Terje Tvedt
Norske tenkemåter
Oslo: Aschehoug 2016, 284 s.

Boka Norske tenkemåter er den tredje i en serie der Terje Tvedt analyserer «norske verdensbilder og selvbilder i den perioden da Norge gjennomlevde det jeg (Tvedt) kaller det internasjonale gjennombruddet i landets historie», fra 1960-åra og fram til i dag. Boka består av tekster fra perioden 2002 – 2016, med interessante introduksjoner til hver av dem. Prosjekt hans er ambisiøst. Det fortjener å bli tatt på alvor – og sett på med kritiske øyne.

Selv insisterer Tvedt på at han alltid sparker oppover (s. 17), og i en del sammenhenger kan en bare bejuble evnen hans til å avsløre hykleri hos ulike nasjonale «eliter», som når han avdekker konsekvensene av intervensjonen i Libya. Likevel er jeg ganske kritisk.

Hva er problemet?

Når Tvedt i forordet skal begrunne hvorfor det er nødvendig med en kritisk analyse av «norsk mentalitetshistorie i en brytningstid», viser han til «Usikkerheten om hvordan Norge skal håndtere terrorisme, bekjempe islamismen og andre totalitære retninger, administrere masseimmigrasjon, forsvare demokratiet og bevare velferdsstaten» (s. 7.) Det er nærliggende å lese dette som at det her er snakk om de store utfordringene i vår tid. Jeg formoder at analysen ikke hadde blitt helt den samme dersom utgangspunktet hadde vært et annet. F.eks. dersom de mest presserende problemene i stedet hadde blitt definert som: Menneskeskapte klimaendringer, voksende sosiale forskjeller, markedsliberale angrep på velferdsstaten – og den internasjonale flyktningkrisa, bl.a. som følge av imperialistiske kriger. Skal en analysere norsk mentalitet i en brytningstid er det dessuten særlig god grunn til å se på hvorfor og hvordan et manglende politisk oppgjør etter 22. juli, kan ha ført til mer rasisme – og da særlig i form av islamofobi.

«Godhetstyranni» og hykleri

Mye av Tvedts prosjekt dreier seg om å utvikle de riktige begrepene, og som alle nå vel må ha fått med seg, er det han som er opphavsmannen til det omstridte «godhetstyranni». Det som etter Tvedts mening berettiger denne begrepsbruken. er for det første det han ser som en håpløs tendens til å ville legge moral til grunn for synet på utenrikspolitikken – og for det andre forsøket på å vinne hegemoni i bl.a. innvandringsdebatten, ved å påberope seg å være mer uselviske og «gode» enn motstanderne. Tvedt hadde ingen innvendinger mot begrepsbruken da Sylvi Listhaug kalte kritikerne sine for «godhetstyranner». Da motstanderne hennes fornuftig nok forsøkte å omskape dette til et honnørord, ser Tvedt ut til å ha tatt det som en bekreftelse på at kritikken av moralsk hovmod var korrekt. I en av artiklene i boka argumenterer han for at det var «godhetstyranniet» som hersket i Norge i 2015 (s. 221 osv.), og at det var en narsissismens triumf at Stortinget ville ta imot noen flere kvoteflyktninger.

Tvedts karakteristikk rammer to fenomener som etter denne anmelderens syn bør holdes strengt atskilt. I utenrikspolitikken har Norge lenge forsøkt å framstå som en «humanitær stormakt». Selv om det også fins enkelte positive trekk ved norsk utenrikspolitikk, er dette i hovedsak merkevarebygging bygd på et falsk image. Her er det nok å se på norsk deltakelse i imperialistiske kriger, norsk våpeneksport, uetiske investeringer fra Oljefondet, næringsinteresser i bistandspolitikken, gapet mellom prat og praksis i klimapolitikken osv. En passende betegnelse kan være «godhetshykleri» mer enn Tvedts «godhetstyranni», men også «nasjonalt godhetsregime», som er en annen av Tvedts yndlingsbetegnelser, kan gi mening.

Norsk utenrikspolitikk vil i mange sammenhenger framstå helt urettmessig som interessefritt og verdidrevet, det kan vi være enige om. Tvedts prosjekt kan bidra til flere avsløringer av dette.

Derimot er det grunn til stor skepsis til den posisjonen Tvedt har tatt i flyktningedebatten. Den tiltakende flyktningstrømmen til Europa i 2015, utløste et sterkt engasjement og en sterk vilje blant i mange norske lokalsamfunn, til å stille opp flyktningene. Dette fikk også mange kommunestyrer til å ville ta imot mange flere av dem som har sittet alt for lenge i mottak, og det blei utvikla svært praktiske og realistiske planer for å få det til. I denne sammenhengen virker det ualminnelig malplassert å karakterisere den ene sida i flyktningedebatten som «godhetstyranner», og lite i tråd med selverklæringen om alltid å sparke oppover. Det farlige med situasjonen i Norge nå er at vi har statsråder som pisker opp frykt og rasisme ovenfra.

Riktignok fins det mange eksempler på at moralisering i innvandringsdebatten kan virke kontraproduktivt, og riktignok har Tvedt rett i at konsekvens ofte blir noe annet enn intensjon. Et (svært uvanlig) standpunkt om at innvandringen til Norge bør være helt uregulert ville også være et eksempel på at det godt mente kan føre til det dårlige. Men det er jo på ingen måte slik at en flyktningpolitikk der en respekterer asylinstituttet og f.eks. slutter å kaste ut barn, ville true den norske velferdsstaten eller gi integreringsutfordringer som ikke kan løses. Det er også vanskelig å forstå at det skulle være som Tvedt hevder (med økonomiske argumenter), at det er en klar årsakssammenheng mellom FNs manglende flyktningebistand i nærområdene, og det at Norge en kort periode signaliserte vilje til å ta imot noen flere flyktninger. Selv om det meste av flyktninghjelpen bør gis i nærområdene, som sterkt betonet hos Tvedt, må en innse at noen «nærområder» har tatt på seg så store belastninger at de er på en tålegrense. En mer restriktiv norsk politikk øker også presset på land med svakere økonomi, som det kriserammede Hellas. En skulle også tro at flere personlige møter med folk som har flyktet fra krig og nød, kan ha positiv innvirkning på «den norske mentaliteten».

Vi forstår ikke «de andre»?

Et viktig poeng hos Tvedt er at vi som skal være fanget av den norske tenkemåten ikke forstår «de andre», ikke forstår at folk med annen kultur og religion mener alvor. Vi har en naiv etnosentrisk og paternalistisk oppfatning om at de egentlig vil det samme som oss. Det er sikkert mye i dette. Men også her er det noe i utlegningene til Tvedt som skurrer. Han sier at en i Vesten har en naiv tro på at menneskerettighetene er universelle. Men et ønske om at elementære menneskerettigheter skal gjelde alle, er ikke en illusjon om at situasjonen er slik, eller kan bli slik uten kamp. At menneskerettighetene skulle være en slags naturlige, medfødte rettigheter (som i naturretten) og ikke historisk skapte, holder ikke, men at «menneskerettigheter» ofte er et påskudd for imperialistisk innblanding, er ikke noe argument for ikke å kjempe for at de skal gjelde alle.

Islam og islamisme

Tvedt polemiserer mot velmenende lederskribenter som skriver at terrorisme i Allahs navn ikke har noe med islam å gjøre. Han mener tvert om at ISIL og andres ekspansjonistiske bestrebelser på å bygge et globalt kalifat, nettopp har sterke røtter i islamsk tradisjon. Men det farlige er vel at en urimelig oppfatning om at jihadistisk terrorisme er en nødvendig følge av islamsk tro, nå sprer seg stadig mer, at islam i seg selv skulle være en ideologi, ikke en religion, som det gjerne heter langt ute på høyresida. Det er åpenbart at det med utgangspunkt i både islam, kristendom, hinduisme og buddhisme er mulig å begrunne og motivere reaksjonære handlinger, men også det motsatte. Å ta faren for islamistisk terror på alvor betyr ikke å stigmatisere muslimer flest. Det er en banal sannhet at stigmatisering tvert imot en sikker vei til å gjøre denne faren større.

I en egen artikkel bekymrer Tvedt seg (greit nok) for at religionskritikk mot islam i Norge i dag blir stemplet som rasisme, men tilsynelatende ikke for det langt mer utbredte fenomenet at kulturrasisme ikles et skinn av religions- eller ideologikritikk.

Manglende materialisme

Vi kan nok bli overraska når en del unge som har vokst opp i vestlige demokratier, har vist seg å bli religiøst og kulturelt mer konservative enn sine foreldre (selv om det ved ettertanke ikke er så vanskelig å forklare). Men dette rokker ikke ved at nye måter å arbeide og leve på uomgjengelig også vil virke inn på tenkningen. En skal følge ualminnelig dårlig med på hva som skjer blant muslimer i Norge, for ikke å se at «den nye virkeligheten» i stor grad fører til motsetninger og tankebrytninger som kan peke framover.

Imperialismeoppfatning

Ut fra sine omfattende studier i landområdene langs Nilen, påviser Tvedt at «mens kolonistyret hadde en moderniserende eller revolusjonerende effekt i nord, virket det konserverende og opprettholdt status quo i Sør» (s. 129). Dette virker overbevisende, men han trekker også generelle slutninger av dette som absolutt kan diskuteres, når han «opponerer mot generelle teorier om imperialismens elendighet» (s. 128), og mener å kunne slår fast at imperialismen altså ikke var det «syndefallet» «det ofte er blitt fremstilt som» (s. 125). Han avviser glatt avhengighetsteorier om imperialismen, og er imot at de blir brukt til å legitimere bistand, som han er sterkt kritisk til, og han synes å polemisere mot en svært firkanta oppfatning av Lenin-inspirert imperialismeteori. At kolonistyret mest var konserverende og et bidrag til status quo, stemmer dårlig med at det innebar en innkapsling i den kapitalistiske verdensøkonomien, kristning og framvekst av nye eliter med forankring i en vestlig-dominert tenkning.

I denne anmeldelsen har jeg ikke gått nærmere inn på Tvedts knallharde kritikk av bistandspolitikken og det han analyserer som korporative trekk ved samvirket mellom staten og NGO-ene på feltet, siden han i hovedsak har utviklet denne analysen tidligere. Men det er påkrevet med en grundigere debatt om hvilke følger denne kritikken bør få. I innvandringspolitikken og flyktningefeltet er det personer og miljøer på venstresida som har skiftet side og flere som kan se ut til å være på vei i samme retning. For noen av dem er Tvedt en viktig referanse. Det er et paradoks at Tvedt som ellers har en tydelig og selvstendig stemme, på dette viktige feltet ender helt medstrøms.

Jørn Magdahl. Lektor og kommunestyrerepresentant for Felleslista Rødt/SV på Nøtterøy

Jane F. McAlevey:
No Shortcuts – Organizing for power in the new gilded age
Oxford University Press, New York, 2016,
253 s.

I skyggen av Donald Trump og høyrepopulismens frammarsj er det behov for strategier for at folkelige venstrebevegelser igjen kan endre verden. Hva må til for å skape de store endringene, ikke bare vinne en enkeltsaker. Hvordan kan folkelige bevegelser prege utviklingen og skape endringer for en bedre framtid?

Vi har gjort det før. Folkelige bevegelser har skapt endringer som har påvirket verden og endret historien. Jane McAlevey peker på fagbevegelsen på 30-tallet og borgerrettighetsbevegelsen på 60-tallet som to bevegelser som klarte nettopp dette i USA.

Det er ikke mangel på kampanjer, aktivister og organisasjoner som forsøker. Og mange lykkes med å nå sine mål. Men hvordan kommer vi videre fra vellykkede enkeltsakskampanjer og over til å få flyttet makt fra de få til de mange.

Organisere, mobilisere eller påvirke

McAlevey skiller mellom det å påvirke, mobilisere og organisere. Selvsagt er det mulig å gjøre flere av disse på en gang, men McAlevey mener at dagens sosiale bevegelser er for opptatt av å mobilisering og påvirkning, og i veldig liten grad driver med organisering. I følge Jane McAlevey er det organisering som må til for å endre samfunnet på en grunnleggende måte. Det er de store massene som har vært det unike våpenet til vanlige folks kamp. Det er når vi har vist at vi er mange, at borgerskapet skjelver i buksene. Det er da de går på nederlag.

Påvirkningsstrategien handler i liten grad om engasjere folk. Påvirkning involverer ikke folk på ordentlig. Det blir opp til politikere, advokater, kommunikasjonsrådgivere til å lede “kampen”. Resultatene skal oppnås gjennom mediestrategi, meningsmålinger og kjøpt reklameplass. Ha de riktige kanalene inn til makta er det som er det viktige. Avtaler og resultater avtales på bakrommet.

Mobiliseringsstrategien beskriver Jane McAlevey som kampanjebasert. Og et langt steg fram fra påvirkningsstrategien. For den har som mål å mobilisere mennesker inn i kampen. Men man kjenner seg fort igjen i Jane McAlevey beskrivelse:

 "Too often they are the same people: dedicated activists who show up over and over at every meeting and rally for all good causes, but without the full mass of their coworkers or community behind them."

Mobiliseringsstrategien er ofte kampanjebasert. Kampanjene er ofte drevet av ansatte i organisasjoner, som ser på seg selv nøkkel aktørene for forandring. Aktivistene som møter opp på markeringen, er i liten grad informert om strategien eller med å utvikle den.

McAlevey argumenterer for at vi må følge en organiseringsstrategi. I dette begrepet legger hun: å organisere grupper som endrer maktstrukturen og svekker makten til motparten. Kampanjer er et ledd i en større strategi for å bygge motmakt. Man baserer seg på en maktanalyse som setter folk i sentrum av den og i utviklinga av den.

Strategisk handler det om masseaksjoner som f.eks. streik der arbeiderne som deltar er med å utvikler strategien og har kontroll over utviklingen. Mobilisering som over blir da et taktisk valg og ikke en strategi.

Maktanalyse

Jane McAlevey beskriver at det vanlige når man skal lage en kampanje eller lignende, så gjør man ofte en analyse av motstanderen. Hvilke forhold, nettverk og hva påvirker motstanderen. Jane McAlevey mener vi da bare forholder oss til den ene sida av maktanalysen og glemmer den viktigste. Hvilke nettverk, forhold og påvirkningsmuligheter de som skal sloss, sitter på. I stedet for å lage en strategi utifra en maktanalyse der et “ondt” selskap er i sentrum og har forhold til finansinstitusjoner, politikere, offentlig myndigheter, underleverandører, media, aksjonærer, sine egne arbeidere, arbeidsgiverorganisasjoner osv. Må man sette arbeiderne eller folket i sentrum for strategien og se på deres nettverk og forhold til politikere, religiøse samfunn, idrettslag, utvida familie, naboer, barnas skole, fritidsaktiviteter, andre fagforeninger, sosiale media osv.

På denne måten kan man engasjere sitt eget lokalsamfunn og nettverk i kampen man fører. Arbeideren blir premissleverandør for strategien i sin egen kamp. Spesielt i kvinnedominerte yrker som i liten grad skiller jobb fra samfunnet man lever i. Der man i mindre grad kan stemple inn og ut av jobben, men tar den med seg etter endt arbeidstid. Jane McAlevey mener at denne måten å legge opp strategien på, er viktig. For det er kun med sitt lokalsamfunn man kan vinne. At folk er sympatiske, støtter saken og ser at dette er en kamp for fellesskapet. Streiker lærerne, så er det foreldrene som er nøkkelen til å vinne streiken.

Strukturbaserte organisasjoner vs selvrekrutterte grupper

Både fagbevegelsen og borgerrettighetsbevegelsen beskriver McAlevey som strukturbasert organisering. Organiseringa kjennetegnes ved at her handler det om å vinne flertall innenfor en allerede eksisterende samfunnsstruktur. Enten det er arbeidsplassen, for fagbevegelsen på 30-tallet eller de svartes menigheter på 60-tallet. Det er disse strukturbaserte organisasjonene som er det beste utgangspunktet for å bygge en sterk progressiv bevegelse. McAlevey setter dette opp mot det som preger sosiale bevegelser i fag, nemlig selvrekrutterende grupper. Det vil si grupper som i hovedsak organiserer aktivister og støttespillere som allerede er enige. Selv om McAlevey anerkjenner at de kan gjennomføre vellykkede kampanjer, har hun liten tro på at de kan bygge makt. Hun viser til at de som nettopp har forstått at det er religiøse institusjoner (i tillegg til fagbevegelsen) som har innflytelse over hvordan folk stemmer, er høyresida.

Organiske ledere

McAleveys kritikk av sine medorganisatorer er at de ofte feiler når det kommer til å se medlemmenes forhold til sine lokalsamfunn strategisk. For store deler av offentlig eller servicesektoren er lokalsamfunnet sentralt i produksjonen. Og det å engasjere seg i lokalsamfunnets politiske spørsmål helt grunnleggende for fagforeningsarbeid.

For å bli en kraft og vinne det store flertallet på en arbeidsplass eller i et lokalsamfunn mener McAlevey det er helt avgjørende å identifisere og overbevise de organiske lederne i denne sosiale strukturen. Organiske ledere er noe uvant begrep for de fleste av oss. Med organisk leder mener hun ikke aktivistene eller de som er lettest å engasjere. Det er en beskrivelse av en slags uformel leder som finnes i de fleste sosiale strukturer. De som har størst innflytelse over andre og er nøkkelpersonen for at de andre kan la seg overbevise. Hun beskriver at ofte er den organiske lederen en av de mest vanskelige å overtale, sjelden ser på seg selv som leder og har et ønske om å være i bakgrunnen. Men får man organisert dem, følger de fleste andre etter. Man kan innvende at dette er en elitistisk måte å se folk på. At man vurderer noen som strategisk viktigere enn andre. McAlevey mener at dette er feil vinkling. Vi må se på identifisering og erkjennelse av organiske ledere som et nyttig verktøy for arbeiderklassen. Hun mener identifisering og å overbevise den organiske lederen er det som skaper grunnlaget for en vellykket organisering.

Å holde streikemuskelen i form

Det helt grunnleggende for fagbevegelsens sjanse til å bygge makt handler om viljen til streike. Det er streiken som er trusselen som tvinger arbeidsgiveren til forhandlingsbordet. Boka har flere eksempler på hvordan fagforeninger som bruker streikemuskelen, endrer forhandlingsposisjonen. Fagforeningsleder Jerry Brown blir sitert “the strike muscle is like any other muscle, you have to keep it in good shape or it will atrophy”. Uten at trusselen om streik føles reell av arbeidsgiversida er det lite rom for fagbevegelsen å vinne gjennom med sine krav.

Noe av det lure organisatorene i fagbevegelsen på 30-tallet skjønte, var hva som var nøkkelsektorene i sin tid. Stål og kull spilte en nøkkelrolle da. Jane McAlevey hevder at den tradisjonelle industrien er tvunget i kne av trusselen om flytting av fabrikken til utlandet. At det i dag i USA er sektorer som ikke kan flyttes ut av landet eller bli relokalisert i en ny by som er de strategisk viktige. Det er i servicesektoren der også det er et direkte forhold mellom arbeidsplass og lokalmiljø. Ofte blir dette forholdet sett på som en komplikasjon. At arbeiderne har nære forhold til brukere, pasienter, elever eller lokalsamfunn. Men McAlevey viser at det egentlig er en strategisk fordel.

Kan vi overføre dette til norske forhold?

Jane McAleveys bok er basert på amerikanske forhold. Når man leser den, ser man at forskjellene mellom norsk og amerikansk arbeidsliv er store. Vil metodene til Jane McAlevey fortsatt være gyldige hvis vi overfører dem til norsk klassekamp? Det er absolutt mye å lære. Mange i norsk fagbevegelse møter en tøffere holdning fra arbeidsgiversida enn før. Amerikanske ledelsesmetoder med lite rom for et organisert arbeidsliv er også populære i norske ledelser. Men vi står likevel ikke på bar bakke. Men vi kan fort ende der. Boka er en påminnelse om at fagbevegelsen i USA har forvitra. Jane McAlevey peker på at det må organisering til for å bygge fagbevegelsen. Mye av det hun mener er feil, som å satse på påvirkning, støtte de riktige politikerne, flytte makten fra arbeiderne over til profesjonelle forhandlere, viktigere med antall medlemmer enn makten de medlemmene har er ting vi kan kjenne igjen i norsk fagbevegelse.

Jokke Fjeldstad er redaksjonsmedlem i Gnist og medlem av næringspolitisk utvalg i LO i Oslo

Jan Bojer Vindheim:
Kurdistan stiger fram
Kolon forlag AS, 2016, 240 s.  

Jan Bojer Vindheims bok er viktig for forståelsen av det som skjer i Kurdistan og resten av Midt-Østen i dag. Og for debatten om mulige veier ut av ei tilsynelatende beksvart virkelighet uten håp for millioner av mennesker.                                                                 

Det krigshelvetet som utspiller seg rett for øya våre i Syria og Irak ser ikke ut til å ha noen ende. Flyktningstrømmene til nabolanda og videre til Europa ser også ut til å være uuttømmelige, sjøl om piggtrådgjerdene rundt grensene våre nå stopper flertallet fra å komme hit.

I Tyrkia har staten enda en gang, nå med president Erdoğan i spissen, siden sommeren 2015 ført krig mot den kurdiske «minoritetsbefolkninga». Den utgjør 1/4-del av innbyggerne, dvs ca 20 millioner. I parlamentsvalget i juni 2015 tapte han kampen om 2/3-dels flertall og direkte presidentstyre. Folkenes Demokratiske Parti, HDP, torpederte forsøket på å innføre direkte presidentstyre. Han sendte umiddelbart hær og flyvåpen inn i de største byene og andre deler av de kurdiske kjerneområdene i østlige Anatolia. Samtidig har den tyrkiske (NATO!) hæren gått inn i nabolanda Syria og Irak, etter i fleire år å ha bistått Daesh (IS), alNusra og andre islamistgrupper med logistikk, våpen, sanitet og terroristkrigere mm, under dekke av «kampen mot Assad». I praksis får vi øye på det nye osmanske (tyrkiske) sultanatet i allianse med IS-kalifatet i kamp mot sekulær kurdiske frigjøringsbevegelse.

Midt oppe i denne menneskeskapte, umenneskelige virkeligheta fortsetter kurderne sin over hundreårige kamp for nasjonale rettigheter. 40 millioner (minst?), uten egen stat eller anerkjente nasjonale rettigheter i 3 (nå) av de 4 statene som utgjør det historiske Kurdistan: Tyrkia, Syria, Irak og Iran.

Her hjemme leiter vi etter årsaker og løsninger. Det ser nok for mange ganske komplisert ut. Spesielt løsningene! På deler av venstresida er det allikevel ganske stor konsensus om årsak: stormaktskontroll, -rivalisering og regional kamp om ressurser og dominans, med utgangspunkt i 100-årig kolonial splitt og hersk, økonomisk utsuging og undertrykking. Høyresida vifter sjølsagt med religion og barbari = islam. Hva kan vi så gjøre?                                                               

Det har forundra anmelderen at det ikke har vært mulig å få øye på de mulige løsningene som faktisk finnes. Knapt nok i «vår egen» del av venstresida får vi øye på dem. Anti-imperialisme og internasjonal solidaritet viser seg å være høyst levende midt i dette kaoset, om vi ser godt etter. Det kan se ut til å være en «blind flekk» i de fleste analyser, reportasjer, lederartikler og kommentarer: kurderne og den kurdiske frigjøringskampen finnes ikke! Dette gjelder så godt som i alle kanaler og media. I det store spillet, «freds»forhandlingene for Syria, er kurderne ikke engang plassert på sidelinja, de finnes ikke, her heller. Tilfeldig? Neppe!

Kurdistan

I denne situasjonen er det svært oppløftende at det kommer ut bøker, på norsk!, med søkelys på  kurdernes og andre minoriteters kamp, historie og fremtidshåp. Ei av disse er Jan B. Vindheims Kurdistan stiger frem. Ei anna er Erling Folkvords Rojava.

Kurdistan stiger fram er (relativt) lettlest, knapp i formen (for knapp noen steder), men full av fakta og nyttig informasjon. Kunnskap om historia i dette området er heilt nødvendig for å kunne analysere og forstå det som skjer akkurat nå. Det samme gjelder kjennskap til de politiske bevegelsene, partier, religioner, folkegrupper, språk og kultur, kolonial og statlig regional og lokal undertrykking gjennom fleire hundreår. Det samme gjelder økonomi og klasseforhold historisk og i dag. Boka tar oss med gjennom en god del av dette, kjapt og i hovedsak oversiktlig, fra noen tusen år tilbake og frem til i dag. Vindheim beskriver fremveksten av kurdisk nasjonal bevissthet og identitet det siste hundreåret, med hovedvekt på de siste tiåra. Han lykkes langt på vei, gitt ei ramme på 200 tekstsider. Boka er ikke fullkommen, men gir leseren et godt grunnlag for både å tenke sjøl og leite videre etter fordyping og meir kunnskap. Denne leseren vil spesielt trekke frem avsnittet om religion i Kurdistan. Avsnittet er spennende og «roper etter meir». Boka vil for svært mange (vil jeg tru?) gi et nytt bilde av de fire landa Syria, Irak, Tyrkia og Iran. Landa er et lappeteppe av etniske, religiøse, kulturelle og nasjonale grupper, med tusenårige røtter. Vindheim beskriver denne skiftende etnografiske virkeligheta og hvordan mye av dette er resultat av århundrers kriger, deportasjoner, massakrer og folkemord og flyktningkatastrofer. Det er forståelig at ei bok på 200 sider ikke gir rom for å gå grundig inn på alt dette.

Hvordan skal «det nasjonale spørsmålet» løses i denne virkeligheta, og med denne historia? Er det siste hundreårs hovedmetode i Europa: «et land – et folk» som statsideologi, fortsatt løsninga? Her kunne forfatteren med fordel ha bora litt djupere i spørsmåla. Det hadde vært spennende! Men det er fullt mulig å gjøre det sjøl!

Et lite sidespor, for anmelderen: Med føtter plassert i Sameland og med god kjennskap, generelt og fra egen familiehistorie, til den norske statens forsøk på å utrydde samisk kultur, identitet og livsgrunnlag de siste 150 åra, er det ikke vanskelig å se likheten mellom kurdisk og samisk historie. Forbud mot opplæring på eget språk, fjell-tyrker og fjell-finn/lappjævel som nedsettende skjellsord, forbud mot å eie/kjøpe jord og gjennom grensestenging mellom de forskjellige delene av sameland. Eller ved marginalisering økonomisk ved store begrensninger i og tvangsavvikling av nomadiseringa/reindrifta, inndraging av fiskerettigheter for kystbefolkninga og industrialiseringa av landbruket med store konsekvenser (også) for sjøsamisk befolkning. Den største forskjellen er befolkningstall, metoder og muligheter for motstandskamp og brutaliteten i den statlige etniske diskrimineringa. Men det er ikke vanskelig å få øye på den nevnte statsideologien anvendt i den norske nasjonsbygginga overfor samene, om en ser etter.

Men, sidespor avslutta: Forfatteren sier i sitt forord at han «har forsøkt å være objektiv i framstillinga ….». Det er ei sympatisk innstilling. Men er den mulig å etterleve? Tvilsomt. Forfatterens eget politiske ståsted skinner da også igjennom innimellom. En del konklusjoner og vurderinger viser det. Spesielt gjelder dette i beskrivelsen av PKK-familien og disse partienes historie. Kan dette også være grunnen til at situasjonen og historia i Tyrkias del av Kurdistan ser ut til å ha fått minst oppmerksomhet i boka?

Et konkret eksempel fra boka er Vindheims beskrivelse av organisasjonen TAK, eller Kurdistans frihetsfalker og dennes forhold til PKK: «mange observatører mener imidlertid at TAK er opprettet for å gjennomføre aksjoner PKK ikke vil ha på sitt rulleblad, men at gruppa fortsatt ledes fra Kandil». (Kandil er et fjellområde ved den irakisk-tyrkiske grensa der PKK og andre geriljagrupper har sine baser). Det Vindheim unnlater å nevne, er andre observatørers oppfatning: at TAK er oppretta og/eller infiltrert av tyrkiske sikkerhetstjenester/paramilitære fascistiske organisasjoner (som det ikke er få av), for å diskreditere og splitte frigjøringskampen. Og gi det statlige tyrkiske voldsapparatet påskudd til angrep på sivilbefolkning, politikere og gerilja. En ikke ukjent fremgangsmåte verden rundt.

Føydal eller folkelig nasjonsbygging

Boka gir gode beskrivelser av utviklinga av kurdisk nasjonalisme og identitet i de forskjellige delene av Kurdistan. Oppløsninga av det osmanske imperiet for 100 år sida åpna for nyoppdeling av Midtøsten mellom imperialistmaktene, men også for utvikling av arabisk, tyrkisk, persisk, assyrisk, armensk og kurdisk nasjonalisme, på godt og vondt. For kurdernes del beskrives det historisk føydale utgangspunktet: landeiere, klan- og stammeledere med altomfattende makt , leilendinger og etter hvert ei urbanisert, proletarisert og marginalisert landsbybefolkning. Også konsekvensene av dette for den nasjonale kampen og det store flertallet av den kurdiske befolkninga beskrives: splittelser, klanledernes egeninteresser, svikefull og skiftende alliansebygging, rivalisering, også militært, med nederlag på nederlag som resultat. Og det siste tiårets utvikling i Den Kurdiske Regionen (KRG) i Irak med utvikling av klientisme og maktkamp. Dette føydale sporet fremstår som det eine av to hovedspor i den kurdiske frigjøringskampen.                                  

Boka beskriver også det andre sporet, med utgangspunkt i alliansen mellom stadig fleire urbane intellektuelle og den voksende og marginaliserte og proletariserte jordbruks og landsbybefolkninga, der millioner er blitt internflyktninger i de større byene. Denne organiseringa fikk fart på 60 og 70-tallet og resulterte i politisk grasrotorganisering, ungdomsopprør, kulturaktivisme, fagforenings- og kvinnekamp. Dette blei møtt, i likhet med klanledernes opprør, med omfattende og brutal vold fra lederne i alle de fire landa. De siste tiåra representert med sjahen/Khomeini, Saddam, Assad og Erdoğan. Det fremste uttrykket for dette sporet er PKK-familien, som i dag dominerer blant kurderne i Tyrkia og Syria.                                                                        

Militarisering av kampen

Boka gir ei oversikt over militariseringa av kampen, knytta til begge disse politiske hovedtendensene. Militariseringa som et nødvendig middel når alle andre metoder for å oppnå likeverdighet og anerkjennelse, som kurdere, er forsøkt, og bare overgivelse og assimilering gjenstår. Er det mulig å gjennomføre frigjøringa uten å ta til våpen? Var det mulig da kampen starta for 100 år sida? Var det mulig på 50- og 60-tallet, eller da PKK i Tyrkia og andre liknende organisasjoner i de andre kurdiske områda starta kampen på nytt på 80-tallet?                                         

Og hvilket av disse to spora har fremtida for seg? Her gir ikke forfatteren noe svar. For anmelderen er konklusjonen ikke så vanskelig å trekke. Den nasjonale og sosiale frigjøringskampen kan ikke ledes av restene av føydal- og landadel, heller ikke i Kurdistan.                           

Forfatteren sier lite om det omfattende og langvarige og vellykka politiske ikke-voldelige grasrotarbeidet som er grunnlaget for den store oppslutninga som ligger bak fremgangen for kurderne de siste tiåra, spesielt i Tyrkia og nå i Syria. Dermed blir det også umulig å få sagt at dersom ikke dette ikke-voldelige politiske arbeidet fortsetter, og utvikles videre, vil den militære delen av den kurdiske revolusjonen spore av og lide samme skjebne som det føydale sporet tidligere. Det frigjørende potensialet vil forsvinne.   

Nye tanker

I beskrivelsen av utviklinga til PKK (og søsterpartiet PYD i Syria) savner anmelderen en grundigere gjennomgang av partienes/bevegelsens utvikling, spesielt etter fengslinga av Öcalan i 1999. Ei utvikling prega av ideologisk nyorientering, fra ortodoks marxisme-leninisme (knytta til Moskva og Sovjet, ikke Mao) til en åpnere anarko-kommunalistisk strategi, med omfattende mobilisering og oppbygging av demokrati nedenfra, innafor de gjeldende statsgrenser. Beskrevet (også av Vindheim!) som «demokratisk føderalisme». Og nedtoning av væpna motstandskamp til fordel for fredsinitiativ gjennom flere ensidige våpenhviler. Vindheim nevner i avsnittene om Nord-Kurdistan noen av de mange grasrotorganisasjonene, men er nøye med å beskrive dem som kontrollert av PKK. Det fremstår for undertegnede som ei fortegning av landskapet. Det stemmer heller ikke. En håndfull frittstående fagbevegelser (KESK m fl.) er en del av bildet. Og spesielt imponerende er vektlegginga av kvinnenes plass på alle nivå i samfunnet, sivilt og militært. Det gjelder også oppbygging av uavhengige kvinneorganisasjoner. Ideologien er meir enn ord, de gjør det de sier!

Rojava                                                                 

Vindheim beskriver og uttaler seg sympatisk om frigjøringsprosjektet i den Syriske delen av Kurdistan, Rojava. Men han sliter med å anerkjenne det flerkulturelle, -religiøse og -etniske demokratiske eksperimentet fullt ut. Til tross for at dette vel skulle være meir i tråd med eget politisk ståsted. At forsøket i Rojava ikke er fullkomment og at det balanserer på en knivsegg mellom USA, Russland, Erdoğan, Assad, Iran og i tillegg sliter med sine kurdiske venner i KRG (Barzani) er det liten grunn til å tvile på. Eller at det kan bli overkjørt eller sveket av nåværende allierte når som helst, som Vindheim påpeker. Men som leser kan en lure på hva forfatteren mener med følgende formulering i avsnittet om Det revolusjonære Rojava:

«Apos' (Abdullah Öcalan) blanding av maoisme og anarkisme er det offisielle grunnlaget for den føderative delstaten Rojava, som har begeistrede tilhengere i radikale miljøer over hele verden, miljøer som lenge har savnet et idealsamfunn å beundre»?

Beundre?                                        

Sånn som virkeligheta ser ut for anmelderen, er det all mulig grunn til å knytte håp til prosjektet i Rojava. Som et av få lyspunkter for demokratiforkjempere, antiimperialister og krigsmotstandere i Syrias helvetesmaskin. Og for folk her hjemme som vil gi uttrykk for støtte til internasjonalisme og solidaritet, ikke som et idealsamfunn, men som en mulig vei ut av dødens favntak, bokstavelig talt. Prosjektet har sjøl som uttalt målsetting å være ei mulig løsning for et fremtidig Syria, med like rettigheter for alle etniske, kulturelle og religiøse grupper, og de er mange, innafor nåværende grenser. Det er sjølsagt ambisiøst og offensivt! Og på sikt kanskje det eneste med muligheter for ei lysere fremtid for befolkninga? Det ser i alle fall slik ut for anmelderen. Resultatet så langt er at Rojava er det største området i Syria uten krigshandlinger og kontrollert av befolkninga sjøl. Et område der det assyriske språket for første gang er anerkjent som offisielt, på linje med arabisk og kurdisk. Et område, i et hav av patriarkat og kvinneundertrykking og med IS-kalifatet som nærmeste nabo og alternativ. Med et mål og en praksis der kvinners deltakelse på alle nivå i samfunnet plasseres i front.                                                      

 Hvorfor Vindheim må karakterisere dette som « … autonomi i form av en revolusjonær ettpartistat» blir litt vanskelig for anmelderen å forstå. Sammenligna med det vi kan se i resten av Syria, Irak og de kurdiske delene av Tyrkia og Iran, fremstår det heller som et Soria-Moria. Spesielt for den kvinnelige halvdelen av befolkninga. Da er vi tilbake til spørsmålet om «den blinde flekken» i vestlige omtaler av Syria og Irak. Og vi har kanskje svaret på hvorfor Rojava ikke er en del av fredsforhandlingene? 

Dette prosjektet er en så stor trussel mot stormaktsdominans og regionale makters ambisjoner at det må bekjempes og usynliggjøres med alle midler. Dersom det ikke kan kontrolleres! Og så langt ser det ut til at de i hovedsak har klart å holde på sin uavhengighet.

I avslutningskapitlet "Revolusjonære perspektiver" sier Vindheim om situasjonen i Sør-Kurdistan: «Barzanis (eneveldig president «på overtid», fra partiet KDP i Sør-Kurdistan/Nord-Irak) allianse med Erdoğan har skapt dype motsetninger ikke bare til PKK, men også til de øvrige partiene i Sør-Kurdistan.» Dette er etter de flestes meining en ganske presis beskrivelse. Spesielt etter at Barzani har sluppet den tyrkiske hæren, med flere tusen soldater og tungt utstyr inn i KRG for å delta i erobringa av Mosul. Og stilltiende godtar Tyrkias bombing av mål i Kandil. Hvorfor forfatteren noen sider tidligere i samme kapittel undrer seg over at: «…flere tusen kampklare peshmergas tilknytta KDP slipper ikke inn i Rojava», blir litt uforståelig. Og spesielt når han forklarer dette med at: PYD (PKKs søsterparti i Rojava/Syria) "vokter … sitt maktmonopol i Rojava nøye". Objektiv beskrivelse?

Til slutt: Boka har ei god litteraturliste knytta til de enkelte kapitler. Anmelderen savner likevel notehenvisninger/referanser, spesielt knytta til en del (udokumenterte) vurderinger av historie og politiske forhold. Det samme gjelder indeks.

Til tross for mine innvendinger og spørsmål. Boka er viktig for forståelsen av det som skjer i Kurdistan og resten av Midt-Østen. Den er viktig som utgangspunkt for debatt om mulige løsninger og veier for frigjøring for millioner av mennesker innestengt i fattigdom, krig og uten fremtidshåp. Den er viktig for de av oss som vil delta i denne kampen gjennom politisk støtte og solidaritetsarbeid her hjemme og i Kurdistan.                                                                

Honnør til Jan Boyer Vindheim: Godt jobba! Til dere andre: Les og diskuter!

Svein Olsen har vært gruppeleder for RV og Rødt i kommunestyrene i Vågan og Bodø de siste tre tiåra. Palestina-aktivist og solidaritetsarbeider, med jevnlige besøk og reiser i Midt-Østen siden 1983. De siste 4 åra mange reiser i Kurdistan (Tyrkia, Irak og Syria).

Bob Hughes:
The bleeding edge
New Internationalist Publications, 2016, 320 s.

Dette er ei svært god bok, ho hevar seg over mange av alle dei andre bøkene som tar for seg rolla og følgjene den nye robotteknologien og kunstig intelligens får i framtidas samfunn. Som Betsy Harmann, professor i utviklingsstudiar ved Hampshire College i USA, seier på baksida boka:

«Mens han avviser både apokalyptisk pessimisme og tekno-optimisme, stakar Hughes ut ein overbevisande veg til ei framtid der informasjonsteknologien er tatt i bruk for fellesskapet.»

Bob Hughes underviste i digitale medium på Oxford Brookes University, men han er i tillegg aktivist, særleg for migrantrettar, som medgrunnleggar av organisasjonen No one is illegal UK i 2003. Danny Dorling, professor i geografi på universitetet i Oxford, skriv eit forord der han seier at «teknologi er nøytral, korleis me brukar han er opp til oss. Det er ikkje maskina som styrer, det gjør selskapa og politikarane … det er ikkje kunstig intelligens som har gjort verda meir ulik. Det er oss.» Det er bodskapet til Hughes.

Hughes opnar med å hevde at teknologiske framsteg har gått hand i hand med utviklinga av kapitalismen. Som følgje av det har datamaskiner, elektronikk, intellektuelle idear blitt gjort om til privat eigedom for å skape profitt, og ført til «ibuande ulikskap». Ja, under kapitalismen er det gjort enorme teknologiske framsteg, som har redusert bruken av råvarer, og tida det tar å levere varer og tenester folk treng. Men kostnaden har vore veksande forskjellar, rovgrisk øydelegging og sløsande bruk av natur og menneske.

Som Dorling seier i forordet, «profittmaksimering er ein styggedom for verkeleg nyskaping.» Som eit ekko av Mariana Mazzucato i boka The Entrepreneurial State – ho viser korleis mange kjerneteknologiar ikkje er resultat av kapitalistisk nyskaping, eller «sprudlande livsglede», men av statleg finansiering og offentleg forsking som så vart ‘gjort til varer’ av kapitalistiske selskap som Apple, Microsoft eller Google.

Men Hughes gir oss au strålande eksempel på korleis kapitalismen og profittjakta forvanskar (og forsinkar) nyskaping folk har behov for. Kodachrome, første filmen laga for ein massemarknad i 1935 (s. 32), var ikkje resultatet av kapitalistisk forsking, men av det to musikarar dreiv med i oppvaskkummen på fritida. Ingen bedrifter brukte tid og pengar for å sjå om menneske kunne fly, det gjorde Wright-brørne på eiga hand. Det er same historia med xerografi (fotokopiering, seinare privatisert til Xerox), eller platelagring (seinare IBM). Desse framstega blei gjort av enkeltindivid på eiga tid, ofte med motbør frå arbeidsgivarane som ønska seg forsking for raske pengar framfor nyskaping.

Ei av dei mest berømte var Colossus, verdas første verkeleg programmerbare digitale datamaskin, utvikla av ingeniørar i statseigde British Post under andre verdskrig. Desse pionerane vart så flytta til grå rutinejobbar etter krigen, og utviklinga av datamaskina vart sett tilbake fleire tiår på grunn av likesæla frå næringslivet. Ein studie frå Brookings Institute viste at 75 % av utviklinga av datamaskiner var finansiert av staten fram til 1950 – etter det gjorde det private næringslivet lite for å utvikle den spennande nyskapinga, og utsette dermed nytteeffekten til langt ut på 1980-talet.

Hughes gir oss så eit kapittel om teknologiutviklinga i klassesamfunn tilbake til føydaltida, og hevdar at den teknologiske utviklinga vart halde tilbake av «forskjellssamfunn som tok over for egalitære samfunn». Det er herifrå og ut boka eg er mest usamd. Forskjellar eller «ei verd med forskjellar» er busemannen for Hughes. Men det er eit upresist omgrep.

Ulikskap har eksistert i mest all menneskeleg sivilisasjon, men det er ein liten elite som har hatt kontrollen og styrt fordelinga av overskotsarbeidskraft og resultat. Historia om korleis menneska har organisert seg etter den primitive kommunismen i jeger- og sankarsamfunna er historia om klassar, for å skrive om Marx. Forskjellar er eit produkt av klassesamfunnet, det er ikkje årsaka. Det er den kapitalistiske produksjonsmåten som har insentiv til å gjøre teknologien skadeleg, ikkje «forskjellar» i seg sjølv. Går du gjennom boka til Hughes og erstattar orda «ulikskap» eller «forskjellsamfunn» med ordet «kapitalisme», så vil årsakssamanhengen bli klar.

Å gjøre «ulikskap» til fiende av teknologiske framsteg smakar av same dobbelttydinga ein kan finne i bøker som The Spirit Level, ei bok som har hatt stor suksess. Ho hevdar at «ulikskap har svært skadeleg effekt på samfunnet: undergrev tillit, aukar angst og sjukdom (og) oppmuntrar til sløsing». Men den verkelege motseiinga er ikkje mellom eit forskjellssamfunn og teknologiske framsteg, men mellom teknologiske forbetringar som kan auke produktiviteten, og kapitalens profitt.

Hughes forklarer framifrå kva kapitalismen (sårri, forskjellssamfunn) betyr for livslengde, høgde, vald, miljø osv., akkurat slik The Spirit Level gjorde. Desse kapitla er svært viktige. Hughes konkluderer med at «ulikskap er elefanten i rommet» som ingen liker å nemne (s. 111). Det er faktisk mange som viser til veksande forskjellar no (som Thomas Piketty, forskjellsøkonomen i vår tid, seier det i intervjuet: «Eg trur på kapitalisme, privat eigedom, marknaden» – men «korleis kan me takle forskjellar?») Men få (inkludert Piketty) knyt årsaka til den kapitalistiske produksjonsmåten. Det er den verkelege elefanten i rommet. Ved å halde fram ulikskap, er det fare for at elefanten blir tatt for ei mus.

I ei rad med kapittel gir Hughes grafiske framstillingar: Om teknologien var eigd av det offentlege og fellesskapet (eller slik han føretrekk med Kropotkin, den tenksame anarkisten, i ‘gjensidig assosiasjon’), så kunne nyskaping ta enorme steg. Han gir ei mengd eksempel, på å løyse global oppvarming, reversere miljøøydeleggingar, minske skadeleg produksjon, vern av naturressursar, medrekna flora og fauna.

Å planlegge ut frå behov er ikkje bare nødvendig, Hughes viser at det no er mauleg med moderne datateknologi som stordata, kunstig intelligens og kvantedatamaskiner. (Sjå kapittel 12 for ei utmerka framstilling av den såkalla ‘kalkulasjonsdebatten’ frå 1980-talet, som skulle bevise at planlegging var umauleg på grunn av millionar av avgjerder, og at sosialismen derfor var ugjennomførleg.) Hughes viser at den sosialistiske regjeringa til Salvador Allende i Chile, den korte tida ho regjerte, faktisk utvikla Cybersyn, eit prosjekt som viste at digital databehandling kunne nyttast til å planlegge ut frå samfunnsmessige behov.

I sluttkapitelet Utopia eller Fallitt drøftar Hughes hovudproblemet for framtidas teknologi. «Automatisering under kapitalismen (her blir den verkelege elefanten nemnt) er mindre for å lette slitet enn for å lette eigarane for litt av lønnskostnadene og avhengigheita av fagarbeidarar» (s. 310). Automatisering under kapitalismen hemmar individuelle idear og innovasjon. Og kapitalismen sløser med ressursane når det til dømes blir bygd vegar framfor offentleg transport og kommunikasjon («når du ser på timane bilen kan spare deg for og timane du bruker for å betale for han … må ein arbeidar setje av om lag to månaders arbeid kvart år» – s. 320). Fly kan bli meir miljøvennlege og komfortable og nyttige om dei bare gjekk saktare (s. 322). Arbeidssparande utstyr for å redusere slitet heime (vaskemaskiner) har faktisk auka tida brukt på omsorg for barn (nær 30 timar i veka for ei kvinne, det same som i 1900! – s. 324). Fellesløysingar ville spare tid og slit på heimefronten – i hovudsak for kvinner. Likevel, som Hughes seier, ser «den kapitalistiske verda ut til å vere fast bestemt på å fjerne offentleg sektor» (s.326).

På slutten av boka spør Hughes «tør me krevje likskap?», og krev ‘forbod mot forskjellar’. Men er det rett stilt spørsmål? Teknologien er faktisk tenaren til det samfunnssystemet som kontrollerer han. Forskjellar er resultatet av samfunnssystemet. Det som trengst er å fjerne dette samfunnssystemet, og erstatte det med det som før vart kalla sosialisme (ikkje ‘post-kapitalisme’ eller ‘likskap’). Kravet me må våge å stille, er felles eigarskap og kontroll over teknologien, ikkje å gjøre slutt på den ulike fordelinga av fruktene av han.

Michael Roberts er en engelsk, marxistisk økonom. Har blant annet skrevet boka The great depression (Haymarket Books, 2016) Artikkelen sto på bloggen hans, https://thenextrecession.wordpress.com.    

Omsett av Gunnar Danielsen

Nyhetsbildet preges daglig av hva Trump og regimet hans foretar seg av mer eller mindre skandaløse ting. Men finnes det et mønster i det han står for som kan dekkes av uttrykket trumpisme? All motstanden hører vi lite om, men den er brei, sterk og viser seg i til dels overraskende former.

Dennis O’Neil er medlem av Freedom Road Socialist Organization i USA. Han skriver bloggen bloggen Fire On the Mountain (firemtn.blogspot.com)
Oversatt av Birger Thurn-Paulsen
Foto: Gage Skidmore

Her kommer en ny hilsen fra Udyrets buk. Jeg skrev et par artikler om USA-valgene i til dette tidsskriftet i fjor, før navneskiftet fra Rødt! til Gnist. Nå er jeg bedt om å rapportere om trumpisme og Trump-regimets første hundre dager. Det mest rungende spørsmålet jeg hører fra europeiske venner, er: «Hva i helvete er det som skjer over der? Vær så snill å forklare Trump for oss.»

Vi her i USA har det akkurat på samme måten, bare enda verre. I løpet av de siste tre månedene har vi opplevd en daglig flom av åpenbare løgner, rapporter om udugelighet og dumhet, stadige lekkasjer fra kamper på innsiden, 180 graders dreininger av politikken, Trumps twitterstormer, trusler om krig, forskrifter som bare strykes, ondskapsfullt sladder fra det indre – alt sammen er mer enn nok til at det er nesten umulig å spore spesielle tendenser eller utvikling, selv for ressursterke aviser og nettsteder, langt mindre for enkeltmennesker.

Gjør Trump rett og slett det han er satt der for å gjøre: Sjefe det som Marx kalte «borgerskapets generalstab» – staten? Hittil er det ikke mulig å svare klart på det. Individuelle kapitalister eller forskjellige sektorer av kapitalen kan være fornøyd med spesielle deler av politikken – særlig det som har å gjøre med kutt i reguleringer som begrenser profitten, og generelt sett løftene om skattelettelser for konserner og de ultra-rike. Sett under ett så trenger herskerklassen stabile økonomiske og politiske betingelser for å kunne maksimere profitten. Det har de så langt ikke fått. Åtti prosent av de øverste lederstillingene innenfor de føderale myndighetene er fortsatt (20/5) ubesatt. Borgerlige media er i økende grad opptatt av at han må gå, enten ved riksrett eller ved hjelp av en eller annen metode.

Vi har naturligvis spørsmålet i den store sammenhengen om hvorvidt Trump er en slags marionett for den Russiske Føderasjonens regjering – ut fra beundring for Putin, betaling for hjelp til å vinne valget eller som svar på utpressing. Det er flere tegn på at det finnes tung, russisk innflytelse enn det motsatte. Mens jeg skriver denne artikkelen, skaper Trump-regimets desperate forsøk på å avlede eller stoppe en hver gransking av kanaler til Russland under presidentkampanjen, og administrasjonens seinere kontakt med dem krise i regjeringen av USA.

Så kommer vi til det store, vidtrekkende spørsmålet: Er Trump fascist? Jeg sier nok en gang et kvalifisert Nei. Han har noen fordekte fascister blant kjerna av rådgivere og regjeringsmedlemmer, spesielt Steve Bannon, en «hvit nasjonalist» og tidligere bankmann i investorbransjen som gikk over til å bli en sentral figur i det ekstrem-høyre nettstedet Breithart. Han liker å kalle seg leninist. Med det mener han at han vil «legge alt i grus og ødelegge alt som heter dagens institusjoner.» Og Trumps slagord «Make America Great Again» er som et ekko fra tidligere fascistbevegelser i USA. Men alt i alt har han ikke noe sammenhengende fascistisk program, og han mobiliserer sin reaksjonære hvite base først og fremst ved enkelte lokale arrangementer hvor han kan sole seg i applausen. Det er ikke noe som likner på brunskjorter så langt.

Så hvordan kan vi forstå Trump? Vel, én sak er at han er cray-cray, som er rådende US-slang for gal. For å være litt mer presis virker han som et eksempel fra læreboka på det psykologer kaller «ondartet narsissisme». Et ekstremt selvbilde, manglende evne til empati med andre, aggresjon og bunnløs tørst etter hyllest er helt klart ting som beskriver ham. Vi kan legge til at han viser noe sviktende taleferdighet og konsentrasjonsevne, noe som kan antyde begynnende demens. Det er også en annen faktor, en som ikke har fått noen særlig oppmerksomhet. Som jeg pekte på i en av disse tidligere artiklene skyldtes Trumps suksess gjennom valgene til en viss grad hans framtreden i et «reality» type TV-show kalt «The Apprentice.» Det ble fulgt av millioner av amerikanere hver eneste uke. Det formet mange amerikaneres bilde av Trump som den ultra-rike, suksessrike forretningsmannen med lojale familiemedlemmer som gjorde det som måtte gjøres, og fikk fram de beste ved nådeløst å dumpe taperne.

Saken er at dette showet var den viktigste og mest regelmessige aktiviteten i livet hans i tretten år før han erklærte at han stilte som presidentkandidat. Han tror også fullt og fast på dette premisset, og det har styrt hvordan han tenker om å lede den amerikanske regjeringen. Han er den besluttsomme typen som tar alle avgjørelser ut fra sitt briljante intellekt og en magefølelse som aldri slår feil, med assistanse fra en håndfull lojale hjelpere. De små lagene av konkurrenter han kjørte gjennom forberedelsene hver sesong på TV, var der for å kaste lys over hans briljans. De ble satt til å kjempe mot hverandre og ble brutalt kastet ut helt etter hans lune. Det skal hundrevis av folk til for å lage showet – elektrikere, skribenter, regissører, kamerafolk, vaktmestere, advokater, reklamefolk, lydfolk, sminkører og mange andre – og de eksisterte knapt for ham. De er der bare for å sette i scene stjernerolla hans. Det kan bidra til å forstå hvorfor Trump har gjort fint lite for å fylle opp hundrevis av ledige, viktige stillinger i sin administrasjon, ikke minst i en så viktig del av regjeringen som Utenriksdepartementet.

Trumps base og trumpisme

Man skal være litt forsiktig med å slå om seg med begrepet fascisme. Det finnes imidlertid noe som kan kalles trumpisme. Det er ikke noen utarbeidet ideologi, snarere et sett enkle og gammeldagse tanker om hvordan ting er og hvordan de burde være, som en betydelig del av USAs hvite befolkning tror på. Ut av det kan man trekke at rasisme er en del av kjerna i Trumps appell. Han var valget til et flertall hvite velgere. Det er folk fra alle klasser – et flertall kvinner stemte også for ham – som har blitt overbevist av høyreorienterte media og sosiale media om at det er de hvite som er de undertrykte og forfulgte i USA. Denne basen har et visst geografisk mønster. Den er sterkest i jordbruksstatene, særlig i de urbane delene av de fattige statene. De som har opplevd at privilegiene deres, er blitt utfordret – spesielt hvite, heteroseksuelle menn – er klare til å angripe De Andre, særlig fargede, immigranter, muslimer, feminister og andre kvinner som våger å stikke fram hodet. «Jeg vil ha tilbake landet mitt!» er ropet til de som vil tilbake til 50-tallet. Trump fanger det opp med slagordet Make America Great Again. Mange av de som studerer Trumps base, har fokusert på hvite arbeidere og mener at grunnen til at de gikk til Trump, handler om de økonomiske slagene de påføres i en økonomi i tilbakegang, hvor produksjonen flyttes til den tredje verden, samtidig som det er lite igjen av fagbevegelsens tradisjonelle styrke. Dette er utvilsomt et element, men nye grundige studier av data fra galluper og stemmegivning viser at den kulturelle kampsonen er betydelig viktigere enn økonomisk sårbarhet.

Det er også viktig å peke på at disse menneskene hele tida får synspunktene sine bekreftet og forsterket. Det finnes et slags økosystem av et nettverk, som består av Fox News, høyrøstet prat fra ytre høyre, utgytelser på radio og reaksjonære blogger. Dette utgjør en boble hvor folk dysses og vugges og får det inn med teskje hvor utsatt de er og hvor spesielle de er. Å si at Trump ikke er en klassisk fascist betyr ikke at han ikke dermed utgjør en alvorlig trussel mot befolkningen i USA og resten av verden. Det er enkelte innafor den lille og temmelig uorganiserte venstresiden her som mener at det egentlige ikke er noen vesentlig forskjell mellom Trump og neo-liberalister som Clinton og Obama, som utgjør den dominerende kraften i det Demokratiske partiet. Ingen av dem bryr seg om massenes interesser, begge støtter undertrykkende tiltak mot immigranter, begge bygger på støtte fra konserner og de ultra-rike, og neo-liberalister har generelt en tendens til intervenere og gripe inn i situasjoner i verden.

Flesteparten av oss mener uansett at Trump må møtes med motstand og må stoppes. Tiltakene og planene til regimet hans er betydelig mer brutale og vidtrekkende enn det vi har opplevd de siste ti-årene med neo-liberale administrasjoner. Det dreier seg om tilbakeslag mot alt det folkelige kamper hittil har oppnådd, om å aktivt fremme rasisme, jage immigranter ut av landet, strupe velferdsgodene og privatisere virksomheter innen regjeringssystemet, overføring av milliarder av dollar fra de gjennomsnittlige skattebetalerne til konserner og de ultra-rike, fornekting av klimaendringene sammen med inngrep og angrep på miljøet. Hans vinglete oppførsel gjør dagliglivet utrygt for dem han hersker over – leger rapporterer for eksempel om et rekordhøyt stressnivå hos pasienter. Millioner av vanlige, trauste amerikanere aner også faren forbundet med Trumps regime og trumpismen, og har vist det ved å kaste seg ut i den største og mest lovende bølgen av protest vi har sett i dette landet på flere tiår.

Motstand

Selv om det var demonstrasjoner over hele USA med en gang Trump hadde vunnet nominasjonen, så kom det virkelige startskuddet for motstanden dagen etter at han var innsatt som president, den 21. januar med Kvinnenes Marsj. Jeg vil gjerne understreke hvor viktig det var at denne storstilte mobiliseringen på Trump-regimets første dag var en kvinnenes marsj. Det startet med et initiativ fra en advokat fra Hawai og ble raskt fulgt opp av en håndfull erfarne medarbeidere fra forskjellige NGO organisasjoner. Grunnstammen i den store demonstrasjonen i Washington DC kom fra en del sentrale kvinnegrupperinger, men det endte opp med at drøyt to millioner mennesker tok til gatene, og ikke bare i Washington. Hundrevis av i hovedsak spontane aksjoner sprang opp i store og små byer over hele landet. I rekrutteringsgrunnlaget til en stor demonstrasjon utgjorde kvinner den breieste hovedstyrken, særlig hvis man også inkluderer mannlige partnere, venner og andre som ville støtte og være med. Anslagene basert på offentliggjorte eksempler og intervjuer forteller at fler enn en tredjedel av demonstrantene deltok i sin aller første protestaksjon noen gang.

Siden det ikke handlet om én spesiell sak – global oppvarming, helse og velferd, rettigheter for immigranter, Black Lives Matter – kunne tilhengere og støttespillere for alle disse sakene delta på lik linje. Og fordi det uttrykte folks frykt og viste mulighetene for massiv motstand på et kritisk tidspunkt, satte det fart i den perioden vi nå er inne i på en måte som en demonstrasjon, eksempelvis for en enkelt sak som offentlig skole, aldri kunne gjort. Siden da har det vært utallige demonstrasjoner, både på lokalt og nasjonalt plan. Noen har vært helt spontane, for eksempel da tusenvis satte kursen for flyplasser i protest mot Trumps bannlysing av muslimer. Med en uke i mellom dem foregikk det for ikke lenge siden først en Vitenskapens marsj og deretter en Klimamarsj. Det skjedde i Washington i slutten av april og tiltrakk seg deltakere fra hele landet i sekssifrede antall. Så langt har imidlertid de viktigste uttrykkene for motstand kommet innenfor det politiske systemet. Her finnes det forskjellige fronter.

Frontene innenfor selve statsapparatet

Laget til Trump satte i gang med å stenge kontorer eller gjøre en fullstendig utskifting av staben i mange deler av regjeringssystemet. Det kom umiddelbart reaksjoner fra dedikerte ansatte i regjeringskontorene som tror på det de driver med. Da Trump og kompani begynte å sensurere nettsteder og Twitter-kommunikasjon som lå under direktorater, begynte stabene der å rigge opp sine egne versjoner. Ved National Space and Aeronautics Agency begynte vitenskapsfolk å organisere et globalt prosjekt basert på materiale og innspill fra alle slags folk som er bekymret for miljøet, med mulighet til å laste ned og dele alle tilgjengelige data om klimaendringer, og bevare dem i tilfelle det ble gjort forsøk på å stenge dem. Hvert eneste angrep, hver eneste endring i politikken og hver eneste bølge av oppsigelser lekkes til media. I noen tilfeller har folks sinte reaksjoner klart å stoppe angrep.

Det har vært temmelig mye oppmerksomhet rundt det som kalles «Deep State». Det kan bety permanente, byråkratiske direktorater og forvaltningsorganer av den typen jeg nettopp snakket om, men vanligvis dekker det særlig de sivile og militære etterretningstjenestene under regjeringen. Folkene der føler seg nærmest utstøtt av Trumps arrogante erklæringer om at han veit mer enn de gjør, og at han nekter å høre på hva de sier og heller ikke leser rapportene deres, og de lekker informasjon til media som en sil. Mesteparten av materialet om russisk innblanding i valget og om Trumps forretningsmessige bånd til Putin og russisk kapital stammer fra disse kretsene. Trump har nå kastet FBI-sjefen James Comey fordi han ikke fikk stoppet granskingen av disse spørsmålene. Det har ført til kraftig sinne i rekkene til landets hemmelige politistyrke, og viser seg å være en opplagt strategisk feilbedømmelse av Trump.

Rettssystemet i USA har vist seg å være nok en veisperring for Trumps planer om å snu opp ned på politikken i landet og hvordan det skal styres. Alt etter hans luner. Det beste eksemplet på det er reaksjonen på forsøkene på å gjennomføre et av de mest sentrale kampanjeløftene, nemlig «helt og fullstendig å utestenge muslimer fra å komme inn i USA». En presidentordre for å sette i verk dette kort tid etter at han var innsatt, ble øyeblikkelig møtt med massiv protest fra titusener av mennesker – og en umiddelbar og besluttsom dom fra føderale dommere, som sa at denne ordren fra presidenten er i strid med Grunnlovens garantier mot diskriminering på grunnlag av religion eller etnisitet. Trump styrket ikke akkurat anken sin til en høyere rettsinstans ved å spre tweets som refererte til de dommerne som stod for denne lovtolkningen, og kalte dem «såkalte dommere». Dommere er notorisk på vakt når det gjelder rettighetene og autoriteten som er gitt dem, og har en tendens til å reagere skarpt på å bli overkjørt av valgte politikere, særlig de som er åpenlyst uvitende om lovene.

Som kjent består den borgerlige, parlamentariske makta i USA av tre deler. Sammen med statsapparatet og rettssystemet utgjør den valgte lovgivende forsamlingen det tredje «beinet» systemet hviler på. Trump har gleden av å ha noe som er uhyre sjelden i amerikansk politikk: Det samme partiet, Republikanerne, presidentens parti, har flertallet både i Representantenes Hus og Senatet. Dette har foreløpig ikke skapt noen flodbølge av aktivitet for å få gjennom lover. Blant annet er Republikanerne delt i to leire. Den ene består av tungt sponsede ytre høyre ideologer som kommer fra «sikre valgdistrikter». Den andre utgjøres av de mer moderate, ikke fullt så gale høyrefolkene som frykter både å bli utfordret, eventuelt slått ut i Republikanske primærvalg, av en ytre høyre tulling, og ellers måtte stå til rette for Trump og politikken hans i et splittet valgdistrikt.

Udelelig

En gruppe stabsfolk i Kongressen som tilhører de mer venstreorienterte liberalerne skrev et notat i etterkant av valget som de kalte «Udelelig.» Navnet kommer fra denne lojalitetserklæringen til det amerikanske flagget som kaller USA én nasjon, «udelelig» og med frihet og rettferdighet for alle. Det er et ord som sjelden eller aldri forekommer i dagligtale, så assosiasjonen til det patriotiske ritualet rundt flagget har stor kraft. Forfatterne til «Udelelig» satte seg som mål å organisere dem som er i opposisjon til Trump i et opplegg som handler om å få velgere til å ringe, skrive eller besøke valgte politikere fra eget distrikt og ikke minst få til store samlinger hver gang de kommer hjem fra Washington for å holde «folkemøter» eller andre arrangementer. På en måte likner det litt på den milliardær-sponsede Tea Party bevegelsens mobilisering av konservative og liberalistiske frihetsdyrkere rett etter at Obama ble innsatt første gang, i 2009.

Dette har så langt vært den viktigste formen for motstand som har utviklet seg. Det er hundrevis av grupper som kaller seg «Udelelig» i hver eneste stat. Tidligere liberale grupper som MoveOn.org og bevegelsen Our Revolution, tilknyttet Bernie Sanders, har adoptert den strategiske tilnærmingen og taktikken med å bombardere både Republikanske kongressmedlemmer og vaklevorne Demokrater. De møtes i små grupper for å oppsummere, diskutere og oppmuntre hverandre til å fortsette og bombardere sine valgte representanter. I tråd med den historiske rollen i Kvinnenes Marsj er tydeligvis flertallet av de som er med i disse sirklene, kvinner. Det har vært svært effektivt nå på det tidlige stadiet i Trumps presidentperiode. Republikanere har ikke arrangert de tradisjonelle møtene med sine velgere, selv ikke der de har hatt en sikker base. Kanskje noen har gjort det en gang og deretter bestemt seg for å ikke gjenta det. Paul Ryan som er speaker i Representantenes hus har sperret av alle telefoner og e-post kontoer på kontoret sitt. Det er nærmest umulig for folk fra valgkretsen hans å få tak i ham.

Den viktigste saken så langt har vært kampen for å beholde American Care Act, også kalt ObamaCare. Den gjorde det mulig for millioner av amerikanere å få helseforsikring, noe de aldri hadde hatt. Å oppheve American Care Act var Trumps aller første målsetning som president, fordi Republikanerne gikk i mot den helt fra start, fordi det var den aller største enkeltsaken Obama fikk gjennomført, og fordi det vil frigjøre milliarder av dollar på budsjettet til skattelettelser for de rike. Han kan fortsatt klare å få det til, men massiv opposisjon har to ganger stoppet framstøtene. Folk kan dø eller bli slått konkurs hvis de mister sin forsikringsdekning i denne eneste store, industrialiserte nasjonen som ikke har et offentlig helsevesen for alle. Da viser det seg at det finnes en kraftfull styrke der. Og den nakne kynismen hos Trumps allierte når de sier «Synd at du har en sjuk unge, men jeg har ikke noe ansvar for å betale for henne» har bidratt til å gjøre det vanskeligere å få gjennom en lov i Kongressen som erstatter ObamaCare.

En opplagt konklusjon som følger av angreps­­vinkelen til «Udelelig», er at det neste skrittet må være å holde gående presset og den underliggende trusselen mot Republikanske representanter. De kan ikke fjernes ved hjelp av logikk eller skam. De stod hele veien bak denne brannbomben i menneskeham som Presidentkandidat, og de har ikke snudd seg vekk fra ham gjennom de tre siste katastrofale månedene. De må stemmes ut og den eneste måten det kan skje på under det nåværende systemet er å velge Demokrater. Drevet av vilje til opposisjon mot Trump og partiet hans har tusenvis av folk, særlig unge, meldt seg på kurs for vordende kandidater. De har kanskje også et mål om å forberede seg til høyere verv. Det Republikanske partiet driver på sin side en landsomfattende offensiv for å begrense velgermassen. Det følger en lang rasistisk tradisjon som handler om å hindre at ikke-hvite får stemmerett. Ved valget av Trump har denne offensiven blitt tilført ekstra drivstoff. Han har opprettet noe som kalles Kommisjon for integritet i valg. Den skal angivelig bekjempe «velgerfusk». Han hevder at det var så mange som fem millioner illegale stemmer i 2016, noe som skal ha fratatt ham valgseieren når det gjelder antall avgitte stemmer. En beryktet rasist er satt til å lede denne kommisjonen. Demografien i USA blir år for år mer og mer fargerik. Den eneste måten hvite nasjonalister og de reaksjonære kretsene de appellerer til kan opprettholde sin dominans på, er å hindre at fargede får stemmerett, eventuelt politisk makt.

Motstanden

«The Resistance» er navnet mange har gitt motstanden mot Trump og regimet hans. Det framkaller minner fra filmene i svart-hvitt fra den andre verdenskrigen om partisanene som opererte rett under nesa på den nazistiske okkupantmakta og dens quislinger. Det sterke legalistiske og valgpolitiske preget gjør at Motstanden skiller seg vesentlig fra disse historiske forgjengerne. Det er heller ikke noen sentral ledelse og ikke noe program eller regler som det er alminnelig enighet om, og som man slutter seg til. Det er en slags klassisk enhetsfront – det vil si at det er en blokk krefter med et felles mål, men med forskjellig og skiftende klasse- og sosial tilhørighet. Det er ikke en allianse av organisasjoner, selv om det finnes organiserte krefter innenfor den som har utviklet visse formelle bånd og uformelle samarbeidsformer. Det er imidlertid ingen som er sterke nok til å dominere.

Enkelte krefter innen alliansen kan til og med regnes som fiender av folket i vanlige tider. Tenk Chiang Kai-Shek og Kuomintang som det kinesiske kommunistpartiet forente seg med i motstanden mot den japanske invasjonen og okkupasjonen. I denne sammenhengen er det et foruroligende fenomen at Hillary Clinton plutselig erklærte seg som del av Motstanden, og hun sa at hennes rolle vil være å samle inn store pengesummer som så kan fordeles til gruppene som organiserer motstand mot Trump. Mye av det vil være «svarte penger», store bidrag som det ikke er lovpålagt å rapportere. Hvis vi ser dette i sammenheng med det Demokratiske partiets arbeid med å skaffe midler til sine kandidater foran valgene neste år, er det en reell fare for at mange vil bli overbevist om at den beste måten å bekjempe Trump på er å donere så mye penger de kan avse – ikke aktiv protest. Men dette er ingen avgjort sak, det er en del av kampen for framtida til Motstanden.

Det er flere viktige og oppmuntrende utvikli­­ng­strekk innenfor Motstanden. Da ser vi ut over det enkle faktum at den stadig vokser i størrelse og styrke, noe som er årsaken til at Clinton ser seg nødt til å prøve og plassere seg under dens banner. Et viktig trekk er at det skjer ting som bryter ned de strukturelle veggene, ikke bare innenfor store sosiale bevegelser men og også mellom dem. Dette har betydning, særlig fordi den progressive aktivismen i USA i stor grad har latt seg fange opp av NGO-typen organisasjoner i løpet av de siste tiårene. Det er strukturerte enheter som begrenses av behovet for å opptre respektabelt. De må innynde seg hos sponsorer og holde det gående med erklæringer og presseuttalelser, i tillegg til at de holder konferanser og driver lobbyvirksomhet overfor valgte representanter og regjeringsbyråkrater. Nå finnes det en svært reell og veldig truende felles fiende, så behovet for samarbeid er tydelig til stede.

En annen positiv utvikling er at den voksende interessen for sosialisme som så overraskende sprang opp under Bernie Sanders kampanje holder seg levende. Republikanske politikere er særlig opptatt av å knuse ObamaCare, og de kaller tanken om universell helsetjeneste for sosialisme. Det gjelder til og med lett tilgjengelig og rimelig helseforsikring. Når millioner nå risikerer å stå uten forsikring og helsetjenester på grunn av et sett ideologiske verdier som sier: «Jeg har mitt, fordømte parasitt. Dø!» – da kan sosialisme virke ganske forlokkende.

For eksempel har en organisasjon kalt Democratic Socialists of America opplevd en dramatisk vekst de siste månedene. Det er en klassisk sosialdemokratisk gruppe som i det siste har fått tusenvis av nye medlemmer, og er nå oppe i et medlemstall på 20 000. Mange av dem er unge og nye i politikken, mens andre er veteraner som kjenner et sterkt behov for organisert tilknytning igjen. DSAs spesielle styrke er at de ser valgpolitisk arbeid som en helt essensiell del av kampen for å få slutt på kapitalismen og for å bygge sosialismen, og at dette nå for tiden betyr å arbeide innenfor det Demokratiske partiet, eller utenfor det når det synes mer hensiktsmessig. Det er ikke bare i tråd med ånden til Motstanden, men det hjelper også til å holde unna forsøk på å komme seg innenfor fra forskjellige trotskister, anarkister og andre ultra-venstre grupper som blant annet ser arbeid i det Demokratiske partiet som noe de ikke vil ta i. DSA består først og fremst av unge og mangler den organisatoriske infrastrukturen som skal til for å håndtere og dra fordel av den sterke veksten, men representerer allerede den mest lovende utviklingen blant det sosialistiske venstre på lenge.

Et tredje positivt trekk er at både grupper og individer begynner å se nærmere på hva det vil si å bygge og holde levende denne blomstrende anti-Trump aktiviteten også for framtida. Et eksempel på dette er en allianse som ble dannet for å arrangere årets 1. mai i USA. «Beyond The Moment» er navnet og initiativet kom fra «Movement for Black Lives». Det er en gruppe som vokste ut av kjerna i Black Lives Matter opprøret, og de kan et og annet om å bygge en organisasjon som kan bestå over tid. Det er først og fremst fargede og med lokale baser, og de gikk inn i Beyond The Moment i likhet med 350.org, den mest militante av de større gruppene innafor miljøkampen, grupper for innvandreres rettigheter som United We Dream, National Domestic Workers Alliance og organisatorene bak Kvinnenes Marsj. Da har jeg bare nevnt noen. Visjonene deres er løfterike: «Vi kommer til å gå videre fra øyeblikk av raseri, forbi snevre begreper om fristeder og forbi murene mellom lokalsamfunn hvor så mye står på spill og som har så mye til felles. Vi kommer til å streike, demonstrere og gjøre motstand. Vårt mål er å bygge en mektig bevegelse av alle som kjemper for frihet. Det betyr at vi ikke fornekter forskjellene blant oss, vi slår ring om dem og bygger en bevegelse som er dristig, bred og stor nok til å inkludere våre mange virkeligheter.»

Skaden som allerede er gjort

Mens jeg skriver på siste delen av denne artikkelen den 17. mai, er helvetet i ferd med å bryte løs i Washington DC, der FBI og andre initiativer til gransking vingeklipper det Hvite Hus og sprer panikk i det Republikanske partiet. Begrepet Trexit blir for første gang tatt i bruk. Det er mange grunner til at det er mulig å tenke seg at Trump ikke kommer til å sitte alle fire årene. En ting er at han er misfornøyd med det nye leketøyet sitt. «Jeg elsket mitt tidligere liv. Jeg hadde så mye på gang. Dette er mer arbeid enn i mitt tidligere liv. Jeg trodde det ville være enklere.» Men hvis han ikke selv gir seg, kan all ståheien vedvare i måneder eller år. Republikanske politikere er fanget mellom barken og veden. Basen deres støtter fortsatt ivrig opp om Trump og nekter å tro på det de oppfatter som falske nyheter fra sentrale media. Alle andre venter i stadig større grad på at noen på en eller annen måte kommer til å gjenta Gerald Fords ord da Nixon var tvunget til å gå av i unåde: «Vårt lange nasjonale mareritt er over.»

Vi skal ikke glemme alle seirene Motstanden så langt har oppnådd, heller ikke suksessene den sannsynligvis også vil få i framtida, men i mellomtiden er folket i dette landet blitt utsatt for ubotelig skade. De bruker dem kanskje på ukyndig vis men det er Trump og mannskapet hans som har hånd om maktas redskaper i dette landet. Det får greie seg med et par eksempler. Først og fremst har han sluppet løs og foret en bølge av virkelig stygge reaksjonære holdninger. Basen hans føler seg ikke lenger bundet av alminnelig anstendighet, så de tar fritt og uhemmet i bruk rasistisk og sexistisk språk og de ledsager gjerne ordene med fysisk trakassering og det som verre er. Det kommer stadig rapporter om barn som angriper skolekamerater bare fordi de er latino eller muslimer. Og altfor ofte viser det seg at det snarere er lærere framfor foreldre som bærer ansvaret. Og all giften som piskes opp, kommer til å vise seg i og forsterke politikken som i sin tur vil øke lidelsene til undertrykte og utbyttede mennesker. Den forrige administrasjonens beskjedne forsøk på å få innført noe lettere dommer og alternativ behandling for ikke-voldelige narkobrukere og selgere var så smått begynt å gjøre noe med det skammelige ryktet til USA som selve fengselsnasjonen. Trumps justisminister har annonsert flere reverseringer av politikken som vil føre til at landet vil få den høyeste prosenten fengslede av alle land i verden. Agenter fra ICE (politietaten for immigrasjon og toll) har blitt sendt rundt for å brutalisere lokalsamfunn der det er mange immigranter.

Videre har vi Trumps fornektelse av virkeligheten når det gjelder klimaendringene. Han mener det er en kinesisk plan for å redusere konkurranseevnen til den amerikanske økonomien. Han framstår som kullgruvearbeidernes og oljearbeidernes forsvarer og bidrar dermed til å føre oss nærmere en katastrofe som allerede er i ferd med å forandre planeten vår på måter vi bare kan ane i dag. Skadene er globale i omfang og kan neppe reverseres i vår levetid.

Det samme kan sies om utdanning, helsetjenester, trygge arbeidsplasser og mange andre stridsområder. Selv om vi vi vinner en og annen betydelig seier, er de allikevel av defensiv karakter, og vi kan ikke alle kjempe alle kampene med samme intensitet.

Trump og verden

Jeg har spart den viktigste delen til slutt, nemlig situasjonen i verden. Det er ingen hemmelighet at innbyggerne i det landet jeg lever i, har en rystende grad av uvitenhet om verden rundt seg. Bare en av seks amerikanere kan peke ut Afghanistan på et kart, og Afghanistan er det stedet hvor USA har ført sin historisk lengste krig, og den fortsetter. Anslag over hvor mange som er ute av stand til å plassere Norge kan være opp mot 80 %. Og Trump kan godt befinne seg under gjennomsnittet for USA. Et intervju nå nylig avslørte at han trodde at det var den samme personen som hadde ledet Nord-Korea siden den andre verdenskrigen, i stedet for det dynastiet som ble grunnlagt av Kim Il-Sung, far til Kim Jong-il og bestefar til den regjerende tronarvingen Kim Jong-un. Han har åpenbart ingen idé om innholdet i handelsavtalene den amerikanske herskerklassen har fått i stand, som for eksempel NAFTA, eller hva NATO og EU gjør.

Hans diplomatiske ouverturer har til dels vært helt absurde. Han nektet å håndhilse på Angela Merkel etter at hun hadde avvist hans «lovforslag» om NATO-medlemskap. Han annonserte at USA kom til å trekke seg fra NAFTA, men forandret mening samme dag etter at den kanadiske statsministeren Justin Trudeau ringte og på vennlig vis oppfordret ham til å tenke seg om. I mellomtiden hadde han fått noen råd fra folk i det Hvite Hus. Meksikanske ledere ringte også og ba ham fortsette. De ville ikke forhandle under trusler. Hans forkjærlighet for diktatorer, enten det er Putin i Russland, Erdogan i Tyrkia eller Duterte på Filippinene kan bygge på et visst slektskap som gjelder meninger, eller det kan være rein beundring. Det har i alle fall gitt dem den idéen at de kan gjøre akkurat som de vil med sin befolkning, også sine naboer uten å trenge og bry seg om noen form for represalier fra USA – eller fra internasjonale organer hvor USA har innflytelse, for eksempel menneskerettighetsorganisasjoner.

Etter å ha blitt innsatt som president ba han samtlige amerikanske ambassadører trekke seg. Hittil har han erstattet én! Samtidig er det mange stillinger på litt lavere nivå i Utenriksdepartementet som ikke er besatt. Dette betyr at USA i stadig mindre grad har løpende kontakt med andre regjeringer rundt i verden. Det aller mest bekymringsfulle er hans forhold til bruk av militærapparatet. Enkelte på venstresida her argumenterte i utgangspunktet med at han kanskje ville være bedre enn Obama og Clinton, fordi han kanskje ikke hadde den samme neo-liberale drivkraften til å utøve makt over alt. De forhåpningene er stort sett knust. I utgangspunktet har han foreslått å øke forsvarsbudsjettet med 54 milliarder dollar. Til sammenlikning er forsvarsutgiftene for hele den Russiske Føderasjonen omtrent 65 milliarder dollar. Han utviser en høyst usunn fascinasjon for atomvåpen, ikke minst fordi han ikke synes å forstå hva som ligger i begrepet avskrekking og har lovet å sikre at USA er størst og sterkest når det gjelder kjernefysiske våpen. Det er ikke bra tatt i betraktning at han rår over 7500 stridshoder. Heldigvis har hans militære initiativer hittil artet seg mest som vinglete forsøk på å vise seg fram: Et rakettangrep mot en av de rundt femti flyplassene til det syriske regimet, etter å ha varslet Assads russiske sponsorer god tid i forveien. Det mye omtalte slippet av «alle bombers mor» over en IS bunker i Afghanistan, hvor IS ikke er den viktigste motstanderen av den amerikanske okkupasjonen. Den stort oppslåtte annonseringen av at det skulle være en gruppe hangarskip på vei mot Nord-Korea, en gruppe skip som tre dager senere ble fotografert i Sunda-stredet i Indonesia, på vei mot Det indiske hav. Men begrensede handlinger av denne typen innebærer en fare for at de kan føre til større kriser eller krig, særlig fordi de virker lite gjennomtenkte og mangler en tydelig strategi. Det som er enda verre, er at de gir inntrykk av at Trump-regimet lett kan handle på en måte som bare kaster bensin på bålet om det skulle bli en virkelig krise, uansett om den har sine naturlige eller politiske årsaker.

Det er stor uro rundt dette i USAs herskende kretser. Kommentariatet later til å håpe at forsvarsledelsen vil være i stand til å tøyle Trump. På den andre siden er det mange som kjenner seg igjen i det redaktøren for Foreign Policy nylig skrev. Det er den publikasjonen som regnes som den som alle som steller med utenrikspolitikk, må lese, enten de er politiske amatører eller fagfolk: «Denne aktiviteten går ikke upåaktet hen i resten av verden. De ser et USA som ikke likner noe de har sett tidligere, og en leder som åpenbart ikke egner seg for vervet. Det kommer fra en diplomat fra en av våre nærmeste allierte på denne delen av kloden. Han sier at de ofte har diskusjoner om hvorvidt Trump er gal eller ikke. Vi tror han er det. Vi har erfaringer med ledere av denne typen i Latin-Amerika, men jeg hadde aldri ventet å se det samme i Washington.» Det er toner jeg også ofte har hørt i en eller annen form i det siste. «Amerika ser ut som et land som ikke er til å kjenne igjen. Trump er gjenstand for spøk i mange sammenhenger. Ut fra oppførselen hans hittil er han en skam, og hvert skritt han tar, utgjør en trussel mot den globale orden og sikkerhet. Han setter det vervet han har og den regjeringen han leder, i svært dårlig lys.»

Med andre ord – er du ikke bekymret, bør du ta en nærmere titt!

Populisme kan brukes som historiske begrep, men ikke som veiledning til politisk handling. Ordet er tømt for meningsbærende innhold, og det er en avsporing fra nødvendig politisk og organisatorisk arbeid å nedkalle «venstrepopulisme» som tidas løsning.

Halvor Fjermeros er forfatter og bystyrerepresentant for Rødt i Kristiansand
Foto:Podemos

«Det går et spøkelse gjennom verden, populismens spøkelse», skriver to kjente forskere, Ghita Ionescu og Ernest Gellner. Det er så en hører klangen av Marx og Engels fra revolusjonsåret 1848 da de første gang introduserte «kommunismens spøkelse» som den store trussel mot Europa. Ikke bare det, men det er som en dårlig gjenfortelling av historiske hendelser, en presis illustrasjon av det berømte Marx-utsagnet om at historia gjentar seg, første gang som tragedie, andre gang som farse. For mange av de utslagene vi ser av det som stemples som populisme nå, er jo farseaktige framtoninger av «opprør».

Populismens historiske rolle

Men det interessante med sitatet ovenfor, om populismens spøkelse, er at det ikke er en beskrivelse fra i dag, men hentet fra ei bok som kom ut i 1969. Dette spøkelset viste seg for første gang hundre år tidligere da det russiske opprøret mot tsarregimet begynte å ta form. Den kjente britiske historikeren Eric Hobsbawm omtaler fenomenet i Kapitalens tidsalder, 1848–1875 (Pax, 1978) der han beskriver de ulike strømninger i perioden: «Den mest interessante revolusjonære bevegelsen på den tiden var den russiske populisme. Den ble aldri noen massebevegelse, og dens mest dramatiske terrorhandlinger som kulminerte med drapet på tsar Alexander II (1881), fant sted i slutten av denne perioden. Men den er stamfar både for en viktig familie av bevegelser i de tilbakestående land i det tjuende århundret og for den russiske bolsjevisme.» Hobsbawm påpeker at dette var en bevegelse «som nesten utelukkende besto av intellektuelle i et land der alt seriøst intellektuelt liv var politisk.»

En av strømningene her var narodnikene, de russiske bondepopulistene, som etter hvert framsto som tydelige motstandere av marxismen. En slags parallell oppsto i USA i en agrar-populistisk bevegelse som i 1891 ble samlet i People’s Party, også kalt Populist Party. De spilte en markant rolle i noen få år, plassert til venstre og svært kritiske til kapitalismen under dens voldsomme ekspansjon i USA det tiåret, inntil de gikk inn i det demokratiske partiet i 1896. Dette var en progressiv populisme som tidvis allierte seg med fagbevegelsen under opptakten til den mest radikale epoken i USAs historie før og etter 1.verdenskrig.

Da jeg begynte å lese om populismens historie, kom jeg på en samtale jeg hadde med en rockemusiker som siden har blitt kjendis i Norge. For et kvart århundre siden intervjuet jeg nemlig Little Steven i New York. Han hadde gitt ut et par plater som soloartist etter mange år i Springsteen-bandet. Han søkte et nytt politisk engasjement i musikken på 1980-tallet, mye basert på hans engasjement for og med indianeraktivister i USA. Vi kom inn på nyere amerikansk historie og urolighetene i kjølvannet av borgerrettsbevegelsen på 1960-tallet. Trakassering etter de svarte opptøyene i storbyer som Detroit toppet seg med FBI-drapene på Black Panther-folk, studenter og anti-Vietnamkrig-aktivister (Kent State-drapene i 1970), infiltrering og voldelige provokasjoner mot revolusjonære grupper og enkeltfolk (med John Lennon som den mest kjente). Little Steven mente at det som skjedde, var uttrykk for at myndighetene i USA ble tatt fullstendig på senga. Styrken i opprøret påførte establishment sjokk, og «the deep state», som vi nå igjen ser røre på seg under Trumps lauskanonregime, handlet med desperasjon og blind vold. «De kom aldri over dette sjokket, og de lovte hverandre at det aldri måtte skje igjen», sa Steven van Zandt den gang, i 1991.

Hva er populisme?

Samtalen bringer meg tilbake til populismens historie. Ghita Ionescu og Ernest Gellners «spøkelsessitat» innledningsvis har en slående parallell til dagens situasjon. I boka Populism – Its Meaning And National Characteristics (Weidenfeld and Nicolson, London 1969) beskriver nettopp Ionescu og Gellner 1960-tallet da kampen mot koloniherredømmet hadde frigjørende styrke, småbondebevegelsen vokste som en kraft i den 3. verden og kommunister og alskens revolusjonære var på frammarsj i USA og Europa. Ja, det var eksplisitt rettet mot den framvoksende maoismen at forskerne tok ordet populisme i bruk.

Noen år seinere tok Hartvig Sætra (1971) og Ottar Brox (1972) populismebegrepet opp til drøfting. I hver sin bok beskriver de nye økologiske og sosialistiske grasrotbevegelser i Norge. Her finner vi en kilde til begrepet «venstrepopulisme» i norsk debatt, som for øvrig ganske raskt fortiet. Den gang var verden enklere, og ordets betydning var så å si en politikk som lyttet til og tok hensyn til det arbeidende folkets behov og drømmer. Ottar Brox har etter den siste bølgen av «høyrepopulisme» avskrevet sitt eget populismebegrep som irrelevant. (Fredrik V. Sand har gitt en god framstilling av dette norske populismeblaffet i en artikkel i Manifest Tidsskrift 5. juni 2014).

Hva så med populismen i Ionescu og Gellners forståelse? De gir ikke en klar definisjon, men drøfter en rekke mulige kilder til populistiske strømninger: De antyder at det ikke er en ideologi, men mer en «politisk psykologi» eller et «anti-fenomen». De spør også om populisme kan ordnes under begreper som nasjonalisme, sosialisme og «bondebevegelse-isme» («peasantism»), tidstypisk for 60-tallets mange ulike «rørsler».

Vår tids mest aktuelle forfatter som skriver om dette emnet, er Jan-Werner Müller som i fjor kom ut med boka What is Populism? (University of Pennsylvania Press , 2016) Hans påstand er at populismen ikke bare er illeberal, men også udemokratisk, noe han bl.a. belegger ved å sitere den nederlandske samfunnsforskeren Cas Mudde som har kalt populismen for «en illiberal demokratisk respons på udemokratisk liberalisme». En mer befriende og uakademisk karakteristikk er den fra Benjamin Arditi som har sammenliknet populisten med en full og rå gjest i et middagsselskap som uten bordmanerer «flørter med fruene til de andre mannlige gjestene», men også kan buse ut med treffende kritikk av det liberale demokrati som har glemt sin opprinnelse, nemlig grunntanken om folkets suverenitet.

Müller lener seg også på Ionescu og Gellners utlegning om at populisme ikke er noe som likner på et distinkt sett med krav og heller ikke har det man ville kalle en indre logikk, underforstått som en annen type politisk ideologi. Den kan snarere ses som «en permanent skygge ved det moderne representative demokrati, og en konstant fare («peril»). Dermed ender Ionescu og Gellner, i Müllers versjon, på sett og vis opp med det som er den simple forklaringen, når all akademisk referanse er skrelt vekk: «I dag, spesielt i Europa, er alle slags engstelser – og mye sjeldnere håp – krystallisert rundet ordet populisme.» Demokratiet er ikke truet av en bestemt ideologi (islamismen utgjør f.eks. ikke en slik fare) og den populistiske fare er dermed et substitutt for «antidemokratisk».

Det inflaterte populismebegrepet

Det er nødvendig å gi en framstilling av ulike definisjoner av populisme, og ikke minst av ulike motiver for å bruke populisme som begrep i den politiske debatten, hvis vi skal forstå begrepets funksjon. På den ene sida ser vi de spede norske forsøkene på å lage et positivt og progressivt populismebegrep. På den andre sida ser vi at referansene til mange av de kjennetegn forskere som Ionescu og Gellner ga på 1960-tallet, nå brukes som grunnlag for å kalle et fenomen, som man ikke liker, for populisme med negativt fortegn. I dag går melodien slik: Det er det store «liberale sentrum» som utgjør vår tids politiske fornuft, representert ved en globaliseringspolitikk som oppmuntrer til global migrasjon, overnasjonale handels- og tjenesteavtaler og åpne grenser, og som fjerner den jevne mann og kvinne fra de politiske beslutninger, undergraver nasjonalstatens makt, og legger til rette for en stadig mer grenseløs liberalistisk kapitalisme. Den som stiller seg utenfor dette «globale konsensuspartiet», blir nå både av den politiske og kommenterende elite øyeblikkelig stemplet som «populist». Om det skyldes analytisk bekvemmelig eller politisk ubehjelpelighet kan diskuteres. Sannsynligvis er det ei tjukk reim av begge i huden til misbrukerne av populismebegrepet.

Det fins nok av eksempler på den slags misbruk i norsk debatt det siste året. I en artikkel i Dagens Næringsliv 1. april i år serverte økonomen Kalle Moene «10 populistiske fallgruver» for norske oljepolitikk med historisk blikk. Hans definisjon lyder: «Populismen framhever enkle og opplagte økonomiske løsninger. Det skal ikke være noe å diskutere – ikke noe å tenke over. Løsningene er intuitive og folkelige.» Og så ramser han opp alle de ti bud for fornuftig oljeforvaltning, ut fra en bruk av ordet populisme som er synonymt med «fristelser». Med all respekt for Moenes kunnskap om fagfeltet, er dette et bidrag som bare sementerer bildet av en populismedebatt som anti-analytisk og overforenklende. Egentlig handler det overhodet ikke om populisme, men om en stolt norsk politikktradisjon som insisterer på at det er nasjonalstaten som skal forvalte våre ressurser, og at det skal settes klare og absolutte stengsler mot globale konserners innflytelse over norsk oljepolitikk. Denne konsensuspolitikken fra 1970- og 80-tallet har lenge vært truet, men av helt andre «fristelser» enn det Moene angir.

Fristelsen ble også for stor for Jonas Bals, rådgiveren til Ap-leder Jonas Gahr Støre, da han i et intervju i Klassekampen i fjor høst svarte på hva han la i populismebegrepet: «Populisme er å holde folk for narr, ved å innbille dem at det fins enkle løsninger på kompliserte problemer. Nå brenner det under føttene våre, og jeg mener det er feil bruk av krefter å holde på med EØS.»

Det er altså EØS-motstanderne som står for de enkle løsninger, mens Bals bare ser kompliserte sammenhenger. Svaret hans kom også i forlengelsen av en polemikk mot de som står til venstre for Bals i fagbevegelsen, så adressen er klar nok. I en annen sammenheng har han karakterisert SV og Rødt som uttrykk for norsk populisme, og hans alternativ er klart og Ap-tradisjonelt: «Kombinasjonen av politikk og fagorganisering er oppskriften mot både høyre og venstrepopulisme.» Klarere går det ikke an å se hvordan populismestempling erstatter politisk analyse, og hvordan en dermed unnlater å se på realitetene bak enhver bevegelse eller opposisjon mot systempartiene og elitenes hegemoni.

Mediepopulismen

Denne lettvinte formen for sjablongbruk i politikken er i høyeste grad hjulpet fram av media som farer fram med stemplingsjournalistikk så fort en opposisjonell politiker rører på seg utenfor hovedstrømmen. Som besøkende i Nederland under valgkampen i mars fikk jeg innsyn i den mekanismen da media lå som et sykkelfelt på hjul etter Geert Wilders og hauset opp faren for at han skulle erobre både parlamentet og undergrave hele EU-systemet. De fleste rapportørene manglet bakkekontakt og forsto ikke at de to taperne av valget alt var pekt ut på forhånd, nemlig den opphaussa Wilders som var på full fart ned igjen, og det politisk havarerte sosialdemokratiske PvdA som styrte mot avgrunnen og fikk 5,7 % av stemmene. Ingen brydde seg heller om å se på Wilders faktiske EU-argumenter. De var så grunne som en sølepytt på asfalten etter sommerregn. Wilders er ikke motstander av billig arbeidskraft fra EU som fører til sosialdumping, men bare mot «muslimske» arbeidsinnvandrere.

I forlengelsen av dette valget kom det franske der Marine Le Pen og hennes Nasjonal Front som med ytterst få unntak uten reservasjon ble kalt høyrepopulistisk i media. Klassekampen var blant de som tidvis har unngått det stemplet og heller kalt Le Pen for høyrenasjonalist. Og poenget er jo nettopp det: Hvis en bruker kriterier som «enkle løsninger» og «holde folk for narr», forfaller man til moralisme i stedet for analyse. Le Pens politikk er ikke populistisk etter vår tids godkjøpsdefinisjon. Den er tvert om en helhetlig og alternativ og mer nasjonalt basert politikk (riktig nok med en arv av fascisme i ryggsekken) til den globalismen og markedsliberalismen som hele det politiske sentrum sto for, og som Macron til slutt vant på basis av – i kraftfull allianse med statsledere og kommentariat fra et (nesten) samlet EU.

Podemos-inspirasjon fra Laclau og Mouffe

Det er altså «høyrepopulismen» som har fungert som det viktigste faresignal for den bestående sentrumsmakt av sosialdemokrater, liberale og konservative. Opp mot dette har vi de som de seinere år har prøvd å lansere en såkalt venstrepopulisme. Fenomenet har særlig blitt løftet fram av Podemos, partiet som sprang ut av den kraftfulle spanske Los Indignados-bevegelsen i 2011–12 og som kom som et stjerneskudd under valget til EU-parlamentet i 2014. Partiet etablerte seg som en seriøs utfordrer til de to store i spansk politikk, det konservative PP og det sosialdemokratiske PSOE. Siden har ledelsen i Podemos under den karismatiske Pablo Iglesias gjort mange «twists and turns» for å bli et spiselig flertallsparti og klar for regjeringsmakt. Det er framfor alt Iglesias som har trukket inn venstrepopulistiske inspirasjoner, særlig med henvisning til de to marxistiske akademikerne Ernesto Laclau og Chantal Mouffe. Argentinske Laclau skreiv alt på 1970-tallet om marxisme, populisme og demokrati, preget av latin-amerikanske folkelige bevegelaser. Den belgiskfødte Chantal Mouffe er professor ved det britiske University of Westminster, og hun og ektemannen Laclau har sammen skrevet Hegemony and Socialist Strategy (1985) med tydelige referanser til den italienske kommunisten og teoretikeren Antonio Gramsci.

I et intervju med Podemos-leder Iglesias i 2015 hadde Mouffe en beskrivelse av dagens situasjon som «et farlig vakuum» som den sosialdemokratiske «tredje vei»-linja til Tony Blair har etterlatt seg. Hun framstilte den tradisjonelle ytre venstresida som «godtroende fjols» som nektet å se at media, framfor lojalitet til gamle partier, bestemte folks politiske valg. Dette budskapet har Iglesias & Co til fulle forstått, bl.a. ved å skape sitt eget tv-program, kalt La Tuerka – som betyr «Skrullingen» på spansk – (lenge før Podemos ble stiftet). Partiet har holdt avstemninger og tatt råd fra medlemmene gjennom nett og sosiale media. Kommunikasjon og medietekke har stått sentralt i Podemos’ strategi og har dermed blitt forbundet med denne nye tilnærminga til politikk. Det har også vært en ekstrem sentrering rundt Pablo Iglesias’ person. Det gikk så langt som at partiet ved EU-valget i 2014 fjernet Podemos-logoen fra stemmeseddelen og erstattet det med bilde av Iglesias hestehalepryda hode. Et kjent tryne, og ikke politikken, skaffet altså partiet fem seter i EU-parlamentet, rett ut av intet. En meningsmåling hadde nemlig vist at kun 8 % av de spurte visste hva Podemos var, mens 50 % kjente Iglesias!

Venstrepopulismens villfarelser

I boka om Podemos – med prefikset «den spanske sensasjonen» – av Lotta Elstad på forlaget Manifest (2015) er meldinga klar. Undertittelen er «- og hvordan gjøre venstrepopulisme i krisens tid». Det er da også miljøet rundt Manifest som mest aktivt har ønsket å bringe denne dimensjonen inn i den norske debatten.

Mimir Kristjansson, nyhetssjef i Klassekampen var tidlig ute i Manifest tidsskrift (22. juni 2014):

«Hva er venstrepopulisme? Enkelte later til å tro at det handler om å snu kappa etter vinden og føye seg etter folkemeningen i ett og alt. (…) Men dette er ikke så mye venstrepopulisme som det er venstreopportunisme. Venstrepopulismens kjerne er ikke å være enige med folket i alle spørsmål, men å anerkjenne at det i det lange løp er et gode at folk flest får bestemme selv når de tar feil. I dette ekstreme demokratisynet ligger venstresidas håp om å gjenreise seg selv som samfunnsendrende kraft.»

Dette er en høyst upresis definisjon som verken beskriver hva som ligger i det «ekstreme» ved å la folk bestemme, eller hva som representerer «feil» i folkets meninger. Når Kristjansson skal eksemplifisere, gjør han det slik:

«Venstrepopulismens oppgave er å insistere på at mest mulig makt skal være på folkets hender gjennom valg. Den tydeligste venstrepopulistiske bevegelsen vi har sett i Norge, er Nei-bevegelsen. Både i 1972 og 1994 mobiliserte Nei til EU for folkestyret og mot elitestyret i Brussel. Dette er venstrepopulisme på sitt beste, begrunnet nettopp gjennom et radikalt demokratisyn om at de beste avgjørelsene i lengden tas av folk flest. Det er disse tradisjonene som nå må gjenopplives og anvendes også på andre politiske områder.»

Var nei til EF/EU-bevegelsene «venstrepopulisme»? Her er Kristjansson ute på tynn is. De to folkeavstemningsrørslene var tvert om klassiske folkebevegelser, breie folkefronter helt og holdent etter marxismens tradisjonelle oppskrift. Hvis det hadde vært «venstrebevegelser», så hadde Norge vært medlem av EU for lengst, når vi vet at Arbeiderpartiets og LOs ledelser var solide tilhengere av medlemskap. Det var tvert om bredden som avgjorde Norges to ganger nei, det var by og land, hand i hand, eller «samholds-Norge mot markeds-Norge» som nei-general Kristen Nygaard døpte fronten i 1994. Og så langt fra enkle løsninger, narrespill og fake news en kan komme, var disse bevegelsene tvert om strålende eksempler på et folkelig engasjement som var basert på studier og dyp kunnskap, utholdende organisering og oppfinnsom aktivisme. Vi trenger ingen teori om «venstrepopulisme» for å forklare en slik progressiv og nasjonalt basert massemobilisering.

Fredrik V. Sand brukte nettopp dette eksemplet­­ da han etterlyste mer venstrepopulisme for at «den radikale venstresida skal kunne treffe en ny stemningsbølge». (Manifest tidsskrift 5. aug. 2014). Han bruker copy/paste på Kristjanssons tekst når han skriver at seieren i kampen mot EU «må sies å ha vært et uttrykk for en venstrepopulisme på norsk.»

Ellen Engelstad skriver i samme tidsskrift rett etter valget av Trump som president at det demokratiske partiet i USA må vende tilbake til «den økonomiske populismen» fra the glory days:

«Det er derfor de har rett, de som mener at det demokratiske partiet nå må finne tilbake til sine populistiske røtter og levere en helt annen økonomisk politikk. Og det er derfor denne kampen må støttes nå, for det er ikke så åpenbart at radikal politikk og «Bernie-fløyen» vil vinne selv om den har gode argumenter.» (nov. 2016).

En kan jo undres over hvor ivrig populismeresepten pushes, som om den skulle være en utviklet ideologisk basert strategi – og det til alt overmål overfor et liberalistisk maktparti på lag med storselskapene og «the deep state», selveste dypstaten i USA.

Klassebegrepet som forsvant

Som noen vil huske gikk Pablo Iglesias høyt på banen da euforien var på topp og Podemos nådde over 30 % i meningsmålinger under året etter stiftelsen. Han sa at Podemos verken var høyre eller venstre, men «sentrum», i betydningen at alt dreiede seg rundt hans parti og bevegelse. Hundretusener hadde meldt seg inn i Podemos, og jeg tror Iglesias virkelig mente det da han sa at partiet ville oppnå absolutt flertall. Jeg sa litt på fleip at «bare politiske tullinger kan tro på noe slikt» i et foredrag om fenomenet rett før jul 2014. Jeg tør si at jeg fikk rett, i dobbel forstand. Iglesias måtte innse at himmelferden tok slutt, og at selv ikke han, med all sin karisma, kunne omdefinere det politiske landskapet. Podemos befinner seg nå trygt plasser på den myke venstresida, litt mer radikale enn PSOE, men med kraftig nedslipte standpunkter – og et par hestehalelengder bak PSOE i flere valg.

Men det var en annen ting Iglesias også prøvde å kaste ut, i sin iver etter å kvitte seg med gamle begreper. Han ville ikke snakke om klasse, men bare om folket mot «La casta», kasten eller eliten. Den tradisjonelle klasseanalysen han hadde med seg fra sin omfattende lesing av marxisme, ble erstattet med ideer om radikalt og overskridende demokrati, inspirert fra den flate strukturen i Los Indignados, den spanske Occupy-bevegelsen.

Den franske presidentkandidaten Jean-Luc Melenchon – som med nesten 20 % av stemmene i første valgomgang var nær ved å komme til «finalen» – har erklært stor sympati for Podemos og deres erfaringer og innovative partiorganisering og kommunikasjon. Med den løst funderte bevegelsen La France Insoumise («Det ubøyelige Frankrike») har han klart å peke en ny vei for en venstrebasert plattform. Men allerede i de politiske merkesakene til hans kampanje har han tatt mange skritt til venstre for hva Podemos er i dag, både m.h.t. Nato- og EU-motstand, krav om en radikalt ny konstitusjon («6. republikk»), gjeninnføring av statlig finansiering i stadig mer privat sponset forskning og universiteter osv. Han har også vist seg som en svært innovativ kommunikator via en rekke ulike medieplattformer.

Mange har kalt Melenchon venstrepopulist. Pål Steigan brukte den betegnelsen på presidentkandidaten i sin blogg (14. april), mens den eksilbaserte franske kandidaten til det kommende valget til nasjonalforsamling, Olivier Tonneaux, var kategorisk da han karakteriserte La France Insoumise  i et intervju med Klassekampen i 20. mai: «La France Insoumise er en populistisk bevegelse slik Chantal Mouffe definerer det. Dermed passer den perfekt til å organisere prekariatet, denne viktige postmarxistiske oppgaven.» Hva Tonneaux prøver å si med å strø om seg med dette halvakademiske kling-klang’et er ikke godt å begripe. Det har i alle fall svært lite med klasseorganisering å gjøre. For meg synes dette å være proklamasjoner mer enn analyse av politisk innhold. Og uansett er dette forutinntatte standpunkter om en bevegelse som ingen (kanskje bortsett fra Jean-Luc Melenchon sjøl) riktig vet hva skal bli. Det kan bli et «parti av en ny type» og vil bli fulgt med argusøyne etter siste del av valget i juni. Det som er sikkert, er at PCF (det franske kommunistpartiet) hvis de blir med videre, vil ha en organisatorisk kapital som vil prege en ny bevegelse, og som sannsynligvis vil knytte sterke bånd til fransk fagbevegelse, helt ulikt hva Podemos har ønsket eller evnet i Spania.

Og da er vi ved sluttpunktet: Det den nye kampen mot globalisme, uryddig organisert og sprikende i alle retninger har avdekket, er en nyvekket interesse for klassebasert politikk. Vi ser en helt annen oppmerksomhet i offentligheten rettet mot klasseforhold og mot betydningen av fagforeninger. Til og med Høyre her hjemme snakker nå om faretruende forskjeller og om at organisasjonsgraden i fagbevegelsen er «for lav». Det er vel og bra, men spørsmålet må tas videre: Ja, hva gjør dere med det, Høyre? Det er oppsiktsvekkende hvor mange posisjoner som har flyttet seg i dette landskapet de seinere år i Norge. Og det partiet som har forstått mest av betydningen av arbeiderklassebasert organisering og innflytelse fra fagforeninger i partipolitikken, er uten tvil Rødt. Det er ikke «det populistiske», men det nye arbeiderpartiet Rødt som har skaffet framgangene for partiet det siste året. I så måte er Rødt mer i slekt med det belgiske revolusjonære arbeiderpartiet PTB som har gjort kjempebyks på målingene det siste året, og som er bedre «jordet» i fagbevegelse og arbeiderklassekamp enn noe annet venstreorientert parti i EU. Ja, og paradoksalt nok er også «det reformerte» Labour under Jeremy Corbyn i ferd med å finne tilbake til sine dype faglige røtter under hans nye offensiv – som har gjort Labour til det eneste sosialdemokratiske partiet i EU som fører en altoverveiende sosialdemokratisk politikk.

Fellesnevneren for disse tre eksemplene er: Tilbake til røttene!

Det fins ingen snarvei til en skikkelig forankret radikal vending i politikken uten å gå den tunge og møysommelige veien om solid organisasjonsarbeid, basert på arbeiderklassens – den nye og sterkt utvida arbeider­klassens – og fagbevegelsens beste erfaringer med å føre politisk kamp. Det er disse erfaringene et antatt­ revolusjonært og systemkritisk parti må tilføre en overordnet politikk og ideologi som etter hvert kan gi de breiere lag av folket håp: at kapitalismen kan erstattes med noe bedre, og ikke bare reformeres til en «snillere» variant. At politikken må serveres etter alle kommunikasjonskunstens regler, på alle «plattformer», i alle farger og med nytt språk, er det belgiske PTB det beste eksempel på. Det har lite med «populisme» å gjøre, men mye med en ny forståelse av hvordan god gammeldags marxistisk propaganda og agitasjon skal oversettes til et språk for vår tid.

Populisme er første og fremst et uttrykk for systempartienes, og i Europa særlig sosial­demokratiets forvitring. Det gir historiske muligheter til nyorientering for det reelle venstre i et overgangsvindu som vi må bidra til å sette på vidt gap.

Det er valgkamp, kamp om innflytelse.

Selv om det er sånn at kapitalismen – per definisjon – er borgerskapets bane med produksjon for profitt, som målet for all privat produksjon, utbytting og imperialisme, er det mulig å vinne enkeltsaker og unngå noen byrder i «vårt» system.

Det er ikke uvesentlige spørsmål heller: for offentlig velferd, for et militære til forsvar ikke angrep, skole, eldreomsorg, krav for å unngå klimakrise, skattlegging av dem som er rikest for å ha penger til offentlig sektor, 6-timersdagen, osv. Selv om det å vinne noen saker ikke betyr å vinne samfunnsmakta, at arbeiderklassen og det arbeidende folket sjøl bestemmer og ikke dypstaten, betyr det mye for folks liv å hindre at norske soldater bomber i Afghanistan eller i Irak. Eller å hindre at «bestemor blir satt ut på anbud».

All politikk dreier seg om kamp om makt, for å gjennomføre. For et sosialistisk parti dreier det seg både om å vinne saker og en strategi med at arbeiderklassen organiserer seg og får erfaringer med å slåss – og å vinne.

Det er lett å kalle seg sosialist og slåss «på vegne av» arbeiderklassen, ikke sammen med. Det er også sånn partiene funger: stem på oss, så fikser vi. Ikke minst Arbeiderpartiet er livredde for krafta nedenfra, sånn at toppene ikke får bestemme sammen med Høyre, i fred.

I Europa har det vokst fram en venstreopposisjon, noen av disse kaller seg med rette «venstrepopulister». De toner ned ord som klasse og sosialisme, og gjør det slik vanskelig for folk å forstå sammenhengene i vårt samfunn. Det holder ikke med å kalle borgerskapet for eliten. Hvis målet på lengre sikt er makt til folket og sosialisme.

Ett kjennetegn ved disse «nye» retningene, er at de har et taktisk forhold til sosialdemokratiske partier, som Arbeiderpartiet i Norge. Det må man naturligvis ha til et hvert parti man prøver å presse i enkeltstandpunkter. Men uten et strategisk syn på at sosialdemokratiet er en borgerlig, klassesamarbeidende retning, ender taktikken med at en sjøl blir omfavna og ufarliggjort.

Venstrepopulister understreker at de slåss om makta – eller «bare» makt. Som om sosialisters rolle historisk er å være opposisjonelle på sidelinja.

Det store spørsmålet er hvordan det er mulig å slåss strategisk for makt, for forbedringer og mot urett uten å havne på fanget til Støre og Co.

Erik Ness, redaksjonsmedlem i Gnist

Enrique Dussel¹ er relativt ukjent i det radikale  miljøet i Noreg og den anglo-saksiske verda. Dei tre siste Marx-biografane frå denne verda, Jonathan Sperber², Sven-Eric Liedman³ og Gareth Stedman Jones⁴, kjenner ikkje til Dussel. Dette til tross for at han er ein levande legende i Latin-Amerika, som ein av grunnleggarane av frigjeringsteologien og ein viktig person i kampen mot imperialismen, og den som har levert verdas mest inngåande analyse av heile tekstmengda som høyrer til Marx Kapitalen⁵. Det vil seie at han, ut frå originaltekstane, har gjennomgått i detalj og analysert alle dei fire utkasta til Kapitalen som Marx skreiv.

Terje Valen er lektor med hovedfag i historie. 

Foto: Jonathan Kos-Read

Dussel sitt prosjekt

Dussel sitt prosjekt er å finne ut kva Marx eigentleg skreiv og meinte for å sjå om dei grunnleggande resultata av arbeida hans og tenkemåten kan vere til hjelp i frigjeringskampen i Latin-Amerika. Ved lesing av Dussel sine bøker blir vi tatt med på ei fascinerande reise gjennom Marx sitt arbeid med å skape nye kategoriar som gjer det mogleg å forstå korleis kapitalismen fungerer. Han finn at Marx’ verk har svært mykje å gi i arbeidet for menneska si frigjering frå utbytting og undertrykking, og ikkje berre for folk i dei kapitalistiske kjernelanda, men også for perifere kapitalistiske land. Det handlar til dømes om dei mekanismane som gjer at verdiar blir overført frå dei perifere, avhengige landa til dei sentrale leiande landa. Dette er noko som vil bestemme hovudliner for korleis folk i det perifere landa kan organisere seg på best vis for å frigjere seg frå den tilstanden av underutvikla økonomi som dei blir haldne i.

Eit teoretisk poeng

Eg skal her berre sjå på eit par av dei teoretiske punkta han framhevar. Han seier at Marx påviser at det er produksjonen av meirverdi som skil kapitalismen frå andre økonomiske system. For å forstå og forklare dette var Marx nøydd til å studere og utvikle ei rad med nye kategoriar og omgrep, som ikkje fans før. Dette finn vi første bind av Kapitalen, før vi kjem til kapittelet om korleis kapitalen blir skapt ut av varesirkulasjonen.

Då Marx hadde funne ut korleis dei grunnleggande kategoriane i kapitalen fungerte, gav han seg i veg med å utforske korleis desse kategoriane både bestemde og utvikla seg på overflata av systemet, korleis dei viste seg som overflatefenomen, til dømes korleis meirverdien trer fram som profitt. Og målet var å beskrive dette i detalj heilt fram til eit verk om verdshandelen. Marx blei berre ferdig med første del av arbeidet sitt, men det finnast mykje i dei kladdane han skreiv for å fullføre arbeidet, som gjer det mogleg for oss å forske vidare ut frå Marx sine grunnleggande oppdagingar.

Det Dussel legg vekt på, er at det er arbeidaren som utvekslar seg med naturen rundt gjennom produksjonen som skapar alle verdiar og at det gjeld for alle samfunnsformer. Mennesket må utveksle seg med naturen rundt for å kunne leve og produksjonen er den særeigne menneskelege utvekslingsmåten som skil oss frå andre levande vesen.

Det spesielle med kapitalismen er at dei menneska som produserer er heilt skilde frå produksjonsinstrumenta sine og frå livsmidla sine. I tida før den moderne industrikapitalismen kunne oppstå måtte det derfor skapast vilkår for dette. Nokre av vilkåra var utviklinga av vitskapen, andre var utviklinga av verdshandelen og røvinga av rikdom frå alle stader i verda der dei kunne finne slikt. Eit anna naudsynt vilkår var at dei som arbeidde med jorda og med handverk der dei eigde sine eigne arbeidsinstrument, måtte frårøvast desse. Det skjedde gjennom det Marx kalla den opphavlege akkumulasjonen. Gjennom denne blei mange menneske «sett fri» frå sine eigne produksjonsinstrument (jorda og verktøya) og frå livsmidla sine. Dei blei til hordar av fattige som måtte tigge, stele, be om stønad osb. for å halde seg i live.

Arbeidarane er ikkje kapital

Då fabrikkindustrien oppstod kunne desse menneska selje arbeidsevna eller arbeidskrafta si til kapitalens representantar, kapitalistane for visse tidsrom. Poenget til Dussel er at Marx framhevar at arbeidarane ikkje er kapital, dei kjem inn i kapitalen sin heilskaplege sirkulasjon utanfrå. Dei blir heller ikkje kapital i produksjonsprosessen. Det er arbeidskrafta deira som er kapital når han fungerer som verdiskapande og meirverdiskapande. Marx kallar han då for variabel kapital, fordi han har den spesielle evna at han kan skape større verdi enn han har sjølv. Dette er arbeidskrafta sin bruksverdi for kapitalen.

Det som skjer er altså at kapitalisten (som opptrer som kapitalens representant, kapitalens levande ytringsform som er innforliva med kapitalen) kjøpar arbeidskrafta for pengar, dvs. lønna, som representerer ein verdi som må til for at arbeidaren (og arbeidarane som samfunnsklasse) kan kjøpe dei livsmidla han/ho/dei må ha for å leve. Men det produktet som arbeidaren skapar i utvekslinga si med naturen rundt (råvarer t.d.) blir seld til ein pris som representerer ein høgare verdi enn verdien av det arbeidaren får i lønn.

Det første poenget til Dussel altså er at arbeidarane ikkje sjølv er kapital, men noko ytre i høve til kapitalen, som blir innlemma i kapitalen for eit avgrensa tidsrom på ein spesiell måte (ved at dei sel arbeidskrafta si), men ikkje blir fullstendig underlagt kapitalen. Dette gjer det også mogleg for arbeidarane å sjå på kapitalen og kapitalismen utanfrå og det gjer det mogleg for arbeidarane å avsløre det som kapitalismen verkeleg er, nemleg tjuveri av framand arbeidskraft. Det tyder at dei som meiner at arbeidarklassen er heilt integrert i kapitalismen og ikkje kan sleppe ut av grepet hans, fordi det ikkje er mogleg å avsløre dette forholdet, tar feil. Dette gald til dømes den retninga som blei kalla frankfurtarane. Ut frå ei oppfatning om at arbeidarklassen var heilt integrert i kapitalen blei dei svært pessimistiske i høve til om det var mogleg for denne klassen å avsløre og gjere opprør mot denne samfunnsforma. Denne ikkje-marxistiske haldninga har hatt stor innflyting på korleis mange marxistar i den vestlege verda har oppfatta marxismen.

Kapitalismen som brotsverk

Det andre poenget til Dussel er at kapitalismen, med si skaping av meirverdi, er basert på tjuveri. Kapitalismen er altså basert på eit pågåande brotsverk mot alle som jobbar og strevar for å skape det vi alle lever av, og som ei følgje av det er systemet djupt umoralsk, dvs. brottsleg eller kriminelt.

Det tyder også at Dussel meiner at Marx ser på heile den politiske og juridiske og moralske overbygnaden som støttar opp om kapitalismen som kriminell i utgangspunktet, sjølv om han formelt sett trer fram som rettferdig – eit sal av arbeidskraft  er formelt sett eit rettferdig bytte der den som sel får ein verdi (løn) som gjer at livet kan haldast oppe, og den som kjøper får vara arbeidskraft som han kan bruke til å skape verdi og meirverdi.

Valet i USA som eksempel

Eg tenkjer at ein slik oppfatning gjer det mogleg å forklare den fortvilinga og det raseriet som gjer at folk vil kvitte seg med leiinga i USA. Men fordi dei ikkje har avslørt utspringet til den urettvisa dei er utsett for, så støttar dei opp om folk som politisk trer fram i ein form som skapar ein illusjon av at dei vil fjerne, eller i alle fall minske urettferda. I USA var det slik Obama vart vald (Change – endring). No er han avslørt som ein illusjon saman med den han vil ha som sin etterfølgjar (Clinton). Den illusjonen vender folk seg vekk frå, derfor vel dei ein annan illusjon, ein annan form for lovnad om change. Dei vil nok hauste sine bitre røynsler og med Trump ved det politiske roret. Å tru at ein storkapitalist av hans type skal kunne leie ei rørsle som kan fjerne meirverdisystemet er i USA, er vel å håpe litt mykje! Men skal vi følgje Dussel  sitt resonnement så kan arbeidarklassen (saman  med andre som lid under kapitalismen sin umoral) gjennom sine eigne røynsler oppdage at han må opphevast og ikkje berre ha nye frontfigurar som let som dei vil endre ting, men som korkje vil eller kan det. Det kan ta si tid, men det er heilt mogleg.

Vilkår for å få slutt på elendet

Før arbeidarklassen og mange andre ser den grunnleggande urettferda som heile resten av det urettferdige systemet kvilar på, og ser at vilkåret for grunnleggjande endring er å fjerne systemet der produksjon av bruksverdiar byggjer på kjøp og sal av arbeidskraft, delvis tingliggjering av menneska og den brotslege utvinninga av  meirverdi, så vil vi nok måtte gå gjennom store ulukker og mykje tårer, for å sitere fritt frå ein norsk songar. Men det kan og gjere det mogleg med song og lått når tida er inne.

Innsikta til Dussel gjer det og mogleg å skape breie alliansar for å oppheve kapitalismen, eller pengestyret om du vil. Ein viktig alliansepartnar kan vere dei religiøse som vil sette kampen mot mammon, for frigjering av individ og samfunn, høgare enn å administrere den pågåande kapitalistiske kriminaliteten. Dette er Dussel sine tankar om frigjeringsteologi som eg kan seie meir om ein annan gong.

Noter:

1. Sjå https://en.wikipedia.org/wiki/Enrique_Dussel og https://es.wikipedia.org/wiki/Enrique_Dussel og Dussels heimesidehttp://enriquedussel.com/index.html
2. For ei vurdering av hans verk sjåhttp://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Sperber%20om%20Marx.htm
3. Sjå https://sv.wikipedia.org/wiki/Sven-Eric_Liedman
4. Sjå https://en.wikipedia.org/wiki/Gareth_Stedman_Jones
5. Dussel har skrive tre bøker som omhandlar dette. Den første er LaProducción teóretica de Marx. Un comentario a los Grundrisse, (Marx’ teoretiske produksjon. Ein kommentar til Grundrisse.) 1985, omsett til fransk La production théorique de Marx. Un commentaire des Grundrisse, 2009. Den andre er Hacia un Marx desconocido. Un commentario de los manuscritos del 61-63, (Mot ein ukjend Marx. Ein kommentar til manuskripta frå 1961-63.) 1988. Den er omsett til engelsk Towards an Unknown Marx. A commentary on the Manuscripts of 1861-63, 2001. Den siste boka er El ultimo Marx y la liberación latinoamericana. Un commentario a la tercera y la cuarta redacción de « El Capital », (Den siste Marx og frigjeringa av Latin-Amerika. Ein kommentar til det tredje og fjerde utkastet til « Kapitalen ».) 1990. Den siste er ikkje omsett.

Et av de viktigste spørsmålene å stille for revolusjonære er dette: Hvilke sosiale krefter kan gjennomføre en samfunnsomveltning, og stå i spissen for framtidsrettede kamper i dag? For å kunne svare på det, er det både nødvendig med en analyse av det eksisterende samfunnets vesentlige trekk, pluss konkret kunnskap om det sosiale landskapet slik det ser ut akkurat nå.

Kjersti Ericsson er professor i kriminolog og forfatter. Hun har utgitt flere diktsamlinger, romaner, faglitteratur og politiske skrifter. Søstre, kamerater! og Den flesrtemnmige revolusjonen er gitt ut på nytt av Forlaget Rødt!. Hun var leder av AKP fra 1980 til 1984.

Morten Harper (red.).
Betydningen av Brexit. Storbritannias vei ut av EU og den nye situasjonen for europeisk samarbeid.
Oslo: Nei til EU, 2016, 176 s.

En god tradisjon ved et årsskifte er å lese Nei til EUs årbok. Det er godt at det er noen som holder den kunnskapsmessige beredskapen oppe, og som makter å servere lesere oppdaterte analyser i tilgjengelig form. Som vanlig er Morten Harper redaktør og en sentral bidragsyter. Og som alltid sørger Dag Seierstad for en mer enn 50 siders årskavalkade, der han pedagogisk og konkret loser oss gjennom de viktige endringer både innad i EU og i forholdet mellom EU og Norge. En rød tråd er – ikke overraskende – hvordan EU/EØS griper stadig sterkere inn og reduserer det demokratiske spillerommet for medlemslandene, og hvordan det ikke minst går ut over vanlige arbeidsfolks interesser. Det går for øvrig fram av flere artikler i årboka hvordan motstanden mot EØS-medlemskapet styrkes i fagbevegelsen for hver eneste dag.

Årets spesialtema er naturlig nok Brexit og mulige virkninger for EU og for Norge. I motsetning til det vi husker fra norske mediers dekning før og etter «sjokket», gis det også god plass til argumenter fra den engelske venstresida og fagbevegelsen. Det blir også dokumentert at det var demokratiargumentet som var avgjørende for de fleste, der det norske kommentariatet knapt har sett annet en høyrepopulisme og fremmedfiendtlighet. Blant bidragsyterne er kontrasten i EU-analysen særlig sterkt mellom Asbjørn Wahl i For velferdsstaten og Marte Gerhardsen i Agende. Der den første ser nyliberal kapitalisme som grunnlovsforankret kjerne i EU, der sosialisme og keynesiansk regulering som nærmest forbudt, skriver den andre luftig om EU som et redskap for utvikling, og håper fromt på at unionen kan utvikle seg som garantist for velferd og vanlige folks interesser. Jonas Gahr Støre ønsker seg et videre samarbeid hvor «resultatene blir synlige for folk flest». Men det er jo nettopp når resultatene blir synlige, at motstanden nedenfra øker.

Tore Linné Eriksen. Professor em. i utviklingsstudier,historiker og faglitterær forfatter.

Abortspørsmålet har stått høyt på dagsorden i 2016. Kvinner har stått i spissen for en bølge av motstand mot angrep på allerede begrensede rettigheter og tilgang til abort. På tvers av Europa – fra Irland til Polen – har store menneskemengder tatt til gatene. I USA planlegges det en marsj med en million kvinner når Donald Trump innsettes som president i januar, i en protest mot den trusselen mot reproduktive rettigheter som administrasjonen hans vil utgjøre. I sitt første intervju etter valget gjorde Trump det klart at han ville virkeliggjøre truslene om å svekke retten til abort. Selv om han tidligere har hevdet han er for valgfrihet, spilte han på lag med lobbyen mot abort og evangeliske forsamlinger for å vinne stemmer.

Judith Orr er medlem av Socialist Workers’ Party i Storbritannia og tidligere redaktør av Socialist Register. Hun har skrevet boka Marxism and Women’s Liberation og arbeider for tiden med en ny bok om kampen for fri abort.

Artikkelen sto første gang i International Socialism nr. 153

Oversatt av Mathias Bismo, redaksjonsmedlem i Gnist.   Foto: Iga Lubczanska

Den skitne hemmeligheten om det faktiske abortforbudet i en del av kongeriket, Nord-Irland, har også fått økt søkelys på seg. Det har vært en rekke rettssaker og et voksende sinne.¹ Kunngjøringen fra Skottlands førsteminister og leder av det skotske nasjonalistpartiet Nicola Strugeon om at hun ville se nærmere på om hun kunne tilby nordirske kvinner abort i det offentlige helsevesenet, er et tegn på de skiftende tider. Det bør imidlertid bemerkes at selv om det offentlige helsevesenet utfører nesten alle aborter i Skottland, er det en generell grense på 18 uker. Denne begrensningen er ikke lovfestet, men det betyr at kvinner som vil avbryte svangerskapet etter dette tidspunktet må dra til England der det skotske offentlige helsevesenet betaler regningen og refunderer reiseutgiftene, hvis du vet hvordan du skal søke.²

I Sør-Irland, der abort er forbudt gjennom det åttende grunnlovstillegget, er det en følelse av at vindene er i ferd med å snu. En demonstrasjon i Dublin 24. september som samlet 30 000, "mer enn tredoblet antallet deltakere fra året før, da det igjen var en dobling fra året før det igjen […] størrelsen, ungdommeligheten, entusiasmen og bestemtheten i demonstrasjonen var kraftigere enn det de fleste hadde forventet."³ I Polen sto kvinner bak en én dags streik 3. oktober – "den svarte mandagen" – i kampen for å forhindre den sosialkonservative høyreregjeringen fra å forsterke allerede svært restriktive lover om abort. Om regjeringens planer hadde lyktes, ville de ikke åpnet for abort i det hele tatt.

Den nye aktivismen er et symptom på en renessanse for aktivitet og debatt om kvinneundertrykking. Den er også et tegn på det voksende misforholdet mellom kvinnenes faktiske rolle i dagens samfunn og tilbakeskuende lover og ideologier som forsøker å kontrollere kvinner og deres kropper. I noen tilfeller har dette blitt drevet frem av en høyreside som har politisert saken og bruker sosiale spørsmål som abort for å mobilisere velgerbasen sin. Nedskjæringer har også ført til drastiske kutt i offentlige tjenester og velferdsgoder som særlig har betydning for arbeiderklassekvinner og deres reproduktive valg.

De senere årene har abortaktivister i økende grad reist kampen fra et menneskerettighetsståsted. En rekke saker har blitt reist, både sør og nord i Irland og andre steder. Utgangspunkt er at det å bli nektet trygg og lovlig abort er et brudd på menneskerettslovgivningen. Det har også vært en eksplosjon i alternative former for abort. Bedre tilgjengelighet på abortpiller har gjort organisasjoner som www.womenonweb.org i stand til å tilby dem og gi medisinske råd via nettet til kvinner internasjonalt der abort er forbudt eller vanskelig tilgjengelig.

Irland

Den irske revolusjonære James Connollys uttalelse om at et delt Irland ville innebære et "reaksjonens sirkus både i nord og i sør", kunne vært rettet mot den grusomme situasjonen for kvinner som ønsker abort på begge sider av grensen.⁴

I flere tiår har tusenvis av kvinner fra hele Irland reist til England for å få utført abort. Irish Family Planning Association (IFPA) anslår at minst 165 400 kvinner og jenter reiste fra Republikken Irland til Storbritannia for å få tilgang til abort mellom januar 1980 og desember 2015.⁵ Slike tall er alltid underdrevne, siden kvinner gjerne vil unngå å oppgi en irsk adresse for å sikre privatlivet. IFPA uttalte i mai 2016 at tallene for 2015 viste at "3 451 kvinner og jenter oppga adresser i Republikken Irland på abortklinikker i England og Wales, en nedgang på 7,6 prosent siden 2014." IFPA-direktør Niall Behan påpekte imidlertid at dette ikke nødvendigvis betydde at færre kvinner ønsket abort, siden "det er umulig å slå fast omfanget av bruken, fordi abortpiller som er bestilt over nettet, har hatt en betydelig innvirkning på nedgangen i antallet kvinner i Irland som oppsøker aborttjenester i Storbritannia".⁶

Men trykket for grunnleggende forandringer bygger seg opp. Det er en oppfatning i Irland at vinden er i ferd med å snu i retning av liberalisering av lovverket. Noen aktivister viser til den overraskende seieren i folkeavstemningen i 2015 om å tillate likekjønnede ekteskap som et bevis på hvordan Irland har endret seg. Folk er i økende grad villige til å innrømme at de har reist utenlands for å få utført abort, siden taushet gjør de irske myndighetene i stand til å snu ryggen til problemet. Enkelte som har reist til England for å få utført en abort, har "tvitret live" under reisen og oppholdet på abortklinikken, noe som har gjort det som ofte er en privat og hemmelig erfaring, offentlig.⁷

De titusener som marsjerte i Dublin i september er det synligste beviset på den senere tidens kamper. De er en del av en bred og voksende kampanje for å oppheve det åttende grunnlovstillegget, der en gravid kvinnes liv likestilles med livet til et ufødt foster. Koalisjonen for å oppheve det åttende tillegget består av mer enn 65 grupper, "herunder kvinnegrupper og grupper for reproduktive rettigheter, sosiale og helserettslige forkjempere, fagforeninger og partier på venstresida."⁸

Markeringen av påskeopprøret, etter at britene henrettet Connolly, har også blitt brukt til å styrke bevegelsen. Den har blitt omtalt som et nytt opprør for fulle rettigheter for alle. Demonstrasjonene i september, i regi at Abortion Rights Campaign, fikk navnet Rise and Repeal (Gjør opprør og opphev). Den irske regjeringen forsøkte å avvæpne bevegelsen ved å innkalle til en folkeforsamling for å diskutere og komme med forslag til abortloven. Men organisasjoner for selvbestemt abort krever umiddelbar handling i stedet for å oppleve at endringene blir utsatt på ubestemt tid eller, som de sier det i Irland, "plassert på langfingeren".

Det åttende grunnlovstillegget er et resultat av en folkeavstemning i 1983 der 67 prosent støttet kravet om å endre grunnloven for å forby abort for alle praktiske formål. Tillegget betyr at i det en kvinne blir gravid, så mister hun autonomien over sin egen kropp. Men mye tyder på at folkemeningen har endret seg siden da. En meningsmåling fra Amnesty International i februar 2016 konkluderte med at "det store flertallet i Irland vil ha økt tilgang til abort (87 prosent) og abort avkriminalisert (72 prosent) […] På mange spørsmål var det progressive holdninger til abort på tvers av alle regioner og sosio-økonomiske grupper."⁹ De fant også ut at 66 prosent mener det er "hyklersk" når grunnloven forbyr abort i Irland, men tillater at kvinner drar utenlands for abort. Så mange som 72 prosent mener det er urettferdig diskriminering mot dem som ikke har råd eller kan dra utenlands når kvinner må reise ut av landet for å få utført abort, og 55 prosent beskriver Irlands abortlover som "rå og umenneskelige". Når det gjelder betydningen av katolisismen, viser undersøkelsen at 82 prosent av dem som regner seg som religiøse ikke ønsket at deres religiøse syn skulle bli påtvunget andre.¹⁰ Denne demonstrasjonen av kirkens reduserte makt, er et resultat av kvinners endrede forventninger til livet. Men kirkens kredibilitet har også blitt kraftig undergravet gjennom avsløringene av barnemishandlingsskandaler og forsøkene på å dekke over disse gjennom mange tiår. Kirken står overfor et motsetningsfylt indre press for å opprettholde sin innflytelse. På den ene siden er det dem som vil tilpasse kirken til kvinnenes økte forventninger, hvorav mange er aktive i menigheten, på den andre siden er det dem som vil tvinge gjennom en mer dogmatisk tilnærming. Pavens kunngjøring om at han ga prestene makt til å "tilgi" kvinner som hadde gjennomgått en abort, var et uttrykk for disse motsetningene. Frem til da kunne kvinner som hadde gjennomgått en abort, noe som fortsatt omtales som en alvorlig synd, bare bli tilgitt av biskoper.

Halpin og O'Grady har analysert utviklingen i folkemeningen over en rekke målinger over tid og skriver at "vi ser at støtten på 64 prosent […] vokser […] til 74 prosent for opphevelse […] mens motstanden faller fra 35 prosent […] til 18 prosent."¹¹

Utfordringen av abortlovgivningen i Irland har delvis blitt stimulert av reaksjoner på enkelte høyprofilerte saker. Frem til saken om X i 1992 kunne ikke engang kvinner motta informasjon om abort eller reise til et annet land for å få det utført. Saken handlet om en 13 år gammel jente som hadde blitt voldtatt, og så ble forhindret fra å reise til England for å få utført en abort. Irsk høyesterett omgjorde utreiseforbudet, men det raseriet saken fremkalte innebar at kravet om i det minste enkelte mindre endringer, ikke lot seg stoppe. En folkeavstemning endret deretter på grunnloven slik at det åttende tillegget ikke kunne brukes til å pålegge kvinner reiseforbud.

I 2012 døde Savita Halappanavar etter å ha blitt nektet en livsnødvendig abort ved et sykehus i Galway etter at hun ble syk 17 uker inn i graviditeten. Da saken ble kjent, brøt det ut protester i Irland og internasjonalt. Savitas død førte til at loven fra 1861 om personkrenkelse, en rest av den britiske imperiemakten, ble avviklet. I dens sted ble det vedtatt en lov i 2013 om beskyttelse av liv under graviditet, som tillot abort om en kvinnes liv var i fare eller det forelå fare for selvmord. Men omfattende "retningslinjer" som regjeringen publiserte kort tid etterpå, var avslørende.¹² De viste at de ikke ville tillate at loven ble fortolket på en slik måte at den ville gi kvinner, selv under de særlige omstendighetene den beskrev, tilgang til lovlig abort. Retningslinjene begynner med en gjentakelse av at abort er en kriminell handling og fortsettes med en beskrivelse av de labyrintene og hindrene en kvinne må forsere for å få lov til å avbryte svangerskapet.

For å få tilgang til abort under loven, må en kvinne møte mellom tre og sju ulike leger og psykiatere for å få avgjort om abort kan rettferdiggjøres. Granskninger utført av The Irish Times viste at hver tredje psykiater i Irland avviste at en kvinne skulle få adgang til abort dersom hun var suicidal. Dette betyr i praksis at loven ikke engang gir de mest sårbare kvinnene noen beskyttelse.¹³

Dette ble bevist i en annen avskyelig sak i 2014. En ung flyktning i Irland som hadde blitt voldtatt i sitt hjemland, ble nektet abort etter åtte uker, selv om hun var suicidal. I desperasjon innledet hun en sultestreik, som endte med at hun ble tvangsforet frem til det ble gjennomført keisersnitt uten hennes samtykke etter 25 uker. Barnet ble satt under omsorg.

Dette er de offentlige sakene, tragediene som oppstår i de mest ekstreme omstendigheter. De skaper med rette sinne og forargelse. Men på den andre siden av skalaen er det hver eneste dag kvinner som reiser over Irskesjøen, samler sammen penger, bestiller reiser og som, når de kommer hjem, lager unnskyldninger for fravær fra jobb og lever med frykt for helsekomplikasjoner som kan føre til at det stilles spørsmålstegn. Alt dette fordi de regnes som kriminelle i sitt eget land for å ville utøve sine reproduktive rettigheter.

Irland har i stor grad ignorert internasjonalt press for å endre sitt ståsted. I mai 2016 slo FNs menneskerettighetsråd i sin periodiske landgjennomgang fast at Irland måtte avvikle abortforbudet. Av de 19 anbefalingene, aksepterte Irland bare én, "en anbefaling fra Sveits om at myndighetene går i dialog med alle relevante interessenter for å finne ut om lovverket som omgir abort kan utvides."¹⁴ Forrige gang, i 2011, hadde Irland avslått alle slike anbefalinger.

Under det andre reaksjonens sirkus på andre siden av grensen, står kvinner og leger overfor risikoen for livstidsstraff under lovverket fra 1861 dersom de legger til rette for eller deltar i en ulovlig abort. Abortloven fra 1967 ble aldri gjort gjeldende for Nord-Irland. En lov fra 1929 som tillot abort for å redde en kvinnes liv, ble utvidet til å gjelde Nord-Irland i 1945. The Standing Advisory Commission on Human Rights (SACHR) la i 1993 frem et offentlig konsultasjonsdokument om abort som slo fast at lovverket i Nord-Irland var så "uklart at det bryter mot standarder for internasjonal menneskerettslov."¹⁵ I mars 2016 la nordirske myndigheter frem et nytt sett med retningslinjer som slo fast at abort bare er tillatt om en kvinnes liv er i fare eller om det er en permanent eller alvorlig fare for hennes mentale eller fysiske helse.

Om lag 2000 kvinner reiser fra Nord-Irland til England årlig for å få utført aborter. Nord-Irland er en del av det forente kongedømmet, kvinner der betaler de samme skattene og de samme sosiale avgiftene, og på alle andre områder innenfor helse behandles de av det offentlige helsevesenet. Likevel nektes de lovlig og trygg abort, og når de reiser til andre deler av landet, nektes de også abort av det offentlige helsevesenet. I stedet tvinges de til å betale høye priser for private svangerskapsavbrudd. Dette gjør Sturgeons inngripen til en viktig utvikling.

Forkjempere for selvbestemt abort har avslørt de britiske myndighetenes hykleri når de uttaler seg om andre lands abortbegrensninger samtidig som de ignorerer anti-abortlovgivningen i Nord-Irland. "Departementet for internasjonal utvikling har, i en rekke publikasjoner, gitt uttrykk for at de oppfatter abort som en menneskerett […] Departementet støtter trygg abort på to grunnlag. For det første er det en rettighet. Kvinner har rett til å fatte valg om sin reproduktive helse. For det andre er det nødvendig […] i et humant og rettferdig samfunn at kvinner og tenåringsjenter har rett til å fatte sine egne valg rundt sitt seksuelle og reproduktive velvære."¹⁶

I november 2015 slo Nord-Irlands øverste domstol fast at abortlovgivningen i Nord-Irland brøt med den europeiske menneskerettighetskonvensjonen i saker der kvinner var voldtatt og i saker med store fosterfeil. Dommer Horner, som knapt er noen militant revolusjonær, sa at loven brøt med menneskerettighetslovgivningen og "smaker av én lov for de reike og en annen lov for de fattige." Nordirske myndigheter har anket avgjørelsen og avventer en avgjørelse fra ankedomstolen. En avstemning om å øke tilgjengeligheten i slike saker ble tapt i det nordirske parlamentet tidlig i 2016.

Men som i sør, beveger folkemeningen seg raskere enn hos politikerne og etablissementet. En undersøkelse fra Amnesty International i september 2016 viste at nesten 60 prosent av folket i Nord-Irland mente abort skulle avkriminaliseres. Når folk ble spurt om kvinner som var gravide som resultat av voldtekt eller kvinner som var gravide med et foster som ikke ville kunne overleve utenfor livmoren, økte støtten til rett til abort til 75 prosent.¹⁷

For kvinner som finner ut at fosteret har alvorlige feil, kan leger i Nord-Irland anbefale abort, men ikke tilby det. Siden en kvinnes graviditet i et slikt tilfelle gjerne er kommet så langt at det ikke kan avsluttes med piller, blir de tvunget til å reise til en fremmed by og et fremmed legekontor, gjerne i dyp sorg over å måtte avbryte et ønsket svangerskap, og å betale hundrevis av pund for en abort. Par som ønsker å begrave levningene hjemme, har i mange tilfeller ikke hatt noe annet valg enn å benytte en vanlig kjølebag. Kvinner reiser ofte tilbake umiddelbart etter aborten for å unngå kostnadene ved å bli i England, med følger for etterbehandlingen i tilfelle komplikasjoner.

Bare måneder etter Horners uttalelse i april 2016 ble en kvinne dømt til tre måneders fengsel for å ha kjøpt piller for å provosere frem en abort etter 10–12 ukers svangerskap. Hun var 19 år da. Hun hadde forsøkt å samle sammen penger til å reise til England for å gjøre en lovlig abort, men hun fikk ikke samlet nok og bestilte piller på nettet i stedet. Hun ble rapportert til politiet av hybelkamerater. Hun ble straffet ikke bare fordi hun var en kvinne med en uønsket graviditet i et land der abort er forbudt. Hun ble også straffet fordi hun var fattig.

I protest mot dommen meldte en rekke abortaktivister seg selv for politistasjoner i Nord-Irland der de fortalte at de enten hadde tatt eller bestilt piller på Internett, og derfor også skulle bli straffeforfulgt.¹⁸ Men politiet nektet å tiltale noen av dem. De fryktet åpenbart den dårlige publisiteten en velorganisert kampanje kunne skape, i motsetning til rettsforfølgelsen av en enkeltstående ung kvinne som bare forsøkte å løse problemet med et uønsket svangerskap på den eneste måten hun kunne.

Polen

Også på den andre siden av Europa endrer folkemeningene seg. Angrepene på abortrettigheter i Polen i 2016 var ikke de første, men det som var nytt var responsen de provoserte frem. Det begynte 4. april 2016 da hundrevis av kvinner, og menn, forlot polske kirker da prestene begynte å lese opp den katolske kirkens støtte for den nye lovgivningen. Videoklipp av eksempler på denne offentlige avvisningen av den dominerende religiøse institusjonen i Polen gikk viralt. Men det var streiken og demonstrasjonene på "den svarte mandagen", da anslagsvis 100 000 mennesker deltok i demonstrasjoner for selvbestemt abort, som ble vannskillet. Det var protester over hele Polen, blant annet i Warszawa, Gdansk, Lódz, Wroclaw og Krakow. Mange av dem som ikke streiket, kledde seg i svart i solidaritet med protestene. I en øyenvitnerapport skrev en polsk sosialist at "Folk tok med seg hundrevis av plakater og banner med slagord som Min kropp, mitt valg, Til helvete med fanatikerne og Jenter vil styrte regjeringen."¹⁹ Fagbevegelsen kom også med støtte til protestene. "Sammenslutningen OPZZ støttet protestene i dag. Dette skjedde etter at lærerforbundet ZNP, Polens største fagforbund, gikk ut med støtte."²⁰

Motstanden var så omfattende at selv den katolske kirken trakk støtten til loven. Tilsynelatende var det avgjørende punktet paragrafen som ville åpnet opp for å straffe kvinner som hadde gjennomgått en ulovlig abort. Krystyna Kacpura, som leder Føderasjonen for kvinner og familieplanlegging og som er en av de ledende abortaktivistene skrev at kirken erkjente at kvinner "utgjør flertallet av dem som deltar i messer og som gir penger" og konkluderte med at de ikke hadde råd til å fremmedgjøre dem fullstendig.²¹ Myndighetene gjennomførte en u-sving få dager senere, selv om den nye og bare svakt mindre drakoniske lovendringen som raskt ble utarbeidet, bare skapte større protester.

Den polske ministeren for forskning og høyere utdanning Jaroslaw Gowin, som er medlem av det styrende høyrepartiet, Lov- og rettferdighetspartiet, uttalte at regjeringen endret oppfatning om å støtte endringene fordi protestene hadde "fått oss til å tenke og lært oss om ydmykelse". Lovutkastet ville forbudt alle aborter i Polen, med fengselsstraff for kvinner som tok abort og helsepersonell som hjalp dem. De foreslåtte endringene ville gjort det like vanskelig å få utført en abort i Polen som i Vatikanstaten eller Malta, som har Europas strengeste abortlover.

Protestene har åpnet opp et potensial for ikke bare å slå tilbake forslag om ytterligere innskjerpinger, men også for å utfordre de patetiske rettighetene kvinner har under dagens lov. Kacpura har sagt at flere mennesker var innom organisasjonens lokaler i juni og juli i 2016 enn i de foregående 25 årene.²² Dette er et tegn på at stadig flere kvinner ikke lenger vil lide i stillhet, eller bli tvunget til å reise ut av Polen for å få tilgang til abort.

Dagens lover i Polen tillater bare abort når en kvinnes liv er i fare, når det er fare for alvorlig og irreversibel skade på fosteret, og når graviditeten er et resultat av voldtekt eller incest. Sistnevnte må bekreftes av en dommer. Det betyr at det store flertallet av aborter som skjer i Polen, selv uten den nye loven, er ulovlige. Polen har en befolkning på 38,5 millioner, men det er bare 1–2 000 lovlige aborter årlig. Til sammenligning var det i 2015 185.824 aborter i Storbritannia med en befolkning på litt over 63 millioner. Noen anslår at tallet på ulovlige aborter i Polen kan være så stort som 150.000.

I virkeligheten nekter så mange leger å utføre selv lovlige aborter, med henvisning til overbevisning, at muligheten til å få gjennomført en lovlig abort er enda vanskeligere enn selv det som følger av loven. Kacpura sier at organisasjonen hennes hører om "minst to eller tre slike saker hver dag". Hun viser til hykleriet med at "noen leger nekter ut fra overbevisning på offentlige sykehus. Samtidig som de tilbyr abort til høye priser ved sine private klinikker."²³

I Polen er prevensjon ofte dyrt og vanskelig å få tak i.. En rapport fra 2012 viste at mange polske leger og etter hvert også apoteker dekker seg bak overbevisning når de nekter å skrive ut eller i det hele tatt lagerføre reseptbelagte angrepiller.²⁴

Italia, USA og Storbritannia

Abortrettigheter er ikke bare et spørsmål i de delene av Europa der abortlovgivningen er strengest, som i Polen og Irland. I Italia døde Valentina Milluzzo i oktober 2016 på et sykehus på Sicilia etter at anti-abort-leger nektet å avbryte svangerskapet selv etter at den ene av de to tvillingene hun bar på, døde i livmoren og hun gikk inn i septisk sjokk. Abort har vært lovlig i Italia siden 1978.

Et fellestrekk ved disse europeiske landene er den katolske kirkens makt. Men det er feil å se lover og ideologi mot abort som utelukkende et katolsk spørsmål. Situasjonen i USA viser dette. I USA, der abort ble lovlig gjennom Høyesteretts dom i saken Roe vs. Wade, var retten til abort allerede under press av delstatsparlamenter som forsøkte å reversere dommen. Men med Donald Trumps seier i presidentvalget har dette fått en ny styrke.

I den siste TV-debatten mot Hillary Clinton påsto Trump at "Hvis du støtter det Hillary sier, kan du i niende måned ta babyen og rive den ut av livmoren, rett før fødselen." Som så mange av Trumps løgner, ble dette avslørt etter debatten. Men det var for sent for å stoppe dette brutale bildet som anti-abortbevegelsen elsker å få spredt til et TV-publikum på over 70 millioner. Nå med valget av Trump, vil disse synene bli enda sterkere profilert.

Trumps visepresident, Mike Pence, som kommer fra vervet som guvernør i Indiana, er manisk i sin motstand mot abort og skrev i løpet av fire år under åtte anti-abortlover.²⁵ I forbindelse med valgkampen i juni 2016 slo Pence fast at han og Trump ville "plassere Roe vs. Wade på historiens skraphaug der den hører til."²⁶ Forkjempere for fritt valg lanserte "Mens for Pence" (nå "Mens for politikere") som en protest der kvinner ble oppfordret til jevnlig å ta kontakt med Pence' kontor med detaljer rundt syklusen sin, siden han tilsynelatende er så opptatt med hva som er i livmoren deres. Det er bestilt transport fra hele USA til de planlagte protestene i januar. Den omfattende støtten de får, viser hvor sterkt folk frykter at tida skal bli skrudd tilbake når det gjelder reproduktive rettigheter.

Det er en åpenbar fare for nye angrep på kvinners rettigheter, som kutt i bevilgningene til Planned Parenthood – den viktigste tilbyderen av råd og tjenester om familieplanlegging i USA – og kutt i bistandsbudsjetter der tilbud av reproduktive helsetjenester er en del. Planned Parenthood rapporterer om en vekst i donasjonene i solidaritet. Abortrettigheter har vært en synlig sak i protestene mot Trump som gikk over USA etter valget, der mange demonstranter gikk med plakater med forsvar for kvinners rett til å velge selv.

Over store deler av kloden nektes kvinner fortsatt retten til å kontrollere sin egen fruktbarhet. Mangelen på abortrettigheter i Latin-Amerika viste seg i fjor med utbredelsen av zika-viruset. Flere land fortsatte å forby eller innskrenke retten til abort trass i at det ble oppdaget at viruset førte til fosterfeil og spedbarn født med mikrocefali. Verdens helseorganisasjon anslår at minst 48 000 kvinner dør årlig som følge av utrygge aborter.²⁷

Selv i England, Skottland og Wales, som er underlagt abortloven fra 1967, har kvinner rett til å kreve abort, uansett hva abortmotstanderne påstår. Kvinnens rett til å velge er faktisk fortsatt betinget og begrenset, og abort er fortsatt ulovlig under 1861-lovgivningen. Etter denne arkaiske loven skal en kvinne som tar abort eller noen som hjelper henne ", kunne holdes fengslet for livet."²⁸ Lovgivningen fra 1967 ga unntak og beskrev når leger kunne utføre en abort uten å straffeforfølges etter 1861-loven, dersom bestemte betingelser ble møtt.

Retten til trygg og lovlig abort, som var et av de tidlige kravene til den andre bølgen av kvinnefrigjøringsbevegelsen i USA og Storbritannia, er ennå ikke oppfylt. I 2017 planlegger abortrettsaktivister å bruke 50-årsjubileet for abortloven i Storbritannia til å vise det store fremskrittet den representerte, men også at kampen for trygg og lovlig abort etter eget ønske ennå ikke er vunnet.²⁹

Samvittighetsreservasjon

Valentina Milluzzos dødsfall på et obstetrikk- og gynekologisykehus på Sicilia, trass i at abort er lovlig, er et varsel om hvordan samvittighetsreservasjon kan undergrave kvinners legale rettigheter. På Sicilia nekter 87,6 prosent av gynekologene å utføre abort ut fra samvittighetsgrunner. Undersøkelser utført av valgfrihetstilhengeren og legen Silvana Agatone viste at av over 10 000 gynekologer i Italia, utfører bare 1200 abort. Hun og mange andre leger som er for selvbestemt abort, nærmer seg pensjonsalderen, og hun er bekymret over veksten i antallet yngre leger som reserverer seg av samvittighetsårsaker. I deler av landet kan ikke kvinner finne noen som vil utføre en abort. Som svar på dette sender den italienske foreningen for demografisk utdannelse abortleger til deler av landet der kvinner ellers ikke ville fått utført en abort.³⁰ En gang i uka reiser for eksempel leger fra Milano eller Roma til Ascoli Piceno i det østlige Sentral-Italia for å utføre aborter ved byens sykehus der det ikke er én eneste gynekolog som vil avbryte et svangerskap.

Bøtene som ilegges kvinner som blir funnet skyldig i å ha fått utført en ulovlig abort, har økt fra 50 til 10 000 euro. Leger rapporterer om at antallet spontanaborter øker som følge av at flere har ulovlige aborter. Til The Guardian fortalte Agatone at det økte bøtenivået gjør at kvinner blir redde for å oppsøke behandling: "Hvis en kvinne i dag står i fare for å bli anklaget for en ulovlig abort, vil hun holde seg hjemme selv om hun ikke er frisk. Dette er svært farlig."³¹ Italias største fagorganisasjon, CGIL, sendte en melding om saken til Europarådet i 2013. Den enstemmige vurderingen fra 2016 slår fast at Italia "bryter mot kvinners rett til helse".³²

Leger i Storbritannia kan reservere seg ut fra samvittighetsårsaker fra å utføre aborter, en innrømmelse som ble bygget inn i loven i 1967. To jordmødre i Skottland tapte en sak for Høyesterett i 2014 da de forsøkte å utvide loven. De ønsket til og med å slippe og ha noe å gjøre med kolleger som tok seg av kvinner som var der for å få utført en abort.³³ En studie fra Marie Stopes i 2007 konkluderte med at 20 prosent av allmennleger beskrev seg selv som "anti-abort", selv om ikke alle disse nekter å henvise kvinner til abort. Marie Stopes anslår at om lag 10 prosent av allmennlegene i Storbritannia reserverer seg av samvittighetsgrunner.³⁴

Det er skremmende materiale som viser at et voksende antall yngre leger nekter å delta i aborter.³⁵ The Royal College og Obstetricians and Gynaecologists uttalte allerede for ti år siden at de merket et "sakte, men voksende problem med turnuskandidater som valgte bort opplæring i svangerskapsavbrudd og er derfor bekymret for aborttjenester i fremtiden."³⁶ Dette kan ha å gjøre med det stigmaet som fortsatt omgir abort – det er ikke en prestisjefylt spesialisering. Men det gjenspeiler kanskje også at abort ikke verdsettes som en grunnleggende livreddende handling av generasjoner som ikke har erfaring med minnet om lidelsen og døden som fulgte av bakgateaborter.

Konklusjon

Spørsmålet om abort vil ikke forsvinne. Der populister og det ekstreme høyre gjør fremskritt, vil angrep på abortretten trolig bli en del av angrepet på de senere tiårenes fremganger. Men, som Polen viser, selv i samfunn der abortrettighetene er minimale kan nye angrep fremprovosere betydelige konflikter og mobiliseringer. Kvinner forventer å være økonomisk uavhengige, de antar at de har politiske rettigheter til å forme offentlig politikk, og de viser at de har fått nok av at kroppene deres benyttes som politiske fotballer.

Abort er en grunnleggende del av høyresidas ideologiske agenda på grunn av den rollen familien har, og som del av denne, den rollen kvinnen har som bærer og oppfostrer av barn. Dette er en rolle som står sentralt i det materielle grunnlaget for kvinneundertrykkingen.³⁷ Tradisjonelle konservative politikere snakker også om de "tradisjonelle" familieverdiene når de vil innskrenke kvinners rettigheter. Men forsøk på å pålegge ekstreme begrensninger på abortrettigheter gjenspeiler ikke interessene og agendaen hos det flertallet av kapitalistklassen der profittjakten avhenger av en stadig mer fleksibel arbeidsstyrke, hvorav kvinner utgjør en stor del. Men akkurat som med tradisjonelle politikeres angrep på immigranter, går høyrepopulistene ett skritt lenger. Enda mer ekstremt er fascistpartiene. Den forrige lederen av det fascistiske Front National, Jean-Marie Le Pen, faren tildagens leder Marines , har omtalt abort som et "anti-fransk folkemord". Marine Le Pen har forsøkt å omprofilere FN og mykne opp bildet av partiet. Men niesen hennes, Marion Maréchal-Le Pen, Frankrikes yngste parlamentariker da hun ble valgt i en alder av 22 år, er utvetydig. Hun er høylydt i sin motstand mot offentlig finansiering av familieplanleggingsklinikker og hevder at de "selger aborter som noe hverdagslig".

Historien viser at kvinner, uavhengig av lov og uavhengig av samfunn, har forsøkt å kontrollere fruktbarheten sin på den måten de kan. Fremskrittene med prevensjon, der det er tilgjengelig og ikke for dyrt, har vært frigjørende ved at sex har blitt løsrevet fra forplanting. Bruken er utbredt og akseptert i de fleste samfunn, med unntak av de mest repressive. Likevel blir fortsatt abort fremstilt i den herskende ideologien som et avvik fra kvinners "naturlige" instinkter, eller i beste fall som et nødvendig onde. I populærkulturen, som i Østkantfolk, blir det alltid fremstilt som noe negativt. Styrken i ideologien som omgir familien og kvinners seksualitet er så omfattende at selv i land der abort er lovlig og der et flertall støtter det, medfører det fortsatt en visst sosial stigmatisering.

På tross av dette er den folkelige støtten til retten til lovlig abort høy over hele Europa. En undersøkelse i 23 land fra Ipsos tidlig i 2016 viste at britene var de som hadde de tredje mest positive holdningene til abort, etter Sverige og Frankrike, med 62 prosent som sa seg enige at en kvinne skulle ha muligheten til å få utført en abort "dersom hun ønsker det".³⁸ Alle de store fagforbundene i Storbritannia støtter kvinners rett til valg, og den største demonstrasjonen for valgfrihet, da 80 000 personer tok til gatene i 1979, var organisert av den faglige hovedsammenslutningen (TUC).

Som overalt på kvinneundertrykkingens område, kan ikke tilgangen til reproduktive rettigheter forstås fullt ut uten å se hen til klasse. TUC klarte å mobiliserte så mange i 1979 fordi så mange fagforeningsfolk innså at lover mot abort rammer arbeiderklassekvinner mest. Rike kvinner har i alle samfunn og alle historiske epoker hatt tilgang til de beste tilgjengelige aborttjenestene. Før 1967 kunne en britisk kvinne oppsøke en lydhør psykiater som – i tråd med Bourne-dommen fra 1938 – kunne bekrefte at fortsatt svangerskap vil "gjøre kvinnen til et fysisk eller mentalt vrak."³⁹ Deretter ville hun bli henvist til en lege for et lovlig privat inngrep. I dag betyr det at hvis du har penger, så kan du reise ut av det landet som nekter deg denne rettigheten, for å få utført en lovlig abort

De få bivirkningene ved medisinske pilleinduserte aborter og tilgangen til dem, har revolusjonert tilgangen til abort. Internett har ofte blitt omtalt som de nye bakgatene, men disse virtuelle bakgatene er mye tryggere enn de faktiske bakgatene som for mange kvinner tidligere var det eneste alternativet. Men hvorfor skal kvinner måtte gå under jorda for å ha tilgang til helsetjenester? Hvorfor kan ikke kvinner i det 21. århundret ha tilgang til abort på et lokalt legekontor eller klinikk, akkurat som de kan ta en celleprøve eller en mammografiundersøkelse som en del av de ordinære helsetjenestene?

Dette er spørsmål mange kvinner – og menn – stiller seg. Samtidig er det klart at kampen for kvinnens rett til å velge, er en kamp som fortsatt må bli ført med kraft. Anti-abortaktivister i Storbritannia har tilpasset propagandaen til det politiske klimaet. Det er få som går direkte ut mot abort. I stedet blir obligatorisk veiledning fremstilt som noe som fremmer kvinners helsevalg. Den moralske forargelsen som oppsto med de uriktige påstandene om at noen etniske minoriteter fikk aborter utført for å få velge barnets kjønn, ble fremstilt som et forsvar for kvinners rettigheter, siden det ble påstått at de var kvinnelige fostre som hovedsakelig ble fjernet.⁴⁰

Disse angrepene må slås tilbake, men det vil komme mer. Aktivister for valgfrihet må komme tilbake til det sentrale poenget – enhver politiker, lege eller ideolog som forteller en kvinne at hun må gjennomføre et uønsket svangerskap opptrer per definisjon mot kvinners rettigheter. En slik tvang kan aldri være progressiv. Alle kvinner må ha rett til selv å bestemme hva hun gjør med sin egen kropp, inkludert når og om hun vil ha et barn. Dette er en grunnleggende rettighet. Uten denne muligheten til å kontrollere vår fruktbarhet, vil kvinner aldri være i stand til å spille en full og likeverdig rolle i samfunnet.

Noter

1. Se www.alliance4choice.com
2. Pearson, 2015.
3. Halpin and O’Grady, 2016, s. 3.
4. Connolly, 1914.
5. Se www.ifpa.ie/Hot-Topics/Abortion/Statistics
6. Irish Family Planning Association, 2016.
7. Se https://twitter.com/itstimetorepeal
8. Halpin and O’Grady, 2016, s. 3.
9. Amnesty International, 2016a.
10. Amnesty International, 2016a.
11. Halpin and O’Grady, 2016, s. 4.
12. Se http://health.gov.ie/wp-content/uploads/2014/09/Guidance-Document-Final-September-2014.pdf
13. O’Regan, 2013.
14. Fitzgerald, 2016.
15. Se www.publications.parliament.uk/pa/cm200910/cmselect/cmniaf/236/236we09.htm
16. Department for International Development, 2009, sitert i Horgan and O’Connor, 2014.
17. Amnesty International, 2016b.
18. Gentleman, 2016.
19. Zebrowski, 2016.
20. Zebrowski, 2016.
21. Kacpura, 2016a.
22. Kacpura, 2016b.
23. Kacpura, 2016b.
24. Kacpura, Więckiewicz, Jawień, Grzywacz and Zimniewska, 2013, s. 32.
25. Berg, 2016.
26. Livengood and Ferretti, 2016.
27. Se www.who.int/mediacentre/factsheets/fs388/en/
28. Se www.legislation.gov.uk/ukpga/Vict/24-25/100/section/58
29. Se www.abortionrights.org.uk
30. Pianigiani, 2016.
31. Kirchgaessner, Duncan, Nardelli and Robineau, 2016.
32. European Committee of Social Rights, 2016.
33. Brooks, 2014.
34. Marie Stopes International, 2007.
35. Strickland, 2011.
36. Royal College of Obstetricians and Gynaecologists, 2007.
37. Orr, 2016.
38. Ipsos, 2016.
39. Bourne-dommen er basert på rettsforfølgelsen i 1938 av gynekologen Aleck Bourne som utførte en abort på en 14-åring som hadde blitt utsatt for flere voldtekter. Han var åpen om sine brudd på loven og håpte at en seier i saken ville sette en ny standard. Seieren åpnet opp for en bredere definisjon av lovlige aborter. Dommen utgjør fortsatt lovgrunnlaget i Nord-Irland.
40. Orr, 2015.

 

Litteratur

• Amnesty International, 2016a, “Irish Public want Expanded Access to Abortion to be a Political Priority for Incoming Government” (4. mars), http://tinyurl.com/johuxdx
• Amnesty International, 2016b, “Northern Ireland: Nearly 3/4 of Public Support Abortion Law Change—New Poll” (18. oktober), http://tinyurl.com/jm7smod
• Berg, Miriam, 2016, “8 Outrageous Facts About Mike Pence’s Record on Reproductive Rights” (20. juli), www.plannedparenthoodaction.org/blog/8-outrageous-facts-about-mike-pencerecord-reproductive-rights
• Brooks, Libby, 2014, “Catholic Midwives’ Abortion Ruling Overturned by Supreme Court”, Guardian (17. desember), www.theguardian.com/world/2014/dec/17/catholic-midwives-abortion-ruling-overturned
• Connolly, James, 1914, “Labour and the Proposed Partition of Ireland”, Irish Worker, www.marxists.org/archive/connolly/1914/03/laborpar.htm
• Department of Health, Social Services and Public Safety for Northern Ireland, 2016, “Guidance for Health and Social Care Professionals on Termination of Pregnancy in Northern Ireland” (March), www.health-ni.gov.uk/sites/default/files/publications/dhssps/guidance-termination-pregnancy.pdf
• European Committee of Social Rights, 2016, Confederazione Generale Italiana del Lavoro (CGIL) vs Italy (publisert 11. april), https://rm.coe.int/CoERMPublicCommonSearchServices/DisplayDCTMContent?documentId=090000168063ecd7
• Fitzgerald, Cormac, 2016, “Ireland has been told by the UN Human Rights Council to Change its Abortion Laws”, thejournal.ie (13. mai), www.thejournal.ie/ireland-hum-rights-2768942-May2016/
• Gentleman, Amelia, 2016, “Northern Irish Women Ask to be Prosecuted for Taking Abortion Pills”, Guardian (23. mai), www.theguardian.com/world/2016/may/23/northern-ireland-women-ask-to-be-prosecuted-for-taking-abortion-pills
• Halpin, Melisa, and Peadar O’Grady, 2016, “Equality, “Democracy, Solidarity: The Politics of Abortion”, Irish Marxist Review, issue 6.
• Horgan, Goretti, and Julia S O’Connor, 2014, “Abortion and Citizenship Rights in a Devolved Region of the UK”, Social Policy and Society, volume 13, issue 1.
• Ipsos, 2016, “Ipsos Global @dvisor”: Abortion” (23. februar), http://ipsos-na.com/download/pr.aspx?id=15335
• Irish Family Planning Association, 2016, “Online Abortion Pills Impact UK Statistics” (17. mai), www.ifpa.ie/node/678
• Kacpura, Krystyna, 2016a, “This Victory on Abortion has Empowered Polish Women—We’ll Never be the Same”, Guardian (6. oktober), www.theguardian.com/commentisfree/2016/oct/06/victory-abortion-rights-empowered-polish-women
• Kacpura, Krystyna, 2016b, “Stop this Crackdown on Abortion in Poland”, Guardian (21. september), www.theguardian.com/commentisfree/2016/sep/21/stop-abortion-law-crackdown-poland-reproductive-rights
• Kacpura, Krystyna, Karolina Więckiewicz, Bożena Jawień, Anka Grzywacz, and Martyna Zimniewska, 2013, Twenty Years of Anti-Abortion Law in Poland (Federation for Women and Family Planning).
• Kirchgaessner, Stephanie, Pamela Duncan, Alberto Nardelli, and Delphine Robineau, 2016, “Seven in 10 Italian Gynaecologists Refuse to Carry Out Abortions”, Guardian (11. mars), www.theguardian.com/world/2016/mar/11/italian-gynaecologists-refuse-abortions-miscarriages
• Livengood, Chad and Christine Ferretti, 2016, “Pence: Abortion Law Will End in History’s ‘Ash Heap’”, Detroit News (29. juli), www.detroitnews.com/story/news/politics/2016/07/28/pence-trump-will-tap-justices-overturn-abortion-law/87678778/
• Marie Stopes International, 2007, “General Practitioners: Attitudes to Abortion”, www.shnwales.org.uk/Documents/485/Report,%20GPs%20attitudes%20to%20abortion%202007%20Marie%20Stopes.pdf
• O’Regan, Eilish, 2013, “More than 100 Psychiatrists Disagree with Abortion Proposal”, Irish News (25. april), www.independent.ie/irish-news/more-than-100-psychiatrists-disagree-with-abortion-proposal-29222046.html
• Orr, Judith, 2015, “We Must Keep up the Fight for Abortion Rights”, Socialist Worker (24. februar), https://socialistworker.co.uk/art/40002/We+must+keep+up+the+fight+for+abortion+rights
• Orr, Judith, 2016, Marxism and Women’s Liberation (Bookmarks).
• Pearson, Hannah, 2015, “‘Scottish Women Face Significant Barriers’—Access to Abortion in Scotland” (20. juli), www.abortionrights.org.uk/scottish-women-face-significant-barriers-access-to-abortion-in-scotland
• Pianigiani, Gaia, 2016, “On Paper, Italy Allows Abortions, but Few Doctors Will Perform Them”, New York Times (16. januar), http://tinyurl.com/zf878pm
• Royal College of Obstetricians and Gynaecologists, 2007, “RCOG Statement on Article ‘Abortion Crisis as Doctors Refuse to Perform Surgery’ (Independent, 16. april 2007)” (16. april), www.rcog.org.uk/en/news/rcog-statement-on-article-abortion-crisis-as-doctors-refuse-to-perform-surgery-independent-16-april-2007/
• Strickland, Sophie L M, 2011, “Conscientious Objection in Medical Students: a Questionnaire Survey”, Journal of Medical Ethics, volume 38, issue 1, http://jme.bmj.com/content/38/1/22.full.pdf+html
• Zebrowski, Andy, 2016, “Fight for Abortion Rights Explodes onto Poland’s Streets”, Socialist Worker (3. oktober), https://socialistworker.co.uk/art/43458/Fight+for+abortion+rights+explodes+onto+Polands+street

LO og andre hovedorganisasjoner må endres. Vi må ta stilling til om vi skal være interesseorganisasjon, serviceorganisasjon eller kamporganisasjon.

Lars Johnsen er leder av Norsk Transportarbeiderforbund.

Over tre års kamp om tariffavtale i Risavika Terminal AS, Holship Norge AS og Yilport Oslo har avslørt svakhetene i de norske reglene for arbeidskamp og fagbevegelsens evne til å stå sammen om den viktigste oppgaven for fagbevegelsen: organisering og sikre medlemmenes lønns- og arbeidsvilkår.

Vi må aldri glemme de som har vært i kamp. Gi faste ukentlige eller månedlige bidrag til Sjauersolidaritet til konto 3060 33 16947 eller vipps 91102260 for å støtte havnearbeiderne i Tromsø og Mosjøen.

De norske reglene for arbeidskamp er regulert i arbeidstvistloven og hovedavtalene. Den første loven om arbeidstvister så dagens lys i 1915, senere kom arbeidstvistloven av 1927 som senere ble revidert flere ganger og som nå er erstattet av arbeidstvistloven av 2012. Loven inneholder regler for hva som er lovlig arbeidskonflikt, hvordan disse skal varsles, regler om meklingsinstitusjonen, mekling og Arbeidsretten, en rett som bare behandler rettstvister mellom organisasjonene i arbeidslivet. Avgjørelser i Arbeidsretten kan ikke ankes videre til andre rettsinstanser, dvs. avgjørelsen fra Arbeidsretten er endelig.

Hovedavtalen, ofte kalt arbeidslivets grunnlov, ble første gang inngått i 1935. Dette var et klassekompromiss presset fram av borgerlige regjeringer som truet med strengere lover mot fagbevegelsen. I tillegg var det en intern konflikttrøtthet i fagbevegelsen etter flere harde og omfattende streiker på 1920-tallet, mange hadde ført til tap. Petter Andersen, som var kasserer i Norsk Transportarbeiderforbund oppsummerte en storstreik i forbundet i 1921 på følgende måte: ”Er det noen skam å tape en streik når vi vet at vi har hele samfunnet, hele overmakta mot oss? Vi måtte gå den veien vi gikk, og vi høstet mange lærdommer. Verden vil gå sin gang om vi gjør en slik fadese hvert tiende år. Likevel finnes det ikke et land i Europa som har laget en bedre streik enn vår.”

Ti år senere i 1931, under lockout, ble politi benyttet til å beskytte streikebryterne. Da ca 2000 arbeidere gikk mot Hydros utskipningshavn på Menstad, valgte forsvarsminister Vidkun Quisling å sette inn militæret mot arbeiderne. Det ble sendt soldater fra Oslo og fire marinefartøy ble sendt opp i Skienselva til Menstad. Erfaringen i fagbevegelsen var at alle midler ville bli tatt i bruk for å slå ned på arbeidskamp.

Samtidig var Norge og verden fortsatt preget av høy arbeidsløshet. Det var i denne situasjonen LO var villig til å inngå Hovedavtalen, en avtale som i tillegg til arbeidstvistloven regulerte og begrenset kampmidlene i arbeidslivet. Dette var selvfølgelig en omstridt avgjørelse, men flertallet i LO valgte å inngå en hovedavtale med fredsplikt og andre begrensinger i retten til arbeidskamp.

I hovedavtalene er det fastslått at der ”det er tariffavtale, må arbeidsstans eller annen arbeidskamp ikke finne sted.” Tilsvarende følger også av arbeidstvistloven. Arbeidskamp er etter arbeidstvistloven og hovedavtalene begrenset til tariffopprettelser og når tariffavtalene er sagt opp, dvs. i tariffoppgjørene. For å støtte opp om et tariffkrav er det lovlig å benytte sympatiaksjon. Det er også det lov til å bruke politiske demonstrasjonsaksjoner. Det er etter arbeidstvistloven og hovedavtalene ikke lov til å gå til arbeidskamp for å få løst en uenighet mellom klubb og bedrift. Dette regnes om en rettstvist som skal løses gjennom forhandlinger eller som en sak for Arbeidsretten.

Tariffsystemet og organisering i havnene

Organisasjons- og avtalesystemet i havnene avviker fra det tariffsystemet som vanligvis benyttes i bedriftene. I havnene er det mange brukere og svært få av dem har behov for eller mulighet til å ha egne faste ansatte. Noen brukere, for eksempel personfergene, har daglig behov for arbeidskraft, men i en kort tidsperiode. Andre brukere har behov for mange arbeidere i en til to dager i løpet av en uke eller måned, mens andre har mer sporadisk behov. For å motvirke løsarbeid i havnene, ble det etablert fagforeninger, opprettet tariffavtaler og losse- og lastekontor for å ivareta faste ansettelser og sikker inntekt for losse- og lastearbeidere. Forutsetningen for at dette systemet skal fungere, er at alle brukerne i havnene, både store og små, benytter seg av systemet, og at losse- og lastearbeiderne ble gitt en fortrinnsrett til arbeidet.

Det samme systemet er også etablert i andre land. Da ny teknologi ble tatt i bruk i skipstrafikken med containerisering, nye større kraner etc., vedtok FN-organet ILO en konvensjon, nr. 137, for å sikre havnearbeiderne sikker jobb og sikker inntekt. I konvensjonens artikkel 3 står det: ”Registrerte havnearbeidere skal ha fortrinnsrett ved tildeling av havnearbeid.” Den samme fortrinnsretten var en del av de tidligere tariffavtalene og ble inntatt i den nye Rammeavtalen som ble opprettet i 1976.

Under høringa om innføringen av ILO 137 i Norge var både Norsk Arbeidsgiverforening (nå NHO) og LO enige om at det ikke var behov for egen lov eller forskrift for å ivareta konvensjonen. De fastslo at tariffavtalene ivaretok intensjonene i konvensjonen.

Norge implementerte ILO-konvensjon 137 i 1975 og fastslo at konvensjonen ”gjelder for alle arbeidere som har havnearbeid som sin hovedbeskjeftigelse og som er regelmessig knyttet til og som er bundet til å stå til disposisjon for et bestemt kontor etablert av en overenskomst mellom hovedorganisasjonene for arbeidsgiverne og arbeiderne.”

Videre fastslo regjeringen i 1976:

”Havnekontorer er opprettet i havnene. Disse kontorene har eksklusiv rett til alt havnearbeid i havna. Alle regulære havnearbeidere må være registrert på dette kontoret.”

FOC-vilkår

En betydelig del av dagens fartøy, både i utenriks- og innenrikstrafikk, er ikke registrert i verken det norske skipsregisteret (NOR) eller i det norske internasjonale registeret (NIS), men derimot flagget ut til stater med lav skatt og ofte lave standarder for lønn og arbeidsforhold, såkalte bekvemmelighetsflaggstater (Bekvemmelighetsflagg = Flag of Convenience = FOC). Om bord i skip med bekvemmelighetsflagg er det den internasjonale transportarbeiderføderasjonen ITF som oppretter tariffavtaler. Dette skjer i samarbeid med havnearbeiderne. Dersom et rederi nekter å inngå tariffavtale, blir skipet boikottet og arbeidet med lossing og lasting blir blokkert. Det samme skjer dersom det ved inspeksjon viser seg at tariffavtalen ikke overholdes.

For å sikre sjøfolka verdige forhold og sikre dem nødvendig fritid, er det inntatt en klausul i tariffavtalene som sier at skipets mannskap eller andre om bord ikke har lov til å utføre losse- og lastearbeid i havner med registrerte havnearbeidere. Dersom NHO og EU lykkes med å fjerne de registrerte havnearbeiderne, vil skipenes mannskap ha rett til å utføre losse- og lastearbeidet på timelønn på 5 dollar (ca. 45 kroner timen). Det vil åpne for en gigantisk sosial dumping i havnene, og i tillegg vil sjøfolkene miste det vernet havnearbeiderne er for å ivareta lønns- og arbeidsvilkårene om bord. Dette må være et kinderegg for kapitalen.

Risavika Terminal

1. november 2013 startet boikotten av Risavika Terminal AS utenfor Stavanger. Bedriften er medlem av NHO og tariffkravet ble behandlet etter hovedavtalen LO/NHO.

Prosessen med å få etablert tariffavtale for losse- og lastearbeidet av skip startet flere år tidligere med en intern avklaring av hvilket forbund i LO som hadde organisasjons- og avtaleretten for dette arbeidet. Saken ble behandlet to ganger i LOs organisasjonskomité etter at Industri Energi (IE) hadde protestert på Norsk Transportarbeiderforbunds krav om å opprette tariffavtale i bedriften. I begge behandlingene vant Norsk Transportarbeiderforbund mot IEs stemme.

Bedriften og NHO avviste kravet om tariffavtale fra LO/Norsk Transportarbeiderforbund. Etter hovedavtalenes regler skal slike tvister løses i en tvistenemnd som er opprettet mellom partene, dvs. at retten til kampmidler er ytterligere begrenset av hovedavtalene i forhold til arbeidstvistloven. Nemnda skulle ta stilling til hvilken av tariffavtalene mellom LO og NHO som benyttes i bedriften. Tvistenemnda kom i dette tilfellet fram til at ingen av tariffavtalene i LO/NHO-menyen var anvendelig for lossing og lasting av skip ved Risavika Terminal, det var et såkalt ”tarifftomt rom”. Denne avgjørelsen ga oss mulighet til å gå til arbeidskamp etter arbeidstvistlovens regler.

Før boikotten av Risavika Terminal fikk vi dom i Oslo tingrett om at varselet var lovlig etter Boikottloven, og vi fikk dom i Arbeidsretten om at boikott var et lovlig kampmiddel etter Hovedavtalen og at det var lovlig med sympatiaksjoner for å støtte opp om kravet om tariffavtale. NHO anket dommen i Oslo tingrett til Borgarting lagmannsrett, men saken ble utsatt i påvente av Høyesterett kjennelse i Holship-saken.

På bakgrunn av rettsavgjørelsene i Oslo tingrett og Arbeidsretten varslet vi og startet boikotten av Risavika Terminal, og den 7. desember 2013 varslet vi utvidelse av konflikten ved å ta losse- og lastearbeiderne i Tromsø og Mosjøen ut i sympatistreik. Etter søknad fra NHO og Alcoa, hjørnesteinsbedriften i Mosjøen, ble det gitt dispensasjon fra sympatistreiken for Alcoa. Sympatistreiken var avslutta i Mosjøen før den kom i gang.

Senere, fra 8. mai 2014, ble losse- og lastearbeiderne utestengt fra arbeidet i Mosjøen havn. Årsaken var at de la ned arbeidet fordi de ikke fikk lønn for utført arbeid. Dette benyttet bedriften til å stenge dem ute.

Holship Norge AS

Norsk Transportarbeiderforbund krevde tariffavtale med Holship Norge AS i Drammen våren 2014. Bedriften er ikke medlem i en arbeidsgiverorganisasjon med tariffavtaler, og kravet ble behandlet etter arbeidstvistlovens regler. Det ble gjennomført mekling mellom bedriften og Norsk Transportarbeiderforbund, men bedriften avviste kravet.

LO og Norsk Transportarbeiderforbund reiste sak for Drammen tingrett for å prøve lovligheten av den varsla boikotten på lik linje med saken vedrørende boikottvarselet av Risavika Terminal AS. Også i Drammen tingrett og i ankesaken Holship Norge reiste for Borgarting lagmannsrett vant Norsk Transportarbeiderforbund.

Holship Norge anket avgjørelsen til Høyesterett, og Bedriftsforbundet og NHO stilte som partshjelpere for bedriften.

Dom i Høyesterett ble avsagt 16. desember 2016, og denne dagen ble en svart dag for havnearbeiderne og Norsk Transportarbeiderforbund. Saken ble ført som en plenumssak og 10 av 17 dommere mente at boikottvarselet var ulovlig fordi det hadde et "rettsstridig formål". Det "rettsstridige formålet" var å kreve at Holship Norge måtte overholde fortrinnsretten etter tariffavtalen og ILO 137.

Førstevoterende dommer Jens Edvin Skoghøy sa følgende:

«Uansett hvordan ILO-konvensjon nr. 137 artikkel 3 skal forstås, må den etter EØS-loven § 2 stå tilbake for etableringsretten etter EØS-avtalen artikkel 31. På denne bakgrunn finner jeg ikke grunn til å ta bestemt stilling til hva som er korrekt folkerettslig forståelse av fortrinnsrettsbestemmelsen i ILO-konvensjon nr. 137.» «Konklusjonen blir etter dette at den varslede boikott er ulovlig etter boikottlovens § 2 bokstav a fordi den har et rettsstridig formål.»

Det er dermed fastslått i Norges høyeste rett at EØS-avtalen har forrang foran norske tariffavtaler og ILO-konvensjoner, og at kampmidler for å få opprettet tariffavtale er ulovlig dersom det strider mot EUs fire friheter og etableringsretten!

Sola-dommen

Retten til å kreve tariffavtale i bedrifter i havnene har også tidligere vært behandlet til topps i rettsapparatet i Norge. Den gang, i 1997, ga Høyesterett Norsk Transportarbeiderforbund rett til å iverksette boikott av Stavanger Havnelager i Risavika. Førstevoterende Liv Gjølstad sa:

«Rammeavtalen med bestemmelsen i § 2 nr. 1 er en alminnelig anerkjent tariffavtale med tradisjon i havnebyene. Den har bakgrunn i de særlige forhold for arbeiderne i havnene, som opprinnelig var løsarbeidere uten sikkerhet for arbeid og lønn. Bakgrunnen for bestemmelsen og utviklingen i tariffsystemet for havnearbeidere fremgår nærmere av lagmannsrettens dom. Jeg tilføyer at bestemmelsen i Rammeavtalens § 2 nr. 1 har vært ansett som ledd i oppfyllelsen av Norges forpliktelse etter ILO-konvensjon nr. 137 om havnearbeid. Etter artikkel 3 i konvensjonen skal registrerte havnearbeidere ha fortrinnsrett til havnearbeid.»

Konklusjonen er at dersom disse to høyesterettsdommene sammenliknes, har det skjedd en betydelig endring av rettstilstanden i Norge i løpet av de siste 20 år. Fra at retten i 1997 fastslo at tariffavtalene i havnene var den måten en internasjonal konvensjon ble gjennomført på, og akseptere kampmidler for å få etablert et avtaleforhold med fortrinnsrett i en bedrift, til i 2016 å fastslå at fortrinnsretten etter den samme internasjonale konvensjon og tariffavtalen måtte vike for EØS-avtalen. Årsaken er utviklingen innen EU-området, bl.a. rettsavgjørelser som Laval-saken, og at EØS-avtalen er i stadig endring (dynamisk) og stadig fører til at Norge innfører nye rettsakter fra EU.

I NOU 2012:2 side 821 slås det fast:

«Innenfor rammene av avtalene (EØS, Schengen med flere) er Stortinget i realiteten ikke lenger selv lovgiver, men må nøye seg med å gjennomføre regler som er utformet i EU. Selv om dette bare dekker en del av Stortingets lovgivning, er det en betydelig del, og den er stadig økende. Når Stortinget selv gir lover må man videre passe på at de nasjonale reglene ikke kommer i motstrid med EU/EØS-retten, og dersom det skjer vil domstolene som hovedregel måtte gi EU/EØS-reglene forrang.» Arbeids- og sosialdepartementets brev av 22.1.2016

Norges implementering av ILO 137, Sola-dommen og regjeringens definisjon av havnearbeid og havnearbeidere var bakgrunnen for at Arbeids- og sosialdepartementet i en e-post den 22. januar 2016 svarte:

"ILO-konvensjon nr. 137 er implementert i Norge gjennom rammeavtalen for losse- og lastearbeid inngått mellom LO/NTF og NHO/NHO logistikk og transport.

Arbeids- og sosialdepartementet rapporterer til ILO om implementering og praktisering av konvensjonen, senest i august 2015. Både LO og NHO kommer med innspill og merknader til rapporten. Partene har også anledning til å ta saken opp i ILO dersom en konvensjon ikke etterleves.

Vi anbefaler at eventuelle manglende oppfyllelse av ILO-konvensjon 137 i første omgang blir tatt opp gjennom en av organisasjonene som er part i tariffavtalen som gjennomfører konvensjonen i norsk rett."

Yilport Oslo

Det tidligere havnestyret i Oslo, med Bernt Stilluf Karlsen i spissen, startet en kamp mot havnearbeiderne i Oslo. I første rekke skjedde dette i lukka rom uten at offentligheten fikk kunnskap om hva som skjedde. Den 12. desember 2012 vedtok styret i Oslo havn en plan unntatt offentlighet i fire punkter:

1. "Forhandlingsveien." Dersom dette ikke førte fram til ønsket resultat, var neste skritt:
2. "Samfunnsmessig påvirkning for lettere å få en avklaring." Dette resulterte i blant annet i en artikkel i Aftenposten om "Verdens dyreste lunsj" og fortsatte med flere artikler der havnearbeideren ble utskjelt og uthengt.
3. "Obstruksjonsveien – hvordan kan vi obstruere slik at bryggearbeiderne vil endre seg?" Dette medførte blant annet endringer av prisene i havna slik at havnearbeiderne mistet arbeidsoppdrag og arbeidsoppgaver, og til slutt til at det tariffesta losse- og lastekontoret ble nedlagt etter vedtak fra arbeidsgiverne.
4. "Modernisering. Hvordan kan vi bruke driftsomleggingen i 2015 til å skape endringer?" Det viktigste punktet i dette punktet var å sikre at havnearbeiderne ikke skulle kunne bruke fortrinnsretten etter at store deler av havna, ca. 70 prosent av arbeidet, ble satt ut på anbud.

Denne planen var utarbeidet i samarbeid med NHO, og NHO påtok seg flere oppgaver for å få gjennomslag for å fjerne havnearbeiderne fra Oslo havn. Blant annet avviste de alle krav om opprettelse av tariffavtaler for brukerne i Oslo havn. NHO fikk gjennomslag i Arbeidsretten for at tariffavtalen i havna og fortrinnsretten ikke kunne gjøres gjeldende der det var gitt eksklusivitet. Deretter valgte Oslo Havn KF å gi de fleste havnebrukerne slik eksklusivitet, slik at arbeidsgiverne "kunne slutte å praktisere tariffavtalen", som NHO formulerte det.

Da det tyrkiske selskapet Yilport fikk anbudet for containerhavna i Oslo, krevde Norsk Transportarbeiderforbund at det ble opprettet tariffavtale for losse- og lastearbeidet. Yilport Oslo er ikke medlem av noen arbeidsgiverforening, og kravet ble behandlet etter arbeidstvistloven. Saken ble oversendt til Riksmekler som innkalte partene til mekling, men Yilport Oslo nektet å møte. På bakgrunn av dette skrev mekler at "det ikke er noe til hinder for at Norsk Transportarbeiderforbund iverksetter den varsla boikotten." I ettertid har eier av Yilport, Robert Yuksel Yıldırım, på svensk TV innrømmet at det var havnemyndighetene, dvs. Oslo Havn KF, som oppfordra selskapet ikke å inngå tariffavtale med havnearbeiderne i Oslo.

Andre konflikter de senere år

Norsk Transportarbeiderforbund har i de senere tiåra også hatt andre konflikter der arbeidsgiverne har blitt mer offensive og aggressive. Etter buss- og godsstreiken i 1998 reiste de erstatningskrav for å straffe de streikende etter streiken og vant fram med betydelige erstatningskrav. I grossiststreiken i 2004 valgte arbeidsgiverorganisasjonen Virke å møte et lite streikeuttak med en betydelig lockout, blant annet av leveringer til sykehus og sykehjem, for å forsøke å tvinge fram tvungen lønnsnemnd. I denne streiken nektet Virke å innvilge dispensasjoner fra nettopp sykehus og sykehjem. I spedisjonsstreiken i 2010 nektet NHO å videreformidle dispensasjonssøknadene de mottok og nektet selvfølgelig å innvilge disse. Dette medførte at sykehus manglet nødvendighetsvarer. I begge tilfeller fikk vi signaler fra helsemyndighetene om at de hadde mottatt bekymringsmeldinger, noe som la et press på oss for å finne rask løsning for å unngå en tvungen lønnsnemnd.

Hva bør gjøres?

Lærdom av havnekonfliktene og andre konflikter de senere år

Etter at LO våren 1916 la ned proteststreiken mot regjeringens voldgiftsvedtak, sa Martin Tranmæl:

«Enten maa arbeiderklassen fremdeles finde sig i at bli diktert sine vilkaar av de andre klasser i samfundet, arbeidskjøperne og kapitalistene, eller ogsaa maa arbeiderklassen se til at indrette sig saaledes at den selv kan komme til den magt som den bør og skal ha i samfundet.
Men skal de ske saa maa kampformerne ændres og nye tas i bruk.»

Erfaringene fra havnekonfliktene og andre arbeidskonflikter i Norsk Transportarbeiderforbund støtter opp Martin Tranmæls uttalelse fra 2016. De regler som kanskje virket i arbeidskamp på 1950- og -60-tallet, virker ikke tilfredsstillende lenger. Vi har ikke lenger "nok verktøy i verktøykassa".

En viktig forutsetning for at fagbevegelsen skal vinne fram, er at organiseringen styrkes. Det er ikke nok å verve mest mulig medlemmer, de må skoleres og få en "ideologisk ryggsekk" som gjør dem i stand til å tåle en kamp, og ikke minst tåle nederlag underveis i kampen. Være i stand til å snu nederlag til seier under mottoet: "Det går bra til slutt, og går det ikke bra, er det ikke slutt!"

LO og andre hovedorganisasjoner må endres. Vi må ta stilling til om vi skal være interesseorganisasjon, serviceorganisasjon eller kamporganisasjon. En kamporganisasjon styres av medlemmene og fagforeningene lokalt, de to andre kan være og er ofte toppstyrte. Det er ikke mulig å si ja takk til alle typene. Dette er et valg som må tas. På LO-kongressen 2017 er det fremmet forslag som svekker de gamle samorganisasjonenes (LO i Oslo, LO i Trondheim osv.) makt og innflytelse. Dersom dette forslaget vedtas, vil LO bli ytterligere svekket som kamporganisasjon. Det er nettopp disse demokratiske lokalorganisasjonene og lokale fagforeningene som har stått i spissen og mobilisert for de viktigste kampene. Disse organisasjonene har i stor grad klart å skape allianser med organisasjoner i andre hovedsammenslutninger utenfor LO og organisasjoner utenfor fagbevegelsen. Uten disse lokale LOene vil lite skje i krysningspunktet mellom fagbevegelse, lokalsamfunn og storsamfunn.

Arbeidstvistloven og hovedavtalene må endres slik at det blir mulig å iverksette partielle tidsavgrensa konflikter. I de fleste land, bl.a. i Sverige, er det lov å gjennomføre tidsavgrensa arbeidskamper, dvs. det er lovlig å ha konflikter som kan skrus av og på av hensyn til målet med konflikten. Dagens system er for forutsigbart for arbeidsgiverne. Starter en konflikt kan den bare endres ved opptrapping, ikke ved at det tas en taktisk retrett. Dersom det iverksettes sympatistreik er denne også uløselig knyttet til hovedkonflikten. Derfor førte havnekonflikten til at våre kamerater i Tromsø ble stående i en konflikt i over tre år og mistet retten til ledighetstrygd etter streiken fordi de ikke hadde hatt "inntektsgivende arbeid" i streikeperioden. Streikebidrag regnes ikke som inntekt og gir ingen rettighet til ledighetstrygd. Dagens system med binding kan føre til frykt for å binde seg opp til en konflikt som kan føre til slike konsekvenser. Vi må derfor skape et system der sympatiaksjoner og -streiker blir mer benyttet. Hele fagbevegelsen må føle og kunne ta et ansvar for at arbeidskamper lykkes, ikke minst at tariffavtaler innføres på tariffiendtlige bedrifter som f.eks. Youngstorget Vertskap.

Retten til bruk av tvungen lønnsnemnd må begrenses betraktelig. Norges bruk av lønnsnemnd har flere ganger blitt kritisert av ILO som mener at bruken er i strid med ILO-konvensjonene om organisasjons- og forhandlingsrett. Tvungen lønnsnemnd må bare brukes i de tilfellene det er reell fare for liv og helse, og ikke fordi arbeidsgiverne framprovoserer fare ved å nekte å bruke dispensasjoner. Dersom det er mulighet til å fjerne faren for liv og helse, må staten kreve at det gis nødvendige dispensasjoner.

Det foretas stadig forsøk på innstramning av reglene for politiske demonstrasjonsaksjoner og -streiker, både i forhold til hva det er lovlig å streike mot, hvilke organer/organisasjoner som fatter vedtak, og lengden på streiken. Da Jernbaneforbundet og Lokomotivmannsforbundet i 2015 gikk til tre timers politisk streik mot jernbanereformen, ble forbundene stevnet for Arbeidsretten av arbeidsgiverorganisasjonen Spekter med påstand om at streiken var ulovlig på grunn av lengden. Spekter tapte saken.

Da Oslo Havn KF fattet sitt vedtak om å kvitte seg med havnearbeiderne i Oslo, ble ikke dette fattet av et politisk organ, men av en forvaltningsbedrift. Dette burde ikke hindre oss i å iverksette en politisk streik mot vedtaket. Her kunne og burde de politiske myndighetene, byrådet og bystyret, ha grepet inn og hindret slike tariffiendtlige vedtak i kommunens forvaltningsorgan og -bedrifter. Dessverre ble vedtaket unntatt offentligheten. Det var og er umulig å iverksette en politisk streik mot et hemmelig vedtak. Vi må ikke akseptere begrensinger i den politiske aksjonsmuligheten, verken i form av tidsavgrensning eller hvem det er lov å iverksette streiken i mot. Målet er jo å påvirke politiske myndigheter til å omgjøre en beslutning, og da må det være lov å streike til dette målet nås.

Streikebryteri er noe svineri og kan aldri aksepteres. Det blir mer og mer vanlig i Norge å akseptere at uorganiserte arbeider under en konflikt. Uansett om de er få eller mange på en arbeidsplass, undergraver de streiken og moralen blant de streikende. Streikebryterne har valgt å støtte arbeidsgiverne i deres kamp for dårligere lønns- og arbeidsvilkår. Likevel krever de at de skal ha samme resultat som de som har kjempet når streiken er slutt og arbeidet er gjenopptatt.

I Arbeiderbladet stod følgende annonse den 11. april 1921 under streik på brygga i Oslo:

"Hans Sæther, Elektrikker, kjører kran i Grønlia. Denne streikebryter går over Jernbanetorvet mellem ½ 8 – 8 hver morgen."

Annonsen var rykket inn av Kristianias Transportarbeiderforenings streikekomite. Det sier mye om den utvikling som har vært de siste hundre år. Det er selvfølgelig ikke et ønske om at vi skal komme tilbake til ei tid der det oppfordres til lynsjing av streikebryterne, men det må kreves at de viser såpass respekt for arbeidskolleger at det holder seg borte fra arbeidet under en konflikt, ellers må det settes opp streikevakter som hindrer streikebryterne å komme på jobb: "Never cross a picket line."

For å utvikle samfunnet, føre makta tilbake til folk og ikke minst hindre angrep på faglige rettigheter, lover og avtaler er det nødvendig at EØS-avtalen sies opp. Holship-dommen fra Høyesterett i 2016 viser at EØS-avtalen trumfer både tariffavtaler og tilsidesetter andre internasjonale forpliktelser som Norge har påtatt seg. ESA, EFTAs overvåkingsorgan, har reist sak mot Norge for allmenngjøringa tariffavtalens bestemmelser for reise, kost og losji etter dommen Høyesterett i Verftssaken. LOs kongress krevde at "ILO-konvensjoner, norske tariffavtaler og norsk arbeidslivslovgivning må gis forrang foran EU-regler." De ovennevnte saker viser at det er EU- og EØS-regler som har forrang. Derfor må LO kreve at Norge sier opp EØS-avtalen!

Leo Panitch og Greg Albo (red.)
Rethinking revolution. Socialist Register 2017.
London: Merlin Press/New York Monthly Review, 2016, 363 s.

Et annet årvisst fenomen er Socialist Register, som punktlig har kommet med ikke mindre enn 53 årganger (!), og ser ut til å holde opp sin høye kvalitet. En bedre oversikt over marxistisk samfunnsforskning, hovedsakelig med forankring i Vest-Europa og Nord-Amerika kan vanskelig tenkes. Mens de siste bøkene har vært viet klasser og klassekamp, er hovedtemaet denne gang refleksjoner over tidligere revolusjoner (vi skriver 2017!) og hvordan revolusjonsbegrepet kan gjøres konkret og aktuelt i dag. Det siste kaller selvsagt ikke på noen lettvint optimisme, men det gjør godt med fornuftige tanker om mulige strategier og risikoer for feilslag.

Utenom oversiktsartikler om «arven fra 1917» og mer teoretiske drøftinger av forholdet mellom klasse, parti og stat, er det grunn til å framheve Andreas Malm spennende bidrag og klima, sult, natur og revolusjon i historien, med eksempler fra Russland til Syria. Patrick Bond bidrar med en skarpskodd gjennomgang av økonomisk krise og øko-sosialistiske muligheter i Sør-Afrika, etterfulgt av kritiske analyser av både Bolivia og Venezuela. Et av høydepunktene er utvilsomt den kinesiske marxisten Wang Huis sterke forsvar for den kinesiske revolusjonen og «folkekrigen» på landsbygda som en mer demokratisk strategi enn bolsjevikpartiets forankring i en beskjeden arbeiderklasse, samtidig som forfallet blir desto større i dagens partistyrte markedsliberalisme. Det bør også legges til filosofen med status som en rockestjerne, Slavoj Zizek, opptrer med en tekst som er mer tilgjengelig, og politisk forståelig, enn han stundom har for vane. Mye er ganske tettpakka, men det er et år til neste gang, og en artikkel i måneden burde kunne gå.

Tore Linne Eriksen

Vandana Shiva
Who really feeds the world?
London: Zed Books, 2016, 184 s.

Vandana Shiva er antakelig kjent for mange av leserne av Tidsskriftet Rødt!/Gnist. Hun har i mer enn tre tiår vært en profilert aktivist, forsker og organisator som utrettelig har kjempet for miljø og bærekraftig utvikling, og mot sult, fattigdom, kvinneunderrykking og miljøødeleggelser. I 1982 grunnla hun den indiske organisasjonen Navdanya som arbeider for biologisk og kulturelt mangfold. I 1993 mottok hun Right Livelihood Award i det svenske parlamentet «… for placing women and ecology at the heart of modern development discourse.» Hun har skrevet en rekke bøker om miljø- og utviklingsspørsmål, og er en ettertraktet taler på viktige internasjonale konferanser. Hun har også vært i Norge flere ganger, og er æresdoktor ved Universitetet i Oslo

Det er derfor god grunn til å merke seg at Vandana Shiva nå er ute med ei ny bok om hvem som produserer og skaffer mesteparten av maten i verden, og om hva slags matproduksjon som er bærekraftig og hva som ikke er det. Boka er foreløpig bare på engelsk, men det er ei relativt lettlest bok på 140 sider pluss noter. Den anbefales på det varmeste for dem som ønsker å få en grei innføring i og fakta om disse viktige spørsmålene.

Det har i de siste årene blitt et sterkere søkelys på hvilke former for matproduksjon som på bærekraftige måter kan produsere nok og sunn mat til en voksende befolking. Det er bra og viktig, for situasjonen er skremmende. Verdens ressurser for matproduksjon ødelegges i et stort tempo, og klimaendringene gjør matproduksjonen svært usikker i mange områder.

Heldigvis er det samtidig mye positivt å bygge på. Agroøkologisk landbruk har vært en betegnelse som har vært brukt siden slutten av 1920-tallet, men det er først de siste tre–fire årene at agroøkologi er blitt noe som det snakkes om i vide kretser. Kunnskapen om og støtten til agroøkologisk landbruk har nærmest eksplodert de siste årene. I 2014 holdt FNs organisasjon for mat og landbruk, FAO, sitt første internasjonale symposium om agroøkologi. I 2015 og 2016 organiserte FAO slike konferanser i Afrika, Asia, Latin-Amerika, Europa og Sentral-Asia, og i Kina. På slutten av 2016 begynte FAO å utgi et eget nyhetsbrev om agroøkologi og opprettet en egen nettside – Agroecology Knowledge Hub (www.fao.org/agroecology/en/).

Det første kapittelet i boka til Vandana Shiva tar opp hva agroøkologi er, og kapittelet avsluttes med en fin punktvis sammenfatning av det hun legger i agroøkologi.

I åtte av de ni kapitlene stiller Shiva opp det hun ser som de viktigste motsetningene;

1. Agroecology Feeds the World, – Not a Viol­ent­ Knowledge Paradigm

2. Living Soil Feeds the World, – Not Chemical Fertilizer

3. Bees and Butterflies Feed the World, – Not Poisons and Pesticides

4. Biodiversity Feeds the World, – Not Toxic Monocultures

5. Small-Scale Farmers Feed the World, – Not Large-Scale Industrial Farms

6. Seed Freedom Feeds the World, – Not Seed Dictatorship

7. Localization Feeds the World, – Not Globalization

8. Women Feeds the World, – Not Corporations

I det niende og siste kapittelet staker hun ut veien framover. Der legger hun fram og forklarer ni endringsprosesser hun mener er nødvendig for få en endring fra et kommersielt-kontrollert, industrialisert og globalisert paradigme til Moder-jord og menneske-sentrert paradigme med agroøkologi og mat-demokrati.

En styrke ved boka i tillegg til det helhetlige perspektivet og gode analyser er at de underbygges med henvisning til viktige fakta fra anerkjente kilder. En svakhet er at en del av henvisningene er en del år gamle, tydeligvis hentet fra forfatterens tidligere bøker. En del av dem burde ha vært oppdatert med nyere kilder. Jeg skulle også gjerne ha sett henvisning til enda flere kilder der noen av de mest kontroversielle temaene blir behandlet. Det gjelder blant annet at omtrent 70 prosent av maten som konsumeres, produseres av småskala matprodusenter – småbrukere, småskala fiskere, pastoralister, jegere og samlere. Det kunne blant annet ha blitt referert til forskjellige FN-institusjoner for å underbygge det.
Det er å håpe at denne boka fra Vandana Shiva blir en bestselger. Betydningen av det hun skriver om, måten temaene behandles på, solid underbygging av argumentasjonen med henvisning til fakta, og en relativt lettfattelig form, burde tilsi at den kan få en stor leseskare. Det ville sjølsagt hjulpet om den blir oversatt til norsk.

Aksel Nærstad Utviklingspolitisk seniorrådgiver i Utviklingsfonde

Nina Björk
Drömmen om det röda – Rosa Luxemburg, socialism, språk och kärlek
Wahlström Widstrand, 2016, 296 s.

«Om jorden skapades för alla, varfor har då några mycket och andra lite? Den här boken handler om en av de som har drömt drömmen om jämlikhet. Hon hette Rosa Luxemburg.»

Rosa Luxemburg (1871–1919) er et sosialistisk ikon og foregangskvinne, et århundre etter hennes egen tid er hennes syn på sosialisme fortsatt høyst aktuelt. Gjennom hele sitt voksne liv engasjerte hun seg i den sosialistiske kampen, og hun spilte en viktig rolle både i Tysklands sosialdemokratiske parti og den internasjonale sosialismebevegelsen.

Hvem var Rosa Luxemburg?

Rosa Luxemburg var fra Polen, men flyttet til Tyskland for å drive med politikk. Hun var en intellektuell teoretiker, men også beinhardt opptatt av praksis. Hun mente at handlingen var det viktigste, og det viste hun ved å dra dit kampene stod for å aksjonere og agitere. På grunn av dette opplevde hun å bli fengslet, men det stoppet henne ikke.

Nina Björk beskriver Rosa Luxemburg som en hardfør og analytisk marxist, som så på en sosialistisk revolusjon som historisk nødvendig. Selv om hun var både kvinne, jøde og utlending, så var hun ikke særlig opptatt av det vi i dag kaller identitetspolitikk. Det var alltid sosialismen som sto i fokus.

Björk understreker at eksistensen av en arbeiderklasse og en eierklasse danner selve basisen for det kapitalistiske produksjonssettet. Hun forklarer at oppdeling av klasser ikke handler om vurderinger av menneskelig verdi, identitet eller diskriminering, men om kapitalismens grunnleggende økonomiske forutsetninger. Björk går hardt ut mot dagens identitetspolitikk og advarer mot å sidestille klassekonflikten med andre politiske spørsmål. Ikke fordi det nødvendigvis er klasse som er den «verste» formen for undertrykking, men fordi utbyttingen av arbeiderklassen er så fundamental for kapitalismen. For Rosa Luxemburg sto klassespørsmålet og sosialismen alltid i sentrum.

Sosialisme, Marx, teori og en anekdote om lemonade

Den første delen av Nina Björks bok er en veldig nyttig og informativ innføring i marxistisk teori og analyse, som danner et viktig grunnlag for å forstå Rosa Luxemburgs tanker om sosialisme. Luxemburg var opptatt av at massene måtte skape sosialismen nedenfra og kritiserte Lenin for hans partielite. Hun var ikke redd for å havne i konflikt med verken meningsmotstandere eller meningsfeller. Björk forteller om et politisk møte der Rosa Luxemburg måtte oversette sine egne meningsmotstanderes innlegg i debatten, et eksempel på at tonen likevel var kameratslig til tross for politiske uenigheter.

En av de viktigste politiske konfliktene Rosa Luxemburg deltok i, var debatten om reform versus revolusjon mot Eduard Bernstein. Rosa Luxemburg mente at man ikke kunne reformere seg til sosialismen, det måtte en revolusjon til for å avskaffe kapitalismen.

– Att förvandla havet av kapitalistisk bitterhet till socialistisk sockerdricka genom några flaskor socialreformatorisk lemonad blir i bästa fall smaklöst, refererer Nina Björk Rosa Luxemburg fra striden mellom henne og Eduard Bernstein.

Som tidligere nevnt var handlingen viktigst for Rosa Luxemburg. Mennesket er et historisk dyr, med en formende kraft, og mennesket blir hva mennesket gjør. «Ett levande demokratisk samhälle kräver aktiva, deltagende människor. Därfor är Rosa Luxemburg framförallt deltagandets tänkare, aktivismens forsvarare, demokratins teoretiker», skriver Nina Björk om Luxemburg etter å ha introdusert oss for et av Rosa Luxemburgs egne favorittsitat: «Im Anfang war die Tat, i begynnelsen var handlingen» (Johann Wolfgang von Goethe).

Kjærlighet og feminisme

I boken blir vi ikke bare kjent med det politiske ikonet Rosa Luxemburg, men også introdusert for den mer private Rosa. Vi får et innblikk i forholdet hennes til Leo Jogiches, blant annet gjennom brevvekslingen hennes. Her møter vi en lengtende Rosa. Hun lengter etter kjærligheten fra Leo, etter å slå seg til ro og stifte familie. Men den politiske kampen blir viktigere. Björk utforsker det problematiske ved heteroseksuelle forhold i et patriarkalsk spørsmål. Kan man egentlig være fri i et forhold, når man behøver hverandre?

Nina Björk tar også opp spørsmålet om feminisme som kun en «normbrytende» ideologi. Rosa Luxemburg brøt selv mange normer knyttet til det å være kvinne, men betyr det automatisk at hun var feminist? Selv var hun først og fremst opptatt av klassespørsmål, og ikke kvinnespørsmål. Om feminisme er praktisk normkritikk i personlig handling, så var Rosa Luxemburg utvilsomt feminist. Ser man derimot på hva hun først og fremst skrev om politisk, så ser man at feminismen ikke sto i sentrum for Luxemburg. Men Luxemburg beskrev jo selv handlingen som det viktigste, så man kan jo tro at om hun hadde levd i dag så hadde kanskje svaret på om Rosa Luxemburg var en feminist vært klarere.

I følge med Rosa Luxemburg

I Nina Björks idébiografi forsøker forfatteren å gjøre Rosa Luxemburg «lite mindre död». Björk forsøker å «slå følge med» Luxemburg ved å ut i fra hennes liv som politisk aktivist og menneske resonnere rundt ideologi, sosialisme, feminisme, språk og kjærlighet. Det er ikke personen Rosa Luxemburg som er bokens sentrum, men de spørsmål hennes liv, tid og tekster vekker hos forfatteren. Selv om det er et århundre siden Rosa Luxemburg levde, så lever fortsatt drømmen om likhet, det røde, videre.

Tomine Sandal

Cecilie Hellestveit
Syria – En stor krig i en liten verden
Pax Forlag A/S, Oslo 2017, 339 s

Syria-krigen snudde håpet mange hadde til den arabiske våren, til forvirring og sorg. På internett og i media blir det kjempa harde kampar om kven som har absolutt rett og kven som er forrædarar. Og på bakken overgår partane kvarandre i grusomme gjerningar, i ein konflikt andre enn syrarane sjølv har tatt over.

Cecilie Hellestveit har stor kunnskap om folkerett og borgarkrigar, og kjenner både Midtausten og stormaktene godt. Ho har også forskaren sin distanserte haldning, ispedd eit engasjement for dei avtalane og reglane som er laga for samhandling mellom statar, og for dei lidingane folk opplever i Syria. Ho argumenterer godt for at det er verda si innblanding som har ført til at det som var spede opprør mot regimet, har blitt ein storkrig.

Dette er ei viktig bok å lesa av to grunnar. For å få ei prinsipiell forståing av og diskusjon om innblanding i andre statar. Og å få betre innsikt i Syria som land, både kva som har skjedd under krigen, men også politikk, økonomi og demografi som har lagt det historiske grunnlaget for krigen.

Boka er delt inn i to hoveddelar, den første handlar først og fremst om Syria, men siste kapittel i den delen handlar likevel om verdssamfunnets rolle. Og den andre delen handlar om verda i Syria, korleis det etter kvart har blitt ein stedfortrederkrig for regionale stormakter og Russland og USA. Det er ein del hendingar som blir skrive om fleire gongar, forfattaren skriv sjølv at det er for at same hending må skrivast om frå ulike perspektiv, eller som ei påminning for lesaren.

Syria er eit land få har visst mykje om før krigen kom. Etter Bashar al-Assad tok over som president i år 2000, har det vore ei viss økonomisk oppmjukin og auke i turismen. Då eg var der første gongen litt tidlegare det året, var det framleis få synlege vestlege selskap og produkt, og Internett var svært begrensa. Det var lite synleg sosial naud, sjølv om standarden kunne vera enkel. I åra etter blomstra den delen av økonomien som hadde kontakt med utanlandske investorar, men dei fattige blei fattigare takka vera både kutt i subsidier på basisvarer, men også økologiske problem og den økonomiske krisa i verda frå 2007. Hellestveit skriver om korleis den økonomiske oppmjukinga også blei fulgt av eit kort blaff med politisk oppmjuking, men at Bashar al-Assad fort gjekk bort frå dette igjen. Det har vore lite kjent politisk opposisjon i Syria før den arabiske våren, den har stort sett vore i fangekjellarar eller i eksil. Det er difor merkelig for underteikna å sjå korleis delar av venstresida i Noreg stør Assad, når eg til dømes sjølv har sett i Hama i 2002, 20 år etter at Hafez al-Assad slo ned eit brorskapsopprør og jevna ein heil bydel med jorda med bebuarane inni og drap rundt 20000 folk, at det framleis var ein open plass der husa hadde stått. Eit klårt signal om at dette vil skje igjen viss nokon trugar regimet. Hellestveit beskriver korleis regimet har hatt omfattande overvaking og kontroll av befolkninga, med vilkårlige fengslingar og forsvinningar. Dette forklarer hatet mot regimet, men også kvifor det har vore vanskelig å bygga ein effektiv indre opposisjon, folk har vore for redde. Dette har vore ein av grunnane til at andre har kunna ta over opprøret.

Hellestveit innleiar boka med at ho vil visa kva motkrefter som låg under overflata og gjorde at revolusjonen i Syria ikkje kunne handla om berre Syria. Og kvifor dei unge i Syria var dømt til undergang frå dag ein.

Boka har fått oppslag i blant anna Klasse­kampen fordi Hellestveit er så tydelig på at anerkjenning av opposisjonen auka konfliktnivået fordi regimet då prioriterte å knusa dei, og lot Den Islamske Staten (IS) vera meir i fred. Hellestveit skriver at før møta i sikkerhetsrådet hadde opposisjonen interesse av å dokumentera mest mogleg grusomhet. Her kritiserer forfattaren dei sosiale media sin eigen dynamikk i å forsterka skillelinjer og hat når ein viser forferdelige overgrep og krigsforbrytingar. Men kva skulle ein ellers ha gjort?

Hellestveit argumenterer med at Vesten sin halvhjerta støtte til opprørarane gjorde at dei pressa på for å auka konfliktnivået for å få utanlandsk innblanding, men ingen ville gå inn i Syria på same måte som Libya. Dette er fordi Syria er eit land med stor militær styrke, mykje større befolkning enn i Libya og regimet har eit sterkt statsapparat med stor kontroll av samfunnet. Dei er også viktigare for veto-maktane i Tryggingsrådet, nærmare bestemt Russland. Mange av landa i FN er også skeptiske til intervensjon som i praksis er regimeendring, spesielt etter Libya. Så sjølv om mange i opposisjonen ønska inngripen så viser Hellestveit kvifor det var lite truleg at den ville komma.

Eksilopposisjonen mangla kontakt med grasrota inne. Dette gjorde at sjølv om ein anerkjente opposisjonen hadde ein ikkje ein reell forhandlingspart på bakken. Samtidig fekk IS bygga seg opp.

Dei siste åra har krigen i Syria i stor grad vore ein stedfortrederkrig. Boka viser alle dei ulike maktene som er involverte, både regionalt og internasjonalt. USA sine interesser er kanskje ikkje skildra i så stor grad som ein kunne ønska, det same gjelder Russland. Kurdarane har plass i boka, men ikkje så stor som opprettinga av Rojava kunne gitt. Men det er befriande å lesa ei analyse som viser dei regionale maktene si rolle på ein nyansert måte, at dei har sjølvstendige agendaer og ikkje berre er vasallstatar for anten USA eller Russland.

Eit problem med boka er at den er skjemma av små faktafeil. Egypt og Israel inngjekk fredsavtale i 1979, ikkje 1976. Libanon har nok større befolkning enn 3,3 millionar, sjølv om ein verken reknar med palestinske eller syriske flyktningar. Victor Jara fekk fingrane knust eller brukke, ikkje kutta av. Og historia om den syriske songaren Qashush, som fotfattaren bruka den chilenske visesongaren som inngong til, er omstridt. Ein mann fekk kutta opp halsen, men det er ikkje sikkert han var den syriske nattergalen som hadde laga protestsongar mot Bashar al-Assad. Her burde forlaget ha rydda opp, då boka nettopp er viktig fordi den skriver om korleis fakta blir misbrukt i denne konflikten, og då hadde det vore greitt å stola på at det som står der er korrekt.

Forfattaren forklarer godt kor ting går gale, og kva som bidro til forverring, men det er vanskelegare å sjå kva ho meiner ville vore riktig å gjera i utgangspunktet. Det har jo vore ein vanskelig diskusjon på venstresida også, som denne boka i alle fall gir grundig bakgrunnskunnskap til.

Ingrid Baltzersen
Redaktør i Gnist

Leder: Rødt! slår gnister! 4

Plukk 6

Samtalen: Intervju med Eli Aaby 8

John Smith: Feminiseringa av arbeids­plassen og proletariseringa av kvinner 26

Intervju med Mari Eifring: En partisekretær krysser sitt spor 38

Eva María: Derfor feila «sosialismen for det tjueførste hundreåret» 44

Intervju med Iselin Strønen: Mellom barken og veden i Venezuela 54

Bokomtale: «A World to Build» av Marta Harnecker 60

Adriana Sossa: En lang vei før fred i Colombia 68

Cecilie van der Hagen, Johansen Pérez: Statkraft i Chile – Et norsk troll i mapucheland 72

Anja Ariel Tørnes Brekke: Black Beyoncé Matters 78

Erling Folkvord: Syria: Krigsmotstand er ikkje nok 80

Bokomtaler

Nina Björk: Drömmen om det Röda 90

Vandana Shiva: Who really feeds the world? 93

Bhaskar Sunkara (red): The ABCs of socialism 95

Terje Tvedt: Norske tenkemåter 97

Erling Folkvord: Rojava!» – Kurderne i kamp for ei framtid uten Assad, Erdoğan og Daesh 101

Cecilie Hellestveit: Syria – En stor krig i en liten verden  105

Bokspalte

Tore Linné Eriksen: Årbøker til å bli klok (og radikal) av 108

Revolusjonens A – Å

Jokke Fjelstad: Kvinnelønna 110

Verden roper på en bred sosial bevegelse. Tenk om vi befinner oss like forut for den store forandringen? At vi er mange ensomme sjeler, fremdeles forblindet, men på nippet til å åpne øynene for den store forandringens lys?

Vigdis Hjorth er forfatter. I 2017 ble hun nominert til Nordisk råds litteraturpris for sin roman Arv og miljø, 2016.

Artikkelen sto første gang i Morgenbladet 10. februar 2017. Foto:Wikimedia Commons

Roland Barthes skriver om Chaplins film, Modern Times, at den streifer det proletære tema, men aldri er eksplisitt. At den viser oss proletaren som ennå er forblindet, bestemt av sine umiddelbare behov og sin totale fremmedgjøring, i hendene på sine herrer, arbeidsgivere og politi. Et menneske utlevert til sin sult, og som dermed befinner seg like ved en politisk bevisstgjøring, et menneske for hvem en streik er en katastrofe fordi den truer den som bokstavelig talt er blind av sult, et menneske som ikke erkjenner arbeiderklassens situasjon før han smelter sammen med den fattige under politiets blikk og slag.

Modern Times, skriver Barthes, viser oss restaurasjonstidens arbeider, manufakturarbeideren som gjør opprør mot maskinen, hjelpeløs i streikesituasjonen, trollbundet av problemene med å skaffe det daglige brød, men ennå ute av stand til å erkjenne de politiske årssakssammenhenger og innse nødvendigheten av kollektiv strategi.

Barthes hevder at det er fordi Chaplin viser oss den proletaren som ennå står utenfor revolusjonen, at hans representative styrke er så stor. At ikke noe sosialistisk kunstverk hittil har klart å skildre arbeidernes ydmykende situasjon med slik kraft og medfølelse. Og hvor nødvendig det er for kunsten å gripe fatt i det menneske som lever like før revolusjonen, det ensomme mennesket, det som ennå er forblindet, men på nippet til å åpne øynene for revolusjonens lys fordi dets elendige vilkår sprenger alle «naturlige» grenser.

Når andre kunstverk viser oss arbeideren som allerede er engasjert i politisk kamp, beskriver de en politisk realitet som er nødvendig, men ofte mangler estetisk styrke. At styrken i Modern Times består i at Chaplin-figuren viser publikum sin egen blindhet på en slik måte at de på samme tid ser den blinde og det spill han er med i. Og at det å se noen som ikke ser, er det beste middel til å bli intenst oppmerksom på hva det er de ikke ser.

En film som kan fungere på lignende vis, i dag, er den aktuelle Ken Loachs I, Daniel Blake. Som viser hvor komplisert og umulig det er for vanlige folk i England å søke om trygdeytelser de etter loven har rett til. Hvordan de knuses i møte med et uforståelig, forvirrende, nådeløst rigid system som får de fleste til å gi opp i ren utmattelse. Hvordan de søkende blir behandlet med mistenksomhet, nedlatenhet og som om de utelukkende utgjør et samfunnsproblem. Og hvordan den som ikke holder ut denne inhumane ydmykelsen, faller utenfor og synker til bunns og at fra denne bunnen finnes det ingen vei opp igjen. At du da må velge mellom å sulte eller stjele, fryse eller prostituere deg.

Det I, Daniel Blake får oss til å se, er at dette er villet. At det er med forsett systemet er konstruert på denne umulige måten. Det er meningen å forvirre og hindre. De statsansatte er pålagt å behandle de trengende med mistro og kulde.

Verden roper på en bred sosial bevegelse. Tenk om vi befinner oss like forut for den store forandringen? At vi er mange ensomme sjeler, fremdeles forblindet, men på nippet til å åpne øynene for den store forandringens lys?

Den norske venstresiden har de siste årene vært dominert av den såkalte identitetspolitikken; bestemte sosiale grupper, ofte minoriteter, homofile, innvandrere, funksjonshemmede, har kjempet for sin egen gruppes spesifikke rettigheter. Og det er bra at folk organiserer seg, men farene ved tendensen er mange: Forskjellene mellom ulike grupper kan forsterkes og mulighet for allianser hindres. Det store bildet kan bli borte og avgjørende spørsmål fortrenges. Opptattheten av rettighetsforhold kan gå på bekostning av forsøket på å formulere en forvandlende samfunnskritikk.

Dessuten: Spørsmålet om identitet, altså hvem jeg er, kan når alt kommer til alt, ha mindre relevans enn hva jeg gjør.

På de samme årene er fagbevegelsen svekket. Arbeidsgivere, staten medregnet, organiserer seg vekk fra arbeidsgiveransvaret ved å outsource og øke bruken av bemanningsselskaper. Parlamentarisk politikk handler stadig mer om å administrere kutt i offentlige budsjetter. Norge deltar i kriger der intensjonen er uklar og utfallet usikkert bortsett fra at sivilbefolkningen vil lide. Avstanden mellom det trygge mennesket og det utstøtte og utslåtte øker. Med andre ord: Verden roper på en bred sosial bevegelse med et progressivt reformprogram. Men venstresiden mangler analyser, strategier, politikk.

Chaplinfiguren ser ikke, forblindet av sult. Vi, de fleste av oss, i Norge, er ikke forblindet av sult, men av begjær, etter varer, opplevelser, adspredelser, oppmerksomhet. Trollbundet av teknikken, nettet, de dramatiske verdensbegivenhetene, showet, tilsynelatende ubekymret for totaliteten, som om vi ikke sitter i den båten, ikke er en del av helheten. Bare en slags tilskuere, og derfor ansvarsfrie og dessuten maktesløse, blir vi fortalt, har vi erfart, av våre små forsøk. Selv om vi vet, med fornuften, at det er fare på ferde for alle, oppleves det ikke som virkelig. Vi reagerer på bilder av flyktninger over Middelhavet, de druknende (og slik er det blitt, at når jeg skriver: flyktninger over Middelhavet, føler jeg at jeg skriver en klisjé, noe banalt), men gjør ikke noe, og hva skulle vi forresten gjøre, når den nyliberalistiske tenkningen har sneket seg inn overalt, i sykehusværelset, på Nav-kontoret og presenteres og oppleves som en slags objektiv og nødvendig rasjonalitet. Vi skammer oss kanskje litt over å kjøpe klær sydd av barnearbeidere i India, og føler medlidenhet med barnearbeiderne når vi ser dem på tv, men lærer oss å leve med litt skam, litt medlidenhet, for hva er alternativet? Inne i oss har vi egentlig konkludert med at vi ikke makter å forandre disse lidelses- og rikdomsskapende strukturene.

Desillusjonerte på vegne av den store forandringens mulighet diskuterer vi i stedet det som tilhører småtingsskuffen.

Men denne desillusjonertheten kan komme til å koste oss dyrt. Kanskje kommer heller ikke vi til å erkjenne de fattiges og utstøttes behov, før vi, som Chaplinfiguren, smelter sammen med dem?

Det Ken Loach vil ha oss til å se, tror jeg, er at vi ikke har noen mulighet om vi ikke står sammen. Så hva med samling i bånn, som en begynnelse? Om fredsbevegelse, miljøbevegelse, feminisme og fattigdomsbekjempelsen arbeider sammen, fordi alt som kjent henger sammen med alt, og særlig nå. Så kunne vi få politikerne til å forstå at det er umulig å vinne afghanske pikers tillit ved å gi dem skolegang når vi samtidig dreper fedrene deres, og at det er tvilsomt å presentere som en seier for likestillingen at fremtidens bombepiloter over fremmede land er kvinner.

En av Ernest Hemingways karakterer ble en gang spurt om hvordan han gikk konkurs, og svarte: På to måter. Først gradvis. Så plutselig.

Det er gjerne slik det foregår. Først umerkelig, så uventet som et sjokk. Mens det antagelig kunne vært unngått, om fyren hadde vært oppmerksom og tatt affære i tide.

Tenk om vi, som Chaplinfiguren i Modern Times, befinner oss like forut for den store forandringen? At vi er mange ensomme sjeler, fremdeles forblindet, men på nippet til å åpne øynene for den store forandringens lys? Som vi kan hjelpe frem, ved å forene oss i vår forskjellighet og bære over med forskjelligheten fordi den er ubetydelig i forhold til den lengselen vi kjenner etter den veldige forandring, og fordi denne forandringen bare kan komme ved hjelp av oss.

Og fordi det vi også kjenner, dypt i våre kropper, er at følelser som skam og særlig medlidenhet er fortærende om de ikke omsettes i handling.

Revolusjonære syndikalister utfordret makten til ”reformistene”/sosialdemokratiet de første tiårene på 1900-tallet. Artikkelen viser hvordan ”reformistene” innen DNA og LO spilte på lag med kapitalister og statsmakten. Eksemplene er fra Rjukan som i perioden1912–1922 var kraftsenteret for revolusjonær syndikalisme i Norge.

Joar Tranøy  er historiker og kriminolog. Framstillingen bygger vesentlig på kildematerialet fra Statsarkivet Kongsberg og Industriarbeidermuseet på Vemork. Foto: Multerland

Syndikalismen fikk gjennombrudd på det nye industristedet Rjukan i 1912 da  ”Saaheim Jern- og Metallarbeiderforening” og ”Rjukan Salpetersværks arbeiderforening” protesterte mot gjeldende lønnsavtale som ikke tok hensyn til økte levekostnader og prisstigning. Misnøyen over tariffen steg.

På DNAs landsmøte i Stavanger, påsken 1912, møtte tre av arbeiderne fra Salpeterfabrikken på Saaheim (Rjukan) LO-formann, Ole O. Lian, og Arbeidsmandsforbundets formann, Richard Hansen. Arbeiderne ga klar beskjed om at “noget maatte gjøres, da fortjenesten ved Saaheim var for liten, og stemningen […] slik, at hvis organisationen intet gjorde vilde arbeiderne handle paa egen hand”.   

NAF-lederen mente at stemningen på fabrikken var urolig, og at “enkelte 'syndikalister' brugte den uheldige overenskomst til agitationsbasis og fik arbeiderne med sig”. Richard Hansen dro til Rjukan for å forhandle med bedriften.

Forhandlingsresultatet var uakseptabelt, særlig for arbeiderne med de dårligste arbeidsforhold som fikk “tilbud” om de minste tilleggene. Under slagordene “Frie mænd handler frit", “Vi respekterer ikke loven” og “Leve den direkte aktion” gikk Rjukanarbeiderne gjennom gatene en søndag i juni 1912.

Arbeiderne handlet “syndikalistisk ” ettersom de brøt arbeidslivets spilleregler som dreide seg om at stridende parter først møtes til forhandlinger, som regel ved utløpet av en avtaleperiode. Streiken ble kortvarig. Men 1200 arbeidere samlet seg i et protestmøte. Saaheim Jern- og Metallarbeiderforening og Rjukan Salpeterværks arbeiderforening gikk sammen om å kreve ny tariff med høyere minstelønn, enda de var bundet av tariffavtaler fra 1911. Prisene hadde steget. Arbeiderne krevde økt lønn som dekket prisstigningen. Hydro avviste kravene.

Arbeiderne hadde under streiken forsøkt å forhandle med Arbeidsmandsforbundet og LO som ikke ville godkjenne streiken. LO erklærte streiken for ulovlig. Juridisk hadde forbundet ansvaret for streiken og kunne bli stilt overfor et erstatningskrav. Rjukanarbeiderne ble truet med eksklusjon fra forbundet.

Forbundsformannen, Jørgen Borgen, reiste oppover for å snakke arbeiderne til rette. Ingen ville høre på ham. Borgen hadde på forhånd avtalt med de lokale lederne om å samarbeide slik at det utad skulle se ut som forbundet og avdelingen var i konflikt med hverandre. Masken falt da arbeiderne ikke var innstilt på forlik. LO vedtok å ekskludere Rjukan-arbeiderne, men eksklusjonen trådte aldri i kraft. Sekretær i streikekomitéen på Rjukan var jernbanearbeideren Johan Ødegaard. Han ble svartelistet av arbeidskjøperne. Ødegaard ble av LO-representanten Aksel Zachariassen stemplet som en “ytterliggående syndikalist”.

Norsk Hydro nektet å forhandle med de streikende. Myndighetene beordret politi fra hovedstaden. Det forelå ingen opplysninger om opptøyer eller uorden av noe slag. Likevel kom 24 sivile politibetjenter fra Kristiania på “ferietur” til Rjukan. LO protesterte ikke. “Feriegjestenes” oppdrag var å kaste ut arbeiderne som bodde i selskapets boliger. Jørgen Borgen og LO- leder Ole Lian grep seinere inn og fikk til en forhandlingsløsning som gikk ut på at de streikende skulle gå tilbake til arbeidet på de gamle betingelsene, med løfte om lønnsforbedringer. Forhandlingsresultatet ble et tilbakeskritt som skapte stor mistillit hos arbeiderne.

Streiken på Salpeterfabrikken 1912 og demonstrasjonen i 1914 ble et politisk  vendepunkt i Rjukan-arbeidernes historie. Tilliten til LO var svekket . Den reformistiske forhandlingslinje førte ikke fram. Syndikalistiske kampmetoder viste en ny og annen måte å organisere klassekampen på.

Under en antimilitaristisk demonstrasjon 17. mai 1914 marsjerte 1500 arbeidere i toget under fanen med teksten “Ned med tronen, alteret og pengevældet”. De ble møtt av høyreorienterte borgere og Forsvarsforeningens medlemmer som bar merket “Jeg vil verge mitt land”. Rjukans borgerstand ba politimesteren ta affære. Politimesteren ba om forsterkninger fra hovedstaden. Han kontaktet Forsvarsdepartementet for militær assistanse. Departementet svarte med å sende 2. brigade av underoffiserskolens avgangsklasse. 17 personer ble arrestert. De fleste arresterte var ungsosialister og revolusjonære syndikalister. En av disse var Jens Solli, formann for Saaheims Ungsosialistiske forening. Han deltok på LO-kongressen i 1920 og talte syndikalismens sak: “Vi syndikalister er ogsaa revolutionære, men vi ser revolutionen som noget mer end et statskup, som et rollebytte av personer.”

Året etter, i 1915, forhandlet politimesteren med Arbeiderpartiet på Rjukan i forbindelse med arrangementene på 1. mai. Politimesterens brev til amtmanden i Bratsberg amt 18. april innledet med å vise til samtaler han hadde hatt med arbeiderpartiets ledere på Rjukan:

”I anledning av forestaaende 1. mai har jeg hat en del konferance med Arbeiderpartiets ledere her paa stedet for at søke at undgaa gjentagelser av historien fra 17. mai ifjor.”

Politimesteren ønsket assistanse fra amtmannen:

”Det kan formentlig ogsaa let hænde at den sterke uvilje mot politiet fra 17. mai i fjor kan gi anledning til spetakkel paa dagene 1.mai og 17. mai. Jeg skal i denne forbindelse ogsaa gjøre opmersom paa, at det i aar er samlet saa meget ramp her oppe som neppe nogensinde før.
Hvis det derfor er anledning til dertil, tillater jeg mig at anmode om assistance paa en eller annen maate.”

Politimesteren var ikke alene om å ha bekymringer: ”De ( dvs ledere i Arbeiderpartiet. J.T.) nevnte særlig ungsocialisterne og den masse ramp, som nu er her i byen. De mente rampen kunde benytte anledning til at faa i stand uroligheter.”

Reformistiske sosialdemokrater på Rjukan var bekymret i følge Rjukans politimester.

Arbeiderpartiets leder på Rjukan hadde møter med politimesteren som endte i en avtale: ”Formanden i Arbeiderpartiet lovede at anmelde toget og herunder opgi, bl.a. hvilke faner der skulde benyttes, og hvilke personer, der likeoverfor politiet stod ansvarlig for, at der under demonstrationstoget blev gaat frem efter politiets forskrifter.

Saaledes anmeldes igaar og det fremgaar det herav at de 2 faner, som blev forbudt i fjor, ”det brukkne gevær” og ”likkisten”, ogsaa skulde bæres i aar.

Arbeidernes leder uttalte, at de nødig vilde ha historien fra 17. mai i fjor op igjen, og forstod jeg dem herhen, at de vilde rette sig etter efter myndigheternes bestemmelser ogsaa med hensyn til fanerne. De ønskede imidlertid departementets avgjørelse herom, hvis politiet vilde forbyde nogen av de anmeldtes faner.”

Bindende, overordnede avtaler mellom arbeidsoppkjøpere og arbeidere ble kategorisk avvist. “Direkte aksjon” og lokale forhandlinger var sentralt i kampen.17. mai -tumultene i 1914 blottla sosialdemokratiets dobbeltspill .

Kampene på Rjukan fortsatte. Det brøt ut streik våren 1916. Alt arbeid ved Hydros anlegg på Rjukan ble lagt ned. Hydros ledelse ga ikke etter. LO sentralt svarte halvhjertet med å trekke ut flere grupper av arbeidere i sympatistreik. Arbeidsoppkjøperne svarte med å varsle generallockout. Konflikten fikk regjeringen til å be Stortinget om vedta en voldgiftslov.

Arbeiderne på Rjukan forventet at LO ville sette hardt mot hardt og gå til generalstreik, men det skjedde ikke. LO bestemte seg for å heve proteststreiken. Vedtaket kom uventet på den nystiftete faglige samorganisasjonen på Rjukan som var mer eller mindre halvsyndikalistisk. Etter et fem timer langt møte i Folkets Hus vedtok et flertall av de organiserte arbeiderne å følge LO sentralt.

Misnøyen med LOs kompromisspolitikk og forhandlingslinje var imidlertid stor. Voldsgiftsloven ble vedtatt og sanksjonert. Kort etter reagerte Rjukanarbeiderne med sympatistreik da Norsk Arbeidsgiverforening tok lockout mot noen gruvearbeidere. Norsk Hydro tilbød Rjukanarbeiderne dyrtidstillegg, men arbeiderne nektet å ta imot dette. Det var viktigere å være solidariske med sine kamerater.

LO sluttet seg til streiken til å begynne med, men respekterte etter hvert myndighetenes forbud mot arbeidsstans. LO-leder Ole Lian sendte hastetelegram til den faglige samorganisasjonen på Rjukan med følgende ordlyd:

”Sekretariatet maa fastholde sin beslutning om at samorganisationen ikke kan være part i overenskomstforholdet. Saken kan saaledes ikke ordnes som antydet.”

Norsk Jern- og Metallarbeiderforbunds ledelse gjorde som LO-leder Lian. De stilte ultimatum til avdelingen på Rjukan: Hvis Rjukans Faglige Samorganisasjon stod på krava med å forlange en representant ved forhandlingene om Norsk Hydros overenskomster, ville foreningen bli ekskludert. Arbeiderne ville streike umiddelbart om ikke deres krav ble innfridd. Norsk Arbeidmandsforbund godkjente ikke streiken. Arbeidsmandsforbundet erklærte streiken for ulovlig og truet med å ekskludere Rjukanarbeiderne fra forbundet. I demonstrasjonstoget dagen etter protesterte arbeiderne mot forbundet med fanen ”Frie mænd handler fritt.” Streiken er ikke omtalt i Arbeidsmandsforbundets historieverk.

Den fagopposisjonelle Rjukan Faglige Samorganisasjon ble mer uklar i sin kamp mot reformistene. ”Rene” syndikalister savnet mer handlekraft i forhold til reformistene innen LO som avviste lokale kampformer. Syndikalistene var konstant trussel mot sentrale avtaler og fratok ledelsen muligheten til å inngå avtaler på vegne av medlemmene lokalt. Syndikalistene kritiserte mangel på handling på arbeidsplassene.

Mange arbeidere på Rjukan søkte etter ideologiske og politiske alternativer til venstre for det LO sentralt representerte. Etableringen av den syndikalistiske Rjukan Lokale Samorganisasjon i 1919 ble en utfordring til Rjukan Arbeiderforening og LO. Oppslutningen om Rjukan Lokale Samorganisasjon økte, og RLS var alene om å kjempe for unge ufaglære arbeidere på Emaballagefabrikken. Syndikalistene på Rjukan fylte lokalene i Folkets Hus med sine møter. Nest etter Kristiania Lokale Samorganisation var Rjukan Lokale Samorganisation den lokale syndikalistorganisasjon som bidro mest økonomisk til den norske syndikalistiske bevegelsen.

Flertallet i ledelsen i den faglige samorganisasjonen stod i et avhengighetsforhold til reformistene lokalt i Rjukan Arbeiderforening og LO sentralt. Et flertall i ledelsen i Rjukan Faglige Samorganisasjon (RFS) brukte sin makt i 1921 med støtte fra LO til å begrense Rjukan Lokale Samorganisasjon (RLS) sin virksomhet. Flertallet vedtok at syndikalistene ble utelukket fra å holde debattmøter, fester og andre arrangementer. Det var et historisk paradoks ettersom det var syndikalistene som la ned grunnsteinen til Folkets Hus i 1909 som stod ferdig året etter.

Ledelsen i den faglige samorganisasjonen vedtok samtidig å utelukke dobbelmedlemskap i de to arbeiderorganisasjonene. Ledelsen i den faglige samorganisasjonen utelukket syndikalister til å delta på valg av representanter i arbeiderutvalg ved Rjukan Salpeterfabrikk. Syndikalistene klaget fabrikkinspeksjonen i Kristiania og fikk medhold. Men det fikk de lite utbytte av ettersom bevegelsen ble motarbeidet fra flere hold.

Lokale ledere av reformistiske fagforeninger på Rjukan hjalp arbeidskjøperne med å peke ut hvem som var medlemmer av den syndikalistiske organisasjonen, og bidro til at syndikalister fikk sparken på fabrikken. ”Yrkesforbudet” gjaldt ikke bare medlemmer av Rjukan Lokale Samorganisasjon, men også medlemmer av Rjukan Faglige Samorganisasjon.

Etter den landsomfattende storstreiken i 1921 var det strid blant Rjukan-arbeiderne om å gjenoppta arbeidet. Formannen i Rjukan Arbeiderforening med representanter fra LO ledet en høring med avstemning. Høringen var delt i to. Medlemmer av den faglige samorganisasjonen stemte for seg, mens syndikalistene ikke fikk delta på møtet med LO. Et knapt flertall godtok LOs løsning om å gjenoppta arbeidet. Avstemningsresultatet for de frammøtte arbeidere med hensyn til LOs forhandlingsresultat og forslag var 197 for LOs løsning og 171 mot. Det var 2 kasserte stemmesedler og 5 blanke stemmesedler.

Syndikalistene var svært skuffet over forhandlingsresultatet for de unge arbeiderne på Emballagen. Syndikalistavisa Maan” rapporterte:

”Hydro vilde ha blodpresset arbeiderne i pakkeriet til at producere 65 tønder i timen! Hvilket er skandaløst uhørt. Det var fysisk umulig, sa Pettersen. Ingen arbeidere paa Rjukan er allerede saa haardt presset som dem i pakkeriet. Jeg har selv arbeidet der og set kamerater slite til de spyttet blod. Ingen holder ut der.”

Syndikalistavisa ”Alarm” i Kristiania skrev:

”Under talerne fældte mangen taare, til og med dem som har gaat for at være haarde av den faglige organisations medlemmer, men de fik her ogsaa bittert angre sin gjerning og dem talte ut av sine hjerter.

Saa endte altsaa Rjukan-arbeidernes kamp med nederlag, og Rjukan-arbeideren kan med smerte huske den 9. juli, da de gikk med paa at foraade 30 av sine kamerater

Redaktøren av Rjukans syndikalistavis Maanaa var klar i sin dom av LO:

”Der ventes nu standret overfor klasseforræderen. Folkets dom er faldt! Hva Rjukan arbeiderne kan redde gjennem nederlaget.

Kut slæpetauget over som bindes stedets arbeidere til den forældede landsorganisation med sit korrupte lederskap, ti skal der nu fremover paany bli haap at kunne utrette noget, maa det ske lokalt og ved egen hjælp.

Det vet alle som har vet, la derfor nederlagets lærdom tale og la den fælles ulykke binde Rjukan-arbeiderne sammen, til en eneste selvstændig økonomisk organisation."

Fagopposisjonen ble integrert i DNA og LO-hierarkiet Fagopposisjonens virksomhet utspilte i stor grad syndikalistene og bevarte medlemmene for LO, samt organisasjonens enhet. Syndikalistiske holdninger vant utbredelse som en kulturell mentalitet. Arbeiderne representerte en potensiell kraft i samfunnet siden de kontrollerte arbeidet. Streikevåpenet kunne lamme hele samfunnet, og bane vei for en total revolusjon. Denne potensielle kraften ble ikke tatt i bruk takket være reformistenes dominans innen arbeiderbevegelsen. Fagbevegelsen hadde en stor evne til å fordøye sine opprørere en evne den har også i dag.

Fagforeningsknusing har eksistert som fenomen så lenge arbeidstakere har forsøkt å stå sammen og opptre kollektivt. Arbeidsgiverne og kapitalen er ikke veldig glad i at deres styringsrett begrenses og at arbeidstakerne faktisk kommer i posisjon til å kreve en større andel av verdiene som de selv har skapt. Selv om fagforeningsknusing har eksistert lenge, så varierer omfanget av hvor stor makt arbeiderklassen har nasjonalt og hvor sterke klubber og fagforeninger arbeidsgiverne møter.

Morten Svendsen er leder av EL og IT Oslo og Akershus, som har 6 000 medlemmer. Han er også leder av Rødt Arbeiderlaget i Rødt Oslo. Foto: Brage Aronsen

Vi er nå – og har for så vidt vært det en stund – inne i en tid hvor arbeiderklassens makt er svekket og arbeidsgiverne, med rette, føler at de er på offensiven. Det gjør at vi opplever stadig mer fagforeningsknusing. Noe tar form av direkte angrep på klubber og tillitsvalgte på bedriftene, noe skjer via individualisering av lønns- og arbeidsvilkår, men mye skjer også via Stortinget med god hjelp fra EU og dessverre med støtte fra LO og Arbeiderpartiet. Årsaken til at kapitalen nå er mer offensiv, er at albuerommet for kapitalens vekst har blitt trangere, derfor har kampen om økt profitt blitt mer brutal. Totalkapitalens størrelse har blitt så stor at den sliter med voksesmerter. Grunnen er derfor ikke dårlig moral fra borgerskapets side, men rett og slett indre problemer i systemer. Dette innebærer at vi er i en situasjon som vil vedvare.

Effekten av bemanningsforetakene

Et av de bedre verktøyene arbeidsgiverne og kapitalen har fått, er bemanningsbransjen. Bedriftene har fått nærmest ubegrenset tilgang på innleid arbeidskraft, og spesielt etter øst-utvidelse av EU har det vært en voldsom vekst i antall bemanningsselskaper. Bemanningsbransjen bidrar til fagforeningsknusing blant annet ved å svekke rekrutteringsgrunnlaget for fagbevegelsen, og ved at fast ansatte erstattes med innleid arbeidskraft, som i virkeligheten er midlertidige ansettelser. De ansatte i bemanningsbyråene er kun sikret lønn i den tid de er leid ut til en bedrift. Det gjør at bemanningsbyrået ikke trenger å gå veien via en oppsigelse for å gjøre en av sine ansatte arbeidsledige. Med slike vilkår er det svært vanskelig å organisere de som er ansatte i et bemanningsbyrå. Dersom en ansatt organiserer seg, så får ikke vedkommende nye oppdrag. I mange tilfeller holder det at bedriften ser at en ansatt snakker med noen fra en fagforening. I de bransjene hvor bemanningsselskapenes inntreden har vært størst, så er bildet tydelig. Bedriftene slutter å ansette nye fast ansatte og bemanner opp med innleide, eller det gjennomføres oppsigelser av fast ansatte som erstattes med innleide. Dette har blitt svært tydelig i bygg- og anleggsbransjen hvor de 6 største bemanningsforetakene er 6 ganger så store som de 6 største entreprenørene. De som nå er i bemanningsbransjen, ville i stor utstrekning vært fast ansatt hos entreprenørene dersom disse ikke hadde hatt muligheten til å benytte seg av denne typen innleie. Innenfor elektrobransjen har bemanningsselskapene bidratt til at den ikke-tarifferte delen av bransjen har vokst på bekostning av den tarifferte.

Effekten bemanningsbransjen har, er redusert organisasjonsgrad og færre fast ansatte. Det gjør at kampgrunnlaget til fagbevegelsen blir svekket. Dersom en arbeidskamp skal være effektiv, må den føre til at produksjonen i bedriften nærmest stopper. Når kun en liten del av de som produserer er organisert, vil bedriftene kunne operere nesten som normalt ved en konflikt. I tillegg er det slik at streikebryteri ikke er forbudt ved lov, men bare ansees som sterkt umoralsk. Derfor vil mulighetene være store for at arbeidstakere i streik erstattes med innleide fra bemanningsbyrå.

Heldigvis er det nå flere politiske partier som har fått øynene opp for hvordan bemanningsbransjen bidrar til å endre arbeidslivet i Norge. Dette spørsmålet må bli en viktig del av valgkampen med et klart budskap om at innleie fra bemanningsforetak ikke lenger skal være tillatt. Sysselsettingsloven må gjeninnføres slik den var frem til år 2000.

Ute på bedriftene.

Vi ser en utvikling hvor partsforholdet på bedriftene blir tøffere. Selv om det alltid har vært noen bedrifter hvor klubben og ledelsen ikke har hatt et godt samarbeid, ser vi at dette øker i omfang. Det blir flere bedrifter hvor samarbeid er erstattet med en målsetting om å knuse klubbene.

Spesielt har det skjedd et skifte da de gamle personalavdelingene ble erstatte med HR-avdeling. Bedriftene har mindre respekt for lov- og avtaleverk, de går til angrep på de fremforhandlede avtalene i bedriften, forsøker å skape splittelse blant medlemmene, og bevisst trakasserer tillitsvalgte. Lesere av Frifagbevegelse ser til stadighet en tillitsvalgt som har blitt oppsagt eller avskjediget. I de aller fleste tilfellene er årsaken ikke annet enn at de er tillitsvalgte. Bedriftene har selvfølgelig kreative forsøk på å fordekke dette.

I bedrifter uten tariffavtale er mange redde for at ledelsen skal få vite at de er organisert. Selv om det strider mot både grunnloven og internasjonale menneskerettigheter å diskriminere noen fordi de er fagorganisert, så skjer det dessverre svært ofte at organiserte presses ut av bedriftene. Bedriftene er villige til å gå langt for å hindre at fagforeningene får etablere seg og opprette tariffavtale. Nye klubber må være forberedt på at den eneste måten de kan klare å få ordnede lønns- og arbeidsvilkår på sin bedrift, er via en streik. Dersom klubben lykkes med å få på plass en tariffavtale, betyr ikke det at kampen er vunnet. EL og IT Forbundet hadde en lang kamp for å få på plass en tariffavtale i bedriften Canon. Når endelig arbeidsgiverorganisasjonen ga etter og gikk med på kravet, valgte Canon å melde seg ut av arbeidsgiverorganisasjonen for så å si opp tariffavtalen. Da var medlemmene tilbake der de startet, og når bedriften la et hardt press på medlemmene, lyktes de med å kvele kampviljen slik at medlemmene ikke ønsket å starte en ny prosess med å opprette tariffavtale. Vi har også flere eksempler på bedrifter som slår seg konkurs når kravet om tariffavtale kommer. Dagen etter har eierne etablert en ny bedrift, men der var det ikke lenger plass til de som var organisert.  

Virkelighetsoppfatning i LO

Internt i LO er det uenigheter om virkelighetsoppfatningen. I forkant av LO-kongressen ble det sendt ut et debatthefte, som var LO-sekretariatets utkast til nytt handlingsprogram. Her kan vi lese om et arbeidsliv hvor partene stort sett respekterer hverandre og samarbeider godt nasjonalt og på den enkelte bedrift. Det blir riktig trukket frem at der er noen mørke skyer i horisonten, som at det kan utvikle seg et løsarbeidersjikt dersom det ikke gjøres noe med vilkårene i bemanningsbransjen.

Det hadde vært fint om dette var et riktig bilde, men det stemmer dessverre ikke helt med det arbeidslivet vi møter. I virkeligheten finnes det allerede et løsarbeidersjikt, og det er sterkt voksende. Det er færre bedrifter med et fungerende partssamarbeid. Det er flere tillitsvalgte som trakasseres. Det fremstår for meg som at arbeidsgiverne/kapitalen har en strategi som går ut på å knuse fagbevegelsen nedenfra. Derfor er det viktig å forsøke å få frem hva som faktisk skjer ute på bedriftene.

Hvordan slå tilbake

Fagbevegelsen i Norge har fortsatt potensiale som gjør det mulig å slå tilbake, men da må noen endringer gjøres for at vi skal lykkes. Fagbevegelsen må endre karakter til å på nytt bli en kamporganisasjon. Det innebærer å diskutere om fredsplikten i hovedavtalen sammen med arbeidstvistloven er forenlig med utviklingen i arbeidslivet. Er det riktig at arbeidstakerne fortsatt skal være bundet av fredsplikten? Dersom vi skal fortsette å satse på å løse konflikter via tvister og rettsapparatet, frykter jeg at vi blir offer for vår egen taktikk. Arbeidsgiveren er ikke redde for å tape en tvist, og vi bør vel snart ha lært at rettsapparatet ikke akkurat driver med arbeiderkamp. Dersom vi skal klare å slå tilbake, må det gjøres på måter som får økonomiske konsekvenser for bedriftene. Det betyr at vi må utvide verktøykassa. Vi må oppfordre til boikott. Vi må gjennomføre blokader. Vi må stoppe produksjonen.

Skolering av medlemmer

Klubber og fagforeninger må legge mye innsats i skolering av medlemmer. Spesielt i form av ideologisk skolering, hvor kanskje den viktigste ingrediensen er forståelsen av klasser og klassekamp. De må satse på å bygge samhold, både internt i egen klubb, men også på tvers av fagforeningsgrensene. Gjennom bevisste medlemmer kan vi lykkes med å skape en bevegelse med kampkraft.

Fellesskap i sympati

I et 1. maitog kan vi se svært mange fagforeningsfaner med ordene ”sammen er vi sterke”, eller ”samhold gir styrke”. Det er selvfølgelig helt riktig. Det betyr vel egentlig at dersom vi er villige til å gå til kamp sammen og for hverandre, så er det ikke så reint lite som skal til for å stoppe oss. I LO familien gjør vi det noen ganger. I mange tilfeller er trusselen om å ta ut noen i sympatiaksjoner, som kan ramme bedriften eller bedriftene, nok i seg selv til at arbeidsgiveren gir etter. Dette samholdet må videreutvikles og bli en naturlig del av konfliktene fagbevegelsen er oppe i. Det innebærer at det må bli lettere å kunne ta ut medlemmer i sympatistreik og det må gjøres oftere. LO-ledelsen sier i alle sine taler til streikende medlemmer at dere har alle LO sine 900 000 medlemmer i ryggen. (Når de ordene fylles med reell handling, ikke som nå med bare ord, kan vi lykkes med ganske mye.) Når disse ordene fylles med innhold, når de fører til handling, kan vi lykkes med ganske mye.

På tvers av loven

Det er viktig å ta debatten om fredsplikten, og hvordan den frarøver fagbevegelsen mulighet til å slå tilbake mot bedriftene. Men det kan ta lang tid, om vi i det hele kommer i mål, før Hovedavtalen og arbeidstvistloven blir endret. I mellomtiden bør klubbene og fagforeningene ha målsetting om å bygge så sterke organisasjoner at de vil tåle å aksjonere på tross av fredsplikten, dersom det blir nødvendig. Det innebærer å lære av de som har erfaring med denne type aksjoner og være godt forberedt på konsekvensene det kan få.

Fagforeningsknusing skjer i økende omfang, arbeidsgiverne er på offensiven, men det er ikke for seint. Fagbevegelsen bør på nytt reise visjonene om å styre fremtiden. Det er opp til oss å la det bli en virkelighet.

Knesset vedtok 6. mars ein ny lov som gjer det ulovleg å gi visum til personar som stør Boikott, Sanksjonar og De-Investering (BDS), eller er medlemmar i organisasjonar som gjer det. Denne lova gjeld også personar som ikkje vil besøka Israel, men områda som ligger under Den palestinske sølvstyremyndigheita (PA), fordi Israel kontrollerer inn- og utreise her. Allereie har palestinarørsla fått merka innstramminga, Palestinakomiteen har hatt fleire turar dei siste månadane der deltakarar har blitt sende tilbake. I Noreg har me ei sterk palestinarørsle, så me er mange som kan bli ramma av den nye lova.

Det å kunna reisa til Palestina har vore viktig for solidaritetsrørsla. Underteikna har vore turleiar for fleire studieturar, og ser korleis folk med mykje kunnskap og lang erfaring likevel blir sjokkerte når dei ser okkupasjonen i røynda. Dei kjem heim med sterke minne, både vonde men også gode. Dei har opplevd folk som held ut i motstand mot okkupasjonen, sjølv om det ser mørkt ut. Og dei har møtt den palestinske gjestfridommen. For palestinarane er det viktig å ikkje bli isolerte. Gjester er augevitne og ambassadørar for palestinasaka når dei kjem heim, og dei er inspirasjon og støtte i ein tung kvardag.

Israel har fleire gongar stramma inn på innreise. Eg var sjølv ramma av det nesten heile 00-talet. Då eg kom tilbake i 2012 var sjølve landskapet på Vestbreidda endra av muren og infrastruktur for den voldsamme auka av israelske koloniar, som hadde dobla befolkningstalet i perioden. Det er vanskeleg å fatta før ein ser det.

Eit gammalt jødisk uttrykk sa “Neste år i Jerusalem”. Opprettinga av ein stat for jødar i Palestina gjorde at det kom ein ny diaspora som i 70 år har måtta sei det same, fordi dei ikkje kan reisa dit. No får palestinaaktivistar kjenna litt på den kjensla palestinarane har, at dei ikkje kan reisa fritt. Den fundamentale forskjellen er likevel at dei er nekta å dra til landet dei kjem frå.

Israel har stramma inn fordi BDS nyttar. Me må svara på denne kriminaliseringa av politisk arbeid med fleire BDS-vedtak i kommunestyre, fagforeiningar og andre organisasjonar.

Ingrid Baltzersen, redaktør

Foto: Antony Drugeon

John Smith har vært arbeider på oljeplattform, bussjåfør og ingeniør i telekommunikasjon. Denne artikkelen er ett kapitalen fra boka hans «Imperialism in the twenty-first century» (Monthly Review Press, 2016).

John Smith underviser ved Kingston University. Omsett av Einar Jetne. Foto: Nestle

Eksportleia industrialisering har vorte svært kvinneintensiv. Ikkje noko utviklingsland har auka vareeksporten utan å satse på kvinnearbeidarar.¹

Den massive rekrutteringa av unge kvinner inn i lønnsarbeid har vore eit slåande kjenneteikn ved eksportorientert industrialisering. Den endra kjønnssamansetjinga til arbeidsstyrken kjem særleg til syne i vareproduksjon. Ein FN-rapport, Den Globale Oversikten over Rolla til Kvinner i Utvikling, slo fast:

«Blant dei nyleg industrialiserte landa … auka ingen eksporten av fabrikkvarer utan å ty til kvinneleg arbeidskraft. Det er no sett på som eit faktum at industrialisering i globaliseringssamanheng er like så mykje kvinneleidd som eksportleidd.»²

Guy Standing er einig:

«Alle land som med suksess har industrialisert, har berre klart det ved å mobilisere store mengder (lågt betalte) kvinnearbeidarar.»³

Barrientos m.fl. legg til at «i nesten alle regionar har kvinnesysselsettinga auka raskare enn sysselsettinga av menn.»⁴ Som eit resultat av dette «utgjer kvinner no meir enn ein tredjedel av arbeidsstyrken innafor vareproduksjon i utviklingsland, og nesten halvparten i nokre asiatiske land. Den største auken over dei seinare 20 åra har funne stad i land som har satsa på eksportorienterte strategiar.»⁵ Utanlandske investorar si søking etter kvinneleg arbeidskraft er særleg markert i soner for eksportproduksjon, der «kvinner utgjer majoriteten av arbeidarane i det store fleirtalet av slike soner, opp til 90 prosent i nokre av dei.»⁶

Den enorme auken i kvinneleg fabrikksysselsetting som er så karakteristisk i den nyliberale æraen, var ei viktig endring frå ISI-æraen, ein periode med offentleg skjerma industriproduksjon med sikte på å erstatte import. (ISI=Import Substitution Industrialization) Den industrien sysselsette i hovudsak menn. ISI var eit avvik, eit unnatak: I tidlegare industrialiseringsbølgjer, i det nittande hundretalets Europa var ei stor mengd fabrikkarbeidarar kvinner, og i einskilde sektorar, framfor alt innafor tekstil- og kledeproduksjon, utgjorde dei ofte majoriteten.⁷

Ei perfekt tilpassing

Gjennom 1980- og 1990-talet fall dei relative prisane på tradisjonell eksport frå Sør sterkt. UNCTAD rapporterte at «mellom 1980 og 2003 … minka prisen på mat med 73,3 prosent. Prisane på landbruksråvarer fall med 60,7 prosent. Prisane på mineral, malm og metall minka 59,5 prosent. I første halvdel av 2003 hadde prisen på kaffe tapt 83 prosent av 1980-verdien.»⁸ I ein studie av tilgangen på kvinner frå landsbygda til eksportorienterte fabrikkar i Malaysia, viste Merete Lie og Ragnhild Lund korleis dette utløyste ei landsbygdkrise som igjen førte fleire unge kvinner frå landsbygda inn i fabrikkane: «Som ei følgje av fallande prisar på landbruksprodukt i verdsmarknaden endte samfunnet opp i ein vanskeleg situasjon, og unge døtrer følte sterk plikt til å delta på ulike vis … (noko som skapte) eit perfekt samanfall mellom behova til bedrifter for ung kvinnearbeidskraft og behova til den lokale befolkninga for kontantinntekter og sysselsetting for den yngre generasjonen.»⁹

Framskaffinga av kvinnelege fabrikkarbeidarar har funne stad i dei mest ulike kulturar og samfunn, også i dei der patriarkalsk undertrykking sperrar kvinner inne i heimen. Razavi m.fl. nemner at «skiftet til kvinneleg fabrikksysselsetting har funne stad både i land med historisk relativt høg … (og) låg kvinneleg deltaking i arbeidsstyrken.»¹⁰ I studien av landsbygd i Malaysia melder Lie og Lund at «det mest underlege i dei lokale endringsprosessane vi har observert, er at den tidlegare mest skjerma gruppa, nemleg unge kvinner, har vore spydspissane i endringsprosessen i lokalsamfunnet.»¹¹ I ei gransking av arbeid på samlebanda ved ein tekstilfabrikk i Marokko rapporterte Laetitia Cairoli at «masserekrutteringa av kvinner inn i tekstilindustrien i Fez står i slåande kontrast til lokale ideal for verdig kvinneleg oppførsel.»¹²

Vedvarande djup fattigdom og kvinner sine ønske om å kome seg bort frå fordummande og undertrykkande huslege tenar-roller, forklarer korfor millionar av fattige kvinner har søkt seg arbeid hos multinasjonale selskap og hos deira lokale underleverandørar. Ei kartlegging av kvinneleg sysselsetting i Pakistan, utført av Saba Gul Khattak, viser at i Pakistan «går kvinner inn i arbeidsstyrken på grunn av forverra økonomiske kår. Dei økonomiske bidraga deira til hushaldet avgjer om dei skal overleve.»¹³ Shahra Razavi og Jessica Vivian melder at «kvinner som er sysselsette innafor vareproduksjon i Marokko og Bangladesh, held slikt arbeid for å vere betre enn andre sysselsettingsval som er tilgjengelege for dei», trass i «ekstremt lange arbeidsdagar», i Bangladesh « … ofte frå 0800 til 2200, seks dagar i veka,» og gjennomsnittsalderen deira er 16,6 år.¹⁴

Nasjonale styresmakter har konkurrert med kvarandre om å by billeg arbeidskraft til multinasjonale selskap og underleverandørane deira, eller som Barbara Ehrenreich og Annette Fuentes uttrykte det: «Forholdet mellom mange tredje verda-regime og dei multinasjonale selskapa er ikkje svært ulikt forholdet mellom ein hallik og kundane hans. Styresmaktene annonserer kvinnene sine, sel dei og held dei innesperra … Men det finst andre aktørar i den aukande internasjonale kvinnehandelen – slike som FN sin Næringsutviklingsorganisasjon (United Nations Industrial Development Organisation – UNIDO) og sjølve regjeringa i USA.»¹⁵

Det får greie seg med dette om billeg kvinnearbeidskraft. Kva med etterspørselen, eller som Maria Mies spurde: «Kva er det som gjer Den tredje verda sine kvinner meir attraktive enn menn som arbeidarar for internasjonal kapital?»¹⁶ Akademiske forskarar og andre refererer gjerne til at kvinnene er venta å vere billege, fleksible, medgjerlege, smidige og raske. Barrientos m.fl. fann at «det vidast delte særtrekket ved situasjonen til kvinner sysselsette i vareproduksjon i utviklingsland var at dei hadde lengre arbeidsdagar og lågare lønn enn menn.»¹⁷ ILO rapporterer at «det er avdekt at økonomiar i utvikling … med liberalisering av handel og investering, har ført til auka kjønnsmessig lønnsgap», ein ulikskap som kan bli forklart med «kvinner sin svakare evne til å forhandle vilkår for lønnsarbeid … Kvinner … er framleis i all hovudsak å finne i arbeidsområde der den lågare enden av lønnsskalaen dominerer.»¹⁸ I følgje Stephanie Seguino, «voks dei asiatiske økonomiane med størst lønnsgap mellom menn og kvinner raskast.»¹⁹

Sør-Korea, ein av dei raskast veksande asiatiske økonomiane i denne perioden, hadde verdas høgste kjønnsulikskap i 1980. Lønningane til kvinner låg berre på 44,5 prosent av mennene sine.²⁰ Kvinner sin motstand mot låg betaling og lang arbeidstid vart spydspissen i masserørsla mot det USA-støtta militærdiktaturet til general Chung Hee Park og viste vegen for dei omfattande arbeidarkampane på 1980-talet. I studiet hennes av denne viktige episoden i arbeidarhistoria kommenterte Kim Mikyoung at «ei ironisk side ved det ‘økonomiske mirakelet’ til Sør-Korea var samanfallet mellom fenomenal vekst og motstanden til kvinnearbeidarar. Kvinner tok initiativet til streikar i ei tid då arbeidaraktivisme vart alvorleg slått ned på, og denne aktivismen stod i skarp kontrast til den rådande inaktiviteten til mannlege arbeidarar gjennom 1970-talet.»²¹

Kva er det ved Den tredje verdas kvinner som gjer dei billegare, meir fleksible og mindre tilbøyelege til å yte motstand enn menn? Maria Mies oppfattar det slik at det er fordi «strategien for å integrere kvinner sitt arbeid i utvikling … ikkje definerer kvinner som arbeidarar, men som husmødrer … (og) at alt arbeid kvinner gjer – enten det finn stad i den formelle eller den uformelle sektoren, er tilleggsarbeid, og inntektene er tilleggsinntekter til den såkalla «forsørgjaren» sine inntekter. Den økonomiske logikken til denne husmoriseringa er ein dramatisk reduksjon av arbeidskraftkostnadane». Dette «er ikkje ein tilfeldig bieffekt av den nye IAD (Internasjonale Arbeids-Delinga), men eit nødvendig vilkår for at det skal gli så greitt.»²² Men dess meir kvinner får sysselsetting som arbeidarar, dess meir identifiserer dei seg som arbeidarar og krev likestilling med mannlege arbeidarar – noko som potensielt undergrev hovudmotivasjonen bak kapitalistar si spesielle interesse for dei. Opp mot dette er ofte auken av kvinneleg sysselsetting i næringslivet følgd opp med ein ideologisk offensiv sikta inn på å styrke andreklassestatusen til kvinner og det sosiale skiljet mellom menn og kvinner både innafor og utafor arbeidsstyrken.

Guy Standing hevda at det ikkje berre er slik at den globale arbeidsstyrken har vorte meir kvinneleg. Han har også på eit anna vis vorte meir feminisert: TNC-ar (Trans National Companies, multinasjonale selskap), statar og lokale arbeidsgivarar brukar kjønnsdeling, og oppfatninga av unge kvinnearbeidarar som meir medgjerlege i forhold til låg betaling, lange arbeidsdagar og mellombels sysselsettingskontraktar, typiske ved TNC-leia industrialisering, til å gjere desse dårlege vilkåra gjeldande for alle arbeidarar, inkludert menn. Slik uttrykker Standing det: «Dei typane sysselsetting og arbeidsstyrke som tradisjonelt blir assosiert med kvinner – utrygge, lågbetalte, irregulære osv. – har spreidd seg til typar av sysselsetting tradisjonelt knytt til menn – ordna, fagorganiserte, stabile.»²³

Når nedbrytinga av vilkåra for arbeid har skjedd, minkar TNC-ane sine intensiv for å hyre kvinnearbeid, og ein kan ofte registrere ei delvis «av-feminisering» av den industrielle arbeidsstyrken. William Rau og Robert Wazienski fortalde det slik: «Til å byrja med … var fabrikkarbeid sett på som kvinnearbeid og i hovudsak bydd til unge ugifte kvinner. Men etter kvart som industriaktiviteten veks … blir mange av desse arbeidsoppgåvene reallokert til menn.»²⁴ Denne trenden har halde fram inn i det tjueførste hundreåret. I Rapporten om verdas investeringar frå 2013 melde UNCTAD at «den relative dynamikken knytt til vekst i kvinnesysselsetting synest minke når land stig oppover i verdikjeda.»²⁵

I følgje Barrientos m.fl. vart dette først observert i vareproduserande næringar i Japan, der kvinnesysselsetting i industrien fall frå 36 prosent i 1960 til 26 prosent i 1990, følgd av ein liknande trend i Sør-Korea, 110 der kvinnene sin skarpe faglege aktivitet gav minka fortrinn. Eit anna sterkt eksempel på av-feminisering har funne stad hos maquiladoras, sluttmonteringsbedrifter langs grensa mellom USA og Mexico som «blomstra på 1980-talet med ei sysselsetting som årleg voks med 20 prosent frå 1982 til -89.»²⁶ Låg betaling og dårlege vilkår skremde i første omgang menn, og det store fleirtalet av dei på samlebanda var kvinner. Når desse slette forholda etter kvart vart forskansa, hadde vorte den nye standarden, byrja ei aukande mengd mannlege arbeidarar kome inn i maquiladora-arbeidsstyrken: Unge menn frå arbeidarklassen i dei nordlege meksikanske grenseregionane hadde vorte sosialiserte til å bli føyeleg arbeidskraft, i og med at fråveret av fagforeiningar og disiplinert arbeidsstyrke kom til å bli akseptert av arbeidarklassen. Då vart det muleg for industrien å hyre unge, føyelege menn utan erfaring.»²⁷ Og deretter forskuva arbeidsstyrken på maquiladoraene seg frå å vere 85 prosent kvinneleg dei første åra til å bli 64 prosent i 1988, og 41 prosent i 1999. No er denne av-feminiseringa berre relativ. Talet på kvinner som arbeider i maquiladoras, heldt fram med å auke. Samla sysselsetting i desse fabrikkane auka frå 100 000 (75 prosent kvinner) tidleg på 1980-talet til 750 000 (41 prosent kvinner) mot slutten av 1990-talet. Seinare har dei kjempa for å overleve i møtet med skarp konkurranse frå lågkostarbeidarar i Asia, også blant dei mange kvinner.

Kvinnearbeidarar blir ofte lettare enn menn fanga i den uformelle økonomien og nekta dei mest minimale rettar og vern. I følgje ILO er kvinner i Latin-Amerika og Afrika klart meir enn menn å finne sysselsett i den uformelle økonomien, mens kjønnsbalansen i Asia blir rapportert å vere mykje meir lik. Unnataket er Nord-Afrika der uformell kvinnesysselsetting er låg fordi all slags sysselsetting av kvinner utafor heimen er låg der. Den vedvarande kjønnsdiskrimineringa innafor arbeidsstyrken og innafor arbeidsprosessen kan også bli observert i sonene for eksportindustri. I konklusjonen til gjennomgangen deira av utviklinga av eksportindustrisonene over det siste halve hundreåret avdekker Mayumi Murayama og Nobuko Yokota at «det er eit påfallande felles trekk over tid og rom at kvinner har utgjort kjernen av arbeidskraft innafor eksportindustrisonene», og dei spør «om problema for kvinnearbeidarar har endra seg etter den tida då dei var stifinnarane,»²⁸ problem blant anna knytt til diskriminering ved tilsetting, lønn, fordelar og karrièreutvikling, mangel ved innlosjering og tilrettelegging av barnepass, tvungen overtid og irregulær arbeidstid, oppseiing ved graviditet og manglande morspermisjon, og seksuell trakassering og eksponering for vald undervegs frå og til arbeid. Dei konkluderer med at «trass i at det kan ha vore betring på nokre område … synest dei underliggande problema å ha vorte verande uendra,» noko som indikerer «enten eit alarmerande fråver av seriøse initiativ … eller ein alarmerande grad av neglisjering.»²⁹

Kjønna betalingsgap – så vidt som det alltid har vore

Ein ILO-studie konkluderte slik i 2006: «Gjennomgåande i nesten alle yrke er det slik at (kvinner) framleis ikkje får lik betaling for arbeid som har same verdi, eller balanserte fordelar som kunne sikre likskap med menn … dei er framleis i det store og heile segregerte i yrke som stort sett er å finne på den lågare delen av lønnsskalaen.»³⁰ Det gjennomgåande lønnsgapet held fram med å auke i dei fleste utviklingsland, noko som er resultatet av to trendar: ein liten reduksjon i innanlandske betalingsskilnader mellom ufaglærte menn og kvinner, men denne er meir enn utlikna av ein skarp auke i gapet mellom faglærte og ufaglærte sine lønningar, og menn er uforholdsmessig representerte i høgkvalifiserte jobbar.³¹ I ein imponerande oversikt over lønnsskilnader innafor og mellom land fortel Marva Corley, Yves Perardel og Kalina Popova at «gapet i lønningar og inntekter mellom menn og kvinner blir verande fastlåst i mange land. I medlemslanda i EU var betalingsgapet mellom kjønna 15 prosent i 2003. I mange land i Asia, Midt-Austen og Nord-Afrika var gapet på over 40 prosent i nokre sektorar.»³² ILO sin Globale lønnsrapport 2008–9 melder at «lønnsgapet framleis er vidt og at det berre minkar svært sakte,» og føyer til, «I rundt 80 prosent av dei landa der data er tilgjengelege har det kjønna betalingsgapet vorte smalare. Men endringane er små, og i nokre tilfelle neglisjerbare … reduksjonen i betalingsgapet mellom kjønna har opplagt vore skuffande når ein ser det opp mot dei seinare åra si utvikling når det gjeld kvinner sine resultat innafor utdanning, den raske lukkinga av kjønnsgapet når det gjeld arbeidserfaring, og den gunstige økonomiske samanhengen i det heile.»³³

Feminisme og klasseanalyse

Feministiske skribentar og forskarar har gjort oss ei stor teneste når det gjeld å opne opp for dimensjonen kjønn i analysen av verdas politiske økonomi allment og spesielt når det gjeld globalisering. Men eit fokus på kjønnsdimensjonen til industrialiseringa kan bli ei avgrensing viss han ikkje blir knytt til eit klasseperspektiv. Barrientos m.fl. drar for eksempel den konklusjonen at «dei vidast delte trekka ved kvinner si sysselsetting i vareproduksjon rundt omkring i utviklingsland er lengre arbeidstid og lågare lønn enn menn.»³⁴ Men det er samtidig slik at den vidast delte situasjonen til alle kvinner er ein som dei deler med deira mannlege arbeidskameratar: Dei er utbytta av kapitalistar som strevar etter å maksimere profitt og pressar ned verdien av arbeidskrafta til alle arbeidarar, inkludert ved å bruke seksuell skiljing og patriarkalsk undertrykking for å splitte og svekke dei som av fattigdom blir drivne inn ved samlebanda. Sidan TNC-ar (multinasjonale selskap) blir motiverte av å kunne «skape produkt ved hjelp av lågt lønna arbeidarar»³⁵, og sysselset kvinner av ingen annan grunn, blir det å fokusere på kjønn samtidig som ein overser kapitalistisk utbytting, å sjå utbyttinga som tinga sin naturlege orden, noko som ligg utom synsfeltet til kritisk analyse. Det fører lett til at ein overser den antagonistiske (fiendtlege) naturen ved dei fenomena ein prøver å undersøke. Slik oppdagar Lie og Lund m.fl. «eit perfekt samanfall mellom behova til selskapa for ung kvinneleg arbeidskraft og den lokale befolkninga sine behov for kontante inntekter og sysselsetting for den yngre generasjonen.»³⁶ Dei konkluderer slik: «Motiva bak å skifte lokalitet var langt meir komplekse enn søkinga etter billeg arbeidskraft. Det tyder ikkje at vi undervurderer det viktige ved låge arbeidskostnader. Men … desse motiva må bli vurdert i forhold til ei rekke andre saker. Det er summen av desse faktorane, meir enn ein einskild, som tel.»³⁷

Utan å sjå den utbyttande, antagonistiske naturen til forholdet mellom kapital og arbeid er det umuleg å forstå korfor kapitalistar har ei interesse i å oppretthalde kjønnskilje og diskriminering. Utan dette vil den vedvarande kjønnsdiskrimineringa i arbeidsstyrken synest irrasjonell og uforklarleg. Slik forklarer ILO-forskaren Ricard Anker det: «Kva kunne bli ei viktigare kjelde til ineffektivitet i arbeidsmarknaden enn den utbreidde segmenteringa av mannlege og kvinnelege arbeidarar?»³⁸ Zafiris Tzannatos klagar over tapet av resultat på grunn av den sterke og vedvarande kjønnsdiskrimineringa i arbeidsmarknadane, og hevdar at «betre bruk av potensialet til kvinner i marknaden fører til større effektivitet på makronivå.»³⁹ Restriksjonar på fri flyt av arbeidskraft og den hardnakka rasistiske og nasjonale diskrimineringa fører også til underoptimale økonomiske resultat. Ingen fleirtalsøkonomar kunne motseie dette. Dette er det eine område innan økonomisk liv der teori ikkje får lov til å styre praksis.

Samspelet mellom klasse og kjønn blir gripe meir effektivt av Mary-Alice Waters som skreiv: «Sidan starten på den industrielle revolusjonen i det attande hundreåret har kapitalistisk ekspansjon og konkurransens pisk diktert innlemminga av ei stadig større mengd kvinner inn i arbeidsstyrken. Slik er det fordi kapital alltid søker å innlemme ei større mengd arbeidarar frå undertrykte sosiale lag (i dette tilfellet kvinner) i arbeidsstyrken. Det er slik fordi verdien på deira arbeidskraft under kapitalismen er lågare enn andre sin verdi. Dette er eit grep som arbeidsgivarane tar i bruk for å presse ned gjennomsnittsverdien på arbeidskrafta gjennom å auke konkurransen mellom arbeidarar om å få jobbar.»⁴⁰

Når Waters spesifikt snakkar om endringar i USA etter Andre verdskrig, hevdar han vidare:

Utviklinga av kapitalisme … skaper reelle og til slutt uløyselege motseiingar for den utbyttande klassen. Kapitalistane sine veksande kjøp av kapasiteten til kvinner som lønnsarbeidarar fører uunngåeleg med seg auka økonomisk sjølvstende for kvinner. Det fører med seg sterkare desintegrering av familien, og utvidar behovet for hushaldsapparat og tilrettelagde matvarer … Desse faktorane vil auke verdien på kvinner si arbeidskraft og auke lønningane dei kan krevje i arbeidsmarknaden.⁴¹

Men denne prosessen finn stad under svært ulike vilkår i undertrykte nasjonar. Lønningar er så låge i dei undertrykte nasjonane tildels fordi kostnadane knytt til sosial reproduksjon både blir dekt av den utvida familien og av inntekter i den uformelle økonomien. Rakhi Sehgal argumenterer slik: «Kapital kan bli trekt til samfunn som først og fremst er grunna i gjensidig forventa yting. Slike samfunn ser på å dekke byrdene ved sosial reproduksjon av arbeidskrafta som del av deira kulturelle praksis. Dette er kanskje den reelle sparinga som kapital haustar når dei søker etter ‘billeg arbeidskraft’.»⁴²

I dette kapitlet har vi starta på å identifisere og analysere dei viktigaste og mest relevante grunntrekka ved omvandlinga av arbeidskraft i Sør gjennom æraen av nyliberal globalisering. Eitt av funna er at det ikkje er det minste teikn til klarering i arbeidsmarknaden, noko som skulle støtte marginalistane sin tese – at lønn blir fastlagt av produktivitet – for i det minste å tilfredsstille sine eigne kriteria. Lønn betalt til arbeidarar i Sør er styrt av faktorar som ikkje heng saman med eller har relevans for produktiviteten til desse arbeidarane når dei er i arbeid. Dei avgjerande faktorane finst i forhold i arbeidsmarknaden og i meir allmenne sosiale strukturar og forhold som verkar inn på reproduksjonen av arbeidskrafta, blant desse er undertrykkinga av fri internasjonal flyt av arbeidskraft og framveksten av eit stort relativt befolkningsoverskot i Det globale sør. Dette slår eit stort hol i det vaklande fundamentet til den rådande økonomiteorien.

Notar:

1. ILO, 2003, Employment and Social Policy in Respect of Export Processing Zones (EPZs) (ILO: Geneva).
2. United nations, 1999, World Survey on the Role of Women in Development: Globalization, Gender and Work, Department of Economic and Social Affairs (New York: United Natuions publications), http://www.ucl.ac.uk/dpu-projects/drivers_urb_change/urb_society/pdf)_gender/UN_1999_World_Survey_Women_in_Development.pdf
3. Guy Standing, 1999, “Golbal Feminization through Flexible Labor: A Theme Revisited”, World Development 27/3: 585
4. Barrientos et al., The Gender Dimension of Globalization of Production
5. Ibid., 3–4
6. ILO, Employment and Social Policy
7. Se Frederick Engels, 1845, The Condition of the Working Class in England (New York: Oxford University Press); Katrina Honeyman, 2000, Women, Gender and Industrialisation in England, 1700–1870 (Basingstoke:Macmillan); Lyn Reese, 2005, Women’s Work in Industrial Revolutions: Primary Source Lessons from Europe and East Asia (Berkeley: Women in World History Curriculum).
8. UNCTAD, The least Developed Countries Report 2004 – Linking International Trade with Powerty Reduction (Geneva, UNCTAD), 126–27
9. Merete Lie og Ragnhild Lund, 2005, “From NIDL to Globalization: Studying Women Workers in an Increasingly Globalized Economy”, Gender, Technology and Development 9/: 930
10. Shabra Razavi og Jessica Vivian, 2002, “Introduction”, i Women’s Employment in the Textile Manufacturing Sectors of Bangladesh and Moracco, ed. Carol Miller og Jessica Vivian (Geneva, UNRISD)
11. Lie og Lund, “From NIDL to Globalizatuion”
12. M. Laetitia Cairoli, 199, “Garment Factory Workers in the City of Fez”, Middle East Journal 53:1. Hun tilføyer at «hiring young, unmarried girls rather than mature married women helps ameliorate the contradictions inherent in allowing females to labor in what is a public, and more traditionalle male, role».
13. Saba Gul Khattak, 2002, “Subcontracted Work and gender relations: The Case of Pakistan”, i Balkrishnan, The Hidden Assembly Line, 35–62
14. Razavi og Vivian, “Introduction”, 6–8
15. Barbara Ehrenreich og Anette Fuentes, 1981, “The life on the Global Assembly Line” i Ms, januar 1981, “Life on the Global Assembly Line”, i Ms, januar 1981, 58 Maria Mies gjorde den sammme koblinga: “Governments, like pimps, offer their young women to foreign capital”, i Patriarchy and Accumulation on a World Scale (London: Zed Press, 1986, 117
16. Ibid., “Governments, like pimps”, 117
17. Barrientos et al., The Gender Dimension of the Globalization of Production
18. ILO, Decent Work and the Informal Economy, 10–32
19. Stephanie Seguino, 2000, “Accounting for Gender in Asian Economic Growth”, Feminist Economics 6/3: 27–58
20. Elisabeth Monk-Turner and Charlie G. Turner, 2001, “Sex Differentials in Earnings in the Soth Korean Labor Market”, Feminist Economics 7/1: 63–78. South Korea continues to have one of the videst gender pay gaps in the worl, with female earnings just 52 percent of male earnings for similar work. See World Economic Forum, Global Gender Gap Report 2013 (Geneva: World Economic Forum)
21. Kim Mikyoung, 2003, “South Korean Women Workers’ Labor Resistance in the Era of Export-Oriented Industrialization, 1970–1980”, Development and Society 32/1: 77–101.
22. Mies. “Patriarchy and Accumulation on a World Scale”, 118–20.
23. Guy Standing, “Global Feminization trhrough Flexible Labor”, 599–600.
24. William Rau and Robert Wazienski, 1999, “Industrialization, Female Labor Force Participation, and the Modern Division of labor by Sex”, Industrial Relations 38/4: 504–21.
25. UNCTAD, World Investment Report 2013
26. Barrientos et al., The Gender Dimension of the Globalization of Production
27. Richard Balwin, 2006, Globalization: The Great Unbunding(s), Economic Council of Finland, http:// www2.dse.unibo.it/naghavi/baldwin.pdf
28. Barrientos et al., The Gender Dimension of the Globalization of Production
29. Mayumi Murayama og Nobuko Yokota, 2008, Revisiting Labor and Gender Issues in Export Processing Zones: The Cases of South Korea, Bangladesh and India. IDE Discussion Paper No. 174. Institute of Developing Economies, http://ir.ide.go.jp/dspace/bitsream/2344/793/3/AARIDE_Discussion_No.174_murayama_yokota.pdf
30. Ibid.
31. ILO, 2006, Decent Work in Informal Economy
32. Se Remco H Oostendorp, 2004, Globalization and the Gender Gap , World Bank Policy Research Working Paper No. 3256 (Washington, DC: World Bank). Often jobs are counted as higher skilled not because they are higher skilled but because they are carried out by men.
33. Marva Corley, Yves Peradel, and Kalina Popova, 2005, Wage Inequality by Gender and Occupation: A Cross-Country Analysis, Employment Strategy Papers 2005/20, Employment Trends Unit, Employment Strategy Department (Geneva: ILO). Corley et al. discover an interesting exception to Oostendorp’s finding that the gender gap in low-skilledoccupations is narrowing: between 1996 and 2003; all of the so-called transnatuional economies, with the exception of Hungary, showed a sharp rise in the pay gendert gap, which they ascribe to “the worsening labor market conditions resulting from the adjustments to a market economy, which have disproportionately impacted om women”.
34. ILO, 2008, Global Wage Report 2008–9 (Geneva: ILO)
35. Barrientos et al., The Gender Dimension of the Globalization of Production
36. Stephen Roach, 2003, Outsourcing, Protectionism, and the Global Labor Arbitrage, Morgan Stanley Special Wconomic Study.
37. Lie and Lund, “From NIDL to Globalization”. This paper contains many insight, e.g.: “The most peculiar of the local change processes we have observed, is that a formerly most protected group, namley young women, have been the spearheads in the process of transformation of the local community.”
38. Ibid.,
39. Richard Anker, 1997, “Theories of Occupational Segregation by Sex: An Overview”, International Labor Review, ILO, Geneva, 136/3: 315–39.
40. Zafiris Tzannatos, 1999, “Women and Labor Market Changes in the Global Economy: Growth Helps, Inegualities Hurt and Public Policy Matters”, World Development 27/3: 551–69.
41. Mary-Alice Waters, 1992, “The Capitalist Ideological Offensive against WomenToday” i Cosmetics, Fashions and Exploutation of Women, ed. Joseph Hansen, Eveleyn Reed, and Mary-Alice Waters (New York: Pathfinder Press.
42. Ibid.
43.  Rakhi Sehgal, 2005, “Social Reproduction of Third World Labor in the Era of Globalization”, Economic and Political Weekly, May 28–June 4, 2005, 2286–94

Da vi var barn, lekte vi at vi var røvere. Vi hoppa fram med en kruttlappistol og ropte til våre fiender: «Penga eller livet!» Fiendene skulle velge om de ville beholde pengene sine, eller om de satte mest pris på livet sitt. I dag er det ikke lenger en lek. «Myndighetene velger pengene framfor livet». Det er jordmor Eli Aaby som kommer med denne alvorlige påstanden. Hun trekker fram transportfødslene, en barselomsorg i krise og et kvinnefiendtlig finansieringssystem.

Jorun Gullbrandsen er medlem av Rødts kvinne­utvalg

Eli Aaby har arbeidet som jordmor på Akershus unive­rsitets­sykehus, A-hus, i 21 år, og før ­det som­ sjukepleier. Hun er medlem av Jordmorforbundet i Norsk Sykepleierforbund, er tillitsvalgt for medlemmene på fødeavdeling, barsel og poliklinikk på A-hus, sitter i styret i Jordmorforbundet i Oslo/Akershus, er med i redaksjonsutvalget i bladet Jordmora og medlem av Kvinnefronten og Rødt.

Foto: Valentina Yachichurova

Jorun: Eli, myndighetene ser at fødslene under transport øker raskt. Det er 500 i året nå. Likevel ønsker de å legge ned enda flere fødeavdelinger. Det er kanskje ingen grenser for hvor hensynsløse de kan være mot barnet og mora?

Eli: En transportfødsel kan sjølsagt være risikabelt for både mor og barn. Det kan gå bra, men det trenger ikke gjøre det. Overlege Bjørn Gunnarson har skrevet en forskningsrapport om transportfødsler hvor en av konklusjonene er at det er dobbelt så stor risiko for at barnet dør i forbindelse med fødselen ved transportfødsler.

Kommunen skal ha følgetjeneste når det er mer enn en og en halv times kjøring til fødestedet. Da skal jordmor være med. Hvis kommunen bare har en 50 prosents stilling for jordmor, kan hele arbeidstida hennes den uka gå med til følgetjenesten. Samtidig har hun sannsynligvis avtaler om svangerskapsoppfølging og hjemmebesøk samme uke. Det er bare 20 prosent av kommunene som har følgetjeneste. Det er ansatt for få jordmødre i kommunene. Det mangler ett tusen.

Jorun: Å føde i sjukebil eller i drosje eller i privatbil som mannen kjører, i all slags vær og føre, – jeg leser at 1 av 60 fødende kvinner i Finnmakt føder under transport. Men myndighetene sier at det ikke er høy nok kvalitet på de lokale sjukehusene og fødestuene og at sentralisering vil gjøre fødslene tryggere. Er det riktig?

To typer trygghet

Eli: Hva er «tryggere»? Det er to typer trygghet som kvinner vil ha når det gjelder fødselsomsorg. Den ene er tryggheten ved nærhet til sjukehuset og personalet, og nærheten til hjemmet. De som bor nær de store sjukehusa, har ikke nødvendigvis den typen nærhet til sjukehuset. Den andre formen for trygghet er å ha tilgjengelig alt teknisk utstyr og ekspertise.

Det virker som om de to typene trygghet utelukker hverandre, men i stedet bør de fungere godt sammen. Myndighetene tenker ikke slik. De tenker at sjukehuset skal lønne seg. Økonomien skal gå foran.

Sentralisering kan gjøre de kompliserte fødslene tryggere, men ikke de normale. Det positive med fødestuer, er at den fødende og jordmora kjenner hverandre godt. Det er lite komplikasjoner, fordi det er nøye utvelgelse av hvem som kan føde der og fordi det gjøres færre inngrep i fødslene. Lege og jordmor, sammen med den gravide, avgjør fødested på forhånd. Mange fødestuer og fødeavdelinger skulle ikke vært lagt ned. De fleste av dem som er opprettholdt, er blitt det fordi veien til et sjukehus er vanskelig og lang. Ingen ønsker å føde i en bil.

Ved mistanke om en vanskelig fødsel, reiser mora i god tid til et sjukehus. Eller de må sendes videre hvis noe skjer under fødselen.

Det er noen få fødestuer igjen. Det er krevende å jobbe der, fordi jordmora må være tilgjengelig bestandig.

Jorun: I flere år har det vært aksjoner der befolkninga forsvarer fødeavdelinger og lokalsjukehus mot nedleggelse. Kampen er høyaktuell.

Eli: Ei fødeavdeling er ei avdeling på et sjukehus. Det er krav om at fødeavdelinga skal ha gynekolog som kan tilkalles og anestesilege og gi mulighet for keisersnitt hele døgnet Befolkninga vil ha akuttberedskapen, nemlig kirurgi og anestesi. Når myndighetene vil ta bort akuttberedskapen, blir også fødeavdelinga lagt ned.

Jorun: I byer som Oslo er det vel ikke transportfødsler, det er så kort vei overalt?

Eli: Jo. Det er i landsdeler med lange avstander og i Oslo og Akershus det er flest slike. Kvinnene skal dusje først, si ifra til barnevakta som må komme, og fødselen tok jo ganske lang tid forrige gang og da gjør den vel den nå også … det er den ene grunnen. Den andre grunnen er at det sitter jordmødre på fødeavdelingene som sier til kvinnene når de ringer: – Vent hjemme litt til. For vi har det så travelt! De har ikke plass til flere på fødeavdelinga og alle jordmødrene er opptatt. Så vi sier: – Vent litt til. Du har ikke tette nok rier. Vannet har jo ikke gått. Vent litt til.

I avisene har det vært historier om folk som har fått vite at de har fødeplass på Ullevål, og fødselen har begynt, men nei, de skal til Bærum sykehus, far kjører videre, men så veit de ikke hvor sjukehuset er …

Jorun: Er det en løsning å føde hjemme?

Eli: Før var det viktig å få fødslene ut av hjemmene, fordi det ville bli tryggere for mor og barn og lavere dødelighet. Nå er jo boligstandarden bedre, det er bedre helse og hygiene. For de friske som ønsker det, er det tryggere å føde hjemme med jordmor. Det bør være to jordmødre med på hjemmefødsel, mener jeg. De nyeste faglige retningslinjene for valg av fødested i Storbritannia, er at friske kvinner som ønsker det, anbefales å føde hjemme.

Hvor er barseltida?

Jorun: For et år sida sto det en kronikk på NRK sitt nettsted, skrevet av lege Gro Nylander og Advokat Helga Aune. De sa blant annet: «Staten svikter norske kvinner og bryter reglene i EU og EØS ved å overse behovet for en egen barselpermisjon forbeholdt mor etter fødselen. Lik behandling av ulike situasjoner er diskriminering.» … «I følge EUs barseldirektiv, som også gjelder for Norge via EØS-avtalen og EU-domstolens praksis, skal en egen barselpermisjon ivareta særlige behov hos moren og spedbarnet. Den kan ikke inngå som en del av foreldrepermisjonen.» … «En rettslig usynlig barselfase er i strid med de EØS-rettslige reglene som Norge har forpliktet seg til å følge.» … «For å rette opp dette må Norge innføre 14 ukers barselpermisjon for kvinnen som har født, før foreldrepermisjonen som skal deles mellom mor og far starter.».

 

Da ble det en del kommentarer, etter hvert mest fra menn. Her ble forslaget om 14 uker sterkt avvist, fordi det var diskriminering av menn: «Det er altså ingenting som skulle tilsi at fødende kvinner har et berettiget behov for 14 øremerkede permisjonsuker i forbindelse med barsel, og innføringen av en slik ordning ville selvsagt vært kjønnsdiskriminerende mot menn som har et langt større udekket behov for vern.» Menn trengte mer vern fordi de har flere problemer i livet enn kvinner. Jeg tror det finnes større pengekasser å ta av enn kvinnens, for å hjelpe menn. Hun bør i hvert fall slippe å være angrepsmål for menn som synes de får for lite her i livet.

Eli: Danmark innførte de 14 ukene med barselpermisjon i 2013.

Jorun: Og tittelen på damenes kronikk var: Ta barseltida tilbake!

Eli: Bra parole 8. mars!

Helvetesuka

Jorun: Vi hører og leser stadig at kvinner uttrykker ros og kjærlig takk til jordmødrene som hjalp dem å føde. Men tida etterpå er det verre med. Hvorfor vil sjukehusene kaste ut barnet og moren til barnet bare 24 timer etter fødselen, når de veit det er kan være skadelig – for barnet? Hvorfor har svangerskapspermisjonen til kvinner bytta navn til familiepermisjon? Forresten, det finnes oppmerksomhet i den offentlige diskusjonen, men den handler om pappa.

 

Eli, jeg kjenner unge kvinner som er på sjukehuset i en dag eller to etter en fødsel, og som tror at det er normalt og at det skal være sånn? De har ikke vært på barselavdeling og lært det de burde, de har væt på «barselhotell» aleine eller sammen med mannen. Hva skjer?

Eli: Sjukehusa vil ikke ha barna og kvinnene. De har kampanjer. De vil at de som har født før og har fått i gang amminga, skal reise hjem etter 24 timer. «Fødsler er ingen sjukdom», blir det sagt. Nei, det er ingen sjukdom, men en fødsel er en veldig spesiell situasjon i livet. Kvinnen har vært gravid, har født et barn, et nytt menneske er laget, hun trenger mye støtte og hjelp. Når det er sagt: en del kvinner vil også sjøl reise tidlig hjem. Det er klart de kan det og at forholda må legges til rette for at de også får omsorg og støtte.

Det er bra å se litt tilbake for å forstå det som skjer i dag. Se på tida etter krigen. 1950-tallet. Da var alle fødsler på institusjoner. Det var i hovedsak bra, det redda mange kvinner fra døden og det redda mange barn fra skader. Målet var at kvinner skulle øve seg på å bli mødre, og å senke dødeligheten for mor og barn.

Jorun: Jeg har en kopi av ei brosjyre her, fra en utstilling i Kristiania i 1916. Det var om «Barselhjemutstillingens aapning». Målet var å skaffe penger til et barselhjem der arbeiderklassens kvinner kunne føde og få hvile etterpå. Hjemme døde mange kvinner under og etter fødselen, mange nyfødte også, i trangboddhet og uten mulighet for å holde det reint.

Eli: Ja, kampen for å bedre mødrenes og de nyfødtes situasjon, starta da. Det var Katti Anker Møller, det. Målet var altså det samme på 1950- og 60-tallet. Men på den tida hadde far ikke noe med fødselen å gjøre, og barnet skulle ammes bare hver fjerde time. De nyfødte babyene skreik etter mat, og fikk tåteflaske med sukkervann av pleierne, hvis det ikke var gått fire timer.

Jorun: Jeg fødte på begynnelsen av 1970-tallet. Begge gangene ble vi overført fra fødeavdelinga til barselavdelinga dagen etterpå. Vi var der i en fem til sju dager. Jeg har snakka med flere som erfarte det samme som meg: Vi likte oss godt. Vi var fire på rommet og kunne snakke sammen om det som skjedde oss. Noen hadde mer erfaring enn andre. Vi lærte å amme, det var ikke barebare. Vi ble vekket med varm havresuppe, ble servert mat, fikk sove og fikk hjelp med sår og ulike plager. De ansatte var rundt omkring der. Jeg følte meg trygg. Å reise hjem var skummelt.

Eli: Du må ikke glorifisere den tida. Det er ikke alle som har de erfaringene som du har. De tre andre på rommet mitt røyka, så de var på røykestua. Jeg var mye aleine. Jeg maste meg hjem etter seks dager. Barna blei lagt på barnestuene når de ikke var inne til amming og fikk sukkervann på tåteflasker uten at mødrene blei spurt om det og uten at personalet visste hva det gjorde med ammestart og naturlig tarmflora hos nyfødte – som vi veit mye mer om i dag. Og det er kvinner som klager på barselavdelingene i dag. De sier det kommer mange forskjellige ansatte som har det travelt og at de får motstridende informasjon, om amming for eksempel.

Jorun: Det var i hvert fall diskusjoner om barselavdelingene i 1970-åra.

Eli: Ja, det ble en reaksjon mot det strikte regimet. Gro Nylander, som var nyfeminist og som ble lege i 1978, gikk i bresjen for at mora og barnet skulle styre amminga, ikke klokka. Du kan si at tankegangen var «la oss få barna våre tilbake». Kravet var at mødrene skulle ha barna hos seg hele tida. Barnet skulle få spise når det ville, det heter selvregulering. Og det var krav om at far skulle få være med på fødselen. Kvinner ville ha grepet om sin egen fødsel. Og sånn blei det etter hvert.

Men myndighetene gikk snart en annen vei, med sentralisering og nedlegging av fødeavdelinger og fødestuer. For dem var målet et annet. Målet var ikke det beste for mor og barn. Det var og er de økonomiske argumentene som telte. I dag skjer vel 80 prosent av fødslene på store fødeklinikker som har mer enn ett tusen fødsler i året. Kvinnene blir svært ofte tatt godt vare på under selve fødselen, men de har mista mye kontroll over hvor de skal føde og ikke minst over tida etterpå. Tida etter fødselen kalles barseltid. Da skal mødrene komme til krefter, amme og ta hånd om den nyfødte. Barseltida er ikke god i dag. Som kvinner tidligere ville ta grep om sin egen fødsel og amming, trengs det nå at de tar grep om sin egen barseltid.

Ensomt på barselhotell

Jorun: Den barselavdelinga vi kjenner fra før, med tilsyn og hjelp, er jo nå erstatta med et barselhotell hvor du er mest aleine. Du kan ringe og be om hjelp, men antall ansatte er mye mindre enn på barselavdelingene. Det er lett å se hva mange kvinner uroer seg for, når en ser nettsteder der kvinner spør hverandre. Noe de prater om, er barselhotell. De blir sendt fra fødselen til barselhotellet etter to eller tre timer. Flere er aleine på rommet, noen har mannen.

 

Et eksempel på brev: «Jeg er helt enig i at tilbudet er for dårlig. Der jeg var fikk ikke mannen min være sammen med meg på barselhotellet, men måtte betale for å få sove der. (På det samme rommet som jeg sov på uansett). Endte med at vi betalte over 1500 kr den dagen vi dro for at han skulle få være der og hjelpe meg. Fikk kun hjelp hvis jeg ringte inn, og som førstegangsfødende er det MYE man trenger hjelp til og er i spesielt sårbar situasjon og kan bli helt knekt om noen ikke har tid til deg. Og man har spesielt ikke energi til å kreve noe som helst. I tillegg ble det kun servert mat på bestemte tider så måtte ha vekkerklokke på for å komme meg til matservering. De snakket om å sove mens barnet sov, men det var jo ikke mulig med de reglene der! Og det er jo så viktig å få i seg mat! Etter hjemreisen tok det nesten to uker før helsesøster kom på besøk, og trengte vi hjelp etter det måtte vi selv reise til helsestasjonen. La kvinnen velge selv om hun vil hjem eller ikke, uansett må begge tilbud bedres!»

 

Ei hadde født i et annet land og skreiv:

 

«Siden jeg er i utlandet er standarden her fire dager, jeg fikk dra etter tre, med den forskjellen at her får man åtte barnepleier/jordmorbesøk etter fødselen! Det første besøket er dagen etter man har kommet hjem, og det er kjempeflott! Jeg hadde fire besøk, trengte ikke mer, men kunne ringe og få hjelp når som helst. Et besøk opptil fjorten dager etter fødsel høres litt drøyt ut (som noen skrev om). Særlig hvis man drar rett hjem etter fødselen. Norge er altfor opptatt av å spare, synes jeg.»

Eli: Det høres ut som Tyskland. Eller England eller Nederland … Det nyfødte barnet har krav på sjukehusets omsorg. Barselhotell er funnet opp fordi det er billigere å ha barnet og mora der, enn på en sjukehusavdeling, ikke på grunn av far. De tar penger av far. Men hvis det ikke er noe hjelp å få der, er det vel ikke så rart om kvinnene ønsker seg fort hjem.

Jorun: Ei fortalte fra barselavdeling, hun ble ikke sendt til barselhotell, fordi hun hadde mista så mye blod, hadde hatt det «supert», fikk mye omsorg og hjelp og opplæring.

Barselavdeling med store fordeler

Eli: Det kan være fordeler ved å være på barselavdeling. For det første: De som arbeider på barsel er vant til å observere et nyfødt barn. Det hender de oppdager forhold som ikke ville ha blitt oppdaga av dem som ikke er fagfolk som jordmor og barnepleier, eller blitt oppdaga for seint hvis de hadde blitt sendt hjem med barnet tidlig.

For det andre: Mødrene må lære å gi barna mat. I mediene blir Gro Nylander omtalt, nedlatende, som «ammeguru» og at hun driver med ammepress. I stedet for at det arbeidet hun har gjort og gjør, blir løfta fram. Gro Nylander har gjort en enorm innsats for folkehelsa. Amming beskytter mor mot brystkreft. Det er helsegevinster for barn å få morsmelk. Det burde være en selvfølge at mødrene visste hvordan skal kunne gi barnet sitt mat før de dro hjem.

Mora skal også lære å ta vare på barnet, det er sårbart. Det tåler lite avvik. Det må passes på hele tida for å få en normal utvikling.

For det tredje: Det er også foreldre som ikke har omsorgsevner, og det kan fanges opp hvis de er på sjukehuset en 2–3 dager. Så kan de få hjelp.

For det fjerde: Kroppen endrer seg mye etter fødselen. Mora er sliten. Hun trenger hvile og omsorg.

Jorun: Det kommer vel straks jordmor og helsesøstre hjem, da, ettersom mor og barn sendes ut så raskt.

Eli: Barn og mor kunne sendes tidlig hjem, hvis de hadde fått tett oppfølging av jordmor og helsesøster hjemme med en gang. Det er vedtatt retningslinjer for dette. Du skal ha besøk av jordmor innen 72 timer og innen 7 dager fra helsestasjonen. Men dette er i stor grad fine ord på et papir. Kjersti Toppe, stortingsrepresentant for Senterpartiet, er virkelig ei som har tatt opp dette i Stortinget gang på gang på gang på gang. All ære til henne, altså.

I dag er det 300 jordmordårsverk på 60 000 gravide i kommunehelsetjenesten. Tall fra 2014 viser at det er 196 kommuner uten egen jordmor. Det er omtrent like mange som en tre-fire år før. Samtidig er det langt flere kommuner som hadde under et halvt årsverk som jordmor, nemlig 43, mens det var bare 19 i 2011.

Barselomsorg i krise

Tenk over det lille antallet jordmødre, når du tenker på hjemmebesøk etter fødselen, når de 60 000 spedbarna kommer hjem etter en dag eller to …

Jorun: Jeg leste hos Ammehjelpen: «Barselomsorgen er i krise. Kapasiteten vår er fullstendig sprengt». Bare 1 av 10 får jordmorbesøk etter anbefalingen. Mødrene blir sendt hjem etter en og to dager, mens melka som regel kommer etter tre. I fjor ble et født 59 000 barn. Ammehjelpen fikk 23 000 henvendelser. Det sier sitt. De har 140 frivillige som kan hjelpe.

Eli: Det trengs flere jordmødre i kommunene. Pengene må øremerkes til det. I dag er det et fåtall kommuner som følger retningslinjene om hjemmebesøk. Gro Nylander snakker om den første uka hjemme som helvetesuka. Mødrene strever med amminga, med mangel på søvn, de er redde, far er redd. Helsestasjonene prøver alt de kan å komme på besøk. Men hvis du kommer hjem fra sjukehuset på en onsdag: Helsestasjonen har stengt fra fredag ettermiddag til mandag morgen. Du treffer noen tidligst mandag. Kommunene vil ikke betale for å ha ansatte folk på helsestasjonene i helga. Norsk sykepleierforbund vil at staten skal bevilge øremerka penger til helsestasjonene.

Jorun: Cathrine Lyngbø i Liv laga, sa: «Fødestuer og -avdelinger legges ned. Fødende avvises på sykehuset fordi kapasiteten er sprengt. Barselomsorgen skjæres til beinet, barna sulter og foreldrene fortviler». Er det mulig? Sulter barn?

Eli: Ja. På de store barneavdelingene får de lagt inn noen spedbarn, hvor foreldrene har misforstått signalene. De har vært glade for at barna er lenge stille og sover så mye. Men barna er utsulta og har ikke ressurser til å skrike. De er lagt inn med lavt blodsukker og er underernærte, ei uke gamle. De blir oppdaga fordi det kommer ei helsesøster eller jordmor på hjemmebesøk, eller foreldra har gått på helsestasjonen med barnet, og så har den gått ned i vekt. Mødre må få lov til å være på barselavdelinga til de er sikre på at de kan gi barnet mat!

Penga eller livet

 

Jorun: De som styrer sjukehusene og vil at mødre og barn skal ut fortest mulig, veit vel alt om den manglende oppfølginga hjemme? Hvorfor sender de ut folk på den måten likevel?

Eli: Ja, de veit det. De som bestemmer identifiserer seg ikke med de beslutningene de tar. Konsekvensene av beslutningene har ikke noe med dem å gjøre. Det er ikke deres barn som sulter. De kan ikke bruke følelser, da kan de ikke ha de styreverva de har. Da får de jo ikke beholde posisjonene sine. Helseforetaksreformen fjerna politikerne fra styrene. Det er ikke alltid politikere hjelper, men det er en mulighet for at de kan la seg påvirke av fakkeltog, der kvinnene slåss for å beholde det lokale sjukehuset. Så de måtte vekk. Den fremste egenskapen til dem som er satt inn i styrene, er at de ikke blir berørt av de unge kvinnene som holder appeller på torget.

Jorun: Men det må vel også være helsefolk som er ledere på et sjukehus?

Eli: Ja, men det hjelper ikke. Det er helsefaglige folk i styrene Det er mange direktører som er lege eller sjukepleier. De sier også at det som teller, er at økonomien må gå i balanse. De sier de har det kravet på seg fra Stortinget.

Nå har Stortinget tatt en halv milliard fra sjukehusene. Det skulle komme en halv milliard til våren. Men den er høsten 2016 tatt til den såkalte Miljøpakka.

«Innsatsstyrt finansiering» er politikerspråk og høres fint ut, ikke sant? «Sjukehusene skal få betalt for det de gjør». Da har ulike diagnoser fått ulike koder. Ulike koder gir ulik mengde penger til sjukehuset. For eksempel:

• Normal fødsel – litt penger.

• Kvinnen blør mye – mer penger.

• Keisersnitt – mest penger.

• Pleie etter fødsel på barselavdeling – bare omsorg og ammehjelp = ingen kode, ingen penger.
  Jorun: Det har jeg ikke fått med meg før. Ingen penger for pleie? Er det derfor de vil sende et spedbarn hjem etter 24 timer – eller 6 som i Danmark?
  Eli: Ja. Det er det som heter «penga eller livet». De velger pengene framfor livet.
  Jorun: Det var en kraftig påstand, Eli?
  Eli: Se på barselomsorgen. Myndighetene vil at de nyfødte skal reise hjem stadig tidligere, med foreldre som er så slitne og som ikke veit hva de skal gjøre. Da velger myndighetene penga framfor livet.
  Når barnet er utsulta fordi det ikke har fått mat på ei uke, er det fordi myndighetene har sendt ut barnet for tidlig for å få ledige senger. Da velger de heller penga enn livet.
  Jorun: Men hvordan kan pleie gi penger fra staten? Hva må gjøres?
  Eli: Det er veldig enkelt: Gi for eksempel barselpleie en kode.
  Jorun: Hvem bestemmer hva som får hvilke koder?
  Eli: Det bestemmer helsedirektoratet / HELFO
  Jorun: Barselpleie – ingen kode … Jeg er sjokkert og rysta! Dette er disrespekt og usynliggjøring av kvinner, både de fødende og dem som jobber med fødsler og barsel. Og av barnet! Det er sårende. Jeg blir forbanna. En kapitalistisk økonomi og et patriarkalsk samfunn er virkelig en veldig dårlig ide.
  Eli: Ja vi tar det opp gang på gang, det er til og med sånn i pasientregnskapet på sjukehusene, at når de teller hvor mange som er innlagt, så telles ikke de nyfødte på barselavdelingene med.
  Jorun: Jeg må kjøle hodet i ei bøtte med isvann!
  Tida vi lever i
  Eli: Mange av dem som har vært på barselhotell, er veldig fornøyd med det.
  Jorun: Hvorfor er de fornøyd med det? Er det fordi de ikke veit at det finnes noe bedre?
  Eli: Mange får god omsorg på barselhotellene og barselavdelingene. Dagen for unge kvinner er så travle. De vil fortfort hjem. De skal gjøre veldig mye, vi ser jo på film og bloggbildene hvordan mødre løper og trener og går på kafe og prater med andre …
  Det handler mye om tida vi lever i. Om teknologi, ikke minst. Da jeg fødte, hadde vi jo ikke telefon, så faren måtte gå ut i telefonkiosken i nærheten og ringe sjukehuset. Og etter at barnet var født om kvelden, var det ikke sånn at mora og faren min hadde telefon heller, og ikke svigerforeldra, så faren ringte ikke til noen for å fortelle at barnet var født. Nå sender folk bilder og legger ut på Facebook i løpet av fødselen, i hvert fall rett etterpå. Og alt skal deles med alle.
  Hvis du er veldig opptatt av være sånn, er det jo kjempefint med et barn som ikke skriker. Det er ikke sikkert du tenker over hvorfor ungen ikke skriker. Snilt barn, du har så mye å drive med, plutselig har det gått seks timer før du har gitt barnet mat.
  På barselavdelinga kan barnet ligge og skrike i vogna, og så står alle rundt og prater og spør om fødselen. Tenk om en voksen lå hjelpeløs og ropte: Hjelp meg! Hjelp meg! Jeg er tørst! Jeg er sulten!
  Jorun: Har du en kritikk av mødre her?
  Eli: Det er mer et spørsmål om å forstå tida vi lever i. Veldig mye har ikke gyldighet hvis det ikke er delt. Og det tar tid. Mange av oss var hjelpeløse da vi fikk barn sjøl. Men vi skal huske på at det blir satt inn mindre og mindre ressurser på å hjelpe de hjelpeløse.
  Jorun: Det virker som om flere ting virker sammen? Sjukehuset vil ha vekk mor og barn tidlig. Barselhotellene og barselavdelingene kan oppleves såpass negativt av mange, at de vil fort hjem. Og bloggere og blader og aviser viser hvor kjempeartig det er å trene og gå på kafe når du kommer hjem, og at alt er ganske greit.
  Svangerskapspermisjon
  Jorun: Den internasjonale arbeidsorganisasjonen til FN, ILO, sier om svangerskapspermisjon blant annet at kvinner skal ha rett til 14 ukers permisjon, betalt med minst to tredeler av sin tidligere lønn. De skal ikke miste jobben på grunn av graviditet, fødsel eller amming. De skal ha igjen jobben sin etterpå, eller tilsvarende jobb med samme lønn. Hun skal ha rett til ammepauser eller redusert arbeidstid. (Maternity Protection Convention, 2000 (No. 183))

  Eli: Barselpermisjon, svangerskapspermisjon, «Mother Leave», kjært barn har mange navn. Permisjon med lønn er jo kjempa fram for at kvinner både skal kunne ta seg av spedbarnet sitt og likevel beholde arbeidet sitt. Det er altså to hensyn. 14 uker er ikke mye. ILO snakker vel om et minimum. Det har vært en mye høyere yrkesdeltakelse blant kvinner i Norge enn ellers i Europa bl.a. på grunn av den gode svangerskapspermisjonen vår: Både tenke på yrkeslivet og på å ta vare på barna.
  Foreldrepermisjonen har en hensikt i tillegg til det: Å oppdra menn til å bli fedre. Det blir argumentert med at far og barn skal knytte seg til hverandre og at far er like viktig som mor. Men far er ikke like viktig som mor. For far kan ikke amme. Far må vente litt, i hvert fall minst seks måneder.
  Jorun: Men er det ikke en evig diskusjon om amming og fast føde og når det ene og når det andre?
  Eli: Jo, det har vært mye diskusjon om spedbarnsernæring. Men det er ikke faglig uenighet om at morsmelk er helsefremmende for barnet, og at det er best å fullamme i seks måneder. Så kan en gå sakte over til fast føde.
  Jorun: Men hvis moren ikke kan eller har lyst til å amme?
  Mating må læres
  Eli: Noen får det ikke til, noen har ikke nok melkekjertler, noen har vært utsatt for overgrep og klarer ikke å ha noen så tett innpå seg, de skal ha respekt for de valgene de gjør. Og morsmelkerstatninger som selges i Norge er gode. Men også det å mate med flaske, må læres, slik at det går bra. At kvinner som har fått barn, får opplyst om at amming er en helsegevinst for barnet, er ikke ammepress. Ideen om ammepress blir haussa opp, men det er det ikke grunn til. Folk får for lite hjelp med mating, enten det er med morsmelk eller med kumelk.
  Jorun: Fire måneders permisjon til moren er for kort. Det er førti år sida vi sloss for fire måneder i fagforeningene våre! I åra som har gått, er permisjonen blitt mye lengre, men det virker jo ikke sånn nå!
  Eli: Permisjonsordningene gjør dessverre at kvinnene slutter tidligere å amme enn de behøvde. Rådene nå om spedbarnsernæring er at man kan begynne med fast føde ved fire måneders alder. Jeg spør meg sjøl om dette er begrunna i farens permisjon, og ikke barnets beste.
  Jorun: Menn har ikke måttet slåss for retten til arbeid etter at de ble fedre. Derfor har ikke de hatt svangerskapspermisjon. De har for så vidt ikke vært gravide og fødende heller. Men vi er mange kvinner som i en 30–40 år har malt paroler til 8. mars- og 1. mai-tog, der vi har krevd at faren skal ha rett til opptjening av lønna fedrepermisjon på eget grunnlag. Far trenger egne rettigheter, og ikke ta fra mor rettigheter.
  Eli: Legg merke til at du og jeg bruker begrepet svangerskapspermisjon. Hva synes du om at betegnelsen svangerskapspermisjon er døpt om til foreldrepermisjon?
  Kvinnene forsvinner
  Jorun: Jeg mener det er galt. Kvinnen som den fødende og ammende, den permisjonen er nødvendig for, forsvinner fra tenkning og språk. I verden brukes forskjellige ord som mødrepermisjon, barselpermisjon, svangerskapspermisjon, og de viser hvem permisjonen først og fremst er knytta til. Derfor er det bra at EU kommer med noen godt for en gang skyld, når de sier at mora skal ha sin egen barselpermisjon på 14 uker, før foreldrepermisjonen begynner.
  Eli: Når far tar permisjonen sin slik det er nå, må mor gå på jobben, ofte med melkespreng, for at far skal være aleine sammen med barnet og lære å være far. Men er det akkurat når amminga pågår, at det viktigste er at far lærer å være far?
  Jorun: Med seks timers normalarbeidsdag, kommer han tidligere hjem!
  Private fødeavdelinger

  Jorun: Det er ingen private fødeavdelinger i Norge, vel? Hvorfor har ikke velferdsprofitørene kasta seg over dem, når det skjer seksti tusen fødsler i året?
  Eli: Det er ingen private fødeavdelinger. Det er en stor fordel at det ikke er privat fødeklinikker i Norge. En grunn til at det ikke er slike, er at det er ingen som tør å ta byrden ved å betale erstatning hvis det blir fødselsskader. Skader på nyfødte gir de høyeste utbetalingene i norsk pasientskadeerstatning. Det er fint at utbetalingene er høye. En annen grunn til at det ikke er private fødeklinikker, er at kvaliteten på de offentlige er høy.
  Det betyr at du ikke kan kjøpe keisersnitt, du kan ikke kjøpe deg til enerom, eller at det er en bestemt overlege som skal behandle deg. Men sånn som det er i mange andre land.
  Jorun: ???
  Eli: Det gjør at det er en del innvandrere som er ganske misfornøyd med fødselsomsorgen i Norge.
  Jorun: Det må være folk med god råd, da?
  Eli: Ja, de finnes jo. Noen fra Iran, Irak, Pakistan eller Balkan som er helt sjokkerte over de ikke bare har kunnet si at de ville ha keisersnitt og betalt for det. Noen av dem som føder i Norge har tatt keisersnitt før. Vi spør hvorfor de har gjort det. Svaret kan være at nei, du vet, doktoren ville jo ha betaling, og da ble det keisersnitt.
  Noen damer synes at den norske svangerskapsomsorgen er dårlig, for de får ikke ultralyd hver gang de er til kontroll. Noen reiser til hjemlandet før fødselen, og kommer tilbake til Norge for å føde. For fødselen i Norge er mye bedre enn i de fleste andre land. I Norge er det snille og flinke jordmødre. Vi sier ikke «Ti still med deg og bare fød!» Og behandlinga er gratis.
  Det er også bra at det ikke er mulig i Norge å kjøpe seg til keisersnitt. Jeg var på en konferanse i Portugal om fødselshjelp, med helsepersonell fra mange land. Leger og jordmødre fra hele Europa er jo det du kan kalle misunnelige på folk fra Norge, Sverige og England, fordi det er så få keisersnitt. Da fortalte de som kom fra Portugal, at myndighetene nord i landet hadde forsøkt å gjøre en innsats for å få ned tallet på keisersnitt. De hadde greid å få ned tallet til om lag 25 prosent i den offentlige helsetjenesten. Men de private legene sørger for at det blir 70 prosent keisersnitt på pasientene sine.
  Jorun: Hvordan kan de gjøre det? Går de inn på sjukehusene og opererer?
  Eli: Ja, slik er det i nesten hele Europa.
  Jorun: Fordi du betaler dem? Har de lov til å operere på fødeavdelingene?
  Eli: Ja. «Jeg er jo legen din, du er min pasient, her kommer jeg». Du betaler direkte, eller har forsikringsavtale.
  Jorun: Må de ansatte på sjukehuset hjelpe denne legen, så han får operert, da?
  Eli: Ja, sånn er det.
  Flere mødre dør
  Eli: I USA er det mye høyere mødredødelighet enn i Vest-Europa, det er mye på grunn av keisersnitt. Mødredødeligheten er litt stigende i den vestlige delen av verden. Det er fordi de som føder er litt eldre, fordi de er tjukkere og på grunn av keisersnitt. Det er langt igjen til nivået i u-land, da. Norge er et av de landa i verden med færrest keisersnitt. Det er veldig, veldig bra.
  Jorun: Det er litt rart. Det kan virke sånn på en alminnelig avisleser, at kvinner i dag kan si at de vil ha keisersnitt, og får det.
  Eli: Det er ikke riktig. Det jobbes veldig mye med det i Norge, at det ikke skal være keisersnitt uten en medisinsk grunn.
  Jorun: Men hvis hun som skal føde er veldig redd, hun gruer seg til fødselen?
  Eli: Da er det viktig å gjøre henne trygg, så hun skal tørre å føde. Men det er noen som får keisersnitt på grunn av angst. Det er en komplisert problemstilling.
  Jorun: Men hvor kommer det fra, det med at du kan velge?
  Eli: Jeg trur det blant annet er misforstått pasientrettighet og en misforståelse om at det er tryggere, det vil si mindre risiko med keisersnitt. Det er mange nettsteder for gravide hvor de kommer med oppskrifter for hva du kan si for å få keisersnitt på de ulike sjukehusene. Men fagfolk vil at det skal være gode, medisinske grunner til operasjoner i det offentliges regi. Du skal ikke kunne komme til legen og si, «jeg har så vondt i ryggen, jeg vil at dere skal operere ryggen min». Eller, «jeg vil at dere skal fjerne galleblæra, jeg». Det blir ikke gjort.
  Jorun: Men hva er problemet med keisersnitt?
  Eli: Det er få komplikasjoner ved keisersnitt i Norge. Men det kan få store komplikasjoner for mor og barn i seinere svangerskap. Livmora får et arr og det blir et mindre robust område. Forskning som er gjort i den store «Mor barn»-undersøkelsen viser også at de barna som er født med keisersnitt, oftere får astma og allergi i småbarnsalder enn dem som er født vanlig. Derfor er det ingen grunn til å utføre keisersnitt for at noen skal tjene penger på det. Sjøl om sjukehusene får mer refusjon for keisersnitt er det ingen grunn til å tro at det er derfor det gjøres keisersnitt i Norge.
  Kamp mot sosial dumping
  Jorun: Vi starta denne samtalen med å snakke om det økende antallet transportfødsler. Vi har sett på at det mangler mange jordmødre på de store fødeklinikkene, at fødestuer og lokale sjukehus legges ned, at omsorgen i barseltida er i krise og at antallet jordmødre i kommunene er altfor lite. Jeg vil kalle det en sosial dumping som rammer spedbarn og kvinner hardt. Eli, mangler det et forbund av gravide, fødende og barselkvinner? Mangler det en kamporganisasjon?
  Eli: Det kan vi se. Men det er ikke lett å ha krefter til å gjøre ting før barnet er født. Dette er jo ingen permanent tilstand. Du føder, og så vil du videre. Etter fødselen har du nok med å komme på beina og omstille deg. Det er kvinneorganisasjonene og de kvinnedominerte fagforeningene som er de nærmeste til å ta ansvar på fødekvinnenes vegne. Sånn har det vært gjennom historia, og slik er det nå. Men det finnes jo Fødsel i Fokus og Liv Laga og ulike aksjoner for å bevare lokalsjukehus.
  Jorun: Og jordmødrenes organisasjoner må også nevnes eksplisitt. De følger med på situasjonen, rapporterer, lager forslag og følger opp. Det er viktig å se, at kvinner som regel ser på jordmødrene som sine nærmeste venner.
  Eli: Det er flere. Gynekologene er også opptatt av faglig forsvarlighet når det gjelder omsorgen for mor og barn og når det gjelder svangerskap og fødsel. Mange skriver rapporter og innlegg i aviser.
  Jorun: Og organisasjonene som forsvarer fødestuer, fødeavdelinger og sjukehus over hele landet. Folk går kvinne og mann av huse og demonstrerer, holder møter, diskuterer med øvrigheta. Det er nettverk og nettsteder med aktuell informasjon.
  Jorun: Kommer det til å bli bedre? Alt vi har snakka om?
  Eli: Nei, tvert imot. Jeg må tenke … jo, det er ett område som kanskje kan bli bedre, og det er å øke antallet jordmorstillinger i kommunene, så kommunene sørger for at det kan gjøres flere hjemmebesøk. Regjeringa har bevilga penger til å styrke helsestasjonene. Men pengene er ikke øremerka. Norsk Sykepleierforbund har undersøkt hva de blir brukt til, og det er altfor ofte ikke til helsestasjoner og jordmødre. Pengene må øremerkes, skal det skje noe.
  Så er sjukehusreformen verdt en kamp – for å bli kvitt den.
  Hva Eli vil
  Jorun: Eli, Hvis du får bestemme, hva vil du gjøre?
  Eli: Jeg vil ha flere jordmødre på de store fødeklinikkene. Nå passer ei jordmor på flere fødsler samtidig. Jeg vil ha ei jordmor på hver aktiv fødsel.
  Jeg vil ansette nok fagfolk på føde- og barselavdelingene, som kan se jevnlig til både barnet og mora etter fødselen, og la dem være tilgjengelige.
  Jeg vil at kvinner skal få være på sjukehuset til de er klare til å dra hjem. De skal bestemme det sjøl. Om det er fem timer eller fem dager, det er opp til dem.
  Samtidig vil jeg skape en forståelse og holdning hos kvinnene om at de ikke bør reise hjem før de klarer å gi barnet sitt mat og føler seg trygge.
  Jeg vil ha redusert transportfødslene til det absolutte minimum.
  Jeg vil ha fødestuer og fødeavdelinger der folk bor. Det gir tryggere forhold for både mor og barn.
  Jeg vil gjøre det lettere å få hjemmefødsel med to jordmødre. Den går nå utenfor det offentlige helsevesenet, men HELFO refunderer utgiftene til ei jordmor (nå 2 550 kroner.) For ikke lenge siden godtok de to. Jordmødrene får lite penger for den jobben de gjør. Friske kvinner som føder hjemme har færre komplikasjoner enn friske kvinner som føder på sjukehus.
  Jeg vil gi jordmødrene og sjukehuset et «Pass på» som skal gjelde alle kvinner, ikke bare noen. Noen mødre er spesielt sårbare, med spesielle problemer som rus. Det står som regel i journalen når de kommer til klinikken Der må personalet være sikre på at det er gode rutiner for mating og barnestell før de sendes hjem. Det skal lages egne avtaler om oppfølging fra helsepersonell på hjemstedet, dersom sjukehuset er i tvil om de klarer det. Men det burde være sånn at alle ble passa på, og ikke ble sendt hjem før noen så at her er det på stell. For de aller, aller fleste er ting på stell. Men det er ikke alle som klarer det. Og etter veldig lange og kompliserte fødsler kan du bli veldig, veldig sliten. Noen får barseldepresjoner eller barselpsykoser, sånt finnes i vårt moderne samfunn.
  Jeg vil ansette mange, mange flere jordmødre i kommunene. De har så viktige jobber å gjøre, for kvinnene, barna, familiene, helsa til befolkninga, hele samfunnet. Nå er de 300 på 60 000 fødsler! Pengene skal øremerkes.
  Jeg vil få flere store kvinnearbeidsplasser til å ansette jordmødre for å følge opp gravide. På A-hus har vi ei i full stilling. Hensikten er å tilrettelegge arbeidet slik at flere kan jobbe lenger før fødselen. Gravide ønsker å være friske nok til å jobbe.
  Jeg vil reversere sjukehusreformen, slik at vi kvitter oss med ideen om at sjukehus skal lønne seg. Sjukehus skal først og fremst gi god behandling og pleie.

Politiske konflikter og økonomisk krise stiller folket i Venezuela overfor en rekke utfordringer. Svært mange i Venezuela er politisk desillusjonerte.

Iselin Åsedotter Strønen har forsket på Venezuela siden 2005. Hun er førsteamanuensis i sosialantropologi ved Universitetet i Bergen og tilknyttet forsker ved Chr.Michelsen Institutt (CMI).
Foto: Joka Madruga / Futura Press
Intervjuet av Åsne Hagen

Åsne: Debatten om situasjonen i Venezuela virker veldig polarisert her til lands – hvordan påvirker det muligheten vi har til å danne oss et nyansert bilde av situasjonen?

Iselin: Debatten rundt Venezuela har vært polarisert i mange land, ikke bare i Norge, fordi den politiske prosessen som Chávez satte i gang var mot-hegemonisk på så mange plan. Den utfordret normen om elitestyrt liberalt demokrati, og den kritiserte global kapitalisme, nyliberalisme og de systemiske ulikhetene dette produserer. I Venezuela synliggjorde og styrket den de fattige og fargede som politiske aktører, og den utfordret middel- og overklassen sin kulturelle, politiske og økonomiske makt. Og ikke minst utfordret den global geopolitikk og stilte spørsmålstegn ved USA sin makt over kontinentet. Det er naturlig at debattene blir polarisert både i Venezuela og andre steder.

Utfordringen med dette i Norge er imidlertid at debatten ofte blir preget av selektive fremstillinger og fortolkninger av landet, og en får ikke grep om den komplekse virkeligheten. Enkelte argumenterer også på ideologisk grunnlag og med manglende innsikt i, eller interesse i, hvordan landet faktisk fungerer.

En får heller ikke rom for å ta tak i de større tilstøtende spørsmålene: Hvordan skal en i praksis skape mer demokratiske politiske modeller i samfunn som er preget av så grunnleggende sosio-økonomiske forskjeller? Hvordan kan en i praksis redusere sosiale ulikheter og endre økonomiske maktstrukturer? Hvordan kan en i praksis endre en statsdannelse som er så til de grader formet av oljeproduksjon? Hvordan kan en endre et byråkratisk system som av historiske, politiske og kulturelle årsaker overhodet ikke fungerer i henhold til weberianske idealer? Og om byråkratiet ikke fungerer, hvordan skal en da gjennomføre politiske reformer og sosial endring? Hvordan skal vi forstå dagens Latin-Amerika og Venezuela i lys av historien? Dette er store spørsmål, men de er alle høyst relevante for å forstå hva som faktisk skjedde i Venezuela og hvorfor landet er i den krisen de er i dag.

Åsne: Blir vi for opphengt i enkeltaktører når vi analyserer situasjonen i Venezuela?

Iselin: Om en skal legge et fortolkende samfunnsvitenskapelig perspektiv til grunn så må en se det store bildet, og samspillet mellom historie, struktur og aktører. Krisen som utspiller seg i Venezuela i dag, er ikke bare knyttet til Chávez- og Maduro-regjeringenes feilgrep, og den politiske, sosiale og økonomiske konfrontasjonen mellom ulike samfunnsgrupper og eksterne interesser. Det er også en systemisk krise, knyttet til hvordan det venezuelanske samfunnet utviklet seg som en post-kolonial oljestat innenfor gitte økonomiske og politiske globale strukturer.

Åsne: Eva María fra tidsskriftet Jacobin skriver i artikkelen Why «Twenty-First-Century Socialism» Failed (se artikkelen i dette nummeret av Gnist) at prosessene i Venezuela stoppet opp. Hun hevder også at systemet er blitt veldig topptungt, og nevner partiet PSUV – Venezuelas forente sosialistparti – som ganske ovenfra-og-ned. Er dette en beskrivelse du slutter deg til?

Iselin: Styrken ved den bolivarianske prosessen i det første og mest dynamiske tiåret var at den var drevet frem av folkelig entusiasme og kampvilje nedenifra, og at et bredt spekter av grasrotaktivister og politiske aktører på venstresiden var involvert. Det var en kreativ og kritisk ånd over det hele, med et dynamisk samspill både nedenifra-og-opp og ovenfra-og-ned. Da PSUV ble dannet i 2007, var det tenkt å være et grasrotparti, men i stedet fikk det i økende grad en sentraliserende og topptung karakter. Etter hvert ble det mer posisjonering og opportunisme. Det dannet seg nye maktstrukturer, ble mindre rom for kritisk debatt innenfor hele bevegelsen, og mange som først og fremst var drevet av oppriktig idealisme og ønske om å gjøre en forskjell, mistet piffen. Tendensen til sentralisering og manglende kontakt med grasrota har blitt kraftig forsterket etter at Maduro tok over makten.

Åsne: En av påstandene i Jacobin er at en del vanlige folk er misfornøyde med både regjeringen og opposisjonen. Er det noen andre aktører som kunne ha kanalisert stemmen til de misfornøyde?

Iselin: En nylig meningsmåling viser at over 50 prosent av befolkningen identifiserer seg som det en i Venezuela kaller «ni-ni» — hverken-eller — altså at de ikke støtter hverken regjeringen eller opposisjonen. 27 prosent identifiserer seg som tilhengere av PSUV, mens støtten til opposisjonspartiene er smurt tynt utover, med Voluntad Popular på topp med 12 prosent av stemmene. Disse tallene kan forklares med at svært mange i Venezuela er politisk desillusjonerte, og mener at både regjeringen og opposisjonen bedriver politisk spill på høyt nivå seg imellom i stedet for å ta tak i det som faktisk er viktig for folk – å få landet ut av den økonomiske krisen. Mye står åpenbart på spill for både regjeringen og opposisjonen, og det er mange sterke interessert involvert. Men nettopp fordi disse to blokkene er så enormt definerende for det politiske landskapet, så er det for øyeblikket ikke andre politiske alternativer som står frem som en tredje vei. Et slags unntak på venstresiden er Marea Socialista, som er en utbryterfraksjon fra PSUV. De ville stille til valg til nasjonalforsamlingen i desember 2015, men fikk ikke lov av det nasjonale valgrådet, angivelig fordi de ikke møtte de tekniske kravene for å stille med liste. Marea Socialista har i økende grad blitt svært kritisk til Maduro-regjeringen, som de mener har sviktet de bolivarianske idealene som Chávez etterlot seg. På sikt kan de kanskje bli en ny politisk aktør, men akkurat nå er landet i en deadlock med den økonomiske krisen og konflikten som utspiller seg mellom regjeringen og opposisjonsblokken MUD.

Åsne: Hvordan vurderer du muligheten til å komme med kritikk innenifra for øyeblikket? Og kritikk fra grasrota?

Iselin: Maduro-regjeringen har lukket seg veldig, det er vanskelig å vite hvilke debatter som egentlig foregår på innsiden, og den grasrota som en gang bestod av en kraftfull og mangefasettert bevegelse, eksisterer knapt lenger. Mange identifiserer seg fortsatt med det politiske prosjektet som Chávez inspirerte til, og erfaringene med grasrotorganisering og politisk aktivisme har satt dype spor. Men i den nåværende situasjonen er det nok få som opplever at regjeringen lever opp til de «bolivarianske» idealene eller viser lydhørhet og vilje til selvkritikk. Samtidig frykter mange en enda verre situasjon om opposisjonen skulle få makten igjen på den ene eller andre måten. Økonomisk og sosialt sett ville de nok ført en politikk som overhodet ikke gagnet de fattige, og politisk sett ville en neppe sett et demokratisk morgengry.

Åsne: Hvordan har den sittende regjeringen taklet den økonomiske krisen, og er det noe annet regjeringen kunne gjort?

Iselin: Jeg kan ikke si at jeg sitter på svaret på hva som kunne løst krisen i Venezuela, og den er åpenbart svært kompleks. Et sentralt bakteppe er selvfølgelig fallet i globale oljepriser kombinert med at hverken Chávez eller Maduro greide å endre Venezuelas arvesynd: olje- og importavhengigheten. Dette er et grunnleggende strukturelt problem med både politiske, økonomiske og kulturelle dimensjoner, og som er en enormt vanskelig oppgave å endre.

Et grunnleggende kritisk punkt nå er det statlig regulerte vekslingssystemet, som medførte at den økonomiske krisen kom ut av kontroll da oljeinntektene dalte. Systemet skaper enorme incentiver til korrupsjon, spekulasjon og økonomisk kriminalitet, så regjeringen slåss i praksis mot et mangehodet troll. Mange av de trollene kommer også innenfra regjeringen, statens og militærets egne rekker. Det er utrolig skuffende for folk at korrupsjon, som var et av de største ankepunktene mot det politiske systemet før Chávez, så til de grader også preger det nåværende systemet. Som korttidstiltak har det nye systemet for subsidiert matutdeling gjennom nabolagskomiteer, CLAPs, til en viss grad fungert selv om det er ujevnt implementert og gjenstand for klientelisme og korrupsjon. Mine kilder sier også at det nå er mer matvarer i butikkene, selv om de selges til skyhøye priser. Akkurat nå holder regjeringen på å innføre et nytt seddelsystem med høyere valør for å forsøke å redusere inflasjon og valutaspekulasjon, men det er vanskelig å si hvilken effekt dette vil ha. De har tidligere innført ulike modifikasjoner av vekslingssystemet uten suksess, og justering av minstelønnen i 2016 ble oppspist av inflasjon.

Åsne: Hva tror du skjer fremover?

Iselin: Alt i alt er det vanskelig å vite hvor dette ender. Uansett tror jeg at den eneste løsningen både på kort og lang sikt er at regjeringen og opposisjonen erkjenner at de er nødt til å legge overordnede politiske agendaer og uenigheter til side og konsentrere seg om å løse den økonomiske krisen. Realistisk sett har jeg lite tro på at dette vil skje, til det er den politiske konflikten og mistilliten for dyptgående og de ulike politiske agendaene for sprikende, men slik som situasjonen er nå, bygger bare krisen seg opp og kan føre til en langt større krise.

Det norske statlige kraftselskapet Statkraft AS bruker Chile som arena for å posisjonere seg internasjonalt. Videreføring av diktatoren Pinochet sin nyliberale politikk og privatisering av kraftsektoren, gjør landet særdeles investeringsvennlig. Naturressursene befinner seg så å si utelukkende i mapucheterritorium.

Cecilie van der Hagen Johansen Pérez
Representerer RAPMO (Red de Apoyo al Pueblo Mapuche Oslo, støttenettverket for mapuchefolk), er med i med i kvinneutvalget i Latin-Amerika gruppene og lektor

Mapuche skulptur, foto: Wikimedia Commons

Akkurat som tilfellet var med gullrushet i Nord-Amerika, kan den økonomiske gevinsten forekomme blendende, og den nyliberale republikken Chile regulerer i liten grad utenlandsk virksomhet. Statkraft, og andre investorer, kan med letthet pynte seg med uttalelser om tett samarbeid med chilenske myndigheter. I praksis ser vi allikevel at internasjonale forpliktelser og urfolks rettigheter betyr lite for selskapenes i deres møte med Mapuchene. Man er avhengig av å bruke et statsapparat utviklet for å styre etter diktatoriske og undertrykkende prinsipper, og samarbeidet med myndighetene gjenspeiler en gjensidig interesse i å unngå både norsk og internasjonal oppmerksomhet rundt virksomheten sør i Chile.

Statkraft har vært tilstede i Chile siden 2004, blant annet gjennom datterselskapet SN Power. Deres offisielle uttalelser lovpriser Chile som investeringsland, men i møter med Støttenettverket for Mapuchefolk i Oslo og mapuchenes representant Alberto Gallegos, som var på norgesbesøk våren 2016, forteller en av direktørene, Olav Hypher, at Statkraftledelsen er fullt klar over problematikken i regionen, men at de på ingen måte vil ta ansvar for hva chilenske myndigheter gjør mot urbefolkningen sin. I 2011 måtte Statkraft trekke seg ut av et damprosjekt i Coñaripe i Chile, nettopp på grunn av konflikt med lokale mapuchefolk. Manglende konsultering i forkant av prosjekteringen stred med den standarden som Statkraft er forpliktet til å følge. Både FIVAS og Norsk Folkehjelp som engasjerte seg i konflikten i 2011 har uttrykt skuffelse over at Statkraft ikke lærte tilstrekkelig av den konflikten, men nå fortsetter sine investeringer i mapucheterrotorium.

 

Om Mapuchene

 

• Mapuche betyr «jordens folk» (mapu = jord, che = folk), og viser til urfolkskulturen sin sterke tilknytning til naturen. Mapuchefolket har sitt tilhold sør i dagens Chile og Argentina.

• Mapuchene er det eneste urfolket på det amerikanske kontinentet som har motsatt seg spansk invasjon og kolonisering. Den spanske tronen signerte flere traktater med mapuchene som anerkjente deres uavhengighet og suverenitet som selvstendig folk.

• Den chilenske republikken videreførte traktatene og avtalene om mapuchene sin uavhengige status, men det var ingen vilje fra chilenske myndigheter til å etterleve disse avtalene. Med militærmakt massakrerte og slaktet de ned mapuchefamilier, og ga bort landområder til utenlandske kolonister. Mapuchene sine landområder ble kraftig redusert.

• Det chilenske storsamfunnet har jobbet for en felles monokultur, og mapuchene sin historie og livsførsel er forsøkt visket ut av den nasjonale bevisstheten. Mapuchene blir diskriminert, stigmatisert og undertrykt i Chile. Mange mapucher lever i fattigdom.

• Pinochet drev frem en neoliberal politikk og privatisering av energisektoren. Både landområder og naturresurser ble solgt og delt ut til nasjonale og utenlandske investorer. Mapuchene sine territorier ble ytterligere redusert.

• Etter diktaturets fall har den chilenske staten videreført både lovene og den nyliberale politikken til Pinochet. Privatiseringen i kraftsektoren har økt i intensitet. Det har vært en enorm utvinning av vannkraft i mapuchetirrorium sør i Chile de siste årene. For mapuchene har diktaturet aldri tatt slutt.

• Mapuchene står i fare for å miste grunnlaget for å videreføre sine tradisjoner og sin livsførsel som konsekvens av investeringene og utvinningene i deres territorier. Mapucher som motsetter seg prosjektene og investeringene til de transnasjonale selskapene, blir stemplet som terrorister.

• Chilenske myndigheter gjør systematisk bruk av antiterrorlovgivning for å slå ned på mapuchene sin organisering og motstandskamp. Konflikten er tilspisset og utvikler seg negativt. Chilenske myndigheter viser ingen vilje til å løse konflikten.

• Både FN og Amnesty har kritisert myndighetene for grove brudd på menneskerettigheter, voldsbruk og tortur. Internasjonal oppmerksomhet hjelper i enkelttilfeller.

Statkraft kjøpte i april 2015 majoritetsandelen i det chilenske kraftselskapet kraftselskapet Pilmaiquén S.A. (98,2 %) Det chilenske ble grunnlagt av diktatoren Pinochet sin økonomiminister, Hernán Büchi Buc, og Bruno Philippi Irarrázaval. Begge to var ivrige pådrivere for privatisering av vannkraftsektoren under Pinochet sitt regime. Med Statkrafts oppkjøp fulgte et vannkraftverk i drift og planer for to andre vannkraftverk. Alle sammen beliggende i Pilmaiquén-elva sør i Chile. Det er særlig ett av de prosjekterte kraftverkene, Osorno, som har vært kilde til konflikt med det lokale mapuchefolket. Kraftverket er prosjektert midt i et rituelt kompleks for mapuche willichefolket, Ngen Kintuante. Her er det tradisjonelle kirkegårder, en rituell seremoniplass, sportsplass, området der medisinkvinnene, machiene, samler sine urter, og stedet der tradisjonene overføres fra en generasjon til den neste. I tillegg er det tilholdsstedet til mapuchenes beskytter, Kintuante. Det rituelle komplekset har enorm regional betydning, og det er nettopp i form av sin uberørthet at stedet er en levende helligdom for urfolket. Mapucher fra hele regionen kommer tilreisende for å utføre sine seremonier og leve i harmoni med tradisjonen og sin spiritualitet. Konflikten og motstanden mot prosjektet har pågått i mange år, siden 2009. Det er grunn til å forvente at Statkraft kjente godt til konflikten da de kjøpte opp prosjektet i 2015. Mapuchene hadde også levert inn en klage til det chilenske miljøtilsynet, La Superintendencia del Medio Ambiente (SMA) i 2014, et år før Statkraft kjøpte opp prosjektet og ble ansvarlig part i konflikten. Konflikten var sterkt tilspisset ved starten av 2015, og det chilenske militærpolitiet har klargjort lokaler for å raskt kunne rykke inn på stedet. Det er det samme militærpolitiet som har gjort seg skyldig i en rekke voldelige overgrep. Senest i desember 2016 fyrte de av et hagleskudd i ryggen på en ubevæpnet 17 åring som var slengt i bakken ved en grensepost, og i november samme år ble en gruppe unge mapuchegutter på vei hjem fra en bursdagsfeiring tauet inn på en lokal politistasjon og banket opp gjennom hele natten. En av guttene ble påført kraniebrudd og en mulig varig hodeskade. Mapuchene i Pilmaiquen er klar over risikoen ved å motsette seg vannkraftverket Osorno, men den risikoen er de villige til å ta for å kunne videreføre sin livsførsel til kommende generasjoner. Det er bare slik de kan overleve som folk.

I følge Statkraft selv ble oppkjøpet gjort med formål om å posisjonere seg som kraftprodusent både i Chile og internasjonalt. En av direktørene i Statkraft, Olav Hypher, gikk våren 2016 gjentatte ganger ut i norske medier og sa at virksomheten i Chile drev forsvarlig og etter de forpliktelsene de har internasjonalt. Ledelsen uttalte seg gjennomgående i generelle termer og ville aldri gå inn i detaljer om hvor de fikk sin støtte til prosjektet, eller hvilke formål energiproduksjonen skulle tjene. Etterspørselen etter energi kommer ofte fra nettopp andre transnasjonale selskaper, som trenger energi til treforedling og gruvedrift. Fortjenesten går til utlandet og en liten elite i Santiago, nord i Chile. Det er mulig at oppkjøpet har bidratt til at Statkraft har posisjonert seg ovenfor denne eliten.

Ledelsen i Statkraft ønsket heller ikke å kommentere at deres representanter i Chile har benyttet pengebestikkelser for å fiske etter støtte, og at denne praksisen har lokket til seg opportunister som har flyttet til regionen i bytte mot en økonomisk gevinst. Praksisen har også ført til interne splittelser, og mapuchene beskriver den som en machiavellisk strategi for å bryte ned deres tradisjonelle levesett. I mai 2016 sendte mapuchene en valgt budbringer til Norge, Sverige og Europa, el werken Alberto Gallegos. Han hadde med seg underskrifter fra mapucheledere fra hele regionen, der de tradisjonelle mapuchesamfunnene stilte seg bak det budskapet han kom med. El weken Gallegos var tydelig i møte med Statkraftledelsen og forlangte at det norske statlige selskapet trekker seg ut av prosjektet. Mapuchene selger ikke sin identitet, og de opplever at vannkraftprosjektet, intervensjonen i deres helligdom, er et dødsstøt mot deres kultur og truer deres overlevelse som folk. Intervensjonen Statkraft vil gjennomføre er et inngrep i en naturhelligdom som ikke kan gjenvinnes når den en gang er endret. Det er en del av vår levende kulturelle verdensarv som står i fare for å forsvinne med dette vannkraftprosjektet. Statkraft på sin side var tydelige på at de forventer at mapuchene innretter seg etter det fremskrittet de selv mener å representere for regionen. De hevdet at de fulgte de internasjonale retningslinjene med prosjektet, men i ettertid har det blitt påvist at dette ikke er tilfellet. Trolig solgte de forrige eierne seg ut av prosjektet seg ut nettopp på grunn av alvoret i konflikten med mapuchene, og at prosjektet vanskelig lot seg gjennomføre.

Mandag 11. juli 2016 ble en seiersdag for mapuchene i Pilmaiquén, Det chilenske miljøtilsynet, La Superintendencia del Medio Ambiente (SMA), ga medhold til mapuchefolket sin klage og stanset planene om å bygge vannkraftverket Osorno i Pilmaiquen-elva. I begrunnelsen fra miljøtilsynet lyder det at vannkraftprosjektet bryter med forpliktelsene i ILO konvensjonen og den standarden både Statkraft og de chilenske myndighetene er forpliktet til å følge. Det berørte urfolket er ikke blitt konsultert i forkant, og det er påvist flere grove mangler ved utredningen, blant annet falsifisering av underskrifter. Osorno-prosjektet er derfor foreløpig satt på frys. Statkraft har etter dette opplyst at de «omorganiserer» sin chilenske virksomhet. I praksis vil det si at de fortsetter arbeidet bak lukkede dører og ikke ønsker kommunikasjon utad. Chilenske medier har offentliggjort at Statkraft søker om å flytte rettighetene til vannkraften noen kilometer lenger ned i elva, men de berørte mapuchene som bor i området er til nå blitt holdt utenfor denne prosessen. Flyttingen stiller krav til en ny utredningsprosess, og en ny søknadsprosess, men den måten det norske statlige selskapet nå går fram på, gir inntrykk av at de forsøker å omgå denne omstendelige og påkrevde prosessen. Det chilenske styringssystemet åpner for muligheter til å gjemme seg unna. Det er på tide at også den norske offentligheten vender oppmerksomheten mot Chile og tvinger trollet ut i lyset.

Gjennom praksisplasser skal arbeidssøkere få nødvendig erfaring fra arbeidslivet og kvalifiseres for ordinær jobb. Men et overforbruk av praksistiltak i ulike varianter undergraver hele ordningen. Utplassert i bransjer preget av uryddige arbeidsforhold er resultatene elendige. Vi må argumentere for en sosialistisk arbeidspolitikk, ta kontroll over arbeidsmarkedet og sikre retten til arbeid for alle.

Terje Alnes er styremedlem i Rødt Bergen Sør/Vest. Skriver om demokrati, arbeidsmarkedspolitikk, utenrikspolitikk m.m. på terjealnes.wordpress.com.

Foto: Jaroslav A Polak

Et mye brukt tiltak som skal bidra til å få utsatte grupper inn på arbeidsmarkedet, er praksisplasser. Tiltaket er billig for myndighetene, og gratis og uforpliktende for arbeidsgiverne. Tanken er at arbeidssøkere skal utplasseres i bedrifter for å få opplæring og arbeidserfaring, for slik å øke sine sjanser for å få ordinær jobb. Tiltaket brukes særlig for ungdom og innvandrere.

Praksis gjennom NAV

Tidligere het tiltaket «arbeidspraksis», men har nå skiftet navn til «arbeidstrening». Navneskiftet er i seg selv problematisk, siden det lett kan oppfattes stigmatiserende, som om tiltaksdeltakeren må trene seg i å gå på jobb. Man kan mistenke at navneendringen skyldtes at ambisjonene om formidling i etterkant er justert ned, og at det nå fokuseres mer på selve «treningsaspektet» i utplasseringen.¹

Arbeidstrening betyr at arbeidssøkeren får opplæring i å utføre vanlige arbeidsoppgaver, gjerne i 3–6 måneder, maksimalt i ett år. Deltakeren får ikke lønn, men tiltakspenger fra NAV. Satsen er 365 kroner per dag, med mulighet for tillegg for deltakere med barn. I utgangspunktet skal «arbeidstreningen» være fulltid. For en ungdom betyr det en «lønn» på 45 kroner per time. Arbeidsgiver forplikter seg til å gi opplæring i de arbeidsoppgavene deltakeren blir satt til. NAV skal følge opp både deltakeren og arbeidsgiveren, med tanke på at utplasseringen skal bidra til økt jobbmulighet i etterkant.

I liten grad brukes tiltaket i yrker som krever formell kompetanse. Typiske «arbeidstreningsplasser» finnes innenfor ufaglært arbeid, som butikkmedarbeidere, assistenter i barnehager og på sykehjem, kjøkken- og kantinemedarbeidere og lagermedarbeidere. Tiltaket er derfor lett å ty til for de som vurderes å stå et stykke unna ordinært arbeid, fordi de mangler formelle kvalifikasjoner og har lite arbeidserfaring å vise til.

Misbruk av ordningen

I «Forskrift om arbeidsmarkedstiltak» stilles det noen grunnleggende krav til arbeidsgiverne. Det sies at «tiltaksplasser skal ikke fortrenge ordinær arbeidskraft i tiltaksarrangørs virksomhet, og skal ikke virke konkurransevridende.» ²

Hovedtillitsvalgt i Norli Libris AS og avdelingsleder Oslo/Akershus Handel og Kontor, John Thomas Suhr, skriver om utstrakt misbruk av ordningen innenfor sin bransje:

«Lønnsbudsjettene i butikkene presses til det ytterste. På forhånd har toppledelse, eiere, kjøpesentre og andre forsynt seg grovt fra driften. Fristelsen til å kompensere med gratis arbeidskraft gjennom NAV-tiltak er stor, og brukes slik vi i HK erfarer i stadig større utstrekning.» ³

Dette samsvarer med det bildet en anonym butikksjef hos Nille gir av hverdagen i varehandelen. Hun forteller om mye gratisarbeid, siden stillingen er definert som en lederstilling. Kriteriene på en ledende stilling etter arbeidsmiljøloven er blant annet at disse arbeidstakerne ikke skal stå på vaktliste, men selv bestemme over sin egen arbeidstid. Ikke at det spiller noen rolle, store deler av dagen er hun alene på jobb.

«Arbeidspresset er umenneskelig, med nye krav og kampanjer hele tiden. Bemanninga er så lav at vi jobber til krampa tar oss. I tillegg til at jeg skal rigge butikken slik kjeden til enhver tid vil ha den, har jeg administrative oppgaver. Og så er det kundebehandling, selvfølgelig, sier hun.» ⁴

Ifølge «Heidi» har det hendt at hun har jobbet opp mot 200 timer i måneden uten overtidsbetaling, 36 timer mer enn full stilling. Heidi må også jobbe på søndager for å få på plass neste ukes kampanjevarer. Med 370 000 sysselsatte er norsk varehandel landets nest største sektor av private arbeidsgivere. Siden nesten ingen i bransjen etterspør faglært arbeidskraft, er varehandel en stor mottaker av praksisdeltakere fra NAV, dette gjelder også Nille-kjeden.

Flere bransjer som tar imot ufaglærte på arbeidstrening, er preget av uryddige ansettelsesforhold. Bemanningsbyrå har sikret seg avtaler med de store dagligvarekjedene, og leverer vikarer på timebasis. I hotellbransjen er det nå vanlig at kjedene opererer med et minimum av fast ansatte på fulltid, og baserer mye av driften på innleie fra bemanningsbyråer og egne ringevikarer. Sykehjem ansetter i liten grad assistenter, i høyden kan en ufaglært håpe på en liten deltidsstilling. Barnehager ansetter folk med utdanning, ufaglærte må i stigende grad stille opp som ringevikarer.

Det er i dette markedet NAV pøser på med ”arbeidstrenings”-plasser. Slik blir arbeidssøkere på tiltak loset inn på arbeidsplasser der mange av kollegaene ikke vet om de har jobb i morgen, eller om de har penger til å betale regningene i neste måned.

Praksis gjennom en arbeidsmarkedsbedrift

Men enda flere «praksis»-utplasserte skal nå inn på et allerede praksismettet marked. Over hele landet samarbeider NAV med såkalte Arbeidsmarkedsbedrifter (AMB). Dette har til nå vært en ”skjermet” del av arbeidslivet, der mennesker med redusert arbeidsevne har mulighet til å kvalifisere seg opp til ordinær jobb. Disse arbeidsmarkedsbedriftene benyttes som praksisbedrifter for arbeidssøkere som NAV vurderer som et stykke unna ordinært arbeid.

Tiltaket «Arbeidspraksis i skjermet virksomhet» er ment for personer med nedsatt arbeidsevne og som har behov for å jobbe i et skjermet arbeidsmiljø, mens «Arbeidsforberedende trening» er et tiltak for de som har behov for å jobbe i et skjermet og tilrettelagt arbeidsmiljø i en oppstartsfase, før en overgang til arbeidstrening hos bedrifter i ordinært arbeidsliv.

Men attføringsideologien er i endring. Innenfor NAV-systemet er tanken nå at opplæringen i størst mulig grad skal skje i det ordinære arbeidslivet. På dårlig norsk snakkes det om «place and train», noe som betyr at deltakeren så raskt som mulig skal ut i en ordinær bedrift og at opplæringen skal skje ute på arbeidsplassen.

Enda en praksisordning

Men NAV er langt ifra eneste aktør på praksismarkedet. Fra de kommunale introduksjonsprogrammene for flyktninger sendes et stort antall deltakere ut på såkalte ”språkpraksis”-plasser. Tanken er god. ”Språkpraksis” er en metode i norskopplæringen, der eleven utplasseres på en arbeidsplass for å praktisere norsk i realistiske omgivelser. Intensjonen er altså ikke at eleven skal formidles til jobb, ”språkpraksis” er norskopplæring utenfor klasserommet. Skal tiltaket fungere som norskopplæring, må eleven være i et arbeidsmiljø der muntlig kommunikasjon står sentralt, og norsklærer må følge opp.

Problemet er at mange ikke oppfatter språkpraksis som norskopplæring. En årsak er at mange språkpraksisplasser likner mistenkelig på NAV sine arbeidstreningsplasser. Elevene utfører vanlige arbeidsoppgaver, og norskopplæringselementet blir underordnet. Når eleven i realiteten ”jobber” på REMA 1000 på fulltid to dager i uken, opplever deltakeren dette som arbeidspraksis, ikke som språktrening.

17 900 flyktninger deltok i introduksjonsprogram i 2015. ⁵ Et stort antall av disse var utplassert i språkpraksis i løpet av programtiden, noe som indikerer at omfanget er betydelig.

Virker tiltaket?

Problemstillingen rundt bruk av praksisplasser hadde ikke vært så påtrengende om ordningen fører til at deltakerne ender opp i lønnet arbeid. Men hva er resultatene?

Vi har etter hvert fått flere forskningsrapporter på effekten av tiltaket. Den hittil grundigste studien er gjort av Tao Zang, ved Frischsenteret. Den evaluerer kausale effekter av arbeidspraksis for ordinære jobbsøkere i perioden 2003–2012.⁶

Funnene viser at deltakelse i tiltaket har betydelige negative effekter på sannsynligheten for overgang til jobb mens tiltaket pågår. En fullført arbeidspraksisperiode har visse positive effekter på overgangen til jobb, men størrelsene er moderate, kun 1 til 4 prosent. Innvandrere peker seg ut som den gruppen som har mest positive effekter av slik deltakelse. Gjentatt deltakelse på samme type tiltak har liten effekt på sannsynligheten for å få jobb. Å gå fra den ene praksisplassen til den neste, og videre til den tredje (som noen gjør), øker ikke sjansene nevneverdig for å komme i jobb.

Disse funnene samsvarer i stor grad med tidligere forskning. Hardoy & Zhang (2010) studerte samtlige arbeidsrettede tiltak for både nordmenn og innvandrere i perioden 1995–2005, og fant at arbeidspraksis har visse positive effekter for innvandrere, rett etter at tiltak er avsluttet, men når de gikk ledige lenge etter at tiltak er avsluttet, minsket effekten dramatisk. For nordmenn hadde arbeidspraksis ingen store positive effekter på sannsynligheten for å få jobb.⁷

Allerede for ti år siden leverte FAFO en knusende dom over NAV sin bruk av praksisplasser. «– Da jeg begynte å forske på dette i 2006, trodde jeg i utgangspunktet at praksisplass var et godt tiltak, men at det var vanskelig å finne praksisplasser. I dag har jeg kommet til motsatt konklusjon: Praksis gjennom Nav er et dårlig tiltak, og det er lett å finne praksisplasser,» sa forskningssjef Anne Britt Djuve.⁸

Forskningen viser at for enkelte grupper minsker faktisk sjansen for å få fast jobb om en har mange praksisplasser på CVen. Sjansen for å havne i en ond sirkel med avvisning av den ene arbeidsgiveren etter den andre er stor. Men disse funnene har ennå ikke fått NAV til å revurdere bruken av tiltaket.

Konkurrerer med prekariatet

Rundt 1,2 millioner mennesker jobber i servicesektoren i Norge. De største bransjene er varehandel, reiseliv og renhold. Bare én av fem er fagorganisert. Til sammenligning er over halvparten av den totale norske arbeidsstyrken organisert. I disse bransjene er fulltidsstillinger et knapphetsgode.

”Hvis jobben spres på mange deltidsansatte under visse arbeidstidsgrenser, så unngås også kvelds-, natt og helgetillegg, og ikke minst pensjonsinnbetaling. De deltidsansatte og «ansatte» på 0-timerskontrakter, må konstant være parat til å stille på kort varsel til alle tider på døgnet. Ved å unnlate å fylle arbeidslistene med fast ansatte unnslår mange bedrifter både betaling røde dager og sykepenger. Slik skapes jobber som ikke går an å leve med, og bidrar slik til at ansatte ikke blir lenge nok på arbeidsplassen til å nå de øverste minstelønnstrinnene.” ⁹

Innenfor helsesektoren opplever de ansatte mange av de samme mekanismene. Leder av Fagforbundet Ung, Christina Beck Jørgensen, forteller til Fri Fagbevegelse at hun blir oppringt av gråtende medlemmer som ikke vet om de har mat på bordet til ungene neste måned: «- Slik er livet som ringevikar. Det er helt grusomt.» ¹⁰ Kun 22 % av helsefagarbeidere har fått heltidsstilling ett år etter at de er ferdig utdannet, samtidig er 80 % av stillingene som lyses ut for helsefagarbeidere deltidsstillinger.

I et arbeidsmarked som fragmenteres av deltid, vikariater, ringevikarer og ansatte på 0-timerskontrakter faller stadig flere ned i prekariatet, en gruppe arbeidstakere som hverken er innenfor eller utenfor, men som fungerer som en type arbeidskraftreserve prisgitt arbeidsgivers behov. (11) Arbeidsmarkedet er i stigende grad kjøpers marked, der markedsmakten ligger hos arbeidsgiverne. Det finnes bare ett arbeidsmarked, og der skal alle kjempe seg inn. Her kommer arbeidstreningsdeltakerne til NAV inn fra siden, på toppen av «ordinær arbeidskraft».

Statlig ansvarsfraskrivelse

På nyåret provoserte næringsminister Monica Mæland mange ledige. «Kom dere ut og ta grep, sier hun … – Det er enhver sitt ansvar å være aktiv når de søker jobb.» ¹² Uttalelsen var myntet på en gruppe arbeidssøkere som var i ferd med å miste dagpengerettighetene sine etter to år, og som sto i fare for å måtte søke sosialhjelp. Innbakt i uttalelsen lå en insinuasjon om at disse ledige ikke hadde anstrengt seg nok, ikke hadde vært yrkesmessig fleksible eller geografisk mobile nok. De hadde rett og slett ikke tatt tilstrekkelig ansvar for egen ledighet!

I hennes verden er det enkelte individ ansvarliggjort, mens markedskreftenes svingende behold opphøyes til en norm alle skal innrette seg etter. Mælands uttalelser var utpreget moralistiske og preget av arbeidslinjeideologien, en forestilling om at trygdede har det så godt at de velger å gå på trygd eller stønad, heller enn å ta de jobbene som finnes. Denne ideologien bidrar til at oppmerksomheten flyttes fra arbeidslivets maktforhold og over på individualisering. Moralisering og mistenkeliggjøring resulterer derfor i et økonomisk sanksjonsregime overfor enkeltindivider som ikke lykkes.

Men hva om det faktisk ikke finnes jobber til alle arbeidssøkere? Tall fra SSBs nasjonalregnskap viser at det er skapt svært få jobber hvert eneste av de tre årene Monica Mæland har vært ansvarlig statsråd.¹³ Sysselsettingen faller i Norge, i følge de siste tallene er kun 66,7 % av arbeidsstyrken i lønnet arbeid.¹⁴

Hjelper det da å piske hardere, stramme inn på ytelsene og kreve mer egenaktivitet av de ledige? Å legge skylden for ledigheten på individet er typisk for høyresidens tankegang. Slike individualistiske anklager underkjenner maktforholdene på arbeidsmarkedet. Utviklingen i arbeidslivet har gått i revers for svært mange i vårt samfunn. En sosialistisk politikk betyr å ta tilbake makten på arbeidsmarkedet og sikre retten til arbeid for alle.

Arbeidsmarkedstiltak som ikke virker må skrotes

I dag er NAV i stor grad et redskap for arbeidsgivere, mens arbeidssøkere opplever å stå alene, eller i verste fall opplever NAV som et repressivt regime. NAV forvalter de statlige arbeidsmarkedstiltakene, tiltak som kan betraktes som mottiltak for utstøtingsmekanismene som stenger folk ute fra arbeidslivet. Dessverre viser de seg ofte sørgelig utilstrekkelige.

Når tiltaket arbeidstrening nærmest har null effekt, så må det opphøre. Å trekke ut noen tusen praksisdeltakere fra arbeidsmarkedet kan fort vise seg å slå positivt ut. Arbeidsgivere som har profittert på disse tiltaksdeltakernes verdiskaping, og som er vant med en stadig tilførsel av nye praksisdeltakere fra NAV, blir da tvunget til å ansette flere.

Det eneste arbeidsmarkedstiltaket som forskning viser har en udiskutabel positiv effekt, er lønnstilskudd. For tiltaksdeltakeren er dette en god ordning. Det betyr ansettelse i inntil ett år, på vanlige lønns- og arbeidsvilkår, mens arbeidsgiveren kompenseres med et tilskudd til lønnen. Denne ordningen bør utvides. Arbeidsgiverne kan f.eks. motta full lønnskompensasjon i starten, og så gradvis overta lønnsansvaret. Tiltaket vil da fange opp mange som i dag ikke ansees som aktuelle for ordningen.

En sosialistisk arbeidspolitikk'

Sosialister må opponere mot bruken av repressive tiltak i arbeidsmarkedspolitikken. Vi må også motarbeide alle forslag om «arbeid for trygd», eller forslag om å skape såkalte «mini-jobber», som Hartz-reformen i Tyskland. Dette betyr i realiteten å skape en ny underklasse av arbeidende fattige.

Et grunnleggende mål for en sosialistisk arbeidspolitikk må være lønnet arbeid til alle, på vanlige lønns- og arbeidsvilkår. Når «markedet» ikke leverer, må staten ta ansvar. Penger som i dag brukes på effektløse arbeidsmarkedstiltak, må brukes på jobbskaping, evt. lønnssubsidiering. Trygdede som vil jobbe, men som i dag er ekskludert fra arbeidsmarkedet, må kunne få omgjort trygdeytelser til lønn for utført arbeid. Å delta i arbeidslivet har store implikasjoner for deltakelse i resten av samfunnslivet. Når en kapitalistisk økonomi utestenger stadig flere, må vi vise at sosialistisk politikk er alternativet.

Kilder:

1. Om arbeidstrening, se omtale på nav.no https://www.nav.no/no/Person/Arbeid/Oppfolging+og+tiltak+for+a+komme+i+jobb/Tiltak+for+a+komme+i+jobb/Relatert+innhold/Arbeidstrening
2. Forskrift om arbeidsmarkedstiltak, § 1–6. Krav til tiltaksarrangører https://www.nav.no/rettskildene/forskrift/F20151211-1598#F20151211-1598K6
3. John Thomas Suhr «Økende misbruk av «arbeidstrening» i butikker», i Tidsskriftet Rødt!, nr. 4 2016 http://marxisme.no/okende-misbruk-av-arbeidstrening-i-butikker/
4. «Butikksjef i Nille får ikke overtidsbetaling», FriFagbevegelse.no 17. januar 2017 http://frifagbevegelse.no/nyheter/-tittelen-min-kan-nille-torke-seg-et-visst-sted-med-6.158.442082.ff21344613
5. Introduksjonsordningen for nyankomne innvandrere, 2015. Statistisk sentralbyrå https://www.ssb.no/utdanning/statistikker/introinnv/aar-deltakere/2016-06-21
6. «Virker arbeidspraksis i ordinær virksomhet etter sitt formål?», i Søkelys på arbeidslivet 01-02 / 2016 (Volum 33) https://www.idunn.no/spa/2016/01-02/virker_arbeidspraksis_i_ordinaer_virksomhet_etter_sitt_formaa
7. Ines Hardoy og Tao Zhang «Innvandrere i arbeid: Hjelper arbeidsmarkedstiltak?», i Søkelys på arbeidslivet 4–2010
8. Djuve, M.B. «Vi får jo to ekstra hender. Arbeidsgiveres syn på arbeidspraksiser for ikke-vestlige innvandrere.» Rapport nr: 2007: 26. Oslo: Forskningsstiftelsen Fafo.
9. John Thomas Suhr, ibid.
10. «Nå går hun tilbake til 16,9 prosent som hjelpepleier», frifagbevegelse.no 2. februar 2017 http://frifagbevegelse.no/nyheter/na-gar-hun-tilbake-til-169-prosent-som-hjelpepleier-6.158.444895.e92173657b
11. Prekariatet. Den nye farlige klassen, Guy Standing., Res Publica, 2014
12. «Mæland ber langtidsledige komme seg ut og ta grep», i VG 29. desember 2016 http://www.vg.no/nyheter/innenriks/arbeidsledighet/maeland-ber-langtidsledige-komme-seg-ut-og-ta-grep/a/23878850/
13. Årlig nasjonalregnskap 2016, tall fra Statistisk sentralbyrå 9. februar 2017 https://www.ssb.no/nasjonalregnskap-og-konjunkturer/statistikker/nr/aar/2017-02-09#content
14. SSB: Arbeidskraftundersøkelsen, 4. kvartal 2016 https://www.ssb.no/arbeid-og-lonn/statistikker/aku/kvartal/2017-01-26#content

I midten av februar 2017, fra podiet under årets Spekterkonferanse, uttales disse ordene: «The winter is coming». Det er administrerende direktør i Spekter, Anne Kari Bratten, som uttaler orda. Referansen er til tv-serien Game of Thrones. Med utsagnet sitt illustrerer Bratten at Spekters erklærte krig mot fagbevegelsen på ingen måte er over. Uttalelsen krever ingen tolkning, fagbevegelsen kan forvente seg et helvete.

Janne Lisesdatter Håkonsen er 37 år og lokomotivfører i NSB Oslo, står i lokaltogkjøring. Hun er organisert i Norsk Lokomotivmannsforbundg er leder av Studie- og studentutvalget i Lokomotivpersonalets Forening Oslo.

Foto: Brage Aronsen

I jernbanesektoren, nærmere bestemt NSB hvor jeg hører hjemme, har vi rukket å gjøre oss godt kjent med Spekter og Anne Kari Bratten i løpet av de siste åra. Seinest høsten 2016 hadde lokførerne i Norsk Lokomotivmannsforbund et ublidt møte med arbeidsgiverforeningen Spekter i form av streik. Sakte, men sikkert har Spekter karret seg opp mot råskapen vi for få år siden mente kun tilhørte NHO og privat sektor. I hovedsak dreide lokførerstreiken i 2016 seg om å få tariffestet en felles standard på lokførerkompetanse. Men denne konflikten dreide seg ikke bare om dette, den dreide seg også om en arbeidsgiverside som i stadig større grad har fjernet seg fra den norske modellen. En modell som baserer seg på samarbeid mellom til dels likeverdige parter faller ikke i god jord hos arbeidsgiverorganisasjonen Spekter. Anne Kari Bratten har uttalt det så betegnende sjøl; «ledertrøya er ikke på deling». Og er det noe arbeidsgiversida, med Spekter i front, så ettertrykkelig klarte å vise under streiken, så var det nettopp det at Spekter ikke er noen lagspiller. Jevnbyrdighet og tillit byttes lett ut med styring. Arbeidsgivernes styringsrett henger så høyt for Spekter, diverse direktører og ikke minst HR-avdelinger at samarbeid og dialog byttes ut med tvang og diktat, uten tanke på at tilliten forsvinner samtidig.

De siste åra har en hel fagbevegelse vært vitne til at linja fra arbeidsgiverorganisasjonene blir stadig mer hard og aggressiv. Vi ser konturene av at en overordnet, liberalistisk politikk trekkes nedover i arbeidslivet og får store konsekvenser for de som er utøverne av et yrke. Vi har både å gjøre med direktører og ministere som skygger unna alt ansvar, selv om de politiske bestillingsverkene kommer fra dem. Stadig mer av arbeidstakernes vilkår forsøkes fastsettes gjennom individuelle avtaler. Men økt adgang til individuelle avtaler vil svekke vår kollektive gjennomslagskraft og sette arbeidstakerne under et enormt press, samtidig som vi sendes over 100 år tilbake i tid. Med dette undergraves selve tariffavtalesystemet og den garantien dette gir for trygge, ordna og forutsigbare lønns- og arbeidsvilkår. Det betyr mindre makt til arbeidstakerne og mer til arbeidsgiverne. «Tariffavtaler egner seg for lønns- og arbeidsvilkår, ikke for bestemmelser som svekker ledelsens mulighet til å ivareta sitt sikkerhetsansvar. Å forhandle om noe slikt, er en sikkerhetsrisiko i seg selv», uttalte Bratten (DN 9. oktober 2016) da hun i høst kastet seg over både streikende leger og lokførere. I sitt angrep på de to yrkesgruppene løfter hun frem sin egen kunnskapsløshet når hun blant annet hevder at direktørene alene må bestemme over sikkerhetsarbeidet, fordi de også er juridisk ansvarlig for sikkerheten. Men Bratten glemmer et helt sentralt poeng: Etter ulykker på jernbanen så er det IKKE direktørene som sitter på tiltalebenken. Det er den enkelte lokfører. Det er lokførerne som bærer den største juridiske risikoen, ikke NSBs direktører. Det bør være selvsagt at ansatte med det sikkerhetsansvaret en lokfører er pålagt, også skal ha innflytelse. Ansattes medbestemmelse skal være helt sentralt i det norske arbeidslivet. Anne Kari Bratten og Spekter er opplagt ikke enig. Skal vi tolke det Bratten sier, betyr det at Spekter kjemper mot forhandlinger om alt annet enn lønn, men tradisjonen i Norge er å forhandle om en pakke. Med det synet de forfekter, er det Bratten og Spekter som blir en sikkerhetsrisiko i seg selv, der de kjemper for en uthuling av tariffavtalene.

Som heiagjeng for hissige arbeidsgiverorganisasjoner, direktører med dårlig gangsyn og blåsvart politikk har vi den gruppa som har klart å rasere mang en bedriftskultur her til lands: de driftsfjerne HR-avdelingene. I NSB-konsernet utgjør disse en stor gruppe ledere som sitter langt unna verdiskapningen. Betegnede for dem er at de har fint lite kunnskap eller kjennskap, om noe i det hele tatt, til hvordan arbeidet ute i felten foregår. Hard HR, som er strategisk og produktorientert, vinner altså raskt terreng. Måten det arbeides etter, har sterke røtter innen amerikansk ledelsesfilosofi. Partsforholdet skyves til side og i stedet handler det om hvordan ansatte skal styres til å godta målene ledelsen setter seg. Mål som settes uten innblanding fra tillitsvalgte. Det er ikke lenger snakk om ledelse og samarbeid, det er snakk om at noen styrer andre etter hierarkiske strukturer ut av en annen dimensjon. Samarbeid med tillitsvalgte og fagforeninger passer dårlig inn i dette terrenget. Stadig oppleves det heller at årelange praksiser rundt for eksempel ferieavviklinger eller andre forhold endres uten at det er drøftet med tillitsvalgte på forhånd. De ansattes erfaringer og meninger betyr mindre enn før, noe som skaper både misnøye og frustrasjon. Å gå fra å føle seg ansett til kun å være ansatt er ikke hyggelig i noe konsern, ei heller i NSB. En bedrift som har gitt en god og trygg jobb til folk i generasjoner, som ansatte før har vært stolte av, er i ferd med å gjennomsyres av en styringskultur som ikke vil la seg forene med en modell som er basert på samhandling, samarbeid, involvering, innflytelse og tillit. Det eneste som lar seg forene med denne type styringskultur, er fagforeningsknusing.

Tankegangen om at alt i samfunnet vårt skal være butikk, eller rettere sagt foretak, reduserer også lønnsarbeidere i offentlig og statlig sektor til utgiftsposter mer enn ressurser. En kan liste opp de samme slitsomme stikkordene innen både helse og samferdsel: konkurranseutsetting, anbudspakker, markedsorientering, internfakturering, stykkprisfinansiering, kostnadseffektivitet, fagforeningsknusing. Med Jernbanepakkene fra EU og den blåblå regjeringas jernbanereform blir det nok en gang fritt frem for markedet til å rasere systemer som i utgangspunktet har fungert. Det er ikke bare jernbanen som helhetlig system som vil lide under en fragmentering, det er også arbeidstakerne. Det er ingen tvil om at det vil være vanskeligere å drive fagforeningsarbeid i et oppstykket landskap. Og selv om Solvik Olsen bedyrer noe annet, vet alle at arbeidstakernes lønns- og arbeidsvilkår blir en stor del av konkurransefaktoren. Regjerningas jernbanereform i kombinasjon med hard HR gir arbeidstakere og tillitsvalgte mindre innflytelse og fagforeninger mindre spillerom.

Gjennom trepartssamarbeidet, med stat, arbeidsgiver og arbeidstaker som parter, har vi mulighet for innflytelse og påvirkning. Den norske arbeidslivsmodellen er bygd opp rundt prinsipper om jevnbyrdighet, samarbeid og tillit. Dette gjenspeiles i det norske lovverk, som for eksempel i Arbeidsmiljøloven. Vi vet at mest mulig rettferdig lønnsfordeling samt trygging av arbeidsplasser må til for at de økonomiske forskjellene skal holdes på et relativt lavt nivå. Det er bærekraft i den norske modellen, men den er under kraftig angrep. Liberalistisk, blåblå politikk, aggressive arbeidsgiverorganisasjoner og bedriftsukultur har dannet felles front. De ønsker nok en gang å gjøre fagforeninger og det ordna arbeidslivet til en saga blott. Da er det opp til oss arbeidere å stå imot. Forsvar må bli til kamp. Vi må skolere oss og bygge motstand mot raseringen av arbeidslivet. Det sies at når urett, blir rett, så blir motstand en plikt. Vi er der nå, så det er fint om alle kjenner litt på den pliktfølelsen. Det gjelder å organisere, aksjonere, synliggjøre og plassere ansvar ettertrykkelig der det hører hjemme. Vi må evne å være solidariske med hverandre – på tvers av forbund, foreninger og sammenslutninger; støtte opp under hverandres kamper og drive hverandre frem. Altfor lenge har vi stått i defensive kamper med ryggen mot veggen, det er på høy tid at vi våger å være offensive igjen. Vi kan si at startskuddet var de sju streikene i 2016. Så om vinteren til Bratten kommer som varslet, så blir det ikke verst for oss – vi har vært ute en vinternatt før. Nu jæklar, nu kør vi!

Av Anja Ariel Tørnes Brekke, generalsekretær i Rød Ungdom 

Foto: Wikimedia.commons

5. mai 1962 i California talte Malcolm X og sa: «Who taught you to hate the texture of your hair? Who taught you to hate the color of your skin to such extent that you bleach to get like the white man? Who taught you to hate the shape of your nose and the shape of your lips? Who taught you to hate yourself from the top of your head to the soles of your feet? Who taught you to hate your own kind? Who taught you to hate the race that you belong to, so much so that you don’t want to be around each other? […] The most disrespected person in America is the black woman. The most unprotected person in America is the black woman. The most neglected person in America is the black woman.” 

7. februar 2016 i California gikk Beyoncé på scenen under den 50. utgaven av Super Bowl, TV-historiens mest sette program noensinne, og stadfesta sin posisjon som verdens største superstjerne med sangen «Formation». En politisk ladd sang som handler om eierskap til egen identitet, om å bli godtatt som svart kvinne i USA og å være stolt over det. I en svart og gull-uniform gikk hun ut på scenen med stort krøllete hår omgitt av dansere i med Black Panther-uniformer. Beyoncé har gjort seg umulig å overse i 2016 og krevd respekt, ikke bare for seg selv, men for hele den afro-amerikanske befolkningen i USA og spesielt for de afro-amerikanske kvinnene. Når Beyoncè snakker, så hører folk etter. Og i 2016 har hun ikke vært redd for å snakke om politikk.

Hun er ikke den første til å gjøre det. Det er mange andre store artister som synger om undertrykkinga av svarte i USA. Prince, Lauryn Hill, Kendrick Lamar, Jay Z, N.W.A og Kanye West er noen av dem. Likevel er Beyoncès mainstream-rolle i musikkverden, brede fanskare og politisk skarpe innhold en eksplosiv kombinasjon for å skape en større bevegelse og på sikt endring. Kendrick Lamar har 3,9 millioner følgere på Instagram, Kanye West har 2,2 millioner og Beyoncè har 91 millioner følgere. 

23. april 2016 slapp hun sitt 6. album «Lemonade» som ble lista av musikkmagasinet Rolling Stone til årets beste plate. Det visuelle albumet med en 60 minutters video er en kjærlighetshistorie som tar for seg utviklingen etter noe som åpenbart har vært utroskap, men det er mye mer enn kjærlighet mellom ett par. (Om dette paret er Beyoncé og Jay-Z har ingen bekrefta enda. Og ingen vet egentlig hvem Becky with the good hair er.) Albumet er tydelig preget av Black lives matter-bevegelsens meninger og bærer preg av at Beyoncè har fått nok av den urettferdige behandlingen av hennes folk og vil si tydelig ifra. I den slavetid-inspirerte låta Freedom ft. Kendrick Lamar synger hun: "Freedom! Freedom! I can't move/Freedom, cut me loose!/Freedom! Freedom! Where are you?/'Cause I need freedom too!" Videoen til sangen viser mødre som holder opp bilder av sønnene sine som har blitt drept av politiet.
Bare fire dager senere, 27. april, begynte Formation World-Tour i Miami. Jeg var så heldig å få se showet to ganger, en gang i København og en gang i Houston, Texas Beyoncés egen hjemby. En større selvtillitsboost skal man lete lenge etter. 22. september gikk hun på scenen i Houston med en Black Panther på brystet mens hun sang at vi kunne kalle henne Malcolm X og fikk hele arenaen på 60 000 personer til å heve knyttneven i været. Til å være i den rødeste, republikanske sørstaten i USA er hennes show provoserende og skamløst politisk. Salen, som var stappfull av afro-amerikanske menn og kvinner, elsker det. 

Tidligere på dagen gikk vi forbi en Wal-Mart parkeringsplass der det sto en bil parkert med teksten «Police lives matter!» i bakruta. Som om det er en motsetning og alle svarte er en trussel mot politiet om omverden. Beyoncé er ikke politisk perfekt, hun er også et produkt av det samfunnet hun har vokst opp i, og for salen i Houston er hun et stort ikon som ikke har glemt hvor hun kommer fra og hvilke kamper som må vinnes eller hvor vanskelige de er å kjempe.
En annen viktig kulturell stemme i kampen for frigjøring er Tupac Shakur. Rapperen som ble skutt og drept i 1996 i et Øst-kyst/Vest-kyst drama. I ettertid har mange gitt media skylda for å ha konstruert konflikten med et mål om å svekke unge kraftfulle stemmer som The Notorious BIG og Tupac selv. I et intervju i 1994 forklarte Tupac situasjonen for den politiske bevegelsen: «We asked ten years ago. We was asking with the Panthers. We were asking with them, the civil rights movement, we were asking. Now those people that were asking is all dead or in jail. So now what do you think we’re gonna do? Ask?”

Nå har det gått 20 år siden Tupac ble drept, og politiet i USA fortsetter å drepe ubevæpna svarte amerikanere kun fordi de er svarte. 

I Falcon Heights, Minnesota den 6. juli 2016 ble Philando Castile skutt av Jeronimo Yanez en St. Anthony, Minnesota politibetjent. Castile kjørte i bilen sin med kjæresten sin og deres fire år gamle datter i baksetet da Yanez stoppet dem og spurte om å få se førerkortet. Castile fortalte at han hadde våpentillatelse og i det han skulle finne frem førerkortet sitt ble han skutt sju ganger. Yanez ble arrestert  og dømt for drapet. 

Dagen før, den 5. juli 2016, i Baton Rouge ble Alton Sterling skutt og drept av to politibetjenter fra Baton Rouge Police Department. Sterling sto og solgte CDer utenfor en matvarehandel da politiet kom etter å ha fått et telefontips om at Sterling hadde truet noen med pistol. Mange vitner fikk med seg skytingen, og saken er enda under etterforskning. 

Politibrutalitet kostet Castile og Sterling livet, slik det har kostet livet til mange både før og etter dem. 

Beyoncé svarte med brutal ærlighet i et brev publisert på hennes nettside den 7. juli 2016. Der skrev hun blant annet: «We are sick and tired of the killings of young men and women in our communities. It is up to us to take a stand and demand that they “stop killing us”. We don’t need sympathy. We need everyone to respect our lives.” Black lives matter-movement spør ikke lengre. De krever en slutt på diskrimineringen, og det samme gjør Beyoncé. 

På Instagram oppfordret hun sine 91 millioner følgere til å ta den i kampen mot diskriminering: «We all have the power to channel our anger and frustration into action.” Under showet hennes samme dag i Glasgow oppfordret hun publikum til å være med på ett minutts stillhet for Castile og Sterling. På sceneveggen var det en stor skjerm med navn på mange av dem som nylig har blitt offer for politibrutalitet i USA. 

Livet til svarte i USA betyr så mye at mødrene til Michael Brown, Trayvon Martin, Oscar Grant og Eric Garner i år sto på scenen sammen med Beyoncé foran hele verden under MTV Music video Awards. Selv om livet til sønnene deres betydde så lite at de ble drept fordi de var svarte, og bare derfor. 

N.W.A (Niggaz wit attitudes) refererte til sin musikk som reality rap, media kalte det gangster rap. Da de ble nektet å spille sin sang «Fuck the Police» fordi det ble påstått at den oppfordret til vold og beskrev politiet på en dårlig måte, svarte rapperen Ice Cube at sangen kun beskrev deres virkelighet og hvis virkeligheten deres, og politiet var annerledes ville også musikken deres vært annerledes. Musikken deres handla om den virkeligheten de opplevde og som ikke media ville skrive om. Det var deres kanal slik sosiale medier, i tillegg til musikk, har blitt det for oss i dag. 

Ikke alle har vært like begeistra over Beyoncés politiske 2016. Det var som om mange i USA ikke helt hadde fått med seg at Beyoncé faktisk er og alltid har vært afro-amerikaner. Etter hennes fremtreden i Super Bowl ble det holdt en demonstrasjon mot henne, mange på høyresida i amerikansk politikk og flere valgte å boikotte hennes musikk. Hun svarte med å selge sine egne «Boycott Beyoncè»-T-skjorter og dermed kjøpe sin egen boikott.  

I en verden full av dårlige forbilder, Putin, Erdogan, Assad, Trump og mange mange flere, er det godt å ha gode forbilder som Beyoncè. Nå er det flere profilerte amerikanere som tør å vise motstand og ta et politisk standpunkt. 

Livet til svarte i USA betyr så mye at NFL-stjerna Marcus Peters hevet knyttneven i været under den amerikanske nasjonalsangen før kamp. Akkurat som The Black Panther Party med Huey P. Newton, Angela Davis og Malcolm X har gjort før han. Det betyr så mye at fire Dolphins-spillere ikke reiser seg til nasjonalsangen 15 år etter 9/11, men kneler med ett kne i bakken å sier: Nå. er. det. nok.
 

 

Første mai markeres i dag over hele verden. I over hundre land, med til dels svært ulike politiske systemer, er den anerkjent som en offentlig fridag. Men bak faner og flagg, musikkorps og mer eller mindre radikale paroler, skjuler det seg en generalstreik, en bombe og åtte justismord.

Mathias Bismo er redaksjonsmedlem i Gnist

Den moderne arbeiderbevegelsens fremvekst skjøt for alvor fart mot slutten av 1800-tallet, og da gjerne i de hurtigst industrialiserende byene. En av disse byene var Chicago i den amerikanske delstaten Illinois. Fra 1850 til 1880 hadde befolkningen vokst fra under 30 000 til over 500 000, og bare i løpet av det neste tiåret mer enn fordoblet folketallet seg fra dette igjen.

En av fabrikkene i Chicago var McCormicks, der det ble produsert jordbruksmaskineri. Fabrikken var beryktet for hvordan arbeiderne ble behandlet og hadde allerede vært åsted for flere streiker da politiet 3. mai 1886 skjøt og drepte to streikende arbeidere som protesterte mot McCormicks bruk av streikebrytere. Dagen etter, 4. mai, samlet flere tusener, først og fremst anarkister av tysk avstamning, seg på torget Haymarket til en demonstrasjon som, trass i bruk av sterke ord, gikk fredelig for seg, helt til den skulle oppløses. Da ble den angrepet av politiet, og plutselig gikk av en bombe. Totalt ble sju politimenn drept. Tallet på drepte sivile er usikkert, men avisene skrev at minst 50 lå drept eller skadet igjen.

Myndighetene lot ikke anledningen til å slå ned på fagbevegelsen gå fra seg. Lokaler og boliger ble ransaket og endevendt, hundrevis av fagforeningsfolk ble arrestert, og det ble innført lover som kraftig begrenset fagforeningenes spillerom. Til slutt ble åtte personer stilt for retten, hvorav sju ble dømt til døden. Det fantes ikke fnugg av bevis for at de skulle ha stått bak bomba, og bare to av de tiltalte hadde faktisk vært til stede. Hele rettssaken var en farse, og allerede i 1893 ble dommene opphevet. Men da var det for sent. Av de åtte dømte var fire allerede hengt, mens ytterligere én hadde tatt livet sitt i cella.

Hendelsene på Haymarket skjedde i en kontekst der arbeiderbevegelsen var i kraftig vekst, og der det samlende kravet var kravet om arbeidstidsforkortelser og åtte timers normalarbeidsdag. 1. mai 1886, tre dager før Haymarket, gikk mellom 300 000 og 500 000 amerikanske arbeidere ut i generalstreik for åttetimersdagen, av disse mellom 30 000 og 40 000 i Chicago. Åttetimersdagen var også blant de viktigste kravene til de streikende McCormicks-arbeiderne.

Selv om fagbevegelsen i Chicago opplevde et kraftig tilbakeslag, ble ikke bevegelsen for åttetimersdagen knust, og i 1888 bestemte American Federation on Labor at 1. mai 1890 skulle bli en dag for markering av kravet om åttetimersdag. Inspirert av dette vedtok stiftelseskongressen for Den annen internasjonale i Paris i 1889 at dette skulle være en global dag for markering av kravet, og samtidig for å minnes Haymarket-martyrene.

Røttene til første mai som tradisjon trekkes gjerne tilbake til kampen for åttetimersdagen, og det er også korrekt. Men dette, og arbeiderbevegelsens suksess med dette kravet, er bare én side av tradisjonen. Den andre siden handler om klassestatens mørkere sider. Kanskje det også er på tide å blåse støvet av denne siden?

Pensjonsspørsmålet har stått sentralt på den fagbevegelsens agenda siden Regjeringen Stoltenberg satte ned pensjonskommisjonen i 2001. Gnist har tatt en prat med Åsne Skjelbred Refsdal og Janne Lisesdatter Håkonsen, som begge sitter i styret for Forsvar offentlig pensjon, for å finne ut hva det egentlig dreier seg om og hvor kampen står nå.

Mathias Bismo er med i redaksjonen av Gnist.

Åsne Skjelbred Refsdal er kasserer i NTL Sentralforvaltningen, med permisjon fra jobben som saksbehandler i Landbruksdirektoratet. Hun sitter også i landsstyret i Norsk tjenestemannslag (NTL).

Janne Lisesdatter Håkonsen er lokomotivfører og leder av studie- og studentutvalget i Lokomotivpersonalets Forening Oslo.

Foto: Gudmund Dalsbø

Gnist: Pensjonsspørsmålet har rullet og gått nå i over 15 år. Likevel er det et spørsmål det er vanskelig å få et klart grep om. Men hva er egentlig bakgrunnen?

ÅSR: Det var også slik jeg opplevde det da jeg, sammen med andre av min generasjon, gikk inn i styret for Forsvar Offentlig Pensjon. Så vi har forsøkt å koke det litt ned og finne ut hva det egentlig handler om, og utgangspunktet for det meste av det vi står overfor, er den nye alderspensjonen i Folketrygden. Denne ble vedtatt av et flertall i Stortinget i 2009 og innført fra 2011, altså under en rød-grønn regjering. Selv om pensjonsreformen går videre, med innføring av obligatorisk tjenestepensjon (OTP) og ny modell for avtalefestet pensjon (AFP) i det private, er det alderpensjonen som ligger bak truslene mot den offentlige pensjonen. Og når vi innså at det var der problemet lå, skjønte vi også at det var der vi måtte begynne.

JLH: Det var Stoltenbergs første regjering som begynte prosessen i 2001 da de satte ned Pensjonskommisjonen, det var vel noe av det siste de gjorde før de måtte forlate regjeringskontorene, og så ble det jobbet videre frem mot pensjonsforliket i 2005. Og fra 2009 ble den altså innført. Så det var jo faktisk en Arbeiderparti-regjering som jobbet det hele frem, og som dermed har gått bort fra hele det rettferdige systemet som velferdsstaten var bygget opp rundt.

Gnist: Kan dere kort oppsummere innholdet i denne pensjonen?

ÅSR: Fordi folk lever lenger, så må pensjonen betales ut lenger, og for å kompensere for det blir den nå justert for forventet levealder. Og fordi det er ventet at yngre generasjoner vil leve lenger, så blir reduksjonen for oss lenger enn den blir for eldre generasjoner. Og dette gjelder alle.

Så har man avkortingen. Det er basert på tanken om at det skal lønne seg å jobbe. Ideen er at man når man fyller 62 skal "ta valget" om man vil jobbe lenger, og hvis man "velger" det, så skal det lønne seg. Dermed er det slik at for hvert år man jobber etter 62 år, så får man en fordel, som i realiteten betyr mer i pensjon. Dette legger et stort ansvar på den enkelte. Men hvis du snur på det, så betyr det samtidig at hvis du ikke kan jobbe lenger enn til 62 år, så blir du straffet sammenlignet med dem som holder ut til de er 67 eller 70, og som får en uforholdsmessig gevinst. Problemet er at det ofte ikke er et valg å gå av når man fyller 62 år. Likevel skapes det incentiver som tar utgangspunkt i at de som går av ved 62 år, går av fordi de ser frem til en pensjonisttilværelse i luksus.

Til sist har man også gått bort fra besteårsregelen. Den gikk ut på at pensjonen ble regnet ut fra de 20 årene du tjente best. Nå teller alle år. 18,1 prosent av lønna du har fra du er 17 år, som snart vil endres til 13 år, legges i din pensjonsbeholdning, og så skal du altså tjene inn din egen pensjon.

Bare denne retorikken, om at det er din pensjon som du sparer opp til dersom du velger å jobbe lenger, det er en ny retorikk, en ny ideologi og tankegang rundt pensjon. Du kunne ikke være sikker på hva du ville få utbetalt i pensjon tidligere heller, men forutsetningene for å komme godt ut var bedre for alle, eller i hvert fall de fleste. Og det var en helt annen trygghet enn i dag. Ebba Wergeland har kalt den nye alderspensjonen i folketrygden for en alderspensjon for høytlønte friske menn. Er du frisk og kan jobbe lenge, og har du god lønn og begynner tidlig, så kan du tjene mye, selv om det er et tak på 7,1 G (tilsvarer ca. 658 500 i dag). Hvem er det som står lenge, er mest friske i alderdommen? Det er langt flere kvinner som blir uføre, og det er flere kvinner som jobber deltid, og de kommer da dårligere ut med den nye alderspensjonen enn de gjorde med den gamle.

Gnist: Da pensjonsreformen ble innført, ble den solgt inn som noe helt annet. Du skulle tjene pensjon fra første krone, minstepensjonistene ville forsvinne osv. Hva skjedde?

ÅSR: Jeg tror det er viktig at folk blir litt mer bevisst de endringene som faktisk har skjedd, særlig for oss som er født etter 1963. Jeg kjenner for eksempel folk som velger å jobbe redusert på grunn av barn, familie og slikt. Men de tenker jo ikke på at det også påvirker pensjonen.

JLH: Du kan jo gå ut etter å ha vært yrkesaktiv hele livet og gå av, og likevel ende opp med dårligere pensjon enn du ville endt opp med under den gamle ordningen. Hvis du har et yrke der ingen går av ved 70, så har du en pensjon som er mye lavere enn du ville hatt tidligere. Det er jo ingen rettferdighet i det. Og det har jo vært litt tanken vår, å få det mer over på dette med folketrygden og dermed snakke om hele systemet, ikke bare modeller og delingstall. Det er der så mye ligger, både for privat og offentlig sektor, og det er det som må endres. Vi må ta det ned, og det er vanskelig, men ekstremt viktig.

Gnist: Så klarte de jo også å omdefinere AFP…

JLH: Ja, og det rammer jo også så skeivt. Det er de samme gruppene som igjen og igjen skal havne nederst. Det er jo en grunn til at AFP kom, at man ikke kunne jobbe lenger, men nå er det blitt en ordning der man tjener dobbelt opp. Men det må da i hvert fall være et mål å få snudd det.

Gnist: Innenfor offentlig sektor er det jo fortsatt en ordning der man er garantert et visst nivå, er ikke det en styrke?

JLH: Jo, men den kommer under press. Folketrygden dekker så lite, så hvis tjenestepensjonen din skal dekke resten, så blir jo den så enormt stor, og det blir jo et argument for at tjenestepensjonen skal kuttes i neste omgang.

ÅSR: I det private fikk du OTP i 2006. Det er en innskuddsbasert ordning, som alle arbeidsgivere skal ha, men de kan velge størrelsen, helt ned til 2 prosent. Og selv om du trekkes, er det ikke sikkert du får det utbetalt. De som tjener under 1G (92 576 kroner) blir trukket, men får det ikke utbetalt.

Det er ingen garanti på nivået. Når du slutter i jobben, får du med et bevis på hvor mye du har spart opp. Det er et verdipapir, men det er ingen samordning mellom private arbeidsgivere. Det er dine pensjonspenger. Utbetalingen er ikke livsvarig, og slutter ved en viss alder. Hvis du er kvinne, vil du mest sannsynlig leve lenger enn en mann, og dermed blir den heller ikke kjønnsnøytral, slik som alderspensjonen i folketrygden, der kjønnsforskjellene i levealder balanseres og utbetalingen går til du dør.

JLH: Innskudd er en dårlig ordning, og mange arbeidsgivere legger seg på det laveste innskuddet. Så er det også mange som går over til innskuddsbasert pensjon som legger seg på 7 prosent, men det er jo også så mye det må være for at det skal monne, og du må fortsatt være forsiktig hvis du tenker å leve lenge. Og så er det jo usikkerhet rundt avkastningen.

I Lokomotivmannsforbundet hadde vi spørsmålet om innskuddspensjon oppe. Vi skulle egentlig tatt det i sist oppgjør, men vi står fortsatt i SPK. Problemet er at levealdersjusteringen også gjør pensjonen der langt dårligere enn tidligere. Så, i forbindelse med at en del virksomhet blir utskilt og mest sannsynlig blir privat, har forbundet tatt til orde for en innskuddsordning. Og da har du det gående. På kort tid skal veldig mange medlemmer sette seg inn i det, og det gjør man jo ikke. Reformen går over hodene på alle, det er stort sett bare forbundsledelsen som skjønner det og dermed kan bestemme seg for hva de vil og få gjennomslag for det. Hvis NSB hadde kunnet tilby en innskuddspensjon, så hadde nok vi gått inn på det, fordi folk ikke skjønner hva det innebærer.

Jeg tenker vi må se det omvendt. Hvor lenge hadde vi egentlig den gode pensjonsordningen? Den hadde vi bare noen og førti år, og da må det vel kunne være mulig å kjempe for å få den tilbake? Her føler jeg at veldig mange deler av fagbevegelsen bommer, når de går inn for løsninger man ikke vil ha. Fagbevegelsen bør ikke gå inn for individuelle løsninger som ikke sikrer kollektive rettigheter. Men det ene forbundet etter det andre lar seg jo presse.

ÅSR: Lederne i fagforeningene i offentlig sektor argumenterer jo ofte for at den offentlige tjenestepensjonen får oss opp på det nivået vi hadde før. Men jeg mener altså at vi heller skal gjøre noe med alderspensjonen. Det er jo slik at selv om det gjerne fremstilles slik at det er tjenestepensjonen det står og faller på, så er det fortsatt alderspensjonen som utgjør den største delen av den samlede pensjonen, der tjenestepensjon, AFP og for noen også individuell pensjonssparing utgjør de andre komponentene. Utfordringen består derfor i å få folk til å skjønne at hvis du skal ha en god og solid pensjon, må du gjøre noe med alderspensjonen i folketrygden, ikke tro at tjenestepensjonen skal redde oss.

Gnist: Men du har jo også noe som kalles hybridpensjon, som vel er en slags innskuddsordning som skal gi oss samme sluttresultat som den ytelsesbaserte ordningen?

ÅSR: Men det vil ikke finansnæringen snakke om, for der er det lite å hente for bankene. Hybridordningene er en form for innskuddsordning som gir en garanti for at pensjonen blir livsvarig og kjønnsnøytralt. Det betyr at arbeidsgiver må gi flere garantier. Ordningen er blant annet innført i enkelte forskningsinstitutter, men når du får inn pensjonsrådgivere, så nevner de ikke at hybrid er en mulighet. De tjener ikke nok på det, og derfor er det nesten ingen som tilbyr hybrid. Og det er jo problematisk at det som gagner de fleste, holdes skjult. Til og med LOs egen bank, Sparebank 1, selger både innskuddspensjoner og pensjonssparing.

Gnist: Så i stedet for å snakke om å forsvare offentlig pensjon, burde vi snakke om å reversere pensjonsreformen?

ÅSR: Det har skjedd en endring, og den er ikke bra for fellesskapet. Utgangspunktet for pensjonsreformen var at det var for dyrt. Pensjonsreformen kom i stedet for at vi kanskje måtte betalt litt mer i skatt, men vi må jo likevel spare, det vil likevel koste, men nå er ansvaret mitt. Og hvis jeg ikke har penger når jeg er 80 år, så er det mitt problem, jeg som har gjort et feil valg. Og at den endringen har skjedd uten at man har sett det, er trist.

Gnist: Det fremstår jo som at de som har stemt igjennom denne reformen har trukket stigen opp etter seg og straffet dem som kommer etter. Burde ikke dette være en god sak for de fleste under 50, uavhengig av politisk ståsted?

ÅSR: Til konferansen vår i mars ville vi gjerne hatt ungdomspolitikere til å diskutere dette, men de mener som regel det samme som moderpartiet. De sier at nå har vi hatt pensjonsreformen, den er opp og vedtatt, nå må vi se på hvordan vi skal få disse ordningene til å fungere, eller heve innskuddet i OTP. Og det er bra det gjøres noe med ordningene i privat sektor, men det betyr ikke at man kan hvile og si man ikke skal gjøre noe med alderspensjonen.

Det er ikke pensjon som har stått på agendaen blant unge, selv om det har tatt seg litt opp, blant annet i forbindelse med alle de problemene som oppstår ved outsourcing og bytte av pensjonsordninger. Så spør man seg hvorfor man må gjøre det, og dermed dukker det igjen opp – det er alderspensjonen det må gjøres noe med.

JLH: Det handler også om hvor lett vi lar det skje. Men for mange er jo pensjon så langt unna, så man har latt toget gå. Den manglende motstanden i fagbevegelsen handler jo om det. Jeg tror noe av det viktigste er å hente spørsmålet ned. Det er mer enn bare delingstall; det handler om prinsipper og hvilket samfunn vi vil ha. Og det er jo mange dyktige folk der som kan utarbeide detaljene rundt hva man teknisk sett kan gjøre, men vi er helt avhengige av at langt flere snakker om det og deltar i debatten – uten å være helt der oppe med de som bruker alle ord og uttrykk som i hvert fall ikke jeg kan.

JLH: Men det er som Eystein Garberg argumenterer for. I stedet for at man har dagens ordning, så kan man legge disse innskuddene inn i folketrygden. Så da har du det fra du går ut i jobb, og har det på en mye tryggere måte. Det må da være smartere, i hvert fall hvis du ser bort fra finansnæringen. Slike løsninger er vi nødt til å vise frem.

Gnist: Nå er det LO-kongress i mai. Blir pensjon en sak der?

ÅSR: Ikke alderstrygd, så vidt jeg vet, men privat tjenestepensjon og privat AFP, og her har Rettferdig pensjon gjort en viktig jobb. Jeg har inntrykk av at den individuelle pensjonskontoen til Fellesforbundet er parkert, også innenfor det private begynner man å se at innskuddspensjon er dårlig. Handel & Kontor hadde en undersøkelse der de så på hvordan det ville ramme dem, og det så ikke bra ut, men jeg er usikker på hvordan det står til der. Men det skal bli spennende å se, vi får bare håpe at arbeidet med å lage en bedre OTP ikke blir et argument for ikke å gjøre noe med alderspensjonen. Og så er jo ofte også svarene pakket inn så du nesten ikke forstår hva det handler om. Hva er det de egentlig sier og vil? Vi ser jo også det samme fra Unio.

JLH: Vi samarbeider en del med Rettferdig pensjon, for det er viktig å samarbeide på tvers av sektorene her. Men verken LO eller politikerne ser ut til å ønske pensjonsspørsmålet opp, verken i valgkampen eller på kongressen.

Gnist: Hva mener dere da skal til for å få reist spørsmålet politisk?

ÅSR: Det er mye vi forholder oss til i arbeidslivet som vi ser er vanskelig, men det er jo noen prinsipper som ligger der, noen goder du tar for gitt, helt til du i etterkant ser hva som har skjedd. Først da blir det viktig. Debatten om pensjonsreformen var det nesten ingen som hadde noe forhold til. Man tar en god pensjon for gitt. Og da kommer man i etterkant og ser man ikke er like godt ivaretatt som man trodde. Og så lurer jo jeg litt på hva som skal til for at man skal få partiene på Stortinget med på å stille spørsmålstegn om pensjonsforliket. Og om det først kommer når vi er pensjonister, eller de som er ti år eldre enn oss, så er det ganske mange som er fanget.

Du skal ha egen sparing, det er en stor greie, men ingen gjør jo det. Og de som har vært i det private, har jo ingen anelse om gevinstene de har fra ulike arbeidsgivere. Avgiftene spiser opp det du har. Det er veldig stille rundt fremtidige kamper som må komme, det er så mange som taper der ute, men om det da er folketrygden som skal redde situasjonen, er det ikke så mange som vil snakke om det.

JLH: Pensjon er pensjon, jobb er jobb og lønn er lønn. Det er kjernen, og endringene som er gjort der har skjedd nesten uten at man har fått det med seg. Kravet må være å få det tilbake igjen, men det må være mulig. Spørsmålet er hvor fort det kan skje. Det er jo en voldsom urettferdighet her, og det må jo være flere som ser den.

De politiske utsiktene man har, er jo også en sak. Jeg har nesten aldri hørt at AP er blitt stilt ansvarlige for den pensjonsreformen de står bak. Men nå på Trondheimskonferansen var det noen som tok Hadia Tajik på ordet når hun snakket om ulikhet. Og det tror jeg er viktig – når man snakker om ulikhet, må man kunne kontre med pensjonsreformen. Dette er deres verk, og det vil være noe av den største ulikheten vi vil komme til å se om det blir stående fremover i tid.

Det er jo ikke noen tvil om at hvis vi får regjeringsskifte, så vil Arbeiderpartiet være størst i den nye regjeringen, men jeg tror ikke vi får noen ny politikk fra AP, i hvert fall ikke som skiller seg noe veldig fra det vi har sett. Så derfor må man ansvarliggjøre dem, binde dem til masta for å få dem til å gå en annen vei, og da må vi begynne å snakke om det. Og da må vi være mange. Da kan vi kanskje være i stand til å flytte noe av debatten. Men vi må også velge oss ut noen punkter. For det er mange saker, og da må mange være enige om at pensjon skal være en av de sakene man løfter frem. For det er noe av det viktigste for de fleste hvis man ser fremover i tid.

Gnist: Og så er det vel kanskje slik at med den regjeringen vi har i dag, så er det ikke så store saker som må endres for at man skal bli fornøyd?

ÅSR: Det er nok ikke pensjon som løftes høyest, nei, men det er jo flere som begynner å se det, det er en større interesse nå enn for noen år siden, særlig blant de yngre i fagbevegelsen. Men vi må få snudd det litt – i stedet for å si at vi må gjøre noe med tjenestepensjonen fordi alderspensjonen er endret, må vi heller se på at vi gjorde noe feil med alderspensjonen, så får vi se på om hva det gjør for tjenestepensjonen.