Magnus Marsdal:
Kunnskapsbløffen
Manifest forlag, 2011

Dette er den viktigste boka som er utgitt om norsk skole på mange år.

Boka er en advarsel mot en norsk skolehverdag prega av tester og prøver fra barna er knøttsmå. Drivkraften i dette systemet er hard konkurranse på alle nivåer: mellom elevene, mellom lærerne, mellom skolene og mellom regionene. Skolene skal styres som fabrikker der elevene er kunder, og produksjonen dreier seg å skaffe best mulig målbare resultater. Et grunnleggende premiss er mistillit til «arbeiderne», det vil si lærerne, som hele tida antas å sluntre unna, og derfor må dokumentere alt de gjør, og overvåkes av diverse inspektører på flere nivåer.

Dette systemet er inspirert av det amerikanske og engelske skolesystemet. I Norge er det særlig Handelshøyskolen BI som ideologisk har fremma disse tankene, og som har skolert rektorer i det nye systemet, godt støtta opp av diverse konsulentfirmaer.

De menneskelige omkostingene

Testskolen har mange menneskelige omkostninger. Marsdal trekker fram mange hjerteskjærende eksempler på hvordan barn rammes av prestasjonsangst. Spesielt graverende er eksempler på at elever ikke får den spesialundervisningen de trenger og har krav på, fordi ressursene i stedet settes inn for å bedre prestasjonene til elever som kan gi skolen bedre resultater på de nasjonale prøvene.

Det har vært en eksplosjon i antall barn som sendes til pedagogisk-psykologisk utredning og får spesialundervisning etter at Kunnskapsløftet ble innført i 2006. På landbasis har andelen elever som får spesialundervisning økt med 39 prosent, i Oslo 45 prosent. Det dreier seg nå om over 60 000 elever på landsplan. Marsdal slår fast at denne økningen er uten sidestykke i norsk skolehistorie, en vekst som må skyldes at de svakeste elevene får større og større problemer med å takle skolehverdagen Resultatet er stadig mer segregert undervisning. Dette er en av bokas viktigste påpekninger.

Samtidig er systemet bygd på løgn. Det er eksempler på hvordan «svake» elever bevisst holdes vekke fra de nasjonale prøvene, foreldre får feilaktig beskjed om at elevene har fått de lovpålagte timer spesialundervisning, på enkelte skoler får elever bedre tid enn den stipulerte på de nasjonale prøvene for å bedre resultatene osv.

For min del vil jeg si at dette er et brudd med den tillit og ærlighet vi forventer av offentlig organer og forvaltning. Samtidig er systemet knytta til belønning, som individuell lønn, og straff til de som ikke er lydige. Her ligger kimen til korrupsjon.

Tilfellet Sandefjord

Det er Oslo-skolen som er mest kjent for all drillinga, men Marsdal trekker fram Sandefjord der skiftet til det nye testregimet skjedde i løpet av noen måneder, et varsko på hva som kan skje mange andre steder. Starten på det hele var kommunens engasjement av konsulentfirmaet PricewaterhouseCoopers (PwC). Det skulle utrede ressursbruken i kommunens skoler. Firmaet skulle også utføre en såkalt prosesskontroll. Forslaget fra PwC var å innføre resultatmålstyring. Flere ledere skulle ansettes, og de skulle ha resultatansvar. Dette kosta penger, årlig dreide det seg om 5,9 millioner. Politikerne vedtok å ta pengene fra klasserommet; for eksempel mista den største barneskolen i kommunen tre lærerstillinger.

Rektor Knut Søyland ved en av Sandefjord-skolene, Framnes barneskole, gikk av i protest. Han ble erstatta med Ivar Ramberg, sterk entusiast for det nye regimet og bystyremedlem for SV.

Både Oslo og Sandefjord var kommuner styrt av Høyre/FrP. Men de nasjonale prøvenes mor og skoledirektør i Oslo, Astrid Søgnen, har bakgrunn i DNA og var statssekretær under Gudmund Hernes. En konklusjon en kan trekke av Marsdals bok, er at disse skolene blir styrt etter New Public Management, et uttrykk av Marsdal ikke bruker – av ukjente grunner. NPM har vært den dominerende ideologien for alle offentlige reformer siden 1980-tallet, også under Stoltenbergs regjeringer.

«Grisen blir ikke feitere om du veier den ofte»

Bokas tittel, Kunnskapsbløffen, er slående, men den dekker ikke helt innholdet i boka. Kunnskapsbløffen henspiller på Kunnskapsløftet, altså læreplanverket som ble introdusert i 2006. Men det er store lokale forskjeller på hvordan Kunnskapsløftet blir praktisert. Marsdals bok må derfor leses som et varsko for hvor ille det kan gå om testregimet spres og New Public Management gjennomføres i ytterste konsekvens.

Kunnskapsløftet introduserte blant annet metodefrihet for lærerne, noe som er under press fra flere hold. Lærerne må forsvare sin metodefrihet med nebb og klør, den siste skanse for pedagogisk frihet og intuisjon.

Marsdal viser også hvordan elever i Oslo og Sandfjord i lang tid forberedes til å klare høyest skår i de nasjonale prøvene. Dette går ut over undervisningen etter læreplanene, altså de læreplanene som myndighetene har pålagt lærerne å undervise etter. Det er en rekke selvmotsigelser i systemet. Det er utviklingspsykologisk stor forskjell på en åtteåring og en tiåring. Hvis man driller en tredjeklassing på en prøve eleven skal mestre som femteklassing, vil det lett spre seg mismot og skoletrøtthet blant elevene. Og systemet hjelper heller ikke fram de skoleflinke, for når de flinke elevene mestrer prøven, er det ikke noe insitament til å hjelpe dem videre.

Marsdal viser overbevisende at hele testregimet hemmer kunnskap fordi det er så mange sider ved elevenes kompetanse og ferdigheter som ikke kan måles på et snevert grunnlag. Om intensjonen var å heve kunnskapsnivået, så er resultatet av testregime det motsatte. Så ut fra dette perspektivet er Marsdals tittel dekkende.

Utdanningsforbundet har svikta

Med rette etterlyser Marsdal foreldreengasjement mot drillskolen. Marsdals bok bør derfor leses av alle, ikke minst foreldre. Boka har likevel en del svakheter. Den er ikke godt gjennomarbeida. Den er rotet disponert, for eksempel blir eksemplet fra Sandefjord spredd ut over mange kapitler og gjør det vanskelig for leseren å få oversikt. Marsdal har for mye på hjertet. Problemer med bruk av PCer i skolen (kapittel 8) er verd en egen bok og kunne vært utelatt her. Boka burde vært korta ned, bedre poengtert og heller lagd som en pamflett som lettere kunne nå flere lesere.

Boka har møtt stor begeistring og engasjement blant lærere over hele landet. En styrke ved boka er nettopp at den intervjuer en masse folk fra grasrota slik at deres meninger kommer fram og som lærerorganisasjonene ikke har klart å fremme.

Det ser heller ut til at Utdanningsforbundets sentrale ledelse helst vil glemme boka. Utdanningsforbundet er en stor lydig hund som sjelden viser tenner. Ledelsen sentralt er opptatt av å holde «åpne kanaler », de lever i et symbiotisk forhold til den politiske eliten og har blant annet støtta innføring av nasjonale prøver. Men de nasjonale prøvene ble ikke primært innført som pedagogiske hjelpemidler, men som redskaper for konkurranse mellom skolene, et trinn i innføringa av New Public Management. Når Utdanningsforbundet har gitt Fanden lillefingeren, så kan de sjøl se resultatet: at det er fare for at våre barns framtid skal tas hånd om av folk fra PricewaterhouseCoopers og BI.

Øyvind Andresen

Dennis O'Neil holdt denne innledning om Occupy Wall Street på konferanse om Krise og Kapitalisme i Oslo 10. desember 2011. Nå har vi også lagt ut video fra foredraget i Tromsø.

 

 

Tusen takk til Elling som har gjort innledninga tilgjengelig for flere enn dem som var på seminaret.

 

Og Tusen takk til Marius Graff for å gjøre innledninga fra Tromsø tilgjengelig for flere.

 

Artikkelen til Dennis O'Neil om Occupy Wall Street i Rødt! nummer 4/2011 kan leses her…

Dennis O´neil on occupy wall street by Elling_fragatas

Dennis O´Neil fra Freedom Road om Occupy Wall Street from Marius Graff on Vimeo.

EU er i sin kanskje mest alvorlige krise noen gang. Det er en krise som truer unionens legitimitet, men som samtidig ser ut til å by på noen handlingsalternativer for ambisiøse europapolitikere. Dem er det opp til flere av i EU. Hvilken utvikling kan vi se for oss for i EU ?  

Heming Olaussen er leder av Nei til EU

Jeg er ikke Snåsamannen. Jeg kan ikke engang smykke meg med en forskertittel. Min bakgrunn for å svare ja på redaktørens forespørsel om en slik artikkel, er at jeg har vært leder av Nei til EU i sju år, deltok aktivt i folkeavstemmingskampanjene både i 1972 og 1994. Jeg har vært aktiv politisk i hele mitt liv, i SF – deretter SV. Jeg har lest, sett og prøvd å forstå. De siste sju årene har jeg lest, sett og forstått mye, mener jeg sjøl. Artikkelen står for min egen regning, ikke Nei til EUs.

Det vi nå ser folde seg ut i EU, er økonomiens forrang for politikken. Eller markedets makt over demokratiet. Nasjonalstatenes ramme blir for trange for et liberalistisk økonomisk system, der spesielt kapital og arbeidskraft skal flyte fritt. EU-prosjektets mest «vellykka» del – det indre markedet – har nådd ei grense der nasjonal styring med finanspolitikken, dvs. statsbudsjettene, blir en hemsko for vekst og konkurranseevne.

Riktignok opptrer den ene regjeringa etter den andre, stort sett uavhengig av politisk farge, som lydige operatører for de dekreter som utstedes av EU, EUs sentralbank og IMF – den såkalte «Troikaen» – og kutter massivt i statsbudsjettene. Men det skjer åpenbart ikke disiplinert nok, eller med tilstrekkelig tempo. I tillegg risikerer man slike forstyrrende demokratiske elementer som det Papandreou la opp til i Hellas – og la folket si sitt.

Sagaen om den greske folkeavstemminga som kom og forsvant, fortjener egne skrifter. Sjelden har vi sett politiske ledere så samstemt fordømme og undergrave et forsøk på å bringe demokratiet inn i en skjebnetung beslutningsprosess. Alle som vil se, skjønner at den avlysninga var det Merkel og Sarkozy (eller «Merkozy») som sto bak, etter å ha stilt Papandreou for skolerett. Folkeavstemminga var varsla allerede i mai, men alle lot til å bli kjempeoverraska da den greske statsministeren virkelig gjorde alvor av det. «Faren» blei raskt avverga.

I Klassekampen 5.11.11. sier i grunnen utenriksminister Støre det som må sies om EUs videre utvikling: Det må bli mindre sjølstyre i EU. EU må få mer makt på bekostning av nasjonalstatene innen unionen. Professor Erik O. Eriksen fra Arena (UiO) følger opp med å slå fast at EU trenger en variant av «United Nations of Europe». «Å gi opp Euroen ville være et enormt prestisjenederlag», sier professoren.

Under EU-kampen fram til folkeavstemminga i Norge i 1994 hevda vi på nei-sida at EU var en politisk union som trua det nasjonale sjølstyret. Vi hevda også at det lå i EU- (og EØS-) logikken at EU ville bli en trussel mot (norsk) arbeidsliv og faglige rettigheter. Daværende statsminister, og Jonas Gahr Støre sin sjef, Gro Harlem Brundtland, skjelte ut nei-dronning Anne Enger Lahnstein for åpen mikrofon i den siste NRK-debatten, og høyreleder Kaci Kullmann Five erklærte at om EU skulle ha vært en politisk union, ville hun ha vært EU-motstander. Kanskje hun i dag er en av de 65 % Høyre-tilhengerne her i landet som er blitt EU-motstandere?

I denne situasjonen, der finanskrisa i Europa er blitt til ei økonomisk krise, som så har utvikla seg til ei sosial og ei politisk krise, så ser vi parallelt ei veldig interessant utvikling på Island. Det var på Island finanskrisa starta i Europa, med det vanvittige spekulasjonseventyret fra islandske blåruss som hadde knekt koden fra Lehman Brothers i USA: Lån og betal gjelda med nye lån. Det går så lenge det går, og så lenge folk ikke skjønner hva du driver med. «Tillit» er åpenbart et nøkkelord i markedet.

Den selvsamme utenriksminister Støre avga en av sine mindre vellykka statements da han i det norsk-islandske handelskammer i 2006 pekte på de islandske «vikingene» og erklærte dem som foregangsmenn som også norske gründere burde ta etter. Den høyresosialdemokratiske tilliten til markedets fortreffelighet synes å basere seg på glansbildeversjonen av den vellykka kapitalismen.

Finanskomiteens nåværende leder, Torgeir Michaelsen fra Drammen, synes å famle like mye i tåka når han den 2. juli i år i KK uttaler at EUs håndtering av den greske krisa viser «EU på sitt beste», og at «EU er et solidaritetsprosjekt. » Michaelsen er på en klassereise fra arbeiderstrøk i Drammen via Stortinget – til Brussel? De aller fleste oppegående analytikere – fra venstre til høyre – er enige om at det som nå skjer i EU, handler om å redde euro-prosjektet. Ikke Hellas. Så visst ikke det greske folk, som får regninga.

Tåkefyrster her hjemme prøver å framstille det hele som «solidaritet», men Merkozy har vært klare fra dag en: Euroen skal reddes – koste hva det koste vil. Det handler om politisk prestisje, ja, men det handler så visst om EUs politiske og økonomiske posisjon i verdenssamfunnet, og det globale næringslivets interesse for det europeiske marked. Det ligger atskillig dårligere fortjenestemuligheter i et Europa med bare nasjonale valutaer, med restriksjoner, grenser og nasjonalt demokrati. Tilbake til Island. Ved hjelp av en rød-grønn regjering i kombinasjon med folkelig mobilisering («kasserollerevolusjonen ») har landet både nektet å akseptere EU/IMFs betingelser for den såkalte «Icesave»-gjelda, de lot de råtne bankene gå konkurs, etablerte en ny statlig bank, tok kontroll på kapitalflyten inn til landet (valutarestriksjoner) og i praksis: devaluerte den nasjonale valutaen. I tillegg økte rentene. En oppskrift for håndtering av denne typen kriser som har vist seg vellykka før, blant annet i Argentina.

Sjølsagt har også islendingene måttet stramme inn livreima – man var blitt forført av «globaliseringa», og hadde tatt opp lån i dollar og yen over en lav sko. Løftene var at den økonomiske veksten ville være uendelig. I stedet ble det harde kutt. Men arbeidsløsheten er den halve i forhold til EU. Island betjener gjelda si. Økonomien er på vei oppover. Ingenting av dette kunne Hellas gjøre. De satt fanget i euroens tvangstrøye, og kunne ikke føre en sjølstendig rente- og valutapolitikk. Hellas var tatt til gissel av euroen, som flere har uttrykt det.

 

Så hva nå, EU?

EU har ført ei gjennomgående linje gjennom hele denne krisa, som har vært konsistent. De har innimellom måttet ta noen skritt tilbake, fordi den folkelige og/eller nasjonale motstanden er blitt for stor – også EUs topp-politikere må bli valgt i hjemlandet.

Linja har bestått av fire elementer: 1. Mer makt må flyttes fra medlemslandene til EU. 2. Euroen skal reddes. 3. Bankene skal reddes. 4. Vanlige mennesker skal betale regninga.

Gjennom til dels drastiske kutt i statsbudsjettene, i velferden, i lønninger, trygd og pensjoner. Rett nok har det også vært et visst fokus på skatteinndriving, i de korrupte systemene i en del land, men dette er langsiktige tiltak. De rike og velstående har for lengst plassert formuene sine utafor skattemyndighetenes rekkevidde, noe man glatt har oversett. Valutakontroll bryter med en av EUs fire «friheter»: fri flyt av kapital. I tillegg krever Troikaen at offentlige virksomheter skal privatiseres over en lav sko – også virksomheter som går med store overskudd – som det greske svaret på Norsk Tipping. Og nasjonalskatter og eiendommer skal selges ut internasjonalt. Slik som deler av havna i Aten, som nå er kinesisk eid, og lukket for vanlige grekere.

Allerede i utgangspunktet hadde EUs «fedre» ideer om et USE – United States of Europe. De var fascinert av USAs eksempel, og hadde tidlig skjønt fordelen ved å ha én stat og én valuta. Et stort og fleksibelt arbeidsmarked der folk må flytte etter arbeid, etter der hvor det lønte seg å etablere arbeidsplasser. For investorene.

Artikkelen «Cognac-metoden» av jamannen Kjetil Wiedeswang fra 1.10.11. er en glimrende illustrasjon av både visjoner og metoder fra de som trakk i trådene, som «cognachandler » Jean Monnet. Demokratiske beslutningsprosesser og folkelig deltakelse var i sannhet fremmedord. Les artikkelen! Når Støre derfor nå logisk slutter seg til ideen om redusert nasjonalt sjølstyre innad i EU som veien å gå for å løse unionens Eurokrise, er ringen egentlig sluttet. Elitene har funnet hverandre i samforstand. TINA – «There Is No Alternative» – er (re-) etablert.

Island byr på en liten utfordring sjølsagt, rent intellektuelt, og Argentina. Men ser man stort på det, er det åpenbart at så ulike økonomier som de som befinner seg i eurosonen, ikke kan klare å balansere forholdet dem imellom uten overnasjonal styring. Eller diktat. Det er jo det vi har sett åpenlyse eksempler på de siste ukene. Problemet er folket. Eller velgerne. Som igjen smitter over på nasjonale politikere. Som skal velges av det samme folket. Det gir sånne utslag som at Finland – et av de mest lojale EU-land i klassen – plutselig begynner å stille krav om garantier for å låne Hellas penger. Det er uhørt. Og blir avverget.

Slovakia, som er et fattigere land enn Hellas, murrer over å måtte punge ut med 60 milliarder kroner til krisefondet. Men stemmer for – etter at statsministeren har måttet love å gå av. Til og med tyske politikere måtte settes på plass. Merkel var ikke snau da hun adresserte Bundestag: «Om ikke dette lykkes, kan jeg ikke garantere nye 50 år med fred», fikk hun seg til å si. Hun fikk vilja si da. Det skulle bare mangle. Den britiske statsministeren Cameron fikk så hatten passet da han – hvis land står utenfor euroen – prøvde å komme opp med synspunkter på de valg som skulle tas. UK er et euro-utenforland, og behandles deretter. Grekerne ble ydmyket og hetset. Italienerne sendt hjem med lapp. Barroso sa seg glad for at «Italia nå på egen hånd hadde kommet og bedt om permanent tilstedeværelse fra kontrollører fra Troikaen som kunne kontrollere de italienske finanser».

Det er en fornærmelse mot ethvert tenkende menneske at EU-kommisjonens president får seg til å si sånt. Alle veit at den italienske økonomien er pill råtten, at mafiaen styrer i deler av landet, og at de har en enorm svart økonomi. Hvorfor dette skuespillet? For å redde Berlusconis ansikt? Eller EUs?

Alternativet for Hellas kunne vært å gå (eventuelt midlertidig) ut av eurosonen, eventuelt hele EU. Reetablere egen økonomi ved en sjølstendig valuta, og forhandle fram en håndterbar gjeld. Som i Argentina og på Island. Opprettholde demokratiet og renske opp i korrupsjonskulturen. Sjølsagt ikke så enkelt som det høres, men mulig. Det er gjort før. Men fordi eksemplet ville kunnet ha smitteeffekt, er EU livredd for denne løsningen. Alle skrustikker ble satt på Papandreou for å få ham til å akseptere redningspakker som i realiteten betød at Hellas er et dypt forgjeldet land i årevis, kanskje i tiår framover.

Samtidig er landet satt under administrasjon, og arbeidsløsheten har nådd nye høyder; 43 % av grekere under 30 år er arbeidsløse. Håpløsheten rår blant svært mange, og en ny emigrasjonsbølge er på vei. Som i Irland. Men det er også motstand, i gatene. Og det er det som andre halvdel av denne artikkelen skal handle om: Hvilken utvikling er mulig, gitt at EU nå beveger seg med stø kurs og stadig større fart i retning en type føderalstat?

EU-entusiastene her hjemme – få men tydelige – applauderer altså den utviklinga de ser, men som enda færre av dem vil våge å anbefale som en del av Norges vei. I hvert fall politikerne blant dem, som kan lese meningsmålinger. Her er vi ved korsvei nummer en for mange av de nasjonale politikerne som nå skal om bord i «Europas Forente Nasjoner» – eller «Europas Forente Stater» – det kommer an på. De skal se sine egne velgere i øynene og forsvare at de oppga nasjonal suverenitet til fordel for et mer og mer fjernstyrt Europa under ledelse av Merkozy. Det blir ikke lett. Det gjelder da å hele tida framholde at det ikke finnes alternativ.

Det er her Norge kommer litt irriterende inn i bildet. Med både velstand, demokrati og et folk som likner veldig på andre europeere. Våre kampfeller i for eksempel Danmark bruker hele tiden Norge som eksemplet på utenforlandet som går godt – uten EU-medlemskapet. De bekymrer seg også litt for at vårt økonomiske medlemskap via EØS tar litt av luften ut av seilene, men det er stadig vekk nok nasjonal suverenitet til at danskene velger å bruke oss som rollemodeller i deres EU-debatt. Men italienere, grekere, slovaker, portugisere osv. er alle sammen glad i og opptatt av landet sitt. Av sin kultur og historie, av sitt språk og sine demokratier.

Det måtte nok ei krise til for å kunne lansere de ideene som EU-eliten nå forfekter; stilt overfor valget mellom pest eller kolera blir man uansett slått ut. Og føderasjonstilhengerne kan vinne ny mark. «Mer EU er svaret». Hva blir folkets svar? Det er ikke lett å gi ett folkelig svar på europeisk nivå. Riktignok har Euro-LO begynt å bruke en mye tøffere språkbruk, og det mobiliseres til demonstrasjoner, streiker og aksjoner rundt i alle større byer i EU. Parolen om at «vi betaler ikke for deres gjeld» vinner gjenklang, men en sterkt svekka europeisk fagbevegelses krav om en «sosial protokoll» tenner ikke hjertene til folk som mister jobb, levebrød og framtidsutsikter.

Det oppstår stadig nye aksjonister og bevegelser. «De indignerte» i Spania er eksempel på dette. Offentlig ansatte er blant de mest kampvillige. Noen av demonstrasjonene er enorme. Men det mangler mål og retning. Riktignok skjelver nasjonale politikere av frykt for utsiktene til å tape neste valg. Og det gjør de stort sett alle sammen. Men det kommer nye makthavere inn som sier nesten det samme, og som i hvert fall fører nesten samme politikk. APs mantra om å bytte ut blå med rød (rosa) regjeringer i EU har svært lite for seg. Og er lite egnet til å mobilisere på. Folk ser at sosialdemokratiske regjeringer fører den samme kuttpolitikken som de blå. Den greske regjeringa er for eksempel sosialdemokratisk, og nå den minst populære i Europa. Regjeringer har måttet gå i Irland, Portugal, England osv. Merkel taper delstatsvalg etter delstatsvalg. Sarkozy ligger svakt an i Frankrike. Men det er uansett stø kurs som gjelder.

Ironisk nok har to av de regjeringene som er blitt gjenvalgt, befunnet seg utafor Eurosonen: den svenske og polske. Der er det ikke mange høye rop om å få tilslutte seg Eurosonen. Eller ØMU, Den Økonomisk Monetære Union, som det egentlig heter.

Det finnes en brun fare i alt dette. I krisetider har man historisk alltid funnet fram syndebukker, slik at massenes sinne ikke  skulle rettes mot overklassen. I Europa i dag vil det gjelde romfolket og innvandrere fra sør, og til dels øst. Arbeiderklassebasert nyfascisme sprer seg, og gjør seg gjeldende på ulike måter i mange land: fra Hellas, til Ungarn, Storbritannia, Frankrike, Romania og flere andre steder. Foreløpig er dette ikke veldig sterke krefter, og de synes i liten grad å være samordnet. Men grobunnen for totalitære ideer oppstår i forakten for demokratiet – dvs politikerforakten.

Det blir interessant i denne sammenheng at en mann som tidligere Høyre-statsråd Victor Normann i et innlegg i Dagens Næringsliv avsluttet omtrent slik: Den situasjonen vi nå har i Europa likner veldig på noe vi har sett før. Jeg skal ikke si høyt hva jeg tenker på – men han het Mussolini. Om dette er en ektefølt og djup bekymring fra Normann, eller mest retorikk, kan jeg ikke svare på. Men han peker på en tendens som EUs politikere ikke har lov til å overse, hvis de er sitt historiske ansvar bevisst. Dersom EU-prosjektet fortsetter sin tydelige kurs retning «mer EU» uten å ha bred demokratisk forankring, åpner det seg et enda større gap mellom elite og folk enn det som allerede er, og som kalles «EUs demokratiske underskudd». Et slikt gap blir historisk sett alltid fylt. Men med hva?

Noe av det mest oppmuntrende jeg ser i verden i dag, ved siden av en ny stolthet og sjølbevissthet i Latin-Amerika og deler av Afrika, er framveksten av «Occupy»- bevegelsen. 99 %-demonstrasjonene har en riktig innretning, da de peker på «markedet», eller pengemakta som noen vil si, som rett adressat for arbeidsløshet, fattigdom og sosiale forskjeller.

Jeg husker jeg var glad da Obama ble valgt. Av to grunner. Bush forsvant. Og Obama er svart. Men jeg var samtidig sørgelig klar over at enhver amerikansk president er en «puppet on a string», i hendene på den amerikanske og globale storkapitalen, herunder det militærindustrielle kompleks. Okkupantene på Wall Street går ikke fram og tilbake foran Det hvite Hus, men retter seg mot Wall Street. Sjøl om jeg gjerne hadde sett at verdens protestanter vant fram og fikk på plass ærlige, renslige og rettferdige politikere som svarte opp demokratiets krav til dem, trur jeg de fleste maktanalyser vil peke på hvor skjeivt rikdom og makt er fordelt – globalt, regionalt og nasjonalt. Det finnes solid dokumentasjon på dette.

Det å angripe kjernen i denne urettferdigheten – Børsen og markedsmakta – blir dermed helt presist. Hulheten i de vestlige demokratier er åpenbar. Man hyller demokratiforkjemperne på Tahir-plassen, og fengsler demonstrantene på Wall Street. Som om det ikke var samme kamp. Man fordømmer politibrutalitet i autoritære regimer, og bruker samme makta sjøl.

Det er klart EU kan gå i oppløsning pga. store indre motsetninger. Men jeg tviler på det. Det jeg håper på, er at en demokratibevegelse vil vokse fram som vil hente inspirasjon fra andre steder av verden, og fra Norden og Norge. Vår fredelige versjon «den norske modellen» – har bærekraftige elementer. Den bygger på et klassekompromiss, med blant annet en sterk fagbevegelse som viktig premissleverandør. Men den har levert: et høyt utdanningsnivå, en sterk velferdsstat, et troverdig demokrati. Markedskreftene har ikke fått herje fritt, sjøl om mange mener de likevel har og tar seg for store friheter. Kampen om Norge er absolutt ikke over, og det gryende opprøret i fagbevegelsen mot markedsstyringa (EØS-avtalen) er et utslag av dette.

Noen vil peke på olja og si at dette er grunnen til at det kan gå så bra her til lands. Ja, oljeinntektene har vært viktige. Men det har vært sterke krefter som har villet privatisere oljevirksomheten, eller avkorte skatteregimet som sikrer oljemilliardene til staten. FrP har en svart historie her, og deler av storkapitalen har prøvd seg. Heder til Høyre-statsråder som har tenkt nasjonalt. Arne Strand har en artikkel i Dagsavisen 4. november i år som han kaller «Den norske flaksen», og sikter til nettopp olje og gass. På slutten av artikkelen har han en sjelden innrømmelse, som fortjener å bli gjengitt in extenso.

«Fordi Norge ikke er med i Eurosonen, kan NorgesBank la seddelpressa  gå for å tilføre markedetpenger hvis det skulle

trengs. Land i Eurosonen har ikke anledning til å trykke penger. Det smerter en gammel EU -tilhengerå måtte tilstå at nå er det en fordel å stå utenfor EUmed en norsk valuta.» (Arne Strand i Dagsavisen)

Min kommentar: Bytt ut «Norge» med «Hellas», og se hva nasjonalt sjølstyre kan bety. Ja, det norske folk har svært mye å takke EU-motstanden for. Vi så klarere og ærligere enn ja-sida i 1994, og har gjort det siden. Vi behøver ikke å pakke alt inn i bomull. Når nå Støre og EU-lederne kommer ut av skapet og erklærer at de er for den føderalstaten de hele tida har forsøkt å snakke bort, blir det klarere linjer, også her hjemme.

Jeg tviler på at Støres åpenhet fører til flere EU-tilhengere, men det rensker lufta. Mer interessant er imidlertid hva som nå vil skje i EU? Jeg tror lederne vil rykke fram posisjonene, i retning mer makt til Brussel. Noen politiske vrak vil ligge igjen i veikanten, men de må ofres for den store visjonen om et samlet Europa. Anstøtsteinen vil være folket, enten de stemmer med føttene eller med stemmeseddelen. Vi kan få et «Europa i to hastigheter» – med en hard kjerne og en ytre ring av EU-land, vi kan få en for alle – alle for en, eller vi kan få avskallinger. EU er desperate etter på få til økt økonomisk vekst og bedre konkurranseevne, og ser «mer EU» som den eneste veien å gå for å det til. Uansett nasjonal folkevilje. Prisen å betale kan bli høy. Svært høy. Men den er foreløpig ukjent. En X-faktor.

 

Marta Breen:
Rosa streker, røde tall
Manifest Forlag, 2011
238 sider

I forordet beskriver Marta Breens selv sin lille bok «Rosa streker, røde tall» på denne måten: «Dette er bare en liten historie om mitt møte med det norske helsevesenet. Og et forsøk på å forstå hva som skjer. Kall det gjerne helsepolitikk for dummies – som meg.»

Forfatteren gjør altså ikke noe forsøk på å framstå som en kjenner av helsevesenet, når hun friskt går i gang med å beskrive dette kjempestore feltet med utgangspunkt i sin egen graviditet fram til fødsel på Ullevål sykehus – det Breen for øvrig kaller Fødefabrikken. Det er noe forfriskende over dette. Som en bok som ikke pretenderer stort annet enn å skrape på overflaten, fungerer den godt.

Breen har valgt en kåseriliknende form, i en blanding av private observasjoner, hyppige referanser til politisk dagligliv og det løpende nyhetsbildet. Det er også ansatser til grundigere dokumentasjon av de politiske og organisatoriske kjempeomveltningene som er skjedd på dette feltet i løpet av de siste ti-femten årene. Vi tas med på kortfattete framstillinger av innføringen av stykkprisfinansieringen i sykehusvesenet, det frie sykehusvalget, liberaliseringen av apotekene og ikke minst tidsskiftet som inntraff med sykehusreformen i 2001, da alle landets 80 sykehus met ett slag ble tatt ut av den politiske forvaltningen og gjort til egne rettssubjekter. Vi får også vite litt mer om de politiske strømningene bak New Public Management og spillet rundt Stoltenberg 1-regjeringens voldsomme høyredreining. Det hele bindes sammen av Breens egne opplevelser, både knyttet til svangerskapet – hennes andre – samt hennes første fødeopplevelse, og også Breen som innbygger og småbarnsmor bosatt i rekkehus på Manglerud i Oslo.

På det beste er dette flytende og godt skrevet. Bokas definitive styrke er skildringene av de store endringene som fødende kvinner i Norge er utsatt for i løpet av de siste årene, med dels dramatiske konsekvenser av et stadig press for kortere liggetider, kutt i barselomsorgen og den utpregete løpebåndstekningen som nå preger de store fødeavdelingene. Godt skrevet, personlig opplevd og skremmende relevant.

Enkelte steder er den lette tonen Breen anlegger i overkant flåsete, som om vi skal fristes til å le når det vi leser om i realiteten er dypt alvorlig. Noen av anekdotene virker kanskje også litt malplasserte, som når Breen bruker flere sider på å fortelle om en biltur i USA med en gammel kjæreste for å underbygge at vi bor i et land med en god velferdsstat.

Boka er krydret med rundt 150 henvis ninger, der særlig Aftenposten er en viktig kilde. (Aftenpostens journalister Anne Hafstad og Siri Gedde-Dahl takkes til og med spesielt i etterordet «for deres mange gode og dyptpløyende helseartikler» – artikler som i manges øyne ikke sjelden riktignok også har vært i overkant offisiøse og systemtro.) Å bruke nyhetsmedier som kildemateriell har begrenset verdi og fungerer sant og si litt anmassende. Breen er selv journalist, og har kanskje litt for stor tro på den ofte flyktige journalistikkens dokumentariske verdi? Heldigvis har hun også listet opp en liten litteraturliste for ytterligere fordypning.

Uten at dette skal lastes Breen, gjør denne boka det fristende å problematisere Forlaget Manifests utgivelsesprofil. Forlaget har de siste årene spesialisert seg på en jevn strøm av argumentsamlinger om brennbare politiske temaer som pensjonsreformen, sosial dumping, uføre- og sykelønnskampen og konkurranseutsetting. FrP er gjennomanalysert (mon det, forresten!) i bøker som «FrP-koden» og pamfletten «FrP på 1–2–3». Uryddige arbeidsforhold i hotellbransjen er avslørt. De rødgrønne har vekselvis fått pepper for å ikke følge eget program og fått drahjelp i valgkamp osv osv. Forlagets utgivelser er med god grunn blitt omfavnet av venstresiden og av store deler av fagbevegelsen, som dessuten har bidratt med store summer til forlagets satsing. Manifest har dessuten vist god teft for timing, og sluppet sine utgivelser midt i pågående kamper der behovet for lettfattelige argumenter er stort. Pamflettformen forlaget har valgt til mange av sine utgivelser har i hovedsak passet godt til slike poengterte, polemiske og tidsaktuelle tekster.

Å overføre pamflettformen til bokformatet er derimot krevende. Selv om Marta Breens bok heller ikke er så stor – den er på 223 tekstsider, men har til gjengjeld et meget lite fysisk format – så framstår den i overkant lett til å bære sitt alvorlige innhold. Sykehuspolitikken, som forlaget nå har gitt seg i kast med for første gang, roper på debatt. Helse- Norge brenner. En avgjørende viktig del av velferdsstaten er i realiteten satt i fritt spill. Utviklingen går raskt i gal retning. Venstresiden er rett og slett nødt til å reise en omfattende og opplyst kamp for å redde det som korrekt hittil er blitt kalt et av verdens beste og mest rettferdige helsesystemer.

I en slik sammenheng faller dessverre Breens bok gjennom som lite annet enn en aperitiff. Det gjør likevel ikke «Rosa streker, røde tall» til en dårlig bok, som den innføringen i helsepolitikk Marta Breen selv presiserer at den er.

Are Saastad

Det har vore mange motstridande tolkingar av hendingane i Egypt.
Anne Alexander hevdar at arbeidarklassen er nøkkelkrafta i det egyptiske samfunnet, med makt til drive revolusjonen framover.

Nokre få korte veker inn i den egyptiske revolusjonen veks mengda med motstridande merkelappar på han med svimlande fart. I vestlege media blir han framstilt som ein «blome»-revolusjon – eit hjertevarmande døme på ei leiarlaus «folkemakt»-rørsle. Ganske mange forvirra nykonservative tilhengarar i USA ser Hosni Mubaraks fall som ei stadfesting av at George W. Bush hadde rett då han ville tvinge «demokrati » på Midtausten med militærmakt. Militæranalytikarar i Stratfor, og ein god del av dei erfarne journalistane i BBC ser ut til å meine at det er eit gammaldags militærkupp. Andre skrik om at den egyptiske revolusjonen er drive fram av internett eller ein farleg islamistisk konspirasjon.

Denne artikkelen har eit anna perspektiv. Eg hevdar at den egyptiske revolusjonen viser, så kraftfullt som ikkje vist på over eit halvt hundre år i den arabiske verda, at makta til å frigjøre samfunnet nedanifrå ligg hos den organiserte arbeiderklassen.

Streikane som spreidde seg som løpeild over heile Egypt dei siste dagane før Mubarak fall, gjorde brått makta til arbeidarane synleg. Men det var djupare og meir langsiktige prosessar med globale og nasjonale økonomiske endringar som fekk den egyptiske staten til å slå sprekker, og skapte grunnlaget for revolten. Særleg den giftige blandinga av nyliberale reformar som blei fremma av Hosni Mubaraks son Gamal og venner, og etterdønningane av den globale økonomiske krisa, spelte ei sentral rolle i å bryte arbeidarane materielt og ideologisk laus frå regimet.

Den første fasen av revolusjonen – dei 18 dagane med mobilisering i eit omfang som minna om revolusjonane i 1848 eller Russland i februar 1917 – var også eit produkt av Egypts «protestkultur», skapt av eit tiår med kampar mellom staten og folk i gatene. Vestlege journalistar og Barack Obamas rådgivarar må ha blitt overraska over det brå utbrotet med folkeleg sinne mot ein «stabil» alliert, men alle som har følgt med flo og fjøre i protestane sidan 2000 – om Palestina, mot krigen i Irak, for demokrati og konstitusjonelle reformar, for betre lønn og fagforeiningsrettar, og mot polititortur – burde ikkje bli det.

Men analysar av dynamikken i sjølve opprøret syner at 25. januar-revolusjonen var meir enn ei samling ulike politiske og økonomiske krav. Omfanget av mobilisering nedanifrå og presset det førte til på staten, omdanna og styrka sambandet mellom dei økonomiske og politiske kampane. Dei siste dagane Mubarak styrte, tok arbeidarane i bruk si makt mot staten, og det var særleg streikebølga som braut ut 8. februar som til slutt knekte regimet. Det faktum at folket framleis var i gatene då Mubarak vart tvinga frå makta, opnar for ei utvikling vidare i den revolusjonære prosessen, som me allereie har ant i eksplosjonen av streikar i vekene etter diktatorens fall.

Oppbrytinga av staten

Dei unge offiserane som tok makta og kasta monarkiet i 1952, førte Egypt inn i ei statskapitalistisk utvikling. Under leiing av Gamal Abdel Nasser brukte dei statlege ressursar til å bygge opp tungindustri, tok kontroll over Suez-kanalen for å finansiere bygginga av Aswan-dammen, og bygde opp produksjonsapparat for å forsyne den egyptiske marknaden.

Denne økonomiske strategien var knytta saman med opprettinga av politiske institusjonar som freista knytte arbeidarane og bøndene til staten. Arbeidarane vart bydd ein sosial kontrakt der dei som motyting for å gi frå seg politisk sjølvstende, skulle få somme fordelar, som subsidierte bustader, utdanning og andre velferdsgode og relativt trygge jobbar. Nasseristisk retorikk idealiserte særleg i sluttfasen arbeidarane for deira bidrag til den nasjonale utviklinga. Men den nasseristiske staten knuste sjølvstendige arbeidarorganisasjonar, og bygde i staden ei offisiell fagforeining som var underordna regjeringa.

Tilhøva som lot Nasser og kollegene hans følge ein slik strategi for økonomisk utvikling, byrja endre seg seint på 1960-tallet då dei herskande klassane i verda byrja leite etter alternativ til statsleia utvikling. Etter at Nasser døydde i 1970, braut etterfølgaren Anwar Sadat med Sovjetunionen, og på slutten av tiåret hadde han underteikna eit nytt partnarskap med USA. Sadat innleia ein politikk med «økonomisk opning» («infitah») for å få lån frå internasjonale finansinstitusjonar.

Dei siste åra under Mubarak blei infitahprosessen følgt opp og utvikla vidare, med innføringa av strukturtilpassingsprogrammet etter Golfkrigen i 1991. Andelen arbeidarar i statleg sektor sank frå 40 prosent i 1981–1982 til 32 prosent i 2004–2005. Men desse talla skjuler ei dramatisk historie med arbeidsløyse, meir utrygge jobbar og øydelegging av store delar av velferdssystemet. Mellom 1998 og 2006 gjekk delen av arbeidarar med arbeidskontrakt ned frå 61,7 prosent til 42 prosent, mens delen med trygdeordningar fall frå 54,1 prosent til 42,3 prosent i same perioden.

Nasser bygde eit politisk system som trass i noko flikking frå Sadat og Mubarak overlevde fleire tiår etter han var død. Sjølv om etterfølgarane hans tillot falske «opposisjons»-parti – så lenge dei var veike og underordna det herskande partiet – så endra dei ikkje på grunnleggande vis det politiske systemet. Fram til revolusjonen i 2011 hadde Egypt klassedelt røysterett, der arbeidarar og bønder røysta på ei gruppe parlamentrepresentantar, og middelklassens «profesjonelle» røysta på ei anna. Slik var ikkje den statskontrollerte fagforeininga bare instrument for kontroll på arbeidsplassen, der ho freista meistre misnøya på vegner av staten, men også ein stor valmaskin som leverte pro-regime røystar i valurnene og fekk ut flokkar av arbeidarar for å hylle Mubarak og vennene hans.

På eit ideologisk nivå overlevde også arven frå nasserismen opphavet sitt med mange tiår. Ein kunne sjå at arbeidarane identifiserte seg med statlege mål, jamvel når klassekampen var som skarpast. Motstand frå arbeidarane eksploderte frå tid til annan – til dømes i Mahalla al-Kubra i 1984, ved jern- og stålverka i Helwan i 1989 og i Kafr al-Dawwar i 1994. Men framfor å legge ned arbeidet og stanse produksjonen, valte dei til vanleg å okkupere arbeidsplassen og jobbe utan lønn – ein gest for å vise at dei i motsetning til leiarane sine framleis var villige til eit felles offer for «nasjonens» skuld.

Reformane frå 1990-tallet og seinare braut opp det nasseristiske systemet på ulike nivå. Privatisering fjerna hundretusenvis av arbeidarar frå statlege industriar og flytta bonusar og arbeidsplassbaserte velferdsgode til bankkontoane til private aksjeeigarar. Fråtatt rolla si som velferdsmellommann for arbeidarane, råtna den statlege fagforeininga innanfrå. Han heldt fram med å mobilisere veljarar til samlingar for det herskande partiet, og trakassere og audmjuke arbeidarar som freista organisere motstand, men i store delar av landet var organisasjonsapparatet eit tomt skal av «papirmedlemmer» og ein handfull sjølvtjenande byråkratar.

Seint i 2006 streika rundt 25 000 tekstilarbeidarar ved Misr Spinning and Weaving Company i Mahalla al-Kubra og opna for ei lengre bølge med arbeidarmobilisering. Streikar spreidde seg raskt frå sektor til sektor, og blant somme grupper, særleg hos tekstilarbeidarane ved Mahalla og innkrevarane av eigedomsskatt, fekk dei ein uttalt politisk karakter: Dei kravde rett til å skipe uavhengige fagforeiningar og auka minstelønn. Den omfattande bruken av streik som våpen og ikkje okkupasjonar vitna om skiftet i medvitet til arbeidarane.

Det er viktig å forstå at denne utviklinga ikkje bare er eit resultat av heimlege faktorar, men er tett knytta til globale prosessar. Nyliberale økonomiske reformprogram er tatt i bruk av ulike regime verda over. Brå og sjokkarta hendingar har au spelt ei sentral rolle, særleg veksten i dei internasjonale matprisene dreiv fram arbeidarane sin protest mot auka levekostnader jamvel før starten på den globale økonomiske krisa.

Hol i diktaturets mur

Streikebølga i 2006 braut ut i ein situasjon som alt var endra av folkelege protestar. Sjølv om tallet på folk som deltok var relativt lite samanlikna med 25. januar-revolusjonen, så markerte stemninga i gatene etter den andre palestinske intifadaen seint i 2000 eit dramatisk skifte i det egyptiske politiske landskapet. Det første verkeleg store gjennombrotet kom i 2003, då titusenvis av demonstrantar tok kontrollen på Tahrir-plassen i Kairo i protest mot USAs invasjon i Irak, og slo «eit hol i muren til diktaturet», som ein egyptisk aktivist og sosialist sa den gongen.

Fleire hol dukka opp i diktaturet dei neste få åra. I 2005 starta ein laus allianse av radikale nasseristar, liberale og sosialistar – med støtte frå enkelte element i Den muslimske brorskapen – ei kampanje mot ein ny presidentperiode for Mubarak og forsøka hans på å gi makta over til sonen Gamal. Gateprotestane samla seg om slagordet «Kifaya – Nok!», og byrja å dra med seg stadig fleire unge. I dag er det vanskeleg å huske kva for uvanleg farlege steg det var for små radikale opposisjonsgrupper. Offentleg kryssa dei den «raude streken» som hindra kritikk mot presidenten.

Året som følgte, var det ein dommarrevolt på grunn av regimets openlyse valjuks og forfølging av dei som gjekk mot det. Hundrevis av dommarar i fulle regalia marsjerte gjennom Kairo i protest mot avstraffinga av to reformvennlege medlemmer av kassasjonsretten (tilsvarande høgsterett, oversetters anm.). Kjensla av ein stat i krig med seg sjølv var følbar då opprørspolitiet banka opp dommarar på trappa til klubben deira, og brukte tåregass på lekfolk som støtta kampanja til dommarane.

Auka arbeidarkamp fall saman med ei gjenoppliving av ungdommeleg aktivisme i 2008, og blei den største utfordringa for regimet før revolusjonen i 2011. Ei streikeoppmoding frå tekstilarbeidarane ved Misr Spinning i Mahalla vart følgt av nettverk av unge aktivistar. Ei Facebook-gruppe som støtta Mahalla-arbeidarane og oppmoda til generalstreik i solidaritet, samla rundt 70 000 medlemmer. Den 6. april 2008 blei streiken i Mahalla avbroten av politiet, men åtaket deira på demonstrantar starta eit nesten-opprør i byen. «Facebook-streiken» hadde på si side ført til store demonstrasjonar på dei fleste universiteta og stengte butikkar over heile hovudstaden. Den siste protestbølga før 25. januar kom sommaren 2010, då politimordet på den unge internettaktivisten Khaled Said førte til tusenvis av demonstrantar i heimbyen Alexandria.

Det ville vere etterpåklokskap å teikne ein strak kampkurve oppover frå 2000 til 2011. I røynda var desse protestbølgene for det meste utan samanheng, der eit sett av demonstrasjonar tok slutt eller blei banka bort frå gatene få månader før neste braut ut. Gapet mellom dei økonomiske krava arbeidarane reiste og dei svært politiske krava frå først og fremst middelklasseakademikarar om grunnlovsreformar, fekk enkelte til å hevde at forsøk på å sameine motstandarane var dømt til å mislykkast.

Fryktregime

Trass i det var siste tiåret til Mubarak avgjørande for at han fall. Det var i desse motsetningsfylte protestane at ein generasjon aktivistar frå ulike politiske tradisjonar – islamistar, nasseristar, liberale og sosialistar – lærte seg politisk organisering. I løpet av desse ti åra skaffa den radikale opposisjonen seg varige erfaringar med å organisere protestar, halde ved like nettverk av aktivistar, og bygge taktiske alliansar på tvers av ulike politiske tradisjonar. Framfor alt fjerna dei kollektivt redsla for politisk engasjement som regimet hadde tvunge på meir enn ein generasjon.

Av alle protestane var det streikebølga som skapte det den polske revolusjonære Rosa Luxemburg kalla «vekselvirkande handling» mellom dei økonomiske og politiske kampane mot regimet. Som Luxemburg konstaterte under 1905-revolusjonen i Russland, kunne ein ikkje forstå samhandlinga mellom økonomisk og politisk kamp som ei enkel lineær utvikling frå økonomiske krav om brød og smør til det politiske spørsmålet om statsmakta. Den vekselvirkande handlinga kunne ein sjå i ein pendelbevegelse mellom politiske og økonomiske kampar, hevda ho, der «fruktbare avleiringar ligg att etter kvar skumbølge med politisk handling, og frå dei spirer det tusen økonomiske kampar». Men når arbeidarane slåst, gav den kollektive krafta og organiseringa deira den daglege kampen ein politisk dimensjon som opna nye horisontar for vidare politisk handling.

Egyptiske arbeidarar tok med makt dei same rettane som andre «politiske» demokratikampanjar var blitt tvungne til å gi slepp på etter press frå staten: forsamlingsretten, retten til å protestere, ytringsfridommen. Streikebølga skapte rom for diskusjon og organisering på tusenvis av arbeidsplassar over heile landet, og førte kampen djupt inn i strukturen i det egyptiske samfunnet.

Etter 25. januar blei prosessar som hadde utvikla seg over eit tiår, brått komprimerte på få dagar: ta frå politiet makta på gata, protestar som direkte utfordra Mubarak, aukande samhandling mellom økonomiske og politiske kampar. Opninga kom med opposisjonelle som greip sjansen, og oppfordra til landsomfattande protestar då Ben Ali vart kasta i Tunisia. Ei Facebook-gruppe oppkalla etter aktivisten som blei drepen av politiet i Alexandria sommaren 2010 – «We are all Khaled Said» – samla hundretusenvis av medlemmer.

Ein allianse av radikale opposisjonelle grupper vart skapt, og samla revolusjonære sosialistar, liberale, demokratiaktivistar, nasseristar, uavhengige fagorganiserte og til slutt Den muslimske brorskapen. Dei samla seg om ein ny taktikk for å bryte politiblokkadar: ei rad ulike samlingspunkt framfor ein sentral marsj eller samlingsstad.

Tidleg 25. januar var det klart at demonstrasjonane var større enn noko Egypt hadde opplevd på årevis – kanskje tiår. Først eit dusin, så hundre, så tusenvis av hol vart slått i diktaturets mur. Titusenvis av menneske strøymde gjennom dei: i Nasr City, Giza og Shubra; in Alexandria, i Mansoura, i Suez, i Assyut.

Dei følgande dagane auka demonstrasjonane på. Fredag 28. januar vart den første store prøva for rørsla. Politiet stengte av bysentra, og styresmaktene stengte mobilog internett. Protestantane brukte moskear som samlingspunkt, og marsjerte for å ta tilbake gatene. Overslag sa hundretusenvis av demonstrantar i gatene då store samlingar av demonstrantar slåst med politiet. Mubarak sparka regjeringa si, trekte tilbake politiet frå dei utbrente politistasjonane, og sendte ut hæren. Folkekomitear dukka opp landet over, til forsvar for heimar og nabolag frå åtak frå bøller, mange av dei mistenkte for å vere politi i sivile klede. Nye demonstrasjonar i helga kulminerte i ein «millionmarsj» tysdag 1. februar, og pressa til slutt fram motvillige konsesjonar frå Mubarak. I ein fjernsynstale sa han at han ikkje ville stille til val igjen, og lova å skrive om delar av grunnlova.

Regimet slo attende onsdag 2. februar, ved å mobilisere sivilkledde bandittar til åtak på demonstrantane i Alexandria og Kairo. Demonstrantar på Tahrir-plassen møtte eit overraskingsåtak med rader av angriparar med stein, knivar og Molotovcocktails, ridande på hestar og kamelar som normalt frakta turistar rundt pyramidane. I to dagar raste slaget om plassen fram og tilbake, men til slutt fekk demonstrantane overtaket. Hundretusenvis marsjerte fredagen etter, som vart kalla «Avreisedagen». Samtidig jakta regimet desperat på potensielle «dialog»-partnarar. Enkelte av opposisjonsgruppene, medrekna Den muslimske brorskapen, sendte representantar for å møte Omar Suleiman, Mubaraks nyutnemnde visepresident og tidlegare etterretningssjef. Delar av den herskande klassen, figurar som forretningsmennene Ahmed Bahgat og Naguib Sairis, byrja opent å støtte enkelte av krava til demonstrantane, mens dei freista å posisjonere seg til ei politisk rolle i den venta «overgangsperioden».

Titusenvis heldt framleis stand på gatene, og trass i valdeleg retorikk frå talspersonar for styresmaktene og innleigde reportarar byrja det komme nye folk. Familiar med små barn blanda seg med massene på Tahrir-plassen, og eit ungt par gifta seg der søndag ettermiddag.

Streikar

Det var tysdag 8. februar at maktbalansen endra seg igjen – denne gongen avgjort mot Mubarak. Ei bølge av streikar spreidde seg frå nokre få arbeidsplassar – arbeidarane i Suez-kanalen, telekom-arbeidarane i Cairo og stålarbeidarane på Helwan var blant dei første – og vaks i styrke då han skylte over Egypt. Den 9. februar anslo Det egyptiske senteret for sosiale og økonomiske rettar talet på streikande arbeidarar til 300 000 i 15 guvernement. Alt frå sjukehusteknikarar og sementarbeidarar til posttilsette og tekstilarbeidarar okkuperte og stengte, og skapte ei potent blanding av økonomiske krav og støtte til revolusjonen.

Delegasjonar av streikande arbeidarar slutta seg no til massene på Tahrir-plassen, på utsida av presidentpalasset og radio- og fjernsynsbygninga ved Nilen. Midt oppe i surrande rykte om at han ville trekke seg, kom Mubarak med ei siste erklæring på fjernsynet torsdag 10. februar, men han nekta gå av. Ein kunne sjå små grupper av offiserar frå hæren snakke med folk på Tahrir-plassen. Ein offiser ringte Al Jazeera for å trekke seg direkte på lufta, og kunngjorde at han hadde slutta seg til «folkets revolusjon». Mens hærleiinga hadde timelange møter bak lukka dører, voks mengda igjen. Kairo var på randa av eit endeleg opprør.

Den statlege overbygninga braut endeleg saman 11. februar. Den øvste hærleiinga tok makta og fjerna Mubarak frå embetet.

Tri nøkkelhendingar utmerkar seg i historia om 25. januar-revolusjonen.

Først: Den atten dagar lange konfrontasjonen vart mykje forma av den same dynamikken som protestane siste tiåret, men gjekk djupare og over eit mykje kortare tidsrom. Dei protesterande tok nøkkelområde i dei store byane, spesielt Tahrirplassen, og gjorde dei til strategiske våpen for den revolusjonære rørsla. Tahrir-plassen med sjølvorganiserte tryggingskomitear, søppelbarrikadar, frivillig helsepersonell og reinhaldsarbeidarar, lydsystem, telt og parolar, blei frigjorte område – likt hundrevis av okkuperte fabrikkar dei siste fem åra. Det vart ein plass å diskutere, men også eit organisasjonssenter aktivistane drog ut frå, for å få fabrikkar, kontor og nabolag med på revolusjonen.

Forsvaret av denne staden kvilte ikkje bare på tyngda av den store menneskemassen, men også på politisk organisering. Ungdomsaktivistane til Den muslimske brorskapen spela til dømes ei sentral rolle i å beskytte torget mot åtak frå bandittane til regjeringa og ved kontrollpunkta i utkanten. Likevel dominerte ikkje Brorskapen området på innsida, men var prega av sine eigne motsetningar – balansert mellom unge medlemmer som identifiserte seg med den breie revolusjonære rørsla, og leiarskapens ønske om å inngå ein avtale med staten. Den balansen heldt ikkje bare gatene opne for protest, men skapte au eit rom der den revolusjonære venstresida trass i at dei var få, nådde nye tilhørarar, og vann nye rekruttar.

For det andre, om revolusjonen bare hadde heldt seg på gatene, sjølv i så stort omfang som etter 25. januar, er det uvisst om det ville vore nok til at staten braut saman ovanfrå. Som i kampane for demokrati og reform siste tiåret gjorde ikkje alliansen av ulike sosiale og politiske grupper gjennombrot før revolusjonen gjekk frå det politiske til det sosiale området, gjekk frå gatene inn på arbeidsplassane, og oppildna arbeidarane til kollektiv handling, og smelte sine eigne krav saman med dei til den breie rørsla. Dessutan var det slik at sprekkene i regimets politiske og sosiale kontrollmaskineri som gjorde denne prosessen mauleg, ikkje dukka opp 25. januar. Dei hadde opphav i den langsiktige verknaden av nyliberale strukturreformar i den nasseristiske staten.

Endeleg er det spørsmålet om militæret si rolle. Essensen er at masserørsla nedanfrå oppnådde å tvinge ein del av statsapparatet – den øvste hærleiinga – til å skjære bort den kreftsvulsten Mubarak var blitt, for å redde staten som eit heile. Det er heilt klart ikkje det same som at masserørsla grip makta på eigne vegner. Heller ikkje har hæren gått i oppløysing verken vertikalt – med synleg splittelse mellom rivaliserande offiserar – eller horisontalt, langs klasseliner som den russiske hæren i 1917. Likevel vil det vere feil å sjå fjerninga av Mubarak bare som eit statskupp, eller undervurdere vanskane militærleiinga vil stå framfor, om dei freistar demobilisere den revolusjonære rørsla med makt. Stoda er fundamentalt annleis enn i 1952, då ei lita gruppe yngre offiserar handla etter at masseprotestane midlertidig var utbrende. Gatene var tomme då Nasser leia styrkane sine for å ta palasset, radiostasjonen og militærforlegningane. Her igjen blir vendinga mot den sosiale kampen avgjørande. I februar 2011 hadde revolusjonen allereie nådd arbeidsplassane før miltæret handla. I 1952 trua ein tekstilarbeidarstreik i Kafr al-Dawwar det nye militærregimet, og vart knust av hæren. Ei veke etter Mubaraks fall var hundrevis av arbeidsplassar i streik, medrekna giganten Mahalla tekstilfabrikk med 24 000 arbeidarar.

Om det skal bli reelle endringar for millionane i Egypt og ikkje bare millionærar som Naguib Sawiris og Ahmed Bahgat, då må revolusjonen gå endå djupare. Organiserte arbeidarar er blitt ei kraft i å utvikle den revolusjonære rørsla, og dei har medvite brukt si kollektive samfunnsmessige makt for å oppnå det første målet til rørsla: å fjerne Mubarak. På bare 18 dagar har egyptiske arbeidarar komme lenger på vegen til frigjøring av menneska enn deira foreldrar og besteforeldrar makta eit heilt liv. Men det er framleis mykje å gjøre: sparke lakeiane til det herskande partiet ut av alle arbeidsplassar og nabolag, bygge uavhengige fagforeiningar, og framfor alt skape nye demokratiske institusjonar der arbeidarane kan byrje agere som, i det minste ein kime til, alternative senter til statsmakta.

(Artikkelen er oversatt av Gunnar Danielsen, og utgis på norsk med tillatelse fra forfatteren.)

Finn Sjue:

Undersøkende journalistikk

en innføring

Høyskoleforlaget, 2011

I journalistikkens mytologiske dramaer har den gravende journalisten en hovedrolle. Heltene er ofte menn – som i virkelighetens og filmens Watergate-fortelling. Det er de som framfor noen andre representerer journalistikkens selvpålagte oppdrag om kritisk granskning av maktens institusjoner. Den undersøkende eller gravende journalistikken står også sentralt i den medieideologien som den svenske statsviteren og maktutrederen Olof Petersson har kalt journalismen – en egenartet blanding av elitisme og populisme der evnen til å gjennomskue makthaverne regnes som avgjørende for demokratiet. Journalisten er nødvendig for å rive bort sløret som skjuler maktens ukjente sider og handlinger. Eller som journalisten Göran Rosenberg har formulert det: En kjent makthaver trengt opp i et hjørne med lyssky gjerninger på samvittigheten og panisk skrekk i blikket er mediekulturens journalistiske høydepunkt.

I Finn Sjues nye bok om undersøkende journalistikk innleder forfatteren forordet med å kalle denne «myten om den hvite ridder” for en ukultur. Spesielt er han opptatt av at journalistisk «graving» ikke skal oppfattes som en sportsdisiplin for de utvalgte få. Som en oppmuntring til enhver som vil forsøke seg på dette feltet har en skrevet en innføringsbok som både handler om journalistiske metoder og holdninger. Men det er også en personlig erfaringsbok der forfatteren går gjennom eksempler han kjenner spesielt godt fra sin egen tid som reporter. Han har da også som tidligere redaktør og journalist i Klassekampen, fagbokforfatter og førstelektor i journalistikk ved Høgskolen i Oslo en spesielt solid bakgrunn for egne meninger på feltet.*

Etter min mening er nettopp de kapitlene der han analyserer og vurderer egne journalistiske erfaringer, bokas største beholdning. Det skyldes ikke minst at han ikke bare legger vekt på noen av sine kjente avsløringer og bragder, men også analyserer feilvurdering og fadeser, og forklarer noen av årsakene til at det som først ser ut som et «scoop» kan renne ut i sanden når kildesjekkingen for alvor begynner. Noe av dette materialet er knyttet til hans arbeid i Klassekampen, annet til hans fagbøker i samarbeid med bl.a. Ronald Bye og Alf R. Jacobsen.

Et av de positive lærestykkene i Sjues beretning om undersøkende journalistikk vil være kjent for de som har lest Klassekampen noen tiår: avsløringen av avlyttingsstasjonen under Ruseløkka skole som Norge drev til beste for spesielt USAs og Storbritannias etterretningstjenester. Han beskriver her veien fra det første tips kom i 1987 til saken ble publisert i september 1988. Arbeidet omfattet de fleste journalistiske metoder: spaning og observasjon, arkivstudier og intervjuer med kilder som kunne vite noe. Og jo mer journalisten gradvis vet, desto lettere er det etter hvert å få adgang til mer solide kilder som kan bekrefte eller avkrefte gitt informasjon. I sluttfasen kom kontakten med nok en nøkkelkilde, Morgenbladets tidligere redaktør, den tidligere sikkerhetsmajoren Christian Christensen, kjent som signaturen CC. Da det viste seg at CC holdt på med et bokmanus hvor bunkeren var omtalt, ble det inngått et fruktbart samarbeid mellom partene på ytre høyre og ytre venstre fløy. Klassekampen-saken ble utsatt til CCs bok var klar, på den annen side fikk avisa referere til det han skrev om bunkeren. Lundkommisjonen bekreftet senere en god del, men ikke alt, av innholdet i avisoppslaget.

Et annet kapitel, som handler om «Folkebevegelsen mot Innvandring» (FMI) og dens leder Arne Myrdal, er spesielt interessant fordi det tar opp et etisk dilemma redaksjoner fra tid til annen kommer opp i når tipset gjelder planer eller aksjoner av kriminell karakter. I dette tilfellet handlet det om at Sjue, som skrev en del kritiske artikler om FMI, fikk kontakt med et FMImedlem (Tom Krømcke) som var urolig for at Myrdal & co. kunne komme til «å gå for langt» i sin innvandringsmotstand. I praksis ble det innledet et samarbeid mellom Sjue og informanten der Krømcke gradvis arbeidet seg opp i FMI-systemet, samtidig som han formidlet informasjon til journalisten.

Metoden er kjent som «walraffing», skjønt i dette tilfellet var det ikke journalisten – men hans kilde som jobbet med en falsk fasade. At hensikten i dette tilfellet helliget midlet ble klart da Krømcke kunne rapportere at FMI planla et voldelig attentat mot et asylmottak på Tromøya.

Samtidig førte dette umiddelbart til at det journalistiske gravearbeidet fikk en helt ny dimensjon. FMIs planer var kriminelle, kunne føre til tap av mange menneskeliv, og burde selvsagt stoppes før de ble iverksatt. Å hindre nyheten om en bombeaksjon ble ironisk nok viktigst. Klassekampen ga avkall på «scoopet» og Sjue informerte på avisas oppdrag overvåkingspolitiet om saken. Krømcke ble politiets «agent Charlie». Enden på visa var at Myrdal og hans folk ble arrestert – med dynamitten klar – like før aksjonen skulle iverksettes. En ubehaglig sak, med stor risiko, endte til slutt med at FMI-lederne ble dømt og organisasjonen diskreditert.

En tredje sak Sjue går grundig inn på, er knyttet til hans største nederlag som journalist, nemlig boka Vi som styrer Norge. Arbeiderpartiet og de hemmelige tjenestene (Aventura 1992), skrevet sammen med Viggo Johansen og Pål Jørgensen. Boka bygde bl.a. på intervjuer med og informasjon fra en rekke veteraner i e-tjenesten. Skytset de leverte var tilsynelatende hardt, Arbeiderpartiet hadde misbrukt de hemmelige tjenestene og spesielt tøff var kritikken mot Arbeiderpartiets grå eminense i e-tjenesten, Trond Johansen. Manglende skriftlig dokumentasjon, konkluderte forfattere og forlag, skulle kompenseres av de sentrale informantenes løfte om å stille opp som vitner i tilfelle en rettssak.

Tross tvil ble boka utgitt og lansert med pauker og basuner. Relativt raskt kom mot reaksjonene: hva kunne dokumenteres? Alt for lite viste det seg når kildene uten navn nektet å tre inn på den offentlige arenaen. Uansett hadde jo ikke kildene noe redaktør og forfatteransvar. Forfatterne måtte beklage påstandene mot Johansen, og selv om Lund-kommisjonen noen år senere pekte på at e-tjenesten før 1960 hadde drevet en viss ulovlig overvåking, fant ikke kommisjonen noe å kritisere Trond Johansen for. Forfatterne hadde snakket med mange kilder, men byggverket falt raskt i bakken når kildene nektet å stille opp offentlig. Konklusjon: kildekritikken i boka holdt ikke mål, og forfatterne hadde dessuten undervurdert betydningen av de indre, politiske spenningene i e-tjenesten for de tolkningene som ble servert. Med Sjues ord:

Tida som fulgte var den verste i mitt 40 år lange liv som redaktør, journalist og dokumentarforfatter.

Historien er mer enn en moral om nødvendigheten av kildekritikk. Den handler også om nødvendigheten av å lære av feil som begås. Det siste er, for å si det forsiktig, ikke noen utbredt vane i redaksjoner. På dette punktet er boka spesielt nyttig – og rosverdig.

Dessverre syns jeg det blir et litt for stort sprang mellom slike kapitlers kritiske og selvkritiske refleksjoner, som er interessante for mange, og det kokebokpreget rettet inn på studenter som dominerer i andre kapitler. Bevares, i disse står det utvilsomt mye som er nyttig å vite for både den ene og den andre typen av journalister, men jeg opplever sjangerbruddet mellom kapitlene av ulike typer som vel stort.

En annen undring er den individualismen som preger både framstillingen av egne erfaringer og håndboksreglene. Her er det ikke mange spor av at forfatteren selv har jobbet under en nyhetsredaktør som kunne skape privilegert arbeidsrom for graving (eller eventuelt stoppe et prosjekt med velkjente ord om «at nå har vi brukt nok tid og ressurser på denne saken»). Sjue advarer som nevnt mot «myten om den hvite ridder » – men hans moralske bud er i første rekke rettet inn på den enkelte journalist – i mindre på nødvendigheten for den enkelte journalist av å sikre at den gravende journalistens produkt blir utsatt for kritisk, intern granskning før publisering.

Direkte skeptisk er jeg til et annet kapitel, «Når smått blir enormt». I utgangspunktet handler dette om en viktig ting, nemlig medienes evne til å gjøre små forseelser til store skandaler, og han gir noen nyttige påminnelser om betydningen av å vurdere sakenes proporsjoner. Men når forfatteren illustrerer sakene som tas opp med noen kjappe «sett gjennom mine øyne»- dommer, blir resultatet tynt: her finnes det knapt en antydning til analyse av mekanismene i mediedrev eller noen forståelse av mediers egeninteresser og aktørroller. En ting er at Sjue, som VG, mener Gerd-Liv Valla «falt for eget grep, og det var fortjent». Men når han ikke har mer å si om mediene og Tønnesaken enn at «Tore Tønne begikk alvorlige feil, med et svært tragisk utfall», vel, da ville det være bedre å la den saken ligge.

Jeg savner dessuten en litt tydeligere påminning om at ikke alle typer journalister egner seg for undersøkende journalistikk i det litt større format, like lite som «alle» kan bli glitrende featurejournalister bare de prøver hardt. Det trengs et visst talent. I den undersøkende journalistikken handler dette talentet ikke bare om standhaftig evne research (som Sjue legger vekt på), men også om evnen til kritisk analyse når kildematerialet vokser og saken er komplisert.

Men akkurat dette er muligens vanskelig å si i klartekst for en lærebokforfatter som selve demonstrerte at han hadde nettopp denne evnen.

Sigurd Allern

* For ordens skyld: anmelderen var ansvarlig redaktør i Klassekampen en store deler av perioden fra 1985 da
Finn Sjue jobbet der som journalist. Jeg er sånn sett ”part i saken” i noen av sakene som hans bok omtaler.SA

Den ødeleggende samfunnsøkonomiske uroen på 30-tallet førte til betydelige sosiale opprør og omfangsrik klassekamp fra arbeiderklassens side.
Den påfølgende «trusselen om revolusjon», som Franklin D. Roosevelt kalte det, «trusselen» nedenfra, var foranledningen for reformer ovenfra – uavhengig av Keynes.

Ismael Hossein-Zadeh er iransk-kurdisk økonom, siden 1975 i USA og er professor ved Drake University i Des Moines, Iowa. Hans siste bok er The Political Economy of U.S. Militarism (2007). Se: http://www.politicaleconomics.info/default.htm

Keynesianernes¹ tro på at myndighetene kan finjustere økonomien ved hjelp av en «passende» skatte- og pengepolitikk og dermed opprettholde varig vekst eller tilnærmet full sysselsetting, er basert på en idé om at staten og profesjonelle økonomer i embetsverket kan kontrollere og styre kapitalismen – en kapitalisme styrt av «eksperter » i tråd med alles interesser. Økonomisk politikk er, i følge dette synet, først og fremst et spørsmål om teknisk ekspertise og kjennskap til økonomien. Det er et spørsmål om å velge det riktige.

Den keynesianske modellens løsninger er basert på et håp, eller en illusjon. I virkeligheten går makten og kontrollen i forholdet mellom staten og markedet/kapitalismen som regel den andre veien. Å utmeisle en økonomisk politikk er mer enn bare et administrativt eller teknisk spørsmål. Og enda viktigere, det er et sosiopolitisk sakskompleks som er organisk forbundet med klassekarakteren til staten og dets politiske beslutningsapparat.

Myte 1: Hjernen til Keynes

Den keynesianske illusjonen har fått næring fra to viktige myter. Den første myten er at Keynes’ overlegne intellekt hadde æren for New Deal² og de sosialdemokratiske økonomiske reformene i kjølvannet av den store depresjonen og annen verdenskrig. Dette er en myte fordi disse reformene snarere var et resultat av voldsom klassekamp og overveldende press fra grasrota enn de var et resultat av Keynes’ og hans likemenns hjerner. Den ødeleggende samfunnsøkonomiske uroen på 30-tallet førte til betydelige sosiale opprør og omfangsrik klassekamp fra arbeiderklassens side. Den påfølgende «trusselen om revolusjon», som Franklin D. Roosevelt kalte det, «trusselen» nedenfra, var foranledningen for reformer ovenfra – uavhengig av Keynes.

Som en relativt velkjent akademiker/økonom sørget likevel Keynes for en teoretisk og intellektuell begrunnelse for reformer som var nødvendige, dersom kapitalismen skulle reddes og revolusjonen unngås. Tilfeldighetene ville ha det til at utgivelsen av Keynes’ berømte bok Allmenn teori om sysselsetting, renter og penger i 1936³ falt sammen med at reformer av New Deal-typen ble satt ut i livet i USA og Europa. Dette gjorde at Keynes kunne ta en langt større del av æren for disse reformene og den påfølgende økonomiske gjenhentingen enn han fortjente.

Myte 2: Styring

Den andre myten baserer seg på en oppfatning som gir virkningsfull og fremgangsrik keynesiansk økonomisk styring æren for den økonomiske veksten i USA og Europa i perioden 1948–1968. Selv om det er sant at myndighetenes ekspansive politikk i perioden spilte en stor og viktig rolle for den fantastiske økonomiske utviklingen, var det andre faktorer som bidro enda mer til suksessen. Blant disse faktorene var behovet for investeringer i og gjenoppbygging av de ødelagte økonomiene rundt om i verden etter annen verdenskrig, den enorme globale etterspørselen etter forbruksvarer og kapital, mangelen på konkurranse for amerikanske produkter og kapital på det globale markedet. Kort sagt: Det var et enormt rom for vekst og ekspansjon i tiden rett etter krigen.

Mange keynesianske økonomer har bygget opp under disse mytene og illusjonene i forsøket på å vinne oppslutning som følge av ettervirkningene etter finanssammenbruddet i 2008 og den påfølgende økonomiske krisen. De så «den nyliberale økonomiens kriser» som en anledning til en ny begynnelse for keynesiansk økonomi, eller en forestående ny New Deal. Kjente keynesianere som Paul Krugman⁴, Joseph Stiglitz⁵ og Dean Baker⁶ skrev (og har fortsatt å skrive) i sterke ord om behovet for å gjenopplive den keynesianske politikken, for å vedta og sette ut i livet omfattende stimuleringspakker, for å gjeninnføre Glass Steagall Act⁷og andre reguleringer som ble iverksatt som svar på den store depresjonen. Den gleden mange keynesianere fikk av utsiktene til det de mente ville bety noe i nærheten av et automatisk politisk girskifte fra nyliberale til keynesianske økonomiske prinsipper, fikk George Melloan i Wall Street Journal til (sarkastisk) å slå fast: «Vi er alle keynesianere igjen!»

Nå, over tre år senere, er det helt åpenbart at keynesianske politikkoppskrifter har falt for døve ører. Nyliberalismen holder fortsatt unna for keynesianismen. Selv formelt sosialistiske og sosialdemokratiske økonomier i Europa har tatt etter nyliberalismens strenge nedskjæringspolitikk.

Keynesianske håp og illusjoner er blitt snudd til bitter skuffelse og sinne. I spalten sin i New York Times langer for eksempel professor Paul Krugman hyppig ut mot Obama-administrasjonen fordi den overser keynesiansk vekst- og jobbskapingspolitikk og i stedet fører en politikk som ikke skiller seg videre fra nyliberal republikansk politikk:

Sannheten er at det å skape arbeidsplasser under en lavkonjunktur, er noe myndighetene kan og bør gjøre … Tenk over det: Hvor er de store offentlige arbeidsprosjektene? Hvor er hærskarene av offentlig ansatte? Det er faktisk en halv million færre offentlig ansatte nå enn da Obama overtok.

La meg gjenta professor Krugmans hovedpoeng:

Sannheten er at det å skape arbeidsplasser under en lavkonjunktur er noe myndighetene kan og bør gjøre.

Det er nøyaktig dette jeg kaller den keynesianske illusjonen – troen på at myndighetene er i stand til å kontrollere og/eller styre kapitalismen, en oppfatning om at myndighetene «kan og bør» investere i å skape arbeidsplasser, men av en eller annen grunn ikke gjør det.

Ja, myndighetene kan og bør investere i å skape arbeidsplasser, men da ville det vært en annen type myndigheter. Det ville vært myndigheter som ikke er avhengige av spesielle interesser, ikke Obamaadministrasjonen (eller amerikanske myndigheter generelt), som er avhengig av store penger for å være i stand til å velges og gjenvelges. Det stemmer at kapitalistiske myndigheter i blant kan investere i økonomisk vekst og i å skape arbeidsplasser, men det skjer bare når det er generell aksept for at denne typen politikk også støtter opp under herskerklassens interesser (som i etterkant av den store depresjonen og annen verdenskrig).

Økonomi og personlige valg

Keynesianernes misnøye med den nyliberale politikken hos næringslivets myndigheter er åpenbart rettet i helt feil retning. Helt sentralt i misnøyen ligger en urealistisk forståelse om at økonomiske strategier og politikk stort sett er intellektuelle prosesser, og at politikkutvikling først og fremst har å gjøre med teknisk ekspertise og personlige valg – økonomer og/eller politikere som er forutseende, godhjertede eller utrustet med «smarte» ideer, vil gå inn for «god» eller keynesiansk inspirert kapitalisme, mens de som mangler slike ærverdige egenskaper, vil være tankeløse, ledet ut på ville veier eller hjerteløse, og derfor velge «dårlig» eller «nyliberal kapitalisme».⁸

Som jeg har pekt på i en tidligere kritikk av keynesiansk økonomi, er det ikke snakk om et spørsmål om «dårlig» eller «god» politikk – det er et klassespørsmål. Keynesianerne er sinte enten fordi de er uvitende om eller skygger unna klassepolitikken, eller hva det vil si å utvikle politikk. De ser heller ut til å tro at utviklingen av økonomisk politikk først og fremst har å gjøre med en kamp om ideer og teorier, og de er skuffet fordi de taper denne kampen.

Professor Krugman skriver med store følelser:

Hvor er de store offentlige arbeidsprosjektene? Hvor er hærskarene av offentlig ansatte?

Det han ikke nevner, er at disse «hærskarene av offentlig ansatte» ikke oppsto på grunn av Roosevelt eller Keynes’ glimrende ideer (da Roosevelt-administrasjonen først iverksatte store offentlige sysselsettingsprosjekter, visste de faktisk ikke engang at Keynes fantes), men fordi hærskarer av arbeidere og andre grasrotbevegelser marsjerte i gatene med krav om arbeid, og dermed truet det kapitalistiske systemet. Det er interessant at mange keynesianske økonomer (selvsagt i idériket) står på for arbeidernes rettigheter, men ikke gjør noe for å få dem til å samle seg og kreve rettigheter.

Onde og kloke konger?

Det er ikke nok å ha et godt hjerte eller en omsorgsfull sjel. Det er like viktig ikke å miste av syne hvordan offentlig politikk skapes under kapitalismen. Det er ikke nok å skjelle ut Ronald Reagan for å være en ond konge og å hylle Franklin D. Roosevelt for å være en klok konge. Det er viktigere å forklare hvorfor herskerklassen avsatte den kloke kongen og innsatte den onde. De som utvikler politikken, er selvsagt ikke dumme. Så hvorfor forlot de Keynes og New Deal og omfavnet Reagan og nyliberal økonomi?

Det amerikanske borgerskapet støttet opp under en politikk påvirket av keynesianisme i tiden etter krigen så lenge de politiske kreftene og økonomiske forholdene, nasjonalt og internasjonalt, gjorde denne politikken formålstjenelig. Det viktigste forholdet var, som tidligere nevnt, tilnærmet ubegrenset etterspørsel etter amerikanske produkter, både hjemme og utenlands, og mangelen på konkurranse både for amerikansk kapital og arbeidskraft. Dette gjorde det mulig for amerikanske arbeidere å kreve en anstendig lønn og sosiale ytelser og samtidig ha en høyere sysselsettingsgrad.

Men mot slutten av 60- og begynnelsen av 70-tallet, unnslapp imidlertid ikke amerikansk kapital og arbeidskraft den internasjonale konkurransen lenger. I tillegg hadde amerikanske fabrikanter investert så mye i fast kapital, eller bygd opp så stor kapasitet, i den lange perioden med etterkrigsvekst, at profittratene mot slutten av 60-tallet hadde begynt å falle etter hvert som avstanden mellom kapital og arbeidskraft i arbeidsprosessen hadde blitt for stor. Med andre ord, de store mengdene såkalte «irreversible kostnader,» først og fremst i form av fast kapital, eller fabrikker og utstyr, hadde spist opp store deler av profittraten.⁹

Mer enn noe var det disse viktige endringene i produksjonen og de globale markedene som drev frem en gradvis overgivelse av keynesiansk økonomi. Det var ikke Reagans ideer eller skumle planer som lå bak planene om å rasere New Deal-reformene, slik liberale/keynesianske forkjempere gjentar. (Faktisk hadde det lenge før Reagan ankom Det hvite hus, blitt gjennomført reformer for å bygge ned disse reformene). Det var snarere globalisering, først av kapital, så av arbeidskraft, som gjorde at keynesiansk eller New Deal-inspirert økonomisk politikk ikke lenger var bidro til den kapitalistiske profitten, og som beredte grunnen for Ronald Reagan og nyliberale nedskjæringer.¹⁰

Karl Marx argumenterte, for lenge siden, for at drømmer om å erstatte kapitalismen med et sosialistisk likhetssamfunn ikke kunne bli virkelighet uten a) at det blir tatt bevisste politiske steg i retning av målet (det vil si, det er ikke noe slik som et automatisk sammenbrudd for kapitalismen), og b) at det skjer på et globalt nivå. I lys av det uforsonlige nyliberalistiske kappløpet mot bunnen som globaliseringen har sluppet løs de siste årene og tiårene, er det åpenbart at Marx’ anvisninger for meningsfull samfunnsendring ikke bare gjelder radikale sosialistiske ideer, men også reformistiske kapitalistiske programmer á la Keynes.

(Artikkelen er oversatt av Mathias Bismo, og utgis på norsk med tillatelse fra forfatteren. Den sto første gang i Counterpunch.)

Noter:

1. Etter den britiske økonomen John Maynard Keynes (1883–1945), hvis økonomiske ideer om vekst gjennom økt etterspørsel nøt stor anerkjennelse i de første tiårene etter annen verdenskrig. Overs. anm.
2. Reformprogram som ble innført i USA i 30-årene for å avhjelpe krisen. Overs. anm.
3. Boka er nylig utgitt i norsk oversettelse for første gang.
4. Paul Krugman (1953–), amerikansk økonom, vinner av Sveriges Riksbanks økonomipris i 2008. Overs. anm.
5. Joseph Stiglitz (1943–), amerikansk økonom, vinner av Sveriges Riksbanks økonomipris i 2001. Rådgiver for Bill Clinton 1995–97, sjefsøkonom i Verdensbanken 1997–2000. Overs. anm.
6. Dean Baker (1958–), amerikansk økonom. Overs. anm.
7. Amerikansk lov fra 1932 som tvang frem et skille mellom forretningsbanker og investeringsbanker og som førte til opprettelse av det amerikanske banksikringsfondet. Loven ble gradvis opphevet i perioden 1980-97. Overs. anm.
8. Mange progressive eller keynesianske økonomer omtaler den langvarige krisen som startet i 2008 for «den nyliberale kapitalismens» krise, ikke en krise i kapitalismen som sådan. Se for eksempel David M. Kotz, «The Financial and Economic Crisis of 2008: A Systemic Crisis of Neoliberal Capitalism,» Review of Radical Political Economics, Vol. 41, No. 3 (2009), s. 305–317.
9. For en nokså omfattende diskusjon av dette spørsmålet, se Anwar Shaikh’s «The Falling Rate of Profit and the Economic Crisis in the U.S.»; in The Imperiled Economy, Book I, Union for Radical Political Economy, Robert Cherry, et al. (1987).
10. For en lærerik analyse av denne overgangen, se Harry Shutt, The Trouble with Capitalism: An Enquiry into the Causes of Global Economic Failure, Zed Books (1998).

Guenther Sandleben:
Finanzmarktkrise
– Mythos und Wirklichkeit
Books on Demand, 2011

Denne lille boka om den økonomiske krisa, på 120 sider, er oppdatert, den gir ei god empirisk framstilling av gangen i krisa, og den er teoretisk sterk. Problemet med dette tipset viser seg i tittelen: boka heter Finanzmarktkrise – Mythos und Wirklichkeit. Med undertittel Wie die ganz reale Wirtschaft die Krise kriegt. Foreløpig finnes boka bare på tysk. Forfatter er Guenther Sandleben, økonom og skribent i Berlin. Sandleben forklarer utviklinga fra boliglånskrise i USA til statsgjeldkrise i en rekke land. Han kritiserer de utbredte teoriene om «finanskapitalens dominans» som årsak til krisa, og viser hvordan krisa oppsto i og hele tida er forbundet med problemene i «realøkonomien ». Han viser også hvilke politiske konsekvenser det får om arbeiderbevegelsen bygger på den ene eller den andre kriseteorien.

Sandlebens bok er et forsvar for og ei aktualisering av Marx’ kriseteorier. (Men det ville vært fint om forfatteren hadde skrevet noen sider ekstra: han er innom profittratediskusjonen, men sier han ikke har plass til å behandle spørsmålet her i denne lille boka.)

Sandleben avslutter med et mulig scenario med statskonkurser i et eller flere land, og skisserer de svære rystelsene som kan bli følgene av dette. Siden boka blei avslutta i vår, har dette scenariet blitt mer og mer aktuelt. Sandleben kan vise seg sannspådd.

Jon Børge Hansen

 

Har du ennå ikke lest Pål Steigans bok Sammenbruddet? Da bør du starte med den, dersom du vil ha basiskunnskap om den økonomiske krisa, om den økologiske krisa, om hvorfor disse må vokse mot katastrofer under kapitalismen – og om hva slags retning vi må gå dersom det skal være levelig i framtida her på kloden. (Etter at boka kom ut, har han oppretta en blogg (http://psteigan.wordpress.com/) der han skriver og legger ut korte, nye innspill om disse temaene nesten hver dag. Verd å lese!

Steigans bok er den eneste i sitt slag på norsk. Men vil du lese mer om disse sakene, og leser engelsk, har jeg en handfull tips om noen gode, ganske lettleste og ganske billige bøker.

Ecology and socialism av Chris Williams har undertittelen Solutions to capitalist ecologigal crises. Williams er amerikansk miljøaktivist og universitetslektor, og formidler på en både innsiktsfull og lettfattelig måte en marxistisk forståelse av energiog miljøkrisa, og forklare hvorfor problemene er uløselig under kapitalismen. Boka skisserer også, som undertittelen sier, prinsippene for et bærekraftig, sosialistisk samfunn. Boka, som kom i 2010, koster ca 80 kr på nettet.

What every environmentalist needs to know about capitalism er skrevet av John Bellamy Foster og Fred Magdoff. Begge er universitetsprofessorer i USA, og begge er knytta til det viktige marxistiske tidsskriftet Monthly Review (Foster er redaktør der, og har ved siden av løpende analyser av den økonomiske krisa skrevet flere standardbøker om marxistisk økologi.). Foster og Magdoff tar opp samme tema som Williams, den er fin pedagogisk og sterk politisk. Boka kom ut nå i høst, og har en pris på ca 80 kr på nettet.

The global slump av David Mc Nally konsentrerer seg om den økonomiske krisa. Boka gir ei brei framstilling av hvordan den krisa som herjer nå, utvikla seg fra 2008 til nå. McNally, som er marxist, og professor ved York University i Toronto, Canada, legger fram en mengde nyttig empiri, mens han forteller historia om denne krisa. Han gir i tillegg et bredt bilde av motstandskampen som føres på ulike steder på kloden nå. Boka kom i 2011, og koster vel 90 kr. på nettet.

The great recession av Michael Roberts er litt spesiell. Den er ei samling artikler som Roberts har skrevet på bloggen sin fra 2005 til 2010, der han løpende følger, analyserer og kommenterer utviklinga av krisa seinere. Boka er en dokumentasjon på at marxistiske økonomer som Roberts (han har jobba mer enn 30 år som økonom i Londons finansverden) virkelig forutså krisa. Boka starter i juni 2005 med et innspill om «The property time bomb», altså om bobla i eiendomsmarkedet, den som sprakk og utløste krisa i 2008, og gjennom daterte blogginnlegg følger boka fasene i kriseutviklinga. Boka har kanskje sin viktigste styrke i det at den også fører en løpende diskusjon om kriseteori knytta opp mot det som skjer. Roberts vil lodde djupt, og er en god forsvarer av Marx’ teorier om fallende profittrater, og av teorier om lange bølge-bevegelser i kapitalismen. Les Roberts gratis på bloggen hans, den oppdateres ofte (http://thenextrecession.wordpress.com/). Boka koster ca 125 kr på nett.

Leder
Jon Michelet: Striden om Klassekampen 1996–97. En strid mot postmodernismen? side 4

Tema: Oppløsning og krise

Heming Olaussen: Vil EU bryte sammen? side 18
Intervju med Hilde Nylen: Brutale kutt i EU, men motstand side 26
KOE, Hellas: Alle som ein ut på gatene! side 32
Dennis O`Neil: Occupy Wall Street! side 34
Olafur Arnarson, Michael Hudson og Gunnar Tomasson: «Gribbkapitalisme», Island si nye bankkatastrofe side 44
Isidro López og Emmanuel Rodríguez: Den spanske modellen side 50
Jeffrey Sommers og Michael Hudson: Plyndringa av Latvia side 68
Minqi Li: Veksten i arbeidarklassen og framtida til den kinesiske revolusjonen side 74
Harald Minken: Gjeld og profitt side 88
Ismael Hossein-Zadeh: Keynesianske myter og illusjoner side 97
Mathias Bismo: Sosialdemokratiet i krise side 102

Turid Thomassen: Afghanistan i mai side 118
Erik Skare: Konfesjonalisme, eiendomsboble og palestinere i Libanon side 122
Aksel Nærstad: Enda et klimatoppmøte side128
Pål Steigan: Kapitalismens svanesang? side 136
Mikkel Øgrim Haugen: Leksefri skole side144
Øyvind Bremer Karlsen: Humoreske side 151

Bokomtaler:

Hans Scherfig: Frydenholm side 154
Arto Tapio Paasilinnas forfatterskap side 156
Ilan Pappe og Noam Chomsky: Et dypdykk i israelsk historie side 160
Eugene Rogan: Araberne side 64
Sigurd Falkenberg Mikkelsen: En reise i Talibans skygge side 166
Marta Breen: Rosa streker, røde tall side 167
Magnus Marsdal: Kunnskapsbløffen side 169
Finn Sjue: Undersøkende journalistikk, en innføring side 172
Guenther Sandleben: Finanzmarktkrise – Mythos und Wirklichkeit side 175
Boktips av Jon Børge Hansen side 178

–Våren 1996 gjorde Bjerke under tvil ei tilsetjing han skulle komme til å angre på. Slik står det å lese i Alf Skjeseths bok om Klassekampens historie, Sykle på vatnet

Jon Michelet var ansvarlig redaktør i Klassekampen 1997–2002.
 

 

Bilde: Forsida på Klassekampen 15. oktober 1997: Ny redaktør

Det redaktør Paul Bjerke gjorde, var at han ansatte litteraturviteren Eivind Røssaak som ny kulturredaktør etter Therese Bjørneboe. Den andre kandidaten til stillinga som kulturredaktør i Klassekampen var den gangen Knut Olav Åmås. Han ble siden kultur- og debattredaktør i Aftenposten. Det er en jobb han, innenfor de rammene en liberal-konservativ avis som Aftenposten setter, har mestret like godt som den tidligere lederen for Rød Valgallianse (RV), Hilde Haugsgjerd, har mestret jobben som sjefredaktør i Aftenposten.

Det er spennende å tenke på hva som kunne ha skjedd med Klassekampen dersom den pragmatiske praktikeren Åmås var blitt kulturredaktør våren 1996. Kan hende det ikke ville blitt så dramatisk strid om avisa som det ble i 1996, en strid som toppa seg den turbulente høsten 1997 da jeg i stormkastene tok over roret i Klassekampen, og ble redaktør. Men valget våren 1996 falt altså på Røssaak, som var – og er – en av postmodernismens fanebærere i Norge.

Jeg tror ikke at redaktør Bjerke fullt ut kan ha vært klar over Røssaaks filosofiske posisjon under denne ansettelsen. For Bjerke var jo ingen postmodernist i sin redaktørtid, han var medlem i Arbeidernes Kommunistparti (AKP). Og Bjerke framstår i det han skriver i avisa i dag, i spalta «Pauli ord», som en skribent med markant marxistisk fundament. Kan hende tenkte Bjerke at han ved å ansette akademikeren Røssaak ville styrke avisas prestisje i akademia og vinne nye skribenter og lesere blant de intellektuelle. Slik skal og må en redaktør av Klassekampen tenke. Avisa trenger bidrag fra skribenter fra alle fløyer i den norske intelligensiaen, og lesere fra de samme miljøene. Men dette må ikke gå på bekostning av avisas grunnholdning og redaksjonelle linje. Det er redaktørens ansvar at avisa drives i pakt med formålsparagrafen.

Denne paragrafen ble vedtatt av avisaksjeselskapets generalforsamling i 1991, i samband med at Klassekampen opphørte å være partiorgan for AKP. Dette skjedde i Sigurd Allerns redaktørtid.

Formålsparagrafen lød, og lyder stadig i 2011:

Avisa Klassekampen skal drive en seriøs, kritisk journalistikk, med allsidige politiske og økonomiske avsløringer av utbytting, undertrykking og miljøødeleggelser – samt inspirere og bidra til ideologisk kritikk, organisering og politisk kamp mot slike forhold ut fra et revolusjonært, sosialistisk grunnsyn.

Hvordan denne paragrafen skal etterleves i det daglige avisarbeidet og det langsiktige arbeidet for å styrke avisa, vil alltid være gjenstand for livlig diskusjon, både i staben og blant de mange som mener noe om avisa. Hva betyr det å drive dagsavis med et revolusjonært, sosialistisk grunnsyn i verdens rikeste land, i en politisk situasjon der revolusjon og sosialisme ikke står på dagsordenen? Vi hadde heftige interne og eksterne debatter om dette i min redaktørtid, og debatten har fortsatt internt og eksternt i min etterfølger Bjørgulv Braanens ni år lange periode som redaktør. Formålsparagrafen var og er det rake motstykket til postmodernismen. Hadde Bjerke foretatt en grundig ansettelsessamtale med Røssaak og målt ham opp mot paragrafen som var avisas ledestjerne, ville den anti-sosialistiske Røssaak nødvendigvis falt gjennom som søker til ei lederstilling som kulturredaktør.

Den 18. oktober 1996 trykte Klassekampen et opprop under tittelen «Klassekampen – liten og snobbete eller stor og folkelig?» Initiativtakere var Anders Ekeland og Trond Andresen. Oppropet var rettet mot det underskriverne oppfattet som ei snever, sekterisk og jålete holdning til kulturspørsmål. Det het: Det finnes ikke noe politisk eller kommersielt grunnlag for Klassekampen om dette kvasiintellektuelle snobberiet får fortsette. Blant underskriverne var AKP-veteraner som tidligere partileder Pål Steigan, RVs unge leder Aslak Sira Myhre, en rekke fagforeningsfolk og de unge politiske aktivistene Magnus Engen Marsdal og Espen Løkeland-Stai. De to sistnevnte ble siden framtredende medarbeidere i avisa i min redaktørtid.

Sjøl deltok jeg ikke som underskriver på oppropet fordi jeg ikke ønsket å blande meg opp i avisas redaksjonelle anliggender, og fordi jeg hadde samarbeidet godt med Paul Bjerke som publiserte en anti-monarkistisk artikkelserie jeg skrev. Artiklene ble samlet i boka Leve republikken! (og Märtha Louises privatliv) som utkom på Oktober forlag i 1995.

Sira Myhre skrev den 18. oktober 1996 et innlegg i avisa om at Klassekampen var inne i ei identitetskrise med «et snobbete, småborgerlig og arrogant preg som ikke hører hjemme i ei revolusjonær dagsavis.» Han hevdet at «den postmoderne virkelighet tydeligvis har fått fotfeste langt inn i KKs redaksjonslokaler.» Sira Myhres utsagn blir gjengitt i Skjeseths bok, og Skjeseth skriver i en fotnote:

Det filosofiske og litterære omgrepet postmodernisme stod sterkt på 1990-talet og vart mislikt på venstresida. Det er karakteristisk at –ismen er nesten umogeleg å definere presist. Ifølgje postmodernismen blir røyndommen konstituert gjennom språket.

Jeg er enig med Skjeseth i at det er vanskelig å finne hode og hale på postmodernismen. Sjøl gjorde jeg allerede i 1987 et forsøk på å angripe denne uhåndgripelige tankeretninga. Det skjedde i essayboka Brevet til Fløgstad. Der er hovedinnholdet en hundre siders svært kritisk gjennomgang av Kjartan Fløgstads roman Det 7. klima. Denne romanen må kunne kalles postmodernistisk. Fløgstad benytter seg av metoden dekonstruksjon, hentet fra den franske postmodernistiske filosofen Jaques Derrida. Jeg prøver å angripe Det 7. klima fra et marxistisk ståsted, med den historiske materialismen som våpen. Om jeg lyktes? Det får andre dømme om. Men jeg vil våge å påstå at Fløgstads seinere – og meget gode romaner – er lite preget av Derrida, og at han har hentet fram marxisten i seg i det han har skrevet på 2000-tallet.

Filosofen Hans Skjervheim – som virkelig ikke var noen marxist – var en skarp kritiker av postmodernsimen, og framholdt at den banet vei for nyliberalismen, eller markedsliberalismen. La meg før jeg går videre bringe et utdrag fra Wikipedias artikkel om postmodernismen:

Begrepet postmodernisme («etter modernismen ») brukes ofte om en ideologi som er kritisk til moderniteten, for eksempel troen på fremskrittet, på at ett livssyn er riktigere enn andre livssyn, og på kjernefamilien, demokratiet og andre institusjoner som er blitt selvfølgelige under moderniteten. Postmoderne mennesker synes – enkelt sagt – at miljøvern er viktigere enn industrialisering, og de jakter heller ikke på sin egen identitet. I stedet spiller de ulike roller i ulike situasjoner, og er fornøyd med det. De melder seg ikke inn i livssynssamfunn, men plukker religiøse og ideologiske tanker fra mange kilder, uten å bry seg om hvorvidt de passer sammen. I mange lærebøker fremstilles gjerne postmodernismen negativt, blant annet fordi den synes å innnebære en relativistisk holdning: Alt er relativt – alt kan være like riktig – og det er ikke så nøye hva du tror, bare det fungerer for deg. Selv om vi har livssynsfrihet i Norge, ønsker både stat og skole at ungdom skal oppdras til å ha visse faste verdier i livet, og relativismen tenkes å gjøre dette vanskelig. Det hevdes at faste verdier trenger faste forestillinger å forankre seg i.»

I min forestillingsverden var postmodernismen, med sin holdningsløshet, sin forakt for ideologi og sin dyrking av individet foran fellesskapet, gefundenes fressen for reaksjonære politikere som Ronald Reagan og Margaret Thatcher. Thatchers utsagn om at «there is no such thing as society» – det finnes ikke noe samfunn – er et utsagn som har en fæl postmodernistisk klang.

Sira Myhre tok hardt i da han skrev at postmodernismen hadde fått fotfeste i Klassekampens redaksjon. De aller fleste i redaksjonen var radikalere eller sosialister («kulturmarxister»), og ville absolutt ikke identifisere seg med postmodernismen. Derfor blir det for drøyt å hevde at den postmoderne virkeligheten hadde fått et fotfeste i redaksjonen. Men Sira Myhre hadde et poeng, i og med at Røssaak, i den viktige jobben som kulturredaktør, var et brohode for postmoderne tankegang i Klassekampen. Postmodernismen, influert av Røssaak, slo aldri gnister som satte fyr på hele redaksjonen. Jeg vil heller si at den av og til blaffa opp som Sankt Elms ild i enkelte artikler og debatter.

Et eksempel på dette er Sokal-debatten. Fysikeren Alan Sokal ved New York University fikk i mai 1996 publisert en artikkel i Social Text, et akademisk tidsskrift for kulturelle studier av postmodernismen. Sokals tekst hadde den feiende flotte og fullstendig kokko tittelen «Transgressing Boundaries: Towards a Transformative Hermeneutics of Quantum Gravity.» Sokal argumenterer her i en «akademisk» og postmodernistisk språkdrakt for at fysikkens lover er sosiale og lingvistiske konstruksjoner. Hele argumentasjonen er fullstendig meningsløs.

Og det var da også dette som var Sokals formål. Ved å hente fram og videreformidle noen av de mest absurde og uvitenskapelige utsagnene fra postmodernistiske skribenter om matematikk og fysikk, ville Sokal drite ut disse skribentene, og postmodernismen.  

Det var fabelaktig og hylende morsom satire.

Men hvordan reagerte Klassekampen? Røssaak trykte artikler av Hans Hauge, akademiker fra universitetet i Århus, som gikk til angrep på Sokal! Det hjalp litt på situasjonen at Jostein Gripsrud, akademiker fra universitet i Bergen, kom med tilsvar til Hauge. Men det som ble stående igjen var at Klassekampen presterte å stille seg på feil side i en svært viktig debatt om vitenskap og filosofi.

Det er blitt hevdet at Røssaak måtte gå i april 1997 fordi han publiserte et intervju med den franske postmodernistiske filosofiguruen Julia Kristeva, som var en slik figur Sokal raljerte med. Dette er ikke sant. Klassekampen-journalist Roald Helgheim, som hadde vært blant Røssaaks forsvarere i redaksjonen, skrev et innlegg om affæren i Arbeiderbladet 5. april 1997:

"Utan å rådføre seg med den ansvarlege redaktøren skreiv kulturredaktør Røssaak ein kommentar som vart oppfatta som ei generalåtak på avisas redaksjonelle line. Etter at Røssaak ikkje fikk støtte frå nokon for dette solo-utspelet, gjekk han til Morgenbladet og uttalte seg om interne forhold i redaksjonen på ein måte som vi alle opplevde som illojal. Han vart bedd om å beklage dette internt i redaksjonen, men valde i steden å gå."

Klassekampen var blitt kvitt en kulturredaktør som mange, inklusive meg, betraktet som en tåkefyrste som ikke hadde noen naturlig plass i avisa. Det hører med til historia at Røssaak nokså umiddelbart fikk ny jobb som kulturredaktør i det konservative Morgenbladet. Han ble ikke så lenge der, men valgte å gå tilbake til den akademiske karriéren sin. I 1998 utga han boka Det postmoderne og de intellektuelle, og har siden publisert utallige skrifter og artikler, hvorav mange sikkert er lærde og engasjerende, på sitt vis, for leserne hans.

Hang så noe av Røssaaks ånd igjen i redaksjonen etter at han gikk av? Dette er det vanskelig for meg å si noe presist om, fordi jeg ikke personlig kjenner til de interne forholdene i redaksjonen våren og sommeren 1997. Og det er antakelig vanskelig også for dem som var i redaksjonen da, å si noe entydig og klart om dette. Men det jeg som leser og politisk aktivist opplevde med Klassekampen i månedene etter Røssaaks avgang var en form for relativisme, som fortonte seg ganske uforenlig med avisas formålsparagraf.

Det så ut til å herske en tro på det som kan kalles «journalismen», og som innebærer at det reint journalistiske er viktigere enn det politiske. Jeg har noen eksempler på dette.

Den politiske kommentatoren Anna Heen skrev artikler som i mine øyne like gjerne kunne vært skrevet av en senterpartist, til støtte for den borgerlige sentrumsregjeringa som var i emning. Anna Heen, som jeg likte og respekterte som person, gikk da også etter redaktørskiftet høsten 1997 fra Klassekampen til ei stilling som redaktør i Senterpartiets partiavis Sentrum. Tidlig på høsten i 1997 drev jeg energisk valgkamp som RVs førstekandidat til Stortinget fra Østfold. Noe mandat fra Østfold var det ikke realistisk å håpe på for RV. Men vi håpet på å kunne bidra med et valgresultat i Østfold som kunne løfte RV på landsbasis opp mot sperregrensa, eller kanskje til og med over denne grensa. I Østfold gjorde vi oppsiktsvekkende gode skolevalg, der RV på et par videregående skoler ble største parti.

Vi valgte å arrangere store konfrontasjonsmøter med Fremskrittspartiets førstekandidat, den rabiate innvandringsmotstanderen Øystein Hedstrøm. Klassekampen sendte en reporter til møtet i Moss, der det var flere hundre frammøtte. Men Klassekampens reportasje drøftet ikke om det var riktig å ta konfrontasjonene med Hedstrøm, og handlet ikke om den politikken som ble presentert på møtet.

I stedet valgte Klassekampen ei slags antropologisk vinkling som gikk ut på hvor jævla harry velgerne i Østfold var! I mine rasende øyne tenderte dette mot å være reinspikka «journalisme» i praksis, og et blaff av postmoderne Sankt Elms ild. Forbitrelsen fikk meg til å stille veldig kritiske spørsmål om avisas redaksjonelle linje og grep. Men dette var ikke noe jeg gikk ut med offentlig. Jeg mente å kunne registrere at redaktør Bjerke manglet en klar strategi for hva han ville med avisa, i forhold til formålsparagrafen, i forhold til den dagsaktuelle politikken.

Det var blitt kjent for alle oss som var aksjonærer i avisa, gjennom dokumentene til generalforsamlinga i første halvdel av 1997, at avisa hadde fallende opplag og en sterkt skrantende økonomi, med millionunderskudd på drifta og alvorlig tæring på egenkapitalen. Et grep for å bøte på dette måtte etter min mening være å lage ei avis som bedre appellerte til avisas kjernelesere i AKP, RV og tilliggende herligheter. Ei avis som aktivt kunne hente støtte hos grunnfjellet sitt, ikke minst økonomisk støtte for å overleve som dagsavis i et tøft presseklima.

I stedet skjedde det stikk motsatte. RVs Erling Folkvord var, nokså sensasjonelt, blitt valgt til Stortinget fra Oslo i 1993. Høsten 1997 søkte han gjenvalg, og lå på meningsmålingene an til å greie dette. Det var da naturlig å forvente at Klassekampen ville gi Folkvord drahjelp, samtidig som avisa naturligvis også skulle skrive om Sosialistisk Venstrepartis valgkamp og om Arbeiderpartiet, der Thorbjørn Jagland hadde lansert sitt tullete krav om 36,9 prosent av stemmene for å danne regjering. Men i valginnspurten fikk Folkvord en veldig halvhjerta støtte i Klassekampen, til stor irritasjon for mange av de trofaste kjerneleserne.

Det toppa seg da avisa på valgdagen klinte til med et svært reklamebilde av SVs Kristin Halvorsen på forsida. Valgresultatet viste at Folkvord bare manglet 600 stemmer på å komme inn. Det var ikke ulogisk at mange av oss i RV mente at disse stemmene hadde han fått dersom Klassekampen hadde gitt ham mer skyv i innspurten. Konflikten om Klassekampen tetnet nå til.

Samarbeidsproblemene mellom styret og redaktøren kom opp i dagen. Redaksjonen svarte på dette med kampanjejournalistikk rettet mot avisas hovedeier, partiet AKP. Men redaksjonen fikk også motsvar, blant annet i et innlegg fra tidligere redaktør Finn Sjue og tidligere redaksjonsmedlem Bo Brekke, som Alf Skjeseth siterer fra. De var sterkt kritiske til avisas utvikling, og skrev at Klassekampen «på mange måter er blitt ei avis som ofte virker nesten likegyldig, rett ut sagt sløv.» Sjues og Brekkes formulering beskriver på sett og vis ei avis som i noen grad er preget av postmodernismen, av relativismen og mangelen på tydelig ståsted – mangelen på klassestandpunkt for det arbeidende folket, mot kapitalmakta.

Dagbladets kommentatorveteran Gudleiv Forr skrev akkurat det samme som Sjue og Brekke om Klassekampen, at avisa var blitt likegyldig. Å forbli likegyldig ville være ei dødslinje for avisa. Det var naturligvis ikke noe ønske om dette fra redaktør Bjerke og staben hans. Det var en stab av til dels framifrå journalister, som jeg hadde og har den største respekt for. Her fantes et bråmodent talent som Carsten Thomassen, og Torstein Tranøy som kanskje var den fremste journalisten i Norge når det gjaldt å dekke fagbevegelsen. Begge disse to gikk dessverre altfor tidlig bort.

Problemet våren og sommeren 1997 var at avisa hadde havnet i ei politisk og redaksjonell bakevje der framdriftsmulighetene syntes små, og der det ideologiske avisprosjektet – tufta på formålsparagrafen – hadde begynt å smuldre opp. Dette skyldtes ikke at redaksjonen var blitt postmodernister, men den «journalisme»-ånden som var blitt framherskende i det lille avishuset i Grønlandsleiret.

Striden om Klassekampen i 1996–97 var ikke primært en strid mot postmodernismen. Men postmodernismen, representert ved Røssaak, var med på å utløse striden. Hva slags strid var det, da? Det var en strid om politisk linje for avisa, om å sikre avisa videre liv og framgang ved å styre etter formålsparagrafen, finne en fornyet appell til kjerneleserne og samtidig følge den gode, slagkraftige parolen om å være hele venstresidas dagsavis. Det var ei strid for å gjøre den røde avisa rød igjen.

Kaninen eller Admiralen?

Når jeg først har fått ordet i Rødt!, vil jeg begnytte anledninga til å si litt om min egen redaktørtid. Det jeg her skriver kan regnes som et supplement til Alf Skjeseths beretning om stridsårene 1996 og -97. Jeg tok jeg over som ansvarlig redaktør i oktober 1997, og så å si alle redaksjonsmedlemmene slutta i tur og orden i protest fordi de så på meg som en partikanin for AKP.

De to som ble igjen, var to veteraner, utenriksjournalistene Peter M. Johansen og Astor Larsen. Den nye staben jeg ganske raskt fikk på plass, døpte meg ikke for Kaninen, men for Admiralen. Men det var jo ikke noe slagskip jeg hadde fått kommandoen på. Det var ei lita skute som seilte for nødrigg og lakk som bare faen.

Skuta kom straks inn i en bølgedal både opplagsmessig og når det gjaldt vårt journalistiske rennomé. Regnskapstallene for den røde avisa var røde. Den nye disponenten, Marga van der Wal, hadde en stri tørn og sto på som en ekte helt. Min parole som redaktør var å bygge stein på stein på grunnfjellet, og så sakte men sikkert, utvide spennvidden i stoffet og skaffe en økt leserskare. Jeg trente meg opp til dette ved å bygge et steingjerde ved huset mitt i Larkollen i Østfold.

Den verste beskyldninga jeg ble møtt av fra mine motstanderes side var at jeg var en fag-foreningsknuser. For meg som gammel fagforeningsmann var dette ikke hyggelig. Det ble sagt at det ville bli umulig å bygge opp en klubb av medlemmer i Norsk Journalistlag (NJ) i den nye redaksjonen fordi NJ ikke ville akseptere en slik klubb. Men å få på plass en NJ-klubb gikk forbausene fort, og journalistklubben ble uten plunder godtatt av NJ. De nyansatte typografene ble fullverdige medlemmer av Norsk Grafisk Forbund, og markedsavdelingas folk av Handel og Kontor.

Det ble i enkelte pressekretser gjort forsøk på å brennmerke Klassekampen. Redaktøren i ei stor avis på Vestlandet advarte en ung journalist som ville søke jobb hos oss, mot å gjøre det, og sa at vedkommende hvis hun begynte i Klassekampen, måtte regne med å aldri kunne få noen ny jobb i andre norske aviser. Hun ble så skremt av dette at hun trakk søknaden sin om ei stilling hos oss.

Ut av kaos og amatørisme vokste etter hvert en rimelig profesjonell avisorganisasjon. Jeg hadde sagt en del tåpelige ting om redaktørplakaten. På dette tok jeg sjølkritikk, og ble akseptert som medlem i Norsk Redaktørforening. Det må også sies at vi hadde et velfungerende og arbeidende styre i A/S Klassekampen, ledet av den myndige fagforeningsmannen Rolv Rynning Hanssen fra Norsk Kommuneforbund. Rolv og jeg hadde våre kontroverser om hvordan avisa skulle komme seg ut av krisa den var i, og et par ganger gikk det ei kule varmt. Men vi skiltes som venner i 2002.

Med ordning og reda om bord i skuta kunne vi begynne å stake ut en kurs som samsvarte med formålsparagrafen. Hvis det satt noe postmodernisme igjen i vegga i avishuset vårt, fordunsta den fort. AKPs landsmøte bestemte seg for å selge ut en stor del av partiets aksjer. Dette åpnet for en aksjekampanje i 1998 som henvendte seg til kjerneleserne, og var svært vellykka. Kampanjen innbrakte 5,8 millioner kroner i frisk aksjekapital.

Dette bidro til å få skuta på rett kjøl økonomisk. Aldri før hadde ei dagsavis i Norge vært drevet med en så ung stab som den vi i min tid hadde i Klassekampen. Denne staben hadde en større partipolitisk bredde enn mange tenker på i dag.

Jeg ansatte blant andre en debattredaktør fra Sosialistisk Ungdom, en yngling ved navn Audun Lysbakken, som så ut til å ha et visst politisk talent … Takket være en enestående og oppofrende innsats fra både redaksjon, typografer og markedsavdeling greide vi langsomt å komme oss opp av bølgedalen. Det staben manglet av erfaring, tok den igjen i form av entusiasme og energi.

Avgjørende for avisas overlevelse i en krisesituasjon og for den videre eksistensen var også det dugnadsarbeidet som ble utført av avisas venner. Aksjekampanjen hadde vært umulig uten slik dugnadsånd. Løssalg av avisa på lørdager i mange byer var viktig for å markere at Klassekampen fortsatt utkom. Svært viktig var også mange gode kameraters iherdige verving av abonnenter. Og foreninga Klassekampens Venner gjorde en stor innsats for å få inn faste pengebidrag til avisa, og de bonuspengene som den årlige julemessa ga oss.

Avisa breddet seg ut politisk og kulturpolitisk, men greide også å være skarpt antikapitalistisk og anti-imperialistisk. Den forsida jeg er mest stolt av, er den vi lagde da Nato i 1999 skulle gå til bombekrig under Kosovo-konflikten: «NEI til krig!» Vi hadde mista så å si alle bidragsytere til kultursidene. Min tanke var at så lenge det finnes ei radikal avis som tar kulturen på alvor, så vil det sildre inn skribenter. Dette viste seg å holde stikk.

Ved årtusenskiftet var vi i avisa godt i gang med forsoningsarbeidet med dem som hadde tatt standpunkt mot den nye redaktøren og redaksjonen høsten 1997. Dette arbeidet lyktes fordi motsetningene jo ikke var klassemotsetninger, men det vi på 1970-tallet kalte ‘motsigelser i folket’.

I 2000 hadde vi en liten opplagsmessig økning. Den fortsatte i 2001 og 2002. Da jeg måtte kaste inn håndklet som redaktør etter fem år, i oktober 2002, som følge av en større hjerteoperasjon våren 2002, ga jeg min etterfølger Bjørgulv Braanen et lite skipsratt i gave. Den skuta han tok over, var kommet i sig på rett kurs, gikk med et lite overskudd, og så ut til å ha framtida for seg.

Mer Røssaak. India og Nepal

I 2004 kjørte Klassekampen en interessant artikkelserie om postmodernismen. Serien ble oppsummert og kommentert i samtaler med professor Ottar Brox og Eivind Røssaak. Jeg bringer noen utdrag fra Røssaaks kommentarer fordi de demonstrer et postmodernistisk tankesett, som jo ennå lever og blomstrer i enkelte akademiske kretser. Kommentarene hans kaster også et lys bakover til Røssaaks periode i Klassekampen.

Det heter i oppsummeringa: Eivind Røssaak, litteraturviter, forfatter og tidligere kulturredaktør i Klassekampen har irritert seg over den politiske kritikken som er blitt reist mot postmodernismen i løpet av artikkelserien. Ifølge Røssaak er det urimelig å bruke som innvending mot postmodernismen «at den kan ha liberale konsekvenser». Slike argumenter er et uttrykk for en ryggmargsrefleks som er svært utbredt på ytterste venstre fløy.

Jeg må si at jeg takker for at vi på ytterste venstre fløy har ryggmargsreflekser som gjør at vi reagerer på filosofiske og politiske strømninger som tjener kapitalismen og svekker tanken om fellesskapets og sosialismens verdi.

Røssaak fortsatte, i sin omtale av venstrefløyen: Enhver tanke som kan omsettes i liberal praksis, må møtes med motstand. Men en tanke med totalitære konsekvenser må da være mye verre?

Her spinner Røssaak videre på tankene sine fra den famøse Klassekampen-artikkelen som førte til hans avgang, der han angrep den svenske forfatteren Jan Myrdal spesielt og kommunismen generelt. Det Røssaak ikke så i 1997, og heller ikke ville se i 2004, var at ytterste venstre fløy i norsk politikk hadde lært av sine mistak og gjort opp med et tankesett som kunne få totalitære konsekvenser.

Mer Røssaak fra 2004: Etter min mening er alle virkelig interessante tanker «åpne», i den forstand at de alltid løper en risiko for å bli misbrukt av forskjellige politiske leirer, så også med postmodernismen.

Dette resonnementet holder etter min mening ikke vann. Ta en virkelig interessant tanke som den at vi er nødt til å begrense forbruket av fossilt brennstoff for å stoppe den menneskapte klimaendringen. Dette er en tanke som deles av et flertall av verdens klimaforskere, og som er basert på empiri og ikke spekulasjon. Er det noen risiko for at for eksempel den ultrakonservative Tea Party-bevegelsen i USA vil misbruke denne tanken? Neppe. Er det noen risiko for at den nye opprørsbevegelsen i USA, Occupy Wall Street, vil misbruke denne tanken? Neppe.

Så kan det kanskje innvendes at tanken om klimaendring ikke er en åpen tanke, men en «lukket» tanke. Det gjør den, slik jeg ser det, ikke uinteressant. Tanken er et ideologisk verktøy som vi kan bruke i kampen for å hindre overoppheting av jordkloden og de katastrofene som vil følge av dette.

Mer Røssaak: Den moderne ideeen om samfunnets differensiering i ulike felter, der kunsten har fått lov til å drive med sitt altså «l’art pour l’artdoktrinen » (ideeen om kunst for kunstens egen skyld) har vært lite utbredt i Norge. Men den var faktisk en forutsetning for den kunstneriske modernismen, og som Bordieu sier et sted, en forutsetning for oppkomsten av den moderne intellektuelle som en som intervenerer i politikken fra politikkens utside. I den forstand har Norge kanskje aldri vært moderne.

Hallo? Min egen far, maleren og kunstkritikeren Johan Fredrik Michelet, skrev på 1950- og 1960-tallet tre bøker om moderne maleri og kunstkritikk, Moderne maleri – fra figurasjon til abstraksjon, Figurativt eller nonfigurativt og Kunst og kritikk. Der sloss han innbitt for kunstens autonome rolle, og for det moderne maleriet.

Tankene han og mange andre malere delte, fikk vid utbredelse, og det samme gjorde den non-figurative kunsten i Norge – den som Odd Nerdrum utfordret med sin tilbakevenning til klassismen, som han sjøl har kalt kitsch-kunst. At Norge «kanskje aldri har vært moderne» når det gjelder kunsten, er pissprat. I billedkunsten har vi frambrakt modernister i verdensklasse, som Inger Sitter og Arnold Haukeland (for ikke å glemme Edvard Munch!). Også i litteraturen slo modernismen inn med stor kraft, ikke minst gjennom Profil-gjengen. At så mange fra kretsen i og rundt tidsskriftet Profil ble sympatisører med eller medlemmer i AKP skyldtes at de oppfattet partiet som et uttrykk for moderniteten, for en revolusjonær holdning som skulle gjøre opp med en gammelmodig kapitalisme som var gått ut på dato, og skape et samfunn etter en ny lest.

Allerede på 1800-tallet var det intellektuelle som intervenerte i politikken fra politikkens utside. Her kan nevnes Henrik Wergeland og hans tidsskrift For Arbeidsklassen. Og her kan nevnes Camilla Collett og hennes banebrytende kvinnesaksroman Amtmandens Døtre. For ikke å glemme Alexander Kielland! I 1930-åra intervenerte Nordahl Grieg i politikken med tidsskriftet Veien frem. Forfatteren Helge Krog var en samfunnsrefser. Fra min egen levetid husker jeg en annen intervenør, Aksel Sandemose, som ga ut tidskriftet Årstidene, og skrev ei kvass spalte i LOs ukeblad Aktuell. Det er gåtefullt for meg at Røssaak ikke ser og tar hensyn til slikt.

I Røssaaks verdensbile heter det: Verken Bjørnson-generasjonen eller AKP-erne tillot at man skilte mellom kunsten og politikken. De sistnevnte ville som kjent at maoistiske doktriner skulle herje over alt. Den postmoderne reaksjonen fikk dermed en stor, tung og delvis nødvendig oppgave.

Javel. Heng Bjørnson og skyt AKP-erne! Trøbbelet med Røssaaks argumentasjon er at den ikke henger på greip. Vi i AKP var inspirert av den kinesiske kulturrevolusjonen. Under denne revolusjonen begikk Mao Zedong mange grove feil, som vi ikke forsto da, men siden har tatt lærdom av. Det finnes elementer fra den kinesiske kulturrevolusjonen som gir ekko i dagens samfunn, særlig i den arabiske verden. Vi skal ikke glemme at Mao sa «La hundre blomster blomstre, la hundre tankeretninger strides».

La meg nevne at La hundre blomster blomstre var tittelen på en lyrikkantologi Oktober forlag, under min ledelse som forlagssjef, ga ut midt på 1970-tallet, og hvor flere av de fremste modernistene i norsk lyrikk deltok. De maoistiske doktrinene er faktisk ikke steindaue i den vide verden. I lille, lutfattige Nepal kjemper maoistpartiet om regjeringsmakt, som partiet faktisk har hatt der. I det veldige India foregår et stort folkelig opprør blant de aller fattigste, under ledelse av de såkalte naxalittene, som er maoister.

Jan Myrdal var, i en alder av 83 år, i fjor på ei flere uker lang vandring i jungelen med naxalittenes geriljastyrker. Om denne opplevelsen har han i år utgitt boka Rød stjerne over India. Refleksjoner når jordens fordømte reisar seg. Den verdenskjente indiske forfatteren og politiske aktivisten Arundhati Roy har vært på ei tilsvarende vandring. Den beskriver hun i essayet, «På vandring med maoistane» (Rødt! nr 4/2010). Ifølge en stor og grundig artikkel i Le Monde Diplomatique høsten 2011 er det stadig flere indiske intellektuelle som støtter det folkelige opprøret i landet der flere hundre millioner mennesker lever i fattigdom.

Den arabiske våren, revolusjonene i flere av de arabiske landene, er en kulturrevolusjon. Det er en flertydig revolusjon, fordi den nå i Tunisia har brakt et – moderat – islamistisk parti til makta. Men det er først og fremst en revolusjon som har brutt opp størknede, eneveldige maktstrukturer, og skapt liv og røre i den arabiske verden der det foregår en fornyet kulturkamp og klassekamp – og hvor postmodernistisk teori neppe har noen særlig klangbunn.

Klassekampen har, under Braanen, greid å dekke denne revolusjonen på nært hold, gjennom den genistreken det var å gjøre den unge kvinnelige journalisten Amal Wahab til avisas korrespondent i Kairo. Den postmoderne reaksjonen greide ikke å skyte i filler Klassekampen-skuta. Den flyter fortsatt meget godt. Jeg mener det var en lykke for avisa at postmodernisten Røssaak provoserte seg ut av redaksjonen i april 1997.

Hadde Røssaaks linje triumfert i Klassekampen, ville skuta for lengst ha ligget på havsens bunn. Klassekampen er i dag ei avis med betydelig styrke og livskraft. Den øker mest! Naturligvis har avisa sine feil og mangler, og flipper av og til helt ut. Men dette kan vi som elsker avisa og som har viet en del av våre liv til å berge den, godt leve med. Det er en del av game’t. Og det blåser stadig en frisk debatt-bris som dreier seg om hvordan Klassekampenskuta skal manøvrere, og hvilken hovedkurs den skal styre etter. På dette feltet har jeg en god del erfaring fra min egen redaktørtid.

Det gjelder for redaktør og redaksjonsledelse å ha et åpent sinn for sunn kritikk (noe jeg ikke alltid hadde), å ikke ri kjepphester (noe jeg altfor ofte gjorde) og å bekjempe gammalt politisk grugg mot personer og organisasjoner (noe jeg ikke alltid var spesielt flink til). For meg er det aller viktigste at Klassekampen konsekvent har tatt standpunkt mot norsk deltakelse i USAs kriger i Afghanistan og Irak, og mot Natos og Norges krigerske inngripen i Libya-konflikten.

Antiimperialismen har sterkt rotfeste både hos redaktør og øvrig redaksjon. Det grunnleggende med Klassekampen i et enda større perspektiv er at den representerer moderniteten, håpet om et moderne, annerledes liv enn det traurige livet under kapitalens diktatur.

Dette livet i det rike Norge gjør oss, de fleste av oss, ganske velholdne. Men det er noe grunnleggende falskt ved det, fordi vi med vår rikdom ikke gjør nok for å løfte «jordens fördömde» ut av elendigheten. Og da representerer Klassekampen ei nødvendig, modernistisk motkraft. Aviser som Finansavisen, Dagens Næringsliv, Aftenposten og VG representerer i et slikt stort perspektiv fortida, det fortidige, en kriserammet kapitalistisk verden som forhåpentlig er i ferd med å gå under og forvandle seg til noe annet. Da freden kom til Norge i 1945 etter 2. verdenskrig, tok Norges Kommunistiske Partis illegale krigsavis, Friheten, steget til å bli landets nest største riksdekkende dagsavisavis, med et opplag på 120 000, bare slått av Aftenposten.

NKP gikk nedenom og hjem. Friheten utkommer i dag med nød og neppe som ukeavis, som et dugnadsrevet konkursbo. Jeg har tenkt at Klassekampen kanskje kunne kjøpe opp Friheten, for å kapre avisnavnet. Friheten! Det er dit vi vil. Frihet fra det kapitalistiske diktaturet. Frihet for alle verdens folk. Og et opplag på 120 000 ville kle Klassekampen, alias Friheten, veldig bra.

PS. Apropos Bordieu. Da den franske sosiologen Pierre Bordieu døde i januar 2002, i min redaktørtid, viet Klassekampen hele forsida til hans minne, med et stort bilde av ham. Det var ikke fordi de unge folka i redaksjonen så på ham som en postmodernist, men fordi de så på Bordieu som en som avslørte maktas skjulte strukturer i samfunnet.

DS.

Dette er en svært vanskelig artikkel å skrive. Det er tre grunner til det. For det første skjer ting så raskt at jeg vet fordømt godt at den blir utdatert lenge før den trykkes. Jeg hadde lovet redaksjonen et skikkelig utkast innen i går kveld (15.11. reds. anm.) og midt på natten fikk jeg høre at politiet var i ferd med å angripe selve hjertet av Occupy Wall Street!-bevegelsen, leiren i Zucotti Park her i New York.

Bildet er fra et allmøte i Occupy Wall Street i Washington Square Park. David Shankbone, wikimedia commons.

Jeg la i vei, og der fløy gårsdagen og et par punkter i utkastet trengte en grundig oppdatering. For det andre, på grunn av den enorme bredden og Occupy!-bevegelsens spontane karakter kan man sammenlikne et forsøk på å få en bred oversikt med å drikke fra en brannslange. Små historier, for eksempel at OWS!-aktivister hørte en kvinnes klagemål og dermed okkuperte kjelleren i en bygning i Harlem, hvor jeg bor, og tvang huseieren til å sørge for varme og varmt vann, forteller en hel del om bevegelsen. Det er tusenvis av slike historier landet rundt, og hver okkupasjon er forskjellig. For det tredje er dette noe helt nytt under solen. En gammel venn av meg, Mick, som med stolthet anvender en heller dogmatisk og mekanisk forståelse av marxist-leninistisk teori overfor enhver situasjon (lesere av Rødt! kjenner ganske sikkert typen), betrodde meg for en måned siden: «Dennis, jeg vet virkelig ikke hva jeg skal si om dette.» Etter å ha formidlet det umulige ved den oppgaven det er å beskrive Occupy Wall Street! for norske progressive og revolusjonære (og dermed også fått ryggdekning for punkter som viser seg å være feil), kan jeg kaste meg ut i det.

 

Det sprang ut av ingenting

Det gjorde det selvfølgelig ikke. Organisasjonsmessig finnes røttene seint på 90-tallet, i Seattle-bevegelsen som gikk av sporet etter 9/11. Det fikk næring fra den arabiske våren og fra kampen i Wisconsin mot høyrefløyens angrep på fagbevegelsen, også inspirert av Tahrir-plassen. Men i videre forstand gjorde det nettopp det. Det geniale ved Occupy Wall Street er at de spørsmålene som er satt i fokus, treffer en dyp streng hos folk. Nedleggelser, massiv arbeidsløshet, gjeld og undergravingen av sosiale programmer har ført til elendighet og usikkerhet for titalls millioner i USA, mens det såkalte vendepunktet lar vente på seg. Det står i tydelig og brutal kontrast til milliardene, billioner faktisk, i kontanter og garantier som deles ut til banksjefene, de samme som stod bak spekulasjonene som førte til det økonomiske sammenbruddet. Alle er pinlig klar over at de rike bare blir rikere (og det fort), mens resten av oss blir tråkket ned.

 

Dette kan kombineres med den utbredte forståelsen av at amerikanske politikere er som en vare, kjøpt og betalt av de rike og av konsernene. I følge USAs lover har konserner legitimitet som personer som i ytringsfrihetens navn har rett til å bruke så mye de vil på å få valgt kandidater som kan tjene deres interesser. Norske venner, dere må huske at valg i USA har enorme økonomiske proporsjoner. Neste års valg er beregnet å koste mellom sju og åtte milliarder, hvor mye av det går til ustoppelig annonsering i alle slags media. Mange nedleggelser kunne vært unngått med slike penger. Et av de skarpere slagordene som har dukket opp i OWS, er: «Jeg tror ikke på at konserner er personer før staten Texas henretter en.»

 

Det som syntes å være utbredt apati blant folk, viste seg å være en uttørket prærie av fortvilelse og sinne, og OWS var gnisten som fikk det til å brenne. Det er fortsatt forunderlig. Det startet med noen dusin mennesker, for det meste unge og hvite med noe erfaring fra store demonstrasjoner. Som en av de unge okkupantene, en av de som var her fra dag én, fortalte meg her om dagen, kjente de det som en stor seier at de hadde oppholdt seg i Zucotti Park en hel uke.

 

En samlet front skapes

Mange kommentatorer og mange deltakere har snakket om mangfoldet blant deltakerne i de fleste av Occupy-leirene. Men det er mer enn det, det er virkeliggjøring av en genuin, om enn i fødselen, enhetsfront i den gamle maoistforståelsen av en reell enhet av klassestyrker. Det vises også gjennom et annet genialt grep (uansett hvor begrenset nytte det har som erstatning for en skikkelig klasseanalyse): Rammen for debatten er at det er 99 % av befolkningen mot den rikeste 1 %.

 

Arbeiderklassens og den organiserte fagbevegelsens rolle er bemerkelsesverdig. Scenen var satt med utbruddet av kampen sist vinter, da den republikanske guvernøren i Wisconsin ville ha vedtatt lover som ville ødelegge fagforeningene innenfor offentlig virksomhet i staten. Klart inspirert av okkupasjonen av Tahrir-plassen okkuperte fagforeningsmedlemmer og deres allierte den statlige parlamentsbygningen i to uker, og fylte gatene i Madison med titusener av demonstranter gjentatte ganger.

 

Den uventede kraften i motstanden i Wisconsin viste både vanlige medlemmer og en rekke fagforeningsledere landet rundt at betydelige antall arbeidere er klare til å røre på seg, og utsette seg for risiko og offer. Det OWS har tilført, er tosidig. Det har vist at vi ikke trenger å vente på et eller annet hårreisende angrep fra reaksjonære politikere for å mobilisere. Og det viser seg å være en skreddersydd kampanje formet til å fange opp de økonomiske problemene til flertallet i dette landet, som medlemmene i fagbevegelsen kunne mobiliseres til, sammen med de arbeidsløse, andre arbeidere, eiere av småbedrifter, studenter med knusende skolepenger og lån foran seg og mange andre.

 

Det har også ført til at det finnes en kanal som aktivister fra forskjellige sosiale bevegelser fyller med en mengde spørsmål og saker, for å utvikle støtte og bygge allianser. For eksempel er den nasjonale kampanjen mot «fracking» (den miljømessig høyst skadelige metoden å utvinne olje fra tjæresand og skifer) en av de sterkeste strømningene innen miljøbevegelsen nå. På alle de plassene jeg har mottatt detaljerte rapporter fra, der det foregår okkupasjoner, jobber «fracking»-aktivister side om side med andre okkupanter, mens de formidler bevissthet om dette spørsmålet.

 

Bevegelsen mot politivold synes naturlig her, gitt den offentlig dokumenterte brutaliteten i de militariserte politiangrepene på Occupy Wall Street, Occupy Oakland, Occupy Portland og andre. Og folk fra den bevegelsen og Occupy bevegelsen har jobbet med å føre dem sammen. Samtidig viser det fram et av problemene i tenkningen bak 99 % mot 1 %. Siden politifolk ikke har inntekt eller formue i 1 % -klassen er det mange naive okkupanter og tilhengere som ser dem som potensielle allierte, og er svært opptatt av at ingenting blir gjort eller sagt, som kan gjøre dem mer fiendtlig innstilt. Det foregår naturligvis en læringsprosess blant okkupantene etter hvert som maktbruken mot leirene forsterkes.

 

Spørsmålene rundt politibrutaliteten er avgjørende fordi det er en viktig sak når det gjelder å utvikle båndene Occupy-bevegelsen har med den fargede befolkningen. Det betyr ikke at det ikke er noen deltakelse fra svarte eller latinos i OWS. Men slik disse lokalsamfunnene lider under det nåværende systemet, med skyhøy arbeidsløshet, manglende bevilgninger til skoler, kriminalisering av ungdom og mye annet, burde de ha en sentral plass i bevegelsen. Det foregår en løpende diskusjon om dette, og om den «hvite blinde flekken» som hindrer mange nye okkupanter i å forstå hvordan privilegiene og oppførselen deres skaper barrierer mot deltakelse fra fargede mennesker. En beslektet utfordring som opptar meg mye, er at det de fleste steder er liten forståelse for nødvendigheten av å bygge solide bånd med innvandrerdelen av arbeiderklassen, særlig de papirløse, og deres organisasjoner. Men det var nettopp disse kvinnene og mennene som skapte en bølge av demonstrasjoner i 2006, som kulminerte i en dags streik på 1. mai som lammet hele byer med en større latinobefolkning.

 

Nye innfallsvinkler har bygd bevegelsen

Tre viktige faktorer har så langt betydd mye for bevegelsens styrke, nemlig lederløs motstand, selvorganisering og mangelen på konkrete krav. Hver av disse har opplagt sine begrensninger, som i det lange løp kan forvandles til spørsmål om legitimitet. Men det har vært viktig for kampen, særlig siden det i USA mangler en revolusjonær politisk styrke av et slag som kunne hjelpe til med å organisere og koordinere et opprør på dette nivået.

 

Horisontal, eller lederløs motstand karakteriseres av direkte, i stedet for representative vedtaksprosesser. I Occupy-leirene gjennomføres det ved lange, daglige allmøter med taleliste, håndsopprekning for og i mot, og med en slags møteledere som, i alle fall i teorien holder diskusjonen på rett spor. Konsensus innebærer at hvem som helst av deltakerne kan blokkere et vedtak, men folk er generelt ganske forsiktige med å bruke vetoretten hvis det bryter med en sterk strømning. I Zucotti Park og mange andre steder hvor lydutstyr er bannlyst, brukes «Mic Check» metoden, som betyr at en gjeng folk plassert rundt taleren gjentar høyt og tydelig det som blir sagt, setning for setning. Ved store møter må denne prosessen gjøres to ganger.

 

Lederløs motstand har også forvirret fienden. Da ordføreren i Denver rasende insisterte på at okkupantene oppnevnte en talsperson han kunne forhandle med, valgte allmøtet i Occupy Denver enstemmig en hund, en tre år gammel border collie kalt Shelby, med tillegget at allmøtet når som helst kunne trekke tilbake oppnevnelsen. Dette var ikke bare en humørfylt måte å gi uttrykk for poenget med ingen ledere, det var også et slag mot lovens doktrine om konserner som personer. «Shelby er nærmere en person enn hvilket som helst konsern: Hun kan blø, hun kan forplante seg, og hun kan vise følelser. Enten er Shelby en person, eller så er ikke konserner mennesker.»

 

Når jeg besøkte, og av og til overnattet i Zucotti Park, ble jeg imponert og inspirert av måten de organiserte seg på, uke etter uke. Da jeg kom tilbake etter å ha vært borte i ti dager, og det på dagen før det nattlige angrepet fra politiet, så jeg at mye hadde utviklet seg fra et allerede høyt nivå, for ikke å snakke om den primitive strukturen fra de første ukene.

 

En ettermiddag i OWS: Min venn Mike Zweig holdt et foredrag om hvordan klasser fungerer i USA. Det foregikk midt på dagen ved hjelp av «Mic Check» metoden, til en større gruppe i et hjørne av parken. Deretter delte han ut et antall av sin egen bok «The Working Class Majority» til profesjonelle bibliotekarer og assisterende amatører ved leirens bibliotek, som nå fantes i et eget telt og kunne på det tidspunktet by på 5237 titler. Informasjon, matservering og medisinsk hjelp var nå bedre organisert og under bedre forhold. Til og med et Zucotti Park brannvesen hadde dukket opp. Mens det i en uoffisiell kampanje ble malt slagord på skjorter ved hjelp av maler og spraybokser i den ene delen av parken, foregikk det en storstilt utdeling av gratis t-skjorter laget ved hjelp av silketrykk i den andre delen. I køen for å få t-skjorter pratet jeg med en 75 år gammel pensjonert svart kontorarbeider fra New Jersey som var på sin tredje visitt til parken. Hun var helt enig med meg i at den åpenheten og mottakelsen som ble vist rett etter at de første teltene var kommet opp, hadde blitt borte underveis, men at det nå var kommet tilbake.

 

Før jeg dro pratet jeg med en bygningsarbeider med hjelm og det hele, og en kar fra «Labour Outreach Comittee.» Der vi stod og pratet, utstyrt med jakker fra fagbevegelsen, tiltrakk vi oss oppmerksomhet fra andre, som gjerne ville diskutere mulig deltakelse fra arbeiderbevegelsen i den planlagte 17. november-aksjonen. På vei ut slang jeg meg på «16 Tons» og «For What It`s Worth» sammen med en liten gjeng som hadde samlet seg rundt en kar med gitar. Occupy Wall Steet blomstret. Om natta slo maktas hammer til.

 

Et diskusjonstema blant enkelte okkupanter, og for mange kritikere tilhørende 1 % er at det bevisst nektes å fremme et sentralt krav, eller en liste av krav. Etter min mening er dette bare av det gode, av en rekke grunner. Det betyr at bevegelsen forblir åpen og er i en arbeidende prosess, framfor å være spikret fast. Det gjør OWS til et fenomen med åpen dør. Så lenge du er utilfreds med tingenes tilstand for de 99 % er du velkommen inn. Du trenger ikke knytte deg til en spesiell analyse av problemene, eller slutte deg til en spesiell løsning. For en stor del er de gjentatte ropene på konkrete krav et bevisst forsøk på å undergrave bevegelsen. For mange av de som er sympatisk innstilt, virker det som fornuftig kritikk, noe som holder dem fra å se nærmere på den kritikken vi retter mot det amerikanske samfunnet. Hvis vi enstemmig skulle samle oss om noen klare, umiddelbare krav, ville vi gjøre det vanskelig for oss selv. Hvis kravene faktisk var innrettet på å håndtere problemene (selv uten snakk om revolusjon) som for eksempel «Nasjonaliser bankene», ville de bli avfeid som ugjennomførbare. Hvis kravene var mer praktisk anlagt, for eksempel «Stopp nedleggelser» ville det være et signal til å gå inn i en langvarig forhandlingsprosess som kanskje i beste fall ville ende med noen lunkne reformer. Kort sagt så burde det eneste kravet på dette tidspunktet være «Stopp kravet om at vi skal stille krav.»

 

Fienden svarer

Om erfarne revolusjonære, og selv den harde kjerna av deltakere ble tatt på senga av dette utbruddet, har fienden, kapitalistklassen nærmest blitt lamslått. De har i flere tiår dyrket den giftige og hegemoniske myten at de rike fortjener alt de har og vel så det, fordi det er kombinasjonen av deres harde arbeid og spesielle genialitet som skaper rikdom og jobber til samfunnets beste. Det betyr ikke at alle har kjøpt den myten, bare at det har vært det viktigste gjennomgangstemaet i samfunnet. Det er helt sikkert det de rike hørte som et ekko i sine egne rom, og trodde på det. Nå har den myten i løpet av noen få uker blitt offentlig knust og latterliggjort.

 

Den vedvarende undergravingen av sivile friheter blir nå utfordret, for å se det i et juridisk perspektiv. Ytringsfrihet blir faktisk praktisert i det offentlige rom, og ikke plassert vekk i fjerne, avsondrede plasser som myndighetene helt uten ironi kaller «talefrihetssoner.» Dermed oppstår spørsmålet «Og hva er da resten av USA, egentlig?» Det vi i Occupy-styrkene til syvende og sist gjør krav på, er at rettighetene til folket, de 99 % kommer foran de til eiendomsbesitterne, de med kapital og deres statsapparat. Det er ingen liten utfordring for den eksisterende orden.

 

Et tidlig svar på utbruddet var et forsøk fra noen i det Demokratiske Partiet på å samarbeide om bevegelsen, noe som bekymret en del heltidsokkupanter jeg snakket med en måneds tid etter at det hadde startet. Demokratene holdt øye med Occupy-bevegelsen i håp om at den kunne bli deres versjon av Tea Party-bevegelsen. Med sitt utgangspunkt i 2009 dro den riktignok i begynnelsen veksler på anti-bank strømningene i massene, men vi kaller den stjernetåke, noe falskt, en imitasjon av virkelig grasrotmobilisering, finansiert av kapitalen.

 

Tillitsvalgte hos Demokratene på et litt lavere nivå snakket åpent med lovord om OWS, og selv Obama uttalte at okkupantene «gir stemme til en utbredt frustrasjon over hvordan vårt finansielle system fungerer.» Republikanerne på sin side fordømmer det bare, og kaller det farlig klassekrig og uamerikansk. Men, som alle vet har svaret først og fremst vært maktas tale. Mens jeg skriver, har det vært over fire tusen arrestasjoner over hele landet blant okkupanter og andre aktivister, selvfølgelig også en og annen tilskuer.

 

I løpet av siste halvannen uke har det blitt krystallklart at målet for undertrykkelsen er å bryte opp, og hvis mulig knuse leirene til Occupy-bevegelsen. Mange angrep har blitt gjennomført av myndigheter i byer styrt av «liberale» Demokratiske ordførere, og det kommer fler og fler bevis på at de er koordinert på nasjonalt plan, med Obamas justisdepartement og FBI i sentrale roller. Jeg skal ikke ta for meg konkrete hendelser her, selv om angrepet mot en forlatt næringsbygning som nettopp var blitt okkupert på et sted som heter Chapel Hill, så avgjort fortjener å bli nevnt. Det ble gjennomført av en fullt bevæpnet SWAT-enhet med automatriflene klare. Så langt har disse angrepene gitt næring til bevegelsens vekst, gitt budskapet et langt større publikum og vunnet sympati fra mange innenfor de 99 %. Og de har definitivt ikke knekket målbevisstheten til okkupantene.

 

La oss ta Occupy Missoula! Leiren er satt opp utenfor rådhuset i denne byen i Montana, som har rundt 85 000 innbyggere. De gikk med på å ta ned leiren 11. november slik at de planlagte seremoniene rundt Veteranenes Dag kunne gjennomføres. Så truet byens myndigheter med arresten hvis leiren ble satt opp igjen. Okkupantene skaffet seg advokathjelp og myndighetene trakk seg. En av okkupantene, Taryn, beskriver det som hendte slik: «Det rare er at vi i forkant av dette forsøket på å få oss vekk hadde alvorlige diskusjoner om å legge ned leiren for vinteren. Vi har knapt med penger, få telt og én liten ovn som bare delvis fungerer. Men dette ondskapsfulle forsøket på å fjerne oss bare forente oss på en måte som er vanskelig å beskrive. Kveldens allmøte bestemte enstemmig at vi skulle sette opp leiren igjen. Vi aner ikke hvordan vi skal få det til, men vi tok et sprang basert på det vi kan kalle tro. Jeg har aldri vært så stolt som nå i hele mitt liv, over å være del av noe.»

 

Hva nå?

1. Allerede nå er omfanget og gjennombruddskraften til Occupy Wall Street forbløffende. Hovedstrømmen av media har blitt tvunget til å anerkjenne den. Den nærmest daglige dekningen er full av referanser til gjentatte tilfeller av politibrutalitet og alle forsøkene på å knekke okkupasjonene. Og OWS-slagord er overalt. For eksempel kan en avis omtale en nyåpnet restaurant og kommentere at «selv de 99 % har råd til det.» Forfattere og kunstnere slutter seg til saken. Nettsiden til occupywriters.com har en liste med hundrevis av støttende forfattere, fra legender som Alice Walker til folk du aldri har hørt om. Den mest populære historien der, av den noe originale barnebokforfatteren Lemony Snicket er strålende.

 

På et personlig plan kan jeg fortelle at da jeg var på vei hjem til bygningen der jeg bor i Harlem forrige uke, traff jeg på en nabo som luftet hunden sin. Vi begynte å snakke om Zucotti Park. Hun hadde vært der på besøk. To andre naboer som også hadde vært der, stoppet og slo lag med oss i samtalen. En annen nabo jeg kjenner har kringkastet sitt radioprogram sirius.com fra parken. Alt dette er en uformell rapport fra en bygning med bare tjueåtte leiligheter. I hjembyen til partneren min, Dody, i det landlige Connecticut blir jeg stadig stoppet og får spørsmål om Occupy Wall Street når jeg er i butikken. En pensjonert kar fra Goldman Sachs sier at han støtter helt og fullt, og lille G som går i videregående har lyst til å ta den drøyt to timer lange bussturen for å besøke leiren.

 

2. Det er fortsatt for tidlig å avgjøre om denne veldige innflytelsen på folks bevissthet vil ha varig virkning, en flodbølge av forandring i det politiske livet i USA. Vi må huske på at Occupy Wall Street bare har vart i to måneder, og at det bare er fem eller seks uker siden den fanget oppmerksomheten til de brede deler av media. De driver med stadig oppgradering på internett og gjennom sosiale media som Facebook og Twitter, som har vært vesentlige verktøy for å spre bevegelsen. Jo lenger det varer, jo mindre er muligheten for å avfeie det som en mote eller et besynderlig fenomen.

 

3. Okkupasjon er en taktikk, men hvis du ikke har en strategi blir taktikken strategien din. Det er to betydelige farer knyttet til det som hittil har vært en spektakulær strategisk suksess, men de kan overvinnes hvis de blir erkjent.

For det første er det tendensen til at den indre kjernen i okkupasjonen blir sett som den «virkelige» bevegelsen. Vi, folk flest kan gi lovord og støtte til heltidsokkupantene. Utfordringen er å få så mange som mulig til virkelig å ta til seg prosjektet så sterkt at tankegangen blir «vi» enten de er i en park med en sovepose eller ikke.

For det andre er det en risiko for at kampen for å forsvare okkupasjonene blir et altoppslukende spørsmål om retten til å protestere, slik at selve budskapet forsvinner.

 

4. Men okkupantene må forsvares, ganske sikkert i lang tid. Noen bør i alle fall overleve vinteren med snø og kulde for å vise besluttsomheten til bevegelsen og avvæpne kritikken som sier at det bare er en forbigående trend blant privilegerte unge mennesker. Noen av okkupantene har, fulle av optimisme, erklært at behovet for selve okkupasjonene er over og at full desentralisering og bruk av internett og sosiale media er tilstrekkelig. Under de nåværende forhold tror jeg det er en stor feil. De fysiske okkupasjonene tjener forskjellige hensikter. De er baseområder hvorfra det kan utgå andre aktiviteter, som for eksempel streikestøtte. Der kan de også bli oppsummert. De er eksperimentelle samfunn hvor de vanlige reglene i det kapitalistiske varesamfunnet er forkastet og erstattet med nye måter å leve på. De er treningsleire for nye aktivister på frammarsj. Gjennom allmøtene er de en metode som kan sikre at bevegelsen holder en kurs som representerer og forsterker bevegelsen. Og, kanskje det viktigste er at de er magneter som tiltrekker seg de sympatiserende og nysgjerrige som ved selvsyn oppdager hva alt oppstyret dreier seg om.

 

I tillegg kommer vi til å trenge sterke samlingspunkter etter hvert som temperaturen stiger foran neste års valg, for å motstå kravene fra etablissementets liberalere om å rette oppmerksomheten over til «Okkuper valgurnene». Det vil være en oppskrift på katastrofe i et land hvor store deler av befolkningen er uten illusjoner om de to partiene, som begge er finansiert av den ene prosenten, bare lytt til klangen av sju til åtte milliarder dollar til neste års valgkamp.

 

5. Dette er det tredje året hvor den globale økonomiske nedsmeltingen går sin ujevne gang, og kapitalister og politikere utsteder nervøse deklarasjoner om at bedringen er på vei, mens det store flertallet bare ser mer lidelse framfor seg. Timeplanen stemmer. Sammenbruddet i aksjemarkedet i 1929 førte bare til spredt motstand, men i 1932 spratt det opp sammenslutninger av arbeidsløse og Hoovervilles, leire oppkalt etter presidenten og som regel etablert på offentlig jord. I løpet av få år flyttet fronten mot Den Store Depresjonen seg til arbeidsplasser med den påfølgende massive organisasjonsbølgen som etablerte fagbevegelsen i områder som bilindustri, stål, gummi, transport, varehandel og andre områder i økonomien. Denne bølgen ble understøttet av okkupasjoner på hundrevis av fabrikker og andre arbeidsplasser.

 

Jeg spår ikke en kopi av tredveårene. Jeg vet ikke hva som blir den neste fasen i denne kampen, men jeg vet i alle fall at den vil rette seg mot de ultrarike og bankene. Jeg vet også at vi kommer til å møte reaksjoner fra 1 %, med voldsom skittkasting i media og fysiske angrep som får det vi har opplevd hittil til å virke som en picnic. Jeg vet at idéen om revolusjon, som spontant har fenget blant unge i hjertet av bevegelsen, kommer til å spre seg.

 

6. Det fører meg til oppgavene for revolusjonære sosialister i dette utbruddet. Først og fremst må vi (da sier jeg vi om denne gruppen, ikke den brede OWS-bevegelsen) delta og være der sammen med de som står i spissen for kampen. Det er viktig at vi deltar med ydmykhet, vi organiserte ikke dette, vi så det ikke engang før det var der, og vi kan avgjort ikke styre det.

 

Vi har erfaringer og lærdom å bidra med, fra nærliggende spørsmål som politiets rolle, til strategiske spørsmål som dreier seg om å utvide bevegelsen til å få fotfeste i fargede miljøer og blant innvandrerarbeidere. Vi vet mye om kapitalismen og hvordan den virker, og om det umulige ved å reformere den. Men vi har også mye lærdom å hente! Om organisering og mobilisering, om taktisk fleksibilitet, om å skape samfunn basert på motstand som kan tjene som fyrtårn for millioner. Hvis vi gjør arbeidet vårt skikkelig blir det et stort bidrag til at Occupy-bevegelsen kan bli nettopp det som et slagord som nå feier over Zucotti-parken sier: « Begynnelsen på begynnelsen!»

 

Oversatt av Birger Thurn-Paulsen

 

Sammenbruddet heiter boka til Pål Steigan. Det er ei bok om verda og framtida, ikkje mindre. Hovudtesen hans er at dagens kapitalistiske samfunn er nær ved å bryte saman og neppe vil overleve dette hundreåret. Difor trengst kommunisme i staden.
For lesarar av Rødt! er dette kjende tankar frå Steigan, men i boka utdjupar han dei.

Olav Randen er geitebonde og driv forlaget Boksmia.

Del 1 i boka Sammenbruddet (Spartacus, 2011) handlar om dei økonomiske krisene som har vore og den krisa som byrja i 2007, og som no veks seg sterkare og sterkare. Med EU-land og USA som dei fremste døma hevdar han at den vestlege kapitalismen er i ferd med å bryte saman av uløyselege indre problem, grådigheit og vanstyre. Ein liten overklasse får tak i stadig meir av verdiane, og dei nede i samfunnet får det tyngre. Når dette samtidig er ei klimakrise og ei energikrise, kan følgjene bli dramatiske.

Del 2 tek for seg Kina. Det går betre for Kina enn for Europa og USA, fordi Kina utbyttar sine arbeidarar endå meir omsynslaust enn desse. Difor er Kina i ferd med å bli verdas nye supermakt, medan USA kan kome til å dette saman og nærast få ein tredje verda-status.

Del 3 handlar om miljøkrisa, der Steigan tek opp sju tema: at kloden blir varmare, at toppunktet i oljeutvinninga er passert, at det biologiske mangfaldet blir redusert, at det blir brukt for mykje nitrogen og fosfor samtidig med at fosfor er i ferd med å bli mangelvare, at mange har for lite vatn og fleire snart vil få det, at matjord blir utarma og borte og at livet i hava blir øydelagt.

Del 4 er ei oppsummering så langt. Essensen er at det går til helvete, fordi dei få sine eigeninteresser ligg til grunn for samfunnsstyringa og forståing for fellesskapet og for grenser og sårbarheit i naturen manglar. Den innsikta i naturens funksjonsmåtar som Marx hadde, finst ikkje i dagens kapitalisme.

Del 5 er Steigans svar, kommunisme. Med dataprogram som inspirasjon for inndelinga (eller Lester R. Browns Plan B-bøker) skriv han om kommunisme 1.0 (fellesskapet blant dei første kristne, kvar vart det av urkommunismen Engels skriv om?) fram til hans eigen draum, kommunisme 5.0. Kommunisme 5.0 handlar om eit verdssamfunn basert på likskap, mangfald og vilje til å dele knappe ressursar til alles beste. Kommunisme 5.0 er open kjeldekode der alle har høve til å lage sine versjonar, skriv han med referanse til dataverda.

Det meste av materialet er henta frå tilgjengeleg, akseptert forsking og offentlege utgreiingar, slik at det er samanhengar og konklusjonar som er Steigans eigne. Oftast oppgir han kjelder, men slett ikkje alltid. Når han skriv i innleiinga (side 13) at han berre har brukt kjelder som kan kontrollerast, er det difor ikkje sant.

Steigan er ein dyktig pedagog. På sitt beste greier han å drøfte omfattande spørsmål i eit enkelt språk og med nøkternt presenterte eksempel som byggjer opp under konklusjonane. Enkeltdelar, som om peak oil, ordninga med klimakvotar og Kinas framgang, er framifrå framstillingar.

Litt for ofte er skrivinga skjemd av sleivspark. «Det er klart at de korrupte greske politikerne har kjørt landet (Hellas) på dunken.» Det er ei forklaring mange norske lesarar truleg vil sluke, for forakta for sørlege, europeiske land er stor her. Det er heller ikkje anna å vente enn at dei vel og godtek korrupte politikarar, etter alt me har lese og høyrt om at grekarar drikk altfor mykje ouzo og jobbar altfor lite, går av med pensjon i livets middagshøgd og i det heile er tvilsame individ. I staden bør me, til dess noko anna eventuelt blir dokumentert, gå ut frå at korrupsjonsomfanget blant greske politikarar er om lag som blant politikarar i til dømes Norge, og at den økonomiske krisa landet no er i, har djupareliggjande årsaker. Eit anna døme er når han skriv at Al Gore har ein moralistisk innfallsvinkel til den økologiske krisa når han seier at «vi bidrar alle til klimaendringene gjennom de daglige valgene vi gjør». Det er ikkje rart arbeidsfolk blir forbanna over slike peikefingrar, skriv Steigan. Men Al Gore har rett, både liten og stor i vår del av verda gjer val med negative miljøkonsekvensar, om i liten og stor målestokk, og både liten og stor må gjere andre val om kloden skal kome i greie att.

Kome lenger ut i lesinga finn eg formuleringar som tyder på at Steigan også ser det slik. Til dømes: «…. du ville få store problemer som politiker i Norge hvis du seriøst gikk inn for at norsk forbruk skulle ned på et nivå som ville være bærekraftig i det lange løp. Men det er slike politikere vi trenger.»

Steigan mot Steigan altså. La meg likevel bruke eit avsnitt til på spørsmålet om Al Gore og arbeidsfolk, for det handlar om ein tendens i boka som av og til stikk fram, ei lefling med norske eller vestlege arbeidsfolk. Om me skal løyse miljøproblema, må me seie både at Røkkes hyttepalass og flyplass i Oppdal utgjer enorme og unødvendige klimautslepp og at arbeidsfolk må bruke meir sykkel og mindre bil, at mange må finne seg til rette med ei mindre buflate og sløyfe flyturen til fotballkamp i Liverpool. Liksom dei fleste av oss er i stand til å vurdere miljøargument same om dei kjem frå ein erklært kommunist som Steigan eller ein riking som Al Gore, er me i stand til å skjøne og ta konsekvensen av at også me vanlege folk i vårt hjørne av verda set for store økologiske fotavtrykk.

Ein større veikskap enn denne er at tredje verda-perspektivet langt på veg manglar. Ikkje heilt ut, men langt på veg. Minst like naturleg som kapitlet om Kina ville det vere med eit kapittel om dei landa som er ovanpå og dei som er under, om forholda for dei milliardane av oss som lever på eksistensminimum, om internasjonale reglar og ordningar som hjelper dei med makt til å behalde og styrkje makta si, om Pengefondet og Verdsbanken og WTO og ASEAN og NAFTA og EU/EØS og om den økologiske gjelda den første verda står i til fattige land. Det hadde også vore eit grunnlag for konstruktiv tenking om opprør og endring, det er i den tredje verda langt meir enn i vårt land at ny politikk blir utvikla og at endringane i fornuftig retning no kjem. Og med eit slikt kapittel hadde han fått fram det som no druknar, at det ikkje berre er Kina, men mange asiatiske og afrikanske land som avanserer i verdas økonomiske divisjonar.

Det finst, som Steigan skriv, innsiktsfulle refleksjonar om miljø hos Marx. Det finn me også til dømes i Arbeidarpartiets program og i Stoltenbergs nyttårstalar. Men i alle desse tilfella har dei karakter av strøtankar meir enn heilskapleg tenking. Når det gjeld Marx, er det ikkje anna å vente. Han levde og skreiv i ei tid med 1,5 milliardar menneske, no er me 7 milliardar, ei tid då forureininga var lokal og avgrensa og då verda syntest uendeleg stor med ledig dyrkingsjord, hav med fisk, skogar med vilt og eit stort og langt på veg ukjent planteog dyremangfald. Det Steigan formulerer slik: «Da menneskerettighetserklæringen ble skapt , kunne man ikke ane at det finnes grenser for hvor stort menneskehetens økologiske fotavtrykk kan være,» er ikkje korrekt, for kunnskapar om klodens avgrensa ressursar var der i 1948 då fråsegna vart til. Men det ville vere ein rett påstand brukt om tida då Marx skreiv sine bøker og artiklar.

Eg deler Steigans grunntanke om global likskap som mål og set pris på at han skriv tydeleg om dette. Men i synet på effekten av sosialisering som verkemiddel skil me lag, både når det gjeld historie og tenking om framtida, og eg synest mange av hans vurderingar blir naive og dårleg underbygde, som: «Statoil ble skapt for å være et redskap for det norske folk og for å ivareta de store rikdommene i Nordsjøen til beste for folk i Norge.» Det høyrest såre idyllisk ut. Verkelegheita var beiskare. Selskapet har alltid, også den tid det var heilstatleg og Arve Johnsen sat ved roret, vore eit selskap for dei få og rike og slett ikkje for folk flest.

Viktigare enn vurderinga av Statoils historie er likevel tenkinga om framtida. Steigan skisserer ti tiltak, som å sosialisere energiforsyninga, transportsystem, helsemonopol, store landeigedommar og gruver. Om dette skjer, « ville samfunnet ha tatt kontroll over mer enn 90 prosent av eiendom og strategiske ressurser, praktisk talt uten å berøre småprodusenter og sosiale mellomlag. Det er bare den rikeste prosenten av de rikeste som ville tape det nakketaket de har på verdensøkonomien.» Eg er ikkje usamd i at institusjonane bør sosialiserast, slett ikkje, men det blir utilstrekkeleg og lettvint når tenkinga avgrensar seg til at overgangen til eit anna samfunn skal ramme dei på toppen og samtidig gjerast så smertefri og ubetydeleg for vanlege folk som råd. Viss ikkje Steigans og mine etterkommarar finn metodar som sikrar at fellesinstitusjonane blir styrde nedanfrå, at demokratiet blir levande og at alle får føresetnader for å delta på lik linje i avgjerdsprosessane, blir resultatet at vår halvstatlege kapitalisme blir bytt ut med ein heilstatleg kapitalisme, dersom hans oppskrift blir lagt til grunn. Og då er våre etterkommarar like langt.

Formuleringar av det slaget eg har sitert i avsnitta før dette, gjer meg usikker, dels fordi eg har oppfatta den tidlegare AKPleiaren som ein person som ikkje har kompromissvilje blant sine fremste eigenskapar, og dels fordi andre formuleringar i boka etter mitt skjøn er bastante, stundom svært bastante. «Pål har alltid insistert på å tenke prinsipielt, kommunistisk prinsipielt, også i tider det ikke har vært konjunkturer for slikt,» skriv Jon Børge Hansen om Steigan i festskriftet Fyrstikkalleen. Er Steigan på veg vekk frå dette og over i einslags kommunisme light? Eller har han ikkje teke seg tid til å reflektere over eigne formuleringar?

Nei, eg har ikkje svaret. Men det er mykje av same slaget. Med referanse til artiklar Tron Øgrim skreiv i sine siste leveår, hevdar han at folk flest i eit land som Norge har erfaringar med kommunistiske løysingar, i seinare tid gjennom opent tilgjengelege dataløysingar og tidlegare til dømes gjennom allmenningar,skoleverket og helsestellet. Skoleverket har, iallfall til det siste, vore «styrt etter behov og ikkje etter lommeboka», kan han fortelje. Eg ser det annleis. Skoleverket har hatt som oppgåve at dei små og lettforma skulle a) bli gudstrugne og trugne mot styresmakter, det var langt på veg to sider av same sak, b) lære å forstå at våre norske og vestlege oppfatningar, vår samfunnsform, vår rase og vår religion er dei best tenkjelege, og c) få dei elementære kunnskapane som sette dei i stand til å fungere i det samfunnet dei styrande ønskte. Det har funnest element av likskapstenking i norsk skole, og meir i somme periodar før enn no, så langt er eg samd, men desse trekka har sanneleg ikkje dominert dei vel 270 åra det har vore obligatorisk skolegang for allmugen i dette landet. Om eit samfunn av anna slag skal ta form, krevst nytenking framfor glorifisering av fortida også på dette området.

Og helsestellet, «der det i alle fall fram til nylig har vært slik at det ikke er penger, men behov som avgjør om du får pleie eller ei»? Har Steigan i sin iver etter å gjere kommunisme alminneleg og akseptabel gløymt abortnemndene, Reitgjerdet, isolasjonsceller, pasientar fastspende i reimer, neddoping av menneske fordi piller og sprøyter er billig behandling, lobotomering, sjuke og miljøskadde arbeidsfolk som har fått sine støvlunger diagnostiserte som alderdomsteikn, sterilisering av taterar, utkantfolk for langt unna lege og jordmor til at dei fekk besøk ved sjukdom eller fødslar, det stadige presset for å få familiar og særleg kvinner til å pleie sjuke for å spare samfunnet for kostnader, overklasse med statsbetald huslege og meir av same slaget? Viss norsk helsevesen er eller har vore kommunisme à la Steigan, kan han få ha kommunismen i fred for meg.

For å formulere innvendinga meir generelt: Steigan meiner med kommunisme noko alle har del i. Men han spør ikkje om dei har ein stor eller ein liten del og ikkje om dei har stor eller liten innverknad. I staden for å vurdere klasseforholda i institusjonane, anten det gjeld Statoil, skolen eller helsevesenet, trykkjer han dei ukritisk til sitt bryst. Difor blir også framtidsoppgåva ikkje ei anna tenking og eit anna samfunn bygt nedanfrå, men å ta makta frå «den rikeste prosenten av de rikeste».

Det blir vel mange halvtenkte, omtrentlege og stundom motstridande tankar, og dessverre mest der eg trudde forfattaren hadde meir å bidra med, om korleis hans eige (og mitt, men dette er ei bokmelding og ikkje eit debattinnlegg) ideal, det kommunistiske samfunnet, kan skapast og fungere. Kanskje burde forlaget ha sendt manuset attende med mange merknader og følgjande beskjed: Her trengst ein runde til. Dei beste partia i manuset viser at du både kan analysere skarpt og skrive presist. Fullfør dette manuset gjennom, så blir resultatet bra.

Mot dette kan det innvendast at når boka kjem samtidig på norsk og svensk (med tittelen «En gång skal jorden bliva vår»), viser det at to forlag har vurdert ho ulikt denne bokmeldaren, så kanskje er eg meir kritisk enn det er grunn til. Det kan også innvendast at det er sørgjeleg få bøker om desse temaa på nordiske språk og med nordisk fokus, at det er no det gjeld, og at det er betre med uferdige tankar enn ingen tankar. Henning Mankell skriv i forordet: «Jeg tror ingen lukker denne boken upåvirket, » og kan hende har han rett. I alle høve er det slik at den krisa me er på veg inn i, ikkje berre er ei økonomisk og ei økologisk krise, men også ei ideologisk krise. Rådande tenking og politikk vil framstå som reaksjonær, avleggs eller misvisande, eller alt dette på ein gong. Frå ruinane vil det vekse fram nye tankar og ny politikk. Det er opp til oss, og til dei som kjem etter oss, om det blir betre eller verre. Steigans bok «Sammenbruddet» kan, trass i veikskapane, sjåast som ei av spirene til det betre.

(Du kan kjøpe Sammenbruddet i vår nettbutikk)

Rolv Rynning Hanssen er ansatt i Fagforbundet, stasjonert utenfor Genève og er regnskapsfører i Rødt!.

Boka Vår korrupte hovedstad av Erling Folkvord er boka som ikke skulle ha blitt skrevet. Ikke av Erling Folkvord og hans lille bystyregruppe i alle fall. Problemene burde vært løst av andre. Siden Oslo kommune ikke løste problemene, måtte Erling Folkvord skrive om en alvorlig og gjennomgående systemsvikt i landets hovedstad.

Folkvord sier sjøl noe slikt i boka Vår korrupte hovedstad (Spartacus, 2011) når han åpenbart misliker merkelappen både aviser og politiske meningsfeller og motstandere har satt på han som «vaktbikkje». Denne merkelappen er tilslørende og fordummende, sier han. Betegnelsen er på en måte med å si at korrupsjon er noe som skal løses, avsløres og bekjempes utenfra.

Boka skulle aldri blitt skrevet, da de sakene Folkvord her tar opp åpenbart skulle vært løst internt i Oslo kommune, gjennom tilsynsutvalg, revisjon og ikke minst politisk behandling. Boka skulle kort og godt ha vært overflødig.

Men det interessante med boka er at den på en meget grundig måte dokumenterer en gjennomgående systemsvikt, samtidig som den peker på mange kjente personer i administrasjon, og særlig i politisk ledelse, som alminnelige kriminelle som aldri blir gjennomskuet, som dekker hverandre og får gjensidige fordeler. Jeg er usikker på om alt som trekkes fram kan kalles korrupsjon i vanelig forstand, noe Folkvord også diskuterer flere steder i boka. Organisert mafiavirksomhet ville være mer dekkende.

Korrupsjon fantes ikke i norsk straffelov før 2003 og i følge loven er det straffbar korrupsjon om du krever, mottar eller tilbyr en utilbørlig fordel i anledning av stilling, verv eller oppdrag. Det er straffbart å tilby en utilbørlig fordel sjøl om svaret du får er et klart nei takk.

Jeg har arbeidet internasjonalt med korrupsjonsspørsmål nå i lengre tid, men jeg har sjelden eller rettere sagt aldri, sett så konkrete beskyldninger mot navngitte personer – vel kjente personer – som i denne boka. Vanligvis er rapportene om korrupsjon generelle – du må gjette deg til hvem det gjelder. Men her er det annerledes. Med ett unntak – en høgskolelektor som hjelper til å jukse med eksamener som var nødvendig for å importere filippinske sjukepleiere – er sentrale aktører navngitt.

Jeg kan ikke skjønne annet enn at hauger av folk omtalt i boka kun har et alternativ om de ikke skal innrømme at Folkvords påstander er riktige, nemmelig å saksøke Folkvord med krav om oppreisning. Folkvord kommer med så konkrete påstander om løgn og svindel at de omtalte vil miste all ære om de ikke forsøker å slå tilbake.

Men jeg har en mistanke om at de aldri vil forsøke å få saken rettslig belyst. Det vil gi Folkvord en mulighet til i full offentlighet å dokumentere sine påstander. Og dokumentasjon har han åpenbart. Boka er på 198 sider, tettpakka med fakta. I tillegg her det 105 sider med noter til de foregående sidene. Jeg har ikke sjekka alle notene, men de få jeg slo opp på er meget godt dokumentert. Boka virker som en provokasjon fra Folkvords side for å lokke de korrupte politikerne ut i åpent lende.

Boka starter med «gammeldags» tjenestemannskorrupsjon, hvor Folkvord følger Thorolf Johannessen gjennom 40 år med korrupsjon og kriminell virksomhet fram til pensjonsalderen, hvor hans rulleblad er rent som snø, som Folkvord uttrykker det. Som en stigende fagforeningsstjerne og AP-politiker, ender han til slutt i tilsynsutvalget etter å ha blitt skriftlig anklaget for korrupsjon. Dette er symptomatisk for eksemplene i boka. Alle kontrollrutiner svikter, og der hvor for eksempel den kommunale revisjonen gjør jobben sin, blir rapportene neddyssa og hemmelighetsstemplet.

Men Johannessens korrupsjon er egentlig småpenger. Store penger blir det når de tidligere sporveisdirektørene fortsetter sitt hemmelige brorskap og skaffer venner fordeler og kontrakter. Eller når man skal bygge sjukehjem i Spania og lar kommunen betale svarte penger til de mørkeblå politikerne i vertskapskommunen i Spania og bruker mer enn 30 millioner på å fordele fordeler til hverandre med resultatet en palle med et par leca-blokker på tomta i Spania som eneste resultat. Men de virkelig store summene kommer når man forfordeler Atle Brynestad slik at han tjener 24,5 millioner skattefritt på 10 måneder ved sprek manipulering med kontrakter og tomtesalg.

Og boka topper misbruket med Ivar Tollefsens kjøp av sjukehusboligene ved Aker og Ullevål. Her viser den fantastiske historia Tollefsen fikk en gevinst på 1,4 milliarder kroner gjennom manipulasjoner og kameraderi. Samtidig ser de som bodde i boligene til å bli de store taperne sammen med Oslo kommune. Torstein Dahle har skrevet et kapittel i boka om hvordan Tollefsen kunne gjøre den utrulige gevinsten skattefritt gjennom meget kompliserte transaksjoner. Jeg måtte lese kapittelet Dahle hadde skrevet to ganger før jeg riktig forsto hva han mente. Ikke fordi Dahle skriver dårlig og komplisert, men metoden som ble brukt var virkelig hinsides min fantasi. Dette er et kapittel som kan være en lærebok i hvordan de aller, aller rikeste gjør seg enda rikere ved å utsuge det offentlige. Det er her klasseperspektivet kommer klarest fram.

Folkvord sier at New Public Management har gjort korrupsjon mye mer utbredt og mye lettere å skjule. Det er åpenbart riktig, men her savner jeg en mer grunnleggende analyse på hvordan. Vi vet at bruk av anbud er en av de mest forlokkende foreteelser når man planlegger korrupsjon. Men det kunne vært utdypet mye mer og gitt boka mer innhold som slo mot nyliberale metoder for å bygge ned det offentlige og bruke felleskassa til egen profitt.

Folkvord gjør et stort poeng av manglende innsynsrett, og svekkelse av innsynsretten. Det er viktig, og det er særlig viktig fordi de som er nærmest til å avsløre misligheter – de ansatte – ikke lenger har de samme rettighetene til innsyn. Like viktig ser det ut til å være at Oslo har et parlamentarisk system hvor bystyret ikke blir informert om hva byregjeringa – byrådet – gjør. En overskift er veldig talende og oppsummerende: (Byråd Bård Folke) Fredriksens metode: la ikke bystyret få vite om det!

Det er allerede lang vei fra folk til bystyret, men byrådet praktiserer en lukkethet – og Folkvord dokumenterer reine løgner fra byrådet til bystyret – som ganske enkelt avslører mangel på demokrati og i hvor liten grad parlamentariske valg har noe som helst å si når det gjelder politikerkriminaliteten og politikken.

Til slutt diskuterer Folkvord tiltak mot korrupsjon. Det er interessant og må følges opp. Han dokumenterer hvordan frykten for korrupsjonsavsløringer har ført politikerne sammen. I hovedsak er det FrP- og Høyrepolitikere som er nevnt i boka. Men når det gjaldt det viktige tiltaket med beskyttelse av varslerne, var det AP/SV/SP som utsatte sitt eget initiativ fra opposisjon om lovfestet varsligsrett- og beskyttelse.

Boka viser også en hel del hederlige tjenestemenn som blir presset for å gå med på korrupsjon, eller rettere sagt å overse den. Men noen nekter, og det går så langt som at de blir presset ut av jobben sin som Øyvind Lønnå som mottok avskjedsvarsel pga at han prøvde å følge regelverket og varslet om det som var ugreit i kommunens spanske sjukehjemseventyr.

Boka viser også den viktige rollen til en uavhengig revisjon, og gir en ny forståelse for hvorfor man nå ofte vil kutte ut den kommunale revisjonen.

Folkvord slutter boka med å påpeke at de korrupte har navn, adresse og ansikt. Denne boka fungerer som en «telefonkatalog med oppføring av de som er kvalifisert som korrupte». De har et ansikt, men boka er på langt nær fullstendig. Fremdeles er det nok mange uten kjent adresse. Og de vil ikke havne i katalogen om ikke tiltak settes inn. Og det kan ikke bli gjort av ei vaktbikkje. Det må omfattende tiltak til, og ikke minst må de internasjonale erfaringene inn:

Hvis korrupte politikere og tjenestemenn ikke rettsforfølges umiddelbart, mister inne jobber og verv og blir fordømt i og av offentligheten når de blir avslørt, kan det oppmuntre til kriminelle handlinger og en straffefrihetskultur som igjen gir grobunn for mer korrupsjon.

En slik praksis ville medført en stor mangel på byråder fra FrP og Høyre i Oslo.

Boka anbefales – det er som en kriminalroman fra den nære virkelighet. Håper bare den følges opp med mer stoff om systemet som fremmer korrupsjonsmetodikken: New Public Management, hemmelighold og oppsplitting.

(Du får kjøpt Vår korrupte hovedstad i vår nettbutikk)

Kampen om folkeretten av Arne Overrein ble utgitt høsten 2005. Stadig nye internasjonale konflikter, og diskusjoner om hva som er tillatt etter folkeretten og FNs rolle, gjør at den imidlertid fortsatt er aktuell.
Boka framstår som en slags blanding mellom en fagbok og debattbok.
Overrein gir et klart forsvar for den internasjonale folkeretten, og er også preget av forfatterens USA-kritiske holdning.

Boka består av tre hoveddeler.

Kapitlene 1–4 er første hoveddel. I kapitlene 1 og 2 presenteres folkeretten som en særegen rettsorden i motsetning til den nasjonale retten, og forholdet mellom makt og rett/politikk. I kapitlene 3 og 4 legges vekt på å forstå folkeretten i sammenheng mellom reelle konflikter og ulikheter i verdenssamfunnet, særlig når det gjelder krig og opprustning.

Andre hoveddel er kapitel 5–8. De omhandler folkerettens historiske opprinnelse i Europa og overgangen til global folkerett.

Tredje hoveddel er kapitel 9–16. De tar for seg aktuelle konflikter sett i forhold til folkeretten og FNs rolle. Det er i hovedsak den siste delen som blir omtalt.

Bokas inndeling framstår ikke nødvendigvis logisk når den leses sammenhengende, men de ulike delene kan godt leses hver for seg. Den vanlig politisk interesserte leser vil sannsynligvis finne den tredje hoveddelen mest interessant, men kan også med fordel hente nyttig kunnskap i de andre hoveddelene.

Som nevnt innledningsvis er boka preget av forfatterens politiske ståsted. Dette er ikke nødvendigvis noe dårlig utgangspunkt for en debattbok, men det kan også bli bokas største svakhet. I kapitel 11 som omhandler krigen i det tidligere Jugoslavia, tilkjennegir forfatteren en proserbisk (ikke nødvendigvis til staten Serbia) holdning. Det i seg selv er selvsagt ikke galt, men undertegnede får et inntrykk av at han bagatelliserer og demper overgrep som er skjedd mot andre deler av befolkninga enn den serbiske, i alle fall i noen deler av det tidligere Jugoslavia.

Det er stor forskjell på omfanget av drap og overgrep i Bosnia-Herzegovina og Kosovo. Forfatteren har valgt å ikke omtale noe annet enn konflikten i Kosovo, til tross for at det i perioden 1992–1995 var over 4400 nordmenn stasjonert i UNPROFOR, United Nation Protection Force i Kroatia og Bosnia-Herzegovina. FN-styrkene klarte dessverre ikke å hindre alle overgrep mot befolkningen. Den internasjonale domstolen i Haag avsa i januar 2007 dom om at massedrapene i Srebenica (Bosnia- Herzegovina)i 1995 var et folkemord, og at bosnisk-serbiske ledere, var skyldige.

Den moderne folkeretten

Den moderne folkeretten slik vi kjenner den, oppsto som en følge av erfaringene fra 1. og 2. verdenskrig. Utgangspunktet var: aldri mer krig.

I følge FN-paktens art. 2(4) er angrepskrig forbudt. FNs sikkerhetsråd kan, i motsetning til statene, bruke militære midler for å opprettholde internasjonal fred og sikkerhet, jfr. art. 42. Boka viser til flere angrepskriger, hvor sikkerhetsrådet ikke har gitt noen slik godkjenning før angrep. Det er særlig USA som har stått i spissen for å intervenere på egenhånd, og forholde seg til FN-systemet som det passer dem.

Humanitær intervensjon og forebyggende krig, har også i den tidligere folkerett vært brukt som grunn til å gå til krig mot en annen stat, som ikke har angrepet.

Kriger

I den første Irak-krigen i 1991 (etter invasjonen i Kuwait) fikk USA i mandat fra FN å lede en koalisjon fra 36 ulike land. Det var bred enighet om at Irak hadde angrepet Kuwait, og at det var rettmessig å drive Irak ut.

Når det gjaldt NATOs angrep på Kosovo/ Jugoslavia i 1999, fantes det derimot intet FN-mandat. I følge forfatteren var grunnlaget for krigen svakt, og framskyndet av USAs antiserbiske holdninger og støtte til de mest ekstreme kosovoalbanske nasjonalistene i Kosovos frigjøringshær (UCK). Kina og Russland truet med å nedlegge veto mot et vedtak i Sikkerhetsrådet om væpnet angrep på Jugoslavia. USA valgte da å ta med seg NATO, uten godkjenning fra FN. NATOs parlamentariske forsamling hadde vedtatt i november 1998 at begrepet sjølforsvar i FN-pakten måtte tolkes dit hen at det også omfattet «forsvar av felles interesser og verdier».

Grunnlaget som NATO påberopte seg, var at det forelå en humanitær krisesituasjon, som ga den nødvendige folkerettslige hjemmelen for et angrep. Noen slik hjemmel finnes imidlertid ikke i FN-pakten. Forfatteren hevder at det ikke forelå en situasjon, som gjorde at en i omfang eller konflikttype kunne snakket om et folkemord. Forfatteren karakteriserer situasjonen som en borgerkrig med tilhørende menneskerettsbrudd og drap/bortføring på begge sider. Mange er nok uenig med han i det siste, men selv om det var nødvendig å hindre overgrep mot kosovoalbanerne, gir dette ikke noen automatisk hjemmel for den bombingen som ble satt i gang av NATO. På Stortinget var det imidlertid også i forfatterens eget parti SV, flertall for NATOs bombing, uten FN mandat. Det er ingen tvil om at denne operasjonen svekket FN. Etter at bombingen var avsluttet fikk FN rollen med å «rydde opp». FN overtok myndigheten over Kosovo og innførte en sivil FN-administrasjon (UNMIC). Som i Bosnia, klarer ikke FN-styrker å hindre ulike overgrep mot deler av befolkningen. I alle fall ikke i starten.

Den 17. februar 2008 erklærte Kosovo seg som en uavhengig selvstendig stat. FNs domstol avgjorde i 2010 at uavhengighetserklæringen var i samsvar med folkeretten. Men Kosovo er fortsatt ikke godkjent som egen stat av FN.

Om situasjonen har utviklet seg i Kosovo etter at boka kom ut (i 2005), har det ikke skjedd så mye når det gjelder Afghanistan.

Etter terrorangrepene i USA 11. september 2001, ble USA møtt med mye sympati og støtte. FNs resolusjon 1368 av 12. september tjente som rettsgrunnlag for USAs antiterrorkrig. USA hevder at de har en rett til å forsvare seg mot terror når de blir angrepet selv. I følge forfatteren anså USAs ledelse at de hadde rett til å forsvare seg mot aggresjon. I Sikkerhetsrådets resolusjon av 12. september ble enhver form for internasjonal terrorisme definert som en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet. Resolusjonen nevnte ingen land.

FN paktens art. 39 gir Sikkerhetsrådet myndighet til å fastslå om det foreligger en slik trussel og om hvilke tiltak som skal treffes for å gjenopprette internasjonal fred og sikkerhet. Slik myndighet tillegger ikke den enkelte stat.

Jakten på Osama Bin Laden var startet. Taliban-regimet i Afghanistan tok avstand fra terrorhandlingene, men krevde bevis for at det var en klar sammenheng mellom Bin Laden og terrorhandlingene. Noen slike bevis ble ikke framlagt, og Bin Laden ble ikke utlevert til USA. Den 8. oktober 2001 startet USA sin bombekrig mot Afghanistan. Men Bin Laden var ikke lett å fakke. Først våren 2011, ble han skutt og drept i en villa i en militærleir i Pakistan.

Da USA startet sin bombekrig mot Afghanistan, skrev USA i et brev til Sikkerhetsrådet at landet også forbeholdt seg retten til «sjølforsvar» i «forhold til andre organisasjoner (Al-Qaida) og andre stater». Dette innebar at USA kunne slå til militært mot enhver stat hvis de mente seg truet av terrorisme. Det er ikke rimelig å hevde at Sikkerhetsrådets resolusjon av 12. september 2001 åpner for dette.

Da USA i løpet av kort tid høsten 2001 fikk styrtet Taliban-regimet, ønsket USA å trekke inn FN igjen. Den NATO-ledede ISAF-styrken fikk et klart FN-mandat i form av en resolusjon i Sikkerhetsrådet 20.12.2001. Meningen med styrken var at den skulle gi sikkerhet til det nye USAinnsatte regimet.

20. mars 2003 startet USA og England krigen mot Irak, uten noe FN-vedtak. Det var i forkant store konflikter og uenighet innad i Sikkerhetsrådet. USA ga opp å få et vedtak i Sikkerhetsrådet tidlig i mars 2003. Det var sannsynlig at de ville få et vedtak med mindre enn ni ja-stemmer og med bare støtte fra to vetomakter.

Krigen var derfor, i følge forfatteren, illegal i dobbelt forstand. Det var en angrepskrig med sikte på regimeskifte og avvæpning av Irak når det gjaldt masseødeleggelsesvåpen, som det ikke var bevist at de hadde.

I ettertid har det også vist seg at det grunnlaget for krigen som USA presenterte i Generalforsamlingen og Sikkerhetsrådet, masseødeleggelsesvåpnene, ikke bare var slik at det ikke kunne føres bevis for det, men det har tvert imot viste seg å være direkte usant.

I en studie gjort av irakiske og amerikanske forskere presentert, omtalt i Aftenposten 11. oktober 2006, ble det hevdet at krigen til da hadde tatt livet av hele 600 000 sivile irakere. Selv om dette tallet skulle være noe for høyt, forteller det mye om de lidelser krigen har utsatt det irakiske folket for.

Boka omtaler ingen av de fire krigene (Irak 1991, Kosovo/Jugoslavia 1999, Afghanistan 2001 og Irak 2003) som suksesshistorier. Det er de fortsatt ikke blitt, 6 år etter at boka kom ut.

Det har skjedd endringer i USA etter boka ble skrevet. Barak Obama har tatt over som president, og USA har satset litt mer på kommunikasjon med omverden, uten at USA har skiftet karakter.

Dagens «aktuelle» krig i Libya med FN-mandat og Norges aktive deltakelse, reiser de samme spørsmål som blir reist i boka. Bombinga var begrunnet ut fra å beskytte sivilbefolkningen og spare liv – en såkalt humanitær intervensjon. Det må være lov å stille spørsmål om FN-paktens vilkår for resolusjonen som åpnet for militært angrep, var oppfylt, og om dette betyr dette at FN er på gli i forhold til militære aksjoner uten et forestående angrep. Ville det vært bedre for FNs framtid om dette angrepet hadde skjedd uten en godkjennelse fra Sikkerhetsrådet?

Vi vil aldri få vite hvor mange liv som ville gått tapt uten denne intervensjonen, og om det hadde vært realistisk med andre løsninger. Det eneste vi sikkert kan vite noe om til slutt er krigens kostnader.

Kampen om folkeretten er en interessant bok, som gir mye kunnskap. Bøker som dette blir imidlertid fort uaktuelle i vår stadig omskiftende virkelighet. Det er dermed lett å overse at de fortsatt kan gi verdifull viten om aktuelle spørsmål. Kanskje hadde det vært en god løsning å lage mindre debatthefter som kunne oppdateres og selges separat om en del av disse spørsmålene. Alle kommentarer om ting som har skjedd etter 2005 står utelukkende for undertegnedes regning.

"– Det er to bøker som kan forandre en boklesende fjortenårings liv: Ringenes herre og De som beveger verden.
Den ene er en barnslig fantasi som ofte fører til en livslang besettelse med dens utrolige helter, som medfører en emosjonelt avstumpet, sosialt handikappet voksentilværelse, der man er ute av stand til å forholde seg til den virkelige verden.
Den andre boka er en fortelling med orker."

Jonas Bals er medforfatter til boka Utopi, revolusjon, sosialisme.

Ayn Rand (opprinnelig Alisa Zinovyevna Rosenbaum, 1905–1982) var en russiskamerikansk forfatter som flyktet fra Sovjetunionen til USA i 1926. I USA slo hun etter hvert gjennom som forfatter, og bøkene hennes har solgt mange millioner eksemplarer verden over. Hennes mest kjente bøker er Kildens utspring (The Fountainhead, 1943) og De som beveger verden (Atlas Shrugged, 1957). Begge står oppført på den korte listen over verker massedrapsmannen og terroristen Anders B. Breivik anfører som sine favorittbøker i «manifestet», 2083. Rand er den eneste av hans inspirasjonskilder som er oppgitt med ikke bare ett, men to verk.

Ayn Rand har øvd og øver fremdeles stor innflytelse på en rekke liberalistiske tenkere og politikere. Ronald Reagan, Margaret Thatcher og den tidligere sentralbanksjefen i USA, Alan Greenspan, har vært erklærte fans. Sistnevnte hørte i sine yngre dager til den innerste kretsen rundt Rand, på den tiden da hun utviklet «objektivismen» – en idelære som setter det rasjonelle individ som verdens sentrum, og som retter seg mot all form for kollektivisme og altruisme. Rand forfekter en ekstrem form for egoisme og frimarkeds-kapitalisme som gjenfinnes i den såkalte libertarianismen, men hun var selv svært skeptisk til en slik merkelapp på sitt eget tankegods. Rands leserkrets omfatter også Fremskrittspartiets partileder, Siv Jensen, som i likhet med mange av sine partifeller ofte har oppgitt Rand som sin favorittforfatter i avisintervjuer.

Håvard Friis Nilsen har beskrevet Rand som nyliberalismens kanskje viktigste ideolog, fordi hun er den eneste som blir lest av et massepublikum (Troen på markedet, Res Publica 2011). Nyliberalismen er som kjent en ideologi som adskiller seg skarpt fra den klassiske liberalismen, som var et politisk prosjekt rettet mot den eneveldige kongemakten. Nyliberalismen er utviklet i etterkrigstidens USA og Europa, og rettet seg, med Nilsens ord, «mot en folkevalgt statsmakt innenfor et demokratisk samfunn».

Rands bøker har solgt et tosifra antall millioner eksemplarer bare i USA, noe som er litt overraskende gitt deres enorme omfang, svake dramaturgi og pappfigur-aktige karakterer. For å igjen si det med Nilsen, så krever ikke bøkene hennes «stort mer fortolkning eller evne til innlevelse enn når vi nærmer oss et trafikklys. (…) Den melodramatiske og pompøse skrivestilen slår sterkt igjennom med en gang hun ønsker å bli filosof eller tre ut av romanenes endeløse kjeder av trivialiteter iscenesatt som verdenslitteratur».

Selv har jeg lidd meg gjennom begge hennes to hovedverk, nettopp fordi de så ofte angis som favorittbøkene til FrP-tillitsvalgte. Da jeg beklaget meg over den lidelsen det var å komme seg gjennom bøkene hennes til en venn, fortalte han meg en anekdote fra sin tid som student. På nabobordet på Blindern hadde en liberal studentpolitiker sittet og lest Rand. Da han gikk på toalettet hadde de listet seg bort til bordet hans og bladd mange titalls sider frem i boken. Reaksjonen uteble da leseren vendte tilbake: Han plukket bare opp boka og fortsatte ufortrødent videre, ubemerket av spranget som var blitt foretatt i hans fravær. Dette sier sannsynligvis mer om forfatteren enn om leseren.

Håvard Nilsen oppsummerer innholdet i Rands bøker godt når han kaller det «en elitær liberalisme tilpasset et massepublikum », med et univers som er «gjennomgående manikeisk, preget av svart-hvitt tenkning og sterke motsetninger». Rands tone er ofte apokalyptisk, hun maner til oppvåkning og advarer mot en kommende katastrofe, der individet totalt underordnes kollektivet, og hvor statlige reguleringer og velferdsordninger undergraver profittmotivet. Heltene hennes er industriherrer, entreprenører og genier, overmennesker som kun bryr seg om selv – og som derigjennom «beveger verden». Selv var jeg rystet etter å ha lest bøkene hennes, fordi de er så dypt anti-demokratiske og elitære. Rand politiserer stormannsgalskap, og kombinerer dyrkingen av superindivider som trosser massene ved hjelp av sin egen vilje med en ekstrem form for økonomisk liberalisme og voldsom anti-sosialisme. Begge deler går som kjent som en rød tråd gjennom 22. juli-terroristens såkalte manifest.

Bøkenes protagonister er selvnytende, stormannsgale elitister, som geniarkitekten Howard Roark i Kildens utspring. Mot slutten av boka holder han en forsvarstale for juryen, etter å ha blitt tiltalt for å ha sprengt en av sine egne bygninger i luften. Jeg har en ekkel mistanke om at massedrapsmannen har levende forestillinger om en liknende talerstol når saken hans kommer opp, der han som Roark kan anklage «kollektivismen» for å ha «brutt løs og gått amok»:

Den har hensatt mennesker til et nivå av intellektuell usømmelighet som vi aldri før har sett på jorda. Den har nådd et nivå av skrekk uten sidestykke. Den har forgiftet hvert sinn. Den har oversvømt størsteparten av Europa. (min overs.)

Rands «filosofi», objektivismen, er skåret over samme lest. Hun mente Kant var et monster og det ondeste mennesket i historien, ettersom han med sitt moralske imperativ satte det allmenne over individet. «Det finnes ikke noen allmennhet, bare individer », hevdet hun – en setning som skulle bli gjentatt med små forandringer noen år senere av Margaret Thatcher.

The Fountainhead ble med Rands hjelp filmatisert av Warner Bros i 1949. Mens hun arbeidet med filmen, ble hun aktiv i antikommunistisk arbeid i Hollywood, blant annet gjennom Motion Picture Alliance for the Preservation of American Ideals, som i McCarthy-årene tok del i jakten på radikale kulturfolk.

To år senere flyttet hun fra Los Angeles til New York, der det oppstod en slags menighet rundt henne. Greenspan tilhørte denne gruppen. En annen var Leonard Peikoff, som etter hennes død endte opp med å bli hennes arving. I 1985 grunnla han Ayn Rand-instituttet, som sammen med andre velhavende tankesmier har utviklet seg til å bli en sentral premissleverandør for Tea Party-bevegelsen. I 1990 brøt David Kelley ut av Rand-instituttet og grunnla Institute for Objectivist Studies (som senere skiftet navn til The Atlas Society).

Av andre som orienterer seg i Rands politiske univers, må den amerikanske bloggeren Pamela Geller nevnes, som med bloggen Atlasshrugs har blitt et kjent talerør for blant annet Tea Party-bevegelsen og Stop Islamization of America (SIOA). På bloggen har hun uttrykt støtte til Slobodan Milosevic, og fornektet de serbiske konsentrasjonsleirene på 1990-tallene. Hun har også uttrykt støtte til English Defence League. Parallellene til 22. juli-terroristens «manifest» er klare: Terroristen bruker mye plass på serbernes situasjon og det «indirekte demografiske folkemordet» han hevder albanerne utsatte dem for; han ønsker norske avleggere av både English Defence League og Tea Party-bevegelsen (begge deler har nylig blitt etablert i Norge); og muslimhatet SIOA og deres europeiske søsterorganisasjoner, herunder Stopp Islamiseringen av Norge (SIAN) er kjent for, ser ut til å være navet i terroristens verdensbilde. Etter massakren hans på Utøya ble AUFerne han drepte, av Geller beskrevet som

fremtidige ledere av et politisk parti som er ansvarlig for å flomme Norge over med muslimer som nekter å integrere seg, som begår vold mot etniske nordmenn blant annet ved å utføre voldelige gjengvoldtekter og som lever på trygd.

Hun beskrev også sommerleiren som et «indoktrineringssenter for ungdom», og hevdet at

jihad-elskende medier aldri fortalte oss hva slags antisemittiske krigsleker de holdt på med på den øya. Utøya er en kommunistisk-sosialistisk leirplass, med en åpenbar pro-islamsk agend.

Kort tid etter terroraksjonen 22. juli skrev jeg at jeg håpet medienes fascinasjon for terroristens prat om tempelriddere, dataspill og frimureri etter hvert ville vike for en grundigere analyse av tankegodset hans. I skrivende stund har vi det ennå til gode, men jeg håper og tror at arven fra Ayn Rand vil inngå i det idemessige oppgjøret som ligger foran oss. Artikkelen, som sto i Le Monde Diplomatique (http://www.lmd.no/index.php?article=12440), oppsummerte forholdet de to imellom slik:

Mye tyder på at vi med Breivik står overfor den første høyreekstreme terroristen som er like opptatt av frie markeder som av hatet mot islam og muslimer, av Ayn Rand som av Fjordman. Det er en terrorisme basert på et intenst hat mot sosialdemokratiet, slik vi så i Sverige årene før Palme ble drept, hvorpå det for en stund forsvant ut av offentligheten. Breivik siterer selv forfattere som har framstilt Sverige som et totalitært samfunn. Om han ikke hadde begått de grusomhetene han har gjort, ville han sannsynligvis blitt avfeid som en silkeramp, full av hat mot «Arbeiderpartistaten». Disse elementene må ikke forsvinne i det politiske oppgjøret, for de er hatske, uforsonlige og farlige. Selv husker jeg hvordan min onkel, som var vaktmester på Asker-skolen jeg gikk på, nesten ukentlig måtte fjerne drapstrusler, galgetegninger og sjikanering mot den lille håndfullen meningsfeller jeg var en del av, fra skap og pulter. Det glødende klassehatet som rettet seg mot de som ble oppfattet som «sosialister» skremte meg dengang – og er ikke mindre skremmende i dag. (…) Selv om Breivik nok ønsker å innta rettssalen slik Ayn Rand-karakteren Howard Roark gjør, ender han sannsynligvis i stedet opp som hans diametrale motstykke, filantropen Ellsworth Monkton Toohey. I hans egne øyne vil kanskje det være hans største nederlag. I sine arbeidsnotater beskrev Ayn Rand Toohey-karakteren som «den verste av alle mulige rotter», med henvisning til hans altruisme, filantropi og lederegenskaper for «gjennomsnittsmenneskene ». Det er imidlertid ikke rottekarakteristikken som er treffende – slike dehumaniserende metaforer er avskyelige. Nei, det er en annen beskrivelse av Toohey som slår meg som svært anvendelig på den mislykkede supermannen Breivik, etter å ha lest hans såkalte manifest. Rand skildrer karakteren hun skal skape som én uten «et kreativt sinn, som bare gjentar, etteraper, absorberer et ’brukt’ et».

Arnljot Ask er internasjonalt ansvarlig i Rødt.

Jan Myrdals siste bok om India, Red Star over India, ble utgitt på engelsk nå i sommer. Boka er oversatt til flere språk, og kommer i norsk utgave til høsten, utgitt av tidsskriftet Rødt! og oversatt av Morten Falck. Red Star over India gir et godt innblikk i ett av de revolusjonære stormsentrene i vår tid.

Den nye boka til jan Myrdal bærer preg av en mann som har levd med India i et langt liv, og som evner å sette det som skjer der nå inn i et bredere historisk perspektiv. Red Star over India trekker veksler på alle hans besøk i India og samvær med indiske venner, siden hans første lengre opphold der i 1958, gjennom hans og Gun Kessles besøk i geriljasonen nordøst i Andra Pradesh i 1980 til reisen til geriljaområdene i Dandakaranya rundt nyttårstider i 2010.

Myrdals revolusjonære standhaftighet, parret med evnen til å se sammenhenger og utviklingsprosesser, gjør det også forståelig at han som 84-åring, med et kne som vanskeliggjør gangen selv i svenske bygater og slake hustrapper, begir seg ut på en strabasiøs reise i uveisomt terreng i hjertet av India. Han må følge opp ting han har jobbet et langt liv med, koste hva det koste vil.

I sluttavsnittet av boka slår han fast at han neppe vil få oppleve fullbyrdelsen av den indiske revolusjonen, som han trekker opp linjene for helt tilbake til soldatopprøret mot de engelske kolonisatorene i 1857. Slik sett kunne han gjerne ha gitt boken sin tittelen India venter fortsatt, som en oppfølger av hans og Gun Kessles India venter fra 1980. Når han har valgt Edgar Snow-vinklingen, kan vi mistenke han for å ville sette søkelyset på at det som skjer i India, kan få tilsvarende internasjonale ringvirkninger som forrige århundres revolusjon i Kina.

Det er ikke bare India som venter på hvordan det indiske opprøret utvikler seg. Det vil ha følger for hele verden, selv om det i dag er ganske godt gjemt bort i mediabildet her hos oss. Indiske makthavere sier at maoistene – de velger bevisst å avgrense det til noe som angår bare dem – er det største sikkerhetsproblemet i India i dag. USA har også CPI(Maoist) på sin liste over terrorister som må bekjempes. For Norge er India et svært viktig land å satse på, både for statlige og private kapitalinteresser.

Det er prisverdig at Jan Myrdal gjorde dette «stuntet» for å få fram informasjon om hva som skjer i dypet av India, og som vil få følger de fleste ikke er oppmerksomme på i dag. Til tross for at boka er komprimert med, som sagt, grundige betraktninger over «de lange linjene», så er det en liten og lettlest bok. Jeg er ikke bedt om å kommentere boka i detalj. Det er da også mye bedre at du skaffer deg den, og leser den! Jeg skal bidra med noe bakgrunnsstoff, som det ikke har vært plass til i Myrdal sitt prosjekt, pluss litt om den aktuelle situasjonen i dag som vil være relevant for solidaritetsarbeidet.

Motsetningenes kontinent

India framstilles som en av de kommende «global champs», for å bruke uttrykket i en skryteartikkel i India Today fra noen år tilbake. Globaliseringa og liberaliseringa av den indiske økonomien fra begynnelsen av 1990-tallet av har gjort India til et klondyke for internasjonale storselskaper og større selskaper med indisk herkomst. Det har ført til en utvikling som har akselerert nasjonalbudsjett for India – de siste åra har veksten nærmet seg 10 %.

Men dette har også forsterka motsetningene i landet, eller kontinentet som det snarere kan kalles, som fra før av var svært store som følge av den føydale samfunnsstrukturen og kastesystemet. De hundre familiene som styrer livsvilkåra til en milliard mennesker, har brutt ned all beskyttelse mot kapitalforflytninger inn og ut av India – og framstiller det som utviklingens naturlige gang. De rike mineralforekomstene i områdene til stammebefolkningene gis til gruveselskaper og tungindustri, som utbytter naturressursene og gir svært lite annet enn forurensing og forringa næringsgrunnlag tilbake til folk som lever der.

Symbolet for den industrielle indiske nasjonsbygginga, Tata-gruppa, illustrerer godt den utviklinga India nå er på vei inn i: Fra oppstarten i 1868 sto Tata i spissen for oppbygginga av indisk stålindustri, kraftstasjoner, hoteller, kjemikalier, bilproduksjon, flyselskap og dataindustri osv. I dag er selskapet den fremste eksponenten for globaliseringa av den indiske økonomien og opererer i over 80 land. De har kjøpt opp større selskaper som Corus, Europas nest største stålprodusent, Jaguar Land Rover og Tetley Group i England. I dag har Tata-gruppen over 60 % av sin fortjeneste i utlandet, og har flere ansatte i England enn noe annet selskap der. Tata Motors og Tata Communications er store på New York-børsen. Tata Steel har mer enn doblet sitt utbytte siden 1994, mens de har skåret ned på arbeidsstokken i India fra 78 000 til ca. 30 000, ifølge Economist 5. mars 2011.

I India Today 22. juli i år stilles det spørsmål om regjeringa kveler den indiske økonomien, mens det indiske næringslivet flytter ut. De peker de på at utenlandske investeringer i India minker dramatisk. Deres anliggende er imidlertid å kritisere den nåværende regjeringa for å legge restriksjoner på liberaliseringa igjen, slik at kapitalen flytter ut. De snakker for overklassen og den kjøpesterke middelklassen, til sammen opp mot et par hundre millioner, som jo er et betydelig marked. Men de 7–800 millionene som ikke nyter godt av denne utviklinga, har ikke annet enn sine lenker å miste.

Det er dette misforholdet som ligger bak den pågående revolusjonære kampen i India, og som gjør at det som kalles «naxalitopprøret » har pågått i over 40 år. Det startet i Vest Bengalen, hvor det de siste årene har blusset opp igjen harde konfrontasjoner flere steder, som i bondeopprørene i Nandigram og Singpur i 2007 og 2008. Her tok bønder og landsbybefolkning opp kampen mot politi og soldater sendt ut av det daværende regjeringspartiet i delstaten, Communist Party India (Marxist). CPIM gikk inn for å gi blant annet Tata Motors jorda til bøndene. Opprørene her var med på å undergrave CPIM-regjeringa, som mista makta under valgene der i fjor.

Tyngdepunktet i opprøret har de siste tiåra flytta seg inn i landet, til det beltet som kalles «den røde korridoren». Den strekker seg fra delstaten Karnataka, med databyen Bangalore, gjennom Andra Pradesh, stammeområdene i Maharastra, Orissa, Jharkand, Chkattisgahr, Madhya Pradesh, Vest Bengal, østlige deler av Uttar Pradesh og nord til Bihar, opp mot grensa til Nepal.

I dette området regnes det med at CPI(Maoist) kontrollerer et område på ca 90 000 km2, dvs. over en firedel av Norges areal. Indiske sikkerhetsmyndigheter regner med at det dreier seg om rundt 20 000 væpnede naxalit-kadre i tillegg til ca. 50 000 vanlige medlemmer i bevegelsen.

Dette er deler av India som ikke nyter godt av den kapitalistiske bonanzaen, men som bidrar til å skaffe råvarer for mye av rikdommen som overklassen velter seg i. Her er i skogsområdene er de rikeste jernmalmfeltene i India. Problemet for kapitalen er at dette også er hjemstedene til en stammebefolkning, som nekter å flytte bort for å overlate grunnen til gruvedrift. Området er også rikt på andre mineraler: 60 % av bauxitten, 92 % av nikkelen, 28 % av mangan og 25 % av kullressursene. I tillegg til trevirke og potensielle vannkraftverk.

Det er maoistenes forsvar av interessene til lokalbefolkningen som har gitt dem den oppslutningen de har. Det er også lokalbefolkningens motvilje mot å overlate de ressursrike områdene til storkapitalen som er hovedgrunnen til at den indiske regjeringen setter inn så store ressurser i den krigsoperasjonen de har hatt gående siden november 2009, under dekke av krig mot terror. Men sjøl om 80 000–100 000 soldater, politi og paramilitære styrker er satt inn i den operasjonen som indiske media kaller «Green Hunt», har ikke regjeringen klart å knuse maoistgeriljaen eller jage bort lokalbefolkninga. Snarere skaper denne krigsoperasjonen både militære og politiske problemer for den indiske regjeringa. De får større og større vansker med å legitimere operasjonen politisk. I begynnelsen av juli vedtok Indias høyesterett (Supreme Court) at regjeringen i delstaten Chkattisgarh måtte slutte å væpne lokale militser. Det er i klartekst en beskjed om å slutte å støtte militsgruppen Salwa Judum, som delstatsregjeringa har støttet opp under for å bekjempe maoistene. Flere kjente intellektuelle enn Arundhati Roj har sluttet seg til kritikken av den skitne krigen.

Det angår også oss

For å ta opp tråden fra introen: Det er ikke bare India som venter, men hele verden. Kapitalistene håper og satser på at India skal bidra til en ny vår for en vaklende verdensøkonomi. Den norske staten og norske kapitalister har lenge hatt India som et satsingsområde, med India-strategier som regelmessig oppdateres. Vår sympati ligger hos de indiske millionmassene, som holdes nede på grunn av den økonomiske og sosiale politikken som vår maktelite støtter opp om. Bør ikke vi da bidra med litt for at det skal bikke den rette veien, også til vår fordel?

Rødt har lenge hatt kontakt både med massebevegelser blant bønder og arbeidere og med flere revolusjonære organisasjoner i India, inkludert maoistene som Myrdal besøkte for halvannet år siden. Det minste vi kan gjøre er å spre informasjon om hva som skjer, som å skrive denne artikkelen og andre bidrag til aviser og tidsskrifter, spre boka til Jan Myrdal osv.

Ett steg videre vil være å spre initiativ fra støttekampanjer som våre venner prøver å få mest mulig internasjonal blest rundt. Det er dannet en «International Campaign Against War on the People of India» (ICAWPI) som både samler protester mot trakassering av folk som har stått i spissen for den folkelige kampen, og som ber om at vi utfordrer egne regjeringer til å legge demper på krigen som Indias regjering nå fører. Eksempelvis pågår det nå en kampanje for å hindre at folk blir henrettet for å ha skrevet agitatoriske artikler til støtte for kampen som adivasier (stammebefolkning) og daliter (kasteløse) fører i de mest turbulente områdene. Til og med en verdenskjendis som forfatteren Arundhati Roy står i fare for å bli fengsla.

Du kan komme i kontakt med ICAWPI) gjennom www.icawpi.org og hvis du ønsker tilsendt informasjonsmateriale kan du sende en blank e-post til info-request@lists.icawpi.org.

Et mer krevende tiltak vil være å starte opp praktisk solidaritetsarbeid, ved å dra på reportasjereise til områdene, organisere ulike former for støttearbeid som helsetjenester eller innsamlingsaksjoner.

Det er inderne sjøl som drar dette lasset, men vi kan bidra med å puffe på litt.

(Rødt! har gitt ut den norske oversettelsen av Rød stjerne over india den kan du bestille her)

Om ikke annet har boka Utilslørt skapt et tomrom som den selv ikke greide å fylle. Samfunnsdebatten trenger en bok om usynliggjøring, om islam og om kvinnefrigjøring. Den fikk vi ikke med denne boka, skriver anmelderne.

Boka Utilslørt, Aschehoug (2011), med Nazneen Khan-Østrem og Mahmona Khan som redaktører ble lansert som muslimske kvinners svar på Råtekst. Vi møter i boka 19 forskjellige kvinner som gjennom hver sin tekst forteller sin historie om å være muslimsk kvinne. Kvinnene har røtter fra blant annet Pakistan, Iran, Somalia, Storbritannia, Marokko og Algerie. Boka er skrevet som et forsøk på å vise at muslimske kvinner er en mer mangfoldig gruppe i samfunnet enn det som er den etablerte ideen i dag.

Det er gjort mye for å fremme individet i Utilslørt. Hver tekst starter med et bilde av forfatteren, samt kvinnens navn, alder, utdannelse, yrke og personlige helter. I bokas forord finnes en setning som er verdt å legge seg på minnet: «For det finnes ikke én korrekt måte å være muslimsk kvinne på, like lite som det finnes én korrekt måte å være menneske på.»

Vanligvis ville disse anmelderne sagt at den kollektive kampen er den viktigste, men i dette tilfelle ser vi at det er riktig å fokusere på enkeltindividet. Det er en vanlig feiloppfattelse at muslimske kvinner er en enhetlig, statisk gruppe i det norske samfunnet, en oppfattelse som boka ønsker å bryte med. Vi tror nok boka til en viss grad mislykkes i det, nettopp fordi mangfoldet man viser, er så lite.

Nesten alle forfatterne har en høyere utdannelse, unntaket er de som ikke er gamle nok til å ha en. Det er trist at man bestandig må oppsummere med at feministiske bøker bare klarer å beskrive virkeligheten til høyt utdanna damer. Dette er noe vi har konkludert med gang på gang tidligere, med norske bøker som Råtekst, Glitterfitter og Generasjon Sex. Redaktør av Glitterfitter, Sigrid Bonde Tusvik, begrunnet i sin tid valget av damer med:

Vi prøvde å bruke tekster skrevet av vanlige damer, men tekstene var rett og slett ikke gode nok litterært.

Det hadde vært interessant å vite hvordan Nazneen Khan-Østrem og Mahmona Khan (red.) begrunner sitt valg av forfattere. Er valget representativt, med tanke på at muslimske kvinner topper statistikken i høyere utdannelse? I så fall må man spørre seg hvor det har blitt av majoriteten, alle de eldre kvinnene, mødrene til de høyt utdanna, kvinnene vi aldri hører fra. Kanskje faller de under kategorien som ikke er gode nok litterært. Spesielt fordi det er et større problem med utilstrekkelig språk i minoritetsmiljøer.

Gjennomsnittsdama er den virkelige helten. Hun har klart å overleve, og å levere, i et patriarkalsk samfunn. Det er hun somaliske damen du ser på t-banen som klarer å sjonglere fire barn i forskjellige aldre, en telefonsamtale og ørten bæreposer med matvarer. Det er moren til Seher, når hun full av entusiasme prøver å overbevise kvinnelige slektninger om å ta utdannelse, være økonomisk uavhengig. Det er hun som vasker på skolen og jobben vår, hun som står i kassa i nærbutikken. Det er hun vi ikke hører noe fra i Utilslørt.

Khan-Østrem skriver i sin tekst om sitt ønske om å avvike fra den vanlige «innvandrernormen ». Istedenfor å beskrive virkeligheten til de vanlige innvandrerkvinnene, velger hun å skrive om sine refleksjoner rundt frykten om at barna skal bli som alle andre barn. Hun skriver:

Jeg er også bekymret for at barne mine skal bli klisjeer på innvandrerkids. De bør ikke drive med breakdans eller starte rap-gruppe. Jeg vil heller at de skal høre på Vampire Weekend, et amerikansk indie-band bestående av kule, intellektuelle som har studert ved Columbia University. Det er mulig det er snobbete. Barna mine er tross alt ikke fra da hood, altså gettoen, i Oslo.

Det finnes heldigvis noen hederlige unntak. Disse ønsker vi å trekke fram i denne bokanmeldelsen.

Aesha Ullah skriver om sin frustrasjon over venninnen Fatima som gikk fra å være en gæren partyjente, til å bli en sterkt troende hijabkledd muslim. Om jenta som en gang utfordret henne til å drikke seg full på byen i Oslo, som nå har blitt et moralpoliti som legger seg opp i hva hun spiser, hvordan hun kler seg og hvilken musikk hun hører på. Videre beskriver hun hvordan de muslimske miljøene endret seg etter 9/11. «Det foregår en muslimsk oppblomstring, den har poppet opp rundt meg i form av hijaber, muslimske foreninger, norsk-muslimske nettsteder og mer fokus på hva som er haram og halal. Etter 9/11 ble muslimer mer og mer polarisert i sine oppfatninger av Vesten og fiendebildet som ble skapt av vår religion».

Vi møter Fatima Elkadi, som forteller historien om rasisme i oppveksten, om motebransjens manglende bruk av svarte modeller, og om å ønske å bryte med det tradisjonelle pakistanske jentemiljøet. Elkadi analyserer seg selv som kvinne i et samfunn, og selv om vi ikke er enig i mye av det hun skriver, er det interessant lesning. Og ikke minst; lesning som trigger til videre diskusjon.

Teksten som skiller seg mest ut, er historien om Dua, «en skeiv muslims bekjennelser ». Dua forteller historien om sin egen oppvekst som sterk troende muslim, om koranstudier og om forelskelsen på et internat for jenter. Om å stå fram som skeiv muslim, til venner, medmuslimers og familiens forskrekkelse. Om kjønnsroller, seksualitet, sinne, frustrasjon og om å ønske å bryte gjeldende strukturer. Ikke med sin religion, men med sin religions «kvinnelige tilbehør». Sitat:

Slik jeg ser det, trenger ikke islam å forandres for å passe inn i vår verden, derimot må tankegangen forandres. Vi må få en mer balansert fordeling av kvinner og menn i alle de hellige rådene, som Europas fatwaråd, slik at materialet vi blir presentert for inneholder mer virkelighet, mer rettferdighet og mer medmenneskelighet enn det vi ser i den patriarkalske versjonen av islam som vi får tredd over hodene våre i dag. Få kvinner inn i moskeene, ikke bare for å delta i bønnen, men også for å være ledere.

Dua har gjennom hele livet gjort et personlig opprør, et opprør for retten til å være frigjort muslimsk kvinne og retten til å være lesbe. For det er hun en evig helt for oss.

Det ville vært umulig å anmelde denne boka uten å røre innom temaet religion, på samme måte som det hadde vært rart å skrive Utilslørt uten å reflektere over emnet. Det er dessverre vanskelig å gi en grundig analyse av de religiøse aspektene ved denne boka, fordi de aller fleste forfatterne har valgt å skrive om sitt eget, personlige forhold til islam. Vi vet av erfaring at man skal være forsiktig med å uttale seg om noe man ikke har forutsetning for å si noe om, og personlig religion er under denne kategorien. En ting kan vi i hvert fall si helt sikkert: vi vet om flere muslimske jenter i våre egne vennegjenger som er skeptisk til islam, enn det som finnes i denne boka representativt. Det er mulig å elske sin religion, men fremdeles se de negative strukturene. Det hadde vært fint om boka kunne forfatte den ideen.

Videre er det positivt at de har valgt forfattere som både er sterkt troende og mer tvilende, som både bærer slør og som ikke gjør det. Vi forventet ikke bare å lese islamkritiske tekster, men vi forventet å lese kjønnskritiske tekster. Fraværet av kjønnsanalyser i tekstene er faktisk svært påfallende. Dette er ikke en feministisk bok, det er kvinner som skriver, men de skriver ikke om kvinnekamp. Forfatterne viser liten, kanskje ingen, forståelse av seg selv som kvinne i verden. En jente skriver blant annet om moren sin med opprinnelse fra en landsby i Tyrkia: «Når søsknene mine forteller historier fra landsbyen, hører det ikke ut som om skillet mellom kvinne og mann begrenset mamma». En annen beskriver et Iran som om det ikke skulle være et undertrykkende regime. Det finnes med andre ord svært få tekster som utfordrer systemet som det er i dag, vi savner et ønske om opprør. En synliggjøring av kvinners plass i islam og i Norge. Det virker usannsynlig på oss at ingen av disse kvinnene ønsker å gjøre opprør, eller i det minste ser interessen av det. Forfatterne forteller fantastiske og spennende historier, men de ville vært så mye bedre om de var kjønnskritiske. Om historiene sa noe om hvordan det er å være muslim og kvinne. Nå handler de mest om hvordan det er å være muslim.

Hvis dette ikke er et forsøk på en bok om feminisme, er det kanskje en bok om antirasisme. Flere av kvinnene forteller gripende historier om å være mørk i et rasistisk Norge, om å miste jobben på grunn av hijaben, om å bli kalt neger av skolekamerater og om identitetskrisa i oppveksten når man ikke føler seg hjemme i noe land.

Det er nok en uting for Utilslørt-redaksjonen at det er et stort forlag som Aschehoug som utgir denne boka. Prisen er på svimlende 399,- i en vanlig bokhandler, en pris som ligger langt over hva de fleste av oss vil bruke på en slik bok. Med andre ord øker terskelen for å få folk til å lese den. Boka er på 215 sider, noe som er langt bokens format tatt i betraktning. Det er en riktig avgjørelse når formålet er å vise mangfoldet av muslimske damer, og man trenger 215 sider på å gjøre det. Vårt inntrykk er likevel at man ikke lykkes i å vise det mangfoldet, og da forsvinner også poenget. Begge anmeldere konkluderte med at vi ikke ville lest ferdig alle historiene hvis vi ikke skulle anmelde boka.

En tanke som gikk igjen, da vi leste Utilslørt, var at det hadde vært fint å vite hvem boka er skrevet for. Er den skrevet for unge, muslimske jenter? I så fall, gjør den noe forskjell? Vil hun ta mer plass i samfunnet? Vil hun gjøre opprør mot strukturer i det norske samfunnet som muslimsk kvinne, og har boka gitt henne verktøyene? Eller er den rett og slett den skrevet til norske feminister? I så fall, hva har vi lært? Har vi endelig skjønt, og hva var det egentlig vi skulle skjønne? Denne boka har lært oss to viktige ting, om ikke annet:

1. Det finnes damer under slørene, hijaben, niqaben, burkaen. Vi må bare se dem!
2. Unge, nitten år gamle muslimske jenter er sint på norsk kvinnebevegelse og føler den tar kamper på deres vegne. Kamper de i grunn ikke ønsker å ta.

Og til det må vi i så fall spørre: Vil du være med å ta kampen? Både for deg selv og for dine søstre?

En innrømmelse: Vi har ingen forutsetning for å anmelde denne boka som «helt vanlige damer». Vi vil derfor være ærlige om utgangspunktet vårt, som er alt annet enn nøytralt. Vi er to damer i tjueårene som jobber mer enn gjennomsnittet med feministisk kamp. Begge har vi våre særegne innfallsvinkler til kvinnekampen: den ene som muslim og den andre som kvinne i et mannsdominert yrke. Vi har lest vanvittige mengder feministisk litteratur, og er godt kjent med å diskutere analysene. Viktigst av alt er at vi analyserer alt i livet vårt med utgangspunkt i at vi er et kjønn. Vi er damer, og det ligger et feministisk perspektiv bak alt vi tenker.

Nok en innrømmelse: Vi blir ofte irriterte over at jenter ikke analyserer seg som kjønn. Likevel er vi klar over at de aller fleste damer nettopp ikke gjør det. Hadde vi gitt denne boka til en hvilken som helst venninne utenfor bevegelsen, ville hun ikke reagert på fraværet av kvinnekamp i boka. Det er vi klar over. Nettopp derfor burde dette perspektivet vært tilstede i boka, den burde ha vært en tankevekker, og burde trigga til endring i hvordan den kvinnelige leser ser på seg selv. Det gjør den ikke, og derfor vil boka aldri bli et verktøy for videre kvinnekamp.

Vi hadde fordommer som utgangspunkt da vi begynte å lese. Det er selvfølgelig trist at det er sånn, men det er også trist når fordommene blir bekrefta. Det er en stor skuffelse fordi vi håpet på å lese en feministisk bok, som vi ønsket å være uenig med, og som ville skape en interessant debatt. Det gjorde den ikke. Om ikke annet har Utilslørt skapt et tomrom som den selv ikke greide å fylle. En bok om usynliggjøring, om islam og om kvinnefrigjøring. En bok vi mener samfunnsdebatten trenger, men aldri fikk.

Denne boka har ikke gitt oss mye. Det er et verk skrevet av og for middelklassen i Norge, enten den er hvit eller mørk, religiøs eller ateistisk, tilslørt eller utilslørt. Vi står fast ved vår egen analyse av kvinnekampen, og tror ikke den har blitt spesielt preget av det som forfattes i Utilslørt. Vår analyse har vi fått fra helt andre damer, og helt andre bøker. Det hadde vært flott om denne boka kunne vært et verktøy for videre kvinnekamp, at den hadde endret noe. Det finnes ingen milepæl, ingen før og etter Utilslørt. Vi er fremdeles to unge feminister som har en drøm om å forene kvinnekamp og antirasistisk kamp. Denne boka gjør avstanden mellom de to kampene større.

Mathias Bismo er redaksjonsmedlem i Rødt! marxistisk tidsskrift

Jørgen Sandemose befester sin plass – i sin nye bok Kritikk av globaliseringsteorien, med undertittel Om nødvendig forståelse av produksjonsmåter og verdensmarked – som en autoritet på marxistisk filosofi og historieforståelse i Norge. Denne posisjonen er i stor grad oppnådd gjennom at han er en av få, om ikke den eneste, som fører slike debatter på norsk – dessverre.

Han skal ha all mulig ære for dette, men det er ikke fritt for at man som leser lurer på hvem egentlig boka, som går rett inn i internasjonal Marx-debatt, er beregnet på. Sandemoses hensikt med boka, er å formidle en forståelse av det internasjonale økonomiske systemet som er inspirert av Karl Marx sine teorier, i særdeleshet de han utviklet i Kapitalen og de i Marx’ tid upubliserte verkene kjent som Grunnriss til kritikk av den politiske økonomi og Former som går forut for den kapitalistiske produksjon. Dette gjør han gjennom kritikk av en rekke marxistiske, forfattere, eller marxianter, som han kaller dem, deriblant Robert Brenner, Ellen Meiksins Wood, Arghiri Emmanuel, Samir Amin, Ernest Mandel, David McNally og André Gunder Frank. Allerede her er det grunn til å sette et lite spørsmålstegn ved metoden – en leser som ikke kjenner til disses teorier vil lett bli forledet til å tro at det dreier seg om en enhetlig teori disse er representanter for. Det er imidlertid ikke tilfelle, men dette er nyanser Sandemose ikke klarer, eller ønsker, å formidle.

Hovedtesen i boka, er at det ikke finnes én enkelt verdensøkonomi, men at den snarere består av to sett produksjonsmåter og tilhørende samfunnsformasjoner – en kapitalistisk form, begrenset til Vest- Europa, Nord-Amerika og Oseania, og en asiatisk, som ikke må forstås dit hen at den er begrenset til Asia, men snarere betegner ulike samfunnsformasjoner i resten av verden, med unntak av enkelte primitive samfunnsformasjoner som bare behandles kort i boka. Følgelig er det satt av mye plass til å forklare opphavet til og prinsippene som hersker i disse to samfunnsformasjonene. Boka avsluttes med to kapitler der enkelte land med en asiatisk samfunnsformasjon behandles spesielt.

I Stat, religion og økonomi brukte Sandemose mye plass på å forklare hvorfor de ikke-vestlige samfunnsformasjonene, i særdeleshet den sovjetiske/russiske og den japanske, ikke var kapitalistiske. I Kritikk av globaliseringsteorien går han videre og forsøker å forklare hva de faktisk er. De asiatiske samfunnsformasjonene, et begrep som han har hentet fra Marx og som han mener at fortsatt er beskrivende, er et system der den enkelte ikke blir uavhengig av fellesskapet og der de despotiske lederne blir en beskytter av samfunnet. Dette er en form for samfunn som er stillestående, der arbeidsdelingen er gitt, og dette, mener Sandemose, forandrer seg ikke ved at landene deltar i verdenshandelen.

I motsetning til de asiatiske samfunnsformasjonene, ble det allerede i antikkens Hellas og Roma, og også blant germanerne, gjort et skille mellom fellesskap og individ. Føydalismen, som var en betingelse for utviklingen av kapitalisme, oppsto i møtet mellom romerne og germanerne. Felles for disse samfunnsformasjonene, var at forholdet mellom individer ikke ble regulert av et despoti, men av kontrakter mellom mennesker. Man produserte ikke bare for fellesskapet, som i de asiatiske samfunnsformasjonene var personalisert i despoten, men for seg og sine. Dette var helt avgjørende for at disse samfunnene kunne utvikle seg på en helt annen måte enn de asiatiske. Et viktig poeng å understreke for Sandemose, er at selv om handelen er internasjonal, så er produksjonen nasjonal, og selv om en vare selges til en bestemt pris på verdensmarkedet, betyr det ikke at det er lagt like mange arbeidstimer ned i det. Produktiviteten i hvert enkelt land reflekteres i det enkelte lands valuta, noe som i dag vises i sin grelleste form i forbindelse med situasjonen i flere land som har tatt i bruk euroen, og det er ikke gitt at det alltid er en fordel å ha en sterk valuta, jf. for eksempel valutakrigen mellom USA og Kina. Selv om produksjonen er kapitalistisk i vår del av verden, og selv om det foregår storstilt handel på tvers av verden, betyr det ikke at de varene som utgjør en del av denne handelen, er fremstilt ved hjelp av kapitalistisk produksjon.

Tvert imot, mener han, asiatiske produksjonsmåter gjenspeiler bare en formell kapitalisme, basert på imitasjon og etterligning av vestlig kapitalisme, samtidig som de grunnleggende prinsippene bak samfunnsformasjonen består. Følgelig er de ikke i stand til å oppvise samme produktivitet som den man ser i den vestlige kapitalismen, noe som blant annet illustreres ved at det virkelige lokomotivet i kinesisk økonomi ikke er statsbedriftene, men de bedriftene som er basert på vestlig kapital. Problemet er altså ikke vestlig økonomisk innblanding, men snarere det at de tradisjonelle, asiatiske, strukturene, med tilhørende ideologi, får dominere.

Det er en overbevisende argumentasjon Sandemose leverer, men den har også enkelte sorte hull. For eksempel, mener han, kan eksistensen av en asiatisk produksjonsmåte i Latin-Amerika, ved siden av arven fra de indianske samfunnene, forklares av at kolonimaktene, Spania og Portugal, i sin tur var påvirket av araberne som med sin asiatiske produksjonsmåte hadde dominert den iberiske halvøy i flere hundre år. Ja, han mener at disse landene, den dag i dag, er preget av denne arven. Det han derimot ikke forklarer, er hvorfor andre samfunnsformasjoner som ikke opprinnelig var en del av den romersk-germanske syntesen har utviklet seg til kapitalistiske samfunnsformasjoner. De nordiske landene er et eksempel som gjerne kunne vært behandlet i så måte – på det tidspunktet vikingene tok til seg Kvitekrist, hadde de kristne erobret nesten halve den iberiske halvøya fra maurerne. Sandemose sier ikke noe om hva slags samfunnsformasjon han mener det norrøne samfunnet var, men det ville vært interessant å vite hva han mener gjorde at en kapitalistisk samfunnsformasjon kunne utvikle seg her, samtidig som den iberiske halvøya forble preget av en asiatisk samfunnsformasjon. Han behandler heller ikke imperialismens påvirkning på samfunnsformasjonene i den tredje verden, annet enn at han skriver at «forestillingen om eksistensen av en ’tredje verden’ skyldes en kontinuerlig vold fra KS-nasjoner (land med en kapitalistisk samfunnsformasjon), er lite berettiget etter kolonitiden.» Han har helt klart rett i at det finnes samfunnsinteresser i den tredje verden som helt åpenbart har interesse av å opprettholde en asiatisk samfunnsformasjon, men i denne sammenhengen så godt som frikjenner han imperialistmaktene. Én ting er at deres gjerninger under kolonitida ikke sluttet å ha påvirkning i det øyeblikket de ble selvstendige stater. Men vel så viktig er det faktum at selv om den tredje verden i dag er selvstendig, så betyr ikke det at imperialistmaktene har sluttet å bry seg om dem. Intervensjoner, regimeskifter, bombardementer, militær finansiering, påtvungne økonomiske reformer osv. har vært nesten dagligdags siden. Dette berører ikke Sandemose i det hele tatt. I det hele tatt er det lett å få et inntrykk av at vestlig innblanding, om ikke av denne typen, så i hvert fall av en annen type, er den eneste løsningen for å overvinne det asiatiske – noe som, det kapitalistiske profittmotivet tatt i betraktning, virker vel naivt.

Sandemoses bok presenterer viktige og overbevisende motforestillinger mot tanken om at vi i dag har én verdensøkonomi. Imidlertid blir han like ensidig selv når han fraskriver global rivalisering og internasjonale maktforhold enhver betydning for at verdensmarkedet ser ut som det gjør i dag.

Med støtte fra SV-statsråd Erik Solheim og den rød-grønne regjeringen har Frankrike sammen med FN gjennomført et blodig statskupp i Elfenbenskysten.

Lars Riise er statsviter, og satt på Stortinget for KrF fra1997 til 2001.

Etter arrestasjonen av president Laurent Gbagbo og hans kone, Simone Gbagbo, 11. april i år, har landet tatt syvmilssteg bort fra rettsstatens prinsipper. Kuppet ble av Erik Solheim i media fremstilt som et demokratisk valg hvor han til det kjedsommelige gjentok at «den internasjonalt anerkjente» vinneren av valget var Allassane Ouattara. Ja, Ouattara, var Frankrikes lydige redskap for å sikre fortsatt fransk eierskap og dominans over Elfenbenskystens naturressurser. Det var nok ikke tilfeldig at tre franske krigsskip bare tre dager etter arrestasjonen av Gbabgo, lastet opp krigsbyttet i havnen i Abidjan: 400 000 tonn med kakao ble lastet ombord i krigsskipene. Uten å gjennomføre de vanlige prosedyrene med utstedelse av tollpapirer og eksportdokumenter. Norge og Vesten bidro til at Frankrikes brutale imperialisme kan fortsette i Elfenbenskysten.

Verden trakk et lettelsens sukk etter arrestasjonen av Gbagbo og hans kone. Erik Solheim var glad. Mange kommentarer fortalte om hvordan det nå endelig kunne skapes fred etter at Gbagbo, som klamret seg til makten, endelig ble satt ut av spill. Nå gjenstod det bare å få stilt ham for retten for forbrytelser mot menneskeheten. TV-bildene av den tidligere så mektige presidenten, som nå stod avkledd, bokstavelig talt, med håndjern som etter hvert ble tatt av, gikk verden over. Han tørket seg med et håndkle på overkroppen og fikk hjelp til å få på seg en skjorte, mens han åpenbart ble utsatt for skarpe verbale angrep fra to av Ouattaras rebeller som stod rett ved siden av ham. Det nærmeste vi kommer er vel bildene av den nylig arrestert Sadaam Hussein, som ble sendt fra TV-kanaler over hele verden.

Man må lure litt på hvordan uenighet mellom to kandidater, i en ettervalgfase med mulighet for nytelling og dialog omkring dette, kan ende opp i en blodig krig hvor FN og Frankrike velger side og går militært til verks for å fjerne den ene kandidaten ved presidentvalget. Taperen så sliten og sjuskete ut der han ble filmet på et hotellrom med sin kone sittende på sengen.

Det kan neppe finnes noen hjemmel i Geneve-konvensjonen for å sende ut denne type TV-bilder, og det samsvarer lite med FNs idealer og målsettinger. Det FN har stått for i Elfenbenskysten – særlig de siste ukene – står i motstrid til idealene uttrykt i monumentet foran FN-hovedkvarteret som illustrerer det å smi om sverd til plogjern. FNs oppgave skal være å føre dialog, ikke krig. Verre er det nok at FNs handlinger i Elfenbenskysten er brudd på bestemmelsene i resolusjon 1975 fra Sikkerhetsrådet. Både Russland og Kina har protestert kraftig mot FNs aktive krigføring, som fikk det til å se ut som om regimeskiftet faktisk var en del av FNs agenda.

Man kan undre seg over hvorfor NATOs luftvåpen i Libya i begynnelsen av krigføringen der var mer forsiktig og mer opptatt av sitt mandat – å beskytte de sivile – enn FN-styrkene i Elfenbenskysten. Jonas Gahr Støre gjorde det klart at Norge ikke deltar i noen operasjon for skifte av regime, men kun for å beskytte sivilbefolkningen. Støre protesterte ikke da FN-styrkene i Abidjan besluttet å beskyte istedenfor å beskytte sivilbefolkningen. Han protesterte heller ikke da NATOs bombefly av en eller annen grunn plutselig hadde mandat til å angripe Gaddafis hovedkvarter og bolig. Støre hadde nå plutselig glemt at han og den norske regjeringen var imot bombing rettet mot regimet, og han gikk ut og anerkjente opprørerne. Det kan nesten virke som om norsk utenrikspolitikk går ut på å forsøke å holde seg inne med det som til enhver tid ser ut til å bli vinnerlaget. I Libya har det vært lagt stor vekt på at resolusjonen fra Sikkerhetsrådet ikke hjemler krigføring for å få til et regimeskifte. Dette ble lenge fulgt opp, men så ga man plutselig opp.

I Elfenbenskysten derimot har FN helt fra første stund åpenbart sett på det som betydelig viktigere å blande seg inn i den interne uenigheten om valgresultatet. Så viktig at man kjempet side om side militært med styrker som har gjennomført bestialske massedrap på sivilbefolkningen og som gikk fra hus til hus i Abidjan og drepte sivile. FN-styrkene bombet presidentpalasset, de bombet et kjøpesenter og drepte hundrevis av sivile med det mål å gjennomføre et regimeskifte i Elfenbenskysten. Dette på tross av at FNs mandat i Elfenbenskysten kun var å beskytte sivilbefolkningen.

Frankrike er seierherren

Frankrike lot riktignok Ouattaras rebellsoldater posere sammen med den arresterte, men det er ingen tvil om at seierherren i denne krigen er den gamle kolonimakten, Frankrike. Det ville gitt et riktigere bilde om franske spesialsoldater hadde posert sammen med Laurent Gbagbo og hans kone Simone. Allassane Ouattara, som har vært en nær personlig venn av Nikolas Sarkozy siden han som borgermester viet ham i 1991, presenteres riktignok som seierherren i denne konflikten, men det er høy sannsynlighet for at mandagens begivenheter har vært feiret vel så mye i Paris som i Abidjan. Unntaket i Abidjan kan være Hotel Golf, den franske militærbasen og FNs hovedkvarter i Abidjan.

Frankrike har gjennom svært mange år arbeidet hardt for å få Allassane Ouattara innsatt som president i Elfenbenskysten. Sist franske styrker forsøkte å få Ouattara innsatt som president, var i forbindelse med det mislykte statskuppet i 2002. Da hadde Ouattara og general Guie inngått en allianse med Frankrike om å ta makten i et overraskende kupp over natten i november 2002. Men den beskjedne vaktstyrken klarte å forsvare presidentpalasset, i alt omkring 300 ble drept den natten, inkludert general Guie. Ouattara søkte tilflukt i den tyske ambassaden og klarte etter hvert å komme seg over til den franske ambassaden hvor han oppholdt seg i flere måneder før franske styrker hjalp ham ut av landet. Det har ikke vært noe rettsoppgjør etter at Ouattara deltok i dette mislykkede statskuppet. I ethvert annet europeisk land ville en politiker som forsøkte å gjennomføre statskupp måtte stå rettslig til ansvar for sine handlinger. Fra hovedaktør i statskupp, til massemord og nedbrenning av tolv landsbyer – til den internasjonalt anerkjente presidenten i Elfenbenskysten som nå snarest vil forsøke å få stilt Gbagbo for retten.

Bakgrunn for konflikten

Krigen i perioden 2002–2005 startet umiddelbart etter at president Gbagbo valgte å utfordre Frankrikes totale kontroll over ivoriansk økonomi. Siden 1960, da Frankrike lot Elfenbenskysten få sin selvstendighet, hadde det eksistert et eget kontor på presidents kontor med ansvar for å tildele statlige oppdrag og kontrakter. En egen direktør fra Paris hadde bestyrt dette kontoret i 42 år da president Gbagbo besluttet å legge det ned i 2002. Like etterpå brøt krigen løs fra nord med 2–3000 rebeller utstyrt med franske våpen fra treningsleire i Burkina Faso. Gbagbo ønsket å lyse ut alle statlige kontrakter på anbud. Laurent Gbagbo var i utgangspunktet historieprofessor og sosialist og han hadde kjempet for demokrati og flerpartistat i hele sitt politiske liv. Han måtte betale for dette med å bli forfulgt og også med å bli kastet i fengsel. Det er ingen uenighet om at Laurent Gbagbo har spilt en meget viktig rolle i det å skape et flerparti-system i Elfenbenskysten. Hans kone, Simone, var leder av den marxistiske fagforeningen, og fagforeningsarbeid var basen for dette parets politiske virksomhet. Kampen mot Frankrikes fortsatte kolonistyre på det økonomiske området har alltid vært viktig for Gbagbo, og dette var også bakgrunnen for at han ønsket at tyske, spanske, kanadiske og amerikanske selskaper burde få konkurrere med franske selskaper om de statlige kontraktene for strøm, vann, veier, olje og gass og ikke minst kakao. Dette oppfattet Frankrike som brudd på avtaler som ivorianske ledere ble tvunget til å signere da Frankrike avsluttet kolonistyret. Frankrike var også garantisten militært for Elfenbenskystens sikkerhet. Franske styrker foretok seg ikke noe som helst da Elfenbenskysten ble angrepet fra nord i 2002. Frankrike arbeidet isteden aktivt for at Ouattara skulle lykkes med sitt militærkuppforsøk i 2004. Da Sikkerhetsrådet etter dette behandlet saken, fikk Frankrike oppdraget med å gjenskape ro og orden, og skape fred i Elfenbenskysten. En konflikt og uro som Frankrike i høy grad hadde vært med å skape selv. Det å skape fred bestod i skyte vilt inn i massedemonstrasjoner av ubevæpnete sivile. Franske styrker drepte over 50 sivile ved å skyte inn i en fredelig demonstrasjon av fagforeninger, ungdomsorganisasjoner og menigheter. Mange hundre ivorianere marsjerte i gatene og sang da de ble truffet av franske kuler. Frankrike tvang Gbagbo til å fjerne halve sin regjering inkludert statsministeren, og ta inn Ouattaras rebeller i regjeringen. Rebellene, forces nouvelles, beholdt likevel kontrollen i nord. Før valget i fjor høst signerte Ouattara på at rebellene skulle avvæpnes to måneder før valget, men dette skjedde ikke.

FNs rolle knyttet til valget i Elfenbenskysten bør granskes

Da jeg besøkte Abidjan 16.–18. januar i år, møtte jeg presidenten i Grunnlovsrådet, Paul Yao N’Dré, som kunne fortelle følgende historie: 2. desember, fem dager etter valget ble han kontaktet at FNs øverste representant i Elfenbenskysten, sørkoreaneren Choi. Choi ønsket å møte N’Dré alene, noe som ble imøtekommet – på tross av at det var i strid med reglene for rådet. Choi uttrykte da sin bekymring over alt valgfusket, særlig i nord, og kalte valgene kaotiske. Han mente at det ville være svært vanskelig å beslutte at Gbagbo vant valget, fordi det kunne føre til borgerkrig. Dette kunne FN bli holdt medansvarlige for, og det kunne endog føre til at Choi kunne miste jobben sin. Choi foreslo derfor at Ouattara burde utropes til vinner av valget. President N’Dré ønsket ikke å ta stilling til dette før Grunnlovsrådet formelt hadde fått behandlet rapporten fra den nasjonale valgkommisjonen. Det ble avtalt at Choi skulle ringe dagen etter. Istedenfor å motta en telefon som avtalt, fikk N’Dré se på TV at valgkommisjonens leder, tidligere utenriksminister Youssouf Bakayoko, ankom Golf Hotell, Ouattaras hovedkvarter, mellom Frankrikes og USAs ambassadører og erklærte Ouattara som vinner av valget. Denne erklæringen var i strid med loven, som helt tydelig sier at valgkommisjonens konklusjon skal treffes i et møte hvor samtlige 31 medlemmer av kommisjonen kan drøfte saken og treffe en felles beslutning. Det er dessuten grunnlovsrådet som treffer den endelige konklusjonen – særlig i en situasjon med mange påstander om valgfusk. Like etterpå kunne FNs representant, Choi, erklære at Ouattara var vinneren, og han la til at denne konklusjonen var udiskutabel.

Etter min mening er dette den første og alvorligste feilen FN gjør i forbindelse med valgene. FN burde ha ventet til de nasjonale institusjonene hadde fått sjansen til å fullføre valgprosessen før noen konklusjon ble trukket. Jeg har mange ganger vært observatør ved valg i ulike medlemsland i Europarådet, og det kan sies med sikkerhet at dersom en nasjonal valgkommisjon hadde opptrådt på tvers av loven, ville aldri Europarådet ha anbefalt valget godkjent.

Svært mye av valgfusket var godt kjent av FN, men man valgte å neglisjere det. Det faktum at Ouattaras rebellstyrker stod for mye av gjennomføringen av valget i nord, ville i seg selv være nok til å sette hele valgresultatet til side. Den signerte avtalen om at styrkene skulle være ferdig avvæpnet to måneder før valget uten at dette ble fulgt opp, forsterker dette synet. I andre valgomgang skjedde noe av det mest alvorlige fusket. La oss ta ett eksempel: I Bouake ble det registrert at 48 301 stemte ved valget. På tross av dette fikk Ouattara ifølge det samme skjemaet hele 136 943 stemmer her. Dette gir bare en liten indikasjon på hvilket valgfusk vi står overfor. På svært mange av skjemaene som ble fylt ut ved hvert valglokale, er Laurent Gbagbo i annen valgomgang for sikkerhets skyld ført opp med null stemmer. Ouattara føres opp med flere stemmer enn det er velgere.

FN godkjente dette valget uten å stille noen flere spørsmål – og uten å vente på Grunnlovsrådets behandling av valget. Kan det tenkes at FN kunne ha gjort noe lignende i USA, den gangen dragkampen foregikk mellom George Bush og Al Gore om hvem som hadde vunnet? Det er faktisk helt utenkelig, men i Elfenbenskysten blir det åpenbart sett på som helt naturlig. Og FNs godkjenningsstempel på valget har siden gitt grunnlag for at regjeringer og media over hele verden har kunnet referere til «den internasjonalt anerkjente presidenten i Elfenbenskysten, Allassane Ouattara» osv. De fleste land er vant til å stole på FN.

FN var klar over at Gbagbo var lite interessert i eiendom og penger, og det var ikke mulig å produsere historier om hans utenlandsformue. Hva gjør man da? Hva med å fremstille ham som en despot som dreper sin egen befolkning? FN var i den krisen som oppstod etter valget, svært aktive i å spre rykter om massegraver som følge av at Gbagbos sikkerhetsstyrker skulle ha forgrepet seg mot sivilbefolkningen. Rykter i Abidjan ble til fakta når FNs høykommissær for menneskeretter i Genève skulle presentere rapportene for verdenspressen. Dette førte til førstesideoppslag i International Herald Tribune om at «A third massgrave reported in Ivory Coast» hvorpå høykommissær Pilay uttrykte forferdelse over at Gbagbos styrker stanset FN-biler, angivelig på vei til massegraven. Hun ble muligens ikke informert om at FN-biler innimellom ble rapport å fungere som transportpool for Ouattaras rebellstyrker. Da jeg møtte FNs menneskerettansvarlig i Abidjan i januar, innrømmet han at historien i International Herald Tribune kun var et rykte, men at høykommissæren dessverre presenterte det som et faktum. Da FN ble tilbudt fritt leide for å finne massegravene, ble det takket nei. Like fullt forsøkte FN i Abidjan å dele ansvaret for massakren i Duekaue på Gbagbo og Ouattara ved å si at Gbagbos styrker først drepte 110, hvorpå Ouattaras styrker drepte 220. Men på FNs hjemmeside kunne man lese at Ouattaras rebeller hadde drept 800 i Duekaue. De FN-ansatte som har vært aktive i virksomhet med å påføre Gbagbo et karakterdrap, bør stilles til ansvar for dette.

Vedrørende utenlandsformue: Sikkerhetsrådet vedtok i slutten av mars at Ggabgos utenlandsformue skulle sperres og alle bankkonti fryses. Det viste seg at det eksisterte en bankkonto i USA disponert av Gbagbos datter, som studerer i USA. Disponibelt på konto var 400 dollar. Det kom selvsagt ikke i avisen, men hele verden kunne lese om utenlandsformuen hans da Sikkerhetsrådet, antagelig på anmodning fra Frankrike, vedtok å stenge Gbagbos adgang til formuen sin.

FNs direkte krigføring, skyting av raketter mot presidentpalasset fra FN-helikoptre samt angrep på tunge våpen, reiser spørsmålet: Har FN mandat til å bruke krigsmakt for å løse opp i uenighet om et valg? Eller måtte FN bruke våpenmakt for å følge opp Chois beslutning om at Ouattara vant valget? FNs mandat bør først og fremst være dialog, beskyttelse av sivile og fredsskapende virksomhet.

Norges rolle bør drøftes

Den rød-grønne regjeringen – i dette tilfellet med Erik Solheim i spissen – har skrevet diplomatisk historie ved å anerkjenne en presidentkandidat som president før de nasjonale institusjonene hadde behandlet valgresultatet i henhold til loven. Siden Utenriksdepartementet ble etablert for 106 år siden, har det aldri skjedd. Man må undre seg over et slikt hastverk. Enda mer forunderlig var Solheims uttalelse tidlig i januar om at Norge var åpen for å sende militære styrker for å få innsatt Ouattara som president i Elfenbenskysten. Hadde det ikke vært en bedre ide å be en uavhengig kommisjon om å gjennomgå de omkring 20 000 utfylte skjemaene fra samtlige valglokaler for å undersøke hvor omfattende valgfusket var? Kommisjonen kunne ha bestått av internasjonale valgeksperter, dommere fra internasjonale domstoler, representanter for internasjonale organisasjoner og for de to kandidatene. Hverken Frankrike eller Ouattara ønsket noen slik gjennomgang – og da ser det ut til at fredsnasjonen Norge ikke så noen grunn til å forsøke å få til dette. Man kan bare undre seg over hvorfor det såkalt «internasjonale samfunn» har så mye mer tro på militære midler enn dialog og gjennomgang av dokumenter. Det kunne vel neppe ha skadet å forsøke i hvert fall. President Joseph Kabila sa nei takk til FN-observatører ved valget i Kongo. Burde Norge truet med å sende militære styrker dit? Vi hørte ingen slike trusler.

Norge protesterte ikke på at Frankrike og FN kjempet side om side med rebellene som voldtok tyve kvinner og myrdet kanskje opp mot 2000 sivile. Russland og Kina protesterte, og det er leit å tenke på at disse to diktaturene tenker bedre og mer prinsipielt enn den rød-grønne regjeringen i Norge om hvilken rolle FN skal ha knyttet til gjennomføringen av et valg.

Frankrike har lykkes med sin langsiktige strategi: fortsatt kontroll over olje og gass og statlige kontrakter forøvrig. Det er sterkt beklagelig, men Ouattara overtok som president uten å ha den nødvendige legitimitet ved at de nasjonale institusjonene hadde gjennomført valgprosessen i henhold til loven. Isteden var det «det internasjonale samfunn» – hvem nå det er – som besluttet at Ouattara skulle overta som president. Frankrike hadde arbeidet hardt for å få dette til helt siden det mislykkede statskuppet i 2002. Hvordan kunne Norge støtte en slik illegitim prosess? Verre blir det når man ser hvordan Ouattara nå setter inn nøkkelpersonell fra Burkina Faso i sentrale stillinger i politiet og forsvaret. I månedsvis har hans rebeller fått herje fritt, gå fra hus til hus og drepe tilhengere av Gbagbo. FN-styrkene, har sett på dette uten å gripe inn. FNs menneskerettsavdeling har forsåvidt dokumentert det som skjer som alvorlige brudd på menneskerettene, men FN-styrkene har passivt latt Ouattaras rebeller gjennomføre massakre etter massakre uten å gjøre noe. Hva gjør man når terroristen fremstår i uniformen til soldaten som skal beskytte? Landets nye sikkerhetsstyrker, Ouattaras rebeller, dukker opp i en landsby. Hvor skal landsbybefolkningen vende seg når soldatene systematisk begynner å skyte på alle som ikke rekker å løpe inn i skogen for å gjemme seg. FN regner nå med at 3000 er drept som følge av konflikten som eskalerte etter at Gbagbo var arrestert.

I det franske miljøet i Abidjan ble det feiret allerede i oktober 2010 at Ouattara kom til å vinne valget i slutten av november. Det var allerede besluttet etter at forberedelsene hadde pågått i flere år. Franske krigsskip lå klare, og den franske Licornebasen i Abidjan var i høy beredskap. Og gjennomføringen av denne beslutningen fikk sterk støtte fra Erik Solheim og den norske regjeringen.

I noen land har Norge gitt betydelig økonomisk støtte for å utvikle systemer med registrering av befolkningen, utstedelse av ID-kort og investeringer i infrastruktur for å gjennomføre valg. I Elfenbenskysten fikk de norsk-støttede rebellstyrkene – etter at Ouattara overtok som president – gå løs på nasjonalarkivet og folkeregisteret, og ødelegge kartoteket over ivorianske borgere uten at noen protesterte. Hvorfor protesterte ikke Norge? Dette er klassisk i en okkupasjonskrig, og nøyaktig det samme skjedde i Bosnia i sin tid. Hvem som har ivoriansk statsborgerskap, er ikke lenger så viktig. Ouattaras gamle visjon om å samle «Øvre Volta» og «Nedre Volta» er kommet betydelig nærmere. Demokrati, rettsstatens prinsipper og nasjonal samhørighet synes fjernere enn på lenge.

Ouattara bodde i flere måneder sammen med hundrevis av rebeller, som utførte massakrer både før og etter arrestasjonen på Gbagbo, på Hotel Golf. Erik Solheim besluttet å betale deler av denne hotellregningen for Ouattara. Med tanke på at Ouattara er en av Afrikas rikeste menn etter plyndringen av Elfenbenskystens statskasse sist han var statsminister, kan det fremstå som en underlig prioritering av norske bistandsmidler. Smålig var det også av Ouattara at da Erik Solheim kom på besøk til ham like etter at han overtok som president, var det ingen takk å få for dette, og Ouattara ville ikke en gang ta imot gjesten han hadde invitert til presidentpalasset. Erik Solheim måtte returnere til Norge uten å ha truffet vinneren av presidentvalget i Elfenbenskysten, Allassane Ouattara.

USA, Frankrike og Storbritannia angrep  Libya med krysserraketter, bombefly, kampfly  og angrepsfly. Selv om NATO har tatt over  ledelsen av den militære operasjonen, har USAs president Barack Obama bombet  Libya med Hellfire-raketter fra ubemannede  Predator-droner. Antallet sivile som er drept av  utenlandske styrker, er ukjent.
Det militære felttoget ble etter sigende satt i  verk for å virkeliggjøre resolusjon 1973 fra FNs  Sikkerhetsråd om å beskytte sivile i Libya.

Marjorie Cohn er jusprofessor ved Thomas Jefferson School of Law i San Diego, California. Hun er tidligere leder for advokatforeningen National Lawyers Guild.

FN og Frankrike bombet Elfenbenskysten for å beskytte sivile mot vold fra Laurent Gbagbo, som nekter å gi fra seg makta til den presidenten som nylig ble valgt i et omstridt valg. Generalsekretær Ban Ki-Moon mener likevel at FN «ikke er en part i konflikten». Frankrike, Elfenbenskystens tidligere koloniherre, har over 1 500 soldater der. Elfenbenskysten er verdens nest største kaffedyrker og den største kakaodyrkeren. Bombinga av Elfenbenskysten er blitt gjennomført for å virkeliggjøre resolusjon 1975 fra FNs Sikkerhetsråd om beskyttelse av sivile der.

FN-pakten tillater ikke bruk av militær makt i humanitære intervensjoner. Invasjonene i Libya og Elfenbenskysten rettferdiggjøres i stedet ved å vise til doktrinen om ansvaret for å beskytte.

Ansvaret for å beskytte er fundert i resolusjons form av FN-toppmøtet i 2005. Det finnes ikke i noen internasjonale avtaler, og det har heller ikke blitt til noen norm i internasjonal lov. Avsnitt 138 i resolusjonen sier at ethvert land har ansvaret for å beskytte sitt eget folk mot folkemord, krigsforbrytelser, etnisk rensing og forbrytelser mot menneskeheten. I avsnitt 139 legges det til at det internasjonale samfunnet, gjennom FN, også har

ansvar for å benytte passende diplomatiske, humanitære og andre fredelige midler, i tråd med kapittel VI og VIII i FN-pakten, for å bidra til å beskytte folk fra folkemord, krigsforbrytelser, etnisk rensing og forbrytelser mot menneskeheten.

FN-paktens kapittel VI pålegger parter i tvister som kan antas å sette opprettholdelsen av mellommenneskelig fred og sikkerhet i fare, «først av alt å søke en løsning ved forhandlinger, undersøkelse, mekling, forlik, voldgift, rettsavgjørelse, ved benyttelse av regionale organer eller ordninger eller ved andre fredelige midler etter deres eget valg.» Kapittel VIII styrer «regionale ordninger », som NATO, Den arabiske liga og Den afrikanske union. Kapittelet bestemmer at regionale ordninger

skal gjøre sitt ytterste for å oppnå en fredelig bileggelse av lokale tvister gjennom slike regionale ordninger eller organisasjoner …

Det er bare når fredelige midler har blitt forsøkt og vist seg utilstrekkelige, at Sikkerhetsrådet kan bemyndige aksjon under kapittel VII i pakten. Dette kan være boikott, embargo, diplomatisk brudd eller til og med blokader eller luft-, sjø- eller landmanøvre.

Doktrinen om ansvaret for å beskytte oppsto ut fra frustrasjon over forsømmelsene med å forhindre folkemordet i Rwanda, der noen hundre soldater kunne ha reddet utallige liv. Men doktrinen ble ikke brukt til å stoppe Israel fra å bombe Gaza i 2008 og 2009. Det resulterte i 1 400 drepte palestinere, hvorav de fleste sivile.

Sikkerhetsrådets resolusjon 1973 begynner med krav om «umiddelbar våpenhvile.» Den understreker «de libyske myndighetenes ansvar for å beskytte det libyske folket». og gjentar at «partene i en væpnet konflikt har hovedansvaret for å gjøre det som står i deres makt for å beskytte sivile. Resolusjonen bemyndiger FNs medlemsland til å «ta alle nødvendige virkemidler i bruk for å beskytte sivile og sivile områder» i Libya.

Men i stedet for å forsøke å få til en umiddelbar våpenhvile, ble det umiddelbar militær handling. Den militære makten går mye lenger enn bemyndigelsen til å benytte «alle nødvendige virkemidler». «Alle nødvendige virkemidler» burde først vært fredelige tiltak for å løse konflikten. Men alle fredelige virkemidler var ikke prøvd før den militære invasjonen begynte. En høyprofilert internasjonal gruppe – med representanter fra Den arabiske liga, Den afrikanske union og FN – skulle vært sendt til Tripoli for å forhandle frem en virkelig våpenhvile, og sørge for valg og beskyttelse av sivile. Umiddelbart etter at resolusjonen ble vedtatt, tilbød Libya seg å godta internasjonale observatører, mens Gaddafi tilbød seg å gå av og forlate landet. Dette ble umiddelbart avvist av opposisjonen.

Sikkerhetsrådets resolusjon 1975 om Elfenbenskysten ligner på resolusjon 1973 om Libya. Den bemyndiger bruken av «alle nødvendige virkemidler for … å beskytte sivile under umiddelbar trussel om fysisk vold» i Elfenbenskysten. Den understreker «enhver stats ansvar for å beskytte sivile», og gjentar at «partene i en væpnet konflikt bærer hovedansvaret for å ta alle praktisk gjennomførbare grep for å sikre at sivile beskyttes».

FN-pakten krever at alle medlemsland løser sine mellomstatlige konflikter med fredelige virkemidler for å opprettholde mellomstatlig fred, sikkerhet og rettferdighet. Landene må også avstå fra å true med eller å bruke makt mot den territoriale integriteten eller den politiske uavhengigheten i strid med FNs formål og prinsipper.

Det er bare i selvforsvar, som respons på at et land angriper et annet, at en stat kan angripe en annen under FN-pakten. Behovet for selvforsvar må være overveldende, uten rom for valg av virkemidler og uten tid til overveielse. Verken Libya eller Elfenbenskysten har angrepet noe land. USA, Frankrike og Storbritannia handler ikke i selvforsvar i Libya, og Frankrike handler ikke i selvforsvar i Elfenbenskysten. Humanitære bekymringer er ikke selvforsvar.

Det er en dobbeltmoral i bruken av militærmakt for å beskytte sivile. Obama har ikke angrepet Bahrain, der dødelig makt er satt i drift for å knuse protester mot myndighetene, fordi det er her USAs femte flåte er stasjonert. Før angrepet mot Libya rapporterte faktisk Asia Times at USA hadde inngått en avtale med Saudi Arabia som ga saudiaraberne grønt lys til å invadere Bahrain for å slå ned protestene mot å sikre støtte fra Den arabiske liga for en flyforbudssone over Libya.

Den arabiske ligas støtte til en flyforbudssone nøytraliserte russisk og kinesisk motstand mot resolusjon 1973. Likevel har de militære manøvrene fra USA, Frankrike og Storbritannia gått mye lenger enn en flyforbudssone. USAs Obama, Frankrikes Nicolas Sarkozy og Storbritannias David Cameron har skrevet under et opprop i International Herald Tribune der de slår fast at NATO-styrker vil slåss i Libya helt til president Muammar Gaddafi er borte, selv om resolusjonen ikke bemyndiger tvangsmessig regimeskifte.

Da Obama forsvarte sine militære manøvre, sa han at «noen land velger kanskje å se bort fra uhyggeligheter i andre land. USA er ikke slik. To uker senere ba Den arabiske liga Sikkerhetsrådet om å vurdere en flyforbudssone over Gaza-stripen for å beskytte sivile fra israelske luftangrep. Men USA er en ukritisk alliert av Israel, og vil aldri tillate en slik resolusjon, uansett hvor mange palestinske sivile Israel dreper. Dette er dobbeltmoral.

De militære manøvrene i Libya og Elfenbenskysten skaper et farlig tilfelle av presedens for angrep mot land der myndighetene ikke støtter USA eller EU. Hva kan forhindre USA fra å iscenesette noen protester, fremstille dem som masseaksjoner i massemedia og så bombe eller angripe Venezuela, Cuba, Iran eller Nord- Korea? Husk at Washington under Bushadministrasjonen benyttet seg av grunnløse beskyldninger for å rettferdiggjøre en ulovlig invasjon av Irak.

Under en diskusjon om ansvaret for å beskytte i FNs generalforsamling 23. juli 2009, stilte de kubanske myndighetene enkelte provokative spørsmål som bør gi dem som støtter dette, grunn til ettertanke:

Hvem skal bestemme om det er et påtrengende behov for en intervensjon i et gitt land, i henhold til hvilke kriterier og på bakgrunn av hvilke forhold? Hvem avgjør at det er åpenbart at en stats myndigheter ikke beskytter folket sitt, og hvordan skal det avgjøres? Hvem bestemmer at fredelige virkemidler ikke holder i en gitt situasjon, og på basis av hvilke kriterier? Har også små land rett og mulighet til å blande seg inn i det som skjer i større land? Ville i det hele tatt et industriland, prinsipielt eller i praksis, tillate humanitær intervensjon på eget territorium? Hvordan og hvor trekker vi grensen for intervensjon under ansvaret for å beskytte og intervensjon med politiske eller strategiske hensikter, og når veier politiske hensyn tyngre enn humanitære?

Doktrinen om ansvaret for å beskytte bryter med de grunnleggende premissene bak FN-pakten. I fjor avslo Generalforsamlingens femte komité å bevilge penger til den nye spesialrådgiveren for ansvaret for å beskytte. Noen medlemsland argumenterte med at toppmøtet ikke var blitt enige om ansvaret for å beskytte. Debatten vil fortsette. Men mange land bør være svært forsiktige med tanke på den dominoeffekten doktrinen kan innebære. (Artikkelen er oversatt av Mathias Bismo.)

«Responsibility to protect» på engelsk er oversatt til «ansvar for å beskytte. På engelsk brukes ofte forkortelsen, r2p, overs. anm.

Vesten har et langt og blodig rulleblad i Midtøsten. Richard Seymour viser i denne artikkelen hvordan den siste tiden med revolusjoner har ført til en omlegging av strategi blant de imperialistiske landene som ønsker å kontrollere regionen. 

Richard Semour er medlem av Socialist Workers Party.

Al Capone skal ha sagt: «Du når lengre med et vennlig ord og en pistol enn med et vennlig ord alene». Denne påstanden har vist seg å få gehør i den amerikanske regjeringen. I 2009 ble senator George Mitchell sendt til Tunisia for å overbringe varme hilsener fra Obama til diktatoren Zine El Abidine Ben Ali. Litt senere på året fulgte Obama opp sin hilsen ved å be kongressen om autorisasjon til å selge militært utstyr til nevnte Ben Ali. I november 2010 uttrykte utenriksminister Hillary Clinton hennes dype anerkjennelse av diktator Hosni Mubarak, hvis nære forhold til USA var en «hjørnestein for stabilitet og sikkerhet ». Noen måneder senere, da protestene mot det egyptiske regimet brøt ut, gikk visepresident Joseph Biden ut og erklærte at Mubarak var en «alliert» av USA og slettes ingen «diktator». Tony Blair, som er Midtøsten-utsending på vegne av kvartetten – FN, EU, USA og Russland – omtalte diktatoren som «umåtelig tapper og en positiv kraft for det gode».

Den egyptiske staten var en lykkelig mottaker av bistandsmidler, våpen og torturredskaper fra USA fra signeringen av Camp David-avtalen i 1978. Avtalen stadfestet Egypts allianse med Israel, og dermed med regionens øvrige USA-tilhengere. Med disse forsyningene hadde Mubarak klart å opprettholde kontrollen over landet siden 1981. Han takket også ja til lån og økonomisk rådgivning fra IMF, noe som resulterte i et massivt antall kontraktløse arbeidstakere og en utarmning av rurale arbeidere (bønder, jordbruksarbeidere). USA og deres allierte mente dette var til alles beste, og araberne fortjente uansett ikke bedre.

Men de tunisiske og egyptiske folkene, utakknemlige som de er, svarte med å sende sine diktaturer dit pepper´n gror. Det som har vært bemerkelsesverdig i så måte, er arbeiderklassens helt tydelig sentrale rolle i begge disse opprørene. Da samholdet mellom regimet og arbeiderne brøt sammen, tok fagforeninger, som inntil da hadde vært en integrert del av Ben Alis regime, lederskapet i den tunisiske revolusjonen. I Egypts tilfelle var det opprørske arbeidere fra tekstilmøllen i Mahalla som redet grunnen for oppstandelsene som fant sted januar 2011. Streikene som omfattet oljeindustrien, regjeringsdepartementer, Suezkanalselskaper, jernbaneverket og renovasjon, hadde alle som mål å velte Mubaraks regjering og splitte hans elitebase. Det er viktig å understreke at disse streikene var politisk motiverte og i stor grad myntet på å fjerne sentrale personer i Mubaraks regjerende parti (NDP) fra makta. Vel så interessant var oppblomstringen av ulike former for politisk organisering som bar bud om muligheter for en radikal endring av samfunnet. Tahrir-plassen i Kairo ble forvandlet til et eget samfunn i miniatyr, tilpasset folkets visjoner om det 21. århundret. Man så en fullt ut funksjonell by –i en by – et levende alternativ til Mubaraks Egypt. Dugnadsånden blomstret, og ulike folkekomiteer sprang opp over alt for best mulig å mestre utfordringer med organisering og sikkerhet.

Skinnargumentasjon

Til tross for USAs støtte til begge regimene inntil siste minutt, ble disse påfallende raskt veltet. Obamas pågående preken om frihet var blottet for troverdighet, og var i beste fall dårlig tilslørt skinnargumentasjon. Washington var tydelig i ferd med å miste sitt høyt skattede hegemoni i Midtøsten.

Samtidig brygget det opp til storm i Libya. Januar var preget av en protestbevegelse som organiserte seg mot korrupsjon og mangel på boliger. Dette foregikk hovedsakelig i østlige kystnære byer og landsbyer som Benghazi og Darnah. Men etter å ha fulgt med på opptøyene fra sine naboland, begynte enkelte politiske aktivister nå å kreve mer. Og tidlig i februar organiserte menneskerettighetsforkjempere fra middelklassen seg, deriblant journalisten Jamal al-Hajji og advokaten Fathi Terbil. De krevde større politisk frihet. Kvelden 15. februar, natten da opprøret brøt ut, gikk væpnet politi til angrep på demonstrantene i Benghazi. Mange ble banket opp og alvorlig skadet.

Under normale omstendigheter ville trusler om vold og avstraffelser vært tilstrekkelig for å avskrekke de fleste fra å demonstrere. Men i lys av begivenhetene på Tharir-plassen spredte protestaksjonene seg til byer, for eksempel Al-Bayadh, som normalt var lojale mot regimet. Stammer som Barassa for å nevne en, som hittil hadde utgjort sikkerhetsapparatet, klappet sammen. Og ikke minst, flere seksjoner som hadde ivaretatt den lokale sikkerheten, samt politiet, brøt nå med regimet. Eksiler i Nasjonalforsamlingen for den libyske opposisjonen (NCLO) koordinerte seg sammen med øvrige dissidenter for å planlegge «Day of Rage», som skulle falle på 17. februar. Denne dagen sendte regjeringen ut snikskyttere mot demonstrantene, noe som førte til at det hele gikk fra å være en fredelig politisk aksjon til å bli en væpnet kamp. Før 25. februar så det ut til at opposisjonen hadde kontroll på Libya, og de hadde fått sperret av hovedstaden Tripoli og Gaddafis hjemby, Sirte. Det ble dannet et opprørsråd, hovedsaklig bestående av samfunnseliten og avhoppere fra regimet (militære tjenestemenn, politikere, forretningsmenn, akademikere og andre fagfolk) som skulle utmeisle en plan for overtakingen. Viktigst var det å få organisert de sosiale kreftene som hadde deltatt i opprøret sammen i en enhet.

Gaddafi hadde slått ned ethvert tegn til organisert motstand mot hans regime, og dermed hadde folkemassen som nå reiste seg, ingen fagforeninger eller politiske partier til å lede seg. Folkekomiteer reiste seg over hele landet, men de representerte kun fragmenterte og provisoriske former for folkelig makt. Under slike omstendigheter ville det vært naturlig om velorganiserte eliter fra hele landet prøvde å fylle dette vakuumet. Men delegatene man hadde håpet på skulle strømme til fra hele landet, meldte seg ikke. De markerte ikke sin autoritet i opprøret, noe som endte i at noen få heller forble snevert lokalisert i de byene på østkysten.

Som om ikke det var nok, fortsatte opprørsrådet å bygge seg opp av folk fra eliteapparatet som fremfor å tenke ut en felles strategi, viste tegn til ulydighet og mangel på disiplin så vel som å føre individuelle maktkamper. Disse utspant seg mellom Mahmoud Jibril (koordinator av Gaddafis privatiseringsprogrammer), tidligere justisminister Mustafa ’Abd al-Jalil, og forhenværende innenriksminister general Abdul Fattah Younis. Senere kom også Khalifa Hefta fra USA for å delta. Det førte til flere splittelser da han tilegnet seg lederskapet for opprørshæren. Hefta hadde tidligere vært en alliert av Gaddafi, men brøt med regimet i 1987. Han skal etter sigende også ha nære bånd til CIA.

Til tross for de vellykkede militære operasjonene i begynnelsen tok det ikke lang tid før Gaddafi igjen så ut til å få overtaket, og opprørets svakheter kom smertelig til syne. Betydningsfulle stammer som hadde støttet opprøret (bl.a. Warfalla), vendte tilbake til regimet. Denne omvendingen ga USA og enkelte av deres europeiske allierte anledning til å samle seg rundt en strategi de så langt ikke hatt mulighet til. Nå hadde de sjansen til å ta kontroll over prosessen, og forme den på en måte som gagnet deres interesser.

Imperialistisk stafettløp

Spørsmålet om hvordan Midtøsten best kan kontrolleres, har vært en hard nøtt for amerikanske myndigheter siden det britiske imperiet gikk under. Andre verdenskrig førte den britiske kapitalismen inn i en prekær tilstand, og landets koloniale myndigheter slet med å holde anti-koloniale opprørere i sjakk. I enkelte tilfeller utnyttet det opportunistiske USA dette gladelig. Et eksempel er Egypt. Her sluttet Washington seg til De frie offiserers opprør (1952) som Nasser ledet mot den pro-britiske monarken kong Farouk. Washington støttet derimot den pro-britiske lederen kong Idris av Libya frem til han ble styrtet av De frie offiserer av den Kongelige Libyske hær i 1969. Forskjellen mellom 1952 og 1969 var at det i interimperioden, mens Midtøsten-landene var uavhengige, ble vist en urovekkende tilbøyelighet til å nasjonalisere naturressursene, spesielt olje.

Østenfor Suez

Da Vietnamkrigen nådde sine grufulle høyder, spisset det seg til for USA. Det britiske imperiet ga da fra seg sine ansvarsområder øst for Suez. Dette innebar tilbaketrekning av den britiske marinen fra Gulfen, som hadde støttet oppunder britenes nettverk av sterlingbaserte regionale klienter (land som brukte britiske pund). Den amerikanske marinens «Middle East Force» overtok ansvaret som britene etterlot seg, og i stedet for den sterlingbaserte patronasjen ble det nå innført dollardiplomati. Da den kalde krigen tok slutt, utnyttet USA umiddelbart fraværet av en stormaktsrival for å omforme regionen til å tjene USAs interesser. Agendaen var å styrte Saddam, og opp av asken skulle det reises en pro-amerikansk stat med et «fritt marked».

Utfallet ble ikke som planlagt. Kulminasjonen av dette fellesforetaket ble det første store tilbakeslaget for Washingtons regionale hegemoni i Midtøsten, de første store fraksjonene i den euroamerikanske alliansen oppstod, og Russland startet sin gjenopprustning. Obama fikk oppgaven med å reparere skaden, men dessverre for ham inntok han lederskapet for det amerikanske imperiet akkurat da det var på vei inn i sin verste krise.

USA hadde lenge forsøkt å destabilisere den libyske staten gjennom sanksjoner og bombing, men ved tusenårsskiftet så det ut til at Gaddafi ville bli værende ved makten for alltid. Siden revolusjonen hadde man under Gaddafis regime nemlig vært flinke på å kjøpe seg støtte fra den konservative rurale eliten, oljeentreprenører, bankvesenet og importsektoren og ledere for teknokratiet. Tre store stammer – Gadhadhfa, Warfalla og Margharha – utgjorde ryggraden til regimet og bemannet sikkerhetsstyrkene. I en rapport fra 2009, som ble sendt fra en amerikansk utenriksstasjon i Libya til USAs utenriksdepartement, fikk Gaddafi honnør for hans «mesterlige taktiske manøvrering ». De tenkte på hans sjonglering med patronasjer mellom ulike sosiale lag og ikke minst hans internt konkurrerende sønner. Rapporten ble avdekket av Wikileaks.

Så, da Gaddafi besluttet at sanksjonene mot hans regime ble for kostbart – estimert til 30 milliarder dollar gjennom 90-tallet – og ønsket å alliere seg med Washington, hadde USA ingen grunn til å tro at dette forholdet skulle komme til å slå hardt tilbake på dem selv. Bush og Blair gikk i alliansen med Gaddafi i 2004, og den libyske eliten begynte straks å omgås deres euroamerikanske motstykker. For eksempel ble Gaddafis sønn al-Islam, som er utdannet ved London School of Economics, nær venn med prins Andrew og Peter Mandelson.

Dette til tross, USA var ikke så tjent med det libyske regimet at de ikke kunne bryte alliansen. Det tidligere regimets nøkkelpersoner, som slo ned opprørsfronten, hadde deltatt i allianse med USA og EU, og de var kjent for å være pro-vestlige. Og enkelte nøkkelfigurer i opprørsrådet foretrakk å alliere seg med USA for å velte Gaddafi så fort som mulig. For eksempel erklærte general Abdul Fatah Yonis (nå drept, oversetters anm.) 1. mars at han hilste et luftangrep mot Gaddafi velkommen, men ikke bakkestyrker.

Men de sosiale kreftene som hadde gitt grobunn for opprøret, ga ikke umiddelbart sin tilslutning til dette. Etter hvert som amerikanske politikere og sikkerhetseksperter begynte å snakke om intervensjon, ble det klart signalisert fra de områdene hvor opprørerne hadde overtaket: «Ingen utenlandsk intervensjon». Hafiz Ghoga, et medlem av opprørsrådet, uttrykte det slik:

Vi er fullstendig imot intervensjon fra utlandet. Resten av Libya vil frigjøres av folket selv, og Gaddafis sikkerhetsstyrker vil bli eliminert av det libyske folk.

Da SAS-styrker likevel ankom Benghazi 6. mars for å tilby hjelp, ble de arrestert av opprørerne i frykt for at Gaddafi skulle vinne støtte ved å utpeke dem som medvirkere til et imperialistisk plott.

Opprørets svakheter

Først da opprøret begynte å lide store militære tilbakeslag i de store byene som for eksempel Zawiya, begynte tanken om en imperialistisk intervensjon å vinne frem. Og så fort opprørerne måtte se seg nødt til å gi opp håpet om å nå frem til Tripoli og Sirte for å avgjørende svekke regimet, virket det som at hjelp fra stormakten USA kunne bøte på opprørsalliansens svakheter – og ikke minst på den manglende autoriteten fra opprørsrådet selv. USA-administrasjonen har tilsynelatende vært splittet hva angår intervensjon ved at «realister» som forsvarssekretær Robert Gates har vært imot, mens liberale ringrever som FN-ambassadør Susan Rice har vært for.

General Carter Ham, som er øverstkommanderende for USAs Afrika-kommando (Africom), og som koordinerte de første flyangrepene, tilsto senere at han ikke anså den amerikanske intervensjonen som ideell. Om noe, så virket det som at Storbritannia og Frankrike begge var langt mer ivrige på å gjennomføre en intervensjon enn USA. Like fullt bestemte USA seg 17. mars for å delta i en aggressiv intervensjon under FNs mandat. CIA og andre spesialstyrker var allerede på bakken for å diskutere for å bli enige med opprørerne, hvorpå luftangrepene ble rettferdiggjort med frykten for at Gaddafi ville begå en massiv massakre om han skulle klare å erobre Benghazi.

Det er trolig at Gaddafis styrker ville fortsatt med å slå ned opprøret på brutalt vis, men det er lite trolig at dette ville utviklet seg til et «folkemord» slik noen antok, deriblant den avhoppede ambassadøren Ibrahim Dabbashi. De politiske dimensjonene i dette opprøret kom i skyggen av det humanitære påskuddet for å starte krig. Hvis saken var å forhindre blodutgytelse, hadde man alltids valget om å forhandle og få fiendtlighetene til å opphøre. Gaddafi var hele tiden innstilt på å inngå fred, gitt at han fikk beholde den politiske kontrollen over Libya. Så spørsmålet var hvorvidt revolusjonen skulle fortsette, og dermed om Libya skulle styres av folket.

I Midtøsten støttet USA kontrarevolusjonære krefter i Yemen og Bahrain, slik de hadde gjort i Tunisia og Egypt. Derfor må hver enkelt intervensjon i seg selv vurderes ut ifra hvordan den har påvirket regionens øvrige revolusjoner. USA har en lang historie med intervensjoner i forbindelse med revolusjoner og med å etablere elitære klienter som undergraver det folkelige initiativet. Så fort Nato effektivt skrudde opp tempo på de libyske kampene, der etterretning og spesialstyrker dikterte strategien på bakken, mistet folkemassen taket på sin egen revolusjon. Revolusjonen var kapret.

Hegemoniet tar nye former

Inntil revolusjonene hadde brutt ut, var Washingtons resultater av sitt «frigjøringsprosjekt » i Midtøsten: massegravene og torturkamrene som de skapte i Irak. Med dette oppsvinget av revolusjoner forsøker Obama-administrasjonen nå å utforme en ny modell for frigjøring. Det er stadig mer som tyder på at det vil forhandles frem en avtale som ekskluderer Gaddafi, men som i stor grad opprettholder regimets konturer. Dette er i hvert fall det som formidles gjennom dokumentet «pathway to peace», som er signert av Obama, Cameron og Sarkozy. Om avtalen slår til, vil dette bli en typisk imperialistisk måte å skjære gjennom på. Heller enn en seier for de libyske revolusjonære, ville man få bekreftet deres nederlag svart på hvitt.

(Artikkelen sto i Socialist Review i mai 2011.Den utgis med tillatelse fra forfatter, og er oversatt av Frithjof Eide Fjeldstad.)

Spørsmålet er: Kven har rett til å intervenere? Det går til kjerna i den politiske og moralske strukturen i det moderne verdssystemet. Intervensjon er i praksis ein rett dei sterke har.
Tom Reifer skriv om vestleg vald, den hippokratiske eiden, og det andre arabiske opprøret.

Tom Reifer er professor i sosiologi ved University of San Diego.

–Det ville vore ein tjenestefeil om befolkninga vart offer for anarkiet – fråtatt alt som høyrer sivilisert liv til. Derfor … har militæret med store offer brukt mykje tid på å trygge menneska … Dette er eit ansvar som hendingane kasta på dei, og eit ansvar dei ønska like lite som dei ønska å unngå det.

–Dei frigjorte folka ser … ikkje ein aggressiv stat, men den krafta som hadde retten og kapasiteten til å gi … trygt vern.

–Fylt med ærleg ønske om å tjene dei sanne interessene til folka som bur i dette området, for å sikre … menneska, og fremme fred og velferd for alle …

Sitata ovanfor kan lett bli oppfatta som erklæringar frå den USA-leia vestlege alliansen for å rettferdiggjøre tilsynelatande humanitære motiv for krigen mot Libya, gjennomført etter vedtak om ein flyforbudssone i Tryggingsrådet i FN.¹ Men: Alle tri er faktisk frå 1930-tallet – frå Japan, Italia og Tyskland – for å rettferdiggjøre den japanske invasjonen i Mandsjuria i september 1931, den italienske invasjonen av delar av Afrika på 1930-tallet, og Tysklands invasjon av Tsjekkoslovakia i mars 1939. Alle kalla humanitære intervensjonar, styrt av dei høgaste ideal – å forsvare menneskeliv. (Murphy, 1996: 60–62.) Sean Murphy (1996), leiande ekspert på området, peikar ut tri såkalla «humanitære intervensjonar» i perioden mellom Kellogg-Briand-pakta og FN-charteret, medrekna folkemordet til den italienske diktatoren Mussolini i Aust- Libya, det første folkemordet etter første verdskrigen (sjå Simon, 1993: 136).

Som Michael Mann (2005: 309) skriv:

Fascistiske skribentar … hadde ein rasehygienisk visjon om at det italienske folket skulle ekspandere gjennom kolonisering. Om mange italienarar skulle gjøre landnåm i Afrika, kravde det at landområda vart reinska for innfødde, og Mussolinis libyske og etiopiske eventyr førte til massedrap. I åra 1928–32 drap pasifiseringa i Libya nesten ein fjerdedel av dei 225 000 innbyggarane i Cyrenica.

Då er det ikkje overraskande at stormaktene i dag gjennomfører bombing frå lufta på grunnlag av påståtte humanitære ideal, med åtaket på Libya ironisk nok rundt same tid som årsdagen for den USA-leia invasjonen av Irak i 2003. Napoli i Italia er for tida samordningsstad for åtaket (mars 2011, red.), og får fram ubehagelege minne om Italias invasjon og erobring av Libya som starta i 1911, der italienske troppar gjekk i land i ulike libyske byar medrekna Tripoli og Benghazi, og okkuperte landet i tri tiår etterpå.

Alle kan sjølvsagt sympatisere med opprørarane i Libya som vil kaste eit korrupt og skruppellaust diktatur, som tidlegare har fått sterk støtte frå vestlege makter, medrekna Italia og USA. Men det er noko langt anna enn å krevje deltaking i det som eigentleg er ein borgarkrig. Ein borgarkrig som ganske visst er ein del av det Immanuel Wallerstein har kalla Den andre arabiske revolten, ein av dei mest inspirerande eksempel i det 21. hundreåret på ei i hovudsak ikkje-valdeleg revolusjonær samfunnsendring (sjå også Kaufman-Lacusta, 2011). For dei som hugsar historia, er det lett å avvise vestmaktene og retorikken deira om humanitær intervensjon. Lista over vestleg- støtta diktatorar som går brutalt fram mot forsvarslause sivile i Egypt, Bahrain, Jemen og Saudi-Arabia, gjør påstandane om humanitære mål i Libya til latter. Likevel er det tilfelle at mange fredselskande personar med dei beste intensjonar enkelte gonger blir overtydde om å støtte slik vald på grunnlag av ekte humanitær uro. Men som munnhellet seier: vegen til helvetet er brulagt med gode intensjonar. Sympatien som mange progressive har for den vestlege intervensjonen, er tydeleg motivert av ønsket om å hindre ein svært reell sjanse for at dei libyske regjeringsstyrkane massakrerer innbyggarane i Benghazi. Som New York Times skreiv i ein artikkel 29. april i år om Obamas tale om Libya dagen før, hevda Det Kvite Hus at dei handla for å unngå eit «truande folkemord» i Benghazi. Vestlege leiarar slenger utvungent rundt seg med ordet folkemord, alltid utført av andre, men aldri om sine eigne handlingar. På eit eller anna vis ser det ut til at det bare er ikkjekvite som er ansvarlege for folkemord, aldri vestlege makter. (Sjå Herman og Petersen; Mamdani, 2007, 2009)

Problemet med å støtte vestlege militære intervensjonar i tredje verda er at i den faktisk eksisterande verda har støtte til humanitære intervensjonar typisk nok – men ikkje alltid – ført til meir vald, forverra konflikt, og meir skade for sivilbefolkninga. Og i dei tilfella der ikkje-vestlege intervensjonar kan ha hatt positiv effekt for å verne uskyldige, har slike intervensjonar blitt hardt fordømte av dei same vestlege maktene som no freistar å skjule seg bak humanitær intervensjon i sin bruk av militær makt.

I European Universalism: The Rhetoric of Power sporar Immanuel Wallerstein (2006) debatten om humanitære intervensjonar tilbake til starten på europeisk erobring og kolonisering. Men som Noam Chomsky konstaterer, vil me utan tvil finne tidlegare eksempel, om me til dømes hadde hatt arkiva til Djengis Khan. Som Wallerstein (2006: xiii) slår fast, blir humanitære intervensjonar i dag utført i namnet til menneskerettar og demokrati. Ser me attende i historia kan me sjå korleis desse oppfatningane har utvikla seg over tid.

Blant dei første som tok opp spørsmåla om humanitære intervensjonar, var legendariske Bartolome de Las Casas, den første presten som blei ordinert i Amerika i 1510. Las Casas er viktig fordi den åndelege forvandlinga hans førte til at han fordømte uretten den spanske erobringa betydde for urfolka i Amerika, og han freista å sikre dei vern. Las Casas fekk motstand i arbeidet sitt av Juan Gines Sepulveda (1545). I boka About the Just Causes of the War Against the Indians heldt han fram fire argument som Wallerstein reknar opp. Indianarane vart skulda for barbarisme, som skulle rettferdiggjøre spansk styre fordi dei då var skyldige i brot på guddommeleg lov og naturlovene, medrekna praksisen med menneskeofring. Vidare hevda Sepulveda at spanjolane hadde plikt til å verne dei uskyldige som blei påført skade av handlingane til indianarane, særleg av menneskeofringa. I tillegg var spansk styre nødvendig for å bringe Kristi bodskap til folka i Amerika. Wallerstein (2006: 6) merkar seg vidare:

Som ein kan sjå, er dette dei fire grunnargumenta som har blitt brukt for å rettferdiggjøre alle seinare «intervensjonar» utført av «siviliserte » i den moderne verda i «ikkje-siviliserte» område: dei barbariske andre, få slutt på praksis som bryt universelle verdiar, forsvar av dei uskyldige blant dei grusomme andre, og gjøre det mauleg å spreie universelle verdiar …. Same kor sterke desse argumenta var som moralske insentiv for dei som stod for erobringa, er det klart at dei blei kraftig forsterka av dei umiddelbare materielle fordelane erobrarane fekk.

Las Casas gjekk mot Sepulveda på alle punkt, som del av ein motstandstradisjon – det Noam Chomsky refererer til som «dei intellektuelles ansvar» – som omfatta Vitoria og Fray Antonio Montesinos (som pregar filmen Even the Rain med tankane sine) som alle «argumenterte for at alle folk har ein sjølvsagt rett til sjølvstyre». (Coady, 2002: 23; sjå også Seed, 1993)

Først det vanskelege spørsmålet om kven som var barbarar. Om praksis spelte inn, var det sanneleg eksempel på barbarisk oppførsel av dei såkalla berarane av universelle verdiar, nemleg det spanske imperiet og den katolske kjerka, dei to institusjonane som gjekk i spissen for humanitære intervensjonar i si tid. I tillegg kom spørsmålet om jurisdiksjon, og her hevda Las Casas at det spanske kravet om å styre ikkje-kristne som hadde sine eigne tradisjonar, som jødar og muslimar, var problematisk. Endå meir tvilsamt blei det når ein snakka om folk som ikkje kjente til kjerka og doktrinene i det heile tatt, som indianarane i Amerika. Men som Wallerstein (2006: 8) konstaterer, kunne det argumentet frå Las Casas skuldast for moralsk eller juridisk relativisme:

Det var utsett då, og i dag, for åtak fordi det synet viste likesæle for lidingane til uskyldige …

Her svarte Las Casas at bare fordi ei rettferdig sak eksisterte – som vern av uskyldige – betydde det ikkje at det fantest ei høveleg makt som kunne verne dei uskyldige, eller jamvel at det kunne skje med eit minimum av skade. Og om kuren var verre enn sjukdommen, kor stod då ideologien bak humannitære intervensjonar, for ikkje å snakke om den påståtte moralen? Slik blir den apokalyptiske vestlege valden avslørt, freistnaden på heilaggjøring av valden vart avslørt som profan, frårøva legitimitet og rettferd. Dessutan, som Las Casas argumenterte:

Spanjolane trengte inn i denne nye delen av verda, svært uforskamma… og… utførte uhyrlege og uhøyrte brotsverk… Kan slike blodtørstige, rovgriske, grufulle og opprørske menn verkeleg kjenne Gud, som dei formanar indianarane å tilbe? (Wallerstein, 2006: 10)

Med andre verdskrigen med alle sine redslar, og danninga av FN, endra retorikken til dei store imperialistmaktene seg frå sivilisasjonsoppgave og oppfatningar om å vere rasemessig og kulturelt overlegne til menneskerettar. Menneskerettane vart slått fast i den universelle erklæringa om menneskerettane frå 1948, i ei tid med avkolonisering. Men sivilisasjonsargumentet stod sterkt, i tida frå tidleg og heilt fram til midten av det tjuande hundreåret. Til dømes konstaterte president William McKinley då han diskuterte annekteringa av Filippinane etter den spansk-amerikanske krigen og den brutale undertrykkinga av den filippinske sjølvstenderørsla:

… dei var ueigna til sjølvstyre. Derfor kunne me ikkje gjøre anna enn å ta vare på dei og utdanne dei og kristne dei…

noko det tydeleg tok femti år å fullføre. (Coady, 2002: 8)

Desse oppfatningane om at barbarane var ueigna til å styre seg sjølve, hadde dei fleste progressive og liberale vestlege tenkarar, som John Stuart Mill. Seinare førte slutten på kampen mellom supermaktene og den kalde krigen til ny vekt på såkalla humanitære intervensjonar og påståtte edle intensjonar frå vestlege makter. Men her har Vesten ei pinleg historie, frå Vietnamkrigen til den såkalla krigen mot terror, for ikkje å snakke om heile historia med vestlege erobringar og kolonisering. Men dei påståtte humanitære intervensjonane avslører klart det vestlege hykleriet.

Som mange analytikarar har konstatert, er det tilfellet som kjem nærast humanitær intervensjon etter andre verdskrigen, Indias invasjon i Aust-Pakistan i 1971 – den indo-pakistanske krigen – og Vietnams invasjon av Kambodsja. Merk at ingen av desse er vestlege intervensjonar. Då India intervenerte i 1971, viste dei primært til sjølvforsvar. Men dei prøvde også å ikle han humanitære bekymringar: stans i massakrar med vilkårlege drap, tortur og valdtekt av uskyldige sivile frå den vest-pakistanske hæren si side vart sett i samanheng med intervensjonen. Massakrane førte til over ein million drepne bengalarar og 9 til 10 millionar flyktningar til India, og fødselen av den nye staten Bangladesh. Indias åtak på Pakistan vart kalla «reinspikka aggresjon » av dåverande USA-ambassadør til FN, George Bush (senior), i motsetning til Sovjetunionen og deira allierte i Warszawapakten Polen som støtta sin indiske allierte. (Wheeler, 2002: 65–66) Dessutan kravde ein resolusjon i generalforsamlinga umiddelbar våpenkvile med 104 mot 11 røyster og 10 avholdande, trass i motstanden frå India og deira allierte. Leo Kuper konstaterte at FN-resolusjonen demonstrerte ei

avvising av humanitær intervensjon og (ei) overgripande plikt til forsvar av statleg suverenitet og territoriell integritet og ikkjeinnblanding i indre affærar i medlemsstatane. (Wheeler, 2002: 69)

Nicolas Wheeler (2002: 74) konstaterer vidare:

Den internasjonale responsen på Indias intervensjon demonstrerer at det ikkje var noka støtte for ein doktrine om at statar einsidig kunne gå til humanitær intervensjon.

I det indo-pakistanske tilfellet stilte store delar av det internasjonale samfunnet seg bak Pakistans rett til suverenitet, medrekna dei mektigaste vestlege statane. Dei fordømde Indias intervensjon skarpt, og USA heldt fram å forsyne Pakistan med våpen.

Det andre tilfellet av militærbruk ein kan hevde kjem nær humanitær intervensjon, er Vietnams invasjon av Kambodsja i 1978 der Pol Pot vart styrta, eit brutalt regime som hadde drepe ein til to millionar menneske i valdelege åtak som auka i styrke då. Trass i at Vietnam hevda aksjonen rettferdigjort som sjølvforsvar etter FN-charteret – ikkje utan ein viss rett kan ein konstatere – vart intervensjonen nok ein gong skarpt fordømt av USA og allierte. Dette var på ei tid då USA og allierte i røynda støtta Pol Pot.

Trass i tiår med USA-støtta krigar i Sentral- Amerika etter den tid, med tusenvis av døde, hevda USA retten til humanitær intervensjon igjen i 1999, denne gongen i Kosovo. Det skjedde samtidig med pågåande USA-støtte til storstilte massakrar og undertrykking frå NATO-landet Tyrkia, i Colombia, og viktigast av alle Aust-Timor (Chomsky, 1999b, 2000; Nevins, 2005, Robinson, 2006, 2010; Kiernan, 2008). Jamvel ein som støtta krigen i Kosovo, rettsetikaren David Luban, gav uttrykk for alvorleg uro på grunn av resultata. Han konstaterte at han hadde offentleggjort ein artikkel tjue år før som støtta humanitære intervensjonar, men rundt Kosovo-intervensjonen som han framleis støtta, såg han likevel ideen som problematisk: «Ver varsam med kva du ønsker deg».

Som Luban (2002: 80–83) skreiv:

Det amerikansk-leia Nato-åtaket på Kosovo starta 24. mars 1999. Før to dagar var gått, viste det seg at resultatet vart ein humanitær katastrofe av ufattelege proporsjonar. Som om luftåtaket var signalet, gjekk serbisk politi og militære saman med kosovo-serbisk militia og opportunistiske bandittar for å drive kosovo-albanarane bort frå heimane sine (noko som hadde skjedd før, men i mykje mindre målestokk). Fortellingar om redslar følgte dei hundretusenvis av fortvilte flyktningar som strøymde mot grensene … eit ukjent antall menn (mange tusen viste det seg) vart myrda. Unge kvinner utsette for gruppevaldtekt … Nato-styrkane viste seg ute av stand til å stanse katastrofen … det såg ut som Nato-inngrepet vart omgjort til ein reindyrka katastrofe for nettopp dei menneska dei skulle hjelpe. Det var vanskeleg å vere usamd med Noam Chomsky som sendte ut ein lang e-post den første bombeveka der han angreip Nato for å bryte det grunnleggande hippokratiske prinsippet som må styre alle humanistar: «Først, gjør ikkje skade!» … Nato baserte seg forsiktig bare på luftåtak, som skulle gi liten risiko for skader men kan godt ha forlenga krigen, påført unødige lidingar på sivile i Serbia, ført til ekstra ugjerningar mot kosovo-albanarane, og dermed provosert dei til ugjerningar som revansj og etnisk reinsing andre vegen då dei kom attende … Intervensjonen sendte også ein bodskap verda neppe kunne misforstå: at USA såg eit amerikansk liv verdt tusenvis av jugoslavar – neppe i samsvar med doktrinen om universelle menneskerettar. (Sjå også Kuperman, 2001).

Jamvel Nicholas Wheeler (2002, 284) som var positivt innstilt til humanitær intervensjon, sluttar seg til Luban om at i Kosovo

gav valet av bombing som humanitært intervensjonstiltak … resultat i strid med dei humanitære motiva for operasjonen … intervensjonen påskynda nettopp den katastrofa han skulle hindre. (Sjå også Mertus, 2001: 146–148).

Dåverande Nato-general Wesley Clark informerte faktisk både Det Kvite Hus og pressa i god tid før bombinga starta om at resultatet ville bli massive ugjerningar (Chomsky, 2008, 2008: 43). I lys av Kosovo-katastrofen og utsiktene til nye ikkje-autoriserte USA-leia vestlege militæraksjonar var det ikkje overraskande at G77-toppmøtet i Havana sommaren 2000 – som representerte rundt 80 prosent av innbyggarane i verda, og no 133 land – vedtok Erklæringa frå Sør-toppmøtet: «Me avviser den såkalla «retten» til humanitær intervensjon». (Chomsky, 2000: 4). Avvising av humanitær intervensjon og støtte til FN-charteret vart stadfesta på nytt både i 2004 av generalsekretærens ekspertpanel på truslar, utfordringar og forandringar (High Level Panel on Threats, Challenges & Change) og så i 2005 av Generalforsamlinga i FN etter toppmøtet same år.

Den påfølgande anglo-amerikanske invasjonen og okkupasjonen av Irak, i strid med internasjonal lov, og den USA-støtta israelske invasjonen og åtaket på Libanon og Gaza dei seinare åra førte i begge tilfelle til massive åtak på sivile og tilsvarande øydeleggingar. Vestlege statar snakka sjølvsagt ikkje då om å bruke militærmakt for å verne sivile, då militærstyrkar vart brukt mot sivile som dei no hevdar å beskytte i Libya. Og gitt vestleg støtte siste tiåret og tidlegare til omfattande tortur og fengsling på ubestemt tid av mistenkte i den såkalla krigen mot terror – medrekna sivile – er det vanskeleg å tru at desse maktene vågar snakke om støtte til menneskerettar eller det såkalla ansvaret for å beskytte.

Som Immanuel Wallerstein (2006) konstaterer i European Universalism:

Spørsmålet – kven har rett til å intervenere? – går til kjerna i den politiske og moralske strukturen i det moderne verdssystemet. Intervensjon er i praksis ein rett dei sterke har. Men det er ein rett som er vanskeleg å legitimere, og derfor alltid utsett for politiske og moralske utfordringar. Intervensjonistane tyr alltid til moralske grunnar når dei blir utfordra – naturrett og kristendom på 1500-tallet, sivilisasjonsoppgave på 1800-tallet, og menneskerettar og demokrati på slutten av 1900-tallet og først på 2000-tallet … (For tida) vil Las Casas’ skepsis til vår impulsive moralske arroganse truleg vere oss til betre hjelp enn dei eigennyttige moralske forsikringane frå alle Sepulvedaer i denne verda. Det er lite hjelp i å lage juridiske grenser mot brotsverk mot menneska om ikkje desse grensene gjeld for dei mektige i same grad som for dei som blir erobra …

Alle Las Casas i denne verda blir fordømde som naive, for å legge til rette for vondskapen, som makteslause. Men dei har likevel noko å lære oss – om å vere mindre sjølvrettferdige, om å gi konkret støtte til dei undertrykte og forfølgte, om å søke allmenngyldige reglar som er verkeleg kollektive og verkeleg globale.

Sant nok er folk usamde om rett framgangsmåte i Libya (sjå Cole, 2011; sjå The Nation, 29.04.11; sjå Bennis, 29.04.11a, b). Men lærdommen frå historia er klar. Med dei beste intensjonar må ein som minimum vere ekstremt forsiktige med å støtte mektige vestlege statar i militære aksjonar i tredje verda. Vestmaktene brukte ein mauleg massakre frå dei libyske styresmaktene til å samle støtte til åtaket på Libya. Men den USA-leia vestlege intervensjonen gjekk straks ut over det avgrensa målet, til velje side i ein borgarkrig, med bombing av libyske regjeringsstyrkar og sivile område, i strid med FN-resolusjon 1973 som dei lova, og var forplikta til å følge. Nok ein gong var menneskerettar agnet vestmaktene brukte til å samle støtte til ein militær intervensjon som har ganske andre mål enn vern av uskyldige. (Sjå Mertus, 2008; Cohn, 2011) Hovudmålet for USA i den arabiske delen av Midtausten har alltid vore dei enorme oljeressursane i regionen, og kontrollen over olja har lenge vore ein hovudreiskap for verdsmakt. Olja er stadig førstepremien i kappløpet mellom stormaktene i regionen. (Sjå Chomsky, ikkje publisert per skrivande dato, mars 2011.)

Det som trengst, er ikkje fleire krigar, men demilitarisering av kloden og folkeleg deltaking, demokrati, konfliktløysing og ei likare verd som sikrar alle folk i verda retten til fred og rettferd, ikkje bare utvalte få. Tidleg i det 21. hundreåret viser det seg at keisaren ikkje hadde klede. Etter månader med vestleg støtte til dei meste brutale diktatorane i arabiske Midtausten, så har vestmaktene endeleg funne ein diktator dei ikkje lenger støttar, som med Saddam Hussein tidlegare. På same tid som verda er vitne til USA-leia vestleg støtte til brutale valdelege åtak på fredelege demonstrantar i Bahrain, Jemen og Saudi-Arabia, freistar vestmaktene å framstille det som dei støttar menneskerettar og demokrati, lett nok mot offisielle fiendar i Iran, Syria og no Libya. Men som i Irak kjem alltid denne støtta i form av bomber og kuler (sjå Gowan, 1991).

Til sjuande og sist er det sannsynleg at dei me finn som døde og såra av vestlege og spesielt USAs luftvåpen, er sivile – som det var i Indokina og i dag i Afghanistan, Pakistan, Irak og no Libya. Dessutan har kontinuerleg bombing gitt opphav til folkemordregime som Pol Pot – som vaks frå ein liten styrke på nokre titusen til over 200 000 frå 1969 til 1973 – og Taliban i dag, og stimulerer dermed dei same opprøra dei skulle forhindre. (Kiernan & Owen, 2010) Som konstatert ovanfor, samla forsida av New York Times 29.03.11 opp retorikken: «Forsvarer Libya-aksjonen, Obama ‘avviser å vente’» – Viser til ‘truande folkemord’ – Avviser at USA-styrkar skal kaste Gaddafi». Så, i eit liknande oppslag i Financial Times (29.04.11) – «Russarane spør om alliansen vil halde seg til FN-mandatet» – avslører reportarane James Blitz og Danield Dombey at vestmaktene vurderer å «væpne mostandarane hans (Gaddafis) og det vil vere i samsvar med FN-resolusjonen, seier Washington.» Slik har me gått frå tilsynelatande vern av sivile, til å stoppe folkemord, og no til å væpne dei libyske opprørarane i ein borgarkrig, men på eit eller anna vis seier USA framleis at dei ikkje har regimeendring som mål.

Dei siste dagane har diplomatar og tjenestemenn vore samla i London for å teikne opp framtida til Libya, men som Los Angeles Times (30.04.11) og andre har meldt, «ingen libyar var med på gjestelista». Og i dag (30.04.11) melder New York Times at CIA-agentar har arbeidd saman med opprørarane i vekevis, etter eit hemmeleg vedtak signert av president Obama for fleire veker sidan, der CIA får lov til å støtte opprørarane, også med våpen. CIA-agentane har arbeidd saman med fleire titalls britiske spesialstyrkar og etterretningsoffiserar frå MI6, der anglo-amerikanske etterretning har styrt luftåtak og samordna seg med opprørarane. Etter som krigen blir trappa opp, kan ingen vite det endelege resultatet. ( Cordesman, 2011; sjå Chomsky, 30.04.11)

Kanskje ein dag, når maktstrukturane til vestmaktene er feid bort, kan Vesten endeleg få bukt med sitt eige underskot på demokrati og menneskerettar, og byrje reell støtte til menneskerettar, demokrati og sjølvstyre. Men i dag er støtte til vestleg vald, kor freistande det må vere for dei som stør opprørarane og dei sivile i Libya, ein pakt med Djevelen, med skadar regionen og verda kan bruke lang tid på å lege.

(Artikkelen ble trykt første gang på Transnational Institutes nettside 29. mars 2011, http://www.tni.org. Den trykkes med forfatterens tillatelse, og er oversatt til norsk av Gunnar Danielsen.)

Takk til Noam Chomsky, Tom Dobrzeniecki og Rodney Peffer for nyttige kommentarar. Synspunkta som er uttrykt i artikkelen, er likevel bare mine. T.R.

Note:

1. Både Phyllis Bennis (2011a) og magasinet the Nation (2011) har nyleg skrive vektige og overtydande artiklar der dei jamvel går mot ein flyforbudssone. Sjå også Bennis, 2011b.

Kilder:

Bennis, Phyllis, «Against a No-Fly Zone in Libya,» mars 2011a http://www.tni.org/article/against-no-flyzone- libya Bennis, Phyllis, «UN Resolution Goes Far Beyond No-Fly Zone,» mars 2011b http://www.tni.org/article/ un-resolutiongoes-far-beyond-no-fly-zone Bennis, Phyllis, «Libya Intervention Threatens the Arab Spring,» mars 2011c http://english.aljazeera. net/indepth/opinion/2011/03/20113227 357222118. html# Bennis, Phyllis, «A Response to Juan Cole, 29. mars 2011a http://www.zcommunications.org/on-libya-aresponse- to-juancole- by-phyllis-bennis Bennis, Phyllis, «Obama’s Speech on Libya Leaves Too Many Questions Unanswered,» 29. mars 2011b http://www.ipsdc. org/articles/obamas_speech_on_ libya_leaving_too_many_ questions_unanswered# Chomsky, Noam, «The Current Bombings: Behind the Rhetoric,» 1999a http://www.chomsky.info/ articles/199903–.htm Chomsky, Noam, The New Military Humanism: Lessons from Kosovo, Common Courage, 1999b. Chomsky, Noam, A New Generation Draws the Line: Kosovo, East Timor & the Standards of the West, New York: Verso, 2000. Chomsky, Noam, «Humanitarian Imperialism,» Monthly Review, Volume 60, #4, september 2008, pp. 22-50. Chomsky, Noam, «On Libya & the Unfolding Crises,» 30. mars 2011 http://www.zcommunications.org/ noam-chomsky-onlibya-and-the-unfolding-crises-bynoam- chomsky Chomsky, Noam, «The Arab Spring,» upublisert utkast, mars 2011, kjem. Coady, C.A., The Ethics of Armed Humanitarian Intervention, US Institute of Peace, 2002 http://permanent.access.gpo.gov/websites/usip/www. usip.org/pubs/peaceworks/pwks45.pdf Cohn, Marjorie, «Stop Bombing Libya,» Huffington Post, 21. mars 2011 http://www.huffingtonpost.com/ marjoriecohn/stop-bombing-libya_b_838827.html Cole, Juan, «An Open Letter to the Left on Libya,» 28. mars 2011 http://www.thenation.com/ audio/159532/juan-cole-andkatrina-vanden-heuveldo- we-belong-libya Cordesman, Anthony, Libya: Three Possible Outcomes & the Role of Governance, Money, Gas & Oil, 22. mars 2011 http://csis.org/files/ publication/110322_Libya_ThreeOptions_ cordesman.pdf Gowan, Peter, «The Gulf War, Iraq & Western Liberalism,» New Left Review, nummer 187, mai/juni 1991, pp. 29-71 http://newleftreview.org/?view=1636 Herman, Edward S., & David Petersen, The Politics of Genocide, med forord av Noam Chomsky, Monthly Review Press, 2010. Kaufman-Lacusta, Maxine, Refusing to be Enemies: Palestinian & Israeli Nonviolent Resistance to the Israeli Occupation, Ithaca Press, 2011. Kiernan, Ben, Genocide & Resistance in Southeast Asia: Documentation, Denial & Justice in Cambodia & East Timor, Transaction Publishers, 2008. Kiernan, Ben & Taylor Owen, «Roots of US Troubles in Afghanistan: Civilian Bombings & the Cambodian Precedent,» The Asia Pacific Journal, 26-4-10, 28. juni 2010 http://www.japanfocus.org/articles/ print_article/3380 Kuperman, Alan J., The Limits of Humanitarian Intervention, Brookings, 2001. Luban, David, «Intervention & Civilization: Some Unhappy Lessons of the Kosovo War,» i Pablo de Geoff & Ciaran Cronin, red., Global Justice and Transnational Politics, Cambridge: MIT, 2002, pp. 79-115 http://www.faculty.umb.edu/lisa_rivera/courses/2006/ Luban Intervention and Civilization.pdf Los Angeles Times, «Summit Aims to Plot a Libya Course,» 30. mars 2011, pp. A1, 6. Mamdani, Mahmood, «The Politics of Naming,» London Review of Books, 8. mars 2007. Mamdani, Mahmood, Saviors & Survivors, New York: Pantheon, 2009. Mann, Michael, The Dark Side of Democracy: Explaining Ethnic Cleansing, Cambridge University Press, 2005. Mertus, Julie A., «Legitimizing the Use of Force in Kosovo,» Ethics & International Affairs, Volume 15, #1, 2001, pp. 133-150 http://onlinelibrary.wiley.com/ doi/10.1111/j.1747-7093.2001.tb00348.x/pdf Mertus, Julie A., Bait & Switch: Human Rights & U.S. Foreign Policy, 2nd edition, Routledge, 2008. Murphy, Sean, Humanitarian Intervention: The United Nations in an Evolving World Order, Philadelphia: University of Pennsylvania Press, 1996. Nation, «No to a No-Fly Zone,» 4. april 2011, pp. 4-5. Nation, «A Debate Between Juan Cole & Katrina vanden Huevel: Do We Belong in Libya?» 29. mars 2011 http://www.thenation.com/audio/159532/juancole- andkatrina-vanden-heuvel-do-we-belong-libya Nevins, Joseph, A Not-So-Distant Horror: Mass Violence Against East Timor, Cornell University Press, 2005. New York Times, «Obama Cites Limits of US Role in Libya,» 29. mars 2011 http://www.nytimes. com/2011/03/29/world/africa/29prexy.html?ref=toda yspaper&pagewanted=print New York Times, «CIA Agents in Libya Aid Airstrikes & Meet Rebels,» Mark Mazzetti & Eric Schmitt, 30. mars 2011 http://www.nytimes. com/2011/03/31/world/africa/31intel.html?_ r=1&hp=&pagewanted=print Robinson, Geoffrey, East Timor, 1999: Crimes Against Humanity, A Report Commissioned by the United Nations Office of the High Commissioner for Human Rights, 2006 http://www.history.ucla.edu/ people/Robinson East Timor 1999 English.pdf Robinson, Geoffrey, «If You Leave Us Here, We Will Die»: How Genocide Was Stopped in East Timor, Princeton University Press, 2010. Seed, Patricia, «‘Are These Not Also Men?’: The Indians’ Humanity & Capacity for Spanish Civilisation,» Journal of Latin American Studies 25, 1993, pp. 629-652. Simon, Geoff, Libya: The Struggle for Survival, St. Martin’s Press, 1993. Wallestein, Immanuel, European Universalism: The Rhetoric of Power, New York: New Press, 2006. Wheeler, Nicholas J., Saving Strangers: Humanitarian Intervention in International Society, Oxford University Press, 2002.

Kristian Lundberg
Yarden: en fortelling
Flamme forlag (2011), 123 sider

Da boka Yarden kom ut i 2009, hadde Kristian Lundberg jobbet i 14 måneder som timeansatt på Yarden, som er et havneområde i Malmø, engasjert av et bemanningsselskap.

Yarden er en gigantisk inngjerdet parkeringsplass, og arbeidet går ut på å flytte biler som er ankommet havna, fra en del av parkeringsplassen til en annen, hvor de enten skal videre med annen transport eller ut til forhandlere. Bilene skal parkeres på små oppmerkete plasser med svært liten klaring. Når det snør, skal de børstes reine for snø, og når det er skittent nedfall fra det nærliggende søppelforbrenningsanlegget, må bilene vaskes for hånd. Arbeidet foregår utendørs i all slags vær.

Kristian Lundberg er kjent i Sverige som forfatter av flere diktsamlinger og romaner og som litteraturkritiker og avisskribent. Han debuterte i 1991. For å gjøre den utvendige historien kort: han har havnet på Yarden fordi han har vært psykisk sjuk, ikke fått utgitt noe over en lengre tid, og har pådratt seg stor gjeld, rekkefølge og årsaksforhold er uklart i boka. Han har ansvaret for en sønn. Utveien blir å ta alt arbeid han kan få tak i, for å holde livet sitt i gang og betjene gjelden. Han selger kroppsarbeid på timebasis, fordi det er slikt arbeid han har vokst opp med å gjøre, som han sier: Kroppen kan det. Det er en «baklengs klassereise », for han er kroppsarbeid muligheten og den nødvendige løsninga, det man har å falle tilbake på når middelklassetilværelsen løser seg opp i intet.

Til tross for at Kristian Lundberg er kjent med kroppsarbeid, er møtet med det nye arbeidslivet anno 2009 en oppvåkning. Som timeansatt har du ingen rettigheter. Er det jobb, blir du kanskje ringt opp, men er det den minste tvil om du har levert bra nok, ringer de ikke igjen. «Det står alltid en ny kandidat utenfor porten og venter. Vi er nødt til å leve livene våre på huk. Vi tvinges inn et system som minner om skadedyrenes; vi angir hverandre for å sikre våre egne plasser.»

Kristian Lundberg mener det bemanningsbyråene driver med, er slavehandel. Derfor er solidaritet i denne stadig større andelen av arbeiderklassen vanskelig. Han gjør seg underveis den tanken at solidaritet i vår tid nærmest er blitt en «opparbeidet» rettighet som er forbehold fast ansatte. De timeansatte er usynlige både som mennesker og som arbeidere, i mange tilfeller er de ute både av syne og sinn for den organiserte arbeiderklassen. De har kommet til erstatning for en fast ansatt, en arbeidskamerat. Men verken han eller de andre timeansatte har råd til å betakke seg fordi de synes det er for jævlig. Det betyr ikke at de ikke er sinte eller har en sterk opplevelse av urettferdighet, som det ligger et potensial for opprør i. På Yarden skjer opprøret i det stille, arbeidet saboteres, og det forekommer hærverk på bilene.

Kristian Lundberg er ikke på Yarden for å rapportere om det som skjer, som Günter Wallraff har gjort siden 70-tallet og Lotta Elstad i den senere tida. Arbeidskameratene aksepterer etter hvert at han ikke er der for å spionere på dem. Men det ble vel likevel det han gjorde, iakttok urettferdighet og samlet sammen nedtegnelser til det som til slutt ble fortellinga om tida på Yarden. «Jeg gjør det jeg kan, skriver et par tusen tegn som jeg gjemmer unna og håper å kunne plassere i riktig sammenheng en gang,» skiver han et sted underveis.

Et kjennetegn ved de timeansatte, både på Yarden og andre steder Kristian Lundberg forteller om i boka, er at de svært sjelden er hvite svensker. De er flyktninger fra krig eller fattigdom, med eller uten lovlig opphold. Mange av dem har høy utdanning, men fast arbeid ligger ikke innenfor det som er mulig. Dette vet vi jo om et arbeidsmarked som er rasistisk, men det som er sterkt med Yarden, er at livet og arbeidslivet deres beskrives av en som lever det samme arbeidslivet, og lar arbeidskameratene bli synlige som en viktig del av fortellinga. Derfor blir det ikke først og fremst «historien om Kristian Lundbergs fall fra middelklassen».

I denne sammenheng er Yarden en viktig bok fordi den gir en god skildring av arbeidshverdag i et fysisk slitsomt arbeid der man overhode ikke har medvirkning, og hvordan det virker på resten av livet, at mangel på kontroll over eget arbeid gjør deg både avmektig og sjuk. Kristian Lundberg skriver godt, og det er lett å høre at det er en lyriker som beskriver mørket om morgenen i november. Vi vet lite om hvorvidt boka blir lest av dem den handler om, men jeg tror de ville være fornøyd med fortellinga.

Jeg var på Litteraturhuset på et møte i juni der Kristian Lundberg samtalte med Kjartan Fløgstad om Yarden spesielt og arbeiderlitteratur generelt. Det ble snakket om fraværet av «den moderne arbeiderromanen ». Der sa Kristian Lundberg noe som jeg synes var ganske lurt: De nye sosiale mediene gir arbeiderklassen muligheter de tradisjonelt ikke har hatt til å lage sine egne historier, skrive dem og billedgjøre dem, helt uten at et forlag eller annen form for sensur skal veie og finne det «godt nok». Vi snakket om det på vei hjem også, hvordan bruken av elektroniske meldinger, nett og forum har brutt ned den tillærte frykten for skriftspråket i arbeiderklassen. Det kan gi håp for den nye «arbeiderromanen», som også like gjerne kan være en populær blogg, en film eller en tegneserie.

Til slutt må jeg innrømme at jeg til nå har unnlatt å fortelle at denne vesle «flisa» av ei bok også er en ganske gripende oppvekstroman. Uten at jeg har spesielt godt greie på det, så må boka være godt oversatt av Trude Marstein. Hun har klart å ta vare på det poetiske språket.

Terje Bongard og Eivind Røskaft: Det biologiske mennesket Tapir akademiske forlag, 2011

Hvordan forståelsen av vår biologiske arv har betydning for dagens klassekamp og hva denne forståelsen medfører for politisk tenking og sosialistisk organisering er spørsmål denne boka drøfter.

Deres utgangspunkt er at vi har funnet ut hvor vi kom fra, hvorfor vi er her og hvem vi er.

Enkelt sagt har vi arvet genene etter de stamforfedrene som klarte å få mange etterkommere. Naturen har evolvert de genene og følelsesreaksjonene som gir størst overlevelse. Denne arven er svært gammel. Mange følelsesreaksjoner er eldre enn mennesket og endrer seg over tusenvis av år.

Våre følelsesmessige reaksjoner er langt mer omfattende enn vår bevissthet. I følge boka er forholdet mellom ubeviste reaksjoner og bevissthet 11 000 000 til 10 hvis vi måler som fyring av nerveceller pr. sekund. Det betyr at vi faktisk foretar svært få bevisste valg og at våre følelser styrer svært mye.

Boka definerer følelser som:

arvelige, kognitive mekanismer i form av belønning, straffer eller påtrykk som er selektert for å utløse handlinger som ga flere etterkommere i den tida forforeldrene levde.

Boka vektlegger at seleksjon ikke er målrettet. Da blir det å forstå våre nedarvede følelser og hvordan de fungerer svært viktig. Som eksempel bruker boka at følelsene våre for å gi barna våre gode muligheter er svært sterke mens vi ikke har noen nedarvede følelser for å forsvare jordens tåleevne økologisk. Dette var ikke en del av våre forfedres behov. Det gjør det til en stor utfordring å få til et stort engasjement rundt kampen for å ta vare på miljøet slik at vi kan overleve som art, særlig hvis det kan true den kortsiktige livskvaliteten til våre barn.

Inngruppe – utgruppe

En av følelsene boka legger stor vekt på å forklare historisk er det de kaller inngruppefølelsen. «Den ble selektert fram gjennom fordelene ved å satse på familien og nære venner i stammelivet i Afrika. Inngruppefølelsen er lojalitet, solidaritet, selvoppofrelse og den svulmende gleden ved å bidra og få anerkjennelse.»

«Solidaritet, ansvar og raushet fungerer glimrende i inngrupper hvor alle ser hverandre. Gruppa kan samtidig også kontrollere gratispassasjerer og korrupsjon.» «Kultur er i bunn og grunn et uttrykk for inngruppefølelser »

Boka setter utgruppe opp mot dette. Den forklarer f.eks. FrPs gjennomslag i innvandringspolitikken med at de appellerer til nedarvede følelser vi har som flokkdyr. På den andre siden sier de at det biologisk sett tar svært kort tid å bli tatt opp i en inngruppe. Dette kan forklare at enkeltmennesker som blir utsatt for statlig rasisme kan få sterkt sterk støtte fra lokalsamfunn på tross av fremmedfrykt.

Inngruppa, basis for et kommunistisk samfunn.

Forfatterne drøfter mulige måter å organisere det de kaller et bærekraftig, demokratisk samfunn. Det er et samfunn med politisk, demokratisk styring over produksjonen og hvor kapitalistisk konkurranse er avskaffet som grunnlag for økonomisk utvikling. I mitt språk er dette sosialisme, kommunismens første stadium.

«Et stabilt, demokratisk samfunn kan baseres på inngrupper med tilstrekkelig grad av åpenhet». Dette er å spille på lag med våre nedarvede følelser og å begrense mulighetene for å spille historisk utviklede følelser ut mot kommunistisk organisering. En klok måte å benytte biologisk kunnskap på. Her er det helt sikkert mye å hente. Forfatterne tar til orde for å øke forskingen dramatisk i grenselandet mellom biologi, sosiologi og samfunnskunnskap generelt. Det virker som særs fornuftig og bør være en oppfordring for alle som er opptatt av å utvikle kommunistisk teori for det 21 århundret.

I radikale miljøer er det sterk skepsis til biologisk begrunnede standpunkter. Bla. viser Inger Nordal i Rødt nr 1-2011 til hvordan «hva som er naturlig» brukes av naturvitenskapsmenn til å forsvare kvinneundertrykking. Her er det selvfølgelig fortsatt fare for store misbruk, og mye kvasivitenskap vil se dagens lys. Men å bruke dette til å avvise all ny kunnskap om biologi blir omtrent like intelligent som å avvise psykologien som fagfelt fordi Freud var en kvinneundertrykker.

Det er tydelig at forfatterne kan mer om biologi enn politikk. I politikken blir de derfor ofre for den primitive propagandaen fra kapitalismens forsvarere. De selger rått at Kinas økonomiske suksess kommer på tross av og ikke på grunn av Mao-epoken. Likedan at sosialistiske forsøk bare har vært tragiske. Begge påstander de tar for gitt, uten å undersøke eller underbygge. De bruker også nesten bare økologiske begrunnelser for samfunnsendringer, selv om store sosiale forskjeller blir gjort til et følelsesproblem for kapitalismen. Klassekamp er ikke deres greie.

Det er etter min vurdering små skavanker i en bok som stiller oss som er opptatt av kommunistisk tenking overfor store utfordringer.

Les boka og ta utfordringene.

En norsk offiser sa til Per-Gunnar Kung Skotåm og Turid Thomassen at han personlig trodde at Norge ville ha militære styrker i landet også etter 2014. De besøkte Afghanistan i mai i år.

Per-Gunnar Kung Skotåm er førstekandidat for Rødt i Fauske, og sitter i arbeidsutvalget til Rødt

Engelsk offentlighet har en helt annen tradisjon enn den norske når det gjelder beskrivelsen av krigseventyrene som deres væpnede styrker deltar i. Strømmen av boktitler som forholdsvis detaljert omhandler de militære operasjonene i Helmand provinsen, er stor, og nye titler kommer.

Storbritannia har Helmand Provinsen i Afghanistan som sitt hovedansvarsområde, og har siden 2006 iverksatt sin del av NATOs strategi langs elva Helmand som gir grunnlag for det jordbruket som utgjør befolkningas livsgrunnlag. Naturlig nok er det også her befolkningskonsentrasjonen er størst. Folk bor og dyrker marka i et belte på 1–5 km langs elva, og opptil 30 km fra elva er knyttet til vanningskanaler som ble bygd i tidsrommet 1950–1975.

Ved å gå gjennom bøker som Doug Beatties An ordinary soldier og Task force Helmand, Patrick Bishops 3 Para og Ground Truth samt Toby Harndens Dead Men Risen får man et innblikk i hvor, hvordan og med hvilken hensikt de ulike trefninger fant sted mellom britiske soldater og det som beskrives som opprørere/Taliban. Utvider man bekjentskapet med området ved å studere det filmatiske materialet, som er alminnelig tilgjengelig på DVD, får man også et visuelt innblikk i livsvilkårene for befolkninga og de vilkåra som den militære kampen føres under. Den danske filmen, Armadillo, er kjent for et norsk publikum. Armadillo er en av de mange stridsbasene langs elva Helmand hvor de danske soldatene opererer. Filmen følger en dansk avdeling med sine trefninger med afghanske motstandskjempere over tid. Det gjør også de 10 timene med Ross Kemp i Afghanistan som følger to britiske avdelinger med et års mellomrom i det samme området. Ross Kemp er en britisk skuespiller best kjent for sin rolle i serien Eastenders. Han reiser «embedded» med de britiske styrkene sammen med filmfotograf og regissør. Serien handler bokstavelig talt om Ross Kemp i Helmand og som oftest er det han som er i bildet, mens kuler hviner over hodet, britiske soldater skyter tilbake, og Natos bombekastere, artilleri, missiler, helikoptre og bombefly utøver massiv gjengjeldelse mot de som har beskutt Nato-troppene.

Litteraturen og filmene dokumenterer meget godt hvor avhengig Nato er av sin teknologiske overlegenhet, forutsetningen for overhode å våge seg ut av de befestede baser de opererer fra. Natos offiserer beskriver sin situasjon som at de er omringet av fiendskap og reservasjon fra lokalbefolkningen. Bare ved å patruljere offensivt med muligheten for å kalle inn støtte fra artilleri, helikoptre og bombefly kan de ha en mulighet for å løse et overraskende angrep på seg sjøl med minimale egne tap og utradering av sine motstandere. Kampene foregår fra hus til hus i områder hvor en del av befolkningen forsøker å gjennomføre sine daglige oppgaver knytta til jordbruket og det som dagliglivet krever. Vi ser danske soldater som sparker inn dører på bebodde hus. Vi ser britiske soldater kaste handgranater inn i rom før de drillmessig rensker hele huset med automatisk ild, rom for rom. Vi ser døde og sårede sivile afghanere som er blitt fanget i kryssilden, som det beskrives som, uvisst fra hvilken side.

Den tydelige teknologioverlegenheten når Nato-soldatene rykker ut, bidrar til å løse alle trefninger med Taliban til Natos fordel. Før stridspatruljene rykker ut fra basen, går tunge stridskjøretøy med maskinkanoner/tunge mitraljøser i stilling på de åpne høgdedragene et stykke fra bosettingene langs med elva. Artilleristene og bombekasteravdelingene klargjør skytset og ammunisjonen for å kunne støtte med ildgivning om nødvendig. Førerløse fly, såkalte droner, sendes opp for å kunne gi video-oversikt i sann tid til operasjonsledelsen på basen, og tilgjengelige flyressurser klarlegges i området for eventuell å bombe eller skyte med raketter fra F15, F16, F18, A10 eller Apachehelikoptre.

Alle involverte har tredimensjonale luftfotografier med kartografiske rutenett. I tillegg er alle hus i hele operasjonsområdet nummerert sånn at de på bakken kun behøver å oppgi et nummer for at støttevåpnene skal kunne identifisere og eventuelt beskyte det ønskede målet.

Det er vel ikke ulogisk å anta at det er mest sannsynlig at den som pøser mest ammunisjon og sprengkraft mot et mål, har størst sannsynlighet for å treffe sivile som befinner seg i stridsområdet.

Bombene som benyttes, er fra 250 kg til 1000 kg. Som vi nylig har opplevd i Norge, vil en bombe på mellom 500 og 1000 kg, som er det som er antydet om størrelsen på bomben i regjeringskvartalet, påføre store skader langt utover den umiddelbare omkrets. I tillegg vil militære bomber basert på TNT ha mer en dobbel sprengkraft sammenlignet med gjødselbaserte bomber, så virkningene er enorm.

Derfor vil sjøl store bomber midt i målet kunne påføre sivile et stykke unna alvorlige skader i tillegg til det som skjer når ting går feil, og man treffer utafor målet i et bebodd område.

Det den omfattende litteraturen og filmene fra Helmand dokumenterer, er at resultatet fra en massiv styrkeoppbygging gjennom 6 år ikke på noe vis har bidratt til å gjøre befolkningen mer mottakelig for Natos eller de afghanske myndighetene autoritet. Den sterke oppbyggingen av soldater siden 2009 har gitt Nato en mulighet til militært å kontrollere større områder utenfor de militære basene ved rett og slett å bruke mer ressurser.

Da øverstkommanderende for USA og Nato styrkene, general Stanley A. McChrystal, lanserte sin nye doktrine for de vestlige styrkene sin krigføring i Afghanistan på nyåret i 2010, ble det forsøkt presentert som en nyvinning innenfor den strategi som var fulgt de siste 5 år. Lite kunne være mer feil.

Skiftet av strategi

Skiftet ble presentert som en endring fra en såkalt enemy centric warfare hvor det å finne og uskadeliggjøre opprørere er hovedmålet til en såkalt population centric warfare. Her er hovedmålet å sikre befolkningens allmenne sikkerhet som en forutsetning for å utvikle en langsiktig passivisering og kontroll/innflytelse over et område. Dette ble presentert som en fornyelse av strategien, men var i realiteten en reversering i forhold til tidligere feil. Flere rapporter fra USAs egen militære etterretning hadde oppsummet at ikke bare mislykkes man med å vinne økt oppslutning blant afghanerne. Tvert om, USA skapte nye motstandere og økt oppslutning om Taliban i de fleste områder de opererte.

Sommeren 2010 ble general McChrystal erstattet av sin overordnede, general Petreus, som høyeste sjef for USA og Nato sine styrker i Afghanistan. Dette dreier seg ikke om uenigheter om eller skifte av strategi. General Petreus var jo arkitekten bak den strategi general McChrystal iverksatte.

For å vise fram den nye strategien i praksis, iverksatte NATO umiddelbart etter lanseringen operasjon Moshtarak mot området Marjah i Helmand som en del av sin nye population centric-doktrine, hvor demilitære termene clear, hold og build sto i fokus. Sjøl etter 6 måneder med stor innsats fra USA og Nato evnet de ikke å etablere noen form for politisk kontroll over dette området.

Kampene sto i realiteten om å gjenerobre områder fra opprørerne/Taliban som det afghanske Karzai-regimet og Nato/USA hadde mistet kontroll over tidligere. Det var forholdsvis langt unna en vinnende strategi hvor Karzai og vestlige styrker etablerte stadig større innflytelse over områder i Afghanistan. Situasjonen nå er omtrent den samme som tidligere. Unntatt at NATO har større militær kontroll ved at de avsetter større militære ressurser enn før offensiven startet.

Da general McChrystal presenterte sin nye doktrine, sammenfalt det med at alle amerikanske styrker trakk seg tilbake fra utpostene de hadde etablert i Kunar provinsen, og begrenset seg til en hovedbase i provinshovedstaden Asadabad. At USA i realiteten hadde blitt militært slått av Taliban og drevet ut av en rekke såkalte FOBs (Forward Operating Bases) og VPBs (Vehicle Patrol Bases), ble av politiske årsaker holdt skjult. Dette mønsteret er etter hvert gjennomgående for USA, NATO og Norges militære situasjon i Afghanistan. I en periode hvor de militære etterlyser et ønske om å spille på lag med befolkningen, er hovedtendensen at de militære konsentreres i større og færre befestninger, mer avsondret fra befolkningen enn tidligere. Motsetningene er blitt så skarpe at USA og NATO defineres som fiender sjøl i områder hvor de ikke har noen militær historie fra før.

General Petreus gikk nylig av som øverstkommanderende for USA og Nato i Afghanistan for å tiltre som ny sjef for CIA. Det er ikke mer enn ett år siden han endret innrettingen på Natos krigføring i landet fra population centric under samlebetegnelsen counterinsurgent til counterterrorist. Det betyr: å definere, finne og likvidere lokale ledere for Taliban. Da et amerikansk Chinook helikopter fylt av spesialsoldater ble skutt ned av Taliban med resultatet at 39 døde 6. august 2011, var det nettopp et slikt likvidasjonsoppdrag de var ute på.

Det vesentligste av USAs styrkeoppbygging med 30 000 nye soldater i 2009/2010 var spesialstyrker som siden har blitt brukt på offensive oppdrag med henblikk på å finne og likvidere Taliban-ledere. De nasjonale Nato-kontingentene har i mye større grad fått oppdrag som i mindre grad enn tidligere bringer de ut av basene. Dette er særlig tilfellet i Operasjonsområdet Nord hvor tyskerne, nordmennene, svenskene o.a. har sine baser. Det store flertallet av de norske soldatene forlater knapt nok garnisonen. Amerikanerne har tatt kontroll over de operative framstøtene. De nasjonale kontingentene har fått oppgaver knyttet til det politiske passiviseringsprogrammet i samarbeid med lokale myndigheter og i opplæringssammenheng og mentoring av afghanske militære.

Da undertegnede sammen med Turid Thomassen, partilederen i Rødt, besøkte den norske kontingenten i Mazar-E-Sharif i mai i år, fikk vi en grundig briefing om de norske oppgavene sett i forhold til Natos hovedstrategi.

Sammenholdt med det større bildet som er beskrevet innledningsvis i artikkelen, var informasjonen som ble gitt, grundig og interessant.

De norske oppgavene dreide seg om samarbeidet med det sivile samfunnet (CIMICCivilian and Military Cooperation) og antiopprørsarbeid (COIN-Counterinsurgency) som en del av dette samarbeidet sammen med psykologiske operasjoner hvor man blant annet kjøpte reklametid på lokale fjernsyns- og radiostasjoner.

Ordrene om hvilke oppgaver som skulle ivaretas, kom fra toppen gjennom Natosystemet. Det vil si fra de som utvikler den helhetlige strategien. Nå som USA har tatt den overordnete militære kontrollen i Faryab, har Norge fått mindre deloppgaver knyttet til opplæring og mentoring av de afghanske militærstyrkene.

Den siste omlegging av USAs militære strategi fra counterinsurgency til counterterrorist er etter min oppfatning et uttrykk for at USA ikke lenger har tro på at de vil lykkes med sin stabiliseringsplan fram mot den varslede tilbaketrekning av sine militære styrker i 2014. Meningen er at det militære sikkerhetsansvaret for alle provinser i landet da skal være overført til afghanske sikkerhetsstyrker (ASF). ASF er er samlebetegnelsen for alle militære og politimessige avdelinger under kontroll av den afghanske regjering.

USA og Nato vil ikke overføre sine B-1 bombefly, sine Apache eller Chinook helikoptre, F15 og F16, sine A10 Warthogs, sine dronefly, sine satelittsystemer, sine Javelin bærbare varmesøkende raketter til en halv million per skudd, sine stridsvogner, sitt langtrekkende artilleri osv. til de afghanske sikkerhetsstyrkene. Disse har vært forutsetningen for at NATO-styrkene ikke er utradert allerede. I det øyeblikk Nato eller deres forlengede arm i Afghanistan, Karzairegimet, møter Taliban på samme premisser når det gjelder våpen og utrustning, er utfallet gitt.

Parallelt med de programmene som kjøres for opplæring av ASF, er USA i gang med drøftelser med Karzai om å få beholde en rekke militære baser i landet også etter 2014. En titt på kartet som viser at landet er sentralt geostrategisk plassert for kontroll med Iran, de tidligere sovjetrepublikkene nord for landet, Pakistan og Kina i tillegg til Afghanistan sjøl. En norsk offiser ga uttrykk for at han personlig trodde at Norge ville ha militære styrker i landet også etter 2014. Kan hende USA ikke blir aleine.

USA, med Nato og Norge på slep, repeterer for tida USAs nederlagsdømte strategi fra krigen i Vietnam (1968–1972) og Sovjets krigføring i Afghanistan (1985– 1989). Massiv gjengjeldelse mot det som defineres som opprørere. Dominerende bruk av spesialstyrker: Special Forces, Navy Seals og for Sovjet Spetznaz til infiltrasjon og likvidering av politiske og militære ledere. Aktiv opplæring av afghanske hær- og sikkerhetsstyrker, hvor USAs modell i dag er omtrent identisk med Sovjets program fra andre halvdel av 80-tallet og deres eget nederlagsdømte forsøk på «vietnamisering» av krigføringen på 70-tallet. Programmene er best beskrevet i boka The Phoenix Program av Douglas Valentine.

Den massive likvidasjonskampanjen som USA nå gjennomfører i Afghanistan, har sin virkning, og oppfattes som vellykket om man ser på hvor mange anslag spesialstyrkene får gjennomført. Det betyr også en endring i forhold til for ett år siden hvor mantraet var å forsøke og få til en politisk løsning i Afghanistan hvor også Taliban hadde en plass.

Mer kompromissløse

Gjennom en systematisk likvidering av Taliban-kommandanter mellom 30 og 40 år fylles nå deres plass av yngre, djerve og ennå mindre kompromissvillige kommandanter mellom 20 og 30 år. Disse har svakere forankring i de lokalsamfunn de fungerer i, og vil være mer utålmodige i å få til en militær løsning enn de kommandantene de erstatter. Sannsynligheten for at USA skaper seg et større problem enn de hadde, er overveldende.

Folket i Afghanistan har tre fiender: Krigsherrene i parlamentet, Taliban og USA/NATO. Hvis sistnevnte forlater Afghanistan, vil det gjenstå to interne fiender. Disse vil svekkes hvis de utenlandske troppene trekker seg ut, sier Malai Joya til Stian Bragtvedt.

Stian Bragtvedt jobber med internasjonale spørsmål i FN-sambandet.

Malalai Joya er afghansk aktivist, forfatter og tidligere parlamentsmedlem i Afghanistan. Hun ble kastet ut av parlamentet i 2007 da hun kritiserte andre medlemmer for å være krigsherrer og korrupte. Joya er 33 år gammel, kommer fra Farah provinsen i Afghanistan, og kritiserer Karzai-regjeringen og de utenlandske troppene i Afghanistan. Hun har fått en rekke drapstrusler, og må leve under beskyttelse av livvakter.

Hvordan er situasjonen i Afghanistan i dag, ti år etter invasjonen i 2001?

USA og NATO invaderte Afghanistan under paroler om «frihet», «demokrati» og «kvinners rettigheter». Så installerte de et av verdens mest korrupte regimer, bestående av flere krigsherrer og narkobaroner som er mot både frihet, demokrati og kvinners rettigheter.

Situasjonen i Afghanistan i dag er en katastrofe. Folk lever med ekstrem urettferdighet, usikkerhet, undertrykkelse, sult og en rekke andre problemer. Over 80 % av befolkningen lever under fattigdomsgrensen og det er stor arbeidsledighet. Afghanistan er nummer to på listen over verdens mest korrupte land og på bunn av indeksen for menneskelig utvikling (HDI). Denne elendigheten er afghanere i ferd med å gjøre opprør mot.

Hva er problemet med det nåværende regimet i Afghanistan?

Problemet er at dagens regime er gjennomkorrupt og hovedsakelig består av islamske fundamentalister og krigsherrer. Folk som Rasul Sayyaf, Qasim Fahim, Karim Khalili, Rashid Dostum og Atta Mohammed har blod på hendene. Milliarder av dollar har gått til Afghanistan de siste ti årene, men mesteparten har gått rett i lommene på disse kriminelle. Knapt en brøkdel har gått til å forbedre situasjonen for vanlige afghanere. I Afghanistan i dag blir de rike rikere mens de fattige blir fattigere.

Hvordan er kvinners situasjon i Afghanistan?

Den er en katastrofe. Forholdene for kvinner er som under Taliban, enkelte steder enda verre. Damer og jenter blir utsatt for voldtekt, kidnapping, drap og syreangrep. Mange blir så ødelagte at de tar sitt eget liv, den vanligste måten er å sette fyr på seg selv.

For kvinner i byene er situasjonen bedre, men på langt nær så bra som den var på 70- og 80-tallet. Det sitter 68 kvinner i parlamentet i dag, men disse er alle håndplukket av krigsherrene, og snakker ikke ut om kvinners stilling.

Hva fikk deg til å snakke ut mot krigsherrene i Det afghanske parlamentet?

Krigsherrene som sitter i parlamentet representerer ikke det afghanske folket. De har blitt valgt gjennom å bruke bestikkelser, våpen og trusler. Dette gjorde meg sint, men samtidig ga det meg et ønske om å gjøre noe for mitt folk. Jeg bestemte meg for i det minste å bli en liten stemme for stemmeløse og undertrykte afghanere. Derfor brukte jeg hver sjanse jeg fikk til å tale i parlamentet til å fordømme krigsherrene og deres forbrytelser. Tingene jeg har sagt, er ikke ukjente for vanlige afghanere. De fleste hater krigsherrene, og snakker om det på gaten og i dagliglivet. Det jeg gjorde, var å bringe disse meningene inn i parlamentet.

Hva kan folk i Norge gjøre for å støtte folket i Afghanistan?

De kan presse regjeringen sin til å slutte og støtte amerikansk utenrikspolitikk gjennom NATO. Regjeringen de støtter i Afghanistan, er korrupt og representerer ikke folket. De norske NATO-soldatene i Afghanistan gjør bare situasjonen verre. Nordmenn kan støtte afghanske organisasjoner som jobber for fred, demokrati og rettferdighet under svært vanskelig forhold. Støtte til utdanningsprosjekter i Afghanistan er det viktigste. Det er kun gjennom utdanning folk kan redde seg selv fra uvitenhet og bygge en politisk bevissthet.

Vil det ikke bli borgerkrig om NATO og USA trekker seg ut av Afghanistan?

Folket i Afghanistan har tre fiender: Krigsherrene i parlamentet, Taliban og USA/NATO. Hvis sistnevnte forlater Afghanistan vil det gjenstå to interne fiender. Disse vil svekkes hvis de utenlandske troppene trekker seg ut. Mange sier at det vil bli borgerkrig, men situasjonen i dag er allerede håpløs og kan ikke bli stort verre.

Da USA og NATO invaderte Afghanistan i 2001, trodde afghanere på løftene de fikk fra de utenlandske troppene. Etter ti år med konflikt hvor titusenvis av sivile har blitt drept, har folk mistet troen på den utenlandske tilstedeværelsen. Stadig flere demonstrerer mot Karzai-regimet og luftangrepene som går ut over vanlige afghanere.

USA og NATO verken kan eller vil bringe frihet og demokrati til Afghanistan. De pleier fortsatt kontakt med suspekte grupper som de bruker for å flytte fram sin egen agenda i Asia. Ingen nasjon kan frigjøre en annen. Det er det afghanske folkets eget ansvar å befri Afghanistan fra terror og fundamentalisme.

Andreas Malm:

Hatet mot muslimer

Bokförlaget Atlas, 2009

Har du hørt om Euro-Arab Dialogue, EAD? Sikkert ikke. Den ble dannet av EU og den Arabiske Liga høsten 1973. EAD har holdt sine møter i hemmelighet, og organisasjonens høyeste organ er en topphemmelig kommisjon, som siden 1973, har fungert som Vest-Europas hemmelige regjering.

Du har kanskje ikke hørt om Bat Ye’or (Nilens datter på hebraisk) heller? Det er hun som kommer med disse konspiratoriske opplysningene i boka Eurabia – The Euro-Arab Axis fra 2005. Bat Ye’or heter egentlig Gisèle Littman. Hun ble født i Kairo i 1933. Familien, som var jødisk, ble fordrevet fra Egypt året etter Suez-krisen. Det påstår i hvert fall Littman selv, men uavhengige kilder setter spørsmålstegn ved hennes historie.

Det som derimot er klart, er at Littman slo seg ned i Storbritannia. Hun skrev flere bøker om islams forhold til jødedom og kristendom, og brukte psevdonymet Bat Ye’or. Eurabia – The Euro-Arab Axis ble hennes store gjennombrudd. Denne boka må sies å være en av de aller viktigste bøker innenfor den såkalte Eurabia-litteraturen. En litteratur hvis hovedbuskap er at muslimene er onde og løgnaktige, de er mange og blir stadig flere og de har som mål å overta Europa.

Oljekrise

Historien om EAD, Bat Ye’or og annen Eurabia-litteratur kan vi lese om i Andreas Malms glimrende bok Hatet mot muslimer.

1973 er året. Det var oljekrise, og OPEC stengte igjen kranene til USA og Europa. For å åpne kranene igjen stilte araber-muslimene (arabere og muslimer er utbyttbare begrep i Bat Ye’ors verden) meget strenge krav til flere EU-land. De koplet et politisk grep, og utnyttet oljen som et politisk instrument. Det var i denne sammenhengen at EAD ble dannet. Europeerne levde fra nå av i «dhimmiskap» eller underordning. Malms bok er en svært god og detaljert dokumentasjon av de islamofobiske idéene. Bat Ye’or er bare en av flere forfattere som blir presentert, en annen er Samuel Huntington og hans Clash of Civilizations.

Men det er også en dokumentasjon av de islamofobe partienes politiske praksis. Han diskuterer også begrepet islamofobi og kommer fram til at det er det tidlige 2000-tallets dominerende form for nyrasisme.

Jihad er den dødelige kjernereaktoren i islam, påstår Ye’or. Erobring og dominans er nøkkelbegreper i islam. Uten unntak ser muslimer ned på ikke-muslimer.

Løgn

Dette er det reneste sludder, og et eksempel på alle løgnene som islamofobene sprer. Malm behandler blant annet forholdet mellom islam, kristendom og jødedom da islam hadde kontrollen over Spania og Portugal, eller Al Andalus som ble erobret i 711. Dette riket var ganske liberalt og muslimene viste en utpreget toleranse overfor jøder og kristne som fikk fortsette å tro på sin tora og bibel. Kristne, og i enda høyere grad jøder, fikk gjøre karriere langt inn i de styrende palassene.

En av de store fortjenestene til Malms bok er de mange konkrete eksemplene på islamofobenes løgner. Her er et eksempel fra Sverige: «Vi har en miljon muslimer som lever på bidrag», uttalte Mats Thuresson fra Sverigedemokratene til lokalavisa Ystads Allehanda.

Avisa Dagens Nyheter undersøkte påstanden og påpekte at omkring 400 000 innvandrere med bakgrunn fra muslimske land bor i Sverige. Ca. 100 000 av disse er utøvende muslimer. Thuresson ble så stilt mot veggen av lokalavisa, og forsvarte seg med at «siffran slank ur mig, men egentligen vet jag bara att det är en jävla massa». På spørsmål om det ikke lønte seg å si sannheten, sa den nyvalgte kommunestyrerepresentanten: «man ska ljuga så det låter sannolikt».

En annen viktig løgn som er verdt å påpeke, er at muslimene er så mange og føder stadig flere barn. Det er løgn. Riktignok er det sånn at muslimske kvinner føder flere barn enn gjennomsnittet når de kommer til Vesten, men når de har slått seg til ro, nærmer de seg den vestlige befolkningen. Dette er tendensen i Europa, og i begynnelsen av 2000-tallet ligger den muslimske fruktbarheten noe over den ikke-muslimske, men det synes bare å være et spørsmål om år eller tiår før gapet er jevnet ut.

Og hvordan er den politiske praksisen der islamofobiske partier både har og ikke har en hånd på rattet? Riktig svar er: ille. Islamofobien har fått fotfeste ikke bare hos høyrepopulistiske og fascistiske partier, men også hos vanlige borgerlige partier. Malm går gjennom en rekke europeiske land og viser oss den islamofobe rasismen i all sin gru.

Et viktig poeng i boka er at flere fascistiske partier utfra egne erfaringer har forstått at jødehets i svært liten grad ser ut til å gi dem nok stemmer til et parlamentarisk gjennombrudd. Flere partier har polert fasaden og pekt ut muslimer som den nye hoggestabben. Dette gjelder både British National Party og Sverigedemokratene.

Hvorfor?

Hvorfor akkurat muslimer? Hvorfor har islam og muslimer blitt de nye ofrene for rasistisk hets, spør Malm. Han fører en lang og interessant diskusjon der både varefetisjisme og syndebukkteori er nøkkelbegreper, men også en historisk utlegning av islams og muslimers plass i verden.

I et avsnitt kalt «islamofobiens politiske økonomi», trekker Malm fram tre viktige hendelser som han mener er impulser til islamofobiens oppblomstring, og det er lett å være enig. Første impuls er oljekrisa i 1973, andre impuls er den iranske revolusjon i 1979 og tredje og viktigste impuls er terroren – terrorangrepene 11. september 2001, bombene i Madrid og London.

Skal jeg si noe negativt om denne boka, må det være at den er så tykk. Til tider blir den søvndyssende fordi mange av eksemplene den presenterer er så like. Men som Malm skriver i forordet:

Det här är en mycket lång bok, men den hade med lätthet kunnat bli tre gånger längre.

Boka er på 686 sider.

Bjørn Østby

Det har vært skrevet mye om hva sosialismen vil og bør være, men ofte altfor lite om hvilke konkrete institusjonelle former som kan realisere disse målene. Modellen her, er ett slikt forslag.

Paul Rækstad har en mastergrad i filosofi.

Ideen om sosialisme som en form for deltakende demokrati har røtter langt tilbake i den frihetlige marxistiske tradisjonen som inkluderer blant andre Marx selv, Rosa Luxembourg, Anton Pannekoek og Antonio Gramsci, samt flere anarkistiske tenkere. Med disse følger også en klassisk kritikk av den mer autoritære tradisjonen som vi ikke skal begi oss inn på her. Jeg er enig med Torstein Dahle (2011: 79) at det vil være et «fatalt feilgrep» av oss å se til de kjente eksemplene for autoritær statssosialisme som «forbilder for våre politiske utfordringer i et avansert kapitalistisk samfunn som Norge». Heller enn å røske opp i historiske krangler bør vi fokusere på det mye viktigere spørsmålet: Hvilken retning bør vi bevege samfunnet for å sikre planetens overlevelse, tilfredsstille menneskelige behov og legge til rette for alles frie selvutvikling gjennom et samfunn tuftet på verdiene frihet, likhet og brorskap.

En visjon om et fremtidig sosialistisk samfunn bør ta utgangspunkt i de individuelle og sosiale behov som eksisterer i samfunnet vårt, og som dets eksisterende strukturer ikke makter å tilfredsstille. På bakgrunn av dette kan vi stille en diagnose og foreslå en kur. For min del tror jeg, i likhet med Marx og flere andre, at flere av de mest presserende problemene og utilfredsstilte behovene i moderne kapitalistiske samfunn kan løses eller sterkt forbedres ved å underlegge både det økonomiske og det politiske – og kanskje mest det økonomiske – liv deltakende demokratisk kontroll, fra grasrota opp.

Det er vanskelig å bygge noe eller komme seg til et sted uten noen som helst ide om hvordan det skal se ut når det er ferdig, eller om hvor vi skal hen. Selv om vi bør innta en kritisk og pragmatisk holdning til konkrete institusjonelle detaljer når det kommer til det fremtidige samfunnet vi vil være med på å skape, tror jeg allikevel at det vil være svært verdifullt å diskutere noen konkrete modeller for hvordan slike samfunn kan og bør se ut. Vi verken kan eller bør fundere på minimale detaljer ved slike ting, men de brede institusjonelle formene derimot er verdt å tenke på av minst tre grunner. For det første utfordrer det den ideologiske antakelsen om at det ikke fins noe alternativ til moderne samfunnsformer. Dette er spesielt verdifullt for de av oss som mener at både kapitalismen og autoritær sentralstyrt sosialisme – så vel som den sosialdemokratiske blandingen av disse to – er utilstrekkelig. For det andre gir det oss et klarere mål å jobbe mot. Og for det tredje gjør slik en ide det lettere å finne ut av hvilke tiltak som best beveger samfunnet i den retningen vi ønsker.

En sentral utfordring for moderne sosialister er å komme opp med ideer om konkrete institusjonelle former som realiserer den typen deltakende demokratisk substans vi ønsker å se i et kommende etterkapitalistisk samfunn. Jeg har tidligere argumentert for at Marx selv pekte ut fire hovedelementer han mente var mest sentrale i et slikt samfunns institusjonelle substans (Rækstad 2010):

1. Samfunnet – ikke bare politisk, men også økonomisk – skal styres av deltakende demokratiske råd fra bunnen opp.
2. Økonomien som helhet må styres direkte av de assosierte produsenter og konsumenter gjennom en deltakende demokratisk plan eller planleggingsprosess.
3. Et slikt samfunn må si farvel til arbeidsdeling – spesielt den ekstreme formen for arbeidsdeling vi finner i utviklede kapitalistiske (og sentralt planlagte) samfunn.
4. Økonomisk innsats og produserte goder og tjenester skulle fordeles fra alle etter evne og til alle etter behov.

Jeg ignorerer her det siste punktet da Marx og modellen til Albert og Hahnel her skiller lag. Jeg tror det er de første tre punktene som er klart viktigst å ta fatt i, og det er her modellen til Albert og Hahnel kommer inn i bildet.

Alt dette er for å sikre at alle mennesker virkelig skal kunne styre sine egne liv eller sin egen selvutvikling som sosialt individ – selvfølgelig konsistent med en lik rett og mulighet til dette for alle. Målet er å eliminere alle former for dominans og undertrykking, ikke bare i den «politiske» sfære, men også den som utøves av sjefer og kapitalister på arbeidsplassene, og av upersonlige markedskrefter i økonomien forøvrig. Den økonomiske sfæren er antakeligvis – kontra nyliberal retorikk – det området av moderne samfunn og av våre moderne liv som er minst demokratisk. Og det er også det området som tradisjonelt, og med rette, har vært et av hovedfokusene for sosialistisk og sosialdemokratisk politikk. At dette ser ut til å ha gått ut på moten i enkelte partier og politiske kretser de siste par tiårene er et symptom på de reaksjonære tidene vi har vært gjennom.

Etter min mening er det beste konkrete eksempelet på en slik mulig institusjonell form, som kan realisere den typen substans Marx og andre ser for seg, den som heter «Participatory Economics» eller «ParEcon» utviklet av Michael Albert og Robin Hahnel. Jeg gjør dermed ingen krav på originalitet. Modellen jeg skal presentere og i noen grad forsvare her, er utviklet av Michael Albert og Robin Hahnel i et antall verker (se bl.a. Albert of Hahnel 1978, 1991a og 1991b, Albert 2003, og Hahnel 2005 og 2010¹. Disse er ikke oversatt til norsk, og modellen ser ikke ut til å være gjenstand for mye debatt her i landet. Forhåpentligvis vil dette endre seg.

Deltakende demokrati-modellen

En deltakende demokratisk økonomi – på engelsk en «participatory economy» eller en «ParEcon» – består av et nettverk av arbeiderråd og lokalråd. Disse utformer og realiserer deltakende demokratiske planer hjulpet av IFBer². Goder og tjenester fordeles etter innsats og oppofrelse – med unntak for de dette ikke er aktuelt for (f.eks. alvorlig mentalt tilbakestående, uføre, osv.). La oss se nærmere på hva alt dette betyr.

Arbeiderråd og Lokalråd

Modellen for deltakende demokrati som vi her ser for oss, er en økonomi som styres av og for arbeidere og forbrukere, hvor hver person er del av et arbeiderråd og et lokalråd³. Disse møtes kanskje en til to ganger i måneden, alt etter hva som er nødvendig⁴.

Hver arbeidsplass styres av ett eller flere arbeiderråd som hvert er på rundt 25–50 medlemmer. I disse rådene har alle lik bestemmelsesrett, lik makt og potensiell innflytelse, og likt ansvar. Disse rådene fødererer oppover slik at det fins høyerenivås råd med ett medlem fra hvert av rådene under til man til slutt kommer til det nasjonale nivået. Det nøyaktige antallet nivåer og antallet medlemmer i hvert av disse høyere-nivå rådene vil variere etter befolkningsmessige, geografiske og andre pragmatiske faktorer.

Disse arbeiderrådene har ansvaret for den daglige driften av produksjonsprosessen og arbeidsplassen forøvrig, i tillegg til å stå ansvarlige for å implementere den vedtatte demokratiske planen (se seksjonen under).

Hvert medlem av et slikt samfunn vil også være del av lokalråd. I likhet med arbeiderrådene består disse av 25–50 medlemmer hver og fødererer oppover til man  kommer til det nasjonale nivået. Men i motsetning til arbeiderrådene dannes ikke disse etter individuelle arbeidsplasser, men heller etter geografi – fra nabolag opp til det nasjonale nivået.

Lokalråd fatter demokratiske planer sammen med arbeiderrådene (se under), og står ansvarlige for å sikre relevante offentlige goder og tjenester på det relevante nivået (ting som sykehus, veier, parker, osv.). Det er også disse rådene som lager lover og reguleringer, og dermed konstituerer den lovgivende og, på de relevante nivåene, den utøvende, makten i samfunnet⁵.

For at et slikt samfunn skal kunne fungere i det hele tatt, trengs det et fungerende system for deltakende demokratisk planlegging. Hvis vi vil forsikre oss aktivt deltakende og effektiv kontroll over økonomien som helhet, samt individuelle arbeidsplasser, er det viktig at de mest behagelige og de mest bemektigende oppgavene fordeles på en slik måte at alle på en gitt arbeidsplass ender opp med de nødvendige evner, ferdigheter og kunnskap for at han eller hun skal være praktisk i stand til å ha en kvalifisert mening. Til slutt bør vi tenke på hvilke kriterier vi skal bruke eller sikte etter, når vi fordeler samfunnets materielle goder. Vi skal gå nærmere inn på hvert av disse punktene nedenfor.

Deltakende demokratisk planlegging

Deltakerne i en deltakende demokratisk planleggingsprosess er personer på individnivå, arbeider- og lokalrådene, samt IFBer. IFBer hjelper ved å sette «indikative priser» som oversetter en persons arbeidsrate til individuelle varer og tjenester. Disse er satt kun for å forenkle planleggingsprosessen for aktørene – de avgjør og bestemmer ingenting, og det skjer heller ingen form for bytting eller kjøp og salg av varer og tjenester slik man finner i markedssystemer.

En persons arbeidsrate bestemmes av remunereringskriteriet (se nedenfor) og er avhengig av hvor mye og hvilken type arbeid som utføres. Disse heftes til forskjellige oppgaver eller sammensetninger derav, og hvor nødvendig modifisert til å ta i betraktning relevante individuelle faktorer.

De indikative prisene foreslås av IFBene, men til syvende og sist er forholdet mellom arbeid utført og forbruk inntjent en avgjørelse som hviler hos arbeider- og lokalrådene slik at de reflekterer de virkelige individuelle og sosiale omkostningene ved å produsere noe. Disse inkluderer bl.a. mengden og kvaliteten av arbeid og investeringer (maskineri, transport, osv.), så vel som miljøskader og andre eksternaliteter⁶ og sosiale goder som markeder som kjent ikke tar hensyn til.

En demokratisk planleggingsprosedyre i henhold til denne modellen vil grovt sett se ut som følger:

1. IFBene anslår de forskjellige kostnadene (arbeid, investeringer, naturressurser), så vel som de estimerte sosiale kostnadene ved å produsere alle goder og tjenester. Disse er basert på forrige års plan og trenger bare modifiseres til å ta i betraktning nye utviklinger.
2. Lokalråd og føderasjoner svarer med forbruksforslag, og arbeiderråd og føderasjoner svarer med produksjonsforslag som inkluderer lister over alle outputs de foreslår samt alle inputs de trenger for å produsere disse. Disse er også basert på forrige års plan som individer og råd på de relevante nivåene reviderer slik de selv ønsker.
3. I lys av disse forslagene kalkulerer IFBene overflødig forsyning og etterspørsel for alle ferdige produkter og tjenester, arbeid, investeringer og naturressurser, og justerer sine anslåtte indikative priser for å produsere mer eller mindre av en vare eller tjeneste i tråd med (blant annet) estimert forsyning og etterspørsel. Vi bør merke at såkalte «indikative priser» kun er estimater IFBene setter for å gjøre planleggingsprosessen lettere. De har ingen makt over selve planleggingsprosessen som sådan, og de fyller ikke den samme funksjonen som «priser» på et marked der man bytter en viss mengde vare for en annen.
4. Arbeider- og lokalrådene og føderasjonene sender inn reviderte forslag fram til de leverer et som de andre rådene i samme gruppe kan akseptere, slik at enighet nås om en samlet plan.
5. Planer vil inkludere tilstrekkelige marginer så vel som fleksibiliteten til å imøtekomme en stor grad av revidering etter behov.
6. I henhold til den planen man kommer fram til, blir arbeidsplasser tildelt en begrenset mengde forbruksrettigheter basert på deres samlede arbeidsrater (dvs. arbeidsraten for alt arbeidet det forventes kommer til å bli utført der). Disse blir så delt ut til individuelle arbeidere avhengig av de spesifikke arbeidsratene til de forskjellige oppgavene de utfører, for eksempel månedlig eller annenhver uke.

Medlemmene av arbeiderråd vil måtte møtes for å bestemme hva de vil foreslå å produsere og hvilke inputs de vil forespørre. Medlemmene av forbrukerråd på de relevante nivåene vil møtes for å bestemme hvilke offentlige goder og tjenester de vil forespørre på de forskjellige nivåene.

Enkelte kollektive goder/offentlige tjenester slik som skole, helsevesen og rettsvesen hører hjemme på høyere nivåer – f.eks. nasjonalt – mens andre goder og tjenester som f.eks. en lokal park hører hjemme på et lavere nivå.

Alle møtene er møter innenfor råd og føderasjoner, ikke mellom disse. Her er det rådene og føderasjonene selv som avgjør hva de vil gjøre. Forslagene deres må til syvende og sist aksepteres av de andre rådene i samme gruppe. At andre råd får stemme «ja» eller «nei» til andre forslag i deres gruppe betyr ikke at de må gå inn i noen langvarig detaljanalyse av de forskjellige forslagene. Alt de trenger å gjøre er å se på forholdet mellom de sosiale godene og kostnadene til et forslag. Generelt har alle god grunn til å akseptere alle forslag innenfor en viss rekkevidde. Siden rådene som sender inn forslagene sine, lett holder styr på dette forholdet, og siden de vil få forslaget sitt gjennom så fort og knirkefritt som mulig, og siden det samme gjelder for de andre rådene i gruppa som sier «ja» eller «nei», har alle sammen interesse av å sende inn akseptable forslag og akseptere disse med mindre det en god grunn til ikke å gjøre det.

Men det viktige er at det er rådene og føderasjonene selv som bestemmer hva de vil foreslå, og også eventuelt hvordan de vil revidere forslagene sine for at disse vil kunne aksepteres. Robin Hahnel har godt uttrykt betydningen av dette:

When worker councils make proposals, they are asking permission to use particular parts of the productive resources that belong to everyone. In effect their proposals say: «If the rest of you – with whom we are engaged in a cooperative division of labor – agree to allow us to use productive resources belonging to all of us as inputs, then we promise to deliver the following goods and services as outputs for others to use.» When consumer councils make proposals, they are asking permission to consume goods and services whose production entails social costs. In effect their proposals say: «We believe the effort ratings we received from our co-workers together with allowances members of households have been granted indicate that we deserve the right to consume goods and services whose production entails an equivalent level of social costs.»

The planning procedure is designed to make it clear when a worker council production proposal is inefficient and when a neighborhood consumption council proposal is unfair, and allows other worker and consumer councils to deny approval for proposals when they seem to be inefficient or unfair. But initial self-activity proposals and all revisions of proposals are entirely up to each worker and consumer council itself. In other words, if a worker council production proposal or neighborhood council consumption proposal is disapproved the council that made the proposal revises its own proposal for submission in the next round of the planning procedure. This aspect of the participatory planning procedure distinguishes it from all other planning models and is crucial if workers and consumers are going to enjoy meaningful self-management. (Hahnel 2010, Hahnels egen utheving)

Balansert arbeid

Balansert arbeid betyr ikke at alle skal gjøre litt av alt. Det er en spesifikk måte å organisere distribusjonen av visse oppgaver og gjøremål som er særskilt viktige for at borgerne i et deltakende demokrati skal kunne delta på en meningsfylt måte i institusjonene sine, samt utvikle og utfolde seg selv som mennesker.

For å gjøre dette vil de resulterende arbeidskompleksene – hvilket vil si de forskjellige klasene med forskjellige arbeidsoppgaver – variere betydelig fra arbeidsplass til arbeidsplass, men de underliggende prinsippene som genererer disse, vil være de samme:

1. Sikre at alle gjør både noe av det mer utfordrende og givende arbeidet, samt det tyngre og mer kjedelige, slik at alle individer styrkes og utvikles heller enn bare noen få på de andres bekostning.
2. Sikre at oppgaver og ansvar som involverer kritisk kunnskap om måten bedriften fungerer på fordeles og roteres jevnt blant de som jobber der.

Balansert arbeid forhindrer at en liten minoritet med kritisk kunnskap og kompetanse innen en bedrift ender opp med å styre denne på egen hånd ved at alle de andre medlemmene vil ha lite de skulle sagt, når de vet lite eller ingenting om hva det er snakk om. Dermed forsikrer de også at alle de som jobber på en gitt bedrift, kan delta på en meningsfylt måte i institusjonene til et deltakende demokrati, slik at dets institusjonelle løfte om en deltakende demokratisk samfunnsform realiseres.

Det er en godt kjent og bekreftet problemstilling at fordelingen av arbeidsoppgaver i kapitalistiske samfunn har tendert mot å monopolisere konseptuelle og planleggingsrelaterte oppgaver til et sjikt planleggere og koordinatorer. Resultatet av dette er ikke bare svekking av arbeiderne på jobbmarkedet fordi det minsker krav til kunnskap og kompetanse (og dermed øker antallet arbeidere som kan konkurrere om en gitt stilling) og gjør hver enkelte arbeider lettere å bytte ut. Det er også at en ny form for stratifisering oppstår mellom arbeidere og de som sitter på nøkkelkunnskap og kompetanse og står for den daglige planleggingen og driften av en arbeidsplass.

Det gjør liten forskjell for våre hensyn her om vi kaller disse en egen klasse (slik Ehrenreichene og Albert og Hahnel vil), om vi insisterer på at de kun er et «stratum» (slik bl.a. Aronowitz vil ha det til), eller om vi insisterer på å klassifisere dem som en av de «contradictory locations» på det moderne klassekartet (slik Wright hevder)⁷. Det viktige for oss er at dette er en virkelighet et sosialistisk samfunn vil måtte takle – en virkelighet som virkelig risikerer å true de deltakende demokratiske forhåpningene vi har til et fremtidig sosialistisk samfunn. Koordinatorklassen (som jeg herved vil kalle dem) vil, selv med et system av arbeiderråd, ende opp med den virkelige makta på bedriften fordi de både vet og kan mer, fordi bedriften er mye mer avhengig av dem for den daglige driften enn den er av arbeiderne, og fordi de har alt tilrettelagt til å ha kvalifiserte og gjennomtenkte bidrag i en demokratisk debatt i motsetning til arbeiderne der. Dette er et kjent problem for kooperativer som ikke implementer balansert arbeid, blant annet de eksproprierte og arbeiderdrevne fabrikkene i Argentina⁸.

Vi kan her trekke en linje til hvordan Michael Lebowitz (2010: 40–1) vektlegger – kontra de autoritære regimene i f.eks. Sovjetunionen – hvor viktig det er at arbeidsplassene reelt styres av arbeiderne der istedenfor et mindre sjikt med sjefer. En av de viktigste grunnene til at Albert og Hahnel anbefaler balansert arbeid er nettopp for å sikre den virkelige verdien av de formelle demokratiske formene i arbeiderog lokalrådene.

For skeptikere er det verdt å merke seg at balanserte arbeidskomplekser allerede eksisterer i et lite knippe kooperativer konstruert som best mulig etter denne modellens linjer. Spesielt interessant er tilfellet «Mondragon Bookshop and Coffehouse» i Canada (som ikke bør forveksles med det baskiske kooperativet med samme navn) har greid å rotere alle oppgavene involvert i driften av en bokbutikk og restaurant/kaffebar, noe som er å gå lengre enn det som kreves av balansert arbeid.

Remunerering – hva får vi igjen for arbeidet?

Hvilket praktisk kriterium bør bestemme hvor mye man får for arbeidet sitt av samsfunnet? Generelt i et deltakende demokratisk samfunn kan dette gjøres ved å tillegge forskjellige arbeidsoppgaver arbeidsrater slik at de oppgavene som involverer mest innsats og oppofring (effort and sacrifice) betales best – dvs. at oppgavene eller oppgaveknippene som er tyngst, mest slitsomme, og eventuelt mest skadelige, belønnes mer fra samfunnspotten. Disse ratene kan i sin tur modifiseres til å ta i betraktning relevante individuelle forskjeller slik som effektene av alderdom, funksjonshemming, skader, kronisk sykdom, osv (der de det er snakk om, fortsatt er i stand til å delta i arbeidslivet).

Forsvarerne av denne modellen mener en slik ordning er mest rettferdig fordi innsats og oppofrelse er de eneste faktorene vi har direkte personlig kontroll over, i motsetning til sosial posisjon, styrke, intelligens, osv. som i stor grad er beror på flaks (ofte uansett i hvilken grad dette kan tillegges arv eller miljø). De tror også at det er best fordi det enkelt og greit er rettferdig at de som jobber og sliter hardere, får mer igjen for det, og fordi det kan bidra til å motivere mennesker til å gjøre ellers kjedelige, tunge og slitsomme oppgaver og yrker av de riktige grunnene – fordi de får mer igjen for det, og ikke fordi de har lite eller intet annet valg.

Så, hvis vi ignorerer de forskjellige remunereringskriteriene, hvordan realiserer et deltakende demokrati den sosialistiske substansen som opptok Marx og mange moderne revolusjonære? Til sammen sikrer nettverket av arbeiderråd og lokalråd som former og gjennomfører demokratiske planer – både i samfunnet som helhet og på det dagligdagse plan – at hele samfunnet er underlagt deltakende demokratisk kontroll. Siden arbeiderrådene i modellen er fundert i den enkelte bedrift og føderert oppover, og fordi deltakende demokratisk planlegging eliminerer økonomiens og samfunnets underleggelse til en minoritets vilje eller upersonlige markedsmekanismer, styres økonomien direkte gjennom en allment vedtatt plan. Og til sist representerer ideen om balansert arbeid et – kanskje det viktigste – konkrete tiltaket for å gjøre noe med den arbeidsdelingen vi ser i kapitalistiske, autoritære statssosialistiske og markedssosialistiske land.

Spørsmål og svar

Jeg tar for gitt at de fleste som leser dette, allerede er overbevist om at kapitalismen som økonomisk system bør kastes til fordel for et annet. Derfor skal jeg ikke bruke mye tid på å argumentere for alle måtene vi kan forvente at et deltakende demokratisk samfunn vil være overlegent kapitalismen. Det jeg skal gjøre istedenfor, er å gjennomgå noen av de mest prominente bekymringene som dukker opp i forbindelse med spørsmålet om et slikt samfunn kan være levedyktig. Hvorvidt modellen eller deler av modellen er mulig eller praktisk. Og eventuelt hvilke andre – potensielt negative – konsekvenser en slik modell også kan risikere å føre med seg. Igjen, det jeg skal gjøre er i all hovedsak å gjennomgå det som allerede fins i litteraturen, men som jeg tror vil være av betydelig interesse for de som møter disse ideene for første gang.

Hvordan sikrer et deltakende demokrati at dets valgte representanter i de forskjellige rådene holdes ansvarlige overfor de de skal representere?

Selv i et deltakende demokrati må en del avgjørelser fattes av mer sentrale organer. Modellen aksepterer dette, og forsøker å sette opp en struktur der disse avgjørelsene i mest mulig grad styres av og er følsomme overfor de menneskene som representeres – i hvertfall der avgjørelsene ikke kan eller trenger å fattes direkte. Et deltakende demokrati har flere trekk for å sikre at de rådene på høyere nivåer forblir ansvarlige for deres handlinger, og for de kan holdesansvarlige av befolkningen. Noen av disse er de følgende:

1. Hvert medlem av et råd på høyere nivå (tenk fylke eller nasjonalt) må ha blitt valgt inn fra et råd på bakkenivå og oppover. Dette bør blant annet sikre at de fjerneste folka med liten eller ingen forbindelse til vanlige folks situasjon, interesser og bekymringer effektivt vil være utelukket.
2. Arbeid som representant vil være lønnet, men det vil – i hvertfall på de fleste nivåer – være del av et bredere balansert arbeid, noe som igjen vil sikre at disse må holde kontakten med vanlige folk.
3. Alle representanter forblir medlemmer av de arbeider- og forbrukerrådene de er medlem av på bakkenivå, hvilket sikrer kontinuerlig tilbakemelding fra og interaksjon med de andre medlemmene.
4. Alle medlemmer på alle nivåer kan tilbakekalles av velgermassen ved et mistillitsvotum.
5. En folkeavstemning (på ethvert nivå) kan tvinges gjennom ved enten et tilstrekkelig antall signaturer blant den relevante velgermassen, eller av et krav fra en tilstrekkelig høy minoritet i det relevante rådet. Siden rådene på lavere nivå møtes regelmessig uansett, vil slike avstemninger være svært enkle og lite ressurskrevende: Ved neste møte blant rådene på laveste nivå blir en avstemning gjennomført – eventuelt en debatt og så en avstemning – og de resulterende stemmene samlet inn og telt opp. Dette vil motvirke forsøk på å prøve å presse gjennom avgjørelser som flertallet er klart imot.

Er det noen som helst empirisk grunn til å tro at et system bestående av fødererte råd kan fungere?

Kort fortalt ja. Mindre eksempler på deltakende demokratiske enheter – eller i det minste liknende – fins det mange av, fra kibbutzene i Israel til Chiapas og arbeiderstyrte fabrikker i Argentina og Venezuela. I større skala er det beste eksempelet Spania under den spanske revolusjonen – en økonomi som ifølge alle, til og med strengt konservative, observatører fremsto som lengt mer effektiv enn dets kapitalistiske forgjengere (for et bra overblikk se del to av «Objectivity and Liberal Scholarship» i Chomsky 1969). Forskjellige former for småskala lokalråd spilte en viktig rolle i Egypt for litt siden, og nå deltar rundt 125 000 spanjoler aktivt i en rådsbevegelse som har oppstått kun de siste månedene (se Marti 2011). Det fins også en håndfull kooperativer rundt om i verden som opererer eksplisitt etter modellen vi her har skissert – inkludert remunerering etter innsats og oppofrelse og balansert arbeid⁹. Alt dette og mye mer er selvfølgelig langt fra definitivt, men det er i hvertfall svært oppmuntrende.

Men vil arbeiderdrevne arbeidsplasser være effektive?

To punkter til å begynne med: For det første, bør det nevnes at bruk av de samme moderne økonomiske metoder som skal vise at markedsøkonomier allokerer ressurser effektivt også, med enda mindre restriktive antakelser, viser at et deltakende demokrati også vil gjøre dette (se Albert og Hahnel 1991b), samtidig som denne modellen kan takle eksternaliteter som markedsøkonomier ikke fanger opp.

For det andre er det viktig å være bevisst på at «effektivitet» ikke er et verdinøytralt konsept, selv om det ofte fremstilles som om det var det. En institusjons eller politikks effektivitet er alltid noe relativt til de målene vi vil de skal oppfylle. Dette punktet er viktig fordi produksjonsprosessen ikke bare produserer varer og tjenester, men også menneskene som er en del av den. Og effekten på disse reflekteres ofte ikke i prisforholdet mellom kjøper og selger. Hvis vi har et mål om menneskers frie selvutvikling, kan vi godt akseptere – hvis det i dette hele tatt skulle væte nødvendig – at produksjon per arbeider er noe lavere enn i en tilsvarende kapitalistisk arbeidsplass. Hvorfor? Fordi viktige faktorer som frihet, selvstyre, og demokratisk kontroll over våre egne liv vil veie tyngre når det kommer til alles frie selvutvikling.

Men, selv om vi forholder oss til en mer begrenset forståelsene av effektivitet – for eksempel produktivitet – finner vi at økt arbeiderstyre kommer svært godt ut, både når det kommer til det private og det offentlige. Empiriske data viser at arbeiderstyrte bedrifter har betydelig bedre produktivitet enn sine rene kapitalistiske konkurrenter¹⁰. Dette kan virke overraskende for mange – spesielt de som er opplært langs linjene til rational choice-teori og nyklassisk økonomi der aktører kun motiveres av egen vinning. Empiriske studier av menneskelig motivasjon og produktivitet – i motsetning til denne teoriens á priori antakelser – kan derimot si noe mer fruktbart om hvorfor dette er tilfelle.

Empiriske studier på menneskelig motivasjon har funnet at faktorer som autonomi, mestring og mål og mening er mektige, over et ganske lavt minimumsnivå av materiell velstand, mye sterkere faktorer (se Pink 2009) enn tradisjonelle økonomiske insentiver. Faktisk har tradisjonelle gulrøtter og pisker bare svært begrenset virkning¹¹, mens disse tre viser seg å være langt viktigere¹². Med sitt fokus på arbeiderselvstyre, og sin deltakende demokratiske struktur, og dermed fravær av hierarkiske kommandostrukturer vi i dag er godt kjent med, vil arbeidstakere i et deltakende demokrati ha betydelig mer autonomi enn det som noen gang vil være forenlig med kapitalismen. Med fraværet av markedspresset til konstant å minske kostnader og maksimere profitt vil det være bedre rom for idealer og normer om mestring og å produsere og yte best mulig for de som drar nytte av arbeidet man gjør.

Disse faktorene kan forklare i hvertfall noe av den høyere produktiviteten vi finner med økt arbeiderstyre, enten det er i privat eller statlig sektor. Vi har god grunn til å tro at de alle vil være til stede, og til stede i mye større grad, i et deltakende demokrati slik jeg har skissert her. Til og med med en svært restriktiv forståelse av effektivitet og produktivitet er det derfor god grunn til å ha tro på modellen.

Konklusjon

Målet bak utviklingen av en modell for et deltakende demokrati er å prøve å gi et konkret innhold til ideen om et sosialistisk folkestyre som noe annet enn den velkjente kapitalismen, statlig sentralstyre, markedssosialisme, eller en blanda hybrid. Når vi sier at en annen verden – og, spesielt, et annet økonomisk og politisk system – ikke bare er mulig men noe vi bør foretrekke og noe vi bør sikte samfunnsutviklingen mot, har vi nå noe konkret å vise til.

Hvis vi virkelig ønsker et friere, åpnere og mer demokratisk samfunn, et samfunn der det ikke er en rik og privilegert elite, ikke en eller flere private autokratier i form av aksjeselskap, og heller ikke upersonlige markedskrefter som styrer, men folk selv, sammen, er dette veien å gå.

Kilder

Albert, M. 2003. ParEcon: Life After Capitalism. London: Verso.

Albert, M. 2005. «Argentine Self-Management». [online] Znet. Tilgjengelig fra URL: http://www. zcommunications.org/argentine-self-managementby- michael-albert

Albert, M. og Hahnel, R. 1978. UnOrthodox Marxism: An Essay on Capitalism, Socialism and Revolution. Boston: South End Press.

Albert, M. og Hahnel, R. 1991a. Looking Forward: Participatory Economics for the Twenty First Century. Boston: South End Press.

Albert, M. og Hahnel, R. 1991b. The Political Economy of Participatory Economics. Princeton, NJ: Princeton University Press.

Chomsky, N. 1969. American Power and the New Mandarins. New York: The New Press.

Dahle, T. 2011. Det etterkapitalistiske Norge – og veien dit. Rødt!: Marxistisk Tidsskrift. 40(2), ss. 76-83..

Hahnel, R. 2005. Economic Justice and Democracy: From Competition to Cooperation. New York: Routledge.

Hahnel, R. 2010. «Anarchist Planning for Twenty-First Century Economies: A Proposal». [online] Znet. Tilgjengelig fra URL: http://www.zcommunications. org/anarchist-planning-for-twenty-first-centuryeconomies- a-proposal-by-robin-hahnel

Lebowitz, M. 2010. The Socialist Alternative: Real Human Development. New York: Monthly Review Press.

Marty, D. 2011. «Indignant and Organized: from 15-M to 19-J» [online] Znet. Tilgjengelig fra URL: http://www.zcommunications.org/indignant-andorganized- from-15-m-to-19-j-by-david-marty

Pink, D. H. 2009. Drive: The Surprising Truth About What Motivates Us. New York: Riverhead Books.

Rækstad, P. 2010. Marx fra demokrati til kommunisme. Rødt!: Marxistisk Tidsskrift. 39(4), ss. 90-9.

Shalom, S. 2005. «ParPolity: Political Vision for a Good Society» [online] Znet. Tilgjengelig fra URL: http://www.zcommunications.org/parpolity-politicalvision- for-a-good-society-by-stephen1-shalom

Spannos, C. (red.). 2008. Real Utopia: Participatory Society for the 21st Century. Oakland, CA: AK Press.

Walker, P. (red.). 1979. Between Labor and Capital. Boston: South End Press.

Wright, E. O. 1980. Varieties of Marxist Conceptions of Class Structure. Politics & Society 9(3), ss. 323- 70.

Noter

1. For nye lesere er antakeligvis Albert 2003 eller Hahnel 2005 de beste stedene å begynne.
2. På Engelsk står IFB for «iteration facilitation boards». Jeg fant ingen/kom ikke opp med noen tilfredsstillende oversettelse så jeg beholder originalforkortelsen.
3. Albert og Hahnel bruker termene «workers council» for arbeiderråd og «consumers council» for lokalråd. Jeg har valgt å bruke «lokalråd» fremfor den mer bokstavelige oversettelsen «forbrukerråd» siden sistnevnte er navnet på noe helt annet i Norge, og fordi jeg tror «lokalråd» fungerer like greit.
4. Enkeltmannsforetak slik som individuelt drevne gårder, butikker m.m. vil danne sine egne råd alt ettersom hvordan dette er praktisk og på liknende måte føderere oppover slik som alle andre arbeidsplasser.
5. Et fyldigere bilde av hvordan de spesifikt politiske aspektene kan fungere – bl.a. et juridisk system – er utviklet i Shalom 2005.
6. En eksternalitet – på engelsk «externality» – er en ikke-priset samfunnsøkonomisk gevinst eller kostnad som ved produksjonen ler konsumet av en vare aller tjeneste. De samfunnsmessige kostnadene eller gevinstene ved en slik vare eler tjeneste blir dermed høyere eller lavere enn det som registreres av prisene på markedet. Klassiske eksempler på viktige eksternaliteter er ting som ren luft, barnearbeid, global oppvarming, og systematisk risiko (tenk finanskrisen).
7. Se essayene samlet i Walker 1979 og Wright 1980.
8. Se Albert 2005, samt intervjuet med Ezekiel Adamovsky på Znet, URL: http://www. zcommunications.org/argentina-and-parecon-bymichael- albert.
9. Disse inkuderer Arbeiter Ring Publishing (http:// www.arbeiterring.com/), Blue Space Adventure Travel Guides Cooperative (www.thebluespace. com/index.shtml), G7 Welcoming Committee Records (http://www.g7welcomingcommittee.com/), Mondragon Bookstore and Coffeehouse (http:// mondragon.ca/), Natural Cycle Bike Courier and Bike Repair (http://www.naturalcycle.ca/), OAT (Formerly TAO), Communications (http://www.tao. ca/), Reverse Garbage (http://www.reversegarbage. com.au/about.htm), South End Press (http://www. southendpress.org/), splatIT Webworks (http://www. splatit.ca), ParIt (http://parit.ca/), Koumbit (http:// www.koumbit.org/en), og Z Communications (http:// zcommunications.org) (an overarching project that includes Znet, Z Magazine and Z Education Online).
10. For en liste med referanser til empiriske studier se http://home.comcast.net/~romccain/productivity. html.
11. Det vil si, de slutter å fungere slik de «skal» med en gang en oppgave involverer noe over rudimentære kognitive evner – noe de aller fleste jobber gjør. Faktisk ser de ut til å ha motsatt virkning.
12. Det fins også en veldig underholdende video/ foredrag som oppsummerer disse funnene her: http://www.youtube.com/watch?v=u6XAPnuFjJc.

I ganske mange timer har jeg sittet og hørt på flyktningers livshistorier. Hvordan var livet i hjemlandet? Hvordan var flukten, hvordan var asylsøkerperioden i Norge, og hvordan var kampen for å få til familiegjenforening?

Peder Martin Lysestøl er sosialøkonom ved Høgskolen i Sør Trøndelag. Har flere studieopphold i 3. verdenland, og skrevet en rekke bøker og artikler basert på disse oppholdene

Møte med flyktningene har vært en del av et forskningsprosjekt ved Høgskolen i Sør-Trøndelag². Vi ønsket å finne ut mer om hvor store forandringer i levemåte flyktninger fra den tredje verden må igjennom, og hvor krevende flukten og livet i Norge har vært. Mange av historiene er så sterke at det er vanskelig å forstå at flyktningene har holdt ut. I hjemlandet var det krig eller borgerkrig. En irakisk kurder forteller at familien hans hadde flyktet til Iran 5 ganger for å komme unna forfølgerne. Ei kvinne fra Somalia forteller om livet under borgerkrigen i Somalia, hvordan mannen forsvant, om flukten til Kenya, om livet i den store flyktningeleiren, reisen tilbake til Somalia. Så måtte hun flykte igjen. Bare en av to unger fikk hun med seg til det hun trodde var Canada. Agenten hadde ikke greid å få dem dit. Etter en strabasiøs reise til Etiopia dro de videre med fly, og havnet i et land som hun aldri hadde hørt om, Norge. Etter flere års venting lyktes hun å få den syke moren og sønnen til Norge. Det er 10 år siden hun kom til Norge. Hun greier seg, men har store problemer med bolig og jobb. Noen greier å forsone seg med at framtida deres blir i Norge, men mange greier det ikke. De lever i en konstant tilstand av savn. Vi intervjuet en tidligere irakisk-kurdisk offiser som fortsatt, etter 11 år i Norge, sitter klistret til TV-apparatet der irakiske nyheter fyller stua. Kona var syk av depresjon, men måtte ta seg av de 7 ungene så godt hun kunne. Mannen lever fysisk i Norge, men tankene er hver time på dagen i hjemlandet. nesten ingen av flyktningene vi intervjuet, hadde norske venner. Historiene flyktningene har fortalt oss, er historier om et langt og krevende «sprang», fra en før-industriell levemåte i hjemlandet, gjennom en krevende flukt og asylsøkerperiode til livet i Norge, et samfunn helt ulikt hjemlandet. De har ikke fått noen æresbevisninger for å ha greid dette ekstremt krevende «spranget». De dramatiske flukthistoriene og de store endringene i levemåte som flyktningen må igjennom, engasjerer heller ikke norske myndigheter eller medier i særlig grad. Flyktningenes bakgrunn ser ikke ut til å spille en rolle for integreringspolitikken.

Myndighetene er mest opptatt av hvordan flyktningene raskest skal bli effektiv arbeidskraft, og hvordan vi skal unngå at de belaster velferdssystemet (Jfr. NOU 2011:7, Brochmannutvalget). FrP, AP og flere andre partier overgår hverandre i å innføre stadig nye restriksjoner som et ledd i det de kaller integreringspolitikken. Årsaken til manglen på interesse for flyktningenes tidligere levemåte og den livssituasjonen de kommer fra, henger etter min mening sammen med tre forhold:

For det første en mangel på forståelse for hvor store endringer i levemåte flyktningene må tilpasse seg, når de flykter til en moderne høyteknologisk markedsøkonomi som den norske.

For det andre en feilaktig oppfatning av hvordan levemåte og kultur endres. Den rådende oppfatningen ser ut til å være at dette langt på vei er et viljespørsmål, og at flyktningene blir «norsk» bare kravene er strenge nok.

Det er også en tredje årsak til den manglende interessen for flyktningenes bakgrunn, som jeg vil nevne her, men som det ikke blir plass til å gå inn på i denne artikkelen. Det er Vestens fraskrivelse av ansvar for de store flyktningekatastrofene de siste 50 årene. Årsaken er ikke først og fremst borgerkriger og etniske konflikter i de fattige landene. Årsaken til de største flyktningekatastrofene er imperialistisk politikk: fordrivelsen av det palestinske folket, krigene i Indokina og de langvarige krigene i Afghanistan og Irak. Også dagens store fluktkatastrofer på Afrikas horn har nær sammenheng med kolonihistoria og etterkrigstidas økonomiske verdensorden.

Det store spranget

På et møte med innvandrerorganisasjonene i Sør-Trøndelag som ble arrangert for noen år siden, svarte en irakisk representant på spørsmål om hva vi kunne gjøre for dem:

Dere må vise større interesse for hvem vi er, lære mer om oss, våre hjemland og måten vi levde på.

Etter min mening pekte den irakske representanten på noe vesentlig. Denne manglen på interesse kan også forklare den manglende forståelsen for det særegne ved flukten fra den tredje verden til et land som Norge. Det kan se ut som den rådende tankegangen er omtrent slik: Før var det europeere som flyktet til Amerika. Nå er det folk fra andre deler av kloden som flykter. Vi greide oss godt i Amerika. Hvorfor skal det være så mye vanskeligere for dem å tilpasse seg? Et slikt resonnement viser mangel på forståelse av det særegne ved dagens flyktningebevegelser. Da 40–50 millioner europeere på 18. hundretallet la ut på den lange reisen til Amerika, visste de at de kom til et land hvor folk levde nesten på den samme måten som hjemme. Ingen krevde at de måtte tilpasse seg de innfødte indianernes levemåte. Det samme visste settlere som kom til Afrika eller Palestina. I stedet for respektabelt å tilpasse seg de innfødtes måte å leve på, kunne settlerne med rå makt tvinge sin levemåte på de innfødte.

I dag flykter årlig om lag 15 millioner mennesker fra kriger og naturkatastrofer. De fleste som flykter, kommer ikke lenger enn til sikre områder i eget land eller til nabolandet. Men om lag 10 % kommer seg videre. Til fots over fjell og gjennom ørken, med primitiv transport gjennom farlige krigsområder, som regel hjulpet av profesjonelle kjentfolk, men noen ganger også utnyttet av kyniske menneskehandlere, havner de til sist i USA, Canada eller Europa. Denne reisen kan ta måneder og år. Ofte helt uforberedt kan de ende i Norge, et land de ikke vet noe om, en sivilisasjon helt forskjellig fra deres egen. Disse flyktningene har gjort et sprang fra én levemåte til en annen som kanskje er det største spranget i folkevandringenes historie. Spranget er ikke først og fremst geografisk. Spranget dreier seg om ulikhet i levemåte og kultur. Flyktninger og deres familier har gjort spranget fra før-industrielle samfunn til stater som har levd med industriell kultur og markedsøkonomi i 150 år eller mer.

Den industrielle revolusjonen utløste en økonomisk vekst uten sidestykke i menneskehetens historie. Sammen med den vitenskapelige revolusjonen og den stadig mer dominerende markedsøkonomien har dette i løpet av et par århundrer endret både hverdags- og arbeidslivet. Økonomien i et land som Norge er preget av høyt tempo og raske organisatoriske endringer. Det vanlige er at både kvinner og menn er lønnsarbeidere. Individualisme preget av økende avstand mellom mennesker har erstattet gamle kollektiver. Materialismen og kampen for stadig flere forbruksvarer, kan virke uforståelig for folk som er vant med få ting. Familiens rolle er sterkt redusert, og de tradisjonelle maktstrukturene er endret. Mannens og de eldstes rolle er langt mindre viktig enn i tidligere tiders familier. Barna er selvstendige subjekt og ikke bare slektens og familiens ansvar.

Flyktninger som kommer fra land i den tredje verden, kan oppleve denne høyteknologiske markedsøkonomien som truende. Deres hjemland har ikke vært igjennom de samme teknologiske revolusjonene. Århundrer med kolonialisme og imperialisme satte en brutal stopper for teknologisk og økonomisk utvikling. Derfor har også samfunnsforandringene vært langsomme, og levemåten er fortsatt tradisjonell. Det er med en slik kulturbalast flyktningene kommer til Norge. Deres tusen år gamle skikker og tradisjoner forsvinner ikke nødvendigvis selv om disse ikke gjelder i det nye landet. Fortsatt vil tradisjonelle oppfatninger om hvordan livet skal leves, prege deres hverdag. Religiøse autoriteter representerer fortsatt sannheten for mange, også etter at de har flyktet. De følger ofte tradisjonelle kleskoder. Noen menn ser kvinners lønnsarbeid som en trussel mot familiesystemet. De er opptatt av å sikre barna en ektefelle som passer for familien. De frykter at ungdommene skal dras inn i Vestens alkoholbruk, festkultur og kroppsfiksering. I noen tilfelle har menn brukt voldelige midler for å forsvare det de oppfatter som riktig, med tragiske utfall for dem selv og familien. Mange av flyktningene har i årevis levd i land i krig. I slike situasjoner forsterkes ofte religiøse dogmer, menns autoritet og kvinneundertrykkende holdninger (Al-Ali 2007).

Flyktninger som har gjennomført det jeg kaller det store spranget, har et sterkt behov for fortsatt å holde kontakten med familien og kulturen i hjemlandet. Dette er langt lettere i dag enn under tidligere migrasjonsperioder. Det er ikke bare de økonomiske forpliktelsene som er lettere å ivareta enn tidligere. Med den elektroniske revolusjonen har det åpnet seg helt andre muligheter for kommunikasjon. Innvandrere kan nå følge de daglige nyhetssendingene fra hjemlandets TV-kanaler, eller holde kontakten med familien via gratis telefon (Skype). Slik kan de leve i to kulturer. I fagspråket kalles det transnasjonal migrasjon. Dette bidrar til å gjøre savnet av hjemlandet mindre. Men det bidrar også til at hjemlandets tradisjoner og skikker lettere opprettholdes i det nye samfunnet, og at hjemlandets tradisjoner får sterkere og mer langvarig innflytelse.

Det store spranget

Det jeg har kalt «det store spranget», er flere prosesser:

For det første den krevende tilpasningen fra livet i et førindustrielt samfunn, ofte fra en krigssituasjon, til livet i en moderne markedsøkonomi.

For det andre den farlige og anstrengende flukten.

For det tredje asylsøkerperioden, isolert fra vanlig liv, sendt fra et asylmottak til et annet.

For det fjerde familiegjenforeningsprosessen. Ofte år borte fra ektefelle og barn med veldig savn, i kamp med det norske byråkratiet.

I stedet for at det vises forståelse for «det store spranget», krever myndighetene rask tilpasning til det norske samfunnet, til integrering, til at de skal gjøre som oss. Integreringspolitikken er også preget av den vestlige oppfatningen av at økonomisk vekst er identisk med sivilisasjonsutvikling. Derfor må de lære av oss, vi «utviklede», mens vi har lite å lære av dem, de «underutviklede ». Det er all grunn til å stille spørsmål ved på hvilke områder dette gjelder, og ikke minst på hvilke områder det ikke gjelder! Det er ikke alt flyktningene har med seg av kultur og levemåte som er «feil», og alt vi gjør som er rett. Flyktninger som kommer fra samfunn så ulikt den vestlige verden, reagerer ofte negativt på forhold ved vår levemåte. Det kan være vår mangel på respekt for religion og tradisjoner, behandlingen av eldre, den sterke individualismen eller den veldige opptattheten av materielle ting. Men flyktningene møter sjelden nordmenn som er åpne og interessert i deres kritikk av vår levemåte.

Det økonomiske menneske

Toneangivende norske politikere påstår ofte at «Norge er verdens beste land å bo i»³. Det er liten tvil om at disse politikerne synes Norge er det beste landet å bo i for dem, men de aller fleste mennesker i verden synes den beste plassen å bo, er der de har familien, venner og alt de er glade i. Når dette ikke er selvsagt kunnskap for visse norske politikere, er det blant annet fordi de gjennom flere tiår er indoktrinert i nyklassisk økonomisk teori. Denne ideologien påstår at menneskelig adferd først og fremst er styrt av økonomiske forhold: Hva lønner seg for meg? Hva bør jeg gjøre for å oppnå størst mulig nytte? Dette er teorien om «The economic man». I følge tilhengerne av denne teorien oppfører alle mennesker seg slik, enten de er fra Norge eller Somalia, enten personen er muslim eller ateist. Alle prøver å maksimere nytten for seg og sine ved å treffe rasjonelle valg. Dette styrer også flyktningers valg av land de flykter til, og den styrer flyktningers adferd i Norge. Ut fra denne teorien er det naturlig at folk over hele verden nå vil til Norge, «verdens beste land å bo i». En kan nesten få inntrykk av at det står en horde med flyktninger over hele verden som bare har ett ønske: å komme seg til Norge, «det forjettede land». (Nå viser det seg at knapt noen av de flyktningene vi intervjuet, ønsket seg til Norge. Canada var ofte ønskelandet. Det landet hadde de hørt om. Der kjente de noen). Men alle kan jo ikke komme hit, så derfor er det nødvendig å beskytte Norge og lignende land med stadig strengere regler. Dermed blir den restriktive flyktningepolitikken logisk! Det blir også logisk ut fra denne teorien å bruke økonomiske incitamenter når vi ønsker å endre folks adferd. Skal flyktninger endre levemåte, må vi gjøre det «lønnsomt» for dem. Denne teorien gjør politikk enkelt, og stiller få krav til kunnskap. Norske myndigheter trenger ikke kunnskap om flyktningers hjemland, deres tradisjoner, deres kultur. Alt dette kan endres med nødvendige økonomiske incitamenter: Reduser barnetrygden, og den somaliske mora finner ut at det «lønner seg» å jobbe. Øk straffen for tvangsekteskap, og den pakistanske faren oppdager at det ikke lønner seg å finne ektemann i Pakistan. Teorien om «the economic man» har røtter tilbake til ny-klassisk økonomisk teori fra 1870-tallet. Den gangen var den en viktig del av motoffensiven mot marxistisk teori. Teorien fikk en renessanse gjennom den nyliberale revolusjonen på 1970-tallet. Den var skreddersydd for kampen mot velferdsstaten, og en av deres flaggbærere, sosialøkonomen Gary Becker, fikk i 1992 nobelprisen i økonomi for sine «geniale» teorier (Becker 1981). Becker sammenligner hushold med små bedrifter. Mens bedriften maksimerer profitten, maksimerer husholdet nytten. I Beckers primitive verden gjelder teorien for alle menneskelige forhold. Mennesket er et «nyttemaksimerende vesen». Dermed er det lett å forklare menneskers adferd. I jakten på maksimal nytte, flykter vi, flytter vi, danner vi familier, får barn etc. Ut fra slike enkle resonnementer er det rimelig å tro at Norge er verdens beste land å bo i. Det er liten tvil om at dette også gjelder for nordmenn, men folk i andre land er som regel like patriotiske for sitt hjemland. Folk shopper ikke land frivillig. En av de mest kjente kritikerne av teorien den gangen var Torstein Veblen, den amerikanske sosialøkonomen og sosiologen med norsk bakgrunn⁴. I et spydig oppgjør med ny-klassikerne brukte han eksempler fra livet i før-industrielle samfunn.

… en gjeng øyboere på Aluitene som plasker rundt i sine primitive farkoster og fanger krabber med rakelignende redskaper samtidig som de sier fram magiske trolldomsord ….

Gjør de dette for å maksimere sin nytte spør Veblen, eller er det på grunn av tradisjoner og overtro? (Veblen 1972). Veblen viser på overbevisende måte at menneskelig adferd er sterkt påvirket av tradisjoner, vaner og magi, og dette gjelder ikke bare øyboerne på Aluitene. Her er Veblen helt på linje med marxistisk utviklingsteori. I Det Kommunistiske Manifestet fra 1848 og en rekke andre skrifter utvikler Marx og Engels teorien om hvordan endringer i produktivkreftene endrer produksjonsmåten, levemåten og etter hvert tanker, ideer og kultur. Dette er særlig grundig analysert i F. Engels viktige artikkel fra 1884, Familien, privateiendommen og statens opprinnelse (Marx/ Engels 1968). Ulike ideer og kultur er ikke noe folk «finner på». Når folk i den tredje verden lever i store forsørgerhushold, når de tror på at det er best for kvinner å arbeide innafor huset, når de ikke tillater fri kjærlighet, men vil organisere ekteskap, er ikke dette noe de «velger», ut fra et rasjonelt mål om å maksimere nytte. De lever slik fordi familien har gjort det i generasjoner, fordi det er tradisjon, i tråd med den dominerende religionen og «riktig», fordi en slik levemåte er mulig innenfor produksjons-måten i et før-industrielt samfunn.

Store endringer i levemåte

Flyktninger som kommer til Norge fra den tredje verden, blir tvunget til raskt å tilpasse seg en levemåte helt forskjellig fra den de er vant med. Her møter de et samfunn som har vært gjennom en helt annen økonomisk, sosial og kulturell utvikling enn deres eget. Dette samfunnet skal de nå prøve å forstå og tilpasse seg. For første generasjons flyktninger kan det være svært vanskelig og ofte truende.⁵ De hører rykter om et barnevern som tar ungene deres om de ikke oppfører seg norsk. De møter et samfunn hvor fars autoritet er kraftig redusert. Ja, her tror ikke engang folk på gud! De opplever at vennene til ungene deres ikke har respekt for de eldre. De møter et samfunn hvor det kreves at også kvinner skal ha lønnsarbeid, noe som er uvanlig i deres hjemland (den strenge kjønnsmessige arbeidsdelingen kan variere noe, og er trolig særlig streng i tradisjonelle muslimske samfunn). Etter å ha sittet lenge sammen med våre informanter og skrevet ned historiene deres, har jeg kommet til at punktene under kanskje er de største endringene i levemåte de nå må tilpasse seg:

Forsørgerhusholdet, store familier, ofte flere generasjoner sammen, erstattes av små kjernefamilier⁶.

Husholdet er nå bare i liten grad en produksjonsenhet. Den store uformelle økonomien finnes ikke lenger.

Arbeidsdelingen i husholdet er helt annerledes. Nå skal også far og gutter delta i husarbeid. Kvinner skal ikke lenger først og fremst jobbe hjemme og ta seg av barn, det forventes at de også skal ta lønnsarbeid.

Barna er ikke lenger familiens eneansvar. Ungene lever i langt større grad sine egne liv med egne aktiviteter. Det er ikke tillatt med fysisk avstraffelse av barna. De opplever også at det offentlige tar ansvar for en stor del av reproduksjonen. Barn går i barnehager, og familier som ikke greier å ta ansvar for egne barn, får hjelp av barnevernet.

Det finnes et organisert fritidsliv som er ukjent fra deres hjemland. Mange opplever at barna blir trukket inn i aktiviteter som de selv aldri har hørt om.

Synet på seksualitet utenfor ekteskapet er helt annerledes enn i hjemlandet. Dette, og at ungdommen møter alkohol og andre formen for rus, truer familiens kontroll med ungenes framtid.

En stor offentlig sektor erstatter mye av det storfamilien representerte i deres hjemland.

Den økonomiske rikdommen er en helt annen, og familien må tilpasse seg en levemåte langt mer teknisk enn den de er vant med og med langt flere materielle ting.

Dette og mye annet forventes det at flyktningene skal tilpasse seg. Hvordan greier de det?

Det er liten tvil om at første generasjon flyktninger sliter. De har flyktet fra et samfunn i utrygghet, ofte i krig, til trygghet. Dette setter de naturlig nok stor pris på. Men hjemlandet er hele tiden med dem i tankene, og de holder kontakten til familien hjemme så tett som mulig. Alle våre informanter sender penger hjem, til tross for at 70 % er arbeidsløse og de selv må greie seg med svært lite.

Når vi spør dem om hva som kunne gjort den krevende overgangen lettere, har de en rekke forslag. Mange forslag dreier seg om å få bedre og tettere kontakt med nordmenn slik at de tidligere kunne forstå vår levemåte. Selv etter 10–15 år i Norge er de fleste informantene uten en norsk venn. Innføringsklasser gir informanter språkundervisning og teoretisk undervisning om det norske samfunnet. Men praktisk kunnskap om hverdagslivet er det vanskelig å lære uten tettere kontakt med nordmenns levemåte. Mange har mye kontakt med egne landsmenn. Dette er helt nødvendig for å ha et sosialt liv og for å dempe savnet av hjemlandet. Men det erstatter ikke kontakten med nordmenn. Mye tyder på at de aller fleste flyktningene må greie den krevende tilpasningen til det norske samfunnet på egen hand.

Oppsummert

I denne artikkelen har jeg diskutert to viktige teoretiske forhold som hindrer det jeg vil kalle en human flyktningepolitikk.

For det første en mangel på forståelse av hvor krevende flukten fra den tredje verden til den moderne, industrialiserte verden er, det jeg kaller «det store spranget». Flyktninger som skal tilpasse seg livet i et moderne vestlig samfunn, møter utfordringer og krav om å endre levemåte som ingen flyktninger i tidligere historiske faser har møtt.

For det andre har jeg diskutert hvordan nyklassisk adferdsteori fører til et forenklet syn på hvorfor folk flykter til Vesten, og hva som fører til tilpasning til det vestlige samfunnet.

Mot disse forenklede og reaksjonære oppfatningene må vi stille opp med en human, marxistisk basert integreringspolitikk hvorflyktninger behandles med respekt for sin bakgrunn og sine tradisjoner. Den må ha som utgangspunkt at ingen flykter fra sine hjemland uten at de er i alvorlig nød. Den må også ta utgangspunkt i at flyktninger kommer med en levemåte og kultur med lange tradisjoner, og som er tilpasset et helt annet samfunn enn vårt. Dette er tradisjoner nordmenn generelt og fagfolk spesielt må lære mye mer om, slik at de forstår og respekterer den levemåten flyktningene har vært vant med, og forstår at endringer av levemåte og kultur tar lang tid. Første generasjon flyktningers tilpasning til det norske samfunnet er svært krevende. I stedet for å gjøre tilpasningen ekstra vanskelig gjennom mange års isolasjon i asylmottak, må flyktningene tas i mot med tilbud om hjelp straks etter ankomsten til Norge, og de må straks få hjelp til å gjenforenes med sin familie. Særlig er det viktig at flyktninger snarest får muligheter til å bli kjent med den norske levemåten i praksis.

Dagens flyktningpolitikk bygger på teorier og holdninger som ikke kan aksepteres. En human flyktningpolitikk må ta utgangspunkt i hva som tjener flyktningenes interesser. Skal en slik ny politikk utformes, kreves det etter min mening en større diskusjon både om flyktningenes bakgrunn, «det store spranget» de må gjennomføre, og om den krevende tilpasningen som må til om de skal fungere i det norske samfunnet.

Litteratur:

• Al-Ali, N. 2007: Iraqi Women. London. Zed Books. Becker, Gary S. 1981: A Treatise on the family. London. Harvard University Press.
• Engels, F, The Origin of the family, private property and the state i Marx/Engels Selected Works 1968.
• Flyktningehjelpen 2009: Flyktningeregnskapet 
• Human Development Report 2010. http://hdr.undp.org/en/reports/global/hdr2010/chapters/en/
• Marx, K. og F. Engels 2008: Det kommunistiske manifest.Tidsskriftet Rødt!.
• Veblen, Torstein 1972: Professor Clark’s Economics. Sitert fra Hunt/Sherman. Economics 1978. Harper & Row.

Noter:

1. Med flyktninger mener vi mennesker som «har flyktet fra sitt land og har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av rase, religion, nasjonalitet, politisk overbevisning eller medlemskap i en bestemt sosial gruppe, og som ikke er i stand til eller på grunn av slik frykt ikke villig til å påberope seg sitt lands beskyttelse» Fra FNs konvensjon om flyktningers rettsstilling av 28. juli 1951(Flyktningehjelpen 2009).
2. Prosjektet «Den transnasjonale familien – overgangsprosesser og levekår i Norge» startet i 2009 av fire forskere og er planlagt avsluttet i 2012.
3. FNs Human Development Report publiserer årlig en indeks (HDI ) sammensatt av tre forhold: BNP, levealder og utdanningsnivå. Alle FNs medlemsland som har fungerende statistikksystem, plasseres på indeksen i forhold til de tre indikatorene. Bl.a. på grunn av Norges eventyrlige oljerikdommer har Norge lenge hatt uvanlig høy økonomisk vekst. Dette har ført til at Norge har skåret høyt på HDI . I 2010 er Norge rangert som nr. 1 foran Australia, New Zealand og USA (Human Development Report 2010)
4. Torstein Veblen (1857 – 1929) er særlig kjent for sine analyser av sammenhengen mellom økonomi og kultur. Hans mest kjente bok er The Theory of the Leisure Class, publisert i 1899.
5. Andre generasjon er utsatt for en dobbel sosialisering, fra foreldrene og fra det vestlige samfunnet. Dette stiller barn og unge overfor et sterkt og krevende krysspress. Barna blir ofte det viktigste bindeleddet mellom foreldrene og det nye samfunnet de skal tilpasse seg.
6. Jeg bruker begrepet forsørgerhushold som betegnelse på det typiske husholdet i før-industrielle samfunn. Forsørgerhusholdet er den sentrale reproduksjonsenheten i samfunn der det knapt finnes en offentlig sektor, og der markedet spiller en liten rolle