fremveksten av globale verdikjeder er drevet av transnasjonale selskaper som har flyttet vareproduksjonen fra Europa og USA til land i det globale Sør – spesielt Asia og Latin-Amerika. Som et resultat av dette har også fattige land i det globale Sør opplevd relativt sterk økonomisk vekst – mange land har faktisk gått fra å være lavinntektsland til å være mellominntektsland. 

Dette høres jo egentlig ut som en positiv utvikling – men om vi går denne trenden nøyere etter i sømmene kommer et annet bilde frem. Som økonomen Andy Sumner har påpekt, lever mer enn 70 prosent av verdens fattige – folk som lever på mindre enn 2,50 dollar om dagen – i mellominntektsland i det globale Sør, som f.eks. India. Det skyldes hovedsakelig at arbeid i globale verdikjeder er svært utrygt, med lave lønninger, lange arbeidsdager, dårlige arbeidsforhold og svært begrenset sosial beskyttelse. Og det er denne formen for arbeid som har gjort det mulig for kapitalister å utvinne enda mer merverdi fra de store reservoarene av billig og utbyttbar arbeidskraft på tvers av det globale Sør. 

Dette er igjen et resultat av en større global omstilling. Arbeidsandelen av inntekt – den delen av nasjonalinntekten som går til lønninger – har jevnt og trutt gått nedover i både det globale Nord og det globale Sør siden 1980-tallet. Samtidig har formuene og inntektene til de rikeste 1 og 10 prosent økt dramatisk. Kort sagt har vi i de siste fire tiårene vært vitne til en enorm tilegnelse av merverdi vekk fra arbeiderklassen verden over, og dermed også en enorm konsentrasjon av formuer og inntekt blant økonomiske eliter verden over. 

Vi kan ikke forstå hvordan dette har skjedd hvis vi ikke tar inn over oss det faktum at de siste fire tiårene også har vært en periode preget av vellykket klassekamp ovenfra. Det nyliberale politiske prosjektet har reversert mange av de historiske fremskrittene som ble vunnet av progressive sosiale bevegelser i løpet av det tjuende århundret anført av arbeiderbevegelser, men også kvinnebevegelser, svarte frigjøringsbevegelser og antiimperialistiske bevegelser. Til sammen har dette gjort at maktforholdet mellom kapitalister og arbeidere har blitt vridd enda mer i favør av kapitalistene, som på grunn av dette igjen kan utbytte arbeidere mer intensivt og trekke ut mer merverdi i neste omgang. Dette er nøkkelen til å forstå hvorfor og hvordan en opphopning av rikdom på den ene enden av den globale sosiale skalaen henger sammen med en opphopning av elendighet på den andre enden. 

Disse innsiktene gjør det også nødvendig å tenke gjennom hvordan kollektive arbeiderkamper mot ulikhet kan se ut i det vi går inn i det som utvilsomt kommer til å bli et turbulent tiår. Selv før koronapandemien begynte hadde store protester mot ulikhet satt sitt preg på verden. Vi vet at pandemien har fordypet de globale ulikhetene – forskere anslår at mellom 400 og 500 millioner mennesker vil bli skjøvet ut i fattigdom som et resultat av pandemiens innvirkning på verdensøkonomien. Det er derfor også svært sannsynlig at folkelige protester vil tilta igjen så snart nedstengingen oppheves. Hvilken betydning vil dette få for måten progressive arbeiderkamper vil bli ført på? 

Først og fremst må slike kamper baseres på en strategi hvor det organiseres og mobiliseres ut fra en ny forståelse av hvordan arbeiderklassen faktisk er sammensatt. Denne strategien må omfatte arbeidere i den uformelle sektoren, migrantarbeidere og, ikke minst, de som enten er arbeidsløse eller undersysselsatte. For det andre må slike kamper, i tillegg til å utfordre kapitalistenes makt gjennom å kreve høyere lønninger, kortere arbeidsdager, og bedre arbeidsforhold, også ta sikte på å vinne en radikal utvidelse av offentlige velferdssystemer. 

Til sist – disse kampene må handle om langt mer enn å gjøre arbeiderklassens liv litt bedre innenfor rammen av fortsatt kapitalistisk akkumulasjon. I stedet bør progressive arbeiderkamper i vår tid knesette det som Marx i sin tale til det Internasjonale Arbeiderforbundet kalte arbeiderklassens politiske økonomi mot kapitalens politiske økonomi, noe som bare kan skje gjennom grunnleggende endringer i maktforholdet mellom de to. Målet må være å skape et nytt system som gjør slutt på utbytting ved å legge mer vekt på det å skape liv, det vil si å gjøre det mulig å leve uavhengig av tilknytning til arbeids- og varemarkedene. En slik strategisk ambisjon er en nødvendighet om vi skal bygge alternativer til et økonomisk system som har blitt bevisst organisert slik at et lite mindretall kan berike seg nærmest grenseløst gjennom utbytting av andres arbeid. 

Noe av det Nina Björk er opptatt av i den siste boka si, Om man älskar frihet, er hvordan liberale bruker «frihet» til å legitimere ulikhet og urettferdighet. Hun sier at medfødte ulikheter, sosial arv og ulike evner som er utenfor enkeltindividets kontroll, blir til urettferdigheter. Disse ulikhetene fører til ulike plasseringer i et hierarki som resulterer i at noen får mer penger, status, makt, innflytelse, bedre helse livslengde. Nina Björk kaller dem som tror på likhet i muligheter, men der resultatet allikevel er resultatulikhet, for meritokrater.

Av Nina Björk,
litteraturviter, journalist og forfatter av blant annet Under det rosa teppet, Lyckliga i alla sina dagar og Drömmen om det röda. Utdraget er hentet fra hennes siste bok Om man älskar frihet og er oversatt av Mathias Bismo

For å tydeliggjøre problemstillinga dikter hun opp en samtale mellom en marsboer og en forsvarer av en meritokratisk måte å se ulikhet på.            

La oss, for å bevege oss vekk fra nåets og vanens makt for et øyeblikk, late som om det kommer et vesen fra Mars på besøk til planeten vår. Vesenet lurer på hvordan vi forholder oss til likhet og rettferdighet mellom mennesker her på jorden og spør en av forsvarerne for resultatulikhet om det hele.

Forsvareren: Tidligere i historien mente man ulikhet var naturlig og selvsagt. Noen mennesker var av Gud satt til å herske over andre. Noen mennesker kunne til og med eie andre mennesker. Men dette mener vi nå er urettferdig og feil. Nå tror vi på likhet mellom mennesker. Alle er like mye verdt.

Marsboeren: Jaha, så nå råder det altså likhet mellom mennesker her på jorden? Nå eier alle like mange ressurser for å kunne leve gode liv? Eller, dette er i den minste det dere strever etter og ser som moralsk rett og riktig?

Forsvareren: Nja, det er jo ikke slik at vi synes det er moralsk rett og riktig at alle mennesker virkelig har like mye. Det viktige er at alle har like muligheter til å skaffe seg like mye.

Marsboeren: Men da må jeg spørre om noe. Jeg har nemlig lest litt av den samfunnsvitenskapelige forskningen deres, og jeg har forstått det slik at foreldrenes posisjon i det ønskede hierarkiet deres påvirker deres barns posisjon. Hva gjør dere med det, med tanke på at dere tror på dette med like muligheter for alle barn?

Forsvareren: Jo, det har dessverre vist seg at det er slik. Men vi forsøker å kompensere for det! Barn går, i hvert fall i vårt land, nemlig på en samfunnsinstitusjon vi kaller barnehage fra tidlig alder, og vi har gitt den obligatoriske skolen et kompensatorisk oppdrag.

Marsboeren: Hvordan har det gått, da?

Forsvareren: Nja, det kompensatoriske oppdraget har vist seg vanskelig virkelig å få til, men vi håper fortsatt på det.

Marsboeren: Men, du, da har jeg et forslag som kan hjelpe dere. Om alle barn hadde blitt oppfostret på samfunnsinstitusjoner med utdannet personell som behandlet alle helt likt, så skulle jo denne urettferdigheten ha forsvunnet!

Forsvareren: Jo, logisk sett, så … Men, du vet, mennesker har en masse følelser, og det finnes kjærlighet, og alle forstår ikke hva den rettferdige resultatulikheten krever, og de er så vant til å få leve med barna sine, og … Nei, du, jeg tror forslaget ditt vil være vanskelig å gjennomføre.

Marsboeren: Hmm, det har seg slik at jeg også er litt kjent med menneskelig genetikk, og jeg har hørt at dere mennesker er ulike allerede før dere blir født. Visse individer har visst større anlegg for visse ting, og om dere da premierer visse ting i samfunnet deres, og om det dere premierer, fører til at visse mennesker meritterer seg til en høyere posisjon enn andre, da har det ikke bare å gjøre med individenes egne valg og anstrengelser hvor hen havner? Hva gjør dere med det?

Forsvareren: Det gjør vi faktisk ingenting med. Vi snakker ikke om det. Og, du, det er faktisk litt utrivelig å prate om at mennesker er ulike i den forstand.

Marsboeren: Men jeg trodde dere «likte det ulike». Det har jeg i hvert fall lest på jakkemerker dere hadde på klærne deres for noen år siden. Jeg trodde dere verdsatte at alle er unike individer.

Forsvareren: Jo, i og for seg, men bare når det handler om begjær og drømmer og lyster og valg, ikke når det handler om det du snakker om nå. Det ville jo vært vanskelig å si at noen fødes med evner som gjør det lettere å prestere på akkurat de områdene vi belønner akkurat i vår tid.

Marsboeren: Hvorfor ville det det?

Forsvareren: Jo, for da skulle det jo virke som om noen hadde vært naturlig bedre til visse ting enn andre.

Marsboeren: Men om det er slik, om mennesker i virkeligheten ikke fødes med like muligheter til å utvikle ulike evner?

Forsvareren: Nei, vi ser ikke ned på noen mennesker på den måten. Alle er like mye verdt. Det er det felles verdigrunnlaget vårt, og det er viktig.

Marsboeren: Men hvorfor skulle dere se ned på visse mennesker fordi ikke alle fødes genetisk likedanne? Det er vel bare en konstatering? Har ikke det der med at dere ser ned på visse mennesker, å gjøre med at dere belønner ulike menneskelige evner ulikt? Jeg mener, da viser dere jo helt konkret at alle ikke er like mye verdt.

Forsvareren: Alle er like mye verdt.

Marsboeren: Ja, jeg hører at du sier det. Jeg tenker slik: Dersom du vil foreta dette skillet mellom tidligere tiders urettferdige ulikhet og dagens rettferdige ulikhet, og om du, som du sier at du gjør, ser på rettferdighet som et spørsmål om bare å la de faktorene som individene selv kan påvirke, spille noen rolle for hvor individene havner, da må du faktisk eliminere både foreldrenes og genenes påvirkning. Ellers kan du ikke snakke om «rettferdighet» i denne sammenhengen.

Forsvareren: Rettferdighet og rettferdighet … Det fungerer i hvert fall.

Marsboeren: OK, det er jo et argument av en helt annen type. Nå gikk du bort fra tanken om rettferdighet og introduserte i stedet tanken om funksjon. I så fall får du si at du ikke forsvarer resultatulikhet av moralske hensyn, men at du forsvarer det av praktiske hensyn. For at det fungerer her og nå. La meg da bare minne deg om at det gjorde også slavesamfunnet en gang i tiden, eller leilendingssystemet, for den saks skyld. Alle samfunn som noen gang har eksistert på jorda, har jo fungert i den tiden de har eksistert. Ellers ville de jo ikke vært eksisterende samfunn. Dagens diktaturer fungerer jo også. Spørsmålet er om måten de fungerer på, kan forsvares moralsk eller ikke.

Forsvareren: Det behøver ikke være spørsmålet.

Marsboeren: Nei, det behøver ikke være spørsmålet. Men om det ikke er spørsmålet, kan du heller ikke fordømme slavesamfunnet, i hvert fall ikke før det sluttet å virke. Mens det pågikk, og mens det derfor fungerte ville du ikke hatt noe å si om det.

Forsvareren: Nå kjører du på med helt hypotetiske saker! Slutt med det. Vi lever jo ikke akkurat i et slavesamfunn heller.

Marsboeren: Nei, det har jeg ikke påstått heller. Men det var dette med hvordan man legitimerer ett samfunns måte å fungere på.

Forsvareren: Så jævla mye behøver jeg vel ikke legitimere det. Jeg har bare oppdaget at mennesker ser ut til å like rettferdighet. Så da snakker jeg om rettferdighet. Men, du nå er det tomt for kaffe her, så kanskje vi skal gi oss. 

(Nina Björks bok har en mer utførlig analyse av kapitalisme – og kampen for frihet. Les hele boka! Red.)

Under fredsforhandlingene i Paris i 1973 mellom Vietnam og USA henvendte en av de amerikanske militære lederne seg til den nord-vietnamesiske forhandlingslederen og sa: «Det er et faktum at dere aldri slo oss i noe slag på bakken.» Den nord-vietnamesiske forhandlingslederen tenkte seg om et øyeblikk før han svarte: «Det er korrekt, men det er også fullstendig irrelevant.»

Av Per-Gunnar Skotåm har vært i Afghanistan flere ganger de siste tredve åra, blant annet sammen med mujahedin da de sloss mot Sovjet. Han sitter i landsstyret til Rødt og er fylkestingsrepresentant i Nordland.
Foto: Per-Gunnar Skotåm, 1991. Verdens største Buddha-figur ble sprengt av Taliban i 2002.

Hvorvidt en tilsvarende meningsutveksling fant sted mellom amerikanske representanter og representanter for Taliban i Doha, Qatar, veit vi ikke, men oppsummeringa ville vært like korrekt for den snart 20 år lange krigen for USA, NATO og Norge i Afghanistan. De siste vant alle trefninger, men tapte krigen i betydning vilje til å fortsette striden med militære, politiske og økonomiske midler og ga opp og nå sine mål, hvor uklare de enn kunne være.

I debatten rundt situasjonen i Afghanistan har det ofte blitt hevdet at den ikke har noen militær løsning. Dette er feil. Den hadde en militær løsning og Taliban vant.

Kostnadene har vært enorme. De største tapene i menneskeliv og skadde har afghanerne hatt. Både sivile, stridende knyttet til det afghanske militæret og politiet og ikke minst stridende Mujahedin-Taliban-soldater. Det er her snakk om omtrent 20 ganger flere drepte og skadde enn hva den internasjonale koalisjonen knyttet til USA og NATO har hatt. Omlag 2500 amerikanske soldater sammen med omlag 4000 kontraktører er drept. I tillegg kommer omlag 1500 andre utenlandske tropper hvorav 10 norske. De økonomiske kostnadene ligger på rundt 1000 milliarder US dollar, tilsvarende et norsk oljefond.

Nobelprisvinneren og fysikeren Albert Einstein definerte i sin tid galskap som: «Å gjøre det samme eksperimentet om og om igjen og forvente et annet utfall enn de foregående». Dette passer utmerket på forsøket på å endre og få kontroll over Afghanistan gjennom militære tiltak. Mange har prøvd gjennom århundrer, men ingen har lykkes. Vi kan gå tilbake til det greske forsøket 600 år før vår tidsregning og Alexander den store sitt felttog ca. 330 år før vår tidsregning til Sovjets nederlag i 1989.

På denne bakgrunn var tidligere forsvarssjef Sverre Diesen sin artikkel i Aftenposten 11. juli 2010 med tittelen «Krigen kan vinnes», er det merkelig for å si det mildt.

Å vinne

Artikkelen starter med å slå fast at «Å vinne ikke betyr å slå Taliban militært. Det har aldri noen med innsikt trodd, fordi en ren militær seier over en opprørsbevegelse som Taliban har empirien mot seg.» Sånt sett tar Diesen hensyn til Einsteins tese referert over. Det hindrer han likevel ikke i å mene at Norge, NATO og USA bør bli i Afghanistan 10–20 år til og transformere Afghanistan til en stat som fyller de ønsker han har for landet. Hans bekymring er at Afghanistan igjen kan bli en base for internasjonal terrorisme. Han konkluderer med «Det er ikke noe vi bør oppmuntre til ved flukt fra Afghanistan.»

Vel, nå har USA, NATO og Norge i realiteten flyktet fra Afghanistan som vi daglig, mens dette skrives, kan se på nyhetene.

Er det en reell fare for at det nye Taliban-styret vil la Afghanistan bli en base for terroristorganisasjoner og et utgangspunkt for framtidig internasjonal terrorisme? Det skal jeg drøfte lenger ned i artikkelen.

Mange kjenner til den prøyssiskes militærteoretikeren Carl von Clausewitz. Særlig fester folk seg med hans tese om hva krig er: «En fortsettelse av politikken med andre voldelige middel.» https://no.wikipedia.org/wiki/Carl_von_Clausewitz

Det mange glemmer, er at hans tese har en fortsettelse: «Bare politiske løsninger som kan nedfelles i en militær operasjonsordre kan løses med krig som virkemiddel.» (min tolkning). Problemstillingen er glitrende drøftet i denne artikkelen av Generalmajor Odd Vincent Skjøstad.

https://www.nb.no/items/e8e46b609ed8dd22ad04a7cda5af202e?page=28&searchText=

Etter USAs nederlag i Vietnam i 1975, som vi ser i en slags reprise fra Kabul i 2021, økte forståelsen for at krig som virkemiddel har klare begrensninger blant amerikanske militære ledere. Da general Schwarzkopf ledet styrkene som kastet Irak ut av Kuwait i 1991, men unnlot å gå mot Baghdad for å «ta» Saddam Hussein, var det forståelsen for at det kunne endre krigen til sin motsetning og ikke la seg løse militært som lå til grunn. https://no.wikipedia.org/wiki/Norman_Schwarzkopf

Dessverre var lærdommen borte i 2003 da USA angrep Irak, reiv i stykker landet og lot terrorismen gjennom IS få utvikle seg, stimulert av USA.

Norske militære og politiske ledere som har vært ambassadører for at Norge skulle ta del i krigføringa i Afghanistan, har et forklaringsproblem. De opprettholder fortsatt påstandene om at det var riktig, nødvendig og at det var verdt kostnadene. Det er ingen vilje eller evne til å reflektere over lærdommene og ta et oppgjør med norsk deltagelse og vurderingene som lå til grunn.

I desember 2019 la The Washington Post fram en omfattende dokumentasjon gjennom mer enn 2000 dokumenter om hvordan den amerikanske befolkninga systematisk var ført bak lyset av USAs politiske og militære ledere. Det var klart for denne eliten allerede fra 2009 at denne krigen ikke kunne vinnes og at de fleste rapportene om militære og politiske framganger var falske.

https://www.washingtonpost.com/graphics/2019/investigations/afghanistan-papers/afghanistan-war-confidential-documents/

Dette reiser også spørsmålet om hvorvidt også norske politiske og militære ledere ble ført bak lyset av vår nære allierte USA. I så fall forteller det ganske mye om hvor manipulatorisk USA har opptrådd overfor de som har deltatt i koalisjonen og NATO-alliansen. Om det var motsatt. At norske forsvars- og utenriksministre samt forsvarsjefen visste, er det for oss i Norge desto verre. Det betyr at befolkning og opinion i Norge bevisst er ført bak lyset. Dette er et spørsmål som krever svar.

6. juni 2016 la det regjeringsoppnevnte Afghanistan-utvalget frem sin rapport. Utvalget, ledet av tidligere forsvarsminister og utenriksminister Bjørn Tore Godal, slo fast at betydningen av Norges innsats hadde vært minimal. Det eneste som kunne sies å ha blitt oppnådd fra norsk side, var å fremstå som en god alliert av USA.  https://www.nrk.no/urix/afghanistan_-_-norge-kun-nadd-ett-av-tre-mal-1.12984270.

Sjøl denne knusende ekspertrapporten medførte ingen refleksjon i det norske politiske etablissementet, verken om hva Norge hadde vært med på eller en korrigering av kursen i ettertid. Resultatet ser vi nå.

Mer skremmende, men samtidig lovende, er at når USA og Storbritannia varsler at de ser NATO som aktør i Sør-Kina havet i en framtidig konfrontasjon med Kina, er det få protester i Norge. Det lovende er at statsminister Erna Solberg har kommet med reservasjoner. Her kan alle se hva Norge risikerer gjennom sitt NATO-medlemskap og mulig involvering i en krig med Kina.

Hva vil skje i Afghanistan under ledelse av Taliban framover?

Taliban av i dag er ikke Taliban av 1996 eller 2001. Taliban er både en politisk og militær organisasjon med kommandolinjer og ledelse for sivil administrasjon i de områdene de har befestet seg og som de forsøker å etablere i nylig vunne områder. De er samtidig et politisk uttrykk for den afghanske frigjøringskampen som har vært ført med et lokalt perspektiv fra Mujahedin som vil kaste ut de fremmede troppene fra sine områder. Taliban har nektet å møte tidligere Hamid Karzai og den nylig flyktede president Ashraf Ghani, siden de har vært sett på som utenlandske marionetter.

Nå er disse ute av maktposisjoner, sjøl om Hamid Karzai oppholder seg i Afghanistan og har signalisert at han ønsker å spille en framtidig politisk rolle i samarbeid med Taliban.

Det er et modnere Taliban som oppleves nå, og det er lite tvil om at de gjennom kampene de siste 10 år har utviklet og forankret sin organisasjon i de områdene de i lang tid har hatt innflytelse og kontroll.

Taliban ønsker å reetablere et Afghansk Islamsk Emirat og har aldri hatt en ideologisk og religiøs plattform for etablering av et islamsk verdensomspennende Kalifat. Taliban er nasjonalister, og deres kamp har dreid seg om å frigjøre landet fra utenlandske tropper. Ahmed Shah Massoud sin sønn har signalisert at han vil føre motstandskamp fra sine baseområder i Panshir, og har etterlyst internasjonal militær støtte. Dette bør han eller andre krigsherrer som Rashid Dostum ikke få. Afghanistan trenger ikke en ny borgerkrig finansiert av utenlandske støttespillere på den ene eller andre siden.

Både Al-Qaida og IS finnes med grupper i Afghanistan. Taliban har i flere provinser angrepet og nedkjempet  IS grupper de siste 2 åra. Faktisk også med luftstøtte fra USA utfra kontakter som har vært mellom partene. Al-Qaida vil ha mindre rom enn de hadde på 90-tallet ved at de faktisk ikke er ønsket. Taliban har oppsummert erfaringene med og konsekvensene av hva som skjedde med Afghanistan som et resultat av 09.11 og at Al-Qaida fikk rom til å oppholde seg og utøve aksjoner fra landets territorium. De ønsker ikke en reprise og fare for ny bombing fra USA. 

Talibans nasjonale karakter tilsier at de ønsker å forsvare landets uavhengighet. De ønsker også internasjonal anerkjennelse og utvikling og samarbeid om økonomisk utvikling i landet med andre stater. Da de afghanske Mujahedin hadde oppfylt USAs mål om å svekke Sovjetunionen i 1989–1992, forsvant de internasjonale bidragene og hjelpeorganisasjonene. Om Norge og det øvrige internasjonale samfunn nå igjen forsøker å isolere og fryse ut Afghanistan, vil man spille landet inn i hendene på Saudi-Arabia og andre fundamentalistiske krefter. 

Anerkjennelse og bistand på likeverdige premisser er det Afghanistan nå trenger. Faren for en humanitær katastrofe til vinteren kan være overhengende knyttet til manglende arbeid og inntekt for millioner av mennesker som tidligere fikk sin inntekt knyttet til oppgaver for myndighetene finansiert av den vestlige alliansen. Halvparten av Afghanistans innbyggere er under 20 år. Det er et enormt potensiale for utdanning og utvikling. Vi må lytte til kunnskapsrike afghanistankjennere som Afghanistankomiteens landdirektør i Afghanistan, Terje Watterdal. Han uttrykker at Taliban ikke er imot utdanning for verken gutter eller jenter. Afghanistankomiteen har i en årrekke utdannet kvinnelige helsearbeidere i Taliban kontrollerte områder og i forståelse med disse.

Del 1: Hvordan havna vi her?

Palestinakonflikten er et resultat av imperialistiske rivaliseringer og sionistenes ønske om å bygge en jødisk stat i et område som allerede var befolka. I denne artikkelserien som går over flere nummere får vi innblikk i denne over hundreårige historia. Denne første delen handler om tre avtaler med imperialistmaktene som har prega historia: Sykes–Picot-avtalen, britenes løfter til Sharif Husein og Balfour-erklæringa. Den handler også om sionistenes arbeid for å lage «et nasjonalhjem for jøder» i Palestina og skjebnen til USAs president Wilsons forslag om sjølstendighet for nye nasjoner.

Av Svein Olsen, fylkes- og lokalpolitiker for RV og Rødt i Nordland, Vågan og Bodø siden 1985. Mangeårig Palestina-aktivist. I dag sentralstyremedlem i Palestinakomiteen og medlem av landsstyret i Solidaritet med Kurdistan.

Sykes–Picot-avtalen – imperialistmaktene rivaliserer

11. desember 1917 marsjerte britenes general Allenby inn gjennom Jaffaporten i al-Quds (Jerusalem). I hans følge var også François Georges-Picot, fransk karrierediplomat. Byen var erobra fra det falleferdige osmanske imperiet (alliert med Tyskland) i den pågående første verdenskrigen. Allenby innførte umiddelbart militærstyre og unntakstilstand. Den skulle vare i 2 år og militærstyret i 30. Her var det ikke mye frigjøring å få øye på. Også denne krigen var en del av ledende imperiemakters evige kamp om kolonier og verdensherredømme. I starten på 1900-tallet var det knapt nye landområder igjen å erobre, og nyoppdeling av kolonier og gamle imperier var nå hovedmetoden. Mens Storbritannia og Frankrike var nære allierte i Europa, var de to ledende europeiske kolonimaktene samtidig bitre rivaler i Midtøsten.

I Det osmanske («gamle») riket var det gryende bevegelser for sjølstendighet, løsrivelse og nasjonale rettigheter. Disse bevegelsene prøvde å utnytte krigen og rivaliseringa etter beste evne. De var leda av de gamle føydale og religiøse elitene, men også av representanter for nye økonomiske eliter, intellektuelle og opposisjonelle militære. På den arabiske halvøya hadde en allianse av stammer leda av Sharif Husein gjort opprør mot osmanerne og erobra Mekka i 1916. Dette utnytta britene, som da kontrollerte Egypt og Suzezkanalen (vannveien til India, juvelen i Det britiske imperiet). De lovte Husein støtte til hans ambisjon om et arabisk kongedømme som også skulle omfatte dagens Palestina, Libanon, Syria, Jordan og Irak, om han deltok i britenes kamp mot osmanerne.

En anna viktig aktør i dette stormaktsspillet var en karrierelysten britisk diplomat, Mark Sykes. Han hadde imperiale erfaringer og ditto ambisjoner på britenes vegne, spesielt i Palestina. Han hadde lenge vært sentral i rivaliseringa med Frankrike for å erobre nye kolonier etter den forventa oppløsninga av Det osmanske riket. For å unngå at rivaliseringa skulle bli militær, hadde Storbritannia og Frankrike, i hemmelighet, allerede 3. januar 1916 inngått en avtale om den fremtidige oppdelinga av Midtøsten: Sykes–Picot-avtalen. Avtale-arkitektene var de to imperie-diplomatene Sykes og Picot. Avtalen er også kalt «A line in The sand». Deler av denne «linja i sanda» utgjør i dag den sørlige grensa i Libanon og Syria, og gikk videre via Kirkuk i Irak til Iran. Områdene nord for linja skulle være under fransk «beskyttelse» (nytale er ikke en moderne oppfinnelse), så langt inn i dagens Tyrkia som mulig. Irak og (Trans)Jordan skulle være britisk krigsbytte. Begge ville ha Mosul (olja!) og Palestina, men blei ikke enige og kompromissa seg til at Frankrike fikk Mosul, mens Palestina skulle være under «internasjonal kontroll». Hva internasjonal betydde var uklart. Vi kan i dag se spor av disse «innflytelsessfærene» når president Macron prøver å være brannslokker i opprøret i Libanon, og støttespiller for Armenia i kampen om Nagorno-Karabakh. Rytterne prøver å ri gamle hester på nytt.

Sykes–Picot-avtalen viste at løftet til Sharif Husein ikke var verdt papiret engang. Han var ukjent med avtalen og blei en nyttig brikke i det koloniale skyggeteateret. Og Frankrike var ukjent med britenes løfte til Husein! Da Allenby innførte militær unntakstilstand i Palestina blei det raskt klart at løftet til Husein om arabisk sjølstyre i alle fall ikke gjaldt Palestina. Samtidig med dette støtta og oppfordra Frankrike til opprør i den kristne delen av befolkninga i Libanon, og stilte med både penger og våpen. De ønska seg et forsprang på britene om kontrollen både her og i Syria. Opprøret var dårlig forberedt, blei avslørt, slått ned og lederne hengt i gatene i Beirut. Sykes–Picot-avtalen blei kjent da Lenin etter revolusjonen i Russland i oktober 1917 avslørte en del av de alliertes hemmelige avtaler, og trakk landet ut av krigen. Tsar-Russland var også underskrivere av avtalen i 1916. De ville ha sin del av Det osmanske riket. Dette er et par eksempler på metodene de rivaliserende kolonisatorene brukte. Splitt og hersk ved å utnytte historiske, etniske, religiøse, kulturelle og klassemotsetninger. Og Midtøsten var og er en mosaikk av slike motsetninger. Samtidig er det vår sivilisasjons vogge. I dag er kolonisatorene nye, men imperialismen den samme og metodene om mulig verre. Og som vi alle veit: denne vogga er nå blitt til et utålelig mangeårig helvete for befolkninga.

Balfour-erklæringa – sionistenes første seier i kampen om Palestina 

Britene fortsatte felttoget nordover gjennom Palestina mot Damaskus og Syria, fortsatt alliert med stammekrigerne til Sharif Husein. De ville komme Frankrike i forkjøpet. De så ikke på Sykes–Picot-avtalen som meir bindende enn avtalen med Husein. I god imperial ånd fikk dermed rivaliseringa med Frankrike, nå om Syria, ny fart. Lovnaden om Syrias «sjølstendighet» i Huseins kongedømme var ikke meir verdt enn Palestinas. Frankrike pressa samtidig på for å etablere Palestina som internasjonalt mandatområde. Her hadde nå britene full kontroll. De måtte sikre seg Palestina for å kunne beskytte Suzezkanalen. Samtidig var kontroll over områdene mellom Middelhavet og de nye oljefeltene i Mosul og Kirkuk i det gamle Mesopotamia svært viktig (oljeledninger). Rivalene hadde begge behov for denne olja for å bygge seg opp etter den ødeleggende krigen, og olja var en del av krigsbyttet. I dette lyset var løfter om sjølråderett til gamle og nye kolonier i utgangspunktet bare vekslepenger. Nå går allikevel ikke alt som herrefolket ønsker seg, noe vi skal komme tilbake til etter hvert.

Allerede 6 uker før de nevnte koloniherrene marsjerte inn i al-Quds, seilte en ny aktør inn på senen: sionistbevegelsen. Den 7. november 1917 offentliggjorde avisa The Times et brev fra britenes utenriksminister Arthur Balfour til Lord Rotschild, en ledende britisk jøde og sionist. Brevet, seinere kalt Balfour-erklæringa, lovte britisk støtte til «et nasjonalhjem for jøder» i Palestina. Problemet var jo at i dette «nasjonalhjemmet» bodde det allerede ei stor palestinsk befolkning. Det var altså ikke «et land uten folk – for et folk uten land», som har vært en del av sionistenes historiefortelling, eller «en folketom og gold ørken», del av den samme fortellinga. Dette sionistiske prosjektet passa nå ypperlig inn i britenes ønske om en koloni i Palestina, kontrollert av dem sjøl. Og som minister (i den britiske regjeringa i 1916) Herbert Samuel argumenterte: støtte til en sionistisk koloni rett øst for Suez ville gjøre det svært vanskelig for en rivaliserende makt å true britisk kontroll over Suzezkanalen. Samuel var både jøde og sionist. En slik koloni under britisk beskyttelse ville sette en effektiv stopper for franske ambisjoner. På kort sikt funka det akkurat sånn. De sionistiske bosetterne var godt organisert og finansiert, væpna seg og deltok i undertrykkinga av den palestinske befolkninga. Men de hadde ikke tenkt å være redskap for britenes koloniprosjekt. De hadde egne ambisjoner. Og på litt lengre sikt gjorde britene opp regning uten vert, som så mange andre imperialistmakter både før og seinere. Sionistenes mål var heilt fra starten av den rasistiske staten Israel, en stat bare for jøder. Og for å realisere prosjektet måtte den palestinske befolkninga nektes nasjonale og demokratiske rettigheter og jages bort. Balfour-erklæringa la grunnlaget for dette rasistiske prosjektet. De sionistiske bosetterne kasta sine «beskyttere» på dør allerede etter et par tiår. Her har det seinere også vist seg at Frankrike var en aktiv støttespiller for sionistene, med finansiering, etterretning og våpen. De hadde ikke gitt opp egne ambisjoner. Og sionistene viste at de på svært dyktig vis kunne spille på stormakters rivalisering og svakheter. De visste hvordan imperialistmaktene tenkte, og hadde kontakter i begge regjeringene.

Palestinerne sto nå ansikt til ansikt med ei dramatisk ny virkelighet: en ny okkupant, Storbritannia, samtidig som landet deres var lovet bort som «nasjonalhjem» for andre, jødene.

Sionismen

Jødene, som var en minoritet i alle landa i Europa, Nord-Afrika og Midtøsten, hadde i årtier og århundrer vært syndebukker og lynavledere for herskere i mange av landa de bodde i. Antisemittismen var spesielt ille i noen av de kristne landa. Millioner av jøder var på flukt fra undertrykking og pogromer den siste halvdelen av attenhundretallet og de første tiåra av det nittende. Svært mange av dem kom vestover fra bosettinger i tsar-Russland, og rømte fra utålelige forhold. Den politiske sionistbevegelsen blei etablert av journalisten Theodor Herzl i 1897, og på programmet sto opprettelsen av «en nasjonalstat for alle verdens jøder» i det bibelske «hjemlandet» Palestina. Det er ingen grunn til å bli opprørt over at jøder så etter utveier til å fri seg fra utålelig og dødelig undertrykking, forfølgelse og diskriminering. De jødiske flyktningene fra øst blei møtt av de samme krav som andre minoriteter, assimilering: gi slipp på din identitet og bli som oss! Eller: de slapp overhodet ikke inn over grensa. Og nasjonalstaten, «The one-nation-state», var jo en del av datidas løsning: en stat – et folk! Den norske nasjonalstaten blei for øvrig bygd etter samme modell: svært lite, om noe, rom for minoriteter som samer, kvener, rom eller flyktninger. Artikkelforfatteren er sjøl en del av denne rasistiske delen av den norske historia: koloniseringa av (Julev)Sapmi/(Lule)Sameland.

Sionismens mål om én stat for alle jøder i verden er problematisk av flere grunner. 1: Hvordan skape en nasjon – et folk, av mennesker som bor over heile verden, med ulik etnisk tilhørighet, historie, kultur og ulike språk, og med bare ett fellestrekk: at de er troende jøder eller har jødiske røtter? De siste tusen åra blei tilhengerne av jødedommen etter hvert minoriteter i områdene de bebodde. Herskerne fant det ofte formålstjenlig å gå over til andre religioner, først kristendom og seinere islam. 2: Hva og hvem kvalifiserer for å bli med i dette fellesskapet? Sionistene laga sin definisjon: du er jøde om du er født av ei jødisk mor. Dermed blei det et spørsmål om rase og blodslinje. Det er svært vanskelig å konvertere til jødedommen. Og 3: Hva skulle en gjøre med de som allerede bodde i Palestina, palestinerne? Opposisjonen mot Balfour i den britiske regjeringa i 1917 var jøden Edwin Montagu, som argumenterte slik: det fantes jo ingen jødisk nasjon, og et slikt «nasjonalhjem» ville være å be de europeiske lederne om å kvitte seg med jødene. Det ville også måtte bety å drive ut palestinerne fra Palestina. Alle jøder var og er altså ikke sionister.

Ved avslutninga av første verdenskrig utgjorde de historiske palestinske jødene og tidlige immigrant-jøder ca. 6 % av befolkninga, og eide 2 % av jorda. Flesteparten av disse var ikke sionister. Hvordan rettferdiggjøre sionismens mål om Palestina som en nasjonalstat bare for jøder? Og samtidig nekte ei overveldende majoritetsbefolkning, palestinerne, de samme nasjonale og demokratiske rettighetene? Demokrati var jo ikke et ukjent begrep i 1916, heller ikke for sionister. Sionismen starta med å «kidnappe» den jødiske religionen som redskap for å skape et felles ideologisk grunnlag for «en ny nasjon». Den bibelske historiefortellinga (Det Gamle Testamentet ++) skulle bli «det nye folkets» historie. Det gammeltestamentlige jødiske folket skulle gjenreises som en ny stat i Palestina. På bekostning av ei befolkning med noen tusen års tilhørighet der. Den reelle antisemittiske undertrykkinga opp gjennom århundrene, spesielt i Europa, gjorde oppgaven betydelig lettere. Sionistene var fullt klar over at prosjektet var utenkelig uten en storstilt immigrasjon av jøder til Palestina. Disse mulige immigrantene fantes rundt 1920 i alle de europeiske landa, i øst som vest, som flyktninger. De var uønska overalt. Sionistene skjønte sjølsagt også at den palestinske befolkninga måtte bort. Men det var det jo ikke politisk rom for å si høyt, om de skulle få nødvendig aksept for sitt koloniseringsprosjekt, ikke bare fra britene, men fra flertallet av de europeiske statene og USA. Det fikk de. Den koloniale rasismen og herrefolkstenkinga har alltid vært en del av kolonimakters måte å utøve sitt herredømme på. Europas siste (?) store voldelige bosetterprosjekt, regissert av de europeiske kolonimaktene, var dermed innleda i Palestina.

Revolusjon i Russland og Wilson-doktrinen – håp om ei ny tid

Gjennom og etter første verdenskrig vokste store nasjonale uavhengighets- og demokratibevegelser rundt om i verden. Denne tendensen blei synlig også gjennom USAs president (1913–1921) Woodrow Wilsons 14-punktsprogram for å unngå ny krig og for opprettelse av Folkeforbundet. Det blei lagt frem for Kongressen i januar 1918. I sin tale sa Wilson blant annet: «Når det gjelder disse vesentlige foranstaltningene (de 14 punktene) for å rette på urett og hevde rett, føler vi oss i nært samarbeid med alle de regjeringer og folk som har sluttet seg sammen mot imperialistene. Vi kan ikke ha forskjellige interesser eller formål. Vi står sammen til det siste». Seinere la han frem de samme punktene under fredsforhandlingene i Versailles i januar 1919. Det var ei utstrakt hand til folkeopprør i koloniene, også i Midtøsten, og ga håp om en ny verdensorden. Bolsjevikrevolusjonen i Russland og Sovjets inntreden på arenaen ga også håp til undertrykte folk. Forandring var mulig! Og krigen reduserte kolonimaktenes økonomiske, militære og politiske muligheter for fortsatt verdensherredømme. Britenes (og Frankrikes) planer om nye kolonier i Midtøsten kolliderte åpenbart med Wilsons idealisme, og britenes håp var derfor at deres støtte til sionistenes koloniprosjekt ville mobilisere støtte fra de nå to millioner jødiske immigrantene i USA. Slik ville de kunne omgå at Wilsons forslag om nasjonale rettigheter også skulle omfatte palestinerne. Det siste skulle vise seg å bli svært vellykka. 

Det lille antiimperialistiske vinduet i USAs historie blei kortvarig. USA hadde ikke styrke nok til å sette makt bak Wilsons idealistiske krav, om de hadde ønska det. Wilson fikk ikke flertallet i Kongressen med seg. Han blei ramma av slag i oktober 1919, og forlot arenaen. 14-punktsprogrammet blei bare sterkt utvanna fulgt opp i den endelige fredsavtalen – Versaillestraktaten. Det samme gjaldt for Pakten i det nystarta Folkeforbundet. USA blei ikke med her, heller ikke Sovjetunionen. De seirende imperialiststatenes (Storbritannias og Frankrikes) kolonipolitikk fikk dominere i to tiår til. Rivaliseringa mellom dem gjorde at Folkeforbundet ikke kunne leve opp til Wilsons intensjoner, og en ny krig sto raskt for døra. Samtidig hadde Wilsons forslag i Versailles og revolusjonen i Russland satt fyr på massive revolusjonære opprør over heile verden, Kina, India, Irland og Egypt, for å nevne noen. Denne bevegelsen så ut til å være ustoppelig.

Folkeforbundets mandatområde Palestina – institusjonalisert rasisme 

Palestinerne begynte raskt å organisere motstand mot britenes okkupasjon og sionistenes bosettingspolitikk. Lederne, som kom fra de gamle klanene og økonomiske og religiøse elitene, uten folkelig basis, fulgte imidlertid en fruktesløs legalistisk forhandlingsstrategi. Militant folkelig motstand mot britene og bosetterbevegelsen vokste derfor frem, og omfattende spontane demonstrasjoner, streiker og voldelige opptøyer brøyt ut i 1920 og -21. Britenes svar var ofte knallhard og provoserende militær brutalitet, uavhengig av om protestene var fredelige eller ikke. Samtidig fikk bosetterne fritt leide. De fikk sågar opprette sin egen sivile administrasjon, parallelt med britenes okkupasjonsstyre. Det bidro sjølsagt til at den palestinske bevegelsen for nasjonale og demokratiske rettigheter raskt vokste. Spesielt var bosetternes fremferd på landsbygda provoserende, de palestinske bøndene blei fortrengt fra jorda de brukte.

Det blei umulig for det nye Folkeforbundet å ikke følge opp deler av britenes lovnader til Sharif Husein. Også deler av Wilsons forslag om sjølstendighet for nye nasjoner i Midtøsten blei med i Folkeforbundets mandat, dessverre med Sykes–Picot-avtalen som ei begrensning for denne sjølstendigheta. Frankrike fikk «ansvaret» for Libanon/Syria, og også Hatay (en bit av dagens Tyrkia/Anatolia, som de seinere måtte gi fra seg til Tyrkia). Britene tapte kampen om Syria, men vant Palestina, Irak (med Mosul) og Jordan. For å komme voksende og militante folkelige opprør i møte blei to av Huseins sønner innsatt som konger: Faisal i Irak, og Abdullah i Jordan. Og «uavhengige» regjeringer fikk makta i Libanon og Syria. Artikkel 22 i Folkeforbundets mandat anerkjente et stykke på vei retten til uavhengighet for folka i alle arabiske områder som hadde vært en del av Det osmanske riket. Med et unntak: Mandatområdet Palestina. Avtalen om Palestina starter med å henvise til artikkel 22, men fortsettelsen var katastrofal for palestinerne. Her forplikta nemlig Folkeforbundet seg til å respektere og iverksette Balfour-erklæringa. Og i artikkel 3 i Palestina-mandatets innledning er det «det jødiske folket», og bare dette, som blir tilkjent de nasjonale og historiske rettighetene til Palestina. Det var sjølsagt også ei anna befolkning her, men denne befolkningas kollektive identitet, utvikla gjennom noen tusen år, fikk ingen praktiske konsekvenser! Ingen steder i mandatets påfølgende 28 artikler finnes ordene palestiner eller araber. 800 000 palestinere blei kontant skrevet ut av historia.

Dermed var grunnsteinen til det den israelske sosiologen Baruch Kimmerling kaller «den politiske utslettelsen (politicide) av det palestinske folket» lagt. Etableringa og utviklinga av «jødenes nasjonalhjem» kunne ta til. Sionistene kaller det å «gjenskape» en nasjon. Organisasjonen The Jewish Agency fikk status som sionistenes kvasiregjering, og gikk effektivt i gang med å ivareta «de nasjonale rettighetene» til de stadig fleire sionistiske bosetterne. Disse nasjonale rettighetene tilkom altså «alle verdens jøder»! Ikke bare de som bodde i Palestina. Jøder fikk rett til fri innvandring, mens utvandra og borteboende palestinere blei nekta å vende tilbake. Hvordan kunne dette skje?

Rasisme og kolonisering

Arkitekten bak dette rammeverket for sionistenes erobring av Palestina var heile veien britenes utenriksminister Balfour. En offensiv representant for stormaktenes imperiale og koloniale ideologi og praksis. Overbevist om Det britiske imperiets moralske og rasemessige overlegenhet og iboende rett til å herske. På hans CV sto fem år som førsteminister i Irland, der han fikk tilnavnet «Bloody Balfour». Han viste seg å være en perfekt alliert for sionistbevegelsens bosetterprosjekt. Britene behandla palestinerne med den samme foraktfulle og nedlatende holdninga de utsatte alle i sine kolonier for, fra Hong Kong til Jamaica. En politikk gjennomsyra av koloniherrenes rasisme overfor sine «tilbakestående undersåtter». Sionistenes koloniseringsprosjekt var grunnlagt på og gjennomsyra av den samme rasismen. 

Artikkelforfatteren kan her ikke unngå å nevne at samtidig med at mandatet for Palestina blei fremforhandla, dreiv norske forskere «utgravinger» på samiske gravplasser/kirkegårder i Tysfjord og Neiden. Hva de «grov ut»? De henta opp samiske hodeskaller, hundrevis, og frakta dem til herrefolkets elfenbeinstårn, Universitetet i hovedstaten, der «forskinga» skulle bekrefte rådende raseteorier. Og begrunne den pågående utraderinga av samisk historie, språk, kultur og identitet, og dermed samenes nasjonale og demokratiske rettigheter i sine historiske områder. Og hodeskallene ligger fremdeles i elfenbeinstårnets kjellere. Kanskje er ikke for(nor)skinga avslutta enda? Denne anti-humanismen og rasismen er karakteristisk for imperier, kolonisering og kolonier. Palestina og Sameland intet unntak. 

Balfour og britene visste hva som trengtes for å holde de «innfødte» på plass i Palestina: jernhansken, og de brukte den! Ironisk nok (eller kanskje ikke?) var Balfour minister i den samme regjeringa som innførte svært diskriminerende innvandringsregler for jødiske flyktninger. Det samme gjorde andre europeiske land, sammen med USA. Dermed tredobla den jødiske innvandringa til Palestina seg fra 1919 til 1926. Hvor skulle flyktningene ellers gjøre av seg?

Den over hundre år lange krigen mot palestinerne var nå i full gang, og de nødvendige byggesteiner for virkeliggjøringa av en rasistisk og voldelig bosetterstat på den palestinske befolkningas land var på plass.

Kilder/referanser:

Rashid Khalidi, The Hundred Years` War on Palestine, Metropolitan Books 2020.

James Barr, A Line in The Sand, Simon & Schuster 2011

Shlomo Sand, The Invention of The Jewish People, Verso 2009

George Antonius, The Arab Awakening, 1939, nyutgave Simon Publications 2001

Egne opphold, reiser og samtaler i Palestina, Irak, Syria og Tyrkia mellom 1983 og 2015