Dette er en sann fortelling om korrupsjon og makt i Kenya, og inneholder nesten like mye spenning som en krimbok.

John Githongo ble i 2003 utnevnt til korrupsjonsjeger i Kenya på grunn av sitt solide rykte og omdømme i Kenyas organisasjonsverden. Etter tre år med vide fullmakter og utrettelig kamp mot korrupsjon, går han under jorda og bosetter seg i hemmelighet på gjesterommet til den britiske journalisten Michela Wrong. It’s our turn to eat er Wrongs grundige og nærgående fortelling om Githongos innbitte kamp om å renske ut korrupsjon fra regjeringskontorene i Nairobi.

Innsettelsen av president Mwai Kibaki på en av årets siste dager i 2002 åpner et nytt kapittel i Kenyas historie. Den demokratisk valgte Kibaki lovte å feie ut all korrupsjon etter over to tiår med vanstyre under sin forgjenger. John Githongo får vide fullmakter og tette bånd til presidenten for å sørge for at den nye regjeringen holder sine løfter. Etter relativt kort tid får Githongo informasjon om en ny stor korrupsjonssak, med forbindelser til presidentens egne nære medarbeidere.

Its our turn to eat er en spennende fortelling om korrupsjon og politisk maktkamp, hvor hovedpersonen etter hvert frykter for sitt eget liv. Historien inneholder skjulte båndopptakere i interne regjeringsmøter, ryktespreding og alvorlige trusler. Forfatteren har omfattende kjennskap til kenyansk politikk etter mange år som journalist i Nairobi, og går personlig og tett på John Githongo.

Det er en styrke ved It’s our turn to eat at hun ikke gjør Githongo til en endimensjonal helt, men underveis avdekker både hans bakgrunn og hvordan hans omverden (og hun selv) oppfatter hovedpersonen. Boka gir også et godt og grundig bilde av kenyansk politikk og historie. Forfatteren vektlegger etnisitet som en viktig drivkraft i kenyansk politikk, og hvordan dette gjennomsyrer samfunnet. Politikken blir en maktkamp mellom etniske grupper om hvem som skal få lov til å spise av statskassa. Den etniske spenningen blir også bakteppe for den omfattende volden etter presidentvalget i overgangen 2007/2008 hvor rundt 1000 mennesker ble drept, noe bokas siste kapittel dekker overflatisk.

Korrupsjon har alltid to sider, den som tar og den som gir, sies ofte i forbindelse med korrupsjon. I denne fortellingen finner vi landets myndigheter i begge roller. Men Wrong gir et interessant innblikk i hvordan vestlige myndigheter ser gjennom øynene på korrupsjonen, for ikke å ødelegge forholdet til landets myndigheter.

Forfatteren kunne med fordel fortalt mer om hvordan den korrupte politikken rammer vanlige folk. Hun nevner at vanlige kenyanere må bestikke offentlige ansatte jevnlig, men viser i liten grad hvordan dette foregår eller hva folk mener om det. Hvordan blir hverdagen til de fattige, når politikerne forsyner seg grovt av statskassa?

På tross av Afrika-kartet som dekker omslaget, er ikke dette en bok om Afrika, men om Kenya. Maktkampen og korrupsjonen er spesielt for akkurat Kenya, og forfatteren forsøker heldigvis ikke å gjøre dette til noe allment afrikansk. Med det som en liten advarsel, anbefales Its our turn varmt.

Sigurd Jorde

Bjørn Olav Utvik er førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo og har forska på dette temaet i 20 år. Han har sjølv møtt mange av dei mest leiande islamistane, samt mange av deira motstandarar, personleg. Resultatet er ei svært grundig oversikt over politisk islam i Midtausten. Boka presenterer eit mangfoldig og komplekst politisk landskap, prega av ideologisk utvikling og nytenking, usemjer og splittingar.

Forfattaren presenterer ei politisk rørsle som i hovudsak speler ei demokratiserande, moderniserande og frigjerande rolle for folk i Midtausten. Konklusjonane i boka er stundom den rake motsetninga til den dominerande framstillinga vi har fått gjennom både tabloidmedia og mange sentrale akademikarar dei siste åra, særleg etter 11. september.

Byrja som studentrørsle

Utvik meiner den dominerande posisjonen islamistane har i Midtausten i dag er eit resultat av ei utvikling som byrja på 70-talet. Han knyttar denne revitaliseringa av religionen hovudsakleg til den nye studentrørsla som vaks fram som følgje av at utdanning brått vart opna opp for større lag av befolkninga på 70-talet.

Egypt, Iran og Tyrkia, tre land der islamistar speler viktige, og heilt forskjellige, roller, har fått eigne kapittel. Særleg aktuell er presentasjonen av det muslimske brorskapet i Egypt og deira forhold demokrati og modernisering i landet. Islamistane sitt forhold til modernisering, demokrati og likestilling blir óg drøfta særskilt seinare i boka.

Radikalisering?

Utvik sler hol på myta om at islamismens utvikling sidan 1970-talet handlar om radikalisering. Han syner derimot at studentrørsla i Egypt på 70-talet i hovudsak valde fredeleg reformarbeid i staden for væpna jihad.

Det vi vanlegvis høyrer mest om i høve politisk islam, Jihaditendensen og Al-Qaida, har alltid utgjort eit lite mindretal. Ifølgje boka er denne tendensen på retur i heile Midtausten, hovudsakleg fordi deira kamp ikkje er retta inn mot å løyse dei problema som befolkningen står ovanfor.

Utvik syner kvifor det er meiningslaust å skjære organisajsonar som Brorskapet og Al-Qaida over same kam, og dreg følgjande parallell: «I sin forenkling tilsvarer det om man i 1970-åra ville sidestille Vest- Tysklands mangeårige statsminister Willy Brandt med den tids erketerrorist Andreas Baader av den grunn at de begge var sosialister og som sådanne kunne anses å `ha samme mål´». Utvik trekk parallellen lengre: «For hvis den som ønsker å forstå hva som rører seg i den islamske verden, fokuserer blikket på Bin Laden og Zawahiri, tilsvarer det en som ville forstå Tysklands politiske utvikling i syttiåra gjennom å sette seg inn i Andreas Baaders tanker heller enn å vie oppmerksomheten til sosialdemokratene og Willy Brandt».

Islamismen rettar seg i hovudsak mot studentar og Midtausteninteresserte. Samstundes er boka ein viktig reiskap for å motvirke den desinformasjonen som stadig vert presentert om politisk islam.

Magne Hagesæther

Det er ingen sammenheng mellom massemordet i Oslo og drapet på Yitzhak Rabin i Tel Aviv 4. november i 1995.
Eller er det?

Uri Avnery er en israelsk journalist og fredsaktivist.

Dr. Joseph Goebbels, nazistenes propagandaminister, ringer sjefen, Adolf Hitler, på helvetestelefonen.

«Mein Führer,» sier han gledesstrålende.

«Nyheter fra verden. Det ser ut til at vi er på riktig spor. Antisemittismen erobrer Europa!»

«Godt!» sier der Führer, «det vil bety slutten for jødene!»

«Vel, ikke helt, mein Führer … Det ser ut til at vi valgte feil semitter. Våre arvtakere, de nye nazistene, vil utrydde araberne og alle de andre muslimene i Europa.» Han ler. «Det er jo mange flere muslimer enn jøder å utrydde.»

«Men hva med jødene?» spør Hitler?

«Du vil ikke tro det! De nye nazistene elsker Israel, den jødiske staten – og Israel elsker dem!»

Er grusomhetene som ble begått av den norske nynazisten, en isolert hendelse? Høyreekstremister over hele Europa og USA slår samstemmig fast: «Han tilhører ikke oss! Han er bare et enslig individ med et forskrudd sinn! Det er galninger overalt! Du kan ikke fordømme en hel politisk retning på bakgrunn av én enkelt persons gjerninger!»

Det høres kjent ut. Hvor har vi hørt dette før?

Selvsagt, etter mordet på Yitzhak Rabin.

Det er ingen sammenheng mellom massemordet i Oslo og drapet i Tel Aviv. Eller er det?

I månedene før mordet på Rabin, ble det iverksatt en hatkampanje mot ham. De israelske høyregrupperingene konkurrerte seg imellom for å se hvem som kunne demonisere ham skarpest.

I én demonstrasjon ble det vist frem en fotomontasje av Rabin i en SS-uniform. På balkongen foran demonstrasjonen, sto Benjamin Nethanyau og applauderte engasjert, mens en kiste med inskripsjonen «Rabin» ble båret under. Religiøse grupperinger arrangerte en middelaldersk, kabbalistisk seremoni, der Rabin ble dømt til døden. Høytstående rabbinere deltok. Ingen stemmer blant de høyreorienterte eller religiøse lot seg høre med advarsler.

Selve mordet ble utført av et enkeltindivid, Yigal Amir, en tidligere bosetter og student ved et religiøst universitet. Det antas at han forhørte seg med minst én høytstående rabbiner før han utførte udåden. Som Oslo-morderen, Anders Behring Breivik, planla han udåden sin nøye og lenge, og utførte den i kaldt blod. Han hadde ingen medhjelpere.

Eller hadde han? Var vi ikke alle medhjelpere? Ligger ikke ansvaret hos skamløse demagoger, som Nethanyau, som håpte å komme til makta på en bølge av hat, frykt og fordommer?

Det viste seg at kalkulasjonene stemte. Mindre enn ett år etter mordet, kom Nethanyau til makta. Nå styrer høyrefløyen Israel, og blir mer og mer radikal fra år til år, eller fra uke til uke, som det ser ut som nå. Åpenbare fascister innehar nå ledende stillinger i Knesset.

Alt dette – et resultat av tre skudd fra én enkelt fanatiker som tok ordene til kyniske demagoger på et dødelig alvor.

Det siste forslaget fra fascistene våre, rett fra Avigdor Liebermans munn, er å oppheve Rabins verk – Oslo-avtalen. Så dermed er vi tilbake i Oslo.

Da jeg først hørte om det som hadde skjedd i Oslo, var jeg redd at gjerningsmennene kunne være noen sprø muslimer. Gjengledelsene ville blitt grusomme. Og bare minutter etter, tok en idiotisk muslimsk gruppe på seg ansvaret for å ha utført denne gloriøse bragden. Heldigvis overga den virkelige massemorderen seg på åstedet.

Han er prototypen på en nazistisk antisemitt av denne bølgen. Prinsippene er hvit overhøyhet, kristenfundamentalisme, hat mot demokratiet og europeisk sjåvinisme, blandet med et giftig hat mot muslimer.

Disse prisnippene sprer seg nå over hele Europa. Små, radikale ultrahøyregrupperinger blir omgjort til dynamiske politiske partier, blir valgt inn i nasjonalforsamlingene, og får endatil makt både her og der. Land som alltid har fremstått som modeller for politisk fornuft, produserer plutselig fascistiske oppviglere av verste sort, til og mer verre enn USAs Tea party, et annet barn av denne nye tidsånden. Avigdor Lieberman er vårt bidrag til dette velkjente verdensomspennende forbundet.

Én ting nesten alle disse europeiske og amerikanske ultrahøyregrupperingene har til felles, er beundringen for Israel. I det 1500 sider lange politiske manifestet sitt som han hadde arbeidet med lenge, avsatte Oslo-morderen en hel del til dette. Han foreslo en allianse mellom det europeiske ekstremhøyre og Israel. For ham er Israel en utpost for den vestlige sivilisasjonen, i en dødelig kamp mot det barbariske islam. (Ikke ulikt Theodor Herzls løfte om at den fremtidige jødiske staten skulle være «den vestlige kulturens utpost mot asiatisk barbari »?)

En del av denne tilsynelatende filo-sionismen hos de islamofobiske grupperingene er, selvsagt, bedragerisk, konstruert for å skjule den nynazistiske karakteren. For hvis du elsker jøder, eller den jødiske staten, kan du ikke være fascist? Jo visst, det kan du. Jeg tror likevel at beundringen for Israel i de fleste tilfeller er ærlig.

De høyreorienterte israelerne som disse grupperingene smigrer seg inn på, hevder at det ikke er deres feil at alle disse som nører opp under hatet, tiltrekkes av dem. På overflaten, er det selvsagt sant. Men man kan ikke la være å spørre seg om hvorfor de tiltrekkes? Hvor ligger tiltrekkingskraften? Fordrer ikke dette litt alvorlig sjelegransking?

Jeg så alvoret i situasjonen først da en venn gjorde meg kjent med noen tyske antiislamske blogger.

Jeg ble sjokkert. Det som strømmet ut der var nesten ordrette kopier av Joseph Göbbels’ spottende haranger. De samme oppviglerske slagordene. De samme grunnleggende beskyldningene. Den samme demoniseringen. Med én forskjell: I stedet for jødene, er det nå araberne som undergraver den vestlige sivilisasjonen, forfører kristne jomfruer, og planlegger å ta over verden. Mekkas gamles protokoller.

Dagen etter det som skjedde i Oslo, så jeg på Al-Jazeeras engelskspråklige fjernsynssendinger, som er av de beste i verden, og så et interessant program. I en hel time, intervjuet reporteren italienere i gatene om muslimer. Svarene de ga, var sjokkerende.

Moskeer burde forbys. Det er der muslimer planlegger forbrytelser. De trenger jo ikke moskeer i det hele tatt, de trenger bare et teppe for å be. Muslimer kommer til Italia for å ødelegge italiensk kultur. De er parasitter som sprer narkotika, kriminalitet og sykdom. De må kastes ut – hver mann, hver kvinne og hvert barn.

Jeg har alltid sett på italienere som et ubekymret og elskverdig folk. Selv under holocaust oppførte de seg bedre enn de fleste europeere. Benito Mussolini ble en rabiat antisemitt først mot slutten, da han var blitt fullstendig avhengig av Hitler.

Men her er vi, bare 66 år etter at italienske partisaner hang Mussolonis lik opp etter føttene på et torg i Milano – og en mye verre form for antisemittisme herjer Italias, og de fleste andre (eller i hvert fall mange) andre europeiske lands, gater.

Selvsagt er det et virkelig problem. Muslimer er ikke fri for skyld for situasjonen. Oppførselen deres gjør dem til takknemlige mål. Som jøder i sin tid.

Europa står overfor et valg. De trenger «utlendingene» – muslimer og andre – til å arbeide for dem, holde økonomien i gang, betale for de eldres pensjoner. Hvis alle muslimer hadde forlatt Europa i morgen, ville hele samfunnsstrukturen i Tyskland, Frankrike, Italia og mange andre land raknet.

Likevel blir mange europeere forferdet når de ser disse «utlendingene», med sine merkelige språk, vaner og klær, i gatene sine, forandre karakteren til mange nabolag, åpne butikker, gifte bort døtrene sine og konkurrere med dem på flere sett. Det gjør vondt. Som en tysk minister sa det: «Vi hentet arbeidskraft, og fant ut at vi hadde hentet mennesker!»

Opptil ett punkt er det mulig å forstå disse europeerne. Innvandring skaper virkelige problemer. Migrasjonen fra det fattige sør til det rike nord er et fenomen for det 21. århundret, et resultat av den skjærende ulikheten mellom land. Den krever en alleuropeisk innvandringspolitikk, en dialog med minoriteter om integrasjon og multikulturalisme. Det blir ikke lett.

Men denne tidevannsbølgen av islamofobi går mye lenger. Den er som en tsunami, den kan føre til store ødeleggelser.

Mange av de islamofobiske partiene og grupperingene minner en om atmosfæren i Tyskland tidlig på 1920-tallet, da «folkelige» grupper og militser spredte sin hatske gift, og en militær spion ved navn Adolf Hitler mottok sine første anerkjennelser som en antisemittisk taler. De virket uviktige, marginale, til og med gale. Mange lo av denne Hitler, denne Chaplinaktige bebartede klovnen.

Men det nazikuppet som ble avverget i 1923, ble fulgt av 1933, da nazistene tok makta, 1939, da Hitler startet annen verdenskrig, og 1942, da gasskamrene ble tatt i bruk.

Det er begynnelsen som er avgjørende, når politiske opportunister ser at det å spre frykt og hat er den enkleste veien til rikdom og makt, når sosiale misfostre blir nasjonalister og religiøse fanatikere, når det blir akseptabel og legitim politikk å angripe uhjelpelige minoriteter, når festlige små menn blir monstre.

Er det Dr. Göbbels jeg hører le i Helvetet?

For fire år siden anmeldte jeg Gert Nygårdshaugs bok, Mengele Zoo, i Rødt!. Grunnen til anmeldelsen av den boka, som første gang ble utgitt i 1989, var at den i en nylig avholdt «folkeavstemming » i regi av Dagbladet og NRK, hadde blitt kåret til tidenes beste norske roman. Forfattere som Henrik Ibsen, Knut Hamsun og Sigrid Undset, var representert lengre ned på lista.

Mengele Zoo er en framtidsroman og en del av en triologi, bok nummer to i triologien heter Himmelblomsttreet. Den siste tidas utvikling i så vel Norge den 22.7, men ikke minst den politiske og økonomisk krisa som herjer i Europa, har gjort denne boka høyaktuell.

Mens Mengele Zoo har den brasilianske indianergutten Mino som hovedperson, er handlingen i Himmelblomsttreet spunnet rundt den norske sosiale avvikeren Jens Oder Flirum. Handlingen begynner i tid omtrent samtidig med Mengele Zoo med at Jens Flirum må avtjene en lengre fengselstraff for en forbrytelse han ikke har begått. Etter 10 års soning melder den riktige forbryteren seg, og «vår helt» slipper ut av fengslet med en klekkelig oppreisning.

Hvordan denne store erstatningssummen anvendes, er bokas bærende tråd. Gjennom ulike avstikkere bringes hovedpersonen og handlingen til regnskogen i Brasil. Her står han i spissen for å bygge opp en frøbank for bevaring av trær og blomsters arter. Han lever isolert i Amazonas i mange år i en svært spennende og blomstrende beskrevet kamp for urbefolkningen og artsmangfold. På samme måte som hovedpersonen blir vi som lesere gjennom hans sporadiske kontakt med utenom verden, i hovedsak ved tilfeldige og alt for gamle aviser, informert om en utvikling i et Europa i fullstendig oppløsning. Økonomien har brutt sammen, EU har gått i intern oppløsning og ulike ekstreme fraksjoner ligger i blodige kriger med hverandre, hvor de alle kjemper for sin eneste rette lære.

Det er hvordan Jens Oder, som på grunn av de resultatene han har oppnådd i regnskogen, nå kjent og anerkjent verden over med det mer latinske navnet Yenso, griper inn i «stammekrigene » i Europa og løser disse, som er bokas store, overrakende og brutale moralske dilemma. Som lesere vil vi på samme måte som i Mengele Zoo, bli stilt overfor de ulike alternativer hovedpersonen velger: Helliger målet bruk av alle midler?

Boka er lettlest, full av fakta-opplysninger og samtidig uhyre spennende. At den også på en svært alternativ måte, høyaktuelt griper inn i den økonomiske og politiske krisa som nå preger utviklingen i stadig flere europeiske land, med en eskalerende sosial uro, gjør at den både fungere som en slags alternativ folkeopplysning og god underholdning.

Himmelblomsttreet ble første gang gitt ut i 1995, og har kommet i stadig nye opplag. Med sine beskrivelser av en alternativ utvikling, er den igjen høyaktuell. Kan utviklingen i dagens Europa ta en slik vending som antatt i romanen, er det et slikt fragmentert samfunn vi vil ha, og viktigere: Hvordan kan vi på ulike måter bidra til å hindre dette?

Boka gir nye, spennende og uvante innfallsvinkler til reelle problem som preger dagens Europa og Norge.

Jeg kan ikke anbefale Yensos løsninger, men på det sterkeste anbefale deg å gjøre deg kjent med dem. I sjangeren magisk realisme er boka fortreffelig. Lån den på biblioteket, eller kjøp som paperback.

Krigen i Libya, som ble startet av noen (ikke alle) Nato-makter den 19. mars i år, har i skrivende stund (august 2011) vart i fem måneder. Ifølge meldingene er oberst Gaddafis regime i full oppløsninger, og går nå mot sin kollaps. Men måten denne krigen blir avsluttet på, vil ikke berøre det mer prinsipielle spørsmålet om krigen var folkerettslig berettiget eller ikke.

Arne Overrein er førstelektor i filosofi ved universitetet i Tromsø, med i redaksjonen av Vardøger, medlem av SV, og har skrevet boka Kampen om folkeretten (se bokomtale).

I likhet med andre kriger som NATO-land startet siden den kalde krigens avslutning, ble denne krigen startet ut fra forutsetninger som viste seg å være uholdbare. Man kan til og med stille spørsmål om dette var bevisst spill fra sentrale NATO-lands side. Krigen startet angivelig for å beskytte sivile, men den ble en krig med regimeendring som mål. Videre skulle krigen bli kortvarig, effektiv og billig. Under disse forutsetningene var det i mars 2011 mulig å mobilisere politisk støtte til krigen. Umiddelbart før krigens start var det sterke motforestillinger til å sette i gang en slik operasjon, her i Norge blant annet fra utenriksminister Støre. Men så snart krigen var vedtatt, sto politikerne på geledd. Her i Norge godtok samtlige partier på Stortinget krigen uten noen egentlig debatt. Sjøl et parti som SV, som i sitt arbeidsprogram ikke bare sier nei til NATO men også at partiet kun støtter «internasjonale operasjoner» dersom det har vært «åpen behandling i Stortinget», sa ja.

Både under krigen mot Jugoslavia i 1999, mot Afghanistan fra 2001 og i forbindelse med Irak-krigen som startet i mars 2003, var det store antikrigsdemonstrasjoner i mange land, især i Europa. Krigen mot Libya framkalte ikke de samme protestene. Det er ikke helt enkelt å forklare hvorfor. Ingen av de regimene som ble angrepet i disse krigene, var særlig populære i verdensopinionen. Saddam Hussein må jo sies å ha vært betydelig verre enn Gaddafi. Når krigen mot Gaddafi likevel i større grad synes å ha blitt akseptert, henger det sammen med i alle fall to forhold. Det ene er at FNs Sikkerhetsråd denne gangen godkjente operasjonen (motstanderne Kina, Russland og Tyskland valgte å stemme avholdende). Det andre forholdet er at krigen i utgangspunktet og ifølge FN-vedtaket framsto som en begrenset operasjon, nemlig å etablere en flyforbudssone over deler av Libya, med kun den ene hensikt å beskytte sivilbefolkningen. Man så ikke det som i dag, fem måneder seinere, framstår som klart, nemlig at krigen når den først var i gang ble til en «vanlig» regimeendringskrig, der NATO-land i praksis opererer på opprørernes side som deres flyvåpen, inklusive avanserte kamphelikoptre som effektivt angrep Gaddafis bakkestyrker uansett om de truet sivile eller ikke. Opprørerne fikk også våpenforsyninger og annen støtte fra sentrale NATO-land, noe som var i strid med den våpenembargoen som var en del av Sikkerhetsrådets vedtak.

Vesten har gjennom denne krigen bundet seg til en samling av opprørere som ikke har noe klart program, som innbyrdes er splittet (blant annet ble deres militære leder, general Abdul Fattah Younes drept av sine egne med-opprørere), og som sjøl har begått menneskerettsbrudd i sin framferd. Kun for få dager siden (13. august) meldte avisa New York Times at opprørerne hadde fordrevet og plyndret sivilbefolkninga i fjellområder i det vestlige Libya og rundt byen Misrata «fordi deres stammer støttet oberst Gaddafi». Da er det altså ikke slik som enkelte vestlige pådrivere for krig påsto ved krigens begynnelse, nemlig at «dette er ingen borgerkrig».(Rosemary Righter i Newsweek 21. mars 2011). Hennes begrunnelse:

Opprørerne i Benghazi hadde bedyret, med sterke følelser (passionately), at alle libyere var samlet i ønsket om å kaste Gaddafi. Man vil ikke engang innrømme det elementære faktum at dette handler om en borgerkrig  – og det i et samfunn som tradisjonelt er splittet i en rekke ulike stammelojaliteter.

Disse opprørerne ønsket ikke å forhandle med Gaddafi men stilte ultimate krav om at forhandlinger om Libyas framtid først kan begynne etter at Gaddafi er borte. NATOflyenes forsøk på å drepe Gaddafi må sees i denne sammenhengen. Vesten fungerer på opprørernes premisser, med den antatte gevinsten for øye at et Libya styrt av opprørerne, vil være et Libya som fungerer på Vestens premisser. Et slikt regnestykke er imidlertid høyst usikkert, fordi – som nevnt – opprørerne er splittet i ulike grupper, og ingen vet hva som vil skje etter Gaddafis fall. NATO og Vesten kan derfor kun få kontroll over den langsiktige utviklinga i Libya ved å plassere egne bakkestyrker der, med alle de kostnader og risikoer det innebærer. Tatt i betraktning erfaringene fra Kosovo, Afghanistan og Irak vil nok dette bli en vanskelig avgjørelse for NATO.

Et annet aspekt ved Libyakrigen har vært at USA knapt har vært noen pådriver for å vikle seg inn i enda en krig. Forsvarsminister Gates og mange andre frarådet krigen, både av militære og økonomiske grunner. Obamaadministrasjonen ønsket dessuten å trekke Europa sterkere inn som ansvarlig for sikkerheten i Middelhavsområdet. Derfor ble det de ytterliggående høyrepolitikerne Cameron og Sarkozy som gikk i bresjen for denne krigen.

Strengt tatt kan vi jo i dette tilfellet ikke snakke om NATOs krig, sjøl om denne krigen bare kunne gjennomføres med deltakelse av NATO-medlemmer og deres avanserte luftstyrker. (Det er bare NATO som har den militære slagkraft til å gjennomføre «humanitære intervensjoner» av denne typen.) NATO ble i realiteten delt i tre i denne krigen. Noen land, i alt 7 land anført av Storbritannia og Frankrike, har ført full bombekrig mot Libya, inklusive forsøk på å drepe Gaddafi og skjulte våpenleveranser til opprørerne (uttrykkelig forbudt ifølge sikkerhetsrådsvedtaket). Andre NATO-land, som Nederland, Spania og Tyrkia, nektet å bombe Libya, men nøyde seg med å patruljere libysk luftrom med sine fly i den hensikt å kontrollere flyforbudssonen. NATO-landene Polen og Tyskland er imot operasjonen som sådan og Tyskland stemte avholdende i Sikkerhetsrådet. Beklageligvis finner vi Norge og den rødgrønne regjeringa i den første gruppa. Det viktigste av alle NATOland, USA, avsluttet få dager inn i krigen sine bombeangrep. I den amerikanske kongressen er det stor motstand mot krigen både på høyre og venstre side, og Obama anklages for å ha overkjørt kongressens rettigheter ifølge War Powers Act vedtatt i etterkant av Vietnamkrigen i 1973, og som bestemmer at kongressen må godkjenne enhver væpnet operasjon utenlands som varer mer enn 60 dager. Den 20. mai var det 60 dager siden Libyiakrigen startet uten noen slik godkjennelse.

Kunne Vesten, FN og verdenssamfunnet ha valgt en annen linje enn den som ble valgt? Ja, uten tvil. Man kunne for eksempel tatt Gaddafi på ordet og akseptert hans invitt til forhandlinger og demokratiske valg. Det var dette den Afrikanske Union forsøkte. Man kunne ha tvunget partene til våpenhvile og til forhandlingsbordet og dermed sluppet noen av de lidelsene det libyske folket har vært utsatt for. Valg kunne vært gjennomført under kontroll av internasjonale observatører. Dersom det var så entydig som opprørerne hevder, nemlig at de har hele Libya bak seg, måtte jo slike valg ha resultert i slutten på Gaddafi-regimet. Jeg sier ikke at denne veien ville vært lett eller at Gaddafi ikke ville forsøkt å sabotere prosessen. Poenget er at dette ikke ble prøvd. Vesten valgte å støtte den ene parten i det som var og er en borgerkrig, med det resultat at borgerkrigen eskalerte og hatet på begge sider vokste. I så måte har denne krigen likheter med krigen mot Jugoslavia der USA valgte å støtte de mest uforsonlige kosovoalbanerne, med det resultat at disse fikk et frirom til å begå forbrytelser mot serberne (og mot kosovoalbanere som viste forsonlige holdninger overfor serberne) som ikke står tilbake for de menneskerettsbrudd som serberne begikk mot kosovarene.¹ La oss håpe at opprørerne i Libya ikke har begått menneskerettsbrudd i samme omfang. Men uansett er det ingen grunn til å akseptere deres sjølframstilling som sannheten rett og slett. I 1999 hauset vestlige media opp de kosovoalbanske «frigjøringsheltene ». I dag burde det være all grunn til å gå litt mer kritisk til verks. Man har alt nå en rapport fra FNs menneskerettsråd (UN Human Rights Council) som konkluderer med at begge sider i konflikten har begått menneskerettsbrudd, inklusive forbrytelser mot menneskeheten.²

Når en krig startes, lukkes en hel rekke andre handlingsmuligheter. Krigen øker hatet, muligheten for å kunne samarbeide seinere undergraves. Krigen låser de vestlige krigførende land inn i en prestisjelogikk: krigen kan ikke tapes, den må føres fram til «seier». Dermed får krigen en lang rekke destruktive følger, uten at den fører til det som den ifølge FN skulle føre til: en bedre beskyttelse av sivilbefolkninga. Etter mitt syn er ikke dette en krig hvor det er riktig å støtte én side, slik det for eksempel var da USA førte en de facto invasjonskrig mot Vietnam. I tilfellet Libya handler det om å skape betingelsene for at Libyas folk i frie valg kan stake ut veien videre for landet. Dette kan bare skje gjennom våpenhvile, mekling og forhandlinger. Forhandlinger og forsoningsarbeid vil også være nødvendig etter Gaddafis fall – mellom alle de ulike grupper og stammer som det libyske samfunnet består av. Det å støtte ensidig en part i en borgerkrig av denne typen betyr å oppmuntre denne parten til uforsonlighet og dermed det motsatte av mekling og forhandlinger. Opprørerne arbeidet bevisst for å involvere NATO i en «humanitær intervensjon» i dagene før FN-vedtaket. Da kan det godt hende at de valgte å overdrive påstandene om massakre og andre forbrytelser som truet sivilbefolkninga, og som en intervensjon skulle forhindre. Liksom det også må forventes at Gaddafi holdt eventuelle overgrep skjult. Opprørerne synes heller ikke å ha gjort noe tydelig skille mellom væpnede opprørere som falt og drepte sivile. Folkerettslig er det et viktig skille mellom de to kategoriene. En opprører er å regne som en soldat, og er som sådan et legitimt mål for motparten i en væpnet konflikt, mens en sivilperson etter folkeretten ikke kan være mål i en væpnet konflikt. I etterkant har det så vidt jeg kjenner til, ikke vært dokumentert omfattende massakre på sivile fra Gaddafi-styrkenes side. I så fall ville det ha vært slått bredt opp i de mange pro- NATO media. Vi har heller ikke hørt om massakre på sivile i de byene som Gaddafistyrkene gjenerobret i løpet av krigen.

I så måte ligner dette på situasjonen før angrepet mot Jugoslavia våren 1999. Media var den gang ensidig fylt av påstander om serbiske overgrep. Visse politikere som ønsket en militær løsning, påsto alt høsten 1998 at det foregikk folkemord i Kosovoprovinsen. Den samme lemfeldige omgangen med sannheten var vi også vitne til da denne krigen skulle begrunnes.

Folkerettens kjerne

Kjernen i folkeretten har alltid vært hva slags regler som skal gjelde for bruk av væpnet makt i det internasjonale samfunn. Mens det å føre krig mot et annet land ikke var uttrykkelig forbudt før 2. verdenskrig, måtte alle land som ble medlemmer av FN etter 1945, avholde seg fra angrepskrig og trussel om sådan. Hitler-Tysklands massive angrepskriger skapte en forståelse av at enhver angrepskrig som sådan måtte fordømmes av folkeretten. Dette ble fastslått i FN-pakten som ble vedtatt samtidig som FN ble opprettet i 1945. Det er dette som fortsatt er gjeldende folkerett. Ifølge gjeldende folkerett kan imidlertid et land anvende væpnet makt i et tilfelle, nemlig i en forsvarskrig mot en angriper. Da bestemmer FN-pakten at andre land bør komme dette landet til unnsetning. Slike tiltak skal besluttes av Sikkerhetsrådet.

Dersom disse bestemmelsene ikke fantes, ville de mange små lands uavhengighet vært mer truet, og prinsippet om en verden av likeverdige stater og folkeslag ville blitt undergravet. Folkeretten beskytter særlig de mange små land i verdenssamfunnet. Folkeretten utgjør en rettslig ramme for et verdenssamfunn som består av et mangfold av uavhengige stater.

Dette betyr ikke at folkeretten er perfekt. Heller ikke er den noen oppskrift på en kommende ideell, pasifistisk verden. Den er mer å betrakte som et fornuftig og realpolitisk kompromiss og et sivilisatorisk framskritt. Dette kompromisset avspeiler maktforholdene i verden etter 2. verdenskrig, både mellom seierherrene i denne krigen (USA, Storbritannia og Sovjetunionen) og mellom de nasjonale frigjøringsbevegelsene, som ble kraftig stimulert som følge av den 2. verdenskrig på den ene sida og de vestlige kolonimaktene på den andre. Folkeretten ble også preget av de sterke fredsbevegelsene som vokste fram i det 20. århundret som reaksjon særlig mot de to verdenskrigene og som reaksjon mot at sivile etter hvert utgjorde et flertall av de drepte i krig. Folkeretten inneholder regler imot okkupasjon, imot at sivile kan være krigsmål og regler om human fangebehandling og etter hvert også imot ulike former for masseødeleggelsesvåpen. Verdensopinionen etter 1945 var preget av de grusomheter som i denne sammenheng hadde skjedd særlig i områdene okkupert av Japan og Tyskland under annen verdenskrigen. Eksempelvis ble Genévekonvensjonene, som ble forhandlet fram i 1949, utformet under hensyntaken av denne masseopinionen. De var ikke kun et toppstyrt kompromiss mellom stater.³ Folkeretten er vokst fram ut fra en bestemt historisk bakgrunn. Det er all grunn til å forsvare den som et viktig, sivilisatorisk framskritt.

De grunnleggende prinsippene i dagens folkerett finnes i FN-pakten. Siden praktisk talt alle land er medlemmer av FN og medlemskap i FN er betinget av ratifisering av FN-pakten, er hele verdenssamfunnet bundet av folkerettens bestemmelser. Hovedregelen er FN-paktens artikkel 2 punkt 4 som lyder:

Alle medlemmer skal i sine internasjonale forhold avholde seg fra trussel om eller bruk av væpnet makt mot noen stats territoriale integritet eller politiske uavhengighet.

Vi skal også merke oss at FN-paktens artikkel 103 bestemmer at dersom forpliktelsene et medlemsland har overfor FN-pakten skulle komme i konflikt med forpliktelsene et land måtte ha som medlem av en annen internasjonal organisasjon, har forpliktelsene overfor FN-pakten forrang. Et land som Norge, som for øvrig ønsker å framheve seg som en varm forsvarer av FN, er altså primært forpliktet av FN-pakten dersom det skulle oppstå en konflikt mellom reglene i FN-pakten og de vedtak som gjøres innad i NATO.

Global maktforskyvning – folkeretten i krise

Det globale kompromisset som kom ut av den andre verdenskrigen, varte ikke evig. Den mest markante endring av maktforholdene i verdenssamfunnet etter denne krigen var bortfallet av Sovjetunionen og Østblokken som skjedde i åra 1989–91. Det oppsto et maktvakum, og USA og det liberal-kapitalistiske verdenssystemet ekspanderte etter hvert inn i dette vakumet. NATO ble utvidet til Russlands grense. I den stemning av vestlig triumfalisme som hersket på 1990-tallet , ga NATO seg sjøl nye rettigheter. Dette skjedde ved endring av NATO-pakten i 1999 som åpnet for at NATO kunne gå til krig «out of area», dvs. utafor medlemsstatenes område, for å fremme de samfunnsverdiene som NATO mener er de «riktige». (Ifølge NATO sjøl: demokrati, menneskerettigheter og frie kapitalistiske markedsforhold.) Dermed hadde NATO uttrykkelig vedtatt at NATO ikke lenger kun var en forsvarsorganisasjon, men også en organisasjon som kunne gå til angrepskrig når den fant det i samsvar med sine «verdier ». Nettopp dette skjedde da NATO i mars 1999 kollektivt besluttet å gå til krig mot Jugoslavia som reaksjon mot menneskerettsovergrep innad i dette landet (påstandene om overgrep ble, som nevnt, overdrevet ogensidig rettet mot den serbiske sida).

Alt dette – og i tillegg det som har fulgt seinere i Afghanistan, Irak og til sist i Libya – var et forsøk på å tvinge gjennom nye folkerettslige prinsipper. Nemlig at et land kan bruke krig som middel for å spre sine egne samfunnsverdier til andre land. Og i tillegg prinsippet om at et land kan gå til forebyggende krig mot et land man tror kan bli en militær trussel i framtida. (USA anvendtedette prinsippet mot Irak i 2003.)

Folkeretten etter 1945 forutsatte at land med ulike samfunnssystemer og «verdier» kunne leve side om side, og løse konfliktene seg imellom med fredelige midler. Noen høyreekstreme politikere i USA ønsket på 1950-tallet at kommunismen skulle ødelegges ved at USA gikk til forebyggende atomkrig mot Sovjetunionen, med den begrunnelsen at dette ville være å frigjøre verden fra diktatur og undertrykkelse. Denne linja ble aldri USAs politikk – heldigvis. Men om noe slikt hadde skjedd, ville det sjølsagt betydd slutten på den gjeldende folkerett. Gjeldende folkerett bygger på at et land har rett til å forsvare seg sjøl, og dermed sitt samfunnssystem, mot angrep utenfra. Og omvendt: et land har ikke ved hjelp av overlegen militærmakt rett til å spre sitt samfunnssystem eller sine idealer til andre land. Moderne folkerett aksepterer ikke prinsippet om at en overlegen makt skaper ny rett. En grunnleggende samfunnsendring kan med andre ord ikke skje ved inngrep utafra, men kun ved at folket sjøl, gjennom valg eller gjennom revolusjon, skaper nye samfunnsforhold. Det er nettopp dette som ligger i prinsippet om at ethvert land har suverenitet til å bestemme sin egen politiskeutvikling. (Sjølbestemmelsesrett.)

NATOs endring av sine prinsipper i 1999 var på denne bakgrunnen i strid med gjeldende folkerett. Helt tydelig ble dette under krigen mot Jugoslavia fordi NATO der satte FN til side og gikk til krig uten FN-godkjennelse. Men prinsippet om å gå til krig for å endre de indre forholdene i et land eller for å avverge et folkemord som man tror vil komme, ville etter min mening vært uriktig også i det tilfellet at et sikkerhetsrådsvedtak godkjenner slike begrunnelser for krig. I Sikkerhetsrådets resolusjon av 17. mars 2011 ble prinsippet om å hindre en antatt massakre av sivile og påstanden om at sivile var «truet av angrep», benyttet som begrunnelse for å bruke militær makt mot Libya. Vedtaket var uklart formulert, og det ble i praksis overlatt til det enkelte land som stilte opp med militære styrker å tolke vedtaket etter eget forgodbefinnende. Dette resulterte i tolkninger hvor vedtaket ble tøyd ut i det ekstreme, blant annet at man hadde rett til å foreta regimeendring iLibya, til å drepe Gaddafi osv.

Ifølge FN-paktens artikkel 24 må ethvert vedtak være i samsvar med FN-paktens «formål og prinsipper», altså i samsvar med de grunnleggende folkerettsreglene som er nedlagt i den samme FN-pakten. Sikkerhetsrådet kan altså ikke vedta hva som helst. Problemet er imidlertid at Sikkerhetsrådet er suverent i sine beslutninger. Ingen kontrollinstans overvåker Sikkerhetsrådets gjerninger. Og dersom en krigføring overlates til en gruppe land, for eksempel NATO, kan ingen, heller ikke FNs generalsekretær eller FNs generalforsamling, hindre disse land i å føre krigen på sin måte. Sikkerhetsrådet kan velge å vedta krig eller straffetiltak mot et land, mens man unnlater å gjøre det overfor et annet land. Ingen unntatt Sikkerhetsrådets egne medlemmer kan hindre rådet fra å opptre ensidig og selektiv, for eksempel ved å intervenere pga menneskerettsundertrykkelse i Libya, mens man aldri vil gjøre noe lignende overfor Israels menneskerettsbrudd. Det finnes ingen parlamentarisk kontroll med Sikkerhetsrådet, for eksempel utøvd av FNs Generalforsamling. FN-systemet gir Sikkerhetsrådet og særlig de fem vetomaktene en enorm makt. Her atskiller folkeretten seg radikalt fra en nasjonal rettsordning der det vanligvis finnes parlamentariske kontrollmuligheter i tillegg til at også domstoleneofte utøver en kontrollfunksjon.

Humanitær intervensjon – for og imot

I tida etter sovjetsystemets sammenbrudd har sterke krefter, med NATO i spissen, ivret for at såkalte «humanitære intervensjoner » skal være folkerettslig tillatt. Når et land begår grove menneskerettsovergrep mot egen befolkning, må «verdenssamfunnet » ha et ansvar for å beskytte, «responsibility to protect». NATO har som nevnt praktisert dette – til og med uten FN-godkjenning i 1999. Det er sjølsagt riktig at menneskerettsovergrep er et stort problem – og noe som forekommer i nesten alle land, inklusive i de land som sitter med veto i Sikkerhetsrådet. Særlig under borgerkriger – som i Libya – er sannsynligheten for at det skjer, stor. De aller fleste krigene etter 2. verdenskrig har vært borgerkriger. En undersøkelse viser at kun 17 % av krigene mellom 1945 og 2000 var mellomstatlige kriger, 6 % var koloniale frigjøringskriger, mens de resterende 77 % var borgerkriger.⁴ Menneskerettsovergrep i interne konflikter er ikke noe nytt. Det har vært et mønsterfor hele epoken etter andre verdenskrig.

Libya er ett av en lang rekke eksempler på land i borgerkrig. Folkerettslig sett er en borgerkrig et internt anliggende som fremmede makter ikke bør blande seg inn i. I praksis har imidlertid sterke makter ofte blandet seg inn i borgerkriger i svakere stater. Folkeretten tar resultatet av en borgerkrig – hvem som vinner – til etterretning. Vanligvis får det nye regimet, dersom det greier å stabilisere situasjonen, diplomatisk anerkjennelse. Og kriteriet på diplomatisk anerkjennelse er ikke at man sympatiserer med det nye regimet, men vanligvis det realpolitiske faktum at et nytt regime har erobret makta gjennom borgerkrigen. I tilfellet Libya så vi derimot at opprørerne fikk anerkjennelse av en rekke land lenge før dehadde erobret makta.

Når derimot styret i et land endres ved at landet blir okkupert av en fremmed makt, blir dette klart fordømt av folkeretten. Det nye styret blir ikke anerkjent som rettmessig av de øvrige land. Heller ikke her er det slik at makt skaper rett. Derfor anerkjenner ikke verdenssamfunnet at Israels okkupasjon av Vestbredden, Gaza og Øst-Jerusalem gir Israel noen rett til å bestemme over disse områdene, og i særdeleshet ingen rett til å gjøre disse områdene til en varig del av Israel, slik Israel faktisk har gjort når det gjelder Øst-Jerusalem. I tilfellet Libya har ytre makter, NATO etter godkjennelse av Sikkerhetsrådet, blandet seg inn i en borgerkrig på én av partenes side. Dette har ingen dekning i gjeldende folkerett. I 1986 ble USA dømt av Haag-domstolen (International Court of Justice) for å ha blandet seg inn i Nicaraguas indre forhold ved å støtte og ruste opp Contras-styrkene. Denne dommen, den er på over 500 sider, representerer en viktig juridisk grenseoppgang for når en stat kan blande seg inn i en indre konflikt i en annen stat.⁵ USA godtokaldri denne dommen.

Det lengste det er mulig å strekke seg når det gjelder intervensjon for å sikre menneskerettigheter, er at en absolutt nøytral styrke, vedtatt og ledet av FN-organer og ikke av en eller flere stormakter, sikrer bestemte områder hvor sivile kan søke tilflukt. For øvrig må man benytte de vanlige fredelige midler, diplomati, handelsboikott, politisk isolasjon, i kampen mot menneskerettsundertrykking, noe som ikke reelt ble forsøkt i Libya. Doktrinen om humanitær intervensjon lyder nok vakkert i manges ører, men her må vi – i tillegg til de folkerettslige motargumentene – også tenke realistisk. Det er kun stormakter, i dag praktisk talt kun NATO-alliansen, som har styrke til å gjennomføre humanitære intervensjoner. FN har ikke, slik det opprinnelig var planlagt, egne militære styrker under sin kommando. Verken USA eller noen av de andre vetomaktene vil vedta en humanitær intervensjon eller annen FN-inngripen mot seg sjøl eller mot noen av sine allierte. Dersom USA, Kina eller Russland eller noen av deres nære venner skulle begå grove menneskerettsbrudd mot egne eller fremmede borgere, ville med andre ord FN aldri kunne gripe inn. (En vetomakt blokkerer med sin stemme ethvert vedtak i Sikkerhetsrådet.) En slik eventuell inngripen ville dermed skje uten FN-mandat og ville bety slutten på den nåværende folkerettenog at verden beveget seg mot krig og anarki.

Storbritannias utenriksdepartement laget på 1980-tallet – under Margareth Thatchers regjeringstid – en utredning med tittelen Is intervention ever justified? Her ble det påpekt at «det overveldende flertallet av juridisk ekspertise er imot eksistensen av en rett til humanitær intervensjon», og at FN-pakten ikke inneholdt noen slik rett. Videre ble følgende realistiske argument anført mot humanitærintervensjon:

Utsiktene til at en slik rett vil bli misbrukt, er et sterkt argument mot å etablere en slik rett … dens tvilsomme nytte blir langt mer enn oppveid ved dens kostnader når det gjelder respekt for folkeretten.⁶

Dessverre har dagens britiske regjering ikke hørt på disse argumentene, men de blir ikke mindre gyldige av den grunn. For her blir den åpenbare faren for misbruk av denne retten påpekt. Og misbruk kan her være at en sterk militærallianse som NATO bruker en slik rett til å dominere verden og å undergrave små lands uavhengighet. Erfaringene med krigene i Jugoslavia, Afghanistan, Irak og til slutt i Libya kan ikke sies å motsiadvarselen mot misbruk.

Endelig argumenteres det i våre dager med at verden har forandret seg. Holdninga til humanitær intervensjon har blitt mer positiv både blant stater og enkeltpersoner, og folkeretten må derfor justeres. For det første har det ikke skjedd noen global holdningsendring til humanitære intervensjoner, men det er riktig at de utenrikspolitiske elitene i mange NATO-land i dag er blitt tilhengere av dette prinsippet. For det andre: Dersom det var et sterkt ønske i verdenssamfunnet om at humanitær intervensjon skulle tillates, burde vi forvente forslag om endringer av FN-pakten slik at denne retten ble en del av den. Slike forslag har aldri kommet, heller ikke da hele FN-systemet ble gjenstand for bred behandling i forbindelse med FNs 60-årsjubileum i 2005. Da bekreftet alle medlemmer gjennom et enstemmig vedtak sin forpliktelse overfor FN-pakten. Riktignok ble det i tillegg vedtatt en resolusjon som også innholdt formuleringa om at statenes har en «responsibility to protect», men vedtaket var holdt i vage ordelag, og kan ikke sies å bety noen radikal endring av folkeretten. Sannheten er at de aller fleste land er imot en slik rettighet som de betrakter som en mulighet fra sterke makters side til å blande seg inn og foreta regimeendringer i svake stater. Det er ingen tilfeldighet at NATO, den varmeste forsvarer av bruk av militær makt uten forutgående angrep, herunder humanitær intervensjon, er verdens suverent sterkeste militærallianse som står for ca2/3 av alle militærutgiftene i verden.

Ser vi på vedtaket i Sikkerhetsrådet som ga adgang til intervensjonen mot Libya (vedtatt 17. mars 2011 som sikkerhetsrådsvedtak nr 1973), så sa dette vedtaket at enhver stat som melder ifra til FN kan iverksette en flyforbudssone og «ta alle nødvendige tiltak» for å beskytte sivilbefolkninga i Libya. Men unntatt fra disse tiltak er «en utenlands okkupasjonsstyrke i noen form på noen del av libysk territorium». Resolusjonen hindrer dermed bruk av bakkestyrker i Libya. Vi kan anta at dersom dette ikke var kommet med, ville Kina og muligens andre land stemt imot, noe som ville stoppet resolusjonen. Videre bestemmer resolusjonen at våpenembargo skal gjelde for Libya, dvs at ingen av partene i borgerkrigen kan få våpenforsyninger fra fremmede makter. Dette punktet har NATO-landene brutt i og med at de har forsynt opprørerne med våpen og drevet opplæring av opprørerne. Videre bestemte resolusjonen at finansmidler tilhørende Libya i utenlandske banker skulle sperres. Men de intervenerende maktene gikk lenger. De overførte store midler av disse fryste pengene til opprørerne, slik at de kunne finansiere sitt opprør. Den tyske utenriksministeren kom med følgende relevante kommentar: «Spørsmålet er: er dette lovlig?»⁷ Dersom dette skulle være lovlig, står vi i den situasjon at et land kan bli rammet av «humanitær intervensjon», og få sine pengemidler beslaglagt og overført til en gruppe opprørere som intervensjonistensympatiserer med.

Resolusjon 1973 oppfordrer til våpenhvile og til dialog for en varig og fredelig løsning av konflikten. I dette ligger en indirekte stadfesting av at det pågår en borgerkrig. Men vedtaket sier ingenting direkte om at det er en borgerkrig (eller væpnet intern konflikt) i Libya. Den sier heller intet om at regimeendring eller drapsforsøk mot Gaddafi skulle være tillatt, slik enkelte NATO-politikere klart tok til orde for. Resolusjon 1973 har preg av et kompromiss mellom ulike stater, og kunne bare bli vedtatt i den uklare formen den fikk. Når først intervensjonen kom i gang, kunne NATOlandene temmelig fritt tolke vedtaket på sin måte, i praksis slik at NATOs militærehandlingsrom ble utvidet i forhold til vedtakets ordlyd.

Etter Libya

Hva sitter vi så igjen med etter Gaddafis fall? Kan vi nå slå oss til ro med at hans brutale regime tilhører historia og for øvrigglemme både Libya og folkeretten?

Ingen har noensinne tvilt på at NATOs slagkraft ville føre til «seier» for NATO og opprørerne. Men en slik seier er ikke noe bevis for at krigen var riktig, like lite som at Bush sin seier over Saddam Hussein beviser at krigen mot Irak i 2003 var riktig. Libyas problemer er ikke løst, kanskje er heller nye problemer og nytt hat kommet til som følge av krigen. Opprørerne er kommet til makta ved hjelp av NATOs militærmakt og det nye regimet vil være preget av dette. I tillegg er opprørerne splittet. Hvem skal stabilisere situasjonen på bakken i Libya? Må NATO inn med bakkestyrker, og hvor lenge skal de stå der? Det beste som kan skje er sjølsagt at libyerne overvinner denne situasjonen og utvikler en politisk kultur basert på forsoning og fredelig mekling. I verste fall beveger Libya seg inn i en situasjonsom den vi i mange år har hatt i Irak.

Libya-krigen gir en farlig presedens for kommende tider og kommende konflikter. Sikkerhetsrådet og FN-systemet risikerer å bli et instrument for USA og NATO fordi Russland, Kina og andre makter ikke motsetter seg vedtak de egentlig er uenig i. (De stemte avholdende.) Heller ikke var det noen kraftfull fredsbevegelse innad i NATO-landene som kunne fungere som motmakt mot NATO-militarismen. Maktbalansen som kan holde USA og NATO noenlunde i sjakk, manglet. Russland og Kina setter åpenbart samarbeidet med USA foran egne utenrikspolitiske prinsipperså lenge deres egne vitale interesserikke blir truet (noe de ikke var i Libyakrigen).

Libya-krigen viser også hvor vi ender når de krigførende makter sjøl tolker Sikkerhetsrådets mandat. Systemet slik det nå fungerer, går ut på at stater «melder» seg til innsats, og får en blankofullmakt til å føre krig på egne premisser og ut fra egne politiske preferanser. FN har verken egne styrker eller noen effektiv kontroll over operasjoner som foregår i FN og folkerettens navn. Dette er en situasjon som passer verdens eneste supermakt og verdens sterkeste militærallianse glimrende. NATO er, slik ledende NATO-politikere lenge har gått inn for, i ferd med å erstatte FN som den organisasjon som faktisk rår over bruken avvæpnet makt i verdenssamfunnet.

Noter:

1. Et virkelig oppgjør med UCK-ledernes forbrytelser under og etter krigen i 1999 har ikke funnet sted. Disse hører i dag med til Kosovos politiske elite, og har en rekke anklager imot seg. Europarådet blant annet laget en rapport hvor det framgår at deler av den tidligere UCK-ledelsen ikke bare har begått drap og tortur mot serbiske fanger, men også tatt organer ut av deres døde kropper og solgt dem på det illegale organmarkedet. USA og andre vestlige makter blokkerer for tida et forsøk på å få Sikkerhetsrådet til å nedsette en kommisjon for å undersøke saken. Se Neue Zürcher Zeitung 20.05.2011. De norske politiske myndigheter tviholder på at det de var med på, under og etter Jugoslaviakrigen i 1999, var etisk riktig og politisk konstruktivt. Kun noen modige enkeltpersoner som sjøl deltok, har våget å stå fram med et annet syn. Se den tidligere KFOR-offiseren Kristian Kahrs: «En Nato-offiser beklager». Klassekampen 09.04.2011
2. Se The Statesman (New Dehli, India) 03.06.2011: «Both Sides Guilty of War Crimes». Denne komisjonen har anslått antallet døde i denne konflikten til mellom 10 og 15 tusen. Dette er et meget høyt estimat, kanskje for høyt. Antallet drepte lå ved krigens begynnelse på mellom 1000 og 2000. I Jugoslavia ble det i løpet av 11 ukers krig i 1999 drept mellom 1500 og 2000 personer, i Gaza ble det i løpet av 3 uker rundt årsskiftet 2008/09 drept ca 1400 personer, nesten utelukkende palestinere. Tapstallene etter de intense bombekrigene mot Irak i 1991 og 2003 var mye høyere, et anslag for 6 ukers krig i Irak våren 1991 er at mellom 30 og 70 tusen ble drept.
3. Frede Castberg, som vel er den fremste norske folkerettsjurist gjennom tidene, deltok sjøl i disse forhandlingene, og beretter om dette i sine memoarer. Se hans Minner om politikk og vitenskap fra årene 1900–1970. Oslo 1970 s. 171–183
4. Se min bok Kampen om folkeretten 2. opplag Oslo 2007, s. 84–85.
5. Se «Case Concerning Military and Paramilitary Activities in and against Nicaragua», opptrykt i International Legal Materials vol XXV nr 5, september 1986.
6. Se The British Yearbook of International Law vol. 157, 1986, s. 619
7. Den tyske utenriksministeren, Guido Westerwelles spørsmål står i Petroleum Economist (London), mai 2011.

Alle kan sjølvsagt sympatisere med opprørarane i Libya som vil kaste eit korrupt og skruppellaust diktatur. Eit diktatur som tidlegare har fått sterk støtte frå vestlege makter, medrekna Italia og USA.

Noko langt anna er det å krevje deltaking i det som eigentleg er ein borgarkrig.

Vi kan starte med Benjamins død. Ikke Benjamin Hermansen, gutten fra Holmlia som blei drept fordi han var mørk. Men Walter Benjamin. Walter Benjamin tok sitt eget liv med en overdose morfin 25. september 1940 i den lille byen Portbou i Spania.

Jon Børge Hansen jobber med globale spørsmål og internasjonal politikk.

Hva har Benjamins død med Anders Behring Breivik å gjøre?

Walter Benjamin var tysk, jøde, marxist, filosof. Han blei flyktning i Frankrike da Hitlers nazister tok over makta i hjemlandet. Fra Frankrike tok han seg til Svendborg i Danmark, der han bodde hos sin venn, forfatteren, marxisten og flyktningen Bertolt Brecht. Benjamin slapp opp for penger, men med økonomisk støtte fra forskningsinstitusjonen han var knytta til, Institutt für Socialforschung i Frankfurt, vendte han tilbake til Frankrike for å bo og arbeide der.

I 1938 besøkte han Brecht en siste gang. Så blei han statsløs, uten pass, uten rettigheter: nazi-Tyskland tok statsborgerskapet fra sine jødiske innbyggere. Den franske staten internerte Benjamin i en fangeleir i Bourgogne, i tre måneder satt han innesperret der. Han slapp ut i 1940, og fikk noen måneders arbeidsro før de tyske styrkene rulla inn i Frankrike. Benjamin var ettersøkt, Gestapo hadde arrestordre på ham. I august fikk han innreisevisa til USA. Hans venn Max Horkheimer, leder for Institutt für Socialforschung, hadde klart å skaffe ham det. Instituttet hadde blitt tvunget i eksil etter 1933, først til Sveits, deretter til USA, der det blei etablert som et samarbeidsprosjekt med Columbia University i New York.

Benjamin planla å dra til USA fra Portugal, via det Franco-fascistiske, men formelt nøytrale Spania. Sammen med ei gruppe andre jødiske flyktninger kryssa han grensa mellom Frankrike og Spania en sein septemberdag i 1940. Men i Portbou, nær kysten i Katalonia, blei han arrestert. Det spanske politiet hadde fått ordre om å returnere flyktninger, til Frankrike, og til det ventende Gestapo. Natt til 25. september ga Walter Benjamin opp.

Idealet og undergangen

Hvorfor er Benjamin fortsatt en farlig mann for Anders Behring Breivik?

I Breiviks «Manifest» er Walter Benjamin utpekt som en av hovedmennene bak den konspirasjonen som har arbeidet systematisk for å ødelegge den vestlige kulturen og sivilisasjonen. Han deler den æren med de andre jødiske filosofene, samfunnsforskerne og sosialpsykologene – og flyktningene – som var knytta til Institutt für Socialforschung, den såkalte «Frankfurterskolen».

I begynnelsen av Breiviks 1518 siders skrift er det ca 30 sider med presentasjon av og polemikk mot disse folkene og de han regner som deres etterfølgere. Ingenting tyder på at han sjøl har lest noe som helst av originalverkene til disse teoretikerne. Noe av «manifestet» hans er klipp og lim fra andrehands kilder på nettet, noe er Breiviks egne forvirra gjengivelser av slike tekster. Det meste er henta fra ei artikkelsamling utgitt av den konservative amerikanske tenketanken Free Congress Foundation i 2004. («Political Correctness: A short history of an ideology», redigert av William s. Lind. Den finnes på nett her: http://www.lifesitenews.com/news/archive/ ldn/1950/51/5051909).

Brevik starter gjennomgangen sin under overskrifta «Hvordan det hele begynte? – Politisk korrekthet er Kultur-marxisme». Først tar han leserne tilbake til de gode, gamle dagene:

De fleste europeerne ser tilbake på 1950-tallet som ei god tid. Våre hjem var trygge, mange brydde seg ikke engang med å låse dørene.  Offentlige skoler var stort sett utmerkede (…). De fleste menn behandlet kvinner som damer [ladies], og de fleste kvinner viet sin tid og krefter til å skape gode hjem, oppdra sine barn godt og hjelpe sine lokalsamfunn gjennom frivillig arbeid. Barn vokste opp i hjem med to foreldre, og moren var der for å møte barnet når han kom hjem fra skolen. Underholdning var noe hele familien kunne nyte sammen.

Men «hva skjedde?» spør han så. Og skildrer det totale forfallet, med sammenbrudd for alle sunne verdier, kvinner ute i arbeidslivet i stedet for i hjemmet, aksept av homoseksualitet, de radikales diktatur i utdanningsvesenet, i media og i underholdningsindustrien, undertykking av konservative – og masseimport av muslimer. «Politisk korrekthet» er betegnelsen på den ideologien som har infiltrert, gnagd sund, ødelagt og etter hvert fått herredømme i våre vestlige samfunn. Og «ingen aspekter» ved denne tankeretninga «er mer framtredende i vesteuropeisk liv i dag enn feministisk ideologi».

Konspirasjonen

Men bak «Politisk Korrekthet» skjuler altså marxismen seg. Eller «kultur-marxismen», som Breivik og hans forelegg kaller den strømninga innafor marxismen de mener kontrollerer samfunnet nå.

Og den strømninga har røttene sine strukket nesten 90 år tilbake, det hele begynte med et hemmelig og konspiratorisk møte i Tyskland i 1923, får vi vite. På dette møtet, der den ideologiske Gudfaren, den ungarske marxisten Georg Lukacs deltok, blei avgjørende beslutninger tatt, beretter Breivik:

Dette møtet ledet til opprettelsen av Institutt für Socialforschung ved Frankfurt Universitet i 1923 – en organisasjon av marxister og kommunist-orienterte psykologer, sosiologer og andre intellektuelle som kom til å bli kjent som Frankfurter-skolen, som viet seg til å sette i verk Georg Lukacs’ program.

Og hva var dette programmet? Jo, «Lukacs foreslo å spre «kultur-pessimisme» for å øke tilstanden av håpløshet og fremmedgjøring i befolkninga i Vest som en nødvendig forutsetning for revolusjon».

Siden jobba de medsammensvorne jamt og trutt med å sette dette programmet ut i livet, først med base i Tyskland, og etter Nasjonalsosialistenes maktovertakelse der i USA.

Breivik tar for seg de viktigste av disse undergraverne en for en, og setter punktvis fram det han mener er hovedsakene ved hver av dem. Teodor Adorno, Erich Fromm, Herbert Marcuse og Wilhelm Reich blir gitt behørig omtale. De fikk i følge Breivik gjennombrudd for sin perfide virksomhet ved studentopprøret på 1960-tallet, og deres proselytter har sikra herredømmet for ideologien deres ikke minst gjennom å ta grep om universitetene i USA og i resten av Vesten. Walter Benjamin blir trukket fram som spesielt ansvarlig for å ha pønska ut hvordan kulturindustrien kunne brukes til å oppløse samfunnet.

Viktige bidrag

Og Frankfurterskolens frontfigurer fra disse tiåra på 1900-tallet har uten tvil satt mange spor etter seg, om ikke akkurat de Breivik mener å ha sett. Som teoretikere er de fleste av dem fortsatt høyst levende til stede i kulturdebatt og i akademia, og enkelte av dem, som Fromm, har fortsatt en stor lesekrets blant folk flest. Frankfurterne bidro vesentlig på felter som vitenskapskritikk, kulturteori og sosialpsykologi. Noen av dem, som Pollock, jobba også med politisk økonomi, men det var et mindre sentralt tema for de fleste av dem.

For seinere kritikere av positivismen i vitenskapen har det vært mye å hente hos dem. I kultursektoren har arbeidene til særlig Adorno og Benjamin hatt betydning. Benjamins forståelse av den framvoksende nye kulturindustrien har ikke minst vært viktig. Han undersøkte, skissemessig, hvordan den fungerte innafor kapitalismen, som materiell og ideologisk kraft for å reprodusere dette samfunnet, og hvordan kulturindustrien også kunne brukes som redskap i politisk og revolusjonært arbeid for å endre samfunnet.

I utgangspunktet var alle de som var knytta til Institutt für Socialforschung folk som ville ha samfunnsendring, de var sosialistisk og kommunistisk orientert. De bedreiv ikke bare kritikk av det bestående, de forsøkte å legge et grunnlag for et alternativ, et mer menneskelig samfunn.

Men denne «Frankfurterskolen» var ingen enhetlig affære. Teoretiske rivninger mellom de sentrale personene var det sjølsagt, og en del av dem bevegde seg vekk fra erklært marxisme etter hvert. For noen av dem falma visjonene i løpet av årene i USA.

Herbert Marcuse var av de som fortsatte å regne seg som revolusjonær, men han mista trua på proletariatet som omveltende kraft – han mente andre grupper og sjikt måtte spille den rollen under «seinkapitalismen ». Marcuse er av media huska som studentopprørenes ideologiske far, men sannheta er vel at han var litt omtalt og veldig lite lest av de han angivelig skulle ha vært ideolog for på 60-tallet. Han hadde i virkeligheta marginal betydning der og da.

En humanistisk sosialist

Den av de tidlige Frankfurterne som ikke mista sine yngre dagers glød og visjoner var Erich Fromm. Fromm var kanskje den etter hvert mest marxistisk orienterte av Frankfurterne. Han holdt fast på sine grunnleggende overbevisninger til sin død i 1980.

Gjennom nesten et halvt århundre skreiv Fromm tankevekkende bøker, med kapitalismekritikk og med visjoner om en humanistisk sosialisme. I arbeidende sine forsøkte han å kombinere innsikter fra psykoanalyse og fra Marx. I 1961 ga han ut Marx’s concept of man, der halve boka er hans egne synspunkter, og den andre halvdelen, 150 sider, er tekst fra Marx’ viktige Økonomiske og filosofiske manusskrifter fra 1844, som dermed for aller første gang blei spredd i tilgjengelig form til engelskspråklige lesere.

Fromm runda denne sida av virksomheta si av med boka Å ha eller å være i 1976. Der argumenterte han for hvordan den «hakulturen » kapitalismen frambringer, bidrar til å skyve oss mot en økologisk katastrofe, og hvordan den alternative «å være-kulturen» må bli sentral i en ny, nødvendig samfunnsorden.

En del av de viktigste bøkene til Fromm er siden 60-tallet også utgitt på norsk. Den vesle boka Om kjærlighet fra 1956 er en bestselger, trykt i mange opplag også i Norge.

Studier av «den autoritære personligheten » var sentralt i arbeidet hans. Dette sakskomplekset blir undersøkt gjennom store deler av Fromms omfattende forfatterskap. Utdanna som sosiolog og psykolog starta han på 30-tallet med studier av rettsvesenet i Tyskland, og gikk videre til mer omfattende undersøkelser av hvordan slike personlighetstyper er forankra i samfunnet. Dette er også et tema i bøker som Flukten fra friheten (1941), Det sunne samfunn (1956), og det store verket The anatomy of human destructivness (1973), for å nevne noen av høydepunktene. Dette er bøker som har utfordringer både for venstre- og høyreorienterte lesere, og de gir ikke minst viktige innsikter for alle som vil jobbe med politikk som et frigjøringsprosjekt. Og frigjøring var Fromms agenda. Han var også politisk aktivist, medlem i et amerikansk sosialistparti og ivrig med i kampanjer mot atomvåpen. Han hadde også et stort prosjekt for dialog mellom sosialister i øst og vest, et prosjekt som i 1966 førte til artikkelsamlinga Socialist Humanism: An International Symposium, som han redigerte.

Den autoritære

Frankfurternes virksomhet spente altså vidt. De undersøkte fascismen som massefenomen, de kritiserte kapitalismens menneskefiendtlige trekk og jobba med å skissere tanker om alternative, mer humanistiske samfunnsforhold. De hadde altså helt andre visjoner enn de breivikske.

I Breiviks verden er disse pionerene imidlertid ikke trukket fram som intellektuelle motstandere, men som konspiratører, undergravere, samfunnsoppløsere, og opphavet til det onde som knuste den fiktive vestlige femtitallsidyllen Breivik drømmer om å la gjenoppstå.

Et av de farligste prosjektene til Frankfurterne var i følge Breivik studiene deres av «den autoritære personligheten». Ikke bare Erich Fromm, men også Max Horkheimer, Adorno, og andre hadde jobba med dette temaet gjennom flere tiår. De hadde, med bakgrunn i erfaringene sine med framveksten av fascismen og nazismen, gjort omfattende studier av sammenhengene mellom sosiale strukturer og personlighetsstrukturer. De undersøkte blant annet massegrunnlaget for autoritære bevegelser.

For Breivik & co er hele konseptet «den autoritære personligheten» farlig:

Det er ei handbok for psykologisk krigføring mot den europeiske mannen, for å gjøre ham uvillig til å forsvare tradisjonell tro og verdier. Med andre ord: målet er å kastrere ham. Institutt for Sosialforskning hadde uten tvil dette som målsetting.

Breivik sjøl kan uten tvil med godt utbytte analyseres med hjelp av det teoretiske apparatet Frankfurtere etterlot oss, ikke minst gjennom undersøkelsene av «den autoritære personlighet». En slik inkarnasjon av dette begrepet er det heldigvis sjelden vi får se opptre. Vi har fått nærbilde av den mennesketypen, og vi har fått klarere innblikk i den hat-kulturen som har gjort handlingene hans mulige.

Et eksempel

Breivik skriver at «Politisk Korrekthet» og «Kultur-marxisme» ennå ikke har total kontroll. Det er mulig å reise motstand, og det må gjøres nå, før Den Hvite Mannen er knust av feminisme og muslimsk invasjon. Noen må gå foran, være et eksempel for andre konservative som undertrykkes nå, skriver han. Og han skulle være dette eksemplet, mannen som satte spor andre kunne følge. Det var prosjektet hans.

Hans såkalte «Manifest» er det fristende å riste overbærende på hodet av, intellektuelt sett bare møl. Men som vi vet: noen hundre sider framover i tekstmassen legger han fram oppskrifter for bomber – og for massemord. Og som vi også smertelig vet: han satte teoriene sine ut i praksis.

Til slutt: Gramscis død

Ved siden av Lukacs og «Frankfurterne» gir Breivik plass til en teoretiker til i oversikten sin over opphavet til det han ser som den vestlige sivilisasjonens sammenbrudd. Det er Antonio Gramsci, den italienske kommunistlederen som i de første tiåra av forrige århundre jobba fram originale teorier om strategi og ideologisk hegemoni. Den korte framstilinga av Gramscis liv og virke er – som så mye annet i Breiviks «Manifest» – spekka med faktafeil og misforståelser. Men Breivik har fått med seg at store deler av Gramscis arbeid blei skrevet i notatbøker i Mussolinis fengsler. Gramsci tenkte og skreiv for framtida vår, mens han sjøl gikk fysisk til grunne i fascistenes fangehull. Han blei knust av datidas seierherrer. Som sin samtidige: jøden, filosofen og flyktningen Walter Benjamin.

MARX AT THE MARGINS er tittelen på ei ny bok av Kevin B. Anderson. Amerikaneren Anderson er professor i sosiologi, og en etablert Marx-forsker. I denne boka presenterer han sider av Marx’ forfatterskap som er lite kjent – eller helt ukjent – for de fleste. At Marx’ arbeider er uunnværlige som utgangspunkt for analyser av den globale økonomiske krisa nå, er mange innforstått med. Men færre er obs på at han også kan være viktig for å forstå slikt som innvandringa til Europa, den arabiske «våren» nå, eller utviklinga av kapitalismen i land som Kina, India og Brasil. Andersons gjennomgang av Marx’ tekster om nasjonalisme, rase, etnisitet, og ikkevestlige samfunn dokumenterer at her er det mye å hente, ikke bare for å forstå, men også for å utarbeide politikk.

Anderson går gjennom både godt kjente og helt ukjente Marx-tekster. De ukjente er notatbøker som ennå – 150 år etter at de blei skrevet – ikke er trykket og utgitt. De mer kjente spenner fra passasjer i ulike utgaver av Kapitalen til dokumenter fra Marx’ tid som leder i den første Internasjonalen, og fra notabøkene kjent som Grundtrisse (med den store teksten om førkapitalistiske produksjonsforhold) til brev – og ikke minst, til Marx’ journalistiske virksomhet for New York Tribune, USAs største avis da Marx var Europa-korrespondent der.

Tematisk er disse områdene sentrale: den polske nasjonale kampen, Irlands kamp (Englands første koloni) og situasjonen for irske innvandrere i England, borgerkrigen i USA og kampen mot slaveriet der, utviklinga i Russland (Marx lærte seg russisk seint i livet for å kunne følge den), og kolonivelde og motstand i India og Kina. Men Marx’ notatbøker, både utgitte og foreløpig upubliserte, dekker også hans intense etnografiske studier. Han undersøkte ikke-kapitalistiske samfunn, og utvikla et stadig mer nyansert og mindre deterministisk syn på historia. Han blei også mindre og mindre eurosentret etter hver som kunnskapen hans vokste, og etter hvert som den antikoloniale kampen skjøt fart (India 1857, Kina med opiumskrig og Taiping-opprør). Han la grunnlaget for en forståelse av utviklinga globalt, og ga et utgangspunkt for ulike strategier for å skape sosialisme og kommunisme i ulike deler av verden. Hans drøftinger av eiendomsforhold og landsbykollektivenes rolle i Russland og India er sentrale her.

Det viktigste med disse Marx-tekstene er kanskje ikke alltid de konkrete analysene – de var jo avhengige av hva Marx hadde tilgjengelig av informasjon da han skreiv – men måten han tenkte og analyserte når han jobba med denne typen fenomener. Marx at the margins gir oss et godt innblikk i dette.

For de som vil se nærmere på Marx sin journalistikk, er den mest tilgjengelige samlinga nå Penguin Classics samling, Dispatches for the New York Tribune, redigert av James Ledbetter. Den dekker ikke alt, men er en bra start.

I debatten om Marx’ syn på utviklinga av kapitalisme og muligheter for revolusjoner utafor kapitalismens kjerneområder, hører denne boka med: Late Marx and the Russian Road: Marx and the Peripheries of Capitalism revolusjon, redigert av Theodor Shanin.

Ei interessant drøfting av Marx oppfatning av India finnes i historikeren Irfan Habibs bok Essays of Indian History.

• Leder: Humanitær intervensjon     side 3
• Arne Overrein: Libya og folkerettens krise     side 4
• Tom Reifer: Vegen til helvete er brulagt med «humanitære intervensjonar»     side 16
• Richard Seymour: Imperialisme og revolusjon i Midtøsten     side 26
• Marjorie Cohn: Et ansvar for å beskytte?  Libya og Elfenbenskysten     side 32
• Lars Riise: Elfenbenskysten imperialisme med norsk støtte side 36
• Anne Alexander: Egypt. Diktaturets bane      side 44
• Thomas Kvilhaug: Egypt. Samtale med en revolusjonær     side 52
• Peder Martin Lysestøl: En ny fase i den tredje verdens frigjøring?     side 58
• Stian Bragtvedt: Intervju med Helge Ryggvik om Libya, olja og Statoil     side 61 
• Petter Bauck: Palestinsk enhet og dens utfordringer     side 66
• Torstein Dahle: Vi skal til Gaza!     side 74
• Arnljot Ask: Tyrkia ved et veiskille     side 79
• Kristian Kårbø: Kurdistan. Ordet og geværet     side 84
• Per Gunnar Kung Skotåm: Afghanistan. Den lange veien hjem!     side 88
• Stian Bragtvedt intervjuer Malalai Joya om Afghanistan     side 94
• Peder Martin Lysestøl: Flukten til den imperialistiske verden     side 97
• Uri Avnery: Dr. Göbbels latter     side 106
• Jon Børge Hansen: Benjamins død – og Anders Behring Breiviks kamp mot «kulturmarxismen»     side 110
• Paul Rækstad: Deltakende demokrati – en sosialisme for fremtiden     side 116
Debatt:
• Øyvind Andresen: Den digitaliserte skolen     side 127
Bokomtaler:
• Frank Rossavik: SV – Fra Kings Bay til Kongens bord     side 130
• Pål Steigan: Sammenbruddet     side 137
• Erling Folkvord: Den korrupte hovedstaden     side 142
• Arne Overrein: Kampen om folkeretten     side 146
• Jonas Bals: 22. juli terroristen og Ayn Rand     side 150
• Jan Myrdal: Red Star over India     side 154
• Nazneen Khan Østrem og Mahmona Khan: Utilslørt      side 158
• Jørgen Sandemose: Kritikk av globaliseringsteorien     side 163 
• Kristian Lundberg: Yarden: en fortelling     side 166
• Terje Bongard og Eivind Røskaft: Det biologiske mennesket     side 168
• Andreas Malm: Hatet mot muslimer     side 169
• Michela Wrong:  Our Turn to Eat     side 172
• Bjørn Olav Utvik: Islamismen     side 174
• Gert Nygårdshaug: Himmelblomsttreet     side 175
• Jon Børge Hansen: Boktips     side 178

I februar 2009 gikk Siv Jensen høyt på banen med påstander om at Norge er utsatt for det hun kaller «snikislamisering». Reaksjonene lot ikke vente på seg. Mens Jens Stoltenberg innstendig ba Jensen om å roe seg ned, sammenlignet Per Kristian Foss utspillet med Hitlers utpeking av jøder som roten til alt ondt i mellomkrigstidens Tyskland. Ikke lenge etter angrep Arbeiderpartiets daværende partisekretær det han, uten å definere det, kalte «radikal islam». Dermed ble debatten nok en gang vendt mot muslimer som problemet. Dette illustrerer hvordan det islamofobiske kunnskapsregimet virker: islam er ikke bare en religion, og muslimer er ikke bare tilhengere av denne religionen. Islam er snarere en primitiv og krigersk ideologi, og muslimer er følgelig ikke som alle andre – og må behandles deretter.

Den svenske religionshistorikeren Mattias Gardell sin bok, Islamofobi, er ikke en bok om islam, det er en bok om det islamofobiske kunnskapsregimet. Det er en bok om hva som ligger i islamofobien, historisk, ideologisk, religiøst og politisk. Mange anmeldere reagerer. Det går ikke an, mener de, å behandle islamofobien uten å diskutere islam og muslimer. Allerede gjennom denne kritikken, som Gardell forutser i boka, understreker de et av Gardells viktige poenger. Få ville for eksempel krevd at en bok om jødehat skulle handlet om annet enn jødehat, men når det er snakk om muslimer, stiller det seg annerledes.

Per Kristian Foss’ utspill mot Siv Jensen ble møtt med hoderysting, ikke bare i FrP, men i store deler av offentligheten. Gardell viser imidlertid at sammenligningen har noe for seg. Historisk er det i stor grad de samme mekanismene som har gjort seg gjeldende i den vestlige verdens holdning til muslimer og jøder. Forakten for det ikkevestlige har vært noe av det som har identifisert Vesten som en enhet, helt siden angrepene mot den da muslimske iberiske halvøy tok til på 700-tallet. Selv om realpolitikk og demografiske mønstre har gitt jøde- og muslimhatet ulike uttrykk, har begge vært basert på den samme ideologien – den vestlige kristenhetens overlegenhet.

Likevel er den islamofobien vi ser uttrykt i dag, av relativt ny dato. Mens holocaust gjorde det gamle jødehatet uspiselig, bidro den kalde krigen til at reaksjonære muslimske ledere ble nyttige allierte, særlig for USA i kampen mot Sovjetunionen. To hendelser bidro imidlertid til at dette endret seg – for det første, den kalde krigens avslutning, for det andre, terrorangrepene mot USA den 11. september 2001. Dessverre forteller ikke Gardell hvorfor. Han slår fast at islam er i en særkategori blant religioner, eller verdens sivilisasjoner, som det gjerne kalles i den offentlige debatten. Han viser til hvordan dette er noe som strekker seg tilbake i historien, men han sier ikke noe om hva som har gjort at denne gamle ideologien har fått et nytt oppsving – også før de nevnte terrorangrepene.

Det islamofobiske kunnskapsregimet manifesterer seg i dag i til dels atskilte diskusjoner der det kommer en rekke ulike påstander om islam. Som religion og/eller sivilisasjon er det i dag en gjengs oppfatning at demokrati og menneskerettigheter er uforenlige med islam, at muslimer utgjør et krigersk folkeslag, at islam ikke anerkjenner ytringsfriheten. Dette går Gardell i møte på en overbevisende måte, selv om det her og der er tendenser til at han sier at, nei, muslimer er ikke slik. Han behandler også den noe mer outrerte Eurabia-teorien, en teori som hevder at europeiske muslimer er bundet sammen i en hemmelig konspirasjon for å innføre et europeisk kalifat. Selv om dette er en teori man fram til 22. juli stort sett bare fant i utviklet form i den mer eksentriske delen av blogosfæren, er det helt klart elementer av denne som har blitt allment akseptert.

Et annet kjennetegn ved det islamofobiske kunnskapsregimet, er at det legitimerer diskriminering av muslimer fordi de er muslimer. Slørdebatten som har gått og fortsatt går, er et eksempel på dette. Ulike tiltak mot slør, både ansikts- og hodeslør, begrunnes i en slags orientalistisk feminisme, der sløret fremstår som et kvinneundertrykkende plagg. Gardell mener at det ikke er tilfellet, at det like ofte dreier seg om et personlig valg – et valg islamofobene, i påstått solidaritet med dem som velger det, vil nekte dem å ta. Andre eksempler på regelrett diskriminering ligger i konstruksjonen av offisielle fiendebilder. Selv om terrorangrep fra europeiske muslimer er nesten ikke-eksisterende – det er fremfor alt korsikanske og baskiske separatister som står bak terrorhandlinger i dagens Europa – er det muslimer som settes under overvåkning og møtes med en gjennomgående mistenksomhet. Forskjellsbehandlingen kommer også klart frem i forbindelse med de danske Muhammed-karikaturene. Mens karikaturer som hetser islam forbindes med ytringsfrihet, forbindes oppfordringer til boikott av danske produkter med landssvik. Og mens en hel vestlig presseverden hyllet karikaturene for å bryte et tabu, ble Jyllands- Postens kulturredaktør Flemming Rose sendt på en høyst ufrivillig ferie da han hevdet at han ville følge dem opp med karikaturer over kristendommen og holocaust.

Vi liker ikke muslimer, er den dystre konklusjonen Gardell kommer med, og jo mer plass diskusjonen tar, jo mer ekstrem blir den. Trusler og hets mot muslimer, eller folk som antas å være muslimer, er dagligdags, og foregår i et langt større omfang enn det som iblant betegnes som «omvendt rasisme» fra muslimer mot ikke-muslimer. Likevel synes ikke media spesielt interessert i å skrive om dem som får ting ropt etter seg på gata, eller dem som får huset griset ned og ramponert. Gardell refererer også til en rekke trussel- og hetsbrev som er sendt til den største moskéen i Stockholm, og viser til hvordan både denne og andre moskéer i Sverige jevnlig blir utsatt for hærverk og bombetrusler.

Det er ingen grunn til å tro at den islamofobiske trusselen mot demokratiet vil svekkes med det første. Likevel, mener han, vil det islamofobiske kunnskapsregimet bli stadig vanskeligere å opprettholde.

Islamofobi er en viktig bok.

Mathias Bismo

Nordahl Grieg

På ei natt i september 1936 skrev Nordahl Grieg (1902–1943) diktet Til Ungdommen. Det var tre år etter Hitlers maktovertakelse og noen måneder etter Francos angrep på den folkevalgte regjeringa i Spania.

Diktet som nå leses opp over hele landet, ble skrevet til et møte i Studentersamfundet i Oslo. Quislings Najonal Samling skulle starte ei kampanje for å kaste det radikale styret.

Det var et betydningsfullt bidrag den gang, og er til trøst og økt forståelse i Norge idag.

Nordahl Grieg var aktiv i solidaritetsarbeidet med det spanske folket, mot Franco-fascismen, og skrev reportasjeboka Spansk sommer.

Akkurat som i skuespillet Vår ære og vår makt rettes det i romanen Ung må verden ennu være et kraftig angrep mot krigsprofitørene og kapitalismen.

Nordahl Grieg ble skutt ned da han var med som krigskorrespondent under et nattlig bomberaid med fly over Berlin i 1943.

Til Ungdommen
av Nordahl Grieg

Kringsatt av Fiender,
gå inn i din tid!
Under en blodig storm –
vi deg til strid!

Kanskje du spør i angst,
udekket, åpen:
hva skal jeg kjempe med
hva er mitt våpen?

Her er ditt vern mot vold,
her er ditt sverd:
troen på livet vårt,
menneskets verd.

For all vår fremtids skyld,
søk det og dyrk det,
dø om du må – men:
øk det og styrk det!

Stilt går granatenes
glidende bånd
Stans deres drift mot død
stans dem med ånd!

Krig er forakt for liv.
Fred er å skape.
Kast dine krefter inn:
døden skal tape!

Elsk og berik med drøm
alt stort som var!
Gå mot det ukjente
fravrist det svar.

Ubygde kraftverker,
ukjente stjerner.
Skap dem, med skånet livs
dristige hjerner!

Edelt er mennesket,
jorden er rik!
Finnes her nød og sult
skyldes det svik.

Knus det! I livets navn
skal urett falle.
Solskinn og brød og ånd
eies av alle.

Da synker våpnene
maktesløs ned!
Skaper vi menneskeverd
skaper vi fred.

Den som med høyre arm
bærer en byrde,
dyr og umistelig,
kan ikke myrde.

Dette er løftet vårt
fra bror til bror:
vi vil bli gode mot
menskenes jord.

Vi vil ta vare på
skjønnheten, varmen
som om vi bar et barn
varsomt på armen!

Drapsmannen, Anders Behring Breivik, sendte ut et dokument på 1518 sider, rett før han sprengte regjeringskvartalet 22. juli. Boka er hans manifest, hans begrunnelse, for massakren. Torstein Dahle har lest hele, og konsentrerer seg i denne artikkelen om noen av de mest sentrale, politiske delene.

Torstein Dahle er førstekandidat for Rødt i Bergen og tidligere leder av partiet.

(ABBs bok er skrevet på engelsk. Oversettelsene er Torstein Dahles. Boka er ikke sidenummerert, men ordnet i tre deler med nummererte punkter.)

Jeg vil i denne artikkelen først og fremst vise fram typiske og sentrale trekk i fram- stillingen til Anders Behring Breivik (ABB). Kommentarer er i denne sammenhengen ofte overflødige. I forordet redegjør han for de store ofrene han har måttet gjøre, for å få boka ferdig. Han har brukt lang tid og mye penger. Men slik han ser det, er det bare småtteri mot det han har ofret for å få boka distribuert, dvs. selve markedsføringsoperasjonen. Her sikter han til bombinga av regjeringskvartalet og drapene på Utøya. Han skriver det med et spøkefullt smilefjes til slutt: … the distribution of this book, the actual marketing operation ;).

Boka har stor spennvidde, fra store vyer til detaljerte beskrivelser av hans families og beste venners kjønnssykdommer og seksuelle forbindelser. Han tar avstand fra deres livsførsel, og påpeker at: Jeg kunne lett ha valgt den samme veien hvis jeg hadde ønsket, på grunn av mitt utseende, status, ressursrikdom og sjarme. Det er bare så fryktelig trist at landet mitt er blitt offer for alvorlig marxistisk infiltrasjon, som har ledet det inn i politiske doktriner som har fått lov til å ødelegge all moral og normer, med et fullstendig sammenbrudd av våre en gang så høye etiske standarder som resultat. (punkt 3.86) I introduksjonskapitlet redegjør han mer for denne marxistiske infiltrasjonen. Det dreier seg om «kulturmarxisme», marxisme omgjort fra økonomiske til kulturelle termer. Både den klassiske og den kulturelle marxismen er totalitære ideologier, som må påtvinges menneskene fordi visjonen om det klasseløse samfunnet med like muligheter og like forhold strider mot den menneskelige natur.

Den klassiske marxismen sier at arbeiderklassen er dyktig, mens borgerskapet og andre kapitaleiere er onde. Kulturmarxismen definerer minoriteter som ofre, slike som «dyktige» muslimer, feministiske kvinner, homoseksuelle og noen andre minoritetsgrupper. Etnisk kristne europeiske menn, derimot, sees som onde, stadig i følge Breiviks tolkning.

Kulturmarxistene leser enhver tekst som en bekreftelse på undertrykking av muslimer, kvinner, homoseksuelle etc. – helt uavhengig av hva teksten egentlig betyr. Denne «politiske korrektheten» ligger som en truende koloss over det Vest-europeiske samfunnet. Den har tatt over begge de to politiske fløyene, både venstre og høyre. Den kontrollerer media og underholdningsindustrien. Den dominerer skoleverket. Høyere utdanning, universiteter og høgskoler er som små eføy-kledde Nord-Koreaer. Den har til og med overtatt den høyere delen av presteskapet i den kristne kirken.

ABB mener han bringer nødvendig informasjon som systematisk forties og tilbakeholdes overfor folk i Europa. Han gir regjeringene og de politisk korrekte main-stream-mediene skylda. Mer enn 90 prosent av parlamentarikerne i de nasjonale parlamentene og i EU-parlamentet og mer enn 95 prosent av journalistene støtter europeisk multikulturalisme, og er derfor støttespillere for den pågående islamske koloniseringen av Europa. Denne kultur- marxist/multikulturalist-eliten har ødelagt de grunnleggende strukturene i det europeiske samfunnet. De tillater millioner av muslimer å kolonisere Europa.

Det er disse forræderne kampen først og fremst må rettes mot. I neste omgang kommer deporteringen av muslimene ut av Europa. Men først må altså muslimenes  ideologiske beskyttere tas. De som sitter med makta i Europa og kontrollerer mediene, som Arbeiderpartiet og de andre sosialdemokratiske partiene er viktige eksempler på.

Det svaret de må møtes med, presenteres i bokas del 3: «A declaration of pre-emptive war». (Forebyggende krig, forkjøpskrig.) Det er bloggeren «Fjordman», Peder Are Nøstvold Jensen, som har utformet det aller meste av det ideologiske innholdet. ABB klipper ut – og limer inn i sitt eget. Fjordman står for den forrykte analysen som konkluderer med hvilke oppgaver som må utføres: En krig. Fjordman er tenkeren, ABB er utføreren. Fjordman er åpenbart belest og kunnskapsrik, han evner å presentere analyser som kan overbevise, og han skriver godt. Når han nå er blitt konfrontert med ABBs massedrap, tar han selvsagt sterkt avstand fra det. Det betyr ikke lure oss. Det er ikke noe i Fjordmans skrifter som avgrenser seg fra slike handlinger som ABB har utført. Derfor er Fjordman medskyldig i ABBs grufulle handlinger.

Bokas del 3 innledes med en fullstendig gjengivelse av Fjordmans A European Declaration of Independence fra mars 2007, altså med samme tittel som hele ABBs bok. Den inneholder krav om at all muslimsk innvandring øyeblikkelig stanses, at multi-kulturalismens ideologi straks fjernes fra all statlig virksomhet og alle skoler, at EU oppløses, at den «euro-arabiske dialog» stanses. All støtte til de palestinske selvstyremyndig- hetene må stoppes og i stedet overføres med halvparten til Israels militære styrker og halvparten til et fond til bekjempelse av islam over hele verden. Hvis dette ikke fullt ut imøtekommes, betyr det at våre lands myndigheter har latt oss, Europas folk, i stikken. Da vil vi ikke lenger akseptere deres lover og skatter, og vi vil gjøre det som er nødvendig for at våre nasjoner skal overleve, og at vår sikkerhet skal ivaretas. Fjordmans ultimatum ble i 2007 distribuert til 100 politiske partier (som omtales som «Multiculturalist Alliance») og til en rekke kulturmarxistiske/multikulturalistiske medieorganisasjoner. Ingen tok det alvorlig.

Det var ganske åpenbart hva neste skritt ville bli. Som ABB skriver (punkt 3.4), er væpnet motstand mot disse europeiske regimene det eneste fornuftige svaret, og i punkt 3.5 erklæres derfor forkjøpskrig mot alle kulturmarxistiske/multikulturalistiske eliter i Vest-Europa: Vi vet hvem dere er, hvor dere bor og vi vil angripe dere, enten i dag, om 10 år eller om 50 år.

De europeiske massenes desperate rop vil etter hvert kreve det. Ifølge ABB vil Europa innen 11. september 2083 igjen bli styrt av patrioter. Det er da akkurat 400 år etter slaget ved Wien, der den kristne, tysk-polske militære styrken knuste de tyrkiske osmanerne og gjorde slutt på deres ekspansjon i Europa. Derfor er «Gates of Vienna» (Wiens porter) navnet på det nettstedet der Fjordman og hans meningsfeller sprer ut sitt giftige budskap. Øyvind Strømmen har skrevet boka Eurofascismen, der han tar for seg nettopp disse høyreekstreme kreftene. Det er en helt korrekt betegnelse.

Det er krisetider i kapitalismen. Da kan fascismen igjen bli hensiktsmessig: Den dreier folks økende misnøye og fortvilelse bort fra de store kapitaleierne som suger til seg profitt og rikdom, over på grupper som er velegnete hatobjekter. På 1930-tallet var det særlig jødene og romfolket det gikk ut over. Nå er det muslimene (og romfolket nedover i Europa) som skytset først og fremst rettes mot.

Rett etter bombeeksplosjonen i regjeringskvartalet var mange overbevist om at det var islamister som sto bak. Noen lot sinnet gå utover tilfeldige enkeltpersoner de antok var muslimer. Så ble det kjent at det var en kristen antimuslimsk person som hadde gjort det. Ingen tilfeldige, antatte kristne, ble stilt til ansvar for det.

Mariette Lobo er medlem av Rødt og Internasjonale sosialister, og står på bystyrelista til Rødt i Oslo.

Politiets sikkerhetstjeneste hadde norske muslimer i søkelyset. De var ikke opptatt av den 32-årige terroristen fordi hans ideer deles av mange i Norge, så han skilte seg ikke spesielt ut. Hvordan kan så hatske ideer mot en gruppe ha blitt så vanlige? Hvordan kan vi snu hat og mistenksomhet til solidaritet og antirasisme for å skape et bedre samfunn for alle? I en verden med krig og nedgangstid vokser rasismen lett hvis den ikke møtes med motstand.

Fra myter til realisme

For et halvt år siden var alles oppmerksomhet rettet mot Tahrirplassen i Egypt. En revolusjon utspilte seg foran våre øyne. Kvinner og menn, unge og gamle, kristne og muslimer sto sammen mot diktaturet. De kjempet for demokrati, rettigheter og sosiale ordninger for alle. Kristne slo ring om muslimene under deres bønnestund, og omvendt. Folk av ulike trosretninger og kulturer var en enhet med felles mål om en bedre tilværelse for alle.

29. juli i år på Nesodden utenfor Oslo ble det første offeret for Utøya-massakren gravlagt. 18 år gamle Bano ble fulgt til gravstedet av en imam og en prest, hånd i hånd. Hun fikk en muslimsk grav på en kristen gravplass. Bildene gikk verden rundt, og står som et sterkt symbol på Norge i 2011. Det multikulturelle og inkluderende Norge.

Bano hadde vært på politisk leir med flere hundre unge. Hudfarge og tros- eller livssyn var ikke avgjørende. Det var engasjementet for samfunnet og fellesskapet som betydde noe. Slik unge og voksne ellers mariette Lobo er medlem av Rødt og Internasjonale sosialister, og står på bystyrelista til Rødt i Oslo. samler seg om felles interesser. Vi går på skole sammen, jobber sammen, driver idrett eller politikk sammen uavhengig av hvordan vi ser ut, hvor vi er født eller hva vi tror på. Også dette er Norge i 2011.

Likevel fôres vi med skremmebilder som har til hensikt å splitte oss og skape et delt samfunn. Vi har i årevis hørt fra ulike hold som politikere, media, organisasjoner, akademikere og bloggere at innvandring er et problem, at integreringen går dårlig, og særlig at muslimer har en religion og en kultur som er på kollisjonskurs med de verdiene som det norske samfunnet bygger på. Denne mistenkeliggjøringen, stigmatiseringen, og hos noen hatet, er også Norge i 2011. Det rasistiske og intolerante Norge.

Fra verdidebatt til rettigheter

At det finnes sterke anti-muslimske holdninger i Europa og Norge bør ikke lenger overraske noen. Ikke bare finnes det organisasjoner som Stopp Islamiseringen av Norge, Vigrid og Norwegian Defence League.

Vi har også hatt en annen utvikling som må tas veldig alvorlig. Nemlig at stemmer i Fremskrittspartiet, Human Rights Service og andre bevisst har spredt myter om at det norske samfunnet er truet av islam, uten at disse har møtt annen motstand enn fra noen anti-rasister og sosialister. Tvert imot har deres synspunkter blitt legitimert av de dominerende politiske partiene, også i regjeringen. For eksempel da Aps Martin Kolberg og Sps Ola Borthen Moe advarte mot radikal islam. Borthen Moe har blant annet uttalt at det er farlig å leve på en forestilling om at demokrati, frihet og like stilling er en naturtilstand i Norge, og at trusselen mot disse verdiene kommer fra innvandrete kulturer.

Politikere i ulike partier har pakket stigmatisering av muslimer inn i argumenter om likestilling og individets frihet, samtidig som de har forsvart tiltak som bryter med individers rettigheter. For eksempel når politikere som Arild Stokkan-Grande i Arbeiderpartiet, Heikki Holmås i SV og akademikeren Lars Gule har gått inn for forbud mot muslimske holdeplagg i likestillingens navn.

Ikke minst har vi fått høre at integreringen har mislykkes. I flere europeiske land har ledende politikere langet ut mot multikulturalismen, slik 22. juli terroristen og hans meningsfeller har gjort her. Det sies at noen grupper, og særlig innvandrere fra muslimske land, velger å leve på siden av samfunnet uten å delta i arbeidsliv og samfunnsliv. Eller at muslimer er en fare og vil overta samfunnet. Virkningen av disse to budskapene alene og sammen er økt diskriminering, hets og vold mot muslimer.

Likevel ropes det fra antimuslimer og innvandringsmotstandere at de ikke blir hørt. De har blitt hørt så mye at de har satt premisser ikke bare for den offentlige debatten, men også for den faktiske politikken som blir ført. Det må de ikke få fortsette med.

Fra «oss» og «dem» til aktiv antirasisme

I etterdønningene av 22. juli er det påpekt at politikere og andre må revurdere sin retorikk om innvandrere og spesielt om muslimer. Det er ikke nok å endre retorikk hvis ideene og politikken er den samme.

For anti-rasister og alle som drømmer om en mer rettferdig og fredelig verden, haster det å være aktiv anti-rasist. I nedgangstider som den verden er inne i nå, får rasisme og fascisme lettere grobunn ved å utpeke syndebukker for hvorfor folk opplever innstramminger og forverringer. I dag er det muslimer som er blitt syndebukker. De som opplever så sterk stigmatisering og undertrykking, beskyldes for å gjøre skolene dårlige, ødelegge likestillingen, true ytringsfriheten, være en samfunnsfare osv. Samtidig som politikere raserer folks pensjoner, lønns- og arbeidsvilkår, kutter i velferdsordninger og skaper utrygghet for folk flest. Vi har foreløpig ikke merket kuttene så hardt i Norge, men vi går ikke fri.

Vi må møte dette med arbeiderklassens verdier om solidaritet og felles kamp mot alle former for undertrykking. Den massive stigmatiseringen av innvandrere, asylsøkere og muslimer vil ikke gå over ved å prise demokrati, åpenhet og kjærlighet uten konkret handling. Vi må snu debatter om mislykket integrering og norske verdier til krav om like rettigheter for alle, bedre skoler, forsvar av velferdsordninger osv. Og vi må stå sammen. Norge kan bli landet som ikke bare er kjent for terrorangrepet 22. juli, men også for antirasister som tar et oppgjør med islamofobi og bygger solidaritet i praksis. Det er opp til oss.

Terrorhandlingen var ikke bare en gal manns verk. Udåden kan ikke avfeies og isoleres som kun individuell ondskap. Det var en politisk aksjon, utført av en terrorist som kaller seg kristen. Han var motivert av et hat mot islam, det demokratiske Norge og Europa, og venstreorienterte i sin særdeleshet. Det var en fascistisk massakre, med denneideologiens klare kjennetegn: Rasistisk, voldelig, antidemokratisk, totalitær, elitistisk.

Knut Henning Thygesen er ordfører i Risør og Rødts førstekandidat ved ved høstens kommunevalg og førstekandidat i Aust-Agder.

Terroren i Oslo og på Utøya har rørt en hel verden. Våre kjæreste tanker går til de drepte og de etterlatte. I kjølvannet av udåden er det et stort ønske om å bidra til å bekjempe terror! Vi ønsker å bidra til å forstå og avsløre sam- menhenger og unngå at andre blir offer. Det som skjedde, var så ekstremt at det er ufattelig. Men vi vet at politisk motivert vold, drap og massedrap skjer. Også i dag. Også i Vesten. At hat og fascisme avler vold og død. En brei antirasistisk, antifascistisk allianse for å bekjempe et voksende høyre- ekstremt miljø i Norge og Europa er nød- vendig og mulig. Folks reaksjoner etter 22. juli gir håp. Oppi all sorgen vokser en vilje til å stå sammen om grunnleggende demo- kratiske og antirasistiske verdier.

Åpen debatt

Ingen sitter med fasit på hvordan terroren kan bekjempes. Men åpen debatt er en for- utsetning for en brei folkelig avvisning og avsløring av terroren og det som nærer den. Selv om psykiatere vil slå fast at gjernings- mannen har en alvorlig personlighetsfor- styrrelse, blir det en avsporing å isolere debatten til å handle om en gal mann, en ensom ulv. Ensomme ulver har også jaktet i flokk, lært å finne byttet, og å tolke nattas uling fra stammen. Etter at det ble kjent at det ikke var «isla- mistisk terror», uttalte mange vestlige aviser at det var «en gal, hvit mann som stod bak». Med ett var fokuset flytta. Fra å legge skylda på en hel religion og kultur (islam) i timene etter at bomben smalt, gjorde kommentatorer massakren til ett individs udåd da det ble kjent at gjerningsmannen var hvit, høyreorientert, kristen. En alt for lettvint hang til å generalisere har bidratt til at mange uskyldige muslimer følte skyld og redsel for represalier. Det rammet uskyldige! Like etter så vi en trang til å bortforklare sammenhenger når «mørkets hjerte» er midt i blant oss.

Ikke heksejakt, ikke stigmatisering

Vi skal ikke bidra til heksejakt på kristne eller vestlig kultur og folk etter det som skjedde. Det er ikke vår politikk å stigmatisere! Individet som drepte, skal selv stå til rette for sine handlinger. Ansvaret skal ikke skyves over på overordnede eller ideologier for å frita indi- videt for sine handlinger og redusere straff. Vi skal heller ikke legge skylda på og fordømme kristendommen, FrP eller Frimurerlosjen, der han var medlem. Vi skal ikke skjære alle over en kam på den måten, slik deler av Vestens lederskap har gjort overfor islam, og slik Bush gikk i bresjen for etter 11. september 2001. Likevel er det grunn til å se på det miljøet og den retorik- ken som gjerningsmannen har vært en del av, der han har næret krefter og blitt inspi- rert. Der han har hentet sitt verdensbilde. Se på de ulvene han har ult sammen med. For drapsmannen er ingen «ensom ulv», han opererte ikke i et ideologisk vakuum. Snarere er han inspirert av og identifiserer seg med dagens voksende europeiske, høyreekstremistiske, fremmedfiendtlige miljø. Det miljøet som hevder at Europa okkuperes av muslimer som i ledtog med «kulturmarxistene» vil gjøre Europa til Eurabia. Ordbruken, retorikken og symbo- lene er godt gjenkjennelig både fra dagens europeiske fascister og fra historien. Det er fascisme, riktig nok med nytt ansikt, preget ikke minst av timene foran PC-en. Men fra Hvorfor? mer enn det. Vulgærargumentasjonen, stigma- tiseringen, bølger av rå ordbruk har spredd seg. Jo grunnere vann, dess høyere bølger.

Kraften i språk og symboler

Språk, ordspill og symboler som eskalerer, kan bane veg for politisk vold. Det er erfaringa. Det er uhyre virkningsfullt som verktøy for å flytte grenser, til handling. Vi vet hvordan språk- og symbolbruken banet vei for nazismens framvekst. Bolsjeviker og jøder ble gjort til udyr, slik blant annet Viktor Klemperer skriver i Sprache des Dritten Reiches, Det tredje rikes språk. Vi vet hvordan muslimer i årevis systematisk ble demonisert, før massakren i Srebrenica. Vi vet hvordan Bush tegnet fiendebildet av «de andre» og ropte på hevn, som gjorde at også Norge ble trukket inn i en meningsløs krig i Afghanistan. Vi kjenner til hvordan ordbruken i aviser, bøker, nettdebatter og blogger har utviklet seg til å bli stadig mer hatsk. Det er mange eksempler: Boka The Euro-Arab Axis om Eurabia av Bat Ye’Or, Amerikabrevet av Hallgrim Berg, nettsteder som document.no, HonestThinking, Hegnar online, bloggere som Fjordman, Robert Spencer og «Gates of Vienna». Også i den politiske debatten i Norge og andre land i Europa har språket sklidd ut. Tidligere biskop i Oslo (1998–2005), Gunnar Stålsett, mener at til og med språkbruken AP har tatt i bruk for å stramme inn asyl- politikken, er blitt unødvendig krass. Men betydelig mer antimuslimsk og innvandrer- fiendtlig er retorikken til FrPere, langt inn i partiledelsen. Og i Demokratene. I mange tilfeller hisser de opp stemningen mot inn- vandrere og muslimer og bidrar til å øke konfliktnivået, snarere enn å bidra til gode naboskap, integrering og forsoning. Vi så det på Facebook før det ble klart at gjer- ningsmannen var hvit. Det var ubehagelig avslørende.

Det finnes en vilje til å dempe språkbruken

Det er gledelig! Reaksjonene fra debattantene er ulike etter 22. juli. Mens redaktøren i det sterkt innvandringsfiendtlige nettstedet HonestThinking, Ole-Jørgen Anfindsen, er ydmyk etter terrorhandlingen, FrP-ordfører i Askøy ber Knut Hanselmann partiet dempe språkbruken og Hegnar strammer inn redaksjonelt, virker den tidligere sentrale Høyre-politikeren og markante islam- kritikeren, Hallgrim Berg, å ikke angre noe av sin språkbruk. Tilsvarende er reaksjonene ulike ute i Europa. Noen vil ikke endre språk og bilder overhodet, men fortsetter i stedet å angripe det Behring Breivik kaller kulturmarxistene og muslimer. Andre har tenkt seg om. Språket flytter grenser, til tider umerkelig. Språk gir makt og skaper avmakt.

Høyreekstremismen i Norge og Europa

I Norge er terror knyttet til høyreekstremisme:

– I 1977 ble Oktober bokhandel i Tromsø sprengt av høyreekstremister.

– I 1979 ble nynazisten Petter Kristian Kyvik tatt for bombeangrep på Faglig Første Maifront.

– I 1985 sprengte Nasjonalt Folkeparti Ahmaddyya-muslimenes Nor-moské på Frogner.

– I 1986 ble rasisten Ole Krogstad ble tatt for å ha sprengt innvandrerkontoret i Oslo.

– I 1989 ble Arne Myrdal fra FMI tatt for å forsøke å sprenge asylmottaket på Tromøya.

– I 1991 ble Jan Holte fra Hvit Arisk Motstand tatt med planer om å brenne Jo Benkows hus og bombe Blitzhuset.

– Nynazister knivstakk Benjamin Hermansen til døde på Holmlia i 2001.

Mye av dette kan være lett å glemme! De færreste trodde at en fra det høyreekstreme miljøet stod bak bomben i Oslo! De fleste trodde det var en Al-Qaida-liknende organisasjon. I Europa har terrorismen hatt flere ansikter. Særlig det siste tiåret har «islamis- tisk ekstremisme» som Al-Qaida fått mest oppmerksomhet og også fått hovedfokus i norsk etterretning. «Venstreekstremistisk terror» som Rote Arme Fraktion i Tyskland og Røde Brigader i Italia er kjent fra 70- og 80-tallet, men terrorisme har blitt blankt avvist av norske venstrepartier. Høyreekstremisme i Europa har fått lite oppmerksomhet det siste tiåret, men vold er utbredt i flere land (England, Tyskland, Russland, Ungarn). Den europeiske politi- organisasjonen Europols oversikt viser få gjennomførte terrorhandlinger fra ytre høyre i senere år. Europol mener også at «militante islamister» er den største terror- trusselen i Europa. Den anerkjente svenske antirasistiske stiftelsen Expo (som Stieg Larsson var med å starte) mener derimot at vi etter hendelsene i Norge må diskutere og analysere de mekanismene som fører til denne type terrorangrep, uansett bakgrunn. Expo mener vi må se nærmere også på den høyreekstreme, antimuslimske volden. I slutten av juli var nettopp det tema da anti- terroreksperter fra 27 EU-land møtte norske eksperter i Brussel. Matthew Goodwin som har forsket på det ekstreme høyre og deres støttegrupper, mener terrorhandlingen i Norge må sees i sammenheng med veksten av fascismen i Europa. Han kjenner spesielt til nyfascismen i Storbritannia, der stadig flere arrestasjoner de siste åra er gjort i tilknytning til planlagte terroraksjoner. Han rapporterer om stadig mer vold fra europeiske organisasjoner på ytterste høyre fløy som ser på vold som legitimt. Tidligere RV-leder, Aslak Sira Myhre hadde en artikkel i The Guardian rett etter 22. juli der han tar til orde for et oppgjør med fascismen i Norge og Europa. Myhre sier også at Obama og Cameron rett etter at bomben smalt i Oslo, uttalte at de ville stå skulder til skulder med Norge. «Vil de nå gå like sterkt inn i kampen mot fremmed- hat og høyreekstremister som mot «islamis- tisk terrorisme», spør Sira Myhre retorisk. Det er ganske godt spurt!

Demoniseringen

Det finnes en sterk hang til å stigmatisere, til å framelske en forståelse for «de og oss». Til at Øst står mot Vest. Til å demonisere islam og forherlige kristendom (eller omvendt). Til å definere en verden delt opp i to: «Enten er du med oss eller så er du mot oss». Til å framheve krigen, jakten: «We gonna hunt them down». Til hevn: Afghanistan må unngjelde. Til å sette mennesker i bås: «Det er muslimene som står bak». Det er lett å spille på. Politisk. Slikt skremmer, ikke minst etter det vi så på Balkan. Naboer som før var venner, ble med ett fiender. Nesten alle jeg snakka med etter at gjer- ningsmannen ble kjent, var glade for «at det ikke var en mørkhudet muslim». Jeg er også det. Og jeg er glad for at vi ikke gir det samme svaret på udåden som så mange først fryktet; nemlig en «lynsjestemning» mot en spesiell folkegruppe eller religion.

Vår politikk: Menneskeverdet gjelder alle!

Rødt tar avstand fra stigmatisering, det å sette folk i bås, det å skjære alle over en kam. Vi ser mennesket, individet slik det er, og dømmer ikke ut fra hudfarge, nasjonalitet, religion eller legning. Vi ser fordelene ved mangfoldet. Vi erfarer at inn- vandrere skaper dynamikk og kreativitet, gir nye impulser. I tida som kommer, bør vi lage en nasjonal bevegelse for å få dette bedre fram. Vi skal styrke vennskapen, de mellommenneskelige relasjonene til «nye landsmenn». Vi vil unngå isolasjonisme. Men vi skal også bekjempe reaksjonære kulturuttrykk også blant innvandrere, vi skal bekjempe religiøs undertrykking og ekstremisme, uansett. Vår politikk for menneskeverdet gjelder alle! Først og fremst skal vi bli flinkere til å vise ulike kulturers og folks flotte sider. Der har også politikerne, ja ikke minst vi, et stort ansvar.  

Et folk stiller spørsmålet: hvordan kunne dette ramme norge? </p> <p>Et folk samler seg og markerer samhold og medmenneskelighet.</p> <p> Et folk begynner å få en tynn hinne over såra som blei flerra opp, da terroristen Anders Behring Breivik sprengte bomba i regjeringskvartalet og gjennomførte massakren på Utøya.

Turid Thomassen er leder av Rødt og førstekandidat i Oppland og på Lillehammer ved valget 2011. 

Etter terroren har vi sett en forandring. Det meldes om at det er økt deltakelse på Antirasistisk senters Teatime. Jeg legger merke til at flere snakker og smiler til hver- andre ute på gata, og folk er aktive i debatten – Norge har forandra seg til noe bedre.

Det som har skjedd, var ikke bare en gal manns verk, uten mål og mening. Det var et politisk massemord. Den ekstreme volden den 22. juli var kalkulert og planlagt ned til minste detalj, og drapsmannen har en ideologisk begrunnelse for terroren.

I de fleste europeiske land, også i Norge finnes høyrepopulistiske partier som spiller på rasisme og fordommer for å få oppslutning. Fremmedfrykt og rasisme er viktige pilarer i Breiviks manifest. Det har vært mulig for ham å diskutere og få anerkjennelse for deler av sine holdninger, også blant nord- menn.

I Norge er det høyre-ekstremister som har stått for den politiske volden. Likevel har noen lyktes i å skape et bilde av muslimer som en trussel mot demokratiet og verdiene som demokratiske samfunn bygger på. Allikevel: Det kunne vært en muslim.

Når terroristen framstår som konservativ kristen, er det heldigvis de færreste som kaster seg over konservative kristne av den grunn. Men hvis dette hadde blitt utført av en muslim, ville massemedier og internett rent over med islamdebatt, og debatten ville ha vært fylt av hat. Det er ikke til å komme bort fra at man også i den norske debatten tiltenker muslimer generelt en skjult agenda i kraft av at de er muslimer.

Når vi nå vet hva nordmenn uten lyserød hud var utsatt for i timene etter bomba og massakren, vitner ikke det om at vi er et folk som bare er prega av toleranse og nestekjærlighet. Noen nordmenn med lyserød hud – flere enn vi liker å tro – valgte å ikke bli betjent av folk med brun hud i butikker og restauranter.Det ble sendt hat-smser til innvandrere. Noen få snakka rett etter massakrene åpenlyst om å skyte muslimer. Noen ble stoppet på gata og banka opp.

Nå har vi alle fått noe å tenke på, og flere vil i tida framover erstatte muslimhets og menneskeforakt med solidaritet.

Stigmatiseringen har satt sitt preg på den norske asyl- og innvandringspolitikken, på arbeidslivspolitikk og på utdanningspolitikk. Det tolerante, inkluderende og mangfoldige Norge det snakkes så varmt om, har en jobb å gjøre.

Da David Irving meldte sin ankomst til Litteraturfestivalen i Lillehammer, var det naturlig for Rødt å invitere til motdemon- strasjon. Når papirløse i landet kjemper for sine menneskerettigheter, er det naturlig for Rødt å engasjere seg. Når det arrangeres demonstrasjoner mot nynazister, er vi der. Når Norge deltar i krigene i Libya og Afghanistan, blir vi opprørt og mobiliserer mot krigen. Teori og praksis må henge sammen.

Vi må ta inn over oss at Norge er flerkulturelt. Hvis vi virkelig mener at toleranse og mangfold er grunnverdier, må politikken vi fører, synliggjøre disse.

Norge har en økonomi som gir oss mulighet til å gi våre nye landsmenn gratis språkopplæring. Norge har råd til å gi alle gratis SFO og gratis kjernetid i barnehagene. Norge har et Oljefond som gir oss mulighet til å investere i et flerkulturelt Norge, for framtida. Ikke i spekulasjon og krig som idag.

22.07.2011 har satt spor i oss. Norge er kanskje blitt litt mer annerledes.

I 2003 ble Aksjonskomiteen for bevaring av Narvik sykehus dannet. Så langt er kampen for å bevare en fullverdig fødeavdeling vunnet, og Narvik er lovet nytt sykehus. – På bakgrunn av erfaringene vi har fra tidligere, er det flere av oss som allikevel ikke føler oss helt trygge, skriver Dagny Pettersen.

Dagny Pettersen er medlem av Aksjonskomiteen for Narvik sykehus, og står på lista til Rødt Narvik til høstens valg.  

Narvik Sanitetsforening ble stiftet i februar 1904 med det formål å skaffe Narvik et sykehus. De 22 kvinnene fattet vedtaket og fikk straks 60 nye støttespillere. Tre måneder senere var den først sykestuen en realitet. Det første store sykehuset ble innviet i 1919 og med 40 pasientsenger,tidsmessig utstyr og en kostnad på 460 000 kroner. Kommunen overtok dette sykehuset 1. oktober 1924. Da hadde Narvik Sanitetsforening stått for driften i 20 år. Ved overtakelsen fikk sykehuset et nytt røntgenapparat som gave fra Sanitetsforeninga. Senere ble sykehuset overlevert til Nordland fylkeskommune.

Viktige milepæler

I 1997 fremmer det regionale helse- og sosialutvalget «Plan for den somatiske spesialisthelsetjenesten, Helseregion Nord». De foreslår nedleggelse av all akuttberedskap og fødeavdelingene ved fem lokalsykehus (inkl. Narvik) i Nord-Norge. Kampen mot sentralisering starter for alvor. 1. mai går «alle narvikinger» i tog med en eneste parole, nemlig å bevare Narvik sykehus, akutt og føde. Det var visstnok 6000 som deltok, fra alle samfunnsgrupper og partier. Det samme året kommer Stortingsmelding 24 (1996–97) om sykehus og annen spesialisthelsetjeneste som tilrettelegger for at 35 lokalsykehus i landet mister akuttberedskap og fødeavdeling. Motmelding fra en gruppe på 12 sykehusleger og allmennleger, kombinert med folkelig motstand, fører i siste liten til at Stortinget setter foten ned. Planene blir stanset, og diverse utredninger lages i departemental regi med sikte på nye sentraliseringsfremstøt. En av de viktigste er Akuttutvalgets utredning, Hvis det haster … (NOU 1998:9), som ble lagt fram våren 1998. Den lanserte en ny sykehusmodell med A-, B- og C-sykehus, og la opp til redusert kirurgisk akuttberedskap på lokalsykehusene. Straks utredningen ble lagt fram, satte både «gamle og nye motmeldingsleger » i gang å lage Motmelding nr. 2. I juni 2001 vedtas helseforetaksreformen og iverksettes året etter. Narvik sykehus blir en del av Hålogalandssykehuset Helseforetak. Dette består av Harstad sykehus (Troms), Stokmarknes sykehus (Vesterålen) og Narvik sykehus. De to siste i Nordland. Administrasjonen blir lagt til Harstad sykehus som straks utpeker seg selv til å være et slags sentralsykehus i regionen, med formål å legge ned vitale tilbud i de to øvrige sykehusene. I 2003 dannes Aksjonskomiteen for bevaring av Narvik sykehus med Eva Opshaug Teigen som leder. Helsebyråkratene på toppen i Helse Nord får gjennomført faglige utredninger som legger opp til storstilt sentralisering av fødetilbud og akuttberedskap i lokalsykehus i hele Nord-Norge.

Våren 2003 i Nordland preges av underskriftsaksjoner, folkemøter og demonstrasjoner. Kommunestyrer, næringslivet og fagbevegelsen i Narvik og andre kommuner over hele fylket kaster seg inn i kampen. Arbeidsgrupper ved flere sykehus lager motutredninger til Helse Nords rapporter. Dette blir svært viktig ammunisjon for sykehusaksjonistene. Flere leger som har sittet i Helse Nords utredningsgrupper, tar kontakt med sykehusaksjonene, og sier at de føler seg utnyttet og misbrukt. De vil ikke gå god for konklusjonene som sekretariatet i gruppene har trukket. Kampen tvinger helsebyråkratene til å trekke flere av sentraliseringsforslagene, men de opprettholder forslaget om at fødeavdelingen i Narvik skal omgjøres til en såkalt forsterket fødestue med mulighet for å gjennomføre keisersnitt. Dette blir så vedtatt av styret i Helse Nord i juni samme år, men på grunn av den sterke motstanden blir det ikke gjennomført. I april dette året deltar et styremedlem i Aksjonskomiteen på stiftelsesmøtet i Odda for Folkebevegelsen for lokalsykehusene. Etter det har vi deltatt på de aller fleste landssamlingene i Folkebevegelsen. Det betyr mye både for oss og alle andre som deltar, å kunne møtes på denne måten. Vi utveksler erfaringer og skaffe oss kunnskaper og innsikt i årsakene til det som skjer gjennom innledninger/foredrag av kunnskapsrike fagpersoner innenfor helsepolitikk og økonomi. Dette gir oss inspirasjon og energi til å stå på videre fordi vi vet at vi er mange som kjemper den samme kampen over hele landet.

Perioden 2002–2006 preges av kontinuerlig dragkamp mellom de tre sykehusene om økonomi og funksjonsfordeling. Et utall av arbeids- og prosjektgrupper nedsettes der spesielt Narvik sykehus er utsatt for trusler om innskrenkninger og nedleggelse av kirurgisk akuttberedskap og fødeavdeling. Jeg er en av fire som blir foreslått fra Nordland fylkesting og fra Narvik bystyre som styremedlem i Hålogalandssykehuset (jeg var i Narvik Bystyre fra 2003–2007 for SV), og blir utnevnt som styremedlem av styret i Helse Nord. Det første jeg blir spurt om, er om jeg kan Aksjeloven!

I juni 2006 vedtas avvikling av Hålogalandssykehuset, og Narvik og Harstad legges under Universitetssykehuset i Nord-Norge, mens Stokmarknes går til Nordlandssykehuset (Bodø) i lag med Lofoten sykehus. I desember samme år vedtar Helse Nord nedleggelse av spesialisert bakvakt i ortopedi i Narvik fordi de mener det ivaretas i Harstad og Tromsø. Elektiv (planlagt) operativ ØNHvirksomhet overføres til Harstad. Avtalespesialister som leier kontor i sykehuset, sies opp. (Spesialister innen Øre-nese-hals, hudsykdommer og reumatologi). Et av de største fakkeltogene ble arrangert en desemberkveld dette året. 1.januar 2007 går sykehusene i Harstad og Narvik inn i UNN Helseforetak. Helse Nord forutsetter at disse to sykehusene «skal ivareta basale lokalsykehusfunksjoner for befolkningen i nedslagsfeltet.» («Basale lokalsykehusfunksjoner» er nærmere definert av adm.dir.) Sykehuset i Narvik er et av de mest slitte og bygningsmessige dårligste sykehusene i Nord-Norge, og det har vært stilt krav om nytt sykehus i mange år. 18. april 2007 blir følgende styrevedtak gjort i UNN HF: «Et nytt fullverdig lokalsykehus må bygges i Narvik så snart som mulig». Samme år vedtas en reduksjon av sengetall ved UNN Narvik fra 59 til 48 senger (20 % reduksjon ved indremedisinsk avdeling) og 25 % kutt i fysioterapitjenesten. Fødeavdelinga blir sommerstengt, og de fødende må dra til Harstad sykehus.

I april 2008 aksjonerer Aksjonskomiteen mot UNN HF som vil sommerstenge fødeavdelingen i Narvik på nytt. Dette avverges under maksimal motstand fra UNNledelsen og sannsynligvis også Helse Nord. Stort press fra Aksjonskomiteen for Narvik sykehus på helseminister Sylvia Brustad. Aktivt samarbeid med Narvik næringsforum, LO i Ofoten, media og tillitsvalgte ved Narvik sykehus. 23. september samme år vedtar styret i Helse Nord «Handlingsplan for Intensivmedisin. Kapasitet og struktur i Helse Nord». UNN Narvik plasseres i nivå 1, uten intensivavdeling men med en såkalt intermediæravdeling. Ikke respiratorbehandling mer enn 1-2 døgn. N a rv i k rødT! nr. 2A – 2011 57 I desember vedtas budsjettkutt for UNN HF i 2009 på 203 millioner kroner. Brutal nedskjæring som vil påvirke tilbud, kvalitet og arbeidsplasser. Som sparetiltak redusert arbeidstid for alle leger i UNN HF. I april 2008 hadde vi et svært vellykket «stunt» under et storfint møte på riksgrensen. Her er klipp fra et oppslag fra tidligere Ofotens Tidende (nettavis som ble lagt ned for et par år siden):

I dag og i morgen er det stormøte på Riksgränsen, der Nordisk Globaliseringsforum arrangeres. Her deltar de nordiske statsministrene, samt representanter for næringsliv, forskning, medier og organisasjoner. I timen før åpning kom dette i skyggen for de tre kvinnene fra fødeaksjonen i Narvik, som hadde møtte opp i håp om å møte norsk og internasjonal presse. Målet var å fortelle om den planlagte sommerstengingen av Fødeavdelingen i Narvik, og det fikk de til gangs. Og sannelig kom det noen statsministere forbi. Dagny Pettersen var raskt ute og overlevert en løpeseddel til statsminister Jens Stoltenberg og fikk lagt frem budskapet. Ikke lenge etter var den svenske statsminister Fredrik Reinfeldt der, og Eva Vassdal, som er delvis vokst opp i Sverige, fikk fortalt ham om den viktige saken de kjemper for her i Narvik. Og i tillegg ble det flere intervjuer med NRK, svensk og dansk presse, før jakten fortsatte på Financial Times. – Jeg har lyst å treffe dem for å si litt om hvordan vi har det i rike Norge, sier Dagny Pettersen, som selvsagt også har engelsk tekst på løpeseddelen. Fornyings- og administrasjonsminister Heidi Grande Røys la også merke til aksjonen, og uttalte at dette var kvinner som visste å være tilstede på riktig sted».

I januar 2009 blir bygging av A-fløy ved UNN Tromsø vedtatt av styret i Helse Nord. Vi frykter det vil skje på bekostning av nytt sykehusbygg i Narvik. I desember samme år kommer på nytt forslag om sommerstengning ved fødeavdelinga UNN Narvik. Mobilisering mot og det blir avverget. I 2010 foreslår administrasjonen i Helse Nord at 5 lokalsykehus i Nord-Norge, Eva Opshaug Teigen, Dagny Pettersen og Eva Vassdal fra Aksjonskomiteen for Narvik Sykehus kuppet Jens Stoltenberg da han ankom Riksgränsen. (Foto: Jørn Indresand) 58 rødT! nr. 2A – 2011 inkludert UNN Narvik, ikke skal ha mottak av alvorlig skadde pasienter. Det legges opp til styrebehandling uten høringsrunde. Etter aksjoner og massiv folkelig motstand gir Helse Nord etter og sender ut høringsbrev om saken. Resultat: Alle lokalsykehus med kirurgisk akuttberedskap skal kunne motta alvorlig skadde pasienter. En undersøkelse om alvorlige rifter i fødselskanalen som publiseres på høsten gir fødeavdelingen ved UNN Narvik høyeste karakter, nemlig 0.

I februar 2011 foreslår administrasjonen i Helse Nord at fødeavdelingen ved UNN Narvik, som den eneste i Nord-Norge, nedlegges og omgjøres til fødestue. Det stilles her strengere krav til faste gynekologer enn hos andre små sykehus i landsdelen. Helse Nord foreslår også at bygging av nytt sykehus i Narvik prioriteres ned, og at nybygg i Kirkenes prioriteres foran. Dette fører til ny sterk mobilisering i Narvik der det blant annet opprettes en egen blogg for kampen av Narvik næringsforum. Det resulterer i at styret i Helse Nord i mars vedtar at fødeavdelingen skal opprettholdes. Dette vedtaket blir så stadfestet gjennom regjeringens beslutning om fødetilbudet 7. april. Dette er en svært viktig seier for oss, men på bakgrunn av erfaringene vi har fra tidligere er det flere av oss som ikke føler oss helt trygge. Det er fortsatt uvisst når utbygginga av Narvik sykehus blir påbegynt, men vi skal fortsette å presse på for at det skal bli så snart som mulig.

Aksjonskomiteen har hatt mange demonstrasjoner og fakkeltog gjennom alle disse årene. Det har vært skrevet utallige avisinnlegg, høringsuttalelser og brev til sentrale myndigheter. Aksjonskomiteen har vært representert på mange møter, helsekonferanser, i helsekomiteen på Stortinget osv. Aksjonskomiteen deltar også på samlinger i regi av Folkebevegelsen for lokalsykehusene i Oslo. For året 2009 fikk vi hedersprisen fra Sparebanken Narvik. Det ble en god sum i arbeidet vårt. Vi bruker disse gavene kun til reising for eksempel til samling for Folkebevegelsen for lokalsykehusene ca. to ganger i året i Oslo, til møter i departement og Storting osv. Vi har fått «julestjerne» fra Sparebanken Narvik og lokalavisa Fremover på kr 5000. Lillejulaften 2010 ble vi tildelt den «store julestjerna» på kr 25 000 – i konkurranse med 24 andre organisasjoner. Vi har god støtte i lokalavisen Fremover, og spesielt en av journalistene der som jeg har god kontakt med. Etter at yngre leger (og narvikinger), vendte tilbake til Narvik og sykehuset vårt, har frittalende og aktivt kjempende tidligere overlege Stein Johansen, fått noe avlastning i forhold til å advare befolkninga mot negative omstillinger og nedskjæringer.

Kilde: Oversikt av Stein Johansen, tidligere tillitsvalgt for overlegene ved UNN Narvik, nå pensjonist og aktiv i Aksjonskomiteen for Narvik sykehus.

Turnustjenesten

En ny trussel mot helsevesenet i distrikts- Norge er underveis. Helsedirektoratet foreslår å erstatte turnustjenesten for leger med «nybegynnerstillinger» basert på søknader i stedet for dagens fordeling av turnusplasser basert på loddtrekning. Leger og legestudenter slår nå alarm, og advarer mot konsekvensene av forslaget fra Helsedirektoratet. I et åpent brev til helseministeren i en helsides annonse i VG 20. mai, under overskriften «Bevar legeturnus», skriver de blant annet: «Turnustjenesten for leger er en del av helsevesenets arvesølv. Nyutdannede leger velger tjenestested i en rekkefølge bestemt ved loddtrekning. I nærmere 60 år har ordningen bidratt til effektiv og rettferdig fordeling av leger i hele landet og likeverdige helsetjenester for alle, uansett hvor de bor». Brevet avsluttes med følgende oppfordring: Turnustjenesten må fortsatt styrkes og utvikles, ikke legges ned. Video fra Odda Regjeringas beslutning om det framtidige desentraliserte fødetilbudet innebærer at fødeavdelinga ved Nordfjord sykehus legges ned og de forsterkede fødestuene i Lærdal, Odda og Lofoten blir omgjort til jordmorstyrte fødestuer. Sykehusene i Odda og Lærdal mister dermed legeberedskapen for de fødende. Det betyr at de ikke lenger skal ha fødselsleger/ gynekologer på døgnvakt som kan gjøre vurderinger når en fødsel utvikler seg unormalt og det blir nødvendig med medisinsk inngrep som sugekopp eller nødkeisersnitt. 1. mai i år gikk 2500 i tog i Odda for å vise hvor viktig disse tilbudene er for folk. Folk i Odda har laget en video fra 1. maiarrangementet som også inneholder et LO-opprop til regjeringa og Stortinget til forsvar for akutt- og fødetilbud på lokalsykehusene, og som krever en ny helsepolitikk. Oppropet finner du her, og videoen finnes på youtube på: http://www.youtube.com/watch?v=grevefTUliE

Med brask og bram blei regjeringas endelige forslag til Samhandlingsreform lagt fram 8. april. Helseminister Anne-Grethe Strøm-Erichsen presenterte det nye helse-Norge med en slik dokumenttyngde, og med en slik innpakning at hadde du ikke vært skeptisk til Samhandlingsreformen tidligere, så er det all grunn til å begynne å lure nå. Er det virkelig mulig å gjennomføre et slikt gigantprosjekt?

Jens Ingvald Olsen er førstekandidat for Rødt i Tromsø.

Gjennom grafisk utforming, markedsføringsteknikker og omfanget på framleggelsen, satser regjeringa på at den faglige og politiske motstanden skal kveles. «Dere har ikke sjans. Vi overkjører dere», ser ut til å være taktikken. «132 kortnyheter» er den del av markedsføringskampanja for Samhandlingsreformen. NAV-reformen var en bleik skygge av dette prosjektet. For dette er ikke bare en helsereform, som vi skal komme nærmere tilbake til. Kommunesammenslåingene i 1964 var siste gang kommunegrensene blei endra i et slikt omfang som de vil bli nå. Denne gang ikke som avslutning av en åpen prosess der målet er kommunesammenslåing, men som en nødvendig konsekvens av «det mangehoda trollet» som Samhandlingsreformen egentlig er.

Essensen

I kortnyhetene fra 81–83, og som sementerer kommunene som totalansvarlig, ikke minst økonomisk, står det: 81. Kommunen skal sørge for bevilgninger som er nødvendige for å yte tjenester og sette i verk tiltak kommunen har ansvar for etter loven. 82. Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om kommuners medfinansieringsansvar for pasientbehandling i spesialisthelsetjenesten, herunder fastsette kriterier for hvilke pasientgrupper eller behandlingsformer som skal omfattes. 83. Kommunen skal fra og med dag én dekke utgifter for pasienter som er utskrivningsklare, men som oppholder seg i institusjon i spesialisthelsetjenesten i påvente av et kommunalt helse- og omsorgstjenestetilbud.

Det store prosjektet

Min vurdering er at Samhandlingsreformen er sluttsteinen i byggverket Tore Tønne blei satt på som hovedstrateg å lage av Jens Stoltenberg. Spesialisthelsetjenestens omdanning til foretaksmodellen var første ledd i Stoltenbergs og kapitalens New Public Management (NPM). For å omdanne primærhelsetjenesten i samme mal, trengtes en ny tungvekter, Bjarne Håkon Hanssen. Statens utgifter til spesialisthelsetjenesten hadde økt fra vel 50 til over 100 milliarder kroner etter at helseforetakene blei etablert. Statens utgifter må ned, mener regjeringa. Kommunene må ta større økonomisk ansvar, samt at folk må sjøl ta større økonomisk ansvar for egen helse, og eventuelt kjøpe den privat. BHH la Samhandlingsreformen (Stortingsmelding 47) fram 19. juni 2009, siste dag Stortinget var samla før stortingsvalget, og all mediainteresse for stortingspolitiske saker døde hen. Reformen skulle settes i verk for fullt allerede fra 1. januar 2012. Denne saka blei likevel i stor grad en ikke- Bjarne Håkon Hanssen  sak i valgkampen. Noen forsøk ble gjort, både av helsefagfolk og av noen politikere, for å sette kritisk søkelys på helsepolitiske, økonomiske og distriktspolitiske konsekvenser. Blant annet hadde eldreoverlege i Tromsø kommune, Terese Folgerø innsiktsfulle kronikker i Nordlys, og undertegnede hadde kronikk på trykk i Klassekampen (2. september) og i Rødt! nummer 4 2009 som stortingskandidat for Rødt Troms. Gjennom høsten 2009 og året 2010 ble det arrangert en lang rekke regionale høringskonferanser der regjeringa og KS var arrangører. Flere tusen helsebyråkrater, faglig tillitsvalgte, lokalpolitikere, helsepersonell, kommunebyråkrater deltok på disse. Organisasjoner, helseforetak, kommuner og fylkeskommuner har gitt formelle høringsuttalelser, før regjeringas konklusjoner ble presentert 8. april i år.

Kommunesammenslåing

Det har også vært politiske initiativ fra regjeringa der kommuner har blitt invitert til å bli pilotkommuner, kommuner som skulle sette ut i livet sentrale deler av samhandlingsreformen med utgangspunkt i stortingsmelding 47, og altså før reformen ble vedtatt. I Tromsø kommune ble initiativet fra AP, SV og SP avvist av flertallet i kommunestyret, men noen kommuner valgte å bli «testpiloter». Og to kommuner har dannet en «samkommune» i Nord- Trøndelag (Innherred og Midtre Namdal). Dette er for øvrig kommunalminister Navarsete og SPs halmstrå for å omgå et av de sentrale målene til AP, H, FrP og Venstre: en omfattende kommunesammenslåing. Kommunal Rapport (KR), bladet til KS (tidligere Kommunenes sentralforbund) har gjennom en lang rekke reportasjer fulgt «samhandlingsprosessen». «Vi kan like godt slå oss sammen», preger hele forsida av utgave 15/2011(12. mai). Nærmere 300 rådmenn og ordførere er intervjuet og 23 % mener i følge KR at det i svært stor grad, og 18 % i noen grad er nødvendig å slå sammen kommuner på grunn av helsereformen. Undersøkelsen viser interessant nok at det er Krf og H-ordførere som er ivrigst for sammenslåing, mens distriktsordførere fra AP og SP er mest negative. Mens stortingsmelding 47 presenterte 20 000 innbyggere som minimum for å oppnå full effekt i en «helsekommune», har regjeringa nå forlatt dette spesifikke måltallet. Dette er gjort både av indremedisinske grunner i regjeringa, men også på grunn av protestene fra distriktskommunene som naturlig nok fryktet å bli slukt av en storkommune. Om alle 7 kommunene i Troms nord for Tromsø slår seg sammen utgjør det omlag 13000 innbyggere. Nå satser regjeringa på at helsereformen vil etablere en «naturlov» som tvinger fram sammenslåing og sentralisering. Når kanskje ned mot 1/4 av kommunebudsjettet blir igjen av dagens kommunale virksomhet utenom helse- og omsorgssektoren, blir det ikke særlig stort fundament for en småkommune å bære egen administrasjon og politisk styre. Interkommunale selskap (IKS) har vært lansert som bolverk mot sammenslåing. I avfallssektoren og noen andre tekniske virksomheter kan denne formen for kommunalt samarbeid etter min vurdering være fornuftig, men innafor den omfattende kommunale helse- og omsorgssektoren med gjennomføring av helsereformen, er det både udemokratisk og innebærer politisk ansvarsfraskrivelse. Et IKS er et sjølstendig rettssubjekt. Det enkelte kommunestyre frasier seg i prinsippet styringsretten over helsesektoren dersom dette overlates til et IKS.

Kritikk til ingen nytte

Det er kolossalt mye som står på spill for Stoltenberg og hans politisk medsammensvorne, men også for kapitalen i Norge og internasjonalt. Politisk og økonomisk sliter makta i Norge voldsomt med sjukehusreformen (spesialisthelsetjenesten) 10 år etter den blei iverksatt. I Rødt! nummer 4 2006 hadde Gunnvald Lindset en grundig gjennomgang av kampen for lokalsjukehusene. Å drive den offentlige spesialisthelsetjenesten som private sko- og pølsefabrikker har ikke vært vellykket. Sjøl Bjarne Håkon Hansens inspirasjonshenting på bilfabrikken Toyota i Japan, slik det ble vist i NRK-programmet «Helsefabrikken» blei ingen suksess, i alle fall ikke for befolkninga i Norge som har behov for helsehjelp.

Vesentlig og uvesentlig

Men det er kanskje ikke så viktig når alt kommer til alt … For kapitaleierne gråter sjølsagt blod når et så stort område av menneskelig økonomisk virksomhet som helsesektoren utgjør i et moderne samfunn, holdes utafor akkumulasjonsprosessen for kapitalen. Tore Tønnes sjukehusreform lyktes bare delvis på dette feltet. Et langt steg videre tas imidlertid nå. Regjeringa har bestemt at offentlig og private «tjenesteytere» ikke skal forskjellsbehandles. Den rødgrønne regjeringa legger faktisk ingen sperrer for at kommunene ikke skal kunne inngå avtaler for kjøp av helsetjenester fra private. Tvert imot; lovteksten likestiller offentlige helseforetak og private som leverandører til kommunene. Kortnyhet nr 38 lyder: Tjenestene som kommunen har ansvaret for, kan ytes av kommunen selv eller ved at kommunen inngår avtale med andre offentlige eller private tjenesteytere. Avtalene kan ikke overdras. Det er bare ett eneste område som er unntatt: Dersom kommunen etablerer sprøyterom for rusmisbrukere skal kommunen også drifte det.

Kommunalt ansvar

I stortingsmelding 47 foreslo regjeringa at kommunene skulle har medfinansieringsanvar for alle pasienter over 80 år. Etter kraftige protester i høringsrunden, ikke minst fra kommuner der den demografiske utviklinga går i retning av stadig større andel eldre, kommer lovforslaget med en annen vri. Nå er det bestemte diagnoser kommunene får det økte finansieringsansvaret for. Hvilke får vi først vite etter at loven er vedtatt, og departementet skal lage forskrift til loven. Allerede har Funksjonshemmedes fellesorganisasjon protestert. De frykter for tilbudet spesielt for unge funksjonshemmede i kommuner der enkelte diagnoser er over gjennomsnittet. Uansett hvilke diagnoser departementet finner på å belaste kommunene med økonomisk vil det ramme skeivt. Dette er nok et av punktene i prosjektet der det vil være mulig å tvinge regjeringa i kne. Punkt 83 vil kunne bli svært dramatisk økonomisk for kommunene og en melkeku for spesialisthelsetjenesten. I dag har kommunene det økonomiske ansvaret fra dag 10. Når det nå skal være fra dag èn etter at pasienten er utskrivingsklar, vil det være stor sannsynlighet for at pasienten må tilbake til sjukhuset igjen. Svingdørpasient vil bli et ofte brukt begrep. I beste fall vil det da bli en krangel mellom kommunen og spesialisthelsetilbyderen om hvem som skal ta kostnaden.

To lover og en plan

Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester og Lov om folkehelsearbeid i tillegg til Nasjonal plan for helse og omsorg (2011–2015) er de voluminøse hoveddokumentene i samhandlingsreformen. I tillegg vil det komme en rekke forskrifter og rundskriv der lovene og planen har (bevisst) uklare eller runde formuleringer. Regjeringa sier i lovforslaget: En kommunal medfinansieringsmodell avgrenset til medisinske innleggelser eller r e f o rm Notodden Morten Halvorsen (Solidaritetslista) foreslo følgende uttalelse til helse- og omsorgskomiteen på Stortinget: Helse- og sosialutvalget i Notodden kommune vil i forbindelse med forestående behandling av samhandlingsreformen med Nasjonal helse- og omsorgsplan og nytt lovverk uttale: – Opprettholdelse og styrking av lokalsykehusene med døgnåpne medisinske og kirurgiske akuttfunksjoner og fødetilbud må tydelig sikres. Dette vil være svært viktig når reformen innebærer overføring av økonomiske midler fra sykehusene til kommunene. – Overføring av ansvar til kommunene må ikke resultere i at helsetilbudet for noen pasientgrupper blir kvalitetsmessig svekket. Dette forutsetter full statlig kompensasjon for alle merutgifter kommunene vil bli påført også når det gjelder oppbygging av nye forebyggende tilbud innen folkehelse. (Forslaget ble enstemmig vedtatt.) rødT! nr. 2A – 2011 25 behandlinger er anslått til om lag 4,2 mrd. kroner i 2010, inkludert poliklinisk virksomhet. De endelige økonomiske konsekvensene inngår i regjeringens arbeid med statsbudsjettet for 2012, herunder kommuneproposisjonen. Både kommunal medfinansiering og overføring av det økonomiske ansvaret for utskrivningsklare pasienter forutsetter at relevante data om spesialisthelsetjenesten gjøres tilgjengelig for kommunene og brukes om grunnlag for økonomisk oppgjør. Dette vil sjølsagt innebære oppbygging av nye byråkratiske forordninger for kontroll og takling av uklare forhold. Kontroll, forvaltning og overvåking av datasystemene blir også en formidabel arbeidsoppgave og kostnad: Norsk pasientregister (NPR) er den primære kilden til styringsdata for spesialisthelsetjenesten. Det er etablert rutiner for å kvalitetssikre utbetalingene gjennom ISF-systemet. Rutinene kan utvides til å omfatte kvalitetssikring av grunnlaget for kommunal medfinansiering av somatiske behandling. Helsedirektoratet, som forvalter dagens finansieringssystemer, skal forvalte ordningen. Informasjon om aktivitetsutviklingen vil da gå fra sentrale myndigheter til kommunene, på samme måte som til spesialisthelsetjenesten i dag.

Sluttord

Å organisere og mobilisere en folkeaksjon mot dette trehoda trollet før Stortinget gjør vedtak har jeg svært liten tro på. Regjeringa har satt i gang det mest omfattende markedsføringsprosjektet når helsereformen nå skal gjennomføres. I likhet med kampen for lokalsjukehusa vil det også nå være gjennom å vise de konkrete praktiske konsekvensene av tiltakene at man vil kunne skape grunnlag for folkelig mobilisering. Det er nettopp fordi folk tar ansvar for egen helse, vi har sett alle protestaksjonene mot lokalsjukehusnedleggingene.Uansett om innpakninga regjeringa nå har laga kan være vanskelig å åpne, vil også denne pakkens innhold bli avdekt.  

LO-OPPROP FOR LOKALSJUKEHUSA!

Til Den norske Regjering og Storting. Underteikna LO-avdelingar viser til det brennande engasjementet for lokalsjukehusa i heile Norge. Lokalsjukehusa er hjørnesteinar i helsevesenet i distrikts-Norge. Lokalsjukehusa reddar liv.Vi krev no ein ny nasjonal helsepolitikk som sikrar eit godt offentleg helsevesen for både by og land. Vi treng både ei styrking av lokalsjukehusa og eit betre samspel mellom store og små sjukehus. Vi krev difor at den medisinske og kirurgiske akuttberedskapen og fødetilbodet ved lokalsjukehusa blir halde oppe på eit fullt ut forsvarleg nivå. Vi krev gode og langsiktige rammer for å utvikle fullverdige lokalsjukehus som sikrar trygge og nære helsetenester. Dette krev ein ny nasjonal helsepolitikk, der den bedriftsøkonomiske foretaksmodellen blir erstatta av offentleg forvaltning og folkevalgt styring Vi treng ein ny helsepolitikk ut ifrå behova til befolkninga i hele landet!

LO i Vesterålen v/ Oddgeir Finstad (leiar)

LO i Rana og Omegn v/ Lars Eirik Nielsen (leiar)

LO Mosjøen og omland v/ Tor Sæther (leiar)

LO /GLTE (Gjøvik, Søndre og Nordre Land, Østre og Vestre Toten og Etnedal) v/ leiar Størk Hansen

LO-Årdal v/ Jan Bent Høyum (leiar) LO Asker og Bærum v/ Ingunn Strand Johansen (leiar)

LO i Grenland v/ Torgeir Larsen (sekretær)

LO Notodden v/ Alexander Lien (leiar)

LO i Aust Agder v/ Angrim Fløaten (leiar)

LO Kvinnherad v/ Per Steinar Bjelland (leiar)

LO i Indre Hardanger v/Terje Kollbotn (leiar)

Det foregår en stille revolusjon i helse- og omsorgs-Norge. Nye kommersielle aktører får stadig markedsandeler gjennom privatisering, konkurranseutsetting, fusjoner og oppkjøp.

Linn Herning er rådgiver i For velferdsstaten.

Fredag den 13. august 2010 var forsiden av Dagsavisen dekket av overskriften «Framtida er privat». Avisa meldte at 3 av 4 ordførere var positive til konkurranseutsetting. 18. september meldte Fredrikstad Blad at Fredrikstad kommune kunne spare 100 000 kroner per sykehjemsplass gjennom å konkurranseutsette driften. Begge presseoppslagene var basert på tall presentert av NHO Service.

Kampanje

Listen av slike oppslag er etter hvert blitt lang. NHO Service driver kampanje for å øke andelen av private aktører i den norsk helse- og omsorgssektor.

De nye, kommersielle aktørene har fortjeneste som mål. Pengene tjener de gjennom å kutte i personalutgifter, og ved å unndra seg beskatning gjennom strategisk selskapsstrukturering og etablering i skatteparadis.

Konsekvensene for samfunnet som helhet og for de ansatte, snakker NHO Service derimot lite om. Resultatene av NHOs spørreundersøkelser og vinningsprofetier er svært tvilsomme. Det skal visstnok være «fokus på driftsutvikling», «bruke ressursene kostnadseffektivt», «spesialisering» og «omstillingsdyktighet» som er de kommersielle aktørenes konkurransefortrinn. Sannheten er at dersom man skal «effektivisere » helse- og omsorgstjenester, er det enkleste å kutte i utgifter til lønn, pensjon og bemanning. At lønningene er lavere i de kommersielle selskapene ble eksempelvis bevist under sykepleierstreiken mot Piratsektor i vinter.

Velferdsstatens kjernetjenester er arbeidsintensive, vi kan ikke effektivisere oss ut av den tiden det tar å gi skikkelig helsetilbud og pleie. Telemarksforskning, som på oppdrag fra Kunnskapsdepartementet studerte kostnadsforskjeller i barnehagesektoren, beregnet at i barnehagene er 80 prosent av kostnadene personalkostnader. De konkluderer sin rapport med at:

Det viktigste man oppnår ved å privatisere sektoren, er å redusere den gjennomsnittlige bemanningsgraden og lønnsnivået i sektoren.

Det er godt grunnlag for å tro at denne konklusjonen er overførbar til andre arbeidsintensive tjenester innen helse- og omsorg.

Helsekroner til skatteparadis

I For velferdsstatens nye studiehefte, Private sugerør i fellesskapets kasser, har vi undersøkt de kommersielle selskapene litt nøyere. Heftet gir kunnskap og eksempler på hvordan de kommersielle selskapene overfører verdier fra fellesskapets kasser gjennom å tvinge personalkostnadene nedover, eller ved å drive strategisk selskapsstrukturering for å unngå innsyn, utnytte markeder og unndra seg skatt.

Teres medical group, etablert i 2007, er blant selskapene vi undersøker. Det er Norges største sammenslutning av private sykehus og kirurgiske klinikker. De driver Nobel Clinic og Colosseumklinikken i Oslo og Stavanger, Drammen Private Sykehus, Tønsberg Privatklinikk, Sørlandsparken Spesialistsenter (tidligere Sørlandsparken Plastikkirurgi), Bergen kirurgiske sykehus, Klinikk Bergen, Klinikk Stokkan, Rosenborgklinikken, Teres Klinikken Bodø og Tromsø Private Sykehus.

Største eier i Teres medical group, med 46 prosent, er FSN Capital Limited Partnership II. Dette er et rent investeringsselskap, altså et selskap hvis eneste  formål er å plassere kapital der det er gode forventninger om fortjeneste. FSN Capital Limited Partnership II er registrert i skatteparadiset Jersey, der selskaper i tillegg til lav skatt også kan nekte offentligheten innsyn i selskapets årsrapporter og eierskapsstrukturer. Dette fikk Bergens Tidende erfare da de ble nektet innsyn i FSN Capital Limited Partnership II sine regnskaper under arbeidet med saken «Norske helsekroner til skatteparadis » (BT 01.10.2009).

Det vanlige

Teres medical group er ikke unik i sitt slag. Den andre store aktøren innen private sykehus og allmennlegetjenester, Aleris Helse AS, er datterselskap av Aleris AS, som også driver med barnevern, psykisk helse og eldreomsorg i Norge.

Aleris AS eies av internasjonal finanskapital. Det svenske morselskapet Aleris Holding AB ble sommeren 2010 solgt fra investeringsselskapet EQT III (registrert i Guernsey) til et annet investeringsselskap, Investor, for 4,4 milliarder svenske kroner. Investor er et av den svenske finansfamilien Wallenbergs viktigste selskaper. Selskapets finansdirektør sa allerede i 2000 at selskapet benytter seg av strategiske plasseringer i skatteparadis som Guernsey og Sveits.

Alle de kommersielle driverne av konkurranseutsatte sykehjem i Oslo, Carema Omsorg AS, Attendo Care AS, Norlandia Omsorg AS, Aleris Omsorg AS og Adecco Helse AS, eies delvis av internasjonale investeringsselskaper med registrering i skatteparadis. Disse selskapene er altså ikke unntakene. De utgjør derimot hovedstammen av de private aktørene innen helse- og omsorgssektoren. Og det er disse selskapene som NHO Service ønsker at skal vokse i Norge.

Uten innsyn

Problemene med skatteparadis er blant annet beskrevet av Kapitalfluktutvalget i Norsk Offentlig Utredning (2009:19). Skattekonkurranse fører til at land med en stor offentlig sektor må kutte dramatisk i sitt velferdstilbud. Slik skattekonkurranse hindrer kapitalbeskatning, og skattebyrden blir ulikt fordelt ved at kapitaleiere betaler relativt sett en mindre og lønnsmottakere en høyere andel av skattene. Norske foretaksdata tyder på overskuddsflytting til skatteparadis gjennom manipulering av internpriser. Nettostrømmen ut av Norge kan være i størrelsesorden 30 prosent av skatteinngangen fra disse selskapene. I tillegg til skatteproblemene, utfordrer disse selskapenes registrering i skatteparadis offentlighetens innsyn, oversikt og kontroll med offentlige midler.

Den rødgrønne regjeringen stoppet etableringen av flere privatsykehus i Norge, men de stoppet ikke utviklingen mot at de offentlige sykehusene anbudsutsetter eller konkurranseutsetter deler av sine oppgaver til private sykehus eller private spesialister. Tvert imot, organisering og bunnlinjetenkningen tvinger helseforetakene til å tenke ensidig på kostnader. Den største av Norges fem helseregioner, Helse Sør-Øst, har avtaler med private tjenesteleverandører for en årlig verdi av 3,5 milliarder kroner.

Det ser heller ikke ut til at den rødgrønne regjeringen er særlig oppmerksomme på den store kreativiteten hos de kommersielle aktørene når det gjelder å velge de best betalte helsetjenestene, minimere skattebetaling og unndra seg offentlig innsyn.

Om vi ikke klarer å skape sterke allianser som ønsker et helhetlig offentlig tjenestetilbud til innbyggerne, kan Furulund få rett i sin beskrivelse om «pragmatiske» politikere. Daglig leder i For velferdsstaten, Asbjørn Wahl, skriver i forordet til vårt nye hefte om den historiske bakgrunnen for sterke offentlige velferdsordninger:

Velferdsstatens kjernetjenester skulle skjermes mot kapitalinteressenes snevre profittjakt og styrke den demokratiske styringen av samfunnet. Slik fikk vi en stor, og voksende, sektor i samfunnet som dempet konkurransepresset og fungerte som et korrektiv med hensyn til lønns-, arbeids- og pensjonsforhold. De offentlige velferdsordningene skulle først og fremst tilfredsstille grunnleggende behov hos befolkningen – ikke være underlagt markedets profittvang.

Dårligere på sikt

For velferdsstaten ønsker å bidra til en erfarings- og kunnskapsbasert debatt om konsekvensene av kommersielle aktører i velferdsstaten. Retoriske påstander om «effektiv ressursutnyttelse» og «innovasjon», skal møtes med fakta og erfaringer. Disse viser at denne effektiviseringen og innovasjonen går på bekostning av fellesskapet gjennom private uttak av fellesskapets verdier og reduserer kvalitet for brukerne. Det går også utover de ansatte som ikke får anledning til å fylle sine samfunnsoppdrag fordi deres arbeidssituasjon, lønns- og pensjonsbetingelser stadig forverres. På lang sikt kommer ekstraregningen til fellesskapet gjennom lønnsdumping, økt ulikhet og brutalisering innen denne delen av arbeidslivet.

For velferdsstaten støtter alt arbeid mot kommersielle aktører i velferdsstaten, og dermed også sykepleierne sin kamp mot NHO Service for like lønns- og arbeidsvilkår. I tillegg til å arbeide for harmoniserte lønnsog arbeidsvilkår, mener vi det trengs et arbeid for å styrke de offentlige tjenestene og et lovverk for offentlige velferdstjenester som stanser overføringen av fellesskapets verdier til private hender. Slike reguleringer finnes allerede i norsk lovverk gjennom Privatskoleloven. Dette bør videreutvikles og overføres til andre velferdssektorer.

(Publisert i Sykepleien 12/2010 og på sykepleien.no 18.10.2010, og trykkes med tillatelse fra forfatter og Sykepleien.)

Jon Michelet: Mappa mi – En beretning om ulovlig politisk overvåking
Forlaget Oktober 2011

Jon Michelet har denne gangen skrevet en nokså spesiell bok. Han har nitid gått gjennom alle de 82 dokumentene som mappa hans inneholder, formidlet dem og kommentert dem. Det må ha vært ganske krevende å gjøre, og det er modig gjort, den beveger seg et godt stykke innpå privatlivet, noe som i seg selv forteller en hel del om overvåkinga. Det er en åpenhjertig og avslørende bok. En historiebok som burde være svært nyttig, kanskje særlig for de yngre som ikke har opplevd den virkeligheten slik mange av oss har. Ikke for det, hvor mye historie det egentlig er, kan jo være et spørsmål. Hva innebærer innføringen av Datalagringsdirektivet? I ly av «krigen mot terror» har lover blitt endret, ytrings- og organisasjonsfriheten blitt innskrenket i mange land, og overvåkingen er omfattende. En annen sak er hvor stor oppmerksomhet det er rundt politisk overvåking nå. Måten media behandler slike saker på, innebærer en fare for at det sitter igjen et inntrykk av dette er et mer eller mindre avsluttet kapittel. Lund-kommisjonen avslørte, det ble gitt innsyn, og de som søkte har fått mappene sine, noen også erstatning. Demokratiet har talt og gjort opp for seg.

Boka har undertittelen En beretning om ulovlig politisk overvåking. Innsynet man fikk, var nemlig ganske begrenset. Det ble åpnet for tilgang til det materialet som hørte under kategorien «ulovlig» overvåking, altså det som Overvåkingspolitiet hadde skaffet seg ved ulovlige metoder, metoder det ikke var hjemmel for. Hva mappene ellers inneholder, vet vi ikke. Begrepet innsyn er ikke akkurat dekkende.

JM åpner boka med et tydelig oppgjør med Kåre Willoch. Bakgrunnen for det er at Willoch, da Lundkommisjonens rapport kom, hevdet at all overvåking av AKP var både lovlig og nødvendig, med den begrunnelse at AKP var et ulovlig parti. Willoch viste til Straffelovens § 104 a som setter straff for «den som danner, deltar i eller støtter forening eller sammenslutning som har til formål ved ulovlige midler å forstyrre samfunnsordenen.» Som JM påpeker, finnes det overhodet ingen henvisning til denne paragrafen i mappa. Derimot brukte Overvåkingspolitiet § 97 a som omhandler «undergravende» virksomhet finansiert fra utlandet, for hva den er verdt. Stadig nye tillatelser til telefonavlytting, med henvisning til denne paragrafen, stemples av rettsapparatet uten spørsmål, i den grad at JM tydelig gir uttrykk for at domstolene og rettsapparatet syntes å være helt i lomma på Overvåkingspolitiet, som reine stempelsvingende tjenere. Som han også sier, det ble heller aldri funnet et eneste fnugg av bevis for at han skulle ha mottatt penger utenfra. Men telefonavlytting ble stemplet gjennom, seks måneder av gangen i årevis.

Boka er modig og åpenhjertig. Mange dokumenter, med kommentarer som berører privatlivet. Det i seg selv sier en hel del om omfanget og karakteren av overvåkinga. Ikke minst sett i sammenheng med det de tilsynelatende ikke har fått med seg, eller forhold hvor de faktisk er helt på jordet og tar fullstendig feil. Det var kanskje nettopp omfanget og karakteren av overvåkinga som sjokkerte da Lund-kommisjonen kom med rapporten sin. Det gjaldt, til en viss grad, også alle oss som hadde levd lenge med å vite at vi var overvåket. Lundkommisjonens rapport var på ingen måte noen bombe, men omfanget, all overvåkingen som gikk langt inn i privatsfæren og ellers også omfattet en rekke folk og organisasjoner som på ingen måte hadde revolusjonære trekk, satte en støkk. At JM gir såpass mye av seg selv i boka gir en viktig beskrivelse av nettopp dette. Det var ikke bare overvåking men det handlet om virkelig å tråkke på folk, stemplet av rettsapparatet i det «demokratiske» Norge.

En annen sak, som er litt spesiell for akkurat Jon Michelet er Svalbard, forholdet hans til Svalbard og de mange besøkene der. Det syntes åpenbart Overvåkingspolitiet også. En sak er at JM i sin tid avslørte og dokumenterte en russisk helikopterbase der, som var ulovlig i forhold til Svalbardtraktaten. Det burde norske myndigheter i og for seg vært fornøyd med, men mappa hans inneholder utrolig mange dokumenter om Svalbard og hans forskjellige opphold der. Overvåkingspolitiet forfølger ham grundig, uansett om han var der for å holde 1. mai tale, eller hadde helt personlige grunner for å være der. Og igjen tråkker de inn i privatsfæren. De var nok interessert i hva en kjent revolusjonær kunne stelle i stand blant arbeiderne hos Store Norske, men Svalbard er også et politisk sett ganske sårbart område, og jeg savner kanskje spørsmål og spekulasjoner om akkurat dette, den overdrevne interessen for alt som hadde med Svalbard å gjøre.

Dokument 82 avrunder boka, og JM er med god grunn forbauset over innholdet, som er en samling intervjuer og artikler fra 1989, knyttet til Stortingsvalget. Det ble gjort forsøk med en større allianse under navnet «Fylkeslistene for miljø og solidaritet» som i Oslo fikk navnet «Oslo-lista». JM stod på førsteplass. Hvorfor i all verden har Overvåkingspolitiet sikret seg disse, offentlige og åpent tilgjengelige avisartikler? Slike spørsmål går igjen i boka, knyttet til alt det Overvåkingspolitiet har brydd seg om rundt private og personlige forhold. Mappa til Jon Michelet er temmelig innholdsrik. Han stiller spørsmål ved hvorfor. Han var en kjent revolusjonær, ledet Oktober Forlag en tid, og var mye brukt i offentlige sammenhenger, men hadde ingen sentrale verv i AKP. Kanskje Overvåkingspolitiet tenkte at han kunne være en god innfallsvinkel for å kunne nå dypere i AKP? Et avslørende punkt er uansett at en omfattende telefonavlytting, av privattelefoner og kontortelefoner, baserte seg på et påskudd, paragraf 97 a, og uten at noen satte spørsmålstegn ved det.

JM avslutter forordet med følgende:

Den viktigste lærdommen som kan høstes av Mappa mi er at domstolen må ha en uavhengig og kritisk funksjon i forhold til det som i dag heter Politiets Sikkerhetstjeneste, og aldri få operere som et lydig redskap for overvåkerne.

Det er en viktig lærdom, ikke minst sett i sammenheng med et annet sitat fra forordet:

Det foregår en generell mistenkeliggjøring av islam-tilhengere som minner om mistenkeliggjøringen av AKP-ere på 70-tallet. Det er skapt et klima for heksejakt som likner klimaet på 1970-tallet … ingen skal i Norge i dag overvåkes på politisk grunnlag.

Boka er historisk viktig, og aktuell. Diskusjonen om Norge skal underkaste seg EUs Datalagringsdirektiv er når dette skrives, i en avgjørende fase.

Jon Michelet: Mappa mi – En beretning om ulovlig politisk overvåking
Forlaget Oktober 2011

Jon Michelet har denne gangen skrevet en nokså spesiell bok. Han har nitid gått gjennom alle de 82 dokumentene som mappa hans inneholder, formidlet dem og kommentert dem. Det må ha vært ganske krevende å gjøre, og det er modig gjort, den beveger seg et godt stykke innpå privatlivet, noe som i seg selv forteller en hel del om overvåkinga. Det er en åpenhjertig og avslørende bok. En historiebok som burde være svært nyttig, kanskje særlig for de yngre som ikke har opplevd den virkeligheten slik mange av oss har. Ikke for det, hvor mye historie det egentlig er, kan jo være et spørsmål. Hva innebærer innføringen av Datalagringsdirektivet? I ly av «krigen mot terror» har lover blitt endret, ytrings- og organisasjonsfriheten blitt innskrenket i mange land, og overvåkingen er omfattende. En annen sak er hvor stor oppmerksomhet det er rundt politisk overvåking nå. Måten media behandler slike saker på, innebærer en fare for at det sitter igjen et inntrykk av dette er et mer eller mindre avsluttet kapittel. Lund-kommisjonen avslørte, det ble gitt innsyn, og de som søkte har fått mappene sine, noen også erstatning. Demokratiet har talt og gjort opp for seg.

Boka har undertittelen En beretning om ulovlig politisk overvåking. Innsynet man fikk, var nemlig ganske begrenset. Det ble åpnet for tilgang til det materialet som hørte under kategorien «ulovlig» overvåking, altså det som Overvåkingspolitiet hadde skaffet seg ved ulovlige metoder, metoder det ikke var hjemmel for. Hva mappene ellers inneholder, vet vi ikke. Begrepet innsyn er ikke akkurat dekkende.

JM åpner boka med et tydelig oppgjør med Kåre Willoch. Bakgrunnen for det er at Willoch, da Lundkommisjonens rapport kom, hevdet at all overvåking av AKP var både lovlig og nødvendig, med den begrunnelse at AKP var et ulovlig parti. Willoch viste til Straffelovens § 104 a som setter straff for «den som danner, deltar i eller støtter forening eller sammenslutning som har til formål ved ulovlige midler å forstyrre samfunnsordenen.» Som JM påpeker, finnes det overhodet ingen henvisning til denne paragrafen i mappa. Derimot brukte Overvåkingspolitiet § 97 a som omhandler «undergravende» virksomhet finansiert fra utlandet, for hva den er verdt. Stadig nye tillatelser til telefonavlytting, med henvisning til denne paragrafen, stemples av rettsapparatet uten spørsmål, i den grad at JM tydelig gir uttrykk for at domstolene og rettsapparatet syntes å være helt i lomma på Overvåkingspolitiet, som reine stempelsvingende tjenere. Som han også sier, det ble heller aldri funnet et eneste fnugg av bevis for at han skulle ha mottatt penger utenfra. Men telefonavlytting ble stemplet gjennom, seks måneder av gangen i årevis.

Boka er modig og åpenhjertig. Mange dokumenter, med kommentarer som berører privatlivet. Det i seg selv sier en hel del om omfanget og karakteren av overvåkinga. Ikke minst sett i sammenheng med det de tilsynelatende ikke har fått med seg, eller forhold hvor de faktisk er helt på jordet og tar fullstendig feil. Det var kanskje nettopp omfanget og karakteren av overvåkinga som sjokkerte da Lund-kommisjonen kom med rapporten sin. Det gjaldt, til en viss grad, også alle oss som hadde levd lenge med å vite at vi var overvåket. Lundkommisjonens rapport var på ingen måte noen bombe, men omfanget, all overvåkingen som gikk langt inn i privatsfæren og ellers også omfattet en rekke folk og organisasjoner som på ingen måte hadde revolusjonære trekk, satte en støkk. At JM gir såpass mye av seg selv i boka gir en viktig beskrivelse av nettopp dette. Det var ikke bare overvåking men det handlet om virkelig å tråkke på folk, stemplet av rettsapparatet i det «demokratiske» Norge.

En annen sak, som er litt spesiell for akkurat Jon Michelet er Svalbard, forholdet hans til Svalbard og de mange besøkene der. Det syntes åpenbart Overvåkingspolitiet også. En sak er at JM i sin tid avslørte og dokumenterte en russisk helikopterbase der, som var ulovlig i forhold til Svalbardtraktaten. Det burde norske myndigheter i og for seg vært fornøyd med, men mappa hans inneholder utrolig mange dokumenter om Svalbard og hans forskjellige opphold der. Overvåkingspolitiet forfølger ham grundig, uansett om han var der for å holde 1. mai tale, eller hadde helt personlige grunner for å være der. Og igjen tråkker de inn i privatsfæren. De var nok interessert i hva en kjent revolusjonær kunne stelle i stand blant arbeiderne hos Store Norske, men Svalbard er også et politisk sett ganske sårbart område, og jeg savner kanskje spørsmål og spekulasjoner om akkurat dette, den overdrevne interessen for alt som hadde med Svalbard å gjøre.

Dokument 82 avrunder boka, og JM er med god grunn forbauset over innholdet, som er en samling intervjuer og artikler fra 1989, knyttet til Stortingsvalget. Det ble gjort forsøk med en større allianse under navnet «Fylkeslistene for miljø og solidaritet» som i Oslo fikk navnet «Oslo-lista». JM stod på førsteplass. Hvorfor i all verden har Overvåkingspolitiet sikret seg disse, offentlige og åpent tilgjengelige avisartikler? Slike spørsmål går igjen i boka, knyttet til alt det Overvåkingspolitiet har brydd seg om rundt private og personlige forhold. Mappa til Jon Michelet er temmelig innholdsrik. Han stiller spørsmål ved hvorfor. Han var en kjent revolusjonær, ledet Oktober Forlag en tid, og var mye brukt i offentlige sammenhenger, men hadde ingen sentrale verv i AKP. Kanskje Overvåkingspolitiet tenkte at han kunne være en god innfallsvinkel for å kunne nå dypere i AKP? Et avslørende punkt er uansett at en omfattende telefonavlytting, av privattelefoner og kontortelefoner, baserte seg på et påskudd, paragraf 97 a, og uten at noen satte spørsmålstegn ved det.

JM avslutter forordet med følgende:

Den viktigste lærdommen som kan høstes av Mappa mi er at domstolen må ha en uavhengig og kritisk funksjon i forhold til det som i dag heter Politiets Sikkerhetstjeneste, og aldri få operere som et lydig redskap for overvåkerne.

Det er en viktig lærdom, ikke minst sett i sammenheng med et annet sitat fra forordet:

Det foregår en generell mistenkeliggjøring av islam-tilhengere som minner om mistenkeliggjøringen av AKP-ere på 70-tallet. Det er skapt et klima for heksejakt som likner klimaet på 1970-tallet … ingen skal i Norge i dag overvåkes på politisk grunnlag.

Boka er historisk viktig, og aktuell. Diskusjonen om Norge skal underkaste seg EUs Datalagringsdirektiv er når dette skrives, i en avgjørende fase.

Istvàn Mészáros Social Structure and the Forms of Consciousness, Vol. 1: The Social Determination of Method

Monthly Review Press, 2010

Mészáros er kanskje mest kjent for sin kombinasjon av en sterk lojalitet overfor Marx selv og hans kritiske politiske prosjekt på den ene siden, og hans vilje til å komme med egne reviderende og supplerende bidrag til denne tradisjonen – da spesielt med de ikoniske arbeidene Marx’s Theory of Alienation, The Power of Ideology og Beyond Capital: Toward a Theory of Transition. Ikke minst har han vært en viktig kilde og inspirasjon – spesielt gjennom det sistnevnte verket – for Hugo Chavez og hans medarbeidere¹.

Vi skal her ta for oss første bind av hans siste verk, Social Structure and Forms of Consciousness, som har som undertittel «The Social Determination of Method». Undertittelen til første bind er informativ. Det er først og fremst et bidrag til klassisk marxistisk ideologikritikk av borgerlig sosial og politisk teori bredt forstått til å inkludere filosofi og sosialvitenskapene. Målet med dette første bindet er å analysere og kritisere de dominante bevissthetsformene som er generert i, samt hjelper ideologisk til å støtte opp under, kapitalistiske sosiale formasjoner. Mészáros går gjennom syv aspekter ved de ideologiske metodene man finner i kapitalismens tidsalder. Disse bør ikke først og fremst forstås som individuelle aspekter eller egenskaper ved forskjellige de forskjellige systemene forskjellige tenkere utvikler, men heller som et integrert sett med underliggende antakelser som på forskjellige måter henger sammen med og underbygger hverandre. De syv aspektene Mészáros identifiserer og kritiserer er som følger:

«Scientism»/scientisme: Troen på eller forventningen at menneskehetens problemer kan og til slutt vil løses gjennom vitenskapelige og tekniske fremskritt alene – dvs. uten noe som helst behov for endring av mer grunnleggende sosiale strukturer.

«Formalism»/formalisme: Den generelle tendensen til kun å fokusere på formaliserbare og kvantifiserbare ting, og dermed altfor ofte ekskludere viktige kvalitative og normativt ladede hensyn ved den sosiale virkeligheten.

«Individualism»/individualisme: Standpunktet Mészáros kaller «isolert individualitet ». Vi kan godt kalle det «atomisme» i lys av analogien til tidlig partikkelmekanikk som så inspirerte noen av dets mest innflytelsesrike representanter, blant disse spesielt Hobbes, og var viktig for Hobbes oppfinnelse og utvikling av et grundig uthulet frihetskonsept². Konseptet ser og analyserer menneskelig konflikt kun som en funksjon av konkurranse og konflikt mellom isolerte individer, og makter derfor ikke å anerkjenne deres objektive, strukturelle årsaker. Mellommenneskelig konflikt ses på som en (ofte nødvendig) konsekvens av individuell og medfødt menneskelig natur.

«Negative determinations»/negative determineringer: Historiske fremskritt, filosofisk så vel som politisk, ses på som drevet av negative faktorer som overkommes. Dermed beholder de blikket rettet bakover, og ignorer hvordan det bestående kan endres eller overkommes der det behøves.

«Inadequate articulation of historical temporality»/utilstrekkelig artikulering av historisk temporalitet: Historisk utvikling og endring – der den anerkjennes i det hele tatt – blir attribuert til enten fullstendig uforutsette og dermed ukontrollerbare makrokonsekvenser av individuelle handlinger (som hos Smiths historieteori), eller til upersonlige ideologiske abstraksjoner (som hos Hegels verdensånd som søker etter å realisere frihet). Typisk blir et dynamisk og strukturelt syn på den historiske prosessen enten ignorert eller tillatt kun som et lite glimt for å understreke at det rasjonelle er det aktuelle og blokkerer framtidsutsikten.

«Dichotomous thinking»/dikotom tenkning: Borgerlig ideologi presenterer et antall statiske, gjerne funksjonelle, distinksjoner som ikke bare forvirrer den virkelige forskjellen mellom konkret forskjellige – men, fra et begrenset synspunkts funksjonelt ekvivalente – objektive sosiale forhold, men også ignorerer virkelige motsetningers strukturelle determinering og dermed historiske tilfeldighet³.

«Empty universalism»/tom universalisme: Gitt et atomistisk eller isolert individualistisk standpunkt og dualistiske og dikotomiske konseptualiseringer av mennesker og samfunn, blir idealer som enhet (unity) og universalitet (universality) alltid bare antatt eller postulert, uten noen gang å bli virkelig etablert.

Et samlet ideologisk perspektiv slik skissert legger opp til betydelige metodiske hindre for en mer produktiv og revolusjonær politisk teori. Scientismen fører lett til at de legitime målene for menneskelig aktivitet kun konseptualiseres gjennom materielle forbedringer muliggjort av naturvitenskapelige framskritt. Dette leder igjen til at slik teori forblir blind overfor den sosiale dimensjonen ved menneskelig eksistens over og utenfor det som kan fanges inn i funksjonelle, operative og manipulative teknokratiske termer – en begrensning som igjen fører til at muligheten for endring av de dominante sosiale forhold ekskluderes i selve utgangspunktet. Dette problemet forsterkes av tendensen til formalisme – en tendens som bl.a. Adam Smith også advarte mot – som altfor ofte ender i at viktige aspekter ved mennesker og samfunn som ikke lett lar seg formalisere, blir ignorerte. Atomismen, med dets ekskludering av sosiale relasjoner og deres (i hvertfall til dels) konstutive rolle i menneskelige liv og samfunn korellerer godt med scientistiske og formalistiske tendenser da abstrakte, isolerte individer er lettere å analysere på denne måten. Når all menneskelig konflikt blir redusert til en universell side ved en hvilken som helst samling av isolerte individer, blir det med en gang lite hensiktsmessig å vurdere sosial endring som et plausibelt middel for en bedre verden, og samtidig mye lettere å se teknokratisk regulering gjennom en «nøytral» stat som den naturlige utvei – og med dette forbedringen av en slik teknisk manipulerende sosial og politisk teori som det beste middelet tilgjengelig. Igjen vil et slikt perspektiv vanskelig kunne forholde seg til historisk utvikling på en fruktbar måte da strukturelle sosiale faktorer som driver denne fram er usynliggjort. Den eneste måten virkelige idealer om enhet og universalitet kan ses som realiserbare i en slik kontekst, er som en abstrakt, tom universalisme som den ene siden av en forenklet funksjonell dikotomi gjennom f.eks. stat og sivilsamfunn/ økonomi der staten blir «fellesskapet» som forener og harmoniserer de ellers isolerte «individene» vi finner på det «frie marked».

Det er vanskelig å grundig evaluere i hvilken grad Mészáros sin analyse er korrekt for hver av de forskjellige tenkerne han diskuterer, samtidig som det er mye lettere å se at denne analysen i det store og hele har mye for seg – selv om den tidvis skurrer ved detaljert lesning av forfatterne det er snakk om. Det vil sikkert være fristende for noen å klage over mangelen på dypere og mer detaljerte analyser og diskusjoner av de tenkerne han går gjennom og hevder analysen sin å gjelde for, men her er det viktig å huske at prosjektet er veldig stort – og at dette første, kritiske, bindet skal lede oss videre til et metodologisk alternativ. Å gå inn i hver og en av et stort antall forskjellige tenkere vil ikke bare risikere å gjøre det mye vanskeligere for oss lesere å komme oss hele veien gjennom, det hadde også risikert at forfatteren hadde satt seg fast i mindre viktige historiske detaljer der han burde kommet seg videre med den mer positive og produktive delen av prosjektet – hvilket vil si kapittel 8 og bind 2.

En kanskje mer relevant kritikk er at det spektret med tenkere Mészáros diskuterer, nesten alle sammen levde og arbeidet på 1800-tallet og første halvdel av 1900-tallet eller før. Dette er spesielt problematisk gitt den eksplosive økningen innen spesielt anglo-amerikansk politisk teori det siste halve århundret. Er alle elementene Mészáros kritiserer, like relevant for disse linjene innen moderne sosial og politisk tenkning? Er tesene hans like sanne om Kant, Smith og Hegel som de er om Rawls, Dworkin og Nozick? Og hva med kommunitarianister som Sandel og Walzer, nythomismen til MacIntyre, og diskursetikken til Habermas? Som sagt hadde det vært både for krevende og uhensiktsmessig å forvente at forfatteren skal gå i detalj på flere individuelle tenkere, men at han i et metodisk og ideologikritisk verk ignorerer et så stort omfang nyere arbeid, er mindre tilgivelig.

I likhet med alle hans andre verker skriver Mészáros på et teknisk sofistikert og tidvis vanskelig språk. Allikevel er boka verdt arbeidet å komme seg gjennom for alle som er interessert i idéhistorie og ideologikrikk som omfatter ikke bare velkjente filosofer, men også nøkkeltenkere innen sosialvitenskapene.

Paul Rækstad

Noter:

1. Blant disse Michael Lebowitz, se Lebowitz, M. A. 2010. The Socialist Alternative: Real Human Development. New York: Monthly Review Press. Chavez selv har omtalt han som «the pathfinder» av «21st Century Socialism».
2. Se Skinner, Q. 2008. Hobbes and Republican Liberty. Cambridge: Cambridge University Press.
3. «Tilfeldig» her i motsetning til «nødvendig» i henhold til f.eks. logiske lover eller naturlovene – en konsekvens av (mennesker i) en bestemt historisk formasjon i motsetning til en nødvendig konsekvens av f.eks. logiske lover eller menneskelig natur.

Istvàn Mészáros Social Structure and the Forms of Consciousness, Vol. 1: The Social Determination of Method

Monthly Review Press, 2010

Mészáros er kanskje mest kjent for sin kombinasjon av en sterk lojalitet overfor Marx selv og hans kritiske politiske prosjekt på den ene siden, og hans vilje til å komme med egne reviderende og supplerende bidrag til denne tradisjonen – da spesielt med de ikoniske arbeidene Marx’s Theory of Alienation, The Power of Ideology og Beyond Capital: Toward a Theory of Transition. Ikke minst har han vært en viktig kilde og inspirasjon – spesielt gjennom det sistnevnte verket – for Hugo Chavez og hans medarbeidere¹.

Vi skal her ta for oss første bind av hans siste verk, Social Structure and Forms of Consciousness, som har som undertittel «The Social Determination of Method». Undertittelen til første bind er informativ. Det er først og fremst et bidrag til klassisk marxistisk ideologikritikk av borgerlig sosial og politisk teori bredt forstått til å inkludere filosofi og sosialvitenskapene. Målet med dette første bindet er å analysere og kritisere de dominante bevissthetsformene som er generert i, samt hjelper ideologisk til å støtte opp under, kapitalistiske sosiale formasjoner. Mészáros går gjennom syv aspekter ved de ideologiske metodene man finner i kapitalismens tidsalder. Disse bør ikke først og fremst forstås som individuelle aspekter eller egenskaper ved forskjellige de forskjellige systemene forskjellige tenkere utvikler, men heller som et integrert sett med underliggende antakelser som på forskjellige måter henger sammen med og underbygger hverandre. De syv aspektene Mészáros identifiserer og kritiserer er som følger:

«Scientism»/scientisme: Troen på eller forventningen at menneskehetens problemer kan og til slutt vil løses gjennom vitenskapelige og tekniske fremskritt alene – dvs. uten noe som helst behov for endring av mer grunnleggende sosiale strukturer.

«Formalism»/formalisme: Den generelle tendensen til kun å fokusere på formaliserbare og kvantifiserbare ting, og dermed altfor ofte ekskludere viktige kvalitative og normativt ladede hensyn ved den sosiale virkeligheten.

«Individualism»/individualisme: Standpunktet Mészáros kaller «isolert individualitet ». Vi kan godt kalle det «atomisme» i lys av analogien til tidlig partikkelmekanikk som så inspirerte noen av dets mest innflytelsesrike representanter, blant disse spesielt Hobbes, og var viktig for Hobbes oppfinnelse og utvikling av et grundig uthulet frihetskonsept². Konseptet ser og analyserer menneskelig konflikt kun som en funksjon av konkurranse og konflikt mellom isolerte individer, og makter derfor ikke å anerkjenne deres objektive, strukturelle årsaker. Mellommenneskelig konflikt ses på som en (ofte nødvendig) konsekvens av individuell og medfødt menneskelig natur.

«Negative determinations»/negative determineringer: Historiske fremskritt, filosofisk så vel som politisk, ses på som drevet av negative faktorer som overkommes. Dermed beholder de blikket rettet bakover, og ignorer hvordan det bestående kan endres eller overkommes der det behøves.

«Inadequate articulation of historical temporality»/utilstrekkelig artikulering av historisk temporalitet: Historisk utvikling og endring – der den anerkjennes i det hele tatt – blir attribuert til enten fullstendig uforutsette og dermed ukontrollerbare makrokonsekvenser av individuelle handlinger (som hos Smiths historieteori), eller til upersonlige ideologiske abstraksjoner (som hos Hegels verdensånd som søker etter å realisere frihet). Typisk blir et dynamisk og strukturelt syn på den historiske prosessen enten ignorert eller tillatt kun som et lite glimt for å understreke at det rasjonelle er det aktuelle og blokkerer framtidsutsikten.

«Dichotomous thinking»/dikotom tenkning: Borgerlig ideologi presenterer et antall statiske, gjerne funksjonelle, distinksjoner som ikke bare forvirrer den virkelige forskjellen mellom konkret forskjellige – men, fra et begrenset synspunkts funksjonelt ekvivalente – objektive sosiale forhold, men også ignorerer virkelige motsetningers strukturelle determinering og dermed historiske tilfeldighet³.

«Empty universalism»/tom universalisme: Gitt et atomistisk eller isolert individualistisk standpunkt og dualistiske og dikotomiske konseptualiseringer av mennesker og samfunn, blir idealer som enhet (unity) og universalitet (universality) alltid bare antatt eller postulert, uten noen gang å bli virkelig etablert.

Et samlet ideologisk perspektiv slik skissert legger opp til betydelige metodiske hindre for en mer produktiv og revolusjonær politisk teori. Scientismen fører lett til at de legitime målene for menneskelig aktivitet kun konseptualiseres gjennom materielle forbedringer muliggjort av naturvitenskapelige framskritt. Dette leder igjen til at slik teori forblir blind overfor den sosiale dimensjonen ved menneskelig eksistens over og utenfor det som kan fanges inn i funksjonelle, operative og manipulative teknokratiske termer – en begrensning som igjen fører til at muligheten for endring av de dominante sosiale forhold ekskluderes i selve utgangspunktet. Dette problemet forsterkes av tendensen til formalisme – en tendens som bl.a. Adam Smith også advarte mot – som altfor ofte ender i at viktige aspekter ved mennesker og samfunn som ikke lett lar seg formalisere, blir ignorerte. Atomismen, med dets ekskludering av sosiale relasjoner og deres (i hvertfall til dels) konstutive rolle i menneskelige liv og samfunn korellerer godt med scientistiske og formalistiske tendenser da abstrakte, isolerte individer er lettere å analysere på denne måten. Når all menneskelig konflikt blir redusert til en universell side ved en hvilken som helst samling av isolerte individer, blir det med en gang lite hensiktsmessig å vurdere sosial endring som et plausibelt middel for en bedre verden, og samtidig mye lettere å se teknokratisk regulering gjennom en «nøytral» stat som den naturlige utvei – og med dette forbedringen av en slik teknisk manipulerende sosial og politisk teori som det beste middelet tilgjengelig. Igjen vil et slikt perspektiv vanskelig kunne forholde seg til historisk utvikling på en fruktbar måte da strukturelle sosiale faktorer som driver denne fram er usynliggjort. Den eneste måten virkelige idealer om enhet og universalitet kan ses som realiserbare i en slik kontekst, er som en abstrakt, tom universalisme som den ene siden av en forenklet funksjonell dikotomi gjennom f.eks. stat og sivilsamfunn/ økonomi der staten blir «fellesskapet» som forener og harmoniserer de ellers isolerte «individene» vi finner på det «frie marked».

Det er vanskelig å grundig evaluere i hvilken grad Mészáros sin analyse er korrekt for hver av de forskjellige tenkerne han diskuterer, samtidig som det er mye lettere å se at denne analysen i det store og hele har mye for seg – selv om den tidvis skurrer ved detaljert lesning av forfatterne det er snakk om. Det vil sikkert være fristende for noen å klage over mangelen på dypere og mer detaljerte analyser og diskusjoner av de tenkerne han går gjennom og hevder analysen sin å gjelde for, men her er det viktig å huske at prosjektet er veldig stort – og at dette første, kritiske, bindet skal lede oss videre til et metodologisk alternativ. Å gå inn i hver og en av et stort antall forskjellige tenkere vil ikke bare risikere å gjøre det mye vanskeligere for oss lesere å komme oss hele veien gjennom, det hadde også risikert at forfatteren hadde satt seg fast i mindre viktige historiske detaljer der han burde kommet seg videre med den mer positive og produktive delen av prosjektet – hvilket vil si kapittel 8 og bind 2.

En kanskje mer relevant kritikk er at det spektret med tenkere Mészáros diskuterer, nesten alle sammen levde og arbeidet på 1800-tallet og første halvdel av 1900-tallet eller før. Dette er spesielt problematisk gitt den eksplosive økningen innen spesielt anglo-amerikansk politisk teori det siste halve århundret. Er alle elementene Mészáros kritiserer, like relevant for disse linjene innen moderne sosial og politisk tenkning? Er tesene hans like sanne om Kant, Smith og Hegel som de er om Rawls, Dworkin og Nozick? Og hva med kommunitarianister som Sandel og Walzer, nythomismen til MacIntyre, og diskursetikken til Habermas? Som sagt hadde det vært både for krevende og uhensiktsmessig å forvente at forfatteren skal gå i detalj på flere individuelle tenkere, men at han i et metodisk og ideologikritisk verk ignorerer et så stort omfang nyere arbeid, er mindre tilgivelig.

I likhet med alle hans andre verker skriver Mészáros på et teknisk sofistikert og tidvis vanskelig språk. Allikevel er boka verdt arbeidet å komme seg gjennom for alle som er interessert i idéhistorie og ideologikrikk som omfatter ikke bare velkjente filosofer, men også nøkkeltenkere innen sosialvitenskapene.

Paul Rækstad

Noter:

1. Blant disse Michael Lebowitz, se Lebowitz, M. A. 2010. The Socialist Alternative: Real Human Development. New York: Monthly Review Press. Chavez selv har omtalt han som «the pathfinder» av «21st Century Socialism».
2. Se Skinner, Q. 2008. Hobbes and Republican Liberty. Cambridge: Cambridge University Press.
3. «Tilfeldig» her i motsetning til «nødvendig» i henhold til f.eks. logiske lover eller naturlovene – en konsekvens av (mennesker i) en bestemt historisk formasjon i motsetning til en nødvendig konsekvens av f.eks. logiske lover eller menneskelig natur.

Helsedirektivet reiser viktige og prinsipielle problemstillinger: Nærhetsprinsippet, likhetsprinsippet og nasjonalstatenes styringsrett over eget helsevesen.

Unni Hagen studerer offentlig ledelse og styring ved Høyskolen i Hedmark, og er rådgiver i Fagforbundet.

Gjennom EØS-avtalen er Norge en del av EUs indre marked med fri flyt av varer, tjenester, arbeidskraft og kapital. Hovedmålet for EU er økt vekst og konkurranse. Derfor vil EU at helse i større grad skal bli en del av det frie markedet. Ifølge EU er velferdsstatene blitt både for dyre og for gode. EUs indre marked tvinger frem konkurranseutsetting av offentlige velferdsgoder, og fratar med dette politikere både nasjonalt og lokalt viktige styringsredskap. EUs direktiver er sentrale virkemidler. Generelt er direktivenes formål å øke tjenestehandelen mellom landene i det indre marked. Dette gjelder også EUs neste direktiv – helsedirektivet.

Essensen i direktivet er økt pasientmobilitet og grensekryssende helsetjenester. Konsekvensen vil blant annet bli økt etablering av helsetjenester og fritt sykehusvalg over hele Europa. Etter å ha søkt og funnet informasjon om hvilke aktører som har vært aktive lobbyister for et helsedirektiv, viser det seg at det først og fremst er «helsenæringen » som står bak som pådrivere for å få gjennomført et helsedirektiv for Europa. Multinasjonale sykehus/sykehjemkjeder, laboratoriekjeder og ikke minst internasjonale forsikringsselskaper. Disse aktørene vil ha stor interesse av etableringen av et helsemarked i Europa.

Helsesektoren representerer omfattende og forutsigbare offentlige budsjettmidler. Helsedirektivet åpner uante muligheter for de internasjonale kommersielle selskapene som har helse som sitt satsingsområde. Spørsmålet er om konkurranseutsetting og fri flyt av offentlige velferdsgoder vil redusere utgiftene, og i så fall til hvilken pris. Et annet grunnleggende spørsmål er om en slik utvikling vil ivareta de verdier og prinsipper som den norske velferdsmodellen bygger på.

New Zealand var det OECD-landet som på 1990-tallet gikk lengst i å prøve ut markedsstyring i helsesektoren. Fortsatt lange ventelister, synkende kvalitet, store underskudd og økte forskjeller i tilgjengelighet tvang frem en reversering av politikken. Dagens forretningsstyring av spesialisthelsetjenesten i Norge og intensjonen om fritt sykehusvalg og økt pasientmobilitet i Europa er i prinsippet samme løsningskonsept som det de prøvde ut blant annet på New Zealand.

Pasientrettighetsdirektivet

Men på tross av dette, er det nå politisk enighet i EU om helsedirektivet, eller pasientrettighetsdirektivet som er det offisielle navnet. Helsedirektivet er et resultat av at helse ble tatt ut av tjenestedirektivet, nettopp på grunn av stor uenighet om å etablere et helsemarked i Europa.

Forslag til helsedirektiv har vært underveis lenge. Tre år etter at Kommisjonen la fram forslag om et pasientrettighetsdirektiv i Europa, er det nå vedtatt. Direktivet skal være gjennomført i EU-landenes nasjonale lovgivning innen 25. oktober 2013. Direktivet er definert som en del av det indre markedet, og vil bli en del av EØSavtalen. Det har vært flere prinsipielle motforestillinger, og sterk uenighet om detaljer i forslaget. Sammenblandingen av helse og det indre marked er kontroversielt, og har derfor tvunget fram mange runder. Men EU-parlamentet sier nå ja til å rokke ved den nasjonale helsepolitikken.

Helsedirektivet er et uttrykk for et skifte i synet på helse. Det er et forsøk på å sette markedsprinsipper for sektoren i system.

Vi kjenner dette godt igjen fra vår egen organisering av helseområdet i Norge. Hva er kommisjonens hensikt, når de nå legger frem et tungt direktivforslag for å regulere området som angår under fire prosent av sykehuspasientene i Europa? Og som allerede er regulert i en EU-forordning fra 1971.

Direktivet vil føre til fritt sykehusvalg i hele Europa, og la pengene følge pasienten. Intensjonen er å harmonisere de europeiske helsesystemene. Valg av finansieringssystem er ikke avklart. Direktivet vil sannsynligvis øke omfanget av stykkprisfinansiering, og dermed gi ytterligere spillerom til markedskreftene ved utformingen av den framtidige helsepolitikken. Med dette direktivet sikrer EU nordmenn utvidede pasientrettigheter, noe som i utgangspunktet oppfattes som positivt. Spørsmålet som bør opp i sin fulle bredde, er om en slik valgfrihet for pasienter kommer i konflikt med, og vil undergrave det solidariske offentlige helsevesen vi har i Norge og andre land i Europa.

Direktivet vil gjøre det mulig å få refundert utgifter til helsetjenester i et annet EU-medlemsland, forutsatt at behandlingen normalt ville blitt dekket i eget land.

Norske myndigheter får en plikt til å betale for helsetjenesten dersom det gjelder behandling som man har krav på etter norsk lov. Når det gjelder sykehus-innleggelse, vil det bli anledning til å kreve en forhåndsgodkjennelse for at pasienten skal få refundert utgiftene. En slik forhåndsgodkjenning er et unntak fra hovedregelen og målsettingen i direktivet.

Forhåndsgodkjenning

Forhåndsgodkjenning eller ikke har vært ett av de helt sentralt stridsspørsmål, og en viktig årsak til at direktivforslaget fikk en trang fødsel. Direktivet har endt opp med at det skal være mulig for landene å ha et system for forhåndsgodkjenning når det gjelder sykehusbehandling og avansert og kostnadskrevende medisinsk behandling. Denne bestemmelsen vil begrense den frie bevegeligheten av tjenestene, og EF-domstolen har fastslått at dette kan forsvares ut fra tvingende allmenne hensyn. Det betyr at ordninger med krav til forhåndsgodkjenning vil bli begrenset til å gjelde der det kan vises til uheldige konsekvenser i medlemsland. Sykehusbehandling er i direktivet definert som behandling hvor det kreves innleggelse minst èn natt. En oversikt over behandling som vil kreve forhåndsgodkjenning, vil bli definert og fastsatt av kommisjonen. Siden muligheten for å stille krav om forhåndsgodkjenning vil avhenge av hva som defineres som sykehusbehandling, blir dette skille sentralt.

For helsetjenester og behandling som ikke krever innleggelse på sykehus kan landene ikke kreve forhåndsgodkjenning. Det kan bety at en stor andel av det som normalt oppfattes som sykehusbehandling ikke faller inn under definisjonen om sykehusbehandling fordi det ikke kreves overnatting. Dette kan resultere i økt pasientmobilitet uten krav om forhåndsgodkjenning for poliklinisk sykehusbehandling.

Rettstilstanden i EU – og dermed i EØSområdet på helseområdet – endres lite. Enhver EU-borger kan alt i dag søke behandling ved sykehus i andre medlemsland dersom det dreier seg om en behandling som en har rett til i eget land – og dersom en har fått forhåndstillatelse til det fra eget helsevesen. En slik tillatelse skal gis hvis behandling innenlands ikke kan oppnås innen en frist som er medisinsk forsvarlig. Utgiftene skal i så fall dekkes av ens eget helsevesen.

I forslaget til helsedirektiv legges det altså opp til at en obligatorisk forhåndsgodkjenning som er praksis i dag, bortfaller. Direktivet går med andre ord lenger enn EF-domstolen har gjort. Så kan man spørre seg om hva som er hensikten med en slik liberalisering av et område som er så viktig for det enkelte land å ha forutsigbarhet og styring over? Svaret er like enkelt som det er klart: målsettingen om fri flyt av varer, tjenester, arbeidskraft og kapital. Neste spørsmål å stille er om dette kommer i strid med EU-traktatens § 152. Her heter det at hensynet til velfungerende helsetjenester nasjonalt alltid skal veie tyngre enn hensynet til det indre marked.

Som nevnt så gir forslaget til direktiv medlemsstatene mulighet for å kreve forhåndstillatelse hvis «utstrømningen av pasienter » blir så stor at den rammer budsjettbalansen i helsevesenet eller evnen til å styre helsesektoren. Lar ikke slike problem seg påvise, kan det ikke kreves forhåndstillatelse for sykehusbehandling i utlandet. Om problemene er blitt store nok, kan bli et evig stridsspørsmål. EF-domstolen vil avgjøre.

Kompliserte grensekryssende erstatningskrav kan også øke betraktelig dersom det er riktig at hver tiende sykehusbehandling forårsaker skader. Dette hevder EU-kommisjonen i innledningen til direktivforslaget. Det samme vil gjelde uenighet om pasientrettigheter i skjæringspunktet mellom nye regler for fri flyt og EU-landenes nasjonale regelverk.

Grensekryssende helsetjenester

Retten til å oppsøke helsetjenester hvor som helst i EU, er på kort sikt en fordel for de pasientene som er best til å orientere seg om helsetilbud i andre land. Men fordi styring og budsjettkontroll kan glippe, kan denne retten gjøre det vanskeligere å utvikle et helsevesen som mestrer de vanskelige avveiningene av hvilket helsetilbud som i det lange løp er til fordel for befolkningen.

I dag utgjør grensekryssende helsetjenester under 4 prosent av de samlede helseutgiftene i EU. En stor del av disse tjenestene retter seg mot folk som bor i grenseregioner, mot turister og mot pensjonister som for kortere eller lengre tid oppholder seg i andre land.

Så lenge grensekryssende helsetjenester ligger på et så lavt nivå, vil de ikke være noen trussel mot de nasjonale helsesystemene. Men, med helsedirektivet vil omfanget øke. Det er noe av hensikten. Fremtidige konsekvenser er svært uoversiktlige. Økt kommersialisering vil redusere styring og fordeling. Forskjellsutviklingen mellom land og mellom pasientgrupper, mellom offentlige og private sykehus og mellom de som har råd og mulighet til å orientere seg i et marked og de som ikke har det, vil sannsynligvis øke. Ønsker vi en slik utvikling?

Bilateralt samarbeid fra 1971 ivaretar samarbeid over landegrenser allerede

Medlemslandene har i dag den hele og fulle kontrollen med hvem eller når en pasient skal få behandling i utlandet. Den kontrollen kan reduseres betraktelig med helsedirektivet. Helsedirektivet reiser viktige og prinsipielle problemstillinger. Nærhetsprinsippet, likhetsprinsippet og nasjonalstatenes styringsrett over eget helsevesen står i denne sammenheng helt sentralt.

Helsedirektivet pålegger landene å likebehandle offentlige og private leverandører i andre land, selv om man har en politikk mot å bruke kommersielle aktører i eget land. Dette tvinger fram oppbyggingen av et system som skal håndtere fakturering og prissetting av behandling utenlands. Man tvinges til å ta i bruk en form for DRGsystem, som er bærebjelken i et markedsbasert helsevesen. I en rapport om Skottlands reversering av et markedsbasert helsevesen konkluderer skotske forskere at den største og viktigste utfordringen til den offentlige, skotske modellen er EUs helsedirektiv. Skotske forskere argumenterer for at direktivet vil tvinge frem markedsløsninger som et klart flertall i Skottland nylig har sagt nei til, og de anbefalte regjeringen i Skottland å avvise EU-direktivet.

Kritiske EU-politikere hevder at forslaget må ses i sammenheng med privatiseringen av offentlige helsetilbud, og har advart mot å la seg forføre av positiv ordbruk som valgfrihet og pasientrettigheter. Mobilitet må ikke brukes til å maskere en mulig liberalisering av helsetjenestene. Bekymringen er blant annet at markedet vil undergrave nasjonale systemer. Andre kritikere i EUparlamentet har uttalt at alt som tas opp i forslaget til helsedirektiv – pasientrettighetsdirektivet – kunne vært løst innenfor dagens bestemmelser og rammer for samordning av nasjonale trygdeytelser. Det er ikke nødvendig med et direktiv som anvender indre marked-regler på helse.

Helt siden 1971 har det eksistert en EU-forordning som sikrer EU-borgere rett til akutt helsehjelp også utenfor sitt eget hjemland. Likeledes sikrer den at land kan avtale å dekke elektiv (planlagt) behandling. Helsedirektivet er ikke nødvendig av hensyn til menneskers rett til helsehjelp, men har utelukkende som siktemål å inkorporere helsetjenestene i det indre markedets regelverk for kommersiell handel.

Skotske forskere

På grunnlag av denne dokumentasjonen konkluderer skotske forskere som har vurdert helsedirektivet, at direktivet er unødvendig i forhold til å sikre pasientmobilitet og at det utgjør et nytt fremstøt for å bringe helsetjenester inn under reglene for det indre markedet. Ved at det inkluderer kommersielle leverandører og stiller krav om et system for prising av alle behandlinger, vil forslaget øke helsesektorens eksponering i forhold til EUs konkurranselovgivning og styrke markedets rolle i organiseringen av helsesektoren.

Pasientfokus er viktig! I prinsippet er det bra at pasienter skal kunne få behandling på tvers av landegrenser. Men dette må ikke føre til større sosiale forskjeller eller nedbygging av landenes helsesystem. Andre samarbeidsformer er mer hensiktsmessig utfra et pasientperspektiv og utfra et verdigrunnlag som vårt helsevesen er utviklet fra.

EU-Kommisjonen bestilte selv en utredning gjort av «The London School of Economic». Rapporten konkluderer med at nasjonale systemer er best egnet til å styre og planlegge helsetjenester. Når det vedtatte helsedirektivet skal til politisk behandling i Norge, bør denne rapporten bli en del av grunnlaget for vurderingene av om direktivet skal implementeres i norsk rett eller ikke.

I en debatt om EUs helsedirektiv må EUs grunnleggende målsettinger for det indre markedet være utgangspunktet. Dette må vurderes i forhold til de forutsetninger den norske regjering satte som krav i sitt høringsinnspill i 2007.

Regjeringens innspill til utkast til EUs helsedirektiv ble oppsummert i 9 punkter og disse må igjen settes på den politiske dagsorden:

• Mulighetene for å planlegge og kontrollere de offentlige helsekostnadene må trygges.
• Norske prioriteringer mellom pasientgrupper må ikke undergraves.
• Kvaliteten på helsetjenestene må sikres.
• Helsetilbudet i tynt befolkede områder må opprettholdes.
• Medlemsstatene må sjøl avgjøre hva som er passende og etisk forsvarlig behandling.
• Økt pasientmobilitet må ikke føre til større sosial ulikhet i tilgangen til helsetjenester.
• Det må ikke bli slik at bare de mest ressurssterke pasientene kan nyte godt av helsetjenester i utlandet.
• Kvinners helse og kvinnesjukdommer må gis tilstrekkelig oppmerksomhet.
• Friheten til å yte helsetjenester og til å etablere seg i et annet land må ikke bety rett til offentlig støtte fra dette landet.

Disse forutsetninger lar seg vanskelig forene med intensjonen i EUs helsedirektiv om å etablere et europeisk marked på helseområdet.

LO-kongressen

LO-kongressen i 2009 drøftet helsepolitikken og markedsutviklingen i offentlig sektor. En enstemmig kongress avviste den gang EUs helsedirektiv, og gjorde følgende vedtak:

Helsetjenester skal ikke være en handelsvare. LO er i mot markedstenking, bedriftsøkonomisk lønnsomhetsvurdering, konkurranseutsetting og privatisering i helsevesenet. Planlegging og dimensjonering av landets helsetilbud må være statens ansvar. I denne sammenheng blir det viktig å motarbeide et helsedirektiv fra EU dersom det vil undergrave muligheten for nasjonal styring.

Det er ingen tvil om at samarbeid mellom nasjonale helsemyndigheter er nødvendig. Spørsmålet er om EUs helsedirektiv er svaret på morgendagens utfordringer.

Helsepolitikken er et nasjonalt anliggende, og et helsesamarbeid på tvers av grensene må ha dette som sitt utgangspunkt. Andre samarbeidsformer er mer hensiktsmessig sett fra et pasientperspektiv, et demokratiperspektiv og ut fra det verdigrunnlaget det norske velferdssystem er forankret i. LO-vedtaket og regjeringens egne krav fra 2007 er et godt utgangspunkt for debatten om Norge skal legge ned et eventuelt veto mot pasientrettighetsdirektivet for Europa. I den kommende debatten om egen helsepolitikk og EUs helsedirektiv må alle konsekvenser frem i lyset.

–Pasientene skjønner heller ikke at det i dag er en helt ny yrkesgruppe enn deres nærmeste behandlere som definerer kvalitet i sykehussektoren
– at kvalitet i dag er mer et bedriftsøkonomisk enn et medisinsk begrep. De har ingen forutsetning for å vite at legene ustanselig blir avbrutt i sitt arbeid og får mindre tid til å ta seg av enkeltskjebner. (Leder i Dagens Medisin, 29. april 2010)

Gunnvald Lindset er leder i Folkeaksjonen for sykehuset i Mosjøen og regionskontakt i Nord-Norge for Folkebevegelsen
for lokalsykehusene. Artikkelen er ikke skrevet på vegne av noen av disse organisasjonene, men representerer forfatteren som sykehusaksjonist og politiker i partiet Rødt. Epost: gunnva-l@online.no  

Hanssens samhandlingsreform som svar på problemene i sykehussektoren, overrumplet motstanderne av helseforetaksreformen og gjorde at dette ble en ikke-sak i valgkampen. I 2010 kom motstanderne på offensiven igjen. Media avdekket flere sykehusskandaler som bidro til det og som økte presset på foretakssystemet. Vi fikk også mer kunnskap om innholdet i Samhandlingsreformen og hvorfor den kommer gjennom en rapport utarbeidet av Bjarne Jensen og Stein Østre fra Høgskolen i Hedmark i samarbeid med Unni Hagen i samfunnspolitisk enhet i Fagforbundet. Året endte med et gjennombrudd for kampen mot helseforetaksreformen etter demonstrasjonen som Folkebevegelsen for lokalsykehusene arrangerte foran Stortinget 6. desember. Da denne artikkelen ble avsluttet hadde regjeringa besluttet å sentralisere flere fødetilbud i distrikts-Norge. Og på landsmøtet til Ap slo Stoltenberg voldsomt tilbake mot sykehusopprøret og kritikerne i egne rekker, og bebudet mer sentralisering. Samtidig ble Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m., som er lovgrunnlaget for Samhandlingsreformen, lagt fram av regjeringa.Kjernen i forslaget er overføring av oppgaver fra sykehusene til kommunene og kommunal medfinansiering av sykehusopphold.  

Helsebyråkratenes inntogsmarsj

I Rødt! nr. 4 2006 * skrev jeg en artikkel med tittelen «Sykehuskampen – folkelig opprør mot staten og helsebyråkratene». Der beskrev jeg den gradvise innføringa av markedstenkning i helsesektoren fram til helseforetaksreformen, konsekvenser avreformen og motstanden mot dette. Etter det har utviklingen gått sin skjeve gang,der sykehuskampen har bølget fram og tilbake. Det har blitt tydelig for stadig flereat sykehussektoren har blitt et bedriftsøkonomisk system som styres av overbetaltehelsebyråkrater med klare mål om å sentralisere tilbudene. Hovedfokuset er på forretningsdriftog økonomi. Landssamlingen til Folkebevegelsen for lokalsykehusene (iresten av artikkelen bare Folkebevegelsen) i juni i 2010 uttrykte det slik:Strategiarbeidet styres av helsebyråkrater som på forhånd har satt seg klare mål om å sentralisereakuttberedskap og fødetilbud – som f.eks. styrevedtaket i Helse Førde som vil raseresykehusene i Lærdal og Nordfjordeid. Vi opplever
at faglige innvendinger blir ignorert av helsebyråkratene. Helsepersonell blir presset tiltaushet og må godta løsninger de opplever som dårligere for pasientene.Under dette bedriftsøkonomiske regimet har det utviklet seg en ukultur på sykehusenesom både er en trussel mot faglig kvalitet og pasientsikkerhet. Dagens Medisiner en uavhengig nyhetsavis for helsevesenet. Med utgangspunkt i en konferanse for norskeoverleger kunne vi lese følgende i lederen 29. april i 2010:Overlegene tegner et bilde av en ny herskerklasse av byråkrater og helseadministratorerforpliktet av et system med sin egen logikk – et handlingsmønster som henter terminologi ogtankesett fra finans- og produksjonsbedrifter.
Et annet sted heter det: Pasientene skjønner heller ikke at det i dag eren helt ny yrkesgruppe enn deres nærmeste
behandlere som definerer kvalitet i sykehussektoren – at kvalitet i dag er mer et bedriftsøkonomiskenn et medisinsk begrep. De har ingen forutsetning for å vite at legene ustanseligblir avbrutt i sitt arbeid og får mindre tid til å ta seg av enkeltskjebner.Dette er sterk kost, men helt i tråd med analysene og beskrivelsene fra sykehusaktivisterog Folkebevegelsen.

Foretakssystemet fremmer medisinsk ukultur

Jeg og mange andre sykehusaktivister får henvendelser fra fortvilte pasienter og pårørende om hvordan de opplever pulverisering av ansvar og manglende oppfølging i sykehusene. De understreker at de fleste ansatte gjør så godt de kan, og at det først og fremst er systemet som svikter. Flere langtidspasienter sier at til tross for at mange av innleggelsene har vært planlagte, opplever de at nødvendige og avtalte undersøkelser ikke blir bestilt før flere dager etter innkomst. Det resulterer i lengre opphold enn nødvendig. De opplever også at kommunikasjonen
mellom helsepersonell i samme avdeling og mellom sykehus ofte er for
dårlig. Flere som har vært innlagt på større sykehus, sier de får mangelfulle epikriser som gjør at fastlegen deres må be om å få en ny. Mange vet ikke hvor de skal henvende seg, og de har opplevd at både egne og fastlegens henvendelser per telefon til større sykehus blir avvist med at de har ikke tid og at det er mange som er i samme situasjon. En av dem som svarte på en telefonhenvendelse både fra en pasient og fastlegen som etterlyste innkalling til kontroll, opplyste at det var så kaotiske tilstander at de ikke kunne gi noe svar. En pårørende som jeg har mottatt brev fra sier det slik:I dag er ansvaret så pulverisert at man ikke vet hvor man skal henvende seg etter en akuttbehandling eller når akuttbehandlingen går over til langtidsbehandling. Vedkommende skriver på slutten av brevet: Dette er bare noen betraktninger når man ikke har noe sted å henvende seg, og man ser mørkt på hvordan det skal bli for kommende generasjoner. Slik det er nå er det tydelig at de ubrukbare skal bort. Dag Johansen er overlege i kirurgi på Rana sykehus, en av forfatterne av Motmeldingen
til helseforetaksreformen og forfatter sammen med undertegnede av heftet Sykehus er ikke butikk som partiet Rødt ga ut i februar 2009. Han sier følgende: Den største oppgaven er å snu ukulturen som har bredt seg, ikke bare i ledelsen men også nedover i helsearbeidernes rekker helt ned på pleiernivå. Jeg tenker på oppfatningen av pasientene som «en ting du skal tjene penger på» og derfor fokus på minst mulig ressursbrukper pasient: hastige pasientmøter mens pasientene er innlagt, (for) raske utskrivelser, lite hensyn til forhold rundt pasienten, manglende helhets-tenkning de gangene pasienten feiler flere ting («ikke vårt bord»-tenkning) osv. Dette er egentlig en større diskusjon av hele samfunnet og det kapitalistiske samfunnssystemets nåværende stadium som er pregetav det samme kvantitetsjaget og tingliggjøring av absolutt alle forhold mellom menneskene. Men det blir mest synlig og grelt i møtet med syke mennesker.

En trussel mot faglig kvalitet og pasientenes sikkerhet

I 2010 ble det avslørt to svært alvorlige forhold i helseforetakene. Det første vedsykehuset Asker og Bærum i januar der flere tusen pasienter ikke hadde blitt innkalt tilkontroll og behandling til rett tid. Det ble avdekket at det hadde foregått en systematisktilsidesettelse av legenes medisinske vurderinger som hadde satt mange pasientersliv og helse i fare. Det ble dokumentert at tre kreftpasienter hadde fått forkortet levetiden.I den interne rapporten sykehuset selv har laget, kommer det fram at avdelingeni flere år har skjøvet behandlingsdatoene fram i tid. Den ulovlige praksisen ble overførtfra overordnede og fra kollega til kollega. Motivet for datotriksingen var selvsagtå spare penger. Ved brudd på tidsfristen
som er satt, har en pasient krav på behandling ved et annet sykehus, også privat og iutlandet. Regningen for behandlingen går tilbake til sykehuset som brøt fristen. Hvisdet ikke er brudd på fristen, blir det heller ingen regning å betale.Denne saken er også et eksempel på hvor skadelig stykkprissystemet kan være.Jo flere pasienter som behandles, desto mer
penger fra staten. Siden taksten per operasjon er den samme, motiverer systemet tilat de sykehusene som gjør jobben billigst, tjener mest på å behandle flere pasienter.Det betyr at sykehuset vil tjene på å unngå lovpålagte, men «ulønnsomme» operasjoner.Og det er nettopp dette som er kjernen i skandalen: De «lønnsomme» pasientene harkommet foran i køen! Den andre store skandalen ble avdekketved Nordlandssykehuset i Bodø i juni 2010 da en pasient stod fram og fortalteat hun ble operert for kreft uten at hun hadde det. Hun hadde fått fjernet flereindre organer selv om hun ikke var syk. Nordlandssykehusets innrømmet at bare enav fire pasienter som ble operert for antatt kreft i løpet av et halvt år, virkelig var kreftsyk.En del av operasjonene som ble utført, er det uansett bare Universitetssykehuset iNord-Norge (UNN) som skal og kan gjøre i Helse Nord. Den viktigste årsaken til atNordlandssykehuset gjennomførte dem, skyldes først og fremst rivaliseringen medUNN. Det var helt riktig og nødvendig at ledelsen ved Nordlandssykehuset, som harkjent til dette i lang tid uten å gripe inn, måtte gå. I den grad det ble gjort fagligefeil, må kirurgene stilles til ansvar. Det er det opp til Helsetilsynet å finne ut av når denå gransker i alt 16 operasjoner. Derimot blir det helt feil å fokusere på at dette erutenlandske leger, og avsi forhåndsdommer slik deler av media har gjort.Begge disse sakene handler om systemsvikt.
De er et resultat av den bedriftsøkonomiske foretaksmodellen, og den ukultureni medisinsk behandling som dette fremmer. Økonomi og såkalt effektivitet – flest muligpasienter behandlet på kortest mulig tid med minst mulig bruk av personell ogressurser – har blitt målestokken for all sykehusdrift. Systemet gjør at sykehuseneblir satt opp mot hverandre i konkurranse om behandlingstilbud og ressurser. Bådedisse to sakene og andre avsløringer viser at foretakssystemet er en trussel både mot fagligkvalitet og pasientenes sikkerhet.

Regnskapsloven – et redskap for sentralisering og nedlegging

Høsten 2007 fikk Fagforbundet laget en rapport som var forfattet av BjarneJensen, professor i forvaltningsøkonomi

ved Høgskolen i Hedmark og siviløkonom Magnar Bollingmo. Rapporten inneholderogså viktige bidrag fra professor i helseøkonomi ved Høgskolen i Hedmark, SteinØstre, og revisor og daværende nestleder i Næringspolitisk avdeling i LO, FannyVoldnes. Den ble lagt fram på en konferanse arrangert av Fagforbundet og LO i Osloi januar 2008. I rapporten påpekes det at kombinasjonen av forretningsregnskap,foretaksorganisering med styrer etter modell fra aksjeselskaper og stykkprisfinansieringsvekker overordnet politisk styring. Dette stimulerer til at økonomisk lønnsomhetfor det enkelte foretak vektlegges, ikke pasientenes behov. Det bidrar til konkurransei stedet for samarbeid og gir mangelfull økonomistyring. Rapporten sammenlignerhelseforetakenes forretningsregnskap og det tidligere offentlige regnskapssystemet.Konklusjonen skapte sjokkbølger i forsamlingen: I stedet for et akkumulert regnskapsmessig

underskudd på nesten 18 milliarder i perioden 2002–2006, ville foretakene ha hatt et nettodriftsresultat, etter at renter og avdrag er dekket, på 3,3 milliarder.En representant fra LO-ledelsen uttalte at de måtte ta et møte med ledelsen i Ap omdet som kom fram i rapporten. Tiden gikk og rapporten gikk sin seiersgang utovervåren blant sykehusaktivistene og i deler
av fagbevegelsen. Fanny Voldnes som også hadde bidratt til Folkebevegelsens evalueringsrapporti 2007, hadde over lengre tid markert seg gjennom intervjuer og kronikkerom New Public Management og forretningsregnskap i blant annet LO-aktuelt. Hun blenå invitert til å holde foredrag i fagbevegelsen over hele landet. Flere fylkeskonferanseri LO vedtok sterke uttalelser i 2008/2009 som konkluderte med at helse-foretakssystemetmåtte fjernes. Sammen med tidligere
rapporter fra De Facto, Folkebevegelsens evalueringsrapport og andre rapporter omhelseforetaksreformen, bidro alt dette til å øke presset kraftig for at noe måtte gjøres.

Noen snakket sammen – Samhandlingsreformen lanseres

22. august 2008 lanserte daværende helseog omsorgsminister Bjarne Håkon Hanssenideen om en samhandlingsreform, og nedsatte en ekspertgruppe som skulle jobbefram et forslag. Reformen ble lagt fram 19. juni i 2009 gjennom Stortingsmelding nr.47, og ble presentert som svaret på mange av problemene i Helse-Norge. Den varen svært vellykket avledningsmanøver fra Ap-ledelsen som overrumplet motstanderneav helseforetakssystemet, og gjorde sykehus
til en ikke-sak i valgkampen. Men var Samhandlingsreformen utelukkende enavledningsmanøver, eller ligger det mer bak?

Mer markedsretting av helsesektoren

I Samhandlingsreformen listes det opp en del selvfølgeligheter som ingen kan væreuenige i, og som heller ikke gjør det nødvendig med en egen reform:

– Bedre samarbeid og samhandling
– Satsing på kommunehelsetjenesten
– Økt innsats til forebygging
– Tidligere diagnostisering og behandling av sykdommer

Det som derimot skapte uenighet og debatt, var følgende to punkter i Stortingsmeldingen:
– 20 prosent kommunal medfinansiering av spesialisthelsetjenesten
– Overføring av det økonomiske ansvaret for utskrivningsklare pasienter ved sykehusene til kommunene.

Med utgangspunkt i erfaringer fra andre land, ønsket Kommunenes Sentralforbund (KS) en vurdering av mulige endringer i finansieringen av helsesektoren og hvilke konsekvenser dette ville ha for kommunenes økonomiske styringsmulighet og ressursbruk. Dette resulterte i en rapport fra konsulentselskapet Agenda/Implement. I rapporten ble det fastslått at den kommunale medfinansieringen hadde vist seg ikke å fungere i Danmark, og at myndighetene der vurderte å gå vekk fra modellen. Det ble påpekt at andelen kommunal medfinansiering må være høyere innenfor prioriterte områder enn de foreslåtte 20 prosentene, og at dette er i tråd med erfaringene i Danmark. Styret i Kommunenes Interesseforening
for lokalsykehus (KIL) tok også initiativ til å få laget en rapport fordi de mente det var grunn til å se med kritiske øyne på enkelte sider av Samhandlingsreformen. I forordet til rapporten står det blant annet følgende: For KIL som organisasjon er hensynet til lokalsykehusene av vesentlig interesse. Lokalsykehusenes plass i samhandlingsreformen er svært lite omtalt, til tross for at lokalsykehusene vil være en sentral aktør i et framtidig helsevesen, med de demografiske utfordringer som vil komme. Styret i KIL påpeker i forordet at de støtter intensjonene om tettere samarbeid og bedre koordinerte helse- og omsorgstjenester. 15. mars i 2010 ble rapporten Helsesektorens økonomiske og organisatoriske utfordringer lagt fram. Rapporten er skrevet av professorene Bjarne Jensen og Stein Østre ved Høgskolen i Hedmark og rådgiver Unni
Hagen i Fagforbundet, og er full av sprengstoff. Med denne rapporten har vi fått en solid dokumentasjon på mange sider ved reformen, hvor tankegodset er hentet fra og hvilke konsekvenser reformen kan få. Rapportens svar på KILs bekymringer angående lokalsykehusene er krystallklart: Samhandlingsreformens hovedgrep prioriteringsmessig
er at kommunehelsetjenesten skal prioriteres opp. I spesialisthelsetjenesten er det viktigste å utvikle den mest spesialiserte del av spesialisthelsetjenesten. Siden reformen har som mål å redusere økningen i ressursbruken i
helsesektoren, må de deler som ikke skal prioriteres opp bli nedprioritert. Det er vanskelig å se at det kan være noe annet enn lokalsykehusene. Derfor kan samhandlingsreformen bli et redskap i arbeidet med å omstrukturere
spesialhelsetjenesten til å få større og mer spesialiserte sykehusenheter og bygge ned og avvikle lokalsykehusene. Rapporten fastslår også at Samhandlingsreformen vil medføre økt markedsretting av norsk helsevesen. Eller for å si det medrapportens egne ord: Helseforetaksorganiseringen var første steg mot bestiller-utfører modellen. Samhandlingsreformen kan bli andre steget. Modellen har mye til felles med den måten vi omorganiserte strømforsyning, post og teletjenester på. Rødt har hele tiden påpekt at målet med helseforetaksreformen var å omdanne
offentlige sykehus til markedsstyrte bedrifter og bane veien for et marked der private investorer kan høste profitt. Vi har også vært kritiske til Samhandlingsreformen og sett på den i hovedsak som et skritt videre på denne veien. Men også vi ble tatt på senga da Bjarne Håkon Hansen lanserte ideen og arbeidet med den i august 2008. Noen av medlemmene i Rødt har prøvd å analysere hva som ligger i denne reformen, og hvorfor den kommer. Jens Ingvald Olsen, som var stortingskandidat for Rødt i Troms, hadde en artikkel i Rødt! nr. 3 2009 der han kommenterte en del punkter
i stortingsmeldingen og la fram viktige opplysninger. Han henviste blant annet til en kronikk av eldreoverlege Terese Folgerø i avisa Nordlys der hun konkluderte med å be om at meldingen ble trukket tilbake. Både kronikken i Nordlys og artikkelen i Rødt! var en viktig start på arbeidet med å utvikle en analyse av reformen og få i gang en debatt om den. Som sykehusaktivist i Folkebevegelsen hadde undertegnede fått en del kunnskap om reformen allerede på landssamlingen høsten 2008, der Folkebevegelsen vedtok den første kritiske uttalelsen om reformen.

Tankesmien Visjon helse 2015

Det mest oppsiktsvekkende i rapporten fra KIL er at den avdekker at Samhandlingsreformenhar hentet mye av sitt idégrunnlag fra en rapport som Tankesmien Visjon Helse 2015 la fram i 2006. Denne tankesmien var totalt ukjent, og sammensetningenav den er svært interessant lesning. Deltakerne var de største private aktørene som arbeider med tjenester til helsesektoren: Legemiddelindustriforeningen, Leverandørforeningen for helsesektoren, Capio, Pfizer, GlaxoSmithkline, Feiringklinikken, IBM Norge, Siemens Medical Solutions og Skandia Forsikring.

Fra det offentlige deltok: Rikshospitalet, Østfold HF, arbeidsgiverorganisasjoner som NAVO og KS og fagforbundene Norsk Sykehus og helsetjenesteforening (NSH) og Norsk Sykepleierforbund. I rapporten fra tankesmien brukes systematisk betegnelsen samhandling, slik Bjarne Håkon Hanssen gjorde, i stedet for samarbeid og samordning som tidligere var mer vanlig. Det er tydelig at stortingsmeldingen er inspirert av tiltak som foreslås av tankesmien:
– Kommunalt finansieringsansvar for pasienter også i spesialisthelsetjenesten.
– Kommunalt bestilleransvar for spesialisthelsetjenester som kan være oppstart til innføring av en bestiller – utførermodell
for helsetjenester mer generelt.
– Omlegging av kommunestrukturen ved at det skapes nye og større «helsekommuner» som senere kan få fullt finansierings-og bestilleransvar for alle typer helsetjenester. I rapporten fra KIL heter det: Tankesmien peker mot en ny modell. Fortsatt skal det offentlige ha hovedansvaret for finansieringen av helsetjenestene. Pasientenes behov og rettigheter skal fortsatt stå sterkt. Men det offentlige forsyningsansvar for helsetjenestene og behandlingstilbudene skal avvikles og i stedet ivaretas i et marked for kjøp og salg av helsetjenester. Mønsteret er den samme tankegang
som lå til grunn for å avvikle det kommunale forsyningsansvaret for elektrisitet og statens forsyningsansvar for post og teletjenester. Rapporten fra KIL trekker også fram at tankesmien mener at lokalsykehusene ikke blir lagt ned raskt nok. Et sentralt medlem i tankesmien uttalte på spørsmålet om hva den største svakheten ved helsetjenesten i Norge var: «Den politiske beslutning om ikke å nedlegge noen lokalsykehus.» I rapporten fra KIL kommenteres dette slik: Lokalsykehusene er hovedredskapet i det offentlige forsyningsansvaret for sykehustjenester. Lokalsykehusene er godt desentraliserte og er lokale monopoler. De begrenser mulighetene for å innføre en markedsmodell. Kan det være en årsak til motviljen fra flere sentrale hold mot lokalsykehusene?

Normale helseutgifter

Utgangspunktet for tankesmien er følgende formulering som vi også finner i stortingsmeldingen om Samhandlingsreformen: «Vi bruker mer penger til helse pr. innbygger enn alle land utenom USA.» Dette er også
et svært viktig utgangspunkt for reformen. Myndighetene hevder at helseutgiftene i Norge er uforholdsmessig høye både i
forhold til andre sammenlignbare land og de resultatene helsetjenesten oppnår. Det hevdes også at det har vært en eksplosiv økning i utgiftene til helsesektoren og at utviklingen vil bli en trussel mot samfunnets økonomiske bæreevne hvis det ikke blir gjort noe. Dette gjentas i mange sammenhenger, og har blitt kjøpt av media og er etablert som en offisiell sannhet. Men stemmer dette? Rapporten fra KIL dokumenterer at utgiftsnivået er moderat når vi sammenligner
med andre land som har det samme inntektsnivået som oss. Tallene som myndighetene bruker, er grovt misvisende.
Årsakene til dette er at de inneholder to feilkilder: Hva som defineres som helseutgifter, varierer fra land til land. Det gjelder særlig utgiftene til langtidspleie. Norge registrerer dem i all hovedsak som helseutgifter, mens andre land registrerer dem som sosiale utgifter. Forskjeller i reallønnsnivå mellom landene tas heller ikke med. I rapporten heter det: Korrigeres for disse to forhold er Norges helseutgifter normale sammenlignet med andre land. Det er mer overraskende at utgiftsnivået
ikke er høyere tatt i betraktning at vi er et av landene med aller høyest inntektsnivå. Vår geografi og desentraliserte befolkningsstruktur tilsier at det er mer kostnadskrevende å yte gode helsetjenester i Norge enn for eksempel i de andre nordiske land. OECD la fram tall i 2009 der de hevder at norsk helsevesen er dobbelt så dyrt som det finske. Forskeren Hans Olav Melberg ved Institutt for helseledelse og helseøkonomi har sett nærmere på dette. Melberg fastslår at 38 prosent av forskjellene kommer av at lønnsnivået er høyere i Norge enn i Finland, 25 prosent skyldes flere ansatte i helsevesenet per innbygger i Norge og 20–30 prosent skyldes feil i registreringen. Han understreker at norske sykepleiere
ikke tjener særlig mer enn finske sett i sammenheng med lønnsnivået i landet generelt. Videre påpeker Melberg at Norge har en annen sykehusstruktur enn Finland med mange små sykehus over hele landet. Dette krever mer bemanning. Noen hevder at det er dyrt med mange små sykehus, men utviklinga viser at når tilbud kuttes og sentraliseres, så øker transportutgiftene kraftig. Videre er en større andel av norske helsearbeidere høyt kvalifisert, og dermed dyrere, fordi de har høyere lønn. Vi har mest leger og sykepleiere, mens Finland har en større andel med lavere utdanning. En annen viktig årsak til høyere helseutgifter er rett og slett et misvisende tallgrunnlag. Mellom 20 og 30 prosent av forskjellen kommer av at Norge registrerer utgifter til sykehjem og pleiesektoren i helsebudsjettet. I Finland registreres dette i sosialbudsjettet. Alt dette forklarer 80–90 prosent av forskjellen mellom helseutgiftene i Norge og Finland, og viser at myndighetenes påstand om den voldsomme utgiftsveksten som refereres ukritisk i media, ikke er riktige når man går bak tallene. Når vi ser på andelen av bruttonasjonalprodukt som går til helse, ligger Norge langt nede på listen over dem som bruker mest.

Prinsippene for regnskapsføring er også endret slik at sykehusbudsjettene må dekke avskrivninger, og pensjonsinnbetalingene går nå over eget budsjett. Samtidig har det vært en kraftig reallønnsøkning i sykehusene

som i arbeidslivet for øvrig, og folketallet har økt med over 200 000 siden 2002. Hva blir så igjen til reell vekst etter at endringene ovenfor er tatt hensyn til? Dette er undersøkt av SINTEF og ECON. SINTEF konkluderer med en årlig realvekst per innbygger på 1,6 prosent, mens tilsvarende tall fra ECON er 1,5 prosent. Dette er ingen spesiell høy vekst. Norge er faktisk blant de OECD-land som har hatt aller lavest vekst i helseutgiftene de siste 10 år. Gjennomsnittet for OECD landene var på 4,1 prosent per år, mens veksten i Norge var på 2,4 prosent. Det er lavest av alle nordiske land, og bare to av alle OECD-landa har hatt lavere vekst enn Norge. Helseutgiftene per innbygger, korrigert for reallønnsnivået i Norge og medhelseutgifter definert på  samme måte, er relativt likt i de nordiske landene. Når Norge sammenlignes med andre høyinntektsland i OECD, er vårt utgiftsnivå moderat.

Samhandlingsreformens retorikk

Retorikken som brukes er viktig fordi den tar utgangspunkt i viktige utfordringer og problemstillinger i det norske samfunnet

som krever endringer i helsepolitikken. At økningen i diabetes, kols og rus/psykiatri både krever bedre forebygging, behandlingstilbud og oppfølging er vel ingen uenig i. Også økningen i antall eldre, med flere demenspasienter, krever at helse- og omsorgstilbudet styrkes på flere nivåer. Samhandlingsreformen er ikke et redskap for å løse disse utfordringene. Den vil bli brukt til å øke sentraliseringa og legge ned lokalsykehus, slik KIL-rapporten påpeker, og som vi allerede har sett. Det er ingen planer i Ap om å ta et oppgjør med markedstenkningen selv om det er sterk motstand både på grunnplanet og langt opp i partiet. Uten en synliggjøring og sterkere organisering av motstanden vil derfor markedsutviklingen fortsette, det offentlige helsetilbudet vil svekkes, og vi får mer privatisering og et mer klassedelt helsevesen. Oppgavene til sykehusaktivistene og andre motstandere av bedriftsøkonomi og markedsretting av helsesektoren er derfor todelt: På den ene siden må vi fortsette kampen for å avskaffe helseforetaksreformen.

Samtidig må vi stille krav til Samhandlingsreformen på grunnlag av de forventningene som retorikken har skapt
og de kravene kommunene vil bli pålagt. Eksempler på viktige krav er:
– Ingen nedbygging/nedlegging av lokalsykehus
– Kommunale tilbud skal komme i tillegg til, ikke i stedet for, lokalsykehus- Øremerkede tilskudd og nok tid som gjør
at kommunene kan bygge opp egne tilbud
– Pilotprosjekter i utvalgte kommuner for å høste erfaringer
– Statlig finansiering som sikrer nødvendig rekruttering og kompetanse i kommunene

Nye runder med sentralisering og nedlegging

Høsten 2009 og utover vinteren og våren 2010 pågikk det en kamp mot nedlegging av Aker sykehus i Oslo. På tross av
40 000 underskrifter mot nedlegging og et enstemmig bystyrevedtak, vedtok styret i Oslo Universitetssykehus i februar å legge ned Aker. Folk ga ikke opp kampen, og med Fagforbundets avdeling på Aker i spissen, ble det arrangert en demonstrasjon 23. mars med støtte fra Folkebevegelsen og sykehusaksjoner over hele landet. Demonstrasjonenes grunnlag ble utvidet fra bare å gjelde Aker sykehus i utgangspunktet, til å omfatte alle lokalsykehus som var i
faresonen. Kampen for Aker er ikke over, det viser blant annet en kronikk i VG 3. august 2010 av Reiulf Steen, tidligere
leder i Ap, Torstein Winger, leder i Bjerke bydelsutvalg (Ap), Dagfinn Øyen, overlege og leder i Ap-laget på Aker sykehus, Are Saastad og Ann Karin Osode, henholdsvis leder og nestleder i Fagforbundet Aker. Under overskriften «De rødgrønne må redde Aker» konkluderer de med følgende kraftsats:
Dersom ikke nedleggelsen av Aker sykehus stanses, har både regjeringens sykehuspolitikkog det rødgrønne prosjektet spilt fallitt. I løpet av vinteren og våren 2010 opplevde vi også at Samhandlingsreformen ble brukt som et redskap for å sentralisere sykehustilbud. Helse Førde foreslo i mars at lokalsykehusene i Lærdal og Nordfjordeid skulle omgjøres til lokalmedisinske senter uten sengeposter. Uttalelser fra daværende statssekretær Roger Ingebrigtsen der han
forsvarte forslaget og uttalte at dette ikke betydde nedlegging av de to lokalsykehusene, utløste en storm av protester.
Det ble truet med masseutmelding fra Arbeiderpartiet lokalt og partiveteraner truet med å levere inn æresmedlemsskapet

hvis partiet sentralt ikke snudde. SPs leder, Liv Signe Navarsete, stilte ultimatum til sin egen regjering med følgende utsagn: Partiet vil ikkje vere med i ei regjering som legg ned lokalsjukehus med viktige akuttfunksjonar – med mindre dei vert erstatta av eit tilsvarande tilbod i nærleiken. SPs leder skal ha honnør for at hun gikk ut mot Ap-ledelsen, men utsagnet er for uklart.Hva ligger i «med mindre dei vert erstatta av eit tilsvarande tilbod i nærleiken»? På styremøtet i Helse Førde i juni ble byråkratenes forslag vedtatt. Dette har blant annet ført til at det lokale Ap-laget i Selje er nedlagt og at folk har meldt seg ut av partiet i flere av de berørte kommunene. I Helse Midt-Norge ble det vedtatt et kompromissforslag 25. juni om «Strategi 2020» der det heter at samling av kirurgisk akuttberedskap på ett sykehus i hvert helseforetak skal konsekvensutredes før vedtak fattes, og antallfødeavdelinger skal vurderes. Det betyr at styret i realiteten ikke sier ja til ett akutt- og fødemottak i hvert helseforetak nå, men at de vil undersøke og utrede mer før de tarstilling til det. Etter at utredningen er gjort, blir det de lokale helseforetakene som skal vedta tiltak og gjennomføre dem. På bakgrunn av de erfaringene vi har, vet vi hva folk i Midt-Norge har i vente. I Helse Nord var det høring på utredningen

«Forslag til lokalsykehusstrategi 2010–2020» med frist 18. mars. Utvalget, med unntak av administrasjonens representanter, ville ha en strategi i tråd med sykehusaksjonenes og lokale folkevalgte organers syn. I slutten av april kom det så et forslag fra et utvalg som hadde utredet såkalte traumesykehus. Forslaget fra administrasjonen om
hvilke sykehus som skulle få denne statusen, bygde på en inndeling av ulike intensivnivåer i lokalsykehusene. Forslaget var ikke samordnet med strategi-planen, var ikke sendt på høring og heller ikke styrebehandlet på foretaksnivå. Dette utløste sterke protester fordi særlig lokalsykehusene i Sandnessjøen og i Narvik opplevde at akuttberedskap og fødeavdeling var i fare. Flere av medlemmene i «traume-utvalget» stod fram med sterk kritikk av byråkratene i Helse Nord. Lederen av AMK ved Helgelandssykehuset, Svein Arne Monsen, uttalte følgende til NRK: Jeg registrerer at traumeutvalget sine råd på de mest sentrale punktene ikke er fulgt. I et brev fra utvalgsmedlem og professor ved UNN, Torben Wisborg, fikk Helse Nord flengende kritikk. – Helse Nord har innført nye begrep og endret på argumentasjonen åpenbart ut fra politiske hensyn og helseforetaket dekker seg bak utvalgets innstilling. – Dette er uredelig og uverdig, heter det i brevet. Flere av utvalgsmedlemmene støttet innholdet i brevet, og krevdeen ny gjennomgang. Dette ble ytterligere styrket av overlege ved akuttmedisinsk klinikk på UNN, professor Mads Gilbert, da han uttalte til NRK: Hvis Helse Nord sitt forslag går gjennom betyr det svekket sikkerhet for befolkningen. Styret i Helse Nord ble derfor tvunget til å utsette behandlingen av forslaget to ganger,og deretter sende det ut på bred høring. Saken endte med full seier slik at alle lokalsykehus med kirurgisk akuttberedskap får status som traumesyke-hus, og skal kunne stabilisere og utføre livreddende behandling før videresending til Bodø eller Tromsø. På Folkebevegelsens landssamling i juni i 2010 ble det vedtatt en uttalelse der det blant annet heter: Sykehusaksjonenes situasjonsbeskrivelse påFolkebevegelsens landssamling i juni viser at lokalsykehus og funksjoner nedbygges i stor stiluten en samlet konsekvensutredning og uten politisk behandling. Vi opplever at helseforetaksreformen har tatt sykehusene fra befolkningen, fjernet folkevalgt makt og lagt makten i hendene på et forvokst helsebyråkrati. Det som skjer er et brudd på Soria-Moria erklæringen, og derfor handler dette også om troverdigheten til den rødgrønne regjeringens sykehuspolitikk.

Er sentralisering nødvendig?

I diskusjoner om lokalsykehus og sentralisering av tilbud blir sykehusaktivister beskyldt for å være mot all forandring. Både
helsebyråkrater, sentrale politikere og en del leger på de store sykehusene hevder at det er nødvendig å sentralisere. I et oppslag i Klassekampen 24. april 2010 med overskrift «Legg ned lokale sykehus!» sier «Gaza-lege»
Erik Fosse blant annet følgende:
Problemet i diskusjonen om lokalsykehus er en  sammenblanding av de medisinske behovene og behovene for organisering av virksomheten. Det er så mye lokalpolitikk sauset inn i saken.Lokalsykehus er fryktelig viktige for lokalsamfunn – det handler om arbeidsplasser, skatteinntekter,slike ting – men vi som er fagfolk og forskere vet hvor enorme endringer inne i sykehusene vi har hatt de siste årene. Da kan ikke organiseringen være som før. Erik Fosse tar feil. Kampen for å opprettholde fullverdige lokalsykehus handler ikke om arbeidsplasser og skatteinntekter. Det handler først og fremst om folks trygghet. Trygghet for at hvis det skjer en alvorlig ulykke eller noen blir akutt syke, så er det
et sykehus i nærheten som kan gi nødvendig akutthjelp eller stabilisere pasienten for videresending til et større sykehus. La meg illustrere det med et konkret eksempel fra mitt eget lokalsamfunn. 1. november 2006 ble den kirurgiske
akuttberedskapen og sengeavdelinga på lokalsykehuset i Mosjøen nedlagt. For å ha et minimum av beredskap utover dagtid, ba legene på sykehuset om en kirurg i vakt for å gjennomføre tiltak som kunne bedre mottaket av akuttpasienter med behov for stabilisering. Dette kravet ble fulgt opp både fra politisk hold i kommunen og sykehusaksjonen, og skapte etvedvarende press både på departementet og Helse Nord. Dette førte til at Helse Nord i november 2007, ett år etter nedleggingen, ble nødt til å innfri kravet om en kirurg i vakt. Dagen etter kom en niårig gutt på sykehuset med indre blødninger etter en akeulykke. Siden de da hadde en kirurg på vakt, kunne niåringen bli operert og stabilisert
ved sykehuset før han ble sendt videre til Universitetssykehuset i Nord-Norge med ambulansefly samme kveld. Kirurgen betegnet niåringens skade som alvorlig og livstruende, og uttalte: En situasjon som denne kunne fått et helt annet og fatalt utfall dersom det hadde skjedd mens vi ikke hadde kirurg i aktiv vakt. Jeg kunne ha nevnt lignende tilfeller mange
plasser i landet der lokalsykehus har reddet liv. Erikstein-utvalget, som utredet lokalsykehusenes akuttfunksjoner i 2006/2007, slo fast at ca. 50–70 % av de som trenger øyeblikkelig hjelp, kan behandles ferdig på lokalsykehus. De sa også at det er først og fremst for kompliserte kirurgiske prosedyrer at det er dokumentert en sammenheng mellom
volum og kvalitet. Derfor er det blant annet nødvendig med sentralisering av kreftkirurgi, noe sykehusaksjonene har vært oger enig i. For oss som er sykehusaktivister og folk i distrikts-Norge handler ikke dette om nostalgi og romantikk, men om liv og død i mange tilfeller. Da asken fra Island førte til at luftrommet ble stengt, ble den desentraliserte sykehusstrukturen og lokalsykehus med akuttberedskap redningen for mange.

Lokalsykehusenes framtidige rolle

I rapporten fra KIL påvises det at begrepet lokalsykehus er i ferd med å bli fjernet av departementet. Utviklingen er overlatt til styrene og administrasjonen i de regionale helseforetakene og foretakene selv. Regjeringen og Stortinget trekkes ikke lenger formelt inn i prosessene. Lokalsykehus og funksjoner nedbygges i stor stil uten en samlet konsekvensutredning, og uten at det er behandlet politisk. Vi må slå tilbake og ta definisjonsmakten over hva et lokalsykehus er, og holde fast på at lokalsykehusene er en hjørnestein i norsk helsevesen og i infrastrukturen i distrikts-Norge. De er svært viktige for folks trygghet, og har derfor stor betydning for bosetting og for å opprettholde og etablere næringsliv og arbeidsplasser. I
tillegg er de viktige kvinnearbeidsplasser. Behandling av vanlige lidelser ved innleggelse i spesialiserte sykehus og enheter er et dårligere og dyrere tilbud. En stor svakhet i norsk helsepolitikk har alltid vært et utdanningssystem der
Legeforeningen har hatt og har alt for stor makt. Det har vært uenighet og kamp innad i Legeforeningen blant annet om
hvor langt spesialiseringen skal gå. Her har ofte leger i distrikts-Norge stått mot leger på større sykehus fordi disse legene har økonomisk egeninteresse av sterk spesialisering og sentralisering. For å opprettholde fullverdige lokalsykehus kreves det ei omlegging av legeutdanningen slik at utdanningen av generalister, spesielt innenfor kirurgi, styrkes og en del av spesialistutdanningen foregår på lokalsykehus. Folkebevegelsen har flere gode tiltak i sin plattform for å styrke lokalsykehusene som hjørnesteiner i norsk helsevesen. Ett av dem er å bygge og styrke faglige nettverk mellom små og
store sykehus for å sikre kvalitet og bemanning. Dette kan gjøres gjennom å lage hospiteringsordninger. Et annet tiltak vil
være omfordeling av oppgaver og la små sykehus gi nye behandlingstilbud som de kan kvalifisere seg for. Fagutvikling er svært viktig. Lokalsykehusene har problemer med å rekruttere spesialister i dag og kan ikke regne med at dette blir lettere i overskuelig framtid. Dag Johansen som jeg siterte i innledningen til denne artikkelen, sier følgende om dette:
Hvert sykehus, særlig i distrikts-Norge, må utdanne og utvikle sine egne, framtidige spesialister selv. På denne måten holder vi samtidig oss selv oppdatert i fagfeltet også. Og det blir vanskeligere for blårussen å begrunne nedleggelse
med «for dårlig faglig kvalitet». Dette er hva jeg vil kalle hjemmeleksen. Det må hvert sykehus sine spesialister selv ta ansvaret for. Ellers kan vi falle for eget grep.

Opprøret mot helseforetaksmodellen

Skandalene som er avslørt det siste året, og helsebyråkratenes overkjøring av det ene lokalsamfunnet etter det andre, utløste et folkeopprør i deler av landet mot dagens bedriftsøkonomiske sykehusdrift og helsebyråkratenes
og de sentrale politikernes sentraliseringsstrategi. Dette toppet seg 6. desember med Folkebevegelsens  demonstrasjonutenfor Stortinget som fikk veldig god mediedekning, og ble et gjennombrudd for kampen mot helseforetaksmodellen. I dagene og ukene som fulgte var dette et av hovedtemaene i aviser, TV og radio. Et
enstemmig styre i Buskerud Ap foreslo at partiets landsmøte i 2011 skulle gå inn for å avvikle de regionale helseforetakene, og flere lignende forslag ble sendt inn fra andre lokallag. Ingen av forslagene gikk til kjernen
i problemet: Den bedriftsøkonomiske helseforetaksmodellen og regnskapsloven som redskap for nedbygging og sentralisering. I spørretimen 15.12 i Stortinget måtte Jens Stoltenberg for første gang åpne opp for å vurdere framtiden til de regionale helseforetakene. –Vi er åpne for å diskutere og evaluere hvordan helsereformen skal innrettes. Men jeg er veldig trygg på at staten fortsatt skal være eier, og at vi fortsatt trenger foretak innenfor sykehussektoren. Hvordan vi skal organisere det og hvordan vi skal fordele ansvaret, er jeg gjerne åpen for å diskutere, sa han.

Regjeringens beslutning om fødetilbudet

Fredag 1. april ble regjeringens beslutning om det framtidige desentraliserte fødetilbudet kjent. Ved Nordfjord sykehus blir
både fødeavdelingen og ortopediavdelingen nedlagt. De forsterkede fødestuene i Lærdal, Odda og Lofoten blir omgjort til jordmorstyrte fødestuer. Dermed mister Odda og Lærdal legeberedskapen for de fødende. Det betyr at det ikke lenger vil bli mulig å foreta medisinske inngrep som sugekopp eller nødkeisersnitt når en fødsel utvikler seg unormalt. Den forsterkede fødestua i Lofoten omgjøres til jordmorstyrt fødestue med beredskap for nødkeisersnitt. Det betyr
at den største forandringen blir strengere seleksjonskriterier som i praksis fører til at flere fødende må reise til Bodø. I Nord-Norge forøvrig vil dagens fødetilbud bestå– i hvert fall inn til videre. Med denne samlede beslutningen har den rødgrønne regjeringa sviktet mange kvinner i distrikts-Norge. Jeg vil gi honnør til SPs leder, Liv Signe Navarsete, som har kjempet tappert mot overmakta. Det er sterkt beklagelig at SV-ledelsen ikke har stått sammen med Sp og distriktsinteressene i denne saken.

Ap- ledelsen slår tilbake

På landsmøtet i Ap en uke senere slo Jens Stoltenberg voldsomt tilbake mot sykehusopprøret og kritikken i eget parti. Han uttalte blant annet at framtidas spesialisthelsetjeneste handler om å ta pasientene «ikke til det nærmeste sykehuset – men til det riktige sykehuset». Stoltenberg ser da bort fra geografi, vær og transportforhold i distriktene som gjør at lokalsykehus kan redde liv når tidsfaktoren er avgjørende. I slike tilfeller vil «det nærmeste sykehuset» som kan gjøre inngrep og stabilisere en alvorlig skadd pasient før videresending til «det riktige sykehuset», kunne avgjøre om
pasienten overlever eller ikke. Det var dette som lå til grunn for kampen om organiseringa av traumeberedskapen i Helse Nord i fjor. Han argumenterte for sterk spesialisering, samling av funksjoner og fagmiljøer, og dermed ytterligere sentralisering. Det betyr at lokalsykehusene vil få stadig færre oppgaver, og at kampen mot nedbygging og nedlegging vil fortsette. De regionale helseforetakene skal bestå, til tross for kravene om ny sykehusstruktur som har kommet fra

flere Ap-fylker.

Kommunesammenslåing og fortsatt sentralisering

8. april ble Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. lagt fram av regjeringa. Fra 2012 skal kommunene overta
ansvaret for utskrivningsklare pasienter fra dag en, mot dag ti i dag. Kommunene skal gradvis fram til 2016 overta ansvaret for døgnopphold ved øyeblikkelig hjelp. Det sentrale forslaget er kommunal medfinansiering. Det betyr at kommunene skal betale en viss prosent av sykehusutgiftene mot å få overført en viss prosent av dagens overføring til sykehusene. Opprinnelig var det tenkt 20 %, men nå skal en begynne med å overføre 5 milliarder til kommunene.

Fødsler og operasjoner holdes utenfor. Det samme gjør rus og psykiatri, men det skal inn senere. Disse endringene betyr oppbygging av sykehuslignende institusjoner som Distriktsmedisinske sentre (DMS) samt forsterkede sykehjem. Etter som 20 000 regnes som et nødvendig befolkningsgrunnlag innebærer denne modellen et sterkt press for kommunesammenslåing. Dette vil bety kroken på døra for mange lokalsykehus. Det ligger i kortene at det blir sentralisering og at lokalsykehus blir DMS – uten akuttkirurgi og uten fødetilbud

Hva nå?

Velferdspolitisk utvalg i Rødt, der jeg er medlem, møttes 22. januar i år og diskuterte hva som skulle være Rødts alternativ
til dagens sykehusmodell og organisering. Etterpå ble det laget et foreløpig forslag som blir presentert bakerst i dette heftet, og som er vårt bidrag i denne viktige diskusjonen. Vi står foran store utfordringer i tida framover. Både sykehusmodell og samhandlingsreform vil kreve mye av alle sykehusaktivister og andre som er mot sentralisering
og mot at helse skal være butikk. I tillegg kommer EUs helsedirektiv som er omtalt av Unni Hagen i dette nummeret av
tidsskriftet Rødt!

Kilder og nyttig lesing:

– Oppslag i Klassekampen august 2009 med
tidligere Telenor- sjef Tormod Hermansen
Kronikk i Nordlys 04.10.10 av Terese Folgerø,
eldreoverlege Dr. med i Tromsø kommune og
medlem av Statens Seniorråd
– «Svakheter i samhandlingsreformen», kronikk i
Dagens Medisin 2/2011 av Bjørg Marit Andersen,
professor dr. med., sykehushygieniker og
avdelingsoverlege ved OUS -Ullevål
– «Lokale akuttsykehus gir bedre overlevelse og
behandlingsresultat når tidskritiske tilstander
oppstår», kronikk i Dagbladet 28.12.10 av
Mads Gilbert, klinikkoverlege/professor,
Universitetssykehuset Nord-Norge
– Kronikk i Aftenposten 07.06.10 av professorene
Audun Offerdal og Alf-Inge Jansen
– «De rødgrønne må redde Aker sykehus», kronikk
i VG av Reiulf Steen, tidligere leder i Ap, Torstein
Winger, leder i Bjerke bydelsutvalg (Ap), Are
Saastad, leder i Fagforbundet Aker, Ann Karin
Osode, nestleder i Fagforbundet Aker, Dagfinn
Øyen, overlege og leder i Ap-laget på Aker sykehus
– «Lokalsykehus påvirker bolyst» – kronikk i Nationen
31.10.06 av Anette Sagen og Ane Kismul i
regjeringens Bolystråd
– «Myter og utfordringer», leserinnlegg i Dagsavisen
23.04.10 av Arne Laudal Refsum, leder Norsk
Overlegeforening
– «Sentralisering er nødvendig», intervju med Erik
Fosse i Klassekampen
– Roar Eilertsen (De Facto): Når sykehus blir butikk,
september 2003.
– Roar Eilertsen (De Facto): For lite penger – for lite
demokrati, januar 2005, Motmelding 28.04.01 til
høringsnotat fra Sosial- og helsedepartementet, om
«Statlig overtakelse av spesialisthelsetjenesten og
forslag til lov om helseforetak m.m.
– Bjarne Jensen og Magnar Bollingmo: Helsereform
– utfordringer og løsninger 2007
– Fanny Voldnes: «Helseforetakene – forretningsmessig
drevne foretak i en større reform» 2007
– Bjarne Jensen, Stein Østre og , «Helsesektorens
økonomiske og organisatoriske utfordringer»
– «En alternativ evaluering av helseforetaksreformen»
– Folkebevegelsen for lokalsykehusene 2007

"– Men lange avstandar mellom sjukehusa uroar ikkje statssekretæren. Ingebrigtsen er klar på at dagens struktur er forelda, og at endring må til.
– Me kan ikkje ha ein sjukehusstruktur som den me hadde på sekstitalet og tru at det er den beste. Den viktigaste funksjonen til sjukehusa er å redde liv. Tenestar som bidreg til gode liv, er det primærhelsetenesta som skal tilby, mener han."

Mads Gilbert er anestesilege. Han arbeider til daglig som klinikkoverlege/professor ved Universitetssykehuset Nord-Norge.

Sitatene i ingressen stammer fra den alltid frittalende statssekretær Roger Ingebrigtsen (Ap) som 16. mars 2010 kommenterte en ny og kritisk rapport om samhandlingsreformen utarbeidet av fagfolk ved Høgskolen i Hedmark for Kommunenes Interesseforening for Lokalsykehus (KIL). ‘Raske-Roger’ ga i kjent tabloid stil uttrykk for hvorfor lokalsjukehus skal erstattes med nye ‘samhandlinger’ mellom kommunehelsetjenesten og store, sentraliserte sykehus. Statssekretæren var slett ikke uroet over lange avstander mellom sykehusene. Endring må til. Sykehusene skal redde liv, og de må være store. Primærhelsetjenesteneskal sikre det gode liv.

Det som kom, kunne virke som en godt samkjørt kampanje. Nestemann ut var professoren i eksperimentell høyteknologisk robotmedisin på Rikshospitalet som på førstesiden i Vårt Land 17.4.2010 hevdet at lokalbefolkningen ’går i fakkeltog for retten til et kortere liv’. Seinere bidro ass. helsedirektør Bjørn Guldvog bidro med skarpere lut da han i desember forsvarte sentralisering av sykehusfunksjoner med den like udokumenterte påstanden om at «flere mennesker kan dø hvis lokalsykehusene opprettholdes som i dag». Han mente seg riktignok feilsitert, men formulerte likevel at en sentralisering av medisinsk kompetanse vil kunne redde liv til pasienter som trenger avansert behandling, og viste til at bedre behandling av kreftpasienter og pasienter som har hatt hjerne- og hjerteslag har ført til at stadig flere av disse pasientene overlever. Hans sjefer, helsedirektør Bjørn Inge Larsen og statsminister Jens Stoltenberg, hevdet samme syn i løpet av desember 2010. De samstemte i at færre lokalsykehus og et mer sentralisert og spesialisert sykehusvesen ’redder flere liv’. Larsen vil ha færre sykehus og mente lokalmedisinske sentre kan dekke svært mange behov. ’En del’ av dagens små lokalsykehus bør omdannes til lokalmedisinske sentre som skal kunne tilby alt fra rusbehandling, psykiatrisk hjelp og jordmortjenester til fotpleie, kiropraktor og vanlig lege, mente helsedirektør Larsen. Det er ikke framlagt noe konkret om hvilke sykehus som skal ’omdannes’ (les: nedlegges), prinsipp som skal følges, en nasjonal plan for sykehusnedleggelsene eller noen risikoog sårbarhetsanalyser for disse krevendeprosessene.

Argumentrekkene framsto som en blanding av geografi, populærmedisin, samfunnsutvikling, påstått omsorg for befolkningen og sist, men minst fokusert: Bekymring for offentlige helsebudsjett og etpostulert norsk overforbruk.

Mye kan tyde på at departementets toppbyråktater og politiske ledere mangler nok konkret kunnskap om hvordan helsevesenet faktisk fungerer på et operasjonelt, medisinsk plan – ikke bare økonomisk og byråkratisk. Jeg blir stadig forundret over den begeistring besøkende sentrale politiske aktører, ministre og byråkrater uttrykker når vi demonstrerer i praksis hvor tett, effektivt og kompetent for eksempel akuttberedskapen fungerer for den enkelte pasient. Når vi viser en ‘case’ med for eksempel akutt livstruende hjerteinfarkt som illustrerer hvor målrettet effektivt og sømløst kommunehelsetjenesten, AMK- og LV-sentralene, ambulansetjenestene i lufta og på bakken, lokalsykehusene og universitetssykehus allerede samarbeider, og hvor mange funksjoner som allerede er sentralisert,virker det som det overrasker dem.

– Fantastisk! utbryter de når samspilletstempo og fagkyndighet demonstreres.

– Dette må flere få høre om, sier de.

Det virker som sentrale politiske aktører ikke har fått med seg den faglige og strukturelle utviklingen og spontane sentraliseringen som har skjedd med norsk helsevesen spesielt de siste 20-åra. Vi som jobber i tjenestene, vet jo godt hvordan samspillet fungerer. En rekke medisinske funksjoner er allerede i betydelig grad sentralisert av faglige grunner,men uten å rasere strukturen fullstendig.

I sin tale til Aps landsmøte i år sa Stoltenberg bl.a. følgende for å forklare sentralisering av sykehusfunksjoner – og implisitt– nedlegging av lokalsykehus:

Havner du i en bilulykke i Gudbrandsdalen, og det er virkelig alvorlig, så kjøres du ikke til Lillehammer sykehus. Ikke til Gjøvik. Eller til sykehuset på Hamar eller Elverum. Eller Eidsvold. Eller Lørenskog. Du transporteres rett forbi alle disse sykehusene. Og havner på Ullevål. Og det gjelder ikke bare for Gudbrandsdalen. Det gjelder for alle som blir veldig alvorlig skadde i Østfold, Vestfold, Telemark, Buskerud, Akershus, Oslo, Hedmark og Oppland. De kjøres ikke til sine lokale sykehus. De kjøres eller flys til Oslo.

Blir du virkelig alvorlig brannskadd. Uansett i hvilket fylke, hvilken fjordarm eller dal du måtte befinne deg i i landet vårt, så er det om å gjøre å få deg til Haukeland. For der er de best i hele landet på brannskader.¹

Framstillingen er unøyaktig, retorisk og usann. Ett eksempel: Nylig skjedde en særdeles alvorlig brannulykke i Salangen kommune i Troms. Fire barn og to voksne ble livstruende brannskadd i en lavvobrann langt fra allfarvei. Takket være en formidabel innsats fra frivillige på stedet, lokalt ambulansepersonell og redningshelikopteret fra Bodø, fikk alle seks nødvendig livreddende førstehjelp før ankomst Universitetssykehuset Nord-Norge i Tromsø (UNN). Her var det slått full alarm, og seks kirurgiske team sto klar. Tolv timer etter ulykken ble fem av de seks – som hadde overlevelsessjanser – fløyet i hvert sitt ambulansefly med følge av spesialsykepleiere og leger til det nasjonale brannskadesenteret på Haukeland universitetssykehus. Men før avgang, var det gjort et omfattende livreddende og stabiliserende arbeid på UNNTromsø: Alle hadde de blitt lagt i narkose og gjennomgått helt nødvendig livreddende kirurgi og stabilisering. Samspillet fungerte slik det skulle, og det livreddende arbeidet ble utført på ulike nivå, selvsagt også på de skadde sitt «lokale sykehus». Seinere ble to av de brannskadde barna fløyet videre fra Bergen til et spesialsykehus for brannskadde barn i USA. Fire av de seks overlevde, todøde dessverre av skadene.

Vi som jobber med akuttmedisin, opplever daglig at slike sammensatte og velfungerende ’overlevelseskjeder’ fungerer godt mellom ulike nivå i helsetjenesten. Ikke som et ’enten lokalsykehus eller spesialsykehus’ – men som et godt planlagt samspill der de ulike nivåene er godt samtrente og kjenner sine oppgaver. Statsministerens postulat om at alle som blir ’veldig alvorlig skadde’ …’(ikke) kjøres til sine lokale sykehus. De kjøres eller flys til Oslo’. er like meningsløst. Mange alvorlig skadde trenger ofte livreddende diagnostikk og stabilisering på lokalsykehus før de evakueres videre til det regionale traumesenteret, som for eksempel Ullevål i sør eller UNN-Tromsø i nord. Vi er enige om at alvorlig skadde skal til det regionale traumesenteret, men norsk geografi og klima gjør det til høyrisikosport å radere ut akuttberedskapen på våre lokale akuttsykehus – fordi avstandene til traumesenteret blir for lang, og flyoperative forhold hindrer ofte bruk av luftambulanse. Da må den skadde stabiliseres lokalt før transport langs landeveien. Landeveien kan også være stengt tider av året i deler av landet, spesieltder avstandene er lengst.

Kanskje mangler det sentrale maktapparatet av statssekretærer, ministre, politiske rådgivere, toppbyråkrater et nødvendig minimum av faglig oppdaterte forutsetninger når de nå anviser enda flere dårlig forberedte reformer i norsk helsevesen. Deres daglige nærhet til høyspesialiserte, teknologisk fokuserte medisinske fagmiljø rundt hovedstadens universitetssykehus og tett omgang med dyktige lobbyister fra slike miljø, kombinert med mangelfulle medisinske kunnskaper om hva vi de facto driver med i norsk helsevesen utenfor Oslo, kan kanskje forklare noe av mytedannelsene som Roger Ingebrigtsen så bramfritt eksponerer. Når en statssekretær, en statsminister og to helse-direktører bruker til dels villedende medisinske argumenter for å radere ut lokale akuttsykehus, er de på kollisjonskurs medbåde folk og fag.

En bærekraftig utvikling av norsk helsevesen skal så langt mulig sikre likeverdig helsetilbud til alle. Moderne akuttmedisin har styrket, ikke svekket, argumentene for et fornuftig nettverk av faglig gode lokale akuttsykehus med klare oppgaver, trygg økonomi og trygg framtid som grunnlag for langsiktig rekruttering av fagfolk. Nå er en tredel av våre rundt 50 lokalsykehus truet. En fersk meningsmåling viser at 9 av 10 vilopprettholde lokale akuttsykehus.

Kampen fortsetter med stor intensitet, og blir en av de politiske kampene som opplagt vil påvirke høstens valg. Hvorfor sloss folk så hardt for sykehus som ’tar livet av dem’, for å spissformulere Stoltenbergs argumenter? Kanskje skal vi lytte til enannen medisinsk stemme?

Professor Per Fugelli mener det er to grunner til at lokalsykehusdebattene engasjererså mange:

– Lengselen etter trygghet og nærhet, det vet alle som har vært syke, sier Fugelli somselv har vært kreftsyk.

Det andre er, ifølge Fugelli, følelsen av at hvis du tar et lokalsykehus fra noen, så tardu verdigheten deres.

– Lokalsykehuset er et symbol på verdighetog rettferdighet, sier han.

Store endringer

Er det sant at sykehusstrukturen i Norge ikke er endret siden «seksti-tallet»? Har det virkelig ikke skjedd noen struktur- eller funksjonsendring på over femti år i norsk sykehusvesen? Og er det riktig at sykehusenes rolle er ‘å redde liv’, ikke sikre ‘det godeliv’?

Den tøvete påstanden om at norsk sykehusstruktur ikke er endret på femti år gjentas til det kjedsommelige som et faglig fikenblad for å skjule det som er de stadige helsereformenes egentlige hensikt: Å ‘modernisere’ offentlig sektor gjennom konkurranseutsetting, strukturrasjonalisering og fusjonering til gigantiske enheter som skal gi antatt billigere drift og privatisering. Samtidig utarmes velferdsstaten. Velferdsstatens politiske mål med sykehussektoren og spesialist-helsetjenesten har vært – og må fortsatt være – likhet i helsetilbud og trygghet for ivaretakelse enten du bor i Bodø, Brønnøy, Bogstadveien eller Bergen. Når kostnadskontroll og bedriftsøkonomisk lønnsomhet overordnes målet om likeverdige helsetilbud til hele befolkningen, rammes både den delen av folket som er bosatt i distriktene for å drive matproduksjon i primærnæringene, og folk med sammensatte, men enkle medisinske problemer, som eldre og kronisk syke. Samtidig forvitrer kjerneverdiene i helsesektoren. Økonomisk budsjettkontroll blir overordnet omsorg, ’effektivitet’ blir overordnet kvalitet. Pasienter blir ‘kunder’, pleie og behandling er erstattet med ‘produksjon’, og sykehusenes ventelister omtales som ‘ordrereserver’ – for å nevne noen eksempler på nytalen som sprer seg i styredokumenter og dagligtalen inorsk helsevesen.

Kampen om lokalsykehusenes status, funksjon og finansiering er ikke ny. Faktisk har lokalsykehusstrukturen i Norge vært under endring og debatt de siste 40 åra, minst. Tidlig på 1970-tallet lanserte daværende leder i Statens sykehusråd, prof. Olav Hilmar Iversen, forslaget om å fjerne lokale akuttsykehus gjennom en tilsynelatende enkel navneendring: Lokalsykehusene skulle ikke lenger være sykehus, men «utvidet sentral helsestasjon», ikke ulikt mye av ord-retorikken i Samhandlingsreformen og Nasjonal Helseplan anno 2011. Helsedirektør Torbjørn Mork var ivrig forkjemper for planene. Folkelige kamper ble organisert til forsvar for sykehusene på Rjukan, Notodden, Vardø og i Lofoten for å nevne noen eksempler. Den aktive kampen for å forsvare lokalsykehusene harpågått de siste 40 åra.

Selvsagt er norsk sykehusstruktur vesentlig endret i takt med medisinsk utvikling, bosettingsmønster og bedre kommunikasjoner. Et stort antall lokalsykehus er fjernet fullstendig de siste femti år, og nye står for fall. Bare i løpet av 1990-tallet ble det gjennomført omfattende sykehussentralisering i Norge, og hele 17 sykehus ble omgjort til syv enheter. Over 40 prosentav alle norske sykehus ble berørt.

Når det nå kommer enda en runde med store omorganiseringer og nedlegginger, skjer det i høyt tempo uten faglig konsensus, forsvarlig saksbehandling eller systematiske risiko- og sårbarhetsanalyser. I alle landsdeler og langs hele kysten pågår det opprivende konflikter om hvordan Sykehus-Norge skal organiseres. En oversikt utarbeidet av Aftenposten, viste at så mange som en tredjedel av de rundt 50 lokalsykehusene i Norge nå er gjenstand for konflikt: Enten på grunn av planer om nedleggelse, eller i forbindelse med endringer i fordelingen av oppgaver mellom sykehusene som er til vurdering.² En del avgjørelser er allerede truffet (Lærdal, Eid), og regjerings-partiene står steilt mot hverandre om hvordan Regjeringen skal forholde seg til konfliktene. En brei, nasjonal motstandsbevegelse har mobilisert til massive protester. Noen av de gjennomførte strukturendringene har vært fornuftige og nødvendige. Spørsmålet nå er om de gjenværende, funksjonsdyktige lokale akuttsykehusene skal fjernes helt og erstattes med et kommunalt helsetilbud ingen vet hva skal inneholde. I dag bor 89 % av Norges befolkning innen en times reisetid til sykehus. Kanskje har endringene i norsk sykehusstruktur siste 40–50 år gjort at vi allerede har nådd et fornuftig balansepunkt mellom sentralisert og desentralisert sykehusstruktur? Kanskje bør fokus nå være på tydeligere nasjonal arbeidsdeling mellom små og store sykehus, og sikre forsvarlig bemanning og arbeidsropå lokalsykehusene?

Norsk geografi, avstander og klima har ikke endret seg stort siste 50 år. Skal Norge drive egen matproduksjon må det fortsatt bo folk i distriktene. Tross bedre veier og moderne lufttrafikk er vintrene lange, mørke og værharde i store deler av landet. Lokale akuttsykehus sikrer forsvarlig lokal akuttberedskap, avlaster storsykehusene, behandler vanlige sykdommer og skader godt, og gir trygghet for distriktsbefolkningen. Askeskyen viste hvor sårbare vi er, og hvor viktige lokalsykehusene fortsatt er. Beredskap i forhold til kriser og krig bygger også best på et balansert forhold mellom sentrale sykehus og desentraliserte, små sykehusenheter. Små sykehusenheter er istand til å ta hånd om flertallet av de enklere lidelser og skader som krever sykehusinnleggelse, de er billigere enn store, sunnere økologisk, gir større nærhet til eget miljø, styrker den nasjonale beredskapen, og kan gi verdifulle faglige bidrag til klok balanse mellom små og store sykehus på etglobalt nivå.

Det sentrale spørsmålet er derfor ikke om vi enten skal ha lokalsykehus eller store sentraliserte sykehus. Helsevesenet trenger både de høyspesialiserte sykehusene og lokalsykehusenes bredde- og diagnostiske kompetanse for de vanlige sykdommene innen både kirurgi og medisin. For å sikre en rettferdig fordeling av akuttberedskap og trygghet for ivaretakelse ved vanlig sykdom og skade – samtidig med tilgang på det mest raffinerte, høyspesialiserte modernemedisin kan by på – trenger vi en balansert struktur.

Helse for alle

De siste tretti år har det foregått en omfattende utvikling av praktisk medisin i takt med ny kunnskap og ny medisinsk teknologi. Fagutviklingen har vært ledsaget av ny arbeidsdeling mellom små lokalsykehus og store medisinske sentra. Detaljene i denne utviklingen har i hovedsak vært drevet fram av medisinsk ekspertise og forskere på ulike nivå i helsetjenestene, ikke av politikere eller økonomer. Norge har en unik sjanse til å videreutvikle en balansert sykehusmodell som har medisinsk, økologisk og økonomisk bærekraft samtidig som den sikrer mest mulig helse for alle – også distriktsbefolkningen. Videreutvikling av den norske sykehusmodellen ville vært et viktig bidrag også i den globale kampen for rettferdighet og ‘helse for alle’, spesielt millionene av verdens folk som bor i rurale områder med lange reiseavstander til de urbane, høyspesialisertesykehusene.

For å nå et slikt mål trenger vi:

Funksjonsfordeling: En entydig, nasjonalt forankret helsepolitisk plan for oppgavefordelingen mellom små, mellomstore og store sykehus. Dette forutsetter en nasjonal sykehusplan og en entydig, nasjonal definisjonskatalog.³

Faglige mål: Kvalitetsmål for beredskap, behandlingstilbud (innhold og varighet) og behandlingsresultater. Dette forutsetter robuste, nasjonale helseregistre med obligatorisk rapportering fra alle nivå i helsetjenesten(‘bench-marking’).

Forsvarlig økonomi: De nåværende, bevegelige økonomiske målene for sykehusene som er akkord-basert (DRG osv), må erstattes med et rammefinansiert system som sikrer nødvendig driftsøkonomi og kapitalforvaltningi offentlige sykehus.

Faglig framdrift: Nye metoder for diagnose og behandling må fases inn systematisk og planmessig basert på fagmedisinsk evidens, klare nasjonale helsepolitiske prioriteringer og forpliktende beslutninger. Nasjonale standarder og behandlingsanvisninger børutvikles på en rekke områder.

Fortsatt forsvarlighet: Lov om helsepersonell må håndheves med større kraft. Vi er ikke bare pålagt å gi medisinsk forsvarlig behandling, men også sikre at den syke får omsorgsfull behandling. Helsepersonellets varslingsplikt må overordnes lojaliteten tilhelseforetakets styretvedtak.

Arbeidsro: Lokalsykehusene har lenge vært utsatt for trusler om nedleggelser. Omfattende og kostbar utenlandsk vikarbruk, usikre faglige rammer, manglende vedlikehold og generell politisk vanskjøtsel har vanskeliggjort stabil rekruttering og langsiktig bygging av robuste fagmiljø. En nasjonal sykehusplan med politiske garantier og økonomisk sikkerhet kan sikre faglig utvikling og rekruttering av unge helsearbeidere som vil bo og jobbe i distriktene. Forsvar for en bærekraftig norsk sykehusstruktur: Små sykehusenheter er økonomisk, økologisk, psykososialt og beredskapsmessig bærekraftige. En balansert sykehusstruktur der små og store sykehus har en klar ansvarsdeling, vil både tjene befolkningens behov og sikkerhet i Norge og kunne bidra til utviklingen av bærekraftige nasjonale sykehusmodeller også for land i Sør med lange avstander, store rurale befolkninger, begrensete økonomiske ressurser og store udekkete behov for sykehusbehandling avenklere lidelser.

Hva er lokalsykehus?⁴

Alle vanlige sykehus i Norge er spesialisthelsetjeneste og alle har lokalsykehusfunksjon. Sykehusene gir oss tygghet når sykdom eller skade truer liv og helse. Når alvorlig sykdom foreligger, gir de oss trøst og trygghet, ofte lindring og bedring eller regulær livreddende innsats eller helbredelse. I rapporten Helsesektorens økonomiske og organisatoriske utfordringer påpeker professorene Bjarne Jensen og Stein Østre ved Høgskolen i Hedmark og rådgiver Unni Hagen i fagforbundet at alle norske sykehus har definerte lokalsyk-husfunksjoner for befolkningen i eget nærområde, ofte 100–300 000 innbyggere. Lokalsykehusfunksjonen innebærer undersøkelse og behandling av de vanligste, ikke spesielt kompliserte sykdommene. Noen steder har vi rene lokalsykehus uten sentralsykehus-funksjoner der det er hensiktsmessig grunnet geografi og avstander, men de fleste norske sykehus er det som før ble kalt ‘sentralsykehus’ som sykehuset i Bodø, Kristiansand, Skien, Arendal og Fredrikstad med 1500–3000 årsverk. Disse sykehusene har en rekke medisinske spesialiteter som kan håndtere også de kompliserte sykdomstilfellene og det som er noe mer sjeldent, men også disse sykehusene har en dominerende lokalsykehusfunksjon. De store universitetssykehusene i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø har særlige høyspesialiserte funksjoner i tillegg til sentral- og lokalsykehusfunksjon. Det kan virke som vi er utsatt for en situasjon spekket med retorikk og bevisst uklarhet i formuleringene, for eksempel nettopp ved bruken av «lokalsykehus » som nå synes å kunne brukes omalt unntatt universitetssykehusene.

Lokalsykehus er bærekraftige

Kortreist akuttberedskap som bygger på gode lokalsykehus for dagligdagse sykdommer, kombinert med høyspesialiserte sentrale sykehus med klar funksjonsfordeling, er en svært bærekraftig medisinsk modell. I tillegg er det positivt for miljøet, økonomien ogdesentralisert bosetting.

Nærhet

Nye behandlingsmuligheter har ført til at tiden er en mye mer kritisk faktor i moderne akuttmedisin. Kort avstand fra lokalsamfunnet til lokalsykehuset sparer livsviktig tid ved tidskritiske hendelser. De vanligste av slike tilstander i vår del av verden er akutte hjerte-karsykdommer (hjerteinfarkt, hjertesvikt, hjertestans, hjerneslag), akutte pustevansker (KOLS), alvorlige infeksjoner (sepsis). Enklere men potensielt livstruende akutte kirurgiske tilstander (skader, inneklemt brokk, blindtarmbetennelse, magetarmblødninger etc) er også tidskritiske. De aller fleste av disse livstruende akutttilstandene får idag forsvarlig primær diagnose og livreddende behandling på lokalsykehus med døgnberedskap med kvalifiserte tverrfaglige akuttmedisinske team av fagfolk fra ‘basisspesialitetene’ (indremedisin, kirurgi,anestesi, klinisk kjemi, røntgen, pleie).

Etter primær diagnose og behandling på lokalsykehuset kan pasienter med fagmedisinske behov som ikke kan dekkes på lokalsykehuset, overflyttes til neste sykehusnivå uten unødige tidstap. Noen pasientgrupper skal transporteres direkte til et større, høyspesialisert sykehus for umiddelbar livddende hvis dette kan gjennomføres med tidsgevinst. Avgjørelsene om behandlingsnivå kan være krevende, og sykehusspesialistene drøfter dette i nært samspill med primærlegene i hvert enkelt tilfelle gjennom det unike nasjonale akuttmedisinske AMKnettverket. Norge har dag et finmasket system av offentlige ambulansetjenester (bil-, båt-, fly- og helikopterambulanser) med høykvalifisert fagpersonell som kan sikre behandling, overvåking og transport til et høyere sykehusnivå, men ambulanser kanaldri bli sykehus.

Balansen mellom allmenne, grunnleggende helsetilbud på lokalsykehusene og avanserte behandlingstilbud på store sykehus krever tverrfaglig tillit og klar oppgavefordeling. Forbedringer er fullt mulig uten årasere dagens struktur.

Nærhet til eget lokalsamfunn gir lettere tilgang til pasientens eget sosialt nettverk og den unike psykososiale støtten eget nettverk kan gi i akutte situasjoner. Lokal kultur, språk og tilknytning er viktig for oss alle når vi hensettes til hjelpeløshet ved akutt sykdom eller skade. Å skille den syke fra eget sosialt nettverk har negativ effekt på immunsystem, infeksjonsforsvar og motstandskraft. Dettegjelder spesielt barn og eldre.

Nærhet reduserer også transportbehov og utgifter til syketransport. Lange, akutteambulansetransporter er også kostnadsdrivende og svekker lokal beredskap.

Økologi

Sykehusinfeksjoner er en svær økologisk utfordring i vår del av verden. Gjennom omfattende og ukritisk bruk av antibiotika i kampen mot parasittene har medisinen bidratt til en paradoksal utvikling av ekstremt motstandsdyktige bakterier. Slike multiresistente bakterier trives svært godt på sykehus. Jo større sykehus, jo flere sykehusinfeksjoner. Omtrent hver 20. pasient i norske sykehus har til enhver tid en av de fire vanligste sykehusinfeksjonene (sepsis, urinveisinfeksjoner, luftveisinfeksjoner og postoperative sårinfeksjoner). Prevalensundersøkelser viser at forekomsten av sykehusinfeksjoner er høyest ved spesialog regionsykehus, lavest i lokalsykehus. Slik variasjon er forventet, blant annet fordi det er flere pasienter med alvorlige bakenforliggende lidelser ved et regionsykehus og færre i et lokalsykehus. Sykehusinfeksjoner er den fjerde hyppigste dødsårsaken i industrialiserte land. Dessuten er sykehusinfeksjonermeget dyrt for helsevesenet og for samfunnet.

Det er dokumentert at pasienter som transporteres mellom sykehusenheter, også har større sjanse for å få sykehusinfeksjoner. Dette er en risiko som forebygges ved å etablere gode lokalsykehus som kan ta det meste som ikke trenger spesialbehandling, skriver professor i hygiene og smittevern, Bjørg Marit Andersen, i en kronikk i desember 2011. Ved nedlegging av lokalsykehus blir alle nødvendige spesialiteter for vanlig medisinsk/kirurgisk behandling «fordelt mellom diverse sykehus» som før egentlig hadde den samlede ekspertise. Desentraliserte, små sykehusenheter vil bremse utviklingen av denne livstruendekomplikasjonen til sykehusinnleggelser.

Kampen mot klokka vinnes lokalt

Det er desentralisering, ikke sentralisering, av akuttfunksjoner som har vist seg å bedre overlevelse og behandlingsresultat når de vanligste tidskritiske tilstandene oppstår. Eksempler er primærbehandling og stabilisering av akutt livstruende sykdom i hjerne og hjerte som følge av blodpropp, alvorlige pustevansker og ulykker. Akutt hjerneslag og akutt hjerteinfarkt skal diagnostiseres og behandles innen kortest mulig tid for å redde både liv og funksjon. Hvert minutt teller. Behandlingsmålet er at blodproppen som hindrer blodstrøm til hjernen eller hjertemuskelen skal fjernes fortest mulig med blodproppoppløsende medikamenter («Plumbo»). Dette kombineres med mer avansert «rørleggerarbeid» for permanent utblokking og reparasjon av skadde eller forsnevra blodkar på høyspesialiserte sykehus. Dette avtalte samspillet fungerer alleredegodt mellom lokal- og sentralsykehus.

For å kjøpe tid har vi i Nord-Norge bevisst og systematisk desentralisert slike nye, avanserte behandlingsformer de siste 12 åra. Ambulansene har blitt utstyrt med spesielle EKG-apparater og «Plumbo»- medikamenter, ambulansepersonell har fått grundig opplæring og delegerte myndigheter for avansert behandling av akutt hjerteinfarkt, landsdelens lokale akuttsykehus har skjerpet den lokale beredskap og Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN) har 24-timers beredskap på sitt avanserte «rørleggerverksted» og på bildediagnostikk. I løpet av de siste ti åra har dette nøye planlagte og faglig omforente samspillet mellom primærhelsetjeneste, ambulansene, lokale akuttsykehus og UNN-Tromsø spart halvannen time i akuttfasen før oppstart med «Plumbo» og redusert dødelighet ved akutt hjerteinfarkt med om lag 30 prosent. Det planlagte faglige og operative samspillet mellom små og store sykehusenheter, primærhelsetjenesten og ambulansetjenestene har vært suksessoppskriften i Nord-Norge,ikke enøyd nedlegging og sentralisering.

Tilsvarende overlevelseskjede gjelder diagnose og behandling av akutt hjerneslag som rammer 15 000 nordmenn årlig. Disse pasientene har også svært dårlig tid: 85 % med akutt hjerneslag har en livstruende blodpropp i en hjernepulsåre. Jo før blodproppen kan fjernes, jo bedre er overlevelsen og hjernefunksjonen hos de som overlever. Gjenoppretting av hjernens blodforsyning bør skje raskest mulig, helst innen 90 minutter etter de første symptomene oppstår. Primærlege og ambulanse samarbeider med AMK for raskest mulig å bringe pasienten til lokalt akuttsykehus for CT-diagnose. Hjerneblødning må utelukkes før «Plumbo»-behandling starter. Jo tidligere jo bedre resultat. Alle sykehus i Region Nord (Nordland, Troms og Finnmark) har egen slagenhet for oppfølging av disse pasientene. Å sentralisere lokalsykehusenes diagnose- og behandlingstilbud til akutte hjerte- og hjerneslagpasienter vil gi tidstap og ramme distriktsbefolkningen hardt. Oppgavene kan ikke overtas av Larsens«lokalmedisinske sentre».

Falsk motsetning

Det er ingen motsetning mellom kjappe, avanserte responsmønstre forankret i gode akuttrutiner i kommunehelsetjenesten, ambulansetjenesten og lokale akuttsykehus og velfungerende akuttfunksjoner i store sykehus når disse fungerer i et planmessig samspill basert på vitenskap, evidens, geografi og avtalt funksjonsfordeling mellom sykehusene. Vi som til daglig jobber med akuttmedisin i distriktene, er verken fanatiske lokalpatrioter eller faglig akterutseilte, men vi vet at tid er liv og tid er avstand. Nitti minutter går fryktelig fort. Også statsministeren ville nok satt pris på primær diagnostikk og livreddende stabilisering på et velfungerende lokalsykehus for eksempel i Finnmark før timesvis med videretransport til UNN-Tromsø dersom han skulle bli kritisksyk eller skadet en stormfull vinternatt.

Vanlige ting er vanlige

Dette ordtaket gjelder også sykdom og skader. Mange av de som trenger kortere eller lengre behandling på sykehus, har relativt ukompliserte sykdommer og skader selv om de innlegges akutt. Gjennomgang av sykehusenes pasientgrunnlag viser at 90 % av alle sykehusinnleggelser er pasienter som har første prioritet gjennom rett til øyeblikkelig hjelp, og de som har 2. prioritet gjennom retten til nødvendig helsehjelp. (Lov om pasientrettigheter, 1999). Ser vi på fordelingen av pasienter som skal behandles planlagt (elektivt), og pasienter som blir akuttinnlagt på lokalsykehus, så kommer en 75–80 % av lokalsykehuspasientene inn som akuttpasienter. Mange av disse innlegges for et kort opphold for akuttbehandling eller justering av behandling i forløpet av en kronisk sykdom. De vanligste kroniske sykdommene går i bølger, og kan kreve kortvarig sykehusinnleggelse for justering av behandlingsopplegget, ytterligere diagnostikk og utredning eller ganske enkelt avlastning for famile eller førstelinjetjenestenes institusjonstilbud (sykehjem eller andre lokale institusjoner). En akutt lungebetennelse hos en 85 år gammel kvinne med slitne lunger etter et langt røyke-liv kan raskt bli livstruende både fordi lungekapasiteten svekkes akutt, og bakteriene som forårsaker lungebetennelsen kan komme over i blodet og gi opphav til en alvorlig bakterievekst i blodet (sepsis). Situasjonen kan utvikle seg dramatisk i løpet av minutter til timer, og jo lengere tid som går før grunnproblemet (lungebetennelsen) diagnostiseres (klinisk undersøkelse, bakterieprøver, røntgen, blodprøver), jo farligere kan tilstanden bli. Tiden er også her en kritisk faktor. Et alminnelig godt utrustet lokalsykehus har alle forutsetninger for å gi denne kvinnen førsteklasses omsorg, rask undersøkelse – fordi det tar kort tid å komme til lokalsykehuset – og god diagnostikk som grunlag for rett og rask behandling. En ytterligere forflytning mot et større, sentralt sykehus kan selvsagt bli nødvendig dersom lungefunksjonen kollapser helt og man finner indikasjon for langvarig eller kompleksintensivbehandling.

Tett psykososial støtte basert på geografisk nærhet til egen familie, eget sosialt nettverk og egen lokal kultur spiller også rolle for den gamle pasientens motstandskraft og overlevelsespotensiale. Lokalsykehusets akuttberedskap med anestesilege, indremedisiner, rtg-lege og erfarne sykepleiere, bioingeniører og sykepleiere representerer en tverrfaglig ressursbase som selvsagt må være nært knyttet til et faglig «nav», slik at det lokale teamet lett kan komme i kontakt med kollegiet på det sentrale, høysåpesialiserte sykehuset gjennom fleksible telematiuske løsninger for utveksling av vurderinger, tiltak, prognose og eventuell justering av behandlingen. Selvsagt må det lokale sykehusets fagfolk både være villige til å ta ansvar for sin pasient, men også være nøkterne og realistiske i vurderingen av grensene for egen kompetanse og kapasitet. Nye spanske studier har dokumentert at lokale distriktssykehus leverer like godt eller bedre på kvalitet og økonomi sammenliknet med, store sentraliserte by-sykehus, og de leverer langt bedre på pasient-tilferdshet.⁵

I en nylig publisert studie av behandlingskvalitet og dødelighet hos pasienter innlagt med kransåresjukdom i hjertet, ble forløpet studert hos nær 330 000 pasienter behandlet på 77 større by-sykehus, sammenliknet med 23 000 pasienter som fikk sin behandling på 71 lokalsykehus i distriktet over en periode på 8 år. Forskerene fant at generelle, standardiserte retningslinjer for medisinsk behandling ikke ble fulgt i samme grad på distriktssykehusene som på de urbane sykehusene, men over 80 % av pasientene fikk «standardbehandling» på begge sykehus-typer. I de endelige, sammensatte statistiske analysene av det store materialet kom lokalsykehusene like godt ut som de urbane, store sykehusene med hensyn til behandlingskvalitet. Det var heller ikke forskjell i dødelighet når tallene ble justert for relevante sykdomsfaktorer. Konklusjonen var at pasientene på distriktssykehusene fikk samme behandlingskvalitet og hadde samme sluttresultater som de pasientene med kransåresykdom som blebehandlet på store, urbane sykehus.

Disse studiene gjenspeiler en interessant og viktig utvikling spesielt innafor akutte ogkroniske hjertelidelser:

Tidligere var sykehuslegene i stor grad ‘herre i eget hus’ og bestemte seg for hvilke behandlingsstrategier de ville følge basert på egen klinisk erfaring og egen lesing av vitenskapelig litteratur. I dag baserer vi behandlingen på nasjonale og internasjonale retningslinjer (‘guidelines’) som bygger på omfattende eksperimentell forskning, store kliniske studier og såkalte blindete, kontrollerte studier der de viktigste behandlingsalternativene testes systematisk. Slik ‘evidensbasert’ og kunnskapsbasert medisin skal sikre at den enkelte syke – eller skadde – får tilgang til den best begrunna, mest effektive og sikrestebehandlingen.

For hjerte-karsykdommer har vi i Norge i dag både regionale, nasjonale og internasjonale retningslinjer for behandling av for eksempel hjertesvikt, akutt hjerteinfarkt og hjertestans. Slike retningslinjer gjør det fullt mulig å kvalitetssikre grunnbehandlingen av de vanligste sykdommer og skader somtrenger kortere sykehusinnleggelse, men ikke høyspesialisert medisin.

Vi har svært god kunnskap om tidsfaktorens betydning både for død og sykelighet etter akutt oppståtte hjertesykdommer som akutt hjerteinfart, hjertestans og livstruende hjertesvikt. ‘Mulighetens tidsvindu’ er ganske smalt, og kombinasjonen av fagkyndige ambulansetjenester med kort responstid, avansert utstyr og medisinsk personell (ambulansepersonell) som kan gi grunnleggende, stabiliserende behandling – og lokale akuttsykehus som kan autorisere avansert prehospital behandling ved behov, og stå klar 24/365 for fagkyndig mottak med mer avansert stabilisering, klinisk kartlegging og prioritering av pasientens behandlingsbehov – denne kombinasjonen gjør at mange pasienter som bor desentralisert i Norge, likevel kan vinne ‘kampen mot klokka’ ved foreksempel akutt, livstruende hjerteinfarkt.

Noen pasienter skal videre til spesialisert sykehus for et tredje trinn i behandlingen. De fleste med akutt hjerteinfarkt skal for eksempel til et såkalt ‘invasivt senter’ der kransårenes tilstand kan kartlegges med avansert røntgenundersøkelse og eventuelle tette blodårer blokkes opp og armeres permanent‘fra innsiden’ med en såkalt stent.

Det blir et nesten komisk forsøk på å slå inn åpne dører når byråkrater og sykehusleger i hovedstaden hevder at «vi som er fagfolk og forskere vet hvor enorme endringer inne i sykehusene vi har hatt de siste årene, da kan ikke organiseringen være som før» – og liknende påstander som gir inntrykk av at et ikke har skjedd endring i norsk sykehusstruktur de siste 50 åra. Man må nesten være stokk døv og ganske blind, eller leve fjernt fra virkeligheten i dagens helse-Norge, for å gå glipp av det som faktisk har skjedd med organiseringen: I takt med den medisinske utviklingen av nye, spesialiserte metoder har det skjedd en omfattende og betydelig sentralisering av medisinske funksjoner i Norge. Et annet eksempel på dette er åpen hjertekirurgi som bare drives på store universitetsklinikker ogpå ett spesialssykehus (Feiringklinikken).

Tilsvarende gjelder også krevende kreftoperasjoner og behandlingen av akutt hjerteinfarkt med avansert, invasiv kardiologi (kartlegging og utblokking av kransårer i hjertet). Dette gjøres årlig på ca 7800 pasienter i Norge, men bare på spesialavdelinger på store sykehus (antall inngrep i 2009) i Bergen (1317), Trondheim (1340), Stavanger (971), Arendal (790), Tromsø (1390) og Feiringklinikken (1794)6. Men det er ca 20 000 pasienter som utskrives fra norske sykehus årlig med diagnosen akutt hjerteinfarkt (2007). En stor andel av disse pasientene behandles med klokskap og godt resultat på våre lokalsykehus med akuttberedskap, mens noen overflyttes i rett tempo til mer spesialisert behandling på høyere sykehusnivå. Dette seleksjonsarbeidet går langs faglige retningslinjer som er minst like godt kjent, forstått og respektert på Rana sykehus som på Rikshospitalet, og praktiseres med samme ansvarlighet på Kirkenes sykehus som på Universitetssykehuset Nord-Norge i Tromsø. Arbeidsdelingen er en forutsetning for at de store sykehusene skal kunne løse sine spesialsiserte oppgaver og ikke oversvømmes av ‘vanlige ø.hjelps-pasienter’ som behandlesgodt på lokale akuttsykehus.

En ulykke kommer sjelden alene: Nok en dårlig reform

Sykehusreformen i 2002 var starten på en serie dårlig planlagte, raskt gjennom-førte ‘reformer’ i norsk helsevesen. Fellesnevner for sykehusreformen, den pågående nedleggingen av lokalsjukehus, Samhandlingsreformen, planen om innføring av felles nødnummer med rasering av AMK-systemet og søknads-basert turnustjeneste med innføring av ’nybegynnerstillinger’har vært:

• Svært korte forberedelser
• Demokratisk underskudd
• Sentralstyrt – oftest av byråkrater
• Ingen prøveordninger (prøvefylker, prøveregioner)
• Få eller ingen konsekvensanalyser
• Få eller ingen risiko- og sårbarhetsanalyser
• Ofte markedsøkonomiske argumenter, ikke faglige
• Stor motstand i fagmiljøene

I ‘Motmeldingen’ vi skrev i 2001, ga vi følgendespådom om konsekvensene av sykehusreformen:

1. Sykehusene vil bli spesialiserte, akuttberedskapen vil bli sentralisert og sengetallet redusert.
2. Bedriftsøkonomi vil bestemme sykehusenes pasienttilbud.
3. De friskeste pasientene vil få enda høyere prioritet, på bekostning av de mest syke.
4. Overbehandling og feilbehandling vil øke.
5. Byråkratiet vil vokse og dominere fagmiljøene i sykehusene.
6. Som resultat av 4) og 5) vil effektiviteten reduseres.
7. Fagutvikling vil hemmes pga. konkurranse mellom sykehusene og fordi opplæring blir «ulønnsom» aktivitet.
8. Arbeidsmiljøet vil bli svekket av ytterligere tidspress og «resultatlønn».
9. Over tid vil Norge få et todelt sykehusvesen: Ett i offentlig eie og ett i privat eie.
10. I et markedssystem vil ikke folket i valg eller Stortinget ha noen reell innflytelseover prioriteringene i sykehusvesenet.

Vi fikk dessverre i hovedsak rett. I 2005 oppsummerte DeFacto og Roar Eilertsenstatus i sykehusreformen med følgende:

• Sykehusene er kronisk underfinansierte sykehusstrukturen må være politisk styrt eksperimentene med kvasimarkeder må avskaffes
• Helseforetakene må gå bort fra regnskapslovens system for økonomistyring
• Innsatsstyrt finansiering bør trappes ned
• Helseforetakene må under folkevalgt kontroll.

Vi trenger ikke flere slike reformer nå. Vi trenger politisk styring og folkevalgt kontroll, forsvarlige økonomiske rammer, en entydig nasjonal sykehusplan og sikring av hele befolkningens rett, et påregnelig, fagkydig nært helse- og beredskapstilbud basert på en balansert sykehusmodell med dagens lokale akuttsykehus som grunnelement i et bærekraftig, norsk sykehusvesen som også sikrer befolkningen i distriktene rett tilgode helsetjenester.

Norge har en nøktern og god helsesektor

De økonomiske argumentene for sykehusreformen og for angrepene på lokalsykehusene tar utgangspunkt i dårlig dokumenterte påstander om at helseutgiftene i Norge, spesielt utgiftene til offentlige sykehus – er ute av kontroll og sterkt stigende. Dette er ikke riktig. Tallene som brukes til å påstå at norske helseutgifter er høyere enn i sammenlignbare land, blant annet de nordiske landene, er grovt misvisende. Sammenliknet med andre industrialiserte vestlige land har Norge moderate utgifter til helsetjenester når utgiftsnivået korrigeres for forskjeller i reallønns- og inntektsnivå og helseutgiftene defineres på samme måte i landene som sammenlignes. Norge har dessuten hatt langt lavere vekst i sine helseutgifter enn OECD landene de siste ti årene, sett under ett og sammenlignet med de andre nordiske land. Norge er faktisk blant de OECD-land som har hatt lavest vekst i helseutgiftene de siste ti årene. OECD-gjennomsnittet er på 4,1 prosent per år, mens tallet for Norge er 2,4 prosent, og bare to OECD-land har hatt lavere vekst enn Norge. (Se: B. Jensen ea,2010)

Den «norske hovedmodellen» har gjennom etterkrigstiden bygget på et utstrakt offentlig ansvar der både pasientansvar, forsyning og selve distribusjonen av landets helsetjenestene utføres og sikres i regi av kommuner og staten. Den nye ‘markedsmodellen’ baserer seg på at dette forsyningsansvaret skal ivaretas gjennom ulike typer konkurranse mellom offentlige og private aktører som er organisert som foretak underlagt aksjeloven i et pseudo-marked. Dette gjelder i særlig grad for spesialisthelsetjenestene. I dette systemet skal kommunene evt. helsekommuner få et ‘bestilleransvar’. Fordi dagens offentlige lokalsykehus i praksis har et lokalt og regionalt monopol for å ivareta den viktige ‘førstelinja’ av spesialisthelsetjenester, vil lokalsykehusene hindre en fullt utviklet markeds- og konkurransemodell.De må derfor fjernes.

Første skritt på denne veien ble tatt da Sykehusreformen med sin foretaksorganisering ble presset gjennom på rekordtid nærmest som et politisk kupp i 2002. Sykehusreformen innebar det daværende helseminister Tore Tønne betegnet som den største reformen i Norge i nyere tid både i dimensjon og kompleksitet gjennom et dramatisk endret eier- og styringssystem for offentlige norske sykehus. Denn endringen var forutsetningen for å kunne få en organisering sykehusene etter en bestiller–utfører-modell med utstrakt bruk av anbudsutsettelse som forutsetning for konkurranse mellom offentlige og private aktører. Reformen ble gjennomført til høylydte hurrarop fra FrP og andre markedsliberalister. Avdøde stortingsmann og FrPs kanskje fremste helsepolitikerJohn Alvheim (FrP) uttalte:

Dette er bortimot en blåkopi av FrPs politikk. I store trekk kunne jeg ha skrevet dette selv.

Hovedmålet var budsjett-reduksjoner og budsjettkontroll, ikke behovsprøvete økonomiske rammer som kan sikre faglig forsvarlige og omsorgsfulle helsetjenester . Samhandlingsreformen blir det neste steget. Gjennom økonomiske konfliktmodeller settes skehusene og kommunene (helseforetakene og førstelinjetjenestene) opp mot hverandreunder en kamuflasje om ‘samhandling’.

Modellen ligner mer på den engelske og amerikanske modell for helsetjenester, enn den tradisjonelle velferds-stats-baserte organiseringen norske sykehus tidligere var bygget på. Den nye modellen bygger på statlige foretaksmodeller for organisering av kraftforsyning, post og teletjenester. Statsforetaksmodellen passer for næringsvirksomhet som bør drives ut fra forretningsmessige prinsipper. Forskjellen er at, mens ‘kunden’ i kraft, tele- og postmarketed kan ta selvstendige valg i et marked, forblir helsesektoren, spesielt sykehussektoren, et kvasi-marked der ‘kunden’ dvs den behandlingstrengende delen av befolkningen (oss alle), slett ikke har et slikt ‘kundepotensiale’ til å treffe rett ‘markedsvalg’. Den øredøvende propagandaen om at ‘vi må sentralisere av faglige grunner for å sikre befolkningen et best mulig sykehustilbud’ kan godt sammenliknes med en tilsvarende retorikk fra Rema 1000, COOP og ElKjøp om at du får billigere og bedre varer bare du drar til store, sentraliserte kjøpesentre. Kunden – pasienten – skal mørnes til å gi opp lokalbutikken for å sette seg i bilen å kjøre til nærmeste by og handle på storsenteret. Det kan kanskje vise seg smart når hvitevarer skal handles, men mon om det er like smart når folk i hvitt skal behandle lungebetennelsendin?

Markedsstyrt helsevesen: USA dyrest, dårligst og mest urettferdig

Hvis man skal studere ytterligheter med hensyn til et markedsbasert helsevesen der økonomiske incentiver, profitt og indivualisme dominerer, kan USAs helsevesen sees som et motstykke til den skandinaviske modellen med et offentlig styrt helsevesen der kollektive forsikringsordninger og ‘helse for alle’ fortsatt er et bærende politisk prinsipp. USA har et privatisert profitt-basert helsevesen der ‘markedet rår’. Dette har ført til et markert klassedelt helsetilbud som i praksis fratar millioner av innbyggere rett til sikkerhet for ivaretakelse ved sykdom og skade. USAs helsestell er dessuten det desidert dyreste og faglig-medisinsk dårligste når man sammenlikner helseutgiftar og resultater mellom en rekke rike, industrialiserteland i Vesten.

USA brukte i 2005 nesten to trillioner dollar, eller omlag 6 700 USD per innbygger på helsestell. (Se Collins SR. ea, 2011.) Dette er mer enn dobbelt så mye som andre industrialiserte land bruker. Kostnadene til helsestell har også steget mer i USA enn i noe annet industrialisert, vestlig land og ligger nå på nær 16 % av BNP. Dyrt betyr i denne sammenheng verken rettferdig ellergodt kvalitativt heletilbud til befolkningen:

• USA det landet som i størst grad mislykkes i å gi alle innbyggerne universell rett til undersøkelse og behandling ved sykdom. Denne manglende sykeforsikringen fører til grunnleggende svikt i befolkningens rett til helsehjelp og trygghet for ivaretakelse ved sykdom og skade. Hele 40 % av USAs innbyggere rapporterer at de ikke får nødvendig omsorg grunnet kostnadene.
• En av fire innbyggere med alvorlig sykdom eller sviktende helse med operasjon eller sykehusinnleggelse siste to år rapporterte at de ventet seks dager eller mer før de kontaktet lege. I New Zeeland, Tyskland, Australia og Storbritannia var det bare en av sju som ventet så lenge med å søke medisinsk hjelp grunnet kostnadene.
• Helsestellet i USA utmerker seg ikke bare negativt ved skyhøye kostnader og en markert klassedeling i helsetilbudet til befolkningen. Tilgangen til primærlege er dårligst av de vestlige landene man har sammenliknet med, og bare 40 % av primærlegene i USA har organisert tilbud om legetjenester utenom kontortiden, mens slike legevaktordninger er universelt tilgjengelig i for eksempel Nederland (og Norge).
• USAs kostbare heletjenester leverer også lite imponerende behandlingsresultater, godt under gjennomsnittet av de landene det er ‘naturlig å sammenlikne med’.
• Sammenlikner man dødelighet som følge av tilstander som kan forebygges eller behandles med rett medisinsk behandling gitt i rett tid, havner USA som nr 15 av 19 industrialiserte land.
• Helsestellet i USA er svært fragmentert i tillegg til at det er ikke-universelt. Undersøkelse og behandling er dårlig koordinert og svært ulikt tilgjengelig. Bare 42 % av innbyggerne i USA har hatt samme primærlege i mer enn fem år, sammenliknet med 75 % i de andre landene i undersøkelsen.
• En arbeidstaker i USA må skifte primærlege hver gang arbeidsgiver skifter helseforsikrings-selskap, mens de fleste andre vestlige land sikrer sine innbyggere mest mulig stabile, langvarige fastlegekontrakter. Som følge av fragmenterte medisinske ansvarsforhold er forekomsten av medisinske feil hyppigere i USA der hver tredje innbygger med et helseproblem rapporterer medisinske feil, mot en av fire i andre vestlige land (2005).
• I USA er bruker bare 25 % av primærlegene gjennomgående, elektroniske pasient- journaler mot 90 % av primærlegene i Nederland, Storbritannia og New Zealand – og trolig nå 100 % av primærlegene iNorge.

Den omfattende fragmenteringen og privatiseringen av USAs helsevesen fører til svært høye administrative kostnader. I 2005 var de administrative kostnadene i USAs helsevesen beregnet til hele 143 milliarder dollar. Hadde disse utgiftene blitt redusert til samme nivå som i landene med de laveste forsikringspremiene og administrative kostnade (Frankrike, Finland og Japan), ville dettte alene betydd en innsparing på 97 milliarderUSD årlig på USAs helse-budsjett.

Og for 700 milliarder årlig kunne mange av USAs 40 millioner uforsikrete fått en braslump offentlig helsetjeneste.

Kilder og nyttig lesing:

Sitatet fra statssekretær Roger Ingebrigtsen (daværende statssekretær i Helse- og omsorgsdepartementet) er hentet her: http:// www.nrk.no/nyheter/distrikt/nrk_sogn_og_fjordane/1.7040087 (lastet 10.5 2011)

• Mener flere vil dø om lokalsykehusene beholdes. Assisterende helsedirektør Bjørn Guldvog med dramatisk forsvar av sentralisering av sykehusfunksjoner. Avisa Nationen 22.12 2010. http://www.nationen.no/2010/12/22/nyheter/helse/ sykehus/lokalsykehus/bjorn_guldvog/6343761/ (Lastet 10.5 2011)
• Helsedirektøren vil ha færre sykehus. Nationen 17.12 2010 http://www.nationen.no/2010/12/17/ nyheter/helse/lokalsykehus/sykehus/samhandlingsreformen/6336681/ (Lastet 13.5.2011)

Professor Erik Fosse: – I fakkeltog for retten til et kortere liv. Nationen 17.4 2010. Se: http:// lokalsykehus.blogspot.com/2010/04/i-fakkeltog-forretten-til-et-kortere.html. (Lastet 13.5.2011)

Professor Per Fugelli: Lokalsykehuset er et symbol på verdighet og rettferdighet . TV2-nyhetene 7.12 2010. http://www.tv2.no/gmn/professor-per-fugellilokalsykehuset-er-et-symbol-paa-verdighet-og-rettferdighet-3359692.html. (Lastet 13.5.2011)

Eriksen H-M, Iversen BG, Aavitsland P. Sykehusinfeksjoner i Norge 1999 og 2000. TidsskrNor Lægeforen nr. 25, 2002; 122: 2440–3

Professor Bjørg Marit Andersen: Lokalsykehus viktige for smittevernet. Dagsavisen 28.12 2011. http://www.nyemeninger.no/bandersen/ (Lastet 12.5.2011)

Motmelding til høringsnotat fra Sosial- og helsedepartementet om «statlig overtakelse av spesialisthelsetjenesten og forslag til lov om helseforetak mm. 1. utgave, 14. februar 2001. Oslo:Sosial- og helsedepartementet, 2001. Se:

Roar Eilertsen: Status i sykehusreformen januar 2005 (DeFacto, Kunnskapssenter for fagorganiserte) http://www.de-facto.no/bilder/115927For%20lite%20penger%20-%20for%20lite%20demokrati.doc

Roar Eilertsen: Hva skjer med lokalsykehusene? (De Facto, november 2006) http://www.google.no/url?sa =t&source=web&cd=2&ved=0CB4QFjAB&url=http %3A%2F%2Fwww.de-facto.no%2Fbilder%2F10361 2Lokalsykehus-1.doc&ei=GA3JTe2SFsWe-QbvgrWt Bg&usg=AFQjCNFrns3KJrl88MkdEL qrDNLN aoxVwA&sig2=mH-0dZFvsx8TaXHwBUjMXg

Bjarne Jensen, Stein Østre og Unni Hagen: Helsesektorens økonomiske og organisatoriske utfordringer. Samhandling, lokalsykehus og offentlig økonomi. (Revidert utgave 15.03.2010) http://www.velferdsstaten.no/Tema/Sykehus/?article_id=49439

Mads Gilbert: Lokalsykehus redder liv. Lokale akuttsykehus gjør at flere overlever når tidskritiske http://www.dagbladet.no/2010/12/28/kultur/debatt/kronikk/helse/14867487/ (Lastet 13.5.2011)

Sara R. Collins, Michelle M. Doty, Ruth Robertson, and Tracy Garber: Help on the Horizon. How the Recession Has Left Millions of Workers Without Health Insurance, and How Health Reform Will Bring Relief. Findings from The Commonwealth Fund Biennial Health Insurance Survey of 2010. (March 2011). http://www.commonwealthfund.org/ Content/Surveys/2011/Mar/2010-Biennial-Health-Insurance-Survey.aspx (Lastet ned 09.05.2011)

Karen Davis, The Commonwealth Fund: Learning from high performance health systems around the globe. Invited Testimony, Senate Health, Education, Labor, and Pensions Committee Hearing on «Health Care Coverage and Access: Challenges and Opportunities» (January 10, 2007) http:// www.commonwealthfund.org/usr_doc/996_Davis_ learning_from_high_perform_hlt_sys_around_globe_ Senate_HEL P_testimony_01-10-2007.pdf (Lastet09.05.2011)

Nettside: Kampen for lokalsykehusene: http://lokalsykehus.blogspot.com/

Nasjonalt opprop fra fagbevegelsen fra styret og representantskapet i LO i Indre Hardanger: NASJONALT LO-OPPROP FOR LOKALS JUKEHUS A! http://multimedia.api.no/www. frifagbevegelse.no/archive/03627/LO-opprop_for_loka_3627392a.pdf

Vikar-business (Leder) Dagens Medisin 24-03-2011. http://www.dagensmedisin.no/ledare/2011/03/24/vikar-business/index.xml (lastet 09052011)

Lindseth G. Sykehuskampen – folkelig opprør mot staten og helsebyråkratene. Tidsskriftet Rødt! 2006-4 http://marxisme.no/2006/04/gunnvald-lindset.php3

Ambardekar AV, Fonarow GC ea. Quality of care and in-hospital outcomes in patients with coronary heart disease in rural and urban hospitals (from Get With the Guidelines-Coronary Artery Disease Program). Am J Cardiol. 2010;105(2):139-43. Epub 2009 Nov14 .

Garcia-Lacalle J, Martin E. Rural vs urban hospital performance in a ‘competitive’ public healthservice. Soc Sci Med. 2010;71:1131-40.

Noter:

1. Se: Statsminister Jens Stoltenberg: Tale på Arbeiderpartiets landsmøte 7.4 2011. http://www. regjeringen.no/nb/dep/smk/aktuelt/taler_og_artikler/ statsministeren/statsminister_jens_stoltenberg/2011/ landsmoete.html?id=638138
2. ‘Konflikt om en av tre lokalsykehus.’ Aftenposten 29.12 2010 http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/ politikk/article3877507.ece
3. Det finne ikke entydige definisjoner på mange begrep som brukes i sykehusdebatten. «Akuttberedskap», «lokalsykehus» osv brukes ulikt og har uklart meningsinnhold. Innafor norsk akuttmedisin er det utviklet en egen nasjonal definisjonskatalog for AMK- og LV -sentraler som gir nyttige definisjoner og omforent innhold i ord og uttrykk som brukes av byråkrater, politikere og fagfolk (se: KITH Rapport 3/99 IS BN 82-7846-057-4 http://www.kith.no/upload/1983/DefKat-amk-lv-v1. pdf).
4. Se: Bjarne Jensen, Stein Østre og Unni Hagen: Helsesektorens økonomiske og organisatoriske utfordringer. Samhandling, lokalsykehus og offentlig økonomi. (Revidert utgave 15.03.2010) http://www. velferdsstaten.no/Tema/Sykehus/?article_id=49439
5. Se bl.a. Garcia-Lacalle J, Martin E. Rural vs urban hospital performance in a ‘competitive’ public health service. Soc Sci Med. 2010 ;71:1131-40.
6. Se http://www.frittsykehusvalg.no/start/?p=26

Den 22. august 2008 lanserte daværende helse- og omsorgsminister Bjarne Håkon Hanssen ideen om en samhandlingsreform, og nedsatte en ekspertgruppe som skulle jobbe fram et forslag.

Reformen ble lagt fram 19. juni i 2009, Stortingsmelding nr. 47, og ble presentert som svaret på mange av problemene i Helse-Norge. Bak selvfølgeligheter og honnørord var den et nytt skritt i markedsrettingen av det norske helsevesenet. Den var også en svært vellykket avledningsmanøver fra Ap-ledelsen foran valget som overrumplet motstanderne av helseforetakssystemet.

2010 ble et år i sykehusopprørets tegn, der Oslo også kom med for alvor gjennom kampen mot nedleggingen av Aker.

I valgkampen 2011 er dette en av de heiteste og viktigste sakene.

Leder: En avledningsmanøver side 3
Gunnvald Lindset: Helseforetakssystemet truer liv og helse! side 4–19
Jens Ingvald Olsen: Samhandlingsreformen: Vil du ikke, så skal du! side 20–25
Fanny Voldnes: Privatisering og konkurranseutsetting – virkemidler, sammenhenger og handlingsrom side 26–34
Mads Gilbert: Kortreist helse – lokalsykehus redder liv! side 35–53
Dagny Pettersen: Kampen for Narvik sykehus side 54–59
Erling Folkvord: Rekommunalisering i medvind i Oslo side 60–64
Arne Byrkjeflot: Trondheim kommune og Samhandlingsreformen side 66–69
Linn Herning: Er fremtiden privat? side 70–73
Unni Hagen: EUs helsedirektiv side 74–79
Rødt: Det trengs en ny sykehusmodell! side 80–82

Løssalg: kr 75

Hva skal skole være? Hvem skal eie kunnskapen? Hvem skal eie framtida? spør Øyvind Andresen i sitt innlegg, der han går til angrep på det han oppfatter som en utvikling i retning av et nyliberalt utdanningssystem for en «flytende modernitet». Han har flere gode poenger, men ender opp som bakstreversk forsvarer av skolesystemet fra 50- og 60-tallet.

Ideologi

Stadig nye generasjoner av samfunnsborgere blir gjenstand for skolens påvirkning av samfunnsmessig ideologi. De verdier som forfektes til enhver tid, er den gjengse samfunnsoppfatning, selv om ideologien i skolen nok henger noe etter samfunnet forøvrig. Andresens – og mitt – utgangspunkt er at skolen produserer og formidler den herskende ideologien. Andresen angriper skolen fordi denne ideologien er mer flytende og individualisert i dag enn på 50- og 60-tallet. Jeg er enig i at mye av 50- og 60-tallets verdier som klokkestyrt disiplin, kollektiv handling (eller konformitet?) og hierarkisk organisering er erstattet med individuell utvikling, kreativitet og ansvar for egen læring. Men er det bare dårlig? I angrepet på dagens individualisering, står han i fare for å forherlige 50-tallets disiplinskole. Vi kan være enige om forsvaret av enhetsskolen og likhetsidealet fra «gamle» dager. Men vi må ikke glemme at de som ikke passet inn, ble oversett eller sendt på spesialskoler. Prinsippet om tilpasset opplæring for alle kan godt betraktes som individualisering, men også som en rettighet for alle barn uansett evner og forutsetninger. Barn på 50- og 60-tallet ble ikke respektert eller lyttet til av voksne på samme måte som i dag, og foreldre hadde lov til å slå barna sine helt fram til 1972.

Ideologiproduksjon er ikke enkelt. Ideologien framgår av læreplaner og formidles ved den enkelte skole, av den enkelte lærer. Lærerne er etter min erfaring opptatt av å formidle gjengs oppfatning (som vanligvis oppfattes som upolitisk), samtidig som de ikke vil støte den enkelte elev, for eksempel i forhold til religion eller kulturelle skikker. Hva som er gjengs oppfatning endrer seg over tid, og det er forskjeller mellom landsdeler og mellom by og land.

Et eksempel er holdningen til kristendom og kirkegang. Da jeg gikk på skolen på 60-tallet, var det helt uproblematisk i Oslo, i dag er det fortsatt uproblematisk i landkommuner bare en times kjøretur unna, mens det på flere skoler i hovedstaden ville blitt ramaskrik hvis elevene ble pålagt gudstjeneste i kirka til jul. Læreplanene legger rammer for lærernes arbeid, og min erfaring er at lærere er svært lojale overfor læreplanene. Andresen skriver som om læreplanene er politiske bestillingsverk, og det er de naturligvis også. Men de er ikke bare det: de er skrevet til dels av en politisk elite, men også av representanter for lærere og lærerutdannere som er genuint opptatt av pedagogikk og skole, og som ønsker å lage den aller beste. Dermed blir læreplanene resultater av forhandlinger og kompromisser mellom ulike interesser og holdninger.

Vurdering for læring

Angrepet på underveisvurdering – eller vurdering for læring – er vanskeligere å forstå. Ideen er at elevene skal få tilbakemeldinger på arbeidet sitt underveis i læringsprosessen, for å få hjelp og veiledning i forhold til hva de må jobbe mer med. Det må vel være bra? At lærerne nesten kveles av kravene til dokumentasjon er sant nok, men det skyldes ikke ideen om underveisvurdering, men ideen om at alt må telles og kontrolleres ovenfra. Så kan vi være enige om at lærerne er i ferd med å kveles av et byråkratisk system av overrapportering. Dette er et eksempel på ulike tendenser i dagens skole. På den ene sida er vurdering for læring, etter min mening den eneste fornuftige formen for vurdering ut fra pedagogiske hensyn, på den andre det stikk motsatte system: testregimet, blant annet representert ved nasjonale prøver. I det systemet er det ingen individualisering, det er et skikkelig «gå i takt»-system, der alle skal passe inn i den samme, sentraliserte forma, med drill foran prøvene som resultat. Dessverre er det testregimet som ser ut til å vinne fram.

Lærerens rolle og enhetsskolen

Elevene er de viktigste i skolen. Lærerne er de viktigste ressursene for elevene. Tanken om enhetsskolen er at alle elever skal ha rett til noenlunde samme undervisning uavhengig av sosial og geografisk bakgrunn. Men enhetsskolen kan også forstås som elevenes rett til noenlunde lik undervisning uavhengig av hvilken lærer de har fått tildelt. Et element i det utdanningssystemet Andresen angriper, er organisering av lærere i team og større fleksibilitet i klasser og grupper. Mye kan sies om dette, men ett poeng er i alle fall at det betyr slutten på den «privatpraktiserende lærer» i et klasserom lukket for innsyn. Lærernes undervisning blir mer synlig og gjenstand for diskusjon. Lærere som samarbeider er bra for både lærere og elever, og det sikrer større grad av likhet for elevene.

Den digitale skolen?

Men punktene over er ikke årsaken til at jeg kaster meg over tastaturet. Det er derimot angrepet på teknologien. «Digitaliseringen av skolen har også ført til at lærerne har fått en mindre sentral rolle i klasserommet» … «… lærerens rolle erstattes av «digitale læringsressurser» …» er blant utsagnene fra Andresen.

Samfunnet har faktisk endra seg siden 50-tallet. Andresen argumenterer med at industrien ikke er død, bare flytta til andre land, og det har han sjølsagt rett i. Men vårt samfunn har endra seg. Og skolens oppgave å utdanne «gangs menneske» betyr ikke lenger arbeidere som lydig følger ordre og klokka. Det betyr i første rekke folk som må regne med å bytte jobb mange ganger i løpet av livet, som er fleksible og gode til å omstille seg, som kan ta avgjørelser, sette seg inn i nye områder og finne informasjon raskt. Skolen tilpasser seg dette samfunnet langsomt.

50-tallet oppfattes som pioner-åra for datateknologien. Datamaskiner fantes på universiteter og forskningslaboratorier, og ingen kunne forstille seg den veksten vi har sett seinere. 60-tallet betydde vekst og kommersialisering, store firmaer fikk egne datamaskiner, og noen universiteter ga programmeringskurs for spesielt interesserte. Den endringa som var viktigst for skolene, kom på 80-tallet med veksten i markedet for minimaskinene, etter hvert IBM sin PC og ikke minst MacIntosh med grafisk brukergrensesnitt. Dette sammen med gradvis fall i prisene gjorde datamaskiner tilgjengelige for de mange som ikke var spesielt teknisk interesserte.

Den neste store endringa kom på 90-tallet, introduksjonen av Internett med nye brukervennlige nettlesere. I Norge kom gjennombruddet med OL på Lillehammer i 1994. Nå (2011) har 90 % av husholdningene tilgang til Internett hjemme, og for familier med barn i skolen er andelen nesten 100 %. Etter årtusenskiftet er det vel integrasjonen med mobiltelefonen og andre håndholdte medier som representerer det viktigste nye på teknologifronten.

Elevene skal leve i dette samfunnet. Skolen skal forberede dem på det, gjøre dem i stand til å fungere, til å forstå, og eventuelt til å påvirke eller endre det. Og så skulle vi ikke bruke teknologien? Skulle vi kanskje si det samme om andre teknologier, som bøker eller film? «Alfabetiseringen av skolen har også ført til at lærerne har fått en mindre sentral rolle i klasserommet» … «… lærerens rolle erstattes av ’trykte læremidler’ …»?

Hva er – og bør være – skolens mandat? Skolens skal sosialisere og utdanne elevene til å fungere i samfunnet og arbeidslivet. Jeg kjenner ikke til et eneste yrke i Norge der det ikke er behov for å kunne bruke digitale verktøy. Det offentlige Norge krever bruk av digitale verktøy på stadig flere områder: bank, butikk, telefoni, selvangivelse, bestilling og betaling av varer og tjenester. Større deler av kunst og underholdning er digitalisert. Hvis skolen ikke utdanner til dette, svikter den sin oppgave.

På 60-tallet var det opplagt at elevene skulle lære om turbiner og oppgangssaga (!). Disse teknologiene ble ansett som så vesentlige at var opplagt at skolebarna skulle forstå prinsippene bak dem, både teoretisk og praktisk gjennom museums- og bedriftsbesøk. Datateknologien er i dag den viktigste teknologien i samfunnet. Likevel blir det diskutert hvilken plass denne teknologien skal ha i skolen! Det er alarmerende at bruken av digitale verktøy i skolen går ned. Klassekampen burde undersøke hvorfor, finne ut av konsekvensene, stille de ansvarlige til veggs!

Elevene må kunne bruke digitale verktøy hvis de skal være rusta for samfunnet. Da må de lære det i skolen. Det er fremdeles digitale skiller i dette landet. Selv om de fleste familier nå har en PC hjemme, er det fremdeles sånn at hvite gutter med høyt utdanna og rike fedre har størst sjanse for å ha de beste pc-ene og få mest hjelp hjemme til bruken. En av skolens oppgaver er også å motvirke klasse- og kjønnsforskjeller i digital kompetanse.

På denne bakgrunnen er «å kunne bruke digitale verktøy» en av fem grunnleggende ferdigheter elevene skal lære i skolen, ved siden av å kunne lese, å kunne regne og å kunne uttrykke seg muntlig og skriftlig. Disse fem ferdighetene regnes som grunnleggende for å kunne fungere i samfunnet i dag og i den nærmeste framtida. Alle de fem grunnleggende ferdighetene læres best i en kombinasjon av praksis og spesiell opplæring. Det vil si at elevene får spesiell opplæring i å lese, og seinere leser de i alle fag, og tilsvarende med å bruke digitale verktøy. De bør få spesiell opplæring, og bruke verktøyene i alle fag.

Internett inneholder uendelig med informasjon, oppgaver og utfordringer, i form av tekster, bilder, musikk, film, oppgaver, simuleringer, spill. Teknologien åpner for samarbeid med elever ved andre skoler og i andre land. Elever kan lære å skrive og regne med datamaskinen, og få verden inn i skolestua på en måte vi knapt kunne forestille oss med 60-tallets utdaterte klasseromskart og skolefilmer om lofotfisket. Datateknologien kan bidra til å stimulere flere sanser, den kan bidra til variasjon og den kan bidra til motivasjon.

Datateknologien, og særlig de nye sosiale tjenestene på Internett (som for eksempel Wikipedia, Facebook, blogg og Twitter), har store demokratiske muligheter. Unge og ubemidla kan spre sine budskap til verden. Noe er tøv, noe er seriøst, noe er viktig. Teknologien gir nye arenaer for kommunikasjon, for spredning av informasjon og kunnskap fra grasrota, utenom stats- eller pengekanaler, for samarbeid og mobilisering til lokale, nasjonale og til og med globale aksjoner. Skal ikke norske elever lære om dette? Skal skolen hindre utvikling av demokrati?

Den digitaliserte læreren?

Tidligere var pensum bestemt av godkjente lærebøker, ofte foreldet og fulle av feil, men som likevel skulle inneholde den hele og fulle sannhet. Nå er nesten uendelige mengder informasjon tilgjengelig på Internett, og læreren må dermed endre sin rolle fra allvitende formidler av lærebokkunnskap i retning av en veileder for elevene i å finne og vurdere informasjon. Læreren må ha kompetanse i å søke informasjon der det måtte finnes og i å vurdere kildene, og å hjelpe elevene i å trene opp slik kompetanse. Med dette endrer undervisningen fokus fra innhold til læring.

Tidligere var elevenes læringsprosess mer forutsigbar enn i dag (jeg våger å snakke om læring, selv om Andresen syns det hører med blant fy-ordene på linje med interaktivitet og global arena). Alle elever var organisert i klasser, og de hadde fast timeplan inndelt etter fag. Elevaktive læringsformer som tema- og prosjektarbeid, har gjort dette mindre forutsigbart for både lærere og elever. Elevene har dessuten sterkere påvirkning fra omgivelsene enn før, gjennom for eksempel reiser, TV, spill og video. Læring kommer rett og slett andre steder fra. Dette er en stor utfordring for skolen.

Tidligere var læreren en autoritet som hadde svarene og bestemte hva som skulle gjøres i klasserommet. Klassen var nokså homogen både med tanke på alder, etnisk bakgrunn og sosial klasse. Læreren kunne gå ut fra at flertallet av elevene kunne følge samme undervisning og progresjon. Slik er det ikke lenger. En klasse kan bestå av norskspråklige, tospråklige, nyankomne flyktninger og elever med spesielle behov, og læreren skal mestre klassen som helhet og hver enkelt elev sine behov. I tillegg skal læreren mestre de ulike fag og fagenes egenart. Disse historiske endringene har gjort at lærerens krefter i økende grad må vies den enkelte elev på bekostning av fag og klasse.

Det er ingen tvil om at utfordringene er store. Men derfra og til å ønske seg tilbake til et samfunn og en skole fra 40-50 år tilbake, må i beste fall være bakstreversk? Lærerens rolle endres, den blir ikke mindre viktig.

Hva skal skole være? Hvem skal eie kunnskapen? Hvem skal eie framtida? spør Øyvind Andresen i sitt innlegg, der han går til angrep på det han oppfatter som en utvikling i retning av et nyliberalt utdanningssystem for en «flytende modernitet». Han har flere gode poenger, men ender opp som bakstreversk forsvarer av skolesystemet fra 50- og 60-tallet.

Ideologi

Stadig nye generasjoner av samfunnsborgere blir gjenstand for skolens påvirkning av samfunnsmessig ideologi. De verdier som forfektes til enhver tid, er den gjengse samfunnsoppfatning, selv om ideologien i skolen nok henger noe etter samfunnet forøvrig. Andresens – og mitt – utgangspunkt er at skolen produserer og formidler den herskende ideologien. Andresen angriper skolen fordi denne ideologien er mer flytende og individualisert i dag enn på 50- og 60-tallet. Jeg er enig i at mye av 50- og 60-tallets verdier som klokkestyrt disiplin, kollektiv handling (eller konformitet?) og hierarkisk organisering er erstattet med individuell utvikling, kreativitet og ansvar for egen læring. Men er det bare dårlig? I angrepet på dagens individualisering, står han i fare for å forherlige 50-tallets disiplinskole. Vi kan være enige om forsvaret av enhetsskolen og likhetsidealet fra «gamle» dager. Men vi må ikke glemme at de som ikke passet inn, ble oversett eller sendt på spesialskoler. Prinsippet om tilpasset opplæring for alle kan godt betraktes som individualisering, men også som en rettighet for alle barn uansett evner og forutsetninger. Barn på 50- og 60-tallet ble ikke respektert eller lyttet til av voksne på samme måte som i dag, og foreldre hadde lov til å slå barna sine helt fram til 1972.

Ideologiproduksjon er ikke enkelt. Ideologien framgår av læreplaner og formidles ved den enkelte skole, av den enkelte lærer. Lærerne er etter min erfaring opptatt av å formidle gjengs oppfatning (som vanligvis oppfattes som upolitisk), samtidig som de ikke vil støte den enkelte elev, for eksempel i forhold til religion eller kulturelle skikker. Hva som er gjengs oppfatning endrer seg over tid, og det er forskjeller mellom landsdeler og mellom by og land.

Et eksempel er holdningen til kristendom og kirkegang. Da jeg gikk på skolen på 60-tallet, var det helt uproblematisk i Oslo, i dag er det fortsatt uproblematisk i landkommuner bare en times kjøretur unna, mens det på flere skoler i hovedstaden ville blitt ramaskrik hvis elevene ble pålagt gudstjeneste i kirka til jul. Læreplanene legger rammer for lærernes arbeid, og min erfaring er at lærere er svært lojale overfor læreplanene. Andresen skriver som om læreplanene er politiske bestillingsverk, og det er de naturligvis også. Men de er ikke bare det: de er skrevet til dels av en politisk elite, men også av representanter for lærere og lærerutdannere som er genuint opptatt av pedagogikk og skole, og som ønsker å lage den aller beste. Dermed blir læreplanene resultater av forhandlinger og kompromisser mellom ulike interesser og holdninger.

Vurdering for læring

Angrepet på underveisvurdering – eller vurdering for læring – er vanskeligere å forstå. Ideen er at elevene skal få tilbakemeldinger på arbeidet sitt underveis i læringsprosessen, for å få hjelp og veiledning i forhold til hva de må jobbe mer med. Det må vel være bra? At lærerne nesten kveles av kravene til dokumentasjon er sant nok, men det skyldes ikke ideen om underveisvurdering, men ideen om at alt må telles og kontrolleres ovenfra. Så kan vi være enige om at lærerne er i ferd med å kveles av et byråkratisk system av overrapportering. Dette er et eksempel på ulike tendenser i dagens skole. På den ene sida er vurdering for læring, etter min mening den eneste fornuftige formen for vurdering ut fra pedagogiske hensyn, på den andre det stikk motsatte system: testregimet, blant annet representert ved nasjonale prøver. I det systemet er det ingen individualisering, det er et skikkelig «gå i takt»-system, der alle skal passe inn i den samme, sentraliserte forma, med drill foran prøvene som resultat. Dessverre er det testregimet som ser ut til å vinne fram.

Lærerens rolle og enhetsskolen

Elevene er de viktigste i skolen. Lærerne er de viktigste ressursene for elevene. Tanken om enhetsskolen er at alle elever skal ha rett til noenlunde samme undervisning uavhengig av sosial og geografisk bakgrunn. Men enhetsskolen kan også forstås som elevenes rett til noenlunde lik undervisning uavhengig av hvilken lærer de har fått tildelt. Et element i det utdanningssystemet Andresen angriper, er organisering av lærere i team og større fleksibilitet i klasser og grupper. Mye kan sies om dette, men ett poeng er i alle fall at det betyr slutten på den «privatpraktiserende lærer» i et klasserom lukket for innsyn. Lærernes undervisning blir mer synlig og gjenstand for diskusjon. Lærere som samarbeider er bra for både lærere og elever, og det sikrer større grad av likhet for elevene.

Den digitale skolen?

Men punktene over er ikke årsaken til at jeg kaster meg over tastaturet. Det er derimot angrepet på teknologien. «Digitaliseringen av skolen har også ført til at lærerne har fått en mindre sentral rolle i klasserommet» … «… lærerens rolle erstattes av «digitale læringsressurser» …» er blant utsagnene fra Andresen.

Samfunnet har faktisk endra seg siden 50-tallet. Andresen argumenterer med at industrien ikke er død, bare flytta til andre land, og det har han sjølsagt rett i. Men vårt samfunn har endra seg. Og skolens oppgave å utdanne «gangs menneske» betyr ikke lenger arbeidere som lydig følger ordre og klokka. Det betyr i første rekke folk som må regne med å bytte jobb mange ganger i løpet av livet, som er fleksible og gode til å omstille seg, som kan ta avgjørelser, sette seg inn i nye områder og finne informasjon raskt. Skolen tilpasser seg dette samfunnet langsomt.

50-tallet oppfattes som pioner-åra for datateknologien. Datamaskiner fantes på universiteter og forskningslaboratorier, og ingen kunne forstille seg den veksten vi har sett seinere. 60-tallet betydde vekst og kommersialisering, store firmaer fikk egne datamaskiner, og noen universiteter ga programmeringskurs for spesielt interesserte. Den endringa som var viktigst for skolene, kom på 80-tallet med veksten i markedet for minimaskinene, etter hvert IBM sin PC og ikke minst MacIntosh med grafisk brukergrensesnitt. Dette sammen med gradvis fall i prisene gjorde datamaskiner tilgjengelige for de mange som ikke var spesielt teknisk interesserte.

Den neste store endringa kom på 90-tallet, introduksjonen av Internett med nye brukervennlige nettlesere. I Norge kom gjennombruddet med OL på Lillehammer i 1994. Nå (2011) har 90 % av husholdningene tilgang til Internett hjemme, og for familier med barn i skolen er andelen nesten 100 %. Etter årtusenskiftet er det vel integrasjonen med mobiltelefonen og andre håndholdte medier som representerer det viktigste nye på teknologifronten.

Elevene skal leve i dette samfunnet. Skolen skal forberede dem på det, gjøre dem i stand til å fungere, til å forstå, og eventuelt til å påvirke eller endre det. Og så skulle vi ikke bruke teknologien? Skulle vi kanskje si det samme om andre teknologier, som bøker eller film? «Alfabetiseringen av skolen har også ført til at lærerne har fått en mindre sentral rolle i klasserommet» … «… lærerens rolle erstattes av ’trykte læremidler’ …»?

Hva er – og bør være – skolens mandat? Skolens skal sosialisere og utdanne elevene til å fungere i samfunnet og arbeidslivet. Jeg kjenner ikke til et eneste yrke i Norge der det ikke er behov for å kunne bruke digitale verktøy. Det offentlige Norge krever bruk av digitale verktøy på stadig flere områder: bank, butikk, telefoni, selvangivelse, bestilling og betaling av varer og tjenester. Større deler av kunst og underholdning er digitalisert. Hvis skolen ikke utdanner til dette, svikter den sin oppgave.

På 60-tallet var det opplagt at elevene skulle lære om turbiner og oppgangssaga (!). Disse teknologiene ble ansett som så vesentlige at var opplagt at skolebarna skulle forstå prinsippene bak dem, både teoretisk og praktisk gjennom museums- og bedriftsbesøk. Datateknologien er i dag den viktigste teknologien i samfunnet. Likevel blir det diskutert hvilken plass denne teknologien skal ha i skolen! Det er alarmerende at bruken av digitale verktøy i skolen går ned. Klassekampen burde undersøke hvorfor, finne ut av konsekvensene, stille de ansvarlige til veggs!

Elevene må kunne bruke digitale verktøy hvis de skal være rusta for samfunnet. Da må de lære det i skolen. Det er fremdeles digitale skiller i dette landet. Selv om de fleste familier nå har en PC hjemme, er det fremdeles sånn at hvite gutter med høyt utdanna og rike fedre har størst sjanse for å ha de beste pc-ene og få mest hjelp hjemme til bruken. En av skolens oppgaver er også å motvirke klasse- og kjønnsforskjeller i digital kompetanse.

På denne bakgrunnen er «å kunne bruke digitale verktøy» en av fem grunnleggende ferdigheter elevene skal lære i skolen, ved siden av å kunne lese, å kunne regne og å kunne uttrykke seg muntlig og skriftlig. Disse fem ferdighetene regnes som grunnleggende for å kunne fungere i samfunnet i dag og i den nærmeste framtida. Alle de fem grunnleggende ferdighetene læres best i en kombinasjon av praksis og spesiell opplæring. Det vil si at elevene får spesiell opplæring i å lese, og seinere leser de i alle fag, og tilsvarende med å bruke digitale verktøy. De bør få spesiell opplæring, og bruke verktøyene i alle fag.

Internett inneholder uendelig med informasjon, oppgaver og utfordringer, i form av tekster, bilder, musikk, film, oppgaver, simuleringer, spill. Teknologien åpner for samarbeid med elever ved andre skoler og i andre land. Elever kan lære å skrive og regne med datamaskinen, og få verden inn i skolestua på en måte vi knapt kunne forestille oss med 60-tallets utdaterte klasseromskart og skolefilmer om lofotfisket. Datateknologien kan bidra til å stimulere flere sanser, den kan bidra til variasjon og den kan bidra til motivasjon.

Datateknologien, og særlig de nye sosiale tjenestene på Internett (som for eksempel Wikipedia, Facebook, blogg og Twitter), har store demokratiske muligheter. Unge og ubemidla kan spre sine budskap til verden. Noe er tøv, noe er seriøst, noe er viktig. Teknologien gir nye arenaer for kommunikasjon, for spredning av informasjon og kunnskap fra grasrota, utenom stats- eller pengekanaler, for samarbeid og mobilisering til lokale, nasjonale og til og med globale aksjoner. Skal ikke norske elever lære om dette? Skal skolen hindre utvikling av demokrati?

Den digitaliserte læreren?

Tidligere var pensum bestemt av godkjente lærebøker, ofte foreldet og fulle av feil, men som likevel skulle inneholde den hele og fulle sannhet. Nå er nesten uendelige mengder informasjon tilgjengelig på Internett, og læreren må dermed endre sin rolle fra allvitende formidler av lærebokkunnskap i retning av en veileder for elevene i å finne og vurdere informasjon. Læreren må ha kompetanse i å søke informasjon der det måtte finnes og i å vurdere kildene, og å hjelpe elevene i å trene opp slik kompetanse. Med dette endrer undervisningen fokus fra innhold til læring.

Tidligere var elevenes læringsprosess mer forutsigbar enn i dag (jeg våger å snakke om læring, selv om Andresen syns det hører med blant fy-ordene på linje med interaktivitet og global arena). Alle elever var organisert i klasser, og de hadde fast timeplan inndelt etter fag. Elevaktive læringsformer som tema- og prosjektarbeid, har gjort dette mindre forutsigbart for både lærere og elever. Elevene har dessuten sterkere påvirkning fra omgivelsene enn før, gjennom for eksempel reiser, TV, spill og video. Læring kommer rett og slett andre steder fra. Dette er en stor utfordring for skolen.

Tidligere var læreren en autoritet som hadde svarene og bestemte hva som skulle gjøres i klasserommet. Klassen var nokså homogen både med tanke på alder, etnisk bakgrunn og sosial klasse. Læreren kunne gå ut fra at flertallet av elevene kunne følge samme undervisning og progresjon. Slik er det ikke lenger. En klasse kan bestå av norskspråklige, tospråklige, nyankomne flyktninger og elever med spesielle behov, og læreren skal mestre klassen som helhet og hver enkelt elev sine behov. I tillegg skal læreren mestre de ulike fag og fagenes egenart. Disse historiske endringene har gjort at lærerens krefter i økende grad må vies den enkelte elev på bekostning av fag og klasse.

Det er ingen tvil om at utfordringene er store. Men derfra og til å ønske seg tilbake til et samfunn og en skole fra 40-50 år tilbake, må i beste fall være bakstreversk? Lærerens rolle endres, den blir ikke mindre viktig.

Erling Folkvord er bystyremedlem i Oslo for Rødt og tidligere stortingsrepresentant for RV.

Dei kommunale omorganiseringane kan ha gjort det lettare eller vanskelegare å lykkast med korrupte handlingar. Sentrale spørsmål for å vurdere resultatet er:

• Har det vorti meir åpen eller meir lukka saksbehandling?
• Blir tilsynet i praksis gjennomført på ein betre eller dårlegare måte?
• Har det vorti lettare eller vanskelegare å få innsyn?

Artikkelen er kapittel 2 i en ny bok fra Erling Folkvord som kommer før sommeren.

Innsynsrett er eit godt tiltak mot korrupsjon. Stortinget vedtok offentlighetslova i 1970, etter ein dramatisk og den gongen ukjent indre strid i regjeringa. Så gjekk det mindre enn tretti år før eit samla storting skrudde klokka tilbake. Kommunepolitikarane fekk da lov til å flytte viktige saker vekk frå det åpne kommunestyret og over til kommunale føretak, der styra tar avgjerdene bak stengde dører. Denne lovendringa i 1998 gav korrupte aktørar større spelerom.

Smith-utvalet – eit statleg utval som granska styringa av Oslo kommune for tjue år sia – oppsummerte at «visse organisasjonsog beslutningssystemer vil lettere enn andre kunne legge til rette for korrupsjon og lignende forhold».¹ Summen av lovendringar og kommunal omorganisering har sia den gongen forandra kvardagen i kommunane. Eit viktig spørsmål er om kvar enkelt omorganisering har begrensa eller utvida speleromet for eventuelle korrupte aktørar.

I norske kommunar har kommunestyret det øvste ansvaret for at kommunen er organisert på ein ryddig måte. Du bør spørje om kommunestyremedlemmane har brukt lærdomen frå Smith-utvalet.

Har dei gjort organiseringa av kommunen enklare og meir gjennomsiktig? Er ansvarsforholda klare?

Har kommunen ein kultur for at dei som har tilsynsplikt, skal ta oppgåva på alvor? Får dei som ønskjer innsyn, sjå det dei ber om?

Innsynsrett for alle

Innsyn er ein rett og ikkje ei plikt. All erfaring viser at det er vanskeleg å avdekke korrupsjon utan tips frå innsida eller frå personar med nær kontakt til etaten eller bedrifta der den korrupte opererer.²

Da Stortinget i 1970 vedtok offentlighetslova, vart innsyn i statlege og kommunale saksdokument ein demokratisk borgarrett.³ Før den tid hadde opposisjonspolitikaren Per Borten (Sp) møtt veggen da han oppfordra Ap-regjeringa til å lovfeste ein slik innsynsrett. Da Borten vart statsminister og fekk makt, følgde han opp dette standpunktet, enda om det var meir enn upopulært i hans eiga regjering. Fordi statsminister Borten sette stillinga si inn på det, måtte justisminister Schweigaard Selmer (H) til slutt utarbeide ei lov ho sjølv var i mot. Alternativet hadde vori regjeringskrise. ⁴ Lova vart omarbeidd for nokre år sia, og har i dag svært tøyelege unntak.⁵

Arbeidsmiljølova og mange tariffavtalar har dessutan reglar som gir tillitsvalde rett til innsyn i visse saksforhold hos arbeidsgivaren. Både sløsing og korrupsjon blir lettare oppdaga dersom tilsette, tillitsvalde og andre som bryr seg, lett får innsyn i alt som gjeld pengebruken på eit bygge- eller vedlikehaldsprosjekt. Innsyn for dei som bryr seg, er ubyråkratisk og praktisk talt gratis. God bruk av innsynsretten kan reparere ein del av den skaden politikarar gjer, når dei forsømmer lovfesta tilsynsplikt.

Frå kommunalt til kommersielt

Om vi skal forenkle utan å overdrive, kan vi seie at regjeringane frå slutten av 1980-talet har tatt kvar sine etappar i ei omfattande omdanning av den offentlege sektoren.⁶ Reformene og endringane bygger i stor grad på ei tilpassing av den marknadsliberale nytenkinga økonomen Milton Friedman⁷ utvikla frå midten av 1950-talet.

Ein norsk versjon av ideologien bak omdanningsprosessen vart i 1991 formulert i rapporten «Mot bedre vitende? Effektiviseringsmuligheter i offentlig sektor».⁸

Professor Victor D. Normann var leiar for utvalet som tenkte nytt på oppdrag frå regjeringa til statsminister Jan P. Syse (H). Normann forstod kor viktig ord og begrep er. Han la derfor stor vekt på ideologi. Normann-utvalet laga ein overordna strategi for ein omdanningsprosess som enno ikkje er fullført. Reint språkleg utfordra ikkje Normann den innarbeidde velferdsstatsmodellen. Han lanserte nye ord og uttrykk for å få fleire til å godta at Adecco og andre private bedrifter overtar det som før var offentleg.

Sosialminister Guri Ingebrigtsen (Ap) gav sommaren 2000 full støtte til den ideologiske grunnhaldninga som professor Normann formulerte. Ap-ministeren meinte anbud og konkurranseutsetting i eldreomsorga er greitt, berre kommunen framleis har ansvaret.⁹ Ho provoserte grunnplanet i sitt eige parti, men fekk ryggstøtte frå partileiinga. ¹⁰

Ordet «privatisering» vart eit fyord for moderne borgarlege politikarar. Konkurranseutsetting har betre klang. Professor Normann meinte for tjue år sia at «fristilling» og «fritt brukervalg» var gode ord for å beskrive omdanninga frå kommunalt til kommersielt. Fri rett til å velje høyrest bra ut, i motsetning til byråkratisk dirigering og tvang.

Eitt av måla med omdanningsprosessen er at all tenestetyting – uavhengig om drifta er i kommunal eller privat regi – skal drivast omtrent som ei kommersiell, privat bedrift.

EØS-avtalen (avtalen om det europeiske økonomiske samarbeidsområdet) som Stortinget vedtok¹¹ rett før valet i 1993, har i 17 år vorti brukt som ein motor for å få til slik omdanning. Da avtalen var vedtatt, understreka Jens Stoltenberg heilt korrekt at EØS «vil i praksis si et økonomisk medlemsskap i EF¹² med fri flyt av varer, tjenester, arbeidskraft og kapital».¹³

Konkurranseutsetting har vorti nesten som eit halv-religiøst trylleord i enkelte rådhusmiljø. Rådmenn og ordførarar av den nye tid er for konkurranseutsetting, mellom anna fordi regjeringa er for det, uavhengig av om ho kallar seg raud-grøn eller blå. Skeptiske kommunestyremedlemmar føler seg pressa til å godta det som er billigast,¹⁴ fordi Stortinget kvart år gir kommunane lågare inntekter enn det dei treng for å unngå nedskjæringar.

New Public Management – ny offentleg styring – er eit samlebegrep for heile omdanningsprosessen. Det betyr å organisere både bygging, forvaltning og drift av skolar, sjukehus, eldreomsorg og barnehagar etter modell av kommersielle bedrifter.¹⁵ Offentleg Privat Samarbeid (OPS) dekker eit avgrensa område. OPS betyr ofte at private firma eig bygningar og leiger dei ut til kommune eller stat på langsiktige avtalar. OPS finst i mange variantar og i dei fleste sektorane: Bygging og vedlikehald av vegar, skolebygg, sjukeheimar og sjukehus for berre å nemne litt. (I kapitel 7 i boka beskriv eg eit OPS-prosjekt nærare. E.F.)

Stortinget skrudde klokka tilbake

Det var eit nytt steg i retning meir gjennomsiktig saksbehandling da Stortinget i 1977 vedtok at visse delar av møta i formannskapet kan vere åpne.¹⁶ Det tok femten nye år før Stortinget lovfesta at møta i formannskapet skal vere opne. I løpet av denne perioden kom det første tilbakeslaget med innføringa av byrådsordninga i Oslo frå 1986. Eit samla storting bestemte at møta i byrådet skal vere lukka. Stortinget gav dessutan byrådet rett til å hemmelegstemple saksdokumenta fram til byrådet har gjort vedtak.¹⁷ Kvar gong bystyret vedtar å gi byrådet rett til å avgjere saker, betyr det derfor automatisk mindre innsyn og meir lukka saksbehandling.

Overgang frå offentleg drift med samfunnsmessige mål til kommersiell drift med profitt som mål, krev mange endringar.¹⁸ Vi har fått nye selskapsformer: Kommunalt føretak (KF), interkommunalt selskap (IKS) og selskap med begrensa ansvar (BA)¹⁹ er dei viktigaste.

Kommunalminister Gunnar Berge (Ap) sa i 1996 at

Stat og kommune behøver ikke nødvendigvis selv produsere alle tjenester som finansieres over skatteseddelen, men kan overføre produksjonen til et marked.

Han meinte at kommunalt føretak kunne vere ei egna organisasjonsform «i de tilfeller der kommunen ikke ønsker å gå til det skritt å helt ut overlate produksjonen av en tjeneste til privateide foretak, men heller vil fristille en kommunalt eid virksomhet og gi den status som markedsaktør.»²⁰

Det politiske ansvaret blir utydeleg når ein kommune flyttar visse oppgåver frå ein etat til eit kommunalt føretak (KF). Det åpne kommunestyret skal ikkje lenger behandle enkeltsaker. Styret eller direktøren avgjer det meste, bortsett frå årsbudsjettet.²¹ I november 1998 vedtok eit samla storting ei kraftig innskrenking av innsynsretten. Ei ny lov slo fast at styremøta i eit kommunalt føretak skal vere lukka, slik det er vanleg i aksjeselskap.²² Lukka styremøte i 241 slike føretak²³ betyr i 2011 at interesserte innbyggjarar blir stengde ute frå å følgje med på tusentals saker som før vart behandla i åpne møte i formannskap eller kommunestyre.²⁴

Når kommunale oppgåver blir flytta til eit kommunalt aksjeselskap, blir det gjerne enda vanskelegare å få innsyn. Avstanden til kommunestyret blir enda litt større. Direktør og styre i kommunale aksjeselskap føler seg lite bundi av reglar som gjeld i vanleg kommunal saksbehandling. Eit av eksempla er det kommunale busselskapet i Oslo. På grunn av aksjeselskapsforma har direktør og styret sia selskapet vart oppretta meint at dei ikkje ein gong er forplikta til å følgje lov om offentlige anskaffelser. Dei tok seg berre til rette. (Eg kjem nærare inn på dette i kapittel 5 i boka. E.F.)

Tilsyn – tilsynsplikt

Tilsyn er òg eit viktig stikkord i korrupsjonssamanheng. ²⁵ Oslo bystyre har vedtatt at

tilsynsplikten kan ikke begrenses. Bystyret skal se til at virksomheten drives i samsvar med gjeldende regelverk, pålegg, vedtak og inngåtte avtaler.²⁶

Dette høyrest fint ut. Bystyrekomitear og bydelsutval har tilsynsplikt for kvart sitt område. Derfor skal Helse- og sosial komiteen mellom anna føre tilsyn med Omsorgsbygg og med eldreomsorga.

Godt tilsyn er per definisjon konfliktfylt. Det avgjerande er korleis politikarane praktiserer tilsynsplikta. Eg meiner at det utvalet eller den politikaren som skal føre tilsyn med ein etat eller eit føretak, sjølv må undersøke korleis tilstanden er. Ho eller han må personleg ta det på alvor dersom tilsette, leverandørar, tenestemottakarar eller andre varslar om kritikkverdige forhold. Det ligg i korta at det kan vere ubehageleg å ta tilsynsplikta på alvor. Det er lettare å la vere.

Tilsyn er lite verd viss dei som har tilsynsplikt berre stiller spørsmål til direktøren – og så godtar svaret. Den typen tilsyn beskytta den korrupsjonen Thorolf «Langbein» Johannessen organiserte i Vedlikeholdsetaten i Oslo fram til 1988.

Oslo bygningsarbeiderforening tok ansvar

I slike tilfelle kan aktiv bruk av innsynsretten rette opp litt av skaden. Samarbeidet mellom ein entreprenør og to kommunale føretak i Oslo fram til våren 2008 gav eksempel på dette. Byggmester Harald Langemyhr AS hadde store oppdrag på Økern sykehjem og andre kommunale byggeplassar. Verken styremedlemmar i Omsorgsbygg og Undervisningsbygg eller folkevalde med tilsynsplikt oppdaga den alvorlege arbeidsmiljøkriminaliteten. Dei to føretaka hadde for vane å sette bort byggeplasskontrollen til private konsulentar. I nokre tilfelle kan ikkje desse ha gjort så mykje meir enn å stikke innom byggeplasskontoret og sett at HMS-permen var på plass i hylla før dei sende rekning for utført tilsyn.

I denne situasjonen tok Oslo bygningsarbeiderforening ansvar. Tillitsvalde gjorde grundig arbeid. Dei samarbeidde òg med dyktige journalistar. Dette førte til at Arbeidstilsynet, politiet og kommunerevisjonen 29. mai 2008 gjennomførte ein samordna razzia på kontor og byggeplassar hos entreprenøren. Arrestasjonar og dokumentbeslag gav etterforskarane nok å ta fatt i.

Drygt to år seinare tok Oslo politidistrikt så ut tiltale. I retten må entreprenøren svare på ein påstand om bedrageri mot Oslo kommune for 18,4 millionar kroner og brot på arbeidsmiljølova.²⁷ Forsvararen vil nok gjere eit poeng av at han følgde etablert praksis og at kommunen betalte utan å stille spørsmål.

Entreprenøren som hevdar han er heilt uskyldig, kunne fortsette så lenge, fordi dei som hadde tilsynsplikt, såg vekk eller var opptatt med andre ting. Hadde politiet hatt bevis for at nokon av dei svikta mot betaling eller etter avtale, hadde det vorti snakk om straffbar korrupsjon. Denne saka er eit eksempel på at forsømming av tilsynsplikta var innarbeidd rutine. Ingen har hittil vorti straffa for å forsømme seg på den måten. I rettsleg samanheng er dette derfor berre ei bedragerisak som retten enno ikkje har tatt standpunkt til.

Saka har fått brei offentleg omtale, med namnet til entreprenøren i alle kanalar. Det vart «Langemyhr-saka» i media, ikkje «Omsorgsbygg-saka». Entreprenøren utnytta systemsvikten og fortener kritikk. Kanskje blir han òg dømt. Dei som forsømde tilsynsplikta si, har hittil gått fri.

Har dei korrupte fått større spelerom?

Dei kommunale omorganiseringane kan ha gjort det lettare eller vanskelegare å lykkast med korrupte handlingar. Sentrale spørsmål for å vurdere resultatet er:

• Har det vorti meir åpen eller meir lukka saksbehandling?
• Blir tilsynet i praksis gjennomført på ein betre eller dårlegare måte?
• Har det vorti lettare eller vanskelegare å få innsyn?

Det som blir kalla ny offentleg styring (New Public Management), betyr ikkje i seg sjølv at det blir meir korrupsjon. Men det betyr fleire område med lukka saksbehandling. Ei årsak er at så mykje meir enn før skal ut på anbud og kontrakt.

Å føre effektivt tilsyn med ein anbudsprosess er vanskeleg. Det krev både tid og sakkunnskap. Folkevalde utøver sjeldan eit konkret tilsyn med korleis saker blir behandla og avgjort i kommunale føretak, aksjeselskap og interkommunale selskap.

Konkurranseutsetting gir i tillegg mindre innsyn i den daglege drifta fordi offentleglova ikkje omfattar dei private drivarselskapa.

Summen av mange organisasjonsendringar i kommunesektoren har skapt nye og til dels betre vilkår for dei som vil berike seg sjølv eller andre gjennom uryddig eller korrupt handlemåte. I løpet av dei siste tjue åra har det – for å bruke Smith-utvalet sine ord – vorti meir av «organisasjons- og beslutningssystemer » som legg forholda «til rette for korrupsjon og lignende forhold».

Stortingsvedtaket i 1998 om lukka styremøte i kommunale føretak var eit langt steg i feil retning. I det neste kapittelet skal vi derfor sjå korleis opprettinga av to av dei store kommunale føretaka i Oslo endra korrupsjonsrisikoen.

Noter:

1. Side 192 i Innstilling II frå Smith-utvalet.
2. Både private granskarar og politifolk eg har snakka med opp gjennom åra, er samde på dette punktet.
3. Stortinget vedtok Lov om offentlighet i forvaltningen i 1970. Lova tok til å gjelde 1. juli 1971.
4. Per Borten, som døydde i 2005, var statsminister frå 1965 til 1971. Han fortalde meg om detaljane i denne saka ein gong han var på besøk i Stortinget midt på 1990-talet. Da justisminister Schweigaard Selmer i eit regjeringsmøte konkluderte med at ho ikkje ville ha ei slik lov, sa statsminister Borten i frå at han ville bruke den grunnlovsfesta retten sin til å få ein dissens nedskrivi i regjeringsprotokollen. Det hadde ein statsminister aldri før gjort, og det ville ført til regjeringas avgang. For å unngå regjeringskrise vart saka utsett, og justisministeren måtte bøye av. Schweigaard Selmer gjekk av før lova kom til Stortinget.
5. Stortinget vedtok den noverande offentleglova i 2006. Ho tok til å gjelde 1. januar 2009.
6. NOU 1989:5 En bedre organisert stat drøfta nye måtar å organisere offentleg sektor på.
7. Milton Friedmans Statens rolle i utdanninga (The Role of Government in Education) vart trykt første gong i 1955. Sju år seinare følgde han opp med Kapitalisme og frihet (Capitalism and Freedom). Hans eige syn 50 år seinare finn du her: http://www.opinionjournal.com/editorial/feature. html?id=110006796.
8. NOU 1991:28 Mot bedre vitende? Effektiviseringsmuligheter i offentlig sektor. Professor Victor D. Normann ved Handelshøyskolen i Bergen var leiar for utvalet.
9. Dagsavisen utfordra sosialminister Guri Ingebrigtsen i den første Stoltenberg-regjeringa slik i eit intervju 24. juli 2000: «Så du vil ikke advare mot at man setter bestemor ut på anbud? Ingebrigtsen: Jeg er opptatt av at bestemor får de beste tjenestene. Ikke av hvem som yter dem, sier Ingebrigtsen. Det vi aldri må gi fra oss, er at det offentlige har ansvaret, presiserer sosialministeren.»
10. NTB skreiv 14. august 2000 slik om korleis programkomiteen i Ap stilte seg til kommersielle aktørar i helse- og omsorg: «Programutkastet tar ikke avstand fra privatisering av offentlige tjenester, men fremhever at det må være plass til både frivillige og kommersielle aktører. Det er dermed på linje med sosialminister Guri Ingebrigtsen som har åpnet for konkurranseutsetting og anbud på helsetjenester. ’Slik kan det private bidra til et mer variert tilbud, løse velferdsoppgaver og stimulere den offentlige sektor’, står det å lese i programutkastet. Unntaket er skole og utdanning, som skal skjermes mot private.»
11. Stortinget vedtok EØS-avtalen med 119 mot 36 røyster 29. april 1993. Det var to røyster meir enn Grunnlovas krav om tre firedels fleirtal. Ved ei tilsvarande avstemming 21. oktober 1993, det vil seie etter stortingsvalet, var røystetala 111 mot 40, det vil seie to mindre enn tre firedels fleirtal. Dette er nærare omtala på sidene 42–45 i Stopp tjuven! – en redningsaksjon for velferdsstaten (Rødt!, 2005).
12. Dei europeiske fellesskapa, i dag: Europaunionen (EU ).
13. Intervju i Aftenposten 28. august 1993.
14. Private selskap kan drive ei bussrute eller ein sjukeheim billegare enn ein kommune. Ein av grunnane er at private selskap vanlegvis har pensjonsordning som er dårlegare for dei tilsette enn den kommunale pensjonsordninga. For underordna yrkesgrupper er løna dessutan i dei fleste tilfella lågare i eit privat selskap etter konkurranseutsetting, samanlikna med kommunal tariffløn før konkurranseutsetting.
15. Ny offentlig styring blir oppsummert slik i eit vedtak frå Trondheimskonferansen 28.–30. januar 2011: «’New public management’ (NPM), eller ’ny offentlig styring’ på norsk, er en samlebetegnelse for endringer i styringen av offentlig sektor. New public management innebærer at offentlig sektor blir styrt og målt etter markedsliberalistiske prinsipper med en oppsplitting av virksomheter i mindre enheter og delegering av styringsfullmakter til virksomhetsledere. Dette innebærer mindre makt til de folkevalgte politikerne, og økt bruk av styringspraksis fra privat sektor.»
16. Stortinget vedtok 15. mars 1977 ei «Midlertidig lov om åpne møter i visse kommunale og fylkeskommunale organer …», som gav kommunestyret høve til å vedta at delar av møta i formannskapet kunne vere åpne. Det kunne berre gjelde dei sakene der formannskapet gjorde vedtak. Den delen av møta der formannskapet laga innstilling til kommunestyret, skulle framleis vere lukka. I 1987 vart lova erstatta av ein ny § 31 c i kommunelova, som gav kommunestyret høve til å vedta at formannskaps- og utvalsmøta skal vere åpne. I 1992 vart prosessen fullført med ei ny kommunelov som seier at alle møta er åpne, viss det ikkje blir gjort særskilt vedtak om at ei sak skal behandlast i lukka møte.
17. «Dokumenter utarbeidet av kommunaldirektøren til kommunerådet [det vil seie byrådet] anses som utarbeidet for den interne saksbehandling i forhold til reglene i offentlighetsloven og forvaltningsloven.» § 2 i Midlertidig lov om forsøk med særlige administrasjonsordninger i kommuner. Lov av 21. juni 1985. Denne setninga var ikkje med i lovframlegget frå regjeringa, men vart utan grunngiving føydd til under behandlinga i kommunalkomiteen i Stortinget. Stortinget vedtok dette utan at ein einaste representant kommenterte denne innskrenkinga av innsynsretten.
18. «Før det eventuelt foretas en bred vurdering av privatisering av kommunale tjenester generelt, vil det være av stor verdi å ha mer rettslige spørsmål om adgang til selskapsorganisering av kommunal virksomhet utredet, slik at dette kan tjene som basis for bredere politiske hensiktsmessighetsvurderinger.» Frå kommunalminister Berges grunngiving da regjeringa 11. desember 1992 vedtok å opprette kommuneselskapsutvalet. Sitert frå gjengiving i NOU 1995:17.
19. Posten Norge AS er i dag eit statseigd kommersielt AS med 36 dotterselskap. Stortinget vedtok i 1996 å omdanna Postverket til Posten Norge BA. Berre Sp og Rødt stemte i mot. Neste ledd var omdanning til aksjeselskap, som Stortinget vedtok samrøystes i juni 2002. Da var ikkje Rødt representert i Stortinget.
20. Foredrag av kommunalminister Gunnar Berge på Vårkonferansen 1996 arrangert av Studieselskapet for kommunal planlegging, 29. mars 1996.
21. Kommunestyret kan vedta vedtekter som seier at visse typar saker skal godkjennast av kommunestyret.
22. Innst. O. nr. 14 (1998-99) vart behandla i Odelstinget 23. november 1998. Alle partia røysta for at styremøta i kommunale føretak skal vere lukka.
23. Føretaksregisteret i Brønnøysund opplyste 25. januar 2011 at det per desember 2010 var 230 kommunale føretak, 11 fylkeskommunale føretak og dessutan 239 interkommunale selskap (IKS). Spørsmålet om åpne eller lukka styremøte er ikkje nemnt i Lov om interkommunale selskap.
24. Lovreglane om kommunale føretak (KF) står i kapitel 11 i kommunelova. Kommunestyret vedtar i kvart tilfelle vedtekter.
25. Både kommunelova, mellom anna i §§ 20, 76 og 77 og kommunale reglement og forskrifter gir klare beskjedar om at tilsynsplikta er omfattande. Begrepet korrupsjon blir naturleg nok ikkje brukt. Tilsynet skal sikre at kommunen «drives i samsvar med lover, forskrifter og overordnede instrukser, og at den er gjenstand for betryggende kontroll» (§ 20, punkt 2 i kommunelova).
26. Punkt 6 i bystyrereglementet i Oslo seier dette om bystyrets tilsynsoppgaver: «Bystyret plikter å legge opp sitt arbeid slik at det løpende tilsynet utføres forsvarlig. Bystyrets tilsynsplikt omfatter alle sider ved kommunens virksomhet, herunder virksomhet utøvet som fylkeskommune. Tilsynsplikten kan ikke begrenses. Bystyret skal se til at virksomheten drives i samsvar med gjeldende regelverk, pålegg, vedtak og inngåtte avtaler. Bystyret har det overordnede tilsyn med at de beslutninger bystyret vedtar blir iverksatt i samsvar med vedtakene og formelle bestemmelser. Bystyret kan forlange enhver sak lagt fram for seg til orientering eller avgjørelse. Kontrollutvalget og revisjonen har det løpende utøvende tilsynet med virksomheten, herunder å undersøke påstander om feil og misligheter. Når de underordnede organers tilsynsplikt ikke skjøttes tilfredsstillende, har bystyret, eller bystyrets organer på bystyrets vegne, rett og plikt til å treffe de tiltak som anses nødvendig. Dersom det påvises uheldige forhold, har bystyret plikt til å pålegge byrådet eller andre ansvarlige politiske organer å rette opp disse.»
27. Tiltalen mot Byggmester Harald Langemyhr AS og eigaren er datert 19. juli 2010. Oslo tingrett har sett av 14 veker hausten 2011. Aktor vil ha saka opp tidlegare fordi han er redd lang ventetid skal gi Langemyhr strafferabatt.