På Folkebevegelsen for lokalsykehusene sitt treff i Oslo sommeren 2004 ble vi lovet at myndighetene skulle sette av midler til en resultatevaluering av sykehusreformen i 2005. Nå er jeg redd for at vi ikke får noen evaluering, eller at evalueringa drukner i en ny reform. Samhandling og desentralisering – en overordnet strategi for de regionale helseforetakene. Dette er en rapport fra en nasjonal gruppe for samhandling, oppnevnt av de regionale helseforetakene. Dette strategidokumentet vil skape stor debatt fordi den legger føringer ikke bare for spesialisthelsetjenesten, men også for primærhelsetjenesten.

NOU 2005:3: Samhandling og desentralisering –
en overordnet strategi for de regionale helseforetakene

Du finner rapporten her

---

Ved overdragelsen av sykehusene til staten, valgte en å slå sammen lokalsykehus i helseforetak. Hålogalandsykehuset HF ble sammensatt av sykehusene på Stokmarknes, Narvik og Harstad. Denne vertikale sammenslåinga var både uforståelig og kunstig. At det er kommet endra styringssignal og skifte av direktører, vitner og om at denne modellen var ikke heldig. Det kan virke som at strategien for å sentralisere innen helseforetakene, går for sakte.

Den nye strategien om samhandling og desentralisering tar mer utgangspunkt i å følge pasientstrømmen og dermed inngripen i primærhelsetjenesten. I seg selv er dette en positiv vinkling. Og sammen med nedsettelse av "Prosjektgruppe – desentralisert spesialisttjeneste", skulle en tro at Folkebevegelsen for lokalsykehus har nådd frem med sin argumentasjon når Helse Nord nå skal gå i gang med en bred utredning om mulighetene for flere desentraliserte tjenester.

Jeg synes å se en agenda om at spesialisthelsetjenesten slik vi kjenner den gjennom lokalsykehusene, skal krympes dramatisk. Hvordan ellers skal en spare to milliarder kroner i Helse-Norge i 2005? Det fins kun to måter en kan kvitte seg med oppgaver. Det ene er å privatisere, det andre er å få andre til å overta oppgavene. Jeg har i flere leserinnlegg prøvd å reise denne kritikken (http://home.no.net/fbygdnes/dmg.html). Og jeg er møtt med taushet. Sjøl om jeg har spissa kritikken, har Helse Nord valgt å la være å svare. Taushet er og avslørende, er temaet tabu?

Helsereformen har hatt som oppgave å redusere det offentlige helsetilbudet for å rydde plass for private aktører. Denne utviklinga har kanskje gått tilfredsstillende i Helse Øst. Aftenposten avslører at Oslo bruker mest private tjenester. Hos Helse Øst var nesten 10 % av de kirurgiske inngrep i 2003 hos private sykehus. Hos Helse Nord var denne andelen bare 0,5 %. Også her er det en relativ kraftig øking av private tjenester, men med 212 kirurgiske inngrep, blir volumet alt for lite til å være interessante for private sykehus.

Lite volum og mye større bevissthet hos befolkninga om hva et lokalsykehus betyr, er nok viktige grunner for at arbeidet med å privatisere i nord går tregere. Her må en lete etter andre strategier. Derfor er det både forståelig og naturlig at den nasjonale gruppa for samhandling av sykehustjenestene, ledes fra Helse Nord. Finn Henry Hansen har vært leder, med rådgiver Daniel Haga også fra Helse Nord samt sekretær fra Tromsø. Det er i Helse Nord en har startet prøveprosjekt. Og det er sannsynligvis her en er kommet lengst med telemedisin.

Den nasjonale strategien for samhandling med primærhelsetjenesten, analyserer det kommende pasientgrunnlaget. Pga forventet lengre levealder, ser en for seg en kraftig økning av antall syke eldre. Antallet innbyggere over 67 år tror en vil øke med 50 % til 2030, mens antall over 80 år anslås å øke med 60 %. I tillegg regner en med at pasienter med rusavhengighet og psykiske lidelser vil øke. "Disse trendene fører samlet sett til en økning av kronisk syke pasienter med behov for langvarige og til dels sammensatte tjenestetilbud." (Side 14.)

Disse pasientgruppene er lite mobile, og er mindre villig til å betale for private tjenester. Disse vil bli ei stor belastning for spesialisthelsetjenesten om ikke de kan definere dem bort. Dermed argumenteres det for at de har et sammensatt sykdomsbilde som krever "breddekompetanse", og ikke først og fremst "spisskompetanse". Breddekompetansen er det primærhelsetjenesten som har. Disse pasientene ønsker en skal forbli primærhelsetjenesten sitt ansvar. Derfor lages det en struktur hvor det økonomiske ansvaret for dem skal ligge hos kommunene, men med faglig tilsyn fra spesialisthelsetjenesten. Dermed kommer lanseringa av en ny type lokalsykehus som distriktsmedisinske sentre (DMS).

Det vil nok bli en kamp om innholdet i lokalsykehusene. Debatten om nytt sykehus på Stokmarknes eller på Sortland var og en debatt om å gjøre et lokalsykehus om til et distriktsmedisinsk senter. Fjernes akuttberedskapen, vil både nærsykehus og lokalsykehus fort få samme status som distriktsmedisinske sentre. Og disse DMS-ene er det vertskommunene eller interkommunale selskap som skal ha ansvaret for. Vi står ovenfor en reform hvor kommunene igjen får oppgaver, men ikke penger. Vi står ovenfor en strategi hvor spesialisthelsetjenesten reduserer tilbudet med å definere pasientene til primærhelsetjenesten.

Planen fokuserer og på at det må lages samarbeidsavtaler mellom helseforetakene og kommunene. Og et av tiltakene er praksiskonsulentordninger på sykehusavdelingene. Disse skal bedre samarbeidsrutiner m.m. Helseforetakene ønsker å klargjøre pasientenes behov for oppfølging i primærhelsetjenesten, særlig fordi pasientretter mer og mer følges av økonomisk ansvar. Og de som ikke er forberedt på strengere oppfølging, vil være tapere. For kommunene kan det bli dyrt å ikke følge opp påleggene fra en pasientkonsulent.

Nasjonal gruppe for samhandling er oppnevnt av de fem regionale helseforetakene. Og det er helseministeren som derfor er ansvarlig. Ja mest sannsynlig er det regjeringa som har initiert denne strategien.

Frode Bygdnes

"Denne boka handlar om fornorskingspolitikken og arbeidet for å utvikle ein samisk skole. Dette er ikkje bare historie. Reformene på 90-talet førte med seg fleire tilbakeslag for samisk opplæring. Mens Regjering og Sameting kranglar om kompensasjon for tidligare fornorsking, ser vi klare teikn på at fornorskingspolitikken held fram. Derfor er denne boka meir aktuell enn ein skulle ønske." (Frå forfattaren sitt forord.)

Svein Lund:
Samisk skole eller Norsk Standard? Reformene i det norske skoleverket og samisk opplæring
Sámi skuvla vai Norsk Standard? Norgga oahpahusođastusat ja sámi oahppi
Davvi Girji 2003, 112 sider
ISBN 82-7374-515-5 (norsk), 82-7374-157-5 (samisk)

---

 

Svein Lund si bok frå 2003 er ei fortetta innføring i ein del av Norge si historie som kolonimakt i nord. Gjennom korte glimt frå historia maktar han å vise rasismen og det enorme tvangselementet i norsk samepolitikk.

Utdrag frå boka:

"Men når det fordres at tjenere, barn og barnebarn skal stå under husfarens velde, så stemmer dette ikke med samisk tradisjon og moraloppfatning. Heller ikke når det heter at mannen skal regjere kvinnen og forsørge henne, og hun skal være mannen underdanig. Slik har det aldri vært blant samer. … Slik søktes gjennom katekisme og hustavle innpodet i samene en moral og sosial ordning som ikke stemte med deres egen moraloppfatning og livsmåte."

(Bård Tvete: Skolebøker for samebarn i Norge fra Thomas von Westen til i dag. 1935)

"Det er misforstaaet Humanitet at søge at kalde tillive og nære denne Nationalitet. … Den som stræbte at opelske den lappiske Nationalitet var deres værste fjende, thi han indviede dem til Undergang. … Den eneste Redning for Lapperne var at absorberes af den norske Nationalitet."

(Stortingsrepresentant, seinare statsministar, Johannes Steen 1863)

"Ett sprog i Finmarken. Det er maalet. I de siste ti aar, og særlig da efter internaternes oprettelse, har fornorskningsarbeidet her oppe for alvor tat fart, Saa langt er man nu kommet, at de fleste av den yngre generation taler norsk med lethet, og gaar utviklingen i samme spor som hittil, vil inden tyve aar kanske maalet være naaet. Under disse forhold at ville indføre lappisk og kvænsk i norske skoler er intet andet end forloren sentimentalitet, opalet i feminine hjærner sydpaa."

(Nils Collett Vogt i 1918: Smaa breve fra Finmarken)

Nokon som hugsar Carl I. Hagen i forrige stortingsvalkamp?

Det fantest motstand mot denne politikken utan at det fekk følger for den norske staten sin fornorskingspolitikk.

Finnmark Arbeiderparti – sameprogram stortingsvalet 1906:

"Folkeskolen: Samisk skal være undervisningssprog hele skoletiden ut i alle fag undtagen norsk. Norskundervisningen skal begynde først fra 12. aar."

(Isak Saba blei valt inn på Stortinget for Finnmark Arbeiderparti, men fekk lita støtte frå partigruppa si på dette feltet.)

Presten Jens Otterbech og læraren Johannes Hilde i kampskriftet Fornorskningen i Finmarken(1917):

"Paa denne maate er dette lille folk søgt berøvet ved statens hjælp det helligste og høieste et folk eier – sit morsmaal. Vi føler os forvisset om at det norske folk, naar det faar hel og sand oplysning om dette forhold, ikke lenger vil fortsette slik. Det er os uværdig."

Svein Lund viser også eit særs grotesk utslag av rasismen ved å sitere skuledirektør i Finnmark 1923-33, Christen Brygfjeld:

"De få individer som er igjen av den opprinnelige lappiske folkestamme er nu så degenerert at det er lite håp om noen forandring til det bedre for dem. De er håpløse og hører til Finnmarkens mest tilbakesatte og usleste befolkning og skaffer den største kontingent herfra til vore sindsykeasyler og åndsvakeskoler."

Og verre blir dette når avisa Nordlys for få år sia kunne rapportere at samiske ungar i Spansdalen i Troms heilt fram til 1960-åra blei stempla som ådssvake av dei lokale skuleleiarane og sendt til Trastad Gård i Harstad avdi dei ikkje kunne snakke skikkeleg norsk. Eit folkemøte i bygda vedtok på 1960-talet å slutte å snakke samisk av omsyn til ungane.

Boka viser at det har vore positive endringar i høve til samane og samisk skulepolitikk, særleg etter at samane blei betre organisert og ikkje minst etter Alta-kampen. Men trass i endringar i lovar og retningsliner, viser Svein Lund at situasjonen langt frå er rosenraud for utviklinga av ein samisk skule i Noreg. Han siterer Ole Henrik Magga (Sametingets første president) frå 1994:

"Vi er kommet dit hen at mange snakker om en samisk skole. Sannheten er vel heller at det vi i dag har, er ikke "en samisk skole", men en slags delvis oversettelse av norsk skole. Og dessverre er heller ikke oversettelsen så fullstendig og god. Vi har ingen samisk skole verken når det gjelder innhold eller organisering."

Svein Lund presenterer skulereformane i Noreg og ein del av den pedagogiske debatten (og mangel på sådan). Ein interessant debatt, men som liksom historieglimta, kanskje i for liten grad knytta til dei sosiale og økonomiske endringane som låg/ligg til grunn.

I boka går han gjennom utviklinga på alt frå barnehagar til vaksenopplæringa og viser også korleis dette slår ut i høve til samisk opplæring – og korleis det i dei generelle reformane blir "gløymt" at det finst samar. For dei mange kritikarane på "venstresida" kan dette vere ei viktig påminning – at dette ikkje berre er eit spørsmål om minoritetspedagogikk, men også om problematikken kring det nasjonale spørsmålet.

Når Svein Lund peiker på at fornorskingspolitikken ikkje er over, er det ikkje berre eit spørsmål om manglar i norsk politikk, men konsekvens av medvite politiske val.

På eit større møte i Tromsø, då Gudmund Hernes sin siste reform skulle presenterast, var det ein og entusiastisk statssekretær som snakka om "den nye nasjonsbygginga". Både eg og andre i salen reagerte spontant. Eg hugsar eg kalte innrettinga for halvfascistisk og skjelte ho ut etter notar. Den unge statssekretæren var kanskje ikkje den rette mottakaren av reaksjonen, men som ukritisk formidlar meiner eg det var på sin plass å adressere ho og.

Hernes sin sentralistiske og "nasjonalistiske" line følger ein raud tråd gjennom norsk politikk. Særleg skremmande er det at dette har vore eit varemerke for "venstresida" i Arbeidarpartiet, etter siste verdskrig først og fremst representert med "mot-dagistane", ikkje minst Karl Evang og hans elitistiske og til dels halvfascistiske "skape det nye mennesket"-politikk. Noko som forklarer overgrep ovafor m.a. sigøynarar, brutale utslag innafor psykiatrien, og også korleis Spansdalen-saka kunne finne stad utan offentlege motreaksjonar før i byrjinga av 1990-talet.

I parantes kan nemnast den triste opplevinga mi av våre tidlegare politiske vener på Sri Lanka, JVP (Folkets frigjeringsfront) – "stalinistane", som predika: klassekampen er viktigast – og då vi spurte kva syn dei hadde på det nasjonale spørsmålet og tamilane, berre gjentok: klassekampen er viktigast, og som i praktisk politikk har hamna på ei ultra-nasjonalistisk line ovafor tamilske sjølvbestemmelsekrav.

Eg seier ikkje at alle på "venstresida" i norsk politikk har hamna der i høve til samiske sjølvbestemmelsekrav, men gud betre kor mange som har det. Så har Svein Lund rett i at fornorskinga ikkje over? Ja, og kanskje verre – det er teikn på at vi er inne i ein kritisk fase – vil samisk språk og kultur overleve?

I ein rapport, referert på Troms fylkeskommune sin samekonferanse i fjor, blei det ropt eit alvorleg varsko for samisk språkoverleving i fylket. Og fylkesordføraren ga utrykk for at berre ein ekstraordinær innsats kunne sikre samisk som levande språk i fylket. Trass i ein del positive lovendringar osb. i skulen, synk talet på elevar som har samisk som første- og andre-språk i vidaregåande skule.

Universitetet i Tromsø får kritikk i media for mangelfull og dårleg samisk språkopplæring. Forsvaret søker å fjerne store delar av reindrifta i Troms, gjennom ekspropriasjonskrav i Mauken-Blåtind og øydelegge livsgrunnlaget for dei fremste bærarane av samisk språk og kultur. Og vi får rapportar om sterk nedgang i fiskeflåten og talet på fiskarar som dreg i same retning – også dei sjøsamiske bygdene blir blodtappa. Livsgrunnlaget for samisk språk og kultur blir svekka.

Når no debatten om Finnmarkloven – som skulle danne grunnlaget for sikring av samisk kultur, språk og samfunnsliv – bringer samehetsen sine mest primitive former fram i lyset igjen, er historia med eitt nærverande og vi skjønner at rasisme ikkje er eit musealt omgrep.

Når ein veit at fiskeria, olje- og gassverksemda og gruvedrift blir forsøkt halde utafor ei ny forvaltning av Finnmark, så skjønner ein kva for materielle grunnar som ligg bak og nærer opp under rasismen.

Svein Lund sluttar boka si med ei oppmoding:

"Det er på tide å komme lenger enn å kritisere reformene og foreslå litt flikking her og der. Både samisk og norsk skole treng no ein diskusjon om alternativ til Norsk Standard."

Jo-o, men viss det blir alt, trur eg at vi i beste fall ender opp med ein glitrande samisk skule for stadig færre og i verste fall ei fortreffeleg grunngjeving for enda meir privatisering – oppretting av alternative skular.

Trass visse kritiske merknader, vil eg oppmode folk å skaffe seg boka. Det er ei bok som yppar til debatt og inneheld i tillegg ei stor litteraturliste for dei som ønsker å skaffe seg meir kunnskap.

Jon Arne Jørstad

SVeren Ottar Brox er en veteran på nei-sida. I boka Hvorfor nei? prøver han å overbevise alle tvilere ved å prøve å oppsummere alle gode argumenter mot norsk EU-medlemskap på litt over 90 sider. Det er, mildt sagt, et ambisiøst prosjekt.

 

Ottar Brox: Hvorfor nei?
Utgitt av Oslo Nei til EU 2004

Bestilles her

---

I forordet fastslår Brox hva formålet med boka er. Budskapet er at nei-sida må "holde kruttet tørt". Han mener ja-sida når som helst kan slå til, om forholdet mellom partiene på Stortinget endrer seg, siden det er et stort ja-flertall blant norske politikere. Han skriver: "For oss som ikke vil inn i en union hundre år etter at vi kom oss ut av den forrige, er det særlig viktig å utvikle en argumentasjon som kommer tvilerne i møte, alle de som gjennom ja-hegemoniet i mediene og politikken har fått inntrykk av at vi må ta standpunkt til noe helt annet enn i 1994." Formålet med boka er å gi disse argumenter.

Det mest iøynefallende med boka er strukturen. Hvert av de førtito kapitlene er ett argument, og få kapitler er på over to sider, og de lengste på tre. Boka inneholder ingen dype analyser av ei enkelt side i EU-spørsmålet, men kjapp og enkel argumentasjon på mange områder. Landbruk, fiske og havbruk, EU som klassespørsmål, høyrepopulisme og EU og EU som motvekt til USA.

Boka serverer konkrete og forståelige argumenter. Den gjør det lett for folk flest å sette seg inn i de viktigste nei-argumentene i et stort spekter av saksområder. Den spiller nettopp på nei-sidas styrke: Boka har lite verdiladde floskler, men mye logiske slutninger til å lære av.

Det er bra at boka tar opp klasseperspektivet. Brox legger vekt på at arbeiderklassen har interesser som er stikk i strid med at Norge blir med i EU. Det er ikke bare folk i primærnæringene som taper på EU.

Språklig er boka stort sett lettlest. Brox fører et folkelig og lettfattelig språk, og bare unntaksvis er det litt akademisk og tørt, noe som er viktig for å nå målgruppa: "folk flest".

Jeg savner større vekt på EU og kvinner, og ville ha ønsket meg et helt kapitel om EU og kvinner. Å bevare kvinnene som sterk nei-gruppe er viktig! Spørsmålet med bøker av denne typen er hvordan de skal brukes. I motsetning til Nei til EUs årbøker, egner ikke denne seg først og fremst som studiesirkel. Derimot er det en fin gave til tvilere eller EU-motstandere som kan ha bruk for en lett tilgjengelig samling argumenter i diskusjoner på jobb eller skole.

Denne boka kommer til å bli en gjenganger som bursdagspresangen til mine nærmeste venner. Først og fremst de som ikke er organisert politisk.

Ole Marcus Mærøe

Fru Halvorsen har en drøm. Hun drømmer
om å ri på verdens villeste hest
som intet menneske har klart å håndtere

Inspirert av dens råskap,
og fascinert av dens uregjerlighet,
drømmer hun om å mestre den.

Hun vil forsøke å sette seg oppå,
holde den i tøylene og hindre
at den løper løpsk.

Hun vil forsøke det som
generasjoner og millioner
av mennesker har forsøkt før henne.

Myten om den ville hesten
og sagnet om dens uregjerlighet
har gjort henne besatt

besatt av tanken
på å temme den
og gjøre den snill.

Men om hun ikke raskt blir kasta av
vil hesten ri av gårde med henne
inn i solnedgangen

med fruen hengende etter i tømmene.

Jon Carlstedt Tønnesen

Frode Bygdnes har skrevet to artikler om fiskerinæringa. Artikkelen i dette nummeret handler om grunnrenta fra havet, ressursrenta, og om fartøykvoter. I neste nummer skriver han om Råfiskloven, den nye havressursloven, NOU 2005:10 – Lov om forvaltning av viltlevende marine ressurser.

Frode Bygdnes er sentralstyremedlem i AKP og fylkestingsrepresentant for RV i Troms

---

Lott er et lønnssystem for fiskerne. Det kommer av norrønt "hlutr", som betyr del av fortjeneste eller avkastning. Utbyttet av fangsten deles opp i lotter. Hver enkelt av mannskapet får en lott. Det kan og settes av en lott til båt og kanskje en ekstra halvlott til skipperen. Om ikke mannskapet stiller med bruk sjøl, kan det settes av en lott til den som holder redskapen. Lotten blir derfor avhengig av den felles fangst en får. Til forskjell av hyre, som er å sammenligne med fast lønn for å stille arbeidskrafta til disposisjon, så er lott avhengig av hva naturen gir. Dermed har alle fiskerne siden norrøn tid fått tatt del i grunnrenta, eller det vi på sjøen heller må kalle for ressursrenta. Det er denne verdien som gjennom fiskerne er blitt spredd rundt om til lokalsamfunnene langs hele kysten som en ekstrainntekt.

Ressursrenta kan forklares med at naturen gir mer igjen enn arbeidsinnsatsen. Når en har jobba i 7,5 time og kommer på land med en fangst til en verdi av det dobbelte av hva en kan forvente å få i lønn for den samme arbeidsdagen i annen virksomhet, da er ressursrenta lik et helt dagsverk og inntekta hele to dagsverk (nettofangst – arbeidsinnsats = ressursrenta). I følge Brox er denne ressursrenta av fisket beregna til 4-5 milliarder for den norske økonomien. Regjeringa regner med å kunne ta ut 7 milliarder i "ressursrente", og for å få det til skal de beskatte fiskerettighetene per fartøy. I regjeringas språkbruk er ressursrenten bare blitt en avgift, derfor har jeg satt deres bruk av ressursrente i anførselstegn, men det er de samme verdiene de er på jakt etter.

Det har vært slik at på en kystfiskebåt med et mannskap på mer en tre, kunne mannskapet få størsteparten av fangsten. I den senere tid med større båter og færre mannskap, har fiskerne mistet andel av denne verdien. Men først nå med struktureringskarusellen til dagens fiskeriminister, har den vanlige fisker blitt fratatt sine historiske rettigheter.

Om en fiskebåtreder selger seg ut av næringa, så selger han også den rettigheten som mannskapet har hatt. Om en fiskebåtreder kjøper opp kvoter og samler disse på en båt, så er det en samling av fiskerettigheter til flere mannskap. I dette salget av omsettelige kvoter, er det den største gruppa av fiskere som sitter ribbet igjen. Noen risikerer å bli satt på land uten noen form for kompensasjon for å ha gitt fra seg sin rett til å fiske. Og enda verre er det at dersom en fisker søker seg hyre på en ny båt, så vil kapitalkostnadene for kvotekjøp til dette nye fartøyet kunne trekkes i lønna. Slik risikerer fiskerne å måtte betale for fremtidige fiskerettigheter som de tidligere hadde. Slik blir fiskerne "husmenn" i struktureringen av flåten.

Dette er et resultat av at fiskerettighetene ble knyttet til båt og at det ble åpna for omsetting av fartøykvoter. Men kvotesystem knytta til fartøy er bare fra 1990-tallet. Det kom som et resultat av dårlige skrei-innsig og var bare ment som en midlertidig ordning. Denne ordninga har derimot nå blitt nøkkelen til privatisering av høstingsretten i denne næringa. Og Norges Fiskarlag har i liten grad ønska å fokusere på mannskapenes rettigheter, der er det kvotebaronene som har makta.

Statlig inndragelse av ressursrenta er det som nå vil kunne rasere kyst-Norge. Kystsamfunnene er basert på at mange får drive fiske i det små, hvor ressursrenta kommer som en ekstra inntekt. Ved å redusere antall fiskere og antall fartøy kan det skapes superlønnsom drift for noen få. Denne ekstrafortjenesten kan også beskattes. Men nå har staten nok av penger, og med EØS-reglene får de ikke pløyd disse verdiene tilbake til lokalsamfunnene. Så hva er da hensikten om det ikke er å kapitalisere fisket, rasere distrikts-Norge og jage kystbefolkningen som reservearbeidskraft inn til byene? Fiskeriministeren er bankenes mann. For den som må låne penger for å kjøpe kvoter, må betale renter til banken. Og denne renta kan føres i likninga for å redusere skatten. Det er laga et system for at finanskapitalen skal stikke av med ressursrenta i fiskeriene. For dem vil det og være mulig å øke ressursrenta, om en henter billig utenlandsk arbeidskraft til båtene fra for eksempel Øst-Europa.

Fiskeribladet melder 12. juli: "Havet blomstrer – kysten visner" og "Frodig åker – magert utbytte". Avisa melder at det aldri har vært så mye botnfisk i havet i nord på flerfoldige årtier. Likevel er fangstverdien mindre nå enn for 20 år siden. Selvfølgelig blir dette utviklinga når bankene og Ludvigsen får grep om ressursrenta.

Lønnsomhetsundersøkelsen til Fiskeridirektoratet viser at det var bankene som tok gevinsten fra fisket i 2003. Det var kapitalkostnadene som spiste opp fortjenesten til fiskerne. For torskebåtene mellom 15 og 21 meter var gjennomsnittlig driftsresultat 100.000 kroner. Når renter og avdrag var betalt var det positive resultatet nede i under 20.000 kroner. For de minste kystbåtene var det bare så vidt et positivt driftsresultat. Når gjeld og renter var betalt, var resultatet før skatt negativt. For båter fra 8 meter til over 28 meter, var finanskostnadene til sammen 3,8 millioner og resultatet før skatt negativt, 2 millioner kroner. 2003 er året før kvotehandelen, så det er all grunn til å tro at bankene tjener enda bedre nå i ei næring som hadde større finanskostnader enn hva den kan betjene. Da presses de minste båtene ut av næringa

Fartøykvoter

Fartøykvoter er en ny kvoteordning for kysten. Tidligere ble fisket regulert med fiskeperioder, slik som jakttider på land. Dersom ilandført kvantum nådde det forsvarlige uttaket, stoppet en fisket. I tillegg regulerte en fangstredskaper og aktiviteten. Rettigheter var knytta til nasjonalitet og til aktivitet, ikke til kapital og fartøy. I tillegg ga Råfiskloven adgang til å fastsette kvoter når det oppstod mottaksproblemer.

For kystflåten regulerer naturen sjøl dette fisket. Sesongene er kortvarige og med dårlig vær i perioder er tilgangen begrensa. Passive redskaper fisker mindre ved dårlig ressurstilgang. Derfor er ikke kystflåten, heller ikke dagens kystflåte, en trussel for bestandene. Trusselen mot bestanden er det havfiskeflåten og dens rovfisket som i all hovedsak står for.

Det var i september 1989 på årsmøtet til Troms fiskarlag at forslaget om fartøykvoter kom opp. "Aldri mer 19. april," konkluderte Fiskarlaget. Meldinga var: "Kvotene er oppfisket, fisket stoppes." Slik regulering kunne invitere til kappfiske. Slik kappfiske gikk ut over de minste båtene og de som drev kombinasjonsdrift. Allikevel delte en inn fartøyene i gruppe I og gruppe II, hvor en fortsatte med kappfiske i gruppe II hvor småbåtene var. Under fiskeriminister Jan Henry T. Olsen ble fartøykvoter innført i 1990, hvor en sikra kvotene for de største kystbåtene. Dette var ment å være en nødløsning. Det var en midlertidig ordning som bare skulle vare til fiskebestanden fikk bygd seg opp.

Tabellen er fra Fiskarkalenderen 2005, Norges Fiskarlags syvende sans fram til 2003.
Tallet for 2004 er hentet fra direktoratet sine tall på nettet.

Som vi ser av diagrammet så innledet 1989 en dramatisk reduksjon på ilandført fersk torsk. På to år ble volumet ilandført torsk halvert. Så var det sannsynlig denne hestekuren som førte til at innsigene av skrei tok seg opp igjen. Allerede i 1993 var torskefisket oppe på det normale og resten av dette tiåret var fisket over det normale. Ordninga med fartøykvoter skulle derfor allerede i 1993 kunne vært avviklet. I stedet har kvoteordninga mer og mer blitt knytta opp til fartøy og kapital.

Deltagerloven skulle være garantien for at fartøykvotene skulle håndteres av aktive fiskere. Deltagerloven gir bare aktive fiskere rett til å eie fartøy. Deltagerloven er systematisk undergravd og i forslaget til ny havressurslov foreslåes det at den skal fjernes.

Vi kan i etterpåklokskap hevde at Troms Fiskarfylking ga kapitalen lillefingeren, og nå tar den heile handa. Det har vært en klar undervurdering av klassekamp i Fiskarlaget. Så kom da og opprettelsen av Norges Kystfiskarlag som et resultat av Fiskarlagets linje.

Fiskeridirektoratets egne nøkkeltall for gytebestanden for alle de sentrale botnfiskene, sier at denne er kommet opp i over 2,2 millioner tonn i 2004. Dette er rekordstort og er 3,6 ganger større enn gytebestanden som innleda kriseårene på 1990-tallet. Det er all grunn til å se optimistisk på disse tallene. Det gir regjeringa muligheter til å åpne allmenningen igjen på havet. Kystbefolkningen med småbåter må få gjenoppta fritt fiske nå. Det ville stoppet kjøp og salg av kvoter. Det ville hindre kapitaliseringa av fisket. Og det ville sørga for at ressursrenta kom tilbake til kystsamfunnene igjen.

Men så er det ikke agendaen til regjeringa. Fiskeriministeren er mer engstelig for kurven over fangstverdien for botnfisket. Den viser bare 6 milliarder kroner i fjor. Det er på samme nivå som for kriseårene på begynnelsen av 1990-tallet. Og hans løsning er å få færre aktører så denne fortjenesten kan fordeles på færre utøvere/fiskere.

Uten politisk analyse av hva som skjer, reduseres kravet fra fiskerne til større uttak som større kvoter for å kompensere manglende avkastning. Presset på bestandene vil øke og enkelte kan i panikk finne på å bare bringe på land den best betalte fisken og kaste ut resten. Dette for at kvota skal gi mest mulig igjen. Dette systemet inviterer til miljøkriminalitet, det stimulerer til kapitalisering av næringa, og det raner fellesskapets verdier fra kystbefolkninga.

 

 

Stortinget har vedtatt prinsippene for en pensjonsreform. Det skjedde 26. mai 2005. Det var "pensjonsforliket" mellom regjeringa, Arbeiderpartiet og Senterpartiet som ble vedtatt, et forlik som ble inngått ei uke før dette. Straks kunne mediene opplyse at alle kommer til å få mer i pensjon, at førtidspensjoneringa (AFP) er sikra og at LO-kongressen har fått mange saker innfridd. Er det sant?

Jorun Gulbrandsen er leder av AKP

---

Nei, Stortinget har vedtatt prinsipper som ødelegger folketrygda. Stortinget har innført en prinsipielt annen tankegang for pensjonssystemet enn den som har ligget til grunn siden folketrygda ble vedtatt i 1966.

Noen av tankene som ligger bak endringsprosessen er:

• fra solidaritetsprinsipp til bankprinsipp
• fra offentlig til privat
• folk skal jobbe lenger enn i dag

Den folketrygda vi kjenner, bygger på et solidaritetsprinsipp – samfunnet (vi alle) har ansvar for hverandre. Når noen blir gamle eller sjuke, trår fellesskapet til. Folketrygdsystemet er langt fra perfekt; mye kunne og burde forbedres. Men pensjonsreformen går i motsatt retning

Dagens ordning Alle pensjonister har rett til en grunnpensjon (stort sett på 1G, for tida 60.699 kroner), som er uavhengig av inntekt. Dette er basis. Det er riktignok ei forutsetning at du har 40 års trygdetid (dvs stort sett botid i Norge) fra 16 til 66 år, ellers avkortes pensjonen tilsvarende. Dette er en av de store svakhetene ved pensjonen, for eksempel i forhold til innvandrere. I tillegg til dette får folk som har vært i yrkeslivet en tilleggspensjon som baserer seg på inntekta. Også her kreves det 40 års opptjening for å få full glede av systemet. Den laveste delen av inntekta (inntil 6G) teller fullt. Av inntekt mellom 6 og 12 G er en tredel pensjonsgivende, og inntekt over 12G teller ikke. Her har trygda altså en sosial profil. Nå er det vel svært få som kan leve på grunnpensjonen aleine. Derfor er det vedtatt en minstepensjon. Dersom du ikke har tjent opp nok tilleggspensjon til å oppnå denne, får du et særtillegg som gjør at du når grensa. Minstepensjonen er nå 108.855 kroner året for enslige, – men sjølsagt forutsatt 40 års trygdetid. Besteårsregelen er et ekstra sosialt element i dagens ordning. Den innebærer at tilleggspensjonen din beregnes ut fra de 20 beste av de 40 (eller færre) opptjeningsåra dine. Dersom du har jobba deltid, vært arbeidsledig, hatt lav lønn noen av dine yrkesaktive år, så skal ikke det merkes. Samla sett innebærer dette systemet ei sosial overføring fra de velstående til dem som sitter trangere i det – altså sånn som vi ønsker at en velferdsstat skal være.

Et helt annet prinsipp

Pensjonsreformen har et helt annet grunnprinsipp enn det vi har nå. Den sosiale tankegangen forlates i stor grad. I stedet skal du se for deg at du personlig har ei sparebøsse hos trygdevesenet. For hver krone du tjener, går det en mynt i bøssa. Og innholdet i denne sparebøssa bestemmer til slutt hvor mye pensjon du skal få.

Fortsatt er det en viss omfordeling, men Stortinget sier det skal være et større samsvar mellom hva du har betalt inn og hva du får ut. Det ordnes nå blant annet med at besteårsregelen faller bort. Alle år i yrkeslivet teller med. Tjener du lite, har du ikke arbeid, er du sjuk noen ganger, – synd for deg. Tjener du mye bestandig, blir arbeidsplassen aldri lagt ned, er du frisk uten stans, – heldig for deg.

Et annet grep er at pensjonsalderen på et vis forsvinner. Du kan nemlig jobbe så lenge du vil/kan/orker/får, og du putter stadig mer i bøssa di. "Det skal lønne seg å jobbe," heter det. "Det skal straffe seg å være utslitt," sier vi.

Det er flere mål med dette:

• 1. Gi angst. Folk skal vennes av med å tenke at samfunnet skal ta et kollektivt ansvar for menneskene i landet. Derfor skal gode ordninger vekk.
• 2. Vi skal vennes til en ny tankegang: Nå er det opp til deg sjøl. Jobb.
• 3. Vi skal vennes til økte klasseskiller, også på trygdenes område, ved å "forstå" at de som blir fattigere, har sørga for det sjøl.

Mål 1, 2 og 3 er ideologiske smøremidler for det virkelige målet:

Forsikringsselskaper og banker (finanskapitalen) skal få tak i store deler av det som nå er samfunnets pensjonspenger for å drive bisniss med dem. Det er det egentlige målet med alt sammen. Det er en EU-villet, bevisst politikk, – målet er klart uttrykt og er ikke hemmelig. (Se "Les mer" på slutten av artikkelen.)

Finanskapitalen skal få tak i pensjonspengene ved å:

• 1) lage dyre spareordninger for enkeltpersoner som har råd
• 2) lage kollektive spareordninger for store grupper av arbeidstakere gjennom forhandlinger mellom arbeidsgivere og arbeidstakerne, eventuelt gjennom deres organisasjoner (tjenestepensjoner).

Gigantisk privatisering

I boka Privatisering – en kritikk av Roar Eilertsen og Paul Bjerke forteller de om privatiseringa av pensjonene i mange industriland. De skriver:

"Den private pensjonssparingen har resultert i gigantiske pensjonsfond som flyttes rundt i verdens penge- og aksjemarkeder på jakt etter størst mulig avkastning. Privatiseringen av pensjonene er blitt en viktig inntektskilde for pengeflyttere og forsikringsselskaper, den har et omfang som forsterker ustabiliteten i verdensøkonomien, og den skaper usikkerhet for utbetalingene til den enkelte pensjonist."

Det er denne bakgrunnen som forklarer de endringene som Stortinget vedtok 26. mai 2005 i det såkalte "pensjonsforliket" mellom regjeringa og Arbeiderpartiet/Senterpartiet. Her skal vi gå litt nøyere inn på det.

Dette er vedtatt

1. Besteårsregelen er borte

I dag: Du får full pensjon dersom du har jobba fulltid eller deltid i 40 år. Det er en "besteårsregel" som betyr at når pensjonen din skal regnes ut, legger de til grunn de 20 årene du har hatt høyest lønn. Det betyr at du kan være arbeidsløs en stund, være plaga av sjukdom, jobba deltid i en periode, – i det hele tatt hatt normale variasjoner i løpet av 40 år, uten å bli straffa økonomisk for det som pensjonist. Besteårsregelen er best for de aller fleste. Da folketrygda ble innført i 1966, var det den ujamne inntekta til bønder det var tenkt på. I dag er kvinner viktige eksempler på folk med ujamn arbeidstid og inntekt. Alle lønnstakere tjener på at de beste åra legges til grunn. Når dette skrives, har beskjeden kommet om at Norske Skog vil legge ned Union i Skien og sette 380 arbeidere på porten. Arbeidere – utsatt for kapitalisters skalting og valting – de kan ikke noe for at de ikke får arbeid. Men framtidas pensjonister skal straffes når de er arbeidsløse – for det skal jo lønne seg å jobbe.

Stortinget har vedtatt: Besteårsregelen skal vekk – alle år skal telle like mye. Din pensjon skal bestemmes ut fra hva din samla inntekt blir etter 43 år. Da vil også dine verste år telle, altså en versteårsregel. Stortinget sier i vedtaket: "Alderspensjonen i folketrygden skal bygge på prinsippet om at det skal lønne seg å arbeide."

2. Pensjonsalderen er borte

I dag: Når du er 67 år, kan du gå av med full pensjon (og tjene opp flere rettigheter til du er 70).

Stortinget har vedtatt: Følgen av det nye systemet er at pensjonsalderen forsvinner.

3. "Levealderjustering" er innført

Stortinget har vedtatt: Forventes ditt årskull å leve lenger, skal sparebøssa di vare lenger ved at den deles på flere år (derfor begrepet "delingstall"). Da blir dine årlige utbetalinger lavere. Stortinget sier i vedtaket: "Den enkelte kan motvirke effekten av delingstall ved å arbeide lenger." Dette er kanskje den bestemmelsen som har tydeligst klassekarakter. For arbeidsfolk lever ikke like lenge som overklassen og middelklassen. Og menn i Oslo øst har forventa levealder på 68,7 år, mens de i Oslo vest lever til de er 76.

4. Dårligere lønnsjustering er vedtatt

I dag: Det har vært et mål at pensjonene skal følge lønnsstigninga. Pensjonene har likevel sakka akterut, så dette har også vært en kampsak.

Stortinget har vedtatt et nytt mål: Pensjonene skal ikke følge lønnsutviklinga, men et gjennomsnitt av utviklinga av pris og lønn. Det betyr en reduksjon og kalles "redusert indeksering".

5. AFP vil ikke kunne forstette

I dag: AFP står for avtalefesta pensjon. Det betyr at du kan gå av med pensjon ved 62 år uten å tape penger eller opptjening. De som betaler ordninga er arbeidsgiverne, arbeidstakerne og staten. Dette er en tariffavtale, ikke en lov.

Stortingets vedtak: Stortinget har vedtatt å avvikle AFP, men de sier det ikke rett ut. Derfor må en legge sammen flere ting for å forstå:

• A. De sier at "det må være en tidligpensjonsordning for alle arbeidstakere fra 62 år, også for de som har hatt lave inntekter. En slik ordning må bygge videre på AFP-ordningen". Det høres trygt ut. AP- og LO-ledelsen framhever dette og forteller at AFP er redda. Men det er ikke riktig. Fordi …
• B. I dag betaler staten en milliard i året til AFP. Stortinget sier: "Statens samlede økonomiske bidrag til AFP-ordningen videreføres." Det høres trygt ut. Men på grunn av de øvrige endringene er dette bare halvparten av pengene som trengs fra nå. Mellomlegget er alt for stort til at tariffoppgjørene kan bære det. Og med en tjenestepensjon som arbeidsgiverne skal betale, har de fått et godt argument for ikke å fortsette å betale til AFP.
• C. Stortinget sier også nesten rett ut at de vil avvikle AFP: "Hovedprinsippet er at den enkelte selv skal dekke hoveddelen av kostnadene dersom han eller hun velger å gå av tidlig, samtidig som vedkommende får tilsvarende høyere pensjon ved å arbeide lenger."
• D. Allerede ved tariffoppgjøret i 2006 skal AFP tas opp. Stortingets vedtak: "Eventuelle endringer i AFP-ordningen kan først skje etter forhandlinger med partene ved hovedtariffoppgjøret i 2006." Dette ble varsla av regjeringa Stoltenberg allerede i 1997. (Formuleringa "kan først skje" våren 2006 tyder på et visst behov for fortgang.)
• E. Stortinget vil se på hvordan "et framtidig tidligpensjonssystem" skal se ut, og "ber Regjeringen komme tilbake til hvordan dette kan utformes etter at uførepensjonen er utredet og etter at hovedtariffoppgjøret i 2006 er avsluttet. Grunnlaget for vurderingen bør blant annet være at
  • det skal lønne seg å jobbe for de som er over 62 år.
  • det skal være bedre muligheter til å kombinere pensjon og arbeid.
  • den øvre grensen for pensjonsopptjening på 70 år fjernes.
  • Særaldersgrensene i privat og offentlig sektor vurderes."

Konklusjon: Ettersom de ikke sier "vi avvikler AFP", må en tolke. Antakelig vil de fortsatt ha en mulighet for en tidligpensjon. Men de vil nok sterkt begrense antall personer som får den. Siden de vil behandle AFP samtidig med utredning av uførepensjonen og etter tariffoppgjøret, kan det hende at AFP gradvis omdannes til en slags aldersuføretrygd. Hvor stor vil den bli? Tja – Stortinget sier: "Hovedprinsippet er at den enkelte selv skal dekke hoveddelen av kostnadene dersom han eller hun velger å gå av tidlig." …

Folk skal tvinges til å jobbe lenger. Eller bli mye fattigere pensjonister. Men mange klarer ikke å jobbe til de er 67 eller enda lenger. Da skal de tvinges til å spare til sin pensjon utenom folketrygda. Og det er jo meninga: ei privat og personlig løsning.

Det virker i alle fall usannsynlig at en som er 55 år i dag, skal kunne gå av med AFP av dagens type, når han/hun blir 62 år

Rettferdig? "Et rettferdig pensjonssystem finnes knapt noe sted i verden. Noen vil alltid komme bedre ut enn andre. Men politikerne slipper for lett når det i så stor grad aksepteres at en ordning som blir betydelig billigere, også blir så mye bedre. Ingen reklamemaker ville sluppet unna med den." Kåre Valebrokk i Aftenposten 22. mai 2005

6. Obligatorisk tjenestepensjon er vedtatt

Regjeringsforliket: "I den obligatoriske ordningen er arbeidsgiver pålagt å betale et innskudd på minst 2 % av lønnen over en G for den enkelte arbeidstaker" fra 2006. Eksempel:

Hvis du har tjent 300.000 kroner hvert år i 30 år, og er pensjonist fra du er 63 til 83 år, vil du få utbetalt ca 600 kroner i måneden i tjenestepensjon i tillegg til folketrygda. Mens du sannsynligvis allerede har tapt 5.000 kroner måneden på at de fjerner alleårsregelen, innfører delingstall og redusert indeksering. I tillegg må antas at du har delfinansiert tjenestepensjonen ved lavere lønnstillegg de første åra etter innføring.

Det er positivt at flere nå får det tilbudet om tjenestepensjon som noen har hatt i mange år, men som hovedanalyse må vi huske at tjenestepensjoner er en form for privatisering som er med på å svekke folketrygda. Dessuten blir de også så lave at mange vil lage egne private spareavtaler i tillegg hvis de kan.

7. Bruttopensjonen i offentlig sektor

I dag: Offentlig sektor har en bruttopensjonsordning, en tjenestepensjon, som betyr at du er garantert en pensjon på 2/3 av lønna du har på det tidspunktet du går av.

Stortinget har vedtatt at den skal fortsette. Men den kan ikke overleve. For det første vil den bli redusert på grunn av de generelle nedskjæringene.

Stortinget sier i vedtaket: De offentlige tjenestepensjonene må tilpasses den nye folketrygdmodellen. De skal ikke svekkes, står det, men skal "omfattes av delingstall og ny indeksering". Dermed svekkes den.

For det andre er det politisk umulig at denne gode ordninga lever side om side med et helt annet system. (Se "Les mer" på slutten av artikkelen.)

8. Kompensasjoner

• Som en kompensasjon for bortfall av besteårsregelen, som det har vært et kraftig forsvar for i fag- og kvinnebevegelsen, sier Stortinget at deltidsarbeidende som mottar dagpenger, skal ha pensjonsopptjening. Men det er nesten ingen i hele Norge som er i en slik situasjon. Og hvem skal bestemme hva som er "ufrivillig deltid"?
• "Regjeringen vurderer pensjonsopptjening for studenter i lys av modellvalg og kommer tilbake med forslag." Leder Henriksen i Norsk Studentunion synes dette er så fint at han sier: ""Pensjonskameratene" fortjener all honnør for å verdsette norsk ungdom og høyere utdanning." Vi får håpe han får rett.
• Regjeringa skal foreslå modell for opptjening av pensjonspoeng ved omsorgsarbeid.
• Vernepliktige skal ha en pensjonsopptjening.

Verneplikt er et klart kriterium. For andre områder er det nå åpning for systemer med individuelle søknader og kompliserte regler for å skille de verdige fra de uverdige. En kan også undres på hvorfor besteårsregelen må bort, når det må så mange og kompliserte kompensasjoner til. Årsaken er nok at den som prinsipp er gal – for Stortinget.

Jobbe lengre og få lavere pensjon

Oppsummert: Veldig mange vil få veldig mye dårligere pensjon. De som kan, vil forsøke å kompensere så godt de kan ved å presse seg til å jobbe mer enn de tåler, før de skulle vært pensjonister og/eller etter at de burde ha gått av med pensjon. De som har råd, vil gå til finanskapitalen med det de har og forsøke å få ut noen hundre kroner ekstra i måneden.

Det er det mange som ser. Banker og forsikringsselskaper er henrykte. De som gir råd, gir råd: Carsten O Five sier for eksempel til Nettavisen at "Særlig kvinner bør spare til en ekstra pensjon fordi yrkesaktivitet er avgjørende for den offentlige pensjonen. Den nye alderspensjonen bygger på prinsippet om at det skal lønne seg å arbeide så lenge som mulig. Den såkalte besteårsregelen videreføres ikke i forliket. Dette kan ramme kvinner og deltidsarbeidende, men også de med lang utdanning.

Vedtaket på LO-kongressen LO-kongressens krav til indeksering ble ikke ivaretatt. LO-kongressen har aldri gått inn for å oppheve aldersgrensa på 70 år. LO-kongressen hadde alternative administrasjonsmåter for tjenestepensjonen enn "bare banker, forsikringsselskaper, andre tilbydere og felles pensjonskasser". LO-kongressen støtta alleårsregel mot besteårsregel, levealderjustering og pensjonskutt, i praksis forlenga pensjonsalder. AP-ledelsen har stor makt på toppen i LO. Kongressen stilte altså likevel krav som stortingsforliket ikke har tatt hensyn til. Les Arne Byrkjeflots sammenlikning av vedtaket på LO-kongressen og stortingsforliket, se nedenfor. (Se "Les mer" på slutten av artikkelen.)

Tallenes tale

Regjeringa har fått beskjed av Stortinget om å regne ut en pensjonsmodell på bakgrunn av flere modeller som er lansert som ulike alternativer i pensjonskommisjonens innstilling og i stortingsmeldinga fra regjeringa tidligere. De opererer med en modell A som sier at pensjonsopptjeninga skal være 1,7 % av inntekt opp til 3 G og 0,8 % av inntekt mellom 3 og 8 G. Modell B sier 2,3 % til G og 0,7 % mellom 2 og 8 G.

Så lager de tabeller og sier at alle får høyere pensjon. Der er utgangspunktet deres en person som tjener det samme hvert år i 43 år. Ingen slike personer finnes. En person som for eksempel har tjent 245.000 i 43 år, får i dag 145.000 året i folketrygd. I alle Stortingets modeller får pensjonisten mer enn dette, – opp til 163 000 kroner. Tabellene har stått i avisene og finnes overalt på nettet. Men de har ikke trukket fra det som skal trekkes fra!

Arne Byrkjeflots regnestykke

Arne Byrkjeflot har regna dette ut. Han har brukt 40 års opptjening (som LOs krav var) og samme urealistiske lønn på 245.000 i alle disse åra. Med bortfall av besteårsregel, at opptjeningstida er heva med 3 år, med levealderjustering på 4 år (-18 %), lavere indeksering over 10 år som pensjonist (-7,5 %), vil pensjonen ikke gå opp fra 145.000 til 163.000, men gå ned til 115.000! Det nærmer seg minus 3.000 i måneden.

Finansdepartementet sier det samme

SV har bedt Finansdepartementet regne på utfallet av pensjonsforliket for dagens 25-åringer, og fikk følgende svar: En offentlig ansatt som går av med pensjon i 2050, vil få et kutt i pensjonen på 18 prosent på grunn av innføring av levealdersjustering. I tillegg kommer 8 prosent kutt fordi pensjonen ikke lenger skal følge lønnsutviklinga i arbeidslivet, men reguleres i takt med prisøkninga. I dagens kroneverdi vil de som tjener mellom 265.000 og 353.000 tape ca 25.-30.000 kroner per år sammenligna med dagens pensjonsordninger. Det blir heller ingen bedring for personer med inntekter rundt 170.000 kroner.

Reaksjoner fra funksjonshemmede

Funksjonshemmedes fellesorganisasjon (FFO) sin leder Arnt Holte sier at pensjonsforliket vil ramme funksjonshemmede og kronisk syke hardest av alle. Han mener at levealderjustering er ideelt for superfriske A4-mennesker, men helt katastrofalt for funksjonshemmede og kronisk syke. Han spør hvilken mulighet de vil ha til å "kompensere for økt levealder", de som sliter med å i hele tatt komme inn i arbeidslivet. FFO er også naturlig nok sterkt mot å ta vekk besteårsregelen.

Hva er utsiktene?

Stortinget har vedtatt prinsippene for et nytt pensjonssystem. Det er ingen planer om å ha en ny behandling for å se på alt på nytt. Vedtatt er vedtatt. Regjeringa har fått det som de ville. Arbeiderpartiet også, fordi de har vært enig med regjeringa hele veien. Så det er ingen grunn til at AP vil ta initiativ for å endre noe vesentlig.

SV-ledelsen kunne ha brukt sitt landsmøtes gode vedtak mot pensjonsreformen i april til å nekte å bli med i AP-regjering hvis AP-Høyres linje ble vedtatt før valget, men gjorde det ikke. De kunne ha velta lasset, men valgte heller muligheten for regjeringstaburetter. SV sier de vil ta omkamp i ei AP-SV-SP-regjering. Det er bra hvis de gjør det, men den som lever får se.

Så hvordan kan en slåss?

Det handler om å utnytte de situasjonene som kommer. Stortinget må behandle en rekke saker i månedene framover. Pensjonsmodell, diverse kompensasjonsordninger og ikke minst AFP. Tariffoppgjøret blir en viktig anledning. Kanskje bør motstøtet settes inn for å forsvare AFP?

Noen må hele tida sette seg inn i hva som skjer og hva som kommer av utredninger. Det hadde vært fordømt nyttig om RV hadde vært på Stortinget i den kommende perioden, ikke minst for å ha noen der som vil følge med og si fra til folk, så det blir mulig å reagere. For det vil fortsatt være slik at det er organisasjonenes og "folkets brede lag" som kan forsvare folketrygda og få vedtak gjort om. Motstanden mot det som er blitt vedtatt, har vært enorm. Folk må få tid på seg til å erfare sannheten, og ikke være dysset i ro av beroligende bløff.

Hvorfor haster det?

Mange har lurt på hvorfor det var så viktig å få trumfa gjennom pensjonsvedtaket før valget. Hva er det som haster? Kanskje gir Det europeiske runde bordet av industriherrer (ERT) svaret: "However, the 'window of opportunity' within which to do something is very limited. In the next 10 to 15 years, the 'baby-boom' generation starts to retire and the political cost of substantive pension reform becomes much greater." (Tidsrommet for mulig endring er imidlertid svært begrensa. I de neste 10-15 åra vil årskulla med store fødselstall (babyboomerne) komme i pensjonsalder, og da vil den politiske kostnaden ved omfattende reformer bli mye høyere.)

Historikk Regjeringa Stoltenberg nedsatte pensjonskommisjonen 30. mars 2001 med fylkesmann (tidligere finansminister) Sigbjørn Johnsen som leder. Kommisjonen ble gitt i oppgave å avklare hovedmål og prinsipper for et samla pensjonssystem og la frem sin rapport, NOU 2004:1 i januar 2004. SVs og Frps representanter hadde dissenser i utredninga, men alle var enige om at det er nødvendige med store innsparinger. Pensjonskommisjonens forslag ble sendt på offentlig høring. Etter høringa har regjeringa lagt frem si stortingsmelding. Den heter St.meld nr 12 (2004-2005) "Pensjonsreform – trygghet for pensjonene". Landsmøtet til Arbeiderpartiet var første uka i april. Vedtaket om pensjon sa nei til besteårsregel, ja til levealderjustering og redusert indeksering. Altså en 20 prosent sparing, slik de har vært enig med Pensjonskommisjonen om hele tida. Landsmøtet til SV var uka etter. SV-ledelsen hadde hatt nestleder Henriette Westhrin i Pensjonskommisjonen, og hun hadde egne forslag, men de bygde i hovedsak på de samme premissene som resten av kommisjonen hadde, om sparing. LO-kongressen var fra 7.-12. mai og gjorde sine vedtak. Det var på noen punkter litt bedre enn Høyre-AP, men ikke vesentlig. Se egen boks. Dermed var veien klar. Regjeringspartiene, AP og SP ble enige om et pensjonsforlik 19. mai. Det ble vedtatt av Stortinget 26. mai og gjelder hovedprinsippene for en pensjonsreform. Premissene kan leses i stortingsmelding 12. Det er meninga at reformen trer i kraft i 2010.

Les mer

• Samling av artikler om pensjonsreformen. I samlinga er Arne Byrkjeflots gjennomgang av hele vedtaket om pensjon på LO-kongressen, hvor han sammenlikner det med stortingsvedtaket. Se også Byrkjeflot om framtida til offentlig tjenestepensjon. I denne samlinga av artikler finner du også Arne Byrkjeflots om bruttopensjonen i offentlig sektor.
• Mer om AFP i akp.no nr 3, 2005.
• Stortingsmelding 12 (2004-2005).
• Pensjonsforliket/stortingsvedtaket.
• Tabell som avslører Stortingets tabell.
• Det europeiske runde bord (ERT) sine anbefalinger om pensjonene fra januar 2000, se utdrag under.
• Siri Jensen: Det runde bord, EU og pensjonsreformen.

 

ERTs anbefalinger fra januar 2000

To Member States, the ERT Recommends:

• Prioritise public pensions spending so that it does what the private sector cannot do, for example, guarantee a basic standard of living to the elderly.
• Aim for a proper balance between public and private pension provision with a significant funded component.
• Raise the normal retirement age in line with that of some other Member States, and provide incentives for older workers to stay in the workforce beyond normal retirement age, if workers wish to do so.
• Stop adding to the costs of pensions (e.g. by automatically linking benefits to nominal wages or promoting early retirement).
• Open up a market for private pensions and stimulate greater competition between private pension providers.
• Remove any obstacle to investing in equities in line with the "prudent man" principle. Stocks have proved to be an essential part of pension portfolios in order for pension funds to guarantee a successful performance and a good return on pension plans.
• Promote social partnership with employees and industry in the provision of retirement income. Encourage individuals to take responsibility for saving for their retirement.
• Provide tax incentives for employee contributions to company-sponsored schemes.
• Take away fiscal barriers to private pension investment.
• Monitor more closely and more accurately the prospective costs of public pension systems.

 

I Vardøger 29-04 har Kjell Bygstad, en av aktørene i solidaritetsarbeidet, fått ansvar for å skrive om norsk Midtøsten-politikk og solidaritetsarbeidet for palestinerne. Hans beretning nærmer seg historieforfalskning når det gjelder å beskrive den andre sida i arbeidet.

 

Bygstad mener de største årsakene til endringene i norsk opinion er Israels egne handlinger, PLOs opptreden og kompromissvilje, samt norsk tilstedeværelse i området. Disse områdene beskrives nøye, samtidig som han nevner solidaritetsarbeidets betydning som viktig, men i liten grad utdyper det.

Jeg var og er også en av aktørene i solidaritetsarbeidet, og mener solidaritetsarbeidet er helt avgjørende, og har virket sammen med faktorene Bygdstad nevner. Palestinakomiteens medlemstall har i stor grad svingt med hendelser i Midtøsten og avspeiler dette. Men uten at hundrevis av øyenvitner, utsendt av særlig Palestinakomiteen, hadde kommet hjem og kunne fortelle om erfaringene, uten at noen systematisk har påvirket vanlig folk gjennom kontakt person til person, ville ikke endringene i Midtøsten hatt så mye å si.

Palestinakomiteens tankegang har siden starten vært å påvirke "mannen i gata" for å endre opinionen, vi har i mye mindre grad vært opptatt av diplomati med "viktige" personer og organisasjoner.

Etter min mening har dette vært et av skillene mellom de ulike fløyene innen solidaritetsarbeidet.

Historien om solidaritetsarbeidet

Artikkelen hadde vært grei dersom det handlet om Bygstad sitt syn på arbeidet og hva han har deltatt i. Men med tittelen "solidaritetsarbeidet for palestinerne" bør man nok ta mål av seg til å fortelle om solidaritetsarbeidet, og ikke sin egen dagbok.

At kreftene som tok initiativ til Palestinakomiteen i 1970 kom fra SUF (m-l), og at AKP(m-l) prioriterte arbeidet fra partiet ble danna i 1973, er ingen hemmelighet og skremmer vel knapt noen nå. Men Bygstad, som selv var med i AKP(m-l) den gang, bruker nå dette for å rettferdiggjøre utelatelsen av Palestinakomiteens arbeid fra 1975 og utover. Uenighetene gikk på hvordan man vurderte Sovjets økende innflytelse i Midtøsten, hvor Palestinakomiteen hadde en analyse som sidestilte USA og Sovjet som makter med imperialistiske hensikter i Midtøsten.

PLO spilte på motsetningene mellom USA og Sovjet og hadde ikke denne analysen. I Norge hadde ikke solidaritetsbevegelsen et slikt diplomatisk behov og kunne faktisk si fra om at Sovjet på mange måter hadde samme siktemål som USA. Dette ble ganske klart for de fleste, om ikke før så etter at Sovjet invaderte Afghanistan. Skillet gikk på mange måter mellom dem som i realiteten forsvarte Sovjets politikk og dem som så den som stormaktspolitikk, men forsto at PLO måtte drive en taktisk politikk overfor stormaktene.

Splittelse i Palestinakomiteen

Denne motsetningen ble sterkere i Palestinakomiteen, og foran landsmøtet tidlig i 1976 var frontene klare. Det endte med at fire personer, deriblant Bygstad, toget ut fra landsmøtet i Trondheim for å danne utbryterorganisasjonen Palestinafronten.

Bygstad legger i artikkelen veldig vekt på at Palestinakomiteen var splittet og at AKP(m-l) drev fraksjonsarbeid. Av personlige erfaringer vet jeg at det ikke bare var fra det holdet fraksjonsmakeriet kom. Jeg var selv møteleder på landsmøtet i 1976 og fikk mange tilbud fra Bygstad sin fraksjon om å komme med der, uten at han lyktes i det. Landsmøtet og Palestinakomiteen var preget av politisk linjekamp og vi var glade for at vi tross alt var så enige. Men dessverre betydde det at fire personer splitta ut at solidaritetsarbeidet forble splittet.

Historien etter 1976

Det er særlig Bygstads beskrivelse av solidaritetsbevegelsen etter splittelsen jeg reagerer på. Her er Palestinakomiteen omtrent ikke nevnt. Jeg kan forstå at han er bitter etter å ha tapt kampen på landsmøtet i 1976, men å framstille en bevegelses historie uten å nevne den største delen av bevegelsen er ikke redelig.

Palestinakomiteen startet sine helseteam til Libanon i 1976. Disse pågikk helt til 1996 (i samarbeid med organisasjonen Norwac fra 1982). Disse er ikke nevnt i Bygstads historie, der er bare Palestinafrontens prosjekt nevnt. Heller ikke nevnes Palestinakomiteens kriseteam som først gikk til det beleirede Beirut i 1982. Komiteens arbeid etter 1996 med solidaritetsarbeidere til leirene i Libanon og helsearbeidere i Palestina under den første intifadaen og det langvarige kriseteamarbeidet under den andre intifadaen, er borte.

Denne måten å skrive historie på minner sterkt om tradisjonen med å radere ut personer fra bilder etter at de har falt i unåde. Redelig er det i alle fall ikke å kalle det bevegelsens historie.

Faglig engasjement

Den første delegasjonen med LO-medlemmer til okkuperte områder, bl.a. med nåværende LO-sekretær Ellen Stensrud, er f.eks. ikke nevnt. Igjen ser vi det er et meget selektivt utvalg av historien Bygstad presenterer. Jeg mener at arbeidet Bygstad har gjort med fagbevegelsen er svært viktig og har hatt stor betydning, men enda mindre forståelig blir det at han velger å utradere Palestinakomiteen. Dette er et område der han står på egne bein uten å måtte ty til slike utelatelser.

Fellesutvalget

Fellesutvalget for Palestina (FUP) ble startet i 1980, men døde i realiteten en stille død og gikk fullstendig i passivitet. Tidlig på 1990-tallet tok daværende leder i Palestinakomiteen, Helga Hvidsten, kontakt med Bygstad for å aktivisere FUP som paraplyorganisasjon for solidaritetsarbeidet. I Bygstad sin terminologi ble FUP reaktivisert, men ingen blir nevnt. Tvert om heter det at etter reorganiseringen kom nye medlemmer til, blant annet Palestinakomiteen.

Tanken om et felles blad

Tanken om et felles blad startet antakelig i Palestinakomiteen og det ble til etter et samarbeid mellom komiteen og Palestinagruppene (tidligere Palestinafronten). Det er de to organisasjonene og FUP som driver bladet.

Men heller ikke her passer det å nevne at Palestinakomiteen har hatt og har en aktiv rolle.

Skriv Palestinakomiteens historie

Jeg ønsker virkelig at noen skriver Palestinakomiteens historie. Vi har skrevet helseteamenes historie, men organisasjonen som fyller 35 år i år, har ingen skrevet historie. Materiell er i ferd med å gå tapt, ja kanskje er det forsvunnet. Alt frivillig arbeid har ført til at ingen har noe fullstendig arkiv. Historien om den lengstlevende antiimperialistiske bevegelsen i Norge fortjener en historie. Vi trenger den også politisk.

Jeg var for eksempel med på å mobilisere til demonstrasjonen i forbindelse med at Menachem Begin fikk fredsprisen og husker at dette var et fellesarrangement hvor Palestinakomiteen var meget aktivt med, også som arrangør. Men Bygstad skriver at dette var Palestinafrontens arrangement. Uten noe arkiv, uten noen historie, kan jeg ikke si at det er løgn. Men jeg skulle gjerne visst.

Nå er ikke slike historiedebatter viktige for det som skjer i dag, men vi Palestinakomiteen trenger virkelig historieboka. Vi trenger å vise den til nye medlemmer for å lære av historia. Vi trenger den til å vise virkningen av solidaritetsarbeid.

Oppfordring

Les hele nummeret av Vardøger. Det handler om Midtøsten-konflikten og har masse fakta. Les også Bygstads avslutningsartikkel. Til redaksjonen i Vardøger synes jeg det er rart man har sluppet igjennom en artikkel om Bygstads historie forkledd som bevegelsens historie, kanskje burde man se på om man kunne ha et supplement?

Og til landsstyret i Palestinakomiteen, vi er inne i en periode med sterk medlemsvekst og relativ rommelig økonomi. Hva med å sette noe av til et historiefond og begynne å tenke på å engasjere noen til å skrive vår historie før den går tapt? Tar dere den?

Rolf Rynning Hansen

 

Er du sannhetssøkende – gå til Opplysningskontoret! Den politisk radikale teaterkulturen har gjenoppstått.

Birger Thurn-Paulsen er medlem av redaksjonen i Rødt!

---

Med hovedkvarter på Kulturpuben Skuret på Grønland i Oslo gir Opplysningskontoret deg sannheten, hver måned. Bak dette, i teatersammenheng, utradisjonelle navnet, skjuler det seg åtte entusiastiske, unge mennesker. Navnevalget er helt sikkert ikke helt tilfeldig. Det skal fenge og overraske. Og det svarer til innhold og uttrykk i det de presenterer, med preg av ironi, selvironi og satire. For tida spiller de månedlige revyer på Skuret. Så langt har de tatt for seg Sannheten om april, mai og juni. Sannheten om august kommer. De spilles i slutten av hver måned.

Et sitat fra det enkle programmet gir oss gruppa i et nøtteskall. "Sannheten om Opplysningskontoret. Opplysningskontoret er en uavhengig, radikal kulturgruppe i folkets tjeneste. I februar 2004 vakte Opplysningskontoret oppsikt med suksessforestillingen (ml) – en marxist-leninistisk popmusikal, som senere turnerte Sør-Norge rundt. Høsten samme år spilte Opplysningskontoret Individinvestering – et syngespill om kjærlighet, markedsliberalisme og kontorrekvisita på Globaliseringskonferansen/Norway Social Forum. Ellers opptrer Opplysningskontoret for store og små forsamlinger – "i folkets tjeneste"."

Nå er det vel en del som kjenner dem igjen, og har sett dem. Bortsett fra de sannhetssøkende menneskene, fra minst to generasjoner, som utgjør et begeistret publikum på Skuret hver måned.

Denne omgangen med begrepet Sannheten trenger en forklaring. Hver månedsrevy åpner med sangen Sannheten. Her blandes ironi, selvironi (på vegne av alle raddiser) og satire. Du får høre at du bare skal sitte der, holde kjeft – og ta i mot selve Sannheten. Som de sier selv: "Det er en skitten jobb, men noen må gjøre den."

Tekstene forøvrig fanger opp høydepunktene fra media og samfunnsliv i den gjeldende måneden.

Selv om mange nå vil ha dratt kjensel på dem, gjennom (ml)-turneen, fra leire eller konferanser, skal vi ta litt bakgrunn og historikk. Gjengen startet diskusjoner i 2002, med utgangspunkt i at de kjente et politisk fellesskap, som de gjerne ville gjøre noe med og søkte et uttrykk for. I 2003, i forbindelse med sommerleiren til Rød Ungdom, gjennomførte de et stunt som markerte starten, og samtidig ble kimen til det som skulle bli (ml)-musikalen. Med prøvetid på ei uke satte de sammen en revy med ti skuespillere og fem musikere.

(ml)-musikalen kom i 2004 og ble en stor suksess. Nå var det alvor. Såpass alvor at de fikk kontakt med Knut Nærum, som ble med i arbeidet med musikalen. Han er der fortsatt, i kulissene, som en slags tekst- og regikonsulent. Men tekstene til de månedlige revyene skriver gruppa nå selv. Med friskhet og spenstig politisk satire. (ml)-musikalen ble spilt på Parkteatret i Oslo, men mottakelsen var slik at det ble turné. Den er sett av 3.000 tilskuere.

De har siden opptrådt på Litteraturfestivalen på Lillehammer, på Globaliseringskonferansen i 2004 – hvor de sto for revy og tolv filmsnutter over forskjellige tema – på årsmøtet til Oslo SV og på fagforeningsarrangementer. Ikke minst streikefesten til heismontørene.

De har måttet si nei til en invitasjon til å opptre ved et jubileumsarrangement for Deichmanske Bibliotek. De skal derimot framføre sannheter for en lederkonferanse arrangert av Barne-, ungdoms- og familieetaten og for Fagforbundet i september.

Vi sa at det politisk radikale teater har gjenoppstått. Ikke siden Tramteatret har det vært noe liknende, og det er noen år siden. Det har vært et savn, noe oppslutningen og responsen nå viser ganske tydelig. I løpet av ganske kort tid har de, som gjennomgangen viser, fått et godt rykte langt ut over den "harde kjerne" av raddiser. De plukker opp tråden fra en lang tradisjon innen de radikale og revolusjonære bevegelsene. Det har riktignok gått i bølgedaler, og den forrige toppen fulgte 1970-tallets bevegelse. Med Svartkatten og Pendlerne på Nationaltheatret, oppbyggingen av regionteatrene, som i utgangspunktet ble befolket med radikale teaterfolk, og Tramteatret selvfølgelig. Og en viss flora av små og større mer interne grupper innen den revolusjonære bevegelsen og solidaritetsbevegelsene.

Opplysningskontoret følger opp en god og viktig tradisjon. Kombinasjonen av underholdning og politisk snert gjør godt for entusiasmen i de mer interne kretser, blant erklært radikale, men bidrar i høy grad til entusiasme og bevissthet langt ut over denne kjerna, slik gruppa allerede beviser. Friskheten, den selvironiske omgangen med sannheten, de satiriske tekstene og spillegleden slår åpenbart godt an i vide kretser.

Gruppa består av flere enn de åtte vi ser på scenen. Folk som bestyrer lyd og lys, skriver musikk og er tekstkonsulenter som Knut Nærum. De har forøvrig også hatt fødselshjelp og konsulenthjelp av et par av Tramteater-folkene. Hvis man går inn på nettsida deres, for det har naturligvis en seriøs teatergruppe i vår tid, finner dere ut mer om hvem de er, og hva de gjør og har gjort. Slå opp www.opplysningskontoret.no.

Hvis du er lei av å tenke sjøl og foretrekker å få sannheten servert på et fat, er det bare å oppsøke Skuret Kulturpub, Christian Krohgs gate på Grønland. Men du blir ikke aleine der. Kommer du ikke inn, blir det som regel en sjanse til. De spiller på torsdager, i slutten av måneden, og gjerne en ekstraforestilling på søndag. Ambisjonen er å fullføre 2005 med disse månedlige sannhetsdryppene – fra og med august. Se nettsida, eller annonse i Klassekampen. Ambisjonsnivået er forøvrig høyt. De jobber eller studerer i tillegg til å lage revy hver måned, i tillegg til at de opptrer i andre sammenhenger, som til dels krever eget materiale. Vi trenger dem sårt – så vi får håpe de orker – lenge.

 

Mehdi Ghezali er fra den svenske byen Örebro. En ganske vanlig svensk gutt med innvandrerbakgrunn.

Fånge på Guantánamo. Mehdi Ghezali berättar til Gösta Hultén
Leopard förlag, ISBN 91-7343-086-2

---

Boka er en sterk fortelling om gutten som var amerikanernes fange fra desember 2001 til juli 2004. Nihundreogtretti dager satt han i konsentrasjonsleieren på Guantánamo.

Når fangene diskuterte med hverandre om "human rights", som USA så ofte påberoper seg i utenrikspolitikken, sa de til hverandre at de skulle bli overlykkelige over å få "animal rights". Den britiske fangen Jamel al-Harith krevde at han i det minste skulle behandles som hunden som bodde i et hundehus like ved fangeburene. Hunden hadde et lite hus med luftkondisjonering og et stykke grønt gress i sin luftegård. Når de krevde samme rettigheter og behandling som hunden, var svaret kontant: Den hunden tilhører US Army!

Historien om Ghezali, eller kubasvensken som han ble kalt i media, er rystende. Ikke på grunn av beskrivningen av fysisk tøff tortur. Den fantes, men vi skremmes først og fremst fordi vi ser hvordan man gjennom isolering og psykisk utmattelse og fornedring forsøker å bryte ned fangene på Guantánamo.

Boka tar utgangspunkt i Ghezali, som for så vidt er heldig i den forstand at det gjennom en demokratisk tradisjon er folk i Sverige som tar opp kampen mot den uverdige behandlingen av fanger i USAs konsentrasjonsleiere. Andre fanger hadde ikke samme bevegelse bak seg i hjemlandet, om man i det hele tatt offentliggjorde at de var holdt i leiren.

Mehdi Ghezalis far, som også heter Mehdi Ghezali, startet solidaritetsbevegelsen ved å ikle seg fangenes oransje overall og innta en kopi av sønnens bur midt i Stockholm sentrum. Aksjonen og den påfølgende hungerstreiken vakte enorm oppsikt. Når Ghezali avsluttet sultestreiken hadde 13.000 forbipasserende skrevet seg på protestliste, til og med utenriksminister Anna Lindh måtte oppsøke faren.

På initiativ av farens gratis kjendisadvokat Peter Althin startet en støttegruppe. Den besto i starten av Althin og parlamentarikere fra Vänsterpartiet (tilsvarer SV) til Moderaterna (tilsvarer Høyre). Støttegruppen vokste seg sterk i Sverige og Ghezalis stadige opphold i buret på Sergels Torg i Stockholm lot ikke politikerne få bli uberørte. Som det første EU-landet ble Sverige presset til offentlig å kreve frigivning av en fange på Guantánamo.

Boka beskriver grundig den form for tortur og fornedring fangene ble utsatt for etter direkte beslutning om dette på regjeringshold i USA. Tanken var at Rumsfeldts memorandum om dette skulle holdes skjult i 10 år, men det ble avslørt etter skandaleavsløringene fra irakske fengsler.

Det virker ikke som om Gösta Hultin har fått særlig mye ut av Mehdi Ghezali om tida i leiren. Kanskje er det naturlig. Skam, avstandstaken og fornekting av ydmykelser som andre har utsatt en for er vanlige reaksjoner etter slike opplevelser. Men Ghezali forteller mer enn nok til å gi oss en antydning.

Like interessant er det å høre historien etter frigivelsen. Når den kom, og det helt uventet for Ghezali, spurte han etter sine brev som var kommet til Guantánamo. Han fikk bare tre. Alle de mange brev og postkort med støtte og oppmuntring var beslaglagt av amerikanerne. Han skulle kjenne seg helt ensom.

Etter å ha skrevet under en erklæring på at han blant annet lover å ikke ha noe med al-Qaida å gjøre, ble han sluppet fri. Større overgang har vel noen knapt opplevd. Fra sprinkelburene på Guantánamo til regjeringens fly som hentet han. Det svenske forsvaret sørget for å lekke ut nyheten, og kostnaden, og startet dermed hetskampanjen mot kubasvensken. På flyet fikk han noen ekle klær, toalettsaker og Säpo gav han en mobiltelefon. Det var alt han hadde å møte svenske media med. Ikke et øre – verken av amerikanerne eller svensk UD.

Ganske snart fikk Ghezali oppleve hverdagsrasismen. Han var et yndet mål, både for media og folk med en rasistisk innstilling. Sammen med forfatteren av boka møtte han media på en pressekonferanse like etter tilbakekomsten. Han forteller om hvorfor han var i Afghanistan der han ble tatt. Så forteller han om torturen. Da synker interessen. De påfølgende spørsmålene gjaldt ikke USAs overgrep.

Spørsmålene gjaldt hva han gjorde i Afghanistan, hva gjorde han 11. september og liknende. Flere spurte i ettertid om noen skulle ha kommet på tanken om hva en kristen ungdom uten innvandrerbakgrunn gjorde en måned på for eksempel Rhodos. Hvordan har han fått penger til å dra dit? Hva gjorde han 12. oktober osv.

Svenske medier spesielt avslørte seg og viste at en person som har sittet fengslet i 930 dager uten noen som helst rettssak, uten noen bevis og underveis blitt utsatt for systematisk tortur, da betraktes som en terrorist av media. Dette til tross for at han ikke er mistenkt for noen forbrytelse.

Far Ghezali så et innslag på den svenske "Dagsrevyen" hvor en "mann på gata" sa han ønsket å gi sønnen "et skudd i pannen – og fort skal det gå". Det var en åpen oppfordring til mord. Allikevel sender SVT innslaget. Faren lurer sterkt på om de skulle lage et slikt innslag om offeret hadde vært en sigøyner eller jøde og ikke en muslim.

Medias behandling av Mehdi Ghezali er umennesklig. Etter noen få dagers hvile utsetter de han for de samme spørsmål som amerikanerne stilte.

Boka på 170 sider er vel verdt de 100 kronene FiB krever (www.fib.se). Den forteller om religion, om fornedring, tortur, rasisme og solidaritetsarbeid.

Rolf Rynning Hanssen

Nei til EUs årbøker og Beaujolais Nouveau har to ting til felles. Det er hvert år en begivenhet når de kommer ut på markedet og hver årgang har sine spesifikke karakterer. Årboken 2005 kan ikke sies å være lett og fruktig, men heller tung og robust!

100 år – var det alt? Årbok for Nei til EU

---

I de tidligere utgavene har forfattere vært politikere, talspersoner for politiske organisasjoner, akademikere eller fagpersoner. I årets utgave, som tar sikte på å sette EU-kampen i sammenheng med unionoppløsningen med Sverige i 1905, har utgiveren gitt ordet til nesten utelukkende akademikere. Av sytten forfattere (seks kvinner, elleve menn), er tretten akademikere og ni av dem er historikere. Sluttproduktet er en tung og spennende bok som trekker leseren oppover og behandler temaet på en grundig og respektfull måte. Boken gjør den offisielle markeringen av unionsoppløsningen, med kjendiser, fjær og fjas, til skam.

Årboken 2005 gir leseren en grundig og detaljert fremstilling av de historiske hendelsene som førte til unionoppløsningen, samtidig som makten ble overført fra kongen til Stortinget. Flere forfattere legger vekt på foreningenes rolle i denne prosessen Det norske misjonsselskap, Norges Ungdomslag, Norske Kvinners Sanitetsforening, korsangeforeninger, osv, bidro sterkt til vekkelsen av den nasjonale bevisstheten og til innføring av det parlamentariske demokratiet. Ut fra dette perspektivet er Nei til EU dagens uttrykk av en lang norsk fellesskaps tradisjon.

Men var alt fryd og gammen i dette fellesskapet? Hvor ble det av motsetningene, ikke minst klassemotsetningene? Med en viss utålmodighet må leseren vente til kapitel 10 (skrevet av Harald Berntsen) for å få spørsmålet undersøkt nærmere. Her slås det fast at klassene hadde ulike motivasjoner for å oppløse unionen. Borgerskapets motivasjon var å kunne slå sammen Høyre og Venstre mot den voksende arbeiderbevegelsen. For norske og svenske arbeidere gjaldt det å bli «ferdig med saken» for å konsentrere seg om klassekamp. I kapitel 13 (skrevet av Henrik Skrak) kan en lese om 1905 sett fra Sverige med konsekvensene for svensk utenrikspolitikk frem til våre dager. Har unionoppløsningen dempet svensk imperialisme? Er svensk og norsk deltakelse i militære operasjoner på fremmed jord et brudd med den utenrikspolitikken som begge land har følgt siden de ble skilt?

Flere slik kontroversielle spørsmål hadde bidratt til å gjøre Årboken 2005, i likhet med de tidligere årbøkene, til en politisk håndbok som EU-motstandere kan anvende i det daglige. Det finnes jo noen fakta om EU og et glimrende kapitel 17 (skrevet av Thomas Chr. Wyller) om EU-saken i forhold til den norske grunnloven. Men boken gir ikke leseren den mengden fakta og argumenter som en har vent seg å finne i NTEUs årbøkene.

Konklusjon: Les Årboken 2005! Den er intellektuelt berikende og tankevekkende. Men forvent ikke å finne i den den ammunisjonen du trenger for å delta i EU-kampen, for eksempel i forbindelsen med stortingsvalg. Det er ikke boken du må ha lest før 12. september. Med andre ord: konsumferdig, men kan fortsatt lagres (til etter stortingsvalget).

Daniel Ducrocq

Gjennom artikler av forskjellige forfattere, tar boka opp en rekke spørsmål knyttet til den stadig mer omfattende forflytningen av kvinner fra den fattige delen av verden til den rike delen. Kvinner som blir dårlig betalt arbeidskraft i hjemmene, til barnepass og husarbeid, som blir personlige pleiere innen helse og omsorg, eller som fanges inn i handelen med sex. Økningen er såpass at det antas at halvparten av verdens 120 millioner migrantarbeidere, med eller uten legal status, nå er kvinner. 

Barbara Ehrenreich og Arlie Russell Hochschild (red):
Global Woman. Nannies, Maids and Sex Workers In the New Economy
Granta Books, London

---

Hvorfor? Mønsteret er ikke så vanskelig å se. Boka ser på spørsmålet fra forskjellige synsvinkler, men i et nøtteskall strekes det innledningsvis opp slik: Kvinnene i de rike vestlige landene har i økende grad gått inn i arbeidslivet, og trenger dermed noen til erstatte dem – til å gjøre betalt arbeid i hjemmet, og til pass av barn, syke og gamle. Fra den andre kanten, den fattige delen av verden, er det fattigdommen som driver dem. Pengene de tjener går i hovedsak tilbake til hjemlandet, til underhold av barn og familie. Generelt sender kvinner alt fra halvparten til mesteparten av det de tjener hjem til familien.

Kvinnene trenger noen til å erstatte dem! I den rike delen av verden forverres kjøpekraften hos et stigende antall menn, kvinner i arbeid betyr ofte "spe på" lønn, forskjellen mellom rik og fattig øker, forskjellen mellom mannelønn og kvinnelønn er til dels større enn før, normalarbeidsdagen undergraves, og det offentlige tilbudet når det gjelder barnehager, skole, helse og omsorg er mangelfullt. I tillegg privatiseres disse tjenestene i stor grad. Behovet, eller tomrommet, som oppstår henger sammen med mangelen på offentlige tilbud, men også mangelen på innsats i hjemmet fra mannens side. Boka peker på en interessant side av dette. Innleid arbeidskraft til hjem og til omsorgstjenester, tjener som olje på vannet innen familien og ekteskapet. Om det ikke fjerner, så legger det i alle fall en kraftig demper på kranglene om hvem som gjør og har ansvar for hva i hjemmet, i ekteskapet. Dette har også byråene som formidler rengjøring og husarbeid forstått. Og dette området vokser. Byråer, kjeder, som hyrer ut underbetalt arbeidskraft til rengjøring og liknende tjenester til hus og hjem. Det kan dreie seg om husarbeid, men også arbeid som personlig pleie for syke eller funksjonshemmede.

Kvinner som hyres direkte til hjemmet til barnepass og husarbeid og som bor der, kommer inn i en litt annen virkelighet. De kan oppleve alt fra forholdsvis humane forhold til rene slaveforhold. Passet kan bli konfiskert og de blir tvunget til å undertegne slavekontrakter. De blir totalt prisgitt familien som har hyret dem.

En annen virkelighet, som boka går inn på, er de ekteskapelige alliansene som består av menn fra den hvite, vestlige verden og kvinner fra den fattige delen, ikke minst den asiatiske. Kvinnene har i hovedsak en nokså saklig innfallsvinkel – det dreier seg om materiell trygghet, ikke kjærlighet. Mennene søker kvinner som tjener og behager. Det blir det tragedier ut av. Hvem det blir mest tragisk for, skulle det være unødvendig å utdype.

Boka handler i all hovedsak om rekrutteringen av kvinner fra den fattige delen av verden til tjenester som barnepass, husarbeid og omsorg.. Men det er mange gråsoner inne i dette, hvor sex inngår i mer eller mindre graverende former. Boka går ikke i noen særlig grad inn på handelen med sex som sådan. Den har imidlertid et kapittel som omhandler det som gjerne kalles sexturisme. Overskriften er: "Å selge sex for visum – sexturisme som trinn inn i internasjonal migrasjon".

Forfatteren av dette kapitlet tar eksemplene fra Den dominikanske republikk. Hit kommer det menn fra forskjellige deler av verden, også Europa. En gruppe tyske menn hadde hørt om de dominikanske kvinnene, satt og drakk på en bar og hørte på den tyske eieren av baren: "Dominikanske kvinner liker å knulle." Forfatteren har særlig undersøkt forholdene i byen Sosúa, som altså har fått et spesielt rykte blant sexturistene. Hennes konklusjon er at disse fattige jentene, i mange tilfeller enslige mødre, i en by som tiltrekker seg europeisk klientell, ikke bare selger sex som overlevelsesstrategi, men som en strategi for å komme seg fram og opp – og ut av sitt eget land. Enkelte forhold oppstår som "Sugar-Daddy"-forhold, i den forstand at mannen i perioder kan underholde henne ved å sende penger, eller hun blir med mannen – vekk fra fattigdommen. En ting er at det er viktig for kvinnene å late som det er kjærlighet. En annen sak er at disse forholdene bygger på illusjoner og fantasier på begge sider, riktignok med ganske forskjellige fortegn. Tragedier er uunngåelige. Selv om mange kommer tilbake til Sosúa like fattige som da de dro, sitter håp og myter hardt. Historien gjentar seg.

Boka inneholder en god del faktisk materiale om denne utviklingen, om markedet for kvinnelig arbeidskraft i Vesten innen forskjellige former for tjenesteyting, dels i de forskjellige kapitlene, men også med en egen del på slutten som inneholder kart og oversikter. I tillegg til rikholdig noteoversikt og bibliografi.

Men den innholder også de rent menneskelige sidene ved denne utviklingen, gjennom intervjuer og personlige beretninger. En mor som reiser fra barn og familie for å brødfø dem fra et annet sted på kloden. Og kanskje etablerer et spesielt forhold til en baby hun blir reservemor for. Hva det i sin tur gjør med menneskene, når samfunnet mer og mer blir preget av kjøp og salg av tjenester. Skjebner, følelser, drømmer og håp. Som de to som har redigert boka sier i innledningen: De menneskelige omkostningene ved denne utviklingen kan vi foreløpig bare ane omfanget av.

Boka har i stor grad materiale fra USA. Men det er ingen grunn til overbærende hoderisting og utsagn om det ikke er sånn her. Tendensen er klar. Dagbladet hadde, for eksempel, en artikkel 26. mai i år. Lav lønn, lange arbeidsdager og lite fritid er hverdagen til mange au pairer i Norge, lød det i ingressen. Tall viser at det i 2000 arbeidet 250 au pairer i norske hjem – i 2004 var tallet 1.021! En masterstudent i sosiologi har undersøkt forholdene og siteres slik: "En legitimering av billig arbeidskraft og en legitimering av fars fravær i hjemmet." Og: "Skrubbe doer, stå opp om natta for å trøste gråtende barn og hauger av husarbeid er virkeligheten til mange av dem jeg intervjuet."

Som hentet ut av et kapittel i boka Global Woman. Kan det sies tydeligere? Les den! Den gir godt innblikk i en utvikling og en virkelighet som, av gode grunner, ikke er altfor omtalt. Lønn etter kjønn, normalarbeidsdagen, sekstimersdagen, barnehager, kamp mot privatisering – det er langt igjen!

Den omtalte utgaven er på engelsk.

Birger Thurn-Paulsen

Stiftelsen Manifest har gitt ut boka Den nye folkebevegelsen – kan venstresiden lykkes i 2005-2009? Magnus Marsdal, KK-journalist og leiar for Attac i Noreg er redaktør for boka. Dei kallar boka for debattbok 1, så vi kan kanskje vente oss fleire av same slag.

Magnus Marsdal (red):
Den nye folkebevegelsen – kan venstresiden lykkes i 2005-2009?
Stiftelsen Manifest

---

Marsdal har saman med Kleiv Fiskvik, leiar for LO i Oslo, og Ingrid Fiskaa, sentralstyremedlem i SV og leiar for Fredsinitiativet, skrive ei innleiing. Marsdal har skrive første innlegg i boka, Kleiv Fiskvik har skrive andre innlegg, Ingrid Fiskaa det tredje og Marsdal og Bendik Wold har skrive siste innlegg. Til slutt i boka er det eit vedlegg kalla "Ny kurs 2005", der Attac Norge, LO i Oslo, Press, Utdanningsforbundet i Oslo, Sykepleierforbundet i Oslo, Latin-Amerikagruppene, Fellesrådet for Afrika og For Velferdsstaten kjem med ei oppmoding til alle politiske parti før valet 2005 om at "Verden trenger ikke mer markedsliberalisme".

Formatet er hendig. Du får boka ned i ei baklomme og i innerlomma på ei vanleg jakke.

Den viktigaste praktiske bodskapen i boka er at vi må kvitte oss med Bondevik-regjeringa og stemme på det såkalla raudgrøne alternativet ved stortingsvalet til hausten, dvs ei samling av DNA, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet. Dei som skriv boka danna derfor ved årsskiftet 2004/2005 ein skipnad dei kalla "2005-alliansen", som skal bli oppløyst dagen etter valet. (Fiskaa sitt innlegg, side 65 og side 67.)

Samstundes må vi bruke kampen for ei ny regjering til å skape ei ny folkerørsle – "Den nye folkebevegelsen". Ingrid Fiskaa formulerer det slik: "Stortingsvalet er ein sjanse til å mobilisere alle som ønskjer ein ny politisk kurs i Noreg. Og kanskje kan vi i prosessen skapa ei meir varig folkerørsle. Ei folkerørsle mot marknadsliberalismen." (Side 63-64.) Det er altså ein del av opplegget å bruke mobiliseringa for det "raudgrøne" alternativet til å skape ei folkerørsle.

Grunnen til at vi treng ei slik folkerørsle, er at vi ikkje kan stole heilt på partia i den raudgrøne alliansen. DNA har ei stygg historie i høve til nyliberalistiske tiltak og leiinga i SV kan vere så oppsett på å få vere med i regjering at dei ikkje legg noko særlig press på DNA. Den antiimperialistiske profilen til partiet (særleg leiinga) er sterkt falma og innsatsen i den store pensjonskampen var ikkje mykje å skryte av osb. Senterpartiet er det ikkje så mykje snakk om i boka. Det ser ut som om dei er meir med på "kjøt og flesk", som det heiter.

Dei viktigaste innlegga er skrive av den opposisjonelle DNA-mannen Kleiv Fiskvik og Ingrid Fiskaa, som er sentralstyremedlem i SV. Fiskvik meiner at DNA nok har blitt pressa frå høgre og at partiet har hatt veike personar som statsrådar når partiet har hatt statsmakta, men at partiet no har trekt lærdom av sjukehusreforma og privatiseringa av Statoil slik at "Arbeiderpartiets linje i privatiseringsspørsmålet synes nå å ha svingt i riktig retning, men det er nødvendig å innrømme og rette opp tidligere feil på dette området" (side 43). "En ny flertallsregjering fra 2005, med vilje til å gjenopprette tapte skanser på de områdene som gjelder mest, vil kunne rive unna mye av grunnlaget for frustrasjon, hjemmesitting og stemmer til Fremskrittspartiet. Skal dette bli mulig, må det etableres en ny økonomisk politikk og en finans- og pengepolitikk med politisk styring. Det må bli slutt på den politiske ansvarsfraskrivelsen for viktige beslutninger som berører folks hverdag." Dessutan "må vi ha stortingsflertall i mer enn en periode". "Og derfor må også alliansene vi utvikler mellom grunnplansbevegelsene utvikle langsiktige perspektiver." (Alt frå side 49.)

Alt dette byggjer nok opp om illusjonar om DNA sin politikk, etter mi meining. Men Fiskvik viser til ein metode for å bringe folk sin krav inn i valkampen som blei brukt i Oslo, Trondheim og Moss under kommunevalet 2003. Då gjekk fagrørsla ut med eigne politiske krav som dei målte partia etter, og oppmoda medlemmene sine om å stemme på dei partia som dei meinte best kunne fremme kravet deira. Det førte til at ein allianse av DNA, SV og RV fekk mange stemmer, og i Trondheim og Moss vann denne alliansen fleirtalet frå dei partia som sit med regjeringsmakta. No vil Fiskvik bruke same oppskrifta i stortingsvalet. Men det han skriv no har ein veikskap, han nemner denne gongen ikkje at det er viktig å stemme på RV, dersom ein verkelig vil dreie politikken på Stortinget til venstre. Det er tross alt RV som kan stø og vil stø alle dei konkrete krava som blir lagt fram i boka. Noko vi ikkje kan seie om noen av dei aktuelle regjeringskameratane. Skal dei få eit press på seg for å ikkje å halde seg på den gamle syndefulle og vaklevorne vegen sin, så treng dei noen skarpe RV-representantar på tinget, som verkelig kan køyre fram grasrotkrava når dei andre ser ut til å falle tilbake til gamle synder.

Ingrid Fiskaa set opp regjeringsalternativa slik: "Stortingsvalet 2005 handlar om viktige politiske vegval: Skal Noreg vere eit haleheng til Bush, eller ta klart stilling mot åtakskrig og okkupasjon? Skal meir av fellesskapet sine ressursar overlatast til Børsen og den globale finanskapitalen, eller skal offentleg utdanning og helsevesen styrkast? Skal over 700.000 menneske vera utstøytt frå arbeidslivet, eller skal arbeid til alle vera jobb nummer ein?" (Side 62.)

For at ikkje partia etter valet glømmer dette er det "på tide å organisere motmakt" slik at alternativa kan bli utforma "i opne demokratiske rom" og slik at vi kan "minna dei folkevalde på kvar dei får mandatet sitt frå".

Ut frå dette er "Stortingsvalet – ein sjanse til å mobilisera alle som ønskjer ein ny politisk kurs i Noreg", og då kan vi kanskje samstundes "skapa ei meir varig folkerørsle – ei folkerørsle mot marknadsliberalismen".

Så set ho opp fem bod for den nye folkerørsla ho håpar på. Den må einast om "ein felles analyse", dvs. peike ut fiendar og venner. Den må "ha ein strategi", dvs. ta initiativet sjølv. Dessutan treng vi "konkrete mål og alternativ", dvs. "visse stegsom fører oss i retning meir folkestyre, økonomisk rettferd og fred". Så må folkrørsla vere inkluderande, dvs. at "alle skal kunna vere med". Og for det femte må vi "gripa sjansen når han dukkar opp", og han er dukka opp i og med stortingsvalet 2005. (Sidene 70-72.)

Marsdal skriv om "Kjempesjansen 2005" der han tar utgangspunkt i det merkelige uttrykket "Norges lange flate". Han tar fram trekk ved den rådande politikken og seier at samleordet er "modernisering". "Modernisatorane vil ta frå deg pensjonsrettar du tok for gitt. Dei kan ta frå oss stillingsvernet vi har i arbeidslivet. Dei kan riva ned einskapsskulen til fordel for eit klassedelt og delprivatisert system", mens du på den andre sida kan sleppe dette.

Så seier han et det to vilkår for å få dette til. Det eine er regjeringsskifte og det andre er ei folkerørsle som pressar den nye regjeringa til å legge om politikken grunnleggande. Det er samarbeidet mellom fagrørsla og dei nye rørslene som vil kunne sikre dette.

Elles har han ein merkelig uhistorisk og mangelfull analyse av korleis dei såkalla nye rørslene oppstod. Han seier: "Siden The Battle of Seattle i 1999 har virkelig elitenes dagsorden blitt utfordret av nye bevegelser nedenfra." I sin iver etter å legge vekt på det nye ser han då bort får den svære rørsla mot atomprøvene på slutten av 1950-talet som i følgje NRK førte mellom 10.000 og 15.000 ut i gatene i Oslo i protestdemonstrasjon. Og han ser bort frå dei store antiimperialistiske rørslene frå 1950-talet av og, først i høve Algerie, så i høve Vietnam. Han ser også bort frå dei enorme rørslene mot den nyliberale politikken rundt 1995, med opprøret i Frankrike i desember der fleire millionar gjekk gatene og i Spania, Italia og Tyskland på same tida. Det var desse rørslene som sette fart i krinsen rundt Le Monde Diplomatique slik at dei etter kvart danna Attac. Han ser og bort frå dei svære kampane i den fattige verda som gjekk heile tida, sjølv om vi ikkje høyrte så mykje om det i våre media. Verst er det kanskje at han ser for bort frå utviklinga av den største politiske rørsla i Noreg i siste halvdel av 1900-talet, nemlig den store rørsla mot EEC, EF og EU med høgdepunkt rund 1972 og 1994. Den siste store rørsla mot EU – rundt 1994, var verkelig eit stort opprør mot det nyliberale EU og eit mønster for dei såkalla nye rørslene som kom seinare.

Det siste innlegget frå Marsdal og Wold er eit brev til Kristin Halvorsen der dei konkluderer med kva ho må seie til Stoltenberg for at den norske politikken skal bli god og der dei truger det "raudgrøne" alternativet med at det vil bli eit valskred i retning Frp dersom ei ny regjering ikkje følgjer opp krava frå grasrota. "Du skal fortelle, som sant er, at Norge ikke trenger å kutte i pensjonene til folk flest. Og at en regjering der SV inngår aldri kommer til å svekke Folketrygden. Du skal fortelle at en ny flertallsregjering vil styrke, ikke svekke, de ansattes rettigheter i Arbeidsmiljøloven. Du skal fortelle dem at nå skal de folkevalgte ta tilbake styringen over helsevesenet. … Du skal fortelle befolkningen at den hardhendte underfinansieringa av våre velferdskommuner umiddelbart tar slutt under en regjering der SV inngår. … Du skal fortelle folk at Norge, med en regjering der SV deltar, kommer til å gå over på de fattige landenes side i kampen mot de nyliberlistiske tvangstiltakene fra Verdensbanken og Pengefondet." "Og så kan du legge til at hvis det er ett land i verden som har økonomisk handlefrihet til å bryte med den nyliberalistiske konsensusen, er det det finansielt bunnsolide Norge." (Side 90-91.)

Konklusjonen er at "SV må være villig til å gå i spissen for opposisjonen mot nyliberalismen, også når den kommer fra Jens Stoltenberg." (Side 91)

Elles er LO i Oslo sitt krav til eit nytt fleirtal og ei ny regjering lagt fram, saman med krava til Attac Norge, LO i Oslo, Press, Utdanningsforbundet i Oslo, Sykepleierforbundet i Oslo, Latin-Amerikagruppene, Fellesrådet for Afrika og For Velferdsstaten. (Sidene 53-58 og side 96.)

Dei største politiske veikskapane i boka er dei tre store illusjonane og den store mangelen. Den eine illusjonen er at ja til EU-partiet DNA kan endre den grunnleggande nyliberale linja si. Den andre er at SV kan påverke DNA til å gjøre dette. Den tredje er at ei folkerørsle blir skapt som eit vedheng til den parlamentariske prosessen og at han kan skapast utan å nemne Nei til EU.

Den store mangelen er sjølvsagt at Raud Valallianse er totalt oversett. Dette er forståelig for folk som berre er hekta på regjeringsmakt. Men det er ikkje forståelig for folk som vil ha inn eit parti på Stortinget som verkelig står for alle dei konkrete krava som blir lagt fram av LO og dei andre organisasjonane, og som heilt sikkert vil reise desse sakene utan noko press frå ei folkerørsle, fordi partiet sjølv er ein del av folkerørslene og derfor er eit talerøyr for desse.

Til RV er det berre å seie: Bruk denne boka, vis at det er RV som står for og støttar dei konkrete krava som er sett fram og som vil vere den beste sikringa for at dei blir fremma i Stortinget og ikkje skusla bort i alle slags kompromiss om taburettar og regjeringskabalar.

Terje Valen

En naturkatastrofe er hinsides menneskeskapte systemer, men det kapitalistiske systemet har allikevel et stort ansvar for de skadene og lidelsene som er påført de berørte områdene.

Omfanget av ødeleggelsene etter tsunamien er skapt av den økonomiske politikken som føres i disse landa, og skvisen fra Verdensbanken og IMF setter ytterligere press på lokalt næringsliv.

Etter at Verdensbanken og IMF har sørget for privatisering av offentlig økonomi, kommer utenlandske investorer og bygger for eksempel rekefarmer, som båndlegger kjempestore områder. Ofte på de fattigstes jord, nær havet. Farmene er maskinelt drevet og gir ikke arbeid til mange. Saltvann pumpes inn over jorda som blir ødelagt. Når rekefarmene flyttes etter 2-3 år, kan ikke jorda brukes til å dyrke mat på. Forbruket av kjempereker som dyrkes på disse farmene, spises i USA, Canada og Vest-Europa. Forbruket har økt med 300 % på fire år.

Ødeleggelsene etter tsunamien er ikke like store overalt. På Maldivene er ikke korallrevene ødelagt av turismen ennå. I Burma er ikke mangrovene hugget ned, og ødeleggelsene er mindre.

Turismen har tatt knekken på mange korallrev. Samtidig er økonomien nå helt avhengig av den samme turismen. Fisket som næringsgrunnlag lider av overfisking. Andre næringer er for små eller for lite utvikla til å gi arbeid til millioner av fattige.

Hva er alternativene? Neppe å vende tilbake til en økonomi basert på fangst og fiske. Hvis turismen i dag stopper, vil millioner av mennesker sulte i hjel, flere regioner vil kollapse økonomisk og påføre fattige mennesker enda større lidelser. Sosialister og solidaritetsbevegelser over hele verden står overfor virkelige dilemmaer.

Jeg tar kvinnebrillene på når jeg skal kommentere Tredje venstre – for en radikal individualisme. Hvor mange kvinner brukes for eksempel som kilde? Svaret er 8, hvis man ser på litteraturlistas totalt 154 referanser. Det lover ikke godt for videre lesing.

Sigrid Angen er leder av Kvinnefronten

Magnus Marsdal og Bendik Wold: Tredje venstre – for en radikal individualisme, Forlaget Oktober 2004

---

Neste steg er det kvalitative – hva skriver Marsdal og Wold så om? Analysen handler om å lage et grunnlag for en «ny giv» på venstresida. Utgangspunktet for håpet og troen på en ny venstreside – et tredje venstre – er utviklingen av den globaliseringskritiske bevegelsen de senere årene. Dette utgangspunktet gjør meg en smule skeptisk – siden den globaliseringskritiske bevegelsen heller ikke er kjent for å sette kvinneperspektivet høyt på dagsordenen. Kvinnebevegelsen arbeider for å prege for eksempel den norske Globaliseringskonferansen med et feministisk blikk – det skjer ikke av seg selv.

Hvis kvinneperspektivet glemmes – hva kan så forklaringen være på det? Er det – hvis målet er en radikal individualisme – noe med at kjønnsperspektivet bringer oss over i det strukturelle igjen? Ser ikke Marsdal og Wold klasse heller som en struktur som preger samfunnet i dag? Er klassen/gruppen/kjønnet et materielt fenomen, eller bare en konstruksjon (side 10)? Er arbeiderklassen bare noe å tro på fordi arbeidersangene, fanene etc. har gjort konstruksjonen tydelig? En del av kritikken mot postmodernismen i boka går nettopp på at den i sin mest ekstreme konsekvens ikke ser det som mulig å si noe om samfunnet rundt seg (alt blir små historier), og at den løper hånd i hånd med den økonomiske liberalismen. Det handler derfor ikke om at ikke strukturene er viktige. Så hvorfor er kjønnsmaktsdimensjonen så fraværende i boka? Det må ut fra ovenstående være fordi den ikke anses viktig nok, og slik sett ikke er berettiget til å få en tydelig plass – verken teoretisk eller i analysen av samfunnet, eller når det gjelder hva som kjennetegner samfunnsutviklingen.

Noen eksempler på steder i boka hvor kjønnsdimensjonen og kvinneperspektivet hadde fortjent en fremtredende plass, er beskrivelsen av nyliberalismen og dens konsekvenser (side 17). Utviklingen innen trygdepolitikken og kommunesektoren beskrives. Det kan være grunn til å se på hvem som utgjør flertallet av dem Marsdal og Wold beskriver som «trygdeproletariatet» – det er kvinnene. Hvem jobber i kommunal sektor, i yrker som utsettes for brutalisering under den nyliberale offensiven? Mange kvinner. Senere i boka (side 31-32) beskrives også kritikken av «turboøkonomien» på 1990-2000-tallet. Denne økonomien har blitt kritisert blant annet på grunn av sine konsekvenser, i form av brutalisering av arbeidslivet, og at arbeidsplasser ryker i offentlig sektor. Dette rammer mange kvinner i offentlig virksomhet, blant annet fordi kvinner i disse yrkene ofte har en løsere tilknytning til yrkeslivet (jobber deltid), og fordi de ikke jobber innenfor kjerneoppgavene (og dermed lettere kan outsources/konkurranseutsettes). På side 34 omtales den globale fattigdommen. Feminiseringen av fattigdommen kunne vært verdt å nevne.

Marsdal og Wold vier mye plass til å beskrive utviklingen av den postmoderne teorien, som arvtaker/kritikk av modernismen. «Postmodernistene»/den nye eliten beskrives som ikke villige til å ta standpunkt, som motstandere av de store fortellingene/teoriene etc. For eksempel fagbevegelsen er gammeldags, og følgelig noe å ta avstand fra. I den forbindelse kunne de med fordel ha nevnt utviklingen av forholdet mellom kvinnebevegelsen og kvinneforskningen, som tidligere har vært koblet tett sammen, men som gradvis på 1990-tallet er blitt fjernere fra hverandre. Kvinneforskningen ble til kvinne- og kjønnsforskning, og postmodernistiske teoretikere fikk større plass også der.

Samtidig er det nyanser som forfatterne ikke får fram. I sin iver etter å tegne tydelige bilder av utviklingen, lager de en beskrivelse som gjør at det inntrykket jeg sitter igjen med, er at «alle» blir postmodernister. Jeg savner også en nærmere beskrivelse av teoriutvikling som har skjedd på 1980-tallet av mer radikale teoretikere – for eksempel Kjersti Ericssons Den flerstemmige revolusjonen (Forlaget Oktober 1991), som er et forsøk på å beskrive at «en annen verden er mulig» på en mer nyansert måte – blant annet med et feministisk perspektiv.

Forfatterne har ansatser til interessante analyser i et feministisk perspektiv. For eksempel beskrivelsen av at postmodernismen og nyliberalismen møtes i en likeartet populisme og antielitisme (side 72) som ser på folks nytelse, begjær, preferanser og ønsker som selvlegitimerende (Don Slater). Marsdal og Wold føyer til at «I våre dager sitter det alltid en Ketil Rolness klar til å opplyse om at pornomodellene faktisk selger seg frivillig.» Dette er en treffende beskrivelse av en situasjon hvor «alt er lov», alle tar sine «frie valg», og følgelig blir all kritikk umulig, og resultatet er en total nihilisme. Denne analysen er interessant – og kunne med fordel vært utdypet. Det samme gjelder analysen av underholdningsindustrien. Forfatterne beskriver relativt inngående det negative ved utbredelsen av reklame i media – men sier lite om stereotype kjønnsroller og det samfunnskonserverende ved reklamen. Det nevnes riktignok (side 137), men kunne med fordel vært utdypet. Det samme gjelder perspektiver om kvinner som konsumenter, som blikkfang for at aksjonærer og annonsører skal tjene mer. Marsdal og Wold viser til Bourdieus analyser av symbolsk vold, når kvinner får en underordnet posisjon (for eksempel ved missekonkurranser). Dette er positive ansatser, men det er et dårlig tegn at man må lete med lys og lykte for å finne fram til beskrivelser av så vidt framtredende fenomener i underholdningsindustrien.

Når det gjelder utviklingen av «den tredje vei» – det tredje venstre – mangler også kjønnsperspektivet. Jeg ser ikke at det er mulig å utvikle en levedyktig analyse av et nytt alternativ for venstresida uten å ha det feministiske perspektivet langt framme. For meg er det et gedigent paradoks at en av de største hindringene for at vi alle skal kunne være individualister (i betydningen bli sett som mennesker, ikke som for eksempel kjønn) – kjønnsundertrykkingen – ikke har større plass verken i analysen av samfunnet, eller i analysen av hva som må til for å få til en annen verden.

Aleksandra Kollontaj var en av de mest framtredende kvinner i det 20. århundres første halvdel. Hun var revolusjonær sosialist og feminist, forfatter og diplomat. Hun var verdens første kvinnelige regjeringsmedlem og verdens første kvinnelige ambassadør.

Åsmund Egge er professor ved Historisk institutt, Oslo

Artikkelen er en lett bearbeidet versjon av foredrag forfatteren holdt under Fritt Ords seminar 11. oktober 2004 og på Universitetet i Oslos faglig-pedagogiske dag 4. januar 2005

---

Først et biografisk riss. Aleksandra Kollontaj var jevnaldrende med Lenin – et par år yngre – født i 1872 i en adelig familie. Hun ble tidlig opptatt av arbeidernes stilling i Russland og sluttet seg etter hvert til de russiske marxister. Hun samarbeidet først med bolsjevikene uten egentlig å tilhøre noen av fraksjonene i det russiske sosialdemokratiske partiet. Men fra 1906 regnet hun seg som mensjevik. Under den første verdenskrig stod hun imidlertid i nær forbindelse med Lenin, brøt etter en tid med mensjevikene og gikk over til bolsjevikene. Kollontaj var kjent som en ypperlig agitator og ble den mest framtredende kvinne under den russisk revolusjon i 1917. I oktober ble hun med i bolsjevikpartiets sentralkomite, og etter bolsjevikenes maktovertakelse ble hun medlem av regjeringen med ansvar for sosiale spørsmål. Hun kom etter hvert i opposisjon til bolsjevikledelsens politikk og ble en av lederne for den såkalte "Arbeideropposisjonen" i partiet. Etter "Arbeideropposisjonen"s nederlag på kommunistpartiets 10. kongress i 1921, trakk hun seg tilbake fra opposisjonell virksomhet. Høsten 1922 ble hun sendt til Kristiania som medlem av den sovjetrussiske handelsdelegasjonen i Norge. Hun overtok den faktiske ledelsen av delegasjonen i februar 1923 med formell utnevnelse i mai. Etter at fulle diplomatiske forbindelser ble opprettet mellom Norge og Sovjetunionen i 1924, ble hun i realiteten verdens første kvinnelige ambassadør – selv om tittelen "ambassadør" ikke ble benyttet i det sovjetiske diplomatiet før senere. Bortsett fra et kort opphold i Mexico, var hun Sovjetunionens "befullmektigede representant" i Norge fram til 1930, da hun ble utnevnt til den tilsvarende stilling i Sverige. Den hadde hun fram til 1945. Etter det var hun en tid ansatt i utenriksdepartementet i Moskva, men uten noen framtredende posisjon. Hun døde i 1952.

I ettertid er Kollontaj først og fremst kjent som en framtredende feminist. Hun betydde mye for den nye kvinnebevegelsen som oppstod i 1970-årene. Det er karakteristisk at det i Vesten i slutten av dette tiåret ble utgitt tre større biografier om henne, som alle konsentrerte seg om de kvinnepolitiske aspektene ved hennes virksomhet. Men hun var også forfatter. Hun skrev en rekke noveller og romaner, og har også etterlatt seg omfattende dagboknotater og selvbiografiske manuskripter. Som diplomat var hennes største innsats i forbindelse med forberedelsene til fredsforhandlingene mellom Sovjetunionen og Finland etter Vinterkrigen i 1939-40 og den såkalte fortsettelseskrigen som fulgte senere.

Kollontaj følte en sterk tilknytning til Norge. Dette gav hun uttrykk for mange ganger – hun uttalte blant annet at hun anså Norge som sitt andre fedreland. Kollontajs opphold i Norge var delt i to klart atskilte perioder: 1915-1917 og 1922-1930. De to "Norges-periodene" hennes utgjorde svært ulike avsnitt i Kollontajs liv. Den første var en politisk kamp- og modningstid i eksil der kampen mot krigen var den viktigste oppgaven. Det var som nevnt i denne tiden Kollontaj vendte seg bort fra mensjevikene og nærmet seg Lenin, ja, ble en nær medarbeider av Lenin. Den andre perioden var også en slags eksiltid; Kollontaj ble sendt til Norge i realiteten som politisk persona non grata etter nederlaget for den såkalte "arbeideropposisjonen" i Sovjet-Russland. Men mens den første eksilperioden hadde bestått i politisk kamp, kom den andre perioden ganske snart til å bety politisk kastrasjon og en sterk begrensning i åpen politisk aktivitet fra Kollontajs side.

En naturlig problemstilling for det emnet jeg skal ta for meg vil være hvilken betydning Kollontaj hadde for norsk arbeiderbevegelse. Det er alminnelig antatt at de russiske revolusjonære som oppholdt seg i Norge under første verdenskrig, gjennom sin kontakt med norske sosialister bidro til å påvirke mange av disse i revolusjonær retning. På hvilken måte og i hvilken grad spilte Kollontaj en rolle i dette? Og hadde hun noen tilsvarende betydning etter at hun vendte tilbake til Norge som diplomat fra høsten 1922?

Jeg vil konsentrere meg om to perioder av hennes Norges-kontakt – hennes første opphold i Norge i 1915 og hennes første tid etter at hun kom tilbake etter den russiske revolusjon, nærmere bestemt 1922-1923. Denne siste perioden var sterkt preget av fraksjonsstridighetene i Det norske Arbeiderparti som, som kjent, endte med en splittelse av partiet og opprettelsen av Norges kommunistiske parti i november 1923. Hva var Kollontajs oppfatning av denne striden? Spilte hun noen aktiv rolle i fraksjonskampen? Og i tilfelle på hvilken måte?

Kollontaj og norsk arbeiderbevegelse under 1. verdenskrig

Kollontaj var naturligvis kjent for lederne innenfor norsk arbeiderbevegelse allerede før hun kom til Norge. Hun var før krigen ved siden av Clara Zetkin trolig den mest framtredende kvinne i den internasjonale arbeiderbevegelsen. Avisen Ny Tid i Trondhjem brakte et lengre intervju med henne i oktober 1914 og hadde utførlig omtale av henne i forbindelse med at hun ble utvist fra Sverige senere samme høst.

Kollontaj kom til Kristiania i begynnelsen av februar 1915 etter et kort opphold i København, dit hun hadde reist etter utvisningen fra Sverige. Hun slo seg ned i Holmenkollen Turisthotell, der hun blant annet brukte tiden til å oversette artikler av Lenin, som hun hadde hatt kontakt med siden høsten 1914. Snart ble hun trukket inn i smuglingen av post og revolusjonær litteratur inn i Russland, og i denne forbindelse hadde hun kontakt med norske transportarbeidere.

Hennes virksomhet i Norge bar særlig preg av kampen mot krigen og – etter hvert – for å få norske sosialister til å støtte antikrigsbestrebelsene til de russiske bolsjevikene. Ifølge hennes egne opptegnelser var hun initiativtakeren til feiringen av 8. mars som internasjonal kvinnedag i Norge i 1915. Kollontajs tanke var å utvide markeringen til en fredsdemonstrasjon. Dette fikk tilslutning på "et sosialistisk kvinnemøte" – det må trolig ha vært et møte i Arbeiderpartiets kvinneforbund. Arrangementet gikk av stabelen i regi av kvinneforbundet, og Kollontaj var en av hovedtalerne. Her karakteriserte hun krigen som en imperialistisk krig og avsluttet med et leve til "arbeidernes nye og sterkere Internationale".

I slutten av mai reiste Kollontaj til Trondhjem for å være med på Arbeiderpartiets landsmøte som skulle gå av stabelen der i pinsen sammen med landsmøter også for ungdomsforbundet og DNAs kvinneforbund. Under Trondhjems-oppholdet holdt hun en rekke taler. På landsmøtets åpning opptrådte hun som representant for det russiske socialdemokratiske parti med en hilsen fra det russiske proletariat. Hun framhevet det norske sosialdemokrati særlig for dets klare klassekamppolitikk og dets klare antimilitarisme. Hun unnlot likevel ikke å komme med et godlynt spark til partiets høyrefløy for stortingsgruppens opptreden etter krigsutbruddet i august. Hun henspilte her på stortingsgruppens tilslutning til regjeringens forslag om ekstrabevilgning til nøytralitetsvern. Hovedinnholdet i talen var innrettet på kamp mot krigen. Hun understreket at krigen var en kapitalistisk – i motsetning til en dynastisk – krig, og at de russiske sosialister ikke ønsket seier for noen av partene i krigen, men alene seier for sosialismen. Videre kritiserte hun Den andre internasjonale for ikke i tilstrekkelig grad å ha vært bygget på revolusjonær og internasjonalistisk grunn. Det trengtes en gjenoppbygging av Internasjonalen med sterkere revolusjonær politikk og en klarere klassekamp. Implisitt antydet hun muligheten for en splittelse i arbeiderbevegelsen: Hvis man ikke kunne vinne det gamle parti for en ny politikk, måtte det bygges opp en helt ny Internasjonal.

De følgende dager holdt Kollontaj taler under åpningen av Arbeiderpartiets kvinneforbunds landsmøte og i Arbeiderforeningen i Trondhjem. I den siste talen uttrykte hun sin tilfredshet med forhandlingene og beslutningene på Arbeiderpartiets landsmøte og framhevet spesielt det klare antimilitaristiske standpunkt landsmøtet hadde inntatt, og dessuten at man hadde besluttet å sette partiets stortingsrepresentanter under "demokratisk kontroll".

Kollontajs positive uttalelser om resultatene av DNAs landsmøte var ikke bare høflighetsfraser. Hennes rapport til den russiske emigrantavisen Nasje Slovo var optimistisk når det gjaldt partiets utvikling. Landsmøtet var "et bestemt og avgjørende skritt mot en fordømmelse av ettergivenhetstaktikken i … spørsmålet om de sosialistiske partiers forhold til den praktiske kamp mot krigen og militarismen. Etter de beslutninger som ble vedtatt på kongressen, har det norske parti inntatt en ærefull venstreplass i Arbeider-Internasjonalen".

Likevel var Kollontaj ikke helt fornøyd med landsmøtevedtaket om militærspørsmålet. Ifølge hennes dagbokopptegnelser fra denne tiden, anså hun vedtaket for et kompromiss. For den internasjonale bevegelse ville det vært nyttigere om landsmøtet "skarpt hadde fordømt Tyskland og Frankrike for stemmegivningen over budsjettet". Kollontaj henspiller her på de tyske og franske sosialdemokratenes tilslutning til sine lands krigsbevilgninger. Hun skrev en artikkel om dette som hun ville ha trykket i Social-Demokraten, Arbeiderpartiets hovedorgan. Men redaktøren, Jacob Vidnes, ville ikke trykke den. Det var krise i partiet nå, sa Vidnes, han fryktet for splittelse. Men splittelse ville ikke være skadelig, framholdt Kollontaj. "Det ville hjelpe den internasjonale arbeiderbevegelse. Nordmennene ville vise vei." Men Vidnes ville ikke høre – det var snart valg.

Kollontaj møtte også skuffelser i sin kontakt med Arbeiderparti-kvinnene. Hun forsøkte å få støtte blant dem for antikrigsresolusjoner som skulle legges fram på en internasjonal kvinnekonferanse som var under planlegging av Inessa Armand og Nadezjda Krupskaja, Lenins kone. Men resultatet var ikke oppmuntrende: "Jeg tror mer på ungdommen under de nåværende omstendigheter. Men dette vil selvfølgelig ikke få meg til å endre mitt kjære arbeid blant kvinnene, uansett hvor utakknemlig det er. Det er for vanskelig for dem, for overalt, overalt er de slaver. Selv her hvor de har stemmerett."

Det var på denne tiden, i begynnelsen av juni, at Kollontaj definitivt tok overgangen fra mensjevikene til bolsjevikene. Kort etter sluttet hun seg også til Lenins slagord om forvandling av den imperialistiske krig til en borgerkrig, en parole hun tidligere ikke hadde akseptert.

Det var særlig ungdomsbevegelsen Kollontaj hadde kontakt med i denne tiden. Kollontaj karakteriserte Ungdomsforbundet og dets avis Klassekampen som "vår viktigste støtte" som "sto oss nær når det gjaldt politisk innstilling" – selv om man også der måtte "forklare" mye, som hun skriver. Hun fant også sympatisører i Arbeiderpartiet og i redaksjonen til Social-Demokraten, som også var en av dekkadressene som ble benyttet av henne og andre russiske sosialister i norsk emigrasjon. Men Ungdomsforbundet var langt mer radikalt innstilt. Hun deltok på møter med dem der hun la fram Lenins standpunkter til krigen. Fra dagboken 22. juli 1915: "I går tilbrakte jeg kvelden med "de unge" (det norske Ungdomsforbundet). Jeg oversatte Lenins teser (novembertesene) for dem. Vi diskuterte. Jeg forklarte." Noen dager senere skriver hun at hun "arbeider med å overtale, å mobilisere mine norske venner, for å få dem inn på bolsjevikenes vei". Kollontaj forteller også at hun utarbeidet en erklæring som Ungdomsforbundet skulle legge fram for et internasjonalt møte som skulle forberede Zimmerwald-konferansen. Den ble vedtatt uforandret og uten debatt.

1. august skriver hun i sine dagbokopptegnelser: "Denne tid har vært brennende, jeg møter ofte våre venstreorienterte (nordmennene), de blir mer og mer grepet av riktigheten av Lenins standpunkt." Dagen etter meddeler hun sin dagbok at hun har hatt lange diskusjoner med Eugène Olaussen og Arvid Hansen om Lenins slagord om forvandling av den imperialistiske krig til en borgerkrig. Og noen uker senere: "Det har vært en hektisk tid. Vi har forberedt nordmennene til Zimmerwald-konferansen. Mye brevveksling osv. Diskusjoner om enkelte punkter med de svenske og norske kamerater, men i det store og det hele enighet." Og da hun fikk beretning om resultatet av Zimmerwald-konferansen, kommenterer hun: "Polakkene og mine skandinaver gikk med oss. Det betyr at jeg ikke har "jobbet" forgjeves med dem."

Det ser ut til å være alminnelig enighet blant historikerne om at det var Kollontaj som spilte den aktive og sentrale rolle i utformingen av Ungdomsforbundets politiske linje foran Zimmerwald-konferansen. Og hun var på denne tiden den eneste av de russiske emigrantene som aktivt samarbeidet med de norske sosialistene på venstre fløy. De fleste andre fremtredende bolsjeviker i Skandinavia, som Nikolaj Bukharin, Georgij Pjatakov og Aleksander Sjljapnikov, befant seg i Stockholm – de kom først til Norge året etter. Det var Kollontaj som var formidler og aktiv propagandist av Lenins standpunkter overfor de norske sosialistene, og da først og fremst de ledende i Ungdomsforbundet. Framfor noen annen må hun ha spilt en rolle for at radikaliseringen i Ungdomsforbundet fikk et leninistisk preg. Særlig deler av venstrefløyens aksept av Lenins tese om forvandlingen av krigen til borgerkrig ser ut til langt på vei å ha vært Kollontajs bedrift. Dette var et punkt som stod i sterk motsetning til den avvæpningslinje Ungdomsforbundet var programforpliktet på, en linje som riktignok ble fastholdt for Norges del. Først senere ble påvirkningen fra de russiske bolsjevikene styrket av andre bolsjevikers opphold i Norge og deres deltakelse i skribentvirksomhet i Ungdomsforbundets avis, Klassekampen, og andre av arbeiderbevegelsens organer.

I slutten av september reiste Kollontaj til USA på en lengre foredragsturné. Hun gledet seg til dette. Men samtidig ønsket hun seg tilbake til "skjønne Kristiania – ikke farvel, men på gjensyn", som hun skriver i dagboken sin. Hun kom tilbake til Norge i februar 1916 hvor hun oppholdt seg til august da hun på nytt dro til USA. Vi vet atskillig mindre om hennes andre Norges-opphold. Det ser ikke ut til at hun har etterlatt seg noen opptegnelser fra denne tiden. Men vi vet at hun fortsatte å korrespondere med Lenin om arbeiderbevegelsen i Skandinavia og gjenopptok sitt samarbeid med de norske ungsosialistene.

Etter det nye Amerika-oppholdet var Kollontaj i februar 1917 igjen tilbake i Norge. Oppholdet hennes nå ble svært kort. Bare en måned senere brøt det ut revolusjon i Russland og Kollontaj ble opptatt av så snart som mulig å komme seg dit. I et intervju i Social-Demokraten la hun fram bolsjevikenes standpunkt om kamp mot den provisoriske regjering og for en sosialistisk revolusjon. Dette ble dårlig mottatt av folk fra høyrefløyen i Arbeiderpartiet, og Kollontaj møtte heller ingen entusiasme for et forslag om at partiet skulle lage et større arrangement til ære for begivenhetene i Russland. Isteden besluttet hun å henvende seg til Ungdomsforbundet som så arrangerte et møte om begivenhetene i Russland med Kollontaj som hovedtaler. Her la hun igjen fram ideen om at det som nå foresto var en sosialistisk revolusjon, å overføre makten til de nye arbeider- og soldatrådene.

I forbindelse med forberedelsene til hjemreisen for de russiske emigrantene ble Arvid Hansen, en av lederne av Ungdomsforbundet, mobilisert til å rekognosere. Ifølge Hansens egne erindringer om dette hadde man først undersøkt i Social-Demokratens redaksjon og i partiledelsen for å få tak i en som kunne reise gjennom Finland for å rapportere om forholdene. Kollontaj hadde beklaget seg over de norske sosialister, som man trodde var så voldsomt radikale, men som ikke kunne finne et menneske som våget å reise.

Kollontaj hadde et bredt kontaktnett innenfor norsk arbeiderbevegelse i denne tiden. I redaksjonen av Social-Demokraten hadde hun, i tillegg til redaktør Vidnes, forbindelse med Olav Kringen, som blant annet intervjuet henne for avisen. Hun ble også kjent med Martin Tranmæl. Første gang de traff hverandre var trolig under Arbeiderpartiets landsmøte i mai 1915. Tranmæl fungerte som oversetter under hennes foredrag i Arbeiderforeningen i Trondhjem. I hennes "norske dagbok" forteller hun om sin deltakelse da Tranmæl kort etter ble satt i fengsel – 10 dager på vann og brød: "Vi fulgte ham til fengselet og rakte ham en flaske "Lotion" for håret med sterk buljong i. Og jeg ga ham blomster. Han ble forvirret. De førte ham til porten. Den tunge porten slo igjen bak ham. Og hjertet krympet seg i meg, som for en nærstående." Bekjentskapet med Tranmæl utviklet seg til et vennskap som kom til å bli holdt varmt også gjennom hennes senere diplomattilværelse i Oslo og under Tranmæls opphold i Stockholm under krigen.

En annen hun møtte i denne tiden, var Adam Egede-Nissen som hun karakteriserer på følgende måte: "Han ligner ikke nordmennene, er altfor høflig-imøtekommende og bærer snipp med stor silkesløyfe "á la kunstner". Men i det store og hele en sympatisk kar. Og med det samme jeg hadde redegjort for ham om den innstilling Lenins tilhengere har, utbrøt han: "Lenin har naturligvis rett." Han vil bli nyttig." – Og Egede-Nissen skulle da også vise seg å bli nyttig. Som stortingsrepresentant etter valget i 1921 var han – sammen med Olav Scheflo – Kollontajs viktigste informant om hva som foregikk i Stortinget og norsk politikk i det hele tatt.

Men i 1915 var det som nevnt først og fremst Ungdomsforbundets folk hun hadde nær kontakt med. De hun ser ut til å ha hatt mest å gjøre med, var sentrale folk i redaksjonen av Ungdomsforbundets organ Klassekampen, som redaktøren Eugène Olaussen og Arvid G Hansen, denne "vennlige, tilbakeholdne, ungdommelig sjenerte" mann, som hun karakteriserte ham.

Også etter at Kollontaj hadde vendt tilbake til Russland opprettholdt hun forbindelse med norske sosialister. Det er kjent at hun planla en tur til Norge høsten 1921 og at hun via Olav Scheflo sonderte mulighetene for å bli innvilget visum for et kortere opphold her. Saken gikk helt til behandling på regjeringsnivå og søknaden ble innvilget under noen betingelser. Der ble det besluttet at søknaden ville bli behandlet "velvillig", så sant det ble søkt om oppholdstillatelse på et sted "hvor der ikke er bolignød, og hvis Kollontay erklærer ikke at ville drive propaganda, samt endvidere hvis oppholdet kun gjelder rekreasjon for begrenset stykke tid. Noget tilsagn kan dog ikke paa forhaand gis, er det sagt til Scheflo." Det ble imidlertid ikke noe av turen.

Kollontaj og striden i Det norske Arbeiderparti 1922-1923

I midten av oktober 1922 kom Kollontaj igjen til Norge. Bakgrunnen for dette, som jeg ikke skal gå i detalj om, var som nevnt hennes virksomhet som en av lederne for Arbeideropposisjonen. Kollontaj skal selv ha bedt om å bli sendt utenlands (eller i hvert fall bort fra Moskva). Hun ble sendt til Kristiania som legasjonsråd ved den sovjetrussiske handelsrepresentasjonen der, men i første omgang uten at det ble presisert hvilke funksjoner hun skulle ha. Hun hadde selv ikke forestilt seg at hun skulle ha en vanlig diplomatisk stilling, men isteden fungere som en slags formidler av informasjon om Russland i de skandinaviske land og omvendt – om "det politiske liv og arbeiderbevegelsen" i Skandinavia i Russland, slik hun skriver i nesten likelydende brev til Stalin og til utenrikskommissær Tsjitsjerin halvannen uke etter at hun ankom Norge. Dette fikk imidlertid Tsjitsjerin til å frykte for at hun skulle blande seg inn i norsk politikk. Han sendte derfor Kollontaj et brev der han understreket "det skarpe skillet vi på grunn av den historiske situasjon må gjøre mellom stats- og partiarbeid. Dersom et medlem av vårt diplomatiske korps i Norge," fortsatte han, "skriver revolusjonære kommunistiske artikler i partipressen i Moskva om indre norske spørsmål, vil det være et eksempel på en slik innblanding i et lands indre anliggender som det er en uttrykkelig forutsetning for alle våre diplomatiske forbindelser at vi avstår fra."

I sine opptegnelser, som ble redigert mange år senere og som er ytterst upålitelig som kilde, tillegger hun Stalin dette pålegg i en samtale hun skal ha hatt med ham før hun reiste til Norge. Brevet til Stalin etter at hun kom til Norge viser at dette er galt.

I et intervju i Social-Demokraten skal intervjueren ha villet ha hennes kommentar til den forestående Komintern-kongressen. Men dette anså hun som "overflødig": "Ikke et ord om Komintern …" I opptegnelsene stiller hun likevel spørsmålet om hvordan man skal holde seg borte fra de herværende kommunister. "Skal man så ikke rette på dem når de gjør feil?" spør hun seg.

Kollontaj kom til Norge midt under den opprivende striden i Arbeiderpartiet som endte med splittelse i november 1923 og opprettelsen av Norges kommunistiske parti. Striden i partiet hadde umiddelbart før hennes ankomst tatt en ny vending. Komintern-ledelsen hadde sendt partiet et brev der det for første gang tok klar stilling for Scheflo-fløyen med sterk kritikk av partiets manglende oppfølging av Kominterns krav blant annet om å legge om partiets organisasjonsform fra kollektivt til individuelt medlemskap og å endre navnet på partiets hovedorgan som fortsatt het Social-Demokraten. Redigeringen av avisen var også gjenstand for sterk kritikk, en kritikk som dermed også rammet Tranmæl som avisens redaktør. Tranmæl ble for øvrig også kritisert direkte.

Kollontaj ble etter alt å dømme grundig orientert om striden i Arbeiderpartiet både fra de ulike fløyene i partiet, særlig Scheflo-fløyen, fra Kominterns utsending til Norge på denne tiden, Mikhail Kobetskij, og fra folk i den russiske handelsrepresentasjonen, spesielt Marcel Body, en franskmann med russisk mor som i 1917 hadde sluttet seg til den russiske revolusjon. Marcel Body og Kollontaj inngikk snart et nært samarbeid som etter hvert utviklet seg til et varmt vennskap. Det er usikkert hvor varmt vennskapet egentlig var – det florerte rykter om at de inngikk i det som i dag ville bli kalt et "forhold". Dette lar seg imidlertid – i motsetning til Kollontajs tidligere forhold – ikke bekrefte av kildene. Uansett: Det ser ut til at Body var en av svært få personer som Kollontaj stolte fullt på og kunne betro seg til. Og vi skal se at de stod hverandre svært nær med hensyn til politiske oppfatninger og vurderinger.

Den første tiden av sitt nye opphold i Norge holdt Kollontaj en lav profil. Hun gav et par intervjuer, men arbeidet ellers hovedsaklig med artikler og skjønnlitterære bidrag av forskjellig art. Og etter at hun i februar 1923 overtok den faktiske ledelsen av handelsrepresentasjonen, var hun fortsatt forsiktig med å gjøre noe som kunne oppfattes som en innblanding i partistriden. I en rapport til utenrikskommissariatet kort etter Arbeiderpartiets landsmøte i slutten av februar gir hun et lite flatterende bilde av forholdene i Norge generelt og Arbeiderpartiet spesielt. Det offentlige livet i Norge karakteriserte hun som "et klassisk eksempel på absolutt stillstand, kjedsomhet og småborgerlig dagligliv". Hun hadde begynt å lure på om nordmennene hadde fiskeblod i årene. Når det gjaldt Komintern-tilhengernes muligheter i Arbeiderpartiet, var hun svært pessimistisk – til tross for en tilnærmet likevekt mellom fløyene på det nylig avholdte landsmøtet.

For øvrig nevner hennes rapporter til utenrikskommissariatet partistriden bare en passant. Det gjelder i hvert fall de rapportene som hittil har vært mulig å spore opp i det russiske utenriksdepartementets arkiv. Og hennes forbindelse med Komintern begrenset seg til å formidle kontakt mellom Scheflo-fløyen og Komintern-ledelsen i spørsmålet om et lån fra Komintern som skulle benyttes til å støtte partiets presse og fagbevegelsen. Handelsrepresentasjonen fungerte også som formidler av finansiell støtte til Scheflo-fløyen og til Ungdomsforbundet, som etter sitt landsmøte i begynnelsen av mars hadde støttet Komintern-tilhengerne.

Hennes pessimisme med hensyn til Scheflo-fløyens muligheter i Arbeiderpartiet har trolig sammenheng med hennes syn på denne konflikten. De direkte og indirekte kilder vi har til dette, tyder på at hun var svært opptatt av at partiet ikke skulle sprenges. Etter møtet i Kominterns utvidete eksekutivkomite i juni 1923, der det ble vedtatt flere resolusjoner som hadde falt Tranmæl-fløyen tungt for brystet, sendte Marcel Body alarmerende brev til ulike instanser i Moskva. I et av dem ber han om at det snarest mulig blir sendt en ledende kamerat for å hindre opposisjonens planer om brudd med Komintern og sikre at Tranmæl ville forbli "hos oss". Og kort før åpningen av Arbeiderpartiets ekstraordinære landsmøte i november, som skulle ta stilling til striden med Komintern, sendte Body et brev til det russiske partiet der han sterkt advarte mot en uforsonlig politikk fra Kominterns side. Og Kollontaj selv sendte et telegram til Zinovjev, Kominterns president, der hun ga uttrykk for at hvis Kominterns krav ikke var urimelige, ville det ikke bli noen splittelse.

Dette siste tyder på at Bodys synspunkter var representative også for Kollontaj. Det er blitt hevdet at Kollontaj brukte Body som en formidler av sine egne standpunkter. Body var sekretær for particellen ved handelsrepresentasjonen og sendte i den forbindelse rapporter til byrået for det russiske kommunistpartiets avdelinger i utlandet. Her kunne han uttale seg mye friere om partiforhold enn det Kollontaj følte hun kunne gjøre i sine rapporter til utenrikskommissariatet – ikke minst etter Tsjitsjerins pålegg om at hun skulle ligge unna partisaker i Norge. En skribent har for øvrig hevdet – uten belegg eller nærmere begrunnelse – at forholdet Kollontaj-Body i denne sammenheng var omvendt: Det var Body som styrte Kollontajs oppfatninger av striden i Arbeiderpartiet og Kominterns politikk i denne forbindelse. Trolig er det ikke grunn til å legge vekt på noen av disse oppfatningene. Body var Kollontajs nærmeste medarbeider de tre første årene av hennes nye opphold i Norge. Begge to understreker i flere sammenhenger sitt nære samarbeid og sin samstemmighet. Det er riktignok lite trolig at Bodys rapporter til det russiske partiet ble sendt uten at det var diskutert med Kollontaj. Men det er ikke noe kildemessig grunnlag – og heller ingen andre grunner – til å anta at den ene av de to var mer styrende enn den andre når det gjaldt de politiske vurderingene av partistriden og Kominterns politikk. De var ganske enkelt enige.

Kollontajs frykt for partisplittelse hadde trolig dels sammenheng med at hun åpenbart hadde stor personlig sympati for Martin Tranmæl og et nært vennskap med Rachel Grepp, enken etter partiets formann, Kyrre Grepp, som var død året før. Tilsvarende er det hevdet at hun hadde atskillig mindre til overs for folk i Scheflo-fløyen, selv om hun hadde nær kontakt med Scheflo selv og selvfølgelig var programforpliktet til å forsvare Komintern-tilhengerne. Men det er ikke utelukket at hun hadde sympati med Tranmæl-fløyens ønske om en mindre sentralistisk Komintern-organisasjon og større grad av uavhengighet for Kominterns medlemspartier. Hennes politiske fortid som en av lederne av Arbeideropposisjonen kan gi støtte for en slik antakelse. Men noe kildebelegg for dette har vi ikke, og det synes klart at hun var negativ til dem i det norske partiet som ønsket å bryte med Komintern.

Men Kollontaj fryktet også for at en splittelse av Arbeiderpartiet ville svekke hennes muligheter for å lykkes i sitt diplomatiske arbeid. Etter at splittelsen var konsumert i november, kom hennes frustrasjon åpent til uttrykk. Kominterns ultimatum til Arbeiderpartiets landsmøte ble sterkt kritisert. Og Kollontaj understreket skadevirkningene splittelsen kunne ha for arbeidet med å få til en diplomatisk anerkjennelse av Sovjet-Russland fra norsk side. I brevet til den russiske viseutenriksminister, Maksim Litvinov, skriver hun således:

"Til min store sorg kan jeg ikke unnlate å bemerke at splittelsen i partiet, som inntil nå har hatt stor politisk egenvekt, kanskje det eneste kommunistpartiet som i spørsmålet om anerkjennelse av Russland kunne ha spilt en rolle som en vesentlig politisk faktor, nå er svekket av splittelsen.

Tidspunktet som ble valgt for splittelsen er ytterst ugunstig for oss.

Jeg er særdeles forundret over at Komintern ikke tok hensyn til den politiske situasjon og hadde overdreven hastverk med å drive frem splittelsen, åpenbart uten å ta i betraktning eller ta hensyn til i hvilken grad det som har skjedd nå vanskeliggjør vår nærmeste oppgave. I et slikt øyeblikk er en samordning mellom politikkens styrende organer absolutt nødvendig, og jeg ber Dem innstendig, kjære Maksim Maksimovitsj, om å snakke med Kominterns ledere slik at det i fortsettelsen blir tatt hensyn til arbeidet som står foran oss og til oppgavene som Representasjonen til enhver tid er satt til å løse."

Kollontaj skriver videre at den borgerlige presse var fra seg av begeistring over splittelsen og tolket den ikke bare som et nederlag for Komintern, men også som et tegn på at den revolusjonære appell – "fortryllelsen" som utgår fra Moskva – er i ferd med å fortape seg, og dermed også som tegn på at Russlands prestisje er svekket. "I Norge," skriver hun, "er det nå to proletarpartier, som begge bruker sin energi på gjensidig krangel og polemikk, heller enn å støtte Komintern og Russland. Jeg er redd for at verken Komintern eller Russland vil bli skånet i polemikkens hete. I tillegg har vi mistet et innflytelsesrikt ankerfeste i parlamentet. Regjering og Storting måtte ta hensyn til et parti som i antall var det tredje største. Kommunistenes stemme hadde tyngde. Parlamentsgruppen som nå har blitt splittet i to like deler, ble straks svekket. Verken den ene aller den andre gruppen har samme betydning som før splittelsen."

Etter Arbeiderpartiets splittelse fortsatte Kollontajs kontakt med både det gamle og det nye partiet. Naturlig nok var likevel kontakten med det Komintern-tilknyttede partiet, Norges kommunistiske parti, viktigst. Kollontaj fortsatte å være formidler mellom Komintern og NKP, men – så vidt det er mulig å se – uten noen faktisk innflytelse på begivenhetenes utvikling. Når det gjaldt kontakten med Arbeiderpartiet, ser det ut til at hun unngikk kontakt med kadrene på lavere nivå. Men det er samtidig klart at hun opprettholdt kontakten med sine tidligere venner i Arbeiderpartiet, ikke bare formelt, som del av sitt diplomatiske arbeid, men også på det personlige plan. Dette gjaldt særlig Tranmæl og Rachel Grepp. I årene som fulgte splittelsen er det trolig at hennes politiske sympatier lå minst like nær Arbeiderpartiet som kommunistpartiet, en antakelse som styrkes av hennes brevveksling med svensken Fredrik Ström – uten at jeg har anledning til å gå nærmere inn på det her.

Jeg begynte med å stille spørsmålet om Kollontajs betydning for norsk arbeiderbevegelse. Men vi kunne også snu spørsmålet. Hvilken betydning hadde Kollontajs kontakt med norske og andre skandinaviske sosialister for hennes politiske oppfatninger og for hennes innsats som diplomat? Dette kan vanskelig bli noe annet enn spekulasjoner. Men vi vet at Kollontaj allerede etter sitt første opphold i Norge, ble knyttet med spesielle bånd til landet. Hun uttrykte flere ganger at hun ble "forelsket" i Norge. Og det gjaldt ikke bare norsk natur, men også det norske folk. Og selv om hun fant mye som hun anså som småborgerlige trekk ved nordmennene og ved norsk arbeiderbevegelse, er det ikke utenkelig at hennes opphold her – med den nære kontakten med norsk politisk og kulturelt klima generelt og norsk arbeiderbevegelse spesielt – bidro til å påvirke henne i en politisk mer moderat og demokratisk retning enn den som var den rådende i hennes hjemland.

Flere elever, men færre lærere i skolen. Barn som ikke vet hvilken klasse de går. Rektorer som ikke tør uttale seg offentlig. Skoleflinke kan kutte ut ett år …

---

Myndighetene satser på skolen: Kvalitetsbarometer, kvalitetsportal, nasjonalt kvalitetsvurderingssystem, frihet og kvalitet! Disse orda går igjen i offentlige skoledokumenter. Det er all grunn til å spørre seg hva som egentlig skjer i skolen?

I 1990 utpekte Victor Norman skolen som det viktigste område for effektivisering i offentlig sektor. (NOU 1991:28 Mot bedre vitende.) I skolen er det lønna til lærerne som utgjør den absolutte hoveddelen av driftsbudsjettet, og det var akkurat her Norman så mulighetene. Færre lærere ville bety milliardinnsparinger. Samtidig pekte rapporten på enorme innsparingsmuligheter ved å øke gjennomstrømningen i utdanningssystemet. Mye av dette er i dag gjennomført. Høsten 2001 forsvant 3.000 lærerstillinger i grunn- og videregående skole etter at lærerorganisasjonene og staten hadde framforhandlet det som kalles skolepakke 2. Pakka inneholdt høyere lønn for lærerne, men til gjengjeld skulle de undervise én time mer per uke. Tidligere hadde lærerorganisasjonene gjennom skolepakke 1 bundet seg til å være med på videre effektivisering.

Oppløsning av klassefellesskapet og nasjonale reguleringer

Enhetsskolen ga rom for at klassen skulle fungere som et sosialt og faglig kollektiv. På sitt beste kunne klassen fungere som et fellesskap hvor alle bidrog til felles beste. Nå skal det ikke lenger være klasser i skolen, og ord som klassekamerat er ment å forsvinne. Mange nasjonale regler og avtaler som skulle sikre enhetsskolen, har stått i veien for liberaliseringa av skolen. Nasjonale normer og regler måtte bort. At grunnskolen måtte over fra stat til kommune, sier seg sjøl oppi dette, ansvaret skal vekk fra nasjonalt nivå. Kommunen delegerer igjen ansvar ned til den enkelte skole. Sjølforvaltning og sjølstyrte skoler skal det være nå. Det har vært en lang prosess vekk fra regelstyring etter felles normer og lover, og til målstyring som gir rom for effektivisering (les: nedskjæringer), og vi er neppe ved veis ende ennå.

I skolen er effektivisering og fleksibilisering gjennomført i forbindelse med skolepakker, skolereformer, skoleplaner, lovendringer og økonomiske innstramninger. Alle disse endringene har vært knyttet til kvalitetsretorikk. Samtidig har nyliberalismen en frihetsretorikk. Brukerne skal ha frihet til å velge! 2003 ble den tidligere privatskoleloven erstattet av den nye friskoleloven. Loven gjorde det enklere å opprette og drive privatskoler, eller friskoler som de nå kalles. Regjeringa signaliserer at det er et mål med konkurranse, det er på ingen måte et mål å bevare det fellesskapet som grunnskolen her vært.

Må dette skje?

Noen av oss har en sterk følelse av at skolen er i ferd med å bli ødelagt. Noen av oss forstår ikke det nye behovet for private skoler. Noen av oss forstår ikke hvorfor vi ikke lenger skal ha klasser på skolen. Hvis bedre skole var målet, kunne en ikke da satt inn to lærere i hver klasse? Men det motsatte skjer. Det blir flere barn og færre voksne. Noen av oss forstår ikke vitsen med det som kalles fleksibel skolestart. Vi syns det er lurt at barna starter samtidig på skolen. Skolestart skal fungere som en felles merkedag for alle førsteklassinger hver høst. Aldersblanding skal det også være nå. Noen av oss forstår ikke vitsen med det heller. Hvorfor skal vi ha aldersblanding i store uoversiktlige skoler, hvor mange elever lengter etter trygghet. Hvorfor aldersblanding her, når de små fådelte skolene, der alderblanding faktisk fungerer, må legges ned? Hvorfor blir det færre lærere i skolen, når barna trenger mer voksenkontakt? Hvorfor vil myndighetene utradere skille mellom grunnskole og videregående skole ved å finne opp navnet grunnopplæringa? I utdanningsloven har en gått bort skillet mellom småskoletrinn (1.- 4. trinn) og mellomtrinn, som 5.-7. trinn kalles. Hvorfor utraderes skillene systematisk? Skal den lekpregete småskolepedagogikken også forsvinne?

Vil vi om noen år ha rett til 13-årig skole, men med oppfordring til «de beste» om å klare løpet på kortere tid? Aner vi en skole der barna fra første stund starter opp på et individuelt tilpasset modulbaserte skoleprogram? Ja, det skal hete programmer nå, i første omgang i videregående, i følge departementets forslag til endring av opplæringsloven. «De beste» klarer kanskje å starte på videregåendes pensum på skolens 7. eller 8. trinn. Kanskje noen klarer å kjøre gjennom grunnopplæringas program på 10-11 år? Hvis 10 prosent av elevene klarte grunnopplæringsprogrammet på ett år kortere tid, ville det utgjøre en effektivisering til mange milliarder av kroner! I opplæringsloven, som var på høring før jul 2004, skriver departementet at undervisninga for framtida ikke nødvendigvis skal måtte oppgis i timer. Alternativet må da være poeng og nivåbaserte moduler! I så fall vil vi få en skole hvor enkeltindividene klatrer oppover poengstigen. Alle resultater fra alle skoler vil sjølsagt bli lagt ut på internett, slik at håpefulle foreldre med penger kan navigere seg fram til beste skole for sitt barn. Men hvem av oss ønsker en slik skrekkvisjon av en nyliberal konkurranseskole?

Osloskolen et skritt foran?

For å få et klarere bilde av hvilke virkemidler som tas i bruk for å skape denne skolen, kan det være interessant å se nærmere på hva som har skjedd i osloskolen. Forskjellige borgerlige byråd har her gått i spissen for utviklinga, med god hjelp fra effektive byråkrater.

Fra 2000 har Astrid Søgnen ledet Utdanningsetaten i Oslo. Hun har vært en sentral byråkrat i nyere skoleutvikling. Fra 1995-97 var hun statssekretær i Utdanningsdepartementet. Dette var tida da Reform 94 ble virkeliggjort i videregående skole, mens Reform 97 ble gjort klar for vedtak på grunnskolens område. En må regne med at Søgnen var sentral i Arbeiderpartiets endring av grunnskolen. Fra 2001-03 var Astrid Søgnen styreleder i Læringssenteret, nasjonalt kompetansesenter for utdanningssektoren i Norge. Hun ledet det såkalte kvalitetsutvalget som i delinnstillinga Førsteklasses fra første klasse i 2002 la fram forslag til et nasjonalt kvalitetsvurderingssystem. I 2003 kom NOU 2003:16 I første rekke. Denne innstillinga tok for seg kvalitet, innhold og organisering i norsk grunnopplæring.

Lederen for Utdanningsetaten i Oslo har med andre ord – under skiftende regjeringer – vært en nokså sentral person i det som skjer i skoleverket. Hun er en effektiv byråkrat. Hun leverer! Dette kan en tydelig se i osloskolen, for det er her mange av endringene har kommet lengst.

Selvstyre og driftsstyrer

Allerede i 1995 ble såkalt selvstyre innført i osloskolen. Under dekke av demokratisering og mer frihet til den enkelte skole, ble flere avgjørelser overlatt til den enkelte rektor. Slik økte forskjellene mellom skolene i Oslo, og det var jo nettopp det den skulle! Vi vet nå at etter hvert skulle skolene konkurrere om elevene, og foreldrene skulle stå fritt til å velge «den beste» skolen for sine barn.

I 1999 ble driftsstyresystemet innført. I grunnskolens driftsstyre sitter to foreldre, to fra de ansatte og tre eksterne representanter. Styret er underlagt utdanningsdirektøren. Det var mye debatt rundt innføring av driftsstyresystemet og om hvilke grupper som skulle ha flertall i styret. Mange var skeptiske, lærerorganisasjonene var mot, fordi de mente ordningen ville pulverisere ansvaret for skolen. Byrådet argumenterte med at systemet ville gi foreldrene innflytelse over skolen, en skole lærerne bestemte for mye over. For ytterligere å minske lærernes innflytelse har bystyret seinere vedtatt forsøk med økt representasjon av foreldre og eksterne representanter. I følge utdanningsetatens årsmelding for 2003 skjer dette for å styrke den enkelte skoles selvforvaltning.

Budsjettstyring på den enkelte skole

Fra 2000 ble skolens rammebudsjett lagt ut til den enkelte skole. Nå fikk driftsstyret ansvar for hvordan skolens budsjett skulle disponeres. Men siden budsjettet ikke dekket den enkelte skoles behov, ble det mye oppstyr og protester det første året. Mange foreldre trodde de faktisk hadde fått noe å si i driftsstyret. De så med egne øyne at budsjettene var for små og protesterte. Noen ville sende budsjettet tilbake til byrådet.

Men slik skulle det ikke være. Styret var innsatt av byrådet, og det skulle være budsjettstyring. Driftsstyrets oppgave var nettopp å holde budsjettet. Noen styrer som ikke ville godkjenne budsjettet, ble etter dette avsatt av byrådet. En stund var det noen steder uavklart om skolen hadde et styre eller ikke. Der hvor driftsstyrene ikke vedtok budsjettet gikk Skoleetaten inn og gjorde budsjettvedtakene, deretter fikk styrene gjenoppta sine oppgaver. Etter hvert er det færre og færre driftsstyrer som protesterer. Tross alt er det rektor som legger fram sitt forslag til budsjett for styrene, og rektorene er nå kurset i budsjettstyring og lojalitet. Når politiske vedtak er fattet, er det deres jobb å sette politikken ut i live. Å holde budsjettet har blitt viktigst av alt. Mens loven er tøyelig, er budsjettramma absolutt, og det at budsjettet må gå i balanse, er også svaret mange tillitsvalgte får når de protesterer mot uholdbare arbeidsforhold for lærere og elever.

Stykkprisfinansiering – «et godt effektiviseringsverktøy»

Tidligere hadde den enkelte skole fått tildelt timer ut fra klasser og elevtall, og lærere ble ansatt ut fra det antall timer den enkelte skole hadde. Det sentrale lønningskontoret utbetalte lønn ut fra lærernes kompetanse og ansiennitet. I 2003 ble stykkprisfinansiering innført i grunnskolen i Oslo under navnet «Pengene følger eleven». Det betyr at skolen får en fast sum per elev. Skolene får nå i all hovedsak sitt budsjett beregnet ut fra antall elever. Det betyr at skolen ikke lenger får et lønnsbudsjett ut fra hvilke lærere som er ansatt ved skolen. I stedet må rektor/driftsstyret finne ut hvor mange timer skolen har råd til å bruke og ut fra dette regne ut hvor mange lærerstillinger dette utgjør. De siste årene har antall lærere i osloskolen gått ned. I sin budsjettredegjørelse for bystyrets utdanningskomite etter første året med stykkprisfinansiering la utdanningsdirektør Søgnen vekt på at ordningen hadde vist seg å være «et godt effektiviseringsverktøy». Hun la til at ordningen burde innføres så raskt som mulig i videregående skole. Fra 2005 ble dette virkelighet. Byrådet kalte ordningen i videregående for «Elevtilpasset ressursfordeling», og stykkprisfinansieringen ble denne gangen begrunnet med at opplæringsloven ikke lenger opererer med klasser, følgelig kan ikke skolene lenger få penger ut fra antall klasser. Stykkprisfinansiering kan på sikt føre til at skolene ansetter lærere som ikke koster så mye, det vil si lærere med mindre utdanning.

Færre lærere på flere barn

Politikerne som sitter med makta i Oslo, hevder om og om igjen at det satses på skolen. Utdanningsetatens årsmeldinger dreier seg om den stadig økte kvaliteten i utdanningen. Likevel har nyordningene i osloskolen ført til færre lærere. Det var 6.024 lærere i byens kommunale grunnskoler i 1998. I 2003 var antallet sunket til 5.305. Skoleåret 1997/98 var det 44.400 elever i grunnskolen, mot 48.393 skoleåret 2003/04 (Statistisk årbok for Oslo 2004, tabell 8.3 og 8.6). Altså ca 4.000 flere elever, men 700 færre lærere. Dette er dramatiske tall. 4.000 elever utgjør 10 store skoler, og 700 lærere kan utgjøre personale ved 15-20 grunnskoler. Det er nesten så en ikke trur statistikken er sann.

Omlegging krever lydige rektorer

I osloskolens egne rekrutteringskurs for skoleledere har det i flere år vært lagt stor vekt på lojalitet oppover i systemet. Utdanningsetaten er svært klar på at rektorenes jobb er å virkeliggjøre politiske vedtak, slik utdanningsadministrasjon formidler dem. I november 2004 la Oslo Redaktørforening fram sin rapport Vær stille! Om ytringsfrihet og lojalitetsplikt blant skoleledere i Oslo og Akershus. Rapporten vakte en del oppsikt i media. Jeg siterer noen av de viktigste funnene (rapporten side 3):

• Halvparten av de som har svart, oppgir at kravet om lojalitet overfor arbeidsgiver rent faktisk har gjort at de vegrer seg for å ta del i offentlig debatt.
• Nesten tre fjerdedeler mener kravene til lojalitet er blitt strengere de siste årene.
• Det er stort sprik mellom skoleledernes syn på hvor de bør ha sin lojalitet og hvor de opplever at deres overordnede mener at skolelederne skal ha sin lojalitet.
• Over to tredeler mener klimaet for offentlig å kunne kritisere kommunens administrative eller politiske ledelse har blitt dårligere de siste årene.

Rapporten viser i tillegg at skolelederne i Oslo er langt mer kritiske til utviklinga enn sine kollegaer i Akershus.

Endringene myndighetene vil ha i skolen lokkes oftest i gang som forsøk. For rektorene gjelder det å ha noen av etatens prioriterte forsøk og prosjekter i gang. Etatens årsmelding for 2003 forteller at de fleste skoler var involvert i flere utviklingsprosjekter, totalt 564 tiltak. Settes de rette tiltak i gang, kan rektors skole kanskje bli demonstrasjonsskole eller bonusskole og få omtale på Utdanningsetatens nettside eller årsmelding som belønning. I tillegg gis det lokale lønnstillegg til skoleledere som etaten syns fortjener det. Dette har i sum gitt osloskolen nokså lydige rektorer de siste årene.

Osloprøven

Oslo har gått foran i å utvikle standardiserte prøver slik at skoler kan sammenlignes. På landsplan har vi nylig fått nasjonale prøver, men «Osloprøven» ble innført i allerede i 1999. Begrunnelsen for prøvene var sjølsagt å heve kvaliteten. Prøvene skulle være karakterstøttende og gi lærerne kompetanseutvikling i vurderingsspørsmål, som det het. I 2001 ble «Osloprøven» avholdt i følgende fag: norsk hovedmål, norsk sidemål, norsk som andrespråk, engelsk, matematikk og natur- og miljøfag, og tilvalgsfagene tysk og fransk. Dette året ble skolene for første gang bedt om å rapportere alle karakterer på «Osloprøven», samt standpunktkarakterer i disse fagene og eksamenskarakterer i de fagene hvor det var avholdt eksamen. Etter hvert skulle alt dette offentliggjøres.

Lærere flest liker ikke «Osloprøven». Den gjennomføres som en prøveeksamen i mange fag og gjør skolen enda mer karakter- og testfiksert. «Osloprøven» gjør at elevene mister mange dagers undervisning. I tillegg blir mye av undervisningen preget av aktiviteter rettet inn nettopp mot prøvene, det blir en «teaching-for-the-test»-skole.

Sammenligning av skoler

For å få til konkurranse mellom skolene må skolene kunne sammenlignes. Da må det framskaffes målbare resultater. I osloskolen er det satt i gang flere tiltak for å få til sammenligning. Det brukes mye tid på å framskaffe data som skal uttrykke skolens resultater. Etatens årsmelding for 2001, som har fått navnet På rett vei, er lagd med utgangspunkt i det den enkelte skole har rapportert. Dette blir framhevet i utdanningsdirektørens forord til årsmeldinga. Her kan vi lese: «Dette er en viktig nyutvikling og i tråd med desentralisering og selvforvaltning. Det er lagt vekt på å fremskaffe og systematisere tilgjengelig nøkkeltall som uttrykk for resultater – og som relevant styringsinformasjon til politisk og administrativ bruk.» Alle årsmeldinger er siden bygd opp på denne måten. Årsmeldingene ligger på http://www.skoleetaten.oslo.kommune.no/default.asp?page=/Osloskolen-dokumentert/Arsmeldinger.

Styringsinformasjon er tydeligvis viktig for de som styrer, og en forutsetning for at skolen kan styres dit de styrende vil. I Oslo legges nå slik informasjon ut på nett, og nettstedet har fått det noe pompøse navnet Kvalitetsportalen. Slik annonseres den på nettsida til utdanningsetaten: «Velkommen til Kvalitetsportalen Oslo. Kvalitetsportalen Oslo er nettstedet for deg som ønsker å finne informasjon om resultater og ressursbruk knyttet til den enkelte Osloskole.» Se http://www.skoleetaten.oslo.kommune.no/default.asp?page=/Kvalitetsportalen-OSLO.

Senere har vi fått denne samme styringsinformasjonen på nasjonalt nivå. Som vi husker ledet Søgnen Kvalitetsutvalget. I Kvalitetsutvalgets delinnstilling Førsteklasses fra første klasse (fra 14.07.2002) ble vurderings- og utviklingsarbeidet i norsk skole vurdert til å ha store mangler. Kvalitetsutvalget foreslo å opprette et nasjonalt system for kvalitetsvurdering og -utvikling for grunnopplæringen. Dette sluttet Stortinget seg til, og slik ble vi beriket med nettstedet www.skoleporten.no. Her får vi vite at «Hovedmålgruppen er beslutningstakere i skolesektoren, men skoleporten.no gir også nyttig informasjon til foresatte, elever og andre interesserte».

Kvalitetsbarometeret

Åpenhet er et av honnørordene som er brukt for å rettferdiggjøre offentliggjøring av karakterer og andre opplysninger som gjør det mulig å rangere skoler. I tillegg til Kvalitetsportalen har vi i Oslo fått Kvalitetsbarometeret. Dette ble vedtatt i Oslo bystyre 8.11.2000 under sak 199/2000 «Kvalitet i utdanningen VIII – Evaluering, åpenhet og oppfølging i Osloskolen». For å vise omfanget av kvalitetsretorikken var «Kvalitet i utdanningen VIII» en av ni store saker byrådet fremmet i 1999-2000, alle under navnet Kvalitet i skolen.

Kvalitetsbarometeret er et helhetlig system for vurdering av kvalitet i skolen, et verktøy for kvalitetsvurdering, i følge utdanningsetaten. Det ble brukt store ressurser på å utvikle dette. Omreisende innleide konsulenter skolerte alle lærere og skoleledere, og «barometeret» ble tatt i bruk på alle skoler våren 2002. Kvalitetsbarometeret skal hjelpe den enkelte skole inn på den rette vei.

Dersom du spør lærerne i osloskolen om de syns de har fått et godt verktøy til å gjøre jobben bedre, tror jeg det vil være langt mellom de positive svarene. Fra tid til annen blir vi lærere pålagt å utføre det som kalles overflatevurderinger og dybdevurderinger på utpekte områder. Vi får en rekke, mer eller mindre diffuse utsagn å velge mellom på skjermen og taster inn det vi syns passer. (Det ligger en demo på http://www.oslo.kommune.no/dok/felles/div/skoleetaten/kvalitetsbarometeret/start.htm for den som vil bruke tid på å prøve.) Dette arbeidet har hittil ikke gitt meg noe å ta med tilbake til elevene i klasserommet. Men det er nok heller ikke hovedhensikten med barometeret. Under overskriften «Åpenhet og oppfølging» sier etaten dette på barometernettsida: Det skal være åpenhet om resultater, og disse skal følges opp både på den enkelte skole og av den sentrale administrasjonen. Det legges opp til at resultatene rapporteres gjennom kommunens ordinære rapporteringsrutiner, det vil si tertial- og årsrapporter.

Arbeidet ser ut til å ha gitt uttelling. I den før omtalte NOU 2002:10 Førsteklasses fra første klasse er Oslo kommune løftet fram som en av fem kommuner som arbeider systematisk med skolevurdering og skoleutvikling. Her gir utvalgsleder Søgnen ros til utdanningsdirektør Søgnen.

Fleksibel skolestart

Fleksibel skolestart betyr at ikke alle barna begynner samtidig på skolen om høsten i første klasse. Foreldrene kan la barnet starte på skolen når det fyller seks år, uavhengig av skoleårets begynnelse. Oslo bystyre har vedtatt en ordning med fleksibel skolestart for seksåringer i Osloskolen. På nettsida til utdanningsetaten kan vi lese at fleksibel skolestart skal bli et tilbud ved alle skoler innen 2007. Rektorene har fått sterke oppfordringer om å starte opp forsøksvis. Fire skoler startet opp med fleksibel skolestart i januar 2003. I dag har åtte osloskoler en slik ordning.

Tiltaket fleksibel skolestart er ikke så lett å begrunne pedagogisk. For lærere flest er det helt uforståelig. Sjøl har jeg til gode å høre en lærer framføre ett eneste argument for fleksibel skolestart! Som så mye annet, blir det tredd nedover skolen ovenfra. Slik omtales fleksibel skolestart på utdanningsetatens nettside: Fleksibel skolestart er en mulighet for skolene til å skreddersy opplæringen ved å organisere aldersblandede klasser på småskoletrinnet. Målet med ordningen er å legge opplæringen best mulig til rette med utgangspunkt i det enkelte barns evner og forutsetninger. (http://www.ude.oslo.kommune.no/default.asp?page=/Satsningsomrader-2002/Tilpasset-opplaring/Fleksibel-skolestart)

Det er brukt mye penger og skrevet flere rapporter for å motivere skolene for fleksibel skolestart, men det store gjenomslaget har ikke kommet. På nettsida over kan vi lese: Delrapport 2 viser at Utdanningsetaten står overfor store utfordringer når det gjelder endringsvilje på dette området både på ledersiden og blant det pedagogiske personale på den enkelte skole. På vanlig norsk betyr dette at verken rektorer eller lærere skjønner vitsen ved fleksibel skolestart. Vi må spørre oss hvorfor det da er så viktig å få det til. Gjemmer spiren til den nye modulbaserte skolen seg bak?

Aldersblanding

Svaret er kanskje at fleksibel skolestart vil tvinge fram aldersblanding. Alderblanding skal visstnok tvinge fram tilpasset undervisning og dermed øke kvaliteten i skolen. Alderblanding er populært i utdanningsbyråkratiet i Oslo for tida. «Gode» skoleledere på barnetrinnet har allerede startet opp. Men også her er lærerne bremseklosser. De har store vansker med å forstå vitsen, sjøl om utdanningsetaten og rektor sier at det er viktig med alderblanding for å få til skreddersydd opplæring. Lærerne syns det er vanskelig å få oversikt over elevene, og det er så utrolig mye arbeid med organisering. Dette er utsagn jeg har hørt fra lærere som står midt oppi det.

Igjen vil jeg si: I Oslo, hvor skolene er ganske store og mange barn har stort behov for faste strukturer og trygghet, skal vi i tillegg til å løse opp skoleklassene også blande flere årskull sammen. Det er vanskelig å forstå logikken i at fådelte skoler samtidig tvinges til nedlegging i mange utkantkommuner. Dette er oversiktlige skoler hvor alderblanding fungerer og er hensiktsmessig. Jeg tror vi ennå ikke har sett hva alderblandingen egentlig skal brukes til.

Klassene som ble borte og basisgruppebløffen

I alle år har lærerne kjempet for å kunne undervise elever i mindre grupper slik at det skulle være mulig å nå fram til alle elevene. I Oslo som mange andre steder, har klassestørrelsen de siste åra i stedet økt. Da basisgrupper kom på tale, var det snakk om maksimum 15 elever per gruppe. Mange lærere øynet et håp, 15 er langt mindre enn 28 og 30. Men skulle det vise seg at det hele var en bløff.

Før skolestart høsten 2003 slo loven fast at skoleklassene på barnetrinnet ikke skulle være over 28, og på ungdomstrinnet ikke over 30. Loven hindret Oslo kommune i å gå foran på dette området. Klassebegrepet forsvant da Stortinget vedtok ny opplæringslov i juni 2003. Fra skolestart høsten 2004 skulle alle elever tilhøre en basisgruppe, og hver basisgruppe skulle ha en kontaktlærer. Stortinget ville ikke sette noe maksimumsgrense for antall elever per basisgruppe. I de «selvstyrte» skolenes tid er gruppestørrelsen ut fra en pedagogisk vurdering helt opp til den enkelte skole, men innenfor budsjettrammene så klart.

Med dagens kommuneøkonomi er det lite penger til lærertimer, og tendensen er heller at klasse/gruppestørrelsene vokser og grupper slås sammen i skoletimene. De varierende gruppestørrelsene krever mye organisering. Planlegging av organiseringen tar nå tid bort fra lærernes faglige og pedagogiske forarbeid. Basisgruppas funksjon blir i mange tilfeller å være den gruppe barn den enkelte lærer snakker med foreldrene til. Sånn sett er navnet kontaktlærer dekkende. Det er viktig å understreke at undervisningen ikke foregår i basisgrupper, slik mange tror. Det var heller aldri meningen fra myndighetens side. I et videre perspektiv er det lett å se at klassebegrepet stod i veien for aldersblanding og modulbasert undervisning med individuelle løp for elevene.

Driftsstyret ved Vålerenga skole i Oslo prøvde å gjøre et vedtak om begrensning av antallet elever per undervisningsgruppe. Styret ville at elevtallet ved denne barneskolen skulle være sånn at elevene ikke skulle undervises i grupper som var større en de gamle klassene (28 elever). Vedtaket ble gjort med knapt flertall, men rektor sendte vedtaket til Utdanningsetaten, som overprøvde det. Selvstyre er tydeligvis noe du får bare hvis du er enig med de som egentlig bestemmer.

Økonomien og effektiviseringspotensialet er en annen vel så viktig grunn for å kvitte seg med klassene. Ressurstildelingssystemet i norsk skole var basert på antall klasser ved skolene. Loven slo, som nevnt, fast at klassedelingstallet skulle være henholdsvis 28 og 30 på barne- og ungdomstrinnet, og hver klasse utløste så penger til skolen. Det betydde at den 29. eleven på barnetrinnet utløste en ny klasse og penger til timer til en ny klasse. Da klassedelingstallet forsvant, ble den siste viktige nasjonale standarden i skoleverket borte. Nå skal gruppestørrelsene i skolen i følge loven være pedagogisk forsvarlige. Når budsjettet setter absolutte grenser, vil det pedagogisk forsvarlig lett bli tøyelig som en strikk. Jeg må føye til at Sosialistisk Venstreparti stemte for denne lovendringen i Stortinget i juni 2003.

Flere privatskoler og konkurranse om elevene

Når det gjelder de private grunnskolene, sier Statistisk årbok for Oslo 2004 (kapittel 8: Kultur og utdanning) følgende: Også tallet på elever i private grunnskoler er økende. Mens veksten i prosent i perioden 1993/94-1999/2000 lå lavere enn i de kommunale skolene, har veksten de fire siste skoleårene ligget betydelig høyere. Dette har medført en økende andel av Oslos barn i private skoler disse årene; andelen lå i skoleåret 2003/04 på 5,7 % av de bosatte i skolepliktig alder.

Når dette skrives, er Kultur- og utdanningskomiteen i Oslo bystyre nettopp orientert om at det ligger fem nye private videregående skoler i startgropa i Oslo. Skolebyråden i Oslo skal uttale seg, før endelig godkjenning kan gis av departementet.. En av dem som søker, er det svenske John Bauergymnasiet, som presenterer seg som Nordens største private kjede innen videregående opplæring. John Bauer skal drive med allmenne fag og legger opp til et samlet elevantall på 525. Til sammen vil søkerskolene med allmenne/økonomiske linjer få en kapasitet på 1.670 elever. I følge Statistisk årbok for Oslo 2004 (kapittel 8.18) hadde de kommunale videregående skolene med disse linjene 6.648 elever skoleåret 2003/04. De private søkerskolene vil kunne ta unna en firedel av disse elevene. Det kan se ut som det nå gjelder å raske på med godkjenning før et eventuelt regjeringsskifte høsten 2005. I hvert fall er det mye som tyder på at de offentlige videregående skolene skal få konkurranse framover!

Sjøl var jeg en av dem som ikke tok byrådets meldinger «Kvalitet i skolen I, II, III osv.» på alvor. Det som stod der var etter min mening rett og slett for dumt. I dag er det bare å innse at bak den høytidsstemte kvalitetssvadaen skjulte det seg planer som i dag for stor del er virkeliggjort i osloskolen. Oslo har i dag skaffet seg redskapene som må til for å få en nyliberal konkurranseskole på plass. Osloskolen har vært en utprøvningsarena på dette området. Dette kan andre lære noe av.

Nylig ble det kjent at en offentlig videregående skole i Oslo vil tilby elever å ta videregående skole i løpet av to år. Utdanningsminister Kristin Clemet er begeistret! (Aftenposten 15.1.2005.) Oslos utdanningsbyråd fra Høyre Torger Ødegaards kommentar er: Kjempebra! I følge høyrebyråden er dette tilpasset opplæring i praksis. Det «frie» skolevalget har ført til A- og B-skoler, og ironisk nok har vi her en såkalt B-skole som ser en mulighet for å skaffe seg karakterflinke elever!

Bunnen er ennå ikke nådd

Men sjøl om mange av redskapene nå er på plass, er skolen ennå ikke omdannet til en nyliberal konkurranseskole. Vi har ennå ikke fått en modulbasert poengskole med fullstendig testbaserte individuelle løp. Vi har ennå ikke fått grupper av eliteelever som kappes om å kjøre gjennom grunnopplæringa på rekordtid. En slik skrekkvisjon av en skole med elever som albuer seg fram, vil vi heller ikke ha!

Klassene er oppløst, ja vel, men skoleklassene kan gjeninnføres. Elevene trenger den tilhørigheten klassen ga. Klassedelingstallet kan gjeninnføres. Stykkprisfinansiering kan fjernes, og friskoleloven må bort før vi gror ned i privatskoler. Jeg er enig med dem som mener kampen akkurat nå står om de nasjonale prøvene. Disse testbatteriene er nødvendig for å innføre modulbasert undervisning. De nasjonale prøvene er nødvendig for å kunne sammenligne og rangere skoler. Dette er igjen nødvendig for at de private skolene skal få noen å konkurrere med. En skole som konkurrerer om elevene, vil legge stor vekt på de nasjonale prøvene. Trene til prøvene, utvikle testkompetanse, ikke læring hos elevene. Nasjonale prøver betyr ensretting av skolen. Ære være de modige elevene som startet boikott av dem ved forrige korsvei! Hvis boikotten vokser i styrke dette året, blir det et viktig tilbakeskritt for det nyliberale skolesystemet, kanskje et banesår.

Hva ville de sagt, de som kjempet fram åtte timers normalarbeidsdag, hvis de hadde visst hva folk ble tilbudt hundre år seinere?

Ebba Wergeland er lege og innledet om dette temaet på Trondheimskonferansen 2005

---

Regjeringens forslag om ny arbeidsmiljølov er varslet i vår. Motstanden mot Arbeidslivslovutvalget (ALLU) og aksjonsdagen mot forslaget deres 11. november i fjor, har gjort inntrykk. Dagfinn Høybråten som skal legge fram forslaget, vil invitere til kompromiss. Men ingen kompromissforslag kan skjule hvilken retning endringsforslagene går. Regjeringens Sem-erklæring sier klart at de vil "myke opp arbeidsmiljølovens bestemmelser om frivillig overtid og midlertidige ansettelser". Å myke opp arbeidsmiljøloven betyr ganske enkelt å svekke arbeidervernet.

Siden den første arbeidervernloven kom i 1892, har alle de store lovrevisjonene med 20-30 års mellomrom styrket arbeidervernet, i takt med velstandsutviklingen. Hva ville de sagt, de som kjempet fram åtte timers normalarbeidsdag hvis de hadde visst hva folk ble tilbudt hundre år seinere? Tretten timers dag, 48 timers gjennomsnittsuke og individuelle arbeidstidsavtaler som på 1800-tallet, før fagorganisering og arbeidervernlov.

For hundre år siden forventet de fleste at arbeidsdagen ville bli kortere og kortere, i takt med hva vitenskap og teknikk kunne gi av produktivitetsøkning. Nå ser vi tvert i mot at kapitalen gjenerobrer tapte skanser ved å ta mer av døgnet fra oss igjen og gjøre det til arbeidstid. Da er det viktig å gjøre det klart at vi er på kollisjonskurs. Vi vil i motsatt retning. Vi vil ha sterkere vern av normalarbeidsdagen og kortere arbeidstid med full lønn. De som har høye boliglån å betale, eller som har gode krefter og tror de alltid kan være sin egen lykkes smed, er lette å forføre med dagens snakk om økt "valgfrihet" til arbeidstid og utvidet "rett" til frivillig overtid. Det gjelder at verken de eller andre glemmer at det er forskjell på framover og bakover i kampen om arbeidsdagens lengde. For ikke å miste retningssansen må vi snakke oftere og høyere om hvor vi vil. Ikke bakover til trettentimersdagen, men framover til sekstimersdagen.

Arbeidsdagens lengde

Hva er det egentlig som bestemmer arbeidsdagens lengde? Marx lar den personifiserte Kapitalen svare på spørsmålet på denne måten: "Arbeidsdagen er på i alt 24 timer, med fradrag av de få timene med hvile som arbeidskrafta må ha for å kunne klare å utføre sine tjenester på nytt." (ref 1) Det kan faktisk se ut som om ALLU tenkte nettopp slik. De henter fram forskningsresultater om hvor lite hvile man kan klare seg med: "Forskning viser at vi trenger om lag 11 timer hvile i døgnet for å bygge oss opp igjen etter en arbeidsøkt," står det i utredningen (ref 2). Greitt nok tenker flertallet i ALLU og forfatterne bak EUs arbeidstidsdirektiv før dem, da passer det med 13 timers arbeidsdag.

Hadde dette vært ei grense som bare ble utnyttet i ekstreme situasjoner, hadde det faktisk vært en forbedring fra dagens lov. Der er minimum hviletid mellom skift bare 10 timer. Men helheten i ALLU-forslaget gjør at det åpnes for ukevis med 13-timers dager uten krav til begrunnelse. Ingen forskning sier at vi kan kombinere 11 timers døgnhvile i uke etter uke, med familieliv, venner og normal fritid, og med helsa i behold på lang sikt. Og det er det som interesserer folk flest.

Marx lar en tenkt arbeider svare Kapitalen, men han låner ord fra virkelige arbeidere. Han bruker en erklæring forfattet av bygningsarbeidernes streikekomite i London 1860-61. De stilte krav om å korte ned arbeidsdagen til 9 timer, og de stilte dem til en kapitalist som hadde ord på seg for å være svært from, kanskje en datidas Høybråten:

Du forkynner stadig "sparsomhetens" og "avholdenhetens" evangelium for meg. Vel og bra! Jeg skal som en fornuftig, sparsommelig eiendomsforvalter økonomisere med min eneste formue, arbeidskraften, … Jeg vil hver dag bare sette så mye av den i bevegelse, eller i arbeid, som er forenelig med dens normale vedlikehold og sunne utvikling (ref 1).

Her stilles en økologisk, bærekraftig og menneskevennlig tenkning opp mot kapitalens ensidige prioritering av maksimalt utbytte. Den samme sunne logikken finner vi hos arbeiderrepresentantene som ville lovfeste 10 timers normalarbeidsdag i den første norske arbeidervernloven. De er faktisk sitert i ALLUs utredning. Med 11-12 timers arbeidsdag, sa arbeiderrepresentantene, kan det "vanskelig innspares noe fra den nødvendige nattesøvn for en sådan arbeider til å ha godt av samværet med kone og barn, til å lese litt eller til å sysle med ett eller annet avvekslende yndlingsarbeid legemlig eller åndelig". De ville lovfeste 10 timers normalarbeidsdag for "å erobre en eller muligens flere timer til fordel for familielivet og alt annet der kan tjene til å heve arbeideren intellektuelt og moralsk" (ref 2). Men verken Høirerepresentantene i 1892 eller ALLU-flertallet i 2004 ville ha normalarbeidsdag.

Det nødvendige arbeidet blir mindre

Nesten hundre år etter at åttetimersdagen ble lovfestet i 1919, er tariffestet arbeidsdag bare en halv time kortere, 7,5 timer. Men vi har fått kortere arbeidstid i form av ferie, fem dagers uke og alderspensjon. Vi får også kortere livsarbeidstid ved ufrivillig deltid, arbeidsløshet og utstøting fra arbeidslivet. Dette er arbeidstidsforkorting på arbeidsmarkedets premisser, ikke på våre.

I 1919 forventet de fleste en raskere nedtrapping av arbeidsdagens lengde, ettersom mer og mer av det nødvendige arbeidet kunne overtas av maskiner. På 30-tallet var sekstimersdagen et aktuelt krav, kanskje spesielt som et middel mot den store arbeidsløsheten i mange land. Det ble snakket mye om å dele arbeidet. Også arbeidsgiverne var med på dette. Uten lønnskompensasjon ble kostnadene for å dele arbeidet stort sett lagt på arbeiderne. Men selv med full lønnskompensasjon, kunne det gi arbeidsgiver fordeler. Så lenge sekstimersdagen bare var et tiltak mot arbeidsløshet, og ikke lovfestet som normalarbeidsdag, kunne dessuten arbeidsdagens lengde varieres og tilpasses markedet. I 1931 krevde LO-kongressen sekstimersdag med full lønnskompensasjon som et tiltak mot arbeidsløsheten.

John Maynard Keynes (1883-1946) er kanskje den mest kjente økonomen i forrige århundre. Han rådet regjeringene til å gripe inn med skattepolitikk og finanspolitikk som middel mot arbeidsløsheten. Statens pengeplasseringer skulle skape nye jobber. Teoriene hans preget både New Deal i USA og norsk sosialdemokratisk økonomisk politikk helt fram til 1970-tallet. Denne mannen skrev i 1930 et essay om de økonomiske mulighetene hundre år fram i tida. Han kalte det Våre barnebarns økonomiske muligheter (Economic possibilities of our grandchildren). Der ser han for seg at vi vil komme i en situasjon der vi nærmest kappes om å få arbeide tre timers dag, femten timers uke i en overgangsperiode, fordi vi har problemer med å venne oss til et nesten arbeidsfritt liv:

"For første gang siden skapelsen, vil mennesket stå overfor sitt virkelige, grunnleggende problem: Hvordan bruke friheten fra presserende økonomiske behov, hvordan bruke fritida, som vitenskapen og renters rente har skaffet ham, til å leve klokt og behagelig og godt." (ref 3)

Også kapitalistene tenkte i slike baner. Storkapitalisten Henry Ford framhevet den økonomiske verdien av økt fritid (ref 4). Det ville stimulere folk til å kjøpe og konsumere mer industrivarer. Det var i tråd med hans "velferdskapitalisme", som baserte masseproduksjonen på mulighetene for avsetning i en tilstrekkelig godt betalt arbeiderbefolkning. Men Henry Ford advarte mot å legge for mye vekt på de menneskelige fordelene for arbeiderne av kortere dag. Det kunne få folk til å prioritere fritid framfor arbeid, og det ville føre galt av sted for kapitalistene.

Kravene om lovfestet 30-timersuke dempet interessen for kortere dag hos arbeidsgiverne. Det var greitt å bruke seks timers dagen i arbeidsløshetstider, og da med minst mulig lønnskompensasjon slik at arbeiderne selv ga avkall på lønn for å gi jobb til flere. Det var også greitt å bruke kortere dag som en mulighet for markedstilpasning. Men ikke som normalarbeidsdag.

Hvis Marx hadde levd, ville han nok helt kaldt vann i blodet på alle som trodde arbeidsdagen nærmest ville krympe av seg sjøl. I 1930 var Marx død, men folk kunne lese. De som hadde lest sin Marx, trodde mindre på automatikk og mer på seig klassekamp for å erobre tilbake døgnets timer til eget bruk. Hvordan forklarte Marx at arbeidsdagen fortsatt kunne bli lang, selv om produktiviteten ble mangedoblet? Han snakket om produksjon av merverdi som gir avkastning på kapitalen, og som skapes fordi arbeideren utfører mer enn det nødvendige arbeidet, samtidig som lønna bare dekker det nødvendige arbeidet, det som skal til for å opprettholde arbeiderens levestandard.

"Under den kapitalistiske produksjonsmåten, vil det nødvendige arbeidet alltid bare danne en del av arbeidsdagen. Det er ikke nok at det nødvendige arbeidet blir mindre.

Kapitalen … kan som en vampyr bare holde seg i live gjennom å suge inn levende arbeid, og jo mer arbeid den suger inn, desto mer lever den.

Kapitalisten eller arbeidskjøperen kjøper retten til å bruke arbeidskraften for en dag. Og prøver å dra størst mulig nytte av varens, dvs. arbeidskraftens bruksverdi." (ref 1)

Kelloggs' sekstimersdag

Trolig ble 30 timers uke og seks timers dag ikke bare diskutert, men også forsøkt mange steder på 1930-tallet. Ett slikt forsøk står i en særstilling fordi det varte så lenge, og ble så godt dokumentert at vi i ettertid kan lese hva arbeiderne mente om ordningen, hvorfor de sloss for å beholde den, og hvorfor de til syvende og sist oppga sekstimersdagen igjen, til fordel for vanlige åtte timers skift. Det er skrevet en bok om sekstimersdagen på Kelloggs, bygd på avisreportasjer, intervjuer og dokumenter hele veien fra 1930 da de begynte, til 1985 da de siste gikk over til 8 timers skift igjen (ref 4).

Initiativet kom faktisk fra eieren, W K Kellogg. Bedriften hans i den lille byen Battle Creek var verdens største frokostblandingsfabrikk med 1.500 ansatte. 1. desember 1930 gikk fabrikken over fra 3×8 timer til 4×6 timers skift. Et helt nytt skift ble altså ansatt. For Kellogg, som var en kapitalist av den gammeldagse "faderlige" typen, var sekstimersdagen ikke minst et nødvendig trekk mot arbeidsløsheten under kapitalismen. Ja, dette var selve redningen for kapitalismen. Arbeiderne ville se seg tjent med den, hvis de fikk del i produktivitetsøkningen gjennom mer fritid.

Kelloggs-arbeiderne var skeptiske i begynnelsen, og trodde først og fremst dette var et triks for å få opp produktiviteten. På et vis hadde de rett i det. Men etter hvert ble fordelene tydeligere. Blant annet appellerte argumentet fra Kellogg om at det ville skape flere jobber, til en godt utviklet arbeidersolidaritet.

Minimumsdaglønna ved Kelloggs ble økt for å opprettholde kjøpekraften. Timelønna ble høyere enn på de andre store fabrikkene i byen, men kompenserte bare delvis arbeidstidsforkortelsen. Kelloggs-arbeiderne, som enda var uorganiserte, ga dessuten avkall på nattillegget og på en halv times matpause. Overtidstillegget ble erstattet med produksjonsbonus for det som ble produsert innafor normal arbeidstid. På den måten var ingenting som kunne friste til å arbeide lengre dager eller ekstra nattskift.

Etter fire år, 7. november 1935, kunne W K Kellogg oppsummere at de hadde hatt 41 % reduksjon av ulykker og 51 % reduksjon i dager tapt per ulykke: "Vi har erfart at effektiviteten og innsatsen er økt så mye … og kostnadene redusert så mye at vi har råd til å betale like mye for seks timer som vi tidligere gjorde for åtte" (ref 4).

Eksperimentet på Kelloggs ble møtt med stor interesse over hele USA. Kellogg ble til og med invitert til president Hoover for å fortelle om prosjektet, og det ble bredt omtalt og beskrevet i fagblad og aviser. Slik skrev for eksempel fagtidsskriftet Factory and Industrial Management:

"(Kelloggs forsøk åpner for) en ny livsform … (viser at) produksjonen er et middel og ikke et mål. Produktivitetsøkningen gjør det mulig å bruke større del av livet til å leve … tar høyde for at forholdet mellom tid til å leve og (tid til) produksjon av livsnødvendigheter forandres … og at økt fritid er den mest logiske måten å øke levestandarden." (ref 4)

Men interessen fra myndighetene og industrien kjølnet med innføringen av den nye Keynes-inspirerte økonomiske politikken som middel mot arbeidsløsheten. Staten tok ansvaret, og det lokale ansvaret ble mindre tydelig. Verdenkrigen førte til gjeninnføring av åtte timers skift på Kelloggs, på det klare vilkåret at dette var en midlertidig ordning. Etter krigen ønsket de nye eierne å fortsette med åtte timers skift, men flertallet av de ansatte ville tilbake til sekstimersdagen. Og nå fulgte den perioden som kanskje er aller mest interessant. Hvordan klarte de nye eierne å erobre tilbake åttetimersskiftene, og gjøre sekstimersdagen til deltid igjen? Hvordan tenkte de ansatte, hvilke argumenter gjaldt for og mot, hvordan ble fronten splittet etter at arbeiderne like etter krigen samlet hadde krevd gjeninnføring av sekstimersdagen?

Den nye ledelsen tilbød bedre muligheter for overtid for dem som valgte åttetimersskift, og mange falt for fristelsen da de igjen fikk sjansen til å øke inntekten. På denne måten ble det vanligere igjen å prioriterte penger framfor fritid. Det oppsto etter hvert en allianse mellom ledelsen og menn med lang ansiennitet som ønsket åtte timer fordi de på grunn av ansienniteten hadde førsterett til overtid.

Også i USAs fagbevegelse var det færre som nå så arbeidsløsheten som et lokalt ansvar, det måtte staten ta seg av. Dermed ble argumentet om jobbdeling svekket, selv om det også foregikk nedbemanning på Kelloggs i denne tida. En ny ledelsesfilosofi ble forkynt for mellomledere og ansatte. Kjernen var som i mange av dagens "management"-påfunn at de ansatte skulle lære å se på jobben som livets mening, og identifisere seg med "vår" bedrift. Det minner om utsagnet fra en ABB-direktør til bladet Økonomisk Rapport for noen år siden: "Det store gjennombruddet vårt kom da klubben lærte seg å vise større solidaritet med bedriften enn med de ansatte hos konkurrenten."

"Før-industriell bevissthet"

Kvinnene på Kelloggs var de siste som ga opp sekstimersdagen. De var på et vis sikrere i sine "utenom jobb"-roller. Mennene knyttet lettere egenverd og identitet til jobben. En pussig sak var at menn med fritidsinteresser som jakt, fiske og friluftsliv hadde noe av samme evnen som kvinnene til å håndtere fritid. Historikeren E P Thompson hevder at kvinner har vært vanskeligere å disiplinere til den kapitalistiske produksjonsmåtens klokkestyring, fordi de i så stor grad styres av andre tidsettere, først og fremst av barns og andre familiemedlemmers behov (ref 5). Han kaller det en "før-industriell tidsbevissthet". Det samme begrepet kunne kanskje passe på Kelloggs-mennene som likte friluftsliv. Ute i naturen er det ikke klokka, men tidsettere som sol og måne, flo og fjære, som påvirker mulighetene for jakt og fiske. Kanskje har de også denne bevisstheten felles med dem man på mange små industristeder litt nedsettende kaller "bøndene" blant arbeiderne, de som ikke er så ivrige på overtid og som kan bli borte om det er godt vær for å ta inn høyet. De styres av jordbrukssamfunnets tidsettere som konkurrerer med stemplingsuret. Fortsetter vi å spekulere, kan vi kanskje tenke oss at moderne menn som tar sin aktive del av omsorgsarbeid og barnestell får gjenopplivet sin "før-industrielle bevissthet" og blir pådrivere for sekstimersdagen?

På Kelloggs ble seksdagerskravet svekket ved at det ble "feminisert". Dels ble prioritering av fritid og det som kunne gjøres på fritid, omtalt som typisk for kvinner. Dels ble rekrutteringspolitikken lagt opp slik at menn ble ansatt på avdelingene med åttetimersdag, kvinner på avdelingene med sekstimersdag. Kjønnskillet ble understreket. Arbeidet som ble utført på sekstimersskiftene ble også stemplet som kvinnearbeid, eller rettere kvinnfolkarbeid.

I ettertid var sekstimersdagen både for kvinner og menn ved Kelloggs stort sett et positivt minne. Men de hadde etter hvert "lært" at dette var urealistisk å holde fast ved, og ikke i takt med utviklingen. Har det samme skjedd med synet på sekstimersdagen i norsk fagbevegelse? Har vi på en eller annen måte "lært" at dette kravet er urealistisk, selv om det står på programmet?

Lønnsøkning eller mer fritid

Figur 1 Fra normalarbeidsdagens historie Fra 1889: 1. mai felles internasjonal kampdag for åttetimersdagen 1892: Barns arbeidstid lovreguleres. Lovforslag om titimersdag utsatt 1894: Bakersvenner lovfestet tolvtimersdag 1897: Brutto titimersdag 1915: Lovfestet titimersdag / 54 timers uke Revolusjon gir åttetimersdag i Europa 1919: Åttetimersdagen lovfestet 1931: LO-krav om sekstimersdag 1959: 45 timers uke, maks 9 timers dag 1968: 42,5 timers uke Femdagers uke innført for de fleste 1976: 40 timers uke Arbeidsmiljøloven 1977: 40 timers uke, ikke mer enn 9 timer per dag Tariffoppgjøret 1986: 37,5 timers uke og 7,5 timers dag (Fritt etter Samordningsgruppas lysbildeserie)

Selv om vi også i etterkrigstida har fått redusert arbeidstid gjennom tariffavtaler og lover (figur 1), er det gått langsommere etter hvert. Figur 2 viser fordelingen mellom reallønnsøkning (verkstedindustrien) og fritidsøkning i periodene 1910-1939 og 1950-1980, i forhold til produktivitetsøkningen i bruttonasjonalprodukt per innbygger og per time. Den siste perioden er relativt mye mer tatt ut i reallønnsøkning.

Figur 2

Men på 1970- og 1980-tallet skjedde det noe som midlertidig brakte kravet om arbeidstidsforkortelse høyt på dagsorden igjen. Det hang sammen med at kvinner i større grad deltok i lønnet arbeid (figur 3). Først kom de middelaldrende kvinnene, som tok arbeid etter at barna var blitt store. På 1980-tallet ble også småbarnsmødrene for alvor en del av arbeidsstyrken. Og i takt med denne utviklingen kom den politiske kvinnebevegelsen, som stilte krav om kortere arbeidsdag.

Figur 3

I dag virker det nesten utrolig at norske regjeringer på 1980-tallet lot et offentlig ekspertutvalg bruke tre år på å utrede arbeidstidsreformer, der 60 års pensjonsalder og sekstimersdag var blant de fire alternativene (ref 6). Enda de visste om "eldrebølgen" som seinere har vært brukt til å stoppe alle forslag om liknende arbeidstidsreformer. Utvalget mente sekstimersdagen ville kreve at en litt større andel jobbet to-skift, og at det ble holdt igjen på lønnsøkningen:

"Under de forutsetninger som er nevnt foran, og med en normal økonomisk vekst i løpet av nærmeste 14-årsperiode, vil innføring av 6-timers normalarbeidsdag … ikke behøve å bety redusert gjennomsnittlig reallønn pr. årsverk ut fra dagens nivå."

Utredningen om arbeidstidsreformer er blitt nærmere gjennomgått i et hefte fra De Facto (ref 7). Ingen av reformforslagene ble den gangen stemplet som urealistiske, det var bare snakk om ulike måter å ta ut veksten på, i stedet for lønnsøkning. Det forteller oss vel at spørsmålet om reformer er "realistiske" eller ikke, mest henger sammen med hvor mange som stiller seg bak reformkravet. Kelloggs' sekstimersdag gikk fra å være et realistisk flertallskrav like etter krigen, til å kalles "urealistisk" av arbeiderne selv førti år seinere. Sekstimersdagen var realistisk i Norge i 1987. I dag behøver du ikke å gå langt for å få vite at det er helt urealistisk.

Forsøk med sekstimersdag

Virkeligheten tyder på at seks timers dagen er realistisk. I alle fall er den tatt i bruk mange steder med godt resultat. De mest kjente eksemplene fra pressen er fra industribedrifter i Sverige med både menn og kvinner ansatt. Det er gjerne arbeidsgiverne som tar initiativet, og de gjør tydeligvis den samme erfaringen som forgjengerne gjorde ved reduksjon til 10 timer og 8 timer. Produktiviteten har tendens til å øke når arbeidstida går ned.

På Toyota-verkstedet i Göteborg innførte de sekstimersdag i 2002 med uforandret lønn i forbindelse med overgang til to-skift for å korte ned køene (ref 8). De doblet nesten bemanningen ved å nyansette folk, men regnet likevel med lønnsomhet takket være forbedret service. De regnet også med at de nå lettere kunne rekruttere kvalifiserte søkere til jobbene. Tidligere var arbeidstida 7-17, nå var første skift 06-1230 og det andre 1210-18.

En reportasje fra 2004 bekrefter at både ansatte og ledelse fortsatt er fornøyd med reformen to år etter (ref 9).

Ved Hässleholm Ytbehandling ga sekstimersdag med full lønn høyere lønn, økt produksjon og lavere fravær (ref 10). Bedriften driver med overflatebehandling av busser, biler og trucker. En av de 25 metallarbeiderne oppsummerer erfaringene sine etter fire år til Aftonbladet: "Jag är piggare och får en rikare fritid."

På Direkt Chark i Göteborg (kjøttindustri) har de redusert arbeidsdagen til seks timer på et av båndene, med uforandret lønn (ref 11). Reformen kom etter initiativ fra fagforeningen, da eieren ville utvide driftstiden til to skift. Nå arbeider de 6-12 og 12-18. Produktiviteten er økt og det er mindre fravær. Det var erfaringene fra Toyota som fikk dem til å prøve.

Det best kjente eksemplet fra Norge er forsøket med sekstimersdag i omsorgstjenesten i Oslo kommune. FAFO skrev en oppsummering av forsøket som blant annet sa at de ansatte trivdes bedre etter innføringen av sekstimersdag, de mente de samarbeidet bedre med kolleger, hadde bedre kontakt med pasientene, større muligheter for å bestemme arbeidstempoet, og at de ble mindre fysisk slitne etter endt arbeidsdag (ref 12).

Figur 4 er konstruert slik at den jevne, innerste åttekanten viser utgangssituasjonen før forsøket med sekstimersdag. Der det ble brukt mer tid under forsøket, krysser linjen lenger ute på beinet. Figuren viser at når de ansatte fikk to timer mer av dagen til eget bruk, var det først og fremst tida til samvær med barna som økte (høytlesing, leking, barnestell). Det ble tid til mer enn det som må gjøres fullt ut selv med lang dag (og som derfor ikke økte), leksehjelp og matlaging.

Figur 4

Hvorfor i all verden er Oslo-forsøket oppsummert som en fiasko? Jo fordi det ikke førte til redusert sykefravær. Forskere hadde på forhånd forklart Oslo kommune at de ikke kunne forvente en slik virkning. Men forsøket var stramt politisk styrt, og sykefraværet var det eneste som interesserte. Dette viser hvor farlig det er å godta sykefraværsreduksjon som suksessmål for arbeidsmiljøtiltak. De ansatte fikk det bedre, og de som brukte tjenesten syntes den var like god som før. Allikevel sitter de fleste som ikke fulgte forsøket på nært hold, igjen med en oppfatning om at det var mislykket. Noen har ment at sykefraværsutviklingen skyldtes at så mange ble gravide i perioden. Men antallet gravide var faktisk nokså normalt. Mer sannsynlig er det at nyrekruttering til et prosjekt fører til lavt fravær i begynnelsen og høyere fravær på slutten. Nyrekrutterte er friskere enn gjennomsnittet, for man søker sjelden ny jobb mens man er langtidssykmeldt. En oppsummering av data fra dette forsøket og to liknende forsøk i Stockholm og Hälsingborg, viste at andelen med smerter fra nakke og skulder gikk ned, i tillegg til at færre var utkjørt etter jobb (ref 13). Slike ting kan ikke fraværsprosenten fortelle.

Et annet eksempel på at tida er moden for kortere dag, er forsøkene ved Oslo Sporveier på å bruke kortere dag som seniorpolitikk. Eldre arbeidstakere kan få redusert arbeidstid (gjennomsnittlig en time per dag) med full lønn, hvis de avstår fra overtid og ekstrajobb (ref 14).

Motstand mot kunnskap

En kan spørre hvorfor ikke flere arbeidsgivere prøver seg med sekstimersdag når erfaringene er såpass gode. Både i Sverige og Finland gjøres det i alle fall en del forsøk med forskjellige arbeidstidsordninger. Det svenske arbeidsmiljøinstituttet, Arbetslivsinstitutet i Stockholm, er i gang med et nytt stort forsøk med sekstimersdag for å se på helsevirkningene av denne arbeidstidsorganiseringen, blant annet med tanke på å motvirke utstøting .

I Norge er det nærmest forbudt å gjøre noe liknende. Offentlige myndigheter, KS og NHO er alle like negative. Oslo-forsøket manglet i sin tid noen hundre tusen kroner på å bli stort nok til å gi pålitelige resultater. Forskningsrådet hadde gitt tilsagn om støtte i millionklassen, dersom disse betingelsene ble innfridd. Men de tre departementene som var aktuelle, avslo å støtte. Resultatene ble dermed mindre sikre enn de kunne blitt.

Når en hører hvor bekymret alle er over utstøtingen fra arbeidslivet, virker det underlig at man ikke en gang vil prøve det enkleste og mest effektive midlet: reduksjon av belastningen ved kortere dag. Så engstelige er de store partiene for tanken, at for eksempel medlemmene av Sandman-utvalget, som ble oppnevnt for å utrede blant annet tiltak mot utstøting, fikk beskjed om at de ikke måtte diskutere sekstimersdagen. Det lå utenfor mandatet.

Det rare er at industrisamfunnene i sin tid møtte 10- og 8-timersdagen på samme måte. Eric Hobsbawm er engelsk historiker. Han mener å kunne forklare denne motstanden mot kunnskap fra kapitalens side (ref 15). Økt effektivitet krever i praksis høyere lønner og kortere dager. Men "ingen forretningsmann vil øke sine utgifter uten sikkerhet for å få dem tilbake", skriver Hobsbawm. Og sikkerhet for gevinst i hvert enkelt tilfelle, kan selvsagt ingen gi. Dessuten mener han at eierne var redde for å oppmuntre arbeiderne til å kreve høyere lønn og kortere dager, for hvor ville det da ende? Det var tryggere, om enn mindre effektivt, å bli ved det gamle, hvis ikke synkende profitt, økt konkurranse, fagforeningskrav eller andre uunngåelige fakta tvang fram en forandring. Kanskje utstøting og rekrutteringsproblemer kan bli et slikt "uunngåelig faktum" denne gangen, og bidra til innføring av sekstimersdag? Eller skal vi satse på fagforeningskrav?

Arbeidslinja

Vi har et problem til på veien til kortere dager. Marx ville sagt at for kapitalen er arbeidsdagen like fullt på 24 timer, minus det som skal til for å gjenta innsatsen neste dag. Tendensen til å undergrave arbeidstidsbegrensinger og tvert i mot legge nye timer til arbeidstida vil alltid være der så lenge det Marx kaller "vampyren" (den kapitalistiske produksjonsmåten) regjerer samfunnet.

I dag vil ingen regjering utrede sekstimersdagen. Utredningene om arbeidstidsreformer fra 1987 er lagt dypt ned i skuffen. Nå skal tvert imot reguleringen av arbeidsdagens grenser "mykes opp". Og i stedet for aldergrense ved 60 år, skal det nye pensjonssystemet få oss til å stå i arbeid til langt over 70.

Det skjedde et skifte i norsk politikk på slutten av 1980-tallet. Det handlet om EU-tilpasning og om EUs Lisboa-strategi og om det som blir kalt den nyliberale revolusjonen. Arbeidstidsreformer som en måte å ta ut velferdsutviklingen på, måtte vike for innføringen av arbeidsplikt med røtter tilbake til attenhundretallet. Denne nye EU-tilpassa arbeidsmarkedspolitikken ble lansert som "arbeidslinja". Arbeiderpartiet med Brundtland som statsminister gjorde hovedjobben, men nyliberalere sluttet opp på tvers av partiskiller, slik at "arbeidslinja" ble noe "alle" var enige om. Den ble beskrevet i Attføringsmeldingen i 1992 (St.meld nr 39, 1991-92), men tatt inn i offentlig språkbruk for alvor med Velferdsmeldingen i 1995 (St.meld nr 35, 1994-95). Der ble det slått fast at "arbeid skal gjøres til førstevalg" og at trygdekutt skulle brukes som "incitament" (pådriver) for jobbsøking. Det underliggende budskapet var ikke nytt i historien, men svært nytt som Arbeiderparti-politikk: Det handlet om at arbeidsløse og trygdesøkere egentlig var arbeidssky og måtte styres til arbeidsmarkedet med økonomisk tvang.

I 2001 kom avtalen om inkluderende arbeidsliv (IA). Nok en gang misbruk av vakre ord. Fire år etter at avtalen ble inngått, er det verken flere eldre eller flere funksjonshemmede i arbeid. Men det er blitt vanskeligere å få sykepenger og uføretrygd. Hva er inkluderende med å gi midlertidig uføretrygd eller lage lover som sier at sykmeldte skal informere arbeidsgiver om sin "funksjonsevne" enten de vil eller ikke? Når avisene skriver at nesten like mange er arbeidsløse, men flere er i arbeid, må en spørre seg hvor de nye arbeiderne kommer fra, og hva slags arbeid de har fått. Det kan være noen lykkelige uførepensjonister som omsider blir verdsatt av arbeidsmarkedet. Men det kan også være noen som må ta til takke med underbetalt og helsefarlig arbeid fordi nåløyet til trygden er blitt trangere. Arbeid er en velsignelse, sies det, men det gjelder så visst ikke alt arbeid.

Den planlagte, nye Arbeids- og trygdeetaten framstilles som en drøm av brukervennlighet, men for de få som har lest Rattsø-utvalgets utredning som ligger til grunn for reformen, er formålet åpenbart: bedre kontroll med arbeidsløse og trygdesøkere (ref 16, 17).

Den nye pensjonsordningen som Høyre og Arbeiderpartiet egentlig er ganske enige om, skal ikke lenger fordele midler solidarisk fra de heldigste til de mindre heldige blant pensjonistene, slik folketrygdens hensikt var. Nå skal forsikringsrettferdigheten gjelde. Du får det du har betalt premie for. Den som har hatt god helse og god lønn og god jobb, skal få mer, og den som verken har hatt helse eller fast jobb eller særlig lønn skal få mindre. Arbeidslinja betyr at alle skal lokkes eller trues til å strekke yrkeslivet så langt skinnfellen rekker og litt til. I hva slags arbeid? Statistikken sier at det er prestene som holder lengst. En og annen professor som trives med jobben, fortsetter også med glede til 70. Men ellers?

Det er merkelig hvor få som kritiserer arbeidslinja. Det er liksom ikke lov å være mot noe som handler om arbeid. Det mange overser, er at det er to syn på lønnsarbeidet under kapitalismen, akkurat som det er to syn på arbeidsdagens lengde.

Arbeidslinja representerer Kapitalens logikk. Den sier at flest mulig må være mest mulig og lengst mulig disponible for arbeidsmarkedet, uten garanti for å få jobb. Arbeiderbevegelsen har alltid krevd det stikk motsatte, rett til arbeid, anstendig arbeid. Denne retten er til og med nedfelt i artikkel 23 i Menneskerettighetserklæringen.

Kapitalen er tjent med arbeidslinja, som går ut på å bruke trygdekutt for å "stimulere til jobbsøking" som det kalles. Fagforeningenes arbeidsløshetskasser hadde stikk motsatt formål. De skulle beskytte medlemmene mot å måtte godta underbetalt arbeid som kommunens fattigkasse ville pålegge dem.

Flere i jobb eller flere i jobbkø?

Det er nettopp lagt fram en utredningen om deltid og undersysselsetting (ref 18). ALLU overlot dette til et eget utvalg, Deltidsutvalget. På 1980-tallet ville sekstimersdagen vært et nærliggende fra arbeidstakerrepresentantene i et slikt utvalg. Ufrivillig deltid er først og fremst et kvinneproblem. Utredningen forteller at 30 timers uke er den arbeidstida de fleste kvinnene ønsker seg. Så hvorfor ikke i alle fall drøfte å gjøre dagens deltid til morgendagens heltid?

Men LO, YS og UHO krevde bare fortrinnsrett for deltidsansatte ved utlysning av ny stilling, og tilsvarende økt stilling når deltidsansatte som en fast ordning arbeider mer enn avtalt. Dette er enkle og svært beskjedne krav. Likevel mente flertallet i Deltidsutvalget, som politisk er en kopi av ALLU, at det ikke var noe behov for å gi ufrivillig deltidsansatte bedre rettigheter. Derimot var det enighet om å oppfordre dem til å melde seg hos Aetat, og prioritere dem "ved tildeling av mobilitetsfremmende stønader". Det er kanskje vanskelig for arbeidstakerrepresentantene å gå imot slike forslag. Men det kan knapt kalles tiltak til beste for de deltidsansatte. Muligheten for å kontakte Aetat har vel vært der hele tida. Og mobilitetsfremmende stønader betyr stønader som kobles til krav om flytting. Det er neppe høyest på ønskelista hos deltidsarbeidende som trenger heltid.

Hele utredningen munnet dermed ut i enighet om å gjøre deltidsansatte mer disponible for arbeidsmarkedet og lettere å styre, i pakt med arbeidslinja. De beskjedne kravene fra arbeidstakersiden ble nedstemt. Tittelen på Deltidsutvalgets utredning har dobbelt bunn. Kan flere jobbe mere? betyr i virkeligheten Kan flere jobbe eller stå i jobbkø mere? For det er innholdet i arbeidslinja, som også er en del av NHOs næringspolitiske program 2001-2005. Der står økt tilgang på arbeidskraft øverst på ønskelista. I følge NHO skal det skje ved å "sikre næringslivet tilstrekkelig tilgang på arbeidskraft gjennom større fleksibilitet, bedre utnyttelse av eksisterende arbeidskraft, redusert avgang fra yrkeslivet og økt arbeidsinnvandring". Arbeidslinja handler om å øke mengden av disponibel arbeidskraft for arbeidsmarkedet. Hvis det handlet om å få flere i arbeid, var det rimelig å begynne med de 100.000 arbeidssøkende vi allerede har. Men det handler om å gjøre enda flere disponible, i tillegg til dagens registrerte arbeidsløse. En stor reservearmé virker lønnsdempende, som det heter.

Hold retningen

Litt for mange har "lært" at det er urealistisk å begrense arbeidsdagen på våre premisser, til seks timers dag, mens det er realistisk å finne seg i kortere arbeidsdag på markedets premisser, som ufrivillig deltid og arbeidsløshet. Det er som om vi har mistet retningssansen. Arbeidstakerrepresentantene i Deltidsutvalget manglet retningssans når de ikke satte kravet om sekstimersdag opp mot flertallets kyniske "arbeidslinje".

Arbeidstakerrepresentantene i ALLU manglet retningssans når de ikke krevde lovfesting av 37,5 timers uke og 7,5 timers dag, men fulgte flertallets ønske om å beholde 40 timers uke og 9 timers dag som alminnelig arbeidstid. Derimot hadde heldigvis Likestillingsombudet retningssansen i behold, og kritiserte ALLU for å videreføre førtitimersuken, når de heller burde gått inn for kortere normalarbeidsdag.

Regjeringens forslag til ny arbeidsmiljølov vil uansett kompromisser gå ut på å svekke nomalarbeidsdagen og skru historien tilbake. Vi må ikke bare si nei til ALLU og Høybråtens trettentimersdag, men også holde stø kurs i motsatt retning, mot kortere dager. Sekstimersdagen blir realistisk når kravet reises av mange nok. Sekstimersdagen er sjølsagt langt mer realistisk både for menn og kvinner som vil leve et fullverdig liv, enn den trettentimersdagen nyliberalerne tilbyr oss.

---

Referanser:

• 1. Karl Marx: Kapitalen 1. bok, del 2, kapittel 8
• 2. NOU 2004:5 Arbeidslivslovutvalget, 234-5
• 3. Sitert i K Thomas (red.): The Oxford book of Work. Oxford University Press. Oxford 1999, 582-3.
• 4. B K Hunnicutt: Kellogg's Six Hours Day. Temple University Press. Philadelphia 1996
• 5. E P Thompson: Time, Work-Discipline, and Industrial Capitalism. Past and Present,1967, 38:56-97.
• 6. NOU 1987: 9A Arbeidstidsreformer.
• 7. De Facto: Tida er inne. Nye muligheter for 6-timers dagen. Samordningsgruppa for 6-timersdagen. 2001. c/o Fagforbundet Akershus: anne.bondevik@fagforbundet.no, Kvinnefronten: kvinnefronten@online.no, Fellesorganisasjonen for barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleiere: solvis@fobsv.no
• 8. Göteborgsposten 11.10.2002
• 9. Proletären 52, 2004
• 10. Aftonbladet 21.12.2002
• 11. NNNs nettsted 4.02.2002 (http://www.nnn.no/)
• 12. T Bjørnskau: Seks timers dag i omsorgsyrker. FAFO-rapport 232. Oslo 1997
• 13. E Wergeland, B Veiersted m.fl: "A shorter workday as a means of reducing the occurrence of musculoskeletal disorders". Scand J Environ Health 2003; 29 (1): 27-34
• 14. T Hagen: De gamle er eldst! Evaluering av Seniorordningen i AS Oslo Sporveier. Transportøkonomisk Institutt, Oslo 2003
• 15. E Hobsbawm: Labouring men. (Spesielt kapittel 17.) Weidenfeld & Nicolson, London 1964
• 16. NOU 2004:13 En ny arbeids- og velferdsforvaltning
• 17. E Wergeland: "Tilrettelagt "brukerne"?", Klassekampen 25.02.05
• 18. NOU 2004: 29 Kan flere jobbe mer? Deltid og undersysselsetting i norsk arbeidsliv

I denne artikkelen vil jeg særlig ta for meg besteårsregelen, regelen om at de tjue beste år skal telle ved utregning av pensjonens størrelse. Forslaget om i stedet å innføre en alleårsregel er det viktigste elementet i forslaget til endring av pensjonssystemet, og det er uenighet og uklarhet både i fagbevegelsen og kvinnebevegelsen om dette spørsmålet.

Siri Jensen er koordinator for Kvinner på tvers og sentralstyremedlem i AKP

---

Innføring av alleårsregel er ennå ikke en del av pensjonskompromisset mellom AP og LO-lederen. Både AP og SVs representanter i PK (Pensjonskommisjonen) har aktivt gått inn for en alleårsregel, men begge partier har i sine nyeste vedtak holdt spørsmålet åpent. Trolig i påvente av LO sitt syn. Det er derfor tida for å øve påtrykk. LOs standpunkt, sentralt, i LO-avdelinger i forbund/foreninger og til slutt på LO-kongressen vil være avgjørende. Også organisasjoner utenfor LO er viktige. Både Utdanningsforbundet og Sykepleierforbundet, som er i UHO (Utdanningsgruppenes hovedorganisasjon) har skarpere høringsuttalelser enn LO. UHO må ikke la seg dra inn i kompromissene; motstanden mot kutt og for besteårsregel må bli enda tydeligere i det offentlige rom.

Fagbevegelsen øver også påtrykk på partiene. I SVs sentralstyre var det et mindretall som ville bevare besteårsregelen, og det fins også slike røster i AP. RV/AKP er i dag de eneste partiene med et klart standpunkt for besteårsregelen.

Kort om dagens regler

I dag består pensjonen av et grunnbeløp G, nå 58.778 kroner, og tilleggspensjon opptjent i forhold til inntekt og antall år i arbeidslivet. For de som har hatt ingen eller lav inntekt består minstepensjon av grunnbeløpet 1 G + særtillegg, slik at minstepensjonen er høyere enn G. I dag er minstepensjonen på 105.407 kroner for enslige og ca 190.000 kroner for ektepar.

Full opptjening av tilleggspensjon krever i dag 40 år med inntekt over 1 G, men det er de 20 beste åra som bestemmer størrelsen på pensjonen – besteårsregelen. I dag gir inntekter over 6 G ikke full opptjening av pensjonspoeng, bare 1/3, og over 12 G er det ingen opptjening.

Nye prinsipper

Hovedprinsippet i forslaget til nytt pensjonssystem er at det skal være større samsvar mellom hva du tjener, hva du betaler inn og hva du får utbetalt. Dette skal først og fremst sikres gjennom en alleårsregel, dvs. at alle år du har inntekt skal telle med i opptjening av din pensjon, og størrelsen på pensjonen skal bestemmes av det du har betalt inn. Dagens besteårsregel skal fjernes.

Alleårsregel innebærer at du hvert år tjener opp 1,25 % av inntekten din i pensjon. Hvis du har jevn inntekt i 40 år, vil pensjonen ende på 50 % av bruttoinntekt. Jobber du i flere år, blir den større. Regjeringa foreslår å oppheve 70 år som aldersgrense, slik at det ikke er noen grense for hvor lenge du kan tjene opp poeng. Jobber du færre år, eller år med lavere inntekt, blir den mindre. Det er ikke antall år som teller, det er summen du opparbeider.

Alleårsregel innebærer mer. Du opptjener ikke lenger rett til en årlig pensjon av en bestemt størrelse. Du tjener opp en "pensjonsformue", som skal dekke forventet levealder etter at du går av. Hvis du "velger" å gå av før, må pensjonsformuen deles på flere år, og pensjonen din går kraftig ned – så lenge du lever. Hvis ditt pensjonistkull har en høyere forventet levealder, fungerer det på samme måte. Din pensjonsformue må deles på flere år, og pensjonen blir lavere. Det er dette som kalles for delingstall. Både fleksibel pensjonsalder uten AFP (avtalefestet pensjon) og delingstall er en del av alleårsprinsippet. Dette er å innføre forsikringsprinsipper i folketrygden og representerer en helt ny måte å tenke på i forhold til i dag.

Slike forsikringsprinsipper er bra for folk med høye inntekter og jobber der det er mulig å holde ut lenge. Mens det er dårlig for folk med lavere inntekter og harde jobber. Siden menn tjener mer enn kvinner, er denne ordningen dårligere for kvinner enn for menn. Disse virkningene er nødvendige følger av et større samsvar mellom inntekt og pensjon, og en trenger ikke kunne mye teknisk om pensjon for å forstå det. Det er da også konsekvensene av PK-flertallets forslag, og de sier sjøl at forslaget vil være bedre for menn enn for kvinner i forhold til dagens situasjon. Vanlige inntekter taper, høyere vinner.

Alle med tilleggspensjon tjener i dag på besteårsregelen. Gjennomsnittet av de 20 beste åra vil ligge over gjennomsnittet av alle de 40 åra. Alleårsregelen kan derfor kalles versteårsregelen – de dårlige åra skal telle med. Alleårsregelen er derfor et kuttforslag for vanlige inntekter, og et omfordelingsforslag, penger tas fra vanlige inntekter og gis til de rikeste.

En viktig årsak til at de med høyest inntekt tjener mest, er at de nå får pensjon av hele inntekten sin, ikke bare 1/3 og at de ofte har jobber som gjør at de kan stå lenger i arbeid og fortsette å opptjene pensjon.

Begrunnelsen: Det skal lønne seg bedre å jobbe

Dette kan sies på en annen måte: Du skal tape mer i pensjon hvis du ikke får/kan/har mulighet til å jobbe hele livet.

Arbeidsløse, permitterte, funksjonshemmede og delvis uføre som er støtt ut av arbeidslivet, kvinner som jobber mer eller mindre frivillig deltid skal tape, mens de som har arbeid skal tvinges til å jobbe mer og lenger.

Her ser vi at ideen om AFP, at du skal kunne gå av med helsa i behold uten å tape penger på det, strider mot selve ideen om alleårsregelen. Ideen er nettopp at folk skal bytte helse mot nødvendig pensjon: Orker jeg ett år til, slik at jeg kan ha råd til gaver til barnebarna?

Den angivelige hensikten med dette er å få folk til å jobbe lenger for å opparbeide mest mulig pensjon og unngå reduksjon. I praksis vil det bety at alle dem som ikke har mulighet til å jobbe lenger pga helsa eller fordi arbeidsplassen ikke vil ha dem, må klare seg med mindre pensjon. Dette er samme prinsippet som at det kuttes i ledighetstrygden for at folk skal "velge" arbeid, slik at de som ikke får arbeid, må klare seg med mindre. Dette kalles arbeidslinja.

Solidaritet eller forsikring?

Alle avvik fra full fast jobb, som arbeidsløshet, permittering, langvarig sykdom med reduserte inntekter, omskolering, deltid, skal du sjøl betale med lavere pensjon. Dette blir som i en forsikringsordning.

Besteårsregelen betyr at fellesskapet tar ansvar for å sikre at folk kan ha perioder av livet uten full jobb med jevn lønn, uten at det straffer seg i pensjonsalderen.

Grunnlag for privatisering

Når tilleggspensjon, kalt inntektspensjon, skal bygge på forsikringsprinsipper, vil det være enklere å privatisere hele ordningen i framtida. Innbetaling av avgift skal også skilles ut fra andre inntekter til statsbudsjettet som en egen del.

Jeg synes jeg kan høre argumentene i framtida: "Hvorfor skal staten drive med noe som forsikringsselskapene kan så mye bedre?" I bakgrunnen synger EU – med sin målsetting om å åpne mest mulig av pensjonsordningene for privat kapital.

En kan spørre seg om det er hensikten med hele reformen, det er i hvert fall en av de tydeligste konsekvensene. Når deler av folketrygda skal erstattes med tjenestepensjon, åpnes nettopp et større marked for forsikringsbransjen. Pensjon dreier seg om enormt store penger, som privat kapital ønsker kloa i. Alleårsregel gjør det lettere å privatisere også deler av selve folketrygden. Det er ikke tilfeldig at storkapitalen i EU anbefaler fjerning av besteårsregler o.l.

Argumenter for alleårsregel

Besteårsregelen utgjør det viktigste bruddet med forsikringsprinsippet, og det er satt inn kraftig skyts for å undergrave støtten blant folk.

1. Besteårsregelen er urettferdig

Forsikringsprinsippene begrunnes med at folk får igjen i forhold til det de har betalt inn og at det er mer rettferdig. Dette er den moderne rettferdigheten som består i at har du penger, kan du få mye av alt: de som tjener mye får mer pensjon, og de som tjener lite får mindre. Som det heter i sangen: "og har du penger, så kan du få og har du ingen, så må du gå."

APs folk i Pensjonskommisjonen reiste rundt og viste bilder av to kvinner som har betalt inn likt gjennom livet og fått ulik pensjon og to som har betalt inn ulikt og fått lik pensjon. Den opplagte konklusjonen er at dette er urettferdig, ut fra en forsikrings- og markedslogikk. Men det er faktisk slik velferdsstaten ideelt sett skulle fungere, alle betaler inn over skatten, men folk får ulikt igjen – etter behov. Dette prinsippet undergraves blant annet av skattelette til de rike.

For å ta en parallell til helseområdet. Alle betaler skatt til helsevesenet, men folk får tilbake ulikt i forhold til hva slags helse de har gjennom livet. Det er ikke slik at folk som har vært, friske tenker at de må skynde seg å ta en plastisk operasjon når de blir gamle for å "få tilbake" det de har betalt inn. God helse er en fordel, de som har god helse bidrar til å betale for dem som har dårlig helse. Samtidig vet alle at dersom sykdom rammer dem, vil de ha fordel av ordningen.

På samme måte kan en se på trygg, fast jobb med sikker inntekt som et gode, som gjør det mulig å bidra til felleskassa slik at andre som ikke har hatt de samme mulighetene får en brukbar pensjon. Samtidig som en vet at hvis arbeidsløshet og utstøting skulle ramme en sjøl, finnes et slingringsmonn i forhold til pensjon. Her ligger det solidariske grunnlaget for velferdsstaten.

Også i dag er det et visst samsvar mellom hva du tjener og hva du får i pensjon, og slik bør det være. Tenkningen som ligger til grunn for dagens system er likevel en helt annen enn at du skal få igjen det du har betalt inn. Det er grunn til å gå tilbake til ideene bak folketrygden. Anne Lise Seip siterer i sin bok Veiene til velferdsstaten Sosiallovkomiteen av 1935 som pekte på at det var forskjell mellom ordninger "der den enkelte alene har rettigheter i henhold til det de har innbetalt, og en ordning som tar sikte på at alle samfunnsborgere så vidt mulig skal nyte godt av samfunnets fremskritt, som de alle har bidratt eller bidrar til".

Folketrygden har to elementer

Minstesikringen består av at alle får en minstepensjon. (Alle med 40 års botid i Norge, mange innvandrere fyller ikke kravene; dette er noe som må endres, men dette er ikke tatt opp av PK.) Standardsikringen (standardtrygghet) ble innført for at man ikke skulle få et plutselig og bratt fall i inntekten, men også som trygdet kunne beholde omtrent den levestandard man hadde opparbeidet seg. Den bygger på opptjente pensjonspoeng. 40 år skulle være nok til å få utbetalt full tilleggspensjon. Tjueårsregelen, besteårsregelen, tok utgangspunkt i at de fleste har høyest inntekt på slutten av yrkeslivet og skulle bidra til å sikre levestandarden, også for grupper som hadde hatt varierende inntekter. På det tidspunktet folketrygden ble vedtatt var det blant annet bønder. Et viktig argument for standardsikringen har også vært at alle skal ha felles interesse av å opprettholde folketrygden, og at behovet for private forsikringer skal være minst mulig. Grunnideen er altså ikke at du skal ha igjen det du har betalt inn, men et samfunnsmessig system for å sikre alle en brukbar alderdom. Ordningen bygger på solidaritet mellom generasjonene. Vi betaler skatt som brukes til dagens pensjoner, morgendagens arbeidstakere betaler skatt som går til pensjon til oss.

Besteårsregelen er et godt eksempel på velferdsstatens prinsipper: Folketrygden – velferdsstatens indrefilet. Besteårsregelen er bra for det store flertallet. Besteårsregelen kompenserer for ulike grupper: deltidsansatte som veksler mellom heltid og deltid folk som er arbeidsløse/permitterte folks som har dårligere betalte jobber deler av livet folk som har redusert inntekt pga attføring, omskolering funksjonshemmede som kan ha få gode år i arbeidslivet folk som reduserer arbeidstid, skift etc. pga helsa folk som på grunn av sykdom ikke orker så mye folk som har lang tid i utdanning Besteårsregelen utgjør et sikkerhetsnett for alle. Besteårsregelen er altså et eksempel på en ordning som tjener flertallet, samtidig som den er til fordel for utsatte grupper og utgjør et sikkerhetsnett for alle.

Ordningen er god for utsatte grupper nettopp fordi den ikke er "skreddersydd" og behovsprøvet. Det kreves ikke dokumentasjon og begrunnelse for hvorfor en ikke har jobbet.

Besteårsregelen betyr at samfunnet tar et kollektivt ansvar for å sikre en brukbar pensjon for folk som ikke har et liv som passer med idealet om full, fast jobb med jevn og sikker inntekt gjennom hele livet. Den er sjølsagt ikke perfekt, men den bygger på solidariske prinsipper.

Striden om besteårsregelen handler om to slags rettferdighet. Tilhengerne av alleårsregel definerer rettferdighet som det at du skal få igjen i forhold til det du har betalt inn. Dette gir størst økning i pensjon til dem som kan betale inn mest. En solidarisk rettferdighet er å betale skatt etter inntekt og få igjen en pensjon det går an å leve av, der det tas hensyn til inntekt, men også kompenseres for skjevheter i samfunnet.

2. Alleårsregelen er bra for sliterne

Fellesforbundets motstand mot besteårsregel hviler på det synet at deres medlemmer jobber i mange år med jevn inntekt – og ikke får tilstrekkelig uttelling for dette. To med like stor samlet inntekt gjennom livet, kan få ulik pensjon, alt etter hvordan inntekten er fordelt. En som har den fordelt jevnt over 40 år, får mindre utbetalt enn en som har lav inntekt i 20 år og høy inntekt i 20 år. Det hevdes at besteårsregelen først og fremst tjener akademikere og høytlønte med bratt karriere, dvs stor forskjell på begynnerlønn og sluttlønn.

Dette stemmer imidlertid ikke med Pensjonskommisjonens egne beregninger. Deres egne tall viser at det store flertallet taper på overgang fra dagens modell til alleårsregel, se figur. Det er faktisk menn med pensjon under middels som taper mest. Bare de 10 % av kvinnene som har høyest pensjon og de 25 % av mennene med høyest pensjon vil tjene på overgangen. (De laveste 10 % menn og 50 % kvinner vil ikke tape fordi de vil få garantipensjon.)

Figuren er tatt fra Pensjonskommisjonens innstilling (side 136) og viser den isolerte virkningen av overgang fra dagens regelverk med 40 års opptjening og besteårsregel til et nytt system med alleårsregel (her kalt livsløpsopptjening). Første desil er de 10 % med lavest pensjon, andre desil er de 10 % neste, etc. Figuren viser at bare de to øverste desilene blant menn tjener på en slik omlegging og bare den øverste desilen blant kvinner (ligger over en tenkt tversoverstrek ved 100 som markerer at systemene slår likt ut). Menn med lav pensjon er de største taperne. Figuren viser at ideen om at menn med vanlige inntekter vil tjene på en alleårsregel ikke har rot i virkeligheten. Merk at denne figuren ikke viser virkningen av andre spareforslag i kommisjonens innstilling som reduksjon av pensjon i forhold til levealder og at pensjonen ikke skal følge lønna. Dette ville vist at enda flere ville tape mye mer.

Årsaken til dette er blant annet at mange mannlige industriarbeidere jobber både skift og overtid mens de er yngre, men er tvunget til å trappe ned når de blir eldre. De har heller ikke jobber der de kan stå lenge. Og de med bratt karriere og høyest lønn har PK tatt godt vare på uansett, det er ikke dem som taper på alleårsregel.

Fellesforbundet foreslår at arbeidsledighet, omsorgsarbeid og etter- og videreutdanning skal telle med i pensjonen. Omsorgspoeng ligger i forslaget allerede. Mange former for slik kompensasjon vil stride mot alleårsregelen og være vanskelig å få til, uten at det er strenge regler.

Enkelte foreslår alleårsregel med målrettet kompensasjon for ufrivillig fravær fra lønnsinntekt, som arbeidsløshet, omsorgsarbeid etc. Men hvem skal definere hva som er frivillig? Er deltid frivillig når kvinner "velger" det på grunn av at det blir for strevsomt med barn og to jobber? Når noen tar utdanning for å få en sikrere jobb? Målrettet kompensasjon betyr at noen skal skille mellom "verdige" og "uverdige".

Det er nødvendig å huske at vi diskuterer en pensjonsordning for framtida, for de som er unge i dag. Arbeidslivet har endret seg, og mønsteret med faste livstidsjobber er i ferd med å forsvinne. Stadig flere blir skjøvet ut og inn av arbeidslivet av fusjoner, nedleggelser og ulike former for outsourcing. Besteårsregelen blir ikke mindre viktig framover, men mer. Fjerning av regelen vil være en del av en utvikling der folk i større grad skal overlates til å slåss for seg sjøl.

3. Besteårsregelen er bedre for menn enn for kvinner

Stikk i strid med det forrige argumentet hevdes det fra andre at besteårsregelen ikke er så viktig for kvinnene, tvert imot er det menn som tjener på ordningen.

Aller først, svært mange kvinner som jobber deltid i perioder av livet og full tid i andre perioder vil tape på innføring av alleårsregel. Selv om de i dag ikke har 40 års opptjening. Og selv om det i et nytt system er lagt inn noe bedre pensjonsopptjening for noen av de med aller lavest inntekt. (Mellom 113.000 og 210.000 – hvis de har jobbet jevnt i 40 år, noe mange i denne gruppa deltidsansatte ikke har.)

En vanlig kritikk av det nåværende pensjonssystemet er at det tar for lite hensyn til mange kvinners livsløp, fordi det legger så stor vekt på opptjening etter inntekt hele livet. Folketrygden er et system som ble bygd på menns livsløp. For kvinner representerer trygdesystemet en "garanti mot fattigdom". Svaret på denne kritikken har blitt et system med større vekt på inntekt over lang tid. PK sier sjøl at forslaget deres vil slå ut bedre for menn enn for kvinner – etter mitt syn representerer forslaget et brudd på likestillingsloven om det blir gjennomført.

Politikerne har oppfattet denne kritikken. PK ville pynte på kvinneprofilen gjennom å styrke ordningen med omsorgspoeng, dvs øke opptjeningen ved omsorg for barn under seks år og pleietrengende eldre. De ville også vurdere å gi ordningen tilbakevirkende kraft, fordi den i dag bare gjelder etter 1992. Regjeringa har flagget dette ytterligere, og vil vurdere å gi den tilbakevirkende kraft også for de årskulla som er så gamle at de fortsatt skal få etter dagens system. Dette understreker jo bare at dette er en endring som kan gjøres uten pensjonsreform. Og den er viktigst for de eldste generasjonene som i større grad var hjemme lenge.

Men omsorgspoeng gjelder kvinner, eventuelt menn, som har omsorg tilnærmet på heltid, og er ikke noe alternativ til besteårsregelen for kvinner som jobber deltid i perioder og heltid i andre. Deltid i deler av livet er den vanligste måten kvinner løser skvisen mellom arbeid og familie, og endringene vil føre til at disse kommer dårligst ut. Også kvinner med barn over seks år kan finne det nødvendig å jobbe deltid. Ordningen treffer heller ikke kvinner som jobber deltid fordi de ikke får andre jobber eller fordi de ikke har helse til full stilling. Tall fra arbeidskraftsundersøkelsen oktober 2003, viste at bare 45 % av de som jobbet deltid hadde omsorg for barn.

Dette er et viktig prinsipielt spørsmål. Ca 44 % av kvinnene jobber til en hver tid deltid, og andelen er relativt stabilt. Dette framstår som den enkelte kvinne/families eget valg, mens det i stor grad er et samfunnsmessig fenomen. Deltidsarbeidet er et resultat av samfunnets organisering der omsorg for barn og gamle i stor grad hviler på familien og fortsatt mest på kvinnene. Dette holdes blant annet oppe av det kjønnsdelte arbeidsmarkedet, der arbeidstida er ulikt organisert i manns- og kvinneyrker og kvinner og menn får ulik lønn, slik at det er lettere for kvinner å gå ned i stilling når det blir for stridt for familien med to jobber. Så lenge deltidsarbeidet i stor grad har samfunnsmessige årsaker, skal perioder med deltid ikke gi redusert pensjon. Uansett om deltid tilsynelatende er frivillig valgt eller ikke er knyttet til omsorgsarbeid. Og deltid er heller ikke jevnt fordelt. Det er i de hardeste og dårligst betalte jobbene at det er mest deltid, de som har lav pensjon fra før.

PK legger opp til at deltid er et individuelt valg og den enkelte kvinnes individuelle problem. Samfunnet skal bare skal ta et kollektivt ansvar for kvinner som jobber tilnærmet full tid med omsorgsarbeid. Det er mer i tråd med kontantstøtten enn med arbeidet for likestilling i arbeids- og samfunnsliv.

Det er likevel noe riktig i at menn tjener mest på besteårsregelen. Besteårsregelen er bare aktuell for de som kommer over minstepensjon, og ca 50 % av kvinnene, men bare 10 % av mennene er minstepensjonister. Ergo er ordningen til fordel for 90 % av mennene og 50 % av kvinnene. Menn har også flere år i arbeid og dermed bedre mulighet til å velge bort dårlige år. Samtidig er det slik at stadig flere kvinner opptjener rett til tilleggspensjon utover minstepensjonen; framover vil derfor stadig flere kvinner få stadig mer glede av besteårsregelen – og da er det jo på høy tid å få den vekk!

En fordel for nærmere 50 % av kvinnene er ikke uviktig. Og forskjellen er til dels stor, regelen kan være avgjørende for at kvinner får mer enn minstepensjon. Men det er også slik at selv små summer har stor betydning. Nettopp fordi kvinner har lavere opptjening, betyr også mindre beløp mye for hverdagen. Det hjelper ikke damene som går ned i pensjon, at det er flere menn som gjør det samme; det kan de ikke gå i butikken med.

En økonom, Charlotte Koren, brukes stadig som sannhetsbevis for at kvinner ikke tjener på regelen. Hun har funnet ut at kvinner i gjennomsnitt i 2020 i snitt vil tjene 5.000 kroner i året på besteårsregelen, mens menn vil tjene ca 10.000. Slike snitt-tall gir liten mening så lenge det er færre kvinner enn menn som tjener. Og så lenge vitsen med regelen er at den skal gi ulik gevinst etter hva slags jobbliv du har hatt.

Forholdet mellom kvinner og menn er også i ferd med å endre seg. I 2040 er det anslått at både menn og kvinner i snitt vil tjene like mye, ca 7.000 kroner i året, på regelen, og etter 2040 vil kvinner tjene mer enn menn. Dette avspeiler nettopp at kvinner i stadig større grad tjener opp rettigheter – og at det nettopp er den generasjonen kvinner som vil miste ordningen som ville ha tjent mest på den.

Koren lanserer omsorgspoeng og ektefelledeling av pensjon som sine alternativer til besteårsregelen. Som sagt kan omsorgspoeng innføres i dagens system og treffer til dels andre grupper enn besteårsregelen. PKs forslag om ektefelledeling er plukket opp av regjeringa og markedsført stort ved framleggingen av stortingsmeldingen. De foreslår at verdien av pensjonsrettigheter skal inn i boet ved skilsmisse, men har ikke noe konkret forslag til hvordan dette skal løses.

Uansett hva en mener om forslaget i seg selv, er det viktig å være klar over at det nærmest forutsetter alleårsregel for å være praktisk gjennomførbar. Og det kan ikke forenes med brutto tjenestepensjon i offentlig sektor.

Forøvrig kan ikke besteårsregelen erstattes av at kvinners pensjon skal løses ved at de må skaffe seg en rik mann. En offentlig pensjonsordning må bygge på kvinners økonomiske sjølstendighet. Å dele pensjonsrettigheter med en lavtlønnet mann eller mellom samboende lesbiske vil også være dårlig butikk for begge.

4. Universell folketrygd som alternativ

Westhrin har framstilt sin universelle folketrygd med alleårsregel som et alternativ til besteårsregel. Hovedargumentet er at denne modellen vil gi bedre pensjon til de som i dag jobber deltid eller har svært lav lønn hele livet.

Ett problem er at regnestykkene hennes baserer seg på kvinner med jevn inntekt gjennom 40 år, noe som mange deltidsansatte ikke har. I tillegg har Westhrin gått inn for delingstall og redusert indeksering av pensjonene, slik at også i hennes forslag skal både de lavest lønte og til og med minstepensjonistene ned i pensjon.

Et annet problem er at en liten økning for de laveste (hvis vi holder delingstall og redusert indeksering utenfor), skal skje på bekostning av de som i dag tjener på besteårsregelen.

Både Westhrin og AP argumenterer med at noe av det viktigste med reformen er at den må bli mer rettferdig for de aller lavest lønte, de må få igjen i forhold til det de har betalt inn. AP har gjort det til ett av sine krav til reformen. Det er imidlertid dilemmaer knyttet til en modell der helt små inntekter gir opptjening av tilleggspensjon. Det er bra om kvinner med lave inntekter kan få mer i pensjon, men spørsmålet er om det skal det skje gjennom økning i minstepensjon eller gjennom at en skal få tilbake for det en har betalt inn.

Det vil uansett være folk, flertall kvinner, som vil ha minstepensjon, nemlig de som av ulike grunner ikke har lønna arbeid i store (største) deler av livet. De skal også ha en pensjon – folketrygd – som gjør det mulig å leve et verdig liv. De som tjener akkurat litt mer, vil da ikke få noe (særlig) uttelling. Dersom svært små inntekter skal slå ut på pensjonen, er det to alternativer: enten en veldig lav minstepensjon – og det er uakseptabelt, eller en veldig flat pensjon og det kan gjøre standardsikringen liten også for vanlige inntekter. Også Westhrin foreslår derfor et bunnfradrag, inntekter under 105.000 kroner skal ikke gi pensjonsopptjening, men heller ikke betales pensjonsavgift av. Også i hennes modell er det arbeidsinntekt som ikke gir økt pensjon.

Et annet problem med Westhrins modell, der alle har en garantipensjon i bunnen, er at den vil gjøre det vanskeligere å heve minstepensjonen, fordi det vil innebære økt pensjon til alle. I dag kan en heve minstepensjonen ved å heve særtillegget. Det innebærer samtidig at noen får sin tilleggspensjon spist opp og blir minstepensjonister, men de får ikke mindre å gå i butikken for.

Slik jeg ser det, er det viktigste å sørge for at de med aller lavest inntekter får en skikkelig mistepensjon som gir mulighet for et verdig liv, ikke at alle på død og liv skal ha noen kroner mer enn minstepensjon. For tenkningen i alleårsregelen kan fort bygge opp under at minstepensjonen bør være så liten som mulig, resten skal opptjenes gjennom arbeid. Når alle skal ha tjenestepensjon på toppen av folketrygden, forsterkes dette ytterligere

Både AP og SV gjør de aller lavest lønte gruppene til hovedspørsmålet i pensjonskampen og selve begrunnelsen for alleårsregelen. Ut fra logikken om at du skal få igjen for hver krone du betaler inn. Men det er ikke i seg selv urimelig at minstepensjonister betaler skatt, de får igjen en pensjon å leve av. I dag er det slik at de som har hatt lav inntekt og dermed minstepensjon, får en større del av inntekten sin i pensjon enn de som har hatt høy inntekt. Det er nødvendig for å ha en pensjon å leve av, og det er en del av omfordelingssystemet. Fokuset på at så få som mulig må være minstepensjonister er en avsporing. En forbedring for disse gruppene kan uansett gjøres innafor dagens system, gjennom å heve minstepensjonen; det trengs ingen omveltning.

I dag er det alleårsregelen som slaget står om, et prinsipp som det vil være veldig vanskelig å reversere og som vil tvinge folk til å jobbe stadig lengre for å sikre pensjonen. Det innføres en tenkning der det logiske på sikt nettopp er å senke minstepensjonen, slik det skal skje gjennom delingstall og at pensjonene ikke skal følge lønnsutviklinga. Stadig mer av ansvaret skal legges på den enkelte.

Alleårsregel er uforenlig med AFP og offentlig bruttopensjon*

* Bruttoordningen i offentlig tjenestepensjon betyr at KLP og Statens pensjonskasse garanterer en pensjon på 66 % av sluttlønn, forutsatt 30 års opptjening på heltid, uansett hva du får utbetalt fra folketrygden. Innføring av alleårsregel er en grunnleggende systemendring med store konsekvenser også utover fjerning av besteårsregelen.

Tenkningen i alleårsregelen er uforenlig med AFP. AP har da heller ikke garantert AFP; de sier at en god tidligpensjonsordning må bygge videre på AFP. Når hovedpoenget er at folk skal presses til å jobbe lenger for å unngå pensjonsnedgang, blir det vanskelig å beholde en ordning der folk nettopp skal kunne gå av tidlig uten å tape, men tvert imot tjene opp ytterligere poeng. Dersom alleårsregel og avkorting av pensjonen innføres, vil utgiftene til AFP stige kraftig, til over halvannen gang så mye som i dag. Dette må eventuelt kompenseres i et tariffoppgjør, noe som vil være ganske urealistisk.

Også brutto tjenestepensjon slik den er utformet i offentlig sektor, er også uforenlig med alleårsregel, fordi 30 års opptjeningstid opphever alleårsregelen for offentlig ansatte. Det vil ikke være politisk mulig at regelen bare skal gjelde ansatte i privat sektor.

AP og Valla har gått ut med at offentlig tjenestepensjon på 66 % skal bevares, men samtidig reduseres med delingstall og indeksering. Det henger ikke sammen. Med slik reduksjon vil den ikke opprettholdes som 66 % av sluttlønn. Det samme vil skje med alleårsregel om det innføres, 30 års opptjening vil ikke bli opprettholdt og særlig kvinnene vil bli rammet også her.

Avvis pensjonskommisjonens innstilling

Konklusjonen er at det store flertallet vil tape på overgang til alleårsregel i forhold til dagens system. Dette er nettopp et ledd i omfordeling fra vanlige inntekter til de rikeste. Ordningen vil ramme kvinnene særskilt, ikke som en særgruppe slik de ofte blir omtalt, men som flertallet av pensjonistene; 60 % av befolkningen over 70 år er kvinner og kvinneandelen øker med alderen. Endringene vil ramme alle som ikke har stabil fast jobb hele livet. Innføring av forsikringsprinsipper bryter med solidaritetstanken som ligger i bunn av velferdsstaten, i stedet skal en hver være sin egen lykkes smed. Alt dette gjør at det skulle være grunnlag for en brei allianse til forsvar av dagens prinsipper.

Søstre, kamerater! kom første gang ut i 1987, og er altså skrevet for snart 20 år siden. Mye har skjedd i verden i disse årene, ikke minst ideologisk: Vi har opplevd Sovjetsamveldets sammenbrudd, som utropes til sosialismens endelige nederlag. USA har inntatt posisjonen som eneste supermakt. Mens anti-imperialistiske frigjøringsbevegelser på 1960- og 70-tallet ofte var marxistisk inspirert, spiller nå religiøse strømninger en betydelig rolle i motstandskampen. 

Kjersti Ericsson er professor i kriminologi

Dette er forordet til den nye tyske oversettelsen av Søstre, kamerater!
Den tyske utgaven finnes på: Schwestern, Genossinnen!

---

Ideologisk er markedsliberalismen på offensiven over store deler av verden. Kapitalismen blir forsøkt framstilt som den eneste mulige og «naturlige» samfunnsorden, og alternativer blir ugyldiggjort. Vi får høre at vi lever i en «postindustriell» epoke, og at arbeiderklassen ikke lenger finnes.

Innenfor feminismen merkes skepsisen til kollektiv organisering. En frykter at dersom vi legger vekt på likhet og felles interesser mellom kvinner, sier vi underforstått at det finnes en «sann» kvinne, en «autentisk» kvinne. Men forestillingen om en «sann» kvinne er en patriarkalsk konstruksjon. Kollektiv organisering blir i et slikt perspektiv farlig – organiserer vi oss ikke da på grunnlag av patriarkatets forestilling om oss, og bidrar vi ikke dermed til å bevare det vi vil kjempe mot? Låser vi oss ikke fast i en «kvinnelighetsdiskurs», mens det vi heller burde gjøre, var å «destabilisere» og sprenge denne diskursen gjennom å opptre på tusen merkelige, ukonvensjonelle måter?

Hvilken betydning kan ei bok om kvinnekamp og klassekamp, tuftet på et marxistisk grunnsyn, ha i ei tid da kollektiv kvinneorganisering blir sett på med mistenksomhet, da arbeiderklassen «ikke lenger finnes» og kapitalismen blir utropt til historiens endelige seierherre?

Ei slik bok kan ha betydning fordi klassekamp, kvinnekamp og alternativer til kapitalismen fortsatt står på dagsorden, uansett rådende ideologiske vinder. I samfunn «uten arbeiderklasse» er det harde klassekonflikter. Arbeiderklassen slåss mot harde angrep på sine arbeids- og levekår, sine faglige og demokratiske rettigheter. Vold og overgrep mot kvinner er utbredt. Velferdsordninger som ikke minst kvinnene er avhengige av, er under sterkt press. De lar seg ikke forsvare uten kollektiv organisering og kamp. Og sosiale bevegelser erklærer at «en annen verden er mulig», fordi tanken på at dagens verden skulle være historiens sluttresultat er uutholdelig.

Altså er det fortsatt nødvendig med debatter om analyse og strategi. Denne boka er et bidrag i en slik debatt. Boka prøver å gi en analyse av viktige sider ved kvinneundertrykkinga under kapitalismen. Egne kapitler behandler strategier for kvinnekampen, med vekt på kvinnebevegelsens forhold til arbeiderbevegelsen. Boka drøfter også hva som skal til for å skape en «kvinnevennlig» sosialisme. Teksten er identisk med originalteksten fra 1987. En del ville jeg nok skrevet annerledes i dag. For eksempel glimrer et økologisk perspektiv med sitt fravær. Likevel inneholder boka mange analyser og standpunkter som tida på ingen måte har løpt fra, og den presenterer viktige perspektiver som kanskje er kommet litt (for mye) i bakgrunnen i dagens debatt, og fortjener å hentes fram igjen.

Det er denne bokas tese at betydningen av kampen for kvinnefrigjøring er blitt grovt undervurdert i arbeiderbevegelsens partier og organisasjoner, og i anti-imperialistiske frigjøringsbevegelser. Dermed bærer slike partier, organisasjoner og bevegelser med seg et konservativt og samfunnsbevarende element, som gjør det vanskelig å fungere virkelig frigjørende.

Både den revolusjonære og den reformistiske arbeiderbevegelsens forhold til kvinnene og kvinnekampen har tradisjonelt vært dypt tvetydig. Dette merkes også i dag, både i arbeiderpartienes og fagbevegelsens politikk og kultur. På den ene sida har målet vært kvinnefrigjøring. På den andre sida har kvinnen som arbeider blitt betraktet som et problem for den «egentlige» (mannlige) arbeiderklassen, og som en marginal deltaker i klassekampen. Arbeiderklassens kvinner er stadig blitt formant om å kjempe mot «samfunnet», men ikke mot «mannen». Beskyldninger om «borgerlig feminisme» har sittet løst når arbeiderbevegelsens menn har følt sine interesser truet. Kvinnene er også blitt anklaget for å true «enheten i arbeiderklassen» dersom de har stilt krav som har gått ut over det deres mannlige klassefeller har vært villige til å akseptere. I praksis er kvinnene i mange tilfeller blitt avkrevd en klassesolidaritet – på kvinneundertrykkingas grunn. Kravet om ikke å rette kampen mot mennene har fungert som en temmelig effektiv hersketeknikk.

Men det er ikke mulig å slåss mot «samfunnet» uten også å slåss mot «mennene», når vi snakker om et samfunn som er dypt preget i selve grunnstrukturen av maktforholdet mellom kjønnene, og der sjøl den mest avmektige mann har privilegier på grunn av kjønnet sitt. Menn har noen håndfaste grunner til å forsvare dette samfunnet, som arbeiderkvinnene ikke har. En virkelig radikal kamp mot kapitalismen, for hele arbeiderklassens interesser, er ikke mulig uten å gå til angrep på kvinneundertrykkinga.

Kvinner utgjør også en stadig større og viktigere del av den yrkesaktive arbeiderklassen. De må utvikle sine egne strategier og kampformer. Arbeiderklassens kvinner må kjempe som kvinner – ut fra en dobbel bevissthet. Dette betyr også noen utfordringer for deres mannlige klassefeller: Javisst er solidaritet arbeidere imellom nødvendig, men ikke på kvinneundertrykkingas grunn. Forholdet mellom kjønn og klasse, og mellom arbeiderbevegelse og kvinnebevegelse, er spørsmål som i dag krever både teoretiske, politiske og organisatoriske løsninger.

Kapitlene om sosialisme vil nok i dag både oppleves som mangelfullt, og inneholde påstander som egger til motsigelse. Samtidig kan de kanskje tjene som inspirasjon til en diskusjon om hvordan kvinners premisser kan prege «en annen verden»? Ett poeng fra disse kapitlene er etter mitt syn svært viktig: Kvinneperspektivet må være til stede i bevegelser som slåss for sosial endring og «en annen verden» – ellers vil gamle, kvinneundertrykkende strukturer bli videreført i det nye og bidra til å undergrave det som er nytt.

Jeg som har skrevet boka kommer fra Norge, et lite, rikt land i Europas nordligste utkant. Det er derfra jeg har min praksis, i kvinnebevegelsen, i fagbevegelsen og i et revolusjonært parti. Det er forholdene i Norge jeg har direkte, personlig erfaring med. Kan ei slik bok ha noe budskap til kvinner (og menn!) på andre kanter av verden? Ja, det tror jeg. For det første bygger ikke boka bare på egne erfaringer. Den bygger også på teori og litteratur fra mange andre samfunn enn det norske. For det andre har den engelske utgaven av boka (som kom i 1993) vist seg å være av interesse for politisk aktive kvinner (og menn!) både i Europa, USA, Asia og Afrika. Den finnes nå også i spansk språkdrakt (2001). For det tredje kan denne boka være en inspirasjon til andre kvinner om å systematisere sine egne erfaringer og lage sine egne analyser.

De samfunnene som oppsto som resultat av menneskenes kamp for å fri seg fra kapitalisme og imperialisme, har brutt sammen. Mange av dem hadde allerede for lenge siden fjernet seg fra drømmene og idealene til de som kjempet for dem. I kjølvannet av disse sammenbruddene kommer proklamasjonene om «sosialismens død». Sosialismens dødsattest utskrives samtidig som konsekvensene av det imperialistiske verdenssystemet trer fram med skremmende tydelighet: Makthaverne i supermakta USA streber helt åpent etter verdensherredømme, og skyr knapt noen midler i denne kampen. Det stille, økonomiske folkemordet på de fattigste i Sør øker i omfang. Livsvilkåra på jorda raseres i et tempo vi knapt tør ta inn over oss. Flere og flere mennesker i Vesten frykter utviklinga i sine egne samfunn, og føler utryggheten på kroppen sterkere enn noen gang siden 2. verdenskrig.

Oppgaven er der fortsatt, sjøl om det ikke finnes noen fasit: Å fri menneskeheten fra kapitalismen og imperialismen. Om tidligere tiders svar på mange punkter har vist seg ugyldige, så er spørsmåla fortsatt gyldige. De krever nye svar. Å bringe fram svar og løsninger må nødvendigvis være en kollektiv prosess, der min stemme er ett bidrag på veien. Mitt håp er at denne boka gi andre lyst til å la sine stemmer høre!

Nyliberale teorier som New Public Management (NPM), hvor hovedpoenget er å drive offentlige virksomheter som om de var private bedrifter i et konkurransemarked, bidrar til å forsterke markedsutviklingen av offentlig sektor og gjøre forskjellen mellom offentlig og privat minst mulig.

Artikkelen er et utdrag fra kapittel 3 i boka Privatisering – en kritikk (De Facto, 2004), og trykkes med forfatternes tillatelse.

Omtale av boka finner i Røde Fane nr 4, 2004

---

I en artikkel i tidsskriftet Kommunerevisoren nr 4, 1999 gir Jan Ole Vanebo følgende beskrivelse av innholdet i NPM:

"New Public Management er ikke en samlet teoridannelse eller modell, men må snarere forstås som et empirisk fenomen. Følgende elementer er sentrale i NPM:

• Borgerne bør ses på som forbrukere som bør ha fritt valg mellom offentlige goder.
• Brukerne må medvirke i tilretteleggelsen av offentlige tjenester.
• Det bør skapes markeder eller kvasimarkeder så monopoler blir avløst av konkurranse mellom tilbyderne, som til gjengjeld får større selvstendighet.
• Det blir lagt vekt på bedriftsøkonomisk produktivitet og effektivitet.
• Rammebudsjettering erstatter detaljregulering via regler.
• Ansvaret for oppgaveutførelsen desentraliseres og det innføres resultatvurderinger og kvalitetsmålinger.
• Organisering og ledelsesprinsipper fra den private sektor imiteres og adapteres til den interne organisasjon."

Professor Tom Christensen ved Institutt for statsvitenskap, Universitetet i Oslo, beskriver NPM slik:

Økt bruk av forbilder fra det private, herunder management-orientering. Mer vekt på klare mål og virkemidler, med tilhørende måling av resultat (utvikling av resultatindikatorer) og belønning/straff ut i fra disse. Mer vekt på formalisering og bruk av kontrakter i styringsrelasjoner og ved utøvelse av service, herunder mer vekt på individuelle kontrakter. Mer intern fristilling av statlige etater og tilsyn, men også mer ytre fristilling av statlige selskap, som mer snevert skal fokusere kommersielle hensyn …

Økt vekt på generell desentralisering og delegering til lavere styringsnivå, med tilhørende større frihet i disponeringen av penger og valg av måter å organisere seg på …

Dels blir det hevdet at tjenesteytingen som sådan blir mer effektivt utført under de nye prinsippene, dels sparer man personalressurser og kan kutte i arbeidsstokken, slik man har sett i samferdselssektoren i mange land. Medaljens bakside ved å følge en slik politikk, eksemplifisert med erfaringene fra Australia og New Zealand, er at sosiale ulikheter og sosial fattigdom synes å øke, arbeidsløsheten kan øke, sentrale politiske mål om integrering av og hjelp til svake brukere bli skadelidende, lovpålagte sosiale hensyn komme under sterkt press av driftsmessige hensyn, osv."

New Public Management-ideologien stripper den offentlige tjenesteproduksjonen for alle genuine ideer om at tjenestene er til for befolkningens skyld. I stedet skal virksomhetene levere "produkter" og "økonomiske resultater". Empati og "tjen folket-ideer" blir erstattet av kalkyler og lønnsomhetskrav. Vi har ingen rettigheter i kraft av å være mennesker og samfunnsborgere, bare i kraft av å være kjøpesterke kunder.

NPM betyr at man i offentlige virksomheter introduserer den samme motsetningen mellom sentralisert makt og desentralisert ansvar som det vi kjenner fra store konserner i privat sektor. Mens makten til å definere målsettinger, økonomiske og organisatoriske rammebetingelser for de offentlige virksomhetene blir sentralisert i hendene på en håndfull sentrale byråkrater som hevder å ha hentet sitt mandat og sin legitimitet fra "markedet", er det opp til de ansatte i virksomhetene å levere de praktiske resultatene; gode tjenester til brukerne og innsparinger til oppdragsgiveren – på en og samme tid.

For de ansatte, som får ansvaret for å løse denne gordiske knuten, blir hverdagen ofte en endeløs rekke av omstillingsprosesser og organisasjonsendringer etter hvert som nye representanter for blårussen inntar direktørstolene og skal bevise at nettopp de har svaret på hvordan utfordringene skal løses. Og uansett hvor hjelpeløse forslag og prosesser som settes i gang, så kalles det selvsagt modernisering.

Det er modernisering når skolene gjøres om fra pedagogiske læresteder til målstyrte produksjonsenheter. Skoleledelse skal i sin kjerne ikke lenger være en pedagogisk oppgave, men en økonomisk-administrativ oppgave for virksomhetsledere som først og fremst skal levere regnskaper i balanse eller helst med et økonomisk overskudd. Ledernes fokus flyttes fra pedagogisk utvikling og gode læringsbetingelser til jakten på innsparings- og effektiviseringsmuligheter, presentasjon av fancy økonomiske indikatorer og forslag til nye, men ofte smålige inntektsmuligheter. Skoleledernes tittel er ofte endret fra rektor til virksomhetsleder eller lignende, og om noen år heter de ganske sikkert direktører.

En tilsvarende utvikling har vi sett også i omsorgssektoren. Sykehjemmene skal ha ansvar for egen økonomi, og lederne har større utfordringer mht økonomistyring, kostnadskutt, reduserte personalkostnader og nye forslag til egenandeler enn i forhold til det å gi god omsorg og pleie til beboerne.

I kommunesektoren har det over flere år gått en omorganiseringsfarsott for å etablere såkalte "to-nivå kommuner". På alle tjenesteområder fjernes sektororganisasjonene (under henholdsvis en skolesjef, omsorgssjef, teknisk sjef, kultursjef, osv.) som mellomledd mellom kommunens øverste administrasjonsnivå (rådmannen) og den enkelte tjenesteprodusent/institusjon (som skole, sykehjem, osv. Selvsagt selges dette inn som avbyråkratisering og effektivisering. Ressursene skal settes inn direkte mot brukerne, må vite. Resultatet er like fullt et svulmende byråkrati direkte under rådmannen og fristilte virksomheter som skal ansvarliggjøres i forhold til tildelte budsjetter og oppgaver. Markedsmodellen, med inndeling i adskilte bestiller-utfører-organisasjoner, virker sterkt byråkratiserende. Behovet for juridisk og økonomisk ekspertise øker, antallet ledere og sjefer blåses opp, mens faggruppene og fotfolket må skjære ned. Flere høvdinger og færre indianere, er den vanlige karakteristikken av det som skjer i offentlige virksomheter.

For helsesektoren har introduksjonen av markedstenkning i ledelsen uten tvil bidratt til å flytte fokus fra "å tjene pasientene" til "å tjene penger på pasientene". De nyliberale ideene om at alt må måles i penger, og at det bare er markedsmekanismer som kan få organisasjoner til å fungere effektivt og medarbeidere til å yte, bryter sterkt med det som tradisjonelt har vært helsevesenets identitet og legitimitet. I Sintef-rapporten Sykehusreformen: Et hamskifte i styring av helsetjenester (desember 2001) omtales dette slik:

"Sykehusene oppfattes verken av samfunnet eller av sykehusets ansatte som en organisasjon som skal gå med overskudd eller som skal tjene penger på sin virksomhet. Sykehusets virksomhet er derfor til en viss grad fristilt fra de mest markedspregede økonomiske forestillinger om hva som er viktig for en organisasjons overlevelsesevne. Det fårr med nødvendighet sine konsekvenser i styringssammenheng. Det er ikke uvanlig at ledere i sykehus sier at de ikke tar ansvar for budsjettet (økonomien), men at de tar det faglige ansvaret for at pasienter får den nødvendige behandlingen. Dette er en adferd som i de fleste organisasjoner ville vært ensbetydende med at karrieren som leder hadde vært over. I sykehus er dette mulig, og til en viss grad blir slike ledere også interne "helter". Dette må forstås ut fra sykehusets institusjonelle særpreg om hva som er legitime handlinger i et sykehus. Det betyr også at reformer som i økende grad hviler på bruk av økonomiske incentiver for å bedre styring av helsetjenesten står i en viss fare for ikke å virke etter sin hensikt, fordi en del av denne styringsideologien ikke har legitimitet i forhold til sykehusets innarbeidende verdier." (Side 42.)

Heller ikke i sykehussektoren har markedsomleggingen ført til mindre byråkrati. Med utgangspunkt i tall fra Statistisk sentralbyrå laget Aftenposten et oppslag 28. mai 2003 under tittelen "Stadig flere uten hvit frakk". Der het det blant annet:

"På fem år har antallet byråkrater ved norske sykehus økt tre ganger så raskt som antall leger og sykepleiere. Bare i fjor, etter at sykehusreformen ble innført, vokste antallet kontoransatte med 10 prosent … Resultatet ble 800 flere ansatte registrert som administrasjons- og kontorpersonell ved sykehusene, ifølge tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB)."

Ideen om at NPM skal styrke den politiske styringen skal styrkes tåler heller ikke møtet med virkeligheten. Professor Tom Christensen oppsummerer dette slik i sin artikkel:

"Mange av de statsvitenskapelige og komparative studier av NPMs effekter har satt fokus på hvordan eventuelt politisk styring og sentrale lederroller endres. Hovedkonklusjonene i disse er at den politiske styringen svekkes gjennom bruken av prinsipper fra NPM. Dette kan synes logisk nok, men det interessante er at NPM-reformer oftest lanseres med en begrunnelse om at politisk styring skal styrkes, samtidig som også ledere og enheter på lavere nivå skal få styrket sin rolle. Når politisk ledelse svekkes kan det ses på som et demokratisk problem. Grunnen til at de svekker sin innflytelse er at deres formelle styringsinstrumenter svekkes, som man ser tydeligst ved fristilling for tilsyn eller statlige selskap. Samtidig er det et sterkt press fra mange aktører om at politisk ledelse skal bruke de gjenværende styringsinstrumenter på en passiv måte.

… De aktører som styrker seg under NPM i staten er administrative ledere, etatsledere og ledere av statlige, kommersielle selskaper."

En rapport fra OECD (Distributed Public Governance: Agencies, authorities and other government bodies, 2002) fokuserer på en del av de alvorlige demokratiproblemer som politikken med fristilling og foretaksorganisering har skapt, og oppsummerer at man nå kan se tendenser i flere land til at denne utviklingen er i ferd med å bli reversert. Det blir tydeligere og tydeligere at omgjøring av offentlige etater til bedrifter blant annet skaper betydelige demokratiske problemer. Modellen gjør det kort og godt vanskeligere for politikerne å styre, og at de må se på at utviklingen i stor grad blir overlatt til profesjoner og markedet.

Professor Noralv Veggeland ved Høgskolen på Lillehammer omtalte OECD-rapporten i en artikkel i Aftenposten 29. juni 2003. Han oversetter konklusjonen i rapporten slik:

"Regjeringene har oppdaget at å styre de uavhengige institusjonene på avstand og i en svak politisk situasjon, har skapt en rekke problemer, knyttet til folks tillit, demokrati og politisk kontroll. Politiske prosesser er derfor satt i gang for å forbedre innsynet i de offentlige tjenesteforetakene, og for å oppnå bedre kontroll og koordinering."

Noralv Veggeland påpeker at Norge kom senere i gang med fristillings-politikken enn mange andre europeiske land, men at vi så "kom med i ekstrem grad". Og nå akselereres det enda mer på et tidspunkt hvor andre er i ferd med å snu. I artikkelen stiller han derfor følgende spørsmål:

"Det sentrale spørsmålet er derfor om Norge også denne gangen kommer i gang om noen år med den nye OECD-trenden, med forsterkning av demokrati på alle forvaltningsnivåer, offentlig planlegging og mindre konkurranseutsetting av tjenester. Eller kommer regjeringen til å holde fast på en foreldet politikk når de fornyer offentlig sektor som et høyt prioritert politikkområde?"

Etter vårt syn har de mange forsøkene på markedssimulering i offentlig sektor alvorlige konsekvenser. For det første flyttes virksomhetenes fokus bort fra det å produsere best mulige tjenester for befolkningen og over til det å lykkes best mulig i forhold til mer og mindre ubrukelig effektivitetsmål. Når sykehusene blir foretak drevet etter bedriftsøkonomiske prinsipper, blir det viktigere å planlegge driften ut i fra hva som "lønner seg" enn ut fra hva folk trenger. Når rektorene blir mer opptatt av om kostnadene kan holdes nede enn av om undervisningstilbudet er godt, er det elevene som taper. Kostnadsfokuseringen vil også føre til et allment ønske om å kopiere dem som driver billigst, og dermed drive fram en sterkere ensretting av måtene oppgaver løses på i den offentlige sektoren. Det går på bekostning av grupper og formål som trenger spesiell tilrettelegging, og fører til mindre mangfold og kreativitet.

Markedstenkningen i offentlig sektor tvinger spesielt lederne til å prioritere de økonomiske resultatindikatorene høyest, og utvikler en sterkere lojalitet mellom oppdragsgiver og ledelsen i den utførende enheten enn mellom enheten som sådan og dens ansatte og brukere. Lederskap i privat og offentlig sektor utvikles mer og mer i retning mot "det samme", og det utvikles et felles marked hvor sjefene i større grad går fram og tilbake mellom de to sektorene. Denne strømlinjeformingen i tankegang, ledelsesmetoder og arbeidsmåte bereder i seg selv grunnen for mer markedstenkning og nye privatiseringsfremstøt i den offentlige sektoren.

Bruk av kvasi-markeder i offentlig sektor trenger slett ikke gi mer effektiv produksjon. Så lenge det offentlige garanterer finansieringen av en tjeneste, skapes det et grunnlag for allianser mellom ulike aktører om et felles mål: Å melke offentlige kasser for mest mulig penger. Når leverandørene er i en de facto monopolsituasjon overfor brukerne, får man erfare at "private monopoler ikke er bedre enn offentlige". De private monopolene bruker sin markedsmakt til å sikre seg størst mulig fortjeneste, mens manglende kvalitet tilskrives at "politikerne ikke kan få mer enn de har betalt for". Administrasjonskostnadene med all internfaktureringen, hvor ulike deler av systemet "kjøper og selger " til hverandre, er ofte unødvendige og kommer lett ut av kontroll. Det florerer derfor med eksempler på såkalt suboptimalisering, hvor alle prøver å maksimere egne inntekter og skyve kostnadene over på naboen.

Liberalistenes svar på slike problemer er alltid at det "ikke er marked nok". "Slik går det når man leker marked." Det nyfrelste direktørsjiktet i de "privatdrevne", offentlige virksomhetene eser ut, og ser ut til at de oftere svarer på problemene med å bevilge seg selv stadig høyere lønninger og stadig større fallskjermer enn at de kommer opp med funksjonelle løsninger. De nøyer seg med å anbefale at "vi" må ta nye skritt mot en mer realistisk markedsmodell.

Sannheten er, som tidligere nevnt, at den realistiske, effektive markedsmodellen ikke finnes i den virkelige verden. Markedet er fullt av interessemotsetninger, ineffektivitet, kortsiktighet, polarisering og kynisme. Samtidig vet alle at heller ikke offentlig sektor er uten problemer. Det finnes mange nok eksempler på at offentlig produksjon kan være byråkratisk og ineffektiv, at det foregår sløsing og maktmisbruk, at vanlige mennesker blir tråkket på og ikke får sine rettigheter oppfylt, at byråkratiene har begynt å forfølge egne interesser og unndratt seg politisk styring, osv.

Vi som er kritiske til markedsutviklingen i offentlig sektor, havner ofte i rollen som forsvarere av det bestående. Blir vi sittende fast i den posisjonen, er vi dømt til å tape. Kritikken mot byråkrati og ineffektivitet i den offentlige sektoren er ofte like velbegrunnet som den er sterk. Der hvor markedstilhengerne finner svaret i konkurranse og privatisering, må alternativet være grep som gir oss bedre tjenester for folk flest basert på en fornuftig ressursbruk. Den offentlige sektoren har ikke sin berettigelse i at den skal være en god arbeidsplass, men i at den skal gi oss gode tjenester, – god velferd, effektivitet og likhet i en utstrekning som markedsøkonomien aldri kan oppvise. Dersom den skal fylle en slik rolle, må den også være en god arbeidsplass, med gode betingelser og spennende oppgaver for dyktige arbeidstakere.

Men det finnes kort og godt ingen perfekt modell tilgjengelig. Spørsmålet er hvem sine problemer vi ser på som viktigst? Et forsvar av offentlig tjenesteproduksjon og en universell velferdsstat må være kompromissløst i mot alt som perverterer de kollektive løsningene. Velferdsstatens hovedoppgave er å gi lik rett til utdanning, lik tilgang på helsetjenester, barnehager, omsorgstilbud, sosial trygghet, osv. Vi vet at markedet ikke kan levere dette, men at det kan skapes i forpliktende fellesskap. Derfor er ikke privatisering svaret på velferdsstatens problemer. I stedet trenges det ei kraftfull mobilisering av det ansvarsfulle og solidariske i menneskene.

"Og nå har de alle sammen vendt seg mot Martinique, alle med ett hjerte og ett sinn igjen. De hjelper, redder, tørker tårer og forbanner den ødeleggende vulkanen. Pelé, kjempen med det store hjertet, du kan le; du kan se ned i avsky på disse velvillige morderne, på disse gråtende åtselspiserne, på disse udyrene i samaritanerklær," skrev Rosa Luxemburg etter vulkanutbruddet i havnebyen St Pierre i mai 1902.

Rosa Luxemburg (1871-1919) var fra Polen og en av lederne for venstrefløyen i Den andre internasjonale rett før og etter første verdenskrig.

Denne artikkelen ble først publisert i Leipziger Volkszeitung 15. mai 1902

---

Fjell av rykende ruiner, hauger av lemlestede kropper, en dampende, rykende sjø av ild overalt hvor du vender deg, mudder og aske – dette er alt som er igjen av den blomstrende lille byen som balanserte på vulkanens skråning som en vimsete svale.

I noen tid hadde en hørt den sinte kjempen brumme og rase mot denne menneskelige frekkheten, de tobente dvergenes blinde selvopptatthet. Raus, også i sin vrede, en sann kjempe, advarte han de skjødesløse skapningene som kravlet rundt føttene hans. Han blåste røyk, spyttet ut ildskyer, magen hans sydet og boblet og eksploderte som rifleskudd og kanontorden. Men jordens herrer, de som ordinerer menneskenes skjebner, forble urokkelige i troen – på sin egen visdom.

Den 7. mai kunngjorde den regjeringsoppnevnte kommisjonen for den engstelige befolkningen i St Pierre at alt var vel i himmelen og på jorden. Alt er i orden, ingen grunn til panikk, slik de sa den kvelden Eden ble avlagt på tennisbanen i de danseberusede salene til Ludvig XVI, mens glødende lava samlet seg til et fryktelig utbrudd i revolusjonens vulkan. Alt er i orden, fred og stillhet over alt! Som de sa i Wien og Berlin kvelden før mars-utbruddet for 50 år siden. Den gamle titanen på Martinique hadde lidd lenge og brydde seg ikke om den ærede kommisjonen: Etter at folket var blitt forsikret av guvernøren den 7. mai, eksploderte han i morgentimene den 8., og på få minutter begravde han guvernøren, kommisjonen, folket, husene, gater og skip under glødende ånde fra sitt sinte hjerte.

Jobben ble gjort med radikal nøyaktighet. Førti tusen menneskeliv meiet ned, en handfull skrekkslagne flyktninger reddet – og så kan den gamle kjempen brumme og boble i fred, han har vist sin makt, han har tatt en fryktelig hevn over ringeakten for sin overmakt.

Og nå, i ruinene av den tilintetgjorte byen på Martinique, ankommer en ny gjest, ukjent, aldri før sett – det menneskelige vesen. Ikke lorder og livegne, ikke svarte og hvite, ikke rike og fattige, ikke plantasjeeiere og dagarbeidere. Menneskelige vesen er ankommet på den lille, knuste øya, menneskelige vesen som bare føler smerten, som bare ser katastrofen, som bare vil hjelpe og lindre. Den gamle kjempen Pelé har gjort et mirakel. Glemt er Fashoda-dagene, glemt er Cuba-konflikten, glemt «la revanche». Franskmennene og engelskmennene, tsaren og senatet i Washington, Tyskland og Holland donerer penger, sender telegrammer, rekker ut en hjelpende hand. Et brorskap mot naturens brennende hat, en oppstandelse av humanismen på ruinene av den menneskelige kulturen. Prisen for å gjenskape medmenneskeligheten var høy, men den tordnende Pelé hadde en stemme som hørtes.

Frankrike gråter over den lille øyas 40.000 lik, og hele verden iler til for å tørke tårene til Moder Republikken. Men hvordan var det da, for århundrer siden, da Frankrike spilte strømmer av blod på de små og store Antillene? I sjøen utenfor østkysten av Afrika ligger en vulkanøy, Madagaskar: For femti år siden så vi den samme utrøstelige republikken som gråt for sine savnede barn i dag, hvordan hun bøyde disse oppsetsige innfødte under sitt åk med lenker og sverd. Ingen vulkan åpnet sitt krater der: Franske kanonmunninger spydde ut død og undergang; fransk artilleriild feide tusener av blomstrende menneskelig fra jordas overflate inntil et fritt folk lå bundet på jorden, inntil «de villes» brune dronning ble halt av sted som et trofé til «lysets by».

På Asias kyst, vasket av havets bølger, ligger de smilende Filippinene. For seks år siden så vi de menneskekjære yankeene, vi så Washingtons senat i arbeid der. Ingen ildsprutende fjell der, men amerikanske rifler meide ned menneskeliv i hopetall. Sukkerkartellet som i dag sender gylne dollar til Martinique, tusener på tusener, for å hjelpe liv tilbake i ruinene, sendte kanon etter kanon, krigsskip etter krigsskip, gylne dollar, millioner på millioner til Cuba for å så død og ødeleggelse.

Også i går – langt borte i det sørlige Afrika, hvor for bare få år siden et fredelig lite folk levde i fred og arbeid, ser vi hvordan engelskmennene forårsaker ødeleggelse. De samme engelskmenn som på Martinique redder mødres barn og barns foreldre, så vi der trampe på menneskekropper, på barnekropper med brutale soldatstøvler, vassende i dammer av blod, med død og elendighet forut og etter seg.

Akk, og russerne, den reddende, hjelpende, gråtende Tsaren av Russland – et gammelt bekjentskap! Vi har sett deg i Praga (en forstad til Warszawa, red.) hvor varmt polsk blod fløt i strømmer og farget himmelen rød av damp. Men dette var i gamle dager. Nei! Nå, for bare noen uker siden har vi sett dere velvillige russere langs deres støvete landeveier, i ødelagte russiske landsbyer, ansikt til ansikt med en fillete, vilt opprørt, brummende horde. Geværskudd lød, gispende «muzhiks» falt til jorden, rødt landarbeiderblod blandet seg med landeveisstøv. De må dø, de må falle fordi kroppene deres bøyde seg dobbelt i sult, fordi de skrek etter brød, etter brød!

Og vi har sett deg, Moder Republikk, du tåreperse. Det var den 23. mai 1871. Strålende vårsol skinte ned på Paris, tusener av mennesker i arbeidsklær sto tett sammen i gatene, i fengselsgårdene, kropp mot kropp og hode mot hode. Ut gjennom skyteskår i veggene stakk mitraljøsene sine blodige løp. Ingen vulkan eksploderte. Ingen lavastrøm rant ut. Dine kanoner, Moder Republikk, ble vendt mot den tettpakkede folkemengden, smerteskrik flerret luften. Mer enn 20.000 lik dekket gatene i Paris.

Og alle dere – franskmenn og engelskmenn, russere og tyskere, italienere og amerikanere – vi har sett dere sammen en gang før i broderlig enighet, forent i en stor liga av nasjoner som hjalp og veiledet hverandre. Det var i Kina. Også der glemte dere kranglene med hverandre, også der skapte dere en fred mellom folkene – for felles mord og brann. Oi, som musehalene falt i rekker for kulene deres, som en moden kornåker slått ned av hagl! Oi, som skrikende mødre sank i vannet med sine døde i de kalde armene sine, i flukt fra deres hete favntak!

Og nå har de alle sammen vendt seg mot Martinique, alle med ett hjerte og ett sinn igjen. De hjelper, redder, tørker tårer og forbanner den ødeleggende vulkanen. Pelé, kjempen med det store hjertet, du kan le; du kan se ned i avsky på disse velvillige morderne, på disse gråtende åtselspiserne, på disse udyrene i samaritanerklær. Men det vil komme en dag da en annen vulkan vil løfte sin tordenrøst, en vulkan som syder og koker, enten dere trenger det eller ikke. Og den vil sope hele den skinnhellige, blodstenkte kulturen vekk fra jordas overflate. Og bare på dens ruiner vil nasjonene komme sammen i sann menneskelighet som bare kjenner en dødelig fiende – blind, død natur.

23. januar i år vart Viktor Jusjtsjenko etter mykje om og men sett inn som president i Ukraina, Europas nest største land. Men kva har skjedd i Ukraina? Kvifor stod landet plutseleg på kanten av borgarkrig og politisk kaos? Kvifor har USA og Vesten kasta sine auga på denne konflikta og tek stikk motsette konklusjonar av kva Russland gjer, medan valet i Romania får passera omtrent utan merksemd i det heile?

Jan Erik Skretteberg studerer slaviske språk ved universitet i Oslo og er aktiv i AKP og NKS

---

Sundag 21. november var det andre runde av presidentvalet i Ukraina. Kandidatane som hadde gått vidare frå innleiinga, var den etnisk russiske Viktor Janukovitsj, støtta av regjeringa og sitjande president Leonid Kutsjma (og også av den russiske presidenten Vladimir Putin), og den etnisk ukrainske Viktor Jusjtsjenko, som utgjorde opposisjonen til det sitjande styret og hadde fått uttalt støtte også frå Vesten. Valet skulle syna seg å vera avgjerande for Vestens merksemd dei neste vekene. Trass i at alle meiningsmålingane og valdagsmålingane utropte Jusjtsjenko som vinnar med god margin, var det Janukovitsj valkommisjonen i Ukraina utropte som vinnar. Opposisjonen ropte snart om valfusk, noko OSSE-representantar også stilte seg bak. Valet hadde gått urettmessig føre seg i fleire regionar. Det kom historier om busslastar av etnisk russiske arbeidarar som hadde reist frå vallokale til vallokale og røysta valdagen og andre døme som ikkje kan oppfattast som noko anna enn valfusk. Janukovitsj og etniske russarar vart fort demonisert i vestlege media.

Ukraina er etnisk sett delt i to: i aust, konsentrert rundt byane Donetsk, Lugansk/Luhansk, Kharkov/Kharkiv, Dnepropetrovsk/Dnipropetrovsk og Zaporozje/Zaporizja (russiske namn fyrst, så dei ukrainske), som alle sit på store naturressursar (særleg kol, noko som er viktig for EUs stålindustri). Dette er det økonomiske hjarta i Ukraina og her bur det mest russiskspråklege, medan i vest, den delen i Ukraina som fekk lida mest grunna Tsjernobyl-tragedia, har flest etniske ukrainarar. Desse har eit sterkt nasjonalt medvit, noko som står i motsetnad til dei etniske russarane, som etter Sovjetunionens fall har kjempa for høvet til å kunna ta dobbelt statsborgarskap og få godkjend russisk som offisielt språk i tillegg til ukrainsk, som i dag er det einaste offisielle språket. Russisk og ukrainsk er båe lingvistisk sett austslaviske språk (jamvel om nokre hevdar at ukrainsk burde reknast som eit vestslavisk språk) som liknar i oppbyggjing og ordforråd, slik at språka til ein viss grad er innbyrdes forståelege. Ukrainsk har i tillegg ganske store dialektskilnader (flytande grenser mot kviterussisk og polsk i grenseområda med desse landa og flytande overgang mot russisk i austlege grenseområde) og har store grupper som pratar ukrainsk utanfor staten Ukraina. Omtrent ein femdel av dei 45 millionane ukrainarar som finst i verda bur utanfor den ukrainske staten sitt område, stort sett i andre delar av det tidlegare sovjetområdet.

Etnisk sett reknar 78,1 % av folkesetnaden seg som ukrainarar, medan 17,3 % reknar seg som russarar. Men då må ein hugsa at mange av dei som reknast som ukrainarar, har russisk som fyrste- (og ofte einaste) språk.

Janukovitsj har lova å arbeida for at etniske russarar skal få høve til å ha dobbelt statsborgarskap, noko som vil seia at dei kan fritt dra over grensa for å arbeida i Russland, kor lønene er høgare. Russland er den økonomien i verda som veks raskast, og det russiske næringslivet kan sjølvsagt tenkja seg kvalifisert arbeidskraft til lågare løner, slik som norske kapitalistar/arbeidskjøparar vil ha billeg austeuropeisk arbeidskraft som dei kan betala billegare enn heimleg arbeidskraft.

Ein president gjekk ut og gratulerte Janukovitsj med sigeren umiddelbart, Vladimir Putin. Janukovitsj var Moskvas mann, og Kreml gratulerte Janukovitsj til og med føre Kutsjma eller andre frå Kiev offisielt hadde gjort det. Slik tok Putin det motsette standpunktet av Vesten, noko som kan vera med på å beskriva kva konflikta eigentleg handlar om: makt og innflytnad i randområda, noko berre Klassekampen og Nationen har klart å sjå i norske media. Dette er symptomatisk med Kremls line også i andre val som er dømt nord og ned av OSSE og ulike Helsingforskomitear. Her kan ein nemna valet i Kasakhstan i oktober 2004 og i Aserbajdsjan i desember 2003.

Ukraina er no geografisk i ein skvis mellom Russland, som ynskjer å byggja seg opp att som stormakt, og vesten, som ynskjer å ha Ukraina som tett alliert. Naturleg nok spelar også energi ei rolle. EU har no gjeve eit tilbod om frihandelsavtalar med Ukraina, samstundes som Russland vil ha ein oljeleidning med utlaup i Svartehavet. Vestlege selskap har eit horn i sida til Kutsjma av di han selde det tidlegare statlege stålverket Kryvorizjstal til oligarkane Viktor Pintsjuk (note 1) (tilfeldigvis Kutsjmas svoger) og Rinat Akhmetov for rundt $ 800.000.000, langt under marknadspris. For oligarkane vil det også vera ynskjeleg at makta heldt seg på russiskvenlege hender som er viljug til å hindra vestleg kapital i å kjøpa opp slike selskap. Oligarkane får jo stort sett halda på så lengje dei held seg unna politikken, det syner dømet Russland og Khodorkovskij/Berezovskij jamført med Vladimir Gusinskij (note 2).

Dette er likevel ikkje ein eintydig tendens mellom Ukrainas oligarkar. Leiaren for industrikonsernet Donbas, plassert i Donetsk, Serhej Taruta, har støtta Jusjtsjenko av di han ser fordelen ved å koma inn på den vestlege marknaden. Det same gjeld fleire av gassprodusentane. Julija Tymosjenko som har vore ein av opposisjonens viktigaste støttespelarar og noverande statsministar, har tunge interesser i ukrainske energiselskap, noko ho fekk nettopp gjennom det tidlegare vervet sitt som visestatsministar under Jusjtsjenko.

Det historiske tilhøvet Russland/Ukraina er fyld av kontrastar. I motsetnad til kva ein i Vesten gjerne trur, har ikkje dette alltid vore kjærleg. Det fyrste Russland, middelaldarriket Rus, oppstod rundt Kiev, den fyrste russiske statsdanninga skjedde altså innanfor grensene av dagens Ukraina og dei etnisk ukrainske kjerneområda. Men opp gjennom soga vart tilhøvet mellom russarane og ukrainarane så dårleg at ukrainarane, kraftig forenkla, stelte seg på feil side i andre verdskrigen, stort sett for å vera mot Moskva. Men etter krigen var fleire av partisjefane i Sovjet ukrainarar; Khrustsjov, Brezjnev og Gorbatsjov.

Jusjtsjenko og Janukovitsj skil seg innanrikspolitisk lite frå kvarandre, sett bort frå statsborgar- og språkspørsmålet. Hovudskilnaden ligg i kven dei vil leggja seg tettast opptil utanrikspolitisk. Jusjtsjenko ynskjer å leggja seg opp til Vesten og arbeida for eit ukrainsk medlemskap med EU (helst i lag med Romania og Bulgaria i 2007) medan Janukovitsj vil halda i hevd/tetta samarbeidet med Russland/SUS (Det økonomiske samarbeidet mellom Russland, Ukraina, Kviterussland og Kasakhstan). Både Lukasjenka i Minsk, Kutsjma i Kiev (no avtroppa) og Nazarbajev i Astana (den nye hovudstaden i Kasakhstan) er stort sett på line med Moskva i fleire spørsmål, både utan- og innanrikspolitisk, trass i at samarbeidet heldt på å sprekkja i sommar då Lukasjenka hevda at russiske oljeselskap tok seg overbetald i samband med energieksport til Kviterussland.

Spørsmålet om kven ein ynskjer som president i Ukraina, må også bli sett i ein geopolitisk samanheng. Jamvel om valet har fått ei fredeleg løysing, kan det ha sett tilhøvet mellom EU/USA og Russland nokre skritt attende, og det er noko eg trur vi vil sjå meir av i åra som kjem. Dette blir kan henda det viktigaste internasjonale spørsmålet i tida som kjem frametter. Putin oppfører seg som ein «god» gamaldags russisk storimperialist som ynskjer kontrollen over randområda både i grenselandet mellom Europa og Asia og ikkje minst i Kaukasus og sentral-Asia (for å vera meir nøyaktig, i områda rundt dei fem tidlegare sovjetrepublikkane Kasakhstan, Kirgisistan, Tadsjikistan, Turkmenistan og Usbekistan). Amerikanske imperialistar har også lagt sine auge på dette området, noko vi ikkje minst veit frå krigane i Afghanistan og Irak. Det er også berre rundt eitt år sidan at Mikhail Saakasjvili vart leiar for den såkalla roserevolusjonen som styrta den anti-amerikanske tidlegare sovjetiske utanriksministaren Eduard Sjevarnadse som president i Georgia. At Saakasjvili kastar sine auge på Sør-Ossetia og Abkhasia etter kvart, er vel ikkje utenkjeleg. Desse områda ligg i dag innanfor den russiske staten sine grenser.

Strategiske interesse har sikkert hatt mykje å seia for viset vestlege media har dekkja valet på – mellom anna har eg ikkje sett det nemnd i særleg mange aviser at OSSE konkluderte med teikn til omfattande juks også i vestlege ukrainske regionar (hele OSSE-rapporten ligg på nett: http://www.osce.org/documents/odihr/2004/11/3811_en.pdf ), altså at Jusjtsjenko også vann med «Kim Il Sung»-siffer på same viset som Janukovitsj gjorde det i aust. Heller ikkje har nokon grunna over at sidan det vart så jamnt, må også mange etniske ukrainarar ha røysta Janukovitsj, sidan etniske russarar berre utgjer rundt 25 % av folkesetnaden.

Om valet i Ukraina fekk mykje merksemd, var det ikkje slik med valet i Romania (siste og avgjerande omgang 12. desember), kor Bucurestis borgarmeister, den liberale Traian Basescu vann valet med knapp margin framfor den noverande statsministaren, sosialdemokraten Adrian Nastase. Også her konkluderte OSSE-observatørar med omfattande grad av juks ved at folk vart bussa rundt og hadde høvet til å røysta fem-seks gonger, også dette skipa til i både lægrer. I tillegg var det brote med lova som forbyr valkamp under sjølve valet. (Dette gjorde opposisjonen i Ukraina også, MGP-vinnaren Ruslana hjelpte mellom anna til med såkalla «sosial informasjon» heilt opp til vallokala stengte på valdagen.) Men i alle høve har ikkje Vesten fordømt valet i Romania som juks. Det kan vera eit teikn på at «rett» kandidat vann, noko som ikkje skjedde i Ukraina. Imperialismen, og imperialistiske tankegangar lever, både i Russland og i Vesten. Det er det dette handlar om, strategiske interesse og kontrollen over ressursar i eit randområde delt av Russland og Nato/EU, ikkje illusjonen om å byggja «demokrati» i Ukraina.

Men kva vil eigentleg Russland?

Russland har også heldt handa over val med merkeleg sluttresultat for å tryggja eigne interesse i fleire land i Kaukasus og sentral-Asia i tillegg til Kviterussland. Det er klart at det er ein strategi bak dette. Etter å ha tapt den kalde krigen og gjennomgått fleire kriser med store konsekvensar for vanlege russarar, har Putin for lengst byrja arbeidet med å attreisa den gamle supermakta. Slaget har til no fyrst og framst stått om nærområda – område kor Russland også under tsartida hadde kontrollen – slik som Kaukasus med sine oljeressursar og Sentral-Asia med sin strategiske posisjon i samband med oljerike område lenger sør. Ikkje minst er det også viktig for Russland å ha allierte mot Europa. Ein såg korleis det gjekk etter at Molotov-Ribbentrop-avtalen ikkje lenger galdt i 1941 – den russiske sivile folkesetnaden var den som måtte gå gjennom dei verste lidingane under nazistanes herjingar.

Her står Russland ovanfor eit dilemma. Jusjtsjenko seier i eit intervju med den liberale russiske avisa Izvestija 28. desember 2004 at «Russland er Ukrainas granne. Det er betre å krangla to gonger med kona enn éin gong med grannen. Vi kan ikkje gløyma dei slaviske røtene våre eller slektskapsbanda innan kultur og språk. Ein må ein gong for alle forstå at Russland er Ukrainas partnar» (mi omsetjing). Det same understreka Jusjtsjenko då han møtte Putin i Kreml 23. januar 2005. Samstundes valde Jusjtsjenko å understreka i tiltredingstalen dagen etter kor viktig det var at Ukraina blir EU-medlem så fort det let seg gjera. I Europarådet 25. januar gav han óg uttrykk for at Ukraina vil søkja om medlemskap i WTO og innføra «full marknadsøkonomi». Alt dette vil utan tvil skapa avstand til grannen Russland. Tilhøvet mellom Russland og EU er som kjent frå før av sårt.

Møtet i Kreml synte også Putin som den pragmatikaren han er. Grunnen til at Moskva gav så sterkt uttrykk til støtte for Janukovitsj var at det dåverande regimet hadde bede om det, sa Putin då han på uventa vis byrja møtet med Jusjtsjenko. Dette lata ifølge den russiske avisa Kommersant til å ta Jusjtsjenko noko på senga, men møtet ebba ut med garantiar om at det gode tilhøvet mellom grannene måtte halda fram. På sett og vis er dei to landa også avhengig av kvarandre. Delar av Russlands enorme gassressursar blir transportert over ukrainsk territorium, og dette tener det fattigare Ukraina pengar på. Det er altså ingen grunn til å tru at transportavtalen som Putin og Kutsjma har inngått, vil sprekka med det fyrste. Men i dette låg det nok ein motivasjon for Putin å støtta Janukovitsj på kostnad av Jusjtsjenko.

Og Ukraina får att for å leggja seg tettare opp til EU og vestmaktene. Etter to dagar som president har Ukraina fått løyvingar om at dei skal få meir av kaka på 500 millionar euro som EU gjev til Russland, Ukraina, Moldova og Kviterussland kvart år, ein frihandelsavtale mellom Ukraina og EU er snart på plass (EU har lyst på den ukrainske stål- og tekstilindustrien), støtte frå EU for å bli med i WTO og også løyvingar om at visumplikta for ukrainske statsborgarar som vitjar EU skal falla bort. Om eit større og større EU (som berre blir meir og meir vrient å halda saman, i tillegg til at den folkelege forankringa er i ferd med å forvitra også i dei eldste medlemslanda) i det heile let dei vera med, det er ei anna sak. Det som er heilt klart, er i alle høve at det er det som er Jusjtsjenkos mål, samstundes som vestlege kapitalkrefter gjerne tek Ukraina med sine store mineralressursar og viktige geopolitiske posisjon imot med opne armar.

Eit revitalisert Russland kan setja solide kjelker i vegen for den dominansen og det hegemoniet Sambandsstatane har i dag, både geopolitisk og faktisk også kulturelt. Borgarlege økonomar som til dømes dansken Martin Paldam (note 3) har etter Putins inntreden som president hevda at Russland er på veg opp og på sitt vis i ferd med økonomisk å bli eit «vanleg» vestleg land. Alt tyder på at dette er korrekt. Etter dei økonomiske krisene på nittitalet med devaluering og beslaglegging av sparepengane til folk, har Russland hatt vekst i økonomien dei siste fire åra. Det russiske området er rekna som det området i verda som har den raskaste økonomiske veksten og den største betringa i vanlege folks levekår (OECD). Dette kan nok samsvara også med det inntrykket eg har hatt av landet dei seks gongene eg har vitja det (alt frå tre dagar til to månader) dei siste tre åra. Sjølvsagt er det mykje å setja fingeren på (til dømes ytringsfridom, utbreidd korrupsjon, knusing av fagforeningar, overvåking, kraftige brot på menneskerettane, krig i Tsjetsjenia osb.), men dette er nok noko av grunnen til at folk har forståing for og sympati med Putins line. Men når økonomien veks, så føreset det som kjent i kapitalismen at ein finn nye marknader å ekspandera i. Det er då Russland vil, i likskap med Vesten, byrja kika ut over eigne grenser igjen. Ukraina høyrer i fyrste rekkje til desse områda. Høge oljeprisar har sytt for at veksten har vore endå kraftigare enn venta dei siste åra, men ingen ventar at den russiske økonomien ikkje vil halda fram med å veksa ei god stund til.

Konsekvensen då vil vera ein kamp om innflytnad i dei same områda som Sambandsstatane/EU. Dette er område Russland historisk sett ser på som «sine». Det er denne konflikta vi nok har sett byrjinga på heilt sidan bombinga av Serbia i 1999.

---

Noter

1) Pintsjuk har også kontrollen over Novy Kanal, ein av dei største ukrainske fjernsynskanalane. [Tilbake]

2) Berezovskij har flykta til Storbritannia, medan Khodorkovskij har sitte i fengsel mistenkt for skattesvindel sidan hausten 2003. Vladimir Gusinskij, Russlands fjernsynskonge, har fått vera i fred, då han står saman med Putin politisk. [Tilbake]

3) Sjå til dømes Udviklingen i Rusland, Polen og Baltikum: Lys forude efter ændringen af det økonomiske system, Aarhus Universitetsforlag, 2002. [Tilbake]

---

Litteratur

Eg har, i tillegg til norske aviser og www.bbc.co.uk, fulgt spesielt med i desse russiskspråklege avisene:

• Izvestija (www.izvestia.ru, her må ein kunna russisk for å fylgja med)
• Kommersant (www.kommersant.ru, www.kommersant.com for engelsk versjon)
• Novaja Gazeta (www.novayagazeta.ru, her er det også berre russisk versjon)
• Nezavisimaja Gazeta (www.ng.ru, har heller ingen engelsk versjon)
• Pravda (www.pravda.ru, for engelsk versjon: http://english.pravda.ru/)

Bøker om Ukraina etter Sovjets samanbrot:

Det er ikkje skrive så mykje, ikkje på vestlege språk i alle høve, men dette kan eg tilrå:

Andrew Wilson: The Ukrainians: Unexpected Nation, Yale University Press 2000. Tek for seg den ukrainske soga og problematiserer stort sett ut frå dette om den geopolitiske rolla til Ukraina og argumenterer delvis for at Ukraina i likskap med Russland også er ein del av ikkje berre Europa, men også Eurasia.

Bohdan Nahaylo: The Ukrainian Resurgence, Hurst & Company 1999. Detaljert bok av ein etnisk ukrainar som er fødd og oppvekse i Storbritannia. Til tidar (for) detaljert, men svært grundig på tida etter sjølvstendet, då Nahaylo sjølv fekk høve til å vitja landet.

Taras Kuzio og Andrew Wilson: Ukraine: Perestroika to independence. Boka ein bør lesa før ein les The Ukrainians: Unexpected Nation av ein av forfattarane, sjå ovanfor.

Diverre finst det ikkje enno noko særleg tilgjengeleg om dei ukrainske oligarkane, slik som dei to framifrå bøkene The Oligarchs: Wealth and Power in the new Russia (Oxford 2002) av David E. Hoffman og Godfather of the Kremlin: Boris Berezovsky and the Looting of Russia (New York 2000) av Paul Klebnikov.

Klebnikov vart tilsett som redaktør for den russiske utgåva av Forbes våren 2004 og skoten og drepen 9. juli same år på veg heim frå kontoret. I tillegg til denne boka, rakk også Klebnikov å gje ut ei anna bok (denne berre på russisk, Klebnikov var fullt ut tospråkleg, fødd i New York av russiske immigrantar), Samtalar med ein barbar, som var basert på samtalar med ein av leiarfigurane i den tsjetsjenske underverda i Moskva, Khozj Akhmet Nukajev. I denne boka skal Klebnikov ha avslørt korleis organisert kriminalitet er kopla opp mot krigen i Tsjetsjenia. To tsjetsjenarar er seinare arresterte for drapet.

---

Siste nytt:

8. februar 2005 brakte media nyhenda om at styresmaktene freistar reversera salet av Kryvoizjstal for å tena meir pengar på å selja stålverket til utanlandske investorar, sjå til dømes http://news.bbc.co.uk/1/hi/business/4243269.stm

Ny teknologi skaper en ny produksjon som skaper et nytt samfunn. Kan det vi nå ser gjennom fildeling og open source-produksjon etter hvert vokse til en kraft som tvinger igjennom sosialismen i hele samfunnet?

---

Den nye informasjonsteknologien har, som alt annet som oppnår en plutselig og stor fremgang, blitt «hypet» ganske kraftig, noe som blant annet førte til det kraftige IT-krasjet sist på 1990-tallet. Likevel er det ingen som helst tvil om at utvikling av denne nye teknologien vil føre til betydelige endringer av samfunnet over et litt større tidsperspektiv. Produksjonens og teknologiens påvirkning på samfunnet er grunnleggende i marxismen og danner premissene for denne artikkelen. Jeg vil nå søke å peke på en del klare tendenser for hvilken vei utviklingen kan gå, og også sette dette inn i en større historisk, samfunnsmessig og politisk kontekst. Jeg vil søke å vise hvordan ny teknologi presser stadig mer av arbeidskraften inn i nye næringer, og hvordan dette i sin tur påvirker maktforholdene i samfunnet. Spørsmålet blir da om dette for informasjonsteknologien betyr at vi kan skimte sosialismen i fremtiden, og hvordan vi alle kan være med og påvirke denne utviklingen.

En kort historikk

Tidligere produksjonsmessige «revolusjoner» har alltid ført til store endringer også i samfunnet. Det egalitære jeger-/sankersamfunnet (urkommunismen?) forsvant etter hvert da jordbruksrevolusjonen skapte et overskudd som gjorde det mulig for klasser av konger, prester og adel å kaste seg opp i en herskerstilling. Den industrielle revolusjonen gjorde at den viktigste delen av produksjonen etter hvert ikke lenger ble primærnæringene som adelen kontrollerte, men sekundærnæringene som var kontrollert av borgerskapet i byene. Dette gjorde at kapitalistene, eierne av fabrikkene, i første omgang supplerte, og etter hvert erstattet konge, presteskap og adel som den ledende samfunnsklassen som lever godt på overskuddet av arbeidet som blir utført.

For arbeidskraften har dette den virkningen at den flyttes over til stadig nye næringer. Med den industrielle revolusjonen blir håndverket industrialisert, og mens en arbeider som syr for hånd kan produsere skjorter til kanskje noen titalls andre, blir en arbeiders innsats nå tilstrekkelig for å produsere skjorter for et tusentalls mennesker.

Etter hvert som den industrielle utviklingen skyter fart, kreves det altså stadig mindre arbeidskraft i primær- og sekundærnæringene, og vi får et stort overskudd av arbeidskraft. Dette overskuddet kunne selvsagt bli brukt til å senke tempoet og belastningen i produksjonen, og til å senke arbeidstiden betraktelig, men dette ligger ikke i kapitalismens natur. Kapitalismens ønske om stadig økt profitt fører til stadig økt produksjon, og gjør at arbeidskraft gjort overflødig presses inn i nye yrker.

Når maskiner gjør både jordbruk og industri mer effektive, blir arbeidskraften presset over i tertiærnæringene, serviceyrker, som opplever en eksplosjonsartet vekst. Norge kan være interessant å se på som et eksempel i så måte, da vi, selv om vi har en hovedsakelig råvarebasert økonomi, uten tvil har et industrialisert samfunn, og den relativt dyre arbeidskraften framprovoserer effektiviseringsløsninger før i Norge enn i mange andre land. I Tabell 1 ser vi hvordan vi i Norge har en kontinuerlig nedgang i arbeidskraft i primærnæringene i hele den moderne tid, selv om vi fremdeles er nettoeksportør av matvarer (1). Industrien vokser frem til 1960- og 70-tallet, hvoretter den også begynner på en jevn nedgang. Det er likevel sannsynlig at mye av denne nedgangen skyldes ikke bare reell effektivisering og bedre produksjonsmidler, men også utflytting av industri til lavkostland. Internasjonalt har nok andelen ansatte i industrien ennå ikke begynt å gå ned (2, 3). Den økte effektiviteten blir i stedet i stor grad brukt til å produsere andre industriprodukter, for å dekke mindre basale behov, noe som igjen går ut over naturen når forbruket og bruken av naturressurser stadig øker for å opprettholde og øke profitten innen dagens økonomiske system. Etter hvert vil vi likevel nå grensen også for en slik produksjon, og mye av arbeidskraften som nå brukes i sekundærnæringene, vil presses over i nye næringer.

Tabell 1: Yrkesbefolkning i Norge fordelt etter hovednæringer. Prosentvis fordeling for utvalgte år. (4, 5)

	1865	1890	1900	1930	1960	1973	2000
Jordbruk og skogbruk, fiske og fangst	59,8	49,2	40,7	35,8	19,5	11,4	3,8
Industri, bergverk, bygg og anlegg, kraftforsyning	13,6	21,9	26,3	26,5	36,5	33,9	22,2
Transport og annen samferdsel	5,1	7,2	7,1	8,3	11,9	9,9	7,6
Handel og forretningsvirksomhet	2,8	5,0	6,5	10,5	13,3	14,1	30,5
Offentlig og privat tjenesteyting	12,6	15,3	16,7	18,6	18,4	30,7	35,9
Uoppgitt næring	6,1	1,4	2,7	0,3	0,4	0,0	0,0

Dette er altså i hovedtrekk utviklingen så langt. Bedre teknologi fører ikke til mer fritid, eller saktere tempo på arbeidsplassen. Overskuddet av arbeidskraft som skapes, blir i hovedsak brukt til å produsere nye ting, og til å skape nye næringer. Slik blir stadig mer av arbeidskraften flyttet fra primær- og sekundærnæringer til tertiærnæringer, og slik vil etter hvert stadig mer arbeidskraft bli flyttet over fra tertiærnæringer til kvartærnæringer (med kvartærnæringer mener jeg ren informasjonsspredning – i ordets videste forstand. Jeg bruker her begrepet for å skille ut all produksjon og alle servicenæringer som driver med ren informasjonsbasert – ikke-fysisk virksomhet – sagt med andre ord; produksjon og håndtering av «software» (6) – ikke-fysiske produkter av IT-revolusjonen.)

IT-revolusjon – Overgang til kvartærnæring

En kapitalistisk økonomi er avhengig av å hele tiden øke produksjonen for å opprettholde veksten og profittraten. Dersom IT-revolusjonen skal følge mønsteret fra tidligere produksjonsmessige revolusjoner, er det altså naturlig å anta at gruppen som arbeider innen kvartærnæringene vil øke relativt i forhold til de andre over tid, og etter hvert blir dominerende, slik tertiærnæringene er i Norge i dag (tabell 1). I eventuelle arbeidsledige (i hvert fall i i-land) ligger det også et enorm potensiale til at disse kan gå inn i en rolle som open source-produsenter (7) innen kvartærnæringene, noe vi skal komme tilbake til under, men det krever selvsagt at de har tilgang på pc.

Framveksten av den nye informasjonsteknologien muliggjør etter hvert en storstilt effektivisering nettopp av de tertiærnæringene som er så dominerende i dag. Et skjema online koblet til et program kan i dag gjøre jobben som man før hadde hauger av kundebehandlere til. Dette vil etter hvert også spre seg til andre områder av servicenæringene, og man kan regne med at dette vil skape et nytt overskudd av arbeidskraft som vil presse stadig flere over i nettopp kvartærnæringene. I tidligere overganger mellom samfunnsformer har overskuddet av arbeidskraft stort sett gått over til nye næringer, det vil nok i hovedsak skje også nå. Stadig mer av produksjonen vil bli produksjon av software (6).

Vel så viktig vil det nok bli at kvartærnæringene vil stjele kraftig fra sekundærnæringene. Vi ser allerede at hele den kommersielle underholdningsindustrien trues ved at cd-salget går ned, når stadig flere selv tar seg av distribusjon og produksjon digitalt. Cd-en blir valgt bort til fordel for digitale formater som mp3, og man kan etter hvert også øyne at open source-formater som ogg blir stadig mer populære. Tilsvarende ser vi at dvd-formatet etter hvert vil velges bort til fordel for divx, eller kanskje heller xvid-formatet som er open source, og som tar en stadig større del av det digitale filmmarkedet (om man kan kalle det et marked, når det for en stor del baserer seg på at brukerne bytter filer med hverandre helt gratis).

Film- og musikkbransjen kjemper frenetisk mot denne utviklingen, og de påberoper seg tapstall som om alle som laster ned noe gratis ellers ville kjøpt det til full pris. Dette er nok noe vi kan kalle en ganske stor overdrivelse, men at det etter hvert vil føre til problemer for denne industrien er nok klart.

Etter hvert som øynene begynner å åpnes for dette, vil man også se en nedgang i produksjonen av spillere til alle disse formatene, og alt som hører med. Hvorfor skal du kjøpe en ny spiller hver gang et nytt format dukker opp (noe det vil gjøre stadig oftere), når man gratis kan laste ned software som gjør at det kan spilles på den samme datamaskinen du allerede har? I underholdningsindustrien er altså denne brutale omstruktureringen av produksjonen i full gang, og det vil være naivt å ikke tro at en lignende utvikling vil kunne komme også på andre områder.

Man kan altså anta at stadig mer av den totale produksjonen vil bli software, mens avhengigheten av «hardware» (8) etter hvert vil minke.

Egenskaper ved software

Software har en del egenskaper som gjør at det skiller seg drastisk fra alle andre typer produkter som tidligere har vært de dominerende i samfunnsproduksjonen.

Software kan kopieres i det uendelige uten at det blir noen som helst mangel på varen – tvert imot, jo mer populær en vare er, desto flere vil kopiere den, og desto lettere vil den være tilgjengelig for andre gjennom for eksempel peer-to-peer nettverk (9), eller andre typer nettverk som vil utvikles. Den kan også, på grunn av den digitaliserte formen den tar under den moderne teknologien kopieres (som regel) uten kvalitetstap, og slik får vi et globalt nettverk som opererer på en tilnærmet evolusjonær måte, der hvor de mest populære programmene/filmene/musikken/informasjonen spres mest, og dermed blir lettest tilgjengelig. Det som er «nyttigst», blir enklest å få tak i.

Videre har vi selvsagt miljøaspektet. Produksjon av software krever ingen fysiske råvarer, og krever slik ingen inngrep i naturen. Selvsagt må vi ha noe hardware for å kunne produsere/nyttiggjøre oss software, men for nok en gang å ta underholdningsindustrien som eksempel: en pc med en harddisk og programvare, er mye mindre krevende også for naturen enn for eksempel en cd-spiller, en dvd-spiller, equalizer, tv, radio, kassettspiller, lp-spiller, for ikke å snakke om hauger med cd-er og dvd-er i plastcover med innlegg av glanset papir, osv. osv. Man vil også utvikle digitale bøker som kanskje til og med (om det er ønskelig) kan blas i akkurat som våre vanlige, med den enkle forandringen at man kan bytte ut innholdet med noe annet man har liggende digitalt. Mange vil nok til å begynne med savne de mange hyllemeterne – nostalgi følger med de fleste forandringer, men tenk på hvor mye enklere det vil bli for intellektuelle å flytte, og ikke minst; tenk på skogen. Dette vil selvsagt også kunne gjøres med alt annet som i dag er skrevet på papir. Denne overgangen er altså i høyeste grad miljøvennlig (noe som ikke kan sies om all ny teknologi som er blitt innført opp gjennom tidene).

Det som likevel blir drastisk annerledes, og som vil by på store problemer for den nåværende produksjonsformen (kapitalismen), er de drastisk forskjellige egenskapene ved produksjonen av software. Det kreves altså kun at en person (eller flere personer i samarbeid – se open source (7)) lager et produkt (for eksempel et program) én gang, så kan det brukes av alle over hele verden uten merkostnad og med et minimalt arbeid av den enkelte bruker (nedlasting, installering).

Konsekvenser av softwareproduksjon

Denne omleggingen vil få enorme konsekvenser for den nåværende økonomien. Den tradisjonelle bedriftsmodellen utspiller sin rolle. Vi trenger ingen til å produsere og distribuere cd-er og dvd-er når brukerne selv tar seg av jobben gjennom for eksempel fildeling som skissert over. Mye av behovet for plateselskaper og filmselskaper faller da bort. Det samme kan selvsagt gjøres med alt som produseres innen kvartærnæringene, fra programmer til bøker.

Produksjonen av programvare blir bedre gjennom open source-produksjon, hvor kildekoden til programmet er åpen, og alle får mulighet til å være med og modifisere, og forbedre programmet. Akkurat som fildeling distribuerer varer gjennom noe som ligner på en evolusjonær prosess, produserer open source-miljøet varer gjennom en evolusjonær prosess. Alle kan forbedre programmene på alle måter, og man får slik et maksimalt produkt som også kan tilpasses til spesielle forhold av den enkelte bruker.

Kontrasten til kommersiell programvare er grell. For å tjene penger lager kommersielle bedrifter tunge ofte reklameinfiserte programmer med mange ulemper knyttet til ønsket om å oppnå profitt. Mange kommersielle programmer kjører også hele tiden mindre programmer i bakgrunnen av maskinen din, noe som selvsagt gjør den tregere. Et godt eksempel er Realplayer (10), som i likhet med mange andre kommersielle programmer har hatt en tendens til å «ta over» maskinen din, og har innstilt som default (standard) å gjøre alle mulige andre ting enn å spille av realmedia-filer. Real-selskapet har etter hvert blitt tvunget til å gå bort fra noe av denne upopulære praksisen, noe ubekreftede rykter sier er pga. økonomiske problemer. Det kan være tilfeldig, men det kan også være et tegn på at brukerne er i ferd med å våkne. Etter hvert som folk får øynene opp for at det fins alternativer som er både bedre, mindre ressurskrevende og ikke minst gratis, vil mange kommersielle programvareleverandører gå en mørk fremtid i møte. Det er også et stort dilemma for disse at en vellykket kamp mot piratkopiering av programvaren deres, antagelig bare vil resultere i at brukerne finner et bedre gratis program, og at de slik mister hele marked sitt.

Hva med artistene?

Hvordan skal kunstnere så tjene penger dersom produktene deres blir kopiert og spredd fritt over internett? Dette er jo kronargumentet til musikk- og filmindustrien, hvor de skyver artistene foran seg i et desperat forsøk på å få det til å se ut som de er bekymret for kunstens fremtid, og ikke sine egne økonomiske interesser. I en mindre kommersiell verden, vil det kanskje ikke finnes så mange Britney Spears-er, Christina Aguilera-er og Hollywood-filmer, men er det egentlig et stort tap?

Artister som ikke bare gjør det for pengene, vil fremdeles kunne tjene på å ha konserter, og selv om film er digitalisert, vil kino fremdeles gi den beste filmopplevelsen. Videobutikken og cd-sjappa er nok på vei ut, sammen med hele den korporative distribusjonsmodellen hvor store selskaper styrer produksjon og formidling av disse produktene, men det betyr slett ikke slutten for film og musikk. Man må også stille seg spørsmålet: Om en artist har spilt inn en sang én gang, er det da naturlig at han skal fortsette å tjene penger på musikken tiår etterpå? Denne modellen virker ikke rettferdig enten målet er lønn etter utført arbeid, eller lønn etter behov, og det burde slik ikke være nødvendig med dommedagsprofetier over verken musikken eller artistene bare på grunn av at denne utspiller sin rolle.

Et alternativt konsept kan være en modell som er en slags utvidelse av det som før het Statens kassettavgiftsfond (11). Man setter en liten avgift på alle lagringsmedia, og deler ut pengene som stipender eller lignende, til musikere og filmskapere, men for eksempel også programmerere, og andre som produserer andre former for informasjon som etter hvert vil bli påvirket av denne utviklingen. Et annet samfunn vil også burde kunne gi mer fritid, noe som vil gjøre at stadig mer av produksjonen av kultur vil kunne foregå på frivillig basis, av ren interesse.

Sosialisme eller en digital fasciststat?

Kommer sosialismen?

Hva blir så konsekvensene av denne utviklingen? Det meste av produksjonen vil etter hvert bli softwareproduksjon i en eller annen form. Den mest effektive formen for softwareproduksjon er produksjon gjennom open source, frivillig arbeid gjennom samarbeid. Kan man tenke seg, når det meste av produksjonen foregår på denne måten, at denne måten å jobbe på vil smitte over også på resten av produksjonen? Produksjonen av hardware vil da være relativt mindre arbeidskrevende, og vil slik kreve relativt mindre arbeid fra hver enkelt.

Kjøpepresset vil nødvendigvis minke når bruken av hardware i større grad erstattes med gratis software. En overgang til mer softwareproduksjon har kanskje også potensial til å redde en natur som ikke lar seg redde innenfor dagens produksjonsmønster. Dagens økonomi er basert på økt vekst, denne veksten krever en stadig økende produksjon (jfr. teorien om profittratens tendens til å minke (12)), økningen av produksjon krever stadig mer ressurser, noe som dreper naturen i økende tempo. Naturen vil altså nyte godt av nedgangen i hardwareproduksjon, da presset på naturressursene blir mindre.

Dersom open source-produksjon får bre seg fritt, ser vi altså at profitt vil bli en umulighet innen det som etter hvert vil bli den overveldende største delen av produksjonen. Hvem vil betale for et dårlig produkt, når man kan få et bedre produkt gratis? Bedriftsmodellen vil da ha utspilt sin rolle, og må forkastes. Kan vi da øyne et samfunn hvor enhver kan gi etter evne og få etter behov?

Open source-produksjon og fildeling er produksjons- og distribusjonsmåter som i seg selv ligger svært nære de sosialistiske idealene. Når denne arbeidsformen blir vanlig, vil den altså kunne spre seg også til andre områder, noe som vil gi et samfunn som vil ligne svært på et sosialistisk. Heri ligger også svaret på hva dette har å bety for produksjon av materielle ting. Når man vokser opp i et samfunn hvor det meste produseres frivillig og i samarbeid, vil dette naturlig spre seg også til de andre næringene. En digital sosialisme (sosialistisk produksjon og formidling av imaterielle varer), vil slik kunne fremtvinge en sosialisme også i resten av samfunnet.

Skjær i sjøen

Man kan likevel øyne problemer for en rolig og fredelig utvikling til et slikt samfunn. Kapitalismen vil ikke gå under frivillig. For å hindre utviklingen mot en digital sosialisme, må man lage et gjennomkontrollert digitalt samfunn. Næringslivet driver allerede og presser igjennom lover som gjør aktiviteter ulovlige digitalt, som har vært fullstendig lovlige så lenge informasjon ble spredd på fysiske medier. Denne utviklingen vil de forsøke å fortsette, og den kan i verste fall ende i en digital fascistisk politistat.

Man kan for eksempel se for seg følgende utvikling: AOL/Time Warner fusjonerer med Microsoft, og utvikler et gjennomkontrollert internnett, hvor all surfing med Microsoft-programvare blir begrenset til dette AOL-internnettet. Dette vil de selvsagt forsøke å få med seg staten på, gjennom å lage et påbud om bruk av nettopp dette. Som vanlig vil rettferdiggjøringen skille seg fra den virkelige grunnen; påskudd kan for eksempel være å hindre terrororganisasjoner fra å bruke nettet, å holde nettet familievennlig ved å fjerne grov pornografi osv. En begynnende tendens i denne utviklingen kan vi se gjennom den såkalte Trusted Computing Group (13), en samling storselskaper som forsøker å få igjennom en «sikkerhetsstandard» på både hardware og software til datamaskiner, de jobber også med å få igjennom en lov i USA, den såkalte «Consumer Broadband and Digital Television Promotion Act» som vil tvinge igjennom såkalte TCPA-konforme systemer (14). En slik lov vil fjerne mye av trusselen fra open source-miljøet, men den vil også utradere de mindre kommersielle selskapene, og gi storselskapene full kontroll over programvaremarkedet.

Videre vil man sikkert forsøke å gjennomføre lovendringer som umuliggjør for eksempel GNU-lisensiering (15), og dermed prøve å få den frie programvaren tilbake inn i den kommersielle folden. Alt dette vil selvsagt bli fulgt opp med et enormt propagandapress fra massemedia, og motstandere vil bli stemplet og satt i bås.

Denne utviklingen er også allerede igangsatt, blant annet med innføring av innstramminger i copyrightlovgivningen. Her hjemme gjelder dette blant annet den planlagte innføringen av det nye EU-direktivet «European Union Copyright Directive», som gjør det ulovlig å bryte kopisperrer, og likestiller såkalte Digital rights management-systemer med åndsverk. Norge er ikke forpliktet til å innføre dette direktivet, men det har regjeringen unnlatt å opplyse om før høringsrunden (16). Var det noen som sa «Staten og kapitalen»? Man har altså allerede begynt å stramme inn reglene for software i en grad som ville vært uhørt dersom det dreide seg om tradisjonelle produkter.

Digital politistat?

Står så valget mellom et frihetlig sosialistisk samfunn, og en digital politistat? Det kan ved første øyekast se sånn ut, men det er vi som bestemmer hvor veien skal gå. Det første vi må gjøre, er uansett å spre en bevisstgjøring omkring de mulige veiene denne utviklingen kan ta, og å sørge for at ingen kan kalle seg sosialist og samtidig jobbe mot fri fildeling og open source-produksjon. Mange har skjønt det allerede, og radikale musikere som Gatas Parlament har lenge lagt ut musikken sin gratis på nettet (17), og propagandert for fildeling. Til og med veteraner som Peter Gabriel og Brian Eno benytter seg av muligheten til å gi plateselskapene et spark bak med sin «Magnificent Union of Digitally Downloading Artists» (18). Forbrukerne har også begynt å organisere seg mot de begrensninger som endringer i copyrightlovgivingen lager, lokalt i «Elektronisk forpost Norge» (19). Det finnes også en «Free Software Foundation» med over 1 million programmerere og 3.500 programvarepakker tilgjengelig, alt naturligvis open source (20, 21).

Det som er viktig er nå å sette alle de endringene som skjer i en helhetlig politisk og historisk sammenheng, å se sammenhengen mellom copyrightlovgivning, kommersiell programvare og de økonomiske strukturene som styrer samfunnet, og slik organisere seg sammen på tvers av disse kunstige skillene. Sosialister, arbeidere, forbrukere, open source-miljøet og stort sett alle som ikke tilhører klassen som er eiere av de store software-selskapene har felles interesser i å kjempe for en frihetlig digital framtid.

Mulighetene for en annen verden er der altså, men det er vi som må benytte oss av dem. Digital sivil ulydighet; last ned en film i dag. Vær med på å lage produkter som kan spres fritt; skriv artikler og bøker, lag open source-programmer og amatørfilmer, legg ut musikken din gratis på nettet og ikke minst, politisk bevisste artister: Hold dere unna TONO (22) og lignende organisasjoner som løper kapitalistenes ærend på det som enn så lenge er det digitale markedet.

---

Kilder/noter

1) St.meld nr 40 (1996-97) Matkvalitet og forbrukertrygghet

2) Vegard Velle: «Myten om arbeiderklassen», Utveier nr 2, 2004

3) Verdensbankens rapport Estimating the World at Work

4) Tallene fram til 1973 er fra Pax Leksikon, Pax forlag, 1976-82, Oppslagsord «Norge». Pax Leksikon, nettutgave hos NorgesLexi – Norsk politisk dokumentasjon på internett

5) Tallene for 2000 er fra Statistisk årbok 2001, Statistisk Sentralbyrå, 2001

6) Her vil jeg bruke begrepet «software» i den absolutt videste betydningen av ordet, som en beskrivelse av alle produkter som i utgangspunktet er ikke-fysiske, fra musikk, film, programvare til nyheter og generelt alle former for informasjon.

7) Begrepet open source beskriver all programvare hvis kildekode er enten i «the public domain» (dvs offentlig og til fri bruk for alle), eller mer vanlig, at kildekoden er copyrightbeskyttet av en eller flere personer/enheter og blir distribuert under en open source-lisens som for eksempel GNU-lisensen (15). Begrepet kan enkelte steder i artikkelen også forstås enda videre, til å omfatte alle ikke-fysiske produkter som spres copyrightfritt, se for øvrig Wikipedia.

8) Her bruker jeg «hardware» også i den videst mulige definisjon av ordet – alle fysiske varer og tjenester, fra mat til harddisker.

9) Generelt er et peer-to-peer(eller P2P)-nettverk, ethvert nettverk som ikke har bestemte klienter og servere, men flere peer-noder som fungerer både som klienter og servere for de andre nodene på nettverket. Et eksempel på programmer som muliggjør en slik deling av filer er DC++ , som selvsagt er open source.

10) Real-selskapet er et av flere som har laget sin egen kommersielle standard for lyd og video digitalt, som kun kan spilles av på selskapets egen spiller, Realplayer.

11) Fond for lyd og bilde, Norsk Kulturråd

12) Karl Marx, Kapitalen vol 3 del 3, Teorien om profittratens tendens til å minke

13) TCG består av rundt 200 store hardware- og softwareselskaper, blant andre AMD, Hewlett-Packard, IBM, Intel Corporation, Microsoft, Sony Corporation og Sun Microsystems, Inc.

14) http://www.againsttcpa.com/

15) GNU-lisensen er en copyrightlisens du kan beskytte gratis open source-programvare under. Med den tillater du alt bruk, og all modifisering av programvaren, på den betingelsen at sluttproduktet også blir gratis og open source. Man bruker altså copyrightregler til å holde et produkt ute av det kommersielle markedet. Det finnes også andre open source-lisenser Se for eksempel GNU General Public License på Wikipedia.

16) Jan Frode Haugseth «Teknologisk tåkeprat», kronikk, Klassekampen 1. oktober 2004

17) Gatas Parlaments hjemmesider: www.gatasp.no

18) http://www.mudda.org/

19) http://efn.no

20) Knut Rodum: «Fire grunnleggende friheter», intervju med Richard Stallman, Le Monde Diplomatique nordisk utgave, oktober 2004

21) Hjemmesidene til FSF: http://www.gnu.org

22) http://www.tono.no/

En klasse kan ikke tilegne seg nasjonalt lederskap og bli hegemonisk dersom den begrenser seg til klasseinteresser; den må også ta opp i seg folkelige og demokratiske krav og kamper som ikke har en ren klassekarakter, skriver forfatteren blant annet i denne artikkelen.

Teksten er hentet fra Roger Simon: Gramsci's Political Thought – an Introduction, andre reviderte utgave, Lawrence and Wishart 1991, og gjengis med tillatelse fra forlaget og Simons arvinger.

Antonio Gramsci (1891-1937) var medlem av det italienske sosialistpartiet, fra 1921 en av de mest fremtredende medlemmene av det nye kommunistpartiet. Partileder fra 1924. Arrestert og dømt til 20 års fengsel av fascistene i 1926. På tross av sviktende helse skrev han i fengselet 33 notatbøker som senere ble smuglet ut og publisert etter krigen. Det er disse som kalles Fengselsnotatbøkene.

Roger Simon (1913-2002) var en fremtredende britisk marxistisk intellektuell som bærer mye av æren for at Gramscis fengselsdagbøker ble utgitt på engelsk. Med både lord-tittel og medlemskap i kommunistpartiet jobbet han til kort tid før sin død for den britiske fagbevegelsens forskningsinstitusjon.

SPN: Selections from Prison Notebooks, redigert og oversatt av Quentin Hoare og Geoffrey Nowell Smith, Lawrence and Wishart, London, 1971

SPW: Selections from Political Writings, 1921-26, redigert og oversatt Quentin Hoare, Lawrence and Wishart, London, 1978

---

1. Tvang og samtykke

Utgangspunktet for Gramscis hegemonibegrep er at en klasse og dens representanter utøver makt over underordnede klasser ved hjelp av en blanding av tvang og overbevisning. I notatene sine om Machiavellis Fyrsten benytter Gramsci seg av den greske kentaurmyten, halvt dyr og halvt menneske, som et bilde på det "doble perspektivet" i politisk handling – nivåene tvang og samtykke, autoritet og hegemoni, vold og sivilisasjon. Hegemoni er et forhold som ikke domineres av maktbruk, men av samtykke gjennom politisk og ideologisk ledelse. Det er organiseringen av samtykket. I noen avsnitt i Fengselsnotatbøkene benytter Gramsci seg av ordet direzione (ledelse, retning) synonymt med egemonia (hegemoni) og i motsetning til dominazione (dominans). Bruken av hegemonibegrepet hos Gramsci må sees atskilt fra den opprinnelige greske betydningen, som er en stats dominans over en annen. (Gramsci bruker imidlertid enkelte steder i Fengselsdagbøkene hegemoni i den originale betydningen for å vise til forhold mellom stater eller mellom by og land.)

2. Det leninistiske grunnlaget

Grunnlaget for hegemonibegrepet ble lagt av Lenin, som igjen bygde på arbeider av den russiske arbeiderbevegelsens pionerer. Som Perry Anderson har påpekt, ble begrepet hegemoni først benyttet av Plekhanov og andre russiske marxister på 1880-tallet for å betegne behovet for en arbeiderklasseledet allianse med bøndene for å styrte tsarismen (note 1). Arbeiderklassen burde utvikle en nasjonal tilnærming og slåss for frigjøringen av alle undertrykte klasser og grupper. For Lenin betydde dette at den russiske arbeiderklassen, i allianse med bøndene, skulle handle som den ledende (hegemoniske) kraften i den borgerlig-demokratiske revolusjonen mot det tsaristiske oligarkiet. Slik ville arbeiderklassen, som da var en liten del av befolkningen, bli i stand til å tilegne seg støtte hos det store folkeflertallet.

3. Hegemoni blir et begrep

For Lenin var hegemoni en strategi for revolusjon, en strategi arbeiderklassen og dens representanter skulle benytte seg av for å vinne støtte hos det store flertallet. Gramsci tilfører dette en ny dimensjon ved også å la det gjelde handlingene til kapitalistklassen og dens representanter, både i forhold til tilegnelse av statsmakten og opprettholdelse av denne når det er oppnådd. De første notatene om italiensk historie, i den første av de 29 Fengselsnotatbøkene, har overskriften "Klassens politiske lederskap før og etter tilegnelsen av regjeringsmakten". Gramsci skilte mellom dominans (tvang) og "intellektuelt og moralsk lederskap":

En samfunnsgruppe kan, ja, må, allerede utøve "lederskap" før den vinner regjeringsmakten (dette er faktisk en av de viktigste forutsetningene for å vinne denne makten); den blir så dominant når den utøver makten sin, men selv om den holder den i et stramt favntak må den også fortsette å "lede" (SPN 57-68) (note 2).

Gramsci endrer dermed hegemoniet fra å være en strategi (som hos Lenin) til et begrep som, i likhet med marxistiske begreper om produktivkrefter og produksjonsforhold, om klasser og staten, er et redskap for å forstå samfunnet med henblikk på å endre det. Han utviklet tanken om lederskap og utøvelsen av dette som en forutsetning for å tilegne seg statsmakten i sitt hegemonibegrep. Hegemoni er en mutasjon mellom klasser og andre sosiale krefter. En hegemonisk klasse, eller del av en klasse, er en som oppnår støtte fra andre klasser og samfunnskrefter ved å skape og opprettholde et alliansesystem gjennom politisk og ideologisk kamp. Hegemonibegrepet er konstruert ved hjelp av en rekke begreper som er knyttet til det. Derfor vil enhver kort definisjon av hegemoni være ufullstendig. Jeg vil derfor nå kort skissere disse begrepene, som vil bli diskutert nærmere senere.

4. Forholdet mellom kreftene: økonomisk-korporativ/hegemonisk

Sentralt for hegemonibegrepet er oppbyggingen av et system av allianser. I Noen aspekter ved det sørlige spørsmålet, notatene han skrev rundt tiden han ble arrestert, skrev Gramsci:

"Proletariatet kan bli den ledende og dominerende klassen i den grad det lykkes med å skape et system av allianser som tillater det å mobilisere flertallet av befolkningen mot kapitalismen og den borgerlige staten ." (SPW 443)

Arbeiderklassen kan bare bli en hegemonisk klasse dersom den tar hensyn til interessene til andre klasser og samfunnskrefter og utvikler måter å kombinere dem med sine egne interesser. Den må gå utover sine særinteresser, eller det Gramsci kaller økonomisk-korporative kamper, og gjøre seg forberedt på å inngå kompromisser for å bli den nasjonale representanten for en bred blokk av samfunnskrefter. Forholdet mellom de to grunnleggende klassene, mellom kapital og arbeid, består ikke bare av motsetningen mellom de to klassene, men et komplekst forhold som også inkluderer andre klasser og samfunnskrefter. Begge sidene forsøker å styrke sitt alliansemønster, å desorganisere den andres allianser og å endre maktforholdene i sin favør.

5. Nasjonal-folkelig

Hos Lenin besto hegemoniet først og fremst i en allianse mellom klasser eller deler av klasser. Gramsci legger til en viktig ny dimensjon med sitt begrep om nasjonal-folkelig: en klasse kan ikke tilegne seg nasjonalt lederskap og bli hegemonisk dersom den begrenser seg til klasseinteresser; den må også ta opp i seg folkelige og demokratiske krav og kamper som ikke har en ren klassekarakter, som ikke kommer direkte av produksjonsforholdene. Eksempler på dette er radikale og folkelige kamper for sivile rettigheter, bevegelser for nasjonal frigjøring, kvinnebevegelsen, fredsbevegelsen og bevegelser som uttrykker kravene til etniske minoriteter, unge mennesker eller studenter. De har alle sine særlige kvaliteter og kan ikke reduseres til klassekamp, selv om de står i et forhold til den. Hegemoni har altså en nasjonal-folkelig dimensjon i tillegg til klassedimensjonen. Det krever samling av en rekke ulike samfunnskrefter i en bred allianse som uttrykker en nasjonal-folkelig kollektiv vilje der hver av disse kreftene opprettholder sin autonomi og yter sitt bidrag på veien mot sosialisme. Denne strategien med oppbygging av en bred blokk av ulike samfunnskrefter, forent av en felles oppfatning av verden, kalte Gramsci en posisjonskrig.

6. Passiv revolusjon

I analysen av de to grunnleggende klassenes posisjonskrig om hegemoni setter Gramsci et kraftig skille mellom strategien kapitalistklassen benytter seg av og den som passer for arbeiderklassen. Den borgerlige strategien har en særegenhet han kalte passiv revolusjon. Dette begrepet utviklet han gjennom sin analyse av Risorgimento, bevegelsen for samling av Italia på midten av 1800-tallet. Selv om en rekke folkelige opprør fant sted i løpet av Risorgimento, ble den nasjonale samlingen av Italia (inkludert utdrivelsen av østerrikerne) og den tilhørende fremveksten av kapitalister i Nord-Italia hovedsakelig gjennomført ved hjelp av staten Piedmont, dens hær og dens monarki, ikke gjennom å mobilisere flertallet av folket ved å støtte bøndenes krav om jordreform. Risorgimento var altså en "revolusjon ovenfra", hovedsakelig drevet gjennom av Piedmont: en passiv revolusjon.

Gramsci mener at en passiv revolusjonsstrategi er borgerskapets karakteristiske svar når dets hegemoni står i fare og en omfattende reorganiseringsprosess er påkrevet for å gjenreise dets hegemoni. En passiv revolusjon finner sted når relativt omfattende endringer påføres et lands sosiale og økonomiske struktur ovenfra, ved hjelp av staten, uten å støtte seg på folkets aktive deltakelse. Krav om samfunnsreformer som har blitt stilt av de andre krefter kan gjerne bli oppfylt, men da på en slik måte at det desorganiserer disse kreftene og roer ned de folkelige kampene. Følgelig er den passende strategien for arbeiderklassen en anti-passiv revolusjon fundamentert i en konstant utvidelse av klasse- og folkelig-demokratiske kamper (se avsnitt 12 nedenfor om posisjonskrig).

7. Intellektuell og moralsk reform

Et nytt hegemoni, i motsetning til kapitalistklassens, kan kun bli skapt ved hjelp av en endring av folkelig bevissthet, av folks måter å tenke og føle på, av deres "verdensoppfattelse" og deres moralske standarder. Gramsci sammenlignet dette med den omfattende endringen av folkelig bevissthet som fant sted i kjølvannet av den protestantiske reformasjonen på 1500-tallet og den franske revolusjonen. (Han hentet begrepet "intellektuell og moralsk reform" fra den franske skribenten Georges Sorel (1847-1922), som i sin tur hadde tatt det fra Ernest Renan, som blant annet skrev boka La Réforme Intellectuale et Morale.)

8. Folkevett

I forbindelse med den intellektuelle og moralske reformen var Gramsci opptatt av å fjerne skillet mellom marxisme som en filosofi og folks bevissthet. Han mente at "alle mennesker er filosofer", siden alle menn og kvinner har en oppfattelse av verden, et idésett som gjør dem i stand til å gi livet en mening. Men måten mange oppfatter verden på, filosofien deres, er ofte forvirret og motsetningsfull, med ideer hentet fra en rekke ulike kilder og fra fortiden, noe som lett får dem til å akseptere ulikhet og undertrykkelse som noe naturlig og uforanderlig. Gramsci benyttet seg av begrepet folkevett for å betegne denne ukritiske og delvis ubevisste måten mennesker oppfatter verden på. Folkevett må ikke sees på utelukkende i negative termer; det innebærer også positive elementer, og folks faktiske aktivitet, deres motstand mot undertrykkelse, står ofte i motsetning til deres bevisste ideer. Folkevettet er det området der den dominerende ideologien skapes, men det er samtidig også området for motstand mot denne ideologien. Marxismens oppgave er å representere en kritikk av folkevettet og å gjennom en samhandlingsprosess utvikle dets positive kjerne til nytt konsekvent sosialistisk folkevett.

9. Det sivile samfunnet

Vi har analysert ulike aspekter ved forholdet mellom krefter – kontrasten mellom økonomisk-korporativ og hegemonisk, betydningen av nasjonal-folkelige kamper og den ideologiske kampens natur. Det kapitalistiske samfunnet kan forstås som et sinnrikt nettverk av forhold mellom klasser og andre samfunnskrefter, dominert av kampen mellom de to grunnleggende klassene – kapital og arbeid. Disse samfunnsforholdene er legemliggjort i en rekke organisasjoner og institusjoner, inkludert kirker, partier, fagforeninger, massemedia og kulturelle og frivillige organisasjoner. Ett sett av institusjoner, apparatet som utgjør staten, er atskilt fra de andre ved at det har monopol på tvang. Alle disse samfunnsforholdene og organisasjonene som legemliggjør dem (med unntak av staten med sin tvang), kaller Gramsci det sivile samfunn. Samfunnsforholdene som utgjør det sivile samfunnet er atskilt fra produksjonsforholdene, og organisasjonene innen det sivile samfunnet er atskilt fra statsapparatet. Det sivile samfunnet er klassekampens og den folkelig-demokratiske kampens sfære. Det er med andre ord sfæren der den dominerende samfunnsgruppen organiserer enighet og hegemoni. Det er også sfæren der de undertrykte samfunnsgruppene kan organisere opposisjonen sin for å skape et alternativt hegemoni – et mot-hegemoni.

10. Historisk blokk

En klasse som beveger seg i retning av hegemoni i det sivile samfunnet må også tilegne seg ledelsen i produksjonssfæren. Det er bare når det tilegner seg den avgjørende kontrollen over produksjonsprosessen at borgerskapet kan bli den hegemoniske klassen i det sivile samfunnet og tilegne seg statsmakten. Men kapitalistenes kontroll over produksjonen har aldri vært absolutt; den har alltid vært utfordret av arbeiderne, og kamper har vært ført av dem og deres fagforeninger om arbeidsforholdene og innføringen av nytt maskineri. Metaforen med basis og overbygning er derfor utilfredsstillende. Det er misledende å tenke ut fra et skarpt skille mellom den økonomiske sfæren (produksjonen av merverdi) og den politiske sfæren (kampen for statsmakt). Tvert imot, forholdene i det sivile samfunnets står i en vekselsvirkning med produksjonsforholdene. Selv om Fengselsnotatbøkene har mange referanser til basis og overbygning står Gramscis måte å tenke på og måten han forkaster økonomismen på i motsetning til dette. I stedet benytter han seg av begrepet historisk blokk for å vise hvordan en hegemonisk klasse kombinerer ledelsen av en blokk samfunnskrefter innen det sivile samfunnet med sin ledelse innen produksjonssfæren.

11. Maktens natur

Marxisme-leninisme har tendert i retning av en forståelse av at makten er konsentrert i staten og at hensikten med den revolusjonære strategien er å erobre makten (symbolisert ved stormingen av Vinterpalasset i 1917). Først etter erobringen av makten kan arbeiderklassen begynne å bygge opp sosialismen.

Gramsci mener at makt best kan forstås som en relasjon. Relasjonene innen det sivile samfunnet er også maktrelasjoner slik at makten er spredt utover det sivile samfunnet ved siden av å være legemliggjort i statens tvangsapparat. Gramsci brukte begrepet helhetlig stat for å beskrive denne nye oppfattelsen av maktens natur, som han oppsummerte som "hegemoni væpnet med tvang". Følgelig kan ikke arbeiderklassens politiske kamp for sosialisme begrenses til kampen for statsmakten, men må utvides til hele det sivile samfunnet. Å vinne et betydelig monn av hegemoni i det sivile samfunnet er en forutsetning for å tilegne seg kontroll over staten. Erobringen av statsmakten er bare en del (riktignok en avgjørende del) av overgangen til sosialisme.

12. Posisjonskrig

I et av de mest kjente utdragene fra Fengselsnotatbøkene sammenlignet Gramsci det sivile samfunnet med et omfattende system av "festningsverk og vollgraver" bak staten. Og han trakk en sammenligning mellom det tsaristiske Russland og vesten:

"I øst var staten alt, det sivile samfunnet var ufullstendig og ustabilt; i vesten var det en virkelig sammenheng mellom staten og det sivile samfunnet, og når staten skalv viste et solid sivilt samfunn seg umiddelbart." (SPN 238)

Makten i tsarens Russland var altså sterkt konsentrert i staten og det var mulig å erobre makten i ett enkelt historisk øyeblikk. Men i land der det sivile samfunnet er godt utviklet, som i Vest-Europa, må en "bevegelseskrig" gi tapt for en annen strategi, en "posisjonskrig". Revolusjonen er en prosess for å utvide arbeiderklassens hegemoni – for å bygge opp en ny historisk blokk – og er ikke en hurtig endring på ett bestemt tidspunkt der statsmakten overføres fra en klasse til en annen. Overgangen til sosialismen består altså av to gjensidig virkende prosesser: veksten av arbeiderklassens hegemoni og transformasjonen av staten til å bli en sosialistisk stat.

Kanskje bare denne korte skissen av hegemonibegrepet og tilstøtende begreper er nok til å innse Gramscis betydelige bidrag til marxistisk politisk teori. Det sivile samfunnet som sfæren for klasse- og folkelig-demokratiske kamper og kampen for hegemoni mellom de to grunnleggende klassene tilfører marxismen en ny dimensjon. Det utvikler den marxistiske teorien om politisk makt og den revolusjonære prosessen betydelig.

Noter:

1) New Left Review, 100, november 1976-januar 1977, side 15-17 i artikkelen "The Antinomities of Antonio Gramsci". [Tilbake]

2) Dette er den reviderte versjonen av dette utdraget. Da Gramsci etter 1931 omskrev noen av sine notater skiftet han flere steder ut begrepet "klasse" med "sosial gruppe", trolig for å omgås fengselssensuren. Bruken av begrepet sosial gruppe har imidlertid en viss fordel siden det kan forstås å referere til ikke bare en klassen, men også til deler av en klasse eller en særlig kategori av befolkningen. Når Gramsci refererer til en av de viktige klassene (borgerskap eller arbeiderklasse) benytter han seg av begrepet "grunnleggende samfunnsgruppe". [Tilbake]

"Første gang jeg så Fett var på Narvesen. Den fancy designete forsiden, det kule coveret og de spennende overskriftene gjorde at jeg gledet meg som en unge til det skulle komme i posten til oss." (Live, 20 år)

Fett er et feministisk tidsskrift, utgitt av Kvinnefronten
www.fett.no

---

Fett – det feminististiske bladet som har overtatt etter Kvinnejournalen – vil være et bredt magasin, vil nå mange. Det selges der hvor jenter vanligvis kjøper blader, i hyllen sammen med In-Side og Mag på Narvesen. Vi har sett på de to første numrene, med hovedtema «Pupp og Pop» og «Kjærlighet».

Vi klarer ikke helt å finne målgruppen. Er det jenter fra Røa, er det jenter med palestinaskjerf, er det kassadama på Rimi, eller er det dama på tretti som venter på barn? Artiklene vinkles på en sånn måte og innholdet blir så flytende at du ikke helt skjønner hvor de vil og til hvem.

Det er en god politisk spredning blant skribentene, men vi har allikevel inntrykk av at redaksjonen er relativt homogen. Temaene de velger, spørsmålene de stiller og vinklingen de gir i artiklene, bidrar til dette inntrykket. Det virker som om mesteparten av redaksjonen er akademikere på snart tretti år, som nylig har stiftet familie, og er opptatt problemer som rammer denne gruppen. Dermed treffer det ikke den vanlige syttenåringen selv om det glossy coveret og plasseringen i Narvesen inviterer dem.

Det er to lederspalter i hvert blad. Spaltene med titlene «Pupper, pop og politikk» av Siri Lindstad og «Likestilt lykke» av Martine Aurdal forklarer og politiserer temavalget, og klarer å ta stilling. Disse burde hatt større plass i bladet, og inspirert resten av artiklene.

Det første nummeret handler om kjønn i popmusikken. Artikkelen «Hysj! Kunsten har ordet» av Siri Lindstad viser klart at vi har et samfunn uten jenter i rampelyset. 92,7 % av artistene som var booket til Øya-festivalen i 2004 var menn, og bookingansvarlig synes dette er en uinteressant problemstilling. De driter seg ut. Dette er en type vinkling vi vil ha mer av! Dessuten er ideen med å ha et helt blad fullt av jenteartister veldig bra! Dette er en måte å vise fram kvinner i popmusikken, og på den måten bryte med usynliggjøringa vi ser rundt oss.

I det første nummeret er det en tekst av Erling Fossen, der han hyller hengepuppene. Det er trivelig.

Nummer to handler om kjærlighet, det er et spørsmål som angår alle, og som utgjør et stort potensiale for kritiske, spennende og engasjerte tekster i ulike sjangere. Noe av det er bra, men de utnytter ikke dette potensialet. Reportasjen «Kjærlighet i glass og ramme» er fin fordi de intervjuer folk som faktisk lever på forskjellige måter. Men intervjuet med ulike forskere som skal svare på spørsmål om hva kjærlighet er, og om feminisme og kjærlighet utelukker hverandre, ender opp på en skolestilaktig måte: «det er vanskelig å konkludere hvem som har skylappene på og om det er biologien, sosiologien eller filosofien som har svaret på hva kjærlighet er». Konklusjonen forteller ikke noe nytt, og tar ingen sjanser.

I blad nummer to er det også en reportasje om stripping. Tittelen «Respekt og nytelse» kunne like gjerne vært i Vi Menn, og reportasjen viser noen som er litt for og litt mot stripping, men gir ikke kunnskap for at leseren skal kunne ta stilling. Statistikk og forskning kunne vært fint her, i tillegg til spissere formuleringer.

Noe vi savner i de to numrene som er kommet ut, er at bladet følger opp målsetningen fra den første lederartikkelen i det første bladet om «en heftig debatt om betydningen av å ha klasseperspektivet på plass i feministisk teori og praksis». Vi gleder oss til å se et temanummer om klasser og arbeid.

Det er flere gode spalter. Jusspalten er nyttig, der konkrete spørsmål blir godt besvart. Det at lederen i Unge Høyre skriver innlegg i debattspalten viser politisk spredning og at bladet har et ønske om debatt. Anne Lindmos spalte der hun radbrekker media er dritbra, spesielt i siste nummer der hun gjør narr av en plateanmeldelse om Bertine Zetlitz. Are Kalvøs spalte er selvsagt også morsom. Humoristisk politikk er fantastisk, fordi det appellerer til både de politiske og de upolitiske.

Fett blir ofte internt, for eksempel når de ikke forteller hvem Anne Kalvig og Wenche Mühleisen er, når de blir intervjuet, eller hvem skribentene er.

Fett prøver å gi noe til både det politiske og det upolitiske miljøet. Men ender med å ikke gi noen retning, og ender derfor i en slags kompromissfeminisme. Det er dermed ikke sagt at dette ikke er noe å bygge videre å på. Mange av artiklene og momentene er steinbra, men helheten blir litt svevende.

Det vi ønsker, er å ha et feministisk magasin som vi kan lære av og ta utgangspunkt i under diskusjoner. Som vi kan klippe ut og henge på veggen. Vi vil ha et blad vi kan referere til og referere fra. Håper å se punchlines, flere krasse overskrifter og tøffere uttaleser. Flere politiske standpunkter og retninger og mål! Vi ønsker oss flere for-og-mot-artikler og at de representerer flere politiske sider. Bladet må bli tøffere. Jenter går alltid rundt grøten. Slutt med det til neste nummer! For vi gleder oss til å se folk lese Fett på vei til skolen om morgenen.

Anna Blix, Live Fagereng, Gudrun Kløve Juul, Tina Wikstrøm Moen og Ingrid Baltzersen

 

"Et sted mellom 70 og 80 maoistopprørere drept." Det er gjennom slike avisnotiser fra VG og Dagbladet vi kjenner folkekrigen i Nepal. Tallene er alltid blåst opp, og kildene er alltid internasjonale nyhetsbyråer som igjen har fått dem fra regjeringsdominert media i Nepal.

Li Onesto: Dispatches from the people’s war in Nepal
Pluto Press & Insight Press 2005
ISBN 0-7453-2340-5

---

Gjennom Li Onestos Dispatches from the people’s war in Nepal får vi se den andre sida. Dette er en av ytterst få, om ikke den eneste boka, som viser konflikten fra innsida. Onesto er til daglig journalist i Revolutionary Worker, avisa til amerikanske Revolutionary Communist Party. Hun var den første vestlige journalisten som fikk reise inn i områdene kontrollert av opprørerne, og det så tidlig som i 1999. Hun reiste rundt i tre måneder, og har skrivi en reiseskildring i tradisjonen fra forfattere/journalister som John Reed, George Orwell, for ikke å nevne vår egen Nordahl Grieg. Boka er ærlig, men tar samtidig stilling, og viser tydelig hvorfor det er riktig å gjøre det.

Men boka har også ei anna side. Den forsøker ikke bare å fortelle, men også å forklare hva bakgrunnen for CPN(m) – Communist Party of Nepal (maoist) – sin suksess er. Nepal har en historisk tradisjon for bondeopprør, og det er dette som skjer der også i dag. I et land hvor 90 % lever uten elektrisitet, hvor over 50 % ikke kan lese og skrive, hvor det råder føydale forhold i store deler av landet, hvor fattigdommen er blant den største i verden, og hvor landet styres av en korrupt og svak konge og sentralmakt, lå forholda til rette for opprør. Maoistene greip den muligheta i 1996.

Gjennom å vise oss de sær-nepalesiske sidene ved landet, og de korrekte sidene ved maoistenes strategi, søker Onesto å forklare hvorfor det er akkurat i Nepal en slik bevegelse vokser fram, og hvorfor den har styrka seg betraktelig sida hun var i landet. Hun analyserer også deres muligheter framover i lys av 11. september og «krigen mot terror», i en situasjon hvor de er stempla som terrorister av både USA, EU og Kina, og hvor USA har levert 5.000 M16-rifler til den nepalesiske staten, noe som utgjør en formidabel styrking av politiet og hærens ildkraft.

Samtidig lever millioner av vanlige nepalesere i områder kontrollert av opprørsbevegelsen, og deltar i oppbygningen av nye, folkelige maktorganer. Jord konfiskeres fra landeierne, omfordeles og drives til dels kollektivt, pengeutlånerne stenges ned, gamle føydale og patriarkalske strukturer brytes opp. I byene deltar hundretusener i «streiker» (bandh), som får sjøl hovedstaden Kathmandu til å stoppe opp. Det er også et gjennomgående fokus på kvinner og kvinnenes stilling i Nepal i boka. Ikke på den vanlige måten, hvor et eget kapittel dedikeres til «kvinnespørsmålet», for så å glemme det. I stedet gjennomsyres hele boka av dette. Den viser hvordan og hvorfor kvinnene slutter opp om revolusjonen, og hvordan den begynnende kvinnefrigjøringa arter seg. Det «gamle» kommunistpartiet i landet, CPN (uml) – Communist Party of Nepal (united marxist-leninist), stemples både av forfatteren og av en del intervjuobjekter, som reaksjonært. De oppnådde oppunder 25 % av stemmene ved sist parlamentsvalg, men har samtidig vendt seg mot maoistene og den pågående revolusjonen.

Det skal heller ikke legges skjul på at folkekrigen til tider er svært brutal, noe som underslåes i boka. Det kan ikke leses direkte, men vises litt mellom linjene. Bondeopprør er alltid brutale, det å bryte med føydalismen er alltid brutalt. Så også når det kommer til den nepalesiske maoistbevegelsen. Men når mer enn halvparten av drapene begått i Nepal i forbindelse med folkekrigen er drap på sivile, utført av regjeringssida, så sier det noe om forholdene, men også om at brutaliteten fra staten både er kvalitativt og kvantitativt i en annen klasse.

Boka gir en enestående skildring av folkekrigen i Nepal. Les den med et kritisk blikk, og bli klok.

Christian Sørgjerd