Mass Soldal Lund skrev en artikkel til Rødt! 3/07 som heter «Om dugnad, fri/open programvare og kapitalisme». Den er stila som et angrep på artikkelen «Fremtiden er fantastisk» av Ida Sofie Søland Jackson og Wilhelm Joys Andersen (Rødt! 1/07).

Soldal Lund sine poenger er forsøkt oppsummert til dette:

• 1) «Kanskje kan en seie at dugnad er en kommunistisk arbeidsform; alle bidreg med det dei kan for at alle skal kunne nyte godt av det.»
• 2) Digital dugnad utfordrar ikke kapitalismen.
• 3) Fri eller open programvare (er) i hovedsak … ein forretningsmodell (kapitalistisk strategi).

Han tar utelukkende for seg åpen kildekode og fri programvarebevegelsene, og ingen andre eksempler på digital dugnad. Denne innskrenkninga gjør at det kanskje er vanskeligere å se sammenhengen og utviklinga i dugnadsnorge, og ender derfor opp med å bli forenkla. Mass Soldal Lund tar som utgangspunkt at det er Åpen Kildekode og Fri Programvare som er viktigst i utviklinga. Jeg er veldig usikker på om er rett.

Jeg mener at dugnad, digital eller annerledes, er kommunistisk produksjon. Det er ikke et bilde på eller ligner på kommunistisk produksjon. Det eksisterte lenge før det noensinne eksisterte andre former for arbeide. Når Bruce Perens (som Soldal Lund refererer til) sier at «Karl Marx fann ikkje opp det å hjelpe naboen din», så understreker han også at Marx ikke fant opp kommunisme. Kommunisme har eksistert lenge før Karl Marx.

Som Mass også skriver i artikkelen sin:

«Dugnadsarbeide og andre typar arbeid som ikkje er ein del av den kapitalistiske produksjonen har funnest parallelt og i sameksistens med kapitalistisk produksjon heile vegen.»

På samme måte eksisterte kapitalistisk handel og også planøkonomi i fullt monn i det gamle Athen, eller i Norge for 500 år sia. Når vi kaller dagens samfunn for kapitalistisk, så er det ikke fordi det bare eksisterer kapitalistisk økonomi, langt – langt derifra! Vi kaller samfunnet kapitalistisk fordi kapitalismen er den rådende og viktigste økonomien, og fordi kapitalistene er herskerklassen i det kapitalistiske samfunnet.

Det kapitalistiske samfunnet er selvfølgelig avhengig av både dugnad og planøkonomi for å få menneskene til å overleve og samfunnet til å fungere. Sånn har det alltid vært. Slavearbeid, føydalsystem, kapitalisme, planøkonomi og dugnadsøkonomi eksisterer side om side i dag, og det er vanskeligere å finne eksempler på at de ikke har gjort det enn at de har gjort det.

Mass Soldal Lunds poeng synes å være at så lenge kapitalister tjener penger på det, så kan det ikke være kommunistisk felleseiendom. Dette er feil. Vann er kommunistisk felleseiendom. Det er fritt tilgjengelig (forbudt å nekte noen et glass vann etter norsk lov), gratis, men likevel klarer de å tjene penger på det. Et godt norsk eksempel er utmarka, som ikke skal eies etter norsk lov. Går fint an å tjene penger på.

Parallelt er fortsatt Nike et kapitalistisk selskap sjølv om skoa blir produsert av slavearbeidere. Det norske forsvaret er fortsatt planøkonomisk drivi, sjølv om du kan kjøpe Nato-gensere i militærsjappa.

At det er kamp om hvorvidt vannet skal fortsette å være kommunistisk felleskapseiendom, er en annen sak.

Dugnadsformene

Det er et begrensende perspektiv å utelukkende kikke på programvare. Internett har revolusjonert mer enn operativsystemene for servere. Produksjonen av Wikipedia er sjølvsagt et nærliggende eksempel, hvor veldig mange vanlige mennesker både er brukere og bidragsytere til produksjonen. Wikipedia konkurrerer direkte med andre kommersielle leksikon, og kan godt stå som et eksempel på hvordan kommunistisk produksjon truer kapitalismen.

Et enda viktigere eksempel er fildelingsbevegelsen. Fildelingsbevegelsen tar produkter ut av det kapitalistiske markedet, definerer det som kommunistisk felleseiendom, og deler villig vekk. Fra enhver etter evne til enhver etter behov. Fildeling er for brukerne mye bedre enn alternativene. Ikke bare fordi det er billigere, men også fordi tilgjengeligheten ofte er bedre.

Dette truer også kapitalistiske bransjer, om ikke annet. Det truer musikkbransjen, og det truer filmbransjen foreløpig. Mitt tips er at rekka av bransjer som blir utfordra av fildelinga, vil vokse. Betydelig.

Kommunistisk produksjon truer ikke kapitalismen som system. Ikke som klasse mot klasse, hvor den nye produksjonsformen vil kaste det bestående på en revolusjonær måte.

Det er ingen som har argumentert for at avskaffinga av kapitalismen vil skje ved hjelp av en smart teknologisk oppfinnelse. (Jo det er det; Theodore Sturgeon i science fictionnovella Skills of Xanadou.) Det trengs dessverre fortsatt en kommunistisk revolusjon.

«Fri eller open programvare (er i) i hovudsak (…) en forretningsmodell (kapitalistisk strategi) og ikkje ei kommunistisk øy.»

Poenget er jo nettopp at det trenger ikke være en økonomi som er separat fra kapitalismen. Den eksisterer samtidig med, blanda inn i, og parallelt med kapitalistisk økonomi. På samme måte som den kapitalistiske produksjonsformen ikke oppsto med et smell under den franske eller amerikanske revolusjonen, kan heller ikke kommunistisk økonomi oppstå fra ingensteds etter at kapitalen er knust, arbeiderklassen har seira og det dingler kapitalister bortover annenhver lyktestolpe.

Hvorfor er utviklinga så interessant, hvis kommunistisk produksjon likevel alltid har eksistert?

Kommunismen er framtida

Det er selvfølgelig fordi Internett gjør at mulighetene for dugnadsarbeid er så mye større enn tidligere. Ikke bare fordi vi kan gjøre dugnadsarbeid med folk fra hele verden. Ikke bare fordi vi kan ta vare på informasjon om hvem som har gjort hva, sånn at heder og ære blir en større del av motivasjonen.

Moderne dugnadsarbeid kan gyve løs på større prosjekter enn tidligere. Under industrikapitalismen var kapitalisten en som hadde penger til maskiner og fabrikker. Hadde hen det, så kunne hen ansette arbeidere, og lage profitt ved å utbytte arbeidernes arbeidskraft. Hemmeligheten bak klasseforskjellene lå i kapitalen som krevdes for å starte produksjon.

Arbeidernes leksikon er et kommunistisk (i ideologisk forstand, men ikke i økonomisk) leksikon som krevde mye kapital for å bli realisert. Den teknologiske utviklinga har kommi dit at det ikke lenger trengs kapital for å starte lignende prosjekter i dag.

Prosjekter som ikke trenger kapital, kan gjøres på dugnad. Derfor er dugnad framtida.

Elling Borgersrud

Prosessen er en personlig beretning om den tøffeste politiske heksejakt i vårt land.

 

Gerd-Liv Valla: Prosessen
Cappelen forlag 2007

Den har form av dagboksnotater. Skrevet i et lett og drivende språk som gjør den leseverdig som litteratur i tillegg til å være en politisk brannfakkel.

Gjennom tida fra Yssens oppsigelsesbrev kom VG og Valla i hende, til avgangen som LO-leder 10. mars får vi hendelsesforløpet, Gerd-Liv Vallas opplevelser, følelser, vurderinger, opp- og nedturer.

Boka byr også på tilbakeblikk knyttet til viktige politiske stridsspørsmål der uenigheten mellom Arbeiderpartiets og LOs ledelse har vært stor. Vallas usvikelige ståsted i LO og vilje til å kjempe for LO-medlemmenes interesser gjorde henne ikke populær i et maktarrogant parti, som var vant til at lojaliteten til "partiet" gikk først.

Viktige historier og hvordan lederen og sekretæren i Ap håndterer uenigheter med LO, om Aps politiske helomvending i sjukelønnssaken og den knallharde striden for å få dem til å snu.

Et spørsmål en kan stille seg, er hvorvidt hun var litt naiv i forhold til maktspillet? Eller om hun var sikker og sterk i sin sak fordi hun var LO-leder? Boka framstiller en leder som var svært dedikert til oppgaven og gjorde alt for å styrke LOs innflytelse.

I boka blir vi kjent med en LO-leder som er lite opptatt av synsing, å karakterisere mennesker og utrolig lite opptatt av sladder. Det er noen personer som får ganske krass kritikk gjennom beskrivelser av valg, handlinger og mangel på handlinger. Men det gjør sterkt inntrykk å lese beretningen til den personen som har opplevd det hardeste mediekjør i moderne norsk historie, ha så lite behov for å slenge kommentarer om aktørene i dette dramaet.

Hun er varsom i forhold til kollegaer, Bjørndalen, Flåthen, Davidsen, Sande, Lilleheie, Lekang osv. Kanskje med unntak av Per Østvold, som i denne saken har utvist ualminnelig dårlig dømmekraft og blitt "synser" av kaliber. Til glede for journalister av ymse slag. Undertegnede synes også hun er varsom overfor Ingunn Yssen. Ingen kan tro at det ikke er mye som er usagt.

Støttespillere og medarbeidere, venner, familie og medlemmer i LO omtales med varme. Naturlig nok. Det ville alle og enhver ha gjort. Men det hører med i denne historien også og har nok bidratt til at Gerd-Liv Valla er blitt i stand til å skrive boka, og forsette å være en politisk aktør. Boka er lite privat selv om forholdet til datteren får stor plass. Også ukene med konstant politibeskyttelse er sterkt fortalt og gir et bilde av den angsten som setter seg i en slik situasjon.

I en svær og komplisert organisasjon som LO er det mange hensyn som skal balanseres, og i avsnittene der hun er mest opptatt av politikk, kommer hennes hjertesaker tydelig fram. Samarbeidet mellom privat og offentlig sektor; de sakene som styrker dette. Likelønn, likestilling, kvinnepolitikk og pensjon, rettferdighet og solidaritet. Hun er agiterende og tydelig engasjert her.

Siden boka er ført i pennen av Stian Bromark, kan vi kanskje regne med at han ble revet med av dette engasjementet.

Hva var det Valla skulle «bevise» med denne boka?

Fra noen på venstresida har kravet om å gjenopprette bildet av hennes "karakterbrister" som personalansvarlig vært tydelig. Også ønsket om at hun skulle vist større evne til empati. Hun gir ikke ved dørene, heller ikke i denne boka, i en fortelling om en ekstrem situasjon og politisk hekseprosess.

Boka formidler en sterk, fokusert og engasjert kvinnelig politisk leder. Hvem ville krevd noe liknende av en mannlig leder? Et retorisk spørsmål selvfølgelig, men det er absolutt på sin plass.

Det er selvsagt ikke mulig for undertegnede å omtale denne boka uten å fortelle at den dagen LO-lederen meldte sin avgang, var jeg så heldig å dele med noen kvinner i fagbevegelsen som oppsummerte hennes tid som "den første perioden med kvinnepolitisk trøkk" i LOs historie.

Taran Anne Sæther

Etter Oslo-prosessens sammenbrudd og de stadig dårligere utsiktene til en tostatsløsning i Israel/Palestina-området, har det kommet flere bøker som tar for seg hvorfor en enstatsløsning ikke bare er å foretrekke i dagens situasjon, men faktisk også er den beste løsningen på denne konflikten.

 

Joel Krovel: Overcoming zionism. Creating a Single Democratic State in Israel/Palestine
Pluto Press 2007

Joel Kovels bok er en av disse, men i motsetning til andre bøker som er skrevet om temaet, tar den ikke bare for seg enstatsløsningens positive sider, han viser også hvordan en enstatsløsning er i stand til å overvinne selve bakgrunnen for den situasjonen man i dag opplever i området, nemlig sionismen.

Kovel er de senere årene først og fremst kjent som en av USAs mest fremtredende øko-marxister. Boka The Enemy of Nature fra 2002 er for eksempel blant de aller fremste forsøkene på å benytte marxistiske kategorier på miljøproblemene. Han har også tidligere skrevet bøker om temaer som rasisme, de hvites behandling av indianerne, situasjonen i Latin-Amerika og også bøker knyttet til hans eget fagfelt, psykiatri og psykoanalyse. I 2000 utfordret han også den populistiske Ralph Nader som Green Partys presidentkandidat på et øko-sosialistisk grunnlag.

Mottakelsen Overcoming Zionism fikk, er også interessant. Kort tid etter utgivelsen protesterte organisasjonen Stand With Us, en av de mange komponentene i USAs mektige Israel-lobby, overfor Michigan University Press, Pluto Press' amerikanske distributør, og distribusjonen ble stoppet. Den er i dag i gang igjen, men distributøren har i kjølvannet bestemt seg for å ta forholdet til Pluto Press, et britisk venstreforlag, opp til ny vurdering. Det bør tilføyes at Pluto Press uten et distribusjonsnett i USA går en svært usikker fremtid i møte.

Så hva er det de reagerer på?

Sannsynligvis har det å gjøre med at Kovel ikke tar sionismen ut av sin kontekst, men heller velger å se på den som et historisk fenomen. Nå skal det riktignok påpekes at enhver kritikk av sionismen i visse kretser i USA blir betegnet som «antisemittisme», men Kovel går lenger i retning av det tabubelagte når han knytter sionismens historie opp mot jødedommens historie. For Kovel var jødedommen en stammereligion, som i motsetning til andre stammereligioner forble nettopp det da andre, mer universalistiske religioner fikk gjennomslag. Denne partikularismen, der medlemmene av stammen på den ene siden blir mer verdt enn medlemmer av andre stammer, og der omverdenens overgrep rettet mot stammens medlemmer på den andre siden setter stammen i en offerrolle, har gitt jødene en helt spesiell situasjon. Århundrer med anti-jødisk rasisme, et kynisk samspill mellom ledere for de jødiske miljøene og kristne statsledere og ikke minst erfaringene med shoah (den delen av nazistenes utryddelser, holocaust, som rammet jødene), har hver på sin måte bidratt til å utforme sionismen og gjøre Israel til det landet er i dag.

Dette visste de sionistiske lederne å utnytte. Også innenfor de jødiske miljøene var sionismen opprinnelig en marginal strømning. I stedet var det religiøse dogmet at jødene var dømt til å leve under fremmed styre helt til en Messias kom for å frelse dem. Sionistene, som tilhørte den mer sekulært og endog sosialistisk orienterte delen av de jødiske miljøene, derimot, mente at det var opp til jødene selv å skape sin egen «frelse». Gjennom en kombinasjon av en nasjonalisme inspirert særlig av den tyske nasjonalismen og henvisninger til jødisk tradisjon, liturgi og historie, bidro de til å styrke sionismens gjennomslagskraft. Shoah ble også brukt bevisst og kynisk i forhold til å gjenopprette bildet av jødene som det evige offer, både blant jøder som med ulike midler ble forsøkt flyttet til Palestina/Israel og blant europeere, amerikanere og arabere som ble beskyldt for å ha skapt og fostret denne offerollen.

Kovel bruker også mye plass til å beskrive den sionistiske framferden i Palestina. Han slår hull på den seiglivede myten om at Israel er «Midt-Østens eneste demokrati», han beskriver Israels bevisste politikk for «å gjøre ørkenen øde» for så å kunne annektere den og benytte den til sine egne formål, han trekker frem både USA og den amerikanske Israel-lobbyen sin enorme betydning for å opprettholde den sionistiske staten og han undersøker den israelske statens rasistiske karakter. Konklusjonen er at Israel ikke er noe moderne land, det er en fundamentalistisk jødisk stat der såvel gammeltestamentlige myter blir forsøkt omgjort til politikk og der århundrer med jødisk lidelse, både faktisk og mytologisk, får utslag i en motsetning der de tidligere undertrykte jødene nå blir undertrykkere. I motsetning til så alt for mange andre som bare trekker frem enkeltårsaker, er Kovel i stand til å utlede en dialektikk av hendelser og motsetninger som har gjort Israel til hva det er i dag.

I motsetning til mange andre bøker rundt dette temaet, bruker Kovel relativt liten plass på å lansere løsningen sin. Men, som tittelen tilsier, det handler fremfor alt om å overskride sionismen. Etter å ha lansert punkter som forklarer hvorfor Israel ikke bør ha rett til å eksistere, går han videre til å forklare hvorfor en tostatsløsning heller ikke lar seg realisere. Alternativet er å skape et grunnlag for en sekulær stat, å erstatte fundamentalisme med moderne idealer, og som marxist ser Kovel historien som en prosess: «Prosessen er det som betyr noe, fordi det har å gjøre med det som skjer i virkeligheten. Målet betyr noe først og fremst på grunn av prosessene den iverksetter. Håpet forteller oss at prosessen en gang kan bli virkelighet.»

Mathias Bismo

Selv om denne boka ikke er noen dyptpløyende analyse, men heller en motivasjonsfortelling for den svenske venstresida, så er den interessant på flere måter.

 

Aron Etzler: Trondheimsmodellen. Radikala framgångshistorier från Norge och Nederländerna
Karneval förlag 2007

 

Det at så store deler av boka baseres på samtaler og intervjuer med personer som har deltatt i hendelser og omstendigheter forfatteren kommer inn på, gjør boka lettlest, og pirrer også min nysgjerrighet for å få vite mer om deres erfaringer. En liten svakhet er at det ligger noen feil i forfatterens egne beskrivelser i de deler av fortellingene jeg sjøl kjenner godt til, og som gjør at man kan stille spørsmål om nøyaktigheten på andre områder i fortellingene, men akkurat det kan jeg som leser av denne boka, leve med.

«Det inngår i den svenska självbilden at ingen annen är så bra som vi. Lyckoligtvis är det inte alls sant,» skriver Aron Ezler, sjefsredaktør for avisa Flamman i Sverige som har skrevet boka Trondheimsmodellen. Med et bakteppe som brettes ut gjennom fire korte innledende kapitler, beskrives den svenske høyresidas frammarsj gjennom det han kaller 25 års seierstog for borgerskapet, fra det tidspunkt de sosiale og økonomiske forskjellene i Sverige begynte å øke på 1980-tallet, og med valgseieren i 2006 som høydepunkt. Den svenske venstresida beskrives som utslått, hvor folk har gått lei og mistet håp om at ting skal gå bedre på grunn av årtier med motgang. Han konkluderer sin innledning med at historien endres av mennesker som handler, og det mer enn skinner igjennom at forfatteren mener at nettopp handling mangler i den svenske venstresida for øyeblikket.

Hoveddelen av boka består av to helt separate og ganske ulike fortellinger der handling har ført til synlige framganger for venstresida, og som i følge forfatteren har som fellesnevner at de begge er radikalt demokratiske. Den første historien er fra Norge, med hovedfokus på det som skjedde da LO i Trondheim tok initiativet til å drive en egen valgkamp for sine medlemmers interesser, og på et program som krevde en annen politisk linje enn den som hadde blitt ført i den høyrestyrte kommunen over flere år. LO krevde stillingstaken til dette programmet i forkant av kommunevalget fra de lokale partiene. Strategien førte fram og bidro til høyrestyrets fall i Trondheim i 2003 og en synlig endring av politikken blant annet gjennom rekomunalisering av tidligere privatiserte selskap. Selv om det i følge forfatteren sitter langt inne for enkelte å innrømme, så var det Trondheimsmodellen som beredte grunnen for LOs lange valgkamp i forkant av Stortingsvalget 2005, hvor LO lyttet til hva som var viktig for sine medlemmer, og som var avgjørende for høyresidas nederlag mot det rød-grønne regjeringsalternativet.

Når det gjelder fortellinga fra Norge, så blir enkeltstående hendelser fra nær historie i bokform filtrert for mediastøy og forstyrrende elementer. Dette gjør at de settes inn i en tydeligere sammenheng, slik forfatteren ser den. Fortellinga fra Norge starter på et overordnet nivå på 1980-tallet. Via den gryende motstanden mot norsk liberal politikk under Bondevik II-regjeringa, gir boka korte påminnelser om viktige hendelser med hovedfokuset på LO i Trondheim og den lange valgkampen ført på nasjonalt plan av LO før stortingsvalget 2005. Den berører også hendelser etter stortingsvalget helt fram til og med Gerd-Liv Vallas avgang som LO-leder. Her kan nevnes blant annet regjeringens stans av forslaget til ny arbeidsmiljølov fra B-II-regjeringa, LOs seier i kampen om sykelønnsordningen, SVs fall på partibarometrene og regjeringens stagnasjon i forhold til løftene fra Soria-Moria. Et eget kapittel er viet Fremskrittspartiets framvekst som det nye «arbeiderpartiet». Det viktigste med bokas fortelling fra Norge er bokas fokus på hva den sterke bølgen av mobilisering med fagforeningene i spissen kan oppnå av politisk betydning for folk, og i dette tilfellet var det synliggjøringen av de sentrale spørsmålene i kampen for folks velferd som fikk konsekvenser både på lokalt og nasjonalt politisk plan.

Sosialistische partij

Den andre fortellingen er om Sosialistische partij (SP) i Nederland – det raskest voksende venstrepartiet i Europa i følge forfatteren. Partiet har hatt en tydelige framgang i Nederland de siste årene, med seineste høydepunkt i parlamentsvalget i Nederland i 2006 hvor de tredoblet sin oppslutning til 16,6 % i forhold til sist valg. Bakgrunnen for SPs framgang er i følge Etzler partiets mangeårige iherdige grasrotarbeide med og blant folk, gjennom en rekke ulike arbeidsmetoder som nevnes i boka, samtidig som det har vært en sterk fokus på organisasjonsbygging og skolering. Etzler skriver at partiets suksess skyldes deres vekt på aksjon istedenfor prat. «Ti timer praktisk politisk arbeid for hver time politisk teori,» som partisekretær Hans van Heijingen forteller forfatteren.

Dette er en ganske annerledes fortelling enn den første, og fokuserer på bakgrunnen for framgangen til et i utgangspunktet lite sosialistparti, som sakte men sikkert har bygd opp en organisatorisk evne til å kunne drive politisk opinion, og som har blitt en bevegelse av og for folket, ofte gjennom langvarig vanskelig og hardt arbeide. Forfatteren innleder med konkrete fortellinger om SPs arbeidsmetodikker som gir direkte resultater for folk. Blant eksemplene er partiets kontorer for hjelpetjenester, hvor folk kan få juridisk og sosial hjelp innenfor en rekke områder. Kontorene har samtidig en sentral funksjon som partiets «øyne og ører» ute i virkeligheten, som lager rapporter og gir råd til partiets parlamentarikere. Partiet har også etablert et medisinsk senter som erstatning for bortfall av helsetjenester.

Forfatteren forteller om utvikling av politikk for dagligpolitisk arbeid gjennom organiserte rundspørringer på dørene til folk, og om opprettelsen av hotlines for telefonhenvendelser innenfor ulike begrensede saksområder, som for eksempel partiets «Byråkratibrigade» for henvendelser om byråkratiske overtramp og overformynderi.

I tillegg til denne jobbinga for folk forteller forfatteren om intensiv skolering av partimedlemmer og utplukking av partitillitsvalgte ut fra et nærmest elitistisk prinsipp, hvor de beste plukkes ut til å videreskoleres av partiets mest sentrale og erfarne folk.

Et av flere interessante perspektiver med SP presenteres i boka som måten de aktivt håndterer høyrepopulismen på, ut fra prinsippet om at man må vinne tilbake hjertene hos de som går til populistiske bevegelser pga av tapet av troen på andre politiske løsninger. Ikke klag på deres sett å tenke på, sier en SP-representant, overbevis dem isteden om at dine løsninger er bedre for deres framtid. Med til historien hører da også at SP selv har blitt beskyldt for å være populistisk, noe boka også berører på flere steder. Resultatet er at SP er det store protestpartiet i Nederland, istedenfor et invandringsfiendtlig parti som man har fått i Norge og mange andre land i Europa.

Forfatteren avslutter fortellingen om Sosialistische partij ved å dvele ved noen av utfordringene for SP ved å sitte i posisjon, noe partiet nå gjør flere steder lokalt i Nederland gjennom samarbeid med andre partier, blant annet i byen Nijmegen.

Bokas store styrke mener jeg ligger i den utstrakte bruken av gjengivelser fra samtaler forfatteren har hatt med folk som i større eller mindre grad har vært, eller er, deltagende i hendelsene det fortelles om. Dette gir et lite innblikk i ulike måter å se ting på, både innenfor den norske og den nederlandske fortellingen, uten at boka går i detalj eller utgir seg for å skulle være 100 % objektiv fakta. Fortellinger gjengitt som folks egne ord bidrar også til en troverdighet i og med at fortellingene ikke framstår som absolutte fasiter eller konklusjoner.

Jeg lærte en del ting ved å lese boka, jeg lot meg inspirere og jeg fikk lyst til å prøve ut en del nye ting i det strategiske og praktiske dagligpolitiske arbeidet. Vi får håpe at boka får den samme effekten på den svenske venstresida.

Asgeir Drugli

Vinteren 2007 deltok Tron Øgrim mye på partiet Rødt sin debattliste. Han skrev om to ting: partiteori anvendt på norsk venstresides virkelighet og om Mao og maoismen. Dette hadde han skrevet en hel bok om 25 år tidligere, Den vestlige maoismens sammenbrudd og krisa i AKP(m-l).

Akkurat som da han skrev boka, gikk det fort i svingene vinteren 2007, da innleggene flommet inn på Rødt sin debattliste. Teksten som vi her presenterer, er litt redigert, men i Trons ånd og i forståelse med familien.

Innleggene om partiteori er i formen i stor grad en polemikk mot ei gruppe som kaller seg Tjen Folket. Tron bruker anledninga til å få i gang en debatt om organisering av kommunister i Norge – nå og framover. I den grad han er tilbakeskuende, er det for å finne veier framover. Han slår hardt ned på det han oppfatter som sekterisme og dogmatisme, og sier at det er

«… den typen «klokskap» som SPERRER FOR undersøkelse, studium og erkjennelse, og derfor fører til DUMSKAP.»

På mange måter er Tron ute i samme ærend som Mao da han skrev pamfletten Om praksis. Mao skrev at det var mange i det kinesiske partiet som benektet sannheten, om at «marxismen er ikke et dogme, men en rettleiing til handling». Nå er ikke dogmatisme et sterkt trekk ved Rødt i dag, men samfunnet er ikke det samme som i 1973. Det gjelder å finne organisasjonsformer og måter å jobbe på som er effektive for kommunister i dag.

Tron Øgrim kalte seg kommunist, ikke sosialist, men brydde seg ikke om hva andre kalte seg. Han var opptatt av praksis – hva folk gjør: Får jeg valget mellom en revolusjonær ungdom som slåss mot kapitalismen, mot imperialismen, deltar i de store massebevegelsene, men ikke kaller seg kommunist, og en som kaller seg kommunist og er sprenglærd «udi Stalin og Mao», så «foretrekker jeg SOM KOMMUNIST faktisk hun første framfor han andre».

Da undertegnede gikk inn for å slå sammen RV og AKP sist vinter, var spørsmålet om størrelse ett viktig argument. AKP hadde ikke de siste årene økt i antallet medlemmer, men stabilisert seg, rekruttert en del unge, vi var fortsatt små, noen hundre. For at et parti med kommunismen som mål kan spille en rolle i den virkelige klassekampen, må det ha medlemmer over alt. Det holder ikke bare med noen titalls lærere, noen elever og studenter, noen kvinnepolitiske aktivister, enkelte aktivister fra de homofile og lesbiske bevegelsene, noen industriarbeidere osv. For å få kunnskap og kunne utvikle politiske linjer i og for klassekampen, må vi samle MANGE med erfaring og som deltar i det virkelige livet, på mange av livets politiske områder.

Tron argumenterte for et parti med kommunister og ikke-kommunister: «Raddiser. Venstresosialdemokrater. Grønne. Trotter. Anarkister. Stalinistiske Dogmatikere. Fagggforeningsgutter. Feministhurper. Muslimske radikalere. Tullete ungdommer. Firkanta og trekanta og femkanta gamlinger. Samer som vil ha et eget sameland. Kall det hva du vil: Hvis de står på Rødts program og vil jobbe for det, vil jeg kjempe for at Rødt skal bli et parti for dem.»

Erik Ness

Dette er en ytterligere redigert tekst i forhold til den som sto i den trykte utgava av bladet.

---

Tron Øgrim om røde partier, Mao og maoismen

• 15. mars 2007: Om det røde partiet
• 16. mars 2007: Snakk åpent med hverandre på kryss og tvers!
• 21. mars 2007: Hva er det å være kommunist?
• Om hemmelig organisering
• Om «6 punkter om partiet» fra 1967
• 28. mars 2007: Ei sak til om politisk strategi
• 24. mars 2007: Om Mao og maoisme
• 27. mars 2007: Store linjer

---

 

I: Parti

 

15. mars 2007: OM DET RØDE PARTIET

Jeg var med på å bygge AKP i 1973, gjennom et systematisk arbeid som begynte i 1965. Reint faktisk veit jeg trolig mer om den prosessen, 1965 til 1984, enn de fleste andre. (Om jeg har trekt de riktige konklusjonene er jo et anna spørsmål.)

+ Jeg rekner meg fortsatt som kommunist. Kanskje mer nå enn for 30 år sida?

+ (Jeg er bl.a. ikke noe særlig fornøyd med «Sosialismen» som modell, verken i Sovjet, Kina, Albania eller hvor som helst. Jeg har ikke så veldig lyst til å slåss for «sosialismen» i Norge heller. Jeg foretrekker å slåss for noe som heller likner «kommunismen», som Marx snakka om det. Dette diskuterer jeg med folk, hvis og når jeg blir invitert til det.)

+ Jada. Jeg rekner meg fortsatt som marxist, leninist og maoist. (Derimot sier jeg med den store marxistiske revolusjonære Razlatski at jeg er ikke «marxist-leninist» – det blir for nær den offisielle sovjetiske skitten.)

+ Jada, jeg tror ikke at kapitalismen kan styrtes – i Verden, i USA, i Norge, i India, uten VÆPNA revolusjon.

Jada, det krever et REVOLUSJONÆRT parti. (Neida, RØDT i dag er ikke DET revolusjonære partiet. Etter min oppfatning. Men ettersom det heller ikke er Rødt sin oppgave akkurat nå, oppfatter jeg ikke det som noe problem.)

+ Jeg tror ikke AKP VAR «det revolusjonære partiet». Men min oppfatning er at AKP(ml) heller ALDRI – ikke på sitt beste, ikke på sitt sterkeste – VAR eller var i ferd med å BLI det «revolusjonære partiet» som KUNNE ha styrta kapitalismen i Norge, OG starta oppbygginga av noe nytt.

Det var veldig mye bra å si om AKP(ml) – mener jeg – og partiet og medlemmene gjorde mye praktfullt. Men organisatorisk og sosialt hadde partiet store mangler, og politisk var det delvis på feil vei.

Derfor kan jeg ikke være med på – og ikke tro på – klager av typen «vi hadde det veldig gode, korrekte revolusjonære partiet, og så kom de fæle sosialdemokratene og la det ned». Min mening er at kammerater som tror på det, har verken skjønt prosessen bak AKP(ml)s vekst og fall, og slett ikke motsetningene i det norske samfunnet, åssen og under hvilke forutsetninger kapitalismen kan styrtes her.

Åssen IKKE lage et revolusjonært parti

Heller ikke er NOEN av de smågruppene som har operert i eller utafor RV engang PÅ SPORET av hva som må til for å opprette et slikt parti. Mener jeg. Dette sier jeg ikke for å desavuere dem som er med. Jeg tror de er ærlige kamerater med den best mulige vilje. Noen av dem kjenner jeg dessuten som veldig flinke klassekjempere, som jeg (som sagt!) gjerne går i krigen med.

Men for det første er de bittesmå og sosialt isolerte fra massebevegelsen. Sjøl om endel enkeltindivider har massekontakter og er flinke, er alle disse «organisasjonene» så små at det nærmer seg forsvinningspunktet. Og dette er etter TIÅRS arbeid. Når du etter MANGE ÅRS ARBEID er akkurat like bitteliten, så ære noe grunnleggende gærent et sted. Da er det noe ved organisasjonskulturen din, kanskje ved propagandaen, som er helt feil, og du kan ikke laga noe årntlig. Beklager.

SEKTERISKE er noe vi som skapte AKP aldri var. Vi utvida RASKT vårt støttegrunnlag til hundrevis av folk, etter hvert til tusenvis. DET skal vi i hvert fall ha, at på DETTE området hadde vi ingenting til felles med den inngrodde sekterismen og isolasjonismen til disse smågruppene.

For det andre inneholder POLITIKKEN deres ingen analyser av sterke eller svake sider av fortia og ikkeno NYTT. «Tjen Folket», fx, er i bunn og grunn bare ei gruppe som sier «AKP på 70-tallet bra, alt anna dårlig». Det ække antydning til forståelse for hva AKP på 70 tallet hadde av svakheter, som gjorde at denne bevegelsen ikke kom LENGER, til tross for oppimot 5 000 aktivistiske og entusiastiske kadre på toppen! (Inklusive RU og NKS)

«Revolusjon», som sier fornuftige ting om klassekampen og dagskampen, sitter fast i den oppfatninga at ALBANIA hadde et bra sosialistisk regime. Unnskyld, men jeg var der i over et halvt år, 1979, 1981, 1983, 1985, 1987, 1993, 1995. Jeg lærte meg tilmed å lese litt albansk. Og jeg er imponert over mye i Albania og mange albanere, men jeg tror ikke det.

NKS, uansett om noen av dem skal ha gjort bra arbeid, har så vidt jeg kan se bare klart å isolere seg, bli for gamle til å være på universitetet og redusere seg i størrelse til hele organisasjonen går inn i en telefonboks. Hva står de for POLITISK som representerer noe alternativ? Jeg har aldri hørt om det engang!

FIN, som var større enn alle de andre til sammen, hvor er det? Den mest kjente lederen er i SV, der han støtter den nåværende regjeringas FORFERDELIGE politikk. Organisasjonen er klappa sammen, så vidt jeg skjønner forsvinni? Flere utmerka folk som heldigvis fortsatt er med oss. Men PROSJEKTET er politisk fallitt!

Jeg sier ikke at disse orgene nødvendigvis skulle ha snakka med meg. Men hvis TF virkelig var interessert i å drøfte AKP på 70-tallet eller Revolusjon ville undersøke Albania med noen som var der, møtte Hoxha osv, hadde de sjansen. Jeg kan ikke se at kritisk tenkning og undersøkelser rundt deres egne prosjekter engang FINS. At disse orgene altså har noe å bidra med når det gjelder å løse spørsmåla om en kommunistisk politikk.

Det er greit å si at Rødt «er ikke det revolusjonære kommunistiske partiet». Det mener faktisk jeg åsså.

Men et en-taxi-parti – eller ei gruppe tilsvarende partier som KANSKJE trenger en maxitaxi, hvis de blir enige om holdeplass – uten noen annen politikk enn gjentakelser fra i går, uten noen kritisk analyse av det som har skjedd og noen konstruktiv analyse av det som skjer i imperialismen og kapitalismen nå – er faktisk HELLER ikke det kommunistiske partiet!

MIN oppfatning er at DE er MINDRE på vei til å lage noe som PEKER I RETNING av et sånt parti, enn Rødt. De har VERKEN folk ELLER poltikk til det!

Hvorfor jeg, som kommunist, foretrekker Rødt

Rødt inneholder flere kommunister enn dem, flere revolusjonære enn dem, mer virkelig revolusjonær DEBATT enn dem, og hælvetes så mange ganger titusen år mer MASSEARBEID enn dem. Og det er faktisk åsså FORUTSETNINGER for å skape noe revolusjonært parti virkelig verdt NAVNET.

Skulle smågruppene få til noe likkavæl, så tok jeg feil. Og jeg ønsker dem lykke på reisa. Men det er Rødt som ser ut som det som er verdt å satse på, for meg som kommunist.

At vi må FINNE mange nye svar her, er jeg sikker på. Det handler ikke om å hive ut revolusjonen, marxismen osv. Men det handler SIKKERT om å hive ut en del av det TF tror fullt og fast på.

Og at SVARET er å gå tilbake til AKP(ml) på 70-tallet? Nei, DET tror jeg i hvert fall ikke på. Det kan jeg nemlig alt for mye om.

bestekam hexer
Tøgrim

---

16. mars 2007: Snakk ÅPENT med hverandre på kryss og tvers!

Folk snakker HELE TIDA med hverandre, håper jeg! Tar en øl eller kaffe. Skriver en epost. Treffes tilfeldig på toget, og finner ut at de er veldig enige om no. Dette er ikke bare umulig å forby, det er BRA! Partiet LEVER av informasjon og debatt.

Noen fører «mer samhørighet med noen enn med andre». Jada, det er enkelte i RV jeg ikke føler samhørighet med i det hele tatt, dessverre. Andre liker jeg, noen stoler jeg på. Sånn har alle det.

Men det oppstår et PROBLEM, hvis jeg lukker meg inne med dem jeg er enige med, og ikke fortsetter å KRANGLE MED dem jeg ikke liker trynet på.

Poenget er ikke å lage noen tvangstrøye, eller noe parti der folk sniker seg rundt og passer veldig på hva de sier eller hvem de sier det til, for «alt er egentlig forbudt». Poenget er at omtrent alt skal være lov. Det som skal være forbudt, skal være KLART OG TYDELIG forbudt.

Så hva betyr det i praksis?

+ Jeg mener at om noen ønsker å lage et parti en gang i framtida, så la dem det. La folk ønske seg hva faen de vil. Stiller de alternativ liste til Rødt i Oslo eller Lørenskauen, så spark dem ut. Gjør de ikke det? Ja, hva er så problemet? Problemet er i framtida en gang – KANSKJE. Da får vi løse det – I FRAMTIDA. HVIS det evt dukker opp.

Mange medlemmer av Rødt i dag kommer HELT SIKKERT til å bli sosialdemokrater, fx om 15 år. Hva skal vi gjøre med det, sparke ut kammerater vi TROR kan bli sosialdemokrater om 15 år? Næh, det får da vitterlig vente til problemet dukker opp, hva?

+ Hvis folk skal til å lage grupper som bare diskuterer med hverandre og sperrer flertallet av oss ute, så vil jeg skrike og hyle.

Ja visst FAEN, jeg syns sånt er ugreit – i Rødt.

Vil jeg altså kaste dem ut? Ser ikke noen grunn til det, og jeg hakke noe makt til det, heller. Min erfaring er at sånne grupper skader seg sjøl mest av alle. Blir det for jævlig, så får vi diskutere det DA.

Jeg er ikke for «fraksjoner som er åpne i sin tendens og formål». Det er typisk for trotskistorganisasjonene, og se hva som skjer med dem? De sprekker og sprekker, endeløst, langs fraksjonelle skillelinjer. Vil du NEDLEGGE RØDT EFFEKTIVT, så innfør det der!

Jeg er for MEDLEMMER som snakker ÅPENT med hverandre på kryss og tvers. Men ellers, la oss løse de problemene HVIS og NÅR vi KOMMER til dem. Problemer av denne typen løses IKKE I TEORIEN, på forhånd, men i PRAKSIS; hvis og når de oppstår. Mener jeg.

beste kam hexer
Tøgrim

---

21. mars 2007: Hva er det å være kommunist?

+ Er det fx å værra en dogmatisk idiot, som mener at alle unntatt jeg og mine to venner er borgere, sosialdemokrater og allment sett helt ubrukbare?

+ Eller er det kanskje å grave seg ned så dypt at ikke engang nesa syns, for å holde seg usynlig, nedgravd for all overvåkning helt til Rrrevolusjonen kommer?

Ja, sånne rariteter har vært, om ikke sagt rett ut, så i hvert fall antyda, så vidt jeg forstår det.

For noen er dette greit. For dem er svaret «JEG er IKKE kommunist!» – og det er jo et greit nok svar, og fritar dem fra å gruble på hva det ER å værra kommunist.

Ikkeno trøbbel for meg det. Jeg har aldri hatt problemer med bra, progressive folk som IKKE vil kalle seg kommunister.

Noen av oss (bl.a. jeg!) VIL derimot kalle oss kommunister. Men hva betyr så dette?

Folk i gruppa Tjen Folket er opptatt av det. Tjen Folket regner seg som «virkelige kommunister». I motsetning til sånne som Tøgrim.

Okei. Jeg skal kommentere det. (Kommentaren min retter seg til dere andre, som kanskje faktisk er interessert i disse problemstillingene.)

Så vidt jeg kan se, er den viktigste forskjellen på folk i Tjen Folket og meg når det gjelder hva en KOMMUNIST er, dette:

+ For Tjen Folket er en kommunist noe du ER.

+ For Tøgrim er en kommunist noe du GJØR.

For Tjen Folket er en kommunist en som, i likhet med han sjøl, STØTTER moskvaprosessene 100 % (eller i hvert fall 98 %!), HAR et program som baserer seg på MELSM (MarxEngelsLeninStalinMao. red. anm), FORSVARER proletariatets diktatur, ER MEDLEM I en organisasjon som har som erklært mål å bygge et parti basert på MELSM, HAR vedtekter basert på demokratisk sentralisme, osv.

Legg merke til at STØTTER, HAR, FORSVARER, ER MEDLEM, HAR VEDTEKTER osv alle sammen er verb som her beskriver en passiv tilstand. De beskriver noe du ER.

For Øgrim derimot, som er revolusjonær marxist, blei en kommunist i kjerna beskrivi av Karl Marx for over 100 år sida i Teser om Feuerbach:

+ Filosofene har til nå nøyd seg med å prøve å FORSTÅ verden. Men den viktigste oppgava er ikke å forstå den, men å forandre den.

Erstatt «filosofene» med «kommunistene» og du får kjerna i den MARXISTISKE og REVOLUSJONÆRE forståelsen av hva det er å være kommunist:

– En som FORANDRER VERDEN. En som FAKTISK SLÅSS for å styrte den nåværende verdensordninga, for å bringe kommunismen nærmere. En revolusjonær kommunistisk PRAKSIS er kjerna i det å være kommunist.

ÅSSEN bringer du kommunismen nærmere?

Det er kanskje enkelt å svare på i en revolusjonær situasjon, der det er borgerkrig mellom De RØDE og DE HVITE! og fattigfolks hær kjemper på barrikadene (eller som geriljasoldater!) mot USA-imperialismens helikoptre, osv. Men hva med en stabil, ikke-revolusjonær situasjon? Hva betyr det i PRAKSIS å være revolusjonær kommunist, fx i det rike og stabile NORGE i 2007?

Mao sa: For å styrte ei politisk makt, må du først skape en opinion. Dette betyr:

– Det er nødvendig å utvikle propaganda og polemikk, og få den fram til folk, om at DET NÅVÆRENDE KAPITALISTISKE OG IMPERIALISTISKE SYSTEMET må styrtes.

Det er åpenbart umulig å gjøre det hvis du er alliert med folk som STØTTER OG ADMINISTRERER det nåværende kapitalistiske og imperialistiske systemet.

Det betyr: Du kanke gjørra dette hvis du er med i SV eller DNA. Det går ikke. Dem må du bryte deg laus fra og kjempe mot, politisk og propagandistisk. Men det er ikke nok å bryte seg løs fra sånne folk, men samtidig nøye deg med å PROPAGANDERE mot dem.

– DELTA I KAMPEN

Du må åsså gå inn i, alliere deg med og gå i ledelsen for de mest progressive og radikale folkelige BEVEGELSENE. Igjen praksis! Folk lærer ikke av propaganda aleine, men av propaganda og KAMP, praktisk erfaring!

Derfor må du inn i DAGSKAMPENE mot kapitalismen, de FAGLIGE kampene, i dag kampene mot sosial nedskjæring, mot privatisering osv.

OG kampene mot imperialismen, både imperialismen i Norge og for antiimperialistisk solidaritet, mot norske soldater i Afghanistan, for støtte til Palestina, Venezuela, for revolusjonen i Nepal osv.

– GÅ I LEDELSEN FOR SAMTIDAS VIKTIGSTE PROGRESSIVE BEVEGELSER

Proletarer og kommunister

Igjen tilbake til disse borgerlige gutta, FABRIKKEIER Friedrich Engels og han der borgerlige journalisten som han sendte penger til, JØDEN Karl Marx, i deres lille borgerlige pamflett, Det Kommunistiske Manifest: «I hvilket forhold står kommunistene til proletarene i det hele tatt? Kommunistene er ikke noe særskilt parti overfor de andre arbeiderpartiene. De har ingen interesser som skiller seg fra hele proletariatets interesser. De stiller ikke opp noen særlige prinsipper som de vil forme den proletariske bevegelse etter.

Kommunistene skiller seg fra de øvrige proletariske partiene bare ved det, at de på den ene sida i proletarenes forskjellige nasjonale kamper framhever hele proletariatets felles interesser som er uavhengige av nasjonalitet, og på den andre sida ved det, at de på de forskjellige utviklingstrinn som kampen mellom proletariat og borgerskap gjennomløper, hele tida står for hele bevegelsens interesser.

Kommunistene er altså i praksis den mest målbevisste og pådrivende delen av arbeiderpartiene i alle land; de har framfor den øvrige massen av proletariatet en teoretisk innsikt i betingelsene for, forløpet og de allmenne resultatene av den proletariske bevegelsen.»

Og mitt poeng er altså at partiet Rødt på ei rekke områder fyller disse oppgavene. F.eks. i fagbevegelsen, EU-kampen, antikrigsbevegelsen. Rødt DRIVER faktisk i virkelig kamp ei rekke av disse kampene videre, fx. Smågruppene derimot, gjør ikke det. Uansett deres gode vilje kan ingen si at de er «i sin praksis den mest målbevisste og konsekvente del av arbeiderpartiene i alle land, den del som driver dem stadig videre framover.»

Dette er ingen bakvaskelse av dem. Det bare er ikke sånn. De er ikke i stand til å spille denne rolla, bl.a. fordi de er alt for små og svake til det. Ellers syns jeg dette er et UTMERKA EKSEMPEL på at Rødt fortsatt har mye å lære om hva vi skal gjøre i åra framover av denne gamle, men livsfriske brosjyra til Karl og Friedrich.

SLÅSS MOT SITT EGET LANDS IMPERIALISME

I denne sammenhengen minner jeg om advokaten Uljanov (Lenin. red. anm), som for 90 år sida sa at kommunister viser at de er det i praksis ved å STØTTE FRIGJØRINGSKAMPEN I KOLONIENE mot «SINE EGNE» IMPERIALISTER. Dette betyr i vår sammenheng:

– Å slåss mot all imperialisme, – SPESIELT å slåss mot den imperialismen som den norske imperialismen er alliert med, underordna og støtter, som USA-imperialismen og EUs imperialisme.

– Føle en HELT SÆRSKILT forpliktelse til å slåss mot imperialismen der NORSKE imperialister er innblanda, som nå i krigen i Afghanistan.

+ DETTE sammenfatter for meg hva det er å HANDLE som kommunist – (og ikke bare å «være» kommunist!) = KOMMUNIST I PRAKSIS, KOMMUNISTISK PRAKSIS.

Hvem HANDLER SOM KOMMUNISTER i Norge i dag?

Så la oss bruke et sånt, marxistisk, materialistisk utgangspunkt for å vurdere hvem som HANDLER SOM KOMMUNISTER i Norge i dag.

Jeg er ærlig talt ikke så opptatt av NAVNET (hva folk kaller seg) om de «kaller seg» kommunister eller ikke. (NKP har fx KALT SEG kommunister hele tida, men det har vært få eller ingen virkelige kommunister der i de siste 30–40 åra, ut fra denne definisjonen.)

Får jeg valget mellom en revolusjonær ungdom som:

• Slåss mot kapitalismen
• Propaganderer for at den må avskaffes, og det vil ikke skje gjennom valgpartier og reformer, men massekamp
• Deltar i de store massebevegelsene
• Er mot SV og DNA
• Bekjemper imperialismen
• Er skånselsløs mot all støtte til norske tropper i Afghanistan, Irak og hvor som helst ellers, men sier: «Jeg rekner meg ikke som kommunist!»

OG en annen som:

• Erklærer seg for å være kommunist
• Er formelt sprenglærd udi Stalin og Mao
• Polemiserer langt og lenge rundt proletariatets diktatur og moskvaprosessene
• Fordømmer alle utenom sin lille klikk på 10 folk som borgerlige, reformister, revisjonister og sosialdemokrater
• Ikke deltar i omfattende revolusjonær propaganda
• Ikke deltar i noen store masseorganisasjoner, massebevegelser eller massekamper
• I prinsippet fordømmer imperialismen, men ikke deltar fx i mobiliseringer mot norske soldater i Afghanistan

Ja, så foretrekker jeg, SOM KOMMUNIST, faktisk hun første framfor han andre.

+ Hun gjør noe SOM i den virkelige verden bidrar til å undergrave kapitalismen og bringe kommunismen nærmere.

+ Det hjælper ikke om han er «medlem» i ei isolert gruppe på 10 folk som formelt har «et kommunistisk program» som «støtter MELSM», er «for revolusjon», «organisert etter den demokratiske sentralismen» osv. Han er kommunist inni seg, i sjela si, men ikke i den virkelige, praktiske verden utafor sjela, og gjør ingenting nyttig for kommunismen.

Nå om kommunister og andre kammerater i Rødt

+ Rødt er et erklært revolusjonært parti, som har som program å styrte kapitalismen, og avviser reformismen og sosialdemokratiet.

(Dette ække nok for kammerater i Tjen Folket, bl.a. fordi de har et mye mer spesifikt program. Men ettersom jeg mener at dette programmet er GALT og i den virkelige verden ikke leder i retning noen slags revolusjon, sosialisme eller kommunisme, gjør anklager om at Rødts program er «sosialdemokratisk» osv ikkeno inntrykk på meg.)

+ Rødt driver PROPAGANDA mot kapitalismen. Jeg mener denne propagandaen på mange måter kan og bør bli bedre. Men ikkeno anna parti driver bedre propaganda, nå.

+ I og rundt Rødt er det en DISKUSJON rundt strategi og teori for å avskaffe kapitalismen.

Igjen mener jeg denne kan og bør bli bedre. Men det fins ikke noe bedre noe anna sted. Fx har SV eller DNA eller miljøer der, så vidt jeg kan se, ikke antydning til sånn debatt. (Smågruppene, deriblant TF, driver ikke med sånn debatt i det hele tatt, så vidt jeg kan se.)

+ Rødt spiller ei viktig politisk rolle som MOTPOL til SV og DNA, privatiseringspolitikken osv. i den antikapitalistiske PRAKTISKE kampen i Norge.

Dette skjer BÅDE gjennom fagforeninger og en del kommunestyrer. IKKE NOE ANNA PARTI gjør det.

+ Rødt er den mest konsekvente antiimperialistiske krafta og venstrekrafta i Nei til EU-arbeidet

+ Rødt er den viktigste politiske krafta i solidaritetsbevegelsen med Palestina, motstanden mot USAs krig i Irak osv.

+ Rødt er det eneste partiet som kjemper mot norske soldater i krigen i Afghanistan.

Jeg mener altså IKKE at Rødt er (eller skal være!) noe kommunistisk parti. Men jeg mener at Rødt STÅR FOR og GJØR mye av det kommunister i praksis BØR stå for i Norge nå, FOR Å HANDLE SOM VIRKELIGE KOMMUNISTER.

Å kalle dette «sosialdemokratisk», å snakke om Rødt som «sosialdemokratisk organisering» osv. blir for meg det reine sludder. Som Mao sa i sin tid, å ikke skille på feil i Yenan og Sian.

Å påstå at Rødt er «et skritt til høyre» kan jeg heller ikke se noen dokumentasjon for. I forhold til hva da? HVOR var RV betydelig til «venstre» for det Rødt er nå?

Rødt er ikke for meg noe «kommunistisk parti», men det står på den rette sida av skillelinja mellom reformisme og revolusjonær politikk, og er faktisk det i Norge nå som LIKNER MEST på et «kommunistisk parti».

(Interessant nok har høyresida faktisk heller ikke vanskelig for å se det, og propaganderer at Rødt er «kommunistisk»!)

Derfor syns jeg heller ikke det er noe rart at de jeg oppfatter som de politisk sterkeste og beste kommunistene, er aktive i Rødt.

Hva er problemet for meg med kameratene i smågruppene?

(Her kunne jeg plukka ut TF spesielt, men jeg inkluderer de fleste eller alle sammen – som fenomen, det jeg oppfatter at de har til felles – «maoister», «hoxhaister», «trotskister» osv.)

IKKE at jeg tviler på deres ærlige vilje. Det er hederlige og bra kammerater. Mange viser vilje til å gå mot strømmen, betydelig personlig offervilje for saker de tror på, osv. Alt dette er bra.

Problemet for meg er at de ER mer enn de GJØR.

Konkret:

INGEN av smågruppene driver noen betydelig propaganda for å styrte kapitalismen.

(For å ta TF som eksempel: Gruppa er simpelthen for svak til å nå ut med egne krefter, og får derfor heller ingen propagandistisk innflytelse i Norge. Revolusjon, fx, har et blad med et innhold som jeg stort sett syns er ganske bra. Problemet er at nesten ingen leser det! Den eneste smågruppa som i perioder har kommi litt ut over dette, var IS.)

+ INGEN av smågruppene har verken noen interessant og fruktbar analyse av mulighetene for å gjøre revolusjon i det 21. århundre, noen marxistisk politisk analyse av mulighetene for et nytt samfunn etter kapitalismen i Norge, noen interessant diskusjon om dette, osv.

Igjen er litenhet et problem. Det trengs KREFTER – bl.a. en del FOLK med TID – for å skape noe sånt.

Men et anna problem er DOGMATISME. Både TF, Revolusjon og Trottene tenderer i retning av å si at alt dette var godt løst for 30, 50 eller 80 år sida, det er ingenting nytt i situasjonen nå. Det holder fx å gulpe opp et gammalt program skrivi av Tron Øgrim da han var ung og dum (eller tilsvarende gammalt og tvilsomt materiale.)

Min oppfatning av fx TFs forsvar av moskvaprosessene er at den er ikke bare et antimarxistisk feilspor. Den er faktisk REAKSJONÆR: Den HINDRER fx dem og folk de evt får innflytelse over, i å diskutere og forstå hva som må gjøres.

+ Ingen av smågruppene betyr noe når det gjelder å forme den opposisjonelle POLITIKKEN mot sosialdemokratiet fx nåre gjelder faglig arbeid, kamp mot privatiseringa, nei til EU, antiimperialistisk arbeid, kampen mot norske soldater i Afghanistan.

NB: De tar stort sett bra STANDPUNKTER der. De har åsså medlemmer, som har gjort og gjør utmerka arbeid på forskjellige slike områder. De bare evner ikke å ha innflytelse på disse bevegelsene SOM KOLLEKTIVER. Til det er de bl.a. for svake. De har MULIGHET for å alliere seg med folk som står nær dem (og den største samlinga slike folk fins i Rødt) og få innflytelse på den større bevegelsen ved å influere dem. Nå ser det ut til å være en bevegelse vekk fra det. Det vil skade dem mer enn det skader Rødt.

+ Ingen av smågruppene er kjent for NOEN form for LEDELSE av ei stor massekamp i de siste 10 åra. Det er ikke sånn at noen kan si: «Protesten mot de sosiale nedskjæringene var leda av XYZ» – «initiativet til demonstrasjoner mot de norske styrkene i Irak var tatt av LMN».

+ Heller ikke utgjør NOEN AV DEM fx ei nasjonalt eller lokalt betydelig ledelse for opposisjonelle i fagbevegelsen i noe forbund eller noen forening.

+ Det som blir igjen, er en del individers i og for seg utmerka arbeid i massebevegelsen.

Problemet med enkelte sjølerklærte kommunister er nettopp at kommunismen deres ikke BYGGER no. Den VINNER ikke folk som kommunister (dette er ikke min påstand, dette er historias dom, opp til 2007 i hvert fall!), de SKAPER ikkeno som «kommunister» (men fx som antirasister, EU-motstandere, fagforeningsaktivister).

Og det er nettopp som «Kommunister» de er med i smågruppene. (I forhold til det de gjør i massebevegelsen, kunne de like godt vært «uavhengige progressive» osv.) Men DEN delen av virksomheten deres er ikke – virksom. Den betyr i praksis ikkeno.

Altså blir konklusjonen at de i og for seg utmerka kammeratene i smågruppene ER, de GJØR ikke. Som «kommunister».

Derfor kan jeg godt kalle dem kammerater, men de er i beste fall nokså problematiske KOMMUNISTER, for meg.

Mitt svar, ut fra argumentasjonen ovafor, er:

1) Jo, kammeratene i Rødt – kommunister og andre revolusjonære – jobber for å forberede en revolusjon mot kapitalismen

Deres arbeid vinner bl.a. ungdom, klassebevisste arbeidsfolk osv for kampen mot kapitalismen, utvikler politikk for et anna samfunn osv.

REVOLUSJONÆRE AKTIVISTER, FOLK er den viktigste delen av et REDSKAP for å lede kampen for samfunnsomveltninga, når den står for døra. (Noe jeg mener det er muligheter for i Norge i de neste 30 åra.)

Om de er perfekte ut fra TFs kriterier (som jeg dessuten stort sett mener er gærne!), spiller mindre rolle, i forhold til at de FINS og er LEVENDE!

Det betyr at de har FORUTSETNINGER for å kunne spille ei rolle i massekamper framover.

Som denne advokaten, Uljanov, sa det: – Grå og tørr er teoriens busk, men grønt er livets tre!

2) NEI, TF jobber IKKE for å styrte kapitalismen og forberede kommunismen.

Det er fordi deres organisasjon og politikk ikke er i stand til det. De er ei isolert smågruppe, uten innflytelse i ungdommen, uten en eneste faglig tillitsvalgt i noen stor industri, og uten evne til å vokse over mange år.

Da hjelper det ikke om de har ei rekke DOKUMENTER og VEDTAK som er aldri så «riktige». Om de er for «revolusjon», er «organisert» ut fra «demokratisk sentralisme», kaller seg ei gruppe som «bygger et kommunistisk parti» osv. For en virkelig kommunistisk bevegelse består ikke av dokumenter eller prinsipper eller slagord, den består av FOLK. Og det har ikke TF og de andre smågruppene.

TF er ikke noen BEVEGELSE. TF er en UDOKUMENTERT PÅSTAND. Uansett hvor mye de SKRIVER om dette, vil den fortsette å være like udokumentert.

Det er bare PRAKSIS – massearbeid, aksjoner osv – som folk kan SE er leda av et voksende antall TF-ere, som eventuelt KAN dokumentere denne påstanden.

Skulle noe sånt dukke opp, ville TFs argumenter få ei slags tyngde, for folk som bygger på Marx og Mao.

Og derfor, fordi jeg er marxist og materialist, foretrekker jeg altså den virkelige, levende, aktive og store gruppa handlende kommunister i Rødt. Og de andre kammeratene der, uansett hva de velger å kalle seg.

Mitt syn.

med vennlig og kammeratslig hilsen
Tøgrim

---

21. mars 2007: Utdrag fra brev: Om hemmelig organisering

Jeg var med på å utvikle den politiske linja om at en god del av AKP(ml)s organisasjon skulle holdes hemmelig, for å overleve et sovjetisk angrep.

Dette venta vi på denne tida. Historia har vist at det var feil. Hvilket jeg er hjertelig glad for. Folk kan godt mene at da dumma jeg meg ut, men jeg vil heller være latterlig og levende enn å ha rett og være dau.

Derimot var mitt syn ikke at det betydde at kommunister flest – eller svært mange av dem – skulle holde seg under jorda for å unngå den borgerlige overvåkninga som den var i Norge på 1970- 80- eller 90-tallet. Eller nå.

Det mener jeg er et tragisk politisk feilgrep. Bortkasta politiske liv. Mest til nytte for fienden, fordi det hindra kommunistene i å gå i spissen for kampen mot dem.

Sett ut fra denne synsvinkelen var 2.2-linja noe av det mest feilaktige AKP(ml), og jeg personlig, var med på å gjørra på 1970-tallet.

I den grad jeg er medansvarlig for at kamerater har holdt seg under jorda i flere tiår etterpå å grunn av dette, ber jeg både dem, den revolusjonære bevegelsen og arbeidsfolk i Norge om unnskyldning.

Dette sier jeg ikke som «sosialdemokrat» eller «reformist», men som revolusjonær og marxist.

Jeg mener at revolusjon er NØDVENDIG i Norge, og jeg TROR at sjansene for en virkelig revolusjon er større i de neste 30 åra enn den var i de siste 60.

Men ei viktig forutsetning for revolusjon er at det fins REVOLUSJONÆRE, som driver politisk PROPAGANDA, POLITISK KAMP og ORGANISERING på forhånd.

Jeg kan ikke ta utgangspunkt i «trongen til tryggleik for einskildkameratar» når jeg vurderer hva som trengs i en sånn situasjon.

Kommunisters oppgave er først og fremst å være villige til å ta sjanser, risikere ofre for andre, for det arbeidende folket, for å gjøre det mulig å skape en sånn bevegelse.

Det betyr at det som FØRST OG FREMST TRENGS, er ei vurdering av HVA vi kan gjøre for å styrke den politiske kampen og den revolusjonære bevegelsen.

Personlig sikkerhet, problemer på jobben osv. kommer i annen rekke.

Det er klart, sånt må vurderes. Lever vi under et fascistisk diktatur der det å åpne kjeften på offentlig sted kan bety tortur eller øyeblikkelig død, er det både dumt og feil å ikke ta hensyn til det. Men det har aldri vært vår situasjon!

Å organisere oss SOM OM det var sånn, betyr i praksis at den revolusjonære bevegelsen knebler og svekker seg sjøl. Og hvem har fordel av det?

hilsen
Tøgrim

---

21. mars 2007: Om «6 punkter om partiet» fra 1967

Jeg er blitt spurt om hva jeg mener om et 40 år gammalt dokument – 6 punkter jeg skreiv, som 20-år gammalt medlem av Sosialistisk Ungdomsforbund (det nåværende RU, faktisk!) i 1967, som et ledd i den indre partikampen den gangen i Sosialistisk Folkeparti (SF) og særlig SUF.

Dette er et greit utgangspunkt både for å drøfte hva jeg mente da og hva jeg mener nå – OG, ikke minst, hva som er FORSKJELLIG i dag, sammenlikna med situasjonen for 40 år sida.

Her er de 6 punktene fra 1967:

«1. Hovedmotsetninga i dette samfunnet er mellom to klasser: kapitalistklassen, som eier produksjonsmidlene og hersker, og arbeiderklassen, som framstiller godene og blir behersket. Staten er ikke til for hele folket, men er tvert imot et redskap for kapitalistklassen.

2. For oss er ikke sosialismen at staten tar over en masse fabrikker, men at arbeidsfolk tar makta over produksjonsmidlene. Dette kan ikke skje gradvis, du kan ikke flå en tiger klo for klo, det må skje ved en revolusjon. Revolusjonen innfører et virkelig sosialistisk demokrati – proletariatets diktatur.

3. Følgelig dreier sosialistisk politikk seg om å skape bevegelse i folket, ikke i parlamentet. Folket skaper historie, parlamentet er ingenting annet enn en talerstol som kan brukes til å hjelpe fram bevegelsen i folket.

4. For å lede denne bevegelsen trengs det et parti som sammenfatter de mest bevisste og aktive kreftene i arbeiderklassen og som kan lede klassekampen og revolusjonen når den tida kommer.

5. SF/SUF er ikke en slik organisasjon, derfor må de omformes radikalt. Hvis det ikke skjer, vil hele skitten bli kasta på historias skraphaug den dagen det kommer en organisasjon som virkelig fyller oppgaven.

6. En slik organisasjon må bygge på marxismen-leninismen Mao Tsetungs tenkning. «Dette avspeiler seg i vår organisasjon også: Der hvor det er marxist-leninister, blir det som regel gjort godt arbeid, der det blir gjort godt arbeid blir det marxist-leninister.»»

Mener jeg disse punktene fortsatt er gyldige og ei god rettesnor for enhver revolusjonær i dag?

Tøgrims svar:

Jeg svarer kort på det, ettersom det er en annen og ganske stor diskusjon – eller kanskje riktigere: FLERE store diskusjoner:

1) Hva jeg er enig i:

– I hovedsak er jeg enig i disse punktene i 2007. De er ufullstendige, de har feil og svakheter, men de peker i riktig retning.

– Jeg er spesielt fornøyd med punktene 2 og 3. Beskrivelsen av sosialisme IKKE som at staten tar over, á la venstresida i SV og DNA, men at det arbeidende folket tar dem over, er bra, og skiller oss grunnleggende fra reformistene.

2) Viktige feil og mangler:

– Punkt 1 mangler ei setning om imperialismens rolle. En viktig mangel.

– Tross min ros av pkt 2 er jeg i dag lite glad i betegnelsen «Sosialismen», og tvilende til å beskrive «sosialismen» (evt BARE «sosialismen» ) som mål for en antikapitalistisk og antiimperialistisk revolusjon i Norge. (Unge T. Øgrims oppfatning av «sosialismen» i 1967 var dessuten ganske feilaktig, noe som ikke kommer fram i dette korte sammendraget.)

– Jeg må åsså føye til at teoriene om «proletariatets diktatur» som vi trodde på i 1967, i stor grad var tøv. (Se drøftinga av marxismen-leninismen nedafor.)

+ Jeg ville ikke kunne skrive noe tilsvarende, kort og programmatisk, i dag, uten å nevne KOMMUNISMEN som det sentrale målet, og uten å si noe om at dette er en kamp for å forandre HELE VERDEN.

3) Om det revolusjonære partiet – og situasjonen i 1967 og 2007

– Punkt 5 om behovet for et revolusjonært parti i en revolusjonær situasjon er jeg enig i. Ellers handler punktet om SF og SUF i 1967.

Det står av opplagte grunner ingenting her om Rødt i 2007. Av like opplagte grunner kan ikke dette punktet oppsummere 40 års kamp for å skape en revolusjonær bevegelse i Norge ETTER 1967.

Dette er en meget stor diskusjon, med mange rare deltakere (fra den godt statsfinansierte (stort sett) reaksjonære banden statsfinansierte intellektuelle svindlere i «kaderprosjektet», som er lønna for å «bevise» at det hele var satt i verk av onde mennesker og gærninger, til dogmatikere som mener at vi egentlig laga det (nesten, i hvert fall!) perfekte partiet på 1970-tallet – men så blei vi gamle og trøtte!).

Jeg har mine meninger om den. Men uansett kan ikke denne diskusjonen avsluttes ved å peke på noen setninger som jeg skreiv i 1967, og så si: «Slutt! FASIT!»

Det er tross alt ikke profeten det dreier seg om, men bare unge Tron Øgrim. Og uansett hva enkelte mener om at jeg gjør meg stor, er jeg egentlig en ganske liten person, en røyksky som henger her i noen år og så blåser bort, i en meget stor verden.

4) Om «marxismen-leninismen Mao Tsetungs tenkning»

+ Punkt 6 vil leseren kanskje alt vite at jeg er uenig i, ettersom jeg mange ganger har skrivi at jeg ikke lengre rekner meg som marxist-leninist (alt. tilhenger av marxismen-leninismen-Mao Tsetungs tenkning)?

Hva jeg er? Jeg sier, fritt etter Razlatski: Jeg er marxist, leninist og maoist, men mot all den offisielle skitten!

Maos verker inneholder mye bra, som jeg mener det er viktig å lære av. Men «Mao Zedongs tenkning» inneholder faktisk ingen analyse og ingen teori for revolusjonen i VESTEN, ikke på 1960-tallet og slett ikke i dag. Det trodde vi, der tok vi feil, og det er en av de viktigste grunnene til at forsøket vårt gikk delvis på trynet.

(Les Tron Øgrims 1982-bok Den vestlige maoismens sammenbrudd? Der diskuterer jeg dette i større detalj, for 25 år sida.)

Derfor blir revolusjonære strategier som feilaktig tar utgangspunkt i MLMtt, uten å være klar over denne teoriens ufullstendighet (i beste fall!) i vår situasjon (som AKP(ml)s 1976-program, i hovedsak skrivi av Tron Øgrim, som bl.a. TF klamrer seg til), helt feil i forhold til å forsøke å forstå oppgavene VI står overfor ETTER 2007.

Marxismen-leninismen er en kodifisering av Marx og Lenins verker gjort under Stalin, en dyktig politiker med store kunnskaper om marxismen, men på grunnleggende filosofiske områder en antimarxist. (Stalin skreiv bl.a. at svar på alle viktige politiske spørsmål alt fins i Marx og Lenins verker, det er bare å finne dem. En alternativ kodifisering av marxismen-leninismen, gjort av en enda dårligere marxist, blei laga av trotskistene.)

Det beste med ml-teorien er at den spredde Lenins analyse av imperialismen, som fortsatt gjelder i dag. Det var åsså nyttig at den oppfordra til grundige (men dogmatiske) studier av de 5 «marxistiske klassikerne» (inklusive den tvilsomme Stalin!) – (dessverre i for stor grad bare av dem).

Blant dens mange dårlige sider er at den spredde en slavisk dyrking av Sovjetunionen og SUKP som modell, en dogmatisk avvisning av smidig taktikk som anvendte de revolusjonære teoriene i andre deler av verden (som bl.a. førte til at Sovjet-partiet var skeptisk til Mao og sovjet-marxologene avviste store revolusjonære teoretikere som Mariategui, Gramsci og James Connolly), og en teoretisk oppfatning av sosialismen som bare blei gærnere og gærnere jo lengre tida gikk.

Dette gjelder åsså, tross mindre forsøk på kritisk oppgjør, «ml-oppfatninga» av sosialismen og proletariatets diktatur i land som Albania og Kina. Den var feil. Antimaterialistisk, antimarxistisk.

+ Å beskrive vårt politiske grunnlag som «marxismen-leninismen Mao Tsetungs tenkning» mener jeg derfor i 2007 er en propp, som vil hindre oss i å innse hva vi virkelig må finne ut av og gjøre. Derfor oppfatter jeg denne remsa som at den funker politisk reaksjonært.

(Dette kan vi evt godt diskutere. Men det krever en vilje til å sette seg inn i historisk materiale som i stor grad ikke fantes for 40 år sida.)

5) BØR disse punktene være EI GOD RETTESNOR for alle revolusjonære i 2007?

Jeg blir tilslutt spurt om jeg er enig i at disse punktene fortsatt er gyldige og ei god rettesnor for enhver revolusjonær i dag.

NEI, kammerat, jeg er IKKE enig i det.

Bl.a. er jeg ikke enig i at 6 punkter som IKKE sier noe om imperialismen og kommunismen bør være ei rettesnor for alle revolusjonære!

Jeg kan heller ikke underskrive noen «rettesnor» som IKKE har med at den revolusjonære marxistiske teorien må bygge på EGEN ANALYSE OG ERFARINGER FRA ANVENDELSE (AV TEORIEN) PÅ DEN EGNE SITUASJONEN. Uten det blir vi, for å si det brutalt, i beste fall dogmatiske idioter.

Når det gjelder nødvendighet av revolusjon, at den skapes gjennom bevegelse i folket og ikke parlamentet, er jeg sjølsagt fortsatt enig i det, ja.

6) Dogmatisk lesning av historisk materiale?

Å lese teori er bra. Å lese historisk materiale er bra.

Sjølsagt er fx Lenins IMPERIALISMEN fra 1916 – det viktigste marxistiske verket fra det forrige århundre, mener jeg – viktig ikke bare fordi det er historisk, men fordi dets beskrivelse av imperialismen åsså i store trekk stemmer I DAG.

Dets beskrivelse av åssen imperialistene konkurrerte i Afrika og Latin-Amerika er nesten som om den var skrivi i går, og handla om konkurransen mellom Kina, USA og EU (delvis Frankrike) i Afrika akkurat nå.

Samtidig har det jo skjedd no. Store imperialistmakter har bryti sammen og forsvinni. Nye har kommi til. Om fx Kina og India er beskrivi som kolonier/nykolonier i 1916, bestemmer ikke det hva de er til evig tid. Det er nødvendig å analysere den nye situasjonen.

Det jeg sakner hos spørsmålsstilleren som entusiastisk slutter opp om mine punkter fra 1967, er ei drøfting av om vi har lært noe ETTERPÅ.

Det mener jeg vi har. Fx om:

– Sosialismen. ALLE forsøk på å laga noe noen har kalt «sosialismen» har nå blitt erstatta med kapitalisme (i noen tilfeller føydalisme …). Kan vi lære noe av det?

– Mange forskjellige polemikker, påstander, forsøk på å utvikle den marxistiske TEORIEN, både i forbindelse med bygginga av den såkalte sosialismen, revolusjoner osv.

– 40 rike år med bygging av en revolusjonær bevegelse i Norge. I 1967 var dette knapt begynt. (Se ellers pkt 3.)

Nei, det handler ikke om å kutte ut revolusjonen osv. Men IDEEN om at 6 punkter den 20-årige tøgrim skreiv i 1967 (som ærlig talt var mangelfulle alt da – punktet om imperialismen, som mangla, burde få kritikk på en studiesirkel den gangen!) kan være ei god rettesnor i 2007, minner meg om en måte å lese Marx, Lenin og Mao på som jeg dessverre for ofte har sett (og, må jeg tilstå, tidvis har stått for sjøl åsså), og som jeg tror at vi trenger å bli KVITT.

At lille jeg nå blir lest på den måten, gir meg dessuten en ubehagelig følelse av at jeg kanskje har levd for lenge?

Dette var det KORTE svaret på spørsmålet om Tøgrims 1967-punkter.

Greit?

Tron Øgrim
Rødt Oslo

---

28. mars 2007: Ei sak til om politisk strategi

1) NEI, jeg vil ikke at Rødt skal bli et kommunistparti.

+ Det æ'kke min plan å prøve å skyve på for å gjørra Rødt til noe kommunistparti i framtida, heller. Jeg har ingen skjult dagsorden av denna typen.

(Politisk har jeg ingen skjulte dagsordener i det hele tatt! ALL politisk innflytelse jeg kan ha, får jeg ved å være så åpen som mulig. Kommunister forakter å skjule sine synspunkter, som Marx sa.

+ Det jeg ønsker, er at Rødt skal værra et parti som JOBBER FOR KOMMUNISMEN, i betydninga: – SKYVER detta samfunnet nærmere kapitalismens fall, i Norge og i Verden. – Er med på å forberede det som kommer etterpå!

Men jeg gir blaffen i hva andre kammerater KALLER detta. Om folk vil kalle det å slåss for sosialismen, greit. Om folk vil kalle det ei BØTTE, greit. («Hva jobber Rødt for? For å skape ei veldig fin BØTTE!») Det ække hva vi KALLER det som er viktig for meg, det er hva vi GJØR.

+ Som kommunist, og fordi det er en god del bra kammerater rundt som er kommunister, og fordi det kommer til å bli flere kommunister i åra som kommer, så vil jeg åsså slåss for at Rødt skal værra et bra sted for KOMMUNISTER.

+ OG for IKKE-kommunister. Raddiser. Venstresosialdemokrater. Grønne. Trotter. Anarkister. Stalinistiske Dogmatikere Fagggforeningsgutter. Feministhurper. Muslimske radikalere. Tullete ungdommer. Firkanta og trekanta og femkanta gamlinger. Samer som vil ha et eget sameland. Kall det hva du vil: Hvis de står på Rødts program og vil jobbe for det, vil jeg kjempe for at Rødt skal bli et parti for dem.

+ Et samlingsparti for den del av venstresida som står for klassekamp, antiimperialisme og revolusjon, og som er først og fremst aktivistisk og ikke byråkratisk og parlamentarisk. Høyt under taket. Mye motsetninger. Forhåpentligvis, mange folk som ikke liker trynet på meg, og noen som jeg virkelig ikke liker!

Jeg vil gjerne ha et parti der folk kan være med på å gjørra noe viktig uten å kompromisse med det de trur er avgjørende, og det samme gjelder fx Tøgrim, kammerater fra IS, fra RU-ledelsen og radikale fagforeningsfolk som går ut av DNA i raseri.

Et parti der «Kommunistisk Plattform»-folka evt. ikke er med ikke fordi døra er for trang eller taket for lavt, men fordi de er for sekteriske til å gå inn.

Jeg hadde sjølsagt syns det var leit dersom forslaget om at alle slags maoister eller folk som støtta sovjetrevolusjonen skulle bli hivd ut, ettersom jeg er en slags maoist og støtter sovjetrevolusjonen. Men jeg blir ikke hysterisk fordi om noen stiller sånne forslag, og føler ingen trang til å hive dem ut, dersom de ellers jobber for Rødt sin politikk. Uenighet gir grunnlag for diskusjon – «uten motsigelser dør partiet».

2) Før jeg går videre, la meg dementere endel TULL

Jeg har virkelig aldri «kjempa mot kommunistisk organisering».

+ For det første er jeg ikke mot at kommunister organiserer seg.

(Om dette sier jeg som Ghandi sa i London i 1931, da journalister spurte ham om hva han syntes om Den Vestlige Sivilisasjon: That would be a very good idea!)

+ For det andre er jeg ikke mot at halvkommunister og kvartkommunister og ultravenstrefolk og revisjonister og dogmatikere lager sine grupper og kaller dem kommunistiske HELLER!

Jeg blander meg ikke i at andre kammerater organiserer seg. Jeg har aldri vært trotte, men jeg blanda meg ikke i at FIN organiserte seg og gikk inn i RV heller. (Jeg reagerte derimot bl.a. da en kamerat som nå er i SV, sa at han ville arbeide for at RV gikk inn i den 4. internasjonalen. Et forslag han pussig nok IKKE har reist i SV!)

Nå skulle jeg ha dekka synet mitt på TF åsså: Greit for meg! Blander meg ikke i det.

Når det derimot kommer opp om jeg TROR på det de driver med, svarer jeg NEI. Jeg syns TF er ei politisk steril gruppe. Ingen teoretiske initiativer av interesse for andre. Ingen særlig interessant propaganda. Ingen røtter i arbeiderklassen. Mange års arbeid og fortsatt en taxi! Da er det noe GÆRENT med gruppa. Mener jeg.

Min oppfatning – som kan være feil – er at den

1) er for liten til å få til no særlig

2) er for dogmatisk og innavla til å gjørra no med det.

Det betyr ikke at jeg går mot at de organiserer seg, eller at jeg foreslår at de skal oppløse seg, eller no sånt. Men hvis jeg blir spurt, sier jeg at dette er ikke kommunistisk organisering. Kommunistisk organisering er organisering for KAMP, for PRAKSIS, for å GJØRRA NO, og TF kjemper ikke! DERFOR er Rødt MER kommunistisk organisering enn TF, ENDA RØDT IKKE ER OG IKKE BØR VÆRE (mener jeg) ET KOMMUNISTPARTI!

3) Rødt Risør!

Companiero Thygesen, som risikerer den skrekkelige skjebne (kanskje?) å før eller seinere bli ordfører i Risør, hadde et innlegg som mange syns var bra. Jeg åsså.

Sitat:

«På RV lista i Risør som nå setter som mål å få over 15 % ved en heldig og dyktig valgkamp, er det svært mange som regner seg, (dersom det i det hele er noe tema) som «venstresida i sosialdemokratiet». Dette er vi glade for. Vi ønsker romslighet, vi ønsker nye tanker og stemmer som kan utvikle politikken vår. Både når det gjelder vinklinger, språk og løsningsorientering.

Vi har spurt masse folk om å stå på RV-lista og fått masse positive svar, fra yngre folk, arbeidsfolk, nye folk, uten særlig teoretisk erfaring fra «klassikerne» men kloke erfarne mennesker, med masse verdifull erfaring fra mange sider av arbeidslivet og med en fin positiv innstilling. I motsetning til de andre partiene har vi hatt lett for å få folk på lista. Vi har invitert til bredde og romslighet og vi har vist til arbeidsstilen vår og til politikken vår, og til resultater, som de kjenner gjennom media.

Lista er en blanding av folk som kanskje regner seg som sosialister, anarkister, kommunister, sosialdemokrater, men som ikke har behov for å sette seg selv i slike båser, sikkert fordi de fleste av disse navnene sier så lite, forteller så lite i Norge i dag.» Sitat slutt.

Tøgrim:

Poenget er at i Norge i dag er en masse folk som definerer seg noe forskjellig – eller som kanskje ikke definerer seg i det hele tatt? – HJEMLØSE.

I forhold til for en generasjon sida er ikke fagbevegelsen en solid støtte for høyresida i sosialdemokratiet, fordi toppene i DNA av typen Jens og Kristin har vendt ryggen til fagforeningene og ikke har noe særlig å by dem lenger. (Årsakene til det er et interessant studium, men det ville føre for langt å drøfte det akkurat her. Hvis noen vil diskutere det, gjerne!)

Partier som DNA og SV smuldrer, ikke minst mindre steder som Risør. (Jeg veit ikke akkurat åssen det står til der nå, men det gjelder andre steder.) De byråkratiseres og går til høyre, samtidig som det begynner å blåse venstrevinder «nede på gølvet». Jfr RVs veldig høye målinger foran forrige valg blant førstegangsvelgere, unge jenter osv.

Da er spørsmålet: Stiller vi med sil, eller stiller vi med bøtte? Det er ikke «farlig for sjela vår» å forene oss med sånne folk. Tvert imot, dette er en bevegelse som går til venstre, det handler ikke om at «nå har Rødt kommet så lang til høyre at det er ikke noe problem for SV-ere å gå inn».

Politisk blir vi MER radikale og klassebevisste ved å kjempe SAMMEN med en masse folk. Hvis vi sitter på kottet med den bittelille sekta vår, blir vi passive, innadvendte og konservative.

Derfor mener jeg Rødt Risør er BRA: Det svarer til situasjonen, det handler om å organisere en pol i motsetning til klassesamarbeids- og sparepolitikken, og til imperialismen. På de punktene har Risør RV vært patente, det jeg veit.

Det ække alle steder som får til sånt. I Risør er det mange års arbeid som ligger bak, folk kjenner hverandre og har tillit. Andre steder mangler vi et sånt grunnlag. Noen steder har vi nettopp begynt eller er svake. Noen steder er vi, for å si det rett ut, for sekteriske.

Men Risør Rødt peker i ei RETNING. Og den retninga er ikke «høyre», den er bra.

4) Rødt som støt mot sosialdemokratiet

Mine argumenter for Rødt som ei bra plattform nå, går ut fra at sånne ting som Risør Rødt er mulig flere steder, og mer eller mindre i landsmålestokk.

Utgangspunktet her er at det skjer ei radikalisering.

Den er, som den var på 60-tallet (da den vokste langsomt) og etter 1970 (da den vokste veldig fort) i stor grad drivi av utenrikspolitikk. (Men det betyr ikke at den ikke åsså har innenrikspolitiske og klassemessige ÅRSAKER: Det bare er veldig lett å uttrykke motvilje mot samfunnsutviklinga ved å angripe Bush, fordi han er så ekstremt fæl!)

Det er åsså radikalisering i deler av fagbevegelsen.

Og det er en viss grad av krise i det tradisjonelle politiske systemet. Ustabiliteten der er større enn jeg noen gang har opplevd den utenom i de mest intense EU-valgkampene. (På den andre sida er SV-eras – og ikke minst «Venstre-SV»s – evne til å sluke og fordøye råtne kameler nærmest utrolig.)

Først og fremst handler denne BEVEGELSEN om UNGDOM. Det er en politisk kamp om hvilken vei de skal gå.

Vi mangla noen få hundre stemmer på å komme inn på Stortinget i 1997, vi var lenger vekk i 2001 og 2005. Men HADDE vi vært inne under Kossova, Afghanistan, Irak, pensjonsreformen osv osv hadde det gjort veldig VONDT for DNA og SV. (Jeg tror åsså Valla ærlig mente det, da hun sa at hun håpa Torstein kom inn!)

Vi trenger å trekke LITT opp, så får vi jævlig mye mer POLITISK uttelling.

Dette handler om å konfrontere DNA + SV i den store offentlige DEBATTEN i Norge. Det er et viktig ideologisk spørsmål, det handler om KAMP mot reformismen, og det handler om å vinne – et mindretall! Men helst et større mindretall enn nå! – av neste generasjon for revolusjonær forandring.

Da trenger vi, for å si det rett ut, ei større bøtte. IKKE for å trekke til oss folk som er mot klassekamp og antiimperialisme, men for å få med FLERE som er FOR klassekamp og anti-imperialisme, og VISE folk som står og tviler og tripper at dette er et alternativ som GÅR, som FÅR TIL NO.

Vi klarer ikke å slå mot disse politiske kreftene hvis vi går ut med sil. Det bør IKKE værra vårt alternativ.

6) Å forberede revolusjon

Strategisk (eller på lang sikt) mener jeg at et parti av Rødts type er nødvendig for å forberede revolusjon mot kapitalismen i Norge.

Utgangspunktet mitt er at noen sånn revolusjon står IKKE på dagsordenen her NÅ. Den kommer IKKE i løpet av 5 år eller 10 år. (Tar jeg feil i det, skal jeg spandere øl på alle som husker at jeg spådde feil. Munkholm til Erling Folkvord!)

Derimot mener jeg at den KAN komme på dagsordenen i løpet av 20 til 30 år. Jeg mener sannsynligheta er større fra 2010 til 2040 enn den var fra 1945 til 2010. (Jeg har åsså argumenter for at systemet vil bli mer ustabilt, inklusive i Norge. Som sagt, hvis noen vil diskutere det, greit.)

Vi veit ikke åssen ei sånn mulighet for samfunnsforandring kommer til å oppstå, åssen den vil se ut eller hva som vil være riktig politikk og taktikk. Det er fordi samfunnet i vår del av verden er kraftig forandra sia forrige revolusjonære periode. (Derfor har de som mener de har svara på dette, heller ikke skjønt noen ting.) Vi går inn i ukjent terreng. Vi blir nødt til å lære av historia.

NEI, det kommer IKKE noe nytt opplag av oktoberrevolusjonen eller den kinesiske revolusjonen.

Jeg kjenner veldig mange folk – inklusive progressive og radikale folk – som ikke kan TENKE SEG at kapitalismen i Norge kan bli styrta. Sånn er det politiske klimaet nå.

Jeg mener altså det motsatte, jeg tror MER på revolusjon her enn før. Samtidig mener jeg at VEIEN dit er mye mer uklar enn før. Men åssen dette går, vil åsså være avhengig av om det finnes et revolusjonært MILJØ, en revolusjonær TRADISJON, som både:

+ Sprer ideene om at det er MULIG å styrte kapitalismen i Norge, sjøl når det er veldig umoderne og motstrøms, som nå

+ og DISKUTERER OG UNDERSØKER tendensene i den retninga, de nye revolusjonære eksemplene som vil oppstå i de kommende tiåra, utvikler politikk, osv.

I denne sammenhengen mener jeg at det er nødvendig å samle et så bredt og åpent miljø som Rødt, fordi:

+ Hvis vi er sekteriske, blir miljøet for lite til å holde i gang en revolusjonær propaganda som kan nå en stor del av ungdommen.

+ Hvis vi er for snevre i hue, blir debatten for snever og sekterisk. Vi trenger bredde og motsetninger for å kunne registrere viktige ting som skjer.

(Hvis vi fx skulle overlate til grupper av typen TF og Kommunistisk Plattform å føre denne debatten ALEINE, vil det ikke komme noe ut av den – bl.a. fordi de trur de har løsningene, de skjønner ikke at de må lære. Dersom vi derimot kan få dem til å DELTA med sine synspunkter i en breiere debatt, kan de gjørra en nyttig jobb.)

Nepal er et eksempel på et solidaritetsarbeid som er viktig i seg sjøl, og som dessuten er veldig strategisk og teoretisk viktig, fordi det er et levende eksempel på en virkelig revolusjon, NÅ. Denne revolusjonen kan gå bra, den kan gå på rævva, eller ei blanding. AT vi driver solidaritetsarbeid betyr åsså at vi kan følge med og lære. Initiativet til dette kommer fra kamerater i Rødt. Sjølsagt er åsså andre med, men uten kameratene i Rødt hadde ikke dette arbeidet vært mulig.

7) Skal Rødt lede STORMEN MOT VINTERPALASSET?

MEN, innvender revolusjonære kamerater da:

+ HVIS og NÅR det evt blir revolusjon, da trengs et REVOLUSJONÆRT PARTI som kan KJEMPE PÅ BARRIKADENE! Rødt er da ikke det partiet?

Nei, Rødt er ikke det partiet. Og etter min mening skal heller ikke Rødt VÆRE det partiet.

Hvorfor det? Fordi vi er ikke i noen revolusjonær situasjon. Og vi skal heller ikke organisere oss eller drive politikk ut fra at vi VENTER noen revolusjonær situasjon her i den relativt nære framtida.

Si at situasjonen faktisk blir sånn at «revolusjonen står på dagsordenen» om 25 år. Da vil nåværende 35-åringer værra gamle kjærringer (og kæller) på 60! Skal de revolusjonære ha noen sjangs da, må ei ny og yngre generasjon gå i bresjen. Sånn har det alltid vært, revolusjonens stormsvaler» i de store samfunnsomveltningene har alltid vært veldig unge folk. Rulator-kamerater er fint, men til å gå først på barrikadene i massemålestokk egner de seg ikke.

Det som trengs NÅ, og i tiår framover, er FAKTISK et propagandistisk parti for fredelig og legal kamp, som kan være aktiv i sånn kamp og helst vokse i lang tid framover. IKKE barrikadekamp, men streiker, demonstrasjoner, masseaksjoner, debatter, propaganda, og SJØLSAGT parlamentarisk arbeid.

Ikke no av dette krever en veldig «rrrevolusjonær» organisasjon, fra et fysisk synspunkt. (Jeg hadde en diskusjon med en del unge AKP-kammerater for noen år sida som hevda at det var veldig rrrevolusjonært og prinsippielt å kaste stein, men de har visst kommi over det!)

HVIS OG NÅR situasjonen endrer seg, får de revolusjonære organisere et parti som svarer til situasjonen, med de kreftene som fins DA.

Ideen om at VI i flere tiår på forhånd kan organisere et «revolusjonært parti» FOR folk i en relativt fjern framtid, som vil måtte ha en hovedmasse av medlemmer som i beste fall er nokså nyfødte nå, har aldri gått noe sted i verden, så vidt jeg kan se.

8) Gerilja- og borgerkrigsparti?

Kammerater som «egentlig» mener at Rødt burde vært (eller bør bli!) som AKP på 1970-tallet, mener jeg ikke forstår oppgavene og forma for kamp som ligger foran oss.

AKP(m-l) blei på 1970-tallet organisert for å overleve krig, okkupasjon og fascisme. Det er løgn at vi hadde våpenlagre eller dreiv våpentrening, men det er helt sant at vi politisk forberedte oss på geriljakrig, spesielt mot en sovjetisk okkupant.

Som de fleste vil kjenne til, blei ikke den krigen noe av. Følgelig sitter jeg her, og er gammal, i live, og skriver.

Det er to grunner til at et parti av AKPs type ikke kan organiseres nå:

+ For det første bygde det på ei gjennomstrømning av kanskje over 20 000 studenter og skoleungdommer, som rekna seg som kommunister (i hvert fall i den tida de var innom studiesirkler), mange jobba heltids ubetalt i flere år, og hundrevis kunne rekrutteres til å gå inn i industrien og jobbe for partiet i fagforeningene. Den typen politiske konjunkturer fins ikke nå (noe fx NKS skulle vite godt, ettersom de utvikla seg fra over 1000 til under 10 medlemmer på en 10–15 års tid!!)

+ For det andre SKAL VI IKKE forberede oss på å gå under jorda og bygge et geriljaparti i Norge nå, fordi vi har ikke grunn til å VENTE krig eller fascisme!

Eller har vi det? Noen som vil hevde det?

Hvis vi IKKE har grunn til å vente det, er det FEIL å bygge et parti ut fra det!

9) Et historisk problem med «Kommunistiske partier som bygger på marxismen-leninismen»

Et historisk problem, som Taxipartiene BURDE tenke på, og som vi andre, som rekner oss eller har rekna oss som kommunister i hvert fall bør tenke over, er den historiske erfaringa med å bygge kommunistpartier i Vesten:

+ Marx var som kjent mot å bygge snevre revolusjonære partier. Hans politiske linje var å gå inn for breie arbeiderpartier som hadde marxistiske programmer (mer eller mindre), men der det også var med reformister av forskjellig slag.

(Blant de som ville lage snevre revolusjonære kamp-partier på Marx sin tid, var spesielt den ikke-marxistiske kommunisten Blanqui kjent.)

De fleste arbeiderpartiene fra Marx sin tid var ganske revolusjonære i begynnelsen. Flere av dem leda faktisk revolusjoner eller revolusjonsforsøk. (Russland, Bulgaria, Irland er eksempler.) Men som kjent blei hovedmassen av dem etter hvert borgerlige.

+ Lenin brøyt i praksis med Marx sin partimodell og utvikla modellen med et revolusjonært kommunistisk kaderparti. Modellen var såpass forskjellig at Lenin i samtida blei kalt blanquist.

+ Lenin begynte aktivt å skyve på for å organisere sånne partier I ALLE HØYT UTVIKLA LAND under 1. verdenskrig, og enda mer etter 1917.

Hans eksplisitte grunn for det var at REVOLUSJON OG VÆPNA BORGERKRIG STO FOR DØRA I ALLE KAPITALISTISKE LAND UTEN UNNTAK. Dette var Lenins syn da den første KOMINTERN-kongressen blei innkalt i 1918.

+ Dette var faktisk feil! Lenins modell for borgerkrigspartier fikk riktignok stor betydning raskt i en del 3. verden-land (særlig Kina), men det blei ikke revolusjon i NOE rikt kapitalistisk land etter 1917. (Og faktisk ikke til denne dag, hvis vi ikke skal rekne etterkrigs-«sosialismen» i Tsjekkoslovakia og Tyskland som en slags revolusjoner. Uansett svarte utviklinga der slett ikke til Lenins modell.)

+ Mange av kommunistpartiene i Vesten blei store under krisa på 1930-tallet, og flere av dem blei VELDIG store under okkupasjonen og kampen mot fascismen, der nettopp borgerkrigsmodellen sørga for at de (ulikt de fleste andre partier) faktisk overlevde under jorda og klarte å ta opp kampen. Noen av dem vokste sterkt like ETTER krigen åsså.

+ INGEN av disse partiene er revolusjonære partier i dag. Mange av dem er oppløst. Restene av det største vesteuropeiske kommunistpartiet, som førte partisankrig mot Mussolini, er nå et italiensk sosialdemokrati som støtter EU og heller er til høyre enn til venstre for SV.

+ Jeg var bl.a. internasjonal sekretær i AKP(m-l). Jeg fulgte organiseringa av nye maoistiske ml-partier fra den spede begynnelsen på 1960-tallet og gjennom deres storhetstid på 1970-tallet. På denne tida var mange hundre tusen, kanskje over en million, organisert i forskjellige ml-partier i Vesten.

+ De aller fleste av disse partiene gikk i oppløsning før eller på 1980-tallet. Ett av dem er i dag et parti som får omlag 10 % av stemmene i Nederland («tomatpartiet») – på et venstrereformistisk grunnlag. Under 5 andre er mer eller mindre revolusjonære partier med kanskje noen hundre eller et par tusen medlemmer, stort sett uten nasjonal politisk betydning.

+ Jeg kunne legge til at den trotskistiske «ml-bevegelsen» i min tid har gått gjennom ei liknende utvikling: Stort sett ubetydelige grupper på 1960-tallet, ei veldig oppblomstring på 1970-tallet, klappa sammen siden. (I Frankrike har stridende trotskistgrupper ei viss betydning som protestpartier ved presidentvalg, men de klarer ikke å få noen inn i parlamentet. I England, USA osv har relativt store trotskistbevegelser klappa sammen og forsvinni.)

ALTSÅ:

– I drøye 80 år har timillioner av folk som har rekna seg som revolusjonære kommunister, danna tallrike store kommunistpartier i de aller fleste rike kapitalistiske landa.

– Ikke ET STED har det ført til at et virkelig sterkt, revolusjonært kommunistisk parti har eksistert så lenge som 30 år.

– Forskjellige politiske retninger som har kalt seg kommunistiske, har stått bak disse forsøka. Det er altså ikke så enkelt at vi kan si «modellen er god, det skulle bare vært gjort på en noe annen måte». Forskjellige måter ER prøvd. Resultatet er det samma, uansett.

Jeg ha’kke noen enkle svar her. Men jeg mener at en så entydig, langvarig og utbredt historisk erfaring i det minste krever at vi tenker oss skikkelig om.

Hvor er det mektige finske, tyske, franske, spanske, italienske og greske kommunistpartiet? Hvor er det sterke islandske kommunistpartiet? Sjøl kommunistpartiet i USA skal på toppen ha hatt hundretusener av medlemmer. Hvor er Black Panther Party?

AKP har i hvert fall bidratt til å skape noe RØDT! som overlever. Om de fleste av disse partiene kan vi ikke si det.

Nå kan det jo kanskje hende at fx Kommunistisk Plattform kan skape det store, revolusjonære kommunistpartiet som i motsetning til alle disse andre partiene ikke bare flammer opp og går til grunne. Men det ville i så fall forbause meg.

NB! I den 3. verden er erfaringene annerledes, i hvert fall i en del land i Asia og Latin-Amerika. Der har riktignok heller ikke mange partier vart i mange tiår, men når de gamle falt fra, har nye oppstått. Maoistpartiet i Nepal tilhører 3. generasjon av kommunistpartier siden 1949!

Men i disse landa er åsså de sosiale og politiske forholda veldig forskjellige fra dem i den rike verden. Det er ikke opplagt at erfaringene kan overføres, sjøl om det er helt nødvendig å studere dem.

10) Den reine, skjære revisjonismen!

Det jeg sier her er sjølsagt, og for i hvert fall enkelte, helt FORFERDELIG. Går jeg MOT Det Kommunistiske Parti? AVVISER jeg LENINS partimodell? osv. Svaret mitt er for det første, som jeg har skrivi flere ganger i det siste (for å ikke bli misforstått og ikke lure noen):

+ Jeg ER IKKE «m-l»er. Jeg tror ikke på «marxismen-leninismen» i noen av dens versjoner, heller ikke «marxismen-leninismen-Mao Zedongs tenkning».

+ Jeg er revolusjonær marxist. Jeg studerer Lenin og Mao (og Connolly, Mariategui, Gramsci, Dimitrov og Razlatsky, for å nevne folk jeg har lært av, men ikke nødvendigvis alltid er enig med). Men jeg er «mot all den offisielle skitten».

+ Jeg tror fx ikke på «proletariatets diktatur», som teorien blei utvikla under Stalin, men heller ikke som den blei utvikla under Kulturrevolusjonen eller i Albania. Teorien er åpenbart feil. Full av forfalskninger av virkeligheta, byråkratisk svindel, antimarxistisk og forkasta av historia.

For det andre er ikke svaret mitt enkelt:

+ Lenins partimodell var åpenbart nyttig for de franske kommunistene da de sloss gerilja mot tyskera.

+ Men den hindra ikke deres store kommunistparti, det største arbeiderpartiet i Frankrike, i å bli et gjennom borgerlig parti på bare 10 år etter krigen.

Jeg tror ikke revolusjoner lager seg sjøl! De kommer ikke flygende inn i munnen på oss, som de stekte duene i Slaraffenland!

Jada, jeg mener at revolusjonær ledelse er nødvendig i revolusjoner.

Men jeg er derimot veldig tvilende til at revolusjonær ledelse er noe man kan laga lang tid på forhånd og sette på hylla til man får bruk for den, som syltetøy som lages i august og tas fram våren etter.

Jeg trur heller ikke på at det fins EI form for «revolusjonært parti» som er likt i ALLE land og i ALLE situasjoner, i ekstrem illegalitet og borgerkrig og i langvarig, fredelig og åpent arbeid, uavhengig av tid, sted og politisk kultur.

Og jeg tror slett ikke at man kan finne ut åssen et sånt «revolusjonært parti» er ved å slå opp på side 1 i sitatboka, (eventuelt supplert med kapittel 10 «partiutvalgenes ledelse»).

(Sitatboka er forresten ei ganske dårlig bok, satt sammen av en komité, og det ser man. Mao studeres best i originaltapning.)

Jeg tror først og fremst at vi MANGLER en masse svar. Inklusive om akkurat ÅSSEN «partiet» skal se ut i VÅR situasjon.

Og jeg tror at de som tror de VEIT det er på villspor, og kjører FEIL.

DERFOR vil jeg ha Rødt. IKKE et «kommunistisk parti» som bygger må «mlmtt» (eller på bare ml Stalin eller ml Hoxha eller ml Trotski), fordi både kommunistnavnet og teoriene blir for snevre til at vi får med mange av dem vi trenger med oss, og så inntørka at de sperrer synet for de endringene som skjer. Ikke et parti der folk MÅ være enige om moskvaprosessene, men gjerne et parti der vi kan være UENIGE om moskvaprosessene, og først og fremst et parti der den interne diskusjonen ikke HANDLER noe særlig om moskvaprosessene. Men om utviklinga av klassekampen, forandringene i kapitalismen, kampen mot imperialismen og muligheter for å åpne portene til et nytt samfunn FRAMOVER.

Med vennlige og kameratslige hexer
Tøgrim

---

II: Mao og maoisme

24. mars 2007: OM MAO OG MAOISME

Dette er for de av dere som er opptatt av MAO. Dere som ikke er interessert, hopp over. Det er dessuten en fortsettelse av diskusjonen om å være kommunist – om det handler om å VÆRE no eller å GJØRRA no.

0) På forhåndprat

Jeg skal diskutere noe som interesserer meg – om hva MAO egentlig sa for noe nytt.

Dette er en diskusjon jeg har fulgt med i sia det tidlige 1960-tall, da den kinesiske kommunismen for alvor begynte å utfordre den sovjetiske i verdensmålestokk. «Mao sier ingenting nytt!», sa sovjet«kommunistene». Han gjentar bare gamle dogmatiske greier! Eventuelt sa de «han er trotskist!» (Faktisk vanlig på 60-tallet). Evt «Han er en gal mann som vil ha atomkrig!»

Men vi som HOLDT MED Mao diskuterte også fra da HVA det var Mao sa som var viktigst.

Noen sa at Mao sier egentlig ingenting nytt sjøl, han forsvarer bare det Lenin og Stalin sa. (Noen av dem blei seinere hoxhaister, som våre kamerater i Revolusjon, og kom seinere til å si at Mao har ALDRI vært marxist, han er en revisjonist!)

Men i den delen av den kommunistiske bevegelsen som begynte å snakke om «marxismen-leninismen-Mao Zedongs Tenkning» (bl.a. AKP(ml)) spredde den ideen seg tvert imot, at Mao er en like viktig fornyer av marxismen som Marx og Lenin. Og det forutsetter jo logisk at Mao åsså må ha sagt noe viktig nytt?

Men akkurat HVA? Og hvor viktig er det? Om det har maoistene krangla til denne dag.

For oss som har vært med på dette i NORGE i over 40 år, blir det samtidig en diskusjon av hva VI lærte av Mao – og hva vi IKKE lærte.

En viktig og spennende diskusjon. For noen av oss.

TF hevder at Maos viktigste bidrag har vært rundt kommunistisk organisering. De mener at en av hans viktigste lærdommer er sammenfatta i følgende sitat fra Mao:

«Skal det bli noen revolusjon, må det finnes et revolusjonært parti, uten et parti som bygger på den marxist-leninistiske revolusjonære teorien og som er av marxist-leninistisk revolusjonær type, er det umulig å lede arbeiderklassen og de brede folkemassene i kampen for å knuse imperialismen og dens lakeier.»

Tøgrims kommentar:

Folk som ikke har lest (mye) Mao og ikke har vært borti diskusjonen rundt ham skjønner sikkert ikke hva jeg reagerer på her. Men for meg er poenget dette: Riktignok har jeg bare lest Mao i 41 år (og lest OM ham noe lenger.) Men at akkurat DETTE skal være det viktigste har jeg aldri lest før.

1) HVA HAR MAOISTER MENT VAR DET VIKTIGSTE HOS MAO?

La meg derfor referere, i grove trekk, noe av det folk som kaller seg maoister, VANLIGVIS har hevda er det viktigste hos Mao.

Kritikken av revisjonismen?

Nokså mange folk og partier som kaller seg maoister i moderne tid, vil si at KRITIKKEN AV (SOVJET)REVISJONISMEN var noe av det viktigste Mao bidro med.

Altså det at Mao pekte på at Sovjet ikke lenger var sosialistisk, men kapitalistisk og imperialistisk. At han fordømte invasjonen i Tsjekkoslovakia, og sa at Sovjet-imperialismen var akkurat like ille som USA-imperialismen

At de pro-sovjetiske partiene ikke lenger var kommunistiske, men borgerlige og pro-imperialistiske, og at det derfor måtte bygges nye, revolusjonære kommunistpartier isteden for dem. Bygd på revolusjonære prinsipper, bl.a. på sjølstendig anvendelse av marxismen på erfaringer fra sitt eget land, ikke på slavisk etterlikning av sovjetmodellen (eller andre modeller).

Kulturrevolusjonen?

Etter at kulturrevolusjonen i Kina begynte, føyde mange til at TEORIEN OM KULTURREVOLUSJON er Maos kanskje viktigste bidrag:

For at sosialismen ikke skal byråkratiseres og et nytt borgerskap ikke skal få makta som i Sovjet og Øst-Europa, er det nødvendig med NYE REVOLUSJONER UNDER SOSIALISMEN, som kulturrevolusjonen i Kina. Bare gjennom flere sånne nye revolusjoner under sosialismen kan utviklinga fortsette fram til kommunismen.

Militærteorien?

Den kommunistiske internasjonalen, KOMINTERN, hadde en militærteori for sosialistisk revolusjon. Enkelt sagt gikk den ut på at veien fram var arbeideropprør i storbyene. Denne teorien spredde åsså KOMINTERN til sine medlemspartier i Asia og Latin-Amerika.

Mao utvikla en alternativ teori ut fra erfaringene i Kina. Noe forenkla er den blitt kalt «Maos geriljateori», mens et mer nøyaktig navn er «langvarig folkekrig». Veldig forenkla går det ut på å IKKE satse på å seire i et slag, (det vil si, ved å forberede en hemmelig folkereisning i storbyene, og så ta HELE makta «over natta», som i Russland) men tvert imot ved å begynne med små styrker på landsbygda der klassefienden står svakest, og bygge opp større styrker gradvis, gjennom politisk og militær kamp, på lang sikt.

Denne teorien blei studert utafor Kina alt på 1930-tallet av asiatiske kommunister som kunne kinesisk (i Vietnam, Malaya). Under 2. verdenskrig viste det seg åsså i Europa og Sovjet sjøl at dette var den beste forma for militær motstandskamp mot fascismen.

I de siste 60 åra har Maos militære teorier fått enorm betydning i hele den 3. verden. De er åsså blitt pensum i Vestlige militærakademier, der de studerer åssen de skal slå ned opprør i Sør. (Kitson: Low Intensity Warfare, den historisk viktigste boka om det, bygger på Mao.)

(Kominterns og andre alternative revolusjonære militærteorier (Che Guevaras osv) har derimot alle sammen mista sin betydning.)

Mange mener derfor at Maos militærteori er det viktigste han bidro med.

Den 3. verden?

Mange kommunistiske ledere og teoretikere i den 3. verden (f.x. Samir Amin) vil kanskje ta med militærteorien, men underordne den et breiere og mer allment spørsmål: At Mao pekte på at kolonilanda (kolonier og nykolonier) i Asia, Afrika og Latin-Amerika, det som nå blir kalt Den 3. Verden, er det viktigste revolusjonære stormsenteret i vår tid.

Kommunistene både på Lenins og Stalins tid venta revolusjoner i koloniene. De mente likevel at de viktigste sosialistiske revolusjonene ville komme i de mer utvikla delene av verden, spesielt i Europa, der det bl.a. var høyt utvikla arbeiderklasser og arbeiderbevegelser.

Sånn gikk det som kjent ikke.

Revolusjonenes tidsalder i Europa slutta – foreløpig ihvertfall – med den 2. verdenskrig. Da var det revolusjoner på Balkan (I Jugoslavia, Albania – og i Hellas, men den blei slått ned) og det var mer eller mindre revolusjoner, mer eller mindre sovjetisk okkupasjon i kjølvannet av sovjetarmeen.

Derimot kom de virkelig store revolusjonene i Kina og Indokina, og en bølge av antikoloniale revolusjoner i hele den 3. verden.

Mao – mener mange – videreutvikla Lenins argument for HVORFOR revolusjonen kom i Russland og ikke (slik Marx, Engels og Kautsky hadde venta) til TYSKLAND først, der den største arbeiderklassen og det sterkeste arbeiderpartiet var.

Lenin sa: Revolusjonen seirer først i imperialismens svakeste ledd.

Mao sa at hele Asia, Afrika og Latin-Amerika har blitt imperialismens «svakeste ledd», og derfor er DET nå revolusjonens stormsentrum, IKKE de rike og høyt utvikla landa.

Han utvikla dessuten teorier for revolusjonær STRATEGI i disse landa, bl.a.:

– Teorien for langvarig folkekrig (nevnt ovafor)

– Teorien for nydemokratisk revolusjon – enkelt sagt revolusjon bygd på breie allianser mot imperialismen og rester av føydalismen, som IKKE stiller målet å bygge sosialismen med en gang.

DETTE, vil mange i den 3 verden og utafor hevde, var Maos viktigste teoretiske og politiske innsats.

– Kritikken av Stalin?

Maos utvikling av både kritikken av Sovjet, hans linje for utviklinga av ei ny kommunistisk verdensbevegelse, og hans linje for den kommunistiske bevegelsen i den 3. verden, bygde på en ganske kraftig kritikk av Stalin.

I første omgang oppfatta mange kommunister i utlandet Maos kritikk av Sovjet som ei tilslutning til Stalin, fordi de Mao kritiserte (som Khrusjtsjov) sjøl hadde kritisert og forkasta Stalin.

Men Maos kritikk av bl.a. Khrusjtsjov bygde åsså på at Khrusjtsjov kunne få makta ved å utnytte Stalins feil. Dels førte han åsså disse feila videre, bl.a. tendensen til å underordne andre kommunistpartier Sovjets interesser uten hensyn til om det skada revolusjonen i andre land. Mao kritiserte Stalin for å gripe inn i Kinas Kommunistiske Parti på 1930-tallet med katastrofale følger, noe som førte til at de revolusjonære områdene i Sør-Kina der over 100 millioner bodde gikk tapt, og revolusjonen led enorme tap i menneskeliv. Dette og annen kritikk av Sovjet under Stalin bidro til å skape den kritiske avstanden Mao alt hadde til Sovjet før Khrusjtsjov kom til makta.

(Enver Hoxha og albanerne kritiserte seinere Mao for å ha STØTTA kritikken av Stalin i første omgang, rundt 1955–1956. Dette stemmer faktisk. Mao uttalte seg ganske positivt om den første bølgen av Stalin-kritikk i Sovjet. Det var først etter at Sovjet etter Maos mening tok avstand fra kamp mot imperialismen og støtte til revolusjonen, at Mao begynte å legge vekt på at på DISSE områdene hadde Stalin rett, i motsetning til Khrusjtsjov.)

– Maos teori for nydemokratisk revolusjon blei begge kritisert i Sovjet under Stalin. De var også utvikla i opposisjon til KOMINTERNs linjer både for Kina og for kolonilanda på 1920- og 30-tallet.

Maos sterke vekt på at de kommunistiske partiene må styre seg sjøl og ikke være underlagt noe felles internasjonalt sentrum, at alle kommunistiske partier er likeberettiga uansett om de er store eller små, i store eller små land, og at utenlandske modeller ikke må tas over slavisk, men anvendes ut fra egne studier og erfaringer i det egne landet, var sentrale i hans kritikk av den sovjetiske kommunistbevegelsen under Krustsjov. Men dette var alt sammen punkter som han hadde utvikla som kritikk av ledelsen av den kommunistiske verdensbevegelsen under Stalin, på 1930-tallet.

Mao kritiserte også utviklinga av Sovjetøkonomien under Stalin, som han mente førte til økonomiske tilbakeslag, og valgte en noe annen modell for Kina.

Han kritiserte tendensen til slavisk å godta alt sovjetisk (det berømte sitatet fra 1950-tallet: «Sovjetisk promp lukter åsså vondt!»), han kritiserte det han så som for harde metoder i forfølgelse av opposisjonelle («Problemet med å kutte av huer er at det er vanskelig å sette dem på igjen seinere hvis du gjør feil!»), han kritiserte Stalins ideer om at Sovjet-samfunnet var fritt for klassemotsigelser, at kommunistpartiet skulle være «monolittisk» og uten uenighet, han laga en teori for «motsigelser i folket» som bl.a. avviste at all opposisjon under sosialismen er borgerlig og reaksjonær, og han kritiserte Stalin på en del grunnleggende områder som gjelder marxistisk filosofi og dialektikk.

Mange har derfor også hevda at Maos kritikk av STALIN er av hans mest grunnleggende bidrag. (I motsetning til dette hevda Enver Hoxha etter 1976 at Maos kritikk av Stalin viste at han ikke var marxist, men revisjonist.)

– Masselinja?

Mange vil hevde at det er den delen av Maos teorier som blir kalt «masselinja» som er det viktigste bidraget hans til marxismen. Enkelt sagt er det ei linje for å samtidig utvikle politikken og utvikle politisk ledelse.

Utgangspunktet er at kommunistene skal tjene de arbeidende massene og lære av de arbeidende massene. Derfor skal de alltid være blant dem, kjempe sammen med dem, ta utgangspunktet i deres interesser og behov, undersøke hva de mener, lære av det og lede gjennom å ta utgangspunkt i det.

Ledelse kan ikke bygge på at kommunistene sitter på kammerset og finner ut hva som er riktig, og deretter går ut og kommanderer folk flest hit og dit.

Masselinja går tvert imot ut på at ledelse begynner med at kommunistene går ut til arbeidsfolk flest, undersøker hva de mener og er opptatt av og hva som er deres virkelige behov, sammenfatter det, lager politiske linjer av dette råmaterialet, og går tilbake til massene med linjer som bygger på folks egne erfaringer og meninger, bare «konsentrert», bedre organisert og klarere enn det var før.

Så er det praksis i massekampen, og en stadig gjentakelse av prosessen – finn folks meninger, ideer og behov, konsentrer dem, lag linjer av dem og gå tilbake med dem – som utvikler de politiske linjene videre.

Maos skrifter om dette er mer omfattende og detaljerte enn det jeg får referert her. Svært mange av de som har rekna seg som maoister i Norge har lært veldig mye av akkurat denne sida av Mao, og det har fått stor betydning for arbeid i fagforeninger, anti-imperialistiske fronter, kunstnerisk arbeid, kommunestyrer og i det hele tatt den ganske store politiske styrken i massekampen som kommunistene som studerte Mao klarte å utvikle i Norge.

– Filosofien, dialektikken, praksis?

Mange har oppfatta Maos sammenfatning og fornyelse av den marxistiske FILOSOFIEN som hans største teoretiske innsats.

Mange mener at Maos artikkel «om Motsigelsen» og en del beslekta skrifter er den beste og mest pedagogiske sammenfatninga av den marxistiske DIALEKTIKKEN som er blitt laga.

Både Marx og Lenin var utmerka dialektikere, Men de laga ikke (klarte kanskje heller ikke å lage?) noen enkel og klar INNFØRING i sin egen metode for dialektisk tenking. Mao gjorde det. Han pekte dessuten på at det som i norsk oversettelse er blitt kalt «motsigelsen» ved sida av MATERIALISMEN er den absolutt viktigste saka i denne filosofien.

Maos MATERIALISME uttrykker han i artikkelen OM PRAKSIS og nærbeslekta artikler, der han peker på at all riktig tenking i utgangspunktet stammer fra praksis – praktisk arbeid, klassekamp, vitenskapelig undersøkelse.

Mao avviser SKARPT all «kommunisme» som IKKE bygger på sånn praktisk erfaring forbindi med studiene. Han tror IKKE på resultater av studier på kammerset, som IKKE er knytta til praksis og praktiske erfaringer. Dette er, i tillegg til den store sammenfatninga av hans syn i OM PRAKSIS, uttrykt i hefter som Bekjemp bokdyrkelsen og berømte sitater som «uten å ha gjort undersøkelser har du ingen rett til å snakke» og hans foraktfulle utsagn om kommunistledere som «studerer blomster fra hesteryggen».

Dette synet på PRAKSIS som grunnlaget for all riktig tenking, gjennomsyrer åsså Maos politikk på andre områder:

– Hans oppfatning av MASSELINJA, som ikke utarbeides av noen lærde kammerater på kammerset, men i praktisk kamp sammen med resten av de arbeidene massene, ut fra deres praktiske erfaringer, gjennom kommunistenes egne praktiske erfaringer fra arbeidet sammen med dem, deretter testes og videreutvikles ved å bli prøvd i praksis i massekampen, osv.

– Hans krav om at partiet skal bygges opp gjennom praktisk arbeid, skal «lære å føre kamp gjennom å føre kamp», og ikke fx FØRST gå gjennom en fase med studier og organisasjonsoppbygging, for så SEINERE å bli satt inn i kampen «når det er klart til det». Praktisk kamp, SAMMEN med studier og organisering, fra første minutt! Det er Maos linje.

– Hans linje for at kommunistpartiene i alle land IKKE skal bygge på fremmede modeller og IKKE bare på «marxismen-leninismen», men på de revolusjonære teoriene ANVENDT PÅ den konkrete virkeligheta i hvert enkelt land, ut fra ERFARINGENE kommunistene vinner i kampen der.

Dette er – har mange maoister ment – en viktig del, kanskje den viktigste, av Maos videreutvikling av marxismen.

Her er det ei rekke saker jeg ikke har diskutert, fx:

– Kunstteorien («Yenan-talene»)

– Folkekommunene som et alternativ til den sovjetiske kollektiviseringa

Men poenget er ikke å skrive om alle mulige områder i Maos teorier som noen kan mene er viktige. Men å vise noe av rikholdigheten i diskusjonen om hva som har vært Maos viktigste tilføyelser til marxismen, syn som kan være både ulike og overlappende.

Om MAO – for og imot!

2) Hva Tøgrim mener er det viktigste hos Mao FOR OSS

Jeg skal nå være ubeskjeden nok til å skrive hva JEG mener om diskusjonen om Maos teoretiske innsats.

Jeg har som nevnt fulgt denne diskusjonen i over 40 år. Lest Mao. Gitt ut Mao. Holdt foredrag om Mao. Skrivi om Mao. (Møtt Mao, men det gjør meg ikke til noe mer enn en vanlig iddjit som har møtt Mao …)

Hva jeg IKKE syns er det viktigste ved Mao.

– Jeg mener IKKE det viktigste vi kan lære hos Mao er om «bygginga av sosialismen».

Mao leda den viktigste revolusjonen i det forrige århundre, den kinesiske, som åsså var den som forandra verden MEST. Men som sosialistisk revolusjon kan vi nå se at DEN SLO FEIL.

Etter Mao er Kina en langt sterkere stat, et langt rikere land, og hans revolusjon var åsså avgjørende for disse framgangene.

Men Maos revolusjon blei åsså etter Maos død fulgt av et nytt klassediktatur, klasseskillene vokser stadig og blir mer brutale, og Kina utvikler seg i retning av å kanskje om noen 10-år ta over USAs rolle som verdens mektigste imperialistiske land. I DEN betydninga, som revolusjon for å AVSKAFFE KLASSESKILLER og BYGGE KOMMUNISMEN, slo altså Maos revolusjon feil.

Dette visste ikke vi som så Kinas revolusjon på 1960-tallet. Men vi veit det nå. Og da må vi åsså ta hensyn til det når vi vurderer Maos TEORIER i dag.

– Jeg mener HELLER IKKE det viktigste er det vi kan lære av kritikken av den sovjetiske revisjonismen, kapitalismen og imperialismen.

Den var overmåte viktig, for sin tid. Den åpna øya for oss som leste «den store polemikken» fra kinesera på 1960- og 1970-tallet, og er, etter min mening, mye av grunnen til at vi har noen revolusjonær bevegelse i Norge i dag.

MEN igjen var noe av poenget med denne kritikken at vi trodde den ville føre til at Kina åsså hadde finni ut hva som gikk GÆRENT med Oktoberrevolusjonens en gang så lovende Sovjet, som vi så var blitt en ny borger – og imperialiststat.

Polemikken – trodde vi – betydde at der Sovjet gikk gærent, ville Kina gå bra. Det skjedde altså ikke.

Jeg mener en hovedgrunn til det var at den kinesiske (og enda mer den albanske) kritikken av utviklinga i Øst-Europa og Sovjet var nokså grunn. Den slutta ganske tidlig (det kom lite nytt etter ca. 1965), og den gikk aldri virkelig grundig inn på samfunnsforholda i disse landa og åssen forandringene skjedde.

Min oppfatning i dag er at det er fordi at forholda i Kina under Mao (og i Albania!) var mye LIKERE de i Sovjet og Øst-Europa enn det både kinesere og albanere likte å innrømme. Derfor måtte kritikken av den østeuropeiske kapitalistiske utviklinga stoppes ganske tidlig, og den blei grunn og ufullstendig.

(Bedre og dypere kritikk er etter hvert blitt tilgjengelig fra andre kilder. Bl.a. mener jeg at den opposisjonelle sovjetiske kommunisten Razlatsky laga en kritikk av sovjetøkonomien som skar mye dypere og er mye mer interessant enn noe jeg har sett fra kinesera, inklusive Mao sjøl. (Sjøl om særlig Maos notater om sovjetøkonomien fra tidlig på 1950-tallet åsså er ei veldig viktig bok.)

– Kulturrevolusjonen kan jeg derfor heller ikke anerkjenne som blant det viktigste Mao hadde å lære bort.

Igjen er grunnen enkel, og henger logisk sammen med det jeg har skrivi ovafor: Den var medisin som ikke virka som legen sa.

Mao mente at kulturrevolusjonen skulle hindre kapitalistisk utvikling. Tvert imot, umiddelbart etter at den var over skaut den kapitalistiske utviklinga kjempefart.

Jeg mener det åsså henger sammen med for grunn og feilaktig analyse av både problemer og midler, og at kulturrevolusjonen slett ikke blei det Mao hevda den var, nemlig en ny revolusjon mot borgerskapet under sosialismen.

(Jeg må åsså legge til at når det gjelder Maos TEORIER for kulturrevolusjonen, så har vi nesten ikkeno. Sitater, enkelte korte dokumenter, og mye teoriskriving fra ANDRE. Dette gjør strengt tatt at «MAOS teori for kulturrevolusjonen» knapt er tilgjengelig for oss.)

– Kritikken av Stalin mener jeg var både historisk viktig og nyttig.

Samtidig viser jeg til det jeg alt har skrivi ovafor. Jeg mener den gikk for kort, og var for grunn. Det er utilstrekkelig både for å studere Stalin som teoretiker kritisk, for ikke å snakke om Sovjet på hans tid, å studere Mao.

– Områder der jeg mener Mao er svært viktig:

– Når det gjelder at Mao pekte på at de revolusjonære stormsentrene hadde flytta fra de rike landa til den 3. verden mener jeg at Mao hadde helt rett, og det er mye å lære av ham.

– Mao rydda tilside en masse dogmatisk og skadelig teoretisering fra Sovjet og Komintern, både når det gjaldt betydninga av landa i sør og deres revolusjoner og veien de kunne gå forover.

– Maos politisk-militære teorier (den langvarige folkekrigen) fikk enorm verdenshistorisk betydning, åsså utafor Kina. Vietnam-krigen blei fra begynnelsen utkjempa på grunnlag av studier av Maos teorier. De hadde åsså stor betydning for en masse andre viktige revolusjoner, fx den kubanske, revolusjonene i de portugisiske koloniene og i Zimbabwe, osv. Direkte og indirekte dreiv dette dessuten fram frigjøringskampen i over 100 land i den 3. verden.

I dag er revolusjonen i Nepal et resultat av 10 års opprør (1996 til 2006) der Nepals Kommunistiske Parti (Maoistene) veldig nøye fulgte den militære læreboka til Mao.

– Teoriene for nydemokratisk revolusjon feide åsså tilside dogmatisk slagg som blei spredd fra Sovjet.

– Mao plasserte fattigbønda og de store landdistriktene sentralt i revolusjonen, mens mange kommunistpartier hadde konsentrert seg i alt for stor grad om byene og by-arbeidera, uten å ta hensyn til at de største revolusjonære folkegruppene i deres egne land var nettopp fattigbønder. Dette bidro åsså til breiere revolusjonære bondebevegelser i land der det ikke fantes sterke kommunistpartier.

– Maos linje for ei breiere sosial allianse rundt mer begrensa mål enn sosialismen (styrte imperialismen og føydalismen), som åsså brøyt med dogmatikken fra KOMINTERN og Sovjet, bidro til å åpne dørene for mange revolusjoner i den 3. verden, og er fortsatt rettledende for f.eks. revolusjonen i Nepal, den første store sosiale revolusjonen etter år 2000.

Dette er av Maos aller største bidrag til utviklinga av marxismen og den revolusjonære bevegelsen i verden. Mener jeg.

For oss i Norge bidro det til at vi alltid kom til å prioritere solidaritetsbevegelsen svært høyt. Dette har faktisk åsså ført til at den revolusjonære bevegelsen som kom ut fra SUF, som seinere blei til AKP og RV og i dag er Rødt, hele tida sia 1967 har vært den ledende politiske krafta i solidaritet med den 3. verdens frigjøringskamper i Norge.

– Maos linje for utviklinga av en ny kommunistisk verdensbevegelse mener jeg åsså inneholder svært viktige nye ting, som vi trenger å ha med oss.– Mao pekte på at det æ’kke nok at partier er kommunistiske i NAVNET, hvis de I PRAKSIS er sosialdemokratiske og pro-imperialistiske.

(Han pekte åsså på det MOTSATTE: «Det fins konger og prinser som er mer revolusjonære enn Krustsjov!» For Mao vakke det viktigste hva folk kalte seg, men hva de gjorde.)

– Der kommunistpartiene hadde utvikla seg sånn, anbefalte han å bryte med dem, og danne nye revolusjonære kommunistpartier, som holdt fast på den revolusjonære kjerna i marxismen.

Men han gjorde mer enn det:

– Han understreka at å TA OVER TEORI FRA UTLANDET OG HISTORIA ER IKKE NOK. Det er ÅSSÅ nødvendig å kunne ANVENDE den revolusjonære teorien SJØLSTENDIG på forholda I SITT EGET LAND, ut fra undersøkelser og praksis der, som igjen la grunnlaget for EI SJØLSTENDIG ANALYSE av veien framover der.

Mao understreka at INGEN KAN LESE I EI BOK åssen du skal utvikle den revolusjonære politikken i ditt eget land! Han understreka åsså at REVOLUSJONÆRE PARTIER BYGGES I KAMP, GJENNOM PRAKSIS, «lær å føre krig gjennom å føre krig».

– Han tok derfor åsså skarpt avstand fra ideen om at det kunne finnes noe «LEDENDE PARTI», noe «pappaparti», som alle de andre partiene skulle følge, fordi det var så erfarent, klokt, korrekt osv. Han understreka at det går ikke an å sitte i Moskva (eller Beijing, eller Oslo) og LAGE den politiske linja for Sør-Afrika eller Bolivia. Det blir EN FILOSOFISK FEIL, fordi denne linja må UTVIKLES UT FRA REVOLUSJONÆR PRAKSIS DER. «Lær å kjenne pæra gjennom å smake på den»! Og det kan du ikke gjøre hvis du er halve verden borte.

Alt dette er sånne saker som får kammerater her til å oppfatte fx meg som «antiteoretisk» når jeg gjentar disse argumentene. Ja, er JEG antiteorietisk, så var MAO en ekstrem «teorifiende»! Det var han sjølsagt ikke, men han forakta og avviste passiv teorilesning, teori som ikke var knytta sammen og blei lært gjennom praksis, og teori som bare var tatt over, ikke videreutvikla gjennom egne erfaringer.

Igjen representerte dette et brudd med linja fra KOMINTERN-tida og den «Sovjet-kommunistiske» bevegelsen etterpå, der nettopp slavisk etterlikning og lydighet mot «Det ledende sovjetiske partiet» blei banka inn i de andre partiene. For oss som danna AKP, førte det til at vi tidlig diskuterte og lærte oss at vi skulle prøve å holde oss uavhengig fra ALLE modeller – åsså den kinesiske. Det gjorde det lettere for oss å ta stilling mot kinesera da de anbefalte EU foran folkeavstemninga i 1972, fx.

Det er typisk at Mao avviste enhver ide om gjenoppbygging av noen slags ny «kommunistisk internasjonale», noe «KOMINTERN». Dels bygde det på hans smertelige erfaringer med hva KOMINTERN kosta Kina. Men i følge Maos oppfatning av ÅSSEN man bygger og leder kommunistpartier MÅTTE organisasjoner av KOMINTERN-typen nødvendigvis gjørra sånn skade. Revolusjoner kan ikke fjernstyres. De MÅ ledes fra midt i kampen, politikken MÅ utvikles og prøves derfra.

Noe av det viktigste Mao bidro med som teoretiker, OG SOM FIKK STØRST BETYDNING FOR OSS I NORGE, var nettopp:

– MASSELINJA

– FILOSOFIEN: DIALEKTIKKEN; PRAKSIS

Begge deler blei studert om igjen og om igjen av tusener av kamerater som var gjennom den norske revolusjonære bevegelsen fra 1965 og framover. Begge deler ga veldig viktige praktiske resultater, og prega åssen tusenvis av folk for kortere tid eller over flere tiår kom til å tenke, undersøke ting, forholde seg til folk og jobbe.

Forskjellen på å «være kommunist» og «å handle som kommunist» som jeg har forsøkt å forklare i tidligere brev, mener jeg at vi lærte, fram for alt, gjennom å lese Om Motsigelsen, Om Praksis, og beslekta artikler, og bruke det som rettleiing i kampen og oppbygginga av den revolusjonære bevegelsen.

HVA vi SLETT IKKE kunne lære av Mao:

Mao understreka at de revolusjonære overalt må anvende den revolusjonære teorien ut fra vilkåra i sitt EGET land, og videreutvikle den sjølstendig ut fra undersøkelser, praktiske erfaringer og analyse der. Godt.

Men hvis du er fx i Nepal – et land med både likheter og ulikheter med Kina på 1930-tallet – eller i Etiopia – et mye mer ulikt land, men fortsatt et 3. verden-land med stor grad av føydalisme, i en nykolonial situasjon og med et stort flertall av fattigbønder – er det likevel nokså mye KONKRET som du kan hente ut av å studere hva Mao skreiv om den kinesiske revolusjonen for 60, 70 og 80 år sida.

Derimot: Hvis du er i et land der by-arbeidere og funksjonærer er i stort flertall, fattigbønder holder på å forsvinne helt, og de viktigste restene av føydalisme forsvant for grovt sett 150 år sida, er det veldig LITE du kan lære av Maos KONKRETE utvikling av politikken for Kina.

+ For oss i Norge på 1960- og 70-tallet gjaldt det bl.a. å utvikle ei revolusjonær FAGFORENINGSPOLITIKK. DNA og NKP dreiv på 1960-tallet i hovedsak klassesamarbeid i fagforeningene, SF/SV gjorde innledningsvis ikke det engang.

Vi trengte å gjørra noe helt anna. Hvor fant vi ideer om det hen?

IKKE hos Mao. Det står praktisk talt ikke et ord om fagforeningspolitikk hos Mao! Ikke så rart, ettersom han praktisk talt aldri før 1950 leda lenge i noen større by med en større arbeiderklasse og levende fagforeninger. Han kunne simpelthen ikke noe om det.

Vi fikk flere og bedre ideer fra de gamle «stalinistiske» kommunistpartiene i Europa før 1940 enn vi fikk fra Mao. Fra Nils Holmberg, en kommunistveteran i Sverige, som hadde organisert sjøfolk ved å jobbe fra båt til båt på 1920-tallet. (Faktisk skreiv albanera åsså en del fornuftige ting om faglig arbeid.)

I hovedsak måtte vi utvikle ideene våre sjøl, bl.a. ved å organisere i fabrikker og lede streiker (tilmed streiker der vi ikke hadde noen organiserte kamerater med.)

+ Ditto om VALG. VALG kunne vi se på 1960-tallet var veldig politisk viktig i Norge og alle rike vestlige land. (Nå kan vi legge til: VALG er åsså viktig i alle ØSTLIGE europeiske land, og i svært mange flere 3. verden-land enn for 40 år sida!)

Så HVA skulle vi gjøre med valg?

Mao sier IKKE ET ORD om å delta i valg!

Noen som kalte seg «maoister» (fx i Australia) sa det var feil og reaksjonært å delta i valg. Andre (fx våre kamerater i Sverige, som vi lærte mye av på 1960-tallet) så det som helt nødvendig å delta.

LENIN skriver om valg (og hevder at det er nødvendig å delta). Igjen fantes en masse (gode og dårlige) erfaringer fra de «stalinistiske» kommunistpartiene før 1940. Men i hovedsak måtte vi finne ut av dette sjøl.

Dette er et par eksempler som gjelder «dagspolitikk». Men hva med STRATEGIEN? VEIEN fram til revolusjonen (og HVA SLAGS revolusjon skulle vi gå inn for her, egentlig?)

– Oktoberrevolusjonen stilte slagorda «Jord, brød, fred». De fattigste som var det store flertallet, fattigbønda, mangla jord. Flertallet sulta og trengte brød. Alle hata krigen i 1917.

INGEN av de parolene var aktuelle i Norge i 1967.

«Nydemokratisk» revolusjon var ikke aktuelt for oss. Altså «Sosialistisk» revolusjon? Men HVA SLAGS SOSIALISME? Hvem skulle delta i denne revolusjonen, og åssen skulle vi vinne dem for det?

Igjen, IKKE ET ORD FRA MAO OM SAMFUNN AV VÅR TYPE:

+ Kort sagt rike, høy utvikla kapitalistiske samfunn der byene og by-arbeidsfolk er i stort flertall, landsbygda og fattigbønder spiller en krympende og marginalisert rolle, føydalismen forlengst har forsvinni som sosial kraft, monopolenes og imperialismens diktatur er skjult bak den borgerlige legalitetens maske, massemedia og «frie valg» spiller ei stor rolle for å holde kontroll over de arbeidende massene, fagforeninger og andre masseorganisasjoner organiserer de fleste, men er politisk leda av pro-kapitalistiske folk – og statene – sjøl de små – har en relativt stor grad av sjølstendighet, i hvert fall sammenlikna med fattige ny-kolonier i den 3. verden.

VI kan åsså legge til at det fins «nye» spørsmål, som at «miljøspørsmål» er blitt politisk viktige, kvinner deltar i arbeidslivet og er blitt politisk aktive i mye større grad enn før, men fortsatt er undertrykt som kjønn, både av kapitalen og av menn (inklusive ArbeidsMenn!), mesteparten av befolkninga holder på å få høyere utdanning, som for få år sida var et monopol for de privilegerte, og det oppstår en ny underklasse av millioner av innvandrere fra den 3. verden, som både undertrykkes økonomisk, mangler politiske rettigheter og blir utsatt for rasisme som mobiliseres mot mørk hud, islam osv.

Disse samfunna omfatter noe over 1 milliard mennesker, ca 1/6 av menneskeheten.

(Dessuten fins det en mengde samfunn som mer eller mindre grenser opp mot dem – fx fattige kapitalistiske stater der bybefolkninga er i flertall og mange har høyere utdannelse.)

Verden har altså forandra seg en god del, ikke bare sia 1900, men sia 1950!

Prøv å finn noen KONKRET analyse fra Maos side om NOEN av de spørsmåla som jeg er inne på ovafor!

Det fins spennende STIKKORD hos Mao. Fx var han ikke i tvil om at det var riktig å støtte Mai-opprøret i Frankrike i 1968 – da Danmarks Ledende Maoist, Gottfred Appel, erklærte at arbeidere i Vesten er bare overklasse, og streiker gjør dem bare rikere – så mai 68 handla bare om at franske arbeidere ville utbytte de fattige landa mer!

Mao vakke noen sånn idiot, riktignok satt han halve verden borte i Beijing, men han kunne se hvem han holdt med i Mai! (Appels danske tilhengere endte som danske terrorister, til slutt dømt for bankran og mord. De ville gjort lurere i å følge Mao, faktisk!)

På samme måte var Mao ikke i tvil da Martin Luther King blei drept. En del RRRevolusjonære vestinger sa at King, han er bare en sosialdemokrat. Mao pekte på King som leder for de undertrykte afro-amerikanera, stilte seg på deres side og pekte på at der hørte åsså amerikanske arbeidere, bønder, intellektuelle osv hjemme. (Mao gikk heller ikke inn for noe oppgjør med muslimer i vesten …)

Men når det gjaldt MESTEPARTEN av de linjene vi trengte å finne ut av, analysene vi trengte å gjørra, SÅ VAR MAO TIL LITEN ELLER INGEN HJELP.

Eller, mer korrekt: METODENE hans var nyttige, dialektikken, masselinja. Om praksis! Men fx om miljøbevegelsen, den nye kvinnebevegelsen, fabrikknedleggelser som følge av ny teknologi, privatiseringa, hadde han ingen ting å si. Ikke så rart, for han hadde ikke opplevd dette. Det var ikke hans erfaringer.

Men det begrensa åsså Maos verdi som teoretiker, til vårt bruk.

Dette skreiv jeg dessuten ei bok om alt i 1982, som het Den vestlige maoismens sammenbrudd og AKP(ml)s krise.

(De som trur at jeg er inspirert til å mene disse sakene i dag på grunn av utspill eller kritikk fra smågruppene, kan sjekke hva jeg skreiv for 25 år sida!)

3) Hvorfor jeg IKKE er for «marxismen-leninismen Mao Zedongs tenkning som rettesnor for alt vårt arbeid»

Jeg kaller meg, som jeg har forklart noen ganger, IKKE marxist-leninist. Heller ikke sier jeg at «vår rettesnor må være marxismen-leninismen-mao zedongs tenkning» eller «marxismen-leninismen-maoismen».

Dels handler dette om at disse remsene kodifiserer ei rekke teorier som jeg IKKE mener er riktige. «Marxismen-leninismen» som blei kodifisert under Stalin (alternativt under Trotski), inneholder fx en teori om proletariatets diktatur som jeg mener historia har vist er feil. Legg til «Mao Zedongs tenkning» og vi risikerer fx å få med «teorien for kulturrevolusjonen», som jeg åsså mener er historisk avslørt som feil.

Dels handler det åsså om det jeg har vært inne på ovafor: De store MANGLENE i disse teoriene for revolusjonære i vår situasjon, i 2007.

«Marxismen-leninismen-mao zedongs tenkning» inneholder fx en utmerka erkjennelsesteori og handlingsteori (inklusive masselinja!). Husker vi mellomleddet LENIN, finner vi bl.a. en veldig god imperialismeteori som fortsatt er fullt brukbar – jeg leser Lenins «Imperialismen» fra 1916 minst en gang i året, og hver gang har det skjedd noe nytt som jeg skjønner bedre ut fra denne boka.

Men det fins ingen ferdig strategi for land av vår type! Nettopp Mao, som la vekt på at sånn strategi IKKE kunne leses ut av bøker fra fortida eller overføres fra andre himmelstrøk, ville pekt på det, hvis han hadde vært i live, kunne norsk og hadde vært på denne lista. (Ellers skal man værra forsiktig med å si hva daue folk ville sagt, men denne påstanden er så sikker at den er ikke engang LITT dristig!)

Det betyr at for å komme videre her, er det nødvendig bl.a. å studere ANNA materiale (inklusive «borgerlig tenkning» som enkelte av våre unge venner er så redde for å besudle seg med!) og delvis å skrive og prøve ut kartboka sjøl!

Men blir det gærent? JA! I første omgang blir noe av det i beste fall HELT SIKKERT GÆRENT! Det er derfor vi må i gang så fort som mulig, så vi får prøvd oss fram og skrella av det gærne ut fra praktisk erfaring.

Derfor mener jeg åsså at formler som «la oss lede av marxismen-leninismen-mao zedongs tenkning» blir ei propp, og fører til dumhet. Formelen gjør det nemlig ikke klart at det er mye vi IKKE veit! I det minste skulle den vært forlenga, á la Mao, med noe om praktisk bruk, egne erfaringer og egne teorier.

Men nok om hva JEG mener.

4) Maos metoder

Dette er blitt så langt, at alle for lengst har glemt hva utgangspunktet var

Så la meg minne om det:

TF hevder at Maos viktigste bidrag har vært rundt kommunistisk organisering. De mener at en av hans viktigste lærdommer er sammenfatta i følgende sitat fra Mao:

«Skal det bli noen revolusjon, må det finnes et revolusjonært parti, uten et parti som bygger på den marxist-leninistiske revolusjonære teorien og som er av marxist-leninistisk revolusjonær type, er det umulig å lede arbeiderklassen og de brede folkemassene i kampen for å knuse imperialismen og dens lakeier.»

Som sagt, da jeg hørte dette satte jeg meg opp. Og klødde meg. I hue, i hvert fall. TF kaller seg maoister, må vite. FOR: Riktignok har jeg bare lest hva folk som har kalt seg maoister i noen hundre organisasjoner har hevda om Mao. Og LEST Mao i bare 41 år. MEN: DETTE har jeg aldri sett eller hørt at noen har hevda før!

Nåre gjelder marxismens utvikling så var det LENIN som, i motsetning til Marx og Engels, skapte akkurat DENNE teorien om kommunistpartiet, som Mao her refererer.

Marx og Engels sier ikke stort om kommunistpartiet som nødvendig for å gjøre revolusjon. De påstår aldri at det KAN IKKE bli revolusjon uten noe sånt parti.

Lenin, derimot, dreiv polemikker i årevis der AKKURAT det var hovedpoenget, og ropte denne meldinga ut over hele verden!

Jeg syns at Maos råd for ÅSSEN du skaper (bl.a.) et revolusjonært parti, «lær å føre krig ved å føre krig», er et mye mer spennende og nyttig sitat (og mye mer typisk MAO, det inneholder mer av sånne teorier som var NYE INNAFOR MARXISMEN nettopp hos Mao!) enn denne lille Lenin-parafrasen.

Personlig mener jeg altså at det er Maos revolusjonære METODER for analyse, tenkning, filosofi og politisk ledelse, som er hans «viktigste bidrag». Kort sagt, om motsigelsen, om praksis, om masselinja.

5) Tøgrim mot TF: To oppfatninger av Mao, to oppfatninger av kommunismen!

Men dette er nært knytta til min oppfatning av hva «kommunist» egentlig betyr:

+ Noe du ER?

+ Eller noe du GJØR?

For meg er den revolusjonære nytteverdien ved Mao knytta til at han representerer en marxisme, en revolusjonær teori for HANDLING. Det handler ikke om å sitte på kammerset og kose seg med å lese Mao. Det handler om å gå ut og gjørra no i praksis. Sammen med folk. Masselinja.

Til gjengjeld ville det aldri falle meg inn å påstå at Mao var først og fremst en «Oggasjonsmann». (Sånn oppfatta jeg heller Liu Chao Chi og hans kjedelige «om kommunistisk fostring» som i 1965 var lettere å få på norsk enn Mao!)

Men jeg skjønner Mao-forståelsen til enkelte kammerater, ut fra at deres oppfatning om at kommunist først og fremst er noe du ER.

Her sitter vi! I vår Oggasjon! Godt ogganisert sammen i Taxin vår! og ER kommunister, for det står i programmet og vedtektene våre!

Politiske forskjeller …

(Men hvis dette får noen av dere til å rote fram disse artiklene av Mao, har det vært bryet verdt å skrive om dette!)

med beste kam hexer
Tøgrim

---

27. mars 2007: STORE LINJER

Jeg by’ner med å klargjøre STORE LINJER, sånn som jeg ser dem.

Dette har sjølsagt åsså noe å gjøre med diskusjonen om hva er det å værra kommunist. Det noe som er MYE viktigere enn organisasjon. Og det er POLITISK MÅLSETTING. POL’TIKK! STRATEGI!

1) Mao leda en revolusjon – det ha’kke vi gjort!

Når’e gjelder Mao, så mener noen av oss at vi har en del å lære a’n. Andre mener ikke det. Helt iorden. Dette ække noe forslag om at Rødt skal bygge på Mao. Folk som ikke liker Mao kan jo bare hoppe over dette. (Hvis de ikke blir nysgjerrige og leser’e likkavæl.)

Uansett, så er det en viktig forskjell på Mao og oss. Mao var med på å lage det forrige århundres største revolusjon – den som forandra verden MEST.

(Og mest på GODT, mener jeg. Jordutdeling og skolegang og kvinnefrigjøring og mat i magan. Uansett hva som har skjedd etterhvert – uansett hvor mye jeg misliker høyrefolka og kapitalistene som styrer dagens Kina.)

Vi derimot, har ikke leda en LITEN revolusjon engang, i lille Norge. Dette er en opplagt forskjell.

2) Mao visste veien …

Men ser vi BAK denne forskjellen, ser vi en mye mer interessant forskjell.

Fra han var en nokså ung mann – på slutten av 1920-tallet, og kanskje før – visste Mao VEIEN til en revolusjon i Kina.

Mao kunne si: I Kina står hundremillioner av fattigbønder klare til å gjøre opprør. De er DESPERATE! De kan reise seg NÅR SOM HELST! Vi kan gå i spissen for dem, og da kan vi feie alt det gamle tilside.

(Vi kan åsså drite på skoen vår og bare stå og fomle. Eller vi kan gå mot dem, og da er det VI som vil bli feid vekk.)

Dette visste Mao ut fra 30 og 150 års erfaring i Kina, og ut fra mindre enn 10 års egne erfaringer, som riktignok var svært rike, i kampen i Kinas Kommunistiske Parti på 1920-tallet.

(Hvis noen som IKKE har lest dette har lyst til å sjekke det opp, les hans analyse av bondebevegelsen i Hunan. Og gjerne andre artikler han skreiv om samme tema omtrent samtidig.)

Dette stemte. Mao og andre i partiet fulgte den linja, og litt over 5 år seinere leda de frigjorte områder med mer enn 100 millioner mennesker i Sør-Kina.

På midten av 1930-tallet endra Mao linja endel. Japan hadde innleda et felttog for å erobre Kina. Mao sa at viktigere enn å lede bønda mot godseiera nå, er å lede dem mot Japan.

Folk er undertrykt av Japan, de blir drept og utsulta av Japan, vi må lede dem i å hive Japan ut. Igjen ga dette helt enorme resultater på bakken i løpet av mindre enn 10 år.

Fra 1945, da Japan blei slått, og fram til 1949, endra Mao linja tilbake igjen. Led bonderevolusjonen, ta jorda fra godseiera.

Og i 1949 hadde verdenshistorias til da største revolusjon seira.

Denne historia er mer komplisert enn jeg forteller den her. For det første gjorde ikke Mao dette aleine. Det var manges erfaringer, diskusjon, uenighet, kamper. For det andre gikk det ikke enkelt framover. Det var svære tilbakeslag på veien. Men i store trekk er det likevel som jeg sier. Over mer enn 20 år med intens revolusjonær kamp hadde Mao to nokså enkle strategiske mål.

+ Led fattigbonderevolusjonen for å ta jord fra godseiera

+ Befri Kina fra Japan.

Folk sto i kø for å slåss for dette. Det gikk an å starte å gjøre opprør for å få til disse sakene lokalt MED EN GANG, og de lokale kampene føyde seg inn i en veldig nasjonal kamp for å forandre Kina PÅ KORT SIKT. Dette var veldig enkelt, veldig klart, og det hadde en fantastisk sterk og brei appell.

3) Vi derimot, veit vi veien?

Utgangspunktet mitt er at jeg ikke tror på kapitalismen. Jeg tror mindre på kapitalismen enn for 30 år sida. Jeg trodde ikke på den da heller, men alt som går gærent er mye klarere for meg nå.

Jeg mener dessuten at det store flertallet av arbeidsfolk åsså i Norge har bruk for et samfunn der kapitalismen er lagt i grava. Et samfunn der de styrer seg sjøl, og ikke er styrt fra Washington og New York (og da tenker jeg på den militære, politiske og økonomiske ledelsen til de sterkeste kapitalistene i verden.)

Kall kapitalismen A, kall alternativet B. (Jeg er altså ikke glad i ordet sosialisme, men jeg skal ikke ta denne diskusjonen ÅSSÅ akkurat nå.)

Men veit jeg veien fra A til B?

Nei.

Er det fordi jeg er så forferdelig dum, da, siden jeg ikke veit det?

Veit fx kammerater i TF veien fra A til B? Nei. Veit kammeratene som sitter i RU-ledelsen veien? Nei! Er det noen i RV som veit den? Noen her som har lyst til å formulere politikken vår for et anna samfunn i to eller fire setninger, som er sånn at folk stiller seg i kø for å værra med og slåss for dem?

4) «Veier fram» som IKKE er veier fram

Vi veit en del om veier som IKKE funker.

+ Å tro at det holder å få stemmer i valg og danne regjering under kapitalismen fører IKKE til noen forandring av systemet. Det var klart for over 100 år sida. (Marx diskuterte faktisk om det kunne gå i England … men i dag ville han ikke ha sagt det.) Jeg har sett det demonstrert i Norge gang på gang i de siste 50 åra. Sist med de «rød-grønne» som har endt som leiesoldater for USA-imperialismen i Afghanistan.

+ Å forandre sjela til folk som hippiene og Hjelmsgatekollektivet ville, førte heller ikke fram. Vennerød fra Gateavisa er nå en ledende finansrådgiver for kapitalistene.

+ Å propagandere sovjetmodellens fortreffelighet, og vente at det skulle få arbeidera til å løpe ut og kreve sosialismen i Norge, som mine mer naive venner og kjenninger i NKP trudde på for mange år sida, holdt heller ikke.

+ Men vi var ikke helt befridd fra sånne tanker vi heller. Bjørn Nilsen laga et en gang meget populært dikt om å befolke Finnmarka med folkekommuner. Det vant mange kammeraters hjerter, men det førte ikke til masseoppslutning i Finnmark.

+ Så kommer et litt mer intrikat eksempel. Vi som, inspirert av bl.a. Kina, brøyt med den sosialdemokratiske «kommunismen» som dominerte i Norge på 1950- og 60-tallet, hadde opprinnelig en revolusjonsmodell som likna på den russiske oktoberrevolusjonen:

– En dag kommer verdens største KRISE. – Da velter arbeidermassene ut fra fabrikkene, griper det røde flagget i den ene hånda og geværet i den andre, og med sitt kommunistiske parti i ledelsen nedkjemper de kapitalmakta.

Problemet er at nå er det 90 år sia 1917. IKKE EN ENESTE GANG har noen revolusjon av denne typen seira, i et 50-talls forskjellige rike land, NOE STED i det nesten-hundreåret som har gått. (Med unntak av enkelte forsøk i Tyskland og andre europeiske land først på 1920-tallet har sånne revolusjoner ikke vært PRØVD en gang!)

+ Det som derimot HAR seira, er revolusjoner som har kommi i bakkanten av okkupasjon og fascisme, som på Balkan (Jugoslavia, Albania og Hellas – den i Hellas blei slått ned av England og USA etterpå) – for 60 år sida!)

Da vi laga AKP, rekna vi med verdenskrig, krig og okkupasjon i Norge. Vi mente at vi skulle forsøke å føre motstandskrig, som 30–40 år før. Ikke kall det romantisk, jeg rekna med at jeg skulle dø, og jeg syns ikke det var romantisk. Men vi mente åsså at mulighet for revolusjon kunne dukke opp på slutten av en sånn krig.

Dette betydde faktisk åsså at vi så for oss en slags vei «fra A til B». Hvis krigen kom. Nå kom ikke denne krigen, gudskjelov. VI TOK FEIL da vi vurderte den som sannsynlig, og overbeviste hverandre om det. (Det var millioner av andre som frykta krig i Europa i de åra, fra folk i toppen av regjeringene til gamle bestemødre på gata, men vi tok feil likevel.)

Hvor står vi da?

Det HAR vært kriser. Kommunistene hadde fx rett da de spådde at det kom en veldig hard krise etter boomen på 1920-tallet. Den førte til radikalisering, men ikke revolusjoner.

Etter den 2. verdenskrigen åsså. Belgia så ut til å stå på randen av revolusjon rundt 1950 og 1960. I Frankrike drepte politiet hundrevis av demonstranter på gatene på begynnelsen av 1960-tallet. Lik fløyt i Seinen! Det var noe av bakgrunnen for 1968. Som HELLER ikke førte til revolusjon. Eller de mer langvarige og kanskje større bevegelsene som fulgte, fx i Italia. Massekampene som kom før og etter fascismens sammenbrudd i Hellas, Portugal og Spania. Osv.

Østeuropa har opplevd forferdelige kriger, og det i land med rike kommunistiske tradisjoner. Jugoslavia har hatt 10 år med blodig kaos. Tilmed Albania hadde en borgerkrig og lokale væpna opprør i 1996. Tilsvarende saker har skjedd forskjellige steder i det gamle Sovjet. Dette er land som, sjøl om fattigdommen er stor, har en moderne kapitalistisk struktur, en stor arbeiderklasse – og mengder av kommunistiske tradisjoner overalt. Det ække vanskelig å finne fattigfolk, fx i Russland eller Bulgaria eller Albania, som sier at det vi trenger er en revolusjon mot kapitalistene.

Likevel – ingen revolusjoner. I Europa som helhet, på 60 år. I Vest-Europa, på 90 til 150 år!

Så åssen kommer vi fra A til B?

La oss si at noen få kammerater står og deler ut avisa si. Om 20 år «har de verva ungdommer og laga avdelinger», så de er 30 000, og så velter folk ut på gatene og gjør revolusjon?

Beklager, men jeg tru’kke på det.

Ære noen andre som har veien fra A til B?

Ingen som rakte opp handa?

5) Går det ikke an?

Et utbredt syn er jo at «revolusjonenes tid er forbi» og at «kapitalismen vil vare evig» – unge blå er tilmed skråsikre på at det FINS IKKENO ANNA SYSTEM.

Og «kommunismen, veit dere, er en vakker ide men den går ikke i praksis». Jeg mener ikke noe av det:

+ Det fins mengder av eksempler på at «kommunismen går i praksis». De er tilmed rundt oss på alle kanter, og mange av dem viser at «kommunismen går BEDRE enn kapitalismen».

+ Jeg mener det er SIKKERT at kapitalismen kan IKKE vare evig. Den kan ikke engang vare veldig LENGE.

Jeg hakke tenkt å skrive hele natta, så jeg ska’kke argumentere for det her. Men hvis noen vil diskutere det, står jeg klar.

Stikkord:

• + Sammenflettinga av det kapitalistiske systemet (Kinas utvikling styrer norsk økonomi!)
• + De voksende miljøkatastrofene
• + Syklusene av fattigdom, håp og skuffelse i den 3. verden
• + Den nye teknologiske revolusjonen
• + Motsetningene rundt USA-imperialismen
• + Kinas og andre nye imperialisters vekst.

Alt dette vil føre til mange slags kriser og kriger som vil riste systemet til langt ned i grunnmuren. De vil føre til motstand. De vil bl.a. føre til revolusjoner i den 3. verden, der veien «Fra A til B» er et enklere spørsmål enn hos oss.

Min oppfatning er at dette er sikkert.

Jeg mener derfor det er mye større muligheter for virkelig samfunnsforandring i Norge (og andre rike land) i de neste 30 åra, enn det var i de siste 60 åra etter 1945.

I og for seg sa nettopp MAO det åsså. Han sa at i de neste 50 til 100 åra vil det komme svære revolusjonære bevegelser – og han sa åsså at de vil ta mange nye og ukjente FORMER i forhold til dem vi har sett hittil.

6) Marx og Engels om former for samfunnsomveltning

For 150 år sida var Marx og Engels i en situasjon ikke helt ulik vår. De kom fra et århundre med revolusjoner – men det var BORGERLIGE revolusjoner, der kapitalister, bønder og arbeidere gikk sammen om å styrte adelsmakta, og borgerskapet tok mesteparten av potten etterpå.

Nå var de ute og jakta på en ny slags ukjente og merkelige dyr. ARBEIDER-REVOLUSJONER? Men åssen så de ut? Hva var programmene deres? Hva skulle de gjøre?

Utgangspunktet for Marx og Engels var at det var ikke noe to Geniale Gubber kunne pønske ut på skrivebordet og så gå og kreve at massene skulle følge. Det æ’kke sånn det skjer: Massene går først, og så får Geniene følge etter. Mente Marx, som hadde stor forakt for «verdensforbedrere» som dikta opp åssen revolusjonen blir på forhånd.

(Marx var i denne sammenhengen, akkurat som Mao, det noen kammerater her kaller «teorifiendtlig»! Dvs. han trodde at teori blei UTLEDA FRA PRAKSIS, og ikke omvendt!)

Derfor skreiv åsså Marx i sitt viktigste skrift om det framtidige systemet, Pariskommunen, at han REVIDERTE SINE SYNSPUNKTER etter at han hadde sett hva Pariskommunen gjorde!

Pariskommunen var, mente Marx, «det nye dyret»: Sånn løste arbeidera samfunnsproblemer når de tok makta sjøl! Marx fant ikke på hva de skulle gjøre, han STUDERTE hva «det nye dyret» – arbeiderrevolusjonen – gjorde, og laga poltikk av det.

Pariskommunen var en begrensa erfaring. Kanskje hadde Marx rett, kanskje tok han feil, kanskje ei blanding. Men det viktige her er METODEN han brukte: UT og studer revolusjonen, finn veien ut fra DET.

(Der hadde Mao, over 50 år etter, den fordelen at kinesiske revolusjoner hadde rast i 15–20 år og vist hva folk kunne og ville gjøre for å forandre samfunnet.)

7) Vi må finne en ny vei!

Jeg mener, helt uten beskjedenhet, at vi må gjørra som Marx og Engels.

NEI, poenget er ikke at forandring er umulig.

TVERT IMOT, det blir stadig mer mulig og stadig mer NØDVENDIG.

MEN forandringene kommer ikke til å komme på samme MÅTE som tidligere revolusjoner:

= Både oktoberrevolusjonen og den kinesiske revolusjonen likna egentlig mer på den franske revolusjonen enn på noe som nå kan skje fx i det NORSKE (eller USAnske, italienske …) samfunnet.

Alle disse landa var dominert av fattige, undertrykte, grovt brutaliserte fattigbønder. Alle hadde korrupte føydalstyrer. Alle brukte kampen for jord til fattigbøndene som drahjelp.

Ikke no av det LIKNER moderne kapitalistiske samfunn, som det norske, det aller minste.

Så hva trenger vi å gjørra, da?

– For det første, å se sannheta i kvitauget og være ærlige nok mot oss sjøl og samtida vår til å si AT VI IKKE VEIT: VI VEIT IKKE VEIEN. VI ER PÅ VEI INN I UKJENT OG VEILAUST LAND.

Sånn har det vært mange ganger før i historia. Det er ikke noe «revisjonistisk» eller «sosialdemokratisk» i å innrømme det.

Tvert imot, Marx så med dyp forakt på folk som blei kalt «jakobinske sosialister» og sånt, som trodde at alt det dreide seg om var å gjennomføre den franske revolusjonen en gang til med flere røde flagg. Problemet var at den franske revolusjonen VAR gjennomført. Disse folka skjønte ikke at det måtte nye analyser til, og de var bl.a. avhengige av nye praktiske, revolusjonære erfaringer.

(Trenger jeg si hvem jeg mener svarer til de «jakobinske sosialistene» som Marx mislikte så sterkt, i 2007?)

– For det andre, gå ut og studere samtida!

Det er bl.a. revolusjoner i gang, NÅ!

Jeg mener ikke Nepal gjennomfører en revolusjon som kan danne mønster for Norge. Men det skjer interessante ting der, som folk som virkelig er nysgjerrige på samfunns-forandring burde studere.

Ei sak som HAR betydning for fx Norge, er åssen de takler USA. Spørsmålet om å unngå å bli slått flat – militært og økonomisk – er fx et problem et hvilketsomhelst Norge med ei regjering til venstre for USA-lakeien Kristin Halvorsen vil ha.

Det samme kan for den saks skyld sies om Venezuela. Der kan riktignok uttrykket «sosialdemokratisk» kanskje være på sin plass. Det går an å argumentere for at Chavez representerer mer av en veldig radikalisert sosialdemokratisk reformbevegelse enn en egentlig revolusjon. (Men det fins argumenter den andre veien åsså. Bl.a. har minst to folkereisninger rydda veien for at Chavez sitter.)

Og Bolivia? Visste du at det sitter et maoistparti i regjeringa til Evo Morales?

Politisk skiller forholda på landsbygda i Nepal seg enormt fra de i Norge. Økonomisk og kulturelt ligger Rolpa, der opprøret starta, på en del måter nærmere Norge på 1300-tallet enn Europa i dag.

Men på den andre sida er storbyer som Caracas og Kathmandu byer som strukturelt og ikke minst kulturelt og politisk ligger nærmere Oslo og London enn Maos Yenan gjorde. Mye av ungdommen har høy utdannelse – også mange fattigfolksunger. Store universiteter er med i den politiske kampen. Internett og mobiltelefoner med SMS er viktige for å mobilisere folk til demonstrasjoner og gatekamper. Måten å diskutere Bush og demokrati på, er gjenkjennelig.

Ellers trenger vi å lære av hva som skjer i antikrigsbevegelsen i USA. Hva folk får til og ikke får til når de blir virkelig slått flate av ei EKSTREM miljøkrise, som i New Orleans. Organisering i forstedene i Paris. Gryende sosiale bevegelser i Øst-Europa.

+ Det som er ABSOLUTT DREPEN nå, er å sprade rundt med ideen om at VI HAR IDEEN! VI VEIT VEIEN FRAM TIL SOSIALISMEN («Sosialismen»?) i et land av Norges type. Fordi det er den typen «klokskap» som SPERRER FOR undersøkelse, studium og erkjennelse, og derfor fører til DUMSKAP.

Dette sier jeg sjølsagt bare fordi jeg er gammal, trøtt, og høyrevridd, vil gi opp all revolusjon, hindre unge kommunister i til sammen kanskje 4 drosjer som kjører hver sin vei (men kanskje bare 3?) å storme fram til nye store seire, men isteden vil kaste meg i sosialdemokratiets favn, osv.

Men, når det er sagt:

8) FØRST finner vi ut hva strategien er. Hva POLITIKKEN er. Det POLITISKE MÅLET. POLITIKKEN ER HOVEDSAKA. Så, når vi veit hva målsettinga er, kan vi bl.a. diskutere om ORGANISERINGA svarer til det. IKKE OMVENDT!

Våre venner de «hemmelige kommunistene» i NKS (som jeg skulle ønske ville være med i Rødt, og som utmerka godt KAN det, sjøl om de nå lager sitt nye taxiparti) sier fx at de skal sørge for «fornuftig sikkerhet» i det nye parti’ sitt.

Problemet er at det de da klamrer seg fast til, er ei sikkerhetslinje vi i AKP laga på 1970-tallet FOR Å OVERLEVE SOVJETISK OKKUPASJON. Kjente folk ville bli torturert og skutt. Arbeidskameratene, unga. Det krevde at noen skulle graves DYPT ned. – Som sagt, krigen kom jo ikke, men HADDE den kommet, hadde denne typen organisering vært relevant.

Våre kamerater i NKS holdt på den forma for nedgraving av seg sjøl i 20 år etter at det var klart at det blei ikkenon krig. Jeg mener at det førte til at de BLEI og FORBLEI bittesmå.

Tror de amerikanera kommer? Tror de det blir fascisme? Hvis IKKENO av dette har skjedd i de første 10 åra, har de kasta bort masse krefter til ingen nytte på å skade seg sjøl med å holde seg hemmelige uten grunn!

Det ser ut for meg som om organiseringa blei et dogme for disse kammeratene. Et mål i seg sjøl, riktig i seg sjøl, «sånn organiserer kommunister seg, alltid, alt anna er ikke kommunistisk organisering»:

+ ÅRNTLIG KOMMUNIST = HEMMELIG!

Hvis de derimot hadde hørt på den store revolusjonære marxisten James Connolly, som sa:

• + I ordinære tider bruker vi ordinære metoder.
• + I ekstraordinære tider, ekstraordinære metoder!

POL’TIKKEN MÅ GÅ FØRST. METODENE FØLGER AV POL’TIKKEN. (Organisasjon, bl.a. er en METODE, et MIDDEL, og IKKE sjølve kjerna i politikken.)

med vennlige og kammeratslige hexer
Tøgrim

For ganske mange år siden leste jeg en artikkel der Tron skrev noe som var viktig for meg. Jeg klarer ikke å sitere den riktig, men innholdet var omtrent som dette: Det er mye som er usikkert her i verden, men det er i hvert fall noe som er helt sikkert i ethvert menneskes liv. Det er at vi skal dø. Og så kan vi velge: Om vi vil bruke dette livet til å krype rundt i redsel for å gjøre noe som kan vekke reaksjoner, eller om vi vil bruke livet til å kjempe for det vi mener er viktig – om det så skulle bety at livet kanskje blir kortere.

Torstein Dahle er leder for partiet Rødt

---

Det er helt sikkert at vi skal dø; det viktige er hvordan vi bruker livet.

Tron brukte livet sitt til å kjempe for det han mente var viktig, til siste slutt. Han skapte, han skrev, han snakket, han leste og han lyttet. Tron var en av dem som stadig brøt nye veier for kunnskapen og innsikten vår. Han gikk i spissen på de feltene der han engasjerte seg – og det engasjementet var stort. Han kjempet for menneskehetens frigjøring fram mot det klasseløse samfunnet, han kjempet for kommunismen.

Tron var nok ganske frustrert over at begrepene «kommunist» og «kommunisme» tapte terreng i Rød Valgallianse og nå i det nye partiet vårt, i Rødt. Tron var kommunist. Ikke sosialist, men kommunist.

På sommerleiren i 2006, som for øvrig var et viktig ledd i den samlingsprosessen som førte fram til dannelsen av Rødt, der stilte han opp, og han holdt et foredrag om kommunisme som virkelig gjorde inntrykk på folk. Han fant på et nytt norsk ord for kommunisme: Sammenisme. Gjøre ting sammen, tenke sammen, jobbe for felles interesser, kollektiv fordeling.

Han pekte på at det opp gjennom hele historien har vært elementer av kommunisme, og det har vært vellykket og at folk vil ha det. Han fortalte om jesuittiske landsbyer i 1700-tallets Amerika, langt på vei kommunistiske, uten penger, vellykket, skapte harme og skrekk hos slaveeierne og maktfolkene, som ikke klarte å slå dem ut med konkurranse, men måtte jage dem ut med våpen. Om den norske allmenningsretten som en slik kommunistisk arv, strandsonen for alle, bibliotekene, skolen, helsesystemet der folk nettopp forsvarer den kommunistiske fordelingen, at det er de som har behov som skal få behandling, ikke at folk med penger skal komme først. Han la ut om Linux som utfordrer Microsoft, og Microsoft sier at Linux er kommunisme og fiendtlig til kapitalismen. Og han fortalte selvfølgelig om Wikipedia, hans kanskje aller kjæreste område for engasjement de siste årene. Den store encyklopedien på nettet, på over 200 språk, som skrives av frivillige bidragsytere fra hele verden. Innholdet kan kopieres og brukes fritt, og rommer nå over 7 millioner artikler, hvorav nesten 114.000 på norsk bokmål og over 22.000 på nynorsk, samisk er i en tidlig fase. Alle kan bidra, og alle kan redigere. En enorm prestasjon, enormt verdifull, danker ut de profesjonelle, som utgis av kapitalistiske forlag – en triumf for sammenismen!

Han sa at under føydalismen var jorda den viktigste formen for eiendom, under kapitalismen var det kapital, industri, nå er det i ferd med å bli informasjon som blir aller viktigst. Og retten til informasjon blir den store arenaen for klassekamp framover. Folk vil ha sammenismen, folk vil ha kommunismen, den er nødvendig hvis menneskeheten skal overleve – sa Tron …

Så diskuterte vi – sammenismen og kommunismen og sosialismen. Vi hadde fått viktige innspill. Tanker og idéer blomstret. Vi skapte nye tanker sammen.

Og den siste uka har vi opplevd litt av omfanget av sammenismen til Tron. Det er overveldende å oppdage hvor utrolig mange over hele verden som savner Tron, fordi han på en eller annen måte har gjort noe, utviklet noe sammen med dem.

Vi som er her i dag, er her fordi vi har et eller annet forhold til Tron. Jeg sier HAR, ikke HAR HATT. En liten flik av Tron lever videre i oss. Tron mente at når man dør, er det slutt. Men den måten vi bruker livet vårt på, påvirker menneskene omkring oss. Alle forandrer vi verden bitte lite grann, noen mer, noen mindre, men alle forandrer verden LITT. Dermed tar verden en LITT annen retning, ikke mye, bare bittelite grann. Hvis vi begynner å spille sammen, så blir effekten større, kanskje veldig stor, og vi skaper store ting – om Wikipedia nå, og en annen og bedre verden senere.

Men uansett – vi er alle blitt påvirket av Tron, slik hver av oss påvirker mennesker omkring oss. På den måten lever fruktene av våre handlinger videre og gjør at verden blir annerledes enn den ellers ville ha vært. Slik lever vi videre også etter at vi er døde – vi lever videre gjennom virkningen på de generasjonene som kommer etter oss her på jorden.

Men heldigvis dør vi, for hvis ikke, ville jorden raskt ha blitt ulevelig og kraftløs. Døden er helt nødvendig for at livet skal gå videre, med ny livskraft.

Slik er det, og sånn ville helt sikkert Tron at vi skal se på det.

Men samtidig er det et sånt innmari tomrom der hvor Tron har vært. Derfor kommer vi til å savne deg, Tron! Vi savner deg veldig. Vi skulle så inderlig gjerne ha hatt deg sammen med oss noen år til.

Folketrygda har vært et klassekompromiss, de med god økonomi har fått mest, men utjamninga har vært så stor at forskjellene mellom pensjonister er langt lavere enn i yrkeslivet. Spesielt har folketrygda vært fantastisk for å hindre fattigdom for dem som har måttet forlate arbeidslivet på grunn av dårlig helse eller at de ikke hadde mer å gi. Mange land har bedre pensjonsytelser enn Norge, men ingen har en bedre minstepensjon, ingen har en bedre uføretrygd og ingen har en bedre førtidspensjon enn vår avtalefestet pensjon. Det er juvelene i den kronen som Folketrygda med rette kan kalles.

 

Arne Byrkjeflot er leder av LO i Trondheim og sitter i bystyret for Rødt

---

Pensjonsreformen kommer stykkevis og delt. Først fikk vi pensjonsforliket på Stortinget 24. mai 2005 mellom AP, H, KrF, V og SP, som la de viktigste rammene. Så fikk vi en ny stortingsbehandling 23. april 2007, som konkretiserer dette og vedtar en førtidspensjon. Så kommer lovforslaget til høsten. Senere skal uførepensjon, AFP og de offentlige pensjonsordningene tilpasses. Oppe i det hele har vi fått en egen lov om obligatorisk tjenestepensjon fra 1. januar 2006.

Reformen innfører:

• Alleårsregel istedenfor besteårsregel
• Levealdersjustering, at alle pensjoner justeres ned i takt med økning i levealderen
• Avkorting, at pensjonen går ned dersom du går av tidligere enn pensjonsalder.
• Indeksering, at pensjonistene ikke lenger skal få samme økning som andre grupper i samfunnet.
• Førtidspensjonister skal ikke lenger beskattes som pensjonister.

Alleårsregel erstatter besteårsregel, gradvis fra 2017 til 2032

I dag er folketrygda slik at du trenger 40 år med inntekt ut over grunnbeløpet i folketrygda (G=62800) for å få full pensjon. Det kan de fleste oppnå, særlig siden du får beregnet med alle år fram til 67 år, dersom du må slutte i arbeid for å gå av med avtalefestet pensjon (AFP) eller uføretrygd. Pensjonen din blir så beregnet ut fra de 20 beste åra.

I det nye systemet blir pensjonen 1,35 % av livslønna. Det gir ikke så store utslag dersom du har hatt ei jamn lønn hele livet, la oss si en jamn stigning over 40 år fra 280.000 til 320.000. Da vil du få 162.000 i det nye systemet mot 166.600 i dagens folketrygd. Men har du hatt mange år med deltid, lang utdanning, omskolering, attføring, permittering eller et skiftende arbeidsliv, blir forskjellene dramatiske. 20 år med 150.000 og 20 år med 300.000 gir 125.400 i det nye systemet mot 162.400 i dagens folketrygd.

Alleårsregelen rammer dem som ikke greier å holde seg i fast heltidsarbeid hele livet, spesielt kvinner.

Indeksering, innføres fra 1. januar 2010

Pensjonistforbundet i Norge med sine 170.000 medlemmer har oppnådd forhandlingsrett med staten. Det store gjennombruddet kom i 2002 da Stortinget vedtok at pensjonene skulle følge lønnsutviklinga ellers i samfunnet. Og det har pensjonene faktisk gjort siden da.

Nå skal pensjonene igjen sakke akterut, pensjonistene skal bare få halvparten av reallønnsøkninga vi andre har. Pensjonene skal reguleres midtveis mellom prisstigning og lønnsøkning. I stortingsmeldinga er reallønnsøkninga beregnet til 1,5 % i året og en gjennomsnittlig pensjonist vil da tape 8 %. Men ser en på perioden fra 1996 til 2006, har reallønna økt med 25 %. På de ti åra ville en pensjonist ha tapt 12,5 % når det nye systemet innføres, 20.000 i året for en vanlig pensjonist. I tillegg mister jo Pensjonistforbundet i praksis sin forhandlingsrett.

Indeksering rammer alle pensjonister, foreløpig med unntak for uførepensjonister.

Levealdersjustering innføres fra 1. januar 2010

I dag lever vi i gjennomsnitt 17 år til, dersom vi først har greidd å bli 67. Ekspertene regner med en ytterligere økning med ett år for hvert tiende år framover. I 2020 skal derfor alle pensjoner reduseres med 4,5 %, og i 2050 blir reduksjonen 17,9 %. Det er en merkelig logikk at pensjonistene trenger mindre å leve for, dersom de lever lenger, en skulle tro det var tvert imot. Bjarne Håkon Hanssen sier at det er en enkel sak å løse, jobber du tre år lenger, så tar du igjen for at levealderen øker med fire år. Men en kan ikke vite særlig mye om dagens arbeidsliv og utviklinga her, dersom en tror på en utopi om at folk flest kan jobbe til de er 70 i 2050. For det første er det ikke sant at det fysiske slitet forsvinner, for det andre øker både tempo og ansvar så mye at det fort kan gå motsatt vei. Og det er ikke slik at økning i levealder er jamt fordelt mellom yrkene. Økninga er klart størst i yrker med lang utdanning og ofte god lønn. Servitører, sveisere, hjemmehjelpere må betale prisen for at andre lever lenger.

Levealdersjustering rammer alle, men først og fremst dem som ikke kan jobbe lenge og heller ikke får noen glede av økt levealder.

Avkorting innføres fra 1. januar 2010

Det helt nye i vårens pensjonsforslag er forslaget om en førtidspensjon for alle. Logikken bak er at du har tjent opp en viss pensjonsformue når du blir 67 år. Har du tjent 300.000 i 40 år, har du fått en livslønn på 12 millioner og en årlig pensjon på 1,35 % av dette, 162.000 i året. Gjennomsnittlig er du død ved 84 år og har altså pensjon i 17 år. Din pensjonsformue er 17*162.000=2,75 millioner.

Men går du av ved 62 år, så lever du gjennomsnittlig i 21 år til, og da får du bare 17/21 i årlig pensjon; du taper 22 %. Du betaler rett og slett din egen førtidspensjon fullt og helt. Men i tillegg så mister du fem opptjeningsår av 40 – og taper enda 12,5 % . Alt i alt reduseres pensjonen din med nesten en tredjedel, 50.000 i året, 4.000 mindre for hver måned. Og reduksjonen er livsvarig, ikke bare til du er 67. Du får 4.000 kroner mindre å leve for hver måned til du dør.

Trøsten er at du da kan jobbe så mye du vil ved siden av. Men for det store flertall er det å gå av ikke et valg, men helt nødvendig.

Avkorting rammer dem som ikke er i stand til å jobbe lengre.

Minstepensjon, uføretrygd og AFP (avtalefestet pensjon)

Hva skjer så med de tre juvelene i kronen, minstepensjon, uføretrygd og avtalefestet pensjon? Når Borten og Gerhardsens gullkrone erstattes av ei krone i skrapjern, fra Stoltenberg, Solberg, Haga, Høybråten, Sponheim og nå dessverre også Halvorsen, så passer de ikke inn.

Logikken bak hele det nye pensjonssystemet er jo at folk flest er unnasluntrere som må presses til å fortsette i arbeid med økonomisk tvang. Logikken bak AFP-ordninga er at du får det samme i alderspensjon når du blir 67, som om du hadde fortsatt i arbeid . Det samme skjer når du blir uføretrygdet. Men sjølsagt taper du, du har jo bare litt over halve inntekta som uføretrygdet og AFP-pensjonist. Men du blir ikke livsvarig straffet, du får det samme som ellers når du blir alderspensjonist.

AFP og uføretrygd

En tredjedel forsvinner ut før de er fylt 62 år, i all hovedsak ved uføretrygd. Av 62-åringene har 80 % rett til AFP, og halvparten benytter seg av den. Bare 10 % har fulltidsjobb ved oppnådd pensjonsalder. 45 % er uføretrygdet den dagen de når pensjonsalderen. Og når pensjonsalderen øker opp til 70 år, vil det knapt være noen som ikke må melde pass. Derfor er det aller mest avgjørende spørsmål hva som skjer med AFP og hva som skjer med uføretrygda.

AFP

Det er den slitne 62-åringen som har forbrukt sin arbeidsevne og ikke har nok å gi i dagens beinharde arbeidsliv, som møter alle sidene av pensjonsreformen. For det første har hun ofte hatt problemer tidligere i livet og rammes spesielt hardt av alleårsregelen. Hun får i utgangspunktet en lav opptjent pensjon. La oss si 150.000 i pensjon ved fylte 67 år.

Fyller hun 62 år etter 1. januar 2010, så rammes hun av avkortinga, taper en tredjedel og får bare 100.000 i pensjon ved fylte 62 år.

Normalt ville hun ikke fått lov til å gå av, fordi hun kom lavere ut enn minstepensjonen på 112.860, men der berges hun av AFP-tillegget. Regjeringas forslag er at alle som har AFP-ordning på sin arbeidsplass, skal få sin AFP-pott. Bjarne Håkon Hanssen har nå sagt at den blir på 38.000 i 15 år, 570.000 per arbeidstaker. Det blir 27.000 årlig omregnet til livsvarig pensjon. For vår arbeidstaker betyr det 27.000 i året til hun forventes å dø 83 år gammel. Hun får 127.000 i årlig pensjon og må greie seg med 2.000 kroner mindre hver måned til hun dør.

Fyller du 62 år i 2020 eller 2050, rammes du av levealdersjusteringa. Du taper 4,5 % i 2020 og hele 17,9 % i 2050. Vår 62-åring i 2050 taper 23.000 til og er nede på 104.000, 46.000 mindre enn i dagens ordning. På grunn av indekseringa fortsetter hun å tape og har bare 90.000 som 72-åring.

AFP-reformen er en overføring fra dem med dårlig helse og dårlig økonomi til dem med god helse og god økonomi. Det er her klasseinnholdet i pensjonsreformen er helt gjennomført.

En mulig løsning for AFP?

Det er ikke lett å se noen vei ut av uføret med pensjonsreformen som grunnlag. Problemet er både økonomisk og prinsipielt.

Det prinsipielle er arbeidslinja. At en faktisk taper nesten halvparten av inntekten som AFP-pensjonist holder ikke, AFP-pensjonistene skal straffes til de dør. Ellers vil de ikke jobbe. Regjeringas fremste talsmenn ser på folk flest som unnasluntrere. I tillegg har de et syn på morgendagens arbeidsliv som så vakkert og inkluderende at det nærmer seg religion.

Men like avgjørende er nok økonomien. Særlig siden dette skal avgjøres i et tariffoppgjør. I utgangspunktet vil regjeringa lovfeste en ordning der dagens utgifter per arbeidstaker med rett til AFP skal videreføres. Statens bidrag skal inkludere utgifter til pensjonsopptjening og skattefordeler.

I dag får du det samme i pensjon ved avgang 62 år som om du hadde arbeidet til pensjonsalderen. Nå skal de som arbeider lenger få mer i pensjon, mye mer. Når summen ikke skal økes, må nødvendigvis dette tas fra dem som går av tidlig.

Det er to ideer som må avlives totalt om AFP skal ha noen som helst sjanse, det første er ideen om et likt AFP-tillegg for alle. I dag bruker halvparten ordninga, og den gir mest til dem som går av tidlig. Dersom alle skal ha likt tillegg, må det bli halvparten så mye på hver, og tapet blir større jo tidligere du går av.

Den andre ideen er at du kan gå av med AFP og jobbe så mye du vil ved siden av uten avkorting i pensjon. Også da kan alle med god helse og en jobb de kan bli gamle i, gå av med AFP og fortsette i jobben som før. Så kan de sette hele førtidspensjonen og AFP-tillegget i banken og ha en solid formue når de når pensjonsalderen. Dette er også å stjele fra dem som faktisk ikke kan jobbe videre.

Dersom disse to ideene avlives, er det kanskje mulig å finne økonomi til AFP de første åra etter 2010. Inntil levealdersjusteringa begynner å virke og inntil alleårsregelen innføres.

Alleårsregelen betyr at alle taper fem opptjeningsår dersom de går av ved 62 år. I dagens folketrygd taper du like mye bare hvis du kun har 35 opptjeningsår ved fylte 62 år. Jeg tror at kostnadene for å kompensere for manglende pensjonsopptjening i det nye systemet er minst det doble av dagens.

I 2050 forventes vi å leve fire år lengre. LO krever at AFP-pensjonistene skal kompenseres for dette, det betyr dekning av fire pensjonsår. Det alene er 720.000 mer enn Hanssens tilbud alene.

I tillegg er det mye mer å kompensere for i den nye ordninga enn i dagens. Bjarne Håkon Hanssens departement har lagt fram et slags tilbud på 38.000 i 15 år eller 570.000, inklusive pensjonsopptjening og skattefordeler. Med en gjennomsnittspensjon på 180.000 er det 3,2 pensjonsår. Det stemmer så noenlunde med at AFP-pensjonistene tar ut om lag 2 pensjonsår i snitt, pensjonsopptjening og skattefordeler utgjør altså 1,2 pensjonsår.

I dag dekker staten og partene i arbeidslivet utgiftene ved at halvparten av dagens 62- til 67-åringer går av med AFP i gjennomsnittlig 2,5 år. For hver 62–67-åring betyr det 1,25 pensjonsår. I morgendagens system må du dekke opp for tap på 1/3 av inntekten, ikke i 2,5 år, men i 19,5 år økende til 23,5 år etter hvert som levealderen øker. Dersom fortsatt halvparten går av i gjennomsnittlig 2,5 år koster detter 0,5*1/3*23,5= 4 pensjonsår. Utgiftene blir altså mer enn tredoblet. Antall mulige AFP-pensjonister øker med 50 % fram til 2015 og en må i tillegg regne med at en enda større andel vil gå av med AFP når pensjonsalderen gradvis økes til 70 år. Utgiftene må opp fra dagens 6,3 milliarder til 30 milliarder. Det er en økning på 12.000 per arbeidstaker i Norge, det er nesten like mye som hele innsparinga på pensjonsreformen. Det er vanskelig å se for seg at dette kan løses i et tariffoppgjør, og det vil bli så dyrt at konkurransen med bedrifter uten AFP-ordning vil bli et reelt argument.

Og sjøl om dette skulle la seg løse, så vil det i dette systemet være slik at vår 62-åring stilles overfor et umulig valg. Går du av ved 62 år, blir du ganske fattig resten av livet. Holder du ut ett år til, så får du 1000 kroner mer i måneden resten av ditt liv. Holder du ut enda ett år til, så får du enda 1000 kroner mer i måneden resten av ditt liv. Det blir et umulig valg mellom helse og muligheten til å unne seg å reise eller gaver til barnebarna. Jeg tror det er de som aldri skulle jobbet en dag lenger, som velger å gjøre det og aldri får nyte en pensjonstilværelse med litt overskudd i behold.

AFP-ordninga er ikke mulig å bevare uten at opptjeninga av pensjon fortsetter som AFP-pensjonist og avkortinga fjernes. Det må bli hovedkravet både foran stortingsbehandlinga i vår og ved tariffoppgjøret i 2008.

Uføretrygd

Det sier seg selv at dagens uføretrygd ikke vil overleve dette systemet. I så fall vil jo de som er blitt uføretrygdet, komme mye bedre ut enn AFP-pensjonistene når de blir 62. Det er derfor satt ned et uførepensjonsutvalg med det uttrykkelige formål å tilpasse den slik at ikke folk kan lure seg unna ved uføretrygd. Nåløyet vil bli trangere, varig uføretrygd en sjeldenhet. En uverdig behandling med midlertidige vedtak og vandring mellom umulige motivasjonskurs og jobbsøking er framtida for de som faller utenfor. Og hvordan vil deres alderspensjon bli? Når vil de bli omfattet av levealdersjusteringa og levealdersjusteringa? Blir alderspensjon fortsatt det samme som uførepensjon? Må de over på den nye ynkelige førtidspensjonen for alle når de fyller 62 år? Jeg frykter det absolutt verste når det gjelder våre uføre. Nå har uførepensjonsutvalget utsatt offentliggjøring fra 15. mars til 1. juni.

[Les mer om uførepensjon her.]

Offentlige pensjoner

De offentlige pensjonene blir tilsynelatende ikke så berørt av pensjonsreformen. I stat og kommune er pensjonene 66 % av sluttlønn, og det kreves ikke mer enn 30 års ansettelse. Slik kan tilsynelatende selve folketrygda raseres uten at de offentlig ansatte merker noe. Slik er det sjølsagt ikke.

Levealdersjustering og indeksering innføres fra 1. januar 2010 også for offentlig ansatte.

Levealderjusteringa er beregnet å være 4,5 % i 2020, 9 % i 2030 og 17,9 % i 2050. I 2020 er altså 66 % ordninga ikke lenger 66, men 63 %. I 2050 er den bare 53,5 %. Ganske lik den folketrygda alene ville gitt i dag. 10 år senere har indekseringa ført deg ned på 48 % av sluttinntekta di. Trolig enda lavere.

Statlige og kommunale selskap

Her er det allerede i dag slik at selskapene sjøl dekker forskjellen mellom det bruttopensjonsordninga koster og det folketrygda gir. Alle som jobber i disse selskapene, vet at det å gå løs på dyre pensjonsordninger som truer konkurranseevnen har vært en gjenganger og svært mange ordninger er blitt sterkt svekket. Det er ikke vanskelig å se for seg hvordan presset vil bli når folketrygda svekkes og det blir et større gap å dekke.

Kommuner og stat

Det mest sannsynlige er at bruttopensjonen vil bli delt opp i en folketrygddel og en tilleggspensjon. Slik blir kostnadene til tilleggspensjonen en post i kommuneregnskapet. Etter hvert som folketrygda minsker i størrelse, vil pensjonsbiten i budsjettene øke, og det vil bli et politisk press for å senke kostnadene. Det vil også bli vanskelig å forsvare hvorfor de ansatte i stat og kommune skal slippe unna de nedskjæringene alle andre er blitt utsatt for. Dette er en prosess som vil ta noen år. Jeg tror regjeringa i første omgang vil konsentrere seg om å fjerne særaldersgrensene, tilpasse AFP-ordninga og fjerne 30-årsregelen. Da er i virkeligheten også bruttopensjonen død.

30-årsregelen

Her har de ikke tid til å vente. De strider mot selve prinsippet i pensjonsreformen, at du skal kunne gå av etter 30 år og ha full pensjon. Så 30-års regelen står for fall. Men det er vanskelig å se for seg hvordan en bruttopensjonsordning kan fungere uten en slik 30-årsgrense. Forvinner 30-årsregelen, så er veien til en alleårsregel både kort og naturlig.

Offentlige AFP-ordninger

AFP-ordninga i stat og kommune er i prinsippet todelt. Fra 65 til 67 år har du en bruttoordning, beregnet til 66 % av din sluttlønn. Fra 62 til 65 år har du en tilleggspensjon, folketrygd med 1.700 kroner i brutto tillegg (950 kroner netto i privat sektor). Jeg tror de i første omgang vil prøve å få den første delen inn under det samme system som i privat sektor.

Resten kan de kanskje overlate til markedets såkalte usynlige hånd. Allerede i dag er det slik at kommuner og stat betaler det meste av AFP-utgiftene sjøl. Når AFP utgiftene tredobles, hva vil da skje? Er det i praksis mulig å opprettholde et system der privat ansatte straffes økonomisk, men kan jobbe så mye de vil, mens offentlig ansatte slipper fri, men kan ikke jobbe?

Skattebegrensningsregelen forsvinner for førtidspensjonister, også i det offentlige

I dag omfattes AFP-pensjonister av skattebegrensningsregelen. De kan ha ei netto inntekt på 99.100 uten å betale skatt. Med minstefradrag på 24 % betyr det at de kan tjene 130.000 kroner uten å betale et øre i skatt. Mister de skattebegrensingsregelen, må de betale skatt som en ordinær lønnsmottaker. Da har du et minstefradrag på 34 %, får 86.000 i netto inntekt og betaler 28,8 % i skatt, det er en forskjell på 25.000 kroner, 2.000 kroner i måneden netto. Vår AFP-pensjonist med 130.000 i inntekt vil faktisk få mindre utbetalt enn en minstepensjonist.

Men hvorfor vil skattebegrensingsregelen falle? For det første fordi stortingsmeldinga sier at alt det regjeringa bruker på AFP i dag, inklusive det de bruker på skattelette skal inngå i AFP-potten, og de vil med sikkerhet ikke gi pengene to ganger. For det andre fordi det skal være mulig å jobbe så mye du vil ved siden av. Det er vanskelig å se for seg et system der du har en pensjonsbit som skattes for seg med skattebegrensing, og en lønnsbit som skattes i et annet system. Det er mer usikkert hvordan det går med trygdeavgiften, der pensjonister i dag betaler 3 %, mens lønnstakere betaler 7,8 % av brutto inntekt. Men når Bjarne Håkon Hanssen sier at skattefordelene er med i hans AFP-pott, så forvinner vel den også for førtidspensjonistene, og skatten øker med 4,8 % av brutto innekt.

Minstepensjon

En av regjeringas hovedargument er å redde folk unna minstepensjonistfella. I dagens folketrygd vil du bli minstepensjonist ved en inntekt på 170.000 i dine beste 20 år. I det nye systemet ville du blitt minstepensjonist ved ei inntekt på 210.000 i 40 år. Tankegangen er da at da får du ikke noe igjen for å ha jobbet. Etter min mening en merkelig argumentasjon, du har jo lønna di igjen og dette kan brukes mot en hver garantiordning.

Men det SV fikk igjen for nå å være med på pensjonsforliket, var en kompensasjonsordning for denne gruppa. Ved 170.000 i innekt får du 18.000 mer enn i dagens folketrygd. Det er tydeligvis nok til å juble.

Men hva hjelper det når også minstepensjonen rammes av levealdersjusteringa og taper 5.000 i 2020 og 20.000 i 2050? Og førtidspensjonistene ikke lenger skal skattes som pensjonister? Det rammer nettopp den gruppa som SV ville tilgodese og det rammer hardt. Og at det ikke lenger er mulig å gå av med AFP med lave inntekter? Og at indekseringa vil føre til at flere og flere blir minstepensjonister i løpet av sin levetid? Har du 10 % mer enn minstepensjon når du blir pensjonist, så er du minstepensjonist etter 10 år. Og at de nye AFP-ordninga vil føre til at du må ha ei inntekt opp i 350.000 for å unngå å bli minstepensjonist dersom du må gå av som 62-åring?

Pensjonsreformen produserer minstepensjonister. Og minstepensjonistene blir fattigere og fattigere.

Hvorfor?

I starten var økonomien hovedargumentet. Men med en forventet innsparing på bare 28 milliarder kroner og rekordhøye oljepriser er dette argumentet mer eller mindre forsvunnet. Det skal jo ikke mer enn 2,5 års oljeinntekter på 300 milliarder i året, før de 4 % en kan bruke i følge handlingsregelen dekker hele innsparinga.

Nå er hovedbegrunnelsen mangel på arbeidskraft. Men da er det arbeidslivet det må gjøres noe med, ikke pensjonen. Da må en lage ordninger slik at de 110.000 deltidsansatte som faktisk ønsker mer jobb, får det. Men da må kommune og stat være villig til å bruke det som er nødvendig. Og ønsker de virkelig å få de som i dag faller ut inn i arbeidslivet, så er iallfall ikke løsninga å halvere tiltaksplassene i arbeidsmarkedsbedriftene slik NAV faktisk gjorde som sitt første skritt.

Å tvinge utslitte 62-åringer inn i dagens arbeidsliv, vil bare føre til større sykefravær, enda dårligere helse og en uverdig slutt på arbeidslivet. Det finnes ingen samfunnsmessig gevinst i et slikt spill. Men arbeidslinja er en effektiv måte å flytte ansvaret over fra samfunn og arbeidsliv til den enkelte arbeidstaker og trygdemottaker. Vinner de fram med det er rettighetssamfunnet erstattet av veldedighetssamfunnet, og det meste av våre velferdsordninger ligger laglig til for hugg.

Bokomtale

ved Gunnar Rutle

Kunnskapssenteret De Facto har i mange år forsynt interesserte med argumenter mot nyliberalismen. Boka Privatisering – en kritikk er nylig kommet ut. Boka kan på mange måter ses på som en oppfølger av Den nyliberale revolusjonen – om angrepet på velferdsstaten som Peder Martin Lysestøl og Roar Eilertsen skrev for fire år siden.

Eilertsen og Bjerke sin bok har dessverre ikke vakt samme interesse i pressen som Tredje venstre-boka til Marsdal og Wold. Særlig syns jeg det er trist at Klassekampen ikke bryr seg, for etter min mening er De Factos nye bok – og forløperen – viktigere for de som ønsker å bidra til å snu utviklinga i Norge.

Boka gir også en mer materialistisk analyse av de økonomiske drivkreftene bak utviklinga enn det vi finner i Marsdal/Wolds bok.

Moderne – eller tilbake til forrige århundreskifte?

Boka starter med litt historikk i kapitlet «Markedet slår tilbake». Hvis du er blant dem som ikke tror på Erna Solberg og hennes venners prat om at dette er modernisering, så finner du argumenter her.

Noen tiår med ekstrem markedsøkonomi rundt forrige århundreskifte var en medvirkende årsak til at sosial(istisk)e bevegelser vokste seg sterke. De ble i stand til dels å trekke noen områder ut av markedet og over på offentlige (og demokratisk kontrollerte) hender, og dels å vinne oppslutning om at det offentlige bygde ut fellesområder som privat kapital ikke hadde økonomiske muskler nok til å klare.

Fra 70-tallet av har en fallende veksttakt i de kapitalistiske landene presset fram dagens utvikling med privatisering. Kapitalen er på desperat jakt etter nye markeder og nye felt der de kan gjøre profitable investeringer.

Men kampen mellom plan og marked er ikke ny. Den pågikk gjennom hele nittenhundretallet. Ingen av dagens argumenter er nye eller moderne. Ingen av resultatene heller. Tvert imot: Det vi ser nå, er en tilbakevending til den ekstreme markedsøkonomien vi hadde for omtrent 100 år siden.

Eneste dokumenterte resultat: ekstrem forskjell mellom rik og fattig

Fellesoppgaver som post, tele, kraft, samferdsel m.m krevde store fellesløft fra samfunnet – staten – for å kunne bygges ut. Det offentlige tok ansvaret i oppbyggingsfasen. Nå er vi over i høstingsfasen. Ikke rart at Erna Solbergs moderne venner ønsker å overta nå. Og hvorfor skal det ikke være mulig å gjøre profitt på skole og helse?

Boka dokumenterer grundig at privatisering og skatteletter ikke er noe vidundermiddel for vekst. Undersøkelser viser at verdiskapningen ikke er større i land med liten offentlig sektor enn i land med stor. FrPs og Høyres yndlingsargument for skattelette – at det skulle føre til at folk jobber mer – kan heller ikke dokumenteres. Det eneste åpenbare resultat av ekstrem markedsorientering er grotesk polarisering mellom rik og fattig – i USA tjener for eksempel lederne i de største selskapene 1.000 ganger gjennomsnittlig industriarbeiderlønn. Og vi er på god vei også her til lands.

Ansgar Gabrielsen tappet statskassen for hundrevis av millioner uten å bli straffet for det. Historien om det finner du i slutten av kapittel 1. Der, og i kapittel 2: «Kunsten å selge arvesølv», finner du en omfattende gjennomgang av hvordan skiftende norske regjeringer har gått fram for å privatisere de viktigste statsforetakene, og hvem som tjener på det. Du får også beskrivelsen av hvordan boligsektoren ble snudd fra å være offentlig styrt og subsidiert til å bli et lukrativt område for profitt og spekulasjon.

Anbud og konkurranseutsetting funker ikke – la pengene følge pasienten.

I kapittel 3, 4 og 5 går forfatterne inn på metodene som brukes for å slippe profittinteressene inn på de områdene vi tradisjonelt har forbundet med velferdsstaten. Visste du at det meste av konkurranseutsetting i Norge hittil har vært temmelig mislykket, også sett fra kapitalistenes synsvinkel? Problemet har vært at skal du gjøre profitt på skole og helse, må du enten få folk til å arbeide mer eller tjene mindre.

I England klarte Thatcher og etterfølgere å få til det: svake fagforeningene og stor arbeidsledighet gjorde det mulig å presse arbeiderne over på dårligere avtaler. I Norge står fagbevegelsen fortsatt sterkt, og arbeidsledigheten er ganske liten. Dermed har det til nå vært lite å hente.

Gjennom 1990-tallet argumenterte privatiseringstilhengerne helst som voktere av den offentlige pengesekken: Ved å sette offentlige oppgaver ut på anbud skulle de offentlige utgiftene reduseres. Slagordene var av typen «mer helse for pengene». Men siden resultatene har vært dårlige, ser det ut til at privatiseringstilhengerne nå mer og mer satser på en annen vei: «pengene følger brukerne». (Se også artikkelen til Rolv Rynning Hanssen i dette nummeret av Røde Fane, red.) Dette har også den fordelen at de kan bruke argumentet «større frihet for den enkelte», et argument som har stor gjennomslagskraft.

Forfatterne argumenterer godt for hvordan systemet med «pengene følger brukeren» vil drive fram et todelt velferdssystem: Et dårlig – og stadig dårligere – offentlig tilbud for de fattige som ikke har råd til å betale ekstra for tilleggsgoder, og et langt bedre profittbasert tilbud for dem som kan betale ekstra.

Hvordan Oslo kommune tapte 10 millioner på konkurranseutsetting

Kapitlet «Bestemor på anbud» gjennomgår det som har vært prøvd av anbud og konkurranseutsetting av sjukehjem. Dette kapitlet burde være obligatorisk lesestoff for alle kommunestyrerepresentanter som skal ta stilling til slike saker. Ikke minst bør historien om hvordan det svenske (men Orkla-eide) omsorgskonsernet Carema stakk av fra en tapskontrakt på Vinderen sjukehjem i Oslo, være en tankevekker. Kontraktsbruddet påførte Oslo kommune 10 millioner i ekstrautgifter (her snakker vi altså virkelig om å spare penger på konkurranseutsetting). Likevel har Carema gjennom dyktige finansmanipulasjoner (et datterselskap uten verdier og egenkapital) gjort det umulig for Oslo kommune å få erstatning, sjøl om kommunen etter all sannsynlighet vil vinne i en rettssak.

I de neste kapitlene tar forfatterne for seg utviklinga på ytterligere tre områder:

• Privatisering av renovasjonen og de dramatiske følgene av den siste endringen av forurensingsloven.
• Kvalitetsreformen i høyere utdanning, der de blant annet ser på konsekvensene av at universitetene får betalt etter hvor mange studenter de får gjennom studiene uten stryk.
• Og sist, men ikke minst: de gjennomgår og kritiserer forslaget til pensjonsreform.

Det vil føre for langt å gå inn på alle disse feltene i denne anmeldelsen. Les sjøl, og bli vis!

Boka avslutter med et oppsummerende kapittel, som blant annet går inn på konsekvensene for fagbevegelsen.

Jeg syns ikke boka er helt klar i strukturen. Boka skjemmes litt av at enkelte ting gjentas i flere kapitler. Men slike feil er likevel underordnet. Det viktigste nå er å få argumentene og analysene ut til folket. Og det er ikke tvil om at Roar Eilertsen og Paul Bjerke har laget en bruksbok med masse ammunisjon for privatiseringsmotstanderne. Løp og kjøp!

Hva jeg savner – eller en oppfordring til forfatterne

Jeg savner behandling av to saker:

Det ene er en kritikk og analyse av nyorganiseringa av kommune-Norge, der KPMG (og andre konsulentselskap?) gjør seg dobbelt rike:

• Først ved å selge blåkopier av konsulentutredninger om to-nivå-kommuner til et utall kommuner – en kommunemodell som legger til rette for anbud og konkurranseutsetting.
• Deretter på selge konsulenttjenester til de private selskapene skal inn i det nyåpnete kommunemarkedet.

Det andre området jeg savner er en analyse av Clemets stille revolusjon i skolen.

Men det er kanskje emne for en eller flere nye bøker? Ikke vent fire år med dem!

Bokomtale

ved Ingrid Baltzersen

Magnus E Marsdal og Bendik Wold har skrive eit manifest for «det tredje venstre», ei bok dei ynskjer at skal påverka korleis venstresida skal sjå ut framover.

Boka er hovudsakleg ei grundig analyse og kritikk av den borgarlege individualismen, og dei tre formene denne har: nyliberalismen, «postmodernismen» og underhaldningsindustrien. Andre del av boka handlar om individualismen, om kven dei nye rørslene er, og til slutt forfattarane sitt ynskje om det tredje venstre, og ynskja deira (ti bod) for korleis denne rørsla skal vera.

Den første delen er svært grundig og godt dokumentert. Tredelinga av den borgarlege individualismen fungerer bra, og forfattarane viser korleis nyliberalismen, postmodernismen og underhaldningsindustrien legitimerer kvarandre, sjølv om bodskapen ikkje er den same på dei tre områda. Som dei skriv:

«Man møter det samme verdensbildet overalt. Holdninger hos økonomer, politikere, reklameguruer, kultursynsere og mannen i gata bekrefter hverandre gjensidig. Klassedelingen, klasseinteressene og alt det som fulgte med hører fortiden til. Arbeiderklassen finnes ikke mer.» (Side 15.)

Boka analyserer utviklinga først og fremst idehistorisk, ikkje historisk-materialistisk. Dette er eit problem i kapittelet om nyliberalisme, fordi forfattarane ikkje viser det økonomiske grunnlaget for framveksten av nyliberalismen. Dette er til gjengjeld godt dokumentert i boka Privatisering – en kritikk av Eilertsen og Bjerke, som også er omtala i dette nummeret av Røde Fane. Det økonomiske grunnlaget for nyliberalismen er at profitten har sunke, og det manglar profitable stader i privat sektor å investera i, difor hiv kapitalistane seg over offentleg sektor. Sidan Marsdal og Wold ikkje har ei økonomisk forklaring på utviklinga, manglar dei også en imperialismeteori. Kapitla om postmodernismen og underhaldningsindustrien fungerer betre, nettopp fordi dei knyter ideologi saman med den økonomiske utviklinga.

Det siste kapittelet i boka, «Det tredje venstre», handlar om kor forfattarane vil vidare. Dei presenterer 10 bod om korleis dei vil at venstresida skal sjå ut i framtida. Dei meiner at den nye venstresida ikkje har kome enno, men at me ser kimane til det i det dei kallar det tredje venstre. Boda dei har laga, er ynskja dei har for den nye venstresida.

Manglar klasseperspektiv

Eit gjennomgåande problem i boka er at forfattarane ikkje ser på klasse som viktig. Marsdal og Wold forhold seg til eit fragmentert samfunn der dei som er i den utdanna middelklassa ikkje får auge på klare frontar eller klasseskilje, mens arbeiderklassa og storborgarskapen framleis er homogene grupper (side 65). Forfattarane ser bort frå arbeiderklassa, og ser på den utdanna middelklassa som den revolusjonære krafta. Det tredje venstre har som oppgåve å byggja allianse mellom den moderne middelklassa og den organiserte arbeiderklassa. Forfattarane identifiserer seg sjølv som middelklasse, og skriv i ein kronikk i Dagbladet 9. november 2004: «Selvsagt er livsnytersosialismen forlokkende for oss i Oslos skrivende middelklasse. Men den er noe mye større. Den er for dem som vasker kontorene våre.» Det å laga ein sosialisme på vegne av «dem som vasker kontorene våre» smakar for meg av sosialisme ovanfrå, som dei sjølv kritiserer gjennom heile boka.

Marsdal og Wold skriv om møtet sitt med venstresida, at dei møtte ein «arbeiderisme som dyrker forestillingen om 1930-tallets sixpencekledte arbeidskar som om han hadde Sosialismens hellige gral gjemt under sin loslitte lue» (side 223). Eg meiner ikkje at arbeidarmenn er dei einaste som kan definera sosialismen. Mange har skrive før meg om at kvinner er størstedelen av arbeidarklassa. Men eg meiner at grunnen til at arbeidarklassa er den viktigaste revolusjonære krafta er fordi dei har umiddelbare økonomiske og praktiske interesser av ein revolusjon. Store deler av middelklassa kan også vera revolusjonære, fordi dei også blir proletariserte og har interesse av eit anna samfunn slik som Marsdal og Wold også skriv om. Viss arbeidarklassa ikkje er viktig, så er det sikkert greitt å skriva slik som Marsdal og Wold om «dem som vasker kontorene våre», eller «Vi ler av en arbeiderklasse som gir sin egen LO-leder 800.000 kroner i årslønn» (side 229).

Kor er feminismen?

Det er bra at Marsdal og Wold set i gang ein diskusjon om korleis venstresida skal bli sterk og viktig. Men me hadde kanskje kome litt vidare viss dei også hadde bruka tidlegare norske teoretikarar som har skive om mykje av det dei stiller krav om, demokrati og fokus på behova til individet. Dei har over 300 henvisningar i boka, men ikkje ei henvisning til Kjersti Ericsson.

Det er spesielt å laga ei bok som først og fremst skal handla om demokrati, der ein ikkje nemner teoriutviklinga fleire damer i AKP starta på 1980-talet. Kjersti Ericsson sine to bøker Søstre, kamerater! og Den flerstemmige revolusjonen er vel dei mest kjente bidraga. For meg blir det tomt prat om demokrati og individuelle rettar når det einaste konkrete forslaget dei har er at økonomien må inngå i demokratiet. Feministiske sosialistar har vist at viss ikkje kvinner er ein viktig del av den revolusjonære rørsla og den revolusjonære teoriutviklinga, så kjem dei i alle fall ikkje til å bli viktige under og etter revolusjonen. Kjønns- og minoritetsundertrykkjing vil ikkje forsvinna berre ein får kollektivisert økonomien. Her meiner eg faktisk me kan læra noko også av akademisk forsking under postmodernismen, i å sjå minoritetar og forskjellar, ikkje berre kollektive fellestrekk og interesser. Eller som Kjersti Ericsson skriv i Den flerstemmige revolusjonen (side 14-15): «En felles kamp kan ikke bygge på at alle er like. Den må bygge på en allianse der ulike utgangspunkt blir respektert, der motsetninger og undertrykkingsforhold tas opp og bearbeides.»

Dei nye rørslene

Marsdal og Wold har stor tru på dei nye rørslene. Men dei skriv ikkje noko om korleis dei skal organisera seg for å fungera som ei revolusjonær kraft, det tredje venstre. Eg meiner noko av problemet med antiglobaliseringsrørsla og antikrigsrørsla er at det er mange folk og veldig mange retningar. Dei fleste som møter opp i demonstrasjonar og konferansar har ikkje nødvendigvis noko ynskje om å endra dei grunnleggjande maktforholda i verda. Det bør førast ein offensiv diskusjon om revolusjon og reform i desse foruma, men boka Tredje venstre fungerer meir som ei avgrensing mot den organiserte venstresida.

av Jan Myrdal

Nu meddelar BBC att förhandlingar om vapenvila pågår mellan minister K. Jana Reddy i Andhra Pradesh och sekreteraren i delstatens maoistiska Folkets Krig Grupp, Ramakrishna. Jag har ingenting hört och sett om den nyheten i svenska medier.

Den tystnaden är kanske inte så märklig. Det gäller visserligen ett krig som pågått i trettiofem år (eller i femtiosex om man räknar från Telenganaupproret 1948), ett som pågår i fjorton indiska delstater; ett blodigt ett som skördar tusentals offer. Men de områden det gäller heter officiellt disturbed areas, är av den hårt beväpnade polisen omringade och helt stängda. Fast de är stora som svenska landskap och de indiska bonderevolutionärerna kallar dem befriade områden. Men tystnaden har också en annan förklaring: det är ett fattigbondekrig och om sådana tiger man numera i huvudstäder och i-landsmedier. Marknaden sägs ju ha segrat. Fast trots denna medietystnad har kriget i Indien spritt sig. Det pågår nu särskilt i Andhra Pradesh, Bihar, Chhattisgarh, Jharkhand, Maharashtra och Orissa.

Att jag vet allt detta, beror på att jag för tjugofyra år sedan var med guerillan, «de väpnade plutonerna» i ett deras basläger i bambuskogarna i Östra randbergen väster om Godavarifloden i Polavaram taluk och dessförinnan hade varit i de stora befriade områdena i Warangal och Khammam; sett deras skolor och bevattningsanläggningar och monument över stupade hjältar, talat med såväl de unga krigarna som med ledarna. Men också med poeterna; bandat sånger och dikter (gjorde en grammofonskiva med materialet).

Ensam var jag inte. Gun Kessle, min dotter Eva och jag hade från Bombay av organisationen förts – underjordiskt som det heter – till Hyderabad och sedan av de lokala organisatörerna smugglats förbi poliskontrollerna och in i de stängda områdena i Andhra Pradesh. Reportaget publicerades sedan framförallt i indisk press. Men även i Förenta staterna, Japan och Sverige. Såvitt jag vet har inga andra besökare sedan kunnat rapportera från det kriget och förklara dess orsaker och revolutionärernas politik i de befriade områdena. De bilder Gun Kessle då tog är de enda jag sett dessa – under vidare tjugofem år – pågående krig.

Varför vill jag nu ha detta sagt? Materialet finns ju i en bok som kommit på många språk – senast på telugu – Indien väntar. Jo, det är viktigt att påpeka att det alls inte är så att historien tagit slut och de folkliga resningarna upphört även om de segrande revolutionerna nu liksom förr stabiliseras och byter yttre färg när revolutionärerna segrat och fått egna klassintressen. Också det tillhör historiens lagbundenhet; den franska revolutionen segrar i restaurationen; den kinesiska i den extremt marknadsliberala fas som kallas socialism med kinesiska förtecken. Också äldre bror Subba – Subanna – och äldre syster Nirmala – Nirmalakka – skulle kanske byta skepnad när den fattigbonderevolution de nu leder fyllt sin historiska uppgift och gåt till seger.

av Jarl Hellesvik

I boka Statsforfatningen i Norge som kom ut i 1962 skriver jussprofessor Johs Andenæs, som nylig døde, at av de alminnelige ideer som den norske grunnloven bygger på, vil han nevne tre: Det er folkesuverenitetsideen, maktfordelingsprinsippet og læren om de ukrenkelige menneskerettigheter (individuelle rettigheter).

Andenæs skriver at «folkesuvereniteten går ut på at folket har rett til å rå selv. Det gjelder både med hensyn til det indre styre og det gjelder utad i forhold til andre stater. Folkeviljen er den øverste norm for statens styre …» Han skriver videre at: «Folkesuvereniteten, folkets selvbestemmelsesrett, det er selve kjernepunktet i den demokratiske ideologi.»

Maktfordelingsprinsippet

Maktfordelingsprinsippet skriver seg fra den franske statsrettfilosofen Montesquieu. I hans verk Lovens ånd, som kom ut i 1748, hevder Montesquieu at «den som har makt har en tilbøyelighet til å misbruke den». For å hindre maktmisbruk, må det skapes en ordning slik at «makt stanser makt». Ut fra dette ble det utledet at statens organer måtte bestå av en lovgivende makt utgått av folket i valg, en utøvende makt og en dømmende makt.

Disse to elementer, sammen med læren om de ukrenkelige menneskerettigheter, er det nok først og fremst det siktes til, når det i § 112 i Grunnloven, som bestemmer hvordan grunnlovsendringer skal skje, heter at grunnlovsendringer ikke må bryte med Grunnlovens ånd og prinsipper.

Den norske Grunnloven var en av de første grunnlover som ble skrevet ut fra denne ånd og disse prinsipper. De andre grunnlover som ble skrevet over samme lest på denne tiden, ble etter hvert styrtet. Den norske var den eneste som ble stående.

Gustav Sieg Sørensen i Folkebevægelsen mod EU i Danmark skriver i sitt notat «De europeiske folks kamp for folkestyre» at:

«I modsætning til den franske revolutions blodige årti har Norge været et fredeligt og stabilt samfund nu i næsten 200 år. Derfor har den norske grundlov – direkte eller indirekte præget alle de grundlove, der siden er skrevet i Europa.»

Hver og en kan jo tenke igjennom følgende spørsmål: Hvilke stater i Europa har hatt og har en grunnlov og et styresett tuftet på disse ideer og hvor lenge har de hatt det? Jeg tror jo at de fleste som gjør en slik gjennomgang, vil innse at det ikke er noen selvfølge at Europa skal være demokratisk styrt.

Hva er en grunnlov?

Konventet (som laget forslaget til EU-grunnlov) har valgt å kalle forslaget for forfatning. Tidligere har alle avtaler som har lagt grunnlaget for utviklingen av EU, blitt kalt for traktater: Roma-traktaten osv. Hva er så en forfatning eller grunnlov for noe?

Ifølge Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon (1999) er en grunnlov: «det sett av bestemmelser som konstituerer et lands politiske system og regulerer særlig viktige sider ved dets funksjonsmåte. Disse bestemmelser kalles også forfatning eller konstitusjon». I Damms store leksikon (1986) heter det at en grunnlov er: «en statsforfatning eller en konstitusjon. Inneholder de grunnleggende regler om forfatningen, dvs om statens organisasjon og om forholdet mellom stat og individ».

EU-grunnloven

Litt om forslaget til EU-grunnlov (heretter omtalt som «EU-grunnloven, grunnloven eller forfatningen») som er blitt utarbeidet. Forslagstillerne gir det sjøl betegnelsen EU-forfatningen. Det heter i grunnlovsforslaget at EU-grunnloven kun kan endres ved enstemmighet.

For ikke lenge siden ble det avviklet en debatt i EU-parlamentet om dette forslaget. Der argumenterte føderalistene (de som vil ha en forbundsstat; dette betyr at medlemslandene blir delstater) at det ikke var noen grunn til å være imot forslaget, fordi det jo stort sett er en formalisering av de gjeldende traktater og ordninger som allerede finnes i EU. Det er jo mye sant i det, men der er en del sentrale elementer som gå ut over dagens ordninger. Bare det at de velger å omtale forslaget som en forfatning, viser at de mener at dersom dette blir vedtatt, må EU være for en stat å betrakte. I det minste uttrykker dette at det er det som er ambisjonen.

La oss så kikke litt på innholdet i dette grunnlovsforslaget. Grunnloven bestemmer at de sentrale institusjonene i EU vil være: Det europeiske råd, Ministerrådet/Rådet, Kommisjonen, Parlamentet, Domstolen og Sentralbanken

Det europeiske råd

Det europeiske råd består av statslederne/regjeringssjefene i medlemslandene/delstatene. Det europeiske råd fastlegger overordnete politiske retningslinjer og de viktigste politiske prioriteringer. Det har ingen lovgivende funksjon. Det heter i grunnloven at beslutninger vedtas med konsensus, dersom ikke annet er fastsatt i forfatningen. Om ordet konsensus betyr det samme som enstemmighet, er uklart, fordi ordet enstemmighet er brukt andre steder i forfatningen. Om forslaget til EU-forfatning, heter det at Konventet (gruppen som laget forslaget) vedtok alle beslutninger med konsensus. I det tilfellet betydde det i hvert fall ikke enstemmighet, men derimot overveiende enighet, da det var et mindretall i opposisjon til alle konsensusbeslutningene. Det står ikke noe i bestemmelsene om Det europeiske råd at møtene og forhandlingene skal være åpne, i motsetning til om Rådet, hvor det uttrykkelig står at forhandlingene og avstemningene skal være åpne. Jeg tolker dette slik at forhandlingene og eventuelle avstemninger i Det europeiske råd vil være lukket. Dette innebærer i så tilfelle at det blir helt håpløst for befolkningen i de enkelte delstatene å få vite hva vedkommende statsleder har forfektet og eventuelt stemt på møtene i Det europeiske råd.

Det europeiske råd skal ledes av en formann som velges for to og et halvt år av gangen.

Ministerrådet/Rådet

Ministerrådet består av fagministrene fra delstatene for gjeldende område, for eksempel landbruksministrene, som behandler saker som gjelder landbruket. Det er i Ministerrådet den sektorpolitiske lovgivningen endelig vedtas med kvalifisert flertall, dersom ikke annet er bestemt i grunnloven (artikkel I-22, avsnitt 2 og 3).

Europakommisjonen

Kommisjonen består av en rekke generaldirektorater, som kan sammenlignes med de norske departementer. Kommisjonens formann foreslås av Det europeiske råd og godkjennes av Parlamentet. Delstatenes regjeringer foreslår tre kandidater fra hver delstat som kommisjonærer/kommissærer. Kommisjonens formann plukker da ut blant disse, en fra hver delstat og fremmer forslag til kommisjonærer (en fra hvert land). Forslaget fra Kommisjonens formann forkastes eller godkjennes i sin helhet av EU-parlamentet. Kommisjonen sitter i en periode på 5 år.

Forfatningen slår fast at Kommisjonen skal ha initiativretten til ny lovgivning. Det fastslås også at dersom ikke annet er fastsatt i forfatningen, er det kun Kommisjonen som kan komme med forslag til EU-lover (artikkel I-25 avsnitt 2). I tillegg skal Kommisjonen kontrollere gjennomføringen av lovene og holde øye med at forfatningen overholdes. Ifølge forfatningen er det forbudt for kommisjonærene å ta nasjonale hensyn i sitt virke. Kommisjonen har også ansvaret for EU-budsjettene.

Kommisjonen er regnet for å være EUs mektigste organ. Den betraktes som EUs regjering og representerer derfor den utøvende makt i EU.

Europaparlamentet

Nå er det 732 medlemmer i Parlamentet. 14 av dem er valgt fra Danmark. Valgperioden er på 5 år. Hver delstat gis anledning til å velge et visst antall representanter. Parlamentet godkjenner eller forkaster lovforslagene fra Kommisjonen, sammen med Ministerrådet. Ut over dette har Parlamentet noen politiske kontrollfunksjoner og rådgivende funksjoner.

Den europeiske unions domstol

Domstolen består av en dommer fra hver av delstatene. Dommerne utpekes av delstatenes regjeringer. De sitter for 6 år av gangen.

I EU-grunnloven heter det om domstolen (blant annet i artikkel III-274) at «Såfremt et slikt spørsmål (fortolkningen av forfatningen/grunnloven og rettsakter utstedt av unionens institusjoner, organer, kontorer og agenturer) reises i en rettssak ved en nasjonal rett, hvis avgjørelse ifølge nasjonale rettsregler ikke kan påankes, har retten plikt til å bringe saken inn for Domstolen». Dette betyr at på alle områder hvor EU har tildelt seg selv kompetanse eller bestemmende myndighet, er det EU-domstolen som skal dømme i siste instans.

Lovgivningen i EU

Kort forklart foregår lovgivningen i EU ved at Kommisjonen fremmer lovforslag. Kommisjonen er forpliktet til å fremme lovforslag i tråd med grunnloven og de politiske prioriteringer som er gitt av Det europeiske råd. Forslagene går så til Parlamentet som kan vedta eller forkaste forslagene ved simpelt flertall. Deretter går forslagene til Ministerrådet som vedtar eller forkaster lovforslagene med dobbelt kvalifisert flertall.

Statsoppbyggingen i EU bryter med maktfordelingsprinsippet og folkesuverenitetsideen.

Som vi ser, bryter oppbyggingen av EU med maktfordelingsprinsippet. Skillet mellom den lovgivende og utøvende makt brytes ned, ved at den utøvende makt i EU (Kommisjonen) får enerett til å fremme lovforslag. Ministerrådet, som består av representanter for den utøvende makten i delstatene, blir en del av den lovgivende makten. Alt dette betyr igjen at på alle områder hvor EU har tildelt seg selv lovgivende myndighet, er de folkevalgte lovgivende myndigheter i delstatene fratatt lovgivningsmyndighet. Det samme gjelder den utøvende myndighet. På alle områder hvor EU har tildelt seg selv denne myndighet, mister delstaten denne utøvende myndighet.

Dermed er befolkningen i EU fratatt nærmest all innflytelse på lovgivningen i EU. Den har så godt som ingen mulighet til å kaste de lovgivende organer. Dermed foretas et brudd med folkesuverenitetsideen. Denne går som tidligere nevnt ut på at det er folket i allmenne valg som skal bestemme hvem som vedtar lovene i staten og hvem som utøver lovene. Befolkningen i EU kan heller ikke ved allmenne valg få Kommisjonen/EU-regjeringen kastet.

Det er direkte skremmende å se hvor lett de dominerende politiske kreftene i Europa (Norge medregnet her) tar på at disse sentrale ideer i statsrettsfilosofien avskaffes gjennom utviklingen av EU. Det er direkte skremmende å registrere hvor villige EU-tilhengerne i Norge er til å avgi disse grunnleggende prinsipper og ideer som ble nedfelt i den norske grunnloven av 1814 og som vi har forfektet siden da. Derfor har jeg da også over lang tid hevdet at EU-tilhengerne er lørvete i kantene når det gjelder grunnleggende demokratiske prinsipper – eller det som verre er.

Hva er demokrati?

Ordet demokrati eller folkestyre er blitt brukt og misbrukt og brukes og misbrukes fortsatt, som et honnørord for mange slags regimer som jeg langt fra vil karakterisere som demokratiske. Det virker i dag som om nesten alle er for «demokrati». Men ordet er også nøyaktig definert. En av dem som har gjort det er professor Philippe Schmitter ved EUs tenketank i Firenze som sammen med Terry Karl har foreslått følgende definisjon som burde utelukke misbruk: «Et demokrati er et styringssystem der borgerne – gjennom sine valgte representanter, gjennom konkurranse og samarbeide om velgerne – gjør makthaverne ansvarlige for sine handlinger i den offentlige sfære.»

EU er grunnleggende udemokratisk

Fra EU-tilhengernes side innrømmes det motvillig at EU har et demokratisk underskudd. Dette er en sterk underdrivelse. Det som er selve prøvesteinen på om en stat er demokratisk eller ikke, er om befolkningen har muligheter til å stille sine makthavere til ansvar gjennom demokratiske prosesser. EU-borgerne har ingen mulighet til å få avsatt verken den utøvende makt (Kommisjonen) eller den lovgivende makt, sjøl om et flertall av befolkningen skulle være sterkt misfornøyd med den politikk som føres. Altså er EUs statsoppbygging grunnleggende udemokratisk. Den tidligere nevnte professor Phillippe Schmitter, som for øvrig er tilhenger av EU-prosjektet, skriver i sin bok Hvordan demokratisere EU og hvorfor at statsvitere som både er eksperter på og tilhengere av unionene, er enige om at dersom EU søkte om å bli medlem av unionen, måtte svaret bli nei, for det er bare demokratier som kan bli medlemmer!

Det jeg har beskrevet ovenfor, betyr at i samme grad som EU er blitt utviklet, i samme grad har folkestyrene rundt omkring i EU-landene blitt avviklet. Dersom forslaget til EU-forfatning blir vedtatt, betyr dette et endelig farvel til opp til 150 års demokrati i enkelte av medlemslandene. Dersom forslaget til EU-forfatning blir vedtatt, vil dette medføre at det vil være omtrent likeså få demokratier igjen i Europa som det var i perioden 1940-45. Sammenlignet med EU-grunnloven er den norske grunnloven for et lysende demokratisk fyrtårn å regne.

Allikevel ser vi at for eksempel representanter for partiet Høyre uten forbehold hyller forslaget til EU-grunnlov som et demokratisk framskritt. Jeg synes at det er tankevekkende på en nifs måte.

EU-grunnloven er av en kvalitativt ny type

I EU-grunnloven er det nedfelt at det skal føres en bestemt økonomisk politikk. Denne økonomiske politikken blir omtalt som markedsliberalistisk eller nyliberalistisk. I artikkel I-4,2 heter det: «Unionene sikrer at det i EU er fri bevegelighet for personer, tjenesteytelser, varer og kapital, samt etableringsfrihet i overensstemmelse med denne forfatnings bestemmelser.» Dette gjør den til en grunnlov av kvalitativ ny type. Slikt er aldri før blitt nedfelt i noen grunnlov. Også dette er med på å gjøre EU til et udemokratisk prosjekt. Befolkningen vil ikke lenger kunne være med å bestemme hvilken økonomisk politikk som staten fører, når de avgir sin stemme ved allmenne valg.

Den norske Grunnloven og EU

Jeg har tidligere laget et notat hvor jeg påviser at en rekke paragrafer i den norske Grunnloven som regulerer de mest sentrale funksjoner i den norske staten, må fjernes eller endres før Norge kan bli medlem i EU. Dette notatet er tidligere blitt trykket i avisa Klassekampen. Dette gjelder minst 10 grunnlovsparagrafer. Jeg skal ta et eksempel på dette.

I § 49 i den norske Grunnloven heter det at: «Folket utøver den lovgivende Magt ved Stortinget …». I § 75 i Grunnloven heter et at «Det tilkommer Stortinget: a) at give og ophæve Love, …»

I EU-grunnloven står det i artikkel I-5a at: «Forfatningen og de lover som er vedtatt av Unionens institusjoner under utøvelsen av de bestemmelser, som er tildelt denne, går foran medlemsstatenes lover.»

Dette betyr at den norske Grunnloven, alle norske lover, forskrifter, vedtekter og vedtak, er underordnet EU sine rettsakter på alle de områder hvor EU har tildelt seg selv lovgivningskompetanse eller bestemmende myndighet. Og det er på de aller fleste områder.

Ser man litt grovt på EU-grunnloven, ser man at den tildeler EU enekompetanse (bestemmende myndighet) på en rekke områder som for eksempel i fiskeriforvaltningen. Den tildeler EU «delt kompetanse» på en rekke andre områder. For eksempel tekniske bestemmelser knyttet til fiskeriene. Men bestemmelsen her gir ikke delstatene rett til å bestemme, dersom EU allerede har vedtatt lover eller når EU vedtar lover på disse områder. Da må delstatenes lover vike dersom de kolliderer med EUs lovgivning. Man skal lete lenge etter i EU-grunnloven for å finne områder hvor det eksplisitt står at EU ikke har noen kompetanse eller myndighet.

Kort oppsummert så fører et norsk EU-medlemskap til at den utøvende myndighet overgis til EU, den lovgivende myndighet overgis til EU og den dømmende myndighet overgis til EU. Alt dette er soleklare brudd med den norske Grunnloven.

Meget sentrale paragrafer som regulerer den norske statens virke, må altså fjernes eller endres før Norge kan bli EU-medlem. Dersom man ikke fjerner § 75 i Grunnloven, kan den jo endres til for eksempel: «Det tilkommer Storthinget at gi og oppheve lover på de områder hvor Den europeiske Union ikke er tildelt lovgivningskompetanse.» Jo – EU-tilhengerne får noe å bale med.

§ 93 kan ikke benyttes

Fristen for å levere inn grunnlovsforslag gikk ut for det nåværende valgte storting 30. september i år. Der ble det fremmet tre grunnlovsforslag som det blir hevdet er relevant for EU-saken. Alle gjelder § 93 i den norske Grunnloven. Steinar Bastesen foreslår at § 93 fjernes. Marit Arnstad forslår at § 93 ikke skal kunne brukes før det er avholdt rådgivende folkeavstemning, og Inge Lønning foreslår at man etter en rådgivende folkeavstemning skal kunne avgi suverenitet med 2/3 flertall.

Etter min mening er det soleklart at § 93 ikke kan brukes til å melde Norge inn i EU.

For det første fordi et medlemskap ikke innebærer avgivelse av suverenitet på et saklig begrenset område. For det andre fordi EU ikke kan betraktes som en internasjonal sammenslutning, men en union eller statsdannelse. For det tredje fordi det slås utrykkelig fast i § 93 at slik suverenitetsavståelse ikke gis rett til å forandre Grunnloven. Et medlemskap i EU medfører jo at den norske Grunnloven blir forandret eller opphevet, helt eller delvis.

Nå er det ikke bare amatøren Hellesvik (som Høyres stortingsrepresentant Raymond Robertsen så treffende kalte meg for i avisa Finnmarken, da han forsøkte å bagatellisere mitt lille notat om den norske grunnloven og EU) som mener at § 93 i Grunnloven ikke kan benyttes til å melde Norge inn i EU. Professor og EU-tilhenger Hans Petter Graver, som ifølge Aftenposten er en av Norges fremste eksperter i statsrett og EU-rett, mener det samme.

Aftenposten skriver 29. mai i år at Graver «mener de omfattende endringene som har skjedd i EU, gjør Grunnlovens paragraf 93 uegnet til å melde Norge inn i EU. Paragraf 93 tillater overføring av suverenitet på et saklig begrenset område. Ifølge Graver kan ikke EU-samarbeidet lenger defineres som et saklig begrenset område. Innføringen av ØMU er et av flere områder der dagens EU er langt mer omfattende enn gårsdagens EU. En innmeldelse på et saklig begrenset område vil være i strid med de forpliktelser som Norge inngår med EU om et medlemskap.»

Nødvendige grunnlovsforslag er ikke blitt fremmet

Hvorfor har så ikke de nødvendige forslag til grunnlovsendringer, som kreves for å kunne melde Norge inn i EU, blitt fremmet av EU-tilhengere på Stortinget i inneværende periode? Ja, det kan man jo kun spekulere i. Har de gitt opp? Neppe.

En mulighet er at en del av EU-tilhengerne ikke vil ta inn over seg realitetene i saken. De er rett og slett ikke villige til å innrømme ovenfor seg selv at et norsk EU-medlemskap vil medføre omfattende grunnlovsbrudd og brudd med de demokratiske idealer og prinsipper vår konstitusjon bygger på.

En annen mulighet er at andre EU-tilhengere, har forstått alt det jeg her har snakket om, men allikevel satser på at § 93 skal kunne brukes, fordi de håper at befolkningen ikke vil fatte hva som skjer. To av disse er nok Høyres stortingsrepresentanter Inge Lønning og Julie Christiansen som har et debattinnlegg i Aftenposten 29. oktober 2004, hvor det tydelig går fram av innholdet at de mener at § 93 kan benyttes til å melde Norge inn i EU.

Et argument de da kanskje vil benytte seg av, er det som jussprofessor og EU-tilhenger Eivind Smith så arrogant foreslo: At vi kan velge å ha en sovende grunnlov. Men den som sover, våkner vanligvis opp igjen. Den som ikke våkner opp igjen, dør. Smith burde heller sagt at vi kan velge å ha en dau grunnlov!

Dersom EU-tilhengerne kommer til å prøve seg å på å melde Norge inn i EU ved hjelp av § 93. Hva skal vi da kalle det for? Det kan jo hver og en selv gjøre seg opp en mening om.

Nominasjoner og valg

Vi er nå inne i en nominasjonsprosess i partiene i forbindelse med kommende stortingsvalg, snart er det valgkamp og stortingsvalg. Min oppfordring til alle de partimedlemmer som er EU-motstandere er: Bring disse spørsmålene inn i nominasjonsprosessene. Det vil styrke vårt folkestyre. De som ønsker å sitte på Stortinget, er etter min mening forpliktet til å ha oppfatninger om disse grunnleggende problemstillinger knyttet til vår statsforfatning. Ellers har de intet på Stortinget å gjøre!

I nominasjonsprosessene som nå pågår i alle partier, er det to spørsmål som det er naturlig og nødvendig å stille de som ønsker å være kandidater:

• 1. Mener du at Norge bør/må bli medlem i EU?
• 2. Mener du at § 93 gir juridisk hjemmel til å melde Norge inn i EU?

Jeg oppfordrer i tillegg alle EU-motstandere til å reise disse problemstillingene i valgkampen. Konfrontere EU-tilhengerne med dette. Dere har allerede sikkert lagt merke til at akkurat disse spørsmålene skyr de som pesten. Og det er ikke uten grunn. Øker forståelsen i befolkningen og blant de folkevalgte, omkring disse kjernespørsmålene knyttet til folkestyret, slik at befolkningen forstår bedre hva som står på spill også på dette området, vil dette gjøre det svært vanskelig for EU-tilhengerne å få Norge innmeldt i EU.

av Joseph Ferraro

Nødvendighet og frihet

Mennesker lager sin egen historie, men under forhold som ikke er bestemt av dem selv, skriver Joseph Ferraro i dette forordet.

En av de kanskje største manglene innen marxismen er mangelen på en klar presentasjon av den dialektiske metoden fra enten Karl Marx eller Friedrich Engels. Selv om det er en beskrivelse av dette i Den Europeiske Budbringeren, som er sitert av Marx i etterordet til den andre tyske utgaven av Kapitalen, er denne langt fra komplett. Det virker som om Marx selv merket et behov for å klargjøre metoden sin, siden han i et brev til Joseph Dietzgen 9. mai 1868 skrev at han skulle skrive et arbeid om dialektikken så snart han fikk tid. Dessverre døde han uten en gang å ha ferdigstilt andre og tredje bok av Kapitalen for utgivelse.

I etterordet forteller Den Europeiske Budbringeren oss at «Marx betrakter samfunnsutviklingen som en naturhistorisk prosess, styrt av lover som ikke bare er uavhengige av viljen, bevisstheten og intellektet, men tvert om, snarere bestemmer deres vilje, bevissthet og intellekt». Det virker som om dette innebærer en streng historisk determinisme, men den samme beskrivelsen sier også at «de gamle økonomene misforsto de økonomiske lovenes natur når de sammenlignet dem med fysiske og kjemiske lover». Ikke bare betyr dette at «økonomene» ikke anerkjente den kjensgjerningen at lover som gjør seg gjeldende innen den økonomiske sfæren er historisk betinget og gjelder bare i forhold til tilsvarende økonomiske former, men det betyr også at økonomene ikke skiller mellom dialektisk og mekanisk nødvendighet. Dersom en mekanisk determinisme virker i historien er det ikke plass til menneskelig frihet. På den annen side, dersom en dialektisk determinisme virker slik, da er historien nødvendigvis frihetens grunnlag.

Denne forståelsen, at kapitalens historiske lover eksisterer uavhengig av viljen og er bestemmende for den, ble formulert tidligere i forordet til Kritikken av den politiske økonomi (1859), og den mekaniske fortolkningen hos mange markante marxister er, i stor grad, ansvarlig for Den Annen Internasjonales fallitt. For eksempel forsøkte Georgi V Plekhanov og, etter Den Annen Internasjonale, Nikolai Bukharin, å forme den historiske materialismen i henhold til forståelsen sin av sin tids naturvitenskap – de gikk i den fella Den Europeiske Budbringeren hadde advart mot. Dersom historisk materialisme skal være en sann vitenskap, mente de, må den forklare utviklingen av samfunnsforhold i henhold til faktiske årsaker, årsaker som i stedet for å være utledet på en dialektisk måte var utledet på en tradisjonell materialistisk måte. Med utgangspunkt i at forordet fra 1859 representerte et greit uttrykk for Marx’ tenking mente de at Marx i dette verket formet vitenskapen sin i henhold til naturlovene. Plekhanov, som verken skjønte hva Marx forsøkte å gjøre eller den generelle metodologien hans, mente at Marx reduserte «hele spørsmålet om utviklingen av økonomien til spørsmålet om bestemmende årsaker for utviklingen av de produktivkreftene som er tilgjengelige for samfunnet». (1) For Plekhanov finnes disse årsakene i de geografiske omgivelsenes natur. Disse bestemmer utviklingen av produktivkreftene, som i sin tur bestemmer alle samfunnsforholdene.

Med andre ord utvikler, i følge Plekhanov, det økonomiske livet seg med utviklingen av produktivkreftene. Dette forklarer hvorfor forhold mellom mennesker endres og, med dem, vår psyke. Kvantitative endringer i produktivkreftene fører etter hvert til en kvalitativ transformasjon, den gamle produksjonsmåten, eller samfunnsformen, erstattes av en ny produksjonsmåte. I følge Plekhanov og Bukharin skaper menneskene historien sin for å stille behovene sine. Resultatet er at samtlige historiske kjensgjerninger er betinget av samfunnets økonomi eller utviklingen av produktivkreftene.

Derfor nektet Plekhanov og Bukharin for at det eksisterte fri vilje. De mente at selv om menneskelig streben er en faktor i samfunnsutviklingen, må vi innse at menneskene nødvendigvis skaper historien sin på en heller enn en annen måte. (2)

I stedet for å ta disse begrepene fra Marx og Engels, som «uunngåelig», «jernnødvendighet» etc i sin dialektiske kontekst, tolker disse mennene dem på en mekanisk måte, der den økonomiske faktoren spiller den dominerende rollen. Vi kan faktisk gå et steg videre; disse to mennene har konstruert en marxistisk inspirert doktrine, der Hegels idealistiske historiske determinisme er erstattet av en materialistisk determinisme. Eller, for å si det samme på en annen måte, læren til marxismens grunnleggere er blitt tolket slik at Hegels idealistiske ontologi i praksis er erstattet av en materialistisk ontologi.

Karl Kautsky, Engels’ etterfølger som leder for det tyske sosialdemokratiet, misforsto likedan hva Marx og Engels ville si og gjøre, med det samme resultatet – den frie viljens negasjon. Kautsky forteller oss med bakgrunn i sin oppfatning av hvordan utviklingen av produktivkreftene bestemmer menneskets vilje at menneskets vilje tar en annen form enn hos dyrene. Hos dyrene eksisterer kun viljen til å leve, men hos menneskene finnes det, takket være utviklingen av teknologien, en vilje til å leve bedre. Under kapitalismen antar kapitalistenes vilje til å leve bedre form av en ustoppelig søken etter profitt, en konstant jakt på kapital å akkumulere. For proletaren, som lever under andre forhold enn kapitalisten, fører viljen til å leve bedre til en søken etter en bedre pris for arbeidskraften. På den ene siden har vi altså kapitalistenes ønske om å berike seg selv, som tvinger dem til å underlegge andre sin vilje, til å få andre til å arbeide for sin fortjeneste. På den andre siden har vi arbeidernes vilje, som presser dem til å slåss mot kapitalistenes vilje. Klassekamp er dermed et resultat av de motsetningene som nødvendigvis oppstår av motsatte viljer, og siden det, mer eller mindre åpenbart, ikke finnes noen viljesfrihet, kan det ikke være tvil om proletarenes uunngåelige seier over kapitalistene som et resultat av de økonomiske lovenes jernhånd.

Alt dette har viktige følger, ikke bare i forhold til Den Annen Internasjonales fallitt, men også i forhold til den offisielle teorien under det stalinistiske diktaturet. For Stalin finnes også Marx’ forståelse av historisk materialisme i forordet fra 1859, og den består av å benytte seg av disse dialektisk materialistiske lovene. Som ventet forstås disse lovene, så vel som lovene for samfunnsutviklingen på samme måte som hos Plekhanov og Bukharin, med samme bestemthet og nødvendighet som innen naturvitenskapene.

På motsatt side finnes imidlertid de som har gjort opprør mot den deterministiske fortolkningen av Marx’ doktrine og som legger vekt på humanismen hans heller enn den økonomiske vitenskapen. Blant disse er Frederick L Bender, George Lichtheim, Shlomo Avineri, Z A Jordan, Robert C Tucker, Jean-Paul Sartre osv, hvorav noen vil bli behandlet i denne boka. For Bender, Lichtheim og Avineri kommer de deterministiske fortolkningene av Marx i stor grad av den eldre Engels og hans interesse i sin tids vitenskap, særlig etter Marx’ død i 1883. I følge disse havnet Engels på en eller annen måte på den tradisjonelle materialismens standpunkt, og hans forståelse av naturdialektikken reduserte alt til et deterministisk forstyrret positivistisk speilbilde av den hegelianske dialektikken.

Selv om Engels’ interesser på ingen måte innebar en deterministisk doktrine i ordets vanlige betydning, det vil si en lære som benekter eksistensen av fri vilje, har hans senere arbeider (hovedsakelig Anti-Dühring og Naturdialektikken) blitt fortolket slik. I følge disse forfatterne avvek den eldre Engels fra Marx’ autentiske doktriner i forhold til viktigheten av «materialisme» og dialektikken, og i forhold til eksistensen av determinisme og frihet i historien. Dette opprøret mot determinisme innebærer også at «den unge Marx» settes opp mot den eldre.

Som jeg imidlertid skal vise er historien, selv om en viss «determinisme» (hvis vi kan benytte oss av det begrepet) visst eksisterte i historien for Marx og Engels, i like stor grad en arena for frihet, og den historiske utviklingen av mennesket er et bevis på dette. Virkelige, konkrete mennesker har ikke en biogenetisk, forutbestemt arbeidsaktivitet slik bier, maur osv er det. De har heller ikke en oppførsel som er fullstendig forutbestemt av omgivelsene de lever i eller av utviklingsnivået for produktivkreftene. De kan betinge oppførselen, men de bestemmer bare et begrenset område for valg, ikke selve valget. Mennesker lager sin egen historie, men under forhold som ikke er bestemt av dem selv. Aktivitetene deres er betinget av fortiden. Resultatet av tidligere generasjoner av individers valg, særlig på det økonomiske området, fremstår for senere generasjoner som nødvendighet, som «determinisme», som noe som dominerer dem, særlig når medlemmene av den nye generasjonen befinner seg blant de utbyttede klassene. Men, som det er skrevet i Teser om Feuerbach, skaper ikke bare mennesker omgivelsene, mennesker forandrer også sine omgivelser. I den moderne epoken betyr dette at proletariatet er slavebundet på grunn av en tidligere historisk prosess, slavebundet av en «determinisme», hvis vi skal benytte oss av det begrepet, påtvunget det av kapitalismen. Det er imidlertid ikke, som det hevdes i de mekaniske fortolkningene av den marxistiske doktrinen, slik at den sosialistiske revolusjonen er det «nødvendige» resultatet av utviklingen av objektive økonomiske og politiske forhold, den har å gjøre med en frihetshandling som knuser kapitalismens «determinisme». Og, i motsetning til rent humanistiske fortolkninger av Marx, frigjør ikke proletariatet seg fra kapitalistisk «determinisme» i det abstrakte, men i samsvar med objektivt eksisterende lover.

I de følgende kapitlene vil jeg, etter å ha presentert posisjonene til samtidige forfattere som fornekter determinisme hos Marx og til G A Choen, som går tilbake til Plekhanovs klassiske historiske materialisme, vise at, i stedet for at historien styres av en jernhard nødvendighet og i stedet for at den sosialistiske revolusjonen finner sted på den samme måten, består nødvendigheten i at man forutsetter menneskelig frihet. Det er en betinget nødvendighet. Dersom kapitalistene velger å holde seg til rollen som kapitalist, som består i å akkumulere, vil de bli tvunget av de samme samfunnskreftene de har satt i gang, til brutalt å utbytte arbeiderne sine. Dersom proletariatet ønsker å frigjøre seg fra degraderingen og armodet kapitalistene og det økonomiske systemet deres påfører det, må det gjennomføre en revolusjon. Valget av premisset – dersom kapitalistene velger osv osv, dersom proletariatet vil være fritt osv – avhenger av menneskelig frihet. Men med en gang premisset er lagt må både kapitalistene og proletariatet velge det tilsvarende – må drive brutal utbytting for å overleve eller må gjennomføre en revolusjon.

Men det er også en annen ting som må tas med i betraktning. Som vi vil se i det følgende, mente både Marx og Engels at dersom omstendighetene endres, endres også lovene. Dette gjelder ikke bare muligheten for revolusjon, men også til den kjensgjerningen at den eneste veien til sosialismen ikke går gjennom vold. Både Marx og Engels så muligheten av å ende opp med sosialisme gjennom demokratiske metoder. I denne boka vil vi se at Marx og Engels verken holdt seg ensidig til determinisme eller frihet (vitenskap eller humanisme), men så en dialektisk forening av disse elementene i selve den historiske prosessen.

Noter

1) The Development of the Monist View of History, hevder Plekhanov at Marx og Engels «så samfunnsutviklingen som en nødvendig prosess, bestemt av lover, og her hadde de rett». [Tilbake]

2) Likt Plekhanov slår Bukharin fast at «sosialismen vil uunngåelig bli realisert fordi det er uunngåelig at menneskene, bestemte klasser av mennesker, slåss for å realisere den og at de gjør det under forhold som vil sikre dem seier. Marxismen fornekter ikke viljen, marxismen forklarer den. Når marxister organiserer seg og leder kommunistpartiet i kamp er dette også et uttrykk for historisk nødvendighet, som realiseres nettopp gjennom menneskenes vilje og handlinger.» Verken hos Bukharin eller Plekhanov må samfunnsdeterminisme forveksles med passiv fatalisme eller nihilisme. Der determinismen ser mennesket som aktivt, ser fatalismen, ikke i den forstand Plekhanov bruker begrepet, menneskets rolle som passivt og «benekter den menneskelige viljes betydning som faktor» i den historiske utviklingen. [Tilbake]

To definisjoner

Arne Næss definerer ontologi som «læren om det som eksisterer/er». Vi kan også kalle det naturfilosofi – læren om hvordan naturen er og utvikler seg. Her kan vi ha underavdelinger som biologi og psykologi. Dette i motsetning til epistemologi som er «læren om hvordan menneskene oppfatter det som eksisterer/er».

Bokomtale

ved Lars Akerhaug

Nirmal Brachmachari begynte å skrive tidlig. Allerede som ti-tolv-åring ble han oppmuntret til å skrive av lærerne, og han ga ut sin første bok i 1967 i India.

Men Nirmal er ikke en tilfeldig forfatter, som vi skriver om uten noen spesiell grunn. Som han skriver selv: «Jeg skriver slik en revolusjonær dikter skal. Å skrive er å kjempe på linje med andre frihetsforkjempere.»

Nirmal var en del av den revolusjonære bevegelsens oppvåkning i India ved slutten av 1960-tallet. Den første boka hans var en av mange populære litterære stemmer for naxalittbevegelsen som reiste seg på landsbygda i landet. Og som en av mange fikk han og oppleve den indiske statens undertrykking og kuing av frihetsstemmene, og satt blant annet til sammen tre år i fengsel før han kom til Norge i 1974.

For Nirmal er ikke den litterære situasjonen i landet han kom til, altfor mye å skryte av. Selv sier han at «det kapitalistiske Norge ser ut til å ha glemt sin egen fortid. Jeg ble skuffet da jeg oppdaget at selv ikke progressive folk skriver revolusjonær litteratur. Mens du i Bengal finner en sterk revolusjonær litterær situasjon, finner du ikke noe slikt i Norge. Ifølge Nirmal henger det og sammen med styrken til den revolusjonære bevegelsen i Norge. «Det er ikke mulig å skrive revolusjonær litteratur, som noe annet enn understrømninger og motrøster.»

Med dette som bakteppe kan det være godt å oppleve Nirmals nye dikt i boka Dikt fra eksil, trykt i engelsk-norsk utgave. Nirmals dikt forteller om en stolt revolusjonær tradisjon som fortsatt lever i store deler av verden, og ikke minst hans eget India. Han forklarer hvordan volden, som gjerne blir framstilt som irrasjonell, og ikke minst volden i tredje verden, som preges av «kaos» og «hat». Slik skriver også Nirmal tilbake, mot et vestlig mediebilde og konstrukt av India som bare ser fattigdom, kaos og hat. Han viser fram det motsatte, men tar og med de personlige pennestrøkene fra den militære kampen, som moren som fortviler over at sønnen har reist av gårde med geriljaen.

Og boka er også en motvekt til dette: «Jeg tror at selv om det dreier seg om et land mange ikke har kunnskap om, vil de kunne forstå,» sier Nirmal. «Jeg skriver ikke abstrakt, men med et enkelt språk alle kan lese.» Og selv om Nirmal i det store og hele ikke har noe godt inntrykk av norsk presse, er det ikke bare svart: «Både artikler i Klassekampen og Røde Fane forteller godt og riktig om situasjonen i India, og utgjør en god motvekt til vestlig-borgerlig media.»

Men diktene bærer også med seg en annen bruddlinje, situasjonen for en revolusjonær forfatter som samtidig er avskåret fra kampen. Spenningen eksilet skaper går gjennom i flere av diktene. «Jeg ønsker å fortelle om denne motsetningen,» sier Nirmal. «På den ene siden har jeg en sterk kjærlighet til mitt hjemland, på den andre siden er jeg preget av livssituasjonen her. I boka skriver jeg om hvordan vi er sperret inne, i et bur av gull. Og gull gir meg ikke fred,» sier Nirmal i boka:

jeg vil ut
til en virkelig frihet
jeg kan glede meg over

Men det er også en annen spenning, mottakelsen i Norge og rasismen, eller «forurenset luft» som forfatteren også kaller det. Nirmal utdyper at «Selv om jeg altså er en respektert forfatter som har gitt ut mange bøker i mitt eget hjemland, er det ingen som ville gi ut boken her i Norge. De sier vi alle blir behandlet likt, men faktisk får vi ikke muligheten til å være med å konkurrere, på grunn av språklige og andre segresjoner.»

Derfor valgte Nirmal også å gi ut bøkene på eget forlag. Diktene hans er slik et brudd med kontinuiteten av det kulturelle hegemoniet i Norge, der innvandrerstemmer og andre som ikke sklir inn i det medieskapte bildet av hva som er ‘god kultur’ passer inn. Men ifølge Nirmal er alt her heller ikke svart, og han legger vekt på at uten AKP og RV og støtten derfra ville det vært vanskelig å få publisert boka.

Men takken bør kanskje og gjengjeldes. Nirmal gir oss i boka en sjelden inngangsport til virkeligheten. Kanskje vi bør følge oppfordringen hans, og høre etter:

Du, du en av de rikeste
får lov il å snakke
når han ikke lenger er sulten!

Bokomtale

ved Mathias Bismo

Joseph Ferraros bok Freedom and Determination in History According to Marx & Engels, som vi trykker innledningen fra i dette nummeret av Røde Fane, er en bok med potensielt stor sprengkraft for venstresida.

Ferraro er langt fra den eneste som har tatt for seg «marxismens krise» i kjølvannet av omveltningene i Øst-Europa og Sovjetunionen, men ulikt mange av disse henfaller han ikke til anti-marxisme – han går tvert imot Marx og Engels’ marxisme etter i sømmene med henblikk på å se denne i forhold til senere fortolkninger av denne.

Som tittelen antyder er det først og fremst spørsmålet om handlefrihet og historisk nødvendighet. Det meste av boka er viet en gjennomgang av Marx og Engels sine sentrale verker og deres behandling av dette spørsmålet – fra deres respektive ungdomsskrifter fra før de ble kjent til Engels’ siste artikler. Ferraro argumenterer overbevisende for at det er den samme grunntanken som ligger til grunn for arbeidene deres gjennom hele denne perioden, en grunntanke som på den ene siden er i strid med den deterministiske virkelighetsforståelsen han mener både revolusjonære og reformister allerede før Engels’ død tilla deres arbeider, og på den andre siden nyere «humanistisk marxisme» som stripper marxismen for all vitenskapelighet og retning.

Det som er felles for alle Marx’ og Engels’ skrifter er i følge Ferraro at de er fundamentert på en politisk stillingtaken for arbeiderklassen. Arbeiderklassens nød og armod er utgangspunktet, og marxismen er utviklet som teori med henblikk på å avskaffe dette. Marxismens vitenskapelighet består i at det er den konkrete virkeligheten som analyseres, ikke abstrakte idealer eller visjoner. På den annen side er det ingenting som tilsier at arbeiderklassen med nødvendighet vil seire – når Marx og Engels kommer med sine politiske anbefalinger, er det ikke ut fra at kapitalismen med nødvendighet fører over i sosialismen, men at kapitalismen skaper muligheten for en sosialistisk utvikling og en påfølgende avskaffelse av hele klassesamfunnet.

Det tok ikke lang tid fra Engels’ død til denne samfunnsforståelsen ble forkludret av lederne i den andre internasjonalen. Muligheten ble erstattet av nødvendighet. Denne måten å tenke på ble fullbyrdet med Bernstein og den rene reformismen som etter hvert skulle vinne hegemoniet i de europeiske arbeiderpartiene. Heller ikke den revolusjonære opposisjonen, ledet av de russiske bolsjevikene, maktet å overvinne denne svakheten. Selv om de avviste ideen om at kapitalismen ville vokse inn i sosialismen av seg selv forkastet de en hver annen utviklingsmulighet enn nettopp en sosialistisk utvikling.

Påpekingen av dette gjør imidlertid ikke at Ferraro overser utviklingstendensene innen kapitalismen, «kapitalismens lover». Tvert imot, det er nettopp erkjennelsen av disse som gjør det nødvendig å ta stilling for arbeiderklassen og sosialismen. Kritikken mot de ulike politiske retningene som i større eller mindre grad hevder å basere seg på Marx og Engels’ arbeider, består i at de har en tendens til å undervurdere klassekampen som historiens drivkraft og erstatte den med utviklingen i den materielle «basis». Mot dette hevder Ferraro at den materielle «basisens» viktighet kun består i at det er den som fremmer klassekampen. Den avgjør på ingen måte resultatet av denne.

Forståelsen av dette har på den andre siden fått andre til å forkaste hele det revolusjonære potensialet som ligger i marxistisk teori. «Humanistiske marxister» fjerner hele Marx’ og Engels’ samfunnsanalyse og blir stående igjen med en samfunnskritikk uten retning. Og for Ferraro er ikke dette det hakk bedre.

For revolusjonære marxister blir dermed oppgaven Ferraro stiller oss overfor, å klare å kombinere disse elementene. På den ene siden er marxismen et vitenskapelig redskap idet den peker på en vei ut av uføret kapitalismen har satt oss i. Men på den andre siden kan dette bare bli en realitet dersom man opptrer bevisst i klassekampen – uten noen illusjoner om automatikk og «sosialismens historiske nødvendighet».

av Peter M Johansen

Yasser Arafat var Palestinas ansikt; hans kaffiyeh, hodeplagget, ble frigjøringssymbolet og den palestinske identiteten. Hans livslange rettesnor var å lede frigjøringsbevegelsen, holde den mest mulig samlet og ikke tape synet av al-Quds, Jerusalem. Arafat ga aldri fra seg det palestinske kortet til andre arabiske ledere. Han var dermed den ubestridte palestinske lederen som samlet på seg kritikk fra mange hold.

Portrettene av Arafat er mange. Vi har fulgt ham fra Jerusalem til Kairo, til Kuwait og geriljabasen Karameh, fra Amman til Beirut og via Tripoli til Tunisia, før han kunne vende tilbake til de fortsatt okkuperte områdene på Vestbredden og Gaza i den landflyktiges triumf, men med en forræderisk avtale i bagasjen. Men sviket var ikke Arafats.

Den samme Oslo-avtalen som førte til en de facto anerkjenning av Arafat, PLO og selvstyremyndigheten som det palestinske folkets legitime politiske uttrykk, inneholdt samtidig USAs, Vestens og den norske regjeringas fortsatte svik overfor det samme palestinske folkets rettmessige krav nedfelt i FN-resolusjon 242 og 338 om de okkuperte områdene og FN-resolusjon 194 om flyktningenes folkerett til å vende tilbake.

Oslo-avtalen illustrerer Arafats dilemma som leder for en frigjøringskamp med politiske, militære og ikke-voldelige midler og som statssjef for en palestinsk «stat» som ble utropt av Palestinas nasjonalkongress i Tunis i 1988 i et forsøk på å bygge bro mellom PLOs utefront og intifadaen på hjemmefronten. Oslo-avtalen ble fordømt av den sekulære opposisjonen, Folkefronten for Palestinas frigjøring (PFLP) og Den demokratiske fronten for Palestinas frigjøring (DFLP), av den islamistiske opposisjonen, Hamas og Islamsk Jihad, og av palestinske intellektuelle og politikere som Edward Said.

Etter Golfkrigen i 1991 var USA nødt til å gripe fatt i den nye situasjonen i Midtøsten etter Murens fall og USAs nye strategi for en ny verdensorden som ble utformet under president George H Bush. USA benyttet anledningen at PLO lå nede, avsagd fra finansielle støtte fra Kuwait og Saudi-Arabia fordi Arafat angivelig gikk i allianse med Iraks Saddam Hussein.

Arafat var ute i Palestinas ærend. Han ville koble Iraks invasjon av Kuwait til andre uløste spørsmål i Midtøsten, ikke ulikt det franske forslaget som kom opp et døgn før USAs tidsfrist løp ut 17. januar 1991. Arafat svarte på kritikken mot å ha omfavnet Saddam Hussein med at han aldri ville slutte å lytte til de palestinske stemmene på Vestbredden og i Gaza. For det fikk han svi mer enn Jordans kong Hussein som ble brent av USA fordi han hevdet å ha en «arabisk løsning» på Kuwait-konflikten på plass inntil Washington presset og lokket Egypt inn i «alliansen» ved blant annet å halvere landets gjeld.

Oslo-avtalen, som var Midtøstens utgave av García Márquez-romanen Beretningen om et varslet mord, danner derfor rammene for Arafats politiske testament. Avtalen var en kynisk kalkulert undergraving av FN-resolusjonen og åpnet for en politisk prosess på Israels premisser, styrt ut fra kravet om at ethvert palestinsk kompromiss blir møtt med kravet om et nytt – uten reaksjoner eller sanksjoner overfor Israels systematiske utbygging av bosettingene på okkupert område og smygende innhegning av det palestinske folket.

Arafat ble aldri det redskapet mot det palestinske folket som USA og Israel la opp til i tillempningen av Oslo-avtalen. Han fortsatte å styre som en frigjøringsleder i krigssonen, med sitt sikkerhetsapparat og korrupsjonen som det nasjonale borgerskapet og eksilledelsen plantet i de palestinske institusjonene. Men Arafat legger etter seg en kamp om legitimitet som ikke utelukkende handler om arverekkefølger og valgprosedyrer i de ulike palestinske organene, men som står forankret på de bærebjelkene som frigjøringskampen er tuftet på.

Arafat var i Camp David i juli 2000 villig til å ta neste skritt for så å kreve mer. Men hans nei til å selge ut grunnprinsippene i kampen, er hans siste politiske ettermæle som kommer til å stå i sentrum for etableringen av en palestinsk ledelse, nå uten Arafat til å håndtere en ruinert Oslo-avtale og et uoversiktlig «Veikart for fred». I kanskje det siste intervjuet sier Arafat til den engelskspråklige Kairo-avisa:

«Vi har gjort Palestina-saken til det største problemet i verden. Se på Haag-domstolens kjennelse om muren. 130 land støttet oss i FNs hovedforsamling. 107 år etter Basel-konferansen, 90 år etter Sykes/Picot-avtalen, har Israel ikke lykkes med å utslette oss. Vi er her, i Palestina, ansikt til ansikt med dem.»

av Arne Byrkjeflot

Hva er egentlig dette EU som vi nå ser konturene av? Er det en statsdannelse, og hva slags statsdannelse blir det i så fall?

Jeg tror den eneste måten å finne ut dette på, er å ta EU på ordet, se på deres eget program, det forslaget til ny grunnlov som nå er vedtatt i EU-systemet og som nå skal godkjennes i hvert enkelt land.

EUs grunnlov

Normalt har vi ikke mye oppmerksomhet mot grunnlovene. Vi kan av og til sitere Norges grunnlov om at alle har rett til et arbeid og smile litt ironisk. Men den norske grunnloven er klar på de sentrale områder den var ment å ivareta, en sjølstendig stat og et maktfordelingsprinsipp mellom regjering, storting og domstoler. De fleste vestlige grunnlover er barn av den samme tid, kapitalismens framvekst, der grunnloven var et vern mot konge og føydalherrer. Nasjonalstatene var selvsagt først og fremst kapitalens hjemmebane i forhold til andre lands kapitalister, men de var også båret fram av en folkereising for å utvide demokratiet til å gjelde folket. Frihet, likhet og brorskap, utvidelse av stemmeretten.

Vi ser nå et historisk fenomen uten sidestykke, et forsøk på en ny statsdannelse i en helt annen tid: kapitalismen har sin jernhånd over hele kloden, det finnes bare en supermakt. De gamle rivaliserende kolonimaktene i Europa går sammen for å ta opp kampen om innflytelse og makt med USA og de velger å gjøre det i form av en ny statsdannelse. En stat med en befolkning på 450 millioner og en økonomi som er på linje med den til USA. De er ikke fornøyd med et felles marked, de vil skape en ny nasjonalstat. Grunnloven vedtar nasjonaldag, nasjonalhymne, nasjonalt motto (Forenet i mangfold), statsborgerskap og grensene opphører.

Det er lett å slå fast at dette er et umulig eksperiment. Dersom EU faktisk skulle lykkes i å få sin «rettmessige» innflytelse i verden, så vil aldri dette holde. Da vil de gamle kolonimaktene glemme sin pakt og slåss om byttet. Det er en gammel sannhet at alle allianser mellom stormakter er midlertidige, det er kampen om innflytelse og makt som er vedvarende.

Men i mellomtida bygger de ufortrødent opp sin statsdannelse med sin egen grunnlov og sine egne institusjoner og med sin egen logikk. Har stormaktene full kontroll, eller har skapningen sin egen vilje og vokser den seg langsomt større til den blir en helt selvgående kraft og kanskje ikke kan stanses? Blir dette en Frankenstein som tar makten fra sin herre? Danner det seg ekte europeiske storselskap som bruker EU som sitt redskap, ikke Tyskland, Frankrike eller England? Jeg tror langt på vei det er dette som skjer.

EU er en juridisk konstruksjon

Undervurder ikke det juridiske. Der norske myndigheter har hatt størst problemer med det indre marked, er den sjølstendige kraften selve jusen har. De kunne møtt politisk forståelse på sine møter med ministere i EU-land, men det er dommerne i EØS-domstolen og deres lakeier i ESA som avgjør på et rent juridisk grunnlag. Ja, mer enn det. Det er et sjølstendig mål for domstolen å utvikle Unionen videre og altså se bort fra de innvendinger og kompromiss nasjonalstatene måtte komme til. Sjølsagt er det forskjell på de store og de små statene, men vi ser også en voksende sjølstendig rolle i forhold til de store. Det er kanskje utenkelig at Tyskland og Frankrike skal bli dømt til milliardbøter for å ha brutt stabilitetspakten og hatt for stort underskudd på sine statsbudsjett, men Kommisjonen reiste faktisk sak for deres brudd på stabilitetspakten og fikk medhold.

Den endelige EU-grunnloven

Nå får vi altså en ny grunnlov. Det blir ingen flere runder som de i Maastricht, Amsterdam og Nice. Det finnes en del bestemmelser om hvordan denne grunnloven kan endres. Men de har alle det til felles at retningen allerede er bestemt. Grunnloven kan bare utvide EUs kompetanse og makt i forhold til nasjonalstatene, ikke minske den. Å gå motsatt vei krever en helt ny grunnlovprosess og at alle land er enige. Derfor kan vi faktisk si ganske mye om hva slags statsdannelse EU blir. Når EU-tilhengerne sier at vi må gå inn for å forandre EU, så kan vi nå si at rammene for mulig forandring er EUs grunnlov. Lenger kan ikke Norge komme, uansett hvor dyktig og ivrig våre EU-ambassadører er.

Gjør grunnloven EU til en stat?

Nå finnes det forskjellige stater i verden. Fra det virkelig sentralstyrte Frankrike til Tyskland og USA der det er sterke grunnlovmessige bånd på forholdet mellom stat og delstater. Vi har Sveits der svært mye kan stanses av den enkelte kanton. Likevel er ingen i tvil om at dette er virkelige stater. På mange områder er EU allerede mer sentralstyrt og det er langt mindre makt igjen til nasjonalstatene. Men det mangler likevel noen vesentlige faktorer. Kort sagt kan vi si den mangler tre ting for å bli en virkelig statsdannelse: retten til å skrive ut skatter, maktmonopol ved egen hær og en egen utenrikspolitikk. Og dette er slett ikke bagatellmessige mangler, det er tre helt grunnleggende kjennetegn ved en stat.

Men ellers er EU fullt utviklet, det har alt som skal til, og det har laget byggverket slik at alt ligger til rette for å få det siste på plass, men samtidig slik at bygget kan få store problemer med å holde seg oppe om de ikke kommer på plass. Logikken er den samme som i hele EUs levetid, statene blir satt overfor valget mellom å gå videre eller risikere at alt de har oppnådd, går tapt.

I artikkel 1-5 slås det fast at EU-retten har forrang framfor nasjonal rett. Det innføres et unionsborgerskap som kommer i tillegg til dagens statsborgerskap. Det innføres nasjonaldag, nasjonalhymne og også et nasjonalt motto: Forenet i mangfold.

EU blir en juridisk person (1.6) som kan inngå avtaler uten ratifisering i de enkelte land. EU får sin egen president og sin egen utenriksminister.

Artikkel 1.4 grunnlovfester markedsliberalismen: Unionen sikrer at det i EU er fri bevegelse av personer, tjenester, varer og kapital samt etableringsfrihet.

I likhet med statsdannelser som USA og Tyskland grunnlovfester EU hva sentralmakten skal bestemme og hva delstatene skal bestemme. EU bruker her den litt merkelige språkbruken enekompetanse, delt kompetanse og der medlemsstatene har enekompetanse.

EU har full kontroll (enekompetanse) over: indre marked, tollunionen, pengepolitikken (for euro-stater), havets biologiske ressurser og handelspolitikk.

Det er jo ganske interessant at fiskeriressursene nå er hevet opp i førstedivisjon. Og Kysten inn i EU bør jo merke seg at EU ikke skiller mellom hva som er utenfor eller utenfor 12 mils grensa; det er EU som forhandler om kvotene, som fastsetter og fordeler kvotene.

EU har såkalt delt kompetanse på: sosial- og arbeidsmarkedspolitikk, landbruk, miljø, forbrukervern, transport, transeuropeiske nett, energi, folkehelse. I tillegg er det delt kompetanse på det EU kaller økonomisk, sosial og territorial samhørighet og området med frihet, sikkerhet og rettferdighet.

Definisjon på delt kompetanse: Medlemsstatene kan sjøl bestemme bare dersom EU ikke har bestemt.

Selv der landene har enekompetanse kan Unionen gjennomføre «understøttende, koordinerende eller supplerende tiltak» på områdene industri, kultur, turisme, utdannelse, ungdom, sport, yrkesutdannelse, sivilforsvar, administrativt samarbeid og folkehelse.

Kort sagt: EU kan blande seg bort i alt. Nasjonalstatene har mindre makt enn de tyske delstatene. Ikke minst er det mye mer uklart hva sentralmakten faktisk ikke kan blande seg inn i og grunnloven er som EØS-avtalen, den kan hele tiden utvide sentralmaktens makt, men aldri gå motsatt vei. I første omgang er den viktigste utvidelse fra EUs side når det gjelder formell kompetanse i forhold til dagens EU er nok regelen om at de nå kan gå inn på sosial- og arbeidsmarkedet og bestemme de overordnede økonomiske retningslinjene.

Tilhengerne av EU viser ofte til EUs berømte nærhetsprinsipp. Den er gjengitt i artikkel 9.3:

«I kraft av nærhetsprinsippet handler Unionen på de områder, som ikke hører til under dens enekompetanse, kun hvis og i det omfang målene for den påtenkte handling ikke i tilstrekkelig grad kan oppfylles i medlemsstatene på sentralt, regionalt eller lokalt plan, men på grunn av den påtenkte handlings omfang eller virkninger bedre kan nås på EU-plan.» Med andre ord: alt av betydning.

De tre mangler: skatter, forsvar og utenrikspolitikk

Når en leser denne grunnloven, så er det lett å se at EU har en klar plan for gå veien videre til en fullverdig statsdannelse. De har laget seg to måter å gjøre dette på:

• Fleksibilitetsbestemmelsen (populært kalt gummiparagrafen)
• Forsterket samarbeid (at noen land kan gå foran)

1.18 Fleksibilitetsbestemmelsen:

«1. Såfremt en handling fra Unionens side viser sig påkrævet inden for rammerne af de politikker, der er fastlagt i del III, for at nå et af målene i forfatningen, og forfatningen ikke indeholder fornøden hjemmel hertil, vedtager Ministerrådet med enstemmighed på forslag af Europa-Kommissionen og efter at have indhentet Europa-Parlamentets godkendelse passende foranstaltninger hertil.»

Her er det riktig nok unntak fra de få områder der grunnloven slår fast at medlemsstatenes lover ikke kan harmoniseres. Men som vi skal se så er denne måten å komme videre på, gjentatt på de tre områdene der EU fortsatt ikke fullt ut er en stat.

Noen kan gå foran – 1-43 Forsterket samarbeid:

«Medlemsstater, der ønsker at indføre et forstærket indbyrdes samarbejde inden for rammerne af beføjelser, hvor Unionen ikke har enekompetence, kan anvende Unionens institutioner og udøve disse beføjelser ved anvendelse af de relevante bestemmelser i forfatningen med de begrænsninger og efter de procedurer, der er fastsat i denne artikel og i artikel III-416.

Et forstærket samarbejde tager sigte på at fremme virkeliggørelsen af Unionens mål, beskytte dens interesser og styrke integrationsprocessen. Det er til enhver tid åbent for alle medlemsstater i overensstemmelse med artikel III-418. 2. Den europæiske afgørelse om bemyndigelse til et forstærket samarbejde vedtages af Rådet som en sidste udvej, når det fastslår, at de hermed tilstræbte mål ikke kan nås inden for en rimelig frist af Unionen som helhed, og på den betingelse, at mindst en tredjedel af medlemsstaterne deltager deri.

Alle Rådets medlemmer kan deltage i dets forhandlinger, men kun medlemmer af Rådet, som repræsenterer de medlemsstater, der deltager i et forstærket samarbejde, deltager i afstemningen. I forbindelse med enstemmighed tæller kun de deltagende medlemsstaters repræsentanters stemmer.»

Går vi inn på EUs tre problemområder, så ser vi at EU her gjentar og presiserer denne veien til å innlemme dette innenfor Unionens maktområde. Vi ser også at på utenriks og forsvar har de allerede kommet meget langt, før en tar gummiparagraf og forsterket samarbeid i bruk.

Skatter

Retten til nye skatter kan Unionen få på følgende vis: Ved konsensus i rådet, etter å ha konsultert EU-parlamentet og det må godkjennes av medlemsstatene.

Dette er det området der det er lagt flest hindringer i veien for å gi Unionen myndighet. Her venter en nok på den første krisen som rammer ulikt innenfor EU, den krisen som gjør at alle må forstå at EU må ha budsjett til å takle kriser. Men inntil videre skal det nok bli den vanskeligste bøygen å komme videre på, å overlate en stor del av budsjettene (i dag bare 1 prosent av bruttonasjonalprodukt) til EU, vil jo dramatisk svekke interessen for de nasjonale regjeringer og parlament. Så her opplever vi følgende paradoks: Kommuner og fylkeskommuner i Norge har stor frihet fra Stortinget på hva de vil bruke pengene til, men de får ikke penger. Delstatene i Unionen beholder pengene sine, men gir EU makten til å bestemme hvordan de skal brukes og hvor mye som kan brukes.

Forsvars- og utenrikspolitikk

I artikkel 1-15 går Unionen ganske langt i å overta for medlemsstatene:

«Unionens kompetence inden for den fælles udenrigs- og sikkerhetspolitikk omfatter alle utenrigspolitiske områder samt alle spørgsmål vedrørende Unionens sikkerhed, herunder gradvis udformning af en fælles forsvarspolitikk, der kan føre til et fælles forsvar.»

Dette gjentas i Artikkel 1.2.4. Artikkel 1.15 fortsetter slik:

«Medlemsstatene støtter aktivt og uforbeholdent Unionens fælles udenrigs- og sikkerhedspolitikk i en ånd af loyalitet og gensidig solidaritet og respekterer Unionens indsats på dette område. De afstår fra enhver handling, der strider mod Unionens interesser eller kan skade effektivitet.»

I tillegg kommer så nyopprettelsen av EUs utenriksminister. Denne er automatisk visepresident i EU og leder Utenriksrådet der utenriksministerne er samlet. I kapittel 2 artikkel 1.39 er de spesielle bestemmelser for en felles utenriks og sikkerhetspolitikk listet opp:

• Unionen skal føre en felles utenriks- og sikkerhetspolitikk basert på utviklingen av en felles politisk solidaritet blant medlemsstatene, ved å identifisere spørsmål der det er felles interesse og ved å oppnå en stadig økende konvergens mellom medlemsstatenes handlinger.
• Medlemsstatene skal konsultere hverandre innenfor Europaråd og Ministerråd om ethvert utenriks- eller sikkerhetspolitisk emne av felles interesse for å få til en felles tilnærming. Det samme skal skje før medlemsstatene tar noen tiltak på den internasjonale scene eller noen forpliktelse som kan innvirke på Unionens interesser. Medlemsstatene skal sikre, ved å samordne sine tiltak, at Unionen kan sikre sine interesser og verdier på den internasjonale scene. Medlemsstatene skal vise gjensidig solidaritet.
• Vedtak fattet i Det europeiske Råd eller Utenriksrådet om dette skal fattes med konsensus. Imidlertid kan det Europeiske råd med konsensus vedta at slike vedtak kan fattes med kvalifisert flertall. Her ser vi altså gummiparagrafen gjentatt på dette ømfintlige område.

Strukturert militærsamarbeid

I tillegg kan altså minst 9 land gå foran i EUs navn i det som kalles strukturert samarbeid:

«5. Rådet kan overdrage gennemførelsen af en opgave på EU-plan til en gruppe af medlemsstater for at bevare Unionens værdier og tjene dens interesser.

6. De medlemsstater, der opfylder højere kriterier for militær kapacitet, og som indbyrdes har indgået mere bindende forpligtelser på dette område med henblik på mere krævende opgaver, etablerer et permanent struktureret samarbejde inden for rammerne af Unionen. I Artikkel 1.40 slås det fast at Unionen skal tilføres midler som kan brukes i oppdrag utenfor unionens grenser. Det slås fast en forpliktelse til å stadig utvikle rammene for en felles forsvarspolitikk som skal føre til et felles forsvar den dagen Europarådet med konsensus bestemmer det.»

Medlemsstatene skal stille sivil og militær kapasitet til rådighet for Unionen for å sette ut i livet den felles forsvars- og sikkerhetspolitikken.

Medlemsstatene skal stadig bedre sin militære kapasitet. Det skal dannes et europeisk agentur for opprustning. Forskning og militær kapasitet. Dette skal styrke den industrielle og teknologiske basis for forsvarsindustrien. I tillegg får den en vid fullmakt som rådgiver på forsvarspolitikk. Det blir grunnlovfestet at rustningsindustrien skal være rådgiver på forsvarspolitikken, et samrøre som andre stater bruker lovbeskyttelse mot.

I kapittel 3-193 slås det i klartekst fast at tida med en sjølstendig utenrikspolitikk er forbi for de enkelte EU-land. Det slås fast at utenrikspolitikken skal bygge på (193.2e) å fremme alle lands integrasjon i den internasjonale økonomi, herunder gjennom gradvis avskaffelse av hindringer for den internasjonale handel og (193.2h) å fremme et internasjonalt system som bygger på sterkere multilateralt samarbeid og god global governance.

Den som innenfor EU måtte mene at for eksempel u-land bør ha mulighet til å beskytte sitt landbruk og industri slik alle andre land gjorde i sin oppbyggingsfase, møter her en stengt dør. Det kan en rett og slett ikke.

Unionen ivaretar den overordnede utenriks- og sikkerhetspolitikk ved å fastsette overordnede retningslinjer, vedta avgjørelser om aksjoner, holdninger, gjennomføring.

Når en internasjonal situasjon krever en operasjonell aksjon fra Unionen, vedtar Rådet disse med både mål, rekkevidde, midler som stilles til rådighet og betingelsene for å gjennomføre og varighet. Medlemsstatene forpliktes av disse avgjørelsene.

I artikkel 3-205 slås det uttrykkelig fast at medlemsstatene samordner sin politikk i internasjonale organisasjoner og konferanser. Unionens holdninger skal forsvares. Også medlemmer av sikkerhetsrådet i FN skal forsvare Unionens holdninger og interesser. Og det er EUs utenriksminister som skal legge fram EUs holdning for Sikkerhetsrådet.

Så Norges sjølstendige stemme forstummer. Og dersom Norge skal påvirke det felles kor, så er det altså klare begrensninger på hva dette koret skal synge.

Jeg har med vilje sitert svært mye fra EU-grunnloven. Det er ikke mulig å lese dette på noe annet vis enn at Unionen allerede har en felles forsvars- og sikkerhetspolitikk. Et enkelt land kan avholde seg fra å delta i aksjoner, men Unionen går uansett videre og landet kan ikke en gang kritisere det utad. En dag vil det ende med et vedtak i konsensus om et helt felles forsvar, og når dette er innført, er det umulig å reversere. Det er jo interessant at det grunnlovfestes en vedvarende opprustning for alle medlemsland.

Det vi står igjen med er en fullt utviklet stat, som henger igjen på at den ikke kan skrive ut skatter, som ikke har noe budsjett å møte kriser i enkeltland på. Der det også nå skjæres ned på det limet som tross alt har skapt en viss entusiasme for EU i land som Portugal og Irland, nemlig landbruk og regionalstøtten. EU har et budsjett på linje med et norsk statsbudsjett, og det må det tvinge seg fram en løsning på.

Men ellers er dette en stat, ikke en føderal stat eller forbundsstat, nei dette er en utrolig sentralistisk stat som blander seg bort i det meste. Staten er ikke parlamentarisk, parlamentet kan ikke vedta lover eller velge den utøvende myndighet, de har kun utsettende veto og retten til å godkjenne Kommisjonen. Den lovgivende myndighet ligger hos Rådet, som verken velges eller kastes av EU-parlamentet. EU har ingen mekanismer for å fange opp folkemeningen, ikke fins det noen felles europeisk debatt, det finnes rett og slett ikke noe lim som holder denne staten sammen – bare behovet for å være sterke på verdensmarkedet, å ta opp konkurransen med USA, økonomisk, politisk og militært. Det bygges opp et enormt byråkrati. Det bygges opp viktige organ som blir hørings- og rådgivningsinstanser, Det økonomiske og sosiale råd, Regionalrådet og Forsvarsagenturet. Det økonomiske og sosiale råd er et rent korporativt organ, sammensatt av fagforeningsrepresentanter, arbeidsgiverorganisasjoner og industriherrer. Dette rådet skal høres når EU bestemmer sin økonomiske politikk. På lignende vis er regionalrådet bygd opp av lokalpolitikere pekt ut av sine respektive land. I tillegg kommer altså det grunnlovfestede samrøre mellom rustningsindustri og forsvarspolitikk i forsvarsagenturet. Det presiseres sjølsagt at medlemmene, som for eksempel fagforeningsledere og lokalpolitikere har sin lojalitet til EU og ikke der de kommer fra. For meg er grunnlovfesting av dette så åpenlyst korporative system skremmende.

Så spørsmålene som står igjen til slutt er det avgjørende: Har noen kontrollen med denne konstruksjonen? Hvor kan dette egentlig ende? Når denne stat som står helt uten de korrektiv nasjonalstater har og uten et parlamentarisk system støter på virkelige problemer, hva gjør denne staten da?

EU gjør meg redd.

av Rolv Rynning Hanssen

«Brukervalg innebærer at kommunen legger til rette for at brukeren kan velge mellom alternative tilbud. Det kan etableres brukervalg mellom ulike kommunale tilbydere, mellom både private og kommunale enheter eller eventuelt bare private tilbydere.»

Definisjonen er fra Departementet, slik definerer de brukervalg. Det kommer i en situasjon der trykket for å finne løsning på de tradisjonelt offentlige oppgavene aldri har vært sterkere. Kommunene er sultefora og politikerne forsøker desperat å finne alternative måter å sørge for at innbyggerne får de tjenestene de har krav på.

Lovverket endres stadig for å favorisere private aktører som kan ta over offentlige tjenester. Kommunal- og regionaldepartementet (KRD) har åpnet det de kaller Konkurranseportalen, www.dep.no/krd/konkurranse, til hjelp for alle som vil gjennomføre ulike privatiseringstiltak. Her finner vi også veiledere og erfaringer fra kommuner som har gjennomført brukervalg. Det er særlig i hjemmebasert omsorg og skolesektoren dette forekommer.

Gjennom et nettverk har i alt 10 kommuner i Norge gjennomført forsøksordninger med brukervalg. Fordelen for de som ønsker å overføre offentlige tjenester til private ordninger, er at dette er et system hvor man slipper det kompliserte anbudsregelverket, og det er den enkelte innbygger som eventuelt velger bort det offentlige.

Ideologi

Reformen har en sterk ideologisk overtone, hvor metoden er et opprør mot offentlig formynderi. Leder av NHO, Finn Bergersen, viste nylig til en brukerundersøkelse hvor et stort flertall av nordmenn ønsker brukervalg også på offentlige tjenester. Hvem vil svare nei på en slik undersøkelse – «Nei, valgmuligheter vil jeg ikke ha»? Det ville ha vært et høyst oppsiktsvekkende svar. Men mange er nok skeptiske om offentlig tjenester i større grad skal styres av lommeboka til den enkelte og at tjenesteproduksjonen kan bli langt dyrere.

Valgfrihet lyder forlokkende – særlig når det offentlige betaler. Det appellerer til mange, både unge og gamle. Dagens forbruker er vant til å velge mellom et utall av varer i supermarkedet og ellers. Etter hvert blir frihet synonymt med muligheten til å velge. Gjennom mange tøffe dueller om konkurranseutsetting og anbudspolitikk, har anbud kommet i vanry. Det er å selge seg til lavestbydende og det er veldig uklart hva som kommer ut av kvalitet for både den som mottar tjenesten og den som utfører tjenesten.

Bestemor velger selv, låter mye bedre enn bestemor på anbud. For det er først og fremst de eldre som har fått nyte godt av denne kapitalismens seneste gode, valgfriheten. Det er de som har bruk for hjelp i hjemmet som har vært prøvekaniner her.

Høyresida i norsk politikk gjentar og gjentar: Du, og ikke kommunebyråkratene, skal bestemme hvor dine barn skal gå i barnehage og på skole. Du, ikke byråkratene, skal bestemme hvor du skal få sykehustjenester, hvor du skal få på hjemmehjelp eller plass i sykehjem. Det offentlige betaler med sjekk.

Språk og makt

Konkurranse er sunt. Valgfrihet er vel en menneskerett. Hva er galt med det offentlige og det private næringsliv samarbeider? Fritt skolevalg, fritt sykehusvalg innarbeides som begreper. Nå kommer også fritt brukervalg.

Dette er eksempler på det media mener er moderne og framtidsretta. Hvem vil vel ikke vær moderne? Følgene tenker man mindre på.

Honnørordene frihet, valg og rettighet gjentas og gjentas av makteliten. Slutning er ja til mer konkurranse

Innbyggere eller?

Samtidig forsøker makthaverne å endre vår status. Vi går fra innbygger med like og universelle rettighet til å bli bruker og kunde med kjøpekraft og valgmuligheter. Fernisset av likhet beholdes. Vi får alle like sjekker fra det offentlige, ergo er vi likt behandlet. Men hva kan vi velge? Er det fritt valg på øverste hylle. Av erfaring vet vi at private entreprenører innen for eksempel hjemmebasert omsorg yter tilleggstjenester. Det vil sa at brukerne gjennom sin sjekk får dekket for eksempel en times tjeneste annen hver uke. Her er prisen fast, men vi vet at behovene langt i fra er dekket. Derfor er det at de private tilbyr tilleggstjenester. Det kan være alt fra vindusvask, innkjøp, små reparasjoner til det å ha tid til å samtale. Bare det å ha noen å prate med kan være utrulig viktig for enslige eldre. Med sterkt kostnadsfokus har ikke hjemmehjelperne det lenger, man skal rekke mange avtaler i løpet av dagen.

Men dette kan de private entreprenørene fikse, men ikke gratis. Selv om man av og til setter som vilkår at de private ikke skal reklamere for tilleggstjenester mens man er hos brukerne, er det naturlig å gå ut fra at det forekommer i stor grad. Som ved de fleste tilfeller hvor private utfører tjenester for det offentlige, er det i tilleggskontrakter/tjenester den store profitten ligger. Faren for uetisk markedsføring er stor.

Kommunen kan ikke tilby tilleggstjenester mot betaling. Derfor oppstår det en «konkurransevridning». Dersom vedtakene om hjemmehjelp blir for små, er det mange som vil velge en privat entreprenør som kan tilby ekstratjenester. Men når folk viser slik betalingsvilje og kjøper tjenester som burde vært offentlige, er det fristende for politikere å legge basisnivået på tjenesten enda lavere. Folk betaler jo. Slik sett kan det bli enda viktigere at entreprenøren tilbyr de riktige tilleggstjenestene og på sikt vil de i større grad velge private løsninger. Sjekken fra det offentlige vil bli mindre og mindre.

Dermed oppstår det store klasseforskjeller. Noen eldre har råd til å kjøpe seg tilleggstjenester, mens den fattige gruppa må nøye seg med den krympende kommunale sjekken. Da har du mistet dine rettigheter som innbygger, men du har store rettigheter som kunde med kjøpekraft.

Loven, i all dens majestetiske likhet, forbyr de rike så vel som de fattige å sove under broene, tigge i gatene og stjele brød.
(Anatole France: The Red Lily, 1894, kapittel 7 – fransk romanforfatter (1844-1924), nobelpris litteratur 1921.)

Brukervalg = farvel til politisk styring

Brukervalg har hatt sterke pådrivere i Norge. Representanter fra den svenske kommunen Nacka, wallenbergernes hjemkommune, har i lang tid reist rundt og prediket hvor bra brukervalget – eller kundvalet som det heter i Sverige. For å se på dette tok jeg en tur til Nacka og snakka med en av opposisjonen i kommunen, den sosialdemokratiske heltidspolitikeren Niklas Nordström. Han er meget markedsvennlig, for konkurranseutsetting, men sterkt imot brukervalg. Hvorfor?

Her er de politiske mulighetene til å styre blitt kraftig redusert. Det er markedskreftene som styrer hele utviklingen. Og for å understreke dette, tar han for seg historien om Alléskolan og nedleggelsen av den.

Alléskolan ligger i et område hvor det bor fattige svensker og folk med innvandrerbakgrunn. Det er et område som har alle de problemer lavinntektsområder tradisjonelt har, med arbeidsløshet, kriminalitet, ulike rusproblemer og lavt utdanningsnivå. Her bor ikke folk i eneboliger, men i blokker med utleieleiligheter.

Vanligvis ville skoler som Alléskolan fått ekstra støtte. Det er viktig å opprettholde en god undervisning i områder med mange sosiale problemer. Elevene som sokner geografisk til skolen, trenger mer oppfølging enn en gjennomsnittselev. I forebyggende hensikt ville politikerne vanligvis prioritere å gi en slik skole ekstra midler. Dette er et typisk område som krever en overordnet politisk innsats og prioritering. Men, sier Niklas, fikk de det med kundvalsystemet?

Nei. Her må skolen konkurrere om elevene på akkurat samme grunnlag som ellers i kommunen. Og det er her den onde sirkelen begynner. Skolen har ikke råd til å spandere noe ekstra av lærerkrefter og andre innsatsfaktorer. Elevene krever i gjennomsnitt mer enn i andre skoler, og når de ikke får det begynner problemene.

Den onde sirkelen

Da skjer to ting. Først begynner noen å velge bort Alléskolan. Foreldrene vil gjerne støtte skolen, men det er jo bedre på andre skoler. Når det gjelder egne barn, velger foreldrene skole ikke ut fra hjertet som brenner for den lokale skolen, men etter fornuften som tilsier at barna får det bedre på en annen skole litt lenger borte.

Og når elevgrunnlaget begynner å synke, synker inntektene. Rektors viktigste oppgave blir ikke å tilrettelegge det pedagogiske opplegget i en skole som trenger en stor innsats her. Nei, rektors viktigste oppgave blir å spare. Samtidig går dette ut over arbeidsforholdene, noen lærere forsvinner. Det blir vanskelig å skaffe gode lærere, ja, det blir vanskelig å skaffe nok lærere. Kvaliteten synker. Flere flytter osv.

Dette er den onde sirkelen. I stedet for ekstrainnsats i et utsatt område, smuldrer ressursene opp. Skolen går med stort underskudd. Noe må gjøres. Økonomi er overordnet i kundvalsystemet. Her konkurrerer ulike leverandører med hverandre. En skole som stadig taper penger, går konkurs eller må nedlegges.

Politisk maktesløshet

Og det er dette som skjer. Alléskolan nedlegges. Det er foreldrene som har valgt. De har valgt å nedlegge skolen. Politikerne har ikke fattet beslutningen, sier Niklas. Nedleggelsen har kommet som en ren administrativ sak etter de økonomiske problemene. Politisk har dette bare vært orientert om i Kommunstyrelsens Verkstellande Utskott (en del av det vi ville kalle formannskapet i Norge).

Niklas er fortvilet over de stille strukturendringene som skjer gjennom kundvalsystemet. Her er det foreldre som har endret kommunens skolestruktur, ja, som faktisk har endret kommunens mulighet til å prioritere innsats i et utsatt område. Slike beslutninger skal være politiske beslutninger. Men med kundvalsystemet er det markedet som vil bestemme, og dette gjøres under merkelappen valgfrihet. Socialdemokratene er i mot en slik form for valgfrihet som umyndiggjør politikerne.

For å oppnå likhet, må man behandle folk ulikt

Det finnes som Niklas sier, øyer av fattige og innvandrere i kommunen. Politikerne har et stort ansvar for å sørge for at disse også blir ivaretatt. Men gjennom kundvalsystemet blir klasseskillene bare større. Det er alltid slik at det er skoler for de tradisjonelt svakeste gruppene som får lide.

Dette lærer oss igjen at for å oppnå likhet må vi sette inn ulikheter i tiltakene. Det er resultatet av tiltakene en kommune iverksetter som skal sørge for.

Klasseforskjeller

Entreprenører med gode tilleggstjenester vil lettere ha råd til å skaffe seg den best kompetente arbeidskraften. Det betyr at brukerne som har liten betalingsevne, vil kunne oppleve at det er mindre ressurser igjen til å ivareta deres basisbehov. Hva skal man da med valgfrihet? Frihet til å få det dårligere er ingen frihet man vil smykke seg med. Poenget kan illustreres ved at blir det økt etterspørsel og tilbud på kosmetisk kirurgi, blir det mindre ressurser i helsevesenet til basisoppgavene – sikre liv og helse.

Ikke minst vil brukervalg føre til mindre mangfold. Om man tar skolesektoren, vil brukervalg innebære at den enkelte elev/familie selv velger skole. Det betyr noe for sosialisering. Å gå på en skole i sitt lokalmiljø vil skape en viktig sosial læring i den forstand at man må forholde seg til elever med ulik sosial bakgrunn og skolemessig evner og anlegg. Gjennom brukervalget vil også skoler, slik som sjukehjem og andre institusjoner, få klassestemplet på seg. Og de velståendes tilsynelatende støtte til den nordiske velferdsmodellen, har i stor grad basert seg på at «alle» gikk samme skole, lå på samme sykehus, sto i samme sykehjemskø osv. Etter hvert som sosialiseringen reduseres, vil de velstående få stadig mindre til overs for å «subsidiere» de fattiges universelle rettigheter. Hele velferdsstaten smuldres opp.

Forutsetter overkapasitet

Den største politiske bekymringen som tilhengerne av fritt brukervalg har, er kanskje knyttet til at brukervalg blir meningsløst å innføre om det ikke framskaffes en viss ledig kapasitet på tilbudsiden. Å velge skole, sykehjemsplass etc krever selvsagt at det finnes ledige plasser ved flere aktuelle steder, noe som igjen krever økte investeringer. Valgfrihet uten noe å velge mellom blir en farse. Dagens kommuneøkonomi kjennetegnes ikke akkurat av overskudd på investeringsmidler.

Byråkratiet

Dersom brukervalg og andre markedstilpasninger skal fungere, krever det et enormt byråkrati. Det viktigste er all energien som legges i å få oss som innbyggere til å i stedet føle oss som kunder – til å bli lojale brukere av markedets alle muligheter. Samtidig viser erfaringer at det blir mer byråkrati med en bestiller-/utførerorganisering. Norge er ikke først i løypa. I Danmark vedtok Folketinget i 2002 å innføre brukervalg («frit valg») på eldreomsorgen. Alle eldre borgere som mottok hjemmesykepleie eller hjemmehjelp skulle ha mulighet til å velge bort kommune og få hjelp fra et privat firma. Kommunen fikk til sammen 500 millioner kroner for å gjennomføre ordningen på hele området.

Et år etter at ordningen trådde i kraft, viser en undersøkelse fra Ældre Sagen (tilsvarer noenlunde Pensjonistforbundet i Norge) at 40 prosent av hjemmehjelperne mener omsorgen er blitt dårligere. Brukerne mener den er blitt dårligere, de hadde fått mindre tid. Dette til tross for en raus starthjelp.

Det viktigste

Men det viktigste er ikke om ting går godt i privat regi, eller om det blir mye byråkrati. Det viktigste ved brukervalg er at vi skal læres opp til å leve i et markedssamfunn, ikke den sløve velferdsstaten hvor alle har rettigheter. Vi skal læres opp til å bli kunder og forbrukere, ikke innbyggeren som tar sine rettigheter for gitt.

Det handler om ideologi, det handler om å få våre hoder til å tenke på en helt annen måte enn det vi har vokst opp med. Og hensikten er klar: markedet skal ha profitt, derfor må slike altomfattende rettigheter knuses.

av Arnljot Ask

«Motstanden er folkets egen puls,» sier den norsk-irakiske forfatteren Walid al-Kubaisi. «De er banditter og al-Qa’ida-terrorister som kommer inn i landet,» sier Iayd Allawi.

(Al-Qa’ida betyr Basen etter et hus i Peshawar i Pakistan under Sovjets okkupasjon av Afghanistan hvor utenlandske mujahedins holdt til; rekrutteringskontoret til Osama bin Laden. )

Iayd Allawi er den USA-innsatte statsministeren. Alle beskriver de den samme saken: de som motarbeider den amerikanske nykoloniseringen av Irak. Ikke alle kan ha rett.

På tv-skjermene her i Vesten ser vi videoklipp med gisler voktet av truende, maskerte menn med geværer og lange kniver, eller klipp fra redslene etter bombeattentater, som så å si alltid framstilles som sjølmordsaksjoner. Sant skal sies, innimellom får vi også se utbombede boligområder etter såkalte presisjonsbombinger fra amerikanske fly som angivelig var på jakt etter folk som motarbeider regimet. Hvis al-Kubaisi sin karakteristikk stemmer, så er det ikke så rart at disse bildene oftest viser at det er vanlige irakiske borgere, menn, kvinner som barn, som rammes her.

I september 2004 var det de fire-fem gisselaksjonene som tv og andre medier dvelte ved. Vi måtte gå inn i enkeltsetninger i lengre artikler, eller små margnotiser, for å få vite at det i samme tidsrom var rundt 2.700 angrep mot USA-styrker eller irakiske kollaboratører. Hvem sto bak disse? Abu Musab al-Zarqawi eller «grupper med tilknytning til Ansar al Islam» var standardsvaret fra okkupasjonsmakten. Vi behøver strengt tatt ikke se grundigere på virkeligheten i Irak for å skjønne at dette er en propagandafasade tilpasset den amerikanske mission i Irak. Men for vårt behov, vi som er i mot okkupasjonen og ønsker å støtte dem som slåss direkte mot den, er det nødvendig å undersøke dette nærmere, for å avsløre de nye løgnene om Irak.

Før invasjonen dreide løgnene om Irak seg om masseødeleggelsesvåpen og Saddams tilknytning til al-Qa’ida og Twin Tower. Nå dreier løgnene seg om hva som skjer i Irak, og spesielt om hvem som aktivt motsetter seg okkupasjonen.

Siden april 2003 har det dessverre vært slik at også viktige deler av den fronten som hindra at Norge ble med i invasjonskrigen, har stilt seg på sidelinja i kampen mot okkupasjonen. Det eneste det etter hvert ble mulig å få en bred enhet rundt, har vært kravet om at norske soldater ikke skal delta i okkupasjonen. Men deler av fronten ville ikke gå så langt som å si at alle okkupantene, også USA, måtte ut for å komme videre. Det som lå under her, var tenkinga om at «den hvite mann måtte ordne opp for de usiviliserte irakerne», ellers ville de fly i strupen på hverandre. «Okkupanten hadde plikt til å skape ro og orden igjen etter krigen!» Dette slo også inn da Norge skulle være med på å trene opp irakiske sikkerhetsstyrker som skulle jobbe for den USA-innsatte regjeringa. Sjøl SV-ledelsen gikk inn for dette, før den ble korrigert av grunnplanet sitt. Og da Norge 1. november 2004 tok i mot 19 irakiske offiserer og andre kollaboratører for trening på norsk jord, var politiske aktører i kongeriket stort sett tause, sjøl om opinionsmålinger tidligere hadde vist at 71 % av folket var i mot dette. Heller ikke når den USA-innsatte statssjefen i Irak erklærer unntakstilstand, og det var åpenbart at de folka Norge nå trente opp var del av det apparatet som skulle settes inn mot dem som ikke godtar okkupasjonen, ble det noe krav om å sende hjem quislingene.

Vi finner årsaken til denne aksepten av okkupasjonsfred i stor grad i at de nye løgnene om Irak ikke er avslørt. Derfor ser folk gjennom fingrene med at USA prøver å etablere et vasallstyre i landet, da alternativet framstilles som anarki og terror – eller, enda verre, et nytt islamsk prestestyre. Mens det norske politiske etablissementet utnytter denne situasjonen til å reparere forholdet til sin storebror.

Hensikten med denne artikkelen er derfor å spre noe mer informasjon om hva som virkelig skjer i Irak, særskilt å avmystifisere motstandsbevegelsen.

I terrorkrigens skygge

Men først: Det er viktig å være klar over de overordna politiske rammebetingelsene for frigjøringskampen i Irak. Irak er ikke helt parallelt til Vietnam, sjøl om det meste tyder på at USA vil få et nytt nederlag her og at det i begge tilfeller dreier seg om en antikolonial frigjøringskamp. I Vietnam var det en politisk frigjøringsfront som starta en væpna frigjøringskamp, og den fant sted i en periode hvor undertrykte nasjoner, med støtte i et sosialistisk Kina og et sosialimperialistisk Sovjet, frigjorde seg fra politisk overstyring fra den vestlige imperialistiske blokka. I Irak står vi ovenfor et forsøk på nykolonisering av et land, som umiddelbart blir møtt med væpna motstand, før en klar politisk motstandsfront er etablert.

Det er imidlertid en viktig modifikasjon her; motstanden er ikke fri for politisk og ideologiske overtoner. Det er bare det at den er prega av tankegods som gjør det enda vanskeligere å samle støtte til motstandskampen i Vesten; den mest artikulerte ideologiske agitasjonen for motstandskampen er ikke sekulær, men religiøst farga. Det gjelder irakiske grupper, som i tillegg til å slåss for et fritt Irak også vil ha et styre som bygger på islam. Og det gjelder grupper med al-Qa’ida-liknende retorikk, som slåss ikke bare for å frigjøre Irak, men også en sivilisasjonskrig for å utbre islam og knekke den samfunnsformen som den vestlige imperialismen er assosiert med. Sjøl om den siste gruppa utgjør bare et lite mindretall i motstandsbevegelsen, er det nok at den er der og vises fram, for å dempe støtta til motstandskampen i Vesten.

Det er derfor forståelig at okkupantene sørger for å holde fokus på denne siste delen av motstandsfronten. Sjøl om det er en kortsiktig strategi fra okkupantenes side. Den vil ikke minske tilsiget av krefter i Irak og den arabiske verden til motstandskampen. Snarere tvert i mot. Og det er det som skjer i folkedypet i det okkuperte landet og resten av Midtøsten som til sjuende og sist vil veie tyngst. I tillegg bygger også Bush & co med dette opp om rekrutteringa til al-Qa’ida-miljøet i vid forstand og en utvidelse av deres overordna prosjekt, ved å samle enda større deler av den muslimske verden på et ideologisk grunnlag, i kamp mot Vesten. Bush og hans folk har døpt sin krig for å sikre høyst materielle gevinster for herskerne i USA med en klar ideologisk fasade; krigen mot terror. Han spiller opp på en bane hvor han trenger en bin Laden, en al Zarqawi for å legitimere sine erobringstokter, sjøl om det er å nære en slange ved sitt bryst.

Det er under slike rammebetingelser motstandskampen i Irak nå utvikler seg – i terrorkrigens skygge. Den politiske plattformen for en nasjonal sosial og demokratisk frigjøring må utvikle seg ut i fra disse særegne forholda og ut i fra de nasjonale, sosiale og historiske røttene i det irakiske samfunnet og hele den arabiske verden. Frigjøringskampen til irakerne og palestinerne gror også mer og mer sammen på grunn av dette.

Sammensatt motstandsbevegelse

Det er et mylder av grupper og miljøer som deltar i motstandskampen. Både militært og med ulike former for sivil ulydighet. Det som forener er at de ikke vil ha et fremmed styre i landet. I tillegg har okkupantene stått for så mange overgrep mot slektninger og venner at familier og klaner også tar affære på egen hånd for å hevne seg, uten at det står noen annen organisasjon bak.

Rundt 100.000 irakere regnes å ha mista livet siden invasjonen, regner forskere ved John Hopkins School of Public Health i Baltimore med – av krigshandlingene og for tidlig død som følge av sammenbrudd i helsetilbud og ernæringssituasjonen. Før dette kommer de 1,7 millioner som Unicef høsten 2002 anslo hadde dødd for tidlig som følge av sanksjonene fra 1991 av. Det er ikke så rart at det er grobunn for motstand, og at den øker på. Og at all form for vestlig hjelp blir sett på med mistenksomhet. Heller ikke genuine hjelpearbeidere kan være trygge. I november 2003 anslo de militære sjefene til USA i Irak og CIA at det var ca 5.000 «harde» opprørere med et nettverk på 20-50.000 støttespillere. I september i år var anslaget steget til rundt 20.000 «harde». Tidligere våpeninspektør for USA, Scott Ritter, som har god kjennskap til landet, sier at et standardanslag blant antigeriljaeksperter er å regne mellom 1.000 og 10.000 aktive støttespillere bak 100 militært operative geriljasoldater. Dvs flere hundre tusen, sannsynligvis over millionen, er aktivt med i en eller annen form for motstandskamp.

Jeg skal her prøve å gi en oversikt over ulike deler av motstandsbevegelsen, slik den framstår høsten 2004. Jeg bygger mye av opplysningene på en oversikt fra en ukeavis i Bagdad, Al Zawra, utgitt av det irakiske journalistlaget. I tillegg til informasjon jeg har gjennom direkte kontakt med irakere. Det nettbaserte leksikonet Wikipedia har også nyttig informasjon om ulike motstandsgrupper.

Sunni-motstand

Den største gruppa her regnes å være 1920-revolusjonens brigader, offisielt Iraks nasjonale islamske motstandsfront. Den dukket først opp sommeren 2003 og erklærte som målsetting «å frigjøre Irak for utenlandske tropper og politisk okkupasjon og etablere et fritt og uavhengig Irak bygd på islam». Den angriper USA-styrkene militært; hevder sjøl at i perioden 27. september til 7. august 2004 hadde den 10 angrep i snitt per dag, hvor de blant annet skjøt ned to helikoptre (noe som ikke kommer på nyhetene her til lands lenger). Angrepene er konsentrert til områdene vest for Bagdad, inkludert Falluja.

En annen gruppe er Den nasjonale fronten for frigjøring av Irak. Den ble etablert i dagene etter okkupasjonen i april 2003 og består av 10 undergrupper med både nasjonalister og islamister. Den er spredt over større deler av landet, fra Arbil og Kirkuk i Kurdistan til Tikrit, Falluja og Samarra i «sunni-triangelet» til Basra og Babil i sør og Diyali i vest.

Det finnes ellers dusinvis av mindre grupper som delvis samarbeider, men har sin egen kjerneaktivitet. De aller fleste av disse består av folk som var mot Saddam. Flere av de militære i Saddams hær er imidlertid aktive i motstandskampen, men ikke som egne grupper. Baathist-fraksjonens aktiviteter er først og fremst knytta til finansiering av motstandskampen eller etterretningsarbeid, ifølge Al Zawra. Deler av Saddams Fedayeen er imidlertid operative, men først og fremst nå knytta til andre islamittiske og nasjonale grupper.

Den gruppa som ledes av den fengsla Abbar al-Kubaisi, nå kalt Iraks patriotiske allianse (IPA), er den som for oss her i Vesten framstår som mest politisk fundert, med utkast til et helhetlig politisk program for motstandskampen. Den er ikke en rein sunni-gruppering og sprang ut av Nasjonalalliansen som ble etablert på en konferanse i Sverige i 1992. Den jobba for å avskaffe FN-sanksjonene mot Irak, samtidig som den fra eksil lanserte en bevegelse for endring av det politiske systemet i Irak, med ny grunnlov og avskaffelse av Baath-partiets monopol. Høsten 2002 åpna den kontor i Bagdad, og Saddam inngikk da i forhandlinger med dem om de systemendringene de krevde. Hvorvidt Saddam mente alvor med dette, eller det var hans behov for å inngå taktisk allianse med dem som var i mot USA-aggresjonen mot landet, kan vi sjølsagt spekulere i. IPA hadde et nettverk i landet, sjøl om den offisielle ledelsen satt i eksil, som også vil være en kraft for å opprettholde en sekulær statsform i en situasjon hvor det ble dragkamp rundt dette. Store deler av ledelsen kom fra den tidligere sosialistiske og kommunistiske fløyen innafor det opprinnelige Baath-partiet og den panarabiske bevegelsen, som det nasserittiske Sosialistiske enhetspartiet. Sjia-grupperinger og mindre kurdiske grupper er også innafor IPA i dag. Blant annet samarbeider de med Iraks islamske konferanse, som ledes av barnebarnet til den legendariske Sjeik Meladi al-Kalashi, fra 1920-opprøret mot britene.

I tillegg til kravene om tilbaketrekking av alle okkupasjonstropper, stadfesting av at enhver irakisk autoritet satt opp av okkupanten er illegitim og må bekjempes og at samarbeid med okkupanten er forbudt, reiser IPA også kravet om krigserstatning. Når det gjelder den framtidige styringsforma i Irak, så mener de at motstandsfronten må samarbeide om å bygge en ny demokratisk regjering, hvor alle grupper må delta. Hvordan dette skal organiseres er en del av debatten som pågår nå, om det skal jobbes gjennom en konstitusjonsforsamling som vedtar en prosess for utarbeiding av ny grunnlov og valg for eksempel.

Sjia-motstand

Dette dreier seg i hovedsak om Al-Mahdi-armeen, eller gruppa til Moqtada al Sadr. Det regnes at denne armeen har rundt 10.000 veltrente ungdommer. Den har slåss militært mot okkupasjonen. Najaf og Sadr-bydelen i Bagdad har vært hovedarenaen for dette, og den resolutte motstanden har økt al Sadrs popularitet vis a vis det åndelige overhodet for sjiaene, al Sistani, som til nå har unnlatt å gå i konfrontasjon med okkupantmakta. Nå i november 2004 forbereder al Sadr seg på muligheten for å delta i det varsla valget i januar 2005, men har ikke gitt fra seg våpna. Han oppretter et politisk parti, Patriotisk allianse, som foreløpig har en vag plattform. Sannsynligvis opprettholder han kravet om at okkupasjonsstyrkene må ut av Irak umiddelbart, eventuelt seinest når valget i januar er gjennomført. Det er her han sannsynligvis ser muligheten til å utmanøvrere al Sistani, som muligens kan renonsere på dette hvis hans fløy vinner valget. (Valget vil ikke være mellom personer, men mellom partilister. Sannsynligvis blir det danna koalisjoner, og disse vil ikke nødvendigvis følge sjia-sunni-mønstret.) Al Sadr vil sannsynligvis jobbe for en islamsk stat, muligens også en iransk prestestyremodell. Noen mener han har støtte fra Iran.

Utenom al Sadrs gruppe er det Imam Ali-Bin-Abi-Talib Jihadi-brigaden, som har tatt opp militær motstand mot USA, men i mindre omfang. De truer også med å føre krigen ut av Irak, inn i de landa som har tropper i Irak.

Utlendinger

Disse utgjør et lite mindretall av de som slåss mot okkupanten. Men noen gjør mye ut av seg, det er i hovedsak disse som står bak de politiske kidnappingene og henrettelser for åpen tv-skjerm. Dessuten ønsker USA å fokusere på disse, for å kunne sette al-Qa’ida-merkelappen på motstanden og knytte okkupasjonen til «krigen mot terror».

Den mest kjente er gruppa til Abu Musab al Zarqawi. Han får også «æren» for Al Tawid wa al-Jihad-gruppa. Ansar al-Sunnah-bevegelsen sto bak drapet på de 12 nepalske gislene, som utgjør nesten halvparten av de rundt 30 gisseldrapene. Det er også en al-Qa’ida-inspirert gruppe, på lik linje med Den irakiske islamske arme, som tok de to franske journalistene. Flere av sjølmordsbomberne kommer fra Saudi-Arabia, men noen av dem jobber med irakiske grupper.

USA vil tape

Når dette leses, veit vi hva som skjedde i Falluja; at sjøl om USA tok byen, så knekte de ikke motstanden i Irak. Den vil bare øke på fram mot det planlagte valget på nyåret. Og sjøl om Bremer la den irakiske økonomien åpen for Halliburton & co sommeren 2003, så klarer ikke det amerikanske borgerskapets stat å tjene penger på røveriet av irakernes land. Både mannefall og pengesluk svekker USA såpass at de om ikke så lenge blir tvunget til å gjøre noe nytt.

Problemet er at å gi opp Irak-koloniseringa gir dystre utsikter for The new American century. Sjøl om Bush nå fikk mandat til å kjøre videre på den arrogante måten han har lagt i vei på, kan det være at han blir tvunget til å dele byttet i denne omgangen med sine europeiske rivaler? Strateger i hans eget parti var inne på det allerede før valget. Det samme var den gamle ringreven Zbigniew Brzezinski, som for vel fem år siden skisserte scenariet om at USA hadde innen 2015 på seg med å ta kontrollen over den euroasiatiske korridoren, fram til Kinas grenser. Nå foreskriver han at USAs eneste sjanse er å få en allianse med Europa på å få bilagt både Palestina-konflikten, Irak-krigen og Iran-problemet. (Gjengitt i Dagbladet 29. oktober.) Knapt er dette på trykk, før Thorbjørn Jagland kommer med lignende skisser her på berget. Strømningene i fredsbevegelsen som ble beskrevet først i denne artikkelen, viser at garden mot slike hestehandler på det irakiske og det palestinske folkets vegne ikke er så høy. Derfor må vi stå på for å jobbe opp støtten til de tapre folkene som slåss! – ikke bare for seg sjøl, men også for oss og alle som higer etter sjølstendighet og rettferdig fred.

av RUPE, Mumbai

«En dag må noen gi det amerikanske folk en fullstendig rapport om Ford Foundations virksomhet i India. Alle de millioner dollar som utgjør Ford Foundations totale forbruk i landet forteller ikke engang en tidel av historien.» – Chester Bowles, tidligere USA-ambassadør i India.

Sett i lys av den stadige strømmen av midler fra Ford Foundation til Verdens sosiale forum er det bryet verdt å utforske denne institusjonens bakgrunn, dens operasjoner internasjonalt og i India. Dette er relevant både i seg selv, og som en saksstudie av slike virksomheter.

Ford Foundation (FF) ble opprettet i 1936 av en tynn skattefri skive av Ford-imperiets fortjeneste, men aktiviteten forble først begrenset lokalt til staten Michigan. I 1950, da den amerikanske regjeringen fokuserte på å bekjempe «kommunistfaren», ble FF omgjort til en nasjonal og internasjonal stiftelse.

Ford og CIA

Det er et faktum at CIA lenge har operert gjennom en rekke filantropiske stiftelser, først og fremst Ford Foundation. James Petras sier at Ford-CIA-forbindelsen «var et planlagt, bevisst samarbeid for å styrke USAs imperialistiske kulturelle hegemoni og å underminere venstresidas politiske og kulturelle innflytelse». (1)

Frances Stonor Saunders slår fast i et ferskt arbeid om denne perioden at: «Noen ganger virket det som om Ford Foundation ganske enkelt var en forlengelse av regjeringen når det gjaldt kulturell propaganda. Ford Foundation hadde ord på seg for å være nært implisert i hemmelige operasjoner i Europa og samarbeide tett med Marshallplanen og CIA-tjenestemenn på spesifiserte prosjekter.» (2)

Richard Bissell som ledet stiftelsen i årene 1952-54, konsulterte ofte CIA-direktøren Allen Dulles, og han forlot stiftelsen for å bli spesialrådgiver for Dulles i CIA. Bissell ble erstattet med John McCloy som sjef for FF. Hans fremragende karriere før dette inkluderer poster som viseforsvarsminister, president for Verdensbanken, høykommissær for det okkuperte Tyskland, styreformann i Chase Manhattan Bank og Wall Street-advokat for de sju store oljeselskapene. McCloy intensifierte samarbeidet mellom FF og CIA og skapte en egen administrativ enhet innenfor FF spesielt for å ta seg av forbindelseslinjene til CIA, og han ledet personlig en konsultasjonskomite med CIA for å lette bruken av FF for å «dekke og kanalisere» midler. I 1966 ble McGeorge Bundy, inntil da presidentens spesialrådgiver for nasjonal sikkerhet, sjef for FF.

Det var travelt samkvem mellom CIA og FF. «Tallrike CIA-«fronter» mottok større FF-bidrag. Tallrike såkalt «uavhengige» CIA-støttede kulturorganisasjoner, menneskerettsgrupper kunstnere og intellektuelle mottok CIA/FF-bidrag. En av de største donasjonene fra FF var den CIA-organiserte Congress for Cultural Freedom (CCF) som mottok 7 millioner dollar tidlig på 1960-tallet. Tallrike CIA-medarbeidere sikret seg ansettelse i FF og fortsatte å samarbeide tett med CIA. (3)

FFs formål, ifølge Bissell, var «ikke så mye å slå venstresidas intellektuelle i dialektisk kamp, som å lokke dem vekk fra sine posisjoner». (4) Slik kanaliserte FF CIA-midler til CCF på 1950-tallet. Et av CCFs mest berømte tiltak var den stjernespekkede intellektuelle journalen Encounter. Et stort antall intellektuelle lot seg lokke. CIA-FF gikk så langt som til å oppmuntre særlige kunstneriske trender som abstrakt impresjonisme som et motstykke til kunst som reflekterte sosial bekymring.

CIAs infiltrering i USAs stiftelser generelt var massiv. En komite valgt av USAs senat i 1976 oppdaget at i perioden 1963-66 var minst 108 av 700 bidrag, hvert på mer enn 10.000 dollar, helt eller delvis finansiert av CIA. Ifølge Petras «er båndene mellom toppsjefer i FF og USAs regjering tydelige og vedvarende. En oversikt over nylig finansierte prosjekter avslører at FF aldri har finansiert noe betydelig prosjekt som motvirker USAs politikk.»

Slike opplevelser burde ha alarmert intellektuelle og ulike politiske krefter mot farene ved å bli betalt av slike kilder.

FF opplyser (på websiden til sitt New Dehli-kontor) at siden opprettelsen og fram til år 2000 har de delt ut 7,5 milliarder dollar i bidrag, og i 1999 var deres totale bidrag i størrelsesorden 13 milliarder dollar. De hevder også at de «mottar intet bidrag fra regjeringer eller andre utenforstående kilder», men som vi har sett, er realitetene annerledes.

Ford i India

FFs New Dehli-kontors webside hevder at «Etter invitasjon fra statsminister Jawaharlal Nehru etablerte Ford Foundation et kontor i India i 1952». I virkeligheten var det Chester Bowles, US ambassadør til India fra 1951, som satte i gang prosessen. I likhet med resten av USAs utenrikspolitiske institusjoner, var Bowles dypt sjokkert over å ha «mistet» Kina (ved den kommunistiske maktovertagelsen i 1949). I tillegg kom hans akutte engstelse for at den indiske hæren ikke var i stand til å undertrykke det kommunistledede, væpnede bondeopprøret i Telangana (1946-51) «inntil kommunistene selv forandret sitt voldelige program». (5) Indiske bønder ventet seg nå, da den britiske Rai var borte, at deres langvarige krav om land til den som dyrker det ville bli oppfylt, og presset fortsatte over hele India selv etter tilbaketrekkingen av kampen om Telangana.

Bowles skrev til Paul Hoffman, FFs president: «Forholdene kan bedre seg i Kina men situasjonen i India har stagnert … Hvis en slik kontrast utvikler seg videre i de neste fire-fem år, og hvis kineserne fortsetter sine moderate og plausible tilnærmelser uten å true Indias nordgrense … kan framveksten av kommunismen i India bli svært stor. Nehrus død eller avgang kan da bli etterfulgt av en kaotisk situasjon som kan avstedkomme fødselen av en ny kommunistisk nasjon.» Hoffmann delte disse bekymringene, og understreket nødvendigheten av en sterk indisk stat: «En sterk sentralregjering må etableres. … Den harde kjernen av kommunister må holdes under kontroll. … Statsminister Pandit Nehru trenger i høyeste grad forståelse, sympati og hjelp fra folk og regjeringer i andre, frie (!!!) nasjoner.» (6)

New Dehli-kontoret ble snart etablert, og, sier FF, «var Ford Foundations første program utenfor USA, og New Dehli-kontoret er stadig det største i FFs feltoperasjoner». Det dekker også Nepal og Sri Lanka.

«De aktivitetsområdene som ble foreslått (av US State Department) for Ford Foundation», skriver George Rosen, «opplevdes som altfor følsomme for et utenlandsk (amerikansk) regjeringsorgan å arbeide i .. Det sørlige Asia kom raskt i forgrunnen som et område for mulig bistandsarbeid. Både India og Pakistan var på grensen av Kina og framsto som truet av kommunismen. De syntes viktige for amerikansk politikk» (7). FF tilegnet seg uvanlig stor makt over de indiske planene. Rosen sier at «Fra 1950-tallet til tidlig 1960-tall hadde de utenlandske ekspertene ofte mer autoritet enn de indiske», og FF og den (FF/CIA-finansierte) MIT senter for internasjonale studier fungerte som «kvasioffisielle rådgivere for planleggingskommisjonen». Bowles skriver at «Under ledelse av Douglas Ensminger ble Ford-staben i India tett knyttet til planleggingskommisjonen som administrerer femårsplanen. Hvor som helst det var en åpning, fylte de den, enten det var innen landbruk, helse, undervisning eller administrasjon. De overtok, finansierte og administrerte de essensielle arbeidstreningsskolene på landsbynivå.» (8)

Ford Foundations inngrep i indisk landbruk

På bakgrunn av den kinesiske revolusjonen og kampen i Telangana, var USAs prioriterte mål i India å hindre uro blant bøndene. Følgelig var FFs første oppgave «utvikling på landsbygda». FF var tett involvert i den indiske regjeringens samfunnsutviklingsprogram (Community Development Program / CDP) som Nehru lanserte «som en modell for å møte de revolusjonære farene fra venstresida og kommunistiske bondebevegelser som forlanger grunnleggende landbruksreformer». Planen var å gjennomføre landbruksutvikling med midler fra programmet (CDP) og dugnadsarbeid i landsbyene, for slik å bringe fram det Nehru betegnet som «fredelig revolusjon». Etter invitasjon fra den indiske regjeringen hjalp FF til å trene 35.000 landsbyboere for CDP. (9) Fram til 1960 hadde Ford og Rockefeller Foundations til sammen gitt over 15 millioner dollar til den klart største mottakeren av bistandsmidler fra Ford Foundations oversjøiske utviklingsprogram. (10) Imidlertid kunne slike kosmetiske anstrengelser verken bringe utvikling eller løse problemet med sydende misnøye blant bøndene.

I 1959 laget et utvalg ledet av USAs landbruksdepartement Ford Foundations «Rapport om Indias matvarekrise og skritt for å møte den». I stedet for grunnleggende forandringer (som jordfordelingsreform og omfordeling av andre goder på landsbygda) som nøkler til landbruksutvikling, understreket denne rapporten teknologiske forandringer (forbedret såkorn, kjemisk gjødning og kjemisk bekjempelse av plantesykdommer) i små lommer som allerede hadde kunstig vanning. Dette var «grønn revolusjon»-strategien. Ford finansierte til og med intensiv landbruksutviklingsprogrammet (Intensive Agricultural Developement Programme / IADP) som et prøveprosjekt på denne strategien ved å gi subsidiert innsats, gunstige lån, sjenerøse kreditter, prisinsentiver, osv. til rike bønder i områder med kunstig vanning. Verdensbanken satte også sin innflytelse bak denne strategien. (11)

Snart ble dette også tatt opp av den indiske regjeringen, med vidtrekkende virkninger. Jordbruksproduksjonen av ris og hvete i de utvalgte lommene steg umiddelbart. Snakk om landreformer, leierreformer, slutt på ågervirksomhet, osv. ble mer eller mindre droppet fra den offisielle agendaen (for aldri å komme tilbake). Men de innledningsvis spektakulære vekstratene sank etter hvert. Alt i alt har jordbruksproduksjonen i India vokst saktere etter den grønne revolusjonen enn før, og i store deler av landet har jordbruksutbytte per innbygger stagnert eller falt. I dag står også den grønne revolusjonens utvalgte lommer ansikt til ansikt med stagnasjon i utbytte.

Men den grønne revolusjonen var vellykket på andre måter; den ga store markeder til utenlandske selskaper som solgte enten innsatsvarer eller teknologi for å fabrikkere disse varene.

Skifte til å finansiere NGO-«aktivisme»

(NGO står for Non Government Organizations, dvs. ikke-statlige bistandsorganisasjoner.)

Siden 1972 har det vært et skifte i FFs virksomhet i India. Tidligere hadde FF en stor stab, fokusert på landbruk og utvikling av landsbygda, som tilbød teknisk assistanse på disse områdene og gjennomførte sine prosjekter direkte. Nå fortsetter FFs utviklingsaktiviteter under slagordet «ressursbygging og fellesskapsutvikling». (Ford påstår seg ansvarlig for å ha innført begrepet «mikro lånevirksomhet» i India, det som nå blir ivrig omfavnet av Reserve Bank). Men de (FF) har i tillegg to slagord til; «fred og rettferdighet» og «utdanning, media, kunst og kultur». Dette er i tråd med deres endrede finansierings- og bistandspolitikk også i resten av verden, hvormed, siden sent på 1970-tallet, en ny slags «aktivist»-NGOer som engasjerer seg i sosial og politisk aktivitet har blitt systematisk fremmet. Blant Fords målsettinger for «fred og sosial rettferdighet» er å fremme menneskerettighetene, særlig for kvinner, sikre åpne og ansvarlige regjeringsinstitusjoner, styrke «sivile samfunn gjennom bred deltakelse fra enkeltmennesker og institusjoner for å legge kartet for framtida», og å støtte regionalt og internasjonalt samarbeid. (10)

I perioden 1952-2002 har FFs New Dehli-kontor, det første og eldste av FFs oversjøiske kontorer, delt ut 450 millioner dollar i tilskudd. (13) På en pressekonferanse for å markere femtiårsjubileet for FF i India, sa FFs representant at de lanserer et nytt bistandsprogram til 45 millioner dollar – det dobbelte av et vanlig årsbeløp . og vier vesentlige midler til vanskeligstilte grupper som adivasi- og dalitfolkene og til kvinner . «På spørsmål om skiftet av fokus (fra FFs tradisjonelle aktiviteter i utvikling på landsbygda) var påvirket av ulikhetene som var oppstått på grunn av den indiske regjeringens politikk for globalisering og liberalisering, sa han at det var «ikke noe spørsmål om å unngå globalisering, men den (globaliseringen) hadde også voldt noe bekymring. Prosjektene skal derfor virke som korrigeringstiltak for å motvirke de skadelige virkningene av ukontrollerte markedskrefter.» (14)

Dette er nøyaktig Verdensbankens og det internasjonale pengefondets språk: Deres svar på «ukontrollerte markedskrefter» er ikke å kontrollere dem, men å sette opp små, godt offentliggjorte sikkerhetsnett for å fange opp en handfull av de massene som er blitt kastet vekk av markedskreftene.

I tilegg vil FF særlig forsikre seg om at folks kamp mot regjeringen ikke tar form av konfrontasjon: «Selv om vi innrømmer at en del av de frivillige organisasjonene som drar nytte av bistandsprogrammet kan være i konfrontasjon med regjeringen under arbeidet med slikt som velferd for adivasifolket, sa han at FF ikke tror på konflikt med regjeringen. Forsøket var å utfylle og samarbeide med regjeringens tiltak.» (15)

Ford har valgt å fokusere på tre særlig undertrykte områder i det indiske samfunnet, adivasi, dalit og kvinner. Alle tre er potensielt viktige komponenter i en bevegelse for grunnleggende endringer i det indiske samfunnet; noen av de viktigste militante kamper de siste åra har blitt ført av disse gruppene. Men FF er nøye med å behandle problemene til hver av disse gruppene som separate spørsmål som kan løses med spesielt «fremme av rettigheter og muligheter». Siden FFs midler er ubetydelige i forhold til selve de sosiale problemene, tilflyter fordelene av disse midlene en liten talefør del av disse gruppene. Dette er personer som ellers kunne ha ledet sine grupper av adivasi, dalit og kvinner på veien mot «konfrontasjon med regjeringen» for å bringe grunnleggende forandringer for alle. I stedet vil særlige seter for dalitstudier bli finansiert ved ulike institusjoner, kvinner vil bli oppmuntret til å fokusere bare på slike emner som vold i hjemmet heller enn herskerklasse/statsvold. Adivasi vil bli oppmuntret til å utforske sin identitet på seminarer, og tingenes tilstand vil forbli uforandret.

Noter:

1. Petras, «The Ford Foundation and the CIA: A documented case of philanthropic collaboration with the secret police», desember 2001, www.rebelion.org/petras/english/ford010102.

2. The Cultural Cold War: The CIA and the World of Arts and Letters, 2000, p. 139, sitert in Petras, «The Ford Foundation…»

3. Petras, ibid.

4. Petras, sitert fra Saunders, side 140.

5. Bowles, Ambassador’s Report, 1954, side 79.

6. George Rosen, Western Economists and Eastern Societies: Agents of Change in South Asia 1950-70, 1985, sitert fra P.J. James, Voluntary Agencies: The True Mission, 1993, side 65-67

7. Rosen, sitert fra S. K. Ghosh, Development Planning in India: Lumpendevelopment and Imperialism, 2002, side 23.

8. Bowles, op cit, side 220.

9. Sitater fra Ghosh, Development Planning; se side 23-34 for en detaljert oversikt.

10.James, side 69, sitat fra Rosen, side 56.

11. S. K. Ghosh, Imperialism’s Tightening Grip on Indian Agriculture, 1998, side 24.

12. Vi har i denne artikkelen ikke diskutert det siste temaet, nemlig FF sin støtte til #regional og internasjonalt samarbeid (cooperation). Dette er et viktig område for FF i India: Sponsing av institutter, organisasjoner, seminarer, reiser til utlandet, studier osv. angående Indias forhold til utlandet, andre spørsmål om strategi og spørsmål om indre sikkerhet. Gjennom slik støtte har den amerikanske regjeringen vært med å forme indisk utenrikspolitikk, og bidratt til å integrere indiske indre sikkerhetsorganer med USA sine. For eksempel holder det New Dehli-baserte «Institute for Peace and Conflict Studies» – med støtte fra FF – på med et «treårig prosjekt for å studere forskjellige sider sikkerhet i India. … a) Sikkerhetsmessige utfordringer av ikke. Militær karakter, b) Utfordringer med nasjonal integrering, c) Indias sikkerhetsmessig problematikk og d) ledelse og sikkerhet. En annen mottaker av FF sine fond ved det samme instituttet er «et toårig prosjekt for å undersøke mønstrene i Sørøst Asia når det gjelder sikkerhetspolitikk.»

13. www.fordfound.org/news/view_news_detail.cfm?news_index=63.

14. Utheving av RUPE.

15. Hindu, 6/3/02; utheving av RUPE.

Oktober 2004

Det har vært en del uklarhet om World Social Forum (WSF) i Mumbai mottok penger fra Ford Foundation eller ikke. Røde Fane skrev derfor til RUPE og spurte hvordan det var. Svaret følger nedenfor. Red.

«Når det gjelder fortsatt strøm av bistand fra Ford til World Social Forum, (WSF), er situasjonen kompleks. Vi publiserte vår kritikk i september 2003, og den fikk bred spredning. På grunn av slike kritikker, (sammen med forskjellige andre krefter), møtte arrangørene av WSF i Mumbai mye kritikk. Kort tid før WSF rykket den indiske organisasjonskomiteen ut med en erklæring om at de ikke ville ta imot bistand fra Ford og Rockefeller Foundations. Men de sa også at dette var en avgjørelse som gjaldt bare Mumbai WSF. Den brasilianske komiteen var tydeligvis ikke enig, og ville fortsette å motta bistand fra Ford. Dette blir spesielt referert i en artikkel av en av de indiske arrangørene av WSF. Så fremtidige WSF-konferanser vil trolig fortsatt motta bistand fra Ford.

I tillegg kommer at den indiske avgjørelsen ikke var helt grei. For det første er det mange av organisasjonene som mottar bistand fra Ford, noen av dem er fremtredende i WSF. Mumbai WSFs avgjørelse ville ikke utelukke muligheten for å motta midler fra slike organisasjoner. Vi vet ikke om dette har skjedd.

For det andre, som vi har understreket i vår artikkel, er bistanden til den indiske komiteen for WSF bare toppen av isfjellet av bistand, for denne gjelder bare ca. en tiendedel av kostnadene for hele konferansen. Resten bæres av enkeltorganisasjoner som deltar i WSF. Som vi vil beskrive i et kommende nummer av journalen, ble et stort flertall arrangementer på konferansen organisert av organisasjoner som hadde mottatt bistand, ikke av masseorganisasjoner. Mange slike organisasjoner får midler fra Ford Foundation. Eksempler på slik bistand har vi gitt i Appendiks II i vår publikasjon. Det er ikke noe som hindrer for Ford-finansierte organisasjoner i å delta på WSF. I den forstand er det ingen mening i Mumbai WSFs vedtak om ikke å motta Ford-midler direkte – bortsett fra at enkelte arrangører fant det nødvendig å opprettholde en anti-imperialistisk fasade.

Til slutt: Tilfellet Ford ble nevnt bare som et eksempel på hvordan slik bistand brukes for imperialistiske formål. Vi antydet på ingen måte at Ford utgjorde den eneste av slike kanaler. Derfor: Å avstå fra Ford og Rockefellers bistand og invitere bistand fra andre liknende stiftelser/kilder, er å unnvike poenget.

Rajani X. Desai

RUPE»

Bokomtale

ved Birger Thurn-Paulsen

World Social Forum er ikke et instrument for kampen mot globalisering. Det er en avledning fra den, skriver RUPE i heftet som det svenske Folket i Bild har utgitt på svensk.

RUPE står for «Research Unit for Political Economy» – Forskningsinstitutt for politisk økonomi. Det ble dannet på slutten av åttitallet, og de beskriver formålet sitt slik: Forklare den indiske økonomien på et vanlig språk, som er forståelig for vanlige folk. De vil knytte problemene som folk opplever til den underliggende politiske økonomien, for å få fram årsakssammenhenger. De henvender seg i første rekke til ledere for ulike folkelige bevegelser som gjerne vil forstå sammenhengen mellom de enkelte kampene og helheten.

De utgir tidsskriftet Aspects of India’s Economy, og forøvrig bøker og hefter om en rekke temaer. Driften er basert på frivillig arbeidskraft, med et magert budsjett. Inntektene er i hovedsak gaver fra individuelle bidragsytere.

Dette er hentet fra forordet i dette heftet, hvor de i korte trekk presenterer seg selv. Dette heftet handler ikke om RUPE og deres virksomhet. Det er først og fremst en polemikk mot World Social Forum (WSF), den internasjonale bevegelsen som mange vil knytte til Porto Alegre i Brasil. Heftet er på mange måter skrevet i avsløringens form. Det tar sikte på å vise at WSF, Attac og NGOene (non-government organisations) som er knyttet til dette forumet, setter søkelyset på å forme en alternativ politikk innenfor det eksisterende systemet, framfor å rette det inn mot en forandring av selve systemet. De hevder at NGOer byråkratiserer folkelige bevegelser, og at hele NGO-sektoren i India ville kollapse øyeblikkelig uten utenlandsk finansiering og regjeringsstøtte.

De spør: Er WSF et verktøy for kampen? Mot globalisering og imperialisme. De konkluderer slik: «En grundig analyse viser at World Social Forum ikke er et instrument for denne kampen. Det er en avledning fra den.»

Er heftet en slik tilfredsstillende analyse? Det må, som sagt, sees først og fremst som et polemisk skrift. Det bygger opp til konklusjonen ved å se på WSF som helhet, dets uttalte målsetninger, hvordan de store arrangementene foregår, og legger stor vekt på hvordan det hele finansieres. Likedan med Attac og NGOene. Det belegger påstandene, ikke minst, med eksempler fra India – blant annet ved å fortelle om den rollen Ford Foundation spiller der. I det hele tatt bygger heftet i stor grad på forhold i India.

Innledningsvis ser de på motstanden mot WTO, hva som skjedde i Seattle og ved seinere WTO møter, og hvordan denne motstanden er blitt møtt – at den er blitt møtt med forsøk på å klippe klørne, i form av utspill som er myntet på å trekke den inn i «varmen», og at den er blitt møtt med økende grad av demonstrasjonsforbud og et stadig mer brutalt politi.

Heftet legger stor vekt spørsmålet om finansieringen av WTO-bevegelsen og dens deltakende organisasjoner. Bevegelsen som sådan, og de store arrangementene, mottar støtte og forskjellige former for sponsing, både fra regjeringer, foretak og institusjoner. NGOer skal ha fått midler, blant annet fra Verdensbanken, Attac skal motta penger fra EU. Heftet gjør altså et poeng av at bevegelsen alt i alt mottar store beløp fra kilder den egentlig har som mål å kjempe mot.

I så måte går det særlig inn på Ford Foundations rolle i India, som bevisst skal ha flyttet oppmerksomheten over fra andre områder, til sponsing av NGOer og andre organisasjoner og bevegelser i India, rett og slett for å mykne kritikken deres og avlede dem. Det vises også til nære bånd mellom Ford og CIA.

I forhold til kritikken som framføres mot WSF, og særlig spørsmålet om finansieringen, bør det da sies at WSF, i forbindelse med møtet i Mumbai i 2004 sa nei til å motta sponsingmidler fra nettopp Ford Foundation.

At Ford Foundation har sine svin på skogen, både de indiske og andre skoger, er neppe noen bombe. Det samme gjelder Verdensbanken og diverse andre. Heftet fra RUPE legger altså stor vekt på det økonomiske grunnlaget til WSF, og forbindelsene til systemet, om man vil. Heftet kan, imidlertid, ikke leses som en analyse som gir full dekning for påstanden om at WSF i bunn og grunn og praksis er en avledningsmanøver i kampen mot markedsliberalistisk globalisering og imperialisme. Det er en polemikk, nærmest formet som avsløring. WSF, med alle sine ledd og former, er nok mer sammensatt enn som så.

På den andre siden bringer det nyttig, faktisk materiale, og diskusjon om mål og mening, innretting og linjer i kampen er uansett nyttig. Og problematikken i seg selv er viktig. Det er nødvendig å ha et årvåkent øye på at brodden kan trekkes på folkelig motstand og folkelige organisasjoner – og i så fall: Hvorfor og hvordan? Og så er det like nødvendig å ha et årvåkent øye i forhold til enkle og bastante konklusjoner.

av Sinan Koont

I 1996 lanserte den nydannede internasjonale paraplyorganisasjonen for landarbeideres grasrotbevegelser, Via Campesina, betegnelsen «matvareselvstendighet»: retten for folk og stater til på demokratisk vis å velge sin egen matvare- og landbrukspolitikk og til å produsere nødvendig mat i sine egne territorier på en måte som styrket folks kulturelle verdier samt beskyttet miljøet.

En beslektet, men annerledes oppfatning av begrepet «matvaresikkerhet» er blitt definert av FNs mat- og landbruksorganisasjon (FAO) til blant annet å omfatte 1) produksjon av og tilstrekkelig tilgang på matvarer; 2) stabil flyt av disse varene; og 3) sikker adgang, både fysisk og økonomisk, tilgjengelige varer for dem som trenger det mest. Nylig har Cuba, til forskjell fra de fleste andre land i verden, måttet kjempe med disse spørsmålene under forhold som ville være en prøvelse for de fleste.

I Det karibiske hav har verken historien av kolonidominans, inkludert slaveri og monolandbrukskultur basert på eksportavlinger, eller klimaet, tropisk og uegnet for matkornproduksjon, tillatt enkle metoder for å tilfredsstille matvarebehovet ved lokal produksjon. Dette ble enda vanskeligere med oppløsningen av Sovjetunionen etter 1990, som resulterte i sammenbrudd i den kubanske eksporten og tap av preferansevilkårene for byttehandelen med kubansk sukker mot sovjetisk olje. I tillegg har det i denne perioden vært en strengere blokade og økende fiendtlighet fra USAs side. Dette er il periodo especial, den spesielle perioden Castro erklærte i 1990. I 1993, mens Cubas produksjon og import raste nedover, sank det daglige gjennomsnitts matinntaket for kubanskenske borgere til 1.863 kilokalorier, inkludert 46 gram protein og 26 gram fett. Alle disse tallene er godt under FAOs anbefalte minimum for et sunt kosthold. Det var åpenbart at noe måtte gjøres, og en hurtig økning av matvareimporten var umulig. Nøkkelordet for matvaresikkerhet måtte nødvendigvis bli selvhjelp, og så langt som mulig, selvforsyning, harde bud for en hvilken som helst karibisk økonomi, og dobbelt så hardt for en økonomi under hard blokade fra en mektig nabo.

Cuba måtte gjøre full og effektiv bruk av alle tilgjengelige ressurser relatert til jordbruk for å 1) produsere mat ved direkte bruk av lokale innsatsmidler, 2) tjene fremmed valuta ved å eksportere matvarer og andre eksportvarer (som tobakk, sukker og kaffe), og/eller 3) produsere innsatsvarer til jordbruket som man tidligere hadde importert, (som petroleum) for å kunne importere nødvendige varer som for eksempel tørrmelk, for på den måten å sikre tilgangen på og stabil flyt av mat.

En rekke tiltak er tatt i bruk i løpet av det siste tiåret for å omsette disse overordnede strategiene til praksis. Det første var å kartlegge og ta i bruk dyrkingsjord som lå brakk. Det neste var å utvikle nye måter å organisere arbeidet på, premieringsmekanismer og oppmuntringer for å stimulere økning, både kvantitativt og kvalitativt, (og effektiv bruk) av jordbruksarbeid. Det tredje tiltaket omfattet forskning, innføring og utbredelse av nye arbeidsmetoder og ny teknologi, også det å finne metoder for å minimalisere kostnader i hard valuta, til slike ting som petroleum og proteinrikt dyrefor. Siden disse dollarutgiftene ikke kunne elimineres totalt, økte man også innsatsen for å komme inn på dollarmarkedene med landbruksprodukter (mat og annet), slik at disse dollarene, i hvert fall de av dem som endte opp i regjeringens hender, kunne brukes, delvis, for å støtte matproduksjonen og til å importere varer man ennå trenger i matproduksjonen og for folks direkte behov.

Å skape «nytt land»

Åtti prosent av Cubas befolkning bor i byer. Cubas regjering, representert ved sitt landbruksministerium (opprettet i 1994), og Cubas nasjonale urbane jordbruksgruppe som ble etablert like etterpå, begynte å fremme ideen om å skape «nytt land» for dyrking som en metode for å finne lokale løsninger på matproblemene i Havanna og andre steder.

For dette formålet skapte man tre typer «nytt land». Den første av disse, kalt organoponicos, var hager som besto av overflatecontainere fylt med kompost og gjødselrik jord (ofte hentet fra andre steder) og konstruert på åpne plasser som var asfaltert eller på annen måte gjort ufruktbare.

Den andre metoden for å skape nytt land var å tilbakeføre til matproduksjon eksisterende fruktbart land som nå lå brakk, på ubebygde tomter og i parker eller som tilhørte firmaer eller kollektiver. Slikt land tilhører som regel staten allerede, i så fall blir det tatt i bruk av granjas (bondegårder) og empresas estatales (statsbedrifter) for markedsproduksjon eller for å fylle rasjoner eller andre forpliktelser for staten, eller som hager for autoconsumo, dvs. for å dekke behovene til arbeidsstyrken til forskjellige statsbedrifter, fabrikker, bondegårder, sukkerrørprodusenter, skoler og sykehus.

Den tredje formen for nytt land omfatter nydyrking i folks villahager og bakgårder.

En annen nyskaping har vært huerto intensivo (intensive hagebruk), som anvender intensive dyrkingsmetoder for å maksimere avlinger på små arealer. Grønnsaker plantes tett sammen i grønnsaksenger hevet over bakken og anriket med organisk materiale for å produsere nok næring for plantene.

Disse tiltakene er typiske statstiltak, kollektiver og kooperativer. Men lokale styresmakter gir også landrettigheter til privatpersoner i form av parseller, for så lang tid som disse blir holdt i hevd og benyttet som de skal. Også privat eid land kan overlates til folk som gjerne vil drive hagebruk hvis eieren ikke setter det «i produktiv stand» innen seks måneder.

Og endelig har det også vært en voldsom spredning av bakgårdshagebruk, de såkalte patios, der pådriver har vært en massebasert nabolagsorganisasjon, CDR, Komite til forsvar for revolusjonen. Tiltaket minner om våre villahager under annen verdenskrig. Sommeren 2003 var antallet produktive patios oversteget 300.000. Målet for framtida er å passere en halv million patios, først og fremst med mål om å øke fruktproduksjonen.

På slutten av 2002 var målet om å utstyre hvert nabolag på over femten hus med sin egen produksjonsenhet, det være seg organiponicos, gruppehager, eller enkeltparseller, i alt vesentlig nådd, og over 18.000 hektar var oppdyrket som by-dyrking i og rundt byene.

Målsettingen om full utnytting har også blitt arbeidet for i landdistriktene, hvor brakkland og underutnyttet land er blitt gitt til folk som er villige til å dyrke det. Eksportprodukter som kaffe, kakao og tobakk og matavlinger så som ris blir nå dyrket ved hjelp av slike planer på hundretusenvis av hektar.

Også på en annen, mer uvanlig måte ble «nytt land» tilgjengelig for matproduksjon i 2002: Et regjeringsvedtak om å legge ned omtrent halvparten av sukkermøllene, og omgjøre arealene, (omtrent 1 million hektar) til matproduksjon og nyplanting av skog. Omtrent 246.000 hektar (inkludert omtrent 100.000 hektar i 2003) vil bli avsatt til årlige avlinger utenom ris, og vil representere 73 % økning i arealer brukt til disse avlingene.

Å bruke arbeidskraft mer effektivt

Reorganiseringen av arbeidsprosessen og innføringen av gode oppmuntringer til arbeidere har vært de viktigste måtene å fremme effektivisering av arbeidet. I 1998 begynte bedrifter, både innenfor jordbruk og ellers, å delta i en ny slags ledelsesprosess – la Sistema de Perfeccionamento Empresarial (løselig oversatt: systemet for avansert lederskap). Under dette systemet starter bedriftene med å føre forbedret statistikk. De går gjennom en «diagnostiseringsprosess» for å identifisere eksisterende mangler og potensial for problemløsning. Til slutt foreslår de planer på områdene personal- og lønnspolitikk, ledelsesstrukturer, og eget valg av økonomiske og effektivitetsfremmende indikatorer som bør brukes for å måle framgangen.

Det er en bestemt vilje til å etablere rettferdige sosialistiske normer for distribusjon på områdene kooperativ og kollektiv produksjon i landbruket, hvor over en million kubanere arbeider. Prinsippet som slås fast er pago por los resultades finales – lønn etter endelig resultat – jo mer du produserer, jo mer får du i lønn. På landbrukssektoren har det viktigste framstøtet vært å skape organisasjonsformer som har gjort denne fremgangsmåten mulig. Dette var hovedgrunnen for 1993-programmet Bind folket til jorda, som brøt opp statsgårdene til mindre kooperativgårder.

Oppstykkingen av statsgårdene har gjort enkeltmennesker og små arbeidslag helt ansvarlige for produksjonen på et gitt stykke jord, og på den måten gjort det mulig for dem å knytte inntektene sine direkte til hva som virkelig blir produsert på dette jordstykket. Små gårder drevet av små grupper av arbeidere (for det meste familiebasert) er blitt etablert innenfor jordbruksbedrifter som ennå er statsdrevet. Disse gårdene er direkte underlagt direktøren for den store bedriften, og arbeiderne blir betalt i forhold til resultatene de oppnår.

Etter å ha organisert arbeidet rundt enkeltmenneskers og smågruppers ansvar, gjenstår selvfølgelig spørsmålet: Hvordan skaffe passende materielle oppmuntringer? Lønn etter resultat, så klart, men nøyaktig hvor mye? Prisene som betales for landbruksprodukter utgjør stadig det viktigste materielle oppmuntringen. Siden 1994 har prisene på matvarer solgt til befolkningen, utenfor rasjoneringskanalene, vært frigitt med etableringen av markeder hvor alle leverandører, private gårder, kollektiver og kooperativer, kunne selge produktene sine til den pris markedet betaler ifølge tilbud og etterspørsel til enhver tid. Prisene for leveranser til staten er blitt høynet for utvalgte produkter som melk, bønner, kaffe og tobakk. Skattepolitikken brukes for å stimulere matproduksjonen, og urban markedsføring, innbefattet skattefritak for småbønder og redusert skatt til bondemarkedene i Havanna by på 5 % mot 15 % i resten av landet.

I og med den doble dollar/peso-økonomien på Cuba, får noen arbeidere en del av lønna i dollar, eller de får tilgang til varer som sykler, arbeidsklær, sko og diverse andre varer som ellers bare er tilgjengelige i dollarbutikker. Fordelsoppmuntringer, så som bedre boliger og bruk av hvile- og rekreasjonsfasiliteter, brukes også for å stimulere produksjonen.

Ny teknologi erstatter import

Et resultat av den kubanskenske krisen har vært den påtvungne omleggingen fra konvensjonelle landbruksmetoder til organisk jordbruk. Avskåret fra fordelaktige jordbruksavtaler med Sovjetunionen og deres allierte for et tiår siden, og uten råd til å kjøpe på det internasjonale markedet, har Cuba blitt til et enormt laboratorium for jordbruk uten petroleum og petroleumsprodukter. Fra sprøytemidler til gjødning og jordforbedring, er kjemien ute og biologien inne. Avlingsbeskyttelsesinstituttet driver mer enn 220 sentre som leverer billige og tallrike nytteinsekter og mikroorganismer som angriper plantesykdommer. Ved hundrevis av kompostsentre omdanner mark organisk avfall og produserte i 2003 en million tonn naturlig kompost årlig. Og dette er bare en av mange nye metoder bønder prøver ut for å forbedre jord av dårlig kvalitet, både på landet og i urbane strøk. Produksjonsøkningen av forskjellige typer organisk kompost skjer svært hurtig, mengden ble sjudoblet fra 2001 til 2002 og nådde femten millioner tonn i 2003. Landbruksministeriet har støttet denne prosessen med et nettverk av utbredelsesagenter og utsalg av innsatsvarer. I 1997 var det sekstisju utbredelsesagenter bare i Havanna, og tolv såkalte frøhus. I Havanna er nå denne innsatsen sentrert i tiendas consultario agricola (TCA), jordbruksrådslagshus. Antallet TCAer er planlagt øket til femti, de skal beskjeftige fem hundre profesjonelle utbredelsesagenter og teknikere. TCAene tilbyr både teknisk rådgiving og frø, jordforbedring, biologiske hjelpemidler og teknisk litteratur. Utbredelsesagentene spiller nøkkelrollen som spredere av informasjon om hjelp og service fra TCA, og som formildere av vitenskaplig/teknisk rådgivning til urbane jordbrukere. Over hele Cuba anvender urbane jordbrukere tjenestene til nærmere ti tusen fagpersoner og over førti tusen teknikere.

Det skjer også fremskritt innenfor de viktigste regionene for jordbruksproduksjon på landsbygda. Særlig merkbar produksjonsøkning er oppnådd for poteter og ris. En svært gledelig teknisk utvikling er innføringen av nye dyrkingsmetoder for ris. Dette kalles Systemet for risintensifisering (SRI) og blir fremmet over hele verden av blant annet Cornell International Institute for Food, Agriculture and Development. Selv om utprøvingen er på begynnerstadiet, har det, der det er forsøkt, doblet og tredoblet risavlingene på Cuba, som ellers i den tredje verden, med redusert innsats av såkorn, vann og petroleumsprodukter. Optimistiske riseksperter hevder at Cuba er på vei til å bli sjølforsynt med ris og i framtida vil bli i stand til å benytte overskuddet fra risproduksjonen som dyrefor. Potetproduksjon er en annen suksesshistorie, skjønt ikke et eksempel på organisk jordbruk. Cuba prøver ennå å opprettholde den tilgangen på syntetisk gjødning som trengs til potetdyrking. Avlingene en har oppnådd har vært imponerende for ei tropisk øy: i 1999 var de 23 tonn/hektar, som i Latin-Amerika bare ble slått av Argentinas 25-27 tonn/hektar, og som er høyere enn i Europa hvis Russland regnes med. Til sammenlikning er Canadas avling 27-28 tonn/hektar. Nylig innført teknologi, så som nye vanningsteknikker (89 % av potetavlingen er kunstig vannet), og nye avlingssorter har hjulpet Cuba å forbedre potetproduksjonen vesentlig.

Den generelle dreiningen mot organisk jordbruk og fornyet bruk av dyr som trekkraft (2.400 oksespann i Havanna by!) har gitt enorme innsparinger på importert kraft og andre petroleumsprodukter. I 2003 bruker landbruksministeriet mindre enn 50 % av dieselforbruket, mindre enn 10 % av kunstgjødning og mindre enn 7 % av syntetiske plantevernmidler i forhold til i 1989. Faktisk er alle sider ved matproduksjonen daglige slagmarker i kampen for å spare energi!

Å trenge inn på markeder som betaler med US dollar

Det er minst tre måter landbruksproduksjon utenom sukker kan bidra til de dollarinntektene som trengs for å sikre mat på Cuba, og i den kubanske debatten understrekes det alltid at disse dollarene er nødvendige for å imøtekomme folkets behov for mat.

For det første er det butikkene som selger til turister, så vel som til kubanere, for dollar. kubanere har fått ha og bruke dollar lovlig siden 1993. Kubanere kan skaffe seg dollar enten gjennom bidrag fra slektninger i utlandet (først og fremst i USA), eller ved å tjene dollar på Cuba (som tips fra turister blant annet). Disse butikkene kalles tiendas de recaudacion de divisa (TRD), fritt oversatt til fremmed valuta gjenvinningsbutikker.

Mat og andre landbruksprodukter solgt i TRDene overstiger 200 millioner US dollar årlig. Alle steiner vendes for å prøve å kapre salg. I de to første månedene av år 2000 kom det inn 22.000 US dollar gjennom innsatsen til birøktere i Ciego de Avila fra deres salg av honning og biprodukter, inkludert kosmetikk, i dollarbutikker og butikker i turisthotellene.

For det andre kommer inntektene fra turistsektoren. Et av problemene med Cubas økende turistindustri (ca. 1,7 millioner turister i 2002) har vært å gjenvinne de dollarene som kommer inn med turistene. I starten på turistboomen tidlig i 1990-åra var de fleste innsatsvarene til turistindustrien, inkludert mat, importert. I prinsippet er det ingen ting i veien for at blomsterdekorasjoner, salat og mango som serveres i kubanskenske hoteller ikke kan dyrkes på Cuba. Landbruksministeriet har hatt noe framgang i sine bestrebelser på å øke kvaliteten og stabiliteten på matvareleveranser til turisthotellene, men resultatene er ennå langt lavere enn potensialet. I 2001 hadde bare 61 % av alle innsatsvarer i turistindustrien kubansk opprinnelse.

Den tredje måten å tjene dollar på for staten, er å eksportere landbruksprodukter. I tillegg til tradisjonelle eksportsektorer som tobakk, kaffe, og nå, sitrusfrukter, har andre, så som biavl og skalldyrindustri begynt å yte sine bidrag. Med mindre det synes merkelig for et land under næringsstress å eksportere matvarer i jakten på matvaresikkerhet, er det ganske fornuftig å eksportere dyre matvarer som honning og skalldyr for å øke tilgangen på anen mat. I 2001 var faktisk import og eksport av mat på Cuba nesten nøyaktig like mye verdt i penger.

Tilgang på mat

I det foregående har vi gitt en oversikt over Cubas anstrengelser for, ved hjelp av produksjon og import, å sikre tilgang og stabilitet på mat i tilstrekkelige mengder for å brødfø folk. Nå går vi over til å diskutere hvordan Cuba prøver å oppnå det like viktige, om ikke viktigere, målet å sikre adgang for alle til tilgjengelige matressurser. Det er selvfølgelig ikke nok for et land å produsere gjennomsnittelig nok mat per person. Hver person må også få nok mat. Svikt i tilstrekkelig og rettferdig matfordeling har resultert i mange eksempler på feilernæring og endog hungersnød i samfunn som produserer store nok mengder mat per hode.

Cuba prøver å holde maten innenfor fysisk og økonomisk rekkevidde for befolkningen på flere forskjellige måter. En av de viktigste er forskjellige rettigheter til mat. Den kubanske revolusjonen har helt siden starten brukt rasjonering som en metode for å bringe rettferdighet inn i matfordelingssystemet. I 1998 var garantert rasjon 5 pund ris, 1 pund bønner og 3 pund sukker per person per måned. Kyllinger, egg, fisk, skinke og soyamel, så vel som poteter, tomater og grønnsaker var også tilgjengelig i små mengder, selv om tilgangen var ustabil, men til lave priser. Det må også nevnes her at hver måned leverer staten 28 pund mat per seng av sin produksjon til sykehus, 13 pund per barn til daghjem, og 10 pund per elev til skoler.

Det foregår også frivillig omfordeling av mat, særlig av avlingene fra folkehagene, parcelas. Noe av dette skjer spontant, ved at produktive urbane jordbrukere deler av sin overflod med trengende naboer, særlig eldre, ut fra sosial solidaritet. Noen lokale myndigheter insisterer mer eller mindre på «frivillige» bidrag til lokale skoler og sykehus, som en slags sosial leie de føler de har rett til, siden bruken av folkehagene ble gitt gratis til folk.

For å holde matprisene innenfor rekkevidde for befolkningen har regjeringen tatt i bruk spesielle tiltak. Selv om åpningen og spredningen av bondemarkeder etter 1994 betydde oppmuntringer for produsentene og enorm økning i variasjon av varer til salgs, er prisene på disse markedene høye nok til å utelukke mange, om ikke de fleste kubanere.

En delvis løsning på problemet med høye priser på bondemarkedene har vært etableringen av statsbaserte konkurrenter. I 1998 startet landbruksministeriet et nettverk av markeder med tilførsel fra statsgårder. Prisene på disse placitas topadas (begrenset pris) markedene holdes lavere enn prisene på bondemarkedene, selv om vareutvalget er mer begrenset.

Regjeringen har ført tiltak for å gjøre dollar, som tidligere var begrenset til familier som fikk bidrag fra utlandet og til folk i turistindustrien som fikk tips i dollar, tilgjengelig for flere kubanere. Som oppmuntring til noen arbeidere i sektorer som ikke tjener dollar direkte, betaler regjeringen en del av lønna direkte i dollar. Kontorer er blitt etablert over hele Havanna, der pesos kan veksles til dollar (og omvendt) til en ganske stabil «markedskurs», for tiden tjueseks pesos per dollar. Som et resultat av dette er andelen av befolkningen som har tilgang på dollar og kan kjøpe konsumentvarer (inkludert mat) som ikke er tilgjengelige på pesomarkendene, steget fra 44 % i 1996 til 62 % i 1999.

Til slutt: tilgang på mat er blitt muliggjort gjennom kostnadsfri adgang til den viktigste forutsetningen for matproduksjon, nemlig dyrkingsjord. Dette prinsippet har gjort det mulig for arbeidskollektiver, fra statsgårder og industrianlegg til skoler og sykehus, å ta i bruk nesten all ledig dyrkingsjord og dyrke avlinger og holde husdyr for de ansattes konsum i arbeidsplasskantiner. Det har også gitt mulighet for at enkeltmennesker som ikke er offisielt integrert i jordbruksarbeidsstyrken på statsgårdene, som for eksempel pensjonister, kan be om egne små parseller til dyrking av egen mat.

Hva er resultatet?

Hvilke frukter har alle disse anstrengelsene og strategiene båret på Cuba? Kanskje den mest enestående udiskutable suksessen finnes i produksjonen av grønnsaker, stivelsesrike rotfrukter så som søtpoteter og plantain (en stivelsesrik bananfrukt som brukes omtrent som poteter). I år 2000 passerte landet nivået fra før krisen i 1989.

De beste resultatene på dette området tilhører utvilsomt de kriserelaterte anstrengelsene for urbant jordbruk, som startet forbløffende tidlig i krisen i Havanna, eksploderte dynamisk på nasjonalt nivå i seinere år og har vist seg å være et utmerket bidrag til matproduksjonen, så vel som en verdifull kilde til arbeid og inntekt for den urbane befolkningen. I 2003 var over 200.000 arbeidere sysselsatt i denne sektoren, 35.000 nye jobber var skapt de foregående åra og sto for 22 % av alle nye arbeidsplasser i den kubanskenske økonomien.

Alt i alt er det svært lovende tegn på økt produksjon og effektivitet. I 1999 var det økning i avlingene av seksten av atten viktige matvarer, som omfatter ikke bare grønnsaker, søtpoteter og plantain, men også mais, bønner, ris, frukt og kaffe. Potet-, kål-, malanga-, bønne- og pepperavlingene er bedre enn ellers i Sentral-Amerika og bedre enn verdensgjennomsnittet. Alle Cubas provinser økte sin produksjon av grønnsaker, rotfrukter og plantain, og tretten brøt historiske produksjonsrekorder. Produksjonstallene for grønnsaker taler for seg selv (i millioner tonn): 1997 0,1; 1999 0,9; 2000 1,7 og 2002 over 3. Resultatet for 2003 ventes å overstige dette, 1,7 millioner tonn er høstet i årets første 6 måneder. Som et resultat hadde salget av grønnsaker og friske urter nådd et nivå av 460 gram per dag per hode i 2000. Dette er godt over FAOs anbefalte nivå som er 300 gram per dag. Cienfuegos og Ciego de Avila leder nasjonalt med henholdsvis 867 og 756 gram, mens Havanna nådde 600 gram per dag i november 2000, og Sancti Spiritus, Granma, Piñar del Rio, Las Tunas og Guantanamo alle lå over 500 gram per dag. I mars 2003 produserte provinsen Havanna 953 gram per dag per hode.

Selvsagt gjenstår sentrale problemområder, særlig når det gjelder melk, kjøtt og egg som fortsatt krever importert dyrefor som Cuba ikke har råd til. Ris, som vanligvis dyrkes på store statsgårder, har også stadig kommet til kort i forhold til planlagte produksjonsnivåer.

Også på disse områdene er det noe bedring og håp for framtida. Når det gjelder ris, er det for eksempel, ved siden av forventningene til SRI-teknologien som er nevnt tidligere, lovende forsøk med «folkets ris»-bevegelsen, inspirert av framgangen med urbant jordbruk, som forsøker å kopiere resultatene herfra innenfor risdyrking. I 2003 vil 300.000 tonn ris bli produsert i landet, en stigning fra 172.000 tonn i 1999. Dette har redusert risimporten med mer enn 50 %.

Midt i alle disse forandringene er det viktig å merke seg at i motsetning til den stadig mindre rollen staten spiller i mange land i den tredje verden i den nåværende nyliberale æra, fortsetter staten og andre kollektive former for økonomisk organisering å spille en ledende rolle på Cuba, både i produksjon, tilgjengelighet og support. Det viktigste grunnprinsippet er at ved slutten av år 2000 nådde mattilgangen på Cuba et daglig kaloriinntak per hode på 2.600 kalorier og mer enn 68 gram protein. FNs mat- og landbruksorganisasjon FAO regner 2.400 kalorier per dag og 72 gram protein for å være tilstrekkelig. Tross de gjenstående problemområdene er den akutte matvarekrisen over. Det kubanskenske samfunnet har, under atskillig press, gjennomført en vellykket heroisk innsats for å skape sin egen versjon av matvaresikkerhet for befolkningen, og har kanskje vist veien for andre samfunn. 31. mai 2003 åpnet president Hugo Chavez i Venezuela, i nærvær av Cubas ambassadør og FAOs representant i Venezuela, landets første organoponico i sentrum av Caracas. Andre land i den tredje verden ville gjøre klokt i å lære av Cubas erfaringer. De fleste land kan produsere tilstrekkelig mat og sikre et tilstrekkelig kosthold for alle sine borgere.

av Maren Sæbø

Etter elleve år vil Cuba kvitte seg med dollarøkonomien for å begrense den amerikanske innflytelsen.

Cubas president Fidel Castro og hans sentralbanksjef Fransisco Soberon har annonsert via øyas statskanal at kubanere har to uker på seg til å veksle inn sine amerikanske dollar til den kubanske pesoen. Fra den 8. november opphører dermed Cubas dollarøkonomi å eksistere, til fordel for et system med konvertible peso.

«Imperiet forsøker å lage flere problemer for oss,» advarer Fidel Castro, opplagt, men med armen i fatle.

I følge den meksikanske avisen La Jornada er sentralbanken klar for en massiv innveksling av det grønne gullet, også på lørdag og søndag i neste uke, da kubanske banker normalt holder stengt.

Reaksjon

I følge BBC følger forsøket på å avskaffe Cubas dollarøkonomi av at USA i juni strammet sanksjonene mot øya. De nye sanksjonene skulle begrense flommen av dollar sørover. Rundt én milliard dollar blir hvert år overført fra enkeltindivider i USA til slektninger i sør. USA har forsøkt å begrense overføringene til 1200 dollar hvert år per familie.

Kubanske myndigheter har heller ikke vært udelt positive til overføringene som har skapt økte klasseforskjeller på Cuba. Myndighetene har liten kontroll med pengene og ser på den liberale handelen som en undergraving av nasjonens suverenitet.

Nå skal altså kubanske butikker ikke lenger godta det som de siste elleve årene har blitt et stadig viktigere betalingsmiddel på øya. Etter at USA varslet nye sanksjoner i mai stengte alle dollarbutikkene, men etter to uker ble de tvunget til å åpne igjen. Denne gangen skal stengingen være bedre planlagt. Banker vil fortsatt ta imot dollar, men med 10 prosents kommisjon. Målet er å få kontroll over valutahandelen og dollarøkonomien.

Turistdollar

Dollaren ble lovlig betalingsmiddel på Cuba i 1993 for å bøte på den økonomiske krisa øya sank ned i etter Sovjetunionens fall. Frislippet av dollar satt fart i Cubas turistindustri, som i løpet av 1990-tallet ble øyas viktigste inntektskilde.

For å unngå at avskaffelsen av dollar som betalingsmiddel rammer turismen, ber Castro utlendinger ta med seg annen valuta, som euro eller sveitsiske franc, for å unngå det høye vekslingsgebyret. Kredittkort har også fått stadig større utbredelse på Cuba. Så fremt de ikke er utstedt av en amerikansk bank kan de nå brukes ved de fleste større turiststedene.

Myndighetene håper at avskaffelsen av dollarøkonomien vil styrke deres grep om turistpengene som til nå har fått flyte mer eller mindre fritt.

Bokomtale

ved Bjørgulf Claussen

Hvorfor har kapitalismen gjort de fleste i vesten så velstående og virket så bra politisk? Disse to store spørsmålene besvarer den amerikanske finanseksperten og legen William J. Bernstein i en henrivende bestselger, The birth of plenty. Slike store tema skyr gjerne historikere med all sin tvil og grå metodediskusjon.

Her er ingen småtterier. Bernstein skriver godt med stor begeistring. Boka er spennende, klar og nyttig med mye interessante opplysninger. Derfor bør Røde Fanes lesere være oppmerksom på den.

Siste års forskning har vist, sier Bernstein, at helt siden steinalderen har de fleste mennesker produsert nytteverdier til 400-700 dollar per år. I beste fall tredoblet produksjonen per hode seg fra tidenes morgen til moderne tid. Mange steder er det slik fortsatt. Produksjonen per hode begynte først å øke i Nederland og England på 1600-tallet. The birth of plenty skjedde først på alvor i England i 1820 (figuren). Fra 1820 til 1990 tidoblet den seg i England, tjuedoblet i USA. Etter 1820 fulgte de andre vestlige landene, dernest Japan og i de siste årene enkelte deler av den tredje verden. Hvorfor?

Alle disse fire betingelsene må til før økonomien løfter seg:

• Eiendomsrett til produksjonsmidlene og en pålitelig beskyttelse av den.
• Vitenskapelig rasjonalisme for å utforske verden.
• Kapitalmarked for å sette nye oppdagelser i produksjon.
• Kommunikasjon og transportmidler for å sirkulere ideer og varer.

Der hvor ett eller flere av disse vilkårene er svake, går kapitalismen seint eller overhodet ikke. Eksempler er Spania 1500-1975, Tyrkia og den arabiske verden til i dag. Bolsjevismen gikk økonomisk konkurs på sin måte å skape kapitalisme.

Når fattige land fortsatt er fattige, skyldes det de tradisjonelle kulturenes motstand mot forandringer. Imperialismeteorien avvises kort og kontant med svært tynn begrunnelse. Fremtiden diskuteres lite, også dagens stagnerende vekst. Hvis folk bare får frihet, finner vi stadig på mye nytt og får hjulene i gang. Den glade tonen holdes til siste side.

Arbeiderklassen er selvfølgelig uteglemt, likedan alle teorier om merverdi, profittratens fallende tendens og sykliske kriser. Et femte punkt på lista burde vært en arbeiderklasse som har evne og rett til å kjempe. Ellers hadde vi ikke hatt dagens velstand i vesten.

Denne anmeldelsen er ikke ironisk ment, for det er en suksesshistorie som fortelles. Suksessen blir mye tydeligere og bedre behandlet i en annen amerikansk bok som Tronsmo har, om Vesteuropas enorme suksess siden 1945, både økonomisk og politisk. Den gang var alle enige om at det måtte gå dårlig – Europa oppdelt, Østeuropa og Tyskland ødelagt, England konkurs, Italia og Frankrike preget av streiker og sterke kommunistpartier. Forfatteren er en ung statsviter som kan en mengde detaljer, og som framstiller dem helt annerledes enn vi har vært vant til. Han beundrer det europeiske borgerskapet som greidde å inngå allianser med sosialistene om velferdsstat og arbeiderrettigheter så lenge arbeiderklassen var sterk. Stålunionen og senere EU betraktes som et klokt tiltak for å forsone Frankrike med at Vesttyskland skulle bygges opp igjen. Han ser Sovjets behov for selvforsvar og er ingen slitsom anti-kommunist. Raringer som de Gaulle i politikken fascinerer ham stort.

Det viktigste er at han har rett. Vesteuropa har vært en suksess og er det enda. Å mene noe annet er å forveksle den fantastiske helheten med de mindre manglene. Begge forfatterne undervurderer stort røveriene fra den tredje verden, men det kan heller ikke være hovedgrunnen til velstanden vår. Kapitalismen har vært produktiv til nå, og det er et stort gode for svært mange av oss. Det er klokt av sosialister å sette seg mer inn i bakgrunnen for suksessene enn vi har gjort til nå.

Bernstein mangler helt sans for små og store problemer ved kapitalismen. Det er gunstig for å skrive en underholdende bok, men er ikke noe forbilde for borgere flest. Borgerskapet er nok mindre fleksibelt og mer hektisk nå enn det var i 1950- og 60-årene. Kanskje har borgerne likevel ikke stort mer å lære, selvfornøyde som de er?

Bokomtale

ved Thomas Vermes

Mens Ole, Dole og Doffen fant svar på alt mellom himmel og jord i sin hakkespettbok, har EU-interesserte den årvisse årboka fra Nei til EU å ty til.

«Hvis vi må melde oss inn i virkeligheten, så har vi alle en plikt til å undersøke hvordan denne virkeligheten ser ut,» sa Tore Linné Eriksen på Nei til EUs årsmøte i fjor. I år bidrar han til slike undersøkelser, som en av mange bidragsytere i artikkelsamlinga med den underlige tittelen Motvekt til solidaritet.

«Årbok» er ikke en altfor pirrende genrebetegnelse, men de årvisse utgivelsene fra Nei til EU har blitt litt av et bibliotek for folk som trenger å oppdatere seg på hva som skjer i EU, EUs forhold til verden og ikke minst til Norge. Så også med årets utgave, den første med organisasjonens nye utredningssjef Harriet Rudd som redaktør.

Boka inneholder en kavalkade av årets begivenheter som gir effektiv påminnelse om viktige ting som har skjedd, tabeller og andre fakta som er til nytte for så vel EU-motstandere som -tilhengere, bare man altså er interessert i å henge med i svingene på dette feltet. Men her er også meningsytringer og analyser som er egnet til å gi motstanderne ammunisjon og tilhengerne noe å bryne seg på.

At Linné Eriksen leverer en solid pakke om EUs forhold til verdens fattige, der han drøfter om EU fungerer som motvekt eller pådriver for den globaliserte kapitalismen, er ikke overraskende for dem som kjenner hans forskning og forfatterskap.

Usedvanlig heftige forskertanker presenterer imidlertid historieprofessor Øystein Rian ved Universitetet i Oslo om det lokale, norske demokratiet i historisk perspektiv. Kanskje slår han inn åpne dører ved å påstå at EU er dannet av elitene på toppen. Men hva med påstanden om at de to viktigste politiske drivkreftene for prosjektet, sosialdemokratene og kristeligdemokratene, begge er preget av idealisme, og at baksida av idealismens medalje er fanatismen? En fanatisme som ifølge Rian slår ut i at de reagerer stadig mer angstbitersk på kritikk av EU.

Verdt å tygge på er også Rians ståsted om at EU var et fredsprosjekt, men nå har gått så langt i integrering på topplanet, at faren for uro og europeiske kriger kanskje er mer nærliggende på grunn av EU.

Årboka er denne gang delt i fire bolker: EU og verden, der blant annet handels- og forsvars- (angreps-)politikken er tatt opp, EU og forholdet til Norge, en serie intervjuer med interessante personer og endelig en årskavalkade om EUs turbulente år, det siste skrevet av den høyt respekterte EU-eksperten Dag Seierstad.

Tonje Merete Viken gir en god innføring i EUs såkalte naboskapspolitikk og ambisjoner om å gjøre seg gjeldende på verdensplan, blant annet med militære midler. Her hadde det vært nyttig å få enda klarere dokumentert om EU-toppene har argumentert for militær slagkraft kun til bruk mot trusler, eller om sitatene også dreier seg om ønsker om å bruke fysisk makt til å oppnå innflytelse globalt.

Avsnittet avsluttes med en omfattende oversikt over EUs tallrike internasjonale avtaler og engasjement.

Utviklinga i Verdens handelsorganisasjon (WTO) og EUs opptreden der blir belyst av Attac-leder Steinar Alsos, men dessverre bare fram til Cancún-toppmøtet i fjor. Årboka burde vært oppdatert fram til det viktige toppmøtet i Geneve i sommer, også denne gang med EU i en rolle som fortjener belysning.

Blant de mange artiklene heftet jeg meg særlig ved tallmateriale som statsviter Elisabeth Bakke legger fram om EUs handel med sine åtte nye medlemsland, i tida fram til de ble medlemmer. Hun redegjør for handelsavtaler og eksportkvoter som førte til et gigantisk eksportoverskudd for EU. Bare tre av landene utenfor EU maktet å få handelssamkvemmet til å gå i pluss for seg.

Fagforbundets første nestleder Tove Stangnes gjennomgår bekymringspunktene for fagbevegelsen, med en rekke av EUs direktiver og direktivutkast som truer lønns- og arbeidsvilkår. I omtalen hennes av EUs grønnbok om «tjenester i allmenhetens interesse» savner jeg opplysning om at Bondevik-regjeringen i sin høringsuttalelse oppsiktsvekkende nok advarer EU-kommisjonen mot å reversere liberaliseringen.

Plassen tillater ikke å yte alle forfatterne rettferdighet. Men får du tak i boka, så se på Harriet Rudds tankevekkende spørsmål om EU gjør norske nei-folk rangen stridig som nasjonalister, og tenk over hva det betyr når sosialøkonom Peder Martin Lysestøl kan opplyse at EUs fire største økonomier står for 68 prosent av EUs samla BNP, mens de åtte landene fra eks-østblokken til sammen presterer 4,3.

av Daniel Ducrocq

Det finnes tre likhetstrekk mellom Norge og Algerie. Begge landene er unge nasjoner, de har store olje- og gassressurser, de har sterke bånd til EU – men USA passer på.

Utover dette er Norge og Algerie stort sett forskjellige – enten det dreier seg om økonomiske, sosiale, geografiske, klimatiske eller kulturelle og religiøse forhold. Dessuten er Algerie en voksende makt med ambisjoner om å bli hørt i verden. Algerie er i dag medlem av FNs sikkerhetsråd, har stor innflytelse i Afrika og kan på sikt bli Nato-medlem. Siden 2000 har den algirske presidenten blitt invitert som gjest på hvert møte i G8-gruppen.

Også på den diplomatiske arenaen spiller landet en voksende rolle. Det er for eksempel den tidligere algirske utenriksministeren, Lakhdar Brahimi, som ble håndplukket for å være FNs representant i Kabul fra 2001 til 2003 og i Baghdad i 2004.

En sterk oljenasjon

Det er selvfølgelig olje og gass som gir landet en betydelig posisjon i verden. Den daglige produksjonen har steget fra 850.000 fat i 2000 til 1,25 millioner i år. Med olje- og gassinntekter på 24 milliarder dollar i fjor, og en valutareserve på 33 milliarder dollar på slutten av 2003, er algirske finanser sterke og sunne. Høye oljepriser som følge av krigen i Irak gjøre situasjonen enda bedre. Men, som de fleste oljenasjoner, er Algerie sårbar økonomisk. Olje og gass står for 90 % av eksporten, og et betydelig fall i oljeprisene på verdensmarkedet vil få katastrofale konsekvenser.

Algerie er for eksempel Afrikas største importør av matvarer: 80 % av kornet, 33 % av melken, 95 % av matoljen og nærmest 100 % av sukkeret som trengs, er importert. Landbruksproduksjonen i landet dekker kun 20 % av den totale etterspørselen. Da landet ble selvstendig i 1962, var den katolske kirken den største eieren av landbrukseiendommer. Disse ble nasjonaliserte, og paven fikk økonomisk kompensasjon av den unge staten. Seinere har landets myndigheter gjort hederlige forsøk på å øke landbruksproduksjonen, også ved hjelp av privatisering av jordeiendommer. Og produksjonen har økt med 4 % årlig mellom 1990 og 2000, og med 7 % i 2001 og i 2002. Men produksjonskapasiteten har flere begrensninger: tilgang på vann og avfolking av distriktet. Som overalt i verden flytter algirere til de store byene, som konsekvens av industrialisering og som konsekvens av borgekrigen som har rammet først og fremst folk på landsbygda.

Borgerkrigen

Borgekrigen er mer eller mindre det vi hører om når det ved en sjeldenhet skrives om Algerie i norske media. Men hva er bakgrunnen for konflikten?

Da landet ble selvstendig i 1962, gjaldt det for den unge staten å kvitte seg med 130 år kolonistyring. En måte å gjøre det på, var å dyrke frem en sterk arabisk identitet. På skolen skulle en ikke lære fransk lenger, men arabisk. Siden de fleste lærere hadde fransk bakgrunn og hadde forlatt landet, ble det mangel på lærere. Derfor så en seg nødt til å importere arbeidskraft fra andre arabiske land og det var spesielt egyptiske lærere som etablerte seg i Algerie. De var mer eller mindre uønsket i landet sitt på grunn av deres religiøs overbevisning gjennom medlemskap i organisasjon Muslimske brødre. De var politisk brysomme, og Nasser ønsket å kvitte seg med dem. De fikk stillinger i det algirske skolesystemet, og selvfølgelig var undervisningen deres sterk religiøst preget. På denne måten ble det skapte religiøse strømninger som forklarer oppslutningen til de muslimske partiene ved valget i 1991.

Men dette er ikke hele forklaringen. Allerede på 1980-tallet ble moskeer samlingssteder hvor den sosiale misnøyen kom til uttrykk. For selv om det pumpes opp mye olje, er det ikke mye som drypper på folket. Arbeidsledigheten er sannsynligvis 10 % høyere enn de offisielle 30 %. (80 % av de arbeidsledige er under 30 år.)

Gjennomsnittsinntekt per innbygger sank fra 3.524 dollar i 1990 til 1.600 dollar i 2000. Boligsituasjonen er heller ikke god: Det bor i gjennomsnitt syv mennesker per rom i dagens Algerie.

Det har oppstått et gap mellom en mer og mer frustrert befolkning og Front National de Libération (FLN). FLN er det partiet som alene har regjert i Algerie fra 1962 omtrent til våre dager. Den første presidenten, Ahmed Ben Bella, ble fjernet fra første stund av et militær kupp ledet av Houari Boumedienne. Boumedienne regjerte fra 1965 til 1979. Det var han som skapte en sterk og sammensveiset algirsk stat. Grunnpilarer for denne staten har vært det nasjonale oljeselskapet, Sonatrach, med en stivbeint administrasjon og et mektig militært apparat. Som de fleste unge stater, nylig frigjorte fra kolonimakten, søkte Algerie støtte i Sovjetunionen. Det er verdt å merke seg at den sosiale uroen, kanalisert av muslimske partier og organisasjoner, vokste frem på det tidspunktet hvor Sovjetunionen gikk mot slutten. FLN mistet sin støttespiller utad, samtidig som protester innad ble mer og mer høylytte. Rammet av indre generasjonsmotsetninger, klarte ikke FLN å foreta de nødvendige tiltak for å rette opp situasjonen (som for eksempel bekjempe korrupsjon i administrasjonen). Valget i 1991 ble en seier for Front Islamique de Salut (FIS) som fikk oppslutning fra alle som ønsket en forandring, enten de var fattige troende muslimer eller middelklassens liberaler. Regjeringen stanset valgprosessen, muslimske ledere ble arrestert, og en borgekrig som skulle ta livet av over 100.000 mennesker på 10 år begynte.

Etter borgerkrigen

I terrenget vant de militære. I dag er muslimske geriljagrupper mer eller mindre utradert. Men krisen i det algirske samfunnet er ikke løst av den grunn, og det er ingen som lenger fanger opp og kanaliserer misnøyen. Den kommende generasjonen (50 % av befolkning er under 30 år) klamrer seg til håpet om et bedre liv ved å emigrere. Vi har sett nok en reportasje om overfulle båter som forsøker å nå den spanske eller den italienske kysten. Spanske myndigheter antar at så mange som 8.000 mennesker kan ha druknet mellom 1999 og 2003 utenfor Spania. De som velger å ikke emigrere klarer seg, takket være den voksende uformelle økonomien, det vil si svart arbeid, privatkopiering av data- og videoprodukter og trabendo (privat import og salg av varer på det uformelle markedet). Man antar at trabendo står for 60 til 70 % av den private sektorens handelsaktiviteter og ansetter 100.000 personer. Regjeringen lukker øyene velvitende at det ulmer under overflaten. Ethvert forsøk på å kvele den uformelle økonomien ville fort føre til sosialt opprør.

FLN er ikke kommet styrket ut av borgekrigen. I forkant av presidentvalget 19. april i år, så splittelsen dagslyset. Den sittende presidenten Abdelaziz Boutlefika klarte ikke å få flertall i FLN for sitt kandidatur. Det var en annen kandidat som fikk flertall i partiet, den tidligere statsministeren Ali Benflis. Som alle konflikter internt i partier gikk striden mellom Boutlefika og Benflis hardt for seg. Bouteflika gikk rettens vei: Høyesteretten bestemte at flertallet i FLN ikke fikk lov til å bruke FLNs navn, apparat og penger for å drive kampanje for Benflis. Med støtte fra mindretallet i FLN og fra RND (Rassemblement national démocratique) vant Bouteflika presidentvalget.

Mens Benflis er kjent for å være mannen som ønsker å modernisere FLN og landet, anses Bouteflika for å være konservativ i ordets rette forstand. Dette illustreres godt med at Bouteflika i sin forrige presidentperiode valgte Abdelaziz Belkhadem som utenriksminister. Belkhadem ønsker ikke sterke bånd til Frankrike og EU og er tilhenger av en aktiv arabisering av det algirske samfunnet.

Fremtiden

Abdelaziz Bouteflika er gjenvalgt som president. Hva innebærer dette for fremtiden?

I forhold til islamistiske bevegelser, kommer Bouteflika til å satse på forsoning. Har han ikke allerede i september 1999 sørget for å få vedtatt en lov som ga amnesti til geriljasoldatene som la ned våpnene? Denne loven ble svært kritisert av borgerkrigens ofre som krever et skikkelig oppgjør med fortiden. Men et slik oppgjør vil også ramme de militære. En konfrontasjon med generalene er for risikabelt for Bouteflika og hans regjering.

I forhold til kvinners rettigheter forsøker Bouteflika å reformere noe. Men kvinnenes rettigheter er en meget følsom sak i Algerie. Ethvert reformforsøk på dette området krever en ekstrem forsiktighet fra presidenten, og han har små politiske marginer å gå på. For det er slik at kvinnenes kår i Algerie reguleres av to sett lovverk: Selve grunnloven som regulerer kvinnenes rettigheter i den offentlige sfæren, og Familiekodeksen som regulerer kvinnenes rettigheter i den private sfæren. Grunnloven sikrer kvinnene de samme formelle rettighetene som menn: stemmeretten, retten til å bli politisk valgt, retten til utdanning (56 % av de som tok artium i 2002 og 52 % av dagens studenter er kvinner), retten til høyere administrative eller juridiske stillinger, osv. Familiekodeksen som ble satt ut i livet av FLN i 1984 med sjariaen som utgangspunkt, begrenser sterkt kvinnenes rettigheter. En algirsk kvinne kan ikke gifte seg uten verge, kan ikke gifte seg med en mann som ikke er muslim, og kan bli skilt (bli bortstøtt) fra sin mann på stedet (en fraskilt kvinne er mer eller mindre rettsløs). Polygamiet er ubetinget mannens rettighet.

Sterke reaksjonære krefter krever at Familiekodeksen ikke skal røres, mens kvinnebevegelser krever at denne oppheves, enkelt og greit. I oktober 2003 utnevnte Bouteflika en kommisjon på 52 medlemmer (parlamentarikere, jurister, teologer, sosiologer osv) som hadde som oppgave å fremlegge et reformforslag av kodeksen. Forslaget ble vedtatt i regjeringsrådet 19. august 2004 og står på den parlamentariske dagsorden denne høsten. Blir det vedtatt, vil algirske kvinner kunne gifte seg uten verge, polygamiet vil kunne tillates kun med samtykke fra de involverte kvinnene, en skillsmisse vil kunne bli en juridisk prosedyre. Det er langt fra kravet om monogami, like rettigheter for begge parter ved skillsmisse, ubetinget rett til arbeid for kvinner, osv.

Reformen av Familiekodeksen er ikke den eneste saken hvor Bouteflika balanserer på en line. Også i forhold til EU og USA utfordres de diplomatiske evnene til presidenten og hans regjering. EU er fortsatt den viktigste handelspartneren, med Frankrike som hovedleverandør (23 % av importmarkedet) og Italia som hovedkunde. Sistenevnte er uten atomkraft og derfor avhengig av olje- og gass fra Algerie. Men bildet kan være på vei til å endre seg. Importen fra Frankrike har sunket fra 3,5 milliarder dollar i 2001 til 2,5 milliarder dollar i 2002. Alt tyder på at algirere forsøker å importere fra forskjellige kanter av verden: fra USA (1 milliard dollar i 2002), fra Russland (1,2 milliard dollar for innkjøp av femti Mig-29 i år) og fra Kina som forsyner Algerie med det meste innen basis infrastruktur.

Eksporten går fortsatt hovedsakelig til EU-land, mens eksporten til USA nå er på samme nivået til Frankrike (2,5 milliarder dollar i 2002). Skeptisismen til EU har vokst i Algerie. Utvidelsen østover har tatt Brussels oppmerksomhet (og de økonomiske midlene som hører til) fra Middelhavsbassenget til de nye medlemslandene. Dessuten gir den voksende motstanden i EU mot å innlemme Tyrkia i Unionen, av religiøse og kulturelle grunner, dårlige signal til Nord-Afrika.

Derfor er forholdet til USA på sitt beste. To ganger har Bouteflika gjestet Bush i Det hvite hus. Han gjentok han ikke den diplomatiske feilen som den første algirske presidenten Ben Bella gjorde i 1962: å besøke Cuba på veien hjem fra et offentlig besøk i USA!

Ellevte september har bidratt til enda tettere forhold mellom Alger og Washington. Både CIA og FBI har nå kontor i flere store byer. I desember 2002 leverte amerikanere helikopter og annet militært utstyr. Amerikanske og algirske anti-terrorpoliti samarbeider nært. Slikt skaper politiske bånd. Derfor ser algirere gjennom fingrene med den amerikanske støtten til rivalen Marokko i Vest-Sahara-konflikten. Og derfor velger USA å ikke blande seg i algireres planer om å bli en atommakt: Det finnes uran i landet og det finnes atomteknikere. Algerie har ikke ratifisert den internasjonale avtalen om ikke-spredning av atomvåpen.

Etter å ha vært en del av det franske imperiet fra 1830 til 1962 er Algerie dratt med i rivaliseringen mellom stormaktene. De enorme naturressursene gjør landet attraktivt for den internasjonale kapitalen. Går algirere en ny kolonitid i møte uten sterke progressive og mobiliserende politiske krefter?

Kilder:

• Jean Jolly: L’Algérie de Bouteflika, 2004
• Tidsskriftet Jeune Afrique

av Tina Wikstrøm Moen

Det er jævlig at media ikke kan si en eneste positiv ting om ungdom, når det er 5 % som står for 99 % av de dårlige overskriftene.

Jeg jobber til daglig med narkotika som arbeidsfelt. Da under kategorien «forebygging» og narkotikapolitikk i en ungdomsorganisasjon. Når hverdagen min består i å ha på Ungdom Mot Narkotika-briller, er det lett å ta som en selvfølge at de aller fleste skjønner tankemåten og prinsippene bak en god og human narkotikapolitikk.

Men dette stemmer kanskje ikke helt. Jeg oppdager at alle ryggmargsreflekser jeg har, ikke er allmenne. UMN, organisasjonen jeg har vokst opp i, har en politikk som ikke alle har hørt om. Jeg trodde, i mitt møte med politisk venstreside, at UMN hadde arva tankegangen sin fra venstresida? Jeg ser nå at politikken vi fører i UMN er unik. Det er slettes ikke noe folk på venstresida tar selvfølgelig, og den narkotikapolitikken som føres på norsk venstreside er dessverre nesten like tilfeldig som i resten av landet. Jeg skal derfor skrive litt om ungdom og narkotika, sett med UMN-aktivist-øyne.

«Vi er de typene våre foreldre advarte oss mot, og vi har grunner til å gråte uten tåregass. Hver stein dere river ned kaster vi tilbake, for hva er vel en knust rute mot et knust liv? Uansett er det mer realitet i en times handling enn år med snakk, og dessuten må vi lære oss å drømme fremover!» (Slå tilbake, 2/86)

Ungdomspolitikk

UMNs politikk hviler på to bein: ungdomspolitikk og narkotikapolitikk.

Skal man tro avisene, er det slik at snart alle ungdommer i Norge har prøvd dop. Slik er det heldigvis ikke. Faktum er at det er over 80 % av norsk ungdom som aldri har prøvd dop!

Motkraft til liberalisering og stempling av unge

I utgangspunktet er narkotikaproblemet i Norge lite, om vi sammenligner oss med andre land som oss. Likevel får liberaliseringstanken og narkotikabruken stor plass i offentligheten. Til tross for at bare i overkant av 12-14 prosent av ungdom i Norge en eller annen gang prøver narkotika (Statens institutt for rusmiddelforsking, SIRUS), er det lett å sitte igjen med inntrykket av at det er langt flere. Mediene har særlig en tendens til ikke å avspeile den sosiale virkeligheten, men konstruerer en virkelighet som er tilpasset deres økonomiske situasjon. Slik manipulerer de det virkelige livet i stykker. Dette kan ha en lite heldig effekt på utviklingen av bruk. Ungdom kan lett føle at det er bare de selv som ikke prøver.

9 av 10 er mot dop

Problemet som vi ønsker å komme til livs, er det generelle inntrykket av at narkotika er en vanlig og naturlig del av ungdomskulturen. Dette må vi gjøre noe med ved å la ungdom selv danne stammen av narkotikamotstand i sine egne miljøer, og ved å skolere ungdom slik at de får rede på hvordan virkeligheten faktisk ser ut.

Det er jævlig at media ikke kan si en eneste positiv ting om ungdom når det er 5 % som står for 99 % av de dårlige overskriftene. Når avisene skriver at ungdommene i byen knuser ruter, doper seg på fester, raner gamle damer og drikker og slåss, og ingen sier avisa i mot, så blir folk redde for at all ungdom gjør disse tingene.

Kriminalisering av ungdom

Ungdom og ungdomstiden har til alltid vært betraktet med skepsis. Sokrates talte om forfallet i sin tid som begynte med ungdommen. Ungdommer var late og hadde beina på bordet. De svarte voksne frekt og hadde liten respekt. I dag kan vi lese og høre det samme fra aviser og politikere. Kriminalitet og vold. Narkotika og ulykker. Enhver ungdom kjenner at dette blir feil. Man kjenner seg ikke igjen, men tror at det bare er en selv som er annerledes fra «normen».

Tidligere sjefsredaktør i Dagbladet og nå talsmann for Pressens faglige utvalg (PFU) sa i et radiointervju i forbindelse med Aksjonsuka mot narkotika, at etter hans mening er pressen objektiv i beskrivelsen av ungdom og narkotika. Han forsikret at han var klar over at ikke alle ungdommer bruker narkotika, men la til at i HANS område, Bærum, var det helt normalt at ungdommer bruker narkotika, det kunne han selv se i gatebildet.

Dette er beskrivende for snøblindheten til voksensamfunnet når det gjelder ungdom.

Men hva skjer videre med disse ungdomma som hører om sin egen gruppe og deres ugagn hver dag? At de slåss, bruker dop og stjeler. Det klinger meg i øret et lite begrep: «selvoppfyllende profeti». Er det ikke sånn, at når du får høre ti tusener av ganger at du er dum, så tror du at du er det? Det er som når det står i avisa «ti måter å sjekke om ungdommen bruker dop», og dette resulterer i at øya blir sjekka av foreldra hver gang en kommer hjem fra fest. Hvis en aldri har prøvd dop før, er dette kanskje måten å provosere frem lyst! Hvis det forventes av ungdom at de er kriminelle og at de bruker dop, hvor lenge skal de være nødt til å motbevise? Hva skal de leve opp til? Det er som med å ta på seg russedress, det forventes en viss oppførsel med den drakta. Eller når du setter foten om bord i danskebåten. Hva med det sekundet du konfirmeres?

Ungdom forebygges i hjel

For å motvirke ungdoms tilsynelatende naturlige utvikling, er det satt sammen mange forebyggingsprogrammer som formidles gjennom skole og fritidstilbud. Vi snakker om at ungdom forebygges i hjel. Ethvert tiltak som settes i gang for innbyggere mellom 13 og 20 år blir budsjettert som forebyggende tiltak. Tiltak som gis for å unngå at de blir narkomane, prostituerte, kriminelle.

Likevel er de eneste tiltakene for ungdom som ikke har annen hensikt enn å være et fritidstilbud, idrett. Store ressurser fra frivillige foreldre, lokale klubber, og kommuner legges til dem som spiller fotball. De som ikke spiller fotball, får ikke slike midler.

Kampen for fritidsklubber var en stor sak på 1980-tallet. Da man brukte begrunnelsen «forbygging», ble mange klubber opprettet. De fleste av disse klubbene har i løpet av siste halvdel av 90-tallet forsvunnet. Bare nå, høsten 2004, har 5 klubber blitt lagt ned i Oslo, og langt flere står for tur.

Jeg leser på Ungdom og fritids hjemmeside: «Nå er det kommunene som bestemmer selv, og det stilles ingen krav. Ikke om innhold. Ikke om de ansatte. Ikke om lokaler. Ikke om hva tilbudet skal være. Ikke om hva det bør være av tilgjengelige midler. Klubbene sloss om den slunkne pengesekken i hver kommune. Sammen med de eldre, skolene, barnehagene, og alt det andre det stilles krav til at kommunene har som tilbud. Krav som staten stiller. Barn og ungdom er da det første som strykes fra budsjettene.»

Siden ungdom er sosiale, er det naturlig å møtes. Når tilbud nedlegges, finner ungdom andre møtesteder. Når oppholdsstedet flyttes utendørs, blir de et naturlig mål for kartlegging fra politiet. Gjengkriminalitet er en selvfølgelig slutning når ungdom sees i flokk. Nok en gang kan dette virke selvoppfyllende. Vil all ungdoms samvær uten voksne til stede ende med kriminalitet og vold? Hvor er tilliten til ungdom?

Det er viktig at ungdom får tilbud om kulturelle aktiviteter, men det er galt at alt ungdom skal få gjøre, skal gjøres i forebyggende ånd. Ungdomstiden er en tid som er preget av mye konflikter. Det er en viktig periode i livet mot voksentilværelsen og den har sin verdi i seg selv. Hva om voksne fikk opera for å holde seg unna puben, slik ungdom får fritidsklubb for å holde seg unna narkotikaen? Hva med dilemmaet det ofte kan være når gruppen på fem skatere ønsker seg et skateanlegg, og må bruke forebyggingsargumentet om seg selv? Ungdomstiden er verdifull. Ungdommer er ressurser for samfunnet, seg selv og sine omgivelser. Ungdom som får ansvar blir ansvarlige. Ungdom er ressurser – ikke klienter.

Ung til ung

Ung-til-ung-formidlingen er den viktigste kommunikasjonsformen i arbeidet mot narkotika.

«Vi tror at vi fortsatt kan forandre på verden, og at vi gjør mye mer ved å faktisk prøve enn å snakke om hva som gjøres. Vi har en drøm om hvordan verden bør være, og vi tror den kan gjennomføres. Vi drømmer om et samfunn der rusgifter ikke brukes til å flykte fra virkeligheten, der alle har et ålreit liv, der du slipper å følge strømmen for å bli godtatt.» (Slå tilbake, 2004)

Det er brukerne selv som vet best hva slags tilbud de vil ha. Medbestemmelsesrett eller brukerdemokrati betyr innflytelse over egen fritid. Det er i det hele tatt min mening at ungdom ikke alltid trenger voksne til stede i sine tilbud. Selvstyrte ungdomshus som for eksempel Blitz, har overlevd 20 år med suksess. Ungdom Mot Narkotika er også en organisasjon som bare styres av ungdom, og har gjort det i over 23 år.

Narkotikapolitikk

Det er jo slik at det er lovverket som regulerer hva som er lov og ikke lov. I Norge er det ikke lov å besitte, bruke eller omsette narkotika. Dette er det pågående diskusjoner om, fordi man i enkelte andre land liberaliserer og avkriminaliserer bruk av narkotika. Det er mange som jobber for at dette skal skje også i Norge, men det er heldigvis ikke flertall for dette, og det skal vi sørge for at det heller ikke skal bli! England har nå avkriminalisert bruk, og i Nederland har man jo hatt såkalte coffee shops lenge. Det er ingen ting som tyder på at dette gir mindre bruk, snarer tvert imot. Bruken av narkotika ligger der på det tredobbelte av hva vi har i Norge, samtidig som alkoholkonsumet ikke har sunket. Det er en del land som ser opp til Norden og den restriktive narkotikapolitikken vi har drevet, og for eksempel Italia har nå gått fra å ha en liberal holdning til å stramme inn regelverket og jobbe for en mer restriktiv narkotikapolitikk.

Norge har, gjennom FN, forpliktet seg til å jobbe mot narkotika. FN har narkotikakonvensjoner fra 1961, 1971 og 1988 som sier at narkotika ikke skal være lov, og at landene må jobbe mot narkotikaindustrien og mot tiltak som legitimerer bruk av narkotika. Samtidig slås det fast i FN-konvensjonen om barns rettigheter at barn har rett på trygge oppvekstmiljøer uten narkotika.

På bakgrunn av dette har det vært diskusjoner om tiltak som sprøyterom og coffee shops er i strid med de internasjonale reglene.

Legaliseringsbevegelsen

Det er viktig å være klar over at det står mange store og mektige mennesker bak i kulissene og jobber for å få liberalisert holdningene til narkotika og for å få legalisert bruken av dette. Dette er en kynisk industri det ligger enorme penger i, og de vil gjerne tjene enda mer penger. Det er faktisk sånn at enkelte tobakksfirmaer har tatt patent på maskiner som kan produsere ferdige hasj-sigaretter. Dette for å kunne masseprodusere i det øyeblikket cannabis eventuelt blir lovlig.

Vi må være klar over at narkotika er avkriminalisert i de fleste EU-land. Det vil si at man ikke får straff for å bruke eller bære narkotika opp til en viss mengde som varierer fra land til land. I Frankfurt og Amsterdam opp til 15 gram hasj til daglig(!) bruk. Lovene mot narkotika blir stadig mildere og mildere i EU. I et område der narkotika får flyte fritt, setter det landet med den mest liberale lovgivningen standarden for hva du finner av narkotika i resten av EU.

Harm reduction

Legaliseringsbevegelsen jobber også for narkotikapolitiske tiltak som kalles harm reduction eller skadebegrensende på norsk. Harm reduction dreier seg om hvordan vi skal lære å leve med narkotika, ikke om begrensing av bruk og etterspørsel. Det dreier seg ikke om å bli kvitt narkotikaen, men å begrense skadene narkotika gjør. «Narkotika er kommet for å bli – og nå er det på vår jobb å gjøre det beste ut av det.» Her kan vi nevne sprøyterom (som ikke har vist entydig nedgang i antall overdoser), sprøyteutdeling, medisinsk bruk av marihuana, vann og pilletesting på disco osv. I Sveits kan heroinmisbrukere også få heroin over disk. En slik tilnærming har fått et stadig større fotfeste i flere vestlige land (også Norge, her har Stortinget gått inn for en prøveordning med sprøyterom). Dette er en tilnærming hvor man har gått bort fra å jobbe for et narkotikafritt samfunn, man innfinner seg med at dette er et problem som alltid vil være der, og vil heller prøve å «begrense skadene». Dette er mot prinsippet om å tro på handling og forandring, og i mot grunntanken om at vi skal jobbe for det samfunnet vi ønsker å ta del i – et samfunn fritt for narkotika.

Handel og utnytting

Narkotikaindustrien er verdens tredje største industri, etter våpen og menneskehandel/prostitusjon. Dette betyr at det er mer penger involvert i handel med narkotika enn det er med de fleste andre varer. Klær og mat kommer langt ned på lista. Hvem er det så som tjener på dette?

En ting er sikkert: det er ikke de som produserer det! Narkotika dyrkes i fattige land preget av krig og konflikter. Tar man marihuana som eksempel er noen av de viktigste dyrkeområdene for dette land som Afghanistan og Marokko, land som tydelig sliter med uro. Kokainens påvirkning på Colombia er et annet eksempel på at narkotikaproduksjon er ødeleggende for samfunnstrukturene. Fordi det ligger så enorme penger i disse varene blir fattige bønder utnyttet til å produsere for krigsherrer og geriljagrupper, som igjen bruker pengene på våpen og krigføring. Bøndene som burde produsere mat, ender derfor heller opp som slaver for folk i vestlige land sine luksusbehov. Det at det produseres store mengder narkotika i disse landene gjør at problemene med avhengighet eksploderer også i produksjonslandet.

Vi må rette søkelyset mot industrien rundt narkotikahandelen. Det er en industri som må tas på alvor. Det er et apparat som får konsekvenser både for oss i vestlige land som forbrukere og for land i sør som uten spesiell stor egeninntjening produserer og opplever konsekvenser av dårlige arbeidskår, fattigdom og stort misbruk. I følge FN mangedobles misbruket av for eksempel heroin i India i takt med omsetningen her i vesten. Samtidig vet vi at misbrukere i India har langt mindre mulighet til å få hjelp enn vi tross alt har her i nord.

Industrien får ofte også fotfeste der de sosiale ressursene er minst. Det er en industri som utnytter de økonomiske og samfunnsmessige svakhetene i sør, og som samtidig utnytter mennesker med rusbehov i nord.

Norsk narkotikapolitikk

Norge har, i forhold til sørligere europeiske land, en veldig helhetlig narkotikapolitikk. Likevel må det påpekes at ikke alle delene i kjeden nedenfor prioriteres i like stor grad.

Vi må ha gode tiltak når det gjelder:

• Forebygging
• Lavterskeltiltak til rusgiftsmisbrukere
• Behandling
• Lovhåndhevelse
• Forskning og dokumentasjon

Dette innebærer at man må ha gode tiltak og satse offensivt på alle sider som berøres av narkotikaproblemet. Det må legges til rette for at ungdom har gode steder å være, hvor de kan drive med spennende ting slik at man skaper reelle alternativer til rusgifter. Man må også støtte opp organisasjoner som UMN slik at vi kan nå ut til ungdom i alle landets hjørner, og fortelle hvem vi er og hva vi mener. UMN mener at vi er forebyggende bare ved å være til! Om vi kommer til en skole og holder foredrag, og klarer å starte opp et lokallag på denne skolen, vil dette ha ringvirkninger ut i mange miljøer på en helt annen måte enn offentlige kampanjer klarer. Det er mer forebyggende å få den tøffeste jenta på skolen til å gå med antinarkotikabudskap på genseren sin i skolegården, enn at en helsesøster holder foredrag for hele skolen om farene ved narkotikabruk.

Lenger sør i Europa sees problemet med helt andre briller. En trend er å ikke se sammenheng mellom alkohol og narkotika, ungdomstilbud og narkotika, mediapåvirking og narkotika. Da blir vi stående med et helt annet utgangspunkt, og med helt andre løsninger på problemer. Her kommer vi tilbake til for eksempel harm reduction.

Ungdom er ressurser, ikke klienter!

UMN mener at man ikke kan være for ungdom, uten å være mot narkotika. Noen mener at narkotika er en naturlig del av ungdomskulturen, men det er like lite saklig som å si at alle voksne liker å høre på Elvis.

Ungdom Mot Narkotika syns det er på tide at ungdom blir respektert som nettopp: UNGDOM! Ungdom skal bli sett, hørt og få aksept for akkurat det de er! Ungdom må få lov til å være ungdommer på egen premisser. Det får være slutt på at voksensamfunnet alltid skal vite hva som er best «for ungdommen nå til dags».

UMN mener ungdom skal brukes som ressurs i samfunnet, for det er jo nettopp ungdom som er fremtiden! Hør på ungdom, se på ungdom, ta med ungdommer i beslutninger! Ungdom er ikke potensielle kriminelle eller mindreverdige!

Ungdom må være en del av ryggraden i arbeidet mot narkotika. Derfor må ungdom være med i ekspertpanelet og i arbeidet mot narkotika. Ungdom er ressurser!

Årsrapporten om narkotikasituasjonen i Norge 2003 er utarbeidet for Det europeiske overvåkingssenteret for narkotika og narkotikamisbruk – EMCDDA. IRUS er norsk kontaktpunkt for EMCDDA-samarbeidet. De grafiske framstillingene som illustrerer denne artikkelen, er hentet fra denne rapporten og bekrefter ellers tendensen vi har sett i de senere år om at andelen som uttrykker en positiv holdning til narkotika, ikke lenger øker. De siste to-tre år har omkring 10 prosent av 15-20 åringer på landsbasis og 13 prosent i Oslo gitt uttrykk for at de synes at cannabis bør kunne selges fritt her i landet.

(Artikkelforfatteren takker for god hjelp til denne artikkelen fra Ungdom Mot Narkotika.)

Oppdaterte grafer fra årsrapporten 2004

http://www.sirus.no/scripts/cgiip.exe/WService=forebygging/d_emneside.html?hPKey=8605&hParent=75&hDKey=8

(1) Prosentandel av ungdom i alderen 15-20 år i Norge som oppgir at de har brukt cannabis henholdsvis noen gang og i løpet av siste seks måneder 1986-2004.

(2) Prosentandel av ungdom i alderen 15-20 år i Oslo som oppgir at de har brukt cannabis henholdsvis noen gang og i løpet av siste seks måneder, 1968-2004 (treårig glidende gjennomsnitt).

(3) Prosentandel av ungdom i alderen 15-20 år i Norge som noen gang har brukt forskjellige narkotiske stoffer, 1986-2004.

(4) Prosentandel av ungdom i alderen 15-20 år i Oslo som noen gang har brukt forskjellige narkotiske stoffer 1970-2004 (treårig glidende gjennomsnitt).

av Eli Aaby

15 år etter murens fall eter EU seg østover, og folk i «østblokken» må slåss nye kamper.

Utgangspunktet mitt er at det jo allerede er noen som har erfaring med «østutvidelse», nemlig folk i tidligere Øst-Tyskland. Mange føler seg som annenrangs borgere, i en spørreundersøkelse fra i sommer svarte hver fjerde at de ønska muren tilbake!! Arbeidsledigheten er dobbelt så høy og lønningene lavere enn i «vest», og en av tre sier de ikke er bedre økonomisk stilt enn før muren falt.

Da lovgivinga skulle samordnes i de to landene, var det mest kamp om abortloven. I vest var abort regulert i straffeloven, og det er tvungen rådgiving før abortbegjæring fremmes. Sånn er det i hele Tyskland nå. De fleste rådgivingskontorene drives av katolske organisasjoner. Det er erfaringer med at rådgiving til etnisk tyske kvinner legger vekt på å beskytte det ufødte livet, mens kvinner med ikke-vestlig bakgrunn får innvilga abort med et pennestrøk. Muren falt, og kvinnene i øst mista retten til sjølbestemt abort.

Det er store ulikheter når det gjelder abortlovgiving i EU. Estland, Latvia og Litauen, Hellas, Finland, Sverige og Danmark er de eneste EU landa med sjølbestemt abort, uten tvungen rådgiving. Til og med i liberale Nederland må kvinnene til en lege som attesterer på at hun veit hva hun velger. I Portugal, Irland og Polen er abort forbudt under alle omstendigheter, også hvis den gravides liv er i fare. For oss som ser på sjølbestemt abort som en grunnleggende rettighet og viktig for kvinnehelse, er det all grunn til å følge med hvis det kommer forslag om å samordne abortlovgivinga i EU. Vi har sett hvordan valgresultatet i USA er en oppmuntring for abortmotstandere i Norge, det brukes for alt det er verdt i resten av Europa også.

Det er mest fokus rundt østutvidelsen er arbeidsvandring og sosial dumping. Enkelte forskere snakker om «care drain», dvs at når kvinnene forsvinner, forsvinner omsorgen ut av landsbyene i øst. Kvinner beskrives som «mødre, koner og tanter». Når kvinnene med utdanning arbeidsvandrer, er det «brain drain». Jeg mener at disse begrepene hindrer kvinnebevegelsen og fagbevegelsen i å se at det er problemene med sosial dumping vi står overfor, som når fagarbeidere og håndverkere arbeidsvandrer. Arbeidsvandring i seg sjøl er ikke problemet, men hvordan arbeiderne blir utnyttet.

Den kvinnelige arbeiderklassen får jobber som hushjelp, vaskehjelp og au-pair. Hvordan ser vi på hushjelparbeid? Er det arbeid som er helt ok bare de som gjør det, har ordentlige arbeidsvilkår? Jeg er helt uenig med dem som sier «alle skal ta sin egen møkk og sitt eget rot». Jeg mener dette er en form for moralisme som hindrer en kampanje for bedre arbeidsforhold for vaskehjelpene som jobber svart, uten rettigheter av noe slag.

Vi trenger en holdningskampanje for at de som får vaska huset sitt, ser på seg sjøl som arbeidsgivere, som har ansvar for arbeidsforholda til hun som vasker.

Kvinnene som arbeider som hus- og vaskehjelper, au-pair har krav på ordna lønns- og arbeidsforhold. Sentralt er: Lønn, definert arbeidstid og fritid, avgrensa oppgaver og kontrakter som gir oppsigelsesvern og sosiale rettigheter. Vi er «heldige» her i landet, fordi reglene for «hvitt arbeid» er relativt enkle pga det som er gjort før for å få bort det «svarte» dagmammamarkedet.

Sannsynligvis vil det bedre arbeidsforholdene dersom vaske- og hushjelpene tar arbeid i firmaer, istedenfor å inngå avtaler med en og en familie.

Det finnes organisasjoner som jobber for å organisere hushjelper, au-pairer og lignende som jobber i andre land enn sitt eget opprinnelsesland. En av dem er filippinske Migrante (www.migrante.org) Vi har mye å hente på å lære av og å samarbeide med dem. En særegen utfordring er at det ikke er tradisjon for organisering av hushjelper i Norge.

I Kvinnefrontens handlingsprogram om familiepolitikk ønsker vi oss reingjøringspatruljer, billige kantiner, døgnåpne barnehager og boligbygging som åpner for mer kollektive løsninger enn boenheter for kjernefamilier. Vi ser på det å tømme familien for sånne oppgaver som en vei for frigjøring av kvinner (og menn og barn), ikke som et problem i videre likestillingsarbeid.

En enda større trussel mot kvinners rettssikkerhet, liv og helse er den økende handelen med kvinner til prostitusjon. Større trussel fordi det er brutal utnyttelse og svært skadelig med utsatthet for dødelige sykdommer og vold.

Det er allerede oppretta et Nettverk mot prostitusjon av norske kvinneorganisasjoner, og etablert et eget nordisk-baltisk samarbeid mot kvinnehandel. (Se www.kvinnefronten.no.)

av Erling Folkvord

Mange kurdarar ventar spent på vedtaket som Det europeiske rådet skal gjere 17. desember. Då skal EU-toppane seie JA eller NEI til å godta Tyrkia som søkjarland. Denne avgjerda er viktig sjølv om eventuelt tyrkisk medlemskap i Europaunionen kan liggje 10 år eller lenger inn i framtida.

I slutten av november vil mange kurdarar markere 26-årsdagen for stiftinga av PKK – Kurdistans arbeidarparti. PKK finst ikkje lenger, men frigjeringskampen går vidare innafor Kongra Gel – Kurdistans folkekongress – som vart oppretta i november 2003. Kongra Gel har ikkje deltatt i aksjonar mot den amerikanske okkupasjonshæren i Irak.

20 år sia den første væpna PKK-aksjonen

I august var det 20 år sia det framleis uerfarne PKK gjennomførte den første militære aksjonen sin. Aksjonen hadde størst verdi symbolsk og politisk: Den kurdiske rørsla tok i 1984 opp igjen den kampen som vart knust gjennom massakreringa av titusenar i Dersim i 1938. Då sa den tyrkiske innanriksministeren: «Det finst ingen kurdarar i Tyrkia, berre tyrkarar som bur oppe i fjella. Desse røvarane må siviliserast med vald.»

Kurdayetî – kurdisk sjølbevissthet – er det viktigaste resultatet av 20 års kamp, ei sjølbevissthet som ikkje er nasjonalistisk og ikkje ser ned på dei som ikkje er kurdarar.

Splitting i Kongra Gel

Ved siste årsskiftet vart det kjend at ei gruppe rundt Osman Öcalan hadde bryti med Kongra Gel. Dei reiste frå dei kurdiske fjella og ned til Mosul i grenseområdet mellom arabisk og kurdisk del av Irak. Tyrkisk presse boltra seg i meldingar om splitting i Kongra Gel. Etter ei sterk oppfordring frå Abdullah Öcalan – den tidlegare PKK-leiaren som sit med livstidsdom på fengselsøya Imrali – reiste gruppa rundt Osman i mars tilbake til fjella for å diskutere dei politiske stridsspørsmåla med leiinga i Kongra Gel. Då eg besøkte Kongra Gel i april, var desse diskusjonane så vidt komi i gang. Som vi no veit, vart ikkje usemja løyst. Osman Öcalan har no bryti endeleg med Kongra Gel, og gjer ein del for å sverte organisasjonen. Dei satsar på å byggje eit legalt parti innafor dei USA-dikterte rammene som gjeld i den kurdiske delen av Irak.

Kurdisk opprør i Syria

I den syriske delen av Kurdistan vart mars månad prega av eit omfattande opprør som var annsleis enn tidlegare. Like etter opprøret var knust, møtte eg Shilan Baghi som er med i styret i PYD (Demokratisk unionsparti) i Syria. Ho oppsummerte slik:

«Det var ein reaksjon på Syrias langvarige politikk mot kurdarane. Men det som utløyste det heile, var at nokre arabiske ungdomar på ein fotballkamp i Qamishlo ropte slagord mot kurdarane og skulda dei for å vere medhjelparar for USA. Dette utvikla seg til slagsmål. Tre unggutar mista livet i dette slagsmålet. Så reagerte folk på dette og det utvikla seg nærmast til krig mellom kurdarar og arabarar. Det spreidde seg til andre stader i byen og. Og politiet gjekk til åtak på demonstrantane mange stader. I fleire tilfelle klarte sivilbefolkninga å avvæpne nokre av politifolka. Dei tok våpna frå dei, men brukte dei ikkje til å skyte tilbake.

Politiet støtta òg paramilitære arabiske ekstremistar som gjekk til åtak på kurdiske bygningar og privathus. Nokre av dei køyrde rundt på motorsykkel og kasta brannbomber inn i butikkar og private heimar. Ved fleire gravferder vart det ropt slagord og det utvikla seg til nye trefningar. Trefningane i Qamishlo vara i tre dagar, men spreidde seg og til andre byar. I sjølve Qamishlo har omlag 50 vorti drepne.

I byen Amud vart oppstanden så kraftig at staten stort sett trekte seg frå dei offentlege bygningane i byen. Dette vara ved i eit par dagar. Så sende staten militære styrker og andre forsterkningar for å ta kontrollen tilbake, både i Amud, i Qamishlo og i dei andre kurdiske områda.»

– Var det eit organisert opprør?

«Det starta jo heilt spontant. Men etter kvart som det utvikla seg, såg vi at den organisasjonen og strukturen som har vorti etablert, betydde mykje. Utan den styrken den organiserte strukturen har oppnådd, hadde det ikkje vorti slik.»

Tyrkisk militær opptrapping

Ei tid etter at CIA i februar 1999 kidnappa Abdullah Öcalan utafor den greske ambassaden i Kenya og utleverte han til Tyrkia, kunngjorde PKK at dei ville trekke alle geriljastyrkene sine vekk frå tyrkisk landområde. Dette vart gjennomført hausten 1999. Håper var å oppnå resultat gjennom legalt politisk arbeid i Tyrkia. Etter fleire år utan vesentlege politiske endringar, starta ei forsiktig gjenoppbyggjing av geriljastyrker i den kurdiske delen av Tyrkia.

Innafor Kongra Gel er dei militære styrkene organisert i HPG – Folkets forsvarsstyrker. HPG har eit visst sjølvstende i forhold til leiinga i Kongra Gel. Ei geriljagruppe kan forsvare seg mot åtak utan godkjenning frå øvste hald. Men eventuelle større aksjonar krev godkjenning frå den valde politiske leiinga i Kongra Gel. Tidleg på våren 2004 var om lag ein tredjedel av HPG-geriljaen spreidd i den tyrkiske delen av Kurdistan. Storparten av dei andre var i dei kurdiske fjella lengst nord i Irak. Sannsynlegvis var det og mindre grupper i kurdisk del av Iran. Geriljaen som igjen var på plass i Tyrkia, følgte ei defensiv linje. Dei var pålagt å halde fast på våpenkvila frå 1999 og kunne berre forsvare seg mot direkte åtak.

Utover seinvinteren og våren trappa den tyrkiske regjeringa opp dei militære åtaka på kurdisk gerilja og på kurdarar som dei meinte var gerilja. 1. juni kom svaret frå Kongra Gel: Dei oppheva den einsidige våpenkvila dei hadde handheva i nesten fem år. Samtidig understreka talsmenn for organisasjonen at dei ikkje ønskjer ny krig.

Irak – skjerpa kurdisk-arabisk konflikt

Sett frå amerikansk synsvinkel er den kurdiske delen av Irak (Sør-Kurdistan) ein suksess. Samanlikna med resten av Irak er det ordna samfunnsforhold der. USA får inn til vidare utteljing for den økonomiske og politiske støtta som sia 1991 er gitt til dei kurdiske leiarane Mesûd Barzanî (KDP – Kurdistans demokratiske parti) og Celal Talebanî (PUK – Kurdistans patriotiske union).

Men fordi Barzanî og Talebanî har gått så heilt og fullt i amerikansk teneste, har konflikten mellom kurdarar og arabarar vorti skjerpa. Det historiske skiljet mellom arabisk og kurdisk busetjing er Dei raude fjella, ei fjellkjede på tvers av Irak litt sør for Mosul. Sett med arabiske augo har Barzanî og Talebanîs tedd seg som quislingar. Det har gitt ny næring til arabisk sjåvinisme. «Alle kurdarar» blir likestilt med det USA-lojale leiarsjiktet. Enkelte arabiske motstandsfolk i Irak ser bort frå at Baath-regimet i Irak gjennom tiår tedde seg som eit brutalt okkupasjonsregime i den kurdiske delen av staten Irak.

Den verste enkelthendinga i Sør-Kurdistan hittil i 2004 var dei samordna sjølvmordsattentata i februar mot hovudkvartera til PUK og KDP i Hewler (Erbil på arabisk). Mange av leiarsjiktet i dei to partia og mange andre vart drepne. Aksjonane hadde eit omfang og vart utført med slik presisjon at førebuinga må ha kravt store ressursar, høg kompetanse og god organisasjon. Mistanken vart derfor retta mot dei hemmelege tenestene i Tyrkia som er dyktige og har lang erfaring i organisering av attentat utanlands, gjerne med innleigde drapsmenn.

Aust-Kurdistan

Dette året har det vori færre nyhetsmeldingar frå den kurdiske delen av Iran. Men det betyr ikkje at presteregimet i Teheran har letta på undertrykkjinga. Dei kurdiske partia er framleis ulovlege. Dei som arbeider politisk for KDP-I (Kurdistans demokratiske parti – Iran) eller for Komala blir forfølgt, fengsla og mishandla med ein brutalitet som likner på det som er vanleg i Tyrkia.

I april møtte eg 60 år gamle Haci Ahmadi, ein av veteranane i den politiske frigjeringskampen i kurdisk del av Iran. Han vaks opp i ein landsby ikkje langt frå Mehabad, men har ikkje vori i Iran sia 1979. Han var tidlegare Europarepresentant for KDP-I, men var no med i leiinga av eit nystifta parti som har slutta seg til Kongra Gel. Førebuinga til partistiftinga starta i 1998/99, og den første kongressen vart avvikla tidleg i 2004.

Ahmadi meiner det trengst ei einhetleg, allkurdisk rørsle og seier at demokratisk føderalisme er den beste løysinga for folka i Kurdistan og Midtausten. Han legg vekt på arbeidet for felles forståing mellom dei ulike kurdiske partia.

Han meiner at tida med nasjonalstatar av europeisk type er forbi. Det er bruk for å skape ei samfunnsordning bygd på demokratisk føderalisme. Dette tar utgangspunkt i dei historiske erfaringane i Midtausten. Ahmadi seier det ikkje er ei vidareføring av politisk teori frå Europa, men dei vil bruke erfaringar frå Europa og.

Eg veit ikkje kor stor oppslutning desse ideane har på grasrota i heimlandet.

Det nye amerikanske hundreåret

Det er nok å kaste eit blikk på kartet. Når du ser korleis Kurdistan er plassert, forstår du at eit fritt og samla kurdisk folk vil vere eit hinder for dei amerikanske strategane som fører krig for å skape det dei kallar det nye amerikanske hundreåret.

Vi bør heller ikkje gløyme at dei norske regjeringane og Stortinget har støtta desse amerikanske krigane – med unntak for dei 4-5 første månadene av den krigen mot Irak som enno ikkje er slutt. Det starta med eit nærmast symbolsk norsk kystvaktskip som sjukehus under Golfkrigen i 1990. Den første norske offiseren som fall i kamp på amerikansk side, kom heim frå Afghanistan i mai 2004.

Fordi Kurdistan er plassert der det er, fører USA ein dobbel politikk. Amerikanske politikarar – og i endå større grad diplomatar og agentar – uttrykker sympati med kurdarane sin sak. Samtidig var USA gjennom 1980- og 90-åra støttespelar og våpenleverandør for dei regima som førte krig mot kurdarane.

Saddam Hussein hadde USA i ryggen då han øydela den kurdiske byen Halabja i 1988, og då han systematisk utsletta tusentals kurdiske landsbyar.

Generalene i Ankara hadde full støtte frå USA i krigen mot PKK og den kurdiske befolkninga. CIAs kidnapping av Abdullah Öcalan utafor den greske ambassaden i Kenya i februar 1999, var så viktig for USA at president Bill Clinton vart orientert om utviklinga frå minutt til minutt. Presidentrådgiver Antony Blinken fortalde dette i et intervju på tyrkisk CNN to år etterpå.

Tyrkisk CNN omtalte ein annan USA-inspirert plan sommaren 2003. Viss den kurdiske geriljaen var villig til å gi opp all væpna kamp, skulle dei fleste få vende tilbake til sivilt liv. Mens dei fremste leiarane skulle få politisk asyl utanlands. 100 av dei skulle få opphald i Norge. Erna Solberg eller Jan Petersen har aldri kommentert den planen som tyrkisk CNN hevda å ha frå pålitelege kjelder. Men sjefen for tyrkisk CNN er kjend for å ha svært gode kontaktar i dei innerste miljøa i den politiske eliten i Tyrkia. Ettersom ingen på tyrkisk eller amerikansk regjeringshald har stadfesta opplysningane offisielt, kan vi ikkje vite sikkert om ein slik plan verkeleg var utarbeidd eller om lanseringa gjennom tyrkisk CNN berre var eit ledd i det psykologiske og diplomatiske arbeidet for å splitte den kurdiske frigjeringsrørsla.

Om vi ser litt stort på korleis USA og EU agerer overfor kurdarane, synst eg situasjonen no i 2004 liknar på situasjonen rundt 1920. Frankrike og England kunngjorde då at målet dei hadde hatt med den første verdskrigen, for Midtausten sin del, var «den fulle og hele frigjøring av de folkene som så lenge har vært undertrykt av tyrkerne, og å bygge opp nasjonale regjeringer og administrasjoner som skal hente sin makt fra den innfødte befolknings frie utøvelse av initiativ og valg.» (1)

Norge var og med på sin måte. USA-president Woodrow Wilson fekk i 1919 Nobels fredspris, fordi han tok så sterkt til orde for nasjonane sin sjølvråderett. Han sa at alle folka som hadde vori under tyrkisk styre, skulle ha rett til å avgjere si eiga utvikling.

Men den retten skulle ikkje gjelde for kurdarane. For Kurdistan låg slik til, da som no, at imperialiststatane ikkje kunne godta eit fritt og samla Kurdistan.

Ein britisk offiser som underviste troppar som skulle til Irak og sørlege Kurdistan, var ærlegare da han i 1923 forklarte sakas kjerne:

«For det første er vi alle sammen imperialister, og vi ønsker å se imperiet forsvart så sikkert som mulig. For det andre er vi alle skattebetalere, og vi ønsker derfor at forsvaret skal være så sparsommelig som mulig.» (2)

Han forklarte korfor koloniminister Churchill og fleire andre hadde utvikla den nye metoden med å kontrollere befolkninga i Irak med flybombing istadenfor med kostbare infanteristyrkar.

I dag ser både George Bush og John Kerry at eit samla og sjølvstyrt kurdisk folk er eit trugsmål mot planane om det presidentens menn kallar «eit nytt amerikansk århundre». Derfor prøver USA på ulike måtar å skape splid i det kurdiske folket. Dei legg særleg stor vekt på å splitte eller nedkjempe Kongra Gel, som dei ikkje utan grunn, ser på som ei fortsetjinga av den kampen PKK stod i spissen for. «Tilbodet» som vart lansert på tyrkisk CNN, og Osman Öcalans brot med Kongra Gel må vurderast mot denne bakgrunnen.

USA har samtidig satsa mykje på å kjøpe seg lojalitet frå Mesûd Barzani (i KDP-Irak) og Celal Talebanî (i PUK).

EU – alliert med kurdarane eller med kurdarane sine fiendar?

To vener av meg besøkte i mars i år ein av dei øydelagte landsbyene i Cewlik-provinsen (på tyrkisk: Bingöl). Dei reiste sammen med Necla, ein kurdisk arbeidskamerat som vaks opp i denne landsbyen som hæren øydela for drygt 10 år sia. Der Necla og familien hadde budd, var det ikkje anna igjen enn stein på stein.

Framfor 17. desember er det mange kurdarar som spør seg om leiarane i EU har gløymt at EU-toppmøtet i København i 1993 – det året landsbyen til Necla vart øydelagt – vedtok politiske krav som ein stat må oppfylle for å bli godkjend som søkjarland: Eitt av desse såkalla Københavnkriteria for nye søkjarland er:

«Kandidatlandet må ha utviklet stabile institusjoner som garanterer demokrati, rettsstatsprinsipper, menneskerettigheter samt respekt for og beskyttelse av minoriteter.»

Derfor har Tyrkia gjort fleire lovendringar dei siste to åra. Unntakstilstanden er oppheva og dødsstraffen er avskaffa. Ei lov om totalt forbod mot kurdisk språk i radio og fjernsyn er oppheva.

Men sjølv EU-kommisær Verheugen som i fleire år hadde styringa av arbeidet med EU-utvidinga, seier at dette først og fremst er endringar på papiret. Både årsrapportane frå Amnesty og IHD (Menneskerettsføderasjonen i Tyrkia) og samtalar med aktivistar og lokalpolitikarar i tyrkisk del av Kurdistan, fortel at tortur framleis er vanleg. Politiet og dei militære utviklar nye torturformer som ikkje gir synlege spor. Kvardagen er framleis prega av undertrykkjing av alt som er kurdisk.

EU har ikkje stilt seg bak kravet om at den tyrkiske staten skal betale erstatning til dei som budde i dei 4.000 øydelagte landsbyane og la dei som vil, få flytte tilbake.

Eg forstår at mange kurdarar likevel håper på eit JA frå EU-toppmøtet 17. desember. Dei reknar med at det skal blir lettare å slåst for kurdiske rettar i eit Tyrkia som forhandlar om medlemsskap i EU, enn i eit Tyrkia som endå ein gong har fått NEI frå Brussel. Og dei tar lett på at Tyrkia som EU-medlem betyr at Schengen-grensa vil dele Kurdistan på midten.

Sakleg sett er det liten grunn til å forvente anna enn at EU framleis vil alliere seg med Ankara-regimet mot kurdarane. Da EU 3. april i år førte opp Kongra Gel på lista over terrororganisasjonar, var det ei godkjenning av den linja Ankara-regimet har stått for og står for.

«EUs terrorstempling av Kongra Gel (Kurdistans folkekongress) er rettsleg like uhaldbar som ein dødsdom avsagt utan rettargang,» sa partileiar Zubeyr Aydar (43) da eg møtte han eit par veker etter EU-vedtaket.

«EU si grunngiving for å setje meg og Kongra Gel på terrorlista er tatt ut av tomme lufta. Det finst jo inga vurdering bygd på lov eller på eit rettsleg grunnlag. Det har ikkje vori reist ei einaste rettssak mot Kongra Gel nokon stad i verda. Kongra Gel har ikkje ein gang knust ei vindusrute.»

– Korleis vurderer du EUs vedtak om å likestille deg og Kongra Gel med Osama bin Laden i forhold til folkeretten?

«Folkeretten har ingen eintydig definisjon av terror. Alle definerer terror på sin eigen måte. Likevel: Det er det som går ut over sivile som bør reknast som terror. Viss slike åtak på sivile er systematisk utført av ein organisasjon, er det ein terrororganisasjon. Om åtak på sivile er utført ein gong eller to, er det snakk om terrorhandlingar. Er det ein stat som systematisk utfører åtak på sivile, er det og terrorisme. Det er statsterrorisme.

Ein må vurdere heilt konkret om den kurdiske frigjeringsrørsla er ein terroristorganisasjon eller ikkje. Tidlegare – da rørsla vart styrt av PKK – var det 15 år med krig i full skala i tyrkisk del av Kurdistan. PKK hadde aldri åtak på sivile som eit mål. Måla var alltid militære. Men trass dette vart målet nokre gonger krenka, og sivile mista livet. Slikt hender i alle krigar. Vi ser det og i dei pågående krigane i Irak og Afghanistan. For eksempel vart gjestene i eit bryllup i Afghanistan drepne.

Den kurdiske frigjeringsrørsla har eitt mål: Språk og kulturelle rettar, folket sine behov. Det at du tar våpen i handa for å kunne forsvare deg mot undertrykkjing, betyr ikkje at du er terrorist.»

Aydar meiner kurdarane er det folket som har vori mest utsett for terror, og at dette er årsaka til at dei så sterkt avviser terrorisme som kampmetode:

«Om vi ser på Irak, Syria, Tyrkia og Iran, har kurdarane i alle desse statene vori utsett for statsterrorisme. Eg har sjølv opplevd det i Tyrkia. Ein av venene mine, Vedet Aydin, var leiar for eit lovleg parti i Diyarbakir. Han gjekk heim etter å ha følgt meg til bussen då eg 4. juli 1991 skulle reise til Ankara. Ved midnatt banka politiet på døra hans og tok han med til stasjonen. Seinare fann vi liket hans i ei veggrøft langs vegen mot Elazig. Det er tusentals slike tilfelle i Tyrkia.»

I kampen om kontroll i Midtausten og i Kurdistan vil dei nærmaste åra bli prega av både rivalisering og samarbeid mellom USA og EU. Begge vil vite at ideen om at demokratisk føderalisme er den beste løysinga for folka i Kurdistan og Midtausten, står i vegen for framtidig imperialistisk kontroll og utnytting. Å splitte Kongra Gel og liknande organisasjonar vil derfor vere eit høgt prioritert mål for leiarane både i Washington og Brussel.

Noter:

1) Felleserklæring i oktober 1918 like etter våpenkvileavtalen med Det osmanske riket. [Tilbake]

2) Forelesning av Wing-Commander C. Edmonds 12. desember 1923 ved The Royal United Services Institution. [Tilbake]

Noen fakta om Kurdistan

Kurderne utgjør folkeflertallet i et område som siden 1. verdenskrig er blitt delt mellom Tyrkia, Iran, Irak og Syria. Dette området – Kurdistan – er litt større enn Spania. Folketelling av kurdere er forbudt, men antallet anslås å være mellom 30 og 40 millioner. Halvparten bor i Tyrkia. I Irak bor det trolig ca 5 millioner kurdere, de aller fleste i den nordlige landsdelen. Antall kurdere i Iran er anslagsvis 8-9 millioner. I Syria bor det rundt 1,5 millioner kurdere.

Mange kurdiske organisasjoner har i løpet av de siste 40 årene ført væpnet frigjøringskamp mot statene Irak, Iran og Tyrkia. Tapene av menneskeliv har vært størst i Irak. I årene 1984-99 drev PKK (Det kurdiske arbeiderpartiet) geriljakrig mot den tyrkiske staten. PKK oppløste seg selv i april 2002. En flerleddet omdanningsprosess la grunnlaget for danning av det allkurdiske Kongra Gel (Kurdistans folkekongress) høsten 2003. Flere av lederne har bakgrunn fra andre partier.

I det sørlige Kurdistan – som er en del av Irak – har de kurdiske partiene PUK (Patriotisk union Kurdistan) og KDP (Kurdistans demokratiske parti) – med støtte fra USA – hatt et slags selvstyre siden et regionalt parlamentsvalg i mai 1992. Lederne i disse to partiene var med i det USA-opprettede administrasjonsrådet i Irak fram til den nåværende regjeringen ble utpekt av USA. Sammenlignet med det øvrige Irak er det i dag stabile forhold i det kurdiske området lengst nord i Irak, men mange konflikter ulmer under overflata.

Kurdistans folkekongress (Kongra Gel) har sitt hovedkvarter i Candilfjellene i kurdisk del av Irak. Kongra Gel kan beskrives som en paraplyorganisasjon hvor partier, kvinne- og ungdomsorganisasjoner i hver av de fire statene er tilsluttet. Den militære greina av bevegelsen er Folkets forsvarsstyrker (HPG), en geriljahær som er bygd opp av små enheter og som har en stor grad av uavhengighet, samtidig som den godtar politisk ledelse fra Kongra Gel. Geriljahæren kan ikke iverksette større aksjoner uten at det er politisk vedtatt av Kongra Gel. Geriljagruppene er i dag i det vesentlige fordelt mellom irakisk og tyrkisk område.

I dag er Kongra Gel trolig den sterkeste politiske bevegelsen i regionen som ikke er alliert med USA eller andre utenforstående makter. Kongra Gel deltar ikke i motstanden mot den amerikanske okkupasjonen av Irak, men har heller ikke støttet USAs krigføring slik PUK og KDP har gjort.

Fra militærdommer i Tyrkia
til kurdisk frigjøringsleder

Zubeyr Aydar

ble født i 1961 i landsbyen Dêrawat, i Siirt-provinsen lengst øst i Tyrkia, og noen få mil fra grensa mot Irak. Uteksaminert fra juridisk fakultet ved Istanbul universitet i 1983. Utførte militærtjeneste i årene 1985/86 og var da også militær dommer i ett år. Etter militærtjenesten i 1986, reiste han til Siirt og åpnet advokatpraksis. Som advokat ble han snart engasjert i menneskerettsspørsmål og ble også med i SHP (Sosialdemokratisk folkeparti). Først som sekretær i Siirt-avdelinga.

På grunn av menneskerettsarbeidet han drev, ble den unge advokaten i 1989 forvist av spesialguvernøren som administrerte unntakstilstanden for 11 kurdiske provinser. Han ble tvinga til å oppholde seg utenfor området med unntakstilstand. Etter 3 måneder i Ankara og Istanbul var det reist så sterke protester at vedtaket ble omgjort. Han husker enda dagen da han kom tilbake til Siirt: 10. desember 1989, dvs den internasjonale menneskerettsdagen. Siden har han arbeidet med menneskerettsspørsmål og var i en periode president i Siirt-avdelinga av Menneskerettsføderasjonen i Tyrkia (IHD). I 1990 ble han valgt til visepresident i IHD.

På denne tida engasjert han seg og i det kurdiskvennlige partiet HEP (Folkepartiet) og ble valgt inn i det nye partiets ledelse. I 1991 ble han valgt inn i nasjonalforsamlinga fra Siirt. HEP ble forbudt 13. juli 1993. Omtrent samtidig ble landsbyen hvor Aydars familie bodde, helt ødelagt. De militære kom flere ganger i tida før den fullstendige ødelegginga ble gjennomført sommeren 1993.

Da var Demokratipartiet (DEP) allerede stiftet og Zubeyr Aydar var med i DEPs første sentralstyre. Staten åpnet sak også mot DEP for at partiet skulle forbys.

DEP ble forbudt med en rettslig kjennelse 16. juni 1994. Leyla Zana og halvparten av parlamentsgruppa ble arrestert samme dag. Zubeyr Aydar klarte sammen med noen andre fra parlamentsmedlemmene å komme seg ut av Tyrkia. Han fikk politisk asyl i Sveits. Leyla Zana og de andre som ble arrestert, ble i desember 1994 idømt fengselsstraffer opp til 15 år. De fire siste av dem ble løslatt i juni 2004.

Siden han kom til Europa for 10 år siden har Zubeyr Aydar vært engasjert i politisk og diplomatisk arbeid for kurdernes sak. I sitt diplomatiske arbeid har han besøkt samtlige parlamenter i Europa for å legge fram kurdernes sak. Da Det kurdiske eksilparlamentet ble åpna 12. april 1995, ble han valgt til president i arbeidsutvalget. Men han var ikke med da Eksilparlamentet hadde en av sine sesjoner i Oslo høsten 1996. Da deltok Aydar i meklingsarbeide i den irakiske delen av Kurdistan, for å prøve å få slutt på innbyrdeskrigen mellom de to kurdiske partiene der. KDP hentet da militær støtte fra Saddam Hussein, mens PUK fikk våpenhjelp fra Iran til en blodig kurdisk innbyrdeskrig.

Seinere var han med i det forberedende arbeidet som førte fram til opprettinga av Kurdistans nasjonalkongress 24. april 1999. Denne institusjonens arbeid kan sammenlignes med den rollen PLOs nasjonalråd hadde i perioden før PLO kunne vende tilbake til Vestbredden og Gaza.

Den kurdiske bevegelsen i Kurdistan har gjennomgått store endringer de siste årene. Det kurdiske arbeiderpartiet (PKK) oppløste seg selv våren 2002. En ny organisasjon, Kadek, ble oppretta. Den eksisterte bare i drøyt halvannet år og ble nedlagt i oktober 2003. Dette la grunnlaget for oppretting av en flere nye organisasjoner, der Kongra Gel, Den kurdiske folkekongressen, er den viktigste.

Høsten 2003 tok Zubeyr Aydar en ny beslutning. Den tidligere militærdommeren og eksparlamentariken sa seg villig til å bli øverste leder av Kurdistans folkekongress som hadde sitt stiftelsesmøte med 300 delegater i sørlige del av Kurdistan fra 27. oktober til 6. november.

av Frode Bygdnes

Jeg tror utviklingen i fagbevegelsen blant annet skyldes intellektuell latskap fra fagbevegelsens fremste representanter.

Denne artikkelen holdt jeg opprinnelig som et foredrag på Hålogaland Journalistlags medlemsmøte 16. oktober 2004. Det var nødvendig først å si litt om meg selv:

• På 1970-tallet:
  • proletarisering og kamp mot yrkesforbud.
• På 1980-tallet:
  • sekretær, kasserer og leder i Harstad Jern & Metall.
  • aktiv i å bygge MMV-klubben (Mathiassen Mek Verksted, Harstad) på 1990-tallet.
  • faglig leder i AKP, og RV-politiker.
• I 2004:
  • frustrert, desillusjonert, mimre tilbake – og medlem av sentralstyret i AKP.

Så det er helt naturlig for meg å gå i gang med å skrive Harstad Jern & Metall sin 100-årige ærerike historie siden 1. april 1906.

Frustrert fordi jeg har i 30 år arbeidet med å bygge opp fagbevegelsen, men resultatet er at fagbevegelsen står svakere enn noen gang. Samtidig har det aldri vært større behov for en fagbevegelse. Kanskje skulle jeg ha tatt det dilemmaet personlig, men det gjør jeg ikke. Så betydningsfull er jeg nemlig ikke.

Men hva har skjedd? Vi kan konstatere at kapitalen er på offensiven, mens arbeidsfolk er på defensiven. Vi lever i liberalismens tidsalder. Filosofer som Adam Smith m.fl sin tenkning om enkeltindividenes fulle økonomiske handlefrihet er først blitt gjeldende i vår tid. Kollektivet og samfunnsmessig planlegging er kastet på båten til fordel for kapitalens fire friheter. Vi skal spare, og all virksomhet skal gi avkastning.

Men penger er ikke mål, penger er middel for å oppnå noe. Penger er et byttemiddel, det er et måleverktøy, det er ikke målet. Målet bør ikke være å få noen få megarike personer og selskaper, men få bort nød og elendighet i samfunnet. Menneskeverdet skades fordi vi ikke innrømmer alle enkeltindividers likeverd. Faktum er at de gamle liberalistfilosofene la stor vekt på enkeltindividets egenverdi. Disse verdiene er ikke ivaretatt av ny-liberalistene. Derfor tegner klassesamfunnet seg tydeligere nå enn da jeg begynte min faglig/politiske aktivitet.

Det er et paradoks. Jeg er revolusjonær, men arbeider mest med å bremse utviklinga. Få er så mot omstilling og modernisering som oss på ytterste venstre side i politikken. Det kan virke som ting er snudd på hodet. De konservative er for endring, mens de radikale er mot. Men dette paradokset er bare tilsynelatende. En må definere endring, modernisering og omstilling til hva. Hvem tjener på endringa? Det er et klassespørsmål.

I markedsliberalismens tidsalder hører vi bare om fortjeneste og sparing. Kapitalens misjonærer har klart å vri debatten over på sine premisser. Jakta på maksimalprofitt underslåes, våre kollektive samfunnsmessige interesser underslåes. Og dette skjer på våre nære områder som skolebudsjett, eldreomsorg eller sykehustilbud. Dette er områder hvor vanlige folk skulle kunne melde seg på med å stille konkrete krav ut fra egne behov. Og så møtes vi med at det er ikke mer penger, «kaka er oppspist». Det er jo tøv. Vi har aldri vært rikere enn hva vi er nå. Oljefond, omsetting på børs, privat avkastning. Det viser seg til og med i nærmiljøet. Aldri har småbåthavna hatt flere luksusbåter, bilomsettinga vært større eller Harstad hatt flere millionærer. Samtidig har vi aldri hatt så mange fattige, så mye sykdom særlig av psykiske lidelser, omsorgsvikt m.m.

Allikevel blir denne avstanden i velferd liten i forhold til de store ranene. Et av de større ranene er at våre fellesverdier som fisken i havet, vannet i elvene og de opparbeidede verdier gjennom generasjoner som har sikra oss velferdsgoder, privatiseres slik at noen kan gjøre seg rike. Klassekampen skjerpes.

Vi har to måter å organisere oss mot en slik utvikling. Det er politisk og det er gjennom fagbevegelse. Disse to linjene har stått sentralt så lenge vi har hatt en arbeiderklasse. Marcus Thrane for eksempel ville ha arbeiderne i en arbeiderforening. Han tenkte først og fremst på politikk, på statsmakt, ikke så mye på innflytelse på den enkelte arbeidsplass. Han ville unngå oppstykking av arbeidere i forskjellige yrker, det kunne svekke den politiske samlinga.

Relativt tidlig ble det fra min bransje argumentert med at en smedsvenn kan ikke forhandle med en skomakermester om lønn og arbeidsforhold for bakerne. Fagforeningenes kamp var først og fremst en profesjonskamp innenfor et fag for lønn, egne arbeidsbetingelser og beskyttelse.

Den første fagforeninga i Harstad sto maskinistene for, da de organiserte seg under navnet Nordland Maskinistforening i 1902, samme år som forbundet deres ble stiftet. De organiserte seg fordi rederiene, særlig Hålogaland Dampskipsselskap, brukte fyrbøtere som maskinister fordi de var billigere. Fagforeninga skulle regulere tilgangen på arbeidskraft for slik å kunne presse opp lønnsvilkårene. Det samme skjedde i Jern & Metall. Fagbladet var fullt av meldinger om hvor mange ledige det nå var på Kirkenes, i Harstad, i Sulis osv. Dette for at medlemmene ikke skulle reise til det området det var ledighet, for det ville styrke kjøpers marked på varen arbeidskraft.

Tilgangen på arbeidskraft er igjen blitt helt sentralt i norsk fagforeningspolitikk.

Den politiske bevisstheta kom ved fagopposisjonen av 1911. Martin Tranmæl er den mest kjente. Men Halvard Olsen fra Tennvassåsen sammen med Sigurd Simensen som bosatte seg her i Harstad, var de som skal ha æra av at Fagopposisjonen av 1911 vant frem i fagbevegelsen. Seieren ble konfirmert ved landsmøtet i Norsk Jern- og Metallarbeiderforund i 1918. Og det er i kjølvannet av denne kampen at fagbevegelsen begynner å bygge opp egen avis, egen kooperasjon og egne lokalpartier. Fagopposisjon ideologiserte fagbevegelsen og fikk den på offensiven, også i Harstad. Fortsatt er det Harstad-folk som husker plakatene, blant annet de to brolagte stiene som går sammen i en veg fram mot sola. Det var foreninger og parti som forente seg i en bevegelse. Og det er en del av historia at arbeidsvernlovene kom i denne tida – som skulle være en oppdemning mot revolusjon. Å stille offensive krav, komme på offensiven, er en måte å vinne faglige innrømmelser i klassekampen.

I dag preges fagbevegelsen av mangel på ideologi, mangel på bevisstgjøring, og den preges av frustrasjon. Jeg tror dette er en utvikling som blant annet skyldes intellektuell latskap fra fagbevegelsens fremste representanter og objektiv interesse i å glemme gamle mål fordi fagbevegelsen i dag er styrt av AP-politikere.

Tilbake til latskapen. En gikk over til prosent-kontingenttrekk med trekk over lønna gjennomført av arbeidsgiver. Dermed ser vi ikke så direkte lenger hva vi betaler og med det forsvant argumentasjonen, diskusjonen og motiveringa for kontingent. Og kontingentforhøyelse blir uproblematisk når en har prosenttrekk. Debatt om hvorfor en skulle være fagorganisert, forsvant. Automatikk gikk ut over bevisstgjøringa.

Annet eksempel. Vi har hatt en frigjøring av avisene fra partiene. Frigjøringa har vært argumentert med hensynet til det frie ord. Avisene skulle være formidlere som ikke var bundet opp i partiske prosjekt. Resultatet har vært en avideologisering til fordel for salgbare nyheter. Og fagbevegelsens pilarer med oppbygging av avis, parti og kooperasjon forsvant til fordel for kapitalens kommersielle ideologi. Vi har fått overflatiske nyheter på bekostning av bakgrunnsstoff, vi har fått tabloid(idiot)isering av meninger.

La oss stille et kontrollspørsmål: Hvem tjener på denne avideologiseringa? Er det dere som frittstående kulturarbeidere, likestilt med blant annet andre skribenter? Joda, det er nok betydelig verre både for journalister og meg som fagforeningsmann og opposisjonspolitiker om vi hadde levd i et diktatur. Men både for dere og for meg har rammebetingelsene aldri vært så snevre de siste 30 årene som de er nå. Smith sin usynlige hånd, regjerer mer enn noen gang. Hvis en ikke skriver en salgbar artikkel, må en bare finne seg en annen arbeidsplass. Da tror jeg det var større rom for kreativitet i de gamle ideologiske redaksjonene. Men det er bare gjetning fra min side, ut fra at slik er det nå ellers i arbeidslivet. Yrkesfaglige normer lider under effektiviseringskrav.

Vårt samfunn har sluttet å se på helheten, vi ser på fristilling av delene. Enkeltindividet kan tjene på denne utviklinga, men bare fåtallet av enkeltindivider. Kollektivet taper i hvert fall.

Hva er situasjonen nå?

Vi fikk en arbeidsmiljølov på 1970-tallet som var bedre enn arbeidsvernlovene. Det hadde vært en enorm vekst, vi hadde en konsensustanke om likhet og menneskeverd, og ikke minst vi hadde en voksende radikalisering i samfunnet. Den gang var det viktig å fremstille arbeidslivet som en vinn-vinn-situasjon bare vi samarbeidet. Da var det (arbeids-)miljø som sto i fokus, ikke (arbeids-)vern.

Nå får vi arbeidslivslovene. De er tilpasset markedskreftene, ikke verken helse, miljø eller sikkerheten på arbeidsplassene. Tvert om. Navnet passer de nyliberale visjonene der vern må vike for den fleksible arbeidskraft.

Arbeiderklassen er på defensiven, derfor er vi i ferd med å få en lov som ikke verner oss lenger, men som bare verner produksjonen og kapitaleierne. Lengre arbeidstid, mer fleksibilitet og mindre grenser. Den store striden står ikke om giftige stoffer o.l. men om bruksretten til arbeidskraft. Derfor er striden først og fremst om oppsigelsevern og normalarbeidsdagen. Regjeringa fikk igjennom endring av overtidsbestemmelsene. «Den enkelte arbeidstaker skal ha frihet til å avtale egen overtid.» Dette er ikke frihet, men økt tvang. Til og med partisekretæren til SV snakket om forskjellige behov som må åpne for et mangfold av løsninger. Liberalistene hyller individets frihet, dette er tidas herskende tanker. Husk at valgfrihet for ulven er ufrihet for lammet. Dette er frihet for de få. Den friheten de skaper seg ved å rasere vernelovene og fagforeningene, blir i virkeligheten en frihet for de få og større ufrihet for arbeiderne. Vi er ikke like aktører på lik linje i markedet. Regjeringens visjon om å gjøre arbeidsmarkedet mest mulig selvregulerende, er ødeleggende for alt offentlig vern.

Det er ikke snakk om å velge frihet fremfor fellesløsninger. Tvert om, det er snakk om å vinne frihet gjennom fellesløsninger.

Fysak (kampanjen som står for fysisk aktivitet) og antirøykekampanjer er bra. Den enkelte har ansvar for egen helse, men den viktigste forutsetningen for helse ligger utenfor individets kontroll og må derfor være et samfunnsansvar. Det viktigste tiltaket for folkehelsa, er sosial rettferdighet. Helse for alle har med likhet å gjøre. Fjern ulikhetene. Større sosial rettferdighet gir bedre folkehelse. Det ville være oppgaven til en medmenneskelig regjering.

Høybråten som helseminister sa at han ville vektlegge mestring mer enn sykelighet. Og så strammer han inn sykemeldingene. Restarbeidskraften skal frem. Dette minner mer om moralisering, ta deg sammen. For et inkluderende arbeidsliv der en kan få ta ut restarbeidskrafta, må tilrettelegges med lettere arbeid, lavere tempo og kortere arbeidsdag slik at folk kan leve med jobben, leve med sine skavanker på arbeid. I stedet preges arbeidslivet med omstilling, fleksibilitet og midlertidige ansettelser. Presset fører til at blant annet jeg tier om slitasjeskader. Det er skadelig.

Kapitalen respekterer ikke menneskets rammebetingelser. Kapitalen spør ikke etter arbeidskraftas levetid. Det den interesserer seg for, er utelukkende i det maksimum av arbeidskraft som kan aktiviseres når det er arbeid. Det oppnår den på samme måte som trålerne rovfisker i Barentshavet. En ødelegger gjerne havets fruktbarhet for kortsiktig profitt.

Lovverket må tilpasses et arbeidsliv i endring sier NHO. Det er som å høre en spritsmugler som krever at loven må tilpasses praksis.

Vi må fremtvinge en statslov som kan hindre arbeiderne gjennom frivillige kontrakter med kapitalen å selge seg og sin slekt til død og slaveri, sa Marx for 150 år siden. Arbeidsmiljøloven er et slikt vern. Arbeidslivsloven er rasering av dette vernet.

Fremtidsscenarioet for kapitalen er en løs jobbtilknytting, stadig jobbskifte, nye arbeidstider, kjernearbeidskraft og periferiarbeidskraft, sosial dumping med slavekontrakter, slik det var på 1800-tallet i Europa.

Vi har arbeidere som går kontinuerlig i en permitteringssituasjon. De sendes hjem når det er lite arbeid, og kalles inn når det er noe å gjøre. Det er begrensninger hvor lenge bedriften kan gjøre det med hver enkel, men da skifter bedriften bare arbeider. Og signalene er at bedriftene skal få større fleksibilitetsrammer.

I fjor på denne tida skulle vi på MMV få Bulk Viking. Det ville sikre oss arbeid vinteren igjennom slik at vi unngikk permitteringer. Vi skulle bare godta at båten stilte med arbeidskraft fra Litauen. Klubben godtok betingelsene, men krevde at norsk lov skulle følges, og håpet at myndighetene ville stille en del betingelser som at norske lønninger skulle gjelde, at de skulle arbeide på like vilkår som vi m.m. Og Forbundet svarte oss at vi ville ikke ha noen muligheter til å kontrollere lønna deres. For det kunne være slike avtaler at de fikk norske lønninger i Norge, men for å komme til Norge, så måtte de jobbe gratis ei plikttid hjemme i Litauen.

Rederiet og bedriften var et halvt år for tidlig. For først 1. mai i år kunne en slik ordning ha blitt godkjent. I dag kunne de fått det igjennom. Og vi har dessverre en elendig oppdemning for å hindre at våre utenlandske kollegaer ikke blir underbetalt. Det er bare å la et utenlandsk firma stå for ansettelsen.

Erfaringene fra MMV

Vi har et minstelønnssystem. Det betyr at vi må forhandle på den enkelte bedrift for å få lokale tillegg. Vi må derfor også ha en klubb som er oppegående, vi må ha en kollektiv strategi, og vi må ha klubbmøter, en organisasjon som fungerer. Ellers vil vi sakke akterut i lokale lønnsforhandlinger.

Vårt lønnssystem er med på å skape en kontinuerlig klubb som sloss kollektivt. Og dette sveiser oss arbeidere sammen. At vår overenskomst, Verkstedsoverenskomsten, også har rutiner på å gjøre reelle streikeforberedelser ved hvert sentralt oppgjør, gjør og at vi beholder en kontinuitet og skolerer oss.

Vi har sett at ved hver konflikt så har det vist seg at det er kampkraft i Harstad Jern & Metall sjøl om det har bare vært så som så med oppslutning på møter. Men jeg tror allikevel at vi står ovenfor en svekkelse nå.

Klubbene er på defensiven i de lokale forhandlingene. Det er lite grunnlag for å stille krav. Verkstedene har knapt til å overleve. De som opponerer som meg, blir først permittert. Men permitteringsreglene gjør det heller slik at den enkelte mer frykter oppsigelser enn permitteringer. Problemene blir da individualisert. Den enkelte tenker ikke kollektiv i en slik situasjon, men på seg sjøl. De beste arbeiderne får seg annet arbeid. Forbundet er ineffektivt i å hjelpe den enkelte. Det blir da fort de som er tryggest og kanskje mest medgjørlige som vil påta seg verv.

Slik er det blitt på MMV. Hadde jeg valgt i denne innledningen å gi et referat fra Verkstedklubben MMV, så hadde jeg fått kritikk for å henge ut klubben. Jeg har ikke mye positivt å melde fra en av byens sterkeste klubber. Da måtte jeg ha sett bare bakover. For nå glir det ut, normer forfaller, moralen er mest akking og vegring. Møter om permitteringer holdes på tomta, ikke lenger reelle forhandlinger med protokoll osv. Den skrives i ettertid. Det holdes ikke klubbmøter. Og vi er ikke den verste klubben. Vi stiller da på informasjonsmøtene til Harstad Jern & Metall, det er det mange klubber som heller ikke gjør. Men jeg kjenner dette miljøet så godt at jeg veit at det er styrke, det er potensialet til å føre kamp når det trengs.

De første fagforeningene sloss for lønn. Og som tilleggsoppgave tok de for seg kollektiv ansvar for de som falt fra, sykekasse, ledighetskasse m.m. Men forhandling for lønn var det primære.

Nå er vi ikke trygge på de lokale lønnsforhandlingene heller. LO arbeider for forbundsløst LO. Det er måten å møte organisasjonsstrid mellom forbundene på arbeidsplassene. Den kan svekke vår lokale forhandlingsrett, derfor er det et faremoment, men ikke nødvendigvis. For vi MÅ beholde overenskomstene. I Fellesforbundet har de gamle forbundene bevart sine overenskomstområder også der det var mange overenskomstområder. Derfor er forbundssammenslåing betenkelig, men ikke nødvendigvis ødeleggende for forhandlingsretten innenfor de enkelte fag. Det viktigste er overenskomstområdet, det er den som gir identitet. Vær på vakt mot forenkling av avtaleverket og sammenslåing av overenskomstområdene.

Arbeidslivet brutaliseres. Arbeidsmiljøloven svekkes

Myndighetene åpner for 78 timers arbeidsuke. Dette er en lissepasning til de useriøse arbeidsgiverne som ønsker sosial dumping. Vi skal konkurrere med en lønn på 27 kroner per time og 14 timers arbeidsdag.

Folketrygden er under angrep og velferdsstaten skal rigges ned. Det er på tide at vi arbeidstakere sier stopp. Fagbevegelsen må sette ned foten og forlange en annen utvikling, en utvikling som gir et arbeidsliv med plass til alle. Livskvalitet må settes i fokus fremfor større og større fortjeneste til eierne.

Norsk lønn for alle som arbeider i Norge og tiltak mot sosial dumping, er de to mest sentrale krav nå. Dommen i arbeidsretten i denne uka gikk vår veg. Denne kampen vinnes allikevel ikke der. Den vinnes med mobilisering. OFS og Heismontørene med El & IT-Forbundet har begynt denne kampen mot sosial dumping. Det er oppsiktsvekkende at NHO ikke vil forsvare de seriøse firmaer i Norge som presses ut. Og det er avslørende at NHO ikke tar arbeidsrettsdommen til etterretning.

Den grunnplansmobiliseringa som jeg etterlyser, kan ha begynt 12. oktober 2004, faktisk uten at LO-lederen er klar over det. Mobiliseres grunnplanet foran LO-kongressen, så er det ikke først og fremst et partivalg, men et grunnplanskrav for å vinne tilbake sosiale rettigheter på arbeidsplassene. LO sitt brudd med samarbeidet med regjeringa i ALLU (arbeidslivslovutvalget) er både en forutsetting og en nødvendighet for at fagbevegelsen skal kunne forsvare våre rettigheter. Jeg tror Markedsliberalistenes iver i å skvise fagbevegelsen har gått for langt og for fort, derfor må det komme en reaksjon. En reaksjon fra arbeidsfolk er det som vi trenger nå. Og denne protestbevegelsen vil ikke gi seg med stemmeprotest.

LO i Trondheim definerte fagbevegelsens egen kamp ved siste valg. En fikk med alle deler av fagbevegelsen og en stilte konkrete krav som en ville sloss for. Det ble Trondheimsmanifestet. Mot konkrete privatiseringsfremstøt, konkret vern og konkrete offensive reverseringskrav mot as-ifiseringa i kommunen. Fagorganiserte ble mobilisert på at faglige krav kunne vinnes ikke bare gjennom fagforeningskamp, men også på den politiske arenaen. Trondheim opplevde den mest politiserte valgkamp noen gang. Og LO sin grunnplanskampanje har hentet sin modell fra denne vellykkede aksjonen. Vi kan merke enkelte ivrige AP-ledere er blitt engstelig for at de mister grepet om denne kampanja. Grunnplanet kan mobiliseres.

Det spørres etter alternativer

Sosialistiske tanker kan fort komme på moten igjen, sjøl om mange av de som opplever trøkket hardest, bare ser fortvilelse.

Sosialistiske tanker har aldri vært mer etterspurt og passet bedre inn i den tida vi har nå. Og da snakker jeg om de siste 50 årene jeg har vært aktiv. Og det er slike kollektive tanker som kan bringe fagforeninger og klubber på offensiven igjen.

av Gavan McCormack

Bortføringer og raketter i Pyongyang; planer og posisjoner i Washington og Tokyo, mens Den demokratiske folkerepublikken Korea (DPRK) søker å overleve. Utsiktene i Nordøst-Asia mot den kalde krigens siste front og den neste kampen mot Ondskapens Akse.

Washington har valgt DPRK som sin fiende av folket nummer to, den gamle «geriljastaten», hvis grunnleggende myter og nasjonale identitet ble smidd i tredveårene, gjennom væpnet motstand mot brutal japansk kolonialisme – seinere herdet gjennom et halvt århundre Kald Krig, etter at den sto i mot USA i 1953. Gjennomsyret av monolittisme, fremmedfiendtlighet og lederdyrking, har DPRK aldri demobilisert. Det opprettholder en stående hær på nærmere en million, spredd langs den demilitariserte sonen, som ligger drøye fem mil nord for Seoul. Bare blant konvensjonelle våpen teller den over 3.000 tanks, 11.000 artillerienheter, 850 kampfly og en krigsflåte på 430 skip.(1) Velkjent som den høyest industrialiserte regionen på halvøya før USAs teppebombing under Korea-krigen, og mens den overgikk den sør-koreanske republikken i vekst gjennom femti- og sekstitallet, har DPRKs manglende investeringer i kapitalverdier de siste årtiene ført til at industrien bryter sammen, i beste fall har den blitt gammelmodig. Energisektoren og produksjonen av kjemisk gjødsel har blitt særlig hardt rammet. Sistnevnte er avgjørende for matproduksjonen i dette landet som i hovedsak er et fjelland. Fra midten av nittiårene har flommer og matmangel ført til sosial og økonomisk nød.

Likevel, som når våren åpner en frossen elv, kan forandring skje med et lenge innmurt system; plutselig, voldsomt og på uforutsigbare måter. Valget av Kim Dae Jung som president i Sør Korea i 1997 – hans «solskinnspolitikk» som brøt med tiårs fiendtlighet i forhold til Nord – ga det beleirede DPRK en anledning til å gi åpning for hardt tiltrengte kapitalinvesteringer. Pyongyang gikk inn i forhandlinger, stolte, men nervøst sårbare, samtidig som de var svært bevisste på at deres militære styrke kunne være et forhandlingskort. I juni 2000 reiste Kim Dae Jung nordover, til et historisk møte med Kim Jong Il. Begge forpliktet seg til sosialt, økonomisk og kulturelt samarbeid, og i en atmosfære av euforiske forventninger, la de et grunnlag for en gjensidig prosess mot gjenforening.

Hyundai begynte oppbyggingen av en spesiell økonomisk sone ved Kaesong, like nord for den demilitariserte sonen. Et felles turistprosjekt ble åpnet ved Kumgang-fjellet, et hellig sted i koreansk kultur. Det ble startet minerydding langs den demilitariserte sonen, og jernbanespor ble reparert. DPRK normaliserte forholdet til en rekke land, deriblant mesteparten av landene i Vest-Europa og Australia. Nordkoreanske tjenestemenn ble sendt rundt i verden på jakt etter utviklingsmodeller og teknisk assistanse. Kim reiste selv til Shanghai i januar 2001, til Beijing i mai samme år, og deretter til Russland i august. Et nytt økonomisk sone-prosjekt ble satt i gang i Sinuiju, ved Yalu-elva på grensen til Kina. Meningen var å opprette en lukket kapitalistisk sone, åpen for internasjonal finans, handel, industri, avansert teknologi, turisme og ferie, med US dollar som valuta og med egen uavhengig lovgivning og eget juridisk og administrativt apparat. Den eksisterende befolkningen på en halv million mennesker skulle omplasseres. (2) I juli 2002 gikk startskuddet for et økonomisk reformprogram etter kinesisk modell. Rasjoneringen ble opphevet, priser og lønninger gikk opp, ganget med atten, mens prisen som bøndene fikk for ris ble ganget med fem hundre. Husleie og betaling for tjenester ble for første gang tatt i bruk. Valutaen ble devaluert til en sjuendedel av tidligere nominell verdi. Fra det fastsatte forholdet på 2,20 won til en dollar gikk det på svartebørsmarkedet opp til nærmere 150 won. (3)

Men det stadig tettere nettet av forbindelser mellom de to Korea-statene – en viss gjenforening av atskilte familier hadde også funnet sted – utviklet seg samtidig med stadig mer anspente tilstander i internasjonale forhold: En verdensøkonomi på vei nedover, hardere konkurranse mellom Kina og Japan, og en ny amerikansk administrasjon på vei inn, som allerede avslørte en målsetting om mer direkte overhøyhet innenfor regionen. Med skjerpingen av USAs politikk etter 11. september, kom erklæringen om at Nord-Korea ble betraktet som én av tre innen Ondskapens akse, offentliggjort ved Bush sin tale om nasjonens tilstand i januar 2002. Og, sammen med Irak, fikk det stemplet «røverstater» i september 2002, i dokumentet kalt Strategi for nasjonal sikkerhet. Imens gikk Kim Dae Jungs femårige presidenttid mot slutten, i en myr av korrupsjon, ved valget i desember 2002. Blant kandidatene som lå an til å erstatte ham, fantes særlig den konservative Lee Hoi Chang fra «Det store nasjonale partiet», som sto for en langt hardere retorikk i forhold til Nord-Korea.

I dette mer fiendtlige landskapet, virket det som Pyongyang-ledelsen konkluderte med at det viktigste målet nå måtte være normalisering av forholdet til Tokyo og Washington – dets tidligere okkupanter, og de som hadde ødelagt deres sivile infrastruktur. I oktober 2001 ble det sendt ut følere mot Japan, med forslag om forhandlinger. Forsiktige diplomatiske utvekslinger kom i gang. Minst tretti møter mellom nord-koreanske og japanske diplomater fulgte i løpet av det påfølgende året, hvor de nærmet seg temmelig følsomme spørsmål: Fra Pyongyangs side spørsmålet om beklagelse og erstatning for uhyrlighetene utført av Japan i løpet av den førti år lange okkupasjonen av halvøya, fra 1905 til 1945, fra Tokyos side spørsmålet om nord-koreanske spionskips krenkelser av japansk territorialfarvann, og mistanken om at omtrent et dusin japanere var blitt bortført av DPRK. I løpet av sommeren 2002 ble det oppnådd enighet om de viktigste prinsippene, og regien ble lagt for Koizumis besøk i Pyongyang i september.

Beklagelsenes toppmøte

Det var et anspent møte. Det er blitt sagt at Koizumi tok med seg sin egen bento matboks. Samme kveld, på flyet tilbake til Tokyo, var den fortsatt uåpnet. Kim Jong Il og hans gjest kom sammen for å snakke, ikke for å spise. De hadde tydeligvis heller ikke utført de dype rituelle bukkene.(4) I stedet var møtet preget av utveksling av beklagelser, som ikke var likeverdige. Koizumi formulerte seg nokså oppskriftsmessig ved å si:

«Fra japansk side anerkjenner vi, i ydmykhet, de historiske fakta, at Japan forårsaket enorme ødeleggelser og lidelser for det koreanske folket, gjennom sitt tidligere kolonistyre, og gir uttrykk for dyp anger og unnskyldning fra vårt hjerte.» (5)

Formuleringen – praktisk talt identisk med den som ble framsatt i samtalene mellom Japan og Sør-Korea i 1998 – var akseptabel for Tokyo-byråkratiet, nettopp fordi den ikke inneholdt juridiske implikasjoner, og kunne sees som mer eller mindre overflatisk. Japan hadde i lang tid motsatt seg krav om erstatninger som normalt kunne følge etter et utrykk som «unnskyldning fra vårt hjerte», og kom til forhandlingsbordet i Pyongyang utelukkende etter forsikringer om at det ikke ville komme noen erstatningskrav. Kim Jong Il la vekk det synet som Nord-Korea lenge hadde stått på, at koloniregimet var et ulovlig overgrep, opprettholdt gjennom militærmakt, og gikk inn på det japanske synet at det lå innenfor internasjonal rett. Det er allerede mange, selv i Sør-Korea, som ser dette som at en mulighet for Korea som helhet ble kastet bort .(6)

For egen del kastet imidlertid Kim Jong Il seg ut i en ganske usedvanlig serie unnskyldninger, ved å innrømme bortføring av rundt et dusin japanske sivile i løpet av sytti- og åttiårene, deriblant en kvinnelig skoleelev, en skjønnhetsekspert, en kokk, tre kjærlighetspar (plukket opp på avsidesliggende strender) og flere studenter på tur i Europa. Alle var blitt ført til Pyongyang, enten for å undervise nord-koreanske sikkerhetsagenter i japansk, eller for at identiteten deres kunne brukes ved operasjoner i Sør-Korea, Japan eller andre steder. Enkelte elementer innenfor en spesiell del av statsapparatet hadde hengitt seg til fanatisme og tørst etter heder og ære, forklarte Kim Jong Il. I følge japanske regjeringskilder var det sannsynligvis «Rom 35» som var ansvarlig for bortføringene – tidligere «Koreas arbeiderpartis oversjøiske sikkerhetsdepartement». En annen enhet, kalt Seksjon 56, styrt av Koreas arbeiderpartis departement for eksterne forbindelser, antas å stå bak bortføringene fra Europa. Men, i en stat hvor lederen utøver full og ubestridt autoritet, er det liten tvil om hvor ansvaret i siste instans ligger. (7)

Innrømmelsene hadde derfor historisk betydning. En russisk observatør kommenterte det slik: «I en totalitær stat rører en unnskyldning ved selve basisen i statssystemet. Følelsen av krise er så sterk i Nord-Korea at de ikke hadde noen annen mulighet enn å ta denne sjansen.» (8) Men etter å ha innrømmet disse tilfellene, blir Kim Jong Il uunngåelig mistenkt for flere. De japanske myndighetene har lenge knyttet Rom 35 og dets forgjengere til geriljaangrepet i 1968 på det Blå Huset – presidentresidensen til ROK (Sør-Korea), til et bombeangrep i Rangoon i 1983 som drepte flere medlemmer av en sør-koreansk delegasjon til Myanmar, og til eksplosjonen ombord i Korean Airlines rute 859 over Andamanhavet i 1987, hvor 115 mennesker omkom. Til sjuende og sist vil innrømmelsen også ha betydning for Kim Jong Ils problemer med å opprettholde autoriteten i sitt eget rike. Det er unødvendig å fortelle at verken bortføringene, spionskipene eller Kims beklagelse ble omtalt i nord-koreanske media. Samtalene ble framstilt som en triumf. Den japanske statsministeren hadde kommet til Pyongyang for endelig å beklage grusomhetene seksti år tidligere, og takket være Kims usedvanlige intellekt og ressursstyrke, kunne det nå ventes at normale forbindelser ville bli gjenopptatt.

Før eller seinere vil imidlertid andre versjoner av det som foregikk 17. september komme i omløp. Japansk pågang for å få åpen tilgang til undersøkelser rundt skjebnen til de bortførte, vil skape fortgang i en slik prosess. Det vil vise seg om et regime som er så knyttet til bildet av dets hersker, kan overleve et slikt tap av ansikt: Omdanningen fra å være en halvgud ved navn «Kjære leder», til å bli en hardt presset politiker, befengt med feil, som innrømmer slike kriminelle handlinger – og attpåtil overfor japanerne.

Det har lenge vært tegn som tyder på interne konflikter innen DPRK-eliten. Kim Jong Ils første proklamasjon om «nytenking» og økonomisk nystrukturering, framført ved hans Shanghai-besøk i januar 2001, ble snart sopt vekk fra nyhetene, og tradisjonelle slagord dominerte pressen med ny styrke. I desember 2001, ikke lenge etter at forhandlingene med Tokyo var i gang, ble et tungt bevæpnet nord-koreansk spionskip sendt inn i japanske farvann. Skipet ble senket av den japanske kystvakten i Sørkinahavet og hentet opp igjen i september 2002. Det ble sagt å være utstyrt med «to antiluftskytsraketter, to rakettramper, en rekylfri kanon, tolv raketter, en antiluftskytskanon, to lette maskingevær, tre automatiske rifler og seks granater», såvel som en «undervannsscooter med et svært sjeldent design». (9) Under møtet 17. september var Kims reaksjon på de japanske protestene angående det «mystiske skipet» slik: «En enhet fra spesialstyrkene var involvert i en egen øvelse. Jeg hadde ingen anelse om at de ville gå til slike ytterligheter, og gjøre slike ting. Spesialstyrkene hører fortiden til. De har overlevd sin tid, og jeg kommer til å gå inn for at de oppløses.» (10)

Kim kan faktisk ha feilkalkulert ved å gjøre så store innrømmelser overfor Tokyo. Han satset sannsynligvis på at det ville være den raskeste veien til løsning, og følgelig til normalisering, uten å forutse det massive protestutbruddet spørsmålet om bortføringene skulle komme til å utløse i Japan. Ved å oppgi alle krav om offisiell erstatning for den japanske kolonialismens forbrytelser, regnet han muligens med å kunne motta rundt 12 milliarder dollar i «hjelpefond» – omtrent tilsvarende de 500 millionene dollar Sør-Korea fikk i 1965. Det ville være en betydelig sum for det økonomisk utarmede Nord. (11) En slik sum vil imidlertid utelukkende komme i form av øremerkede, prosjektrelaterte midler og gi minst like stor uttelling for den japanske bygningsindustrien som for Nord-Korea. Det vil heller ikke bli lett å vri den ut av den for tiden svært anstrengte japanske statskassen – samtidig som det rådende klimaet preges av sterk folkelig antipati mot Nord-Korea, godt fyrt opp under av media.

Japansk tilbakeslag

Som i DPRK har det også i Japan – og internasjonalt – blitt fokusert temmelig ensidig på den ene siden av historien. I følge Koizumis pressefolk, eller snarere reklamefolk, hadde statsministeren tvunget fram en tilståelse fra en skamløs (keshikaran) stat. (12) Spørsmålet om hvorvidt Japan burde ha betalt erstatning ble knapt berørt, og det faktum at deres egen beklagelse kom først etter femtisju år, ble tillagt, i den grad det ble nevnt, det nord-koreanske regimets stahet og ufornuft – og ikke noen form for «stahet» eller «ufornuft» i Tokyo. En japansk kommentator forsøkte å sette dette i sin sammenheng, i det han stilte spørsmålet om det var et helt normalt Japan som «invaderte et naboland og gjorde det til en koloni, eksproprierte folks jord, navn, språk, byer og landsbyer, drepte de som gjorde motstand, bortførte, tvangsrekrutterte og forflyttet unge menn som arbeidere eller soldater for Imperiets armé, og kvinner «til behag», med talløse tapte liv som resultat, og så, lar det gå femtisju år uten å beklage eller tilby erstatning».

Den respekterte Japan-bosatte koreanske forfatteren Kim Sok Pon fordømte både Nord-Korea for bortføringene og for å ha gitt opp kravet om erstatning, noe han kalte en forræderisk og skammelig handling – og Japan, for å ha «glemt» historien sin. (14)

Slike stemmer druknet, imidlertid, i det japanske koret som uttrykte smertelig sinne og selvrettferdig harme. Avsløringene som kom 17. september forårsaket en stemning blant folk, som mange sammenliknet med USA etter 11. september. Masseopinionen svingte gjennom en storm av følelser: Empati med lidelsene til de bortførtes familier, kombinert med frykt og sinne over at slikt i det hele tatt kunne skje, raseri mot Pyongyang, rop om hevn, sinne rettet mot den japanske regjeringen, og utenriksdepartementet i særdeleshet, for dens vakling, inkompetanse og hemmeligholdelse. Det fantes en overbevisning om at Japan måtte lære Nord-Korea å bli en «normal stat».

Da de fem som nå var i live blant de bortførte, fortalte japanske etterforskere i september 2002 at de var usikre på om de ønsket å reise tilbake til Japan, ble dette nærmest enstemmig betraktet som resultatet av hjernevask. Etter kraftig press fra Tokyo, ble de bortførte – bortsett fra de seks barna deres – fraktet til Japan 15. oktober. At de nektet å snakke vondt om Nord-Korea til den japanske pressen, ble sett på som bevis for at det ikke var mulig for dem å snakke fritt. En uttalelse fra dem som sa at de ville gjøre besøket i Japan kort, for deretter å reise tilbake til Pyongyang, ble avfeid som noe man ikke kunne tro på, og det ble satt i gang en frenetisk kampanje for å få dem til å bli. 24. oktober kunngjorde regjeringens førstesekretær, Fukuda Yasuo, at de ulykkelige fem ikke ville få reise tilbake, uansett hvilke hensikter de selv måtte ha og på tross av en avtale om at oppholdet i Japan skulle vare i to uker. Som Japan Times forklarte det, så var det avgjørende at de ble i Japan for godt, «slik at de kunne uttrykke sin frie vilje». Nå ville Tokyo også ha utlevert barna til de bortførte. De levde sitt liv i Pyongyang uten å ane, noe avisa Asahi trakk fram, at foreldrene deres var japanske, langt mindre at de opprinnelig var bortførte japanere, eller at foreldrene var blitt tatt fra dem og ikke ville bli sluppet hjem igjen. (15)

Da japanske og nord-koreanske utsendinger møttes i Kuala Lumpur i slutten av oktober 2002, var det japanske kravet om «hjemsendelse» – det vil si utlevering – av barna, en hovedsak i forhandlingene. For Tokyo var barna ubestridelig «japanske», enten de visste det eller ikke, og tilhørte derfor Japan. Nord-koreanerne pekte på at Tokyo allerede hadde brutt avtalen som gikk ut på de fem bortførte, i første omgang, skulle være i Japan inntil to uker. Barna kunne ikke bare «utleveres» (eller bli tatt med makt, som den japanske siden antydet). Pyongyang hadde klart rett når de hevdet at familiene selv måtte få bestemme hvor de ville bo – og da var det avgjørende at de først måtte bli gjenforent i hjemmene sine i Nord-Korea. Selv om Pyongyang knapt gjorde noe nummer av det, var Tokyos standpunkt om å beholde de fem i Japan for godt, sannsynligvis et brudd på paragraf 22 i den japanske grunnloven, som sier at «Alle skal ha frihet til å velge eller forandre valget av bosted. Friheten for alle til å flytte til et annet land, og frasi seg sin nasjonalitet, er ukrenkelig.» Ikke desto mindre var det de nord-koreanske representantene som ble forelest om å vise mer «oppriktighet», og de ble fortalt at Japan og Nord-Korea tydeligvis la forskjellig vekt på verdien av menneskeliv.

Snaut en måned etter 17. september møtet var Japans beklagelse allerede glemt. (16)

De bortførtes tragedie

Den følelsesmessig sterkeste historien er kanskje den til 15-årige Kim Hye Gyong. Kims mor, Yokota Megumi, ble tatt på veien hjem fra en badmintonkonkurranse i 1977, og ført til Nord-Korea. Da var hun bare tretten år gammel. I 1986 giftet hun seg med en nord-koreaner, Kim Chol Ju, og året etter fødte hun en datter. I følge Pyongyang led Yokota av depresjoner og tok livet sitt i 1993. Datteren var da fem år. All Salomos visdom ville knapt vært tilstrekkelig for å avgjøre denne saken: Yokatas foreldre, som fikk livene sine splintret av bortføringen, krever nå at barnebarnet deres, som har vokst opp i Nord-Korea, skal «hjemsendes», og krever følgelig omsorgsretten overfor hennes koreanske far. Fra Japan ble det gjort en hel rekke forsøk på å overtale den unge jenta til å reise hjemmefra og «besøke» besteforeldrene. I et intervju på japansk fjernsyn, spurte hun, med tårer i øynene, hvorfor besteforeldrene nå insisterte på at hun skulle komme til dem, når de tidligere hadde lovt å komme og besøke henne. Besteforeldrene svarte med å lokke med en tur til Disneyland. Japanske regjeringsuttalelser gjorde det klart, skjønt ikke overfor Kim, at et besøk i Japan ville bli uten returbillett, slik det var blitt for de fem «hjemvendte». Tragedien til de bortførte ser bare ut til å fortsette. Rettighetene og ønskene deres blir imøtekommet med abstrakt tale, men er i praksis underlagt den rettferdige harmen fra en opprørt japansk masseopinion.

I ukene som fulgte det dramatiske septembermøtet, presenterte Nord-Korea ytterligere informasjon om skjebnen til de bortførte. De åtte som var døde, lot til å ha mistet livet under ganske underlige omstendigheter: To var blitt forgiftet av en defekt kullovn, to var drept i trafikkuhell (i et land med svært lite trafikk), to døde av hjertesvikt (en av dem under en svømmetur), én av leversykdom, og én hadde tatt livet sitt. Dessuten var levningene etter praktisk talt alle blitt borte i «flommer». I Japan forkastet de sinte og vantro familiene til ofrene denne dokumentasjonen fra Pyongyang, kalte det en uhyrlig dekkhistorie, og forlangte at de overlevende ble brakt til Japan, om nødvendig «med makt» (muriyari ni). (17) Sør-koreanske kilder har antydet at de som døde kan ha blitt sendt til arbeidsleire i fjellene, for å ha nektet å utføre det som koreanerne kaller «chonhyang», og japanerne «tenko», det underkastende bukket til støtte for «Juche», eller «Selvforsyning», den offisielle ideologien i DPRK. I Japan spekulerte man på om de rett og slett visste for mye. Det japanske politiet tror nå at det kan være langt flere bortføringer enn først antatt – kanskje førti. Det blir sagt at det er blitt bortført folk, også fra andre nasjoner – europeere, arabere, kinesere – og i følge Seoul over fire hundre sør-koreanere siden 1953. (18)

Bortføring er imidlertid et merkelig fenomen. At det i utgangspunktet dreier seg om tvang er klart, men i mange tilfeller later det til at de bortførte med stort hell har tilpasset seg det nord-koreanske systemet. De fem japanerne som kom til Tokyo i oktober 2002, etter mer enn tjue år i DPRK, kom tydeligvis som lojale, nord-koreanske tilhengere av Kim Jong Il. Det kanskje mest uvanlige tilfellet dreier seg om to sør-koreanere, filmregissøren Shin Sang-Ok og den kvinnelige skuespilleren Ch’oe Hyun-hi. Paret ble bortført i 1978 og lagde flere filmer sammen i Pyongyang-studioene før de flyktet i 1986. Begge insisterer på at Kim Jong Il var direkte involvert i bortføringen av dem, besatt av et ønske om å heve kvaliteten på filmproduksjonen i Nord-Korea. I november 2001 ledet Shin juryen ved den internasjonale filmfestivalen i Pusan i Sør-Korea. Gjennom et tilbakeblikk på en karriere i Seoul, Pyongyang og Hollywood, bemerket han at han mente hans beste film var Flukten – som han hadde laget for Kim Jong Il. Ironisk nok ble Flukten trukket fra all visning etter ordre fra statsadvokaten i Sør-Korea. (19)

Historie preget av terror

Det trenger knapt sies at de fremste ofrene under DPR-staten er, og har alltid vært, folket i Nord-Korea. Det er alminnelig enighet om de grunnleggende fakta. Omtrent 200.000 mennesker – såvidt under 1 % av befolkningen på 23 millioner – antas å være i arbeidsleire. Beregninger tilsier at mellom 1 og 2 millioner – 5 til 10 % – har dødd av sult, og hundretusener har flyktet, for det meste til Kina. Selv om DPRKs særegne blanding av terror, mobilisering og avsondrethet sakte men sikkert har gått opp i limingen siden slutten på den kalde krigen, så holdes systemet fortsatt sammen gjennom den absolutte autoriteten til «Kjære leder» Kim Jong Il.

Men sett i historisk sammenheng blekner disse forholdene målt mot summen av lidelser, påført det koreanske folket av Japan og supermaktene – ikke minst USA. Washingtons merkelapp «terrorstat» byr ikke på noen form for forståelse av fortiden, og heller ingen oppskrift, verken for nåtid eller framtid. «Normalitet» har vært et ukjent begrep i Nordøst-Asia, i alle fall de siste hundre år. Et aldri så lite blikk på historien understreker det dobbeltsidige ved begrepet. Den høyest respekterte og ærede nasjonalhelten på hele den koreanske halvøya er An Chong Gun som i 1909 myrdet den japanske overhøyhet i området, Ito Hirobumi. For Tokyo, og utvilsomt også for resten av verden, er han rett og slett en «terrorist». Koizumi har, på sin side, gjort et stort nummer av å gjøre ære på de godt bevarte gravstedene til de japanske terroristene som, i Keiserens navn og med hans velsignelse, la Asia øde i tredve- og førtiårene, og framfor alt på kamikazene, de japanske selvmordsbomberne. En kjerne i all terroren i disse årene er Det keiserlige Japans bortføring av hundretusener av koreanske menn, satt til tvangsarbeid eller i militærtjeneste og kvinner som ble tvunget til prostitusjon. Den japanske staten har knapt nærmet seg spørsmålet om å ta ansvar for disse forbrytelsene.

For Korea, ble terroren fra Det keiserlige Japan fra 1945 av etterfulgt av fortsatt fremmed okkupasjon og de facto deling, da amerikanerne trengte inn over den sørlige delen av halvøya og Sovjet i den nordlige. Korea-krigen fra 1950 til 1953 begynte som en borgerkrig for å gjenforene et land som var delt av fremmede makter. Internasjonal intervensjon, først og fremst av USA og deretter av Kina, forvandlet den til en storbrann. Det har, over tid, blitt lagt ned mye krefter i å formidle bildet av Nord-Korea i denne perioden som et særdeles inhumant regime, ansvarlig for massakrer og brutal terrorisme. Selv om dets oppførsel slett ikke er uten skampletter, er det nå klart at de verste ugjerningene i løpet av krigen ble begått, først av Sør-Korea, ved Nogunri, Taejon og andre steder, og deretter av USA, hvis forsettlige ødeleggelser av damanlegg, kraftstasjoner og infrastrukturen over hele den nordlige regionen, helt klart var i strid med internasjonal folkerett. Den amerikanske militærstrategien på den tida var å ikke «etterlate stein på stein», i den hensikt å spre frykt med alle tilgjengelige midler. (20)

I Republikken Sør-Korea, proklamert i 1948, gikk prosessen med å rense seg etter krigens grusomheter svært langsomt. Mord, tortur og kidnappinger utført av statlige organer var vanlig helt fram til den demokratiske revolusjonen i 1987. Mellom 1967 og 1969 ble over hundre studenter, kunstnere og intellektuelle, som studerte eller oppholdt seg i Europa eller Nord-Amerika, hentet og ført til Seoul. Der ble de anklaget for spionasje, torturert, ført for retten, og i mange tilfeller dømt til døden eller til lange fengselsstraffer. Blant dem var Yun I-Sang, nå regnet som en av de største blant koreanske og tyske komponister i det tyvende århundret. Hans dødsdom ble etter hvert omstøtt, men torturen etterlot skader han aldri helt ble kvitt. Yun døde i 1995. Andre, som Park No Su (Francis Park), student ved Oxford, ble simpelthen henrettet. I 1973 ble Kim Dae Jung, nåværende president, tatt på et hotellværelse i Tokyo av sør-koreanske CIA-agenter. Han også reddet bare såvidt livet. De to regjeringene begravde denne saken i all stillhet, og den har aldri blitt ordentlig etterforsket, langt mindre gjenstand for unnskyldninger eller erstatning. Statsterrorismen til det sør-koreanske militærregimet – med full ryggdekning fra USA og Japan – nådde sitt klimaks i 1980 da hundreder, hvis ikke tusener, ble slaktet i Kwangju-massakren. Det er imidlertid verdt å merke seg at det var framgangen til massebevegelsen, under ledelse av arbeidere og studenter som førte til dette terrorregimets endelikt. Nå, som da, er det det koreanske folket selv og ingen andre, ingen utenfra, som best kan løse problemene i nord. (21).

Å leve under atomskyer

Nord-Korea har få kort i stokken sin. Atomkortet har vært dets joker i minst et tiår. Man skal huske på at landet kjenner atomterroren godt etter å ha befunnet seg på mottakersiden i over et halvt århundre. Vinteren 1950 ønsket general MacArthur å slippe mellom tredve og femti atombomber, og dermed legge et radioaktivt belte tvers over halsen på den koreanske halvøya. Under Korea-krigen overveide stabsledelsen i USA å bruke bomben, og var nær ved å gjære det flere ganger. Under Operasjon Hudson Harbour seint i 1951 ble et enslig B52-fly sendt mot Pyongyang, som om det var på atomtokt, beregnet på å skape frykt – noe det utvilsomt også gjorde. Fra 1957 av har amerikanerne opprettholdt et lager av atomvåpen nær den demilitariserte sonen, myntet på å ydmyke Nord-Korea, som da var helt uten slike våpen. De ble trukket tilbake i 1991, etter press fra den sør-koreanske fredsbevegelsen, men USA fortsatte med prøver på et langdistanse-atomangrep på Nord-Korea, i alle fall fram til 1998. Sannsynligvis gjør de det fortsatt. (22) DPRK etterlyser ingen unnskyldning, men det ønsker virkelig en slutt på trusselen om atomutslettelse, som det har levd under lenger enn noen annen nasjon.

Nord-Korea vet at verden er full av hykleri når det gjelder atomvåpen. Nasjoner uten atomvåpen bøyer seg for overmakten til stormaktene som har dem, samtidig som de tar avstand fra monopolet deres. De erkjenner at det å komme inn i «atomklubben», paradoksalt nok, fører til respekt fra de andre i klubben – samtidig som det fører til frykt for utryddelse hos de som er utenfor. Samtidig som USA krever at alle andre skal avstå fra alle planer om å skaffe atomvåpen, har de nektet å undertegne avtalen mot prøvesprengninger, og signalisert at de er klar til å militarisere rommet. I tillegg til sitt antatte arsenal på 9.000 atomstridshoder har USA ved flere anledninger tatt i bruk utarmet uran, både i Golf-krigen og på Balkan. Kongressen blir presset for å godkjenne produksjon av spesielle atomstridshoder som kan trenge gjennom jord, ment til bruk mot underjordiske anlegg og bunkere.

I 1993 førte rapporter fra amerikansk etterretning om at Nord-Korea utviklet et plutoniumbasert atomprogram, til krigstrusler. Omkostningene ved å sette ut i livet Pentagons Operasjonsplan 5027 ble, imidlertid, beregnet til å bli for høye. Det ble anslått at «så mange som én million mennesker ville bli drept ved gjenopptakelse av full krig på halvøya, deriblant 80.000 til 100.000 amerikanere, at omkostningene for statskassa til USA ville bli på 100 milliarder dollar, og at ødeleggelsene på eiendom og bruddet i økonomisk aktivitet, i sin tur, minst ville komme opp i tusen ganger dette beløpet». (23) Selv om de er veldig for å tvinge fram et «regimeskifte» i Pyongyang, som i Bagdad, ble USA nødt til å forhandle. Carter ble sendt til Pyongyang i juni 1994, og det ble inngått en avtale som ble kjent under navnet «Geneve-rammeavtalen»: Under overoppsyn av «Den koreanske organisasjonen for energiutvikling», skulle Nord-Korea avslutte programmet sitt mot å få to elektrisitetsproduserende tungtvannsreaktorer, som skulle komme på plass innen utgangen av 2003, og et foreløpig årlig kjøp av 3,3 millioner oljefat. Mens USA lovte å arbeide for «full normalisering av politiske og økonomiske forbindelser», konkluderer en studie av disse forhandlingene at Pyongyang spilte sitt atomkort «på briljant vis, i det det tvang et av verdens rikeste og mektigste nasjoner til å gå i forhandlinger og gjøre innrømmelser til et av verdens minst framgangsrike». (24)

USA var helt fra starten nølende i forhold til denne rammeavtalen. Det finnes indikasjoner på at Washington regnet med at Nord-Korea ville bryte sammen innen reaktorene var klare. «2003-løftet» ble aldri tatt alvorlig. Utsettelser var kronisk, og de aller første forberedelsene til bygging kom først i gang i 2002. Produksjonen av elektrisitet ville tidligst kunne begynne mot slutten av tiåret. Arbeidet mot full «normalisering av forbindelsene» – en avgjørende del av avtalen for Pyongyang – gikk like langsomt. Farten økte bare litt mot slutten av Clintons presidentperiode, da det ble utvekslet besøk mellom Kim Jong Ils høyre hånd, marskalk Jo Myong Rok, og USAs utenriksminister Madeleine Albright.

Fra 1998 omtrent later det til at amerikanske etterretningsagenter har oppdaget at DPRK drev med å berike uran. Det er uklart om dette kom av en større termisk utladning fra prosessen, som lekket ut i atmosfæren slik at det kunne observeres av infrarøde sensorer fra satellitter eller fly, eller ved å spore kjøp av utstyr (muligens fra Pakistan), eller begge deler. Beriking av uran var faktisk ikke dekket av rammeavtalen. Det er heller ikke klart hvilke prosesser DPRK har satt i gang. Det er utelukkende høyt utviklet, beriket uran som kan brukes til å produsere atomvåpen. Ved lavere nivå kan det brukes i reaktorer – riktignok ikke til de reaktorene Nord-Korea bygde tidlig på nittitallet. (25)

Koizumi var blitt underrettet om dette i Washington 12. september 2002, like før møtet med Kim Jong Il. Men selv om begge parter forpliktet seg til å overholde alle internasjonale avtaler om atomspørsmål, mente Washington at Koizumi ikke hadde presset hardt nok.

3. oktober ble viseutenriksminister James Kelly sendt til Nord-Korea på spesialoppdrag. Han skulle sørge for at «atomspørsmålet ble kjørt hardere». Det ble forventet at Pyongyang ville benekte anklagene, noe som i sin tur ville tjene som unnskyldning for å hive rammeavtalen på skraphaugen. I bryske ordelag forlangte Kelly at Nord-Korea «måtte endre sin holdning dramatisk på en rekke områder, inkludert dets WMD-programmer, produksjon og eksport av raketter, trusler mot naboer», og så videre. (26) I stedet for å benekte noe, innrømmet første viseminister Kang Song Ju – i følge Kelly – at de hadde et utviklingsprogram for uran, og «andre våpen som var enda kraftigere».

Spørsmålene er mange rundt hva som virkelig hendte. Nøyaktig hva var det Kang – en av Pyongyangs mest erfarne forhandlere og en sentral figur fra 1994-forhandlingene – hadde innrømmet, og i hvilken hensikt? En offisiell uttalelse gjennom Koreas sentrale pressebyrå, slo bare fast at DPRK hadde gjort det helt klart for spesialutsendingen fra Washington at DPRK hadde all rett til å ha ikke bare atomvåpen, men også hvilke som helst andre og kraftigere våpen, for å beskytte sin uavhengighet og rett til å eksistere, mot den stadig økende atomtrusselen fra USA». Overfor FN erklærte Nord-Korea at de faktisk hadde kjøpt utstyrsdeler til bruk for å kunne berike uran, men ikke tatt dem i bruk. (27) Om besittelse av deler dermed utgjør et «program», er i seg selv et spørsmål, men Nord-Korea har faktisk ikke utført noen tester av det slag som skal til for å utvikle atomvåpen. DPRK var etter rammeavtalen forpliktet til å tillate inspeksjoner fra IAEA, men bare hvis «en betydelig del» av reaktorene var ferdig, og før «atomnøkkelkomponenter» ble levert. Siden det ikke hadde vært noen framgang ut fra rammeavtalen om energiutvikling på lang tid, kan det hende at Pyongyang har sett det slik at forpliktelsene, i likhet med reaktorene, var satt på vent.

I Seoul spekulerte man på om ikke Washington hadde «misforstått» eller til og med bevisst forkludret Kangs ord. Kim Dae Jungs seniorrådgiver satte også spørsmålstegn ved timingen til de amerikanske avsløringene, rett i kjølvannet etter Koizumis besøk, og det økonomiske samarbeidet mellom Nord og Sør var begynt å skyte fart. Ikke desto mindre uttalte Sean McCormack, talsmann for Det hvite hus, 16. oktober 2002 at Pyongyang hadde gjort avgjørende brudd på avtalene de hadde inngått. Washington hadde utstyrt seg selv med en unnskyldning for å kunne detaljstyre alle regionale forbindelser med Nord-Korea, og insisterte på at dets «allierte i Nordøst-Asia» marsjerte i takt fra nå av når det gjaldt politiske og økonomiske sanksjoner. 14. november annonserte en representant for «Den koreanske organisasjonen for energiutvikling» at levering av brenselsolje ville bli stanset inntil videre, fra og med desember.

Når det gjelder Pyongyangs målsettinger, er tolkningen til Seouls gjenforeningsminister den mest sannsynlige: «Det virkelige målet deres er ikke å fortsette utviklingen av atomprogrammet, men å få til et gjennombrudd i forholdet til USA.» Alexandre Mansourov har argumentert i liknende baner: «DPRK har fulgt et hemmelig, alternativt atomprogram, som en sikkerhet mot et mulig sammenbrudd i rammeavtalen, helt siden slutten av nittitallet. På den ene siden har Kim Jong Il svart på det han har oppfattet som trusler fra Kelly, med en kamuflert atomtrussel. På den andre siden kom han med tilbud om omfattende felles engasjement.» Sett i dette lyset var ikke Kims handlinger «irrasjonelt på kanten», men «forhåndskalkulerte diplomatiske pressmetoder». Pyongyangs framgangsmåte kan sees som kaldblodig rasjonell, basert på kunnskapen om at et atomprogram var noe USA helt sikkert ville ta svært alvorlig. (28)

Øst-Asias «Storbritannia»

I Japan økte støtten til Koizumi umiddelbart etter Pyongyang-besøket, og nådde omtrent det samme nivået som da han inntok regjeringskontorene tidlig i 2001, med galluper i ryggen som tilsa sterk støtte til initiativer i retning normalisering. (29) Men sinne og fiendlighet mot DPRK steg derimot raskt, da skjebnene til de bortførte ble kjent. Det særegne japanske fenomenet med en form for vold via omveier – hvor skolebarn som bar koreanske klær ble utsatt for fornærmelser og overgrep eller rispet opp på undergrunnsbanen eller på gaten i Tokyo, Osaka og andre byer – blomstret opp igjen. Rop om oppreisning kom fra høyt hold, koreanske institusjoner måtte få vakter, og det ble rapportert om mordtrusler. (30) Opposisjonen mot normalisering vokste. 19. september skrev Asahi, pressestemmen til den liberale hovedstrømmen: «Kan det være nødvendig å opprette diplomatiske forbindelser med en slik lovløs nasjon?»

Det finnes en innbyrdes politisk sammenheng her. Det spekuleres friskt i om det ikke foregår en bevegelse for å erstatte Koizumi, dele opp og omorganisere de største eksisterende politiske partiene og innsette en ny regjering under ledelse av Ishihara Shintaro, ordføreren i Tokyo. Ishihara kommenterte nylig i Newsweek at hans måte å løse problemet med Nord-Korea ville være å gå til krig. (31) I forkant av dette er han best kjent for å benekte Nanking-massakren, for å ville kalle inn Japans selvforsvarsstyrker for å være klar til å knuse Kina og Nord-Korea (Sangokujin), for å forkaste grunnloven som en amerikansk import, og erklære for en budsjettkomite at den tredje verdenskrig var i ferd med å starte for å frigjøre Asia fra det hvite overherredømmet. På grunn av dette er Ishihara udiskutabelt Japans mest populære politiker og med styrke tippet å bli den neste statsministeren. Et viktig punkt på Koizumis dagsorden har vært et forsøk på å begrense fallet i popularitet – ved blant annet å presse fram unnskyldninger fra tidligere kolonier. Etter 17. september har Ishihara blitt satt noe på sidelinjen, men det er helt klart ikke slutten på historien.

Dessuten ligger utsiktene der, uansett hvilken fraksjon av LDP som får kontroll over normaliseringsprosessen – og følgelig «Hjelpe- og utviklingsprogrammene» – til å få hånd om lukrative forretningsavtaler om å bygge veier, broer, demninger, kraftstasjoner, jernbaner og andre deler av Nord-Koreas infrastruktur, til stor glede for den kriserammede bygnings- og entreprenørsektoren. På sekstitallet klarte den da herskende delen å skumme fløten av slike avtaler og sikre seg betydelige summer da forbindelsene til Sør-Korea ble normalisert. Slike utsikter tiltrekker seg ganske sikkert interessen til kjempene blant Japans entreprenører: For disse, «doken kokka», betyr Nord-Korea jomfruterreng med nesten ubegrensede muligheter, fri fra ubekvemmelighetene med protester fra det sivile samfunnet. (32)

Det har blitt spekulert på om ikke en slik åpning kunne friste Tokyo til å skape en uavhengig utenrikspolitikk, det marerittet Washington lenge har fryktet. For Pentagon er det helt grunnleggende at Japan «fortsetter å være avhengig av beskyttelse fra USA». Et hvert forsøk på å erstatte dette med en allianse med Kina, ville «rette et dødbringende slag mot USAs politiske og militære innflytelse i Øst-Asia». (33) Hvis spenningene ble redusert i forbindelsene mellom Japan og Nord-Korea, og i forholdet mellom Nord- og Sør-Korea, vil det kunne bli stilt spørsmål ved hensikten med de amerikanske basene der – særlig Okinawa – og den omfattende integreringen av Japan i USAs globale hegemoni prosjekt.

Japansk uavhengighet?

Den nåværende økonomiske, politiske og sosiale krisen i Japan blir ofte sett som rotfestet i den strukturelle avhengigheten som fulgte med den amerikanske okkupasjonen etter krigen (og omfavnet av japansk elite). Nasjonalismen blir derfor forstått som en form for forstyrret «neo-nasjonalisme», enten komprador- eller parasittaktig, i den forstand at den kombinerer overdrevet trykk på det retoriske og symbolske ved nasjonen, samtidig som den etter hvert nesten har grodd fast i militær og politisk underordning under USA.(34) Sett i lys av dette kan Japans problemer bare løses når de står på egne bein og prioriterer sine egne nasjonale, regionale og globale interesser, framfor Washingtons. Interessant nok har en rekke tidligere høyt plasserte statsfunksjonærer nylig gitt uttrykk for liknende tanker.

Taniguchi Makoto, tidligere japansk FN-ambassadør og tidligere vise-generalsekretær i OECD, har da også krevd en gjennomgripende nytenkning i Utenriksdepartementet i forhold til «følg USA»-tankegangen, og gått inn for å utvikle en Asia-sentrert, multilateral utenrikspolitikk. Taniguchi sammenlikner den rådende avhengigheen av USA med et tilfelle av ubesvart kjærlighet. Takeoka Katsumi, tidligere generalsekretær i Forsvarsdirektoratet, har argumentert med at det ikke finnes noen makt i Asia som er i stand til å invadere Japan, og at mange av de tiltakene som er satt ut i livet som svar på 11. september, etter press fra USA, er «ren militær galskap». Iccho Ito, borgermesteren i Nagasaki, sa i august 2002 under sin årlige tale på årsdagen for atombomben over byen at han var forferdet over USAs seineste handlinger. Ved samme anledning sa borgermesteren i Hiroshima at «regjeringen i USA ikke har noen rett til å tvinge Pax Americana på alle oss andre, eller på ensidig vis bestemme verdens skjebne».(35)

Fra privatsektoren mener også Terashima Jitsuro, leder for «Mitsui forskningsinstitutt for globale problemer», at Japans nåværende problemer har sin rot i at det i femti år har sett verden gjennom en amerikansk kikkert. Terashima forutser en periode med stor forvirring for Japan under den nye utenriksdoktrinen til USA, og han tror at tiden er inne for Tokyo til å svare med å utvikle sin egen selvstendige doktrine, som etter hvert vil gjøre en slutt på fremmed militær tilstedeværelse på japansk jord.(36) I tillegg er det et økende gap mellom de to landene når det gjelder følelsene blant folk. I september 2002 var det bare 14 % av japanerne som støttet et angrep mot Irak. 77 % var mot. I USA var de tilsvarende tallene 57 % for, og 32 % mot. Femti prosent av japanerne mente at USA hadde en dårlig innflytelse når det gjaldt sikkerheten i verden. Bare 23 % mente at innflytelsen var positiv.(37)

Mye avhenger av hvordan den politiske kampen i Japan utvikler seg. Mens mange venstre og liberale kommentatorer har støttet åpningen mot Pyongyang, har den neo-nasjonalistiske høyrefløyen – som alltid har sett på Nord-Korea med utilslørt antipati og bare har en tynn ferniss over sin forakt for alle koreanere – fått anledning til å si: Hva var det vi sa? Etter 17. september har innføringen av regjeringens lover om «nødtilstand» langt større mulighet. De ble lagt på hylla sommeren 2002. Grunnlovsendringer som berører Japans militære rolle og spørsmålet om atomvåpen, er igjen kommet på dagsordenen. I denne sammenhengen fører presset fra Washington om at Japan må utvide sin forsvarshorisont – og bli «Asias Storbritannia», en fullblods Nato-typisk støttespiller for koalisjonsoperasjoner – med seg et stort potensiale for friksjon. (38)

Enkelte har argumentert med at Koizumis besøk 17. september er en forløper for et dramatisk brudd med femti års tett koordinering av utenrikspolitikken mellom USA og Japan. (39) Noe slikt har nå ikke skjedd ennå. Men et økende antall japanere later til å mene at tida er moden etter noe over 120 år for å «normalisere» forholdet til kontinentet, og bli Japan framfor å være Øst-Asias Storbritannia. I den visjonen ligger det imidlertid en tendens til å fornekte den katastrofale karakteren til det tidligere «Stor-Japan». Ikke desto mindre, mens USA omdefinerer sin militære rolle etter den kalde krigen, vil spenningene i Japan uunngåelig bli mer intense.

Det er de som ønsker dette presset velkommen, selv om deres dagsorden ikke er Washingtons. Norota Hosei, sjef for Forsvarsdirektoratet, argumenterte i mars 1999 for at Japan under visse omstendigheter hadde rett til, i selvforsvars øyemed, å ty til forebyggende angrep. Sammenhengen gjorde det klart at han tenkte på Nord-Korea. Krav om at Japan bør skaffe seg atomvåpen, har skutt seg inn i den politiske debatten de seinere åra. Nishimura Shingo, Forsvarsdirektoratets parlamentariske viseminister, tok opp spørsmålet i oktober 1999. I 2002 argumenterte Fukuda Yasuo, regjeringssekretær, og Abe Shinzo, assistentsekretær, for at det var på tide å gjennomgå Japans tre «ikke-atomvåpen-prinsipper» og at atomvåpen ikke ville være i strid med grunnloven. I juni 2002 skrev Ozawa Ichiro, lederen i Det liberale partiet, at Kina burde være forsiktig med å presse Japan, «for hvis det blir nøret opp under dets nasjonalisme, kan det komme krav om å innføre atomvåpen». (40) Dette er bare strå i vinden, men det klimaet som oppsto etter avsløringene 17. september, med sinnet, frykten og frustrasjonen, gjør at det blir vanskelig å spå om Japans kurs videre. Om kvelden den dagen normaliseringsforhandlingene hadde startet, kom atomspørsmålet fram, på toppen av dagsordenen, noe som i september hadde vært av underordnet interesse for Japan. De famlende skrittene mot et selvstendig japansk diplomatisk initiativ var blitt smadret, og Koizumi var igjen i takt med sine «allierte».

Koreanske forbindelser

Sør-Koreas reaksjon på 17. september var naturligvis en ganske annen. Det var sinne over at Kim Jong Il hadde framført sine beklagelser for bortføringene utelukkende for Japan, når Sør-Korea hadde så mye større grunn til klage. Kim Dae Jungs popularitet, allerede langt nede på grunn av korrupsjonsanklager mot ham og familien hans, dalte ytterligere. Hans «solskinnspolitikk» som hadde ført med seg så mye håp, lot til å bære få frukter. Men det har samtidig vært stor skepsis til Kellys atomavsløringer, ledsaget av vaktsomhet overfor USA. Retorikken fra Washington går bare inn som en del av de hindringene Sør-Korea står overfor, i forsøkene på å forhandle med Pyongyang på mange områder. Beskrivelsen av begrepet «Ondskapens akse», som «diplomatisk sett på ville veier, strategisk uklokt og historisk umoralsk», framført av en tidligere representant for Utenriksdepartementet, uttrykker en utbredt følelse i Sør. (41)

Mens Tokyo og Washington har kastet seg ut i stormer av raseri, henholdsvis i forhold til bortføringene og uranspørsmålet, har reaksjonen fra Seoul vært langt roligere. De har gitt uttrykk for at det ikke kom på tale med makt og sanksjoner: Dialog var den eneste fornuftige tilnærmingen. Mens USA og Japan øvde inn ultimatumet de hadde tenkt å presentere for Nord-Korea under Kuala Lumpur-møtet som skulle finne sted 29. oktober 2002, fortsatte utvekslingen mellom Nord og Sør med uforminsket styrke. En delegasjon på topplanet fra Nord som inkluderte lederen for Statens planleggingskomite og Kim Jong Ils svoger med en mektig posisjon i Koreas arbeiderparti, fløy til Seoul 26. oktober til et ni-dagers opphold med besøk på en rekke industriområder. (42) Sør uttrykker økende tillit i forhold til Pyongyang, etter hvert som forbindelsene blir dypere.

Representanter for «ikke gi ved dørene»-holdningen som hittil har sittet dypt i ROKs militære styrker, har fortsatt stor innflytelse. Etablissementsorganet Wolgan Chosun, for eksempel, en månedlig utgivelse fra Sør-Koreas eldste og største dagsavis Chosun Ilbo, hevdet at Kim Il Sung og Kim Jong Il sto bak «massakrer på minimum seks millioner mennesker, ondskap som kunne sammenliknes med Holocaust, masseutryddelsene under Stalin og drapsmarkene til Pol Pot». (43) Slike tanker vil temmelig sikkert bli sterkere representert i regjeringen til Kim Dae Jungs etterfølger. På den andre siden vil sannsynligvis hvilken som helst regjering i Seoul i praksis fortsette politikken basert på «positivt engasjement». Alternativene for Sør er simpelthen altfor katastrofale til å bli tatt i betraktning. Å ty til makt ville føre til det samme tapsomfang som fikk USA til å besinne seg i 1994, som også førte til at den daværende ROK-presidenten, Kim Young Sam, la ned veto mot amerikanske militære tiltak. Et provosert sammenbrudd gjennom bruken av sanksjoner ville kunne skape et sosialt og økonomisk mareritt for Sør-Korea, med 22 millioner sultende mennesker langs grensene og en hær på hundretusener soldater som kunne gå i spinn, uten kontroll. Omkostningene ved en slik «sjokk-gjenforening» – anslått til å kunne komme opp i 3,2 milliarder dollar – ville sende økonomien i Sør rett i krise. Det ville i sin tur true hele den nordøst-asiatiske regionen. (44)

Kolonialisme, okkupasjon, krig og den skyttergravspregede delingen har etterlatt dype sår på halvøya, og fått de «vanlige» nasjonale forhåpningene til folket der til å bli gjennomsyret av bitre frustrasjoner – dette eldgamle kongedømmet Korea, med sine unike språklige og kulturelle tradisjoner, som hadde vært forent siden år 668 e.Kr. Ironisk nok, delt som de er, så finnes det strukturelle likheter mellom de to Korea-statene, slik de har utviklet seg gjennom de siste femti årene. Begge har vært, noe Paik Nak Chung har pekt på, underlagt regimer som har vært «vertikalt sterke» (mot egen befolkning), men «horisontalt svake» (i forhold til press fra andre makter) – for Kim Il Sungs selvforsørging var i praksis en myte. Nord-Korea var sterkt avhengig av hjelp fra Sovjet. (45) Begge stater har også lidd, ikke bare under japansk, men også under amerikansk imperialisme, som i årtier støttet opp under et brutalt militærdiktatur i Sør. Kan USA og Japan vente annet enn skånselløs håndheving av egne interesser fra disse to maktene – eller fra Kina?

Oppgaven med å forhandle med DPRK, Nord-Korea – som er desperat fattig, men heftig stolt – er ingen enkel sak. Ingen stat og intet folk i moderne tid kan ha færre forhåpninger. Samtidig som de kan være villige til å gi seg når det gjelder nesten alt annet, så er stolthet og ansikt to psykologiske faktorer som er enormt viktige for Nord-Korea. En viss grad av forståelse for smerten og rettferdighetsfølelsen som ligger under dette, uansett om det virker perverst, må ligge i bunnen, skal en demokratisering og økonomisk utvikling i DPRK bli vellykket. Jo større press USA og Japan pisker opp for å tvinge fram underkastelse fra Pyongyangs side, jo mindre er sjansene for at det skal komme noe positivt ut av det hele. Det er folkene på halvøya, i Nord og Sør, som best kan bestemme sin egen framtid.

Noter

1. Centre for Nonproliferation Studies, www.globalsecurity.org. Begrepet «geriljastat» (yugekitai kokka) ble første gang lansert av Wada Haruki: Kin Nissei til Manshu konichi senso, Tokyo 1992. [Tilbake]

2. Framtida til prosjektet er i skrivende stund usikker, etter at den påtenkte direktøren for denne sonen, en hollandsk-kinesisk forretningsmann, ble arrestert i Kina. [Tilbake]

3. Pyongyang Report vol 4, nr 3, august 2002, side 3-4. [Tilbake]

4. Hvis noe slikt skjedde, var det i alle fall ikke fanget opp av den tv-reportasjen jeg så. [Tilbake]

5. Pyongyang Declaration 17. september 2002: www.mofa.go.jp. [Tilbake]

6. Se Hankyoreh Sinmoon 18. og 24. september 2002, sitert i Yoon Kooncha 18. oktober 2002, side 10. [Tilbake]

7. I følge Hwang Jang Yop, sekretær i Koreas arbeiderparti, med ansvar for internasjonale forhold, som flyktet til Sør i 1997: «Hvert eneste oppdrag til hver eneste agent skal godkjennes av ham. De større terrorhandlingene hadde definitivt hans merke. Denne mannen er et terrorismegeni.» Kim Yong Hui, dømt for KAL-bomben i 1987, sa også at ordren for dette kom direkte fra Kim Yong Il, og at meningen var å skape frykt, i den hensikt å stoppe det kommende OL i Seoul: Far Eastern Economic Review 15. oktober 1998. [Tilbake]

8. Alexander Fedorovsky, sitert i Asahi shimbun 18. september 2002. [Tilbake]

9. Daily Yomiuri Online 30. september 2002. [Tilbake]

10. Wada Haruki; «Can North Korea’s Perestroika Succeed?» Sekai november 2002. [Tilbake]

11. 8 milliarder dollar var den summen som ble diskutert da Kanemaru Shin ledet en parlamentarisk delegasjon sammensatt av flere partier til Pyongyang i 1990: Asahi 16. september 2002. Richard Armitage, viseutenriksminister i USA, skal ha sagt til Koizumi da de to møttes i Tokyo 27. august 2002, at et mer sannsynlig beløp ville være 12 milliarder dollar: Weekly Post 9.-15. september 2002. [Tilbake]

12. På et valgmøte, se Mainichi simbun 14. oktober 2002. [Tilbake]

13. Shukan kinyobi 27. september 2002. [Tilbake]

14. www.asahi.com 27. oktober 2002. Yomiuri 25. oktober 2002, Japan Times 25. oktober 2002, Asahi 25. oktober 2002. [Tilbake]

15. Yomiuri 25. oktober 2002, Japan Times 25. oktober 2002, Asahi 25.oktober 2002. [Tilbake]

16. www.asahi.com 30. oktober 2002: «Talks on hold until Pyongyang affirms family reunion», Japan Times 1. november 2002, Daily Yomiuri Online 1. november 2002. Japanerne annonserte at de ville kreve erstatning for de bortførte, på tross av at de selv aldri hadde vurdert å gi noen erstatning til tidligere koreanske tvangsprostituerte, slavearbeidere og andre ofre for koloniregimet. [Tilbake]

17. Uttalt av en representant for familiene, NHK News 3. oktober 2002. [Tilbake]

18. Fra et brev fra organisasjonen for familiene til de bortførte japanerne til statsministeren 19. mars 2002, www.geocities.co.jp. Om at det i følge Sør-Korea skulle være 442 bortførte som fortsatt ble holdt igjen i Nord-Korea, se «A Draft Bill of Indictment of Kim Jong Il», forfattet i april 1999 av «National Conference For Freedom and Democracy» som holder til i Seoul. [Tilbake]

19. Film guru Shin Sang Ok forteller om Kim Jong Il, Seoul Times november 2002. [Tilbake]

20. Jon Halliday og Bruce Cumings, Korea – The Unknown War, London 1988; Stewart Lone og Gavan McCormack, Korea since 1850, New York 1993; Bruce Cumings, «Occurrence at Nogun-ri Bridge», Critical Asian Studies vol 33, nr 4, desember 2001. [Tilbake]

21. Beretning fra en overlevende, Suh Sung, Unbroken Spirit: Nineteen Years in the South-Korean Gulag, Lanham, MD 2001. [Tilbake]

22. Halliday and Cumings, Unknown War, side 128, 163. Hans Kristensen, «Preemptive posturing», Bulletin of Atomic Scientists vol 58, nr 5, september-oktober 2002, side 54-59. [Tilbake]

23. Don Oberdorfer, The Two Koreas: A Contemporary History, London 1998, side 324. [Tilbake]

24. «Agreed Framework between the United States of America and the Democratic People’s Republic of Korea», Geneve 21. oktober 1994; Oberdorfer, The Two Koreas, side 336. Brenselsoljen utgjør bare 15 % av Nord-Koreas årlige forbruk. [Tilbake]

25. Se Peter Hayes, The Agreed Framework is Dead, Long Live the Agreed Framework, Nautilus Institute oktober 2002. [Tilbake]

26. Kellys motparter i Pyongyang beskrev ham som «særdeles overlegen og arrogant», Alexandre Mansourov, «The Kelly Process», Napsnet 22. oktober 2002. [Tilbake]

27. «North Korea Floats Non-Aggression Pact with US to End Nuclear Crisis», Agence France-Presse 25. oktober 2002; «North: Uranium Device Not Used», Asahi 29. oktober 2002. [Tilbake]

28. Asahi 19.oktober 2002; Mansourov, The Kelly Process, side 3; Andrew Mack, «North Korea´s Latest Nuclear Gambit», [Tilbake] Napsnet, Special Report 21. oktober 2002. [Tilbake]

29. I september viste en Asahi meningsmåling at 81 % støttet forhandlingene og 58 % var tilhengere av å bevege seg mot normalisering. 7. oktober var det bare 44 % som støttet gjenopptakelse av forhandlingene, men det var fortsatt 58 % som støttet normalisering «i det lange løp». «Poll: 88 % Don´t Trust North Korea», www.asahi.com. [Tilbake]

30. Slike handlinger har en tendens til å inntreffe når det er «krise» i Korea, slik som atomspenningen i 1994 og DPRKs Taepodong-rakettutskytning i 1998. [Tilbake]

31. Newsweek, International Edition 10. juni 2002. [Tilbake]

32. Interessante spekulasjoner rundt dette i «Struggle for control of development project», Weekly Post 23.-29. september 2002. [Tilbake]

33. Zalmay Khalilzad o.a: «The United States and Asia: toward a New US Strategy and Force Posture» («The Rand Report»), Washington 2001, side 15. [Tilbake]

34. Se min «Introduction» to 2nd Revised Edition, The Emptiness of Japanese Affluence, New York, 2001; Ishida Hidenari, Ukai Satoshi, Komori Yoichi, Takahashi Tetsuya, «21 seikino manifesuto – datsu parasaito nashonarizumu», Sekai august 2000; Ishikawa Masumi, Tanaka Shusei og Yamaguchi Jiro, «Do suru, Nikon no seiji», Iwanami bukkuretto nr 519, oktober 2000, side 52. [Tilbake]

35. For Taniguchi og Takeoka: Sekai, juli 2002, og Nihon no shinro, mars 2002; for Iccho: www.citynagasaki.nagasaki.jp. [Tilbake]

36. Terashima Jitsuro, «Nazo no sakushin 1938 nen no tame ni», Sekai august 2002; og «Miete kita shin gaiko dokutorin», Sekai juni 2002. [Tilbake]

37. «Ayaui seigi ni keikaishin», Asahi shimbun 4. september 2002. [Tilbake]

38. «The US and Japan: Advancing toward a Mature Partnership» («The Armitage «), Institute for National Strategic Studies, Washington 11. oktober 2000. [Tilbake]

39. Bruce Cumings, «Pyongyang visit a challenge to the US», www.asahi.com/english/english.html. [Tilbake]

40. Om Norota og Nishimura, se min «Nationalism and Identity in post-Cold War Japan», Pacifica Review vol 12, nr 3, oktober 2003, side 256; om Fukuda og Abe: Sekai august 2002, side 53-54; om Osawa: Shukan Kinyobi 7. juni 2002, side 8. [Tilbake]

41. Haksoon Paik, «What to do with the ominous cloud over the Korean peace process?», Napsnet Special Report 19. februar 2002. [Tilbake]

42. «North Korean Economic Survey Team to visit South Korea», AP, Seoul 24. oktober 2002. [Tilbake]

43. Cho Kapche: «Tallene taler for seg selv», Wolgan chosun, september 1999; takk til Kim Hyung-A for denne henvisningen. Helt klart et mer retorisk enn historisk tall når de «seks millionene» brukes slik at Kim Il Sung gjøres ansvarlig for samtlige ofre under Korea-krigen. [Tilbake]

44. Financial Times 8. november 2002. [Tilbake]

45. Paik Nak Chung, «Habermas on National Unification in Germany and Korea», NLR 1/219, september-oktober 1996, side 18. [Tilbake]