Igjen ser vi at Norge har blitt en krigsnasjon. 2. mai kunngjorde regjeringen at Norge skal sende soldater til Jordan for å lære opp syriske opprørere. Disse skal så reise inn i Syria for å kjempe mot ISIL.

De 60 norske soldatene skal bidra med alt fra trening til operativ støtte til syriske grupper. Regjeringen lover at Stortinget vil bli konsultert om det skulle bli aktuelt for disse soldatene å dra inn i Syria.

I redegjørelsen på regjeringens hjemmesider nevnes ikke ordene borgerkrig eller krig en eneste gang. Men det er krig det er snakk om. Krigen i Syria raser på femte året, og kampen mot ISIL er uløselig vevd inn i denne krigen. Deltakelse i krigen i Syria vil gjøre Norge mer utsatt for terror, og bidra til uthulingen av folkeretten som Norge har vært med på gjennom deltakelsen i Afghanistan og Libya.

Samtidig er det høyst usikkert hva konsekvensene av økt støtte til væpnede grupper i Syria vil føre til. I dagens situasjon er det viktig at Norge støtter opp under fredsforhandlingene i FN-regi og arbeidet til spesialutsending Staffan De Mistura.

Opprøret i Syria har utviklet seg til en borgerkrig, og nå en stedfortrederkrig hvor Saudi-Arabia, Tyrkia, Qatar og Iran kjemper om innflytelse og makt i et fremtidig Syria. Med USA og Russland på hver sin side.

Det er ingen grunn til å trekke Norge enda tettere inn i denne konflikten. Heller bør Norge støtte opp om fredssamtalene i FN-regi, og slutte å sende militærmateriell og våpen til land som forsyner jihadister i Syria med våpen.

Stian Bragtvedt

Under siste verdenskrig flyktet noen få nordmenn for å unngå en dødsdom eller for å slåss mot Nazi-Tyskland fra et annet land.

Dagens flyktninger til Europa flykter ikke av slike grunner.

Ove Bengt Berg var initiativtaker til Venstrepopulistene i 2015. (Foto: Trondheim byarkiv, Norske flyktninger i Dalarna?)

Innvandrere — drivkrafta er et bedre liv

Syrerne som kommer til Europa, kommer fra leire i Tyrkia der de ikke bombes. I Syria, er 14 millioner drevet på flukt hvorav åtte millioner internt i Syria. Det er altså et mindretall av disse som vil til Europa. Hvorfor flykter ikke alle? Og få av innvandrerne til Norge kommer fra Syria. «Selv med snarlig fred og stabilitet i Syria, vil det være millioner av mennesker i leire i nabolandene, og hundretusener på vei til eller gjennom Europa», forutsetter SSB 18.12.15.

Verdens folk får det bedre…

«For gjennomsnitts­mennesket på jorden var 2015 det beste året i historien. Og sjansen for å dø en voldelig død er drastisk redusert.» skreiv tidligere SV-leder Erik Solheim i Dagens Næringsliv 10.01.16. Og fortsatte: «Da jeg ble født [1955] var forventet levealder på jorden 46 år. Nå har både jeg og historien passert den alderen, og gjennomsnittsmennesket vil bli over 70 år.» «Den vanligste dødsårsaken for ungdom er ikke krig og terrorisme», men trafikkulykker, skreiv Solheim.

…men flere ønsker et bedre liv — i Europa

Tross denne positive utviklinga øker likevel folkestrømmen og innvandringa fra Afrika og Midt-Østen mot Europa. I 2015 var det 1,2 millioner mennesker som ville begynne et nytt økonomisk liv i Europa, og som kom fra Afrika og Midt-Østen. De som kommer er blant de mest økonomisk og sosialt vellykka i sine land. Bare fra Afrika kan det dreie seg om tre-fire millioner mennesker hvert år med et slikt ønske.

Befolkningsoverskudd

«Befolkningsveksten i Afrika, sammen med klimaendringer og privatisering av jord som presser stadig flere inn i byene…» sier Thomas Hylland Eriksen til Nettavisen 23.04.16, og legger til informasjonsmuligheten internettet gir. Magnus Blaker i samme kilde: «Det er spesielt i Afrika og Midt-Østen der det forventes enorm befolkningsvekst. 300 prosent økning i Nigeria, 350 prosent økning i Irak, 400 prosent i Kongo, 420 prosent økning i Uganda. 950 prosent økning i Niger». 

I Afrika og Midt-Østen er det et betydelig antall menn under 35 år uten utdanning og sysselsettingsmulighet. Den tyske demografen Gunnar Heinsohn konkluderer i Dag og Tid 15.04.16: «Dei vil ikkje kunne tevle på verdsmarknaden og vil difor ønskje å bli økonomiske flyktningar — men ingen vil ta imot dei».

Asylrett omgjort til en innvandringsrett

Opprinnelig har det aldri ha vært meninga at asylinstituttet skulle bli et innvandringsinstitutt. Asylordninga ville ikke blitt vedtatt hvis den skulle praktiseres som i dag, fordi det rett og slett ikke er politisk flertall i noe parlament i noen europeisk stat for dagens asylpraksis. Før den norske innvandringsstoppen i 1975 ble det nesten ikke gitt asyl av grunner som nå kalles beskyttelsesbehov. Nå omgås innvandringsstoppen ved å misbruke asylretten. For ingen enkeltpersoner har rett på asyl. Det er det bare en stat som har rett til å gi, men ikke plikt til. Retten går til i forhold til en annen stat. Norge har avslått asyl til Trotsky, Vanunu, Snowdon og Assange. Asylretten gir heller ingen krav på varig opphold slik det nå har utvikla seg, bare til midlertidig opphold.

I boka «Innvandringsrealisme» skriver Sylo Taraku, tidligere leder i NOAS, at når NOAS arbeidet for å få flere asylsøknader innvilga konkret og generelt, gikk de verken til politikere eller journalister. De gikk til internasjonale jurister og presset dem til å liberalisere lovverket gjennom internasjonale domstoler og traktater.

Ufaglærte innvandrere

Norge er et høykompetant land, og ufaglærte jobber reduseres sterkt. SSB anslår at i 2025 vil ufaglærte utgjøre 3,5 prosent av alle sysselsatte. Da vil det bli et overskudd på 200 000 ufaglærte. Og innvandrerkvinnene arbeider i stor grad heller ikke om de kommer til Norge.

SSB: «etter landbakgrunn har særlig innvandrere fra Asia og Afrika en situasjon med lav sysselsetting og høye overføringer». (rapport 2014:38). Somaliske og syriske innvandrere, i aldersgruppa 20-35 år, har en sysselsettingsgrad på henholdsvis 27 og 26 prosent. Innvandrere jobber også kort tid. For ufaglærte lavtlønte med mange barn og hjemmeværende hustru blir det gunstigere for dem å gå over på sosialhjelp og uførepensjon alt ved 50 års alder.

Økt innvandring og økonomiske nedskjæringer gir økt oppslutning om ytre høyre

Denne utviklinga er en oppskrift på norsk og europeisk sosial uro. Alle selverklærte venstrepartier i Europa erklærer seg for innvandring, uten noen gang å nevne et begrensende antall. Samtidig som de prioriterer å kjempe for muslimske politiske rettigheter og framstøt. Bare sterkt høyreorienterte partier er for å begrense innvandringa fra den fattige verden og dempe muslimske politiske framstøt, dermed øker deres politiske oppslutning på bekostning av de venstreorienterte innvandringspartiene. Det fører til en økonomisk politikk som gir mer til de rikeste.

Forutsetninga for å få flere ufaglærte innvandrere til å komme i lavtlønna arbeid, er å gjøre det mindre gunstig å få livsunderholdning fra NAV. Det vil hardt ramme de fattigste etniske nordmenn. Den utviklinga vil gi høyrekreftene økt oppslutning for sin økonomiske politikk.

Vår skyld?

Århundrelang imperialistisk raning av «den tredje verden»s ressurser og imperialistiske kriger har svekket mange av verdens stater. Men også europeiske land har vært rasert gjennom to verdenskriger, og har likevel reist seg igjen. For ytre årsaker virker gjennom indre. Det er de indre forholda i et land som bestemmer evnen til å utvikle nasjonal politikk. Slik Russland og Kina har vist er mulig, tross langvarig utenlandsk undertrykking. Norge fikk ingen utviklingshjelp for å utvikle sitt næringsliv fra tidlig på 1800-tallet til det nasjonale oljeselskapet blei oppretta på 1970-tallet, eller til å utvikle velferdsordningene.

Nasjonal sjølråderett

Løsninga er verken å ta hundretusener av verdens fattige til Norge, bombe dem eller la statsfinansierte norske organisasjoner ta over oppgaver som hører til enhver stats eksklusive oppgaver. Stater bør heller følge Russlands/Sovjets og Kinas eksempel med brudd med og nedkjemping av alle fremmede staters interesser i sitt eget land. Slik utvikles et nasjonalt lederskap.

Det er rasisme å si at mennesker i afrikanske og land i Midt-Østen ikke er i stand til å utvikle nasjonal uavhengighet og skape utvikling slik nordmenn og innbyggere i mange andre moderne utvikla land har gjort. Utviklingshjelpa med individuell enkelthjelp til verdens fattige og krigsofre ødelegger for landenes eget ansvar og sjølstendighet.

Vi skal skifte ut fossil energi med fornyeleg, og elles drive vidare om lag som før. Det ser ut til å vere utgangspunktet for debatten om ei framtid med lite eller ingen ting av utslepp frå karbonenergien. Men ingen har vist at det er mogeleg.

Erik Solheim har vore leiar i Noregs Naturvernforbund 1980–87 og 1993–97, og er æresmedlem i forbundet. Han er naturforvaltingskandidat frå Noregs Landbrukshøgskule og har arbeidd som m.a. lektor og restaureringssnikkar. an har småbruk i Flugedalen, Førde kommune, Sogn og Fjordane.

Det avgjerande spørsmålet er kor mykje fornyeleg energi som er tilgjengeleg. Fornyeleg energi i vind og nedbør er svært lite konsentrert samanlikna med fossil energi, som er innhaldet i enorme mengder organisk stoff konsentrert gjennom millionar av år. Å fange store krefter ut av vind og vatn, krev turbinar som gjer seg nytte av store areal. Å utnytte fallenergien i vatn, gjev relativt stort utbytte.

Fjell og vidde, medlemsbladet til Den norske Turistforening, har laga eit oversyn som viser at dei 1208 småkraftverka (mindre enn 10 MW installasjon) som er bygde, leverer ikkje meir enn sju prosent av den samla elektrisitetsutvinninga i vårt land. I mange område ligg dei så tett at der nesten ikkje er frittrennande elver igjen. NVE har framleis nesten 300 søknader å ta standpunkt til. Men dei beste verka, dei som gjev mest energi for pengane, er alt i drift.

Ved inngangen til 2015 var 62 prosent av vasskraftpotensialet på 214 TWh (milliardar kilowattimar) utnytta, 132 TWh. Den faktiske produksjonen varierer med nedbør og temperatur, i nokre år til godt over 140 TWh. Nesten 50 TWh er varig verna mot kraftutbygging. Att er ein rest på rundt 30 TWh, vel 20 prosent av dagens produksjon.

Innanlands i Noreg har vi alt i alt eit samla energiforbruk på 230–240 TWh. Vel 100 TWh er av fossile energikjelder. Om vi bygde ut alt av resterande vasskraft, er det rundt 70 TWh igjen å erstatte.

Med Rogaland som det tyngste distriktet, skal dei vindkraftverka som har fått konsesjon, kunne gje bortimot 13 TWh, mot lokale proteststormar i mange av sakene. Så langt har dette gjeve 2–3 TWh. Professor Sigmund Hågvar har kalla vindkraftutbygginga ei historisk øydelegging av norske og internasjonale naturverdiar (Aftenposten 16. 3. 2016). Om dei fleste av dagens konsesjonar vert utnytta, er enorme delar av norsk natur, først og fremst i kystfjella, omdanna til industriområde. Og likevel er det godt over 50 TWh fossil energi i bruk, halvparten av dagens nivå.

Det tredje alternativet som mange snakkar om er skogen, å gjere tre om til drivstoff for bilar og fly. Tilveksten i norske skogar er for tida historisk høg, rundt 25 millionar kubikkmeter kvart år. Hogsten tek nesten 10 av desse 25 millionane. Om vi tenkjer oss at resten, 15 millionar kubikkmeter, kan gå til energi, er det teoretisk mogeleg utan å redusere grunnlaget for seinare tilvekst. Brennverdien av tre varierer med treslag, vassinnhald og fleire andre faktorar, mellom anna om vi brenn sjølve stokken eller greiner og lauvverk, nåler. Det er ikkje lett å vere sikker på kor mykje nyttig brennstoff det er å få ut av skogen. I Nasjonal Transportplan opererer dei med eit mål om 1,7 milliardar liter biodrivstoff årleg innan 2030. Nokre meiner at dette er mogeleg å hente ut av norske skogar i staden for å importere palmeolje. Med det som utgangspunkt at 1000 liter gjev 36,2 gigajoule, vil 1,7 milliardar liter gje 62 PJ (petajoule), som tilsvarer vel 17 TWh. Til samanlikning går det med bortimot 250 PJ til norsk transport innanlands. Skogen kan etter dette dekkje 25 prosent, ein firedel. Andre har kome til liknande tal, mellom andre sivilagronom Øystein Heggdal, som rett nok endar på 20 prosent (Minerva nett 17.3. 2015). I desse overslaga er det ikkje rekna med den energien som går med til hogst og transport fram til foredling.

Summen av desse tala for meir av vasskraft, vindkraft og skogsenergi er store. Ei rekkje kvalitetar ved dette landet, gode som folk opplagt set pris på, vil vere borte. Skadane i naturen ville bli enorme sjølv om ikkje alt vart noko av. Likevel rekk ikkje alternativa til meir enn rundt 60 prosent av det fossile forbruket på 100 TWh. Tala er ikkje nøyaktige svar, men det er uvisst i kva retning det dreg, det som er usikkert. Det kostar atskilleg energi å byggje opp ny produksjonskapasitet og å omstille samfunnet på nye energiformer. Den kjemisk bundne energien i ved får vi mest ut av som varme frå ein god omn. Å gjere veden om til bildrivstoff kostar bortimot halve energiinnhaldet berre i omdanninga. Dette er realitetar som er ein konsekvens av naturlover, og som altså ikkje let seg endre vesentleg av meir avansert teknikk. Mange som seier dei er teknologioptimistar, let til å tru at teknikken kan fikse meir enn naturlovene tillet.

Å omdanne sollys til elektrisitet er mogeleg, også i vårt land. Men det skal store areal til, og svære mengder av metall som er sjeldne på jorda. Solenergi har nådd stor prosentvis vekst, men volumet er likevel ikkje stort, fordi utgangspunktet er så lågt. Tilskotet til den globale forsyninga er forsvinnande lite.

Vår tekniske utvikling har vore mogeleg berre fordi vi kunne setje inn meir energi, mest fossil, til å drive teknikken. Med maskinell hjelp kan kvar person utføre meir arbeid enn før. Det er difor vi er så rike, vi i den globale overklassen. På 1800-talet var husmennene ein viktig energiberar i norske bygder og slavar på amerikanske plantasjar. Med dampmaskin og eksplosjonsmotor vart kol og olje meir effektivt å ta i bruk.

Vi kjem raskare fram med bil enn med sykkel, og vaskemaskina gjev oss reint tøy på mindre tid enn vi ville bruke til å gjere arbeidet for hand. Men å utføre meir arbeid krev alltid meir energi. At bilen i dag krev mindre drivstoff per mil enn før, kompenserer vi med å køyre meir. Datateknikken skulle redusere forbruket av papir, var reklamen. Vi skulle spare både energi og trefiber. Utviklinga har vist det motsette. Forbruket av papir til utskrifter stig bratt, og det går veksande mengder elektrisitet til å drive dei enorme databasane.

Om skog til drivstoff kjem, så er spørsmålet om nettoeffekten for innhaldet i atmosfæren av storstila skogshogst og frigjering av CO2 som trea har samla gjennom 100 år eller meir. Bjart Holtsmark ved Statistisk Sentralbyrå har i sitt doktorgradsarbeid hevda at i lange tider vil utsleppa gå opp, ikkje ned. Hans motstandarar ser ut til å ha sterkare meiningar enn argument.

Truleg er det slik at skogen har si mest klimavenlege evne i å fange CO2 frå lufta og lagre desse molekyla i treverket. Etter alt å dømme utnyttar vi skogen best ved å byggje meir i tre, i staden for stål og betong, som kostar mykje energi å framstille og frakte, for det meste kolkraft.

Vindkraft er ustabil energi, og det same gjeld vasskraft utan reguleringsmagasin. Å basere seg på ustabil produksjon av energi er vanskeleg utan å godta usikker forsyning. Vi har ikkje magasinkapasitet til å meistre eit mykje større forbruk av elektrisitet utan å byggje ut eit større volum, montere større generatorar, og i tillegg la mykje kraft gå med til å pumpe vatn i motbakke for å halde nivået høgt nok bak demningane. Dette kan bli vanskeleg nok, og dyrt, i Noreg. At vi skal kunne hjelpe andre land med stabiliteten, er nok ein illusjon.

EU-landa har nytte av rundt 1800 TWh elektrisitet av fossile kjelder. Om vi leverte all vår vasskraft, vel 130 TWh, til EU, er det rundt sju prosent. Den kjemisk bundne energien i alt forbruk i EU, er rundt 22 000 TWh. Sjølv med alt rennande vatn i røyr, har Noreg ingen ting å stille opp med dersom EU skal redusere sitt fossilbål. Det er i det heile uråd å tenkje seg å halde moderne og rike samfunn gåande og samstundes redusere utsleppa av CO2 vesentleg. Eit lågutsleppssamfunn er eit lågenergisamfunn.

Å klare seg med mindre energi, krev omleggingar som ikkje berre er politisk vanskelege, men som krev store investeringar. Så langt har innsatsen og pengane gått med til å gje oss eit overskot av elektrisk kraft, utan at det viser på statistikken over utsleppa. Å halde fram med slike feilinvesteringar gjer det vanskelegare å finne pengar til ombyggingar som kan føre til målet: mindre forbruk av fossil energi. Milliardane til nye vegar for raskare transport krev større utslepp for å vere til nytte. Ein stagnerande økonomi i den rike verda gjer at den mislukka pengebruken vert endå meir tydeleg.

At ei framtid med vesentleg mindre utslepp til atmosfæren, er ei framtid med mindre energi, det er også konklusjonen i ein grundig gjennomgang av David JC MacKay, fysikkprofessor i Cambridge. I boka Sustainable Energy – without the hot air (Cambridge 2009) kjem han fram til at Storbritannia reint fysisk kan skaffe nesten like mykje fornyeleg energi som dagens forbruk, i det vesentlege fossilt, dersom alle kjelder vert utnytta. Men frå dette må han fjerne mykje av potensialet, mellom anna fordi britane treng å utnytte solenergien til å lage mat på markene, og difor ikkje kan dekkje dei med solcelleplater. Hans estimat er at den realistiske tilgangen alt i alt er stor nok til knapt halvparten av det biltrafikken krev. Det tilsvarer 14 prosent av det daglege energikonsumet hos kvar brite. Hans overslag er likevel høgare enn det fleire kommisjonar kom fram til etter å ha leita etter det som er tilgjengeleg.

Den viktigaste konsekvensen er enkel å komme fram til, men ikkje å gjennomføre: Vi må klare oss med langt mindre energi dersom vi skal fase ut ein vesentleg del av dei fossile drivstoffa. Mindre energi brukt vil seie mindre arbeid utført, over tid, og mindre effekt, i praksis mindre tempo i mangt. Mange snakkar om at nye bilar som går på fornyeleg energi, skal avløyse dei som har diesel og bensin på tanken. Problemet er at den nye teknikken krev meir energi. Hydrogendrivne er kanskje verst. Nokre tal avslører eit krav på 80–200 prosent meir energi per kilometer enn ein gjennomsnittleg europeisk bil i dag. Skal vi dempe ulempene i framtida, må vi leite etter løysingar som krev mindre energi enn no, ikkje tekniske konstruksjonar som krev meir energi.

Realiteten blir, når vi ikkje kan setje inn stadig meir kommersiell energi på alle felt, frå elektrisk tannkost til transport, at vi må gjere meir av arbeidet sjølv. Då vil vi tene mindre enn no, sidan det er den fossile energien som har gjort oss rike. Men vi vil òg ha mindre tid til å bruke på eit heseblesande konsum av alle slag. På den andre sida vil ein overgang til mindre energiforbruk gje arbeid til fleire, ei utvikling som millionane av arbeidslause i Vesten kanskje vil setje pris på. Vi kjem ikkje vekk frå at energien som driv alle maskiner og apparat, er ein arbeidstjuv. Så langt har dei fleste hatt nytte av det, for stigande rikdom har styrkt evna til å kjøpe stadig meir etter som effektiviteten over alt har gått opp. Denne utviklinga har fått alvorlege skot for baugen, og ingen har oppskrifta på korleis det er mogeleg å få samfunnet inn på gamle spor igjen, inn på vegen til ny vekst. Det er i alle fall ikkje mogeleg dersom klimapolitikken skal bli noko meir enn ambisiøst prat.

Og det er ikkje lett å vite korleis situasjonen vil utvikle seg med mindre tilgang på energi. Men starten må vere å gå laus på utsleppa, direkte. Å byggje seg ut av fossilsamfunnet ved å stimulere konvensjonell vekst, fører vekk frå det målet som står høgt i den politiske retorikken. Heller ikkje sterke illusjonar kan hindre det.

Seier for havnearbeiderne i Tromsø

Nor Lines har gått til retten for å få nedlagt besøksforbud mot sju personer som har aksjonert i forbindelse med sympatiaksjonen på Tromsø havn. Nord-Troms tingrett ga ikke Nor Lines medhold.

Men retten var i tvil. De mente at arbeidsmiljøet for de ansatte i Nor Lines var blitt dårligere som følge av konflikten, og noe av oppførselen fra de aksjonerende rammes av straffeloven. Men det var ikke bevist at det var noen av de sju som hadde stått for dette. Retten la vekt på at det er en arbeidskonflikt. Siden retten var i tvil, må hver part betale sine egne saksomkostninger.

– Jeg er ikke så veldig overrasket. Det hadde jo skapt en forferdelig presedens hvis en bare kunne innføre besøksforbud for streikende arbeidere, sier Geir Ingebrigtsen, leder i Tromsø havnarbeiderforening til LO-Aktuelt.

– Hva synes dere om at dere ikke får dekket saksomkostningene?

– Jeg veit ikke helt hvor vi skal ta de pengene fra vi er jo så godt som bankerott, sier han. Det hadde vært fint å få bidrag fra andre foreninger til å dekke dette. Det er tross alt en prinsipiell sak for hele fagbevegelsen.
(Fri fagbevegelse, 5.4.16)

Bidrag til å dekke saksomkostninger kan sendes: Tromsø havnearbeiderforening

Kontonr: 9731 07 07469

Kambodsjanske øl promotører i streik mot Carlsberg

For Carlsberg-kontrollerte Cambrew jobber damer som øl-promotører. De skal servere og promotere Angkor beer på restauranter som selger Carlsbergs produkter i konkurranse med andre drikkevareprodukter. I januar i år ble arbeiderne bedt om å akseptere at deres arbeidskontrakter ble gjort om til korttidskontrakter i stedet for faste ansettelser, noe som bl a har den konsekvensen at de mister retten til betalt fødselspermisjon.

Cambrew/Carlsberg ønsket ikke dialog med Cambodian Food and Service Workers’ Federation (CFSWF), som organiserer øl-promotørene, og konflikten ble ytterligere eskalert da den daglige arbeidstiden i den nye kontrakten ble forskjøvet utover kvelden fra kl.14.00–21.00 til 15.30–23.00. Øl-promotørene gikk ut i streik 16. januar, og Cambrew/Carlsberg svarte umiddelbart ved å si opp arbeidskontrakten med alle som deltok i streiken.

En oppsettende dom i Arbeidsretten få dager senere instruerte partene til å gjenoppta arbeidet, men 11 faglige aktivister ble nektet å komme tilbake. Dette er i følge CFSWF et forsøk fra Cambrew/Carlsberg på fagforeningsknusing. De krever at alle arbeiderne skal få tilbake jobbene sine, og at de skal få etterbetalt lønn for tida de har vært utestengt. I tillegg krever de at bedriften tar grep for å gi kvinnene større trygghet mot seksuell trakassering, som er et økende problem for øl-promotørene når det jobbes sene kvelder, ved å sørge for trygg transport fra restaurantene, opplæring i sjølforsvar og praktisk arbeidsuniform.

Les mer om saken på CFSWFs blogg.

Expert

Flere Expert-ansatte har meldt seg inn i Handel og Kontor etter at kjeden sa opp tariffavtalen

Til sammen har 44 Expert-ansatte meldt seg inn i LO-forbundet Handel og Kontor siden det onsdag forrige uke (30.3.16) ble kjent at Expert har sagt opp tariffavtalen. Medlemstallet blant Expert-ansatte har dermed økt fra 140 til 184 medlemmer, opplyser informasjonsrådgiver Inger Helene Vaaten i HK til FriFagbevegelse.
(Fri fagbevegelse, 5.4.16)

52 renholdere sagt opp i Forsvarsbygg.

Forsvarsbygg sier opp 52 renholdere som følge av privatiseringen av renholdet i Forsvaret. De 52 har reservert seg mot å overføres til ISS, og ble sagt opp da fristen for å akseptere overføring gikk ut. Nå skal tilsettingsrådene behandle oppsigelsene.

– Tilsettingsrådet skal sikre at saksbehandlinga har gått riktig for seg, men jeg frykter at de mange oppsigelser går igjennom uansett, sier hovedtillitsvalgt for renholderne Ann Berit Sagedal.

I alt var 365 renholdere ansatt i Forsvarsbygg da prosessen med å sette ut renholdet startet. Av disse er det bare rundt 135 som går over til ISS.
(NTL, 7.4.16)

Denne artikkelen belyser noen fordelingspolitiske spørsmål som vil melde seg med økt styrke dersom Norge (og andre rike land) går over fra dagens vekstøkonomi til nullvekst eller reduksjon i økonomien. Vi vil bruke boligsektoren som eksempel.

Hva vil det føre med seg å sikre en akseptabel boligstandard for alle i et samfunn med nullvekst eller reduksjon i økonomien?

Petter Næss er professor i planlegging i byregioner ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet. Han er også medlem av Rødts miljø- og næringspolitiske utvalg.

Jin Xue er førsteamanuensis i byplanlegging ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet.

«Når det regner på presten, drypper det på klokkeren,» sier ordtaket. Så lenge det kommer «nedbør» (i form av velstand), vil noe falle ned også på dem som står nederst i hierarkiet, selv om de på toppen får mer. Talemåten er et uttrykk for den samme tankegangen som ligger bak nyklassiske økonomers begrep «nedsildringseffekt» (trickle down).

Slik pluss–sum-tenkning har vært en viktig forutsetning for det klassekompromisset som den sosialdemokratiske nordiske velferdsstatsmodellen bygger på. Ved å bake kaken større, kan de harde konfliktene om fordelingen av stykkene dempes. Økonomisk vekst er en grunnleggende premiss for «den nordiske modellen», som internasjonalt ofte framheves som et forbilde for velferd og progressiv politikk generelt. Men hva hvis miljø- og ressursmessige grenser gjør det umulig eller uforsvarlig å bake kaken stadig større og større? I et samfunn med nullvekst eller reduksjon i det samlete forbruket, blir den samfunnsmessige fordelingen av velstanden en skjerpet konflikt.

Miljøvirkninger og miljøvennlige løsninger i boligsektoren

Miljøvirkninger av boligforbruk

Å bo er noe vi alle må, så en bolig er slik sett et grunnleggende behov. Men det å bo er samtidig en form for forbruk som i større eller mindre grad bruker naturressurser og påvirker miljøet. Miljøvirkningene av boligbygging består av både byggekonsekvenser og brukskonsekvenser. Byggekonsekvensene er miljøvirkningene av forbruket av byggematerialer, arealforbruket til byggetomter og miljøbelastningen fra selve byggeprosessen – ikke bare for boligen, men også for eventuell infrastruktur som må bygges for å forbinde boligen og boligområdet med resten av samfunnet. Når det gjelder brukskonsekvenser, oppstår noen av disse i selve boligen, f. eks. energi- og materialforbruk til oppvaring/kjøling, belysing, vedlikehold og renovering i løpet av bygningens levetid. Andre brukskonsekvenser har å gjøre med boligens lokalisering. Denne kategorien omfatter først og fremst miljøpåvirkningen fra beboernes transport i dagliglivet, som avhenger av hvilken beliggenhet boligen har i forhold til arbeidsplasser, skoler, butikker, muligheter for fritidsaktiviteter osv.

Det miljømessige «fotavtrykket» fra boligsektoren har sammenheng med hvilke boligtyper det er flest av. Som nevnt i en artikkel for et par år siden (Næss, Rødt! nr 2/2014), krever blokkleiligheter mindre energi per kvadratmeter golvflate enn eneboliger til oppvarming og kjølig (Høyer & Holden, 2001; Brown & Wolfe, 2007), og dette forsterkes av at eneboliger vanligvis har mer golvareal enn en blokkleiligheter. Når det gjelder arealforbruk, legger blokkbebyggelse ofte bare beslag på 50 til 100 m2 per bolig, mens utbygging av eneboligom-råder typisk krever om lag 1000 m2 per bolig. Bygging av eneboliger skjer vanligvis som utvidelse av by- eller tettstedsarealet på tidligere ubebygd mark. Nye blokkleiligheter og andre former for tett boligbebyggelse er mye mer forenlig med fortetting og omdanning av ledige eller lavt utnyttete områder innenfor den eksisterende bybebyggelsen. Bygging av ulike boligtyper gir dermed svært ulikt press mot natur- og friluftsområder og landbruksjord.

Boliger med stort tomtebehov bidrar til at byene får lav tetthet, med lange avstander mellom boliger, arbeidsplasser og service, og dermed store transportbehov. Når tettheten er lav, blir grunnlaget for kollektivtransport dårlig og avstandene så lange at få velger å gå eller sykle (Newman & Kenworthy, 1999; Næss, 2012). I stedet legger byer med mye lav eneboligbebyggelse opp til høy bilbruk, både på grunn av lange reiseavstander, dårlig kollektivdekning og fordi bilen vanligvis står i garasjen eller oppkjørselen like utenfor døra når man bor i enebolig.

Miljøvennlig boligvekst er bare delvis miljøvennlig

Kompakt byutvikling oppfattes ofte som den beste måten for å redusere negative miljøkonsekvenser av boligbygging (Næss, 2001; Newman & Kenworthy 1999, se også Hanssen mfl., 2015). Å bygge tettere betyr mer effektiv utnytting av arealene. Å kanalisere nybyggingen til områder i byene som allerede er eller har vært bebygd, er gjenbruk av byareal. Økt ressurseffektivitet og gjenbruk er sentrale prinsipper for økologisk modernisering. (Mol & Spaargaren 2000) Dette er en teori som hevder at fortsatt økonomisk vekst kan forenes med økologisk bærekraft, bare man velger miljømessig «smarte» løsninger.

Oslo er på mange måter et skoleeksempel på økologisk modernisering i byutvikling (Næss, Næss & Strand, 2011). Fortettingsstrategien i Oslo og de andre største norske byene har spart natur- og landbruksarealer, dempet biltrafikken og spart energi. Likevel har byen bare delvis klart å «frakople» vekst i bygningsmassen og infrastrukturen fra negative miljøkonsekvenser (Næss, Strand mfl. 2011). Selv om fortettingen har avverget bygging i Marka og redusert tap av andre naturområder og landbruksjord, har den redusert de åpne arealene innenfor Stor-Oslos sammenhengende byområde med 5 % fra 1999 til 2004. Og selv om andelen som bruker bil til jobben, er redusert (fra 59 % til 46 % mellom 2007 og 2012), har den samlete trafikkmengden økt.

Mye av fortettingen på ledige arealer i byen har bare vært mulig på grunn av utflytting av industri og fordi lastebiltransport har erstattet godstransport med skip. Den delvise «frakoplingen» mellom vekst i bygningsmassen og miljøbelastning er altså muliggjort gjennom miljømessig uheldig vekst i lastebiltrafikk og utflytting av industri til steder der den nye industriutbyggingen har medført store naturinngrep (f. eks. i form av tap av regnskog eller landbruksjord).

Utflytting av industri til andre land har samtidig redusert innenlands energi- og materialforbruk til industriproduksjon, noe som misvisende framstår som «frakopling» mellom ressursforbruk og bruttonasjonalforbruk i statistikken.

Det er de «lavthengende fruktene» av fortettingen som til nå har blitt plukket: Det er forholdsvis lett å oppnå reduksjon av miljøvirkningene per produsert enhet (f. eks. boliger eller kontorareal) ved å gjenbruke forlatte industriområder som byggetomter. Men denne (geografisk begrensete) «frakoplingen» er bare midlertidig. Etter noen år vil det ikke være mer industri igjen å flytte ut.

Vekst i bygningsmassen bidrar til økt forbruk av byggematerialer, arealer og energi til romoppvarming og kjøling, uansett hvor effektiv ressursbruken er per kvadratmeter golvareal. Ny bebyggelse vil i beste fall være miljøvennlig i relativ forstand, ikke absolutt. Dette gjelder ikke minst virkningene på biologisk mangfold, naturområder, landbruksjord og landskapskvaliteter av å gjøre ubebygde arealer om til byggetomter. Slik arealbruksendring er i praksis nesten umulige å sette i revers. Hvis det i det hele tatt er mulig, vil det ofte ta flere hundre år.

Miljøeffektiv fornying av eksisterende bygninger med solpaneler, varmepumper, bedre varmeisolasjon osv. kan til en viss grad kompensere for den økte miljøbelastningen som vekst i bygningsmassen medfører, men selve veksten bidrar til å øke miljøbelastningen. Dessuten gjør mer effektiv teknologi det billigere å forbruke. Denne «rebound-effekten» bidrar til økt forbruk og undergraver miljøgevinsten av ressurssparende teknologi (Sorrel, 2007).

Når det gjelder energibruk til romoppvarming og kjøling, er det kanskje mulig å forbedre ressurseffektiviteten til det firedoble, tidoble og kanskje enda høyere (Nordisk ministerråd, 1999). Oppgradering av eksisterende bygninger til slike effektivtetsstandarder er imidlertid mye vanskeligere og mer komplisert. Det krever økt forbruk av byggematerialer og kan komme i konflikt med kulturhistorisk bygningsvern. Å oppnå firedobling av ressurseffektiviteten for hele den eksisterende bygningsmassen er et svært optimistisk mål, og som sagt er slik effektivitetsforbedring neppe nok. I Norge gikk energiforbruket per bolig og per kvadratmeter boligareal ned med mindre enn 10 % fra 1993 til 2012, trass i betydelig skjerping av isolasjonsstandarden og sterk økning i antall boliger med varmepumper i siste del av perioden (Statistisk sentralbyrå, 2014a).

Å redusere de transportmessige miljø-konsekvensene av økt boligbygging i byområdene virker enda vanskeligere, med mindre folk i mye større grad enn i dag begrenser seg til det lokale nabolaget eller bydelen når de velger arbeidsplass, servicefunksjoner, fritidsaktiviteter osv. Slik «lokalisme» er imidlertid i konflikt med vekstpolitikken, der det å øke valgmulighetene innenfor stadig større områder står sentralt (jfr. de politiske ønskene fra næringslivsinteresser og vekst-orienterte politikere om «regionforstørring» gjennom utbygging av transportinfrastruktur).

Hva er akseptabel boligstandard i Norge?

Miljømessige grenser gjør at vi trenger maksimumsstandarder

Det er vanlig å si at miljøbelastningen i et samfunn avhenger av tre faktorer: befolkningsmengden, det gjennomsnittlige velstandsnivået og hvor miljøvennlige teknologier som er i bruk. Hvis vi overfører dette til boligsektoren, bestemmes miljøvirkningene av innbyggertallet, bolig-arealet per innbygger og hvor miljøeffektiv boligbebyggelsen er. Blant disse faktorene har oppmerksomheten nokså ensidig vært rettet mot teknologifaktoren. Men hvis vi vil oppnå miljømessig bærekraft, må vi også rette søkelyset mot velstandsfaktoren, altså boligarealet per innbygger¹.

Etter vår vurdering er noen av miljøpåvirkningene fra Norges boligforbruk allerede større enn det som ville være miljømessig bærekraftig og globalt solidarisk. Norge er et av de fem landene i verden med høyest golvareal i boliger per innbygger. Hvis resten av jordens befolkning skulle bringes opp på dette nivået, ville det kreve enorme naturressurser og føre til store miljøødeleggelser.

I den seneste perspektivmeldingen for norsk økonomi regner Finansdepartementet (2013) med at det private forbruket vil øke til det tredobbelte innen 2060. Selv om veksten i boligareal per innbygger har stagnert noe de siste 20 årene, spesielt i storbyene, er det usannsynlig at den forbruksveksten Finansdepartementet ser for seg ikke også vil innebære vekst i boligarealet. I tillegg har flere og flere norske husstander mer enn én bolig til disposisjon. Slike flerbolig-livsstiler omfatter ikke bare tradisjonelle hytter og ferieleiligheter i fjellområder og ved kysten, men også sekundærboliger i byer og i utlandet (f. eks. ved Middelhavet).

Den forbruksveksten Finansdeparte-mentet ser for seg de neste 40–50 årene, er uforenlig med miljømessig bærekraft og global solidaritet. Avhengig av hvor sterk miljøeffektivisering som i praksis lar seg gjennomføre, kan boligforbruket per innbygger i Norge allerede ha passert grensen for hvor høyt det kan være uten å komme i konflikt med global miljømessig bærekraft og rettferdig internasjonal fordeling. Og selv om denne grensen ikke skulle være passert ennå, vil den før eller senere bli det med den prognostiserte veksten i kjøpekraft. Det er derfor på tide å utforme en nasjonal politikk for hvor høyt boligforbruk som er forenlig med miljømessig bærekraft og internasjonale rettferdighetshensyn.

Et nasjonalt «tak» for boligforbruk per innbygger betyr at økt golvareal for dem som allerede bor i store boliger, bare er mulig hvis golvarealet per innbygger reduseres for resten av befolkningen. Hvis vi ønsker å sikre alle en viss minimumsstandard uten å overskride «taket» for gjennomsnittlig forbruk per innbygger, er det nødvendig å følge prinsippet om selektiv standardforbedring. Ressursene må da øremerkes til å heve boligkvaliteten for dem som bor dårligst i stedet for å øke standarden ytterligere for dem som allerede bor i store og velutstyrte boliger. Maksimumsnormer for boligforbruk er et svært relevant virkemiddel for dette, i tråd med den logikken Gandhi uttrykte allerede for sytti år siden: Verden har nok til alles behov, men ikke til alles grådighet. For å ta høyde for eventuelle «rebound-effekter» (jfr. ovenfor) innenfor boligsektoren, måtte maksimumsstandardene også omfatte eventuelle hytter og andre sekundærboliger.

Hvis vi ønsker å ivareta både sosiale velferdshensyn og miljømessig bærekraft, må ulikheten i boligforbruk per innbygger reduseres. Det er selvsagt vanskelig å fastslå hvor stor ulikhet i boligforbruk som fortsatt burde aksepteres. Folks prioritering mellom boligstandard og andre goder varierer. I motsetning til mange andre former for forbruk, er imidlertid boligen en grunnleggende forutsetning for husly og familieliv. Dette er viktige grunner for å operere med minstestandarder for boligstørrelse og -kvalitet. Forskjellene i boligstandard bør minskes også for å redusere de negative virkningene av relativ fattigdom (Bartelmus, 1999). En maksimumsstørrelse to eller tre ganger høyere enn minstestørrelsen kunne kanskje være en retningslinje.

Både for å redusere ulikhet og for å redusere den samlete miljøbelastningen fra boligsektoren, må den voksende befolkningen i byområdene skaffes husrom uten bygging av store luksusboliger. Hvis maksimumsstørrelsen for nye boliger var blitt satt til f. eks. 140 m2, ville samlet golvareal for boligene som ble bygd i Osloregionen fra 2005 til 2009 blitt redusert med 26 %. En slik maksimumsstørrelse ville i praksis utelukket bygging av eneboliger og ville halvert energibehovet til oppvarming av de nye boligene.

Behov, ønsker og livskvalitet

Tanken om å sette både minimums- og maksimumstander for boliger henger nært sammen med ideen om sosialt aksepterte behov. Ulike fagtradisjoner oppfatter behovsbegrepet ulikt. Innenfor biologi sies et behov å foreligge når organismen er i en tilstand som må endres (Østerberg, 1973). Innenfor psykologi oppfattes behov ofte som aktiviteter og stimuli som er nødvendige for personens trivsel og velbefinnende, og som er vanskelige å forklare fysiologisk. Både biologi og psykologi framhever behovenes medfødte, statiske og objektive karakter (Lian, 2000). Innenfor samfunns-økonomi oppfattes behov derimot som noe rent subjektivt, der etterspørsel etter varer og tjenester anses som dekkende indikasjon på menneskelige behov (eller preferanser). Sosiologisk forskning ser, i motsetning til dette, behov som sosiokulturelt skapte. Sosiologer skiller også mellom behov og ønsker: Vi kan ha behov for noe vi ikke ønsker oss, og vi kan ønske oss noe vi ikke har behov for.

I praksis er skillet mellom behov og ønsker ofte mer uskarpt. Vi kan f. eks. ønske oss en romslig luksusbolig, mens det vi egentlig trenger bare er husly (der det siste omfatter både en biologisk, psykologisk og en sosial komponent). Ved å kjøpe en stor enebolig dekker vi behovet for husly, men dette behovet kunne også blitt dekket på en mindre ressurskrevende måte.

Behovene utvikles i bestemte historiske og kulturelle sammenhenger. Bortsett fra de fysiologiske livsnødvendighetene som følger av vår biologiske konstitusjon, er oppfatningene om hvilke behov som er nødvendige, samfunnsskapte – de er sosiale konstruksjoner. Det som i en historisk periode betraktes som et luksusbehov, kan på et annet tidspunkt bli ansett som nødvendig (Lian, 2000). Omvendt kunne det som i en gitt sosio-romlig kontekst (f. eks. den norske middelklassen) anses som normalt og nødvendig, bli ansett som luksus i en framtidig norsk kontekst der hensyn til miljømessig bærekraft og global solidaritet preget diskursen omkring boligpolitikk.

Minimumsstandarder for boligstørrelser kan begrunnes med grunnleggende menneskelige behov og bredt aksepterte oppfatninger i samfunnet om hva som er anstendige levekår. En diskusjon omkring maksimumsstandarder for boligforbruk må integrere oppfatninger om behov for materielle og immaterielle goder, økologiske begrensninger, velferdsrettigheter og rettferdig fordeling. Redusert forbruksnivå for boligareal vil ikke nødvendigvis gjøre folk mindre lykkelige og tilfredse med livet. På samfunnsnivå gir ytterligere økning i materielt forbruk avtakende gevinst i opplevd livskvalitet når behovstilfredsstillelsen har nådd et visst nivå (Easterlin, 1974). Redusert materielt forbruk kan, så lenge minstestandardene er oppfylt, fremme livskvalitet ved å frigjøre tid og muligheter for folk til å søke ikke-materialistiske kilder til mening og tilfredshet (Soper, 2008), jfr. diskusjonene om 6-timersdagen.

Velferd, rettigheter og etikk

Forståelsen vår av hvilken boligstandard alle bør ha krav på, er nært knyttet til tanken om at folk har velferdsrettigheter. Tanken om slike rettigheter bygger på at det eksisterer sosialt aksepterte, grunnleggende behov. Det er bredt akseptert at mat, drikkevann, ren luft, klær, husly og arbeidsmuligheter er behov som samfunnet må sørge for at folk kan få dekket (Assiter & Noonan 2007; Brundtlandkommisjonen, 1987).

Å definere en minimums velferdsstandard, enten det er for boliger eller andre goder, betyr at samfunnets ressurser må brukes på en slik måte at alle kan oppnå en standard på disse velferdsgodene på minimumsnivået eller høyere. I en situasjon med nullvekst eller negativ vekst i forbruket, kan standarden for dem ligger under minste-nivået bare heves opp til dette nivået hvis det skjer en omfordeling av forbruksnivå. Slik omfordeling – eller avvisning av å omfordele – bygger eksplisitt eller implisitt på visse etiske prinsipper.

Det er imidlertid ikke alle filosofer som aksepterer at det finnes velferdsrettigheter, eller sosial rettferdighet som begrunnelse for omfordeling. Ifølge libertarianske filosofer som Robert Nozick (1974) og Tibor Machan (1984) har enhver person rett til et «moralsk rådighetsrom» som ikke får overtres uten kompensasjon. Dette begrepet viser delvis til enkeltindividets kropp og en sosio-psykologisk «personlig sfære» rundt den. For de libertarianske filosofene omfatter begrepet imidlertid også eiendom individet har skaffet seg, uansett størrelse eller hvordan man tilegnet seg den (bortsett fra tyveri eller svindel). Nozick mener at man har skaffet seg eiendommen på rettferdig måte hvis den opprinnelige tilegnelsen ikke var til skade for noen på det tidspunktet. En person som f. eks. ble eier av en enorm, uutnyttet landeiendom for noen hundre år siden (kanskje som gave fra kongen), vil dermed ha full rett til å bruke denne eiendommen på hvilken som helst måte (f. eks. til forurensende mineralutvinning eller hensynsløs hogst som reduserer biologisk mangfold og områdets verdi for friluftsliv), uansett om dagens bruk av eiendommen går ut over andre (Murray 2015).

Nozicks argument tar ikke miljø- og ressursmessige grenser for forbruksvekst med i vurderingen. Det er et eksempel på den tenkemåten som ble kalt «cowboy-økonomi» i miljødebatten på 1960- og 1970-tallet: Det fantes alltid mer areal å ta av, så hvis noen satte opp gjerde rundt et stort område, ville dette ikke hindre andre i å gjøre det samme. I dagens situasjon med global økologisk krise er dette et etisk prinsipp som opplagt ikke duger. Prinsippet inngår likevel som implisitt forutsetning for nyklassisk økonomi og nyliberal politikk.

Libertarianske filosofer avviser eksplisitt velferdsrettigheter – de godtar bare (negative) frihetsrettigheter. Dette standpunktet står i motstrid til FNs menneskerettighetserklæringer, som omfatter sivile og politiske så vel som økonomiske, kulturelle og sosiale menneskerettigheter. Begge rettighets-kategoriene ble inkorporert i FN-pakten i 1948 og i to menneskerettserklæringer i 1966.

Siden menneskerettighetene gjelder for alle mennesker og i samme grad, har de stor relevans for hva som kan anses som rettferdig fordeling av velferd. Den liberale moralfilosofen John Rawls (1971) mente at ulik fordeling av goder i en befolkning er moralsk forsvarlig hvis denne fordelingen er til fordel for alle, inklusiv de dårligst stilte befolkningsgruppene. Rawls’ moralfilosofi har blitt brukt til å forsvare ulikhetsforsterkende politikk hvis den samtidig har en «nedsildringseffekt». Dette er f. eks. den implisitte forutsetningen for Brundtlandkommisjonens (1987) anbefaling om høy og vedvarende økonomisk vekst i rike land slik at de kan fungere som «lokomotiver» i verdensøkonomien og trekke de fattige landene ut av fattigdommen. Som vi har argumentert for ovenfor, vil slik generell velstands- og forbruksvekst ikke være miljømessig bærekraftig, i hvert fall ikke på lang sikt. Grunnlaget for moralsk rettferdiggjøring av høyforbruks-livsstiler (herunder store boliger) er derfor alt annet enn solid.

«Nedsildringsstrategien» som ligger implisitt i Brundtlandkommisjonens vekst-anbefalinger ignorerer dessuten de ikke-materielle aspektene ved velferd. I samfunn preget av konkurranse og forbruk som statusmarkør, må betydningen av relativ rikdom som bidrag til selvfølelse og tilfredshet, ikke undervurderes (Bartelmus, 1999). En politikk som gir noe større kjøpekraft for folk med lave inntekter, men som også øker de sosiale og økonomiske ulikhetene, kan gi negative psykologiske og sosiale virkninger og svekke lavinntektsgruppenes politiske innflytelse. Det siste fordi de mest velstående i praksis har større muligheter til å delta politisk og ivareta rettighetene sine. Disse forholdene gjør det enda vanskeligere å rettferdiggjøre påstander om at ulikhetsskapende politikk kan være til fordel for de dårligst stilte i samfunnet.

Boligpolitiske strategier for bærekraft og velferd

Å sette minimums- og maksimumsstandarder for boligstørrelse slik vi har diskutert ovenfor, kan virke fullstendig utopisk i dag. Vi skal likevel huske at i de tre første tiårene etter andre verdenskrig hadde de skandinaviske velferdsstatene en rekke offentlige virkemidler med liknende siktemål. For eksempel finansierte Husbanken og Bustadbanken (en statsbank som finansierte våningshus og andre hus på småbruk) til sammen over to tredjedeler av alle nybygde boliger i Norge i siste halvdel av 1950-årene. Slike lån ble bare gitt til boliger under en gitt størrelsesgrense (som gradvis ble utvidet fra omring 90 m2 i 1950-årene til så vidt over 100 m2 rundt 1980). I tillegg fantes Boligformidlingsloven fra 1955 til 1985. Med hjemmel i denne loven kunne kommunene øremerke store boliger til husstander med mange husstandsmedlemmer.

Hva slags boligpolitikk kunne så være aktuell i Norge nå i det tjueførste århundret hvis vi ønsker å sikre både miljømessig bærekraft og velferd for alle?

I tråd med det vi har skrevet foran, vil et forbud mot bygging av nye frittliggende eneboliger i storbyregionene utgjøre en viktig del av en slik politikk. Delvis kan dette skje gjennom arealplanleggingen etter plan- og bygningsloven. Kommunene kan lokalisere nye områder for boligbygging til steder som bare egner seg for boligblokker, rekkehus og andre mer konsentrerte boligformer. Reguleringsplaner kunne følge dette opp ved å utelukke frittliggende eneboliger fra de boligtypene som tillates oppført innenfor hvert planområde. Ved hjelp av statlige planretningslinjer etter plan- og bygningsloven kunne staten forplikte kommunene til å gjennomføre en slik politikk.

Husbanken måtte dessuten bringe utlånspolitikken i samsvar med den endrete boligpolitikken ved å redusere dagens størrelsesgrenser for boliger som kan få husbanklån (opptil 250 m2 for toetasjes eneboliger) ned til de grensene som gjaldt før de siste tiårenes liberalisering, f. eks til 100 m2.

Mens Husbanken og Bustadbanken finansierte to tredjedeler av boligene som ble bygd i Norge i slutten av 1950-årene, har Husbank-andelen av nye boliger bare vært 15–20 % de siste årene. Økning av Husbankens samlete utlånsbeløp kombinert med regulering av de private bankenes vilkår for å gi lån til boligbygging vil være nødvendig for å forhindre fortsatt bygging av mange store boliger.

I en politikk for å begrense boligsektorens økologiske fotavtrykk hører også virkemidler for å sikre mer effektiv utnytting av den eksisterende bygningsmassen med. Aktuelle tiltak her er oppdeling av store boliger i mindre enheter og virkemidler som stimulerer flere til å bo i bofellesskap. (Lietart 2010) Kraftig progressiv skattlegging av boligareal som overstiger maksimumsnormen, er ett slikt mulig virkemiddel. Skatten kunne f. eks. være null for boliger av minste-standard og stige lineært opp til et moderat nivå ved høyeste akseptable standard. Over dette nivået burde skatten stige kraftig og eksponentielt med økende boligstørrelse. I tillegg burde økonomiske virkemidler og reguleringer benyttes for å fremme mer miljø-vennlige løsninger i nye og eksisterende bygninger.

Det ville samtidig vært nødvendig med virkemidler for å sikre at folk hadde råd til de boligene som oppfylte minstestandarden. I stedet for å subsidiere slike boliger (noe som har en tendens til å drive prisene oppover), kunne myndighetene sette et tak for kvadratmeterprisen ved salg av boliger. Et annet virkemiddel kunne være å bygge rimelige utleieboliger beregnet på langsiktig utleie til lavinntektshusstander. I de siste tiårene har kvadratmeterprisen for boliger i norske byer, spesielt Oslo, steget langt mer enn byggekostnadene. Dette har ført til en situasjon der en økende andel av innbyggerne bare har råd til boliger under de minimumsstandardene Husbanken satte i 1990-årene (med mindre de er villige til å flytte til ytterområdene i byregionene der de til gjengjeld ville blitt tvunget til miljøbelastende langpendling).

Miljømessig bærekraft, velferd og kapitalisme

I dagens kriserammete Europa har mange debattanter gått inn for å erstatte den dominerende innstrammingspolitikken med motkonjunkturpolitikk. Slik Keynes-inspirert politikk kunne kanskje redusere arbeidsløshet og fattigdom blant ofrene for den økonomiske krisen, men framstår ikke som særlig sannsynlig innenfor dagens rammeverk av nyliberale ordninger (EU, IMF, WTO etc.). Ved å la de rike bli rikere og samtidig opprettholde, eller gi en viss økning i, den materielle levestandarden blant dem som ikke er så rike, prøver keynesianismen å unngå de kontroversielle fordelingsspørsmålene. Men slik «nedsildringspolitikk» forutsetter stadig stigende forbruksnivå – og det er ikke er miljømessig bærekraftig.

Det vil neppe overraske mange om grenser for maksimal boligstørrelse og stans i eneboligbyggingen møter motstand i dagens nyliberale, kapitalistiske samfunn. Flere ulike mekanismer gjør det vanskelig å innføre virkemidler for å stanse forbruksveksten.

For det første vil langvarig ikke-vekst i boligsektoren være i konflikt med kapitalismens iboende vekst-imperativ (Fotopoulos 2010). Boligsektoren, transportsektoren og bygg- og anleggssektoren står til sammen for 20 % av fastlands-Norges bruttonasjonalprodukt, og «bolig, lys og oppvarming» og «transport» utgjør halvparten av husstandenes årlige utgifter. Bortfall av vekst i disse sektorene ville sannsynligvis smitte over på andre sektorer og forårsake kraftig oppbremsing av den økonomiske veksten. Rask økonomisk vekst har ofte gått hånd i hånd med byggeboom, f. eks. i Spania, Kina og i enkelte land i Midtøsten. I økonomiske nedgangstider med få muligheter for lønnsomme investeringer, har bebyggelse og infrastruktur ofte framstått som de best egnete plasseringene av overskuddskapital (Albrechts mfl., 1994).

Maksimumsstandarder for boliger og stans i eneboligbyggingen er i konflikt med markedsliberalismens doktrine, der individualisme og valgfrihet er sentrale verdier. Under nyliberalismen skal både økonomisk politikk og politikken generelt bidra til at kjøpekraftig etterspørsel i størst mulig grad kan bli tilfredsstilt. Enhver politikk som prøver å begrense sammensetningen av og nivået på forbruket, vil bli ansett som upassende og derfor bli møtt med motstand.

I dag representerer luksusboliger (i likhet med andre former for luksusforbruk) en «høyforbruks-belønning» til vinnerne av den økonomiske konkurransen. De er posisjonelle goder som viser eierens sosiale status. Virkemidler for å strupe forbruket av luksuriøse og overdrevent store boliger vil trolig bremse folks lyst til delta i den økonomiske konkurransen det kapitalistiske samfunnet bygger på.

Konklusjon

En virkelig bærekraftig byutvikling i de rike landene krever strategier som går ut over det rådende øko-moderniseringsparadigmet (Xue 2014). Hvis vi vil unngå at byene i Norge og andre rike land utvikler seg til å bli stadig mindre bærekraftige, vil overgang til nullvekst i eller reduksjon av bygningsmassen før eller siden bli nødvendig.

I boligsektoren vil imidlertid nullvekst eller negativ vekst føre til skjerpet konflikt mellom ulike befolkningsgrupper om fordelingen av det ikke-voksende boligarealet. Befolkningsvekst og økning av antall husstander som følge av flere små husholdninger, bidrar til ytterligere skjerping av fordelingskonfliktene, siden en ikke-voksende boligmasse ville måtte fordeles på et større antall husstander enn i dag. Reduksjon av det samlete (bolig)forbruket må derfor kombineres med omfordeling av velstand og forbruksnivåer hvis den skal være sosialt bærekraftig. Hvis det skal være mulig å klare den dobbelte utfordringen å redusere forbruksnivået og sikre rimelig materiell levestandard for alle, trengs sterke samfunnsinstitusjoner og kraftige politiske virkemidler. Slike institusjoner og virkemidler ville imidlertid være i uunngåelig og intens konflikt med kapitalistiske næringslivsinteresser – både enkeltstående kapitalister og kapitalistenes kollektive interesseorganisasjoner og partipolitiske støttespillere.

Keynesiansk etterspørselsstimulerende økonomisk politikk er den tradisjonelle sosialdemokratiske oppskriften for å bedre materiell levestandard blant de minst velstående gruppene i samfunnet. Den forbruksveksten dette medfører, er imidlertid ikke miljømessig bærekraftig. Å forene miljømessig og sosial bærekraft i boligpolitikken framstår som en nesten umulig oppgave innenfor rammen av kapitalismen, både i den nyliberal versjonen og i en mer keynesiansk form.

Litteratur:

• Albrechts, L.; Baeten, G. & Spithoven, A. (1994). Politics, Economic Crisis and the Planning of Transport Infrastructures. I Planning Theory and Social Theory in Front of the Sustainable Development Problematique – Are Local Strategies Possible? Tampere: Tampere University.
• Assiter, A. & Noonan, J. (2007). Human needs: a realist perspective. Journal of Critical Realism, 6(2), s. 173–198.
• Bartelmus, P. (1999). Economic Growth and Patterns of Sustainability. Wuppertal Papers no. 98. Wuppertal: Wuppertal Institute.
• Brown, M. & Wolfe, M. (2007). Energy Efficiency in Multi-Family Housing: A Profile and Analysis. Washington, DC: Energy Program Consortium.
• Brundtlandkommisjonen (1987). Vår felles framtid. Oslo: Tiden.
• Easterlin, R. A. (1974). Does economic growth improve the human lot? Some empirical evidence. In Abramovitz M, David PA, Reder MW (eds) Nations and Households in Economic Growth: Essays in Honour of Moses Abramovitz. Academic Press, Inc., New York.
• Fotopoulos, T. (2010). The de-growth utopia: The incompatibility of de-growth within an internationalized market economy, In Huan, Q. (Ed.), Eco-socialism as Politics: Rebuilding the Basis of Our Modern Civilisation. Springer, New York.
• Hanssen, G. S.; Hofstad, H. & Saglie, I.-L. (red.) Kompakt byutvikling: Muligheter og utfordringer. Oslo: Universitetsforlaget.
• Hille, J.; Simonsen, M. & Aall, C. (2011). Trender og drivere for energibruk i norske husholdninger. Rapport til NVE. Sogndal: Vestlandsforsking.
• Høyer, K. G. & and Holden, E. (2001). Housing as basis for sustainable consumption. International Journal of Sustainable Development, 4 (3), s. 48-59.
• Lian, O. S. (2000). En sosiologisk forståelse av behov. Tidsskrift for den norske lægeforening, 120, s. 111-114.
• Lietart, M. (2010) Cohousing’s relevance to degrowth theories. Journal of Cleaner Production, 18, pp 576-580.
• Machan, T. S. (1984). Pollution and Political Theory. I Regan, T. (red.). Earthbound: New Introductory Essays in Environmental Ethics. Philadelphia, PA: Temple University Press.
• Finansdepartementet (2013). Meld. St. 12 (2012–2013) Perspektivmeldingen 2013. Oslo: Finansdepartementet.
• Mol, A. P. J. & Spaargaren, G. (2000). Ecological Modernization Theory in Debate: A Review. Environmental Politics 9(1): 17-49.
• Murray, D. (2015). Robert Nozick: Political Philosophy. In Internet Encyclopedia of Philosophy. Retrieved March 21, 2015 from http://www.iep.utm.edu/noz-poli/print.
• Næss, P. (2001). Urban Planning and Sustainable Development. European Planning Studies, 9(4), s. 503-524.
• Næss, P. (2012). Urban form and travel behavior: experience from a Nordic context. Journal of Transport and Land Use, 5(2), s. 21-45.
• Næss, P. (2014). Byutvikling og sosialistiske strategier. Rødt!, 42 (2), s. 28-39.
• Næss, P.; Næss, T. & Strand, A. (2011). Oslo’s farewell to urban sprawl. European Planning Studies, 19 (1), s.113-139.
• Næss, P.; Strand, A.; Næss, T. & Nicolaisen, M. S. (2011). On their road to sustainability? The challenge of sustainable mobility in urban planning and development in two Scandinavian capital regions. Town Planning Review, 82(3), s. 287-317.
• Newman, P. W. G. & Kenworthy, J. R. (1999). Sustainability and Cities: Overcoming Automobile Dependence. Washington DC and Covelo, California: Island Press.
• Nordic Council of Ministers (1999). Factors 4 and 10 in the Nordic Countries – the Transport Sector – the Forest Sector – the Building and Real Estates Sector – the Food Supply Chain. Copenhagen: Nordic Council of Ministers.
• Nozick, R. (1974). Anarchy, State, and Utopia. New York, NY: Basic Books.
• Østerberg, D. (1973). Behov. [Needs.] Article in the Pax dictionary. http://lotus.uib.no/norgeslexi/paxlex/alfabetet/b/b06.html
• Rawls, J. (1971). A Theory of Justice. Cambridge, Massachusetts: Belknap Press of Harvard University Press.
• Soper, K. (2008). Alternative Hedonism, Cultural Theory and the Role of Aesthetic Revisioning. Cultural Studies, 22(5), s. 567-587.
• Sorrel, S. (2007). The Rebound Effect: an assessment of the evidence for economy-wide energy savings from improved energy efficiency. London: UK Energy Research Center.
• Statistisk sentralbyrå (2014). Energibruk i husholdningene, 2012. Oslo: Statistisk sentralbyrå. Nedlastet 20.03.15 fra http://www.ssb.no/energi-og-industri/statistikker/husenergi/hvert-3-aar/2014-07-14
• Xue, J. (2014). Economic Growth and Sustainable Housing: An Uneasy Relationship. London/New York: Routledge.

Note:

1. Vi konsentrerer oss her om boligareal per innbygger framfor å diskutere hvor stort Norges samlete boligforbruk kan eller bør være i et miljømessig bærekraftig og globalt solidarisk scenario. Det siste ville bl.a. avhenge av Norges andel av jordens framtidige befolkning, og eventuelle særlige behov for boligstandard pga. Norges kjølige klima. Det er selvsagt heller ikke mulig å tallfeste presis hvor grensen ligger for miljømessig bærekraftig og globalt rettferdig boligforbruk. Det betyr likevel ikke at det ikke finnes noen slik grense.

Bokåret 2015 har budt på mange muligheter til å fornye bekjentskapet med – eller møte for første gang – moderne klassiske tekster innenfor den marxistiske tradisjonen.

I Tidsskriftet Rødt! er det bare plass til å omtale noen få av de mange utgivelsene. Ved inngangen til et nytt år, er tida derfor kommet til ei rask opplisting av engelskspråklige bøker det er verdt å stifte nærmere bekjentskap med.

Ryktene har lenge gått om den ungarske historikeren Tamas Krausz’ store Lenin-biografi, som nå er tilgjengelig på engelsk: Reconstructing Lenin. An intellectual biography (New York: Monthly Review Press, 2015). Krausz’ bok skiller seg både ut fra tidligere tiders heltebeskrivelser og nyere biografier som tilbyr lite annet enn demonisering og skildringer av «statskupp» i stedet for revolusjon. I tillegg til å se på Lenins analytiske bidrag (og feilslag), tilbyr Krausz ei fortetta framstilling av en dramatisk periode, med krig, revolusjon og spenninger mellom ulike strømninger, i alle fall fram til diktaturets dager.

2015 bød også på en kort, pedagogisk, nyansert og spennende presentasjon av en annen av hovedpersonene i det russiske revolusjonsdramaet. Paul Le Blanc er historieprofessor i Pennsylvania, og har bak seg flere bøker med tema fra sosialismens mangslungne historie. Årets bok er Leon Trotsky (London: Reaktion Books, 2015), og er utgitt i den fortreffelige serien Critical Lives, der Lars T. Lieh for et par år sida utga en Lenin-biografi med mye av de samme perspektiver som hos Krausz. Le Blanc er god på selve revolusjonsforløpet og Trotskij i eksil, med vekt på hans arbeid for å advare mot fascisme og å opprette en enhetsfront. Derimot er han vag og kort i drøftinga av Trotskjis svake punkt: sviktende vilje og evne til å forene ulike motstandere av Stalin. Når det gjelder Trotskij, må det også nevnes at den klassiske triologien til Isaac Deutscher nå er samla i et bind under tittelen The prophet: The life of Leon Trotsky (London: Verso Books, 2015). Dette er et ruvende verk på 1650 sider (!), men koster ikke mer enn ei middel norsk diktsamling.

Verdt å merke seg, som supplement til Kate Evans storslåtte Red Rosa (som er omtalt annet sted i dette nummeret), er nyutgivelsen av Norman Geras’ klassiske The legacy of Rosa Luxemburg (London: Verso Books, 2015). Haymarket Books er et forlag i Chicago som på kort tid har svingt seg til å bli et av de mest sentrale forlagene for radikal litteratur, både med originale skrifter og nyutgivelser i paperback av bøker som tidligere er gitt ut i utgaver som er altfor dyre for andre enn biblioteker. Dette forlaget har nå sørget for at Clara Zetkins – Selected writings (Chicago: Haymarket Books, 2015) nå er tilgjengelig igjen. Dette er ei utgave som er redigert av Philip S. Foner, en framstående marxistisk historiker, med et forord av den afroamerikanske aktivisten Angela Davis. Zetkin var en tysk sosialdemokrat som seinere fant sin plass i Kommunistpartiet, og som bl.a. er kjent for å tatt initiativet til 8. mars som internasjonal kvinnedag. Boka inneholder taler og artikler om klasse, kjønn og sosialisme fra 1889 til 1933.

Når det gjelder kategorien «yngre klassikere», gjøres det mye for å holde skarpskodde briter fra «the new left» i etterkrigstida i hevd. Det skyldes ikke minst at forlaget Verso Books, som er knytta til tidsskriftet New Left Review, byr på nyutgivelser i rimelig paperback-format. Et godt eksempel er Ralph Miliband, som gjennom mange tiår leverte så mange nyskapende analyser av klasser og stat i det moderne industrisamfunnet. Årets utgivelse av Miliband-tekster heter Class war conservatism and other essays: (London: Verso Books, 2015), og har en spenstig innledning av Tariq Ali. En annen sentral person fra dette miljøet er Raymond Williams, som med sin arbeider-klassebakgrunn i Wales har levert både skjønnlitteratur og bøker om kulturell materialisme, marxistisk litteraturteori, medier, økologi og sosialistisk strategi. En fin innfallsvinkel er ei samtalebok på 450 sider (!), Politics and letters. Den stammer opprinnelig fra 1979, og utsetter Williams for nærgående og langt fra ukritiske spørsmål fra redaksjonen i New Left Review (inkludert bl.a. Robin Blackburn og Perry Anderson.) Historikeren Victor Kiernan har både levert Shakespearestudier og oversatt poesi fra urdu, men er mest kjent for bøker om britisk historie og imperialisme. Hans klassiske The lords of human kind. European attitudes to the other cultures in the imperial age er også ute i ny utgave (London: Zed Books, 2015). Den 45 år gamle boka er knapt overgått når det gjelder treffsikre – og uhyre velskrevne – analyser av møtet mellom europeere og «de andre», og er en klassiker i studiet av rasisme og eurosentrisme. Denne utgava inneholder også en introduksjon av John Trumpbour og en minneartikkel om Kiernan, skrevet av hans historikerkollega Eric Hobsbawm. Og som dette ikke er nok, gjenutga Verso Books i fjor også den belgiske marxisten og økonomen Ernest Mandels fortreffelige Formation of the economic thought of Karl Marx (London: Verso Books, 2015).

Tore Linné Eriksen

Magnhild Folkvord:
Betzy Kjelsberg:
Feminist og brubyggjar
Oslo: Samlaget, 2016, 386 s.

Betzy Kjelsberg er vel verdt en biografi.

Nå har hun på kort tid fått to, Frid Ingulstads biografiske roman fra i fjor høst og nå Magnhild Folkvords Betzy Kjelsberg: Feminist og brubyggjar. Det er to svært ulike bøker. Men de forteller den samme historien og gir noenlunde samme bilde av sitt objekt. Samtidig gjør de det på helt ulike måter. Selv om det er Folkvords bok som skal omtales her, er det vanskelig ikke å kaste et sideblikk også til den andre. Forskjellene mellom dem illustrerer på samme tid noe av spennet i biografisjangerens virkemidler og ulike feller en biograf bør være oppmerksom på.

Folkvords bok er særdeles veldokumentert og følger Betzy Kjelsberg ganske tett gjennom et langt liv fra barndom i Svelvik til alderdom med datter og barnebarn i Fana ved Bergen. Hun får virkelig fram hvilken imponerende kvinne dette var, med mange meritter, stort overskudd, utrettelig pågangsmot og godt humør. Vi får et tydelig bilde av en ganske bestemt og iblant noe geskjeftig kvinne, som nedla et kolossalt arbeid på lokalt, nasjonalt og etter hvert også internasjonalt nivå. Hun var beundret og respektert, men vi skimter iblant også en viss irritasjon over den egensindige damen.

I de omkring 30 årene hun var bosatt i Drammen, hadde hun en finger med i det aller meste som skjedde av kvinnesak og sosiale saker i denne byen. Hun stiftet foreninger og institusjoner, deltok i lokalpolitikken og reiste aktuelle saker overalt hvor hun kom til: stemmerett, husstell, arbeidervern, sykepleie, tuberkulosesaken, rettigheter og sykekasse for handelsansatte, festekontor (arbeidskontor) for hushjelper, folkebibliotek, feriehjem for skolebarn, riksmål, barnehjem, avholdssak, for bare å liste opp noen. I enkelte sekvenser blir det nesten Betzy minutt for minutt. Som leser savner man likevel et litt bredere blikk på det sosiale og politiske livet i denne byen i denne perioden og kvinnenes stilling i det. Hun dro ikke hele dette lasset alene, og det ble ikke resultater av alt hun gjorde. Selv om miljøet hun opererte i ikke umiddelbart går fram av kildene, finnes det mye litteratur som kunne ha vært trukket inn her, byhistorie og annen lokalhistorie andre biografier, som kunne gitt et bredere bilde av dette miljøet, og dermed også utdypet bildet av samfunnsaktøren Betzy Kjelsberg selv. Her har faktisk Ingulstad bok noen kvaliteter, fordi hun på en delvis fiktiv måte også skildrer miljøet og menneskene som omga Betzy Kjelsberg og formet hennes samfunnsrolle.

Energisk og ubyråkratisk fabrikkinspektør

Med de mange sakene som opptok henne til enhver tid, er en viss drukningsfølelse hos leseren nesten ikke til å unngå. Et alternativ kunne ha vært å gjøre et utvalg av sakene og gått grundigere inn på noen som var mer sentrale. På noen felter var Betzy Kjelsberg virkelig en entreprenør og innovatør, som gjorde en forskjell og fikk synlige resultater. I andre var hun medspiller, en av de mange omkring i landet, som sørget for å dra et felles lass, men ikke selv gikk i spissen. Folkvords framstilling er best der entreprenøren er hennes hovedperson, og særlig i framstillingen av arbeidet som kvinnelig fabrikkinspektør.

For senere generasjoner har Betzy Kjelsberg vært mest kjent nettopp for sin energiske og ubyråkratiske innsats som kvinnelige fabrikkinspektør, en stilling hun hadde fra 1910 til hun gikk av med pensjon i 1936, 70 år gammel. Her gjorde hun en formidabel innsats, som også Folkvord får godt fram. Det er spennende å lese om studiereisene til Finland og Sverige i forkant av tiltredelsen, om de mange reisene på kryss og tvers i landet for å kartlegge forholdene for kvinner som arbeidet på fabrikk, og om hennes direkte metoder for å få til forbedringer der hun mente det trengtes. Dette er i og for seg ikke nytt stoff, for det er flere som har brukt Kjelsbergs fyldige rapporter som kilde i sine framstillinger. Men dette er ingen innvending, for rapportene er rike kilder som gir mye historisk innsikt i tillegg til det bildet de gir av fabrikkinspektøren selv.

I andre deler av boka hadde framstillingen tjent på i større grad og rette blikket utover mot Betzy Kjelsbergs samtid for å forstå forutsetningene for betydningen av de spørsmålene som engasjerer henne. I den grad dette skjer, er det ofte som presentasjon av kjente personer omkring henne, i langt mindre grad får vi det bredere bildet. Flere eksempler kunne nevnes der en noe mer aktiv bruk av den litteraturen som finnes om kvinnesak og sosiale spørsmål, og som kunne ha gitt et bredere bilde av den tiden Betzy Kjelsberg opererte i, og dermed også et tydeligere bilde av samfunnsaktøren Betzy Kjelsberg selv.

Et eksempel her er avsnittene om Mjølkebutikken «Kontrol», som jeg i utgangspunktet har stor sans for. Som et ledd i kampen mot tuberkulose skaffet Betzy Kjelsberg seg handelsbrev for å selge melk til drammenserne fra fjøs som var kontrollert av dyrlege, og som dermed kunne levere garantert smittefri melk. Dette er godt skildret, men hadde blitt løftet flere hakk hvis vi her hadde fått vite litt mer om tuberkulosesakens betydning som folkehelseprosjekt i samtiden og som grunnlag for masseorganisering i Norske kvinners sanitetsforening. For denne saken framstår som et gjennomgangstema for Betzy Kjelsberg både gjennom arbeidet i Sanitetsforeningen og senere som fabrikkinspektør som kjempet for spyttebakker på fabrikkene. Men de ulike enkelttiltakene ses aldri i sammenheng som en del av et stort samfunnsprosjekt.

Radikal motstemme internasjonalt

Et annet eksempel er spørsmålet om nattarbeidsforbud for kvinner, som også er et gjennomgangstema i framstillingen. Heller ikke her formidles noen egentlig forståelse av hvorfor dette spørsmålet var så vanskelig og førte til så bitter og langvarig strid, nasjonalt så vel som internasjonalt. Jeg har stor sans for den brede framstillingen Folkvord gir av stiftelsesmøte i den internasjonale arbeiderorganisasjonen, ILO, i 1919, der Betzy Kjelsberg var norsk representant og radikal motstemme i en sentral sak. Dette er nok den delen av Betzy Kjelsbergs virke som har vært minst kjent i ettertiden; for eksempel nevnes det knapt i artikkelen om henne i Norsk biografisk leksikon. Folkvord retter opp dette misforholdet. Men de spredte referansene til den norske striden tidligere i boka gir liten bakgrunn for å forstå den posisjonen hun inntok her og de reaksjonene hun møtte fra enkelte landsmenn. I realiteten dreide det seg om den første internasjonale arbeidervernkonvensjonen fra 1906, som ble ratifisert av praktisk talt alle vestlige land, med unntak av Norge og Danmark. Det har betydning for å forstå hvordan Betzy Kjelsberg kunne formulere den posisjonen som et halvt århundre senere skulle overskride splittelsen mellom sosialister og liberalere i den internasjonale kvinnebevegelsen.

Det er mye bra å si om Magnhild Folkvords biografi. Jeg har hatt glede av å lese den, og jeg har både gjenoppfrisket og lært nye ting om denne viktige kvinnepioneren. Detaljrikdommen er stor, og det er ingen tvil om at det ligger et stort om nøyaktig arbeid bak. Folkvord er dessuten pålitelig, hun har dekning for det hun skriver, og hun er en saklig og som regel nøktern forfatter. Når jeg også har trukket fram noen kritiske punkter, er det fordi jeg tror boka kunne blitt bedre med en strammere redigering og en bredere lesning av annen faglitteratur. En biografi skal vel gi innsikt i så vel personens liv og virke som i den tiden hun levde i. Med alle Folkvords kvaliteter er det likevel et tankekors at romanforfatteren Frid Ingulstad til dels lykkes bedre i å formidle den tiden Betzy Kjelsberg levde og virket i.

Gro Hagemann

Naomi Kleins flengande kritikk av kapitalismen blir svekka av manglande vilje til å peike på alternativet, mener forfatteren.

Trish Kahle er frilansjournalist og studerer historie på University of Chicago. Artikkelen er frå magasinet Jacobin, https://www.jacobinmag.com/, og er omsett av Gunnar Danielsen.

Den siste boka til Naomi Klein Dette forandrer alt kom samtidig som firehundretusen gjekk i folkets klimamarsj i New York, og miljøaktivistar verda over organiserte 2 646 solidaritetsprotestar i 162 land. Det var utan samanlikning den største klimamarkeringa i historia. Veksande mobilisering, særleg blant urfolk og på landsbygda, mot utvinninga av fossil energi – frå skiferolje, oljesand, havbotnen, og kol – og motstand mot røyrleidningar frå Michigan til Texas, har ført til auka undertrykking frå statsapparatet, og propagandakampanjar frå energiselskapa. På verdsbasis vart to personar drepne kvar veke i 2014 fordi dei var miljøaktivistar – meir enn ei dobling frå tidlegare i tiåret.

Mobiliseringa og den folkelege viljen til å risikere livet for å redde miljøet har rot i ei breiare semje – utanom håpefulle republikanske presidentkandidatar – om omfanget av og alvoret i klimakrisa. Global Humanitarian Forum meiner klimaendringane alt no er ansvarleg for meir enn 300 000 dødsfall årleg, rammar meir enn 300 millionar menneske, og er ei av hovudårsakene til humanitære kriser.

Heile nasjonar – som Bangladesh – står framfor tvangsflyttingar, og hundretusenvis er alt drivne frå heimane sine. Her heime er det i overflod av prov på klimaendringane – somme tider dramatisk, som når superstormen Sandy slo inn i tett befolka område på austkysten av USA, eller når flaumar raserte Texas, eller tørken som øydelegg California no.

Andre resultat av klimaendringane når ikkje fram i media. I intervju med bønder i Piedmont i Nord-Carolina fekk eg fortald at ein ikkje lenger kunne stole på regnet vår og sommar, med færre årlege høyavlingar som resultat. Ei anna peika på eit hestekve: «Det skulle vore gjørme,» sa ho. «Det skulle vore djup gjørme nokre veker til, men det er tørt alt. Tørt som knusk.»

Og klimaendringane bidrar til og aukar eksisterande ulikskap: København bygger demningar mens Maldivene druknar. Dei rike tilpassar seg, mens dei fattige må flytte. Som Christian Parenti skreiv i den siste boka si, Tropic of Chaos: Climate Change and the New Geography of Violence: «Klimaendringane kjem til ei verd full av kriser.» Som han skriv, fell klimaendringane og eksisterande ulikskap saman på katastrofalt vis.

Vekst og globalisering

Kleins bok fokuserer på dette katastrofale samanfallet, set opp miljøendringane som ei global utfordring, og peikar på «deregulert» global kapitalisme som skurken – djupt polarisert, forskjellsskapande, forbrukande, øydeleggjande, og viktigast: kravet om evig vekst.

I denne kritiske situasjonen der dei grønne rørslene altfor ofte slepp unna politisk-økonomisk kritikk, er Kleins innspel viktig. Frå Dhaka til Vancouver er me knytte saman av jetstraumar og «lean production», fiberoptiske kablar og handelsavtalar, hip-hop og elveutløp. Banda oss imellom er aldri bare sosiale, økonomiske, politiske eller økologiske, men alt på ein gong.

Desse banda blir ofte brukte til å dekke over forskjellane som følgjer dei, og dei djupe sosiale skillene som står fast. Internettet og teknologiane som følgjer med, gjør det råd å binde verda saman i eit tempo og så tett at ein bare kunne drøyme om det før. Men dei har au forverra tilhøva i teknologiproduksjonen, og framskynda eksport av økologisk øydelegging til «offersonene» – områda som forsyner verda med råvarer og energiressursar som er naudsynte for å skape enorm rikdom og moderne komfort, men som må bere ein urimeleg stor del av den sosiale og økologiske øydelegginga slik utvinning fører med seg.

Me blir lett blinde for den globale fattigdommen og forureininga ein kan følgje langs kraftleidningar og handelsruter, bakover til dei arrete fjella i Appalachane, eller dei brennande palmeoljeplantasjane i Indonesia.

Den økonomiske veksten som driv denne motsetningsfylte tidsalderen, er spesifikt kapitalistisk: ei verd der kapitalen «flyt» mens arbeidarane og familiane deira er fanga på kvar si side av grensene, der det blir produsert overflod med mat, mens ti tusenvis døyr av svolt kvart år. Den motsetningsfylte kapitalistiske veksten er det sentrale punktet som skilte Marx frå kommunistiske teoretikarar før han: kapitalismen skapte for første gong i historia overflod og overskot – vilkåret for ei verd utan kapitalisme.

I meir enn to hundre år med industriell kapitalisme har utnyttinga av fossile energikjelder heva folks levestandard, medrekna arbeidsfolk og på verdsbasis, men har samtidig også konsentrert dei sosiale problema, den økologiske utarminga, og dei stadig større skilnadene produksjonen fører til.

Klein ser desse prosessane og skriv overbevisande om tilhøvet mellom øydelegginga av miljøet og kapitalismen. Men løysingane er ein litt for vanleg strategi der ein bygger alternativ og motstand. Klein står korrekt på atå hoppe av for å dyrke grønsaker er ikkje eit alternativ for denne generasjonen», og krev at me både «bygger og stør lovande alternativ … og sørger for at dei kan slåst for å endre ein økonomisk modell som så er svikefull at ingen stad er trygg.

Denne løysinga er god i den forstand at kamp er dialektisk. Som Nancy Cott seier, er verda – som omfattar «alternativ» til produksjon bygd på økonomisk vekst – «ramma rundt det folk kan sjå føre seg, og stille krav ut frå.» Samtidig endrar krava folk stiller – og kampen for å sette dei ut i livet – verda, og utvidar synet på kva som er mauleg.

Når Klein hevdar me ikkje bare kan hoppe av kapitalismen, seier ho ikkje bare at me ikkje kan ignorere dei globale strukturane som formar liva våre, men au at i alle kampar om makt (eller for framtida vår) tvingar kapitalismen oss til å kjempe på deira vilkår. Alternativ me lager her og no er utsett for same press som dei kapitalistiske kreftene som skapte dei.

Likevel svekker ikkje denne strategien den sentrale motseiinga i kapitalistisk vekstøkonomi: Minkande forbruk og selektiv negativ økonomisk vekst er antitesen i ei verd der økonomisk vekst er drivkrafta i historia, og der han svelger alt på sin veg.

Jamvel ein liten nedgang i vekstraten (for ikkje å snakke om negativ økonomisk vekst) kan kaste heile systemet ut i krise. Det er ikkje bare fordi kapitalistar for alt i verda vil ha vekst, eller bare fordi dei er spesielt grådige, men fordi systemet krev det. Sjølv på sitt beste er alternativa på defensiven i vår nyliberale verd.

Slik sit me fast i ei av dei evige motseiingane i kapitalismen – at det er livsviktig å slåst mot kapitalismens strukturar, tenkemåte og maktsenter for å gi rom til tenkinga vår om maulege og nye framtidssamfunn, men samtidig er det ikkje nok å stå mot drivkreftene i kapitalismen: kapitalismen må erstattast.

Men Klein som no har skrive tri bøker som har bidratt til anti-kapitalistisk kamp, vil framleis ikkje formulere utfordringa på den måten. Dette forandrer alt: Kapitalismen mot klimaet er spenninga mellom hennar innimellom bitande kritikk av kapitalismen og uviljen mot å peike på alternativet anna enn i svært vage ordelag ein konstant frustrasjon.

Med eit slikt skarpt syn på makttilhøva og kva som står på spel i kampen, kva er grunnen til at ho vik unna det sentrale spørsmålet boka hennar reiser? Viss kapitalismen er problemet, må sjølvsagt løysinga spegle det i omfang og innsikt, men svaret Klein gir, strekk absolutt ikkje til resten av analysane ho gir. Ho svarer rett og slett:

Vel, me får gjøre det me kan.

Kva kan me gjøre?

Dette unnvikande svaret på bokas brennande klagemål speglar retningar som har eksistert lenge i miljøkretsar og somme delar av venstresida generelt: å sette breie strategiar, medrekna det å bygge store politiske organisasjonar, opp mot mindre kampanjar bygd på og rundt stridsspørsmål i nærområdet. Organisasjonsprinsippet er kjent frå slagordet «Tenke globalt og handle lokalt.»

Jamvel aktivistar med klar innsikt i dei systemskapte globale problema me står framfor, grip alt for ofte til symbolske løysingar på lokalnivå. Det betyr ikkje at slike aksjonar er uviktige – solidaritets-komiteane som syter for mat til utplyndra nabolag i Hellas eller frokostprogramma til Black Panther Party, viser at dei er det – men desse programma var au knytte til politisk organisering.

Med andre ord: Sjølv om organisasjonar som Black Panther Party og dagens nettverk som Solidarity for All syter for mat til folk, medisinar til sjukehus og anna, er dei (og var dei) ikkje einaste opplegget for politiske endringar, men ein del av større politiske prosjekt som såg «bygge makt» og «gripe makt» som to sider av same dialektiske prosess.

Ein politikk retta mot nærområdet skilt frå vidare politisk organisering er resultatet av fragmenteringa og isoleringa på venstresida sidan 1970-tallet, av ideen om at me ikkje er i stand til å bygge masseparti, eller føre samordna kampar nasjonalt eller internasjonalt anna enn som lause koalisjonar rundt «aksjonsdagar». Ideen om ei impotent venstreside hadde rot i tilbakeslag for ulike organisasjonar, og lokal-aktivismen byrja sitt eige liv.

I dag pregar denne tenkinga store delar av særleg miljørørsla: Dei krev mat dyrka i nærområdet, produksjon og økonomi som er basert i nærområdet. På sitt verste er det store konsern som marknadsfører seg som miljøvennlege, for å døyve liberal skuldkjensle for ulikskap under kapitalismen. Men sjølv på sitt beste er lokal-aktivismen ein fattig politisk reiskap, som ser bort frå at me er produkt av vår eiga historie.

Den samanvevde verdsøkonomien me ser i dag var kanskje ikkje uunngåeleg, rimeleg eller rettferdig, men er ein historisk realitet som ikkje bare har forma oppfatninga vår av klimavitskapen, men au av grensene for tenkelege aksjonar.

I kjerna kviler jamvel anti-kapitalistisk lokal-aktivisme på ein grunnleggande ide: me kan skape rom utanfor kapitalismen, og frå desse romma kan me enten bygge eigne samfunn, eller bruke desse romma til å slåst mot kapitalismen.

Det første alternativet forkastar Klein: «å gi opp verkelege løysingar» skriv ho, «er ikkje eit alternativ.» Men kva med det andre alternativet? Det er eit vanleg syn som viser kor svak venstresida er etter tiår med nyliberale åtak og kampen for ei ikkje-stalinistisk sosialistrørsle etter at Sovjetunionen kollapsa. Me treng eigne rom for å hente oss inn og reorganisere blir det sagt. Klein spør:

Kva om me sit rolege [om klimaendringane] ikkje av samtykke, men dels fordi me manglar kollektive rom der me kan konfrontere den rå terroren frå miljøøydeleggingane?

Dessverre er det uråd å kople seg frå kapitalismen, sjølv om det skjer for å kjempe mot han. Det var sjølve grunnlaget for at Marx skreiv om ein revolusjon innanfrå: kapitalismen har ein ekspansiv logikk, og ein må kjempe mot han innanfrå. Arbeidarklassen har sosial kraft nettopp fordi han opererer maskinen frå innsida maskinen, og ikkje frå utsida.

Det er sant at det er meir tenkeleg for dei fleste å vinne små sigrar på lokalnivå enn større som kanskje kan komme på nasjonalt, regionalt eller globalt nivå. Det er au sant at slike sigrar er viktige – ikkje fordi dei stansar miljøendringane, men fordi dei endrar grunnlaget me kjempar på, og endrar folks oppfatning av kva som er mauleg.

Som Klein skriv:

For dei fleste av oss som lever i etterindustrielle samfunn, når me ser svart–kvitt-bilete av generalstreikar på 1930-tallet, victory gardens¹ frå 1940-tallet, eller Freedom Rides² frå 1960-tallet, kan me ganske enkelt ikkje sjå oss sjølve som del av så djupe og omfattande mobiliseringar.

Sant nok, sjølv om dette ser ut til å ha endra seg dei siste fire åra, om det er ein målestokk.

Poenget er ikkje å sky prosjekt på lokalnivå, men å vere klar over kva potensial dei har: Dei vil ikkje akkumulere forandringar som på eit eller anna stadium vil vinne over kapitalismen og gi oss eit alternativt samfunn, men det er slik Klein ser for seg kampen mot klimaendringane.

I staden må ein sjå prosjekt på lokalnivå som del av ein dynamisk kamp – ei omdreiing på tannhjulet som kan hende kan dreie mange andre hjul. Men om me skal endre sjølve måten maskinen fungerer på, må ein ta han frå kvarandre, gi han ny form, og bygge han på nytt.

Skillet kan verke uvesentleg, men kor viktig det er kjem klart fram i andre halvdel av boka der Klein ganske utførleg tar for seg lokale og regionale motstandsrørsler, som ho freistar knytte til global kamp mot bruken av fossil energi. Det er ei endring Klein trur kan komme som resultat av ein kombinasjon av ein new deal-aktig politikk og ei kulturell delegitimering av vekst som resultat av ei brennande moralsk protestrørsle lik den som var ein del av kampen mot slaveriet på 1800-tallet.

Oppheving og revolusjon

At Klein på dei siste sidene vender seg til opphevinga av slaveriet, ein strategi andre som Chris Hayes og Matt Karp har nytta, er like forvirrande som han er opplagt. Opplagt fordi slaveriet garanterte massiv kapitalakkumulasjon då det nye systemet snubla seg framover og så suste inn i industrialderen. Kampen mot slaveriet var verdsomspennande, og stod mot eit globalt utbyttingssystem med undertrykking og menneskeleg elende, som var grunnmuren for store delar av moderniteten.

Klein skriv korrekt at

bruk av fossil energi sjølvsagt ikkje er det moralske motstykket til å eige slavar eller okkupere land.

Det var ein økonomisk kamp som dreidde seg om så mykje meir: frigjøringa av slavebundne menneske, som rundt Atlanterhavet nesten bare var svarte afrikanarar.

Samanlikninga med eit slikt revolusjonært punkt i verdshistoria er lokkande for aktivistar og kommentatorar som gir seg i kast med den politiske økonomien som ligg under klimakrisa. Behovet for å slåst mot makt- og produksjonsstrukturar har fått miljørørsla til å gå lenger enn å rekne seg likeverdige med andre sosiale rørsler, og freista plassere seg som hovudkrafta mot dei sterke kapitalistiske og imperialistiske kreftene.

Men valet hennar er forvirrande, for når ho framstiller opphevinga av slaveriet som ein global revolusjon, teiknar ho eit bilete av ein moralsk kamp som gjekk føre seg på debattmøte. Det er eit syn som ser bort frå den verkelege krafta bak opphevinga: slavane som nekta å la seg underkue, den moralske forarginga og materielle støtta frå kvite som var mot slaveriet, og ein blodig krig som tok rikdom og makt frå plantasjeeigarane i USA.

Med andre ord blei slaveriet eit moralsk problem som ein del av ein historisk prosess som dreiv fram opphevinga av det. Den historiske prosessen er framleis heftig diskutert av historikarane, og er ein annleis prosess enn kampen for å la fossile energikjelder ligge i jorda.

Frå eit energiperspektiv starta slaveforbodet ein prosess som snart førte til det fossildrivne mekaniserte landbruket. Den omdanninga sendte produksjonen til himmels, i eit tempo som ville vore mest umauleg i eit slavebasert landbruk. Skiftet frå fossil energi er slik sett ei langsiktig utfordring for vekst og akkumulasjon, noko opphevinga av slaveriet ikkje var.

For å peike på skilnadene i energigrunnlaget i kampen mot slaveriet og kampen mot fossil energi, kan me ikkje redusere desse spørsmåla til «energi». Når Klein viser til opphevinga av slaveriet, viser ho til politisk makt, og særleg då demokratisk makt. Ho prøver dra eit klart skille mellom radikale demokratiske visjonar og valdeleg revolusjon:

Me ønsker gjøre desse radikale tiltaka på demokratisk vis, og utan blodbad, så valdelege, avantgardistiske revolusjonar har ikkje stort å tilby som vegkart.

Men kampen mot slaveriet viser begge desse tinga: Slavane i sør hadde aldri vunne fridommen gjennom Occupy-liknande allmøte på plantasjane. Som CLR James viste så meisterleg i verket om revolusjonen på Haiti, kom frigjøringa gjennom at makta blei tatt frå plantasjeeigarane og koloniherrane med vald.

Poenget er ikkje ei naiv forenkling som seier at valden stod sentralt, og må vere sentral for klimarørsla. Det er ganske enkelt å erkjenne at valden var uskilleleg både frå slaveriet og frå kampen for å oppheve det. Valden slaverimotstandarane brukte stod ikkje i motsetning til dei demokratiske måla.

Men om me les Klein velvillig, kan me forstå korfor ho vel analogien med opphevinga av slaveriet: Ho veit at kampen mot miljøøydeleggingane må vere massiv, og at han må kjempe mot dei underliggande strukturane i samfunnet – kapitalismen. Me må bygge koalisjonar på tvers av samfunnet, koalisjonar som kapitalismen vil prøve å hindre, og sameine kampar som frå først av ser uforeinlege ut.

Utfordringa er å gjøre det, samtidig som me hugsar at kampen har klassekarakter: «oss mot dei»-fortellinga i boka er klargjørande når ho fører oss bort frå det stadig meir marginale synet om at klimaendringane viser menneska som ei homogen gruppe miljøøydeleggande galningar.

Punktet om nyorientering er meir uklart. Gjennomsyra av Occupy-språket, Idle no more3 og dei andre sosiale rørslene som eksploderte etter 2011, argumenterer Klein likevel rundt klassemedvit på nyttig vis for lesarar som aldri har vore politisk aktive før.

For lesarar som leiter etter svar på spørsmåla om korfor sosiale rørsler dei siste fem åra ikkje har klart å slå tilbake innstrammingspolitikken, eller snu den globale sosiale og økologiske øydelegginga på brei basis, så må denne boka skuffe. Boka blei skrive for dei som er nye i miljørørsla, ikkje for garva veteranar.

Så mens boka har mange avgrensingar, så er ho likevel eit viktig bidrag til ei verd i krise. Klein erkjenner at spørsmålet «kva gjør me no?» bare får eit meiningsfullt svar om me først stiller spørsmålet «kva er det me prøver å gjøre?»

Klein er ikkje klar på det punktet, men me bør vere det, og ikkje vike unna: me ønsker ikkje avgrense makta til fossilselskapa eller den herskande klassen. Me prøver rive makta frå dei, fullstendig.

Innhold

Jokke Fjeldstad: Frontfag    2

Plukk    4

Rødt!-samtalen med Linn Herning    6

Dennis O`Neil: Er Trump fascist? Sanders sosialist? Clinton?    22

Petter Næss og Jin Xue: Bolig, bærekraft og rettferdig fordeling    34

Marie S. Martinussen, Aslak H. Hætta Bjørn og Elin V. Rutle:

50 nyanser av grågrønt – eller grønn sosialisme?    46

Erik Solheim: Mindre utslepp gjev arbeid til fleire    52

Anja Ariel Brekke Hvorfor aktivistene i Paris har rett    56

Geir Jørgensen: Det meste er Nord. Mest bare ord    60

Trish Kahle: Kva kjem etter kapitalismen, Naomi Klein?    64 https://www.jacobinmag.com/2015/12/capitalism-naomi-klein-this-changes-everything-cop21/

Jokke Fjeldstad: Den grønne sjokkdoktrinen og MDG?    72

Johan Petter Andresen: EUs krise og folkeavstemningen     76

Ivar Jørdre: Kontraoffensiv i Latin-Amerika?     84

Oscar Dybedahl: Den kapitalistiske staten    92

Michael Roberts: Marxistisk teori om kriser under kapitalismen    102 https://thenextrecession.wordpress.com/2015/12/27/the-marxist-theory-of-economic-crises-in-capitalism-part-one/ del 2 http://wp.me/pLequ-3gv

Erik Ness: Politikk med generasjoner    114

Halvor Fjermeros: Arbeiderklasseparti eller velmenende humanister?    118

Aslak Storaker: Hva kan vi lære av Gramsci?    126

 

Bokomtaler:

Ingeborg Eliassen, Cathrine Sandnes: Angrep eller forsvar    130

Kalle Holmqvist: Fred med Norge     132

Bård Wormdal: Spionbasen     134

Peder Martin Lysestøl: Israel. Bak muren av myter og propaganda     136

Ellen Engelstad: Syriza. Den greske våren og kampen om Europas sjel     138

Sara Gunnerud og Wegard Harsvik: Ord er makt     141

Olsen, Aasarød og Bredeveien: Hvem skal eie Norge?     143

Svein Lund: Gull, gråstein og grums!     145

Mark Weisbrot: Failed     147

Jim Stanford: Economics for everyone     147

Tamáz Krausz: Reconstructing Lenin, an intellectual biografi     151

Egge, Holtsmark og Komarov: Aleksandra M. Kollontaj     153

Tore Linné Eriksen: Mist ikke lenkene!     155

Michael A. Lebowitz:
The socialist imperative from Gotha to Now
New York: Monthly Review Press 2015, 264 s.

Michael A. Lebowitz er i Norge antakelig mest kjent for boka Sosialisme skapes ikke i himmelen fra 2007 (Rødt!, 2/2007). Som den gang, er også fjorårets utgivelse The Socialist Imperative from Gotha to Now først og fremst å forstå som et bidrag til arbeidet for å kunne realisere en sosialisme for det 21. århundret. Boka er satt sammen av en håndfull delvis omskrevne artikler av varierende lengde fra de siste 30 årene, dog mest fra de senere årene, samt et nyskrevet innlednings- og avslutningskapittel.

Boka er delt opp i to – én del som handler om ideer og erfaringer med sosialisme og én del som handler om kampen for å bygge sosialisme i dag. Selv om det er en viss logikk i denne oppdelingen, svekkes den av at det i utgangspunktet er en artikkelsamling der det er et til dels betydelig overlapp mellom enkelte artikler. Men at boka bør leses som en helhet svekker den heller ikke – snarere tvert imot.

Et poeng Lebowitz understreker flere steder i boka, er skillet mellom produktivkrefter og produksjonsforhold. Det er ikke utviklingen av produktivkreftene som skiller det kapitalistiske produksjonssystemet fra det sosialistiske, det er produksjonsforholdene. Det er ikke nødvendigvis slik at sosialismen er mer produktiv enn kapitalismen, uten at det dermed betyr at det motsatte er tilfellet heller. Det er formålet med produksjonen som skiller systemene fra hverandre – profitt eller menneskelig utvikling.

Det bør derfor heller ikke være noen overraskelse at Lebowitz er kritisk til real-sosialismen blant annet i Sovjetunionen, der nettopp produktiviteten ble målet for hvor vellykket sosialismen var. Det holder ikke bare å gjøre produksjonsmidlene til statseiendom; det vil ikke gjøre noe med arbeidets fremmedgjorte karakter. I bokas eldste bidrag, som ble utarbeidet i 1985 mens Jugoslavia fortsatt eksisterte og hadde karakter av et slags sosialistisk forbilde, setter han den sovjetiske realsosialismen opp mot den jugoslaviske modellen med selvstyrte og selveide bedrifter i et slags kvasimarked. Dette, mener han, bidrar på en helt annen måte til å realisere menneskelig utvikling, men det er også, ikke minst når det gjelder å inkludere dem som befinner seg på utsiden av disse bedriftene og dermed heve dette til et samfunnsmessig nivå.

En respons på dette finner han i Venezuelas bolivarianske revolusjon.

Lebowitz var en nær rådgiver for Venezuelas avdøde president Hugo Chávez, som boka også er dedisert til, og han benytter seg flere steder av dennes begrep om det sosialistiske grunnleggende triangel. I dette triangelet er sosialismen en organisk enhet der produksjonsmidlene er sosialisert, produksjonen organiseres av arbeiderne, og hensikten med produksjonen er å dekke samfunnsmessige behov. Disse tre elementene, mener han, er alle gjensidig avhengige og utgjør på mange måter nøkkelen til å realisere en sosialisme for det 21. århundret.

Lebowitz nøyer seg imidlertid ikke med å konstatere dette, han setter det også inn i en praktisk-politisk kontekst. Det er systemendring, ikke reformering av det eksisterende systemet, som må stå i sentrum. Det betyr ikke at reformkrav er uviktige, men i et revolusjonært perspektiv er det først og fremst i form av kamperfaringer det utgjør en forskjell. Selv om det er mulig å vinne frem med reformkrav, er det viktig å forstå at kapitalismen som system er konstruert for å kunne reprodusere seg selv. Med mindre man avskaffer selve det kapitalistiske systemet, vil systemet ha en tendens favorisere kapital overfor arbeid i det lange løp.

Dette betyr ikke at han ikke er opptatt av at revolusjonære må søke makt også i det eksisterende systemet. Som Marx påpekte, vil et nytt system være preget av det gamle systemets fødselsmerker, og siden dette er uforenelige systemer, vil de bidra til å deformere hverandre. Nettopp derfor er det viktig at også det gamle systemet har en politisk ledelse som ser i retning av det nye systemet. Om man ikke søker denne makta, sier han, og peker blant annet på zapatistene i Mexico, vil det nye systemet bli et lett offer for det gamle systemet. Ikke overraskende ligger dette sentralt i den bolivarianske revolusjonen der man har skapt institusjoner i tråd med det sosialistiske triangelet gjennom å benytte seg av det gamle systemets institusjoner.

Boka er, som nevnt, basert på en håndfull artikler og foredrag. Disse varierer ikke bare i tid, men også i kontekst. Det er derfor en rekke andre temaer som behandles. Blant annet er det en artikkel som tar for seg Marx og Engels’ kritikk av Gotha-programmet, og det er også en god og liten sak om ulike demokratimodeller. Videre er det interessante diskusjoner av begreper som rettferdighet og likhet, diskusjoner som, selv om det naturlig nok ikke nevnes eksplisitt, kan være interessante i diskusjonen i kjølvannet av Thomas Pikettys bok. Men samtidig som dette gjør boka interessant, bidrar det også til å gjøre den litt rotete. Ulik lengde og ulikt nivå på de ulike bidragene styrker dette, selv om han særlig i avslutningskapittelet klarer å trekke sammen mange av trådene.

Bokas karakter av å være en antologi gjør også at det er vanskelig å kritisere den for mye for hva den mangler. Men, på tross av at, eller kanskje nettopp fordi, det gikk som det gjorde i Kina, kunne det vært interessant å lese hans vurderinger av folkekommunene som, om ikke annet, var basert på en strategi som skilte seg markant fra den sovjetiske realsosialismen. Det kunne også vært interessant å lese mer om hans vurderinger av veien videre for den varianten av sosialisme som har etablert seg ikke bare i Venezuela, men i flere andre latinamerikanske land de siste 15 årene, ikke bare henvisninger til Chávez’ vurderinger av det teoretiske grunnlaget for denne sosialismen. Disse manglene til tross, Lebowitz har levert et bidrag til en forståelse av revolusjonær teori og praksis som burde studeres av langt flere.

Mathias Bismo

Hvordan utvikle og forstå klassekamp når man tilhører forskjellige generasjoner og kjønn?

Uttrykket «stole på gikta», er ikke så dumt. Det kan gjelde både vær og politikk. Intuisjon har også noe med erfaring å gjøre, men gikt er stort sett forbeholdt de «gamle».

Erik Ness er miljøarbeider, kasserer i Rødt Vestfold og redaktør av Rødt!.

Begrepet «stole på gikta» kan brukes av oss som har holdt på et halvt århundre med politikk/klassekamp. Og det er grunn til å lytte til varslene. Men kan vi forstå virkeligheten som former de unge generasjonene, og de uttrykkene dette får?

Det er 99 år siden den russiske revolusjonen som fortsatt preger min generasjon. For ikke å snakke om den kinesiske 32 år seinere. Da jeg ble født, var det kortere tid til begge disse revolusjonene enn til i dag. Tenk hvilke voldsomme forandringer i oppvekstvilkår og sosiale forhold de ulike i generasjonene i de siste 99 åra har sett! Da farfaren min var ung voksen, kunne ikke fattigfolk sende unga på skolen hele tida, fordi de mangla sko. Særlig gikk de glipp av undervisninga om vinteren da støvlene gikk på omgang. Da jeg jobba på skipsverft, fortalte de gamle arbeiderne om det.

Det er lettere å fordømme noe som er langt unna, og lettere å gå glipp av en forståelse, noe å lære allikevel. Det er ikke klokt å legge «de andres» opprør bak seg. På sekstitallet ville det utløst en kraftig debatt hvis Mao hadde blitt kalt diktator eller tyrann. Liberalere, Venstre-folk og deler av AP ville skrevet innlegg og nyansert «de som ikke skjønner noen ting». Dagens opprørere behøver ikke å være historieløse, selv om de ikke ble født for 67 år siden. Og: Er det ikke mulig å studere den rusiske eller kinesiske revolusjonen for å lære noe av det, uten å være leninist eller maoist?

Poenget er ikke å bli nostalgisk, men å få fram et viktig poeng, og det er marxistisk, at det er tida du lever i preger deg og grunnleggende sett former tankesettet ditt. Det har vært kapitalisme hele tida, kapitalister og arbeidere, reaksjonære og radikale og kommunister. For å forstå vår tid, må man være i alle generasjonene samtidig. Ingen kropper er det.

Dagens revolusjonære prøver – gamle som unge, kvinner som menn og innvandrere som «norske» – å forstå for å se en helhet, for å forandre ikke bare bedre velferdsgoder (alle har sko i Norge (!!) i dag, men grunnleggende å skape et samfunn der arbeidskraft ikke er en vare, ikke utbytting, altså et revolusjonært annet samfunn, sosialisme/kommunisme. Først da kan forskjellsNorge bli historie.

Men det er ikke lett, for vårt samfunn reproduserer de herskendes tanker. Derfor er organisering av de revolusjonære, de som ikke tror at kapitalismen er sivilisasjonens siste stadium, et viktig verksted og kan være en inspirasjon til å se ut over den politiske nesetippen sin, det umiddelbare. Et tidsskrift som Rødt! har en rolle for å gi tanken rom, også utover dagskampen. Og en retning.

Det var i min generasjon at arbeiderklassens sønner og døtre stormet inn på universitetene, slapp til. Fordi kapitalismen trengte dem. Tilsvarende at kvinner stormet ut på arbeidsplassene, som et resultat av bl.a. den eksploderende offentlige sektoren som tilbød kvinner jobb. Og «Forbanna nordlending!» ble et begrep fordi arbeidsplasser i nord ble rasert og distrikter fraflyttet som et resultat av APs «distriktspolitikk».

Idag er det forskjellig. Studentene studerer deltid og jobber på Rimi. Det er dårlig for å få fullt utbytte av studiene, og dårlig i forhold til å ha tid til kultur og politikk, og mindre tid til kritikk (tror jeg). Det er bra at akademikere har jobba sammen med arbeidsfolk som studenter, og det kan være erfaringer for seinere allianser. Men det fagkritiske miljøet på studiestedene fyller ikke store møtesaler, titusener fyller ikke gatene med krav til Lånekassa den ene dagen og mot USAs krigføring i Vietnam den andre. At fakultetene og gymnasene ikke flommer over av løpesedler og veggaviser, har også sin materielle årsaker: Vilkåra under kapitalismen i dag gjør at opposisjonelle, unge røde – til tross for Facebook, varm lunsj og dupeditter – tar ekstrajobber på sykehjem og KIWI og sitter adskillig flere timer med studier enn 68-erne gjorde.

Marx inspirerer fortsatt, ikke som profet, men fordi han analyserte grunntrekka i kapitalismen, at arbeidskrafta er en vare i «vårt» samfunnssystem, at krisene henger sammen med at det er kapitalisme. Hadde han bare sittet på British Library, hadde det blitt teori uten betydning. Han deltok i det virkelige livet, i de virkelige klassekampene og debattene. Mye av det han spådde, skjedde ikke. Han var også av sin tid.

Marx protesterte mot dem som ble dogmatiske og ville at han skulle produsere læresetninger.

– Jeg lager ikke oppskrifter for framtidas suppekjøkken, skal han ha sagt. Det er god marxisme.

Derfor må vi være nysgjerrige når tankene ikke finner former som vi «gamle» synes likner på det vi har sett før. Eller kanskje til forveksling likner gammelt tankegods, kall det gjerne opportunisme eller hva som helst. Men hva er den nye settinga?

Derfor er det verdt å skrive om venstrepopulismen i Hellas og Spania i tidsskriftet Rødt!, også på deres egne premisser. Først da kan vi se hva som forener, hva som skiller – når meninger brytes. Det betyr ikke at jeg er blitt populist. Jeg mener at klasser og klassekamp er kraftig undervurdert i f.eks. Podemos og av Hunnicke i Rødt! nr 4/2016, men det er nå denne lapskausen av klassekamp og helter som ledere som samler mer enn 2 % i folkerike land. Så hvorfor det?

Tilsvarende er det ingen grunn til at unge revolusjonære, som kunne ha vært barnebarna mine, bør tro at de spontant skjønner sin tid. Vår tids revolusjonære er en revolusjonær cocktail av synspunkter som preges av de herskendes tanker, alder, kjønn, klasse og seksualitet. Og de som er unge nå, kan jeg love, er plutselig «helt 2016».

Young er ikke beautiful, selv om de ikke har gikt.

Jeg er takknemlig for at Atle F Rostad (AFR) tok seg tid til å lese og anmelde boka i Rødt! nr 4, 2015. Det gir meg muligheten til å ta utgangspunkt i anmeldelsen for å utvikle diskusjonen om hvordan vi kan kjempe fram sekstimersdagen.

Det er tre problemstillinger han reiser, som jeg ønsker å forfølge:

• Er det politisk mulig å kjempe fram seks-timersdagen i den nåværende politiske konteksten?
• Opplever internasjonal kapitalismen stagnasjon både på lang sikt og kort sikt?
• Er det motstrid mellom å kreve full lønnskompensasjon og å legge om økonomien i en miljøvennlig retning?

Til det første, AFR skriver:

Likevel gjenfinnes samtidig en argumen­tasjon om at reformen er fullt ut gjennom­førbar uten å utfordre det gjeldende, grunn­leggende økonomiske og politiske ramme­verket vi lever i. Da gjenstår vi i klassesam­menheng med spørsmålet om hvem som skal betale for godet, dvs. hvorvidt vi skal øke timelønnen med 25 % når vi reduserer arbeidstida med 20 %. Forfatteren argu­menterer tidvis langt for det, men dagens politiske og økonomiske realiteter er dess­verre veldig langt unna en slik virkelighet.

I følge VG den 18. november 2015 går Fagforbundets ledelse inn for å prioritere sekstimersdagen ved tariffoppgjørene framover. Fra før av har tidligere LO-leder Gerd Liv Valla gått inn for at LO prioriterer sekstimersdagen. (Se kapittel 32 i min bok) LO-kongressen i 2017 vil avgjøre om dette blir satt på dagsorden. Naturligvis vil NHO osv. si som alltid at «vi» ikke har råd.

Dessverre ser det ut til at lederen for Fellesforbundet er mot. Dersom tilhengerne av sekstimersdagen vinner fram på LO- kongressen, anser jeg det som absolutt mulig å vinne fram i tariffkampen. Da vil det være avgjørende at opposisjonen i fagbevegelsen styrker sine posisjoner i tida framover, og at flertallet i arbeiderklassen møter den økonomiske stagnasjonen med mer radikale svar og ikke lar seg overbevise av systemforsvarerne. (Jeg omtaler problemstillingen om politiske muligheter på følgende sider i boka: 83, 97–98, 108–110.)

Opplever internasjonal kapitalismen stagnasjon både på lang sikt og kort sikt?

AFR skriver:

Forfatteren overdriver etter min mening, på tross av finanskrisa etc., gjennomgå­ende problemene som kapitalen har for å skaffe seg profitt. Det er paradoksalt, tatt Pikettys historisk sett nypubliserte storverk i betraktning. Kapitalistene har det veldig bra for tiden, og deres posisjoner utfordres ikke i noe vid forstand.

Jeg mener at de økende klasseskillene er et tegn på at kapitalismen som system har økende problemer. Det langsiktige problemet er avtakende vekst. Det vil si at den veksten som Vesten opplevde på 50-tallet, var høyere enn det den opplevde årtiet etter og årtiet etter osv. Etter hvert kom denne stagnerende veksten til et punkt der den viktigste måten å opprettholde den på, var å angripe lønns- og arbeidsvilkårene til arbeiderklassen. Generelt sagt skjedde dette med overgangen fra motkonjunkturpolitikk til nyliberalistisk politikk – personifisert ved Margareth Thatcher og Ronald Reagan – i Norge med Kåre Willoch rundt 1980. Denne politikken er et forsøk på å opprettholde veksten. Et viktig resultat av nyliberalismen er nettopp økende klasseskiller, slik Piketty og andre har trukket fram. Altså økende klasseskiller skyldtes kapitalismens økende problemer. Det så jo ut til å virke en stund. Men så slo stagnasjonstendensene som er innebygde i monopolkapitalismen, gjennom. Veksten fortsatte å synke på tross av de omfattende prokapitalistiske reformene i Kina og Comecon/Sovjets sammenbrudd.

Utover på 2000-tallet ble det klart at stagnasjonen var hovedtendensen på tross av framgangen i de såkalte BRICS-landa. Også det oljerike Norge fikk en nedgang i veksten i BNP. Etter finanskrisa snakker til og med en del av de «offisielle» økonomene om vedvarende stagnasjon som en mulig hovedtendens. Også på kort sikt ser det ut til at stagnasjonen vil fortsette, og at en verdensomspennende depresjon er mer sannsynlig enn en ny svak oppgang.

Jeg er enig med AFR i at kapitalistene har det veldig bra for tiden, og at deres posisjoner i liten grad utfordres. Men dette skyldes det jeg vil kalle de subjektive forholdene. Dessverre står kommunismen og marxismen lavt i kurs. Dette er forståelig med tanke på de kommunistiske partienes svik mot arbeiderklassen i de tidligere sosialistiske landa og sosialdemokratiets sterke stilling i arbeiderklassen i Europa. Men undertrykking avler motstand og denne kommer nå i form av partier og enhetsfronter som Syriza, Podemos, Sinn Fein, Enhetslisten osv. Mest sannsynlig vil disse partiene måtte gå på mange nederlag og splittelser da det er store illusjoner om EU og statens klassekarakter. Men flere av disse bevegelsene reiser viktige krav. Og et av kravene er arbeidstidsforkortelse. Det er et viktig krav i dagens økonomiske og politiske situasjon. (Stagnasjonstendensene og de økte klasseskillene behandler jeg på følgende sider i boka: 13–17, 35–37, 51–57, 71–74, 91–94.)

Er det motstrid mellom å kreve full lønnskompensasjon og å legge om økonomien i en miljøvennlig retning?

AFR skriver:

Hvis arbeidstidsreduksjonen skal kom­penseres fullt ut i kjøpekraft, forsvinner miljøargumentet. Det betyr i så fall bare en punktvis forrykkelse i faktorfordelingen, som etter det igjen trolig vil gjenfinne sin trend. Men vi står altså igjen med like stor (konsumert) produksjon (?). Dette paradokset mellom klassekampen og miljøet ville ha fortjent en ytterligere avklaring.

Under kapitalismen har kapitalistene makta over produksjonen og staten. Sekstimersdagskravet er et økonomisk krav og dreier seg om kampen om merverdien. En arbeidstidsforkortelse uten full lønnskompensasjon er det samme som lønns-moderasjon og vil innebære at kapitalen øker utbyttinga.

Mange av miljøorganisasjonene skylder på det økte forbruket som årsaken til miljøkrisa. Problemet er ikke økt forbruk, men måten dette økte forbruket skjer på. Det skjer på kapitalistiske premisser. Kapitalistene vil selge mest mulig varer og tjenester. De «eksternaliserer» sine miljøbelastninger og gjør alt for å opprettholde omsetningen. Å overlate mer av inntektene til kapitalistene vil ikke løse noen miljø-problemer.

Av plasshensyn viser jeg til min artikkel i Rødt! nr fire 2015: Er kravet om sekstimersdagen en nedvurdering av arbeidet? Der gjennomgår jeg blant annet miljøaspektet. Jeg er enig med AFR i at dette kunne blitt behandla grundigere i boka. Den behandler dette på sidene 95, 96, 118 og 119.

Johan Petter Andresen

Ellen Meiksins Wood viste så mange av oss hva det vil si å være en dedikert intellektuell.

Ellen Meiksins Wood gikk bort 14. januar etter en lang kamp mot kreft. Wood var en tenker av ekstraordinært format, som skrev med autoritet om oldtidens Hellas, moderne politisk tenkning fra den tidlige perioden, politisk teori i samtiden, marxisme og den moderne kapitalismens struktur og utvikling. Men enda viktigere var det at hun var en av disse strålende få fra New Left som aldri sviktet sitt engasjement for sosialistisk politikk. Det var faktisk boka hennes fra 1986, The Retreat from Class, som brått sendte henne inn på scenen som en betydelig skikkelse blant de intellektuelle på venstresiden.

Boka var en av de tidlige, og helt klart en av de mest kraftfulle kritikkene av det framvoksende post-marxistiske miljøet som begynte å ta form innen det tidlige New Left. Intellektuelt sett presenterte den et markert forsvar for historisk materialisme mot den post-marxistiske kritikken. Politisk uttrykte den Woods dom over en generasjon som – etter en kort flørt med sosialistisk politikk – vendte seg mot den med flammende intensitet. Wood kombinerte sitt forsvar for klasseanalyse med å insistere på at den måtte bygge på empiriske undersøkelser.

På den bakgrunnen nølte hun aldri med engasjert strid, selv overfor de historikerne og teoretikerne som stod henne nærmest.

I boka Peasant-Citizen and Slave markerte hun seg mot G. E. M. de St. Croix, kanskje en av de fremste historikerne når det gjelder oldtiden, ikke minst med sin strålende marxistiske analyse av denne tiden. I boka Class Struggle in the Ancient Greek World argumenterte han for at hovedkilden til merverdi i Hellas og Romerriket var slavearbeidet. Wood mente at han sterkt overdrev betydningen av slavearbeidet for overskuddet i produksjonen, selv om hun var helt enig med St. Croix om viktigheten av å få fram slavearbeidets betydning i oldtiden. Wood bygde sin argumentasjon på nøye studier av grunnleggende kilder, og ikke bare kritiserte hun St. Croix, men la også fram en av de mest betydelige materialistiske analysene av strukturen i det greske demokratiet.

I litt over et tiår senere utfordret Wood Robert Brenner, en livslang venn og politisk kamerat, om opprinnelsen til den moderne kapitalismen. Selv om Wood i stor grad var influert av Brenners framstilling av kapitalismens røtter i England, insisterte hun på at hans analyse av kapitalismens framvekst i de lave landene (særlig Nederland og Belgia, oversetters anm.) var empirisk tvilsom og hadde analytiske feil. Også i dette tilfellet var argumentasjonen hennes karakterisert av nøye undersøkelser av fakta, gjort med knivskarp analytisk presisjon. Hennes kritikk forblir en av de viktigste imøtegåelsene av Brenners svært innflytelsesrike arbeid.

Wood er kanskje mest kjent for sin rolle når det gjelder utviklingen av «politisk marxisme.» Dette er et navn knyttet til en framstilling av kapitalismens struktur og røtter, i hovedsak basert på historikeren Robert Brenners arbeid. Brenner og hans kolleger hevder at det som definerer kapitalismen, er et spesielt mønster av sosiale eiendomsforhold som er unike i moderne tid. Det tvinger alle økonomiske aktører til å bli avhengig av markedet. I alle tidligere historiske perioder var produksjonen rettet inn mot å sikre livsgrunnlaget. Kapitalismen er det første økonomiske systemet som tvinger produsentene til å selge på markedet, og dermed må de også konkurrere for å overleve. Wood argumenterte med at dette hadde to vesentlige konsekvenser. For det første, så er kapitalismen det første økonomiske systemet hvor markedet spiller en sentral rolle. Markeder har eksistert siden tidenes morgen, men i vår æra er det første gang at markedet faktisk regulerer produksjon og handel og dermed også legger grunnlaget for den sosiale arbeidsfordelingen. Dette skjedde ikke på noen naturlig måte. Det er ingen innebygget tendens i markeder som gjør at de kan vokse til et punkt hvor de naturlig erstatter førkapitalistiske produksjonsformer. De måtte skapes ved å fravriste bøndene jorda.

For det andre, argumenterte Wood med at profittmaksimering er noe som tvinges på produsenter i den forstand at det handler om å overleve. Firmaer søker ikke profitt fordi de er grådige – de vil bli drevet ut av markedet hvis de ikke gjør det. Markedet er altså ingen institusjon som bygger på lykkelig utøvelse av entreprenørånd, men er en institusjon med innebygget tvang som ikke bare dominerer arbeiderne, men også kapitalistene. Dette har en klar politisk betydning – så lenge produksjonen er basert på konkurranse i markedet kan ikke den antagonistiske motsetningen mellom arbeidere og eiere utslettes. Så lenge eierne må overleve ved å vinne konkurransekrigen, må de også hensynsløst fokusere på å minimalisere kostnadene. Det betyr at kapitalistene hele tida må begrense arbeidernes lønn og fordeler, noe som ligger under strategien for å overleve. Markedet setter kapitalistene opp mot sine egne arbeidere. Woods konklusjon? Så lenge de kapitalistiske produksjonsforholda er på plass, vil kamp mellom klassene være en sentral akse i motsetningene. I åra som fulgte etter utgivelsen av The Retreat from Class, publiserte Wood dusinvis av essays hvor hun går dypere i argumentasjonen og viser hvordan politisk teori ser faresignaler, men ignorerer kapitalismens dypere særtrekk.

I sine siste år ga Wood seg i kast med en særdeles ambisiøs analyse av utviklingen i politisk tenkning fra oldtiden til i dag. Wood søkte å plassere de sentrale tenkerne fra hver enkelt æra i deres sosiale – og ikke minst klassemessige sammenheng, for å vise hvordan de viktigste temaene og argumentene var knyttet til tidens sentrale politiske dynamikk. På den måten ville hun vise sammenhengen mellom de politiske ideologiene og den underliggende klassestrukturen. Wood hadde fått ferdig to bind i denne serien som strakk seg fra Hellas til opplysningstida. Et tredje bind, som skulle føre historien fram til vårt eget århundre, var under forberedelse, men vil nå ikke bli fullført.

Jeg møtte Ellen bare et par ganger, men i likhet med så mange på venstresiden føler jeg at jeg står i stor gjeld til henne. Hun var ikke bare en fantastisk begavet teoretiker – kanskje den mest briljante i sin generasjon – men hun stod stødig, moralsk og politisk gjennom hele den utvilsomt vanskeligste perioden venstresiden har opplevd. Ellen viste så mange av oss hva det vil si å være en dedikert intellektuell – at det er mulig å være dypt moralsk og samtidig ufravikelig analytisk, å være lidenskapelig samtidig med en kjølig oppmerksomhet rundt detaljer, å være solid rotfestet i bevegelsen og samtidig

beholde sin selvstendige dømmekraft. Hun forholdt seg til alt dette på en slags uanstrengt måte som man bare kan prøve på å etterlikne. Hennes bortgang er et tap vi alle kommer til å kjenne dypt i oss i lang tid. Og, et tap venstresiden dessverre ikke har ressurser til å ta opp i seg.

Vivek Chibber

(Artikkelen er oversatt av Birger Thurn-Paulsen, og trykkes med tillatelse fra Jacobin: www.jacobinmag.com.)

Venstrekvinna Betzy Kjelsberg prøvde å få til kvinnesamarbeid på tvers av klasse- og partigrenser frå tidleg på 1900-talet. Arbeidarrørsla sin parole om «klassekamp før kvinnekamp» sette grenser for samarbeid mellom den «borgarlege» kvinnerørsla og arbeidarkvinnene gjennom det meste av 1900-talet.

Kunne det gått annleis?

Magnhild Folkvord er tidlegare journalist i Klassekampen og har blant annet utgitt boka Betzy Kjelsberg: Feminist og brubyggjar. Oslo: Samlaget, 2016. Se bokomtalen til Gro Hagemann i bokseksjonen.

Da paraplyorganisasjonen som samla dei fleste kvinneorganisasjonane i Noreg, Norske kvinners nasjonalråd (NKN), vart danna i 1904, var Betzy Kjelsberg med frå starten. Ein slik «paraply» måtte til for å knytta den norske kvinnerørsla til Det internasjonale kvinnerådet, International Council of Women (ICW). Frå 1904 var 17 lokale kvinneråd og sju landsomfattande kvinneorganisasjonar med i NKN, blant dei Norske kvinners sanitetsforening, De høiere skolers landslærerinneforening, Kvindestemmeretsforeningen og Landskvindestemmeretsforening. Fleire kom til etterkvart. Det vart gjort forsøk på å få med arbeidarkvinnene frå starten, men dei stilte seg heilt avvisande. Det hindra ikkje at arbeidarkvinneorganisasjonar var med i lokale kvinneråd dei første åra.

Kvinneråd på tvers av klasseskilja

Alt i 1903 tok Kjelsberg initiativ til ein lokal «kvinneparaply», Drammens kvinneråd, som ho også vart leiar for. Det var ikkje ein freistnad på å dekkja over klasseskilja i ein by der dei sosiale skilnadene var minst like store som i andre byar med ein veksande arbeidarklasse og eit borgarskap som lenge hadde hatt den politiske makta, men bygd på ein tanke om at kvinner har felles interesser på tvers av klasseskilja.

Arbeidarkvinner, butikk- og kontortilsette, kvinnesakskvinner og sanitetskvinner hadde alle sine representantar i kvinnerådet i Drammen. Dei samarbeidde godt om felles saker, om tannklinikk for barn av «ubemidlede» foreldre, ferieheim for sjukelege skoleungar, offentleg toalett på Bragernes torg, kvinnerepresentasjon i ulike utval og komitear, kvinneleg politi og mykje meir, heilt fram til arbeidarkvinneforeiningane trekte seg ut omkring 1910.

Først klassekamp, så kvinnekamp

Arbeidarkvinnene fekk i 1909 ei landsomfattande organisering innafor Arbeidar-partiet. At dette var ei organisering som skulle tena heile partiet, ikkje berre kvinnene, går fram av ein appell i det nystarta bladet Kvinden:

La oss rekke våre mannlige kamerater hånden som stridsfeller, og la oss nu føre kampen sammen fram til felles seier.¹

Eit tilsvarande syn på kvinnene si rolle i partiet vart uttrykt i ein tale Helga Karlsen, Arbeidarpartiet si første kvinne på Stortinget, heldt ved partijubileet i 1927:

Det norske arbeiderparti er også kvinnenes parti, det representerer hjemmenes politikk, men arbeiderne er ennå ikke helt klar over hvor nødvendig det er å ha kvinnene med i bevegelsen. (…) Arbeiderkvinnene er ikke kvinnesakskvinner, men vi forlanger plass i organisasjonen.²

Ho nemnde Christian Holtermann Knudsen, mannen som vart rekna som grunnleggjaren av Arbeidarpartiet, som eit førebilete:

Han hadde sin hustru med sig. Hun la på håndpressen da han drog den, og trofast fulgte hun sin mann da han gikk rundt og delte ut bladet!³

I Arbeidarpartiet rådde parolen om at klassekampen måtte komma før kvinnekampen, slik det hadde blitt slått fast av arbeidarinternasjonalen i Paris i 1889. For dei norske arbeidarkvinnene vart konsekvensen at dei ikkje skulle engasjera seg i kvinneorganisasjonar som kryssa klassegrensene. Dei viktige politiske sakene, inkludert det som var viktig for kvinner, skulle partiet ta seg av. Dermed var det like uaktuelt for arbeidarkvinnene å vera med i lokale kvinneråd som i NKN. Kjelsberg var av dei som beklaga dette. Som styremedlem, og seinare leiar, i NKN gjorde ho mykje for å få til samarbeid med arbeidarkvinnene, noko som av og til lykkast, andre gonger ikkje.

Kvinnesakspioneren Aasta Hansteen meinte i 1890 at sosialistane, når dei ville ta kommando over kvinnekampen, viste at dei hadde gått i skole hos dei gamle undertrykkjarane sine. No ville dei gjera seg til herrar over kvinnene si sak. Hansteen sin konklusjon var at kvinnene snarast måtte nekta å anerkjenna sosialdemokratiet som ein førar for menneskerettssaka – «men vi agter det som en dygtig medarbeider»⁴.

Kvinnene og nattarbeidet

Klassemotsetningar har blitt brukt til å forklara manglande samarbeid mellom arbeidarkvinnene og dei andre kvinneorganisasjonane på 1900-talet. Ein kan ikkje sjå bort frå at klasseidentifiseringa hos både arbeidarkvinner og ein del av dei borgarlege kvinner har gjort sitt til å skapa avstand. Men den grunnleggjande skilnaden ligg i at arbeidarkvinnene kom til å organisera seg ut frå klasse, og med det vart innordna i eit partiapparat styrt av menn, medan dei andre kvinnene organiserte seg ut frå kjønn.

Haldninga til forbod mot nattarbeid for kvinner har vore brukt som eitt eksempel på kor ulike interesser dei ulike kvinneorganisasjonane hadde. Både Norsk kvinnesaksforening og NKN såg på eit slikt forbod som kjønnsdiskriminering, og la mykje kraft i å protestera mot det. Tolv kvinnelege legar uttalte at nattarbeid ikkje var meir skadeleg for kvinner enn for menn. Kvinnesakskvinnene argumenterte mot alt unødvendig nattarbeid, men meinte det skulle vera same reglar for kvinner som for menn. Arbeiderpartiets Kvindeforbund, som i 1915 hadde om lag 3000 medlemmer, fordelte på 70 politiske og faglege avdelingar, var for forbodet.

I den grad kvinner hadde nattarbeid, var det – om ein ser bort frå helse, pleie og omsorg – i typiske arbeidaryrke. Diskusjonen kunne gi inntrykk av at arbeidarkvinnene stod saman om å ønska forbod mot nattarbeid, medan den borgarlege kvinnerørsla var deira motstandarar. Men så enkelt var det ikkje. For somme kvinner var nattarbeid det einaste arbeidet dei kunne få, og eit forbod ville ta frå dei både arbeid og inntekt.

Som fabrikkinspektør møtte Kjelsberg kvinnene i malmsorteringa i gruvene i Sulitjelma. Dei ønskte ikkje noko nattarbeidsforbod. Dei hadde åtte timars skift – før åttetimarsdagen vart innført – og dei tykte dei hadde bra lønn. Kvinnene i dei grafiske yrka ville heller ikkje ha forbodet. Den statistikken Kjelsberg hadde tilgang til i 1910–1911 viste at det ikkje var meir enn 284 kvinner i industrien i Noreg som hadde nattarbeid. Av desse arbeidde 118 i bergverksindustrien, 81 i papirindustrien og 44 i næringsmiddelindustrien.⁵

Framlegget om forbod mot nattarbeid for kvinner vart nedstemt i Stortinget, både i 1909 og i 1915.

På den første internasjonale arbeidskonferansen (seinare ILO) i Washington i 1919 var framlegg om forbod mot nattarbeid for kvinner eitt av fleire tema. Kjelsberg var med som rådgivar for regjeringsutsendingane og heldt eit innlegg der ho forklarte kvifor ho var imot eit slikt forbod, medan regjeringsdelegaten Johan Castberg argumenterte for forbodet.

Også i likelønnsspørsmålet viste det seg at standpunkta kunne gå på tvers av klassegrensene i ei tid da det oftast var stor skilnad mellom kvinnelønn og mannslønn. Lik lønn for likt arbeid var eit sjølvsagt krav for kvinnesakskvinnene. Også mange kvinner i arbeidaryrke protesterte mot underbetaling når menn fekk betre betalt for tilsvarande arbeid. Men i dei grafiske yrka protesterte kvinnene mot å krevja lik lønn. Dei rekna med at om dei kravde like mykje betalt som mannfolka, ville dei mista jobben. Dei våga ikkje – og hadde kanskje heller ikkje grunn til – å lita på at det fanst ein arbeidarsolidaritet på tvers av kjønn som kunne hindra ein slik praksis frå arbeidsgivarane.

Stemmerett for arbeidarar og kvinner

Stemmerettskampen var også ei sak der kvinnene hadde vanskeleg for å samla seg over klassegrensene. På 1880-talet var stemmeretten for menn knytt til inntekt og sosial status, arbeidarane var utan stemmerett. Dermed vart «stemmerett på same vilkår som menn», slik dei borgarlege stemmerettsaktivistane kravde, heilt uinteressant for arbeidarkvinnene. For arbeidarrørsla var det opplagte kravet på den tida allmenn stemmerett, og fag- og arbeidarrørsla arrangerte store stemmerettstog på 17. mai. Først etter at allmenn stemmerett for menn var vedtatt i 1898, kunne «stemmerett på same vilkår som menn» omfatta kvinner på tvers av klassegrensene.

Men så snart målet om alminneleg stemmerett for menn var nådd, slutta arbeidarrørsla å arrangera demonstrasjonstog for den stemmeretten som enno mangla. Da var det arbeidarkvinnene som tok ansvar, og det første stemmerettstoget for kvinner gjekk i Kristiania 17. mai 1899, med om lag 2000 deltakarar. Arbeidarkvinneforeininga hadde invitert nokre av dei borgarlege kvinne-organisasjonane til samarbeid om dette toget. Landskvindestemmeretsforeningen (LKSF), den største stemmerettsorganisasjonen, med Fredrikke Marie Qvam som leiar, takka nei til å slutta seg til som organisasjon, men oppmoda einskildmedlemmer til å vera med i toget. For LKSF var det viktig å halda på partipolitisk nøytralitet, tilslutting til det som vart oppfatta som ein partipolitisk organisasjon, kunne gi trøbbel i eigne rekkjer. Om det kunne vore gjort meir for å få det til å bli eit samarbeid mellom ulike organisasjonar om felles sak, og ikkje berre ei tilslutting til arbeidarkvinnene sitt initiativ, får vi ingen gode svar på så lenge etterpå. Men ein skal heller ikkje sjå bort frå at somme av dei borgarlege stemmerettskvinnene opplevde så stor politisk avstand til arbeidarkvinnene at rein «berøringsangst» gjorde dette vanskeleg.

Ugifte mødrer, prevensjon og abort

Da Katti Anker Møller frå tidleg på 1900-talet og utover heldt sine foredrag om kva dei ugifte mødrene hadde å stri med, og etterkvart konkretiserte krav om rett til både prevensjon og abort, vart det «for mykje» for ein del av dei borgarlege damene, særleg for dei med sterke kristelege interesser. Tiltak til beste for dei ugifte mødrene kunne bli ei direkte oppmoding til «synd». Møller lykkast etterkvart i å få eit godt samarbeid med arbeidarkvinneforeiningane og Arbeidarpartiet, medan det tok lang tid før NKN kunne støtta opprettinga av mødrehygienekontor. I abortspørsmålet kom NKN i Kjelsberg si tid som leiar ikkje lenger enn til å seia at det trongst lovendringar, men uttalte seg ikkje konkret om korleis lova skulle endrast.

Lønna fødselspermisjon

Betzy Kjelsberg lykkast godt med å gripa tak i ein bit av den same problemstillinga da ho tok opp dei mangelfulle ordningane med barselpengar som særleg ramma dei ugifte mødrene, og fekk NKN til å ta opp denne saka. Det kravde både informasjon og diskusjon, og skjedde ikkje utan ein viss intern motstand. Men NKN sitt framlegg til ei forbetra ordning med «mødreforsikring», det vil seia lønna barselpermisjon, vann fram og vart vedteke i Stortinget i 1915. Dermed fekk dei kvinnene som var i arbeid og var innmelde i sjukekassa, rett til sjukepengar under to vekers permisjon før fødselen, og seks veker etterpå. Dei kvinnene som var gifte med menn som var medlemmer av sjukekassa, fekk ein eingongssum ved kvar fødsel.

Kjelsberg kombinerte i denne saka den kunnskapen ho hadde frå jobben som fabrikkinspektør med den organisatoriske krafta i NKN for å få gjennom forbetringar som var viktige for dei fleste kvinner, men aller mest for arbeidarkvinnene.

Kunne det gått annleis?

Korleis kunne det ha gå­tt dersom dei ulike organisasjonsprinsippa hadde vore praktiserte annleis? Vi kjem ikkje lenger enn til gjettingar og tankespinn, men kanskje kan nokre hypotetiske spørsmål gi nyttige innspel til kvinnekamp og klassekamp i våre dagar? Det er ikkje alltid klasse- og kjønnsinteressene samsvarer. Det kan vera direkte motstridande interesser, eller det kan vera totalt manglande engasjement for viktige kvinnespørsmål hos dei mannfolka – av ulike politiske fargar – som sit med makta. Dersom arbeidarkvinnene sine interesser ikkje fell saman med arbeidarmennene sine interesser, kven vinn og kven taper på at kvinner står saman på tvers av både parti- og klasseinteresser?

Kan vi sjå for oss at arbeidarkvinnene for hundre år sia kunne ha vore med i dei lokale kvinneråda og vore likeverdig representerte i NKN-styret? Kunne det gitt breiare støtte til Katti Anker Møller sitt arbeid for mødrehygienekontor og prevensjon? Kunne det gitt ein annan diskusjon om retten til lovleg abort da det spørsmål kom opp for fullt i 1930? Sjølvsagt får vi aldri pålitelege svar på slike spørsmål, men for å vurdera spørsmåla, er det eit poeng å hugsa at NKN på 1920-talet omfatta organisasjonar som tilsaman representerte eit relativt breitt spekter av klassebakgrunn. Kjelsberg var ein pådrivar for NKN sitt engasjement for kvinners lønns- og arbeidsvilkår, og ei rekkje yrkesorganisasjonar for kvinner slutta seg til NKN, vilkåret var at dei måtte vera landsomfattande organisasjonar. I 1929 var åtte av dei 24 tilslutta landsorganisasjonane yrkesorganisasjonar, mellom dei Kvinnelige Telegraffunksjonærers Landsforening, Norges Damefrisørers Landsforbund, Kvinnelige Systuechefers Forening og Norsk Sykepleierskeforbund.6 Betzy Kjelsberg gjorde sitt beste for å få til samarbeid med arbeidarkvinnene, og beklaga det – gjerne offentleg – når det ikkje lykkast. I eitt av dei siste avisintervjua som vart gjort med henne, i 1950, eit knapt halvår før ho døydde, uttalte ho seg slik:

Det er noe som gjør meg ondt: At vi ikke kan få arbeiderkvinnene med oss i Norske Kvinners Nasjonalråd. Selv om de har sine egne organisasjoner, så håper jeg vi kan komme så langt at arbeiderkvinnene kan samarbeide med oss i saker som ikke er av politisk karakter.⁷

Notar:

1. Skribenten var Helga Nitteberg, sekretær og forretningsførar for Kvindeforbundet. Kjelde: Syvertsen, Sigrid og Thina Thorleifsen (1960): Kvinner i strid. Historien om Arbeiderpartiets kvinnebevegelse. Utgitt av Arbeidernes Opplysningsforbund.
2. Sitert etter Kongsvinger Arbeiderblad 1.9.1927.
3. Holtermann Knudsen starta avisa Vort Arbeide, seinare kalt Social-Demokraten og Arbeiderbladet, i dag Dagsavisen.
4. Nylænde nr 3/1890.
5. Aarsberetning fra den kvindelige fabrikinspektør for 1910 og 1911.
6. Koht, Karen Grude (1929): Norske kvinners nasjonalråd 25 år. Oslo: Steen.
7. Vestlandske Tidende 30.5.1950.

Forventningene til årets frontfag var lave.

Likevel, mange ble skuffet da Felles-forbundet la vekk kravet om «brede kollektive ordninger» som LO sitt representantskap hadde gått inn for. Fellesforbundet tar på seg forhandlinger på vegne av felleskapet igjennom frontfagsmodellen. Da må vi kunne forvente at de skal lede oss framover og ikke bakover.

Det er tre viktige spørsmål i frontfagets oppgjør i år:

1. Arbeidstid

En utvida adgang til å avtale lengre ordinær arbeidstid er et alvorlig angrep på normalarbeidsdagen. Dette vil utvide hva som er normal arbeidstid og gi mindre felles fritid. Det fjerner tillegg for å jobbe i det som i dag er sett på som unormal arbeidstid.

2. Nulloppgjør

Siden 1990 har forskjellene økt raskere i Norge enn i USA. De rikeste har forskynt seg mer og mer av verdiene vi skaper. Fagbevegelsen og flere fagorganisert burde ha vært svaret for å snu denne utviklinga. Men: Den sosialdemokratiske moderasjonslinja førte til et nulloppgjør, i frontfaget i denne omgang. Uten tillegg som løfter det store flertallet, får man ikke gjort noe med de økende forskjellene. Nå må resten av fagbevegelsen sprenge rammene.

3. Pensjon

Opp som en løve og ned som en fell, er en god karakteristikk når det gjelder kravet om bedre pensjonsordning i privat sektor. Da fanden ville at intet skulle skje, overlot han det til en komite.

Lærdommen etter årets frontfagsoppgjør er at frontfaget spiller sin rolle, for å holde arbeiderklassen i sjakk.

Jokke Fjeldstad

Den første delen handlar om korvidt Marx hadde ein samanhengande kriseteori eller ikkje.

Den andre delen om den empiriske støtta for Marx si lov om lønsemd som ein teori om kriser under kapitalismen.

Marx si lov om profittraten sin tendens til å falle fører fram til ein endå meir grunnleggande spådom: Den kapitalistiske produksjonsmåten vil ikkje vare evig. Han er forbigåande i historia til menneskeleg sosial organisering.

Michael Roberts er en marxistisk økonom og skriver en mye lest blogg, i hovedsak om kapitalismens økonomiske kriser. https://thenextrecession.wordpress.com/. Artikkelen er omsett av Einar Jetne.

På Marx ist Muss-konferansen i Berlin¹ i mai 2015 debatterte eg med professor Michael Heinrich om kor vidt Marx hadde ein samanhengande teori om kriser under kapitalismen, ein teori som kunne bli testa empirisk. Heinrich sitt syn, klårast uttrykt i ein artikkel han skreiv for Monthly Review Press i 20142, var at Marx ikkje hadde ein samanhengande kriseteori, og dessutan kan teorien ikkje bli testa sidan vi berre har offisiell kapitalistisk statistikk. Her er ein revidert versjon av talen min i den debatten.

Korfor bryr vi oss om kriseteorien?

Dei som er aktive i arbeidarklassen sin kamp mot kapitalen internasjonalt, kan undre seg på korfor nokre slike som meg bruker så mykje tid på ideane til Marx og andre om korfor kapitalismen har regelmessige og gjentakande lågkonjunkturar og finansielle samanbrot. Vi veit at dei gjer det, så la oss berre halde fram med å gjere ende på kapitalismen gjennom kamp og legge til sides småkrangel om teori.

OK, det er gode grunnar til å forstå teorien, fordi god teori fører til betre praksis. Ja, vi veit at kapitalismen har regelmessige og ofte djupe økonomiske kriser. Desse skadar folk sine levekår og hindrar at menneskeleg sosial organisering kan bringe oss framover til ei verd med overflod og ut av knappheit og slit. Og kriser kjennemerker den motseiingsfulle og sløsande naturen til den kapitalistiske produksjonsmåten.

Før kapitalismen var kriser produkt av knappheit, hungersnaud og naturkatastrofar. No er dei produkta til ein profittskapande pengeøkonomi. Dei er menneskeskapte, og no synest dei vere utafor menneskeleg kontroll, ein fetisjisme. Framfor alt syner krisene at kapitalismen er eit feilslått system trass i dei store framstega i arbeidsproduktivitet som denne produksjonsmåten har skapt over dei siste 200 åra eller noko slikt. Kapitalismen må bli skifta ut viss menneskesamfunnet skal kunne gå framover eller i det heile overleve. Så kapitalisme som system spelar ei rolle.

Hadde Marx ein samanhengande kriseteori?

Kva er teorien? Det er ei sak som blir debattert intenst blant marxistar. Det finst ulike tolkingar.³

Kapitalistiske kriser i produksjonen skriv seg frå ’underkonsum’, mangel på pengebruk blant arbeidarar som ikkje har nok å kjøpe for, det skriv seg frå ’misforhold’, anarkiet i den kapitalistiske produksjonen inneber at produksjon i ulike sektorar kan kome ut av takt med andre, og produksjon kan rett og slett slå ut etterspørsel.

Eller det er mangelen på lønsemd i eit økonomisk system som står og fell på at profitt blir skapt for private eigarar viss investering og produksjon skal finne stad. Etter mitt syn er det siste argumentet det som både er den beste tolkinga av Marx sin teori og også det som er logisk og i tråd med fakta.

Nokre hevdar at Marx ikkje hadde ein samanhengande teori om økonomiske kriser, og det var spesielt tilfellet med Marx si lov om lønsemd. Argumenta går på at gjennom å lese Marx sine arbeid, Kapitalen, Teoriane om meirverdi og Grundrisse, viser det seg at Marx si lov om profittraten sin fallande tendens er inkonsistent og ulogisk.

For eksempel hevdar lova at verdien av produksjonsmiddel (maskineri, kontor og anna utstyr) over tid vil auke i forhold til verdien av arbeidskraft (kostnaden knytt til å sysselsette arbeidskraft). Dette kalla Marx ein aukande organisk samansetning av kapitalen. I og med at verdi (og profitt) berre blir skapt av arbeidskrafta, vil verdien som arbeidskrafta produserer over tid minke i forhold til kostnaden knytt til investering i produksjonsmiddel og arbeidskraft. Profittraten vil ha ein tendens til å falle.

Men nokre marxistiske kritikarar seier at dette tar utgangspunkt i at meirverdirate (forholdet mellom profitt og kostnaden med å sysselsete arbeidskraft) vil bli verande statisk eller auke mindre enn den organiske samansetninga av kapitalen. Og det er ingen logisk grunn til å gå ut frå det. Sjølve auken i den organiske samansetninga vil innebere ein auke i meirverdiraten (å auke produktivitet), slik at lova er verkeleg ubestemt. Vi veit ikkje om det vil føre til eit fall eller ein auke i profittraten.

Men dette er å misforstå lova og korleis Marx la ho fram. Lova ’som lov’ er at ein aukande organisk samansetning av kapital vil finne stad og at profittraten vil falle, føresett at meirverdiraten er statisk. Men dette er berre ein ’tendens’ fordi det finst ’mot-tendensar’, blant desse ein aukande meirverdirate, ein stadig minkande verdi på produksjonsmidla, at lønningar blir pressa ned under verdien til arbeidskrafta, utanrikshandel og fiktive overskot frå finansspekulasjonar. Men desse er ’mot-tendensar’, ikkje del av lova ’som lov’ nettopp fordi dei ikkje vil overgå lova (tendensen) over tid.

Som Marx sa:

Dei avskaffar ikkje den allmenne lova. Men dei er grunnen til at den lova heller fungerer som ein tendens, som ei lov der funksjonen blir justert, pressa tilbake og svekka av mot-tendensar. Desse avskaffar ikkje lova, men svekkar effekten. Lova handlar som tendens. Og det er berre under visse forhold og berre etter lange periodar at verknadane skarpt kjem til syne.

Marx hevdar at lova er grunna i to realistiske føresetnader: 1) verdilova gjeld, dvs. at verdi (og meirverdi) berre blir skapt av levande arbeid og 2) kapitalistisk akkumulasjon fører til at den organiske samansetninga av kapitalen aukar. Desse føresetnadane (eller ’prioriane’ i moderne statistisk språk) er ikkje berre realistiske. Dei er sjølvinn-lysande.

Først, verdilova. Produksjonen av det Marx kalla ’bruksverdiar’ (ting og tenester vi treng) er nødvendig for å skape verdi. Men til og med eit barn kan sjå at ingen ting er produsert utan at levande arbeid er i funksjon.

Eit kvart barn veit at ein nasjon som sluttar å arbeide, eg vil ikkje seie i eit år, men til og med i få veker, vil gå under. (Marx til Kugelmann 11. juli 1868.)

Den aukande organiske samansetninga av kapitalen er og sjølvinnlysande. Som eit resultat av mekanisering, frå handverktøy til fabrikkar, maskineri og romstasjonar er det ein enorm auke i arbeidsproduktivitet under kapitalismen. Ja, det skaper nye jobbar for levande arbeid, men det er i hovudsak ein prosess som avskaffar arbeid. Mens kvar eining av nye produksjonsmiddel kan innehalde mindre verdi (takka vere den reduserte produksjonsprisen til den teknologien) enn ei eining av eit eldre produksjonsmiddel, blir det eldre skifta ut med nye og ulike produksjonsmiddel, eller av eit nytt system av produksjonsmiddel, eit system som inneheld meir samla verdi enn verdien av dei produksjonsmidla dei er komne i staden for.

Som Marx forklarer i Grundrisse:

Det som blir billegare, er den individuelle maskinen og komponentane til denne, men det blir også utvikla eit system av maskineri. Reiskapane er ikkje berre skifta ut med ein einskilt maskin, men med eit heilt system … Trass i at individuelle element blir billegare, aukar prisen på heilskapen enormt.

Som Marx slo fast:

Det ville vere muleg å skrive ei heil historieavhandling om oppfinningane som er gjort etter 1830 berre med sikte på å skaffe kapitalen våpen mot opprøra til arbeidarklassen.’ (Marx, 1967a, s. 436)

Høgare produktivitet er ikkje målet med kapitalistisk investering. Målet er høgare profitt. Og for å nå det treng kapital høgare produktivitet og arbeidssparande nye produksjonsmiddel. Hadde Marx rett i at kapitalistisk investering fører til høgare organisk samansetning av kapital over tid? Sjølvsagt hadde han det. Sjå på figuren.

Den viser ein jamn auke i verdien til produksjonsmiddel (maskineri m.v.) i forhold til verdien av arbeid (målt i arbeidstid) i USA etter 1947. Han viser også aukande produktivitet (arbeidstida som går med til å produsere ei eining av ting eller tenester – LT). Dette er for Storbritannia frå 1855 av, slik Esteban Maito har målt det).4 Vi har altså ein aukande organisk samansetning av kapital (VkxH) og ein aukande arbeids-produktivitet (minkande LT) og eit fall i profittrate over tid (ROP). Dette er Marx si lov ’som lov’.

Mot-tendensar finst, men dei slår ikkje ut tendensen, sjølve lova, over uavgrensa tid. Korfor? Vel, for det første så har meirverdiraten ei grense (24 timar) og det finst inga grense for utvidinga av den organiske samansetning til kapitalen. For det andre er det ei ’sosial grense’ for auken i meirverdi-raten. Arbeidskraft (arbeidarane sine kampar) og samfunn (sosial lovgiving og vane) set nemleg ein minimumstandard for ’sosialt’ liv, arbeidstimar osv. Dette er essensen i klassekamp under kapitalisme.

Droppa Marx lønsemdlova si som kriseteori?

I eit brev til Engels så seint som i 1868, meir enn ti år etter at han først utvikla lova, sa Marx at lova «var ein av dei største sigrane over ’dasslokket’ (eller ’eselbrua’) i all tidlegare økonomiteori.»?

Men mange marxistiske kritikarar går ut ifrå at Marx droppa denne lova som relevant sidan han ikkje synest å vise til lova etter at han utdjupa ho seint på 1860-talet, og såg meir på rolla til kreditt i kriser (slik Keynes og moderne heterodokse økonomar gjer no). Dessutan gjorde Engels alt for mykje ut av Marx si lov i det han gav ut bind 2 og 3 av Kapitalen etter at Marx døydde. Han forvrengde faktisk Marx sitt syn på dette.

1978 hadde Jerrold Seigel eit tilbakeblikk på manuskripta. Jau, Engels gjorde klare redaksjonelle endringar i det Marx hadde skrive om lova, bl.a. i bind 3. Han delte det inn i tre kapittel, 13–15. 13 var ’lova’, 14 var ’mothandlande innverknader’ og 15 forklarde dei ’indre motseiingane’ (kombinasjonen av tendensen og mottendensane). Engels flytta noko av teksten om lova ’som lov’ inn i kapittel 13. I Marx sitt manuskript kom dette etter motverkande faktorar i kapittel 14. Men ved å gjere dette overdriv han ikkje det viktige ved lova. Tvert imot lar Engels det kome til syne at Marx balanserer mottendensane på same vis som sjølve lova når den opphavlege rekkefølgja til teksten understrekar lova etter å ha drøfta mot-verknader. Altså, slik Seigel formulerer det:

Engels fekk Marx si tiltru til den aktuelle verknaden av profittlova til å verke svakare enn den manuskriptet hans indikerer at ho var. (Seigel, Marx’ Fate: The Shape of a Life, Princeton, Princeton University Press, 1978, s 339 og note 26).

Fred Moseley og Regina Roth introduserte nyleg ei ny omsetting til engelsk av Marx sine fire utkast til bind 35 av Ben Fowkes. Der blir Marx si lov om lønsemd utvikla og det blir vist korleis Engels redigerte desse utkasta til Kapitalen (Moseley sin introduksjon til Marx sine skrifter). Moseley konkluderer med at den mykje baktalte Engels gjorde ein solid jobb med å tolke Marx sine utkast, og det skjedde inga reell forvrenging.

Ein kan derfor gå ut ifrå at Engels sine inngrep vart gjort fordi han ønska å få Marx sine formuleringar skarpare fram og meir brukbare i dåtidas politiske og sosiale debatt, for eksempel i det tredje kapittelet om profittraten sin fallande tendens.

I 1870 flytta Engels frå Manchester til London. Han og Marx møttest frå då av rutinemessig, vanlegvis dagleg. Diskusjonar kunne halde fram til langt på natt. Marx sitt hus låg berre ein gangveg på vel 10 minutt unna … og der fanst alltid enten Mor Raudhette eller Grafton Arms (Namnet på mange barar og pubar i England, oversetjaren sin merknad). Så seint som i 1875 leika Marx seg med å kalkulere meirverdi-raten og profittraten. Viss Marx verkeleg hadde droppa lova som sitt viktigaste bidrag til å forstå kapitalismen sine motseiingar, ville han ikkje då ha fortalt det til Engels?

Så langt har eg drøfta om Marx hadde ein heilskapleg teori om kriser. Eg gjekk ut frå at teorien til Marx var knytt til lova hans om profittraten sin tendens til å falle, og at denne lova var heilskapleg og realistisk. Eg hevda også at Marx ikkje gjekk bort frå denne lova i dei seinare arbeida sine, slik nokre har hevda, og at ho blir verande den beste og mest grundige teorien om regulære og tilbakevendande økonomiske kriser i kapitalismen. No skal eg legge fram ein del empiriske bevis frå moderne kapitalistiske økonomiar for å underbygge dette synet. Dette fullfører det som nettopp er ein kort artikkel om den marxistiske kriseteorien – slik eg oppfattar han – med mykje utelate.

Samsvarar Marx si lov med fakta?

Ein del marxistisk kritikk av Marx si lov om lønsemd meiner at lova ikkje kan bli bevist empirisk eller tilbakevist fordi offisiell statistikk ikkje kan bli brukt til å vise Marx si lov i praksis. Men det finst rikeleg med analysar utført av marxistiske økonomar som viser noko anna. Det springande punktet i vurderinga av om lova gjeld i moderne kapitalistiske økonomiar ligg i å vise om

1. profittraten fell over tid når den organiske samansettinga av kapitalen aukar,
2. om profittraten aukar når den organiske samansettinga fell eller når raten av meirverdi aukar raskare enn den organiske samansettinga av kapitalen,
3. om profittraten aukar viss det blir eit skarpt fall i den organiske samansettinga av kapitalen slik tilfellet er under ein lågkonjunktur. Desse ville vere dei empiriske testane, og det finst mengdevis av empiriske bevis innafor økonomien i USA og i verdsøkonomien som viser at svaret er ja på alle desse spørsmåla.

For eksempel brukte Basu og Manolakos⁶ økonomiske analysar av økonomien i USA mellom 1948 og 2007 og fann at det var ein sekulær tendens for profittraten til å falle med ein målbar reduksjon på rundt 0,3 prosent i året «etter justering for mot-tendensar.» I arbeidet mitt om profittrate i USA⁷ fann eg eit gjennomsnittleg fall på 0,4 prosent i året gjennom 2009. Og G Carchedi har vist eit diagram for auken i organisk samansetting av kapital (OCC). Denne viser det same.

Det er ein klar invers korrelasjon mellom aukande organisk samansetting av kapital og ei fallande profittrate.

Kan Marx si lov forklare kriser?

Korleis kan Marx si lov om lønsemd fungere som ei forklaring og varsle lågkonjunkturar i kapitalistiske økonomiar? Lova fører til ein klår årsakssamanheng for regulære og tilbakevendande kriser (lågkonjunkturar). Dei går frå fallande lønsemd til fallande profitt til fallande investering til fallande sysselsetting og inntekter. Ein botn er nådd når det har vorte nok øydelegging av kapital-verdiar (avskriving teknologisk, selskap går konkurs, reduksjon av lønskostnader) til å auke overskota og deretter lønsemda. Den auka lønsemda fører på ny til auka investering. Beviset for denne årsakssamanhengen mellom profitt og investering er tilgjengeleg. Jose Tapia Granados finn ved å bruke regresjonsanalyse¹⁰ at gjennom 251 kvartal med økonomisk aktivitet frå 1947 av tok profitten til å falle lenge før investeringar fall, og at profitt før skatt kan forklare 44 % av alle endringar i investeringar, mens det ikkje finst noko bevis for at investeringar kan forklare noko endring i lønsemd. Eg finn ein høgare ’Granger kausalitet’ på 60 % frå årlege endringar i profitt og investering (upublisert) og ein korrelasjon på 0,67 for perioden etter 2000¹¹. Og sjå dette hos G Carchedi (Carchedi-presentasjon).

I perioden fram mot Den Store Resesjonen 2008–9, kan vi for USA visuelt sjå årsakssamanhengen når det gjeld overskot, investering og reelt brutto nasjonalprodukt i figuren nedafor. Når det gjeld samla selskapsoverskot observerer vi ein topp midt på året 2006. Investering og samla brutto nasjonalprodukt følgjer to år etter. Overskota aukar på igjen mot slutten av 2008 og investering følgjer eitt år seinare.

To grunnleggjande regularitetar blir synlege: at ei endring i overskota har ein tendens til å bli følgd neste år av ei endring i investeringar same vegen, og at ei endring i investeringar vanlegvis blir følgd få år seinare av endringar i overskota den motsette vegen. Slik oppstår ein syklus. Frå desse resultata, «regulariteten» til syklusane i økonomien, og det faktumet at lønsemda stagnerer i 2013 og fell i 2014 (og no samla overskot i 2015) etter vekst mellom 2008 og 2012, kan vi ha god grunn til å slutte at ein resesjon i den amerikanske økonomien, som også vil bli del av ei krise i verdsøkonomien lik Den Store Resesjonen, på ny vil finne stad innan dei neste få åra.

Og Marx si lov om profittraten sin tendens til å falle fører fram til ein endå meir grunnleggande spådom: Den kapitalistiske produksjonsmåten vil ikkje vare evig. Han er forbigåande i historia til menneskeleg sosial organisering. Lova om tendensen spår at over tid vil det globalt oppstå eit fall i profittraten, noko som vil skape fleire kriser av øydeleggjande karakter. Ved hjelp av moderne marxistisk analyse kan ein slå fast at den globale profittraten har falle over dei siste 150 åra. Sjå figuren under (data frå Esteban Maito og ’pynta på’ av meg).

I seinare tid har det vorte stilt spørsmålsteikn ved Maito sine data for det nittande hundreåret (Dumenil-Levy om Maito)¹², men i eit nyare arbeid med ulike kjelder og land finn eg ein liknande trend for perioden etter 1945 globalt (Ny gjennomgang av global profittrate juni 2015)¹³. Og tidlegare banebrytande arbeid utført av Minqi Li og kollegaer¹⁴, så vel som av Dave Zachriah¹⁶, viser ein tilsvarande trend.

Slik konkluderer Maito: Profittraten sin tendens til å falle og den empiriske stadfestinga av dette avdekker den historiske avgrensa naturen til kapitalistisk produksjon. Viss profittraten måler vitaliteten til det kapitalistiske systemet, er den logiske konklusjonen at systemet nærmar seg slutten. Det finst mange måtar som kapitalen kan prøve kome over kriser og stadig vekk regenerere. Periodiske kriser er ein del av den kapitalistiske produksjonsmåten og tillet, til sjuande og sist, ei delvis gjenvinning av lønsemd. Dette er ei karakteristisk side ved kapital og den sykliske naturen til den kapitalistiske økonomien. Men den periodiske naturen til desse krisene har ikkje stoppa profittraten sin trend nedover på lang sikt. Så dei argumenta som hevdar at kapitalen har ein utømmeleg kapasitet til å gjenopprette profittraten og sin eigen vitalitet, og som derfor ser på den kapitalistiske produksjonsmåten som eit naturleg og a-historisk fenomen, er tilbakeviste av dei empiriske bevisa.»

Så lova varslar at etter som den organiske samansettinga av kapitalen aukar globalt, vil profittraten falle trass i suksessive kriser (som for ei tid kan gjenopprette lønsemd). Dette viser at kapitalisme som produksjonsmåte og med tilsvarande sosiale forhold er forbigåande. Kapitalismen har ikkje alltid funnest og han har endelege grenser. Og desse er kapitalen sjølv. Han har ei ’utgått på dato’ grense. Dette er kjernen i Marx si lov om lønsemd.

Alternative teoriar

Vi nektar ikkje for at det finst andre faktorar i kapitalistiske kriser. Rolla til kreditt er ein viktig del av den marxistiske kriseteorien. Profittraten sin tendens til å falle avlar mot-tendensar. Noko som er stadig viktigare er utvidinga av kreditt og kanaliseringa av meirverdi inn i investering i fiktiv kapital heller enn produktiv kapital for mellombels å auke lønsemda på eit vis som til slutt skaper katastrofale følgjer, slik Den Store Resesjonen viser (Den Store Resesjonen. Gjeldssaker¹⁷).

Alternative kriseteoriar som for lågt konsum eller mangel på effektiv etterspørsel er henta frå teoriar frå den reaksjonære Thomas Malthus og den radikale Sismondi i det tidlege 19. hundreåret og deretter tatt opp igjen av Keynes på 1930-talet og av moderne ulikskapsteoretikarar som Stiglitz og post-keynesianske økonomar¹⁸. Men mangel på etterspørsel og aukande ulikskap kan verken forklare regulariteten til kriser eller varsle den neste. Desse teoriane har heller ikkje sterkt empirisk grunnlag (Kan ulikskap skape kriser)¹⁹.

Etter å ha konkludert at Marx ikkje hadde ein kriseteori og derfor kutta ut lova om lønsemd, la professor Heinrich sjølv fram ein vag teori²⁰: kapital akkumulerer og produserer meir produksjonsmiddel blindt. Dette kjem i strid med konsumetterspørsel frå arbeidarar. Slik utviklar det seg eit ’gap’ som må bli fylt med hjelp av kreditt, men på eit vis kan ikkje dette oppretthalde ting i det uendelege og dermed bryt produksjonen saman. OK, det er ein slags teori, men svært mykje av det same som den underkonsum- (overproduksjon) teorien som Heinrich sjølv vrakar og som Marx vraka for 150 år sidan²¹. Det synest langt mindre overtydande eller empirisk støtta enn Marx sin eigen kriseteori grunna på lova om lønsemd.

Ingen annan teori, verken frå ’mainstream’ eller frå ’heterodoks’ økonomi kan forklare dei tilbakevendande og regelmessige krisene og by eit klårt objektivt grunnlag for teoretisk å forstå det kapitalistiske systemet.

Korfor ikkje Marx si lov om lønsemd?

Til slutt, korfor ønskjer professor Heinrich og andre som professorane David Harvey²², Dumenil og Levy²³ og mange andre marxistiske økonomar å få bort Marx si lov om lønsemd som kriseteori?²⁴

Dei trur sjølvsagt at ho er galen. Men alle desse alternative teoriane har ein ting felles. Dei foreslår ein veg ut av kriser innafor det kapitalistiske systemet. Viss problemet er for lågt konsum, auk offentleg pengebruk. Viss problemet er aukande ulikskap, korriger det med skattlegging. Viss problemet er for mykje kreditt eller ustabilitet i finanssektoren, reguler han. Ikkje noko av dette fører til politikk eller handling med sikte på erstatte den kapitalistiske produksjonsmåten i det heile, berre i retning å korrigere eller betre han. Dei leier til reformistiske strategiar, dvs. der finst det ikkje noko behov for å erstatte den kapitalistiske produksjonsmåten med felles eige av produksjonsmidla og demokratisk kontrollert planlegging for behov (sosialisme).

Då blir sosialisme eit moralsk problem med sikte på å bli kvitt fattigdom og ulikskap og ikkje noko som er objektivt nødvendig viss menneskjesamfunnet skal oppnå fridom frå slit og trelldom. Det er eit reformistisk syn, ikkje Marx sitt. Men til og med desse små endringane som opprettheld kapitalisme kan overfor kapitalen sin valdelege motstand krevje revolusjonær handling – så korfor stoppe ved reform?

Notar:

1. https://thenextrecession.wordpress.com/2015/05/19/the-two-michaels-heinrich-and-roberts-in-berlin-dogmatism-versus-doubt/
2. https://thenextrecession.files.wordpress.com/2013/05/monthlyreview-org-crisis_theory_the_law_of_the_tendency_of_the_profit_rate_to_fall_and_marxs_studies_in_the_1870s__mont.pdf
3. https://thenextrecession.wordpress.com/2013/05/19/michael-heinrich-marxs-law-and-crisis-theory/
4. https://www.academia.edu/7876021/Maito_Esteban_Ezequiel_-_And_yet_it_moves_down_The_tendency_of_the_rate_of_profit_to_fall_in_United_Kingdom_1855-2009_
5. http://www.brill.com/products/book/economic-manuscript-1864-1865
6. http://gesd.free.fr/basumano.pdf
7. http://gesd.free.fr/mr1213.pdf
8. http://gesd.free.fr/mr1213.pdf
9. https://thenextrecession.files.wordpress.com/2013/07/cycles-in-capitalism.pdf
10. https://thenextrecession.files.wordpress.com/2015/06/does-investment-call-the-tune-rpe.pdf
11. https://thenextrecession.wordpress.com/2015/11/24/marxians-marxists-profitability-investment-and-growth/
12. https://thenextrecession.files.wordpress.com/2015/12/dumenil-levy-on-maito.pdf
13. https://thenextrecession.files.wordpress.com/2015/12/revisiting-a-world-rate-of-profit-june-2015.pdf
14. https://thenextrecession.files.wordpress.com/2015/12/revisiting-a-world-rate-of-profit-june-2015.pdf
15. https://thenextrecession.files.wordpress.com/2014/04/long-term-movement-of-the-profit-rate-in-the-capitalist-world-economy.pdf
16. https://thenextrecession.files.wordpress.com/2014/04/zacha10.pdf
17. https://thenextrecession.files.wordpress.com/2013/08/the-great-recession.pdf
18. http://bilbo.economicoutlook.net/blog/?p=15854
19. http://bilbo.economicoutlook.net/blog/?p=15854
20. https://thenextrecession.wordpress.com/2015/05/19/the-two-michaels-heinrich-and-roberts-in-berlin-dogmatism-versus-doubt/
21. http://www.mcg-j.org/swp_arc/english/etheory/economics/eprm29-2.htm
22. 22 https://thenextrecession.wordpress.com/2014/12/17/david-harvey-monomaniacs-and-the-rate-of-profit/
23. https://thenextrecession.wordpress.com/2011/03/03/the-crisis-of-neoliberalism-and-gerard-dumenil/
24. https://thenextrecession.wordpress.com/2015/06/01/theres-a-long-term-decline-in-the-rate-of-profit-and-i-am-not-joking

Figur nr. 1. Arbeidstid for å produsere ei eining av bruksverdi (eit pund til 2006-prisar i minutt), volum av fast kapital per arbeidstime (pund til 2006-prisar) og profittrate. Storbritannia 1855–2009

Det er stor enighet om at klimaendringene og det grønne skiftet krever handlekraft. Nå har et utvalg i Miljøpartiet de grønne (MDG) lansert sin plan for en grønn slanking av velferdsstaten.

Jokke Fjeldstad er tillitsvalgt i Handel og Kontor, medlems- og organisasjonsekretær i Rødt og redaksjonsmedlem i Rødt!.

Med boka Sjokkdoktrinen populariserte Naomi Klein fortellingen om hvordan kapitalen bruker historiske øyeblikk da befolkningen har fokus på egne katastrofer til å gjøre store politiske endringer. Gjennom eksempler fra hvordan kuppet i Chile ble brukt som et nyliberalt laboratorium til Orkanen Katarina tar hun med oss til en rekke steder i nyere historie. Felles er at mens befolkningen er i sjokk, blir det gjennomført store politiske endringer. Sjokkdoktrinen viser oss hvordan krig og naturkatastrofer har blitt brukt på samme måte, som politiske kupp.

I det femti siders lange dokumentet – Grønn økonomi: Omstilling til et bærekraftig velferdssamfunn – er det lite konkret. Det er mange vakre generelle formuleringer, som står åpne for å fylles med konkret innhold. Det er også gode forslag her som vil være med på å stoppe klimaendringer.

Blått og rødt MDG

Selv om MDG hele tiden har hevdet at de er blokkuavhengige, har et samlet norsk kommentatorkorps og politiske motstandere hevdet at de egentlig tilhører venstresida. Den store bredden av MDGs lokalpolitiske samarbeid har vært med partiene som sier de tilhører venstresida. De borgerlige partienes store nederlag i 2015 var i stor grad MDGs fortjeneste. Der MDG søkte samarbeid med borgerlige partier, ble de møtt med kollektiv hoderisting. Fortellingen om MDG som venstreparti undergraver det faktum at selv om flertallet av velgere og partimedlemmer har stemt ”sosialistisk”, så er det krefter innen partiet som har borgerlig bakgrunn. Misfornøyde, tidligere tilhengere av partiene Høyre og Venstre spiller en rolle i utviklingen av MDG. Høyresida i MDG får lett gjennomslag i partiledelsen så lenge strategien til partiet er å være et sentrumsparti eller blokkuavhengige.

Dokumentet Grønn økonomi: Omstilling til et bærekraftig velferdssamfunn bærer også preg av at mange næringspolitiske forslag skal tilrettelegges for selskaper. Det er mange nye «gulerøtter» for de som vil satse i grønn industri. Pisken er ment for noen andre. Det refereres direkte til NHO foreningen Abelia. De legger vekt på at de har fått innspill fra gründere og næringslivsledere. Ikke rart at det blir næringsvennlig.

Kjøper premissene til nyliberal innstrammingspolitikk

Utvalget går inn for å stramme inn på pensjon, redusere sykelønna ved innføring av karensdager, avvikle pendlerfradraget, avvikle BSU, svekke rentefradrag og droppe tannhelsereform. Dette forslaget til kursendring begrunnes ikke i miljø og klima. Det begrunnes i liberale prinsipper om at staten må begrenses (slik vi kjenner det fra borgerlig side i politikken):

Det liberale prinsippet (som også grønn ideologi har en god dose av) tilsier at det formelle felleskapet (stat, fylke, kommune) skal ha rimelig avgrenset omfang, og at omfattende inngripen i privatlivet (herunder privat eiendom) trenger en god begrunnelse.¹

Og det begrunnes med dårlige utsikter for norsk produktivitet (jfr. Produktivitetskomisjonen):

Lavere vekstbidrag fra oljenæringen, flyktningsituasjonen, grønn omstilling og en høyere andel eldre vil påvirke økonomien. Hvor godt vi lykkes med å øke produktivitetsveksten, vil være avgjørende for den langsiktige velstandsutviklingen i Norge.²

Med dette vil MDG binde seg til høyresidas oppfatning om de framtidige utsiktene for Norge. Både ideologisk til statens avgrensing og i konkret innstrammingspolitikk. MDG aksepterer med dette høyresidas premiss om at det må en hestekur til for å berge velferdsstaten.

Produksjonskommisjonen bygger på en ideologisk forestilling om konkurranse og avregulering veien for å bedre produksjonsevnen. Sterk offentlige sektor, fellesskapsløsninger og reguleringen av markedskreftene blir sett på som et onde, selv om disse faktorene har vært avgjørende for at Norge i dag er i verdenstoppen når det gjelder produktivitet og evnen til omstilling. Konkurranse kan ofte sette press på utgiftene, men det betyr ikke nødvendigvis at man øker produktiviteten. Produktivitet er nemlig hvordan vi får mest ut av ressursene våre. Selv om man lar flere konkurrere om å f.eks. og la både Posten og PostNord levere post, så fører det ikke til bedre ressursbruk ved å la to postbiler kjøre etter hverandre med halvparten så mange brev i hver bil.³ Alternativet til konkurranse er gjerne mer samarbeid som vil føre til mer rasjonell ressursbruk. Fornuftig ressursbruk burde vært en hjørnestein i grønn politikk.

Sekstimersdag eller sjette ferieuke

De dårlige utsiktene for veksten i norsk produktivitet blir også brukt av MDG som argument for å legge sekstimersdagen på hylla og nøye seg med mer moderate arbeidstidsforkortninger. Utvalget foreslår at en sjette ferieuke er et bedre langsiktig mål, og at forkortninger kan tas ut i enkelt-dager fram mot en sjette ferieuke. Her ser de helt bort i fra at Norge har gått igjennom en lengre periode der kapitalen har forsynt seg grovt av produksjonsveksten. Andelen til vanlige lønnsmottakere har blitt mindre, som følge av moderat lønnspolitikk og hensynet til konkurranseutsatte bedrifter. Samtidig har det vært lønnsfest hos ledere, finansnæring og utbyttefest på børsen. I perioden etter 1990 har inntektsforskjellen mellom den rikeste 1 prosenten og gjennomsnittet økt mye kraftigere i Norge enn i USA. På 80-talllet tjente de rikeste 26 ganger snittinntekten, på 2000-tallet hadde det økt til 174 ganger.⁴

Skal vi snu denne utviklinga og få mer av kaka, kan det gjøres ved å kreve mer i inntekt. Dette vil jo føre til et økt forbruk. Som igjen er lite bærekraftig med tanke på miljøet. Dermed er det nødvendig at vi tar ut en del av denne veksten vi allerede har vært med og skapt, i mer fritid og kortere arbeidsdag. Dette er god miljøpolitikk.

Det er også verdt å tenke over at mer ferie eller kortere arbeidsdag vil slå forskjellig ut på forbruket vårt. Kortere arbeidsdag vil i liten grad påvirke forbruket. Det vil først og fremst gi oss bedre tid til å gjøre det vi liker å gjøre i hverdagen. Derimot vil nok ekstra feriedager føre til ekstra ferieturer. De fleste bruker litt ekstra når det er ferie. Vi reiser bort. Dette vil føre med seg økte utslipp gjennom økt flytrafikk og forbruk.

MDG – fra blokkuavhengig til tradisjonelt sentrumsparti?

Etter mitt syn var den påståtte blokkuavhengigheten en viktig nøkkel for å forstå MDGs vekst. Det er nok av folk som er lei av at man har to såkalte blokker, når resultatet av valget betyr tilnærmet lik politikk. Styringspartiene AP og Høyre har stått sammen om de fleste store reformene i Norge. Valget mellom blokkene førte ikke til et brudd med nyliberalisme eller omlegging til grønn økonomi. Behovet for et reelt politisk alternativ er tilstede i mange viktige spørsmål. Men den politiske virkeliggjøringen av dette alternativet er en verre nøtt å knekke. Mandatfordeling og kampen om vervene etter valget tvinger partiene inn i blokkene. Samtidig har mange velgere også sterke meninger om hva som er det minst ille alternativet av blokkene.

MDG ble etter kommunevalget fanget i denne realiteten. Det ble ingen kommuner der en ny grønnblokk tok makta, eller der det virket som om de forsøkte å etablere det. De viste at de i realiteten ikke er blokk-uavhengige, men et sentrumsparti villige til å bli med i begge blokkene.

I flere spørsmål ser vi krefter i MDG jobbe for at de skal bli et mindre grensesprengende parti. MDG-byrådens håndtering av Hausmania i Oslo, i strid med eget partis politikk, framstår først og fremst som smisking ovenfor styringspartiene. At MDG er et parti som er ansvarlige og forholder seg til styringspartienes rammer på hva som er mulig og ikke i politikken. Det er samme utvikling som gjør at utvalget foreslår at MDG:

ikke bør foreslå og støtte dyre utvidelser av velferdsstaten og at vi også bør vurdere å kutte i enkelte av dagens ordninger.¹

Noter:

1. Grønn økonomi: Omstilling til et bærekraftig velferdssamfunn https://www.mdg.no/content/uploads/2016/03/Rapport-fra-%C3%B8konomi-og-n%C3%A6ringsutvalg_final.pdf
2. https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/produktivitetskommisjonens-andre-rapport-omstilling-er-nodvendig/id2475081
3. Stein Stugu: Det eneste saliggjørende i heftet Norge 2015 – Verdiskaping og produksjon, Forlaget Rødt! 2015 (På nett: http://www.manifesttidsskrift.no/nar-konkurranse-svekker-produktiviteten/)
4. http://marxisme.no/fire-fakta-om-forskjells-norge/

Maddam

Maddam er et spenstig bloggkollektiv med en kjerne av feministiske skribenter som faste bidragsytere. Sida starten i 2011 har dette nedstedet etablert seg som et viktig forum for debatt om kjønn, likestilling og feminisme i et bredt samfunnsperspektiv. Det er lett å finne fram etter temaer eller bidragsytere. Madam inviterer også (fortrinnsvis unge kvinnelige) gjestebloggere, og debattfeltene er spennende å følge.

Sosialistisk Framtid

Sosialistisk Framtid gis ut av Bevegelsen for sosialisme og er et partipolitisk uavhengig magasin med fire numre i året.

Magasinet inneholder korte og lengre artikler som stimulerer til debatt. Enkelte artikler blir nå også lagt ut på nett. Blant de nyeste eksemplene er en meget lesverdige analyse av Kina mellom sosialisme, statskapitalisme og nyliberalisme, skrevet av Kristen Nordhaug ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Han konkluderer med at Kinas økonomiske politikk i alle fall ikke kan kalles nyliberalistisk, ettersom staten har en betydelig styring over finanssektoren og har slått inn på en sosialliberal velferdspolitikk. Også den fyldige artikkelen «Kapitalismen og det verdiløse menneske», skrevet av Oscar Dybedahl, er sterkt å anbefale. Det samme gjelder «Vestens ansvar for blodbadet i Syria» av Aslak Storaker.

Viewpoint Magazine

Dette er et marxistisk nettmagasin som byr på teoretiske artikler, og som også har mer dagsaktuelle analyser og solide forfatter-intervjuer med utgangspunkt i nye bøker som fortjener å bli kjent. Egentlig er det mer tale om ei årbok enn om et magasin, ettersom det etter starten i 2011 har kommet ett – riktignok tettpakket og rikholdig – nummer i året. De er bygd opp omkring temaer, som «sosial reproduksjon» i 2015 og «staten» i 2014. Men nettstedet inneholder også en blogg-del der det legges ut nytt materiale fortløpende. Eksempler på dette mot slutten av 2015 er en analyse av de radikale tilbakeslagene i Latin-Amerika, og et langt intervju med Jason W. Moore om boka Capitalism in the web of life. Ecology and the accumulation of capital (London: Verso, 2015.)

Bokredaktør Tore Linné Eriksen

Hva innebærer det å periodisere kapitalismens historie i to hovedfaser, modernitet og postmodernitet? Hjelper eller hindrer det vår forståelse av kapitalismen?

Forfatteren mener teorien om postmoderniteten er basert på en historieteori som nedtoner forskjellen mellom kapitalistiske og ikke-kapitalistiske samfunn. Det er en teori for at kapitalismen er uunngåelig og umulig å erstatte.

Ellen Meiksins Wood var blant annet medredaktør i Monthly Review der denne artikkelen første gang ble publisert. På norsk kom den i Røde Fane, som Rødt! het før, i nr 1 1997, oversatt av Morten Falck. Hun døde 14. januar i år. Se minneord på foregående sider.

Omtrent siden begynnelsen av 1970-tallet skal vi ha levd i en ny historisk epoke. Den epoken er blitt beskrevet på forskjellige måter. Noen framstillinger legger vekt på kulturelle endringer («postmodernisme»), mens andre fokuserer mer på økonomiske overganger, endringer i produksjonen og markedsføringen, eller i korporativ og finansiell organisering («senkapitalisme», «multinasjonal kapitalisme», «post-Fordisme», «fleksibel akkumulasjon» og så videre). Disse beskrivelsene har det til felles at de er opptatt av nye teknologier, nye kommunikasjonsformer, internett, «informasjonssupermotorveien». Hva enn denne nye tidsalderen ellers må være, er den «informasjonsalderen». Og hvilke faktorer som enn forutsettes å ha spilt en rolle for dette epokeskiftet, så har de nye teknologiene vært dets uunnværlige forutsetning. Alle disse faktorene – kulturelle og økonomiske, med deres teknologiske forutsetninger – har vært samlet i begrepet «postmodernitet» og påstanden om at vi de siste to eller tre tiåra har vært vitne til en historisk overgang fra modernitet til postmodernitet.

Fra modernitet til postmodernitet

Jeg vil se på hva det innebærer å periodisere kapitalismens historie i disse to hovedfasene, modernitet og postmodernitet. Så vil jeg se nærmere på hva som for meg virker galt ved selve begrepet modernitet. Hvis det begrepet ikke kan opprettholdes, vil det antakelig følge at det ikke vil være mye igjen av postmoderniteten. Mitt hovedanliggende er å se på om denne periodiseringen hjelper eller hindrer vår forståelse av kapitalismen.

La meg like godt gjøre det klart med én gang: Det er selvfølgelig viktig å analysere de ustoppelige endringene i kapitalismen. Men periodisering innebærer mer enn bare å spore endringsprosessen. Å foreslå periodisering av epokeskifter betyr å si noe om hva som er vesentlig, når man definerer en samfunnsform som kapitalismen. Epokeskifte har å gjøre med grunnleggende omdanninger i et vesentlig konstituerende element i systemet. Med andre ord, hvordan vi periodiserer kapitalismen, avhenger først og fremst av hvordan vi definerer systemet. Da blir spørsmålet slik: Hva forteller begreper som modernitet og postmodernitet oss om måten de personene som bruker dem, forstår kapitalismen på?

Jeg bør nok også forklare at jeg ikke kommer til å snakke om ideene hos de menneskene som vi løselig kaller, eller som selv kaller seg, postmodernister. Det jeg i hovedsak er opptatt av her, er den politiske økonomien i det noen mennesker, inkludert marxister som Fred Jameson og David Harvey, kaller postmoderniteten. Så la meg svært kort skissere hva de har i tankene.¹

I følge teoretikere som Jameson og Harvey representerer moderniteten og postmoderniteten to forskjellige faser i kapitalismen. Skiftet fra den ene til den andre har ikke vært et skifte fra kapitalismen til en post-kapitalistisk eller «postindustriell» tidsalder, og den kapitalistiske akkumulasjonens grunnleggende logikk gjelder fortsatt. Men det har ikke desto mindre vært et tidevannsskifte i kapitalismens natur, et skifte fra en materiell konfigurasjon til en annen, uttrykt i overgangen fra en kulturell formasjon til en som er annerledes.

For Jameson, for eksempel, svarer postmoderniteten til «senkapitalismen» eller en ny, multinasjonal informasjons- og konsumentfase av kapitalismen. David Harvey, som følger den franske reguleringsskolen, ville beskrive den som en overgang fra fordisme til fleksibel akkumulasjon. En lignende ide dukker opp i en heller mindre nyansert form i visse teorier om «desorganisert kapitalisme».² Postmoderniteten tilsvarer da en fase av kapitalismen hvor masse-produksjon av standardiserte varer, og de arbeidsformene som er knyttet til den, er erstattet av fleksibilitet: nye produksjonsformer som «slank produksjon», «team-konseptet» og «just in time»-produksjon, diversifisering av varer for nisjemarkeder, en «fleksibel» arbeidsstyrke, mobil kapital, og så videre, alt sammen muliggjort av den nye informasjonsteknologien.

I følge disse teoriene har det vært større kulturelle endringer som svarer til disse forskyvningene. En viktig måte å forklare disse endringene på, særlig i Harveys framstilling av postmoderniteten, har å gjøre med en «tid–rom-sammentrekning», en akselerasjon av tida og en sammentrekning av rommet som nye teknologier gjør mulig gjennom nye former for telekommunikasjon, gjennom hurtige nye produksjons- og markedsføringsmetoder, nye forbruksmønstre, nye former for finansiell organisering. Resultatet har blitt en ny kulturell og intellektuell konfigurasjon, med merkelappen «postmodernisme», som etter sigende har erstattet modernismens kultur og de intellektuelle mønstrene som er knyttet til «det moderne prosjektet».

I følge disse framstillingene hadde det moderne prosjektet sin opprinnelse i opplysningstida, skjønt det bar fruktene sine i det nittende århundret. Det såkalte opplysningstidsprosjektet forutsettes å representere rasjonalisme, teknosentrisme, standardisering av kunnskap og produksjon, en tro på lineært framskritt og universelle, absolutte sannheter. Postmodernismen forutsettes å være en reaksjon på det moderne prosjektet – skjønt man også kan betrakte det som om det har sine røtter i modernismen, i skeptisismen, følsomheten for forandring og tilfeldighet som allerede fantes i opplysningstida. Postmodernismen ser verden som grunnleggende oppsplittet og ubestemt, og forkaster enhver «totaliserende» diskurs, alle såkalte «metaframstillinger», allsidige og universalistiske teorier om verden og historien. Den forkaster også alle universalistiske politiske prosjekter, til og med universalistiske frigjøringsprosjekter – med andre ord, prosjekter for en generell «menneskelig frigjøring» framfor svært særegne kamper mot svært særegne og spesielle tilfeller av undertrykking.

Hva betyr det da å dele inn kapitalismens historie i disse fasene, moderniteten og postmoderniteten? Det første viktige punktet vi må ha klart for oss, er at moderniteten blir identifisert med kapitalismen. Denne identifikasjonen kan virke temmelig harmløs, men jeg vil argumentere for at den er et grunnleggende feilgrep, og at det moderne prosjektet kanskje har lite med kapitalismen å gjøre.

Det andre viktige punktet er at denne periodiseringa ser ut til å bety at det virkelig er to hovedfaser i kapitalismen, og ett stort brudd. For det første ser moderniteten ut til å være alt fra det attende århundre inntil (antakelig) 1970-åra (Harvey gir det faktisk en meget presis datering: 1972). Man kan underinndele modernitetens lange fase i mindre faser (som både Jameson og Harvey gjør), men postmoderniteten ser ut til å representere et slags distinkt brudd. Folk kan være uenige om nøyaktig når bruddet fant sted, eller om dets størrelse. Men de ser ut til å være enige om at dette bruddet skiller seg fra andre epokeskifter i kapitalismens historie. Det ser ut til å være et brudd ikke bare i forhold til en umiddelbart foregående fase, men i forhold til hele kapitalismens forutgående historie. Det ser i det minste ut til å være den uunngåelige følgen av å spore moderniteten tilbake til opplysningstida. Så ett eller annet sted i kapitalismens historie er det et grunnleggende avbrudd mellom modernitet og postmodernitet. Jeg kommer til å argumentere for at dette avbruddet, eller i det minste denne måten å se det på, også er problematisk.

Jeg skal ta for meg hvert av disse punktene for seg: Først begrepet modernitet og identifiseringa av modernitet med kapitalisme, og så spørsmålet om det historiske bruddet i siste halvpart av det tjuende århundret. Jeg kommer til å argumentere for at teorien om postmoderniteten, som legger vekt på diskontinuiteten innen kapitalismen, eksplisitt eller implisitt, er basert på en historieteori som nedtoner diskontinuiteten mellom kapitalistiske og ikke-kapitalistiske samfunn, en teori som skjuler kapitalismens historiske særtrekk.

Moderniteten og kapitalismens ikke-historie

La oss først se på identifiseringa av moderniteten med kapitalismen. For å gjøre det, må vi begynne med begynnelsen, med opprinnelsen av det kapitalistiske systemet.³ Mitt hovedpoeng er dette: I de fleste framstillinger av kapitalismen er det ingen egentlig begynnelse. Kapitalismen synes alltid å ha vært der, ett eller annet sted, og den trenger bare å slippes fri fra sine bånd, fra føydalismens lenker (eller hva det måtte være), for å kunne vokse og modnes. Kimene til kapitalismen ser ut til å ligge i det mest primitive varebytte, i enhver form for handel eller markedsvirksomhet. Denne forutsetningen er typisk forbundet med en annen, nemlig at historien har vært en nesten naturlig prosess av teknologisk utvikling. På en eller annen måte kommer kapitalismen mer eller mindre naturlig til syne når og hvor de ekspanderende markedene og den teknologiske utviklingen når det riktige nivået. En mengde marxistiske forklaringer sier stort sett det samme – med tillegg av borgerlige revolusjoner for å hjelpe til med å bryte lenkene.

Virkninga av disse forklaringene er å understreke kontinuiteten mellom ikke-kapitalistiske og kapitalistiske samfunn og å benekte eller tilsløre særtrekkene ved kapitalismen. Byttehandel har eksistert i uminnelige tider, og det ser ut som det kapitalistiske markedet bare er mer av det samme. I denne typen argumentasjon er kapitalismens behov for å revolusjonere produktivkreftene bare en utvidelse og en akselerasjon av universelle og transhistoriske, nesten naturlige, tendenser. Så kapitalismens stamtre går naturlig fra den tidligste kjøpmann gjennom middelalderens borger, til opplysningstidas borgerskap og endelig til industrikapitalisten.

Jeg synes det er en lignende logikk i visse marxistiske versjoner av denne historien, selv om framstillinga i nyere versjoner ofte skifter fra by til landsbygd, og kjøpmenn blir erstattet av landsens vareprodusenter. I disse versjonene vokser småproduksjon av varer mer eller mindre naturlig inn i kapitalismen når den er frigjort fra føydalismens bånd. Med andre ord: Når små vareprodusenter får den minste sjanse, vil de slå inn på den kapitalistiske veien.

Det som går tapt i disse framstillingene, er oppfatninga av det kapitalistiske markedet som en spesifikk samfunnsform, produktet av et dramatisk historisk brudd. Det kapitalistiske markedet ser mer ut som en mulighet enn som en tvang – akkumulasjonens og profittmaksimeringas imperativ – som har sine røtter i særegne samfunnsmessige eiendomsforhold og som skaper sitt eget særegne behov for å forbedre arbeidets produktivitet ved tekniske midler.

Jeg mener at begrepet modernitet slik det vanligvis brukes, hører til i dette standardsynet på historien, som tar kapitalismen for gitt som resultat av allerede eksisterende tendenser, eller til og med naturlover, hvor og når de bare får sjansen. I utviklingsprosessen som leder fra tidlige former for byttehandel til moderne industrikapitalisme, slår moderniteten gjennom når disse lenkede økonomiske kreftene, borgerskapets økonomiske rasjonalitet, blir frigjort fra de tradisjonelle begrensningene.

Så dette modernitetsbegrepet hører til i et historiesyn som skjærer tvers igjennom det store skillet mellom kapitalistiske og ikke-kapitalistiske samfunn. Det behandler særegne kapitalistiske bevegelseslover som om de var allmenne historiske lover. Og det slår sammen svært forskjellige historiske utviklinger, kapitalistiske og ikke-kapitalistiske. På sitt verste gjør dermed dette historiesynet kapitalismen historisk usynlig. I det minste gjør det kapitalismen naturlig.

Det er også viktig å legge merke til at også anti-modernismen kan ha den samme virkningen med å gjøre kapitalismen naturlig. Man kan se dette allerede i de sosiologiske teoriene til Max Weber: Den moderne historien, sier han, har vært en lang prosess med rasjonalisering, rasjonalisering av staten til en byråkratisk organisasjon og rasjonalisering av økonomien til industrikapitalisme. Virkningen av denne prosessen – fornuftens og frihetens framgang som er forbundet med opplysningstida – har vært å frigjøre menneskeheten fra tradisjonelle begrensninger, men samtidig produserer og tilslører rasjonaliseringa en ny undertrykkelse, de moderne organisasjonsformenes «jernbur». Den paradoksale implikasjonen her er at kapitalismen og det byråkratiske herredømmet bare er en naturlig utvidelse av fornuftens og frihetens framgang. I Webers teori kan vi allerede se et av de karakteristiske paradoksene i dagens postmodernisme: I antimodernismen er det ofte liten avstand mellom klage og jubel.

Moderniteten og «opplysningstids-prosjektet»

Jeg har antydet at sammenblandingen av kapitalismen med moderniteten har den virkning at den tilslører kapitalismens særtrekk, om den ikke begrepsdanner den helt vekk. Men mitt poeng er ikke bare at kapitalismen er historisk særegen. Den andre sida av medaljen er at hvis denne såkalte moderniteten ikke har så mye å gjøre med kapitalismen, så kan identifiseringa av kapitalismen med moderniteten også tilsløre det særegne ved moderniteten.

Jeg skal illustrere hva jeg mener ved å gå like til utspringet for den såkalte moderniteten, opplysningstida. Her er enda en gang noen av de særtrekka ved moderniteten som antas å gå tilbake til opplysningstida: Rasjonalismen og en besettelse for rasjonell planlegging, en forkjærlighet for «totaliserende» verdensbilder, standardisering av kunnskap, universalisme – en tro på universelle sannheter og verdier – og en tro på lineært framskritt, særlig framskritt for fornuft og frihet. Disse trekkene antas å henge sammen med utviklinga av kapitalismen, enten fordi den tidlige kapitalismen skapte dem da den utviklet seg selv, eller fordi fremmingen av disse prinsippene, slik som rasjonalismen, førte kapitalismen med seg.

Som vi alle veit, har det blitt høyeste mote å angripe det såkalte opplysningstids-prosjektet. Disse opplysningstidsverdiene som jeg nettopp har ramset opp, menes å være – og her vil jeg sitere en av de mildere dommene – «roten til de ulykkene som har ridd menneskeheten som en mare gjennom dette århundret,⁴ alt fra verdenskriger og imperialisme til økologisk ødeleggelse. Jeg har ikke plass her til å gå inn på alt det sludderet som blir utgytt om opplysningstida i våre dager. Så jeg skal bare slå fast ett enkelt poeng: Sammenblandinga av «moderniteten» med kapitalismen oppmuntrer oss til å slå ut barnet med badevannet, eller mer presist, å beholde badevannet og slå ut barnet. Postmodernistene inviterer oss til å kaste over bord alt det beste i opplysningstidsprosjektet – særlig dets engasjement for en universell menneskelig frigjøring – og ber oss om å klandre disse verdiene for de destruktive virkningene vi bør tilskrive kapitalismen. Marxistiske postmodernismeteoretikere som Harvey og Jameson går vanligvis ikke i denne fella, men periodiseringa deres er ikke til mye hjelp for å unngå den. Det jeg vil foreslå her, er at det kan være nyttig å skjelne mellom opplysningstidsprosjektet og de sidene ved våre nåværende forhold som med overveldende tyngde ikke tilhører «modernitetsprosjektet», men kapitalismen. Dette kan, forøvrig, være nyttig ikke bare for å imøtegå en postmodernisme som er mot opplysningstida, men også en kapitalistisk triumfalisme (skjønt kanskje det viser seg å være det samme). Den åpenbare måten å starte på er i alle fall å se historisk på spørsmålet.

For å si det direkte, så er mitt eget argument at mye av opplysningstidsprosjektet tilhører et utpreget ikke-kapitalistisk samfunn – ikke bare før-kapitalistisk, men ikke-kapitalistisk. Mange trekk ved opplysningstida har med andre ord sin rot i ikke-kapitalistiske samfunnsmessige eiendomsforhold. De tilhører en samfunnsform som jeg mener ikke bare er et overgangsfenomen på veien mot kapitalismen, men en alternativ vei ut av føydalismen.

Jeg skal prøve å gi et raskt eksempel på hva jeg tenker på. Først en skisse av den relevante historiske sammenhengen: Den eneveldige staten i det attende århundres Frankrike. Hovedsaken med den franske eneveldige staten var at den ikke fungerte bare som en politisk form, men som en økonomisk ressurs for en vesentlig del av den herskende klassen. I den forstand representerer den ikke bare den politiske, men den økonomiske eller materielle kontekst for opplysningstida. Den eneveldige staten var et sentralisert instrument for ekstra-økonomisk utvinning av overskudd, og et embete i staten var en form for eiendom som ga sine eiere adgang til det bondeproduserte overskuddet. Det var også andre, desentraliserte former for ekstra-økonomisk tilegnelse, levningene av føydalismen og dens såkalte «parsellerte suverenitet». Disse formene for ekstra-økonomisk tilegnelse sto med andre ord i direkte motsetning til den reint økonomiske formen på den kapitalistiske utbyttinga.

Tenk så på det faktum at det såkalte modernitetsprosjektets viktigste hjemland, det attende århundrets Frankrike, er et overveiende bondeland, med et begrenset og fragmentert indre marked, som fortsatt opererer etter ikke-kapitalistiske prinsipper: Ikke tilegnelse av merverdi fra arbeidskraft som er gjort til vare, ikke verdiskaping i produksjonen, men heller den århundregamle praksisen med å ta ut profitten kommersielt – profitt ved overdragelse, kjøpe billig og selge dyrt, en handel som typisk foregår med luksusvarer eller forsyninger til staten – med en befolkning som i overveldende grad består av bønder, antitesen til et massekonsumpsjonsmarked. Hva borgerskapet angår, som så å si antas å være opplysningstidas viktigste materielle kilde, så er det ikke en klasse av kapitalister. For det meste er det faktisk ikke engang en tradisjonell kjøpmannsklasse. De viktigste borgerlige aktørene er her, og seinere i Den franske revolusjon, handverkere, embetsmenn og intellektuelle. Deres krangel med aristokratiet har lite å gjøre med å frigjøre kapitalismen fra føydalismens lenker.

Så hvor kommer den såkalte modernitetens prinsipper fra? Skriver de seg fra en ny men voksende kapitalisme? Representerer de en håpefull kapitalistklasse som kjemper mot et føydalt aristokrati? Kan vi i det minste si at kapitalismen er den ufrivillige konsekvensen av modernitetsprosjektet? Eller representerer det prosjektet noe annet?

Ta i betraktning det franske borgerskapets klasseinteresser. Én måte å fokusere dem på er å projisere forover til Den franske revolusjonen, opplysningstidsprosjektets kulminasjon. Hva var borgerskapets revolusjonære hovedmål? Kjerna i deres program var samfunnsmessig likhet, angrepet på privilegiene og kravet om at «karrierer skal være åpne for talenter». Dette betydde for eksempel lik adgang til de høyeste statlige embetene, som aristokratiet hadde en tendens til å monopolisere, og truet med å stenge adgangen til fullstendig. Det betydde også et mere rettferdig skattesystem, slik at ikke tredjestanden måtte bære byrdene i uforholdsmessig stor grad til fordel for de privilegerte stender, som regnet skattefritak blant sine viktigste privilegier. Hovedmålene for disse klagene var aristokratiet og kirken.

Så hvordan ga disse borgerlige interessene seg ideologiske uttrykk? Ta universalismen som eksempel, troen på visse universelle prinsipper som gjelder for menneske-heten generelt til alle tider og på ethvert sted. Universalismen har riktig nok hatt en lang historie i Vesten, men den hadde en helt spesiell betydning og framtredende egenskap for det franske borgerskapet. For å si det kort, så uttrykte borgerskapets utfordring av privilegiene og de privilegerte stender, adelen og kirken, seg i å hevde universalismen mot den aristokratiske særegenheten. Borgerskapet utfordret adelen ved å hevde de universelle prinsippene om statsborgerskap, sivil likerett og «nasjonen». en universalistisk identitet som overskred særegne og eksklusive identiteter som slektskap, stamme, landsby, posisjon, gods eller klasse.

Med andre ord sto universalismen i motsetning til privilegier i sin bokstavelige forstand som spesiell eller privat lov – universalismen i motsetning til særskilte privilegier og hevdvunne rettigheter. Det var et ganske enkelt skritt fra å utfordre tradisjonelle privilegier og hevdvunne rettigheter til å angripe vanlige og tradisjonelle prinsipper generelt. Den slags utfordring ble lett en historieteori, hvor borgerskapet og dets organiske intellektuelle fikk seg tildelt en hovedrolle som de historiske handlende i et brudd med fortida, legemliggjøringa av fornuften og friheten, framskrittets fortropp.

Hva den borgerlige holdninga til den eneveldige staten angår, er den noe mer tvetydig. Så lenge borgerskapet hadde rimelig adgang til lukrative statlige karrierer, passet den monarkiske staten helt fint, og selv seinere var det den såkalte borgerlige revolusjonen som fullførte eneveldets sentraliseringsprosjekt. På noen måter utvidet faktisk den borgerlige utfordringa mot den vante orden de eneveldige prinsippene snarere enn å forkaste dem.

Ta igjen prinsippet om universalitet. Den monarkiske staten hadde allerede i det sekstende århundret utfordret adelens krav – ofte med støtte av tredjestanden og spesielt borgerskapet – nettopp ved å gjøre krav på å representere universaliteten mot det særskilte ved adelen og andre konkurrerende domsmyndigheter. Borgerskapet tok også i arv og utvidet andre av eneveldets prinsipper, for eksempel opptattheten av rasjonell planlegging og standardisering, som den eneveldige staten og dens ledende embetsmenn som Richelieu og Colbert hadde vært pionerer for. Når det kommer til stykket, var til og med standardiseringen av det franske språket et ledd i statens sentraliseringsprosjekt – et «rasjonaliseringsprosjekt» som fikk sitt klassiske kulturelle uttrykk i de formelle hagene i Versailles⁵.

En interessant fotnote her: Folk som David Harvey (og Marshall Berman⁶), som har gitt oss noen av de viktigste framstillingene av moderniteten og postmoderniteten, liker å understreke den modernistiske bevissthetens tvetydighet. Den modernistiske fornuften, sier de, kombinerer universalitet og uforanderlighet med en følelse for det forbigående, tilfeldighet, fragmentering. De foreslår at denne tvetydigheten går tilbake til opplysningstida. Argumentet ser ut til å være at fordypelsen i universalitet og absolutt sannhet i virkeligheten var et forsøk på å skape fornuft i det moderne livets flytende, forbigående og konstant bevegelige og skiftende erfaringer – som de assosierer med kapitalismen.

Berman siterer noen passasjer fra Rousseaus roman La Nouvelle Héloise, som ett av de tidligste uttrykk for den modernistiske fornuft (han kaller Rousseau «den arketypisk moderne røst i modernitetens tidlige fase»)⁷. Den mest talende passasjen kommer fra et brev hvor Rousseaus figur St. Preux nedtegner sine reaksjoner ved å komme til Paris. Det Berman ser her, er den modernistiske sansen for nye muligheter kombinert med det ubehag og den usikker-het som kommer av konstant bevegelse, forandring og diversitet. Det er en erfaring som Berman assosierer med en tidlig fase i kapitalismen.

Men når jeg leser St. Preux’ ord i La Nouvelle Héloise, eller til og med når jeg leser Bermans egen skildring av det moderne livets «malstrøm», oppdager jeg noe ganske annet. Ikke så mye erfaringene av den moderne kapitalismen, men den urgamle frykten og fascinasjonen som vekkes av storbyen. Så mye av det Rousseaus St. Preux og Marshall Berman selv har å si om erfaringene av «det moderne livet» ser for meg ut til å kunne være sagt av den italienske bonden som kom til den antikke storbyen Roma. Det kan ha betydning at den tenkeren Rousseau selv uttrykker spesielt slektskap med, er den romerske filosofen Seneca – og fornuften i La Nouvelle Héloise har kanskje mer til felles med den antikke stoisismen enn med kapitalistisk modernisme. Men i alle fall ser det for meg ikke ut til å være tilfeldig at disse såkalte «modernistiske» litterære talemåtene – Rousseaus og andre europeiske forfatteres – ikke kommer fra et høyt utviklet urbant samfunn, men fra samfunn hvor et over-veldende flertall av befolkningen fortsatt bor på landet.

Mitt hovedpoeng er at det franske borger-skapets ideologi i det attende århundre ikke hadde mye å gjøre med kapitalismen, men mye mer å gjøre med kampene om ikke-kapitalistiske former for tilegnelse, konflikter som dreide seg om ekstraøkonomisk makt til utbytting. Jeg ønsker ikke å redusere opplysningsfilosofien til grov klasseideologi, men poenget er at under disse spesielle historiske omstendighetene, under avgjort ikke-kapitalistiske vilkår, tok selv borger-skapets klasseideologi form av en større visjon om allmenn menneskelig frigjøring, ikke bare frigjøring av borgerskapet men av menneskeheten generelt. Med andre ord var dette med alle sine begrensninger en frigjørende universalisme – noe som sjølsagt er årsaken til at den kunne bli tatt opp av mye mer demokratiske og revolusjonære krefter.

Modernitet mot kapitalisme

For å se hvor sammensatt dette er, trenger vi bare å sammenligne Frankrike med England. England blir vanligvis ikke betraktet som «modernitetens» hjemland, slik som det nå er moderne å bruke ordet, men det blir sannelig knyttet til kapitalismens framvekst. England i det attende århundret, da «agrarkapitalismen» sto på det høyeste, hadde en voksende bybefolkning, som utgjorde en mye større andel av totalbefolkninga enn i Frankrike. Små eiendomsbesittere ble gjort eiendomsløse, ikke bare med tvang, men også med økonomisk press. London var den største byen i Europa. Det fantes et mye mer integrert – og konkurransepreget – indre marked, det første nasjonale markedet i Europa eller i verden. Begynnelsen på et massekonsumpsjonsmarked eksisterte allerede for billige dagligvarer, spesielt mat og tekstiler, og en økende proletarisert arbeidsstyrke. Englands produktive basis i jordbruket fungerte allerede etter grunnleggende kapitalistiske prinsipper, med et aristokrati som var dypt involvert i jordbrukskapitalismen og nye former for handel. Og England var i ferd med å skape en industrikapitalisme.

Hva er så det karakteristiske og særegne ideologiske uttrykket for den engelske kapitalismen i samme periode? Ikke kartesiansk rasjonalisme og rasjonell planlegging, men den klassiske politiske økonomiens «usynlige hånd» og den britiske empirismens filosofi. Ikke Versailles’ formelle hager, men den uregelmessige, tilsynelatende planløse og «naturlige» landskapshagen. Det fantes riktignok interesse for vitenskap og teknologi. Når det kommer til stykket, sto den franske opplysningsfilosofien i stor gjeld til folk som Bacon og Locke. Men her, i England, var den karakteristiske ideologien, den som skilte landet fra andre europeiske kulturer, framfor alt «forbedringens» ideologi – ikke opplysningsfilosofiens ide om forbedring av menneskeheten, men forbedring av eiendommen, produktivitetens og profittens etikk, og faktisk vitenskap – et engasjement for å øke arbeidets produktivitet, innestengthetens og eiendomsløshetens etikk.

Ideen om forbedring og produktivitet i denne betydning går tilbake til det syttende århundre og fikk sitt tidligste teoretiske uttrykk hos den politiske økonomen William Petty og hos John Locke. Denne ideologien – og spesielt tanken om forbedringer i jordbruket og forbedringslitteraturen som ble produsert i England – er påfallende fraværende i Frankrike på samme tid, hvor bøndene dominerer produksjonen og jordeierne bevarer sin rentierinnstilling – noe forøvrig hele borgerskapet gjør. Her beviser forresten unntaket regelen, særlig fysiokratene, de franske samfunnsøkonomene som hadde det engelske jordbruket som modell.

Hvis du nå søker røttene til en destruktiv «modernitet» – la oss kalle det teknosentrismens og den økologiske nedbrytingens ideologi – så kan du begynne med å lete her. Ikke i opplysningsfilosofien men i «forbedrings»-prosjektet, som setter produktivitet og profitt over alle menneskelige verdier. Våger jeg å si at det ikke er noen tilfeldighet at kugalskapskandalen forekom i Storbritannia, «forbedringens» fødested, og ikke noe annet sted i Europa?

Epokeskifte?

Så mye for moderniteten. La meg nå vende tilbake til det større spørsmålet om periodisering og skiftet fra modernitet til postmodernitet. Jeg har forsøkt å plassere moderniteten innafor en bestemt historieoppfatning som jeg mener er dypt feilaktig, som jeg mener har den virkning at den tilslører kapitalismens historiske særtrekk og nøytraliserer kapitalismen eller gjør den naturlig, om den ikke rett og slett definerer den bort.

Imidlertid må vi stadig hanskes med endringene i kapitalismen. Vi veit alle at kapitalisme per definisjon betyr konstant endring og utvikling, for ikke å nevne sykliske kriser. Men foregikk det et historisk brudd av noe spesielt slag – kanskje på 1960-tallet eller 1970-tallet?

Jeg må si med det samme at jeg bare har begynt å få klarhet i mine egne tanker om dette. Den ene tingen jeg er temmelig sikker på, er at begrepene modernitet og postmodernitet og periodiseringa av kapitalismen i disse termene, ikke vil hjelpe oss til å forstå om det har vært noe historisk brudd, og hvis det har, nøyaktig hva det består i, hvor dyptgående det er, hvor varig og avgjørende, eller hvilke konsekvenser det kan ha for noe som helst politisk prosjekt. Jeg mener at disse ideene og denne periodiseringa får oss til å se på alle de gærne stedene.

Jeg har sagt at begrepet modernitet slik det for tida blir brukt, henger sammen med et syn på den kapitalistiske utviklinga som kombinerer teknologisk determinisme med kommersiell uunngåelighet, slik at kapitalismen ganske enkelt blir en utvidelse av visse transhistoriske, nesten naturlige prosesser:

utvidelsen av handelen og teknologisk framskritt. Hva slags periodisering av kapitalismen skulle vi vente av en slik måte å se historien på? Hva ville være merkesteinene for store, epokegjørende endringer? Man kunne vente at milepælene ville markere en eller annen større endring i markedet og/eller en eller annen teknologisk omveltning. Det er faktisk stort sett det de aktuelle teoriene om overgangen fra moderniteten til postmoderniteten gir oss. Og mens disse teoriene kanskje forteller oss mange interessante ting, er jeg ikke så sikker på at de forteller oss mye om noe større historisk brudd i kapitalismen.

Se på den såkalte overgangen fra fordisme til fleksibel akkumulasjon. Jeg skal la spørsmålet ligge om hvor utbredt disse endringene i arbeidsprosessen og i markeds-strategiene virkelig er. Men jeg har spurt meg selv om nøyaktig hva som er nytt med dette skiftet. Jeg mener ikke at det ikke er noe nytt. Men hva er så nytt at det rettferdiggjør snakket om en epoke-overgang fra modernitet til postmodernitet, ja til og med fra hele kapitalismen fram til dette punktet og til en virkelig ny slags kapitalisme?

Den gamle fordismen brukte samlebåndet som erstatning for dyrere utdannete arbeidere og for å stramme kapitalens kontroll over arbeidsprosessen, med den tydelige hensikt å utvinne større verdier av arbeidet. Nå blir de nye teknologiene brukt for samme formål: å gjøre produktene lette og billige å sette sammen (hvordan skulle det forresten ellers være mulig med outsourcing og lignende?), for å kontrollere arbeidsprosessen, for å eliminere eller kombinere ulike ferdigheter både i produksjonen og i service-sektoren, for å erstatte høytlønna med lavtlønna arbeidere, i det hele tatt for å «kue» arbeiderne – nok en gang, for å utvinne større verdier av arbeidet. Så det som er nytt med denne såkalte nye økonomien, er ikke at de nye teknologiene representerer et enestående slags epokeskifte. Tvert imot, de gjør det ganske enkelt mulig at den gamle masseproduksjonsøkonomiens logikk blir diversifisert og utvidet. Nå kan den gamle logikken nå inn på hele nye sektorer, og den kan berøre typer av arbeidere som var mer eller mindre uberørt av den tidligere.

For å se denne utviklinga som et større epokegjørende brudd, må man fokusere på teknologiens mer eller mindre autonome logikk, enten det er arbeidsprosessens eller markedsføringas teknologi. Mitt tyngepunkt her ligger på kapitalismens logikk, ikke på noen spesiell teknologi eller arbeidsprosess, men logikken til spesielle samfunnsmessige eiendomsforhold. Det har ganske visst vært konstante teknologiske endringer og endringer i markedsstrategiene. Men disse endringene utgjør ikke noe større epoke-skifte i kapitalismens bevegelseslover.

Eller kanskje vi kan si at fordismen i seg selv utgjorde en slags epokeskifte, i det minste i den betydning at den representerer fullføringa av den prosessen som Marx kalte arbeidets reelle, i motsetning til den formelle, underkastelse under kapitalen. I den betydning representerer de nye teknologiene ikke så mye et epokeskifte som en utvidelse av fordismen. Det jeg mener her, er at den kapitalistiske akkumulasjonens logikk ikke bare fortsatt gjelder i en eller annen generell forstand for de nye teknologiene eller nye former for produksjon og markedsføring, men at de helt spesielt følger fordismens logikk.

Så hva er nytt?

I det hele tatt heller jeg mot å avvise den «postmoderne tilstand» som ikke så mye en historisk tilstand som tilsvarer en periode av kapitalismen som en psykologisk tilstand som svarer til en periode i biografien til Vestens venstre-intelligentsia. Den henger riktig nok sammen med kapitalismen, men det kan tenkes at det bare dreier seg om den teoretiske selvbevisstheten hos en generasjon av intellektuelle som vokste opp til modenhet i det atypiske øyeblikket som utgjøres av den lange etterkrigsoppgangen. For noen i denne generasjonen føltes slutten på oppgangen som slutten på normaliteten, og derfor har den sykliske nedgangen siden 1970 hatt en spesiell, katastrofal betydning for dem. Andre, særlig «postmodernistene», ser fortsatt ut til å sitte fast i den såkalte forbrukerkapitalismens velstående fase.

Hvis det har vært noen spesiell slags endring i epoke i den siste halvdelen av det tjuende århundret, må vi se etter det et annet sted. Hvis vi ser etter omdanninger som er dypere enn endringer i teknologi og markedsstrategier, da er forklaringer som har å gjøre med fleksibel akkumulasjon eller forbrukersamfunn ganske enkelt ikke gode nok. Hvis det har vært et epokeskifte i den siste halvdelen av det tjuende århundret, må vi se etter det et annet sted enn i den fleksible akkumulasjonen, forbrukersamfunnet, informasjonsteknologien, postmodernismens kultur, eller hos noen av de andre mistenkte. Eric Hobsbawm snakker i sin nylig utgitte historie om det tjuende århundret om en enorm endring ved midten av det tjuende århundret, han kaller det faktisk «den største, raskeste og mest grunnleggende [økonomiske, sosiale og kulturelle omveltning] i den skriftlige historien»⁸. Han mener at dens mest dramatiske symptom har vært bondestandens død. Jeg tror at det som ligger under denne endringen, er at dette er den perioden da kapitalismen selv for første gang har blitt noe som nærmer seg et universelt system. Jeg mener at kapitalismen, selv i såkalte avanserte kapitalistiske samfunn, for første gang virkelig har gjennomsyret ethvert aspekt av livet: staten, de herskende og produserende klassenes praksis og ideologi, og den herskende kulturen.

I min bok The Pristine Culture of Capitalism og andre steder har jeg foreslått at kapitalismen på noen måter har vært sein til å absorbere staten og den dominerende kulturen til og med i Vest-Europa (og i motsetning til visse konvensjoner, mer i det kontinentale Europa enn i Storbritannia), men i de siste tiåra kan man si at prosessen har blitt så godt som fullført. Og selvfølgelig ble kapitalismen også i samme periode en virkelig global foreteelse. Men la meg ile til med å tilføye at jeg ikke med dette mener det samme som vanligvis menes med det trøtte, gamle uttrykket «globalisering». Jeg snakker ikke her om bare veksten av de multinasjonale selskapene eller om nasjonalstatens svakhet – jeg har mine tvil om dem begge. Jeg snakker her om universaliseringa av selve kapitalismen, dens samfunnsforhold, dens bevegelseslover, dens motsetninger – det at logikken i å gjøre alt til varer, akkumulasjonens logikk og profittmaksimeringas logikk, gjennomtrenger alle aspekter av våre liv.

Hvis vi har sett noe nytt siden 1970-åra, er det ikke en grunnleggende diskontinuitet i kapitalismen, men tvert imot, at kapitalismen selv har nådd moden alder. Det kan være vi ser de første virkelige virkningene av kapitalismen som et altomfattende system. Vi ser konsekvensene av kapitalismen som et system som ikke bare er uten effektive rivaler men også uten virkelige utveier. Kapitalismen lever alene med sine egne iboende motsigelser. Den har liten utvei utover sine egne indre mekanismer til å rette opp eller kompensere for de mot-sigelsene og deres ødeleggende virkninger. Selv imperialismen, som mange så som kapitalismens siste tilflukt, er ikke hva den var: i de gamle formene for territoriell eller koloni-imperialisme pleide de kapitalistiske maktene å utkjempe sine rivaliseringer og motsigelser på ikke-kapitalistisk grunn. Nå har selv denne korrektive mekanismen for det meste blitt erstattet av den reint kapitalistiske mekanismen med økonomisk dominans og finansiell imperialisme.

Så dette er ikke bare en fase av kapitalismen. Dette er kapitalismen. Hvis «modernitet» har noe med det å gjøre, så er moderniteten godt og vel over, ikke skapt, men ødelagt av kapitalismen. Opplysningstida er død. Kanskje sosialismen vil gjenopplive den, men for tida hersker «forbedringens» kultur eneveldig. Og hvis det er det historien handler om, trenger vi virkelig ikke ideen om postmoderniteten. Det eneste begrepet vi trenger for å hanskes med denne nye virkeligheten, er kapitalisme. Antitesen til det er sjølsagt ikke postmodernisme, men sosialisme. Så hvis mine påstander er riktige, så er kapitalismens universalitet ikke en grunn til å oppgi det sosialistiske prosjektet, slik kapitalistiske triumfalister ville like å tro. Tvert imot, «totaliseringa» av kapitalismen betyr også at den i økende grad blir sårbar for sine egne iboende motsigelser og for opposisjonspolitikk.

Jeg hørte nylig Daniel Singer snakke om et interessant sammentreff. For ikke lenge siden, sa han, begynte den herskende klassen i Frankrike å gratulere seg selv med at de endelig hadde gjort Frankrike til et «normalt» land – det vil si et moderne kapitalistisk samfunn. Dette var, for eksempel, ett av hovedtemaene ved Mitterrands begravelse. Han var jo hovedarkitekten for den franske «normaliteten», som hadde beveget Frankrike i retning av de ny-konservative regjeringene andre steder i Europa og i USA. Men i selve dette øyeblikk av sjølgratulasjoner gikk det franske folket ut i gatene, noen steder i et antall som var større enn noen gang. Jeg gjetter på at det var virkningen av møtet med kapitalismen uten dekorasjoner eller raffinementer, i all dens nakne og usminkede realitet. La oss håpe at det også var et symptom på et virkelig epokeskifte.

Noter:

1. Se for eksempel: Frederic Jameson: «Five Theses on Actually Existing Marxism», i Monthly Review 47, nr. 11 (mai 1996) og David Harvey: The Condition of Postmodernity (Oxford and Cambridge, Mass., 1990).
2. Om teorien om «desorganisert kapitalisme», se S. Lash og J. Urry: The End of Organized Capitalism (Madison, WI: University of Wisconsin Press, 1987).
3. Jeg har utviklet noe av argumentasjonen i dette avsnittet i artikkelen «From Opportunity to Imperative: The History of the Market», i Monthly Review 46 nr. 3 (juli/august 1994).
4. Roger Burbach: «For a Zapatista Style Postmodernist Perspective», i Monthly Review 47, nr. 10 (mars 1996): 37.
5. Jeg har diskutert noen av poengene i dette avsnittet mer omfattende i The Pristine Culture of Capitalism: A Historical Essay on Old Regimes and Modern States (London: Verso, 1991).
6. Marshall Berman: All That is Solid Melts into Air: The Experience of Modernity (New York: Penguin Books, 1988).
7. Samme sted, s. 18.
8. Eric Hobsbawm: The Age of Extremes: A History of the World, 1914–1991 (New York, Pantheon, 1994), s. 8, 289.

Den globale politiske og økonomiske eliten har alltid vore interessert i Latin-Amerika sine resursar. Men venstreorienterte land har forsøkt å hindre denne utplyndringa av kontinentet, og gje sine folk sjølvråderett og rettferdig fordeling av økonomien. Vil desse endringsprosessar framleis halde fram og styrke seg?

Ivar Jørdre er kunstnar, bloggar og politisk aktiv. Han har hatt utstillingar i Noreg, Italia og Indonesia. Sidan 2013 har han dreve politikk- og kunstbloggen ivarjordre.wordpress.com, og er medlem i Raudt.
(Foto: Xavier Granja Cedeño)

«Mainstream media» har ikkje for vane å ha søkeljos på alternative økonomiske modellar. Heller ikkje i dei økonomiske krisetider me er inne i og har vore i sidan 2008 (og lenge før i ulike krisesyklusar). I dette globale kapitalistiske biletet er slike økonomiske og politiske alternativ i Latin-Amerika som Ecuador, Bolivia og Venezuela og det etterkvart kjende omgrepet «den bolivarianske revolusjon» viktige. Alle desse landa (også Nicaragua, Uruguay) styrer økonomien nasjonalt og regulerar marknaden. Når propagandaen i Vesten går mot dette, heiter det ofte at no går det mot det glade vanvit og diktatur. Ein vil då gjerne gløyme at dette er valte potensielle sosialistiske demokrati som vil ha eit alternativ til kapitalismen. Etter mandat frå folket!

Når det gjeld økonomisk styring, er det akkurat det som hendte i Vesten etter «bobla» sprakk i 2008. Då ropte finansfolk og utspekulerte spekulantar om seg på statleg hjelp. Men ikkje før det byrja å ga gale med dei sjølve. Det er den store skilnaden på våre liberale og konservative land i høve til dei venstreretta i Latin-Amerika. Mens dei har valt ein alternativ kurs til nyliberalismen, håpar ein i «vest» at denne krisa berre var eit symptom og vil ga over, slik at «business as usual» kan ga føre seg på nytt. Men, det har det altså ikkje gjort!

Millionar på millionar av europearar har mista hus og arbeid, ny-fattigdomen råkar hundretusenvis (der sør-europearar er absolutt hardast råka, men Nord merkar det også). Makta og finanseliten strammar sine hender og fortel folket at dette må ein tåle. «Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv», sa Arnulf Øverland.

Kvifor lukkast så nokon land i Latin-Amerika og andre ikkje? Ville Salvador Allende fått behalde makta om han vart valt i dag? Og det me ser i Sør-Amerika i dag av venstreorienterte demokrati og vegen mot sosialisme, er det noko me kunne ha sett i Chile på byrjinga av 1970-talet, om Allende sine prosessar fekk halde fram? Truleg JA! Men USA og militærdiktaturet sette ein tragisk stoppar for det.

Kupp

Det er over 40 år sidan statskuppet i 1973 mot Allende i Chile som sjokkerte og engasjerte ei hel verd. MEN, det er ikkje dei siste døma på brutale overgrep på demokratisk valte system og leiarar. Også gjennom dei siste tre tiåra har me sett mange kupp (t.d. Grenada i 1983, påskekuppet mot Hugo Chavez i 2002, som mislukkast), dei siste er avsettingane av dei folkevalte presidentane i Honduras i 2009 (Manuel Zelaya) og Paraguay i 2012 (Fernando Lugo vart ukonstitusjonelt avsett, venstre-styret kom i 2008). Det er framleis tydelege krefter som motarbeidar demokratiet og endringsprosessar. No er det valet i Argentina som fortel om at «motoffen-siven» kan ha teke ein ny vending. I andre valomgang i november 2015, etter at Daniel Scioli fra sentrum-venstrepartiet Frenta para la Victoria (FpV) og Mauricio Macri frå sentrum-høgrepartiet Propuesta Republicana (PRO), ikkje fekk over 45 prosent av stemmene i første valomgang som er påkrevja, vann Macri med omlag 52 prosent mot Scioli sine omlag 48. Dermed måtte førre president Cristina Fernández de Kirchner sin «etterføljar» erkjenne valneder-laget. 12 år med avtroppande president Fernández de Kirchner og før det hennar ektemann Néstor Kirchner, er over for denne gong. Macri har alt byrja sine angrep på Venezuela ved å krevje landet utestengt frå handelsorganisasjonen MERCOSUR (som han no har trekt attende, symptomatisk nok, sidan i følge han demokratiet har kome attande til Venezuela no etter valet, sjå nedanfor). I tida før valet vart førre president Fernández de Kirchner utsett for omfattande kampanjar mot seg, mykje av desse kreftene var styrt frå ein økonomisk-politisk elite saman med t.d. utanlandsk kapital.

Demokratiet ser ut til å verte svekka allereie etter få månader med ny-liberalaren Macri. Med liberalisering av økonomien, svekking av velferdsgoder og press på ytringsfridomen ved t.d. stenging av kritiske radiosendingar, set Macri tonen for eit annleis Argentina. Alt dette har resultert i store demonstrasjonar i den korte tida Macri har vor president. Også i høve gjeld gjer han endringar. Argentina var blant landa som hadde ei finanskrise ved tusenårsskifte (landet var om lag «konkurs» i 2001) som resultat av finansliberalisering og gjeld hjå utanlandske kreditorar. Dåverande president Nestor Kirchner nekta å betale gjelda på kostnad av folket sine grunnleggande rettar, og etter omfattande gjeldsforhandlingar gjekk fleirtalet av kreditorane med på å rekonstruera gjelda. Argentina stod imot Verdsbanken, IMF og andre bankar sine vilkår og kravde at kreditorane tok ansvar for sine investeringar. Kreditorane aksepterte 2/3 tap på sine gjeldsobligasjonar, noko som var avgjerande for at Argentina klarte å overhalde sine betalingsplikter. Rekonstrueringa av gjelda gjorde det mogleg for Argentina å fokusera på auka sysselsetting og fattigdomsreduksjon, i staden for betaling av renter og avdrag.

Gjeldshaldarane som nekta rekonstruering i 2002 var i all hovudsak såkalla gribbe-fond. Gribbefonda som har ressursar til å føre harde rettssaker mot fattige land for å tvinge dei til å betale attende gamle lån, kjøpte statsgjelda til dei andre kreditorane til ein brøkdel av prisen for sidan å krevje full attendebetaling. Inntil den nye høgre-regjeringa kom til makta har Argentina nekta å gje etter for gribbefonda, men det har Macri no endra. I mars gjorde regjeringa ein avtale med 4 usanske «hedge funds» ofte kalla gribbefond, om å betale 4,65 milliardar dollar. Men før desse allereie ultra-rike fonda kan få «gribbepengane» sine, lyt Macri få til fleirtal og nokre lovendringar i nasjonalforsamlinga.

I Brasil er president Dilma Rousseff utsett for sterkt press frå opposisjonen i parlamentet etter at fleire av støttespelerane i hennar næraste krets har vore til politiavhøyr eller er fengsla i den store korrupsjonssaka i statsoljeselskapet Petrobras som rammar stadig fleire i den brasilianske samfunnseliten. «Operasjon bilvask». Det er namnet på den stadig større etterforskinga av korrupsjonsskandalane i oljeselskapet. Denne politiske orkanen starta for alvor då opposisjonen starta ei prosess for å stille president Dilma Rousseff for riksrett. Men, det er forsøkt grunnlagt i noko anna. At presidenten skal ha «pynta på» statsbudsjettet for nokre år sidan, for å gøyme underskot. Noko mange meiner er grunnlause påstandar og politisk motivert. Det er leiaren i Kongressen sitt underhus, Eduardo Cunha, som er hovudmannen bak. Dette til tross for at Cunha fleire gonger tidligare i år har give uttrykk for at dette ikkje ville hende. Det er gode grunnar til at han endra standpunkt: Han er sjølv alvorleg ute og køyre. Korrupsjonspåstandane mot han er mykje større og meir konkrete enn dei mot Rousseff! Høgsterett har nyleg avgjort at også Cunha kan tiltalast for korrupsjon.

Eduardo Cunha er frå partiet PMDB, som er største parti i Kongressen, og det fremste dømet på ein type parti som er vanlege i Brasil: Parti som ikkje har nokon ideologi i det heile teke, men som har makt som einaste politiske mål. PMDB definerast ofte som sentrum–høgre, og er alliert med Rousseff sitt arbeidarparti, PT, i regjeringa, dei har også visepresidenten, Michael Temer. No «dolkast» ho av denne «gjengen utan ideologi»! PMDB har no trekt seg frå koalisjonsregjeringa til president Rousseff. Det aukar moglegheita for at ho vert stilt for riksrett. Rousseff har også i lengre tid vore utsett for mykje antidemokratisk propaganda, m.a. frå internasjonal mainstream media og USA. I tillegg er det for tida den verste nedgangsperioden i Brasil sin økonomi på 25 år. Så det er nok å tenkje på i det landet for tida. Nyleg har tidlegare president Luiz Inácio Lula da Silva vorte avhøyrd i Petrobras-saka. Omlag 40 prosent av Brasils 200 millionar innbyggarar lever i hushaldningar med ei inntekt på mindre enn 4 600 kroner per månad (NTB), og det var mest deira støtte som sikra Rousseff og Arbeidarpartiet (PT) sigeren i oktober 2014. Rousseff fekk 51,45 prosent av stemmene, opplyser den statlege valkommisjonen. Den høgreorienterte kandidaten Aécio Neves frå dei såkalla Sosialdemokratane (PSDB) enda opp med 48,55 prosent av stemmene. Endå eit døme på eit latinamerikansk land som er om lag delt på midten i politiske val.

Eduardo Cunha er frå partiet PMDB, som er største parti i kongressen, og det fremste dømet på ein type parti som er vanlege i Brasil: Parti som ikkje har nokon ideologi i det heile teke, men som har makt som einaste politiske mål. PMDB definerast ofte som sentrum-høgre, og er alliert med Rousseff sitt arbeidarparti, PT, i regjeringa, dei har også visepresidenten, Michael Temer. No «dolkast» ho av denne «gjengen utan ideologi»! Rousseff har også i lengre tid vore utsett for mykje antidemokratisk propaganda, m.a. frå internasjonal mainstream media og USA. I tillegg er det for tida den verste nedgangsperioden i Brasil sin økonomi på 25 år. Så det er nok å tenkje på i det landet for tida. Nyleg har tidlegare president Luiz Inácio Lula da Silva vorte avhøyrd i Petrobras-saka. Han er under etterforsking i korrupsjonsskandala, men er enno ikkje tiltala. Brasil sin ekspresident har også vorte utnevnt til stabssjef i regjeringa til Rousseff. Lula kan då ved å kome inn i regjeringa få auka vern frå rettsforfølgjing, men kanskje viktigast er det eit forsøk på å styrke Brasil sin president Dilma Roussef. Det må her leggast til at anklagane mot Lula er veldig overdrevne både i storleik og omfang.

Venzuela

Venezuela opplever no også ei økonomisk krise, mykje grunna ei meir enn halvering av oljeprisen frå 2014 til omlag 46 dollar per fat (november 2015). I tillegg er den øvrige vareproduksjonen dårleg, med mykje import som resultat, svært høg inflasjon. og altfor mange valutaproblem med «bolivaren», m.a. mange parallelle vekslingskursar og svartebørs. Kriminalstatestikken er også høg og eit stort samfunnsproblem. Mange destabiliseringstaktikkar gjer seg også gjeldande i motoffensiven mot Maduro-regjeringa. Her spelar økonomisk og organisatorisk støtte til ulike deler av den høgreorienterte opposisjonen frå først og fremst USA ei stor rolle (mykje av dette kan samanliknast med dei destabiliseringsmetodane CIA og Pentagon gjorde ovanfor Allende-regjeringa i framkant av militærkuppet i Chile i 1973). Det er mange store sosiale samfunnsprosjekt (missiones) som har vore svært vellukka under tida til Hugo Chávez og som held fram under tida til Nicolas Maduro. Eit av dei mest omfattande er «husbyggingsmisjonane». Frå starten i 2011 og til i dag er det bygt omlag 850 000 bustader og er rekna å nå millionen ut 2015. Det gjev rimelege bustader til omlag 5 millionar venezuelanarar av totalt 30 millionar innbyggarar. Også innan helse, skule og høgare utdanning har millionar av folk fenge gratis eller rimelege tenester og tilbod. Dette kostar pengar og når mykje av dette kjem frå oljeøkonomien som no er redusert kraftig, vert det store utfordringar. Noko som går utover andre deler av samfunnsøkonomien også. Mykje kan seiast om dette og handteringa av den høge inflasjonen, korrupsjon og mangel på nasjonal vareproduksjon. Maduro og hans folk har i for liten grad klart å finne gode løysingar på desse utfordringane. I tillegg er Maduro ein tildels svak president og langt frå den store folketalaren Chávez. Dette gjer at det er ei forsterka politisk krise, der landet er endå meir polarisert enn før. Dette må president Maduro også ta ein del av ansvaret for. Fram mot parlamentsvalet 6. desember 2015 låg opposisjonen (MUD) framfor regjeringspartiet PSUV på fleire meiningsmålingar. Valet vart endå dårlegare for PSUV og Maduro enn tenkt. Opposisjonen sentrum–høgre vann eit sokalla «supermajoritetsfleirtal», med 112 plassar av 167 i parlamentet ( 55 til PSUV). Dei kan no, om dei vil, kalle attende mange av dei sosiale- og økonomiske programma, avsette ministrar og visepresidenten (ikkje presidenten, men kan i 2016 få til eit tilbakekallingsval ved ei folkerøysting), og har eit 2/3 fleirtal til grunnlovsforsamling for grunnlovsendring. Om dei vil dette beinveges, veit ingen enno. Det merkelege er at av dei 112 plassane til MUD (som elles har 40 ulike «kranglande» parti i seg) så har urfolk 3, difor er dei også eit fenomen, til fullt fleirtal for MUD, eller ikkje. Tida framover i Venezuela vert med alt dette på ingen måte udramatisk!

Venezuela er polarisert politisk, og mange hadde sterke meiningar om Chávez, som hadde makta 1999–2013. Skiljelinjene går langs sosiale klassar, og mens dei rike heile tida har åtvara mot kommunisme og eit nytt Cuba, har arbeidarklassen og fattige for stor del slutta opp om Chávez sin «Sosialisme for det 21.århundre». No er leiaren deira borte (døydde av kreft i 2013) og mange har frykta kva som ville hende etterpå, men revolusjonen og prosessane som deira helt har vore drivkrafta i, er så djupt grunnfeste no at dei truleg ikkje kan reverserast med nokre pennestrøk. I alle fall ikkje utan omfattande protestar frå dei millionar som har kome seg opp av fattigdomen og fenge eit betre liv. Dette til opposisjonen og deira allierte i Vesten si store fortviling. Endringsprosessar har gått føre seg over store deler av Latin-Amerika, men ikkje overalt. Situasjonen framover er uklar, og me må setje oss godt inn i kva som til ein kvar tid hender på kontinentet for å gjera dei best moglege analyser, som skal vera førande for arbeidet til ein god solidaritet for folket.

Bolivia

Bolivia er eit av Latin-Amerikas fattigaste land, men det har hendt store sosio-økonomiske endringar i president Evo Morales sine to føregåande periodar (første gong valt i 2005). Morales er den første presidenten av indiansk avstamming i landet, der urfolket utgjer 65 prosent av folket. Frå 1999 har han vore generalsekretær for partiet Movimiento al Socialismo (MAS). Til skilnad frå Brasil er Bolivia i ein prosess mot sosialisme for det 21. århundret som Hugo Chávez i si tid byrja prosessane rundt. Dette inneheld m.a. ei demokratisering på grunnplanet der folk gjennom ulike organisasjonar og politiske rørsler tek del i avgjerdsprosessar frå lokale råd og oppover til nasjonalforsamlinga (Asamblea Legislativa Plurinacional) i hovudstaden La Paz. Den noverande konstitusjonen som vart utarbeidd i 2006–07 og vedteken i 2009, føreskriv ei balansert utøvande, lovgjevande, juridisk og valutførande makt, så vel som ulike nivå av sjølvstyre for regionane. Dette gjev eit godt grunnlag for vidare demokratiske prosessar og folkedeltaking. Eit døme på det er at i 2011 heldt Bolivia sitt første juridiske val for å velje medlemmer til «Dei nasjonale domstolar» ved folkeleg val. Ei reform sett i verk av Evo Morales.

Evo Morales sitt attval (oktober 2014) stadfestar ein kontinuitet av dei sosialistiske prosessar som er i gong, og gjev presidenten og MAS det rom som er naudsynt for å ut-vikle landet, for og med deltaking av folket sjølv. Morales fekk også eit klårt fleirtal i nasjonalforsamlinga for å fortsetje med sin venstreorienterte politikk, som m.a. omfattar meir nasjonalisering av olje- og gassressursane og utbygging av velferdsprogram. Også fattigdomsreduksjon, utdanning og helse er særs viktige områder med tanke på fordeling av nasjonaløkonomien framover. Ein sosialistisk retta politikk har også redusert ekstrem fattigdom til eit minimum.

Til tross for stadig lågare olje- og gassprisar har den bolivianske økonomien klart seg godt dei siste 10 år med ein årleg vekst på om lag 5 prosent. Men det er problem i horisonten også, både sett frå presidenten sjølv og sett frå det politiske klimaet i landet. I februar i år tapte presidenten ei folkerøysting om forlenga mandatperiode for ein fjerde periode. Dette kan nok likevel gå bra for framdrifta i endringsprosessane. Dei bør ikkje vera avhengig av berre ein sterk leiar, sjølv om det i Latin-Amerika ofte har vore tilfellet at sterke og karismatiske leiarar har hatt mykje å seie i endringsperiodar, både positivt og negativt sett frå fordelings- og demokratiperspektiv. Det som kan vera vanskelegare for presidenten sjølv og dermed også det politiske klimaet, er ulike protestar mot han og partiet, og skuldingar om misbruk av presidentmakta. Dette vart fram provosert av påstandar om favorisering av eit kinesisk selskap for kontraktar med regjeringa. Ei tidlegare kjæraste av presidenten held ein viktig posisjon i selskapet. Morales nektar for skuldingane og har give ordre om ei undersøking av kontraktstilhøva. Dette og anna meinar mange i landet er del av ei kampanje mot regjeringa frå høgresida.

Etter diktatura

Etter at det nyliberalistiske 1990-tallet enda i krise, konkurs og nedgang i fleire land i Latin-Amerika, vart kursen lagt om. Med venstre- og sentrumsorienterte regjeringar har fleire latin-amerikanske land utfordra den nyliberale tankegangen. Gjennom finanspolitiske, realøkonomiske og sosiale tiltak for å regulera kapitalstraumar, auke nasjonalt eigarskap og statleg styring har arbeidsløyse og fattigdom minka i regionen.

Det er mange land som har lukkast i å drive ein fordelingspolitikk, som ville vore utenkeleg for 30–40 år sidan, i militærdiktatura sine «drapsdagar». Land som Venezuela (no med høgreopposisjon i nasjonalforsamlinga), Ecuador, Argentina (til hausten 2015, då sentrum-høgre overtok), Bolivia, Uruguay og Brasil er alle styrt av venstre- eller sentrum–venstre regjeringar, og dei har i mindre eller større grad teke eit oppgjer med ei historie av ekstreme skilnadssamfunn der dei rike elitane i siste instans hadde all makt. Alternativa til nyliberalismen i Latin-Amerika er styrka og vevd saman i kvarandre meir enn nokon gong, og USA er «nesten» utanfor det latin-amerikanske gjerdet. Men trugsmålet frå nord er til stades og imperialismen er «innanfor».

To døme på det: Kuppet mot den folkevalte presidenten i Honduras Manuel Zelaya i juni 2009 hadde full støtte frå Washington. Spesielt var det utanriksminister Hillary Clinton som drog i trådane og som etter kuppet insisterte på nyval, mens omlag resten av verda kravde Zelaya attende. Dette hadde i sin tur den effekten at det legitimerte og la til rette for eit kuppregime og skapte det «marerittlandet» ein har i dag, med omsyn til økonomisk ulikskap og menneskerettar. Honduras er i dag eit av dei mest valdelege landa i verda, med hundrevis av drepne menneskeretts-, miljø- og fagrørsleaktivistar sidan kuppet. Eit siste tragisk døme på det er drapet på urfolks- og miljøaktivisten Berta Cáceres i mars.

Argentina har som nemnt før, under den nye høgreretta president Macri gått med på å betale 4.65 milliardar dollar til fire usanske «gribbefond». Dette inkludert Elliott Management, eigd av milliardæren Paul Singer. Singer har lang tid bak seg som ei pengemaskin for det republikanske partiet og støttar i presidentkandidatvalkampen 2016 eliten i partiet sin favoritt Marco Rubio. Singer sitt fond vil tene 10–15 gonger dei opprinnelege investeringar.

I Argentina vann høgrekandidaten Macri, etter ein stygg kampanje mot Cristina Fernández de Kirchner og hennar parti sin kandidat Scioli, i Brasil pågår ein beinhard kampanje mot president Dilma Rousseff med riksrettstrugsmål og i Venezuela vann høgreopposisjonen MUD eit 2/3 fleirtal i nasjonalforsamlinga mot regjeringspartiet PSUV. Er dette eit klårt teikn på at kontra-offensiven, dei nyliberale krefter, rullar attende endringsprosessane i Latin-Amerika? Eller kjem folkelege organisasjonar og progressive regjeringar til å motstå presset frå høgrekreftene og USA sine imperialistiske framstøyt?

Latinamerikanske organisasjonar som Celac (Comunidad de Estados Latin-americanos y Caribeños) starta i 2011 og ALBA (Den Boliviarianske Alliansen for Vårt Amerika) er døme på at utviklinga er i regionen sine eigne hender, utan USA. Celac er eit svar på OAS (Organisasjonen av amerikanske stater), der USA tradisjonelt set dagsorden. USA og Canada er ikkje med blant dei 33 medlemslanda i Celac. Men det er også splitting mellom latinamerikanske land, som opprettinga av Alianza del Pacifico mellom Colombia, Chile, Peru og Mexico er døme på. Til tross for dette er USA sin dominans i regionen kraftig utfordra med tettare samarbeid mellom landa gjennom samarbeidsorganisasjonar som Celac og ALBA. Likevel fiskar imperialismen i rørt vatn. Dårlegare økonomiske tider, folk sin misnøye med korrupsjon og økonomisk rot på heimebane, og kraftige kampanjar mot venstreretta regjeringar med hjelp både innan- og utanfrå, er ein giftig miks for kontraoffensive krefter å bruke. Store multinasjonale kapitalkrefter ventar på endå meir åtsel.

Mot dette må endringsprosessane sine folk og regjeringar styrke seg og læra av sine feil. Korrupsjon og økonomisk vanstyre må takast på alvor. Folkelege organisasjonar er viktige i den sosio-økonomiske kampen, men også som folkeleg demokratisk motkraft mot politisk elitisme og antidemokratisk vald og kampanjar. To nasjonale val i 2016 og 2017 vil gje noko svar på trenden i utviklinga. Det eine er eit forsøk frå opposisjonen i Venezuela på såkalla «attendekallingsval» for å eventuelt avsetje president Nicolas Maduro (førebels usikkert om og når referendumet vert). Det andre er i Ecuador, der president og parlament skal veljast. Det vert med andre ord spanande tider i Latin-Amerika framover.

Kjelder:

http://slettgjelda.no, http://www.latin-amerikagruppene.no, http://www.telesurtv.net, http://hdr.undp.org, http://www.democracynow.org

Noreg som stat er i sterk grad avhengig av Statoil sine investeringar.

Det norske statsapparatet tilpassar seg Statoil sine interesser i den type investeringar.

Helge Ryggvik er historikar tilsett ved TIK-senteret ved Universitetet i Oslo. Spesialfeltet hans er økonomisk historie. Han har skrive fleire bøker om olje, blant anna Til siste dråpe – om oljens politiske historie (2009).

Ingrid Baltzersen er redaksjonsmedlem i tidsskriftet Rødt!, midtaustenvitar og jobbar med flyktningungdom.

Kva var formålet med å oppretta Statoil?

Viss du går tilbake til då Statoil blei oppretta, låg det ingen imperialistiske ambisjonar bak. Då var utgangspunktet tvert i mot, at ein sto overfor ein stor industri, dominert av dei største selskapa i verda. Den gongen var det ei allmenn forståing, ikkje berre på venstresida men også i embetsverket, at dette var selskap som var forbunde med politisk påverknad, altså element av imperialisme. Noreg skulle bruka statsapparatet for å beskytta oss så me ikkje blei utsette for det same. Målet med opprettinga av Statoil var å skaffa seg politisk kontroll i ei næring som var dominert av utanlandske selskap. Dei hadde monopol på teknologi, og dei hadde god tilgang på kapital. Begge deler ønska den norske staten å kontrollere. Det var eit viktig verkemiddel for å etablera Statoil med teknologisk kompetanse som kunne stå opp mot dei utanlandske selskapa for å komma i ein posisjon, som gjorde at Noreg fekk maksimalt ut av renta frå oljeverksemda. Så sånn sett kan ein sjå på Statoil som eit antiimperialistisk verkemiddel. Men allereie frå starten såg ein føre seg at ein ikkje berre kunne eksportera råvarer frå Noreg, men også eksportera kapital og kompetanse knytt til dette. Da Statoil gradvis utvikla seg til å bli eit selskap som erobra teknologi og kontroll på norsk sokkel, var det logisk at ein enda opp med å gå utanlands. I forhold til den opphavlege målsetninga var det ulogisk, eller i alle fall umoralsk, at me enda opp med at den same kapitalen skulle ut og etablera seg og rana til seg grunnrente, ikkje berre profitt, men oljerente frå dei statane ein investerte i.

Eg tenkjer at det er meir umoralsk enn ulogisk.

Norske selskap ut i verda

Dette vendepunktet kom i 1990. Det er interessant, fordi det skjedde parallelt med at omgrepet globalisering fekk det store gjennomslaget. Bøkene om globalisering, som etablerte ordet «globalisering», kom i 1990. For Noreg sin del var det eit politisk skifte. EØS-avtalen blei ikkje vedteke før i 1993, men allereie frå slutten av åttitalet og starten av nittitalet låg det i korta at Noreg kom til å slutta seg til EØS. Det norske statsapparatet tilpassa seg avtalen. Frå å ha ein politisk periode der ein beskytta norsk kapital gjennom preferansar for norske selskap, så opna ein opp for frie investeringar i Noreg. Ein ga samtidig sterke insentiv slik at norske selskap skulle gå ut. Dette skjedde i og for seg også, store selskap kom inn i Noreg og kjøpte seg opp mye i norsk industri, samtidig med at norske selskap ekspanderte internasjonalt, kjøpte seg stort opp i utlandet. Det er mange eksempel på dette. Eg veit ikkje om du hugsar Kværner?

Jo det gjer eg, eg kjem frå Stavanger.

Dei var jo frå Oslo, men kjøpte opp Rosenberg Verft, så sånn sett er dei kjent. Kværner bidrog til ein strukturendring av norsk verftsindustri då dei la ned alt som var på Austlandet og konsentrerte seg om å bygga opp store offshoreverft på Vestlandet. Så kjøpte dei opp ein heil haug med verft langs Nordsjøkysten og i Aust-Europa, blant anna i Polen. Men dei lukkast ikkje, fordi det stort sett var gamle uproduktive verft og marknaden auka ikkje spesielt. Korea hadde langt betre kapasitet, moderne, store verft og billig arbeidskraft. Samtidig bestemte Statoil seg for å «gå ut i verda», i allianse med BP.

Vikingar

Viss ein skal sjå på relasjonen mellom stat og kapital, så skjedde dette i samsvar med norske myndigheiter. Det var ein diskusjon på Stortinget, sjølv om den ikkje var stor. Den er ganske morosam å lesa i ettertid i eit imperialismeperspektiv; hovudreaksjonen var berre entusiasme, ein brukte metaforar som «den nye vikingtida». Eg hugsar at då eg var på ambassaden i Aserbajdsjan på nitti-talet, så viste ein gjerne til den metaforen, utan at ein tenkte noko imperialistisk med det. Refleksen var at dette var gøy og morosamt og spanande, og me skal erobra verda.

Men syntest mottakarane at dette var så gøy? Vikingane var jo ikkje så hyggelige?

Nei, både og, spørs kor du var. I Aserbajdsjan var dei opptekne av å lausriva seg frå Sovjetunionen, så dei ville finna allierte. Tor Heyerdahl var også i Aserbajdsjan og oppdaga helleristningar, som han meinte viste at æsene, dei gamle nordiske gudane, kom derfrå. Dei laga ei kopling der som blei ein slags felles opphavshistorie som blei etablert, sjølvsagt for å selja Noreg. Men det underliggande var at Noreg hadde teknologi på eit område som det var stor kamp om på det tidspunktet, og ville ha tilgang til nye oljereserver. Aserbajdsjan blei på det tidspunktet rekna som veldig viktig, for ein såg for seg at det var oljereserver der omtrent som i Midtausten. Ein hadde hatt stor oljeverksemd i Baku i mange år, men fann no olje i Kaspihavet på grunn av offshore oljeboring. Det førte til intens politisering av dette området, der alle dei imperialistiske partane var til stades. Det blei laga ein James Bond-film med det som motiv. Det var sjølvsagt uttrykk for nittitalet, der ein hadde ein aukande kamp om posisjonering i forhold til oljereserver. Det var ein viktig del av imperialismen. Midtausten var ein ustabil region, så det å skaffa seg kontroll over oljereserver i andre område blei oppfatta som strategisk viktig. Den norske staten reagerte som ein imperialist i den forstand at ein sette veldig mykje ressursar inn på den politiske sida for å hjelpa norsk industri. Så Noreg sto ikkje tilbake i forhold til dei andre store nasjonane, når det gjaldt å senda delegasjonar med stortingsfolk og departementsfolk og kongar og kronprinsar og så vidare for å fremja interessene til Noreg. Tilsvarande var i stor grad nittitalet og starten på totusentalet prega av ei omfattande satsing frå norske politiske myndigheiter for å støtta opp om dei investeringane som Statoil dreiv med i verda. Det var eit skifte i det norske utanrikspolitiske apparatet. Historisk så var det først knytt til sjøfarten. Deretter blei det sånn at der Noreg dreiv med hjelpearbeid, prega det kven som blei ambassadørar og kva ambassadørane dreiv med når dei var ute. Frå nittitalet var det i aukande grad olje som bestemte når ein oppretta ambassadar. Det fekk openberre, også politiske konsekvensar, og Noreg framsto som ein sjølvstendig aktør, ikkje berre som ein del av USA-imperialismen.

Samarbeid med BP

Når Noreg går ut og forsøker å konkurrera om kontraktar i Aserbajdsjan, Nigeria eller Brasil, så er hovudkonkurrentane amerikansk og britisk kapital. Og det er det verdt å merka seg. Då Statoil starta sitt internasjonale engasjement i Aserbajdsjan, var det gjennom BP, altså Storbritannia. Sett frå BP sin ståstad var tanken at Statoil kunne hjelpa til med å opna område der BP hadde politiske problem på grunn av imperiefortida. I Nigeria der Statoil kom inn saman med BP, var bakgrunnen at dei tidlegare var kasta ut av Nigeria. BP såg for seg moglegheita til å komma inn ved å bruka Statoil som operatør fordi Statoil kom til Afrika frå Noreg og var rekna som sniltl og ikkje imperialistisk. Det har vore ein del av spelet heile vegen.

Det som det viste seg utover nittitalet og ikkje minst på totusentalet, var to ting. Det første var at Noreg fekk veldig stor merksemd i dei landa ein reiste rundt i. Tilsynelatande var Noreg sin freds-, miljø-og sosialdemokratibakgrunn eit fortrinn. Fordi i dei fleste diktaturstatar og semidiktatur som Noreg var involvert i, så eksisterte det alltid ein middelklasse som hadde allmennkunnskap og såg på Noreg som eit positivt alternativ til dei historiske imperialistnasjonane, som mange av dei andre oljeselskapa kom frå. Det spelte også diktatorane bevisst på. Når det var besøk frå Noreg, fekk det veldig ofte stor publisitet. Eit av dei mest ekstreme eksempla er Brundtland som var i Indonesia under Suharto på nittitalet. Då var det ei enorm mottaking i hovudstaten med enorme banner med bilete av Suharto og Brundtland på kvar sin vimpel ved sidan av kvarandre. Og det var rett før Suharto måtte gå på grunn av opprør. Men bakgrunnen var diktatoren som ønskjer å selja seg i forhold til sin eigen middelklasse, ved å visa at han har relasjon til Noreg. Men når det kom til stykket, så ende det aldri opp med nokon store kontraktar for Noreg.

Det er interessant, kvifor ikkje?

BP hadde jo forhåpningar til Noreg, men dei merka at dei ikkje fekk noko særleg igjen for denne alliansen. For når det kom til stykket, så var det kven som kunne stilla opp med politisk makt som var det avgjerande. Så i Aserbajdsjan var det viktig for Aliyev kven som kunne styrka hans politiske posisjon vis á vis Russland. I det spelet var Noreg ein tapar. Statoil var veldig tidleg ute i Aserbajdsjan, og dei investerte masse energi for å sleppa til og få nye konsesjonar, men dei lukkast ikkje med anna enn eigarskapen som dei fekk gjennom BP tidleg på nittitalet. Då slutten av nittitalet kom, fekk me ein krise på grunn av låge oljeprisar, og Statoil blei kasta ut av BP-alliansen. Med den låge oljeprisen på nittitalet måtte dei kutta ut masse prosjekt, og berre skalla ned til nokon få. Så det var eigentleg Statoil ved inngangen til totusentalet. I akkurat den same perioden hadde mange av desse utanlandske, norske etableringane som hadde store ambisjonar på nittitalet, gått dårlig. Det gjekk veldig dårlig med Kverner, dei tapte masse pengar og gjekk i realiteten konkurs, før dei blei overtatt av Røkke og Aker.

Så historia her er at det starta med at Noreg gjekk frå oljealder rett inn i ein sjølvstendig imperiemålsetting. Ein bygde seg opp innafor rammene av amerikansk dominans og spelte på lag med dei, men brukte statsapparatet også til å konkurrera med amerikanarane og britane for å sikra seg konsesjonar. Det var sjølvsagt konkurranse innafor ein marknad som dei kontrollerte militært, og Noreg hadde heilt openberr interesse i å støtta dei aktuelle regima. Det innebar for eksempel at Noreg ikkje gjorde noko særleg i forhold til det diktatoriske regimet i Aserbajdsjan. Ein gjekk inn i Libya, gjorde ingenting for å protestera mot Gaddafi sitt undertrykkande regime. Ein fekk problem i forhold til Iran, for der var norsk kapital ute før og på tvers av dei amerikanske interessene. Norsk kapital gjekk også inn i Libya uavhengig av amerikanarane, på eit tidspunkt der amerikanarane boikotta begge. Då var det ikkje Statoil, heller ikkje Hydro, men Saga. En hadde eit uavhengig privat oljeselskap som opererte fritt utafor rammene av det amerikanske politiske regimet, men med ein gong dei politiske konjunkturane endra seg, blei Saga overtatt av først Hydro og delvis Statoil. Og det var då Hydro, som overtok investeringane til Saga i Libya som blei gjort før amerikanarane opna opp. På same måte var Saga først ute i Iran, også på tvers av amerikanarane sin boikottpolitikk, men i tråd med det som var politikken i mange europeiske land. Så ein kan sei at det er eksempel på at element av norsk kapital fungerer sjølvstendig og ikkje er underlagt amerikanarane i alle samanhengar. Statoil kunne ikkje gjera det fordi dei hadde også investeringar i USA, så dei risikerte å bli straffa i USA.

Frå politikk til miljø

Ut over totusentalet begynte Statoil å tena pengar igjen, mykje pengar. Viss du ser på investeringane til Statoil, så er dei fleste av investeringane i Sør basert på investeringar på nittitalet. Desse blei gjort då muren falt, og ein del land som tidlegare var avsperra for investeringar, blei opna opp – som Angola, Nigeria, Aserbajdsjan og Vietnam. På totusentalet var det ein sånn type investering, nemleg Algerie i 2003, men etter det så har ein satsa ein del i Brasil. Brasil er jo innafor den vestlege interessesfæren, dei er relativt sjølvstendige og har eit etablert statsapparat, så det kan ikkje samanliknast med dei aktuelle landa i Afrika. Hovudinvesteringane har vore i USA og Canada, respektivt i skiferolje og oljesand.

Så då er me over på miljøutfordingar?

Ja, ein beveger seg frå område som er potensielt sårbare i forhold til konfliktar, til område som er i randsona for kva miljøet kan tåla. Statoil ønsker seg jo tilgang til store oljereserver som dei kan tena mykje pengar på, og som kostar minst mogleg å utvinna. Problemet er at frå slutten av nittitalet og ut over totusentalet så merka dei at konkurransen om dei aktuelle felta blei hardare og hardare. Det blei fleire og fleire aktørar. Konkurransen for å sleppa til på dei resterande oljereservane blei hardare selskapa mellom, dermed blei det også vanskelegare å få gode avtalar for eit selskap som Statoil, som ikkje hadde dei same fortrinna som utanlandske selskap. Dei hadde ikkje tilgang til eit stort militærapparat og var ikkje gode på å driva omfattande korrupsjon, som var nødvendig for å sleppa til. Statoil gjekk likevel på to sånne skandalar, i Iran og Libya. Spesielt frå og med då Fjell gjekk av som leiar i 2003 på grunn av korrupsjonsskandalen i Iran, var det ein dreiing mot meir stabile område: Brasil, USA, Canada.

På slutten av nittitalet og starten av totusentalet fokuserte venstresida i Noreg mykje på utanlandsinvesteringane. Veldig bra eigentleg, fordi då blei det stilt kritiske spørsmål. Og det var ei slags førestilling om at Noreg skulle bli ein meir og meir aggressiv internasjonal oljeimperialist. Men det har ikkje gått så langt som det kunne sjå ut, og viktigaste grunnen var at ein tapte i konkurransen. I tillegg til dei store utanlandske selskapa så kom kinesarane. Kina og dei kinesiske statsoljeselskapa investerte stort og konkurrerte om å få konsesjonar i dei aktuelle landa. Dei var villige til å gå inn på avtalar som var mykje dårlegare sett frå eit selskap si side. Kinesarane hadde same målsetning som dei gamle oljeselskapa hadde i den gamle imperialistperioden, dei ønska seg tilgang på sikre råvarer for sin industri. Dei var villige til både å satsa langsiktig og stort og gå inn i avtalar som på papiret var dårligare økonomisk. Samtidig hadde dei ein del politiske fortrinn fordi dei ikkje tok omsyn til menneskerettar, og ofte kom dei med seg billig arbeidskraft frå Kina. Slikt kunne ikkje Statoil gjera. Dei blei jo ein konkurrent som var vanskelig å forholda seg til. Dette bidrog til at den imperialistiske driven til Statoil slik at den tredje verda blei svekka.

I dag ser du at det er langt færre norske stortingsfolk på politiske turar enn det var på nittitalet og tidleg på totusentalet. Den sterke driven mot ein norsk olje-imperialisme som me såg langt ut på totusentalet, er svekka og ikkje så viktig som den var. Derimot er det klart at viss ein ser på Noreg sitt forhold til investeringar og politikk i forhold til miljøspørsmålet, er det meir påverka. Det kom politisk til uttrykk frå andre halvpart av totusentalet, rundt 2005, med satsing på nordområda under Jonas Gahr Støre. Og det var heilt openbert ei heilt oljebasert satsing. Ein snakka om Svalbard og avklaring av områda rundt Jan Mayen og spørsmål om delelinja i forhold til Russland, og det var ei sterk målsetning i norsk oljeindustri om å få kontraktar på russisk side. Ein såg for seg ein sterk norsk ekspansjon i Arktis. Noreg har heile tida sagt at me må gjera det før Russland gjer det. Det er sjølvsagt berre tull, russarane er ikkje i nærleiken av å gjera noko i Arktis for dei har mange betre tilgjengelege oljekildar andre stader. Så når dette skjer, så er det fordi Noreg har ekspandert verksemda så intenst at ein berre må ha noko nytt for å oppretthalda aktivitetsnivået.

Staten og kapitalen

Kunne ein latt væra å prøva å pusha grensene politisk og når det gjeld miljø? Kunne ein hatt eit statleg oljeselskap som berre var i Noreg og tok opp olje her?

Det hadde vore mogleg, men då måtte me hatt politisk kontroll over selskapet. Poenget er at no er det eit selskap som er reint statskapitalistisk, som blir drive av profittmotiv, og som norske politikarar har tillate å operera på den måten. Sekstisju prosent er eigd av staten, berre trettitre prosent er eigd av private. Så sånn sett er det eit statleg selskap, men viss du samanliknar med til dømes Petrobras i Brasil, så er omtrent halvparten privateigd, så sånn sett har dei ein større privat eigardel. Men det er eit mykje meir politisk selskap, for der brukar staten si politiske makt til å kontrollera korleis selskapet opptrer. Så sjølv om Petrobras har ein større privat eigardel, så er Statoil i større grad eit sjølvstendig kapitalistisk selskap fordi politikarane i Noreg har bestemt seg for å ikkje blanda seg inn i det. Det er den politiske konsensusen. Så difor oppstår sånne rare ting som at politikarane seier at «me er mot oljesand, men Statoil driver med det, og det kan me ikkje gjera noko med.»

I våre dager grønnvaskes det meste. Vi skal gjennom det grønne skiftet, skape grønn vekst og bygge en grønn økonomi. Et grønnmalt skattesystem skal gjøre forbruket vårt grønt, og lede til grønne investeringer i et stadig grønnere næringsliv.

Men kan kapitalismen noen gang bli grønn?

Marie Sneve Martinussen er nestleder i Rødt og samfunnsøkonom.

Elin Volder Rutle er leder av Rødts miljø- og næringspolitiske utvalg og utdannet landbruksøkolog.

Aslak Heika Hætta Bjørn er sekretær for Rødts miljø- og næringspolitiske utvalg og masterstudent ved senter for menneskerettigheter.

De siste ti årene har fokuset på miljø og klima blitt stadig større, men foreløpig er det dessverre ingen tegn til at de ulike nyansene av grønt gir de resultatene vi trenger. Februar 2016 var historiens varmeste måned og slo tidligere varmerekorder med nesten en halv grad. Verdens arter utryddes mellom 100 og 1000 ganger raskere enn det som er naturlig. Den største masseødeleggelsen av biologiske mangfold på 250 millioner år er menneskeskapt.

Parallelt med at norske klimagassutslipp har økt nesten hvert år siden 1990, har det blitt produsert stadig nye hyllemeter med klimautredninger. Og selv om utredningene er proppfulle av tiltak som ville kuttet utslippene her hjemme, har både mørkeblå og rødgrønne regjeringer valgt å fokusere mer på kvotekjøp, tiltak i utlandet og incentiver som skal gjøre at markedet løser problemene av seg selv.

De siste årene har begreper som grønn økonomi og grønn vekst i stor grad tatt over for det gamle målet om bærekraftig utvikling. Definisjonene på alle disse begrepene spriker, men det er ingen tvil om at når økonomisk vekst er en sentral del av den rådende forståelsen av grønn, så får vi mer markedstenkning og mindre politikk på klima- og miljøfeltet.

Å velge markedsløsninger framfor politikk er feil vei å gå. Fordi det ikke er slik at alle ”egentlig” vil løse klimaproblemet. Verdens mektigste og rikeste selskap, land og personer tjener på å skape klimaendringer og ødelegge naturen. Grønne fyndord uten reelle endringer bringer oss bare raskere mot en grå og død planet.

Vår er at det ikke nytter med grønnvask så lenge det økonomiske systemet som ligger til grunn, forblir uendret. Vi mener det trengs et brudd med kapitalismen for at det skal finnes en reell mulighet for å bygge ei bærekraftig framtid. Det er to hovedgrunner til det: Økonomisk vekst og makt.

Illusjonen grønn vekst

Dagens økonomiske system – kapitalismen – baserer seg på ideen om ubegrenset økonomisk vekst på en jordklode med begrensede ressurser. At denne veksten, og denne måte å organisere økonomien på, går ut over menneskers og naturens tålegrense, blir stadig tydeligere.

Sammenhengen mellom økonomisk vekst og økende miljøproblemer trenger man ikke være antikapitalist for å se. De siste årene har problemet blitt tatt opp på alt fra næringslivskonferanser, toppledermøter og i flere norske partier. Løsningen for de som både vil være grønne og samtidig forsvare kapitalismen, er imidlertid å påstå at vi kan bytte ut dagens økonomiske vekst med en såkalt grønn vekst.

I 2014 var Jens Stoltenberg en av mennene bak rapporten New Climate Economy, hvis hovedkonklusjon var at grønn økonomisk vekst er mulig.1 Der presenterte de et scenario for verden hvor man klarer å frakoble økonomisk vekst fra utslipp av klimagasser, slik at økonomien kan vokse selv om CO2-utslippet går ned.

Rapporten ble godt mottatt av den mørkeblå regjeringen, og både gamle sosialdemokrater og klimafornektere i FrP kunne si seg fornøyd med at klimakrisen kan løses uten at det går ut over økonomien og dens vekst.

Det er to hovedproblemer med Stoltenbergs konklusjoner. For det første: Hvis det er mulig å ha økonomisk vekst uten økte klimagassutslipp i 30 år, vil det være mulig for all framtid, eller utsetter vi bare behovet for å stoppe veksten? Og, kanskje viktigst, at miljø og bærekraft er mer enn klima.

Selv om man skulle godta premisset om at økonomien kan vokse samtidig som klimagassutslippene går ned, må man ta med i regnestykket at forbruket også er avhengige av andre ressurser som settes under press samme hvor klimanøytral veksten er. Matjord, mineraler og grunnstoffer finnes i begrensede mengder. Vi er avhengige av intakte økosystemer, rent vann og biologisk mangfold, men disse verdiene kan ikke overleve en uendelig kapitalistisk økonomisk vekst.

God miljøpolitikk og ny teknologi er viktig her og nå, men vil ikke kunne løse problemet i det lange løp. I et samfunn med stadig vekst er det beste vi kan få til å gjøre veksten mindre grå, ekte grønn økonomisk vekst er en illusjon under dagens økonomiske system.

Et brudd med kapitalismen er en nødvendig forutsetning for bærekraft, fordi man ikke lengre kan ha et økonomisk system som setter økonomisk vekst høyest. Klimaproblemet og miljøødeleggelser kan stoppes, men da må økonomien slutte å vokse, og kanskje til og med bli mindre. Det er i rike land som Norge at veksten må stoppe først.

Makt finnes og er ulikt fordelt

I et samfunn uten økonomisk vekst vil sikring av velferd for alle kreve radikal omfordeling fra dem som har mye til dem som har lite. Uten den klima- og miljøskadelige veksten, kan de rike ikke bli rikere uten at resten av oss blir fattigere. Derfor er det ikke tilstrekkelig å kreve nullvekst, så lenge man ikke også tar hensyn til at makt finnes og er ulikt fordelt. Nullvekstkapitalisme betyr krise og sosial nød for de mange, og en maktbalanse som blir stadig skjevere.

Selv om utslippene går ned når økonomien er i krise, er det ingen tvil om hvem det er som betaler prisen. De arbeidsløse i Spania, Hellas og Portugal ønsker ikke en kapitalistisk nullvekstøkonomi. De som mister jobben på grunn av krisa i oljen, jubler ikke fordi det er bra for miljøet. Vi trenger en politisk styrt nødlanding av de mest miljøskadelige delene av kapitalismen. I dag er det vanlige folk som betaler for den markedsstyrte kræsjlandinga.

Når kapitalismen er i krise, vil land beskytte sine kapitalister. Derfor er klimamålene som ble lagt fram i Paris, utilstrekkelige for å nå målet de selv skisserte, om å holde temperaturøkningen under to grader. Og derfor kommer de heller ikke til å innfri disse kravene. Derfor går ikke den norske staten inn og stanser Statoils utvinning av tjæresand eller stanser konsesjonsrundene på norsk sokkel. Å stanse letingen etter ny olje og gass ville ha redusert den norske olje- og gassproduksjonen med 70 % i 2030. I stedet sponser staten letingen med 16 milliarder i året.

Når kapitalismen er i krise, forvitrer demokratiet. Troikaens overstyring av det greske demokratiet er illustrerende. Det samme er hvordan frihandelsavtaler gang på gang er juridisk bindende og til selskapenes fordel, mens miljøavtaler er frivillige og underordnede. Framtidig potensiell profitt er viktigere enn å stanse nåværende og framtidige miljøødeleggelser. Uten en endring av maktforholdene kommer heller ikke det kapitalistiske systemet til å endres.

Nullvekst og radikal omfordeling fra rike til fattige er på avgjørende måter i strid med måten dagens økonomiske system fungerer på. Derfor mener vi at det er kapitalismen, og ikke kloden, som må vike. Vi må sette menneskers behov og naturens tålegrense over økonomien, og erstatte veksttvang og udemokratiske maktforhold med en miljøbevisst sosialisme. En grønn sosialisme.

Grønn sosialisme og realpolitikk

En systemomveltning, slik et brudd med kapitalismen vil innebære, kan ikke skje uten at et flertall av folk krever det. Og slik er ikke situasjonen i Norge i dag. Men fordi miljøproblemene krever akutt handling her og nå, har vi ikke tid til å vente på et annet samfunnet før vi starter omleggingen fra fossilalderen til ei fornybar framtid. Derfor jobber Rødt også med miljøpolitikk som kan gjennomføres innenfor rammene av dagens system, uansett hvor feilaktig vi mener at dette systemet er.

Grønn sosialisme som ideologisk plattform har realpolitiske konsekvenser for hvordan vi jobber som miljøparti. For måten vi driver miljøpolitikk på, og hvilke endringer vi jobber for.

Når vi anerkjenner at maktforholdene er et viktig hinder for reell miljøpolitikk, blir det viktig å jobbe med det som kan skape motmakt. For oss er det folkelige bevegelser som evner å favne breiere enn de politiske partiene, både internasjonalt og her hjemme. Derfor har vi brukt mye tid på å legge grunnlag for samarbeid mellom fagbevegelsen og miljøbevegelsen, som begge står sterkt i Rødt, men ikke alltid har utgjort en felles front. Dette arbeidet har kommet langt, men vil fortsette å være viktig som den største kilden til miljøpolitisk motmakt.

Rødt står ofte skulder–ved–skulder med andre miljøpartier i konkrete miljøsaker, det være seg en sykkelvei, et verneområde elller miljøkrav til kommunens innkjøp. Rødts miljøprogrammer er omfattende, og interesserte lesere kan ta en titt der for å finne våre standpunkt i spesifike miljøsaker2 Men når Rødt skal velge hvilke saker vi jobber ekstra mye med, er det den systemkritiske analysen som ligger til grunn.

To eksempler på slike saker er seks-timersdagen og grønn industri.

Kravet om redusert arbeidstid, sekstimersdagen, bryter med kapitalismens vekstbehov. Ved å si at vi kan ta produktivitetsvekst ut i fritid i stedet for lønn, tar vi mer av tida vår ut av økonomien. Det som skulle blitt forbruksvekst som følge av økte lønninger, blir økt fritid og bedre likestilling. Dette er et viktig krav, også i miljøpolitikken, fordi det peker utenfor kapitalismens logikk og stiller spørsmål ved om økonomisk vekst egentlig er det vi vil ha.

Grønn industripolitikk er viktig fordi vi aldri må godta det kunstige skillet om ”enten arbeidsplasser eller miljø”. Sosialistisk miljøpolitikk er å ikke godta at kostnadene ved nedbygging av oljesektoren tas av arbeiderne mens oljeselskapene deler ut milliarder i utbytte til sine aksjonærer. Alt for ofte settes arbeidsplasser og miljø opp mot hverandre. Splitt og hersk sikrer at de breie folkelige bevegelsene ikke blir den motmakta som trengs. Den virkelige inter-essekonflikten er ikke mellom arbeidsplasser og miljø, men mellom den kapitalistiske profittstyrte økonomien som tvinger oss til å velge, og en økonomi styrt av menneskers behov og naturens tåleevne.

Grønn sosialisme er ikke bare et interessant tema for studiekvelder (selv om det er det også!), det at vi har en sosialistisk miljøpolitikk får konsekvenser for hvordan vi jobber og opptrer som miljøparti. Rødt kan, som det eneste systemkritiske miljøpartiet i Norge, være med på å ta tilbake miljøpolitikken til venstresida. Vår miljø-politikk må fremme løsninger som både kutter utslipp, men også endrer maktstrukturene og hvordan vi organiserer arbeid og økonomi i samfunnet.

En forutsetning, men ingen garanti

Vi har brukt denne artikkelen til å argumentere for hvorfor et brudd med kapitalismen er en nødvendig forutsetning for å bygge ei bærekraftig framtid. De viktigste årsakene er kapitalismens behov for økonomisk vekst og maktforholdene systemet skaper, som vi mener er uforenlig med å sette menneskers behov og naturens tåleevne i fokus. Et brudd med dette økonomiske systemet bør slik vi ser det, erstattes med en miljøbevisst sosialisme, grønn sosialisme.

Men det er vår viktige oppgave, som antikapitalister og sosialister, å understreke at det ikke er noen automatikk i at et annet og mer demokratisk økonomisk system blir grønnere enn det vi har i dag. Sosialisme er en forutsetning for bærekraft, men ingen garanti. For miljøet og våre barns framtid vil en grå og miljøfiendtlig sosialisme kunne være like skadelig som dagens grå kapitalisme. Derfor er det avgjørende at miljøperspektivet er en av de viktigste bærebjelkene i Rødts arbeid, fordi sosialisme uten en klode å bo på ikke er mye verdt.

Et økonomisk system som lar demokratiet bestemme også over økonomien, som ikke er avhengig av evig økonomisk vekst og som sprer makt, er den beste forutsetning for å skape et grønt og bærekraftig samfunn. Vi kaller dette grønn sosialisme!

Noter:

1. http://www.dagbladet.no/2014/09/16/nyheter/politikk/olje_og_energi/klima/innenriks/35300390/#_ga=1.188415016.1851758199.1459239534
2. Se Rødts Arbeidsprogram (rødt.no) og trykksakene «Fornybar Framtid» (2011) «Trygge veier, raske tog» (2013), og «Oljefri» (2015) som alle kan lastes ned fra rødt.no/fornybar.

Tidsskriftet Rødt! har bedt meg å skrive en kort sak for interesserte i Norge, som prøver å få noen mening ut av presidentvalgene i USA.

Gitt at kandidatene til presidentvalget i USA er noe som har stor betydning for alle i denne verden, tenker jeg at det er min internasjonalistiske plikt å prøve og gjøre det.

En advarsel:

Vi som bor her, er også vekselvis lattermilde, forferdet, forundret over det som skjer – men ser også håp.

Dennis O’Neil er medlem av Freedom Road Socialist Organization i USA. Han skriver om Occupy Wall Street! og andre saker på Fire on the Mountain blog (http://firemtn.blogspot.com) under navnet Jimmy Higgins.

Artikkelen er oversatt av Birger Thurn-Paulsen.

Hvordan fungerer de borgerlig-demokratiske valgene i USA? Halvannet tiår inn i det tjue-første århundret er svaret at det fungerer dårlig. Svært dårlig. Den grunnleggende funksjonen til en regjering – som Marx kalte kapitalistklassens generalstab – er i et borgerlig demokrati naturligvis å sørge for at den herskende klassen holder seg øverst og massene nederst. For å få til dette er det bedre å overbevise folket om at interessene deres blir ivaretatt av regjeringen, framfor å holde det på plass under jernhælen til politi og militære. Regjeringen opptrer også som en slags dommer når det er splittelse i herskerklassen om viktige spørsmål. Og den forsvarer interessene til de hjemlige kapitalistene mot herskerklassen i andre land.

Teorien som ligger til grunn for regjeringer i USA, er basert på at det skal være en «maktbalanse» mellom ulike deler av regjeringsmakta. Hvert annet år er det valg i den enkelte stat for å velge de 435 medlemmene i Representantenes Hus og en tredjedel av de hundre senatorene (som sitter i perioder på seks år). Hvert fjerde år velges presidenten som maksimalt kan sitte i to perioder. De ni dommerne i Høyesterett blir ikke valgt og kan sitte på livstid. Når en av dem slutter eller dør, velger presidenten en ny som må godkjennes av Senatet.

Presidenten har herredømmet over statsapparatet og militæret. Kongressen legger grunnlaget for regjeringas politikk ved å vedta lover, og Høyesterett avsier dom over lover eller regjeringens handlinger basert på tolkninger om de er legitime i forhold til Grunnloven. Det er mange åpenbare hull i denne strukturen. Ett av dem er forskjellene mellom de femti statene i unionen. Hver stat har to senatorer uavhengig av innbyggertall. Følgelig har California – en urban, multietnisk og generelt liberal stat med sine 38 millioner innbyggere – to senatorer. De 22 minste statene, som for det meste er landbruksstater, har til sammen det samme innbyggerantallet – og 44 senatorer.

Presidenten blir ikke valgt direkte, men av et valgmannskollegium hvor hver stat tildeles stemmer etter antall representanter og senatorer til Kongressen. Det betyr at en kandidat i det ene partiet som vinner med små marginer i tilstrekkelig mange stater, kan slå ut en kandidat i det andre partiet, selv om denne har et klart flertall i de andre statene, noe som kan føre til at en kandidat kan vinne presidentvalget uten å ha folkets flertall bak seg. Det skjedde med George W. Bush i 2000.

Penger, rasisme og to partiet

Det er tre andre problemer når skoleelevene lærer om ”Demokratiet i USA”: Rasisme, penger og to-partidominansen. Spørsmålet om rasisme trenger knapt noen kommentar. De to første ofrene for den europeiske innvandringen var indianerne og de afrikanske slavene. De ble helt fra starten utelukket fra dette demokratiet, og de har bare delvis vunnet innpass i de 240 årene etter nasjonens fødsel. Eiendomsretten ble nedfelt i Grunnloven og de lovene som fulgte, og jo mer eiendom man besitter, desto bedre er lovbeskyttelsen. I følge en doktrine om «konsern som person» instituert av Høyesterett i det 19. århundret har konserner mange av de samme rettighetene som privatpersoner.

Med denne Grunnloven har valg i USA vært et løp hvor vinneren tar alt, eller kall det førstemann til mølla, noe som har lagt grunnlaget for et to-parti-system gjennom mesteparten av landets eksistens. De to partiene, Det republikanske og Det demokratiske, har vært der siden 1856. Sporadiske tilfeller av tredje-partier eller uavhengige kandidater har hatt liten betydning. Det grønne partiet i USA har nasjonal utbredelse og har stilt kandidater siden 1996, men har bare en eneste gang kommet over 1 prosent. Samtidig er det mer enn hundre folkevalgte fra De grønne i USA.

Pengene og valgene

I løpet av de siste tjuefem åra har pengenes rolle i den politiske prosessen blitt mer og mer omfattende, og mye tydeligere. Kampanjer for å bli valgt på nasjonalt nivå krever «krigskasser» på millioner av dollar. Det meste går til TV og annen annonsering, men også til galluper, graving om opposisjonen, eventuelle rettssaker og annet. De som er nye i Representantenes Hus, instrueres til å bruke minimum fire timer om dagen på å ringe givere for å sikre penger til neste valgkampanje. Denne «ringe-tiden» er mer enn de er anbefalt å være tilstede i Huset og tiden de bruker på å ta i mot sine velgere.

I 2010 gjorde Høyesterett en avgjørelse, kalt «Citizens United» som fjernet restriksjonene på konsernenes adgang til å bruke penger på å støtte kandidater. Konserner ble likestilt med privatpersoner. Pengeflommen gikk i været. Konserner og interessegrupper (deriblant fagbevegelsen) bruker mer enn tre milliarder dollar hvert år på nasjonalt nivå for å påvirke på Kongressen. Det skjer ved hjelp av lobbyselskaper som hyrer tusenvis av betalte profesjonelle som kjenner all krokveiene inn og ut av Washington og de lovgivende prosessene. Ofte blir det introdusert lovforslag til Kongressen som helt og holdent er forfattet av lobbyfolk på vegne av den industrien det gjelder.

«The American Legislative Exchange Council» (ALEC) har ført lobbyvirksomheten til nye høyder. Det er et organ som ble startet av oljemilliardærene, brødrene Koch. Det tilbyr full lobbytjeneste – skriver lovforslag som skal fremme et vidt spekter av konservative saker, beregnet både på føderalt, delstats- og lokalt nivå. Mange av dem for å få til reduksjon av skatter og privatisering av offentlige institusjoner, forskjellige tjenester eller offentlige parker og allmenning. Men ALEC har også vært en sentral pådriver for å få gjennom lover som vil gjøre det vanskeligere for fattige og minoritetene å stemme. Dette er en sentral sak for kommunene med overveiende svarte og latinoinnbyggere. De ser at retten til å stemme kan bli tatt fra dem, en rett som det har kostet så mye å kjempe fram gjennom borgerrettsbevegelsen.

Pengenes tydelige rolle har ført til en dyp kynisme i det amerikanske folket. Ved presidentvalget i 2012 var valgdeltakelsen på 53,6 prosent (78 prosent i Norge i 2013). I mellomtiden har seks år med fastlåste forhold i Kongressen, hvor republikanerne har forsøkt å stanse et hvert initiativ fra Obama-administrasjonen eller demokratene, ført til at Kongressen som institusjon har rekordlav tillit i følge galluper. Enkelte av dem rapporterer at 80 % av befolkningen har et negativt syn på Kongressen. Alt dette er del av et bakteppe for veksten til Donald Trump og Bernie Sanders i primærvalgene i 2016.

Men, er Donald Trump en fascist?

Nei. Men det er først og fremst fordi målet hans ikke er å bygge en fascistisk bevegelse som har til hensikt å gripe makta. Han har ikke en tett gjeng av kadre rundt seg eller et organisasjonsapparat under sin ledelse som er nødvendig for å skape en slik bevegelse.

Han har og uttrykker meninger som er helt i overensstemmelse med klassisk fascisme. Han er autoritær og proklamerer stadig vekk hva han har tenkt å få folk til å gjøre. For eksempel, erklærer han at han vil beordre det amerikanske militæret til å begå åpenbare krigsforbrytelser, og hvis de nekter, vil det få brutale konsekvenser. Han er en ekstrem nasjonalist med erklærte intensjoner om å påtvinge land rundt i verden det USA vil. Han er en sexist som snakker om kvinner, hvis han i det hele tatt sier noe om dem, med uttrykk som dreier seg om hvor fysisk tiltrekkende de er, for det meste nedlatende.

Først og fremst er han rasist. Han karakteriserer meksikanske innvandrere som voldtektsforbrytere og mordere. Han går inn for å stenge grensa for muslimer, og han oppfordrer sine tilhengere til å banke opp «Black Lives Matter»-demonstranter. Han er ignorant og vulgær, narsissist, en bølle og tvangsløgner, født rik og bortskjemt så det holder.

Hvordan klarte denne mannen å kuppe primærvalgene i det Republikanske partiet og kaste den konservative bevegelsen i USA ut i full forvirring?

Det er viktig å forstå at han er en av de store kjendis-/mediefigurene i USA. Takket være medias ekstreme opptatthet av celebriteter er han mye mer kjent enn noen av sine republikanske rivaler. Han har framstilt seg selv som milliardær, som en entreprenør, en som bygger, og en smart og beslutningsdyktig forretningsmann. Ikke minst stod han bak en realityserie på TV kalt «The Apprentice» og en oppfølger ved navn «The Celebrity Apprentice». Seriene formidlet nettopp disse mytene om ham. De var på lufta i årevis, fra 2004 til 2015, og ga ham millioner av seere hver uke. Ved hjelp av slike framstillinger og disse forestillingene valset han i fjor høst inn i republikanernes kandidatprosess og klarte å kuppe det folkelige grunnlaget som partiet har brukt tiår på å bygge opp.

Siden sekstiåra har de konservative fulgt en strategi med å forsøke og samle forskjellige krefter og bygge opp en konservativ front som kunne akseptere og følge en økonomisk kurs tilpasset konsernene, selv om dette ikke nødvendigvis var i tråd med interessene til en del av partiets medlemmer. Den inkluderte kristne fundamentalister og evangelister, eldre som kjenner seg truet av sosiale forandringer som normaliseringen av homoseksuelle og lesbiske forhold, arbeidere som opplever at inntekten blir lavere eller forsvinner ved at konserner flytter virksomheten til lavkostland, for ikke å glemme folk som ble hysteriske etter 9/11. Men først og fremst forente denne fronten en masse hvite fra forskjellige klasser som følte at deres hvite privilegium, deres medfødte overlegenhet over andre amerikanere, er truet.

En orkestrert kampanje fra høyre i media, særlig Fox News, i tillegg til radioprogrammer og et sammenhengende nett av internettsteder, skapte en informasjonsboble som særlig underbygget frykt og folks følelse av å være offer. To forhold i 2008 gjorde dette året til et vendepunkt i utviklingen av denne reaksjonære basen. For det første, plutselig sprakk boligboblen og de svindelaktige finansielle affærene knyttet til den, som utløste den store krisa. En lang periode med økonomisk vekst i USA gikk i stå med alvorlige konsekvenser for millioner av mennesker som mistet inntekt, hjem og pensjon. Panikken ble utnyttet av Tea Party-bevegelsen som la skylda på de fattige og regjeringa for et sammenbrudd som i virkeligheten var forårsaket av store banker og investeringsselskaper. Det var en injeksjon som førte til at hundretusener, kanskje flere, ble politisk aktive for første gang.

For det andre, stemte breie og bevisste deler av befolkningen inn Barack Obama, den første svarte presidenten noensinne. Det var en tydelig melding som endte republikanernes kontroll over presidentvervet. Dette virket som en katastrofe på de som allerede var engstelige og usikre på sin plass i en utrygg verden. Hatet mot Obama ble underbygget av historier om at han slett ikke var født i USA-staten Hawaii men i sin fars fødeland, Kenya, og at han i all hemmelighet var muslim. Denne lett kamuflerte panikken, basert på det faktum at han er svart, fikk næring fra Donald Trump, som viste seg å være en framstående fødselshjelper blant disse konspirasjonsteoretikerne. I fjor høst fulgte Trump opp med å ta kommandoen over primærvalgene til republikanerne ved å love å bygge en mur på over 2000 amerikanske miles langs grensa mot Mexico, og deportere hver eneste papirløse arbeider som befant seg innafor USAs grenser. Samtlige 11 millioner, mer eller mindre. Dette var et mesterlig grep som viser hvordan han har klart å ta kontrollen over prosessen.

Først og fremst appellerte Trump til rasismen ved å hevde at meksikanere og andre innvandrere bringer med seg narko-tika og kriminalitet til USA, og at de er voldtektsforbrytere og mordere. For det andre, trakk han bare på skuldrene av kritikken som sa at dette var totalt useriøst. Mexico må betale for muren, sa han, det skulle han sørge for. For det tredje, han vil bygge opp en svær ny «deportasjonsstyrke» for å gjennomføre dette. For det fjerde, vil han fjerne medfødt statsborgerskap – den garantien Grunnloven gir som sikrer automatisk statsborgerskap til alle barn som blir født i USA. Alt dette skal skje i løpet av de to første åra av hans administrasjon.

Denne planen har gitt ham fanatisk støtte fra en betydelig mengde av den harde kjerna i det republikanske grunnfjellet. De heiet vilt og sang «USA! USA!» hver gang han snakket om disse sakene. Gallupene fortalte at han raste oppover på målingene. Her var det en tøff fyr som hadde erfaring fra den virkelige verden, med tydelig tale som fortalte dem akkurat det de ville høre. Og best av alt, han ignorerte den «politiske korrektheten» som disse hvite føler seg undertrykket av, og ga dem dermed lov til å gi blaffen i det sosiale presset som forsøker å forhindre utgytelsen av rasistisk, sexistisk og homofobt sludder i det offentlige rom. Han fnyser av mediafolk og rivaler som hevder at han er avhengig av «dårlig informerte velgere.»

Hva med Trumps rivaler?

De viktigste rivalene i nominasjonsprosessen er i virkeligheten ikke særlig annerledes når det gjelder politiske standpunkter, men de er mer kalkulerende og er omgitt av profesjonelle kampanjerådgivere. De har prøvd å holde tritt med ham og til og med forsøkt å presse ham mot høyre. Mens dette skrives (i mars), er det Ted Cruz som er den største utfordreren. Han er en kristen fundamentalist som erklærer at han vil følge Guds lov hvis det skulle bli konflikt mellom den og amerikansk lov. Han besvarer spørsmål om USAs politikk i Midt-Østen med å love at IS-områdene skal teppebombes helt til han finner ut om «sand kan lyse i mørket». Cruz, som hittil hadde forsøkt å unngå spørsmålene om immigrasjon, svarte på planen til Trump med å kritisere ham for å si at noen av de 11 millioner utviste ville kunne komme tilbake til USA på lovlig vis. «Han har gått inn for å tillate at folk kan komme tilbake og få statsborgerskap. Det er jeg i mot.»

Selv om utsiktene med å få Trump som president er virkelig skremmende (det samme gjelder Cruz), så gjør han sannelig mye skade i Det republikanske partiet. Ved hele tiden å utbasunere at hans kampanje er egenfinansiert og dermed helt uavhengig av sponsorer, avslører han samtidig den totale avhengigheten rivalene hans er av store summer fra rikfolk på høyrevingen. Kampanjen hans har sluppet løs den hvite, reaksjonære styrken som partiets byråkrati og planleggere hadde jobbet så hardt for å få samlet og samordnet. Nå er de under hans lederskap. Det skjer dessuten på et tidspunkt hvor denne basisen ikke lenger er tilstrekkelig for republikanerne – folk med latinsk opprinnelse utgjør den sterkest voksende minoriteten i USA. Hvis man legger til afroamerikanere, asiater og andre fargede, ikke hvite (som er den gjeldende betegnelsen), nærmer de seg til sammen et flertall i den amerikanske befolkningen. Trump-kampanjen, og det forholdet at ingen av de andre kandidatene har utfordret ham om rasismen, har pulverisert en hver sjanse for at noen vesentlig del av disse lokalsamfunnene kan innlemmes i det republikanske velgergrunnlaget.

Republikanerne frykter også at Trump vil fremmedgjøre mange av partiets egne velgere og fordrive mulige uavhengige velgere i store mengder når det kommer til valget. Samtidig fører alle forsøk på å hindre at han vinner nominasjonen, bare til at tilhengerne hans blir rasende. De er lidenskapelige i sin støtte og kan godt finne på å bryte med partiet hvis de mener at han blir urettferdig behandlet.

Er Bernie Sanders sosialist?

Han kaller seg «demokratisk sosialist» eller bare «sosialist». Forøvrig oppfordrer han til det han kaller en «politisk revolusjon» i USA. I hvert eneste valg han har deltatt i, helt siden han i 1981 stilte som kandidat til ordførervervet i Burlington, Vermont, har han stilt som uavhengig kandidat og forfektet sin sosialisme. Denne gangen stiller han som Demokrat og har lovet å stille seg bak demokratenes presidentkandidat, uansett hvem det blir.

Hovedsakene hans – som å fjerne pengene fra valgprosessene, skattlegging av de rike, oppsplitting av storbankene, gjenoppbygging av det sosiale sikkerhetsnettet, gratis høyere utdanning, individuell helseomsorg, slutt på privatisering av allmenninger og en del annet i samme ånd – er saker et europeisk sosialdemokratisk parti tilhørende venstrefløyen kanskje ville kunne støtte. I alle fall ville det garantert revolusjonere det amerikanske samfunnet hvis det skulle finnes en måte å gjennomføre dem på. Sett under ett er det faktisk identisk med programmet til Occupy Wall Street! OWS! var ikke uttrykt sosialistisk, selv om veldig mange av oss som sluttet seg til og var med i teltleiren i Zucotti Park og en rekke andre steder, var og er sosialister. Kampanjen til Sanders er i stor grad et svar som tar opp i seg det samme sinnet som fantes bak OWS! Jeg vil argumentere for at denne bevegelsen har bidratt sterkt til å legge selve grunnlaget for Bernies kampanje, ikke minst denne sterke og vedvarende meldingen: 99 prosent versus 1 prosent. Sett på den måten, kan den på et vis sammenliknes med utviklingen av den rollen Tea Party-bevegelsen har spilt i det Republikanske partiet.

Det kan virke som Trump kom som lyn fra klar himmel, men Bernie gjorde virkelig det. Da han startet kampanjen sin halvveis inn i 2015, hadde flertallet av amerikanere ingen anelse om hvem han var, selv om han hadde vært en tydelig taler i Kongressen gjennom to tiår. Han skapte uro i Det demokratiske partiets maskineri som var innstilt på å velsigne Hillary Clintons kandidatur, en kvinne som ikke har vært utenfor offentlighetens lys de siste 25 åra.

La meg et øyeblikk bare minne folk i Norge på hvor bemerkelsesverdig situasjonen er. I de siste 65 åra, minst, har sosialisme vært tabu, et forbudt begrep i USA. Nå rapporterer sjokkerte aviser fra en gallup gjennomført av Frank Luntz, en republikansk gallupmann: Folk mellom 18 og 26 år setter sosialismen høyere enn kapitalismen: 58 prosent – 33 prosent.

Disse gladtallene kommer dessverre ikke som resultat av arbeidet til et nettverk av ivrige marxistiske studiegrupper som befinner seg under radaren på kryss og tvers i USA. Faktisk er denne nyoppdagede støtten et svar på høyrefløyen. Når de går til angrep på offentlig utdanning, nasjonale parker, våpenrestriksjoner, støtten til arbeidsløse, skolelunsj, samme sexekteskap, tilgang på prevensjon og abort og en rekke andre ønskverdige forhold, fordi de mener det er «sosialisme», er det ikke så rart at mange tenker: «Jøss, sosialisme er da ikke så gæern’t!» Disse galluptallene kan knyttes direkte til Bernie. Det kan virke utrolig, men denne 74-åringen er den kandidaten, uavhengig av parti, som har den mest engasjerte støtten blant ungdom. Møtene hans har vært store, fylt av ungdom og entusiasme. I primærvalget i Iowa kapret han stemmene til aldersgruppen 18-29 med tallene 84 mot 14. Clinton fikk de eldres stemmer med nesten like stor margin.

Det er to viktige ting som må sies om kandidaturet til Sanders. For det første stiller han, etter amerikanske politiske begreper, som venstrepopulist. Det betyr at han for det meste retter oppmerksomheten mot økonomiske spørsmål og idéen om at alle deler av arbeiderklassen, gjerne også deler av middelklassen, vil kunne samle seg om et program som fremmer deres objektive interesser. Problemet med venstrepopulismen i USA er at den vier altfor liten oppmerksomhet til undertrykkelsen av afroamerikanere og andre undertrykte grupper. Det forteller noe at vi i løpet av det siste halvannet året har sett en gjenoppliving av de svartes kamp, med «Black Lives Matter» som senter. Sanders har en del viktig støtte blant afroamerikanere på venstresiden, men han har hittil ikke klart å legge vekt på samfunnsforholdene til de svarte på en måte som kan overbevise dem om at han, framfor Clinton, fortjener deres støtte. Hun har drevet sin sjarmoffensiv overfor de svarte over lang tid. I enkelte av de tidligste primærvalgene i 2008 slo hun til og med Obama blant svarte velgere.

For det andre, hvis Sanders skulle vinne nominasjonen og selve valget, møter han store begrensinger i forhold til hva han kan gjøre for å få gjennomført mesteparten av programmet sitt. Og han er selv klar over det:

Nå skal jeg si noe som ingen andre presidentkandidater kommer til å si.

Uansett hvem som blir valgt til president, så vil ikke den personen ha mulighet til å gjøre noe med de enorme problemene arbeidsfolk står overfor i dette landet. De vil ikke kunne lykkes fordi makta til konsernene, til Wall Street og kampanjesponsorene er så stor at ingen president vil kunne stå opp mot dem.

Det er sannheten. Folk kan kanskje bli litt ukomfortable når de hører det, men det er virkeligheten. Og derfor handler denne kampanjen om å si fra høyt og tydelig: Det handler ikke bare om å få valgt Bernie Sanders til president, det handler om å skape en politisk grasrotbevegelse i dette landet.

Er Hillary Clinton progressiv?

Nei. Hun er en klassisk neoliberaler. Hennes finansielle støtte kommer fra storkapitalen, særlig gigantene i Wall Street, institusjoner som Goldman Sachs som støttet både 2008-kampanjen hennes og den pågående. Særlig gir utenrikspolitikken hennes grunn til stor bekymring. Da hun var utenriksminister under Obamas første periode, var hun helt klart den som gikk hardest inn for USAs katastrofale intervensjon i Libya, som fjernet Muammar Gadaffi og kastet landet inn i de ødeleggende forholdene det fortsatt befinner seg i.

Selvfølgelig har svaret hennes på utfordringene fra Sanders-kampanjen vært å lirke seg til venstre. Hun benytter seg av den samme framgangsmåten som hennes mann, Bill Clinton, brukte som kandidat og som president. Vi kan kalle det for triangelmetoden. Det betyr å lage et program som blander sammen elementer fra både høyre og venstre i det borgerlige politiske landskapet, og selv plassere seg i en slags flytende posisjon over dem. Hun har forandret sine synspunkter flere ganger og tatt opp en retorikk som kan likne Sanders sin om så viktige saker som å bekjempe konsernenes frihandelsavtaler. Problemet er at ingen, selv ikke hennes egne tilhengere, tror at hun er ærlig og virkelig står for disse synspunktene, men at hun kommer til å gå tilbake på dem og bevege seg mot sentrum om hun vinner nominasjonen.

Hva med venstresiden i USA? Hvilken venstreside?

I USA er det svært få på venstresiden som er erklærte sosialister. Det er sannsynligvis ingen organisasjoner som har mer enn 1500 medlemmer, og en håndfull av dem kan ha noen hundretalls medlemmer. Det finnes et større sosialist- og kommunistmiljø som inkluderer folk som har vært i eller i nærheten av venstreorganisasjoner, og mange andre som ikke en gang har vært nær dem. Tradisjonelt kan vi dele inn ytre venstre i tre leire: Det finnes de, hovedsakelig trotskister og anarkister, som prinsipielt nekter å ha noe som helst å gjøre med de to borgerlige partiene. Noen av dem oppfordrer folk til å la være å stemme, noen støtter kampanjene til uavhengige partier eller personer, og noen kjører fram folk fra egne rekker som presidentkandidat i et forsøk på å skape blest om hvem de er. Dessuten håper de å rekruttere flere nye medlemmer enn de som blir utbrent i løpet av kampanjen.

Det finnes de, hovedsakelig sosialdemokrater, som kaller seg kommunister og som driver mye av sitt politiske arbeid innenfor Det demokratiske partiet. Noen ganger rettferdiggjøres dette ved å peke på faren for høyreframgang i valgene, og det gjelder særlig kontrollen med det Hvite Hus. I seinere tid har en viktig tendens vist seg som ser arbeid i Det demokratiske partiet som et avgjørende for å få til en splitt hvor en betydelig del går ut og mot venstre for så å danne kjerna i et nytt parti.

Så finnes det de som ikke prioriterer valgarbeid, men deltar i enkelte valgkampanjer, vanligvis er det med demokratene. Det er i hovedsak på lokalt eller delstatsnivå, gjerne hvis de ser at det kan ha en naturlig tiknytning til annet politisk arbeid de gjør, for eksempel i fagbevegelsen, i miljø-bevegelsen eller i lokalsamfunnet.

Kampanjen til Bernie Sanders har skapt store rystelser. For bare to år siden var det få på venstresida som ville ha sett for seg at en sosialistisk politikk kunne spille en såpass dramatisk og sentral rolle i USA. Det er spesielt overraskende at dette ikke har skjedd som resultat av en oppblomstring over tid av sosiale bevegelser (slik vi opplevde det på 60- og 70-tallet), derimot ved at én person har forstått stemninga i tida med kritikken av konsernene, rettferdighetsfølelsen og en åpenhet om sosialismen som nå finnes i det amerikanske folket. Denne nye situasjonen krever at alle slags venstrekrefter nå vurderer tendensen til isolere seg, ser på sine tradisjonelle standpunkter med et nytt blikk. De diskuterer hvordan de kan svare på det Bernie Sanders snakker om, om ikke annet i form av grundig polemikk, som på tålmodig eller utålmodig vis forklarer at det han går inn for, ikke er virkelig sosialisme i det hele tatt, ikke egentlig.

Det er delvis fordi Sanders har fått sosialisme tilbake på kartet i det som er hovedstrømningene i den politiske debatten i USA. Han har forstørret og forandret det såkalte Overton-vinduet, et begrep som beskriver de idéene som til en hver tid er dominerende og akseptert i et samfunn. For å si det på en annen måte, så har vi nå noen helt uventede lag av befolkningen som sier – og har gitt gode grunner for å si – «Sosialisme? Ja, for meg er det ok.»

Det er delvis fordi han har gitt de unge, og særlig collegestudenter en innsprøyting. I 2008 hadde Obama en ekstremt profesjonell bevegelse som organiserte folk på colleger og universiteter, basert på kampanjens hovedtema som var Håp og Forandring! Det er en helt annen stemning rundt kampanjen til Sanders. Den er mer spontan, mer målbevisst, til og med mer optimistisk – og er et svar på ropet om en «politisk revolusjon» som orienterer seg mot sosialisme. Som sagt, så sier Bernie Sanders selv i tydelige ordelag at han, selv om han skulle bli president, ikke kan få gjennomført de forandringene han går inn for. Det er en klar oppfordring om å bygge en organisasjon, enten det dreier seg om å ta over Det demokratiske partiet, helt eller delvis, eller å bygge uavhengige organisasjoner. Det likner på den såkalte Regnbuekoalisjonen, en strategi Jesse Jackson brukte fra starten i 1984 og fram til slutten i 1988-kampanjen, da han stilte som kandidat i demokratenes primærvalg. Mens mine gamle venner og kamerater prøver å finne ut om det er fornuftig å bruke våre små krefter i et forsøk på å få størst mulig gjennombrudd i en slik avgjørende tid, har vi samtidig et blikk på det den latinamerikanske teoretikeren Marta Harnecker kaller «den sosiale bevegelsen mot venstre».

Det er særlig de unge i kjerna av «Black Lives Matter!» som så langt har spilt en fascinerende rolle ved dette valget. Bevegelsen oppstod som protest mot politibrutalitet og mord, og for frihet fra trakassering. Den tydelige rasismen hos de republikanske kandidatene, i særdeleshet Donald Trump, har ført til at disse demagogene stadig blir møtt med stille protester og muntlige utfordringer når de har sine valgmøter. Men aktivistene har også både Clinton og Sanders som mål, og krever at de tar opp saker som har avgjørende betydning for de svarte. Tendensen blant mange eldre afroamerikanere, særlig kvinner, er å støtte Clinton, men de unge aktivistene, barna og barnebarna deres, lar ikke Clinton slippe unna. De refererer til saker fra hennes rulleblad, som hennes støtte til og delaktighet i president Bill Clintons ødeleggelse av velferdssystemet og hennes egen beskrivelse av svart ungdom i 1996:

De tilhører ofte den slags ungdom som kalles «superrovdyr», ingen samvittighet, ingen empati. Vi kan snakke om hvordan de ble sånn, men først må vi få satt dem på plass.

Som nevnt tidligere, står Bernie Sanders for en venstrepopulisme som kaller bankene og konsernene for superrovdyr som må settes på plass, men han har en tendens til å legge altfor lite vekt på sosiale spørsmål som rasismen, slik de svarte opplever den. Han har svart på kritikken på en god måte og har oppnådd en viss forsiktig støtte fra viktige svarte tenkere som Ta-Nehisi Coates og Michelle Alexander.

Så lenge primærvalgene varer, kan vi vente oss at kreftene i «Black Lives Matter!»-kretsen, bredt definert, kommer til å bruke det rommet som skapes av medias dekning av valgene døgnet rundt, for å bygge opp bevegelsen sin. Det er ikke sannsynlig at de vil underordne seg noen av kampanjene. De fortjener støtte.

Det er en lang vei fra oljehovedstaden Stavanger til Paris for å holde hender rundt Eiffeltårnet under COP21. Det er 3 timer og 20 minutter med fly, 1 777 km med bil. Vi kjørte i 30 timer fra Oslo i buss med 40 aktivister fra Rød Ungdom.

Anja Ariel Brekke er generalsekretær i Rød Ungdom og kommer fra oljehovedstaden Stavanger.

Flere vil mene at det ikke hadde noen hensikt å dra dit etter at klimamarsjene uansett var avlyst etter Paris-terroren bare noen uker før, og det ble innført et forbud mot å gå flere enn ti personer sammen i en gruppe eller være mer enn to personer som sammen spredte et politisk budskap. Vi var selv skeptiske. Så hvorfor trosse forbudene og dra likevel? Fordi vi aktivister veldig ofte har rett når det kommer til klima, og fordi alt for mange rundt forhandlingsbordene tar feil. Da må vi være der for å vise dem at vi følger med på dem. Forhandlingsrommet er ikke et gjemmested for dårlige avgjørelser, vi er styggen på ryggen deres som sørger for at de føler på presset fra grasrota.

Good COP, bad COP

Klimatoppmøte består av representanter fra nesten 200 land og var en av de større samlingene FN har avholdt. Møtet hadde stort fokus på utfordringen rundt 2-gradersmålet og den store skepsisen rundt å nå det. Planen var å diskutere om de måtte sette nye mål, eller om det fremdeles var mulig å nå 2-gradersmålet. De kom frem til et 31-siders dokument der de er enige om at alle landene skal gjøre sitt beste for å holde den globale oppvarmingen til under 2°C og helst til under 1,5°C. Avtalen er ikke juridisk bindene før 55 land som produserer 55 % av verdens drivhusgasser formelt godkjenner avtalen. Nå etter Paris skal alle landene lage sine egne nasjonale avtaler for å kutte utslipp.

Klimatoppmøtet er mye mer enn bare et forhandlingsrom. Det er en folkefest som tiltrekker seg folk fra hele verden, men du ser et tydelig skille mellom UNFCCC og grasrotinitiativer. Det var i hovedsak to store områder som er lagt opp til at alle som ville kunne ta del i. På forhandlingsområdet var det et område kalt «Green Zone» med stands for organisasjoner og bedrifter, matservering og innovative løsninger, som sykler som generer strøm. Dette er hvor delegatene på møtet mingler med miljøengasjerte folk, og området bærer stort preg av å være drevet av næringslivet.

Det andre området arrangert av grasrotsamarbeidet Coalition Climat 21 het CAZ – Climate Action Zone eller ZAC – Zone D`Action Climat på fransk. Det tok litt tid før vi forsto at det var det samme. Her finner man alt. Innledninger med blant annet Naomi Klein, dans med bongotrommer, nettverksmøter og kurs i å håndtere tåregass om det brukes under de ulovlige demonstrasjonene. Det var her vi tilbragte mest tid med andre klimaaktivister og våre franske kamerater i Ensemble.

Moralpoliti og businessmenn

Jeg har ofte lurt på hvem disse klimaaktivistene egentlig er og hvor de har fått engasjementet sitt fra. For helt ærlig så har jeg aldri helt kjent på det. Dette med at vi skal redde skogen, resirkulere, ta vare på alle pelsdyra og bli vegetarianere. Jeg har alltid tenkt at ting går sin gang, og at mennesker ikke skal være på jorda for evig, og at dette kanskje bare er begynnelsen på slutten vår. I mitt hode var klimakampen en kamp vi kom til å tape, og derfor kunne vi like så godt bare gi den opp. Kanskje er det fordi jeg har vokst opp i Stavanger og blitt fôra med historier om oljeeventyret, økonomisk vekst og industrien. Jeg får litt hetta av miljømoralpolitiet som tvinger alle til å være veganere.

Men på COP21 forstår du at miljøforkjempere ikke lenger er en homogen gruppe som bor i små økosamfunn, er veganere og har dreadlocks, altså de finnes de også, men miljøforkjemperne er mye mer, de er folk flest. De er alt fra ungdommer med haremsbukser til menn i dress som pusher 50. De er familieforeldre. Det er familieforeldre og miljøagenter, og Paris under COP21 er en smeltedigel for alle.

Sør vs. Nord

Alle er enige om at vi må kutte for å forhindre utslippene for at temperaturen på jorda ikke skal stige mer enn 2 grader og helst ikke mer enn 1,5 grader celsius. Spørsmålet er hvordan vi skal fordele utslippene. Spørsmålene som det ble forhandla rundt var: Hvem skal få slippe ut mest? Hvem skal kutte aller mest? Spørsmålet er ikke om vi skal kutte eller ikke, spørsmålet er hvor ambisiøse kuttene blir, og ikke minst hvor rettferdig det blir.

På COP19 i Warsawa sultestreika delegaten fra Filipinene, Naderev «Yeb» Sano, sammen med flere titalls andre klimaaktivister. De sultestreika fordi klimatoppmøtet mangler forståelse for at de fattigere landene allerede nå må betale prisen for de miljøødeleggelsene som de rikere landene står i spissen for å skape. Vi ser det i Sudan der Sahara ørkenen utvider seg, i Bangladesh der vannet stiger, og vi ser det hver gang ekstremvær, slik som sykloner på Filipinene, ødelegger hjem, familier og byer. Ruth Nyambura fra Kenya beskriver det slik i et intervju under COP21 med Amy Goodman:

We want to get out of this sinking ship, but countries like the U.S. are holding the lifeboats.

Samtidig blir det feil å lukke øynene for de klimaødeleggelsene som finnes i rikere land. Det er bare det at de ofte føles som bagateller i forhold til de større ødeleggelsene i Sør. Isbreer som smelter, dyr som er utrydningstrua og mindre snø i alpene. De miljøødeleggelsene som rammer mennesker, har ikke kommet til Vesten, enda.

En rettferdig fordeling av utslippene handler ikke bare om solidaritet. Det er helt nødvendig med en rettferdig fordeling av utslippene hvis vi i det hele tatt skal drømme om å nå målet om å ikke overstige 1,5 graders oppvarming. Det er de fattige landene som i dag har minst utslipp, og likevel hører vi ofte at det ikke hjelper å kutte i for eksempel Norges utslipp når land i Sør ikke gjør det. Hvis ikke vi skal kutte utslipp i Norge – hvem skal gjøre det da? Det ender fort opp med å bli ingen. De rike landene må gå foran slik at landene i Sør ikke blir så hardt rammet av klimaendringer at de ikke har mulighet eller ressurser til å kutte egne utslipp, fordi de må bruke alle ressurser på å bygge opp samfunnene sine.

Avtalen vi har fått, er ikke tilstrekkelig fordi den ikke krever nok av de rike landene og fordi den ikke tilrettelegger nok for de fattigere landene. Det skyldes mye fordi avtalen tviholder på et økonomisk system som bidrar til å skape klimaødeleggelsene.

Dette skjønner ikke alle, men det gjør klimaaktivistene fordi de er vanlige folk, de er arbeidere. De er ikke bedriftseiere eller milliardærer. De tjener ikke på at miljøet blir ødelagt sånn som så mange andre rundt forhandlingsbordet under COP21 gjør. De taper på klimaødeleggelsene, sånn som alle oss andre. Lista over sponsorer bak arrangementet forteller sitt. Det er selskaper som står høyt oppe på svartelista over miljøverstinger, selskaper som Coca Cola og BMW. Hvorfor vil de sponse COP21? Fordi de får en avtale som setter næringslivet foran livet til vanlige folk. De får en klimaavtale innenfor kapitalismens rammer.

Klima over kapitalisme

Under klimaforhandlingene sa Barack Obama: «Vi har bevist at sterk økonomisk vekst og kutt i CO2 ikke trenger å være motsetninger, men at det kan styrke hverandre. Og det burde gi oss håp.» Han sier det i hvert fall ærlig: Det gir storkapitalen håp. Det burde gi håp til multinasjonale selskaper som kan fortsette å øke sin profitt med presidentens velsignelse. Lista over alle det ikke gir håp til, er mye lengre. Bare i Paris på dagen avtalen ble vedtatt, strakk det seg en menneskelig lenke tre ganger rundt Eiffeltårnet med mennesker som sa ifra om at avtalen ikke var god nok.

Forbrukermakt er ingen trøst. Vi må kreve at stater rundt om i verden kutter i utslipp, eller kutter båndene sine til multinasjonale selskaper som plyndrer utviklingsland for ressurser og ramponerer klimaet. Du kan ta så mange kalde dusjer du bare vil, men hvis Coca-Cola får fortsette å produsere på en miljøskadelig og usolidarisk måte, og oljeindustrien fortsetter å få bore alle steder de vil, kommer det ikke til å ha noen nytte. Er det ikke sprøtt hvordan de mest ressursfulle kreftene i hele verden velger å skyve det globale klimaansvaret på tilfeldige enkeltpersoner?

Klimakrisa kan løses, men ikke uten at storkapitalen står for hoveddelen av kuttene i utslippene, fordi de også står for de største utslippene, og ikke uten klimaaktivisme. Det er ikke markedsmekanismene som kommer til å løse klimakrisa. Det er helt nødvendig å sette klima over profitt og jobbe mot det systemet som har skapt krisa.

Jeg ble engasjert i klima da jeg kjørte forbi isbreen i Sogn og Fjordane og ble redd for at den skulle forsvinne, Jeg ble engasjert i klima da jeg dykka på The Great Barrier Reef i Australia og så hvor mange av korallene som var døde, jeg ble engasjert i klima da jeg så konsekvensene av en fossil og lite bærekraftig industri i Stavanger, jeg ble engasjert i klima da jeg var på COP21 og forsto at klimaengasjement ikke er en særinteresse, og jeg ble engasjert i klima da jeg forsto hvorfor klimaaktivisme trengs.

Klimaaktivisme trengs fordi så alt for mange av delegatene rundt forhandlingbordet i Paris ikke hører på den påvirkningen klimaendringer har på menneskers liv. De hører heller på bedrifters behov for profitt.

Etter den forrige store runden i København i 2009 så vi at miljøbevegelsen ble svekket etter store skuffelser, det har ikke skjedd nå. Etter Paris har miljøbevegelsen blitt sterkere.

Vår rolle på venstresida må være å rette fokuset mot de store klimaskurkene. Vi må overbevise verden om at klimakrisa ikke skapes av alenemødre som kjører bil fordi de må levere ungene sine i barnehagen eller de få som ikke resirkulerer. Klimakrisa skapes av storkapitalen, og de prøver å skylde på oss vanlige folk slik at de selv slipper å betale regninga. Det må vi aldri kjøpe. Vi må holde dem ansvarlige. Klimakrisa er skapt av kapitalismen, og det er vår oppgave å få flere enn klimaaktivistene til å forstå det.

Denne gangen tester vi våre lesere med en kviss

1. Afrika mottar årlig rundt 30 milliarder dollar i det som kalles «bistand». Hvor mye omtrent tas ut av Afrika gjennom bl.a. renter og avdrag, storselskapers profitter, ulovlige finanstransaksjoner og skattesnyteri?
2. For 100 år sida tjente de 20 % rikeste i verden 11 ganger så mye som de 20 % fattigste. Hva var forskjellen i 2000?
3. Målet er å skaffe 100 milliarder dollar i året innen 2020 til å finansiere globale miljø-tiltak. Hvor mye subsidierte G-20-landa produksjon av fossil energi med i 2014?
4. Hvor stor andel av verdens samlete formue står de 8 % rikeste for? Og hva er andelen for den laveste 70 %?
5. a) Hvor store investeringer foretok Statoil i 2015? b) Hvor stor del av produksjonen skjer utafor Norge? c) Hvilke land ligger på topp? d) Hvilke oljeselskaper fant mer ny olje enn Statoil?
6. En meningsmåling i desember viste at hver tredje republikanske velger ville bombe byen Agrabah. Hvor ligger den?
7. Kina har nær 20 % av verdens innbyggertall og USA har nær 5 %. Hvilket land har flest dollarmilliardærer?
8. Den engelskspråklige nettstedet Mermann–Webster registrerer alle ord som folk søker etter forklaringer på. Hvilket ord kom på topp i 2015, med en økning på 170 % fra i fjor?
9. Hvilken stor triumf kunne Nato – i følge generalsekretær Jens Stoltenberg – glede seg over i desember 2015?
10. Verdensbanken har forkynt at det «bare» er 900 millioner mennesker i u-landa som er fattige, eller 15 %, målt etter USD 1,90 per dag. En kjent forsker, Peter Edward, har anslått USD 7,40 som «etisk fattigdomsgrense». (Den som vil leve for 60 kroner dagen kan prøve.) Hvor mange vil etter dette målet være fattige, og hvor stor del av befolkningen i Sør utgjør de?
11. Hvor ligger Norge på statistikken over land som oftest har deltatt i kriger utover eget territorium sida 1990?
12. CO2-utslipp måles etter nasjon. Men de kan også måles etter inntekt og klasse. Hvor tungt er det gjennomsnittlige økologiske fotavtrykket til de 1 % rikeste i verden sammenliknet med gjennomsnittet blant de 10 %.
13. Barnedødeligheten (under fem år) er kraftig på vei nedover i Afrika sør for Sahara. Hvor mye høyere er risikoen for at et barn dør her enn i Norge?
14. Hvilke julegaver, i prisklassen 150 000 til to millioner norske kroner, var årets jule-gavehit innenfor den pengesterke eliten?
15. Hvor mange timer må en tekstilarbeider i Bangladesh arbeide for a) å kjøpe en kilo kjøtt og b) betale for en legetime?

Svar på kvissen:

1. Nær 200 milliarder dollar. Kilde: https://www.youtube.com/watch?v=E5hdcfFyahMhet
2. De rikeste 20 % tjente 74 ganger så mye. Kilde: Reid-Henry: The political origins of inequality. Chicago: Chicago University Press, 2015 s. 1
3. 452 milliarder dollar. Kilde: ODI: Empty promises. November 2015, (www.odi.org.uk)
4. 8 % står for 85 %, mens 70 % bare står for 3 %. Kilde: Credit Suisse: Global Wealth Report 2015, s. 24.
5. a) Ca. 150 milliarder kroner. b) 37 %. c) USA, Angola, Aserbajdsjan og Brasil. d) Ingen. Kilde: Steinar Alsos, Jakten på den siste olje, 2015. Framtiden i våre hender. (www.framtiden.no).
6. Det er eventyrbyen fra filmen Aladdin. Kilde: Aftenposten, 19.12.2016.
7. USA har 46 % av alle dollarmilliarder, mot 4 % for Kina. Dvs. at USA har 45 ganger flere enn Kina. Kilde: Credit Suisse: Global Wealth Report 2015, s. 25.
8. Ordet er «sosialisme», som nettstedet mener har sammenheng med Bernie Sanders kampanje for å bli nominert. På samme måte er «fascisme» et ord som flere søker på enn før, sannsynligvis som et resultat av at Donald Trump rykker fram. Kilde: The Guardian, 16.12.2015
9. Ifølge en twittermelding gledet han seg over at tre Nato-land kom på pallen i håndball-VM for kvinner. Han kunne lagt til at Norge som vanlig var flinkest i klassen. Men vi tapte for Russland, og slo en alliansepartner i finalen. Det første er farlig, det andre må da være usolidarisk.
10. Da blir tallet 4,2 milliarder, altså mer enn fem ganger så mange, og andelen er nær 70 %. I Afrika er det 91 % og i Sør-Asia 93 %. Kilde: Verdensbankens Povcalnet og The Guardian 1.11.2015.
11. Storbritannia og Frankrike (de gamle kolonimaktene) deler førsteplassen. Deretter kommer Norge, omtrent på samme nivå som Danmark, USA og Nederland.
12. Forskjellen er kan være rundt 175: 1. Kilde: Oxfam. Extreme carbon inequality, 2015. www.oxfam.org.uk.
13. Risikoen I Afrika Sør for Sahara er mer enn 30 ganger høyere. Kilde: UNDP: Human Development Report 2015, s.
14. Vibratorer og dildoer besatt med diamanter og utformet av kjente kunstnere. Kilde: Counterpunch, 23.12.2015.
15. a) 14 timer, b) 84 timer. For en tilsvarende norsk arbeider er det a) en halvtime og b) én time. Kilde: Dårlig råd med nål og tråd. Framtiden i våre hender, 1015. (www.framtiden.no)

– I Sverige er det så utruleg sterke muslimfiendtlege krefter, også i borgarlege leiarartiklar.

Så når eg seier at eg kan forstå at folk blir reserverte mot muslimar etter Paris, så kan det bli oppfatta som at eg har endra meining eller blitt populist.

Åsa Linderborg er kulturredaktør i Aftonbladet og ein aktiv debattant i Sverige, blant anna sterkt kritisk til invasjonen av Irak. Ho har bakgrunn frå Vänsterpartiet Kommunisterna. I 2007 kom ho med boka Meg eier ingen.

Ingrid Baltzersen er redaksjonsmedlem i tidsskriftet Rødt!, midtaustenvitar og jobbar med flyktningungdom.

Åsa Linderborg: Kvifor vil du prata med meg?

Ingrid Baltzersen: Eg vil snakka om klasse med deg. Første gongen eg høyrde deg, var på radioen då eg kjørte til Strømstad i 2007. Du var sommarpratar i svensk P1 og snakka om hendene til medlemmane av familien din. Og så las eg boka, Meg eier ingen, og den gjorde stort inntrykk på meg, og på mange andre også. Korleis synst du debatten om klasse har utvikla seg?

Det var jo i mange år som ein ikkje snakka om arbeidarklassen i Sverige i det heile tatt. Det var lenge før muren fall at ein slutta å snakka om klasser. Det har jo med det sosialdemokratiske prosjektet å gjera, dei vil ikkje ha ein klassekampretorikk, dei vil ha ein konsensusretorikk, då kan ein ikkje driva å prata om klasse og konfrontasjon. Så vil dei heller ikkje erkjenna at Sverige er eit klassesamfunn. I tiår etter tiår styrte sosialdemokratiet Sverige, og kunne liksom ikkje erkjenna urettferd når det gjeld klasse. Så då slutta dei å snakka om klasse, og skulle vera eit parti for alle, kva faen er det. Så klasse forsvann. Seinare kom heile det nyliberale prosjektet, der klasseskilja vaks så inn i satan. Velferdssamfunnet gjekk sundt.

Eg trur me har verdast finaste arbeidarlitteratur her i Sverige, det har hengt i hop med det sosialdemokratiske prosjektet, me bygger landet. Autodidaktane kjem og fortel si historie. Dei var jo menn alle saman, på 30-talet. Men seinare, då velferdssamfunnet brøyt saman, så var det kvinnene som kom fram og skreiv om velferda. Nokre kvinner hadde allereie då eg kom. Eg trur at noko av greia med Meg eier ingen er at den er skriven i ein skjønnlitterær form, men den handlar om eit menneske som har funnest. Så ingen kan sei at det berre er ein romanfigur. Det blir så tydelig at klasse finst med pappaen min som eksempel. Eg vil sei at me snakkar om klasse i Sverige i dag på ein måte me ikkje har gjort på veldig lenge, og det har ikkje berre med Meg eier ingen, men at det har kome mange som snakkar om klasse. Heilt enkelt fordi samfunnet ser ut som det gjer.

Kva tenkjer du?

Det er jo så tydelege skiller no. Men derimot så er det veldig få som kan sei kva arbeidarklassen er. Ein snakkar om klasse, men seier ikkje at arbeidarklassen finst, då snakkar ein om innvandrarar i staden. Dei får symbolisera arbeidarklassen. Men det stemmer jo ikkje. Statistisk sett er det sånn i Sverige at halvparten av alle høyrer til LO-kollektivet på ein eller annan måte. Anten har ein ein LO-jobb, eller så er ein barn av ein LO-arbeidar. Eller pensjonist innafor LO-kollektivet. Og så finst det mange arbeidslause som søkjer jobb i LO-kollektivet. Då er det fortsett halvparten.

Det er på den måten du vil definera arbeidarklasse?

Det er eit spørsmål om makt. Her har Magnus Marsdal eit jævla bra poeng i FrP-koden: Dei som seier at arbeidarklassen ikkje finst, kan i timesvis øsa ut sin forakt over arbeidarklassen når det gjeld kulturkonsumpsjonen, altså kva namn dei døyper borna sine, korleis dei ser ut, kva dei eter, kva dei høyrer på. Då snakkar ein om arbeidarklassen, men ikkje elles. Ein snakkar ikkje om arbeidarklassen som nokon som arbeider med kroppen sin, som er dårlegare utdanna, tener dårlegare, og framfor alt ikkje kan påverka liva sine. Dette er eit klassisk maktspørsmål. Så me har ingen klassediskusjon på det nivået. I Sverige vil eg sei at når ein snakkar om arbeidarklassen, så er det alltid underklassen som er eksempelet. Dei som ikkje har nokon jobb, som aldri har kome inn på arbeidsmarknaden. Ikkje den heilt vanlege slitaren, dei blir sett på som middelklasse, til trass for at ein vanleg slitar har åtte år kortare forventa levealder enn ein akademikar.

Er det nokon som snakkar om arbeidarklasse i Sverige på den måten du gjer?

Det er nokon som forsøker å gjera det likevel. Men om eg nettopp var sint på sosialdemokratane fordi dei ikkje snakkar om klasse, så har det postmoderne venstre også hivd ut klasseomgrepet, dei har nok vore like viktige på sett og vis. Eg tenkjer på heile identitetspolitikken som har blitt veldig sterk i Sverige. Då handlar det berre om såkalla «rasifierade» eller kvinner eller LHBTQ-diskusjonar, men aldri klasse, det er eit parameter som ikkje finst.

Du har jo også skrive om prekariatet. Korleis ser du på mogleiken for å konstituera seg som arbeidarklasse i dag?

Når ein ikkje har ein jobb?

Nei, generelt. Eg tenkjer at eg sjølv til dels er arbeidarklasse sjølv om eg har lang utdanning. Eg jobbar i ein bustad for einslege mindreårige flyktningar og lagar middag og oppdreg ungdommar. Så eg tenkjer det er ein slags arbeidarklassejobb, men eg har jo ikkje så mykje til felles med dei som jobbar på oljeplattform og tener mykje meir enn meg.

Med di utdanning burde du jo ha moglegheiter som ein uutdanna ikkje har.

Kanskje, men ikkje nødvendigvis, men ein ser no at ein treng lang utdanning for ganske låge stillingar.

Det stemmer, det kjem jo an på kva ein studerer også.

Sjølvsagt, menkorleis kan dei ulike delane av arbeidarklassen føla at dei er same klasse?

Det er eit skjebnespørsmål. Arbeidar står mot arbeidar i dag. Heile flyktningsituasjonen viser jo det. I Sverige sendte Svensk Næringsliv, den svenske arbeidsgjevar-organisasjonen, ut eit brev før jul der det sto «God jul, no får me håpa at flyktningstrømmane vil senka tersklane i arbeidslivet, så ein får lågare startlønn». Dei skriver det rett ut, det er ikkje klokt. Eg forstår dei arbeidarane i Sverige som kjenner seg veldig trua av at nokon kjem til Sverige og skal jobba for 60 kroner i timen. Det er ikkje rasisme å kjenna seg trua heilt inn på skinnet av at nokon senkar lønna. Det speler ingen rolle korleis det mennesket ser ut og kva språk dei snakkar, det er ikkje det det handlar om. Kollektivavtalar og fast tilsetting blir meir og meir uvanleg. Dei fleste som er i LO-kollektivet, uansett om dei er med i fagforbund eller ikkje, er kvinner utan fast tilsetting som ikkje snakkar svensk. Korleis skal ein få dei til å organisera seg på same måte og saman med dei som er fødde her og har fast jobb? Eg veit ikkje.

Eg hadde håpa at du hadde fasit og svar på dette.

Nei, fy faen så vanskeleg. Altså i dag så får du ikkje jobb viss du er med i fagforeininga. Så kva krav kan ein eigentleg stilla. Og jo mindre arbeidsplassane blir, jo mindre moglegheit er det for å våga å vera fagleg aktiv. I dei store industriane er det mange som organiserer seg, ein kan gøyma seg mellom alle dei andre.

Veit du noko om korleis fagrørsla har forsøkt å organisera dei stadane som er vanskelege å organisera? I Noreg har det vore ei kampanje for å organisera dei frå Polen og Latvia og andre stader som arbeidar i bygningsindustrien.

Det har Sverige også forsøkt å gjera, absolutt. Det har vore vanskeleg, fordi arbeidsgjevarane til polakkane ikkje har tillate dei å vera med i fagforeininga. Og dei lever under forferdelege forhold her i Sverige, det finst polakkar som byggjer hus som sjølv bur på betonggolv i brakker og containerar, ein trur ikkje det er sant. Det er slavearbeidskraft. Korleis skal ein få dei til å organisera seg her?

Ser du nokon rørsle som går den riktige vegen?

Dette spørsmålet har svensk fagrørsle tatt på alvor. Men dei vil ikkje organisera papirlause arbeidarar. Tvert om samarbeider dei med arbeidsgjevarane om å få bort papirlause. Det er heilt umenneskeleg. Om du står på ein byggearbeidsplass og gjer arbeidet ditt, då skal du ha same rettane som dei andre uansett om du har eit pass eller ikkje. Fagrørsla skal ikkje ta stilling til om folk er her legalt eller ikkje, dei skal vera ein organisasjon for arbeidarar. Det spørsmålet er kjempevanskeleg. Og no er det stort trykk for å senka startlønna og innføra lågare lønn for ungdommar, men det skapar jo ikkje fleire jobbar i det heile tatt. Ein blir rekna som ungdom til ein er tjueseks år. Då eg var tjueseks hadde eg ei dotter på tre år, eg var eit vakse menneske. Eg kunne aldri forsørgja ho på ei ungdomsløn.

I Noreg er det ein myte om at ein ikkje tar debatten om innvandring og integrering i Sverige, og at det er grunnen til konflikt i arbeidarklassen og at folk stemmer Sverigedemokratane.

Me har ikkje gjort noko anna enn å snakka om innvandring i Sverige og om Sverigedemokratane. Derimot finst det eit sterkt pk-paradigme om at viss nokon seier negerbolle så blir det eit jævla liv. Eg synst ikkje ein skal sei negerbolle. Men det blir mykje symbolpolitikk og symbolposisjonar. Eg skreiv ein tekst for ikkje lenge sidan der eg tok eit eksempel om at kultursidene rasar over Tintin i Kongo og negerbollespørsmålet. Me held veldig mykje på med identitetspolitikk. Samtidig så har svenske myndigheiter store ID-kontrollar på T-banen, så papirlause kjem seg ikkje på jobb fordi dei er «rasifierade», om ein skal bruka eit identitetspolitisk ord som eg ikkje synst noko om. Det me som er antirasistar, burde gjera er å fortelja om kva rettar ein har om ein kjem fira timar for seint på jobben fordi ein sat fast i ein ID-kontroll. Men kulturjournalistar har ingen aning om sånne saker, me snakkar berre om det me forstår, altså negerbolle.

Denne «åsiktskorridoren» er ein myte. På den eine sida har me harde diskusjonar om n-ordet. Men me diskuterer også flyktningvolum og integreringsproblem.

Sverige tar i mot veldig mange flyktningar, korleis blir det tatt i mot bortsett frå at arbeidsgjevarorganisasjonen skriv positivt om det i julebrevet?

Borgarskapen er veldig splitta. Det finst dei som absolutt ikkje vil ha inn innvandrarar fordi dei heilt enkelt er rasistar, dei vil ikkje ha muslimar. Så finst det ein borgarskap som er humanister, dei er ikkje så mange, men dei finst. Og så finst det ein borgarskap som er arbeidsgjevarsida som vil ha opne grenser for å sprengja grensene når det gjeld låge lønningar. Dei vil ha eit prekariat. Så svensk høgreside er veldig splitta.

Kva trur du er forklaringa på at Sverigedemokratane har blitt så store?

Det trur eg ikkje har noko med debattklimaet å gjera. Dei er jo veldig skikkelege i å snakka om verkelegheita. For eksempel kan dei sei: «Eg snakka med mor mi i helga, og heimetenesta kom ikkje.» Ok, det er jo eit problem. Og då er deira løysing innvandrarane, mens mi løysing er å betala meir skatt og ikkje ha profitt i velferda og ikkje privatisera. Eller så kan dei sei: «Min nevø får ikkje nokon leilegheit men innvandrarane har tatt alle hus.» Sånn snakkar dei heile tida, og det er jo sant, me har ein enormt høg bustadspris her i Sverige. Men løysinga er ikkje at folk ikkje skal få bu her, men at me må bygga fleire bustadar. Sverigedemokratane er dyktige på å setta ord på det folk faktisk opplever som problem i kvardagen sin. Me har eit nytt pensjonssystem, dei skikkeleg gamle har det gamle pensjonssystemet. Unge pensjonistar som er rundt sekstisju år dei har det nye og dei stemmer på Sverigedemokratane. Dei gamle som har det betre pensjonssystemet stemmer på sosialdemokratane. Sverigedemokratane har profilert seg kjempehardt i pensjonsspørsmålet. Og det er heilt riktig, for det er eit dritsystem. Då ser ein at Sverigedemokratane snakkar ein om verkelege problemstillingar. Og så er det Venstrepartiet som eg faktisk synst gjer det ganske bra. Sosialdemokratane gjer det ikkje, absolutt ikkje.

Eg tenkjer mykje av grunnen til at FrP gjer det så bra i Noreg, er at dei snakkar så folk forstår om problem folk har. Men kvifor har ikkje venstresida klart å gjera det same og få same oppslutning?

Venstresida sine løysingar er vanskelegare enn å berre senda ut innvandrarane. Me synst også at det er eit problem at det er sånn som det er, men me vil ha høgare skatt. Då tenkjer folk: «Men då vil eg heller at Mohammad ikkje skal få komma inn», det er jo ei enklare løysing. Det finst også ein sterk islamofobi, og dei fleste som kjem til Sverige no, er jo muslimar. I ein viss grad blir det piska fram av media, og i ein viss grad kan eg også forstå det. Når ein ser Charlie Hebdo eller Paris-terroren, så kan eg forstå at folk blir redde, og det er absurd å ikkje kunna sei det. Det er tåpeleg å ikkje kunna sei at ein kan forstå at folk synst at dette kan vera ekkelt. Men kan eg tora å sei det? No blei eg litt sånn PK-Sverige. Kan ein våga å sei det? Kva synst du?

Eg har alltid vore på venstresida og blitt kritisert av mange for å vera alt for unnvikande i å ikkje kritisera muslimar, og forstå og forklara for mykje. Eg tenkjer at å forklara ikkje er å unnskylda eller forsvara. Men når det er så mange som er mot muslimar heile tida, så har eg tenkt at dette er rolla mi. Men no har det kome ein ny generasjon, sikkert seinare i Noreg eller i Sverige, som er meir nyanserte. Dei første med innvandrarbakgrunn i offentlegheita var så ekstreme, blant anna komikaren Shabana Rehman som løfta Mulla Krekar. Dei var anten veldig mot eller veldig for alt som handla om dette spørsmålet. No er det ein meir nyansert debatt, og no synst eg at det er enklare å sjølv også vera nyansert.

Eg kjenner det akkurat på same måte. Eg tenkjer også at i Noreg seier de at ein ikkje kan diskutera nokon ting i Sverige. Men det norske forholdet til Breivik, eller 22. juli-terroristen, der kan ein snakka om at ein ikkje får snakka. Det er heilt umogleg å diskutera om ideologi, og at han faktisk var ein del av vestleg offentlegheit. Eg trur at om det hadde skjedd i Sverige, så hadde det vore mykje høgare takhøgd enn i Noreg.

Men tenkjer du at du ikkje kan sei at du forstår at folk er redde?

Nei, eg seier det, men eg seier det forsiktig. I Sverige så er det så utruleg sterke muslimfiendtlege krefter, også i borgarlege leiarartiklar. Så når eg seier at eg kan forstå at folk blir reserverte mot muslimar etter Paris, så kan det bli oppfatta som at eg har endra meining eller blitt populist.

Men etter Charlie Hebdo og det som skjedde i Paris i november, så har du jo skrive at årsaken til terroren ligg i våre krigar i Midtausten. Det veit eg ikkje om folk hadde tort å sei i Noreg, i frykt for å bli skulda for å leggja ansvaret på ofra.

Det har ikkje vore noko problem å sei. Eg trudde eg skulle få kritikk for det, men har ikkje fått det. Eg blei litt overraska, men samtidig er det så openbert. Å sei det er ikkje å sei at ofra i Paris eller København får skylda seg sjølve, men at me alle er ofre for denne nyimperialismen som er heilt utruleg hard. Det er sånt falskspel i Midtausten, dette kan jo du undervisa meg om, men dette stormaktspelet i Midtausten no er alle ofre i.

Det er ikkje lengre dei enkle svara. Då eg var ung aktivist var krava at USA ikkje skal invadera Afghanistan eller Irak. Men no når alle moglege grupper vil at ein skal bomba eller ikkje bomba og krigar mot kvarandre, så stør eg ingen av dei, det er så komplisert.

Det er kjempekomplisert. Det finst ei venstreside, kanskje gamle maoistvenstresida, som utan større problem kan forsvara Assad og tidlegare Gaddafi. Eg var aldri for at me skulle bomba Libya, me forsto at det som har skjedd, ville bli resultatet. Men det er likevel vanskeleg å leggja ned energi i å forsvara Gaddafi, noko eg synst at ein del venstrefolk gjer fordi det er USA som er der og bombar. Og det same gjeld Assad. Om ein trur at det finst eit sekulært demokratisk fornuftig alternativ så har ein feil, fordi det gjer ikkje det. Det fanst jo, men gjer det ikkje lengre. Eller kva seier du?

Det er sant, og no er det berre borgarkrig. Eg kan ikkje stø til dømes Assad mot nokre andre. Så det har gjort at eg har begynt å tenkja nytt rundt dette. Imperialistmaktene kjemper via andre i Midtausten, og det må dei slutta med. Men eg trur ikkje det hjelper å bomba nokon av dei, heller krevja at imperialistmaktene skal fjerna seg bort, både Russland og USA og alle saman. Men då får ein problem med kurdarane til dømes, som eg også stør, dei seier hjelp oss mot IS.

Det er kjempevanskeleg å vera kommunist, kjempevanskeleg å vera antirasist.

Det er vanskeleg no å sei kva som er vår løysing, noko eg meiner me som er kommunistar eller på venstresida må prøva å finna fram til. Eg hadde store håp til dei arabiske opprøra.

Det hadde eg også, heilt enormt. Eg skreiv store artiklar om den arabiske våren. Det var noko av det heftigaste som har hendt meg i mi livstid. Og det er jo eigentleg det fortsett. Men fy faen for ein tragedie.

Det har gjort det vanskeleg å vita kor står me no, kva skal me sei om verda, bortsett frå at det hadde hjelpt viss USA haldt seg borte, det kjenst litt lite.

Men om ein tar til dømes Egypt, så var det sju hundre streikar som foregjekk under den arabiske revolusjonen. Det var same sak i Tunisia.

Det synst eg også er interessant. Eg skreiv masteroppgåva mi om Egypt. Eg var der i 2005 og følgde ei gruppe som heiter Kifaya, det betyr «nok». Dei var dei første som sa nei til president Mubarak. Eg leverte oppgåva i 2008, då hadde streikerørsla akkurat starta. Eg konkluderte med at Kifaya kan vera ein start på noko nytt, men at streikerørsla var viktigare. Eg skreiv at Kifaya kanskje hadde inspirert streikerørsla til å tora å faktisk gjera det. Men på same måte som deg så tenkjer eg at organiseringa i fleire år for å få til streikane burde ha ein konsekvens etterpå, men eg trur ikkje dei var sterke nok. Det går jo tilbake til kva slags organisasjon har me, og kva slags organisasjon og program ein trengjer for å endra samfunnet. Dei var for svake og for lite konsoliderte.

Men det har jo vore reaksjonar mot den nye nyliberale politikken, spesielt Egypt har jo vore svært ramma av den. I dei landa har dei i mange år slått ned fagrørsler og sekulære rørsler med godkjenning av Vesten. Det er den typen rørsler som hadde trengtest no, det trur eg til og med USA fattar.

Eg har ikkje så stor tru på at USA fattar noko. Eg skulle gjerne hatt ein løysing på det heile.

Eg har aldri kjent meg så bortkomen som no. Men samtidig kjenner eg at eg har blitt meir moden, eg er ikkje så tverrsikker på kva som skal gjerast, som eg alltid visste før. Det har å gjera med at det er for komplisert, det er som du nettopp sa, ingen å halda med. Det er ikkje det at eg ikkje veit kva som skal gjerast, men det er ingen reelle rørsler å halda med. Det er ingen rørsle som eg kan kjenna at eg som intellektuell vil føretrekka.

Paul White:
The PKK.
Coming down from the mountains
London: Zed Books, 2015, 224 s.

PKK er eit uvanleg parti. Radikale ungdommar var på 1970-talet misnøgde med venstrepartia i Tyrkia. Dei fleste var kurdarar, men tyrkiske ungdomar var og med. Dei stilte og spørsmålet om det fanst ei kurdisk befolkning med sitt eige språk og sin eigen kultur.

Nokre av dei møttest i november 1978 i ein landsby ved Lice, søraust i Tyrkia. Dei oppretta PKK – Partiya Karkerên Kurdistan – Det kurdiske arbeidarpartiet. PKK tok til våpen mot Tyrkia i 1984, men har ikkje hevda at militær siger er muleg. Sia 1993 har PKK gong på gong erklært einsidig våpenkvile for å få i gang forhandlingar om ei politisk løysing. Tyrkia har alltid sagt nei.

Mange forfattarar har skrivi bøker om PKK, og den siste er Paul White med PKK – På veg ned frå fjella. Dette er ei vidareføring av boka han ga ut i 2000: Primitive opprørarar eller revolusjonære fornyarar? Den kurdiske nasjonale rørsla I Tyrkia. Bøkene er ikkje omsett til norsk.

I den nye boka gir White langt på veg eit svar på spørsmålet han stilte i tittelen frå 2000: PKK har etter hans syn endra seg og er i dag revolusjonære fornyarar, mellom anna når det gjeld kvinnefrigjering og framtidig samfunnsorganisering.

White ga ut den første boka året etter at CIA i 1999 kidnappa den daverande PKK-leiaren Abdullah Öcalan. Etter ei menneskejakt over tre verdsdelar henta CIA ut Öcalan frå den greske ambassaden i Kenya. Dei utleverte han til Tyrkia, og der fekk han raskt ein forventa dødsdom. Da White året etter ga ut den første boka, var det enno umuleg å sjå korleis dommen mot Öcalan på sikt ville endre kampen mellom PKK og den tyrkiske staten. Dødsstraffa vart omgjort til fengsel på livstid, etter hard indre strid i den tyrkiske statseliten.

White skriv at han i den nye boka av-slørar det som i den første tida etter 1999 var ei motsetningsfylt utvikling, men som så vart ei entusiastisk tilbakevending til ein ikkje-valdeleg, demokratisk veg framover. Eg synst dette er ei litt merkeleg framstilling av dei første 15 åra etter at Öcalan vart livstidsfange. For det første fordi ikkje-valdeleg organisering av sivilbefolkninga alltid har vori den mest omfattande delen av PKK sitt arbeid. For det andre fordi PKK ikkje ga frå seg våpna etter starten på ein håpefull fredsprosess våren 2013.

«Tida for å la våpnene stilne»

Han skriv at det var enda meir forbløffande at den tyrkiske staten gjekk over til å behandle Öcalan (dealing with him) på grunnlag av PKK sin «demokratiske konføderalisme.» Dette er den samfunnsmodellen PKK hevdar kan bli modell for ein ny type folkestyre både i Kurdistan og resten av Midtausten. Fram til da hadde Tyrkia berre fordømt Öcalan som massemordar.

Fredsprosessen mellom den tyrkiske staten og den kurdiske rørsla kom i gang våren 2013. Det starta med Newroz (kurdisk nyttår) i mars. Den dagen og dei neste to åra vart prega av ein appell frå Abdullah Öcalan der han mellom anna sa:

Denne kampen, som begynte som mitt eget individuelle opprør mot håpløsheten, uvitenheten og slaveriet jeg var født inn i, har prøvd å skape en ny bevissthet, en ny forståelse og en ny ånd. (…) Vi har ofra mye av liva våre for det kurdiske folket, vi betalte en høy pris. Ingen av disse ofrene, ingenting av kampen vi kjempa, var forgjeves. For som en konsekvens av dem har det kurdiske folket fått tilbake sin identitet og sine røtter.

Vi har nå nådd tida for å ‘la våpnene stilne og la ideene og politikken snakke.’

Men Öcalan presiserte samtidig:

Jeg tror alle de som har trodd på denne saka og på meg, er vare for de mulige farene ved prosessen.

Da White avslutta arbeidet med boka, skreiv han at Öcalan «nådelaust har skyvd både sitt eige parti og AKP-regjeringa mot det mest håpefulle fredsinitiativet i heile konflikten i Tyrkia.» (s.103). Men i april 2015 var det slutt og sia da er Öcalan igjen totalt isolert på fengselsøya Imrali. Frå hausten 2015 har det Öcalan kalla «dei mulege farene ved prosessen», eksplodert. Den tyrkiske krigen og terroren mot kurdiske byar og landsbyar hadde ved årsskiftet nådd eit omfang vi ikkje har sett sia 1990-talet.

«Ei feministisk rørsle»

White skriv at PKK tidleg la vekt på at revolusjonen ikkje automatisk vil føre til frigjering av kvinnene. «Med forkastinga av ‘den slaveliknande undertrykkinga av kvinner’ har PKK omdanna seg sjølv til ei feministisk rørsle. Dette har dei oppnådd gjennom å oppmuntre kvinner til å tru på eiga styrke og eigne evner og opprette eigne sjølvstendige organisasjonar på alle nivåa i PKK-rørsla.» Dei som frå slutten av 1970-talet slost mot mannsdominans og kjempa fram ein framtidsretta kvinnepolitikk i den revolusjonære rørsla i Norge, vil kjenne seg igjen. Her er mykje av den same analysen som Kjersti Ericsson, daverande leiar i Arbeidernes Kommunistparti, samanfatta i boka Søstre kamerater/Sisters Comrades. To medlemmar av AKP ga Abdullah Öcalan eit eksemplar da dei besøkte han i 1995.

Paul White samanfattar og opplysningar om Den djupe staten, om Ergenekon-prosessen og islamist-rørsla rundt Fetullah Gülen. Boka gir nyttig informasjon om Kurdistan og Tyrkia som ikkje finst på norsk. Kort sagt: Boka er verd å lese.

Erling Folkvord

På 1970- og 80-tallet var mange kvinneforkjempere, både aktivister og teoretikere, inspirert av marxismen. Forholdet mellom marxisme og feminisme var på ingen måte friksjonsfritt, men det var aktivt og levende. Fra 1990-tallet og utover vokste avstanden mellom akademiske feminister og kvinnebevegelsen. Samtidig mistet marxismen betydning som inspirasjonskilde, og postmodernistiske perspektiver overtok.

Men den grunnleggende debatten er heldigvis ikke helt død, og i 2015 kom to nye bøker som kan tjene som utgangspunkt for å tenke videre.

Kjersti Ericsson er pensjonert professor i kriminologi og var leder av AKP fra 1984 til 1988. Hun har skrevet flere fagbøker og romaner og utgitt mange diktsamlinger, ofte med et kvinneperspektiv. Søstre, kamerater! og Den flerstemmige revolusjonen er nyutgitt på Forlaget Rødt!, www.marxisme.no

To bøker gjør kanskje ingen marxistisk sommer, men varsler i hvert fall en vilje til å gjenoppvekke marxismens relevans for feminister og kvinneaktivister.

Judith Orr er eneforfatter av Marxism & women’s liberation, mens Shahrzad Mojab er redaktør for Marxism and feminism. Orrs bok er skrevet for et bredere publikum. Den er lett tilgjengelig, med enkle og forståelige forklaringer av marxistiske begreper, og har et tydelig politisk siktemål. Mojab og hennes 14 ulike medforfattere gir et mer akademisk inntrykk. Boka deres er atskillig tyngre å lese. Dette betyr ikke at den er upolitisk. Flere kapittelforfattere har erfaring som politiske aktivister, og er opptatt av politisk handling.

Nyanseforskjellene i titlene på de to bøkene er neppe tilfeldig. Orr framhever det politiske målet – kvinnefrigjøring. At feminisme ikke er med i tittelen, gjenspeiler også at feminisme ikke er noe honnørord i Orrs framstilling. Feministiske ideer og bevegelser framstår som nokså suspekte hos henne. Flere av forfatterne i Mojabs bok mener derimot at det trengs en syntese mellom marxisme og feminisme. Marxismen trenger en overhaling, skriver Mojab i sin innledning. Det vil neppe Orr slutte seg til. I hennes bok er det meste klart allerede. Oppgaven er å patruljere grensene for en korrekt forståelse av et marxistisk syn på kvinnefrigjøring.

«Den riktige linja»

Hva er så en korrekt marxistisk forståelse av kvinnefrigjøring, ifølge Orr? Gjennomgangsmelodien i boka er den grunnleggende betydningen av klasse. Sjøl om alle kvinner opplever undertrykking på grunn av kjønn, er det en kløft av motstridende klasseinteresser mellom kvinner fra borgerskap og arbeiderklasse. Det må kvinner som kjemper for kvinnefrigjøring aldri glemme. Boka er altså skrevet innafor en tradisjonell marxistisk ramme: Den grunnleggende, konstituerende motsigelsen under kapitalismen er mellom borgerskap og arbeiderklasse. Engels har forklaringa på opprinnelsen til kvinneundertrykkinga: Den oppsto med privateiendommen, da det at kvinnene fødte barn, bandt dem til den minst viktige delen av økonomien (huset), og det ble viktig å kunne fastslå farskap på grunn av arv. Kvinnefrigjøring kan ikke oppnås under kapitalismen, sjøl om det er viktig å slåss for kvinnekrav og kjønnslikestilling. Det er i både kvinnelige og mannlige arbeideres interesse med enhet.

Det er ikke vanskelig å si seg enig i den fundamentale betydninga av klasse, og det kan absolutt være grunn til å understreke dette i dagens situasjon. Nødvendigheten av enhet mellom kvinner og menn i arbeiderklassen framheves også, med like god grunn. Men jeg spør meg: Hvem har ansvaret for å skape den enheten? Er det kvinner som må være forsiktige med å ta opp «splittende» kvinnesaker, eller har menn et ansvar for å slåss mot sexisme i egne rekker? Orrs berøringsangst overfor kvinneundertrykking i arbeiderklassen og i arbeiderklassens organisasjoner gjør meg mistenksom. Enhver antydning om at arbeiderklassemenn har kjønnspriviliegier, slås ned på. Forfatteren har også lite å si om mannssjåvinisme i fagbevegelsen, og om problemene med å få fram kvinnekrav på dagsordenen, sjøl om noen av forfatterens egne eksempler viser at slike problemer finnes. Til og med kampen mot vold mot kvinner hviler det noe litt suspekt over: Fokus på menns vold innebar et skifte mot å se forhold mellom personer («interpersonal issue») som kilden til kvinneundertrykking, sies det, altså en slags individualisering av kvinnekampen.

Forfatteren har heller ikke mye å si om nødvendigheten av kvinneorganisering, og denne organiseringas plass i kampen, både i dag og for sosialismen. Kvinneorganisering omtales mest i forbindelse med den andre bølgen av feminisme på 1970-tallet. Hovedvekta ligger på å vise at organisasjonsforsøkene gjerne strandet på grunn av kvinnenes sprikende klasseinteresser, og på å beskrive alle merkverdighetene og avartene som oppsto, særlig i den amerikanske kvinnebevegelsen. Eksemplene kan være underholdende (eller skremmende) nok for en leser fra Norge, der vi ikke hadde fantasi til å finne på så mye rart. Ei gruppe som kalte seg «Heksene» kledte seg for eksempel i svarte slør og oppsøkte butikker som solgte brudeutstyr, der de sang for kvinnene som gikk inn: «Her kommer slaven på vei til graven». Inntrykket som etterlates er at fagforeninger og sosialistiske partier er både nødvendige og tilstrekkelige redskaper i kvinnekampen, og at kvinneorganisering lett utarter politisk. «En kvinnes plass er i fagforeninga,» slår Orr fast.

En syntese av marxisme og feminisme?

Den andre boka, redigert av Mojab, spriker mer, i og med at det ikke er én stemme som snakker gjennom hele boka. De fjorten forskjellige kapittelforfatterne er ikke nødvendigvis enige med hverandre i ett og alt. Noen ligger nær Orrs posisjoner, mens andre tar til orde for en mer omfattende feministisk revisjon av marxismen. Redaktøren sjøl representerer den siste tendensen, med sine råd til leseren om å gå til kapitlene med følgende spørsmål som leseguide: Hvordan kan vi skape en ny teori om det kapitalistiske patriarkatet gjennom en full analyse av rasisme, kolonialisme og imperialisme? Hvordan kan en marxistisk-feministisk begrepsfesting («conceptualization») gjøre oss i stand til å utvikle en revolusjonær feministisk forståelse av kapitalismens anarki og kreftene som kan skape endring? Hva blir synliggjort gjennom et marxist-feministisk prosjekt som ellers ikke ville kunne sees?

Ingenting i veien med ambisjonene, altså. Disse spørsmålene skal så belyses gjennom 16 kapitler som tar for seg disse temaene: Først tre innledende kapitler om klasse og rase i marxismen og feminismen, deretter kapitler om følgende marxist-feministiske nøkkelord: demokrati, finansialisering, ideologi, imperialisme og primitiv akkumulasjon, interseksjonalitet, arbeidskraft, nasjon og nasjonalisme, patriarkat/patriarkater, reproduksjon, revolusjon, standpunkt-teori og til slutt en epilog om kjønn og klasse. Det begrunnes ikke hvorfor en slik organisering av boka i «nøkkelord» eller begreper er valgt, i stedet for å gå mer direkte på for eksempel politiske stridsspørsmål eller problemstillinger.

De fleste kapittelforfatterne hos Mojab vil nok være enige med Orr i to grunnleggende saker: 1) klassemotsigelsen mellom arbeiderklasse og borgerskap er konstituerende for kapitalismen, 2) full kvinnefrigjøring er umulig under kapitalismen. Når det er sagt, må det også pekes på at mange samtidig forsøker å skrive kvinneundertrykkinga inn i kapitalismen som system som en større og mer sentral bestanddel enn det den framtrer som hos Orr.

Mojab skriver i innledningskapitlet:

Venstresida forsto ikke at kvinneundertrykkinga har vært avgjørende («crucial») når det gjelder å skape betingelsene for kapitalistisk/imperialistisk utbytting av alle arbeidende mennesker. Dette ser jeg på som en økonomistisk/arbeideristisk tilnærming blant de fleste venstre-bevegelser.

Det kan nesten lyde som en polemikk mot Orr. Flere andre kapittelforfattere tar også til orde mot det de kaller «klassereduksjonisme». Samtidig finnes det formuleringer som denne hos epilog-forfatter Teresa L. Ebert:

Rød teori (…) står for en kunnskap om den sosiale helheten som gjør at kjønn kan forstås som klasse.

Uenigheten mellom Orr og flere av Mojabs kapittelforfattere kommer blant annet til uttrykk i synet på begrepet patriarkat. Dette begrepet har Orr lite til overs for. Patriarkat betyr «… et system for kontroll og dominans som oppsto før kapitalismen og virket ved siden av og atskilt fra klassesamfunnet, og innebar at alle menn undertrykte alle kvinner,» skriver hun. Hun kritiserer også såkalte «teorier om doble systemer», der både kapitalisme og patriarkat oppfattes som virksomme i kvinneundertrykkinga. I Mojabs bok dukker patriarkatet opp en rekke steder, og er dessuten viet et eget kapittel. Patriarkatet blir framstilt som et sosialt forhold eller system som ikke er atskilt fra, men heller ikke identisk med kapitalismen – det er eldre enn, men nå uløselig innvevd i kapitalismens dynamikk. Forfatteren av kapitlet om patriarkatet, indiske Kumkum Sangari, tar til orde for å bruke begrepet i flertall – patriarkater – for å understreke at slike systemer, trass i vesentlige likhetstrekk, kan være forskjellige og dessuten være innvevd i ulike typer samfunn. Hun mener at

… patriarkater er på samme tid relativt sjølstendige, og satellitter. Til nå har de ledsaget de fleste produksjonsmåter, og disse produksjonsmåtene har i sin tur vært avhengige av dem i varierende grad.

I følge Sangari kan markedet ha en motsigelsesfylt virkning på patriarkalske forhold: Det kan virke oppløsende på patriarkalske maktforhold og familiepraksiser, men samtidig bidra til å understøtte, endre eller gjenopplive dem. Denne motsetningsfylte virkningen kan en kanskje se når unge kvinner i Sør trekkes inn i eksportindustrien som billig arbeidskraft – de er ikke lenger direkte under familiens kontroll, samtidig som patriarkalske maktforhold forsterker de kapitalistiske og bidrar til å gjøre kvinnene ekstra billige og utbyttbare. Sangari peker på at vi i Vesten, gjennom imperialistisk utbytting, også nyter godt av patriarkalske maktforhold i Sør, blant annet når vi kjøper varer produsert av billig kvinnelig arbeidskraft. Samtidig betrakter vi nå patriarkatet som noe fremmed – noe som er inkarnert i mørkhudete immigranter (som flykter fra kriger og kriser Vesten har bidratt sterkt til å skape), og truer våre samfunn utenfra.

Det som kommer til syne.

Ett av redaktør Mojabs innledende, overordnete spørsmål var: Hva blir synliggjort i et marxistisk-feministisk prosjekt som ellers ikke ville kunne sees? Ett svar handler kanskje om kvinners reproduktive arbeid. I analysene av hvordan dagens kvinneundertrykking er innvevd i kapitalismen og uløselig knyttet til den, gripes det fatt i kvinners reproduktive arbeid i familien. Også Orr plasserer familien sentralt: Kapitalistene sparer enorme summer på grunn av det ubetalte arbeidet som gjøres i familien med å oppdra en ny generasjon av arbeidere og ta vare på syke og gamle. Det heldøgns ansvaret for andre mennesker som familien representerer kan knapt kjøpes for penger, sier hun.

I boka til Mojab blir det reproduktive arbeidet drøftet i flere kapitler. Den tyske feministen Frigga Haug har to hovedpoenger, der det første er at kjønnsrelasjoner også er produksjonsforhold, og må inngå i analysen av kapitalismens helhet. Analysen av denne helheten må både ha med seg produksjonen av den materielle eksistensen og produksjonen av livet sjøl. Verken produksjonsmåter eller kjønnsrelasjoner kan forstås uten at en svarer på spørsmålet om hvordan produksjonen av livet reguleres som en del av helheten av produksjonsforholdene, og hvilket forhold de står i til produksjonen av livsmidlene. I en slik analyse inngår også hvordan kjønnene blir formet forskjellig, og samfunnets spesielle femininitets- og maskulinitetskonstruksjoner, like mye som utviklingen av produktivkreftene, arbeidsdelingen, dominans og former for ideologisk legitimering. Ifølge Haug er det kjønnsrelasjonenes karakter av produksjonsforhold som gjør at feminismen er nødvendig for marxismen.

Haugs andre hovedpoeng er at under kapitalismen er produksjonen av livet marginalisert, oversett og blir utført av kvinner. Det arbeidet som består i produksjon av liv (oppdragelse av barn, omsorg for mennesker, pleie av syke osv.) kan ikke, på samme måte som annen produksjon, gjøres stadig mer produktiv og effektiv, med mindre og mindre bruk av tid. Dette arbeidet lar seg ikke underkaste en slik kapitalistisk logikk. I familien skapes bruksverdier, ikke bytteverdier. Produksjonen av liv blir også gjerne glemt i marxistiske analyser. Familien, der denne typen arbeid utføres, blir dermed også et slags alternativ til vareproduksjonen, en tilflukt, et pervertert sted for håp om et bedre liv og sanselig glede, sier Haug.

En kan spørre seg om Haug her kaller fram en slags utopisk dimensjon ved det ubetalte arbeidet i familien, i motsetning til for eksempel Lenin, som mente at husarbeidet «knuser, kveler, forkrøpler, og nedverdiger kvinnen, lenker henne til kjøkkenet og barnerommet, der hun kaster bort arbeidskrafta si på barbarisk uproduktivt, smått, nerveødeleggende, fordummende slit»?

Hvilke politiske konklusjoner skal vi i så fall trekke av Frigga Haugs posisjon?

I marxismen er det utbyttinga av lønnsarbeidet som skaper kapitalismens banemenn. Mener Haug at de som står for den typen arbeid som ikke fullt ut kan underkastes vareproduksjonens logikk, har en bestemt funksjon som politiske aktører? Er husmødrene bærere av drømmen om et annet samfunn, der deres bruksverdiproduserende praksis ikke er marginalisert og underordnet? Mye av dette arbeidet er nå gjort samfunnsmessig i samfunn som vårt, barnehager er et eksempel. Store deler av den kvinne-lige arbeiderklassen jobber med arbeid som vanskelig kan rasjonaliseres og gjøres stadig mer effektivt og produktivt, skjønt iherdige forsøk gjøres. Har denne delen av arbeiderklassen en bestemt rolle som politiske aktører og bærere av mot-kapitalistisk bevissthet? Slike spørsmål blir dessverre i liten grad berørt.

Det reproduktive arbeidet drøftes også i kapitler som tar for seg den primitive akkumulasjonen. Marx definerte den primitive – eller opprinnelige – akkumulasjonen som den prosessen som skilte produsentene fra produksjonsmidlene, og som førte til at de ikke hadde annet enn sin arbeidskraft å selge. I følge flere kapittelforfattere er den primitive akkumulasjonen ikke en historisk avsluttet prosess, karakteristisk for kapitalismens fødsel, men pågår stadig. Denne rammer ikke minst kvinners sjølbergingsjordbruk i Sør. Det finnes feministiske teoretikere som tillegger kvinners sjølbergingsjordbruk en liknende utopisk og alternativ dimensjon som Frigga Haug ser ut til å tillegge det ubetalte arbeidet i familien: Sjølbergingsjordbruket skaper bruksverdier, og marginaliseres og trues under kapitalismen og imperialismen. Utviding av sjølbergingsjordbruket lanseres av noen som en anti-kapitalistisk strategi. Ingen av kapittelforfatterne omfavner denne strategien, flere kritiserer den derimot skarpt.

Den primitive akkumulasjonen som historisk prosess drøftes også. Flere trekker fram arbeidene til Sylvia Federici, som jeg må innrømme at jeg ikke har lest. I følge Federici (hvis jeg forstår henne rett) var det en viktig del av den primitive akkumulasjonen å få kontroll over kvinners reproduktive evner og arbeid, dette var nødvendig for kapitalismens utvikling. Federici ser hekseprosessene som en del av denne kampen. Gjennom vold og bål skulle kvinners kontroll over og kunnskap om livsprosessene brytes ned.

Kamper det er umulig å vinne?

Kapitalismens kontroll over kvinners reproduktive evner og arbeid berøres også i Sara Carpenters kapittel om demokrati. Det borgerlige demokratiet representerer en likhet basert på ulikhet, nemlig det kapitalistiske utbyttingsforholdet. Det er derfor grenser for hva som kan oppnås gjennom kamper på det borgerlige demokratiets arena, også for kvinner. For Carpenter går grensen nettopp ved kontrollen over seksualitet og reproduktivt arbeid:

… kvinners seksualitet, deres rolle i reproduksjonen av arbeidskraft og det reproduktive arbeidets bidrag til kapitalakkumulasjonen er uløselig sammenknyttede sosiale relasjoner, og peker derfor mot den voldelige ødeleggelsen av og statskontrollen over kvinners kropper og bevissthet.

Hun konkluderer med at det er i debatten om kontroll over reproduksjonen at vi klarest ser frihetens grenser for kvinner innenfor det borgerlige demokratiet. Det er her de kampene det er umulig for feminismen å vinne viser seg tydeligst, skal vi tro Carpenter.

Det arbeidet som Frigga Haug kaller «produksjonen av liv», framstilles nokså motsetningsfylt i denne boka. Alle som skriver om det, mener at dette arbeidet er innvevd i kapitalismens produksjonsforhold. Men for Haug er det samtidig noe annet, marginalisert, oversett og overlatt til dem med minst makt fordi det ikke fullt ut kan underkastes en kapitalistisk logikk med stadig produktivitetsøkning og effektivisering. Hos dem som følger Federici, og hos Carpenter, får en derimot inntrykk av at produksjonen av liv er så sentralt i kapitalismen at kontrollen over kvinners seksualitet måtte vinnes gjennom ytterst voldelige midler (hekseprosesser), og er umulig å gjenvinne for kvinnene innafor kapitalismens rammer.

Her kan en igjen lure på hva som er de politiske implikasjonene. Er det et spesielt, revolusjonært potensial i kamper for sjølbestemt abort og tilgang til prevensjon, for eksempel? At dette er svært viktige spørsmål for et flertall av verdens kvinner er ubestridelig. Det er naturligvis også riktig at fødselstall, befolkningsutvikling, befolkningens biologiske «kvalitet» osv. har vært sentrale spørsmål for kapitalismens makthavere. Men kamper som er umulige å vinne under kapitalismen? Canada, Carpenters hjemland, har siden 1988 hatt sjølbestemt abort uten noen juridiske begrensninger.

Michelle Murphy, som har skrevet kapitlet om reproduksjon, representerer en litt annen stemme, særlig hvis en sammenlikner henne med Frigga Haug. Hun er kritisk til det hun ser som en tendens til å romantisere kvinners ubetalte arbeid. At produksjonen av liv er blitt marginalisert og ignorert under kapitalismen, er hun også uenig i. Tvert imot, produksjonen av livet har en sentral betydning for den kapitalistiske økonomien. Som eksempler trekker hun fram storstilte prevensjons- og sterilisasjonskampanjer i Sør for å forebygge «overflødig» og økonomisk verdiløst liv. Hun peker også på at livet sjøl er blitt en industri gjennom bioteknologien. Murphy tar til orde for et langt videre reproduksjonsbegrep, som ikke utelukkende er knyttet til kvinners kropper og kvinners arbeid. Reproduksjonsforhold er for henne det som

… skaper de forholdene som gjør at liv blir til og blir ødelagt (…) et sett av relasjoner som kan opprettholde, omforme eller utrydde liv.

En kan få inntrykk av at de fleste sosiale prosesser inngår i Murphys reproduksjonsbegrep, at hun står i fare for å utvide begrepet så mye at det blir meningsløst.

Kamp, enhet og allianser

Et viktig spørsmål, både i dagskampen og i kampen for sosialismen, er forholdet mellom klassekampen og kampen mot undertrykking på grunnlag av kjønn, «rase» og seksualitet. Dette kan gi grunnlag for motsigelser innad i arbeiderklassens organisasjoner, både fagforeninger og sosialistiske partier. Og det handler om hvordan arbeiderklassens organisasjoner skal forholde seg til sosiale bevegelser som kvinnebevegelsen, den anti-rasistiske bevegelsen, bevegelsen for homofil og lesbisk frigjøring osv. Begge bøkene berører disse spørsmålene, og kommer i praksis ut nokså likt. De er kritiske til såkalt «identitetspolitikk», der identiteten som kvinne, svart, homofil/lesbisk eller annet ikke bare blir utgangspunktet for kampen, men utgjør hele den politiske horisonten. Orr siterer en britisk skribent, Gary Young, på at identitet er et flott sted å starte, for det handler om hvorfor folk ønsker å slåss, men det er et fryktelig sted å ende opp. For identitetspolitikken gir ikke noe svar på hva som er grunnlaget for undertrykkinga, nemlig det kapitalistiske systemet. Orr kritiserer også begrepet interseksjonalitet, som ofte brukes for å få fram at folk kan være utsatt for flere typer undertrykking samtidig: en kvinnelig arbeider undertrykkes både på grunnlag av klasse og kjønn, en svart kvinnelig arbeider på grunnlag av «rase» i tillegg. Begrepet interseksjonalitet får det til å høres ut som om for eksempel den svarte, kvinnelige arbeideren står i et slags veikryss, der flere uavhengige undertrykkingsforhold møtes. Problemet med en slik forståelse er at den ikke åpner for at alle typene undertrykking har en, felles kilde, kapitalismen sjøl, sier Orr.

Mojabs bok har to kapitler som drøfter disse problemene, nemlig Himani Bannerjis kapittel om ‘rase’, kjønn og klasse, og Delia D. Aguilars kapittel om interseksjonalitet. I tillegg tar Teresa L. Ebert i sin epilog et flengende oppgjør med både postmodernistisk feminisme og identitetspolitikk. Budskapet fra alle tre er at kapitalismens klasse-utbytting er det grunnleggende, og en feminisme som ikke knytter seg til klassekampen, er dødfødt. Bannerji kritiserer begrepet interseksjonalitet for å være «additivt», som om «rase», klasse, kjønn osv. var helt uavhengige dimensjoner, i stedet for å se de ulike undertrykkingsformene som sammenvevde deler av den konkrete, historiske og sosiale helheten som kapitalismen utgjør. De kan bare skilles fra hverandre gjennom en fragmentert forståelse, som bidrar til å reifisere dem som isolerte ting. En slik fragmentering leder til det Bannerji fordømmer som «koalisjonspolitikk» mellom sosiale bevegelser med utgangspunkt i hver sin undertrykkingsform. Men organisasjoner som kjemper mot kapitalismen, må ta mål av seg til å bygge politikken sin på en integrert forståelse, konkluderer hun.

Det er mye en kan være enig i her, for eksempel at kampen mot kvinneundertrykking og rasisme bør knytte seg til arbeider-klassens kamp og ha som endelig mål å avskaffe kapitalismen. Og en kan være enig i kritikken av den «additive» oppfatninga av begrepet interseksjonalitet. Likevel synes jeg verken Orr, Bannerji eller andre kapittelforfattere hos Mojab bidrar noe særlig til politisk opplysning av disse problematiske spørsmålene. Motsetninger mellom kvinner og menn, hvit og svart i arbeiderklassen og i folket ellers finnes, de er svært viktige, og må bearbeides og løses i den praktiske kampen. Hvordan? Kritikken av «koalisjonspolitikken» har en sekterisk slagside, synes jeg. Skal vi være mot at folk organiserer seg til kamp på et begrenset grunnlag, og kreve at alle organisasjoner skal være revolusjonære for å ha noen verdi? Hvor ble det av frontpolitikk og allianser?

En marxistisk sommer?

Opplevde jeg så en marxistisk sommer ved å lese disse bøkene? Tja. For å ta boka til Judith Orr først. Det er mye godt å si om den: enkle og lettfattelige framstillinger av marxistiske begreper, en god del interessant stoff fra kvinnebevegelsens ulike faser. Men forfatterens pekefinger mot alt kvinner kan finne på som truer med å utfordre også menn i arbeiderklassen og arbeiderklassens organisasjoner, fyller meg med en viss lede. Den pekefingeren har kvinner i venstresidas partier over hele verden møtt før. Anklager om «borgerlig feminisme» har sittet løst. Orr skriver riktignok i en annen kontekst – i ei tid da klasseperspektivet er vel så kontroversielt som kvinneperspektivet. Men Orr står i fare for å kaste ut det feministiske barnet med badevannet.

Hva så med den andre boka? For meg reiste den en rekke spørsmål og diskusjoner, der jeg ikke nødvendigvis ble overbevist av svarene. For eksempel: Trenger vi patriarkatbegrepet, og i så fall til hva? Var det en kjønnsdimensjon ved den primitive akkumulasjonen, og hva besto den i? Federicis tese om hekseprosessene er spenstig, men lyder for meg vel fantasifull. Og hvilken rolle spiller kvinners seksualitet og produksjonen av liv for dagens kapitalisme og imperialisme? Hvordan ser kvinners reproduktive arbeid ut i dag på verdensbasis, og hvilken betydning har det i kapitalismens dynamikk? I samfunn av vår egen type skjer det mye som roper på en grundigere og mer helhetlig politisk analyse. Jeg tenker på bølgen av privatiseringer som rammer det reproduksjonsarbeidet som er blitt gjort samfunnsmessig, som barnehager, eldreomsorg osv. Og jeg tenker på de skyhøye og stadig stigende kravene til foreldre om alt de skal gjøre for å gi barna sine en god start i livet: Hva slags type arbeidskraft er det som blir skapt i dagens familier, der foreldre forventes å være hjelpelærere, helsepedagoger, uuttømmelige kjærlighetskilder, coacher, fritidsadministratorer, kulturguider osv. osv.? Hva slags kapitalisme er det som krever denne innsatsen, og det i tillegg til alle institusjoner som også er involvert i å skape den samme arbeidskrafta? Og jeg tenker på importen av billig omsorgsarbeid fra land i Sør under dekknavnet «au pair».

Det er ett tema som begge bøker paradoksalt nok har forholdsvis lite å si om, nemlig hva som karakteriserer verdens kvinnelige arbeiderklasse i dag. For marxistiske kvinneforkjempere, enten de kaller seg feminister eller ikke, burde jo den kvinnelige delen av arbeiderklassen være helt sentral som revolusjonært subjekt. Orr har noen sider på slutten av boka, i Mojabs bok dukker det opp litt her og litt der, i hovedsak om den kvinnelige arbeiderklassen i Sør. Men vi finner ingen forsøk på en grundig analyse av hvordan den kvinnelige delen av arbeiderklassen ser ut, hvilke kamper den kjemper, enhet og motsigelser i forhold til sine mannlige klassefeller. Noen slik oppdatert analyse har vi ikke for Norge heller. Det er altså nok å gripe fatt i for marxistiske feminister.

Norfund er den norske statens politiske utviklingsverktøy i fattige land. Men hvem blir rike: de norske investorene, de som allerede er rike i et fattig land, eller de fattige?

Er norsk støtte til næringsutvikling «en utgift til inntekts ervervelse»?

Marianne Gulli er styreleder i Latin-Amerikagruppene i Norge og med i Internasjonalt utvalg i Rødt. Hun har master i statsvitenskap med masteroppgave om landkonflikt i Mellom-Amerika.

Næringslivet blir en stadig viktigere aktør i norsk utviklingspolitikk. Sakte men sikkert har det blitt en politisk «sannhet» at næringslivet er nøkkelen ut av fattigdom: det skaper arbeidsplasser og legger til rette for økonomisk utvikling i fattige land. Dette bekreftes gjennom stortingsmeldinger, budsjettbevilgninger og politiske diskurser:

Et velfungerende næringsliv er grunnleggende for å skape arbeidsplasser og økonomisk vekst, og dermed bidra til fattigdomsreduksjon

fordi

arbeid gir bedre levekår, økonomisk vekst, høyere produktivitet og sosial integrasjon. Det utvikler ferdigheter hos den enkelte, styrker kvinners posisjon og er en stabiliserende faktor i samfunnet. Verdiskaping i privat sektor danner også grunnlaget for skatteinntekter som kan finansiere utbygging av infrastruktur og tjenester som helse og utdanning.¹

Diskursen virker troverdig nok, og den norske regjeringen stiller også tydelige forventninger til at

selskaper respekterer og bidrar til et anstendig arbeidsliv hvor grunnleggende arbeidsstandarder og arbeidstakeres rettigheter ivaretas og at arbeidstakerne gis en lønn de kan leve av.²

Det forholdsvis nye superverktøyet i norsk bistandspolitikk er Norfund, et statlig investeringsfond for næringsvirksomhet i utviklingsland som skal utvikle og etablere lønnsomme og bærekraftige bedrifter i fattige land.

Næringslivsbistand i praksis: Norfund

Tanken bak Norfund er at økt tilgang til kapital bidrar til å bekjempe fattigdom og fremmer utvikling. I tillegg skal investeringene være addisjonelle og fungere som katalysator. Addisjonelle til hva som ellers ville ha skjedd i markedet uten Norfunds investering, og katalytiske gjennom å mobilisere annen privat kapital, som ellers ikke ville investert i landene eller selskapet.³

Fondet er helfinansiert over bistandsbudsjettet og har et tydelig utviklingspolitisk mandat. Som en integrert del av den norske bistandspolitikken skal det

…etablere levedyktig, lønnsom virksomhet som ellers ikke ville blitt igangsatt på grunn av høy risiko.

Norfund investerer hovedsakelig i fornybar energi, finansinstitusjoner, og stordrifts jordbruk (agrobusiness), i tillegg til små og mellomstore bedrifter gjennom andre investeringsfond.

Alt i alt, og forutsatt at man godtar premisset om næringsliv som utviklings-agent, så høres det hele feiende flott ut. Utfordringen ligger i at det ikke er enighet i hva som ligger i ordet utvikling. På tross av at det er bred politisk enighet om næringslivets viktighet, så er det også enighet om at økonomisk vekst alene ikke er en garanti for utvikling. Det er her de andre utviklingspolitiske ideene kommer inn, som å redusere ulikhet, sikre tilgang på velferdsgoder og offentlig infrastruktur, fremme likestilling, deltakelse og medvirkning, og så videre.

Norfund og næringslivsbistand er ikke ukontroversielt i et utviklingsperspektiv.

I flere år har man sett eksempler på enkeltinvesteringer som har ødelagt for lokal verdiskapning, brutt anerkjente menneskerettigheter og som er preget av hemmelighold.Ikke minst er deres egen rapportering på utvikling mangelfull. Kan man da kalle det et utviklingspolitisk verktøy?

Hvilken utvikling og hvor er den?

I 2015 ble det gjennomført en evaluering av Norfund for å forstå Norfunds rolle i norsk utviklingspolitikk, og å dokumentere utviklingseffekt og lærdom for videre virksomhet.4 Blant flere ting så satte den fingeren på følgende:

1. Norfund har ikke innfridd kravet om kun å investere i lavere middelinntektsland eller i land som er fattigere enn disse. Det er en begrenset andel av fondets midler og engasjement som er rettet mot de minst utviklede landene
2. Det er en økning i både antall og samlede beløp på investeringer som kanaliseres gjennom skatteparadiser.
3. Det er vanskelig å tillegge utviklingseffekt til Norfunds deltakelse i investeringene, og ikke mulig å vurdere Norfunds innvirkning på den økonomiske og sosiale utviklingen i vertslandene. Her er det påfallende at på tross av fondets mandat, så anser ikke Norfund det som sitt ansvar å vurdere eller rapportere på denne utviklingseffekten.
4. Norfund måler ikke merverdi av sine investeringer, altså hvorvidt de utløser ytterligere investeringer.

Det gjennomgående er den økonomiske lønnsomheten som er i fokus,5 og det har blitt uttalt at målet er å tjene penger. På tross av at det er et utviklingspolitisk verktøy så ser fondet på seg selv som investorer. Det skaper konflikt mellom «teori» og «praksis». La oss derfor se nærmere, om enn noe overfladisk, på noen av argumentene for at Norfund ikke er helt hva de liker å framstå som.

Arbeidsplasser og likestilling

Investeringer skal bidra til arbeidsplasser. Samtidig så måler ikke Norfund hvorvidt de faktisk bidrar til å skape nye arbeidsplasser. Deres statistikk på sysselsatte sier ingenting om disse arbeidsplassene eksisterte forut for investeringen, eller om arbeidsforhold. Det sier enda mindre om hvilke arbeidsplasser og annen lokal næringsvirk-somhet som har forsvunnet som resultat av investeringer, i blant annet vannkraftprosjekter.

Det samme gjelder sysselsetting av kvinner. Norfund rapporterer på prosentandelen kvinnelige ansatte i sine prosjekter. Tallene viser seg imidlertid å være styrt av hvorvidt det er investert i et selskap med høy andel kvinnelige ansatte i utgangspunktet. Det er vanskelig å si om sysselsettingstallene går opp eller ned på grunn av Norfunds innsats, eller om det bare er en tilfeldighet. De sier ikke noe om deres bidrag til å styrke fokuset på kvinners rettigheter eller inkludering av kvinner på arbeidsplassen. Det rapporteres lite om arbeidsforhold og ingenting om likelønn. Dette på tross av at de skal følge ILOs kjernekonvensjoner.

Statsbygging og infrastruktur

Investeringene skal også bidra til å styrke det offentlige apparatet gjennom økte skatteinntekter. Når vi ser en økning på investeringer som går gjennom skatteparadiser, så faller dette argumentet på sin egen urimelighet. Men selv på de investeringene som ikke er skatteparadiser, så er det grunn til å tvile på denne «sannheten». I blant annet Guatemala og Honduras investerer Norfund i selskaper som i mange tiår aktivt har motarbeidet ethvert forsøk på å øke beskatningen av selskaper, i et land der skatteleggingen av selskaper allerede er uforholdsmessig lav. Da kan man jo spørre seg selv hvordan dette bidrar til å styrke den offentlige infrastrukturen.

Et annet eksempel er fra Nepal der SN Power⁶ har investert i det norskeide vannkraftverket Khimti i Nepal, som igjen drives av selskapet Himal der også SN Power er største eier. SN Power er et kommersielt selskap som investerer i ren energi i fremvoksende markeder og eies av Statkraft og Norfund. I følge en rapport presentert av Fremtiden i våre hender i 2015⁷ selger selskapet strøm til staten for en pris som øker også i takt med prisutvikling. Samtidig er strømprisen i Nepal subsidiert og flat, noe som gjør at underskuddet på statsbudsjettet øker hvert år. Selv om Nepal uten tvil får mer strøm gjennom denne avtalen, så er strømmen så dyr og avtalen er bygget opp slik at Nepal i praksis overfører store summer til Norge på årlig basis.

Etter planen skal halvparten av rettighetene til anlegget overleveres Nepal i 2020. Resten skal leveres i 2050. Økonomiske beregninger viser imidlertid at utbyggingen er nedbetalt for lenge siden, så alt som betales inn til Norge, er nå et rent overskudd.

Elitenettverk

Andre investeringer har vist seg å gå til selskaper som er kontrollert av en lokal elite og bidrar dermed til å opprettholde gamle konfliktlinjer i samfunnet. I Angola har Norfund investert i en bank som brukes som pengehvitevaskingsmaskin, der det statlige oljeselskapet har hatt for stor kontroll over banken, der eierskapet er ukjent men hvis styremedlemmer er personer som er knyttet til blant annet våpenhandel og korrupsjon.⁸

I Guatemala har Norfund investert i et heleid datterselskap underlagt det spanske selskap Hidralia Energía. Selskapet i Guatemala er ledet av to spanske brødre med lang fartstid i energisektoren. De er en av energisektorens og Spanias mektigste familier og bedriftseiere, og med et de facto hegemoni over energimarkedet i Spania.

I Honduras er millioninvesteringen blant annet plassert i en finansinstitusjon med nære relasjoner til private, honduranske virksomheter som er beryktet for grove menneskerettighetsbrudd, og som var medvirkende til statskuppet i 2009.⁹

Fornybar energi

Fornybar energi er et hett investeringsområde, og et av Norfunds prioriterte innsatsområder fordi det vurderes som et utgangspunkt for økonomisk vekst og forbedret livskvalitet i utviklingsland. Utbygging av vannkraftprosjekt ses også på som et middel for fattigdomsreduksjon. Teorien sier at elektrisitet gir velstandsøkning for middelklassen, som igjen vil føre til bedre levekår for de fattige

De sosioøkonomiske effektene av energi-satsningen er imidlertid usikre. Å måle utvikling gjennom kraftberegning og tilgang er en for enkel tilnærming, da det ikke tar høyde for hva som er forutsetningene for tilgang på strøm. En evaluering Riksrevisjonen gjennomførte av norsk energibistand generelt,10 konkluderte med at bistanden i liten grad har ført til økt fornybar kraftproduksjon. Strøm er i tillegg avhengig av det nasjonale (private eller offentlige) systemet for transport og distribusjon, og ikke minst, strømprisen.

Naturressurser og selvbestemmelse

Investeringen i blant annet vannkraftverk skjer ytterst sjeldent på lokalbefolkningens premisser. I flere tilfeller blir ikke urfolk og lokalbefolkning konsultert på forhånd, og de få konsultasjonsrundene som blir gjennomført, er ofte mangelfulle eller basert på manipulerende informasjon. Vannkraftprosjekter og andre utvinningsprosjekter presses på lokalsamfunnene ved bruk av vold og trusler. Dette på tross av at den norske regjeringen har uttalt at det er særdeles viktig å sikre «urfolks og lokalsamfunns rettigheter og medbestemmelse i planleggingen og gjennomføringen av prosesser knyttet til deres landområder og livsgrunnlag».¹¹

Andre utfordringer som kan nevnes, er manglende tilgangen på informasjon og dermed tilsvarende begrensede mulighet for å følge opp investeringene. Mange av investeringene skjer via en tredjepart, i selskap med hemmelige eiere eller i skatteparadiser. Dette gjør det vanskelig å kontrollere om investeringene faktisk oppfyller sitt formål. Dette gjør det også tilsvarende vanskelig å måle deres utviklingseffekt, samtidig som det er lettere å avfeie skyld i brudd på menneske- og arbeiderrettigheter.

Utviklingspolitikk eller næringsinteresser?

Investering i lønnsomme bedrifter er en forutsetning for Norfund, men de understreker likevel at investeringene må være basert på kompetanse om de landene og sektorene de investerer i. I tillegg sier Norfund at de har fokus på bærekraft, og skal påse at hensyn til miljø og sosiale forhold blir ivaretatt. Det er likevel litt for mange historier som viser at vi satser på et næringsliv som fremmer kapitalinteresser fremfor utvikling på folks egne premisser.

Eksempler som de ovenfor, virker imidlertid ikke å være et problem for Norge eller Norfund. Norfund har anerkjent at flere av deres investeringer og partnere ikke er ideelle, men mener at det ikke finnes bedre aktører i de landene de investerer i. Muligheten for å ikke investere i et land hvor man bare finner tvilsomme aktører, er tydeligvis ikke et alternativ.

Det ser ut som at de som vinner på flere av Norfunds investeringer, er næringslivet selv. Økonomisk lønnsomhet og gevinst er åpenbare ledesnorer i arbeidet, og det kan virke som at Norfund anser seg som investorer fremfor bistandsaktører. Er det kanskje på tide å kalle en spade for en spade, og kalle dem investorer, og skal de fortsette å få årlige millionoverføringer over norsk bistandsbudsjett?

Noter:

1. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld.-st.-35-20142015/id2423253/
2. d.s.
3. http://www.norfund.no/mandate/category370.html
4. https://www.norad.no/om-bistand/publikasjon/2015/evaluation-of-the-norwegian-investment-fund-for-developing-countries-norfund/
5. http://www.forumfor.no/assets/docs/Bistand-eller-butikk-12.02_1.pdf
6. Eies av Statkraft og Norfund
7. http://www.framtiden.no/rapporter/rapporter-2015/750-ren-utvikling-eller-ren-business/file.html
8. http://www.bistandsaktuelt.no/nyheter/nyheter—tidligere-ar/2010/senat-kritikk-av-norfunds-angolanske-partner/
9. http://www.latin-amerikagruppene.no/Artikler/14907.html
10. https://www.riksrevisjonen.no/rapporter/Sider/BistandRenEnergi.aspx / http://www.framtiden.no/201406276496/aktuelt/energi/seier-for-fivhs-arbeid-med-energibistand.html
11. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/Meld-St-10-20142015/id2345623/

Hold flyktningdebatten redelig og faktabasert, skreiv Maria Wasvik i Rødt! 1/16 som vil åpne for å liberalisere arbeidsadgangen for flyktninger. Men faktum er at EØS og vikarbyråer har skapt et press på tariffavtaler og en kriminalitet i norsk arbeidsliv som gjør at demninga er i ferd med å briste.

En asylpolitikk som ikke tar dette innover seg, vil være en fallitt i forsvaret av «den norske modellen».

Halvor Fjermeros er bystyrerepresentant (gruppeleder) for Rødt i Kristiansand og forfatter av blant annet boka Uro i Euroland.

Det var med nysgjerrighet jeg startet å lese «Har venstresida mer å by på enn etikk og moral?» i forrige nummer av tidsskriftet Rødt!. Endelig noen som tør å kritisere venstresida for en enøyd asyl- og flyktningpolitikk bare basert på fordømmelse av motpartens manglende moral, tenkte jeg. Nysgjerrighet ble avløst av undring. For her spennes det opp et stort lerret som tøtsjer innom alt fra asylrett og «godhetstyranni» til hvordan flyktninger skal bidra i framtidas norske arbeidskraftbehov, Ayn Rand og Listhaugs «rasjonelle egoisme» samt temaet følelser og moralfilosofi. Allerede her får jeg bange anelser når Wasvik legger i vei med greske oldtidsfilosofer, Kant og Habermas. Jeg ville fortrukket «filosofen» Stoltenberg, framfor Sokrates, for å begrunne hvilken tung moralsk plikt Norge har for å ta imot flyktninger, ansvarlige som vårt «out-of-area-forsvar» har vært for å skape det ville Midt-Østen vi nå ser ramle sammen. Konklusjonen er at Norge bør ta inn flere kvoteflyktninger, noe jeg tilslutter meg, men uten å drøfte om det fins en grense for hvor mange vi kan ta imot i vår tids største folkevandring. Mellom det «katastrofale i å stenge grensene» og åpne grenser, fins ingen mellomløsning.

Til slutt kommer Wasvik med noen anbefalinger om praktisk politikk med verdi-basert fargelegging: «Solidaritet er ikke irrasjonelt (…) Det er ikke naivt å være for en liberalisering av kravene for arbeidstillatelse» og «La dem jobbe og bidra til samfunnet, det trenger vi». Wasvik har lagt ned mye arbeid i artikkelen. Derfor finner jeg det riktig å komme med et tilsvarende grundig svar med mine innvendinger.

Imperialisme og flyktningpolitikk

Schengen har brutt sammen og grensekontroll er i praksis igjen blitt nasjonalstatenes ansvar som følge av flyktningkrisa, som igjen er del av en stor global folkevandring. Da må vi løfte blikket i et forsøk på å analysere hva emigrasjon fra dysfunksjonelle og krigsherja stater, særlig i Midt-Østen, er uttrykk for. Dette berører ikke Wasvik på annen måte enn å si at det «ikke (er) slik at innstrammingstiltak i Norge evner å stanse kriger, som tross alt er den mest sentrale grunnen til at folk flykter.» (s. 48). Nei, det kan vi være enige i, men dermed bør vi vel ikke la være å snakke om hva Norge kan gjøre for å stoppe sine kriger som er en vesentlig del av landets «bistand» til migrasjonen. Wasvik bruker hyppig begrepet «venstresida» uten å definere hva hun mener med det. Men hun nevner ikke på noe punkt de rødgrønnes intervensjons- og krigsiver i de tre land som er blant de viktigste kilder til strømmen av flyktninger, dvs Afghanistan, Libya og Syria. Dette er en «venstresidepolitikk», satt ut i livet av Ap. SV og Sp, som Rødt i de fleste sammenhenger har distansert seg fra.

Jeg venter ikke at Wasvik skal foreta dype analyser av årsakene til Syria-krigen. Men jeg forventer at det sies noe om årsak og virkning når vi snakker om det viktigste enkeltland som kilde til flyktningstrømmen.

Faktum er at Norge har bidratt til en intervensjonskrig i de fire år som er gått siden Stoltenberg-regjeringas godkjenning av Nasjonalkoalisjonen som legitim representant for det syriske folk i 2012. Dette innebærer også økonomiske sanksjoner og humanitær innsats som alt sammen var et ledd i USAs forsøk på å styrte Assad-regimet, og det har knust den syriske staten under en lovlig valgt president med fortsatt FN-representasjon. Det er et tungt hyklerisk element i flyktningdebatten, med en skremmende kort hukommelse, eller mer presist utvisking av egne politiske fotspor. Dette understrekes av den ynkelige vestlige innsatsen i «kampen mot IS-terroren» som ved Palmyras gjenerobring avkler USAs og Natos motiver: De har, sammen med allierte arabiske stater og Tyrkia, påført Syria en krig som har skapt en millionstrøm av flyktninger og hundretusener drepte. I dette ærendet er det ikke mulig å skille mellom de blåblå og de rødgrønne. For ikke å snakke om Libyakrigens «innsats» for å åpne opp den kriminelle menneskesmuglingsruta over Middelhavet, med tverrpolitisk enighet i Stortinget bak den norske F16-aggresjonen i 2011. Rødts leder Bjørnar Moxnes har for øvrig adressert dette skammens kapittel i norsk historie ved å peke særskilt på SVs ansvar for å legitimere denne krigen i radikale miljøer.

Wasvik gjør ikke forsøk på å avgrense seg fra denne «venstresida». Hun maner stadig fram spøkelset ved navn «Listhaug», men nevner ikke at det var Jonas Gahr Støre som gikk høyt på banen på Aps landsmøte for et år siden og slo til lyd for 10 000 flyktninger til Norge. Det var minstemålet for moralsk anstendighet, helt til Støre sjøl gikk inn for 8 000 i forhandlinger med de andre partiene. Det han og Ap trodde skulle bli en vinnersak, skulle bli deres største dilemma utover høsten da Ap motvillig måtte innrømme at de stadig er for «en restriktiv og rettferdig flyktningpolitikk» som ikke ligger så mange tommer fra de blåblå innstramminger. Så hvor går grensa mellom det vonde og det gode her? Det blir et noe underlig oppsett for å trekke de store skiller i norsk politikk. En flyktningpolitikk for ei reell venstreside må evne å ta inn over seg vårt eget lands rolle som pådriver for problemet – som imperialist og krigerstat – og ikke som Wasvik gjør, å skille ut feltet som et unntak fra «normale» politiske standarder.

Fins det et metningspunkt?

Bortsett fra halv- og heltrotskister og liberalistiske Venstre-folk som aldri har hatt en tanke for arbeiderklasse og fagbevegelse, er det få nordmenn som forfekter et åpen-grense-standpunkt på ramme alvor. Det partiet som kanskje kommer nærmest en slik posisjon er SV. Partiet har ikke på noe tidspunkt ønsket å problematisere, men snarere forenkle situasjonen, slik Audun Lysbakken uttalte før jul i fjor: «Flyktningene truer verken velferdsstaten, jobbmarkedet eller tryggheten vår». Han avviste kategorisk at det eksisterte noen krise. En kan jo spørre seg hva som er krise hvis ikke dette er det, når europeiske organer settes ut av spill og EU står rådville overfor sitt asylproblem. Neste taler etter Lysbakken var virkeligheten, som vi nå vet. Åpne grenser var ugjennomførlig i praksis.

Tyskland og Sverige har nådd et metnings-punkt. Angela «Wir schaffen das» Merkel har gått i spissen for en avtale med Tyrkia for å stagge flyktningstrømmen til EU mot klekkelig euro-betaling. Det gir Tyrkia både en vetorett i utveksling av migranter på et grunnlag som er i strid med asylretten, samt at det styrker landets rolle som en aggressiv og ekspanderende regional stormakt i Midt-Østen. Merkel har vært på desperat jakt etter en løsning, og har derfor måtte selge unna prinsipper i fleng. Tyskerne kan ikke ta imot flere enn de 1,1 millioner asylanter de åpnet for i fjor, om ikke av plassmessige, så i alle fall av politiske årsaker. Flyktningene vil koste Sverige 40 milliarder kroner i året. 80 000 mennesker, eller halvparten av alle som kom til landet i fjor og søkte asyl der, kan få avslag og bli sendt ut.

Det EU, med Tyskland i spissen, forgjeves prøver å handtere, er det vi kan kalle migrasjonens politiske økonomi. Kyniske menneskesmuglere har tjent 16 milliarder euro de siste 15 år. (Le Monde Diplomatique 1/16). På samme tid har Schengen-landene brukt 11 milliarder euro på å utvise papirløse immigranter. I tillegg tjener også «brakkebaroner» store penger på mottakssentre. I Storbritannia har myndighetene satt bort innkvartering av asylsøkere til de tre multinasjonale konsernene Servo, Capita og G4S. Sistnevnte er berykta blant palestinavenner for sine fengsler, innhegning og forhørssentra i Israel og på Vestbredden der titusener av palestinere opplever en hardhendt behandling. I Norge har brødrene Adolfsen i selskapet Hero – den nest største private aktøren i Europa – gjort store profitter på flyktninger.

Mange av disse problemene endres i liten grad av hvor mange asylsøkere Norge tar imot. Men en grunnleggende drivkraft i menneskesmuglernes dødbringende virk-somhet er de forhåpninger som har vært mulig å skape blant potensielle migranter om å bli tatt imot i bestemte, ønskverdige land i Europa. Tysklands og Sveriges asylvending er talende tegn på disse forventningenes sammenbrudd.

Og tross det imponerende tallet, så har Tyskland en lavere andel asylsøknader per innbyggertall enn Norge i 2015. Riktig nok ligger Ungarn – midt i «flyktningløypa» – tre ganger høyere, med Sverige hakk i hæl. Men Norge ligger over det dobbelte av EU-snittet. (Se Eurostat-grafer BBC News http://www.bbc.com/news/world-europe-34131911). Dette er ett tegn på at det fins et metningspunkt, om det enn ikke er nådd i Norge ennå. Et annet og mer praktisk retta spørsmål er hvor mange vi kan ta imot lokalt. Som lokalpolitiker har jeg en viss føling med hvilke begrensninger kommunene møter i den asylpolitiske hverdagen. Og som forfatter av ei bok om krisa i EU og europeiske arbeidsliv (Uro i Euroland, 2014) har jeg prøvd å skaffe meg oversikt over hvordan innvandrere og asylsøkere brukes av kapitalen og regjeringene til å sette sosial dumping i system. Det er ikke et vakkert bilde som tegnes. Hvis Rødt har klare intensjoner om å bli det nye arbeiderpartiet, noe vi er på god vei til, så må vi være på vakt. Dette handler om analyser om makt.

Har Rødt en marxistisk eller fariseeraktig maktanalyse?

Wasvik hopper rett på Sylvi Listhaugs «godhetskritikk» som utlegges slik:

Hun sikter til frivilligheten som blomstret da flyktningene for alvor begynte å ankomme landet vårt, og hvor vanskelig hun og likesinnede (…) opplevde dette. (s. 40).

Det går tjue på dusinet av denne fortolkninga i det venstreliberale Norge. Begrepet godhetsregimet (og -tyranniet) burde være kjent for opposisjonelle her til lands som professor Terje Tvedts forsøk på å skape et analytisk begrep for å avdekke maktmekanismer i samfunnet. Det er et ikke-moraliserende begrep om norsk bistandspolitikk som til enhver tid ble definert som «den gode handling», samtidig som den stadig var i radikal endring fra tiår til tiår. Tvedt benyttet begrepet alt i 2003, har siden skrevet hyppig om det, og nå seinest i mars (etter at Wasviks artikkel kom ut) i en kronikk i Aftenposten der han forsøker å drive nøktern opplysning om ordets mening. Det nasjonale godhetsregimet er et forsøk på å forstå «det særegne ved en historisk nydanning i norsk samfunnsliv: Et politikkfelt som taler på nasjonens vegne i verden, som organiserer statlig filantropi til mange titalls utviklingsland, som iscenesetter seg som organisator av nasjonens moral og politikk på den globale arena som uttrykk for «Den moralske handling» i en kynisk verden.» (Aftenposten12. mars).

Det var ikke «frivilligheten som blomstret» Listhaug kritiserte, men en moraliserende, urealistisk debatt om flyktningene og migrasjonsbølgen mot Europa. I redelighetens navn må en kunne erkjenne at dette må diskuteres, og ikke bare moraliseres over på feil grunnlag. Det utelukker på ingen måte at en kan være rykende uenig i mange av tiltakene på «Listhaug-lista», som hennes tynt belagte påstand om at mindreårige en masse sendes til Norge mot deres vilje. Men en mye mer grunnleggende kritikk, som sjelden er på «godhetskritikernes» repertoar, er at Listhaug og FrP taler med to tunger: Mens de vil framstå som konsekvente og «ansvarlige innstrammere» overfor flyktninger, forsvarer de vikarbyåer som er i ferd med å utradere norske arbeidere i flere bransjer og holder døra vidåpen for en EØS-innvandring som virkelig utgjør en trussel mot norsk arbeidslivsstandard.

Terje Tvedt peker på både biskoper, SVere og Rødt-ledere i dette koret:

Leder av partiet Rødt i Bergen slo fast: «Leve Godhetstyranniet» og gikk inn for diktatur i det godes tjeneste».

Og Tvedt konkluderte:

Forholdet mellom ondskap og godhet er uendelig mer komplisert enn fariseerregnskapet til biskopene og lederen av Rødt i Bergen.

Jeg har ikke sett at ledelsen i Rødt har svart på denne utfordringa fra Tvedt. Jeg er usikker på hvordan tausheten skal tolkes.

Wasvik skriver at asylpolitikk er en del av et lands innvandringspolitikk, men er også basert på helt andre premisser enn arbeidsinnvandring. Dermed frikopler hun asylspørsmålet fullstendig fra alle andre felt:

Avstanden til politiske diskusjoner eller avgjørelser, om ny E18 eller ikke og store deler av all annen politikk, ligger i så måte milevis unna asylpolitikk (s. 44).

Det er kanskje nettopp her det glipper. For med denne «unntakserklæringa» ender hun opp med en argumentasjon som ikke på noe punkt skiller seg fra Venstres liberalisme eller SVs venstresosialdemokratiske humanisme. I mine ører lyder den høyst umarxistisk. Rødt må ha en annen tilnærming hvis vi skal leve opp til prinsipprogrammet:

Et revolusjonært partis formål og oppgave er å fungere som redskap i arbeiderklassens kamp. Rødt tar mål av seg til å bli et slikt parti. Vår eksistensberettigelse er arbeidet for å oppheve dagens kapitalforhold – utbyttinga av arbeiderklassen. (…) Rødt baserer sin forståelse av samfunnet på marxistisk teori.

Det er to vesentlige vilkår for at Rødt skal kunne bli dette marxistiske og revolusjonære arbeiderpartiet. Vi må ha en nasjonal arbeidsmarkedspolitikk som evner å reise en beskyttelsesmur mot den globaliserte kapitalens angrep på norske arbeidslivsstandarder. Og på den andre sida må vi utvikle en solidarisk internasjonalisme som jobber for å skape likeverd mellom nasjoner og ulike lands arbeiderklasse. Dette innebærer et annet solidaritetsbegrep enn det Wasvik tilsynelatende benytter. Solidaritet er noe annet enn nestekjærlighet. Det er et begrep funnet opp av en arbeiderbevegelse som trengte kollektive redskaper for å kjempe mot kapitalens overmakt. Det innbefatter sjølsagt mye internasjonalt hjelpearbeid, så vel som de tusenvis av norske frivilliges fantastiske innsats for å legge til rette for asylsøkere på vei til eller i Norge. Men vi må ikke misbruke solidaritetsbegrepet til helt andre formål, nå som det har gått inflasjon i et slikt uttrykk over hele den politiske skala.

«Norge trenger arbeidskraft» – men vi sier nei til hjerneflukt

I vår tid har klassekamp og krav om bedre levekår i landet en kommer fra blitt avløst av en global migrasjon som veien til et bedre liv. Det gjelder også mange EU-land etter finanskrisa i 2008. Det gjør det vanskeligere å samle styrke i det egne landet for å stå imot urett og utbytting. Derfor er det nødvendig å minne om at en ekte solidaritet i dag også må ta inn over seg den hjerneflukt og tapping av arbeidskraft som særlig Vesten benytter seg skamløst av. I en desperat krigssituasjon som i Syria, er det enkelt å feie vekk en slik innvending med at det er for mye forlangt av folk i nød å skulle tenke på sitt krigsherjede lands framtid. Men som forsøksvis revolusjonært arbeiderparti er det vår plikt å «snu kamera». Vårt eget lands behov som mottaksland må i alle fall ikke skygge for en debatt om konsekvensene av den hjerneflukt som nå skjer i ly av en strøm av reelle flyktninger. Det handler også om menneskesyn, for asylsøkere står i akutt fare for å bli omgjort til potensiell arbeidskraft, i det godes tjeneste.

Tydeligst blir dette når Wasvik begrunner at «investeringen» ved å ta inn asylsøkere nå, vil gjøre at vi kan «høste frukter på sikt»: «Mange steder i Norge trenger tilflytting, og Norge trenger arbeidskraft». Dette har blitt et vanlig argument for venstre-liberalere; flyktninger vil på sikt øke vår rikdom, og vi trenger dem for å få nasjonal-økonomien til å gå rundt.

Wasvik viser til SSB, ikke til statistikk, men til prognoser:

Totalt anslår de at det (i 2050) vil være et underskudd på arbeidskraft tilsvarende nærmere 200 000 stillinger. (s. 45)

Dette er en type velmente «fakta» som skal gi gode grunner for å godta flere flyktninger. Men kapitalismens stadig dypere kriser vil slå beina under denne typer «regnskap», og det endrer ingenting på at innvandring uansett alltid er et spørsmål om balanse. Og den balansen merkes best i arbeidslivet.

Den krevende kampen mot sosial dumping

Så når Wasvik slår til lyd for å liberalisere kravene for arbeidstillatelser for flyktninger, er det grunn til å spørre om hun forstår hva det vil innebære i praksis. Alle som har søkt en jobb, som pr-rådgiver, butikkassistent eller renovasjonsarbeider, vet at det står hundrevis sammen med deg i køen med CVer så tjukke som salmebøker. Så hva slags jobber er det asylsøkere skal settes til ved å gi dem «arbeidstillatelse»? Hva asylsøkere trenger er først av alt språkopplæring, og sjøl om mange er godt utdannet er det også folk med behov for grunnskole, med f.eks. påfølgende fagutdanning. I praksis ville et forslag som Wasviks (og Rødts?) innebære at asylsøkere skal kvoteres inn på arbeidsplasser med de laveste krav til formell utdanning, på bekostning av andre jobbsøkere som normalt ville stått først i køen. I et land med snart 120 000 arbeidsledige, og ledighet på vei opp, vil dette fort kunne nøre opp et bål av misnøye med asylsøkeres forkjørsrett. Her er det verdt å merke seg at dersom flertallet av de 150 000 som står i kø og venter på jobb med arbeidsavklaringspenger i NAV regnes inn, vil ledigheten stige til det dobbelt, 8 %.

Dette forslaget vil jeg verken karakterisere som naivt eller «irrasjonelt», for å bruke Wasviks egne ord, men som preget av mangel på innsikt i arbeidslivet. Vi bør løfte blikket til EU for å se hvordan innvandring blir brukt for å endre arbeidslivets regler. Andre debattanter har vist en sørgelig kunnskapsløshet i så måte. Ny Tid-medarbeider Torbjørn Tumyr Nilsen skreiv i Dagbladet (7.3.) om det tyske eksempel: «Asylsøkere stjeler ikke arbeidsplasser, de skaper dem», med henvisning til at landet har den laveste arbeidsledighet siden 1991 og at «syrere og afghanere skaper arbeidsplasser». Dette ble kolportert av Synne Skouen i Aftenposten (14.3.), som et faktum. Men hva er sannheten om tysk arbeidsliv? At den sosialdemokratiske regjering, med De grønne til hjelp, vedtok et nytt arbeidslivsregime i forrige tiår som har innført såkalte minijobber, dvs maks lønn på 300 euro i måneden, noe ingen kan leve av uten å ha flere jobber. Dette er offentlig initiert sosial dumping, i tillegg til all den rå lønnsdumping som kan skje i ly av kampen om jobbene og svekka fagforeninger i et stadig mer liberalistisk arbeidsliv. Tyske arbeidsfolks reallønn beveget seg ikke over 13 år (1999–2012). Det er nok å nevne Amazon-konsernets innleie med busslaster av utenlandske arbeidere til sesongarbeid med boforhold som kveg. I dette arbeidslivet kommer tysk asylarbeidskraft til å passe som hånd i hanske. Så kan en tviholde på påstanden om at «asylsøkere skaper arbeidsplasser», mens høyrekreftene styrker seg for hver dag som går når de observerer hva som skjer på nært hold.

Poenget mitt er ikke å anklage asylsøkere for å «ta arbeidsplasser» fra noen som helst, men å peke på at slik styrkeforholdet er mellom partene i arbeidslivet og klassene i Norge nå, er det totalt urealistisk å tro at vi kan stå imot en utvikling som undergraver arbeidslivets standarder hvis vi «liberaliserer» reglene for ansettelse. Dette er en del av et større bilde hvor EØS er den grunnleggende forklaring på hvorfor dette bærer ille av sted. Så vil noen kanskje si at Tyskland ikke er Norge, at vi har en sterk fagbevegelse som vet å holde kontroll med dette fenomenet, trygt forankret i «den norske/nordiske modellen». Det er dessverre ikke tilfelle, noe de nordiske LOer har fått utredet for ett år siden i NorMod-rapporten. Den sier det i så klare ordelag som sosialdemokrater tør å si det: Den nordiske modellen står for fall, spørsmålet er bare om vi blir som Tyskland før eller rett etter 2030 – hvis vi fortsetter å være en del av det åpne europeiske arbeidsmarkedet.

Ja til kvoteflyktninger, nei til nye minstelønnskrav

Høyrekreftene får nå et ekstra løft for å kvitte seg med både velferdsstat, sosiale goder og rettigheter. De dytter asylsøkerne foran seg. Og som bestilt foreslår pengefondet IMF å liberalisere arbeidsmarkedet for å få flyktninger i arbeid, blant annet ved å gi unntak fra minstelønnskrav. Sveriges «NHO» sendte før jul ut et brev til medlemsbedriftene med håpet om «at flyktningestrømmene ville senke tersklene i arbeidslivet slik at en får en lavere startlønn.» Slike juleønsker vil det bli flere av i år, hvis ikke ønsket allerede har gått i oppfyllelse i en rekke land.

Fallgruvene er mange og balansegangen krevende i dette nye landskapet. «Åpne grenser» er ikke svaret, men å stenge grensene er heller intet alternativ. Jeg mener Rødt bør være for en kontrollert innvandring, i praksis vil det si åpenhet for kvoteflyktninger fra der nøden er størst, dvs i leirene i Libanon, Jordan og Tyrkia. Vi må sjølsagt gi asylsøkere som banker på vår dør en behandling i tråd med gjeldende konvensjoner. Samtidig må vi unngå en skeiv flyktingdemografi som kan skape konflikter á la dem vi så i Köln og i andre land og byer på nyåret. Debatten om parallellsamfunn og vanntette skott mellom «oss og dem» har aktualisert dette. Et land som Canada, med en lang tradisjon for å være et liberalt asylland, har gjennomført en stram linje i så måte ved å prioritere de mest sårbare grupper i denne krisa. De mottar nesten bare kvinner og barn og hele familier, mens unge enslige menn nærmest ikke gis asyl. Selvsagt har dette blitt kritisert og demonstrert mot, men det bidrar uansett til å lette på to problemer; den skeive demografiske utvikling i mottakslandet og tap av menneskelige ressurser der de kommer fra.

Flyktninger har krav på en rettferdig og human behandling. Det betyr rett til helsetilbud, utdanning og tilfredsstillende boforhold. Men lovverket, som Dublin-avtalen, er under revisjon i EU og vil kunne bidra til å svekke norsk råderett over flyktningpolitikken. UDI-direktør Frode Forfang har på sine side foreslått endringer i asylinstituttet, noe som reflekterer en dramatisk endring som krever nye grep. Skal vi skape en asylpolitikk for framtida, må vi innse at ikke all verdens «humanitet» kan løse den globale krisa vi bare opplever starten på. Da må vi igjen begynne å diskutere den nyoppdeling og imperialisme som er årsak til statsknusing og migrasjon. Og vi må henge bjella på katten, det vil si den idelogien bak dette, eller «globalismen», som Trond Andresen kalte det i en kommentar. Slik kan vi bidra til å reise en internasjonal front mot Vestens brutale intervensjonspolitikk som Norge er en tung aktør i – og som Rødt burde være i spissen for som et antiimperialistisk arbeiderparti.