Økende misbruk av «arbeidstrening» i butikker

Av John Thomas Suhr

2016-04

Lønnsbudsjettene i butikkene presses til det ytterste. På forhånd har toppledelse, eiere, kjøpesentre og andre forsynt seg grovt fra driften. Fristelsen til å kompensere med gratis arbeidskraft gjennom NAV-tiltak er stor, og brukes slik vi i HK erfarer i stadig større utstrekning. At dette skulle komme som et plutselig innfall fra varehandelsbransjen om å drive veldedighet overfor arbeidsledige er heller tvilsomt.

John Thomas Suhr er vaktmester og hovedtillitsvalgt i Norli Libris AS. Avdelingsleder Oslo/Akershus Handel og Kontor.

De siste virkningene av de målrettede angrepene på arbeidsfolk stilling i arbeidslivet som tidligere arbeids og sosialminister Robert Eriksson initierte, skjedde gjennom endringene av Sosialtjenesteloven som ble iverksatt 1. januar 2016. NAV-finansiert praksisplass, formelt benevnt som «arbeidspraksis», ble da formelt omdøpt til «arbeidstrening» i forskrift om arbeidsmarkedstiltak. Dette ble gjort sammen med flere andre endringer av lovgivningen hvor et av hovedmålene med endringene var «å øke bruken av ordinært arbeidsliv som tiltaksarena». Som vi husker, var økt adgangen til midlertidig ansettelse det mest kraftfulle av flere tiltak som ifølge Høyre/FrP-regjeringen skulle gi «økt bruk av ordinært arbeidsliv for å styrke utsatte gruppers muligheter til å komme i arbeid»1.

Begge deler er eksempel på tiltak som øker og letter tilgangen på arbeidskraft for arbeidsgiverne, og ender med press på lønns- og arbeidsbetingelsene i de bransjene som er mest utsatt.

Men før vi kommer tilbake til den overordnede politikken som tilrettelegger for utstrakt misbruk av «arbeidstrening», så må vi se litt nærmere på den aktuelle bransjen veldig mange arbeidsledige (med eller uten nedsatt arbeidsevne) skal «arbeidstrene» i:

I varehandel utføres daglig et omfattende arbeid som gir familier over hele landet god og enkel tilgang til forbruksartikler – noe som tilrettelegger for at vi alle kan hente oss inn igjen med avslapning og adspredelse i og utenfor hjemmet. Men når folk prater om «butikk-jobb», er det dessverre sjeldent som et eksempel på et nødvendig og anstendig yrke. Det kreves ikke formell utdannelse for mye av arbeidet som utføres i varehandel. Men en holdning om at butikk-jobb er noe annenrangs, hvor vi skal godta annenrangs arbeidsbetingelser, underslår hvor store ringvirkninger det faktisk får, om vi godtar dumping av lønns- og arbeidsbetingelser i en så stor sektor i samfunnet. Med 370 000 sysselsatte er norsk varehandel landets nest største sektor av private arbeidsgivere.

Sammenlignet med forholdene for varehandelsansatte nedover i Europa, men også sammenlignet med forholdene i våre nærmeste naboland, har butikkansatte relativt sett kommet godt ut av det med HKs tariffavtaler fram til i dag. Men utviklingen av fordelingen av verdiskapning går i feil retning. I dag opplever vi at topplønninger til kjedeledelse og avkastning til eiere når nye høyder, samtidig med at ansatte daglig konfronteres med resultatene av at lønnsbudsjettene blir stadig strammere ute i butikkene. Det er ikke tilfeldig at eiere som har store deler av inntekten fra varehandel, år etter år har tronet øverst på listene over Norges rikeste. Olav Thon, Odd Reitan og Stein Erik Hagen er blant disse. Likevel presses stadig marginene ute i butikkene. De viktigste grepene skjer gjennom overstyring fra kjedekontor, franchiseavtaler og avtaler med kjøpesenter- og gårdeiere som griper langt inn driften av den enkelte butikk. Dette kombineres med overetablering av butikker i stadig større og flere kjøpesenter. Mantraet er at her skal det jobbes stadig mer og fortere, men med stadig færre betalte folk, og driftsresultatet blir aldri stort nok.

For å få driftsbudsjettet til å gå opp ender mange butikksjefer med å jobbe gratis overtid og uten kvelds- og helgetillegg, også i småbutikker hvor det er opplagt at de har krav på tilleggene. Hvis jobben spres på mange deltidsansatte under visse arbeidstidsgrenser, så unngås også kvelds-, natt og helgetillegg, og ikke minst pensjonsinnbetaling. De deltidsansatte og «ansatte» på 0-timerskontrakter, må konstant være parat til å stille på kort varsel til alle tider på døgnet. Ved å unnlate å fylle arbeidslistene med fast ansatte unnslår mange bedrifter både betaling røde dager og sykepenger. Slik skapes jobber som ikke går an å leve med, og bidrar slik til at ansatte ikke blir lenge nok på arbeidsplassen til å nå de øverste minstelønnstrinnene.

Til tross for at alt nevnt overfor strider mot lov- eller avtaleverk, er ikke slike eksempler særtilfeller som forekommer bare hos enkelte såkalte useriøse arbeids-givere. Dette er praksis som tvinger seg fram når butikksjef, eller områdeleder, har fått handlingsrommet begrenset gjennom at tildelte budsjetter f.eks. ikke kan lønne to fulltidsstillinger, til tross for at turnusen og åpningstidene ikke kan fylles med mindre arbeidskraft.

I de små butikkene som er i flertall på et kjøpesenter, er bemanning med én person på jobb av gangen heller regelen, enn unntaket. Fristelsen til å kompensere med gratis arbeidskraft gjennom NAV-tiltak er stor, og vi i HK erfarer at det gjøres i stadig større utstrekning.

Veien til helvete er brolagt med de beste intensjoner?

På nyåret 2015 avholdt fagbevegelsen en historisk bred politisk streik i protest mot forverringene av arbeidsmiljøloven som ble gjennomført av Høyre/FrP-regjeringen. Mindre oppmerksomhet fikk endringene av Sosialtjenesteloven som ble lansert som en del av samme tiltakspakka. Det er kanskje ikke så rart, i og med at endringene i velferdsordningene til dem som faller utenfor, ikke var annet enn enda en innstramming av «arbeidslinja» som ble innført også i Norge under sosialdemokratisk ledelse på begynnelsen av 90-tallet – i kjølevannet av høyredreiningen i den vestlige politikken under Reagan og Thatcher2.

«Det skal lønne seg å jobbe», sier noen forsvarere av «arbeidslinja». Men slik politikk er ikke som det høres ut, at det skal skaffe flere arbeidsplasser eller at lønna skal økes. Tvert imot er essensen i «arbeidslinja» å straffe folk som mister jobben, gjennom å kutte i stønader og øke kravene til den enkelte. Slik skal den enkelte «motiveres» til å finne seg en jobb. Men på samfunnsnivå blir det ikke flere arbeidsplasser for arbeidsledige å konkurrere om, uansett hvor vanskelig det gjøres for den enkelte å klare seg uten arbeid.

Som sosialmedisiner Ebba Wergeland så treffende formulerer det:

Målet om full sysselsetting er oppgitt, og retten til arbeid eller trygd er avløst av plikt til å søke arbeid, uten rett til å få arbeid. Trygd er ikke lenger en kompensasjon til dem som fratas retten til arbeid for å gi dem en viss økonomisk trygghet. Nå er trygd en stønad som bør være så dårlig som mulig for ikke å ødelegge arbeidsmoralen.3

Men presset mot den enkelte arbeidsledige har ikke bare som mål å hindre passiv lediggang – som gud vet hva kan føre til. Det viktigste målet er å gjøre den enkelte tilgjengelig på arbeidsmarkedet.

Tidligere var bruk av skjermede bedrifter, arbeidstrening utenfor det ordinære arbeidsmarkedet, mer vanlig. I dag opplever vi avvikling av disse skjermede tilbudene, som tidligere begrenset de negative virkningene i det ordinære arbeidsmarkedet. Nå skal alle ut i det ordinære arbeidslivet.

NAV-ansatte gjør så godt de kan med å bistå mennesker som av forskjellige årsaker har havnet utenfor arbeidslivet. Den ordinære arbeidsformidlingen har for lenge siden blitt privatisert og gitt som gavepakke til vikarbyråene. Og under trusselen om at det enkelte NAV-kontor skal få sin bemanning kuttet ytterligere kuttet, hvis man ikke bruker opp tiltaksplassene og møter måltallene blir naturlig nok det å få en pen statistikk over antall som kommer i praksis fort det viktigste. Undersøkelser av hvor mange som faktisk ender opp med ordinært arbeid etter praksisplass, gir imidlertid ikke et like hyggelig bilde. For enkelte grupper minsker faktisk sjansen for å få fast jobb om en har for mange praksisplasser på CVen, og sjansen for å havne i en ond sirkel med avvisning av den ene arbeidsgiveren etter den andre er stor.4

Personlig har jeg opplevd eksempler med kolleger hvor arbeidspraksis har vært en vei ut av det ordinære arbeidslivet, og ikke på noen som helst måte en inngang inn:

Flere tidligere kollegaer av meg som har jobbet i bokhandel gjennom år av livet sitt, har i forbindelse med endringene i bransjen, fra store velassorterte og brede bokhandler, til en mer kiosklignende kjedestruktur, opplevd nedbemanninger og oppsigelser. En tidligere kollega som etter en periode hvor han uten hell søkte på den ene jobben etter den andre, endte til slutt å opp med en praksisplass nettopp i en bokhandel. Altså hadde han nå mer eller mindre fått seg «arbeidstrening» i å jobbe i den samme type virksomhet som han tidligere gjennom år hadde hatt fast fulltidsjobb. Den største forskjellen mellom den nye og den gamle arbeidsplassen, var som han selv formulerte det, at han nå ikke fikk lønn for jobben.

Vi må ikke gjøre samme feilene som andre har gjort

Denne politikken er tidligere ført ut i sin fulle konsekvens gjennom de såkalte Hartz-reformene i Tyskland på 2000-tallet, initiert av Gerhard Schrøder og det sosialdemokratiske partiet SPD. En rekke reformer ble gjennomført i rask rekkefølge, for å fylle det ordinære arbeidslivet med grupper som da stod uten ordinært arbeid, enten det var på grunn av sykdom, arbeidsuførhet eller at det rett og slett ikke var nok lønnede arbeidsplasser til alle. Det åpenbare resultatet var en kraftig dumping av lønningene for folk flest i Tyskland.

Da Hartz-reformenes fulle virkning var trådd i kraft, var situasjonen i 2012 at av 6,1 millioner tyskere som da var på trygd, så var nesten 4,5 millioner av disse i arbeid, men de tjente så dårlig at de var berettiget til sosialhjelp.5

Den tyske elitens mål var å gi arbeidsgiverne tilgang til billigere arbeidskraft, for derigjennom å øke handelsoverskuddet innen eurosonen. Noe som var så overmåte vellykket at det regnes som en av flere viktige bakenforliggende årsaker til den økonomiske krisen i Hellas. For den vanlige tysker var imidlertid den viktigste konsekvensen at det for folk flest knapt er mulig å finne ukvalifisert arbeid som er mulig å leve av.

Reformene gjorde uopprettelige skade på forholdet mellom sosialdemokratene og tysk fagbevegelse, og de tradisjonelle kjernevelgerne til sosialdemokratene har snudd ryggen til partiet i hopetall.

Hva må gjøres for å stanse misbruket

Iht dagens lovverk så skal ikke tiltaksplasser fortrenge ordinær arbeidskraft i tiltaksarrangørs virksomhet.6 Det er imidlertid påfallende vanskelig å finne dette presisert i den offentlige informasjonen om tiltaket på NAVs web-sider og informasjonsmateriell. Samtidig veit vi at forsvinnende få NAV-ansatte vil ha tid til å følge opp de som er utplassert. Når det NAV-ansatte måles på er antallet de får ut i praksis, er det ikke vanskelig å skjønne at sjansen for misbruk i bedriftene er overhengende.

Arbeidstakerne i tilrettelagt arbeid i arbeidsmarkedsbedrift har fått sin lønn framforhandlet i egen tariffavtale mellom Fellesforbundet og NHO. Gjennom at enkeltpersoner blir plassert i arbeidstrening i det ordinære arbeidsliv, blir de tidligere arbeidskollektivene i skjermete bedrifter brutt opp. På samme måte som midlertidig ansatte, er dermed heller ikke personer i «arbeidstrening» i noen posisjon til å kreve noe, eller forbedre sin posisjon overfor arbeidsgiver, i praksis ikke en gang gjennom medlemskap i en tradisjonell fagforening. Hvis dette skal endres av de som er i tiltak selv, så må det nybrottsarbeid til.

Det er helt opplagt at den utviklingen vi nå ser i Norge, ikke kan fortsette. Når arbeidspraksiskandidater bemanner en butikk sammen med kun en fast ansatt, burde varsellampene lyse. Eller når våre medlemmer melder om bedrifter som under lokale lønnsforhandlinger forsvarer lave lønnsbudsjetter, med argumentet at det kan kompenseres med praksiskandidater fra NAV.

Et moderat krav som en motreaksjon på denne utviklingen er en nedre grense for fast bemanning før bedrifter kan ta inn kandidater til arbeidstrening. Som en motreaksjon mot de verste utslagene av Hartz-reformene, innførte de i Tyskland på et tidspunkt strengere begrensninger på lengden av praksisplassene, og krav om at praksisplasser skulle inngå i en formell utdannelse. Uansett hvilke formelle krav som stilles, er det opplagt at kontrollen med dette må strammes kraftig inn, før dette sklir ytterligere ut. Handel og Kontors forbundsstyre har vedtatt som krav til LO kongressen 2017 at «Tiltaksplasser gitt av NAV må forbeholdes virksomheter med tariffavtale og etableres i samråd med tillitsvalgte og skal ikke fortrenge ordinære ansatte».

Noter:

  1. Stortingsproposisjon 39 L (2014–2015) Endringer i arbeidsmiljøloven og sosialtjenesteloven (adgang til midlertidig ansettelse mv. og vilkår om aktivitet for stønad til livsopphold)
  2. Ebba Wergeland, Arbeidsmiljøloven, sykefraværet og sekstimersdagen, Transit Forlag (2006)
  3. Ebba Wergeland i Rødt! nr 1, 2009 (http://www.ebbawergeland.no/artikler/arbeid_eller_brod.html)
  4. Intervju med FAFO-forsker Anne Britt Djuve, LO-Aktuelt 16.09.2013
  5. Terje I. Olsson (http://frifagbevegelse.no/artikkel-6.158.22393.b9d50bb83a)
  6. Forskrift om arbeidsmarkedstiltak § 1-6.