Er fredelig protest nok for å forhindre klimakatastrofe, eller er det på tide at klimabevegelsen dropper silkehanskene til fordel for boksehansker? For å finne svar på det, kan en se til sosialdemokratiets historie.

---

Av Daniel Vernegg, samfunnsgeograf
Foto: Francesca Di Pasqua

For å unngå ikke-reversible menneskeskapte klimaendringer av katastrofale dimensjoner, har Parisavtalen av 2015 som målsetning at den globale oppvarmingen begrenses til 1,5 grader sammenlignet med førindustrielle nivåer. Skal en ha sjans til å oppnå dette målet, anslår FNs klimapanel at det er tvingende nødvendig med utslippskutt på minimum 12,5 % årlig frem mot 2030. Dessverre er det lite i de siste tiårenes håndtering av klimakrisa som gir grunn til optimisme: Mer enn halvparten av alle Co2-utslipp etter 1760 – omtrentlig da den industrielle revolusjonen tok av –  er kommet etter at begrepet «økologisk bærekraft» ble popularisert blant politikere og hvermannsen med Brundtland-rapporten i 1986.[ref]Malm, Andreas (2016). Fossil Capital: The Rise of Steam Power and the Roots of Global Warming. Verso. [/ref] En fjerdedel er skjedd siden Obama ble valgt til president i 2008.[ref] The Salvage Collective (2021). The Tragedy of the Worker: Towards the Proletarocene. Verso. [/ref]

Gjennom hele 2010-tallet fortsatte utslippene  å vokse hvert eneste år, og det var kun i finanskriseåret 2009 og coronaåret 2020 at utslippene falt, og da med så lite som henholdsvis 1,3 og 6,4 prosent.[ref]https://ourworldindata.org/co2-emissions [/ref] Selv med den omfattende økonomiske nedstengingen som har preget verden gjennom covidkrisa, har altså utslippsreduksjonen ikke vært mer enn omlag halvparten av hva som er påkrevd årlig. Ifølge en fersk FN-rapport styrer vi med det rett mot en oppvarming på 2,7 grader, og IPCC har erklært at det ikke lenger er realistisk at vi skal klare å oppnå 1,5 gradersmålet.[ref] https://www.ipcc.ch/report/ar6/wg1/downloads/report/IPCC_AR6_WGI_SPM_final.pdf[/ref]

Det er ingen overdrivelse å si at det brenner under beina våre. Ikke bare vil en oppvarming på tre grader i seg selv ha dramatiske konsekvenser for menneskelig liv gjennom å gjøre enorme jordbruksområder udyrkbare, øke forekomstene av dødelig ekstremvær og føre til at havnivået stiger med om lag 25 meter. med stor sannsynlighet vil en slik oppvarming også ta oss forbi «tipping points» som setter igang såkalte «feedbackmekanismer» som eskalerer oppvarmingen ytterligere og spinner klimasystemene utenfor enhver kontroll.[ref]  Se for eksempel: https://www.nature.com/articles/d41586-019-03595-0[/ref] Blant de største farene i så måte er opptining av den sibirske tundraen, hvor millioner av tonn med klimagasser holdes lagret av permafrost, og at isdekket på Nordpolen forsvinner og lar havets mørke absorbere solstrålene som isen i dag sender i retur og ut av atmosfæren. Tas slike scenarioer med i beregningene, står vi plutselig overfor potensielle temperaturøkninger på så mye som fire, fem og seks grader. Når Verdens helseorganisasjon anslår at klimaendringene allerede i dag tar om lag 150.000 menneskeliv årlig, blir det skummelt å tenke på hva tallet kan bli et par tiår fram i tid.[ref] https://www.who.int/heli/risks/climate/climatechange/en/[/ref]

Det er innlysende at dersom denne utviklingen får fortsette, vil de økonomiske, politiske og samfunnsmessige konsekvensene bli enorme. Hva det konkret vil være er umulig å spå nøyaktig, men ikke ulikt hvordan naturvitenskapene kan modellere tipping points i utviklingen av klimasystemer, kan en se for seg at den følgende destabiliseringen vil kunne generere tipping points også i sosiale systemer. Hva vil skje med samfunnene våre om avlinger begynner å svikte i stor skala og millioner i det globale sør drives på flukt? Hva skjer når orkanene vi har sett de siste årene blir å regne som barnemat?

Et fremtidsscenario for konsekvensene av å fortsette å leke med ilden

Et skremmende fremtidsscenario for hvordan et slikt sosialt tipping point vil kunne se ut, finner vi i climate-fiction-romanen Ministry For the Future av Kim Stanley Robinson. Boka, som var blant Barack Obamas favorittbøker i 2020, starter med en brutal skildring av scenene som utspiller seg idet en ekstrem hetebølge i 2025 treffer den indiske delstaten Uttar Pradesh og tar livet av 20 millioner mennesker. Høres dette litt for ekstremt ut til å skulle kunne være mulig? Vel, det er det ikke: Forekomsten av ombinasjonen av temperaturer og luftfuktighet kraftig nok til å drepe – såkalte våttemperaturer på over 35 grader – har skutt i været de siste tiårene, og vil sannsynligvis fortsette å gjøre det med mindre den globale oppvarmingen stanses.[ref]  Robinson har skrevet om temaet i Bloomberg Business: https://www.bloomberg.com/news/articles/2020-09-18/the-killer-heat-wave-era-isn-t-inevitable-yet-kim-stanley-robinson[/ref]

I Robinsons fortelling blir hetebølgekatastrofen et vannskille i klimakampen. Den indiske staten svarer på katastrofen med å unilateralt igangsette storstilt geoengineering i form av å sende jagerfly til å fylle stratosfæren med ørsmå partikler som reflekterer sollys tilbake ut i verdensrommet, en strategi det ikke er usannsynlig at vil se dagens lys i løpet av få år.[ref] Se for eksempel denne artikkelen i Aftenposten: https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/wE7don/vi-kan-kjoele-ned-kloden-med-oersmaa-partikler-i-stratosfaeren-men-er-det [/ref] Med det oppnås en nokså umiddelbar temperaturnedgang, men det med fare for at temperaturene raskt vil stige igjen så snart sprøytingen opphører. Andre land protesterer, men uten å få gehør.

Andre, radikalisert av det som nylig er skjedd, danner en bevegelse som tar navnet «Children of Kali» etter hinduismens dødsgud. Grupperingen går til væpnet og målrettet kamp mot klimaendringene, en kamp som tar form av blant annet bombeangrep mot sivil luftfart (særlig privatfly), dødelige attentater mot nøkkelpersoner i oljebransjen og senking av containerskip. I en blanding av et forståelig ønske om hevn, og ren desperasjon over at alle andre virkemidler har vist seg ineffektive, fremstår økoterrorisme for Children of Kali som eneste farbare vei for å forhindre nye katastrofer.

I Robinsons spekulative visjon blir ting betraktelig verre før de kan bli bedre. Slik vil det uunngåelig være også i virkeligheten, tatt i betraktning at business as usual hittil ikke er rokket ved og Co2 spys ut i atmosfæren som aldri før. Men må vi oppleve massedød av denne størrelsesordenen før vi makter å sette i verk tiltakene som behøves? Kan vi unngå at de kommende klimakatastrofene setter i gang voldsspiraler og terrorisme av typen Robinsons fremtidsvisjon beskriver? For å begynne å besvare disse spørsmålene, kan det være fruktbart å lete etter inspirasjon blant historiske sosiale bevegelser som har maktet å ta styring over samfunnsutviklingen. Vi trenger ikke gå lenger enn til det norske sosialdemokratiets historie.

Tvers igjennom lov til… kompromiss?

I slutten av mai 1921 var Morgenbladets spalter fylt med stoff om storstreiken som nylig var brutt ut. I det som var det inntil da største streikeuttaket i en norsk arbeidskonflikt noensinne, var 120.000 arbeidere tatt ut i streik for å forsvare sjømennene i Matros- og fyrbøterunionen som streiket for å slå tilbake et lønnsnedslag på 33 prosent. Fra den første streikedagen rapporterte avisa at »Efter et agitationsmøte paa Youngstorget med [Martin] Tranmæl og [Alfred] Madsen som talere, strømmet masserne i tusenvis til de avspærrede brygger ved grev Wedels plads, hvor den med stenkast gikk løs paa de stationerte politistyrker». Bak sperringene drev vestkantungdom rekruttert av den proto-fascistiske organisasjonen Samfundshjelpen organisert streikebryteri. Andre steder i byen ble det meldt om at «Folkets hus» hadde tatt i bruk takpappspiker som våpen i kamp mot streikebryteri blant sjåfører, ved å strø disse i gatene og slik punktere dekkene på bilene deres.

Det var ikke bare i Oslo det var gemytter: Den 6. juni, et par uker ut i streiken, kunne Aftenpostens korrespondent i Kristiansund rapportere at «3-400 streikende […] væbnet med køller af jernvire og andet» dagen før hadde havnet i et «voldsomt sammenstød» med politiet. I følge korrespondenten var de streikende ledet an av Arbeiderpartiets lokale formann, som «hadde forladt bystyremøtet for at deltage i aktionen sammen de fleste af partiets repræsentanter». Målet var å stoppe hurtigrutebåten Nordlys fra å bruke streikebrytere til å laste og losse.[ref]https://www.nb.no/items/01af979ba78f5e9c2981627e2551e9d8?page=0 [/ref] I Tromsø kunne Morgenbladet rapportere om at streikende hadde kastet stein mot en politibil da denne «maatte tilbake til stationen efter assistance» etter at de to politibetjentene som kjørte den hadde mislyktes i å hindre «at en hel flok [dro] hjem til nogen arbeidsvillige [les: streikebrytere]» og «øvet vold» mot dem.[ref]https://www.nb.no/items/0b2490d9b4846740f108c31d3fb033cb?page=1 [/ref]

Eksemplene over er langt ifra unike. Konfliktene mellom arbeiderbevegelsen og det borgerlige samfunnet var på begynnelsen av 1920-tallet såpass tilspisset at H.M. Kongens garde hadde stående ordre om hvilke gateløp i Oslo forsvarslinjene skulle ligge langs «når [sic!] østkanten kommer».[ref]  I følge Kjeldstadli muntlig under byvandring i Oslo.[/ref] På flere politistasjoner rundt i landet stod lastebiler med fastmonterte mitraljøser på lasteplanet klare i garasjene. Ifølge statsviteren Magnus Rasmussen er det «godt dokumentert at den politiske eliten med partiene Høyre og Venstre i spissen, virkelig trodde at det kunne bli et revolusjonsforsøk i Norge».[ref]  Omtalt i denne artikkelen på forskning.no: https://forskning.no/historie/da-ledere-i-hoyre-og-venstre-trodde-de-kunne-bli-drept-av-arbeiderpartiet/1826191[/ref]

Revolusjonsfrykten var ikke uberettiget. En god porsjon av æren for det (eller skylda – alt ettersom) kan tilskrives en av de to som talte på Youngstorget på første dagen av Storstreiken av 1921, malersvennen og arbeiderlederen Martin Tranmæl. Tranmæl var i løpet av det foregående tiåret gått fra å være en nokså perifer figur i den norske arbeiderbevegelsen, til på få år å bli en av dens absolutt mektigste menn. Dit var han kommet som lederskikkelse i Fagopposisjonen av 1911, en formelt organisert fraksjon innad i LO som hadde som uttalt mål å legge «organisasjonsarbeidet […] på et mer revolusjonært grunnlag enn før».[ref]https://www.arbark.no/eldok/Arbeiderhistorie1976_8.pdf [/ref] Fagbevegelsen skulle omskapes til en effektiv klassekampsorganisasjon, som ifølge opposisjonens program skulle kjempe ved bruk av «1) Streik. 2) Sympatistreik. 3) Boikott. 4) Obstruksjon. 5) Sabotasje».[ref] Fra foredrag holdt av Martin Tranmæl i Trondhjems arbeiderforening, 2. desember 1911. Tilgjengelig fra: https://www.arbark.no/Diverse/Fagopposisjonen/fagopposisjonen.pdf [/ref] Under et møte i 1912 reflekterte Tranmæl høyt om hvordan dette ville kunne se ut i praksis: «Er det ikke tåpelig å gjøre arbeidsforholdene trygge for streikebryterne i gruveindustrien? Enn om det lå noen dynamittpatroner igjen i borehullene, som bare de streikende visste av, tror man ikke streikebryterne ville betenke seg to ganger på å oppta arbeidet?»[ref]https://www.manifesttidsskrift.no/den-rode-veiviseren/ [/ref]

Uttalelsen vakte harme i både arbeider- og borgerpressen, hvor den fra redaksjonelt hold stort sett ble fordømt på det sterkeste. Likevel skulle Tranmæls fløy bare få år senere komme til å utgjøre majoriteten i arbeiderbevegelsen. Fagopposisjonen og Den nye retning (som tilhengere av radikaliseringen i Arbeiderpartiet ble kalt) sikret seg på landsmøtene i henholdsvis 1920 og 1918 flertall for sitt revolusjonære program i både LO og Arbeiderpartiet. Tranmæl tok ikke lenge etter plass i redaktørstolen i Arbeiderbladet, hvorfra han helt frem til 1949 øvet en markant innflytelse på bevegelsen. Han fremholdes således av flere som arbeiderbevegelsens mektigste mann og de facto leder i perioden frem mot krigen. Medlemsgrunnlaget for radikaliseringen besto for stor del av en fremvoksende anleggs- og industriarbeiderklasse som ofte arbeidet med periodens storstilte vannkrafts- og jernbaneutbygging.[ref]https://www.norgeshistorie.no/forste-verdenskrig-og-mellomkrigstiden/1608-fra-gatekamper-til-faste-forhandlinger.html [/ref] Ifølge historikeren Edvard Bull d.e. skilte denne klassen seg fra eldre generasjoner ved at den var mindre stedbunden, og dermed også mer rotløs og åpen for politikk som brøt med det bestående samfunnet.[ref] Bull var historieprofessor og selv del av den nye retning. Han var utenriksminister i den kortlivede Hornsrud-regjeringen (Ap) i 1928. Bull, Edvard. (1976 [1922]). Arbeiderbevægelsens stilling i de tre nordiske land (1914-1920). Arbeiderhistorie 3. Tilgjengelig fra:  https://www.arbark.no/eldok/Arbeiderhistorie1976_3.pdf [/ref]

Sammen med lavkonjunktur bidro omleggingen i retning kamporganisasjon til at resten av 1920-tallet og begynnelsen av 1930-tallet utartet seg til å bli en særdeles militant periode i den norske arbeiderbevegelsens historie.[ref] Se for eksempel Kjeldstadli, Knut. (2021). Dei harde tredveåra. Samlaget.  [/ref] Store og epokegjørende arbeidskonflikter kom nærmest på løpende bånd i disse årene. Blant de viktigste var den allerede nevnte storstreiken i 1921, den ulovlige jernstreiken i 1923-24, Julussakonflikten i 1927, bygningsarbeiderstreiken i 1928 og storlockouten i 1931.

Under jernstreiken i 1923-24 ble et drivstofflager påtent på Bjølsen i Oslo, og ståltråd hengt opp over veiene for å hindre polititjenestemenn på motorsykkel å komme til. Ved Julussakonflikten i 1927, som handlet om arbeidsforhold i trevirkeindustrien i innlandet, kom det til flere voldelige sammenstøt mellom streikebrytere og streikende, begge sider bevæpnet med skytevåpen.[ref]Moren, Germund. (1980). Julussakonflikten 1927, klassekamp i et bygdesamfunn. Arbeiderhistorie 4. Tilgjengelig fra: https://www.arbark.no/eldok/Arbeiderhistorie1980_4.pdf [/ref] Angivelig ble det utstasjonert så mye som fire statspolitimenn per streikebryter for å sikre at arbeidet fikk gå sin gang uforstyrret. Bygningsarbeiderstreiken i 1928 ble delvis gjort mot loven, etter at arbeidsretten kjente den ulovlig fordi den kom midt i en tariffperiode. Perioden kulminerte i Storlockouten i 1931 som skulle bli den siste av de store arbeidskonfliktene i perioden, og hadde med 7,5 millioner like mange tapte arbeidsdager som alle streiker mellom da og 1980 – sammenlagt.[ref] https://frifagbevegelse.no/skjult-artikkel/tradisjonsrikt-kampvapen-6.158.98787.3d92d5b96f[/ref] I ettertid huskes den best for det såkalte Menstadslaget utenfor Porsgrunn, hvor streikebrytere ble jaget og både statspoliti og militære avdelinger ble utkommandert fra Oslo.[ref] Se for eks. Jonas Bals´ artikkel om slaget i Klassekampen: https://klassekampen.no/utgave/2021-06-08/vendepunktet [/ref]

Men 1930-tallet skulle også vise seg å bli begynnelsen på en stabilisering av forholdet mellom partene i arbeidslivet, en tilstand som i grove trekk har holdt seg helt inn i vår tid. I 1935 kom Hovedavtalen mellom LO og NHO, en avtale som i ettertid ofte er blitt omtalt som arbeidslivets grunnlov. Det sentrale i denne var at arbeidskjøperne anerkjente streikeretten i bytte mot at fagbevegelsen anerkjente motpartens styringsrett, og gikk med på fredsplikt innen tariffperiodene. I boka Frihetens århundre beskriver historiker Finn Olstad tiden som ledet opp til avtalen som at «Det var som om to tungvektsboksere lå der, utmattet og utslått, og lurte på hvorfor de egentlig skulle fortsette å slåss. Begge parter erfarte at ingen av dem var sterke nok til å trumfe sin vilje igjennom».[ref] Olstad, Finn. (2010). Frihetens Århundre: Norsk historie gjennom de siste hundre år. Pax forlag.  [/ref]

I tillegg fungerte nok, slik blant andre Mimir Kristjansson nylig har påpekt i boka Martin Tranmæls metode, fascismens frammarsj gjennom Europa i disse årene som et svært sterkt insentiv for å legge maksimumsprogrammene på hylla og akseptere kompromisser.[ref] Kristjansson, Mimir. (2020). Martin Tranmæls metode – da arbeiderbevegelsen nedkjempet ytre høyre og hvordan vi kan gjøre det igjen. Manifest forlag. [/ref] For arbeiderbevegelsen var stadige kamper og massemobiliseringer utmattende og økonomisk belastende, og man fryktet at vedvarende ustabilitet ville kunne generere oppslutning om fascistiske organisasjoner som Nasjonal samling, Fedrelandslaget og Bygdefolkets krisehjelp.[ref] Se for eks. Kjeldstadli, Knut. (2021). Dei harde tredveåra. Samlaget.  [/ref] For kapitalistklassens del fremsto de stadige urolighetene som en betydelig investeringsrisiko – det å innrømme fagbevegelsen forhandlingsrett og noe bedre vilkår ble derfor for NHO og mang en næringslivsleder en pris det  ble ansett som verdt å betale i bytte mot arbeidsfred og uavbrutt produksjon.

Tilbake til fremtiden: Kompromisser forutsetter konflikt

Til tross for at tjue millioner mister livet i hetebølgekatastrofen som The Ministry for the Future åpner med, omtaler Robinson romanen som en anti-dystopi.[ref]  Robinson skriver interessant om dystopier og utopier i Robinson, Kim Stanley. (2020). Dystopias Now. Commune Magazine. Tilgjengelig fra: https://communemag.com/dystopias-now/[/ref] I det legger han at boka beskriver en fremtid hvor ting går så bra som det er mulig å håpe uten å bli fullstendig utopisk, tatt i betraktning situasjonen vi står midt oppe i. For etter den heller dystopiske åpningen, utvikler romanen seg til å beskrive hvordan ulike sosiale krefter ender opp med å samvirke på en måte som gjør at klimasituasjonen ser langt mer positiv ut når vi kommer til århundrets andre halvdel.

Sentralt for denne dynamikken er relasjonen mellom de voldelige reaksjonene som katastrofen setter i gang, og reformistiske initiativer som søker å stabilisere det politiske og økologiske kaoset som er produsert av krisa. Heller enn at disse tilsynelatende motstridende kreftene spenner bein under hverandres prosjekter, oppstår en synergieffekt hvor trusselen som øko-terrorismen representerer utvider det politiske mulighetsrommet for radikal reform og fungerer som et insentiv for at investeringer flyttes fra fossile sektorer av økonomien til grønne. Slik kan for eksempel senking av lasteskip inngå i en politisk produktiv relasjon med grønn omlegging av sentralbankenes pengepolitikk.

Hittil har vi heldigvis ikke opplevd øko-terrorisme av kaliberet beskrevet i Robinsons roman. Tvert imot har klimakampen fra klimabevegelsens side vært tilnærmet fri for aksjonsformer som går ut over ikke-voldelig sivil ulydighet. I stedet har vi, som samfunnsøkologen Andreas Malm påpeker i boka How to Blow Up a Pipeline, sett en bevegelse som nærmest kjemisk har fjernet enhver form for vold eller eiendomsødeleggelse fra sitt repertoar.[ref]Malm, Andreas. (2021). How to Blow Up a Pipeline: Learning to fight in a world on fire.  Verso books. [/ref] Men dersom oppvarmingen skulle komme opp i tre, fem eller sju grader, er sannsynligheten for at dette vedvarer ikke så stor. I en verden preget av sviktende avlinger, ukontrollerbart ekstremvær og voksende globale flyktningestrømmer, vil – som Malm påpeker – en handling som det å sprenge en oljerørledning antageligvis ikke lenger fremstå som særlig radikal.

Så hvordan kan vi hindre at Robinsons scenario blir mer enn en sci-fi-roman? Kan utviklingen stanses før vi når sosiale tipping points som i hetebølgekatastrofen i India? Her kan klimabevegelsen hente lærdom fra blant annet det norske sosialdemokratiets historie. Fagforeningsmannen Asbjørn Wahl har skrevet om denne at «Det var et spesifikt styrkeforhold mellom klassene – ikke kompromissets ånd i seg selv – som muliggjorde velferdsstaten».[ref] Wahl, Asbjørn. (2021). Class Struggle Built the Welfare State. Tribune Magazine. Min oversettelse. Tilgjengelig fra: https://tribunemag.co.uk/2021/05/class-struggle-built-the-welfare-state [/ref] Som vi har sett, viste den organiserte arbeiderklassen den gang at den på tross av lovverk og represjon fra styresmaktene var villig til å sette alle kluter inn på å utgjøre en alvorlig investeringsrisiko for kapitalen. Slik tvang den frem trepartssamarbeidet og et reguleringsregime som la begrensninger på utbyttelsen av arbeidskraft. Men der arbeiderbevegelsen i og med kapitalens avhengighet av arbeidskraft kunne sentrere sin kamp rundt streiken, må klimabevegelsen i kampen mot utbyttelse av naturen finne andre kampformer. Andreas Malm foreslår følgende:

[…] for a start: announce and enforce the prohibition. Damage and destroy new CO2-emitting devices. Put them out of commission, pick them apart, demolish them, burn them, blow them up. Let the capitalists who keep on investing in the fire know that their properties will be trashed.[ref]  How to blow up. Side 67.[/ref]

Ved å fysisk sette kjepper i hjula for fossilkapitalen, argumenterer Malm, vil klimabevegelsen kunne utgjøre en investeringsrisiko sterk nok til å vri investeringer bort fra fossiløkonomien.

Hva må gjøres?

For inspirasjon foreslår Malm at en ser til den tyske antikull-bevegelsen Ende Gelände. Bevegelsen har de siste årene organisert en rekke spektakulære masseaksjoner mot kullproduksjon, hvor tusener av identisk kledde aktivister har tatt seg forbi politisperringer og ned i kullgruver, ofte med rop av slagordet «Vi er investeringsrisikoen!». Når produksjonen fysisk stanses, påføres fossilkapitalen potensielt enorme økonomiske tap, og dens insentiv for å trekke seg ut av fossilsektoren og i stedet investere grønt økes dermed betraktelig. Hva om vi «lot hundre Ende Gelandë-leirer blomstre»?[ref]  How to blow up. Side 24.[/ref]  Med potensialet for at noe som ligner på Robinsons fremtidsscenario realistisk sett kan materialisere seg i forholdsvis nær fremtid, kan en slik grad av eskalering være en lav pris å betale for å unngå destabiliseringen som uunngåelig vil følge om gradestokken får fortsette å stige.

Det siste året har klima- og miljøaktivister utført en rekke sivil ulydighetsaksjoner rundt om i Norge. Ved Repparfjorden i Finnmark har aktivister blokkert gruvedrift og i Oslo har gruppa Extinction Rebellion gjennomført blokader av blant annet Majorstukrysset og en oljetanker i Oslo havn. En kan lett se for seg hvordan denne typen aksjoner i fremtiden kan eskaleres, oppskaleres og repliseres så de faktisk begynner å koste.

I Norge må det selvsagt ypperste målet være å ramme oljenæringen. Men der plattformene og den faktiske ekstraksjonen av olje er vanskelig tilgjengelig for mer enn en håndfull aksjonister av gangen, vil leverandørindustrien, hovedkontorer og oljeraffinerier være tilgjengelige mål for blokader og andre aksjoner. Se for deg gjentatte masseaksjoner som stengte ned verft, raffineringsprosessen og transport av installasjoner og komponenter, komplementert av mindre og strategiske sabotasjeaksjoner uten forvarsel – oljenæringen ville blitt påført betydelige kostnader.

For å parafrasere arbeiderdikteren Rudolf Nilsen, gjelder det denne gangen uten tvil å redde vår jord. I den kampen har klimabevegelsen mye å lære mye av de radikale og konfrontative taktikkene som lå til grunn for å skape maktbalansen som muliggjorde den sosialdemokratiske velferdsstaten. For er det ikke tåpelig å gjøre investeringsforholdene trygge for fossilkapitalen? Enn om det ble lagt noen skjær i sjøen – ville ikke da kapitalen betenke seg to ganger med å investere fossilt? Da kan vi forhåpentligvis også unngå massedøden og den påfølgende volden beskrevet i Robinsons roman.

Gjennom å teoretisere den hverdagslige kommunismen som alt som er virksomt iblant mennesker, har David Graeber etterlatt oss et nødvendig perspektiv i møte med både covid-pandemien og klimakrisen.

---

Av Emanuel Totland Frogner, filmarbeider, forfatter og oversetter med mastergrad i filosofi

 

David Graeber, som dessverre uventet gikk bort i september 2020, var ikke bare en iherdig anarkistisk aktivist, men også en noe nølende selvdefinert «frihetlig praksis-orientert Marxist». Både i hans arbeid som økonomisk antropolog og i hans politiske virke var hans bidrag betydelig; det være seg i alter-globaliseringsbevegelsen, Occupy Wall Street, som solidaritetsarbeider hos Zapatistene i Chiapas, Mexico og de revolusjonære i Rojava, Nord-Syria. Eller slik det klinger hos sosialantropologen Thomas Hylland Eriksen: David Graeber var «vår generasjons viktigste antropolog, og han fikk innflytelse langt ut over fagets og akademias grenser.» Hans siste bidrag har nylig komme ut. Et posthumt verk med navn The Dawn of Everything (2021), som Graeber skrev i samarbeid med den britiske arkeologen David Wengrow.

 

Som et grunntrekk i Graebers tenking ligger en forestilling om at menneskeheten alltid har stått overfor noenlunde de samme politiske problemstillingene. Selv om vi historisk har organisert oss på vidt forskjellige måter, har variasjonene ofte eksistert parallelt og i relativ nærhet til hverandre. Blant jegere og sankere fantes det ekstreme variasjoner i måten det sosiale livet ble organisert på, fra det mest egalitære til det mest hierarkiske. Det gjør at det for Graeber er vanskelig å rettferdiggjøre en enkel historisk linje fra «primitive» til «avanserte» samfunn. Som en konsekvens av avvisningen av en slik stadiumtenking om menneskets sosiale historie, må mulighetene for et fritt samfunn (eller det Graeber ville kalt kommunistisk) finnes i sosiale dynamikker vi har som allerede er virksomme, samtidig er det liten grunn til å tro at de undertrykkende prosessene på egenhånd skal spille fallitt. Dette gjelder i like stor grad kapitalismen som andre hierarkiske samfunnsformer.

 

Graeber fant i den revolusjonære sosialisten og antropologen Marcel Mauss’ begrep om total gjensidighet en kommunisme med liten k, en versjon av kommunismen som også finnes i Karl Marx’ Kritikken av Gothaer Programmet, nemlig det «å yte etter evne og få etter behov». Kommunisme med liten k, fordi Graeber ikke ser kommunismen alene som en fremtidig samfunnsform, men som noe som til enhver tid lever i stort og smått i de hverdagslige relasjonene mellom mennesker, og som utgjør det sosiale livs utgangspunkt.  Alt fra fødselen av lever mennesker delvist i kommunistiske relasjoner med sin omverden, det vil si med ens foreldre og lokalsamfunn. Ingen forventer at et nyfødt barn skal yte på et tilsvarende nivå som de har behov. Kommunismen med liten k finnes i vennskap og i familier, og når uværet virkelig er ute, også imellom vilt fremmede. Med andre ord, kommunismen lever som relasjoner der man ikke regner på hva man skylder hverandre eller at man gjør opp regnskap seg imellom, men i relasjoner som virker gjennom gjensidig avhengighet som ofte skal vare over tid.

 

Som motsats til kommunistiske relasjoner, tegner Graeber opp det han kaller bytterelasjoner og hierarkiske relasjoner. Bytterelasjonene er de relasjonene som oftest tegnes for oss som menneskets utgangspunkt i byttehandelmyten, der grunnlaget for alt sosialt og økonomisk liv tar utgangspunkt i byttehandel, fremmet av blant andre Adam Smith og andre opplysningsfilosofer.

 

Bytterelasjonene finnes helt klart. Vi opplever dem i butikken, når vi utveksler likt for likt med butikkarbeideren. Bytterelasjonene har også som følge at man ikke må knytte varige betingede relasjoner med den andre parten; fordi relasjonene er gjort opp. Likevel har ikke denne formen for menneskelig liv vært dominerende i store deler av menneskets historie og trolig er den stadig ikke dominerende under det 21. århundrets kapitalisme. Bytterelasjonene har som fordel at vi kan samhandle uten å ha noe videre sosialt ansvar for hverandre.

 

Hierarkiske relasjoner kjenner vi blant annet fra jobben, militæret og det dysfunksjonelle familielivet. Det hierarkiske ligger i at noen har makt over andre og setter betingelsene for dem, og at disse må adlyde ordre under den direkte eller indirekte trusselen om vold. De hierarkiske relasjonene har imidlertid fordelen at besluttninger kan fattes raskt, men da ofte på bekostning av de som blir ekskludert fra avgjørelsen.

 

For Graeber lever disse samlivsformene om hverandre og mellommenneskelige relasjoner er ofte kombinasjoner av dem. Vi veksler ofte mellom dem etter behov og etter hvor lenge relasjonen har vart eller tenkes å vare. Et familieliv kan derfor for eksempel være preget av både kommunisme og hierarkiske relasjoner samtidig. På arbeidsplassen kan de kommunistiske relasjonene leve arbeiderne imellom (særlig om klassebevisstheten florerer), mens forholdet mellom dem og sjefen er hierarkisk. Kapitalismen som sådan har alle tre relasjonsformene i seg. Den er avhengig av en kommunisme den ikke vil vedkjenne seg for å fungere (både internt på arbeidsplasser, i lokalsamfunn og familielivet), den opererer med bytterelasjoner i det ordinære økonomiske livet og har en hierarkisk form i statsapparatet og i bedriftenes besluttningssystemer. Med andre ord er det sosiale livet for Graeber flerdimensjonalt, men bæres ofte underforstått av en serie med kommunistiske relasjoner som legger grunnlaget for alt annet sosialt liv.

 

I Graebers øyne var det dermed aldri noe tapt paradis, naturtilstand, urkommunisme. eller opprinnelig uskyld som måtte gis opp i en historisk statsdannelse som siden har gjort oss til hierarkiske vesener. Det menneskelige potensialet for å leve i frigjørende fellesskap er derimot tilstede midt iblant oss, i form av de kommunistiske samlivsformene som Graeber mener vi må ta utgangspunkt i for å kunne «bygge et nytt samfunn i skallet av det gamle». I lys av denne tilnærmingen blir ikke det sentrale spørsmålet for Graeber hvordan samfunnet kan etableres på nye betingelser. For ham er det heller «for de av oss som føler at kapitalismen er en veldig dårlig måte å organisere kommunisme på eller til syvende og sist en måte som ikke er bærekraftig […] hvordan ville en mer rettferdig måte å organisert kommunismen sett ut?»

Omsorg som arbeidets kjerne

Hva er egentlig arbeid? Graeber tar utgangspunkt i at arbeid i hvertfall er noe annet en lek. Tross dette skillet, er det likevel alltid vanskelig å trekke klare linjer mellom lek, arbeid, ritualer og læring. En klassisk tilnærming, som dominerte 1800-tallets selvforståelse, er at arbeid i grunnen er produktivt; og derfor ansett som det som skaper verdi.

 

For Graeber har dette fokuset på produksjon et slags teologisk opphav. Både i de arkaiske greske mytologiene (gjennom Prometevs-myten) og i de abrahamittiske religionene (gjennom utkastelsen fra Paradis) er mennesket dømt til å arbeide i en slags imitasjon av den guddommelige skaperkraften. Produksjonen har nærmest blitt påført oss som en straff på grunn av vår overtredelse av de begrensninger Guddommen i utgangspunktet hadde satt for oss. Samtidig virker synet på produksjon, sett ut ifra et mannlig perspektiv, som en slags etterligning av fødselen. Selve begrepet produksjon har rot i det latinske ordet for å «frembringe», slik som et barn blir båret frem. Det reflekteres også i ordet proletar, som er latinsk for «de som frembringer avkom». En betegnelse for den delen av den eiendomsløse hopen, som i den romerske samfunnet, ikke hadde noe annet å bidra med enn sitt avkom, som kunne tjene som soldater.

 

Imidlertid, er det meste av arbeid i grunnen ikke produktivt overhodet. Graebers eksempel er en kopp. Den produseres en gang, men vaskes tusenvis av ganger. Om vi til syvende og sist skal prøve å finne verdien i menneskelig aktivitet, være seg produktivt som reproduktivt arbeid, lek eller læring, kan vi ikke sette opp summen av dens produkter eller realiseringen av arbeidet som varer på markedet hvis verdi først blir fastsatt i prisen, mellom tilbud og etterspørsel. Snarere må vi ta utgangspunkt i det arbeidet som opprettholder og ligger livet nærmest. Det vil si omsorgsarbeidet.

 

Når omsorgsarbeidet og den menneskelige reproduksjonen settes i førersetet, åpnes det også for å se på det klassiske produksjonsarbeidet i et annet lys. For er ikke verdien av å bygge en bro at man sørger for at mennesker kommer over elven? At det produksjonsarbeidet som dreier seg om å opprettholde det menneskelige livet i grunnen også er omsorgsarbeid.

 

Et tilsvarende poeng kommer frem i Marx’ fremstilling av den interne motsetningen i verdibegrepet. Bruksverdien som virkeliggjøres gjennom arbeidets fremskaffer gjenstandene og livsmidlene som hegner om det menneskelige livet, undermineres til fordel for deres realisering som vare med bytteverdi, eller prisen av det som er varen fastsatt i markedsmekanismen som pengeverdi. I at bytte- og bruksverdi ikke er en lik måte å telle på, vil det i avstanden mellom dem være mulig å uthente merverdi for de som kontrollere tilgangen på produksjonsmidlene (altså maskiner, land, råstoff, lokaler osv.). Eller med andre ord, arbeidets karakter av omsorg fortrenges til fordel for arbeidet sett som produksjon. Dette gjør det mulig å fremstille arbeidet til både de som vasker kopper og bygger broer som en vare som kan omsettes, ikke som de sosiale relasjonene menneskene virkeliggjør hverandres livsbetingelser med.

 

Marx vil i likhet med Graeber kritisere det borgerlige samfunnet for å tilskrive produksjonsarbeid en «overnaturlig kreativ kraft». I grunnen kunne man sagt at en av kapitalismens grunnleggende trekk er at den søker å fetisjere arbeidets produktive karakter, istedenfor å anse arbeidet som den gjennomgripende sosiale reproduksjonen av den menneskelige verden. I denne fetisjen ligger muligheten for å uthente den djerve profitten, som er nødvendig for å kunne reinvestere i mer produksjon, som er forutsetningen for å holde seg à jour med konkurrentene. Det er som at bytterelasjonene gjennom fetisjeringen av produksjonen slik den fremstilles som vare, muliggjør et sett med hierarkiske relasjoner som fortrenger arbeidets karakter av omsorg. Det er hevet over enhver tvil at synet på produksjon som det egentlige grunnlaget for hva som skal verdsettes har utløst en enorm produktiv kraft. Likevel er det en kraft som har produsert en enorm elendighet i et verdenssamfunn av overflod og som driver den samme verden mot økologisk katastrofe.

 

Ved å se arbeidets kjerne som omsorg, ikke produksjon, vil Graeber revitalisere det kommunistiske prosjektet og føre det tilbake til sitt frihetskrav: «Om man tenker på omsorg, hva er da paradigmet for omsorgsrelasjoner?» sier Graeber i en forelesning åtte måneder før sin død. «En mor og et barn, ikke sant; en mor tar vare på barnet, slik at barnet kan […] blomstre. Men på et umiddelbart nivå, tar man vare på barnet så det kan gå og leke. […] Lek er handling for sin egen skyld. Det er det som frihet i grunnen består i. Lek og frihet er til syvende og sist det samme.»

 

Om omsorgsarbeidet hadde blitt forstått som summen av det menneskelige arbeidet som opprettholder muligheten for fortsatt liv, og blitt gitt sin rettmessige plass, ville det kanskje muliggjort en tilsvarende frihet i menneskehetens samlede omsorg for seg selv. I spillet mellom frihet og omsorg, mellom mor og barn, finner vi nemlig igjen en kommunisme med liten k, der «den enkeltes frie utvikling er betingelsen for alles fire utvikling».

Omsorgsklassenes opprør

Jamfør Graebers syn på kommunisme med liten k som menneskelivets underliggende sosiale tilstand, er omsorgsarbeidet, særlig når det er frigjort fra lønnsarbeidets utbytting, kommunismens grunnform. Samtidig er den sosiale helheten som er dominert av kapitalismen, i grunnen ikke annet enn summen av de sosiale relasjonene vi er en del av og de dynamikkene vi i fellesskap er med på å virkeliggjøre hver dag. Men, om det i grunnen er vårt ansvar at kapitalismen reproduseres, hvorfor stopper vi bare ikke? For Graeber er svaret enkelt: Det har rett og slett for store konsekvenser. Vi vet at om vi ikke går på jobben i helsevesenet eller som renholdsarbeider, da bryter alt sammen – å opprettholde det menneskelige livet er nemlig avhengig av gjentakende vedlikehold. Grunnen til at vi ikke ser streiker hyppigere blant sykepleiere er at de vet hvor viktige de er, og først og fremst går på jobb ikke fordi de må, men fordi de vil opprettholde samfunnet. Da ikke samfunnet forstått som kapitalismen eller statsmaktens klasseinteresser, men kjensgjerningen at vi mennesker lever i avhengighet overfor hverandre.

 

Etter at covid-pandemien har herjet om seg, er dette tydeligere enn på lang tid. Kriser har som kjent det ved seg at de gjerne fører underliggende forhold opp i dagen. Klimakrisen bør også mobilisere til et slags globalt omsorgsarbeid, for å sikre reproduksjonen av arten som sådan. Problemet er bare at vi dessverre har mer å miste enn våre lenker, og de som er mest sentrale i reproduksjonen av samfunnet, vet dette bedre enn de fleste. Likevel: vi har fortsatt en verden å vinne, og den kan vinnes gjennom omsorgsklassenes felles opprør for å frigjøre omsorgsarbeidet, og med dem de kommunistiske relasjonene som allerede er midt iblant oss.

Da vi startet arbeidet med dette nummeret hadde vi en ide om å lage et nummer om det nye 20-tallet. 2020-årene startet med en verdensomfattende pandemi. I de fleste land har man satt samfunnet bokstavelig på pause. Staten har holdt kapitalismen i livet med massive krisepakker. Forskjellene mellom folk har økt massivt i starten av dette tiåret. Den globale urettferdigheten i at i vesten har vi fått tre vaksinedoser før de fattigste landene har fått gitt sin første er brutal. 

Vi ønsket oss et nummer som skulle se framover på et tiår som startet med en verdensomspennende pandemi. Når dette nummeret går i trykken viser det seg at dette er et langt mer dramatisk tiår enn det vi trodde da vi begynte. 

Når redaksjonen begynte på sluttspurten av dette nummeret rystet Russland en hel verden med å gå til krig mot Ukraina. Krig er forakt mot mennesket. Vi står sammen med fredsbevegelsen og krever at Russland må trekke seg ut av Ukraina nå. 

Den nye 20-tallet har hatt en dramatisk start. Kapitalismen og imperialismen er brutal. Det trengs nå mer enn før at vi finner andre måter å organisere våre liv som mennesker her på jorda. At arbeiderklassen igjen finner tilbake til visjoner om et annet samfunn. 

Tittel: The Dawn of Everything: A New History of Humanity
Forfatter: David Graeber & David Wengrow
Forlag: Allen Lane
År: 2021
Antall sider: 704

---

Av Eirik Andresen Brånen, lydtekniker og masterstudent i sosialantropologi ved UiO

David Graeber var en av vår tids mest innflytelsesrike antropologer, og har tidligere gjort seg bemerket også utenfor den akademiske verdenen med bestselgere som Debt: The First 5000 Years og Bullshit Jobs: A Theory. Han døde dessverre brått høsten 2020, 59 år gammel. The Dawn of Everything, som Graeber skrev sammen med arkeolog David Wengrow, er allerede en braksuksess – den har toppet internasjonale bestselgerlister, og førsteopplaget ble utsolgt nesten før boka ble utgitt.

Boka tar utgangspunkt i det eksistensielle spørsmålet: Hvordan havnet menneskeheten egentlig her vi er i dag, og måtte det nødvendigvis ende opp på denne måten? Det er et spørsmål som etterhvert har blitt stilt en del ganger opp gjennom menneskehetens historie, og svarene har kommet i mange ulike utgaver. Selv om vi antagelig aldri vil kunne få et fullstendig svar, gjør et stadig voksende bibliotek av arkeologisk forskning, hjulpet av ny teknologi, at vi beveger oss nærmere.

I The Dawn of Everything setter Graeber og Wengrow derfor spørsmålstegn ved det at de historiene vi får servert i dag, til tross for omfattende forskning, stort sett er resirkulerte versjoner av flere hundre år gamle gjetninger. Graeber og Wengrow sporer disse tilbake til Hobbes og Rousseau, som begge snakker om en menneskelig naturtilstand. Hobbes mente denne tok form av en kaotisk alles krig mot alle, mens Rousseau hadde et mer positivt menneskesyn, og påstod at menneskets opprinnelige tilstand var egalitær og frihetlig. Felles for begge disse historiene er at i takt med at menneskelige samfunn ble større og mer komplekse, ble de også mer hierarkiske. De utviklet seg fra små grupper av jegere og sankere, gjennom jordbrukssamfunn til dagens industrialiserte verden.

Med et rikt utvalg av eksempler fra både arkeologien og antropologien viser Graeber og Wengrow at denne fortellingen rett og slett er feil. Når noen oppsummerer noe så komplekst som menneskehetens par hundre tusen år lange historie med et par setninger, kan man trygt anta at det er snakk om en myte. Man kan derfor også trygt si at The Dawn of Everything forsøker å være en motvekt til dette. Det er nemlig en murstein av en bok, og til tross for det hevder Graeber og Wengrow kun at de viser fram noen få brikker av et veldig stort puslespill. Disse brikkene er likevel nok til at det er tydelig at det ferdigpuslede motivet viser et helt annet bilde enn det Hobbes og Rousseau maler.

Menneskehetens historie er snål og peker i alle retninger

Så hva var det egentlig folk holdt på med alle disse årene? Graeber og Wengrow gjør hvertfall én ting tydelig, og det er at en god del var ganske så snåle greier. Ett eksempel er inuitter som varierte måten de organiserte samfunnet på etter sesong. Om sommeren delte de seg inn i små familiegrupper med et strengt patriarkalsk styresett og drev med jakt og fiske. Om vinteren derimot, samlet disse gruppene seg i store samfunn som bygget på prinsipper om likhet, nestekjærlighet og kollektivt liv. Materielle goder ble delt, og de hadde noe som lignet på swingersfester hvor koner og ektemenn byttet partnere.

Dette er kun ett av mange eksempler de gir på samfunn som hadde jevnlige og dramatiske variasjoner i hvordan de organiserte samfunnet. Men hvorfor er forfatterne så opptatt av det? Jo, dette er eksempler som gjør narrativet om en lineær utvikling fra små primitive og egalitære grupper til store komplekse og hierarkiske samfunn vanskelig å opprettholde. For det første viser de at utviklingen ikke er lineær, og for det andre at størrelsen på et samfunn og i hvilken grad det er organisert hierarkisk ikke er to sider av samme sak.

Et annet tema i boka knyttet til skala og hierarki er byer. Graeber og Wengrow hevder at når det kommer til byer, har det som regel blitt antatt at de har vært organisert etter hierarkiske prinsipper. Når det ikke har blitt funnet tydelige tegn på hierarki, har forskere sluttet at dette kun har betydd nettopp det – ftegnene ikke har blitt funnet enda. Graeber og Wengrow foreslår at hvis man forkaster denne antagelsen om hierarki, kan man få øynene opp for konturene av samfunn som var organisert etter helt andre prinsipper.

Det eksemplet jeg vil trekke fram her er Teotihuacan, som ligger omtrent 45 kilometer nordøst for Mexico by. På sitt meste – i perioden 350–600 etter vår tidsregning – anslås byen å ha hatt en befolkning på rundt 100 000. Arkeologisk forskning viser at dette fram til rundt år 300 evt. var en sivilisasjon som lignet på andre mesoamerikanske sivilisasjoner på samme tid, med et krigeraristokrati, menneskeofringer og store monumenter. Men rundt år 300 evt. ser man både at det sentrale monumentet i byen ble revet, og et omfattende sosialt boligprosjekt begynte å ta form. Dette endte opp med at nær alle byens beboerere bodde i svært komfortable boliger, rike som fattige. Til og med i de mer beskjedne boligene er det funnet spor som tyder på at folk har levd komfortable liv med rike og varierte kosthold. Dette var faktisk en by med en høyere generell levestandard enn det som har vært vanlig i urbane områder av samme skala opp igjennom historien, inkludert i vår egen samtid.

Å kjøre seg fast, men komme seg løs igjen

Det sentrale poenget i The Dawn of Everything er å vise at hvordan menneskeheten utvikler seg ikke er skrevet i stein – at det verken er forutbestemt av instinkter eller verden rundt oss. Her er det viktig å påpeke at forfatterne ikke bryter med en materialistisk verdensforståelse, men heller forsøker å vise at menneskeheten har et mye bredere repertoar i møte med den materielle virkeligheten enn det som hevdes av Hobbes, Rousseau og de resirkulerte versjonene av deres fortellinger. Historien de forteller er en historie der mennesker har hatt et bevisst og aktivt forhold til hvordan samfunnet er organisert, og at samfunn som konsekvens av dette ofte har vært gjenstand for både hyppige og store endringer. De spør derfor hvorfor denne fleksibiliteten er så fraværende i vår samtid. I dagens kapitalistiske virkelighet ser vi enorme forskjeller i velstand globalt, og muligheten til å påvirke dette systemet er for de aller fleste i beste fall helt marginal.

Etter å ha forsøkt å gi svar på dette, stiller de det naturlige oppfølgingsspørsmålet: Hvordan kommer vi oss løs igjen? De kommer ikke med noen fasit på dette, men foreslår heller det de mener er en begynnelse, nemlig å forkaste gamle myter om menneskeheten med tvilsomme politiske implikasjoner, og heller ta inn over seg det vitenskapen viser: Mennesker er verken grunnleggende egalitære, hierarkiske eller andre lignende beskrivelser, vi er alle disse samtidig, eller ingen av dem om du vil. Graeber og Wengrow tror at hvis disse mytene dør, og det blir tydelig at dagens kapitalistiske system ikke var en uunngåelig konsekvens av verdens gang, men en av mange ulike veier vi kunne tatt, vil det være mulig å komme seg løs igjen.

Tittel: Morslinjer
Forfatter: Madeleine Schultz
Forlag: Cappelen Damm
År: 2021
Antall sider: 119

---

Av Ingrid Kvamme Fredriksen, litteraturviter, barnebibliotekar og folkevalgt for Rødt i bydelsutvalget i Sagene i Oslo.

Det ligger i tidsånden å løfte frem fortiede historier, og en historie som sjelden får plass verken i historiebøkene eller den offentlige samtalen, er de vanlige kvinnenes vondeste erfaringer. Med sin bok håper Madeleine Schultz å bidra til å åpne opp et rom for flere til å våge å fortelle, og skape offentlig debatt. Kanskje kunne vi ha trengt en metoo-bevegelse som gikk dypere inn i de tabubelagte temaene familievold og overgrep i hjemmet. Denne boka i seg selv er trolig ikke nok til å bryte lydmuren, men den er tankevekkende og interessant lesning.

 

I boka forbinder Schultz sin mors og mormors historier som volds- og overgrepsutsatte kvinner med arbeiderkvinners utsatte situasjon i Norge, kvinners situasjon generelt og velferdsstatens betydning for kvinners frihet. Hennes families historier gir en inngang til de utallige erfaringene og kvinneskjebnene som ikke slipper til i den offentlige samtalen. Hun er mindre opptatt av voldens årsaker enn av dens mange utgaver og konsekvenser, og hvordan traumer går i arv mellom generasjoner.

 

Schultz har som journalist jobbet spesielt med feminisme og vold mot kvinner, og hun har også vært informasjonsansvarlig i Krisesentersekretariatet. I dag jobber hun med programarbeid i det nye hovedbiblioteket, Deichman Bjørvika, spesielt med feminisme, og hun har også en feministisk podcast. I boka forteller hun at også søsteren hennes jobber med lignende temaer, men har uttrykt at hun ikke ønsker å lese boka fordi hun trenger å beskytte seg selv ved å sette grenser. Schultz understreker ofte hvor mye det koster og konsekvensene det har å fortelle. Det har nok også kostet henne mye å fortelle hvor interessen for vold mot kvinner kommer fra. Schultz hadde opprinnelig  reist rundt i verden og tenkt å fortelle om utallige vonde historier fra kvinnene hun har møtt. Men hun innså etter hvert at det hun mest trengte å gjøre seg ferdig med var hennes egen families historie, som også er den historien hun kan yte mest rettferdighet fordi hun kjenner den så godt. Samtidig ønsker hun å bruke den til å belyse mange ulike temaer knyttet til vold mot kvinner, noe som gir en viss ambivalens. Dette skal ikke være en personlig utforskning, den skal være politisk. Og poetisk, kunne jeg lagt til. Schultz beskriver hvordan kvinnene er knyttet sammen slik:

 

«Når jeg ser for meg mine egne morslinje, så ser jeg for meg en skog. Trær ser kanskje ensomme ut, men under jorden finnes det et nettverk av røtter som deler sine ressurser med hverandre. De gamle trærne, the mother trees, fordeler næring ut til de yngre trærne i skogen via disse nettverkene» (s. 158).

 

Det er nærliggende å tenke på denne boka som forfatterens eget reservoar av kunnskap, erfaringer og refleksjoner som hun ønsker å overføre. For selv om hennes egen morslinje er preget av voldserfaringer som sildrer gjennom røttene, kan det komme noe godt ut av det.

 

Vil forstå moren og bestemoren

Boka er delt inn i tre deler – en for hvert slektsledd. Den første handler om bestemoren, som ble slått av mannen sin og så forlatt. Deretter opplever hun samfunnets vold i form av fattigdom og ignorering av henne og helseplagene hennes. Andre kapittel handler om moren som vokste opp med dette, og som opplevde seksuelle overgrep som barn. Tredje kapittel handler om forfatteren selv, som er preget av disse tause erfaringene som hun har fornemmet, men ikke visst hva var. Boka kan til en viss grad leses som et forsøk på å forstå disse to kvinnene og sporene de har satt i henne selv. Leseren er med på reisen og en gradvis avdekking av hva som ligger i historiene til de to kvinnene.

De to første kapitlene er skrevet i «du»-form, hvor Schultz tiltaler bestemoren og moren. I siste del forteller forfatteren om sitt forsøk på å stoppe linjen av vold fra å sette spor i barnet hennes. Hun reflekterer rundt hennes erfaringer i oppveksten og i morsrollen, og politiske dimensjoner ved vold og omsorg.

 

Det personlige som politikk

Det personlige kan sies å være både bokas styrke og svakhet. Jeg opplever at du-formen i de første kapitlene lukker teksten, fordi den som tiltales ikke er meg som leser, men moren og mormoren. Bokas siste kapittel opplever jeg som det sterkeste, fordi det er mer direkte, særlig når noe av sinnet til forfatteren over alt kvinner blir utsatt for slipper til. Forfatteren forteller at hun har gjort en klassereise, og tonen i boka er ellers kanskje litt analytisk og distansert. Boka er også skjønnlitterært skrevet, med utallige avstikkere og refleksjoner over mange temaer. Det kunne vært fint å gi mer rom til selve historiene til kvinnene hun reflekterer rundt, selv om forfatteren understreker at det ikke er hovedpoenget i boka. Selv om det ikke er noe oppsiktsvekkende eller uvanlig med disse historiene, er de sterke i seg selv.

 

«Det personlige er politisk, sa kvinnene på syttitallet, og mente med det at først når vårt eget liv blir en del av et større mønster, blir det vesentlig for samtiden. Jeg vet at dette er det, men jeg vil likevel ikke at folk skal forvente at jeg skal oppløses i tårer eller tro at jeg er liten og ikke vet hva jeg skriver om, bare fordi skriften min også er farget av volden i min egen morslinje.», skriver Schultz (s. 18).

 

Jeg ville ikke opplevd at verken forfatteren eller boka ble noe mindre god om fortellingene ble mindre essayistisk fremstilt, og mer direkte og lettere tilgjengelige. Jeg tror det kunne ha styrket gjennomslagskraften i boka.

 

Viktig bok

Dette er en bok med mye viktig på hjertet og mange gode og interessante refleksjoner, som trengs i samfunnsdebatten i dag. Schultz kan mer og forstår mer om vold mot kvinner enn de fleste, både på grunn av faglig bakgrunn og grundig researcharbeid, så vel som gjennom inngangen hun får som en som selv er berørt. At hun tør å være sårbar og personlig i boka er en styrke som gjør stoffet levende for leseren. Hun skriver godt, med en imponerende letthet og flyt.

 

Schultz ønsker ikke bare å beskrive, hun ønsker å forandre. Historien til de arbeidende kvinnene, som ofte er dobbelt undertrykt, har blitt fortiet påpeker hun. Vold er noe som skjer i alle samfunnslag, men fattigdom gjør en mer utsatt for vold, og det blir også vanskeligere å bryte ut av voldelige forhold om man er økonomisk avhengig. De som får hjelp i det offentlige systemet er dessuten ofte de «språksterke og/eller ressurssterke» (s.131). I dag har mange av de voldsutsatte kvinnene også minoritetsbakgrunn og er med det ekstra utsatt for utenforskap.

 

Samtidig er samfunnet fortsatt gjennomsyret av en misogyni som vi er så vant til å leve med at vi ikke legger merke til den, blant annet i form av sosiale forventninger til kjønnsroller bidrar til å opprettholde undertrykking. Schultz kritiserer mannskulturen som en del av problemet, med dens oppvurdering av aggressive menn i noen miljøer og i en del av populærkulturen.

 

Omsorg er løsningen

Opp mot dette setter hun en tradisjonell kvinnelig verdi som verdsettes lite i samfunnet i dag, omsorg, som løsningen på problemene. Dessverre er dette i dag et område som preges av ideologien om innsparing, fremfor alt. Det kuttes i bemanning, ressurser, og støtteordninger som skal hjelpe de som trenger det. Kvinner er de som rammes hardest av kuttene i velferdsstaten, påpeker Schultz. De er overrepresentert i lavtlønte yrker, i ufrivillig deltid, blant de uføre, på midlertidige kontrakter, og de var de første til å permitteres dar den globale pandemien traff.

 

For kvinnene i hennes familie var velferdsstaten avgjørende for at de ikke gikk under – velferdsstaten kan være et spørsmål om liv og død. Schultz advarer mot at utviklingen går i feil retning. Hun påpeker at antall barn i familier med vedvarende lavinntekt har tredoblet seg de siste 15 årene. Tallene på barnefattigdom stiger, særlig hos innvandrere og enslige forsørgere. Også venstresiden må ta selvkritikk for en brutal arbeidslinje som har ført til at de som trenger hjelp mistenkeliggjøres i dagens samfunn. Samtidig har den økonomiske ulikheten i samfunnet blitt rekordhøy. Å bli ufør i dag betyr at man havner enda lenger ned på samfunnsstigen enn det mormoren i sin tid gjorde.

 

Schultz spør seg om folk har forstått alvoret: «Om vi ikke verner om velferden, om vi ikke gjør noe med boligpolitikken, med arbeidslivet og barnefattigdommen (som er foreldrefattigdom), så vil disse problemene fortsette å forgrene seg utover i tid og generasjoner» (s. 33). Hun vil at «flere skal forstå hva det er vi gjør når vi går til angrep på velferdsstaten og kutter i det tilbudet som kan sette en mor, far, datter, sønn, søster eller bror fri» (s. 165).

 

Ofte blir ikke historiene fra arbeiderklassen, kvinner og voldsutsatte minoriteter hørt, og det er ekstra viktig at man lytter i dag. Schultz opplever at folk ikke vil høre, og vil at flere skal orke å stå i det. Selv er jeg nok skyldig i å ha villet se vekk når disse ubehagelige temaene tas opp. Boka har åpnet opp temaet for meg, og gjort det lettere å ta inn over seg de mange sammenhengene vold inngår i. Derfor er jeg takknemlig for at Schultz deler fra sine morslinjer.

 

Klasseanalyse er for revolusjonære et redskap til å undersøke hvem som kan være de viktigste kreftene i kampen mot kapitalismen og for et sosialistisk samfunn.

Siri Jensen har vært leder i AKP og faglig leder i Rødt. Hun var koordinator i Kvinner på tvers i mer enn 20 år. Mye av det hun har skrevet, bl.a. om kvinnene i arbeiderklassen, er samlet i Siris kommode www.sirijensen.no

---

Ljunggren, J. og Hansen M. N.(red.) (2021): Arbeiderklassen. Cappelen Damm Akademisk.

Suhonen, D., Therborn, G. og Weithz J.W.(red.) (2021): Klass i Sverige. Ojämlikheten, makten og politiken i det 21:a århundradet. Arkiv förlag/A-Z förlag.

Lysestøl P.M. (2021): Arbeiderklassen: Visjoner om en annen verden. Solum Bokvennen.

Klasseanalyse er for revolusjonære et redskap til å undersøke hvem som kan være de viktigste kreftene i kampen mot kapitalismen og for et sosialistisk samfunn.

Ingen av de nye bøkene om arbeiderklassen som Magdahl omtaler i Gnist 3/21 gir analysen av kvinnene, som halvparten av arbeiderklassen, og deres rolle i kampen, noen sentral plass. De bidrar dermed til å usynliggjøre felles betingelser for kvinnene i arbeiderklassen og undervurdere rollen de spiller og kan spille i klassekampen. Forestillingen om arbeideren som mann blir i liten grad utfordret verken i de overordna fortellingene, i forståelsen av hva det innebærer å være arbeidere med kvinnevilkår eller i klasseanalysen.

Jeg vil ta opp tre punkter: bøkenes overordna fortellinger, hva det betyr for kvinners stilling og kampkraft at de er arbeidere med kvinnevilkår og tilslutt forståelsen av kvinnene i de kvinnedominerte profesjonene med 3-årig høgskoleutdanning.

De store fortellingene

Ljunggren og Hansen løfter fram to overordna fortellinger om dagens arbeiderklasse. Den ene er om den gjenværende «gamle» arbeiderklassen, i hovedsak mannlige industriarbeidere som av mange (ikke forfatterne) får skylda for Trump og Brexit. Den andre er om at den tradisjonelle arbeiderklassen er forsvunnet og erstattet av en «ny» der utenlandske arbeidere og arbeidere med minoritetsbakgrunn har overtatt de lavtlønte jobbene. Disse fortellingene danner utgangspunkt for bokas behandling av den mangfoldige arbeiderklassen med mye nyttig kunnskap og statistikk, også om kvinner. Det som mangler er fortellingen om kvinnene i arbeiderklassen og konsekvensene av det som samfunnsforskere har kalt den store norske kvinnerevolusjonen: Fra 1960 til slutten av 1980-tallet gikk flere hundre tusen nye kvinner ut i lønnet arbeid, en dramatisk økning i den yrkesaktive arbeiderklassen. Kvinners deltakelse i fagbevegelsen og klassekampen økte.

Kvinneandelen i LO økte fra 24% i 1970 til 44% i 1996 og videre til flertall i 2008 (Fafo-rapportene Kvinner i fagbevegelsen 1997, 2008 og 2013). I dag ligger det på 50% (LOs hjemmeside)

Hovedfortellingen i Klass i Sverige er, som Magdahl skriver, mer eksplisitt politisk: endringene i kapitalismen og klasseforholda fra 1980 til i dag med større ulikhet og innskrenkning i rettigheter. Forfatterne ønsker å skape et politisk trykk for økt likhet. Analyser av kvinnenes stilling har en betydelig større plass enn i den norske. Odeberg skriver om arbeiderbevegelsens blinde flekk, som viser at kvinner er mer utsatt for midlertidige og løse/utrygge arbeidsforhold («prekært arbeid»). Forfatteren etterlyser større oppmerksomhet fra fagbevegelsen om kvinners situasjon, også fordi hun er i ferd med å bli den typiske arbeideren. Jordanson og Lane drøfter forholdet mellom lønnet arbeid og ulønnet arbeid i hjemmet og etterlyser en helt annen måte å tenke arbeidsorganisering på og en normalarbeidsdag som omfatter begge deler. Olofson trekker fram profesjoner som lærere og sjukepleiere som kraft mot NPM og nedskjæringer i velferdsstaten. Likevel blir dette enkeltartikler som ikke integreres i hovedanalysen.

Hovedfortellingen i den delen av Lysestøls bok som handler om arbeiderklassen i dag er at størsteparten finnes i 3. verden (uten at kvinner omtales), samtidig som den svekkes i de tradisjonelle industrilanda. Han hevder videre at arbeiderklassen i Norge er svekket fra 1970-tallet, uten noen analyse av hva den store økningen i kvinners yrkesaktivitet og deltakelse i fagbevegelsen og kvinnebevegelsen har betydd.

I spissen for viktige kamper

Samtidig med at kvinnene i arbeiderklassen forsvinner i teorien, går de i spissen for viktige kamper. Fagforbundet med rundt 80% kvinner står i spissen for kampen mot privatisering av velferden. Nylig vant de saken mot velferdsprofitøren Stendi med gjennomslag for kravet om retten til fast ansettelse. I tariffoppgjørene har krav om høyere lønn i kvinnedominerte yrker vært sentrale over flere tiår. De har utløst streiker bl.a. i hotell og restaurant, handel og kontor og i stat og kommune, fra både Fagforbundet, NTL, NSF (sjukepleiere) og Utdanningsforbundet. Kvinner har slåss for tariffavtale. Kulturstreiken handlet om kvinners rett til lik pensjon med menn og var viktig for hele fagbevegelsen.

Arbeidere med kvinnebetingelser

Kvinner har lavere lønn i (praktisk talt) alle yrker og bransjer og på alle utdanningsnivåer. Fordi de er kvinner. Fortsatt er premisset om at menn er forsørgere og kvinner bare delvis forsørger seg og familien bygd inn i lønnsdannelsen og lønnssystemene. Kvinners arbeid verdsettes også lavere enn menns. Den lavere lønna (og pensjonen) bestemmer hvordan kvinner kan leve livet sitt og gjør dem mer avhengig av den de bor sammen med enn menn. Videre er det dokumentert at lønn/inntekt virker inn på kvinners helse og i stor grad på mulighetene til barn som lever med enestående mødre. Kvinner tilpasser seg og familien, og lav lønn kan være skambelagt og vanskelig å snakke om, særlig når det framstilles som resultat av at kvinner tar gale valg.

Den andre sentrale betingelsen for kvinner i arbeid er at de står i skvisen mellom lønna arbeid og hovedansvaret for arbeidet for familien. Dette kommer bl.a. til uttrykk i at mange kvinner jobber deltid. Arbeidsgivere tilbyr kvinner små prosenter og midlertidige jobber, men deltid er også nødvendig for mange kvinner for å få hverdagen til å gå rundt. Derfor står kravet om 6-timersdagen så sterkt i kvinnedominerte fagforeninger, det er et helt nødvendig krav om det store flertallet av kvinner skal kunne jobbe heltid hele livet uten at helsa brytes ned og ha ei lønn å leve av og forsørge unger på.

Den dramatiske økningen i kvinners yrkesaktivitet har ikke ført til tilsvarende endringer i organisering av arbeidsliv og samfunn. Det er kjempet fram ordninger som skal gjøre det lettere å kombinere jobb og hjem, men fortsatt er det stort sett den enkelte kvinne og den enkelte familie som tar ansvaret for å sno arbeidslivet rundt hverdagens behov.

Kvinnebetingelsene gjør at kvinnene i arbeiderklassen kan være en sterk drivkraft for endring. Disse må løftes fram. Dårlig samvittighet for ikke å strekke til verken hjemme eller i jobben må snus til felles kamp. Dette krever både klassebevissthet og kvinnebevissthet, fagbevegelse og kvinnebevegelse – og samarbeid på tvers av disse bevegelsene. Mot alle angrepene på faste ansettelser, regulerte arbeidstider og fagforeningsorganisering har kampen for 6-timers normalarbeidsdag potensiale til å spille en tilsvarende samlende rolle for arbeiderklassen som 8-timersdagen, kvinner og menn, nasjonalt og internasjonalt. Kravet er både offensivt og defensivt.

Kvinnedominerte profesjonsgrupper med 3(4) års utdanning

Lysestøl, med støtte i både den norske og den svenske boka, argumenterer for at arbeidstakere med 3(4)-årig høgskoleutdanning ikke tilhører arbeiderklassen. Både Egeberg (Gnist 3/20) og Magdahl har gode argumenter mot dette synet.

Historisk har yrker som f.eks. sykepleiere og førskolelærere/lærere vært fagutdanninger tilgjengelige for kvinner uten akademisk bakgrunn, mens mange kvinneyrker ikke hadde fagutdanning. Mange sykepleiere og førskolelærere har giftet seg med mannlige fagarbeidere. Slik mannlige fagarbeidere ofte har spilt en viktig rolle i klassekampen, har disse gruppene stått opp i store kamper der både fagstolthet, fagforeningsbevissthet/ klassebevissthet og kvinnebevissthet har spilt en viktig rolle.

Kvinnedominerte/kvinnetunge yrkesgrupper får lavere lønn enn menn med tilsvarende utdanning, avstanden i lønn mellom kvinner og menn med tilsvarende utdanning på tvers av bransjer er størst for disse gruppene. Lysestøl bruker lønnsforskjellen mellom arbeidere (i hans definisjon) og høgskolegruppene som argument for sitt syn, uten å se på kjønn. Med andelen av den samfunnsmessige rikdommen som ett av klassekriteriene, er den relativt lavere kvinnelønna relevant for klasseplasseringen.

Plasseringen av 3-åringene i mellomlag/nedre middelklasse begrunnes bl.a. med at de har større frihet i arbeidet, uten at det skilles på kjønn. En undersøkelse fra 2012 viser at menn har større frihet i arbeidsdagen enn kvinner. Jeg er enig med Egeberg som peker på at mange fagarbeidere har mer rom til å legge opp arbeidet sitt enn f.eks. sykepleiere. Andre momenter er at yrkene er lukket, dvs krever en bestemt utdanning, og at de har makt over de som er under seg. Også når det gjelder dette, er det vanskelig for meg å se at det skiller seg fra fagarbeideres forhold til ufaglærte, f.eks. i grafisk der jeg selv har jobbet (selv om det er lenge siden). I tillegg har også arbeidende formenn vært inkludert i arbeiderklassen. Min konklusjon er at flertallet i de kvinnedominerte høgskolegruppene tilhører arbeiderklassen; unntakene er de som avanserer til høyere ledende stillinger og dermed endrer plassen i den samfunnsmessige organiseringen av produksjonen. Dette er imidlertid en mulighet for de få.

Magdahl avslutter med betydningen av å skape bevissthet om det som er felles interesser i arbeiderklassen – og allianser på tvers av en rekke skillelinjer. Plasseringen av de store relativt lavtlønte kvinnedominerte utdanningsgruppene utenfor arbeiderklassen fører etter mitt syn til nedprioritering av arbeidet med slike allianser og vedlikeholder synet på menn som de virkelige arbeiderne. Dette bidrar også til å usynliggjøre kvinnene i den tradisjonelle delen av arbeiderklassen og vanskeliggjøre en allianse mellom dem og kvinner med høgskoleutdanning.

 

 

 

 

 

Forfatter: Knut Kjeldstadli
Tittel: Dei harde trettiåra
Forlag: Samlaget
År: 2021
Antall sider: 114

---

Av Tiago Matos, historiker med doktorgrad fra European University Institute, hvor han skrev om opptøyer og klassedannelse i Oslo på slutten av 1800-tallet. Knut Kjeldstadli var veileder på masteroppgaven hans.

Når Samlaget nå gir ut en pamflettserie som tar for seg kriser i historien, så er det kanskje ikke helt overraskende at Knut Kjeldstadli er den som ble valgt til å gi oss en innføring i ‘dei harde trettiåra’. Det er ikke gitt at dette skal være en oversiktlig fortelling. Heldigvis for oss tar Kjeldstadli fatt på denne sammensatte historien med både nærhet og et letthåndterlig analytisk språk.

Hvorfor skulle vi trenge bøker om kriser nå? På det spørsmålet er det flere svar. Først og fremst er Krisetid: Dei harde trettiåra en bok om en periode der store deler av det vi kjenner som vår egen samtids samfunnsorganisering lå i støpeskjea. Å dykke ned i denne kan hjelpe oss å forstå oss selv og vår egen samtid. Den overordna historien som her fortelles er på mange måter kjent – ja, de fleste vil ha hørt om depresjonen og de harde trettiåra. Noen vil også ha kjennskap til de mange streikeåra på 1920-tallet, storlockouten i 1931, Menstadslaget, Hovedavtalen og Kriseforliket. Her får vi denne historien presentert både lett og oversiktlig. Dessuten, vi får enkel tilgang til sammenhengene. Kjeldstadli forsikrer seg om at vi heller ikke skal glemme at denne krisa, og kriser mer generelt, har store konsekvenser for folk, langt ut over det som fokuseres på i de fleste politiske og økonomiske historier. «Nauda var», som han selv skriver, «materiell, men òg sosial og psykisk.» Kjeldstadli evner å gjøre krisa menneskelig uten at han mister synet på de større tendensene i tida. Derfor tror jeg flere med meg vil føle seg både klokere og mer i stand til å reflektere rundt vår egen samtids kriser (og andre!) etter å ha lest denne blekka.

Det neste svaret er like kort som det er innlysende: Vi befinner oss midt i en krise. I vår egen samtid vil vi kanskje se denne krisa isolert som koronapandemien. Men kanskje finner vi etter hvert – om vi ikke allerede gjør det – belegg for å ikke se den ene krisa isolert fra den andre de siste 10 til 15 årene. Noen vil hevde at vi etter finanskrisa i 2008 på mange måter nå gjenopplever mye av 1930-tallet. Boka innleder med å minne leseren om nettopp denne koblinga, slik at vi har dette in mente når vi beveger oss inn i de harde trettiåra.

Det bringer oss til det siste, og for meg viktigste, svaret på spørsmålet: Pamfletten er også pedagogisk. Kjeldstadli er møysommelig i å legge frem hendelser i kontekst, presentere og plassere aktører, kartlegge strategier, og gir oss verktøy til å gjenkjenne disse i vår egen samtid. På samme måte som det er enkelt å tenke at det var børskrakket på Wall Street i 1929 som var årsaken til krisa på 1930-tallet, kan det ofte kjennes som om det er koronaviruset som er opphavet til all elendigheten akkurat nå. Men i likhet med krisa på 1930-tallet, er heller ikke vår tids krise monokausal. Både årsakene til og effektene av at pandemien har blitt den krisa den har blitt skyldes ikke alene at det nyeste coronaviruset herjer verden over. Hvem det er en krise for, og svaret på hvem som vinner og taper i møte med den, er forklart i forhold som allerede fantes før pandemien brøt ut, forhold som angår hvordan vi har ordnet samfunnet, lokalt, nasjonalt og internasjonalt.

Krisas gang

Krisa på tredvetallet starta tilsynelatende i USA, på Wall Street, langt unna det nordlige hjørnet av verden Norge befinner seg i. Det er også her Kjeldstadli starter sin beretning. Han viser dog raskt at en krise – selv om det kan oppleves slik – ikke oppstår av intet. Det var nemlig sprekkdannelser i den nordamerikanske økonomien lenge før kollapsen. Dessuten sammenfalt den økonomiske krisa med flere uår i store deler av jordbruket, noe som forverra situasjonen ytterligere. At krisa spredte seg globalt hadde sannsynligvis sammenheng med at verden etter første verdenskrig stod uten noen som var villige eller i stand til å hindre spredningen av den: Storbritannia var for svekket til å ta den rollen, USA var foreløpig uvillige.

Da krisa omsider nådde Norge, traff den ikke et land uten egen kontekst, for Norge hadde også opplevd svingninger i økonomien på 1920-tallet. Det var sprekker også her. Kanskje var sprekken i pengepolitikken («paripolitikken») den aller største, en sprekk som gjorde at pengene strakk kortere og gjelda var dyrere å betale tilbake, fordi myndighetene forsøkte å få krona tilbake til gullstandarden. Da bunnen omsider falt ut i New York i 1929, forsterket det de allerede eksisterende lokale tendensene i Norge.

Kjeldstadli tydeliggjør hvordan en krise setter hele samfunnet i sving. Alle må forholde seg til de omstendigheter og rammevilkår som krisa legger for den enkelte. En av de viktigste konsekvensene av de mange krisene var at fagbevegelsen kom på defensiven. Det var mange grunner til det, men en av de som får størst oppmerksomhet var fagbevegelsens forhold til de arbeidsløse. Økningen av arbeidsløse satte solidaritetsprinsippet under press fordi de i mange tilfeller representerte billig og villig arbeidskraft. De kunne brukes til å undergrave både lønninger og streiken, som jo var (og er) det mest virkningsfulle virkemidlet fagbevegelsen hadde i sitt aksjonsrepertoar. Samtidig måtte de arbeidsløses stemmer vinnes for Arbeiderpartiet, for «ymse høyreradikale» stod klare til å trekke dem til seg. Med det stiger de arbeidsløse frem som en av datidas viktigste aktører. Ikke nødvendigvis i kraft av sine egne organiseringsforsøk og krav, men fordi andre ble nødt til å forholde seg til dem som gruppe. På den måten får historien om Norge på tredvetallet også en eim av antifascisme og klare strategier for bred oppdemming mot høyreradikalisme.

Den røde tråden i fortellinga om tredvetallet er likevel forholdet mellom de store aktørene. Det er ikke gitt at historien er nødt til å fortelles på den måten, men innenfor rammene formatet legger, er det vanskelig å se for seg en annen måte å løse det på. Kjeldstadli greier dog å balansere dette bildet når han viser hvordan ulike grupper arbeidere, bønder og kapitaleiere stod i forhold til hverandre, i både avhengighet og motsetning, alltid betinget av lokale forhold. På nasjonalt plan kommer dermed klasseorganisasjonene LO og NAF tydeligst til syne i sine diverse forsøk på å forene og forsone ulike strategier innad i klassene, styrkeforholdet mellom arbeidstakere og arbeidsgivere, og som koordinerende ledd i møte med partiene og politikken.

Krisa gjorde klassemotsetningene tydeligere. Avstanden mellom aktørene var stor og konfliktene mange. Strategiutprøving og styrkeforhold dem imellom lander oss etter hvert i merkeåret 1935, som gir oss Hovedavtalens kompromiss mellom arbeid og kapital i arbeidslivet og Kriseforlikets kompromiss mellom by og land i Stortinget. Veien til det Kjeldstadli kaller «det dobbelte klassekompromisset» var verken gitt eller strak. I tillegg fortsatte den langt inn i tida etter andre verdenskrig og hadde omveltende innvirkning på kjønnsroller, demografi, synet på Arbeiderpartiet og på statens rolle, for å nevne noe.

Levd liv er alltid lokalt

Det nære i pamfletten kommer fra Kjeldstadlis utømmelige kunnskap om ulike mikrohistoriske eksempler fra perioden. Ut over den røde tråden bugner det av nyanser. Krisa virka ikke entydig innskrenkende på handlingsrommet, men åpnet også for innovasjon og ny sosial og økonomisk organisering – både for overlevelse i ren menneskelig forstand og for bedrifter og hele industrier. Det var mye prøving og feiling lokalt, og det var heller ikke alle industrier som gikk dårlig. Ulike aktører i ulike samfunnssektorer og industriområder hadde ulike strategier i møte med krisa. Ofte ble det som fungerte lokalt så legitimert og tilrettelagt for av Stortinget gjennom lovgivning som endret avgifter, ga tilgang til udyrka jord eller stimulerte til rasjonaliseringer og sammenslåinger. Selv om den generelle tendensen på vei inn i krisa var økende grad av åpen klassekonflikt, er heller ikke dette en sannhet uten nyanser. Det kunne være geografiske og bedriftsmessige forskjeller i forholdet til klassekamp. Det som likevel blir tydelig i pamfletten, er at det som etter hvert resulterte i det doble klassekompromisset og den «organiserte kapitalismen» nasjonalt var allerede velprøvde strategier lokalt.

Det er fort gjort å havne et sted der man skriver en økonomisk eller rent politisk historie om kriser. Men her nevnes navnet på flere høytstående politiske aktører og organisasjoner ispedd eksempler fra vanlige folks tanker og handlinger. På den måten får man aldri inntrykket av at krisa var noe som kun ble løst på toppen. I stedet får vi inntrykket av at agens var bredt fordelt i de mange lokalsamfunna, på tross av at både Hovedavtalen og Kriseforliket bar datidas politiske storheters signaturer.

I Gnist nr. 2A/2021 har Brigt Kristensen (BK) et tilsvar til vår artikkel om «Venstresida og regjeringsspørsmålet» i Vardøger nr. 38/2020. Et viktig tema i denne debatten er spørsmålet om det gir mening å si at Rødt er et revolusjonært parti, mens SV er et reformistisk. Det korte svaret er nei.

 

Begge partier er radikale reformpartier, som er blitt veldig like hverandre. SV har noen Solheim-Halvorsen skjeletter i skapet. Rødt har fortsatt et grundigere oppgjør med maoismen foran seg. Begge partier tror på «grønn vekst». Derfor bør revolusjonære øko-sosialister i begge partier gå inn for samling av de to partiene på basis av et felles prinsipprogram som vedtas på de respektive landsmøter i 2023. 

Et viktig kriterium på å være et revolusjonært parti er at det søker hegemoni gjennom produktiv kritikk av høyretendensene i andre partier på venstresida. Mangelen på politisk kritikk fra RV/Rødt overfor høyretendensene i SV siden tidlig på åttitallet gjør at Rødt etter vår mening ikke kan regnes som et revolusjonært parti. BK slår da også fast at vi «går faktisk lenger enn meg i kritikken av SV under Erik Solheim og Kristin Halvorsen». Det er fristende å si at vi ikke bare går lenger, men også dypere, for BK lager i alt for stor grad en «fetisj» av spørsmålet om å være i eller utafor regjering, dvs. være en del av «posisjonen» på nasjonalt nivå, men han har langt mindre kvaler med å være en del av «posisjonen» i fylkesting og kommunestyrer. Etter vår mening gjør BK dette for å holde fast på illusjonen om Rødt som revolusjonært parti. Det er lett å gjøre når Rødt aldri har vært i den situasjonen at partiet var avgjørende for hvilke partier som dannet regjering, avgjørende for hvilket statsbudsjett som blir vedtatt på Stortinget. 

En enda større utfordring kommer den dagen «vi» blir store og Ap og Sp «små». Hvis vi tar utgangspunkt i valgresultatet i Oslo, så fikk Sp og Ap 26 %  –  trekløveret Rødt, SV og MDG til sammen nesten 30 %. Hvis trekløveret pluss utbrytere fra AP hadde stilt til valg, kunne man kanskje ha fått godt over 40 %. Skulle en da ikke være utgangspunktet for en byrådsregjering i Oslo? Hvis dette var valgresultatet i et stortingsvalg – skulle vi da ikke danne regjering? Hva skulle Arbeiderpartiet ha gjort i 1928 annet enn å danne en mindretallsregjering? BK skriver: 

Ser ein ikkje forskjell mellom folkevalde forsamlingar og regjeringsmakta under kapitalisme, så er maktanalysen og forståinga for statens rolle grunn. 

Vi ser sjølsagt store forskjeller mellom et formannskap, fylkesråd og en regjering, men felles er at de alle springer ut av «folkevalde forsamlingar». Det er klart at en Rødt- eller SV-ordfører i noen kommuner/fylker, ikke utfordrer borgerskapet. Hvis radikaliseringen er så omfattende at «vi» får 30–40 %, så er vi i en situasjon hvor en konfrontasjon med borgerskapet er nært forestående. Da kommer en kamp om hvilken klasse som skal styre statsapparatet. Det var dette som skjedde i Hellas etter Syrizas valgseier. 

BK er i sin artikkel i Gnist 3/2018 langt fra så avvisende til regjeringsdeltakelse som i sitt svar til oss. BK skriver: 

Eit revolusjonært parti eller ein koalisjon i spissen for ei brei masserørsle får regjeringsmakt i ein turbulent, nesten-revolusjonær situasjon etter val i dagens politiske system.[…] I heilt spesielle situasjonar, for eksempel hvis regjeringsdeltaking er det som skal til for å få Norge ut av NATO eller EØS, kan det likevel være grunn til å diskutere om tidsavgrensa deltaking i regjering kan forsvarast under dagens system. (s. 28). 

Det er langt fra utenkelig at spørsmålet om EØS kan bli akutt, f.eks. pga. styring av vannkraftressursene. Hvis Rødt, SV, SP og MDG har 40 % av stemmene (= 10 % hver), skulle en da ikke stille et ufravikelig EØS krav? Måtte vi ikke åpne for å danne en progressiv regjering? Ville folk forstå «maktvegring» i en slik situasjon? Skal vi allerede nå love borgerskapet at deltakelsen skal være kortvarig («tidsavgrensa»)? Er det ikke revolusjonæres oppgave å gjennomføre populære reformer, øke støtten for anti-kapitalistiske løsninger for å stå sterkest mulig når det uunngåelige motangrepet fra nasjonalt og internasjonalt borgerskap kommer?

 

To vesensforskjellige måter å være i «posisjon» på

SV har historisk illustrert to vesensforskjellige måter å være i opposisjon og «posisjon» på. Den systemlojale måten kjennetegnes ved at man aldri feller en «new labour» regjering, at man underlegger seg en selvpålagt «demokratisk sentralisme», dvs. pålegger partiets tillitsvalgte å forsvare, eller i det minste ikke angripe det regjeringen har bestemt. FrP har vist at man ikke trenger å være så lojal. Systemlojal er man i kommuner, fylkesting og regjering når man gjennomfører de mest smålige innsparinger, istedenfor å gå til kamp mot det BK kaller «rammelogikken» som skjuler at «den kommunale firkanten berre er ein bit av ein søkkfull statssekk». Kristin Halvorsen gjennomførte flere smålige innsparinger og angret etterpå, men når «…hun og de rød-grønne setter egenandelen ned igjen året etter, er det for sent å rette opp førsteinntrykket». Man skal ikke ha rare maktanalysen for å skjønne at det var hensynet til borgerskapets førsteinntrykk som var viktigst. 

Ser man derimot på SVs håndtering av statsbudsjettsforhandlingene i år, hvor SV ikke var villige til å skjule at Ap og Sp ikke holdt sine valgløfter, hvor SV fikk satt søkelys på at Ap og Sp ikke reverserte ostehøvelkutt og smålige nedskjæringer, så vitner det om en ny og langt mer systemkritisk parlamentarisk praksis enn den vi så under Halvorsen. Lysbakken var helt klar overfor landsstyret rett etter valget om at SV ikke var i samme situasjon som i 2005, da partiledelsen ville i regjering for enhver pris, hvor brudd i sonderinger ikke var en del av strategien.

 

Strategi, taktikk og ufravikelige krav

BK mener at de ufravikelige kravene i 2017 bare var en «lett justert regjeringsstrategi» og at når SV «så lett» lot være å stille ufravikelige krav denne gangen, viser det at ufravikelige krav bare var en taktikk, dvs. at SV fortsatt ville i regjering på en systemlojal, ikke en systemkritisk måte. For det første gikk ikke SV så «lett» fra metoden med ufravikelige krav. Hvilken type krav SV skulle stille var et «fast punkt» på SVs landsstyremøter fra 2019. Hvilken type krav som skulle stilles, ble diskutert i hele partiet. Det ble dessverre flertall for en liste med ti «vage» krav. 

I Rødt derimot ser det ikke ut til å ha vært mye diskusjon om ufravikelige krav. Rødt uttalte seg ikke om SV burde ha stilt slike krav – og i tilfelle hvilke. Derfor kom Rødts ufravikelige krav om at profitten skulle ut av velferden alt for seint og uten tilstrekkelig forankring blant folk. Det kom uten at en hadde forsøkt å få med seg SV og MDG på dette kravet. Et revolusjonært parti burde etter vår mening ha tatt initiativ til en brei debatt om hvilke krav en burde stille for å støtte, eventuelt gå med i en regjering ledet av Ap og Sp. 

Vi kan ikke se at BK eller andre «ledende» Rødt medlemmer tar klar stilling til metoden med ufravikelige krav. Derimot virker det som at en vag avtale, slik som Enhedslisten har inngått, er det Rødt har sett på som «metoden». Slike avtaler er etter vår mening ikke noe godt alternativ til ufravikelige krav. Slik vage avtaler, i likhet med SV-ledelsens «hemmelige» krav til en ny regjeringsplattform, mobiliserer ikke folk i samme grad som ufravikelige krav. Ufravikelige krav skaper diskusjoner blant folk om kravene, om hvilke krav som skal prioriteres. Hvilke krav som «fungerer». 

En annen og klarere svakhet er alliansebyggingsstrategien som følger av «hemmelige» krav.  Lysbakken inviterte stadig til en politisk samling/plattform med AP, SP og SV, men konkrete politiske saker ble ikke en gang luftet. Dermed kunne dette aldri bli noe annet enn et vagt og fromt ønske om «samling» med partier som er pro-kapitalistiske, for NATO og i praksis uten plan for reduserte forskjeller kombinert med utslippskutt. Etter vår mening burde SV rett etter valget i 2019 tatt initiativ til diskusjoner om ufravikelige krav med Rødt, MDG, fag-, freds- og miljøbevegelsen for å komme fram til en håndfull med felles ufravikelige krav. Vi er ganske sikre på at det ville ha bidratt til enda bedre valgresultater for alle de tre partiene slik den politiske dynamikken var i 2021. 

Men hvorfor utfordret ikke Rødt SV på å sløse bort (minst) 50 milliarder på å elektrifisere sokkelen? I høst har Rødt vært veldig stille når det gjelder hvilke saker SV måtte få gjennomslag for i regjeringssonderinger og budsjett. 

Likevel, sett i et lengre historisk perspektiv er både Rødt og SV i bedre «form» enn på mange tiår. Men fortsatt må det skje ganske store endringer i både politikk og interndemokratiet i både Rødt og SV før de blir virkelig effektive redskaper for å løse de oppgaver som kombinasjonen av økologisk og økonomisk krise stiller menneskeheten overfor.

Leder: Regjeringsskifte – hvor går veien videre?
Plukk
Gnist-samtalen med Asbjørn Wahl
Daniel Vernegg: Hva om klima- og miljøbevegelsen lærte av sosialdemokratiet og ble en betydelig investeringsrisiko?
Tonje Lysfjord Sommerli: Kampen for Repparforden – veien videre under den nye regjeringen
Mark Engler og Paul Engler: André Gorzs ikke-reformistiske reformer viser oss hvordan vi kan endre verden i dag
Alberte Tennøe Brekkhus og Liv Smith-Sivertsen: Samtykkelov – et ideologisk og juridisk framskritt i kampen mot voldtekt
Kine Marie Michelet, Maria Refsland og Alf Jørgen Schnell: Husleieloven, Husbanken og Hurdalsplattformen
Per-Gunnar Skotåm: Koronakrisa– økonomiske konsekvenser 2 år etter!
Emanuel Totland Frogner: Kommunismen midt iblant oss – David Graeber og omsorgsarbeidet
Svein Olsen: Israel – en voldelig og rasistisk bosetterstat
Berit Rusten: Kommunistiske kvinners antifascistiske kamp og offer

Debatt:
Siri Jensen: Kvinnene i arbeiderklassen – forsvunnet igjen?
Einar Braathen og Anders Ekeland: SV, Rødt og regjeringsspørsmålet
Jørn Magdahl: Arbeiderinternasjonalisme – hva og hvordan?

Bokomtaler:
Knut Kjeldstadli: Dei harde trettiåra
Madeleine Schultz: Morslinjer
Magnus Marsdal: Parterapi for oljefolk og klimaaktivister
David Graeber og David Wengrow: The Dawn of Everything: A New History of Humanity
Holly Jean Buck: Ending fossil fuels – Why net zero is not enough

Tittel: Parterapi for oljefolk og klimaaktivister

Utgitt: November 2021

Forfatter: Magnus Marsdal

Forlag: Manifest forlag

Antall sider: 175

---

Av Daniel Vernegg, samfunnsgeograf og medlem i Gnist-redaksjonen

De siste par årene har tankesmien Manifest lagt ned et omfattende arbeid i å utvikle en politikk for grønn omstilling av norsk økonomi. I Parterapi for oljefolk og klimaaktivister tegner Magnus Marsdal, tenketankens leder, opp hovedlinjene i dette prosjektet på en tilgjengelig og engasjerende måte. Med det tydeliggjøres også en rekke utfordringer.

«Hva i huleste skal Norge eksportere den dagen vi faser ut næringer som står for 50-60 prosent av all norsk vareeksport?» (s. 14), spør Marsdal i bokas innledning. Med det setter han tonen for det som følger, for dette er først og fremst en bok om grønn næringsutvikling og hvordan vi kan skape «et Norge med bærekraftige og avanserte industriarbeidsplasser som sikrer landets eksport og innovasjon den dagen vi trapper ned olje og gass» (s. 11).

En sentral utfordring som må forseres for å oppnå det, er ifølge Marsdal det han omtaler som «affektiv polarisering» mellom de «stadig mer desperate klimaaktivistene og det stadig mer kampklare oljefolket» (s. 11). Vi står nemlig i en situasjon hvor begge har rett i tilsynelatende motstridende standpunkter: «Sykkelhjelmene» i klimabevegelsen at klimakrisa tvinger oss til å avvikle oljenæringen så raskt som overhodet mulig, «industrihjelmene» i at vi ikke simpelthen kan legge ned landets viktigste næring over natta uten først å ha stablet på beina noe alternativ. Så hvordan hindrer vi at unødvendig krangling hjelmene imellom blir en bremsekloss for den grønne omstillinga?

For Marsdal er svaret parterapi. Med veiledning fra den profilerte parterapauten Sissel Gran (kjent fra bl. a. kjærlighetspodden) har han fått Anja Bakken Riise, leder i miljøorganisasjonen Framtiden i våre hender, og Atle Tranøy, tillitsvalgt for oljearbeiderne i Aker-konsernet, til å sette seg ned og snakke om forholdet dem imellom. Kan det som bringer dem sammen være sterkere enn det som splitter dem? Håpet er at «de stridende armeene» med det vil «kunne forenes i én felles politisk kraft», for oljefolket vil ikke at etterkommerne skal arve en ubeboelig klode og klimaaktivistene har ikke noe ønske om å rasere norsk økonomi (s. 11). Terapigrepet fungerer godt. Det gir narrativet en ramme, så vel som at det ved å la oss bli kjent med Anja og Atle hjelper oss å forstå hvordan enkeltmenneskers materielle subjektposisjon står sentralt i å forme verdensbildene deres. Sistnevnte er essensielt når politiske allianser skal bygges.

«We used to make shit»

For å kunne begynne å skissere opp hva som kan gjøres, trengs det nødvendigvis en analyse av hvor vi er. Hva er det som står i veien for å utvikle grønn industri, og hvordan kan hindrene forseres? Ingrediensene til analysen henter Marsdal blant andre fra TV-karakteren Frank Sobotka (!) og den amerikanske økonomen Mariana Mazzucato, som har overlappende syn på hva som er galt med senkapitalismen.

I sesong 2 av HBO-klassikeren The Wire, oppsummerer havnearbeideren og fagforeningsmannen Sobotka tilstanden i USAs økonomi som «We used to make shit in this country, build shit. Now we just put our hand in the next guy’s pocket»[ref] Alle og enhver bør få med seg The Wire (2002-2008), verdens beste TV-serie. I sesong to utspiller mye av handlingen seg rundt havnearbeiderklubben I.B.S. Local 1514 og deres kasserer, Frank Sobotka. [/ref] (s. 118). Mazzucato fremholder på lignende vis at den vestlige kapitalismen de siste tiårene har kommet til å bli dominert av uproduktive «takers» som håver inn på bekostning av produktive «makers»[ref] Se også Mazzucato, Mariana. (2019). The Value of Everything. Penguin books. [/ref] (s. 118). I denne todelingen er finanskapitalen den som som stjeler av sidemannens lomme, mens den produktive kapitalen er helten som skaper verdier og arbeidsplasser.[ref] Mazzucatos verdikonsept trekker på de klassiske økonomene (inkl. Marx), som skilte mellom verdigenererende og rentenistisk kapital. For disse var sistnevnte som parasittisk å regne. [/ref]

Finanskapitalens dominans er blitt muliggjort av at nyliberal deregulering har tilrettelagt for at finansiell spekulasjon er blitt mer lukrativt enn å investere i produksjon. I stedet for at overskudd investeres i innovasjon og langsiktig utvikling av arbeidsplassgenererende virksomhet, prioriteres ofte kortsiktig manipulasjon av aksjekurser gjennom for eksempel kjøp av aksjer i eget selskap (s. 118-120). Om målsetningen er å kanalisere investeringer inn i grønn industri, står således ikke hovedmotsetningen mellom arbeid og kapital, men mellom det Marsdal kaller «næringsliv» og «tæringsliv» (s. 128).

Statskapitalistisk industrireising

For å hindre at alt vi sitter igjen med når oljesektoren har sunget siste vers er en ikke-produktiv finanselite uten interesse for å skape arbeidsplasser, trengs det derfor en næringspolitisk renessanse. Staten må «opp på hesten og peke med hele armen» (s. 148), slik den gjorde da den norske oljesektoren så dagens lys. Da kan Norge gå fra å være en «fossilkoloss» til å bli en «grønn kjempe» (s. 136) som makter å henge med i den internasjonale konkurransen med de stadig flere statene som bestemmer seg for å ha mer enn én hånd på rattet (særlig Kina). Marsdal ser for seg at en slik politikk kan drives frem av en grønn industripolitisk allianse bestående av fagbevegelsen, klimabevegelsen og grønn industriell kapital. Men da må venstresidepartiene, som de siste tiårene har fungert som «fordelingspartier, velferdspartier, miljøpartier og fredspartier» (s. 131), begynne å stå på barrikadene for industrien.

Blant tiltakene Marsdal foreslår er opprettelse av en grønn statlig «industribank som leder både statlig og privat kapital inn mot det grønne industriskiftet innenlands» for å mette et antatt investeringsbehov på opp mot 100 milliarder kroner årlig), omgjøre statlige selskaper til verktøy for å nå klima- og industripolitiske mål (og muligens ta Equinor av børs), bruke statens innkjøpsmakt strategisk og skrote handlingsregelen (s. 138-9). Som konkrete eksempler på næringer som kan utgjøre hjørnesteiner i morgendagens eksportindustri, peker Marsdal på havvind, hydrogen, grønn skipsfart, kraftintensiv industri, karbonfangst og -lagring (CCS), batterifabrikker og solenergi. Forutsatt en målrettet næringspolitikk, ligger kortene til rette for at en eller flere av disse bransjene kan danne grunnlag for et grønt industrieventyr som kan avløse oljeeventyret.

…men klassekampen tar vi senere

I en kronikk i Dagens Næringsliv skrevet i forbindelse med lanseringa av boka, går Marsdal til frontalangrep på det han kaller den «nye (ml)-koalisjonen av marxist-leninister og markedsliberalister».[ref] Kronikk i Dagens Næringsliv 07.11.21: https://www.dn.no/innlegg/politikk/naringspolitikk/omstilling/innlegg-om-gronn-industri-dagens-naringsliv-undergraver-morgendagens-naringsliv/2-1-1093242[/ref] Sistnevnte er redaksjonen i DN og andre liberalere som er motstandere av statlig næringspolitikk fordi de tror nyklassiske lærebøker i økonomi reflekterer virkeligheten. Marxist-leninistene er de delene av Rødt som har gått imot statlig satsing på havvind med begrunnelsen at staten ikke bør berike kapitalistklassen. Selv om jeg synes dette er en morsom formulering – og er enig med Marsdal i at Rødts landsmøtevedtak mot havvind var et stort feilsteg – tror jeg likevel ikke «marxist-leninistenes» bekymring bør avvises så lett. Marsdals argument er at fase én må konsentreres om å mobilisere «industristaten», for at «fordelingsstaten» så skal aktiveres gjennom klassekamp i fase to. Men kan klasseantagonismen simpelthen skrus av og på etter behov?

Marsdal slår allerede i bokas innledning fast at han ikke kommer til å ta for seg «det stadig mer påtrengende spørsmålet om hvorvidt klimakatastrofe kan unngås innenfor spillereglene til en kapitalistisk verdensøkonomi», selv om han også legger til at «stadig flere mistenker at svaret er nei» (s. 13). Det er forsåvidt fair, men samtidig ikke uproblematisk: for han har helt rett i at spørsmålet nettopp er stadig mer påtrengende. Har vi tid til å vente med å konfrontere kapitalens iboende krav om evig vekst til etter at den grønne industrien er reist?

Det tar oss også til spørsmålet om internasjonalisme. På den ene siden er Kina en rival, på den andre et eksempel til etterfølgelse. Selv om en er nødt til å forholde seg til den verdenen vi faktisk lever i, hvor mellomstatlig konkurranse er the name of the game, må et sosialistisk prosjekt ha mer ambisiøse visjoner enn å understøtte av nasjonal kapital i den internasjonale konkurransen. Hvor ble det av «arbeidere i alle land; forén eder»? Kan det utvikles politikk for en internasjonalistisk grønn industrireising?

Et siste moment er at det er én ting å reise grønn industri, en annen å likvidere fossilkapitalen. Begge må skje om Marsdals prosjekt skal ta oss i grønn retning. Dersom strategier for sistnevnte fortsetter å glimre med sitt fravær, risikerer vi at alt det grønne bare kommer i tillegg til det grå, slik tendensen hittil har vært. Som jeg skriver om i en annen tekst i dette nummeret, er det lite som tyder på at fossilkapitalen vil forlate jordens overflate uten at den tvinges til det. Har venstresida og klimabevegelsen tid til å vente på at Atle og de andre arbeiderne i oljeindustrien skal føle seg trygge nok til at de virkelig vender olja ryggen?

Når det er sagt, er Parterapi alt i alt et viktig bidrag til å utvikle pragmatiske strategier for venstresida i klimakrisas tidsalder. I den historiske situasjonen vi står i – hvor den radikale venstresida fortsatt ligger med brukket rygg etter førti år med nyliberalisme – kommer vi ikke unna at å utvikle en grønn næringspolitikk innen kapitalismens rammer må stå i sentrum for politikken framover, gitt at historien, som Marx formulerte det, «ikke [skapes] under selvvalgte forhold, men under forhold som er umiddelbart gitt og overlevert».[ref] Fra Marx, Karl. (1852). Louis Bonapartes attende brumaire.[/ref] Forhåpentligvis vil den norske venstresida i tida framover makte å integrere konkrete strategier for grønn industrireising med en ambisiøs visjon for en øko-sosialistisk framtid det både er verdt og går an å tro på.

På 1960-tallet utviklet den radikale tenkeren André Gorz et nytt konsept som gikk hinsides den lite givende debatten om reform eller revolusjon. Med ikke-reformistiske reformer kan sosiale bevegelser vinne umiddelbare seire som tar makta fra elitene, og med det klarere veien for mer radikale endringer.

---

Av: Mark Engler og Paul Engler
Oversatt og forkortet av Daniel Vernegg, samfunnsgeograf og redaksjonsmedlem i Gnist
Foto: Christian Sørgjerd

Teksten ble opprinnelig publisert i det sosialistiske tidsskriftet Jacobin Magazine, og er tilgjengelig på www.jacobin.com

I mer enn et århundre har radikalere debattert hvorvidt systemendringer kan komme gjennom reform eller revolusjon. Ulike strateger – særlig innen den sosialistiske tradisjonen – har vært uenige om en gradvis kan skape et nytt samfunn, eller om et skarpt brudd med den eksisterende politiske og økonomiske ordenen er nødvendig.

Som del av den nye venstresiden som oppstod på 1960-tallet, forsøkte den østerriksk-franske teoretikeren André Gorz å bevege seg hinsides denne todelingen og presentere et alternativ. Gorz foreslo at sosiale bevegelser gjennom bruken av «ikke-reformistiske reformer» kan oppnå umiddelbare forbedringer og samtidig bygge styrke for videre kamper, noe som til slutt vil kunne kulminere i revolusjonære endringer. Med en viss type reform ville en altså kunne skape forutsetningene for enda større endringer på et senere tidspunkt.

Den ikke-reformistiske reformens opphav

Gorz ble født i Wien i 1923 og gitt navnet Gerhard Hirsch. Sent på 1940-tallet emigrerte han til Frankrike, hvor han skapte seg et liv som en engasjert intellektuell som dykket ned i problemstillingene som var aktuelle i samtidens sosiale bevegelser. Han ble en provokativ – og ved noen anledninger innflytelsesrik – stemme for flere generasjoner med sosialistiske, fagforenings-, og miljøaktivister. På 1950-tallet var han venn og samarbeidspartner av Jean-Paul Sartre, og talsperson for en retning av den eksistensielle marxismen som ble forbundet med tidsskriftet Les Temp Modernes, som han satt i redaksjonskomiteen til. På 1960-tallet startet han sitt eget tidsskrift, Le Nouvel Observateur. Senere gikk han videre til å skrive flere pionerarbeider om økologisk politikk.

Gorz introduserte ideen om ikke-reformistiske reformer i en av sine første bøker, A Strategy for Labor, som ble publisert på fransk i 1964 og på engelsk i 1967, såvel som i flere essayer som kom i samme periode. I sin streben etter å stake ut en vei videre for sosiale bevegelser, erklærte han seg uenig med sosialdemokrater som trodde at kapitalismens onder kunne avskaffes simpelthen gjennom å stille til valg og inngå parlamentariske avtaler. Men samtidig kritiserte han også radikalere som stadig spådde en revolusjon som i virkeligheten ikke var å se på horisonten.

«De siste tretti årene», skrev Gorz, har «den kommunistiske bevegelsen fremholdt profetien at kapitalismen uunngåelig vil kollapse. I de kapitalistiske landene har dens politikk vært å ‘vente på revolusjonen’. Kapitalismens interne motsetninger skulle etter sigende tilta, og de abeidende massenes tilstand forverre seg. Det var uunngåelig at arbeiderklassen ville gjøre oppstand.»

Men dette skjedde ikke, og ihvertfall ikke på den måten de hadde sett for seg at det ville skje. Midt ute på 1960-tallet var den avanserte kapitalistiske verden i stedet preget av robust økonomisk vekst, en periode som i Frankrike skulle bli kjent som Les Trente Glorieuses – på norsk de tre gloriøse tiårene. Kapitalismen maktet ikke å kurere seg selv for sine «kriser og irrasjonaliteter» , skrev Gorz, men den hadde «lært hvordan å forhindre at de ble eksplosivt akutte.»

Et annet sted, hvor han reflekterte over en tidligere periode karakterisert av dyp fattigdom, observerte han at «nødlidende proletarer og landarbeidere ikke trengte å ha noen modell for et fremtidig samfunn i bakhodet for å stå opp mot den eksisterende ordenen: det verste var her og nå: de hadde ingenting å tape. Men forholdene har endret seg siden den gang. Nå for tiden er det i de rikere samfunnene ikke så klart at status quo representerer det verst mulige ondet.»

Gorz anerkjente at dyp fattigdom og elendighet fortsatt eksisterte, men nå bare blant en fraksjon av befolkningen – kanskje en femtedel. De som led mest var ikke et homogent proletariat klart til å komme sammen som en forent kraft. I stedet var de en sammensatt og splittet samling av mennesker som inkluderte de arbeidsløse, småbønder og eldre i økonomisk usikre situasjoner.

For Gorz betød de endrede tidene at sosiale bevegelser måtte anlegge en ny strategi, og spesifikt en strategi med fokus på å vinne konkrete forbedringer som kunne fungere som overgangssteg på veien mot revolusjon. «Det er ikke lenger nok å resonnere som om sosialismen var en selvinnlysende nødvendighet», hevdet han. «Denne nødvendigheten vil ikke lenger bli anerkjent med mindre den sosialistiske bevegelsen spesifiserer hva sosialismen kan bringe til torgs, hvilke problemer bare den kan løse, og hvordan. Nå mer enn noensinne er det nødvendig å presentere ikke bare et helhetlig alternativ, men også de mellomliggende målene (medieringene) som leder til den og innvarsler den i nåtiden.»

Med denne tilnærmingen ville endring komme «gjennom langsiktig og bevisst handling, som begynner med en gradvis gjennomføring av et sammenhengende reformprogram»: Kamper for disse reformene ville fungere som «styrkeprøver». Små seire ville gi bevegelser muligheten til å bygge makt og sette dem i en bedre posisjon for fremtidige kamper. «På denne måten», hevdet Gorz, «vil kampen avansere [idet] hvert slag styrker makten, våpnene og også grunnene arbeidere har for å yte motstand mot angrep fra reaksjonære krefter.»

Gorz så ikke bort ifra muligheten for – og til og med nødvendigheten av – et fremtidig oppgjør mellom arbeidere og kapitalen, men han kritiserte den delen av venstresiden i Frankrike som i frykt for å stagge revolusjonslysten blant arbeidere nektet å kjempe for umiddelbare forbedringer. «Disse lederne frykter at en lettelse av arbeidernes bør, eller en delvis seier innenfor rammene av kapitalismen, vil styrke systemet og gjøre det mer tålelig,» skrev Gorz. Likevel argumenterte han for at:

Denne frykten… reflekterer inngrodd tenking, en mangel på strategi og teoretisk refleksjon. Med antagelsen om at delvise seire innenfor rammene av systemet uunngåelig ville bli absorbert av det, har en ugjennomtrengelig barriere blitt satt opp mellom dagens kamp og den fremtidige sosialistiske løsningen. Veien fra den ene til den andre har blitt blokkert… Bevegelsen oppfører seg som om spørsmålet om makt har blitt løst: «Så snart vi sitter med makten…» Men hele spørsmålet er nettopp hvordan å komme seg tid, hvordan å skape midlene og viljen til å komme seg dit.

Å gjøre endring til noe strukturelt

Så, hva er det da som utgjør en «Ikke-reformistisk» eller «strukturell» reform?[ref] Se Knut Kjeldstadlis tekst Hvorfor sosialisme i Manifest Tidsskrift for et eksempel på hvordan konseptet strukturreform kan brukes i en norsk sammenheng. Tilgjengelig på: https://www.manifesttidsskrift.no/hvorfor-sosialisme/ (sist besøkt 08.11.21). [/ref]

I sine enkleste formuleringer definerer Gorz disse reformene som forandringer som ikke er utformet for å imøtekomme det gjeldende systemet. «[En] ikke nødvendigvis reformistisk reform er en som ikke er utformet ut fra hva som er mulig innen rammene som er satt av et gitt system og administrasjon, men ut fra hva som bør gjøres mulig med utgangspunkt i menneskelige behov og krav », skriver han. «En ikke-reformistisk reform er bestemt ikke ut fra hva som kan være, men hva som bør være.»

Utover dette er Gorz noen ganger tvetydig, og det kan i arbeidene hans være vanskelig å finne nøyaktige standarder for hvordan et ideelt krav ser ut. Likevel er det noen sentrale punkter som trer frem.

For det første, bør ethvert individuelt krav ses som et steg på veien mot noe større. Reformer, skriver han, «må utformes som midler, ikke som mål, som dynamiske faser i en kampprosess, ikke som muligheter til å hvile på laurbærene.» De må nytte til å «lære opp og forene» mennesker gjennom å stake ut «en ny retning for den sosiale og økonomiske utviklingen». Hver reform bør være knyttet til en videre visjon for endring.

Med Gorz’ ord kan ikke arbeidernes «oppdelte kamper for jobber og lønninger, for en riktig verdsetting av menneske- og naturressurser, for kontroll over arbeidsforholdene, og for den sosiale tilfredsstillelsen av de sosiale behovene skapt av den industrielle sivilisasjonen […] lykkes med mindre de ledes av en visjon for en alternativ sosial modell […] som gir disse enkeltstående slagene et helhetlig perspektiv.» Ikke-reformistiske reformer bør lede til å opplyse veien mot alternativet. Et sosialistisk program, bemerker han, bør «ekskludere hverken kompromisser eller delmål, så lenge disse peker i riktig retning og denne retningen er klar».

Gorz mente at sosialister i praksis ofte ville kunne alliere seg med moderate sosialdemokrater og liberale reformister innstilt på å se umiddelbare reformer som et mål i seg selv. Men dette gjør det bare desto viktigere at radikalere er klare om deres vidtrekkende mål. «Faktumet at sosialdemokratiske ledere og sosialistiske krefter kan være enige om behovet av enkelte reformer, må aldri få skape forvirring rundt den grunnleggende forskjellen mellom deres respektive mål og perspektiver», skriver han. «Hvis en reformorientert sosialist strategi skal være mulig, må denne grunnleggende forskjellen ikke skjules […] Tvert imot må den plasseres i sentrum for den politiske debatten.»

For det andre, hevder Gorz at måten et krav blir vunnet på er like viktig som kravet selv. Kravene må være «en levende kritikk» av eksisterende sosiale relasjoner. Ikke bare i innhold, «men også i måten de blir forfulgt på». For eksempel vil en lønnsøkning på en dollar som blir gjennomført som følge av en streik være veldig annerledes fra en økning som blir gitt nærmest på slump av en arbeidskjøper eller en statsfunksjonær. Gorz skriver at «Enhver reform – inkludert arbeiderkontroll – kan tømmes for sitt revolusjonære innhold og reabsorberes av kapitalismen hvis den simpelthen innføres av regjeringen og administreres byråkratisk, det vil si, blir redusert til «en ting».

I sin innsiktsfulle lesning av Gorz forklarer Amna Akbar at ikke-reformistiske reformer «ikke i seg selv handler om å finne løsningen på et politisk forvaltningsproblem: de handler om at folk utøver makt over betingelsene for deres egne liv». Dette kaller Gorz «et eksperiment i muligheten for deres egen frigjørelse».

Enkelte kritikere har hevdet at spørsmålet om hvordan kampen for en reform føres er så sentralt, at det å fokusere på innholdet i enhver nærliggende reform bommer på målet. Disse kritikerne mener at selv om en enkeltreform kan være av mer eller mindre nytte, er ideen om at det finnes «sølvkule»-reformer som har et iboende radikalt potensiale en feilslutning: Det finnes nemlig ingen reformer som i seg selv er overskridende, for det er det bare kampen som kan være.

Som svar på dette, har forsvarere av Gorz’ begrep kontret ved å peke på en tredje egenskap ved strukturelle reformer: Ikke-reformistiske reformer er endringer som styrker folkelig makt på bekostning av eliter. Som Gorz skriver, «forutsetter [disse reformene] en modifisering av maktrelasjonene; de forutsetter at arbeiderne vil overta maktposisjoner eller hevde en styrke […] sterk nok til å etablere, opprettholde og utvide de tendensene innen systemet som kan svekke kapitalismen og få den til å riste i sammenføyningene.»

For Gorz er den ultimate ikke-reformistiske reformen en reform som styrker arbeidernes kontroll over produksjonsprosessen på en arbeidsplass eller i en industri. I vår tid har aktivister i USA pekt på at å gjøre betydelige endringer i lovverket som regulerer arbeidslivsrelasjoner – inkludert å skrote den fagforeningsfiendtlige Taft-Hartley-loven fra 1947 – som en type reformer som ville endre denne maktbalansen.[ref] En lov som blant annet ulovliggjør en rekke kampmidler brukt av fagbevegelsen, slik som sympatistreiker og ville streiker. [/ref] Andre har omtalt å innføre et universelt helsevesen som et eksempel på en strukturell endring. Ikke bare fordi det ville avvaregjøre en viktig sektor av økonomien, men fordi det ville kunne fasilitere videre kamp.

«Medicare for All ville ikke bare sikre en sårt trengt og velfortjent lettelse av arbeiderklassens bør», skriver forfatteren og journalisten Meagan Day, men «det ville også øke vår evne til å intensjonelt slå tilbake mot overklassen.[ref]Medicare for All var navnet på et lovforslag fremsatt av den demokratiske kongressmannen John Conyers i 2003, som hvis det gikk gjennom, ville innført et universelt helsevesen finansiert av staten.[/ref] Dersom fagforeninger ikke måtte gjøre massive offer for å ikke miste helseforsikringene sine, hva annet kunne de da i stedet slåss for? Hvis en arbeider ikke trengte å være redd for å miste helseforsikringen hvis hun mister jobben sin, hvor mye modigere ville hun ikke da kunnet være i møte med sjefen sin? Hvis tilgangen på helsehjelp ble gjort uavhengig av ansettelsesforhold, hvor mye mindre makt ville ikke da sjefene ha over arbeiderne både i økonomien og i politikken?»

I hvert tilfelle er det ikke bare umiddelbare materielle forbedringer som står på spill, men også evnen til å vinne ytterligere forbedringer i fremtiden. For Gorz søker ikke-reformistiske reformer å underminere den etablerte ordenen. «Strukturelle reformer bør ikke forstås som konsesjoner gitt av den borgerlige staten når et kompromiss har blitt fremforhandlet med den og er av en karakter som bevarer makta den har intakt. De bør heller konseptualiseres som sprekker i systemet skapt av angrep på dets svake punkter», skriver han.

En strategi for ikke-reformistiske reformer «sikter på å ryste systemets likevekt kraftig gjennom delseire, og med det skjerpe dets motsetninger, intensivere dets kriser, og videre – gjennom påfølgende angrep og motangrep – gjøre klassekampen mer og mer intens.»

 

Det radikale kompromissets kunst

Nøkkelen til å implementere en strategi basert på ikke-reformistiske reformer er å balansere to krevende kjensgjerninger: For det første, at kompromisser kan innebære snublesteiner for sosiale bevegelser og derfor bør ses på med mistenkelighet, og for det andre, at det å nekte å forhandle om umiddelbare reformer også er problematisk. For ikke å ende opp i en situasjon hvor en står med skjegget i postkassa, må en derfor balansere på den tynne linjen mellom disse to sannhetene.

Hva gjelder det problematiske ved å inngå kompromisser, peker radikalere som advarer sosiale bevegelser mot å inngå avtaler på faren for kooptering og at en skal ende opp med å legitimere systemet. Mens faren som disse fallgruvene representerer ofte overdrives, er det en advarsel det likevel er viktig å ta med seg. Sosiale bevegelsers historiske erfaringer har vist at reformistiske kompromisser – også de som har ført til betydelige forbedringer – ikke kommer gratis: Når en bevegelse har presset gjennom en gradvis seier blir den ofte demobilisert, for i mange tilfeller aldri igjen å bli reaktivert.

Forbedringer som vinnes i samarbeid med valgte representanter – som unngåelig viser sine smilende ansikter på båndkuttings- og avtaleundertegningssermonier – forsterker det utbredte narrativet om at det er de som sitter ved makta som skaper sosial endring. Bevegelser som «inviteres inn» for å overvåke eller administrere reformer kan risikere å miste sårt trengte talenter til byråkratisk spill.

Som en følge av dette, blir deres evne til å generere press fra utsiden redusert. Profesjonalisering brer om seg i bevegelsene, og radikale organisatorer forvandles til funksjonærer i komfortable posisjoner. Slik et uttrykk som har tålt tidens tann i USA sier, reiser sosiale bevegelser til Washington DC for å dø.

En styrke ved Gorz’ analyse er at den ikke fornekter disse utfordringene. I stedet insisterer den på at bevegelsene må ta dem for hva de er og stupe ut i det. Systemet, hevder Gorz, har en formidabel evne til å utvanne og kooptere reformer på en måte som svekker deres evne til å presse på for revolusjonær konfrontasjon. Det finnes ikke antikapitalistiske institusjoner eller seire som i det lange løp ikke kan utvannes, totalt forandres, absorberes eller tømmes for hele eller deler av sitt innhold med mindre deres initiering ikke utnyttes av nye offensiver så snart de har manifestert seg», skriver han.

Men mens faren for kooptering er reell, er dette utfallet ikke uunngåelig. «Risikoen må tas», hevder han, «for det finnes ikke noe alternativ».

Gorz inntok dette standpunktet fordi han var overbevist om at konsekvensen av å vegre seg for å gå inn i disse kampene ville være å isolere seg. Han var kritisk innstilt overfor «maksimalister», utopister og dogmatiske sekterikere hvis insistering på renhet bare fjernet dem fra faktisk kamp. Han innså at et program for hvordan å handle på kort sikt ikke kunne handle om å komme opp med mest mulig radikale krav.

De som etterstreber strukturell reform, hevdet han, kan ikke «sikte mot å umiddelbart realisere antikapitalistiske reformer som er direkte inkompatible med systemets overlevelse, slik som nasjonalisering av alle viktige industrielle bedrifter». Selv om det kunne være ønskelig med reformer som avskaffet kapitalismen umiddelbart, var hele poenget at arbeiderne ikke enda hadde styrken til å implementere denne typen endringer. «Hvis den sosialistiske revolusjonen ikke er umiddelbart mulig, er ikke reformer som umiddelbart ødelegger kapitalismen det heller», skriver han.

Radikalere må spørre seg hvilke delmål de kan akseptere, vel vitende om at disse ikke vil oppfylle deres mest transformative begjær. Med en konflikt mellom en fagforening og en arbeidskjøper som eksempel, skriver Gorz at en gitt seier ikke vil «resultere i avskaffelse av kapitalismen. Seier vil bare føre til nye slag og potensialet for flere delseire, og ved hvert steg – særlig i kampens tidlige fase – ende med et nytt kompromiss. Veien vil være full av fallgruver»: Som del av denne prosessen vil «Fagforeningen […] være nødt til å bli skitten på hendene» og risikere å legitimere sjefens makt.

«Vi må ikke gjemme unna eller minimere disse kjensgjerningene», insisterer Gorz. Likevel peker han på at kampen også har fordeler: «For gjennom kampens utvikling har arbeiderens nivå av bevissthet økt; de vet veldig godt at alle kravene deres ikke er innfridd og de er klare for nye kamper. De har erfart sin makt; virkemidlene de har brukt mot ledelsen peker i retning av deres ultimate krav (selv om de ikke oppnådde fullstendig tilfredsstillelse). Ved å inngå kompromisser gir de ikke opp målet sitt, men tvert i mot beveger de seg nærmere det.»

Hva som kvalifiserer som et dugende kompromiss er ikke alltid så klart, og Gorz argumenterer for at hvorvidt en gitt reform er reformistisk eller ikke ofte avhenger av konteksten. Et krav om rimelige boliger kan virke lovende, men som vi har erfart i USA, belager avtaler som er gjort for å fremskaffe dette ofte seg til å være lite mer enn offentlig subsidiering av profittsultne eiendomsutviklere hvis definisjon av «rimelig» i praksis utestenger alle andre enn den karriereklatrende middelklassen.

Blant andre faktorer, resonnerer han, «Ville en først være nødt til å bestemme hvorvidt den foreslåtte boligutbyggingen ville bety ekspropriasjon av de som eier de nødvendige tomtene, og om byggingen ville skje i form av en sosialisert offentlig tjeneste og slik ødelegge et viktig sentrum for privat kapitalakkumulasjon […] Avhengig av tilfellet, ville forslaget for 500.000 boenheter være enten ny-kapitalistisk eller anti-kapitalistisk.»

Disse tvetydighetene skaper vanskelige dilemmaer som bevegelsene må konfrontere, spørsmål som ikke kan besvares abstrakt eller løses utenfor konteksten av kamper som finner sted i den virkelige verden. Den store styrken ved Gorz’ teori er ikke at den tilbyr enkle løsninger, men at den gir oss et rammeverk for å forstå kostnadene og fordelene ved å fremsette et gitt krav eller å akseptere et gitt kompromiss. Det skaper en orientering mot handling som tvinger oss til å balansere revolusjonære visjoner opp mot en nøktern vurdering av de nåværende forholdene.

Med andre ord kan ikke det å omfavne begrepet ikke-reformistiske reformer fri en bevegelse fra å måtte debattere strategi, noe som verken ville vært realistisk eller ønskelig. Det som det derimot kan bidra til, er at de strategiske debattene blir bedre.

Den nye regjeringens boligpolitikk er vag og visjonsløs, men heldigvis «vurderes» endringer av Husleieloven.

---

Av Kine Marie Michelet, Maria Refsland og Alf Jørgen Schnell

La oss begynne med det som er lovende: Det er veldig bra at regjeringen signaliserer at de ønsker endringer i Husleieloven. I Hurdalsplattformen skriver regjeringen at den vil «[v]urdere Husleieloven som forbrukerlov og sikre leietakere mer stabile leieforhold.» Vi i Reduser husleia har sammen med aktører som Forbrukerrådet og Leieboerforeningen påpekt at Husleieloven i dag representerer mer et vern av utleiere heller enn leietakere.

I en situasjon med store og mektige utleiere, såvel som små utleiere, er det viktig at leietakeres rettigheter styrkes. Som direktør i Forbrukerrådet, Inger Lise Blyverket, har påpekt: «Det er et asymmetrisk styrkeforhold mellom utleier og leietaker i utgangspunktet, og dette forsterkes av dagens lov som åpner for at utleier for lett kan si opp en avtale eller tilby korte kontrakter».[ref]https://www.forbrukerradet.no/siste-nytt/leieboere-ma-fa-mer-trygghet-og-storre-frihet/[/ref] Det bør være en selvfølge at vi lager lover som legger til grunn at også leietakere har behov for en stabil bosituasjon. Derfor er det ikke tilstrekkelig at den nye regjeringen setter seg som mål å «vurdere» Husleieloven. I stedet burde det utformes en ny lov på leietakeres premisser, og ikke utleiernes. Standarden bør være lengre og mer stabile leiekontrakter til en rimelig pris. Maktforholdet må snus slik at «kunden», i dette tilfellet leietakeren, står sterkere.

Det er imidlertid ikke Husleieloven som har hovedrollen i regjeringens nye boligpolitikk, men Husbanken. Husbanken – statens bank for dem som ikke får lån av de private bankene – ble opprinnelig opprettet som et av de viktigste tiltakene i den sosiale boligpolitikken i etterkrigstiden.[ref]Og utgjorde sammen med borettslagene og tilgangen til rimelige tomter en slags hellig treenighet i den sosiale boligpolitikken.[/ref] Men banken fikk i midlertidig en mer begrenset rolle etter den nyliberale reformeringen av boligmarkedet på 80-tallet. Fra å være en bank for svært mange, ble den mindre og mindre og mer og mer målrettet. Først ble den rettet mot unge og «vanskeligstilte», og så under Erna Solbergs regjeringsperiode fra og med 2013 utelukkende målrettet mot «vanskeligstilte». Det er i denne konteksten vi må tolke det første punktet i boligseksjonen i Hurdalsplattformen: «Utvide Husbankens samfunnsoppdrag, målgrupper og lånerammer.»

Å utvide Husbanken og styrke dens finansiering er et skritt i riktig retning, men likevel ikke tilstrekkelig. Høyresiden argumenterer ofte for at «å kaste mer penger på sosiale problemer ikke løser dem», noe som i de fleste tilfeller ikke stemmer. Men når det gjelder boligmarkedet, er argumentet delvis korrekt. For der den nye regjeringen er fornøyde med å tilføre Husbanken mer midler, løser ikke dette de stigende boligprisene, snarere tvert imot. Problemet i dag er ikke bare at folk mangler kreditt, men at jo mer kreditt som tilføres boligmarkedet, enten det er fra DNB eller Husbanken, jo høyere blir boligprisene. Dette fører igjen til at stadig flere er overforgjeldet. Hurdalsplattformen sier vel å merke at regjeringen vil «styrke Husbankens distriktsrettede arbeid», noe som kan gi mening i distriktene hvor boligprisene ikke nødvendigvis er ute av kontroll. Men i byen bør altså mer radikale grep innføres utover å styrke Husbanken. I storbyer med et boligmarked under press trenger vi flere løsninger enn finansiering. Vi trenger en mer regulert leiesektor og utviklingen av en tredje boligsektor, det vil si, flere ikke-kommersielle boliger, det være seg for selveie eller leie.[ref]Reduser husleia! foretrekker å snakke om ikke-kommersielle boliger, men tredje boligsektor er et tilsvarende begrep. Tanken bak begrepet er at der det ordinære private leie og eie-markedet representerer den første sektor, representerer kommunale boliger som er sterkt behovsprøvd og er rettet mot «vanskeligstilte» den andre sektor. Den tredje er en tenkt eller potensiell boligsektor for dem som faller utenfor begge, de som ikke har råd til å kjøpe seg en bolig, men heller har for høy inntekt for å få tilgang til en kommunal bolig. Reduser husleia! er også for å styrke den kommunale leiesektoren.[/ref] Det er til utbyggingen av en slik sektor finansieringen bør rettes.

Men hva den nye regjeringen mener om en ny sosial boligsektor er bemerkelsesverdig utydelig. Jo, de skriver at de ønsker å «[g]i kommunene sterkere verktøy for å hjelpe folk inn i boligmarkedet.» Men hva innebærer det? Betyr det at Plan- og bygningsloven – som så mange har krevd – skal endres slik at kommuner kan kreve at private utbyggere skal holde av en viss prosentandel av de nye boligene til ikke-kommersielle boliger? (50% ifølge kravlisten til Reduser husleia!). Eller er det bare en setning som er akkurat vag nok til å ikke love/behøve å forplikte seg til noen ting?

Og hva med forslaget: «Legge til rette for at kommunene i samarbeid med aktører som boligbyggelagene kan bygge boliger til folk med begrenset egenkapital.»? Er det et skritt på veien mot en reell tredje boligsektor som tilbyr et alternativ til det private boligmarkedet, eller er det snakk om noe lignende som det Oslo kommune presenterte rett før jul? Da la de med brask og bram fram et nytt kommunalt samarbeid med OBOS i form av selskapet Oslobolig. Men der ble resultatet å bygge 1000 «leie-til-eie»-boliger for å hjelpe noen få inn i det private boligmarkedet som allerede er ødelagt. Vi trenger ikke kortsiktig veldedighet, vi trenger strukturendringer. Vi trenger at regjeringa tør å ta tyrene ved hornene, og det innebærer å begynne å gjøre endringer som struper de rike boligspekulantenes utopia som boligmarkedet er nå. Offentlige midler bør gå til å lage et sosialt boligmarked, ikke bidra til privat gevinst og verdistigning.

Boligpolitikk har de siste tiårene vært helt utenfor den politiske debatten, og ingen politiske partier har trengt å vie bolig noen særlig oppmerksomhet. At Husleieloven plutselig vurderes endret, viser ihvertfall at oppmerksomheten det usosiale leiemarkedet har fått de siste årene, sammen med den stadig mer høylytte leieboeraktivismen, bærer frukter. I tiden fremover må vi fortsette å legge press for en mer rettferdig og sosial boligpolitikk – hvis ikke ender vi med at de vage lovnadene om forandring blir tomme ord. Vi må ikke ta til takke med hverken leie-til-eie eller muggleilighet kun til leie. Det vi trenger er en total omlegging av boligpolitikken i Norge. SSBs tall som viser at leierandelen øker viser at eierlinja har begynt å slå sprekker for potensielle boligkjøpere. Uansett, er det noe leietakere vet, er det at eierlinja for dem har vært en illusjon i lang tid i et av Europas minst regulerte boligmarked. Nå er det på tide med boligpolitikk.

Hensikten med denne artikkelen er å lyse opp i de skyggefulle krokene og børste bort støv, slik at fire kvinner som omtales i Alexander Wistings bok Forfulgt av staten, kommer frem. Disse kvinnene er: Dagfrid Evensen, Ragnhild Wiik, Asvor Ottesen og Rigmor Margrete Hansen. De har et aktivt, antifascistisk engasjement fra tidlig på 1930-tallet felles. Og, alle fire måtte på ulikt vis unngjelde for dette, under krigen og i skyggen av den påfølgende kalde krigen.

---

Berit Rusten, scenekunstner, faglitterær forfatter og feministaktivist

DAGFRID EVENSEN

Dagfrid Evensen, født Slåttelid, født 12. september 1907 og død 15. oktober 1996.

Førkrigsengasjement

13. mars 1933. Sjømennenes aksjonsutvalg tok initiativet til et antinazistiske folkemøte. Det forlovede paret, Dagfrid Slåttelid og Schrøder Leonard Evensen, var med på denne markeringen i Oslo. Borgerskapet var ikke begeistret for denne type markeringer. Blant annet hadde Morgenbladet oppfordret til mer håndfaste grep mot «oppviglere», dvs antifascister. Schrøder L. Evensen ble mishandlet av politiet, arrestert og behandlet svært dårlig i fengsel, der han måtte sone flere måneder for å ha viste avsky mot Hitler!

Paret var tidlig villig til å ta store risikoer i kampen mot fascismen.

En vårdag i 1933 dro Dagfrid som kurér til Tyskland. Hun måtte ta mange omveier for ikke å bli forfulgt. Kontaktmannen arbeidet i en tobakksbutikk i Berlin. Hun hadde kodeord, som hun skulle bruke: «Ein Paket mit Zigaretten». Hun og kameratene i Berlin diskuterte hvordan tyske flyktninger skulle komme seg til Norge og kunne holdes i skjul.

Vel hjemme i Norge var hun medansvarlig for tilrettelegging og logistikk i forbindelse med flere antifascistiske arrangementer. Dagfrid var tidlig bevisst Hitlers krigsplaner. I forbindelse med minnedagen for 1. verdenskrig, 1. august, holdt hun selv tale i 1935. Hun sa;

Den norske krigsindustri er øket, vi har større skipsflåte. Hvorfor eies f.eks. Norsk Hydro for størstedelen av tyske kapitalister? Er det ikke sannsynlig at Nazi-Tyskland vil benytte seg av det under en krig og gjøre Hydro og de norske arbeiderne til et underbruk for seg?

Under okkupasjonen

Da krigen kom, var Dagfrid og Schrøder L. Evensen gift. De hadde slått seg ned på en øy og fått en datter. Ekteparet organiserte illegal aktivitet. I Alexander Wistings bok er det Schrøder L. Evensen virksomhet som fremheves, men Dagfrid bidro sannsynligvis også. Kanskje ble hun brukt som kurér, en rolle som var livsnødvendig for å formidle informasjon i motstandsnettverket og få ting gjort. Svært ofte var det kvinnene som var budbringere!

Dagfrid og Schrøder ordnet husly til de som var på flukt. Dattera Cecilie opplevde at faren ble fengslet og behandlet som et dyr. Da tyskerne tok ham med, i båt, kastet Schrøder L. Evensen seg på sjøen under overfarten. 8. september 1944.

I den kalde krigen

Dagfrid Evensen og Cecilie flyttet etterhvert fra øya og inn til Bergen.

Dagfrid var aktiv kommunist og hadde verv i NKP, noe som førte til at hun ble overvåket, på partikontoret eller på møter i møtesalen i Folkets hus. Datteren var ofte med moren i Folkets Hus i Bergen. Cecilie husker at hun brukte å leke på loftet og at hun så ledninger på kryss, tvers og i klumper. Dette viste seg å være mikrofoner brukt til overvåkning. Dagfrid Evensen og Cecilie ble begge overvåket, sist, i følge mappene deres, i 1987. Da er det registret at Cecilie står som nummer 33 på NKPs valgliste!

 

RAGNHILD WIIK

Ragnhild Wiik var født 31. august 1910 og døde bare 53 år gammel, 14. mars 1964.

De siste årene av sitt liv bodde hun sammen med sin søster, Gudrun.

Aktiv kamp mot fascismen på 1930-tallet

Ragnhilds historie er tett forbundet med Ernst Wollweber. Ernst Wollweber var med da matrosene gjorde opprør mot krigen, i Kiel i november 1918. I 1932 møtte han i Riksdagen for kommunistene. Han opplevde Hitlers brutale forfølging av kommunistene fra 1933, etter Riksdagsbrannen. I 1935 dro han til Moskva. I mellomtiden hadde han startet arbeidet med et sabotasjenettverk mot Hitler-Tyskland. I Moskva traff han Ragnhild Wiik og giftet seg med henne.

Bidrag til oppbygging av et internasjonalt sabotasjenettverk

De var tre søstre Wiik og alle tre var kommunister. De hadde kurérerfaring fra mellomkrigstiden, en erfaring som nok kom godt med i Ernst Wollwebers oppbygging av dette internasjonale sabotasjenettverket. Ragnhild Wiik tilrettela også slik at Ernst Wollweber kunne operere under myndighetens radar, da hun blant annet skaffet dekkleiligheter for sin mann i Oslo.

En spektakulær aksjon

Både Ernst Wollweber og Ragnhild Wiik var i aktivitet 9. april og dagene etter.

Ernst Wollweber skriver om en spektaktulær aksjon, 10. april 1940, den såkalte Panikkdagen. En lastebilen kjørte rundt i Oslo og ropte ut at Oslo ville bli bombet. Ernst Wollweber forteller:

Vi skaffet en høytalerbil. Denne kjørte på okkupasjonens andre eller tredje dag /…/ rundt i gatene og opplyste følgende: «Klokken 0800 (det betød et par timer senere) vil det engelske flyvåpen bombe Oslo. Befolkningen blir oppfordret om øyeblikkelig å forlate byen».

Før den fascistiske ledelsen forsto hvilket spill dette var, kom en massebevegelse i gang. Etter to knappe timer var Oslo nesten mennesketom. Denne masseflukt kunne ikke engang de tyske kontrollpunktene stoppe. Veien var fri for tusenvis unge nordmenn som kunne følge sin mobiliseringsordre.

Det var en ung kvinne som ropte ut advarselen. Et tidsvitne forteller at kvinnen var rundt 30 år. Kan det ha vært Ragnhild Wiik eller en av de andre søstrene?

Et usynliggjort illegalt arbeid?

Ernst Wollweber flyktet til Sverige rundt 9. april, sammen med Ragnhild Wiiks søster, Gudrun Wiik. Søsteren utga seg for å være Ragnhild Wiik mens Ragnhild ble igjen i Oslo og forklarte dette med at hun var syk på flukttidspunktet. Var dette en måte å opprettholde en sentral rolle i sabotasjenettverket i Oslo og landet forøvrig på? Et sitat fra boka Krig og sluttspill, Volum 4 av Erik Nørgaard kan tyde på det;

Da Ragnhild Wiik havde sagt farvel til Wollweber og det øvrige selskap /…/ rejste hun selv til NordNorge, men vendte illegalt tilbage til Oslo og flyttede under falsk navn ind i den leilighed, hun havde delt med Wollweber på Vålerengen.

Kanskje var det Barly Devold Paul Pettersen som Ragnhild Wiik reiste til Nord-Norge for å treffe? Barly var fra før krigsutbruddet bosatt i Narvik. Han opprettet en lokal motstandsgruppe der, blant annet med hjelp fra Martin Rasmussen Hjelmen. De to mennene tilhørte Wollwebernettverket. Etterhvert fikk hun også kontakt med Siv. org, der hennes tilkommende mann var ledende.

Arrestert som en betydelig «fiende»

Ragnhild Wiik ble arrestert 28. mars 1941. 1. mai ble hun og Hjelmen tatt ut av celler på Møllergata 19 og fraktet i en tungt bevoktet privatbil til Fornebu. Et par dager senere ble de tatt med videre til Hamburg med tog. Der de ble satt inn i SS-fengselet Fuhlsbüttel. For Ragnhild Wiiks vedkommende skulle hun oppholde seg der i 17 måneder.

Hun ble torturert på fryktelige måter, og etterhvert ble hun flyttet til Tukthus Brandenburg i Potsdam. Der satt også Martin Rasmussen Hjelmen. Han ble halshugget der, 30. mai 1944. Barly Devold Paul Pettersen ble henrettet samme dag, samme sted og med samme metode.

Ragnhild satt fastbundet i en celle mens bombene smalt i april 1945. 20. april kapitulerte Nürnberg, området der fengslet Ragnhild Wiik satt i, lå. Ragnhild ble båret ut av fengslet seks dager senere.

Etter krigen

Ragnhild skrev et brev hjem 2. oktober 1945, der hun fortalte at hun var i live, men at det hun hadde opplevd var så grusomt at hun mange ganger ønsket at hun var død. Brevet ble gjengitt i avisa Friheten og havnet i SIPOs mappe.

SIPO fortsatte overvåkingen av henne og søsteren til det siste.

 

ASVOR OTTESEN

Asvor Ottesen var født 12. januar 1911 i Hamburg. Hun døde 9. juni 2003.

Hun ble cand. jur i 1938, og det samme året begynte hun sin juridiske karriere som advokatfullmektig hos Otto L. Johnsen og Ragnar Solheim i Oslo. Ragnar Solheim var knyttet opp til NKP, med kontakt til Osvalds nettverk.

Advokatpraksis som skalkeskjul

Ragnar Solheim gikk i dekning allerede 9. april 1940 og Otto L. Johnsen i april 1942. Asvor Ottesen skjøttet da advokatforretningene deres. I ly av dette kunne hun drive illegale virksomhet. Hun var blant annet bindeledd mellom Asbjørn Sundes Osvaldgruppe og den illegale politigruppen, 2A, som Asbjørn Bryhn ledet.

Asvor Ottesen deltok i sabotasjehandlinger

Asvor Ottesen var direkte involvert i flere sabotasjehandlinger, blant annet aksjonen som fant sted den 9. august 1941. Hendelsesforløpet var som følger: Hun møtte Asbjørn Sunde og Aksel Engelsgaard på Theaterkaféen. Etter en stund strenet hun og Aksel over gata, til kafe Löwenbrau. Hun hadde med en veske med ei bombe. De bestilte mat og drikke på denne kafeen. Asvor skjøv vesken hun hadde under en sofa. De spiste, forlot kafeen og gikk tilbake til Theaterkafeen og Sunde. Bomben gikk dessverre ikke av, men tyskerne oppdaget den og strømmet ut fra sin kafe.

Asbjørn Bryn, fra motstandsgruppen 2 A, ville ha likvidert fem, seks navngitte politifolk som jobbet på Statspolitiets kontor i Henrik Ibsens gate 7. Asvor Ottesen skaffet info og fikk kopiert nøkler, slik at sabotørene kom seg inn usett, en dristig aksjon. De som var med på aksjonen var følgende: Håkon Eriksen, Johan Peter Bruun, Alf Kristiansen og Sigurd Hansen. De plasserte sprengladningen og gikk hjem 21. august 1942.

Rett etter dette måtte Asvor Ottesen flykte til Sverige.

Overvåket under og etter krigen

Etter krigen ble hun overvåket. Da mappen hennes ble frigitt, viste det seg at overvåkningen hadde startet allerede under hennes opphold i Sverige, Det kom frem at hun hadde fått jobb som jurist på Flyktningekontoret. SÄPO hadde identifisert henne som «Lilly Jensen». Ottesen hadde omgang med flere, som SÄPO mente var mistenkelige personer; Hedvig Aubert, Jakob Selekowitz, Isak Dworskij og Charles Koklin. Deres navn klinger jødisk. På dette tidspunkt strømmet jøder som flyktet fra sin holocaustskjebne, til Sverige.

Overvåket og aktiv til det siste

Lars Borgersrud skriver i minneordet i Klassekampen 6. august 2003:

Etter krigen ble Ottesen først ansatt i landssvikpolitiet, men fjernet derfra som ledd i det hun selv oppfattet som politisk utrenskning. Fra 1948 drev hun egen sakførerpraksis /…/.

Asvor Ottesen hadde sin advokatpraksis i Rådhusgata 8, værelse 509, vegg i vegg med Norsk Sovjetrussisk Samband. Hun førte advokatforretninger for en rekke av venstresidas organisasjoner. Hun ble fotfulgt av SIPO i årevis. Til og med da Ottesen og hennes mann kjøpte seg en hytte i Grimstad, ble dette registrert og rapportert…

Lars Borgersrud skriver om Asvor Ottesen:

Da minnesmerket over Osvaldgruppas falne endelig ble reist i 1993 i Oslos Østbanestasjon, som Osvaldgruppa hadde sprengt i 1942, var Asvor Ottesen aktivt med.

 

RIGMOR MARGRETE HANSEN

Rigmor Margrete Hansen ble født 8. november 1908. Hennes skjebne er tett forbundet med hennes mann, Sigurd Peder Hansen. Rørlegger. De giftet seg i 1930 og flyttet inn i Uelandsgata 57 K, inngang 1.

Allerede i 1939 ble paret en del av av Asbjørn Sundes sabotasjenettverk, Osvaldgruppa.

Bidrag til sabotasje på Værnes flyplass

Da krigen brøt ut, jobbet Rigmor som bokbinder og var tillitsvalgt i Oslo Bokbinderes forening. Både Rigmor Margrete og Sigurd Peder Hansen ble aktive i den kommunistiske motstandsbevegelsen. Hun gikk under dekknavnet «Gerd», han ble kalt «Oskar». Ved krigsutbruddet fraktet Sigurd Peder Hansen tyske kommunister i sikkerhet over svenskegrensen. Rigmor var behjelpelig med mat og varme klær til han og dem han hjalp. Hun skaffet også dekkleiligheter. Ektemannen var ansvarlig for våpen- og sprengstoffdepotet for Osvald-gruppa i Oslo, mens hun organiserte våpenlager og sprengstoff. Hun var også kurér, og i den rollen fraktet hun sprengstoff til Værnes Flyplass, der ektemannen etterhvert tok arbeid for å bedrive sabotasje. 9. mai 1942 klarte Sigurd å plassere en en bombe ombord i en FW-200 Condor fjernbombefly som skulle på konvoiangrep i Nord-Atlanteren. Flyet forsvant i havet.

En snarrådig motstandsaktivist 

Sigurd var med på flere spektakulære sabotasjeoppdrag. Natt til 21. august 1942 var han med på sprengingen av Statspolitiet lokaler i Henrik Ibsens gate 7. Tidlig neste morgen kom politiet til Uelands gate 57. Via svensk SÄPO, som samarbeidet med legasjonen i Stockholm om overvåking av kommunistene og som hadde tett kommunikasjon med Gestapo og nazipolitiet i Norge, hadde de plottet ut adressen.

To av sabotørene, Sigurd Peder Hansen og Alf Kristiansen, lå og sov.

Rigmor passet på å løpe til vinduet og velte et blomsterglass – det midterste – et avtalt signal på at noe var galt, før hun sprang inn og vekket sabotørene. Sabotørene ble arrestert. Flere familiemedlemmer av disse, også Rigmor Margrete Hansen, ble tatt. Asbjørn Sunde var på vei opp i leiligheten på arrestasjonstidspunktet. Han så at det midterste blomsterglasset manglet og forduftet.

Henrettelse og mord

Sigurd Peder Hansen ble overført til Trondheim, der han ble dømt til døden 6. september og skutt 18. september 1942. Rigmor Margrete Hansen ble satt på Grini, med fangenummer 4275. Hun døde 29. oktober 1942. Hun lå naken og forslått i cellen da hun ble funnet. Gestapo påsto det var selvmord, men mest sannsynligvis var det mord.

Morderne var flere, men ei peker seg ut, nemlig Gertrud Thielicke Karlsen som torturerte Rigmor Margrete Hansen. Hun var spesialist på etterretning av kommunister og ivrig etter å få informasjon ut av dem, for enhver pris!

Mordersken slipper fri

Etter krigen ble det reist sak mot Gertrud Thielicke Karlsen. Mange trodde nok hun skulle få dødsdom, men hun kunne fortelle mye om kommunistene og fikk derfor satt ned straffen.

En snublesten i Uelandsgate 57

Om det skal legges ned snublesteiner for å minnes og få levendeliggjort fortellingen om den aktive, kommunistiske motstandskampen som kvinnene var en viktig del av, bør det komme en slik stein utenfor Uelands gate 57, der Rigmor Margrete Hansen veltet et blomsterglass.

 

Kilder:

«Asvor Ottesen til minne», av Lars Borgersrud, 6. august 2003, Klassekampen,
se: https://arkiv.klassekampen.no/23359/article/item/null/asvor-ottesen-til- minne

Forfulgt av staten av Alexander Wisting (2020)
Krig og sluttspill, Volum 4 av Erik Nørgaard (2019)
Fiendebilde Wollweber: svart propaganda i kald krig av Lars Borgersrud (2001),
se: http://larsborgersrud.no/boker/fiendebilde_wollweber.pdf

Fanger.no
https://no.wikipedia.org/wiki Liste_over_norske_motstandsfolk_henrettet_p%C3%A5_Kristiansten_festning
ABC nyheter, se: https://www.abcnyheter.no/krigssommeren/article/show?id=407050
Klassekampen 12.12 2020
Varulven av Tore Pryser (Spartacus 2011)
Kjerringer mot strømmen av Harriet Clayhills (1978), oversatt av Veslemøy Haslund, se: https://www.nb.no/items/d0e9779263b36a36a8d534fd3409e455?searchText=NKP%20Husmorlag&page=143
Braanen, Bjørgulv (2020): Kommunistisk motstand. Anmeldelse. Publisert på side 21 I Bokmagasinet til Klassekampen 12.12 2020
Jørgensen, Jørn-Kr. (2020). Jakten på «den røde fare. Anmeldelse. Publisert 7.12.2020 på kulturifarta.no. URL: http://www.kulturifarta.no/litteratur/anmeldelser/2353-jakten-pa-den-rode-fare.htm
Kroglund, Andrew (2020). Norske skyggesider. Anmeldelse. Publisert 18.12.2020 i Ny Tid. URL: https://www.nytid.no/norske-skyggesider/
Solum, Kjell (2020): De som vant krigen og tapte freden. Anmeldelse. Publisert 18.11.2020 på bok365.no. URL: https://bok365.no/artikkel/de-som-vant-krigen-og-tapte-freden/

Holly Jean Buck
Ending fossil fuels – Why net zero is not enough
London: Verso, 2021, 208 s.

Omtalt av Peder Ressem Østring, masterstudent i samfunnsgeografi og redaksjonsmedlem i Gnist.

---

I de senere årene har begrepet netto null bredt om seg i diskusjoner rundt hvordan 1,5-gradersmålet skal oppnås. Netto null betyr at menneskeskapte klimagassutslipp skal balanseres opp mot opptak av CO2, enten fra naturlige kilder eller gjennom karbonfangst og lagring. Helt enkelt: Utslipp og opptak av klimagasser går i balanse. Klarer vi det fra og med midten av århundret, vil vi ha en god sjanse til å begrense menneskeskapt global oppvarming til 1,5 grader, og utsiktene til å unngå dramatiske vippepunkter, redde korallrev og beholde isdekke i Nordishavet vil være vesentlig lysere. 

Den oppmerksomme leser har kanskje allerede stilt seg spørsmålet: Hvis menneskeskapte klimaendringer forårsakes av klimagasser, bør vi ikke kutte utslippene i sin helhet? Hvorfor skal man vanne ut et tydelig krav om nullutslipp, og dermed spille ballen over på banehalvdelen til tåkefyrster og våpendragere for det oljeindustrielle kompleks? Med boka Ending fossil fuels: Why net zero is not enough har den tverrfaglige samfunnsforskeren Holly Jean Buck lyktes med å gi en kritisk, men også nyansert, innføring i en av klimadebattens nye moteord. Den siste delen av boka tar for seg både begrepsmessige tilnærminger og strategier for utfasing av fossile energikilder, som forfatteren mener bør være målet til en radikal klimabevegelse. Akkurat hva man skal bygge opp i stedet overlates til andre bøker, siden det ikke mangler litteratur (eller kontroverser) om akkurat det emnet. Det er derimot evnen til å stoppe med ting som skader oss som samfunn Buck vil dyrke frem, selv om både stabiliseringen av ozonlaget og røykeloven er eksempler på at vi har klart det før – om enn i mye mindre skala. Når det kommer til verdens energimiks, har det vist seg at den revolusjonerende utviklingen man har sett innen fornybar energi kun kommer i tillegg til, og ikke i stedet for, fossil energi. Men, ved å gjenoppta planleggingens glemte kunst hevder Buck at det er teknisk fullt mulig å drastisk kutte ned på menneskeskapte klimagassutslipp før det er for sent.

Imidlertid avviser ikke Buck fullstendig karbonfangst som et virkemiddel i klimakampen. Hittil har klimabevegelsen vært svært tilbakeholden med å gå inn for storskala satsning på energikrevende teknologi som kan fange opp CO2, og heller rettet oppmerksomheten mot umiddelbare kutt i utslipp. Buck mener likevel at det er flere ting som gjør at en radikal klimabevegelse ikke lenger kan unngå å forholde seg til karbonfangst som et alternativ. For det første vil flere bærebjelker i det moderne samfunnet være svært vanskelige å gjøre utslippsfrie i løpet av den tiden vi har til rådighet for å nå målene fra Paris, slik som landbruk, langdistanseflyvninger og industri. For det andre stiller en rettferdig omstilling krav om at utviklingsland som har liten historisk skyld i dagens klimakrise, bør ha større armslag for å løfte sine befolkningers levestandard. Buck foreslår at rike land gjør hva de kan for å begrense egne utslipp, men likevel investerer i teknologi for å fange og lagre CO2 for å gi land i Sør bedre forutsetninger for å klare omstillingen vekk fra fossilt drivstoff. 

Som Buck skriver, er netto null i utgangspunktet et lett kjedsommelig og ullent begrep med assosiasjoner som beveger seg i retning av lange webinarer og rapporter. Men det er nettopp dette som er noe av begrepets funksjon. Hun advarer mot at ambivalensen og usikkerheten knyttet til hva som legges i det, kan utnyttes av oljeselskapene som ønsker å fortsette å pumpe opp karboner fra jordskorpa, samtidig som de kan vise til planer om at alt skal kunne gå i balanse til slutt. Det finnes flere eksempler på oljeselskaper som har lagt inn romslige mengder med utslipp i egne ‘netto null’ scenarier ved å gamble på at verden har funnet en effektiv måte å fjerne CO2 fra atmosfæren på innen 2050. I det såkalte ‘Sky’-scenariet fra Shell, viser de hvordan verden kan nå 1,5 gradersmålet og samtidig slippe ut rundt 12 gigatonn CO2 hvert år. Baksiden er bare at for å fjerne disse utslippene regner Shell med at de må legge beslag på store areal til dyrking av biodrivstoff og skogplanting i en skala på størrelse med Brasil(!). Heller enn å la fossilkapitalen forme verden i sitt bilde og selge forlokkende fantasier om en ‘sirkulær’ storskala oljeøkonomi, bør vi sikte oss inn på å kutte så mye som er teknisk mulig. Samtidig må de resterende utslippene vi ikke like lett blir kvitt, kompenseres. Buck går altså inn for en ‘nær null’ variant av netto null. I en slik fremtid vil det likevel finnes en plass for oljearbeidere. De finansielle musklene og kompetansen til å gjennomføre en slik omstilling finnes i dag i de store oljeselskapene, men de må nasjonaliseres og omstilles til å rydde opp etter seg. 

Ending Fossil Fuels er et nyttig redskap for å hindre at netto null kun blir et ideologisk tåkeslør. Boken er både tankevekkende og utforskende, og prosaen veksler mellom det essayistiske og reportasjeaktige, ispedd en og annen tørrvittig betraktning. Utfasing kan til tider virke som et uoverstigelig problem, men hos Holly Jean Buck blir det brutt ned til ulike komponenter, og ledsaget av både et tydelig mål og betraktninger om hvilken strategi som bør ligge til grunn for å komme dit. Selv om bokens lengde legger klare begrensninger på hvor dypt man kan dykke ned i spørsmålet om hva som må gjøres, sitter man som leser igjen med et klart bilde av utfordringen vi står overfor, og med tro på at handling er mulig.

 

Sommeren 2021 aksjonerte både reineiere, miljøaktivister og lokalbefolkning i teltleir ved Repparfjorden. Vi har snakket med Lea Justine Nesheim i Natur og Ungdom om aksjonene for å beskytte fjorden mot dumping av gruveavfall, samt om hvordan kampen for bevaringen av Repparfjorden skal føres videre under den nye regjeringen.

---

Av Tonje Lysfjord Sommerli, medlem av Gnist-redaksjonen

I 2019 gav regjeringen Solberg grønt lys for oppstart av gruvedrift på Nussir-feltet i Kvalsund, med påfølgende dumping av gruveavfall i Repparfjorden. Å nevne at gruveavfallet er fullt av farlige kjemikalier og tungmetaller og vil få alvorlige konsekvenser for både plante- og dyrelivet i fjorden, bør være unødvendig. Da Havforskningsinstituttet gjennomførte en undersøkelse av sedimentlagene på havbunnen i Jøssingfjorden i Rogaland i 2017, viste det seg at oksygennivået på havbunnen i fjorden er nært null, selv nærmere tretti år etter at gruvedumpingen i fjorden tok slutt. Fjorden ble brukt som gruvedeponi mellom 1960 og 1984, og det tykke laget av gruveslam på havbunnen har kvalt alt liv, både alger og dyr. Forskere mener at det vil ta flere generasjoner før det naturlige sedimentlaget på havbunnen har bygd seg opp på naturlig nivå igjen.[ref]https://www.hi.no/hi/nyheter/2017/05/fann-lite-oksygen-i-tidlegare-gruvedeponi [/ref] Ved å gi grønt lys for gruvedrift og dumping av gruveavfall i Repparfjorden i Finnmark viste regjeringen Solberg at den ikke tar verken miljø eller urfolks rettigheter på alvor.

I strid med norsk og samisk lovgivning

Ifølge Naturvernforbundet er det i 2021 kun tre land i verden som tillater gruvedumping i hav, og skam å melde er Norge en av dem, sammen med Tyrkia og Paupa Ny-Guinea.[ref]https://naturvernforbundet.no/forurensning/gruvedrift/tre-land-tillater-gruvedumping-norge-er-ett-av-dem-article41429-2868.html [/ref] Lea Justine Nesheim, nestleder i Natur og Ungdom, har nå i sommer har bodd i aksjonistleiren ved Repparfjorden sammen med flere reineiere og aktivister.

– Vi begynte å protestere så fort det ble snakk om prosjektet, allerede i 2011/12, kan hun fortelle.

– Vi kom med høringsinnspill, og mange steder i Nord-Norge var det protester og demonstrasjoner. Vi har hatt en viktig alliert i Sametinget og i reindriftsnæringen, siden gruvedrift i området vil føre til store, omfattende inngrep i reinbeitedistriktene og dermed er et markant overgrep mot urfolks rettigheter.

Nesheim synes også det er dobbeltmoralsk av Nussir å fremstille seg som et klimanøytralt selskap på sine nettsider,[ref]https://nussir.no/who-we-are/our-mission/ [/ref] samtidig som de så tydelig overkjører urfolks rettigheter.

– Et slikt inngrep spiser rett og slett opp samiske landområder. Det er uholdbart, mener hun.

– Nussir vil heller ikke bruke tilbakefylling fordi de mener at det tar for lang tid.

I 2020 utarbeidet Sametinget en konsekvensanalyse som viser at gruvedrift i reinbeitedistrikt Fiettar 22, som vil bli hardest rammet, er i strid med norsk lov. Blant de viktigste punktene i utredningen kan nevnes følgende:

• 54% av distrikt 22 Fiettar er allerede påvirket av arealinngrep. Gruvedriften vil øke arealinngrepet til 70%, som er langt over tålegrensen.
• Arealinngrepene vil i hovedsak finne sted i kalvingsområdene og de beste beiteområdene, noe som er helt avgjørende for reinens overlevelsesevne gjennom året.
• Høstflytteveien forbi Gumpenjunni for distrikt 20 Fala vil bli stengt, i strid med reindriftslovens paragraf 22. Paragrafen forbyr stenging av reindriftens flytteveier.

Hele utredningen kan leses på Sametingets nettsider.[ref] https://sametinget.no/saernieh/oppstart-av-nussir-gruven-bryter-norsk-lov.8073.aspx[/ref]

Støtte fra mange hold

Sammen med flere andre miljøaktivister tilbrakte Lea Justine Nesheim sommeren i teltleir ved Repparfjorden, noe hun beskriver som en utrolig givende og lærerik opplevelse.

– Jeg møtte så utrolig mange aktivister og folk som støttet oss. Siden leiren lå strategisk plassert nær veien mellom Alta og Hammerfest, fikk vi mye oppmerksomhet fra bilturister på Norgesferie, noe som virkelig var et friskt pust. Aksjonistleiren vår fikk også internasjonal oppmerksomhet og tiltrakk seg journalister og reportere fra utlandet. Selvfølgelig var det også enkelte som mislikte oss og som utførte hærverk på leiren vår, men den positive oppmerksomheten var så uendelig mye større.

Også lokalbefolkningen viste sin støtte på mange måter:

– I tillegg til pengedonasjoner kom folk innom med mat; vi fikk servert både nybakt brød og pukkellaks. Under hele sommeren hadde vi god kontakt med den lokale reindriftsnæringen, og jeg fikk være med på både kalvemerking og slakting. Vi opplevde et utrolig samhold som kommer av å kjempe for en felles sak. Så totalt sett var leiren en suksess, både politisk og sosialt.

 

I august i år skjedde en viktig seier for aktivistene. Da valgte den tyske kobbergiganten Aurubis, Nussirs viktigste kunde, å si opp avtalen med Nussir som de hadde inngått året før. Avtalen handlet om kjøp av kobber fra Repparfjord-gruven, og Aurubis skriver på egne nettsider at de begrunner oppsigelsen med at de sosiale konsekvensene av gruvedriften ikke anses som forsvarlig.[ref] https://www.aurubis.com/en/media/press-releases/press-releases-2021/aurubis-and-nussir-terminate-memorandum-of-understanding-regarding-future-concentrate-supply[/ref] Nesheim beskriver seieren som en skikkelig motivasjonsboost.

– Det at Aurubis trakk seg fordi de anså gruvedriften som uforenlig med urfolks rettigheter er en viktig seier, og viser at det nytter å protestere. Protestene gjør det vanskeligere for Nussir å finansiere gruvedriften, det avskrekker investorene.

Aurubis´ oppsigelse av innkjøpsavtalen gjør det også vanskeligere for Nussir å forsvare gruvedrift i Repparfjorden rent økonomisk sett.

Selv om teltleiren nå er pakket sammen for i år, gir ikke Nesheim opp kampen.

– Vi skal fortsette med å spre informasjon om de miljømessige og sosiale konsekvensene av gruvedrift; det er alltid prosesser å jobbe med politisk.

Hun er likevel positiv til endringer under den nye regjeringen:

– Ja, jeg tror på endringer under den nye regjeringen, de har tross alt snakket veldig mye om grønn politikk. Hurdalsplattformen stiller dessuten strengere krav til bærekraftig drift i alle næringer, så her er det bare å fortsette å legge press på regjeringen.

Det blir spennende å se om regjeringen Stoltenberg klarer å leve opp til forventningene fra miljøvernere, reineiere og lokalbefolkning i tiden fremover. Ett er i hvert fall helt sikkert: Kampen for bevaringen av Repparfjorden har vist at det lønner seg å protestere, og at den nye regjeringen har en standard å leve opp til i kampen for miljøet!

 

 

I Gnist 2-2020 hadde jeg en artikkel med tittel: «Krise og klassekamp. Hva skal vi leve av etter korona». Den ble levert redaksjonen 2 uker etter at Norge og store deler av verden gikk inn i en slags lockdown 12. mars 2020. På bakgrunn av forutgående økonomiske trekk og hva som man analytisk kunne forvente ville skje, våget jeg meg på å spå om framtida og streket opp noen mulige utviklingsscenarioer. 

---

Av Per-Gunnar Skotåm, landstyremedlem i Rødt og gruppeleder for Rødt i Nordland Fylkesting.

Pandemihandteringa og smittekrisa har avdekket at det er og vil bli en krise på fire måter. Disse var:

1. Det er en helsekrise, en pandemi, som må bekjempes gjennom å begrense smitte og behandle de som trenger det.

2. Det er en økonomisk krise ved at nedstengning av produksjon og annen samfunnsvirksomhet fører til enorme kostnader og tapte inntekter. Det har trigget en djup finansiell krise i en oppblåst økonomi som er basert på gjeld over hele verden de siste 20 åra.

3. Det er en tillitskrise hvor befolkninga opplever hvordan systemer svikter, og at landet ikke er rustet til å handtere en pandemi med 10 ganger større smittefrekvens enn den årlige influensaen

4. Det vil kunne utvikle seg til en systemkrise fordi folk neppe vil være villig å gå tilbake til det som var for bare noen måneder siden. Det gamle har vist seg å ikke duge når vi ser problemene befolkninga har møtt. Kanskje vil ikke folk la seg styre på den gamle måten, av de samme som har lagt til rette for den sårbarheten folk opplever at landet og befolkninga er i? Med de samme folka menes skiftende regjeringer av ulik farge som har hatt privatisering, globalisering og kapitalistisk vekst som drivkraft.

På dette tidspunkt, toppet børsindeksen Dow ut på 29 423 poeng den 13. februar 2020, og Oslo Børs toppet ut på 848 poeng den 20. februar. Her behandler jeg børsindekser som et psykologisk uttrykk for framtidsoptimisme og tro på framtidig inntjening. Dow falt til 18 591 poeng den 23. mars, og Oslo Børs falt til 585 poeng 16. mars.

Undertegnede så på dette som innledningen til et videre fall som ville punktere de oppblåste finansielle boblene som man finner innafor finansmarkedene. Her tok jeg feil. Sentralbankene, mer eller mindre over hele verden, senket styringsrentene til tilnærmet null og pøste på med tilnærmet gratis kreditt for å hindre at dette skulle skje. De lyktes med det. I stedet for et videre børskollaps har man opplevd tidenes børsfest i en tidsperiode hvor det har vært både tilbakegang og stagnasjon i produksjonen. Dow-indeksen toppet ut foreløpig på 36 800 poeng 4. januar i år, og Oslo Børs toppet ut på 1218 poeng den 14. januar. Begge steder all-time high så langt. En tilnærmet dobling av børsverdiene på 2 år og for Oslo Børs sitt vedkommende mer enn det.

Denne børsveksten har ikke sitt grunnlag i den underliggende økning i produksjonen – tvert om. Her er det stagnasjon. Børsveksten skyldes ene og alene tilgangen til billig kreditt. Dette har vært et framtredende trekk de siste 20 år og er en vesentlig bakgrunn for den som kaltes finanskrisa 2007–2009 og den økonomiske krisa vi ser konturene av i dag.

Tilnærmet gratis kreditt til banker og annen finanskapital investeres ikke i produksjonsmidler, men brukes til finansielle oppkjøp, børsspekulasjon og eiendomsinvesteringer. Derfor finnes det tre oppblåste bobler i verdens finansmarkeder: Obligasjonsmarkedet, børsmarkedet og eiendomsmarkedet.

Alle boblene har karakter av å være pyramidespill og kan pågå så lenge det skytes inn ny kapital. Hvor lenge det kan pågå er uvisst, men tydeligvis lenger enn jeg trodde for to år sida.

I artikkelen gjenga jeg uttalelser fra Steinar Juel som var sjefsøkonom i Kreditkassen/Nordea, rådgiver for flere finansministre og nå i Høyres tenketank Civita. Han sa det slik i Dagsrevyen 21. mars 2020:

Skulle man virkelig holde ut lenge, så trenger bedriftene en åpen konto i Oljefondet, hvor de kan trekke ut penger som de ønsker.

På det tidspunktet var jeg ikke kjent med at det i august 2019 var det et møte i G7 i Jackson Hole, Wyoming. På det møtet la BlackRock, som er verdens største investeringsfond, fram en rapport og en plan for den kommende økonomiske og politiske krisa.[ref]https://www.blackrock.com/corporate/literature/whitepaper/bii-macro-perspectives-august-2019.pdf[/ref]

Det var da klart for finanseliten at ei ny finanskrise var under oppseiling, og BlackRock mente at denne krisa ville kreve tiltak man «ikke hadde sett maken til tidligere». De la fram en plan for hvordan dette skulle gjøres. I dokumentet ble det pekt på at ti år med «kvantitative lettelser»[ref] Kvantitativ_lettelse hadde lykkes med å skape forutsetninger for en ny vekst. Sentralbankene hadde pumpet enorme mengder digitale penger inn i økonomien, men fortsatt var det ikke tegn til at den ville lette. https://no.wikipedia.org/wiki/[/ref] ikke hadde lykkes med å skape forutsetninger for en ny vekst. Sentralbankene hadde pumpet enorme mengder digitale penger inn i økonomien, men fortsatt var det ikke tegn til at den ville lette.  

Planen deres gikk ut på å viske ut skillelinja mellom statenes budsjettpolitikk og sentralbankenes finanspolitikk i det de kalte et tiltak «uten sidestykke».

Forfatterne skrev i hvitboka at «i den neste nedgangen er den eneste løsningen for en mer formell – og historisk uvanlig – koordinering av pengepolitikken og finanspolitikken for å gi effektiv stimulans.» De kalte dette «å gå direkte».

Det som er fascinerende med dette, er overensstemmelsen mellom hva Steinar Juul uttaler på Dagsrevyen 20. mars som representant for høyresidas tenketank i Norge med å få tilgang til oljefondet direkte og hva strategene i verdens største investeringsfond Black Rock tenker om å gå direkte. Det er direkte sammenfall. Kapitalkreftenes strateger og representanter tenker likt og utveksler tanker om framtidige strategier under ulike scenarioer. Staten overleverer virkelige penger fra budsjettet til sentralbankene, som pumper dem opp og pøser dem inn i finansmarkedet. Der brukes de til å pumpe opp selskapenes aksjeverdier, noe som igjen øker papirformuen til finansfyrstene, slik vi har sett i løpet av pandemien.

Dette har resultert i følgende: I reine penger er det overført mer enn 6000 milliarder dollar til finansmarkedene, mens arbeiderklassen, de fattige og middelklassen er de store taperne.

Hundrevis av millioner arbeidsplasser er gått tapt. Reallønna har falt enormt og vil fortsette å falle. Statskassene er plyndret i stor stil til fordel for finanskapitalen. Dette vil føre til gigantiske nedskjæringer i offentlige budsjetter og tvinge fram en storstilt privatisering i alle sektorer, slik at ytterligere gigantformuer vil bli overført finanskapitalen. Verdensbanken har regnet ut at lockdown-politikken har økt antallet ekstremt fattige i verden med 150 millioner. Den hungersnøden som vil følge i kjølvannet av nedstengningene, vil ramme et par hundre millioner. Verdens matvareprogram beregnet at 270 millioner mennesker ble rammet av sult i 2020, en oppgang på 70 prosent fra året før.

Klimakampen og det karbonindustrielle kompleks

Ved innledningen av 2020 var det tydelige tegn på en nedgang i etterspørselen i verdensøkonomien. Jeg har tidligere i denne artikkelen pekt på utviklingen i aksjemarkedene. På råvarebørsene og særlig på oljeprisene så man en tilsvarende utvikling. Den 3. januar 2020 ble et fat nordsjøolje betalt med 68,60 i amerikanske dollar. 21. april 2020 var prisen falt til 19,66. Dette resultert i et stormløp fra norsk oljeindustri, både fra produsentsida og fra leverandørsida om å få enda bedre vilkår for sine investeringer. Oljeindustrien er i utgangspunktet ei av de mest skattemessig subsidierte næringene i Norge og i verden. Oljeindustrien fikk gjennomslag for sine krav gjennom den såkalte skattepakka sommeren 2020, noe som intensiverte investeringsnivået framover og undergraver nødvendigheten av å reversere forbruket og produksjonen av fossile brensler som en nødvendig del av kampen mot temperaturstigning på kloden. Skattepakka samt den økende prisen på nordsjøolje gir kjempeprofitter og unndrar enorme beløp fra beskatning. I dag den 18. januar 2022 er oljeprisen over 87 dollar fatet.[ref]https://investor.dn.no/#!/Ravare/C1/BrentSpot[/ref] I en viktig artikkel i Aftenposten 31.mai 2020 drøfter tidligere statssekretær for SV i Miljødepartementet, Ketil Roknes, en særegenhet ved blant annet Norge og det han kaller «Det karbonindustrielle kompleks».[ref]https://eavis.aftenposten.no/aftenposten/90484/2/?gatoken=dXNlcl9pZD0zNTU4NTYyJnVzZXJfaWRfdHlwZT1jdXN0b20%3D&query=Mildenberger[/ref] Det er alliansen, eller kall det gjerne symbiosen, mellom den kapitalsterke, tunge oljeindustrien og partiene på høyresida som et element. Samtidig har man alliansen mellom den samme oljeindustrien, fagbevegelsen og de sosialdemokratiske partiene på venstresida. Det var disse alliansene som samlet sett fikk presset igjennom skattepakka i 2020. Noe av innholdet i dette presenterte jeg i en artikkel i Gnist 3-2020. Ketil Roknes skriver blant annet til ettertanke nå etter Cop26 i Glasgow: 

Å være miljøverner i norske regjeringer har alltid vært en hobby for spesielt interesserte. Man kan få gjort mye fornuftig på klassisk naturvern som nasjonalparker og artsmangfold, men når det gjelder den viktigste kampen om å redusere Norges CO2-utslipp, er det bare å skalke lukene og vente til man blir overkjørt av det karbonindustrielle kompleks. 

Og: 

Noen ganger kan det være nyttig å se egne erfaringer med et friskt blikk utenfra. Tidlig i 2020 kom den amerikanske statsviteren Matto Mildenberger med boka ‘Carbon Captured: How Business and Labor Control Climate Politics’. Mildenbergers utgangspunkt er å forklare hvorfor så mange land sliter med å vedta en effektiv klimapolitikk til tross for at problemet er tverrpolitisk anerkjent og godt vitenskapelig dokumentert. Svaret ligger i det Mildenberger kaller «den doble representasjonen til karbonforurenserne». I svært mange land vil det være tette bånd mellom fagbevegelsen og det sosialdemokratiske partiet og mellom det konservative partiet og næringslivsinteressene. I Norge er disse interessene representert ved LO og NHO, som uten tvil er de to mest innflytelsesrike interesseorganisasjonene i Norge, og de har tette historiske bånd til henholdsvis Ap og Høyre.

Bokas kapittel om Norge konkluderer med at norske miljøtiltak har liten effekt på Norges CO2-utslipp fordi NHO, LO, Ap og Høyre alltid har blokkert forslagene som setter både olje- og gassindustrien og den landbaserte industrien under press og tvinger frem miljøvennlig omstilling og nedgang i de nasjonale utslippene. Denne tverrpolitiske enigheten mellom Norges to mektigste interesseorganisasjoner og Norges to mektigste partier er grunnen til at alle grønne partier vil mislykkes i norske regjeringer – uavhengig av farge. Eller sagt i Mildenbergers mer akademiske språkdrakt «green parties do not disrupt the logic of double representation».»[ref]https://mitpress.mit.edu/books/carbon-captured[/ref] 

Dag Seierstad hadde en god og viktig artikkel i Klassekampen lørdag den 20. november som del av en oppsummering av Cop26 i Glasgow. Her skriver han blant annet: «Hvorfor leites det over hele verden etter mer fossile energiressurser når det allerede er funnet mye mer enn denne kloden kan tåle?»[ref]https://klassekampen.no/utgave/2021-11-20/etter-glasgow-hva-sa[/ref] 

Samtidig med at den gunstige skattepakka ble vedtatt sommeren 2020 vedtok også Stortinget å flytte iskanten nordover på tvers av alle faglige råd. Det åpner nye områder i Barentshavet for videre oljeleting og produksjon med mulige katastrofale konsekvenser for miljø og på lenger sikt klimaet. Dette beskrives i detalj i Helge Ryggvik sin bok «På Iskanten».[ref]https://www.cappelendamm.no/_pa-kanten-helge-ryggvik-9788202677336[/ref] Se også anmeldelse av boka i Gnist nr. 4/2021. 

Ikke bare ei krise, men mange

Det er nå en rekke ubalanser i verdensøkonomien. Flere av dem har trekk som kan utvikle seg til kriser for folk. Kapitalismen gjorde et sprang i produksjonseffektivitet da man utviklet samlebåndsproduksjonen på den enkelte fabrikk til samlebåndsproduksjonen i verdenssammenheng gjennom «just in time»-prinsippet. Lagerhold på industribedriftene ble minimalisert og erstattet av en avansert logistisk kjede hvor deler til produksjonsbedriftene blir transportert på kryss og tvers over verdenshavene med skip og på tvers av landområder på jernbane og trailere med konteinere. Dette krevde med nødvendighet at varene måtte ankomme fabrikkene som skulle montere de sammen, og her snakker man ofte om tusenvis av ulike komponenter, til presise tidspunkt med lite slingringsmonn. Delvise nedstenginger i ulike produksjonsland knyttet til Kovid-restriksjoner og økt kjøp av varer framfor tjenester siden det har vært sosiale restriksjoner har intensivert behovet for varetransport. Samtidig har det manglet arbeidskraft innafor mange virksomheter knyttet til at permitterte arbeidere ikke har returnert etter permitteringene, men funnet seg annet arbeid. Etterspørselen etter biler falt brått ved innledningen til 2020 og ordre på blant annet databrikker ble kansellert til de samme bilene. Eksplosjonen i etterspørsel etter forbrukerelektronikk gjorde at databrikkeprodusentene fant seg nye og mer lukrative kjøpere. Da etterspørselen fra bilprodusentene igjen tok seg opp, var ikke de tidligere leverandørene like tilgjengelig.

Ubalanse i verdens konteinertransport

Konteinerskip ligger i kø for å bli losset. Konteinere blir ikke tømt og kan derfor ikke returneres og fylles på nytt. På et gitt tidspunkt i høst lå det 170 skip med 200 000 konteinere og ventet på å bli losset utafor ei havn i California.[ref]https://eu.usatoday.com/story/news/factcheck/2021/10/29/fact-check-image-shows-moving-ships-around-california-not-waiting/8569510002/[/ref] Summen av dette gjør at det er store ubalanser i produksjonen av industriprodukter en rekke steder i verden. Just in time-produksjon krever at ulike komponenter til produksjonen ankommer som planlagt, og ofte går leveransene ikke engang innom et lager, men konteinerne med deler organiseres for å levere direkte til produksjonslinjene der alt skal settes sammen. Her står bilproduksjonen i en spesiell stilling siden mangelen på datachips har gitt store forsinkelser i ferdigproduksjonen av biler. Et problem som man forventer vil fortsette langt ut i 2023.[ref]https://www.motortrend.com/news/automotive-car-industry-semiconductor-chip-shortage-reasons-solution/[/ref] 

Fare for matvarekrise og sult

Viktigere enn bilproduksjonen er matvareproduksjonen. Om det så ikke ble importert en eneste ny bil til Norge de nærmeste 5 åra, vil det være problemfritt. Biler i Norge skrotes alt for tidlig og ved oppfølgende vedlikehold vil det være nok biler i minst fem år til uten problemer.

Vi opplever for tida økende grad av sult en rekke steder i verden. Det er knyttet til fattigdom hvor folk må selge eller å spise det såkornet de har lagt til side. Årsaken er knyttet til krig og krise samt klimaendringer med påfølgende tørke. Dette gjelder særlig konfliktområder i Afrika. Parallelt med dette gjør de økende energiprisene at det både produseres mindre kunstgjødsel enn vanlig og at prisene på kunstgjødsel er mer enn doblet. Dette slår ut i de fleste land med økende fattigdom og framtidig mindre matproduksjon.

Flere, mer sammensatte djuptgripende kriser 

Farene og fordelen ved å spå om framtida er at det er krevende, men er etter noen år kontrollerbart. Det scenariet som jeg skisserte i mars 2020 og som er gjengitt innledningsvis i denne artikkelen, utviklet seg ikke helt som ventet. Det er bra. Samtidig er forutsetningene for at det kan utvikle seg sånn, fortsatt tilstede. En oppegående revolusjonær sosialistisk bevegelse må ikke slutte å analysere kapitalismens iboende motsetninger som grunnlag for å utvikle politiske handlingsparoler. En forutsetning for det er å finne ut av hvordan virkeligheten er. En idylliserende oppfatning av mulighetene innafor kapitalismen er ikke et godt utgangspunkt.

Vindkraftindustri utgjør en trussel for videreføring av samisk reindrift. Venstresiden bør bygge allianser basert på solidaritet og kamp mot grønn kolonialisme.

---

Av: Henrikke Ellingsen, masterstudent i miljøgeografi ved UiO og med i fylkesstyret til Rødt Oslo – og Susanne Normann, stipendiat ved Senter for Utvikling og Miljø (SUM).
Foto: Red Hat Factory

Våren 2020 åpnet bevegelsen Black Lives Matter (BLM) et handlingsrom for å ta et oppgjør med rasisme og kolonialisme. Etter at George Floyd ble brutalt kvalt av politiet i USA, og BLM ble intensivert i mange deler av verden, har en oppvoksende generasjon gitt samfunnet en ny mulighet til å lære. Unge stemmer har ristet i etablerte sannheter, sannheter som også rister i venstresiden. Her hjemme, i kjølvannet av BLM, skriver Erik Reinert «vi forblir rasister overfor vår egen urbefolkning» i Klassekampen 15. juli 20201. Reinerts kronikk foreslår at verdien av reinkjøtt målt opp mot annen kjøttproduksjon synliggjør hvordan Norge systematisk undergraver den bærekraftige samiske reindriften gjennom lovendringer, styringsmodeller og arealinngrep. Videre skriver Reinert retorisk at det trolig vil være enklere å rive ned statuer av Holberg enn å røske opp i strukturell rasisme mot samene.

Vi tenker at hverken å bryte gjennom med kritiske narrativ om norsk deltakelse i slavehandelen eller om norsk politikk ovenfor samisk urbefolkning har vist seg å være enkelt. Siden vi ble invitert til å skrive om vindkraft i dette nummeret av Gnist, ønsker vi å utforske Reinerts argumentasjon videre ved å se spesifikt på hvordan noen sentrale dynamikker i vindkraftsektoren også kan ses som utrykk for strukturell rasisme. Kampen mot rasisme og kolonialisme er ikke ny, men momentumet for oppgjør som BLM skaper, bør materialiseres i antirasistisk politikk og organisering, også når det gjelder energipolitikk og det grønne skiftet. Rødt, som Norges mest antirasistiske parti, kan gjøre mer enn å stille seg kritisk til vindkraft på land.

Utvinningsindustri, kolonialisme og rasisme

I dag er det omkring to til tre hundre tusen tamrein i de nordiske landene Norge, Sverige og Finland, og til sammen er reindriften knyttet til et samisk kulturlandskap som tilsvarer nær halvparten av landarealet til de tre landene totalt sett. Det samiske reindriftsområdet i Norge er på kartet et sammenhengende område fra Hedmark til Finnmark. Men realiteten ser ikke slik ut. Mange reinbeitedistrikter har fått områdene sine fragmentert over tid til mange små biter av en rekke utviklingsprosjekter med store arealinngrep. Det bygges alt fra veier, jernbane, hytter og vannkraft i reinbeiteområder. Bit for bit-politikk kaller mange i Sápmi det. Litt etter litt mistes kulturlandskapet som forvalter samenes historie og reindriftas fremtid. De siste årene har vindkraft kommet på toppen av andre inngrep, som gjør at flere unge samer i dag er usikre på om de vil klare å videreføre reinmerket til sin familie. På deres skuldre hviler det bredere samiske samfunnets kulturelle overlevelse.

«Om ikke dette er rasisme i deres øyne må dere være blinde», sa Ina Theres Sparrok til NRK i 2015, da hun og andre unge kjempet mot konsesjonen til Fred Olsen Renewables2. Distriktet hennes vant til slutt kampen og Olje- og energidepartementet trakk tilbake NVE-konsesjonen. Internasjonal faglitteratur har dokumentert konsekvensene av utvinningsindustri i det globale sør, og koblet ressursutvinning (extractivism) med kolonialisme og rasisme. Forskerne kategoriser kolonialisme på flere måter, ofte knyttet til hvor en betrakter verden fra. Nykolonialisme har for eksempel blitt brukt for å beskrive hvordan maktforholda som ble etablert da Europa koloniserte Afrika, Latin-Amerika og Asia opprettholdes gjennom handels- og industrirelasjoner etter frigjøringskampene.

Settler Colonialism brukes ofte om USA, Australia, New Zealand og Canada, der urfolk fikk sine områder invadert av bosettere. Coloniality ble introdusert av forskere fra Latin-Amerika, som vurderer koloniseringen av Afrika og Latin-Amerika som helt grunnleggende for å forstå dagens verdenssystem. Om situasjonen i Sápmi bruker forskerne ulike begrep, men understreker at koloniseringen har skjedd gradvis gjennom at ikke-samer sakte, men sikkert har gjort innhugg i det som har vært samiske områder. Deretter har denne prosessen blitt formalisert gjennom statlig politikk.

Felles er likevel at alle kolonialistiske systemer knyttes til rasisme. De trenger rasisme for å legitimere eksistensen sin, for eksempel gjennom å kategorisere befolkningen som hedensk eller underutviklet. I 2022 skal Sannhetskommisjonen levere en rapport om utviklingen og konsekvensene av assimilering og kolonialisme mot samer, kvener og norskfinner i Norge. Sentralt blir trolig fornorskingspolitikken fra 1800-tallet, som videreførte assimileringen som hadde startet ved grensedragning og tvangskristning fra 15–1600-tallet. Fornorskningen motarbeidet systematisk samisk språk og tok etter hvert mange barn fra familiene sine. Men sentralt blir også den rasebiologiske forskninga på starten av 1900-tallet som etablerte rasistisk kvasivitenskap om samisk underutvikling, og Norges første professor i etnografi, Yngvar Nilsen, sine rasistiske beskrivelser av sørsamene.

Under forberedelsene til Sannhetskommisjonen i 2018, tok mange til ordet for at de pågående utbyggingene av gruvedrift og vindkraft må analyseres som kolonialisme. Grønn kolonialisme, har dagens sametingspresident Aili Keskitalo kalt det, og peker i retning av en tendens som også internasjonal forskning har synliggjort, nemlig at klimapolitikk kan eskalere kolonialisme. Dette skjer blant annet fordi stor-skala vindkraft, vannkraft, biodrivstoff, solceller, og ikke minst mineralutvinningen fornybar energi bygger på, legger beslag på enorme jordområder. Dette fjerner livsgrunnlaget til flere urfolk eller andre tradisjonelle samfunn som lever nært på naturen og forsvarer ikke-kapitalistiske produksjonssystemer. Klimatiltakene representerer enn dobbel byrde: i stedet for støtte til å tilpasse bærekraftige næringer klimaendringene, ekskluderes man fra det som skal reddes.

Murrey og Jackson bruker begrepet localwashing3 om diskurser og praksiser som skjuler hvordan strukturell rasisme kan operere innenfor utvinningsindustri, blant annet gjennom at majoritetssamfunnet avgjør hva som er bra, rasjonelt, profitabelt og mulig i distriktene det gjelder. Begrepet deres er relevant for å analysere vindkraft i Norge. Både for å sette et spørsmålstegn til utviklingsretorikken, for å se på hvordan en feilet distriktspolitikk kan gjøre kommunene villige til å ofre urfolksrettigheter for å få inn selv begrensede inntekter fra vindkraftindustrien, men også for å se på hvordan fornybar energi krever ressursutvinning (av blant annet mineraler), som kan gå hardt utover lokalsamfunn og natur andre steder i verden. I den norske debatten snakker vi først og fremst om konsekvensene her, men ikke om hvilke utvinningsindustrier internasjonalt som kobles til det grønne skiftet. Det diskuteres for eksempel sjelden mengden metaller og sjeldne jordarter en vindturbin eller et batteri er satt sammen av, og hvilke økologiske og menneskelige tap og forgiftninger av vannkilder som pågår i områdene dette utvinnes.

En Grønn New Deal (GND), eller en grønn industrialisering, må diskutere grundig hva en rettferdig overgang innebærer, og for hvem. GND forsøker å snu en kapitalistisk grønn økonomi til å ha en sosial profil, men i en tid der arbeid prekariseres og behovet er stort for klimajobber, kan vi risikere at når klimajobbene kjempes frem, forverrer de også kolonialistiske relasjoner, som venstresiden fortsatt ikke har tatt et grundig nok oppgjør med. De samiske reinbeitedistriktene forsvarer utenom-kapitalistiske produksjonssystemer, i motsetning til mange andre næringer. At reindriften må vike i et av landene i verden med høyest intensitet av energiforbruk, er ikke mulig å forsvare. I Gnist 2A skriver Matt T. Huber at vi må slutte å se på arbeiderklassen som syndebukker for klimaendringene. Det er vi enige i, klimaendringene er ikke menneskeskapt, de er skapt av kapitalismen. Men å være antikapitalist og feminist er ikke alltid synonymt med å være bevisst kolonialistisk undertrykkelse eller rasistiske mekanismer, noe deler av diskusjonen rundt det grønne skiftet her i landet er et eksempel på.

Avkolonisering av kunnskap: En kamp for samisk overlevelse

Norge har det formelle på plass når det gjelder å følge internasjonalt lovverk som skal beskytte urfolksrettigheter. Likevel har det samiske samfunnet gjentatte ganger påpekt at prosessene ikke er gode nok. Sentralt står debatten om kunnskap og forskningsmiljøer, blant annet fordi kunnskapsstatusen i forskningen på reinens atferd er svært viktig under utredningene som fører frem til konsesjoner. Forskerne som utfører utredningene, er tilknyttet selskaper som delvis finansieres av statlige selskaper, for eksempel Statnett. Disse statlige selskapene er igjen pådrivere for kraftutbygging, slik det ble dokumentert i tingretten i rettsaken mellom Fosen Vind DA og Fovsen Njaarke i 2018. Praksisen med at selskapene velger utredere er problematisk. Gjennom vår forskning har vi best kjennskap til situasjonen i det sørlige Sapmi. Her kjenner vi ikke til eksempler fra de pågående vindkraftsakene på at samiske utredere har blitt valgt. Enkelte ganger har det samiske samfunnet klart å kjempe frem tilleggsutredninger utført av Protect Sapmi, men da er ofte prosjektene kommet så langt at de i praksis har vært umulig å stanse.

Kunnskapsmangel innenfor norske institusjoner som Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE), Olje- og energidepartementet (OED) eller rettsapparatet, utheves som et sentralt problem. I konsultasjonene kan det være satt av time- eller daglange møter, og selv om NVE har folk med noe kompetanse i reindrift, kan funksjonærene som deltar i konsultasjoner mangle dette. Da er det reinbeitedistriktenes vanskelige oppgave å forklare dem kompleks økologi i løpet av noen få timer. Når kunnskapsmangler er systematiske og opprettholdes over tid og bidrar til å legitimere inngrep, på tross av gjentatt kritikk fra det samiske samfunnet, kan vi se på dette som en strukturell ignoranse som opprettholder en kolonialistisk praksis.

Det finnes flere paralleller mellom BLM og avkoloniseringdebatten av akademia som raste i Norge i 2018. Studentene hentet i 2018 inspirasjon fra kampene i andre land. Siden rettet mange blikket mot hvordan norsk kunnskapsproduksjon innenfor høyere utdanning har etablert, forsterket og fornyet kolonialisme og rasisme ovenfor den samiske befolkningen. Kampanjen var viktig fordi den skapte oppmerksomhet om forholdet mellom kunnskap og kolonisering av Sápmi, som samiske forskere og samfunnsaktører har beskrevet i en årrekke.

Selv om de færreste innenfor det norske byråkratiet vil si at de har rasistiske holdninger mot samer, er det ikke alltid det handler om individets onde intensjoner, et poeng som har kommet hyppig frem i debatten rundt rasisme i det siste. Slik sett speiler det som skjer i konsultasjonsprosessene noe av samfunnsdebatten i kjølvannet av BLM, nemlig sammenhengen mellom individuelle privilegier, kunnskapsmangel og strukturell rasisme. Institusjonene kan ha iboene rasisme ved at de ikke anerkjenner ikke-vestlige kunnskapssystemer, og heller ikke har verktøy til å bli oppmerksomme dette. Forskere har vist at det kan være svært vanskelig for majoritetsbefolkningen å oppdage rasistiske trekk i sitt eget samfunn, fordi dette blir så innarbeida i diskurser og institusjoner4. Med andre ord, vanskelighetene samene opplever i vindkraftsakene, viser viktigheten av avkoloniseringsdebatten.

I dommen fra Frostating lagmannsrett som kom i juni om Fosen Vind DA, Europas hittil største vindkraftanlegg på land, vant endelig samisk reindrift gjennom med det de har sagt helt fra starten: at reinsdyr ikke kan leve sammen med stor-skala vindkraftindustri. Områdene anses av retten som tapt. Dette er et fremskritt, og dommen kan skape et nytt utgangspunkt for å diskutere kunnskap om disse temaene. Likevel, at vindkraftanleggene anses som gyldige inngrep i reinbeiteområder er en reell barriere for anerkjennelse av den tradisjons- og erfaringsbaserte kunnskapen som reindriften baserer seg på. Ifølge Fischer5 har inntoget av stadig flere tekniske eksperter gitt oss en mer elitistisk og teknokratisk beslutningsform som går ut over demokratiet.

Szulecki6 legger til at dette fremstår spesielt sant i energisektoren, som tradisjonelt har blitt presentert som et teknologisk vitenskapelig domene reservert for ingeniører og naturvitenskapelige forskere, mens de sosiale konsekvensene ofte blir ansett som plagsomme hindre som står i veien for utvikling. Dette kunnskapshegemoniet som alt for lenge har fått styre samiske spørsmål, er synlig i utviklingen av vindkraftanlegg i reindriftsområder, og er noe av årsaken til at reindriftseiere ikke blir hørt i saker som angår dem. I fjor kom to rapporter fra FN som etterlyste at stater inkluderer urfolks kunnskap i klima-planer. Bortsett fra en kort referanse i Norges oppdaterte klimamål fra februar 2020, kan vi ikke se spor av dette i klimapolitikken.

Et passivt samfunn overfører politisk kamp til retten

At rettsakene skjer når prosjektene har kommet langt i konstruksjonen, som i Fosen, er et demokratisk problem og illustrerer i våre øyne hvordan debatten ikke har blitt tatt politisk. Et poeng i artikkelen til Matt. T Huber i forrige nummer av Gnist, virker å definere støtten til urfolks- og ikke-kapitalistiske produksjonssystemer først og fremst som politiske økologers og andre akademiske retningers interessefelt. Kanskje kan vi snu litt på Huber sitt argument, og tenke at gjennom å ikke ha en tydelig antikolonialistisk og antirasistisk linje når det gjelder utvinningsindustri, har venstresiden forlatt disse «utkantene», og at dette først og fremst er venstresidens ansvar.

I forskning på rasisme og kolonialisme, er rollen til den passive tilskuer viktig og det er et diskusjonsspørsmål om tilskueren skal defineres som en aktiv eller passiv part. Fraværet av en tydeligere politisk linje i solidaritet med den samiske befolkningen er uansett slående. Selv om det har oppstått spennende allianser mellom miljøvernere og lokale aktivister og reinbeitedistriktene, og selv om venstresidens partier de siste årene har tatt mer tydelige standpunkt, ender reinbeitedistriktene ofte opp ganske alene i svært tunge kamper, hvor et feil valg er alvorlig for enkeltmennesket, for familien, for distriktet og det øvrige samiske samfunnet.

Med en passiv venstreside, blir rettssystemet arenaen hvor kampene omkring reindrift og utvinningsindustri utspiller seg. I desember i fjor, samtidig som Frostating lagmannsrett behandlet ankesaken om Fosen Vind DA, pågikk klimatoppmøtet COP25 i Madrid. Urfolksdelegasjonen på COP25 kjempet hardt for å styrke rettsvernet til urfolk i forbindelse med klimatiltak. I rettsalen i Frostating utspilte det seg et alvorlig eksempel på hva som kan skje når dette ikke er på plass i praksis. Rettssystemet er konservativt, tungrodd, og det kreves fagekspertise og bakgrunn i juss for å ha en tydelig rolle. Politiske diskusjoner har heller ikke plass i et rettssystem, og når bevisbyrden hviler på reindriftas skuldre, som må bevise at i fremtiden må en eller flere familier forlate reindrifta, er det i praksis vanskelig å komme gjennom.

Kunnskapsdebatten får også en sentral rolle her. For hvordan kan vi være trygge for at dommere forstår essensen i reineiernes situasjon, om de ikke har en utdanningsbakgrunn som gjør de i stand til det? Rettslokalene i Frostating burde vært fylt opp av et interessert og engasjert publikum, men stolradene i det romslige rettslokalet var nesten tomme. Det er historisk viktige rettsaker som til slutt handler om Norges evne til å garantere det sårbare sørsamiske samfunnets rett til overlevelse, og burde hatt stor allmenn interesse.

Rasisme utrykkes på flere måter: ungdommer fra Mortensrud blir ydmyket gjentatte ganger av politiet, kvinner med hijab blir diskriminert hos fastlegen og folk med et etternavn med opprinnelse i Midtøsten får ikke komme på jobbintervju. Strukturell rasisme handler også om at folk som bor i Norge kan kjøpe kilovis av nye klær i året, men enten aktivt distanserer seg fra lidelsen til lutfattige kvinner i land som Bangladesh, eller ikke har en god nok lønn til å velge mer etiske alternativer. Slik blir strukturell rasisme både et produkt av, og en driver for, imperialisme og kolonialisme. Systemer som ikke viser vilje til å endre på disse strukturene er også rasistiske etter de fleste definisjoner – vindkraftsektoren inkludert.

Takk til arkeolog/museolog Liisa-Ravna Finbog ved UiO og historiker Mikkel Berg-Nordlie ved Oslomet for verdifulle innspill.

Noter

1 Klassekampen 15.7.2020

2 https://www.nrk.no/trondelag/samer-sier-vindkraftutbygging-er-rasisme-1.12414413

3 Murrey, A., & Jackson, N. A. (2020). A decolonial critique of the racialized “Localwashing” of extraction in Central Africa. Annals of the American Association of Geographers, 110(3), 917-940.

4 HA, B. (1985). Frantz Fanon and the Psychology of Oppression.(Path in Psychology).

5 Fischer 2000: 7. I: Citizens, experts, and the environment: The politics of local knowledge. Duke University Press, Durham, NC.

6 Szulecki 2018: 29. I: Conceptualizing Energy Democracy. Environmental Politics. 27, 1. 21-41.