Socialist Register 2008: Global Flashpoints: Reactions to imperialism and neoliberalism

Siden 1964 har Socialist Register kommet med en årlig utgave med bidrag fra fremtredende, hovedsakelig engelskspråklige, marxister og radikale teoretikere. Siden 1980 har hver utgave tatt for seg ett hovedtema, og årets utgave, Global Flashpoints, tar, som tittelen antyder, for seg situasjonen i de
mest brennbare områdene i verden i dag, nærmere bestemt i Midt-Østen og Latin-Amerika.

Islamisme er et tema som går igjen i flere av artiklene. Særlig interessant i så måte, er Gilbert Achcars artikkel «Religion and Politics Today from a Marxian Perspective», der han, i stor grad basert på Engels’ skrifter om religion, tar for seg den kristne frigjøringsteologien og sammenligner den med dagens islamisme. Han nekter ikke for at det finnes muslimske og endog islamistiske bevegelser som spiller eller kan spille en progressiv rolle, men når det gjelder ortodoksien som finnes både innenfor kristen frigjøringsteologi og islamisme, mener han å se en stor forskjell. Mens kristendommen oppsto som et utopisk-kommunistisk fellesskap, løp etableringen og utviklingen av islam i tospann med en statsdannelsesprosess ovenfra. Det betyr ikke at kristendommen historisk har vært frigjørende og islam det motsatte, tvert imot, i visse historiske epoker har det vært motsatt. Men hvis man skal ta utgangspunkt i teologien og ortodoksien, som jo er det ideologiske fundamentet, mener Achcar, kan ikke venstresida forholde seg til islamisme slik Engels forholdt seg til for eksempel Thomas Müntzers tyske bondekrigere eller slik venstresida gjennom deler av 1900-tallet forholdt seg til latinamerikansk frigjøringsteologi.

Også Aijiz Ahmad og Asef Bayat tar opp spørsmålet om islamisme. Ahmad tar for seg hvordan samspillet mellom islamistiske og imperialistiske krefter har utmanøvrert den hovedsakelig sekulære venstresida i land etter land i Midt-Østen, mens Bayat tar for seg islamistenes standpunkt til imperialismen og de utfordringene den representerer i dag. I likhet med Achcar, konkluderer de begge med at islamismen både har vært og er en farlig alliert for sosialister og revolusjonære i dag, og felles for alle tre artiklene er at de, enten man er enig eller uenig i dem, tar opp perspektiver man ikke kan hoppe bukk over dersom man ønsker en faktisk debatt om islamismen.

De resterende tre artiklene om MidtØsten, tar for seg situasjonen i henholdsvis Palestina, Irak og Tyrkia. Bashir Abu-Mannehs artikkel om Palestina, som tar for seg PLO/Fatahs svik mot det palestinske folket, vil nok være kjent stoff for mange av Rødt!s lesere. Mange vil nok også nikke gjenkjennende til mye av Sabah Alnasseris artikkel om Irak, som viser hvordan historiene om borgerkrig, etniske motsetninger og behovet for fortsatt militært nærvær er en del av krigspropagandaen. For anmelderen, var imidlertid Yildiz Atasoys artikkel om utviklingen av den tyrkiske kapitalismen de senere årene den artikkelen som ga mest. Hennes hovedanliggende er å vise hvordan nyliberalismens fremvekst de siste tiårene har endret tyngdepunktet fra den kemalistiske velferdskapitalismen med base i Istanbul til en mer eksport-orientert, og dermed mer nyliberalistisk, kapitalisme med base lenger øst i landet. Denne, mener hun, står også i motsetning til den tyrkiske sekularismen gjennom at velferdsstaten erstattes av frivillige, oftest religiøse, organisasjoner, noe som kan forklare de tyrkiske myndighetenes hang til både islamisme og nyliberalisme på den ene siden, og militærets motstand mot regjeringspartiet AKP.

Artiklene om Latin-Amerika innledes av en artikkel av William I. Robinson om den såkalte «rosa bølgen» som har gått over kontinentet det siste tiåret. I likhet med Michael Lebowitz (se Rødt! 3/07), skiller han mellom omforente sosialdemokrater i land som Brasil, Chile og Uruguay på den ene siden, og de mer radikale myndighetene i Bolivia, Ecuador og særlig Venezuela på den andre. Han tar også for seg zapatistene og deres motvilje mot å ta makt, som han mener blir et rigid prinsipp som forhindrer dem fra å bli en del av en massebevegelse, for eksempel i forbindelse med protestene etter valgfusket i forbindelse med det siste presidentvalget i Mexico.

Zapatistenes forhold til disse protestene er også et viktig poeng i Richard Roman og Edur Velasco Arreguis artikkel om Oxacakommunen, som de beskriver som en erfaring i selvstyre ikke ulikt Pariskommunen og 1917-revolusjonen. Mens zapatistene stiller seg på sidelinjen og bevegelsen rundt venstrekandidaten Lopez Obrádor viser en alt for stor tillit til den etablerte staten, mener de, er erfaringene fra Oxaca, på tross av tap, en av de viktigste erfaringene fra Latin-Amerika de siste tiårene.

 

Venezuela er tema for to artikler av henholdsvis Margarita López Maya og Marta Harnecker. Begge er positivt innstilt til Chavéz og den bolivariske revolusjonen, men begge ser også farer og problemer ved utviklingen. Harnecker er særlig opptatt av demokratiet og hvordan myndighetene bruker staten til å bygge den bolivariske bevegelsen, noe hun frykter kan lede til en uheldig sammenblanding av parti- og statsapparat. López Maya, på sin side, tar for
seg problemer i tilknytning til reformene i statsstyret (se f.eks. Michael Lebowitz, Sosialisme skapes ikke i himmelen, Rødt! 2/07) og avstanden mellom grunnplanet og statsapparatet.

 

Situasjonen i Brasil belyses gjennom et intervju med João Pedro Stédile fra MST, De Jordløses Bevegelse, som legger vekt på hvordan initiativet i klassekampen i Brasil har endret seg de senere tiårene, hvilke klassekompromisser Lula måtte gå med på for å vinne presidentvervet og hvilke utfordringer det stiller MST og andre radikale bevegelser overfor i dag.

 

Spørsmålet om jord er også tema for Wes Enzinnas artikkel om Bolivia. På tross av løfter, mener han, har ikke Evo Morales oppfylt forventningene, og så lenge jordeiereliten ikke utfordres mer enn de blir i dag, vil ikke de grunnleggende problemene Bolivia sliter med, bli løst.

 

Den siste artikkelen om Latin-Amerika, Emilia Costarinas artikkel om Argentina, tar for seg peronismen og klientalismen som har dominert landet de siste femti årene og hvordan den har sikret at opprøret i 2001–2002 ikke har resultert i noen radikal endring.

 

Utover disse brennpunktene, er det to artikler om Europa og én om USA. G. M. Tamás tar i sin artikkel for seg hvordan protestene mot nyliberalismen i Øst-Europa tar form av åpenlys rasisme. Som en motstander av regimet fra før 1989 og parlamentsmedlem i årene 1990–94, har han også et visst selvransakende blikk på omveltningene han selv var en del av. Raghu Krishnan og Adrien Thomas tar for seg motstanden mot nyliberalisme i Frankrike. Fremveksten av en ny rasistisk høyreside ved makta, ikke minst manifestert gjennom valget av Nikolas Sarkozy som president i 2007, har bidratt til å plassere Frankrike i den nyliberalistiske folden. De mener likevel at dette ikke har tilintetgjort den franske opprørske tradisjonen, og argumenterer for at denne seieren ikke behøver være endelig. Kim Moody, på sin side, tar for seg betydningen av innvandrerarbeidskraften i landet og dens egenorganisering. Likevel, med mindre den etablerte fagbevegelsen tar dette inn over seg, noe de så smått har begynt å gjøre, vil denne gruppen bli et våpen mot amerikanske arbeidsfolk i stedet for å bli en alliert.

 

Global Flashpoints avsluttes med tre korte artikler av henholdsvis Alfredo Saad-Filho, Elmar Altvater og Gregory Albo om nyliberalismen og venstresida og tar for seg henholdsvis keynesianismen som mulig alternativ til nyliberalismen, nyliberalismens røtter og organisering av motstanden – alle artikler som er svært lesverdige og som kanskje også burde vært tilgjengelig på norsk.

Mathias Bismo

 

 

 

Jean Bricmont: Humanitarian Imperialism, Using Human Rights to Sell War
Monthly Review Press, 2006

Ordet «humanitarian» er det nok nærliggende, på norsk, å forstå som humanitær hjelp, noe omslagsbildet også antyder. Det viser en kvinne som bærer på en sekk ris eller korn. Det kunne også være verd en bok, om hjelpeorganisasjonenes rolle i kjølvannet av en krig. Imidlertid er det undertittelen som best beskriver bokas innhold: Menneskerettigheter som argument for krig – eller, å selge krig, med menneskerettigheter som begrunnelse.

Før sommeren presenterte Rødt! i sitt ekstranummer (2A/08) mye stoff om Balkan, om USAs og NATOs inngripen under oppløsningen av Jugoslavia, og krigen for å «redde» Kosovo. Interessant nok, ser også Jean Bricmont dette som et vendepunkt. Et vendepunkt for utbredt aksept for at det er riktig og nødvendig å gå til krig for menneskerettigheter, frihet og demokrati, en argumentasjon som, i følge forfatteren, har fått fotfeste langt inn i den europeiske venstreside og blant intellektuelle. Det har han åpenbart rett i, noe som er svært foruroligende. Han anklager også den globale protestbevegelsen for å ha liten oppmerksomhet på de militære aspektene i forholdet mellom Nord og Sør, og enda mindre rundt den ideologiske begrunnelsen som brukes for å legitimere krig.

Han har et viktig poeng når han sier at det i autoritære regimer er frykten som holder folk på plass. I samfunn med demokratiske rettigheter må derimot kontrollen over menneskenes hoder og hjerter gå dypere og være mer konstant. Han framhever at det, opp gjennom historien, har foregått en dreining fra bruk av religion til å legitimere krig, til en ideologisk argumentasjon knyttet til menneskerettigheter. Han mener at det i vår tid finnes et «sekulært presteskap» bestående av synsere og opinionskapere, mediastjerner, og et betydelig antall akademikere, intellektuelle og journalister, som i stor grad monopoliserer offentlig debatt, og styrer den i visse retninger, samtidig som det gis inntrykk av at det foregår fri meningsutveksling. I spørsmålet om krig og invasjon, er debatten i all hovedsak plassert rundt metoder og midler. Debatten bare forsterker forståelsen av at de erklærte intensjonene, frigjøring av mennesker og spredning av demokrati, er de virkelige grunnene for krigene, i Kosovo, i Afghanistan, i Irak. Det er helt tydelig i Norge også. Virker det, blir
det demokrati, eller er omkostningene for store – for oss! Debatten når ikke inn til spørsmålet om hva som er de virkelige årsakene til krigen.

 

Jean Bricmont beveger seg ut og inn av mange sider ved disse spørsmålene, trekker opp historiske perspektiver, og ser på forholdet mellom den rike delen av verden og den fattige, mellom Nord og Sør. Her finnes eksempler og paralleller til dagens spørsmål. Han beskjeftiger seg særlig med USAs rolle og herjinger opp gjennom historien. I et sprang tilbake til 1954 går han gjennom hva som skjedde i Guatemala. Det skal lite til før det anses som en trussel mot den bestående orden. En forsiktig landreform kunne bli et problem for de amerikanske plantasjeeierne, særlig United Fruit. Et fiendebilde ble skapt, en såkalt rød president truet demokratiet. Et kupp ble organisert, som la grunnlaget for et blodig diktatur. Oppskriften er der. Trussel mot amerikanske interesser omskrives til trussel mot demokratiet. Fiendebildet og demoniseringen av fienden, den gang var det kommunismen, nå er det islam.

 

En annen parallell trekkes fra Münchenforliket med Nazi-Tyskland. Hitler brukte Sudet-tyskerne som begrunnelse, altså menneskerettigheter, eller beskyttelse av en minoritet. Den tyske minoriteten ønsket Nazi-Tyskland velkommen, Kosovo albanerne ønsket NATO velkommen. Forfatteren oppsummerer det med at «frigjøringen» av Sudet-tyskerne oppmuntret Hitler, og «redningsaksjonen» for Kosovo ga amerikansk imperialisme legitimitet, ga grunnlag for legitimeringen av seinere kriger.

Den europeiske illusjonen. Her sier forfatteren at en av de farligste illusjonene som finnes blant europeiske progressive, miljøog fredsbevegelser, er troen på at Europa, ved å styrke sitt forsvar og sin enhet, kan bli en motvekt mot USA. Problemet er at Europa inntar nøyaktig samme rolle som USA i forhold til resten av verden. Det er på ingen måte betryggende for verdens folk.

 

Jean Bricmont er innom svært mange problemstillinger, og mange områder. Det virker til tider noe springende, og problemstillingene kan virke konstruert. Mot slutten av boka synes han at han må si fra at han IKKE har argumentert for at vi bare får lene oss tilbake og innse at vi ikke kan gjøre noe. Jeg synes
han er noe uklar om hva vi KAN gjøre. Men, han plukker i stykker retorikken som forsøker å legitimere, eller unnskylde imperialismen, og han har følgende profeti: Vårt århundre vil være preget av kampen mot neo-kolonialismen, slik det forrige århundre var preget av kampen mot kolonialismen.

 

Forfatteren er professor i teoretisk fysikk i Belgia. Her omtales boka i engelsk oversettelse. For den som leser engelsk, er språket stort sett greit, men det er til tider noe preget av forfatterens akademiske bakgrunn. Boka finnes også i svensk oversettelse på Karneval förlag.

Birger Thurn-Paulsen

 

   

 

RØST er ein skriftserie som med ujamne mellomrom vert gjeve ut av Radikalt økonominettverk. Kvart nummer kjem som eit temanummer. Frå starten til i dag har dei gjeve ut med desse tema: pensjon, skatt, økonomisk teori og politisk praksis, velferd, likestilling, utvikling og no sist klima.

 

Siste nummeret inneheld ni artiklar som på ulike måtar tek føre seg korleis me bør løysa klimaspørsmålet. Bladet er godt samansett. Nokre artiklar tek føre seg relevant bakgrunnsstoff som korleis folk påverkar kvarandre si miljøåtferd og ei drøfting av rettferd mellom generasjonar. Fleire fokuserer på effektivitet, manglar ved og verknad av ulike tiltak som avgifter og kvotar. Andre igjen fokuserer på det politiske: fordelingseffektar og politisk realisme. Artiklane er ikkje tekniske, og heftet er godt eigna til å setja seg inn i pågåande ordskifte om klimatiltak.

 

Føremålet med nettverket og tidsskriftet er «å gjøre fagpersoner tilgjengelige for et bredt publikum, slik at vi kan levere kunnskap av høy kvalitet og utgjøre en motvekt til høyresidens økonomer». Kven som utgjer høgresida, er ikkje nærare definert. Heller ikkje kor breitt publikum ein rettar seg mot. Eg vil gissa at dei fleste som les tidsskriftet er (samfunns)økonomar eller er meir enn gjennomsnittleg interesserte i økonomisk teori.

Ettersom tidsskriftet sjølv ikkje definerer høgresida, må ein sjå kva innretning tekstane har. Dette varierer sterkt frå bidragsytar til bidragsytar og nummer til nummer. Nokre ligg nok om lag ved statsministeren, medan andre vil ta eit oppgjer med det meste av rådande tenkjing. Mange bidrag er det elles ikkje lett å plassera i partilandskapet. Dei er meir folkeopplysning enn politiske innlegg.

Ein må spørja seg kva føremål tidsskriftet skal tena. Gode artiklar om ulike spørsmål kan ein alltid finna andre stader. For min del synst eg skriftserien er viktigast for å hindra at eg som økonom vert fanga i eigne modellar og dominerande analysemåtar. Å lesa dette mangfaldet av meir eller mindre kritiske innfallsvinklar, hjelper meg å sjå medviten eller umedviten ideologi som ligg bak dominerande synsmåtar. Når respekterte fagøkonomar skriv artiklar som er kritiske til rådande politikk og tenkjing, gjer det det enklare å kombinera faget med politikken. Samstundes lukkast bladet i nokon grad med å integrera andre fagfelt, noko som er mangelvare i annan økonomlektyre.

 

Når temaet Klima er valt, er dette i og for seg eit tidsriktig og kanskje nesten sjølvsagt val. For tidsskriftet RØST synst eg likevel resultatet vert litt på sida av det eg oppfattar som kjerneoppgåva. Dei offentlege diskusjonane om klimatiltak går på kryss og tvers, og det er ikkje alltid lett å identifisera høgre- og venstresidestandpunkt. Minst av alt finst det ein nyliberal konsensus som tidsskriftet kan problematisera. Ulikt ein del tidlegare nummer av tidsskriftet, kanskje serleg velferd og økonomisk teori og politisk praksis, har det ikkje ein klår brodd eller front. Største delane av innhaldet kunne vore skrive av folk som held seg til kva som helst parti (unnateke Framstegspartiet, sjølvsagt).

 

RØST er etter mi meining på sitt beste når det tek opp spørsmål som stort sett berre økonomar på venstresida er opptekne av, slikt som kvinneleg gratisarbeid eller å synleggjera makt, og dessutan når skriftet tek føre seg alternative modellar og analysar som venstresida kan bruka politisk. Døme på slikt er å forklara lønsnivået for toppleiarar på ein mindre smigrande måte eller å løfta på standardføresetnadene for analyse av handel.

RØST er eit godt tidsskrift med ein funksjon. Interesserte bør absolutt lesa det. Men det er ikkje for alle, og det bør heller ikkje vera målsetnaden. Skriftet kostar hundre kroner nummeret og er å få i abonnement. Det meste av innhaldet vert dessutan lagt ut på http://www.okonominettverket.no/R_ST/index.html.

Sigbjørn Hjelmbrekke

 

 

 

 

 

 

 

 

David Harvey: The new Imperialism Oxford University Press (2003)
På norsk: Den nye imperialismen, Forlaget Oktober (2005) oversatt av Alexander Leborg

Den nye imperialismen bygger på forelesninger David Harvey holdt ved School of Geography and the Environment på Oxford University i februar 2003. Innholdet bærer preg av å være skrevet rett i forkant av den forventede invasjonen i Irak, og dreier seg mye om drivkreftene i den amerikanske imperialismen og om USAs problemer med å opprettholde hegemoniet sitt. Mest interessant er den etter min mening likevel pga den marxistisk inspirerte teoretiske analysen av noen mer grunnleggende og generelle trekk ved utviklinga av den kapitalistiske imperialismen.

Harvey sier sjøl at perspektivet hans bygger på en historisk-geografisk materialisme, og han er opptatt av dialektikken mellom det kapitallogiske og det territorielle/geopolitiske aspektet ved imperialismen. Imperialisme dreier seg både om kapitalistisk akkumulasjon og om å kontrollere land, og dermed også om forholdet mellom kapitalistene og de imperialistiske statene. I følge Harvey er det snakk om både enhet og kamp mellom de to sidene:

«Det er viktig å betrakte de territoriale og de kapitalistiske maktlogikkene hver for seg. Likevel er det unektelig også slik at de to logikkene snor seg om hverandre på komplekse og motstridende måter. I litteraturen om imperialismen og imperiene forutsettes det altfor ofte at logikkene kommer til enighet, … .men i praksis gnisser de to logikkene ofte mot hverandre …» (s. 35/36). «De to logikkene … kan på ingen måte reduseres til hverandre, men de er nært sammenflettet.» (s. 178). Harvey belegger dette med eksempler som jeg ikke skal gå nærmere inn på her.

Harvey er samfunnsgeograf – og sentralt i bidraget til imperialismeanalysen står det han kaller analyse av den romlige-tidsmessige «løsningen» på de indre motsetningene i kapitalismen – og teorien om «akkumulasjon gjennom frarøving» («accumulation by dispossession»). Det siste er for øvrig en reformulering av Marx’ teori om «kapitalens opprinnelige akkumulasjon», som Harvey mener er en fortsatt pågående prosess. Han mener altså at «opprinnelig», eller «forut-gående» akkumulasjon (av «previous») er blitt en misvisende betegnelse på denne prosessen.

En kan sikkert diskutere hvor original og nyskapende boka til Harvey er. De fleste «geografiske» elementene i analysen hans er kjent fra annen marxistisk litteratur om temaet – for eksempel Lenins analyse om at kapitalakkumulasjonen på et visst stadium betinger imperialistisk ekspansjon og krig mellom imperialistiske stater, assymetrien i handelsreasjonene mellom Nord/Sør eller sentrum og periferi, som står sentralt hos avhengighetsteoretikerne – og den betydningen flere marxistiske teoretikere fra Rosa Luxemburg til Paul Baran og Samir Amin, har tillagt det faktum at kapitalistisk produksjon ikke bare trenger til side tidligere produksjonsmåter, men også nyttiggjør seg disse indirekte. Profitten kan for eksempel økes ved at billige arbeidere i 3. verdenland
har en jordlapp på si, ved represjon fra regimer med sterke føydale trekk – eller ved å utnytte for eksempel sterkt kvinneundertrykkende strukturer og holdninger.

Til tross for gjenkjennelsen av klassisk marxistisk teori, kan det være fruktbart og oppklarende når Harvey systematiserer den betydningen «geografien» («det romlige elementet») har i akkumulasjonsstrategiene. Kapitalismens ujevne utvikling vil hele tida føre til geografiske og geopolitiske motsetninger (og omvendt) – og i mange sammenhenger være et helt nødvendig utgangspunkt for analysen.

Når det er problemer med å opprettholde profittraten (og unngå kriser) gjennom å reinvestere overskuddskapitalen i eksisterende næringsliv, så kan overskuddet i følge Harvey absorberes enten (kortsiktig) ved «forflytning i tid» ved at en del av overskuddet investeres i varig infrastruktur eller i utvikling av
velferdsstaten – eller ved «romlig forflytning» blant annet gjennom åpning av nye markeder og forflytning av produksjon. Mens klassekompromissene etter 2. verdenskrig er preget av den førstnevnte måten, så er nyliberalismen et uttrykk for at klassekompromissene er i oppløsning – og at borgerskapet forsøker å gjenopprette (absolutt) klassemakt. Det var dermed ingen tilfeldighet at Harvey brukte tittelen «Neoliberalism and the Restoration of Class
Power», på ett foredrag han holdt da han besøkte Norge i 2006. Det er i denne nyliberalistiske epoken «akkumulasjon gjennom frarøving» i følge Harvey går fra å spille en beskjeden rolle – til å bli svært betydningsfull.

Marx’ teori om «kapitalens opprinnelige akkumulasjon», i kapittel 24 i første bind av Kapitalen, handler om kapitalismens historiske framvekst – fram til etableringen av det kapitalistiske kretsløpet, der det blir «en naturlig automatikk» i å reinvestere betydelige deler av overskuddet, og hvor borgerskap og arbeiderklasse er etablert som hovedklasser. Dette var en historisk progressiv, men svært brutal prosess. Sentralt i England, som Marx studerte mest inngående, sto ekspropriasjonen av allmenningene og annen bondejord (til fordel for borgerskapet og ved hjelp av statlig vold), og fordrivelsen av store deler av landbruksbefolkningen til byene og en tilværelse som lønnsarbeidere. Harvey ser altså paralleller mellom denne historiske prosessen – og det
som nå pågår, men understreker for øvrig at både den opprinnelige akkumulasjonen hos Marx og «akkumulasjon gjennom frarøving» har mange former. Privatisering av offentlig oppgaver, kommersialisering av fellesgoder, som for eksempel vann, åpning av markeder i den 3. verden gjennom «frivillig tvang», undergraving av opptjente pensjonsrettigheter – og finanskapitalistiske ran av typen Terra – er alle aktuelle uttrykksformer. Resonnementet er at den daglige utbyttinga av arbeiderne (utvidet reproduksjon) ikke er nok, men at kapitalen hele tida må søke økt profitt utafor det kapitalistiske kretsløpet. Dette er en veldig viktig erkjennelse, sjøl om en kan diskutere om poenget belyses best gjennom å trekke paralleller til den historiske «opprinnelige
akkumulasjonen.» Et annet poeng er at «akkumulasjon gjennom frarøving» er mest utbredt i og overfor den 3. verden, men i høyeste grad altså også er virksom i de utvikla kapitalistiske landa. Sjokkterapien i Russland og Øst-Europa etter oppløsningen av Sovjet har også spilt en viktig rolle her – og den pågående brutale akkumulasjonsprosessen i Kina – har bidratt sterkt til å forlenge høykonjunkturen, samtidig som den utgjør en trussel mot USA-imperialismens hegemoni.

Til slutt noen ord om språklig klarhet. Tore Linnè Eriksen sier (i en anmeldelse i attac.no/nr5/utveier) at Harveys tekster til vanlig ikke er lett tilgjengelige, men at The new Imperialism er noe enklere. Han sier også om oversetteren at han ikke er helt fortrolig med tema og begrepsbruken i boka. Det er også mitt inntrykk.

Lese mer Harvey?

Jeg fikk den anmeldte boka i gave fra en student i samfunnsgeografi som hadde hatt den på pensum, og må litt forlegent innrømme at jeg gikk løs på den uten å ane hvilken forfatter jeg hadde med å gjøre. Britiske Wikipedia skriver at David Harvey er den mest siterte geografen i verden. Han er kjent for å ha stått i fremste rekke for å utvikle en marxistisk orientert geografi, og har dermed bidratt sterkt til at samfunnsgeografi ser ut til å være et svært dynamisk og oppegående fag i Norge. Det er ikke vanskelig å finne uttalelser på nettet om David Harvey både som en av de mest markante intellektuelle i vår tid og en av de mest profilerte samfunnsviterne i verden. Det er uten tvil positivt at Oktober har oversatt en av bøkene hans. Etter Den nye imperialismen har han allerede rukket å skrive A brief History of Neoliberalism og Spaces of Global Capital. På Youtube ligger Harveys forelesninger fra 2008 – over 1. bind av Kapitalen– fra antropologisk institutt ved The City University og New York, der engelskmannen er professor når han nå går i sitt 73. år. Flere norske venstresidepublikasjoner har vist en gryende interesse for Harvey – så også dette tidsskriftet som i sitt nr. 4/2007 brakte Einar Jetnes oversettelse av «Nyliberalismen og byen – eksemplet New York».

Utgangspunktet mitt var at Den nye imperalismen er ei ålreit bok som burde anmeldes. Gjennom arbeidet med anmeldelsen er jeg blitt mer nysgjerrig på Harveys forfatterskap og det faget han representerer. Jeg er ikke i tvil om at marxismen hans har vært nyttig for geografifaget. Det spennende spørsmålet er hvor mye den geografiske tilnærming hans til marxismen er egnet til å styrke marxismen som analyseredskap. Det må nødvendigvis finnes en del, særlig yngre, «Harveystudenter» i Norge. En dialog mellom disse og klassisk skolerte marxister måtte kunne bli interessant. Selv sier Harvey:

«Jeg vil fastholde den marxistiske teori og transformere marxistisk teori fra innsiden. Mitt arbeid er et forsøk på å gi svar på viktige spørsmål i forhold til marxistisk teori: Hva er betydningen av lokalitet? Hvordan forstår vi miljøet? Hvordan forstår vi romlighet og temporalitet? Dette bør settes inn i det marxistiske rammeverket og verden vil framtre annerledes. Dette har vært mitt livsprosjekt …» (Intervjuet av Ole Johan Moe og Simen Øyen i tidsskriftet Replikk, nr. 22/2006).

 

Jørn Magdahl

 

Roberto Saviano: Gomorra – mafiaen i Napoli
Aschehoug (2008)

Da jeg var sju år, ble den beste fotballspilleren jeg kjente til, Per Bredesen fra Ørn-Horten, kjøpt opp av storklubben Lazio fra Roma, Italia. Siden da – 1952 – har jeg beundra italiensk fotball. Denne fascinasjonen førte til en levende interesse for Italia: samfunnet, historia, politikken og den særegne organiserte kriminaliteten, som dette landet er belemra med.

 

I vinter prega søppelkrisa som Napoli og omegn var herja av, de europeiske mediene. Boka til Roberto Saviano, Gomorra, blei markedsført som en mulighet til å skjønne det napolitanske søppelproblemet. La meg si at dette er en utilgivelig forenkling og en betydelig undervurdering av Savianos litterære og journalistiske prestasjon. Han lærer leserne om søpla, javel, men det er bare en liten, om enn vesentlig del av det realistiske bildet han maler, av den sør-italienske regionen Campania, av Camorraen, som er navnet på denne regionens mafiaorganisasjoner. Og han kan lære mange av oss noen
forbausende kjensgjerninger om hvordan kapitalismens neoliberalistiske stadium virker.

 

En besettende historie fortalt av en journalist som sjøl er fra Campania, og som skriver dette som en slags reportasjeroman om å kjøre rundt på Vespa og oppdage Camorraens virksomhetsområder, kapittel for kapittel:

– Havna, der man mottar og videresender gigantiske kvanta uregistrerte varepartier.

– Vi blir med til byer vi aldri har hørt navnet på der høyt kvalifiserte skredderproletarer skaper moteklær. I svarte bedrifter med minimale lønns- og velferdskostnader. Camorra-klanene har hånd om organiseringa og profitten.

– Vi møter Systemet med blanding av kriminalitet og forretninger, så det ene ikke kan skilles fra det andre. De forenes ev bestrebelsene etter størst mulig profitt.

– Vi studerer krig med bortimot hundre døde på hundre dager på åsteder vi aldri har hørt om.

– Saviano viser oss mektige kvinner og Camorraens «sosialtrygd» til ikke fullt så mektige kvinner, som har fått sin camorrapartner drept eller fengsla.

– Han tar oss med på våpenhandelen, til bygg- og anleggsbransjen, til camorrabossenes utenlandsinvesteringer og søppelhåndteringa. Og overalt møter vi folk.

 

Og alt dette har vi hørt før, men vi har ikke hørt om målestokken, omfanget er ufattelig. Tony Sopranos fiktive forbryterbande I New Jersey blir ei ubehjelpelig
gruppe småkriminelle humanister sammenlikna med Camorra-klanene fra Campania. Og alle veit om det som skjer, og alle kjenner Systemet, og den som beskriver sannheten lever farlig. Nå har Roberto Savioni beskrevet sannheten.

Det er 350 sider, oversatt til greitt norsk av Jon Rognlien, som også har skrevet et instruktivt forord kalt «Under vulkanen». Boka er utstyrt med to gode kart på innsida av omslaget, men det er ikke nok. Jeg savner en slags nøkkel eller et alfabetisk register, som kan bidra til å skape orden på et virvar av italienske personnavn, de tallrike Camorra-klanene og et mylder av sør-italienske byer, landskap og distrikter. Denne vesle innvendinga må ikke få folk til å droppe turen til bokhandelen eller biblioteket. Hvis du bare skal lese ei italiensk bok dette året, bør det bli Gomorra.

 

Rune Pedersen

Kjersti Martinsen/Halvsøstras gjendiktning av
I-Feel-Like-I’m-Fixin’-to-Die-Rag av Joe McDonald (County Joe and the Fish)*

Å Å, se på dem nå, unge sterke menn
Onkel Sam trenger dem igjen
Han har surra seg oppi en skikkelig graut
Blant menn med skjegg og kvinner i skaut
Selv om det likner ei hengemyr
Skal gutta ut på eventyr

Ref: Det er 1, 2, 3. Hva er det de kjemper for?
Spø’kke meg, for jeg gir fa’n
Neste stopp, Afganistan
Det er 5, 6, 7. Det er for seint å snu
(Så) slipp en klasebombe – og bli høy
Yippi, krig er gøy!!

De har guts i Washington og Downing Street
Et glitrende juletre har Bagdad blitt
Folk skal bombes til de trygler om demokrati
Vil de’kke ha det, skal de få svi
Om Hamas får fletall lager vi en vri:
Valg er best i vestlig regi

Ref: Det er 1, 2, 3. Hva er det de kjemper for?
Sp’økke meg men geværet er ladd
Neste stopp, det er Bagdad
Det er 5, 6, 7. Det er for seint å snu!
Slipp en klasebombe – og bli høy
Yippi, krig er gøy!!

Aldri så gæli at det ikke kan bli verre
Èn krig til hælvete – er ingen sperre
Onkel Sam har fått blod på tann
Ennå finns det olje i mange land
Så kom igjen Wall Street, vær beredt
Dette kan bli skikkelig fett!!

Ref: Det er 1, 2, 3. Hva er det de kjemper for?
Spø’kke meg, for jeg gir fan
Neste stopp, det er Iran
Det er 5, 6, 7. Det er for seint å snu!
Slipp en klasebombe – og bli høy
Yippi, krig er gøy!!

Jonas, Anne Grete og Condi har fest,
Og Kristin sier «Sorry – men krig er best!»
Skyt en salve i stabilitetens navn
Og se landsbyen løpe til Taliban
Om en fredsdue fra Norge får svidde fjær
Er legen på post – med gevær!

Ref: Det er 1, 2, 3. Hva er det de kjemper for?
Den gamle drømmen om saltmat og søtmat og penger og gull**
Neste stopp, det er Kabul
Det er 5, 6, 7, det er for seint å snu!
Slipp en klasebombe – og bli høy
Yippi, krig er gøy!!

Nord-Korea har fått bomba. For en skam!
For bomba er forbeholdt de rike land
Onkel Sam kan snart få bruk for den
For i Kinahavet er det olje, min venn
Kanskje taper han araberland, Men han er smart:
Det er bar’å gå tilbake til start

Ref: Det er 1, 2, 3. Hva er det de kjemper for?
Spø’kke meg, for jeg gir fan
Neste stopp er Vietnam
Det er 5, 6, 7. Det er for seint å snu!
Slipp en klasebombe – og bli høy
Yippi, krig er gøy!!

Ref: And it’s 1, 2 ,3. What are we fighting for?
Don’t ask me, I don’t give a damn,
Next stop is Vietnam;
And it’s 5, 6, 7. Open up the pearly gates,
Well, there ain’t no time to wonder why,
Whoopee! We’re all gonna die.

Denne sangen er en revidert versjon av den som sto i Rødt! nr 1A/08 med noter.
* Understrekningene markerer hvor trykket legges i rytmen. ** Her er det lagt inn en ekstra takt.

AKP ble slått sammen med RV i mars i fjor. I mange av lagene var det avslutningsarrangementer. Vestfold AKP avholdt for eksempel sitt siste møte i Sverige, inspirert av Dag Solstad. Ø stensjø AKP hadde avslutningsmøte 4. juni i fjor. Vi trykker Morten Falcks tale.

Kjære kamerater!

Det er et visst vemod i å sitte her og se seg rundt i forsamlingen. Tida går, og vi har kjent hverandre lenge. Midt i denne vakre forsommeren, hvor syriner og liljekonvall akkurat er i ferd med å bli avløst av pioner og prestekrager, mens tjæreblom flammer over bakker og bergskorter, tvinges vi til å innse at vi begynner å bli gamle. Min oldefar var født på første mai og svermet for den franske revolusjonen. På Bjørnsons initiativ ble han redaktør for en venstreavis på Hamar, for å sikre oppslutning om norsk selvstendighet. Det er tankevekkende at da han var så gammel som jeg er nå, hadde han allerede vært død i et halvt år. Livet vokser og gror og flakser og svirrer omkring oss, men det varer ikke evig. Vi må huske å leve mens vi gjør det.

Vi har brukt mange år av livene våre på å forsøke å realisere den største av alle menneskenes drømmer, drømmen om en bedre verden. Ikke hvilken som helst drøm om en bedre verden heller. Drømmen om en verden uten utbytting og undertrykking, en verden av likestilte, frie mennesker som kan utfolde sin skaperkraft og utvikle sine evner i frihet, uten å ta de samme rettighetene fra andre, og uten å skade miljøet de lever i og av. En gang trodde vi kanskje vi skulle få oppleve å se den drømmen gå i oppfyllelse. Nå vil vi vel si det var litt naivt. Det tar lengre tid enn vi trodde, og elendigheten i verden blir større og jævligere underveis. Men vi lever fortsatt, vi har ikke gitt opp, og det kommer nye til. Heldigvis. For jeg har etter hvert begynt å regne det som sannsynlig at jeg kommer til å møte døden før kapitalismen styrtes i Norge, ja før imperialismen bryter sammen og går under.

 

 

Alt gammelt må ryddes av veien, det må dø og opphøre å eksistere, for å gi plass for det nye. Sånn er det med plantene. Spør etter syrinblomstene om fjorten dager! Sånn er det med mennesker. Og sånn er det med partier. Det er ikke farlig. Det viktige er om man har hatt et liv som har brakt kampen
framover, om man har bidratt til menneskenes frigjøring. Det gjelder for mennesker – og det gjelder for partier. Døden er sluttpunktet for det gamle, men startpunktet for noe nytt.

 

 

Det finnes jo andre muligheter, iallfall i folketroen. Den ene er et evig liv, enten oppe eller nede. Det frister ikke. Men det har vært offisiell ideologi. Men i skyggen av dette har vi sagnverdenens mørke tåkedal, der de levende døde bor. De vandøde, som hvileløst flakker omkring i en ikke-eksistens. Som ikke får dø, men som heller ikke lever. Den muligheten står åpen for partier også. Bare se på NKP.

Etter en ærerik fortid har NKP sluttet å eksistere i virkeligheten. Det har ingen betydning for hva som skjer eller ikke skjer, men det fortsetter å flakke rundt i skyggene, der ingenting skjer. Det sprer intethetens kulde rundt seg, men får aldri noe til å gro. Det er som Hufsa: der hun har sittet i skyggen under buskene og stirret på deg med de gule øynene sine, er det en frossen flekk. Der blomstrer ingenting.

Vi bygget et parti for å endre verden, og det fikk stor betydning. Norge ble et annet land. Mindre konformt, mindre knugende. Det ble mer naturlig å slåss, og partiet ga folk sjøltillit og mot til å ta opp kampen for sine egne rettigheter. AKP var kjernen, eller motoren, i nesten alle folkelige kamper i flere tiår. Var det nødvendig å sykle på vannet, så syklet vi på vannet. Vi organiserte folk og utrettet mirakler. Vi var urokkelige, og vi nektet å gjøre avbikt. Derfor ble vi også
hatet, forfulgt og hetset.

Det går opp og ned her i verden, heter det. Behovet for et sånt parti som AKP er ikke blitt mindre, snarere tvert imot. Likevel har vi nedlagt partiet vårt. Forslaget om å slå sammen AKP og RV kom ikke fra oss. Men når det først kom, var det et spørsmål om å se hvilke muligheter det kunne åpne. Det var et spørsmål om å gripe en konkret situasjon, utnytte en mulighet, en åpning i historien. Partiet vårt var blitt ganske lite, og slet med å fylle oppgavene sine. Men det var ikke dødt. Det var høyst levende. Det mener jeg vi har vist gjennom å gå inn for sammenslåing.

Vi var i stand til å gripe en mulighet idet den åpnet seg, og utnytte den til vår fordel. Det beviser at partiet var levende, på samme måte som Hagtvets voldsomme hetskampanje viste at vi var viktige. Vi hadde andre muligheter. Vi kunne ha tviholdt på de formene som var, insistert på å opprettholde AKP, nektet å dø, men ikke greid å opprettholde livet. Da ville vi ha endt som enda et vandødt NKP, evig flakkende om i skyggene, med stadig mindre evne til å delta i og lede folkets kamper. Og der vi hadde sittet i skyggen under syrinbusken, ville gresset ha frosset.

Nå tar vi i stedet et sprang. Vi slår oss sammen med andre, vi bryter ut av den lune, lille bakevjen der vi kjenner hver stein og hvert strå og hver tråd med glatte alger. Vi kaster oss på nytt ut i den rivende strømmen, der det er vannføring nok til å flytte på grus og vende på stein. Her er vannet kaldere og strømmen stri, men det er oksygen i vannet, det er her livet foregår. Så får vi prøve å takle de utfordringene som kommer.

AKP er blitt historie. Men vi skal bygge Rødt. Vi har tatt spranget ut i framtida – der utallige utfordringer venter oss.

Hurra, kamerater, vi lever!

 

Morten Falck

Egil Fossums artikkel i Klassekampen om «68 – de ulydiges år» 23. mai i år inspirerte meg til å reflektere – og skrive om min opplevelse av å være en aktiv del av 68-generasjonen
Debatten omkring Solstads essay om Ibsens Brand som fundamentalist ga meg et ekstra puff.

Av Rolf Aakervik

---

På 60- og 70-tallet var jeg aktiv i en motkulturell og alternativ bevegelse. Jeg var artist i et progressivt rockeband og skrev politiske tekster, deltok i kulturdiskusjonene og var aktiv som tillitsvalgt i industrien. Opp gjennom 80-tallet og fram til i dag har antirasismen vært mitt hovedperspektiv, særlig etter et par år i Afrika og etter å ha jobbet 12 år på en arbeidsplass med mange innvandrere.

Nå sitter jeg og beundrer et av barnebarna godt plassert i en «besteborgerlig tilværelse» , omtrent tre år fra pensjonsalder og hvor diskusjonen om pensjonspoengene blir viktigere enn de mer fundamentale (fundamentalistiske?) spørsmålene. Det er 40 år siden 68-opprøret og i tillegg kommer de årene før 68 som jeg regnet meg som en radikal samfunnsstormer. Som mange andre ungdommer på 60-tallet var jeg presset mellom mitt individuelle opprør mot foreldre og autoriteter, ønsker om personlig karriere og en økende bevissthet om verdens urettferdighet. Min identitet ble til i krysningen mellom opprøret, framtidsdrømmer, rettferdighetsfølelse og personlige moral.

Jeg vokste opp i det sosialdemokratiske Norge og ble foret med sosialistiske idealer og drømmer om et rettferdig samfunn med vekst og velstand og internasjonal solidaritet. Arbeidersangene og slagordene om fred og forsoning ble fra barnsben et produkt av klasseforliket. Jeg vokste opp i tre rom og kjøkken oppunder Ola Narr i blokker som ble bygd etter krigen på østkanten av Oslo, og gikk på skole med barn fra arbeiderklassen og det nye framvoksende ledersjiktet i arbeiderbevegelsen. Dette ga både en klasseidentitet i skillet mellom øst- og vestkant og troen på at klasseskillene ville viske seg ut. Klassekameratene mine fra folkeskolen kom fra Tøyen, Kampen og Grønland og de fleste tok fagutdanning og noen begynte på realskole og gymnas. Etter hvert flyttet flere til de nye drabantbyene utenfor sentrum. På gymnaset følte vi oss likeverdige med de som gikk på de «fine» vestkantskolene. Og slik var det også for de av oss som rykket videre inn på universiteter og høyskoler. Vi var opprørske rockn’n rollere, digga blues og jazz, vanket på de nye hippe stedene og sugde til oss av den radikale internasjonale kulturen. Det ble Stones mot såpepop, Tamla Motown og soul mot den etablerte finkulturen, og vi møttes også i klasseforliket med de som «snobbet ned» fra vestkanten.

Jeg ble med i et AUF-lag (Sosgym) som ble ekskludert i kjølevannet av radikaliseringen. Herfra oppsto også splittelsen i AP og SUF. Sammen med en ny og nærmest klasseløs kulturbevegelse som sprang ut på Club 7, i kunstnermiljøer på universitetet, på Kunstnernes Hus og i hippiemiljøer i Slottsparken, deltok jeg aktivt i en motkulturell bevegelse. Dette var både en reaksjon på kravene til en politisk uniformering i det norske klasseforliket, men mest et opprør mot USAs brutalitet i verden og den kulturelle kommersielle ensrettingen. Flower power-idealisme, make love not war og troen på at alternativene, kollektivene og de nye ideene fra den opprørske musikken, dro mange mot troen på alternative løsninger. Jeg søkte mot idealistiske kollektiver, og fikk en periode i kollektiv på landet med frisk luft og biologisk mat. Jeg deltok i trafikkaksjoner, var med i opprørske tidsskrifter og haiket rundt i Europa og oppholdet meg i motkulturelle miljøer i Stockholm, København, Amsterdam, Wien osv. Noen hadde også penger og dro til San Francisco og fikk med seg impulser derfra. Spesielt ble jeg inspirert av en motkulturell musikkbevegelse i Sverige.

Jeg deltok i en bevegelse av ungdom som var som svamper overfor alt nytt og motkulturelt. Vi ble med i kampen mot atomvåpen, mot Vietnamkrigen, for
palestinernes kamp, støttet opprør mot Sovjet blant intellektuelle i Øst-Europa og ble fascinert av kulturrevolusjonen i Kina. Frigjøringskampene i Afrika, Asia og Latin-Amerika og kinesernes eksperiment med å lage et rettferdig og likeverdig samfunn ga håp mot rivalisering mellom supermaktene og trusselen om atomkrig. Sult, kriger og nød i den fattige delen av verden opprørte flere enn meg. TV og andre media brakte bilder av en verden i krig som ga moralsk mot til å bli med og kaste steiner på den amerikanske ambassaden. Vi var pinlig klar over at «vi» var en global overklasse som deltok og støttet imperialismen. Norge støttet USAs kriger og supermaktens urettferdighet. Vi som ikke gjorde opprør, var skyldige. Det var riktig å gjøre opprør, om enn bare av solidaritet. Når den store demonstrasjonsbølgen kom, var vi med, og vi støttet også opprøret mot Sovjet i Praha og jublet sammen med solidaritetsbevegelsen i Polen.

Dette er mitt og mange andres bakteppe når noen velger å kalle oss 68-ere. Når noen ble ml-ere på 70-tallet, var det en naturlig konsekvens av ønsket å organisere den bevisstheten vi hadde tilegnet oss opp gjennom 60-tallet. Mange med meg var motkulturelle, mot Vietnamkrigen, mot EEC, for palestinerne, for Allende i Chile, mot fascistene i Spania og for progressive og kollektive løsninger. Datidens miljøvernere kjempet for et økologisk landbruk, mot privatbilisme og for kollektive transportløsninger. For mange startet 70-tallet i en forent front i kampen mot EEC og for internasjonal solidaritet. 70-tallet ble en tid for politisk oppvåkning. For de store kullene fra arbeiderklassen som rykket inn i høyere utdanning, ble disse kampsakene
viktige, også fordi klasseperspektivet ble trukket inn. Etter hvert ble det organisert FNL-bevegelser, Palestinakomiteer og Nei til EEC (AKMED) – på så godt som alle videregående og høyere utdanningssteder. Vi ble utålmodige og ønsket å endre verden uten å ha presist utformede svar. Flere med meg hadde ingen helhetlig analyse eller gode svar på hva vi skulle gjøre med den bevisstheten vi hadde fått. Tilbudet fra ml-bevegelsen var diskusjoner om alle disse spørsmålene. Det teoretiske materialet fra Marx, Lenin og Mao ga oss diskusjonsgrunnlag. Vi leste Franz Fannon, Ho Chi Minh, Malcom X, artikler og bøker fra norske og svenske radikalere og studerte marxistiske klassikere. Noen fikk oss også til å lese Stalin og Hoxa, men det gjorde ingen sterke inntrykk. Behovet for å finne løsninger ble derimot bedre dekket av å lese Obrestad, Solstad, Hoem, Michelet og andre norske forfattere, ikke minst Øgrim
som ga oss mye å diskutere. Om flere slukte rått påleggene og linjene fra ledende ml-ere, var jeg, og flere med meg, kritiske og selektive når vi tok stilling. Linjer ble diskutert i ulike sammenhenger, noen ganger ble vi enige, mens andre ganger utviklet det seg dype uenigheter. Jeg kunne leve med uenighetene og samtidig oppleve at jeg var en del av en radikal og revolusjonær bevegelse som kjempet for et samfunn uten krig, nød, elendighet og undertrykkelse.

Oppgjøret som etter hvert er kommet med ml-erne, blir fra mitt ståsted satt i et merkelig lys. Alternativene til den opprørske ungdommen ble på den tiden for mange enten å bli ml-er eller å delta i de partiene som hadde plass på Stortinget. Andre løsninger ble personlige bevissthetstripper ved å bli med i anarkistiske aksjoner, hengi seg til yoga og meditasjon, flytte på landet i jordbrukskollektiver eller hengi seg til restene fra hippietiden med hasjrøykning og tripper. Ideologiske interne uenigheter førte også til kaotiske oppsplittingen i små trotskistiske eller anarkistiske grupper. Men ml-erne fikk til resultater i frontarbeidene i fagbevegelsen, kvinnebevegelsen, internasjonale solidaritetsbevegelser og i kampen mot EU. Ml-erne organiserte store demonstrasjoner, opprettet forlag og tidsskrifter for progressive forfattere, plateselskap for progressive musikere og organiserte diskusjonsgrupper og kamporganisasjoner for kunstnere og artister. Ikke minst organiserte de en avis som ble til dagsavis, og de hadde flere tidsskrifter. Mange progressive
ungdommer gikk ut i industrien, deriblant jeg. Jeg ble tillitsvalgt og var med på å organiserte streiker og aksjoner. På min arbeidsplass hvor jeg var i tolv år, kunne jeg faktisk se fruktene av det jeg gjorde, og jeg ble stadig mint på at jeg var en opprører. Jeg ble overvåket og har faktisk en mappe, og ble utsatt for maktas og medias harme og hån for det opprøret jeg sto for. Men jeg fikk gjennom fruktene av mitt engasjement, bedre lønns- og arbeidsforhold på arbeidsplassen, økt bevissthet om solidaritet med arbeiderklassen i hele verden, bedre demokrati på arbeidsplassen og erfaringer av at kamp nytter. Det var den anerkjennelse jeg higet etter. Jeg har tatt feil i mange diskusjoner, måttet ta selvkritikk og lære meg til at jeg ikke kan trumfe igjennom alle mine
innfall. Men jeg lærte meg også å stå modig fram med synspunkter som ikke alltid var like populære eller godtatt av de som satt med makta.

Til tross for at jeg er blitt utskjelt som politisk progressiv artist og låtskriver, er platene mine blitt utgitt, og jeg har fått anledning til å spille for progressiv ungdom over hele Skandinavia. Riktignok er jeg ikke blitt en berømt popartist, men tekstene mine er blitt framført for et stort publikum, og de fleste av sangene kan jeg fortsatt stå inne for. Flere av artiklene mine er blitt utgitt og diskutert, og jeg har opplevde at jeg deltok og kunne bidra med mitt til å skape visjoner om en bedre og klasseløs verden. I dag kan jeg se tilbake på en produksjon på flere publiserte plater, bøker, og hefter. Jeg har all grunn til å være
stolt av mine bidrag. De er et resultat av en radikal generasjons kamp mot imperialisme og undertrykking. Jeg har ingen grunn til å skamme meg over mine sanger for ungdommers behov for ungdomsklubber (Drabantbyrock), mot politisk overvåkning (Du og jeg og SIPO), støtten til nei til EU (Varig front mot EEC), mot Vietnamkrigen (Vietnam), mot apartheid (Amandla) osv.

Det har vært mange tilbakeslag de seineste årene med markedsliberalisme, FrP på hogget, kriger i Irak og Afghanistan, de ekstreme forurensningsproblemene og global oppvarming og den økende avstanden mellom rik og fattig. Men jeg ser faktiske gjennomslag for noen saker fra 60-tallet. Utfordringene ligger fortsatt i mange saker som vi kjempet for den gangen og som fortsatt er like aktuelle. Kampen for et økologisk landbruk og sunnere og bedre mat og en økt satsning på kollektivtransport som kan gjøre privatbilismen unødig er fortsatt viktig. Jeg sto både den gang og nå for gratis barnehagetilbud og flere andre løsninger for barn og ungdom som kan gi oss gleden ved å få barn. Flere og bedre kollektive boformer er nødvendige for å gi unge mennesker muligheter til å få et sted å bo. Men mest av alt, gapet mellom fattig og rik i verden er ikke blitt mindre. Gamle konflikter er ennå ikke løst og nye konfliktområder har oppstått.

Den største gevinsten ser jeg som en økende global bevissthet om miljøvern, rasisme og de ulikeverdige forholdene i verden. Her er mange unge i bevegelse, og vi gamle 68-erne må prøve å henge med. Det virker langt fram til det klasseløse samfunnet, men jeg tror at bevisstheten om store endringer har sunket dypere ned i folks bevissthet enn på 60- og 70-tallet. Etter min oppfatning står vi foran en større politisk endring globalt enn ved sammenbruddet av Sovjetunionen. Sovjets sammenbrudd kom uventet på de fleste, og jeg tror kanskje at den vestlige kapitalismen bryter sammen raskere enn vi kan klare å fatte. Vi kan gjette på hvorfor og hvordan dette vil skje, men hva som blir alternativene er uvisst. Kanskje blir det Kina som utkonkurrerer den vestlige kapitalismen. Det kan oppstå en ny bevegelse i Russland og sammen med Kina og store bevegelser i India, Afrika og Latin-Amerika, kan det gi oss en nytt perspektiv. Det er viktig at de unge henger med på slike endringer, og at vi gamlingene fra 60- og 70-tallsopprøret ikke blir en reaksjonær kraft.

Kanskje det er i Kina, India, Russland eller Latin-Amerika at de nye alternative bevegelsen klarer å føre 68-er opprøret inn i nye og mer spennende dimensjoner. Den vestlige kapitalismen og opprøret mot store privatkapitalistiske giganter kan dermed bli en anakronisme. I Kina kan det komme et opprør mot maktglade og korrupte ledere som ignorerer miljøspørsmål og som lar bønder og arbeidere leve langt under anstendige forhold. Kampen mot undertrykkingen av kulturelle og politiske ytringer i Kina kan kanskje få langt større gjennomslag enn bevegelsene på 60- og 70-tallet i vesten. Skarer av dataeksperter fra India globaliserer kommunikasjonen. Helsestellet blir overtatt av asiatiske leger og pleiere. Arbeidskraftsbehovene i Vesten blir overtatt
av befolkningsoverskudd i Afrika og Asia. Plutselig har Vesten mistet det teknologiske forspranget. Den vestlige moralens ensidig satsning på individuell
karriere, alle kjemper mot alle, kan bli trampet ned av folk fra fattige land som krever fellesskapsløsninger. I Vesten har vi fått nye underklasser som tenker og handler mer globalt. De utgjør en arbeiderklasse som intuitivt kan gripe drømmen om rettferdighet og handler deretter. Dette opprøret må komme. Selvgode fagarbeidere som klamrer seg til opparbeidede privilegier, høyskoleutdannede broilere i maktposisjoner, markedsspesialister i private og offentlige bedrifter og arrogante politikere vil få problemer med å holde på makta når velutdannede og dyktige folk rykker inn fra sør og øst. Godt skolerte innvandrere og deres etterkommere opplever utbyttingen på kroppen. De vil trolig solidariserer seg med opprørere i den fattige delen av verden, og det blir vi som må henge med på deres kamp.

Jeg som 68-er har fått vite at jeg har dummet meg ut og burde skamme meg over det jeg gjorde som ung. Om jeg sammenligner meg med Solstads diskusjon om Ibsens Brand, kunne jeg bli betraktet som en fundamentalist da jeg var mot Vietnamkrigen og EEC og trodde på et klasseløst kommunistisk samfunn. Jeg var jo ikke religiøs, og prøvde å resonere meg fram til hva jeg trodde var det beste å kjempe for. Jeg reagerte følelsemessig på napalm og massakre, den store nøden og fattigdommen og kapitalismen grådighet. Men det var ikke bare følelser og empati med de svake, men en bevissthet om at denne uretten ikke kunne vare evig. Jeg betraktet den gangen sovjetkommunismen som fascisme og imperialisme, og jeg gjettet meg til enten Sovjets sammenbrudd eller at vi ville ende opp i en krig mellom supermaktene. I stedet burde jeg ha forstått at det var galt å støtte at Røde Khmer som kastet ut amerikanerne før vietnameserne. Vietnam sto i også i ledtog med Sovjet og var mot Kina. Derfor trodde jeg først at dødsmarkene var propaganda fra både USA og Sovjet. Jeg gjettet ikke den gangen hvor galt det ville gå med Kampuchea, og jeg støttet så klart ikke folkemord. Jeg fryktet faktisk mer at det skulle komme til masseslakt av hvite i Sør Afrika, noe jeg anså som forståelig etter alle årene med apartheid. Her gjorde blant annet Nelson Mandela en bragd. Den fattigdommen jeg har sett i Cape Town, er en tikkende bombe.

Det er klart mye jeg ikke kunne ha forutsett. I dag ser jeg at mange av de opprørene jeg støttet den gang ikke var like smarte. Men jeg tror også at mye gikk galt fordi USA og Sovjet (og kanskje også Kina) drev sine renkespill. Har jeg dermed grunn til å skamme meg over at jeg noen ganger gjettet feil eller ble feilinformert? Det er mye å kritisere Kina for i dag, men jeg vet ikke om den kritikken har grunn til å være sterkere enn mot den vestlige kapitalismen. Jeg mener at jeg kan kritisere brudd på menneskerettighetene i USA like mye som i Kina. Og jeg tror til og med at bruddene på menneskeretter i USA er verre fordi USA har en lengre demokratisk tradisjon og bedre økonomiske forutsetninger. Er en TV-styrt pengemaskin av en valgkamp i USA med to partier i lomma på storkapitalen mer demokratisk enn folkekongressen i Kina og partidemokratiet i det kinesiske kommunistpartiet? Jeg ønsker meg selvfølgelig
ingen av delene, og tror vårt nordiske sosialdemokrati og velferdsstat er bedre. Men globalt ser jeg store demokratiske problemer med nasjoner som blir styrt av tilfeldige popularitetsvalg hvert fjerde år, med flertallsstyrer som undertrykker svakere minoriteter og som lar seg villede av politiske demagoger. Verden trenger fortsatt globale løsninger.

 

 

 

  

Den vesle artikkelen «Om praksis» handler om filosofi, nærmere bestemt om erkjennelsesteori. Hvordan vet vi det vi vet, og hvordan vet vi hva som er sant? Hvordan oppstår kunnskap, og hvordan utvikler den seg? Fins det noen endelig sannhet, og kan vi kjenne den? Og ikke minst – hva er vitsen med å kjenne den – enten den er begrenset eller endelig?

av Morten Falck

---

Maos lille essay er fra 1937, det begynner å bli gammelt, med en alder på 71 år. Men ingenting er statisk. Verden endrer seg, og det går fortere og fortere. Verden er ikke den samme som da jeg var ung, hvorfor skal våre dagers unge revolusjonære lese det samme som vi leste?

Artikkelen er et oppgjør med dogmatismen som hadde ridd det kinesiske kommunistpartiet og forårsaket store tap. Men dogmatikere finnes overalt og til alle tider. Også vi har en liten gruppe av angstbitere, som er så rrrrevolusjonære at de knapt kan snakke vennlig til oss andre, de har nok med å stemple oss som reformister og revisjonister og jeg-vet-ikke-hva. Det ser ut til å være fruktesløst å prøve seg på å debattere med dem. De insisterer på å kalle seg for marxist-leninister. Jeg synes det er et lite dekkende uttrykk. Men kanskje jeg kan låne uttrykket «gubbemarxisme»? Og da vil jeg uttrykkelig definere ordet gubbe slik Else Michelet gjør det, som «en person – uavhengig av kjønn – som har tenkt de tankene han har tenkt å tenke».

De slenger om seg med sitater, som om det gir ordene deres noe større tyngde. Men de river gjerne sitatene ut av sammenheng. Det minner sterkt om middelalderens skolastikere, som kunne diskutere oppad vegger og nedad stolper hvor mange tenner det var i munnen på en hund – uten noen gang å finne på å se etter. Kanskje de tror at marxismen er en øvelse i å pugge flest mulig sitater, en slags olympiade i sitatkasting – der forståelsen ikke teller?

Det viktigste av alle Lenin-sitater har de åpenbart glemt. Det skriver seg fra en polemikk mot den ungarske kommunisten Bela Kun, hvor Lenin skriver: «Kamerat B. K. kritiserer på grunnlag av sitater fra Marx, som henviser til en helt annerledes situasjon enn den nåværende, han forkaster totalt taktikken til Det tyske kommunistpartiets sentralkomité og unngår fullstendig det som er aller viktigst, det som utgjør marxismens kjerne, dens levende sjel – en konkret analyse av en konkret situasjon». (Lenin: Collected Works, vol. 31, p. 166)

Disse hyperrevolusjonære sier de er de eneste virkelige kommunistene. Men i stedet for å analysere situasjonen selvstendig og konkret, skriver de av AKPs gamle programmer og kaller seg arvtakere etter m-lbevegelsen. Unnskyld, jeg har vært med i den bevegelsen siden 1966. Skal dette være mine arvtakere? Fri og bevare meg, da testamenterer jeg heller alt til Kirkens Nødhjelp! De prøver iallfall å gjøre noe for virkelige mennesker i den virkelige verden.

For vi oppførte oss ikke slik. Jeg husker en kjølig aprilmorgen for førti år siden. Snøen var nesten borte, veiene var bare, men 4–5 kuldegrader lot morgensola glitre i isen på pyttene. Klokka var seks. Det var nøye planlagt og ingen tilfeldighet at vi syklet bortover Persveien på Ulven. Vi skulle rekke morgenskiftet på Standard telefon og kabelfabrikk. Andre ungdommer syklet mot andre morgenskift. Omhyggelig hadde vi kartlagt industriarbeidsplassene i vårt område, vi hadde kart med røde og gule og grønne kartnåler, vi hadde undersøkt arbeidstidene. Aksjonsdagen var kommet,
og vi visste hva vi gjorde.

Hvem var vi? Vi var Teisen SUF, og som Dag Solstad ville ha sagt det: Vi hadde et budskap til den norske arbeiderklassen.

Bryn Hellerud SUF hadde vokst eksplosjonsartet det siste året, og da det ble mer enn 150 medlemmer skjønte vi at vi måtte dele oss opp. Teisen SUF var en av delene. Men budskapet vi hadde med oss kom fra SUF sentralt, som ennå ikke var blitt SUF(m-l). Vi hadde trykt det på Bryn-Helleruds egen lille offsettrykkemaskin, som vi hadde samlet inn penger til, og var ganske stolte.

Hva var dette budskapet? Var det et rop om at det var nødvendig med revolusjon? Et flengende oppgjør med sosialdemokratene og reformistene i Arbeiderpartiet og SF og en knusende kritikk av revisjonismen i NKP, slynget fram på et skred av sitater fra Stalin og Mao?

Jeg sitter med løpeseddelen foran meg. Den heter: «Til kamp for et skikkelig lønnsoppgjør». Teksten angriper Per Bortens borgerlige samlingsregjering, og ironiserer over LO-lederen Tor Aspengren. Den handler om norske arbeideres konkrete økonomiske virkelighet. Den vesle løpeseddelen er befriende fri for revolusjonære fraser – og holdt i et nøkternt og konkret språk. Altså stikk i strid med det våre hyperrevolusjonære krever i dag. Likevel sier de at de er
arvtakere etter det vi var den gangen.

Vi var kommunister, vi ville avskaffe klassene. Vi søkte kontakt med arbeidsfolk, fordi det er arbeiderklassen som må endre samfunnet. Men vi kjente dem for godt til å prøve å slå dem flate med eksotiske sitater og høyrøstede proklamasjoner. Vi snakket deres eget språk. For mange av oss var de jo fedre og brødre, mødre og søstre, tanter og onkler og besteforeldre.

Så vi hadde idéer om arbeiderklassen. Mange av oss hørte til i arbeiderklassefamilier. Vi hadde det Mao kaller sanseerfaring – og begynte kanskje å skape oss idéer, altså sammenfatte sanseerfaringene. Nå var vi på vei til å prøve neste skritt: prøve idéene våre mot virkeligheten ved å bringe dem tilbake
til arbeiderklassen.

Ting tar tid. Jeg kan ikke huske noen streik fra 1968. Men ved neste tariffoppgjør, i 1970, sa det PANG! Arbeiderne gikk til streik i Sauda, på Norgas og i Oslo Sporveier.

Vi hadde et visst grunnleggende kjennskap til arbeiderklassen, gjennom familiebakgrunn, oppvekst, tilfeldige jobber. Og vi hadde allmenne og nyttige marxistiske oppsummeringer, fra kommunister før oss. Men skulle vi kunne skape et parti for norske arbeideres interesser, var dette ikke nok. Vi måtte lære arbeiderklassens virkelighet å kjenne. Grundig. Der hvor arbeiderne tilbringer mesteparten av sitt våkne liv: på jobben.

Dette var bakgrunnen for den mye omtalte proletariseringa. Jeg begynte på Freia etter sommerferien i 1970.

Så kom Sporveisstreiken – og under over alle undere – klubbstyret sammenkalte til klubbmøte, ett av de meget sjeldne. Vi var en håndfull ml-ere på Freia, og vi diskuterte hva vi kunne gjøre. Vi ble enige om å foreslå støtte til de streikende sporveisarbeiderne, og det ble min jobb. Så på klubbmøtet ba jeg om ordet, og la fram forslag til en støtteuttalelse.

Det var åpenbart ikke hva klubbstyret hadde tenkt seg, og klubblederen understreket at selv om hun var gift med en streikende sporveisarbeider, gikk klubbstyret mot at vi skulle støtte streiken. Men jeg må ha sagt noe riktig, for jeg vant. Arbeiderne på Freia vedtok uttalelsen.

Neste dag var det fullstendig kaos. Hele fabrikken visste hva som hadde skjedd. Jeg jobbet på en maskin som het Jensen III, der vi produserte Kvikk-Lunsj. Først kom klubbstyret løpende og lurte på hva de skulle gjøre med uttalelsen – skulle den sendes noe sted? Så kom personalsjefen vandrende gjennom avdelingen, og oppdaget «helt tilfeldig» meg – «Å neimen, jobber du her?» (vi kjente hverandre tilfeldigvis litt fra før) – «bli med ned på kontoret, så tar vi en prat.» Der nede spurte han meg ut om hva jeg tenkte, jeg hadde vel ikke tenkt å bli på Freia? Jeg hadde jo artium, jeg skulle vel studere? Jeg forsikret ham at jeg hadde tenkt å bli arbeider, og det på Freia.

Litt seinere på høsten ble jeg kalt ned til personalsjefen igjen. Om jeg ikke hadde tenkt meg om – jeg hadde vel ikke tenkt å bli på Freia? Jeg hørte jo ikke til der, jeg som hadde artium. Så det var vel ikke noe poeng i å gi meg fast ansettelse?

Da jeg kom opp på avdelinga sto maskinen stille. Det var for så vidt ikke så uvanlig, så jeg spurte hva som hadde hendt. «Vi venter på deg,» var svaret.

Tida på Freia lærte meg mye om arbeiderklassen, om dens solidaritet og styrke og vilje til å slåss. Og det lærte meg mye om tillitsmannsapparatet i fagbevegelsen – kanskje noe ensidig om dets svake sider. Dette var ting jeg aldri kunne ha lest meg til, jeg måtte lære det gjennom praksis.

I 1972 begynte jeg på teletypesetteriet i Aftenposten – der vi skrev journalistenes manuskripter inn på hullbånd som styrte settemaskinene. Der var forholdene ganske annerledes enn på Freia – mer gjennomorganiserte, bedre regulert. Dette var en ny læreprosess, om en annen side ved arbeiderklassen, det ga større og dypere kjennskap til virkeligheten.

I Aftenposten opplevde jeg å bli sagt opp uten grunn etter tre kvart år. Jeg kom hjem fra jobb en fredag i desember, og fant et lakonisk brev i postkassa: «Vi sier herved opp vår arbeidsavtale med Dem, med virkning fra … (14 dager seinere). Med vennlig hilsen.»

Da jeg mer enn tretti år seinere fikk mappa mi fra overvåkingspolitiet, viste det seg at de hadde vært så vennlige å ta vare på en rapport bedriften hadde sendt dem om denne saka. Den forteller uten omsvøp at oppsigelsen var rent politisk og uten saklig grunn.

Men dette spillet hadde jeg jo lært på Freia. Jeg tok med meg brevet og viste det fram til arbeidskameratene på kveldsskiftet på søndag. Det ble stor oppstandelse. På teletypesetteriet jobbet ingen den kvelden. Maskinsetteriet – som var nøkkelen til å gi ut avisa – holdt møte og ga beskjed om at hvis de ikke fikk en saklig begrunnelse for oppsigelsen innen kl. 21.00, ville de sette seg også. Klokka tikket og gikk. Hele Aftenpostens toppledelse var i huset,
bilene deres sto i garasjen. Men ikke noe svar. Klokka ble 21, og klubbformannen, arbeiderpartimannen Nils W. Simensen, dukket opp. Så ble det noe møtevirksomhet i de øvre etasjene. Til slutt sammenkalte Simensen til møte. Han kunne ikke få løst saka endelig den kvelden, men lovet oss en akseptabel løsning dagen etter. Vi kunne trygt gjenoppta arbeidet.

Men tida står aldri stille, og arbeidstida var slutt. Faktor kom springende opp på Teletype og sa: «Ja, da sitter vi utover og gjør ferdig avisa, og så snakker vi om betalinga etterpå.»

Det var en gullkantet avtale. Men vår avdelingstillitsmann så iskaldt på ham og sa: «Vi er ikke særlig interessert i overtid i dag!» Så gikk vi hjem. Neste dag trakk bedriften oppsigelsesbrevet tilbake. Jeg ble i Aftenposten resten av mitt yrkesaktive liv.

1982 ble jeg skifttillitsvalgt på setteriet. Det kan se ut som lang tid etter at jeg begynte. Det dreier seg blant annet om å overvinne intrigemakeri fra andre politiske partier i fagbevegelsen – et spørsmål som er neglisjert i historien. Men jeg hadde i mellomtida vært temmelig aktiv, og hatt andre verv, blant annet som medlem av styret i Oslo Typogafiske Forening, landets eldste fagforening. Og jeg var omsider blitt utlært typograf.

Dessuten må man være forberedt på at ting tar tid. Det er snakk om en tosidig erkjennelsesprosess: Vi må lære å kjenne folket. Men folket må også lære å kjenne oss. Er vi i stand til å gjøre noe annet enn de gamle lederne, eller er vi bare skrikhalser og frasemakere fulle av tom vind? Det finnes bare ett kriterium som kan vise hva som er sant: praksis.

Som skifttillitsmann var det en av mine oppgaver å fordele overtid. Det tok en betydelig del av arbeidstida, og innebar at jeg daglig snakket med hver enkelt av de mer enn 50 ansatte på mitt skift. Så det går an å si at jeg ble ganske godt kjent med folk.

Da det ble streik på Polet på begynnelsen av 80-tallet, gikk jeg rundt med lister og samlet inn støtte. De fleste på setteriet skreiv seg på uten videre, noen trengte litt diskusjon og overtalelse. Men vi hadde noen hardhauser. Sistemann var en mørkeblå høyremann, som de fleste oppfattet som en egoist og streber uten medfølelse og solidaritetssans, en som bare var fagorganisert fordi han måtte. Hvordan skulle jeg få ham til å støtte polstreiken?

Jeg argumenterte med at han tjente på at polarbeiderne vant, og at han ville stå svakere hvis de tapte. Våre lokale forhandlinger i Aftenposten ville bli vanskeligere hvis ledelsen på Polet greide å skvise fagforeninga der. Jeg valgte omhyggelig ord som ikke støtte ham bort. Til slutt skreiv han seg på
lista. Fortsatt er jeg ganske stolt over at jeg klarte det. Men det hadde aldri gått hvis jeg ikke hadde kjent ham godt, og respektert ham som politisk likeverdig.

Høsten 1984 ble jeg bedt om å ta på meg vervet som hovedtillitsvalgt for setteriet. Vi sto foran alvorlige forhandlinger. Typografenes sterke stilling var basert på kunnskapen om det typografiske håndverket, og betjening av store og uhåndterlige maskiner. Det var et eksklusivt og krevende fag, som i generasjoner hadde foregått i bly. Men nå var blyet erstattet med fotopapir, og den rivende utviklinga av datateknologien fjernet avgjørende tekniske sperrer. Norsk Grafisk Forbund hadde greid å oppnå en tariff-festet enerett til å betjene maskiner som framstilte trykksats, den såkalte filmsatsparagrafen. En dom i Arbeidsretten hadde sementert denne bestemmelsen. Men når journalistene skulle bytte ut skrivemaskinene med PCer, mente mange at dermed ville settingen være gjort. Den gjengse oppfatningen var at her går utviklingen på skinner, typografene blir borte, teknologien gjør at journalistene overtar. Og teknologien, den bare er, hvordan den utvikler seg kan ingen styre. Eller rettere sagt: Det styrer kapitalistenes profittbehov.

Men vi var et setteri med over 150 mann. Vi kunne ikke sitte med hendene i fanget og la «teknologiens lokomotiv» knuse oss. Klubben var vant til å slåss. Og vi hadde et kampfond på adskillige millioner, beregnet på kamper som hadde med teknisk utvikling å gjøre. Likevel var det ikke opplagt hva vi skulle gjøre.

Bedriftens ledelse ønsket ikke konflikt, den ville gjerne forhandle fram en lokal dispensasjonsavtale. Mange var innstilt på å gjøre det. Men det var også sterke røster som gikk inn for at vi skulle «trekke stigen opp etter oss», si nei til avtale og «ta kampen» om å bevare de eksisterende forholdene. En
vanskelighet var at klubbformannen foretrakk denne linja. Men for de fleste sto det klart at dette var en vei til nederlag, et standpunkt som overvurderte vår egen styrke og undervurderte motparten. Mao ville ha kalt det et venstreavvik. Og noen lavmælte få sto også for det Mao ville ha betegnet som et høyreavvik. De mente at vi bare måtte akseptere at utviklingen gikk som den gjorde, og at vi hadde lite å stille opp. Dette var å overvurdere motpartens styrke og undervurdere våre egne muligheter

Det var om å gjøre å analysere virkeligheten konkret. Hva innebar den teknologiske utviklingen? Hvilke muligheter åpnet den? Hvordan ville den ha artet seg i et fornuftig samfunn, der målet var å tilfredsstille menneskenes behov og ikke å øke profitten til kapitalistene? Hvordan var maktforholdene?
Filmsatsparagrafen og arbeidsrettsdommen var unike betingelser i Norge, vi hadde formelle kort på hånden som ingen av våre utenlandske kolleger. Kunne vi få til en avtale som sikret arbeidsplassene våre? Det ble avgjørende at klubben hadde kamperfaring og gjennom mange år hadde drevet et
avansert arbeid på arbeidsmiljøsida og når det gjaldt dataspørsmål. Første skritt var å skape enhet blant medlemmene om å satse på en avtale. Så kom
arbeidet med å utforme avtalen, der vi tok initiativet og dermed tvang bedriftsledelsen til å diskutere på våre premisser.

Jeg hadde det privilegium å være i ledelsen av denne prosessen, men den var langt fra noe enmanns-show. Vi hadde grupper som diskuterte forskjellige aspekter og utarbeidet forslag. Hele tida forholdt jeg meg til nøkkelpersoner på setteriet, som jeg diskuterte hver ny tanke med. De diskuterte i sin tur med folk rundt seg. Hele denne prosessen var svært lik den Mao beskriver i «Om praksis», og som han sammenfatter i formuleringen «fra massene til massene».

Resultatet var at vi fikk den beste avtalen i Norge, og dermed i verden. Ved å ta utgangspunkt i en konkret analyse av en konkret situasjon, og ved å finslipe analysen i samarbeid mellom ledelse og medlemmer gjennom hele prosessen, greide vi å tvinge historiens lokomotiv til å kjøre litt utafor de gjengse
skinnegangene, og mange folk fikk beholde jobben som ellers hadde måttet slutte.

Fortsatt finnes det typografer i norske aviser. Men det er 20 år siden vi lagde disse avtalene. Verden endrer seg, og kapitalismen presser på for økt profitt. Sannheten er ikke lenger den samme som i 1988. Vi må revidere idéene våre, så de kommer i samsvar med dagens virkelighet. Det er mye færre typografer enn før, men i Aftenposten utvikler de et samarbeid med journalistene som kan skape en ny virkelighet for to grupper som har ligget i strid med hverandre siden 1960-tallet.

Avgjørende for dette resultatet var også klubbens størrelse. Vi var mange nok til å analysere situasjonen allsidig, til å se ulike sider ved problemene etter hvert som de oppsto, til å kunne spille på mange strenger samtidig og skjøtte mange oppgaver på same tid.

Lignende arbeid ble gjort på mange steder i samme periode. Vi var en hel bevegelse som hadde studert Maos filosofiske skrifter og metoder for mobilisering og ledelse. Det resulterte også i videreutvikling av den marxistiske politikken, som i AKPs kvinnepolitikk, slik Kjersti Ericsson formulerer den i boka Søstre, kamerater! Våre kunnskaper var nyttige for mange, slik de for mitt vedkommende gjorde det mulig å lage en teknikkavtale.

Men vi, de revolusjonære i Norge, har større mål enn en teknikkavtale. Vi skal overbevise arbeiderklassen og folket om at det er både nødvendig og mulig å gjøre revolusjon. Sammen må vi bygge det partiet som kan lede revolusjonen. Det krever grundig kunnskap om dem vi skal ha med oss. Hvem er våre venner? Og grundig kunnskap om dem vi har imot oss. Hvem er våre fiender? Vi har alltid vært dårlige på å kjenne kapitalistene og deres folk.

Det krever erfaring og en avansert taktikk. Noe på et helt annet nivå enn denne forsommerens barnslige «griseblodaksjoner» mot SV, som bare har isolert oss fra mulige allierte og økt oppslutningen om våre motstandere – i den grad de overhodet har hatt noen virkning.

Vi trenger en enhetspolitikk av store dimensjoner. Vi må lære oss så mye om de forskjellige klassene og gruppene av folk i det norske samfunnet at vi kan isolere våre motstandere til det ytterste og samle våre venner rundt oss.

Og vi må ha noe å si om det samfunnet vi vil skape, hvordan det er annerledes enn Stalins Sovjet og Maos Kina. Det at sosialismen har gått under i alle de land hvor den har vært forsøkt, må nødvendigvis bety at det har vært feil og mangler i erkjennelsen hos dem som ledet forsøkene. Derfor nytter det ikke å bare terpe på gamle paroler. Vi må vite konkret hva som var feil. Vi må undersøke, vi må tenke, vi må ha med oss mange hoder og mye og allsidig erfaring.

Mao var en av de dyktigste taktikerne historien har sett. Det kunne han bli fordi han hadde et kjempestort parti i ryggen. I 1940 var de 600 000 medlemmer. Det blir mye konkret erfaring!

Men verden har endret seg. Kinas vei til økonomisk makt kan snu opp-ned på mange av våre gamle forestillinger. Teknologien har gitt oss andre virkemidler enn tidligere generasjoner – lettere tilgang til kunnskap, uante muligheter til styring og planlegging, helt andre ressurser i produksjonen av nødvendige materielle goder – men også muligheter til overvåking og kontroll og terror fra makthavernes side som får skrekkvisjonene til forrige århundres
forfattere til å virke som naive barneeventyr.

Miljøet er mer stresset enn noen gang. Klimaet forverres raskt, tropeskogene forsvinner, polisen smelter, arter dør ut i et forrykende tempo.

Det er mye å ta stilling til, mye å finne ut av, mange alvorlige spørsmål som krever konkrete svar. Vi må skaffe oss kunnskap, vi må utforme idéer på basis av denne konkrete kunnskapen, vi må jobbe sammen med å prøve idéene i praksis, så vi kan se om de stemmer. Bare da kan vi bli i stand til å utvikle de nødvendige parolene som kan utløse energien i det norske folket, utvikle en taktikk som skaper en uimotståelig enhet og isolere våre fiender til alle deres forsvarsverker smuldrer som sandslott i ørkenstorm.

De hyperrevolusjonære har ikke sans for dette helt nødvendige arbeidet. De har tenkt ferdig. De følger paroler fra 1902 og 1917.

Det holder ikke. Maos lille essay «Om praksis» oppsummerer erfaringene til hundretusener av kinesiske kommunister. Det er skrevet i 1937, i en virkelighet som ligner svært lite på vår. Det må vi ha i minnet når vi leser. Vi skal ikke bli dogmetro frasemakere, men overta kritisk det som er bra. Vi må lære å lese med fornuft. Da kan det hjelpe oss med å avsløre frasemakeriet, og hjelpe oss i gang med det arbeidet som er så viktig:

Arbeidet med å omdanne vår verden her og nå, i Norge i det 21, århundret. Vi må aller først lære oss å forstå, vi må foreta en konkret analyse av den konkrete virkeligheten. Hvordan skal vi ellers kunne endre verden slik vi ønsker – i praksis?

Du har hørt det før, og kommer til å få høre om det mange flere ganger: Kjøp av såkalte klimakvoter, eller CO2-kvoter, er den mest kostnadseffektive og beste måten å løse klimaproblemet på.
Etter at SV kom i regjering, finnes det nå ikke et eneste parti på Stortinget som ikke omfavner dette virkemiddelet i klimadebatten.
Hva innebærer det å kjøpe en klimakvote?
Bidrar slike kjøp til å løse klimaproblemet?

Erik Martiniussen er frilansjournalist og studerer ved dokumentarfilmlinja i Volda.

 

---

 

For å svare på spørsmålet ingressen, må vi skru klokken tilbake til desember 1997 og klimatoppmøtet i Kyoto. Her var ledere fra alle verdens land samlet for å ferdigforhandle den første klimakonvensjonen noensinne. Hensikten var å få til utslippsreduksjoner som kunne begrense den menneskeskapte
drivhuseffekten. Fra Norge kom miljøvernminister Guro Fjellanger (V), og sjefsforhandler Harald Dovland. Daværende leder i Norges Naturvernforbund, og nåværende statssekretær i Miljøverndepartementet, Heidi Sørensen, var også representert på konferansen.

Debatten raste om hvor strenge krav som skulle stilles til de enkelte land. Ett av hovedspørsmålene var om utviklingsland skulle bli pålagt utslippsreduksjoner. U-landene, med Kina og India i spissen, argumenterte sterkt for at det var de rike landene som historisk sett var ansvarlig for den menneskeskapte drivhuseffekten. Mens i-landene hadde sluppet ut klimagasser i atmosfæren i over hundre år, hadde utslippene fra de voksende økonomiene i den tredje verden først tatt til å øke de siste ti årene. U-landene skulle også ha rett til rask økonomisk utvikling, noe strenge miljøkrav kunne hindre, hevdet de.

Dette var argumenter som de fleste iland, med EU i spissen, var lydhøre for. USA på sin side presset kraftig på for at Kina og India skulle bli pålagt utslippsforpliktelser. Som et kompromiss ble amerikanske forslag om å innføre kvotehandel landene i mellom implementert i avtalen, sammen med den grønne utviklingsmekanismen (CDM). Dette innbar at rike land med store klimagassutslipp, i Kyoto-protokollen, omtalt som annex 1-land, kunne kjøpe seg fri fra utslippsreduksjoner ved å investere i teknologi som fører til utslippsreduksjoner i fattige land, annex 2-land.

Kompromisset førte til en historisk enighet. Avtalen innebar at 37 i-land samlet skulle redusere sine klimagassutslipp med 5,2 prosent i forhold til 1990-nivå frem til perioden 2008–2012. EU skulle redusere sine utslipp med 7 prosent, USA med 8 prosent, og Japan med 6 prosent. Norge fikk lov til å øke sine utslipp med 1 prosent sammenliknet med 1990-nivå. Kompromisset førte til at USA til slutt undertegnet avtalen, men som vi vet, ble den likevel ikke ratifisert av den amerikanske Kongressen.

Heidi Sørensen i Naturvernforbundet var en av dem som var mest skuffet over kompromissene i avtalen. Hun var glad for at landene hadde blitt enige om en avtale, men mente kvotehandelen kunne være med på å uthule resultatet. Fjellanger understreket at Norge ikke ville bruke disse mekanismene, men i hovedsak gjennomføre utslippskutt hjemme.

Norge ivrigst

Ti år seinere er Norge av de ivrigste tilhengerne av såkalt kvotehandel. Så langt har Jens Stoltenberg og hans rød-grønne regjering satt av 4,1 milliarder kroner til slike kjøp. Pengene skal gå til å kjøpe CO2-kvoter fra fattige land, for at Norge skal kunne oppfylle sine Kyoto-forpliktelser. Ifølge Kyoto-avtalen skal Norges klimagassutslipp ikke overstige et årlig gjennomsnitt på 50,5 millioner tonn for perioden 2008–2012. I 2007 lå utslippene våre på 55 millioner tonn, ti prosent over Kyoto-målet, og ifølge regjeringens framskrivninger vil de fortsette å stige.

Hovedårsakene til de voksende utslippene i Norge er gasskraftverkene på Snøhvit, samt en voksende transportsektor (vi kjører stadig mer bil). Dette er faktorer regjeringen mener det er vanskelig å gjøre noe med. Derfor vil den heller kjøpe billige klimakvoter fra fattige land.

Stoltenberg er kanskje den ivrigste tilhengeren av kvotehandel i Norge. Han mener kvotekjøp er den mest kostnadseffektive måten å redusere verdens klimagassutslipp. Norge vil kjøpe hovedandelen av sine kvoter fra fattige land gjennom den grønne utviklingsmekanismen (CDM). Dette er slett ikke uproblematisk, og så langt har regjeringen bare funnet ett prosjekt de er villige til å investere i. Dette er en avtale om å kjøpe en million kvoter fra det kinesiske vannkraftverket Dahuashui i Guizhou provinsen sør i Kina. Dette tilsvarer omtrent de årlige utslippene fra Statoils gasskraftverk på Snøhvit. Kjøpet må godkjennes av FN, og det har enda ikke skjedd. FN må blant annet undersøke om prosjektet er addisjonalt – om prosjektet ikke kunne ha blitt gjennomført uten CDM-penger. Dersom prosjektet uansett hadde blitt bygd, uavhengig av at det ble solgt CDM-kvoter fra det, så vil heller ikke CDM-salget ha noen effekt.

I Morgenbladet har Axel Michaelowa, rådgiver for FN-organet som godkjenner CDM-kvoter, tidligere hevdet at prosjektet slett ikke er addisjonalt. Vannkraftverket bygges nemlig midt i en fjellrik region, Guizhou, i et land med enorm vannkraftutbygging, og umettelig energibehov. Byggingen av kraftverket begynte allerede i 2003, først tre år seinere ble det aktuelt å selge CDM-kvoter fra prosjektet, som dermed ser ut til å være lønnsomt uansett.

Dermed går pengene fra den norske regjeringen rett i lommen på et kinesisk kraftselskap som uansett ville tjent penger. Fra før er det kjent at 30 millioner av de om lag 100 millionene som regjeringen skal betale for kvotene, går i lommen på en mellommann, det Londonbaserte finanshuset Sindicatum, som lever av å kjøpe og videreselge slike kvoter.

Det norske kvotekjøpet fra Kina er bare ett av mange eksempler på at den grønne utviklingsmekanismen (CDM) ikke fungerer. I juni offentliggjorde Cathrine Hagem og Bjart Holtsmark, begge seniorforskere ved Statistisk Sentralbyrå, en artikkel der de hevder at CDM-mekanismen ikke bidrar til å dra u-land inn i forpliktende klimasamarbeid, slik statssekretær Henriette Westhrin har hevdet ovenfor Klassekampen. Tvert i mot mener de at CDM er med på å hindre u-land i å sette tak på sine utslipp, fordi de tjener på å ikke ha det. I tillegg til problemene knyttet til addisjonalitet, viser de til lekkasjeproblemet. Den økende investeringen i vannkraft og annen «grønn» energi fører ikke nødvendigvis til at forurensende energi blir faset ut. Tvert i mot fører den økte tilgangen på energi til lavere energipriser og dermed større samlet energiforbruk. Et nytt vannkraftverk fører derfor ikke nødvendigvis til at et forurensende kullkraftverk blir stengt. I en vekstøkonomi som den Kina og India befinner seg i, kan resultatet like gjerne være at begge kraftverkene går for full maskin.

Kvoter til Kina

To tredeler av alle vannkraftprosjekt i verden som det selges CO2-kvoter fra, kommer fra Kina. Det viser undersøkelser gjennomført av den amerikanske organisasjonen International Rivers Network. Ifølge daglig leder i IRN, Patrick McCullen er det svært lite sannsynlig at noen av dem har noen reell klimaeffekt.

«Med et akselererende kraftforbruk er det store penger å tjene på å bygge ut både store og små kraftverk i Kina,» fortalte McCullen til Klassekampen i sommer. «En eventuell ekstra pengestøtte gjennom salg av CDM-kvoter fra prosjektene vil bare gi utbyggeren en ekstra gevinst,» sa han. Han mener det trengs en kraftig innskjerpelse av regelverket for godkjenning av CDM-kvoter. Ingen kullkraftverk er så langt revet ned som følge av at nye vannkraftverk har blitt bygd i Kina.

At en vannkraftutbygging godkjennes av FN som et CDM-prosjekt er slett ingen garanti for at det fører til reelle utslippsreduksjoner. Problemene med addisjonalitet og lekkasjer er like reelle for godkjente som ikke godkjente prosjekt. En undersøkelse gjennomført av FN ekspert Axel Michaelowa viste i 2007 at over 20 prosent av prosjektene det ble solgt kvoter fra, ikke var additative. Hagem i SSB uttrykker det til Klassekampen på denne måten:

«Summen av CDM-tiltak i fattige land er økte globale utslipp.» Hun mener effekten av ethvert CDM-tiltak er svært uviss. Det samme sier McCullen i IRN i samme artikkel: «Kvotekjøp i utlandet har systematisk vist seg å føre til økte globale klimagassutslipp, framfor lavere utslipp.» Andre undersøkelser har vist at prosjektene heller ikke har hatt noen særlig betydning for teknologioverføring til fattige land.

En skulle tro at disse funnene ville ha innvirkning på regjeringens politikk. Det har de så langt ikke hatt. Til tross for økende kritikk mot CDM har regjeringen vært langt mer opptatt av å kjøpe CDM framfor kvoter på det europeiske kvotemarkedet. Statssekretær Henriette Westhrin (SV) hevder regjeringen gjør dette for få u-landene med i Kyoto-avtalen. Det høres jo ut som en idealistisk begrunnelse, men med alle de hull som nå er funnet i CDM-markedet, er det fristende å også lete etter andre årsaksforklaringer.

EU-kvotene dyrere

En enkel forklaring kan være at CDM-kvotene selges til nesten det halve av hva EUkvotene selges for. Dermed sparer Norge store penger på å kjøpe kvoter i fattige land, framfor å kjøpe kvotene av EU-land. Både statsminister Jens Stoltenberg, finansminister Kristin Halvorsen og miljøvernminister Erik Solheim har besøkt Kina for å sikre Norge slike kvotekjøp der. Samtidig er kvotekjøp i Kina med på å rette fokuset vekk fra den hjemlige debatten.

En vesentlig forskjell på EUs kvotemarked og CDM-kvotene er at EU-kvotene kommer fra land som har utslippsforpliktelser. Kjøper Norge en kvote fra Sverige, må Sverige redusere sine utslipp tilsvarende. Slik er det ikke med CDM-systemet. Men selv om EUs kvotemarked kanskje framstår som bedre enn CDM-markedet, er heller ikke dette markedet fritt for problemer. Ett av disse problemene er at en kan importere CDM-kvoter inn på EU-markedet, og
dermed holde prisene på kvotene nede. Norge er et av landene som vurderer en slik strategi. Norge vil faktisk kjøpe så mange CDM-kvoter i fattige land at de årlig kan videreselge 7 millioner kvoter til EU med god fortjeneste, og allikevel, hevdes det, overoppfylle Kyoto. Prisforskjellen gjør at staten årlig kan cashe inn en netto fortjeneste på 800 millioner kroner på salget. Ikke dårlig for et land som slipper ut 10 prosent mer klimagasser enn hva vi er forpliktet til i henhold til Kyoto?

Norge har imidlertid til gode å få innpass på EUs kvotemarked. Årsaken er at regjeringen planla å gi gratis kvoter til norske gasskraftverk, mens annen landbasert industri måtte kjøpe kvoter, noe ESA-domstolen mente var konkurransevridende. Nå må regjeringen utarbeid et nytt forslag til kvotelov før vi igjen kan søke om å tiltre kvotemarkedet i EU.

Den økende drivhuseffekten er uten tvil en av de største utfordringene vi mennesker har stått ovenfor. Jeg vil derfor ikke kategorisk avvise at kvotehandel kan være ett av virkemidlene vi bør ta i bruk for å løse dette problemet. Problemet oppstår når kvotehandelen kommer i veien for alle andre løsninger. Så langt kan det synes som om regjeringen har latt kostnadseffektivitet overskygge den omstilling som er nødvendig for å løse klimaproblemet. Dermed sakker Norge teknologisk akterut i forhold til andre land som satser mer penger på å løse problemer hjemme.

I tillegg trengs det en strengere regulering av kvotemarkedet. Dersom slike løsninger skal fungere, må en bygges opp klare grenser for hva en kan handle og hvor en kan handle. Et nasjonalt kvotemarked vil eksempelvis være langt mer oversiktelig og lettere å sanksjonere enn et globalt marked.

Aller viktigste er det imidlertid å ikke la markedsløsningene blende oss for andre virkemidler. Norge har god tradisjon for å regulere og forby farlige utslipp. Det burde vi også gjøre med store industrielle klimagassutslipp. Dersom det var kvikksølv og ikke CO2 Statoil slapp ut fra Snøhvit, kan jeg garantere at selskapet hadde måttet betale en kraftig bot, da de i fjor brøt utslippstillatelsen med over 100 prosent. Den eneste grunnen jeg kan se til at vi ikke tar i bruk
tilsvarende sanksjonsmidler i klimaspørsmål, er at konsekvensene av slike utslipp framstår som mer abstrakte for oss enn lokal forurensning. Der et kvikksølvutslipp ville ha ført til lokal fiskedød, fører høye europeiske og amerikanske CO2-utslipp til flere hetebølger i India, hyppigere orkaner i Karibien og flere malariatilfeller i Afrika.

Samtidig truer den globale oppvarmingen en rekke plante og dyrearter. Dersom den globale gjennomsnittstemperaturen øker med 1,5 til 2,5 grader, noe FNs klimapanel regner som 90 prosent sannsynlig, vil opptil 30 prosent av artene dø ut. En høyere oppvarming vil gi enda større artsutryddelse og true livsgrunnlaget til mennesker over hele kloden.

Det er en skummel tanke, men dersom det var norske liv som gikk tapt som følge av økt malaria, matmangel og heteslag, framfor afrikanske og indiske, er jeg ganske sikker på at store industrielle CO2-utslipp hadde blitt forbudt. Da hadde vi ikke ventet på at markedsmekanismene snart skulle begynne å fungere.

«Vi sit oss inn i ein «service», namnet på dei små drosjane som er den vanlegaste kollektivtransporten i denne delen av verda. Normalt ville denne korte turen koste oss 5000 libanesiske lire (17 kroner), men sjåføren ristar på hovudet når vi gjer han pengane: «Den høge oljeprisen gjer at det kostar å køyre bil, så de må nok betale meir.» Han er tydeleg frustrert over situasjonen.»
Forfattaren, som er leiar av Palestinakomiteen i Bergen har vært i Libanon, og har skrevet reisebrev.

Magne Hagesæter er sekretær for Raudts bystyregruppe i Bergen og sit i landstyret til Raudt.

 

---

 

Det er vår første dag i Libanon. Vegen i dag går sørover mot ein flyktningleir for å besøke gamle kjenningar. Første punkt på dagsorden er å skaffe oss ei løyve frå myndigheitene for å kome oss inn i leiren. Det skaffa ein seg ved det libanesiske administrasjonskontoret for flyktningleirane i Sør- Libanon, som ligg i Saida. Etter ein rimeleg komfortabel busstur kjem vi fram til det som liknar ein militærbase. Ved det rette kontoret får vi beskjed om at vi skulle hatt med oss passbilete. Engelsken deira er dårleg og arabisken vår ikkje noko særleg betre. Forvirringane er til stades. Etter ein halvtime blir vi vist til den lokale bakaren nokre steinkast ned i gata, der dei kan ta kopi av passa våre. Det heile er ganske forvirrande, men i håp om å sleppe inn i leiren i løpet av denne dagen, unngår vi å stille spørsmål til soldatane. Etter litt utspørjing går prosessen uproblematisk til vi får løyva vår; ein papirlapp på 10 cm med eit nummer og ein dato.

Flyktningleiren ved stranda

Vi viser fram løyva vår, og får passere den libanesiske kontrollposten. Nummeret vårt for dette opphaldet er 145. Alle må gjennom den strenge kontrollposten. Behandlinga er høflig, og det er få spørsmål. Likevel tek det om lag 40 minuttar å passere. Soldatane latar som dei brukar 40 minuttar på å kontrollere oss, men det er openbart mest spel for galleriet. Dei vil gjere seg sjølv viktigare enn dei i verkelegheita er. Denne leiren har vore skåna for
interne kampar og konfrontasjonar med den libanesiske hæren. Men kampane i dei nordlege leirane Nahr Al Bared og Ein el-Hilwe har gjort at tryggleiksrutinane er innskjerpa her og. Kontrollposten, soldatane og dei høge piggtrådgjerdene seier oss mykje om statusen til dei palestinske flyktningane i Libanon.

Vi kjem inn i leiren. Klemmar, helsingar og arabisk kaffi dyngjar ned over oss. Gjestfriheita er stor, som om vi har kome heim til mor etter ei ti år lang reise. Huset vi bur i, er eit simpelt betonghus, med få møblar og lite på veggane, men likevel full av kjerleik. Seinare kjem den tradisjonelle kveldsmaten. Då sit alle vi alle på golvet rundt eit teppe fylt av skålar med mat. Her er olivenolje, zaater, agurk og tomat, oliven, lebana, hummus og store mjuke brød, som vi ville kalla lefser.

Når vi har ete ei stund, går straumen og det blir mørkt i huset. Etter eit minutt kjem stearinlysa på, og stemninga er god igjen. For oss er dette litt uvant, men for dei verkar det som rutine. Om lag kvar sjette time forsvinn straumen, og kjem ikkje attende før etter ein eller to timar. Berre dei som har råd til å kjøpe av reservestraumen eller ha eit eige dieselaggregat på taket, kan sleppe unna rasjoneringa.

Ute i gatene kan ein merka leirens eigen sjarmerande atmosfære. For mange ser tida ut til å stå stille. Folk drikk kaffi, spelar backammon, røykar narghile (vasspipe med epletobakk), eller går for å besøke naboen. Borna er meir livlige og levande. Ein får ikkje gå mange meter før ein får høyre dei ropande orda «ajnabies» (utlendingar) eller «sawra» (ta bilete) før ungane kjem springande i flokkar.

Frå hustaka er det ei fabelaktig utsikt. Men trist er det å kunne feste auga på noko ein ikkje kan nå. I vest ser ein utover det klåre Middelhavet, nordover bustadblokkane til den næraste byen Sour (Tyre), skogområde og libanesiske bustadar i aust. Sørover, dersom horisonten er klår, kan dei skimte dei nordlege grøne fjellknausane i Palestina, som ventar på dei. Som ein trøyst har dei tilgjenge til sjøen og kan kopla av i dei fredelege bølgjene. Men dei veit at denne sjøen ikkje deira.

Med bomberegnet friskt i minne

Vi køyrer sørover langs dei grøne idylliske åsane i Sør-Libanon, passerer små arabiske landsbyar, alle med ein eller to moskear som landsbyens midtpunkt. Dette ville vore ei såkalla «turistperle» hadde det ikkje vore for at området ligg i usikkert terreng, like nord for grensa med Israel. Det israelske
bomberegnet under krigen i 2006 råka for det meste dette området. Det store fleirtalet i området er sjiamuslimar, noko som vil sei at Hizbollah og Amal-rørsla er dei rådande politiske kreftene. Men den «meinige» libanesaren her er korkje politikar eller geriljasoldat; men bonde, handtverkar, butikkeigar eller kremmar.

Vi passerer den vetle landsbyen Sid’in. Her vart fleirparten av husa jamna med jorda under krigen. Etter to år er det framleis små ruinar igjen, men dei fleste har byrja å byggje opp igjen husa sine, ein tilsynelatande tidskrevjande prosess. Vi ser halvferdige grunnmurar og stablar med byggjestein som står og ventar på at det skal kome pengar, som kan løna arbeidarane som kan sette resten av bitane på plass.

Like etter Sid’in kjem vi til landsbyen Qana, kjend for massakrar og bibelske forteljingar. Her skal Jesus Kristus ha utført sine første mirakel, seinare gøymde han seg i ei lita hole her medan nokon var på jakt etter han. På same vis søkte eit par hundre libanesarar tilflukt i ein UNIFIL-base her i 1996, i von om dekning frå israelske bomber. Israelske luftangrep tok då livet av 106 av dei og skadde minst like mange i det dei kalla eit «forsøk på å ta ut Hizbollah-stillingar». I 2006 vart 27 libanesarar slegne av eit israelsk åtak og slakta medan dei låg og sov i sengene sine. Dei fleste kan hugse biletet
av den springande sjukepleiaren med det kritkvite barnet i armane, mellom ruinane til det som ein time før hadde vore eit hus. Det vart for mange eit symbol på Israels umenneskelege handlingar. Dette biletet samt portretta av dei 27 er no støypt fast i eit minnesmerke her i den sorgfulle landsbyen.

Den sørlege forstaden

Vi er tilbake i Beiruts gater, gatene som kan minne om Oslo, Paris eller New York. På somme måtar er byen meir «vestleg» enn vi sjølv er vant med heime. Kapitalismen har fått nærmast fritt spelerom. Langs bilvegane heng ein jungel av reklameplakatar, somme av dei i gigantiske storleikar. Det er mest reklame for sigarettar, parfyme, whisky og designklede. Vi passerer det som er å rekne som verdas dyraste handlegate. Innimellom dei velståande bygningane kan ein stundom sjå gamle, gråe, utskotne hus med ingenting anna enn kulehol igjen. Dei er bevart som minnesmerke, slik at folk aldri skal gløyme borgarkrigens vondaste dagar på 80-talet.

Medan vi sit i ein drosje får vi høyre at prisen har auka, ikkje på grunn av oljemarknaden, men på grunn av skotvekslingane i denne gata berre ein månad før, mellom regjeringsvenlege og opposisjonelle militsar, og at vi no ber sjåføren køyre inn i eit anna utrygt område, det sørlege Beirut. Vi må med andre ord betala eit tryggleiks-tillegg.

Ved hjelp av gode vener kjem vi i kontakt med «motstandstasjonen», Hizbollahs tv-kanal Al-Manar. Etter utfylling av skjema og nøye undersøkingar, seier dei seg villige til å gje oss ei omvisning i det som er Beiruts fattige sjia-dominerte forstad, Dahieh al-Janubiya (den sørlege forstaden). Dahieh er Hizbollahs kanskje viktigaste baseområde i Libanon og leiaren Nasrallah skjular seg vanlegvis i eit av husa i dette området. Under krigen i 2006 vart også dette området hardt råka av dei israelske jagarflya. Ved å samanlikne satellittbilete av Sør-Beirut før og etter krigen syner dei at delar av denne bydelen i praksis har vorte utsletta. Ved innleiinga til krigen slapp israelarane flygeblad i desse gatene om at folk måtte evakuerast frå området, men få hadde reelle mogleikar til å komme seg vekk før bombene byrja å regne. Dei to mennene frå tv-kanalen tar oss rundt i det som framleis kan minne om ei slagmark. Svære krater i bakken, bitar av armeringsmetall som stikk fram med restar etter sprengt betong. Det to år gamle støvet ligg framleis på bakken.

Men omkring ruinane går det og føre seg eit storstilt oppbyggingsarbeid. Folk står i, hamrar stein, køyrer lass med grus og målar opp koordinatane for dei nye bustadane. Eit par av dei er allereie blitt reist blant dei skadeskotne bygningane.

«Der låg hovudkontoret vårt,» seier dei to, og peikar ned på eit enormt hol i bakken. «Vi visste at dette var eit av dei første stadane som kom til å bli åtaka, så vi hadde allereie byrja å flytte tv-utstyret vårt til eit nytt kontor, og byrje like etter å flytte noko av det til eit tredje kontor i tilfelle vi skulle bli råka igjen.» Delar av skiltet til tv-kanalens inngangsparti står igjen som eit slags minnesmerke.

Bustadblokkene i dette området ser alle like ut: gråfarga, med nokre kulehol på eine sida og kanskje eit par graffitiar på andre sida. Slitne bygningar. Kleda som heng til tørk, er fargesprakande i samanlikning og lysar på ein måte opp dei gråe blokkene. På innsida er truleg somme hus meir velståande enn andre, men på utsida ser alle like kummerlege ut.

«890 bustadar oppbygde igjen!,» står det med stolte bokstavar på eit skilt laga av Hizbollahs byggingskomité. Å skaffe tak over hovudet til krigens ofre vart høgaste prioritet for den islamske motstandsrørsla. Vi spør dei kor lang tid dei reknar det vil ta før alle dei huslause frå krigen har fått tak over hovudet. «Det vil ta om lag to år til i dette tempoet,» svarar han, og legg til at problemet er dei libanesiske myndigheitene. «Betongmassane du ser framfor deg er kjøpt
med iranske midlar, ikkje libanesiske.» «Libanon har fått store summar i bistandsmidlar frå vestlege land til dette formålet, men pengane har gått til andre formål.»

Dei to kjentfolka våre får mange helsingar og handtrykk langs etter vegen, og er etter alt å dømma folk som nyt stor respekt i området. Vi passerar Hizbollahs eigen trafikkpoliti, som vi ikkje får lov til å fotografera. Så passerar vi nokre tryggleiksvaktar med maskingevær som tilsynelatande har viktige folk dei passar på. Litt etter litt byrjar vi å forstå at for mange libanesarar fyllar «Guds Parti» grunnleggjande funksjonar som myndigheitene her har forsømt. Rørsla har ikkje berre blitt populære i heimlandet. Ei nyleg meiningsmåling gjort i april dette året visar at Hizbollahs leiar, Hassan Nasrallah, er den mest populære leiaren i den arabiske verda. Det er ein statistikk som er vanskeleg å svelgje for den USA-venlege statsministeren, Faoud Seniora.

Vi traskar vidare, med hovudet fullt av nye inntrykk. Så spør den yngste av dei to om vi følgde med på EM-fotballkampen i går. Eit uventa spørsmål, tykkjer eg, som lærer at til og med folk i Hizbollah kan vere interessert i europeisk fotball. Denne karen er stor fan av det spanske landslaget, som han meiner kjem til å vinne. Sjølv har eg tru på Russland og slik startar ein lengre samtale, på vekselvis arabisk-engelsk, om hyggelegare ting enn krig og øydelegging.

På vent i Burj

Eit par steinkast bortafor Dahiet ligg Burj Al Barajneh, eit nabolag der det i 1948 vart oppretta ein palestinsk flyktningleir som fekk same namn. Nabolaget har dei siste åra blitt meir og meir kummerlig og fått status som eit av Beiruts slumområde. Likevel er det kontrastfylt å kome inn i sjølve leiren frå ei gate i Beirut. Det er truleg ei verd som få libanesarar har sett, sjølv om den ligg i bakgarden deira. Inni leiren får vi ei omvisning av ein representant frå velferdskomiteen eit Atfal Assumoud (Bornas urokkelege hus).

Om vi samanliknar med det vi har sett i andre flyktningleirar, er forholda vondare her; husa er tettare, gatene trongare, meir støv og søppel i gatene og tilsynelatande lågare levekår. Det som raskt fangar merksemda vår, er dei mange tusen tynne leidningane som henger imellom husa. Ved første augekast kan det virke som gammal festdekorasjon, men det visar seg å vere straumnettet til leiren. Vi vert forklart at dei vetle sikringsboksane ofte vert overbelasta og sprengt slik at straumen forsvinn. Fleire liv har visst nok gått tapt ved uforsiktig kontakt med straumleidningane. Vi finn knapt ein vegg utan kulehol i. Dei er blitt ein del av eksteriøret til betongbygningane. Dei fleste av dei vart laga i 1982, under den vonde omleiringa av den israelske hæren og deira libanesiske allierte, falangistane.

Mellom dei tette, høge betonghusa, glimtar sollyset fram i nokre sekund medan vi går bortover i leiren. Dei mellom 10 og 20 tusen flyktningane (det fins ikkje nøyaktige tal) har om lag ein kvadratkilometer å bu på. Leirane kan som kjent ikkje utvidast i areal, så dei nye generasjonane må forsøke så godt dei kan å byggje i høgda. Medan vi går vidare innover, ser vi brått eit svært bilete av geriljaleiaren Ahmad Jibril hengane framfor oss mellom to bygningar. Eg som har eit fotoapparat i hendene får ei åtvaring hjå omvisaren: «Eg kan hamne i trøbbel om du fotograferar i dette området». «Vi er i eit politisk område,» som han kallar det. Med andre ord i området der dei militante gruppene held til. Dei er «paranoide» med gode grunnar: israelsk og amerikansk etterretning er tungt inne i Libanon, også i leirane. Når dei får henta inn nok informasjon, går ei ny bombe av. Ute i Beiruts gater heng store minneplakatar med bilete av Hizbollahs tidlegare militære leiar, Imad Mughaniyah, som ei påminning om dette. Han vart likvidert med ei bilbombe i Damaskus denne
vinteren, av det israelske Mossad.

Alvoret frå dei triste tilhøva i leiren festa seg i medvitet vårt. Men ute i Libanons gater er det nok av ting som stel merksemda vår. Ein stor plakat – eit vegkryss med bilete av Bush, Rice, Olmert og Sarkozy med tittel «Blodsugarane» – gjer oss eit godt smil om munnen som varar ut dagen.

Vi køyrer så på veg ut av Beirut og det stormfulle landet, austover mot Syria. Vi får då auge på den gigantiske Mdairej-brua, ei av dei høgaste bruene i denne regionen, verkeleg ein av stoltheitene til det libanesiske folket. Dessverre knust og øydelagt under krigen. Men i den augeblinken vi passerar, arbeidar svære kranar med å løfte dei siste betongbetane på plass for å reparere skadane. Det er eit vakkert åsyn, som gjer eit aldri så lite von om betre dagar i Libanon.

 

Richard Florida er et fenomen i vår tids nyliberale, postmodernistiske epoke. Blant annet i boka The Rise of the Creative Class (1) har han framsatt noen «teorier» om den kreative klasses framvekst og betydning for bysamfunnet, og har, i beste amerikansk markedsføringstradisjon, greid å selge dette til deler av den vestlige verdens elite.
Fordi Florida synes å ha gjennomslag i visse kulturbærende sjikt i offentligheten, er det grunn til å ta fenomenet litt alvorlig. Men bare derfor. Floridas økonomiske teorier er tynt begrunnet og hans klassebegrep holder ikke vann. Det eksisterer derfor ikke noe grunnlag for en konstruktiv kritikk eller diskurs.
Det er fenomenet som er grunnlaget for min artikkel, særlig fordi jeg med stigende undring ser hvordan personer med antatt utsagnsrett utroper Florida til en av vår tids store byguruer.

Øystein Grønning er arkitekt og urbanist med mer enn 30 års erfaring fra arbeid i Norge og Midt-Østen. Han er sensor i urbanisme ved Arkitektur og designhøgskolen i Oslo og i bærekraftig byutvikling ved NTNU, har vært rådgiver i planlegging for det palestinske Ministry of Planning, og med i PLOs tenketank Negotiations Support Unit på Jerusalem-spørsmålet. Han er fast bidragsyter til Klassekampens I DAG-spalte. Grønning driver eget firma i Oslo.

 

---

 

Jeg har tre tema i denne artikkelen. Det første er Floridas klassebegrep knyttet til hans påstand om en ny kreativ klasse. Som punkt nummer to kommer jeg inn på det kreative, og kultur, som endrings- og vekstimpuls i byutviklingen. I det tredje kommenterer jeg Florida-fenomenet i lys av tendenser innenfor maktposisjoneringen i dagens samfunn. Til slutt kommer jeg med noen avsluttende oppsummerende advarsler.

En kreativ klasse?

Den kreative klasse er i følge forfatteren sjøl ikke en klasse i klassisk økonomisk-marxistisk forstand. Han baserer sine definisjoner på studier av USAs sysselsettingsstatistikk. Begrepet omfavner altså et sjikt av USAs arbeidsstyrke, sortert etter kriterier for arbeidets innhold. Floridas store «nyvinning» går helt enkelt ut på å påvise at andelen av USAs arbeidsstyrke som er sysselsatt i «kreativ» virksomhet (2) har økt fra 10 % i 1900 til 30 % i 1999, med en brå vekst de siste to tiåra. Av denne utgjør Floridas «Super-Creative Core» (kjerne) ca 12 %, opp fra ca 2,5 % ved forrige århundreskifte. Denne gruppa omfatter folk i vitenskap og ingeniøryrker, data og matematikk, undervisning, kunst og kultur, design og underholdning (!). Florida definerer den kreative klasse som en økonomisk klasse med fokus på deres sosiale, kulturelle og livsstilsvalg. Den består av folk som øker økonomisk verdi gjennom deres kreativitet. Klassens eiendom er ikke håndfast, fordi den er i deres hode, skriver Florida.

Dette er jo det reineste tøv! Hva skiller hodet fra hendene? Arbeiderklassens har alltid solgt arbeidskraft. Florida framfører ikke noe som helst som skiller den kreative klassen fra arbeidstakere generelt. På toppen av dette omtaler han to andre «klasser», nemlig arbeiderklassen (forstått som industriarbeidere) og «serviceklassen» , som favner alt fra transport til reinhold, restaurant, helse/sosial og lavstatus kontorarbeid. Den siste er blitt den langt største, med 43 % av arbeidsstyrken, mens «arbeiderklassen» har sunket til 25 %. Landbruksklassen er nær null, sannsynligvis fordi statistikken ikke fanger de mange illegale innvandrerne som høster frukt og grønnsaker i USA.

Florida begynte å fatte interesse for det kreative feltet da industribyen Pittsburg hyra ham til å hjelpe til med å holde på og tiltrekke mer utdannete arbeidstakere og high-tech-bedrifter. Han registrerte at under den heftigste IT-bobla midt på 1990-tallet virket det som «kule» byer trakk mange av de hotteste nye teknologifirmaene. Det ga grunnlag for spekulasjoner om betydningen av livsstilsvalg for en ny generasjon arbeidstakere. I 1998 traff han Gary Gates, som undesøkte homsesamfunnene basert på folketellingenes oppgaver over sammekjønnhusholdninger. Gates liste over USAs mest homovennlige byer falt sammen med Floridas liste over hippe high-techsentre. Sammenholdt med oppgaver over konsentrasjon av kunnskapsarbeidere, ingeniører, professorer, tenketanker, kunstutøvere etc framsto for Florida et mønster.

Florida omgår klassebegrepet med forbløffende lemfeldighet og lite dybde. Som en rak kontrast er det fristende å nevne en annen «guru» fra USA, statsviteren Marshall Berman, som i skrift og tale minner om at lite er forandret siden Det kommunistiske manifestet når det gjelder folks grunnleggende forhold til produksjonen. Det er innholdet i arbeidsoppgavene som er annerledes i dag enn den gang. (3) Floridas «kreative klasse»
virker mer som en feiende overskrift enn en økonomisk kategori. Derfor bør vi ikke dvele ved den, men snarere se på hva fenomenet Florida kan fortelle oss.

Kreativitet som vekstdriver

I funnet av statistiske sammenfall mellom høyteknologer og homser foretok Florida i følge økonomijournalisten Steven Malanga to tvilsomme logiske sprang. For det første antok han at noe forbinder de statistiske livsstilsindeksene med økonomisk vekst. Dernest trekker ha slutninger om hva det er ved de byene der en finner sammenfallet, som bidrar til denne veksten. (4) Han konkluderer at det skyldes byenes toleranse, mangfold og åpenhet mot kreativitet. Han går sågar videre og utvikler en kreativitetsindeks over byer i USA. Og hvem vil vel ikke være på en sånn, i hvert fall så lenge du er i toppen? Her blir det kommersielle potensialet i Floridas «spin» nesten uimotståelig for politikere, byråkrater og andre med behov for eksponering.

Kultur, dere, tenk! Nå får vi vel i soberhetens navn minne om at koplingen mellom kultur og kapital her i Europa har vært forsøkt solgt som en vidundermedisin for fallerte byer og regioner i hvert fall i de siste 15 åra. Den gjensidige betydningen de to har for hverandre, har lenge blitt bejublet. Jeg har holdt på med dette en stund, og har gjort meg mine tanker. Før Norsk Planmøte høsten 2004, der kultur var hovedtema, tok jeg kontakt med Architectural Laboratory i London, som har arbeidet seriøst innafor feltet. De bekrefta at de ikke kjente til noen eksempler der byer opplevde økonomisk
framgang etter kultursatsningen, men at det snarere var en slags alles kamp mot alle for å sikre offentlige overføringer fra den samme kilden.

Litt enkelt sagt: framgangsrik økonomi gir befolkningsvekst, som gir grunnlag for mer kultur. Vi har få om noen holdepunkt for det motsatte. Det er ikke dermed sagt at kultursatsing er galt, men det bør vel være grunna på kulturens egen verdi og betydning.

Malanga knekker Floridas forehavende ettertrykkelig i sin artikkel. Han påpeker at flere av de hippeste byene slett ikke gjør det godt økonomisk, og at mange av de byene som skårer dårligst på Floridas indeks, faktisk opplever sterk vekst. Det gjelder for eksempel Detroit og Grand Rapids i bilstaten
Michigan, som har opplevd et veldig fall i bilproduksjonen og er prega av stor ledighet, lave lønner og lave priser.

Det siste stemmer godt med teorier om «kreativ destruksjon», som ble popularisert av den tsjekkisk-østerrikske økonomen Joseph Schumpeter, og som beskriver den transformasjonsprosessen som følger den radikale innovasjonen som inntreffer etter et økonomisk kollaps. (5) Fristillingen av
produksjonsarbeidere og ingeniører etter konkursbølger fører til et oppkomme av nye ideer og initiativ, som gir rom for etablering av ny lønnsom virksomhet og sterk vekst. Men jeg har vel lita tru på at byer vil gå inn for konkursras som metode for å fremme kreativitet.

Dette er interessant. Det Florida omgår, er det kjente fenomen at de kreative utgruppene, enten det er nerdene som starter med tomme hender i et bakgårdslokale eller et garasjeband eller kunstnere som trekkes mot utrangert næringseiendom, så er det faktisk det uplanlagte, det fallerte, det definitivt uhippe, som gir rammevilkår for det nye. Hvis en skulle gi byer som nå skriker etter floridanske oppskrifter et virkelig godt råd for å fremme kreativ virksomhet, måtte det være at de snarest bør skaffe seg en slum dersom de ikke allerede har en. Jeg har sjøl gjort det i foredrag og forelesninger. Det gir ikke anerkjennelse blant beslutningstakere og byråkrater. Elitens dilemma er jo at mens kreativiteten trivs best der eiendom
er billig og kostnadene lave, er deres mål å kapitalisere på verdiøkningen. Florida er en av det nyliberale regimets fremste proponenter, men ignorerer en viktig del av kapitalismens romlig-økonomiske dynamikk.

Og hva er det Florida baserer sine antakelser på? Jo, det er statistikk fra 1990-tallet, den tida da IT-bobla blåste seg stor og enhver middels geek kunne bli rik på å selge seg ut av firmaer som ikke hadde substans. Slutninger trekkes på materiale som avsluttes før bobla sprakk tidlig på 2000-tallet. Bare her burde jo en middels samfunnsorientert observatør ane uråd.

Det mest forstemmende ved Floridas ordrike utlegninger er kanskje de ufattelige banalitetene vi presenteres for, som om noe ved byen som fenomen var helt nytt. Byer må bli innovasjonssentre for å lykkes, for eksempel. Byer var alltid det, fra de aller første, der håndverksvirksomheten, servering og handel utviklet seg ved havn og vadested, til de store moderne byene som samlet veldige mengder folk ved framveksten av produksjonen. At folk liker å
samles i grupper med like karakteristika. At vi trenger gode samlingspunkt. Dette fant jo grekerne ut for noen tusen år siden, og kalte den agora.

Kreativiteten som sjølbilde

Det er så lite nytt her at en forbløffes. Det mest forbløffende er likevel etter min mening Floridas gjennomslag i visse politiske miljø og hos aktører som vil «sette agendaen» .

Hans tanker synes å gå rett hjem hos viktige sjikt innen lokal politikkutforming og byråkrati, visse typer aktivistmiljø, og selvsagt reklamebransjen. I oppskriften på suksess ligger store offentlige initiativ og økte offentlige utgifter. Dette styrker politikerklassens posisjon i egne øyne, bekrefter deres aktualitet og berettigelse, og styrker den økonomiske posisjonen til stadig flere offentlige byråkrater (ei gruppe som har opplevd eventyrlig vekst under den nyliberale epokens kolossale byråkratisering). Det gir også oppdrag til konsulenter som kan drive prosessene. Jeg trur vi gjør klokt i ikke å undervurdere hvor mye saft som kan skvises ut av denne sitronen før sjøl de mest tåkete ser at keiseren ikke har noen klær.

Jeg skulle ønske Forida bare forsvant, skriver en oppgitt deltaker på en chatteside i Canada, etter at Toronto har henta Florida for å sminke byen. For i sin seineste bok gir Florida råd om hvor «du» bør velge å leve og bo. (6) Her kommer den forutsigbare oppfølgeren med oppskriftene. Dette minner en gammal ringrev om den danske arkitekten Jan Gehls Livet mellom husene fra 1971, som utviklet seg til å bli en statisk oppskrift på bykomposisjon etter at Gehl først pekte på en del observerbare forhold om hvordan den fysisk-romlige byen fungerte. Fremdeles reiser Gehl rundt og gir råd om hva som bør gjøres i dag, basert på ideal fra sein-1800-tallets strengt spekulasjonsdrevne bybygging, men uten å forstå produksjonsforholdas betydning for byens arkitektoniske utvikling.

På 1990-tallet skulle vi alle ha New Public Management og forhandlingsplanlegging. Så skulle Governance frelse byene. Det mest irriterende er at vi blir tvunget til å forholde oss til en masse forbigående vås som tar tid og oppmerksomhet fra viktige saker. Nå skal vi altså strekke oss etter de kreative. Som en representant for kjernegruppa i denne kategorien skulle jeg ønske vi slapp. Det er mye viktigere å finne ut hva byen vi bor i virkelig er god på, hva historien forteller oss om hva vi faktisk kan, og legge forholda til rette for videre utvikling, alt mens vi selvsagt skal ivareta hensynet til kulturen, særlig den som er prega av deltaking.

Den kreative klasse er et narsissistisk prosjekt. En del av de såkalte kreative miljøene er etter min mening prega av en sjølforherligende konformitet som ikke akkurat borger for nyvinning. Min yrkesgruppe er så visst ikke unntatt, tvert om. Dette er en politikk skåret for det nyliberale rom. Den nylig avgåtte Unge Høyre-lederen Torbjørn Røe Isaksen viser til Florida på sin bloggside. Venstres Ola Elvestuen, leder av byuviklingskomiteen i Oslo og nyvalgt nestleder i partiet, ga meget klare floridanske føringer i sin tale til Norsk Planmøte i Oslo i 2006.

Advarselen som kreativ nødvendighet

Av uklare grunner virker det som om Florida også evner å forføre folk med tilhold på venstresida, selv om jeg ikke synes tendensen er tydelig. Det kan ha en sammenheng med at hans ideologi gir økning i offentlige budsjett på området kultur. I USA regnes Florida som en liberaler og New Age-proponent, noe som der i gården anses som «venstre» . Men det er ingen verdens grunn til å bomme så totalt på fenomenet. Florida forherliger god gammaldags self-made kapitalisme. Og det er ikke sikkert at det er så dumt. Kreative mennesker er ustoppelige når det gjelder å starte virksomhet som bringer arbeid og verdi til samfunnet. Vi gjør klokt i å legge til rette for slikt. Florida får derimot et problem med alt som ikke nevnes i dansen rundt
den kreative gullkalven.

Den kreative klassen er et eliteprosjekt. Dersom byene nå skal legge opp til Floridas løp, må vi forvente en forskyvning av offentlig ressursbruk mot å tekkes grupper som har det bra framfor tiltak som sikrer minimum. Eliteprosjektene er i sitt vesen eksklusive, og kan ikke forventes å fremme kreativitet, snarere konform selvfornøydhet.

Det teoretiske grunnlaget for kreativ klassespinnet er IT-bobla, noe som i seg sjøl kvalifiserer til kategoriene utdatert og patetisk. Det denne teorien lærer oss er noe om amerikanernes ustoppelige evne til å produsere og kolportere spin, og slippe unna med det (så lenge det varer). At noe kjøper dette, er ikke så overraskende. Forfengelighetens marked funker. Vi andre kan koste på oss en god latter.

Det er lett å raljere over Floridas kreative klasse. Fraværet av klassebegrep og klasseforståelse er typisk for kultureliten, som ikke kan fordra å bli konfrontert med slike ubehageligheter. Florida stryker eliten med håra. Han tilbyr atspredelse for de egenrådig glemsomme og framfører sine glatte
åndløsheter om å legge forholda til rette for de vellykte i den økonomiske vekstens tjeneste.

Som en deltaker i en av chattegruppene sier det:

«Så bekvemt å ignorere den blodstenkte politiske misere og urettferdighet som veksten i siste instans er basert på. Hvor fri hans «akademiske» flokk er fra å ta for seg disse sakene, som stille skriker på vår oppmerksomhet. Så ubekvemt for ham og hans privilegerte følge at de IT-folkene han idoliserer, lager software for bedre å skvise pengene fra folk, styre bomber mot landsbyer, eller forfølge politiske dissentere. Så ufint å peke på at mesteparten av high-tech-veksten springer ut av militærbudsjettene.»

Skal vi være kreative, bør vi i det minste peke på slike sammenhenger. Det handler om anstendighet og redelighet. Anse dere som advart.

Noter:

1) Richard Florida, The Rise Of The Creative Class And How It’s Transforming Work, Leisure, Community and Everyday Life, Basic Books 2002
2) Basert på «standard sysselsettingsklassifikasjoner » fra USAs folketellinger
3) Dette har Berman gjort flere ganger i foredrag i Oslo, se også hans bok All That Is Solid Melts into Air. The Experience of Modernity, Penguin Books (tittelen er et sitat fra Manifestet)
4) Steven Malanga, «The Curse of the Crative Class» i kvartalstidsskriftet City Journal vinteren 2004. Malanga er redaktør med hovedfag i engelsk
litteratur.
5) Joseph Schumpeter, «Capitalism, Socialism and Democracy» 194 2
6) Who’s Your City? How the Creative Economy is Making Where to Live The Most Important Decision
of Your Life, Basic Books 2008

 

Richard Florida

«Den amerikanske forfatteren og foredragsholderen professor Richard Florida er en av verdens fremste forskere og forelesere på emnet regional utvikling og verdiskapning.

Hans forskning og publikasjoner har satt dagsorden for en global samtale om kreativitetens kraft og kultursektorens betydning for by- og regionalutvikling.
Torsdag 18. september 2008 kommer han til Norge for første gang. Da vil økonomiprofessoren være hovedforedragsholder på en regional næringskonferanse i Larvik. Innovasjon Norge er medarrangør av konferansen hvor det ventes mer enn 1000 deltakere.

Floridas forskning

Richard Floridas forskning tar utgangspunkt i studier av amerikanske, og etter hvert Europeiske byer og regioner som vokser raskt. Hva skyldes veksten? Forskningsresultatene og de teoriene som er utledet av dette har preget en hel vestlig verden og danner utgangspunkt for utvikling av nasjonale, regionale og lokale næringspolitiske strategier over hele Europa. Innovasjon og regional vekst handler først og fremst om å ha den rette befolkningen, sier Florida.. Med boken «The Rise of the Creative Class» (2002) startet Richard Florida en internasjonal debatt om betydningen av å satse på «de rette folkene» framfor «de rette bransjene» . Oppfølgeren «The Flight of the Creative Class» (2005) videreførte og utdypet debatten ytterligere, og i mars i år kom nok en bok som allerede har skapt stor oppmerksomhet: Who’s Your City?»
(Fra Innovasjon Norges nettside)

(For påmelding til konferansen i Larvik, se: www.citisense.no/paamelding/category112.html. Prisnivået illustrerer hvem Florida prater til. Red.)

Med helsereformen av 2002 ble budsjett og regnskapssystem for offentlige velferdsgoder erstattet av forretningsregnskap. Begrunnelsen i helseforetaksproposisjonen viser at de som anbefalte det, ikke engang kjente til det systemet som tidligere ble brukt.
Begrunnelsen for å velge forretningsregnskapet synes å være en tro på at det da blir enklere å vise hva helsetjenestene koster, og det blir lettere å finansiere vedlikehold av bygninger og nye investeringer.

Bjarne Jensen er professor ved Høgskolen i Hedmark, avd. Rena.

 

---

1. Helsereformen i 2002

 

Helsereformen i 2002 bestod av tre hovedgrep:
– Fylkeskommunene ble fratatt ansvaret for å drive sykehus og andre spesialisthelsetjenester.
– Ansvaret ble overført til fem (senere fire) regionhelseforetak organisert etter mal for aksjeselskaper med styrer som skulle representere eier av foretakene og ikke befolkningen, som helsetjenestene skal ytes til.
– Økonomistyringen ble endret fra systemer utviklet for offentlige velferdstjenester til forretningsregnskap etter regnskapslovens bestemmelser.

De fleste tror at hovedideen med reformen var at staten skulle ha ansvaret. Organisasjonsmessig var imidlertid avvikling av direkte folkevalgt styring og innføring av forretningsstyring (New Public Management) det virkelige nye ved helse-reformen.

Målene for reformen var mangesidig. Ved siden av de helsepolitiske mål var det viktig å oppnå bedre økonomisk styring enn det fylkeskommunene hadde maktet. Det var misnøye med det som ble oppfattet som fylkeskommunalt «økonomimas». Fra ulike hold ble hevdet at fylkeskommunen ikke drev sine helsetjenester effektivt nok; jfr blant annet klager på ventelister, manglende samarbeid mellom fylkeskommunene og korridorpasienter. En må kunne anta at nettopp ønsket om å rydde opp i slike forhold gjorde at forretningsmodellen ble valgt.

2. Har reformen gitt bedre styring?

Reformen har på disse områdene ikke gitt de resultater som politiske og administrative arkitekter håpet. Fra 2002 til 2006 har helseforetakene opparbeidet økonomiske underskudd på 18 milliarder kroner. I 2007 fortsatte underskuddene, og slik ser det også ut for 2008. Statens Beregningsutvalg for Spesialisthelsetjenesten framstiller sektoren som et konkursbo.

Administrative skandaler har stått i kø. Den siste – med uklarhetene om bygging av pasienthotell ved Radiumhospitalet – har vi alle klart i minnet. Feilkoding av operasjoner for å få høyere inntekter var ille. Verre er det om pasientene også skulle få behandling ut fra det som er økonomisk mest lønnsomt for foretaket og ikke den som dekker pasientens behov best.

Styremedlemmer og administrative ledere fjernes jevnlig i full offentlighet. Lokalbefolkning og interessegrupper frykter stadig at deres helsetjenester legges ned. Ansatte frykter sine arbeidsplasser og sitt arbeidsmiljø.

En undersøkelse gjennomført av SINTEF viser at 49 prosent av sykehuslegene mener at sykehusreformen stort sett har hatt negative effekter for sykehusene. Bare 18 prosent mener at effektene stort sett er positive.

Selv om det også er positive vurderinger i evalueringer – blant annet Forskningsrådets evaluering – er det et klart behov for å se nærmere på hvordan denne store helsereformen kan komme over i et bedre spor. Derfor bør vår nye helseministers initiativ til en utredning av dette hilses velkommen.

3. Har Norge høyere helseutgifter enn andre land?

Helsesektorens ressursbehov ut fra medisinske muligheter, behov og ønsker vil alltid overstige de økonomiske rammer som er mulige. Derfor blir de to avgjørende økonomiske spørsmål:

– Hvor mye ressurser skal vi ta oss råd til å bruke på felles helsetjenester?

– Hvordan skal vi styre disse ressursene slik at vi får best og mest «helse» for pengene?

Jevnlig hevdes at Norge har uforholdsmessig høye utgifter til helsetjenester. Statistikk fra OECD viser at land bruker mer på helsetjenester og de koster mer dess høyere landets inntektsnivå er. I forhold til inntekts- og kostnadsnivå er Norges bruk av ressurser på helsetjenester normalt. Av OECD-landene bruker USA med sitt private helsevesen mest. Norge ligger på nivå med Sveits. Enkelte økonomers påstand om at vi bruker mer på helsetjenester enn andre land, er misvisende hensyn tatt til inntektsnivå.

Sykehusreformen ble imidlertid en dyr affære. Det siste normalår før reformen (2000) utgjorde de offentlige utgifter til helsetjenester i Norge 95 milliarder kroner eller 8,5 prosent av Fastlandsnorges BNP. Det første normalår etter reformen (2003) var disse utgiftene økt til 122 milliarder eller 9,6 prosent av BNP. Selvsagt er det flere årsaker til denne voldsomme økningen. Men at helsereformen var en av hovedårsakene, er hevet over tvil. Spørsmålet er om utgiftsøkningen reformen utløste, virkelig ga bedre helsetilbud.

Etter 2003 er imidlertid veksten i offentlige helseutgifter i Norge relativt beskjeden. Mens veksten i Fastlandsnorges BNP hvert år har vært mellom 4 og 6 prosent, veksten i privat forbruk mellom 5 og 6 prosent så har veksten i de offentlige helseutgifter bare vært mellom 2 og 3 prosent. Mao. halvparten målt i faste priser. Dette er offisielle tall fra Statistisk Sentralbyrå. At det da ikke blir samsvar mellom på den ene side det helsetjenestene koster med ny struktur, høyere kostnadsnivå og økte behov, og på den annen side de inntekter staten stiller til disposisjon, burde ikke overraske.

4. Hva er problemet med den nye styringsmodellen?

Siden det alltid vil være store utfordringer knyttet til økonomien i helsesektoren, er det viktig med god organisering og gode styringssystemer. Kombinasjonen forretningsregnskap, foretaksorganisering med styrer etter modell for aksjeselskaper og stykkprisfinansiering har fire viktige effekter:

– Svekker overordnet politisk styring

– Stimulerer til at økonomisk lønnsomhet for det enkelte foretak vektlegges og ikke pasientenes behov

– Bidrar til konkurranse mellom institusjonene i stedet for samarbeid

– Gir mangelfull økonomistyring

Dette står i motsetning til de helsepolitiske mål for reformen – pasienten i sentrum, helhetstenking og bedre politisk styring.

Spesielt merkverdig var det at budsjett og regnskapssystem for offentlige velferdsgoder ble erstattet av forretningsregnskap. Begrunnelsen i helseforetaksproposisjonen viser at de som anbefalte det, ikke engang kjente til det system som tidligere ble brukt. Det skal jeg komme tilbake til.
Begrunnelsen for å velge forretningsregnskapet synes å være en tro på at da blir det enklere å vise hva helsetjenestene koster og det blir lettere å finansiere vedlikehold av bygninger og nye investeringer.

Uansett regnskapssystem må det selvsagt særskilte analyser til for å beregne kostnader. Regnskapssystemer utviklet for offentlige velferdsgoder er like gode kilder til kostnadsanalyser som forretningsregnskap. Skal vedlikehold forbedres og investeringer gjennomføres, må det stilles inntekter til
disposisjon. Dette har lite med regnskapssystem å gjøre.

Helsedepartementets ledelse og en av ekspertene på helseøkonomi, som er rådgiver for departementet, hevder at staten yter helseforetakene høyere inntekter fordi de bruker forretningsregnskap. En statssekretær kaller dette avskrivningspenger. Men er det noe fornuft i at vi skal betale mer for helsetjenestene våre fordi det brukes forretningsregnskap? Eller mener de at ved å gå over til forretningsregnskap skal offentlige virksomheter få høyere inntekter? Det betyr i tilfelle at overgang til forretningsregnskap vil øke skattenivået.

5. Nærmere om virkninger av forretningsregnskap

Da forretningsregnskap ble innført, skjedde tre viktige endringer:

– Felles system for budsjett forsvant.

– Beregning og vurdering av investeringer ble erstattet av såkalte kapitalkostnader.

– Resultatbegrepet netto driftsresultat ble erstattet av forretningsmessig overskudd/profitt eller underskudd/tap.

Det nye systemet har ikke opplegg for budsjettering. Dermed blir det ikke utarbeidet budsjettforslag som viser hva det samlet koster å drive sykehusene våre ut fra den struktur og de standardkrav som helseministeren stiller. Det foreligger heller ingen beregninger av konsekvenser bevilgningene vil ha for restrukturering og nedbygging av tilbud. Stortinget vedtar bare en samlet rammebevilgning til regionhelseforetakene, stykkprisrefusjoner og egenandeler. Konsekvenser for våre helsetilbud kommer først fram når det enkelte regionhelseforetak på eget initiativ lager budsjett. Departementet må vente på regnskapsresultatene for å se hvordan det går. At økonomistyringen da ender i tåkeheimen burde ikke overraske.

I stedet for budsjett sender helsestatsråden til hvert regionhelseforetak et bestillingsbrev med krav til hva som skal leveres neste år. Men det inneholder ingen samlet økonomisk vurdering av om de midler som er stilt til disposisjon er tilstrekkelig til å opprettholde alle institusjoner og tjenester. Heller
ikke nasjonal helseplan, som behandles i Stortinget, inneholder konkrete økonomiske vurderinger av om planer, mål og ønsker som der legges fram, er realiserbare innenfor de gjeldene inntektsrammer. Stortinget får seg ikke en gang forelagt et økonomisk investeringsprogram.

I et slikt system vil inntektene som bevilges, nesten uunngåelig bli lavere enn det som kreves for å opprettholde eksisterende virksomhet og dekke nye behov. Derfor vil det legge et sterkt press på foretaksstyrer og administrativ ledelse om å effektivisere og/eller legge ned virksomheter og tjenester. Et visst effektiviseringspress kan sikkert være hensiktsmessig. Men dersom gapet mellom inntekter og utgiftsbehov blir for stort, vil dette utløse en voldsom strukturrasjonalisering uten politiske prioriteringer. Det kan virke som om det er dette vi nå står foran. Det kan se ut som om lokalsykehusene og tilbud til rusomsorg blir de første taperne i dette spillet.

6. Nærmere om departementets begrunnelse for å velge forretningsregnskap

Enda mer merkverdig blir valget av økonomisk styringssystem ut fra begrunnelsen i helseforetaksproposisjonen fra 2002:

«Det er for liten bevissthet om innsatsfaktoren kapital i dag. Det henger både sammen med system for bevilgningsmyndighet og måten dette håndteres på i dagens sykehusregnskap. Kontantprinsippet har bidratt til den lave bevissthet.»

Sykehusenes budsjetter og regnskaper har aldri vært ført etter kontantprinsippet. De som foreskrev det forretningsbaserte system, visste derfor ikke hvilket system som tidligere ble brukt. Det betyr at en kan anta at dette ikke engang ble analysert. Var det gjort, ville ikke feil opplysninger bli gitt i en stortingsproposisjon.

Ingen er vel uenige i at kostnader knyttet til investeringer må hensyntas. Det er imidlertid direkte feil at investeringer, sammenhenger mellom investeringer og driftsutgifter og avskrivninger ikke ble ivaretatt i det systemet sykehusene brukte før reformen.

I det systemet ble driftsutgifter og investeringer vurdert særskilt av de folkevalgte. Virkninger investeringene har i økte eller reduserte driftsutgifter og utgifter til renter og avdrag, var viktig. Til disse formål var årsbudsjett og langtidsbudsjett redskaper. I regnskapene ble også avskrivninger i form av kapitalslit beregnet.

7. Feilt resultatbegrep

Resultatbegrepet i forretningsregnskap er selskapets økonomiske overskudd eller profitt. Kapitalkostnader, herunder avskrivninger, som gir uttrykk for beregnede kostnader ved bruk av kapital, må trekkes fra for å vise forretningsmessige overskudd. For helseforetakene er avskrivningene beregnet til 25
milliarder kroner i perioden 2002–2006. Dette er imidlertid ingen utgift. Bygninger og anlegg er allerede finansiert. Det er bare en beregnet størrelse.

Resultatene i fellesfinansiert, offentlig virksomhet er det som oppnås av velferdseffekter i form av bedre helse og helsetjenester. Resultat i form av forretningsmessig overskudd er uinteressant. Vi driver ikke sykehusene våre for å tjene penger. Økonomisk overskudd kan for eksempel enkelt oppnås
ved å legge ned sykehus og tjenester.

8. Hva bør gjøres organisasjons og styringsmessig?

Uansett organisering og system for økonomistyring vil helsepolitikken kreve vanskelige politiske og faglige avveininger. Jeg tror følgende forhold kan bringe styring og utvikling over i bedre spor:

1) Det forretningsbaserte regnskapssystem som i 2002 erstattet systemene utviklet for god offentlig tjenesteproduksjon, er uegnet som økonomistyringssystem i en fellesfinansiert offentlig helsetjeneste hvor alle skal ha lik tilgang på helsetjenester. Regnskapslovens bestemmelser bør erstattes av budsjett – og regnskapssystem etter de maler kommunene og fylkeskommunene bruker.
2) En mer effektiv helsesektor må baseres på utviklingsmetoder hvor medarbeidernes kunnskaper, motivasjon og engasjement settes i sentrum for omstillingsprosessene. Hittil har endringer og omstillinger bestått i store strukturendringer, endringer styrt fra toppledelsen og eksterne konsulenter uten å involvere og bruke den kompetanse en har i organisasjonene. Dette gir dårlige resultater og svært kostnadskrevende omstillinger.
3) Hvordan samarbeidet mellom kommunenes primære helse- og sosialtjenester og statens spesialisthelsetjenester kan forbedres, er avgjørende for den totale effektiviteten i helsetjenestene.
4) Tiknyttingsformen for sykehusene til staten er hentet fra en rendyrket forretningsmodell hvor styrene i helseforetakene har fått for stor beslutningsmyndighet i forhold til politisk ansvar og beslutninger. Det gjelder særlig spørsmål av overordnet karakter som nedleggelse av helseinstitusjoner, sykehusstruktur og investeringer. Tilknyttingsformer som gir sterkere politisk styring bør vurderes.

Er det jugoslaviske systemet med arbeiderstyrte bedrifter mønsteret for sosialismen i det 21. århundre? Hugo Chavez i Venezuela mener visst det. Peder Martin Lysestøl antydet det samme i Rødt! nr 2A. Og partiet Rødt er visst ikke langt fra å mene det, de heller. Partiet har organisert studier på boka Sosialismen faller ikke ned fra himmelen av Michael Lebowitz (Rødt! nr. 2/2007).
Lebowitz er en pensjonert kanadisk professor som har slått seg ned i Venezuela, og som etter alt å dømme har bidratt vesentlig til å spre ideen om arbeiderstyrte bedrifter som sjølve nøkkelen til å videreutvikle revolusjonen i landet i sosialistisk lei.
Det er særlig kapittel 6 og 7 i boka som utvikler denne ideen.
Jeg kommer tilbake til disse kapitlene til slutt, men først må jeg si litt om det jugoslaviske systemet og om sosialistisk økonomi i sin alminnelighet. (1)

Jugoslavia

Etter at Jugoslavia hadde brutt med Sovjet og Østblokka i 1948, hadde man i 1949–50 behov for å reorganisere økonomien, blant annet for å etablere andre handelspartnere. Man beholdt ettpartistyret (det var kanskje ikke det lureste man kunne beholde), men ville kombinere det med økonomisk demokrati. Derfor blei det opprettet arbeiderråd i alle statsbedrifter. Dette var bare ett av elementene i en mer omfattende reform for å desentralisere makta og gi større sjølstyre til republikkene og kommunene, og dermed til de ulike nasjonale gruppene. Kollektiviseringa i landbruket blei reversert, og privat gårdsdrift gjeninnført.

Det var ikke tanken at det skulle bety slutten på sentral planlegging. Sentrale myndigheter beholdt makta over prissetting og kredittvesen. Lønningene var også regulert. Men til tross for tidvis sterk økonomisk vekst oppstod det etter hvert alvorlige økonomiske problemer. Arbeiderrådene hadde klart å bevilge seg sjøl store lønnsøkninger, samtidig med altfor store og ofte feilslåtte investeringer. Prisene kom ut av kontroll, og underskuddet på handelsbalansen økte. I 1965–67 blei dette møtt med en hestekur som IMF ville vært stolt av: En kraftig devaluering av valutaen, et prinsippvedtak om mest mulig markedsøkonomi, 60 % reduksjon i bedriftsskattene, desentralisering av investeringsansvaret til bankvesenet, liberalisering av importen osv. Men det spesielle var at arbeiderrådene blei innført i alle bedrifter og organisasjoner. De fikk større spillerom for å sette egne priser på lønninger, de skulle ha profitt som mål, de kunne beholde eksportinntektene for seg sjøl, hadde full frihet til å ta ut utbytte fra bedriften og bestemme eget lønnsnivå.

En av følgene var arbeidsledighet. Mange Jugoslavia – et tvilsomt forbilde hundre tusener måtte dra utenlands for å finne arbeid. Jugoslavia var et av de første landene etter krigen som eksporterte arbeidskraft i stor stil til resten av Europa. Likevel var mange hundre tusener arbeidsledige igjen i Jugoslavia. En annen følge var inntektsulikhet mellom vellykte og mindre vellykte bedrifter og mellom rike og fattige regioner. «Det viktige er ikke hva du gjør, men hvor du gjør det.» Arbeiderklassen hadde ikke lenger styringa i staten (om den noensinne hadde hatt det). Den var splittet opp i små grupper
av monopolistiske utsugere som dreiv utpresning mot mindre heldige bedrifter, mot kommunen de holdt til i og mot staten. Lebowitz kapittel 6 gir noen eksempler. I tillegg besto den av en større mengde arbeidsledige og utvandrere.

Var det kapitalisme? Nei, ikke riktig, for bedriftene behøvde ikke gå konkurs om de gikk med stadige underskudd. De kunne som regel få nye lån fra bankene eller skattelettelse fra staten, fordi det motsatte ville bety katastrofe for kommunen de lå i, for regionen, for banken og for de politikerne som fungerte som distriktets beskyttere. En slik situasjon kalles «myke budsjettbetingelser». Myke budsjettbetingelser finnes i en viss grad under kapitalismen, men mer utpreget under «sosialisme» av østeuropeisk type. Det sees ofte som en avgjørende grunn til den økonomiske stagnasjonen i de østeuropeiske økonomiene under sovjettida. Moene og Ognedal forteller om et typisk tilfelle: En delegasjon av norske økonomistudenter var på bedriftsbesøk på et jugoslavisk kaffebrenneri i 1984, og fikk et langt foredrag om arbeidernes rett til sjølbestemmelse. For å runde av foredraget foreslo en fra den norske delegasjonen at de kunne få se seg om i produksjonen. Da kom det fram at bedriften hadde stått stille i to måneder av mangel på råstoff. Det hadde det åpenbart ikke vært noen grunn til å nevne. Kanskje det ikke betydde stort heller. (2)

Svakheter

Det er naturligvis sant at en viss form for økonomisk demokrati hører med hvis det skal være snakk om sosialisme, og en kan ikke gi opprettelsen av arbeiderråd på bedriftene skylda for at det endte så galt. Det må likevel være åpenbart at det jugoslaviske systemet hadde innebygde svakheter fra starten. En serie av kriser for systemet førte til behov for nye reformer, som førte lengre og lengre vekk fra arbeiderklassens herredømme. Hvilke svakheter var det?

Var det bruken av markedsmekanismene? Ikke nødvendigvis. Å produsere og fordele hundretusenvis eller millionvis av forbruksvarer etter en sentralstyrt plan er åpenbart en tungrodd og vanskelig oppgave. Bruk av markedspriser til å styre denne oppgava letter problemet vesentlig og frigjør ressurser til større strategiske beslutninger. I prinsippet kan markedsmekanismer også spille en større eller mindre rolle i lønnsfastsettelse og produksjon av innsatsvarer. (3) Uansett vil jo prisen på en mengde varer være bestemt utenfra i en liten og åpen økonomi som den jugoslaviske eller den norske.

I første avsnitt av Kapitalen – de fire kapitlene om varer og penger – viser Marx at et samfunn av like og frie produsenter som eier sine produksjonsmidler og produserer for markedet, inneholder motsigelser som gjør at noen hoper opp rikdom og andre mister sin eiendom, noen blir kreditorer og noen synker ned i gjeld. På slutten av fjerde kapittel møtes pengeeieren og han som ikke lenger har noe annet enn arbeidskrafta si å
selge. De inngår en kontrakt, og scenen er satt for kapitalistisk utbytting. Den enkle vareproduksjonen framskaffer altså de formene som kapitalismen rører seg i, og skaper samtidig til en viss grad de klassene som den består av.

Men må produksjon for markedet gi samme resultat også under sosialismen? Sosialismen er ikke er samfunn av uavhengige produsenter – med mindre man har en proudhonistisk eller anarkistisk forestilling om hva sosialisme er. Sosialisme er arbeiderklassen ved makta. Arbeiderklassen – de
forente produsentene – bruker sin makt til å planlegge i store trekk hvordan samfunnets ressurser (hovedsakelig arbeidskrafta) skal brukes. Om den, innafor en slik ramme, tar markedsmekanismer i bruk til å fordele noen av innsatsfaktorene og produktene i detalj, er det likevel utenkelig at de ikke skal kunne motvirke polariseringstendensene som vareproduksjonen gir opphav til. Det finns lovgivning, det finns skattlegging, det finns tusen andre muligheter for folk til å realisere seg sjøl og for myndighetene til å hjelpe de som kommer uheldig ut.

Først må altså arbeiderklassen miste makta, så kan kapitalistspirene røve til seg produksjonsmidlene og omgjøre dem til kapital (som i Sovjet) eller bruke markedsmulighetene til å omdanne produksjonsmidlene de har ansvar for, til kapital (som i Jugoslavia). Det spesielle med Jugoslavia er måten arbeiderklassen mista makta på: Den blei splitta opp i produksjonskollektiver som bare hadde seg sjøl å ta hensyn til, og som utviklet seg til kapitalister i kamp mot sentralmyndighetene og mot hverandre.

Snarere enn bruken av markedet er det altså desentraliseringen av makt til bedriftsnivået som er svakheten i det jugoslaviske systemet. Desentralisering til lokalsamfunnet som helhet hadde vært en bedre ide, i alle fall når det gjelder bedrifter som produserer for lokale behov. Kommunalt eide sjukehus, skoler, vannverk, elektrisitetsverk, kollektivselskaper, kinoer osv. er jo ting vi har god erfaring med. I alle fall utvikler de seg ikke av egen kraft til monstre som maksimerer profitt gjennom utpresning og gangstermetoder. Bedrifter som produserer for et nasjonalt eller internasjonalt marked må være eid av staten eller tilsvarende nasjonal myndighet (LO?). Dette må gjenspeile seg i styret.

En hovedgrunn til det er problemet med myke budsjettbetingelser. Skal vi unngå store økonomiske problemer, må vi ha effektive bedrifter som tilpasser seg skiftende behov. Det kan av og til bety nedlegginger og store omstruktureringer, som ikke vil la seg gjennomføre hvis en ensidig skal legge de kortsiktige interessene til arbeidsstokken på den enkelte bedrift til grunn. Det betyr ikke at en ikke skal ha arbeiderråd eller bedriftsdemokrati. Men arbeiderklassens interesser som helhet må være styrende, enten det er på lokalsamfunnsnivå eller nasjonalt nivå.

Et siste problem med det jugoslaviske systemet er demokratiet. Ettpartisystemet blir lett et bytte for karrierister. Det utvikler seg en ukultur som ikke kommer til overflata. Viktige diskusjoner og uenigheter kan holdes skjult for arbeiderklassen. I de store jugoslaviske bedriftene var det bare partimedlemmer som i praksis var aktuelle for arbeiderrådet, slik at karrieristene blei partimedlemmer, og interessen hos de andre arbeiderne forsvant. I det hele er det vanskelig å få arbeiderstyrte bedrifter til å fungere hvis bedriftene er for store. Dette er en viktig innvending mot hele systemet, for i de fleste bransjer som produserer fysiske gjenstander (til forskjell fra tjenester) er det stordriftsfordeler, slik at bedriftene ikke kan være for små. (4)

Valget

Det er en motsetning mellom å satse på arbeiderstyrte bedrifter og det å gjøre fagforeningene til et hovedredskap for å utøve arbeiderklassens makt under sosialismen. En må velge det ene eller det andre. Personlig er jeg ikke i tvil om at en modell som gjør fagforeningene til viktige redskaper for arbeiderklassens makt, er å foretrekke. Fagforeningene organiserer alle. De er organisert fra topp til bunn i samfunnet, og kan derfor brukes direkte til å utøve arbeidermakt på nasjonalt nivå og på lokalsamfunnsnivå. Og demokratiet i dem er ikke uforenlige med store bedrifter – tvert imot. I Norge syns jeg en sosialisme der fagbevegelsen spiller en avgjørende rolle er det eneste aktuelle, og finner det underlig at partiet Rødt ser ut til å velge en annen veg. Jeg vil ikke utelukke at arbeiderstyrte bedrifter kan være den riktige modellen i et samfunn som Venezuela, der den organiserte arbeiderklassen har tendert mot å være kontrarevolusjonær, men jeg har vondt for å tru at det kan bli sosialisme av det uten at denne situasjonen endrer seg.

Det bringer meg tilbake til kapittel 6 og 7 i boka til Lebowitz. I kapittel 6 har Lebowitz faktisk en svært kritisk oppsummeringen av erfaringene fra Jugoslavia, med mange av de samme punktene som jeg har trukket fram. Mye må altså gjøres annerledes enn i Jugoslavia. Men det Lebowitz satser på i kapittel 7, er at medlemmene i de arbeiderstyrte kollektivene skal utvikle en høyere bevissthet gjennom kamperfaring under veiledning av den bolivariske grunnlova, slik at de tar hele samfunnets interesser inn over seg når bedriftens planer legges opp. Det blir for idealistisk. Som Moene og
Ognedal sier (side 62): «En bør være skeptisk til å innføre medarbeidereie dersom et godt resultat krever at medarbeiderne opptrer mer uegennyttig og idealistisk enn eksterne eiere. Et godt økonomisk system bør fungere selv når aktørene opptrer egoistisk.»

Det finns en rekke praktiske vurderinger som må gjøres for å få arbeiderstyrte bedrifter til å fungere bedre enn i Jugoslavia. Det kan for eksempel være viktig at de ikke får bedriften gitt opp i hendene, men må betale en andel for å være med, og at bedriften ikke har tilgang til stadig nye «lån» fra det
offentlige. En må ha klare regler for hvem som kan bli med, hvordan man blir medlem, hva som skjer om man melder seg ut, hvordan en skal takle nedskjæringer osv. Ellers vil en liten klikk av de opprinnelige eierne snart ha tatt over butikken og gjort den til sin egen privateiendom. Bedriften bør betale skatt som et konkret uttrykk for solidaritet med de som står utenfor. Boka til Moene og Ognedal har mye verdifullt stoff for de som vil få det beste ut av arbeiderstyrte bedrifter. Lebowitz bryr seg ikke mye om slikt.

Harald Minken 

Fotnoter:

1) Når det gjelder det jugoslaviske systemet, bygger jeg bl.a. på utdrag av Lysestøls bok i Rødts studiemateriale, boka Titokratiet av Jan Otto Johansen (Pax 1967) og en artikkel fra 2003 av Lebowitz, «People and property in the building of communism».
2) K.O. Moene og T. Ognedal (199 0) Marked uten kapitalisme. Ad Notam, Oslo, side 145 .
3) Jeg sier ikke med det at man må bruke markedet. Mange ulike utforminger av planleggingssystemet er sikkert mulige. Planhushållning av W.P. Cockshot og A. Cottrell (Manifest Kulturproduktion, Stockholm 2002) gjør greie for et system som klarer seg helt uten markeder. Mine egne ideer, som gjerne kan være feilaktige, finnes i artikkelen «Planøkonomi i de første åra etter revolusjonen», Røde Fane nr. 4 og 5 1999 .
4) Om stordriftsfordeler, se min artikkel i Materialisten nr. 4/199 3, avsnitt 2.2.

Eg er glad for at åtaket mitt på Kjersti Ericsson har sett i gang eit ordskiftet om den kvinnepolitiske praksisen i og kring partiet Raudt, og om den kvinnepolitiske arven frå ml-rørsla.

Det største mysteriet for meg då eg las teksten «Mary Wollstonecrafts dilemma» (Rødt! 1/07) av Kjersti Ericsson, var korleis ho kunne velja noko so tungt av kristen kvinneleg nestekjærleikssymbolikk som ein institusjon for pleietrengande som symbol på den kommunistiske utopien. Det forundra
meg, saman med vekta på å ikkje «einsidig gå for ein likskapsfeminisme eller ein forskjellsfeminisme». Det forundra meg sidan det når det gjeld feminisme fyrst og fremst må sjåast som ein kritikk av ein «einsidig likskapsfeminisme», den delen av kvinnerørsla som arbeider for fullt samfunnsborgarskap og fridom for kvinner, sidan dei som ville gå for ein einsidig forskjellsfeminisme i norsk ålmente i hovudsak er KrF, som i liten grad vert sett som feministisk.

Det ser for meg ut som om Ericsson med denne teksten vil oppvurdera det tradisjonelt kvinnelege å yta omsorg og å lyda til andre sine behov som eigenskapar som trengst «etter revolusjonen». Det er eit godt poeng, men som feministisk identitetsbygging har teksten alvorlege problem, sidan han ikkje bidreg til å skapa ein identitet som kvinne som kan gjera opprør, men til å skapa ein identitet som kvinne som driv med kvinneting, veldig verdifulle kvinneting: omsorg og å lyda og føla seg fram til andre sine behov. Det er problematisk om det er dette biletet av kvinner som rår i ei revolusjonær rørsle, då vert det ikkje akkurat ei revolusjonær rørsle i kampen for kvinners fridom.

For å forstå dette mysteriet betre gjekk eg attende 20 år og las kanoniserte Søstre, kamerater! som kom ut i 1987. Det eg fann der var noko anna enn Ericsson 2007, sjølv om det òg er mykje som er sams. Det som utgjer sambandet mellom Ericsson 1987 og 2007, er premisset om den kvinnelege kjærleiken eller omsorgsevna, medan det som utgjer skilnaden er fokuset i 1987 på raseriet til dei undertrykte kvinnene og trua på eit snarleg globalt kvinneopprør, noko som er borte i «Mary Wollstonecrafts dilemma». Ein kan jo spekulera på kvifor det er borte, om det er av di det ikkje finst noko kvinneraseri lenger, eller om det er av di det har mindre plass hjå Ericsson.

Om Søstre, kamerater!

No kjem eg ikkje til å yta boka full rettferd, sidan boka i stor grad er ein økonomisk analyse av kvinners plass under kapitalismen, eg fokuserer her på andre sider ved den kvinnepolitiske ideologien som vert presentert, fyrst og fremst på det ein kan kalla sjølve synet på kvinna.

Søstre, kamerater! vart skriven i 1987, medan Ericsson var leiar i AKP. Baksideteksten skildrar prosjektet til boka:

«Det økonomiske systemet som dominerer verden i dag, kapitalismen og imperialismen, er en ulykke for kvinnene. Det suger arbeid og livskraft ut av dem, det binder dem fast i en maktløs posisjon, og det forkrøbler dem som mennesker. Kvinnekampen er en voldsom kraft i kampen for å styrte det nåværende systemet og skape noe nytt og betre. Det er viktig for alle som ønsker å «redde vår jord» – både kvinner og menn – å skjønne dette. Det er viktig å forstå at vi må slåss, og hvordan vi må slåss».

Det som opnar boka og slår an tonen, er diktet «By oss ikkje noe smått» av Kjersti Ericsson sjølv. Diktet fokuserer på den årtusenlange kvinneundertrykkinga, så på den kvinnelege kjærleiken:

 

…
den aldri gjengjeldte
som fikk det for trangt
i en manns bryst
nå gir vi den til hverandre
og til denne jorda
med menneskene som bor her
svarte, hvite, gule, brune
til reinkalvene
ubeskyttet under våryret
til havet som puster så tungt
og til navnløse, usette blomster
djupt i indianernes jungel.

Og det kvinnelege, til no oppdemte raseriet:

 

Søstre, kamerater, kvinner
nå flør sinnet vårt
flør og flør
opp frå det innerste mørket i oss
river med seg den glødende asken
fra alle bålene
river med seg slagene, skrikene
støvletrampene mot hjertet
de utbrukte, ulevde livene uten tall
som det ikke finnes trøst for.

Det er ei medrivande blanding av kjærleik og sinne som kjem fram i diktet (sjølv om det kanskje ikkje talar like sterkt til alle generasjonar kvinner). Kjærleiksoverskotet/kjærleiksevna og raseriet framstår her som noko felleskvinneleg, noko som knyter saman kvinnene i verda og leier til opprør.

Samstundes står diktet i ein viss motsetnad til innleiinga i boka, der me vart tekne med til streik i tinngruvene i Bolivia. Mennene streika, verksemdsleiinga prøvde å få ut mineral til kundane som venta, stoda var spent. Då tok gruvearbeidarkonene saka i eiga hand: dei tok med seg dynamitt og sette seg inn i ein lastebil og sa dei ville tenna på om lastebilen køyrde. Dette kosta kvinnene mykje, dei var vanlegvis heime og passa borna og laga mat. Under aksjonen delte dei seg i vaktskift, slik at dei som var heime passa ungane og laga mat for dei som aksjonerer på lastebilane. Denne historia skulle syna at over heile verda sloss kvinner både mot klasseundertrykking og kjønnsundertrykking, eventuelt at over heile verda sloss kvinner mot kapitalismen samstundes som dei har den sereigne kvinneundertrykkinga å stri med.

Ericsson fortalde òg at det fyrste 8. marstoget i Noreg i moderne tid gjekk i 1971, same år som det fyrste moderne 8. marstoget i Manila på Filippinane. Innleiinga fortalde om «eit gryande kvinnemedvit» som bind oss kvinner saman på tvers av jorda og ulike vilkår og som har vokse i styrke sidan 1971.

Boka argumenterte for at kapitalismen er ei ulukke for kvinnene og utnyttar kvinnene aller mest, så difor må kvinner sloss for å knusa kapitalismen, og dessutan er kvinnekampen «ei voldsom kraft i kampen for å styrte det nåværende systemet og skape noe nytt og betre». Difor, oppfattar eg Ericsson 1987 som, kan ikkje den revolusjonære rørsla klara seg utan kvinnene. Og, underforstår eg, difor bør ml-rørsla gje kvinnesaka plass som ei viktig sak.

I Søstre, kamerater! Må Ericsson ha hatt minst to prosjekt, slik eg ser det: å gje uttrykk for og tolka det globale kvinneraseriet/opprøret, og tolka (og gjerne leia) det i ei revolusjonær retning. Samstundes var eit prosjekt med boka som del av kvinneopprøret i AKP truleg å syna partiet at kvinnesaka er noko ein må ta omsyn til: kvinner er ein del av det revolusjonære potensialet, så å seia, og kan difor ikkje ignorerast om ein vil ha suksess med revolusjonen.

Trass i dette er det ein ganske audmjuk kvinnekamp det vart invitert til i innleiinga i boka. Det kvinnene i Bolivia kjempa mot er kapitalismen, i den kampen gjorde dei rett nok ting som ikkje er forventa av kvinner, samstundes forheldt dei seg til kvinneundertrykkinga og kvinnas plass i familien og
økonomien fyrst og fremst som om det er dei grunnleggjande vilkåra, deira lodd i livet som dei må stri med. Eg vil ikkje underslå motet og opprørsviljen til kvinnene i Bolivia (eg hadde sikkert ikkje våga det same), men som eksempelforteljing når ein vil mana til kamp for kvinners fridom, rettar, økonomiske sjølvstende eller liknande, er det problematisk, sidan desse kvinne nettopp ikkje gjer opprør mot den sereigne kvinneundertrykkinga, men fyrst og fremst mot kapitalistane, i solidaritet med ektemennene sine. Og kva seier ei slik eksempelforteljing til norske, opprørske kvinner? Det er eg ikkje heilt sikker på, men dei to oppmodingane eg les ut av historia er desse: «kast deg inn i kampen mot kapitalismen» men «reflekter over kvinneundertrykkinga».

Difor er det ein tvetydigheit i kvinnekampen Ericsson ville ha oss med på i 1987 som gjer meg usikker på i kva grad det var ein kvinnekamp som kan føra oss veldig langt. Det er ein grei premiss at Kjersti Ericsson meinte at kvinnekampen ikkje må handla einsidig om kvinners frigjering i høve til mannen eller om borgarrettar til kvinner, at han òg må gå til åtak på kapitalismen. Men eg kan ikkje sjå at det at Ericsson samstundes ville adressera kapitalismen, trengde føra med seg ein så audmjuk kamp på kvinners vegne som ho la opp til ved å starta boka nett der ho gjorde.

Likevel ser eg ein kvinneopprørstrong i diktet som opna boka, som eg trur er viktig og naudsynt, sjølv om han i diktet nok vart knytt til «det evig kvinnelege» – som vert uttrykt slik at det dette kvinneopprøret metaforisk består i er:

 

… å vende jorda
med voldsomme spatak
…
å dyrke den
på vårt vis.

Det er ei frisk nyformulering av ein eldgamal mor-jord-symbolikk som er populær mellom anna blant dei livmordyrkande forskjellsfeministar Ericsson nemner i 2007.

Om «Mary Wollstonecrafts dilemma»

Teksten «Mary Wollstonecrafts dilemma» frå 2007 sluttar seg til dei to oppmodingane eg les ut av soga om konene til dei streikande gruvearbeidarane i Bolivia frå søstre, kamerater: «Kast deg inn i kampen mot kapitalismen» og «reflekter over kvinneundertrykkinga». Samstundes er raseriet som var til stades i opningsdiktet (og for so vidt i dynamittaksjonen til dei boliviske kvinnene) i Søstre, kamerater! liten eller ingen grad til stades i «Mary Wollstonecrafts dilemma».

Ericsson presenterer hovudutfordringa i kvinnekampen som eit dilemma som fyrst og fremst krev refleksjon:

«På den ene sida er det slik at å kreve fullverdig samfunnsborgerskap for kvinner innebærer at kvinner må bli som menn, siden den rådende forståelsen av «samfunnsborger» er patriarkalsk og tar utgangspunkt i menns egenskaper, evner og aktiviteter. På en andre sida er det slik at å kreve full samfunnsmessig anerkjennelse av og støtte til kvinners tradisjonelle ansvarsområder, innebærer å dømme kvinner til en samfunnsmessig rolle nettopp som «kvinner», dermed uten fullverdig samfunnsborgerskap.

Kvinner har altså valget mellom å kreve fullt samfunnsborgerskap på bekostning av å bli menn, eller snarere halvgode etterlikninger av menn, eller å kreve anerkjennelse og støtte som kvinner, på bekostning av å ikke bli anerkjent som fulle samfunnsborgere.

Dette dilemmaet kommer til uttrykk i forholdet mellom de to formene for feminisme som vi kaller likhets- og forskjellsfeminisme.»

Ho skriv at det me må gjera med dette dilemmaet i dagens aktuelle kampsaker er å ha to tankar i hovudet på ein gong, medan på lang sikt må me gå til
åtak på tilhøvet mellom produksjon og reproduksjon. Eller for å seia det enkelt: reflekter over kvinneundertrykkinga, kast deg inn i kampen mot kapitalismen.

Slik ser det ut til at Ericsson står støtt planta i si eiga tenkjing frå 1987, bortsett frå at det oppdemte raseriet og trua på snarleg globalt kvinneopprør er borte. Det gjer tankane hennar endå mindre eigna som ideologi for kamp mot kvinneundertrykking.

Eg kan forstå at det er vanskeleg å tru på snarlege globale opprør i dag, men at det kvinneopprørske raseriet er borte i den feministiske tenkjinga til Ericsson, kan ein ikkje skulda på at kvinneopprørsk raseri er noko som ikkje finst hjå dagens kvinner. Dei skriv jo bøker og avisspalter og bloggar om det heile tida! Eg tenkjer av og til på alle dei ulike sure feministbloggane som dukkar opp (som Dagens onde kvinner, Den hårete armhulen, Fjordfitte eller Revolusjonært roteloft (ikkje fullt så sur, kanskje)) som ein slags elektronisk variant av dei mange små kvinnefellesskapgruppene på syttitalet, der kvinner fortalde einannan om all jævlegheita dei opplevde i livet sitt av di dei var kvinner og støtta einannan og politiserte erfaringane. Både dei ulike kvinnegruppene og bloggane ser eg som døme på kvinneleg raseri med feministisk potensiale, organisert i grenselandet mellom det private og det offentlege rommet. Eg meiner at for å byggja ei rørsle som kan verka for kvinnefrigjering, må me gje rom til og byggja vidare på det raseriet, ikkje fjerna det frå utopiane våre.

Og løysinga på mysteriet i innleiinga?: Institusjonen som utopi har mykje felles med, og kanskje utgangspunkt i biletet av (kvinneleg) kjærleik i diktet «By oss ikke noe smått», men reformulert utan det fløande sinnet, utan krav, og dessutan slik at det forsøksvis overskridande «ausa ut den kjærleiken som ikkje vart gjengjeldt av ein mann til kvarandre og denne jorda» no er konvensjonalisert og regulert i form av den omsorgsfulle institusjonen.

Gudrun Kløve Juuhl 

Gudrun Kløve Juuhl krever «ny ideologi, nye ideologar og meir utrivlegheit og uvenskap» i Rødt! nummer 1/08. Hun gjør det i artikkelen «Om feminismen og venstresida» , en kommentar til Kjersti Ericssons artikkel «Mary Wollstonecrafts dilemma» i nummer 1/07.

Oppskriften på mer «utrivlighet og uvenskap» er presist gitt av Gudrun Kløve Juuhl selv, indirekte gjennom slik hun argumenterer i artikkelen. Det er mer tvilsomt om måten hun debatterer på og argumentene hun bruker skaper rom for ny ideologi eller for den saks skyld nye ideologer.

Oppskriften er enkel, den går ut på å feilsitere og trekke deler av en argumentasjon ut av sammenhengen den står i. Forstørre og fordreie den slik at den er god å argumentere mot, og så legge hele breisida til mot den skapte fiendeargumentasjonen. Det er kjent og velbrukt, om du ønsker å vinne en debatt på poeng. Oppskriften er ikke spesielt god om ønsket er videreutvikling av ideologi som styrker kvinnekampen.

Gudrun Kløve Juuhl summerer argumentasjonsrekkene sine mot Kjersti Ericssons artikkel på slutten av artikkelen:

«Heller enn å seia at eigentlig har alle same interesser og det forstår ein berre ein lyttar til einannan, slik Ericsson gjer, bør partiet seia at kvinnefrigjering vil me ha, og det går utover menn, også i arbeidarklassen. Difor kjem det til å vera ein kontinuerlig kamp om kven som skal leggja premissene og korleis, men det er ein konflikt me som parti berre må leve med.» (GKJs kursivering)

Påstanden til Gudrun Kløve Juuhl
– Ericsson skriver at egentlig har alle samme interesser og det forstår en bare en lytter – er ganske overraskende etter å ha lest utgangspunktet for det hele, artikkelen til Kjersti Ericsson i Rødt! nummer 1/07. Tvers igjennom den artikkelen går argumentasjon for det motsatte, både på det generelle planet, med at kapitalismen skaper og gjenskaper både kvinne- og klasseundertrykking
– og menn som undertrykkere, samt at menn som synes som det er greit å være i sine privilegier eller utøve undertrykking, er med på å opprettholde klassesamfunnet:

Eksempel, Kjersti Ericsson skriver: «Når vanlige menn ikke tar opp kampen mot sin egen posisjon som undertrykkende kjønn, svekker de sin egen kamp som undertrykt klasse: De inngår en allianse med sin hovedmotstander, kapitalistene. (…) Menn i arbeiderklassen som synes det er greit at lønns og arbeidsforhold i de store kvinneyrkene er dårligere enn dem de har sjøl, og som ser det som helt naturlig at kona tar hus og omsorgsarbeidet, understøtter altså et system som styrker kapitalistene.» (KEs kursivering)

Men Gudrun Kløve Juuhl har bygd opp en argumentasjon for at Kjersti Ericsson faktisk står for «at egentlig har alle samme interesser og det forstår ein berre ein lytter til einannan». Det er simpelthen uetterrettelig.

Gudrun Kløve Juuhl leter etter et sted i Kjersti Ericssons artikkel hvor påstanden «at egentlig har alle samme interesser – bare en lytter» kan bekreftes. Hun finner det i Kjersti Ericssons utopi. Bakgrunnen er henvisningen til min bok (Horgen, Når språket berører). Boka er en konkret skildring av hvordan det er mulig å lage et språkmiljø for barn med multifunksjonshemming, sammen med teoretiske og faglig begrunnelser for dette. Jeg ble overrasket og faktisk glad – da jeg leste Kjersti Ericssons artikkel i Rødt! nummer 1/07. For meg var det en oppmuntring. Hun hadde lest det viktige budskapet ut av boka. Jeg er så privilegert at jeg jobber med et område som – slik jeg ser det – har potensial til å skape både en bedre skole og et bedre samfunn. Jeg gjør det som statsansatt med arbeidsoppgave å bidra til å skape et utviklende læringsmiljø for mennesker med omfattende funksjonsnedsettelser.

Sjølsagt er en del av språkmiljøet at den nære voksne må lytte seg fram, både med ører, øyne og hender, til det barnet uttrykker. Det er viktig når det dreier seg om barn med omfattende funksjonsnedsettelser, avhengige av hjelp til alt og med store problemer med på få orden på syn og hørselsinntrykk og ofte uten kontroll over noen del av kroppen.

Kjerna i utopien slik Kjersti Ericsson har sett den i boka mi, Når språket berører, og beskriver den i artikkelen, er dette. Sitat:

«I denne vesle utopien under beleiring er ikke disse barna redusert til plagsomme utgiftposter, håpløse tilfeller som det ikke er kostnadsvarende å investere noe i, fordi de aldri kan bli nyttig arbeidskraft for kapitalismen. De er mennesker rett og slett. De har behov. Og de får utvikle seg og oppleve fine ting på sine egne premisser, som Turid og de andre strever hardt for å tolke. Når vi skal prøve å tenke tanker om framtida tror jeg det er viktig at vi har dette bildet i bakhodet. Vi vil ha et samfunn der vi er mennesker rett og slett, ikke arbeidskraft eller utgiftsposter.»

Gudrun Kløve Juuhl må feilsitere i artikkelen sin for å få argumentasjonen til å passe. I sitatet hun viser til for argumentasjonen tar hun bort avsnittet med utopien Kjersti Ericsson presenterer, sitert over: Vi vil ha et samfunn der vi er mennesker rett og slett, ikke arbeidskraft eller utgiftsposter. Hun later som den ikke finnes enda hun siterer, og erstatter den med det første sitatet som introduserer bokas problemstilling hvem barna er og at vi på mitt område må lytte og føle oss fram til hva barnet uttrykker. Viktig, men ikke utopien i Kjersti Ericssons presentasjon. På feilsiteringen bygger hun argumentasjonen sin videre. Det holder ikke vann i forhold til diskusjoner som skal skape ny kunnskap og ny ideologi. Det fører ikke til annet enn
uvennskap og utrivelighet.

Jeg ønsker ikke å være med på å skape utrivelig debattkultur og uvennskap. Strengt tatt tror jeg det bare fører til at den mest brutale får makt og posisjoner, mens kvinner og menn skremmes bort og/eller til taushet. Dermed skal jeg skifte modus. Hva kan være Gudrun Kløve Juuhls intensjon,
om jeg leser med åpenhet? Hun ønsker debatt og ny ideologi.

Tilbake til det hun sier om boka mi – sett i kvinnepolitisk lys. Gudrun Kløve Juuhl oppfatter og skriver at dette arbeidet som blir skildret, er tradisjonelt kvinnelig omsorgsarbeid av den typen som ofte skjer ulønna – og at det minner henne om mye om slik det var å ta vare på barnet sitt da det var nyfødt og fram til et par måneder.

Hun har et godt poeng i dette at måten å møte barna på mitt «område» kan ha fellestrekk med slik det er å ta vare på det spede barnet. Vi bruker den nye spedbarns forskingen som inspirasjon. Den relasjonelle spedbarnsforskingen er et sted å hente kunnskap som sjølsagt må tilpasses og kobles sammen med kunnskap om store funksjonsnedsettelser, igjen koblet sammen med å lete etter hva det enkelte barnet trenger av utviklende støtte.

I dette kunnskapsområdet ligger at vi framfor alt studerer den voksnes handlinger overfor det spede barnet. De handlingene i vid forstand – altså slik den nære voksne på alle måter møter det spede barnet – er styrt av den voksnes forforståelse og egne mer og mindre bearbeidede erfaringer. Uansett er det vanlig at de voksne omsorgspersonene møter barnet som om barnet har intensjoner, de legger mening i og til alle barnets ytringer. Den nære voksne skaper slik et stillas som støtter barnet utvikling. Hun eller han lærer barnet «inn i» verden og hvem barnet er i denne verden.

Selv om Gudrun Kløve Juuhl ikke skriver det, er jeg temmelig sikker på at hun ikke bare følte seg fram da spedbarnet hennes var nyfødt og fram til et par måneder. Hun møtte nok alle barnets ytringer og tilla disse mening og intensjon.

Et kvinnepolitisk poeng her er at gutte- og jentebabyen møtes forskjellig. Lydene og bevegelsene til spedbarnet tolkes ut fra kjønnede forventinger. Ikke bare den voksnes lyder, altså hva den voksne omsorgspersonen sier og hvordan hun/han sier det, men også den voksne bevegelser er forskjellig avhengig av om det er et jente- eller guttebarn det gjelder.

Et annet og kanskje viktigere poeng i denne debatten er at denne tidlige dialogen gjerne kan brukes som lupe – når vi studerer hvordan læring foregår og dermed også hvordan ny kunnskap oppstår. Eller for den saks skyld ny ideologi.

For å gjøre det klart så mener jeg ikke med denne argumentasjonen at konflikter ikke finnes eller skal skys. Det dreier seg om å belyse et poeng – at ny kunnskap oppstår i dialog og at dialogen former hva vi kommer fram til. Eksempelvis: Du greier å høre og fatte hva den andre sier ut fra din erfaring og din forståelse av et spørsmål – og du legger til, utdyper, kanskje nyanserer eller bringer noe helt nytt inn i mot den andres utsagn ut fra dine erfaringer og forståelse. Da gir dette kanskje en rikere, eller utdypet, kanskje til og med, ny forståelse for begge de to som diskuterer. Under forutsetning av at de har vilje til å lytte med respekt og åpenhet.

Om du lager deg en konstruert motpart,  må bare parten som ønsker dialog, gjenta hva hun/han sa, og oppklare misforståelsene.

Kvinner som vasker gulvene i mange norske hjem på turistvisum fra Polen, har ikke samme erfaringer, heller ikke umiddelbart samme interesser, som de kvinnene som får gulvene vasket. Det samme gjelder assistenter ansatt som ufaglærte og med dårlige arbeidsvilkår i den norske skolen sammen med lærere med helt annen lønn og betingelser for utformingen av sitt arbeid. Kvinner og menn har heller ikke alltid samme erfaringer og interesser, og
som jeg leser artiklene til Kjersti Ericsson og Gudrun Kløve Juuhl, er de enige om det poenget.

Kvinnekrav eller klassekrav som utformes og skapes i en dialog hvor de forskjellige erfaringene, interessene og synspunktene som forener kvinner med forskjellige ståsteder, kan bli slagkraftige krav. De har potensial til å mobilisere mange. Kravene kan være grunnlag for allianser og styrke i enhver kvinne- eller klassekamp. Og når kravene prøves ut i lønnskamp, i aksjoner, i handling da finnes mulighetene for at det skapes både nye ledere, og ny politikk.

Avslutningsvis et blikk på et stort og spennende kvinnepolitisk område som artikkelen til Gudrun Kløve Juuhl berører, når hun omtaler fagområdet jeg skriver om. Omsorgsarbeid, eller annet arbeid kvinner gjør, ansees å være en del av en kvinnelig natur, mens det arbeidet menn gjør, skapes til fag.

Sitatene fra boka mi likner på tradisjonelt kvinnelig omsorgsarbeid som pleier å foregå ulønnet, skriver Gudrun Kløve Juuhl. Jeg skal ikke påstå at hun ikke ser at det jeg skriver om er kunnskap inn mot et nytt fagområde. Så mye informasjon er det tross alt ikke mulig å få ut av Kjersti Ericssons utopi og introduksjonen av den!

Men argumentasjonen hennes brukes ofte mot de barna det dreier seg om: De trenger omsorg og pleie og til det behøves det ikke kvalifisert arbeidskraft – det greier seg med kvinnelige assistenter. «Er det noen mening i at du som har hovedfag skal skifte bleier», hørte jeg ikke så sjelden, da jeg var lærer, det er da bare en praktisk rutine som hvem som helst kan gjøre. For barnet med store funksjonsnedsettelser er nettopp rutinene og ritualene en fordel – som utgangspunkt for å gjenkjenne og delta, og kanskje mestre noen bevegeleser bedre. Dessuten er det rent motiverende å bli kvitt vått kliss – som kan åpne for kontakt og prat. Da er det er ingen rutinehandling å skifte bleier fra pedagogens side heller – men det krever stor oppmerksomhet og tilstedeværelse, sammen med kunnskap om hvordan barnet med sine hemminger, kan delta.

Overordnet på mitt område er at den alminnelig kulturelle kunnskapen, om hvordan en kan møte barna for gi dem utviklende betingelser, i liten grad finnes. Kollegaene mine og jeg har som jobb å gjøre dette til et fagområde. Slik går det an å antyde at det vi gjør, er å samle, systematisere, sette ord på og utvikle et område med ny kunnskap. Det har absolutt paralleller til å løfte fram kompetanse kvinner har utviklet på andre områder.

 

Turid Horgen 

 

Vi er midt i en uventa verdensomspennende matprisinflasjon. Krisa oppsto høsten 2007 og doblet kapitalens underernærte ofre – fra omtrent 1 til 2 milliarder mennesker.
2,6 milliarder mennesker i verden lever i dag på mindre enn 2 dollar dagen og bruker 60 % til 80 % av deres inntekter på mat.
Denne artikkelen handler om hva som skjer, og hvorfor det skjer. Forfatteren mener at det å kunne spise seg mett, er en menneskerett, den viktigste.

Jokke Fjeldstad er sekretær for Rødt Oslo og redaksjonsmedlem i tidsskriftet Rødt!.

På den sørlige halvklode, fra Filippinene i øst til Honduras i vest, har folk den siste tiden gjort opprør mot de økende matvareprisene. Det har allerede vært protester og streiker i Burkina Faso, Bangladesh, Egypt, Elfenbenkysten, Pakistan, Thailand, Kambodsja, Kamerun, Etiopia, Honduras, Indonesia, Madagaskar, Mauritania, Niger, Peru, Senegal, Usbekistan og Zambia. Politi og militæret er blitt brukt for å slå ned protestene. Flere er blitt drept og tusener arrestert i matprotestene.

41 land står på FAO (FNs organisasjon for ernæring og landbruk) sin liste over land som trenger hjelp utenfra for å løse matvarekrisa. På Haiti spiser befolkningen sølekaker, i Elfenbenkysten vil demonstranter heller bli skutt enn å sulte i hjel, og i Sør-Afrika forlater foreldre barna sine fordi de ikke har penger til mat.

Mat som bruksvare – altså noe som ikke bare er interessant fordi det skal selges og kjøpes, men også brukes– har noen helt spesielle egenskaper som skiller den fra andre bruksvarer. Mat er den eneste måten menneskene får i seg energi som vi trenger for å overleve. Denne energien stammer til syvende og sist fra solen som verken Jørgen Hattemaker eller Kong Salomo har eksklusiv rett på. Mat er på denne måten en grunnleggende menneskerett for å kunne overleve.

Kapitalismen har for lenge siden vist seg å være et utilstrekkelig økonomisk system for fordeling av mat. Verden har allerede i flere tiår hatt store problemer med å sikre verdens befolkning et fullverdig kosthold. Ikke på grunn av at jorda mangler evne til å produsere næring til verdens mennesker, men på grunn av en sammensatt, langvarig fordelingskrise som igjen er en direkte konsekvens av kapitalismen.

Befolkningseksplosjon, mangel på matsuverenitet, IMFs og Verdensbankens krav til privatisering og avregulering av jordbruket, rovdrift på jordkloden, reduksjon i verdens matvarelagre, patentvelde på frø og økende kjøttforbruk i Kina og Latin-Amerika er alt puslespillbrikker i bildet av matvarefordelinga i verden. Men nå skal vi se spesifikt på krisa som oppsto høsten 2007, en krise som kvantitativt doblet kapitalens underernærte ofre fra omtrent 1 til 2 milliarder mennesker.

Prisen på matvarer gikk i taket våren 2008. Prisen på ris økte med 71 prosent mellom januar og april 2008. I tillegg økte prisene på hvete og mais betydelig, mens kjøttprisene fortsatt ligger på et «normalt»-nivå. Gigantiske pengemengder er med denne krisa flytta fra verdens fattigste halvpart til en håndfull av verdens aller rikeste. Klassekampen rapporterte den 31. mai at de store agrokonsernene har tjent milliarder på denne krisa.

Klima

Det er godt dokumentert at menneskelig forurensing fører til raske og drastiske endringer i jordklodens klima. Temperaturen på planeten vår stiger, polene smelter, havet stiger. Det blir oftere katastrofeværvarsel og flom, og ørkenene vokser. I 2007 ble det rapportert om tørke i viktige matproduserende regioner i Australia, USA, landene rundt Svartehavet og i Nord-Afrika. Produksjon av basismatvarer er i stor grad basert på et forutsigbart klima. Langvarig tørke eller for mye nedbør kan fort ødelegge store produksjonsarealer for sesongen.

Klimaendringene som rammet flere store basismatvareproduserende land på alle kanter av jordkloden, satte i gang prisveksten. Prisen på hveteeksport begynte den drastiske økningen allerede sommeren 2007. Og i november 2007 begynte prisen på riseksport å følge etter. FAOs matprisindeks økte med 54 % fra april 2007 til april 2008. Syklonen Nagris i mai fikk risprisen til å øke med 10 % på en uke.

Utryggheten rundt hvilket klima vi vil få framover, gjør at prisen fortsatt kommer til å være høy. Det skaper en stor usikkerhet om mattilgangen i framtida. Plutselige klima-katastrofer kan snu opp ned på produksjonsforventningene. Men til tross for den tørken vi så i 2007, var det økning til nye rekordnivåer i både ris- og hveteproduksjonen samme året.

Innsatsfaktorene

Ris og andre korn er varer med relativ enkel sammensetning (1), sammenligna med kjøtt og matvarer ferdigstilt i fabrikkproduksjon. Blant de fattigste i verden er det normalt å kjøpe basisprodukter som hvete, ris og mais, istedenfor ferdigvarer som brød, frokostblanding og ferdigmiddager. Prisen på basisvarer er sjølvsagt lavere enn på ferdigvarer på grunn av den enkle sammensetninga. Varer med mer avansert sammensetning er bedre beskytta mot plutselig prisøkninger på innsatsfaktorene fordi sammensetninga gjør at man som regel står på flere «bein». Når hveteprisen har blitt dobla siden 2006, skjer ikke det samme med brødprisen, den øker kanskje med bare mellom 5 og 10 % fordi varen brød har en mer avansert sammensetning enn ren hvete. Dermed rammer krisa hardere de fattige i verden som har et kosthold basert på basismatvarer.

Prisene på innsatsfaktorene i jordbruket har steget. Dette gjør at matvareprisene blir drevet opp. De sirkulerende innsatsfaktorene er, i tillegg til menneskelig arbeidskraft og jordas evne til å gi bort næring, hovedsaklig olje, kunstgjødsel, frø og sprøytemidler. Prisen på alle de store kunstgjødseltypene økte fra og med sommeren 2007 og eksploderte virkelig vinteren 2007/08. Prisen på forskjellige kunstgjødselmineraler økte fra 44 % til 227 % mellom april 2007 og april 2008. Økninga i prisen på kunstgjødsel henger sammen med den økte energiprisen på verdensmarkedet (energiprisen er nå fire ganger så høy som i 2003), økte råvarepriser og økt etterspørsel. Dette har gjort matvareproduksjonen enda dyrere.

Den andre og kanskje viktigere grunnen for kostnadsøkningene er den stigende oljeprisen. Olje- eller drivstoffkostnader kan være opp til 80 % av kostnadene i enkelte basismatvareproduksjoner. Det siste året har oljeprisen nesten doblet seg. Og den har over firedoblet seg siden 2002. Oljeprisøkinga er i seg sjølv verdt en egen artikkel. En av konsekvensene av høy oljepris er at imperialistmaktene seriøst har begynt å se etter et alternativ til olje. Både Canada, USA og EU har vedtak på at man skal satse mer på biodrivstoff i framtida. I EU ser det ut som om man nå vil omdefinere biodrivstoffmålsetningene etter massivt press fra miljø- og matbevegelsene.

Dette fører også til økt kamp om den beste jorda på kloden skal brukes til drivstoff eller matproduksjon. Det vil også holde matprisen oppe ved at den vil henge tettere sammen med drivstoffprisene. Så lenge vi har et kapitalistisk system styrt av den kortsiktige profitten, vil det alltid være mer interessant å selge jordbruksproduktene til biobrenselindustrien – så lenge de kan betale mer enn de som vil ha det til mat. Og så lenge oljeprisen er høy, men fortsatt standarden, vil biodrivstoffprisen forholde seg til den. Er drivstoffprisene høye, vil det være med på å holde matvareprisene oppe.

Satsinga på biodrivstoff i Vesten gjør det også lukrativt å sikre seg de beste jordbruksarealene. Konkurransen om jordstykkene vil bli hardere, og prisen på dem kommer nok til å øke. Med økte utgifter i produksjonsarealer vil matvareprisene fortsatt holdes oppe.

Hvor stor effekt biodrivstoff har på matvareprisene, er omdiskutert. USA hevder at dette dreier seg om rundt 3 %. Mens Verdensbanken har fått laget en rapport i sommer som hevder at biodrivstoff utgjør 75 % av økningen i matvareprisen, og 15 % kommer av økte gjødselspriser. Rapporten renvasker sukkerbasert biobrensel, som blant annet Brasil er ledende på. Over en tredel av USAs maisavlinger går nå til å produsere etanol, mens halvparten av EUs vegetabilske olje går til biodiesel. (2) 

Noen blir rike, mens andre sulter

Det er store penger å hente ut fra matvarekrisa. Det er attraktivt å spekulere i mat når pengene finnes der, i en tid økonomien sliter. Det er store penger i å kjøpe en kontrakt på x tonn mat – dyrt den ene dagen, for å selge enda dyrere den neste. I følge The Commodity Futures Trading Commission er omtrent 19 % av utestående riskontrakter i hendene på selskaper som ikke er kommersielle risinvestorer. Altså investorer som kan ha kjøpt opp riskontrakter for å tjene på prisbevegelser. Det rapporteres om stor spekulasjon i jordbrukseiendommer, shippingutstyr og gjødsel. Flere hundre millioner dollar er det siste halvåret blitt investert i alt fra afrikansk ørken til den engelske landsbygda. Når resten av verdensøkonomien går i rødt, ser det langt lysere ut for verdens store selskaper innen de forskjellige sider av jordbruksproduksjonen.

Agrokonsernet Monsantos hadde mellom desember og februar dobbelt så høye inntekter sammenlignet med i fjor. Fortjenesten er 14 ganger høyere enn i 2003. Børskursen har steget fra 62 dollar i midten av august 2007 til 138 dollar den 9. juni 2008.

Også de andre store agrokonsernene ser det lyst ut for. Her er noen tall for første kvartal 2008 i noen av de viktigste agroselskapene:

• Archer Daniels Midland (ADM): Bruttoprofitt: 1 150 000 000 dollar, opp 55 % fra i fjor.
• Cargill: 1 030 000 000 dollar, opp 86 % fra i fjor.
• Duponte Agriculture and Nutrition: Inntekt før skatt: 786 000 000 dollar, opp 21 % fra i fjor.
• Potash Corporation: Nettoinntekt 66 000 000 dollar, opp 186 % fra i fjor.
• Mosaic: Nettofortjeneste 520 800 000 dollar, opp mer enn 1200 % fra i fjor.

Hjemme i Norge rapporterer både Fokus Bank, Sparebank 1 SMN og DNB NOR Markets om større interesse for å investere i råvaremarkedene. Mye av investeringene er hovedsakelig i energisektoren, men også mat er interessant for norske investeringsporteføljer. Både rene spekulanter og store selskaper ser muligheter i et marked der prisene svinger mye, og der det er mulig å hente ut store gevinster på kortere engasjementer.

Yara

Delvis statseide Yara her hjemme har også forsynt seg fint av kaka. Yara har fra midten av august til begynnelsen av juni økt fra 24 til 82 dollar på den amerikanske børsen. Fortjenesten til Yara per aksje første kvartal 2008 var over dobbelt så høy som i samme kvartal i 2007. Driftsresultatet for andre kvartal 2008 endte på 4,7 milliarder kroner. 3,4 milliarder mer enn i samme kvartal i 2007.

Den norske gjødselgiganten bruker de gode tidene til å ekspandere. De har kjøpt opp den kanadiske nitrogenprodusenten Saskferco for 8 milliarder kroner. Oppkjøpet vil tilføre 650 000 tonn ammoniakk, 980 000 tonn urea og 230 000 tonn UAN i årlig produksjonskapasitet. Det vil bidra til å styrke Yara som gjødselkapitalist.

Yaras gode resultater henger sammen med årets matvarekrise. Etterspørselen etter gjødsel for å øke avlingene, har økt betraktelig. Men å intensivere gjødselbruken er ingen god, langsiktig løsning for matproduksjonen. Nitrogenbasert gjødsel hjelper plantene til å vokse fortere, men gjør også at energiinnholdet synker. I tillegg trekker gjødslet ut næringa fra jorda så den blir mindre fruktbar på lengre sikt. Dette kompenseres ofte ved å bruke enda mere gjødsel som forlenger de negative effektene på jorda, men styrker inntektssida i de store gjødselselskapene.

Verdens matvarelagre

Basismatvarelagrene i verden kunne vært brukt til å dempe priskriser. Man kunne ha brukt lagrene til å spre billig mat til dem som trenger det mest, for å dempe antallet som ble underernært som følge av mangelen på kjøpekraft. Men lagring av varer har blitt sett på som umoderne i nyliberalismens tidsalder. Det strider mot det «moderne» just-in-time-prinsippet om at varer og delfabrikater skal bli levert akkurat tidsnok for produksjonen, så man slipper å ha utgifter med store lagre.

Verdens matvarelagre har krympa. Siden tusenårsskiftet har både ris- og maislagrene krympa drastisk. Verdensbankens nyliberale økonomer har insistert på at land som skal få lån, må redusere lagrene sine og ha tiltro at det frie markedet vil forsyne dem med mat nok til rimelige priser. Vi ser nå i flere land at regjeringer står uten de nødvendige statlige matlagrene som kunne ha dempet deler av konsekvensene ved krisa.

De store matproduserende landa som hadde en betydelig nedgang i egen matproduksjon, gjorde det eneste logiske for å sikre sitt eget internmarked. De innførte begrensninger på eksport på ris, hvete og andre basismatvarer. India innførte eksportforbud på ris i oktober 2007, og nå har 29 land har innført eksportrestriksjoner og eksportforbud på utvalgte varer. Blant disse finner vi store eksportland som Argentina, India, Kasakhstan, Kina og Vietnam. Dette letter sjølsagt situasjonen i disse landene. Mange jordbruksbaserte u-land i verden har blitt tvunget vekk fra sjølvforsyning og over til eksportjordbruk til verdensmarkedet. Dette fører til at noen land er basismatvareeksporterende og andre er basismatvareimporterende. Befolkningen i de landa som i stor grad er blitt tvunget til å importere eget basismatvarebehov, blir sittende igjen med regninga.

De største matvareprodusentene begynner nå å bygge opp sine lagre igjen for å stå bedre rusta framover. Men de fattigste landa i Sør forventes neste år i enda større grad å tømme reservelagrene. Verdensbanken forventer at prisene vil ligge over 2004-nivået i hvert fall fram til 2015. Det er for høyt til at de fattigste landa kan bygge opp eller holde lagrene på eit tilfredsstillende nivå. Samtidig fryktes det at antallet  som sulter, kommer til å stige fra 850 000 000 til 1 200 000 000 i løpet av de neste 7 årene. Hvor mange må ofres før mat blir en menneskerettighet, før alle får etter behov?

Finnes det vilje til å løse matvarekrisa?

Siden matvarekrisa virkelig eksploderte i internasjonale medier, er det blitt et obligatorisk tema for alle møter i G8, FN, EU og andre organisasjoner. Det har foreløpig resultert i mest prat over luksusmiddager, og lite vilje til handling. G8 ønsker seg et matpanel, og i EU drøftes det om de mest latterlige matvaredirektivene skal oppheves. En av de viktigste møtene som har vært til nå, er FAO-toppmøtet om mat i Roma i begynnelsen av juni der 180 land deltok. Under toppmøtet ble det undertegnet en samarbeidsavtale mellom FAO (FNs organisasjon for mat og landbruk), IFAD (Det internasjonale landbruksfondet) og AGRA (Alliansen for en grønn revolusjon i Afrika). Den siste organisasjonen er drevet fram av amerikanske stiftelser med støtte i agroindustrien. Mange, spesielt bondeorganisasjoner og frivillige organisasjoner, ser dette som en klar støtte til en satsing på en helt gal landbruksmodell og som støtte til storindustrien på bekostning av miljøet og fattige småbønder.

Det mest omstridte fra slutterklæringa til FN-toppmøtet var paragrafene om handelspolitikk. Det har blitt pekt på fra flere hold at den liberalistiske politikken som fremmes gjennom WTO og andre frihandelsavtaler er en viktig årsak til den akutte matvarekrisa. Det er ikke overraskende at medlemmene av Verdenshandelsorganisasjon gjentar sine ønsker og sin vilje til å fullføre WTO-forhandlingsrunden, som har pågått siden 2001 (også kalt Doha-runden) på en rask og vellykket måte. Men erklæringen går lengre, og sier: «Vi oppmuntrer det internasjonale samfunnet å fortsette sine bestrebelser på å liberalisere internasjonal handel med landbruksvarer ved å redusere handelshindringer og politikk som forstyrer markedet.»

Sjølv om det også kom noen positive signaler fra Roma-møtet, er hovedsida krystallklar. Verdens ledere vil ikke gjøre noe som truer markedsmakten til de store agrokapitalene. Matvarekrisa skal fortsatt løses med privatisering, storskala produksjon og deregulering. Dette vil istedenfor å løse krisa gjøre den enda dypere.

WTO-forhandlingene

Under WTO-forhandlingene i juli ble raskt både utviklingslandene og de som er hardest rammet av matvarekrisa, satt på gangen. WTO-sjefen Pascal Lamy samlet USA, EU, Kina, India, Brasil, Australia og Japan for å forhandle, mens de resterende 146 medlemslandene ble holdt utafor. Pascal Lamy og de sju stormaktene kom med et forslag om tollkutt på 70 % for landbruksvarer med mer enn 75 % toll og et maksimalt tolltak på 100 %. I tillegg ble det åpnet for visse unntak, men med en høy kostnad hvis man tok de i bruk. Mange av u-landene var misfornøyde, og India var ikke villige til å anbefale forslaget.

Forhandlingene ble brutt etter at det ikke ble enighet om ordningen «spesielle sikkerhetsmekanismer» (SSM). Hensikten med SSM var å gi u-landene en mulighet til å heve tollen på mat hvis importen skulle øke kraftig eller prisene på verdensmarkedet skulle falle brått. U-landene sammen med India ønsket en lavere terskel for når man kunne bruke denne ordningen, enn hva som var i forslagsteksten. USA sammen med de eksportledende landa ville ha en høyere terskel.

Hadde avtaleforslaget blitt vedtatt, ville det skapt stor usikkerhet for framtida til millioner av småbønder i verden. I Norge anslo Bondelaget at så mye som 40 000 årsverk kunne forsvinne de neste åra. Avtalen ville ha åpna nye store markeder for agrokapitalene, mens mange små og tollbeskytta bønder ville ha mista livsgrunnlaget sitt. Avtaleforslaget satte frihandel over den pågående matvarekrisa. Forslaget ville gjort det vanskeligere for fattige land å opprettholde egen matproduksjon. Det igjen ville gjort de svært sårbare for økende matvare-priser, noe som ville ha ramma de aller fattigste.

Mat er en menneskerettighet

Alternativet til politikken til FN, EU, USA og WTO er å virkelig anerkjenne mat som en menneskerettighet. Da vil man ikke bare ha muligheten til å løse den akutte krisa, men også den langsiktige krisa. Det å anerkjenne at mat er en menneskerettighet, er noe mer enn å skrive det på et papir, og la markedskreftene forsøke å levere. Kapitalismen og markedskreftene har ikke klart å løse denne fordelingskrisa, den har bare vokst seg verre og verre for hvert tiår med det rådende økonomiske systemet. Å anerkjenne menneskets rett til et velbalansert og sunt kosthold er fullt mulig med dagens befolkningsstørrelse og produksjonskapasitet. De fleste land har i dag nok land, vann og klimaforhold til å kunne fø sin egen befolkning. I tillegg finnes også i stor grad den nødvendige kunnskapen til å etablere et variert og bærekraftig landbruk.

Men: I store deler av verden okkuperes den beste matjorda av produkter retta mot eksportmarkedet. Matjord som burde ha gått til å utføre oppgave nummer en, nemlig å sikre befolkningen mat. Det er behov for at denne jorda eksproprieres og reorganiseres for å produsere mat til befolkningen. En slik jordreform må ikke bare omorganisere jord fra store kapitaleiere til kooperative bønder, men må også støttes opp med infrastruktur, hus, elektrisitet, finansiell og teknisk støtte.

En fungerende jordreform vil kunne gi trygghet rundt matproduksjonen som sikrer at den kan bli solgt til rettferdige priser og gitt rettferdige inntekter til bøndene. Men å innføre et slikt system innebærer å bryte med kapitalismen både ideologisk og økonomisk. Det vil bety at kapitalismen blir utestengt fra en varetype som alle mennesker må forholde seg til. Ved å sosialisere mat vil du også begynne å sosialisere hele samfunnet. Og kravet om profitt framfor mennesker vil bli satt helt tilside, til fordel for et samfunn der man produserer mat etter evne og fordeler det etter behov.

---

Haiti

Haiti er et land som dyrket 95 % av sin egen ris for tjue år siden. Risbøndene mottok ikke subsidier, men var beskytta av tollregler. Da Haiti i 1995 måtte låne penger av IMF, krevde IMF at Haiti måtte kutte tollen på importert ris fra 35 % til 3 %. Resultatet var at billigere amerikansk ris ble solgt til halvparten av prisen på haitisk ris. I dag er ¾-deler av risen som blir spist på Haiti fra USA. Haiti må regnes blant de landa som har blitt hardest rammet av den økende risprisen. Parlamentet valgte, på grunnlag av krisa, å kaste landets statsminister Jacques-Edouard Alexis i april og har siden nektet å godkjenne president René Prévals forslag til etterfølgere.

 

Filippinene

Filippinene er en av verdens største risimportører. Landet har hatt store utfordringer med å få tilgang på nok ris. Fillppinene har vært en av landa som har tilbudt overpris på ris for å opprettholde nødvendig tilgang på mat det siste året. Disse kjøpene har vært såpass store at de forsterker den allerede store prisveksten. Samtidig er Kina på offensiven i filippinsk landbruk. Et forsøk fra et kinesisk firma om leie filippinsk jord ble satt på vent etter større protester i februar.

Noter:

1. Med varens sammensetning mener jeg sammensettinga av produksjonsmidler, råvarer og arbeidskraft. 2. http://www.regjeringen.no/nb/dep/lmd/aktuelt/nyheter/2008/jul-08/mat-mener-biodrivstoff-harskyld-i-matva.html?id=520756

Kilder:

– Double Jeopardy: Responding to High Food and Fuel Prices (Dokument laget av Verdensbanken i forbindelse med G8 Hokkaid-Toyako- møte) – Food and Finance by Stan Goff http://www.insurgentamerican.net – FAO: Food Outlook http://www.fao.org – The World Food Crisis, Sources and Solutions, av Fred Magdoff. Monthly Review 2008 http://www.monthleyreview.org/08050magdoff.php – Ian Angus: Food Crisis http://www.socialistvoice.ca/?p=274

Hver dag dør 18 tusen barn på grunn av mangel på mat eller feilernæring. Nærmere 3 milliarder mennesker – nesten halvparten av jordas befolkning – vet ikke om de idag blir mette.
Men: Det er nok mat i verden.

41 land står på FAOs liste over land som trenger hjelp utenfra for å løse matvarekrisa.
Men: De fleste land har nok dyrkbar jord, vann og egnet klima til å produsere mat i.

Aksjonærene til Yara gleder seg. Fortjenesten på aksjene deres etter første kvartal 2008 var dobbelt så mye verdt som ett år før.

Det er et opprør på gang fordi «vårt» økonomiske system, ikke brødfør menneskene.
Politi og militære settes inn og skyter de sultende.

De spiser sandkaker på Haiti. De er ikke som våre til jul.

«For fæl er Hungers Rædsel selv for Døden.
Af skræk den klodset, seent kun ender Nøden.
De Stakkler have ikke Kraft engang,
at puste ud saa Aandens Lænker sprang.
De tære maae paa Mavens egne Hinder,
paa Blodets Farvestof til det forsvinder.
Først da, som Røgen i en blikstil Qvel
hensvæver sukløs Hungerpiintes Sjel
i ubestemt Secund, som ei tilhører
det Liv, som endes, ei begyndte Død.
Selv Sjelen synes døe i Hungersnød:
sin Tanke ei mod Himmelen den fører:
den eet med Støvets er: den er kun: Brød.
Og der er Brød, mens døe maae Jordens Slægter;
thi Den, som eier det, ved Loven negter.
Der findes Brød for Millioner; men
det efter Loven kun kan mætte Een.
Der gives Korn, men under Laas og Lukke,
og Prisen stiger jevnt med Folkets Sukke.
Fra toppet Alpekrands af Rug og Byg
af Havre gaaer en appenninisk Ryg
til hvide Hvedeætna, som i hede
Forraadnelse jo ryger allerede.
Thi bedre er Beholdningens Forliis
end Skjeppes Salg til Skillings Underpriis.
Saa Monopolet vil, – den Magt, som Jorden
har knuget til den nu er Dødens vorden,
– det Enevælde, som i hvad Gestalt
det viser sig: som Konge eller Puger,
som Haandværksmand, der Laugets Særret bruger,
har Liv og Frihed over Jorden qvalt.»

 

(Henrik Wergeland: De Sidste Kloge, Farce Af Siful Sifada. Åpningsreplikken til Hilal)

Rødt! nr 1/08 skriver Gudrun Kløve Juuhl (GKJ) i artikkelen «Om feminismen og venstresida»: «Problemet er at det held ikkje med å føla seg fram til kva det arbeidande folket meiner på same måten som med dei multihandikappa på institusjonen Ericsson skildrar som ein utopi.» Seinere skriver hun at hennes påstand er at vi må akseptere motsetninger og uenigheter, at leiinga i partiet alltid vil ha andre interesser enn medlemmene, at det må dannes motmakt og utfordre hegemonier …

Først må jeg si at det virker som GKJ leser Kjersti Ericsson (KE) som fanden leser bibelen. Jeg kan ikke klare å lese KE verken i artikkelen «Mary Wollstonecrafts dillemma» eller i noen av bøkene hennes at hun hevder at vi kan lytte oss bort fra verken klasse- eller kjønnsmotsetninger. Tvert i mot er det slike motsetninger hun legger til grunn og drøfter hvordan vi som revolusjonær bevegelse kan jobbe for å endre.

Partiet Rødt har satt seg som mål å være et revolusjonært parti med proletarisk samfunnsomveltning som strategisk mål. Det stiller krav til medlemmene å arbeide for å forene de som kan forenes i klassekamp som kjønnskamp (og andre motsetninger).

Ungdommen er utålmodig, og det må og skal den være. Å gi plass for ungdommen og særlig de unge kvinnene er å være på parti med framtida. Men det er noen underliggende strømninger i dette som jeg synes det er verdt å skrive noen ord om i denne forbindelsen.

GKJ skriver:
«Ei sak er dei nemnde talar- og kvinnerollene. Ei anna sak er tanken om det styrkjande kvinnekollektivet og det underliggjande premisset; åleine vågar ikkje kvinner, men saman er me sterke. Difor vert heller ikkje kvinner oppmoda til å våge åleine. I partiet Raudt skal kvinner læra å halde innleiingar gjennom å skriva dei saman med eldre og meir erfarne, kvinner skal læra å tala gjennom å ytre tankane sine i gruppediskusjonar som sida vert oppsummerte av nokon andre, kvinner skal læra å skrive politiske tekstar gjennom å gjera det saman med andre, slik at kontroversane vert tekne før
ein kjem ut i ålmenta. Denne måten kjennest sikkert trygg og god, i alle fall for dei som får innta rollene som dei erfarne, dei som veit korleis det er bra å skriva, men det er ikkje slik ein skapar nye kvinnelege leiarar.»

GKJ oppfatter den kollektive måten kvinner i Rødt har utviklet, som å inneha to underliggende premiss: at kvinner ikke våger alene og et kontrollregime som sikrer at uenigheter ikke kommer ut til allmenn diskusjon.

Jeg har en annen inngangsvinkel til dette. Den har følgende bærebjelker:

• Kvinner blir undertrykt (også i Rødt) som kjønn og hersketeknikkene virker både overfor hver enkelt og for alle.
• Kvinners virkelighet er ikke malen for det «normale» livet. Ikke som individ og ikke som kjønn.
• Kvinnelige revolusjonære som reiser diskusjoner og stiller paroler, som møter motbør og motstand enten innad i partiet eller i for eksempel en fagforening, vil ha større gjennomslag hvis det er flere som støtter og argumenterer for det samme standpunktet.
• Nettverk og kollektiv har siden kvinnene begynte organisert kamp for likestilling og kvinnefrigjøring, møtt motstand hos «fiender» av alle slag. Og har betydd styrke for kvinnene som deltok.

Å gjøre ting i lag har vært og er en viktig, og etter min oppfatning god måte å jobbe på, om vi skal oppnå resultater. Arbeiderbevegelsen, kvinnebevegelsen, solidaritetsbevegelsen, interesseorganisasjoner osv. har alle dette som et av sine bærende prinsipper. Erfaringer gjennom historia gir gode grunner for å holde fast på kollektiv som basis for å utvikle og drive gjennom politiske, økonomiske og sosiale endringer.

At kvinnene i AKP/Rødt har valgt å kjempe fram kvinnekollektiver som redskaper i kampen for å bli synlige, skape egne rom, utvikle politikk osv er ut fra
erkjennelsen at kjønnskampen også foregår innad i enhver bevegelse og at det ikke er et hormon, men en sosial foreteelse som kan endres.

At det er en egen målsetting å få kvinneledere, er vi enige om. Men en leder er jo leder for noe eller noen. Og da er det en del ting som må være tilstede, blant andre ting disse:

• Lederen må være talskvinne for en sak, en retning, eller lignende
• Hun må evne å lytte og diskutere og forene for å fortsette å være leder.
• Hun må evne å samarbeide, gjøre endringer og lage kompromisser mellom ytterpunkter.
• Hun må evne å begeistre eller holde interessen oppe i en eller annen forstand.
• Hun må til sist oppnå resultater

Rødt har politiske ledere som er kvinner, det vil være lite tjenelig å usynliggjøre alle de kvinnene/jentene som er det i fagbevegelsen, i kvinnekampen, i kommunepolitikk osv

Eller mener GKJ en ener, ikke en leder, men en som tør å gå sin egen vei og kjempe for egne standpunkter på tvers og tross? Jeg leser artikkelen som argumentasjon for dette og utfordrer GKJ til å utdype standpunktet sitt.

Det er mange utfordringer for feministene både innafor og utafor Rødt, og det er gjennom diskusjoner om mål, saker og bevegelse, rommet og plassen blir til. Jeg tror det er viktig å diskutere undertrykking innad i bevegelsen, men mangelen på politiske saker, politisk diskusjon kan ikke erstattes av diskusjoner om form og innadventkritikk av kulturer.

Min erfaring er at gjennom diskusjon, utadretta arbeid, uenigheter, diskusjoner osv, osv skapte vi plass innad i AKP/RV for saken og kvinnene.

GKJ kan ha rett i at metoden hun beskriver som undertrykkende og kontrollerende, også kan oppleves sånn og kanskje også være det:

• Hvis den legger bånd på diskusjoner, undersøkelser, uferdige synspunkter og ikke gir rom for forskjellige ståsteder osv.
• Hvis de «gamle» som «eier», oppleves som våte dyner.

Jeg kjenner igjen den opplevelsen som beskrives, «Denne måten kjennest sikkert trygg og god, i alle fall for dei som får innta rollene som dei erfarne …»

Det gjør nok mange både kvinner og menn fordi en sjøl har vært i en slik situasjon. Hvor en har vært usikker, ikke hatt gode nok kunnskaper, usammenhengende argumentasjon eller rett og slett vært uenig.

I kvinnekollektivene ble det nettopp lagt vekt på hjelpe fram argumenter, utvikle kunnskap som ble alle til del. Stilen var og er definitivt ikke «å holde korta tett til brystet». En av mine beste erfaringer er fra «Kvinner på tvers» der Siri Jensen i en politisk kvinnealder har jobbet systematisk med å forene, løfte fram politisk saker som er viktige for kvinner, øke kunnskapen og organiserer fram bevegelse. Dette er en del av strategien i «tospissteorien», den kvinnelige og den mannlige arbeiderklassen.

Men det er ikke sånn i Rødt heller at når en ikke når fram med sine synspunkter, så er det noen andres skyld at det en sjøl står for ikke blir lagt til grunn eller satt ut i livet. Om du ikke får oppslutning om en sak, en metode, et synspunkt er det jo ikke noen andres ansvar å drive dine synspunkter/sak/metode videre.

 

Taran Anne Sæther 

Trusselen mot menneska sine mest grunnleggande behov får stadig større merksemd i desse dagar. Her kjem ei melding av ein artikkel av Fred Magdoff i Monthly Review for mai 2008 med tittelen «World Food Crisis – sources and solutions». Magdoff er professor emeritus i plante- og jordvitskap ved Universitetet i Vermont i Burlington, USA.

Den akutte matvarekrisen som har treft verda i 2008, kjem på toppen av ein krise av lengre utstrekning som har ført til at milliardar går svoltne og underernærte. Han ser nærare på korleis desse krisene verkar saman og slår fast at dei begge først og fremst kjem av at det produserast mat, fiber og no biodrivstoff for profitt.

Han nemner at FN reknar at 1 milliard av 6 milliardar menneske på jorda lir av kronisk svolt. Viss vi reknar med alle underernærte og dei som manglar kritisk viktige næringsstoff, så kjem talet opp i 3 milliardar, eller halvparten av folka i verda.

Det er ikkje mangel på produksjon som fører til dette. Sjølv i eit rikt land som USA er svolt eit stort problem. 35 millionar amerikanarar lever i hushald der dei ikkje er sikra nok og god nok mat. I fattige land kan mange svelte samstundes som det fins mykje mat som går til spille.

Han går så inn på seks hovudgrunnar til den akutte svoltkrisen som kjem av aukande matvareprisar. Eg seier ikkje meir om det fordi Jokke Fjeldstad har tatt det opp i ein egen artikkel.

Svoltkrisen har ført til mange reaksjonar som opprør frå folk og tiltak frå regjeringar for å bøte på krisen eller mangel på tiltak for å la marknaden løyse problema sjølv.

Den langsiktige jordbruks- og matvarekrisa, særlig i dei fattige landa, er endå viktigare og er grunnen til at den kortvarige krisen blir så alvorlig. Dette kjem for det første av at så mange bønder flytter til byane fordi dei blir drivne for jorda eller fordi dei ikkje kan leve av det. Mange blir då slumbuarar og 1 milliard av dei 3 som lever i byar, bur i slum.

Ein viktig årsak til denne folkevandringa frå jorda er dei nyliberale tiltaka som IMF, Verdsbanken og ein del NGOar har arbeidd for å sette ut i livet. For at den frie marknaden skal løyse alle problem, trekk regjeringane vekk stønader og støttetiltak til jordbrukarane. Det gjør at det blir mykje hardare å vere bønder.

Malawi har gått mot denne «visdommen» og tatt opp at subsidiar til gjødning og utsæd. Det har ført til at bøndene har kunne produsere meir mat. Det er ingen matvarekrise, og dei kan til og med eksportere ein del.

Dessutan driv ofte storbønder og agroforetak dei mindre bøndene frå jorda. Dei utvidar produksjonen sin og mekaniserar osb. Slik treng dei og mykje færre folk til å drive verksemda.

Dei tileignar seg enorme landområde, og tar monopol på sal av frø, gjødning, midlar mot skadedyr og foredlar jordbruksvarer for eksport eller sel dei frå nye, store supermarknader. Det tar og den lokale marknaden frå småbøndene.

Denne langvarige krisen blir stadig verre fordi bøndene er forgjelda, fordi dei store fortenestene blir tatt ut på omsetnadsleddet og etter foredling, fordi prisen på land blir drive opp av storselskap som kjøper store, flate område egna for industriell stordrift og fordi mykje jord blir tatt til anna bruk, til dømes konstruksjon av byar og fabrikkar, vegar osb.

Til slutt i artikkelen har Magdoff noen råd for korleis vi kan komme ut av desse krisene.

Artikkelen finn du på www.monthlyreview.org 

Terje Valen

 

 

 

 

 

Om forholdet mellom kunnskap og praksis, mellom viten og handling

«Fram til midten av 1930-tallet var det mange medlemmer av Kinas kommunistiske parti som var dogmatikere, og som i lang tid forkastet erfaringene fra den kinesiske revolusjonen. De benektet at «marxismen ikke er et dogme, men en rettleiing til handling», og slo folk i hodet med løsrevne ord og uttrykk fra marxistiske verker. Det var også flere medlemmer som var empirister. I lang tid holdt de seg bare til sine egne ufullstendige erfaringer, og forsto ikke hvor viktig teorien er for revolusjonær praksis. De så ikke på revolusjonen som en helhet. De arbeidet flittig, men i blinde. De feilaktige ideene hos disse to typene partimedlemmer, og særlig hos dogmatikerne, førte til veldige tap for den kinesiske revolusjonen fra 1931 til 1934, da kommunistene måtte gi opp alle sine baseområder i Sør-Kina og under Maos ledelse legge ut på den legendariske lange marsjen, som brakte dem til de tørre områdene i Nordvest-Kina. Likevel greide dogmatikerne, som ga seg ut for å være marxister, å forvirre svært mange av sine partikamerater. «Om praksis» blei skrevet for å avsløre de subjektivistiske feilene i form av dogmatisme og empirisme i partiet, og særlig de dogmatiske feilene, ut fra den marxistiske kunnskapsteorien. Artikkelen fikk tittelen «Om praksis» fordi den la hovedvekta på å avsløre den dogmatiske formen for subjektivisme, som nedvurderer praksis, og ble opprinnelig holdt som en forelesning på Den anti-japanske militære og politiske høgskolen i Yanan.»
(Note 1 fra den kinesiske utgiveren, juli 1937)

Materialismen før Marx undersøkte kunnskapsproblemet adskilt fra menneskets sosiale natur og adskilt fra dets historiske utvikling. Derfor var den ute av stand til å forstå at kunnskap er avhengig av samfunnsmessig praksis, det vil si at kunnskap er avhengig av produksjonen og klassekampen.

Marxistene ser framfor alt menneskets virksomhet i produksjonen som den mest grunnleggende praktiske virksomheten, den som er avgjørende for all annen menneskelig virksomhet. Menneskets kunnskaper avhenger først og fremst av dets virksomhet i den materielle produksjonen. Gjennom denne virksomheten begynner mennesket litt etter litt å forstå naturens fenomener, dens egenskaper og lover, og forholda mellom seg sjøl og naturen. Gjennom sin virksomhet i produksjonen begynner menneskene også litt etter litt å forstå, i større eller mindre grad, visse forhold som fins menneskene imellom. De kan ikke skaffe seg noen av disse kunnskapene på annen måte enn ved virksomhet i produksjonen. I et klasseløst samfunn gjør alle mennesker, som samfunnsmedlemmer, en felles innsats sammen med de andre samfunnsmedlemmene. De går inn i bestemte produksjonsforhold sammen, og er med i produksjonen for å dekke menneskenes materielle behov. I alle klassesamfunn går medlemmene av de forskjellige samfunnsklassene også inn i bestemte produksjonsforhold på forskjellige måter og er med i produksjonen for å dekke sine materielle behov. Dette er den viktigste kilden som menneskelig kunnskap utvikler seg fra.

Menneskets samfunnsmessige praksis er ikke innskrenket til virksomhet i produksjonen. Den tar mange andre former – klassekamp, politisk liv, vitenskapelig og kunstnerisk virksomhet. Kort sagt, som sosialt vesen deltar mennesket i alle sider av samfunnets praktiske liv. Dermed får menneskene i
forskjellig grad kunnskap om de forskjellige forholda mellom mennesker, ikke bare gjennom det materielle livet, men også gjennom det politiske og kulturelle livet (begge deler er nært knytta til det materielle livet). Av disse andre formene for samfunnsmessig praksis har særlig klassekampen i alle sine ulike former dyptgripende innflytelse på utviklinga av menneskenes kunnskaper. I et klassesamfunn lever alle som medlemmer av en særskilt klasse, og all slags tenkning, uten unntak, har klassepreg.

Marxister hevder at i menneskesamfunnet utvikler virksomheten i produksjonen seg steg for steg fra et lavere til et høyere nivå, og at derfor utvikler menneskenes kunnskaper, både om naturen og samfunnet, seg også steg for steg fra et lavere til et høyere nivå. Det vil si fra det overflatiske til det dype, fra ensidig til mangesidig. I en svært lang periode i historien har menneskene bare hatt mulighet til å forstå samfunnets historie på en ensidig måte. Det skyldes for det første at herskerklassene med sine fordommer alltid har forvrengt historien, og for det andre at omfanget av produksjonen var så lite at det begrenset menneskenes horisont. Det var først da det moderne proletariatet oppsto sammen med veldige produktivkrefter (storindustri), at mennesket
blei i stand til å nå fram til en omfattende, historisk forståelse av samfunnsutviklinga, og omforme denne kunnskapen til en vitenskap, den marxistiske vitenskapen.

Marxistene hevder at menneskenes samfunnsmessige praksis er det eneste kriteriet på om deres kunnskaper om den ytre verden er sanne. Det som skjer i virkeligheten, er at menneskenes kunnskaper bare blir bekreftet når de oppnår de resultatene de venter seg i løpet av sin samfunnsmessige praksis (materiell produksjon, klassekamp eller vitenskapelige eksperimenter). Hvis et menneske vil ha framgang i arbeidet sitt, det vil si oppnå de resultatene han venter seg, må han få ideene sine til å samsvare med lovene for den objektive ytre verden. Hvis ideene hans ikke samsvarer med virkeligheten, kommer han til å mislykkes i sin praksis. Etter å ha mislykkes, trekker han sine lærdommer av det og retter på ideene sine, for å få dem til å samsvare med lovene for den ytre verden. Slik kan han snu nederlag til framgang. Det er dette som er meninga med uttrykkene «nederlag er mor til framgang» og «av skade blir man klok». Den dialektisk-materialistiske kunnskapsteorien setter praksis i første rekke. Den hevder at menneskelig kunnskap ikke på noen måte kan skilles fra praksis, og tilbakeviser alle de feilaktige teoriene som nekter for at praksis er viktig eller skiller kunnskap fra praksis. Lenin sa: «Praksis står over (teoretisk) kunnskap, for den kan rose seg av å være ikke bare allmenngyldig, men også umiddelbart virkelig.» (2) Den marxistiske filosofien, den dialektiske materialismen, har to framtredende kjennetegn. Det ene er klassekarakteren: Den erklærer åpent at den dialektiske materialismen tjener proletariatet. Det andre er at den har praktisk karakter. Den understreker at teorien avhenger av praksis, at teorien bygger på praksis og i sin tur tjener praksis. Det er ikke subjektive følelser, men objektive resultater i samfunnsmessig praksis, som avgjør om hvilken som helst kunnskap eller teori er sann. Bare samfunnsmessig praksis kan være kriteriet på sannhet. Praksis som standpunkt er det første og grunnleggende standpunktet i den dialektisk-materialistiske kunnskapsteorien (3).

Men hvordan oppstår så den menneskelige kunnskapen fra praksis, og hvordan tjener den praksis i neste omgang? Dette blir klart hvis vi ser på kunnskapens utviklingsprosess.

I denne prosessen som praksis er, ser menneskene først bare hvordan ting ytrer seg, de enkelte sidene og den ytre sammenhengen mellom tingene. Ta for eksempel noen som kommer utafra til Yanan på studietur. De første par dagene ser de hvordan byen ligger, og gatene og husene i byen. De møter mye folk, går på mottakelser, kveldssammenkomster og massemøter, hører forskjellig slags prat og leser forskjellige dokumenter. Alt dette er tingene slik de ytrer seg, de enkelte sidene ved dem og den ytre sammenhengen mellom dem. Dette kalles erkjennelsens sansestadium, nemlig stadiet med sanseoppfatninger og inntrykk. Det vil si at disse forskjellige tingene i Yanan påvirker sanseorganene til medlemmene av studiegruppa, framkaller sanseoppfatninger og fører til at det oppstår mange inntrykk i hjernene deres, sammen med en grov skisse av den ytre sammenhengen mellom disse
inntrykkene: Dette er det første stadiet i erkjennelsen. På dette stadiet kan menneskene ennå ikke danne begreper, som går dypere, eller trekke logiske slutninger.

Etter som den samfunnsmessige praksisen fortsetter, vil ting som gir opphav til menneskenes sanseoppfatninger og inntrykk bli gjentatt mange ganger i praksisens løp. Så finner det sted ei plutselig endring (et sprang) i hjernen under erkjennelsesprosessen, og det blir dannet begreper. Begreper gjenspeiler ikke lenger bare tingene slik de ytrer seg, de enkelte sidene ved dem og den ytre sammenhengen mellom dem. De griper tingenes vesen, helheten og den indre sammenhengen mellom tingene. Det er ikke bare et kvantitativt, men også et kvalitativt skille mellom begreper og sanseoppfatninger. Når en går videre kan man ved hjelp av vurderinger og utledninger trekke logiske slutninger. Uttrykket «rynk panna så kommer du på en krigslist» i San Kuo Yen Yi (4), eller i dagligtalen, «la meg tenke over det», viser til at menneskene bruker begreper i hjernen til å vurdere og utlede ting. Dette er erkjennelsens annet stadium. Når medlemmene av studiegruppa har samlet forskjellige opplysninger og dessuten har «tenkt over dem», er de i stand til å felle den dommen at «kommunistpartiets politikk for den nasjonale enhetsfronten mot Japan er gjennomført, ærlig og oppriktig». Dersom de også har et oppriktig ønske om enhet for å berge nasjonen, kan de gå et steg videre fra denne vurderinga og trekke følgende slutning: «Den nasjonale
enhetsfronten mot Japan kan vinne fram.» Dette stadiet med å danne begreper, vurdere og utlede er det viktigste stadiet i hele prosessen med å få kunnskap om en ting. Det er stadiet med rasjonell kunnskap. Kunnskapens virkelige oppgave er å gå fra sansing til tenkning, steg for steg å nå fram til forståelse av de indre motsigelsene i objektive ting, å forstå hvilke lover som gjelder for dem og den indre sammenhengen mellom en prosess og en annen, det vil si å nå fram til logisk kunnskap. La oss gjenta: Logisk kunnskap skiller seg fra sansemessig kunnskap ved at sansemessig kunnskap holder seg til de enkelte sidene ved ting, hvordan de ytrer seg og den ytre sammenhengen mellom dem. Men den logiske kunnskapen tar et kjempesteg framover og når fram til helheten, tingenes vesen og den indre sammenhengen mellom ting og avdekker de indre motsigelsene i verden omkring oss. Derfor er den logiske kunnskapen i stand til å gripe tak i utviklinga av verden omkring oss som helhet, den indre sammenhengen mellom alle sidene ved den.

Den dialektisk-materialistiske teorien om kunnskapens utviklingsprosess, som bygger på praksis og går fra overflata til dypet, blei ikke utarbeidet av noen før marxismen oppsto. Den marxistiske materialismen løste dette problemet riktig for første gang: Den har påvist både materialistisk og dialektisk hvordan erkjennelsesbevegelsen stadig går dypere. Ved denne bevegelsen går menneskene i samfunnet framover fra sansemessig kunnskap til logisk kunnskap i en innfløkt praksis som stadig gjentar seg i produksjon og klassekamp. Lenin sa: «Abstraksjon av materien, av en naturlov, abstraksjonen av verdi osv., kort sagt alle vitenskapelige (riktige, alvorlige, ikke meningsløse) abstraksjoner, gjenspeiler naturen dypere, sannere og mer fullstendig.» (5) Marxismen-leninismen hevder at hvert av de to stadiene i erkjennelsesprosessen har sine egne kjennetegn. Kunnskap framtrer som sansemessig på det lavere stadiet og logisk på det høyere stadiet, men begge er stadier i en helhetlig erkjennelsesprosess. Det sansemessige og det rasjonelle er kvalitativt forskjellig, men de er ikke skilt fra hverandre. De forener seg på grunnlag av praksis. Vår praksis beviser at det som vi oppfatter med sansene ikke kan bli forstått med en gang, og at bare det vi forstår kan oppfattes dypere. Sansing løser bare problemet med hvordan ting ytrer seg. Bare teori kan løse problemet om deres vesen. Å løse begge disse problemene kan ikke skilles det aller minste fra praksis. Den som vil få kjennskap til en ting, kan ikke gjøre det på noen annen måte enn ved å komme i kontakt med den, det vil si å leve (praktisere) i dens miljø. I føydalsamfunnet var det umulig å kjenne lovene for det kapitalistiske samfunnet på forhånd, for kapitalismen hadde ikke oppstått ennå, og den relevante praksisen mangla. Marxismen kunne bare oppstå som produkt av det kapitalistiske samfunnet. I epoken med frikonkurransekapitalisme kunne ikke Marx på forhånd ha konkret kjennskap til visse
lover som er særegne for den imperialistiske epoken. For imperialismen, det siste stadiet i kapitalismen, hadde ikke oppstått ennå, og den praksisen som skulle til, mangla. Først Lenin og Stalin kunne ta på seg denne oppgaven. Når vi ser bort fra at de var geniale, var årsaken til at Marx, Engels, Lenin og Stalin kunne utarbeide teoriene sine, i hovedsak at de sjøl tok del i praksis i klassekampen og vitenskapelige eksperimenter på sin tid. Uten dette vilkåret kunne ikke noe geni ha lykkes. Uttrykket: «Den lærde veit alt om hele den vide verden uten å gå utafor døra» var bare tomt snakk før i tida, da teknologien ikke var utvikla. Selv om dette uttrykket kan gjelde i vår tid med utvikla teknologi, er de som virkelig har personlig kunnskap, alle de menneskene over hele
den vide verden som driver praksis. Og det er først når de har fått «vite» noe gjennom praksis, og når kunnskapen deres har nådd fram til «den lærde» gjennom det skrevne ord og tekniske hjelpemidler, at «den lærde» indirekte kan «vite alt om hele den vide verden». Dersom du vil ha kjennskap til en bestemt ting eller ei bestemt gruppe av ting direkte, må du være med sjøl i den praktiske kampen for å forandre virkeligheten, for å forandre den tingen eller den gruppa av ting. Det er bare slik du kan komme i kontakt med tingene slik de ytrer seg. Bare ved å være med sjøl i den praktiske kampen for å forandre virkeligheten, kan du avdekke det vesentlige ved den tingen eller gruppa av ting og forstå dem. Dette er veien til kunnskap. I virkeligheten går alle den veien, sjøl om noen som bevisst forvrenger sannheten, hevder det motsatte. Den latterligste personen i verden er «allviteren» som snapper opp litt tilfeldig og overflatisk kunnskap, og utroper seg sjøl til «verdens fremste autoritet». Dette viser bare at han har feilvurdert seg sjøl. Kunnskap er et spørsmål om vitenskap, og ikke den minste uærlighet eller sjøltilfredshet er tillatt. Det som trengs er avgjort det motsatte – ærlighet og beskjedenhet. Hvis du vil ha kunnskap, må du være med i praksisen for å forandre virkeligheten. Hvis du vil vite hvordan ei pære smaker, må du forandre pæra ved å spise den sjøl. Hvis du vil ha kjennskap til hvordan atomet er oppbygd og hvilke egenskaper det har, må du gjøre fysiske og kjemiske eksperimenter for å endre atomets tilstand. Hvis du vil ha kjennskap til revolusjonens teori og metoder, må du delta i revolusjonen. All ekte kunnskap springer ut fra direkte erfaring. Men ingen kan ha direkte erfaring med alt. I virkeligheten kommer det meste av kunnskapene våre fra indirekte erfaring, for eksempel all kunnskap fra tidligere tider og fremmede land. For forfedrene våre og for utlendinger var – eller er – slike kunnskaper et spørsmål om direkte erfaring. Disse kunnskapene er pålitelige dersom kravet om «vitenskapelig abstraksjon» som Lenin snakka om, blei – eller blir – oppfylt i den direkte erfaringa deres, og dersom den objektive virkeligheten er vitenskapelig gjenspeilt. Ellers er de ikke pålitelige. Derfor består menneskenes kunnskaper bare av to deler, den som kommer fra direkte erfaring og den som kommer fra indirekte erfaring. Videre er det som er indirekte erfaring for meg, direkte erfaring for andre. Sett under ett kan altså ikke kunnskap av noe slag skilles fra direkte erfaring. All kunnskap springer ut av at menneskene sanser den objektive ytre verden gjennom de fysiske sanseorganene sine. Den som nekter for dette, den som nekter for at all kunnskap springer ut fra direkte erfaring, eller nekter for at en sjøl må delta i den praksisen som forandrer virkeligheten, er ikke materialist. Det er derfor «allviteren» er latterlig. Et gammelt kinesisk ordtak sier: «Hvordan kan du fange tigerunger uten å gå inn i tigerens hule?» Dette ordtaket gjelder for menneskenes praksis, og det gjelder også for kunnskapsteorien. Det kan ikke finnes kunnskap løsrevet fra praksis.

For å klargjøre den dialektisk-materialistiske erkjennelsesbevegelsen som oppstår på grunnlag av den praksisen som forandrer virkeligheten – for å klargjøre hvordan erkjennelsesbevegelsen gradvis går dypere – skal jeg gi noen flere konkrete eksempler.

Når det gjelder kunnskap om det kapitalistiske samfunnet, var proletariatet bare i det sansende stadiet av erkjennelsen i den første perioden av praksisen sin, perioden med maskinknusing og spontan kamp. Proletariatet kjente bare noen av sidene og den ytre sammenhengen mellom måtene kapitalismen ytret seg på. Dengang var proletariatet fortsatt en «klasse i seg sjøl». Men da det nådde fram til den andre perioden av praksisen sin, perioden med bevisste og organiserte økonomiske og politiske kamper, blei proletariatet i stand til å forstå det kapitalistiske samfunnets vesen, utbyttingsforholda mellom samfunnsklassene og sin egen historiske oppgave. Proletariatet kunne forstå dette fordi det hadde sin egen praksis, og erfaring fra langvarig kamp. Det var Marx og Engels som vitenskapelig oppsummerte denne erfaringa i all sin bredde, og skapte den marxistiske teorien for å skolere proletariatet. Det var da proletariatet blei en «klasse for seg sjøl».

På samme måte var det med det kinesiske folkets kunnskap om imperialismen. Det første stadiet var preget av overflatisk, sanse-messig kunnskap. Dette viste seg i de vilkårlige kampene mot alle utlendinger, som Bevegelsen for det himmelske Taipingkongedømmet (6), Yi Ho Tuan-bevegelsen (7) og så videre førte. Det var først i det andre stadiet at det kinesiske folket nådde fram til rasjonell kunnskap, forsto imperialismens indre og ytre motsigelser, og
den vesentlige sannheten at imperialismen hadde gått i forbund med kompradorklassen (8) og føydalklassen i Kina for å undertrykke og utbytte de store massene av det kinesiske folket. Denne kunnskapen oppsto i tida omkring 4. mai-bevegelsen i 1919 (9). La oss så ta for oss krigen. Dersom de som leder en krig mangler krigserfaring, vil de til å begynne med ikke forstå de dypere lovene som gjelder for å lede en bestemt krig (slik som vår bonderevolusjonære krig det siste tiåret). Den første tida vil de bare oppleve en god del kamper og dessuten lide mange nederlag. Men disse erfaringene (erfaringene fra slag de har vunnet og særlig fra slag de har tapt) setter dem i stand til å forstå den røde tråden gjennom hele krigen, nemlig lovene for denne bestemte krigen, og til å forstå dens strategi og taktikk. Da kan de lede krigen med sjøltillit. Dersom kommandoen blir overlatt til en uerfaren person på et slikt tidspunkt, må han også lide en god del nederlag (samle erfaring) før han kan forstå krigens virkelige lover.

«Jeg er ikke sikker på om jeg kan klare det.» Vi hører ofte dette når en kamerat nøler med å påta seg et oppdrag. Hvorfor er han usikker på seg sjøl? Fordi han ikke har noen systematisk forståelse av innholdet i oppdraget og hva det innebærer, eller fordi han har hatt lite eller ingen kontakt med slikt arbeid. Derfor kjenner han ikke de lovene som styrer det. Når han har analysert i detalj karakteren av oppdraget og hva det innebærer, kommer han til å være mer
sikker på seg sjøl og være villig til å ta det på seg. Hvis han bruker litt tid på jobben og skaffer seg erfaringer, og hvis han er den typen som er villig til å sette seg inn i ting med åpent sinn, og ikke en som går løs på problemer subjektivt, ensidig og overflatisk, så kan han sjøl trekke slutninger om hvordan han skal gjøre jobben og utføre oppdraget med mye større mot. Det er bare de som er subjektive, ensidige og overflatiske når de går løs på problemer, som sjøltilfreds begynner å gi ordrer og direktiver i samme øyeblikk de kommer fram til et nytt sted. De vurderer ikke omstendighetene, ser ikke helheten (historia og den nåværende situasjonen i sin helhet), og kommer ikke fram til det vesentlige (tingenes karakter og den indre sammenhengen mellom ulike ting). Slike folk er nødt til å gå på trynet.

Vi kan altså se at det første steget i erkjennelsesprosessen er å komme i kontakt med tingene i verden utafor oss sjøl. Dette hører til sansestadiet. Det andre steget er å sammenfatte opplysningene fra sanseerfaringa ved å ordne og bearbeide dem. Dette hører til stadiet med å danne begreper, bedømme og utlede. Det er bare når opplysningene fra sanseerfaringa er svært rikholdige (ikke består av bruddstykker) og svarer til virkeligheten (ikke er innbilte) at
de kan være grunnlaget for å utforme riktige begreper og teorier.

Her må to viktige poenger framheves. Det første er nevnt før, men vi må gjenta det her. Det er at rasjonell kunnskap er avhengig av sansemessig kunnskap. Den som tror at rasjonell kunnskap ikke behøver å utledes fra sansemessig kunnskap, er idealist. Fra filosofiens historie kjenner vi den
«rasjonalistiske» skolen, som bare anerkjenner at fornuften eksisterer og ikke erfaringa, og som derfor tror at bare fornuften er pålitelig, mens sanseerfaringa ikke er det. Feilen denne skolen gjør, er at den snur tingene på hodet. Det rasjonelle er pålitelig nettopp fordi det springer ut av sanseoppfatninger. Ellers ville det være som vann uten kilde, som et tre uten røtter, noe subjektivt, noe en har funnet på sjøl og noe upålitelig. Når det gjelder rekkefølgen i erkjennelsesprosessen, kommer sanseerfaring først. Vi understreker betydninga av samfunnsmessig praksis i erkjennelsesprosessen nettopp fordi bare samfunnsmessig praksis kan gi opphav til menneskelig kunnskap. Og bare det kan føre til at mennesket
begynner å skaffe seg sanseerfaringer fra den objektive verden. For den som lukker øynene, tetter igjen ørene, og stenger seg sjøl helt ute fra den objektive verden, finnes ingen kunnskap. Kunnskap begynner med erfaring – dette er materialismen i kunnskapsteorien.

Det andre poenget er at kunnskap må utdypes, at det sansemessige kunnskapsstadiet må utvikles til det rasjonelle stadiet – dette er dialektikken i kunnskapsteorien (10). Å tro at kunnskap kan stoppe på det lavere, sansemessige stadiet, og at bare sansemessig kunnskap er pålitelig mens rasjonell kunnskap ikke er det, ville være å gjenta den historiske «empirisme»-feilen. Feilen med denne teorien er at den ikke forstår at opplysningene fra sanseerfaringa bare er ensidige og overflatiske, sjøl om de gjenspeiler visse kjensgjerninger i den objektive verden (her snakker jeg ikke om idealistisk empirisme, som begrenser erfaringene til såkalt sjølgransking). Den forstår ikke at de gjenspeiler tingene ufullstendig og ikke deres vesen. For å gjenspeile en ting fullstendig og som helhet, for å gjenspeile tingens vesen, for å gjenspeile de indre lovene i den, er det nødvendig å bearbeide de rike
opplysningene fra sanseerfaringa gjennom tankearbeid, skille det uvesentlige fra det vesentlige, fjerne det usanne og ta vare på det sanne, gå fra det ene til det andre og fra det ytre til det indre for å utforme et system av begreper og teorier – det er nødvendig å gjøre et sprang fra sansemessig til rasjonell
kunnskap. Slik bearbeidet kunnskap er ikke tommere eller mer upålitelig. Tvert imot, det som er bearbeidet vitenskapelig i erkjennelsesprosessen på grunnlag av praksis, gjenspeiler, som Lenin sa, den objektive virkeligheten dypere, sannere og mer fullstendig. Det er nettopp dette vulgære «praktikere» ikke forstår. De setter erfaring høyt, men forakter teori. Derfor kan de ikke ha oversikt over en hel objektiv prosess. De mangler klar styring og langsiktige perspektiver, og blir sjølgode av tilfeldig framgang og glimt av sannheten. Hvis slike folk leder en revolusjon, kommer de til å føre den inn i ei blindgate.

Rasjonell kunnskap avhenger av sansemessig kunnskap, og sansemessig kunnskap må utvikles videre til rasjonell kunnskap – dette er den dialektisk-materialistiske kunnskapsteorien. I filosofien forstår verken «rasjonalismen» eller «empirismen» kunnskapens historiske eller dialektiske natur. Sjøl om hver av disse skolene inneholder ei side av sannheten (her snakker jeg om materialistisk, ikke idealistisk rasjonalisme og empirisme), tar begge feil når det gjelder kunnskapsteorien som helhet. Den dialektisk-materialistiske kunnskapsbevegelsen fra det sansemessige til det rasjonelle gjelder både for en mindre erkjennelsesprosess (for eksempel kunnskap om en enkelt ting eller oppgave) og for en større erkjennelsesprosess (for eksempel kunnskap om et helt samfunn eller en revolusjon).

Men kunnskapsbevegelsen slutter ikke med det. Dersom den dialektisk-materialistiske kunnskapsbevegelsen skulle stoppe ved rasjonell kunnskap, ville bare halve problemet være løst. Og det ville bare være den minst viktige halvparten sett fra den marxistiske filosofiens synspunkt. Den marxistiske filosofien hevder at det viktigste problemet ikke ligger i å forstå lovene for den objektive verden slik at en blir i stand til å forklare den, men i å bruke kunnskapene om disse lovene aktivt for å forandre verden. Fra et marxistisk synspunkt er teorien viktig, og dette er uttrykt fullt ut i Lenins ord: «Uten revolusjonær teori kan det ikke bli noen revolusjonær bevegelse.» (11) Men marxismen understreker hvor viktig teorien er nettopp fordi, og bare fordi, teorien kan rettleie handling. Hvis vi har en riktig teori, men bare prater om den, legger den på hylla og ikke omsetter den i praksis, får teorien ingen betydning, uansett hvor god den er. Kunnskap begynner med praksis. Teoretiske kunnskaper oppnås gjennom praksis, og må deretter vende tilbake til
praksis. Kunnskapens aktive rolle kommer ikke bare til uttrykk i det aktive spranget fra sansemessig til rasjonell kunnskap, men – og dette er enda viktigere – den må komme til uttrykk i spranget fra rasjonell kunnskap til revolusjonær praksis. Kunnskapene om verdens lover må tilbakeføres til praksis for å forandre verden. De må brukes på ny i praksis i produksjonen, i praksis i den revolusjonære klassekampen og den revolusjonære nasjonale kampen og i praksis i vitenskapelige eksperimenter. Dette er prosessen med å prøve og utvikle teorien, fortsettelsen av hele erkjennelsesprosessen. Spørsmålet om hvorvidt teorien svarer til den objektive virkeligheten er ikke fullstendig løst, og lar seg heller ikke løse fullt ut i kunnskapsbevegelsen fra det sansemessige til det rasjonelle, som er nevnt ovenfor. Den eneste måten å løse dette problemet fullstendig på, er å føre rasjonell kunnskap tilbake til samfunnsmessig praksis, omsette teorien i praksis, og se om den kan føre til de resultatene en har tenkt. Mange naturvitenskapelige teorier blir holdt for å være sanne, ikke bare fordi de blei sett på som sanne da naturvitenskapsmennene utforma dem, men fordi de er blitt stadfesta i vitenskapelig praksis
seinere. På samme vis blir ikke marxismenleninismen holdt for å være sann bare fordi den blei sett på som sann da den blei vitenskapelig utforma av Marx, Engels, Lenin og Stalin, men fordi den er blitt stadfesta i seinere praksis med revolusjonær klassekamp og revolusjonær nasjonal kamp. Den dialektiske materialismen er allmenngyldig fordi ingen kan slippe unna dens rike når de driver praksis. Den menneskelige kunnskapens historie viser oss at sannhetsinnholdet i mange teorier er ufullstendig, og at dette blir retta på ved å prøve dem i praksis. Mange teorier er feilaktige, og det er ved å prøve dem i praksis at feilene blir retta. Dette er grunnen til at praksis er kriteriet på sannhet, og at «livet og praksis må være det første og grunnleggende standpunktet i kunnskapsteorien» (12). Stalin har uttrykt dette godt: «Teorien blir formålsløs om den ikke knyttes sammen med revolusjonær praksis, akkurat som praksis famler i blinde hvis dens vei ikke blir opplyst av revolusjonær teori.» (13)

Er kunnskapsbevegelsen avslutta når vi kommer så langt? Svaret vårt er: Det er den, og likevel er den ikke det. Når mennesker i et samfunn kaster seg inn i praksis for å forandre en bestemt objektiv prosess (enten det er i naturen eller samfunnet) på et bestemt stadium i utviklinga, fører gjenspeilinga av den objektive prosessen i bevisstheten deres, og utøvelsen av deres egen subjektive virksomhet, til at de kan heve kunnskapene sine fra det sansemessige
til det rasjonelle. De kan utarbeide ideer, teorier, planer eller programmer som stort sett samsvarer med lovene for denne objektive prosessen. Så omsetter de disse ideene, teoriene, planene eller programmene i praksis i den samme objektive prosessen. Og hvis de kan nå måla de har satt seg, det
vil si hvis de kan sette ut i livet de ideene, teoriene, planene eller programmene som de hadde utforma på forhånd, helt eller i grove trekk i den samme praktiske prosessen, så kan vi se på kunnskapsbevegelsen som avslutta for denne bestemte prosessen. I prosessen for å forandre naturen kan vi for eksempel se på fullføringa av en anleggsplan, stadfesting av en vitenskapelig hypotese, framstilling av et redskap eller innhøsting av ei avling. I prosessen for å forandre samfunnet kan vi for eksempel se på seier for en streik, seier i en krig eller oppfyllelsen av en utdanningsplan. Alt dette kan vi se på som å nå de mål en har satt seg. Men stort sett blir menneskenes opprinnelige ideer, teorier, planer eller programmer sjelden gjennomført uten endringer. Dette gjelder både i praksisen for å forandre naturen og for å forandre samfunnet. Det skyldes at mennesker som er opptatt med å forandre virkeligheten, vanligvis er underkasta tallrike begrensninger. De blir ikke bare begrensa av de vitenskapelige og teknologiske vilkåra, men også av utviklinga av den objektive prosessen sjøl, og av i hvilken grad denne prosessen er kommet åpent til uttrykk (de ulike sidene og det vesentlige ved den objektive prosessen er ennå ikke blitt fullstendig klarlagt). I en slik situasjon blir vanligvis ideer, teorier, planer eller programmer endra delvis, og noen ganger til og med fullstendig, på grunn av at uforutsette omstendigheter blir oppdaga i løpet av praksisen. Det vil si, det hender at de opprinnelige ideene, teoriene, planene eller programmene enten helt eller delvis ikke samsvarer med virkeligheten, og er fullstendig eller delvis uriktige. I mange tilfeller må en mislykkes mange ganger før det lykkes å rette på feilaktig kunnskap og bringe kunnskapene i samsvar med lovene for den objektive prosessen, slik at det subjektive kan omformes til det objektive, eller med andre ord, før en kan få de resultatene i praksis som en har venta seg. Men når en er kommet så langt, uansett hvordan, kan en se på den menneskelige kunnskapsbevegelsen som fullført når det gjelder en bestemt objektiv prosess på et bestemt utviklingsstadium.

Men når det gjelder det at prosessen går framover og utvikler seg, så er ikke den menneskelige kunnskapens bevegelse avslutta. Alle prosesser, enten de foregår i naturen eller samfunnet, går framover og utvikler seg som følge av de indre motsigelsene og kampene i prosessen, og den menneskelige
kunnskapsbevegelsen må også gå framover og utvikle seg sammen med dem. Når det gjelder samfunnsmessige bevegelser, må ikke ekte revolusjonære ledere bare være flinke til å rette på ideene, teoriene, planene eller programmene sine når det blir oppdaga feil, som jeg alt har sagt. Når en bestemt objektiv prosess har gått framover og gått over fra ett utviklingsstadium til et annet, må de også være flinke til å få seg sjøl og alle andre revolusjonære til å følge med prosessen framover, og forandre sin egen subjektive kunnskap i samsvar med dette. Det vil si at de må sikre at forslaga om nye revolusjonære oppgaver og nye arbeidsprogrammer samsvarer med de nye endringene i situasjonen. I en revolusjonær periode forandrer situasjonen seg svært raskt. Dersom kunnskapene til de revolusjonære ikke holder tritt med endringene i situasjonen, er de ikke i stand til å lede revolusjonen fram til seier. 

Men ofte sakker tenkninga etter virkeligheten. Dette kommer av at menneskets innsikt er begrensa av tallrike samfunnsmessige vilkår. Vi bekjemper stribukker i de revolusjonære rekkene som ikke greier å følge med i tenkninga si når de objektive omstendighetene forandrer seg. Historisk har dette kommet til uttrykk som høyreopportunisme. Disse menneskene forstår ikke at kampen mellom motsetninger allerede har drevet den objektive prosessen
framover, mens kunnskapene deres har stoppa på det gamle stadiet. Dette kjennetegner tenkninga til alle stribukker. Tenkninga deres er skilt fra samfunnsmessig praksis, og de kan ikke marsjere i spissen for å lede samfunnsvogna. De blir rett og slett hengende etter, klager over at den går for fort, og prøver å trekke den tilbake eller snu den i motsatt retning.

Vi bekjemper også «venstre»-frasemakeri. «Venstre»-tenkninga hopper over et bestemt utviklingsstadium i den objektive prosessen. Noen ser på fantasiene sine som sannheter, mens andre strever for å virkeliggjøre et ideal i dag som bare kan virkeliggjøres i framtida. De stiller seg fremmed overfor
den løpende praksisen til flertallet av folket, og overfor dagens virkelighet. I handling framstår de som eventyrere.

Idealisme og mekanisk materialisme, opportunisme og eventyrpolitikk er alt sammen kjennetegna av at det er ei kløft mellom det subjektive og det objektive, av at kunnskap er skilt fra praksis. Den marxist-leninistiske kunnskapsteorien, som er kjennetegna av vitenskapelig samfunnsmessig praksis, må nødvendigvis kjempe besluttsomt mot disse feilaktige ideologiene. Marxistene innser at i universets absolutte og allmenne utviklingsprosess er utviklinga av hver særegne prosess relativ, og at innafor den absolutte sannhetens endeløse strøm er følgelig menneskets kunnskap om en bestemt prosess på et hvilket som helst utviklingstrinn bare en relativ sannhet. Totalsummen av utallige relative sannheter utgjør den absolutte sannheten (14).
Utviklinga av en objektiv prosess er full av motsigelser og kamper, og det er utviklinga av den menneskelige kunnskapens bevegelse også. Alle de dialektiske bevegelsene i den objektive verden kan før eller seinere bli gjenspeilt i menneskelig kunnskap. I samfunnsmessig praksis er prosessen med framvekst, utvikling og undergang uendelig, og det er prosessen med framvekst, utvikling og undergang i den menneskelige kunnskapen også. Ettersom menneskets praksis, som forandrer den objektive virkeligheten i samsvar med bestemte ideer, teorier, planer eller programmer, stadig går framover, blir
dets kunnskaper om den objektive virkeligheten på samme måte dypere og dypere. Bevegelsen av forandring i den objektive virkelighetens verden er endeløs, og det er også menneskets erkjennelse av sannhet gjennom praksis. Marxismen-leninismen har på ingen måte uttømt sannheten, men den åpner ustanselig veier til kunnskap om sannheten gjennom praksis. Den slutninga vi har kommet fram til, er at det er konkret, historisk enhet mellom det subjektive og det objektive, mellom teori og praksis, mellom viten og handling, og vi bekjemper alle feilaktige ideologier, både til «venstre» og høyre, som avviker fra den konkrete historia.

I denne epoken av samfunnsutviklinga har historia lagt ansvaret for å forstå og forandre verden på riktig måte på skuldrene til proletariatet og proletariatets parti. Denne prosessen, praksisen for å forandre verden, er en prosess som er fastlagt i samsvar med vitenskapelig kunnskap. Den er allerede framme ved et historisk øyeblikk i verden og i Kina, et stort øyeblikk uten sidestykke i menneskehetens historie – nemlig det øyeblikket da mørket skal fordrives fullstendig fra verden og Kina, og verden endres til en verden av lys som vi aldri har sett maken til. Kampen proletariatet og det revolusjonære folket fører for å forandre verden, omfatter fullbyrdinga av følgende oppgaver: Å forandre den objektive verden og samtidig forandre sin egen subjektive verden – å forandre sin egen evne til å erkjenne og forandre forholdet mellom den subjektive og den objektive verden. Ei slik forandring har allerede skjedd på en del av kloden, nemlig i Sovjetunionen. Der driver folket denne forandringsprosessen framover. Folket i Kina og resten av verden er enten i ferd med å gå gjennom en slik prosess, eller så kommer de til å gjøre det. Og den objektive verden som skal forandres, omfatter også alle som er mot forandring. For at de skal bli forandra, må de gå gjennom et stadium med tvang før de kan gå inn i stadiet med frivillig, bevisst forandring. Når hele menneskeheten forandrer seg sjøl og verden frivillig og bevisst, har vi nådd fram til verdenskommunismens epoke.

Oppdag sannheten gjennom praksis, og stadfest og utvikle sannheten gjennom videre praksis. Gå ut fra sansemessig kunnskap, og utvikle den aktivt til rasjonell kunnskap. Gå så ut fra rasjonell kunnskap, og rettlei aktivt den revolusjonære praksisen for å forandre både den subjektive og den objektive verden. Praksis, kunnskap, praksis igjen og kunnskap igjen. Dette gjentar seg sjøl i en endeløs syklus, og for hver syklus kommer innholdet av praksisen og kunnskapen opp på et høyere nivå. Det er hele den dialektisk-materialistiske kunnskapsteorien, og det er den dialektisk-materialistiske teorien om enheten mellom viten og handling.

(Artikkelen finnes i Mao Tsetung: Skrifter i utvalg og i Mao Tsetung: Verker i utvalg, bind 1. Oversettelsen er gjennomgått og revidert av Morten Falck i 2008.)

Noter:

2) Fra Lenins noter om «The Idea» i Hegels The Science of Logic, bok III , del 3. Se V. I. Lenin: «Conspectus of Hegel’s The Science of Logic» (september – desember 1914), Collected Works, eng. utg., Moskva, 1963, bd. XXXVIII , s. 213.
3) Se Karl Marx: «Teser om Feuerbach» (våren 1845 ), i Fr. Engels: Ludwig Feuerbach, og slutten på den klassiske tyske filosofien, Forlaget Oktober
1981, s. 82, og V. I. Lenin: Materialismen og Empiriokritisismen (annen halvdel av 1908), norsk utgave Falken forlag 1982, s. 127–132.
4) San Kuo Yen Yi (Beretninger fra de tre kongedømmene) er en berømt kinesisk historisk roman av Lo Kuan-chung (slutten av det 14. og begynnelsen av det 15. århundre).
5) Fra Lenins noter om «Subjective Logic or the Doctrine of the Notion» i Hegels The Science of Logic, bok III . Se V. I. Lenin: «Conspectus of Hegel’s The Science of Logic», Collected Works, eng. utg., Moskva, 1963, bd. XXXVIII , s. 171.
6) Taipings Himmelske Kongerike var navnet på den revolusjonære bondebevegelsen som på midten av 1800-tallet kjempet mot Ching-dynastiets føydale styre og nasjonale undertrykkelse. I januar 1851 startet Hung Hsiu-chuan, Yang Hsiu-ching og andre ledere et opprør i landsbyen Chintien i Kueiping herred i provinsen Kwangsi, og de proklamerte grunnleggelsen av Taipings Himmelske Kongerike. Bondehæren deres marsjerte nordover fra Kwangsi og angrep og inntok Hunan og Hupeh i 1852. I 1853 marsjerte den gjennom Kiangsi og Anhwei og inntok Nanking. En del av styrkene fortsatte så offensiven nordover og trengte seg fram til nærheten av Tientsin. Men Taipinghæren forsømte imidlertid å bygge faste baseområder på de stedene den okkuperte. Dessuten begikk dens ledende gruppe etter å ha opprettet sin hovedstad i Nanking mange politiske og militære feil. Derfor var den ute av stand til å motstå de sammenhengende stormangrepene til Ching-regjeringas kontrarevolusjonære styrker og de britiske, amerikanske og franske aggressorene, og de ble til slutt beseiret i 1864.
7) Yi Ho Tuan-bevegelsen (også kalt «de rettferdige knyttnevenes opprør,» i Vesten kjent som «bokseropprøret») var den anti-imperialistiske væpnede kampen som fant sted i Nord-Kina i 1900. De brede massene av bønder, håndverkere og andre folk tok del i denne bevegelsen. De kom i kontakt med hverandre gjennom religionen og andre kanaler, og de organiserte seg på grunnlag av hemmelige samfunn og førte en heltemodig kamp mot de forente aggresjonsstyrkene fra de åtte imperialistiske maktene – De forente stater, Storbritannia, Japan, Tyskland, Russland, Frankrike, Italia og Østerrike. Bevegelsen ble slått ned med ubeskrivelig grusomhet etter at de forente aggresjonsstyrkene okkuperte Tientsin og Beijing.
8) Kompradorklassen: del av borgerskapet i koloniale og halvkoloniale land, som baserer seg på allianse med imperialistmaktene for å kunne fortsette utbyttingen av folket i sitt eget land. Navnet kommer av et portugisisk ord.
9) 4. mai-bevegelsen var en anti-imperialistisk og anti-føydal revolusjonær bevegelse som begynte 4. mai 1919. 1 den første halvdelen av dette året møttes seierherrene fra første verdenskrig, dvs. Storbritannia, Frankrike, De forente stater, Japan, Italia og andre imperialistiske land, i Paris for å dele byttet og bestemte at Japan skulle overta alle de privilegiene som Tyskland hadde hatt før i Shantung-provinsen i Kina. Studentene i Beijing holdt møter og demonstrasjoner den 4. mai, og de var de første som viste bestemt motstand mot denne planen. Krigsherreregjeringa i nord arresterte mer enn tredve studenter i et forsøk på å undertrykke denne opposisjonen. Studentene i Beijing gikk til streik i protest, og et stort antall studenter i andre deler av landet fulgte deres eksempel. Den 3. juni begynte krigsherreregjeringa i nord å arrestere studenter i Beijing i store antall, og innen to dager var omkring ett tusen tatt i forvaring. Dette vekket enda større harme omkring i landet. Fra og med 5. juni gikk arbeiderne i Shanghai og mange andre byer til streik, og kjøpmennene på disse stedene lukket forretningene sine. Slik ble det som først var en patriotisk bevegelse som hovedsakelig besto av intellektuelle, hurtig utviklet til en nasjonal patriotisk bevegelse som omfattet proletariatet, byenes småborgerskap og borgerskapet. Samtidig med denne patriotiske bevegelsen vokste den nye kulturelle bevegelsen, som hadde begynt før 4. mai som en bevegelse mot føydalismen og for å fremme vitenskap og demokrati, til en sterk og mektig revolusjonær kulturbevegelse hvis hovedstrøm var innrettet på å spre kunnskap om marxismen-leninismen.
10) Se Lenins noter om «The Idea» i Hegels The Science of Logic, bok III , del 3, hvor han sier: «For å forstå er det nødvendig empirisk å begynne å begripe, studere og heve seg fra empirismen til det allmenngyldige.» (V. I. Lenin: «Conspectus of Hegel’s The Science of Logic», Collected Works, eng. utg., Moskva, 1963, bd. XXXVIII , s. 205.)
11) V. I. Lenin: Hva må gjøres? (høsten 1901– februar 1902), Forlaget Oktober, Oslo 1976.
12) V. I. Lenin: Materialismen og empiriokritisismen, norsk utg., Falken forlag 1982, s. 131.
13) J. V. Stalin: «Om leninismens grunnlag» (april –mai 1924), Spørsmål i leninismen, Forlaget Oktober, Oslo 1976.
14) Se V. I. Lenin: Materialismen og empiriokritisismen, norsk utg., Falken forlag, Oslo 1982, s. 121–127.

Diktet trykkes med forfatterens tillatelse og er oversatt av Elvis Bling Laden.
Det ble trykt i Monthly Review i april 2006
og finnes i diktsamlinga The Crooked Inheritance (Knopf).

---

Hvis du abonnerer på et blad om hundehold,
så kan du regne med å få hundebilder og gode råd. Voff!
Hvis du kjøper en vinterjakke, så kan du regne med
at den sannsynligvis er varmere å gå med enn uten.
Hvis du kjøper katta i sekken, vil du ihvertfall få et mjau.
Men hva får du hvis du kjøper en krig?

For det første; milliarder i gjeld.
Hver granat som eksploderer, ka-ching! ka-ching!
Hver krigsforsendelse, hvert eneste fly, hvert eneste kjøretøy.
Ser du røyken? Det er penger som brenner.
Det er dine skattepenger i arbeid. Om det hjelper deg?
Det er bedre enn å reparere den brua

du kjører over på pendelturen hver morra?
Er det bedre enn å sørge for oppvekstvilkår for ungdommen
så de ikke blir frista til å stjæle bilen din?
Er det bedre enn å forsikre deg om
at du vil få sjukehusplass hvis du skulle trenge det?
Er det finere enn å rense opp lufta du puster

eller utstyre gruvearbeiderne så de ikke dør
i hopetall nede i det støvete mørket?
Hva får du når du kjøper en krig?
Trygghet? Neh, landet du invaderer
er proppfullt av folk som hater deg.
De gisper etter å invadere tilbake.

Shopping er vårt favoritt tidsfordriv.
Vi går på super'n og vandrer og kikker på
tinga. Mer ting. Vi er tynga ned av ting.
Men du kan ihvertfall ta på deg den oransje
kashmir-genser'n. Du kan ete pizzastykket.
Hva får du når du kjøper en krig?

Død. Kontantdød eller på avbetaling.
Flyttelass med død. Du kan få
ung død, gammal død. Babydød.
Halvdøde kroppsdeler sprengt vekk,
hoder i bandasje, ryggmark
rivi ut, svidd hjernemasse. Deres død

og vår. Du får motvilje og
hat i tiårsleveringer. Du kjøper
voldtekt og plyndring, du kjøper
tortur og korrupsjon, bestikkelser og tjuveri.
Dine barnebarn vil betale regninga.
Er du fornøyd med kjøpet av denne krigen?

---

Buyer Beware

If you subscribe to a magazine about dogs,
it comes full of canine advice and pictures. Woof.
If you buy a winter coat, you can reasonably
count on its being warmer than your bare skin.
If you buy a pig in a poke, it should oink at least.
What do you get when you buy a war?

Trillions of dollars in debt, for one thing.
Every grenade that explodes, ka ching ka ching.
Every ordinance, every vehicle, every plane:
see the smoke rising? That's money on fire.
That's your taxes at work. Does it help you?
Is it better than repairing the local bridge

you drive across every commuting morning?
Is it better than putting kids through college
so they aren't motivated to steal your car?
Is it better than having health insurance
that actually pays your hospital bills entire?
Is it nicer than cleaning up the air you breathe

or equipping miners so they don't die
by the dozen down there in the smokey dark?
What do you get when you buy a war?
Security? No, the country you invade
is chock full of people who now hate you.
They're dying to invade you back.

Shopping is our favourite entertainment.
We go to the mall to wander and eyeball
stuff. More stuff. We're stuffed with stuff.
But at least you can wear that orange
cashmere sweater. You ca gobble that pizza.
What do you get when you buy a war?

Death. You get death retail and whole
sale. You get death by the planeload.
You get young death, old death, baby
death. You get part death–limbs blown
off, heads racked with shrapnel, spines
torn apart and brains toasted. Theirs

and ours. You are delivered mistrust
and hatred by the decadeload. You
purchase rape and pillage, you purchase
torture and graft, bribery and looting.
Your great grandchildren will pay off the debt.
Are you happy with your purchase of this war?

 

Det er ikke lenge siden det å feire de kapitalistiske demokratiske statene som om de utgjorde kronen på verket i enhver demokratisk bestrebelse, hadde arméer av tilhengere i Latin-Amerika. De uttalte gjerne påstanden med et høytidelig alvor som vanligvis er forbeholdt menneskehetens største landevinninger. Men nå, da mer enn et kvart århundre har passert siden starten på prosessen med å gjeninnføre demokrati i Latin-Amerika, ser det ut som tida er moden for å se på hvor demokratiet kommer til kort og hvilke løfter det ikke oppfyller. Fortjener de kapitalistiske demokratiene den respekten de nyter i så vide kretser? På de følgende sidene er det vår hensikt å undersøke hva demokrati betyr, og så, på grunnlag av noen refleksjoner om demokratiseringens begrensninger i et kapitalistisk samfunn, å gå videre med å undersøke hvordan de "faktisk eksisterende" demokratiene i Latin-Amerika arter seg, og se bakenfor deres ytre framtreden for å få øye på deres trange virkefelt og begrensninger.

Atilio A Boron er professor i politisk teori ved University of Buenos Aires og generalsekretær ved Latin American Council of Social Sciences (CLACSO)

Artikkelen trykkes med forfatterens tillatelse
Den ble først publisert av Merlin Press, 96 Monnow Str, Monmouth, NP25 3EQ, Great Britain www.merlinpress.co.uk
Artikkelen er oversatt til norsk av Morten Falck

 

---

 

Demokratiet

La oss begynne med å huske Lincolns formulering: demokratiet som en regjering av folket, ved folket og for folket. I dag ser dette ut som en konstruksjon av en urekonstruert radikaler, særlig i lys av den politiske og ideologiske avviklingen som framveksten av nyliberalismen og den globaliserte kapitalismens offisielle ideologi har ført til. Lenge før dette hadde demokratiet allerede blitt fullstendig skilt fra selve ideen om folket, for ikke å snakke om folkets handlinger. Lincolns formulering var forlengst arkivert som en farlig, nostalgisk lengsel etter en tilstand som var ugjenkallelig tapt i fortida. Det som erstattet den var Schumpeters formulering, og de sørgelige følgene av den kan fremdeles merkes tydelig i de gjengse sosialvitenskapene: demokratiet som et sett av regler og prosedyrer uten noe spesifikt innhold som har å gjøre med rettferdig fordeling eller rettferdighet i samfunnet, som ignorerer det etiske og normative innholdet i ideen om demokrati og ser bort fra ideen om at demokratiet bør være en avgjørende bestanddel av ethvert forslag om hvordan et "godt samfunn" skal organiseres, snarere enn bare et administrativt eller beslutningsmessig påfunn. Sånn var det for Schumpeter mulig å bestemme "demokratisk" om for å ta hans eget eksempel kristne skulle forfølges, hekser sendes på bålet eller jødene utryddes. Demokratiet blir bare en metode, og kan som andre metoder "ikke være et mål i seg selv" (1). I sin ytterste konsekvens forvandler denne holdningen demokratiet til en modell for å fatte beslutninger, lik dem som Peter Drucker foreslår for styringa av vellykte kapitalistiske foretak. Det trengs ikke noe geni for å innse at demokratiet er mye mer enn det.

Dessuten ser det schumpeterske paradigmet også bort fra den konkrete historiske prosessen som førte til opprettelsen av "virkelig eksisterende demokratier". Da han foreslo å gi avkall på det han kalte den "klassiske teorien" om demokratiet, satte han fram et tåpelig optimistisk og fullstendig uvirkelig bilde av de historiske hendelsesforløpene som i en håndfull nasjonalstater endte med at det oppsto demokrati (2). Alexis de Tocqueville beskrev medrivende den episke naturen av den demokratiske tilstandens dannelsesprosess, som en "uimotståelig revolusjon som skrider fram århundre etter århundre over enhver hindring og selv nå går framover, midt i de ruinene den selv har skapt." (3) Akkurat som mange andre framstillinger av forskjellige forfattere i den klassiske tradisjonen, griper denne framstillinga de omveltende og traumatiske elementene som selv i de mest utviklete, pluralistiske og tolerante land er involvert i opprettinga av en demokratisk tilstand. Blodet og søla fra den historiske konstitueringa av politiske demokratier fordufter fullstendig i Schumpeter-tradisjonens innholdsløse formalisme. Det er grunnen til at Guilleremo O'Donnell og Philippe Schmitter, som denne tradisjonens arvtakere, i "transitologiens" kanoniske tekst advarer:

"Ett av premissene for denne måten å oppfatte overgangen [til demokratiet] på, er at det er mulig og passende å oppnå politisk demokrati uten voldelig mobilisering og uten et storslagent brudd i kontinuiteten. Det vil så godt som alltid foreligge en trussel om vold, og det forekommer ofte protester, streiker og demonstrasjoner; men når man først slår inn på den "revolusjonære veien" eller volden sprer seg og blir tilbakevendende, blir de gunstige utsiktene til politisk demokrati drastisk redusert." (4)

Dette premisset er like sterkt som det er falskt. I hvilket land fant demokratiets overtakelse sted i samsvar med de ovenfor beskrevne beregningene? Barrington Moore har påpekt at uten "Den ærefulle revolusjonen" i England, Den franske revolusjon og Borgerkrigen i USA som alle er heller voldelige og blodige episoder ville det være ekstremt vanskelig å forestille seg at demokratiet overhodet eksisterte i disse landene. (5) Kan vi tenke oss at slaveeiersamfunnet i de amerikanske sørstatene, eller de engelske og franske aristokratiene, skulle frambringe demokratiske tilstander? Kan vi forestille oss så mye som en demokratisering i disse landene uten et voldelig brudd med fortida? Og hva angår våre forfatteres bekymring for "vold nedenfra" hva med "vold ovenfra" mot demokratisering, som systematisk leder til statlig undertrykking, summariske henrettelser og at folk forsvinner i hendene på paramilitære styrker eller dødsskvadroner, militært kuppmakeri, for ikke å snakke om den strukturelle volden som ligger nedlagt i samfunn med grove ulikheter? Er det ikke på tide vi spør oss hvem som har vært de viktigste voldsutøverne i Latin-Amerika? Om det har vært de utbyttede og undertrykte klassene, streikende og demonstranter, eller de kreftene som er bestemt på å bevare sine privilegier og sin rikdom for enhver pris?

Ikke bare perverterer "Schumpeter-perspektivet" selve ideen om demokratiet, men det stiller oss også overfor en like foruroligende gåte: Hvis demokratiet er noe så enkelt som en metode for å organisere prosessen med å fatte kollektive beslutninger, hva kommer det da av at det overveldende flertallet av menneskeheten i mesteparten av den skrevne historien har levd under ikke-demokratiske regimer? Hvis det er noe så elementært og fornuftig, hvorfor har det da vært så vanskelig å oppnå det og å sette det ut i livet? Hvordan kan det ha seg at visse organisatoriske former det kapitalistiske selskapet og aksjeselskapet, for eksempel er blitt innført uten betydelig motstand når først den kapitalistiske produksjonsmåten er blitt gjennomført, mens forsøkene på å tillempe den "demokratiske formen" for stat har ført til kriger, innbyrdes stridigheter, revolusjoner og kontrarevolusjoner og uendelige blodbad? Og endelig , hvis den kapitalistiske produksjonsmåten er fem hundre år gammel, hvorfor er da det kapitalistiske demokratiet så nylig innført og så ustabilt?

De Schumpeter-baserte demokratiteorienes etiske uthuling av demokratiet, og deres drastiske mangel på evne til å gjøre greie for prosessen med oppretting av "virkelig eksisterende" demokratier, roper etter alternative teorier.

Kapitalistisk demokrati eller demokratisk kapitalisme?

Men dette krever stadig at vi først klargjør begrepene. Hvis ordet "demokrati" i seg selv brukes på en forvirrende måte og er ridd av tvetydigheter, demokrati "ved" hvem, "for" hvem? så er sannelig ikke uttrykk som "kapitalistisk demokrati" eller "borgerlig demokrati" mindre selvmotsigende og utilfredsstillende. Det er grunnen til at den mest strikte og presise måten å referere til de "virkelig eksisterende" demokratienes univers på, er å kalle dem for "demokratisk kapitalisme." La oss se på hvorfor.

Å snakke om "demokrati" uten noe adjektiv overser den enorme forskjellen mellom a) den klassiske greske demokratimodellen, som er udødeliggjort i Perikles' berømte gravtale, b) de gryende demokratiske strukturene og praksisene som ble utviklet i noen norditalienske byer i renessansens demring (for seinere å bli knust av den aristokratisk-klerikale reaksjonen), og c) de forskjellige demokratimodellene som ble utviklet i noen kapitalistiske samfunn i det tjuende århundret. Demokrati er en form for organisering av sosial makt i det offentlige rom som ikke kan skilles fra den økonomiske og samfunnsmessige strukturen som denne makta hviler på. De ulike organisasjonsmåtene, både diktatoriske og demokratiske, eller de seks klassiske formene for politisk makt som Aristoteles trakk opp i Politikken, har rotfeste i en muld som består av særegne produksjonsmåter og samfunnsstrukturtyper, slik at enhver drøfting som omtaler "demokrati" uten nærmere kjennetegn nødvendigvis må være høyst upresis og forvirrende. Så hva er det egentlig samfunnsforskere snakker om når de snakker om demokrati? Et demokrati basert på slaveri, som i det klassiske Hellas? Eller det som trivdes i små urbane øyer i et hav av føydalt leilendingsvesen, der en populo minuto strebet for å være noe mer enn en manøvrerende mengde under Firenze og Venezias oligarkiske pastrisiat? Eller Europas demokratier, som ikke engang hadde allmenn stemmerett for menn, for ikke å snakke om stemmerett for kvinner, før første verdenskrig? Eller er det snakk om de "keynesianske demokratiene" fra den andre etterkrigstida, som hadde trekk av det T. H. Marshall kalte sosialt borgerskap? (6)

 Som en reaksjon mot denne forvirrende tvetydigheten, som også utfordrer den påståtte entydigheten til uttrykket "borgerlig demokrati", gikk en slik forfatter med tydelige nyliberale holdninger som den meksikanske essayisten Enrique Krauze en gang sterkt inn for et "demokrati uten adjektiver". (7) Men hans formaninger falt for døve ører. En aktuell litteraturanalyse utført av David Collier og Steve Levitsky avslører den enorme formeringen av adjektiver (mer enn fem hundre) som anvendes i samfunnsvitenskapen som kjennetegn på demokratiske regimer, i en slik utstrekning at det finnes flere systematiske rubrikker enn demokratiske regimer. (8) Men til tross for dette, løser det ikke kjerneproblemet å forsyne demokratiet med adjektiver selv om man tar i bruk "sterke" begreper i denne hensikt, eller begreper som er tungt ladet med betydning, som "kapitalistisk" eller "sosialistisk". Det bare tjener til å utstyre det med et elementært lendeklede som ikke kan skjule den kjensgjerning at keiseren * er naken. (* Boron skriver "kongen", men som alle skandinaviske lesere av H C Andersens eventyr veit, er det keiseren som er uten klær. Oversetterens anm.)

La oss ta uttrykket "kapitalistisk demokrati", som ofte blir brukt av gjengse samfunnsforskere så vel som radikale tenkere. Nøyaktig hva betyr det? Noen tror kanskje at de løser problemet ved å legge bestemmelsen "kapitalistisk" til ordet "demokrati" for det antyder i det minste det overordnete problemet med forholdet mellom kapitalisme og demokrati, og, mer spesifikt, spørsmålet om grensene førstnevnte setter for demokratiets rekkevidde. Ikke desto mindre er dette standpunktet grunnleggende ukorrekt: Det hviler på den forutsetning, som helt tydelig er feilaktig, at i denne typen politisk regime er "kapitalistisk" bare et adjektiv som henviser til et slags økonomisk arrangement som på en eller annen måte modifiserer og preger virkemåten til en politisk struktur som i sitt vesen er demokratisk. I virkeligheten er vendingen "kapitalistisk demokrati" en slags "hegelsk negasjon" av det egentlige forholdet mellom økonomien, det sivile samfunnet og politikken, som innebærer en subtil apologese for det kapitalistiske samfunnet. For i denne formuleringen blir demokratiet presentert som kjerna i det nåværende samfunnet noe som blir rutinemessig påstått om og om igjen av talløse ledere for "den frie verden", som George W. Bush, José M. Aznar, Tony Blair osv., som definerer seg sjøl som talspersoner for sine egne "demokratiske samfunn". Demokratiet blir derfor bestemt av en heldig eller "tilfeldig" egenskap som bare er den kapitalistiske produksjonsmåten! Slik blir kapitalismen forflyttet til en diskret posisjon bakenfor den politiske scenen, gjort usynlig som det nåværende samfunnets strukturelle grunnlag. Som Bertolt Brecht en gang påpekte er kapitalismen en herre som ikke liker å bli kalt ved navn. Men det er mer. Som den avdøde meksikanske filosofen Carlos Pereyra hevdet, er uttrykket "borgerlig demokrati" et "uhyrlig begrep", fordi det "skjuler en avgjørende omstendighet i samtidshistorien: Demokrati er blitt oppnådd og bevart i større eller mindre grad på forskjellige breddegrader, i strid med borgerskapet." (9)

Derfor finnes det en dobbelt vanskelighet i den ovennevnte bruken av adjektiver. For det første utstyrer det generøst borgerskapet med en historisk vinning som demokratiet, som var resultatet av århundrer med folkelig kamp nettopp mot, først aristokratiet og monarkiet, og så mot herredømmet til kapitalistene, som prøvde hardt å forhindre eller utsette demokratiets seier ved å ty til alle tenkelige midler fra løgn og manipulering til systematisk terror, satt på spissen av nazistaten. For det annet, hvis uttrykket "borgerlig demokrati" blir godtatt, blir det som er spesifikt "borgerlig" en uvesentlig og tilfeldig kjensgjerning, en slags tilleggsbestemmelse sett i forhold til et innhold ved navnet demokrati som får fetisjkarakter.

Så hvordan skal vi danne oss et passende begrep om demokratiet? Det er opplagt ikke et spørsmål om å føye eller ikke føye adjektiver til en antatt demokratisk substans, men om å gi avkall på den ny-hegelianske negasjonen. Det vil si: til forskjell fra termen "borgerlig demokrati" gjenvinner et uttrykk som "demokratisk kapitalisme" demokratiets sanne betydning ved å understreke den kjensgjerning at dets strukturelle trekk og avgjørende sider "frie" og periodiske valg, individuelle rettigheter og friheter, osv. trass i sin viktighet bare er politiske former hvis virkning og spesielle effekter ikke er i stand til å nøytralisere, for ikke å snakke om oppløse, det kapitalistiske samfunnets iboende og håpløst anti-demokratiske struktur. (10) Denne strukturen, som hviler på et system av sosiale relasjoner sentrert om den ustoppelige reproduksjonen av arbeidskraft som må selges på markedet som en vare for å sikre selve overlevelsen til arbeiderne, setter uoverstigelige begrensninger for demokratiet. Dette "slaveriet" for lønnsarbeiderne, hvor de må henvende seg til markedet på leting etter en kapitalist som kan finne det profitabelt å kjøpe arbeidskrafta deres, eller prøve å kare sammen til en dyster levemåte som småhandlende og renovasjonsarbeidere i verdens slumstrøk, setter det overveldende flertallet av samtidas befolkninger og ikke bare i Latin-Amerika i en stilling av strukturell underlegenhet og ulikhet. Dette kan ikke forenes med den fulle utviklinga av deres demokratiske potensial, samtidig som en liten del av samfunnet, kapitalistene, er fast etablert i en stilling av udiskutabelt overherredømme og nyter alle slags privilegier.

Resultatet er et kapitalistenes de facto diktatur, under hvilke politiske former så som demokrati det enn ligger skjult for det offentliges øyne. Derav kommer den tendensielle uforenligheten mellom kapitalismen som en sosial og økonomisk form som hviler på den strukturelle ulikheten som skiller kapitalister og arbeidere, og demokratiet, slik det blir oppfattet i den klassiske tradisjonen av politisk teori, ikke bare i sine formelle sider og prosedyrer, men med grunnlag i en generell tilstand av likhet. Det er nettopp av denne grunn at Ellen Meiksins Wood har rett når hun i et strålende essay rikt på teoretiske forslag spør: vil kapitalismen være i stand til å overleve en full utvikling av demokratiet i dets vesen og ikke i dets prosessualitet? (11) Svaret er opplagt negativt.

Riss av et virkelig demokratibegrep

Et omfattende og virkelig demokratibegrep må umiddelbart bringe opp i dagen spørsmålet om forholdet mellom sosialisme og demokrati. Det ville være dumdristig av oss å prøve å bringe denne diskusjonen på bane her. For øyeblikket er det tilstrekkelig å minne om Rosa Luxemburgs gjennomtrengende refleksjoner over dette temaet, inkludert hennes demokratiske formulering om at "det finnes ingen sosialisme uten demokrati, det finnes ikke noe demokrati uten sosialisme." (12) Luxemburg la vekt på verdien av demokratisk kapitalisme, uten å kaste det sosialistiske prosjektet over bord. Hun gjorde dette ved samtidig å påpeke de demokratiske kapitalistiske samfunnenes urettferdige natur. Hennes måte å tenke på unngår både den vulgærmarxistiske fella som i sin forkasting av demokratisk kapitalisme ender med å håne selve ideen om demokrati og rettferdiggjøre politisk despoti og "post-marxisme"-fella, og diverse strømninger inspirert av nyliberalismen, som mystifiserer de demokratiske kapitalistiske samfunnene i den grad at de ser på dem som paradigmer for et "demokrati" uten nærmere egenskaper.

Når vi tar denne argumentasjonen i betraktning, ser det for oss ut som en teori som sikter mot å overvinne feilene i den schumpeterske formalismen og "prosedyretenkningen", bør betrakte demokratiet som en syntese av tre uadskillelige dimensjoner sammensmeltet i en enkelt formulering:

a) Demokrati forutsetter en samfunnsform som kjennetegnes av økonomisk og sosial likhet og likhet for loven og et relativt høyt, om enn historisk variabelt nivå av materiell velstand, som tillater full utvikling av individuelle evner og anlegg så vel som det sosiale livets uendelige mangfold av uttrykk. Derfor kan ikke demokratiet blomstre midt i generell fattigdom og nød, eller i et samfunn preget av dype ulikheter i distribusjonen av eiendom, inntekter og rikdom. Det krever en samfunnsstruktur som bare unntaksvis kan finnes i kapitalistiske samfunn. Trass i alle offisielle erklæringer om det motsatte, er kapitalistiske samfunn ikke egalitære, men dypt inegalitære. Egalitarianismen er ideologien, mens polarisering av klassene er virkeligheten i den kapitalistiske verden. Politisk demokrati kan ikke slå rot og trives i et samfunn som er strukturelt anti-demokratisk.

 b) Demokrati forutsetter også at innbyggerne faktisk nyter frihet. Men frihet kan ikke være bare en "formell rettighet" lik dem som er så strålende innebygd i tallrike latinamerikanske forfatninger som i det virkelige liv ikke vil bli utøvd med den fjerneste sannsynlighet. Et demokrati som ikke garanterer at man fullt ut kan nyte de rettighetene som det sier seg å holde hellig på det juridiske nivået, forvandler seg til en farse, som Fernando H. Cardoso sa for mange år siden. (13) Frihet betyr muligheten til å velge mellom virkelige alternativer. Våre "frie valg" i Latin-Amerika er begrenset til å bestemme hvilket medlem av det samme politiske etablissementet, rekruttert, betalt og valgt inn av de herskende klassene, som skal ha ansvaret for å regjere landet. (14) Hva slags frihet er dette, som dømmer folk til å ikke kunne lese og skrive, til å leve i elendige skur, til å dø unge av mangel på legehjelp, som berøver dem en anstendig jobb og en minstestandard av sosial sikkerhet når de blir gamle? Er de frie, de millioner av arbeidsløse i Latin-Amerika som ikke engang har de par dollarene de trenger for å forlate hjemmet sitt for å finne en jobb, en hvilken som helst jobb?

Dessuten, er likhet og frihet, selv om de er nødvendige, ikke i seg selv tilstrekkelige til å sikre at det eksisterer en demokratisk stat. Det trengs et tredje vilkår:

c) At det eksisterer et sammensatt sett av institusjoner og klare, utvetydige spilleregler som gjør det mulig å sikre folkesuvereniteten, overvinne begrensningene i det såkalte "representative" demokratiet og utstyre innbyggerne med de legale og institusjonelle midlene til å sikre at de folkelige klassene dominerer i å utforme fellesviljen. Noen lærde har hevdet at et av de sentrale kjennetegnene ved demokratiske stater er den "relativt usikre" karakteren av resultatene av den politiske prosessen, nemlig usikkerheten av valgresultatene. (15) Men det bør advares mot å overvurdere den virkelige graden av "demokratisk usikkerhet" som finnes i dagens demokratiske kapitalisme. I virkeligheten er det svært liten usikkerhet i dem, for selv i de mest utviklede av dem, spilles de mest avgjørende og strategiske hendene i det politiske liv med "merkede kort", som ufravikelig forsvarer de herskende klassenes interesser. Vi gjentar: Ikke alle hendene, men så avgjort de viktigste både på valgnivå og beslutningsnivå blir spilt med tilstrekkelige garantier for at resultatet skal være fullstendig forutsigelig og akseptabelt for de herskende klassene. Det er for eksempel tilfelle i USA, hvor de viktige politiske avgjørelsene og innretningene av de to konkurrerende partiene er nesten identiske, og bare skiller seg fra hverandre i noen marginale spørsmål som ikke truer kapitalens herredømme. Derfor er det lite å undre seg over at ikke i ett eneste kapitalistisk land har staten noen sinne utlyst en folkeavstemning for å bestemme om økonomien skal organiseres på grunnlag av privateiendom, folkeøkonomi eller statseide korporasjoner; eller, for eksempel i Latin-Amerika, for å bestemme hva som skal gjøres med utenlandsgjelda, med åpninga av økonomien, den finansielle dereguleringa eller privatiseringa. Med andre ord: usikkerhet, ja, men bare innenfor ekstremt snevre, ubetydelige rammer. Valg, ja visst, men bruk av alle slags ressurser, legale og illegale, for å manipulere med avstemninga og unngå at folket skal "gjøre en feil" og velge et parti i strid med de herskende klassenes interesser. Det er ikke bare det at spillene spilles med "merkede kort", andre spill blir ikke spilt, og vinneren er alltid den samme.

For å oppsummere: Eksistensen av klare og utvetydige spilleregler som garanterer folkets suverenitet er den "politisk-institusjonelle" betingelsen for demokrati. Men igjen: dette er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig betingelse, fordi et virkelig og omfattende demokrati ikke lar seg opprettholde eller kan overleve særlig lenge, selv i form av et politisk regime, hvis dets røtter stikker dypt i en samfunnstype som kjennetegnes ved sosiale relasjoner, strukturer og ideologier som er antagonistiske eller fiendtlige overfor dets vesen. "Å diskutere demokratiet uten å ta i betraktning den økonomien som det demokratiet må virke i, er en gjerning som er en struts verdig," skrev Adam Przeworski en gang. (16) Uheldigvis ser det for tida ut som samfunnsvitenskapen i økende grad er befolket av strutser. I virkelige og konkrete begreper oppfyller de demokratiske kapitalistiske statene, selv de mest utviklete av dem, knapt noen av disse betingelsene: Deres institusjonelle mangler er velkjent, deres tendenser til økende ulikheter og sosial utstøting er åpenbare, og den faktiske muligheten til å nyte rettigheter og friheter er fordelt på en ekstremt ulik måte blant ulike sektorer av befolkningen. Rosa Luxemburg hadde rett: Det kan ikke finnes demokrati uten sosialisme. Vi kan ikke gjøre oss forhåpninger om å bygge en demokratisk politisk orden uten samtidig å føre en resolutt kamp mot kapitalismen.

Latin-Amerikas demokratiske erfaring

La oss forestille oss at Aristoteles gjenoppstår, og vi får sjansen til å be ham se på den nåværende politiske scenen i Latin-Amerika og avsi sin dom om de rådende regimenes natur. Hans konklusjon ville sikkert være at våre kapitalistiske "demokratier" er alt annet enn demokratier. Hvis han skulle følge sin egen klassiske typologi for politiske regimer, ville han sikkert betrakte dem som "oligarkier" eller "plutokratier", det vil si styre for de rike utøvd av folk som ikke nødvendigvis er rike, men som regjerer for dem. Når vi ser på vårt politiske landskap, kan vi si at våre vaklende demokratier er regjeringer av markedet, ved markedet og for markedet, som mangler alle de tre betingelsene som er summert opp ovenfor.

Dette er grunnen til at den latinamerikanske demokratiske kapitalismens vinninger etter mer enn to tiår med demokratisering er så skuffende. Våre samfunn er mer ulike og urettferdige i dag enn tidligere, og våre folk er ikke frie, men slavebundet av sult, arbeidsløshet og analfabetisme. Om latinamerikanske samfunn i tiåra etter 1945 opplevde et moderat framskritt i retning av sosial likhet, og om et mangfold av politiske regimer, fra varianter av populisme til noen former for "utviklings-isme", i den samme perioden greide å legge grunnlaget for en politikk som i noen land var aggressivt "inkluderende" og tenderte mot sosial og politisk "frigjøring" av store deler av våre folkelige sjikt som tradisjonelt hadde vært frarøvet enhver rettighet, så har den perioden som begynte med å kaste vrak på keynesianismen og gjeldskrisa, gått i nøyaktig motsatt retning. I denne nye fasen, som er feiret som våre lands endelige forsoning med de globale markedenes ubønnhørlige krav, ble gamle rettigheter som retten til helse, utdanning, bolig, sosial trygghet plutselig "gjort til varer" og forvandlet til uoppnåelige varer på markedet, og dermed ble store masser av folk kastet ut i elendighet. De skjøre sikkerhetsnettene av sosial solidaritet ble revet opp pari passu* med den sosiale fragmenteringa og marginaliseringa som ble forårsaket av ortodoks økonomisk politikk og overstrømmende individualisme som både ble fremmet av "markedets herrer" og den politiske klassen som regjerer på deres vegne. (* pari passu: (latin) egentlig "like skritt", dvs. i samme takt som. Overs. anm.)

I tillegg ble de kollektive aktørene og sosiale kreftene som i fortida ga uttrykk for og kanaliserte de folkelige klassenes forventninger og interesser fagforeninger, venstrefløy-partier, folkelige organisasjoner av alle slag forfulgt av voldsomme tyrannier, deres ledere fengslet, massakrert eller "forsvant". Som resultat av dette ble disse folkelige organisasjonene splittet og svekket, eller ganske enkelt feid til side. Slik befant innbyggerne i våre demokratier seg fanget i en paradoksal situasjon: mens folkesuverenitet og et bredt spekter av grunnlovsfestede rettigheter ble opphøyet i den nye demokratiske kapitalismens ideologiske himmel, ble borgerne på markedets og det sivile samfunnets prosaiske jord omhyggelig frarøvet disse rettighetene ved hjelp av rivende prosesser av sosial og økonomisk rettighetsberøving, som utelukket dem fra den økonomiske framgangens fordeler og forvandlet demokratiet til en tom etterligning.

Resultatet av at demokratiseringsprosessen i Latin-Amerika har tatt denne formen, har vært en dramatisk svekking av den demokratiske impulsen. Langt ifra å ha hjulpet til å konsolidere våre nyfødte demokratier, har den nyliberale politikken underminert dem, og konsekvensene er påtagelige i dag. Demokratiet er blitt det "tomme skallet" som Nelson Mandela ofte har snakket om, hvor stadig mer uansvarlige og korrupte politikere styrer land med total forakt for det felles beste. At dette er tilfelle beviser den enorme folkelige mistilliten til politikere, partier og parlamenter, et fenomen som kan sees i varierende grad i hvert eneste land i Latin-Amerika. Det finnes aktuell empirisk forskning som gir interessante data om dette.

UNDP-rapporten om latinamerikansk demokrati: en statusrapport

UNDPs Demokrati i Latin-Amerika: Mot et medborgerdemokrati er den viktigste og mest omfattende samtidige forskningsrapporten om demokratisk kapitalisme i Latin-Amerika som noen sinne er lagt fram. (17) Men tross de enorme anstrengelsene det har krevd å virkeliggjøre den, har de alvorlige manglene som ligger innebygd i dens teoretiske apparat og metodologi forhindret at den skaper et fullt ut realistisk portrett av demokratiets stilling i regionen. Den "politiske" reduksjonismens uhelbredelige problemer er åpenbare helt fra begynnelsen av det tjukke bindet. Således åpner rapporten med å betrakte demokratiet som "ikke bare et politisk system, men også et styringssystem som tillater større offentlig deltakelse, og derved skaper et gunstig miljø for at samfunnene skal blande seg inn i avgjørelser som angår deres utvikling." (18) Demokratiet er, i sum, noe politisk som har med velgere, innbyggere og styringssystemer å gjøre, i strålende isolasjon fra resten av samfunnslivet. Et forskningsprosjekt med dette utgangspunktet (og her og der avbrutt av tilfeldige men likevel høyst betydningsfulle henvisninger til Freedom House og Heritage Foundations bidrag til studiet av samtidas demokratier) kan ikke gå særlig langt, hvor mange forskere som enn er involvert og hvor stort budsjettet enn måtte være.

 Ikke overraskende fortsetter rapporten med å si at selv om "140 land i verden i dag lever under demokratiske regimer" en kjensgjerning som blir betraktet som en større vinning "er det bare fullt demokrati i 82 av disse." (19) Denne grove overdrivelsen (ikke mindre enn 82 fullstendige demokratier!) blir noe moderert når forfatterne advarer leserne om at autoritære og udemokratiske virkemidler stadig forekommer under demokratisk valgte regjeringer, og forsyner oss med en overbevisende liste over dem. Ikke desto mindre avholder ikke dette dem fra å hevde at de atten latinamerikanske landene som rapporten omfatter, "oppfyller de grunnleggende kriteriene for et demokratisk regime; av disse levde bare tre under demokratiske regimer for 25 år siden." (20)

Rapporten unnlater riktignok ikke å bemerke at "mens folkene i Latin-Amerika konsoliderer sine politiske rettigheter, står de ansikt til ansikt med høy grad av fattigdom og det høyeste ulikhetsnivå i verden." Denne motsigelsen beveget rapportens forfattere til å konkludere, om enn noe gåtefullt, at "det er alvorlige spenninger mellom utdypingen av demokratiet og økonomien." Så mens rapporten feirer demokratiets viktigste landevinninger i Latin-Amerika, unnlater den ikke å sette fingeren på ulikhet og fattigdom som dets hovedsvakheter. I tillegg oppfordrer den til å tillempe en politikk "som fremmer demokrati hvor innbyggerne er fullverdige deltakere. Innbyggernes fullstendige deltakelse betyr at dagens innbyggere må ha lett tilgang til sine sivile, sosiale, økonomiske og kulturelle rettigheter og at alle disse rettighetene sammen utgjør et udelelig og sammenhengende hele." (21) Uheldigvis unnlater rapportens forfattere å spørre hvorfor hele dette settet med rettigheter, som stadig er sikret på papiret i alle kapitalistiske stater, i en nyliberal verden mer og mer blir mindre verdt enn papiret de er skrevet på. Og hvorfor har tilgang til disse rettighetene i det hele tatt vært så begrenset i kapitalistiske samfunn? Er det tilfeldig, eller skyldes det systematiske klassefaktorer?

Rapporten har ikke noe svar på disse spørsmålene, fordi den ikke utforsker naturen av motsigelsen mellom kapitalisme og demokrati. På de 284 sidene i den engelske versjonen av rapporten forekommer ordene "kapitalisme" eller "kapitalist" bare tolv ganger. Det nevnes ikke første gang før på side 51, overraskende nok i et sitat fra en så lite iøynefallende kapitalismeteoretiker som George Soros. Ja, ordene forekommer ni av tolv ganger i sitater eller i den bibliografiske referanselista i rapporten. Bare tre ganger forekommer de i selve teksten. Denne ekstreme motviljen mot å snakke om kapitalismen krever naturligvis en høy teoretisk pris av rapporten. For hvordan kan man snakke om demokrati i dagens verden når man er motvillig mot å nevne ordet kapitalisme? Hvordan er det meningen at vi skal forstå de erkjente "spenninger mellom utdypingen av demokratiet og økonomien"? Hvilke trekk ved økonomien skal ha skylda for dette? Dens teknologiske basis, dens naturlige utrustning, industristrukturen, eller hva?

Problemet er ikke "økonomien", men den "kapitalistiske økonomien" og det særtrekket som definerer den: utvinninga og den private tilegnelsen av merverdi og den uunngåelige sosiale polariseringa som oppstår som resultat. Spenningene er ikke mellom to metafysiske enheter, "demokratiet" og "økonomien", men mellom to konkrete historiske produkter: massenes demokratiske forventninger og den kapitalistiske akkumulasjonens jernharde lover. Og motsigelsen eksisterer og består fordi den siste ikke kan skape rom for den førstnevnte, annet enn på det "liberale demokratiets" høyst verdiløse måte, som vi ser rundt oss på alle kanter. Den som ikke vil snakke om kapitalismen bør avstå fra å snakke om demokratiet.

Populære oppfatninger om demokratiet

En av de mest nyttige delene av UNDP-rapporten er en sammenlignende oversikt over folkeopinionen utført av Latinobarómetro med et utvalg på 18 643 innbyggere i 18 land i regionen. Grovt fortalt kan resultatene sammenfattes som følger:

Innbyggernes ønske om demokrati er forholdsvis svakt.

En stor del av latinamerikanerne setter utvikling høyere enn demokrati og ville trekke tilbake sin støtte til en demokratisk regjering hvis den viste seg ute av stand til å løse deres økonomiske problemer, "ikke-demokrater" hører generelt til i grupper med mindre utdannelse, som er blitt inkludert i samfunnet i perioder med autoritære regimer og som har lave forventninger om sosial mobilitet og en dyp mistillit til demokratiske institusjoner og politikere, og selv om "demokrater" finnes i de forskjellige sosiale gruppene, har innbyggerne en tendens til å støtte mer opp om demokratiet i land med lavere nivåer av ulikhet. Men de uttrykker seg ikke gjennom politiske organisasjoner. (22)

Disse resultatene er slett ikke overraskende. Tvert imot taler de høyt til fordel for den politiske bevisstheten og rasjonaliteten hos de fleste latinamerikanere og deres presise vurdering av manglene og de uoppfylte løftene til våre såkalte "demokratiske" regjeringer. La oss følge denne analytiske linja litt videre og se på de ferskeste data som Latinobarómetro har lagt fram i sin internasjonale oversikt over offentlig opinion i 2004. (23) Som ventet viser de empiriske funnene sterk misnøye med hva de demokratiske regjeringene har oppnådd i sine land: Mens 41 prosent av regionens spurte i 1997 erklærte seg fornøyd med demokratiet, hadde dette i 2001 falt til 25 prosent, og gikk bare svakt opp igjen til 29 prosent i 2004, slik at for hele perioden fra 1997 til 2004 var det en nedgang på 12 prosentpoeng i hvor fornøyde folk var med demokratiet i Latin-Amerika. Betydningen av dette forsterkes av det faktum at startpunktet for sammenligningen var langt fra betryggende, siden det selv i 1997 var nesten 60 prosent som ikke var fornøyd med demokratiet. Bare tre land avvek fra denne nedadgående tendensen: Venezuela, som ironisk nok er favorittskyteskive for det "demokratiske" korstoget Det hvite hus har lansert, og hvor prosenten av folket som erklærte seg fornøyd med det demokratiske regimet økte med sju prosent; og Brasil og Chile, hvor andelen økte med respektive fem og tre prosentpoeng. De landene som viste den mest dramatiske nedgangen på demokratitilfredshetsindeksen var Mexico og Nicaragua, hvor regjeringene var meget nært knyttet til USA og lojalt fulgte "Washington-konsensusen"; der falt tilfredsheten med demokratiet med nesten 30 prosentpoeng.

La oss se det fra en annen synsvinkel. I 1997 var det bare to land hvor mer enn halve befolkningen uttrykte tilfredshet med det fungerende demokratiet. Dette heller beskjedne nivået av folkelig godkjenning ble oppnådd i Costa Rica, med 68 prosent, og Uruguay, med 64 prosent støtte i folket. Men i 2004 var ikke ett land over 50-prosentmerket. Skuffelsen over våre "faktisk eksisterende demokratier" etterlot ikke noe land over 50 prosent: i Costa Rica hadde andelen sunket til 48 prosent, mens den i Uruguay hadde falt til 45 prosent. I Fox' Mexico, hvor en del av venstre-intelligentsiaen hadde hatt så store forhåpninger de hadde hatt en naiv tro på at PANs seier ville åpne dørene for et eventyrlig "regimeskifte" som skulle føre til fullstendig politisk demokrati var det bare 17 prosent av de spurte som hadde slike rosenrøde forventninger i 2004. Lagos’ Chile presenterer på sin side et forstyrrende paradoks for den konvensjonelle teorien. Det landet som betraktes som modellen for en vellykket demokratisk overgang, etter mønster av den like høyt verdsatte overgangen i Spania etter Francos død, avslører en høy andel av utakknemlige innbyggere som ikke er blitt overtalt av klappsalvene fra de samfunnsvitenskapelige guruene og de beroligende stemmene fra de internasjonale finansinstitusjonene. Slik var det i 1997 bare 37 prosent av chilenerne som sa seg fornøyd med den demokratiske, rasjonelle og ansvarlige "sentrum-venstre"-regjeringa til Concertación. Etter et brått fall til 23 prosent i 2001, midt i uroen over en økonomisk nedtur, steg andelen til 40 prosent i 2004. Det er en betydelig økning, men ikke desto mindre et tall som knapt kan sies å være sunt.

I Fernando H. Cardosos Brasil, som er en stjerne innen latinamerikansk demokratisk teori, svingte andelen fornøyde innbyggere mellom 20 og 27 prosent i løpet av disse to presidentperiodene, og det er neppe noe nivå å være stolt av. Etter at Lula hadde regjert i to år, lå andelen fornøyde innbyggere stabilt omkring 28-prosentmerket. I Argentina, hvor de berusende dunstene fra det såkalte "økonomiske mirakelet" (som ble bekreftet urbi et orbi* av Michel Camdessus, daværende direktør i IMF) fortsatt hindret vanlige folk i å oppfatte katastrofen som nærmet seg, var andelen av tilfredse på rekordnivå med 49 prosent i 1998. I 2001, da krisa allerede var tre år gammel, men det verste ennå ikke hadde kommet, skulle andelen falle til 20 prosent, og i 2002 falt den videre og nådde et rekordmessig bunnivå på åtte prosent etter konfiskeringen av bankinnskudd på foliokonto og de massive gatedemonstrasjonene som styrtet "sentrum-venstre"-regjeringa til De la Rúa. (* urbi et orbi (latin): byen og omegnen, det vil si vidt og bredt. Overs. anm.)

Med bakgrunn i skuffelsen over hva de latinamerikanske demokratiske regjeringene har oppnådd, er det ikke overraskende å få vite at støtten til ideen om et demokratisk regime, i motsetning til tilfredsheten med dets konkrete resultater, også sank mellom 1997 og 2004. Mens 62 prosent bekreftet at demokrati var å foretrekke framfor ethvert annet politisk regime i 1997, hadde dette falt til 53 prosent i 2004. Og som svar på et annet spørsmål var det ikke mindre enn 55 prosent av de spurte som sa de var rede til å godta en ikke-demokratisk regjering hvis den viste seg i stand til å løse landets økonomiske problemer. Innenfor dette rammeverket av synkende legitimitet for demokratiet, forårsaket av de skuffende resultatene av antatt demokratiske regjeringer, bør et tydelig unntak igjen understrekes: Tilfellet Venezuela, hvor støtten til det demokratiske regimet steg fra 64 prosent til 74 prosent mellom 1997 og 2004. Dette landet er nå på toppen av alle land i Latin-Amerika når det gjelder støtte til det demokratiske regimet. Og dette stiller de konvensjonelle demokratiseringsteoretikerne overfor et nytt presserende paradoks: Hva kommer det av at Venezuela, som igjen og igjen blir anklaget av Washington for sine påståtte institusjonelle svakheter, Chavéz-regjeringas illegitime natur og andre liknende diskvalifikasjoner, viser regionens høyeste oppslutning om demokratiet?

Vi skal forfølge svaret på det nedenfor. Men for å oppsummere her, er det klart at den skuffelsen over demokratiet som hersker i området ikke kan tilskrives et spesielt autoritært trekk ved samfunn som er glade i caudillismo og alle slags personlige despotier. Det er et rasjonelt svar på et politisk regime som i sin latinamerikanske historiske praksis har gitt overveldende bevis for at det er mye mer opptatt av de rike og mektiges velferd enn av de fattige og undertryktes skjebne. Da de samme menneskene blant de spurte fikk spørsmål om de var tilfredse med hvordan markedsøkonomien virket, var det bare 19 prosent som svarte bekreftende, og ikke i noe land i regionen nådde dette tallet opp i en majoritet av befolkningen. Det er selvfølgelig få latinamerikanske regjeringer som er særlig interessert i å vite grunnene til dette, for ikke å snakke om å oppfordre til offentlig diskusjon om spørsmålet. De har heller ikke den fjerneste interesse for å utlyse folkeavstemninger for å avgjøre om et så upopulært økonomisk regime fortjener å bevares eller ikke i strid med den overveldende opinionen hos dem som, forutsetningsvis, er de demokratiske politikernes overhode. Det ville vært det eneste demokratiske svaret, men våre "demokratiske" regjeringer drømmer ikke om å fostre så farlige initiativer.

Der hvor antallet av dem som er tilfreds med markedsøkonomien er høyere tilfeldigvis ikke Chile, det landet som er grundigst hjernevasket av det nyliberale viruset når denne andelen bare opp i 36 prosent av nasjonens spurte. Dette er en klar minoritet i forhold til dem som støtter alternative oppfatninger. Så lenge de latinamerikanske demokratiene har som en av sine viktigste målsetninger å garantere at det politiske systemet skal kunne styres det vil si å regjere i samsvar med hva markedet foretrekker bør ingen la seg overraske over disse resultatene. Misnøyen med markedsøkonomien ville før eller siden spre seg til de demokratiske regimene. Dette ble oppsummert i den utbredte oppfatningen blant allmennheten at de styrende ikke innfrir sine valgløfter, enten fordi de ljuger for å vinne valget eller fordi "systemet" hindrer dem i å gjøre det. Men det offentlige har bare begynt å innse det de virkelige makthaverne allerede vet. En undersøkelse utført blant 231 ledere i regionen (deriblant flere tidligere presidenter, ministre, høytstående embetsmenn, administrerende direktører fra industrien, osv.) ba de spurte om å peke ut hvem som virkelig utøver makt i Latin-Amerika. 80 prosent av de spurte utpekte big business og finanssektoren, mens 65 prosent utpekte pressen og de store mediene. Til sammenligning var det bare 36 prosent som pekte på presidentens person som en som virkelig hadde mulighet til å utøve makt, mens 23 prosent av dem som svarte sa at den amerikanske ambassaden var en viktig maktutøver i lokale saker. (24) La oss da gå over til å undersøke den virkelige maktstrukturen i Latin-Amerika.

 Frie valg?

Konvensjonell samfunnsvitenskap hevder at "frie valg" er et grunnleggende trekk ved demokratiet. UNDP-rapporten definerer et valg som "fritt" dersom velgerne tilbys en rekke valgmuligheter ubegrenset av lovregler eller begrensninger som virker "som et resultat av praksis". (25) I samme gate fastslår en rapport fra den konservative tenketanken Freedom House, Freedom in the World 2003, at et valg kan betraktes som fritt når "velgerne kan velge sine ledere fritt blant konkurrerende grupper og individer som ikke er utpekt av regjeringen; når velgerne har tilgang til informasjon om kandidatene og deres plattformer, når velgerne kan velge fritt uten upassende påtrykk fra myndighetene og kandidatene kan drive sin valgkamp uten å bli utsatt for trusler. (26)

Det er mange problemer med begge definisjonene. Først, hva utgjør "et resultat av praksis"? For forfatterne av UNDP-rapporten er det å legge visse restriksjoner på bestemte partiers politiske deltakelse i valgprosessen. Dette argumentet skriver seg fra det klassiske liberale premisset som sverger til en negativ teori om frihet. Ifølge den finnes det frihet bare i den utstrekning ytre, regjeringspålagte begrensninger er fraværende. Innenfor det ideologiske rammeverket som den liberale teorien utvikler seg på grunnlag av, finnes det to separate sosiale sfærer: den ene, som omfatter det sivile samfunn og markedet, gir næring til frihet, den andre, som blir virkeliggjort av staten, er et arnested for tvang og restriksjoner. Derfor kan "kraftige" restriksjoner på innbyggernes frie vilje bare komme fra staten. Følgelig er eksempler på "kraftige" hindringer slike ting som det juridiske forbudet mot peronistpartiet i Argentina, APRA i Peru og forbudet mot kommunistpartier gjennom hele regionen fra midten av førtiåra til begynnelsen av 80-åra. Men denne teorien er blind for andre effektive og dødelige begrensninger som kommer fra markedets makt, i form av økonomisk utpressing, investeringsstreiker, trusler om kapitalflukt og så videre, som ikke engang blir nevnt i rapporten og som på avgjørende vis begrenser det suverene folkets spillerom når det gjelder å fatte avgjørelser. Disse begrensningene og forholdene blir ikke regnet som "kraftige" restriksjoner som legges på velgernes vilje, men som sunne uttrykk for mangfold og frihet.

La oss undersøke et konkret tilfelle: Et lite land som El Salvador, hvor nesten en tredjedel av befolkningen ble tvunget til å emigrere på grunn av tiår med innbyrdes stridigheter og økonomisk stagnasjon. Som et resultat er El Salvador tungt avhengig av de pengene emigrantene sender hjem og utenlandske investeringer, hovedsakelig fra De forente stater. Noen få måneder før siste presidentvalg i 2004 begynte amerikanske firmaer som var etablert i El Salvador å erklære at de allerede hadde lagt planer for hvordan de raskt skulle trekke tilbake investeringene sine og si opp ansatte dersom hovedkandidaten til Frente Farabundo Martí de Linberación Nacionalo (FMLN) vant valget. Denne erklæringa skapte kaos i det allerede krampaktige salvadoreanske samfunnet, som ble forsterket da en offisiell talsperson for USAs regjering advarte om at hvis så skjedde, kunne Det hvite hus komme til å gripe inn for å beskytte truede amerikanske selskapsinteresser, og at de helt sikkert ville utstede embargo på pengeoverføringer til El Salvador. Det tok mindre enn to uker å endre innbyggernes valgpreferanser radikalt. FMNLs hovedkandidat ble forvist til annenplass, langt bak den kandidaten som etablissementet støttet. Etter disse kunngjøringene virket han som den eneste som var i stand til å hindre det kaoset som helt sikkert ville følge den "gale" kandidatens valgseier. Men dette er selvfølgelig små anekdoter som ikke forstyrrer sjøltilliten til den konvensjonelle samfunnsvitenskapen, eller tjener til å utelukke El Salvador fra Freedom Houses liste over verdens "frie land".

Å beskrive et valg som "fritt" bør i tillegg innebære at det er reelle alternativer tilgjengelige for velgerne det vil si alternativer med hensyn til den politikken som blir tilbudt allmennheten. En ganske utbredt oppskrift som de såkalte latinamerikanske "sentrum-venstre-"partiene bruker er "alternering uten alternativer". Det betyr en rolig rekkefølge av regjeringer ledet av forskjellige personligheter eller politiske krefter, men uten å forsøke å sette ut i livet alternative politiske dagsordener som kunne stemples som et uansvarlig politisk eventyr og lede i en uønsket post-nyliberal retning. Den tidligere brasilianske presidenten Fernando H. Cardoso pleide si at "innenfor globaliseringen finnes ingen alternativer, utenfor globaliseringen finnes ingen frelse." I så fall betyr frie valg svært lite.

Under "nordamerikaniseringen" av politikken i Latin-Amerika, som allerede er merkbar både i valgkampenes format så vel som i deres grunnhet, er partikonkurransen blitt redusert til lite mer enn en skjønnhetskonkurranse eller tannpastareklame, hvor kandidatenes utseende er mye viktigere enn hva de tenker. På den andre sida har partienes maniske opptatthet av å erobre det antatte "sentrum" på det ideologiske spekteret, og hovedvekten på videopolitikk med dens glimtvise og usammenhengende taler og dens innviklede kunngjøringsstil, forsterket massenes politiske mistillit og den uinteressertheten og apatien som allerede er fremmet av markedslogikken. Dette har lenge vært typisk for det offentlige liv i De forente stater, og kan til og med sies å være et resultat av måten grunnlovsfedrene utformet konstitusjonen på. De satte ofte fram argumenter om hvor ønskelig det var å ikke tilskynde, eller hindre, for mye deltakelse fra de "lavere klasser" i utførelsen av offentlige anliggender.

Men det er ytterligere problemer med valgfriheten i Latin-Amerika, som har å gjøre med den reelle makta til den øvrighetsperson som velges av folket til presidentembetet. Velger det demokratiske overhodet noen som er utstyrt med effektiv makt til å kommandere? Ta tilfellet Honduras, som vanligvis blir betraktet som et demokrati i tråd med Freedom Houses kriterier, som gjelder i den gjengse samfunnsvitenskapen. Historikeren Ramón Oquelí har skarpt observert at på midten av 80-tallet:

Er betydningen av presidentvalgene, med eller uten bedrag, relativ. De beslutningene som angår Honduras blir først truffet i Washington, så i den amerikanske militærkommandoen i Panama (Sørkommandoen), etter det på den amerikanske basekommandoen på Palmerola, Honduras; umiddelbart etter det i den amerikanske ambassaden i Tegucigalpa; på femteplass kommer øverstkommanderende for de honduranske væpnede styrker, og republikkens president dukker først opp på sjetteplass. Så vi stemmer altså på en sjetterangs embetsmann når det gjelder beslutningsmyndighet. Presidentens funksjoner er begrenset til å bestyre elendigheten og oppnå amerikanske lån. (27)

Var tilfellet Honduras på 1980-tallet spesielt? Egentlig ikke. Erstatt Honduras med nesten hvilket som helst annet latinamerikansk land i dag, med unntak av Cuba og Venezuela, og grovt sett det samme bildet vil komme til syne. I noen tilfeller, som Colombia, eller det ekstreme tilfellet Haiti, gir innbyrdes stridigheter det militære en så avgjørende rolle i beslutningsprosessen at viktigheten av presidentembetet blir ytterligere senket. Dette var situasjonen på syttitallet og åttitallet da geriljakrigene i Nicaragua, El Salvador og Guatemala var på høydepunktet. I alle disse landene var det demokratisk valgte presidenter. Men for land som ikke utgjør en militær trussel mot amerikanske interesser, hviler den sentrale rollen i hendene på USAs finansdepartement og IMF, og den latinamerikanske presidenten kan, i slike tilfeller, flytte oppover beslutningsstigen med ett eller høyst to trinn.

For eksempel blir avgjørelsen om å vedta Den sentralamerikanske frihandelsavtalen, som omfatter de sentralamerikanske statene pluss Den dominikanske republikk og De forente stater, først truffet i De forente stater av den herskende imperialistiske klassen og dens undergivne allierte i periferien. Denne beslutningen blir så omsatt i en realiserbar politikk gjennom Washingtons uunnværlige medvirkning, det vil si den amerikanske staten: Først og fremst Det hvite hus, finansdepartementet og innenriksdepartementet og Pentagon. (28) Så først finner den veien til de internasjonale finansinstitusjonene, den internasjonale kapitalismens "vaktbikkjer" med sitt pikkpakk av "betingelser" og ekspertkomitéer og deres repertoar av "silkehanske-utpressing" for å sikre at politikken blir satt ut i livet av de avhengige statene. I denne spesielle fasen spiller de amerikanske ambassadene i hovedstedene i imperieprovinsene, finanspressen og de lokale økonomiske guruene som flokker seg i media, en viktig rolle i å dytte på for å tillempe en nyliberal politikk, som blir utropt som den eneste fornuftige og rimelige handlingsplan som er mulig, og som avfeier ethvert annet alternativ som sosialistisk, populistisk eller uansvarlig. Så kommer beslutningen ned på et fjerde trinn: kontorene til finansministrene og sentralbankdirektørene (hvis "uavhengighet" washingtonkonsensusen har fremmet aktivt gjennom de siste tiåra). De som er kalt til ledere her og deres rådgivere er vanligvis opplært ved de økonomiske fakultetene på ultrakonservative amerikanske universiteter og kan takke sin lojalitet overfor de store firmaene eller internasjonale finansinstitusjonene de også jobber for fra tid til annen for sin yrkeskarrière. Disse kontorene informerer deretter den såkalte "første embetsmann", presidenten, om beslutningen. Hans rolle er bare å skrive under på det som allerede er besluttet langt over hans kompetanseområde og på en måte som ikke har den fjerneste likhet med noe sånt som en demokratisk prosess. Slik er vårt meget lovtalte demokrati i virkeligheten bare en spesiell politisk og administrativ ordning hvor innbyggerne blir bedt om å velge en embetsmann, som i avgjørende beslutninger i beste fall har sin plass på femte trinn i beslutningskjeden. Senatorer og kongressmenn er enda mer uvesentlige som uttrykk for folkeviljen. Hvis det landet det gjelder er ridd av innbyrdes strid og geriljakrig, som Colombia for eksempel, blander andre helt udemokratiske militære elementer (som Sørkommandoen, den amerikanske basen og de lokale væpnede styrkene) seg inn, og svekker presidentens betydning enda mer.

Selvsagt er det noen små variasjoner i denne generelle modellen for økonomisk beslutningsfatning. Det er grunnleggende sett tre faktorer som står for variasjonene:

Den relative styrken og samholdet i periferistaten og styrken i arbeiderklassen og folkelige organisasjoner. Der hvor prosessen med å avvikle eller ødelegge staten ikke har kommet for langt, og hvor de folkelige organisasjonene er i stand til å stå imot nyliberalismens angrep, der kan ikke alltid de beslutningene som er gjort på toppen gjennomføres fullt ut.

Det lokale borgerskapets interesser, i den utstrekning de kommer i konflikt med den internasjonale herskende kapitalistkoalisjonen. Der hvor et lokalt borgerskap fortsatt overlever (ikke et nasjonalt borgerskap i den klassiske betydninga det er for lengst forsvunnet i Latin-Amerika) med sterke innenlandske interesser og evne til å uttrykke seg politisk, der møter beslutninger fattet på den måten som er antydet ovenfor noen betydelige hindringer som vanskeliggjør gjennomføringa som særlig er tilfelle i dagens Brasil; karakteren av den beslutningen som skal fattes. For eksempel ble det vedtatt i fellesskap av "Wall Street-Davos-lobbyen og G-7, eller med andre ord av de internasjonale herskende klassene og deres politiske representanter i de kapitalistiske kjernestatene, at Washington-konsensusens dagsorden skulle tvinges igjennom med makt i Den tredje verden. I saker som mer angår den vestlige halvkule er rollen til de europeiske og japanske medlemmene av den imperialistiske triaden mye mindre viktig og spørsmål blir for det meste avgjort av den amerikanske herskerklassen. Noen marginale avgjørelser som ikke har betydning for kapitalakkumulasjonens generelle forløp, blir nesten helt ut fattet av de lokale myndighetene.

For å summere opp har demokratisk valgte presidenter i Latin-Amerika få funksjoner i behold, bortsett fra å regjere elendigheten. Det skal innrømmes at dette er en avgjørende rolle, som innebærer på den ene side å tigge om endeløse lån for å betale tilbake en stadig stigende utenlandsgjeld, og på den annen side "å holde pakket på plass", for å bruke Noam Chomskys talende uttrykk. Det innebærer å styre statens ideologiske apparat og undertrykkingsapparat for å sikre at flertallet underkaster seg, og å sørge for at den kapitalistiske utbyttinga fortsetter langs forutsigelige linjer. For å utføre denne rollen må arbeiderne lenkes fast til stedet og demobiliseres politisk, mens kapitalens uhemmede bevegelighet må sikres for enhver pris.

Denne nedjusterte rollen til den "første embetsmann" i de latinamerikanske demokratiene er helt tydelig i den daglige styringa av staten, og der den ser ut til å bli utfordret av en ny første embetsmann, trer den formidable veto-makta som latinamerikanske finansministre og sentralbanksjefer har opparbeidet seg i virksomhet, og slik blir våre "demokratisk valgte presidenter" henvist til en temmelig ornamentell rolle på de avgjørende beslutningsområdene. I Brasil har president Lula for eksempel sagt gjentatte ganger at programmet Famine Zero skulle være hans viktigste politiske instrument for å bekjempe fattigdom og sosial utstøting. For dette formålet opprettet han et kontor direkte underlagt presidenten og ledet av en katolsk prest, Frei Betto, som var en av hans gamle venner. Likevel ble Frei Betto tvunget til å gå av etter to år med nytteløse forsøk på å få de pengene han trengte for å få programmet på fote fra finansministeren, Antonio Palocci (en tidligere hardkokt trotskist, som nå har konvertert til ultraortodoks nyliberaler). Hvorfor sørget ikke Palocci for de finansielle ressursene som trengtes? Ganske enkelt fordi presidentens forespørsel ikke var av samme vekt som kommandoene eller til og med anbefalingene fra den internasjonale kapitalen og dens vaktbikkjer. Siden det er nødvendig for de sistnevnte å garantere et svært skatteoverskudd for å muliggjøre en rask tilbakebetaling av utenlandsgjelda, og å oppnå den ettertraktede "investeringsvurdering" som forventes å frigjøre en flodbølge av utenlandsk kapital til Brasil, når vedtak som gjelder sosiale utgifter aldri toppen av den budsjettmessige prioriteringslista, uansett om det er et vedtak som er gjort av demokratiets "første embetsmann". Når det kommer til stykket ba president Lula om én ting og finansministeren bestemte nøyaktig det motsatte, og vant fram. Lulas venn måtte gå, mens finansministeren fikk applaus fra det internasjonale finansfellesskapet for sin ubøyelige hengivenhet overfor skattedisiplinen. På samme vis så Miguel Rosetto, minister for jordbruksreformen, sitt budsjett, som han tidligere var blitt enig med Lula om, beskåret med mer enn halvparten ved en ukas* fra Palocci, som igjen satte seg ut over en beslutning presidenten hadde fattet. (* ukas, fra russisk, keiserlig befaling, ordre fra tsaren. Overs. anm.)

På samme måten i Argentina. Mens president Néstor Kirchner holder flammende taler mot IMF og mer generelt den internasjonale finanskapitalen og nyliberalismen, sørger hans finansminister Roberto Lavagna for at presidentens brennende prosa ikke blir oversatt til praktisk politikk og forblir en retorisk øvelse bare bestemt for innenlands konsum. Følgen er at til tross for all den skrytende offisielle retorikken som antyder noe annet, har Kirchner-regjeringa i virkeligheten den tvilsomme ære å være den regjeringa i hele Argentinas historie som har betalt mest til IMF.

Folkelige reaksjoner

Men Lulas opprinnelige løfte, og Kirchners manøvreringer, har likevel en betydning. De viser ikke bare at Latin-Amerikas folk i økende grad er oppmerksomme på den demokratiske kapitalismens begrensninger, men også at de er begynt å forvente at noe skal gjøres med dette. Den siste utviklinga i Bolivia, Ecuador og Uruguay må ses i lys av dette.

Disse utviklingstrekkene viser, spesielt i Andes-landene, men ikke bare der, at de latinamerikanske "demokratiene"s legale og institusjonelle rammeverk fullstendig mangler evnen til å løse sosiale og politiske kriser innen etablerte konstitusjonelle prosedyrer. Følgelig blir den rettslige virkeligheten illegitim, fordi vår lovgivning er uvirkelig, ikke i samsvar med våre sosiale formasjoners indre vesen. Folkelige opprør styrtet reaksjonære regjeringer i Ecuador i 1997, 2000 og 2005, og i Bolivia veltet opprør av store masser av bønder, urbefolkning og fattige i byene høyreregjeringer i 2003 og 2006. Det "konstistusjonelle" diktaturet til Alberto Fujimori i Peru ble nedkjempet av en formidabel massemobilisering i 2000. Året etter ble Argentinas "sentrum-venstre"-president Fernando de la Rúa, som hadde sviktet valgløftene om en rask og resolutt avvikling av den nyliberale politikken, brutalt fjernet fra makta av et folkelig raseriutbrudd uten sidestykke, der minst trettitre mennesker mistet livet.

Men disse folkelige opprørene beviser også at denne lange perioden med nyliberalt styre med sitt pikkpakk av spenninger, brudd, utstøtinger og stigende nivåer av utbytting og sosial degradering har skapt det objektive grunnlaget for politisk mobilisering av store deler av de latinamerikanske samfunnene. Er de ovenfor nevnte plebeierrevoltene bare isolerte enkeltepisoder, utbrudd av folkelig sinne og raseri uten indre sammenheng, eller gjenspeiler de en dypere og mye mer sammensatt historisk dialektikk? En edruelig kikk på historien til den demokratiske perioden som startet tidlig på 1980-tallet, viser at det ikke er noe tilfeldig i den voksende mobiliseringen av de folkelige klassene og den turbulente slutten på så mange demokratiske regjeringer i hele regionen. På grunn av folkelige opprør ble minst seksten presidenter, flertallet av dem lydige lakeier for Washington, presset til å gå av før valgperioden deres var utløpt. Noen gikk av i slutten av 1980-åra, som Alfonsin i Argentina, som måtte gi fra seg makta til sin valgte etterfølger seks måneder før tida, på grunn av en utålelig kombinasjon av sosial uro, folkelige opptøyer og hyperinflasjon. Her fulgte han i fotsporene til Siles Suazo fra Bolivia, som ble tvunget til å skrive ut nyvalg i 1985, og ikke var i stand til å sitte valgperioden ut som president. Brasils Fernando Collor de Melo, i 1992, og Venezuelas Carlos Andrés Peréz, i 1993, ble begge stilt for riksrett og kastet fra vervet etter korrupsjonsanklager og en bølge av folkelige protester. Resten ble kastet midt i alvorlige sosiale og økonomiske kriser. I tillegg knuste folkeavstemninger utskrevet for å legalisere privatisering av statlige foretak eller offentlige tjenester uvegerlig nyliberalernes forventninger, som i Uruguay (om vannforsyning og havnetjenester) og i Bolivia og Peru (om vannressurser). På toppen av dette fant det sted imponerende sosiale opprør for å nasjonalisere olje og gass i Bolivia, mot privatisering av oljesektoren i Ecuador, telefonselskapet i Costa Rica, helsetjenestene i flere land, for å få slutt på utenlandske bankers plyndringer i Argentina, og for å stoppe programmer for utrydding av kokadyrking i Bolivia og Peru. (29)

To lærdommer kan trekkes av alle disse politiske erfaringene. For det første at folkemassene i Latin-Amerika har ervervet en ny evne til å kaste anti-folkelige regjeringer og overkjøre etablerte konstitusjonelle mekanismer, som ikke tilfeldig favoriserer elitene ('politikk er en elitegeskjeft, og plebeierne burde ikke blande seg med herrene ved makta'). Men på den annen side er den andre lærdommen at denne sunne aktiviseringen av massene ikke strekker til for å skape et virkelig politisk alternativ som kunne velte nyliberalismen og innføre en post-nyliberal fase. Disse heltemodige opprørene fra de undertrykte klassene har en skjebnesvanger Akilleshæl: Organisatorisk svakhet, som kommer til uttrykk i at spontanismen er absolutt dominerende som den normale formen for politisk handling. Selvmorderisk likegyldighet overfor problemet med folkelig organisering og den politiske kampens strategi og taktikk er avgjørende faktorer som forklarer de begrensede resultatene av alle disse opprørene. Sant nok, nyliberale regjeringer ble byttet ut, men bare med andre av samme ulla, med mindre hang til nyliberal retorikk men lojale mot de samme prinsippene. Mengdenes heftige mobilisering fordampet kort etter ommøbleringen i presidentpalassene, uten å være i stand til å skape et nytt politisk subjekt utstyrt med nødvendige ressurser til å modifisere de herskende maktforhold i progressiv retning. Ikke uten sammenheng med disse uheldige resultatene er den forunderlige populariteten som nye uttrykk for politisk romantisisme har fått, særlig blant politiske aktivister. For eksempel Hardt og Negris opphøying av den formløse mengdens dyder, eller Holloways heftige utfall mot partier og bevegelser som, tilsynelatende uvillige til å lære den smertefulle leksa av det tjuende århundrets sosiale revolusjoner fremdeles insisterer på viktigheten av å erobre den politiske makta. (30)

Skuffelsen over nyliberalismen har bidratt til å akselerere svekkingen av den demokratiseringsoptimismen som var klart dominerende for bare få år siden. Allikevel må en ha i minne at svakheten i den folkelige bevegelsen da tida var inne for å bygge et alternativ, ikke bare kom til syne gjennom "utenomkonstitusjonelle" maktoverføringer. Den har vært tydelig også i de tilfeller der regjeringer er blitt valgt i samsvar med den schumpeterske resepten til ekspertene på "demokratisk overgang" etter nyliberalismens økonomiske sammenbrudd. Tilfellene Kirchner i Argentina, Vásquez i Uruguay, og særlig Lula i Brasil, illustrerer klart de underordnede klassenes maktesløshet når det gjelder å få gjennom en post-nyliberal dagsorden, til og med i regjeringer valgt av folket med dette som overordnet formål. Hvis massene i den politiske turbulensen kaster de sittende regjeringene og så demobiliserer og trekker seg tilbake, så har den politiske logikken vært overraskende lik i de tilfellene der det skjer konstitusjonelle erstatninger: Massene stemmer, men så går de hjem igjen, og overlater til de folkene som antas å "vite hvordan" man styrer landet og tar seg av økonomien å gjøre jobben sin. Og på samme måte som i tilfellene med utskifting av presidenter gjennom folkeopprør, kunne ikke resultatet vært mer skuffende.

Til tross for alle disse manglene, har likevel de latinamerikanske folkemassenes evne til å styrte antifolkelige regjeringer i en skala som aldri tidligere har vært sett introdusert en ny faktor på den politiske scene. Den formidable oppblomstringen av populariteten til den kubanske revolusjonen og dens leder Fidel Castro over hele Latin-Amerika, og det nyvunne ryet til Hugo Chavez, hans bolivarianske revolusjon, hans stående bruk av folkeavstemninger og valg for å bevise sin folkelige legitimitet, som middel til å gjenerobre den "første embetsmanns" rettigheter for presidentembetet, og hans stadige forsikringer om at løsningen på regionens problemer bare er å finne i sosialismen, ikke i kapitalismen et modig standpunkt som var blitt borte fra den offentlige samtalen i Latin-Amerika er klare tegn på at stemningen endrer seg i regionens folk.

Dessuten har det at Chavéz' legger så sterk vekt på deltakende demokrati, og at han igjen og igjen spør folket til råds ved allmenne valg, grunnlovsreformer, folkeavstemninger og så videre styrket utviklingen av en ny politisk bevissthet i store deler av de arbeidende klassene, som nå i de politiske initiativene fra Caracas ser en vidåpen dør for utforskningen av nye former for demokrati, langt overlegne den tomme formalismen til det "representative demokratiet" som hersker i de andre latinamerikanske landene. Det er fremdeles for tidlig å si hvorvidt de radikale demokratiske bevegelsene som i dag former venezuelansk politikk vil bli kopiert andre steder, eller om det bolivarianske eksperimentet til slutt vil lykkes i å sprenge den demokratiske kapitalismens snevre grenser og friste andre til å følge samme vei. Men så langt kan den totale betydningen, så vel i Venezuela som i utlandet, knapt overvurderes. En god målestokk på dette er den overdrevne oppmerksomheten som den venezuelanske politiske prosessen vekker i Washington og de enorme ressursene i tid, personell og penger som USA setter av til å "fikse" situasjonen.

Man må heller ikke undervurdere de formidable hindringene som Chavéz fortsatt står overfor utilslørt sjikane fra USA hjemme og i utlandet, forsøk på statskupp, internasjonal kriminalisering, økonomisk sabotasje, manipulering i media og så videre og som andre radikale, demokratiske prosjekter andre steder i Latin-Amerika i dag også vil stå overfor, i en skala fra de brutale "betingelsene" til Det internasjonale pengefondet og Verdensbanken, til enhver tenkelig form for økonomisk og diplomatisk press og utpressing. I Latin-Amerika er det sannsynlig at ethvert framskritt i demokratiseringsprosessen, om aldri så beskjedent, vil utløse et blodbad. Vår historie viser at de mest forsagte reformistprosjekter har ført til rasende kontrarevolusjoner. Vil det bli annerledes nå?

Den demokratiske kapitalismens begrensninger

Alt tatt i betraktning avslører de latinamerikanske demokratienes status det kapitalistiske demokratiets alvorlige, uhelbredelige begrensninger og de formidable hindringene for full utvikling av det demokratiske prosjektet som stiger opp i horisonten.

En omhyggelig undersøkelse av den internasjonale politiske scenen viser at det finnes fire nivåer av demokratisk utvikling som er tenkelige innenfor en kapitalistisk samfunnsform. Et første nivå, det mest rudimentære og elementære, kan kalles et "valgdemokrati". Dette er et politisk regime der valg blir avholdt på regelmessig basis som den eneste mekanismen for å fylle stillingen som statsleder og representanter til statens lovgivende grein. I en viss utstrekning er dette første og mest elementære nivået av demokratisk utvikling en etterligning, en tom formalitet uten ethvert meningsfullt innhold. Det finnes ganske visst "partikonkurranse": kandidater kan sette i gang intense kampanjer, det kan være knallhard konkurranse om hvem som skal bli valgt og den folkelige entusiasmen i oppløpet til og på valgdagen kan være høy. Likevel blir dette en isolert gest, fordi utfallet av denne rutinen ikke endrer noe som helst i offentlig politikk, borgerrettigheter eller fremming av fellesinteressene. Det er den demokratiske utviklingens nullpunkt, det mest elementære utgangspunkt og ikke noe annet. Som George Soros advarte før Lula ble valgt: Brasilianerne kan stemme hva de vil, en gang hvert annet år, men markedet stemmer hver dag, og uansett hvem den tiltredende presidenten blir, vil han helt sikkert merke seg dette. "Markedet tvinger regjeringer til å fatte beslutninger som er upopulære, men uunngåelige," bemerket Soros i et intervju. "Statenes virkelige betydning ligger i dag definitivt på markedene." (31) Ordene hans gir kaldt uttrykk for den demokratiske kapitalismens uhelbredelige elendighet. Markedet er det virkelige, demokratiet er bare en passende utsmykning.

Likevel finnes det et annet nivå som kan kalles "politisk demokrati". Det innebærer å gå et skritt videre enn valgdemokratiet ved å etablere et politisk regime som gir rom for en viss grad av effektiv politisk representasjon, en virkelig maktfordeling, en forbedring i mekanismene for folkelig deltakelse gjennom folkeavstemninger og folkelige rådslagninger, virkelig makt til de lovgivende myndigheter, etablering av spesialorganer for å kontrollere den utøvende makt, effektiv rett til offentlig tilgang til informasjon, offentlig finansiering av politiske kampanjer, institusjonelle innretninger for å minimalisere rollen til lobbier og private interessegrupper, osv. Det er unødvendig å si at denne typen politisk regime, en slags "deltakerdemokrati", har aldri eksistert innen latinamerikansk kapitalisme. Det høyeste nivået vi noen gang har nådd er det første.

Et tredje nivå kan kalles "sosialt demokrati". Det kombinerer elementene fra de to foregående nivåene med sosialt medborgerskap. Det vil si sikring av et bredt spekter av rettigheter når det gjelder levestandard og allmenn tilgang til utdanning, bolig og helsetjenester. Som Gösta Esping-Andersen har lagt merke til, er det en god indikator på sosial rettferdighet og effektivt medborgerskap i et land i hvilken utstrekning forsyningen av grunnleggende varer og tjenester som trengs for å tilfredsstille menn og kvinners menneskelige grunnbehov er trukket ut av markedet. Med andre ord betyr det at ting trekkes ut av markedet at en person kan overleve uten å være avhengig av markedets lunefulle bevegelser, og som Esping-Andersen bemerker, "styrker (det) arbeideren og svekker arbeidsgivernes absolutte autoritet. Dette er den nøyaktige grunnen til at arbeidsgivere alltid har vært imot det." (32)

Der hvor tilgangen på utdanning, helse, boliger, rekreasjon og sosial sikkerhet for å nevne de vanligste elementene blir frigjort fra de utestengende skjevhetene som markedet fører til, vil vi sannsynligvis være vitne til at det vokser fram et rettferdig samfunn og et sterkt demokrati. Den andre siden av at ting blir gjort til varer er utestengning, fordi det betyr at bare de som har nok penger vil være i stand til å skaffe seg de varer og tjenester som hører naturlig med til det å være medborger. (33) Derfor oppfyller ikke de "demokratiene" som unnlater å sikre en temmelig lik tilgang til grunnleggende varer og tjenester det vil si der disse varene og tjenestene ikke blir oppfattet som allmenne borgerrettigheter selve premissene for en omfattende teori om demokratiet, der demokrati ikke bare betyr en formell prosedyre i Schumpeter-tradisjonen, men et avgjørende skritt i retning av å bygge et godt samfunn. Som Rousseau med rette bemerket:

Hvis du vil ha en solid og varig stat må du sørge for at den ikke inneholder noen ekstreme tilfeller av velstand. Den må verken ha millionærer eller tiggere. De kan ikke skilles fra hverandre, og begge er skjebnesvangre for det felles beste. Der de forekommer, blir den allmenne friheten en vare som man kan kjøpslå om. De rike kjøper den, de fattige selger den.(34)

Situasjonen i Latin-Amerika stemmer nøyaktig med modellen for det Rousseau betraktet som et trekk som var "skjebnesvangert for det felles beste", og dette var ikke resultatet av anonyme samfunnskrefters spill, men følgen av et nyliberalt prosjekt for å styrke kapitalismen, påført oss av en pervers koalisjon av lokale herskerklasser og internasjonal kapital. Inntil helt nylig har de skandinaviske landene og Latin-Amerika illustrert de kontrasterende trekkene i denne dikotomien. I Skandinavia finnes et politisk virksomt medborgerskap som tror fullt og fast på den allmenne tilgangen til grunnleggende varer og tjenester som er innlemmet i de nordiske landenes grunnleggende "samfunnskontrakt" (og på en heller utvannet måte i den europeiske samfunnsformasjonen generelt.). Dette utgjør en "borgerlønn" en allmenn forsikring mot sosial utstøting fordi den gjennom politiske og institusjonelle kanaler "utenfor markedet" sikrer at man kan nyte visse varer og tjenester, som uten en slik trygdeordning bare ville kunne skaffes på markedet, og bare av dem som hadde en inntekt som tillot dem å gjøre det. (35) I skarp kontrast til dette står de demokratiske kapitalistiske statene i Latin-Amerika, med deres blanding av inkonsekvente politiske prosesser for utvidede politiske rettigheter, som sameksisterer med en voksende økonomisk og sosial rettighetsberøving, som har løpt ut i en tom formalitet, en abstrakt prosedyreholdning som utgjør en sikker kilde til framtidige despotier. Så etter mange års "demokratisk overgang" har vi fått demokratier uten innbyggere: frimarkedsdemokratier som har som sitt overordna mål å garantere profitten for de herskende klassene og ikke befolkningens sosiale velferd.

Det fjerde og høyeste nivået av demokratisk utvikling er "økonomisk demokrati". Grunnlaget for denne modellen er overbevisningen om at hvis staten er blitt demokratisert, fines det ingen grunn til å utelukke private firmaer fra den demokratiske impulsen. Selv en forfatter som er så identifisert med den liberale tradisjonen som Robert Dahl har brutt med den politiske reduksjonismen som hører det perspektivet til, gjennom å argumentere med at "ettersom vi støtter den demokratiske prosessen i styringa av staten, til tross for omfattende ufullkommenheter i praksis, så støtter vi også demokratiske prosesser i styringa av økonomiske foretak, trass i de ufullkommenhetene vi forventer i praksis." (36) Vi kan og bør gå et skritt videre og understreke at moderne private firmaer bare er "private" på det juridiske området, som i den borgerlige staten bevarer de eksisterende eiendomsforholda med lovens makt. Der sluter disse firmaenes "private" karakter. Deres enorme tyngde i økonomien, så vel som på de politiske og ideologiske områdene, gjør dem i virkeligheten til samfunnsaktører som ikke burde utelukkes fra det demokratiske prosjektet.

Gramscis bemerkninger om det tilfeldige og klassebestemte skillet mellom offentlig og privat bør løftes fram i dagen igjen. Et økonomisk demokrati betyr at det demokratiske overhodet har effektive midler til å avgjøre de store økonomiske beslutningene som har innflytelse på samfunnslivet, uavhengig av om disse beslutningene opprinnelig be fattet av, eller vil påvirke, private eller offentlige aktører. Er det én ting som mer noe annet er politisk i samfunnslivet, så er det, i motsetning til hva de liberale teoriene hevder, økonomien. Politisk i dypeste forstand: med evne til å påvirke samfunnslivet i sin helhet, og forme hele befolkningens muligheter til å overleve. Ingenting kan være mer politisk enn økonomien, en sfære der knappe ressurser blir fordelt mellom forskjellige klasser og lag av befolkningen, der de mange dømmes til en fattig og elendig tilværelse mens en minoritet blir velsignet med alle slags rikdommer. Lenin hadde rett: Politikken er økonomien i konsentrert form. Alt nyliberalt snakk om sentralbankenes "uavhengighet", og den nyliberale motviljen mot å godta offentlig diskusjon om den økonomiske politikken mer generelt med den begrunnelse at det dreier seg om "tekniske" spørsmål hinsides vanlige folks perspektiv og kunnskaper er bare et ideologisk røykteppe for å parere demokratiets inntrengning i den økonomiske beslutningsprosessen.

Konklusjon

Etter tiår med enormt blodige diktaturer førte folkemassenes sosiale kamper Latin-Amerika tilbake eller i noen tilfeller for første gang fram til det første og mest elementære nivået av demokratisk utvikling. Men til og med denne svært beskjedne framgangen har vært under konstant beleiring av motkrefter som ikke er rede til å gi avkall på sin privilegerte tilgang til makt og rikdom. Om det kapitalistiske samfunnet overalt har vist seg å være en heller begrenset og ustabil grunn å bygge et stødig demokratisk politisk system på, så har Latin-Amerikas avhengige og perifere kapitalisme vist seg enda mer ute av stand til å sørge for solide fundamenter for demokratiet. Og den viser seg høyst motstandsdyktig mot det sterke folkelige ønsket om og presset for å åpne store nye muligheter for politisk massedeltakelse og selvstyre som er tydelige i dag og som kan føre videre til full virkeliggjøring av demokratiet. Noen spesielle erfaringer som den "deltakende budsjettering" som opprinnelig ble forsøkt under ledelse av PT i Porto Allegre i Brasil, og de gjentatte utlysningene av folkeavstemninger i Venezuela, og "grasrotdemokratiet" på Cuba, som er basert på et høyt nivå av politisk engasjement og deltakelse på arbeidsplassen eller i nabolaget er betydelige skritt i denne retninga. Den tradisjonelle modellen med "liberalt demokrati" står foran en uunngåelig død. Dets mangler har fått kolossale proporsjoner, antallet felter der det unnlater å tilfredsstille er legio, i de avanserte kapitalistiske nasjonene så vel som i periferien. Vi har et brennende behov for en ny demokratimodell. Erstatningen er sant nok fortsatt under utforming, men de første, tidlige tegnene på at den kommer kan allerede klart skjelnes. (37)

I motsetning til det mange observatører forsikrer, strekker krisa i demokratiprosjektet i Latin-Amerika seg langt utover ufullkommenhetene i det "politiske systemet". Den har sin rot i den uløselige motsigelsen, som blir forsterket i periferien, mellom en produksjonsmåte som i sitt vesen er despotisk og udemokratisk, ved å dømme lønnsarbeidet til å finne noen som er rede til å kjøpe dets arbeidskraft for å sikre dets blotte eksistens og en organisasjonsmodell og funksjonsmodell for det politiske området basert på alle medborgernes medfødte likhet. De formalistiske demokratiene i Latin-Amerika lider under angrep fra en nyliberal politikk som utgjør en sann sosial motreformasjon, bestemt på å gå til hvilken som helst ytterlighet for å gjenskape og forsterke kapitalens uhemmede herredømme. "Markedsstyrt" politikk kan ikke være demokratisk politikk.(38) Denne politikken har ført til en framskridende utmattelse av de demokratiske regimene som er opprettet til en svært høy pris i menneskelig lidelse og menneskeliv, og fått dem til å falle tilbake til en rein formalitet berøvet alt meningsfylt innhold, en periodisk etterligning av det demokratiske idealet mens samfunnslivet går tilbake til en kvasi-Hobbes-aktig alles krig mot alle, som åpner døra for alle slags avvikende og unormale tilstander.

Men dette er ikke bare en sjukdom som rammer "lav-intensitetsdemokratier" i periferien av det kapitalistiske systemet. Som Colin Crouch har observert, "hadde vi (i landene i selve kjernen av det kapitalistiske systemet) vårt demokratiske øyeblikk rundt midtpunktet av det tjuende århundret, men nå for tida lever vi i en tydelig "post-demokratisk" tidsalder. Som et resultat "har kjedsomhet, frustrasjon og desillusjon satt inn etter et demokratisk øyeblikk." Nå "er sterke minoritetsinteresser blitt mye mer aktive enn massene av vanlige folk (…), de politiske elitene har lært seg å håndtere og manipulere folkelige krav; (. . .) folk må overtales til å stemme ved hjelp av pr-kampanjer ovenfra og ned" og globale firmaer har blitt den demokratiske kapitalismens ubestridte hovedaktører. (39)

Dette er særlig tilfelle i samfunn der den nasjonale sjølråderetten er blitt ubønnhørlig undergravd av den økende tyngden utenlandske politiske og økonomiske krefter har i den hjemlige beslutningsprosessen, like til det punkt hvor ordet "nykoloni" beskriver dem bedre enn uttrykket "uavhengige nasjoner". Når dette er tilfelle, blir spørsmålet stadig oftere stilt i Latin-Amerika: I hvilken utstrekning er det mulig å snakke om folkesuverenitet uten nasjonal suverenitet? Folkelig suverenitet for hva? Kan folk som er underlagt imperialistisk herredømme bli autonome borgere? Under disse svært ugunstige omstendighetene kan bare en helt rudimentær demokratimodell overleve. Slik blir det klarere og klarere at kampen for demokrati i Latin-Amerika det vil si erobringa av likhet, rettferd, frihet og borgerlig medvirkning ikke kan skilles fra en resolutt kamp mot den globale kapitalismens despoti. Mer demokrati innebærer nødvendigvis mindre kapitalisme. Det Latin-Amerika har fått i tiåra med "demokratisering" er vært nøyaktig det motsatte og det er det folk over hele regionen nå i økende grad reiser seg mot.

---

Jeg vil uttrykke min takknemlighet mot Sabrina González for all hennes hjelp under forberedelsen av denne artikkelen. Det er overflødig å si at alle misforståelser og feil utelukkende er forfatterens ansvar.

---

Noter:

1) Joseph Schumpeter, Capitalism, Socialism and Democracy, New York: Harper, 1947, side 242. [Tilbake]

2) Under den "klassiske teorien" dynget Schumpeter sammen teoriene til så forskjellige forfattere som Platon, Aristoteles, Machiavelli, Rousseau, de Tocqueville og Marx, blant andre. [Tilbake]

3) Alexis de Tocqueville, Democracy in America, Garden City: Doubleday, 1969, side 12. [Tilbake]

4) Guillermo O'Donnell and Phillippe Schmitter, Conclusiones Tentativas Sobre las Democracias Inciertas, Buenos Aires: Paidós, 1988, side 26. [Tilbake]

5) Barrington Moore, Jr., Social Origins of Dictatorship and Democracy: Lords and Peasants in the Making of the Modern World, Boston: Beacon Press, 1966. [Tilbake]

6) T H Marshall, Class, Citizenship and Social Development, New York: Anchor Books, 1965. [Tilbake]

7) Enrique Krauze, Por una Democracia sin Adjetivos, Mexico City: Joaquín Mortiz/Planeta, 1986, side 4475. [Tilbake]

8) David Collier and Steve Levitsky, "Democracy with Adjectives: Conceptual Innovation in Comparative Research", Working Paper #230, Kellogg Institute, University of Notre Dame, August 1996. [Tilbake]

9) Carlos Pereyra, Sobre la Democracia, México: Cal y Arena, 1990, side 33. [Tilbake]

10) Atilio A. Boron, State, Capitalism and Democracy in Latin America, Boulder and London: Lynne Rienner Publishers, 1995, side 3368. [Tilbake]

11) Ellen Meiksins Wood, Democracy Against Capitalism: Renewing Historical Materialism, Cambridge: Cambridge University Press, 1995, side 20437. Om dette, se også Arthur MacEwan, Neoliberalism or Democracy?, London: Zed Books, 1999; og Atilio A. Boron, Tras el Búho de Minerva. Mercado contra Democracia en el Capitalismo de Fin de Siglo, Buenos Aires: Fondo de Cultura Económica, 2000. [Tilbake]

12) Det sier seg selv at vi er enige i hele utsagnet hennes, og ikke bare den andre delen, selv om det er den vi konsentrerer oss om her. [Tilbake]

13) Fernando Henrique Cardoso, "La Democracia en las Sociedades Contemporáneas", Crítica y Utopía, 6, 1982 og "La democracia en América Latina", Punto de Vista, 23, April 1985. [Tilbake]

14) Situasjonen er stort sett ikke så annerledes i resten av verden. Som Noam Chomsky har bemerket, ble det amerikanske folket i det siste presidentvalget budt en fin demokratisk meny: de kunne enten velge én mangemillionær som allerede satt i embetet, eller velge en annen mangemillionær, som allerede satt i Senatet, og begge hadde dessuten to andre multimillionærer som medløpere. Dette var valget i det som den gjengse samfunnsvitenskapen betrakter som en av verdens mest perfeksjonerte modeller for demokratiutvikling! [Tilbake]

15) Adam Przeworski, Capitalism and Social Democracy, Cambridge: Cambridge University Press, 1985, side 13845. [Tilbake]

16) Adam Przeworski, The State and the Economy under Capitalism, New York: Harwood Academic Publishers, 1990, side 102. [Tilbake]

17) United Nations Development Program, Democracy in Latin America: Towards a Citizens' Democracy, New York: UNDP, 2004. [Tilbake]

18) Ibid, side 256. [Tilbake]

19) Ibid, side 25. [Tilbake]

20) Ibid, side 26. De tre demokratiske landene var Colombia, Costa Rica og Venezuela. [Tilbake]

21) Ibid, side 26. [Tilbake]

22) Ibid, side 29. [Tilbake]

23) Se www.latinbarometro.org. Undersøkelsen omfatter følgende land: Argentina, Bolivia, Brasil, Chile, Colombia, Costa Rica, Ecuador, El Salvador, Guatemala, Honduras, Mexico, Nicaragua, Panama, Paraguay, Peru, Den dominikanske republikk, Uruguay og Venezuela. [Tilbake]

24) United Nations Development Program, Democracy, side 155. Tallene adderer ikke til hundre fordi de som svarte, kunne peke ut mer enn én faktor. [Tilbake]

25) Ibid, side 79. [Tilbake]

26) Se Freedom House, Freedom in the World 2003: Survey Methodology, http://www.freedomhouse.org/ratings/, side 7. [Tilbake]

27) Sitert i Agustín Cueva, "Problemas y Perspectivas de la teoría de la Dependencia", i Teoría social y procesos políticos en América Latina, Mexico: Editorial Edicol Línea Crítica, 1986, side 50. [Tilbake]

28) At den amerikanske staten har denne nøkkelrollen, er vist til fulle i Leo Panitch and Sam Gindin, "Global Capitalism and American Empire", i Socialist Register 2004: The New Imperial Challenge. [Tilbake]

29) James Petras, "Relaciones EU-AL: Hegemonía, Globalización e Imperialismo", La Jornada, Mexico, 10. juli 2005. Se også CLACSOs tidsskrift OSAL, Latin-Amerikas Sosiale Observatorium, med dyptpløyende dekning av sosiale konflikter og protestbevegelser I Latin-Amerika siden 2000. [Tilbake]

30) Michael Hardt og Antonio Negri, Empire, Cambridge: Harvard University Press, 2000; John Holloway, Change the World Without Taking Power, London: Pluto, 2002. Vi har undersøkt disse problemene grundig i Atilio A. Boron, Empire and Imperialism: A Critical Reading of Michael Hardt and Antonio Negri [2001], oversettelse av Jessica Casiro, London and New York: Zed Books, 2005; "Civil Society and Democracy: The Zapatista Experience", Development, Society for International Development, 48(2), 2005; og "Der Urwald und die Polis. Fragen an die politische Theorie des Zapatismus", Das Argument, 253, 2003. [Tilbake]

31) George Soros, "Entrevista", La República, Roma, 28. januar 1995. [Tilbake]

32) Gösta Esping-Andersen, The Three Worlds of Welfare Capitalism, Princeton: Princeton University Press, 1990, side 22. [Tilbake]

33) En skarp analyse av prosessen med å gjøre helsevesen og offentlig televisjon til varer og dens ødeleggende virkning på demokratiet i Storbritannia, finnes i Colin Leys, Market-Driven Politics, London: Verso, 2001. [Tilbake]

34) Jean-Jacques Rousseau, The Social Contract and Discourse on the Origin of Inequality, New York: Washington Square Press, 1967, side 217. [Tilbake]

35) Samuel Bowles og Herbert Gintis, "The Crisis of Liberal Democratic Capitalism: The Case of the United States", Politics and Society, 2(1), 1982. [Tilbake]

36 Robert A. Dahl, A Preface to Economic Democracy, Los Angeles: University of California Press, 1986, side 135. Se også Carnoy Martin og Dereck Shearer, Economic Democracy: The Challenge of the 1980s, Armonk: M E Sharpe Inc., 1980, side 86124 og 23376. [Tilbake]

37) De nyeste skriftene til Boaventura de Sousa Santos gir et innsiktsfullt perspektiv på "gjenoppfinnelsen" av demokratiet. En sammenfatning av hans viktigste funn finnes i Boaventura de Sousa Santos, Reinventar la Democracia: Reinventar el Estado, Buenos Aires: CLACSO, 2005. [Tilbake]

38) Leys, Market-Driven Politics. [Tilbake]

39) Colin Crouch, Post-democracy, Cambridge: Polity Press, 2004, side 7, 189. [Tilbake]

 

 

Det er 20. juni 2006 på East 49th Street, Manhattan, New York City. En fullsatt sal lytter til den britiske historikeren Antony Beevor som forteller om sin nye bok The Battle for Spain. Foredraget er ledd i Beevors boklanseringskampanje og står på vårens program til det spanske Cervantes-instituttet.

Blant tilhørerne er 91-årige Moe Fishman fra Queens, New York. Han har i forkant av foredraget skaffet seg en signert utgave av Beevors bok. Boka ligger under stolen, mens han hører briten fortelle hvordan den spanske borgerkrigen ble utkjempet, hvorfor republikanerne tapte og Franco seiret. Han hevder det langt på vei var venstresidens – og særlig kommunistenes – egen skyld.

Jo Stein Forbord Moen (f. 1972) er cand.mag. i historie ved NTNU. Han var politisk rådgiver i regjeringen Stoltenberg I og tidligere nestleder i AUF. Moen er nestleder i Nei til EU og nestleder i St Hanshaugen Ap. Hovedforfatter av boka Et nytt nei (Spartacus, 2004). Moen er seniorkommunikasjonsrådgiver i Røe Kommunikasjon

Rolf Sæther (f. 1937) er utdannet jurist. Han er tidligere administrerende direktør i Norges Rederiforbund og forhenværende styreleder i Folketrygdfondet. Sæther er boksamler og amatørhistoriker med særlig interesse for den spanske borgerkrig

Artikkelens forfattere arbeider for tiden med en bok om Norge og den spanske borgerkrigen

Antony Beevor: Kampen om Spania. Den spanske borgerkrigen 1936-39, Damm 2006

---

Etter foredraget er Fishman en av de første som tar ordet. Med dårlig skjult indignasjon imøtegår han Beevor. Den britiske forfatteren svarer kort før han gir ordet videre. Etter spørrerunden takker han høflig for seg og forlater rommet. Fishman går til disken og leverer tilbake Beevors bok, mens han ber om å få igjen pengene: "Denne boka er ikke verdt 15 dollar."

En amerikaner i Spania

Hvorfor reagerte den gamle mannen så sterkt? Bakgrunnen er som følger: I februar 1937 forlot unge Moses "Moe" Fishman bydelen Queens. 1930-tallets USA var preget av depresjon, og New York var intet unntak. I Europa var fascistene på frammarsj. De hadde seiret i land etter land. Men i Spania ble de møtt av væpnet folkelig motstand. Sammen med syv kamerater gikk Fishman, medlem av Young Communist League, om bord i et skip med kurs for Le Havre. De skulle slutte seg til de internasjonale brigadene i Spania. Med seg hadde han et hvitt silketørkle som skulle leveres til kontaktpersonen i den franske hovedstaden som tegn på at han ikke var provokatør eller spion. Flere sluttet seg til dem, og 20 unge menn forlot Paris.

På toget møtte de andre frivillige, og om lag hundre menn samlet seg ved foten av Pyreneene. Turen over fjellene begynte ved solnedgang. Guttene fra asfaltjungelen i New York City var ikke vant til å klatre i bratte fjellsider i mørket, men lot seg ikke stoppe når de hadde kommet så langt. Erfarne fjellførere tok dem over bratte heng og gjennom smale fjellpass mot det borgerkrigsherjede Spania.

På morgenkvisten kom gruppen til en gammel festning ved den spanske landsbyen Figueras. Derfra dro de med buss via Barcelona, før de endte opp i brigadenes treningssenter i Albacete vest for Valencia. Der fikk de noen ukers militær trening før fronten kallet. Moe var infanterist i den amerikanske George Washington-bataljonen, som var del av 15. internasjonale brigade. Først ble de satt inn som reservetropper ved Jaramafronten sørøst for Madrid. Natt til 2. juli fikk amerikanerne ordre om å marsjere vest mot Brunete for å delta i regjeringsstyrkenes offensiv for å avlaste Madrid.

Den 5. juli 1937, dagen før offensiven tar til for alvor, blir Moe Fishman truffet i beinet av et skudd fra en marokkansk snikskytter. Han bringes umiddelbart til et sykehus bak fronten. De påfølgende kampene ved Brunete fant sted i ulidelig varme, midtsommers på den kastiljanske høysletten, og etter en ukes kamp hadde mer enn 300 amerikanere falt. (1) Totalt mistet over 3.000 regjeringslojale soldater livet i kampene, deriblant flere nordmenn.

Skaden i beinet er alvorlig, og i påvente av kunne slutte seg til brigadene, tilbringer han et helt år bak fronten. I brev hjem skriver han at "det går bra med våre gutter" og han prøver å holde moralen oppe (2). I juli 1938 sendes Moe, svært skuffet, hjem til USA.

Samtidig som han er på vei tilbake over Atlanterhavet, begynner republikanernes siste krampetrekning, den såkalte Ebro-offensiven. Etter at opprørerne 15. april nådde Middelhavet ved kystbyen Vinaroz, hadde det republikanske Spania vært delt i to, med Catalonia og Barcelona skilt fra resten av republikken. Natt til 25. juli krysset store republikanske styrker Ebroelven i Catalonia for å trenge opprørerne tilbake og samle det republikanske området. Den desperate og overraskende Ebro-offensiven begynner bra for republikanerne, men ganske snart låser frontene seg mellom de små landsbyene Corbera og Gandesa. Etter måneders stillingskrig presses regjeringstroppene tilbake over Ebro. Regjeringshæren lider store tap, og mister 75.000 mann under offensiven, hvorav 30.000 blir drept. (3) Mange skandinaver døde ved Ebro. Ifølge en dansk frivillig, Leo Kari, kostet Ebro-slaget alene Danmark større tap enn den danske hær og flåte samlet led under kamphandlingene mot tyskerne 9. april 1940. (4) Etter den katastrofale Ebro-offensiven sommeren 1938 blir resten av borgerkrigen en kontinuerlig retrett for regjeringens tropper. De internasjonale brigadene sendes hjem i oktober samme år. Den 1. april 1939 er krigen over, etter nesten tusen dagers borgerkrig.

70 år senere er Moe Fishman fremdeles på sin post. Tre dager i uken er han på det lille kontoret til Veterans of the Abraham Lincoln Brigade midt på Manhattan. Lincolnbrigaden besto av de 2.800 amerikanske Spaniakjemperne, og Moe, en av 50 fremdeles i live, er sekretær i foreningen. Fra kontoret organiserer han møter og minnemarkeringer, holder foredrag og jobber med tidsskriftet The Volunteer og nettstedet www.alba-valb.org. Beinet hans har vært skadet siden Brunete i juli 1937.

Det er altså med en viss patos den aldrende brigadisten reiser seg i salen i Cervantes-instituttet. Det går et sukk gjennom salen da han presenterer seg, og det er helt stille idet han avslutter sitt kritiske innlegg med et retorisk spørsmål: "Mr. Beevor, mener du at den spanske borgerkrigen var en kamp mellom demokrati og fascisme, eller mener du det ikke?" Beevor svarer ikke entydig ja. Svaret er dråpen som får det til å renne over for Fishman, som bestemmer seg for å levere tilbake boka. Den spanske borgerkrigen har fremdeles sprengkraft.

Kart over stedene der Lincolnbrigaden kjempa

Beevors bok – årets beste?

De av oss som overvar Beevors presentasjon av boka Kampen om Spania i Fritt Ords lokaler i Oslo onsdag 10. mai i år, var vitne til en veltalende britisk militærhistoriker. Også her ble han møtt av mange spørsmål. Og hans mantra "det ville trolig blitt borgerkrig uansett. Dersom høyresiden hadde vunnet valget i februar 1936 ville nok venstresiden gått til krig", fikk flere til å heve øyenbrynene.

Et par uker etter at den norske versjonen var i salg, ble boka lansert i Storbritannia. Bokanmeldelsen i The Independent begynner med ordene "Venstresiden kommer ikke til å like Beevors bok om borgerkrigen." (5) Avisen tar nok ikke for hardt i, for Beevor er ingen upolitisk forfatter. Historikeren Lars Borgersrud skriver at "en fellesnevner i forfatterskapet er å kaste lys over kommunismens bestialiteter, enten den strekker sine fangarmer inn i Stalingrads forsteder, i Berlins ruiner, ved Ebro-fronten i Spania eller i Paris i 1944" (6). Det er en treffende vurdering. Beevor inntar i sitt forfatterskap et klart anti-kommunistisk standpunkt, og mener at venstresidens oppstand i Asturias i 1934 skapte grunnlaget for borgerkrigen. Det aller siste resonnementet i Beevors omfangsrike bok er spådommen om at "med en autoritær venstreradikal regjering ville Spania antakelig havnet i en lignende tilstand som folkerepublikkene i Sentral-Europa eller på Balkan helt til etter 1989". (7)

Beevor åpner kapittelet om Folkefronten i sin bok: "Enhver mulighet for kompromiss var blitt ødelagt av venstresidens revolusjonære oppstand og hærens og Guardia Civils grusomme undertrykkelse. På begge sider var følelsene for sterke til at demokratiet kunne fungere. Begge parter anvendte en apokalyptisk språkbruk som ledet tilhengerens forventninger mot et voldelig isteden for et politisk resultat. Largo Caballero erklærte: "Hvis høyresiden vinner valget, blir vi nødt til å gå direkte til åpen borgerkrig." Ikke overraskende reagerte høyresiden med lignende holdninger. Etter dens mening ville en valgseier for venstresiden nødvendigvis føre til en voldelig revolusjon og proletariatets diktatur, som Largo Caballero hadde lovet." (8)

Francisco Largo Caballero var den ubestridte leder i den sosialistiske Landorganisasjonen UGT og senere statsminister under borgerkrigen. Han var kjent som "den spanske Lenin", med tidvis meget sterk språkbruk og manglende strategiske evner. Caballero-sitatet, som Beevor også la stor vekt på i foredraget i Oslo 10. mai, og senere i New York, følges i boka av en fotnote som leder til et sitat i en bok av den franske historikeren Bartolomè Bennassar. (9)

Beevor har hentet sitatet fra Bennassar, som i sin tur har uttalelsen fra en tale Caballero holdt i Alicante ved årsskiftet 1935/36. Bennassar siterer også falangistlederen Jose Antonio Primo de Rivera: "Det er vår plikt å gjøre opprør", og lederen for det autoritære høyre, Calvo Sotelo: "Vi må kvitte oss med den konstitusjonelle staten" – altså innføre diktatur. Bennassar er troverdig nok, men vi er tilbøyelig til å mene at Beevor tillegger utsagnet fra Caballero overdrevent stor betydning. I et Spania på randen av sammenbrudd i 1935 og første del av 1936 erklærte både deler av høyre- og venstresiden død over demokratiet. Men sosialistpartiet var mer enn Caballero. Den mer moderate Prieto og hans tilhengere stod sterkt.

Da de militære under ledelse av generalene Sanjuro, Mola og Franco gjennomførte sitt kupp 18. juli 1936 var den spanske republikken ledet av en moderat, demokratisk valgt regjering utgått av Frente Popular – Folkefronten – etter en knapp valgseier i februar. Den moderate, intellektuelle republikaneren Manuel Azana var president. Regjeringen hadde problemer med å sikre lov og orden, men en overveldende del av landets befolkning ønsket ingen borgerkrig. Den ble drevet frem av ekstremister på begge fløyer.

Historieprofessor Øystein Sørensen skriver i sin bok Historien om det som ikke skjedde at kontrafaktisk historie er en form for historieskriving som er "gøyal å befatte seg med". (10) Men det er samtidig en krevende øvelse uten fasit. Hva som ville skjedd dersom høyrepartiene hadde vunnet valget i februar 1936, er det følgelig ingen som vet. Det vi vet er at høyresiden hadde evnen, viljen og det militære maktapparatet til å gjennomføre et statskupp. Venstresiden hadde sommeren 1936 verken våpen eller forutsetninger for en landsdekkende oppstand – så splittet og uorganisert som den var bak Folkefrontfasaden. Stanley G Payne påpeker at den var "særdeles rik på venstrerevolusjonære, radikale og liberale reformprosjekter". (11) Han nevner moderate liberale demokrater, nasjonalist- og autonomibevegelser i Catalonia, Baskerland m.fl., moderate republikanske venstre, radikale republikanske venstre, radikale og moderate sosialdemokrater, revolusjonære sosialister, leninister, trotskister, stalinister, syndikalister og anarkosyndikalister.

Et opprør fra venstresiden mot en demokratisk valgt høyreregjering ville trolig endt i et katastrofalt nederlag. Det innså nok de fleste av Folkefrontens ledere, tross for sin krigerske retorikk. De spanske kommunistene, med 17 av 473 parlamentsmedlemmer (12), var ingen sterk revolusjonær kraft sommeren 1936. Det er vanskelig å se at Beevor framfører overbevisende argumenter for at borgerkrig var uunngåelig. Det er ikke dokumentert at borgerkrigen i 1936 var umulig å unngå, selv om dette hevdes med stor styrke fra en ny generasjon spanske revisjonister som ønsker å "nyansere" bildet av borgerkrigen.

Det er vanskelig å si hvordan Spania ville ha utviklet seg hvis opprørerne hadde tapt krigen. Det er tvilsomt om landet på kort sikt hadde fått et stabilt demokrati. Til det var motsetningene innen Folkefronten for store. Et mulig scenario er væpnet oppgjør mellom anarkister, sosialister og kommunister, som i Madrid i borgerkrigens siste dager. Ingen vet. Det som imidlertid er et ugjendrivelig faktum er at demokratiet ble det første offer da Franco proklamerte sin totale seier. Opprørernes seier innebar førti års undertrykking, klappjakt og represalier mot de som hadde vært lojale mot regjeringen i 1936-39, og diktatur helt til 1975, da el Caudillo de España, por la gracia de Dios ("Føreren av Guds nåde") døde.

Litteratur om den spanske borgerkrigen

Det sies at det er skrevet mer om den spanske borgerkrig enn om annen verdenskrig. Det er nok en sannhet med visse modifikasjoner. Et søk hos nettbokhandelen Amazon.com viser at de har 9.602 titler om borgerkrigen i Spania og 53.054 om annen verdenskrig. Men at det er skrevet minst 30.000 bøker om borgerkrigen er hevet over tvil. Erindringslitteratur fra frivillige og bøker hvori ulike deler av venstresiden prøver å bortforklare nederlaget i et usminket og nådeløstblame game utgjør en stor del av bibliografien.

Mye ble skrevet mens kampene raste i Spania. Den britiske professor og poet Stephen Spender, selv brigadist i borgerkrigen, kalte den "poetenes krig". (13) Mange forfattere av internasjonalt format reiste til Spania under borgerkrigen, og utga bøker basert på egne erfaringer. (14) Ernest Hemingways For whom the bell tolls (Klokkene ringer for deg) er den mest kjente, men langt fra den beste. George Orwells glitrende bok Homage to Catalonia (1938) beskriver den interne splittelsen på venstresiden. Anbefales kan også André Malrauxs L'Espoir (Håpet) fra 1938, og Arthur Koestlers Spanish Testament (1937). Den beste nye roman om borgerkrigen er Soldiers of Salamis (2003) av spanske Javier Cercas. Hemingway skrev også skuespillet The Fifth Column and Four Stories of the Spanish Civil War, og Berthold Brecht skrev en-akteren Señora Carrers gevær, som for øvrig ble satt opp i Oslo i 1939. W H Auden og Pablo Neruda skrev dikt basert på egne opplevelser i Spania. Sistnevntes diktsamlingSpain in the heart: Hymn to the glories of the People at war fra 1937, er en sjelden samling lidenskapelige antikrigsdikt.

Mange bøker er resultat av seriøs forskning. En hel skole av internasjonale fagfolk publiserer jevnlig bøker om borgerkrigen. De fremste engelskspråklige er Stanley G Payne, Paul Preston, Gabriel Jackson, Raymond Carr, Helen Graham, Sebastian Balfour og Hugh Thomas. Sistnevntes monumentale bok The Spanish civil war (først utgitt i 1961, siden revidert tre ganger, senest i 1999), er ansett som den beste. Den er utgitt både på dansk (1962) og svensk (1997), men foreligger ikke på norsk.

I løpet av 2006 har de to førstnevnte publisert nye bøker om borgerkrigen. Stanley G Payne, professor ved University of Wisconsin-Madison i USA, har mange bokutgivelser om Spania bak seg. I sin siste bok analyserer han årene forut for borgerkrigen, perioden 1933-36, og konkluderer med at venstresiden til en viss grad hadde seg selv å takke både for opprøret og nederlaget. Han mener at kontrarevolusjonen skapte en radikalisme som var ekstremt voldelig, særlig de første årene, og innebar autoritært styre i nesten fire tiår. Slik sett mener Payne at prisen for den revolusjonære retorikken og prosessen var meget høy. (15)

Den av årets bøker om borgerkrigen som vi setter høyest er boka til professor Paul Preston ved London School of Economics (LSE), The Spanish civil war: Reaction, revolution & revenge. Den britiske professoren har gitt ut et titalls bøker om borgerkrigen, og anses som en av de aller fremste fagfolkene på området. Preston tilegner boka de som kjempet i de internasjonale brigadene, og er sympatisk innstilt til venstresiden. Han avslutter boka med et omfattende bibliografisk essay, der han skriver at "Hugh Thomas' bok er fremdeles standardverket om borgerkrigen (…) Antony Beevors The Spanish civil war (1982) er velskrevet, spesielt god på den militære siden." Han skriver om årets bok av Beevor at "hans mye mer omfattende bok The battle of Spain: The Spanish civil war 1936-39 (2006), med sitt medrivende narrative grep utfordrer Thomas." (16) Dette må sies å være raust av professor Preston, som selv utfordrer Beevor om å levere årets beste bok om borgerkrigen.

Ettersom ingen andre internasjonale verk om borgerkrigen er oversatt til norsk, blir Beevors nye bok, som er en revidert utgave av hans Spania-bok fra 1982, stående som standardverket på norsk. Den er velskrevet, grundig og innsiktsfull, og inneholder blant annet 60 sider med kildehenvisninger, 25 sider bibliografi og 40 sider med detaljerte kart. Men forfatterens politiske vurderinger bør leses kritisk og balanseres mot andres, særlig Paul Preston og Hugh Thomas for å sikre et helhetlig perspektiv.

Det er ikke skrevet mye om borgerkrigen av norske forfattere. Det er faktisk nesten mer litteratur på islandsk enn på norsk. Med unntak av samtidige forfattere som Nordahl Grieg, Lise Lindbæk, Olav Thorsrud og nazisten Per Imerslund, som alle var i Spania under borgerkrigen, samt en håndfull skjønnlitterære titler med borgerkrigen som tema, er det kun skrevet tre norske bøker om borgerkrigen; Norske frivillige i Spania: en dokumentasjon om antifascistiske frontkjempere i Spania (1938), Yngvar Ustvedts Arbeidere under våpen: Norske frivillige i den spanske borgerkrig (1975) og Pasaremos! To nordmenn i spansk borgarkrig (1982) av Jon Olav Myklebust og Ottar Årdal. Alle tre er informative bøker som begrenser seg til historien om norske frivillige.

Det foreligger således per i dag ingen samlet framstilling av Norge og den spanske borgerkrigen. Det er et arbeid vi nå er i gang med, og dersom lesere av Rødt! har tips og/eller ideer, er vi takknemlige for alle innspill.

Hvor mange frivillige?

Moe Fishmans opplevelser i Spania har mye til felles med det vi vet om de norske frivillige. Reiseruten fra Paris var lik, og det var de samme årsakene som brakte dem til Spania: Et intenst ønske å stoppe fascismens frammarsj. Men hvor mange var frivillige i de internasjonale brigadene? Anslagene varierer, både når det gjelder antall nordmenn og frivillige totalt.

Francos informasjonstjeneste påsto i 1952 at 140.000 frivillige utlendinger hadde kommet republikken til hjelp. Ifølge historieprofessor Finn Fugelstad ved Universitetet i Oslo tjenestegjorde 60.000 menn i brigadene. (17) Nyere internasjonal forskning, blant annet Beevor, Thomas og Preston, anslår imidlertid det reelle tallet mellom 35.000 og 45.000, fordelt på 55 land. Totalt reiste om lag 1.300 nordiske frivillige, hvorav tre fra Island og 500 svensker.

NRK Dagsrevyen fortalte i et intervju med Antony Beevor i mai 2006 at 300 nordmenn deltok som frivillige på regjeringssiden i Spania. Det samme tallet bruker historieprofessor Fugelstad. Men tallet 300 er altfor høyt. Den eneste navnelisten som per i dag er publisert, er Yngvar Ustvedts liste fra 1975, og den inneholder 202 navn, hvorav enkelte er ført opp flere ganger (18). Myklebust/Årdal har funnet 185 navn, og konkluderer med at antallet frivillige er nærmere 200 enn 300. (19) I sin hovedoppgave fra 1996 fastslår Arve Kvaløy, basert på grundig arkivarbeid i Moskva at tallet maksimalt ligger rundt 250 norske frivillige. Vi mener det reelle antallet nordmenn som reiste til Spania for å kjempe med våpen mot Franco, inkludert norsk-amerikanere, ikke overstiger 230. Flertallet tilhørte arbeiderklassen og det var kun en håndfull kunstnere og folk med høyere utdanning blant dem. De fleste var sjømenn og/eller kommunister, men flere sosialdemokrater vervet seg til det noen kaller "Kominterns arme". (20) To senere stortingsrepresentanter var i brigadene – en fra NKP og fra Høyre (!).

De brøt norsk lov ved å dra til Spania for å slåss for den lovlig valgte regjeringen. Det er tre monumenter over norske brigadister: statuen i Birkelunden på Grünerløkka, en minneplate i Folkets Hus i Kristiansund og en minnestein ved Lofotkatedralen for den falne brigadist Gunnar Skjeseth, reist av hans far, soknepresten. En håndfull høyreradikale nordmenn kjempet på Francos side.

Spania: hovedsak i norsk samfunnsdebatt 1936-39

Norge spilte naturlig nok en beskjeden rolle i den spanske borgerkrigen, men borgerkrigen spilte en hovedrolle i det norske samfunnet i 1936-39. Den var lenge den dominerende enkeltsak i mediene, og det var sylskarpe fronter i samfunnsdebatten. Den var gjenstand for en landsomfattende solidaritetskampanje, den første i sitt slag og direkte foranledning til stiftelsen av Norsk Folkehjelp. Det ble samlet inn om lag 2 millioner kroner og enorme mengder medisin, klær og mat ble sendt til Spania. Intet land samlet inn mer penger per innbygger enn Norge, og fagbevegelsen og den bredt sammensatte Hjelpekomiteen for Spania stod i spissen for arbeidet. Borgerkrigen var den enkeltsak som ved to anledninger gjorde at regjeringen Nygaardsvold holdt på å gå i indre oppløsning, og den var tema i Norges høyesterett.

Borgerkrigen var gjenstand for en kulturmobilisering som omfattet mer enn Hemingways bøker, Nerudas dikt, Capas fotografier og Picassos Guernica. En bred norsk kulturfront mot Franco besto av folk som Nordahl Grieg, Ingeborg Refling Hagen, Rolf Jacobsen og Arnulf Øverland, veversken Hannah Ryggen og maleren Willi Midelfart. Disse var blant mange som i samtiden bidro i den antifascistiske kampen med sin ånd. Forfatteren Sigurd Evensmo sier at han selv, i likhet med Nordahl Grieg var "besatt av Spanias skjebne". (21)

Sammen med svenskene opprettet solidaritetsbevegelsen i Norge et fullt utstyrt sykehus i Spania på størrelse med datidens Rikshospital. Femten norske leger og sykepleiere bemannet det norsk-svenske sykehuset i Alcoy i 1937. Borgerkrigen varslet om trusselen fra fascismen og endret synet til mange antimilitarister. De første årene under tysk okkupasjon ble norsk væpnet motstand ledet av kommunistene rundt Spania-kjemperen Asbjørn "Osvald" Sunde, og mange av medlemmene i Osvald-gjengen hadde kamperfaring fra Spania. (22)

Etter annen verdenskrig ble "Spania-saken" en stor utfordring for regjeringen Gerhardsen, og den første varme potet i fanget til utenriksminister Halvard Lange i 1946. I Nato var Norge i flere tiår "Franco-Spanias fiende nummer 1", ved vår vedvarende trussel om veto mot spansk medlemskap. Dette skyldtes ikke minst de sterke motstaden mot diktaturet i Spania i norsk arbeiderbevegelse. Den norske Spaniakomiteen holdt det gående helt til september 1979.

Sytti år senere

Den 18. juli 2006, på dagen 70 år etter generalenes opprør og borgerkrigens begynnelse, trykket den anerkjente spanske avisen El Pais et bilag om Guerra civil. Avisen presenterte en stor undersøkelse som avdekker holdningene til folk i dagens Spania om borgerkrigen. Det mest interessante er at to av tre spanjoler nå synes tiden er inne til å rehabilitere borgerkrigens ofre, og at drøyt 50 prosent mener at motsetningene fra den gang forsatt eksisterer. I svarene er det en klar polarisering mellom høyre- og venstrevelgerne. Det konservative Folkepartiet, Partido Popular, er opptatt av ikke å bryte landets "glemselspakt" og "åpne sårene" fra den bitre borgerkrigen, mens venstresiden mener tiden er moden for åpning av massegraver og å minnes de hundretusener som ga sitt liv for republikken. Halvparten av Spanias befolkning har ifølge El Pais lest en bok om borgerkrigen. På lederplass konkluderer avisen med at tiden er inne til å hedre de som mistet livet på republikkens side. Opprørernes falne ble hedret i 40 år, i motsetning til de som ofret sitt liv for regjeringen. Mange av dem ligger fortsatt i uåpnede massegraver. El Pais argumenterer for at landet nå har styrke til å gjøre opp med sin fortid, og konkluderer med at "historien er for historikere og ikke for politikere, men minnene tilhører folket". (23)

Da vi hadde gleden av å møte Moe Fishman i New York en glovarm sommerdag på dagen sytti år etter borgerkrigens begynnelse, møtte vi en vital og revolusjonær kjempe som er tro mot de idealer som brakte ham fra Queens til Brunete. Han insisterer fremdeles på at borgerkrigen var en kamp mellom fascisme og demokrati. Som kommunist er det en trossetning at kampen i Spania stod mellom fascisme og demokrati – slik budskapet var fra Komintern. For anarkister, POUM-militsen og venstresosialistene sto kampen mellom fascismen og revolusjonen. Moe erkjenner at de som kjempet i Spania ikke hadde oversikt over de pågående Moskva-prosesser og den form for kommunisme som vokste fram under Stalins jernhånd.

Gleden over å få oppleve et demokratisk Spania er ubeskrivelig. Selv har han tatt den legendariske spanske kommunistlederen Dolores Ibaruri – La Pasionara – på ordet. Da hun hyllet de internasjonale brigadene for sin innsats ved avskjedsseremonien i Barcelona i oktober 1938 takket hun dem med ordene "Kamerater i den internasjonale brigade. Dere er historie, dere er legende. Vi kommer ikke til å glemme dere. Når fredens oliventre igjen blomstrer, kranset med bladene av den spanske republikkens seier – kom tilbake til oss!" (24)

Moe Fishman har besøkt Spania syv ganger siden 1975. Nå forbereder han det han kaller "our last hurrah on Spanish soil" – et siste hurra på spansk jord. Det vil finne sted i oktober i år. Da leder han en gruppe amerikanske brigadister til Madrid, der de sammen med gjenlevende kamerater fra hele verden er invitert til mottakelse i den spanske kongressen. De skal også avdekke et monument over falne brigadister ved Morata de Tajuna i Jarama-dalen. Han avsluttet vårt møte med ordene "Salud. La lucha continua" – Kampen fortsetter. Og et varmt smil.

---

Noter

1) Peter N Carroll: The Odyssey of the Abraham Lincoln Brigade: Americans in the Spanish Civil War (Stanford University Press 1994), side 142 [Tilbake]

2) Brev fra Moe Fishman datert 12.01.38, arkivert i ALBAs samling i Tamiment Library, New York [Tilbake]

3) Antony Beevor: Kampen om Spania: den spanske borgerkrigen 1936-39 (Damm 2006), side 463 [Tilbake]

4) Leo Kari: De danske Spanienfrivillige (Rosenkilde og Bagger 1952), side 175 [Tilbake]

5) The Independent 23.07.06: "Antony Beevor: On the joys of history" [Tilbake]

6) Lars Borgersrud i artikkelen "Om Beevor og Grossmann", Rødt! nr 2, 2006, side 85 [Tilbake]

7) Antony Beevor: Kampen om Spania: den spanske borgerkrigen 1936-39 (Damm 2006), side 550 [Tilbake]

8) Ibid, side 73 [Tilbake]

9) Bartolomè Bennassar: La guerre d`Espagne et ses lendemains (Perrin, Paris 2004), side 51 [Tilbake]

10) Øystein Sørensen: Historien om det som ikke skjedde – kontrafaktisk historie (Aschehoug 2005), side 9 [Tilbake]

11) Stanley G Payne: The collapse of the Spanish Republic 1933-36: Origins of the Civil war (Yale University Press 2006), side 342 [Tilbake]

12) Ibid, side 176-180 [Tilbake]

13) Richard Crossman (red.): The God that failed: six studies of communism (Hamilton 1950) [Tilbake]

14) Valentine Cunningham (red.): Spanish front: writers on the civil war (Oxford University Press 1986) [Tilbake]

15. Stanley G Payne: The collapse of the Spanish Republic 1933-36: Origins of the Civil war (Yale University Press 2006), side 368 [Tilbake]

16. Paul Preston: The Spanish civil war: Reaction, revolution & revenge (Harper Perennial 2006), side 339 [Tilbake]

17. Finn Fugelstad: Spanias og Portugals historie – en oversikt (Cappelen 2004), side 197 [Tilbake]

18. Yngvar Ustvedt: Arbeidere under våpen: Norske frivillige i den spanske borgerkrig (Gyldendal 1975), side 279-281 [Tilbake]

19. Myklebust/Årdal: Pasaremos! To nordmenn i spansk borgarkrig (Det Norske Samlaget 1982), side 129-139 [Tilbake]

20. R. Dan Richardson: Comintern Army: The International Brigades and the Spanish Civil War (University Press of Kentucky 1982) [Tilbake]

21. Sigurd Evensmo: Inn i din tid (Gyldendal 1976), side 70 [Tilbake]

22. Lars Borgersrud: Nødvendig innsats – sabotørene som skapte den aktive motstanden (Universitetsforlaget 1997), side 57 [Tilbake]

23. El Pais 18.07.06: "70 años despues" [Tilbake]

24. Heart of Spain: Robert Capa's photographs of the Spanish civil war (Ministeria de Education y Cultura/Aperture 1999), side 123 [Tilbake]

 

Den engelske historikeren Simon Sebag Montefiores prisbelønte bok Stalin. Den røde tsarens hoff, fra 2003, har blitt møtt med åpne armer av praktisk talt alle anmeldere som har skrevet om den. På feltet internasjonal antikommunisme som tradisjonelt alltid har vært viktig for de største forlagshusene i Norge, kan en si at denne boka er den viktigste etter Beevors Stalingrad, før stafettpinnen denne våren igjen er overtatt av Beevors nyutgivelse av boka om borgerkrigen i Spania. Ellers er de to forfatterne og deres bøker ganske ulike. I motsetning til den militærkonservative Beevors forsvar for britiske stormaktsinteresser, står Montefiores arbeid i en liberalhumanistisk tradisjon; han er opptatt av relasjoner, kultur, arkitektur og menneskesyn.

(Navneformen i anmeldelsen følger formene i boka.)

Simon Sebag Montefiore: Stalin – den røde tsarens hoff
Cappelen 2006
820 sider, ISBN 8202240883

---

Dette er en stor bok på over 800 sider, tettpakket med noter, kildeangivelser og henvisninger. Montefiore har tidligere skrevet to romaner samt en historisk studie over fyrst Potemkin, Katarina den stores rådgiver, og er ellers kjent som bidragsyter i Sunday Times og New York Times.

For Rødt!s lesere, som er opptatt av politisk historie, kan Montefiores bok være både opplysende og fremmedartet. Ikke fordi vi har så mange illusjoner om personen Stalin, men fordi anmelderne har skapt forventninger om en politisk bok. De har ikke kunnet rose ham nok for å skrive den endelige sannheten om kommunismen og dets despotiske produkt, Stalin. Det som møter leserne, derimot, er en tekst som konsentrerer seg om privatlivet til de om lag 20 mest sentrale bolsjeviklederne, som forfatteren omtaler som «magnatene». De utgjør i hans øyne Stalins «hoff».

Montefiore poengterer i forordet at han ikke har tatt mål av seg til å skrive den endelige politiske sannheten om Stalin, men en «krønike om hoffet hans». Det har han også gjort. Dette er en bok om magnatene, deres familier og slektninger, om de sosiale relasjonene i miljøet rundt Stalin. Våre begreper om hoff er knyttet til monarkiet og adelen. Hvor vellykket det er å anvende dem på noe så radikalt annerledes som bolsjevikstatens styringsform, er det sikkert delte meninger om. Men her er mye nye kunnskap, ukjent for de fleste. Når en likevel er usikker på hvor vellykket resultatet er, så er det først og fremst savnet av en balansert analyse av hvor stor betydning hoffintrigene spilte i forhold til den politiske kampen om ulike linjer og om bolsjevikpartiet som politisk organisasjon, hvilken dynamikk som styrte partimekanismene og hvilken rolle partiet faktisk hadde for de store sosiale og politiske spørsmålene i sovjetsamfunnet.

En annen hovedinnvending er en gjennomgående ukritisk behandling av hva kildene faktisk kan fortelle om enkelthendinger. Boka kvalifiserer neppe til sannhetsgehalt ned på detaljnivå. Men Montefiores grovtegnede, sosiale bilde kan vurderes for seg selv. Og det kan være nyttig. Her er mer enn nok til å fjerne enhver illusjon om Stalins despoti.

Stalinbiografiene og kildene

Først litt om bakgrunnen for boka, og om selve genren Stalin-biografi. Den er gammel, med mange bidrag. Isaac Deutschers Stalin kom allerede i 1950 og ble mye lest i Norge. Deutscher framstilte Stalin som den russiske revolusjonens ødelegger, en byråkrat som uten egne politiske visjoner kunne surfe på resultatene fra revolusjonen på sin vei til allmakt. For Deutscher var det Lenin, og framfor alt Trotskij, som var den geniale revolusjonstenkeren. Stalin derimot var den upolitiske og ikke særlig intelligente sekretæren, som ved å ta i bruk den gamle tsarmaktas enkle men effektive byråkratiske metoder, kunne bygge skiftende allianser og utmanøvrere sine konkurrenter.

Deutschers arbeid er primært en politisk biografi, som angrep temaet etter mye av de samme linjer som Trotskijs posthume Stalin-biografiske arbeid (utgitt i 1968), og kom i fortsettelsen av Deutschers tre-bind store Trotskij-biografi. I Norge utløste disse arbeidene en politisk Stalin-debatt på venstresida for første gang etter Krustsjovs avsløringer i 1956. Krustsjovs avsløringer var blitt tatt i mot med nærmest stum forskrekkelse og adskillig skepsis i de gamle kommunistmiljøene, hvilket ikke var helt urimelig på grunn av Krustsjovs sentrale posisjon under store deler av Stalin-regimet.

I Vesten kom mange bøker om Stalin på 1970- og 80-tallet, som ble oppfattet å være kald-krigs innspill fra historikere med nær kontakt til hemmelige tjenester. Av de mest kjente var Robert Tuckers biografi fra 1974 og Robert Conquest fem bøker i tida 1968-89. Foruten å rettferdiggjøre den kalde krigen og Vestens kamp mot kommunismen, var dette bøker som på en fundamental måte var upolitiske, de tematiserte ikke stalinismen som politisk problem for radikale mennesker som var opptatt av veien videre etter kapitalismen, og berørte ikke den pågående debatten mellom maoismen og sovjetmarxismen. De var til forveksling lik KGB-litteraturen, og brukte mange av de samme kildene fra avhoppermiljøene. De ble også brukt av hjemlige antikommunistiske skribenter for alt hva de var verdt og mer til. Det var derfor flere grunner til å være skeptisk og det var lett å avvise dem. Naturlig nok var de preget av kildetørke, ettersom få eller ingen sovjetiske kilder var tilgjengelige.

Kritisk Stalin-materiale fra sovjetsamfunnet av mer politisk karakter var en mangelvare helt fram til 1989, med unntak av en smal eksillitteratur og sensurerte arbeider som Krustsjovs og Sjukovs memoarer, inntil først Roy Medvedevs og senere Dmitri Volkogonovs biografier utkom. Volkogonov var trolig den første som hadde tilgang til verifiserbare sovjetarkiver. Hans bok Stalin. Triumph and Tragedy skapte voldsomme reaksjoner også på hjemmemarkedet.

Volkogonov hadde med sin bakgrunn som generalstabsoffiser fått lese enkelte dokumenter fra de såkalte «presidentarkivene» i Kreml, som fortsatt, sammen med KGB-arkivene, var blant statens aller best bevoktede hemmeligheter. I tida etter hans bok har disse to arkivbestandene vært det mest attraktive mål for sovjetiske og utenlandske historikere.

Det bringer oss fram til Montefiore. Han forteller at han var på plass i Moskva da presidentarkivene ble åpnet i 1999. Da hadde han allerede knyttet kontakter gjennom sitt relativt sett upolitiske arbeid om Potemkin og det med en kapitalsterk britisk forlagsgruppe i ryggen. Han var ingen spesialist på moderne historie eller politisk historie, tvert i mot. Det framgår heller ikke av opplysninger som er tilgjengelige om ham, at han var politisk eller historisk opptatt av fenomenet Stalin. Men da han så at Stalins privatarkiv, hans korrespondanse og tjenstlige dokumenter var innen rekkevidde, slo han til og gjorde sitt livs scoop. Dette resulterte i Stalin. Den røde tsarens hoff.

Hoffkrøniken og motforestillingene

Hva handler Montefiores bok om? Det sentrale temaet er det personlige livet til Stalin og hans omlag 20 nærmeste medarbeidere mellom 1917 og 1953, beskrevet gjennom kilder som Stalin har etterlatt seg i form av brev, påskrifter og andre dokumenter, i tillegg til intervjuer med etterlatte slektninger og bekjente. De store politiske hendingene er nærmest for kulisser å regne, og blir bare påspandert noen få sider som introduksjon til ulike kapitler. Det gjelder så vel kollektiviseringene, krigshendingene og utrenskningene. Den betydelige politiske litteraturen om disse spørsmålene er bare summarisk referert. Et eksempel her kan være de inngående studiene av utrenskningene på 1930-tallet som er utført av det amerikanske forskningsmiljøet rundt J A Getty, med verk som Origins of the Great Purges. The Soviet CP Reconsidered 1933-38 (1983) og andre, på grunnlag av det omfattende partimaterialet fra partiledelsen i Ukraina som Wehrmacht tok som krigsbytte. Det er så vidt referert, men de velbegrunnede konklusjonene fra dette veldige materialet om årsaken og forløpet til de store utrenskningene, stemmer neppe med Montefiores.

Montefiore føler seg neppe helt hjemme i den politiske historien. Den krever selvfølgelig en tilnæring til forskningsfronten på en vitenskapelig måte, som ikke er gjort i en håndvending å tilegne seg, når man ikke er spesialist på feltet. Ved å kalle boka en hoffkrønike, kan han med en viss rett hoppe over en slik prosess. Riktignok presenterer han noen av sine britiske og amerikanske hovedmentorers arbeider, men ikke andre deler av forskningsfronten. Motforestillingene og det kritiske blikket mangler. Spørsmålet er om det å kalle boka en hoffkrønike fritar han for dette kravet til systematikk og kildekritikk? En kan undre seg over om denne kategoriseringen er blitt til i ettertid, for letthets skyld.

Drikkegildet som politisk metode?

Det er altså gjennom middagene, gjestebudene, de private samtalene, ferieoppholdene ved Svartehavet og alkoholforbruket at Montefiore finner forklaringen på Stalins vedvarende maktposisjon. Underlig nok tillegger han også arkitekturen en stor rolle, og han har derfor kostet på seg en rundreise til alle Stalins boliger, som han inngående beskriver. Øyensynlig var arkitekturen viktig for Stalins iscenesetting av sine møter med magnatene og deres familier, uansett om det var i Kreml eller i Sotsji. Det var intrigene som utspilte seg innen slike rammer som avgjorde og formet politikken og gir nøkkelen til å forstå Stalins rolle. De store og små politiske avgjørelsene han fattet ut fra diskusjonene med magnatene ble tilsynelatende utformet med ett formål: å utmanøvrere rivaler til tronen.

Rivalene ble jevnlig samlet til drikkebakkanaler, og ordene som falt under rusen ble utgangspunktet for Stalins neste trekk. Kildene til skjebnesvangre replikker har Montefiore funnet hos slektninger i andre og tredje generasjon i de om lag 20 magnatfamiliene. Til å kvitte seg med rivalene, deres venner, slektninger og allierte hadde Stalin KGB-lederne Jagoda, Jezjov og Beria og deres «gorillaer», som da tida var inne, likviderte magnatene og deres medarbeidere på nærmere gitte signaler. Så ble de selv ble likvidert, for å skjule at det var Stalin som sto bak.

Hvis Montefiore kan tillegges noen historieteori i denne boka, må det være dette: Det er intrigene mellom de store menn (og deres «hysteriske» kvinner) i Stalins nære krets som rydder veien for, og langt på vei også skaper grunnlaget for, kollektiviseringen, utrenskningene, partioppgjørene, nederlagene under verdenskrigen etc, kort sagt sovjethistorien. Kommunistpartiets ledelsesorganer er bare en scene hvor dette utspiller seg, i hemmelighet for partimedlemmene selv og for utenforstående. Massene er tilsynelatende uvitende og umælende tilskuere (eller ofre), som kun får seg presentert en velfrisert, offentlig løgnhistorie. Økonomiske og politiske forhold er kulisser.

Montefiore skriver virkelig på mange måter som gamle dagers middelalderhistorikere, som var opptatt av å finne forklaringer på tidas hendinger i intrigene mellom prinser og baroner, deres rivaler, mødre og elskerinner. Parallellen til Snorre er av og til ganske treffende. Hans metode er nettopp å vise hvordan hevn og rivalisering, som kunne komme til uttrykk gjennom en replikkveksling, gir opphav til drap og krig. Historien utspiller seg i kongens hoff.

Nytt: Den intelligente Stalin

På et punkt tilfører Montefiore noe nytt i forhold til vårt tidligere bilde av Stalin. Han polemiserer mot Deutschers gamle teori om Stalin som den uintelligente byråkraten; bondegutten fra presteseminaret med de klumsete kompleksene, som står mot den superintelligente akademikeren Trotskij. Tvert imot, han tegner et bilde av en overlegent intelligent politiker, som er utstyrt med en sjeldent utviklet luktesans for grensene mellom politisk mulige og umulige intriger, kombinert med en høyt utviklet intuitiv menneskekunnskap. Han er belest og kunnskapsrik for sin tid. Han har store evner til langsiktig og strategisk planlegging. Desto verre, for gjennom disse egenskapene introduseres vi til «a mastermind» over en skremmende og nådeløs verden. Montefiores Stalin har ingen sans for menneskeliv, heller ikke, eller kanskje særlig ikke, innen den innerste krets. Volden er ubønnhørlig, systematisk og rammer alle, magnater som menige partimedlemmer. Også deres familier blir utslettet, eller sendt til leire i Sibir. Slik går det med Zenovjev, Kemenev, Bukharin, Mehklis, Jenukidze, Redens, Ordzjonikidze, Zjdanov, Voznesenkij, Kuznetsov og mange, mange flere. Samme vei går i en viss utstrekning deres koner og barn.

Men Montefiore korrigerer samtidig oppfatningen av den allmektige Stalin. Fordi det etter hans oppfatning ikke er politikk, men ren maktvilje alt dreier seg om, er Stalin avhengig av stadig skiftende allianser med sine magnater, slik at han alltid får støtte fra noen, mens andre kan spilles ut mot hverandre. Det går på kryss og tvers gjennom ulike politiske spørsmål. Det er hoffet som regjerer, og den dynamiske motoren som driver det framover er «splitt og hersk».

Fascinasjon for sex, perversjoner, vold

Beskrivelsen av voldsutøvelsen er gjerne seksualisert. Montefiore er nærmest opphengt i aktørenes seksualvaner, og langt mer enn av deres politiske meninger og roller. Han overlesser leserne med abnormiteter og perversjoner, som hentet fra Chauchers Canterbury Tales. «Terroren (var) den snerpete seksualmoralens triumf over 1920-årenes seksuelle frihet … Duften av skuespillerinner, de virvlende diplomatballene og gløden fra den utenlandske dekadanse var av og til nok til å overbevise den ensomme Stalin og den pedantiske Molotov, begge osende av puritansk misunnelse, om at forræderi og dobbeltspill lurte i vannskorpen» (s. 275). Stalin blir framstilt som en gammeldags, viktoriansk moralist, en type som Montefiore kjenner godt fra sine hjemlige historiske studier. Likevel kan vi lese om at Stalin hadde flere elskerinner.

Marskalk Tukhatsjevskij får merkelappen «denne blendende kvinnejegeren» (s. 254). Om Jezjov leser vi at han «trøstet seg med biseksuelle orgier … og nøt de mest perverse former for utskeielser», om hans kone at hun «gikk til sengs med de fleste av de kunstneriske stjernene» i Moskva (s. 302). Berija var en «kåt kvinnejeger som makten fordreide til et seksuelt rovdyr» (s. 312). Kalinin, Sovjets president, var «en kvinnekjær tidligere bonde» (s. 160, V), NKVD-sjefen Jagoda «gjorde kur til Gorkijs svigerdatter, samlet på dameundertøy og kjøpte tyske pornografiske filmer» (s. 352, IV), NKVD-sjefen Jezjov «en biseksuell dverg» (s. 352, V), general Nikolai Vlasik «en drikkfeldig libertiner med et harem av «konkubiner»» (s. 352, VII) som «var en umettelig kvinnejeger … med så mange «konkubiner» at han laget liste over dem, glemte navnene deres og klarte noen ganger å ha en i hvert rom under orgiene sine» (s. 323, Jenikidze «en nytelsessyk ungkar med sans for ballerinaer» (s. 160, V), osv osv, i det uendelige.

Hvorfor trengte partiet vold som politisk metode?

Tilintetgjort ble Stalins partifiender, innbilte og virkelige, i mengder. Finnes det noen i Norge i dag som fortsatt tror på det naive bildet av hva som foregikk på dette området, slik man gjorde i kommunistmiljøene før Stalins død, og i noen grad fram på 1970-tallet også i ml-miljøet? Om Montefiores bok kan ha noen som helst funksjon for kritiske radikalere i dag, må det være nettopp på dette området. Han viser hvordan tortur og mord systematisk var tatt i bruk av regimet som legitime midler i den politiske kampen, i mange tilfeller direkte beordret av Stalin selv eller stilltiende godtatt av ham. Til det finner Montefiore overveldende bevis i form av påtegnelser på brev, rapporter og ordre, som Montefiore har gravd fram. Riktignok gir han lite bidrag til å forstå hvordan slike midler ble del av partiets krav og metoder til de sentrale kadrene. Når han gjengir Bukharins siste brev til Stalin, med spørsmålet «Koba, hvorfor trenger du at jeg skal dø?» (s. 699), så gir det anledning til å stille slike spørsmål.

Montefiore gir mange liknende eksempler, det ene mer hårreisende etter det andre. Men for ham blir det bare bestialiteter og utslag av «bolsjevistisk ideologi». Det eksemplene i all sin brutalitet viser, var at døden, torturen og de falske tilståelsene om komplotter og intriger var blitt en politisk metode, som gjorde det mulig å kriminalisere politiske uenigheter. For Stalin gjaldt bare objektiv skyld, da var det uinteressant hva den «skyldige» mente eller faktisk hadde foretatt seg. Det var den samme politiske tenkningen som gjorde at politiske fanger i arbeidsleire godtok sin skjebne fordi det tjente partiet, på tross av at deres eneste forbrytelser var at det ble hevdet at de på en eller annen måte var assosiert med partiets fiender. Hvor mange som ble henrettet eller som døde som følge av politiske kampanjer er neppe blitt klarere med denne boka. Til det er den for uvitenskapelig og usystematisk. Men Montefiore gir gode eksempler; han viser at NKVD-sjefen Nikolai Jezjov i 1937 la fram forslag for politibyrået i kommunistpartiet om at regionene skulle tildeles kvoter over hvor mange som skulle henholdsvis deporteres og skytes. I løpet av noen uker høsten 1937 ble over 70.000 skutt i en nærmest industriell prosess (s. 262 ff). Formålet var å skape terror, derfor var kvoten poenget, ikke identiteten eller de antatte forbrytelsene til de enkeltmenneskene som ble rammet. Det Montefiore dokumenterer er at sovjetstaten hadde omskapt politiske uenigheter til kriminalitet, og at fiender av sosialismen dermed kunne bekjempes med lovens hardeste straff, helt uten hensyn til individuell rettsikkerhet eller skyld.

Uklart hva som er fra annenhåndskilder

Det går ikke an å komme utenom noen ord om Montefiores manglende kritikk av egne kilder, som skjemmer framstillingen og dessverre er argumenter mot å bruke tid og penger på den. For å få storyen til å henge sammen og for å finne forklaring der de skriftlige kildene ikke strekker til, har han oppsøkt slektninger av magnatene og samlet opp synspunkter fra dem. De snakker stort sett stygt om rivalfamiliene. Hvor sentralt dette materiale er for detaljene i boka, får vi ikke noe helhetlig bilde av. Intervjuer av denne type kan være viktige, men vanligvis framkommer også en masse løst og fast, som ikke har særlig sannhetsgehalt. Her er de nærmest blitt et arsenal for forklaringer der dokumentene slutter. Montefiore viser liten distanse til slike intervjuobjekter, slik at det blir et problem å forstå hva som er kontrollerte sannheter og hva som er antatte.

Resultatet er at vi ikke kan stole på detaljene i boka. Det gjelder side opp og side ned. En ting er som allerede berørt, at rykter om sex og perversiteter går igjen, så det må tydeligvis ha vært et foretrukket emne i denne familierivaliseringen og opptatt Montefiore sterkt. Men ellers elsker Montefiore alle slags personkarakteristikker som trolig har framkommet slik, saklig som usaklige, og han dynger dem ned over leseren. Vi kan lese om «den kvapsete, ondsinnede og engstelige «kontoristen» Malenkov» (s. 480, VIII), «liten og kvapsete, med månefjes og skjeggløs hake … mongolpregede øyne … og bred, feminin munn … denne slu, evenukklignende magnaten» (s. 288), om Stalins «apeliknende» sekretær, Poskrjobysjev (s. 301), at Stalin «valgte ham på grunn av det stygge utseendet», om Stalins livvakt, «den griseliknende» Vlasik (s. 672, I), om marskalk Budjonnys «intelligensnivå på høyde med hesters» (s. 352, IV), osv. Han bruker til og med tilnavn på en rekke av magnatene til erstatning for de virkelige navnene, Molotov = «Jernræva», Jezhov = «Bjørnebæret» osv, som om leserne intuitivt forstår bakgrunnen for dem. På noen bruker han også konsekvent fornavn, som på Ordzjonikidze («Sergo»). Hvorfor skjønner vi ikke. Trolig ble det brukt i «hoffet»? Det gir likevel et merkelig inntrykk. Hvor han har dem fra er uklart, men han bruker dem med den største selvfølgelighet. Jeg må innrømme at jeg synes det er litt underlig å lese om den dovne idioten «Jernræva», som kunne dominere verdenspolitikken i to tiår …

Et lite tankekors. Montefiore framstiller altså Sovjets politiske ledere mellom 1917 og 1989 som en gjeng inkompetente, bøllete, perverse kriminelle. Var de det? Sloss de ikke om politiske ideer? Hvordan kunne de styre et land? Hvordan kunne de vinne en verdenskrig? Man kan undre seg over om hvordan en biografi over for eksempel Margareth Thatcher, Harold Wilson, Edward Heath eller Winston Churchill ville se ut, om Montefiore hadde tatt utgangspunkt i deres sexliv og forsøkt å analysere deres politiske handlinger med begrunnelser i personintrigene i deres respektive omgangskretser, hadde krydret dem med beskrivelser hentet fra private brev og betroelser fra rivaliserende og hatefulle familiemedlemmer i andre og tredje generasjon? Han ville trolig stå til vanns i rettssaker.

Helt til slutt. Biografier dominerer bokmarkedet mer og mer, og mange kan være lærerike, som Montefiores bok. Når slike bøker er basert på veldokumenterte akademiske studier, skal det være mulig å se hvilke deler av teksten som bygger på eksakte kilder. Dette er ikke så lett her. Montefiore har riktignok utstyrt boka med noter og litteraturoversikter, den siste helt uforståelig delt i en primær og en sekundær, ettersom de brukes om hverandre. Problemet med notene er at de er samlet kapittelvis og kun referer til hovedpunkter i teksten. De er ikke angitt presist til et bestemt sted i teksten. Denne teknikken er dessverre blitt vanlig i biografier, dels fordi forlagene ønsker så få noter som mulig, dels fordi forfatterne ikke lenger er så nøye på å gjøre seg kontrollerbare. Her er det derfor vanskelig å forstå om Montefiore har en opplysning fra et dokument, en samtale eller et intervju. Kritikk av egne kilder forekommer nesten ikke, unntatt i forordet, der han antyder at han vet hva det er. Presidentarkivene ser ut til å ha vært viktigste kilder. Han hevder riktignok også å ha brukt KGB/FSB-kilder, men det er få noter som henviser til slike. Men mange kilder ser ut til å være muntlig referert fra hans rådgivere i Russland og i hans hjemlige forskingsmiljø, uten at det er synliggjort på en begripelig måte.

Oversettelsen er grei nok, men ser ut som at den har skjedd temmelig fort; noen begreper er misforstått og burde vært sett av korrekturen. Viktigere er imidlertid at det er valgt en muntlig stil som er temmelig uventet for denne typen bøker. Det gjør at boka virker litt overflatisk. Samtaler, referater og tekst kommer om hverandre. Uansett om Montefiore kaller den en hoffkrønike er det jo et tradisjonelt akademisk, analytisk, kildebasert verk, ikke Hellbillys siste bok fra Hallingdal.

---

Når man forteller deres historie, må det bli en historie til skrekk og advarsel. Av de mange massemorderne som blir omtalt her, ble bare Berija og Jezjov tiltalt (og ikke for sine virkelige forbrytelser). Det har vært fristende å legge skylden for alle forbrytelsene på én mann, Stalin. Det er en besettelse i Vesten i dag å dyrke ondskapen, en makaber, men banal konkurranse mellom Stalin og Hitler for å finne frem til «verdens ondeste diktator» ved å telle deres antatte ofre. Dette er demonologi, og ikke historie. Det har den virkningen at det bare reiser tiltale mot én vanvittig, og gir oss ingen lærdom, verken ved faren for utopiske ideer og systemer eller om enkeltmenneskets ansvar.

(…)

Det moderne Russland har ennå ikke tatt et oppgjør med fortiden. Det har ikke fremkommet noen lutring, et forhold som kanskje fremdeles kaster en skygge over utviklingen av det borgerlige samfunnet. Mange moderne russere vil ikke takke meg for den intime oppriktigheten i en historie som de vil foretrekke å glemme eller unngå. Selv om denne boken ikke reduserer Stalins fundamentale skyld, kan den motvirke den beskjemme fiksjonen om eneansvaret hans ved å avsløre hele lederskiktets drapshandlinger, så vel som deres egne lidelser, ofre, laster og privilegier. (Montefiore, side 18.)

 

Den unge svenske frilansskribenten og bistandsarbeideren Peter Fröberg Idling (født i 1972) ga ut boka Pol Pots leende – antakelig best oversatt som "Fliret til Pol Pot" – i våres. Boka gjengir Idlings bestrebelser på å finne ut hvordan Pol Pot greide å lure den svenske delegasjonen. Den er av stor interesse også for Kampuchea-interesserte i Norge. Idling har lagt ned et enormt arbeide i å spore opp både dokumenter og kilder. Han har reist hundrevis av kilometer gjennom ødemarken i Kampuchea for å få kontakt med tilbaketrukne Røde Khmer-ledere, blant annet daværende Demokratisk Kampucheas president Khieu Samphan. Han har oppdatert seg hos mange av de samme Kampuchea-kjennerne som jeg brukte til mine artikler for 25 år siden.

Eirik Rossen var utenriksredaktør i Klassekampen 1978-1981. Han er i dag teknologiredaktør i IKT-nyhetstjenesten digi.no.

Et utvalg Røde Fane-artikler om Kampuchea / Kambodsja, finner du her.

---

I annet halvår 1978 var den internasjonalt anerkjente Pol Pot-regjeringen i Kampuchea vertskap for flere vennligsinnede vestlige delegasjoner, fra vennskapssamband opprettet av maoistiske partier, eller fra partiene direkte. Delegasjonene fikk et opphold på to uker, der de reiste tusen kilometer gjennom landet, og fikk over alt fritt leide til å stoppe når de selv ønsket det, og prate med hvem de ville. Alle rapporterte om et fattig sosialistisk land i framgang, uten vold, terror eller andre tegn på at befolkningen skulle lide under noen form for undertrykking.

Siden er det dokumentert at det i denne perioden foregikk morderiske utrenskninger i det statsbærende partiet, og at partiet var gjennomsyret av en grim mistenksomhet som ga seg utslag i vilkårlige og systematiske massakre på alle i og utenfor partiet – kjent som "Organisasjonen" eller Angkar – som fikk en eller annen mistanke rettet mot seg. Ingen av overslagene over overdødeligheten – den omfatter også dødsfall på grunn av unngåelig sult – er spesielt troverdige, og de varierer fra mange hundre tusen til tre millioner.

Rapportene som delegasjonene – fra blant annet Sverige, USA, Norge, Danmark og Canada – leverte, var samstemte, men falske. De var blitt grundig lurt, trass i at de selv følte de hadde gjort det de kunne for å danne seg et så korrekt bilde av landet Kampuchea og forholdene som overhodet mulig. Mange holdt på sin versjon av sannheten i årevis etter at det var klart at de hadde blitt utsatt for et storstilt bedrageri.

Norsk delegasjon fra AKP(m-l)

De tre som deltok i den norske delegasjonsreisen til Pol Pots Kampuchea i oktober 1978 var AKP(ml)s daværende formann Pål Steigan, daværende sentralkomitemedlem Tron Øgrim og frilansskribent Elisabeth Eide, som siden har gjort seg bemerket både for sin innsats for Afghanistan og for sin undervisning på journalistutdanningen på Høgskolen i Oslo. Så vidt jeg vet, har ingen av disse gitt til kjenne noen vurdering av hvordan de lot seg lure, og eventuelt hva slags konklusjoner de har trukket av det.

Jeg som skriver disse linjene, skylder å gjøre oppmerksom på at jeg var med på å stifte Vennskapssambandet Norge – Kampuchea, det skjedde allerede før det USA-støttede Lon Nol-styret falt i april 1975. Fra august 1976 til desember 1978 var jeg sekretær for Internasjonalt utvalg i AKP(m-l), som Tron Øgrim ledet. Omtrent samtidig med den vietnamesiske invasjonen av Kampuchea tok jeg over som utenriksredaktør i Klassekampen. Der bidro jeg blant annet med et prinsippfast forsvar av Pol Pot-regimet, helt til jeg forlot avisa sommeren 1980. I oktober 1979 brukte jeg to uker på å tråle flyktningleirene og grenseområdene mellom Thailand og Kampuchea. Mitt personlige nettverk omfattet kampucheanere og Kampuchea-kjennere med svært varierende oppfatninger av hva som egentlig skjedde under Pol Pot.

Våren 1981 mente jeg at jeg hadde samlet tilstrekkelig med materiale, i tillegg til mine egne erfaringer, til å gå til angrep mot AKP(m-l)s fortsatt positive vurdering av Pol Pot og hans regime i Kampuchea. Et internt seminar i juni 1981 ble siden gjengitt i tre numre av partitidsskriftet Røde Fane, forløperen til Rødt!. I nr 6, 1981står mitt hovedinnlegg – "Ingen marxistisk revolusjon" – og Tron Øgrims motinnlegg. I nr 8, 1981 er et referat fra debatten mellom Øgrim og meg på seminaret. Mitt siste innlegg het "Kampuchea og den naive messianismen". Den tok utgangspunkt i dette avsnittet fra den trykte utgaven av Øgrims innlegg på seminaret:

"Likevel har det vært umulig å sette i gang solidaritetsarbeid i Norge (og ellers i Vesten) i de siste 20 åra uten å forene appellen om å gå mot imperialismen med en naiv messiansk tru på de forskjellige frigjøringsfrontenes rosenrøde propaganda om for noen storarta samfunn de skulle lage, bare de kom til makta. I etterhånd har mesteparten av denne propagandaen vist seg å være fagre tomme løfter – kort sagt usann. Men trua på disse tomme løftene var nødvendig for å mobilisere støtte her."

Når man først begynner å ljuge, er det vanskelig å vite hvor man skal trekke grensen. Det var ikke bare Øgrim som falt for eget grep her, selv om han er prisverdig åpenhjertig i sin erkjennelse av det han sto for: Ingen solidaritet uten løgn. Noen år seinere ga for øvrig Øgrim ut boka Marxismen som åpenbaringsreligion, en like åpenhjertig utbretting av hovedtrekkene i det offisielle AKP(m-l)s "marxist-leninistiske" metode.

Øgrim svarte ikke på mitt innlegg, og ingen har siden sett noe tegn på at AKP(m-l) har interessert seg for sannheten om Kampuchea.

Den unge svenske frilansskribenten og bistandsarbeideren Peter Fröberg Idling (født i 1972) ga ut boka Pol Pots leende – antakelig best oversatt som "Fliret til Pol Pot" – i våres. Boka gjengir Idlings bestrebelser på å finne ut hvordan Pol Pot greide å lure den svenske delegasjonen. Den er av stor interesse også for Kampuchea-interesserte i Norge. Idling har lagt ned et enormt arbeide i å spore opp både dokumenter og kilder. Han har reist hundrevis av kilometer gjennom ødemarken i Kampuchea for å få kontakt med tilbaketrukne Røde Khmer-ledere, blant annet daværende Demokratisk Kampucheas president Khieu Samphan. Han har oppdatert seg hos mange av de samme Kampuchea-kjennerne som jeg brukte til mine artikler for 25 år siden. Han har satt seg inn i den svenske debatten om Pol Pot, blant annet alle artiklene og filmene til Jan Myrdal, den meste kjente av deltakerne i den svenske delegasjonsreisen i august 1978. Han avslører faktafeil hos både tilhengere og motstandere av Pol Pot.

Svaret Idling gir av hvordan Pol Pot kunne samkjøre grimme utrenskninger med vakre kulisser for utenlandske venner, er både overraskende, innlysende og tankevekkende. Den er antakelig gyldig også for de andre delegasjonene som så, hørte og rapporterte nærmest helt likt.

Prins Norodom Sihanouk

Kronologisk sett begynner Idlings bok med perioden fra slutten på annen verdenskrig og fram til annen halvdel av 1960-tallet, da Kampuchea kunne beskrives som et lykkeland blant verdens fattige. Landets leder, prins Norodom Sihanouk, tålte korrupsjon i egne rekker langt bedre enn han tålte opposisjon, og gikk ikke av veien for politiske mord og vilkårlige arrestasjoner for å fremme sin sak. Han nøt stor personlig popularitet og ble bokstavelig talt dyrket av brede lag av folket.

Utenrikspolitisk satset Sihanouk på den alliansefrie bevegelsen til land som Cuba, India og Kina. Han var innsiktsfull nok til å innse, tidlig på 1960-tallet, at USA ville tape Vietnam-krigen, og lot vietnameserne bruke kampucheansk territorium til krigsinnsatsen. Fra 1969 svarte USAs president Richard Nixon ved å sørge for regelmessige bombetokter mot det østlige Kampuchea.

I mars 1970 blir Sihanouk avsatt som statssjef av general Lon Nol, mens han er på besøk i Moskva. Lon Nol appellerer til USA om hjelp for å få en slutt på den vietnamesiske virksomheten i det østlige Kampuchea: Nixon får halmstrået han trenger for å utvide bombingen og sette inn bakkestyrker. Etter fredsavtalen mellom USA og den vietnamesiske motstandsregjeringen, i mars 1973, fortsetter angrepene mot Kampuchea.

Idling beskriver dette slik: "I mars, april och maj [1973] regnade varje månad lika många bomber över Kampuchea, som under hela det föregående året. Redan 1971, med de då ännu förhållandevis begränsade bombningarne, uppskattades att 20 procent av landets bebyggelse och odlingsmark hade förstörts. Man kan fråga sig vad som två år senare fanns kvar att bomba? Det problemet löste man helt enkelt genom att ignorera det. Bomberna fortsatte att falla." De fortsatte å falle helt til USAs kongress endelig satte foten ned, sommeren 1973.

Idling har et tall på bomberegnet over Kampuchea: 539.129 tonn. "Det er tre gånger flere bomber än som föll över Japan under hela andra världskriget. (…) Sprängkraften motsvarar exempelvis 40 Hiroshimabomber. Hundratusentals kambodjaner beräknas ha dött."

Røde Khmer

Etter statskuppet henvendte Sihanouk seg til Kina, som foreslo at han gikk i spissen for en enhetsfront med en organisasjon han flere år tidligere hadde drevet i illegalitet: Kampucheas kommunistiske parti. Sihanouk kalte dem "Røde Khmer", og stilte seg i spissen for en motstandsregjering og enhetsfronten av nasjonale krefter. Fattigbøndene sluttet opp om Sihanouk, og det ble lett for kommunistene å rekruttere til folkekrigen. Under det amerikanske bomberegnet flyktet halve befolkningen til geriljaens områder, mens resten kom seg i ly i Phnom Penh og de andre byene. Lon Nol falt i vanry, og de fleste håpet på Røde Khmer og fred.

Etter nyttår 1975 pågikk en kappestrid mellom Vietcong og Røde Khmer om å bli de første til å styrte sine respektive USA-vennlige regimer. Forholdet mellom frigjøringsbevegelsene var kjølig: Kampucheanerne fryktet vietnamesernes stormaktsambisjoner, mens vietnameserne var tilsvarende skeptiske overfor ambisjonene til kampucheanernes allierte, Kina. Røde Khmer erobret sin hovedstad, Phnom Penh, 17. april, mens Saigon ikke falt før 30. april.

Phnom Penhs fall ble opptakten til "Demokratisk Kampuchea". All kontakt med utlandet ble brutt. Idling peker på at det fram til delegasjonsreisene andre halvår 1978 bare var to kilder til informasjon om landet: Røde Khmer-ledernes egen propaganda, og beretninger fra et lite antall flyktninger som greide å ta seg over grensen til Thailand. Skjønnmaling sto mot svartmaling, og begge var praktisk talt umulige å verifisere.

Debatten i Vesten fulgte politiske skillelinjer: De som hadde støttet USAs krigføring i Vietnam, holdt seg til flyktningenes beretninger. Etter hvert som fiendskapet mellom Kampuchea og Vietnam ble mer og mer åpent, fant også mange av Vietnams tilhengere at beretningene til de kampucheanske flyktningene var troverdige. Grovt sett var det Kina-vennene som trodde på Røde Khmer, mens Sovjet- og USA-vennene trodde på flyktningene, særlig etter at Vietnam brukte Pol Pots påståtte terror for å begrunne sin erobring av Kampuchea i desember 1978. Vietnams argument var på en prikk lik det USA brukte for å forsvare angrepet mot Saddam Husseins Irak 25 år seinere.

Da den svenske delegasjonen dro til Kampuchea i august 1978, var holdningen til Pol Pot en enkel indikator på hvor du sto hen i verdenspolitikken.

Så du på Kina som en revolusjonær kraft, og på USA-imperialismen og Sovjet-imperialismen som to sider av samme sak, slik AKP(m-l) og Jan Myrdal gjorde, støttet du også Pol Pot-regimet i Kampuchea. Det var en del av troen, og i likhet med de seinere delegasjonene, var den svenske delegasjonen troende. Muligheten for at Pol Pot kunne være noe annet enn en stor revolusjonær leder, stred mot selve verdensanskuelsen. De som mest hardnakket beskrev ham som despot og torturist, lot konsekvent være å snakke om de 40 Hiroshima-bombene og mordene på hundretusener sivile. I 1973 hadde disse kreftene vist sin omtanke for Kampucheas folk ved å gi Nobels fredspris til Henry Kissinger, mannen som framfor noen var ansvarlig for bomberegnet. Hva slags troverdighet hadde de i sin omsorg for kampucheanernes overlevelse og fredsbehov?

Støttet ikke massemord

Poenget er: De – også undertegnede – som støttet Pol Pot, støttet ikke massemord og tortur. De støttet et fattig land som hadde frigjort seg selv, og som skulle prøve å klare seg uten hjelp fra utlandet. De støttet en visjon om at Kampuchea var et dristig sosialt eksperiment, et samfunn som en periode skulle klare seg uten penger, og der alle måtte sitt for vanningsanleggene og rismarkene. De lot seg rive med. De stilte ikke spørsmålstegn ved at landet var hermetisk lukket i tre år fra april 1975, ved at man ikke hørte noe mer fra Sihanouk – bortsett fra et velregissert besøk til nasjonalhelligdommen Angkor Wat i 1973 – ved forsvinningene som man tross alt kunne registrere, ved det kampucheanske kommunistpartiets – bedre kjent som "Organisasjonen" eller "Angkar" – pinlige selvforherligelse, ved de klare signalene på at religiøs virksomhet i landet ble motarbeidet, ved kadrenes informasjonsmonopol og så videre. De prøvde ikke å danne seg noen oppfatning av hvorvidt flyktningberetningene om mord og andre overgrep kunne være sanne, eller om det fantes trekk ved regimet som kunne forklare dem.

På pilegrimsferder er det de troende som opplever miraklene. I annet halvår 1978 gikk ferden til et sosialistisk samfunn i emning. Det var mirakler i fleng. På tre år var et fullstendig ruinert land omskapt til et sosialistisk paradis. Folket var tilfreds, solidarisk og hardt arbeidende. Det var ingen merkbare samfunnsmessige spenninger. Å se titusener i arbeid på gigantiske vanningsanlegg var inspirerende. Barnearbeid måtte til for å reparere landet etter de 40 Hiroshima-bombene. At buddhistmunkene var borte – etter å ha vært hedret av enhetsfronten tre år tidligere – beviste bare at religionen hadde mistet sitt grep. At et land med en tusen år gammel sivilisasjon var redusert til en samling kulturløse landbrukskollektiver med naturalhusholdning, var ikke et faresignal, men et tegn på den nye tids storhet.

Den vietnamesiske invasjonen, Phnom Penhs fall og Røde Khmer-regimets flukt i desember 1978, fikk løgnen til å briste. Sihanouk ble sendt til FN, og kom med harde utfall mot både Vietnam og regjeringen han selv representerte. Etter regntidens slutt i september 1979 veltet over en million flyktninger – menn, kvinner og barn, både sortkledde Angkar-lojale og ikke-uniformerte som under Lon Nol hadde søkt tilflukt i byene – over grensen til Thailand. Med seg brakte de den ugjendrivelige sannheten. Verdensanskuelsen til de troende i Vesten sto for fall.

Idling skriver: "Demokratisk Kampuchea är en av de värsta, kanske den värsta, regimen i modern tid. En kombination av obeskrivlig brutalitet och ofta häpnadsväckande inkompetens." Jeg synes ikke denne uttalelsen kan oppfattes som spesielt kontroversiell.

Det var kombinasjonen av brutalitet og inkompetanse som gjorde at Pol Pot greide å lure de svenske "kameratene" og de andre delegasjonene høsten 1978.

Idling trodde først at de som organiserte delegasjonens reise, måtte være særs dyktige til å lure utlendinger. Det han oppdaget, var at Pol Pot-regimet drev et ufattelig selvbedrag, ikke i den pjuskede målestokken til Øgrim og AKP(m-l), men i nasjonal skala, med millioner av mennesker som ufrivillige deltakere.

Alle feiltrinn var forræderi

En lokal partikader som dristet seg til å drøfte reelle problemer med sine overordnede, kunne like gjerne henge seg først som sist. Var noe galt, fikk han skylda. Alle feiltrinn ble oppfattet som forræderi. Man ble anklaget for spionasje og agentvirksomhet, fraktet til Tuol Sleng eller andre fengsler, torturert til man tilsto, og til slutt henrettet. Skulle man beholde livet, måtte man late som alt var perfekt. Alle man ledet, måtte stille opp i dette spillet. Bare de som vant, overlevde. De var eksperter i å smiske oppover, slå hardt nedover, og holde det selvbedragerske spillet i gang.

Idling lar den gamle Kampuchea-kjenneren Steve Heder forklare dette: "När partiledningen reste runt i landet, (…) de kunde bara visas det som de förväntade sig att se. I den mån de såg noget av konsekvenserna av deres misslyckade politik skulle det gå ut över de lokala ledarna. Det låg absolut i de senares intresse att uppvisa en tillrättalagd version av verkligheten. Om de svarta Mercedesbilarna innehöll politruker från Phnom Penh eller bleka utlänningar var av mindre betydelse för dem som stod längs vägarna eller mottog dem i kooperativen. De visste vad som väntade om föreställningen inte var trovärdig."

Pol Pot visste lite om hva som egentlig foregikk. Han hadde bare sitt smiskende og morderiske Angkar, ingen parallell organisasjon av pålitelige informanter, med tilstrekkelig mot til å la sjefen vite sannheten.

Hva med svenskene i delegasjonen?

Idling siterer fra dagboken til Hedda Ekerwald, fra før reisen til Kampuchea: "Kan det vara bra att åka till ett sådant land? Är inte det som när Fredrik Böök for runt i Mercedes, som Nazitysklands gäst? Eller som när Sven Stolpe eller Sven Hedin åkte dit och beundrade ordningen, renligheten og framåtskridandet? (…) Jag är redd för att det kanske är detsamma och att jag kommer att förstå det senare och förbanna min medskyldighet."

Ekerwald ble sannspådd.

Delegasjonens nominelle leder, Gunnar Bergström, tok seg tid til å prate med Idling. Hans syn i dag er at de ikke burde dratt, i hvert fall ikke på de premissene de måtte godta. Han angrer spesielt på at de ikke våget å spørre om mannen til den andre kvinnen i delegasjonen. Hun var gift med en kampucheaner som dro tilbake til Kampuchea etter Røde Khmers maktovertakelse, mens hun ble igjen i Norge med deres lille barn. Hun hørte siden ikke noe fra mannen.

Delegasjonens mest berømte medlem, forfatteren Jan Myrdal, nektet å møte Idling.

Idling samler fakta slik at saker belyses fra flere sider, og slik at de sjeldent står fram som svarte eller hvite. Boka inviterer til ettertanke. Den har en form – svært korte og ofte poetisk skrevne kapitler – som gjør det lettere å følge de mange sprangene i tid og geografi.

På minussiden kan det anføres at kildematerialet kunne vært enda mer omfattende. De sosiologiske forholdene er dårlig forklart. Det er for lite om det som skjedde etter den vietnamesiske invasjonen til å gi et tilstrekkelig perspektiv på kampucheanernes lidelser.

Dette til tross: Idling har levert en oppsummering av Demokratisk Kampuchea som ingen kontrarevolusjonær kan trykke til sitt bryst, aller minst dem som ser etter noe for å renvaske Nixon og Kissinger for deres morderiske innsats på 1960- og 1970-tallet. Vi som fortsatt håper på et verdenssamfunn der også fattige mennesker kan nyte et liv i frihet, trenger bøker som denne.

 

 

Der er eit nært samband mellom porno og prostitusjon, idet båe fenomen dreier seg om at nokre menneske betaler for at andre menneske skal stilla kroppane sine til rådvelde for seksuell utnytting. Pornografi tyder «avbildning av prostitusjon», så ordet ber etymologisk i seg den ovannevnte definisjonen. Likevel ser me at debatten om prostitusjon – som særleg har dreid seg om kriminalisering av prostitusjonskjøp eller ei – og debatten om porno – som særleg har dreid seg om korvidt porno kan vera god og seksuelt frigjerande (for kvinner) – sjeldan blir kopla saman. I denne artikkelen presenterer eg ulike emne i debattane og peiker på det som etter mitt syn er naudsynte, logiske måtar å forholda seg til problemkompleksa på, dersom ein ønsker komma dei til livs.

---

Som kjent ønsker slett ikkje alle at ein skal få slutt på porno og prostitusjon. Ein har dei som nyttar desse «tilboda»: prostitusjonkundar og pornokonsumentar, og ein har dei som tjener pengar på porno og prostitusjon. Når det gjeld prostitusjonen, er dette t.d. hallikar, formidlarar og bakmenn og -kvinner innan transnasjonal prostitusjon og andre i hallikposisjon: aviser med annonseinntekter, dei som leiger ut husvære, teleoperatørar, reiseoperatørar, slekt som får pengar frå familiemedlem sin prostitusjon osv. I statar som har legalisert prostitusjon, som Nederland, Tyskland og Australia, blir også staten å rekna som hallik, idet prostitusjonsverksemd er skattepliktig. Der er sterke økonomiske drivkrefter i prostitusjonen, både i innanlands og transnasjonal sådan, og prostitusjon og handel med kvinner og barn er som kjent verdas raskast voksande illegale økonomi. Dei som tjener pengar på porno, er sjølvsagt dei som er direkte involvert i pornoproduksjonen, og alle dei som i ulike ledd får profitt gjennom formidling av porno, som Narvesen-kjeden her heime, og i global samanheng framfor alt nettstadeigarar og nettannonsørar.

At det er store pengar å tjena på andre menneskes, i sær kvinners, sårbare og utsatte stilling, er ikkje noko nytt. Det som heller ikkje er nytt, men som på ny er kome meir i søkelyset i det siste, er at folk i andre sjikt av det kapitalistiske samfunnet – aktørar innan massekulturen/populærkulturen og innan akademia – ope omfavnar porno og prostitusjon som legitime trekk ved det seinmoderne samfunnet. Me som slåst mot porno og prostitusjon, har dermed ei samansett gruppe av aktørar å forholda oss til, når me motarbeider desse skadelege kulturelle praksisane og «industriane», og argumentasjonen vår skal kunna holda vatn i møte med den pornoliberale, kåtheitsjagande akademikaren, så vel som med prostitusjonskunden, som med politi, politikarar, lovgjevarar, og i det offentlege ordskiftet i det heile.

Er det vanskeleg? Er porno og prostitusjon noko veldig komplisert og kulturelt «uryddig og ureint» som det vanskeleg kan gjerast endegyldige fråsegner og vedtak om, utan at ein fremmar såkalt puritanisme eller også antisolidariske, kvite, mellomklasse-interesser? Etter mitt syn er ikkje fenomena og debatten vanskelege i det heile tatt, men det tyder ikkje at eg ikkje innser at feltet er stort, omfattande, samansett, til dels flytande. Det handlar om kultur, eller snarare ukultur, og det handlar om folk og begjær (sjølv om eg meiner begjær kjem langt ned på lista av bestemmande faktorar). Fyrst og fremst handlar det nemleg om makt og avmakt, mellom kjønn, klassar og nasjonar.

Prostitusjon som vold

Kjensgjerningane me må forholda oss til, er ikkje tenkte scenario à la: «i ei verd der alt burde vera frigjort og herleg, og der pengar ikkje er eit problem, går porno- og prostitusjonsbransjen foran som den seksuelle friheitskampens fanebærarar». Kjensgjerningane me har overveldande dokumentasjon om, er at kvinner tar skade av å vera i prostitusjon, og at det er etterspørselen – horekunden sine ønske – som skaper prostitusjon. Me definerer prostitusjon som vold mot kvinner. Kva tyder det eigentleg, å insistera på å definera prostitusjon som vold? Er det ein logisk karakteristikk av eit fenomen, eller er det prostitusjonsmotstandarane sitt desperate forsøk på å tvinga ei spesiell og radikalfeministisk verdsforståing på andre?

Voldskarakteristikken av prostitusjon har røter som stikk djupare enn til oppkomsten av moderne kvinnerørsle på 1960- og 70-talet. FN-konvensjonen av 2. desember 1949 er sentral her, som eg kjem tilbake til nedanfor. Men fyrst vil eg sjå på orda og fenomena vold og prostitusjon, og visa korleis dei logisk vanskeleg kan skiljast.

I følgje elektroniske ordbøker ved Universitetet i Oslo, tyder ordet vold å ha makt, herredømme over nokon, eller brutal bruk av fysisk makt, maktmisbruk. Dette tør vera allminnelege forståingar av ordet vold. Ordet prostitusjon har meir kuriøse forklaringar i same ordbøker, nemleg som mellom anna offentleg utskjemming og ervervsmessig utukt. Verken prostitusjonsmotstandarane eller prostitusjonslobbyen nyttar slike forståingar i den politiske kampen om prostitusjon. For motstandarane er nettopp makt, maktmisbruk og fysisk makt essensielt for å forstå prostitusjon, medan aktørar som vil at prostitusjon skal bli forstått som eit normalt arbeid, bruker omtrentleg «sex mot betaling» som definisjon.

Ordet sex ønsker me som forstår prostitusjon som vold mot kvinner, å avgrensa til villa handlingar mellom voksne, der betaling ikkje inngår. Ei Dagblad-forside i mars i år, som med krigstypar erklærte at nigerianske kvinner i prostitusjon i Norge måtte velja mellom «SEX ELLER DØDEN», blir tragikomisk – kven ville vel ikkje heller valt å ha sex enn å bli drepen? Journalistar har blitt flinkare til å skilja orda sex og overgrep/incest, men framleis kan ein sjå overskrifter à la «Far hadde sex med datter i 7 år». Orda prostitusjon og sex, derimot, framstår ofte som synonym. Kva tyder det? At å bli kjøpt til å gje seksuell utløysning for ein mann, fordi du er fattig eller i desperat behov for dop, er same sak som når kjærastar ligg med kvarandre, eller to voksne finn kvarandre for ei natt?

Viss prostitusjon skal definerast som vold, kva då med alle gråsonene, spør kritikarane. Ein kan få inntrykk av at kjønnsspelet etter deira syn meir enn noko har preg av kyniske forhandlingar og marknadsmekanismar. Og ja, viss ei kvinne eller ein mann ute på byen har latt seg oppvarta av ein person, der målet for den spandable har vore sex, så er det eit stykke frå dei tradisjonelle, romantisk-puritanistiske forestillingane om kva «god sex» er. Slike samhandlingsmønster er ikkje naudsynleg veldig konstruktive for individa som er involverte, men dei er ikkje det same som prostitusjon forstått som vold. Då det for ikkje så mange år sidan blei forbode å utøva vold mot ungar (fysisk avstraffing), var der mykje debatt om korleis i alle dagar eit slikt lovforbod skulle handhevast, og kva med alle gråsonene? Og ja, veit me alle kor grensa går mellom å ta ungane hardt i armen, halda dei fast – og det å gjera seg skuldig i brot mot lova som forbyr fysisk avstraffing? Neppe. Like fullt vil dei færraste vera i mot ei slik lovgjeving som skal verna ungane, med argument om at gråsonene gjer lovforbodet meiningslaust.

Menns vold mot kvinner i heimen har blitt, og blir framleis, kalt husbråk. Det har vore ein seig kamp for kvinnerørsla å få vold i den såkalla privatsfæren inndefinert i samfunnet si forståing av vold som eit lovbrot individet (kvinna) har krav på vern frå, eit lovbrot som skal straffeforfølgast. Til og med når kvinner, og kanskje ungane deira, blir drepne av ektemenn eller eksmenn, ser me den tilslørande benevninga «familietragedie». Orda viser kva forståing me legg til grunn: ein familietragedie, eit æresdrap, sex med mindreårige eller med kvinner i prostitusjon – alt dette er ord som distanserer oss frå det som er kjernen i fenomena: nokon sitt maktmisbruk (vold) mot andre.

Dersom prostitusjon ikkje er vold, men «sex mot vederlag», korfor ikkje legalisera? Korfor ikkje legga til rette for denne måten å tjena pengar på for dei som ikkje kan eller vil anna? Det er denne definisjonen både vårt nasjonale Pro-senter og regjeringa forholder seg til, jamfør til dømes nettstaden sexhandel.no. Eller: viss prostitusjon volder (!) skade – jmf. norsk Amnesty si fråsegn om at prostitusjon er skadeleg for kvinner, men ikkje vold – kva er grunnane for å ikkje kalla det vold?

«Luksusprostituerte»

Prostitusjon er vold fordi det å kjøpa seg tilgang til eit anna menneske sin kropp og intimitet er ei handling som volder alvorleg skade på dette mennesket sine grenser og integritet – herom levnar forskinga ingen tvil. Ingen kjem uskada frå prostitusjon. Heller ikkje dei «lukkelege, frivillige luksusprostituerte», som filmen Pretty Woman så fatalt reklamerte for på 1990-talet. Dorit Otzen ved Reden, hjelpesenter for kvinner i prostitusjon i København, kan fortella korleis terapigruppa med «eks-luksusprostituerte», er ei gruppe kvinner som per i dag er ute av stand til å arbeida, dei er så nedbrotne i sinn og kropp at dei lever på ulike stønadsordningar og forbannar den som trur at å kjøpa kropp er «easy business». For øvrig veit me at over 60 % av kvinner i prostitusjon lir av posttraumatisk stressyndrom, slik torturoffer og krigsoffer gjer, at over 80 % opplever omfattande fysisk vold frå kundar og hallikar, og at 65-90 % av kvinnene har opplevd overgrep og omsorgssvikt i barndommen (www.reden.dk, www.catwinternational.org). Norsk lovgjeving er også hjelpelaust dobbeltkommuniserande: det er forbode å kjøpa prostitusjon av kvinner under 18 år – men den seksuelle lågalder er 16 år, og det er ikkje forbode for folk å arbeida og tjena pengar før fylte 18 år – så her er der noko som ikkje stemmer: den jenta som er 17 år og 364 dagar gammal, har lova sitt vern i forhold til å forstå at det som skjer med henne når ein mann kjøper tilgang til kroppen hennar, er eit overgrep, medan same jenta neste dag, er ei kvinne som fritt nyttar dei høve kroppen gjev henne, til å tjena pengar.

I 1949 vedtok FN konvensjonen mot handel med mennesker og utnyttelse av andres prostitusjon. Denne konvensjonen erklærer at prostitusjon ikkje er foreineleg med mennesket sitt verd og verdigheit. Den som utnyttar andre sin prostitusjon, skal straffast, og kvinner i prostitusjon skal beskyttast som offer, sjølv der dei har gjeve samtykke til prostitusjon. Konvensjonen er direkte inspirert av abolisjonistrørsla på slutten av 1800-talet. Josephine Butler heiter den engelske kvinna som starta kampen mot prostitusjon i 1866, den gong forstått som sexslaveri på linje med anna slaveri. Dette viser svært tydeleg at ordbruken har endra seg i takt med auka liberalisering av det økonomiske området, ved den globale og uhemma kapitalismen sin framvokster. For 60 år sidan såg ein prostitusjon som del av verdsomspennande undertrykking av kvinner, som slavehandel. I dag er prostitusjon legalisert og institusjonalisert i mange land, og der har blitt konstruert eit politisk forblindande skilje mellom heimleg og transnasjonal prostitusjon – mellom frivillige stakkarar her heime og verdige offer over landegrensene.

FN, ved Kofi Annan, har erklært at menns vold mot kvinner er det største menneskerettsbrot og hinder for utvikling i verda overhovud i dag. Vold mot kvinner innbefattar prostitusjon. Viss ikkje, viss det er eit fritt, om enn skadeleg val, har me lite å stilla opp med i ein globalisert økonomi – til sist har jo alle kvinner gullgruva mellom beina å ty til om det skulle røyna på. Lar me voldskarakteristikken vera rettleiande for korleis me forholder oss til, og lovregulerer, prostitusjon, vil der vera større håp om at denne skadelege kulturelle praksisen vil enda der han høyrer heime i ei verd som navigerer etter menneskerettane: i historia sitt skrekkabinett.

Liv Jessen og Pro-senteret

I 2004 delte Amnesty Norge for fyrste gong ut ein menneskerettspris, og han gjekk til Liv Jessen, Pro-senteret, for hennar «utrettelige arbeid for de prostituertes rettigheter i over 20 år». Tildelinga skapte strid og diskusjon, og Kvinnefronten i Stavanger utfordra Amnesty Norge til å svara på om dei vurderte prostitusjon som vold mot kvinner, noko dei etter ein del om og men konkluderte med at dei ikkje gjorde, prostitusjon er ikkje del av menns vold mot kvinner, i menneskerettsorganisasjonen si forståing.

Store delar av norsk kvinnerørsle er som kjent djupt ueinige med Jessen og Pro-senteret i den linja som er valt i forhold til forståinga av prostitusjon, og kva som er naudsynt for å få bort prostitusjon. Pro-senteret skal vera eit nasjonalt kompetansesenter på prostitusjon, Jessen er tilsett der, og senteret får årlege løyvingar over statsbudsjettet (driftsbudsjett 9 millioner), i tillegg til gåver og bidrag. For eit par år sidan nytta dei sponsing frå eit reklamebyrå til å laga ein tjukk folder kalt «Ting er ikke alltid slik de ser ut». Bileta av smilande prostituerte, og venninner av dei som fortelte kor kult dei var kledte og kor god råd dei hadde, og kundar som sto fram som bare litt ekstra «kontaktsøkande», skapte eit inntrykk av prostitusjon som noko kvardagsleg, greitt og til dels lukrativt. Lesaren fekk inntrykk av at personane på dei mange bileta var stolte prostituerte som ikkje frykta identifisering – bare dei som hadde tilgang til følgjebrevet til foldaren, fekk i lita skrift vita at personane på bileta ikkje var identiske med dei omtalte personane. Dette skulle vera ledd i ein kampanje for å bryta ned fordommar mot prostitusjon. Folderen skapte reaksjonar langt utanfor kvinnerørsla sine rekker, fordi svært mange oppfatta innhaldet som trivialisering og normalisering – nærmast invitasjon til – prostitusjon som «yrke».

Europap-lobbyen

Eit nasjonalt kompetansesenter på prostitusjon har aldri fått som mandat å styrka prostitusjon, tvert i mot ligg det i deira retningslinjer å arbeida for å redusera prostitusjon. Men korleis skal ein då tolka at Liv Jessen er norsk koordinator for Europap, ein EU-lobby som omtaler prostitusjon som «sex work», og som arbeider for endra lovgjeving (legalisering)? Kva tyder det når Jessen stadig framheld at «den vonde» prostitusjonen, det er den som kvinner er tvungne til, gjennom handel over landegrenser (trafficking), medan heimleg prostitusjon dreier seg om frivillige val som kvinner må respekterast for? Dette er fullstendig på kollisjonskurs med kva internasjonale dokument som Palermo-protokollen legg opp til, og som Norge har underskrive, som ettertrykkeleg slår fast at «offerets samtykke er utan tydning», å utnytta eit menneske sin sårbare posisjon er ei straffbar handling (om trafficking). Tilsvarande kompetanse- og hjelpesenter i andre land, som Reden i Danmark, har valt å utvetydig slå fast at prostitusjon er vold mot kvinner, og at menn må stillast til ansvar.

Det er ikkje noko vesentleg skilje mellom prostitusjon som følgje av trafficking, og heimleg prostitusjon. I båe tilfelle dreier det seg om menns utnytting av kvinners sårbare stilling. I båe tilfelle gjeld at menn kjøper seg tilgang til kvinners kroppar, med dei alvorlege skader, på kort og lang sikt, som dette fører med seg. I båe tilfelle er det menn som må stillast til ansvar. Utan eit heimleg marked, heller ingen trafficking. Dei aller, aller færraste kvinner planlegg ein prostitusjonskarriere, gjeve andre val. «Frivilligheita» som det alltid refererest til, frå legaliseringslobbyen heime og ute, og også frå Pro-senteret, er søt musikk i øyra på kundar, hallikar og bakmenn, som slik får forbli usynlege.

Men det er som kjent ikkje bare Pro-senteret som skil lag med radikalfeministar i høve forståinga av porno og prostitusjon. Ein debatt som har kome og gått dei siste åra, blir gjerne hevda av ei blanding av akademiske, urbane og medietilsette kvinner, med gode høve til å få målbåre og få merksemd om deira nokså uklare agenda: dei hevdar å vera feministar, ein ny generasjon sådan, og markerer avstand til organiserte feministar, mellom anna utfrå vår analyse av porno/prostitusjonsproblematikken.

Ny feminisme og porno

Til åttandemars-nummeret av Klassekampen (KK) i 2004, var det ulike reportasjar og ytringar i høve dagen, men det som kom på framsida, var jentene bak boka Femkamp (om ung feminisme i dei nordiske landa) si oppfordring om å legga ned åttandemarstoget. Dei advarte mot organisering i grupper som Kvinnefronten og Ottar, «på grunn av vår motstand mot porno og prostitusjon», samstundes som dei etterlyste måtar å realisera deira eige feministprosjekt på utover e-post-kontakt mellom jenter med same ståstad og utgjeving av antologiar. Desse ytringane kom i kjølvatnet av eit debattmøte som ein journalist i KK hadde skipa til, der temaet var ny feministisk organisering. Der hadde kjønnsforskar Harriet Bjerrum Nielsen ved Senter for kvinne- og kjønnsforskning (SKK), UiO, oppfordra dei unge jentene til å melda seg inn i Kvinnesaksforeininga, nettopp for å unngå Kvinnefronten og Ottar sin radikalisme. Dermed var ordskiftet i gang i avisa, og mange til dels ulike debattar blei førte i saman og oppå einannan i dei følgjande skriveriane. Sjølv blei eg intervjua fordi eg straks etter 8. mars tok kontakt med avisa og ba om å få komma med synspunkt på Femkamp-jentene sin bodskap, nemleg at dei var feministar, men ville ha seg fråbedne å bli assosierte med dei organiserte feministane som oss i Kvinnefronten, og at deira prosjekt høyrte framtida til, medan me andre var historiske. Eg kom på trykk under overskrifta «Har disse jentene ingen problemer», men ei av mine hovudmotforestillingar, nemleg mot kvinne- og kjønnsforskarar som sit trygt på sine kontor og tener pengar på forskingsobjektet sitt utan å gå offensivt ut mot uretten gjennom å organisera seg, fekk mindre plass. Deretter følgte innlegg frå og/eller intervju med Femkamp-jentene fleire gonger, Kvinnesaksforeininga, Kvinnefronten, Ottar med fleire.

Rosa Prosa

Sidan dette debattoppsvinget, har nok ein «ung, feministisk» antologi komme ut, nemleg Rosa Prosa, som var, til liks med Råtekst, forfattarar og/eller medietilsette kvinner sine personlege historier, nå om kåtheit. Denne gong var det porno som så blei debattert, mellom annna fordi ein bidragsytar i Rosa Prosa, Heidi Sinding-Larsen, gjorde seg til talskvinne for porno, og dermed blei båre fram av media på sedvanleg, høglytt vis. For øvrig fungerte Anne G Sæbø, SKK, som framste talsperson i media for den for kvinner «demokratiserande og frigjerande» pornoen. I ein kronikk i KK, som reaksjon på den voldsomme medieeksponeringa av Sæbøs pornonormaliseringsframstøyt, hevda eg at det akademisk-feministiske pornoforsvaret var blotta for empati, og var antisolidarisk, klasseblindt og kvinneundertrykkande. I eit svarinnlegg i same avis hevda Sæbø at ho godt kunne tenka seg å delta i ein pornofilm sjølv. Korvidt det forblir ein pirrande fantasi for kåtheitsforskaren eller realisert, er etter mitt syn mindre interessant, det interessante og forstemmande er at ein meiner det vil vera frigjerande for kvinner flest å normalisera prostitusjon foran kamera. Ein definerer då ikkje porno og prostitusjon som vold mot kvinner, men som arbeid. Sæbø var i alle fall ærleg nok til å flagga sitt syn på prostitusjon i svarinnlegget, nemleg som noko som burde legaliserast og leggast til rette for.

Der er ein grunnlærdom frå førre feministbølgje som heiter det personlege er det politiske. Det er mitt favorittutgangspunkt når eg orienterer meg i verda. Det opnar opp røynda for meg, og plasserer meg sjølv meiningsfullt inn i dei maktstrukturane eg ønsker arbeida med og mot. Nett denne innsikten synast å vera noko mindre i bruk mellom dei yngre, eller ny-definerte feministane. Eller dei drar andre slutningar enn meg når det gjeld realiseringa av det feministiske prosjektet. Eg må føya til at eg sjølv er 33 år, og såleis på alder med mange av dei såkalte nyfeministane, men det har etablert seg ein språkbruk der jentene bak bøkene Råtekst, Femkamp og Rosa Prosa og deira meiningsfellar, som Sæbø, i eigen eller andre sin ordbruk blir framstilte som ein ny generasjon feministar, eller nyfeministar. Eg er ueinig i at der er eit generasjonsskilje her, og at deira tankar er nye, eg meiner dei i mykje har gått mange tiår tilbake.

Det personlege er det politiske

Kva vil det seia at det personlege er det politiske? Det tyder at når me vurderer hendingar i våre eigne liv, så må dei sjåast som politiske hendingar, dei skjer aldri i eit kulturelt eller sosialt vakuum, men mellom menneske allereie situerte i ei politisk røynd, med alt dette inneber: viss eg blir slått eller voldtatt, skjer det fordi det går an i vårt samfunn, av heilt spesifikke grunnar. Ein kvinnekropp kan invaderast, og blir det, i eit voldsomt omfang. Og tida etter at eg har blitt slått eller voldtatt, følgjene det får for meg og gjerningsmann, er politiske vitnesbyrd om korleis makt er fordelt. Innlysande og enkelt – det som er vanskelegare, er å finna ut korleis einskilde, personlege historier om urett og ulikskap, skal omdannast til ein slagkraftig motstand. Då kan me enten fortella kvarandre om kva me opplever, og skapa eit «systerfellesskap» me får styrke og kraft igjennom – men det blir eit fellesskap for dei som er innanfor det, og der strategiar utad ikkje er sentralt, eller me kan arbeida med konkrete politiske strukturar, slik at våre personleg-politiske opplevingar får konsekvensar for alle andre, og kommande generasjonar, på meir effektivt vis.

Kva gjeld professor Bjerrum Nielsen si oppfordring sitert ovanfor, så er eg usikker på korfor me i Kvinnefronten blir opplevd som så uspiselege, og om me blant folk flest er så stigmatiserte, eller om det er ein mediamyte som folk med ulike agendaer friskar opp frå tid til annan. Det har altså blitt opplyst frå akademisk-feministisk hald at vår kamp mot porno og prostitusjon er ei sperre, og at me er altfor venstreradikale, at me er militante, med låg takhøgd innad i organisasjonen (dette kjem gjerne, bramfritt, frå folk som aldri har vore på eit einaste kvinnefrontmøte). Kan ein forventa slagkraftig, feministisk endring av kultur og samfunn utan å vera mot porno, prostitusjon, og utan å vera venstreradikal? Eg meiner nei, fordi ein kamp mot kjønnsuretten og kvinneundertrykkinga som ikkje også er ein kamp mot kapitalisme og utbytting, og for kollektiv organisering, uhyre lett vil spisast opp av kommersielle krefter som speler på lag med – tilslørt eller utilslørt – kvinneundertrykkinga og utnyttinga av kvinnekroppen.

Fashionfeminist Helle Vaagland

Helle Vaagland, skribent og medredaktør av Råtekst, skreiv i spalta «Feminist – ja visst» i KK, under tittelen «Jeg – en fashionfeminist», følgjande om porno (eitt år eller to før Rosa Prosa): «Jeg blir kåt av porno. Til og med den pornoen som er kjip. Jeg kan ikke noe for det. Det bare skjer av seg selv. Men jeg kan bli lei meg av den samme pornoen. For jeg føler at dama som ligger der og skrever er meg. Det er vanskelig å forklare. Og jeg har nesten gitt opp». Dette er eit krondøme på manglande forståing av at det personlege er det politiske. Vaagland skriv her medfølande om seg sjølv, men trekk ingen vidare slutningar av dette. For det fyrste er det ikkje spesielt å bli kåt av porno, du er ikkje spesielt sexy eller potent ved at du reagerer på porno, du er bare ein vanleg pornokonsument; pornoen er laga for at folk skal bli kåte, og me er alle innvovne i, og responderer på, dei seksualitetsstrukturane som til ei kvar tid rår i kulturen. For det andre, at Vaagland blir kåt av porno, tyder ikkje at pornomotstandarar ikkje blir kåte, men me tar følgjene av at me meiner pornoen ikkje er seksualitetsfremmande på bra vis, og at han ikkje er ein god industri, verken for kvinner, barn eller menn: me lar vera å kjøpa og støtta opp under porno, og me arbeider aktivt med å få porno vekk frå samfunnet. Me har ei lovgjeving, nå under endring, der ulovleg porno er den som blir oppfatta som nedverdigande og forråande, men denne paragrafen blir aldri tatt i bruk når Kvinnefronten eller Ottar anmelder Narvesen-pornoen nettopp på dette grunnlaget. Me synst ikkje me er gode og empatiske som blir «lei oss» viss me tidvis skulle «tenka oss inn i» situasjonen til kvinna som «ligger der og skrever», me er empatiske og solidariske når me nektar å godta at dette skal vera kvinners «lønsarbeid», og at dette motstandslaust skal få veksa fram som profittindustri nr 1 i verda. Me les porno gjennom politisk medvitne briller: kva føringar blir gitt på kva seksualitet skal bli forstått som her? Me har kontakt med kvinner som har arbeidd i pornoindustrien, og som gjev oss innspel og råd i forhold til korleis me skal slåst. Vaagland «har nesten gitt opp». Om ho har gitt opp å forklara kor lei ho synst pornogleda hennar er, eller kva det er ho har gitt opp, framsto ikkje som klart i teksten hennar, men me gammalfeministar har altså ikkje gitt opp kampen. Me ser at den seksualiteten me sjølve ber på, og den me ser rundt oss i samfunnet, i aukande grad nytta som salsfremjande middel, eller salsobjekt i seg sjølv, at den kan vera til glede eller undertrykking, og at vår personlege kåtskap eller orgasme, ikkje kan forstås lausrive frå dette samfunnet og denne kulturen. Me meiner i fullt alvor at når nokre kvinner kan seljast, kan alle seljast. Når nokre menn kjøper nokre kvinner, har dette relevans for alle sine liv. Vaagland ba i si spalte dei som ikkje synst ho er kvalifisert til å kalla seg feminist, om å dra til helvete. Det synst eg er ein merkeleg og uinteressant måte å diskutera på. Faktum er at kampen om definisjonane er uhyre viktig, om det er definisjonen på prostitusjon, porno, eller feminisme.

Jentebladet Inside har i julinummeret i år ein reportasje kalt «Bak kamera på en pornofilm». Grunnen til at dei har valt å trykka ein fem-siders sak om pornoproduksjon i Budapest, er i følgje redaktøren Marianne Jemtegård at porno omgjev oss heile tida, men som ho spør i leiarspalta «hva vet du egentlig om hvordan en pornofilm blir laget?» «Informasjon er helt grunnleggende. [Reportasjen] gir verken et rosenrødt eller et svinsk bilde av pornoindustrien». Teksten er meint å vera «nøytral», fordi bladet altså tar oppgåva som folkeopplysar alvorleg i tilfellet porno, men så avsluttest leiaren med følgjande konklusjon: «For de fleste av pornoskuespillerne vi snakket med i denne saken, var det uansett bare en vanlig, kjedelig dag på jobben.» Så mykje for den nøytraliteten: pornoinnspeling er vanleg, kjedeleg, trivielt, ein jobb på linje med andre jobbar, som å vera på kontoret, altså. Reportasjen er ei nokså inkjeseiande sak om kva pornoskodespelarar gjer når dei speler inn pornofilm, noko dei fleste vel har ein ide om uansett, og ingenting blir formidla om bakgrunnen desse menneska har, eller kva dei ville svart på pornoproblematiserande spørsmål. Men redaktøren trekk fornuftig nok fram pornoen på MTV, deira «hardcore nude-sendinger» etter klokka 1, som døme på den normaliserte pornoen, og framheld at desse langt overgår såkalte mjukporno-innspelingar, noko eg kan vera einig med henne i, etter å ha blitt sjokkert over desse sendingane tidlegare.

Puritanisme som den store satan

Frykta for å vera puritanistisk gjennomsyrer store delar av debattane, hos dei kriminaliseringskritiske som hevdar at me ikkje kan «forby alt vi ikke liker», til pornoliberalarane som jublar over retten til å ha andre menneskers prostitusjon foran kamera som sexhjelpemiddel. Men få definerer kva dei meiner med puritanisme, det synast tidvis å vera det å vera «snerpete», som når nokre av oss hevdar at det også må vera mogleg å sleppa mas om sex i alle moglege og umoglege samanhengar, til også å gjelda alle som er i mot porno og prostitusjon utfrå eit kristent livssyn. Men den radikalfeministiske porno- og prostitusjonsmotstanden har aldri hevda heteronormativitet eller kjernefamiliediktatur, tvert i mot. Gjennom konkrete analysar, som Kvinnefrontens rapport Porno – kvinneforakt og løgn (Jorun Gulbrandsen, 2001), har me avdekt korleis nettopp heteronormativitet, rasisme, pedofili, synet på seksualitet som noko skittent, grisete og forbode, er det som gjennomsyrer til dømes Narvesen-pornoen. Det er denne konkrete pornoen, og denne konkrete industrien me går til åtak på, og det er framfor alt dette som er vårt mandat, å visa korleis pornoen og prostitusjonen er avhengig av eit seksualfiendtleg samfunn, der pengar, tabu og puritanistiske (seksualitet forstått som ureint og forbode) idear utformar korleis maktulikskapen mellom kvinner og menn blir seksualisert. Seksuell friheit er ikkje mogleg utan økonomisk sjølvstende for alle kvinner.

Det er avgjerande tider i Norge nett nå – debatten om kriminalisering av prostitusjonskjøp har fått ein oppsving på grunn av meir synleg prostitusjon ved menns kjøp av nigerianske kvinner i Norge, og ei ny pornolovgjeving er på trappene. Nye alliansar er i kjømda for å kunna stå sterkare i denne alt meir omfattande kampen, i tillegg til dei breie alliansane som alt finst, som Nettverk mot prostitusjon og handel med kvinner. Me skal svara pornoforherligande akademikarar, unge skrivande jenter som ser med drit i augene på organisert feminisme, og alle våre andre meir tradisjonelle motstandarar, men framfor alt må me bygga vidare på dei viktige nettverka me har, innan kvinnerørsle, fagrørsle og radikale grupper, mellom menneske som bryr seg og lar solidaritet vera utgangspunkt for orientering, kvinner som menn. Bare slik kan kampen mot sal av kvinnekroppen, mot menns vold mot kvinner, vinnast.

31. oktober 2004 var en merkedag i kampen mot privatisering. Da gikk folket i Uruguay til valgurnene, og et av spørsmålene de skulle ta stilling til, var en grunnlovsendring som definerte vann som en fundamental menneskerettighet som kun skulle ivaretas av det offentlige. Med 62,75 % av stemmene gjorde uruguayanerne vannprivatisering ulovlig.

Rolv Rynning Hanssen er utstasjonert ved Internasjonalen for stats- og kommuneansatte, www.world-psi.org rolv.hanssen krøll world-psi.org

---

CNDA (Comisión Nacional en Defensa del Agua y de la Vida) var en organisasjon som ble dannet i 2002 etter svært dårlige erfaringer med privatisering av drikkevann. To år seinere hadde denne alliansen av fagforbund, miljøorganisasjoner, brukerorganisasjoner og lokale interesseorganisasjoner vunnet en stor seier. Nå ble spørsmålet hvordan Uruguay skulle bli kvitt de private multinasjonale selskapene som hadde fått hånd om en stor del av vannforsyningen i landet.

Dette ble etter hvert gjort ved å kjøpe ut de to største private selskapene. 8. oktober 2005 ble vannselskapets bygninger prydet med nasjonalflagget, samtidig som alt som minnet om de private selskapene, ble fjernet. I Uruguay hadde den folkelig alliansen vunnet kampen om vannet. De private var ute.

Hovedfienden i denne kampen hadde vært det franskbaserte selskapet Suez. Selskapet, som fram til for få år siden var mest kjent for at de bygde og drev Suez-kanalen fram til Egypt nasjonaliserte den i 1956, har blitt selve symbolet på den kyniske kapitalen som står bak de multinasjonale vannselskapene.

I denne artikkelen vil jeg stort sett følge Suez, ikke fordi det er det eneste store, private selskapet som står bak privatisering av vann verden rundt, men fordi det er et godt eksempel på hva som foregår og selskapet er selve symbolet på privatisering og er toneangivende.

Suez har tre bein å stå på, vannforsyning/kloakk, energi (eier og driver blant annet to atomkraftverk) og avfallshåndtering. Sporene etter Suez er tydelige, og sporene varsler om en intensifiert kamp mot privatisering av vann.

Årsakene til den folkelige motstanden mot privat vannforsyning er mange.

Korrupsjon

I mars 2000 vedtok Grenoble i Frankrike å ta vannforsyningen tilbake i kommunalt eie og drift. Grunnen til dette var en korrupsjonsskandale hvor byens borgermester, tidligere Suez-direktør Alain Carignon, hadde mottatt valgstøtte fra et av Suez' datterselskap mot å privatisere vannet. Både ordfører og direktør for Suez' datterselskap SITA måtte i fengsel for korrupsjon.

Korrupsjon er et stort problem i forbindelse med vannforsyning og rapportene om misbruk er mange. En markant økning i korrupsjon utgjør en del av basisen for privatiseringsmotstanden.

Leverer ikke det som loves

Verden er mer og mer oppmerksom på hvor viktig vann er. En bedring av vannforsyningen inngår i de såkalte tusenårsmålene som ble vedtatt i FN i 2000. Det er målsettinger som staker opp hva som må til for å redusere fattigdommen til det halve innen 2015. Selv om de åtte målsettingene er ført i pennen av en velkjent CIA-konsulent, Ted Gordon, og dermed ikke særlig revolusjonære, er de allikevel så ambisiøse at de aldri vil bli nådd.

Et av målene er å halvere antall mennesker uten tilgang til rent vann og trygg kloakk. For å nå målene må 1,6 milliarder mennesker tilknyttes rent vann, og 2,1 milliarder mennesker tilknyttes trygge kloakksystem. Det betyr at fra målene ble vedtatt og fram til 2015 må mer enn 310.000 mennesker tilknyttes rent vann hver eneste dag. Dette er en enorm oppgave, og verdens finansieringsinstitusjoner iler til og forteller, som de har gjort i et par tiår, at de private må med for å få til de enorme investeringene som trengs.

Men hva er så resultatet av vannprivatiseringens første virkelige tiår? Fra 1997 til 2006 sto private firma for tilkobling av 600.000 nye husholdninger til vannledningene, noe som betyr at ca 3 millioner mennesker har fått tilgang til nytt vann. I sin glansperiode har de private firmaene maktet å tilby i snitt ca 900 mennesker tilgang til vann per dag. For å nå målene må 310.000 tilknyttes daglig. De private har virkelig spilt fallitt, og det synes svært godt på meningsmålingene.

På 1980-tallet hadde FN sitt "vanntiår". Dette ble da sett på som mislykket, noe som mange i ettertid mente skyldtes dårlige offentlig lederskap i utbygginga. Men i dette tiåret, greide man ved hjelp av offentlig satsing å redusere antall mennesker uten vann fra 56 % i 1980 til 31 % i 1990. Så det som ble kalt mislykket når det var i offentlig regi, var uendelig mye bedre enn det som har vært prist opp i skyene når private skal investere og bygge ut.

En rapport fra Verdensbanken viser at den folkelige støtta for privatisering har falt kraftig, særlig blant de som er berørt av privatisering. Rapporten sier at i 1995 var det 75 % støtte i befolkningen i Latin-Amerika for privatisering av vann og energi. Når folk ble spurt høsten 2005 om det samme, var resultatet motsatt. Over 70 % ønsket at staten skulle ha dette ansvaret. Dette er et markert skifte i opinionen, og falske forhåpninger om at private skulle gi billigere og bedre vann til flere, har vist seg ikke å stemme i det hele tatt.

Mer effektivitet

De private selskapene har heller ikke greid å vise til en større effektivitet enn hva offentlig sektor gjør innen vannforsyning. Empiriske fakta viser – i alle verdensdeler – at eierskap ikke synes å ha noen signifikant virkning på effektivitet. Det er ikke lenger mulig å anta, slik som var et hovedargument tidligere, at privat sektor var mer effektiv enn offentlig.

Dette bygger på en rapport fra Verdensbanken: Infrastructure performance and reform in developing and transition economies: evidence form a survey of productivity measures, WB Research Working Paper 3514 fra 2005.

Samme rapport sier også at "det kan ikke bli tatt for gitt at PPP (Private-Public Partnership) er mer effektive enn offentlige investeringer og offentlig levering av tjenestene". PPP tilsvarer omtrent det norske Offentlig Privat Samarbeid (OPS) som brukes mye når det gjelder å få opp privat andel av investeringene.

En annen rapport viser at selv om det i byer med privat deltakelse i vannsektoren hadde økt etter privatiseringen, så hadde det ikke økt så mye som i sammenlignbare byer med kommunal/offentlig drift. De private regionale operatørene har lavere produktivitet enn de kommunale.

Det samme finner Asian Development Bank i en undersøkelse i 18 store asiatiske byer, hvor de to byene som hadde privatisert vannet (Manila og Jakarta) hadde en vesentlig dårligere produksjon på de fire viktigste indikatorene for kvalitet.

Dyrere vann

Det var bare på innkreving av avgifter og på bemanning per tilknytning de private selskapene kunne konkurrere.

Og nettopp dyrere vann har utløst svært mange protester og vært grunnen til selskapets fall i Sør-Amerika. I desember 2005 inngikk Aguas Cordobesas, hovedeier er Suez, en ny 20-årig kontrakt om å levere drikkevann til Cordoba i Argentina. I kontrakten hadde Aguas Cordobesas rett til å heve prisene hver sjette måned.

Men i mars 2006 kom beskjeden om at Suez trakk seg ut fra Cordoba. Dette skjedde etter en stor folkelig mobilisering gjennom nabolagkomiteer, og samordningsaksjonen People's Commission for the Recovery of Water in Cordoba hadde krevd at Suez sin kontrakt skulle avsluttes og at vannforsyningen skulle drives av staten – ikke noe multinasjonalt selskap.

Før dette hadde folkelige protester ført til at Suez trakk seg ut av Santa Fe-provinsen i Argentina. Myndighetene turte ikke gi Suez muligheten til å øke avgiftene så mye som de ønsket av frykt for opprør.

Det samme var tilfelle da privatiseringens flaggskip, Suez sin vannforsyningskontrakt for 10 millioner mennesker i Buenos Aires, kollapset i september 2005. Argentinas devaluering av valutaen førte også til mindre fortjeneste (i euro) for Suez og etter harde forhandlinger om prisøkninger, kastet Suez kortene. Den største vannprivatiseringen i verden hadde spilt fallitt.

Kort tid etter ble Suez kastet ut av Bolivia. Både i Argentina og Bolivia hadde Suez krevd opp til 400 % i prisøkninger. På World Water Forum i mars 2006 sa en av Suez direktører, Jacques Labre det slik: "i Argentina var det et stort makroøkonomisk sjokk og devaluering av pesoen som skapte vanskeligheter med en del kontraktklausuler, og i Bolivia var det politiske grunner som gjorde det vanskelig å øke prisene".

Også i Manila på Filippinene var prisen det store diskusjonstemaet. Her var prisene så lave at datterselskapet til Suez med bakgrunn i formuleringer i kontrakten krevde kompensasjon for 21 milliarder pesos (2,5 milliarder kroner) i tapt profitt på deres investeringer. Samtidig hadde Suez' datterselskap Benpres som del i kontrakten, lovet å senke andelen vann som forsvant pga lekkasjer eller tyveri fra 58 % til 30 %. I stedet økte andelen til 70 %.

Kvalitet

Derfor var mangel på kvalitet på tjenestene en viktig årsak til at de private selskapene får problemer. Kvalitet er vanskelig å oppnå sammen med profitt. Også i Bolivia og Argentina var det ikke bare prisen, men også kvaliteten på det Suez leverte, som utløste opprøret. Argentinske myndigheter beskrev tjenestene som forferdelige og rapporterte at 300.000 mennesker løp en stor risiko for å bli forgiftet av nitrater.

Etter det første tiåret med privatisering i Storbritannia, kunne man fastslå at vann- og avløpselskapene var ansvarlig for en av fem forurensningssaker. Vivendi, Suez og Enron ble rangert som de tre verste forurenserne i Storbritannia på slutten av 1990-tallet, og problemene fortsetter.

Usosial politikk

Prisøkningene i seg selv er usosiale. I Argentina lever for eksempel mer enn 11 millioner mennesker på mindre enn 2 dollar per dag. En vesentlig økning i vannavgiftene vil ha en uforholdsmessig stor, negativ virkning på de fattigste. Både myndigheter og leverandører frykter sosial oppstand dersom prisene økes mye, og det er nettopp det som er tilfellet: prisene må økes mye for å sikre profitt.

I Storbritannia økte prisene med 46 % de første ni årene med privatisering. Denne prisøkningen førte til at lavinntektshusholdninger ble frakoblet vannet da de ikke betalte regningene. Frakoblingene gir helsemessige og hygieniske konsekvenser, samtidig som familiene må velge mellom å betale vannregningen eller for eksempel kjøpe tilstrekkelig med mat.

Selskapene installerte da vannmålere for forhåndsbetaling av vann for dem det gjaldt. Omtrent som et kontantkort for mobilen, lad opp med penger, og når det ikke er penger igjen, kan du ikke ringe opp mer, eller i dette tilfellet: du får ikke mer vann. Nettopp av helseårsaker er denne praksisen blitt forbudt i Storbritannia, men finnes andre steder. I USA brukes de i områder uten tilgang til innlagt vann. Brukerne er fattige, ofte immigrantarbeidere, som må dra langt for å hente vann. I Sør-Afrika har de etter privatiseringen bytta ut kommunale vannposter med vannposter hvor du betaler for vannet du henter med plastkort. Ellers brukes systemet i Brasil, Filippinene, Namibia, Swaziland, Tanzania, Nigeria og Curacao.

Verdensbanken hevder at vannmålere med forhåndsbetaling kan "lette kostnadsdekning og akselerere privat sektors deltakelse i vannforsyningstjenester."

Vann – en vare eller rettighet

De folkelige reaksjonene på privatisering kommer fordi rent vann av mange blir sett på som en rettighet. Ikke en vare man kjøper seg tilgang til. Endringen i verdens vannforsyning som har skjedd de siste 15 årene i retning av at vann skal bli en vare, har skapt mye motstand.

Innen OECD er det to land hvor vannforsyningen er privatisert, så å si fullt ut. Det er Frankrike og Storbritannia. Dette er også land hvor så godt som 100 % av innbyggere er knyttet til vannforsyningen. Dette brukes av og til som et eksempel på hvor bra privatisering er, men da glemmer man at dette ble oppnådd før privatiseringen. I 1989 når Storbritannia privatiserte vannet, var så å si alle tilknyttet. I Frankrike var vannforsyning privat inntil 1900. Da var 2 % av befolkningen tilknyttet. Fram til 1970 ble så vannforsyningen drevet i offentlig regi. Det var i denne perioden mer enn 90 % av befolkningen fikk sin tilknytning.

Ifølge Verdens helseorganisasjon er helsefarlig vann og dårlige sanitærforhold årsak til cirka 80 prosent av alle sykdomstilfeller i verden. Mer enn 5 millioner dødsfall årlig regnes forsiktig estimert å ha sin årsak i forurenset drikkevann.

Spørsmålet er om utviklingen skal fortsette i retning av å gjøre vann til en vare. I Nelspruit i Sør-Afrika vant britiske Biwater en kontrakt som skulle gi 18 % årlig avkastning i 30 år. Men fordi folk er fattige, greide de ikke å betale de økte prisene. Etter ei tid var det bare 27 % av de tilknyttede som betalte avgiften. Det endte med at 6.000 nylig installerte tilknytninger ble koblet fra igjen, etter at det var sendt ut advarsler. Frakoblingen for ikke-betalende fortsatte også under kolera-epedemien i området i 2000.

Kan kampen vinnes?

Til tross for all oppmerksomhet som viktige aktører som Verdensbanken har gitt vannprivatisering de siste 15 år, er verdens vannforsyning i det alt vesentlig offentlig. I store byer med mer enn 1 million innbyggere er over 90 % offentlig, alt i alt er nesten 95 % i offentlig regi.

En av årsakene er åpenbar. Vann er en helt grunnleggende ressurs for bærekraftig utviking. Vannrelaterte sjukdommer forårsaker sju prosent av alle verdens dødsfall. Menneskets – og spesielt barns – helse avhenger av sikkert drikkevann. Tilgang på vann, samt utdanning og opplysning om hygiene, er avgjørende for å få bukt med dødbringende sykdommer som rammer barn og kvinner i utviklingsland.

Vann er vanskelig som vare. Vann produseres lokalt og forbrukes lokalt. I Norge har vi maktet å bygge ut store samkjøringsnett, men det er nærmest unikt når det gjelder å sikre vannforsyning. Vann kan derfor i utgangspunktet bare selges til innbyggerne i området hvor vannet produseres. I mange områder av verden er de som behøver vann fattige, svært fattige. Det sier seg selv at dersom du tjener 1 dollar per dag, kan du ikke bruke alt til vann. Og om du så gjorde, ville du antakelig ikke bruke nok til at de store vannselskapene kunne tjene nok til at de vil drive med tilstrekkelig fortjeneste.

Den ultimate privatiseringen driver flaskevannselskapene med. Det er en ny og meget ressurskrevende måte å tjene penger på vann. Når innbyggerne i Mehdiganj i Uttar Pradesh i India startet en sultestreik for å beholde vannet sitt, som Coca-Cola Company pumper opp, renser og selger med god fortjeneste, sier det noe om den desperate situasjonen de er i. Grunnvannet forsvinner, slammet fra vannrensinga har forurenset jordbruksområder rundt sjøen som er i ferd med å forsvinne. Coca Cola tjener gode penger på å selge renset vann over hele India, mens myndighetene vil sende tankbiler med vann til innbyggerne i Mehdiganj.

Det er slik vi møter vannprivatisering i Norge. Til tross for at det i Norge er helt trygt å drikke vann fra springen, selges flaskevann til ågerpriser i Norge. I Norge heter Coca Colas produkt BonAqua. Vannet er mer enn 1.000 ganger så dyrt som springvann. Skulle transporten vært priset i forhold til miljøbelastninger, skulle det vært enda dyrere. Og som kronen på verket: vannet selges på engangsflasker som innebærer økte miljøproblem.

Nordmenn klager på bensinprisen. Men for privatisert vann er de villig til å betale den dobbelte literprisen av hva de gjør for bensin.

Skal alle få tilgang til vann, må det skje på andre måter. Da er det infrastrukturen som må bygges ut, det må prisutjamning til og viktige samfunnsgoder som vann må betales i hovedsak over skatteseddelen under utbyggingsperiodene. Som en protest/alternativ til kommersielle firma, er det flere steder i verden kooperativer som står for vannforsyning. Ikke-kommersielle alternativer vil sjelden ha kapital til å forestå de enorme investeringene som kreves, men er ofte en start og et initiativ til å gi folk tilgang til vann.

Men dette at vann er en vare som produseres og forbrukes (relativt) lokalt, at det bokstavelig er et spørsmål om liv eller død, at forbrukerne har svært lav kjøpekraft og er villige til å slåss for å beholde vann som en rettighet, gjør det svært vanskelig for de multinasjonale selskapene å tjene penger.

Ny strategi fra de multinasjonale

I 2003 skjedde det et skifte. De multinasjonale dempet eller snudde ekspansjonstaktikken. Suez, det selskapet som hadde vokst mest, gjorde i januar 2003 kjent en plan hvor de skulle redusere tilstedeværelsen i utviklingsland med en tredjedel og kun foreta framtidige investeringer som kunne finansieres av selve produksjonen, investeringer skulle ikke ha noen valutarisiko og det skulle oppnå den fastsatte avkastningen. De multinasjonale har forsøkt å selge sine engasjement innen vann siden 2002, men ingen vil kjøpe dem. Bechtels vanndivisjon var til salgs i over et år før den ble kjøpt av en offentlig eid bank. Bouygues vannselskap, SAUR, verdens fjerde største, var til salgs i to år. Den eneste kjøperen var en finansiell investor som bare ville kjøpe den europeiske delen. Thames water, det tredje største flernasjonale vannselskapet, ble lagt ut for salg i november 2005. Foreløpig har ingen vist interesse.

Suez sin nye politikk er bare et speilbilde av realiteten. Suez og andre selskap har blitt kastet ut verden rundt. Utviklingen i Bolivia har ført an, først i Cochabamba og så i El Alto, nærmest en fattig bydel utenfor La Paz. Kampen mot Suez utviklet seg til å bli en kamp om makten i landet. Evo Morales ble den første innfødte presidenten i Bolivia i de mer enn 450 årene siden den spanske erobringen. Han og hans MAS-parti (Movimiento al Socialismo) vant makten og overrasket alle de tradisjonelle partiene. Morales var en av lederne i kampen om vannet som førte til at Suez måtte trekke seg ut. På sin første dag som president opprettet han et nytt departement for vann, og utnevnte Abel Mamani Marca, en militant vannaktivist fra El Alto som minister. Hele regjeringen fikk for øvrig et preg av å bestå av aktivister, ikke byråkrater. Men det var uten tvil den folkelig motstanden mot privatisering av vann og kampen om naturgassen i landet som førte til at en venstreradikaler som Morales kunne vinne valget.

FN fremmer alternativ til privatisering

Verdens fagbevegelse har vært helt samstemt i kampen mot privatisering av vann. Flere forslag har blitt reist om å forby privatisering av vann. FN-organene har utgjort en viktig arena for fagbevegelsen ettersom motparten har vært Verdensbanken og Aquafed, organisasjonen for private vannselskaper. Under World Water Forum vant fagbevegelsen sammen med mange bruker- og miljøorganisasjoner fram, i alle fall i stor grad.

På spørsmålet om hvordan utviklingslandene skal hjelpes til å sikre vannforsyning for alle, var svaret et klart nei til privat involvering. Det man kom fram til var at hjelp måtte komme fra andre offentlige vannprodusenter. Tanken er en overføring av teknologi, erfaring og kunnskap mellom offentlige selskap. Det er mange eksempler på at dette virker, og at det motvirker privatisering, men utvikler offentlige selskap i den tredje verden. Imidlertid åpner man også for andre ikke-kommersielle organisasjoner, dvs. organisasjoner som ikke tar ut profitt, i et slikt samarbeid. Herunder tenker man også kooperativer, NGO (Non Governmental Organisations) og nødhjelp.

Fagbevegelsen, særlig den offentlige delen av fagbevegelsen, vil nå forsøke å få i stand flere samarbeidsprosjekter hvor offentlige hjelper offentlige for å motvirke Verdensbankens forsøk på såkalt offentlig-privat samarbeid.

Vil man lykkes?

Man slåss mot sterke krefter, men samtidig gjør verdens fattigdom at privatisering ikke er så interessant Profitten blir usikker og betalingsevnen blant folk for liten. Det kan bety at fokus for de som ønsker å tjene penger på vann, blir vendt fra tredje verden over på den betalingsdyktige delen av verden, for eksempel Norge og over til produksjon av flaskevann.

Alliansen er brei. Arbeiderbevegelse. Miljøbevegelse. NGOer. Mange regjeringer. Aktivister. Lokale aksjoner.

Det er framgang. Foreløpig har bare Uruguay og Nederland forbudt privat vannforsyning. Men det er ikke bare i Buenos Aires, Cordoba, El Alto, Cochabamba eller Santa Fe privatiseringen reverseres. I millionbyer som Manila og Djakarta er halvparten av vannforsyningen renasjonalisert. Shanghai, Shenyang og Xian i Kina har avsluttet sine private vannkontrakter, likeså i Bangalore i India, Ho Chi Mihn-byen i Vietnam, Ptahum Thani i Thailand og flere andre. Til og med i USA foregår det en intensiv kamp for å bli kvitt de private vannleverandørene. Mange multinasjonale selskaper sprøyter inn penger i store kampanjer for å unngå folkeavstemming om vannforsyning. 85 % av vannleveransene i USA er offentlige. Det er særlig tyske RWE gjennom datterselskapet American Water som er mål for kampanjene for rekommunalisering av vann. Dårlig kvalitet, dårlig leveringsevne og høy pris har skapt en bred allianse mot privat vann. I spiss har noen lokale brannvesen gått, da de faktisk ikke har fått vann til brannslukking pga manglende vedlikehold av rør og hydranter. Det har gått så langt at i delstaten Illinois har den lovgivende forsamlinga vedtatt en lov som skal gjøre det enklere for kommunene å kjøpe tilbake vannverkene og sørge for at de drives lokalt. Loven venter på guvernørens signatur, men dette er ganske oppsiktsvekkende. I California er det store folkelige protester mot privat vann. Også i USA er Suez i vinden. Den 20 år lange kontrakten for å drive vannforsyningen i Atlanta ble avsluttet etter bare fire år med uendelig mange klager på tjenestene.

Allierte

Norge med sin rød-grønne regjering og Soria-Moria erklæringa som går verden rundt, burde borge for at Norge ble en alliert i kampen mot privatisering.

I Soria-Moria erklæringa heter det:

"at den multilaterale bistanden i økende grad skal forskyves fra Verdensbanken til utviklingsprogrammer og nødhjelpstiltak i regi av FN-organer. Norsk bistand skal ikke gå til programmer som stiller krav om liberalisering og privatisering."

Dette er en formulering som mange venter at det skal skje noe med. I min jobb har jeg fått melding om at norske byråkrater som bl.a. jobber innen vann- og energisektoren forteller om erklæringen og at det nå kun kreves et politisk vedtak for å endre mye av Bondevikregjeringens utenrikspolitikk. Mange fagforbund og NGOer venter på at noe skal skje.

Det man særlig fokuserer på er det som kalles Norwegian Trust Fund for Private Sector and Infrastructure (NTF-PSI). Dette fondet ble etablert i august 2002 gjennom en avtale mellom Utenriksdepartementet og World Bank Group for å være en slags paraply over alle norske program for å støtte privat sektor. Særlig arbeider fondet innen energi, vann, byutvikling, transport og utvikling av privat sektor. Fondet administreres av IFC og Verdensbanken.

Fondets målsetting er å redusere fattigdommen ved å utvikle privat sektor. Det heter løst oversatt fra fondets internettside: "ved å være et supplement til myndighetenes rolle når det gjelder regulering, finansiering og levering, kan private initiativ hjelpe til med å gjøre det mulig for de fattige til å forbedre sine livsvilkår ved å tilby grunnleggende tjenester og forbedre infrastrukturen innen helse og utdanning. Reformprosessen inkluderer deregulering eller privatisering … Direkte offentlig støtte til private entreprenører for å komme inn på markedet eller åpne nye er ønskelig." (Link til originalen på engelsk.)

Store oppgaver – mulig å vinne

Det som er sikkert er at aktivister i Norge har en jobb å gjøre de også, selv om de ikke er i El Alto. For det første vil det kjøpekraftige Norge ganske sikkert bli mål for multinasjonale, profitthungrige selskap. Viktig er det også å utvikle den offentlige vannforsyningen og forbedre kvaliteten der og oppmuntre til samarbeid med andre offentlige vannselskap. Norge har mye tilføre. Et annet utviklingstrekk er privatisering gjennom større og større utbredelse og markedsføring av flaskevann, særlig med mor og sønn Brundtland engasjert i kultmerke nummer en. Til slutt vil jeg minne om at det er viktig og mulig å påvirke den norske regjering til å oppfylle lovnadene fra Soria-Moria erklæringa og trekke seg ut av Verdensbankens nett av for-privatiserings-tiltak. Det offentlige Norge bør også slutte å investere i de største multinasjonale selskapene som Suez og Veolia/Vivendi.

---

Adam Smith International

Adam Smith International presenterer seg som det ledende konsulentfirmaet på internasjonal utvikling. De spiller en viktig rolle i reform av governments (offentlig sektor, sentralt og lokalt) og selskaper i utviklingslandene. De beskriver seg selv som spesialister på privatisering og involvering av private bedrifter i offentlig sektor (som i norsk OPS).

Sjekk videoen deres: http://www.adamsmithinternational.com/tnzvideo.html med denne grusomme sangen:

Ubinafsishaji

Unge planter trenger regn, businesses trenger investeringer
Våre gamle næringsliv er som tørre avlinger og privatisering bringer regn
Når avlingene kommer, vil det være nok for alle
Investorene er på laget vårt, risikerer alt de eier
Og de satser på at vi vil lykkes

Sangen er skrevet og framført av en av Tanzanias mest kjente sangere, Captain John Komba.

Ubinafsishaji betyr privatisering på Kiswahili

 

Blir politikerne enige om at kommunene skal kunne ta ut fortjeneste på vannforsyningen for å spe på kommuneøkonomien, betyr det at kommunen gis retten til fortjeneste på en kapital de ikke eier. I andre sammenhenger ville det bli kalt tyveri.

Trude Malthe Thomassen er leder av Vannbevegelsen

---

Vannbevegelsen arbeider for at vann skal være fellesgode, enten det blir benyttet til drikkevann, annen vannforsyning eller kraftproduksjon. Det er nødvendig, fordi retten til våre ressurser er truet fra flere hold. Det er ikke bare i Bolivia, India og Sør-Afrika det skjer radikale ting med vannforsyningen. Det foregår også svært mye her i Norge. Forskjellen er at det ikke er en umiddelbar privatisering som er problemet. Snarere er det en rekke tilsynelatende positive tiltak som settes i verk. Det er desto verre, fordi det er mye vanskeligere å gjennomskue.

For de fleste vil det sannsynligvis være overraskende å høre at en av de alvorligste truslene ligger i offentlig vannforsyning. Offentlig vannforsyning høres trygt ut, liksom nye krav til rensing, utskifting av lekke vannrør og sammenkobling av vannforsyningsområder. Vi vil jo ha trygt og godt vann, vi ønsker ikke lekkasjer og vi vil selvfølgelig ha en reservevannforsyning, i tilfelle det skulle skje et brudd eller en forurensning i vår vanlige vannkilde. Men i nær sagt alle tiltak rundt vannforsyningen i dag, og som med et overfladisk blikk kan synes positive, ligger det en strategi for kommersialisering.

Vannbevegelsen gir ut et informasjonsskriv som vi kaller Vannposten. Her tar vi for oss mange av disse temaene. (Du kan få Vannposten som sendes ut på e-post, ved å sende en e-post til watermov krøll online.no.)

Nå skal jeg hovedsakelig konsentrere meg om Tjenestedirektivet og Vannrammedirektivet, og betydningen av dem for vannforsyning og vannkraft. Det siste, Vannrammedirektivet, er under implementering, mens Tjenestedirektivet ble vedtatt av EU-kommisjonen 29. mai. Begge har store konsekvenser både for vannforsyningen og kraftverkene. Med Tjenestedirektivet vil det for eksempel være umulig å beholde hjemfallsordningen. Og med Vannrammedirektivet er rettigheten til drikkevannsuttak allerede blitt en salgsvare.

Tjenestedirektivet er debattert opp og i mente når det gjelder fri flyt av arbeidskraft. Det vil få betydning for lønnsnivået i landet og nivået på arbeidsløsheten. Det er alvorlig nok, men enda verre er det at transnasjonale selskaper kan få eiendomsretten til naturressursene våre. De er evigvarende, såfremt de forvaltes på riktig måte. Men det er en av de tingene vi langt i fra er garantert, om vi ikke har kontrollen over dem selv. Det er derfor ganske utrolig at man farer så lett over de konsekvenser dette direktivet vil få for vannressursene. Men for dem som er bevisst de fire søylene EU hviler på, og som har sin globale parallell i WTO; nemlig fri flyt av varer, arbeidskraft, tjenester og kapital, er det ikke umulig å spå utviklingen fremover. Det er vanskeligere å gjennomskue de innspill som kommer fra forskjellige kanter innenlands – og se betydningen av dem kombinert med de fire friheter. For her gjøres det mange betydningsfulle grep.

Ta for eksempel Kommunenes Sentralforbund, som arbeider for økte inntekter til kommunene. Et tverrpolitisk utvalg i KS går nå inn for at vannforsyningen skal bli en ny inntektskilde for kommunene. Forslaget er muligens allerede ute til debatt i partiene, – og får det gjennomslag, vil det føre til at vannforsyningen faller inn under Tjenestedirektivet.

For ikke så lenge siden skjedd det også noe dramatisk når det gjelder rettigheten til vannuttak. Det skyldes Vannrammedirektivet. På grunn av Vannrammedirektivet er retten til vann nå i prinsippet gjenstand for kjøp og salg i et internasjonalt markedet – uten at det er foretatt lovendringer av noe slag!

Olje- og energidepartementet har funnet det for godt å tolke gjeldende lovverk på en ny måte – og hokus pokus! Så er vannrettighetene til salgs. Så enkelt kan det gjøres. Da slipper man for eksempel slitsom politisk oppmerksomhet. Denne endringen skjedde under den forrige regjeringen med Toril Widvey som energiminister, men i dag opplever vi at sterke NEI-folk, som Helen Bjørnøy (SV) og Anne Enger Lahnstein (Sp) ikke kan rose Vannrammedirektivet høyt nok! Det er grunn til å spørre seg om de har lest det – og ikke minst om de har fulgt med på den omfattende prosessen for å gjennomføre det, som har pågått de siste 5-6 årene.

Da jeg på en høringskonferanse for direktivet spurte Helen Bjørnøy hvorfor Vannrammedirektivet ikke skulle behandles av Stortinget, var svaret at det ikke spilte noen rolle, fordi vi allikevel må implementere det, siden vi har EØS-avtalen.

Men dette er å forenkle saken. Når et direktiv har så alvorlige konsekvenser, som at vannrettighetene kan selges, er det for lettvint å omgå kravet til lovendringer og den nødvendige behandlingen i Stortinget. Vannrammedirektivet er altså ikke behandlet av Stortinget.

Det er mulig å omgå Stortinget når et direktiv ikke krever lovendringer. Da går det direkte til departementene, som innarbeider det i retningslinjer og lignende. Man griper direkte inn i praksis, i lovanvendelsen, i stedet for å endre loven, som er mye mer dramatisk, og som krever demokratisk behandling i Stortinget. Alle direktiver blir behandlet i den utvidede utenrikskomiteen, der alle partiene på Stortinget er representert. Men problemet er at alle deltakerne har taushetsplikt! Så når direktiver snikes unna krav til lovendring, får ingen vite om dem før de er blitt til rundskriv og retningslinjer. Da er demokratiet på etterskudd.

Alle partier synes å være av den oppfatning at Vannrammedirektivet er et miljødirektiv. Det tror også miljøvernorganisasjonene. Men de som har arbeidet med implementeringen – Miljøverndepartementet, Olje- og energidepartmentet, NVE og Statens forurensningstilsyn – er informert om at direktivet også har helt andre konsekvenser. Ja, til og med de stikk motsatte. Og det er disse instansene som lager fortellingene om Vannrammedirektivet. Det vil si hvordan andre skal oppfatte det. Det skal med en gang bemerkes at det ikke er lett å orientere seg i det virvaret av lover, regler, retningslinjer, rundskriv og innspill som har betydning for vannsektoren.

Så nå skal vi gå litt mer i detalj – og forsøke å se hvilke innspill som kan synes uskyldige, men som satt i sammenheng med hverandre får store konsekvenser.

Et tverrpolitisk utvalg i Kommunenes Sentralforbund har gått inn for at kommunene skal få en friere beskatningsrett. Et av flere forslag for å bedre kommuneøkonomien er – som nevnt – at vannforsyningen skal kunne gi fortjeneste.

Selvkost

Det heter i dag at vann skal leveres til selvkost. Det vil si at vannet ikke skal koste mer enn at det dekker utgiftene. Det er nærliggende å tro at selvkostprinsippet vil bli brutt, hvis kommunene skal kunne ta ut fortjeneste. De fleste vil også være av den oppfatning at det vil kreve en lovendring for å få gjennomført en kommersialisering av drikkevannsforsyningen.

Saken er imidlertid at det ble gjennomført endringer allerede for tre år siden. Men det var heller ikke lovendringer, bare en uanselig forandring av regelverket, gjennomført uten politisk debatt.

Erna Solberg sendte i 2003 ut et rundskriv til kommunene med nye regler for selvkostberegning. Innenfor de nye reglene ble det nå mulig å beregne seg fortjeneste. Man kaller det bare ikke fortjeneste, men kapitalkostnad. Men det er det samme. Kapitalkostnaden er nemlig en fiktiv kostnad, ergo blir den en fortjeneste. Kapitalkostnaden fremkommer på følgende måte:

Man tar verdien av alle anleggsmidlene: dvs. ledningsnett, renseanlegg, pumper, høydebasseng osv. og ganger med prosenten for den gjennomsnittlige avkastningen på børsen forrige år. Gjenanskaffelsesverdien – bare for det offentlige ledningsnettet – er beregnet til ca. 400 milliarder kroner. Ganger man disse verdiene med – la oss si – 7 % får man en kapitalkostnad på 28 milliarder. 7 % var ikke mye inntil børsene begynte å falle ganske nylig. Nettselskapene innen strømforsyningen har for eksempel tillatelse til å beregne 20 %. Dette beløpet, som med forsiktige anslag kan beregnes til 28 milliarder, kan man legge til som en kostnad når man beregner vannavgiften.

Begrunnelsen for at dette skulle være en kostnad – noe det vitterlig ikke er – er at man kunne ha solgt anleggene og i stedet investert pengene på børsen. Da ville man ha fått en avkastning, vel og merke om man var heldig med spekulasjonene sine. Ergo er de 28 milliardene et slags tap, fordi man faktisk ikke selger vannforsyningen og spekulerer på børsen i stedet, slik mange kommuner har gjort med kraftverkene.

De mange vannsamvirkene vi har i Norge, som altså ikke er offentlige, men direkte styrt av abonnentene, har tilsvarende verdier i sitt ledningsnett. Sterke krefter arbeider for at disse skal overtas av det offentlige. Og det skjer stadig ekspropriering av samvirkeforsyninger, når kommuner finner det for godt.

Det arbeides også for et inntektsrammesystem, slik det er for nettet i strømforsyningen. Her står blant annet Kommunenes Sentralforbund bak sammen med NORVAR, en organisasjon for vann-, avløps- og renovasjonsselskaper, der blant annet Veolia Water er assosiert medlem.

Innføres et slikt rammeinntektssystem, og det ble foreslått av Erna Solberg, da hun var kommunalminister, vil inntektene bli astronomiske. Da kan det bli tale om inntekter på 160 milliarder kroner årlig – bare på ledningsnettet, altså kun for transporten av vann. Det vil utgjøre omlag 30.000 kroner per husstand.

Det såkalte tapet, som er bakgrunnen for beregningen av kapitalkostnaden, er egentlig enda mer fiktivt enn det som kommer frem i begrunnelsen.

Saken er at kommunene ikke sitter med noen kapital de kunne ha brukt på en bedre måte. For kapitalen er ikke kommunens. Den er vår. For kommunene står anleggsmidlene eller kapitalen i null. Vannforsyningen finner vi nemlig ikke i kommunebudsjettet. Det er fordi kommunene aldri har investert en krone i vannforsyningen. Den har rett og slett ingenting med kommuneøkonomien å gjøre. Det samme gjelder for øvrig avløp og renovasjon. De har sine egne budsjetter – og hele regningen presenteres for innbyggerne. Vi betaler hvert øre direkte.

Blir politikerne enige om at kommunene skal kunne ta ut fortjeneste på vannforsyningen – for å spe på kommuneøkonomien – betyr det at kommunen gis retten til fortjeneste på en kapital de ikke eier. I andre sammenhenger ville det bli kalt tyveri.

For seks år siden ble det gjennomført en endring av kommuneloven – det var også under Erna Solberg. En ny juridisk uklar paragraf forlangte at kommunale virksomheter som kunne anses for å være egne rettssubjekter, skulle omorganiseres til egne foretak. En rekke offentlige vannforsyninger ble deretter omorganisert til kommunale foretak, interkommunale selskaper eller aksjeselskaper. Disse kan selge vann med fortjeneste, såfremt det ikke utrykkelig er nedfelt i vedtektene at det ikke skal skje. Kommunenes Sentralforbund kommer altså med et forslag som allerede er et juridisk faktum. Målsettingen er derfor ikke en lovendring, men å få alle partiene til å ta inn fortjeneste på vannforsyningen i programmet sitt før lokalvalget i 2007.

Men er hensikten bare å øke kommunenes inntekter? Det er tvilsomt. Det er nemlig skjedd alvorlige endringer i Kommunens Sentralforbund de senere år:

Innenfor KS er det opprettet en avdeling som heter KS Bedrift. Her kan private virksomheter som driver innenfor tradisjonell offentlig tjenestesektor bli medlemmer. Det vil si at også verdens største multinasjonale selskaper – Suez, Veolia Water og RagnSell – kan være medlemmer. Innenfor Kommunenes Sentralforbund er det også en avdeling kalt KS Konsulent. Denne avdelingen gir hjelp til kommuner som vil konkurranseutsette tjenester. Den kan få mye å gjøre i det øyeblikket de store selskapene finner det for godt å angripe norsk vannforsyning.

Det er allerede stilt spørsmål ved lovligheten av at kommunene automatisk har gitt oppdrag til eget selskap etter omorganisering til kommunalt foretak, interkommunalt selskap eller aksjeselskap, fordi dette regnes som en slags outsourcing, altså utsetting av tjenesten til et selskap. Og da skal det ikke bare være utsetting, men konkurranseutsetting. Det er også på trappene endring av regler for disse selskapene, fordi de bare tillater offentlige eiere. Og det er i strid med EØS-avtalen.

Utfordringsrett

Kommunenes Sentralforbund utredet for et par år siden tre alternativer for utfordringsrett. Det vil si at private selskaper skal ha rett til å tvinge kommunestyrene til å sammenligne deres tilbud med egen tjeneste. Det krever at de kommunale tjenestene må føre et bedriftsøkonomisk regnskap. Det kravet er allerede innført. Men en bedriftsøkonomisk tankegang har lite med behovsdekning og fellesskap å gjøre. Snarere åpner denne typen tenkning for et utsalg på felles verdier. Som en skrev i siste nummer av LO Aktuelt: Før var markedet en del av samfunnet, i dag er samfunnet blitt et marked. Kommunenes Sentralforbund fremstår ikke som noen organisasjon for fellesskapet. Det er en næringslivsorganisasjon med et svært uheldig samrøre mellom politikere og næringslivsinteresser. Og KS' innspill i tjenestesektoren underminerer hele grunnlaget for et kommunalt fellesskap.

Hvilken betydning får så Tjenestedirektivet med de påtenkte og gjennomførte forutsetningene som nå er omtalt? Tjenestedirektivet klassifiserer to typer offentlige tjenester. Den ene vil bli omfattet av direktivet, men ikke den andre. Det overlates til medlemslandene å bestemme hvilken kategori de forskjellige offentlige tjenestene skal havne i.

De tjenester som skal omfattes av direktivet er:

1. "Økonomiske tjenester i allmennhetens interesse." Det vil si tjenester det er mulig å få avkastning på.

De tjenester som ikke skal omfattes av direktivet er:

2. "Offentlige tjenester i allmennhetens interesse." Det vil si tjenester som skal leveres uten fortjeneste, til det man tidligere mente med selvkost.

Siden vannforsyningen leveres til "selvkost", er det nærliggende å tro at den vil bli holdt utenfor kravene i Tjenestedirektivet. Men det er ikke så enkelt. I og med at det er mulig å beregne fortjeneste, mens man fremdeles kaller det selvkost, er det skapt en uklarhet i forbindelse med hvordan norsk vannforsyning skal defineres. Vil den være en "offentlig tjeneste i allmennhetens interesse" – som krever selvkost? Eller vil den være en "økonomisk tjeneste i allmennhetens interesse" – som kan gi avkastning? Ja takk, begge deler, vil kanskje noen politikere tro at det er mulig å svare. Men Efta-domstolen vil ikke ha store problemet med å finne ut hvor vannforsyningen hører hjemme.

Uklarheter i norsk lov- og regelverk kommer i tillegg til den uklarheten som ligger i direktivet. Vann skal jo tilsynelatende være unntatt. Men er vann en "økonomisk tjeneste", vil den allikevel falle inn under direktivets virkeområde.

Vi finner en illustrerende parallell i strømforsyningen: Da Norge undertegnet EØS-avtalen, var vannkraftverkene holdt utenfor. Hjemfallsregimet skulle ikke under noen omstendigheter bli gjenstand for EUs inngripen. Allikevel opplever vi i dag at ESA krever likebehandling av alle kraftverkseiere: Enten må hjemfallet falle bort eller det må innføres hjemfall på kommunale kraftverk også.

Hvordan kan det ha seg at man i 1994 kunne påstå at strømforsyningen skulle holdes utenfor EØS-avtalen, men at den plutselig ikke kan det allikevel nå? Det er fordi det er skjedd betydningsfulle endringer i norsk forvaltning av energisektoren. Blant annet er den nordiske kraftbørsen opprettet. Egentlig ble spiren til liberaliseringen av strømforsyningen lagt allerede i 1991, da vi fikk den nye energiloven. Den sørget blant annet for at kraftverkene ikke lenger har leveringsplikt til norske forbrukere. Dermed ble det mulig å eksportere strøm fritt og uhemmet uten tanke på annet enn fortjeneste. Og i dag med stadig bedre overføringsnett, både mellom regioner, og Norge og Kontinentet, kan i prinsippet all strøm fra norske kraftverk eksporteres til utlandet. Omlag halvparten av kraftverkene er solgt ut av kommunene og til Statkraft, uten at noen partier hadde et slikt salg på programmet, og til tross for at kraftverkene langt fra kunne sies å stå til fri disposisjon for politikerne. Det var ikke lokalpolitikerne som eide dem, det var oss. Nå er det Statkraft, som i mellomtiden er omorganisert til aksjeselskap som sitter med 45 % av norsk vannkraft.

Da Gro fikk forsikringer om at vannkraften skulle holdes utenfor EØS-avtalen, var det en forutsetning at den ikke ble kommersialisert. Det er kommersialiseringen av strømforsyningen som har ført til at ESA nå kan forlange at hjemfallsregimet endres. Tjenestedirektivet er en utvidelse av vareområdet, som vil omfatte alle tjenesteområder, såfremt de ikke er spesielt unntatt. Men selvfølgelig må de heller ikke være kommersialisert eller definert som vare. På samme måte som med Hjemfallsregimet vil ESA komme til å gripe inn i vannforsyningen i det øyeblikket den blir gjenstand for fortjeneste. Det er naivt å tro at det er mulig å gjennomføre en kommersialisering i offentlig regi – og fremdeles tro at vann og kraft kan forbli på offentlige hender.