Alkoholisme er et resultat av en alkoholpolitikk. Fra 1900 til 2000 økte gjennomsnittsinntaket vårt med 1,9 liter ren alkohol. Nordmenn drikker nå i snitt 4,3 liter ren alkohol hvert år.

Christin Aamodt har lang erfaring med alkoholpolitisk arbeid.
Hun er aktiv i RV på Grünerløkka.

---

Alkohol er et av de eldre kjente rusgiftene, og det drikkes alkohol i brorparten av alle samfunn i verden. Vi har lang erfaring med bruken, både på positiv og negativ måte.

Alkoholbransjen er sterk. De har sterke lobbyister i EU-systemet og inn mot de politiske systemene i USA. De har ulike metoder for legitimering og markedsføring.

Her i Norge er det forbudt med alkoholreklame. Der har vi vært relativt enestående, og det har sine historiske røtter i avholdsbevegelsens kamper. Likevel har alkoholbransjen vunnet noen seire også i Norge. Det er lov med brede vinomtaler (redaksjonelt) i matspalter.

Vinmonopolet i Norge og Systembolaget i Sverige er under press. Den siste store saken her til lands var rusbrussaken. Rusbrus er sprit som er ferdigblandet med mineralvann. Norge brukte argumentet om at det var spritholdig vare, men EFTA-domstolen holdt med bransjens argumenter om at sluttproduktet holdt en alkoholprosent som lå under sterkøl, og derfor kunne selges i matvarebutikker.

I følge EFTA-domstolen ville Norge tjent mer, og sannsynligvis vunnet frem, dersom de hadde kjørt saken politisk fremfor juridisk. Og det er politikk hele alkoholspørsmålet koker ned til.

Flere land i EU er nå i gang med å sette rammer for alkoholreklame. De ser at reklamen henger sammen med drikkemønster og skader, og lobbygruppene mot alkohol har begynt å få et visst gjennomslag. Men EU er en seig organisasjon, med mål om å tjene varen.

I EU handler alkoholrestriksjonene utelukkende om helseperspektivet, så argumentet om at alkohol og narkotika får sosiale konsekvenser, er vanskelig å nå frem med.

Lobbygruppenes økende påvirkningsmakt har ført til at bransjen selv forsøker å gi et inntrykk av å være ansvarlige. De oppfordrer til måtehold, og de sponser kampanjer og tiltak mot alkoholisme og alkoholbruk blant ungdom. Men dette må samtidig sees på som et ledd i å renvaske seg for å skape tillit hos kundegruppa. For parallelt med kampanjene mot europeiske ungdommers alkoholbruk, kjøres det massive reklamekampanjer mot land i fattigere deler av verden.

Alkoholbransjens mål er å selge varene sine, ikke å ta vare på folks helse og sosiale forhold, utover å sørge for at kundegruppa kjøper alkohol.

Alkohol som sosialt bindingspunkt

Ruseffekten

Når en inntar alkohol, er det med på å sløve ned nervesystemet i hjernen. Du mister kontroll over tale, oppfattelse, reaksjonsevne og balansen. Mange av de samme tingene skjer når du har fått for lite søvn, bare i svakere grad.

Den rusen du opplever er sosialt tillært. Vi er oppdratte til å oppføre oss på en spesiell måte når vi blir beruset, og det er en kollektiv ruseffekt vi oppnår, når vi inntar alkohol i fellesskap. Det samme gjelder rusen vi opplever når vi inntar cannabisprodukter. Det aktive stoffet i cannabis virker likt på nervesystemet, men vi opplever likevel denne rusen annerledes enn alkoholrusen.

Sosial drikking

Bruk av alkohol i sosiale sammenhenger oppleves som regel som noe positivt. Det sløver ned noen sanser, og man senker "garden" litt. Intimsonen blir litt mindre og du kan oppleve samtaler som er mindre forknytte enn i edru tilstand.

Å drikke alkohol sammen er et ritual, et sosialt akseptert og som regel et hyggelig ritual. Folk liker å ruse seg, fordi det er en annerledes indre tilværelse enn dagligtilstanden. Alkohol er et akseptert rusmiddel, og vi forbinder det stort sett med hygge.

Ritualet der en sløver ned sansene i samme tempo, er en slags kontrakt mellom partene. I kontrakten står det at det skal tas hensyn til at ting som sies og gjøres, kanskje ikke ville bli sagt eller gjort på samme måte i nykter tilstand. Kontrakten er basert på tillit, der en stoler på at de involverte ikke vil bruke mot deg at dine sanser var sløvet. Det betyr ikke at du fritas fra ting du måtte si eller gjøre, snarere at det blir en del av forklaringsgrunnlaget. Det er tillatt å si at en ikke mente utsagnet så sterkt som det ble fremsatt, fordi en var beruset.

Ritualene rundt rus er i endring, og det er mer tillatt å drikke oftere og til andre tider enn tidligere. Vi drikker gjerne etter møter. Noen drikker på møter, som er en skikk vi så på med store øyne for bare et tiår siden da vi var på møter i for eksempel i Danmark.

Når venner møtes, er det helst over en øl. Vi har blitt påvirket til den "kontinentale" drikkingen, og har fått flere og flere møteplasser der alkoholen er midtpunktet.

Alkoholbruk og avhengighet

De aller fleste drikker i slike mengder at det ikke får konsekvenser for tilværelsen, egen og til de rundt. Men ikke alle. Det er mange som har et alkoholkonsum som går ut over andre, arbeidsplassen, venner, familie og barn. Noen mennesker kan en lett se det på, men de aller fleste personer med et problematisk høyt alkoholforbruk klarer å skjule det godt, og drikkingen får ikke de tydelig synlige konsekvensene.

Det er en pågående debatt om hvorvidt alkoholisme sitter i genene. Min påstand er at alkoholisme er et resultat av en alkoholpolitikk. I løpet av de 100 årene fra 1900 til 2000 økte gjennomsnittsinntaket vårt med 1,9 liter målt i ren alkohol (1). Nordmenn drikker nå i snitt 4,3 (2) liter ren alkohol hvert år. Dette er faretruende høye tall, spesielt i et land med så vidt restriktiv alkoholpolitikk som vi har i Norge.

Norges alkoholpolitikk er påvirket av kampen for forbudet mot slutten av 1800-tallet. Den gangen hadde alkoholismen en mer livsdramatisk effekt. Når far i huset drakk opp fredagslønna, var det rett og slett ikke penger igjen til mat for resten av familien. Familien sto i reell fare for å dø som følge av alkoholbruken. I dag får alkoholikerens alkoholbruk andre følger, all den tid velferdssamfunnet har sørget for en del økonomisk støtte.

Det er likevel et alvorlig problem at vi drikker mer. Langt over 100.000 barn gruer seg til jul hvert år. Det er flere hundre tusen mennesker årlig som tar kontakt med sin fastlege på grunn av sitt alkoholforbruk og det dør årlig omlag 1.000 mennesker som en direkte følge av alkoholbruken. (3) Tallene øker for hver desiliter mer vi drikker per år, for når vi dobler totalkonsumet, firedobles forbruket til de som allerede drikker mest.

Høyt alkoholkonsum får store konsekvenser. Å være alkoholiker betyr ikke nødvendigvis at du lever et liv i rennesteinen. Det er svært mange hjem som skjuler alkoholismen for omverdenen, og som aldri havner i en situasjon der andre merker noe. Men i hjemmet kan dette sette svært store preg. Barn og voksne merker veldig raskt om en person er påvirket av alkohol. Oppførselen forandrer seg, om så bare litt. Og om det er normalen at foreldre drikker alkohol hver kveld, så vil dette påvirke barna.

Alkohol og politikk

Prinsipper og praksis

Det er ikke nødvendigvis alkoholisme om en drikker vin en kveld eller tre i uka. Men fordi det er veldig deilig å kunne komme hjem etter en lang dag på jobben, sette seg ned og ta et glass, så vil denne handlingen være i konkurranse mot andre aktiviteter kveldstid.

I perioder kan det være veldig lett å prioritere bort kjedelige, men nødvendige oppgaver til fordel for invitasjonen til en øl. Og det er deilig å prate fjas fremfor å ta tak i egen hverdag, politiske viktige oppgaver og samtaler. Alkoholen passiviserer, fordi det er en deilig flukt.

I det gamle Russland (og sikkert også andre steder) ble lønna ofte betalt ut i brennevin. Vi kan ryste på hodet over dette nå, men tendensen er på vei tilbake. Det er ikke uvanlig at sjefen deler ut en flaske vin eller whisky til arbeidstakerene, når de har gjort en ekstra innsats, eventuelt som julegave eller i artig fredagslotteri. Denne tendensen sprer seg mer og mer, men nå deles det ikke ut som en del av lønnen, men som en ekstragave.

Problemet med dette er at også arbeidsgiveren legitimerer at en skal belønnes med rus. Og rus vil alltid være en flukt fra en hverdag.

Rusen har fått en betydelig plass i samfunnet vårt. Nå har den første frisørsalongen på Grünerløkka fått skjenkeløyve. Kanskje ikke et problem i seg selv, men når man ser at det ikke lenger er uvanlig å drikke alkohol i lunsjtiden også her til lands, bør det vekkes et varsku.

Folk i Norge har tillagt seg såkalte kontinentale drikkevaner. Det har en positiv klang, fordi vi har trodd at det kun er oss i Skandinavia som drikker oss heseblesende fulle. Dette stemmer ikke. I Frankrike blir de også fulle. Og i Spania og i Luxemburg. Og vi drikker faktisk mer i helgen nå, enn før vi startet med vår kontinentale ukedagsdrikking.

Problemet med å drikke til lunsj og til alle mulige arrangementer, er at totalkonsumet ditt øker, og at du tillegger deg en vane, der det føles greit å utføre daglige gjøremål i alkoholpåvirket tilstand.

I Frankrike ble det drukket omlag 9 liter ren alkohol per person i 1990. Her til lands lå vi på omlag 3 liter. Andelen indremedisinske skader var 9 ganger så mye som hos oss, fordi indre organer fikk et mer regelmessig påtrykk av alkohol.

Problemene med alkoholisme er på ingen måte mindre nedover i Europa, og her har de også familievold, slagsmål og drap. Vi er ikke de eneste som drikker oss snydens fulle.

Vi er på alle mulig måter tjent med å få ned totalkonsumet blant folk. Men så jobber vi motstrøms mot en bransje som klarer å selge ideen om den glansede kvinnen med en Dry Martini. Og i salig fellesskap kommer de stadige forskningsresultatene om at to glass vin daglig senker risikoen for hjerteproblemer, styrker helsen til gravide kvinner og så videre.

Her gjør journalistene en slett jobb, for når du går rapportene nærmere i sømmene, ser du at forskningen er bestilt og betalt av alkoholbransjen selv. Bransjen er selvsagt ute etter en eneste ting, og det er å tjene penger.

Alkoholbransjen, lik narkotikabransjen er kyniske, deres salgstall øker blant folk som har det ille.

Alkohol på møter og etter møter

Det er hyggelig å ta en øl etter møter. Særlig om det har vært litt opphisset diskusjon. Senke skuldrene, tørre å spørre litt mer inngående og imøtekommende spørsmål enn møteformen tillater. Slippe møterammen og kunne bable to og to over bordet. Det er en slags flukt fra rammene, og meningsmotstandere kan inngå den tidligere nevnte kontrakt.

Men når etter-møte-pilsen blir et fast ritual, er det ikke nødvendigvis et gode. Noen får problemer med alkoholbruken, ikke bare de som er tilbøyelige til alkoholisme, men det vil sette sine preg, dagen etter møtet, det kan være en irriterende faktor hjemme og dagen etterpå.

Enkelte mennesker har problemer med alkoholinntaket, hvilket kan få et særskilt problem, fordi det sosiale spillet rundt organisatorisk aktivitet foregår med alkohol på bordet.

En organisasjon/styre/samling bør ha en bevisst holdning til eget alkoholbruk, og signaleffekten dersom en forsamling går fra å være organisert møte, og i glidende overgang, til fest.

Svært mange ønsker selvsagt å være med på den sosiale delen, fordi de vil ha det hyggelig, og fordi mye av de organisatoriske og politiske diskusjonene vil komme opp også under de sosiale rammene.

Dersom de føler ubehag med alkoholen, så blir de ekskludert ut av et fellesskap.

Ut blant folket – på folkets premisser

Det er også så veldig hyggelig å kunne møte til debatter der "folk flest" er, nemlig dessverre oftere og oftere, på puben. Veldig mye av vervegrunnlaget skjer nettopp via de uformelle treffene.

De aller fleste er opptatt av å leve sine liv best mulig, og fordi vi har for få møteplasser der alkoholen ikke er samlingspunktet, er det også ofte der du får de spennende samtalene, grunnlaget for politiske diskusjoner, påvirkning og verving og stemmesanking ved valg.

Det sprer seg en trend der debattene flyttes ut til der folk er, nemlig puben. Opp med et panelbord, på med ølkrana, og som regel ser det ut til at det kommer flere folk til disse møtene.

Her mener jeg at det må trekkes noen grenser. En organisasjon står i fare for å bli alkoholbransjens promotør. Vi har et ansvar for å praktisere den politikken vi står for, både internt og eksternt.

En kontinental uke (4)

Et liv, dag for dag. Oppgaver og gjøremål som delvis varierer og delvis må utføres hver dag. Klesvask, et par ganger i uka. Middagslaging hver dag. Møter et par dager i uka, og tid til venner sånn sporadisk. Fest hver lørdag eller mindre. Nei! Ikke nå lenger. Alkoholkonsum er resultater av alkoholpolitikk.

Helt uten belegg i forskning eller feltarbeide vil jeg analysere min egen generasjons drikkemønster. Jeg merker det! Trykket som fører til mer alkoholbruk. Skillet mellom kafé og pub er slettet.

Kafeen åpner tidlig, og før lunsj er den hyppig besøk av takeaway-trafikk. Det er kaffe det går i, takk avholdsbevegelsen for at det ikke er takeway-øl! Så endrer kafeen karakter utover dagen, og tidligere og tidligere blir samme kafé til pub.

For få år siden ville vi blitt lettere sjokkert om damer og menn satt og drakk alkohol før middag. Men ikke nå lenger! Rundt klokka tre ser jeg nå flere og flere som tar seg en øl. Kanskje ikke mer enn den ene ølen, før de rusler bort på butikken og handler middag. Etter mine observasjoner er det voksengenerasjonen, og helt vanlige folk, som tar denne formiddagspilsen.

Den glidende overgangen fra kaffe til øl skjer faretruende tidlig. Vi drikker nå "kontinentalt" må vite! Vi drikker oss litt beruset om du spør oss, nesten aldri blir vi fulle (fornektelsens magiske eventyr), i hvert fall ikke på ukedagene.

Og slik kan en uke se ut, uten belegg i forskning, kun etter egne observasjoner:

• Mandag, sliten etter lang helg, rolig kveld hjemme.
• Tirsdag, møte/trening eller andre aktiviteter på ettermiddagen og en (eller fire) etter aktivitetspils. Hjemme før midnatt.
• Onsdag, gjerne hjemme, sliten etter lite søvn og lang arbeidsdag.
• Torsdag, snart helgepils/lønningspils/møte en venninne til pratepils/datepils/etter møtepils eller hva det nå måtte kalles-pils.
• Fredag, fredagspils, gjerne da med kolleger, før turen går ut på byen.
• Lørdag, alltids en fest å bli invitert til.
• Søndag, har snudd døgnet og trenger en sovepils!

Men uff, vi er jo voksne. Vi har da ingen problemer rundt dette. Vi drikker kontinentalt, må vite.

---

Noter:

• 1) Statistisk sentralbyrå.
• 2) Tallene er variable, tall fra omsetningen i 2004 viste et gjennomsnittlig inntak på 6,22 liter.
• 3) Dette tallet omfatter ikke slagsmål og fyllekjøring.

Alarmklokkene går over hele kloden. De ringer så intens at de mest overdøver hverandre, og vi veit ikke hva slags strakstiltak vi skal sette inn. Meldingene er så altomfattende at det nytter ikke med enkelttiltak. Vi er nødt til å endre ikke bare livsform, men også samfunnsform. Den kapitalistiske produksjonen basert på billig fossilt brensel er i ferd med å få naturen til å kollapse.

Frode Bygdnes er sentralstyremedlem i AKP og fylkestingsrepresentant for RV i Troms

---

Den globale oppvarmingen er et faktum. Den øker i styrke og konsekvensene ser ut til å bli den største miljøødeleggelsen siden dinosaurene døde ut, den gang for 65 millioner år siden da et himmellegeme braste inn i Yucatan-halvøya. Denne gangen er klimaendringene menneskeskapte. Klimagassene som menneskene slipper ut, er den avgjørende faktor. Planeten vår har feber på grunn av drivhuseffekten. Temperaturen på jorden er allerede blitt så høy at den er i ferd med å påvirke livet både til planter, plankton, fisk, dyr og mennesker.

Den australske forfatteren Tim Flannery beskriver oppvarminga av lufthavet i boka Værmakerne. Fossilt brensel som kull, olje og gass er rester av organismer som i millioner av år trakk karbon ut av atmosfæren. Når vi nå forbrenner dette, frigjør vi i vår generasjon det karbon som er blitt magasinert i jorda opp gjennom jordas levetid. "Vi graver opp de døde, og det er farlig for de levende."

Isen i Arktis

Arktisk Råd kom allerede i 2004 ut med en alarmerende klimarapport ACIA (Arctic Climate Impact Assessment). Her dokumenterte forskerne fra alle de arktiske landene raskere og kraftigere klimaendringer på jorden. Ingen steder på jorden har disse endringene vært raskere og vil gi større konsekvenser enn i Arktis.

Arktis og Antarktis er virkelig motsatte poler. Arktis er hav med land rundt. Antarktis er land med hav rundt. Dermed er det isbreer i sør og havis i nord. Isbreer kan være kilometervis tykk, mens havisen er bare noen meter. På 1970-tallet var havisen 3,1 meter i gjennomsnitt, nå er den under 1,8 meter. På 30 år er havisen allerede halvert. Reaksjonstida på den globale oppvarminga er større i nord fordi havisen er mindre stabil. I nord har vi bare store breer på Grønland, ellers er kysten mot Polhavet mye tundra. Og tiner tundraen, så slippes løs metangass (CH₄), en gass som gir 20 ganger så kraftig drivhuseffekt som karbondioksid (CO₂).

I Antarktis ligger gjennomsnittlig isgrense ved 60 grader bredde sør. I nord tilsvarer dette samme breddegrad som Oslo eller sydspissen av Grønland. Dermed er det også arealmessig mer enn dobbelt så mye is i sør som i nord.

Energien kommer fra sola. Når solstrålene treffer is, så reflekterer 90 % av energien tilbake til verdensrommet. Fra vegetasjon og landområder reflekterer bare 20 %. Når sollyset treffer vann, så absorberes 90 % av solenergien. Denne energien er med på å varme opp sjøen. I Polhavet blir dette dramatisk. For etter hvert som havisen trekker seg tilbake, vil store havarealer av Polhavets randområde avdekkes. Det er ytterkantene av sirkelen som gir de store arealene. Dobler en radien, blir arealet i sirkelen 4 ganger større.

Enda mer dramatisk er dette når en tenker på fysikklæren. Det trengs nesten like mye energi for å smelte et kilo is som det trengs for å varme opp en liter vann fra 0 til 100 ºC.

Får vi et isfritt Polhav, vil temperaturen i havet øke dramatisk. Så lenge det er is, vil temperaturen i dette havet forbli rundt nullpunktet.

Vitenskapsfolk fryktet i 2004 at vi kunne få et isfritt polhav innen 2070. De senere tall har heller antydet en enda tidligere fjerning av havisen. Temperaturen stiger raskere, og havisen kan smelte på bare få år. Gjennomsnittemperaturen i Barentshavet har økt dramatisk. 3,5 grader er dramatisk, for da er det ikke lenger sørpete isvann.

I dag fungerer iskanten som ei vannpumpe for Golfstrømmen. Når den varme havstrømmen treffer iskanten i Barentshavet, synker den ned og vi får en understrøm ut i Grønlandshavet hvor havvannet kan returnere til Atlanteren. Denne sirkulasjonen er en forutsetning for Golfstrømmen som gjør at det kan bo folk langs verdens nordligste isfrie kyststripe.

Når iskanten trekker seg nord for Svalbard, veit vi ikke hva som kan skje. I beste fall vil det bare svekke Golfstrømmen og Norge vil kunne få samme klima som i Nord-Canada. Vi kan altså oppleve at den globale oppvarminga fører til kaldere klima på vår kyst, men det er da mest bare et nordisk problem. For det dramatiske vil være om Golfstrømmen fortsetter inn i Polhavet. Da vil både varmt vann og salt vann strømme inn i polbassenget. Det kan være med på å gjøre havstrømmene ustabile.

Havstrømmen kan endre seg. Følgene av at Golfstrømmen synker ned nord for Svalbard betyr at den går ned i Polhavet. Barentshavet er et hav på mellom 200 og 300 meter, mens Polhavet er et hav på 5.000 meters dyp. Det er brådjupt nord for Svalbard, Frans Josefs land og Grønland. Vi kan få en helt ukjent sirkulasjon, som kan smelte havisen neden i fra.

Det renner flere store elver ut i Polhavet, og dette er et ganske lukket hav. Vi har derfor mye kaldt ferskvann, i hvert fall i de øvre lag av Polhavet. Å få varmt saltvann fra Atlanteren til å strømme inn i Polhavet, kan ytterligere påvirke smeltingen.

Norge er en kyststat som skulle ha et særdeles ansvar for å overvåke og forske på dette havområdet. Derimot tyder både Stortingsmelding nr 30/2005 (Muligheter og utfordringer i nord) og Regjeringens siste strategidokument, som ble lagt frem 1. november i Tromsø, på at myndighetene først og fremst er opptatt av mulighetene et mer isfritt polhav gir for olje- og gassutvinning.

Biomasseproduksjon

Iskanten er like produktiv som fjæra vår. Denne produktive sonen er i ferd med å smelte bort. Det er her mye av algekonsentrasjonen er. Allerede Nansen oppdaget isalgene under isen. Konsentrasjonen er så stor at isen kan ta en gulaktig farge. Denne produksjonen er viktig grunnlag for biomassen som produseres i blant annet Barentshavet; verdens fiskerikeste hav.

Barentshavet er produktivt på mange arter, men de tre mest lønnsomme artene er lodde, sild og torsk. Lodda ga oss i 1977 hele 30 millioner hektoliter, og hvert år frem til 1983 ble det fisket over 16 millioner hektoliter.

Sild var den dominerende fiskebestanden i Nord-Europa, som før 1970 bredte seg fra Nordsjøen til Barentshavet. Fangsttoppen var i 1969 på 17 millioner hektoliter sild.

Størrelsen på den norsk-arktiske torskebestanden var på over 6 millioner tonn like etter 2. verdenskrig. Krigen hadde om ikke annet gitt torsken litt fred. Bestanden er mindre enn de nevnte pelagiske artene, men likevel så stor mengde at vi kanskje skal sammenligne med Norges befolkning. Grovt regna var denne biomassen 30 ganger større enn vekta av den norske befolkning.

I 2006 antar havforskerne at det ble fiska bort i mot 700.000 tonn torsk i Barentshavet. Hvis vi tenker oss at denne mengden hadde blitt delt på innbyggerne i Norge, ville hver og en av oss, store og små, fått 200 kg torsk i fjor. Gjennomsnittsfamilien ville kunne ha et tonn torsk i året til eget konsum. I tillegg har vi hysa, seien, blåkveita, uer, reka og de førstnevnte artene lodde og sild. Vi har en blå åker utafor kysten vår, som er så produktiv at det er en samfunnsfallitt om det er noen som sulter i landet vårt.

Det er ikke at vi spiser for mye fisk som gjør at alle disse kommersielle fiskeslagene er trua med nedfisking. Torsken er kommet på rød-lista over truede arter først og fremst pga høstingsmønsteret. Det uregistrerte piratfisket er beregna til å utgjøre en fjerdedel av det som taes opp. Heller ikke våre egne trålere høster optimalt. Med kvoter bundet til båt og personer, inviterer myndighetene til miljøkriminalitet som å kaste ut feil fisk, småfisk og fisk som det ikke betales så godt for. I tillegg tillater myndighetene fiske i oppvekstområdet i Barentshavet. Dermed tillater en å høste på ungfisk fremfor å la den vokse til kjønnsmoden fisk. Og hadde vi latt den vandre selv til kysten vår, så ville vi ha spart drivstoff for å hente den i Barentshavet. Det dreier seg om å spille på lag med naturen i stedet for å trosse den.

Våre rike fiskebestander er truet av rovfiske, særlig i Barentshavet. Enda mer alvorlig blir det om iskanten trekker seg lengre nordover. Da forsvinner halvparten av den produktive sonen. Like lite som vi mennesker kan spise gress, kan fisken spise planteplankton. Biomasseproduksjonen i dette havområdet er basert på tre dyreplankton; ishavsåte, rødåte og krill. Det er disse tre som i hovedsak overfører energien fra planteplankton til fisk. Med bare tre arter, er dette økosystemet meget sårbart. Ishavsåta lever lengst nord, og det er lodda som i størst grad beiter på denne nord for polarfronten. Denne arten vil sannsynligvis forsvinne med isen.

Isen fra Polhavet tilfører Barentshavet kaldt næringsrikt ferskvann. I Barentshavet blandes dette med varmt saltvann fra Golfstrømmen i et havområde som på det dypeste er 300 meter. Vi får et produktivt hav fra bunn til overflata, vi får både bunnfisk og pelagisk fisk i rikt monn.

Med den globale oppvarminga, lanseres ideer om at vi skal få nye fiskearter som makrell å fiske på. Slike utsagn er tøv. For det første øker ikke primærproduksjonen av åte og krill. Derfor vil det kun være snakk om å bytte ut arter ved at makrell kan fortrenge for eksempel sild.

For det andre så endres premissene for Barentshavet dramatisk dersom iskanten trekker seg lengre nord. Ikke får vi kombinasjonen isvann og atlanterhavsvann, ikke får vi kombinasjonen iskant og grunt vann. Når isen smelter nord for Svalbard, vil planteplanktonet synke til 5.000 meters dyp og vi står igjen med bare kyststripa som produsent for biomassen.

Ut fra algeproduksjonen kan en forvente at Barentshavet i hvert fall vil halvere sin produktivitet. For menneskeheten får vi håpe at grunne havområder nord for Sibir kan erstatte dette produksjonstapet. Men det er tvilsomt om vi vil få det optimale oppvekstområdet vi har i Barentshavet.

Norge har derfor all grunn til å begrense tilgangen på fossilt brensel så lenge det er den som forårsaker den globale oppvarminga. Selv om det er store penger med oljevirksomheten, så er det en engangsressurs. Fisket kan være en evigvarende ressurs. Her står menneskelig fornuft i motsetning til kapitalens grådighet. Dessverre er det kapitalismen som rår.

Urfolk

Selv om hele kloden vil tape på en økologisk utarming av områdene rundt Nordpolen, så er det først og fremst urbefolkningen som må ta konsekvensene. Det har bodd urfolk opp mot Polhavet så lenge en kan se bakover i tid. Funn av skinnbåter finner en rundt hele Arktis. Urbefolkningene i nord er mange og spredt. Vi kjenner mest indianere, inuitter, samer og nenetsere pluss mange små etniske grupper østover i Sibir.

Det er først og fremst disse menneskene som får ødelagt sitt livsgrunnlag. De har større rett til nordområdene enn vi urbaniserte europeere, for ikke å snakke om de som har båt på børs og som gjør det de kan for å privatisere eiendomsretten til en fellesressurs.

Populasjonen nord for polarsirkelen er grovt anslått til 3,5 millioner mennesker. Det er riktignok litt mindre enn Norges befolkning, men de representerer mange forskjellige kulturer. Prosentvis er det flest urfolk på Grønland, Canada og Alaska. Litt lavere prosentandel i Norge og Russland. Men som vi veit så er samemantallet hos oss alt for lavt. Også i Russland har det vært en kraftig integrering med fjerning av etnisk tilhørighet under Sovjetstaten. Tallene er derfor større enn hva de offisielle statistikker viser. De fleste av oss 3,5 millionene er urbefolkning. Det er viktig å synliggjøre oss, fordi det vil måtte bremse denne "no man's land"-holdningen som ressursjegerne prøver seg på. Sametingets krav om ressursene i Barentshavet, er ikke bare rimelig, det er selvsagt. Urfolket driver ikke bare med rein, noe skinnbåtfunnene vitner om.

Daværende sametingspresident Magga sa i 1993 som en saksopplysning: "Dette er ingen villmark, og jeg er ingen villmann." Her nord bor det folk. Vi må ikke miste fokuset på folk.

Vi som bor her har rettigheter. Også den tradisjonelle norske kystbefolkningen må sees i denne kategorien. Samfunnene langs hele kysten er meget sårbare for dagens politikk. Ressursene tilhører oss, og hvis vi finner det mest hensiktsmessig å la olje- og gassressursene ligge urørt, så må vi ha rett til det. Det er urimelig at vi skal bære risikoen for den virksomheta industrilandene ønsker. Eller som en leser fra Andøya skrev: "Hva skal vi på liv og død med mer oljerikdommer, når det norske folk ikke får noen goder tilbake, bare offentlig armod?"

Olje og gass

Norge er verdens 3. største eksportnasjon av olje og gass og står dermed for store utslipp av klimagasser både direkte og indirekte. Det høge tempoet i olje- og gassutvinningen gjør Norge til en versting når det gjelder utslipp av klimagasser. Som oljeproduserende land har Norge et stort moralsk ansvar for den globale oppvarmingen. Vi har muligheten til å begrense tilgangen på fossilt brensel. I stedet har innvesteringene på norsk sokkel i 2006, for første gang passert 100 milliarder kroner. I løpet av neste år vil oljevirksomheten kunne komme opp i rekordinvestering på110 milliarder. Dette vil bli tidenes oljerekord leda an av den rød-grønne regjeringa. Regjeringen starter stadig nye forurensede prosjekter og lovnadene om miljøvennlige tiltak brytes en for en.

Med erklæringa på Soria Moria lovet regjeringa CO₂-frie gasskraftverk innen 2009. Anlegget på Kårstø var et slikt anlegg. Nå viser det seg at dette anlegget ikke lar seg realisere som CO₂-fritt før i 2012 i følge NVE sin siste rapport nr. 13. Regjeringa har også gitt tillatelse til oppstart av forurensede kraftverk på Mongstad. Det fremstilles som vi skal bygge noe nytt, og derfor må en tillate oppstart av gasskraftverkene før renseanleggene er på plass. Det første kraftverket med fullskalarensing ble bygget i USA for 25 år siden. På Mongstad vil renseanlegget i beste fall være ferdig først i 2014. Gasskraftverket for LNG-anlegget på Melkøya vil også starte opp i nær fremtid. De seks til syv neste årene vil Norge derfor øke sine CO₂-utslipp dramatisk. Regjeringa har altså gitt oss falske lovnader i regjeringserklæringa, når den sier at vi skal oppfylle forpliktelsene om å redusere utslippene av klimagasser med 1 % over 1990-nivået innen Kyoto-periodens utløp i 2012. Denne erklæringa fra Soria Moria innfridde ikke en gang Kyotoavtalen som krevde 5 % under 1990-nivå. Realitetene er derimot at vi har allerede økt utslippene med 11 % siden 1990 og vil komme til å øke utslippene ytterligere frem til år 2012.

Vi gjør oss rik på olje og gass. Vår oljeproduksjon gir superavkastninger som nå hoper seg opp i utenlandske fond. Disse avkastningene vil den rød-grønne regjeringa ikke bruke her i landet, heller ikke til å forske frem alternativ energi eller miljøfremmende innvesteringer for fremtida. Norge burde påta seg ansvar med å fremskaffe alternativ energikilder for å gjøre olje og gass overflødig.

I arbeidet med rensing av gasskraftverk, må en og kvitte seg med avfallet CO₂. Noe CO₂-gass planlegges brukt som drivgass for økt oljeutvinning, EOR (Enhanced Oil Recovery). Mesteparten skal lagres under havbunnen i reservoarer, som en håper er stabile nok. En foreslår å bruke feltet Sleipner og Kystnære Utsira. Andre felt er vurdert som mindre sikkert. Men hvor sikkert det er, har man ingen garanti for. Oljevirksomheten kan ha endret grunnforholdene i disse reservoarene, som har holdt tett i tusener av år. Videre skal en transportere gassen inn i reservoarene som i seg selv kan skape lekkasjer og svinn. Nye lettvinte løsninger som å sende CO₂ tilbake til borehullene, kan fort fremme nye miljøproblemer, kanskje ikke for lufta, men med forsuring av havene. PH-verdien i havet er i ferd med å minke. Faren for lekkasjer med CO₂ til havene er dramatisk. Forsuring av havene ødelegger ikke bare korallrevene og skalldyrene, men de viktige planktonartene. Dermed trues de større marine næringskjedene.

Jorda er en blå planet fordi vi har så mye vann, og det meste av livet lever i det blå element. Derfor kan det hende at det største problemet med CO₂-utslipp til atmosfæren, vil bli forsuring av havet og ødelegging av livet her. Selv om havene vil hente mesteparten av CO₂-tilførselen fra lufta, så vil vår løsning med å pumpe CO₂-gassen ned i havbunnen med stort trykk, bli symbolet på uvettige og desperate løsninger som heller forverrer problemene i fremtida. Et surere og varmere hav evner i mindre grad å ta til seg CO₂.

Vi mennesker lever ikke i sjøen, så derfor er det ikke politisk vanskelig å feie problemet bort under mottoet, ute av syne, ute av sinn. NVE sin rapport om CO₂-håndtering på Kårstø har ingen konsekvensutredning ved svinn av CO₂ i sjøen. Det spørsmålet er overlatt til Petroleumstilsynet ved eventuell behov for utslippstillatelse, og en ber om rask avklaring så det ikke skal påvirke fremdriften i prosjektet.

I CO₂-regnskap fremstilles det som Norge bare står for 2 % av verdens utslipp på 30 milliarder tonn årlig. Tross vår lille andel, så er vi en av verstingene når vi deler dette på innbyggertallet. Våre utslipp er beregna til en plass mellom 6 til 12 tonn CO₂ per person i året. Utslippene må regnes ut fra produktenes energibehov. I så fall skulle norsk forbruksutslipp for 4,5 millioner mennesker bli et sted mellom 25 til 50 millioner tonn. Offisielt pynter Norge på sitt CO₂-regnskap ved at en ikke tar hensyn til den CO₂-gassen som produseres utenfor våre grenser. Vi importerer en stor del av vårt forbruk, og det vil derfor ikke være nok å bare se på den forbrenning som skjer her i landet. Selv om produksjonen av forbruksgjenstandene har vært i utlandet, så er det vi som kjøper dem som må stå til ansvar for alle kostnadene. Grovt regna er det hevda at vi trenger fire jordkloder, hvis verdens folk skulle oppnå vår levestandard.

Vi har ikke bare et ansvar for å informere og varsle verden om farene, vi har et ansvar for å gå foran med et godt eksempel hvis vi skal kunne bevare vårt eksistensgrunnlag her nord.

Den beste måten er å blokkere borehullene for å begrense tilgang på fossilt brensel og redusere forbruket ved å reparere i stedet for å kjøpe nytt. Begge de tiltakene er en krigserklæring mot kapitalismens vareproduksjon.

Naturens premisser

Media sin oppmerksomhet for klimaoppvarmingen, viser seg mest i sensasjonsoppslag. Det være seg naturkatastrofer eller at mangel på snø truer skisporten. I mindre grad er det vilje til å stille spørsmål med vårt ansvar ved å tilføre verden fossilt brensel. Det er ingen vilje til å stille spørsmål om det er samfunnet vi har som er årsaken til den ulykksalige situasjonen vi er kommet i.

Klimakrisen kan stå som en god illustrasjon på hvor sårbar naturen er og at naturen setter fysiske grenser vi må forholde oss til. Den kapitalistiske produksjonsmåten med uhemmet rovdrift på naturen i jaget etter kortsiktig profitt, kan ikke gå i lengda. Vi må innordne oss etter de betingelsene naturen setter med vår menneskelige aktivitet. Varsom og skånsom utnyttelse av naturressursene står i motsetning til kapitalistisk krav om mest mulig avkastning og størst mulig effektivitet. Vi må ha et samfunn som kan ta hensyn også til de betingelser naturen rundt oss setter. Alle levende organismer samvirker med hverandre hele tida. Betingelsene for liv på jorda er viktigere enn kortsiktige økonomiske gevinster.

Det er allsidigheta i naturen som er vår arv og vår rikdom. Vi må se på dialektikken i naturen, hvordan mangfoldet skaper en evig utvikling. Også det biologiske mangfoldet med mange arter er en forutsetning for en mest mulig sunn og frisk klode.

For ikke å ødelegge mangfoldet ved vår menneskelige produksjon, må vår strategi være å fremheve småskalaproduksjon. Vi må prøve å bevare artenes naturlige miljø. Det kan vi bare oppnå ved at verdens folk sjøl får herredømme over ressursene. Den private eiendomsretten til naturressursene må oppheves. Det er den kapitalistiske produksjonsmåten som ødelegger naturen. Menneskene kan organisere seg på annen måte enn den kapitalistiske, vi kan ha et samfunn bygd opp om kollektive ideer og kollektivets interesser. Av hensyn til livet på jorda må vi organisere en ny type sosialisme som tar hensyn både til mennesker og natur.

Det er altså ikke bare regjeringa vår og regjeringene i de vestlige land som må fjernes. Det er kapitalismen som må styrtes, om vi skal bevare naturen, klimaet og ressursene på og utenfor kysten vår. For småskalaproduksjonen, felleseie og distriktsbosetting, passer best for et sosialistisk Norge.

 

Ikke bare fjerner den nye digitale teknologien en rekke varer fra markedet og gjør dem til produkter som blir felleseie – den gjør også at hvem som helst kan skaffe seg den programvaren, den informasjonen, de kulturproduktene og underholdningen de har lyst på, akkurat når de vil ha dem. Det må jo være et fremskritt.

Ida Sofie Søland Jackson studerer allmenn litteraturvitenskap på Universitetet i Oslo.
Wilhelm Joys Andersen arbeider til daglig i et norsk programvareselskap.
Begge er aktive i RU, RV, AKP og sitter i ledelsen av Rød Ungdoms Internettutvalg.

Her finner du denne artikkelen, stadig oppdatert etter hvert som virkeligheten forandrer seg: http://trivini.no/w/text/fremtiden/

---

På samme måte som vi i senmiddelalderen kunne se kapitalismens spirer – små lommer av kapitalistisk produksjon, klemt mellom store føydale kongedømmer – kan vi i dag se spirene av det neste økonomiske systemet: Kommunismen.

Kommunisme finnes allerede i Norge i dag. Det er ikke det dominerende økonomiske systemet, men det utbredt nok til at vi har et fint, norsk ord for å beskrive denne måten å organisere arbeid på: dugnad. Kommunisme er å gjøre ting sammen for å oppnå felles mål.

Det er langt fra dugnaden i borettslaget til det klasseløse, kommunistiske samfunn, men grunnet teknologiske nyvinninger sprer dugnaden seg til stadig nye områder. Teknologiske fremskritt endrer måten mennesker produserer det de trenger og hvordan de kommuniserer med hverandre, og dette fører til endringer i de økonomiske og politiske systemene.

Digitalt dugnadsarbeid

Alt åndsverk er basert på plagiat og tyveri. Vi trenger ikke finne opp språket, alfabetet, trykkpressen, dampmaskinen, relativitetsteorien, mikroprosessoren og TCP/IP-protokollen på nytt, men kan oppdage og skape nye ting på grunnlag av det andre har tenkt ut og skapt før oss.

Med oppfinnelsen av verdensomspennende nettverk av datamaskiner (Internett, altså) på 1960- og 70-tallet og den eksponentielt voksende utbredelsen de fikk på 80- og 90-tallet, har menneskene effektivt skapt en gigantisk allmenning som muliggjør intellektuelt dugnadsarbeid i verdensmålestokk. Tusenvis av mennesker, spredt over hele jorden og adskilt geografisk, språklig, kulturelt og teknologisk finner sammen og bygger kompliserte, omfattende systemer, vedlikeholder dem over tid, for så å gi dem bort gratis.

Den kommunistiske produksjonsmåten er ingen nisjegreie for spesielt interesserte. Selv det amerikanske magasinet Time har fått med seg det, og kåret like gjerne det kollektive «dere» 'som former den digitale fremtiden' til årets person 2006. Internett er i følge Time en historie som handler om «samfunn og samarbeid i en skala verden aldri tidligere har sett».

Vi vil nå se på tre konkrete eksempler på storskala dugnadsarbeide muliggjort og realisert gjennom Internett: fri programvare, skrivingen av verdens største leksikon og fildeling. Vi vil se på både prosessen rundt dugnadsarbeidet og de konkrete resultatene av arbeidet.

Fri programvare

Programvare er de delene av datamaskinen din du ikke fysisk kan ta og føle på. Kontorprogrammene dine, for eksempel, er programvare. Det er også nettleseren din eller musikkavspillingsprogrammet ditt. Programvare kan eksistere i form av kildekode, som er det programmererne skriver og mennesker kan lese, og maskinkode, som er den formen datamaskinen vil ha programmet i for å kunne kjøre det. En såkalt kompilator omgjør kildekode til maskinkode.

Dersom en ønsker å endre et program eller finne ut hvordan det fungerer, trenger en tilgang til kildekoden. De fleste kapitalistiske programvarebedrifter anser kildekoden sin som en bedriftshemmelighet, og distribuerer programmene sine som maskinkode til sine kunder. Dermed kan kundene verken undersøke hvordan programmet er satt sammen, eller gjøre endringer i det. Som regel er det forbudt for brukere å gi kopier av programmet til andre. Programvare der kildekoden er hemmelig og videre distribusjon er forbudt, kaller vi for «proprietær programvare».

Fri programvare er annerledes. Kildekoden er ikke hemmelig. Den følger tvert imot med programmet, slik at brukeren kan studere hvordan det er laget, endre det selv, eller betale noen andre for å endre det for en. Det er fullstendig lovlig å gi programmet videre, med eller uten egne endringer. Fri programvare utvikles på kommunistisk vis, gjennom dugnadsarbeid der folk fra hele verden arbeider sammen.

Denne typen programvare finnes over alt. Internett er i hovedsak drevet av fri programvare. Den frie vevtjeneren Apache driver flertallet av verdens nettsider (1), blant dem Dagbladet, VG og statsministerens kontor. Sendmail, et fritt epostoverføringsprogram, leverer åtti prosent av verdens e-post. Den frie DNS-tjeneren BIND holder orden på de fleste av verdens domenenavn. Fri programvare brukes også på vanlige PCer. Den frie nettleseren Firefox har 16,9 % markedsandel i Norge og 39,3 % i Finland (2). Skolelinux, en norsk versjon av det frie operativsystemet GNU/Linux utviklet spesielt for skoler, er installert på 200 norske skoler, med 2.300 brukere i Kongsvinger og 2.800 i Narvik.

Verdens største leksikon

«Forestill deg en verden der hver eneste person på kloden har fri tilgang til summen av all menneskelig viten. Det er det vi holder på med,» sier Jimmy Wales (3), grunnlegger av Wikipedia. Wikipedia er verdens største leksikon, med 5,5 millioner artikler på 174 språk. Leksikonet, som dobles i størrelse hvert år (4), er laget ved dugnad. Tre hundre tusen aktive bidragsytere har gjort til sammen hundre millioner redigeringer, og ti tusen nye artikler påbegynnes daglig. Wikipedia på bokmål har tredve tusen registerte bidragsytere og nitti tusen artikler. Utgaver på nynorsk og samisk finnes også.

Terskelen for deltakelse i prosjektet er svært lav. På hver eneste leksikonartikkel finnes det en «rediger»-lenke, som lar hvem som helt redigere en hvilken som helst artikkel. Endringene er umiddelbart synlige, men den forrige versjonen av artikkelen forblir i arkivet sammen med loggføring av alle endringer, slik at disse når som helst kan hentes frem om det skulle være ønskelig.

Utviklingsmodellen er selvsagt ikke feilfri. Vandalisme forekommer hyppig – en kort stund kunne for eksempel den engelske artikkelen om Jens Stoltenberg fortelle at han var leder for «det norske sjimpanse-Apeparti» og dessuten var dømt for pedofili (5) – men åpenbar vandalisme overlever ikke mer enn få minutter, for alle endringer overvåkes av både roboter og mennesker. Og etter fem år med krangling og redigeringskriger begynner artikler om selv kontroversielle emner å bli gode, balanserte og informative. De største og eldste utgavene – som den engelske og den tyske – har selvsagt størst omfang og best kvalitet, men etter hvert som også mindre språk som norsk får flere lesere og dermed også flere korrekturlesere og bidragsytere blir kvaliteten på artiklene gradvis bedre også her.

Bidragsytere

Men hvordan foregår egentlig dugnadsarbeidet i disse digre, nettbaserte prosjektene?

Det første man trenger til et stort dugnadsprosjekt, er et tilstrekkelig antall motiverte folk. Internett er såpass digert at det finnes nok folk til å fylle nesten enhver nisje. Det at noen setter i gang et nyttig og artig prosjekt, er ofte nok til at flere brukere og bidragsytere kommer til, og slik begynner snøballen å rulle.

Boston Consulting Group gjennomførte i 2002 en undersøkelse blant bidragsytere til frie programvareprosjekter for å forstå motivasjonen bak deres arbeid. I sin analyse deler de bidragsyterne inn i fire grupper. 25 % av dem de spurte, arbeider med fri programvare fordi de trenger det i sitt daglige arbeid. 29 % gjør det fordi det er lærerikt og gøy. 19 % har en politiske overbevisning om at fri programvare er bra, og de siste 27 % klassifiseres som «hobbyister» som behøver forbedret fri programvare til sine hobbyprosjekter. Ifølge den samme undersøkelsen er 30 % av de som utvikler fri programvare, lønnet i dette arbeidet. Pengene kommer fra bedrifter og offentlige institusjoner som er avhengig av fri programvare.

Tusen bidragsytere samlet i et virtuelt rom for å bygge nyttige og artige ting, er dog ikke nok i seg selv. For å få alle til å dra i samme retning trenger man organisasjon og verktøy. Organisasjonsformen som i løpet av de siste tiårene har oppstått rundt nettbasert dugnadsarbeid er gradvis blitt til gjennom prøving og feiling.

Å analysere disse verktøyene, organisasjonene og denne kulturen er ikke bare nyttig for å forstå hvordan de små lommene av kommunistisk økonomi funker i dag, men også for å gi oss en idé om hvordan demokrati og produksjon kan foregå i fremtidige sosialistiske og kommunistiske samfunn.

Tekniske verktøy

Det viktigste verktøyet for å få et hvilket som helst nettbasert dugnadsprosjekt til å fungere, er gode kommunikasjonskanaler. De fleste prosjekter har egne e-postlister eller forum der det meste av diskusjonen foregår. Mange har også pratekanaler, der bidragsyterne i sanntid kan diskutere problemstillinger relevant for prosjektet eller tilfeldige andre emner. Digre nettverk av nyhetssider, blogger og uavhengige fora brukes også i diskusjonene.

Man holder orden på ting som må gjøres på et gitt prosjekt, i særegne systemer hvor konkrete personer blir tildelt oppgaver og ansvar. Status på en gitt oppgave og diskusjon om denne er synlig og tilgjengelig for alle, og det er slik lett å holde greie på hvilke problemer som må løses, og hvilke som allerede er løst.

Kildekode eller tekst holdes orden på i såkalte revisjonskontrollsystemer, der alle endringer sjekkes inn av bidragsyterne og loggføres. En kan lett se hvem som har gjort hvilke endringer i hvilke filer, og kan rulle tilbake endringer dersom disse viser seg å være dårlige. Systemet holder orden i bidrag fra tusenvis av forskjellige mennesker.

Alle frie prosjekter, enten det handler om fri programvare eller Wikipedia, gir hvem som helst full tilgang til å hente data fra revisjonskontrollsystemet, videredistribuere og endre disse dataene. Reglene for hvilke endringer som kommer med i de offisielle versjonene varierer fra prosjekt til prosjekt. Mens hvem som helst umiddelbart kan endre hva som helst i Wikipedia, har f.eks. Linux-prosjektet strenge regler for kvalitetskontroll. Dette fordi Linux, som er kjernen i et GNU/Linux-operativsystem, driver millioner av viktige datamaskiner og tjenere og dermed ikke har rom for feil og unøyaktigheter. Alle bidrag må godkjennes av en av omkring hundre forskjellige «moduleiere» som har ansvar for en liten del av koden, av en av en håndfull «løytnanter» som har ansvaret for større deler av koden, og, dersom det skulle være nødvendig, av prosjektleder Linus Torvalds.

Lisenser

Et annet nødvendig verktøy for utviklingen av store prosjekter på dugnad, er et juridisk rammeverk. I alle kapitalistiske land gjelder opphavsrettslover som sier at opphavsmannen til eller eieren av et åndsverk har monopol på distribusjon av dette. Vanligvis brukes dette lovverket for å hindre fri deling av informasjon, men innen fri programvare og relaterte prosjekter er dette motsatt.

Copyright snus om til copyleft: lisensene som gjelder for fri programvare sier at den kan endres og distribueres fritt, så lenge alle som mottar den beholder disse samme rettighetene.

Demokrati, gjørokrati og meritokrati

Et nettbasert dugnadsprosjekt er ikke et strukturløst anarki. De forskjellige prosjektene fremstår som en mellomting mellom opplyst enevelde, teknokrati, demokrati, gjørokrati og meritokrati; med overvekt av de to siste formene. Ethvert prosjekt har en ledelse, eller i hvert fall en prosjektleder. Som oftest er dette initiativtakeren til prosjektet, den som har gitt prosjektet navn og har skrevet det første stykket kildekode.

En prosjektleder som har begynt et nytt prosjekt kan praktisere opplyst enevelde og bestemme alt på egenhånd. Men hun kontrollerer bare prosjektets navn og distribusjonen av de offisielle versjonene. Selve kildekoden eller teksten som utgjør produktet, er fri, og hvilken som helst annen bidragsyter kan, dersom hun er misfornøyd med hvordan prosjektet ledes, ta denne med seg og starte et nytt, konkurrerende prosjekt. Dette har skjedd mange ganger. Mange av utviklerne av et program som heter Sodipodi brøt ut og laget det konkurrerende Inkscape, emacs forgrenet seg i emacs og xemacs, Wikipedia forgrenet seg til Wikipedia og Citizendium, og så videre. Linus Torvalds sier i et intervju at: «Jeg er mer en gjeter enn en leder, egentlig. Nå kommer alle kjerneprogrammererne til å si 'Han sammenlikner oss med sauer!'. Det er mer som å gjete katter.» Eneveldet fungerer bare så lenge «undersåttene» er enig med ledelsen. (6)

Metoder for valg av ledelse varierer fra prosjekt til prosjekt. Noen prosjekter, som vevtjeneren Apache, har formelle, demokratiske institusjoner med konsensus- eller flertallsavgjørelser. Også Wikipedias styre velges gjennom vanlig votering blant bidragsyterne. På andre prosjekter igjen hersker ingen slike formaliteter; kun gjørokrati og meritokrati.

Det er ikke slik at alle har like mye de skulle ha sagt i diskusjonene og arbeidet med et gitt dugnadsprosjekt. Den enkelte bidragsyter oppnår innflytelse på grunnlag av sine tidligere meritter og bidrag i kollektivet. Alle som følger reglene for diskusjon, har rett til å uttale seg på e-postlister og i andre fora, men personer som er kjent for langvarige, gode bidrag tillegges langt mer autoritet enn nykommere.

Fildeling

I eksemplene vi har skissert over finner, vi både kommunistisk produksjon og kommunistisk distribusjon. Folk arbeider sammen for å skape fantastiske ting. Ikke for å oppnå profitt, men fordi de har bruk for det de skaper og fordi de liker selve arbeidet. En yter etter evne og får etter behov: de som vil og kan, programmerer, rapporterer og analyserer feil, skriver leksikonartikler og legger ut bilder. Fruktene av deres arbeid er tilgjengelig for alle.

Fildeling er et eksempel der produksjonen fremdeles er kapitalistisk, men distribusjonen er kommunistisk. En fil kan være en sang, en tegnefilm, et fotografi, en oppskrift eller et dataprogram, og filene kan deles lovlig eller ulovlig over Internett. Det finnes en rekke såkalte fildelingsnettverk, der enkeltpersoner gjør tilgjengelig sine musikkfiler, videofiler og annen data. Hvem som helst kan deretter laste ned dette. Dette er mulig fordi digitaliseringen gjør det mulig å lage eksakte kopier av en fil, uten direkte kostnader. Den eneste begrensningen er båndbredde – hvor stor overføringskapasiteten er mellom datamaskinene som utveksler filer.

Tradisjonelt sett har forskjellige typer media – musikk, film og liknende – vært distribuert på fysiske CD- og DVD-plater produsert av plate- og filmselskap, og solgt over disk i butikker. Denne distribusjonsprosessen er lang og kostbar. Internett revolusjonerer dette forholdet fullstendig. Selv om det aller meste av musikk, dataspill og filmer fremdels produseres kapitalistisk, distribueres de her kommunistisk, og opphører dermed å være varer i den kapitalistiske økonomien. Den kapitalistiske distribusjonen – som innebærer dyre fysiske plater fulle av kopibeskyttelser og andre digitale og juridiske restriksjoner – konkurrerer her med den kommunistiske frie distribusjonen, og den kommunistiske er fullstendig overlegen.

En platebransje utgått på dato har fullstendig panikk, og påstår at teknologien lager problemer for opphavsrettslovene. Vi er uenige, og sier heller at opphavsrettslovene lager problemer for fri bruk av fantastisk teknologi.

Kvartærnæringene

Nå skal vi introdusere enda et ord: kvartærnæringene. De tre andre næringene kjenner du vel fra før. Primærnæringene er de som driver med ting direkte knyttet til naturressursene. Det er jordbruk og fiske og sånn. Sekundærnæringene er gammeldags industri, der man skaper fysiske produkter som biler og TVer. Tertiærnæringene er tjenestesektoren. Kvartærnæringene er de delene av økonomien der man fremstiller informasjon. Det er forskere, programmere, musikere, journalister og alle de andre som skaper ting som lett lar seg digitalisere og distribuere over Internett.

De forskjellige næringssektorene har dominert samfunnet etter tur.

Den nye, nettbaserte dugnadsøkonomien har oppstått rundt den delen av kvartærnæringene som arbeider med datamaskiner. Det er det tre grunner til. Den første er at, i motsetning til vannpistoler og epler, lar informasjon seg dele fritt over Internett. Om du har et dataprogram, kan jeg få en kopi av det uten at du mister noe som helst. Tvert imot: jeg kan forbedre programmet, sende det tilbake til deg, og du har positivt tjent på å gi vekk noe. Den andre grunnen er at folk som arbeider med datamaskiner, har selv skapt verktøyene for nettbasert dugnadsarbeid, og dermed kjenner dem bedre enn andre. For det tredje trengs det lite eller ingen fysisk kapital for å lage, teste og distribuere mange typer informasjon. Det har gjort det mulig for denne økonomien å spire allerede nå, under kapitalismen. Kapitalbehovet er grunnen til at det er så få wiki-smelteverk eller frie emballasjefabrikker.

Dugnadsøkonomien river fullstendig vekk grunnlaget for den kapitalistiske vareøkonomien, det at forutsetningen for at et produkt blir produsert er at det skal selges.

Vi har lært av Karl Marx at en vares verdi tilsvarer den mengden arbeid som det i samfunnet gjennomsnittlig trengs for å produsere den. Biler er mer verdt enn en smultringer. Når det nå er mulig å lage noe – for eksempel en matoppskrift, et dataprogram eller en sang – én gang for deretter å distribuere den tilnærmet gratis til noen milliarder mennesker, nærmer disse varenes verdi seg null. Selve varebegrepet blir meningsløst og overflødig.

Ikke bare fjerner teknologien en rekke varer fra markedet og gjør dem til produkter som er felleseie – den gjør også at hvem som helst kan skaffe seg den programvaren, den informasjonen, de kulturproduktene og underholdningen de har lyst på, akkurat når de vil ha dem. Det må jo være et fremskritt.

Last ned en vannpistol

Stadig mindre fysisk, menneskelig arbeid er nødvendig for å skape mange av tingene vi trenger, og en stadig større andel av produksjonen går med til å lage tegningene og planene maskinene og robotene våre skal mates med. Disse tegningene og planene lar seg lett distribuere over Internett, som all annen informasjon. Du er allerede i stand til å gjøre filene du laster ned, om til produkter du tidligere måtte i butikken for å kjøpe. De fleste har både printer og CD/DVD-brenner hjemme – ting som for tyve år siden var dyre industriprodukter. Vi går ikke lenger i butikken for å fremkalle bilder, vi printer dem ut selv. Og vi laster ned innholdet til DVD-er og brenner det ut selv.

Kommer utviklingen til å stoppe ved DVD-brenneren og fotoprinteren? Neppe. Allerede nå eksisterer plastprintere som skriver ut 3D-figurer i hardplast på grunnlag av digitale 3D-modeller. Du kan laste ned arbeidstegningene til en vannpistol eller lekebil og printe den ut i din egen stue. Det lages symaskiner til hjemmebruk som både syr, broderer og bytter tråd av seg selv, der du laster ned mønstre og arbeidstegninger direkte inn på maskinen. Dermed «skriver den ut» det du vil ha som broderi (7). Når neste generasjon av denne typen maskiner blir billige nok til at enhver syklubb kan ha en, kan man «laste ned» klær fra Internett.

Nye spirer

I dag kan vi kun observere spredte lommer med kommunistisk produksjon og distribusjon. Dugnadssamfunnets nye spirer, som springer ut fra den teknologiske utviklingen, er ikke alene nok til å bringe oss til noe drømmesamfunn. At to økonomiske systemer eksisterer side om side, i konkurranse med hverandre, skaper viktige og vanskelige motsetninger vi må ta stilling til.

Det å livnære seg ved å produsere gratis og ulønnet er en umulighet i et pengesamfunn, der selve grunnprinsippet er at en må selge sin egen arbeidskraft som en hvilken som helst annen vare på et marked for å overleve Utviklingen skjerper motsetningen mellom ens interesser som forbruker og ens interesser som arbeider. På den ene siden vil du gjerne ha tilgang på fri programvare og gratis musikk. På den annen side er musikere, programmerere og andre åndsarbeidere avhengige av å få betalt for det de lager. Om programvare og musikk slutter å være varer på et marked, vil også arbeidskraften til programmerere og musikere opphøre å være omsettelige varer, og de vil gå sultne.

Noen klarer å lure systemet. Nettleseren Mozilla Firefox er fri programvare, tilgjengelig for nedlasting gratis, men de som lager nettleseren er lønnet. I 2005 dro de inn 53 millioner dollar – noe av det donasjoner, men primært gjennom en avtale de har med søkemotoren Google. For hvert søk som gjøres med Firefox' innebygde søkefelt, mottar nettleserprodusenten et par øre. Det er disse pengene som finansierer produksjonen av den frie nettleseren deres. Det finnes liknende eksempler, men i langt flere tilfeller må folk som skaper åndsverk de gir bort gratis, også ha lønnet arbeid ved siden av.

Vi som er for fri, kommunistisk utveksling av informasjon må arbeide for at åndsarbeidere som mister sin plass i den kapitalistiske vareproduksjonen sikres både en anstendig inntekt og verktøyene de trenger for å fortsette å skape bra greier. En offentlig finansiert kunstnerlønn til musikere, filmskapere, forfattere, programmere, journalister, forskere – og så videre – kan sørge for dette. Skattefritak til kunstnere etter Irlands modell (8), slik Elektronisk Forpost Norge har foreslått (9), er også et steg i riktig retning. Likeså økt offentlig støtte til konkrete forsknings- og programmeringsprosjekter, hvor resultatene blir fritt tilgjengelige for allmennheten.

Kapitalens reaksjoner

Dette er ikke den eneste motsetningen bruk av den nye teknologien skaper. Kommunisme er som sand i kapitalismens maskineri, og storkapitalen gjør sitt for å bekjempe det. Mens programmere, hackere, fildelere, pirater og leksikonskribenter gjør sitt beste for å gjøre all verdens informasjon tilgjengelig for all verdens mennesker, prøver storkapitalen innen bransjene som blir rammet sitt ytterste for å forhindre dem.

Jaron Lanier advarer mot den skumle kollektivismen som driver Wikipedia, og stempler prosjektet som noe så fælt som «digital maoisme» (10). Det er ikke så langt fra hva vi beskriver i denne artikkelen, men Lanier er tilsynelatende ikke like begeistret som oss for den digitale kommunismen. Microsoft-sjef Steve Ballmer sa: «Linux er en tøff motstander. (…) Det har de trekkene av kommunismen som folk liker så veldig, veldig godt. Det er gratis.» (11)

Eliten, borgerskapet og kapitalen føler seg truet, og gjør sitt for å motarbeide bevegelsene vi her beskriver. Noen av måtene de gjør dette på er rent tekniske. Fremfor å bruke åpne standarder, som gjør at programmer fra mange forskjellige produsenter enkelt kan snakke med hverandre og dermed lar brukerne stå fritt til å velge mellom programmer, låser store programvareselskaper brukernes data inne i hemmelige formater og protokoller. Slik blir brukerne «låst fast» i regnskapssystemer fra en gitt leverandør eller Microsofts dokumentformater. Det norske moderniseringsdepartementet har de siste årene sett seg lei på dette, og gjennomfører nå tiltak for å sikre bruk av åpne standarder i det offentlige, både for å spare penger og for å sikre alle at innbyggere, uavhengig av programvare, har tilgang til offentlig informasjon. Dette er svært gledelig. Vi bør også arbeide for at det offentlige i større grad tar i bruk fri programvare. Støtte til Skolelinux-prosjektet er ett av mange viktige skritt.

Kommersielle produsenter av programvare, film, musikk og annet åndsverk gjør også sitt for å forhindre kopiering med såkalte «digitale restriksjonsmekanismer» (DRM). De legger inn kopisperrer i avspillingsmaskiner og CD-plater, og forsøker på den måten å gjøre det fysisk umulig for deg å dele, kopiere, eller bare hoppe over reklamefilmen på begynnelsen av filmen du har kjøpt.

Mens kapitalistene jobber for å forhindre kopieringen, sitter det tusenvis av mennesker og stikker kjepper i hjulene for dem. DRM-systemene knekkes fortløpende. Dette er klassekamp på Internett.

Folk deler filer fordi teknologien gjør det mulig, og det er den enkleste og mest praktiske måten å skaffe seg tilgang til data på. Kapitalistene kjemper en håpløs kamp mot den teknologiske utviklingen. Skal de være i stand til å håndheve sitt eget forbud mot nedlasting og kopiering, må de enten forby teknologien i sin helhet eller lage en strengt kontrollert politistat.

Det siste forsøker de selvsagt også å gjøre. Etter de siste endringene i den norske åndsverksloven er fildeling nå forbudt her som i de fleste vestlige land, og det settes inn stadig strengere tiltak for å forhindre piratkopiering.

Musikk- og filmindustrien vet at de foreløpig ikke kan vinne kampen på Internett, for politiet har annet å gjøre enn å forfølge folk som deler musikk. Derfor har de lenge kjempet for å få myndighet til selv å overvåke og forfølge fildelere og fildelingsnettverk, for å oppnå en slags politimyndighet på nettet. Dette er en utvikling vi må stoppe.

Samtidig kommer opphavsrettslovene i Vesten kontinuerlig til å endres til storkapitalens fordel. Nylig skulle Disneys opphavsrett til de første Mikke Mus-filmene utløpt, om ikke Disney og andre store selskaper sørget for en lovendring i USA som utvidet tiden et åndsverk er kopibeskyttet til sytti år. Det bør ikke overraske noen om det kommer en ny, tilsvarende lovendring når kopiretten til Mikke Mus forfaller om nye tyve år.

Ikke nok med at kapitalen ønsker å beholde kontroll over konkrete åndsverk. Store selskaper ønsker også å eie stadig flere idéer gjennom patentsystemet. Patenter på programvare forsøkes innført i Europa. Dette er, fra et teknisk synspunkt, fullstendig meningsløst. Alt åndsverk, spesielt programvare, bygger på plagiat og tyveri. Å tillate enkelte selskaper å eie ofte selvinnlysende idéer, og kreve at programvareutviklere betaler dem penger for å bruke «deres» idéer, er døden for innovasjon innen programvareutvikling. I følge amerikansk lov er patentreglene nå så strenge at en professor som underviser i programmering, ikke har lov til å vise studentene hvordan et kjent program virker. I prinsippet forbyr det deg å vite hvordan redskapet du bruker er skrudd sammen.

TRIPS

Grunnlaget for å kunne ta patent på programvare ligger i TRIPS-avtalen (Agreement on Trade-Related Aspects of Intellectual Property Rights). TRIPS åpner også for enda et fenomen som er meningsløst for alle andre formål enn å gjøre enkelte kapitalister rikere: patent på gener. «Et gen er ikke noe man finner opp, det er noe man oppdager,», sier danske Etisk Forskningsråd (12), og peker på noe viktig med hele denne problematikken. Patenter på gener er patenter på syntetiske kopier av kjente gener. Dette reiser to problemstillinger. For det første kan noen tjene store penger på å eie retten til kunnskap som kan redde menneskeliv. For det andre at færre har innsyn til å forske og undersøke og dermed at færre lure tanker blir tenkt. I tillegg til at store firmaer får muligheten til å kunstig avle frem såkorn som ikke frør seg, og patentere AIDS-medisin som millioner behøver for å overleve, legger patenten lokk på videre forsking som ikke direkte tjener patentinnehavers lommebok.

Enhver utvidelse av patentsystemet må hindres – helst bør hele faenskapet avskaffes. Også endringene i opphavsrettslovverket må reverseres. Vi må lage bråk når kapitalistene krever rett til politimyndighet og 16-åringer dømmes til fengsel (13) for å ha delt filene sine med resten av oss på Internett.

Dugnadssamfunnet

Men dette er bare lapping av et system modent for historiens skraphaug. Kapitalismen var en gang et enormt fremskritt fra føydalsamfunnets åk, og ledet veien inn i dampalderen og muliggjorde utviklingen av et moderne industrisamfunn. Nå hindrer den utviklingen av produksjon, innovasjon og sosialt og politisk liv. Forskjellige teknologiske nivåer krever forskjellige økonomiske og politiske systemer. Vår tidsalders økonomiske system må bli dugnadssamfunnet, kommunismen.

---

Noter

• 1) http://news.netcraft.com/archives/2006/11/01/november_2006_web_server_survey.html
• 2) http://www.allpeers.com/blog/2006/12/08/firefox-usage-in-europe
• 3) http://en.wikiquote.org/wiki/Jimmy_Wales
• 4) http://en.wikipedia.org/wiki/Wikipedia:Modelling_Wikipedia's_growth
• 5) http://www.dagbladet.no/nyheter/2005/11/11/449002.html
• 6) http://www.businessweek.com/technology/content/aug2004/tc20040818_1593.htm
• 7) http://www1.vg.no/teknologi/artikkel.php?artid=147364
• 8) http://www.citizensinformation.ie/categories/money-and-tax/tax/income-tax/exemption_from_income_tax_for_artists
• 9) http://efn.no/skattefritak.txt
• 10) http://www.edge.org/3rd_culture/lanier06/lanier06_index.html
• 11) http://www.theregister.co.uk/2000/07/31/ms_ballmer_linux_is_communism/
• 12) http://www.etikkom.no/fagbladet/2004_04/dansketisk
• 13) http://www.dagbladet.no/kultur/2007/01/04/487780.html

Når verdens rikeste land bidrar til å sønderbombe og rasere et av verdens fattigste land, er det vanskelig å argumentere mot at man har et moralsk ansvar for menneskene som flykter fra krigen.

Brage Aronsen er butikkarbeider, medlem av AKP og aktiv i Støttenettverket for afghanske flyktninger

---

Tvangsreturneringen av afghanske asylsøkere var sommerens heiteste politiske sak. Det var et tydelig moralsk aspekt ved saka som gjorde det urettferdige i utkastelsene synlig for folk flest. Dette er vanskelig å underslå sjøl for dem som betrakter krigen mot Afghanistan som et nødvendig onde i det godes tjeneste.

Rundt atten hundre afghanske flyktninger hadde fått avslag på sine asylsøknader da Bondevik-regjeringa i august 2005 inngikk avtalen med den afghanske regjeringa og FNs Høykommissær for flyktninger (UNHCR) om retur til Afghanistan. Denne trepartsavtalen legger sterk vekt på å tilstrebe høyest mulig grad av frivillighet ved retur og stiller krav til den afghanske regjeringa om tiltak for reintegrering av hjemvendte flyktninger. Avtalen åpner sjølsagt også for returnering ved tvang, men framstiller dette som en slags siste utvei. Trepartsavtalens politiske grunnlag ligger i forestillinga om en gradvis stabilisering av sikkerhetssituasjonen i Afghanistan og at afghanske flyktninger verden over trygt kan vende hjem for å bidra til gjenreising av den raserte nasjonen.

Norske politikere trenger et trygt Afghanistan

Mens dramatikken utspilte seg på Domkirkeplassen, ble sikkerhetssituasjonen i Afghanistan grundig omtalt i de fleste norske aviser. Avisene meldte om stadige trefninger mellom koalisjonsstyrkene, lokale krigsherrer og ulike islamistiske grupper, og framla statistikk som vitna om økning i volds- og krigshandlinger. Norge forberedte seg på å intensivere den militære innsatsen i ISAF-styrkene. Utenriksdepartementet oppfordra alle norske borgere til å avstå fra å reise til eller oppholde seg i Afghanistan. For den jevne avisleser var det lett å se krigen i Afghanistan.

Den politiske eliten i Norge har imidlertid et politisk behov for å framstille Afghanistan på en annen måte. Norges militære innsats i Afghanistan må se vellykka ut. For å legitimere fortsatt norsk deltakelse i de såkalte sikkerhetsstyrkene ISAF, har politikerne hele tida jobba for ei framstilling av sikkerhetssituasjonen i Afghanistan som mangler rot i virkeligheta. Dette vrengebildet forsterkes av meldingene om at millioner av afghanere har vendt tilbake fra en tilværelse som flyktninger i nabolanda for å gjenoppbygge landet. Det er riktig at flyktningestrømmen fra Afghanistan har blitt snudd og at overveldende mange har vendt hjem, men dette skyldes først og fremst at de store flyktningeleirene i nabolanda har blitt stengt. Det er altså grunn til å sette spørsmålstegn ved frivilligheten ved denne tilbakevendelsen. Strømmen av hjemvendte flyktninger har for øvrig heller ikke bidratt til noen stabilisering. Resultatet har blitt ekstrem fattigdom, massearbeidsløshet og næring til den politiske uroen i landet.

Statssekretær Liebe Riber-Mohn ved Arbeids- og inkluderingsdepartementet er en av dem som har bygd opp under den norske statens propagandainteresser gjennom sine uttalelser om de afghanske flyktningene. Rieber-Mohn deltok blant annet i samtaler med afghanerne midtveis i sultestreiken på vegne av departementet. På en pressekonferanse 15. juni uttalte hun at "De som har fått avslag er unge, enslige menn som kunne ha bidratt til å gjenoppbygge landet." Hun kunne også fortelle at myndighetene mente de hadde strukket seg svært, svært langt og tilbudt de afghanske flyktningene en veldig god avtale. Den veldig gode avtalen innebar en økning i utreisestøtta fra 5.000 til 15.000 kroner. Departementet viser gjennom slike uttalelser at de ikke tar afghanernes frykt for egen sikkerhet på alvor. De sultestreikendes uttalte motiv blir underslått. Tilbudet om økt økonomisk støtte tjener bare til å framstille afghanerne som lykkejegere uten noe reelt beskyttelsesbehov.

Regjeringa snur

Fra sultestreikens første dag slo arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen fast at regjeringa ikke ville la seg presse. Regjeringas mantra var at det ikke skulle være mulig å sulte seg til opphold i Norge. Også SV-leder og finansminister Kristin Halvorsen gikk ut i pressa og forsikra om at SV stilte seg bak regjeringas linje. Et stadig økende press mot regjeringa, afghanernes helsetilstand og økende motstand mot regjeringas politikk internt i SV førte til slutt til at regjeringa måtte bøye av. Flyktninger som sulter seg til døde i full offentlighet, ville blitt for mye å bære sjøl for en AP-statsråd som har satt seg fore å konkurrere med FrP i asylpolitikken. Et landsstyrevedtak i SV som kom som en kritikk av regjeringas harde linje, var viktig for å presse regjeringa til samtaler med de sultestreikende. Vedtaket var i seg sjøl ikke egna til å stanse tvangsreturneringen og de fleste punktene var bare påminnelser om premissene for tvangsretur, som allerede var fastlagt i trepartsavtalen. Et nytt moment var forslaget om at afghanerne skulle få anledning til å få saka si kikka på av uavhengige instanser som Flyktningehjelpen eller Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS), med åpning for omgjøringsbegjæring.

På en pressekonferanse 19. juni kom statsråd Bjarne Håkon Hanssen med det første av flere løfter som skulle bidra til at sultestreiken blei avslutta. "Vi har forsikret oss om at det vil være praksis ut året at ingen sendes tilbake i strid med UNHCRs anbefalinger. Ingen sendes til Kabul som ikke har tilknytning dit," var Hanssens krystallklare garanti. Dette letta stemninga på Domkirkeplassen. Neste dag greip regjeringa inn overfor Politiets utlendingsenhet (PU) og stanset en planlagt storutsendelse av afghanere. PU måtte kansellere et charterfly og tapte om lag en million kroner på regjeringas spill. Etter statsråd Hanssens forsikringer om at ingen uten tilknytting til Kabul skulle sendes hjem, ville det vært politisk sjølmord å sende ut den gruppa PU hadde chartra flyet for. Offisielt ble avlysninga grunngitt med at hjelpeapparatet i Kabul ikke var klart til å ta imot den første bølgen av tvangsreturnerte flyktninger. VG anslo en halvering av antallet afghanere som kunne sendes ut med de nye løftene. Noen dager seinere blei sultestreiken avslutta med forsikringer om at afghanerne ville fortsette kampen mot tvangsretur med andre midler.

En politisk provokasjon

Under sultestreikens tjuesjette døgn førte forhandlinger mellom representanter for regjeringa og afghanerne endelig fram og sultetstreiken blei offisielt avslutta. SV-toppene Audun Lysbakken, Heikki Holmås og daværende SU-leder Audun Herning hadde gjennom timelange samtaler overbevist afghanerne om regjeringas retrett. Denne kvelden ble også garantiene fra statsråd Hanssen formidla overfor flyktningene. Løftene om at regjeringa i framtida ville følge FNs anbefalinger for retur, at alle afghanerne skulle få anledning til uavhengig gjennomgang av asylsøknadene sine og at ingen uten tilknytting til Kabul skulle sendes ut før årsskiftet, blei det politiske resultatet av den dramatiske aksjonen. Denne delseiren blei feira og synliggjort ved en kraftfull demonstrasjon utafor Stortinget påfølgende dag.

Det skulle allikevel bare gå to dager etter sultestreiken blei avslutta, før den første deportasjonen blei iverksatt. Deportasjonen skapte stor fortvilelse og skuffelse blant afghanerne og deres støttespillere og mange reagerte med harme mot løftebruddet. "Det som skjer nå, med å sende to afghanere tilbake, er løftebrudd fra Regjeringen. Dette er uheldig, fordi det skaper mistillit mellom afghanere og Regjeringen," var internasjonal leder i SV Reza Rezaees kommentar til VG. Også Norsk organisasjon for asylsøkere, som tok på seg oppgaven å stå for den uavhengige gjennomgangen av asylsøknadene, protesterte mot deportasjonen. "Det skaper en helt unødvendig tillitskrise når norske myndigheter den ene dagen sier at alle kan få rettshjelp fra NOAS, og to dager senere vil uttransportere noen som ikke har fått den muligheten," mente fungerende generalsekretær Rune Berglund Steen. Støttenettverket for afghanske flyktninger reagerte med en sivil ulydighetsaksjon ved Trandum interneringsleir, som forsinka deportasjonen av de to afghanerne med noen timer. Da NOAS til slutt fikk gransket de to sakene, ble det klart at de to flyktningene kom fra henholdsvis Laghman- og Parwan-provinsen. NOAS mente det ikke forelå dokumentasjon på at de to hadde noe nettverk i Kabul, men på grunn av formaliteter blei det bare fremma omgjøringsbegjæring i den ene saken. Da denne begjæringa blei fremma, var de to imidlertid allerede deportert.

Bløff om FN-godkjenning

Gjennom uttalelsene som leda til avslutninga på sultestreiken og flere tidligere pressemeldinger fra departementet, ga statsråd Hanssen og hans sekretær Liebe Rieber-Mohn inntrykk av å legge sterk vekt på FNs råd i den enkelte afghaners sak. "Hver gang vi skal returnere en person, må vi fylle ut et omfattende papir som så blir behandlet av Høykommissærens kontor i Kabul. Der kan de si om den enkelte kommer fra et trygt eller usikkert område, og det rådet følger vi," fortalte Rieber-Mohn NTB. Skuffelsen var derfor stor når Klassekampen avslørte at et slikt system ikke eksisterer i virkeligheten. Gjennom henholdvis UNHCR og PU fikk avisa bekrefta at det ved tvangsretur ikke finnes noen rutine for kommunikasjon mellom UNHCRs Kabul-kontor og norske utlendingsmyndigheter, langt mindre noen rutine for "godkjenning", sånn som departementet hadde gitt inntrykk av. "Dette med informasjon til UNHCR er ein del av avtalen for frivillig retur, men det står ingenting om slik informasjon når det gjeld tvangsretur," forklarte politimester Arne Jørgen Olafsen, sjef for PU til Klassekampen 20. juni. Klassekampen kunne også fortelle at sjøl de opplysningene som faktisk når fram til UNHCR, ikke er nok for noen individuell vurdering av tryggheten for den enkelte returnerte. De har ikke noe apparat for slike vurderinger.

Skillet mellom uttalt og vedtatt

I 2006 blei over søtti afghanere sendt hjem med tvang. I en rekke av sakene mener Støttenettverket for afghanske flyktninger og Afghan refugee committe at regjeringas løfter er kaldt ignorert. I noen av sakene er dette blitt gjort synlig for den norske almenheten uten at det har ført til noen endring i utlendingsmyndighetenes praksis. Et hjerteskjærende eksempel er skjebnen til den førtiseks år gamle flyktningen Abdul Hussein Shukri. Shukri blei spora opp av journalister fra Dagbladet ni dager etter at han blei tvangsutsendt fra Norge. Dagbladet møtte en fortvila mann fullstendig ribba for håp om ei levelig framtid. Shukri fortalte at foreldrene hans er døde, kona og sønnen forsvunnet. Han fortalte om frykten for å bli drept eller bortført, at han antagelig måtte bo på gata. Hos International Organization for Migration, FN og den norske ambassaden var svarene de samme. Ingen kunne hjelpe. Shukri var et levende eksempel på det UNHCR hele tida har advart mot, nemlig at returprogrammet vil føre til at de deporterte afghanerne blir internflyktninger i sitt eget land. Apparatet for reintegrering i Afghanistan som blir beskrevet i trepartsavtalen finnes ikke. Historia om Shukri slår beina under de norske politikernes glansbilde av Afghanistan.

Hvordan er denne formen for systematisk løftebrudd mulig? Hvordan kan norske myndigheter si en ting og så gjøre noe helt annet? For de afghanske flyktningene som var blitt fortalt at Norge er en demokratisk rettsstat, var dette logiske spørsmål. Det formelle ansvaret ligger hos Utlendningsnemda (UNE) og dens sjef Terje Sjeggestad. Han hadde gitt klart uttrykk for å ikke ville forholde seg til regjeringas løfter til afghanerne eller andre politiske signaler som kommer fram i media. Han vil utelukkende praktisere utifra de til en hver tid gjeldende lover og forskrifter. Sjeggestad fikk støtte for denne linja av tidligere kommunalminister Erna Solberg. "En regjering kan ikke bare sende pressemeldinger. Den må foreta de nødvendige formelle grep dersom den vil overprøve Utlendingsnemndas vurderinger i afghaner-saken. Utlendingsnemndas selvstendige rolle er enda sterkere enn UDIs. Det er anledning til å gi UDI en instruks gjennom brev, men overfor Utlendingsnemnda (UNE) må det en forskrift til," fastslo Solberg i VG 18. juni. Sjeggestads avfeiing av regjeringas uttalte politikk kom fram, mens sultestreiken enda pågikk. Den naturlige konsekvensen av disse uttalelsene, samt det faktum at UNE hele tida har opprettholdt en praksis som er i strid med både regjeringas løfter og FNs anbefalinger, burde danna grunnlaget for nye forskrifter som forplikta UNE til å følge regjeringas politikk. Noe slikt forslag kom aldri. Statsråd Hanssen har latt utkastelsesløpet gå sin gang, stikk i strid med sine egne løfter. Sjøl ikke i SVs rekker har noen hatt mot til å foreslå slike forskrifter. Med det har de rødgrønne overlatt afghanernes skjebne til en mann aleine – nemndsjef Terje Sjeggestad.

Byråkratiet tar støyten for regjeringas løftebrudd

Utlendingsnemda er mektig organ i det norske asylbyråkratiet. De er ikke demokratisk valgt og ikke underlagt politisk kontroll i enkeltsaker. Som siste innstans for de fleste asylsøkere, er det UNE som bestemmer om du får bli i Norge eller ikke. Nemnda blei oppretta for fem år sia som Utlendingsdirektoratets ankeinnstans. UNE var en del av en rettssikkerhetsreform, som skulle sikre en grundigere og mer rettferdig behandling av asylsøknader. Reformen innebar blant annet at nemndmøtene skulle inkludere legfolk og at klageren sjøl skulle gis anledning til å møte. Fordi nemnda ikke er underlagt departementet, står de relativt fritt i tolkninga av forskriftene som gjelder for behandlinga av ankene. Dette har blant annet ført til at nemnda avgjør de aller fleste sakene ved såkalt forenkla behandling. Slik behandling innebærer som regel avslag, uten at det avholdes et nemndmøte hvor legmedlemmene deltar og klageren får møte. Det stortingsflertallet som gikk inn for opprettelsen av UNE, la vekt på personlig fremmøte som avgjørende for nemndas legitimitet som et domstolslignende organ.

UNE har demonstrert handlekraft i andre saker, som stiller Sjeggestads argumentasjon i forhold til afghanerne i et merkelig lys. Den 2. november bestemte UNE seg for å stoppe tvangsreturneringa av somaliske flyktninger. Sjeggestad mente den forverrede sikkerhetssituasjonen i landet gjorde det uforsvarlig å fortsette deportasjonene av de somaliske flyktningene. Denne avgjørelsen viste at UNE har anledning til å fatte beslutninger som omfatter hele folkegrupper, ikke bare individuelle søkere. En liknende avgjørelse kunne vært truffet i afghanernes sak. Dette gir grunn til å spørre om afghanerne har blitt en politisk presitisjesak. Er det Norges krigføring i Afghanistan som gjorde det umulig for UNE å la de afghanske flyktningene bli? At korreksen av UNE uteblir er et tegn på at nemndas praksis, har regjeringas velsignelse. Ingen av regjeringspartiene har vist noen vilje til å endre på dagens praksis, men det er hos regjeringa det politiske ansvaret ligger. Statsråd Bjarne Håkon Hanssen har løst floken ved å skyve byråkraten Sjeggestad foran seg. På denne måten kan han framstå som om han vil at Norge skal følge FNs anbefalinger i asylpolitikken og la byråkratiet ta støyten når praksisen blir en annen.

Norsk asylpolitikk har aldri vært mer restriktiv enn dagens regime. På kort sikt synes kravet om nye midlertidige forskrifter til UNE å være den eneste åpninga for ei kollektiv løsning for afghanerne. Å slåss for den enkeltes skjebne er både vanskelig og en fåfengt strategi. På lang sikt må vi slåss for et helt nytt opplegg for behandling av asylsaker i Norge. Den nye utlendingslova som ventes vedtatt i 2008 blir viktig for retninga på norsk asyl- og flyktningpolitikk de kommende åra. Dersom lovnadene i Soria Moria-erklæringa om en mindre restriktiv asyl- og flyktningpolitikk skal innfris, må UNE gjennomgå omfattende reformer. Det er nødvendig med en ny, uavhengig evaluering av nemnda og hvorvidt nemnda i virkeligheten har oppfylt intensjonene bak opprettelsen. Regjeringa må avklare Norges forpliktelser overfor UNHCR. Slike endringer har imidlertid ikke de afghanske flyktningene tid til å vente på.

Hvor mye koster det å få opp de siste dråpene olje etter oljetoppen? Hvilke økologiske og samfunnsmessige utviklingsveier vi kan se for oss, når utvinningen av fossilt brensel nå synker kraftig og tar slutt?

Paul Brosché er førtidspensjonist, og har deltatt i solidaritetsarbeid blant annet for Vietnam i Sverige. Artikkelen er oversatt av Arne Hedemann.

---

 

Jeg vil i denne artikkelen konsentrere meg om det jeg synes er nytt og politisk viktigst, og lar derfor befolkningsspørsmålet ligge.

PO (Peak Oil, produksjonstopp)

Richard Heinbergs* hovedtese er dels at olja kommer til å tørke inn:

• 1. Den har nådd sin produksjonstopp nå eller ganske snart, og oljeproduksjonen kommer til å synke.
• 2. Olja er en strategisk råvare i vårt moderne samfunn.
• 3. Kostnaden for å produsere olje har økt så mye at det på sikt ikke blir lønnsomt å lete etter olje – og heller ikke å produsere olje.

GW (Global Warming)

Drivhuseffekten (CO₂, kulldioksydmengden) i atmosfæren kommer til å øke, fordi flere land øker kullforbruket nå som olja ikke strekker til. Heinberg har egentlig ikke noe nytt å komme med i dette spørsmålet, men det går inn som en viktig del av helheten.

S (Samfunn, Sosialisme)

Når det fossile brenslet tar slutt, kommer samfunnet helt til å være basert på fornybare energikilder med lav nettoenergi. Det vil bli en ny form for jordbrukssamfunn.

NorgeStatfjordfeltets eldste oljebrønner har vært i drift i 30 år. Teknisk Ukeblad nr 1, 2007 kalte en reportasje "til siste dråpe" – om hvordan olje- og gassutvinninga i Nordsjøen nå nærmer seg slutten.   Med dagens teknologi og utvinningsstrategi vil kostnadene for hvert fat produsert olje øke betydelig. Kostnadene for utvinning på sokkelen har i de siste to åra økt med nær 50 prosent. Perspektivet i Nordsjøen er at de eldste feltene (Statfjord A) stenges i 2012–2013 dersom olje- og gassprisen holder seg på dagens høye nivå. Opprinnelig stengning var tidligere vurdert til å våre i 2008–2009. Nedgangen i oljeproduksjonen i norsk sektor i Nordsjøen har siste 12 måneder vært 12–13 %. Nedgangen er enda større i britisk sektor.

ODP (Oil Depletion Protocol: Oljetømmingsprotokollen/-avtale)

For å støtte en kontrollert og fredelig overgang til dette jordbrukssamfunnet, har ASPO (the Association for the Study of Peak Oil), Colin Campbell** og Heinberg foreslått et overgangsprogram, som kalles for The Oil Depletion Protocol. Kan ODP sees som ett enhetsfrontsprogram? ODP innebærer at hvert land på frivillig basis skjærer ned på sitt oljekonsum med 2,6 %.

Olja har så vidt jeg kan forstå nådd sin produksjonstopp (1) Flere prognoser peker på en topp fra 2005 til 2010. Personlig trur jeg at Peak Oil, dvs. produksjonstoppen, inntraff i 2005 og at oljeproduksjonen kommer til å bli lavere i 2006, og at oljeproduksjonen kommer til å falle stadig raskere, spesielt etter 2011–2012. Bakhtiari tror at produksjonen vil bli 55 milliarder fat olje per dag mbd (3) i 2020. Ifølge Bakhtiari (11/7-06) er vi inne i en myk nedgang i oljeproduksjonen, en fase han kaller T1, som kommer til å bli fulgt av T2, T3 og T4. Se også prognosen over oljeeksporten nedenfor. Det er først og fremst Saudi Arabia , Iran og Nigeria som bidrar til nedgangen. Ny produksjon og nye funn er så små at de ikke påvirker tidspunktet for Peak Oil.

Produksjonstopper for 8 regioner ifølge Colin Campbell (ASPO-Newsletter side 64 og 68ff): Nordamerika, 1972, Latinamerika 1998, Europa og Sørøstasia, 2000, med flere, Afrika, 2006, Russland (pluss tidligere Sovjetunionen og Kina), 2. peak 2007. Og til sist ME (Persiabukta), dvs. Saudi-Arabia, Iran, Irak, Kuwait og De Forente Arabiske Emiratene, der produksjonstallene per måned tidlig i 2006 er lavere enn for i fjor. Det vil si en andre PO (produksjonstopp) for ME i 2005. Dessuten hadde OPEC sin andre produksjonstopp i september 2005.

Campbells tall for hvor mye olje det var i verden til å begynne med, er noe for høy. Han holder fast på de tallene som blei fastslått da oljefeltene blei funnet. Disse talla er ofte noe for høye. Saudi-Arabias tall for hvor store reserver de har, er unormalt høye. Vi har forbrukt litt mer enn halvparten av all olje. Dermed er det lettere å forklare hvorfor nedgangen i produksjonen kommer til å bli raskere enn oppgangen. Forklaringen er også den at en siden 1970-tallet har brukt en ny teknikk for å holde trykket oppe i oljefeltene. En har pressa inn vann, CO₂, eller nitrogen for å øke trykket, for på den måten å få ut mer olje raskere. Dermed har en kunnet utvinne mer olje før produksjonstoppen er nådd. Dette har ikke økt mengden olje i feltene, tvert imot, resultatet blir en raskere nedgang for oljefeltene.

Dette betyr også at produksjonstoppen for et land eller en region kan komme etter at 50 % av feltene er tømt. I følge oljegeologisk teori (Hubbert) skal normalt produksjonstoppen følge etter at omtrent 50 % av feltene er tømt, som for USA. Men gjennom den nye teknikken kan altså Peak Oil komme når mer enn 50 % av et lands eller en regions oljefelt er tømt.

Antakelig gjelder dette en hel del av verdens oljefelt, framfor alt de store feltene som først ble funnet, er reelt tømt for olje. "En plukker den frukten som er nærmest først!" En tjener helt enkelt mer på kortere tid med denne teknikk. En del oljeeksperter beskriver nedgangen en kort tid etter produksjonstoppen som et stup. Mitt tips er at Ghawar, som er verdens største oljefelt og som ligger i Saudi-Arabia, har en fallende produksjon på 10–12 %, dvs. samme nedgang som Norges oljefelt har. Hele verden kan ha en nedgang på 6 % om 10 år. Se prognosen over oljeeksporten: punkt 1 nedenfor. Oljeproduksjonen fra Nordsjøen minsker for tida med drøyt 8 % i året.

Olja som strategisk råvare

Olja har i dag en fundamental betydning for den moderne kapitalistisk økonomien. 90 % av olja går til transportsektoren. Det er viktig å understreke at også kunstgjødsel til jordbruket lages av olje og av naturgass. Et moderne jordbruk er utenkelig uten olje. Nesten alle saker vi bruker, inneholder plast som kommer fra olje. Den kommende oljemangelen kommer helt klart til å true og svekke kapitalakkumulasjonen, med økonomiske kriser som resultat.

Ressurskrig om energi kommer til å bli vanligere. Oljemangelen kommer til å bli en sterk kandidat til å sprekke låne-/boligbobla og spekulasjonsøkonomien. Den utløsende faktoren kan bli mangelen på naturgass i Nord-Amerika. Gazprom dvs. Russland forventes å nå peak gas rundt 2009. Til og med Europa står framfor en snarlig mangel på energi.

Olje og nettoenergi

Kostnadene for produksjonen av olje kan måles i dollar eller i olje som måleenhet. Tidligere, i forrige århundre, ga et fat olje opp til 100 fat olje i avkastning. I 1995 var avkastningen på ett fat olje 50 fat olje, mens avkastningen i 2005 på et fat var 25 fat olje.***

Kostnaden, målt i energi, for å lete og produsere olje øker hele tida. Det kommer derfor sannsynligvis ingen stor ny investeringsbølge innafor oljeindustrien, slik enkelte økonomer hevder. Nettoenergi fra vekster beregnes til 2–3; fra skog, vindkraft, sukkerrør og vannkraft omkring 10. Vindkraft kan ha en høyere nettoenergiverdi. Nettoenergi måles altså med hvor mye energi som går med for å framstille en viss energi.

Nettoenergi fra 10 og nedover er de fornybare energikildene, og disse kommer til å erstatte olje, naturgass og kull, når disse fossile energikildene er tømt. Det vil innebære et lavenergisamfunn. (2)

Vi kommer til å spise mer grønnsaker, belgplanter og korn, og lage færre gjenstander. Det kommer kanskje til å bli mindre stressende, og vi kommer til å trives bedre. Vi kommer til å bo i mindre samfunn, med kort transport. Elektrisitet blir grunnlaget for lengre transporter med tog.

Olja har altså nådd sin produksjonstopp nå, deretter kommer naturgassens topp omkring 2020, og til slutt topper kullet omkring 2050. (3) Heinberg skrev i 2005 en hel del om nettoenergi, som han kaller "netto profit energy". Den engelske termen er egentlig EROEL, energy returns on energy invested. (4)

Heinbergs beskrivelse av hva energi er, er meget bra og egentlig grunnleggende kunnskap som alle burde vite mer om. Det skulle forenkle mye nå som olja forsvinner.

Harry Magdoff (amerikansk marxistisk økonom, mangeårig redaktør i det sosialistiske tidsskriftet Monthly Review) tok olja opp i sin korte analyse i 1970 (Imperialism, 1978 side 129). Han peker også på en avtagende avkastning for en råvare som er begrensa. Folk har tydeligvis vanskelig for å forstå at noe kan være begrenset. J. B. Foster (seinere redaktør av Monthly Review) kaller PO-hypotesen for sannsynlig. Olja som produksjonsmiddel og energikilde har en begrensa historisk livstid. Dette er Heinbergs hovedbudskap.

Kullproduksjonen stiger raskt etter år 2000. Kull brukes først og fremst for å produsere elektrisitet. Disse landene har mye kull: USA, Russland, Kina, India, Australia og litt mindre i Tyskland.

76 % av Kinas energiforbruk er kullbasert. Kina reiser seg, men på bekostning av en økende drivhuseffekt fordi deres kullkraftverk mangler CO₂-rensing. Dette gjelder også USA. Konsentrasjonen av CO₂ i atmosfæren kommer til å øke i lang tid framover, men så kommer den til å minske, når det fossile brenslet er oppbrukt. Til og med kullproduksjonen har en svakt minskende netto energiavkastning, ifølge Heinberg. Det må legges til at også Charles Hall i en av sine presentasjoner på ASPO5 viste at atomkraft har en netto energiverdi på under 10, når en tar med alle kostnadene for å få fram atomkraftselektrisitet. Nettoenergi-debatten for ulike energikilder er så ny at jeg går ut i fra at det sikkert kommer mer "fakta". Legg dessuten merke til at elektrisitet forutsetter et fungerende elektrisitetsnett.

Overgangen og Oil Depletion Protokoll, ODP

ODP innebærer at alle land reduserer sitt oljeforbruk tilsvarende tømmingen i eksisterende oljefelt, som i dag er 2,6 %. Denne reduksjonen i oljekonsum kommer ikke til å bli populær, men er uunngåelig siden olja tørker ut. Dette er eneste måten vi på fredelig og kontrollert vis kan forhindre en oljekrig (5), terrorisme og økonomisk kollaps.**** Forslaget er vel egentlig både naivt og beundringverdig. Den rike overklassen i USA og andre steder kommer neppe til å senke sitt oljeforbruk og erkjenne Peak Oil-teorien frivillig. ODP må kobles sammen med Kyoto-protokollen, slik at ikke enkelte land i stedet øker sitt oljeforbruk. ODP kan dessuten ses som et forsvar for demokratiet, som trues av høyrekrefter i USA og andra steder i kampen mot terrorismen. Når den kommende oljemangelen slår ut i full blomst, er det viktig med en riktig plattform. Risikoen er at vi i stedet får et autoritært samfunn med mange levende "energislaver" og en liten utbyttende overklasse.

Ideen om nedskjæringer bygger helt på PO-teorien. Om en trur på økt oljeproduksjon, så har en intet å hente der. San Francisco slutta opp om ODP 13. april 2006. Sverige har også gjort det (i det minste delvis) gjennom Oljekommisjonens rapport sommeren 2006.

Det at ODP og Kyoto-protokollen sammen, eller i en ny kombinasjon, har meget stor interesse for miljø- og fredsbevegelsen. Men hvorfor skal vi ikke passe på og drive fram spørsmålet fra et sosialistisk perspektiv? Vi kommer aldri til å få en bedre og viktigere mulighet.

Som konklusjon kan en se fire energirelaterte faktorer som kommer til å påvirke verdensøkonomien:

• 1. En synkende oljeeksport, fram til olja tar slutt.
• 2. At nedgangen i oljeeksporten kan bli ganske bratt.
• 3. At produksjonen av naturgass har nådd toppen i USA.
• 4. Redusert kjøpekraft på grunn av økende energipriser, slår først ut hos husholdninger med den dårligste kjøpekrafta.

Men på den andre sida kommer den globale oppvarminga til å nå sin topp en gang i dette århundre. Derfor kommer det muligens til å bli vanskeligere for de imperialistiske maktene å kontrollere verdens folk, "som lettere kan utforme sine egne overlevelsesstrategier uavhengig av finansielle, økonomiske, og i enkelte tilfeller fra militære intervensjoner" (Campbell i nyhetsbrev 72, desember 2006).

Noter:

1. Verdens totale oljeeksport er også på nedtur. Se grafen, som er lagd av Luis de Sousa, og publisert på www.theoildrum.com 10. oktober 2006. Nedgangen i eksporten fram til 2002 kan deles i fire ulike perioder:

• 1. 2006–2010: Langsom nedgang under 2 % per år
• 2. 2011–2013: Økt nedgang på opp til 4 % per år
• 3. 2014–2016: Jamn nedgang med 4 % per år
• 4. 2017–2020: Økt nedgang på opp til 5 % per år

Tre land (Angola, Irak, og Nigeria) er ikke med i denne prognosen på grunn av ufullstendige data. Desto mer forbruket av olje øker i de oljeeksporterende land, desto mindre mengde olje kommer ut på markedet. Hvor langsom eller hvor rask nedgangen etter peak oil blir, har stor betydning for hvordan vi skal kunne tilpasse oss til nye omstendigheter. [Tilbake]

2. Den som vil vite mer om lavenergisamfunnet, dvs. om bærekraftig jordbruk og gjødsel, henviser jeg med glede til Monthly Review nr 3, 1998. Spesielt side 37–45, som tar opp Marx' beskriving av problemene i jordbruket, dvs. mangelen på næringsstoffer på 1860-tallet. Jorda vi dyrker, må tilføres de næringsstoffene som forsvinner når en høster. Det vil transportmessig kreve at vi bor nærme jordene. Er dette noe for oss også når den siste olja er brukt?

Behovet for å oppheve motsetningen mellom by og land tok Marx og Engels opp allerede i Den tyske ideologi, 1845–46. Dette nummeret av Monthly Review tar også opp utviklinga på Kuba etter 1989, da oljeleveransene til Kuba minska kraftig. Heinberg, 2004 side 105–108, tar også opp samme spørsmål. Colin Campbell, rådgiver innafor peakoil-bevegelsen, er inne på det samme i sin siste bok: Oil Crisis, 2005, side 323–324. Det er kanskje på tide å se mer positivt på de kinesiske jordbrukskooperativene? [Tilbake]

3. ASPO = the Association for the Study of Peak Oil

– Newsletters finnes på www.peakoil.net. Der finnes også Bakhtiari 11/7 2006

– GB = gigabarrels = milliarder fat olje

– Mbd = millioner fat olje per dag

– Produksjonstopp = peak oil, GW = global warming, eller klimaendring.

– Jean Laherrere, www.oilcrisis.com: Hans kurver er en gullgruve for den som vil sette seg inn i fossilt brensel, befolkningsutvikling eller de årlige kornreservene (som også er på vei nedover). Presentasjonen av CERN, 2005, inneholder kurver for olje, naturgass og kull. I oppsummeringen "spår" Laherrere at viss en legger sammen alt fossilt brensel, kommer produksjonstoppen omkring 2030. Fordi kull frigjør mest CO₂, så bør CO₂-toppen komme litt seinere. Lavere nettoenergi for kull kan eventuelt også senke produksjonen. Merk også at ASPO og Laherrere peker på at CO₂-utslippene kommer til å bli lavere enn de som rapporteres i Kyoto-avtalens prognoser. [Tilbake]

4. Nettoenergi for ulike fornybare energikilder kan være et sidespor, eller kommer bare å gjelde i en overgangsperiode, fordi flere av disse energikildene bare passer sammen med moderne teknikk i et oljesamfunn. Når de fossile energikildene er brukt opp, kan vi for eksempel ikke lage plast lenger. Solcellepanel, batterier og turbiner i vind- og vann- og kjernekraftverk og elektrisitetsnettet har (akkurat som vi mennesker) en begrensa levealder. En kan ikke produsere disse tingene uten olje. De kunnskaper og metoder vi trenger for å føre kunnskaper videre til kommende generasjoner, kaller Heinberg for å bygge livbåter. [Tilbake]

5. På norske http://energikrise.blogspot.com finnes en god del som er verdt å lese.

• 27. oktober 2006 tok en opp konkurransen om olja mellom USA og EU.
• 22. desember 2006 tok en opp om gjeldsbobla.

Siste nytt når det gjelder oljeproduksjonen i verden kan en finne på www.eia.doe.gov/ipm/supply.html. EIA utgir USAs offisielle oljestatistikk, som revideres hele tida inntil to år tilbake.

På www.energikris.nu finnes svensk oljemateriale. [Tilbake]

---

* Richard Heinberg er en amerikansk miljøaktivist og økolog som har kommet i rampelyset de senere år, framfor alt med boka The Party's over (2005). Men han har også delvis skrivi to bøker: Powerdown (2004) og The Oil Depletion Protocol (2006). Dessuten kan du finne mange artikler av Heinberg på www.energybulletin.net. [Tilbake]

** Colin Campbell er oljegeolog fra Irland og var sentral i funnet av olje i Nordsjøen. Hans database har en høy stjerne blant fagfolk. [Tilbake]

*** Charles Hall er amerikansk forsker innen energifeltet hos Eroei, ASPO-konferansen i Italia i 2006, ASPO5. [Tilbake]

**** Se Heinberg: www.energybulletin.net 1. august 2006. Mer konkret om hvordan dette skal gjøres, finnes i ODP-boken av Heinberg. [Tilbake]

 

Boka er et forskningsarbeid under prosjektet «Mellom markedsøkonomi og befolkningspolitikk: Husarbeid som ideologi og praksis», ledet av Gro Hagemann, Universitetet i Oslo. En stor del av grunnlagsmaterialet i undersøkelsen er intervjuer gjennom tre spørrelister: Klesvask og skittentøy (2000), Personlig hygiene i eldre tid (1994), Menn og husarbeid (2003). Fordelingen av svar har en overvekt av eldre kvinner på landsbygda.

 

Ingunn Grimstad Klepp: Skittentøyets kulturhistorie – hvorfor kvinner vasker klær
Novus Forlag, 2006

Det er noen ord og begreper og flere myter som blir sittende og spøke etter denne boka. I min lesing av boka blir ordparene før/nå, ansvar/makt, og standard/skyld til, og bokomtalen vil sees i dette perspektivet. Dette forskningsarbeidet reiser også mange spørsmål om makt og avmakt i viktige saker. For eksempel vaskeberget som bare vokser og vokser. Vi får stadig flere ting å vaske. Vi forbruker mer og mer, også klær. All vaskingen resulterer i et stadig voksende forbruk av maskiner, strøm, kjemikalier. Alt dette bruker kvinner tid på.

Boka behandler skittentøyets historie fra 1860 til dags dato og hovedvekten er på de siste 50 årene. De største endringene skjer i dette tidsrommet. Fra å vaske og bleke storvask en gang i året, der sengetøy og store tekstiler var hovedbestanddel, til dagens evigvarende klesvaskerunder er det noen store sprang. I teknologi, økonomi og kultur.

Storstilt samfunnsprosjekt

I kapittelet "Sundt på hjemmebesøk" kan vi lese om det store arbeidet som ble gjort for å bedre hygienen og helsen til befolkningen ved å forbedre vask og stell av klær, tekstiler og personlig hygiene. Viktig er beskrivelsen av vaskingen, blekingen, oppbevaring av rent og skittent og kvinnens ansvar og skam knyttet til renheten. Et sitat fra Eilert Sundts tid: "Husmoderen bør have øie med, hvordan det går; thi er der en gut i hendes hus, som ikke har agt for sig selv, så må hun tale ham til og bruge myndighet, han kunde ellers bringe huset i vanrygte." Langt seinere i boka siteres en av de intervjuede kvinnene og sier noe av det samme; "… vanskeligere å oppdra et barn til en renslig mann enn til en renslig kvinne". Og helt til slutt i boka, oppsummeringsvis sier Grimstad Klepp: "En ustelt ektemann vil kunne så tvil om konens evne til renslighet. Dette synes å være konstant i alle fall de siste 150 årene … Men i dag er luktfrihet viktigere for de fleste."

Disse sitatene peker på et sentralt moment i historien om vask og skittentøy; kvinnene har ansvaret, men og skylden hvis standarden ikke er god nok. Grimstad Klepp har gjennom flere kapitler i boka sett på dette. Fra Sundts tid og helt fram til sist på 1960-tallet deltok kvinnene i en formidabel kampanje for et rensligere, sunnere og mer moderne samfunn. Politisk og sosialt deltok kvinnene i et viktig forbedringsarbeid for samfunnet og hadde støtte for dette fra mange hold. Teknologisk skjedde det fantastiske forbedringer og selve arbeidet med vasken ble lettere. Samtidig kom det nye tekstiler som var lettere å vaske. I mellom- og etterkrigsårene kom det nye kunstfibrer, som bare kunne skylles rene. Baksiden var at det nå kom råd om vask og stell som gjorde at det alltid var vask å vaske og klesvask hang til tørk, støtt og overalt. Lettere, men ikke mindre.

Kvinnene beholder ansvaret for vasking og stell etter at moderne tekstiler og moderne vaskemaskiner er en realitet. Her bringer Grimstad Klepp inn kjønnenes forskjellige forhold til kroppen og dens utsondringer. Kvinnene har et nærere forhold til det ureine og tradisjonelt ansvaret for å opprettholde skillet mellom reint og ureint. De skåner til og med mennene de lever sammen med, for deres skitne undertøy. Heller overlate det til mor!!

Standarden, bukten og begge endene

Det blir et tveegget sverd for kvinnene å både skulle bestemme standarden og kreve deling av arbeidet med mennene. En viktig oppgave med alle de nye tekstilene er å bestemme når det skal vaskes. Hvor går grensen for hva som kan brukes en gang til og det som ikke kan? Og sortering. Med en stor variasjon av tekstiler, farger og bruk er en helt nødvendig jobb å sortere, slik at riktige kategorier kommer sammen i vaskemaskinen. Dette er ingen liten jobb, og det er i denne fasen mennene må bevise at de har forstått standarden. I denne forbindelse forteller Grimstad Klepp de "gode historiene" om menn som farger eller krymper vask. Som skal bevise at dette er det bare kvinner som kan. Her bidrar både kvinner og menn til å opprettholde mytene. De samme historiene om farging og krymping blir ikke like morsomme når de handler om kvinner.

Likedeling, likestilling

Fordelingen av husarbeidet har vært gjenstand for forhandlinger og kamp, for likestilling har endret fedrenes innsats i omsorgen for barna. Men i følge Skittentøyets kulturhistorie har ansvaret for og arbeidet med klesvasken forblitt kvinnenes. Her kan nevnes mange elementer og noen har jeg pirket litt innpå, men for å forstå mangesidigheten og dybden i alle de små og store tradisjoner, fordommer, konvensjoner og mekanismer som bidrar til at endringen ikke går fortere må du lese boka. Et par stikkord som kan pirre nysgjerrigheten: "Å sleipe seg unna; gleden ved å få." "Gleden ved å gi; makt."

Grimstad Klepp har et svært interessant kapittel kalt "Ren, pen, edelsten". Kanskje kjenner du igjen en av reglene du brukte når du rev kronbladene av prestekragen. "Lappete, lusete, fillete – ren, pen, edelsten." I dette kapitelet ser hun på mange av mytene rundt forholdet mellom rene klær og gode hjem. Eller rene klær og gode manerer. Eller at høyere posisjon stiller større krav til korrekt renhet.

Kroppslukt og kvinners seksualitet

Renheten knyttet til "jomfrueligheten" i motsetning til kvinnen som har lukt og kan forbindes med kjønnsliv og arbeid og svette. Klær som grense. Her skal bare nevnes ett poeng: undertøyet skulle fra gammelt av beskytte overklærne mot smuss fra kroppen. På 50-tallet fikk bh, hofteholder osv. den samme funksjon som fortidens korsetter, å forme kvinnekroppen. Nå er undertøyet minimalt og markerer det som skjules. Kvinners kropper er mer avkledde enn menns. Kvinner bruker mer deodoranter og vasker undertøyet sitt oftere enn menn.

Grimstad Klepp har et forslag i det siste kapitlet: "De tette båndene det er mellom forståelsen av kvinner og klær og kvinnelighet og renhet frister til et storstilt eksperiment: Overlate det hele til menn. La dem ta alle valg og alt arbeid med å kjøpe, velge og selvfølgelig vaske. La dem ta alt ansvar for å resirkulere de fravokste barneklærne til venners barn, og ta stilling til om barnet må eller ikke må ha pensko til 17. mai. Vi vet lite om hvordan menn ville gjort dette dersom de hadde sluppet til, men det er vel god grunn til å tro at en del av de nedarvede standarder for hva som er riktig og nødvendig ville blitt grundig skylt ut med vaskevannet."

Taran Anne Sæther 

 

Eit årelangt forskingsarbeid om Det norske Arbeidarparti (DNA) sitt medlemskap i Den kommunistiske internasjonale (Komintern) vart avslutta i haust, då historikarane Åsmund Egge ved Universitetet i Oslo og Vadim Roginskij ved Det russiske vitenskapsakademi i Moskva gav ut dokumentsamlinga Komintern og Norge. DNA-perioden 1919–1923. En dokumentasjon.

Åsmund Egge og Vadim Roginskij (red.):
Komintern og Norge. DNA-perioden 1919–1923. En dokumentasjon.
Unipub forlag, Oslo 2006.

Dokumentsamlinga er ein koloss på nesten 600 sider med kjelder. Boka har også ein oversynleg gjennomgang av forskingsfronten om DNA (og NKPs) medlemskap i Komintern og eit fyldig biografisk register, det siste redigert av historikaren Ole Martin Rønning.

Frå juni 1919 til november 1923 var DNA medlem i Komintern. I løpet av denne korte perioden brøyt to grupper ut av DNA på grunn av usemje om medlemskapen. I 1921 brøyt den ikkje-revolusjonære høgrefløya ut og skipa Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti, og i november 1923 vart Norges Kommunistiske Parti skipa. Problema med å forska på perioden og forholdet mellom Komintern og dei norske avdelingane har vore, og er framleis, kjeldetilgangen. Under andre verdskrig vart arkiva til DNA og NKP beslaglagt av tyskarane og kom aldri til rette. Problema med å få tak i kjelder frå perioden, er no i ferd med å verta løyste, mellom anna på grunn av denne nye dokumentsamlinga.

Etter at Sovjetunionen brøyt saman, vart mange russiske arkiv delvis opna for utanlandske forskarar, og ved det russiske statsarkivet for sosial og politisk historie i Moskva (forkorta RGASPI etter det russiske namnet) finst store mengder av dokument frå DNA sin Komintern-periode. Her finst også NKP sitt arkiv og mange personmapper på norske kommunistar. Medlemskapen i Komintern forplikta DNA til å rapportera til Moskva om partilivet, og mange protokollar frå møte i sentrale organ, brev til lokale partiavdelingar o.l. vart sendt over til Moskva. Desse finst ofte i norsk versjon, men også berre i omsett versjon, oftast til tysk, men også til fransk, engelsk og russisk. Dei fire språka var arbeidsspråka i Komintern. Egge og Roginskij har omset dokumenta frå RGASPI til norsk. Dei har også brukt dokument frå andre arkiv, m.a. frå Den russiske føderasjonens utanrikspolitiske arkiv (AVPRF) i Moskva, Riksarkivet og Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek (ARBARK) i Oslo, og dei har brukt aviser og andre trykte kjelder. Variasjonen i dei ulike «kjeldesjangrane» har dei brukt for å gje eit så grundig og dekkjande oversyn over perioden som mogleg, og variasjonen bidreg til at dokumentsamlinga er vert meir spanande å lesa enn utan.

I samlinga finn ein både dokument frå leiinga i Komintern (Eksekutivkomiteen), fråsegner vedteke på DNA sine landsmøte og fråsegner frå verdskongressar i Komintern, møteprotokollar, talar, personlege brev og telegram og etterretningsrapportar. Det er heller ikkje berre kjelder til og frå DNA og Komintern i samlinga, men også korrespondanse mellom NKU og Den kommunistiske ungdomsinternasjonalen og mellom Den raude faglege internasjonale og DNA si fagorganisering. Mange av dokumenta har forklarande fotnotar og med det gode namneregisteret bak i boka, er det fullt mogleg å lesa kjeldene sjølv for ein som ikkje har mykje kunnskap om DNA og NKP.

Sidan samlinga er så omfattande, er det vanskeleg å trekkja ut eit dokument eller ein slutning som bidreg til noko «nytt» eller «avslørande» om DNA sitt medlemskap i Komintern. Men dokumentsamlinga vil vonleg kunna vera eit godt utgangspunkt og arbeidsverktøy for mange ulike tolkingar og svar for forskarar i framtida. Det viktigaste bidraget med samlinga til no er nok at ho understrekar kor viktig DNA var for Komintern i splittingsprosessen fram til novemberlandsmøtet i 1923. Komintern, med leiar Zinovjev i spissen, var ivrige på å halda DNA i Komintern og ville unngå splitting for ein kvar pris. DNA var eit stort parti i internasjonal samanheng, og det var det einaste partiet i Noreg som hadde tilslutning i store delar av den norske arbeidarklassen. Leiar Martin Tranmæl var også viktig for Komintern, og særleg beundra var han av russarane for dei agitatoriske evnene sine.

Boka kan (og bør!) lesast av andre enn spesielt interesserte historikarar. Fordi boka kan lesast som ein «dag-for-dag-maktkamp» i forsøka frå Moskva på å forma DNA til eit kommunistparti, og fordi dei ulike dokumenta tilhøyrer ulike sjangrar, er det underhaldande lesnad. Til tider ganske morosamt også.

Ein ting er i alle fall klart: ved å gje ut denne dokumentsamlinga er Egge og Roginskij med på å gjera forskinga på DNA sitt medlemskap i Komintern meir tilgjengeleg, noko som er viktig både for den vanlege historieinteresserte, men også for forståinga av norsk arbeidarrørslehistorie – og då ikkje berre for DNA, men også for til dømes fagrørsla, NKP og arbeidarkvinnerørsla, både før og etter DNA sin medlemskapsperiode. Medlemskapen i Komintern innebar jo ikkje eit medlemskap berre for sentralleiinga i partia, men også for dei mange tilhøyrande masseorganisasjonane som måtte innordna seg etter Moskva. Den raude faglege internasjonale, Den raude sportsinternasjonalen, Det internasjonale kvinnesekretariatet og Internasjonal arbeidarhjelp. Lista over tilhøyrande organisasjonar er lang, og forskinga kring interaksjonen mellom desse og Moskva er i gang og kjem vonleg til å halda fram i mange år, sidan arkiva i Russland enno inneheld enorme mengder av uopna materiale.

Eva Marie Mathisen

Det har ikke manglet på oppmerksomhet rundt Eli Hagens selvbiografi, Gift med Carl: Elskerinne, sekretær og hustru, som kom ut i høsten som gikk. Boken som har toppet de fleste bestselgerlister, har da også svært mye godt for seg, og plassen i rampelyset er således fullt fortjent.

Eli Hagen: Gift med Carl: Elskerinne, sekretær og hustru
Giga Forlag 2006, 361 sider

Det er det særlig to grunner til. For det første fordi det er den første politiske selvbiografien som ikke legger fingrene i mellom når det gjelder negative personkarakteristikker av andre kjente norske politikere. I tur og orden får Kjell Magne Bondevik (bare ute etter å mele sin egen kake), Erna Solberg (en ufiks grå mus) og Kåre Willoch (arrogant og overlegen) sine pass påskrevet. Der andre politiske pensjonister ser ut til å ha inngått en slags pakt om å legge personlige feider bak seg med hensyn til sine politiske kollegers historiske omdømme, letter Eli Hagen på sløret og lar lite stå usagt. At Eli ikke prøver å glatte over at ikke alle mennesker i det politiske Norge har like god personkjemi, gir boken en annen troverdighet enn mange andre politiske biografier, ettersom det ikke skal så mye til for å skjønne at det må være noen i det politiske miljøet rundt Stortinget som ikke er like gode venner som andre.

Det andre som gjør Eli Hagens bok vel verdt lesingen, er den relativt store biten av FrP-koden hun gir oss. Eli lever som mange andre FrPere tilsynelatende i et univers der FrP og hennes Carl (som vel er den eneste personen i boka som aldri får det minste fnugg av kritikk) er utsatt for en konspirasjon fra norske medier generelt og det hun kaller ARK spesielt (Arbeiderpartiets Rikskringkastning) i særdeleshet. Til og med VG, som vitterlig har stått støtt på partiets side i alle fall de siste årene, får sitt pass påskrevet som en representant for Norges kobbel av bedrevitende SV-journalister. Kort sagt ser Eli Hagen på seg selv og mannen som brave korsfarere i kampen for å verne om mannen i gata. Ikke så mye på grunn av partiets politikk (for det er lite politisk argumentasjon i boken), men på grunn av dets rolle som slaktoffer for alle landets intellektuelle og politiske miljø. Denne arrogansen som hun og mannen har møtt hos både journalister og alle andre politiske aktører gjennom snart 25 år, har gitt bondejenta Eli og sukkerimportøren Carl en fast og sterk tro på at de som er utsatt for så mange angrep fra eliten, visselig må være småfolkets forsvarer. Og dermed leverer også Eli utfordringen til oss som ønsker å bli kvitt partiet for godt. Kan ikke venstresiden tøyle sin arroganse og overfor partiet (enten det handler om velgernes intelligens, partiets manglende standhaftighet eller respekt for politiske prosesser), blir vi nødt til å slite med et 20 %-FrP i mer enn bare et par år framover.

Utenom disse to momentene er boken bare et slags Dynastiet-skildring av Fremskrittspartiets historie der intriger, personkjemi og følelser får forrang foran politiske vurderinger. Eli skriver i og for seg dårlig, og for oss som ikke er interessert i den slags er bokens mange beretninger om kjolevalg og Carl I. Hagens manglende evner til å kle seg riktig, relativt kjedelige. Men du skal heller ikke lete så lenge mellom "godbitene", enten det handler om Eli Hagens manglende evne til å forstå sammenhengen mellom skattepenger og statsbudsjettet (Hun mener tydeligvis at partiets stortingsgruppe ikke bruker skattebetalernes penger, men penger fra statsbudsjettet. Hvor de er tryllet fram fra, kommer ikke fram) eller hennes fantastisk usmakelige skildring av valgseiren i innvandringsvalget i 1995, der hun beskriver et innvandrermord på selve valgdagen i Oslo som "endelig litt ekstrahjelp". Slike anekdoter som gir oss innblikk i hvordan FrPere faktisk tenker, og det store behovet vår bevegelse har for å forstå partiet som har lykkes i å etablere seg som Norges nye arbeiderparti, gjør Eli Hagens selvbiografi vel verdt lesningen. Om man er i stand til å holde ut gjennom de endeløse kjolebeskrivelsene og personlige føleriene, naturligvis.

Ebba Wergeland og Paul Nordberg har skrevet en nyttig håndbok for verneombud. Ebba Wergeland er forsker, overlege og spesialist i arbeidsmedisin. Paul Nordberg er direktør ved Arbeidsmiljøsenteret og redaktør for tidsskriftet Arbeidsmiljø.

Ebba Wergeland og Paul Nordberg: Verneombudet
Gyldendal 2006, 303 sider
Les utdrag her

---

Verneombudet er de ansattes representant i saker som gjelder arbeidsmiljøet. Selv om alle verneombud har krav på opplæring, er det mange saker og områder man ikke rekker gjennom på et kurs. Denne boka går gjennom verneombudets rolle, men tar også opp vanlige arbeidsmiljøproblemer og hva man kan gjøre med dem.

Forfatterne legger vekt på at kunnskapen som verneombudet har, er det viktigste for å gjøre en god jobb for arbeidsmiljøet. Kunnskapen verneombudet trenger, er både kunnskap om rollen som verneombud, kunnskap om arbeidsmiljøloven og godt samarbeid med samspillspartnere som bedriftshelsetjeneste, tillitsvalgte og arbeidsmiljøutvalg. Sist men ikke minst må verneombudet vite litt om risikoforhold som kan gi fysiske og psykiske plager og omvendt; plager hos kollegene, som kan skyldes risikoforhold på arbeidsplassen.

Et nyvalgt verneombud som får denne boka har et godt utgangspunkt. Den går grundig gjennom hvordan valg på verneombud foregår, og hva et nyvalgt verneombud gjør. Det finnes alle slags typer bedrifter i Norge, men det skal finnes verneombud overalt. Denne boka prøver å vise hvordan det er å være verneombud i en stor bedrift med mange ansatte, verneombud og hovedverneombud, samtidig som den tar opp hvordan man forholder seg som verneombud i en liten bedrift, der det ikke finnes arbeidsmiljøutvalg og bedriftshelsetjeneste. Den klarer å favne alle de forskjellige variantene av det å være verneombud.

Vi får blant annet vite litt om historia bak HMS (helse, miljø og sikkerhet), og hvordan HMS er utviklet som et ledelsesverktøy. Boka går opp grensene mellom vernearbeid og HMS. For et verneombud er det viktig å se gjennom slike nyord og alltid ha vernearbeidet; det å forebygge skade og sykdom som hovedfokus. Vernearbeidet i praksis er hovedtråden gjennom hele boka, og gjør at det hele tida blir naturlig å relatere til arbeidsplasser man har vært på, og hvordan ting kunnet ha vært annerledes der.

Alle områdene som tas opp, er ikke aktuelle for alle verneombud, men noe er aktuelt for alle. Det er fullt av små historier og anekdoter som viser at det alltid er noen andre som har stått overfor den samme problemstillingen, eller historier om bakgrunnen for forskjellige temaer. Det er f.eks historiske framstillinger av alkoholhistorien i fagforeningsarbeidet og om parallellene til musesyke: telegrafistkrampe og skrivekrampe. Det siste kapittelet er viet historien om arbeidsmiljøkampen, helt fra industrialderens barndom og fram til den rødgrønne regjeringas endring i arbeidsmiljøloven.

For de daglige, konkrete problemene er det f.eks nyttige regneregler for hvordan man beregner økning i støy, når nye maskiner installeres, eller anbefalinger av vekt det er forsvarlig å løfte. Det er også tips til hvordan man minsker problemer som er vanskeligere å måle, som tørr luft på arbeidsplassen eller hva slags tegn arbeidskolleger viser på stress.

Mange temaer som tas opp, kommer ikke med en ferdig oppskrift på hva løsningen skal være. Alle arbeidsplasser er forskjellige og alle arbeidstakere er forskjellige, dermed vil også problemer arte seg forskjellig. En løsning som passer et sted vil ikke nødvendigvis passe et annet sted. Alle arbeidsmiljøproblemer må løses i samarbeid med dem som står oppe i problemet, som oftest er det dem som vet best hva som vil fungere.

Blant de mange andre temaene som tas opp er f.eks arbeidsgivers plikt til å tilrettelegge for alle: både menn, kvinner, ungdom, eldre og innvandrere. Det nye arbeidslivets hang til omorganiseringer, salg av bedrifter til utlandet, outsourcing og import av arbeidskraft fra Øst-Europa. Farer og helserisikoer ved nattarbeid og plassering av ansvar ved ulykker. Mange arbeidsgivere har ønske om å overvåke de ansatte på forskjellig vis, dette tas også opp.

Dette er ikke en bok bare for verneombud. Også bedrifthelsetjeneste, tillitsvalgte og ikke minst bedriftsledelse kan ha stor nytte av boka.

Boka egner seg som en håndbok man slår opp i ved behov, den har en fyldig innholdsfortegnelse og et godt register bak. Den har også en oversikt over instanser og organisasjoner som kan hjelpe videre. Den egner seg også godt som grunnlag for studier og kurs. Det er satt opp diskusjonsspørsmål flere steder i hvert kapittel. Spørsmålene ber leseren ta utgangspunkt i sin egen arbeidsplass og disktutere f.eks om det finnes tegn på at det er risiko for mobbing på arbeidsplassen.

 

"Generell erfaring i arbeidslivet. Erfaring i å møte mennesker. Det er det vi gjør her. Selv om det er mye teknisk å drive med, så er også det med. Ikke bare med hensyn til klienter, men du skal serve medarbeiderne dine."

Siri Jensen: Fra uunnværlige enkeltpersoner til faggruppe i et tverrfaglig samarbeid?
Rapport fra prosjektet "Kontoransattes rolle i kvalitetssikring"
Nic Waals institutt 2006

---

Dette sitatet fra en av de intervjuede i undersøkelsen sier mye om kompleksiteten i en sekretærs arbeidsoppgaver både i virksomheter innen psykiatri, helsevesen og andre steder som involverer pasienter/klienter. Men det fanger kompleksiteten i denne typen stillinger uansett hvor den er. Privat eller offentlig.

Siri Jensen bygger i arbeidet med rapporten på forskning som er gjort om kontoransatte og perspektivene knyttet til taus kunnskap. Praksiskunnskap og praktisk læring er viktige i denne rapporten. Rapporten omhandler kun ansatte i noen Barne- og ungdomspsykiatriske sentre av ulik størrelse, men kunnskapene om det mangetydige i sekretærstillingen gjelder for langt de fleste slike stillinger.

Rapporten bruker en metode som vi kjenner fra andre sammenhenger; å snakke fram kunnskap og erfaringer. Gjennom dybdeintervjuer, samlinger og oppfølgingssamtaler kommer dette til syne både for deltakerne i prosjektet, forfatteren og oss som leser.

Det mest spennende i rapporten er det grundige arbeidet som er gjort med nettopp å grave fram kompleksiteten i arbeidet, og se på den posisjonen kontoransatte har i forhold til samarbeidspartnere.

Sekretærer er som regel kvinner, og mange av de kunnskapene og erfaringene sekretærene har, blir sett på som kvinnelige egenskaper. For å få fram kunnskapen om disse komplekse sammenhengende har Jensen brukt tre begrepspar:

• Benevnt/ubenevnt – er det satt konkrete ord på kompetansen?
• Synlig/usynlig – blir kompetansen sett eller ikke? Synlig for noen og ikke for – andre.
• Anerkjent/ikke anerkjent – blir kompetansen bekreftet som verdifull for klinikken?

Ved å måle gjennom disse for eksempel kompetanse på data og evnen til å organisere kommer det fram verdifull kunnskap om sekretærenes virkelige kompetanse og betydning for arbeidet i klinikkene.

Et eksempel: Sekretærer bruker mye tid til å snakke sammen. Småsnakk om tilsynelatende ubetydelige ting. Når dette småsnakket blir analysert, kommer det for dagen at dette er helt nødvendig arbeid. Utveksling av informasjon, justering av måter ting blir gjort på, konkrete tilbakemeldinger, ros og ris, systemjusteringer, skape orden og organisering av oppgaver. Alt dette og mye mer skjer i dette småsnakket.

Er sekretærene hjelpere eller selvstendige samarbeidspartnere? I mange av synsmåtene som finnes på denne yrkesgruppa, finner vi igjen de tradisjonelle kvinneposisjonene: som hjelper, støtte, ryddehjelp, ordner, sosial spiller, miljøskapende osv. I det konkrete tilfellet som er analysert i denne rapporten, har sekretærene disse synspunktene selv, og de finnes rundt dem. Men det kommer også fram at bevisstgjøring på egen kompetanse og videreutdanning blant annet gjør dem mer selvbevisste og kreative i forhold til utvikling av eget arbeid og egen posisjon.

Et avsnitt heter "kaffekoking som grensemarkør" og beskriver godt tvetydigheten i de rollene kvinnene her har. Flere av informantene tror at kaffekoking og rydding ville forsvinne om det var en mann som hadde jobben!

I flere av kapitlene i boka kommer spørsmål om individ og systemnivå opp. Det gjelder kvalitetssikring, kontroll av at rutiner og oppgaver blir fulgt/gjort og grenser for hvor langt den enkelte strekker seg.

Det ser ut til at der ledelsen ser de kontoransatte som viktige medarbeidere med benevnt synlig anerkjennelse, er det enklere å finne systemiske løsninger på mange av dilemmaene knytta til jobben som sekretær.

Rapporten avslutter med et kapittel om kjønn. Forfatteren drøfter her dilemmaet som stadig kom opp under arbeidet, og hun beskriver det selv på denne måten: "Det er som jeg fysisk kjenner at hver gang jeg trekker paralleller til et annet kvinnedominert arbeid, for eksempel omsorgsarbeid eller husarbeid, så trekkes kompetansen ned. Det er også interessant at kontoransattes funksjon beskrives med kroppslige metaforer, som hjertet, lungene, tradisjonelt er kvinner knyttet til kropp og natur. Også de andre metaforene som veggen og limet, beskriver kvinner som noe som er, ikke noen som gjør."

Utfordringen med å gjøre kontoryrket til et fag støter på svært mange av de problemene som er knyttet til kjønn, makt og lønn.

Analysen er svært grundig, stiller mange utfordrende spørsmål og tydeliggjør at kontoransatte har faktiske kunnskaper og erfaringer innefor et bredt spekter av oppgaver og ferdigheter.

Dette er spennende lesing for alle som har en kontorjobb, jobber sammen med kontoransatte eller er leder for en slik gruppe. Og for alle som er opptatt av kvinner, kjønn og makt.

 

Michael Hardt og Toni Negris bok Imperiet er kanskje det fremste, men ingenlunde det eneste, eksemplet på bøker som har kommet de senere årene, som argumenterer for at globaliseringen har brutt ned og uvesentliggjort statsgrensene og i stedet skapt en "verdensstat" dominert av et globalt borgerskap. Kees van der Pijls nye bok er, blant mye annet, en befriende kritikk av slike fortellinger. Forfatteren er ikke blant dem som kritiserer bruken av begrepet "globalisering". Det som er viktig for ham er imidlertid ikke eksistensen av en transnasjonal økonomi, men innholdet i denne, og det som kjennetegner dagens globalisering er dens nyliberalistiske karakter.

Kees van der Pijl: Global Rivalries from the Cold War to Iraq
Pluto Press 2006, 405 sider

Den nasjonale/transnasjonale karakteren av økonomien har variert historisk. I van der Pijls terminologi er dette resultatet av kampen mellom det i all hovedsak engelsktalende kapitalistiske kjerneområdet (heartland) og kapitalistiske utfordrerstater (contender states). Dette knytter han sammen med statsfilosofien til henholdsvis John Locke og Thomas Hobbes. Der Lockes filosofi legger vekt på individuell frihet og beskyttelse fra staten, var Hobbes fremfor alt en talsmann for å løfte i flokk. Enkelt fortalt kan det lockesianske kjerneområdet karakteriseres som stater der hver enkelt privatkapital skal sikres mot inngrep fra det offentlige, mens hobbesianske utfordrerstater er karakterisert ved en mer eller mindre planmessig felles strategi for økonomisk vekst.

For kjerneområdet er det avgjørende å forhindre at utfordrerstatene blir for sterke, og dette er en kamp som føres både økonomisk, politisk og juridisk. Også mellom ulike utfordrerstater står det kamp. Dette er kamper som føres på flere ulike plan – politisk, økonomisk, ideologisk, juridisk osv. – og det er nettopp denne kampen, fra den kalde krigen til det amerikanske angrepet på Irak, som er van der Pijls hovedanliggende å skrive om i denne boka. Og er det en ting boka viser, er det at dette ikke er en kamp som er preget av noe samstemt globalt borgerskap.

Kjerneområdet, som i dag fremfor alt er representert ved USA og amerikansk kapital, har i løpet av denne perioden vært den fremste pådriver for en nyliberalistisk utvikling. Den sterke utfordreren som imidlertid fantes i Sovjetunionen skapte et etterkrigskompromiss, mens den kalde krigen fremfor alt besto i Sovjetunionens utfordring og den amerikanske kampen for å tøyle dette. Sovjetunionens sammenbrudd som utfordrerstat innebar en amerikansk triumf, og disiplineringen av flere av de kontinentale europeiske statene, særlig Frankrike, Vest-Tyskland og Italia, og bidro til å legge grunnen for en økonomisk verdensordning basert på lockesianske prinsipper. Krigen mot Jugoslavia og "krigen mot terror", i alle dens fasetter, har bidratt til å befeste kjerneområdets hegemoni, men det betyr ikke at dette er et hegemoni som ikke er utfordret. I dag, med et EU med grunnlovsfestet nyliberalisme og et sønderslått Russland, er det fremfor alt Kina som er utfordreren. I alle tilfelle er det ingen pan-kapitalistisk harmoni.

Skal man utsette noe på boka så er det at den i sine forklaringsmodeller blir forholdsvis skjematisk. De rent historiske fremstillingene er av meget høy kvalitet, men til tider mistenker man at van der Pijl legger litt for mye av dette inn i mønsteret sitt. Samtidig argumenterer forfatteren godt for det mønsteret han legger til grunn, og han gir oss en modell som er langt bedre hvis vi vil forstå den globale utviklingen enn mesteparten av det som i dag presenteres som moderne globaliseringsteorier.

Sett i et teorihistorisk perspektiv legger van der Pijl en leninistisk imperialismeforståelse til grunn, men beriker den samtidig med elementer som vanligvis assosieres med teoretikere som Antonio Gramsci, Louis Althusser, Nicos Poulantzas og Robert W. Cox. Resultatet av dette er at Lenins prinsipper i større grad enn hos Lenin selv blir formidlet gjennom flere ledd hos van der Pijl. Hvorvidt dette er en styrke eller svakhet skal ikke diskuteres her, men som et innspill til temaer knyttet til internasjonal og global politikk, fra Midtøsten-konflikten til radikaliseringen av latinamerikansk politikk, fra den kalde krigen til angrepet på Irak.

Kees van der Pijl er professor i internasjonale relasjoner ved Institutt for Europastudier ved Universitetet i Sussex, Storbritannia. Boka The Making of the Atlantic Ruling Class fra 1984 er tilgjengelig for fri nedlastning på http://www.theglobalsite.ac.uk/atlanticrulingclass/.

Attac gav i haust ut ei viktig bok – Økonomisk apartheid. På omslaget lover Attac å spreia kunnskap om nyliberalismen, korleis han veks fram, korleis han kan bli forklart og forstått. I tillegg får me forteljinga om organisasjonen Attac i Noreg og verda.

Magnus Marsdal (red.): Økonomisk apartheid – nyliberalismens verdensorden
Solidaritet forlag, Oslo 2006, 212 sider

---

Redaktør Magnus Marsdal er ein kjend figur for mange på venstresida. Han var ein av dei leiande ideologane i det som kan kallast det politiske skiftet i Raud Ungdom på 1990-talet, han vart kjend som ein skrivefør og dyktig journalist i Klassekampen, gav saman med Bendik Wold ut boka Tredje venstre i 2004 og var leiar i Attac før dagens leiar, Marte Nilsen. Desse to har skrive forordet i boka i lag og tek føre seg bistandshistoria frå den første Live Aid-konserten i 1985 til tjueårsmarkeringa for den same konserten og korleis ulikskapen i verda faktisk har auka sidan den gongen. Vidare tek noverande og tidlegare Attac-leiar føre seg diskursen om omgrepet globalisering. For det er, som dei fleste lesarane av Rødt! veit, slik at ein ofte oppfattar det omgrepet som noko positivt, medan mange ser skeptisk på omgrepet "nyliberalisering". I røynda er kjerna i båe omgrepa det same – deregulering av handelen og mest mogeleg fri flyt for kapitalen.

Førsteamanuensis Tore Linné Eriksen, kjend venstresidedebattant og Afrika-ekspert, følgjer opp forordet med å debattera omgrepet globalisering. Under tittelen "Globalt økonomisk apartheid" set Linné Eriksen opp underoverskrifta "Ti spørsmål om globalisering", og gjennom desse spørsmåla går han gjennom synet sitt på globaliseringa. Gjennom ein velskrive og godt dokumentert artikkel spekka av essensielle fakta om den økonomiske utviklinga i verda dei siste tiåra, ender Linné Eriksen opp med å avvisa det positivt ladde omgrepet globalisering til fordel for global apartheid. For å underbyggja påstanden sin, bruker forfattaren døme frå apartheidregimet i Syd-Afrika:

"Om vi ser på statistiske mål på leveforhold og fordeling av makt og ressurser, trer likheten mellom Sør-Afrika under apartheid og det som ofte kalles "verdenssamfunnet" skarpt fram. Et hvitt mindretall på under 15 % eide den gang 87 % av jorda, og la beslag på en enda større del av de verdier som ble skapt. Omtrent den samme andelen av verdens befolkning, også hovedsakelig hvite, kontrollerer omtrent 80 % av samlet produksjon, handel og investeringer. Ifølge FN-statistikk har 225 dollarmilliardærer en samlet formue som svarer til bruttonasjonalproduktet i land der 2,5 millioner (det skal vera milliardar, JES) mennesker bor." (Side 58.)

Den globale apartheiden set Linné Eriksen også inn i ein større historisk kontekst – globalisering minnar sterkt om – eller er det same som den historiske imperialismen. Lenin synte korleis frikonkurransekapitalismen utvikla seg vidare til monopolkapitalisme og imperialisme som eit resultat av dei indre drivkreftene i kapitalismen sjølv. Det moderne kapitalistiske monopolet enda opp med å kontrollera verdsøkonomien i tida før første verdskrigen, og utbyttinga vart stadig hardare. Samstundes voks krisene i den internasjonale økonomien, og det vart naudsynt å få til ei nyoppdeling av ressursane når veksten har stogga. Det er dette me er i ferd med å sjå også i dag, og Linné Eriksens artikkel underbyggjer etter mi meining denne teorien og viser med det at teorien framleis er gyldig, trass i at dei kapitalistiske produksjonsmetodane har endra seg. Og at USA har nøkkjelrolla i den neste globale økonomiske krisa, er det ingen tvil om:

"Det eneste som utsetter krisen er de store overføringene fra Kina gjennom landets kjøp av statsobligasjonen og plassering av reserver i dollar, men den dagen asiatiske land ikke lenger ser seg tjent med å holde USA i live gjennom kunstige åndedrett, kan det bli et globalt sammenbrudd uten historisk sidestykke." (Side 52–53.)

Det neste kapittelet heiter kort og greitt "Nyliberalismen" og er tufta på delen med same namn i boka til dei to forfattarane, Bendik Wold og Magnus Marsdal, Tredje venstre (Oktober forlag 2004). Teksten gjev eit lesverdig oversyn over den nyliberale økonomien sitt veldige inntog og åtaka på den vesteuropeiske (om ein vil nordiske) velferdsstaten som var så karakteristisk i dei første tiåra etter andre verdskrigen. Statleg kontroll og ein blandingsøkonomi tufta på teoriane til den britiske samfunnsøkonomen John Maynard Keynes (1883–1946). Medisinen hans for både å løysa krisa som verda var inne i etter dei grusame øydeleggingane som krigen skapte og å unngå kriser og økonomiske samanbrot i overskodeleg framtid, var ein aktiv statleg politikk for å stimulera etterspurnaden gjennom ein rentesenkjande pengepolitikk for å få opp investeringane, og til sist å auka dei offentlege utgiftene. Dette synte seg som ein effektiv medisin mot konjunktursvingingane ein hadde sett tidlegare og vart den dominerande økonomiske retninga i Vesten heilt fram til syttitalet. Då vendte det gamle skrømtet Adam Smith (1723–90) attende med sine teoriar. Desse gjekk i hovudsak ut på at dersom mennesket fekk frie tøyler innanfor økonomien, ville det handla for sitt eige beste, og i sum ville det også bli til samfunnets beste. Dette er mekanismen som Adam Smith kalte "den usynlege handa over marknaden", slik han presenterte i hovudverket sitt, Nasjonenes velstand. Resultatet av denne politikken for Noregs del, oppsummerer forfattarane på sidene 74 og 75. Her kjem det godt fram kva endringar den økonomiske politikken Noreg har gått gjennom dei siste om lag tredve åra, og kva for innverknad dei har hatt på folk her til lands.

Det som kan henda er mest interessant i denne bolken, er beskrivinga av det nyliberale menneskesynet og homo oeconomicus, som er fagtermen for "et rasjonelt og egoistisk nyttemaksimerende individ". Dette menneskesynet ligg i følgje mange kritikarar til grunn for den nyliberale teorien om økonomi. Kritikarane avviser dette menneskesynet, som går på at mennesket alltid vil handla i eiga materiell interesse. Forfattarane beskriv også sosialantropologiske eksperiment som er føretekne for å avvisa teorien. Det syner at stort sett ingen utfører eksperimentet slik som den nyliberale teorien føreset. Dette er eit enkelt vis å avvisa heile rasjonaliteten i nyliberal økonomiteori. Likevel held glorifiseringa og propagandaen rundt TINA, There is no alternative-tenkjinga, fram. Til og med dei guddommelege eigenskapane somme tillegg marknadsliberalismen, har ein forska på mellom religionsvitarane (side 97).

Men finst det von? Dei sosiale problema innanfor det nyliberale samfunnet, eller det Pierre Bourdieu kalte ein sivilisasjon som utsletter seg sjølv. Gjennom dette meiner forfattarane, som gode marxistar, at samanbrotet er uunngåeleg og at det er naudsynt å skapa eit heilt anna samfunnssystem tufta på langt andre verdiar.

Dei to siste hovudbolkane i boka treng ein eigentleg ikkje seia så mykje om. Erik S. Reinert, norskfødd professor i økonomi ved Tallinn University of Technology i Estland, avsluttar boka med ein tekst som ber den ikkje alt for spanande "Teoretisk utvikling". Denne biten er nok også den minst lesarvenlege i boka. Underteikna oppfatta det slik at Reinerts hovudpoeng er at me treng nye teoriar då den rådande økonomiske teorien har synt seg ubrukeleg for å løysa fattigdomsproblemet, jamvel om den frie marknaden offisielt sett "vann" over alternativet planøkonomi med murens fall i 1989. Reinert presenterer dei alternativa han ser på som realistiske til dagens rådande økonomitenkjing – det heilage mantraet om marknadskreftene. Jamvel om stoffet for mange nok kan verka tungt og avskrekkande keisamt, er systematiseringa ei god hjelp for den som setjer seg ned og studerar teksten til Reinert. Alan Freedman (tilsett som økonom for London-borgarmeister Ken Livingstone) i delen før beskriv svina på skogen som dei rike landa har ovanfor dei fattige dei siste tjue åra. I denne bolken er det masse fakta å gripa tak i. Det er nyttig å ha handfast materiale å gripa til i diskusjonar og propagandaarbeid, og denne delen er ei solid hjelp her, spekka som han er med fakta.

Den aller siste delen av boka, som inkluderer historia til Attac-rørsla globalt, den originale artikkelen til Ignacio Ramet som stod på prent i Le Monde Diplomatique i 1997 og den politiske plattforma for henhaldsvis Attac Noreg og det internasjonale Attac, er ein propagandabit for Attac-rørsla spesielt og det som generelt frå den kanten ofte blir kalla "dei nye rørslene". I denne biten er fleire stridstema, som blir i beste fall stemoderleg handsama av dagens Attac-leiar Marte Nilsen. Til dømes gjeld dette spørsmålet om EU. Attac vågar nemleg ikkje ta standpunkt for eller mot EU i frykt for å missa oppslutning, og det er noko som for underteikna er heilt uforståeleg. Og det er trist med Attac.

Til boka høyrer også eit studiehefte som kan lastast ned elektronisk på http://www.attac.no/omattac/nyheter/1159974677/1161770175.pdf (i PDF). Boka er bra, lettlese, billeg og spekka av kapitalismekritikk, perfekt for alle radikale, same kva politisk sjattering ein høyrer til. Og nett det gjer at ho er veleigna for diskusjonar rundt "den rette lina" i den antikapitalistiske kampen.

Nei til EUs årbok er blitt et varemerke for Nei til EU (NTEU), og er svært viktig for alle som er opptatt av EU-spørsmål. Den blir brukt i breie kretser som studiemateriell, og er en julegave-vinner blant politiske aktivister. Men den nye årboka er noe kvalitativt annet enn de tidligere årbøkene fra NTEU, og skiller seg fra de siste årene årbøker ved å være en bok som handler utelukkende om Norges forhold til EU, gjennom EØS og Schengen.

Morten Harper, Lars Sandvig og Dag Seierstad: Aktiv europapolitikk?
Nei til EU, 2006, 128 sider

Den første delen tar grundig for seg EØS-avtalen, og drøfter avtalen og hva den innebærer. Den gir et viktig bidrag i å forstå prosessene rundt EØS-avtalen og implementering av EU-direktiver, og er i så måte veldig interessant for alle som er opptatt av kamp mot EØS og EU-direktiver.

Kapittelet "ESAs hitliste" i del 1gir også en god gjennomgang av de sakene som har vært oppe i overvåkingsorganet ESA: Hjemfallsordningen, differensiert arbeidsgiveravgift, statlig monopol på spilleautomater, forbud mot alkoholreklame, forbrukervern, sjøfartslovgivning, biblioteksvederlagsordningen og statlig subsidiering av avfallsbehandlingsanlegg.

Del 1 bærer til tider preg av at NTEU er nært knytta til den sittende regjering og stortingsflertallet, blant annet gjennom intervju med statssekretær Liv Monica Stubholt (Sp) som får argumentere for regjeringas "aktive europapolitikk". Hun mener blant annet at det som skiller denne regjeringas forhold til utenrikspolitikken, er politisk bevissthet: "Det har tidligere regjeringer ikke hatt. Det har vi." (Side 11.)

Del 2 går inn på Schengen-spørsmålet. Den viser hvordan Norges tilknytning til Schengen er grunnlovsstridig, gjennom at Norge avstår suverenitet til en organisasjon vi ikke er medlem av, stikk i strid med Grunnlovens § 93. Leseren får også en god gjennomgang av andre prinsipielle sider ved Schengen-samarbeidet. Allikevel brukes det svært lite plass på å si noe som helst om praktiske konsekvenser av Schengen-samarbeidet.

Intervjuet med Datatilsynets direktør, Georg Apenes, er veldig interessant. Her kommer han med flere betraktninger som langt på vei, i mine øyne, kritiserer utviklinga i EU i forhold til overvåking, selv om han er nøye på å poengtere at det ikke er EU som sådan han kritiserer. Særlig er han skeptisk til det som skjer i forhold til registrering av informasjon.

På justis- og asylområdet har det foregått en enorm utvikling siden Norges tilslutning til Schengen-avtalen i 1997, og det er et område der sammenhengen mellom EUs justissamarbeid og solidaritetsarbeidet med asyl- og flyktningespørsmål er tett. Det er en stor utfordring: Å forene årbokas viktige gjennomgang av avtalen som sådan, med våre erfaringer og kunnskaper i de konkrete sakene. Det er en stor oppgave å forene Schengen-spørsmålet med den praktiske kampen for asylanter og mot overvåking og politistat.

Boka inneholder også flere intervjuer med personer i høytstående posisjoner og redegjørelse for NTEUs EØS pluss/minus, som er en motmelding til regjeringas Stortingsmelding EØS pluss.

Først og fremst er dette en bok for alle som vil sette seg grundig inn i EØS-spørsmålet, eller vil ha et utgangspunkt for å diskutere justis- og asylpolitikk i et EU-perspektiv. Boka er i så måte retta veldig innover mot Nei til EUs organisasjon og de som er spesielt opptatt av EU-spørsmål. Boka inneholder ingen studieplan som gjør det lett å ta den i bruk som utgangspunkt for en studiesirkel. Som ressurs for de som jobber med eller vil lære om EØS og Schengen, er den et veldig godt utgangspunkt.

 

Norske elevar trivst betre og betre, faktisk best i Europa, det vert lagt stor vekt på det sosiale og elevane vert oppmoda til å uttrykkja seg sjølve og vera kreative. Likevel syner ulike undersøkingar at klasseskilja vert reproduserte i nærast ekstrem grad i skulen vår. Dette utfordrar skulepolitikken til venstresida, og burde inspirera til nytenkjing.        

Partiet Raudt er uroa for at me skal få «en streberskole med vekt på kunnskap som kan måles på standardiserte tester». Jan O. Jacobsen syner i artikkelen «Hva må gjøres med den norske skolen?», i dette nummeret av Rødt! at resultata i norske og internasjonale lese- og skrivetestar viser at den norske skulen i alle fall enno er langt frå å vera ein strebarskule. Skulen vår gjev faktisk i relativt liten grad elevane kunnskap som kan målast: Norske ungdomar har lite kunnskap i matematikk, og er ikkje serleg gode i lesing og skriving.

Det største problemet for oss på venstresida er likevel ikkje at norske elevar ikkje er so gode på internasjonale testar. Det største problemet er at det er arbeidarklassen sine ungar som tapar i denne skulen, i større grad enn i nabolanda våre Sverige og Finland. I Noreg er det ikkje skulen, læraren eller lærebøkene som avgjer kor godt du lærer å lesa, det er utdanninga til foreldra dine og kor mange hyllemeter bøker det er i heimen du kjem frå.

Det er eit problem dersom løysinga venstresida har, berre er nei til kunnskap som kan målast, og ja til endå meir trivnad. Då svik me dei som har bruk for å læra målbar kunnskap på skulen.

Gudrun Kløve Juuhl

 

Arbeidsfolk verden rundt ser i dag mot Latin-Amerika etter et eksempel på at det finnes et alternativ, at en bedre verden er mulig. Men gjør de rett i å se mot Latin-Amerika? Er et reelt alternativ under oppseiling, eller er det bare forhandlinger med den kapitalistiske globaliseringen med henblikk på å tilegne seg bedre vilkår i den implisitte kontrakten? Bryter Latin-Amerika med kapitalismen, eller fører det en kamp for rettferdighet?        

Michael A. Lebowitz er professor i økonomi i Vancouver, men bor nå i Venezuela.
Han er forfatter av boka Sosialisme skapes ikke i himmelen! (Rødt!, 2007).

---

Rettferdig lønn, et rettferdig dagsarbeid! Gjennom kampene de har ført innenfor kapitalismen, har det ofte vært mulig for arbeidere og folk flest å sikre seg en del av godene fra det samfunnsmessige arbeidet. Kapitalistisk globalisering og den nyliberale statlige politiske offensiven har imidlertid svekket disse framskrittene fra tidligere kamper. Svaret til dem som ble overrasket da de oppdaget at disse seierene var forgjengelige, var mantraet TINA – det finnes ikke noe alternativ (there is no alternative).

Men samtidig som den kapitalistiske offensivens ødeleggelser har blitt åpenlyse, har det utviklet seg en motstand, spesielt i Latin-Amerika. Vi advarte dere om at dette ville skje, sier kremmerne og de som er ute etter å mele sin egen kake. I stedet for de gode tidene som ble lovet som resultat av den nyliberale medisinen som ble forskrevet fra 1980-tallet, opplevde Latin-Amerika (med Jorge G. Castañedas ord) «fortsatt dyster fattigdom, ulikhet, høy arbeidsløshet, manglende konkurranseevne og dårlig infrastruktur» (Latin America's Left Turn, Foreign Affairs, mai/juni 2006). Venstresida har (slik profetene «korrekt forutså») kommet tilbake.

Det betyr at håpet er tilbake. Arbeidsfolk verden rundt ser i dag mot Latin-Amerika etter et eksempel på at det finnes et alternativ, at en bedre verden er mulig. Men gjør de rett i å se mot Latin-Amerika? Er et reelt alternativ under oppseiling, eller er det bare forhandlinger for å oppnå bedre vilkår i den implisitte kontrakten med den kapitalistiske globaliseringen? Bryter Latin-Amerika med kapitalismen, eller fører det en kamp for rettferdighet?

Det gode venstre og det fæle venstre

Vi vet, selvsagt, at det finnes mange slags venstresider. Og det er også et stående tema for alle typer kommentatorer. Selv om få vil inndele Latin-Amerika etter matvaner, slik Alvaro Vargas Llosa gjorde (Fidel Castro, Hugo Chávez og Evo Morales ble omtalt som «kjøttetere» – Washington Post, 6. august 2006), er det for mange ganske enkelt et spørsmål om det gode venstre og det fæle venstre. I følge Castañeda har de fæle det til felles at de legger vekt på «sosiale forbedringer», «egalitær fordeling av rikdom», «selvstendighet» og «demokrati» (framfor den motsatte pakka, med makroøkonomisk ortodoksi, verdiskaping, internasjonalt samarbeid og effektiv myndighetsutøvelse). Men det som gjør det fæle venstre fælt, kan som regel beskrives med ett ord: «Populisme».

Når de hører snakk om populisme, griper latinamerikanske intellektuelle etter røkelsen. Dels fordi betegnelsen omfatter folk, massene, de uvaskede i bevegelse. Når Castañeda slår fast at populismen er «nasjonalistisk, høyrøstet og trangsynt», er det vanskelig ikke å se dette som hans beskrivelse av massene selv. Men det ligger mer i det (eller, rettere sagt, det har en annen side). Når han skriver at blant det som kjennetegner populistene i maktposisjon er det at de har «nasjonalisert store sektorer av sine lands økonomi, langt ut over de såkalte kommandohøydene» og overtatt «naturressurser og monopolinntekter som har gjort dem i stand til å bruke penger på descamisados, 'de skjorteløse', uten å øke skatten for middelklassen», så vet du at det som virkelig gjør det fæle venstre fælt er at det angriper kapitalen.

Det er derfor ikke overraskende at det som omtales som det gode venstre, er regjeringene i Chile, Uruguay og Brasil (og kanskje også Nestor Kirchners Argentina), mens det fæle venstre uten unntak dreier seg om Venezuelas Hugo Chávez og Bolivias Evo Morales. Siden avstanden til Chávez ser ut til å være alle tings virkelige målestokk, kan man kanskje konkludere med at Ecuadors Rafael Correa også vil havne i kategorien fæl.

Men det er her dette klassifikasjonssystemet bryter sammen. Hvordan skiller vi mellom et angrep på kapitalismen som sådan og et angrep på kapitalismens nåværende politikk og praksis? Mellom en kamp for et nytt økonomisk system på den ene sida og en kamp for rettferdighet i forhold til internasjonale kreditorer, i handelsrelasjoner og i fordelingen av inntektene fra landets ressurser på den andre? Det er nok vanskeligere å skille mellom disse enn man skulle tro ved første øyekast.

Selv en prosess med despotiske inngrep mot kapitalen (gjennom en lang marsj, som med Marx og Engels' ord «gradvis fravrister borgerskapet all kapital») vil uansett bli beskrevet som ikke noe mer enn reformisme av dem som ser på alt annet enn en umiddelbar storming av kommandohøydene – nasjonalisering av alt med arbeiderkontroll nå – som knefall for den internasjonale kapitalen. Abstrakte idealister som tillegger maktforholdene (interne og eksterne) og begreper om prosess mindre verdi enn sine egne løpesedler, gjentar stadig anklagene sine om forræderi (og skifter bare ut navnene på dem som har vraket tilnærmelsene deres). Men det betyr heller ikke at de alltid tar feil.

Hvordan kan vi kjenne igjen et angrep på kapitalismen som sådan? Bygger de nye venstreregjeringene i Latin-Amerika et alternativ til kapitalismen?

Hvordan kjenne igjen et alternativ til kapitalismen

Hva er det som utgjør et virkelig alternativ til kapitalismen? Jeg mener at det er et samfunn der det uttrykte målet ikke er økende profitt eller voksende materielle produksjonsmidler, men snarere menneskelig utvikling i seg selv – utvikling av menneskelige evner. Vi kan finne igjen dette perspektivet i Venezuelas bolivarske grunnlov – i paragraf 299 som legger vekt på å «sikre altomfattende menneskelig utvikling», i paragraf 20 som slår fast at «enhver har rett til den frie utvikling av hans eller hennes egen personlighet», og i paragraf 102 som fokuserer på «utviklingen av det kreative potensialet til ethvert menneske og den fulle utøvelsen av hans eller hennes personlighet i et demokratisk samfunn».

I disse utdragene (som på ingen måte utgjør hele grunnloven) ligger det en oppfatning av et virkelig alternativ – en økonomi der logikken ikke er kapitalens logikk. «Samfunnsøkonomien,» sa president Chávez i september 2003, «baserer logikken sin på mennesket, på arbeidet, det vil si på arbeideren og arbeiderens familie, det vil si på mennesket.» Denne samfunnsøkonomien, fortsatte han, fokuserer ikke på økonomisk gevinst eller bytteverdier. Tvert imot: «Denne samfunnsøkonomien skaper først og fremst bruksverdier.» Hensikten er «å skape den nye mannen, den nye kvinnen, det nye samfunnet».

Dette er vakre ideer og vakre ord, men de er, selvsagt, bare ideer og ord. De første kommer fra grunnloven, de siste fra det regelmessige utdanningsseminaret kjent som Aló Presidente. Hvordan kan slike ideer og ord gjøres til virkelighet? La meg foreslå fire forutsetninger for å kunne virkeliggjøre dette alternativet til kapitalismen.

1) Enhver diskusjon om strukturelle endringer må begynne med en forståelse av den eksisterende strukturen – kort sagt, med en forståelse av kapitalismen. Vi må skjønne at kapitalens logikk, logikken der målet er profitt og ikke tilfredsstillelse av menneskelige behov, hersker både der den frambringer den relative fordelen av undertrykking og også der den godtar en økning i slavenes rasjoner.

2) Det er vesentlig å angripe kapitalens logikk ideologisk. Når massene ikke har utviklet en forståelse av kapitalens natur – at kapitalen er resultatet av den kollektive arbeiderens samfunnsmessige arbeid – skaper behovet for å overleve nyliberalismens og undertrykkelsespolitikkens herjinger bare ønsket om et mer rettferdig samfunn, jakten på en større andel til de utbyttede og utstøtte – kort sagt barbari med et menneskelig ansikt.

3) Et avgjørende aspekt ved kampen for å overskride kapitalismen er erkjennelsen av at det menneskelige potensialet bare kan utvikle seg gjennom menneskelig virksomhet, bare gjennom det Marx omtalte som «revolusjonær praksis», den samtidige forandringen av omgivelsene og selvet. Virkelig menneskelig utvikling faller ikke ned fra himmelen i form av penger til å sikre overlevelse eller folkelige regjeringers utgifter til utdanning og helse. I motsetning til populismen, som skaper mennesker som henvender seg til staten for alle svar og til ledere som lover alt, er den forståelsen som virkelig utfordrer kapitalens logikk i kampen om ideene, en forståelse som uttrykkelig anerkjenner betydningen av sjølstyre på arbeidsplassen og kommunalt sjølstyre som midler for å utløse det menneskelige potensialet – det vil si ideen om en sosialisme for det 21. århundre.

4) Men ideen om denne sosialismen kan ikke erstatte virkelig kapitalisme. Og små øyer som samarbeider, kan heller ikke endre verden ved å lykkes i sin konkurranse mot kapitalistiske selskaper. Du må ha makta til å dyrke fram de nye produksjonsforholdene, samtidig som du avskjærer reproduksjonen av kapitalistiske produksjonsforhold. Du må ta statsmakta fra kapitalen, og du må bruke denne makta når kapitalen svarer på inngrepene – når kapitalen går ut i streik må du være forberedt på å gripe inn, ikke gi opp. Å vinne «kampen om demokratiet» og bruke «politisk overlegenhet til gradvis å fravriste borgerskapet all kapital» er like avgjørende nå som da Marx og Engels skrev Det kommunistiske manifest.

Se på disse forutsetingene. Møter de nye venstreregjeringene i Latin-Amerika disse kravene? Tvert imot, vi ser, stort sett, sosialdemokratiets velkjente kjennetegn. Sosialdemokratiet forstår ikke kapitalens natur, angriper ikke kapitalens logikk ideologisk, tror ikke det finnes noe virkelig alternativ til kapitalismen og gir, ikke overraskende, opp når kapitalen truer med å gå ut i streik.

«Vi kan ikke drepe gåsa som legger gulleggene,» slo den sosialdemokratiske statsministeren i British Colombia i Canada fast (på 1970-tallet, da jeg var politisk formann for partiet). Dette er sosialdemokratiets endelige sannhet i ren form – sosialdemokratiets metode for å tvinge igjennom kapitalens logikk og demobilisere folk.

Men Venezuela går derimot i en annen retning for øyeblikket. Selv om den bolivarske revolusjonen ikke begynte med målet om å bygge et sosialistisk samfunn (og dens videre marsj i denne retningen blir utfordret for hvert skritt på veien), både forkaster den aktivt kapitalens logikk og væpner folk ideologisk og mobiliserer dem for å bygge dette alternativet.

Venezuelas opprinnelige vei

Selv om den bolivarske grunnloven fra 1999 fokuserte på å utvikle de menneskelige evnene, videreførte den også støtte til kapitalismen fra tidligere grunnlover. Grunnloven garanterer eiendomsretten (paragraf 115), tillegger det private initiativet en rolle i forhold til å skape vekst og sysselsetting (paragraf 299) og oppfordrer staten til å fremme privat initiativ (paragraf 112). Og støtte til en fortsatt kapitalistisk utvikling var nettopp den retningen den opprinnelige planen, som ble utviklet for 2001–2007, pekte ut. Selv om den tok avstand fra nyliberalismen og understreket viktigheten av statlig nærvær innenfor strategiske industrier, lå fokuset for planen på å oppmuntre til investeringer fra både nasjonal og utenlandsk privatkapital gjennom å skape en «atmosfære av tillit».

I tillegg til dette skulle det utvikles en «samfunnsøkonomi» – oppfattet som en «alternativ og komplementær vei» til den private og offentlige sektoren. Men det er viktig å legge merke til hvor liten betydning selvstyrte og kooperative aktiviteter ble tillagt. Dette var hovedsakelig et program for å inkorporere den uformelle sektoren i samfunnsøkonomien. Planen understreket hvor nødvendig det var å «gjøre de uformelle arbeiderne til små sjefer». Små familiedrevne, kooperative og selvstyrte bedrifter skulle oppmuntres til en slik utvikling ved hjelp av opplæring og mikrokreditt (fra institusjoner som Kvinnenes utviklingsbank), og ved å forenkle regelverket og minske skattebyrden. Statens mål ble uttrykkelig beskrevet som et ønske om å «skape en framvoksende sjefsklasse».

Samfunnsøkonomien skulle altså spille den rollen den spiller i Brasil og andre steder – øyer av samarbeid finansiert av stat, NGOer, banker av Grameen-typen og kirkelig veldedighet – og tjene som positive støtdempere for de økonomiske og politiske følgene av kapitalistisk globalisering. Hvis dette ble riktig utført, kunne det selvsagt gjort ting enklere for de arbeidsløse og utstøtte, den halvparten av den venezuelanske arbeiderklassen som befinner seg i den uformelle sektoren, ved å gi dem bedre muligheter for å overleve. Men i planen for 2001–2007 var ikke samfunnsøkonomien ment å være et alternativ til kapitalismen (bortsett fra i den grad overlevelse i den globale kapitalismens utkanter og avkroker utgjør et alternativ).

Det var en «tredje vei» for Venezuela: landet ville vende nyliberalismen ryggen, det ville endre fordelingen av oljeinntektene gjennom å reagere mot den stat i staten det nasjonale oljeselskapet (PDVSA) utgjorde, og det ville bruke en aktiv stat til å rette utviklingen i retning en egenutvikling som støttes av strukturalistiske økonomer. Målet var, kort fortalt, en annerledes, kapitalisme. Den bolivarske revolusjonen tilhørte opprinnelig helt klart det gode venstre.

Men den inneholdt også et potensielt systemoverskridende element – den menneskelige utviklingen. Den bolivarske grunnloven er utvetydig i forhold til at menneskene bare utvikler sine evner gjennom egen aktivitet. Ikke bare slår paragraf 62 fast at folkelig deltakelse er «den eneste måten å sikre den involveringen som er nødvendig for å sikre deres fullstendige utvikling, både som individer og kollektiv», men grunnloven fokuserer spesielt på demokratisk planlegging og deltakende budsjettering på alle nivåer i samfunnet, og (i paragraf 70) på at «selvstyre, kollektivt styre og kooperativer i alle sine former» er eksempler på «samarbeidsformer som er tuftet på gjensidige og solidariske verdier». Med sitt fokus på et «demokratisk, deltakende og protagonistisk» samfunn inneholder den bolivarske grunnloven helt klart spirer til samfunnsøkonomien, spirer til en sosialisme for det 21. århundre.

Og disse spirene falt ikke ned fra himmelen. De kom fra de sosiale bevegelsene som var allierte med Hugo Chávez i kampen for å styrte den fjerde republikken (og som, gjennom medlemskap i den nye grunnlovgivende forsamlingen, introduserte disse spirene i grunnloven). Og de kom fra den selverklærte «systemoverskrideren i Miraflores» selv – Chávez, fangen som i 1993 skrev at «det suverene folket må omforme seg selv til å bli objektet og subjektet for makta. Revolusjonære kan ikke forhandle vekk dette.»

Selvsagt er selvmotsigende elementer som dem vi finner i den bolivarske grunnloven, ikke enestående, og potensielt systemoverskridende spirer fører ikke alltid til noe. Vi kjenner alle til regjeringer som er valgt som representanter for det arbeidende folket, og som, så snart de er valgt, sender folk hjem for å hvile til neste valg. Det er også mange sørgelig erfaringer med hvordan disse sosiale bevegelsene driver selvjustis – med det resultatet at spirene forsvinner. I Venezuela styrket imidlertid klassekampen samfunnsøkonomiens spirer, slik at den i økende grad ble sett på som alternativet til kapitalistisk utvikling.

Til å begynne med svarte ikke Chávez til forventningene mange (opportunistiske støttespillere inkludert) hadde når han forsøkte å oppfylle noen av løftene sine. Og selv om tiltak som en ny skatt på hydrokarboner (økte inntekter på ny oljeproduksjon), som ville tillate myndighetene å forfølge sin orientering mot en «tredje vei,» ikke var et angrep på kapitalismen som sådan, skapte de en dynamikk som langt overgikk regjeringens initiativ. Når Chávez insisterte på å fortsette utviklingen på tross av motstand i egne rekker og reaksjonene blant Venezuelas bortskjemte oligarki (med full støtte fra USAs imperialisme) – først gjennom kuppet i april 2002 og så gjennom sjefenes lockout vinteren 2002–2003 – stilte massene på arbeidsplassene og i lokalsamfunnene seg ikke bare bak Chávez, de overbeviste ham også om at kapitalismen ikke kunne være grunnlaget for menneskelig utvikling. På dette tidspunktet begynte den bolivariske revolusjonen å bevege seg vekk fra kapitalismen.

En ny retning

Da statsinntektene kom tilbake mot slutten av 2003 i kjølvannet av det som i praksis var en renasjonalisering av det statlige oljeselskapet PDVSA, begynte nye programmer innenfor helse og utdanning å vise at den bolivarske regjeringen virkelig ville tilintetgjøre den enorme sosiale gjelden den hadde arvet. Videre begynte Mercal-programmet, som bygde på erfaringene med distribusjon av mat under generallockouten fra tidlig i 2004, å tilby kraftig subsidiert mat til de fattige. Kort tid etter kom programmet Vuelvan Caras – et program for radikal egenutvikling rettet mot å styrke menneskelige evner både gjennom å lære bort spesifikke ferdigheter og gjennom å forberede folk på å trå inn i nye produksjonsforhold gjennom kurs i samarbeid og selvstyre. Følgene var dramatiske: antallet kooperativer økte fra 800 da Chávez først ble valgt i 1998 til nærmere 84.000 i august 2005.

Alt dette skjedde samtidig med Chávez' angrep på kapitalens «perverse logikk» og hans poengtering av alternativet – en samfunnsøkonomi der målet er å «skape den nye mannen, den nye kvinnen, det nye samfunnet». Denne styrkede ideologiske offensiven ble poengtert ved at samfunnsøkonomien ble omdøpt til sosialisme. På Verdens sosiale forum i januar 2005 poengterte Chávez uttrykkelig behovet for å utvikle en ny sosialisme – en som var annerledes enn den som eksisterte i Sovjetunionen. «Vi må ta tilbake sosialismen som en tese, et prosjekt og en retning. Men det må være en ny type sosialisme, en humanistisk sosialisme, som setter mennesker, ikke maskiner eller staten, foran alt.»

Seks måneder senere, påvirket av István Mészáros' Beyond Capital, poengterte han viktigheten av å bygge et nytt sameiesystem for produksjon og forbruk – et system hvor det er bytte av virksomhet bestemt av sameiets behov og formål. Vi må «bidra til å skape det på et folkelig grunnlag med sameiets deltakelse, gjennom sameieorganisasjoner, kooperativer, selvstyre og andre måter å skape dette systemet på». Anledningen var opprettelsen av en ny institusjon – Empresas de Producción Social (EPS). Disse nye virksomhetene for samfunnsmessig produksjon hadde flere kilder – eksisterende kooperativer (rettet inn mot å tjene fellesskapet og ikke bare kollektiv egeninteresse), mindre statsbedrifter og private selskaper som ville oppnå tilgang til statlige forretninger og gunstige vilkår for kreditt – og forpliktet seg både til å tjene fellesskapets behov og inkorporere arbeiderdeltakelse.

I 2006 ble en ny byggestein lagt til: kommunale råd (basert på 200–400 familier i eksisterende urbane nabolag og 20–50 i distriktene). Disse ble opprettet for demokratisk å kartlegge de mindre fellesskapenes behov og prioriteringer. Gjennom flytting av betydelige ressurser fra kommunenivået til fellesskapsnivået, støtte fra nye banker til lokale prosjekter på dette nivået og en størrelse som åpner for at generalforsamlinger heller enn valgte representanter kan være det øverste avgjørende organet, er ikke hensikten med rådene bare å endre menneskene i tråd med de endrede forholdene, men også å skape produktiv virksomhet som virkelig er basert på fellesskapets behov og ønsker.

Gjennom gjenvalget av Chávez i desember 2006 på et uttrykkelig program om å bygge en ny sosialisme, har disse rådene blitt gjort til grunnsteinen i den bolivarske sosialismen og grunnlaget for en ny stat. «All makt til fellesskapsrådene!» slo Chávez fast. En «eksplosjon i fellesskapenes makt» har blitt omtalt som den femte av de «fem motorene» som kjører i retning sosialismen. Logikken innebærer en omfattende desentralisering av makt til å bestemme. Og som når det gjelder den tredje motoren, «Moral y Luces» (Moral og Opplysning), et omfattende utdannings- og ideologisk program, er det gjennomgående temaet en vektlegging av revolusjonær praksis for å bygge sosialismen.* Chávez har, ved å sitere Marx og Che Guevara (Aló Presidente nr. 279, 27. mars 2007), insistert på at det bare er gjennom praksis det nye sosialistiske mennesket skaper seg selv.

* De tre øvrige motorene som er blitt utpekt hittil er fullmaktsloven, som tillater Chàvez å gå utenom lovgiverne på spesifikke områder for et gitt tidsrom, grunnlovsendringer og endring av landets geometri (dvs. den politiske underinndelingen av landet.)

Den praksisen som trengs, er ikke en praksis som er basert på egeninteresse («infeksjonen», viruset som er nedarvet fra kapitalismen) og produksjon for bytte. Det som betyr noe, er snarere en praksis som produserer direkte for samfunnets behov, og som bygger solidaritet i fellesskapet. På denne måten kan den tredje motoren, ideologisk kamp, og den demokratiske samfunnsomdannende praksisen som er legemliggjort i den femte motorens eksplosjon av fellesskapsmakt, sees på som to sider av samme sak, gjensidig avhengig av hverandre. Uten ideologisk kamp blir fokuset på behov en kamp for gamle behov, de verdiene som er generert av det kapitalistiske samfunnet. Og uten samfunnsomdannende demokratisk praksis fører ideologiske krav alene i siste instans til en blanding av kommandometoder og kynisme.

Sosialistisk praksis må likevel ikke forståes som noe som bare forekommer i små fellesskap. Siden han ble gjenvalgt har Chávez lagt vekt på det han kaller sosialismens «grunnleggende triangel»: samfunnseiendom, samfunnsmessig produksjon og oppfyllelse av fellesskapenes behov. Vil kapitalismen tilby fottøy til fattige barn? Kapitalismen, sier han, hevder at markedet vil løse dette, men under sosialismen kan vi planlegge å produsere disse direkte for barn som trenger godt fottøy. Chávez har altså gått ett skritt videre: Mens han fortsetter å poengtere behovet for arbeiderdeltakelse, argumenterer han også for at det ikke er tilstrekkelig. Det er for eksempel nødvendig å få kooperativene til å bevege seg i retning av å bli enheter i samfunnseiendommen og å produsere direkte i henhold til fellesskapsbehovene.

Dette fokuset på det «grunnleggende triangelet» reflekterer også en eksplisitt selvkritikk, en kritikk av myndighetenes feilgrep i forhold til håndteringen av gjenvunne fabrikker og i forhold til å utvikle selskaper for samfunnsmessig produksjon (EPS). Vi gjorde feil, sa Chávez – de nye formene overskred ikke kapitalismen. Vekten ligger derfor ikke bare på samfunnsmessig produksjon, men også på samfunnsmessig eiendom. Og garantisten for samfunnseiendom (dvs. samfunnets eiendom) må være staten – «samfunnsstaten, ikke den borgerlige staten, ikke den kapitalistiske staten» (Aló Presidente nr. 264, 28. januar 2007).

Det er liten tvil om at en ideologisk kamp mot kapitalismen og for å skape en ny sosialisme med nye verdier, er godt i gang. Ikke bare er det en vekst i formuleringen av kjennetegn ved en sosialisme for det 21. århundre, men også en utvikling av en massebevissthet – spredt gjennom Chávez taler på TV og den nye ideologiske kampanjen. Men, som poengtert tidligere, kan ideen om denne sosialismen selvsagt ikke erstatte den virkelige kapitalismen.

Å utnytte politisk overlegenhet i kampen for nye produksjonsforhold

Det er likevel mer enn en kamp om ideer som finner sted i Venezuela. I tillegg til utvidelsen av statssektoren innen oljeproduksjonen og den viktigste industrien, markerte den nye æraen som begynte i 2007 også starten på en nasjonalisering av strategiske sektorer som kommunikasjon og elektrisitet, og en gjenoppretting av statens dominerende posisjon i store oljefelter der multinasjonale selskaper tidligere hadde rådet grunnen. Videre har offensiven mot de store landeierne fortsatt med overtakelse av rekke landområder i den siste tida. Nye statsbedrifter (inkludert samarbeidsprosjekter med statsbedrifter fra land som Iran) rettet mot å produsere produksjonsmidler som traktorer, har blitt opprettet.

Men mye mer gjenstår: hvis den venezuelanske økonomien skal endres og fris fra oljeavhengigheten, må det utvikles nye produktive sektorer (innen landbruk og industri) og en ny infrastruktur som kan åpne store deler av innlandet. Ressursene er der, det samme er arbeiderklassen, enten uten arbeid eller som vanlig innenfor den uformelle sektoren (dvs. en del av arbeidskraftens reservearmé). Hvis den bolivarske revolusjonen virkelig mener å fortsette denne omfattende utviklingen, vil imidlertid en uunngåelig tendens være planlegging og administrasjon av denne prosessen ovenfra, gjennom staten.

Men hvor passer selvstyre, kollektivt styre og arbeiderstyre – «samarbeidsformer som er tuftet på gjensidige og solidariske verdier» – inn her? Erfaringene innenfor statssektoren har ikke vært oppmuntrende. Med unntak av aluminiumsselskapet ALCASA og el-distributøren i Andesfjellene (CADELA) har arbeiderstyre blitt motarbeidet og presset tilbake i det som regnes som «strategiske» statsnæringer (særlig i PDVSA). I stedet for en prosess der arbeiderne har omskapt seg selv gjennom selvstyre innenfor produksjonen, har de blitt dominert fra toppen gjennom hierarkiske mønstre som er typisk for statskapitalistiske og statlige firmaer. Og disse tilbakeslagene har demoralisert militante arbeidere og plassert dem i den samme motstanderrollen de spiller innenfor kapitalismen. Alle selvsentrerte tendenser fra det gamle samfunnet (som i Venezuela betyr kampen for å tilegne seg monopolinntekter) blir gjenskapt.

Det blir i dag gitt løfter om at dette mønsteret vil forandre seg – at motoren Moral y Luces vil innebære ideologisk skolering og retningslinjer for arbeiderstyre i alle bedrifter (gjennom å omforme arbeidsdagen til også å innebære skolering) og at arbeiderråd vil bli gjort til en del av lovverket i alle bedrifter, ikke bare for gradvis å overta ledelsesfunksjonene, men også for å rette seg mot fellesskapets behov. Dette er absolutt spennende. Klare skifter i retning av en demokratisk, deltakende og protagonistisk produksjon er vesentlig hvis folk ikke skal forbli de fragmenterte og forkrøplede individene kapitalismen skaper. Likevel er avstanden mellom løfter fra toppen og realisering av disse i praksis ofte betydelig i Venezuela, og, i dette tilfellet tyder erfaringen så langt på betydelig motstand fra sjefer og ministere mot å miste denne kontrollen ovenfra.

Dessverre finnes det ikke noe enhetlig kollektivt subjekt som krever arbeiderkontroll for å møte dette problemet nedenfra og gjøre disse løftene til virkelighet. Ikke bare er den organiserte delen av arbeiderklassen utenfor statsadministrasjonen liten (gitt mønsteret av økonomisk utvikling og nyliberalisme i løpet av de siste 50 årene), men omfattende fraksjonskamper innenfor den chavistiske arbeiderbevegelsen (UMT) har effektivt forkrøplet den organiserte arbeiderklassen som en hovedaktør i denne omgang.

Så hvem er subjektene i denne revolusjonære prosessen? Fokus har blitt vendt mot utviklingen i fellesskapene, mot å bygge de nye fellesskapsrådene, knytte dem sammen og fokusere på deres mulighet til å organisere prosessen for å møte fellesskapenes behov. For det er absolutt aktive subjekter i fellesskapene – folk som individuelt og kollektivt har utviklet seg gjennom kamp og fortsetter å gjøre det.

Men hva slags sosialisme hviler på små fellesskaper og disse fellesskapenes behov heller enn karakteren av forholdene på arbeidsplassen? Erstatter fellesskapsforhold produksjonsforhold i den nye sosialismen for det 21. århundre? Dominerer behovene arbeidskraften her?

Man bør ikke utelukke denne tanken per definisjon. Innenfor kapitalismen, i det sovjetiske statssystemet og også innenfor de selvstyrte bedriftene i Jugoslavia, styrte målene til dem som var innenfor produksjonssfæren systemet og dominerte det. Derfor er det mulig at «behovenes førsteprioritet», som Mészáros (Beyond Capital: Towards a Theory of Transition, 1995, side 835) skriver om, er en passende hevarm til å bevege verden i retning av en sosialisme for det 21. århundre.

Likevel, selv om fokuset på fellesskapsråd og fellesskapets behov utgjør en klar kontrast til fortidens orientering mot produksjonen, kan forskjellen være mer tilsynelatende enn virkelig. Men hvorfor ikke tenke på denne prosessen som at nye samfunnsmessige relasjoner trer frem – utviklingen av solidaritetsrelasjoner hos de kollektive produsentene? Husk at handelskapitalen og lånekapitalen oppsto som en samfunnsmessig relasjon før kapitalen invaderte produksjonsprosessen. Hvorfor kan ikke da selvbevisste kollektive arbeidere (dvs. produsenter som er seg sin enhet bevisst) fremstå som den samfunnsmessige relasjonen som til sist også kan dominere produksjonen? Begrepet om sammensluttede produsenter har jo alltid vært sett som sosialistiske produksjonsforhold. Det som imidlertid ikke alltid er klart, er hvordan disse nye forholdene oppstår – eller, mer presist, på hvilke måter utvikler de seg?

Med en gang vi tenker på felllesskapsrådene som steder der folk ikke bare skaper løsninger på egne behov, men også produserer seg selv som kollektive arbeidere for seg selv, er det mulig å se en klar sammenheng mellom eksplosjonen i fellesskapenes makt og Moral y Luces og den andre pågående omfattende kampanjen – opprettelsen av et nytt forent sosialistisk parti. I boka Sosialisme skapes ikke i himmelen argumenterte jeg for behovet for et parti som kan fortsette den revolusjonære demokratiprosessen, som er avgjørende for å bygge denne nye typen sosialisme nedenfra. Få (inkludert forfatteren) var imidlertid forberedt på omfanget av Chávez' erklæring kort etter at han ble gjenvalgt i desember 2006 om at det nye partiet ikke ville forene de eksisterende chavistiske partiene, man snarere være noe helt annet – et parti bygd nedenfra, med utgangspunkt i små fellesskap og nabolag, det mest demokratiske i Venezuelas historie.

Den demokratiske karakteren av partibyggingsprosessen som foregår, overgår alle forventninger. Selv om tallet på dem som melder seg inn i det nye partiet på stands rundt omkring i landet, kanskje blir lavere enn de 4 millionene noen håpet på (per juli 2007 var tallet kommet opp i 5,8 millioner. Red. anm.), vil dette nye sosialistiske partiet bli det største partiet noensinne i Venezuela (og noe helt annet enn kaderpartiet som ulike dinosaurer på den gamle venstresida krever). Så snart det er konsolidert i grupper på 200 skal talspersonene for disse i august begynne på en tre måneder lang prosess for å utvikle partiprogrammet (gjennom konstante konsultasjoner med gruppene), og alle medlemmene skal 2. desember stemme over programmet i en uravstemning. Partiledelsen vil ikke bli bestemt før midten av 2008. Hvordan vil den nye partiledelsen se ut? Chávez' håp er at det vil inkludere fellesskapenes naturlige ledere. «Det nye partiet,» sa han i desember, «kan ikke være summen av gamle ansikter. Det ville være et bedrag.»

Eksplosjonen i fellesskapets makt og prosessen med å bygge det nye partiet har mye felles. Begge mobiliserer store grupper av mennesker og har en felles fiende i vasallholdningen og korrupsjonen som fortsetter å infisere den femte republikken. Begge har potensialet til å utfordre dem i partiet og staten som ikke ser utviklingen av evnene og potensialet til massene som like presserende som ønsket om akkumulasjon av makt og velstand for sine egne familier. Og begge reflekterer sammenhengen mellom Chávez og massene, en dialektikk der Chávez åpenlyst oppfordrer folk til å ta makta («mangfoldet, mangfoldet») og i sin tur drives fremover at folks egne behov og ønsker.

Men hva så med sosialistiske produksjonsforhold? I den grad de to motorene og byggingen av det forente venezuelanske sosialistpartiet (foreløpig kalt PSUV) lykkes i å bygge massenes evner og potensial og å styrke en ny samfunnsmessig relasjon av kollektive produsenter, er denne relasjonens invasjon av produksjonssfæren uunngåelig. De samme menneskene som omformer seg selv «til å bli objektet og subjektet for makta» i fellesskapene, vil ikke nøye seg med noe mindre på arbeidsplassen eller i diskusjoner om samfunnet som helhet. Prosessen er faktisk allerede i gang – gjennom å knytte fellesskapsrådene sammen med både lokale kooperativer og statsbedrifter for å rette produksjonen inn mot å dekke lokale behov. I den grad arbeiderrådene og fellesskapsråd begynner å koordinere aktiviteten sin, vil de kollektive produsentene være godt i gang med å ta over kontrollen over produksjonen.

Det er imidlertid ikke sikkert at denne prosessen lykkes. Det er, som det alltid har vært i den bolivarske revolusjonen, sterke tendenser som peker i motsatt retning. Ikke bare den sterke tendensen hos ministere og sjefer innen viktige statlige sektorer til å planlegge og styre alt ovenfra (et mønster som har tatt knekken på uavhengige arbeiderbevegelser), og ikke bare den fortsatte korrupsjons- og vasallkulturen som kan utgjøre grunnlaget for et nytt oligarki. Det er også en meget klar tendens som støtter framveksten av en ny kapitalistklasse som ett av de to beina den bolivarske revolusjonen i overskuelig fremtid vil stå på.

Ingen chavister argumenterer selvsagt i dag åpent for at det 21. århundres sosialisme skal være avhengig av kapitalen. Alle insisterer heller på at prosessen på dette tidspunktet fordrer at den bolivarske revolusjonen temmer kapitalen ved hjelp av «sosialistiske betingelser» – dvs. ved å skape nye grunnregler som betingelser for hvordan den private kapitalen kan tjene revolusjonen. I sine beste varianter kan dette sees på som en overgangsprosess, prosessen av «despotiske inngrep» som «gradvis fravrister borgerskapet all kapital». Tiltak som å offentliggjøre regnskapene, å innføre arbeiderråd som har makt, å kreve ansvarlighet overfor fellesskapsråd og å legge om arbeidsdagen ved å innføre skolering for arbeiderstyre, introduserer absolutt et fremmedelement i kapitalismen – en ny sosialistisk produksjonsforholdslogikk i kapitalistiske selskaper.

Men mangelen på klarhet i forhold til disse tiltakenes natur, betyr imidlertid at det er blandete signaler som sendes ut. Den «realistiske» meldingen er at Venezuela sannsynligvis vil ha en «blandingsøkonomi» i lang tid, at det er rom for privat kapital i den bolivarske revolusjonen, og at det er tilstrekkelig for å få statlige kontrakter og statlig kreditt at kapitalen forplikter seg overfor interessene til fellesskapet og arbeiderne, har ført til opprettelsen av organisasjoner som Conseven, «Konføderasjonen av sosialistiske industrialister» og andre private kapitalistiske organisasjoner som er travelt opptatt med å definere privat kapital som sosialistisk eiendom. «Produktiv sosialisme,» sies det i møter med «chavistiske» kapitalister rundt omkring i landet, behøver privatkapitalister som en del av den sosialistiske modellen.

I dette tilfellet styrkes ikke sosialismens «grunnleggende triangel» (samfunnseiendom, organisert av arbeidere som samfunnsmessig produksjon for å oppfylle fellesskapenes behov), men det kapitalistiske triangelet: privateie til produksjonsmidlene, utbytting av lønnsarbeidere for å skape profitt. Uansett hvor høytflyvende ordene om samfunnsansvar lyder, er det jakten på profitt som dominerer: forpliktelser overfor samfunnet blir i virkeligheten til skatt, og arbeiderdeltakelse blir aksjer i selskapet for å få arbeidere til å forplikte seg selv til å produsere profitt. Som man kan se med de skuffende erfaringene fra EPS (som har fulgt dette mønsteret), aksepterer kapitalen disse betingelsene for å sikre seg retten til utbytting og profittskaping inntil den er sterk nok til å innføre kapitalistiske betingelser.

Som alle revolusjonære prosesser skaper den bolivarske revolusjonen sine egne banemenn. I den grad den dyrker kapitallogikkens infeksjon går ikke den bolivarske revolusjonen på to bein, men har snarere ett bein som går baklengs. Når vi erkjenner at denne tendensen blomstrer innenfor prosessen og legger til det fortsatte vasall- og korrupsjonsmønsteret, de fortsatte enklavene med gammel kapitalistisk makt (innen bankvesenet, import, landeiendom og mediene) og den konstante tilstedeværelsen av og trusselen fra USAs imperialisme, er det åpenbart at det ligger formidable hindringer i veien for kampen for sosialisme i Venezuela.

Og likevel beveger den seg. Den bolivarske revolusjonen har overvunnet hindringer den har blitt møtt med tidligere (og har selv utviklet seg kvalitativt i prosessen) nettopp på grunn av dialektikken mellom ledelsen og massenes bevegelse. Det er derfor utviklingen av den kollektive arbeideren gjennom eksplosjonen i fellesskapsmakt, den ideologiske kampanjen gjennom Moral y Luces og mobiliseringen av et nytt parti nedenfra er avgjørende for å nå de neste nivåene. Massenes støtte og det bolivarske lederskapets stadige vilje til å gripe inn heller enn å gi opp når kapitalen går ut i streik (som den uunngåelig gjør), driver revolusjonen fremover. Som responsen på den siste tidens forsøk fra kapitalen på å utfordre priskontroll på mat (gjennom å skape matmangel og å selge til over maksimalprisen) avslører, sikrer dialektikken mellom lederskapet og bevegelsen nedenfra at prosessen fordypes – hvis dere ser supermarkeder som spekulerer, sa regjeringen, bør fellesskapsrådene overta dem og drive dem.

Mer enn rettferdighet

Hva så med de andre nye latinamerikanske venstreregjeringene? Angriper de kapitalismen som sådan? I noen tilfeller ser det ikke ut til å være noen kamp i det hele tatt. Det virkelige gode venstre er et venstre som ter seg. Men der det er tegn på konflikt, hvordan skiller vi mellom en kamp for et nytt økonomisk system og kampen for rettferdighet?

De som forsvarer det andre latinamerikanske regjeringer gjør, legger ofte vekt på konsentrasjonen av krefter som (for øyeblikket) forhindrer dem fra å foreta de despotiske inngrepene de ellers ville bedrive. Det er ikke et argument som kan forkastes uten videre. Det kan absolutt være forhold som gjør at en regjering må bevege seg sakte. Men det sentrale spørsmålet har aldri vært tempo, men retning. Bidrar det de gjør til å avsløre kapitalens natur, til å angripe den ideologisk og til å mobilisere arbeiderklassen – å øke deres potensial og makt? Eller bidrar det til å disiplinere og demobilisere sosiale bevegelser, å mystifisere kapitalen gjennom mangel på gjennomsiktelighet og å bruke staten på vegne av kapitalen (i stedet for å bruke staten til å gjennomføre disse inngrepene – uansett hvor «økonomisk utilstrekkelige og uholdbare» de kan virke)?

Spørsmålet er, kort sagt, ikke hvorvidt disse regjeringene begynner med å kjempe for rettferdighet. Husk at også den bolivarske revolusjonen begynte som det gode venstre (selv om det var med en noe annen holdning). Og selv om de tidligste reformene ikke overskred kapitalismen, satte de ikke desto mindre i gang viktige endringer. Dette er et fenomen som er kjent innenfor kaosteorien – små endringer i de opprinnelige forholdene kan få dramatiske følger.

Hva var det som fikk slike følger? Delvis var det den vedvarende dystre fattigdommen, ulikheten, arbeidsløsheten og utstøtingen som preger mange latinamerikanske land og land i resten av verden. Delvis var det det privilegerte og parasittiske oligarkiets arroganse – som heller ikke er enestående for Venezuela. Det som avslørte svakheten i disse opprinnelige forholdene og bestemte den bolivarske revolusjonens bane, var naturen til kampen for å endre ting – en kamp som, selv om den var borgerlig-demokratisk i sitt samfunnsmessige innhold, var revolusjonær. Den var revolusjonær fordi den kombinerte masser som var forberedt på kamp, med et lederskap som oppmuntret massene til å gå framover.

På relativt kort tid har den bolivarske revolusjonen nådd langt. Den står fortsatt overfor mange problemer, og seieren vil bare komme som et resultat av kamp – ikke bare en kamp mot USA-imperialismen, barbariets fremste representant i verden, som er truet av et hvert forslag om at det finnes et alternativ til dens styre; heller ikke bare mot det nasjonale oligarkiet med sine kapitalistiske enklaver i media, banker, foredlingsindustri og jordeiendom. Den virkelig vanskelige kampen står, som jeg har argumentert for, innen den bolivarske revolusjonen selv – i motsetningen mellom et framvoksende nytt bolivarisk oligarki og massene av utstøtte og utbyttede.

Dette er kamper som hele Latin-Amerika står overfor. Som jeg konkluderte med i Sosialisme skapes ikke i himmelen vil ethvert sted der disse kampene står, gjøre det enklere for dem som har kommet før og dem som vil komme etter. Lærdommen fra Venezuela må forstås og formidles vidt og bredt. Fokuset på menneskelig utvikling og revolusjonær praksis, programmene innenfor utdanning og helse og opprettelsen av fellesskapsråd som grunnlaget for en revolusjonær demokratisk stat, kan ikke annet enn å inspirere massene andre steder og berede grunnen for et revolusjonært lederskap. Den virkelige lærdommen fra den bolivarske revolusjonen er imidlertid det som kan skje når det er en dialektikk mellom masser som forstår at det finnes et alternativ, og en revolusjonær ledelse som er forberedt på å gripe inn heller enn å gi opp.

Noen vil kalle den populisme. Men jeg kaller den for det virkelig fæle venstre.

«Mujeres al poder, mujeres al poder» – «kvinner til makten». Kvinnebankbrukerne i fattigkommunen Macanao står tett i en halvsirkel og roper at de vil ha makt. En mektig avslutning på en todagers konferanse i et lokalt samarbeidsprosjekt mellom FNs utviklingsfond og Kvinnebanken i Venezuela. Kvinnene jobber med å forandre egen hverdag, og de stiller krav til myndighetene.   

Bente Volder er elektrolærer og har de siste 8 årene vært mye i Venezuela. Har blandt annet laget filmen Kvinnebanken i Venezuela sammen med fotograf Brede Røsjø.

---

Rosa Carmen på 72 år er deltaker i et kooperativ som produserer fiskefarse. Eudalis Marín på 26 venter utålmodig på at tekstilkooperativet hun er med på å danne, skal få lån slik at de kommer i gang med produksjonen. Antonia Marcano blir mishandlet og kjemper for et krisesenter i kommunen. De er alle kvinner som får økt sjølrespekt, organisasjonserfaring og muligheter til å komme seg ut av den ekstreme fattigdommen gjennom dette prosjektet.

Kvinnebanken

Kvinnebanken ble startet i år 2001 etter modell fra Bangladesh. Kvinnene får yrkesopplæring og opplæring i det å drive en liten bedrift. De organiserer seg i grupper på 5 personer. De hjelper og støtter hverandre og de er sammen solidarisk ansvarlig for lånene hver enkelt har fått. Lånegrensa til å begynne med var 2.500 kroner, nå er den økt til 5.000. Det er 12 % rente per år, det er månedlige avdrag, og lånet skal tilbakebetales i løpet av 18 måneder. (Markedsrenta er på 35–40 %.) De som har nedbetalt det første lånet, kan søke om lån nummer 2, og lånegrensa er på 4.700 kroner. Dette er store summer og et stort ansvar kvinnene tar på seg når de låner. Minstelønna er på 15.163 kroner per år. Det store flertallet jobber på det uformelle arbeidsmarkedet og tjener mindre. Det er altså ganske store lån som gis, sett i forhold til inntektsnivået.

Prosjektet ble satt i gang året før med utgangspunkt i nettverket til kvinnebankbrukere i Macanao, en ørkenliknende kommune på den karibiske øya Isla Margarita i Venezuela. Macanao ble valg ut fordi det er en av de fattigste kommunene på øya, med flest mennesker som lever i ekstrem fattigdom. I tillegg har Macanao den største andelen annengangs lånesøkere, dvs. kvinner som er i gang med bedriften sin, og som har nedbetalt det første lånet. Mange av kvinnebankbrukerne var også organisert i nettverk. Flere av dem deltok også i alfabetiseringsprogrammet til regjeringa og brukte kvelder og helger til å lære å lese og skrive. Prosjektet er del av et samarbeid mellom Kvinnebanken og FNs utviklingsfond og har som målsetting å få til en helhetlig utvikling til beste for kvinnene og lokalsamfunnet. Til sammen er det lignende prosjektet i 12 av Venezuelas 24 delstater. Prosjektet skal samordne kreftene og ressursene til kvinnebankbrukerne og samtidig få til et samarbeid med lokale myndigheter og organisasjoner. FN støtter arbeidet økonomisk, mens det er kvinnebanken som står for det praktiske arbeidet.

«Produksjonskjeder» og nettverk

Året har vært brukt til å organisere kvinnene og bygge opp nettverk av kvinnebankbrukere. De har jobbet med å bygge opp «produksjonskjeder», for å støtte hverandres småbedrifter. Det betyr for eksempel at kvinnene som lager arepa og empanada (gatekjøkkenmat av maismel), kjøper melet fra kvinnebankbrukeren som driver en liten matbutikk. På den måten kan hun kjøpe inn et større parti til en bedre pris og selge det billigere. Det fører til at kvinnene som selger arepa og empanada, kan sette ned prisen og selge mer. Slik kommer det både lokalsamfunnet og mikrobedriftene til gode. De som syr, kan for eksempel samordne innkjøp og spleise på transport når de skal selge varene sine i nabolandsbyen. Og de støtter hverandre i det daglige strevet.

Kvinnene har fått undervisning i rettighetene de har som samfunnsborgere, de har fått opplæring i regnskap og økonomi, det har vært sjøltillitskurs og de har jobbet med hvordan man kan forebygge vold mot kvinner og barn i familien. Ett år etter prosjektstarten skulle konferansen oppsummere arbeidet så langt, sette opp konkrete mål for utviklinga og klargjøre hvilke myndigheter og organisasjoner som har ansvar for å oppfylle målene.

Vann, arbeid og voldsforebygging

I forkant av konferansen hadde kvinnenettverket flere arbeidsmøter. De prioriterte fire satsingsområder og jobbet i fire grupper der de utarbeidet krav om konkrete tiltak og satte opp hvilke instanser som er ansvarlige for å sette i gang tiltakene. De prioriterte:

• Godt helsestell
• Boliger og vann
• Produktivt arbeid og opplæring for kvinner
• Beskyttelse av kvinner mot vold og overgrep, fysiske og psykisk

Det er stor boligmangel. Mange bor i pappskur, og på grunn av boligmangelen må barna bli boende hos foreldrene når de sjøl stifter egen familie. Vannproblemene er ekstreme. Mange landsbyer mangler tilknytning til vannforsyning og er avhengig av tankbiler som kommer med vann to ganger i uka, hvis de kommer. Andre landsbyer har tilknytning til ledningsnettet, men det er likevel sjelden at det kommer vann i springen. Vannsituasjonen legger store byrder på kvinnene. De må skaffe vann til matlaging, og de må klare klesvask, rengjøring og personlig hygiene for barna og seg sjøl, nesten uten vann. I tillegg til krisesenter og voldsforebyggende arbeid, etterlyser kvinnene tiltak for å forebygge tenåringssvangerskap. Mange jenter får barn svært tidlig. Det gir dem mye ansvar, det blir vanskelig å ta utdanning og å komme seg i arbeid. Det blir en ond sirkel, og de kommer seg ikke ut av fattigdommen.

Alliansebygging

Ordføreren i kommunen møtte ikke på konferansen, men ellers møtte ulike myndigheter og organisasjoner. De ble bedt om å svare på kravene og si fra hva de kunne bidra med. Det haglet spørsmål og kommentarer til hun som representerte delstaten når det gjaldt vannforsyning, det samme gjaldt kvinnen som representerte det lokale politiet og politiets manglende innsats når det gjaldt kvinnemishandling. Likevel var hensikten å bygge allianser i arbeidet framover. Alle representantene for ulike organisasjoner og myndigheter skrev under en avtaletekst sammen med de kvinnebankbrukerne som hadde presentert satsingsområdene. Politikvinnen fortalte etterpå at konferansen var hennes første møte med prosjektet og kvinnebankbrukerne. Hun ville støtte dem gjennom jobben, men ønsket også å delta sjøl i nettverket: «Jeg er også kvinne, og dette arbeidet er svært bra og det er viktig.»

Styrket sjøltillit og handlekraft

Kvinnebankledelsen hadde ikke regissert hva som skulle skje videre – og det hang i løse lufta hva kvinnene i Macanao skulle gjøre med avtaleteksten. Og som Luisana Rodríguez, leder for Kvinnebanken i delstaten, sa da prosjektet ble startet året før: «Det er opp til dere om det skal skje noe her lokalt – hvis dere ikke gjør noe, skjer det ingen ting.» En av de fire som representerte arbeidsgruppene, sa hun ville levere avtaleteksten til ordføreren og fremme kravene for han. Andre foreslo at alle underskriverne skulle være med, de ble spurt en etter en og sa ja. Så ble de enige om at alle kvinnebankbrukerne skulle bli med i tillegg. På venezuelansk måte ble de etter hvert enig om dag og klokkeslett – ikke bare «en gang på formiddagen». Og det ble en annen stemning – «kvinner til makten» – de hadde bestemt hvordan de ville gå fram, og de skulle fremme kravene sine sjøl. Bare det at disse kvinnene fra slummen bestemte seg for å gå til ordføreren, en myndighetsperson med høy rang, er en stor bragd i seg sjøl og viser at arbeidet med å bygge sjøltillit gir resultater.

Krisesenter og innsats for vannforsyninga

To dager etter konferansen troppet kvinnene opp hos ordføreren, som forøvrig kaller seg chavist. Han var ikke spesielt imøtekommende i utgangspunktet, men kvinnene ga seg ikke og argumenterte og argumenterte. Det endte med at ordføreren ba om unnskyldning for at han ikke hadde møtt opp på konferansen, og han skrev under avtaleteksten som ble vedtatt.

I tillegg ga han dem et hus i en av landsbyene, det skal brukes som krisesenter. Kommunen er i ferd med å bygge et helsesenter i et av slumområdene. Han lovet å bygge en grunnskole i et slumområde i den største byen i kommunen. Han informerte dem om at han denne uka ville han reise til Caracas for å skaffe penger for å gjøre noe med den katastrofale vannforsyninga i kommunen. Ordføreren lovte også å sette i gang planlegging for å sikre tomter til boligbygging. Boligbygging er et av satsingsområdene til president Chávez framover. Så sjøl om ikke alt det positive kan tilskrives press fra kvinnene, var møtet med ordføreren en seier og en bra erfaring i hva som kan oppnås, når man organiserer seg og står på.

«Vi har det som dronninger nå,» sa Lina Gómez entusiastisk. Jeg traff Lina da jeg våren 2003 deltok på en rekke møter for kvinnekoordinatorene i FBM ( Fuerza Bolivariana de las Mujeres – Den bolivarske kvinnestyrken) i delstaten Nueva Esparta på øya Isla Margarita. Hun var kvinnekoordinator i en av kommunene på øya. Hun bodde i slummen og drev frivillig arbeid der, det vil si ulønna arbeid døgnet rundt. Ikke mye dronningtilværelse i mine øyne, men for første gang i Venezuelas historie var kvinnene blitt synlige og hadde fått mulighet til å endre situasjonen sin.   

Bente Volder er elektrolærer og har de siste 8 årene vært mye i Venezuela. Har blandt annet laget filmen Kvinnebanken i Venezuela sammen med fotograf Brede Røsjø.

---

FBM støtter president Chávez og jobbet aktivt på ulike områder for å støtte og utvikle den bolivarske revolusjonen. Jeg kom i kontakt med dem første gang på et 8. mars-arrangement i en liten landsby vi kjørte gjennom. Da hadde kvinnene i FBM i dagene i forveien gjennomført skoleringsmøter i alle kommunene om vold mot kvinner, skoleringsmøtene var blant annet innrettet på folk fra politi og helsevesen.

Konkret og praktisk arbeid

Koordinatorene i delstaten jobbet i hver sine kommuner. Jeg deltok sommeren 2003 på et koordinatormøte i Mariño kommune sammen med 15 aktivister. Kommunen er delt i 11 sektorer og presenterte arbeidet de gjorde.

De fortalte om problemet med vann. Mange boligområder er helt avhengig av tankbiler. Ofte kommer de bare to ganger i uka, noen ganger ikke i det hele tatt. Det er røropplegg i flere av disse områdene, men vannet forsvinner på veien. Når det er mangel på drikkevann, blir ungene sjuke. De får diaré, oppblåste mager, betennelser, innvollsormer og andre parasitter. Kommunen har hatt planer om å bygge ut vannledningsnettet i mer enn tretti år, men både manglende prioritering av fattigfolk og korrupsjon har ført til at pengene har forsvunnet på veien.

Det største problemet som Dasmarys Cienfuegos så, var likevel mangelen på kloakk. Hun har slåss for kloakk i sitt boligområde, og sjøl om det var utbygging noen steder, syntes hun det skjedde med skilpaddefart. Det er kommunen og delstaten som er ansvarlig, for at det ikke er utbygd kloakk i boligområdene.

Søndagen før hadde Francisca, Ines og Carcira en aksjon i boligområdet Machu Muerto, et fattig boligområde. 120 personer fikk utstedt identitetskort (som å bli tildelt personnummer i Norge). Det er nødvendig både for å kunne bruke demokratiske rettigheter og få del i offentlige hjelpetiltak. 200 personer ble vaksinert, barn mot meslinger, difteri og stivkrampe, voksne mot gulfeber og hepatitt B. 180 personer fikk klippet og barbert seg, 120 familier fikk poser med matvarer og det ble delt ut nødvendig medisin til både barn og voksne.

Koordinatorene

Raimunda, koordinator i sektor 1, sa at det viktigste målet var å organisere seg for å hjelpe regjeringa med å utføre arbeidet og utvikle støtte for revolusjonen. Hun hadde organisert fem sirkler med i snitt 11 kvinner i hver. Kvinnene ønsket å organisere seg og de støttet regjeringa.

Inés, koordinator i sektor 2, med de to fattigste og tettest befolkede områdene på øya, fortalte om sitt arbeid. «Vi jobber mye med barna,» sa hun. «76 barn har deltatt på datakurs i kulturhuset. Hver søndag har vi barnekino i kulturhuset fra kl.10 til kl.1330, 50 barn deltar. Vi har to kurs i gang for kvinnene nå, i søm og hårklipp. 15 kvinner deltar på hvert kurs. Vi har nettopp delt ut 120 kg melkepulver til barna, og sørger for salg av billig maismel.»

Kvinnekoordinatorene i Mariño følte seg verdsatt av president Hugo Chàvez og mente at Venezuela for første gang hadde en president som tok kvinnene sin situasjon alvorlig. De hadde mange eksempler på hva det betydde i praktisk politikk. Regjeringa opprettet Kvinnebanken og Det nasjonale kvinneinstituttet. Det ble vedtatt en lov om vold mot kvinner og familiene, og Kvinneinstituttet utarbeidet en tiltaksplan mot vold som ble satt ut i livet. Alle gravide hadde fått rett til svangerskapskontroller og pakker med matvarer. «Vi har fått sjøltillit og kampvilje fra Chàvez,» sa kvinnene. «Vi er armene hans. Før sov vi, nå er vi våkne.»

Synlige og med rettigheter i grunnloven

Kvinnene har vært usynlige i venezuelansk politikk tidligere, med unntak av noen få rike kvinner fra opposisjonen. Chávez tok initiativet til å få laget en ny grunnlov. Den ble diskuterte rundt om i landet i ulike organisasjoner og på en rekke møter. Grunnlovsforslaget fikk flertall i en folkeavstemning i 1999 og ble vedtatt i nasjonalforsamlinga. Loven har gjort kvinner, urbefolkningsgrupper og fattigfolk synlige og gitt dem rettigheter.

Kvinneorganisasjonene var en aktiv del av grunnlovsprosessen, sørget for at kvinneperspektivet ble innarbeidet og de fikk med at husarbeid skal anerkjennes som arbeid og gi sosiale rettigheter. Likestilling er nevnt som en av verdiene grunnloven bygger på. Gjennom hele lovteksten nevnes begge kjønn, både kvinner og menn. Det er ikke lite og ubetydelig – det fører til at alle lærer at rettigheter tilhører både jenter og gutter, kvinner og menn. Det er vanlig å se at folk leser grunnloven, og den fins i hendig lommeformat.

Díaz kommune og Belkys Arzolay

Díaz kommune på Isla Margarita har to revolusjonære kvinner i ledelsen. Marisel Velazques er ordfører og leder kommuneadministrasjonen, Belkys Arzolay er president for kommunestyret. Jeg møtte henne første gang i 2003 på nettverksmøtene i FBM. Hun og Velazques ble innvalgt høsten 2005, og jeg kontaktet henne sommeren 2006 for å intervjue henne.

Under Velazques og Arzolay sin ledelse er det et godt forhold mellom dem som støtter Chávez og den revolusjonære prosessen og dem som tilhører høyre-opposisjonen. Belkys Arzolay sier at hun prøver å få opposisjonen til å bli forelsket i revolusjonen. «De blir sjølsagt ikke like betatt av den som jeg er,» sier hun og ler. «Men det er viktig for begge parter å huske på at vi er valgt av folket, og vi må respektere hverandre og dem som har valgt oss. Utgangspunktet er at vi må jobbe for det som er best for folk i Díaz, og det gjør vi.» Da vi var på vei ut, møtte vi en av opposisjonsmedlemmene i kommunestyret, og det var tydeligvis et hyggelig forhold dem i mellom. Det står i skarp kontrast til det hatefulle forholdet opposisjonen sentralt har til Chávez og hans regjering.

Naboskapsråd

Díaz kommune utmerker seg også med at de jobber aktivt for å sette de ulike sosiale programmene til regjeringa ut i livet. Programmene handler om alfabetisering av voksne og gratis utdanning på kveldstid på alle utdanningsnivå. Da jeg gjorde intervjuet med Arzolay sommeren 2006, var kommuneledelsen midt i prosessen med å danne naboskapsråd. På våren vedtok nasjonalforsamlinga en egen lov om naboskapsråd. Kommunene er forpliktet til å organisere disse rådene, og utvikling av rådene er en metode for å flytte makt lenger ned i systemet, nærmere folk. Naboskapsrådene blir også en skole i demokrati i praksis. I byene omfatter naboskapsrådene omkring 500 familier, på mindre steder 200 familier. De disponerer en viss del av kommunebudsjettet, og avgjør hvordan pengene skal brukes. De skal være med å ta avgjørelser for eksempel når det gjelder helse, bolig, sosiale spørsmål, spørsmål om jord, det som gjelder økonomi, idrett og kultur. Det er dette som vil gi reell deltakelse og medbestemmelse lokalt, og Arzolay mener derfor det er viktig at regjeringa kanalisere ressurser til naboskapsrådene.

På sikt sier Belkys Arzolay at naboskapsrådene også skal ta for seg det som har med trygghet og sikkerhet å gjøre. De skal jobbe med de sosiale forholdene – for eksempel kriminalitet, rus og prostitusjon. «Vi må informere folk og lære opp lokalsamfunnet i retning av at de tar kontroll på disse områdene, og at de etter hvert tar ansvaret for å følge opp dette sjøl, slik at problemene ikke øker. Vi må oppnå at folk blir hjulpet ut av problemene og trukket inn igjen i den sosiale strukturen vi bygger opp i sosialismen,» sier hun. Da vi gjorde intervjuet, hadde de dannet 35 naboskapsråd. Kommunen, som har 54.000 innbyggere, består av 54 sektorer og alle skal etter hvert ha et naboskapsråd. Kvinnene i Díaz utgjør flertallet i naboskapsrådene. Kvinnene er også i flertall som aktivister i de ulike sosiale programmene som regjeringa har satt i gang. Programmene skal motivere og gi folk muligheten til utdanning, yrkesopplæring, opplæring i å drive kooperativer, det er programmer for å skaffe billige basismatvarer til fattige områder og det er utbygging av helsetilbud.

Kvinneorganisering

Belkys Arzolay og jeg traff hverandre på FBM-møter i 2003, og jeg spør om organisasjonen fortsatt eksisterer. Hun svarer at FBM fortsatt eksisterer, men at aktiviteten ligger nede. Hun forteller at FBM ble dannet i begynnelsen av prosessen med å skape den bolivariske revolusjonen. Kvinnene ble mobilisert til å kjempe for at målene og rettighetene som var lagt inn i grunnloven, skulle settes ut i livet. FBM tok mål av seg til å bli den revolusjonære kvinneorganisasjonen som skulle styrke arbeidet i forhold til kvinnene og for å jobbe for å få fram kvinneperspektivet i alle saker. De skulle jobbe med å organisere kvinnene i de fattige boligområdene for å bygge opp støtte til regjeringa og sørge for at regjeringa hadde nær kontakt med folk og kjente deres behov.

FBM eksisterer fortsatt, men er ikke så sterk for øyeblikket. Da de begynte oppbygginga lokalt i delstaten Nueva Esparta var de omkring 50 kvinner. Målet var å øke medlemstallet og bygge ut organisasjonen i alle kommunene i delstaten. På et tidspunkt var de 2.500 medlemmer. FBM ansporet og vekket kvinnene og de utviklet seg til ledere. Etter hvert ble kvinnene aktive på andre områder de syntes var interessante. Noen gikk inn i militæret i delstaten. Noen begynte å jobbe med matforsyning og ernæringsspørsmål i de fattige boligområdene, andre gikk inn i komiteer som jobbet med jordspørsmål, for å nevne noen eksempler.

Belkys Arzolay syns det er bra, at kvinnelige ledere utvikler seg i en organisasjon og så går framover der de har potensial for å gjøre andre ting. «FBM har vært som en trampoline for kvinnene, der de har vokst og utviklet seg. Men det er viktig å opprettholde FBM framover, sett i forhold til kjønnsperspektiv og forsvaret av kvinnene og deres rettigheter,» sier hun.

Arbeidet mot vold mot kvinner

Díaz kommune har ikke noe krisesenter. Venstresida i kommunestyret har ikke klart å gjøre noe med det foreløpig, de har hatt så mye annet å gjøre, så mange ting de skulle ta initiativet til. De har jobbet med å få til helsetilbud og vaksinering, sørge for mat til fattige som sulter, få på plass barneskoler og utdanningstilbud til voksne.

Arzolay forteller at påtalemyndighetene i delstaten nettopp har informert om at antallet anmeldelser for mishandling er gått ned med 15 %. Det tolker hun som positivt og som et resultat av arbeidet mot kvinnevold. Det har vært jobbet mye mot kvinnemishandling gjennom ulike kvinneorganisasjoner, gjennom media og fra regjeringas side. Det er opprettet krisetele-fon. Det har ført til mange anmeldelser, fordi både kvinner og menn ble klar over at kvinnemishandling og familievold var forbudt og ble møtt med reaksjoner. En del menn har sluttet å slå, og derfor går antall anmeldelser ned, ifølge Belkys Arzolay. Men fortsatt er det mye vold mot kvinner og barn, og det er nødvendig å få til krisesentre, og de skal jobbe videre med det.

Kvinneopprop for sosialismen

De første årene vi hadde kontakt med bevegelsen som støtter Chávez, snakket de om den bolivarske revolusjonen. Fra 2006 hadde det endret seg – da snakket de om å bygge den nye sosialismen for de 21. århundret. Det har gjennom disse årene vært jobbet målbevisst med å bygge bevissthet hos folk om ansvaret de har for hverandre og deres felles utvikling, at folk har plikter og at de sjøl må spille en aktiv rolle i å forandre samfunnet.

24.–25. mars 2007 samlet mer enn 25 kvinneorganisasjoner på venstresida seg for å jobbe mer målbevisst med den sosialistiske prosessen. De har både som målsetting å jobbe fram en felles handlingsplattform, aktivisere kvinnene over hele landet til å spille en aktiv rolle i prosessen og sørge for at kvinneperspektivet er med i alt arbeid. FBM er en av organisasjonene som deltar i dette.

Jeg bryr meg lite om hvor mange norsktimer de har eller hvor mange mattetimer. Jeg er opptatt av at de i løpet av de 10 årene de går, skal ha lært seg det de skal for å kunne klare seg videre.

Jan O Jacobsen er medlem av Rødt Bergen Vest.

---

Arbeiderklassens kompetanse, innsikt, tro på egne krefter er selve kjernen i et sosialistisk prosjekt.

Det har i løpet av de siste 10–15 årene (kanskje også tidligere) skjedd noe grunnleggende galt i norsk skole. I hvert fall hvis vi har som mål på skolen at de som går gjennom den, er blitt overført den kunnskap som generasjonen før dem kan overlevere.

Om skolen er effektiv, kan måles på mange måter. En er å se hva som kommer ut. Det kalles resultatmåling og er det som burde være av interesse for folk. Hvis jeg er syk, er jeg interessert i om jeg ble frisk. Om jeg tar bussen, om jeg kommer fram omtrent når jeg forventet, og om jeg går på skole, om jeg lærte det jeg skulle. Men resultatmålinger er truende, for de som jobber i skoleverket har liten kontroll på resultatene.

Noen foretrekker derfor å måle effektivitet gjennom prosess. Da er de opptatt av om skolen har igangsatt de prosesser som de burde. Har de hatt det antall undervisningstimer de skal, har de hatt de prosjektarbeidene de skal, har de hatt de prøvene de skal etc. For lærere og rektorer er dette en mer behagelig måte å bli målt på, dette er noe de har kontroll på.

Men andre igjen foretrekker å bli målt på struktur. Har vi den struktur på skolene våre som er god? Har vi den beste form for klassedeling, skolevalg, lærer per elev, nye skolebøker etc. Dette er noe som ligger på høyere myndigheter (for eksempel politikerne, skolesjefene etc.) å bestemme, og derfor foretrekker de å bli målt på det.

Jeg må innrømme: Jeg bryr meg ikke så mye om det går 25 eller 28 eller 35 i klassen til mine barn, eller om det er klasser, om det er et nytt eller gammelt skolebygg. Jeg bryr meg også lite om hvor mange norsktimer de har eller hvor mange mattetimer. Jeg er opptatt av at de i løpet av de 10 årene de går, skal ha lært seg det de skal for å kunne klare seg videre. Jeg vil derfor i denne artikkelen fokusere på resultatmål – og ha som utgangspunkt at jeg ikke er opptatt av om katten er hvit eller svart. Det betyr ikke at jeg ikke er det.

Jeg skal vise til fire undersøkelser for å si noe om tilstanden i norsk skole. Det er for det første PISA-undersøkelsen. Den ble gjennomført i 1999 med 270.000 elever i 32 land i 10 klassetrinn, og målte evner i lesing og matematikk. En tilsvarende undersøkelse ble gjort i 2003, og målte kunnskaper i naturfag.

Den andre undersøkelsen jeg skal se på, heter PIRLS og denne så bare på leseferdigheter, og ble gjennomført i 2001 med 150.000 10-åringer (4. klasse) fra 35 land.

Den tredje heter TIMSS og er fra 2003 (offentliggjort november 2004), og måler kunnskap i matematikk og naturfag hos fjerde- og åttendeklassinger. I denne deltok elever fra over 50 land. Og fra Norge deltok 4.342 fjerdeklassinger, fordelt på 228 klasser på 139 skoler, og 4.133 åttendeklassinger fordelt på 179 klasser på 138 skoler.

Den fjerde undersøkelsen er den årlige gjennomgangen av resultater i 10. klasse fra Læringssenteret.

Mens de tre første undersøkelsene sammenligner norske elever med elever i andre land, er den siste undersøkelsen ren norsk.

Studentundersøkelse i 1999

PISA (Program for Internasjonal Studentvurdering)-undersøkelsen ble altså gjennomført i 1999. Fra Norge deltok 1.000 elever fra 39 skoler, fordelt på 4 fylker. Og den viste at norske elever ligger sånn midt på treet i kunnskapsnivå. De kommer på en delt 13. plass i lesing (sammen med Frankrike) og på 17. plass i matte. Elevene i Finland er på topp i lesing, og best i Europa i matte. Norsk regnes også for et lett språk å lære og lese, siden talespråket og skriftspråket er relativt likt. Frankrike regnes for å være på den andre enden av den skalaen.

Nå er det ikke noe poeng å være best. Men hvorfor norske 15-åringer er dramatisk mye dårligere enn for eksempel finske og svenske, er vanskelig å forstå. Ellers er det de østasiatiske og de engelsktalende elevene som ligger foran oss.

Men PISA-undersøkelsen viser noe annet, som er langt mer dramatisk. Det er ekstrem stor spredning i Norge. Dvs. at avstanden mellom de flinke og de mindre flinke er veldig stor. I Finland leser gjennomsnittet veldig bra, og det er liten spredning. Det betyr at nesten alle elevene er flinke til å lese – og at de som ikke er det, er ganske flinke de også. Slik bør det være. I Norge er det omvendt: Vi er ikke spesielt flinke – men noen er veldig flinke og noen er veldig dårlige, og vi er spredd over hele linjen.

I mange land er det stor spredning. For eksempel New Zeeland, Storbritannia og USA. Men de har et veldig utbygd privatskolesystem, som er ment å skape disse forskjellene. Det er hele poenget med å betale dyrt for at barna dine skal gå på en eliteskole. I tillegg er avstanden stor i Tyskland – men der har vi forskjellen mellom Øst og Vest som forklarer svært mye. I Norge derimot er det nesten ikke forskjell mellom elevene ut fra hvilken skole de går på. Vi har med andre ord ingen eliteskoler i Norge – i hvert fall ikke som er med i undersøkelsen. Det er bare Island, Sverige og Finland som har mindre forskjell skolene i mellom enn oss. Det er ett uttrykk for enhetsskolen virker nasjonalt – det spiller liten rolle hvor i landet og på hvilken skole du går. Og det er jo bra!

Men det betyr at forskjellene finnes innenfor skolene. Altså: at det på den samme skolen går både veldig flinke og veldig lite flinke elever. Faktisk er Norge det landet i hele undersøkelsen der forskjellen mellom elevene på samme skole er størst.

Hva kommer denne forskjellen av? Det er naturligvis flere årsaker. I PISA-undersøkelsen viser de til to. For det første er det store forskjeller mellom gutter og jenter. Jenter leser mer, de leser bedre, de forstår det de leser bedre, og de forstår abstrakte tekster bedre enn gutter. Men det er en annen årsak som er viktigere enn hvilket kjønn du har – og det er hvem foreldrene dine er. Ikke i noe annet land i undersøkelsen betyr foreldrene mer for ungenes kunnskap enn i Norge. Det er liten forskjell ut fra økonomi (for lønnsforskjellene mellom arbeiderklassen og mellomlagene er små). Det er forskjeller ut fra det som kalles pedagogiske ressurser i hjemmet, som er alt fra kalkulator, bøker, leksikon og datamaskin. Jo mer pedagogiske ressurser det er i hjemmet, jo flinkere er elevene – og omvendt.

Da jeg så PISA-undersøkelsen, synes jeg ikke at det var så ille. Jeg la først og fremst merke til at vi ikke er så flinke i matte – og det var ikke noe sjokk – og 13. plass i lesing er jo ikke så ille, så lenge det er øvre halvdel. At det var enorme klasseforskjeller kan jeg ikke engang huske at jeg la merke til.

Men to år etter hoppet jeg i stolen. Da kom PIRLS-undersøkelsen.

Leseundersøkelse i 2001

PIRLS-undersøkelsen (Framskritt i internasjonal leseferdighetsstudie) ble altså gjennomført i 2001 blant fjerdeklassingene. Dette var det første kullet med Reform 97-barn. Det var 35 land med. Norge deltok med 198 klasser, fra 135 skoler, totalt 3.459 elever. Den klare vinner av PISA-undersøkelsen, Finland, var ikke med, så da skulle vi vel klatre litt. Men nei. Norge ligger på 26. plass. Bak oss i Europa ligger Kypros, Moldova og Makedonia, men foran oss ligger Romania, Slovakia, Russland og Slovenia, sammen med alle EU-landene, de engelsktalende land i verden (Australia, New Zealand, USA) og de østasiatiske landene.

I PIRLS-undersøkelsen er ellers funnene de samme: Det er liten forskjell mellom ulike skoler. De er med andre ord like dårlige alle sammen, men det er stor forskjell innad på skolene. I PIRLS-undersøkelsen spørres det ikke om hvem dine foreldre er, men kjønnsforskjellen er like stor som i PISA. Blant de svakeste elevene er 63 % gutter, mens 37 % er jenter.

PIRLS-undersøkelsen viser i bunn og grunn et katastroferesultat. Det viser at vi er i ferd med å få de dummeste ungene i hele Europa. Og de skal trolig ut i et arbeidsmarked som vil være europeisk og konkurrere med ungdommer fra land som har satset på skole. Det viser kanskje at noe fundamentalt gikk galt med Reform 97, at presset for å få nok barnehageplasser jaget ungene ut av barnehagen og inn i skolen uten at skolen var forberedt på det. Eller kanskje det bare viser at norsk skole ikke lenger gidder å være det – en skole?

Matteundersøkelse i 2003

TIMSS-undersøkelsen (Trends in Mathematics and Science Studies) er tilsvarende skremmende lesning. I studiens matematikkdel framgår det at norske elever er blitt betydelig dårligere i matematikk fra 1995 til 2003 (selv om altså karakterfordelingen er den samme). Den viser at det blant norske åttendeklassinger ikke er noen som har et høyt nivå i matte. I Japan har 20 % av elevene et høyt nivå, i Nederland har ca. 10 % dette nivået, i Slovenia bare ca 5 %, men i Norge altså ingen! Til gjengjeld hadde over 20 % av de norske elevene et svært lavt nivå. Dette lave nivået var opprinnelig ikke med i undersøkelsen, men måtte innføres for å få med de norske resultatene. Elevene mangler grunnleggende og elementære kunnskaper i matte.

Ellers finner de at sosial bakgrunn (hvem foreldrene dine er) i 2003 betyr langt mer enn i 1995 og i PISA. Om dette skyldes at sosial bakgrunn er blitt av enda større betydning, eller mer nøyaktige måleinstrumenter som bedre fanger opp sosial bakgrunn, er usikkert. Forskjellene mellom elevene ut fra foreldre finnes allerede i 4. klasse, men er betydelig sterkere i 8. klasse.

Funksjonelle analfabeter

Jeg fikk kaffen i halsen da jeg hørte på morgennyhetene en dag i 2004. 1/5 av norske tiendeklassinger er funksjonelle analfabeter. Det betyr at de for så vidt kan lese, men ikke annet enn enkle, konkrete tekster. I den hverdagen de skal ut i, vil de trenge hjelp til å lese offentlig informasjon, hjelp til å fylle ut skjemaer. De kan ikke gå inn i jobber med skriftlige manualer, for eksempel i oljeindustrien.

Resultatet stammet fra Læringssenteret (som ble til Utdanningsdirektoratet i 2004) sin avgangsundersøkelse, dvs. de som går ut av 10. klasse og er ferdig med grunnskolen. Det var resultatene fra 2003 som ble lagt fram, og er en analyse av karakterer. Den forteller oss altså ikke mye om nivået (Gauss-kurven gjør at karakterene ikke varierer mye fra år til år, men kravene til en karakter kan variere stort) – men det forteller oss noe om variasjon. Og variasjonene er store:

a) Kjønnsforskjeller

Norsk: 38 % av jentene har 5 eller 6, mens 19 % av guttene har det. Og 3 % av jentene har 2 eller 1, mens 15 % av guttene har det. Det er med andre ord dobbelt så sannsynlig at du gjør det veldig bra hvis du er jente, og fem ganger så sannsynlig at du gjør det veldig dårlig hvis du er gutt.

Engelsk: 32 % av jentene har 5 eller 6, mens 19 % av guttene har det. Og 8 % av jentene har 2 eller 1, mens 19 % av guttene har det. Også språkkunnskapene er derfor kjønnsdelte.

I guttenes tradisjonelle rike, matte, har vi derimot fått likestilling: Det er 23 % av jentene som får 5 eller 6, og det er 20 % av guttene. Og de dårligste karakterer en fordelt på 21 % jenter og 25 % gutter. Men her skal vi jo huske at norske mattekunnskaper er dårlige. Russiske tiåringer er bedre enn norske femtenåringer og nok også bedre enn de fleste norske lærere i matte.

b) Klasseforskjeller

Læringssenteret undersøker elevene ut fra hvor lang utdanning foreldrene har. Og forskjellene følger er enkelt mønster: Jo lenger utdanning dine foreldre har, jo bedre gjør du det på skolen. Jeg skal her referere ytterpunktene:

• Norsk: Bare grunnskole: 36 % 4 eller bedre. Høyskole 4+: 86 % 4 eller bedre.
• Engelsk: Bare grunnskole 33 % 4 eller bedre. Høyskole 4+ 84 % 4 eller bedre.
• Matte: Bare grunnskole 18 % 4 eller bedre. Høyskole 4+ 79 % 4 eller bedre.

I Utdanningsdirektoratets undersøkelser av karakterer i 10. klasse i 2005 finner de at forskjellene mellom kjønnene begynner å bli mindre (men det er fortsatt store), mens forskjellene ut fra sosial bakgrunn synes å bli enda større.

Hvordan tolke disse resultatene?

Undersøkelsene viser med andre ord i hvert fall to ting:

For det første viser de at norsk skole blir stadig dårligere sammenlignet med andre land. Fra å ha hatt en av de beste skolene for 20–30 år siden, har vi gått til en middels god og derfra til en dårlig. Norske barn er i ferd med å bli blant de rike og fete, men dumme barn.

For det andre viser de at forskjellene mellom elevene blir stadig større – og at klasse slår ut mest og deretter kjønn. De som er virkelig fucked i det norske skolesystemet, er arbeiderklassens sønner. Og det er kanskje like greit – de skal jo uføretrygdes så fort vi kan – og da er det greit at de ikke kan lese rettighetene sine!

En sosialistisk skolepolitikk kan ikke si seg tilfreds med dette. Vi skal selvfølgelig juble over at jentene gjør det bra – men vi kan ikke akseptere at guttene gjør det dårlig. Vi kan ikke akseptere at arbeidersønnene sendes ut etter ni års skolegang uten å kunne lese, uten å kunne regne og uten å kunne engelsk. Vi må gå inn på hvorfor norsk skole produserer dette resultatet.

Jeg tror – og her jeg i synsingens verden, for jeg vet ikke:

a) At det legges for lite vekt på kunnskap. Kunnskap – ofte konkret – er grunnlaget for gode analytiske evner, for evne til å drøfte.

b) At det legges for liten vekt på disiplin. Disiplin handler om vilje til å underordne seg noe som er større enn deg selv. For eksempel de andres behov. Evne til empati (evne til å gjenkjenne andres følelser) handler også om disiplin. Uten evne til disiplin blir du ikke hjelpsom, ikke støttende, ikke uegennyttig.

c) Forpliktelse – evne til forpliktelse skaper også grunnlaget for rettigheter og deltakelse.

d) Mer lekser, mer leksehøring, mer uventede prøver. Dette vil skape disiplin og forpliktelse. Elevene har en forpliktelse til å lære, ikke bare en rett til utdanning.

e) Større faglig kunnskap hos lærerne. En kunnskapsrik lærer skaper respekt både for seg og faget. En allmennlærer som ikke kan faget det undervises i, skaper ikke respekt for noe.

f) Få inn alvoret i skolen – skole er ikke en lek!

Hva må gjøres?

Jeg skal avslutningsvis ta utgangspunkt i et sitat fra Nils Rune Langeland – en provokatør som irriterer. Ikke fordi alt han skriver er tull, men fordi inne i mellom alt det tullet han skriver, står det noe sant. I essayet «Skulen er død» skriver han innledningsvis:

«På eit jordgolv i Kabul sit ungane tett i tett og hyler fram bokstavane i talekor. Det lyser entusiasme av dei små andleta. Så primitivt men likevel så fylt av skulens "ånd". Ein liten gløtt inn i den evige skulestova, ei skulestove som manglar alt, men som har alt – som trengs: Lærevillige elevar og ein engasjert lærar.»

«Lik hunder som blir aggressive når dei luktar frykt, verar ungane våre døden i klasseromma.»

«Er det rart dei er urolege?» spør Langeland, og PISA-undersøkelsen viser faktisk at norske unger er best til noe. 40 % av norske elever svarer at det er så mye bråk i klasserommet at de har problemer med å konsentrere seg. Nr. 2 ligger på 30 % og så er det sterkt fallende. Kanskje værer barna døden i klasserommet?

Kanskje har Langeland rett. Kanskje er skolen død. For skole handler om aspirasjonsnivå, det handler om framdrift, at vi gjennom å tilegne oss forrige generasjons kunnskap, skal komme videre. Selve den moderne tanke at morgendagen vil være bedre enn gårsdagen. Derfor vil elevene lære, derfor føler læreren det som et stort ansvar å på entusiastisk vis lære dem. Hvis fortellingen om framskritt er død – hvis det ikke spiller noen rolle – ja, hvorfor skal barna da anstrenge seg. Hvorfor skal de sitte og svette over skolebøker? Da er skolen død. En oppbevaringsanstalt inntil de skal ut i den sosialdemokratiske verden, der kortene er delt ut før de ble født – noen som rike og noen som fattige og noen som må bli sin egen lykkes smed. Skolen mangler rett og slett et budskap som vi tror på, og som elever og lærere føler forpliktelse til. Dermed oppstår ikke ansvar – det er bare fokus på rettigheter igjen.

Jeg har i denne artikkelen vært opptatt å for det første få frem at skolen, målt på sine resultater, er i krise. For det andre at de som rammes, er arbeiderklassens gutter. For det tredje at resultatet er at vi sender dem ut i et arbeidsliv som bli mer komplekst og der konkurransen blir hardere, ikke som godt utdannede og konkurransedyktige, men som funksjonelle analfabeter!

Mitt enkle sluttpoeng er derfor: Som sosialister, som de som skal stole på arbeiderklassen og som vil at folket skal styre selv, så er dette et alvorlig problem som truer selve det sosialistiske prosjekt! Analysen av hvorfor det er slik – om det er dårlig organisering, late unger og udugelige lærere eller krisen i den kapitalistiske modernitet – blir viktig å utvikle, ikke bare for valgkamp. Det er arbeiderklassens evne til å styre som står på spill!

 

Vegtrafikken i de større norske byene er en stor bidragsyter til både lokale og globale miljøproblemer. Til tross for økt fokus på miljøvennlig byutvikling og nødvendigheten av å redusere problemene fra transportsektoren, skjer det lite i norske byer for å snu denne trenden. Det finnes imidlertid flere eksempler på europeiske byer som i mye større grad har tatt transportproblemene på alvor. I denne artikkelen vil jeg ta for meg to byer med til dels sammenfallende mål i miljø- og transportpolitikken, men som har gjennomført svært forskjellige strategier og tiltak. Transportpolitikken i Hasselt, Belgia, har endret seg radikalt på kort tid, mens politikken i Bergen i liten grad har ført til de endringene som er nødvendig for å redusere miljøproblemene fra transportsektoren.         

Bente Beckstrøm Fuglseth er samfunnsgeograf

---

I Hasselt, Belgia, hadde man på midten av 1990-tallet store problemer knyttet til sterk trafikkøkning som igjen førte til miljøproblemer, et overbelastet vegnett og store køer. På kort tid skjedde det en radikal omlegging av areal- og transportpolitikken der miljøvennlige alternativer ble valgt fremfor vegbygging. Planene om videre vegutbygging ble lagt vekk til fordel for tiltak som skulle redusere transportomfanget og endre fordelingen av transportmiddel fra bil til kollektivtrafikk og sykkel.

Gratis buss i Hasselt

De to viktigste tiltakene i den nye transportpolitikken i Hasselt var kollektivsatsing og ombygging av en ringveg. Antall kjørefelt og hastigheten har blitt redusert på ringvegen og man har prioritert å gi plass til gående og syklister. Samtidig har antall busslinjer blitt mer en doblet, frekvensen har økt og ikke minst; det er gratis å ta buss. Resultatet har vært en kraftig økning i antall kollektivreisende. I 2004 var det hele 14 ganger så mange som tok buss sammenlignet med før det nye kollektivtilbudet ble innført i 1997. En undersøkelse viser at 16 % av de kollektivreisende tidligere brukte bil.

Denne satsingen står i sterk kontrast til de to viktigste tiltakene i Bergensprogrammet, Ringveg Vest og bybanen. Ringveg Vest vil gjøre en kollektivsatsing i området umulig fordi det vil bli mye mer attraktivt å kjøre bil enn å reise kollektivt. Bybanen vil kunne bli et godt alternativ for reisende mellom Nesttun og sentrum, men så lenge den ikke inngår i et bybanenettverk vil den i liten grad kunne bidra til å redusere Bergens transportproblemer. Det har vært en formidabel trafikkvekst i Bergen, fra 1990 til 2002 vokste vegtrafikken med 37 %. I samme periode har antall kollektivreiser per innbygger sunket kraftig. Samtidig er vegtrafikken den viktigste bidragsyteren til både lokal luftforurensning og klimagassutslipp i Bergen. Tiltakene som ligger i Bergensprogrammet vil ikke bidra til å snu denne trenden, snarere forsterke og videreføre den. Miljø- og kollektivtiltak har riktignok fått betydelig større oppmerksomhet i Bergensprogrammet enn den tidligere, men disse tiltakene vil i liten grad føre til den snuoperasjonen som er nødvendig for å redusere vegtrafikken og problemene fra transportsektoren i Bergen. Dette skyldes først og fremst manglende vilje til å gjennomføre tiltak som vil gjøre det vanskeligere og dyrere å kjøre bil.

Til tross for at Bergen og Hasselt på begynnelsen av 1990-tallet hadde flere av de samme problemene og at flere av målene for transportpolitikken var sammenfallende, er de konkrete strategiene og tiltakene vidt forskjellige. I Hasselt har miljøvennlige alternativer i større grad vunnet frem enn i Bergen, og her er det gjennomført tiltak som har gitt en overgang fra bruk av bil til kollektivtrafikk.

Hasselt – Bergen

Det er flere årsaker til at transportpolitikken i Hasselt og Bergen har utviklet seg i ulike retninger. En svært viktig forutsetning for kollektivtilbudet er nivået på statlige subsidier. I Bergen drives kollektivtrafikken nærmest på kommersiell basis, mens den i Hasselt mottar høye statlige subsidier. Uten økte tilskudd til kollektivtrafikken i Bergen vil det ikke være mulig å få til den kollektivsatsingen som er nødvendig for å få til en overgang fra privatbil til kollektivtrafikk.

En annen viktig grunn til at transportpolitikken i de to byene har utviklet seg i forskjellige retninger, er at både politikere og fagpersoner tar i bruk ulik fagkunnskap for å legitimere og rettferdiggjøre beslutningene. I hovedsak dreier det seg om to konkurrerende modeller innen transportplanlegging. Den tradisjonelle modellen for sammenhengen mellom vegkapasitet og fremkommelighet hevder at økt kapasitet skaper bedre flyt i trafikken og mindre forurensning. Denne modellen har vært mest vanlig og har dannet grunnlaget for satsing på hovedvegutbyggingen i de ti største norske byområdene. På 90-tallet vokste det frem en alternativ teori som kritiserte denne modellen for ikke å ta hensyn til hvordan økt vegkapasitet og bedre fremkommelighet genererer mer trafikk. På kort sikt vil økt vegkapasitet bedre fremkommeligheten og korte ned reisetiden. Men selv om fremkommeligheten øker for alle, vil den øke mest for bilbrukerne. Det blir derfor mer attraktivt å kjøre bil enn å reise kollektivt, og vegtrafikken øker på lang sikt. For å endre transportmiddelfordelingen er det nødvendig å endre konkurranseforholdet mellom privatbil og kollektivtrafikk i favør av kollektivtrafikken, slik at det relativt sett blir mer attraktivt å reise kollektivt.

Det er den nye modellen som har blitt lagt til grunn for transportpolitikken i Hasselt, mens aktører i Bergen har tatt i bruk begge modellene. I Hasselt har den nye modellen fått gjennomslag hos det politiske flertallet og i de faglige miljøene. Dette skyldes til dels at de gamle metodene viste seg å ikke lykkes, og at nyutdannede personer som brakte med seg nye tanker om transportplanlegging og at miljøproblemer var på dagsorden. Det politiske flertallet og faglige miljøer har basert politikken på at økt vegbygging ikke vil løse transportproblemene i Hasselt eller gi et mer miljøvennlig transportmønster. Ved å flytte fokuset fra hovedsakelig å tilrettelegge for bruk at privatbil, til tiltak for kollektivtrafikk og sykkel, har de klart å endre reisemønsteret og få en overgang fra bilister til kollektivtrafikk.

I Bergen har ikke disse teoriene fått gjennomslag i samme grad. De samme faktorene som brakte de nye teoriene til Hasselt har også vært tilstede i Bergen, men de har ikke vært like sterke. Den tradisjonelle modellen stemmer godt overens med interessene til den delen av det politiske og faglige miljøet i Bergen som først og fremst er opptatt av fremkommelighet. Til tross for studier som viser denne modellens svakheter og begrensninger, blir den forsvart og benyttet i disse miljøene. Den egner seg godt til å legitimere og rettferdiggjøre beslutninger og fremstille dem som rasjonelle. Samtidig har sterke maktforhold gjort det mulig å fastholde den tradisjonelle modellen som den riktige til tross for kritikken.

De to modellene for sammenhengen mellom vegkapasitet og miljøproblemer skaper ulikt grunnlag for transportpolitikk. Det er mulig for politiske og faglige miljøer å velge forskjellige tiltak og strategier og samtidig begrunne valgene rasjonelt. De ulike aktørene tar i bruk teorier og forskningsresultater som best ivaretar deres egne interesser. Verdier og interesser styrer bruken av vitenskap, ikke rasjonalitet.

Det er derfor viktig å skille mellom de formelle vedtakene og realpolitikken; det politiske flertallet sine reelle målsettinger. Mens formalpolitikken i Hasselt og Bergen har mange likhetstrekk er realpolitikken derimot vidt forskjellig. Målene for Hasselt sin transportpolitikk er i større grad et uttrykk for realpolitikken, hva det politiske flertallet faktisk er opptatt av å gjennomføre, enn hva som er tilfellet for Bergen. Her er målsettingene til dels ren retorikk og symbolpolitikk. Det er mulig at det politiske flertallet virkelig ønsker å dempe trafikkveksten, redusere miljøbelastningen fra trafikk og utslipp av klimagasser. Men samtidig ønsker de ikke å iverksette de tiltakene som er nødvendige for å nå målene, fordi de mener at disse tiltakene vil hindre andre og viktigere mål, som for eksempel bedre fremkommelighet.

Mens transportpolitikken i Hasselt har ført til omfattende endringer og har som mål å endre innbyggernes transportvaner, legger ikke transportpolitikken i Bergen opp til verken store forandringer av transportsystemet eller endring i transportmiddelfordelingen. I Bergen blir ikke miljøproblemene tatt like alvorlig som i Hasselt. Miljøhensyn har vært en avgjørende faktor i transportpolitikken i Hassel, mens andre verdier og interesser som tilrettelegging for næringslivet, har vært viktigere i Bergen.

I Hasselt har stor grad av enighet i fagmiljøer og rent flertall i bystyret for byrådspartiene, både om målene og tiltakene for transportpolitikken, gjort implementeringen svært rask. Denne enigheten har også gjort det mulig med en mer samordnet og helhetlig politikk der de ulike tiltakene i større grad har blitt sett i sammenheng. Dette er på ingen måte tilfellet for Bergen, der det har vært stor uenighet både faglig og politisk om flere av tiltakene i Bergensprogrammet.

Transportpolitikken i Bergen preges av kompromissløsninger der de ulike partiene har kjempet gjennom enkeltprosjekter fremfor å utvikle en helhetlig transportpolitikk. Dermed blir det også vanskelig å få til en mer miljøvennlig transportutvikling i Bergen. Uenighet rundt transportpolitikken i Bergen gjør også implementering av tiltakene vanskeligere fordi aktørene fortsetter å kjempe gjennom sine interesser også etter at de formelle vedtakene er gjort, som bybanen.

Tiltak i Bergen

Hva kan så Bergen gjøre for å få til den nødvendige snuoperasjonen i transportpolitikken? Først og fremst handler det om å snu konkurranseforholdet mellom privatbil og kollektivtrafikk. Kollektivtilbudet må bedres, men samtidig er det helt nødvendig å legge restriksjoner på bruk av privatbil, gjennom for eksempel vegprising eller parkeringspolitikk. Erfaringer fra blant annet Stockholm viser at veiprising er et vært effektivt virkemiddel for å redusere transportomfanget og endre transportmiddelfordelingen. Mens hovedformålet med bompengesystemet er å finansiere bygging av infrastruktur, er hensikten med veiprising å redusere veitrafikken og utnytte den eksisterende infrastrukturen bedre. I tillegg er inntektene fra bompengeordningen begrenset til infrastrukturtiltak, mens inntekter fra veiprising også kan brukes til miljø- eller kollektivtiltak lokalt, inkludert drift av kollektivtrafikken. Et annet viktig aspekt er tidsdifferensierte takster som i rushtiden kan føre til at folk reiser kollektivt eller reiser til andre tider. Dermed kan presset på vegnettet reduseres og man kan unngå behovet for utvidet vegkapasitet og nye store veginvesteringer. Transportpolitikken i Hasselt viser at det er mulig med en mer miljøvennlig transportpolitikk. Den viktigste lærdommen fra Hasselt er nødvendigheten av å tenke langsiktig og helhetlig i transportpolitikken samtidig som miljøhensyn legges til grunn for de tiltakene som gjennomføres. Politikerne i Hasselt våget å prioritere kollektivtrafikk fremfor privatbil, noe som er utenkelig for altfor mange norske politikere. De må huske at uten å kombinere økt kollektivsatsing, arealplanlegging og restriksjoner på bruk av bil, vil det ikke være mulig å redusere vegtrafikken, endre transportmiddelfordelingen eller redusere miljøproblemene fra transportsektoren.

Dei rike landa har skapt problemet, men det er dei fattigaste menneska i verda som merkar konsekvensane.        

Ingeborg Gjærum er nestleiar i Natur og Ungdom

---

Eg skal ikkje bruke mykje plass på det, men la oss berre kjapt gå gjennom: Kva er klimaendringar? Atmosfæren rundt jorda er lag av gass som fungerer som eit drivhus. Drivhusgassar som CO₂ og vassdamp gjer at ein del av varmen frå solstrålane kjem inn, og ikkje slepp ut att med ein gong. Denne naturlege drivhuseffekten gjer at temperaturen på jorda held seg stabil på eit leveleg nivå. Slik skal det iallfall vere. Men noko er i ferd med å skje med klimaet.

Vi menneske brenner olje, gass og kol for å varme opp hus, drive bilar og fabrikkar og produsere straum. Det slepp ut enorme mengder CO₂ som samlar seg i atmosfæren og gjer den naturlege drivhuseffekten sterkare. Frå den industrielle revolusjon og fram til i dag, har CO₂-nivået i atmosfæren auka med ein tredel. Dermed stig temperaturen på jorda. Det kan høyrest ut som ein hyggeleg ting her i kalde Noreg. Men konsekvensane av klimaendringane er alt anna enn hyggelege.

Varme er energi. Når vi puttar meir energi inn i atmosfæren kjem det også meir energi ut – i form av meir ekstremt vêr. Vi merkar allereie at vêret endrar seg, og framtida vil by på meir flaum, sprengkulde, heitebølgjer og storm. Her i Noreg vil klimaendringane gje auka nedbør, særleg på Vestlandet og i Nord-Noreg. Temperaturen vil stige i heile landet, men særlig i Nord-Noreg. Mange stader vil vindhastigheten auke, og på kysten av Møre og Trøndelag må vi vente fleire stormar med stor skade. Som sagt: Ikkje særleg hyggeleg. Men antakeleg overlevbart. Her i rike Noreg har vi alle moglegheitar til å tilpasse oss eit tøffare klima. Godt for oss. Slik er det diverre ikkje overalt. Først og fremst er det verdas fattigaste som kjem til å kjenne klimaendringane på kroppen.

Då FNs klimapanel i vår ga ut sin fjerde hovedrapport, anslo dei at temperaturen kan auke med mellom 1,4 og 5,8 ºC før år 2100. Noreg og EU har begge ei målsetning om at den globale temperaturaukinga ikkje skal overstige to grader. Det er i og for seg ei ambisiøs målsetting. Både tidlegare sjefsøkonom i Verdsbanken, Sir Nicholas Stern, som i fjor ga ut ein rapport om dei økonomiske konsekvensane av klimaendringar, og det norske Lavutslippsutvalget meiner verda ikkje vil nå to graders-målet. Det er ikkje så vanskeleg å skjøne. Skal vi stanse temperaturaukinga på to grader, må vi kome fram til «global peak» – maksnivået av klimagassutslepp – innan ti til femten år. I 2050 må dei globale utsleppa vere halvert.

Det burde likevel ikkje vere eit alternativ å ikkje klare to graders-målet. For sjølv om vi klarer det, vil vi sjå dramatiske endringar i verda slik vi kjenner ho i dag. Og fyrst og fremst er det verdas fattigaste som vil merke endringane.

Isbjørnen er blitt det fremst eksemplet på klimaendringar. Triste bilete av ulukkelege isbjørnar på smeltande isflak utan nokon plass å gjere av seg, finnes no overalt. Symbolet på klimaendringar kunne like gjerne vore bilete av svoltne menneske i verdas fattigaste land.

Ei utrygg framtid

Høgare temperatur gjer at havet stig. Både fordi isen på jorda smeltar og havvatnet utvidar seg når det blir varmare. Mange øystatar og kystområde står i fare for å forsvinne. Ein halv meter høgare havnivå vil i følgje FN true 200 millionar menneske berre langs kysten av Asia og Afrika.

Stormar, tørke, flaum og orkanar sender millionar av menneske på flukt kvart år. Alt i 1998 meldte Røde Kors at det var fleire menneske på flukt frå naturkatastrofar enn frå krig. Talet vil auke. Med ei havstiging på ein halvmeter, vil seksten prosent av Bangladesh ligge under vann. Bangladesh er verdas tettest befolka land, og 17 millionar menneske vil bli ramma. Medan rike land som Nederland kan byggje seg diker og halde vannmassene ute, vil fattigfolk langs kystene drives på flukt.

Ofte er det fyrst og fremst naturkatastrofar som er tema når vi høyrer om konsekvensar av klimaendringar. For verdas fattigaste er det diverre minst like alvorleg med dei varige skadane auka temperatur vil gje. Varmare vêr og endringar i nedbørsmengda vil gjere matproduksjon vanskeleg mange stader i verda. I dag svelt 800 millionar menneske – klimaendringane kan gjere at det blir enda fleire i framtida. Det er venta at med ei auke i temperaturen på to grader, vil mellom 25 og 60 prosent fleire menneske rammes av sult.

Med ei auke i temperaturen på to grader vil så godt som alle områda i Uganda der det i dag dyrkas kaffe, vere øydelagte og ubrukelege for kaffeproduksjon. Dette er berre eit av eksempla på at klimaendringar svekker inntektsgrunnlaget for tusenvis av verdas fattigaste. Dei fattigaste landa, som ofte baserer seg på råvareproduksjon, er svært sårbare for endringar i ver og temperatur. Korleis skal desse landa utvekle seg og bli rikare dersom inntektsgrunnlaget deira forsvinn med temperaturaukinga?

Auka temperatur gjev auka sjukdomsspreidning. Malaria og andre farlege sjukdommar vil spreie seg til nye område. Klimaendringane kan gjere at 210 millionar fleire menneske får malaria kvart år. Ein rapport frå Christian Aid i Storbritannia seier at om FNs anslag om ei mogleg temperaturauking på 5,8 ºC slår til, kan 182 millionar menneske i Afrika sør for Sahara døy av sjukdommer direkte forårsaka av klimaendringar.

Kva no?

Den gode nyheita er at vi kan stoppe klimaendringane. FNs klimapanel meiner at dersom vi reduserer utsleppa av CO₂ og andre klimagassar med mellom 50 og 85 prosent, og gjer det fort, kan vi unngå dei verste konsekvensane av klimaendringane. I Noreg har vi mange ulike tiltak vi kan setje i gong for å få utsleppa ned. Handler vi no, kan dei norske utsleppa vere halvert innen 2020.

Den dårlege nyheita er at den norske regjeringa ikkje vil. Dei ga akkurat ut stortingsmeldinga Norsk klimapolitikk. Det er ei stortingsmelding som syner kva for ein miljøpolitikk Stoltenberg og Bjørnøy meiner Noreg bør føre frem mot 2020. Målsetningen deira er at norske utslepp i 2020 skal ligge på omlag det nivået dei låg på i 1990. Med den målsetningen vil ein nordmann antakeleg sleppe ut 40 ganger meir ein person frå Bangladesh i 2020.

Eg trur at dersom Noreg hadde stått overfor dei samme utfordringane som Bangladesh, ville norsk klimapolitikk sett annleis ut. Diverre. Men så lenge moglegheitane for dramatiske kutt i norske klimagassutslepp er tilstades, så lenge det framleis går an å gjere noko, må vi fortsette å kjempe. Det står om framtida til millionar av menneske.

Ropene om intervensjon i Darfur gjaller høyt. Venstresida står som vanlig sammen med høyresida i forhold til spørsmål om Afrika. Manne Granqvist analyserer her hvordan klassisk imperialisme kles ut som humanitær interesse.         

Manne Granqvist er svensk frilansjournalist

---

Siden våren 2004 har Darfur-provinsen i det vestlige Sudan befunnet seg i verdens søkelys. Etter en midlertidig synkende interesse fikk spørsmålet et nytt oppsving på høsten, og ved siden av gjentatt indignasjon i lederspaltene og økt rapportering på nyhetssidene har vi de seneste månedene kunnet se helsides annonser fra amerikanske «Save Darfur» i svenske dagsaviser. En stund ble spørsmålet riktignok overskygget av Etiopias USA-støttede invasjon i Somalia, men det er ingen tvil om at Sudan igjen har fått internasjonal prioritet, noe som også ble markert gjennom Kofi Annans avskjedstale i desember. Mens det stort sett har vært stille rundt krigen som mellom 1996 og 2002 antas å ha krevd fire millioner menneskeliv i nabolandet Kongo, fikk krisen i Darfur umiddelbart stor oppmerksomhet. På tross av at budskapet fra diverse pressgrupper har vært at Darfur-krisen og med den et pågående folkemord, har blitt ignorert internasjonalt, har Darfur opplevd et i afrikansk sammenheng nesten unikt engasjement i vest. De aktørene som har krevd internasjonal inngripen i Sudan har ikke bare hatt støtte fra en enstemmig presse, men også alle slags regjeringer, internasjonale hjelpeorganisasjoner og en rekke kjendiser.

Det at en del kriser overses er selvsagt ikke et argument for å overse enda en krise. Det er imidlertid grunn til å spørre seg hvor den uforholdsmessige interessen for Sudan stammer fra og hvilke grupper som har vært pådrivere når krisen i Darfur settes høyest opp på det internasjonale samfunnets agenda.

Bakgrunnen for den krisen som nå utspiller seg i Darfur, er kompleks. Bare dette faktum står i motsetning til det enerådende bildet som formidles i vestlige medier, alternative medier inkludert, som på vanlig måte har trukket frem «etniske og religiøse motsetninger» som hovedforklaring. I bunn av konflikten ligger det riktignok for dårlig tilgang på vann og jord, forårsaket av tørke og ørkenspredning, noe som har stilt ulike lokale grupper, som tidligere har levd fredelig sammen, mot hverandre (i særdeleshet nomader kontra jordbrukere). Regjeringens periodevist manglende interesse for regionenes ve og vel har bidratt ytterligere til både de lokale motsetningene og spenningen mellom Darfur og hovedstaden Khartoum. En del viktigere faktorer har imidlertid havnet mer i skyggen av disse i nyhetsstrømmen. Det gjelder fremfor alt stormaktenes interesser i Sudan og i særdeleshet i landets råvareressurser.

Sudan – oljeprodusent

Sudan er ingen ny brikke på imperiemaktenes spillbrett. Bare i egenskap av å være Afrikas geografisk største stat er landet av strategisk interesse. I den senere tiden har imidlertid Sudan vokst til å bli en av kontinentets største oljeprodusenter. De kildene som ble oppdaget i sør på 1970-tallet av amerikanske Chevron, er en av forklaringene til at krig har hersket i landet nesten uavbrutt siden selvstendigheten fra England i 1956. Produksjonen er fortsatt forholdsvis lav, men det er nettopp de uutnyttede oljefeltene som gjør Sudan så attraktivt for de oljeavhengige supermaktene. Ved siden av oljen er det dessuten stor tilgang på kobber, uran og naturgass, samt verdens største xantangummi-reserver (som er av stor interesse for blant annet verdens leskedrikkgiganter). Sudans fremste handelspartner er Kina, som importerer to tredeler av oljen og som har investert opp mot ti milliarder dollar i pumper, raffinerier og rørledninger.

Borgerkrigen 1983–2005

Den ødeleggende borgerkrigen som raste mellom nord og sør fra 1983 til 2005 hadde, som krigen i Darfur, delvis opphav i den britiskskapte motsetningen mellom Khartoum og de neglisjerte distriktsområdene i landet. Det fantes også et religiøst aspekt, da det nordlige Sudan og regjeringen er muslimer, mens befolkningen i sør hovedsakelig er animister og til en viss utstrekning kristne. Krigen ville imidlertid aldri tatt de proporsjonene den gjorde om ikke USA og Sovjetunionen hadde utstyrt hver sin stridende part med finansiering, våpen og strategisk rådgivning. Washington støttet opp om en undertrykkende islamistisk regjering under president Nimeiri, mens Moskva støttet John Garangs opprørshær SPLA (Sudan People's Liberation Army) i det oljerike sør. De strukturtilpasningsprogrammene regjeringen gjennomførte i løpet av krigsårene etter ordre fra IMF og Verdensbanken, førte til en sultkatastrofe som skapte store oppslag i vesten på 1980-tallet. Penger fra de påfølgende veldedighetskampanjene garanterte fortsatt finansiering av den sudanske statens krig mot de sovjetstøttede opprørerne i sør. «Borgerkrigen» var i virkeligheten en del av den imperiekrigen som var synlig en rekke steder i det ressursrike Afrika på 70- og 80-tallet og som Vesten har døpt den kalde krigen.

I forbindelse med Sovjetunionens fall passet USA på å bytte side i flere av Afrikas krigsområder. Slik ble dollarflommen i for eksempel Kongo omdirigert fra diktatoren Seke Mobuto til Laurent Kabilas opprørsbevegelse, mens støtten til terroristgruppen RENAMO i Mosambik forsvant til fordel for en vestvennlig samlingsregjering med de tidligere marxist-leninistene i FRELIMO. Og så videre. I Sudan var det SPLA i sør som ble tatt under den amerikanske ørnens vinger etter at en ny og mindre USA-vennlig regjering hadde tatt makten i Khartoum gjennom et kupp. Anslagsvis to milliarder dollar kom deretter i støtte via USAs allierte i Etiopia og Uganda til SPLA, som gjorde seg beryktet blant annet for sin systematiske bruk av barnesoldater. Det finnes opplysninger om at en del av logistikken ble ivaretatt av den israelske etterretningstjenesten Mossad, som lenge hadde virket i en rekke afrikanske land. Også Storbritannia støttet i hemmelighet opp om SPLA og andre regjeringsfiendtlige grupper i landet.

På 1990-tallet beskrev amerikansk UD og internasjonale medier Sudan som en trussel mot USAs og Israels sikkerhet og som en frihavn for terrorister (ikke uten grunn – både Osama bin Laden og Carlos «Sjakalen» Sanchez skjulte seg på ulike tidspunkter i landet). Clinton-administrasjonen innførte sanksjoner, fortsatte støtten til SPLA og bidro til å ruste opp fiendtlige regimer i naboland som Tsjad og Uganda militært. Den nordamerikanske aggresjonen kulminerte i august 1998 da USAs militære selv bombet Al Shifa-fabrikken – Sudans eneste medisinprodusent og Afrikas største produsent av malariavaksine – begrunnet med at denne var et laboratorium for terrorister. Til tross for støtten fra USA og flere naboland lyktes likevel ikke SPLA med å styrte Khartoum-regimet som beholdt sin militære dominans og som var støttet av Egypt. Dessuten passet Kina på å bygge oljerørledninger og knytte til seg viktige oljeletningskontrakter samtidig med de amerikanske sanksjonene. Utviklingen førte til at Det hvite hus rundt millennilumsskiftet gradvis byttet strategi til fordel for mer diplomatiske anstrengelser. Den sudanske regjeringen var ikke sen med å samarbeide når muligheten til slutt bydde seg. Siden 1997 hadde man forgjeves foreslått fredssamtaler og gjentatte ganger strukket ut hånden, blant annet gjennom ensidig våpenhvile, for å oppnå fred. President Omar Al-Bashir gikk nå USA i møte blant annet gjennom å manøvrere den progressive og frittalende visepresidenten Hassan Al-Tourabi vekk fra regjeringen. Videre innledet Khartoum et samarbeid for bekjempelse av terrorisme med CIA (som fortsatt består). Sanksjonene som hadde blitt innført under Clinton, ble lettet på og fredsforhandlinger mellom nord og sør ble innledet under Washingtons overoppsyn.

Fredsavtalen

En fredsavtale mellom SPLA og regjeringen ble endelig sluttet i januar 2005 i Kenyas hovedstad Nairobi. Nairobi-avtalen representerte en klar fremgang for opprørerne. Det sørlige Sudan ble gitt en særskilt autonomi under SPLAs ledelse og ble garantert halvparten av oljeinntektene. John Garang overtok posten som visepresident i en ny samlingsregjering (men omkom en måned senere i en ennå ikke oppklart helikopterulykke). I avtalen inngikk også en enighet om en folkeavstemning om selvstendighet for det sørlige Sudan senest i 2011. Utviklingen minner om den «balkaniseringen» som har rammet flere ressursrike afrikanske land og som synes å tjene vestlige lands interesser. Akkurat som tidligere i Angola og Kongo foregikk oppdelingen av Sudan gjennom en borgerkrig med «etniske overtoner», men også med skjult amerikansk innblanding. For flere av de involverte kreftene var fredsavtalen ikke noe mer enn en midlertidig løsning på veien mot et regimeskifte i Sudan. Når freden mellom nord og sør begynte å nærme seg, hadde USA allerede vendt oppmerksomheten vestover, mot Darfur-provinsen. Et knapt år før Nairobi-avtalen ble inngått, ble Darfur-spørsmålet reist i FNs sikkerhetsråd i forbindelse med at USA overtok formannskapet. Det ble rapportert om hundretusener av fordrevne og bortimot 20.000 drepte siden begynnelsen av 2003. Ansvaret ble lagt på regjeringen, som det ble sagt sto bak den såkalte Janjaweed-militsens terror mot sivilbefolkningen i Darfur.

Janjaweed

Anklagene var ikke tatt ut av lufta. Khartoums undertrykkelse hadde imidlertid ikke oppstått ut av intet, men som et svar på en opptrapping i regjeringsfiendtlig aktivitet i Darfur. Motstandsgrupper i regionen var trolig inspirert av SPLAs suksess og så en anledning til å utytte regjeringens trengte posisjon til egen, og muligens Darfurs, vinning. Motstandshæren SLA (Sudan Liberation Army, opprinnelig Darfur Liberation Army) ble opprettet ved at ulike opprørsgrupper i Darfur gikk sammen. Det er ingen tvil om at USA ga sin velsignelse til opprørsprosjektet. Opprørshæren fikk til å begynne med rådgivning og militær utdannelse fra SPLA, samt av nabolandene Tsjad og Etiopia som er kjente for å gå Det hvite hus' ærend. Allerede i 2001 hadde NDA, en fellesorganisasjon for den sudanske opposisjonen der flere Darfur-baserte opprørsgrupper inngikk, fått ti millioner dollar i bistand fra USA, og SLA regnet åpenbart med fortsatt støtte utenfra da den i løpet av 2003 begynte å angripe regjeringsstillinger i Darfur. Mens SLAs diffuse politiske mål ble sagt å være et «forent, demokratisk Sudan», begynte også en mer ideologisk islamistisk opprørsgruppe, JEM (Justice and Equality Movement) – med færre tegn på amerikansk støtte – å gjøre seg bemerket på samme tid. Tross ulikheter har gruppene til og fra gjort felles sak i kampen mot det sudanske regimet.

Opprørernes angrep mot politistasjoner, militærgarnisoner og sivilbefolkning var til å begynne med velorganiserte og fremgangsrike. Sudans hær var trent for en helt annen type kamper i sør og behersket ikke ørkenterrenget i Darfur. Dessuten var opprørernes våpen – de fleste muligens med opphav i det massive arsenalet USA har forsynt Tsjads hær med – hærens våpen mange ganger overlegne. Som svar på opprørernes provokasjoner valgte regjeringen å benytte seg av en teknikk som var benyttet i krigen mot SPLA og begynte å støtte den lokale militsgruppen Janjaweed, en løs gruppering av arabisktalende nomader som hadde oppstått i Tsjad under konflikten med Libya i 1988 og delvis blitt drevet over grensen til det vestlige Sudan. Det eksisterte allerede en motsetning mellom disse nomadene og den bofaste befolkningen som SLA- og JEM-opprørerne hovedsakelig hadde rekruttert fra. I og med regjeringens spill blåste det nå opp til krig. Janjaweed begynte en hensynsløs jakt på opprørere, og slaktet alt som kom i sin vei. Kampene var snart utenfor Khartoums kontroll, hundretusener av mennesker ble drevet på flukt og mange tusen ble drept av en av sidene. Det tok ikke lang tid før hele verden hadde hørt om Darfur.

I motsetning til JEM – som har bånd til den av Khartoum avsatte Hassan Al-Tourabis progressive muslimske bevegelse – inntok SLA tidlig en «afrikansk» posisjon for å markere seg mot Janjaweed og (den «arabiske») hovedstaden. Det er ikke minst denne identitetsmarkeringen som har drevet frem forestillingen i USA og Europa om at krisen i Darfur er basert på etniske og religiøse motsetninger. Det hevdes at islamske «arabere» fører en krig mot svarte «afrikanere». I virkeligheten kan stort sett hele Darfurs befolkning betraktes som arabisktalende, muslimske, svarte afrikanere, og blant de gruppene som nå er i strid, er det langvarige tradisjoner for gjensidighet og inngifte. Ved siden av å skjule de økonomiske interessene bak konflikten, undergrave afrikansk enhet og ytterligere bidra til det allmenne mishaget mot arabere bidro også denne retorikken til å engasjere USAs afroamerikanske befolkning for en intervensjon i Sudan, selvsagt sammen med kristne og anti-islamistiske, inkludert sionistiske, grupper. Slike forenklinger av Darfurkonflikten utgjorde nemlig stammen i de amerikanske presserapportene fra Sudan, som økte kraftig i løpet av 2004 og ble akkompagnert av «Save Darfur»-bevegelsens fødsel og fremgang. På tross av mangel på pålitelige rapporter økte det utbasunerte antallet døde i Darfur raskt fra 20.000 til det tidobbelte og ble beskrevet som en «etnisk rensing» med velsignelse fra den sudanske regjeringen. «Progressive» kjendiser som George Clooney og Angelina Jolie ble engasjerte for å markedsføre bevegelsens krav om sanksjoner, stopp i oljehandelen og en militær inngripen for å stoppe det som nesten umiddelbart fikk betegnelsen «folkemord». Ekkoet av dette har siden latt seg høre i hele den vestlige verden.

Save Darfur-bevegelsen

En titt på organisasjonene bak «Save Darfur»-bevegelsen viser at den er initiert, drevet frem og finansiert dels av diverse evangelisk kristne grupper, hvorav mange står på ytre høyre fløy, dels av en rekke pro-israelske interessegrupper. Når det gjelder sistnevnte, er det sannsynlig at det sudanske regimets åpne støtte til den palestinske motstanden i det minste er en faktor bak oppslutningen. Fundamentalistiske kristne grupper i USA begynte allerede under nord-sør-krigen på 1990-tallet å engasjere seg i Sudan, og da, som sin regjering, til støtte for den «kristne» siden. Det humanistiske utgangspunktet for disse evangeliske og jødiske organisasjonene bør selvsagt ikke automatisk betviles, og i den brokete «Save Darfur»-koalisjonen finnes også andre grupper, inkludert moderate muslimske og afroamerikanske organisasjoner (selv om sudanske røster fortsatt glimrer med sitt fravær). Likevel er det verdt å legge merke til at ryggraden i denne bevegelsen består av grupperinger som ideologisk og interessemessig står Bush-regimet ganske nær. Det mest urovekkende er likevel kanskje hvordan disse gruppene har lyktes med å skape en bred og folkelig opinion – som inkluderer store deler av den nordamerikanske og europeiske venstresida – for en «humanitær» militær intervensjon i Sudan.

På tross av at Save Darfur-bevegelsen var og er marginal i forhold til for eksempel protestbevegelsen mot krigen i Irak, fikk den umiddelbart langt større plass i media og støtte fra Washington. I juli 2004 fikk den ett av sine fremste krav oppfylt da den amerikanske kongressen enstemmig besluttet at krisen i Darfur var å betrakte som et folkemord. USA har siden aktivt gått inn for en NATO- eller FN-innsats i Darfur. En måned før kongressens vedtak hadde FN etter en utredning trukket den konklusjonen at det som skjedde i Darfur ikke var å betrakte som et folkemord i henhold til organisasjonens definisjoner. Selv om det var en kobling mellom regjeringen og Janjaweed-militsen var denne ikke tydelig, og siden overgrep ble begått av alle parter var de dermed ikke rettet utelukkende mot én folkegruppe. Også Leger uten grenser, som tidlig hadde vært på plass i Darfur, støttet FNs bedømmelse av at det manglet belegg for en systematisk kampanje mot en bestemt gruppe. Det kan, med andre ord, fremstå som et kynisk spill, og ganske riktig fikk FN kritikk for å bry seg med ord når mennesker døde i hopetall. Det de fleste kritikerne imidlertid unnlot å spørre seg om, var hvorfor USA krevde at denne katastrofen skulle gis det sterke folkemordstempelet av FN, samtidig som Washington støttet enda mer brutale regimer i naboland som Tsjad, Uganda og Etiopia – og i særdeleshet samtidig som USA selv hadde startet folkerettsstridige kriger med enda flere dødsofre i Irak og Afghanistan. Jean-Hervé Bradol, president i Leger Uten Grenser, kalte senere USAs anvendelse av folkemordbegrepet for å beskrive situasjonen i Darfur for «åpenbar politisk opportunisme».

I november 2004 utlyste Kofi Annans rådgiver for folkerettsspørsmål, Juan Mendez, en briefing om Darfur for Sikkerhetsrådet. Denne briefingen ble ikke bare blokkert av Kina og Russland – som på grunn av sine egne bånd til Al-Bashir-regimet ikke er interesserte i en inngripen i Darfur – men også av USAs representant John Bolton, som altså gikk inn for en inngripen. USA hadde allerede tatt stilling, og ytterligere informasjon om emnet risikerte tydeligvis å sette de amerikanske planene i fare. I juni 2005 godkjente representantenes hus i USA «the Sudan Peace bill» som blant annet inneholder trusler om sanksjoner rettet mot Sudans oljeindustri.

Olje i Darfur

Omtrent samtidig bekreftet et sveitsisk oljeletingsselskap det man får tro USA har hatt en anelse om lenge: at det fantes olje i Darfur. I løpet av samme periode ble også en observasjonsstyrke på 300 mann fra Den afrikanske unionen (AU) kraftig økt gjennom en FN-resolusjon, til 7.000 soldater. Som en del av sine fremflyttede posisjoner på kontinentet har USA spilt en aktiv rolle i forbindelse med omorganiseringen av AU (tidligere OAU), ikke minst gjennom et langvarig militært samarbeid. AU-styrken, som derfor i det minste indirekte står under en viss kontroll og oppsyn fra Pentagon, var likevel ikke nok for Washington. I begynnelsen av 2006 gjorde George Bush gjentatte uttalelser til støtte for en NATO-innsats i Darfur og en fordobling av antallet AU-soldater. Omar Al-Bashir nektet imidlertid å akseptere en militær NATO- eller FN-styrke i landet og mente at konflikten krevde en dialogbasert sudansk, eller i hvert fall afrikansk, løsning [1].

I april 2006 arrangerte Den afrikanske unionen en fredssamtale mellom Khartoum og Darfur-opprørerne i Nigerias hovedstad Abuja. Parallelt med fredssamtalene mobiliserte «Save Darfur»-bevegelsen kraftig i USA, som for å forstyrre forhandlingene. En demonstrasjon i Washington 30. april klarte ikke å lokke med seg mer enn et par tusen deltakere, men den fikk langt større plass i media enn de 300.000 som dagen før hadde demonstrert mot krigen i Irak og de millionene som hadde demonstrert for immigrantenes rettigheter. Arrangørene av demonstrasjonen fikk også audiens hos Bush, som ga bevegelsen sin velsignelse. I samme omgang kom Condoleeza Rice med en uttalelse der hun gjentok Bush' synspunkter om at AU-styrken i Darfur ikke var nok og trengte støtte fra NATO. Det er sannsynlig at det som skjedde i Washington, sendte et signal til Darfur-opprørerne om at presset på Khartoum ville øke og at det derfor ikke var noen grunn til å komme til noe kompromiss med regjeringen. Fredssamtalene sluttet også med at bare en fraksjon av SLA skrev under på fredsavtalen. En annen fraksjon besluttet sammen med JEM å gå tilbake til kampene under samlingsnavnet NRF (National Redemption Front).

Plan B

I løpet av 2006 rapporterte AU at situasjonen på enkelte områder hadde bedret seg og at regjeringen Al-Bashir hadde vedtatt tiltak for å lindre krisen i Darfur, avvæpne Janjaweed og støtte hjelpeorganisasjonenes arbeid i regionen. Likevel har USA økt presset for en FN-inngripen og «Save Darfur»-bevegelsen, som synes å ha uendelige PR-ressurser, roper høyere enn noensinne om folkemord og at «noe må gjøres». Washington truer nå med en uspesifisert og hemmeligstemplet «Plan B», om Khartoum ikke umiddelbart aksepterer en felles FN-/AU-styrke. I følge Washington Post innebærer «Plan B» et trefrontsangrep mot den (i hovedsak dollarbaserte) sudanske økonomien, der den trolig mest ødeleggende komponenten er en aggressiv blokkering av alle banktransaksjoner knyttet til Sudans regjering. Å virkeliggjøre planen fører blant annet med seg at alle selskaper, amerikansk eller utenlands, som på en eller annen måte håndterer penger fra oljehandelen i Sudan, blir utsatt for amerikansk etterforskning. Enkelte røster i senatet anser til og med disse tiltakene som tannløse og har gått så langt som å kreve en unilateral amerikansk invasjon (noe Condoleeza Rice imidlertid så langt har motsatt seg med henvisning til de «tungtveiende ulempene» knyttet til å agere uten verdenssamfunnets støtte).

Det styrkede og ensidige presset på den sudanske regjeringen bidrar utvilsomt til de fortsatt stridende opprørsgruppenes motvilje mot å komme til forhandlingsbordet. Når den sudanske regjeringshæren nå forsvarer seg mot angrepene fra NRF, som det altså ikke er inngått noen fredsavtale med, anklages Khartoum for brudd på våpenhvilen av USA. NRFs uttalte mål om å bekjempe både SLA og regjeringen har derimot ikke møtt noen fordømmelse, verken fra Det hvite hus eller fra det internasjonale samfunnet ellers, som altså heller har skjerpet tonen mot Khartoum-regjeringen. Eritreas regjering, som i oktober sto bak en fremgangsrik mekling mellom Khartoum og opprørsgrupper i øst, har også tilbudt sine tjenester for å få en slutt på kampene i Darfur. Anstrengelsene har imidlertid så langt vært forgjeves, og president Isaisas Afwerki anklaget i desember USA for å sabotere meklingsforsøkene og forhindre fred i Darfur.

I skyggen av krigen i det vestlige Sudan fortsetter SPLM («Army» er byttet ut med «Movement») i sør sitt USA-velsignede arbeid for en uavhengig stat i det oljerike sørlige Sudan i forbindelse med den forestående folkeavstemningen. I februar 2006 besøkte Rebecca Garang, enke etter John og i dag minister i den autonome regjeringen i sør, Det hvite hus og diskuterte blant annet opprettelse av diplomatiske forbindelser mellom Washington og Sør-Sudan. Det er i det sørlige Sudan at de kinesiske oljeforekomstene befinner seg og det trengs ingen stor evne til å resonnere seg frem til at en selvstendig stat der ville være det samme som å stille spørsmålstegn ved Pekings kontrakter med Khartoum (regjeringen i sør har allerede på egenhånd opphevet franske Totals oljekontrakter fra 1980-tallet og mot protester fra Khartoum inngått avtaler med britiske White Nile for de samme konsesjonene).

USA importerer mer olje fra Afrika enn fra noe land utenfor kontinentet, og andelen antas å øke kraftig de neste ti årene. Kinas voksende økonomi gjør imidlertid krav på de samme ressursene og ikke minst derfor er den økende kinesiske tilstedeværelsen i Afrika en alvorlig trussel mot USA. Stadig flere afrikanske stater, med den demoniserte Robert Mugabes Zimbabwe i spissen, vender blikket østover. Angola, som er Kinas største afrikanske oljeleverandør, med Sudan som nummer to, mottok nylig et gigantisk rentefritt lån fra den kinesiske sentralbanken i bytte mot oljekontrakter i stedet for å stille opp på de strukturtilpasningskravene en pakke fra IMF ville medført. Selvsagt skaper denne utviklingen uro for den amerikanske økonomien. I forbindelse med et besøk i Sudan av den kinesiske presidenten Hu Jintao i begynnelsen av februar avskrev Kina sudansk gjeld på 70 millioner dollar. Det hvite hus sin «skuffelse» over dette uttrykket for den kinesiske uviljen mot å «medvirke til en løsning» på Darfur-krisen lot ikke vente på seg. Det virkelige motivet bak den amerikanske misnøyen er naturligvis den samme som ligger til grunn fro USAs agenda i stort. Så lenge Al-Bashirs regjering beholder makten over et forent Sudan, er det Kina som har overtaket i forhold til utnyttelsen av landets ressurser.

Det er forsiktig sagt ironisk at den samme staten som presset på Sudan ødeleggende strukturtilpasningsreformer, pumpet våpen inn i landet i 25 år og bombet i stykker landets største medisinprodusent, nå krever en «humanitær innsats» i form av ytterligere militær aktivitet. Mens regjeringene i Sudan og Kina er de som anklages av verdenssamfunnet for ikke å bidra til fred, er det i virkeligheten USA som bærer det største ansvaret for Sudans elendighet. De aller fleste som dør i Darfur, faller ikke som ofre for kuler fra noen av sidene, men for sult og sykdommer som malaria og tuberkulose. Bombingen av Al Shifa-fabrikken har utvilsomt skapt mer lidelse i regionen enn Janjaweed-militsens herjinger. Medisiner, vanningssystemer, gjeldsslette og, mer umiddelbart, afrikanske fredssamtaler uten nordamerikansk innblanding ville utvilsomt løst flere problemer i Darfur enn sanksjoner og militær intervensjon. Et fruktbart oljesamarbeid med Kina kan berede grunnen for en oppgang i den sudanske økonomien. At en slik oppgang ikke vil komme verken folket i Darfur eller andre steder i landet til gode under Al-Bashir kan så være, men det er liten grunn til å tro at Washingtons indignasjon har noe med dette å gjøre.

FN

Helt uavhengig av de bakenforliggende motivene er det i det hele tatt vanskelig å tenke seg at en NATO- eller FN-innsats støttet av det samme Washington som står bak angrepskrigen mot Afghanistan, okkupasjonen av Irak og statskuppet på Haiti skulle gjøre noe positivt for de marginaliserte innbyggerne i Darfur eller det sudanske folket i alminnelighet. Likevel har menneskeretts-, solidaritets- og venstresidegrupperinger av alle slag på bred front sluttet opp om kravet om en «humanitær» innsats i Darfur. Tiltroen til i særlighet FN er jevnt over stor innenfor den vestlige venstresida som nesten fullstendig har latt være å studere erfaringene fra organisasjonens virke på Haiti de siste tre årene. Gjennom sin brokete sammensetning kan FN i og for seg virke som en motvekt, om enn vanligvis en liten en, mot USAs unilaterale interesser, som for eksempel foran krigen i Irak. Ulikt Det hvite hus styres ikke FNs sikkerhetsråd av en, men av flere imperialistiske administrasjoner, som seg imellom har motstridende interesser og som derfor i blant kan fungere som en bremsekloss. På den andre siden har FN-innsats som på Haiti og i Jugoslavia tydelig vist hvordan organisasjonens «hjelpeinnsats» like gjerne kan tjene som et skjul for å fremme imperialistiske interesser heller enn å fremstå som en kraft for fred og forsoning. I Afrika har de blå hjelmene en mørk historie, med innblandingen i mordet på Patrice Lumumba i Kongo som kanskje den største skampletten. I dag får den franske hæren støtte fra 7.000 FN-soldater i Elfenbeinskysten etter at president Laurent Gbagbo har deklarert at landet akter å befri seg fra den gamle kolonimakten, denne gang «på ordentlig».

Men samtidig som en ny bølge av bevissthet og frihetsånd skyller innover Afrika, sitter progressive grupper i vest – når de i det hele tatt viser interesse – håpløst fast i en endimensjonal forståelse av konfliktene på kontinentet. Mens den svenske venstresida for eksempel er splittet i forhold til motstandskampens betydning i Irak, står den som regel forent med høyresida i spørsmål som omhandler Afrika. Det som hender der, er ille og «vi må gjøre noe» – så langt strekker som regel men felles (ikke-)analysen seg. Naiviteten kan ikke utelukkende skyldes på villedende manøvrer fra massemedia og ulike interessegrupper. Imperiebyggernes versjon av det som skjer, slår lett rot i det bildet av Afrika som finnes forutinntatt i den europeiske og nordamerikanske tenkemåten over hele det politiske spekteret. Kvasianalyser forankret i synet på Afrika som «det håpløse kontinentet», bebodd av mennesker det er synd på, opprettholder oppfatningen av Afrika som inkapabelt og trengende, uten i det hele tatt å synliggjøre de kreftene som kveler enhver mulighet for fred og uavhengighet. Blant humanister og filantroper i vest er den allmenne oppfatningen at vi gjør for lite for Afrika. I virkeligheten finnes det et massivt vestlig nærvær og aktivitet på kontinentet, et nærvær som er årsaken til flesteparten av de problemene vi bekymrer oss for. Bildet av et inkompetent, avhengig og hjelpeløst Afrika som preger forholdet vårt til kontinentet utgjør en takknemlig grobunn for alle ropene på «hjelpeinnsatser» og «humanitære intervensjoner» som opprinnelig ble utformet av evangeliske og nykonservative tankesmier og som i høyeste grad bygger opp under nykoloniale interesser. At store deler av venstresida har tatt til seg høyresidas falskklingende indignasjon over Darfur – og samtidig som man motsetter seg USAs okkupasjon av Irak støtter (om enn ubevisst) planene deres for Sudan – er symptomatisk for den grovt ensidige forestillingen om Afrika som preger det vestlige engasjementet.

Det finnes ingen enkel løsning på konfliktene i Sudan. Heller ikke noen svart-hvitt forklaring. En hissig vestlig imperialisme fungerer heller ikke alene som analysemodell. Men at den utgjør den største trusselen mot Sudans og Afrikas folk, burde være klart for den vestlige venstresida som må passe seg for ikke å bli en av dens verktøy gjennom nøye å granske sine egne forutsetninger og unngå en naiv tiltro til FN, eller endog USA, som potensielt gode krefter i den tredje verden. Som historie- og religionprofessoren Gary Leupp, en av få amerikanske intellektuelle som har stilt spørsmålstegn ved sin egen regjerings krokodilletårer for Darfur, skriver:

«imperialismen er ikke et enkelt verktøyskrin som kan brukes for å rette opp de problemene dens egne lakeier har notert på sin gjøremålsliste for 'fred og rettferdighet'. Den er selve problemet».

Krisen i Sudan er innvevd i et opptrappet imperiespill om hele det ressursrike sentrale Afrika, med langt mer komplekse geopolitiske dimensjoner enn det som kan gjøres rede for her. I denne situasjonen har de afrikanske folkene, uavhengig av nasjonalitet, religion og etnisitet, felles interesser mot stormaktene. Denne innsikten vokser i Afrika og den radikale panafrikanismen går mot en ny renessanse. Mens europeiske og nordamerikanske selskaper og regjeringer med de internasjonale hjelpeorganenes assistanse virker for en ytterligere oppdeling av kontinentet ligger håpet for Afrika i enhet.

En solidarisk venstreside i vest bør derfor gi sin støtte til å prioritere inter-afrikanske strategier og konfliktløsninger og behandle ethvert krav om «humanitære intervensjoner» med den største skepsis. Den bør velge å høre på afrikanske stemmer fremfor vestlige «eksperter» og uten de globale nyhetsbyråenes filtrering. Fremfor alt bør den ta et oppgjør med det koloniale, og i aller høyeste grad rasistiske, bildet av Afrika som offer og erstatte hjelperholdningen med en gjenopplivning av den anti-imperialistiske analysen som – innbiller jeg meg, selv om jeg ennå ikke var født – preget solidaritetsbevegelsen under frigjøringsperioden, da godt og ondt var noe enklere å skille fra hverandre. Kanskje kan vi da innse at verken utsugning eller frigjøringskamp døde ut bare fordi vi mistet interessen, mens kolonialismen ble erstattet av en nykolonialisme. En slik bevissthet kan utgjøre grunnlaget for et strategisk politisk engasjement for Afrika som ikke tangerer Bono-humanismens og stormaktsadministratorenes nøye sammenvevde agenda.

---

[1] Siden artikkelen ble skrevet har FNs sikkerhetsråd gjort et ikke-bindende vedtak om å erstatte den eksisterende styrken med en felles styrke fra FN og AU på 23.000 mann. Denne er blitt godtatt av Khartoum. (Overs. anm.) [Tilbake]

I artikkelen «Digital dugnad – fremtiden er fantastisk» i Rødt! nr 1, 2007 skriv Ida Sofie Søland og Wilhelm Joys Andersen om såkalla digital dugnad – samarbeid med bruk av datateknologiske middel for å lage digitale produkt. Konklusjonen deira er at den digitale dugnaden fjernar digitale produkt frå marknaden og har i seg spirene til ei kommunistisk samfunnsorganisering. Blant fleire former for digital dugnad dei skriv om, er såkalla fri eller open programvare. Ein kan seie mykje om alle dei andre formene òg, men det er fri eller open programvare eg vil konsentrere meg om i denne teksten.

«Komplett tullprat! Det gjer meg sikkeleg sint når folk [samanliknar open kjeldekode med kommunisme].» (1) – Eric S. Raymond, forfattar av The Cathedral and the Basar og open kjeldekode-ideolog

Ein kan seie mykje fint om både dugnad og fri eller open programvare, men eg meiner likevel at konklusjonen er feil og forleiande. Om vi ser på røynda sånn ho er, og ikkje sånn vi skulle ønskje ho var, vil vi sjå for det fyrste at digital dugnad ikkje trugar kapitalismen og for det andre at fri eller open programvare i hovudsak er ein forretningsmodell (kapitalistisk strategi) og ikkje ei kommunistisk øy.

Fri eller open?

«Grunnen til at mine synspunkt er annleise og at eg tilhøyrer fri programvare-rørsla og ikkje open kjeldekode-rørsla, er at eg meiner det er noko viktigare som står på spel. Fridom til å samarbeide med andre, fridom til å ha eit fellesskap er viktig for å ha livskvalitet, det er viktig for å ha eit godt samfunn vi kan leve i, og det tykkjer eg er endå viktigare enn å ha kraftig og påliteleg programvare.» – Richard Stallman, grunnleggjar av Free Software Foundation og fri programvare-ideolog.

For å ikkje skape for mykje forvirring og ordkløyveri skal eg nytte litt plass på å sjå på to omgrep som vert nytta i denne samanhengen: «free software» og «open source software». «Free software» (fri programvare) er ideologien eller filosofien at programvare, inkludert kjeldekoden, skal vere fritt tilgjengeleg for alle for å gjere kva dei vil med (kanskje bortsett frå å selje det som sitt eige). Fri programvare er altså ein politisk ideologi som seier noko om korleis verda skulle vore organisert, og ei tilhøyrande rørsle som freistar setje det ut i livet ved å lage fri programvare. I motsetnad til dette er «Open Source» (open kjeldekode) ein måte å handtere opphavsretten sin til programkode på utan nokon djupare ideologi enn at det har praktisk nytteverdi for dei som utviklar dataprogram.

I praksis er ikkje forskjellen mellom fri programvare og open kjeldekode veldig stor. Lisensane (2) som fri programvare-rørsla og open kjeldekode-rørsla godkjenner og nyttar er meir eller mindre dei same. Det vil seie at på det juridiske og på det tekniske/teknologiske nivået er det liten forskjell.

Forskjellen ligg mykje i opphavet. Fram til omtrent midten av 1970-talet var bruk og utvikling av programvare i hovudsak knytt til akademiske miljø og (andre) statlege institusjonar. I dei akademiske miljøa var det vanleg at programkode var noko ein fritt delte på. (3) Fri programvare-rørsla voks ut av desse akademiske miljøa som ein protest mot den aukande kommersialiseringa av programvare på 1970- og 1980-talet, med ideologien at programvare skulle vere eit fellesgode. Open kjeldekode-omgrepet oppsto på 1990-talet med bakgrunn i eit ønskje om å tene pengar på fri programvare og ideen om at det å gjere koden open er ein god måte å utvikle programvare på. (4) Vi kan med andre ord seie at fri programvare er ein politisk ideologi, medan open kjeldekode er ein forretningsmodell (kapitalistisk strategi). Sidan eg er meir interessert i dei samfunnsmessige implikasjonane enn den faktiske ideologien som ligg bak, vil eg i det følgjande nytte omgrepet fri/open programvare som eit felles namn på fri programvare og open kjeldekode. Som eg vil vise under, har det skjedd ganske mykje på denne fronten sidan byrjinga 1990-talet.

Mitt kanskje største ankepunkt mot «digital dugnad»-analysen, som har fleire proponentar på venstresida i Noreg, er at han er basert på ei skildring av røynda sånn ho var rundt 1995 og ikkje sånn ho er i 2007. (5) Men før eg gyv laus på det, vil eg sjå litt meir generelt på dugnad.

Dugnad

«Karl Marx fann ikkje opp det å hjelpe naboen din.» – Bruce Perens, forfattar av Open Source definition og ein av grunnleggjarane av open kjeldekode-rørsla.

Ein skal ikkje underslå at mykje fri/open programvare er laga av folk med idealistiske motiv og stor dugnadsånd, og som usjølvisk ønskjer å dele arbeidet sitt med andre. Dette har det komi mykje bra programvare ut av, og vi skal vere umåteleg glade for det arbeidet dei har gjort.

Vi må anerkjenne at det blant folk finst ei enorm dugnadsånd, samarbeidsvilje, skaparkraft og glede over å dele med andre. Vidare at nokre gonger er resultatet av dette like bra som kommersielle produkt. Om det er noko som gjev meg tru på menneskeheita, så er det dette. Dugnad er ikkje noko nytt, nytt i denne samanhengen er at dei som tek del i dugnaden ikkje fysisk og geografisk er på same stad, at dei er organisert i lause organisasjonar, at det er mange som jobbar saman, og at det er mange som nyt godt av arbeidet dei gjer, ofte veldig mange fleire enn dei som tek del i dugnaden.

Kanskje kan ein seie at dugnad er ei kommunistisk arbeidsform; alle bidreg med det dei kan, for at alle skal kunne nyte godt av det. Kanskje er det nett dette dugnadsarbeidet – som viser at folk er villige til å gjere ting for fellesskapet, skape samfunn og lage ting som funkar utan økonomisk vinning som motivasjon – som gjer at vi kan tru på at kommunisme er mogleg. Dette utfordrar kanskje kapitalismen og liberalismen ideologisk, men det utfordrar ikkje kapitalismen som økonomisk system. Dugnadsarbeid og andre typar arbeid som ikkje er ein del av den kapitalistiske produksjonen, har funnest parallelt og i sameksistens med kapitalistisk produksjon heile vegen. Det området av Oslo eg bur i, vart i stor grad bygd ut på dugnad på 1950-talet. Til dømes la dei vass- og kloakkrøyr på dugnad. I stor grad var det nok kommunistar som organiserte dette, og det gjorde at arbeidsfolk fekk stader å bu. Det var bra arbeid med kommunistisk sinnelag, men at arbeidarane fekk betre butilhøve truga ikkje den kapitalistisk produksjonen. Eit anna døme på arbeid som var og (delvis) er utanfor den kapitalistiske produksjonen er omsorgsarbeid, som har vore organisert i heimane til folk og av staten. At det frivillige omsorgsarbeidet skal ha truga kapitalismen, bryt med alt vi har av analyse av det kapitalistiske samfunnet.

Så at dugnad – òg i form av fri/open programvare – finst er bra. Det er det ikkje nokon tvil om. At det ikkje har truga kapitalismen på nokon annan måte enn ideologisk, meiner eg òg det er liten tvil om. For å seie det kort: Eksistensen av uløna arbeid trugar ikkje kapitalistisk produksjon. Men kapitalismen har sjølvsagt ei trong til å ekspandere til tidlegare ikkje-kapitalistiske område av samfunnet, til dømes til bustadbygging og omsorgsarbeid.

Fri/open programvare som forretningsmodell

«Open kjeldekode kan verte forklart fullstendig innanfor konteksten av konvensjonell open marknadsøkonomi. Faktisk viser det seg å ha mykje sterkare bindingar til fenomenet kapitalisme enn du kan ha innsett.» – Bruce Perens

I gode gamle dagar vart dataprogram laga av einskildpersonar. (6) Dokumentklargjeringsprogrammet LaTex som har stor utbreiing, sjølv om det byrjar verte gamaldags, vart laga av Donald Knuth (Tex og METAFONT), Leslie Lamport (LaTex-makroane) og Oren Patashnik (BibTex). Andre har sjølvsagt bidregi med å finne feil, tilpassa programmet til nye operativsystem, laga tilleggspakkar, vedlikehalde koden osb., men det endrar ikkje det at storleiken på programmet ikkje er større enn at det har vore handterbart for tre personar. Viktige nyvinningar som operativsystemet UNIX, programmeringsspråket C og kommunikasjonsprotokollen TCP/IP vart utvikla av relativt små forskingsgrupper.

Sidan då har utviklinga av maskinvare og utbreiing av datateknologi mogleggjort og sett krav til ei enorm utvikling innan programvare. Datasystema vi har vorte vane med i dag, har ein storleik og kompleksitet som er vanvittig mykje meir enn det dei hadde for berre eit par tiår sidan. Å lage eit fullverdig operativsystem etter standarden i dag krev tusenvis av årsverk og dei største dataspela vert samanlikna med Hollywood-produksjonar. Sjølvsagt går det framleis an å lage små nyttige programsnuttar, men «ordentleg» programvareutvikling er ikkje lengre mogleg med ei handfull personar. Til det trengst det store ressursar og organisasjon.

I denne situasjonen har ikkje verdas hobbyprogrammerarar det same å stille med som dei store programvareprodusentane. Og det er heller ikkje folk som sit på fritida og programmerer som driv utviklinga i dei store opne utviklingsprosjekta. Det er det kapitalistiske verksemder som gjer. Om dei ønskjer å dominere eit prosjekt, får dei det til. For meg er det store spørsmålet ikkje om, men kvifor og korleis, dei gjer det. Eg skal nedanfor vise nokre eksempel på korleis fri/open programvare kan inngå i ein forretningsmodell.

1. Sal av tilleggstenester

er det mest openberre, og noko mange mindre firma lever av. Sjølv om programvaren er open og fritt tilgjengeleg tyder ikkje det at alle kan eller er interesserte i å gjere alt sjølve. Firmaet Linpro til dømes sel deg tilpassa løysingar basert på fri/open programvare. M.a.o. betalar du ikkje for å nytte Linux, som er fri/open programvare, men for at Linpro skal setje det opp, tilpasse det og drifte det for deg. Eit anna døme er Ubuntu. Dei tilbyr fritt sin eigen Linuxvariant, og sel profesjonelle støttetenester (support). Dette kan kanskje sjåast som ein måte nokre idealistar kan tene litt pengar, men det er heller ikkje den dominerande delen av kommersiell open programvare.

2. Uavhengigheit frå andre verksemder

er nok ein viktig faktor når til dømes verksemder som IBM eller Google kastar seg over Linux andre store fri/open programvare-prosjekt. Det er viktig å hugse at det er konkurranse mellom kapitalistiske verksemder, og det er mange som kan sjå seg tente med å vere uavhengige av Microsoft.

3. Gratis arbeidskraft

Det er openbert at å få nokon til å jobbe for deg utan at dei står på lønningslista, er lukrativt. Nokre verksemder gjer dette til ein medviten strategi, dei opnar kjeldekoden sin og byggjer opp «communities» rundt produkta sine, og på den måten får dei folk til å jobbe gratis for seg. Til dømes er dette er ein uttalt motivasjon når Sun Microsystems no er i gang med å opne koden til programmeringsspråket Java. Eit liknande eksempel er utviklingsmiljøet Eclipse som opphavleg vart laga av IBM og som no vert vidareutvikla i ein «community». Sjølv om koden til Java og Eclipse er open og tilgjengeleg, også for konkurrentar, er det klart at dei som har den høgste kompetansen på koden, i desse tilfella Sun og IBM, framleis er med å styre showet og kan tene på det.

4. Tilgang til forsking

Med det som krevst av systemutvikling i dag for å få fram produkt som kan konkurrere, vert det vanskelegare og vanskelegare for forskarar å få fram produkt frå ideane sine. Ei løysing for mange er å lage prototypar, la koden vere open, og håpe at nokon plukkar han opp. Det er ikkje noko du vert rik av, men kanskje du vinn litt heider og ære, noko som kan vere viktig nok for ein forskar. Ved å samarbeide med forskarar i fri/open programvare-prosjekt kan kommersielle verksemder få lett tilgang til forsking og utvikling. Eit godt eksempel på dette er Eclipse. Eclipse er eit rammeverk og utviklingsmiljø for å lage dataprogram. Sidan det er fritt og opent er det lett for forskarar å nytte det til å implementere ideane sine. (7) Samtidig er dei med å byggje opp IBM sitt produkt.

5. Marknadsdominans

er sjølvsagt den viktigaste grunnen for kapitalistiske verksemder for å velje open programvare som forretningsmodell. Ved å gjere produkt fritt tilgjengelege og opne vert det lettare å få stor utbreiing av dei. Og jo fleire som nyttar eit produkt, dess lettare vert det for andre å ta det i bruk (evt. vanskelegare å la vere). Har du ein viss dominans eller del i ein marknad er det lettare å selje produkta dine. (8) Sun har med Java allereie ein stor del av marknaden for programmeringsspråk, og han kjem nok ikkje til å vere mindre når koden har vorte open. Og Sun har framleis tenkt å tene pengar på det, mellom anna ved å selje spesialutgåver, kurs, støttetenester og bruk av Java-logoen. Dette er sjølvsagt lettare når du er dominerande i marknaden. IBM gjorde Eclipse opent og det har fått ein viss posisjon innan systemutvikling og modellering. Men IBM sel framleis spesielle utvidingar til Eclipse. Blant desse er modellerings- og utviklingsverktya Rational Software Modeler og Rational Software Architect. Det at desse verktya verkar saman med andre utvidingar av Eclipse og at Eclipse er i ferd med å verte stort innanfor modellering og systemutvikling, gjer det ikkje vanskelegare for IBM å selje dei. Og i tilfelle du lurte på det, IBM sel deg gjerne Linux med tilhørande støttetenester.

Sjølv om det eg har gjevi, ikkje er ein veldig djup og grundig analyse, og kanskje eit litt snevert utval av eksempel, trur eg det illustrerer ganske tydeleg at open programvare ikkje er kommunisme, men ein forretningsmodell (kapitalistisk strategi). Som eit siste eksempel skal eg sitere frå «Digital dugnad – Fremtiden er fantastisk»:

«Noen klarer å lure systemet. Nettleseren Mozilla Firefox er fri programvare, tilgjengelig for nedlasting gratis, men de som lager nettleseren er lønnet. I 2005 dro de inn 53 millioner dollar – noe av det fra donasjoner, men primært gjennom en avtale de har med søkemotoren Google. For hvert søk som gjøres med Firefox' innebygde søkefelt, mottar nettleserprodusenten et par øre. Det er disse pengene som finansierer produksjonen av den frie nettleseren deres.»

Den einaste feilen i dette sitatet er at ingen har lurt systemet; dei er ein del av det. Dei einaste som vert lurte, er dei som trur at Google og Firefox er ein gjeng kommunistar. Det er kanskje verdt å tenkje på at nesten alle suksesshistoriene som vert presentert om fri/open programvare er kommersielle (altså kapitalistiske) suksesshistorier. Eg trur det hadde vore bra for venstresida med ein djup og grundig analyse av programvareindustrien, inkludert fri/open programvare – men det må vere ein analyse som òg ser på basisen, ikkje berre overbygninga.

 Mass Soldal Lund

Notar:

• 1) Alle sitata er omsett frå engelsk av forfattaren. Dei er berre med for å krydre teksten og representerer ikkje mitt syn på ting. [Attende]
• 2) Juridiske dokument som seier kva ein har lov til og ikkje lov til å gjere med dataprogram og kjeldekoden. [Attende]
• 3) Det kan vere fleire grunnar til det, men eg trur dei viktigaste kan ha vore: 1) Fokus i desse miljøa var på datamaskina, programvare var berre noko ein trong for å få datamaskina til å gjere det ein ville. 2) Det akademiske sinnelaget i desse miljøa, som sa at vitskaplege resultat skal verte delte med andre. 3) At ei datamaskin kosta relativt sett mykje meir enn kva det kosta å løne folk for å programmere ho. [Attende]
• 4) Dei fyrste kommersielle verksemdene baserte på fri programvare oppsto på slutten av 1980-talet. «The Open Source defintition» vart formulert i 1998. [Attende]
• 5) Nei, 2007 er ikkje eit magisk tal, og vi veit heller ikkje korleis røynda ser ut i 2019. Men likevel tykkjer eg ein analyse må vere basert på den røynda vi kjenner no. [Attende]
• 6) Dette er sjølvsagt berre delvis sant, men sant nok til at argumentet mitt held. [Attende]
• 7) Eclipse er «plugable», som tyder at ein kan lage utvidingar og samtidig få ganske mykje gratis ved å bruke funksjonalitet som finst der frå før. [Attende]
• 8) Òg verksemder som Microsoft, Adobe og Apple gjer noko programvare fritt tilgjengeleg for å auke marknadsdelen sin, men utan at koden er open. [Attende]

Om du vil lære meir:

Ein god start for å lære meir om dette, er å sjå dokumentarfilmen Revolution OS frå 2001 av J. T. S Moore.

The Cathedral and the Bazar (http://www.firstmonday.org/issues/issue3_3/raymond/index.html) av Eric S. Raymond vert rekna for å vere ein klassikar i open kjeldekode-miljøa.

The emerging economic paradigm of Open Source (http://www.firstmonday.org/issues/special10_10/perens/index.html) av Bruce Perens og How Free Became Open and Everything Else Under the Sun (http://journal.media-culture.org.au/0406/02_Coleman-Hill.php) av Biella Coleman og Mako Hill er interessant lesing.

 

Denne boka er Arne Eriksens tredje om ulike deler og epoker i fiskerinæringa i Finnmark. Den avsluttes med å fortelle om et strategisk grep i 2005 fra det Røkke-eide Aker-konsernet: Kjell Inge Røkke sikra seg kontroll over trålerkvotene og fiskerianlegga i Vardø, Båtsfjord, Mehamn og Kjøllefjord til Westfish Aarsæther AS.

Arne Eriksen:
Da Finnmark hadde sjansen
Stallo forlag (2006)

 

Det konkursramma Vardø Aarsæther AS, som sto som eier av det nybygde industriområdet og kaianlegget på Svartnes, hvor det offentlige over mange år har lagt ned rundt 400 millioner kroner, blei overtatt for under 10 millioner kroner. Moldenseren overtok sluttresultatet etter ålesundfamilien Aarsæthers over 100 år lange æra som fiskekjøpere på Finnmarkskysten. Han kunne også legge 10,85 torsketrålkvoter til de 19 som han allerede kontrollerte (av knapt 100) i Norge. Dette på tross av den lovfesta maksimalgrensa på 9 trålkvoter på en eier.

Da Finnmark hadde sjansen har flere parallelle historier, men med Aarsæther-familiens æra i fiskerinæringa, særlig i Finnmark, som den bærende. Vi blir ført gjennom familiebedriftens «ups and downs» fra slutten av 1800-tallet og gjennom hele forrige århundre. En spennende historie som starter med to brødre, Nils og Anders, som etablerte Brødrene Aarsæther i 1877. Tran fra torskelever var det første viktige salgsproduktet, og trandamperi ble etablert flere steder i Lofoten. I boka får vi også vite at sunnmørskapitalen har lange tradisjoner for å omgå tollregler og eventuelt andre kostnader. Alt tidlig på 1920-tallet anla Brødrene Aarsæther trandamperi i Polen på grunn av landets 25 % tollbelastning på medisintran. Finnmark blei imidlertid stadig viktigere for Brødrene Aarsæther, også gjennom 2. verdenskrig. Det var stor etterspørsel og gode priser i Tyskland, Italia, Sverige og i innenlandsmarkedet.

Sjokolade og fisk

Arne Eriksen fører oss gjennom den rivende teknologiske utviklinga i fiskeriene, men også gjennom utviklinga av trålfisket med de medfølgende kampene om ressursforvaltning og fiskerigrense. Mens de fleste europeiske fiskerinasjonene bygde tusentalls trålere, blei det ved trålerloven i 1925 forbudt å lande eller omsette trålfanget fisk i norsk havn. I tiår etter tiår har kampen om ulike sider ved disse spørsmåla prega fiskerinasjonen Norge.

Eriksen klarer på en god måte å synliggjøre den store dramatikken som i lange perioder har funnet sted. Den politiske kampen på Stortinget, og ikke minst kampen innad i Ap, beskrives på en informativ måte som jeg tror vil være godt forståelig og interessant for de fleste leserne. Boka gir oss et godt innblikk i sjokoladeindustriens (!) satsing på fiskeindustri, da Findus blei etablert i Hammerfest, og dermed hindra det statlige Finotros etablering i samme by. Dette skjedde midt i Aps gullalder på 1950-tallet!

Vi ledes videre fram mot det som er hovedtema i boka: Brødrene Aarsæther AS utvikling fram til konkursen i 1989 (som kanskje ikke var en konkurs). Fløykampen i Aarsæther-familien med alliansepartnere blant maktfolka i Ålesund beskrives informativt. Og ikke minst får vi vite hvordan fylkespolitikere i Finnmark fra Ap i samrøre med lokale mediafolk, konsulenter, byråkrater og noen lokale investorer etter beslutning i fylkeskommunen skulle sikre at Finnmark fikk tak i trålkvotene og fiskerianleggene som Brødrene Aarsæther AS hadde kontrollert.

Finnvest AS

Selskapet Finnvest AS skulle være redskapet, og det så dagens lys i Alta en aprildag i 1989. Arne Eriksen har gått grundig inn i unnfangelse, fødsel, liv og død for dette selskapet. En spennende beretning om grådighet, udugelighet, og i følge forfatteren: ulovligheter. En intens rivalisering om trålrettigheter og fiskeressurser utvikla seg. Svært store penger (lovlig og ulovlige) passerte over kaikantene i Finnmark på 1990-tallet, særlig gjennom landing av «russefisk». Finnvest-historia endte i alle fall med mange titalls millioner kroner i tapte penger for staten, Finnmark fylkeskommune og noen av de lokale investorene, mens andre berika seg. Les boka og se hvem.

Lokalavisene Finnmark Dagblad og Finnmarken spiller viktige roller og innsynet som Arne Eriksen gir i Arbeiderpartiets karakter av å være allestedsnærværende i Finnmark på godt, og ikke minst ondt, er tankevekkende. Konsulentselskapet Bedriftskompetanse og dets leder Arvid Jensen, Hammerfest, som nå lever stort på Petro Arctic (tidligere Snøhvit næringsforening) i Hammerfest, har en nøkkelrolle.

Viktig bok

Det er en journalist som har skrevet boka, noe som vel også gjør at den bevisst ikke inneholder de store politiske analysene. Men Arne Eriksens synliggjøring av hva som har foregått, gir solid grunnlag for oppfølging, debatt, analyser og viser særlig behovet for en annen politikk. Denne boka får kanskje ikke de samme umiddelbare rikspolitiske følgene som Rosa japper i fiskefarse i 1991 fikk (Terje Røed Larsen måtte forlate Jagland-regjeringa). Men Da finnmark hadde sjansen beskriver hendelser som er av langt større samfunnsmessig betydning både lokalt i Finnmark, men også for Norge som fiskerinasjon.

Den store mengden viktig informasjon om fangstmengder, økonomiske framstillinger osv. kunne forlaget gjort mer tilgjengelig gjennom tabeller og grafiske framstillinger, i stedet for nesten bare gjennom prosateksten. Det er ei svært lærerik og spennende bok.

Ny epoke

18. desember kunne vi lese et oppslag i Finnmark Dagblad om en ny epoke som innledes i Finnmarks fiskerihistorie. Fiskebåtrederne Dag Brun og Geir Skogheim i Hammerfest har gått i kompaniskap med Aker Seafoods, men beholder fortsatt aksjemajoriteten med 51 prosent av aksjene. Dette er første gang Kjell Inge Røkke-eide Aker Seafoods kjøper seg inn i kystflåten, men selskapet planlegger flere kvotekjøp i Finnmark.

Fiskebåtene «Osvaldson» og «Kristin Marita» tilhører Hammerfest Kystfiske, som de to hammerfestfiskerne står som eiere av. Når det nye selskapet Finnmark Kystfiske overtar, får Aker Seafoods tilført fisk for om lag ni millioner kroner årlig.

«Det vi gjør er at vi selger fiskebåten «Osvaldson», samt fiskerettighetene fra «Kristin Marita» til det nystiftede selskapet Finnmark Kystfiske», forklarer Geir Skogheim til FD. Mens fiskebåten «Kristin Marita» selges uten kvoter til en annen interessent, skal selskapene Hammerfest Kystfiske og Forsøl Kystfiske fusjoneres, for så å legges ned. Og mens det nye selskapet venter på gjenåpning av strukturordningen, skal kvotene til «Kristin Marita» bevares på en erstatningsbåt. ««Osvaldson» skal være driftsbåten vår, mens vi går til innkjøp av en billigbåt til kvotene fra «Kristin Marita», forteller han.

At Aker Seafoods, som fra før eier 15 trålere, kommer inn som medeier, ser fiskebåtrederen svært optimistisk og positivt på. Dette gir en sterk påminning om at boka Da Finnmark hadde sjansen av journalist Arne Eriksen, som kom i salg tett oppunder sist jul, er brennaktuell, sjøl om han ikke rakk å få dette med.

Jens Ingvald Olsen

På oppdrag for Heismontørenes Fagforening (HMF) har tidligere RV-leder Jørn Magdahl skrevet det tredje bindet i historien til Norges mest utskjelte fagforening

Jørn Magdahl:
«Meningsløst god». Heismontørenes fagforening 1981–2005
Gyldendal akademisk (2007)

Han tar mål av seg å vise hvordan de som organiserer en så liten del av den norske arbeiderklassen, har kunnet bli så kjente, omdiskuterte – og fra forfatterens synspunkt: så vellykkete. Magdahl viser at i kamp mot NHO, LO-topper og ofte sin egen forbundsledelse, har HMF oppnådde flere seire og større makt over egen bransje enn noen andre arbeidere kan vise til i dagens Norge.

Boka er på mange måter klassisk utformet, og likner mange historiebøker og for den saks skyld, lærebøker. Jørn Magdahl går grundig til verks og skriver om de fleste konfliktene og kampene fagforeningen har vært en del av de siste 25 årene. Samtidig forsøker forfatteren å balansere mellom den grundige historiefortellingen og de politiske konklusjonene som han mener er til nytte for alle, som vil drive et framgangsrikt fagforeningsarbeid i Norge.

Formen på boka er slik en historisk og dokumentarisk bok skal være. Dessverre kan det gjøre den litt mindre tilgjengelig og litt tyngre, enn det kan hende var meninga. Ofte er det de innskutte historiene fra hverdagslige aktiviteter, som fortellingen om fotballmesterskapet i regi av foreningen, som løser opp og gjør boka mer lesbar. Boka kunne videre vært krydret med flere personskildringer og intervjuer, for å vise oss menneskene bak navn og bilder, kanskje spesielt av de mest sentrale personlighetene, som for eksempel Terje Skog. Oppsummeringene etter kapitlene er også kjærkomne, spesielt for oss som leser for å kunne bruke de mer allmenne lærdommene i andre fagforeninger eller i generell politisk kamp.

Boka omtaler også forholdet mellom AKP/RV og Heismontørenes Fagforening. Boka legger slett ikke skjul på at mange viktige ledere i foreningen var AKPere, og at disse har hatt flere av de viktigste styrevervene i foreningen de siste 25 årene. Men både venner og fiender kunne nok tenke seg å høre mer om dette forholdet. Hvor viktig var kommunistene for utviklingen av den kamplinjen HMF fortsatt står på? Hvor mye har marxismen og revolusjonære linjer å si i det faglige arbeidet?

Terje Skog blir sitert i boka på at AKP aldri var et virkelig arbeiderparti, og at dette bidro til at AKPerne i HMF i liten grad rekrutterte arbeidskamerater til partiet. For oss i «familien» hadde det vært interessant å få dette utdypet, sammen med en vurdering av fagforeningens kontra partiets rolle. Endte Heismontørenes Fagforening, med sin radikale fagligpolitiske linje og sine studier i blant annet marxistisk økonomi, opp med å være «nok parti» for disse AKPerne? Om det er faglige vurderinger, forfatterens kanskje for nære forhold til spørsmålet eller rett og slett tilfeldigheter som ligger bak denne mangelen, er det likevel interessante spørsmål å stille i tilknytning til boka.

Boka skildrer en spesiell fagforening i en spesiell tid i Norges historie. Den tar, etter et informativt tilbakeblikk på foreningens første 50 år, til ved inngangen av 1980-tallet. Nyliberalismen er på vei inn i norsk forvaltning og samfunnsliv, og arbeidslivet er i endring. Gjennom jappetid og krise, fører HMF en innbitt kamp for å verne faget og vinne seire gjennom klassekamp. På den ene siden er de kompromissløse overfor de multinasjonale aktørene i heisbransjen, på den andre siden samarbeidsvillige og opptatt av avtaleverk og lover – ikke minst den kongelige resolusjonen som verner faget og i sikkerhetens navn slår fast at kun heismontører kan utføre arbeid som angår mekanikk og elektronikk i heis.

Faglig stolthet og vern om faget går hånd i hånd med de ledende i foreningens klassekampteori. Fra 1976 har HMF hatt en ledelse som besluttsomt har gått inn for å gjøre fagforeningen til en organisasjon for klassekamp. Det kan være at NHO og øvrigheten har klart å slå inn noen kiler inn mellom heismontørene og andre arbeidere, men dette har tilsynelatende ikke vært HMF sin skyld. De har solidarisert seg med andre kjempende arbeidere, og flere av HMF sine kamper har støttet interessene til andre håndverkere og hele arbeiderklassen. Sist i den langvarige streiken for «norsk lønn i Norge», mot sosial dumping.

I årene 1986-87 økte heismontørenes lønninger med enorme 50 %. Dette var ikke bare et resultat av byggeboomen, som slo godt ut for de fleste håndverkere, men også HMF sin makt over arbeidskrafta.

HMF skolerer sine medlemmer i marxistisk økonomi, og legger vekt på at kampen mellom kapitalister og arbeidere i dag handler om kampen om merverdien og at arbeidskraft er en vare på markedet som arbeidsfolk må forsøke å selge dyrest mulig. De hevder at fagforeningenes oppgave er å få monopol på arbeidskrafta, slik at arbeidsfolk ikke underbyr hverandre og skaper en nedadgående lønnspiral. Dette monopolet har HMF klart å opparbeide seg innenfor heisbransjen med tilnærmet 100 % organiseringsgrad og avtaler som slår fast, at kun heismontører kan montere heis i Norge.

Streiken mot sosial dumping var et ledd i å forsvare HMF sitt monopol på arbeidskrafta. Dette er bare en av de mange aksjonene i HMF sin historie som handler om nettopp denne «markedsmakten». I 1996 presset de NHO til å ta inn i heisoverenskomsten at denne overenskomsten skulle være den eneste som gjaldt for arbeid med heis. Arbeidskjøpernes forsøk på å innføre den dårligere elektrikeroverenskomsten i heisbransjen mislyktes således. Da det fusjonerte El og IT Forbundet ble dannet i 1998, vant HMF retten til å opprettholde seg selv, gjennom å vinne fagforeningenes rett til opprettholdelse generelt i forbundet.

Boka slår fast hvor viktig det er ikke kun å få til fordelaktige avtaler på den enkelte bedrift, men kjempe lønnsnivå og rettigheter inn i tariffavtalene. I tariffoppgjøret i 1986 lyktes det HMF å få mye av det som var oppnådd lokalt av lønn og annet inn i overenskomsten. Dette er en lærdom alle arbeidere i privat sektor bør tilegne seg. Mang en tariffavtale er glemt når lønningene stiger lokalt, men i det øyeblikket høykonjunkturen snur, viser erfaringene at relativt gode lokale avtaler blir en saga blott og erstattes med tariffavtaler som henger etter lønnsutviklingen. Seieren i tariffoppgjøret i 1986 er hovedgrunnen til at heismontørene ikke fikk sin reallønn slått ned på samme vis som mange andre håndverkere, da boblen sprakk og jappetiden var over mot slutten av 1980-tallet.

Magdahl er ikke bare opptatt av at HMF sin historie er et eksempel til etterfølgelse når det gjelder å forsvare arbeiderklassens interesser. Han mener at HMF sin historie gir mange argumenter til dem som ønsker å gå lenger, oss som vil at arbeiderklassen skal avskaffe kapitalismen og ta makten over samfunnet fra kapitalistene. Arbeiderne i HMF har utviklet politikk som politikere og arbeidskjøpere ikke har vært i stand til, for eksempel for å holde arbeidsledigheten nede gjennom rullerende permitteringer hvor fire montører deler tre heltidsjobber.

HMF har utviklet politikk for sikkerhetskontroll med kjøletårn. De har dannet et eget selskap, «Heistjenesten», som opprettes ved streiker for å begrense hvor skadelidende «den tredje part» blir. De har gått i spissen for høy faglig kompetanse ved å forhandle seg til en egen fagskole. I to tilfeller har heismontører dannet arbeiderstyrte bedrifter, som gir erfaringer med at arbeidsfolk styrer sin egen arbeidsplass, både på godt og vondt. Magdahl skriver «det (er) forskjell på å styre en bransje og på å delta i styringen av hele samfunnet». Men heismontørene er og blir et godt argument for arbeider- og folkemakt, og dermed for sosialisme.

«Meningsløst god», i alle fall store deler av den, kan og bør studeres av faglige aktivister som ønsker mer enn en vanlig fagforening. For er det noe boka virkelig viser, er det at HMF er en blomst utenom det vanlige ved siden av og i norsk sosialdemokratisk fagforeningsflora.

Kenneth Fuglemsmo

I forkant av denne bokmeldinga har redaksjonen i Rødt! sagt at dei ikkje ønskjer ein ny Brendberg-debatt. No er det å melde boka The power of Israel in the United States av James Petras sjølvsagt ikkje det same som å gå god for konklusjonen i boka: At det er den er den jødiske lobbyen og ikkje oljeinteresser som styrer amerikansk midtaustenpolitikk. Men dels trur eg at mange vil ha nytte av meir kunnskap om den jødiske lobbyen sin påverknad på amerikansk midtaustenpolitikk. Dinest meiner eg at i ein nødvendig grenseoppgang mot antisemittismen, må vi ikkje kome dit at det å bruke ordet jøde/jødisk i ein politisk samanhengar, skal vere bannlyst.

 

James Petras:
The Power of Israel in the United States
Clarity Press (2006)

Petras er til tider meir polemisk enn eg set pris på i boka, til dømes i angrepa på kulturredaktøren i Jyllandsposten (ansvarleg for trykkinga av karikaturteikningane) eller i angrepa på ein Noam Chomsky som konkluderer annleis enn Petras med tanke på kva som styrer amerikansk midtaustenpolitikk. Men boka til Petras gjev og nyttig kunnskap. Og reiser spørsmål verd å tenkje over.

Den jødiske lobbyen

Ariel Sharon skal ha sagt, med adresse til Bush: «We have the US under our control.» Denne kontrollen vert i følgje Petras først og fremst utøvd gjennom den jødiske lobbyen ved organisasjonar som AIPAC (American Israel Public Affairs Committee), ein organisasjon som vart oppretta i 1953 og som no har 60.000 medlemmer, eit årleg budsjett på 60 millionar dollar og 150 tilsette på full tid. Sentralt i lobbyen er og organisasjonar som Conference of Presidents of major Jewish Organizations og ADL (Anti Defamation League).

I følgje Petras kjem 60 % av demokratane og 35 % av republikanarane sine valkampmiddel frå jødiske organisasjonar. Dei som måtte vente ei endring med det komande presidentvalet i USA, bør merke seg at Hillary Clinton er den senatoren som i dag mottar mest støtte frå lobbyen (Dag og Tid, 9/2-2007).

Den økonomiske støtta frå USA til Israel har i seinare år vore omlag 3 milliardar dollar i året. For kvar dollar den jødiske lobbyen brukar på å påverke amerikanske val og dermed amerikansk midtaustenpolitikk, får med andre ord staten Israel 50 dollar frå supermakta.

Men den jødiske lobbyen i USA femner ikkje alle jødar i landet. Undersøkingar viser at eit fleirtal (61 %) av jødane i USA nesten aldri snakkar om staten Israel, eller forsvarar staten ovanfor ikkje-jødar. Ein avstikkar til England illustrerer litt av det same: Sist vinter starta ei gruppe jødar med dramatikaren Harold Pinter som det mest kjente namnet organisasjonen Independent Jewish Voices, i protest mot det dei oppfatta som einsidig pro-israelske haldningar frå dei etablerte jødiske organisasjonane. Den pro-sionistiske delen av den jødiske offentlegheita er ofte mest synleg Men vi skal ikkje dermed setje likskapsteikn mellom det å vere jøde og det å vere sionist.

Olje ikkje avgjerande

Ein viktig tese for Petras er at det ikkje var oljeindustrien (Big Oil) som såg seg tent med USA sin invasjon i Irak, USA sin konfrontasjonspolitikk ovanfor Iran eller den USA-støtta israelske innmarsjen i Gaza for eit par år sidan. Tvert om har oljeindustrien sine interesser vorte ofra til fordel for staten Israel sine interesser. USA sin midtaustenpolitikk er med å destabilisere regionen, noko som igjen fører til ein trussel mot oljeleveransar, høgare oljepris i USA og skapar fiendar av arabiske investorar i USA.

Chomsky

Noam Chomsky er anerkjent som ein av dei fremste kritikarane av sionismen, skriv Petras innleiingsvis i ein polemikk mot den same Chomsky. Men Chomsky sviktar når det kjem til å kritisere jødisk lobbyverksemd. Eg kjenner ikkje Chomsky sin argumentasjon, men i følgje Petras meiner kort sagt Chomsky at den jødiske lobbyen ikkje er viktigare enn andre lobbyar, at det er oljeinteresser som primært ligg bak (styrer) USA sin midtaustenpolitikk. Dette synet er Petras grunnleggjande usamd i. Han trekk fram krigsretorikk frå lobbyen si side og at oljeselskap kjem betre ut av det med statar i området, som ikkje er i konflikt med USA.

Vidare viser han til at lobbyen brukar over 50 millionar dollar på dei politiske partia, kandidatar og propagandakampanjar og at lobbyen får gjennom 90 % av dei viktige sakene sine i Kongressen. Konklusjonen til Petras er klar: Oljeindustrien tapar på USA sin midtaustenpolitikk, Amerika tapar på den. Den jødiske lobbyen er tent med den.

Ei bok verd å lese

Å protestere mot Israel sine drap og øydeleggingar burde vere eit spørsmål om verdighet, skriv Petras ein stad. I dagens USA er det i staden vorte eit spørsmål om mot, seier han. For dei av oss som har stilt oss spørsmålet korleis verda stillteiande kan godta den uretten det palestinske folket vert utsett for, ligg mykje av svaret i USA. Og i boka til Petras. Så får vi bære over med at han til tider slår inn opne dører eller at retorikken tidvis tar overhand. Dei vel 180 sidene er verd å få med seg.

Arne Apold

Rødt! ga tidligere i år ut Michael Lebowitz’ bok Sosialisme skapes ikke i himmelen!. Mye av det teoretiske grunnlaget for denne boka finner du i Beyond Capital.

 

Michael A. Lebowitz:
Beyond capital – Marx' Political Economy of the Working Class
Palgrave Macmillan (2. utgave, 2003)

Opprinnelig ble den utgitt i 1992 og ble relansert i ny utgave i 2003. Den avsluttes også med oppfordringen «Build it now!» – som også er originaltittelen på boka Rødt! utga. Der imidlertid Sosialisme skapes ikke i himmelen! er en forholdsvis lettlest og dagsaktuell bok, er Beyond Capital tung og teoriorientert. Det er en fordel å ha forutgående kjennskap til Marx' økonomiske teorier for å få et fullt utbytte av Beyond Capital. Det faktum bør imidlertid ikke skremme folk fra å lese boka, for det han skriver der er absolutt viktig.

Som tittelen antyder er, Lebowitz' hensikt med boka å gå bakenfor eller forbi Karl Marx' hovedverk, mer bestemt for å konfrontere det han omtaler som ensidig marxisme, en marxisme som kun vektlegger den «vitenskapelige» produksjonen hos Marx. Lebowitz trekker i forbindelse med dette særlig frem G. A. Cohen, men det er ikke vanskelig å se at tilsvarende ensidige fortolkninger av marxistisk teori også gjør seg gjeldende utover Cohens krets av «analytiske marxister». Denne ensidige marxismen, mener Lebowitz, er et resultat av at Marx aldri fullførte den opprinnelige planen for kritikken sin av den politiske økonomien. Mer bestemt – han gjorde aldri noe systematisk studium av lønnsarbeidet og dermed heller ikke av arbeiderklassens politiske økonomi.

Det Lebowitz setter seg fore, er ingen mindre oppgave enn å rekonstruere Marx' teori om arbeiderklassens politiske økonomi og de politiske følgene en slik analyse har. Teorihistorisk lener han seg blant annet på Georg Lucáks og Antonio Gramsci ved at han benytter seg av det han kaller «ortodoks marxisme». Dette innebærer ikke, slik begrepet kan forstås, å gjøre ulike skrifter av Marx til en form for teologi, men snarere å forholde seg til den marxistiske metoden som en helhet. Eller, med Lebowitz' egne ord: «Det faktum at Marx på en forbilledlig måte oppdaget et nytt kontinent, betyr ikke at han kartla det uten feil.»

Heldigvis for Lebowitz er imidlertid arbeiderklassens politiske økonomi et tema Marx også var interessert i. Flere steder, både hos den yngre og den eldre Marx, er det mulig å spore ansatser og diskusjoner rundt dette temaet. Dette gjelder også i Kapitalen. Populærfremstillinger av marxistisk økonomisk teori slik man blant annet finner i ulike grunnsirkler, tar utgangspunkt i at verdien av en vare er sammensatt av verdien av innsatsmidler (råvarer, maskineri, lokaler osv.) og verdien av arbeidskraften som er lagt ned i varen. Verdien av arbeidskraften er igjen bestemt av det som trengs for å reprodusere arbeidskraften. Så langt, så greit, men her har det en tendens til å stoppe, og det er jo ikke rart, det var jo dette Marx forholdt seg til i sitt økonomiske hovedverk. Problemet, i følge Lebowitz, er at dette ikke er hele den marxistiske økonomiske teorien, det er bare det reelle innholdet i den borgerlige politiske økonomien. Formulert på en annen måte: En svakhet ved utelukkende å legge Kapitalen til grunn for forståelsen av marxistisk økonomisk teori, er at den kun tar utgangspunkt i produksjonen sett fra kapitalens side. Arbeidskraftens verdi er i Kapitalen en gitt verdi. Dette er noe også Marx selv anerkjenner, og han gjør oppmerksom på at dette er noe som må diskuteres nærmere i en systematisk fremstilling av lønnsarbeidets natur. Men det var altså denne boka han aldri skrev. For å komme nærmere en løsning på dette problemet velger Lebowitz to veier, delvis støtter han seg på ulike kommentarer Marx og Engels knyttet til dette spørsmålet, delvis støtter han seg på en ortodoks marxistisk tilnærming for å analysere problemet som del av en helhet.

Det som kjennetegner arbeidere under kapitalismen er at de er nødt til å selge arbeidskraften sin som en vare til en kapitalist. Arbeidskraften er imidlertid en vare av en helt spesiell karakter. Ikke bare er det den eneste varen som skaper verdi, det er også den eneste varen der det er prisen som bestemmer verdien og ikke omvendt. Når prisen settes på en alminnelig vare er det (bytte)verdien, dvs. den gjennomsnittlig samfunnsmessig nødvendig arbeidstiden som trengs for å produsere varen, som ligger til grunn for prisnivået. Selv om tilbud, etterspørsel, reklame osv. spiller inn, er det (bytte)verdien som ligger til grunn for prissettingen.

Men hva så med arbeidskraften? Verdien er bestemt ut fra det som trengs for reproduksjon av arbeidskraften. Så langt går Marx i Kapitalen. Problemet er bare at det egentlig ikke sier noe som helst sett fra arbeiderklassens side. Hva er det som trengs? Er det nok med mat, klær og et tak over hodet? Hva da når man oppnår luksusgoder som fjernsyn, sydenreiser og personbil? Poenget her er at verdien på arbeidskraften ikke kan sees atskilt fra tid og sted. Akkurat som arbeidskraftens verdi, dvs. det som trengs for dens reproduksjon, er ulik i Norge og India i dag, vil også arbeidskraftens verdi endre seg over tid. Gjennom at arbeiderklassens levestandard øker, relativt og/eller absolutt, øker også verdien av arbeidskraften, siden jo denne er bestemt ut fra prisen, og ikke verdien, av de totale behovene tid og sted legger for arbeidskraftens reproduksjon. Dermed er det ikke arbeidskraftens verdi som avgjør prisen, det er snarere den prisen arbeiderklassen til enhver tid får for arbeidskraften sin som avgjør verdien. Også i Kapitalen er det ansatser til en slik forståelse, men siden det er en analyse av kapitalismen sett fra kapitalens side er det ikke noe Marx la vekt på å utdype – med de følgene det har hatt.

Spørsmålet er da: Hva er det som avgjør arbeidskraftens pris og verdi? Lebowitz argumenterer for at dette ikke kan forklares ut fra kapitalens politiske økonomi, men snarere ut fra arbeiderklassens politiske økonomi. Mens kapitalakkumulasjonen er den eneste beveggrunnen for kapitalens involvering i lønnsarbeidet, er arbeiderklassens involvering basert på at dette under kapitalismen er den eneste måten å tilegne seg (deler av) fruktene av sitt arbeid på. Det er altså i produksjonen at motsetningen mellom arbeiderklassens og borgerskapets politiske økonomi blir klar. I det kapitalistiske produksjonssystemet blir kapitalen et nødvendig mellomledd for arbeideren dersom han/hun skal realisere sitt kreative potensial. Selv om dette mellomleddet for arbeiderne fremstår som naturgitt vil arbeiderklassen i tråd med sin samfunnsmessige posisjon forsøke å minske betydningen av dette mellomleddet gjennom å øke prisen på arbeidskraften sin. For Lebowitz består derfor klassekampen i en kamp mellom borgerskapets politiske økonomi, der profitten skal maksimeres og prisen på og verdien av arbeidskraften følgelig minimeres, og arbeiderklassens politiske økonomi, der prisen på og verdien av arbeidskraften skal maksimeres og profitten følgelig minimeres.

Det er for så vidt flere faktorer som spiller inn i forhold til fastsettelsen av arbeidskraftens verdi. For eksempel innebærer produktivitetsveksten også økt behov for avsetning av de produserte varene, men så lenge dette ikke rokker ved profittraten er dette av underordnet betydning i et revolusjonært/kommunistisk perspektiv. Det som virkelig betyr noe dersom man har et systemoverskridende perspektiv, er i hvilken grad arbeiderklassen organiserer seg for å øke prisen på sin egen arbeidskraft. I Kapitalen var det imidlertid bare borgerskapets politiske økonomi Marx underla en systematisk undersøkelse.

Det er denne lesningen av Marx' økonomiske teori som utgjør det teoretiske grunnlaget for Lebowitz' kritikk av ensidig marxisme. Der ensidige marxister legger teknologi og produktivkreftenes utvikling til grunn for sosialistisk strategi, setter Lebowitz klassekampen i sentrum. Han benekter på ingen måte betydningen av de teknologiske argumentene, men disse beskriver bare en del av en større helhet – en krise i kapitalismen vil ikke bli en krise for kapitalismen dersom ikke arbeiderklassen faktisk organiserer seg i henhold til sin egen politiske økonomi. Dette er for øvrig et poeng den observante leser trolig også vil kjenne igjen fra Sosialisme skapes ikke i himmelen!.

Ved å gjøre arbeideren til noe mer enn en gitt økonomisk verdi, åpner Lebowitz også for å overskride ideen om det han kaller den abstrakte arbeideren og å gjenintrodusere det menneskelige aspektet. Som Marx har påpekt i en rekke tilfeller, er det menneskenes samfunnsmessige tilværelse som former deres tilværelse som individer. Men siden medlemmene av arbeiderklassen befinner seg på ulike steder i samfunnet, vil arbeiderne også på det individuelle nivået befinne seg i ulike posisjoner.

Et tema Lebowitz legger særlig vekt på, er familien, der han konkluderer med at familieoverhodet i dagens typiske kjernefamilie i realiteten også er en slaveeier. Dette er for så vidt ingen revolusjonerende konklusjon, men ulikt ulike feministiske teorier er dette en konklusjon Lebowitz når ved hjelp av marxistisk teori alene. Samtidig gjør også dette at prisen og dermed også verdien på arbeidskraften går ned: prisen familieoverhodet betaler for tjenestene og produktene ektefellen og barna står bak er uavhengig av den mengden av arbeid som er lagt ned i det, på den andre siden vil en større del av arbeiderens behov dekkes utenfor den kapitalistiske produksjonssfæren og dermed fungere til å presse lønningene ned. Dette er en radikal konklusjon, men samtidig en konklusjon som er i tråd med det ortodokst marxistiske programmet til Lebowitz – samfunnsmessige fenomener må undersøkes innenfor rammene av marxistisk metode.

Kapitalismen er altså ikke bare et system som bidrar til å frata arbeiderklassen en del av arbeidsproduktet sitt, slik Kapitalen på en glimrende måte illustrerer. Det er også et system som fratar arbeiderklassens medlemmer sitt eget utviklingspotensiale ved at kampen om arbeidskraftens pris begrenser deres samfunnsmessige tilværelse. Et revolusjonært kommunistisk program handler følgelig ikke bare om at arbeiderklassen skal kontrollere hele arbeidsproduktet sitt, men også at den skal kunne realisere sitt potensial. En revolusjon som forsøker å begrense dette, vil følgelig være en mislykket revolusjon.

2003-versjonen av boka fikk Isaac and Tamara Deutscher Memorial Prize i 2004, en prestisjetung pris blant marxistisk orienterte akademikere som tidligere har gått til blant andre Eric Hobsbawm, Ellen Meiksins Wood, Istvan Meszaros og tidligere nevnte G. A. Cohen. Lebowitz' bok er en verdig vinner i dette selskapet. Om ikke akkurat boka pløyer opp ny mark, bidrar den i hvert fall til å pløye opp tidligere pløyd mark som har fått gro igjen.

Skal man påpeke en svak side ved boka er det at det er enkelte sammenhenger han behandler litt overflatisk. Selv om sammenhengen mellom arbeiderklassens politiske økonomi og et revolusjonært program på mange måter er forholdsvis enkel å observere, savner jeg en begrunnelse basert på det omfattende teoretiske arbeidet tidligere i boka. Et eksempel på dette er når Lebowitz spør om hvorfor Marx aldri skrev boka om arbeiderklassens politiske økonomi og svarer at det var fordi den pågående politiske kampen var viktigere for ham. Det er helt sikkert riktig, men som overgang til en diskusjon om den revolusjonære kampen, blir det litt vel enkelt. Det betyr ikke at han ikke har bakgrunn for å skrive det han skriver, men man får til tider følelsen av at det er digresjonene som bestemmer retningene han velger, særlig mot slutten av boka. Selv om han uten problemer er i stand til å knytte sammen trådene i avslutningskapittelet.

Dette er en bok med et innhold mange nok vil kunne ha utbytte av. Samtidig gjør den tunge teorien at en del nok vil falle av. Selv om mange av poengene videreføres i Sosialisme skapes ikke i himmelen!, er likevel det teoretiske innholdet viktig, ikke minst for å møte tendenser til ensidig marxisme på den norske venstresida.

Mathias Bismo

I de seks årene Gerd-Liv Valla var leder for Landsorganisasjonen endret organisasjonen retning på flere viktige områder.

Kvinnepolitiske saker fikk mer oppmerksomhet. Større tyngde ble lagt bak krav om 6-timersdagsforsøk og kravet om kortere arbeidstid. Likestilling av skift og turnus, "heltid en rettighet, deltid en mulighet" er blant de viktigste.

Samarbeidet mellom forbundene i offentlig og privat virksomhet i LO har blitt mye bedre, mer saksrettet og gir resultater i form av for eksempel kampen om pensjon og AFP.

Gerd-Liv Valla åpnet opp LO for innflytelse fra medlemmene. I boka Prosessen gir hun samarbeidet med sine medsøstre, nestlederne i LO i Sverige og Danmark, litt av æren for den konkrete ideen til "LO på din side. Du bestemmer"-kampanjen. Denne kampanjen bidro til å endre fokuset fra "de lukkede roms diplomati" til breiere kontakt med forbundene og LOs medlemmer. En av hennes styrker var forpliktelsen overfor medlemmene.

Historisk vil Valla bli husket og æret for bruddet med den "100 år" gamle tradisjonen å overordne Arbeiderpartiets behov over LO sine når det er politiske uenigheter. Hennes modige motstand i sjukelønnssaken blant annet er avgjørende for LOs sin framtid.

LO under Vallas ledelse stilte krav til de politiske partiene ved siste stortingsvalg for å støtte dem. Akkurat som LO i Trondheim gjorde det i kommunevalgkampen både i 2003 og 2007. Utfordringen for alle som ønsker at LO skal ha en egen politisk dagsorden, og samarbeide med krefter de sjøl ønsker i alle saker, er å forsette kampen for denne linja.

Gerd-Liv Valla er blitt beskyldt for mye en mann aldri ville behøvd å høre noe om. Hun måles som kvinne av mange og ikke som politisk og organisatorisk leder. Men det er det hun var. LOs første kvinnelige leder.

Fra 1. januar 2010 forsvinner uførepensjonistene. De får uførestønad, ikke uførepensjon. Dette markerer at uføretrygd er en rettighet som ikke er varig. Du kan miste den, og det normale blir at den skal vurderes på nytt etter ei tid. I dag blir uføretrygd beregnet som pensjon, du får framberegnet inntekten du hadde siste år før du ble ufør, fram til du blir 67. Så blir uføretrygda beregnet av de 20 beste åra og du får det samme i alderstrygd når du blir 67, som du har i uføretrygd. Nå skal uførestønaden beregnes etter samme prinsipp som attføring og rehabilitering, 66 % av inntekten i de tre beste av de fem siste årene før du ble ufør. Det er kompensasjon for inntektsbortfall, ikke en varig pensjon.

Arne Byrkjeflot er leder av LO i Trondheim og sitter i bystyret for Rødt

---

Ikke lenger legens avgjørelse

I dag er det din faste lege som vurderer din funksjonsevne på medisinsk grunnlag. Trygdekontoret kan overprøve dette med sin trygdelege, men det er fortsatt på medisinsk grunnlag. Denne medisinske vurderingen av funksjonsevne blir fortsatt en nødvendig forutsetning for uførestønad, men ikke tilstrekkelig. Den endelige avgjørelsen skal nå tas av NAV etter en arbeidsevnevurdering. Etter min mening er det ganske klart at en slik vurdering av en saksbehandler vil bli mye mer skjønnsmessig og styrt etter budsjett og politiske konjunkturer enn en ren medisinsk vurdering.

Ikke lenger pensjonistskatt

I dag har uførepensjonister lavere bruttoskatt. De omfattes av skattebegrensningsregelen, og har særfradrag. De betaler 3 % i bruttoskatt, mot 7,8 % for lønnstakere. Skattebegrensingsregelen betyr at du ikke betaler skatt av ei nettoinntekt på 99.100 kroner i 2007. Med minstefradrag på 24 % som pensjonist, betyr det at du kan tjene 130.200 kroner skattefritt. I tillegg skjermes du for full beskatning opp til ei inntekt på om lag 216.000 kroner på grunn av regelen om at du aldri skal få mer enn 55 % skatt på en inntektsøkning. I tillegg har uførepensjonister et særfradrag på 19.368 kroner ved mer enn 2/3 uførhet og det halve ved lavere uførhet.

Nå skal uføre skatte som lønnsmottakere. Utvalget kompenserer tapet for minstepensjonister og unge uføre. De får økt satsene slik at de får det samme netto, men det skjer ikke for dem som tjener litt mer enn minstepensjon. Derfor ser vi da også at taperne er enslige som tjener fra den nye minstepensjonen til om lag 260.000 kroner. Vinnerne er de med god pensjon. Men uførepensjonister flest har lav pensjon, så her er taperne i stort flertall.

Slik er faktisk den nye uførepensjonen enda mer usosial enn den nye alderspensjonen. Utvalgets forsvar for å ta fra de fattigste uføre og overføre til de med en bedre uføretrygd oser av overklasse. De kommer rett og slett for godt ut i forhold til inntekten før de ble uføre.

36.000 mindre i barnebidrag

I dag er det slik at uførepensjonister har et behovsprøvd barnebidrag på 25.157 kroner (0,4 G). 6 % av uførepensjonistene har ett barn og 5 % av dem har to barn. Nå skal de over på systemet som gjelder for de som er på attføring, 27 kroner per dag 260 dager i året, 7.020 kroner i året, ikke behovsprøvd. Det betyr at alle pensjonister med ett barn og familieinntekt under 165.000 kroner taper 1.500 kroner måneden, og alle med to barn og familieinntekt under 190.000 kroner taper 3.000 kroner i måneden. Ganske hjerterått å ta fra barn hos de fattigste uføre muligheten til en noenlunde brukbar oppvekst. Utvalget viser til at det faktisk finnes uføre med barn som tjener bedre med barnetillegg enn de gjorde før de ble ufør. Slik kan det jo ikke være, så får det heller skure med barna.

Alderspensjon for uførepensjonister

Det viktigste kuttforslaget er at også uførepensjonistene skal omfattes av levealdersjusteringa. Det betyr at når levealderen øker, så skal pensjonene minskes tilsvarende. I 2050 betyr det 18 % mindre i pensjon. Utvalget argumenterer med at de burde vært holdt utenfor, siden uføre faktisk ikke kan velge å jobbe lenger for å unngå tap. Logikken i pensjonsforliket er jo at vi andre kan ta igjen tapet når levealderen øker med et år, ved å jobbe 8 måneder lenger. Dette er umulig for uføre.

Likevel ender altså utvalget opp med å la uføre rammes av levealderjustering. De sier at dersom det viser seg at folk jobber lenger, så bør det vurderes på nytt om også uførepensjonistene bør skjermes like mye som gjennomsnittet. Men å unnta uføre fra levealdersjustering betyr at 13 av de 28 milliardene som var ment å spare på pensjonsreformen, forsvinner. Her er altså alle fagre ord borte om motivasjon for å jobbe lenger og et arbeidsliv der folk er friskere og arbeidslivet inkluderende. Her er det ren straff, en ufør som blir alderspensjonist i 2050, skal miste 18 % av pensjonen sin. Så kan hun håpe at folk flest jobber lenger, så tapet blir litt mindre. Kollektiv straff er vanligvis forbudt.

Det finnes ingen statistikk i dag om utviklingen i levealder for uføre. Men jeg er ganske sikker på at de har svært kort levealder, og jeg tviler på at den øker noe særlig. Det er ganske bittert at denne gruppa skal gå ned i pensjon fordi de med lang utdannelse, god økonomi og god helse, lever lenger.

I tillegg skal pensjonen senkes før levealdersjustering. Det er forskjellige modeller, men de gir samme nedskjæring av pensjonene. Nedskjæringen blir på 12,5 % eller det du taper på at fem opptjeningsår fra 62 til 67 forvinner.

I tillegg får du ikke lenger full opptjening for de år du går på rehabilitering, attføring eller midlertidig uføretrygd. Her vil pensjonen bli beregnet ut fra stønaden, ikke tidligere inntekt slik det er i dag. Tre år på midlertidige tiltak betyr et tapt opptjeningsår.

Konsekvensen blir senket alderspensjon med om lag 30 %, enda mer for de med kort opptjeningstid. Og dette er 30 % nedskjæring på ei gruppe som stort sett har ganske lav pensjon fra før og en yrkeskarriere som gjør at de har lite å tære på som pensjonister

AFP og uføretrygd

Utvalget legger til grunn at alle med rett til AFP får et flatt AFP-tillegg, uansett når eller om du går av med AFP. Derfor mener utvalget det ikke lønner seg å gå av med uføretrygd framfor AFP. Og det har de jo rett i, så lenge du uansett mister fem opptjeningsår og omfattes av levealdersjustering. Da er det ekstra tapet på å gå av med AFP istedenfor uføretrygd, avkortinga på 22 % ved 62 år. Denne avkortinga skyldes at når du går av tidligere enn pensjonsalderen, så skal opptjent pensjon fordeles på flere år. Førtidspensjonen din betales ved at du får mindre i alderspensjon. Regnestykket er enkelt: Så lenge avkorting er større enn AFP-tillegget, så lønner det seg å gå av med uføretrygd. Med Bjarne Håkon Hanssens AFP-tillegg på 38.000 kroner i 15 år eller 26.000 kroner livsvarig, så lønner det seg å gå av med uføretrygd dersom førtidspensjonen din blir under 120.000 kroner ved 62 år, 140.000 kroner ved 63 år, 200.000 kroner ved 64 år osv.

Men dette basere seg på en AFP-ordning med flatt tillegg, som vil være en katastrofe for alle som vil gå av med AFP ved 62 eller 63 år. Får vi en AFP-ordning som faktisk oppfyller det som er lovt, at den er minst like god for 62-åringer som dagens ordning, altså uten avkorting og med opptjening fram til 67 år, så vil ingen velge uføretrygd dersom de har krav på AFP.

Slik lages det en ordning for uføretrygda som gjør det enda verre å videreføre dagens AFP-ordning

Det er vel også på tide å slå fast at også AFP-pensjonistene vil bli beskattet som lønnsmottakere. Det er jo allerede slik at Bjarne Håkon Hanssen har tatt med verdien av både opptjening og skattefordeler i sitt AFP-tillegg. Han har neppe tenkt å gi pengene to ganger. Og når de nå til og med skal behandle uføre som lønnsmottakere, så er vel tvilen borte. Det er i så fall dramatisk, en minstepensjonist taper 15.000 kroner netto, ved en pensjon på 130.000 kroner er tapet 20.000 kroner.

Nei til klasselov

Vi har vært vant til en utvikling der velferdsordningene jamner ut de skjevhetene vi har ellers i samfunnet. Vi har vært likere som pensjonister og uføre enn vi var i arbeidslivet. Pensjonsreformen og forslag til ny uførepensjon gjør det motsatte, den øker forskjellene når du går ut av arbeidslivet. Spesielt stygt er det å legge stein til byrden for de som er syke eller utslitt. Klasseskille ved sykdom har vært utenkelig for arbeiderbevegelsen og alle som har stått på velferdssida i samfunnsdebatten. Nå innføres det som prinsipp i den nye folketrygda. Og den innføres av de som burde ført arven fra folketrygdens fedre videre.