Sosialismens hjul rullet over en tredjedel av kloden i store deler av forrige århundre. Det var en triumfferd for menneskeheten. Men etter noen generasjoner endte det med revisjonistisk vannplaning. Ikke fordi hjulet var for dårlig, men fordi dekket mistet gripeevnen, og fordi sjåførene ikke styrte utenom borgerskapets spikermatter. 

---

Dagbjørn Skipsnes er talsperson for Kommunistisk plattform – marxist-leninistene

Mange forsøker å lage en ny type sosialisme som er liberal og uten undertrykking av borgerskapet og kontrarevolusjonære. Forbedringer er bra, men mange er fanget innenfor den kapitalistiske tenkeboksen. Veien til sosialisme gjennom parlamentarismen har slått feil hver eneste gang og endt som i Chile 11. sept 1973 eller som Hellas under Syriza. Så lenge borgerskapet beholder makten over en eller flere nøkkelfunksjoner som økonomien, mediene, militæret og det øvrige statsapparatet, nytter ingenting.  Stortingsflertall gir ikke sosialisme!

Selv om Marx og Lenin inngående har forklart det, sliter mange på venstresida med å begripe at demokrati og diktatur er to sider i et dialektisk samspill. Den langsiktige opphevelsen av denne motsigelsen betyr at både demokratiet og diktaturet erstattes av en høyere enhet. Da er vi framme ved det Marx kalte kommunisme. I det klasseløse samfunnet er det ikke lenger slik at én klasse dominerer en annen og styrer gjennom diktat eller finner det er mer hensiktsmessig at de undertrykte klassen(e) inntil videre skal innvilges utvalgte demokratiske rettigheter.

Et klasseløst samfunn lar seg ikke realisere før sosialismen har seiret og imperialismen har tapt i verdensmålestokk. Først må arbeiderklassen erobre makta og bygge sosialismen i enkeltland eller grupper av land:

• Proletariatets revolusjonære diktatur virkeliggjør sosialismen og innfører det mest fullkomne demokrati for det arbeidende flertallet. 

• Fullt demokrati for dette flertallet er avhengig av at utbytterklassene blir holdt nede med makt og fratatt alle sine gamle klasseprivilegier. Borgerskapet blir derimot fratatt sin viktigste demokratiske rettighet – retten til å utbytte andre.

• Denne «renselsesperioden» for å bli kvitt restene av kapitalisme, materielt og ideologisk, er det som Marx kalte kommunismens lavere stadium, eller sosialismen.

• Sosialismen har til oppgave å avvikle alle samfunnsklasser, gradvis oppheve forskjellene mellom manuelt og intellektuelt arbeid, mellom by og land, kvinnerolle og mannsrolle osv. og endelig legge til rette for at klassestaten (og noen annen betydning av stat eksisterer ikke), dør hen.

• Det oppstår nye former for mellommenneskelig samkvem enn det vi kjenner som «demokrati». Demokrati er formell likhet, mens prinsippet for kommunismens høyere fase er «yte etter evne, få etter behov».

• Når kommunismen er en realitet, er klassene borte og hele mentaliteten er kollektivistisk slik at det ikke lenger behov for formell likhet og flertallstvang mot et mindretall.

En arbeiderstat med en utvikla planøkonomisk styring er det mest framskredne styringsverktøyet verden har sett. Lengst kom man i Sovjetunionen, inntil utviklinga ble reversert i kapitalistisk retning på 1960-tallet. Rekordarta kornavlinger, teknologiske nyvinninger, kulturell blomstring og en pionerrolle i romfartshistorien taler for seg. Velferdsfondene ga sosiale rettigheter som gratis barnehager, utdanning, helse osv. på et nivå som ikke engang de mest vellykka sosialdemokratiene i Vest-Europa klarte å holde følge med.

Dette er ikke romantisering av Sovjetunionens eksempel. Det ble samtidig gjort feil som det er lett å peke på i ettertid, spesielt i åra etter den antifascistiske krigen hvor den hurtige gjenreisningsprosessen ga opphav til en rekke negative fenomener som igjen la grunnlaget for kontrarevolusjonen etter Stalins død. De fleste av disse feilene skyldtes påtvungne omstendigheter fra hensynsløse imperialistiske fiender, andre skyldtes at sovjetstaten og enda mer sosialismen i land som Kina og Albania ble unnfanget i samfunn preget av føydal tilbakeliggenhet. 

De formidable resultatene i Sovjetunionen kunne ha vært ufattelig mye større gitt våre dagers teknologiske muligheter. Ta bare potensialet for planmessig økonomisk styring i form av vår tids avanserte kommunikasjonsløsninger for fri og løpende diskusjon mellom planleggere og produksjonskollektivet. Det ville ikke bare ha resultert i enda bedre planer og kontrollmekanismer nedenfra, det ville også blitt langt mindre behov for sentrale direktiver, og dermed dårligere vekstvilkår for et nytt (byråkrat)borgerskap. Eller «mindre stat», om man vil.

Borgerskapets historieforfalskning pågår uavbrutt, og herskernes ideologiske dominans er nesten total. Derfor mener KPML det er akutt at vi tilegner oss arbeiderklassens historiske erfaringer om den vanskelige veien en må gå for å nærme seg det klasseløse samfunnet. Borgerskapet gjør alt de kan for å slette disse erfaringene fra vår kollektive hukommelse, nettopp fordi bygginga av sosialismen i flere land har gitt oss en verktøykasse full av nyttige redskaper. 

Skulle Marx og Engels ha resonnert som store deler av dagens venstreside, ville de ha kassert alle de verdifulle positive erfaringene fra Pariserkommunen, ettersom kommunen led et knusende nederlag. De gjorde heldigvis det motsatte ved å hylle de store framskrittene og undersøke hva som måtte korrigeres for å lykkes ved neste korsvei. 

En av manglene ved Kommunen som Engels påpekte, var at den ikke var for mye, men for lite «autoritær». «Kunne Pariserkommunen ha holdt seg ved makten bare én dag dersom den ikke hadde tatt denne autoriteten i bruk, det væpnede folks autoritet overfor borgerskapet? Kan vi ikke tvert imot klandre dem for at de ikke tok den i bruk tilstrekkelig? Altså, ett av to: enten vet autoritetsfiendene ikke hva de sier, og i så fall sprer de forvirring; eller de vet det, og i så fall begår de et forræderi mot arbeiderklassens revolusjonære bevegelse. I begge tilfeller tjener de reaksjonen.»

For å etablere sosialisme må samfunnet ha delt seg i to fiendtlige leire, borgerskap og proletariat. I tillegg trenger arbeiderklassen sitt mest bevisstgjørende element, det kommunistiske partiet. Det er ikke uten grunn at Manifestets egentlige navn er Det kommunistiske partis manifest. Og det er heller ikke uten grunn at Lenins svar på sitt eget spørsmål, «Hva må gjøres?», var: Partiet.

Vi i KPML konkluderer med at aldri før har motsigelsene i kapitalismen vært så påtrengende. Aldri før har behovet for sosialisme vært så stort. Men borgerlig ideologi og historieforvrengning trenger inn i alle klasser og lag, ikke minst i den småborgerlige intelligentsiaen. Dette fører til at store deler av venstresiden leter etter utopiske veier til sosialismen i stedet for å arbeide for det borgerskapet fordømmer og frykter mest av alt: den sosialistiske revolusjonen. 

Sosialismens hjul er oppfunnet og utprøvd med suksess til det skled ut i revisjonistisk vannplaning. Vi trenger å lære underveis, men ikke forkaste hovedmålet og grunnprinsippene. Hjulet fungerer!

Richard Smith:
China’s engine of environmental collapse
London: Pluto Press, 2020, 286 s. 

Kristen Nordhaug, professor i Utviklingsstudier ved OsloMet – Storbyuniversitetet, og redaksjonsmedlem i Vardøger

Med koronakrisa har verdens samlede bruttonasjonalprodukt falt sammen med klimagassutslipp. Dette gjelder ikke Kina, verdens største utslipper, og det eneste større landet med positiv økonomisk vekst i 2020. Richard Smith er en amerikansk, økonomisk historiker og grunnlegger av det økososialistiske nettverket «System Change Not Climate Change». Boka hans dokumenterer de ekstraordinært alvorlige lokale og globale miljøfølgene av Kinas vekstmodell. For eksempel utgjorde Kinas bruttonasjonalprodukt per innbygger om lag 15 prosent av USAs i 2018, mens dets CO2-utslipp per innbygger var om lag halvparten av de amerikanske. Det kan innvendes at mye av Kinas klimagassutslipp og annen miljøødelegging drives fra utlandet, men Smiths analyse peker på sterke hjemlige røtter. 

Smiths økososialistiske utgangspunkt er at kapitalistisk konkurranse nødvendigvis fører til økonomisk vekst og miljøødeleggelse. To mekanismer i «normal» kapitalisme begrenser, eller utsetter likevel i noen grad miljøødeleggelsene. For det første reguleres veksten av profitt. Når bedriftenes profitt blir lav eller negativ legges produksjon ned. Det skjer i stor skala under nedgangskonjunkturer og kriser, slik at vekst og miljøødeleggelser avtar. For det andre tillater kapitalistisk demokrati organisasjoner som begrenser miljøødeleggelsene. Kina mangler disse mekanismene, fordi det er en kapitalistisk hybridmodell.

Kinas markedsreformer skapte en privat økonomi ved siden av den statlige. Utenlandske selskaper fikk adgang til å investere i Kina. De bidro til Kinas eksportoverskudd, og overførte teknologi og kunnskap mot adgang til Kinas hjemmemarkeder. Denne framvoksende kapitalistiske produksjonsmåten sameksisterte med en byråkratisk-kollektivistisk produksjonsmåte. Partistaten eier kollektivt Kinas jord, naturressurser og en stor andel av bedriftene. Partistatens medlemmer driver privat kapitalakkumulasjon gjennom korrupsjon, og (juridisk, eller reell) privatisering av statlig eiendom, men staten opprettholder kollektiv kontroll over en rekke «strategiske» store, statseide selskaper. 

Statsselskapene risikerer ikke å gå konkurs. De drives ikke av profitt, men av beslutninger i Kinas Kommunistparti, den kollektive representanten for Kinas herskende klasse. De spiller en sentral rolle i denne klassens kamp for å opprettholde sin makt og akkumulasjonsinteresser, men det er også rivalisering og konkurranse innad i herskerklassen. Lavere forvaltningsnivåer rivaliserer om ressurser fra sentralt hold, og forsøker å styrke «sine» statsselskaper. Denne politiske logikken fører til intern «proteksjonisme», for eksempel mot investeringer fra andre provinser. Sammenkoblingen av sentralmyndighetens prioritering av vekst og forbruk, prioritering av statsselskapers beskyttelse mot konkurs og rivalisering mellom provinser, byer og andre lavere forvaltningsnivåer fører til ulønnsomme prestisjeprosjekter, duplisering av investeringer og industriell overakkumulasjon. Smith viser at denne statsdrevne overakkumulasjonen i stor grad er knyttet til sektorer med høyt energiforbruk og alvorlige direkte og indirekte miljøkonsekvenser, som bilproduksjon, bygg og anlegg, metallproduksjon og kraftproduksjon. 

Dette er en spennende ansats, men boka er i for stor grad en lang eksempelsamling koblet sammen med flekkvis, strukturell analyse. Jeg savner en analyse av utviklingsforløp, perioder og aktører i Kinas miljøødeleggende vekst. Boka skjemmes av at Smith er for ivrig i å frakjenne den kinesiske partistaten all ære. For eksempel later han til å være overbevist om at teknologisk utvikling blant Kinas statsbedrifter kun skjer gjennom intellektuelt tyveri, mens Kina de seinere år har utviklet formidabel forsknings- og utviklingskapasitet. Ideen om en kollektiv-byråkratisk kapitalistisk hybridmodell som er enda verre for miljøet enn normal kapitalisme, er like fullt et verdifullt bidrag.

Oscar Dybedahl, Sigurd Hverven, Ola Innset og Mimir Kristjansson (Red.):
Markedsmennesker
Dreyer, 2020, 224 s.

Markedsmennesker er en antologi bestående av 10 tekster fordelt på 12 bidragsytere som på hver sin måte beskriver hvordan markedskreftene har trengt seg inn på stadig flere arenaer, og hva dette har gjort med samfunnet. Redaktører Oscar Dybedahl, Sigurd Hverven, Ola Innset og Mimir Kristjansson har gjort en god jobb med å samle en interessant gjeng bidragsytere fra ulike deler av akademia og kultur-Norge. Fellesnevneren er en sunn skepsis mot markedsliberalisme, en sterk faglig forankring og en spennende innfallsvinkel til hvordan markedstenkningen har infiltrert akkurat deres område. Bevæpnet med skarpe analyser blir markedsmekanismene gang på gang avslørt, og leseren stadig mer dystopisk.

Å lese denne boken er litt som å gå gjennom de ulike stadiene av sorg. Det starter med fornektelse, og der havner jeg allerede i forordet. Beskrivelsene av Norge stemmer bare ikke overens med måten vi ønsker å se landet vårt, og måten vi vil at andre skal se oss på. I årevis har jeg ironisert over ståa i USA, og lykkelig ignorert utviklingen i min egen bakgård. Ignorance is bliss no longer. Men kan dette i det hele tatt stemme? Kapittelet Når staten skal leke butikk av Linn Herning og Ola Innset er spesielt rystende lesning. Her går man metodisk gjennom nedbyggingen av offentlig sektor, og leseren får seg virkelig en realitetssjekk. Jeg holder fast i håpet om at det skal være en overdrivelse i noen sider til, problemet er bare at den faglige tyngden og de mange meterne med kildehenvisninger enkelt knuser denne illusjonen.

Da tar sinnet over. Hvorfor har vi tillatt dette å skje? Hvordan kan noen synes dette er greit? Det er provoserende å lese om forventningene til «produksjon» selv innenfor sektorer hvor man ikke produserer noe. Man produserer ingenting ved å gi helsehjelp og omsorg til aldrende mennesker på omsorgshjem, og en utdanningsinstitusjon produserer heller ingenting ved å utdanne elevene sine. «Produksjon» av velferdstjenester og «produksjon» av studiepoeng er eksempler på poengløs markedsretorikk. Vi er heller ikke mennesker i nød lenger, vi er «brukere av NAV», og det er til å rive seg i håret av.

Jeg leter desperat etter lyspunkter, og kommer til forhandlingsfasen av sorgprosessen. Kanskje det ikke er så ille likevel? I forkant av hvert nytt kapittel håper jeg, mot all sannsynlighet, at nå kommer det endelig noe hyggelig. Et kapittel som trøster meg litt, sier «det er ikke egentlig så ille som det virker, altså. Det går fint til slutt». For hvert nytt kapittel blir jeg skuffet, og jeg havner på det fjerde sorgstadiet, depresjon. Det føles som om jeg nettopp har sett hele velferdsstatens metaforiske tannkrem bli presset ut av tuben, og jeg står maktesløs tilbake, uten noen mulighet til å endre utfallet. Og apropos psykisk helse er psykolog Joanna Rzadkowskas kapittel Det psykologiske er politisk svært interessant. Her viser hun koblingen mellom sosial ulikhet og dårligere psykisk helse blant dem med lav sosioøkonomisk status, og nyliberalismens rolle i det hele, på en tydelig og konkret måte.

Det så lenge dystert ut, men heller enn å etterlate meg som et tomt skall uten håp for fremtiden klarer boken å gjøre meg kampklar. Jeg nådde altså aldri det femte og siste sorgstadiet – aksept – og godt er det. Forhåpentligvis kan denne boken brukes som et verktøy i kampen mot en kollektiv aksept av markedstenkningen som den nye normalen.

I desember 2020 ble jeg spurt om jeg ville skrive en tekst om sosialisme til Gnist nr. 2-21. Teksten kunne henges på for eksempel en eller flere av følgende knagger: Hva er sosialisme (for deg), hvorfor sosialisme, og hvordan vil sosialisme kunne arte seg i Norge? Og hvordan kan sosialismen bli en realitet? Siden har jeg hatt utallige kvelder hvor jeg har drukket vekselvis Farris, kaffe, øl og vin og skravla med Rosa Luxemburg, Karl Marx, Emma Goldman, Peter Kropotkin, Alexander Berkman, Friederich Engels, Clara Zetkin og Aleksandra Kollontaj. Litt Lenin. Litt Bakunin også. Andre har vært med i samtalene innimellom, men de nevnte er de som har kommet med flest og best innspill. Så blir det min oppgave å få det hele ned på papiret og dele tankene med alle som vil lese.

Vi er overbevist om at frihet uten sosialisme er privilegier og urett, og at sosialisme uten frihet er slaveri og brutalitet. 
– Mikhail Bakunin

Det første som slo meg da jeg tok fatt i denne teksten, var at samtaler og diskusjoner rundt dette teamet har vi altfor sjelden. Kapitalismekritikk driver vi ofte med på venstresida, vi er gode på det, det er lett! Men da jeg skulle tegne opp overgangen til et annet samfunn og hvordan dette samfunnet vil kunne være og fungere, fikk hodet virkelig noe å jobbe med. Og det er ikke det at jeg ikke har gjort denne øvelsen før, heller. Det er heller det at det gjøres så altfor sjeldent. Sist jeg dukka ned i temaet var i 2019, da Rødt kom med nytt prinsipprogram. Det er ikke godt nok. Hvis ikke alle vi på venstresida som kjemper for en endring av den bestående samfunnsordenen snakker høyt om hva vi ønsker oss, vil ingen andre gjøre det for oss. Så, med Gnist nr. 2-21, slipp tankene fri fra det bestående og la fantasien og hjertet få fråtse i mulighetenes bilder som tegnes opp i de forskjellige tekstene!

Kapitalismen i vår tid er internasjonal. Global. Den er spredt til alle kriker og kroker av verden. Stadig spiser den seg inn på nye områder i samfunnet vårt. Områder som tidligere var holdt utenfor «det frie marked», åpnes for kapitalens krokodiller. Velferdstjenester og jernbane her i Norge tjener som gode eksempler på nyvunne områder for kapitalen. Områder som inntil nylig har vært styrt utfra samfunnsbehov og menneskelige behov, styres nå ut ifra et profittbehov. For sådan er kapitalismen, den må ekspandere, den må akkumulere – og det på stadig færre hender. Gapet mellom fattig og rik verden over øker. Ifølge hjelpeorganisasjonen Oxfam ser det ut til at koronaepidemien vi nå står midt oppi, bare vil forsterke ulikhetene i alle verdens land. I deres rapport The Inequality Virus fra januar 2021 tyder tallene så langt på at vi vil se en betydelig økning i ulikheten mellom fattig og rik. En voldsom eskalering i klasseskillene. Som vanlig ser det ut til at minoritetsgrupper og kvinner vil rammes ekstra hardt.

I et kapitalistisk samfunn finnes en fundamental interessemotsetning, og den står mellom arbeid og kapital. Kapitalistene, de som profitterer på andres arbeid, og arbeiderklassen, alle de som er avhengig av å selge arbeidskrafta si, utgjør de to klassene som under kapitalismen står i et direkte motsetningsforhold til hverandre. Denne motsetninga er akkurat like konfliktfylt som den har vært gjennom hele kapitalismens historie. Og det er utfra denne motsetninga klassekampen springer. Og utfra klassekamp springer igjen motmakt og opprør. Det er gjennom klassekampen arbeiderklassens revolusjonære bevissthet bygges. Det er her solidaritet arbeidskamerater imellom knyttes. Enhver arbeidskamp kan ses på som en praktisk skolering i motstandsarbeidet mot kapitalismens endelikt. Samtidig gir kollektiv handling påfyll av både selvtillit og stolthet. En arbeiderklasse som er bevisst sin egen rolle som arbeidskraft under den kapitalistiske produksjonsmåten, er alfa og omega for å kunne bryte ut av denne rollen og starte kampen for sin egen – og andres – frigjøring.

Privat eiendomsrett og kapital henger nøye sammen. Den moderne kapitalistiske samfunnsformasjonen hviler på monopolet på produksjonsmidlene og kontrollen over vårt felles materielle livsgrunnlag gjennom den private eiendomsretten. Dette monopolet ligger i henda på en relativt liten gruppe mennesker. I starten, ved føydalsamfunnets undergang og fremveksten av kapitalismen, ble denne private eiendomsretten tilranet ved bruk av voldsmakt. Etter hvert lot den seg nesten umerkelig ekspandere som et resultat av den økonomiske konkurransen. Men med overgangen fra føydalsamfunnet til det kapitalistiske samfunnet, forvant ikke klassemotsetningene. Det oppsto bare nye klasser, kapitalister og arbeidere. Det oppsto nye former for undertrykking og da også nye former for motmakt og kamper mellom klassene, slik vi kan lese i Det kommunistiske Manifest. Det store flertall i verden i dag er fortsatt eiendomsløse og vi kan egentlig sette et likhetstegn mellom ordene eiendom og utestengelse. Noen få har makt over alles materielle livsbetingelser. For å fri oss fra dette, er ikke medisinen «#huninvesterer», slik banker som DNB vil ha oss til å tro, men snarere #hunkollektiviserer. Makten over våre felles livsbetingelser må kollektiviseres. Sagt med andre ord: den private eiendomsretten må gjøres om til felleseie. Lokalt, som globalt. Det er ikke snakk om å avskaffe personlige eiendeler, men å utslette den private eiendomsretten som gir noen få monopol på produksjonsmidlene.

I Norge har vi virkelig prøvd å tøyle kapitalismen. For med sosialismen som mål, både i arbeiderbevegelsen og i Arbeiderpartiet, tidlig på 1900-tallet, lå mye til rette for et samfunn med stor grad av økonomisk og sosial likhet. Kompromisset ble et sosialdemokrati med en godt utbygd velferdsstat, i hvert fall for en god stund. Rett etter andre verdenskrigs slutt var det planøkonomi med et gjennomregulert økonomisk marked som var den politiske linja. Finansinstitusjonene var regulert, det var statlig prisregulering, det var reguleringer på kapitalens frie bevegelser over landegrensene og boligpolitikken var sosial. Men allerede i 1948 legges grunnlaget for en begynnende liberalisering av politikken i det Einar Gerhardsen og Arbeiderpartiet takker ja til Marshallhjelpa fra USA. Som alle økonomiske hjelpepakker kommer også denne med betingelser: en forpliktelse til å avvikle statskontrollen med utenrikshandelen og: sosialisme adjø! Resultatet i tiår etter dette ble en stadig mer tradisjonell kapitalistisk markedsøkonomi. Og det skal vise seg at sosialdemokratiet formes langt mer av kapitalismen enn omvendt. I dette landskapet utvikler fagbevegelsen seg også til å bli en mer og mer sedat organisasjon. Klassesamarbeid trumfer klassekamp. Først i kamp etter kamp, etter hvert som ei linje – trukket fra toppen og ned. 

Fra omkring 1950 tiltar trepartssamarbeidet mellom stat, arbeidsgivere og fagforeninger. Tette bånd knyttes mellom toppsjiktet i arbeidslivet og myndighetene, og lønnsoppgjør blir brukt som et nyttig instrument for å holde den økonomiske politikken i sjakk. I dag sitter vi fortsatt i den situasjonen at forbundstopper i fagbevegelsen står parat til å gripe inn mot sine egne når «uregelmessigheter» – som arbeidskamper, oppstår. Toppsjiktet i den sosialdemokratiske fagbevegelsen blir på denne måten å regne som en av flere viktige faktorer for opprettholdelse av kapitalistisk stabilitet. 

Og alt det ovenstående kan fungere som en oppsummering av spørsmålet «hvorfor sosialisme?» For å gjenta kort vil jeg si fordi: under kapitalismen undertrykkes det store flertallet i verden, makt er konsentrert på noen fås hender og gjemt vekk i fancy styrerom – bak lukka dører, klima og miljø forurenses til døde, det drives rovdrift på naturen og sist, men ikke minst, historien har vist oss at kapitalismen ikke kan reformeres eller tøyles. Vi må rive ned det gamle og starte på nytt. Som Rosa Luxemburg sier: «Revolusjon er alt, alt annet er tøys.»

Hva er så sosialisme for meg? Vel, det er for det første et delmål. Det er et overgangssamfunn. Et samfunn vi vil befinne oss i etter en revolusjon, et skritt på veien i utviklinga mot et klasseløst samfunn. Dette samfunnet kan kalles både anarkistisk og kommunistisk i sin sluttfase. Det vil være fritt for utbytting og undertrykking, både lønnsarbeid og staten vil oppheves, det samme med nasjonalstater. Uten lønnsarbeid, altså uten at arbeidskraft blir solgt mot ei lønn basert på ytelse, vil vi kunne oppnå det Marx snakket om: et samfunn hvor vi kan yte etter evne – og få etter behov.

Under sosialismen vil arbeiderklassen ta kontroll over produksjonsmidlene og overta makta i samfunnet. Profitt som styrende element i samfunnet, og som drivkraft i produksjonen, byttes med bevisst planlegging i felleskap for å tilfredsstille menneskers behov i tråd med naturens tåleevne. Produksjonen vil kunne underlegges direkte, demokratiske arbeiderstyrer.

Å «innføre» sosialisme ved hjelp av parlamentarismen har jeg ingen tro på. Mennesker vil alltid, og skal alltid, kjempe for å bedre sin livssituasjon her og nå. Derfor vil både små og store sosiale og økonomiske reformer selvfølgelig være en del av veien fremover. Men for å endre samfunnet fullstendig tror jeg vi trenger mer enn reformer. Jeg tror vi trenger en full samfunnsomveltning, en revolusjon. Men denne må komme som en demokratisk prosess skapt nedenfra av det store flertallet av folket. Et samarbeid på tvers mellom politiske aktivister og diverse utenomparlamentariske organisasjoner, med vanlige arbeidsfolk og fagbevegelsen som primus motor. Ifølge Karl Marx må vi være «en tilstrekkelig stor revolusjonær masse som gjør opprør mot kapitalismen». Så i stedet for å danse lydig etter Hovedavtalen og kapitalens pipe, kunne vi kanskje begynt så forsiktig å puste litt på klassekampens glør igjen? Denne kapitalismen har tross alt dratt oss gjennom den ene krigen og økonomiske krisa etter den andre i over 200 år. Alle vet at det er de svakeste som kommer enda litt dårligere ut hver eneste gang, mens kapitalen stadig styrker sin posisjon. Jeg undres: går vi ikke snart lei – i flokk? For ja, det er i flokk, nedenfra og opp, vi må ta oss vei ut av dette. Og hvis vi fyller huene våre med Marx og Engels, lar Luxemburg lure fremme i pannebrasken, har brystet fylt med Kropotkin, sørger for at Goldman sitter i dansefoten – og væpner oss til tenna med arbeiderklassesolidaritet, så kan vi klare det!

En revolusjon oppstår ikke i et vakuum, den detter ikke plutselig over oss fra en sein kveld til tidlig neste morgen. Den er jobba frem over tid. Og det er i det møysommelige arbeidet, gjennom utallige år, at grunnlaget for organiseringa av et nytt samfunn legges. På denne måten ser vi at sosiale reformer på ingen måte står i noe motsetningsforhold til en fremtidig revolusjon. En viss grad av «veien blir til mens vi går» må aksepteres all den tid det hverken er mulig eller ønskelig med en rigid oppskrift for et samfunn ingen har sett før. Dette gjør det til dels vanskelig å være konkret i en visjon om et annet samfunn. Men det går an å skissere opp noen prinsipper og minstemål. Og erfaring fra tidligere tider har også vist oss at det som passer en plass, kanskje ikke passer en annen. Det må være rom for variasjon og tilpasninger for lokale forhold. 

Hvis de nye måtene å organisere samfunnet på bygger for mye på de gamle, som et stort sentralisert, statsapparat med massivt byråkrati, vil vi fort kunne havne tilbake i «gamle» maktstrukturer igjen. Riktignok med en ny gruppe herskere, men hva hjelper det så lenge maktstrukturer og makthierarkier faller tilbake til sitt gamle, undertrykkende vesen? I sin Kritikk av Gotha-programmet tar Marx opp at alle samfunn er merket av det samfunnet de oppstår fra. Dette gjelder alle områder av samfunnet: dets moral, økonomisk tankesett, intellektuelt og kulturelt. For å kunne bygge opp et nytt samfunn på restene av det kapitalistiske samfunn må vi erkjenne at det gamle vil hjemsøke det nye i lang tid. En må vite at det kreves en helt spesiell klar bevissthet, vilje, styrke og tålmodighet, sammen med klare langsiktige planer og mål, for å endre våre egne inngrodde mønstre. Vi må huske at vi har levd, pusta og tenkt kapitalisme hele livet – alle sammen. Vi er født og sosialisert inn i et profittstyrt samfunn med alt det medfører av tankesett, tradisjoner og mellom-menneskelige bånd. Emma Goldman sa at «den som ønsker å forandre verden, må starte med å forandre seg sjøl.» Det er ikke det dummeste stedet å begynne, det. Samtidig minner Pjotr Kropotkin oss om dette:

No struggle can be succsessful if it does not render itself a clear and concise account of its aim. No destruction of the existing order is possible, if at the time of the overthrow, or of the struggle leading to the overthrow, the idea of what is to take place of what is to be destoyed is not always present in the mind.

Det sies både at makt korrumperer og at dritten flyter til topps, så hvorfor ikke prøve en desentralisering av makta, snarere enn en sentralisering? Jeg har stor tro på levende lokalsamfunn, at beslutninger tas så nært og lokalt som mulig. Fra nabolagsnivå, via bydel, kommune, regioner/fylker og interregionalt. I et sosialistisk samfunn må vi kanskje veksle mellom majoritetsavgjørelser og konsensusavgjørelser, alt avhengig av nivå og situasjon. Beslutningsprosesser må være gjennomsiktige og til dels fleksible. Folk må ha mulighet til å delta aktivt i samfunnslivet, de må bli både sett og hørt. Det å kunne diskutere og ha en reell mulighet til å påvirke beslutningsprosesser som er vesentlige for den enkeltes liv, er viktig. 

I et annet samfunn vil vi kunne produsere på en annen måte enn i dag, da hele produksjonen vil være styrt ut fra menneskelige behov og ikke profitt. Det vil si at vi vil kunne begynne å produsere varer som faktisk skal vare. En del vareproduksjon vil naturlig nok falle helt bort, da mye av det som produseres i dag ikke er ting vi egentlig trenger. Vi vil også kunne slå oss sammen i større enheter, i borettslag eller i nabolag, og opprette felleseie på alt fra skiutstyr til sykler. Vi kan organisere felleskjøkken og fellesvaskeri. Hvordan vi bor og lever sammen kan ta mange ulike former. Vi kan alle tre frem som likeverdige mennesker med hver vår personlighet, sosialt og biologisk kjønn vil ikke definere på samme måte som i dag. Et samfunn styrt utfra våre behov, og ikke profitt, vil også være et samfunn som har en helt annen forutsetning for å fungere i pakt med naturen. Tror du ikke det er mulig? Jeg vet det er mange ubesvarte spørsmål, også i denne teksten, men la oss i det minste starte diskusjonen om «noe annet». Og ønskes et lite boost av inspirasjon hentet fra det virkelige liv, så er det bare å se til folkebiblioteket. Denne über-kommunistiske innretningen midt i vårt kapitalistiske samfunn gir mengder med håp om at vi i fremtiden kan organisere hele samfunnet som et eneste stort bibliotek! 

Revolusjonene i både Frankrike, Russland og Spania viste verden at det fantes andre ideer om hvordan en organiserer samfunnet og verden. Det var ikke bare snakk om å flikke litt på de økonomiske forhold for arbeidsfolk, det ble fremsatt et helt nytt politisk tankesett hvor frigjøring av arbeiderklassen sto sentralt. Alternativer til hele kapitalismens tankesett ble skissert opp, og ikke minst: arbeiderklassen gikk fra ord til handling. De herskende klasser av i dag vil mest sannsynlig fortsatt kjenne et grøss ved tanken på en slik oppstandelse. Derfor vil vi også oppleve forsøk på å holde arbeiderklassen i sjakk – fra mange hold. Men ønsker vi virkelig forandring kan vi ikke godta alle bånda som legges på oss. Da trenger vi, og må jobbe for, en handlekraftig og revolusjonær fagbevegelse som våger å legge seg på ei klassekamplinje. 

Stadig vil noen fortelle oss at kapitalismen er historiens endestasjon. Men vi som er lokomotivførere av yrke, vet at når vi kommer til endestasjonen, så er det bare å bytte ende og kjøre videre. For fortsatt er det slik Marx og Engel sier i Det kommunistiske Manifest:

Proletarene har ingenting annet å tape enn sine lenker. De har en verden å vinne.

I Gnist nummer 1/2021 er det en 10-siders samtale med Bjørn Olav Utvik som gir et bredt bilde av utviklinga i Midtøsten. Det er mye der som jeg er enig i, og mye som ga meg ny innsikt. Men når det kommer til krigen i Syria, synes jeg at analysen er direkte feil, dessverre.

---

Av Johan Petter Andresen, Oslo 11.03.2021

Jeg siterer to sentrale avsnitt:

«Kurdarane sin kamp for rettar i Syria eller koptarane sin kamp for rettar i Egypt kan sjåast som ein del av det antiautoritære opprøret. Men samtidig så vil det støyta mot interessene til andre grupper i folket. I Syria er det ikkje gitt at den arabiske befolkninga godtar dei maksimale krava til kurdarane. Det finst arabisk og syrisk nasjonalisme som vil halda på landegrensene.»

Dette framstiller den kurdiske frigjøringskampen i Syria som kun en kamp for kurdiske rettigheter og endring av statsgrensene. Men dette er beviselig feil. Frigjøringskampen i Nord- og Øst-Syria er en del av kampen for demokrati for alle folkegrupper i Syria. For eksempel har en av de sentrale støttespillerne for demokratikampen vært den arabiske Shammar-stammen. Flertallet av soldatene i Syrias demokratiske styrker er ikke kurdere, men arabere, assyrere, m fl. PYD (Partiet for demokratisk enhet) er MOT å opprette en kurdisk stat.  Revolusjonære PYD er det største kurdiske partiet i Syria. Partiets ideologi er demokratisk konføderalisme. Det langsiktige målet er et Midtøsten uten nasjonalstater. Men fram til at et slikt samfunn er mulig, er politikken å kjempe for demokrati innafor de nasjonalstatsgrensene som er etablert av de imperialistiske kolonimaktene og de regionale stormaktene etter første verdenskrig. Derfor er ikke den kurdiske frigjøringsbevegelsen i Syria en trussel mot arabisk og syrisk nasjonalisme, ei heller landegrensene. Derimot er den en trussel mot arabisk sjåvinisme som undertrykker minoritetene i Syria. Dermed er den også en trussel mot Assad-regimet som har basert seg på favorisering av alawittene og sjåvinistisk undertrykking av minoriteter. Slik har det vært helt siden etableringen av Baath-regimets stat.

Videre i samtalen finner vi dette om Tyrkias rolle:

 «I Syria var det den russiske innblandinga som gjorde at Assad-regimet berga seg. Men det var sterk iransk og etter kvart tyrkisk intervensjon. Qatar, Saudi Arabia og Kuwait var inne i Syria og vestlege makter som stilte sine krav. Eit interessant poeng er at noko av den oppflisinga av den væpna motstanden blei driven fram av at dei lokale opprørsgruppene tilpassa seg krava frå alliansepartnarane, litt som ein ser i organisasjonar som mottar bistand. Så innblanding utanfrå førte til meir splitting.»

Jeg er enig i at splittinga av deler av opposisjonen i Syria mot Assad blant annet skyldtes innflytelsen fra regionale stater. Men er det ikke en vesensforskjell mellom Tyrkias rolle og rollen til de andre regionale statene? Rett nok fikk IS enorm pengestøtte fra deler av herskersjiktet i Qatar og Saudi-Arabia, men er det andre stater som okkuperer store deler av Syria, slik Tyrkia gjør? Er det andre regionale stater som ekspanderer militært slik Tyrkia gjør i hele Midtøsten? Iran og Russland er til stede som støttespillere for den reaksjonære statsmakta i Syria, og er dermed sentrale i å hindre at opprøret mot Assad vinner fram. USA støtter så å si alle som retter seg mot Assad-regimet. Samtidig utestenger USA den viktigste demokratiske opposisjonen fra de internasjonale forhandlingene. USA prøver å presse PYD og deres allierte til å oppgi demokratikampen. USA støtter i praksis Tyrkias ekspansjonspolitikk i Syria. Den flere tiår lange amerikanske støtten til de antidemokratiske kurdiske kreftene i Barzani-klanens KPD i Nord-Irak er en del av dette. USA støtter også den kurdiske sammenslutningen ENKS i Syria. Både Barzani og ENKS allierer seg med Tyrkia og USA mot den demokratiske revolusjonen. Både USA og Russland ga Tyrkia grønt lys for invasjonene av kurdiske områder i Nord-Syria i 2016, 2018 og 2019, områder som var viktige for den demokratiske revolusjonen. I dag er Tyrkia den viktigste hindringen for at krigen i Syria skal finne en løsning. Tyrkia – med egne styrker og leiesoldater fra ulike jihadistgrupper – spiller den avgjørende rollen i Idlib, Afrin og de andre okkuperte delene av Nord-Syria. Derfor blir Utviks framstilling feil.

I en stor del av Syria, som den demokratiske opposisjonen mot Assad-regimet kontrollerer, er det ikke oppsplitting som preger situasjonen, men tvert i mot, økende enhet mellom de ulike folkegruppene. Det gjelder altså et område like under en tredjedel av Syrias areal og rundt 4- 5 millioner mennesker. Dette skyldes ikke at det ikke er stor innblanding fra internasjonale og regionale stater, men at revolusjonen ledes av en politisk ideologi som har demokrati, kvinnefrigjøring, autonomi og forbrødring mellom folkegruppene som sentrale elementer. USA manøvrerer nå for å undergrave demokratiutviklinga i Nordøst-Syria ved å prøve å presse inn Barzani-kontrollerte organisasjoner og militser inn i området.

Hva mener egentlig Utvik om samfunnsformasjonen som nå har utvikla seg siden 2012 i Nord- og Øst-Syria? Er den kanskje en av de viktigste resultatene av den arabiske våren

Alf Gunvald Nilsen er professor i sosiologi ved University of Pretoria i Sør-Afrika. Han forsker på global utvikling og sosiale bevegelser, og har sammen med Laurence Cox skrevet We make our own history. Marxism and social movements in the twilight of neoliberalism (London: Pluto Press, 2014).
Foto: Annie Sprat

Like har blitt byttet mot like. Slik beskriver Karl Marx, i sitt hovedverk Kapitalen, markedsbyttene som utgjør selve drivkraften i kapitalistisk akkumulasjon. Han henviste til hvordan kapitalister betaler den fulle verdien for alt det som trengs for å produsere en vare – råmaterialer, teknologi, og, selvfølgelig, arbeidskraft. 

Det virker kanskje rart at en tenker og aktivist som Marx ville si dette. Han forsto tross alt kapitalismen som et økonomisk system tuftet på en grunnleggende motsetning mellom en utbyttende kapitalistklasse og en utbyttet arbeiderklasse – og denne motsetningen var selvfølgelig også en politisk konfliktlinje. Hvordan finner utbytting sted om arbeidere får betalt den fulle og hele verdi av sin arbeidskraft? Dreier ikke utbytting seg om å betale arbeidere mindre enn det arbeidskraften deres egentlig er verdt?

Det er nyttig å tenke gjennom dette spørsmålet, fordi det kan hjelpe oss å forstå både hva som var spesifikt med Marx sin teori om utbytting under kapitalismen, og hvorfor verden i dag er preget av perverse sosioøkonomiske ulikheter. Dette er utvilsomt viktig i en verden der 2153 milliardærer kontrollerer mer rikdom enn de fattigste 60 prosentene av jordas befolkning (4,6 milliarder mennesker). Det er nettopp den globale utbyttingen av arbeiderklassen som har gitt opphav til denne ulikheten. 
 

Merverdi og utbytting

Kapitalistisk akkumulasjon er avhengig av profitt. Til syvende og sist må kapitalister alltid kunne ta ut mer penger enn det de opprinnelig investerte i produksjon og salg av varer. De går fort konkurs om de ikke gjør dette. Mer penger, skrev Marx, trekkes til slutt ut av sirkulasjonsprosessen enn det som ble investert på begynnelsen. Det er dette overskuddet som utgjør det som Marx kalte merverdi. Og det å kunne trekke ut merverdi er helt sentralt for hans forståelse av utbytting under kapitalismen. 

Til forskjell fra føydale økonomier, hvor lensherrer og adelsfolk tvang et overskudd ut av bondestanden, skjer utbytting under kapitalismen generelt uten åpen bruk av tvangsmakt. I en kapitalistisk økonomi møter kapitalister og arbeidere hverandre i markedet hvor de selger og kjøper arbeidskraft som individuelle likepersoner. Marx beskriver faktisk kapitalister og arbeidere som to veldig forskjellige vareeiere i Kapitalen. Kapitalistene eier produksjonsmidler, mens arbeiderne eier sin egen arbeidskraft, som de igjen selger frivillig til kapitalistene. Så hvor foregår egentlig utbyttingen?

Marx svarer dette spørsmålet ved å se på hva det er som gjør arbeidskraft forskjellig fra andre varer. Han beskriver arbeidskraften som en unik vare fordi den ikke bare er en kilde til verdi, men en kilde til mer verdi enn det den selv har. Dette er merverdiens opphav. Hvordan? Vel, Marx hevdet at arbeiderens verdi, målt og betalt i form av lønninger, er basert på hva det koster arbeideren å leve – det vil si, hva det koster å dekke materielle behov for bolig, mat, klær og så videre. Lønninger er altså ikke basert på hvor mye verdi en arbeider produserer i løpet av en dag. Og merverdi utgjøres i sin tur nettopp av forskjellen mellom lønninger og den totale verdien som arbeidere produserer i løpet av en arbeidsdag. Dette er bærebjelken i Marx sitt argument: Kapitalistklassen tilegner seg denne merverdien, og det er slik utbytting finner sted i en kapitalistisk økonomi. Det er viktig å være klar over at sosioøkonomiske ulikheter øker når forskjellen mellom lønninger og den totale verdien som arbeidere produserer øker. Og det er nettopp derfor at økt ulikhet er en grunnleggende dynamikk i kapitalistisk akkumulasjon. 

Kapitalen er mektig – men ikke allmektig

Marx er klar på at utbytting under kapitalismen ikke baserer seg på tvangsmakt for å fungere. Men analysen hans er likevel preget av et overgripende perspektiv nettopp på makt! Vi snakker tross alt om et økonomisk system hvor kapitalister nyter godt av å ha større strukturell makt enn arbeidere simpelthen fordi de eier både produksjonsmidlene (maskineri, råvarer, produksjonslokaler og så videre) og de varene som produseres og selges på markedet. Marx argumenterer videre for at kapitalister bruker dette ujevne maktforholdet til å øke merverdien de tilegner seg. Når merverdien øker intensiveres også utbyttingen – for eksempel gjennom at arbeidsdagen blir lengre, at lønninger presses nedover, at det utøves større kontroll over produksjonsprosessen, eller at det innføres ny og mer effektiv teknologi i vareproduksjonen.  

Kapitalistklassen er selvfølgelig mektig, men den er ikke allmektig. Tvert i mot – kapitalistenes evne til å sette betingelser for arbeid ovenfra kan begrenses gjennom kollektiv kamp nedenfra. Det betyr også at utbyttingens dynamikk formes av arbeiderkamper og utfallet av disse kampene. For eksempel, i sin åpningstale til det Internasjonale Arbeiderforbundet i 1864 reflekterte Marx over hvordan engelske arbeidere, som hadde organisert og mobilisert over en tredveårsperiode, endelig hadde klart å vinne en ti-timers arbeidsdag. Denne seieren, hevdet Marx, var første gang i historien at kapitalens politiske økonomi måtte vike for arbeiderklassens politiske økonomi. 

Gjennom kollektiv kamp hadde arbeiderne klart å påvirke hvordan deres arbeidskraft ble brukt. Nettopp ved å vinne en lovfestet reduksjon av arbeidstiden, hadde arbeiderne faktisk satt en øvre grense på graden av utbytting de kunne utsettes for hver dag. Selv om det sjelden sies, er det faktisk slik at lovfestede reguleringer av arbeidstid og arbeidsforhold, lover om minstelønn, sosial beskyttelse i form av arbeidsledighetstrygd og gratis offentlige helsetjenester er eksempler på hvordan kollektive arbeiderkamper har begrenset kapitalens evne til å maksimere profitt gjennom å utbytte arbeidere. 

Det vi kan lære av dette er at når vi prøver å forstå forholdet mellom ulikhet og utbytting under kapitalismen er det nødvendig å være oppmerksom på endringer i maktforholdet mellom kapitalister og arbeidere. Disse endringene påvirker graden av utbytting som arbeidere utsettes for, og har igjen en direkte innvirkning på graden av ulikhet i et gitt samfunn over tid. 

Kapitalister, arbeidere og utbytting i det tjueførste århundre

Så langt, så godt. Men hvor relevant er alt dette i det tjueførste århundret? Kan vi egentlig basere oss på skriveriene til en revolusjonær aktivist fra midten av det nittende århundre når vi skal forsøke å forstå vår tids økonomi?

Ja, det kan vi. Marx sine teorier gir oss fremdeles viktig innsikt i hvordan vi har kommet dit vi har endt opp – i en perverst ulik verden – og hvordan vi kan utfordre ulikhet. Et godt utgangspunkt i så måte er å tenke gjennom hvordan ulikhet har økt i takt med globaliseringen. En rekke forskere har påvist at ulikhet har økt i takt med utviklingen av globale verdikjeder, det vil si, fremveksten av nettverk hvor produksjonsprosessen brytes opp i en rekke enkeltelementer mellom forskjellige land og regioner i verdenssystemet. Fremveksten av globale verdikjeder er drevet av transnasjonale selskaper som har flyttet vareproduksjonen fra Europa og USA til land i det globale Sør – spesielt Asia og Latin-Amerika. Som et resultat av dette har også fattige land i det globale Sør opplevd relativt sterk økonomisk vekst – mange land har faktisk gått fra å være lavinntektsland til å være mellominntektsland. 

Dette høres jo egentlig ut som en positiv utvikling – men om vi går denne trenden nøyere etter i sømmene kommer et annet bilde frem. Som økonomen Andy Sumner har påpekt, lever mer enn 70 prosent av verdens fattige – folk som lever på mindre enn 2,50 dollar om dagen – i mellominntektsland i det globale Sør, som f.eks. India. Det skyldes hovedsakelig at arbeid i globale verdikjeder er svært utrygt, med lave lønninger, lange arbeidsdager, dårlige arbeidsforhold og svært begrenset sosial beskyttelse. Og det er denne formen for arbeid som har gjort det mulig for kapitalister å utvinne enda mer merverdi fra de store reservoarene av billig og utbyttbar arbeidskraft på tvers av det globale Sør. 

Dette er igjen et resultat av en større global omstilling. Arbeidsandelen av inntekt – den delen av nasjonalinntekten som går til lønninger – har jevnt og trutt gått nedover i både det globale Nord og det globale Sør siden 1980-tallet. Samtidig har formuene og inntektene til de rikeste 1 og 10 prosent økt dramatisk. Kort sagt har vi i de siste fire tiårene vært vitne til en enorm tilegnelse av merverdi vekk fra arbeiderklassen verden over, og dermed også en enorm konsentrasjon av formuer og inntekt blant økonomiske eliter verden over. 

Vi kan ikke forstå hvordan dette har skjedd hvis vi ikke tar inn over oss det faktum at de siste fire tiårene også har vært en periode preget av vellykket klassekamp ovenfra. Det nyliberale politiske prosjektet har reversert mange av de historiske fremskrittene som ble vunnet av progressive sosiale bevegelser i løpet av det tjuende århundret anført av arbeiderbevegelser, men også kvinnebevegelser, svarte frigjøringsbevegelser og antiimperialistiske bevegelser. Til sammen har dette gjort at maktforholdet mellom kapitalister og arbeidere har blitt vridd enda mer i favør av kapitalistene, som på grunn av dette igjen kan utbytte arbeidere mer intensivt og trekke ut mer merverdi i neste omgang. Dette er nøkkelen til å forstå hvorfor og hvordan en opphopning av rikdom på den ene enden av den globale sosiale skalaen henger sammen med en opphopning av elendighet på den andre enden. 

Disse innsiktene gjør det også nødvendig å tenke gjennom hvordan kollektive arbeiderkamper mot ulikhet kan se ut i det vi går inn i det som utvilsomt kommer til å bli et turbulent tiår. Selv før koronapandemien begynte hadde store protester mot ulikhet satt sitt preg på verden. Vi vet at pandemien har fordypet de globale ulikhetene – forskere anslår at mellom 400 og 500 millioner mennesker vil bli skjøvet ut i fattigdom som et resultat av pandemiens innvirkning på verdensøkonomien. Det er derfor også svært sannsynlig at folkelige protester vil tilta igjen så snart nedstengingen oppheves. Hvilken betydning vil dette få for måten progressive arbeiderkamper vil bli ført på? 

Først og fremst må slike kamper baseres på en strategi hvor det organiseres og mobiliseres ut fra en ny forståelse av hvordan arbeiderklassen faktisk er sammensatt. Denne strategien må omfatte arbeidere i den uformelle sektoren, migrantarbeidere og, ikke minst, de som enten er arbeidsløse eller undersysselsatte. For det andre må slike kamper, i tillegg til å utfordre kapitalistenes makt gjennom å kreve høyere lønninger, kortere arbeidsdager, og bedre arbeidsforhold, også ta sikte på å vinne en radikal utvidelse av offentlige velferdssystemer. 

Til sist – disse kampene må handle om langt mer enn å gjøre arbeiderklassens liv litt bedre innenfor rammen av fortsatt kapitalistisk akkumulasjon. I stedet bør progressive arbeiderkamper i vår tid knesette det som Marx i sin tale til det Internasjonale Arbeiderforbundet kalte arbeiderklassens politiske økonomi mot kapitalens politiske økonomi, noe som bare kan skje gjennom grunnleggende endringer i maktforholdet mellom de to. Målet må være å skape et nytt system som gjør slutt på utbytting ved å legge mer vekt på det å skape liv, det vil si å gjøre det mulig å leve uavhengig av tilknytning til arbeids- og varemarkedene. En slik strategisk ambisjon er en nødvendighet om vi skal bygge alternativer til et økonomisk system som har blitt bevisst organisert slik at et lite mindretall kan berike seg nærmest grenseløst gjennom utbytting av andres arbeid. 

Noe av det Nina Björk er opptatt av i den siste boka si, Om man älskar frihet, er hvordan liberale bruker «frihet» til å legitimere ulikhet og urettferdighet. Hun sier at medfødte ulikheter, sosial arv og ulike evner som er utenfor enkeltindividets kontroll, blir til urettferdigheter. Disse ulikhetene fører til ulike plasseringer i et hierarki som resulterer i at noen får mer penger, status, makt, innflytelse, bedre helse livslengde. Nina Björk kaller dem som tror på likhet i muligheter, men der resultatet allikevel er resultatulikhet, for meritokrater.

---

Av Nina Björk,
litteraturviter, journalist og forfatter av blant annet Under det rosa teppet, Lyckliga i alla sina dagar og Drömmen om det röda. Utdraget er hentet fra hennes siste bok Om man älskar frihet og er oversatt av Mathias Bismo

For å tydeliggjøre problemstillinga dikter hun opp en samtale mellom en marsboer og en forsvarer av en meritokratisk måte å se ulikhet på.            

La oss, for å bevege oss vekk fra nåets og vanens makt for et øyeblikk, late som om det kommer et vesen fra Mars på besøk til planeten vår. Vesenet lurer på hvordan vi forholder oss til likhet og rettferdighet mellom mennesker her på jorden og spør en av forsvarerne for resultatulikhet om det hele.

Forsvareren: Tidligere i historien mente man ulikhet var naturlig og selvsagt. Noen mennesker var av Gud satt til å herske over andre. Noen mennesker kunne til og med eie andre mennesker. Men dette mener vi nå er urettferdig og feil. Nå tror vi på likhet mellom mennesker. Alle er like mye verdt.

Marsboeren: Jaha, så nå råder det altså likhet mellom mennesker her på jorden? Nå eier alle like mange ressurser for å kunne leve gode liv? Eller, dette er i den minste det dere strever etter og ser som moralsk rett og riktig?

Forsvareren: Nja, det er jo ikke slik at vi synes det er moralsk rett og riktig at alle mennesker virkelig har like mye. Det viktige er at alle har like muligheter til å skaffe seg like mye.

Marsboeren: Men da må jeg spørre om noe. Jeg har nemlig lest litt av den samfunnsvitenskapelige forskningen deres, og jeg har forstått det slik at foreldrenes posisjon i det ønskede hierarkiet deres påvirker deres barns posisjon. Hva gjør dere med det, med tanke på at dere tror på dette med like muligheter for alle barn?

Forsvareren: Jo, det har dessverre vist seg at det er slik. Men vi forsøker å kompensere for det! Barn går, i hvert fall i vårt land, nemlig på en samfunnsinstitusjon vi kaller barnehage fra tidlig alder, og vi har gitt den obligatoriske skolen et kompensatorisk oppdrag.

Marsboeren: Hvordan har det gått, da?

Forsvareren: Nja, det kompensatoriske oppdraget har vist seg vanskelig virkelig å få til, men vi håper fortsatt på det.

Marsboeren: Men, du, da har jeg et forslag som kan hjelpe dere. Om alle barn hadde blitt oppfostret på samfunnsinstitusjoner med utdannet personell som behandlet alle helt likt, så skulle jo denne urettferdigheten ha forsvunnet!

Forsvareren: Jo, logisk sett, så … Men, du vet, mennesker har en masse følelser, og det finnes kjærlighet, og alle forstår ikke hva den rettferdige resultatulikheten krever, og de er så vant til å få leve med barna sine, og … Nei, du, jeg tror forslaget ditt vil være vanskelig å gjennomføre.

Marsboeren: Hmm, det har seg slik at jeg også er litt kjent med menneskelig genetikk, og jeg har hørt at dere mennesker er ulike allerede før dere blir født. Visse individer har visst større anlegg for visse ting, og om dere da premierer visse ting i samfunnet deres, og om det dere premierer, fører til at visse mennesker meritterer seg til en høyere posisjon enn andre, da har det ikke bare å gjøre med individenes egne valg og anstrengelser hvor hen havner? Hva gjør dere med det?

Forsvareren: Det gjør vi faktisk ingenting med. Vi snakker ikke om det. Og, du, det er faktisk litt utrivelig å prate om at mennesker er ulike i den forstand.

Marsboeren: Men jeg trodde dere «likte det ulike». Det har jeg i hvert fall lest på jakkemerker dere hadde på klærne deres for noen år siden. Jeg trodde dere verdsatte at alle er unike individer.

Forsvareren: Jo, i og for seg, men bare når det handler om begjær og drømmer og lyster og valg, ikke når det handler om det du snakker om nå. Det ville jo vært vanskelig å si at noen fødes med evner som gjør det lettere å prestere på akkurat de områdene vi belønner akkurat i vår tid.

Marsboeren: Hvorfor ville det det?

Forsvareren: Jo, for da skulle det jo virke som om noen hadde vært naturlig bedre til visse ting enn andre.

Marsboeren: Men om det er slik, om mennesker i virkeligheten ikke fødes med like muligheter til å utvikle ulike evner?

Forsvareren: Nei, vi ser ikke ned på noen mennesker på den måten. Alle er like mye verdt. Det er det felles verdigrunnlaget vårt, og det er viktig.

Marsboeren: Men hvorfor skulle dere se ned på visse mennesker fordi ikke alle fødes genetisk likedanne? Det er vel bare en konstatering? Har ikke det der med at dere ser ned på visse mennesker, å gjøre med at dere belønner ulike menneskelige evner ulikt? Jeg mener, da viser dere jo helt konkret at alle ikke er like mye verdt.

Forsvareren: Alle er like mye verdt.

Marsboeren: Ja, jeg hører at du sier det. Jeg tenker slik: Dersom du vil foreta dette skillet mellom tidligere tiders urettferdige ulikhet og dagens rettferdige ulikhet, og om du, som du sier at du gjør, ser på rettferdighet som et spørsmål om bare å la de faktorene som individene selv kan påvirke, spille noen rolle for hvor individene havner, da må du faktisk eliminere både foreldrenes og genenes påvirkning. Ellers kan du ikke snakke om «rettferdighet» i denne sammenhengen.

Forsvareren: Rettferdighet og rettferdighet … Det fungerer i hvert fall.

Marsboeren: OK, det er jo et argument av en helt annen type. Nå gikk du bort fra tanken om rettferdighet og introduserte i stedet tanken om funksjon. I så fall får du si at du ikke forsvarer resultatulikhet av moralske hensyn, men at du forsvarer det av praktiske hensyn. For at det fungerer her og nå. La meg da bare minne deg om at det gjorde også slavesamfunnet en gang i tiden, eller leilendingssystemet, for den saks skyld. Alle samfunn som noen gang har eksistert på jorda, har jo fungert i den tiden de har eksistert. Ellers ville de jo ikke vært eksisterende samfunn. Dagens diktaturer fungerer jo også. Spørsmålet er om måten de fungerer på, kan forsvares moralsk eller ikke.

Forsvareren: Det behøver ikke være spørsmålet.

Marsboeren: Nei, det behøver ikke være spørsmålet. Men om det ikke er spørsmålet, kan du heller ikke fordømme slavesamfunnet, i hvert fall ikke før det sluttet å virke. Mens det pågikk, og mens det derfor fungerte ville du ikke hatt noe å si om det.

Forsvareren: Nå kjører du på med helt hypotetiske saker! Slutt med det. Vi lever jo ikke akkurat i et slavesamfunn heller.

Marsboeren: Nei, det har jeg ikke påstått heller. Men det var dette med hvordan man legitimerer ett samfunns måte å fungere på.

Forsvareren: Så jævla mye behøver jeg vel ikke legitimere det. Jeg har bare oppdaget at mennesker ser ut til å like rettferdighet. Så da snakker jeg om rettferdighet. Men, du nå er det tomt for kaffe her, så kanskje vi skal gi oss. 

(Nina Björks bok har en mer utførlig analyse av kapitalisme – og kampen for frihet. Les hele boka! Red.)

Del 1: Hvordan havna vi her?

Palestinakonflikten er et resultat av imperialistiske rivaliseringer og sionistenes ønske om å bygge en jødisk stat i et område som allerede var befolka. I denne artikkelserien som går over flere nummere får vi innblikk i denne over hundreårige historia. Denne første delen handler om tre avtaler med imperialistmaktene som har prega historia: Sykes–Picot-avtalen, britenes løfter til Sharif Husein og Balfour-erklæringa. Den handler også om sionistenes arbeid for å lage «et nasjonalhjem for jøder» i Palestina og skjebnen til USAs president Wilsons forslag om sjølstendighet for nye nasjoner.

---

Av Svein Olsen, fylkes- og lokalpolitiker for RV og Rødt i Nordland, Vågan og Bodø siden 1985. Mangeårig Palestina-aktivist. I dag sentralstyremedlem i Palestinakomiteen og medlem av landsstyret i Solidaritet med Kurdistan.

Sykes–Picot-avtalen – imperialistmaktene rivaliserer

11. desember 1917 marsjerte britenes general Allenby inn gjennom Jaffaporten i al-Quds (Jerusalem). I hans følge var også François Georges-Picot, fransk karrierediplomat. Byen var erobra fra det falleferdige osmanske imperiet (alliert med Tyskland) i den pågående første verdenskrigen. Allenby innførte umiddelbart militærstyre og unntakstilstand. Den skulle vare i 2 år og militærstyret i 30. Her var det ikke mye frigjøring å få øye på. Også denne krigen var en del av ledende imperiemakters evige kamp om kolonier og verdensherredømme. I starten på 1900-tallet var det knapt nye landområder igjen å erobre, og nyoppdeling av kolonier og gamle imperier var nå hovedmetoden. Mens Storbritannia og Frankrike var nære allierte i Europa, var de to ledende europeiske kolonimaktene samtidig bitre rivaler i Midtøsten.

I Det osmanske («gamle») riket var det gryende bevegelser for sjølstendighet, løsrivelse og nasjonale rettigheter. Disse bevegelsene prøvde å utnytte krigen og rivaliseringa etter beste evne. De var leda av de gamle føydale og religiøse elitene, men også av representanter for nye økonomiske eliter, intellektuelle og opposisjonelle militære. På den arabiske halvøya hadde en allianse av stammer leda av Sharif Husein gjort opprør mot osmanerne og erobra Mekka i 1916. Dette utnytta britene, som da kontrollerte Egypt og Suzezkanalen (vannveien til India, juvelen i Det britiske imperiet). De lovte Husein støtte til hans ambisjon om et arabisk kongedømme som også skulle omfatte dagens Palestina, Libanon, Syria, Jordan og Irak, om han deltok i britenes kamp mot osmanerne.

En anna viktig aktør i dette stormaktsspillet var en karrierelysten britisk diplomat, Mark Sykes. Han hadde imperiale erfaringer og ditto ambisjoner på britenes vegne, spesielt i Palestina. Han hadde lenge vært sentral i rivaliseringa med Frankrike for å erobre nye kolonier etter den forventa oppløsninga av Det osmanske riket. For å unngå at rivaliseringa skulle bli militær, hadde Storbritannia og Frankrike, i hemmelighet, allerede 3. januar 1916 inngått en avtale om den fremtidige oppdelinga av Midtøsten: Sykes–Picot-avtalen. Avtale-arkitektene var de to imperie-diplomatene Sykes og Picot. Avtalen er også kalt «A line in The sand». Deler av denne «linja i sanda» utgjør i dag den sørlige grensa i Libanon og Syria, og gikk videre via Kirkuk i Irak til Iran. Områdene nord for linja skulle være under fransk «beskyttelse» (nytale er ikke en moderne oppfinnelse), så langt inn i dagens Tyrkia som mulig. Irak og (Trans)Jordan skulle være britisk krigsbytte. Begge ville ha Mosul (olja!) og Palestina, men blei ikke enige og kompromissa seg til at Frankrike fikk Mosul, mens Palestina skulle være under «internasjonal kontroll». Hva internasjonal betydde var uklart. Vi kan i dag se spor av disse «innflytelsessfærene» når president Macron prøver å være brannslokker i opprøret i Libanon, og støttespiller for Armenia i kampen om Nagorno-Karabakh. Rytterne prøver å ri gamle hester på nytt.

Sykes–Picot-avtalen viste at løftet til Sharif Husein ikke var verdt papiret engang. Han var ukjent med avtalen og blei en nyttig brikke i det koloniale skyggeteateret. Og Frankrike var ukjent med britenes løfte til Husein! Da Allenby innførte militær unntakstilstand i Palestina blei det raskt klart at løftet til Husein om arabisk sjølstyre i alle fall ikke gjaldt Palestina. Samtidig med dette støtta og oppfordra Frankrike til opprør i den kristne delen av befolkninga i Libanon, og stilte med både penger og våpen. De ønska seg et forsprang på britene om kontrollen både her og i Syria. Opprøret var dårlig forberedt, blei avslørt, slått ned og lederne hengt i gatene i Beirut. Sykes–Picot-avtalen blei kjent da Lenin etter revolusjonen i Russland i oktober 1917 avslørte en del av de alliertes hemmelige avtaler, og trakk landet ut av krigen. Tsar-Russland var også underskrivere av avtalen i 1916. De ville ha sin del av Det osmanske riket. Dette er et par eksempler på metodene de rivaliserende kolonisatorene brukte. Splitt og hersk ved å utnytte historiske, etniske, religiøse, kulturelle og klassemotsetninger. Og Midtøsten var og er en mosaikk av slike motsetninger. Samtidig er det vår sivilisasjons vogge. I dag er kolonisatorene nye, men imperialismen den samme og metodene om mulig verre. Og som vi alle veit: denne vogga er nå blitt til et utålelig mangeårig helvete for befolkninga.

Balfour-erklæringa – sionistenes første seier i kampen om Palestina 

Britene fortsatte felttoget nordover gjennom Palestina mot Damaskus og Syria, fortsatt alliert med stammekrigerne til Sharif Husein. De ville komme Frankrike i forkjøpet. De så ikke på Sykes–Picot-avtalen som meir bindende enn avtalen med Husein. I god imperial ånd fikk dermed rivaliseringa med Frankrike, nå om Syria, ny fart. Lovnaden om Syrias «sjølstendighet» i Huseins kongedømme var ikke meir verdt enn Palestinas. Frankrike pressa samtidig på for å etablere Palestina som internasjonalt mandatområde. Her hadde nå britene full kontroll. De måtte sikre seg Palestina for å kunne beskytte Suzezkanalen. Samtidig var kontroll over områdene mellom Middelhavet og de nye oljefeltene i Mosul og Kirkuk i det gamle Mesopotamia svært viktig (oljeledninger). Rivalene hadde begge behov for denne olja for å bygge seg opp etter den ødeleggende krigen, og olja var en del av krigsbyttet. I dette lyset var løfter om sjølråderett til gamle og nye kolonier i utgangspunktet bare vekslepenger. Nå går allikevel ikke alt som herrefolket ønsker seg, noe vi skal komme tilbake til etter hvert.

Allerede 6 uker før de nevnte koloniherrene marsjerte inn i al-Quds, seilte en ny aktør inn på senen: sionistbevegelsen. Den 7. november 1917 offentliggjorde avisa The Times et brev fra britenes utenriksminister Arthur Balfour til Lord Rotschild, en ledende britisk jøde og sionist. Brevet, seinere kalt Balfour-erklæringa, lovte britisk støtte til «et nasjonalhjem for jøder» i Palestina. Problemet var jo at i dette «nasjonalhjemmet» bodde det allerede ei stor palestinsk befolkning. Det var altså ikke «et land uten folk – for et folk uten land», som har vært en del av sionistenes historiefortelling, eller «en folketom og gold ørken», del av den samme fortellinga. Dette sionistiske prosjektet passa nå ypperlig inn i britenes ønske om en koloni i Palestina, kontrollert av dem sjøl. Og som minister (i den britiske regjeringa i 1916) Herbert Samuel argumenterte: støtte til en sionistisk koloni rett øst for Suez ville gjøre det svært vanskelig for en rivaliserende makt å true britisk kontroll over Suzezkanalen. Samuel var både jøde og sionist. En slik koloni under britisk beskyttelse ville sette en effektiv stopper for franske ambisjoner. På kort sikt funka det akkurat sånn. De sionistiske bosetterne var godt organisert og finansiert, væpna seg og deltok i undertrykkinga av den palestinske befolkninga. Men de hadde ikke tenkt å være redskap for britenes koloniprosjekt. De hadde egne ambisjoner. Og på litt lengre sikt gjorde britene opp regning uten vert, som så mange andre imperialistmakter både før og seinere. Sionistenes mål var heilt fra starten av den rasistiske staten Israel, en stat bare for jøder. Og for å realisere prosjektet måtte den palestinske befolkninga nektes nasjonale og demokratiske rettigheter og jages bort. Balfour-erklæringa la grunnlaget for dette rasistiske prosjektet. De sionistiske bosetterne kasta sine «beskyttere» på dør allerede etter et par tiår. Her har det seinere også vist seg at Frankrike var en aktiv støttespiller for sionistene, med finansiering, etterretning og våpen. De hadde ikke gitt opp egne ambisjoner. Og sionistene viste at de på svært dyktig vis kunne spille på stormakters rivalisering og svakheter. De visste hvordan imperialistmaktene tenkte, og hadde kontakter i begge regjeringene.

Palestinerne sto nå ansikt til ansikt med ei dramatisk ny virkelighet: en ny okkupant, Storbritannia, samtidig som landet deres var lovet bort som «nasjonalhjem» for andre, jødene.

 

Sionismen

Jødene, som var en minoritet i alle landa i Europa, Nord-Afrika og Midtøsten, hadde i årtier og århundrer vært syndebukker og lynavledere for herskere i mange av landa de bodde i. Antisemittismen var spesielt ille i noen av de kristne landa. Millioner av jøder var på flukt fra undertrykking og pogromer den siste halvdelen av attenhundretallet og de første tiåra av det nittende. Svært mange av dem kom vestover fra bosettinger i tsar-Russland, og rømte fra utålelige forhold. Den politiske sionistbevegelsen blei etablert av journalisten Theodor Herzl i 1897, og på programmet sto opprettelsen av «en nasjonalstat for alle verdens jøder» i det bibelske «hjemlandet» Palestina. Det er ingen grunn til å bli opprørt over at jøder så etter utveier til å fri seg fra utålelig og dødelig undertrykking, forfølgelse og diskriminering. De jødiske flyktningene fra øst blei møtt av de samme krav som andre minoriteter, assimilering: gi slipp på din identitet og bli som oss! Eller: de slapp overhodet ikke inn over grensa. Og nasjonalstaten, «The one-nation-state», var jo en del av datidas løsning: en stat – et folk! Den norske nasjonalstaten blei for øvrig bygd etter samme modell: svært lite, om noe, rom for minoriteter som samer, kvener, rom eller flyktninger. Artikkelforfatteren er sjøl en del av denne rasistiske delen av den norske historia: koloniseringa av (Julev)Sapmi/(Lule)Sameland.

Sionismens mål om én stat for alle jøder i verden er problematisk av flere grunner. 1: Hvordan skape en nasjon – et folk, av mennesker som bor over heile verden, med ulik etnisk tilhørighet, historie, kultur og ulike språk, og med bare ett fellestrekk: at de er troende jøder eller har jødiske røtter? De siste tusen åra blei tilhengerne av jødedommen etter hvert minoriteter i områdene de bebodde. Herskerne fant det ofte formålstjenlig å gå over til andre religioner, først kristendom og seinere islam. 2: Hva og hvem kvalifiserer for å bli med i dette fellesskapet? Sionistene laga sin definisjon: du er jøde om du er født av ei jødisk mor. Dermed blei det et spørsmål om rase og blodslinje. Det er svært vanskelig å konvertere til jødedommen. Og 3: Hva skulle en gjøre med de som allerede bodde i Palestina, palestinerne? Opposisjonen mot Balfour i den britiske regjeringa i 1917 var jøden Edwin Montagu, som argumenterte slik: det fantes jo ingen jødisk nasjon, og et slikt «nasjonalhjem» ville være å be de europeiske lederne om å kvitte seg med jødene. Det ville også måtte bety å drive ut palestinerne fra Palestina. Alle jøder var og er altså ikke sionister.

Ved avslutninga av første verdenskrig utgjorde de historiske palestinske jødene og tidlige immigrant-jøder ca. 6 % av befolkninga, og eide 2 % av jorda. Flesteparten av disse var ikke sionister. Hvordan rettferdiggjøre sionismens mål om Palestina som en nasjonalstat bare for jøder? Og samtidig nekte ei overveldende majoritetsbefolkning, palestinerne, de samme nasjonale og demokratiske rettighetene? Demokrati var jo ikke et ukjent begrep i 1916, heller ikke for sionister. Sionismen starta med å «kidnappe» den jødiske religionen som redskap for å skape et felles ideologisk grunnlag for «en ny nasjon». Den bibelske historiefortellinga (Det Gamle Testamentet ++) skulle bli «det nye folkets» historie. Det gammeltestamentlige jødiske folket skulle gjenreises som en ny stat i Palestina. På bekostning av ei befolkning med noen tusen års tilhørighet der. Den reelle antisemittiske undertrykkinga opp gjennom århundrene, spesielt i Europa, gjorde oppgaven betydelig lettere. Sionistene var fullt klar over at prosjektet var utenkelig uten en storstilt immigrasjon av jøder til Palestina. Disse mulige immigrantene fantes rundt 1920 i alle de europeiske landa, i øst som vest, som flyktninger. De var uønska overalt. Sionistene skjønte sjølsagt også at den palestinske befolkninga måtte bort. Men det var det jo ikke politisk rom for å si høyt, om de skulle få nødvendig aksept for sitt koloniseringsprosjekt, ikke bare fra britene, men fra flertallet av de europeiske statene og USA. Det fikk de. Den koloniale rasismen og herrefolkstenkinga har alltid vært en del av kolonimakters måte å utøve sitt herredømme på. Europas siste (?) store voldelige bosetterprosjekt, regissert av de europeiske kolonimaktene, var dermed innleda i Palestina.

Revolusjon i Russland og Wilson-doktrinen – håp om ei ny tid

Gjennom og etter første verdenskrig vokste store nasjonale uavhengighets- og demokratibevegelser rundt om i verden. Denne tendensen blei synlig også gjennom USAs president (1913–1921) Woodrow Wilsons 14-punktsprogram for å unngå ny krig og for opprettelse av Folkeforbundet. Det blei lagt frem for Kongressen i januar 1918. I sin tale sa Wilson blant annet: «Når det gjelder disse vesentlige foranstaltningene (de 14 punktene) for å rette på urett og hevde rett, føler vi oss i nært samarbeid med alle de regjeringer og folk som har sluttet seg sammen mot imperialistene. Vi kan ikke ha forskjellige interesser eller formål. Vi står sammen til det siste». Seinere la han frem de samme punktene under fredsforhandlingene i Versailles i januar 1919. Det var ei utstrakt hand til folkeopprør i koloniene, også i Midtøsten, og ga håp om en ny verdensorden. Bolsjevikrevolusjonen i Russland og Sovjets inntreden på arenaen ga også håp til undertrykte folk. Forandring var mulig! Og krigen reduserte kolonimaktenes økonomiske, militære og politiske muligheter for fortsatt verdensherredømme. Britenes (og Frankrikes) planer om nye kolonier i Midtøsten kolliderte åpenbart med Wilsons idealisme, og britenes håp var derfor at deres støtte til sionistenes koloniprosjekt ville mobilisere støtte fra de nå to millioner jødiske immigrantene i USA. Slik ville de kunne omgå at Wilsons forslag om nasjonale rettigheter også skulle omfatte palestinerne. Det siste skulle vise seg å bli svært vellykka. 

 

Det lille antiimperialistiske vinduet i USAs historie blei kortvarig. USA hadde ikke styrke nok til å sette makt bak Wilsons idealistiske krav, om de hadde ønska det. Wilson fikk ikke flertallet i Kongressen med seg. Han blei ramma av slag i oktober 1919, og forlot arenaen. 14-punktsprogrammet blei bare sterkt utvanna fulgt opp i den endelige fredsavtalen – Versaillestraktaten. Det samme gjaldt for Pakten i det nystarta Folkeforbundet. USA blei ikke med her, heller ikke Sovjetunionen. De seirende imperialiststatenes (Storbritannias og Frankrikes) kolonipolitikk fikk dominere i to tiår til. Rivaliseringa mellom dem gjorde at Folkeforbundet ikke kunne leve opp til Wilsons intensjoner, og en ny krig sto raskt for døra. Samtidig hadde Wilsons forslag i Versailles og revolusjonen i Russland satt fyr på massive revolusjonære opprør over heile verden, Kina, India, Irland og Egypt, for å nevne noen. Denne bevegelsen så ut til å være ustoppelig.

Folkeforbundets mandatområde Palestina – institusjonalisert rasisme 

Palestinerne begynte raskt å organisere motstand mot britenes okkupasjon og sionistenes bosettingspolitikk. Lederne, som kom fra de gamle klanene og økonomiske og religiøse elitene, uten folkelig basis, fulgte imidlertid en fruktesløs legalistisk forhandlingsstrategi. Militant folkelig motstand mot britene og bosetterbevegelsen vokste derfor frem, og omfattende spontane demonstrasjoner, streiker og voldelige opptøyer brøyt ut i 1920 og -21. Britenes svar var ofte knallhard og provoserende militær brutalitet, uavhengig av om protestene var fredelige eller ikke. Samtidig fikk bosetterne fritt leide. De fikk sågar opprette sin egen sivile administrasjon, parallelt med britenes okkupasjonsstyre. Det bidro sjølsagt til at den palestinske bevegelsen for nasjonale og demokratiske rettigheter raskt vokste. Spesielt var bosetternes fremferd på landsbygda provoserende, de palestinske bøndene blei fortrengt fra jorda de brukte.

Det blei umulig for det nye Folkeforbundet å ikke følge opp deler av britenes lovnader til Sharif Husein. Også deler av Wilsons forslag om sjølstendighet for nye nasjoner i Midtøsten blei med i Folkeforbundets mandat, dessverre med Sykes–Picot-avtalen som ei begrensning for denne sjølstendigheta. Frankrike fikk «ansvaret» for Libanon/Syria, og også Hatay (en bit av dagens Tyrkia/Anatolia, som de seinere måtte gi fra seg til Tyrkia). Britene tapte kampen om Syria, men vant Palestina, Irak (med Mosul) og Jordan. For å komme voksende og militante folkelige opprør i møte blei to av Huseins sønner innsatt som konger: Faisal i Irak, og Abdullah i Jordan. Og «uavhengige» regjeringer fikk makta i Libanon og Syria. Artikkel 22 i Folkeforbundets mandat anerkjente et stykke på vei retten til uavhengighet for folka i alle arabiske områder som hadde vært en del av Det osmanske riket. Med et unntak: Mandatområdet Palestina. Avtalen om Palestina starter med å henvise til artikkel 22, men fortsettelsen var katastrofal for palestinerne. Her forplikta nemlig Folkeforbundet seg til å respektere og iverksette Balfour-erklæringa. Og i artikkel 3 i Palestina-mandatets innledning er det «det jødiske folket», og bare dette, som blir tilkjent de nasjonale og historiske rettighetene til Palestina. Det var sjølsagt også ei anna befolkning her, men denne befolkningas kollektive identitet, utvikla gjennom noen tusen år, fikk ingen praktiske konsekvenser! Ingen steder i mandatets påfølgende 28 artikler finnes ordene palestiner eller araber. 800 000 palestinere blei kontant skrevet ut av historia.

Dermed var grunnsteinen til det den israelske sosiologen Baruch Kimmerling kaller «den politiske utslettelsen (politicide) av det palestinske folket» lagt. Etableringa og utviklinga av «jødenes nasjonalhjem» kunne ta til. Sionistene kaller det å «gjenskape» en nasjon. Organisasjonen The Jewish Agency fikk status som sionistenes kvasiregjering, og gikk effektivt i gang med å ivareta «de nasjonale rettighetene» til de stadig fleire sionistiske bosetterne. Disse nasjonale rettighetene tilkom altså «alle verdens jøder»! Ikke bare de som bodde i Palestina. Jøder fikk rett til fri innvandring, mens utvandra og borteboende palestinere blei nekta å vende tilbake. Hvordan kunne dette skje?

Rasisme og kolonisering

Arkitekten bak dette rammeverket for sionistenes erobring av Palestina var heile veien britenes utenriksminister Balfour. En offensiv representant for stormaktenes imperiale og koloniale ideologi og praksis. Overbevist om Det britiske imperiets moralske og rasemessige overlegenhet og iboende rett til å herske. På hans CV sto fem år som førsteminister i Irland, der han fikk tilnavnet «Bloody Balfour». Han viste seg å være en perfekt alliert for sionistbevegelsens bosetterprosjekt. Britene behandla palestinerne med den samme foraktfulle og nedlatende holdninga de utsatte alle i sine kolonier for, fra Hong Kong til Jamaica. En politikk gjennomsyra av koloniherrenes rasisme overfor sine «tilbakestående undersåtter». Sionistenes koloniseringsprosjekt var grunnlagt på og gjennomsyra av den samme rasismen. 

Artikkelforfatteren kan her ikke unngå å nevne at samtidig med at mandatet for Palestina blei fremforhandla, dreiv norske forskere «utgravinger» på samiske gravplasser/kirkegårder i Tysfjord og Neiden. Hva de «grov ut»? De henta opp samiske hodeskaller, hundrevis, og frakta dem til herrefolkets elfenbeinstårn, Universitetet i hovedstaten, der «forskinga» skulle bekrefte rådende raseteorier. Og begrunne den pågående utraderinga av samisk historie, språk, kultur og identitet, og dermed samenes nasjonale og demokratiske rettigheter i sine historiske områder. Og hodeskallene ligger fremdeles i elfenbeinstårnets kjellere. Kanskje er ikke for(nor)skinga avslutta enda? Denne anti-humanismen og rasismen er karakteristisk for imperier, kolonisering og kolonier. Palestina og Sameland intet unntak. 

Balfour og britene visste hva som trengtes for å holde de «innfødte» på plass i Palestina: jernhansken, og de brukte den! Ironisk nok (eller kanskje ikke?) var Balfour minister i den samme regjeringa som innførte svært diskriminerende innvandringsregler for jødiske flyktninger. Det samme gjorde andre europeiske land, sammen med USA. Dermed tredobla den jødiske innvandringa til Palestina seg fra 1919 til 1926. Hvor skulle flyktningene ellers gjøre av seg?

Den over hundre år lange krigen mot palestinerne var nå i full gang, og de nødvendige byggesteiner for virkeliggjøringa av en rasistisk og voldelig bosetterstat på den palestinske befolkningas land var på plass.

 

Kilder/referanser:

Rashid Khalidi, The Hundred Years` War on Palestine, Metropolitan Books 2020.

James Barr, A Line in The Sand, Simon & Schuster 2011

Shlomo Sand, The Invention of The Jewish People, Verso 2009

George Antonius, The Arab Awakening, 1939, nyutgave Simon Publications 2001

Egne opphold, reiser og samtaler i Palestina, Irak, Syria og Tyrkia mellom 1983 og 2015

Palestinakonflikten er et resultat av imperialistiske rivaliseringer og sionistenes ønske om å bygge en jødisk stat i et område som allerede var befolka. I denne artikkelserien som går over flere nummere får vi innblikk i denne over hundreårige historia. Denne første delen handler om tre avtaler med imperialistmaktene som har prega historia: Sykes–Picot-avtalen, britenes løfter til Sharif Husein og Balfour-erklæringa. Den handler også om sionistenes arbeid for å lage «et nasjonalhjem for jøder» i Palestina og skjebnen til USAs president Wilsons forslag om sjølstendighet for nye nasjoner.

---

Av Svein Olsen, fylkes- og lokalpolitiker for RV og Rødt i Nordland, Vågan og Bodø siden 1985. Mangeårig Palestina-aktivist. I dag sentralstyremedlem i Palestinakomiteen og medlem av landsstyret i Solidaritet med Kurdistan.

 

Sykes–Picot-avtalen – imperialistmaktene rivaliserer

11. desember 1917 marsjerte britenes general Allenby inn gjennom Jaffaporten i al-Quds (Jerusalem). I hans følge var også François Georges-Picot, fransk karrierediplomat. Byen var erobra fra det falleferdige osmanske imperiet (alliert med Tyskland) i den pågående første verdenskrigen. Allenby innførte umiddelbart militærstyre og unntakstilstand. Den skulle vare i 2 år og militærstyret i 30. Her var det ikke mye frigjøring å få øye på. Også denne krigen var en del av ledende imperiemakters evige kamp om kolonier og verdensherredømme. I starten på 1900-tallet var det knapt nye landområder igjen å erobre, og nyoppdeling av kolonier og gamle imperier var nå hovedmetoden. Mens Storbritannia og Frankrike var nære allierte i Europa, var de to ledende europeiske kolonimaktene samtidig bitre rivaler i Midtøsten.

I Det osmanske («gamle») riket var det gryende bevegelser for sjølstendighet, løsrivelse og nasjonale rettigheter. Disse bevegelsene prøvde å utnytte krigen og rivaliseringa etter beste evne. De var leda av de gamle føydale og religiøse elitene, men også av representanter for nye økonomiske eliter, intellektuelle og opposisjonelle militære. På den arabiske halvøya hadde en allianse av stammer leda av Sharif Husein gjort opprør mot osmanerne og erobra Mekka i 1916. Dette utnytta britene, som da kontrollerte Egypt og Suzezkanalen (vannveien til India, juvelen i Det britiske imperiet). De lovte Husein støtte til hans ambisjon om et arabisk kongedømme som også skulle omfatte dagens Palestina, Libanon, Syria, Jordan og Irak, om han deltok i britenes kamp mot osmanerne.

En anna viktig aktør i dette stormaktsspillet var en karrierelysten britisk diplomat, Mark Sykes. Han hadde imperiale erfaringer og ditto ambisjoner på britenes vegne, spesielt i Palestina. Han hadde lenge vært sentral i rivaliseringa med Frankrike for å erobre nye kolonier etter den forventa oppløsninga av Det osmanske riket. For å unngå at rivaliseringa skulle bli militær, hadde Storbritannia og Frankrike, i hemmelighet, allerede 3. januar 1916 inngått en avtale om den fremtidige oppdelinga av Midtøsten: Sykes–Picot-avtalen. Avtale-arkitektene var de to imperie-diplomatene Sykes og Picot. Avtalen er også kalt «A line in The sand». Deler av denne «linja i sanda» utgjør i dag den sørlige grensa i Libanon og Syria, og gikk videre via Kirkuk i Irak til Iran. Områdene nord for linja skulle være under fransk «beskyttelse» (nytale er ikke en moderne oppfinnelse), så langt inn i dagens Tyrkia som mulig. Irak og (Trans)Jordan skulle være britisk krigsbytte. Begge ville ha Mosul (olja!) og Palestina, men blei ikke enige og kompromissa seg til at Frankrike fikk Mosul, mens Palestina skulle være under «internasjonal kontroll». Hva internasjonal betydde var uklart. Vi kan i dag se spor av disse «innflytelsessfærene» når president Macron prøver å være brannslokker i opprøret i Libanon, og støttespiller for Armenia i kampen om Nagorno-Karabakh. Rytterne prøver å ri gamle hester på nytt.

Sykes–Picot-avtalen viste at løftet til Sharif Husein ikke var verdt papiret engang. Han var ukjent med avtalen og blei en nyttig brikke i det koloniale skyggeteateret. Og Frankrike var ukjent med britenes løfte til Husein! Da Allenby innførte militær unntakstilstand i Palestina blei det raskt klart at løftet til Husein om arabisk sjølstyre i alle fall ikke gjaldt Palestina. Samtidig med dette støtta og oppfordra Frankrike til opprør i den kristne delen av befolkninga i Libanon, og stilte med både penger og våpen. De ønska seg et forsprang på britene om kontrollen både her og i Syria. Opprøret var dårlig forberedt, blei avslørt, slått ned og lederne hengt i gatene i Beirut. Sykes–Picot-avtalen blei kjent da Lenin etter revolusjonen i Russland i oktober 1917 avslørte en del av de alliertes hemmelige avtaler, og trakk landet ut av krigen. Tsar-Russland var også underskrivere av avtalen i 1916. De ville ha sin del av Det osmanske riket. Dette er et par eksempler på metodene de rivaliserende kolonisatorene brukte. Splitt og hersk ved å utnytte historiske, etniske, religiøse, kulturelle og klassemotsetninger. Og Midtøsten var og er en mosaikk av slike motsetninger. Samtidig er det vår sivilisasjons vogge. I dag er kolonisatorene nye, men imperialismen den samme og metodene om mulig verre. Og som vi alle veit: denne vogga er nå blitt til et utålelig mangeårig helvete for befolkninga.

Balfour-erklæringa – sionistenes første seier i kampen om Palestina

Britene fortsatte felttoget nordover gjennom Palestina mot Damaskus og Syria, fortsatt alliert med stammekrigerne til Sharif Husein. De ville komme Frankrike i forkjøpet. De så ikke på Sykes–Picot-avtalen som meir bindende enn avtalen med Husein. I god imperial ånd fikk dermed rivaliseringa med Frankrike, nå om Syria, ny fart. Lovnaden om Syrias «sjølstendighet» i Huseins kongedømme var ikke meir verdt enn Palestinas. Frankrike pressa samtidig på for å etablere Palestina som internasjonalt mandatområde. Her hadde nå britene full kontroll. De måtte sikre seg Palestina for å kunne beskytte Suzezkanalen. Samtidig var kontroll over områdene mellom Middelhavet og de nye oljefeltene i Mosul og Kirkuk i det gamle Mesopotamia svært viktig (oljeledninger). Rivalene hadde begge behov for denne olja for å bygge seg opp etter den ødeleggende krigen, og olja var en del av krigsbyttet. I dette lyset var løfter om sjølråderett til gamle og nye kolonier i utgangspunktet bare vekslepenger. Nå går allikevel ikke alt som herrefolket ønsker seg, noe vi skal komme tilbake til etter hvert.

Allerede 6 uker før de nevnte koloniherrene marsjerte inn i al-Quds, seilte en ny aktør inn på senen: sionistbevegelsen. Den 7. november 1917 offentliggjorde avisa The Times et brev fra britenes utenriksminister Arthur Balfour til Lord Rotschild, en ledende britisk jøde og sionist. Brevet, seinere kalt Balfour-erklæringa, lovte britisk støtte til «et nasjonalhjem for jøder» i Palestina. Problemet var jo at i dette «nasjonalhjemmet» bodde det allerede ei stor palestinsk befolkning. Det var altså ikke «et land uten folk – for et folk uten land», som har vært en del av sionistenes historiefortelling, eller «en folketom og gold ørken», del av den samme fortellinga. Dette sionistiske prosjektet passa nå ypperlig inn i britenes ønske om en koloni i Palestina, kontrollert av dem sjøl. Og som minister (i den britiske regjeringa i 1916) Herbert Samuel argumenterte: støtte til en sionistisk koloni rett øst for Suez ville gjøre det svært vanskelig for en rivaliserende makt å true britisk kontroll over Suzezkanalen. Samuel var både jøde og sionist. En slik koloni under britisk beskyttelse ville sette en effektiv stopper for franske ambisjoner. På kort sikt funka det akkurat sånn. De sionistiske bosetterne var godt organisert og finansiert, væpna seg og deltok i undertrykkinga av den palestinske befolkninga. Men de hadde ikke tenkt å være redskap for britenes koloniprosjekt. De hadde egne ambisjoner. Og på litt lengre sikt gjorde britene opp regning uten vert, som så mange andre imperialistmakter både før og seinere. Sionistenes mål var heilt fra starten av den rasistiske staten Israel, en stat bare for jøder. Og for å realisere prosjektet måtte den palestinske befolkninga nektes nasjonale og demokratiske rettigheter og jages bort. Balfour-erklæringa la grunnlaget for dette rasistiske prosjektet. De sionistiske bosetterne kasta sine «beskyttere» på dør allerede etter et par tiår. Her har det seinere også vist seg at Frankrike var en aktiv støttespiller for sionistene, med finansiering, etterretning og våpen. De hadde ikke gitt opp egne ambisjoner. Og sionistene viste at de på svært dyktig vis kunne spille på stormakters rivalisering og svakheter. De visste hvordan imperialistmaktene tenkte, og hadde kontakter i begge regjeringene.

Palestinerne sto nå ansikt til ansikt med ei dramatisk ny virkelighet: en ny okkupant, Storbritannia, samtidig som landet deres var lovet bort som «nasjonalhjem» for andre, jødene.

 

Sionismen

Jødene, som var en minoritet i alle landa i Europa, Nord-Afrika og Midtøsten, hadde i årtier og århundrer vært syndebukker og lynavledere for herskere i mange av landa de bodde i. Antisemittismen var spesielt ille i noen av de kristne landa. Millioner av jøder var på flukt fra undertrykking og pogromer den siste halvdelen av attenhundretallet og de første tiåra av det nittende. Svært mange av dem kom vestover fra bosettinger i tsar-Russland, og rømte fra utålelige forhold. Den politiske sionistbevegelsen blei etablert av journalisten Theodor Herzl i 1897, og på programmet sto opprettelsen av «en nasjonalstat for alle verdens jøder» i det bibelske «hjemlandet» Palestina. Det er ingen grunn til å bli opprørt over at jøder så etter utveier til å fri seg fra utålelig og dødelig undertrykking, forfølgelse og diskriminering. De jødiske flyktningene fra øst blei møtt av de samme krav som andre minoriteter, assimilering: gi slipp på din identitet og bli som oss! Eller: de slapp overhodet ikke inn over grensa. Og nasjonalstaten, «The one-nation-state», var jo en del av datidas løsning: en stat – et folk! Den norske nasjonalstaten blei for øvrig bygd etter samme modell: svært lite, om noe, rom for minoriteter som samer, kvener, rom eller flyktninger. Artikkelforfatteren er sjøl en del av denne rasistiske delen av den norske historia: koloniseringa av (Julev)Sapmi/(Lule)Sameland.

Sionismens mål om én stat for alle jøder i verden er problematisk av flere grunner. 1: Hvordan skape en nasjon – et folk, av mennesker som bor over heile verden, med ulik etnisk tilhørighet, historie, kultur og ulike språk, og med bare ett fellestrekk: at de er troende jøder eller har jødiske røtter? De siste tusen åra blei tilhengerne av jødedommen etter hvert minoriteter i områdene de bebodde. Herskerne fant det ofte formålstjenlig å gå over til andre religioner, først kristendom og seinere islam. 2: Hva og hvem kvalifiserer for å bli med i dette fellesskapet? Sionistene laga sin definisjon: du er jøde om du er født av ei jødisk mor. Dermed blei det et spørsmål om rase og blodslinje. Det er svært vanskelig å konvertere til jødedommen. Og 3: Hva skulle en gjøre med de som allerede bodde i Palestina, palestinerne? Opposisjonen mot Balfour i den britiske regjeringa i 1917 var jøden Edwin Montagu, som argumenterte slik: det fantes jo ingen jødisk nasjon, og et slikt «nasjonalhjem» ville være å be de europeiske lederne om å kvitte seg med jødene. Det ville også måtte bety å drive ut palestinerne fra Palestina. Alle jøder var og er altså ikke sionister.

Ved avslutninga av første verdenskrig utgjorde de historiske palestinske jødene og tidlige immigrant-jøder ca. 6 % av befolkninga, og eide 2 % av jorda. Flesteparten av disse var ikke sionister. Hvordan rettferdiggjøre sionismens mål om Palestina som en nasjonalstat bare for jøder? Og samtidig nekte ei overveldende majoritetsbefolkning, palestinerne, de samme nasjonale og demokratiske rettighetene? Demokrati var jo ikke et ukjent begrep i 1916, heller ikke for sionister. Sionismen starta med å «kidnappe» den jødiske religionen som redskap for å skape et felles ideologisk grunnlag for «en ny nasjon». Den bibelske historiefortellinga (Det Gamle Testamentet ++) skulle bli «det nye folkets» historie. Det gammeltestamentlige jødiske folket skulle gjenreises som en ny stat i Palestina. På bekostning av ei befolkning med noen tusen års tilhørighet der. Den reelle antisemittiske undertrykkinga opp gjennom århundrene, spesielt i Europa, gjorde oppgaven betydelig lettere. Sionistene var fullt klar over at prosjektet var utenkelig uten en storstilt immigrasjon av jøder til Palestina. Disse mulige immigrantene fantes rundt 1920 i alle de europeiske landa, i øst som vest, som flyktninger. De var uønska overalt. Sionistene skjønte sjølsagt også at den palestinske befolkninga måtte bort. Men det var det jo ikke politisk rom for å si høyt, om de skulle få nødvendig aksept for sitt koloniseringsprosjekt, ikke bare fra britene, men fra flertallet av de europeiske statene og USA. Det fikk de. Den koloniale rasismen og herrefolkstenkinga har alltid vært en del av kolonimakters måte å utøve sitt herredømme på. Europas siste (?) store voldelige bosetterprosjekt, regissert av de europeiske kolonimaktene, var dermed innleda i Palestina.

Revolusjon i Russland og Wilson-doktrinen – håp om ei ny tid

Gjennom og etter første verdenskrig vokste store nasjonale uavhengighets- og demokratibevegelser rundt om i verden. Denne tendensen blei synlig også gjennom USAs president (1913–1921) Woodrow Wilsons 14-punktsprogram for å unngå ny krig og for opprettelse av Folkeforbundet. Det blei lagt frem for Kongressen i januar 1918. I sin tale sa Wilson blant annet: «Når det gjelder disse vesentlige foranstaltningene (de 14 punktene) for å rette på urett og hevde rett, føler vi oss i nært samarbeid med alle de regjeringer og folk som har sluttet seg sammen mot imperialistene. Vi kan ikke ha forskjellige interesser eller formål. Vi står sammen til det siste». Seinere la han frem de samme punktene under fredsforhandlingene i Versailles i januar 1919. Det var ei utstrakt hand til folkeopprør i koloniene, også i Midtøsten, og ga håp om en ny verdensorden. Bolsjevikrevolusjonen i Russland og Sovjets inntreden på arenaen ga også håp til undertrykte folk. Forandring var mulig! Og krigen reduserte kolonimaktenes økonomiske, militære og politiske muligheter for fortsatt verdensherredømme. Britenes (og Frankrikes) planer om nye kolonier i Midtøsten kolliderte åpenbart med Wilsons idealisme, og britenes håp var derfor at deres støtte til sionistenes koloniprosjekt ville mobilisere støtte fra de nå to millioner jødiske immigrantene i USA. Slik ville de kunne omgå at Wilsons forslag om nasjonale rettigheter også skulle omfatte palestinerne. Det siste skulle vise seg å bli svært vellykka. 

Det lille antiimperialistiske vinduet i USAs historie blei kortvarig. USA hadde ikke styrke nok til å sette makt bak Wilsons idealistiske krav, om de hadde ønska det. Wilson fikk ikke flertallet i Kongressen med seg. Han blei ramma av slag i oktober 1919, og forlot arenaen. 14-punktsprogrammet blei bare sterkt utvanna fulgt opp i den endelige fredsavtalen – Versaillestraktaten. Det samme gjaldt for Pakten i det nystarta Folkeforbundet. USA blei ikke med her, heller ikke Sovjetunionen. De seirende imperialiststatenes (Storbritannias og Frankrikes) kolonipolitikk fikk dominere i to tiår til. Rivaliseringa mellom dem gjorde at Folkeforbundet ikke kunne leve opp til Wilsons intensjoner, og en ny krig sto raskt for døra. Samtidig hadde Wilsons forslag i Versailles og revolusjonen i Russland satt fyr på massive revolusjonære opprør over heile verden, Kina, India, Irland og Egypt, for å nevne noen. Denne bevegelsen så ut til å være ustoppelig.

 

Folkeforbundets mandatområde Palestina – institusjonalisert rasisme

Palestinerne begynte raskt å organisere motstand mot britenes okkupasjon og sionistenes bosettingspolitikk. Lederne, som kom fra de gamle klanene og økonomiske og religiøse elitene, uten folkelig basis, fulgte imidlertid en fruktesløs legalistisk forhandlingsstrategi. Militant folkelig motstand mot britene og bosetterbevegelsen vokste derfor frem, og omfattende spontane demonstrasjoner, streiker og voldelige opptøyer brøyt ut i 1920 og -21. Britenes svar var ofte knallhard og provoserende militær brutalitet, uavhengig av om protestene var fredelige eller ikke. Samtidig fikk bosetterne fritt leide. De fikk sågar opprette sin egen sivile administrasjon, parallelt med britenes okkupasjonsstyre. Det bidro sjølsagt til at den palestinske bevegelsen for nasjonale og demokratiske rettigheter raskt vokste. Spesielt var bosetternes fremferd på landsbygda provoserende, de palestinske bøndene blei fortrengt fra jorda de brukte.

Det blei umulig for det nye Folkeforbundet å ikke følge opp deler av britenes lovnader til Sharif Husein. Også deler av Wilsons forslag om sjølstendighet for nye nasjoner i Midtøsten blei med i Folkeforbundets mandat, dessverre med Sykes–Picot-avtalen som ei begrensning for denne sjølstendigheta. Frankrike fikk «ansvaret» for Libanon/Syria, og også Hatay (en bit av dagens Tyrkia/Anatolia, som de seinere måtte gi fra seg til Tyrkia). Britene tapte kampen om Syria, men vant Palestina, Irak (med Mosul) og Jordan. For å komme voksende og militante folkelige opprør i møte blei to av Huseins sønner innsatt som konger: Faisal i Irak, og Abdullah i Jordan. Og «uavhengige» regjeringer fikk makta i Libanon og Syria. Artikkel 22 i Folkeforbundets mandat anerkjente et stykke på vei retten til uavhengighet for folka i alle arabiske områder som hadde vært en del av Det osmanske riket. Med et unntak: Mandatområdet Palestina. Avtalen om Palestina starter med å henvise til artikkel 22, men fortsettelsen var katastrofal for palestinerne. Her forplikta nemlig Folkeforbundet seg til å respektere og iverksette Balfour-erklæringa. Og i artikkel 3 i Palestina-mandatets innledning er det «det jødiske folket», og bare dette, som blir tilkjent de nasjonale og historiske rettighetene til Palestina. Det var sjølsagt også ei anna befolkning her, men denne befolkningas kollektive identitet, utvikla gjennom noen tusen år, fikk ingen praktiske konsekvenser! Ingen steder i mandatets påfølgende 28 artikler finnes ordene palestiner eller araber. 800 000 palestinere blei kontant skrevet ut av historia.

Dermed var grunnsteinen til det den israelske sosiologen Baruch Kimmerling kaller «den politiske utslettelsen (politicide) av det palestinske folket» lagt. Etableringa og utviklinga av «jødenes nasjonalhjem» kunne ta til. Sionistene kaller det å «gjenskape» en nasjon. Organisasjonen The Jewish Agency fikk status som sionistenes kvasiregjering, og gikk effektivt i gang med å ivareta «de nasjonale rettighetene» til de stadig fleire sionistiske bosetterne. Disse nasjonale rettighetene tilkom altså «alle verdens jøder»! Ikke bare de som bodde i Palestina. Jøder fikk rett til fri innvandring, mens utvandra og borteboende palestinere blei nekta å vende tilbake. Hvordan kunne dette skje?

 

Rasisme og kolonisering

Arkitekten bak dette rammeverket for sionistenes erobring av Palestina var heile veien britenes utenriksminister Balfour. En offensiv representant for stormaktenes imperiale og koloniale ideologi og praksis. Overbevist om Det britiske imperiets moralske og rasemessige overlegenhet og iboende rett til å herske. På hans CV sto fem år som førsteminister i Irland, der han fikk tilnavnet «Bloody Balfour». Han viste seg å være en perfekt alliert for sionistbevegelsens bosetterprosjekt. Britene behandla palestinerne med den samme foraktfulle og nedlatende holdninga de utsatte alle i sine kolonier for, fra Hong Kong til Jamaica. En politikk gjennomsyra av koloniherrenes rasisme overfor sine «tilbakestående undersåtter». Sionistenes koloniseringsprosjekt var grunnlagt på og gjennomsyra av den samme rasismen. 

Artikkelforfatteren kan her ikke unngå å nevne at samtidig med at mandatet for Palestina blei fremforhandla, dreiv norske forskere «utgravinger» på samiske gravplasser/kirkegårder i Tysfjord og Neiden. Hva de «grov ut»? De henta opp samiske hodeskaller, hundrevis, og frakta dem til herrefolkets elfenbeinstårn, Universitetet i hovedstaten, der «forskinga» skulle bekrefte rådende raseteorier. Og begrunne den pågående utraderinga av samisk historie, språk, kultur og identitet, og dermed samenes nasjonale og demokratiske rettigheter i sine historiske områder. Og hodeskallene ligger fremdeles i elfenbeinstårnets kjellere. Kanskje er ikke for(nor)skinga avslutta enda? Denne anti-humanismen og rasismen er karakteristisk for imperier, kolonisering og kolonier. Palestina og Sameland intet unntak. 

Balfour og britene visste hva som trengtes for å holde de «innfødte» på plass i Palestina: jernhansken, og de brukte den! Ironisk nok (eller kanskje ikke?) var Balfour minister i den samme regjeringa som innførte svært diskriminerende innvandringsregler for jødiske flyktninger. Det samme gjorde andre europeiske land, sammen med USA. Dermed tredobla den jødiske innvandringa til Palestina seg fra 1919 til 1926. Hvor skulle flyktningene ellers gjøre av seg?

Den over hundre år lange krigen mot palestinerne var nå i full gang, og de nødvendige byggesteiner for virkeliggjøringa av en rasistisk og voldelig bosetterstat på den palestinske befolkningas land var på plass.

 

Kilder/referanser:

Rashid Khalidi, The Hundred Years` War on Palestine, Metropolitan Books 2020. 

James Barr, A Line in The Sand, Simon & Schuster 2011 

Shlomo Sand, The Invention of The Jewish People, Verso 2009 

George Antonius, The Arab Awakening, 1939, nyutgave Simon Publications 2001 

Egne opphold, reiser og samtaler i Palestina, Irak, Syria og Tyrkia mellom 1983 og 2015. 

Leder:
Hva er et tariffoppgjør? … 4

Plukk … 6

Gnist-samtalen med Bjørn Tore Egeberg og Stein Stugu … 8

Janne Lisesdatter Håkonsen:
«Revolusjon er alt, alt annet er tull» … 20

Dagbjørn Skipsnes:
Hjulet er allerede oppfunnet … 28

Ronny Kjelsberg:
Sosialisme, nå? … 32

Runa Evensen:
Sosialisme på dagsorden … 38

Mathias Bismo:
Forkortelse av arbeidsdagen er grunnbetingelsen … 42

Nina Björk:
Den rettferdige ulikheten … 50

Alf Gunvald Nilsen:
Ulikhetens ABC: Marx om utbytting … 54

Tina Andersen:
Vi må snakke om taktikk i miljøbevegelsen … 60

Arundhati Roy:
Ildebrann i India. Systemet feiler. … 68

Svein Olsen:
Israel – en voldelig og rasistisk bosetterstat på et anna folks territorium.
Del 1: Hvordan havna vi her? … 74

Debatt:

Johan Petter Andresen:
Kommentar til Bjørn Olav Utvik om den arabiske våren og Syria. … 86

Bokomtaler:

Dag Hessen:
Verden på vippepunktet … 90

Noreena Hertz:
Ensomhetens århundre … 94

Richard Smith:
China’s engine of environmental collapse … 98

Grace Blakeley:
The Corona Crash: How the Pandemic Will Change Capitalism … 100

Alice Martin og Annie Quick:
Unions renewed – Building power in an age of finance … 104

Robert Ovetz (red.):
Workers Inquiry and global class struggle … 104

Oscar Dybedahl, Sigurd Hverven, Ola Innsett og Mimir Kristjansson (Red.):
Markedsmennesker … 108

Terje Rasmussen:
Folkesosialisten. Biografien om Finn Gustavsen … 110

Stein Aabø:
Sosialisten. Et portrett av Stein Ørnhøi … 110

Andreas Malm:
Corona, Climate, Chronic Emergency: War Communism in the Twenty-First Century & How to Blow Up a Pipeline: Learning to Fight in a World on Fire … 116

Rachel Holmes:
Sylvia Pankhurst.Natural born rebel: … 122

Bokhjørnet … 124

Revolusjonens A-Å:

Pariserkommunen … 126

I forslag til revidert arbeidsprogram som skal behandles på Rødts landsmøte, er det stilt forslag om å legge til rette for flere arbeiderstyrte og kooperative bedrifter. Stein Stugu har vært en av initiativtakerne til forslaget, mens Bjørn Tore Egeberg har markert seg mot forslaget, begge i debatt i Klassekampen. 

Kari Celius er intervjuer og med i redaksjonen i Gnist.
Bjørn Tore Egeberg sitter i styret i Rødt Arbeiderlag Oslo.
Stein Stugu er tidligere konserntillitsvalgt i Orkla og Ringnes, kommunestyremedlem for Rødt Bærum og medlem av arbeidsprogramkomiteen i Rødt
Foto: Dean Bennett

---

Hva vil dere si om styrkeforholdet mellom klassene i Norge 2021, og hva er det som er en god sosialistisk strategi nå?

Bjørn Tore: Det kjennes ofte som sosialismen aldri har vært lenger unna så lenge jeg har levd. Folk er forbanna på regjeringa og skuffa over Støre, men det skaper ikke en bevegelse mot hele det kapitalistiske systemet. I optimistiske tider sa vi: Vi krever ikke større brød, vi krever hele det fordømte bakeriet. I dag er kampen ofte å ta tilbake det brødet som Høyreregjeringa har tatt fra oss, og vi hører ikke lenger kravet om å ta over bakeriet.

Så en god sosialistisk strategi i 2021 er å bygge antikapitalistiske organisasjoner. Å sette seg rundt bordet og diskutere hva kapitalisme er, og finne ut om det fortsatt er sånn at den aldri kan bli rettferdig, selv om skrivende klovner påstår akkurat det. Videre å skaffe kamperfaring. Det er nå 40 år siden Altakampen. Den ga 80-tallets antikapitalistiske organisasjoner enorme erfaringer i hvordan makta opptrådte når den ble trua.

Det er der vi er. Med en sterkere arbeiderklasse kunne vi utfordra makta med arbeiderstyrte bedrifter, uavhengige kommuner, kooperative bedrifter innen råvarer, ferdigvarer, transport og utsalg. Men å late som vi allerede har mange og sterke antikapitalistiske organisasjoner er et dårlig utgangspunkt for en sosialistisk strategi.

Stein: Først vil jeg si at når dette er tatt inn som et forslag i arbeidsprogrammet, så er det ikke for å diskutere en strategi for sosialisme. Programpunktet heter «Legge grunnlaget for flere arbeiderstyrte og kooperative bedrifter», og det er også hensikten, fordi det kan være redskap for å øke arbeiderklassens innflytelse der man jobber. 

I tillegg å utvide grunnlaget for at bedriften skal kunne overleve, slik at det arbeidet en har skal være der. Bedrifter som bruker de verdiene som produseres til nye investeringer, vil ha større overlevelsesevne enn en virksomhet som bruker svært stor del av det som skapes, til profitt. I en del næringer vil det også gi realistiske muligheter til å drive videre. I næringsmiddelindustrien vet jeg om mange nedlagte virksomheter der dette hadde vært mulig, hvis det var lagt til rette for at ansatte kunne overta. Forslaget til program har andre forslag som også vil gjøre det mulig, som bedre finansieringsordninger.

Bjørn Tore: Dette skjønner jeg ikke. Arbeidsprogrammet har vel en klar sammenheng med Rødts strategi for sosialisme? Spesielt tiltak for «å øke arbeiderklassens innflytelse der man jobber»? 

Stein: Om vi er nærmere eller lenger fra sosialisme i dag enn tidligere i mitt liv, har jeg egentlig ingen formening om. På den ene siden er arbeiderklassen, i alle fall utenfor Norge, i hovedsak svakere organisert enn før. På den andre siden så mener jeg den radikale delen av fagbevegelsen har større innflytelse, og i alle fall større muligheter for innflytelse, enn tidligere i fagbevegelsen. Men det må vi bruke mer enn vi klarer i dag. Både for å forklare betydningen av sosialisme og skjerpe den antikapitalistiske profilen.
En viktig del av det siste er å peke på andre alternativer til eierskap enn staten, vi trenger å skissere alternative eierformer som kan fungere.

Vi trenger en diskusjon om hva sosialisme i praksis vil bety. Både flere arbeidereide bedrifter og kooperativer er en del av en sosialistisk økonomi, i tillegg til offentlig kontroll og eierskap av de aller største virksomhetene. Men det er ikke det som er hensikten med programforslaget nå.

Men vi bør fylle Rødts ønske, formulert i prinsipprogrammet om arbeiderstyrte bedrifter under sosialismen, med et konkret innhold om hvordan slike kan etableres allerede nå. De vil også kunne ha en viktig funksjon i en kapitalistisk økonomi.

Hva er en arbeiderstyrt bedrift? Fortell hva dere legger i det? Fins det erfaringer eller eksempler som kan illustrere? 

Bjørn Tore: En arbeiderstyrt bedrift oppstår når eierne rømmer. Noen ganger vil arbeiderne fortsette å jobbe i sjappa, og da blir løsningen at de må overta eierens jobb. De låner penger, kjøper ut eierne og møter hverdagens tusen problemer. I de fleste tilfellene har de med folk fra den gamle ledelsen, eller de henter inn en leder utenfra, så de kan konsentrere seg om det de kan best: å jobbe. En spesiell form for arbeiderstyrt bedrift var heisbedriften Nor Heis. Her jobba det mange sosialister, og da de overtok bedriften, var det et arbeidermaktprosjekt, både for arbeiderne og for Heismontørenes Fagforening.

Stein: Det finnes en rekke eksempler på arbeiderstyrte og kooperativ virksomhet, og i tillegg ideell virksomhet. For å ta en liten omvei: Med et strategiske mål om å bli kvitt velferdsprofitørene innenfor barnehage var det en svært viktig endring at vi aksepterte ideelt eierskap som fornuftig. Det sikrer at pengene blir brukt på ansatte og unger, ikke profitt. Gjennomgående er det også de som får best tilbakemeldinger fra foreldre. Selv om disse målingene mildt sagt kan diskuteres, så tror jeg det er riktig at de ideelle gjennomgående er best fordi de ikke bruker penga på profitt. De kommersielle eierne skårer derimot dårligst og byr på flere eksempler på dårlig lønn og arbeidsforhold.

Ideelt eierskap kan misbrukes. I det diskusjonsnotatet vårt danske søsterparti, Enhedslisten, har laget om arbeiderstyrte bedrifter, «Et mere demokratisk erhvervsliv», dokumenterer de at kooperativ virksomhet har sterkere overlevelsesevne og færre konkurser enn profittstyrt virksomhet.
For å ta et eksempel. Mondragon er et baskisk kollektiv som er eide av 35 000 av konsernets 90 000 ansatte. De velger ledelse og har klare regler for hvor store lønnsforskjeller de aksepterer innenfor en bedrift. I Euskadi er sysselsettingen høyere enn i resten av Spania.

Bjørn Tore: Jeg tror vi begge vet litt for lite om Mondragon og de kooperativene som deltar der til å gi det noen vekt i debatten. Siden det ikke finnes fagforening der, vil de fleste som drar dit for reportasjer snakke mest med sjefene. Det bør være et tankekors at da en av Mondragon-bedriftene kjøpte det norske heisfirmaet Elevator (der mange arbeidere hadde små aksjeposter), så var betingelsen for kjøpet at arbeiderne ikke skulle eie aksjer lenger.

Stein: Det er ikke til hinder for at vi kan lære og bruke de positive erfaringene fra Mondragon, som vi bør lære av de dårlige for å unngå å gjøre samme feil.

Arbeiderstyrte bedrifter, dreier det seg ikke om eierskap til syvende og sist? Jeg mener, fins det noen andre enn de ansatte (arbeiderne) som vil eie en arbeiderstyrt bedrift?

Bjørn Tore: Det kan finnes andre som deltar i redningsaksjonen når arbeidsplasser kan gå tapt, og de reddes gjennom å lage en arbeiderstyrt bedrift. Et eksempel på noe som burde blitt en arbeiderstyrt bedrift er Design Forum, en klesbutikk-kjede der det var streik for noen år siden. Eieren vant streiken gjennom å slå bedriften konkurs, og driver videre uten de streikende. Her kunne Handel og Kontor snappa konkursboet foran nesa på han, og plutselig eid en butikk-kjede, som det hadde vært smart å la de ansatte styre, fram til det dukka opp en seriøs kjøper.

Stein: I det forslaget vi har laget, legger vi også opp til at vilkårene skal bedres for kooperativer og arbeiderstyrte bedrifter. Noe av problemet med Nor Heis var at de fikk store problemer med lån og tilgang på kapital. Det har vi forslag om å gjøre noe med ved å legge til rette for bedre finansiering. I prinsippet er jo ikke dette noe annet enn en statsbank, som Husbanken, på flere områder. Vi har jo flere slike forslag i arbeidsprogrammet. I tillegg er det fullt mulig at man i mange lokalmiljøer vil være med på å finansiere overtakelse og oppbygging av ny nøkkelvirksomhet av mange slag, hvis det legges til rette for slik finansiering

Et kooperativ som Mondragon har også egen bank. Og i Enhedslistens forslag ligger det også at det skal opprettes banker finansiert med avgifter fra de kooperative virksomhetene som bygges opp.

Et vilkår for slik finansiering er at arbeiderstyrte og kooperative bedrifter fortsatt skal være det, dvs. at den ikke skal kunne selges til et ordinært kapitalistisk konsern. Finansieringen må låses fast til virksomhetens formål og en samfunnsmessig fornuftig praksis. Ser vi på barnehager, så finnes det jo eksempler på at også ideelt eide virksomheter opptrer som profitører, som kirkens eierskap til flere barnehager i Berge, Akasia, der hensikten var å skumme fløten fra barnehagene for å finansiere annen kirkelig virksomhet.

Jeg jobber i et statsforetak, der ministeren i sittende regjering er generalforsamling. Vi ansatte merker lite til skiftene av minister. Det vi merker – og er opptatt av – er hvem som er ledelsen. Hva tenker dere om statlig eierskap? Hvordan bør eierskapet driftes?

Bjørn Tore: Jeg jobba 25 år i Posten (eller var ansatt i 25, men jobba i høyden 10 av dem, ble det påstått). Sjefene jobba hardt for korpsånden, men det tror jeg de har slitt verre og verre med etter at jeg slutta. Først 10 år med New Public Management. Deretter et direktørstyre som snytt ut av nesa på et vanlig AS. Problemet for oss som var aktive i fagforeningen, var at medlemmenes protest ofte stoppa ved at de var skuffa over sjefen. Det var et mindretall som forstod at direktørene og departementet knytta seg opp mot NHO og deres syn på moderne bedriftsledelse. Med disse begrensningene er statlig eierskap bra. Jeg vil forsvare alle statlige arbeidsplasser mot AS-ifisering og privatisering. Muligheten til å stille politikere til ansvar er god å ha. Eierskapet bør driftes i godt samarbeid med fagforeningene, men jeg har jo ingen tro på at det vil bli sånn. Staten er ikke oss.

Stein: Jeg er helt enig med Bjørn Tore i det han sier her. Et statlig eierskap må i tillegg forvaltes med et mye bredere samfunnsmessig formål enn avkastning, som svært ofte er viktigste mål i dag. Her må det settes klare mål både når det gjelder miljø, sysselsetting, ansettelsespolitikk og medvirkning. 

Samtidig er statlig eierskap viktig, også i dagens Norge. Når norske bedrifter blir solgt, er det altfor ofte de med de største økonomiske musklene som vinner og kan regne hjem oppkjøpet. I et lite land som Norge er det svært viktig at formålet med eierskap skal være mer enn penger på kort sikt. Skal vi sikre nasjonal kontroll er bruk av statlig kapital helt nødvendig. Det var som eksempel svært uheldig at Folketrygdfondets eierandeler i Orkla ble brukt som et redskap til å sikre Stein Erik Hagens kontroll på konsernet. Konsekvensen var at mye er solgt til høystbydende, ut av landet.

Er det en motsetning mellom fagorganisering og arbeiderstyre/-eierskap i en bedrift?

Bjørn Tore: Nei. Men det finnes selvsagt eksempler på arbeiderstyrte bedrifter der folk står utafor fagforeningene. Akkurat som det finnes kapitaliststyrte bedrifter der arbeiderne ikke vil organisere seg. 

Stein: For å se til Mondragon igjen. Mondragon er negative til fagbevegelsen. Som eksempel måtte det streikes for å få tariffavtale da de etablerte seg med en heisbedrift i Norge. Fagforeninger er definitivt viktige også i arbeiderstyret bedrifter, fordi det vil oppstå forskjeller i prioriteringer sett nedenfra sammenliknet med ovenfra. Dette vil også nødvendigvis skje også i et sosialistisk samfunn og må ivaretas helt uavhengig av eierskap.

Jeg har forstått det slik at du, Stein, var initiativtaker til et nytt avsnitt under Økonomi-kapitlet i foreslått revidert arbeidsprogram for Rødt om å legge til rette for flere arbeiderstyrte og kooperative bedrifter. Kan du fortelle mer om bakgrunnen for forslaget? 

Stein: Egentlig er programpunktet i stor grad et sammendrag av punkter som også har vært med i tidligere arbeidsprogram, men da spredt rundt i programmet. Det jeg har foreslått, er å samle dette i ett programpunkt og i tillegg utvide det med noen forslag som tydeligere sier at også problemer med tilgang på kapital må løses. For Nor Heis var dette et problem, men det er jo løsbart. Slike problemer var jo medvirkende til at et knapt flertall av de som jobbet i Nor Heis valgte å gi opp.
Et viktig spørsmål både for Rødt og andre partier er at vi må ut av EØS. Vi trenger da også diskusjoner om eierformer og hvordan det skal bidra til verdiskaping og sysselsetting.

Så er jeg jo også inspirert av både Enhedslistens forslag og andre internasjonale erfaringer. 

Bjørn Tore: Den arbeiderstyrte bedriften Nor Heis var spesiell fordi arbeiderne der sa tydelig fra om at hensikten både var å redde arbeidsplassene og å utøve arbeidermakt. Jeg tror det er derfor kapitalen ga Nor Heis større problemer enn andre bedrifter der de ansatte er eiere. Kapitalen har mange andre metoder enn å skru igjen tilgangen på kapital. Man må også regne med å bli motarbeida for eksempel gjennom dårlige vilkår for innkjøp og salg.

Stein: Det har Bjørn Tore helt rett i. Men vi har en lang rekke forslag i arbeidsprogrammet som tar sikte på å gjøre noe med de ekstreme redskapene storkapitalen har i dag som nettopp tar sikte på å skvise mindre bedrifter, enten de er arbeidereide eller ikke.

Hvorfor er ikke dette god Rødt-politikk, Bjørn Tore?

At arbeidere redder arbeidsplassen sin gjennom å kjøpe bedriften er god Rødt-politikk. Men det som har vært diskusjonen i Rødt er om vi vil tjene på en ny arena for klassekampen, å bruke mye krefter på å etablere arbeiderstyrte og kooperative bedrifter. Dette kan være god Rødt-politikk for en arbeiderklasse på offensiven, en arbeiderklasse som har sterke sosialistiske organisasjoner. Men i 2021 vil de som starter arbeiderstyrte bedrifter, oppleve kapitalmakta på samme måte som Nor Heis en gang opplevde den. Det var stadig trøbbel, helt til det heldigvis dukka opp en kjøper, slik at arbeiderne oppnådde det sekundære målet: å sikre arbeidsplassene. Å skape arbeidermakt gjennom arbeiderstyrt bedrift i et kapitalistisk marked, ble for vanskelig. Kapitalen har ikke bruk for, og har ikke noe ønske om, suksessrike arbeiderstyrte bedrifter. De har stor makt til å knekke en arbeiderstyrt bedrift hvis den vokser, erobrer markedsandeler, og kan bli til inspirasjon for de som stiller spørsmål med den private eiendomsrett til produksjonsmidlene. Derfor vil en slik strategi ta masse krefter fra viktigere fagforeningsarbeid, og den vil gi lite tilbake.

En god Rødt-politikk er å kreve arbeidermakt i kraft av å være ansatt i bedriftene, i kraft av å skape verdiene som gir bedriften penger i kassa. Vi har i dag et skinndemokrati med utskremte ansattrepresentanter i bedriftsstyrene. Men noen klubber har klart å gjøre noe ut av dette, utvikle styreplassene som en plattform for å konfrontere eierne, for eksempel hvis det pågår kamp mot nedbemanning, eller kamp mot å satse på innleie og underleverandører, i stedet for rekruttering. Dette vil også møte motstand, men er langt bedre Rødt-politikk enn å gi illusjoner om at veien til en god arbeidsplass går gjennom å kjøpe aksjene.

Stein, hvorfor er det viktig og nødvendig at tilrettelegging for arbeiderstyrte bedrifter er en del av Rødts økonomiske politikk?

Stein: Bjørn Tore behandler dette forslaget som om det vil ta ressurser fra annet arbeid i Rødt og fagbevegelse. Jeg tror det er tvert imot, at det vil kunne utløse mer aktivitet og inspirere til handling. Samfunnsmessig er tilrettelegging for mer arbeiderstyre, mer kooperativ virksomhet, og til og med tilrettelegging for mer ideelt eierskap til erstatning for kommersiell virksomhet, bra. Også under kapitalismen. All min erfaring fra 50 år som aktivist er at de valgene vi gjør, også har betydning for hvordan livet kan være under kapitalismen. Og da må vi, hvis vi kan, bidra til flere verktøy enn de vi har i dag. Når vi sloss for å forsvare arbeidsplasser mot nedlegging, trenger vi alternativer. Det vil styrke, ikke svekke, kamper som vi uansett tar. Finnes alternativet, vil det i seg selv ofte gjøre det vanskeligere for et stort konsern å legge ned. Oppkjøp og nedlegging er ofte for å sikre markedsandeler. Vi må da gjøre det vanskelig å bruke oppkjøpet til å sikre markedsandeler uten også å utvikle produksjonen og arbeidsplassene. Vi trenger å komme med forslag som også kan gjennomføres nå.

Er det ikke demokratisk underskudd i arbeidslivet, og dermed behov for at de ansatte skal få større innflytelse over drift og eierskap i bedriften de er ansatt i?

Bjørn Tore: Jo. Og det skal Rødt og mange andre slåss for, både så lenge vi har kapitalisme, og i ei sosialistisk framtid. Innflytelse over drift gjennom fagforeningene i kraft av at det er vi som skaper verdiene. Og kjempe for offentlig eierskap under demokratisk kontroll, og mot privatisering av offentlige tjenester.

Stein: Både lovverk og avtaleverk i Norge er fulle av vakre formuleringer om demokratisk medvirkning, også i styring av bedrifter. I tillegg til innflytelse på eget arbeid. For meg er det helt unaturlig hvis det skal stoppe ved eierskap. Hvorfor skal det det?

Samfunnsmessige endringer kan skje svært raskt under dagens kriserammede kapitalisme. Erfaringer med ledelse av bedrifter vil da være svært viktig. Hvordan skal vi kunne overta hele butikken, dvs. skape sosialisme, hvis arbeiderbevegelsen ikke har slik kompetanse? 

Hvordan skal vi klare å bygge en annen samfunnsformasjon hvis vi ikke vet hva som kan fungere og hva som ikke fungere? Hvilke rammevilkår må endres? Det er jo ikke slik at en sosialistisk maktovertakelse løser alle problemer. Det løser noen, men skaper også nye. Vi må fortsatt investere, vi må være effektive, men samtidig ivareta og bruke folks arbeid bedre enn i dag. Klarer vi ikke det vil forsøk på å bygge sosialismen gå på dunken, nok en gang.

Programpunktet om å legge til rette for flere arbeiderstyrte og kooperative bedrifter ble vedtatt med stort flertall, slik det ble vedtatt med stort flertall av Arbeidsprogramkomiteen. Forslag fra Asbjørn Wahl om å stryke dette punktet falt.

Faktaboks: Nor Heis Oslo

Høsten 1993 gikk Nor Heis konk, og arbeiderne og fagforeningen til heismontørene, HMF, kjøpte bedriften for å redde arbeidsplassene. Bedriften skulle kjennetegnes av arbeidermakt. 

Nor Heis Oslo fikk en meget interessant eierstruktur. HMF var den reelle eieren. Klubben fikk ansvar og myndighet til å stå for den løpende driften. Det var flere sosialister som jobba der, så arbeidermaktperspektivet kom fra golvet. Roar Eilertsen (De-Facto) ble valgt som styreleder av arbeiderne. Direktørene som ble ansatt, var aldri i tvil om at det var HMF-klubben som bestemte i bedriften. Klubbmøtet tok de store avgjørelsene. 

Bedriften ble solgt i 1999, etter mye tvil og flere jevne avstemninger. Det er ikke kjent noen forsøk på å drive arbeidermaktbedrift i Norge etter dette. 

(Kilder: Roar Eilertsen i Rødt! (Gnist) nr. 2 2010, Jørn Magdahl: Meningsløst God, Gyldendal 2007, samtale med Fritjof Johansson 2021.

Faktaboks Mondragon

Mondragon er en føderasjon av arbeiderkooperativer, basert i Euskadi i Nord-Spania. Den ble etablert som en produksjonsbedrift i landsbyen Mondragon i 1956 av Jose Maria Arizmendiarrieta og en gruppe av tekniske studenter. Det som først ble produsert, var parafinovner. 

Nå er Mondragon verdens største kooperative konsern med bedrifter over hele verden som sysselsetter 90 000, der omtrent en tredel er eiere. I Spania eier og driver Mondragon bank- og forsikringsvirksomhet og dagligvarekjeden Eroski. Sammenlignet med spanske private bedrifter er lønnsnivået for produksjonsarbeidere i Mondragon høyt, mens det motsatte er tilfeller for ledere på mellomnivå og tekniske stillinger. Forholdet mellom avlønning av ledelse og produksjonsarbeid varierer i konsernet, gjennomsnittlig er det 5:1. Lønnsreguleringen skjer ved avstemning mellom eierne i den enkelte virksomheten. Det er ikke fagorganisering. (Fra Wikipedia)

 

I Politiets sikkerhetstjenestes (PST) trusselvurdering for 2021 trekkes miljøaktivisme frem som en mulig arena for radikalisering og voldsbruk. I vurderingen står det at det finnes et potensial for at «enkelte kan utvikle en intensjon om å benytte vold for å støtte eller nå politiske mål» i klima-, miljø- og naturvernsaker. I rapporten oppsummeres det at «antistatlige strømninger, der staten anses som illegitim, vurderes å ha et potensial for å radikalisere enkelte personer i 2021. Miljøaktivisme vurderes å være en sak som har et potensial for å radikalisere enkelte personer på sikt.» PST-sjef Hans Sverre Sjøvold trekker frem at miljøaktivister i andre land til dels kan være voldelige. Vindkraftmotstandere, som organisasjonen Motvind Norge, motsetter seg kraftig beskrivelsene i trusselvurderingen av miljøvernere som potensielle terrorister. Uttalelsene fra PST har ført til debatt både i den tradisjonelle miljøbevegelsen og i folkebevegelsene mot vindkraft. Men hva snakker vi egentlig om, når vi diskuterer taktikk, sivil ulydighet og potensiale for voldsbruk i miljøbevegelsen? 

Tina Andersen Vågenes, student og aktivist
Illustrasjon  fra plakat mot utbygginga av Alta-Kautokeino-vassdraget. Alta Museum

---

I Politiets sikkerhetstjenestes (PST) trusselvurdering for 2021 trekkes miljøaktivisme frem som en mulig arena for radikalisering og voldsbruk. I vurderingen står det at det finnes et potensial for at «enkelte kan utvikle en intensjon om å benytte vold for å støtte eller nå politiske mål» i klima-, miljø- og naturvernsaker. I rapporten oppsummeres det at «antistatlige strømninger, der staten anses som illegitim, vurderes å ha et potensial for å radikalisere enkelte personer i 2021. Miljøaktivisme vurderes å være en sak som har et potensial for å radikalisere enkelte personer på sikt.» PST-sjef Hans Sverre Sjøvold trekker frem at miljøaktivister i andre land til dels kan være voldelige. Vindkraftmotstandere, som organisasjonen Motvind Norge, motsetter seg kraftig beskrivelsene i trusselvurderingen av miljøvernere som potensielle terrorister. Uttalelsene fra PST har ført til debatt både i den tradisjonelle miljøbevegelsen og i folkebevegelsene mot vindkraft. Men hva snakker vi egentlig om, når vi diskuterer taktikk, sivil ulydighet og potensiale for voldsbruk i miljøbevegelsen? 

Sivil ulydighet fungerer som en sikkerhetsventil i det demokratiske systemet når byråkratiske og politiske prosesser er prøvd og har feilet. I Norge har miljøbevegelsen brukt ikkevoldelig sivil ulydighet for å løfte fokus på saker som utbygging av vannkraft, vindkraft, gruver og nedbygging av matjord. Samtidig er det en gryende motsetning i miljøbevegelsen i dag mellom dem som holder fast på et strengt moralsk ikkevoldsprinsipp, og dem som bruker direkte aksjoner og deriblant i noen tilfeller sabotasje, som taktikker. Direkte aksjon som aksjonsform skal forstyrre handlinger og praksis som er ødeleggende, ofte ved blokade, okkupasjon, sabotasje eller ødeleggelse av eiendom. Sivil ulydighet fungerer som kommuniserende politisk protest, som ønsker å nå mål gjennom moralsk overbevisning. Det kan brukes for å legge press på beslutningstakere, men har som hovedfunksjon å mobilisere offentlig oppmerksomhet mot myndigheter som gjør feil eller skadelige vedtak. 

Mardøla og Alta 

Den norske miljøbevegelsen har lang tradisjon for å bruke sivil ulydighet, etter startskuddet med Mardøla-aksjonen. Sommeren 1970 etablerte miljøvernere og bygdefolk sammen leir i Sandgrovbotn, for å protestere mot planene om å bygge ut Mardalsfossen for kraftproduksjon. Leiren skulle hindre anleggsarbeidet. Aksjonen hadde rot i ghandistisk økopolitikk, systematisert av Arne Næss; ikkevoldelig protest var ikke bare taktikk, men et helhetlig opprør mot industrialiseringens vold mot mennesker og natur. Mardalsfossen ble utbygd, men aksjonen førte til et oppsving for miljøbevegelsen, og åpnet for kritikk av vekstsamfunnet. Et sentralt krav ble innfridd med verneplanen for vassdrag i 1973. Aksjonen ga også en viktig lærdom for miljøbevegelsen: Sivil ulydighet og protestleir var taktikker med stort potensiale. 

Noen år senere førte planene om utbygging av Alta-Kautokeinovassdraget til den største miljøaksjonen i Norge noensinne, etterfulgt av den største politiaksjonen noensinne, da aktivistene ble fjernet. Politiaksjonen mot leiren på Stilla i januar 1981 var massiv. Aktivistenes forsøk på å gjøre seg umulige å fjerne – ved å sveise fester til kjetting ned i bakken – var ikke tilstrekkelig i møte med politiets fysiske overtak. Aktivistene ble fjernet, leiren ryddet, og elven til slutt demmet opp. Det ble brukt et mangfold av taktikker i kampen: etablering av en leir på over tusen mennesker på Stilla, okkupasjon av Gro Harlem Brundtlands kontor, sultestreik utenfor Stortinget og demonstrasjoner over hele landet. 

Selv om man tapte den opprinnelige saken når vassdraget ble bygget ut for kraftproduksjon, vant aksjonene likevel frem varige endringer, ikke minst oppslutning i befolkningen om betydningen av å bevare natur og å innfri samiske krav om anerkjennelse. Opprettelsen av Sametinget og ratifiseringen av ILO-konvensjon 169 om “urfolk og stammefolk i selvstendige stater” er nok de viktigste endringene mobiliseringen førte med seg på denne fronten. Protestene forhindret også at den samiske landsbyen Maze ble oversvømt, noe som ville vært et enda større overgrep. I dag står Maze fortsatt. I Politisk protest, aktivisme og sociale bevægelser hevder Lasse Lindekilde og Thomas Olesen at samiske krav om anerkjennelse oppnådde full respons gjennom aksept av krav, opprettelsen av Sametinget og økt grad av selvstyre. Full respons er en sannhet med modifikasjoner. Likevel er det riktig å si at Alta-aksjonen spilte en stor rolle for den samiske kampen om rettigheter og anerkjennelse, og for miljøbevegelsen. 

Engebøaksjonene  

Etter Alta har den norske miljøbevegelsen brukt sivil ulydighet, veiblokader og okkupasjon av gater ved mange anledninger. Min egen erfaring med sivil ulydighet i miljøbevegelsen er fra Engebøaksjonene i februar 2016, den lengste sammenhengende sivil ulydighetsaksjonen siden Alta. Gruveselskapet Nordic Mining skulle utføre prøveboringer på Engebøfjellet ved Førdefjorden. I tre uker aksjonerte små grupper aktivister daglig for å stanse arbeidet. Aksjonen var preget av lite dramatikk og en god tone med politiet i Sunnfjord, selv om disse delte ut bøter til over 1 million kroner. Hverken særlig mange av aksjonistene eller politiet hadde på forhånd erfaring med sivil ulydighet som taktikk. Taktikken var enkel og preget av passiv motstand. Hver dag rullerte aksjonister på skift på å feste tynne kjettinger rundt seg og en del av boremaskinene. Arbeidet måtte dermed stoppe, før politiet ble tilkalt. Første dagen av aksjonene sperret vi kjerreveien opp på fjellet, før politiet fjernet alle og klippet hengelåsen på bommen. Formen aksjonene skulle ta ble bestemt på allmøter hver kveld. Forslag om å eskalere til mer drastiske taktikker, som bruk av vaier, strips, kroker i rør og å sette aktivister ned i tønner, ble stemt ned. Å prøve andre taktikker ble oppfattet som lite aktuelt. Aksjonen fikk stor symbolsk verdi, men oppnådde lite annet enn ekstra kostnader for gruveselskapet. 

Det trengs en åpen diskusjon om sivil ulydighet 

Hvordan skal man snakke om taktikker som er kraftige nok til å få frem budskapet (og potensielt vinne, gjennom å stanse ødeleggende forurensing og naturødeleggelse), og som samtidig ikke skader eller risikerer å sette mennesker i fare? I boken How to Blow Up a Pipeline argumenterer Andreas Malm for mer bruk av direkte aksjon, sabotasje og ødeleggelse av eiendom for miljøsaken. Taktikkene man har brukt til nå, hevder Malm, er ikke tilstrekkelige for å få frem alvorlighetsgraden i klimasaken. For å gjøre det, må bevegelsen lære å “disrupt business as usual”. Han trekker frem sabotasje av SUV-er i Stockholms gater og Ende Gelände-aksjonene mot brunkullgruver i Tyskland som eksempler på aksjonisme som gjør dette. Det interessante i Malms bok er diskusjonen om hva vi definerer som ikkevold, og hvorfor. Han trekker en skillelinje mellom moralsk ikkevold (pasifisme) og taktisk ikkevold, og spør om man holder en ikke-voldelig linje fordi det alltid er moralsk riktig, eller fordi det taktisk er best for å vinne kampen. 

Aktivistgruppen Extinction Rebellion har de siste årene etablert seg på utsiden av den tradisjonelle miljøbevegelsen i en rekke europeiske land. Sentralt i deres virksomhet har vært å bruke direkte aksjoner jevnlig for å skape oppmerksomhet om hvor mye det haster med klimahandling. Intensjonene har vært gode, men likevel har aksjonene deres flere ganger truffet feil. Flere aksjoner har lempet “kostnadene” over på feil gruppe, for eksempel mennesker som er avhengig av offentlig transport til jobb. Aksjonene forstyrrer, men ender ofte opp som for små til å ha særlig kraft. Å bruke direkte aksjon og sivil ulydighet for ofte gjør det også mindre kraftfullt og treffsikkert. Om små grupper av aktivister stadig arresteres for å hindre byråkrater i å komme inn til kontorene sine, eller for å stille seg opp foran Stortinget med renneløkker rundt halsen, blir virkemiddelet sivil ulydighet svakere. Om man stadig vender tilbake til å utføre små ulydighetsaksjoner, som bare munner ut i en natt på glattcelle for et knippe aktivister, rammer man ikke fossilkapitalen så det gjør vondt. 

I den norske miljøbevegelsen går det et klart skille mellom dem som bruker direkte aksjon som middel, og dem som holder seg til en streng ikke-voldelig sivil ulydighet. Det er her debatten må utvides. Det er historieløst å glemme rollen ødeleggelse av eiendom og infrastruktur som virkemiddel har spilt sammen med fredelig sivil ulydighet og passiv tilstedeværelse, i kampen for sosiale endringer. Suffragettene hadde en militant flanke som ødela eiendom i stor skala, samtidig som de mobiliserte bredt til mer fredelige aksjoner. Det samme hadde borgerrettighetsbevegelsen i USA og kampen mot apartheidregimet i Sør-Afrika. For førstnevnte var ikke-voldelig sivil ulydighet først og fremst taktisk begrunnet, heller enn et moralsk imperativ i seg selv. Kombinasjonen av bred sosial mobilisering til fredelige demonstrasjoner – som ble møtt med til tider hard represjon fra politiet – og en mer radikal flanke som ødela eiendom og ting, vant frem. 

I mange tiår har miljøbevegelsen brukt krefter på policyutvikling, politisk påvirkning, mobilisering, fredelige demonstrasjoner og sivil ulydighet. Flertallet i befolkningen mener i dag at klimaendringer og miljøødeleggelse er alvorlige trusler mot mennesker, og at vi må gjøre noe med problemene. Likevel har ikke miljøbevegelsen klart å ramme kjernen av problemet, nemlig fossilkapitalen. Kan det være på tide at klima- og miljøbevegelsen i større grad bruker direkte aksjon, sammen med sivil ulydighet, for å vinne frem? 

William Smith argumenterer for at direkte aksjon kan være moralsk riktig, gitt at den utøves innenfor det han kaller en “ethics of responsibility”. En slik etikk innebærer at aktivisme med potensiale for å påføre store kostnader eller skader begrenses til utvalgte tilfeller der det man aksjonerer mot står i fare for å gjøre alvorlig skade på miljøet eller folk, og der konsekvensene kun påføres dem som er ansvarlige. Det er videre sannsynlig at direkte aksjon forblir unntak, fremfor norm i bevegelsens aksjonsrepertoar. Aktivister er bundet til å opptre ansvarlig overfor samfunnet, både dem som er enige med dem, og dem som skal overbevises. Bruk av direkte aksjon som taktikk må være “constrained, proportionate and discriminating”, for å treffe riktig. Veiblokader, okkupasjoner og lock-downs er veletablerte ikke-voldelige taktikker som påfører ødeleggende virksomhet og industri økonomiske tap, for eksempel i aksjoner mot fracking. 

Vi må skille mellom vold mot mennesker, og vold mot materielle ting som infrastruktur, når vi snakker om ikke-vold som taktikk. Det må være mulig å løfte dette standpunktet uten å bli stemplet som en potensiell radikal voldsutøver, eller å bli møtt med en kald skulder fra den tradisjonelle miljøbevegelsen. Er det radikalisering om man vurderer å bruke kraftigere virkemiddel for å ramme fossilkapitalen, etter tiår med lite fremgang? Vold mot mennesker (og trusler om vold) må være uakseptabelt i miljøbevegelsen. Det ville uten tvil delegitimere saken og kan ikke få plass. Likevel må vi kunne diskutere hva som er grensene for ikke-vold. Å stemple aktivister som saboterer anleggsarbeid som potensielle terrorister er alvorlig, og skremmer folk fra debatten. Vi trenger en diskusjon om miljøbevegelsens taktikker som er basert på åpenhet, forståelse og kreativitet, og ikke moralsk fordømming. Slik kan kampen lykkes enda bedre. Direkte aksjoner som tar hensyn til folks helse og sikkerhet, men som påfører kapitalen økonomiske og materielle tap, bør vurderes som en del av det aksjonsrepertoaret. 

Litteratur: 

Lindekilde, Lasse og Olesen, Thomas (2015). Politisk protest, aktivisme og sociale bevægelser. Hans Reitzels Forlag. 

Malm, Andreas (2021). How to Blow Up a Pipeline. Verso. 

NRK (2021, 16.01).  Miljøaktivist: – Vi er ikke potensielle terrorister. https://www.nrk.no/trondelag/vindkraftmotstander-lindseth-skremt-over-psts-vurdering-1.15374794?fbclid=IwAR3sVYxW8h1-ipfrAzY4qjQFe_wKUEWD46n5B-dARnVOFsQKkvGwp00rHPY

NRK (2021, 14.01). 40 år siden Alta-aksjonen satte fokus på samenes rettigheter: – Vi har fortsatt en lang vei å gå. https://www.nrk.no/tromsogfinnmark/40-ar-siden-alta-aksjonen-kulminerte-i-norgeshistoriens-storste-politiaksjon-1.15326849

Smith, William (2018). Disruptive Democracy: The Ethics of Direct Action. 

 

Klippet ut: 

 

Jørgen Johansen og Åsne Berre Persen beskriver i Den nødvendige ulydigheten den rike tradisjonen for sivil ulydighet i nyere norsk historie, og kommer med eksempler fra arbeiderbevegelsen, militærnekting og fredsaktivisme. Forfatterne diskuterer om vold mot materielle ting hører under vold eller ikke-vold, men konkluderer ikke her strengt.  

 

Johansen, Jørgen og Persen, Åsne Berre (1998). Den nødvendige ulydigheten. FMK. 

 

I et essay fra 1930 kom John Maynard Keynes med en dristig spådom om de økonomiske mulighetene for hans barnebarns generasjon. Ingen, mente han, vil måtte jobbe mer enn 15 timer i uka. Den teknologiske utviklingen, og den økonomiske veksten med den ville for første gang i historien gi menneskeheten muligheten til å bruke det meste av tida si til annen aktivitet enn den som er nødvendig for å sikre sin egen overlevelse.

 

Mathias Bismo er redaksjonsmedlem i Gnist.
Foto: Eduardo Alexander

---

Keynes er ingen hvem som helst. Da etterkrigsøkonomien skulle organiseres i vår del av verden, var det hans ideer og teorier som ble lagt til grunn, og ikke bare blant sosialdemokrater. Så sent som i 1971 erklærte selv USAs erkekonservative president Richard Nixon at han var keynesianer. Likevel, til tross for at Keynes’ spådommer om den økonomiske veksten siden 1930 i stor grad har slått til, og til tross for at generasjonen han skriver om nå befinner seg i pensjonistenes rekker, virker visjonen hans kanskje enda fjernere i dag.

 

Til tross for sine visjoner, var Keynes ingen radikaler. Han var medlem av det britiske liberale partiet, han hadde liten tiltro til arbeidsfolks evne til å styre økonomien og landet, og han slo ved en anledning også fast at i kampen mellom klassene sto han på borgerskapets side. I tråd med denne grunnleggende holdningen avviste han også Marx som utdatert, uvitenskapelig og uten relevans for den moderne verden. Men om noen kan forklare hvorfor Keynes tok feil, så er det nettopp Marx.

 

Rikdom og arbeidstid

Keynes gir i sitt essay uttrykk for en viktig sammenheng. Rikdommen som eksisterer i et samfunn, er et uttrykk for en viss arbeidstid. Alt vi kan nyttiggjøre oss – fra brød til helikoptre – kan vi nyttiggjøre oss fordi mennesker har brukt av sin tid til å fremstille dem. Problemet er bare at Keynes stopper der. Han påpeker bare det tilsynelatende faktum at dersom vi bruker så og så mye mindre tid på å produsere de produktene vi forbruker, så kan vi kutte arbeidstida med det samme, eller i hvert fall til et betraktelig lavere nivå dersom vi vil ta høyde for å dekke nye behov. 

Marx gikk derimot bak denne overflaten. Det er ikke det å dekke folks behov som er drivkraften bak den kapitalistiske produksjonen, mente han, det er profitten, og for at kapitalistene skal få profitt, må de tilegne seg en andel av verdiene arbeiderne skaper. Når produksjonen er avsluttet, produktene solgt og alle utgifter betalt, må de altså sitte igjen med en større sum enn de startet med. Dette skjer imidlertid ikke i et tilfeldig forhold. Arbeiderne har selv behov av både fysisk og mental karakter som de må dekke. Det betyr altså at arbeidsdagen må ha en lengde som overstiger den arbeidstida som er nødvendig for at arbeiderne skal kunne dekke disse behovene.

Om den nødvendige arbeidstida for å dekke behovene i samfunnet skulle ha blitt redusert til en firedel, slik Keynes’ mest moderate anslag i et hundreårsperspektiv tilsier, så kan man selvsagt tenke seg at denne innsparingen kunne blitt fordelt likt på arbeidere og kapitalister. Arbeiderne ville bare trengt en firedel av den tidligere lønna for å dekke behovene sine. Men da ville også profitten falt tilsvarende. Selv om behovene fortsatt hadde blitt dekket, ville økonomien ha skrumpet inn. Dermed kommer motsetningen mellom det Marx kalte bruksverdi, og det han kalte bytteverdi, til syne.

Varens doble karakter

Ifølge Marx har varen en dobbel karakter. Som bruksverdi er den noe menneskene i et samfunn på et eller annet vis kan nyttiggjøre seg, som dekker et behov. Som bytteverdi, derimot, er den noe som kan byttes mot noe annet, i vårt samfunn stort sett penger, som i virkeligheten bare er et uttrykk for en annen bytteverdi. Men der en bruksverdi kan være en bruksverdi uten samtidig å være en bytteverdi, for eksempel hvis jeg baker mitt eget brød eller strikker mitt eget skjerf, kan en bytteverdi ikke eksistere uten at den først er en bruksverdi. Ingen vil kjøpe noe de ikke kan nyttiggjøre seg. Videre er et produkt en bruksverdi så lenge det er i bruk. En bytteverdi, derimot, er produktet bare frem til den er solgt. 

Hvis jeg går amok på Karl Johan og knuser alle butikkvinduene der, så vil det skape behov for nye vinduer. Dette behovet dekkes ved at det produseres nye vinduer, nye bruksverdier til erstatning for de gamle. Mengden bruksverdier er altså uendret, men det har blitt produsert nye bytteverdier. Dette eksemplet kan kanskje virke søkt, men slik fungerer faktisk kapitalismen til tider. I Thomas Seltzers dokumentarserie UXA får vi høre at den amerikanske bilindustrien på 60- og 70-tallet leverte biler med stadig kortere levetid, helt ned mot to år. Bilparken ville altså måtte fornyes hvert annet år, og dette var en villet utvikling. Om fornyelsestakten hadde vært det doble, slik at den hadde blitt fornyet hvert fjerde år, så ville den samlede mengden bruksverdier i form av biler vært uforandret, men mengden bytteverdier ville vært det halve.

Den amerikanske bilindustrien lyktes ikke med å tvinge amerikanerne til å bytte bil så ofte som de ønsket. I stedet svarte forbrukerne med heller å kjøpe europeiske og japanske biler. De kostet kanskje litt mer, men varte desto lenger. Bilindustrien har nok lært av dette og bruker andre midler for at bilene ikke skal brukes lenger enn nødvendig. I dag handler det mer om å fortelle om nye bilmodellers fortreffelige egenskaper – om gulrot mer enn om pisk. Men hensikten er fortsatt den samme – en raskere utskiftning av bilparken, og dermed en økt produksjon av bytteverdier.

Utviklingen har altså gått i en helt annen retning enn det Keynes spådde. Økt produktivitet fører ikke til redusert arbeidstid, det fører til produksjon av stadig flere varer, stadig flere bytteverdier. Dels innebærer det selvsagt at det også skapes nye bruksverdier, vareutvalget i dag er uendelig større enn i 1930. Fra kapitalens ståsted, er dette imidlertid bare en bieffekt av at bytteverdi forutsetter bruksverdi. Om dette skjer ved å skape genuint nye bruksverdier, eller bare ved å sørge for at allerede eksisterende bruksverdier byttes ut raskere, er uten betydning.

Frihetens rike

Selv om kapitalismen sammenlignet med tidligere produksjonsmåter har skapt enorme mengder bruksverdier, har dette altså ikke skjedd for å øke samfunnets rikdommer. Profitten er drivkraften, og den er avhengig av bytteverdien. Men siden bytteverdi forutsetter bruksverdi, så forklarer dette også problemet med Keynes’ spådommer. Selv om en reduksjon i arbeidstida, ikke behøver redusere mengden bruksverdier, vil den uunngåelig redusere mengden bytteverdier. Arbeidstidsreduksjonene Keynes mente å forutse, står altså i direkte motstrid til kapitalismen. 

Men hva da i et sosialistisk samfunn? Marx har et par interessante betraktninger rundt dette:

Når rikdommen er avkledd sin bornerte borgerlige form, hva annet er den enn det individenes universelle behov, evner, nytelser, produktivkrefter osv. som de er skapt i det universelle byttet? Den fulle utviklingen av det menneskelige herredømmet over naturkreftene, både i den såkalte naturen og i sin egen natur? Den fulle utviklingen av menneskets kreative anlegg, uten andre forutsetninger enn den historiske utviklingen frem til nå, altså utviklingen av alle menneskelige krefter som sådan […] til et mål i seg selv?

 

Frihetens rike begynner i virkeligheten der arbeidet som er bestemt av nød og ytre tvang, opphører. […] Friheten kan på dette området bare bestå i at det sosialiserte mennesket, de assosierte produsentene, regulerer dette sitt stoffskifte med naturen på rasjonelt vis, underlegger det sin samfunnsmessige kontroll i stedet for en blind makt, og det med den minste kraftanvendelse og under de til den menneskelige natur mest verdige og passende betingelser. Likevel består nødvendighetens rike. Hinsides dette begynner utviklingen av menneskelige krefter som et mål i seg selv, det virkelige frihetens rike, som bare kan blomstre på grunnlag av nødvendighetens rike. Forkortelse av arbeidsdagen er grunnbetingelsen.

Etter hvert som vi må benytte en stadig mindre del av arbeidstida vår på det som er bestemt av nød og ytre tvang – nødvendighetens rike – er det stadig mer ledig tid til det vi lyster – frihetens rike. Og forkortelse av arbeidsdagen er ikke bare et fromt ønske, det er selve grunnbetingelsen. Så langt er dette ikke så ulikt Keynes’ visjon. Men ulikt Keynes, avviser Marx at dette kan realiseres under kapitalens blinde makt. Det forutsetter et samfunn av assosierte produsenter – det vi gjerne kaller sosialisme eller kommunisme.

Kapitalistisk innovasjon

Men hva da med innovasjonen, utviklingen av nye produkter? Det er ingen tvil om at kapitalismen frembringer stadig nye bruksverdier. Men da Steve Jobs og Steve Wozniak bygde sin første Apple-datamaskin, var det ikke fordi de ville starte en teknologigigant. De bygde den fordi de ville dekke et behov de selv hadde, og som de kunne tenke seg at også andre kunne ha. Sjansen for at de skulle bli grunnleggere av et av verdens største selskaper, og at de selv skulle bli noen av verdens rikeste menn, var, om de i det hele tatt tenkte på det, forsvinnende. Likevel bygde de den. Resten er, som man sier, historie.

Om vi ser på den nye teknologien de siste tiårene, er den slett ikke et resultat av det private initiativ. Helt grunnleggende teknologiske forutsetninger, som internett, GSM- og GPS-teknologien, er eksempler på teknologier som er utviklet i offentlig regi. Legger vi til alt det som er utviklet av private aktører på oppdrag fra og/eller med uunnværlig støtte fra det offentlige, er innovasjon i privat, kapitalistisk regi unntaket heller enn regelen. Det er altså fellesskapet, samfunnet, som har bidratt med teknologien. Det viktigste bidraget fra de såkalte entreprenørene, er å forvandle bruksverdiene til bytteverdier og dermed gjøre profitt på den.

Men den kapitalistiske innovasjonen har også en annen side. Jobs og Wozniak var neppe de eneste som kunne ha skapt det som ble Apple, og det er heller ingenting som tilsier at produktet deres var bedre enn andre konkurrerende produkter. Mange vil nok si tvert imot. Helt allment er det ikke slik at den som vinner en formatkrig, som det gjerne kalles, nødvendigvis har det beste produktet. Det kan like gjerne dreie seg om at vinnerne er de som har den beste strategien for å vinne krigen, altså faktorer som overhodet ikke har med bruksverdien å gjøre. Dermed er faren absolutt til stede for at konkurransen ikke frembringer de beste bruksverdiene. 

Slik vil det nok også til en viss grad være i et sosialistisk samfunn, om enn i en annen form. Under kapitalistiske forhold skapes standarder ved at man låser forbrukerne fast i et system. Denne teksten er for eksempel skrevet i Microsoft Word. Det betyr ikke at det ikke finnes alternativer som er minst like gode, og som endatil ikke koster en krone. Men fordi Word har etablert seg som en standard, og fordi kompatibiliteten med andre alternativer er begrenset, mye takket være Microsofts patenter og rettigheter, så er Word vanskelig å komme utenom. Microsoft har et incitament for å gjøre det så vanskelig som mulig å bruke andre løsninger enn deres. Det gir Microsoft en konkurransefordel, noe i nærheten av en monopolsituasjon. Ikke fordi det må være slik, men fordi profittmotivet skaper et perverst incitament til å underordne bruksverdi under bytteverdi.

Sosialistisk innovasjon

Under kapitalistiske forhold er teknologiske fremskritt begrenset av ønsket om å skape bytteverdier som kan selges med profitt. Under sosialistiske forhold, et samfunn der bruksverdier produseres som bruksverdier, vil dette nødvendigvis måtte være annerledes. Da vil ikke innovasjonen rette seg inn mot å maksimere mengden bytteverdier, men mengden bruksverdier. 

Spørsmålet som da fort dukker opp, er hvordan verden ville sett ut dersom en slik sosialisme på et eller annet tidspunkt hadde vunnet frem og blitt rådende. Ville vi hatt akkurat de bruksverdiene vi har i dag? Neppe. Men vi må samtidig huske på at den verden vi lever i, ikke er den første som har hevdet å representere toppen av sivilisatorisk utvikling. Tvert imot er dette noe alle sivilisasjoner har hevdet, til alle tider. Sjansen for at akkurat vår tid skulle være det, er temmelig liten. Samfunnet beveger seg ikke mot en endelig sluttstasjon, det er i konstant utvikling og vil være det så lenge menneskearten eksisterer. Det eneste vi kan gjøre noe med, er i hvilken retning denne utviklingen går.

I dag er vitenskap og innovasjon forbeholdt de få. Charles Darwin gjorde ikke oppdagelsene sine bare fordi han var uvanlig smart. Om han ikke hadde hatt en familie som ville og kunne finansiere deltakelsen hans på HMS Beagles første ekspedisjon, ville han neppe blitt sin tids kanskje største vitenskapsmann. Selv om han var interessert i dyr og planter, var han slett ikke den eneste. Problemet er bare at de fleste med slike interesser ikke får anledning til å utforske disse. Ikke har de penger, og ikke har de tid.

Så la oss da forestille oss at produktivitetsvekst tas ut i redusert arbeidstid. Vil ikke det da nettopp skape en situasjon der disse talentene får anledning utfolde seg? Og hvis det er slik at flere får utfolde seg, er det ikke da mer sannsynlig at den samlede innovasjonen i samfunnet øker enn minker? Vitenskap er tross alt først og fremst et uttrykk for en interesse som får slå ut i full blomst. Vil ikke da et samfunn som tillater denne interessen å utvikle seg, legge grunnlaget for en enda hurtigere utvikling?

Stiavhengighet

Et samfunn utvikler seg ikke av ingenting, utviklingen hviler på det eksisterende. Dette kalles også stiavhengighet – der flere stier krysses, kan du selv velge hvilken du vil ta, men du er prisgitt den stien du valgte for å komme til krysset. I et samfunn strukturert rundt isolerte kjernefamilier, for eksempel, vil også produksjonen rette seg inn mot denne strukturen. Men i et annet samfunn, ville vi kanskje ledd av ideen om at noen ville tro at det var mulig å realisere seg ved hjelp av to biler i oppkjørselen, hytte på fjellet, hytte ved sjøen og feriested i Spania – alt med eksklusiv disposisjonsrett.

I et samfunn som produserer bruksverdier som bruksverdier, er det for eksempel stor sannsynlighet for at kollektive løsninger vil være mer fremherskende. Akkurat som man snakker om stordriftsfordeler i produksjonen, vil mengden bruksverdier også kunne vokse bare de anvendes mer rasjonelt, at ikke alle har hver sin slagsdrill, hver sin snøfreser, hver sin tredemølle osv., men at disse står til disposisjon for flere som likevel får dekket sine behov.

Også i et økologisk perspektiv har dette åpenbare fordeler. Derfor ser vi også at slike kollektive løsninger har fått et visst oppsving med den økende økologiske bevisstheten. Men alt dette foregår likevel under kapitalistiske forhold. Hvis man for eksempel skulle utvikle bildelingsløsninger som gir den samme fleksibiliteten som det å eie sin egen bil gjør i dag, og bildeling dermed skulle bli den nye normalen, ville behovet for biler stupt. Selv om mengden bruksverdier ville vært uendret, ville mengden produserte bytteverdier blitt redusert. Det ville vært skadelig for økonomien. 

I et sosialistisk samfunn ville derimot en slik utvikling vært ønsket. Hvis behovet for biler hadde falt til for eksempel det halve, ville også arbeidstida som går med til å produsere biler, blitt redusert til det halve. Arbeidstid ville blitt frigjort, arbeidstid som ville kunne bli brukt til å produsere nye bruksverdier, enten i form av andre produkter eller i form av at mennesker får anledning til å realisere sin menneskelighet.

Sosialistiske løsninger

Betyr det da at det er håpløst å slåss for arbeidstidsforkortelser under kapitalistiske forhold? Slett ikke. Arbeidstida har blitt forkortet siden 1930, om enn langt fra i samme målestokk som produktivitetsveksten skulle tilsi. Kampen for lørdagsfri, for betalt ferie, for regler om arbeidstid – alt dette er kamper om arbeidstida der arbeiderbevegelsen har vunnet viktige slag. Dessuten er kampen om arbeidstida en kamp som kanskje mer enn noen annen peker ut over de kapitalistiske rammene. Bare det i seg selv gjør det verdt å ta kampen. Men å realisere Keynes’ visjoner, eller noe i nærheten av dem, under kapitalistiske forhold, det er og blir en drøm.

Samtidig er det andre momenter som har kommet til siden Keynes’ tid, ikke minst det betalte arbeidet i offentlig sektor. I 1930 var 7-årig folkeskole normalen, og mange steder var det også bare skole annenhver dag. Barnehager var nærmest ikke-eksisterende. Forventet levealder var lavere enn i dag, eldreomsorgen var følgelig mer begrenset, og sykdomsbildet var et helt annet – det som den gangen var en dødsdom, kan leges i dag. Det legges altså ned langt flere arbeidstimer i offentlig sektor for å dekke behov blant annet knyttet til utdanning, oppdragelse, helse og omsorg. 

Men her kjenner vi igjen argumentet fra dem som mener vi må jobbe mer, ikke mindre – vi trenger alle som kan bidra. Og de har, helt isolert sett, et poeng. Felles for disse yrkene, er nemlig at de er arbeidsintensive. Covid-19-pandemien har blant annet vist oss at elevenes fysiske tilstedeværelse, den direkte kontakten med lærere og skolepersonell, er en viktig del av skolehverdagen. Og selv om den medisinske utviklingen nok i noe monn kan automatiseres og mekaniseres, er det fortsatt store behov knyttet til pleie og omsorg, behov som nok fortsatt i stor grad vil kreve menneskelig arbeid. Roboter er ikke noe svar på stoppeklokkeregimer i denne typen yrker. Sånn vil det også være i et sosialistisk samfunn.

Hvordan disse utfordringene skal løses, er et altfor stort tema til å behandle her. Jeg vil likevel peke på at også dette er behov der løsningen kan sees i et kollektivt lys. For eksempel er det ikke sikkert at boformer der vi alle bor i vår egen boks, er den beste løsningen dersom vi ønsker å maksimere bruksverdiene. Mye av arbeidet som i dag foregår i offentlig sektor kan kanskje utføres vel så effektivt dersom boformene våre innrettes på en annen måte. Ja, skal vi i det hele tatt kunne snakke om sosialisme, må vi søke etter løsninger i den retningen. Hvis ikke nødvendighetens rike minimeres, hvis ikke arbeidstida reduseres mot et minimum, er det vanskelig å se for seg hvordan det hele tatt kan kalles sosialisme. Sosialisme er ikke bare en nødvendighet for å realisere Keynes’ visjoner, gjennomføringen av disse visjonene er også en nødvendighet for sosialismen.

Det fødtes i oss en visshet:
Frihet og liv er ett,
så enkelt og så uundværlig
som menneskets åndedrett.»
(Nordahl Grieg: 17. mai 1940)

---

Drømmen om kommunismen springer ut av menneskets lengsel etter frihet. Kommunismen er den samfunnsformen der denne lengselen blir virkelighet. Kampen for menneskenes frihet har alltid vært kjerna i kommunismen, og kommunistenes inspirasjon og målsetting. Er det ikke et paradoks at kommunismen i våre dager blir forbundet med undertrykking, fengsling og forfølgelse?

Foto: Pixy.org

Dette er borgerskapets største ideologiske seier, og skal vi greie å vinne oppslutning om kommunismen, må vi gjenreise denne drømmen, og vise at det kommunistiske samfunnet faktisk er forutsetninga for å realisere menneskehetens aller største drøm: Drømmen om frihet.

Skal vi klare dette, er det helt nødvendig å være krystallklar når det gjelder spørsmål om frihet og menneskerettigheter. Overalt må vi reise kampen for friheten, overalt må vi peke på borgerskapets hykleri og den skrikende motsigelsen mellom borgerskapets offisielle bekjennelser til friheten og dets egen praksis med undertrykking, utbytting, tortur og drap. Og vi må være krystallklare når det gjelder hva som er vårt mål. Det er ikke en annen form for undertrykking, men virkelig frihet for menneskene. Selv under sosialismen, som er et ufullkomment overgangssamfunn mellom kapitalismen og kommunismen, må friheten være større, mer omfattende, mer vidtrekkende, enn det er mulig under kapitalismens mest demokratiske former.

Så lenge klassene eksisterer, så lenge det finnes en stat, vil friheten være begrenset på noen områder, for noen grupper. Men sosialismen må ikke bare innebære større frihet enn kapitalismen, den må også utvikle seg i retning av å utvide friheten. Den skal jo være en overgang til et samfunn uten undertrykkelse, uten klasser, uten utbytting.

Hvis ikke vi greier å erobre troverdighet på dette området, vil vi ikke kunne vinne større oppslutning om kommunismen. Derfor er det nødvendig å være krystallklar. Og å vise i praksis at vi mener alvor. Sånn som verden ser ut, bekreftes marxismens analyser og teorier hundre ganger hver dag, i alle mulige sammenhenger. Det finnes nesten ikke ett eneste samfunnsmessig spørsmål som ikke hver eneste dag demonstrerer nødvendigheten av å avskaffe kapitalismen og privateiendommen, vareøkonomien og markedet. Men hva skal vi erstatte det med? Hvem peker på alternativet? Hvem holder menneskehetens gamle drøm i live?

I. På hvilke skuldre står Marx?

Karl Marx og Friedrich Engels skapte den kommunistiske teorien slik vi kjenner den i dag. Men de oppfant ikke kommunismen. Tvert imot bygger de på en lang tradisjon, eller som de sjøl var de første til å understreke, de står på andres skuldre. Det er nyttig å kjenne litt til den tradisjonen, både for å se marxismens innhold og dens særpreg.

Drømmen om frihet er naturligvis like gammel som det klassedelte samfunnet, like gammel som undertrykkinga. Den går gjennom myter, eventyr og sagn, gjennom opprør og historiske endringer, alltid preget av det samfunnet som eksisterer. For de gamle grekerne er spørsmålet om frihet ikke et spørsmål om frihet for slavene, bare for statens frie menn. Slavene hadde nok sine drømmer, og førte sin kamp. Men hvor mye av det er bevart? Kristendommen har i utgangspunktet mange trekk av kampen for frihet, men skulle likevel bli ideologi for undertrykking og underkastelse. Føydalsamfunnet har sine frihetsmyter. Tenk på fortellingene om Robin Hood. Men omkring år 1500 skjer det noe nytt. Borgerskapet er blitt forholdsvis sterkt, det begynner å røre på seg for å markere sine egne behov. Det nærmer seg tida da borgerskapet starter kampen for å erobre makta. Det er ikke mulig uten i allianse med alle andre undertrykte klasser, og borgerskapet skaper gradvis idéen om frihet for hele menneskeheten, om menneskets rettigheter. I denne perioden, borgerskapets tidlige vår, er motsigelsen mellom borgere og proletarer bare så vidt i sin begynnelse, nesten ikke synlig. Borgerskapets kamp for frihet tar form av en kamp for hele folkets frihet.

1. Thomas More setter fingeren på problemets kjerne

1500-tallet er renessansens århundre. Kunst og vitenskap sprenger seg ut av føydalismens stengsler, først i Italia, etterhvert lenger nordover i Europa. Humanismen er den ideologiske overbygninga for det framvoksende borgerskapet. Fornuften blir retningsgivende, ikke bare troen.

Og det er humanismen som videreutvikler den store drømmen om frihet. Klarest ser vi det kanskje i Thomas Mores strålende bok Utopia, som blei grunnlaget for en hel litterær tradisjon (1). Her retter han en flengende kritikk mot samfunnsforholda i England på begynnelsen av 1500-tallet (boka kom i 1516). Veveriene i Flandern gjorde det svært lønnsomt å eksportere ull. De engelske jordeierne la om til sauehold i stor stil, og fordrev dem som dyrket jorda. Gjennom en hardhendt ekspropriasjon av småbrukere og leilendinger oppsto en enorm sosial nød, der horder av mennesker ikke hadde annen utvei enn å tigge og stjele for å opprettholde livet – og begge forbrytelser blei straffet med døden. Første delen av boka er en direkte kritikk av det engelske samfunnet, lagt i munnen på den erfarne sjømannen Rafael Hythlodaeus (som betyr vrøvlemester), andre delen er Hythlodaeus' beskrivelse av samfunnet på øya Utopia (navnet er et ordspill som kan bety både «ingen steder» og «godt sted»).

Det er ikke vanskelig å kjenne igjen det engelske borgerskapets behov i Thomas Mores beskrivelse av det utopiske samfunnet. Den speiler trangen til erobring og det unge borgerskapets asketiske flid, som vel hundre år seinere skulle gi engelskmennene en borgerlig revolusjon i puritanske kledebon. Dessuten har boka en avvæpnende, jordnær humor som nok var et godt forsvar mot sensuren.

Thomas More peker klart og tydelig på årsaken til at utopierne er frie og lykkelige. Det vil si at han peker på årsaken til at folkene i England og Europa ikke er det. Det er ikke bare det at utopierne forakter ytre velstand og vurderer utvendig prakt og edle metaller som foraktelig og lite verdt. Men de kjenner ikke privateiendommen. I det utopiske samfunnet er alle ressurser felleseie, og alle arbeider på like fot og like mye (2). Arbeidets produkter fordeles fritt til alle, etter behov. Innbyggerne bare henter det de har behov for, det er rikelig til alle.

Eksproprieringa av de engelske bøndene var en konflikt om eiendomsretten. Men Thomas More stiller ikke kravet om en liten jordlapp til alle. Han greier å se framover, mot en virkelig løsning på problemet. Det er en form for kommunisme More skildrer. Til forskjell fra den urkristne kommunismen er Thomas Mores ikke bare begrunnet i moral og idéverdenen, men i de materielle vilkåra. Det var mulig for Thomas More å se at privateiendommen var ondets rot, og at samfunnsressursene var rikelige nok til å forsørge alle samfunnets medlemmer godt hvis de ble likt fordelt, og den snyltende overklassens luksusforbruk blei avskaffa.

More levde i ei voldsom tid. Drømmen om frihet materialiserte seg i store opprør som feide ikke bare over England, men over store deler av Europa. I 1525, ni år etter at han ga ut Utopia, feide de revolusjonære bondekrigene over Tyskland. Og opprør og stridigheter satte Gustav Wasa på tronen i Sverige og skapte den svenske nasjonalstaten. I disse opprørene var det bøndene som reiste seg – i Tyskland med krav om «Fryheit» (frihet) på sine faner. Ikke noen av disse opprørene førte til føydalismens fall, men de var voldsomme, blodige klassekonflikter som dreiv historien framover. Neste århundre skulle se det revolusjonære borgerskapet ta makta i de første borgerlige revolusjonene, i Nederland og England.

2. Et skritt videre: Milton forsvarer ytringsfriheten

Den vakre visa Din tanke er fri, som synges ved humanetiske konfirmasjoner i Norge, skriver seg fra bondekrigens Tyskland. Men bondekrigen led nederlag, og om ingen undertrykker noen sinne kan tvinge tanken, kunne de iallfall tvinge de tenkende til å holde kjeft. Med ytringsfriheten var det smått bevendt, og i den engelske revolusjonen skulle den få sitt teoretiske forsvarsskrift.

Thomas More måtte kamuflere sin kritikk av det engelske samfunnet som en fortelling fra en ukjent øy i Den nye verden, lagt i munnen på en oppdiktet sjømann og med mange reservasjoner. Boka blei til og med skrivi på latin, og gitt ut i Frankrike. Det var den harde engelske sensuren som tvang sjøl en så framtredende mann som More til å være så fordekt. Sensuren rammet alle. De færreste tenker over det, men Shakespeare skreiv under en knallhard og vilkårlig sensur som tvang ham til å gjemme bort alle politiske tanker. Et interessant eksempel er den passasjen han bidro med til et stykke om Thomas More, hvor manuskriptet finnes bevart med sensurens strykninger (3). Den som ikke prøver å lese mellom linjene hos Shakespeare (og andre engelske forfattere fra 1500- og 1600-tallet), går glipp av denne litteraturens store samfunnsmessige innhold, og skjønner verken litteraturen eller historien (4).

Den formelle forankringa for sensuren hang mye på et system med monopoler og lisenser, der trykkerne var ansvarlige for litteraturen og utøvde en hard overvåking og jakt på illegale trykksaker. Men i 1640 løsna det. Sensuren blei oppheva. Shakespeare var død, men John Milton var i høy grad aktiv. Blant det han offentliggjorde, var et par brosjyrer om skilsmisse, der han gikk inn for å utvide adgangen til å skille seg. Det førte til voldsomme reaksjoner, og forsøk på å gjeninnføre sensuren. Milton forsvarte seg gjennom det lille skriftet Areopagitica, der han argumenterer prinsipielt mot sensur og for full ytringsfrihet (5). 1644 er det året da ytringsfriheten får sin prinsipielle formulering. Miltons argumentasjon holder den dag i dag, sjøl om vi nok ville gitt den en mer verdslig form. Den engelske revolusjonen som Milton er uløselig knytta til og en av de fremste talsmennene for, hadde et strengt pietistisk uttrykk.

Så Miltons argumentasjon har en strengt kristen form. Han starter med å sammenligne det å forby en bok med å ta livet av en mann – det er bare det at boka er et reint åndsprodukt, så det er verre å forby den. Det er å angripe en udødelig sjel. Han hevder at ingen av antikkens store kultursamfunn noen sinne fant på å forby bøker, og sensur har heller ingen støtte i Bibelen. Han siterer apostelen Paulus: «Prøv alt, hold fast på det gode.» (1. Tess., 5:21.). Men kjerna i argumentasjonen hans er sånn:

Sensur har ingen virkning på tanker. Det nytter ikke å forby tanker og meninger, derfor er forbud mot bøker meningsløst. Tankene vil være der likevel, man får bare ikke tak på dem, de kommer ikke åpent fram.

Dersom man forbyr de onde tankene, vil de overleve i det skjulte, i hodene hos mennesker som ikke tør å si hva de tenker og mener. Fordi de ikke blir prøvd i åpen debatt, vil de heller ikke bli avslørt som onde, og overleve. Sensur er direkte skadelig, fordi det hindrer og hemmer kampen mot de onde tankene. Og når vi ikke kjenner de onde tankene, vil vi heller ikke kunne verge oss mot dem. Vi vil ikke kunne vurdere dem og kjenne dem for det de er, men vil stå forsvarsløse, og de onde tankene vil få større utbredelse enn om de kunne vært lagt fram åpent.

Kunnskap og søking etter sannheten er avhengig av at alle tanker er tillatt, alle muligheter kan vurderes åpent, alle standpunkter prøves mot hverandre. Derfor vil sensur og forbud også hemme søkingen etter sannheten, etter kunnskap og visdom. Det vil gjøre folk kunnskapsløse og dumme. Fullstendig ytringsfrihet er nødvendig for utvikling av tenkinga. Dette gjelder vitenskap, filosofi, kunst og religion, kort sagt alle former for tenkning.

Sensur og forbud vil også undergrave folkets enhet (som var et viktig argument i 1644, kanskje verdt å tenke gjennom også i 1999). For en enhet som ikke er bygd på bevisst diskusjon mellom alle forskjellige (splittende) synspunkter, er skjør og ubestandig, den sprekker når den blir utsatt for press. En slagkraftig enighet forutsetter frihet til å legge fram alle meninger, og en åpen diskusjon. «Meninger hos gode menn er ikke noe annet enn kunnskap som er i ferd med å bli skapt.»

«Gi meg friheten til å vite, til å ytre meg, til å argumentere fritt for samvittigheten, framfor alle andre friheter,» sier Milton.

Argumentasjonen hans er strålende, og holder vann den dag i dag. Ingen har levert noe bedre forsvar for ytringsfriheten. Den lille brosjyren, formet som en tale til det engelske parlamentet, fikk likevel ingen stor virkning da den kom. Sensuren ble gjeninnført og bortsett fra enkelte perioder med lettere regime, varte den lenger enn Miltons levetid. Kanskje var det noen som så seg mer tjent med makt enn med sannhet – og attpåtil så en motsigelse mellom de to?

3. Mannen fra de to revolusjonene

Først i 1695 blei den engelske forhåndssensuren oppheva. Og da var det, som Christopher Hill bemerker, mer begrunnet med økonomi enn med hensyn til friheten: Sensuren var en hindring for produksjonsfriheten i en blomstrende boktrykkerbransje.

Slik har det seg at de franske opplysningsfilosofene i det neste århundret kunne finne inspirasjon i en engelsk litteratur der tanker og synspunkter blei lagt åpent fram. Kapitalismen hadde tatt makta i Nederland og England, og borgerskapet utviklet seg og vokste i Frankrike og andre europeiske land.

1700-tallet er opplysningsfilosofenes tid. De snudde og vendte på alt, på statsskikk og styresett, på religion og jus, på kunst og filosofi, og vendte hver stein i det menneskelige livet. Montesquieu, Voltaire, Rousseau, Diderot og Condorcet er blant de store navn i menneskenes historie, fordi de la det ideologiske grunnlaget for borgerskapets store revolusjon i Frankrike. Men det var mange andre navn i koret. Ett av dem var den italienske markien Cesare Bonesana de Beccaria, som i sitt lille skrift Dei delitti e delle pene (Om forbrytelse og straff) i 1764 gikk til angrep på inkvisisjonens grusomheter, påviste at tortur og dødsstraff verken forebygger eller minsker kriminaliteten, og la grunnlaget for en «moderne» strafferett. Som ennå ikke har vunnet allmenn oppslutning.

1700-tallet er også de store revolusjonenes århundre. Det var i Amerika at opplysningsidéene først ble materiell virkelighet gjennom en borgerlig revolusjon. Her var framtredende borgerlige intellektuelle i virksomhet, som Benjamin Franklin og Thomas Jefferson, som begge var tilhengere av opplysningsfilosofien. Men om noe enkelt skrift skal ha æren for å ha satt i gang den amerikanske revolusjonen, må det være Thomas Paines vesle brosjyre Common Sense (Sunn fornuft), som kom ut anonymt den 10. januar 1776, og blei revet vekk i femtiseks utgaver før året var omme. Hvis en forfatters suksess skal måles etter opplag, er det tvilsomt om noen forfatter i historien kan måle seg med Tom Paine (6).

Den amerikanske revolusjonen proklamerer den 4. juli 1776 for første gang prinsippet om visse rettigheter som er felles for alle mennesker, med Thomas Jeffersons berømte ord i uavhengighetserklæringen:

«Vi holder disse sannhetene for å være selvinnlysende: At alle mennesker er skapt like, at de av sin skaper er utstyrt med visse umistelige rettigheter, at blant disse er liv, frihet og jakten på lykken.»

I 1791 vedtok Kongressen en Bill of Rights, som består av 10 tillegg til grunnloven. Det mest berømte er kanskje det første (First amendment, for den som ser amerikanske TV-serier), som garanterer religionsfrihet, ytringsfrihet, trykkefrihet, forsamlingsfrihet og frihet til å klage til regjeringa (7). Retten til eiendom er ikke slått fast i den amerikanske konstitusjonen. Likevel var retten til eiendom sentral for «grunnlovsfedrene», det var jo nettopp deres kapitalistiske eiendom som var truet av den engelske kolonimakta. Først og fremst denne trusselen dreiv dem til opprør og løsrivelse.

Både Thomas Jefferson og Benjamin Franklin var amerikanske sendemenn i Frankrike, og ble tatt imot med åpne armer. De var representanter for revolusjonen, opplysningen, menneskets naturgitte rettigheter. I 1789 fulgte det franske folket i amerikanernes spor i en revolusjon som skulle ryste Europa og besegle føydalismens skjebne. Både Jefferson og Franklin reiste hjem det året, men Thomas Paine, som var kommet til Frankrike i 1787, skulle komme til å oppholde seg i Frankrike store deler av de følgende årene.

For at borgerskapet skal kunne beseire føydalstaten, må det samle alle folkelige krefter bak revolusjonens faner. Formuleringen av allmenne menneskerettigheter er et ideologisk uttrykk for dette behovet. Den franske deklarasjonen om menneskerettighetene, som den revolusjonære nasjonalforsamlinga vedtok den 27. august 1789, definerer disse rettighetene i 2. avsnitt:

«Hensikten med all politisk sammenslutning er å bevare menneskets naturlige og umistelige rettigheter. Disse rettigheter er rett til frihet, eiendom og personlig sikkerhet, samt rett til å gjøre motstand mot undertrykking.» (8)

Her er menneskets rettigheter naturgitte, det er Rousseaus og opplysningsfilosofenes teori om naturretten som seirer. Men det folket som her i samme åndedrett fastslår sin rett til å gjøre opprør mot undertrykking og sin rett til eiendom, det folket er bare et annet navn på borgerskapet. Retten til eiendom er retten til å eie maskiner og jord, retten til å utbytte andre mennesker. Det er den «menneskeretten» som skulle komme til å få forrang framfor alle de andre rettighetene naturen hadde gitt alle mennesker, og tilintetgjøre dem alle sammen. Retten til å være kapitalist. Erklæringa omtaler eiendomsretten som en «ukrenkelig og hellig rettighet». Arbeid nevnes derimot ikke blant menneskets naturgitte rettigheter.

Men i 1789 lå alt dette innhyllet i framtida. Revolusjonen var en stor frigjøring, den virvlet over Frankrike og tilintetgjorde tusen og atter tusen lenker og bånd. Håndverkeren Tom Paine så utviklinga, og han var begeistret.

Alle var ikke det. Revolusjonen hadde sine fiender. I England skremte den vannet av den borgerlige overklassen, og de rike, borgerlige godseierne. Derimot inspirerte og oppflammet den håndverkere og andre småfolk. Nettopp mot den smitteeffekten revolusjonen hadde i England, var det Edmund Burke reagerte. Han hadde støttet revolusjonen i de amerikanske koloniene i 1776, og Tom Paine hadde regnet ham som en venn. I november 1790 gikk han til frontalangrep med det som er kalt «et kontrarevolusjonært manifest», boka Refleksjoner om revolusjonen i Frankrike. (9)

Den blei godt mottatt av den engelske overklassen, og Burke, som hadde vært i en vanskelig situasjon økonomisk, fikk en pensjon på 1200 pund i året. (Marx bemerker i en fotnote at «han (…) alltid har klart å selge seg selv på det beste markedet».) Burke svartmaler revolusjonen fullstendig, beskylder den for lovløshet, anarki og terror, og hevder at den har vært til ulykke for landet og folket. Og dette var vel å merke i en rolig fase av revolusjonen, før henrettelsen av kongen, før terroren mot adelen, før Robespierres korte regime.

Tre måneder seinere, i februar 1791, kom første delen av Tom Paines Menneskets rettigheter, der han svarer Burke. Med sin enkle og respektløse stil blei Paine umiddelbart populær hos håndverkere og arbeidere. Så populær at det var viktig å bekjempe ham. Åtte til ti Svar til Paine blei gitt ut på de 12 månedene som gikk før andre delen av boka kom – og nesten umiddelbart glemt.

Paine gjentok sin suksess fra 1776, boka hans blei spredt i utrolige opplag. Første delen kom i 50.000 eksemplarer på fem måneder. Annen del kom i fem opplag på en eneste måned, første opplag blei utsolgt på to timer. Periodevis solgte den 10.000 eksemplarer i uka, og Paine sjøl anslår at det blei solgt mellom 400.000 og 450.000 eksemplarer av boka på ti år, bare i England. I et England hvor befolkninga var på ca. 10 millioner, men bare halvparten av de voksne kunne lese.

Første delen av Paines bok forsvarer den franske revolusjonen prinsipielt. Andre delen går lenger, med oppfordringer til å gjøre opprør og krav om sosial sikkerhet, paroler som foregriper velferdsstaten.

Den offentlige kjempedebatten som disse bøkene var en del av, var viktig, men det var kontrarevolusjonen som vant. Ikke fordi den hadde rett, men fordi den hadde makt. Det ser vi ikke minst på det faktum at denne debatten er så lite kjent. Paine ble fredløs i England og vendte aldri tilbake dit, sjøl om det var fedrelandet hans. Den dag i dag er det Edmund Burke som bestemmer det offisielle synet på revolusjon.

Paine brakte derimot borgerskapet så langt som det kunne komme. Den revolusjonære håndverkeren som var aktiv deltaker i to revolusjoner, strakte grensene for borgerskapets radikalisme så langt som det gikk. Men den private eiendommen, retten til utbytting, forsvarte han til sin dødsdag.

4. Proletariatets kortvarige menneskerettigheter

Tom Paine blei valgt inn i den franske nasjonalforsamlinga. I 1793 skreiv han forslag til en ny grunnlov. Det blei ikke vedtatt. Det blei derimot det forslaget Robespierre førte i pennen. I den sydende, bølgende revolusjonen var representanter for det gryende, ennå umodne proletariatet blitt slynget fram til makta. I Robespierres erklæring om menneskerettighetene settes det grenser for eiendomsretten: «Eiendomsretten begrenses likesom alle andre rettigheter av plikten til å respektere andres rettigheter. Den kan verken være til skade for våre likemenns sikkerhet, for deres frihet, deres eksistens eller deres eiendom.»

Derimot garanteres retten til arbeid, og eksistensmidler for dem som er ute av stand til å arbeide. Og: «Når regjeringen krenker folkets rettigheter, er opprøret den helligste av alle rettigheter og den mest uunngåelige av plikter for folket og for hver del av folket.» (10)

Men proletariatet var altfor uutvikla til å kunne holde på makta og utvikle sitt styre. Det hadde en altfor smal basis. Derfor utvikla jakobinerne et terrorregime som raskt var nødt til å gå under, bli sprengt av sine egne indre motsigelser. Og derfor måtte menneskerettserklæringa fra 1793 også raskt bli satt ut av kraft. Den mest hellige av alle rettigheter viste seg å være eiendomsretten.

5. Et sidespor mot nord

Som et sluttpunkt, la oss sende tankene på en liten utflukt mot nord, til det opprørske Norge i 1814. Her samles rikets ledende menn på Eidsvoll i mai for å lage en konstitusjon for det sjølstendige Norge. Flere av dem har med seg utkast som er sterkt inspirert av den franske revolusjonen, av menneskerettighetene av 1789 og til og med 1793. En av dem var Nicolai Wergeland, sognepresten i Kristiansand, som seinere skulle bli mest kjent gjennom sin sønn Henrik.

Pastor Wergeland innleder sitt grunnlovsutkast med 10 «Grundsætninger» om folkets suverenitet og individets frihet. Her heter det blant annet: «Individenes absolute Menneskerettigheder ere: Frihed, Lighed, Sikkerhed. Heraf flyder Ejendomsret og Modstands-Ret.» (11)

For borgerskapet er den individuelle sikkerheten viktig for at de andre frihetene skal kunne settes ut i livet. Dette punktet hadde Wergeland hentet fra den franske 1789-erklæringa. Som vi viste, kom disse punktene ikke med i den endelige norske grunnloven. Marxismen har lagt større vekt på det kollektive – men kanskje vi bør ofre dette problemet en ny tanke, spesielt i lys av utviklinga i vår egen tid?

II: Frihetens forutsetninger

6. Marx og Engels

Her vender tida. Etter at borgerskapet har erobra makta i Frankrike, og Napoleons arméer har dratt fram gjennom det meste av Europa, er føydaladelen ikke i stand til å sette dagsordenen. Det er blitt borgerskapets verden. Og nå utvikles motsigelsene, det viser seg at eiendommen og retten til utbytting stiller betingelser for alle andre friheter. Men kampen for friheten ligger ikke død, den blusser opp igjen og igjen, i 1830 er det revolusjon i Paris igjen, og det tar fem år før borgerskapet får lagt lokket på. Og så bærer det mot 1848 og ny revolusjon.

Dette er nettopp den tida da Marx og Engels er unge og erobrer sine liv og sine historiske roller. De kommer ikke som guder ut av maskinen, de befinner seg midt i en tradisjon, i en konkret virkelighet, og de preges av sin tid. Som alle andre tenkende ungdommer lengter de glødende etter frihet og hater urettferdigheten. Det brenner som en ild i det de skriver. Men de har lært seg å analysere, Hegel og Heraklit har lært dem dialektikk, og de er materialister. De er ikke svermere, de leser og studerer og prøver å finne ut av den konkrete virkeligheten. Hvilke motsigelser bestemmer frihetens vilkår? Hva er egentlig frihet? Hvilke krefter kan forsvare den, kjempe den gjennom, utvide den? Hvilke krefter står imot den, prøver å begrense og innsnevre den? Og hvilke objektive grenser finnes det?

Mange år seinere skriver Engels om dette i boka Anti-Dühring:

«Hegel var den første som framstilte forholdet mellom frihet og nødvendighet riktig. For ham er friheten innsikten i nødvendigheten. 'Blind er nødvendigheten bare for så vidt den ikke er innsett.' Friheten ligger ikke i den drømte uavhengigheten av naturlovene, men i kunnskapen om disse lovene og i den dermed gitte muligheten til å la dem virke planmessig for bestemte formål. Dette gjelder med hensyn til såvel den ytre naturens lover som til de lover som regulerer menneskenes fysiske og åndelige tilværelse – to klasser av lover som vi i høyden kan skille fra hverandre i forestillingen, men ikke i virkeligheten.» (12)

De to kameratene kjempet for frihet hele livet. Ikke for en svermerisk, drømt frihet hinsides det mulige. Ikke for en allmenn liksom-frihet som skulle vise seg å være en klasses frihet til å undertrykke og utbytte andre. Men for en virkelig, konkret, jordisk frihet, menneskenes frihet fra utbytting og undertrykking, fra sult og nød og slaveri. De kjempet for et samfunn «hvor den frie utviklinga av hver enkelt er betingelsen for alles frie utvikling.» (13)

Marx og Engels la ned et enormt arbeid i å kartlegge lovmessighetene som styrer kapitalismen. Og i å organisere arbeiderklassen. Fordi den som klasse ikke kan ha interesse av å utbytte og undertrykke andre, men derimot interesse av å forene seg med flest mulig av folket for å gjøre slutt på all ufrihet, all utbytting, all nød og alt savn. Marx og Engels visste veldig godt hvilken tradisjon de var en del av, og på hvilke skuldre de sto. Deres kjempeinnsats var å stille frihetsdrømmene på et nytt klassegrunnlag, og å utvikle dem fra idealistisk drøm til materialistisk analyse av forutsetningene. Kommunismen ble forvandlet fra utopi til en reell framtid, som vi klart kan se de store trekkene av når vi analyserer vår nåværende hverdag.

Frihet og likhet forutsetter mat, klær, hus, møbler, bøker, TV, bil, PC og mobiltelefon osv., som alt sammen er frukter av materielt arbeid. Altså må vi arbeide. Men arbeidet må fordeles likt. Som umulig kan bety at en bjørnesterk 30-årig ungdom skal arbeide like mye som en sliten, 70-årig gamling. Altså: Fra enhver etter evne. Og de materielle godene skal også deles likt på samfunnets medlemmer. Men en 30-årig bjørnesterk ungdom trenger mere av både mat og klær og kanskje hus og møbler og mobiltelefoner enn en sliten, 70-årig gamling. Altså: Til enhver etter behov.

Kapitalismen setter grenser for friheten, grenser som vi må vite hvordan vi skal bekjempe. Marx blei økonom for å fremme kampen for menneskets frihet. Han forklarte hvordan utbyttinga fungerer og gjorde det dermed mulig å avskaffe den. Han ga oss innsikt i hva som var nødvendig og hva som var unødvendig. Vi marxister har lagt stor vekt på de materielle vilkåra, og hatt lite sans for borgerskapets hyklerske, dobbeltmoralske snakk om frihet. Men la oss ikke glemme hva Marx og Engels sier uttrykkelig allerede i Manifestet: «Første skritt i arbeiderrevolusjonen er at proletariatet oppkaster seg til herskende klasse, kjemper igjennom demokratiet.» (14)

Marxismens kritikk av de borgerlige frihetene og rettighetene, av parlamentarismen og det demokratiet borgerskapet er istand til eller villig til å opprettholde, er en kritikk fra venstre. Vi kritiserer borgerskapets friheter for å være utilstrekkelige. Borgerskapet later som det har frihet for alle, men, som den franske forfatteren Anatole France med isnende ironi formulerte det, betyr det alles like rett til å tigge på gatene, sove under broene og stjele brød. Vi vil ikke ha sånne falske friheter. Vi vil ha lik rett til god mat, en varm seng, et trygt hus, fritid, gode bøker, filmer, musikk, billedkunst, reiser, vakre blomster, varme, pene klær. Vi vil ha lik rett til å studere og utvikle våre intellektuelle og kreative evner. Vi vil ha lik rett til å delta i samfunnets utvikling og utforming, vi vil bestemme like mye som alle andre. Kort sagt: Vi vil ha lik rett til å være mennesker, og leve et rikt, menneskelig liv som likeverdige. Slik er vår drøm om kommunismen, og for den er det vi slåss. For den er det vi vil styrte dette skjendige undertrykkersamfunnet med sin falske likhet og sitt høyst utilstrekkelige demokrati. For denne drømmen vil vi gjøre revolusjon. På våre faner står de tyske bøndenes parole: «Frihet!»

7. Fred, brød og seks fot jord?

Nå ble det i Russland revolusjonen først kom og arbeiderklassen erobret makta. Det var et land der produktivkreftene på ingen måte var framskredne og utgjorde et grunnlag for en rask overgang til en avansert sosialisme. Revolusjonen ble møtt med innbyrdeskrig og intervensjonskrig. Det ga den unge sosialismen et enda dårligere utgangspunkt.

Klasseskillene var store, og lot seg ikke avskaffe ved vedtak. Tvert imot antok de nye former, og den ideologiske overbevisningen om at de ikke var der, gjorde det umulig å se dem og behandle dem riktig. Det raste en intens klassekamp i Sovjetstaten fram gjennom mellomkrigstida og den fortsatte under og etter krigen. Denne klassekampen er ikke analysert historisk, og jeg skal ikke gjøre noe forsøk på det her. Jeg mener også at mange av detaljene i dette bildet er det historikernes oppgave å klarlegge, og at det vil ta mange, mange år. Etter Sovjet-Unionens sammenbrudd har noen arkiver åpnet seg og mange ting er blitt dokumentert, mange av dem fryktelige. Men ennå kjenner vi bare innholdet av de færreste arkivskapene. Stiller vi oss spørsmålet om hvilken informasjon det er nyttig/opportunt å slippe fram – og for hvem? De bitene av det store puslespillet som hittil er kommet på bordet virker altfor samstemt politisk korrekte. Det kan være klokt å ta høyde for at store deler av bildet kan endre seg.

Vi kjenner jo Edmund Burkes makt over sinnene, og den gjengse borgerlige svartmalinga av «Stalins Sovjet». Vi kjenner også den offisielle holdninga til Stalin og til den sovjetiske kommunismen. Den går ut på å ta avstand fra «stalinismen». Ja, hvis man med det mener å ta avstand fra terror, vilkårlig undertrykking, konsentrasjonsleire, massegraver – da er jo en sånn avstandtaken omtrent verdiløs, intetsigende. For det er vel ingen som er uenig. Men den er også verdiløs av en annen grunn. I denne tradisjonen er det om å gjøre å rense sin sjel, utdrive Stalins eller kommunismens onde ånd, for å bli rein og kunne slutte seg til de borgerlige brødrene. Det er ikke snakk om å forstå historien. Dermed forsvinner de store massebevegelsene, de sovjetiske folkenes og arbeiderklassens, bøndenes, de intellektuelle og ungdommens heltemodige innsats for å bygge opp landet sitt, øke produksjonen, skape velstand, stå imot og knuse de nazistiske angrepene – enheten, offerviljen, de store debattene, kreativiteten, oppfinnsomheten, demokratiet. Som også var der.

Det er interessant i disse tider av religiøst monolittisk anti-stalinisme, å lese gamle reiseskildringer fra Sovjet-Unionen. For eksempel Edgar Snows Fra Stalingrad mot seieren (Red Glory and Brown Bondage) som kom på norsk i 1946 (på Tiden, Arbeiderpartiets forlag). Snow reiste til Sovjet i oktober 1942. Han var på Den røde plass da Stalin talte til Oktoberrevolusjonens 25-årsdag, og beskriver «denne bløte, langsomme, tillitsfulle georgiske stemme». «Stalin stanset for å drikke et glass vann (engang ba han om unnskyldning for det og sa at han hadde spist for mange sild om morgenen, og Russland brølte av latter)» (s.14-15) – et ganske uvant bilde i våre dager. Snow intervjuer en hvithåret, gammel mann i en landsby: «Sammenlignet med det gamle Russland, er det som himmelen i forhold til helvete. Den største forskjellen er simpelthen at vi jordbruksarbeidere ikke lenger sulter om vinteren.» Gamlingen forteller detaljert om nøden i det gamle Russland, og fortsetter: «Nå begynte vi virkelig å leve et rikt liv, da tyskerne ødela det alt sammen» (s.70). En hvithåret kvinne i samme landsby forteller det samme: «Disse tyske svina som ødelegger landet vårt nettopp som vi begynte å få det godt.» (s.73)

Dette betyr jo ikke at massegravene ikke er der, at konsentrasjonsleire, vilkårlighet og terror ikke fant sted, eller at det var trygt å kritisere partiet. Problemet er at begge bildene er sanne. Og den som vil forstå det som skjedde, må se begge bildene, og prøve å tenke kritisk. Det er altfor politisk korrekt å «ta avstand» og lukke øynene for det positive. Nå for tida ligger antakelig den største utfordringa på det området.

Men for marxister, som bærer på en lang tradisjon av forsvar for Sovjet-Unionen, finnes det også en annen viktig utfordring, nemlig å diskutere den sovjetiske kommunismen kritisk. Det har rent mye vann i havet og vi har store lærdommer å hente i de sovjetiske kommunistenes erfaringer.

Se på Lenins glimrende analyse av demokratiet i Staten og revolusjonen, både innafor kapitalismen og under proletariatets diktatur. Om det siste sier han blant annet: «Og proletariatets diktatur, dvs. organiseringa av fortroppen for dei undertrykte som herskarklasse, kan ikkje berre få som fylgje at demokratiet vert utvida. Til same tid som demokratiet vert veldig utvida – og dette vert for fyrste gong demokrati for dei fattige, demokrati for folket, og ikkje demokrati for pengesekkane – legg proletariatets diktatur ei lang rekkje innskrenkingar på fridomen til undertrykkjarane og utbyttarane og kapitalistane. Vi må undertrykkja dei for å fri menneska frå lønnsslaveriet. Motstanden deira må knusast med makt. Det er klårt det ikkje er nokon fridom og noko demokrati der det er undertrykking og der det er vald.» (15)

Er det mulig at vi i etterpåklokskapens klare lys kan si at Lenin her undervurderer og forenkler problemet? Hva slags undertrykking av kapitalistene må til, og hva slags undertrykking kan tillates? Må de minste ytringsfriheten? Stemmeretten? Retten til arbeid og lønn, retten til å kunne bevege seg fritt? Eller livet? Bolsjevikene bygde sosialismen i et land hvor den tsaristiske undertrykkinga hadde lange tradisjoner. Kan det tenkes at de blei overmanna av «vanens forferdelige makt» – vanen er som kjent uttrykk for materielle forhold – og ikke greide å reise den prinsipielle kampen for frihet og demokratiske rettigheter? Kan dette forklare trekk vi oppfatter som kyniske og unødig harde i politikken deres, en forkjærlighet for politimetoder framfor åpen diskusjon?

Forandra målet seg underveis? Hva sto det på Sovjet-Unionens faner i 1917, i 1926, i 1939, i 1946 og i 1956? «Fryheit»? Eller blei oppbygginga av en sterk Sovjetstat – av økonomien og statsapparatet – viktigere enn folkets frihet?

Den tunge og tvers igjennom idealistiske politiske styringa av vitenskapen som ga seg utslag i favoriseringa av en sjarlatan som Lysenko og bannlysinga av genetikken, en politikk som knekket ryggen på store og viktige deler av vitenskapen i landet og gjorde vitenskapelig framgang umulig fordi kjetterske tanker var farlige – det kan kanskje lære oss noe om viktigheten av demokrati på alle områder. For vitenskapen er den frie diskusjonen avgjørende. Er det overhodet mulig å ha åpen og fri diskusjon og tankeutvikling i vitenskapen dersom resten av samfunnet er underlagt sensur og knebling?

8. Et rikholdig blomsterbed

Edmund Burke er også i ferd med å feste sitt grep på revolusjonen i Kina. Eller rettere sagt: på revolusjonene. Det er ekstremt PUK (politisk ukorrekt) å lese Mao, som i våre dager helst skal beskrives som tyrann. Sjølsagt viktig, for dermed forsvinner den ubehagelige virkeligheten under teppet. Den virkeligheten at revolusjonene i Kina (både den som seiret i 1949 og Kulturrevolusjonen, som ikke seiret) var enorme massebevegelser som utløste en utrolig energi og skaperkraft. Som løftet Kina fra middelalderen til et punkt der kapitalismen kunne utfolde seg i moderne målestokk. Som økte det kinesiske folkets levestandard over all forventning, som ga de kinesiske bondemassene et demokrati og en kontroll med sitt eget liv som verden aldri har sett maken til. Det dreier seg om en fjerdedel av menneskeheten, bare det gjør disse enorme sosiale bevegelsene til verdenshistoriske begivenheter. I våre dagers bilde av Kina er sosialismen blitt til et rabiat, ukontrollert intrigespill på toppen av maktapparatet, der det sjakres med millioner av menneskeliv i tøylesløse oppløp og konflikter. Der de ville, ustyrlige massene, pøbelen, mobben, settes i bevegelse, liv går tapt og kultur går under. Sånn var det sjølsagt ikke. Les de gode, konkrete skildringene fra folk som var der og studerte. Les for eksempel Jan Myrdals bøker fra den lille landsbyen Liu Ling. (16) I disse bøkene skildrer Myrdal virkelig et «demokrati for dei fattige, demokrati for folket, og ikkje demokrati for pengesekkane», slik Lenin skriver om. Men dette enorme, store, utvida demokratiet, der de fattige bøndene blir herrer over sine egne liv på en måte som er utenkelig i kapitalismen, det blir borte i de moderne Edmund Burke-beskrivelsene av Kina.

Det blir også Maos kritikk av Stalin og bolsjevikene. Den dreier seg om ganske mye mer enn et billedlig anslag om hvor stor prosentdel som er feil og riktig i Stalins politikk. Blant annet om demokrati, ytringsfrihet, ideologisk kamp. I den store talen «Om den riktige behandlinga av motsigelser i folket», som han holdt i januar 1957, sier han blant annet:

«Å la hundre blomster blomstre og hundre tankeretninger strides er linja for å fremme framskrittet innafor kunst og vitenskap og for en blomstrende sosialistisk kultur i landet vårt. Ulike former og stilarter i kunsten bør utvikle seg fritt, og ulike retninger i vitenskapen bør strides fritt. Vi mener at det er skadelig for veksten av kunst og vitenskap om det blir brukt administrative tiltak for å tvinge fram en særskilt stilart i kunsten eller ei tankeretning og å forby ei annen. Spørsmål om riktig og galt innafor kunst og vitenskap må avgjøres gjennom fri diskusjon…»

Mao snakker om å oppmuntre fri diskusjon og unngå forhasta slutninger. Oppfordrer til å oppmuntre til kritikk av marxismen. For at marxismen skal utvikle seg og styrke seg. «Det er ikke bare nytteløst, men svært skadelig å bruke grove metoder i behandlinga av ideologiske spørsmål innafor folket, i behandlinga av menneskets tankeverden. Dere kan forby folk å uttrykke feilaktige idéer, men idéene vil fortsatt være der. På den andre sida, dersom riktige idéer blir dulla med i drivhus og aldri blir utsatt for stygt vær og gjort motstandsdyktige mot sjukdom, vil de ikke vinne over feilaktige idéer. Derfor er det bare ved å bruke metoden med diskusjon, kritikk og forklaring at vi virkelig kan fostre riktige idéer og overvinne gale. (…) Det er uunngåelig at borgerskapet og småborgerskapet vil gi uttrykk for sine egne ideologier. (…) Vi bør ikke bruke undertrykkelsesmetoden og hindre dem i å uttrykke seg. Vi bør la dem få lov til å uttrykke seg og samtidig diskutere med dem og rette treffende kritikk mot dem.» (17) Seinere samme år sier han i en annen tale: «Vi kan ikke tvinge folk til å godta marxismen, vi kan bare overbevise dem.» (18)

Har du følelsen av å ha lest det før? Minner det om John Milton?

9. Tilbake til start?

Men Kina hadde heller ikke en materiell basis som kunne bære en utvikla sosialisme. Klassemotsigelsene blei for sterke, og kapitalismen erobret makta etter Kulturrevolusjonen og Maos død. Og vi kan være enige med Mao i synet på ytringsfriheten, men vi veit at det ikke blei gjennomført som en generell og stabil politikk i Kina på Maos tid. Det forekom overgrep, og undertrykking. Kina var ingen idyll, men et samfunn med hard klassekamp som tok seg mange former. Og de historiske tradisjonene i Kina er ikke demokratiske.

Så hva står vi igjen med? FNs erklæring om menneskets rettigheter, som fylte 50 år i fjor? Den kan være et bra grunnlag for kritikk av undertrykking og despoti, men den er i bunn og grunn et tilbakeskritt til Tom Paine. Den inneholder de samme tvetydighetene som borgerskapets menneskerettserklæringer alltid har gjort: Eiendommen og retten til utbytting er også en ukrenkelig rettighet, og kapitalismens motsigelser river hele rettighetsbegrepet fra hverandre. (Les mer om dette i Røde Fane nr 2, 1998.)

III: Dages det, brødre?

10. Sannheten er en sleip jævel

M-l-bevegelsen sprang ut av det store oppbruddet fra 50-åras konformitet som skjedde mot slutten av 60-tallet. Den var inspirert av de fargedes borgerrettsbevegelse i USA, av krigen i Vietnam, av Kulturrevolusjonen i Kina. Bevegelsen søkte mot kommunismen, fordi det var her løsningene, logikken og friheten lå. Og den søkte mot arbeiderklassen og folket i Norge, som den eneste krafta som kan kjempe fram framtida.

Vi var stolte av å kalle oss kommunister i 1966. Vi var for frihet, for fred. Vi var mot undertrykking, sensur og fengsling. Men vi var unge og uerfarne. Bevegelsen manglet gamle og erfarne kommunister, de som var, var for få til å dominere. Det var både bra og dårlig. Bra, fordi det gjorde det mulig å gå nye veier. Dårlig, fordi manglende erfaring gjorde at vi gikk i samme fella som tidligere kommunistpartier, med altfor stor usjølstendighet i forhold til land og partier vi så opp til (Kina, Albania), og fordi ungdommelig begeistring kunne drive oss ut i dogmatikk og vingling.

Gikk vi for langt i å forsvare Kina og Albania? Utvilsomt. Men det er viktigere at vi gikk for kort i å kritisere dem. Sannheten er ingen lett fisk å fange, og den som kan slå seg på brystet og si at han (det blir antakelig en han) kjente sannheten om Kina bedre enn vi gjorde den gangen på 1970-tallet, skal få lov å være nådeløs i kritikken. Den usjølstendigheten AKP viste, hadde historiske årsaker og er ingenting å moralisere over. Det er bedre å kunne se den og lære av den. Og hvem var ikke påvirket av andre? NKP? Arbeiderpartiet, SV, og alle de andre partiene? Det er vel snarere snakk om at deres mangel på sjølstendighet er mere gjengs, og dermed mindre synlig. M-l-bevegelsen gikk jo utafor det gjengse og utfordra det offisielle synet på punkt etter punkt.

Er det ikke sant at AKP har en ganske stor sjølstendighet? En evne til å tenke på tvers av gjengse dogmer, en evne til å analysere virkeligheten og gå ut over det våre forgjengere har tenkt? Ett av de områdene hvor AKP har grunn til stolthet, er kvinnepolitikken. Ut fra konkret analyse av den konkrete virkeligheten, det som Lenin kalte «marxismens levende sjel», har partiet på dette feltet tatt et langt skritt fram. Kan AKP sammen med sine venner (og for den saks skyld folk som ikke vil ta i partiet med ildtang, men er oppriktig opptatt av de viktige spørsmåla) gjøre det også når det gjelder spørsmålet om frihet?

La oss ikke være apologeter og skjønnmale verken AKP eller andre. La oss prøve å se virkeligheten, og begge sider av den. Alle bevegelser gjør feil, alle mennesker tar feil en stor del av tida. Sannheten kan vi gradvis komme nærmere, men den fulle sannheten når vi aldri fram til. Til det er virkeligheten for komplisert, for full av motsigelser. Vi kan kjenne deler av den, men så snart vi har fått sikker kunnskap om en ting, åpner det seg nye motsigelser, nye sider som må undersøkes og analyseres, og som bringer kunnskapen videre. Menneskets kamp for å nå fram til sannheten er en evig kamp. Det viktige er å ikke være ensidig. Se både gode og dårlige sider, se både feil og fortjenester.

12. Et skritt fram!

Etter Sovjet-blokkas sammenbrudd har sosialismen hatt dårlig ry. Og det er kommet fram mange opplysninger om mangel på frihet og demokrati under sosialismen.

– Men Sovjet-blokkas sammenbrudd bekrefta jo våre analyser fra 1970-tallet?

Det hjelper lite, når det gjengse bildet er at kommunistene bare vil erstatte en type undertrykking med en annen, at kommunismen betyr ufrihet. Vi står på bar bakke. Vi må finne nye veier. Dette er en frihet, en gunstig posisjon, en anledning til å lære av fortida og andre kulturer og land, mens vi samtidig konsentrerer oss om vår egen virkelighet, bygger på norske erfaringer og peiler oss inn mot vår egen framtid. Etter min oppfatning må vi være dristige, tenke nytt og stole på egen erfaring og egne krefter.

Det er nødvendig å ta debatten om friheten og demokratiet. Vi må slå fast at vi vil ha frihet, en reell frihet for alle mennesker. Veien dit kan ikke gå gjennom økt undertrykking, men gjennom økt frihet. Det er demokrati og frihet vi trenger trening i, ikke ufrihet. På det feltet har menneskene 10.000 års erfaring!

Vi må være klare når det gjelder marxismen og den kommunistiske historien. Vi er for marxismen. Den er et skattkammer av analyser og erfaring, og uvurderlig når det gjelder å analysere verden og forstå de materielle årsakene til utviklinga. Vi er for å overta tradisjonen kritisk: Forholde oss kritisk til Mao og Lenin og Marx såvel som til andre teorier. Vi må måle mot våre egne erfaringer og vår egen kunnskap om verden og historien. Det er 23 år siden Mao døde. Har vi ikke fått en enorm mengde kunnskap siden da? Så la oss bruke denne kunnskapen også til å analysere den kommunistiske historien, og bygge videre på våre forgjengere. Etter min oppfatning viser historien om både Sovjet og Kina og andre land er det viktig å ta et avgjørende skritt fram når det gjelder demokratiske rettigheter.

Vi må være for en mest mulig ubegrensa menings- og ytringsfrihet. John Milton og Mao Zedong har analysert dette spørsmålet og vi må være glassklare som morgenhimmelen en solskinnsdag i september når det gjelder hva vi er for og hva vi er mot. Tåketale, ulne formuleringer og «på den ene side og på den annen side» holder ikke. Det er ikke nok å peke på at det er kommunismens tanker som egentlig er de farlige tankene, eller at noen kan bli skremt eller krenket av andres frie ytringer. Uten full frihet er det umulig å utvikle tenkinga, og vår egen bevissthet. La oss være konkrete i kritikken av hvordan borgerskapets profittbegjær innskrenker ytringsfriheten, la oss støtte alle som kjemper for frihet til å si sin mening, uansett hva den meningen måtte være. Bare åpen kamp om meninger kan styrke sannheten.

Ett av de store temaene i debatten om sosialismens muligheter er hvordan vi skal forsikre oss om at det virkelig er de arbeidende som har makta, og hindre at ledelsen i staten utvikler seg til en ny herskerklasse og innfører et nytt undertrykkerregime. Dette spørsmålet opptok også Marx da han analyserte erfaringene fra Paris-kommunen i 1871. Hvordan kan vi sikre at makta virkelig ligger hos arbeiderklassen og det arbeidende folket? Antakelig bare ved en voldsom utvidelse av ytringsfriheten, av friheten til kritikk, av retten til innsyn i offentlige anliggender, av de demokratiske rettighetene. Vi mener jo alvor når vi snakker om at alle mennesker har samme rettigheter. Det er borgerskapet som hykler, og mener at eiendomsretten, utbyttinga, går foran alt. Vi mener den må avskaffes for å kunne realisere den virkelige friheten.

Vi er for full frihet for vitenskapen. Frihet fra binding til lønnsomhetskriterier og profittmuligheter, frihet fra politiske bånd og forbud. Det holder ikke å tro at det går an å legge lokk på visse former for kunnskap, som for eksempel genetikkens eller atomfysikkens landevinninger. Vi kan ikke forby kunnskapen om kjedereaksjoner eller kloning. Vi må kjempe for mest mulig kunnskap, og samtidig reise kampen for fornuftig bruk av kunnskapen. Her vil vi også få alle de gode argumentene for sosialismen. I vår verden galopperer den biologiske vitenskapen framover med raske sjumilsskritt. Vi aner konturene av et kommende «biologiens århundre». Men de store kapitalistiske selskapene tar patenter og gjemmer kunnskapene for hverandres og våre blikk. Som om noen levende art eller del av den kan være en eksklusiv eiendom for et enkelt firma!

Vi er for en absolutt frihet til kunnskap. Informasjonsteknologien og Internett vil før eller siden (sannsynligvis før) gi opphavsretten det endelige nådestøtet, men så lenge kapitalen bestemmer vil mye kunnskap koste penger og være forbeholdt dem som har råd. Vi vil ikke det, vi vil at kunnskapen skal være fritt tilgjengelig for alle. Samtidig som vi vil at det skal være mulig for alle mennesker å bruke tid og krefter på å skape bilder, musikk, romaner og dikt, bruke sine skapende evner og bli fullstendige mennesker.

Vi må også markere tydelig at vi er for individuell sikkerhet, for den enkeltes trygghet, på linje med pastor Wergeland og den franske stenderforsamlinga i 1789. Marxismen har kjempet for klassen, og kanskje i altfor stor grad neglisjert individet? Men arbeiderklassen består også av individer. Hvordan kan arbeiderklassen være fri hvis ikke individene i klassen har personlig trygghet? Hvordan kan menings- og ytringsfrihet bli virkelighet uten den individuelle tryggheten som gjør at alle kan snakke fritt, uavhengig av hva man sier? Hvordan kan arbeiderklassen ha makta hvis ikke de individene som tilsammen utgjør klassen ikke har sikkerhet til å si hva de vil, kritisere hva de vil, uten fare for å bli forfulgt, trakassert, slått eller det som verre er? Hva slags frihet er det som ikke kan sikre individet? Det er ingen frihet i det hele tatt.

Det er friheten det dreier seg om. Det er den vi slåss for. Arbeiderklassens frihet, men også alle menneskers frihet. Den kommunismen som ikke har friheten som mål, er ingen kommunisme. Vi må overbevise gjennom vår praksis, ved å kritisere ufrihet og kjempe for frihet her og nå. Ved å lage programformuleringer som er utvetydige, klare og forståelige, og ved å følge dem opp i vår daglige virksomhet. Det programarbeidet som nå skal gjøres i både AKP og RV, er nødt til å merke seg Miltons ord: «Gi meg friheten til å vite, til å ytre, og til å argumentere fritt overfor samvittigheten, framfor alle andre friheter.» Og Marx og Engels: «Den frie utviklinga av hver enkelt er betingelsen for alles frie utvikling.»

Nordahl Grieg hadde helt rett: «Frihet og liv er ett.»

Noter:

1) Norsk utgave: Thorleif Dahls kulturbibliotek, Aschehoug 1982. Oversettelsen er litt uhistorisk, men boka finnes også på engelsk.

2) Utopierne arbeider 6 timer om dagen. Allerede i 1516 anså altså Thomas More dette for å være tilstrekkelig. Det er kanskje på tide å få gjennomført et så gammelt krav?

3) Shakespeares bidrag til stykket om Thomas More (med sensurens inngrep) står ofte trykt i ettbinds-utgaver av The Complete Works of William Shakespeare, for eksempel i Player's Edition, Collin's, London 1968.

4) Les om dette hos den lærde historikeren Christopher Hill: Writing and Revolution in 17th Century England, The Harvester Press 1985, kapitlet «Censorship and English Literature».

5) Areopagitica, og mange andre av Miltons skrifter, finner du på internett: http://www.dartmouth.edu/~milton/reading_room/areopagitica/part_1/text.html. Noen av verkene hans er også oversatt til norsk. Det finnes visstnok en norsk utgave av Areopagitica, men den er neppe gitt ut i bokform. Her ligger det en oppgave og venter på et ærgjerrig og kulturbevisst forlag.

6) Tom Paine er gitt ut på svensk av Ordfronts Förlag, både Sunt förnuft og Människans rettigheter. Finnes i billigutgaver på engelsk, og tekstene ligger på Internett sammen med andre Tom Paine-tekster.

7) Internett er det enkleste stedet å finne den amerikanske uavhengighetserklæringa og konstitusjonen med alle tillegg. Det ligger mange steder. Søk!

8) Sitert etter Jan Myrdal: Franska Revolutionens Bilder, 1989.

9) Reflections on the Revolution in France. Billigutgave på Penguin. Denne reaksjonære boka finnes alltid tilgjengelig. Internett: Prøv den fantastiske basen «Great Books»: http://www.anova.org/gb2.html – her vil du også finne mange andre kilder, både Tom Paine, Thomas Jefferson, Thomas More og mye annet.

10) Denne erklæringa er ikke lett å finne. Her er den sitert etter Jan Myrdal: Franska Revolutionens bilder.

11) Sitert etter Paal Berg: Eidsvoll-grunnloven og menneskerettene, i Arven fra Eidsvoll, Sverdrup Dahls forlag, Oslo 1945.

12) Svensk utgave, Arbetarkultur, Stockholm 1955, side 156.

13) Manifestet, norsk utgave, Røde Fane 1998, side 70.

14) Samme sted, side 68.

15) Lenin: Utvalgte verker i 12 bind, Forlaget Oktober 1977. Bind 8: Staten og revolusjonen, side 109.

16) Rapport från kinesisk by (1963), Kina: Revolutionen går vidare (1970), Kinesiska frågor från Liu Ling (1975), Kinesisk by 20 år senare (1983).

17) Mao Tsetung: Verker i utvalg, bind 5, Forlaget Oktober, Oslo 1977, side 420-423.

18) Tale på det kinesiske kommunistpartiets landskonferanse om propagandaarbeid. Samme sted, side 436.

 

Perry Anderson:
Brazil apart (1964-2019)
Verso, 2019, 231 s.

Den 81 år gamle historikeren, sosiologen og marxisten Perry Anderson har vært en drivkraft i det britiske tidsskriftet New Left Review over flere generasjoner. Som relativt ung ga han ut tunge og lærde verk – Passages from antiquity to feudalism (1974), The antinomies of Antonio Gramsci (1976, ny utgave 2017 med nytt og spennende forord), In the tracks of historical materialism (1983), for å nevne noen. Etter hvert har han gått over til å dyrke elegant skrevne essays om aktuelle emner. Som professor ved University of California, Los Angeles (UCLA) har han særlig hatt et globalt blikk på politikk. De siste årene har han hatt et stort prosjekt med å studere det politiske livet til de større maktene i verden (USA, Europa/EU, Russland, Kina, India, Brasil), samt det nye mellomstatlige systemet som disse landene er i ferd med å utvikle.

Einar Braathen er «brasileirista» og medlem av redaksjonen i tidsskriftet Vardøger.
Foto: Verso

Hans siste bok, Brazil apart, springer ut av dette prosjektet. Boka er en samling essays han publiserte i London Book of Reviews med ujevne mellomrom fra 1994 til 2019, hver gang det hadde vært et «politisk vendepunkt» i Brasil, ifølge han. Hans første lengre utenlandsopphold var i nettopp dette landet. Studieoppholdet fra 1966 til 1967 ga ham et faglig grunnlag, og ikke minst venner for livet, som har inspirert ham til å skrive disse artiklene. De utgjør antakelig de mest innsiktsfulle sammenfatningene og betraktningene av brasiliansk politikk etter 1964 som er publisert av en ikke-brasilianer. Anderson får fram både de dramatiske detaljene og de lange linjene, med et spesielt blikk for det som skiller Brasil fra resten av verden, på en måte som en innenlandsk analytiker ikke ville klare.

Hva mener Anderson er så særskilt med de siste tiårenes Brasil?

Anderson fremmer flere synspunkter på dette, og de oppsummeres ikke klart i avslutningskapitlet som er skrevet spesielt for boka. Men følgende sitater fra de ulike artiklene får fram de tre kanskje viktigste særtrekkene:

1. «Brasil var i 12 år det eneste større landet i verden som motsa epoken, ved å avvise en forsterking av kapitalens nyliberale regime» (s. 196, om perioden som startet i 2002/2003).
2. «Brasil er det eneste landet i verden etter andre verdenskrig som har produsert et nytt arbeiderklasseparti av klassiske dimensjoner» (s. 28, om Arbeidernes Parti, PT). «Kombinasjonen av en karismatisk personlighet (Lula) og en landsomfattende masseorganisasjon utgjorde en formidabel maktfaktor» (s. 53).
3. «Brasil har vært en arena for et sosio-politisk drama uten sidestykke i noen annen større stat» (s. ix).

Dette «dramaet» ble altså innledet med at Luiz Inácio Lula da Silva (Lula), metallarbeideren og streikelederen uten fullført folkeskole, ble valgt til president i oktober 2002. Han ble gjenvalgt i 2006 og gikk av som «den mest populære politikeren i sin tid» (s. 53). Han ble etterfulgt i 2011 av sin stabssjef Dilma Rousseff. I hennes andre presidentperiode fra 2015 fikk hun ikke utrettet noe særlig. Ført kapitulerte hun for nyliberalismen etter press fra Kongressflertallet. Så ble hun avsatt etter en konspirasjon og juridisk tvilsom riksrett i 2016. Slik ble «dramaet» avsluttet akkurat som forrige gang Brasil hadde en demokratisk valgt regjering som på ingen måte var revolusjonær, bare litt for radikal sett fra de militære og økonomiske elitenes synsvinkel. Som i 1964, erfarte Brasil vel 50 år seinere et kupp som endte med at generaler tok over styringa av landet. Anderson framhever at kuppet i 2016 ble utført av den folkevalgte kongressen og rettsapparatet, ikke av militæret. Men dette kuppet banet veien for at den tidligere offiseren Jair Bolsonaro, «en febril beundrer av militærdiktaturet» (1964-1985), ble valgt til landets president i 2018, og i regjeringen hans sitter flere generaler (i alt 45 inkludert alle med ministerstatus) enn i noen regjering under militærdiktaturet.

Som i de greske tragediene gjorde hovedpersonene store feil, uten at vi kan forklare tragedien fullt og helt med disse feilene. Dypereliggende krefter spilte en avgjørende rolle. Ut ifra avslutningskapitlet «Parabola» tolker jeg Anderson slik: Brasil skiller seg fra de andre stormaktene ved å ha maktstrukturer som ikke lar seg reformere. Brasil kan aldri bli et sosial-liberalt eller på andre måter «modernisert» kapitalistisk land. Landet lider av et uavklart og ustabilt forhold mellom sivil-demokratiske og militær-autoritære krefter. Landet ble hjemsøkt av denne Jair Messias Bolsonaro fordi det ikke hadde tatt et grundig nok oppgjør med sin militær-autoritære fortid. Brasil trenger en sosial og demokratisk revolusjon!

Paul Cockshott:
How the World Works: The Story of Human Labor from Prehistory to the Modern Day
Monthly Review Press, 2019, 440 s.

Paul Cockshott begir seg i boken How the World Works ut på et forsøk på å beskrive arbeidets historie fra forhistoriske tider og frem til i dag. Det lykkes han bare delvis med.

Cockshotts utgangspunkt er trivielt. Mennesket må produsere for å overleve, som individ, som gruppe, og som art. Det som varierer, er måten produksjonen foregår på, produksjonsmåten, som Marx kalte det. Cockshott identifiserer fem ulike produksjonsmåter – klansamfunn, slaveøkonomi, bondeøkonomi, kapitalistisk økonomi og sosialistisk økonomi. Men, understreker han, det er ingen gitt progresjon fra det ene til det andre. Det er ikke slik at en slaveøkonomi er en forutsetning for en bondeøkonomi, like lite som en kapitalistisk økonomi er en forutsetning for en sosialistisk økonomi. Ja, mener han, det er endatil mulig å gå direkte fra et klansamfunn til sosialisme, slik de skal ha gjort i Mongolia.

Mathias Bismo er redaksjonsmedlem i Gnist.
Foto: Monthly Review Press

Det avgjørende, mener Cockshott, er hvordan motsetningene internt i en gitt produksjonsmåte utvikler seg. Det var ikke en overhistorisk usynlig hånd, en nødvendig utvikling fra det ene til det andre, som gjorde at den romerske slaveøkonomien gikk over i en mer eller mindre føydal bondeøkonomi. Det var motsetningene internt i slaveøkonomien. Men også i det germanske klansamfunnet var det faktorer som pekte mot det samme, selv om det ikke er noe som tyder på at det eksisterte noen slavebasert produksjonsmåte der. Samtidig, understreker han, var det ikke slik at bondeøkonomien var én og den samme, akkurat som den oppsto på bakgrunn av ulike omstendigheter, fikk den også ulik form alt etter hvor den dominerte. Og det var nettopp formen den antok, som la grunnlaget for den kapitalistiske økonomiens gjennombrudd.

Trass i at dette er en tilnærming som gir mening i stort, har Cockshott likevel en tendens til å bli vel teknologideterministisk i sine tilnærminger, og jo nærmere vår tid han kommer, desto mer kommer dette til syne. Han innleder kapittelet om den kapitalistiske økonomien med et sitat av Marx der han skriver at håndmøllen gir deg føydalherren, mens dampmøllen gir det industrikapitalisten. Og dette tolker han rent bokstavelig. Grunnen til at den kapitalistiske økonomien slo gjennom når den gjorde, mener han, var at teknologien var moden. Vekselvirkningen mellom teknologiske og andre samfunnsmessige faktorer, som han beskriver på en god måte, særlig i analysen av den romerske slaveøkonomiens sammenbrudd, skyves her i bakgrunnen. I stedet blir teknologien det avgjørende.

Kapitalistisk produksjon er maskinproduksjon, skriver Cockshott, og reduserer samtidig produksjonsmåten til den karakteristiske tekniske måten noe produseres på. Produksjonsforholdene blir altså sekundære. Det betyr ikke at han ikke har gode poenger i sine beskrivelser av kapitalismen. Blant annet har han en interessant tilnærming til teorien om profittratens tendens til å falle, og han har også en original tilnærming til spørsmålet om produktivt og uproduktivt arbeid. Selv om det absolutt er grunn til å sette spørsmålstegn ved tilnærmingene, er de likevel godt underbygd gitt Cockshotts overordnede tilnærming til den kapitalistiske produksjonsmåten, og dermed også et godt utgangspunkt for debatt.

De virkelig problematiske sidene ved boka, kommer imidlertid til syne når forfatteren skal analysere sosialismen. Hva sosialisme egentlig er, skriver han ikke, men han baserer en stor del av analysen sin på «den reelt eksisterende sosialismen» slik den utviklet seg fra 1917 og fremover, og deduserer sosialisme fra dens kjennetegn. Dermed ender det hele opp i en slags sirkelargumentasjon – «den reelt eksisterende sosialismen» var en virkelig sosialisme fordi den var «en reelt eksisterende sosialisme». For Cockshott er det altså ingen motsetning mellom sosialisme på den ene siden, og lønnsarbeid, en pengeøkonomi og kapital på den andre.

Men Cockshott kjenner sin Marx, og han forsøker heller ikke å skrive om Marx for å få dette til å passe inn. Derimot fokuserer han på det som skiller disse fenomenene i en kapitalistisk og en sosialistisk form. Det lykkes har bare sånn måtelig med. Han nevner ikke engang motsetningen mellom bruksverdi og bytteverdi, som var så sentral for Marx, og han problematiserer heller ikke hensikten med produksjonen. Dermed blir rikdommen også innenfor sosialismen «en uhyre vareansamling», som Marx skrev. Og om man så skulle mene at dette ikke helt harmonerer med det Marx la til grunn, vel, da kan Cockshott fortelle oss at millioner av kommunister i land med «reelt eksisterende sosialisme» ikke kan ta feil.

Selv om Cockshott altså bryter med tendensen til å se menneskehetens historie i form av trinn, tar han det igjen, og vel så det, med en teknologideterminisme som blir stadig strengere desto nærmere vår tid man kommer. Dermed blir det hele likevel nokså mekanisk. Menneskenes aktive rolle – klassekampen – skyves i bakgrunnen.

Billy Jacobsen:
Jack – et liv i søkk og kav. Protest­sangeren som stengte døra til EU
Utenfor allfarvei, 2019, 400 s.

Det er slett ingen selvfølge at en radikal nordlending er best egnet til å omtale Jack Berntsens biografi. Ja, det er nesten ironisk, fordi mitt forhold til ham er alt annet enn politisk. Det var i alle fall det jeg trodde, da jeg så undertittelen til Billy Jacobsens Jack. Et liv i søkk og kav: «Protestsangeren som stengte døra til EU». Jeg kjente ikke denne Jack-en, og visste knapt nok hva ei protestvise var på 70-tallet.

Ingrid Klein Hedlund er lærer og aktiv i Rødt Harstad
Foto: Utenfor allfarvei

Jeg var så vidt begynt på skolen da mamma søkte ly for vær og vind med oss på Kaffistova i Svolvær. Tilfeldigvis hadde Jack Berntsen konsert. Det eneste jeg husker, er skrekken over å se selveste Senja-trollet i levende live. Derfor leter jeg etter min Jack. Han som sang seg inn i barndommen min, og helt uforskyldt skremte livet av meg.

Samtidig varsler forordet at biografien vil finne Jacks mot, glød og vilje til å kjempe mot overmakta. Noe vi vil få innblikk i gjennom både hans arv og miljø. Og som etter hvert også vil forklare hvorfor jeg selv er radikal i dag. Uten at jeg helt forstår det. Ennå.

Boka starter med Joakim Berntsens russekort, og etter en fjerdedel av sidene er vi fortsatt bare kommet 20 år ut i livet hans. Jacks oppvekst er gjenkjennelig. Jeg har hørt historien før, fordi han deler den med veldig mange. Han er en av de første i sin generasjon som faktisk har russekort, og mottoet «Gå stille, gå dypt» er slett ikke så lyrisk som det ser ut til.

Mye av bakgrunnsstoffet i biografien er fra Jack Berntsens eget arkiv, lydopptak og biografiske sangtekster, noe som skaper stor troverdighet og dybde. Jeg tror på hvert et steinsens ord! Det at hovedpersonen selv står for deler av arkivmaterialet, gir lesinga en ekstra dimensjon. På denne måten skriver han seg selv inn i sin egen storhet. Menneskene rundt Jack Berntsen er skildret lunt og underfundig, det nærmest oser ømhet fra fotografiene i svart-hvitt. Skildringene får leseren til å nesten glemme krigen.

Billy Jacobsen har en stødig fortellende stil, og bygger stemninga som gir oss et rikt portrett av Nord-Norge i etterkrigstida. Innebygd er rockens inntog, med musikkens makt over folk og Jack. Akkompagnert av mange sjarmerende bilder, som heldigvis vies stor plass.

Steg for steg, bokstavelig talt, følger vi Jack gjennom livet. Dette fungerer som ei fin ramme rundt en oppvekst i enkle kår, uten at det blir sentimentalt. Moren Lilly blir nærmest kilden til Jacks mot og vilje, der hun sammen med sin Johan går opp nye stier for seg selv og sønnene.

Boka markedsføres også som ei fortelling om Nord-Norge. For yngre lesere kan det virke malplassert med et referat fra en fotballkamp i Harstad, helt til det elegant føyes inn i Jacks egen historie. Kapitlet om fotballsystemet og fordums hybelannonser i Oslo virker som et brudd i både stil og tema, men er et viktig utgangspunkt for kampen som Jack og hele landsdelen var en del av.

For Billy Jacobsens tydelige språk vever både handling og tematikk sammen. På samme måte er historien bak begrepet «Nord-Norge» viktig for forståelsen av bokas hovedperson og hans liv og virke. Og peker framover mot dagens kamp mot overmakt og kapitalkrefter.

Jack Berntsens livshistorie er krydra med små drypp av politikk, drypp som blir større og større. Vi følger ham fra enkle kår i Nordland til Universitetet i Oslo, og slektninger og venner med spesielle forbindelser der sør. Vi får være med i brytninga mellom dansemusikk, viser og rock, og videre til punken. Fortellinga om han Ludvig i Skilvassbakk er like sentral som Dylan og Seeger. Sakte, men sikkert formes Jacks voksenliv i politikk, protest og musikk.

Det kunne ikke passet bedre at han kommer som nyutdannet lærer til et av Norges rødeste gymnas i 1968. Slik skaper boka en fin balanse mellom det nære og private og verdensbegivenhetene som utspilte seg samtidig. Vi blir tatt med i Jack Berntsens tilsynelatende ordinære oppvekst og det som skulle komme til å bli hans helt ekstraordinære liv. Hans møter med andre norske kunstnere flettes naturlig inn, både de andre bautaene i norsk kulturliv, og større og mindre døgnfluer.

Litt etter litt befester Jack Berntsen seg som katalysator for en hel bevegelse. Boka er likevel raus overfor de som kjempet sammen med ham. Ikke minst er viseklubben Lovisa et eksempel på hvor nær verdens midtpunkt man kan være «ytterst i havgapet». Det kan garantert deltakerne på Troilltampen skrive under på! Med Lovisa i front ble visefestivalen født i 1973, uten kjendiser, honorar og alkoholservering. Filosofien var enkel: «har du ei vise eller et dikt, så er scenen din».

Billy Jacobsen trekker oss i tillegg inn i Jack Berntsens engasjement i kulturpolitikken. «Vi må synge om vår egen virkelighet, på vår egen dialekt. Vi må skrive sjøl, være motkultur mot det kommersielle og importerte», siteres Jack. 40-50 år senere vet vi at han lyktes, det er ingen som stusser når det kommer musikk på dialekt, verken fra nord eller sør i landet. Ei heller på samisk, noe Jack Berntsen også kan tilskrives noe av æren for. Finnmarkingene, ikke minst viseklubben Svartoksen tok grep og fikk Jack nordover til kampen mot utbygging av Alta/Kautokeino, hvor han blant annet opptrådte sammen med Nils-Aslak Valkeapää.

Boka om Jack Berntsen er ei historielekse, så vel som en biografi. Min egen Jack blir også mindre skremmende. Ut fra glemselen kommer «Karamell og sukkertøy», en rabulistisk barnekamp-sang med et fengende refreng som jeg gikk og kauka på som liten. Lite ante jeg at jeg like gjerne kunne sunget den i dag, med langt mer trøkk på versene.

Det eneste som imidlertid holder denne bokmeldinga fra terningkast 7, er noteapparatet: Det er litt strevsomt å bla fram og tilbake for å se hva som skjuler seg i fotnotene bakerst. Flere av dem kunne med fordel vært skrevet inn i teksten. Eventuelt kunne de vært plassert på sine respektive sider. Det kunne også hjulpet på klosse-formatet, selve boka på 400 små sider er tung å holde i hånda.

Jeg får dog sett Frank A. Jenssens bilde av Jack på stranda hver gang jeg må bla, og det veier veldig opp for umaken. Det store mennesket i harmoni med gitaren, havet, fjellet og sjarken – og ikke minst seg selv. Bildet favner Jack Berntsens liv, uten snev av klisjeer.

Jovial og trivelig av utseende, og full av politisk sprengkraft: Jack Berntsen møtte motstand, både profesjonelt og privat. I tillegg viser biografien hvordan arven etter ham ikke dør. Og hvordan han, som ble beskrevet som kulturgangster og kystforkjemper, også engasjerte barn og ungdom.

Og han ville garantert støtta godt opp om Moddi fra Senja, som i 2019 lanserte «Det nye nord», og har som mål å «etablere en norskspråklig, slagkraftig visepop som er relevant for vår egen tid.» Jack. Et liv i søkk og kav er ikke bare ei minnebok, den er vel så mye en manual for de nye unge modige.

Tore Linné Eriksen:
Afrika. Fra de første menneskene til i dag
Cappelen Damm, 2020, s. 392

Jeg har blitt oppfordret til å omtale Tore Linné Eriksens (TLE) sin bok Afrika. Fra de første menneskene til i dag. Kanskje fordi jeg har et nært forhold til Afrika, har jobbet for og med mange fagforbund særlig i det sørlige Afrika og tilbringer så mye som mulig tid i vårt annet hjem i Zimbabwe.

På den bakgrunn har jeg lest mye om historie og politikk i Afrika. Men TLEs bok har lært meg at jeg bare kjente brøkdeler. Jeg har konsentrert meg når jeg har lest. Det er ikke en bok å lese på senga – med 391 sider i nesten A4-format. Den spenner vidt over tid og områder. Forfatteren går ikke i detaljer, men er opptatt av hovedlinjene, leseren oppfordres til å bruke internett og bibliotek for å følge opp hans introduksjoner til ulike hendelser og personer.

Rolv Rynning Hanssen er rådgiver i Fagforbundet og regnskapsfører i Forlaget Rødt.
Foto: Cappelen Damm

Boka er, som forfatteren sier, en reise i arkeologi, antropologi, miljøhistorie, økonomisk historie, sosialhistorie, kulturhistorie og religionshistorie. Jeg har aldri opplevd at noen har greid å dra hele Afrika sammen. Som oftest er det enten nord eller sør for Sahara, engelsk-, fransk- eller portugisiskspråklige områder. Men Sahara er jo interessant i seg selv, og TLE beskriver de første klimaflyktningene fra mer enn 5000 år tilbake, de som flykta ettersom det fruktbare området forvandlet seg til dagens ørken. Men det er ingen barriere mellom nord og sør i Afrika. Afrika er et kontinent, folk har mange felles problemer og interesse av å stå sammen. Men det har ikke alltid vært tilfellet. Boka er historien om kriger og konflikter på alle nivå. Fra stammekriger til verdenskriger og borgerkriger.

Boka starter med eksempler på det beste. TLE skriver om hvordan mennesker, homininer, utviklet seg i Afrika og hvordan menneskene deretter spredte seg over hele verden fra Afrika. Her setter han inn en av de mange rammetekstene, hvordan kan vi vite? Det er korte forklaringer, tilføyelser og interessante sidesprang. Mange av oss lurer f. eks. på hvordan man vet så mye om ting som skjedde for mange millioner år siden, her er nyttig informasjon og oppmuntring til å finne ut mer.

Vi er alle afrikanere

TLE forklarer folkestrømmen ut av Afrika for å befolke verden. Han beskriver utviklingen til Homo habilis (det dyktige mennesket) og hvordan man tok i bruk redskaper, temmet dyr og ble jordbrukere. Men han beskriver også hvordan utviklingen går sprangvis, og snur opp ned på en del forestillinger som at overgangen til jordbruk var en historisk triumf, men sankere, jegere og fiskere hadde fortsatt et bedre kosthold. Samtidig knytter han mye av de fjernere historiske hendelsene til store endringer i klimaet. Ikke bare oppsto Sahara, men folkevandringene og de første statene eller avanserte stammestrukturene oppsto der man hadde gode naturlige forutsetninger for å overleve og produsere.

Her kan vi trekke paralleller til i dag, Afrika er en verdensdel hvor store områder er karrige, tynt befolket og utsatt for uberegnelig eller sviktende nedbør og rammes hardest av de klimaendringene de bærer minst ansvar for. Dette skaper mennesker på søken etter steder de kan livnære seg og sin familie, det er liten grunn til å moralisere over dette.

Selv om Afrika er karrig, har landet enorme rikdommer. Landbruksprodukter eksporteres, blant annet kjøtt. Men først og fremst er det mineraler, gull, sjeldne metaller for bl.a. batteriproduksjon og diamanter. Boka forteller om Mansa Musa som dro på pilgrimsferd til Mekka med mellom 20 og 30 deltakere og hundrevis av kameler lastet med gull. Rikdommen var enorm allerede på 1300-tallet da dette fant sted. Med moderne produksjonsmetoder er rikdommen enda større og like ulikt fordelt.

Slike historier hvor kildene er afrikanske historikere, bidrar til å skape et nytt bilde av Afrika. Ikke som det fattige, lidende kontinentet, men som det utviklede, rike, men utbyttede kontinentet. Ikke engang sin egen historie fikk de lov til å skrive. Særlig har dette blitt tydelig under koloniperioden. Ett av TLE mål er at kolonihistorien må avkoloniseres, som han skriver. Det er denne boka et betydelig bidrag til. Her løftes afrikanske historikere, afrikansk kultur og afrikansk storhet fram.

Et av de første store ranene av Afrika var slavehandelen. Bare over Atlanteren ble det sendt minst 12,5 millioner slaver. Tall for slavehandel østover og i andre former er ikke så nøyaktige. Det ble en stor forretning også for afrikanske herskere å selge slaver i bytte for særlig våpen. Boka er grundig på dette området og mulige virkninger det har i Afrika. TLE drar også fram den dansk-norske slavehandelen som sto for salg av ca 100 000 slaver. Det var ikke mange i Danmark-Norge som reagerte moralsk på denne handelen, midt på 1700-tallet fikk virksomheten sin teoretiske begrunnelse av Bergens biskop Erik Pontoppidan. Han var ikke fremmed for enkelte uheldige sider av virksomheten, men det telte mest at slavene slapp unna det hedenske mørke og fikk møte kristendommen på dansk-norske plantasjene.

En av forventningene til boka var at den skulle ta opp mer hvordan religionen har og blir brukt til å undertrykke folk. Det blir noen korte passasjer, men synes det er underkommunisert. Av egen erfaring ser jeg hvordan folk identifiserer seg mer med sin egen kirke enn sin klasse og posisjon i samfunnet. Tradisjonelle healere og profeter og kirkeledere har en enorm innflytelse over folk, og bruker det delvis til å passivisere (be – ikke slåss) og til å berike seg selv. Profetene er multimillionærer, TV-predikantene setter Jan Hanvold TV Visjon Norge i amatørklassen. Kirkene slåss mot informasjon om kondombruk under de verste aids-bølgene. Men det finnes unntak. Erkebiskop Desmond Tutu var et symbol mot apartheid og ble sentral i motstanden. En for en gangs skyld modig nobelkomite ga ham Nobelprisen. Men religionens påvirkning tror jeg er en av Afrikas svøper, jeg var sjokkert første gang jeg var på et fagforeningsmøte og de startet med bønn og salmesang. Dog opplevde jeg i bushen i Nigeria at de sang både muslimske og kristne religiøse sanger for å understreke enighet over religionsgrensene.

Et annet problem som blir underkommunisert, er lobola, at man betaler brudens familie for å få gifte seg med dattera. Dette er ikke som noen sier, en utdøende tradisjon, men lever selv i relativt utdannede familier, og i Sør-Afrika er den lovfestet i Customary Law of Marriage. Det gjør at kvinnen blir sett på som mannens eiendom og har svært få rettigheter. Dør mannen, mister kvinnen alt eller hun tilbys å bli andre-hustru til mannen bror. Dette kunne vært utdypet mye mer i boka.

De tre C-er

Det er svært interessant lesning når TLE legger fram opptakten til koloniseringa av Afrika. Han er svært så forsiktig med å bruke ord som imperialisme, i stedet beskriver han inngående bakgrunnen for ekspansjonen, koloniseringa, av Afrika. Det var behovet for råvarer til innenlandsk britisk og fransk industri som var hoveddrivkrafta. Fra slutten av 1800-tallet var det ikke lenger nok å ha kontroll med kystområdene, man måtte lenger inn i landet. Koloniseringen av Afrika var en del av en verdensomspennende kamp om kolonier og makt. Det var mange pådrivere for kolonisering, ­handelsselskaper, rederier og misjonsselskap som TLE oppsummerer for Tysklands del. Rasismen gjorde det lettere å kolonisere, man hadde en naturgitt rett – eller plikt – som europeere til å herske over andre, Ideen om at afrikanerne hørte hjemme aller nederst på en rasebiologisk rangstige og iblant ble de framstilt som en del av faunen heller enn menneskeheten, sto sterkt i. De tre C-er, Christianity, Civilisation, Commerce, er en god oppsummering av dette.

Historien som fortelles i en rammetekst om Sarah Baartman, er forklarende. Hun kom fra Kappkolonien, men ble tatt til Storbritannia og vist fram som et dyr i en dyrehage. Etter hennes død ble hennes hjerne og kjønnsorganer oppbevart i glassbeholdere og vist fram helt til 1970-tallet. Etter at Nelson Mandela ble president i Sør-Afrika, tok det 8 år med internasjonalt press før levningene kunne hentes hjem. I 2002 ble hun begravd under store offisielle æresbevisninger, og hovedbygningen ved universitet i Cape Town bærer nå hennes navn.

I sin beskrivelse av kolonitiden beskriver TLE utviklingen kortfattet, men intenst. Mellomtitler som «Mat eller eksport?», «storselskaper og ensidig økonomi», «hvem skal eie jorda», «gruvedrift og rovdrift», «inn i verdenskrisen» sier alt. Han forklarer også hvordan en liten del av afrikanerne fikk utdanning i Europa og etter hvert overtok mye av administrasjon og styre i koloniene. Men like fullt var herredømmet over koloniene trygt.

Men nye former for imperialistisk utbytting vant fram. Motstanden mot koloniveldet økte også over hele Afrika. Det er interessant å se hvordan frigjøringsbevegelsene valgte ulike veier, og hvordan koloniene en etter en ble selvstendige. Den eneste gjenværende kolonien i dag er Vest-Sahara. Statsdannelsene bak koloniene var egentlig tilfeldig styrt ikke av innbyggerne, men av koloniale interesser. Statene rommet mange motsetninger og mange av grensene var bare rette linjer på kartet.

Bokas beskrivelse av problemene etter selvstendigheten er lærerik, en beskrivelse av motsigelser og stridigheter i de nye selvstendige statene, men også en beskrivelse av drømmer og visjoner som ble knust. Ikke bare av indre konflikter, men også av utenlandsk innblanding og fortsatt utbytting. Kanskje den sterkeste illustrasjonen i boka er «hvem tjener på kaffen». Kakediagrammet viser hvem som får penger for en kopp kaffe solgt for 30 kroner i London. Kaffebonden får 12 øre!

Landene ble etter hvert avhengige av lån fra Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet. Disse krevde i kjent stil ­markeds­liberalistiske tiltak for å gi lån. Dette var tiltak som reduserte mulighetene for innenlandsk velferd og sikkerhet, og ga prioritet for å betale tilbake lånene og dermed omlegging av nasjonale prioriteringer.

Sjelden har jeg sett statistikk og grafer over antall statskupp presentert som i boka. På nittitallet var det 40 vellykka i Afrika og halvparten så mange mislykka. Det er sjelden en president går fra makta frivillig, men det er noen unntak og noe framgang. Noen presidenter sitter på livstid, andre steder er det de gamle frigjøringslederne som hersker. Men det å frigjøre landet sitt, ofte gjennom væpna kamp, er noe annet enn å bygge en demokratisk stat. Det er ikke bare i Afrika det er tydelig.

Boka avsluttes egentlig med spørsmålet «et håpløst eller skinnende kontinent?». Det er et godt spørsmål. Vi ser framgang, men Afrika er mer enn noensinne tynget av gjeld. I tillegg til gamle kolonimakter turer nå Kina og EU fram for å få sin del av kaka. En liten reise i Afrika avslører fort hvor enormt Kina bygger seg opp. De spør sjelden om det er demokratisk styresett, men lever godt med enhver leder. TLE peker på at i forhold til (den latterlig lave) fattigdomsgrensa Verdensbanken bruker på USD 1,90 per dag, så er andelen fattige sunket, men antallet har økt. Det er mye å glede seg over, men Afrika generelt er dårlig rustet til å håndtere for eksempel en oppblomstring av koronapandemien på kontinentet. Det kan snu gode statistikker på hodet.

Og hva med AfCFTA (African Continental Free Trade Area). Denne frihandelsavtalen er undertegnet av 54 av de 55 afrikanske statene. Fagbevegelsen spesielt i Sør-Afrika og Nigeria har uttalt seg skarpt mot avtalen som likner vår EØS-avtale, bortsett fra at det er valgfritt om man vil ha fri bevegelse av personer. Det har vært sterke innvendinger mot avtalen, som man mener kan avindustrialisere de svakeste landene, men den er nå i kraft og flere og flere land ratifiserer den. Inngåelsen av denne avtalen ligger tett opp til avslutninga av boka, og er derfor så vidt nevnt.

Det enorme korrupsjonsproblemet en møter over hele Afrika er forklart, men det bare konstateres. Det er synd for korrupsjon er en av grunnene til at framgangen går så sakte. Men du får ikke alt inn på 391 sider.

Jeg koste meg som sagt med boka og ­tenker meg TLE som en drone som har svevet over Afrika fra tidenes morgen og observert, plukket opp viktige hendelser og tendenser og dem for oss. Han presenterer dem på en slik måte at du blir utfordret til å lese mer uten at du blir fortalt det. Du bare må ha enda mer kunnskap etter å ha lest boka. Da er henvisningene til annen litteratur bak i boka nyttig.

Boka er ikke ei lærebok, men jeg har helt siden folkeskolen likt å studere kart, geografiske og politiske. Her fikk jeg stort utbytte av å studere de mange kartene i boka. Kart sier mye, det samme gjør tabellene og grafene. Det er lagt mye arbeid i dette og gir leseren mye ekstra og gjør den lettlest. Språket er i det hele veldig muntlig og fagbegreper er alltid forklart. Den har ikke fotnoter, det er imponerende når det er en professor som har skrevet den. Boka er ikke ei lærebok, men den er utrulig mest fornøyelig bildet er mellom de Klerk og Mandela under nobelprisutdelinga i 1993. Et offisielt smilebilde og et reelt stemningsbilde nok ingen av dem var klar over.

Afrika-boka avsluttes med et ordspråk fra Kamerun: Det er ingen snarvei til toppen av et palmetre.

Det er ingen snarvei for Afrika heller.

Kjetil Gyberg:
Boligdrømmen. Hvordan sikre alle et godt sted å bo.
Manifest, 2019, 165 sider

Det er noe med måten vi snakker om bolig på. Du skal gjøre boligkarriere, sikre deg en del av prisstigningen på markedet og få en fot innafor. Gjennom flere tiår med deregulering har vi fått en nasjon av små spekulanter, hvor postnummeret til foreldrene dine er med på å reprodusere ulikhet mellom generasjoner. Heller enn å sikre alle et godt sted å bo, slik undertittelen på boken lyder, er dagens boligmarked en katalysator for regional ulikhet, segregering og en stadig voksende boligboble. Hvorfor er bolig noe som snakkes om mer som en vare enn som en rettighet? Og ikke minst, kunne det vært annerledes? Om man med denne korte boken følger Kjetil Gybergs fotspor til Wien, London, København og Zürich, får man kanskje ikke hele svaret, men en god inngangsport til et komplisert tema.

Peder Ressem Østring studerer samfunnsgeografi ved UiO, sitter i Bydelsutvalget for Rødt i Frogner og er redaksjonsmedlem i Gnist.
Foto: Manifest

Kjetil Gyberg har skrevet en kunnskapsrik og tankevekkende bok, som tar leseren med på en reise til fire europeiske storbyer, i jakten på sosial boligpolitikk. Selv om Norge har en av Europas mest frislupne boligmarkeder, er ikke forfatteren ute etter å dvele ved alt som ikke fungerer. Tvert imot gir boken et oppløftende innblikk i realiserte prosjekter og program innen sosial boligbygging. Ta for eksempel i Danmark, hvor alle kommuner kan bestemme at inntil 25 % av alle nye tomtereguleringer for bolig skal avsettes til ikke-kommersielle boligbyggelag, en såkalt tredje boligsektor. Dette fungerer som en ventil i et overopphetet boligmarked, som sikrer eget tak over hodet til grupper i samfunnet som ellers aldri kunne kjøpe egen bolig.

Overraskende nok blir vi også tatt med til London, en by hvis assosiasjoner løper i retning Charles Dickens og grufulle kår for arbeiderklassen, heller enn progressiv boligpolitikk. Det har blitt så dyrt å bo i byen at det er problematisk å rekruttere folk til helt vanlig betalte jobber, da man ikke kan bosette seg i nærheten av der man arbeider. Dette er en problematikk vi også har blitt kjent med fra Oslo. Den såkalte sykepleierindeksen viser hvor mange prosent av solgte boliger en sykepleier kunne kjøpt, og i 2019 ville en heltids sykepleier kun hatt råd til 2,9 % av boligene i hovedstaden¹. I London har det Labour-kontrollerte bystyret lagt flere tiltak på bordet, blant annet en progressiv dokumentavgift, hvor utbygging av boligprosjekt i det dyreste sjiktet subsidierer boligsosiale prosjekter og hvor offentlige subsidier kanaliseres inn i ikke-kommersielle allmennboliger med delt eierskap og leie-til-eie-system for å hjelpe flere frem til et eget tak over hodet. Likevel sliter London med en grunnleggende utfordring: løpske tomtepriser.

Wien ble i fjor kåret til verdens beste by å bo i for tiende år på rad. Grunnlaget ble lagt i «røde Wien» og med radikale sosialdemokraters kompromissløse kamp i starten av 1900-tallet for å sikre arbeiderklassen en rett til byen. Wien er et levende eksempel på at man ikke bare kan sikre arbeidere tak over hodet, men også virkelig gode og rimelige boliger. Aktiv tomtepolitikk, med et sterkt fokus på allmennboliger, samt et eget boligfond hvor finansieringen er delt mellom arbeidskjøper og arbeidstaker, har gjort at Wien burde være pensum for alle som ønsker en by for alle.

Etter reisen blant boligpolitiske fyrtårn i Europa vender forfatteren hjem til Oslo. For kanskje er ikke den eneste nøkkelen for å sikre alle et godt sted å bo å finne i hverken Zürich eller London, men noe som kan sikres ved å børste støvet av det som var kjernen i den sosialdemokratiske politikken, nemlig Husbanken og reguleringer på uttak av profitt i boligtransaksjoner. Eierlinja blir betimelig utfordret i boken, og Gyberg stiller spørsmål om subsidier til boligeiere gjennom rentefradrag heller kunne vært bedre utnytta gjennom en satsning på leie, hvor langtidsleie, og til og med arvet leierett, kan sikre langsiktighet samtidig som man hindrer at offentlige midler ender opp som privat kapital.

Det rødgrønne byrådet har, etter press fra Rødt, kommet på banen med pilotprosjekter for det de kaller en tredje boligsektor. Gyberg mener at selv om tiltakene er velkomne, er ambisjonsnivået for lavt så lenge eierlinja ligger fast, og det offentlige ikke ønsker å legge penger på bordet. Selv om man skulle få til å ta bort profitten som forsvinner til private utbyggere gjennom ikke-kommersielle boligbyggelag, hjelper det ikke stort dersom kjernen i de løpske boligprisene ikke berøres – nemlig tomteprisene. I København har man klart å få havnevesenet til å tilby en betydelig del av nye tomter ved havna, altså selve indrefileten av deres fjordbyområde, til ikke-kommersielle almennboliger.

Jeg kom over Boligdrømmen på et bokbad på Tøyen bibliotek en regnfull februarkveld. RadioRabulistene hadde live-podcast og bokbad, som en del av sin serie boligskammen på RadiOrakel. Programlederne beskrev med indignasjon det de omtalte som bolighelvete og et boligmarked som skaper tapere, og vinnere som trekker stigen opp langt utenfor rekkevidden til hvermannsen. Programledernes patos ble fint balansert av forfatterens saklige og kunnskapsdrevne tilnærming til boligspørsmålet. Jeg skulle ønske noe av denne kveldens engasjement også hadde vært mer fremtredende i boken, som kunne gått lengre i en politisering av dagens situasjon for å vekke engasjement hos leseren.

Boligdrømmen er en lærerik og oppløftende bok – et friskt pust i en norsk boligdebatt preget av Civita og sjeføkonomer. Boken er ingen fasit, men et godt sted å starte for en opplyst og kritisk debatt om noe av det viktigste materielle grunnlaget for våre liv, nemlig hvor vi bor. Selv om boken er full av informasjon og har en del tall, blir det ikke kjedelig, da forfatteren med sine litterære grep gir fortellingen en form som føles litt som et reisebrev. Med start og sluttpunkt i Oslo kan vi kalle det vår tids bolig­politiske dannelsesroman.

---

Sluttnoter:

1 Bård Amundsen: «Her er verdens største boligbobler», forskning.no: https://forskning.no/okonomi/her-er-verdens-storste-boligbobler/1358124

 

Mímir Kristjánsson:
Mamma er trygda
Kagge Forlag, Oslo 2019, 189 s.

Den etter kvart ganske kjende tidlegare journalisten, forfattaren og Raudt-politikaren Mímir Kristjánsson har laga politikk av det personlege i Mamma er trygda. Men også ei bok med gode skjønnlitterære kvalitetar.

Ingrid Baltzersen er redaktør i Gnist
Foto: Kagge Forlag

 

Boka vekslar mellom ei notid, der forfattaren nettopp har fått beskjed om at mora var medvitslaus og er lagt inn på sjukehuset, og glimt frå oppveksten med ei kreftsjuk mor. Det er brutalt skildra, ispedd galgenhumor men også varme. Boka viser korleis det er for eit barn å veksa opp med ein alvorleg sjuk forelder. Mora fekk på nytt kreft då Kristjánsson var ti år gammal. Han skriver om korleis han pleidde gøyma seg i hagen når han kjem heim frå skulen, fordi han ikkje vil gå inn og finna mora daud.

Det finst mange skildringar av korleis liding gjer folk til edlare menneske. Men det som ofte skjer er at ein blir opptatt av sine eigne smerter og ikkje har plass til så mykje meir. Både kroppen og hovudet blir skada av behandlinga. Mora blir framstilt som krevjande og sjølvsentrert. Dei kranglar, og har ingenting å snakka om. Ho som pleidde å lesa mykje, klarer ikkje ein gong å lesa bøkene til sonen. Han skriver: «Det er de beste som dør, og den beste versjonen av mamma var død for lengst. Så hadde den nest beste dødd, så den tredje og den fjerde beste, og nå hadde den femte beste utgaven også tatt kvelden».

Mora blir framstilt som krevjande, mens sonen blir framstilt som skamfull og distansert. Han fortel om korleis han for ein gongs skuld sto opp for mora mot ein lege som himla med augo då mora ikkje hugsa kva medisiner ho gjekk på og ikkje kunne finna lappen i veska si. Men dette som kontrast til alle dei gongane han sto på legens side. Likevel forklarer og forsvarer han mora i same kapittel. Når ho pyntar seg til legetimen, og for lesaren framstår som litt latterleg, så er det samtidig smart. For pasientar som framstår som dei er frå høgare klasse og med høgare utdanning får betre behandling i helsesystemet enn dei frå lågare klasse.

Naving er eit gjennomgåande tema i boka, som det framgår av tittelen. Forfattaren gir ein god gjennomgang av korleis det å motta trygd har blitt stigmatisert, og at politikarar og tenketankar framstiller folk som late unnasluntrarar. Mamma er trygda, men ho er ikkje ein fornøyd navar, ho har kreft. Og det er ikkje berre sjukdommen og plagane ho har fått etter behandlinga som tar opp plass i hjernen. Det er bekymringar for økonomi og praktiske ting, som parkeringbevis for forflytningshemma. Det er vanskeleg nok for friske folk å forstå NAV sine reglar og få skikkelege svar frå chatbotar eller venta i telefonkø. Når ein har meir enn nok med å vera sjuk og har problem med å orientera seg på nett blir det nærmast umogleg. Kristjánsson samanliknar tilliten det norske systemet har til oss som lønnstakarar, der me har ansvar for å melda inn inntekter og utgifter sjølv, med kontrollsystemet til NAV. Ekspertane anslår at det blir svindla for ti milliardar i trygdesystemet kvart år. Mens i skattesystemet er det anslått at det blir svindla for nærmare femten gongar så mykje. Likevel er det dei som går på trygd ein ser på som snyltarar.

Boka har vore viktig i debattane om NAV den siste tida, og Kristjánsson har mykje god politisk argumentasjon i boka som er nyttig å ha med seg for dei som skal delta i desse debattane. Men styrken til boka er at både han og mora har tort å blottlegga det mest såre i livet sitt. Han refererer ein del til skjønnlitteratur om temaet, blant anna Édouard Louis sin Hvem drepte faren min, og eg kjenner igjen ein del grep frå dei andre Louis-bøkene eg har lese, i det å blottstilla korleis sjukdom og klasseforakt øydelegg livet.

Ann Pettifor:
The Case for the Green New Deal
London: Verso Books, 2019, 208 s.

I The Case for the Green New Deal presenterer økonomen Ann Pettifor på drøyt 170 sider sin visjon for en radikal og omfattende Green New Deal (GND). Gjennom penge- og finanspolitisk reform kan vi, ifølge Pettifor, både ta makten over økonomien tilbake fra «the 1 %» og sikre avkarboniseringen, som er tvingende nødvendig for at klimakrisa ikke skal få et katastrofalt utfall.

Daniel Vernegg er samfunnsgeograf og aktiv i Kritisk Bynettverk
Foto: Verso Books

Hva er The Green New Deal?

Venstresiden har i land etter land omfavnet ulike varianter av ideen om en GND som strategi for å omstille økonomien i møte med klimakrisa. I USA er ideen blitt omfavnet av presidentkandidaten Bernie Sanders, i Storbritannia har det nyradikaliserte Labour programfestet det de kaller en «Green Industrial Revolution» og her hjemme har tankegodset funnet veien inn i programmene til både SV og Rødt. GND synes å være på alles lepper. Men hva går ideen om en GND egentlig ut på?

Pettifor påpeker at det finnes flere ulike utgaver av planen om en GND. Selv om disse kan være ulike på enkelte punkter, identifiserer hun syv nøkkelprinsipper som ligger til grunn for både den britiske versjonen hun selv er talsperson for, og den amerikanske versjonen foreslått av den sosialistiske kongressrepresentanten Alexandria Ocacio-Cortez. Disse er 1) en økonomi av stabil størrelse, 2) oppfyllelse av begrensende behov, ikke av ubegrensede lyster, 3) selvforsyning, 4) en blandingsøkonomi, 5) en arbeidsintensiv økonomi, 6) penge- og finanspolitisk koordinasjon og 7) at en forlater alle illusjoner om evig økonomisk vekst.

Kort oppsummert kan en si at punktene over samlet definerer GND som en plan for å ved hjelp av mer aktiv statlig kontroll over økonomien skape en nullvekstøkonomi som er økologisk bærekraftig, sosialt rettferdig, har full sysselsetting og hvor nasjonal selvforsyning og kontroll prioriteres foran globale forsyningskjeder og markedsintegrasjon over landegrenser.

Penge- og finanspolitikk

Inspirasjon til hvordan en politikk som kan sikre disse målene bør se ut, finner Pettifor primært i økonomen John Maynard Keynes (1883 – 1946). Særlig fokuserer hun på hvordan alternativer til dagens penge- og finanspolitikk er nødvendige forutsetninger for en GND. Faktisk kan en si at boka vel så mye omhandler penge- og finanspolitikk som GND.

Finanspolitisk argumenterer Pettifor for keynesiansk motkonjunkturpolitikk i form av offentlige investeringer i grønn omstilling. Hun går inn for at denne kan finansieres gjennom at sentralbanken kjøper statsobligasjoner hvor rentenivået settes lavt. Når økonomien som følge av investeringene ekspanderer og genererer nye arbeidsplasser, vil også statens skatteinntekter øke, og den vil kunne betjene rentene på statsobligasjonene. Slik kan en sikre at investeringer går inn i produktiv grønn industri som generer arbeidsplasser fremfor å havne i den uproduktive finanssektoren.

Selv om Keynes gjerne primært forbindes med finanspolitikk av typen beskrevet over, var det for Pettifor pengepolitisk at han gjorde de mest sentrale nyvinningene, noe hun illustrerer blant annet ved hjelp av en gjennomgang av Keynes 1919-forslag for gjenoppbygging av Tyskland etter første verdenskrig. Sentralt for Pettifor er at pengepolitikken må underlegges offentlig og nasjonal kontroll. Hun argumenterer for intet mindre enn en «demontering […] av det nåværende globaliserte finanssystemet (s. 59)» og for at det i dets sted må bygges en likhets- og samarbeidsbasert infrastruktur for regulering av finans globalt. 

Hvordan få til radikal reform?

Å skissere opp tekniske løsninger er én ting, det å faktisk implementere disse en annen. I Pettifors diskusjon av hvordan en GND vil kunne realiseres, spekulerer hun i at det vil være sannsynlig at kommende kriser – både økonomiske og økologiske – vil kunne komme til å medføre at stadig større deler av befolkningen vil reise krav om politikk som utfordrer det bestående, og at dette vil tvinge politikere til å ta mer radikale grep enn hva det har vært politisk vilje til hittil. Da vil det være essensielt at venstresiden har utformet konkrete og realistiske alternativer. Det er nettopp slike alternativer Pettifor med denne boka søker å bidra til å skissere opp, noe som er verdifullt, selv om motstanden fra høyresida vil være stor.

Den 17. oktober 1989 var en spesiell dag i DDRs historie. Etter flere ukers store demonstrasjoner vokste bekymringene i SED – kommunistpartiet, og ledende menn mente derfor at noe måtte gjøres – partisekretær Erich Honecker måtte bort. Bak dette stod Stasi-sjef Erich Mielke, statsminister Willy Stoph, Øst-Berlins partisjef Günter Schabowski og «kronprins» Egon Krenz.

Per Velde er pensjonert lektor og bor på Nøtterøy
Foto: Gavin Stewart

På forhånd var Gorbatsjov blitt kontaktet for å få godkjenning. Han svarte overraskende at dette hadde ikke Moskva noe med. Men Honeckers livvakter var alltid der, og Mielke hadde derfor med noen pålitelige menn for eventuelt å ta seg av disse.

På møtet i politbyrået har Honecker ingen anelse. Han håndhilser personlig på alle 26 og spør om det er andre forslag til dagsorden. Det er det. Statsminister Stoph foreslår at partisjefen skal gå av. Honecker har steinansikt, ser rolig ut i rommet og sier OK, ordet er fritt. Men han gir først ordet til dem han tror vil støtte ham. Men nei. Alle støtter Stoph. Og Mielke bebreider Honecker for alt som er galt. Vær ikke så stor i kjeften, sier Honecker. Og Mielke svarer: – Pass deg, jeg har kompromitterende materiale om deg.

Deretter stemmer Honecker etter partiets skikk for sin egen avgang. Egon Krenz blir innsatt.

Dagen etter er det ekstramøte i sentralkomitéen. Der blir Honecker avsatt med 206 mot 1 stemme. Honecker trekker seg «etter eget ønske» pga. helsa. Etterpå ber Stoph ham ta vare på helsa og forlate møtet, og takker ham for lang innsats. Og sentralkomitéen reiser seg til stormende applaus. Utenfor venter 11 DDR-journalister som knapt tør spørre om dette – de har alltid bare kunnet stille «snille» spørsmål. På gjensyn, sier Honecker og går på kontoret for å pakke sakene sine.

Forhistorien

Åra fram mot 1989 hadde i DDR vært en periode med økende murring både i befolkningen og partiet. Men SED-ledelsen sa nei til Gorbatsjovs glasnost og perestrojka. I 1986 hadde Sovjet varslet at i forholdet mellom kommunistpartiene, skulle hvert parti ha selvstendighet. Bresjnev-doktrinen – at Sovjet hadde rett til å gripe inn militært ved «problemer» – forsvant. Polen og Ungarn innledet reformer, men ikke DDR – I et intervju i vesttyske Stern avviste politbyråmedlem Kurt Hager dette: «Vi trenger ikke å tapetsere om huset bare fordi naboen gjør det». Internt var Honecker bitter: «For oss er det viktig at vi ikke må slåss på to fronter – vi som har holdt oss til Sovjet-Unionen fra den gang de gikk i bastsko der borte!» SED ville beholde det de nå kalte «sosialisme i DDR-farger».

Åpningen av DDRs arkiver forteller om en forvitringsprosess i partiet. I en hemmelig rapport om SEDs grunnorganisasjoner pekes det på hyppige ønsker om mer internt demokrati, åpen drøfting av økonomiske problemer og motvilje mot skjønnmaling i mediene. Ledelsen svarte med eksklusjoner og innstramminger. Men det hjalp lite, liberaliseringen i nabolandene ble kjent via vestlige medier. Og partimedlemmene var trøtte av alt de måtte forsvare: Varemangel, ufri informasjon, teknisk tilbakeliggenhet, 12 års venting på bil, ingen demokratisk medbestemmelse etc.

Det ble også reagert på bagatelliseringen av Tsjernobyl-ulykken og sensuren av «liberale» sovjetiske publikasjoner. I 1987 bestemte politbyrået at «taler av sovjetiske kamerater bare skal offentliggjøres i utdrag eller i sammendrag». Og enkelte sovjetiske filmer ble ikke tillatt. Det største sjokket var at det sovjetiske magasinet Sputnik på tysk forsvant. Dette tidsskriftet hadde blant annet artikler om stalinismen og «Hitler-Stalin-pakten» om delingen av Polen i 1939 – en «hemmelighet» som i tiår hadde vært godt kjent i vest.

Stasis undersøkelser viste at folk var mot dette, og i partiet var det opprør og resignasjon. SED fikk haugevis av klager og mange utmeldinger. I november 1988 meldte en hemmelig analyse om økende innflytelse på ungdommen fra Vest-Tyskland innen kultur og økonomi. De klaget på alle manglene. «Og (de) tviler stadig mer på sosialismens overlegenhet.» Rapporten anbefalte nye «omgangsformer», ellers «vil de i de neste 1–3 år i stor grad fjerne seg fra oss». Et forslag om å kutte i forsvaret for å øke levestandarden ble avvist. Mens den økonomiansvarlige slo fast: «Vi er nå kommet til et punkt hvor det hele kan tippe over.»

Forsøk på å dempe protestene førte bare til at de økte. Nye opposisjonsgrupper stod åpenlyst fram. Temaene var forurensing, informasjons- og ytringsfrihet, utsuging av u-landa, at DDR brøt Helsinki-avtalen om menneskerettigheter og krav om nedrustning. DDR var for fredsbevegelsen i vest, men undertrykte den i eget land, og emblemet «Smi sverdet om til plog» ble forbudt. Stasi okkuperte biblioteket til miljøbevegelsen, arresterte demonstranter med Rosa Luxemburg-sitater om retten til andre meninger, og fikk pasifistiske gymnasiaster utvist. Protestene økte, også innenfor SED, og førte til at disse gruppene (som alle var infiltrert av Stasi) kom ut av sin isolasjon. De ønsket ingen oppløsning av DDR, men et DDR med en forbedret sosialisme.

Kommunevalget i mai 1989 utløste en bølge. Flere grupper hadde varslet at de ikke lenger ville tåle valgfusk. Det fantes bare én liste, enhetslista Den nasjonale front, hvor SED, blokkpartiene (underordnet SED) og masseorganisasjonene fikk mandater etter en bestemt fordeling. Den som stemte annerledes, måtte gå inn bak et forheng, og kunne få ubehageligheter. I Leipzig og en rekke byer møtte opposisjonelle fram ved opptellingen som ifølge loven var offentlig. Kirken var aktiv fordi den hadde en litt friere stilling, og det var derfor en prest som ledet aksjonen. Da stemmelokalene stengte, måtte et forbløffet valgstyre telle med andre tilstede. Resultatene ble brakt til sju hemmelige steder i Leipzig som fikk inn tall fra hele DDR: I snitt 7 % nei-stemmer, noen kretser hadde 10–20 %. Mens fjernsynet meldte om 98,85 % ja-stemmer.

Ryktet om fusk med stemmetall ble nå spredd, og det ble protester, demonstrasjoner og hundrevis av anmeldelser mot valgstyrene. Men for å hindre innsyn, ble alle valgsedlene brent. (Etter sammenbruddet ble 124 dømt for valgfusk.)

Vi blir her!

Mot slutten av 1988 hadde 110 000 mennesker søkt om utreise. Om våren ble mange innvilget for å dempe trykket, men tallet på søknader bare økte. I mai 1989 åpnet Ungarn delvis grensa mot Østerrike, og hundrevis av DDR-borgere rømte. Den vesttyske ambassaden i Wien ble fylt opp og deretter også i Praha og Warszawa. I september forlot 25 000 DDR, og Honecker kommenterte: «Disse som tråkker på våre moralske verdier, for dem feller vi ingen tårer.»

Hittil hadde folk ropt: «Vi vil ut!». Nå snudde dette til: «Vi blir her!» – DDR skulle reformeres. Et sosialdemokratisk parti ble dannet, og Demokrati nå! og Demokratisk Oppbrudd søkte om å bli registrert, mens Neues Forum fikk avslag som «statsfiendtlig». Nå meldte et betydelig antall seg ut av partiet. I Leipzig ble mandagsdemonstrasjonene stadig større til tross for massearrestasjoner og kølleslag. På DDRs 40-årsdag 7. oktober, med gjester fra mange land, ble det demonstrert i mange byer. Folk jublet for Gorbatsjov med plakater: «Gorbie – hjelp oss!» Honeckers avviste reformer, og til dette skal Gorbatsjov ha sagt: Wer zu spät kommt, den bestraft das Leben – den som kommer for seint straffes av livet selv. Og det var fra nå av at ropet Vi er folket! begynte å høres over hele landet.

Etter avsettelsen av Honecker stod Egon Krenz fram i fjernsynet og lovte fornyelse for den demokratiske sosialismen. «Alle problemer i vårt samfunn kan løses politisk», sa han, noe som ble oppfattet som at man ikke ville bruke mer vold.

Den første mandagsdemonstrasjonen i Leipzig hadde funnet sted den 4. september etter gudstjenesten i byens Nikolai-kirke. Vesttyske journalister på Leipzig-messa fikk dermed dokumentert hvordan Stasi slo plakatene ut av hendene på folk. Men stadig flere møtte fram hver mandag, også i andre store byer – i Dresden ble en dag hele 1300 arrestert. Og politiet brukte køllene, mens demonstrantene ropte: Keine Gewalt – ikke vold!

Før demonstrasjonen 9. oktober med 70 000, undertegnet tre SED-partisekretærer og tre kjente menn innen kulturlivet et opprop. De ba alle besinne seg slik at dette kunne foregå fredelig. «Vi trenger fri meningsutveksling for å videreføre sosialismen i vårt land», het det der. At politiet ikke grep inn, skal også ha skyldtes uvilje fra politiet selv, og på den militærtekniske skolen i nærheten hadde ­flertallet av 1200 underoffiserer nektet å bli satt inn. 16. oktober var de 120 000 demonstranter i gatene og uka etter 320 000!

Men politbyrået forstod ikke situasjonen. 23. oktober mente Mielke fortsatt at de kunne forby sosialdemokratiet, og i Folkekammeret valgte de nå Krenz til leder av DDRs presidentskap og forsvarsråd – 26 var mot og 26 avholdende. Tre uker seinere var han styrtet. I mellomtida hadde han vært hos Gorbatsjov i Moskva hvor det het at «gjenforening står ikke på dagsorden … Sovjet-Unionen står fast ved DDRs side.» I kontakter med Krenz og Gorbatsjov var forbundskansler Kohl imot all destabilisering, kaos og «enhver radikalisering av situasjonen.» Han forhandlet med DDR om kreditter på 12–15 milliarder DM, men knyttet dette til visse betingelser: Maktmonopolet måtte oppgis, frie valg og fritt fram for opposisjonen.

Men utviklingen gikk raskt. 4. november fant den største ikke-statlige demonstrasjonen i DDRs historie sted på Alexanderplatz i Berlin. Til stede var nærmere en million mennesker, og initiativet var tatt av 800 teaterfolk. At demonstrasjonen var blitt tillatt, vitnet om svakhet. Her hadde 20 talere ordet, bla. forfatterne Stefan Heym og Christa Wolf, SED-spissene Günter Schabowski og spionsjef Markus Wolf. De to siste fikk mye piping. På plakatene florerte et vell av vitser og ironi, f.eks. om SED: «Avgang = framgang.» Talerne rettet sterke angrep på ufriheten og krevde frie valg. Sterke følelser var i sving, og mange var beveget.

Til alles overraskelse blir møtet overført i fjernsynet – en enorm gruppe fra DDR-TV er også til stede på plassen. Utviklingen ikke kan stoppes, og Stasi rapporterer om oppløsning og forfall i SED – som nå er i ferd med å miste kontrollen.

Muren faller

Den 9. november 1989 holder politbyråmedlem Günter Schabowski pressekonferanse. Han kommer rett fra sentralkomitéen med noen ord på en lapp. Til pressefolkene vil han nå informere om nye medlemmer av sentralkomitéen – DDR skal bestå. Han skal også informere om nye reiseregler.

Det er da det skjer. En reporter vil ha forklart den uforståelige reiseloven gjengitt tidligere i uka. Schabowski har med de nye reglene som skal minske det voldsomme trykket. Men han vet ikke at reglene skal gjelde fra klokka 4 neste morgen, og at man må ha pass. Dette skal foregå kontrollert og kommer på radio. Grensevaktene får beskjed.

Så når trer dette i kraft? Det står ikke på lappen til Schabowski. «Så vidt jeg vet … straks,» glipper det ut, direkte på TV. Minutter etter vet hele verden det: Muren er åpnet!

Men Schabowski forstår ikke hva han har gjort. Han kjører hjem til Wandlitz, det bevoktede området hvor SED-toppene bor. Reisefriheten var bare en av flere nyheter, og han tar en kopp kaffe med sin kone. Da ringer telefonen, en mann i byens partiledelse. «Jeg står ved grenseovergangen i Bornholmer Strasse, det har samlet seg et par hundre mennesker, men vaktene slipper dem ikke over.» Vaktene har nok ikke fått beskjed, mener Schabowski, og ber mannen ringe igjen hvis dette ikke straks går i orden.

Et kvarter seinere ringer det igjen. Det er krise. «Hundrevis av mennesker strømmer til, de har hørt deg på TV, men vaktene sier nei.» Schabowski blir forskrekket, har de ikke fått beskjed? Han setter seg i bilen, men kommer ikke fram. En enorm bilkø som vil over til Vest-Berlin, blokkerer alt. Han drar til fotgjengerovergangen i Heinrich-Heine-Strasse. En Stasi-mann kommer mot ham: «Kamerat Schabowski, vaktene slipper dem gjennom, ingen spesielle problemer.» Her er det nok gitt beskjed, og folk strømmer gjennom med id-kort i handa. En stein faller fra Schabowskis hjerte. Ikke vold, ingen skudd. Dette går bra. De viser fram sitt id-kort, respekterer sin stat. DDR vil bestå. Nyheten sprer seg i byen, og folk strømmer til grenseovergangene.

Schabowski ringer Egon Krenz: «Dette kunne blitt farlig, men ser ut til å gå bra.» Krenz er enig. «Jeg tror vi har klart det,» fortsetter Schabowski, «folk går over og kommer tilbake.» Dagen etter er det «tømmermenn» i sentralkomitéen, forteller Schabowski siden, og han merket at partifellene ga han skylda for DDRs oppløsning. Mens det var Krenz som ikke hadde orientert ham.

Sentralkomitéen var forferdet: Statsgjelda var nå så enorm at «vi i 15 år framover må arbeidere hardere og forbruke mindre enn vi produserer.» Ute snudde nå stemningen blant folk, fra en reformert stat til å gå inn for gjenforening. Dette skyldtes nok det de fikk se av leveforholdene i vest; der fikk hver østtysker 100 DM i velkomstgave, og TV viste folk med bæreposer fulle av varer. Slagordene ble nå «Vi er ett folk» og «Tyskland – ett fedreland». Samtidig oppstod nye grupper, Grüne Partei og Forente Venstre var bare to. I Folkekammeret sa nå de såkalte blokkpartiene opp sin lojalitet og krevde frie valg, og at SEDs ledende rolle skulle strykes. Sentralkomitéen skar ned politbyrået til bare 11 medlemmer, Mielke og Stoph forsvant. Folkekammeret innsatte nå partisekretæren i Dresden, Hans Modrow, som statsminister. Nesten alle ledende partisekretærer ble avsatt. Den nye ledelsen lovte frie valg og slutt på partiets ledende rolle, men regnet med at de fortsatt hadde kontroll. Men nei. Folkemeningen hadde snudd og knuste SED-forsøk på stabilisering.

SED mistet nå sine maktposisjoner. Bedriftenes kampgrupper var avvæpnet, Stasi gikk mot oppløsning, og Folkehæren ble ikke lenger styrt av partiet. Korrupsjonsavsløringer førte til sterkere krav fra SEDs grunnplan om at ledelsen måtte bort. På sentralkomitéens møte ble det sterke debatter, og Schabowski leste opp navnene på de tolv som skulle ekskluderes for alvorlige brudd på vedtektene. Korrupsjon, maktmisbruk og personlig vinning – kriminelle var de, disse som hadde snakket om «folkets vel». Blant dem var Erich Honecker, Erich Mielke, Willi Stoph og Harry Tisch, lederen for «DDR-LO». Dette slo ned som en bombe, og den 83-årige Bernhardt Quandt, som hadde vært med siden 1928, begynte å grine fordi man ville «oppløse vårt ærerike parti». På dette tidspunktet hadde 600 000 av 2,3 millioner medlemmer meldt seg ut.

På en ekstraordinær partikongress hadde Krenz, hele politbyrået og sentralkomitéen trukket seg. De fleste i ledelsen ble ekskludert, noen også arrestert. Ny leder ble advokat Gregor Gysi. Forslaget om oppløsning fra en rekke grunnorganisasjoner ble avvist, mange sa det var fordi partiet hadde eiendommer og milliardformue. SED tok nå navnet PDS – Partei des demokratischen Sozialismus – partiet for demokratisk sosialisme – og proklamerte en tredje vei, mot stalinisme og multinasjonale selskaper. PDS var nå ikke marxist-leninistisk, men marxistisk, sosialistisk og stod for «sosialistisk pluralisme».

I Folkekammeret var PDS største parti og hadde regjeringen fram til mars 1990. Opposisjonsgruppene stod utenfor, og alle partier, også PDS, ble derfor enige om å opprette «runde bord» over hele landet hvor alle kunne delta for å påvirke delstatsparlamentene. 8. februar kom 8 av disse med i regjeringen, men de var splittet og uenige med de etablerte partiene. Men likevel stoppet de PDS i å omgjøre Stasi til et «Kontor for nasjonal sikkerhet.» Deres ønske var å få det oppløst.

I desember 1989 begynte folk å okkupere Stasis distriktskontorer og stoppet brenningen av dokumenter – 17 000 hyllemeter med mapper! Hovedsentralen i Berlin ble stormet. Stasi hadde over 100 000 fast ansatte og 174 000 «uoffisielle medarbeidere» – det blir én pr. 162 innbyggere – i tillegg disponerte de over 20 000 boliger.

I januar stod Günter Schabowski for partiets kontrollkommisjon. Der ble han anklaget for å ha satt DDRs eksistens på spill ved sin grenseåpning og forbrutt seg mot partiet.

Fra slutten av november var det forhandlinger mellom Bonn, Moskva og Øst-Berlin om en mulig «føderasjon» mellom de to Tyskland, med en mulig gjenforening om 5–10 år. Sovjet var skeptisk, USA var for, mens England og Frankrike var nølende til et dominerende Tyskland i EU. Deres underskrift var nødvendig for en endelig fredsavtale etter 2. verdenskrig. Borgerrettsbevegelsene mistet nå interessen for et reformert DDR, de slapp ikke til i Folkekammeret eller i avisene som var eid av de gamle partiene og organisasjonene. Nå sa de ikke lenger Vi er folket, men Vi er ett folk. Daglig utvandret tusener mot vest, tappet DDR for utdannet arbeidskraft og tæret på Forbundsrepublikkens økonomi. Men etter at forbundskansler Kohl ble hyllet ved et besøk i DDR, snudde han – folket krevde gjenforening nå.

I februar 1990 hadde PDS-lederen vært hos Gorbatsjov i Moskva og snakket (helt urealistisk) om parti- og statssamarbeid i åra framover. Dagen i forveien hadde imidlertid statsminister Modrow fra samme parti lagt fram en plan om veien til et felles Tyskland. Men forgjeves. For 10. februar fikk Bonn klarsignal fra Moskva for samling av Tyskland – mot enorme kreditter til det nå sterkt krisetruede Sovjetunionen. Det var derfor ikke nødvendig å hjelpe den blakke regjeringen Modrow for å oppnå samling.

Situasjonen for PDS var nå kritisk. Ungdomsorganisasjonen FDJ var redusert fra 1,9 millioner til en mindre gruppe. Også Kulturforbundet, Tysklands demokratiske kvinneforbund og Det tysk-sovjetiske vennskapssambandet var nå bare skygger av seg selv. «DDR-LO» var i oppløsning, og enkeltforbundene gikk seinere inn i de tilsvarende vesttyske. De såkalte blokkpartiene tok opp forbindelse med sine vesttyske parallellpartier.

Etter valget til nytt Folkekammer i mars skulle Bonn forhandle med en ny regjering om gjenforening. DDRs partier og organisasjoner hadde aviser (som alltid hadde støttet sosialismen), ressurser og bygninger, og fikk derfor et betydelig overtak på borgerrettsbevegelsen. De vesttyske partienes innflytelse spilte også en stor rolle. Den konservative Allianz für Deutschland oppnådde overraskende 48 % (for øyeblikkelig gjenforening), sosialdemokratene (SPD) fikk meget skuffende 22 % og de liberale 5 %. PDS oppnådde 16,4 %. Den splittede borgerrettsbevegelsen fikk til sammen under fem prosent og havnet i dyp frustrasjon. 93 % hadde stemt! Nye kommunevalg i mai 1990 bekreftet tendensen. Avantgarden var blitt spilt ut over sidelinja. Resultatet førte til en koalisjon av Allianz für Deutschland, SPD og de liberale. Statsminister ble Lothar de Maizière, DDRs første og siste statsminister etter frie valg.

DDRs siste dager

Den elendige økonomien styrket ønsket om gjenforening. Ropene etter D-mark førte til at en valutaunion skulle innføres fra 1. juli. Men Sovjetunionen måtte med, og de hadde 340 000 soldater i DDR. Et forent Tyskland måtte akseptere Oder-Neiβe-linja mot Polen, og Sovjet var mot Tyskland i Nato. Warszawapakten var oppløst, så Tyskland burde være nøytralt, noe Vesten avviste. Men med elendig økonomi, bl.a. enorm mangel på forsyninger og utsikt til gigantisk økonomisk hjelp, lot Gorbatsjov seg overtale, Nato lovte å ta hensyn til sovjetiske sikkerhetsinteresser i en «nyformulering av sin strategi og struktur».

DDR skulle sluke det vesttyske lovverket, bare abortloven havnet på vent. Mange har seinere sammenliknet dette med Anschluβ – ­Hitlers annektering av Østerrike. I vest fanes også et visst hovmod. Innenriksminister Schaüble skreiv: «Dette dreier seg om DDRs inntreden i Forbundsrepublikken og ikke motsatt, vi har en god grunnlov – og dere er velkomne. Men dette er ingen forening av to likeverdige stater. Dere har vært utelukket fra dette i 40 år, nå skal dere få delta.»

I full fart ble det nå utarbeidet lover, overgangsordninger, privatisering av DDRs statseiendom, tilbakelevering av nasjonalisert eiendom etter 1949 etc. etc. Den 20. september 1990 gikk avtalen gjennom i begge parlamenter. I vest stemte 50 av 492 imot, i øst 81 av 380. Den 3. oktober, fire dager før sin 41. fødselsdag, opphørte DDR å eksistere.

Hyllene i østtyske butikker fyltes nå med varer. Mens bedrifter ble privatisert, nedlagt, flyttet lenger øst eller slått konkurs. Økonomien utviklet seg til en tragedie, arbeidsplasser og begeistring forsvant. Millioner ble konfrontert med nyliberalismens arbeidsløshet, fattigdom og sosial nedgang. Folk omtalte seg som annenklasses borgere i det nye Tyskland.

I en tale til øst-tyskerne hadde forbundskansler Kohl uttalt: «Dere vil få det som oss – med blomstrende landskaper». Slik gikk det altså ikke. Avblomstring ville vært mer passende. Få år etter hadde over to millioner forlatt det gamle DDR.

Men det er en annen historie.

På Rødts landsmøte i 2019 var spørsmålet om kommunisme som begrep nok en gang oppe til diskusjon, og et klart flertall ga til slutt tilslutning til følgende formulering:

Når en etter hvert kommer stadig nærmere målet om et samfunn uten undertrykking, i harmoni med naturens tålegrenser, vil det være mulig å se konturene av et klasseløst samfunn: en verden der alle mennesker er like mye verdt – og der grunnprinsippet er «yte etter evne, få etter behov». Det var dette Karl Marx kalte kommunisme.

Vedtaket må selvsagt også leses i en videre kontekst enn bare det som står der. Problemet er bare at man med dette reduserer spørsmålet om sosialisme og kommunisme til et spørsmål om terminologi, at man setter innholdet til side, og at man dermed skyver spørsmålet om hva det er mulig å oppnå, og hva som er den reneste utopi, til side.

Mathias Bismo er redaksjonsmedlem i Gnist.
Foto: David Jones

Marx og Engels om sosialisme og kommunisme

I programmet sitt legger Rødt til grunn at det eksisterer et grunnleggende skille mellom sosialisme og kommunisme, der kommunismen så å si blir kulminasjonen av sosialismen, dens endelige mål, en visjon eller utopi. Et slikt skille finner man ikke hos Marx eller Engels. Hos dem var sosialisme og kommunisme to begreper for det samme. Valget om å skrive et kommunistisk, ikke et sosialistisk, manifest, derimot, var et bevisst valg:

[I 1847] var sosialismen […] en middelklassebevegelse, kommunismen en arbeiderklassebevegelse. Sosialismen var «respektabel», i det minste på kontinentet. Kommunismen var det stikk motsatte.

Engels skrev dette i 1888. Da var verden blitt en helt annen enn da Manifestet ble skrevet. Den gamle respektable middelklassesosialistiske bevegelsen hadde svunnet hen, og var erstattet av en langt mer fremskreden arbeiderklassesosialisme. Derfor var det ikke noe problem for Engels å skrive en bok med tittelen Utopisk sosialisme og vitenskapelig sosialisme, i norsk språkdrakt kjent som Sosialismens utvikling fra utopi til vitenskap, og heller ikke for Marx å omtale Engels som «en av de mest fremragende talsmenn for den moderne sosialismen» i sitt forord til denne.

I ettertid, etter at den reformistiske og den revolusjonære arbeiderbevegelsen skilte lag, er det selvsagt lett å lese Engels’ forord som en allmenngyldig beskrivelse. Kanskje det var rett av de revolusjonære, med Lenin i spissen, å børste støvet av kommunismen, i en kontekst der den sosialistiske bevegelsen reduserte seg selv til kapitalens stadig mer moderate venstrefløy. Men det er et taktisk spørsmål. Det gjør ikke påstanden om at sosialisme og kommunisme er to ulike samfunnssystemer, der den ene med nødvendighet følger av den andre, mer korrekt.

En sammenslutning av frie mennesker

Marx anklages ofte for å ha skrevet lite om kommunismen. Hvis man oppfatter at kommunismen er en kulminasjon av sosialismen, er kanskje ikke det så underlig. Om man derimot forholder seg til Marx’ egen terminologi, ikke en terminologi som er tillagt ham i ettertid, så er det en mer tvilsom anklage. Allerede i første kapittel av Kapitalens første bok kommer han for eksempel inn på det han kaller en sammenslutning av frie mennesker, der alle «arbeider med felles produksjonsmidler og forbruker sine mange individuelle krefter bevisst, som en samfunnsmessig arbeidskraft.» En sammenslutning av frie mennesker er her ikke noe annet enn sosialisme eller kommunisme.

Marx var svært kritisk til utopisme og romantiske svermerier. Derfor la han store krefter ned i å forstå hvordan kimen til det etterkapitalistiske samfunnet kunne finnes i det kapitalistiske. Det var derfor han brukte så mye tid og krefter på å forstå det eksisterende økonomiske systemet. Et markant trekk ved Kapitalen og de andre verkene og manuskriptene han skrev med dette formålet, er at han nesten konsekvent unngår begrepet kapitalisme. Han forholder seg i stedet til den kapitalistiske produksjonsmåten, altså hvordan og under hvilke forhold menneskene skaper sin rikdom og sin velstand på, i et kapitalistisk samfunn.

Men de økonomiske skriftene ville ikke levd opp til hensikten om han ikke også stadig hadde kommet tilbake til en etterkapitalistisk produksjonsmåte og et samfunn basert på denne, en produksjonsmåte der ingen lenger eier produksjonsmidlene, en produksjonsmåte og dermed også et samfunn uten klasser. Dette var et system han ga mange navn, herunder blant annet sosialisme og kommunisme. De ulike betegnelsene beskriver likevel det samme systemet, ikke en endelig sluttilstand, men et dynamisk system i kontinuerlig bevegelse.

Kritikk av Gotha-programmet

Når man likevel tilskriver denne totrinnsmodellen til Marx, skjer dette ofte med utgangspunkt i Marx’ skrift Kritikk av Gotha-programmet, og særlig det han skrev om to faser av kommunismen. Dette er en tilsnikelse, av flere grunner.

Kritikk av Gotha-programmet var aldri ment for offentligheten. Kritikken skulle sirkulere blant fem av Marx’ fremste allierte i det tyske arbeiderpartiet, og så returneres til ham. Foranledningen var at det tyske arbeiderpartiet skulle vedta et program, og at Marx var svært kritisk til utkastet han hadde blitt forelagt. Det er altså dette programmet, et kortfattet prinsipp- og handlingsprogram, som danner ­rammeverket. 

Formuleringene om «den første fasen av det kommunistiske samfunnet, da det nettopp er sprunget ut av det kapitalistiske samfunnet etter langvarige fødselsveer,» og «en høyere fase av det kommunistiske samfunnet,» er direkte knyttet opp mot formuleringer om en rettferdig fordeling av arbeidsutbyttet i utkastet til Gotha-programmet. Denne formuleringen, mener Marx, er det reneste visvas. Fordelingen følger riktignok av produksjonsmåten, men ikke noe samfunn vil være fullt ut utviklet i det det blir født. Først på et senere stadium vil arbeidsutbyttet, hvis det begrepet i det hele tatt har noe innhold, faktisk fordeles i tråd med produksjonsmåten.

Marx’ lavere fase er altså ikke noe annet enn perioden umiddelbart etter at den nye produksjonsmåten er innført. Akkurat som den kapitalistiske produksjonsmåten ikke var fullt utviklet da den ble innført, vil heller ikke den etterkapitalistiske produksjonsmåten være det. Det er her også verdt å merke seg at Marx skriver om en høyere fase. Ikke noe sted gjør han det til en endelig sluttstasjon for historien. Tvert imot, om man sammenholder det med andre skrifter, er det mer nærliggende å omtale det som punktet der historien virkelig starter. Det er da menneskeheten virkelig kan utfolde seg.

Drømmen om et tusenårsrike

Om man følger Marx i at utgangspunktet for det etterkapitalistiske samfunnet er en produksjonsmåte, så sier det også noe om hva det ikke er. For eksempel er det ikke gitt at det er et samfunn uten undertrykking. Det er riktig at det er mange former for undertrykking som inngår i den kapitalistiske samfunnsveven, og det er nok også god grunn til å anta at mange av disse lettere vil kunne forsvinne den dagen kapitalismen oppheves. Men det betyr ikke at ethvert grunnlag for undertrykking forsvinner. Forskjellene mellom mennesker skaper et grunnlag for forskjellsbehandling, og i enhver forskjellsbehandling ligger en kime til undertrykking.

Uansett hvordan produksjonen organiseres, så vil det være noen som bærer frem barn, føder dem, ammer dem, og som får et annet umiddelbart forhold til dem enn de som ikke gjør det. Uansett hvordan produksjonen organiseres, vil noen ha bedre fysiske eller intellektuelle forutsetninger enn andre, ulike interesser, ulike preferanser. Folks hudfarge vil variere alt etter de naturlige forutsetningene for opptak av D-vitamin, og det seksuelle og kjønnslige mangfoldet vil neppe bli mindre enn i dag. Folks funksjonsnivå vil fortsatt variere, folk vil fortsatt bli syke, folk vil fortsatt dø, lenge før de rekker å bli gamle, og det vil neppe oppleves mindre urettferdig enn i dag. 

At det etterkapitalistiske samfunnet ikke er et samfunn uten undertrykking, innebærer selvsagt ikke at det ikke grunn til også å slåss mot enhver form for undertrykking. På den ene siden er det åpenbart at en antikapitalistisk bevegelse ikke vil ha nubbsjans om den ikke klarer å ta opp i seg annet enn den rene klasseundertrykkingen, og på den andre siden har også enhver kamp mot undertrykking en verdi i seg selv. Kanskje vi ikke bør utelukke at det er mulig å realisere et samfunn uten undertrykking heller. Men det må i tilfelle basere seg på en annen strategi enn den Marx skisserte. Han var mye mindre utopisk enn som så. 

Nyorientering

Det er på tide at vi går videre fra rent terminologiske diskusjoner til å se på innholdet. Hva man skal kalle noe, kan selvsagt ha en taktisk betydning. Men det rokker ikke ved innholdet. Det vesentlige ved Rødts programformulering ville ikke endret seg om man hadde sagt at det var dette Marx kalte sosialisme, assosiasjon, en assosiert produksjonsmåte, en sammenslutning av frie mennesker eller frihetens rike, eller om man for den saks skyld hadde utelatt hele setningen.

Når man likevel velger å smykke seg med Marx’ navn i en strategi for et etterkapitalistisk samfunn, bør man også ta hans tilnærming på alvor. Da må man se på produksjonsmåten og dens særlige kjennetegn. Hva ligger i den, og hva innebærer det? Hva betyr det for hvordan samfunnet organiseres, i smått og i stort? Hva betyr det for arbeidstida? Hva betyr det for teknologien og vitenskapen? Hva betyr det for fordeling og behov? Dette er spørsmål partiprogrammet ville tjent på å ta opp i seg.

Marx beskrev aldri dette i detalj, og hadde han gjort det, ville neppe svarene vært overførbare til vår tid – kapitalismen har vist seg å være langt mer levedyktig enn det Marx nok så for seg. Men metoden og de overordnede prinsippene som følger av dette, bør få en langt mer fremskutt plass. Det er ikke bare et spørsmål om hvor vi vil, men også om hvordan vi kan komme dit. Da må vi bevege oss ut over det rent terminologiske.

Har det gått slik, at klassemotsetningene i Norge er forenklet til «to store klasser»?

Peder Martin Lysestøl er pensjonert sosialøkonom og forfatter. Undervist ved Høgskolen i Sør Trøndelag (NTNU). Vært, og er politisk aktiv i AKP, RV og Rødt. Deltatt i solidaritetsarbeid med Palestina siden stiftelsen i 1969. Har også skrevet en rekke bøker.
Foto: Txetxu / Flick

En av Karl Marx’ mest kjente påstander er:

Vår epoke, borgerskapets epoke, særkjennes imidlertid ved at den har forenklet klassemotsetningene. Hele samfunnet spalter seg mer og mer i to store fiendtlige leirer, i to store klasser som står direkte mot hverandre: borgerskap og proletariat. (Marx/Engels: Manifestet. Falken forlag, s.10).

Med industrialiseringen, og særlig etter 1905, var det ikke vanskelig å registrere at arbeiderklassen var i vekst. I 1885 var det 95 000 industriarbeidere i Norge. I 1930 var antallet industriarbeidere økt til hele 215 000. I tillegg kom arbeidere i bygg og anlegg, handel og offentlig sektor og de tusener av kvinner og menn som jobbet som lønnsmottakere i landbruket og i husene til rikfolk. I 1936 laget den unge sosialøkonomen Arne Skaug, på grunnlaget av folketellingen 1930, en analyse av det han kalte befolkningens «socialstilling». (Skaug ble seinere direktør i Statistisk Sentralbyrå og satt i Gerhardsens regjering på 50-tallet). Lønnstakere som har typiske funksjonærstillinger, regner han ikke til arbeiderklassen. Han kommer til at arbeiderklassen utgjør 60 % av yrkesbefolkningen og at selvstendige ­handverkere, småbønder og ei voksende funksjonærgruppe til sammen utgjør om lag 30 %. Borgerskapet utgjør da om lag 10 %. Stemte dette med Marx sitt utsagn om en utvikling mot to store klasser? Mye tydet på det. 

Den kraftige industrialiseringen etter den andre verdenskrigen førte til at stadig flere jobbet i industrien. I 1960 ble det registrert hele 358 000 industriarbeidere. I 1965 laget NKPs ledende teoretiker, Hans I. Kleven, en analyse av klassenes stilling. Han kommer til at arbeiderklassen nå utgjør hele 79 % av yrkesbefolkningen. Mellomlagene utgjør bare 19 %, og borgerskapet er redusert til en liten elite på 2 %.  Kleven hadde definert arbeiderklassen annerledes enn Skaug 30 år tidligere. Han regnet så å si alle funksjonærene til arbeiderklassen. Kontorsjefer, prester, lektorer og ingeniører var nå blitt arbeidere. Slik hadde Kleven fått tallene til å samsvare med Marx sitt utsagn om to store klasser. Men stemte det med Marx sin definisjon av hva en arbeider er? Ikke noe i Marx sine tallrike skrifter tyder på at Marx regner alle lønnsmottakere til arbeiderklassen. I ulike sammenhenger skriver Marx om grupper i mellomlagene som statstjenestemenn og prester, som lever av merverdien, et resultat av arbeidsfolks slit. 

Arbeiderklassen er i Marx sin analyse klassen som blir utbyttet, utnyttet og trakassert, og som utvikler en felles klassebevissthet som fører til at de ønsker å avskaffe kapitalismen. Nettopp på grunn av sitt antall og sin undertrykte posisjon skriver Marx at: «Av alle klasser som i dag står mot borgerskapet, er bare proletariatet en virkelig revolusjonær klasse». Klevens klasseanalyse er en klar revidering av Marx, Engels og Lenin sine analyser av hvem som tilhører arbeiderklassen.

Midt på 70-tallet, ti år etter Kleven, lager AKP en klasseanalyse basert på folketellinga 1970. Selv om industriarbeidere nå var enda flere enn da Kleven laget sin analyse, kommer AKP til at arbeiderklassen bare utgjør 60 % av yrkesbefolkninga mot Klevens 79 %. Den viktigste årsaken til at AKP kommer til at arbeiderklassens andel nå er langt mindre, er at de regner en stor del av lønnsmottakerne å tilhøre mellomlagene. På samme måte som Marx i sine skrifter og Skaug i 1930, skiller AKP mellom de store gruppene lavtlønte servicearbeidere som tilhører arbeiderklassen og lønnsmottakere med høyere lønn, høyere utdanning, og friere arbeidssituasjon. De siste regner AKP til «småborgerskapet». I 1970 hadde både velferdsstaten og forbruksvarerevolusjonen vært under utvikling i mange år og skapt grunnlag for kraftig vekst i tallet på lønnsmottakere i tjenesteytende sektor. Dette førte til at mellomsjiktet hadde vokst kraftig. Men stemte dette med Marx sitt utsagn om at samfunnet beveget seg mot to store klasser? 

En viktig endring i klassesammensetningen skjedde etter 1974. Da nådde tallet på industriarbeidere sitt høyeste antall i Norge, 408 000.  Deretter har tallet på industriarbeidere gått tilbake år for år. I 2018 var det i Norge bare 207 000 industriarbeidere, færre enn på 30-tallet. (Kilde: SSB). Det er ingen tvil om at arbeiderklassen var i kraftig forandring og at «kjerneproletariatet», de som jobbet på de store arbeidsplassene i industrien, var blitt færre. Hvordan har dette påvirket forholdet mellom klassene i Norge? Igjen avhenger det av hvordan arbeiderklasse defineres. Sysselsettingsstatistikken viser at tallet på sysselsatte i Norge har vokst fra 1,4 millioner i 1970 til 2,8 millioner i 2019. Dersom det store flertallet av lønnsmottakere regnes til arbeiderklassen, kan det se ut til at Marx sin tese om at vi beveger oss mot «to hovedklasser», fortsatt stemmer. Med en slik definisjon regnes de store utdanningsgruppene til arbeiderklassen; lærere og lektorer, sykepleiere og leger, ingeniører og sivilingeniører etc. Hva mener de to sosialistiske partiene SV og Rødt om dette? 

SV skriver i sitt Prinsipprogram at «de er et parti for arbeiderklassen», men forklarer ikke hva de mener med «arbeiderklassen». Rødt ser ut til å definere «arbeiderklassen» på samme måte som NKP i 1965. Men Rødts Prinsipprogram er uklart. I Kap. 2 står det: «Arbeiderklassen består av de som lever av å selge sin arbeidskraft». Her er ingen forbehold. Professoren, overlegen og avdelingsdirektøren er lønnsmottakere og dermed også en del av arbeiderklassen. Men, i Kap. 7 står det noe annet. Her står det at «akademikere og friere mellomlag» i større grad får felles interesser med arbeiderklassen. Leser en bare Kap. 2 er det ingen tvil om at Rødt mener arbeiderklassen i Norge har vokst kraftig. Tar en også hensyn til det som står i Kap. 7, oppstår en usikkerhet. Hva mener Rødt med «akademikere»? Mest sannsynlig mener partiet folk i «akademiske stillinger», som ifølge ordboka er universitets- og høgskoleansatte. Dette dreier seg om 20–30 000 personer. Tar en med alle i arbeidsstyrken som har en mastergrad eller høyere, utgjør dette om lag 330 000 personer.  Men hva med de store utdanningsgruppene som ikke betegnes som «akademikere», lærere, ingeniører, sosionomer, sykepleiere m.fl.? Tilhører disse arbeiderklassen? Rødts Prinsipprogram tyder på at partiet mener et disse gruppene tilhører arbeiderklassen. Dette utgjør et sjikt på ca. 640 000 yrkesaktive. Dette sjiktet har vokst kraftig og selv om en trekker fra «akademikere», ser det ut til at en med Rødts definisjon kommer til at den norske arbeiderklassen fortsatt vokser.

Jeg tror Rødt, med en slik klassedefinisjon, undervurderer de store endringene i den globale økonomien som har skjedd de siste 50 årene. Jeg kommer tilbake til dette. 

Men først vil jeg vise hvilke resultater jeg har kommet til med en mer snever definisjon av arbeiderklassen enn det Rødt har i sitt Prinsipprogram. Basert på SSBs arbeidskraftsundersøkelse 2018 har jeg forsøkt å lage en analyse av klassene i Norge der jeg regner alle som har Bachelor-utdanning og høyere (unntatt de jeg regner til borgerskapet), å tilhøre mellomlagene. Lønna til mange av disse gruppene er bare ubetydelig over lønna til arbeidere, men de har en friere stilling i produksjonen og på arbeidsmarkedet. Det er en klar tendens til at mange av disse gruppene, som lærere og sykepleiere, sosionomer og ingeniører proletariseres. Likevel mener jeg de skiller seg såpass mye fra arbeiderklassen at det er riktigere å plassere dem i mellomlagene.

Min analyse viser at arbeiderklassen i 2011 utgjorde 53,7 % av yrkesbefolkningen og i 2018 48,5 %. Bare de siste sju årene er arbeiderklassens relative stilling merkbart redusert. Både på 30-tallet og 70-tallet ble arbeiderklassen anslått til 60 % av yrkesbefolkningen med omtrent samme klassedefinisjon som den jeg har brukt.  Det betyr at arbeiderklassens andel av yrkesbefolkningen siden 70-tallet har vært i tilbakegang. Veksten har kommet i mellomlagene. Dette gjelder særlig for kvinner der det i dag er større vekst i kvinners yrkesdeltaking i mellomlagene enn i arbeiderklassen. I 2018 tilhører 43,3 % av yrkesbefolkningen mellomlagene. Norge er trolig et av landa i verden med størst andel av yrkesbefolkningen i gruppen «mellomlag». I tillegg til at arbeiderklassen relativt sett er redusert, har det skjedd store endringer i arbeiderklassens sammensetning. Bare om lag 20 % tilhører «kjerneproletariatet», dvs. de jobber i industriyrkene. 

En slik utvikling av klassene i Norge tyder ikke på at vi beveger oss mot «to store klasser». Betyr dette at Marx sin analyse av kapitalismens utvikling er feil? Både ja og nei. Jeg mener det særlig er to forhold Marx ikke kunne forutse. Det første er hvor omfattende reproduksjonssektoren har blitt i de mest utvikla kapitalistiske landa. Dette skyldes både de omfattende teknologiske revolusjonene som har tvunget gjennom høyere utdanning, og det skyldes politiske forhold. Imperialistisk superprofitt har gitt borgerskapet mulighet til å betale en stor de av lønnsmottakerne lønner godt over eksistensminimum.

Dette sjiktet av bedre betalte lønnsmottakere finnes først og fremst i velferdsstatsyrkene, men også i mellomledersjiktet i industri, handel og finans. Disse utgjør til sammen et politisk stabiliserende sjikt som har fungert som en viktig buffer mot en revolusjonær utvikling i samfunnet.

Det andre trekket ved utviklingen som de marxistiske klassikerne ikke kunne se for seg, er forflyttingen av store deler av den industrielle produksjonssektoren fra i-landa til den 3. verden. Denne prosessen startet etter Vietnamkrigen og den påfølgende økonomiske krisa 1973–75.  Synkende profitter gjorde at de store industrimonopolene begynte å jakte på billigere arbeidskraft. Fabrikker, som før hadde bygd storparten av produktene sine på et sted, begynte å sette ut deler av produksjonen til delprodusenter i land der arbeidskraften var langt billigere. Særlig skjedde en veldig industrialisering i Kina og andre asiatiske land der lønningene kunne ligge på bare 5 % av lønningene i Europa og USA. I disse landa er fortsatt i dag levekårene for arbeiderklassen slik de var i Europa på Marx sin tid. I 2012 jobbet 82 % av verdens industriarbeidere i den 3. verden. (Kilde: J.B. Foster. New Imperialism. Monthly Review, 2015, 67/3). Dette er en dramatisk endring i forhold til situasjonen på 70-tallet. Mens tallet på industriarbeidere har økt kraftig i verden, har tallet på industriarbeidere i i-land, gått tilbake.  

Nå kan vi lese om stadig større streikekamper i Bangladesh, i Kina og i India. Dette er kamper som langt overgår klassekampene i i-landa. Nyhetskanalen Al Jazeera påsto at de store streikene i tekstilindustrien i Bangladesh i januar 2019, trolig var de største som noen gang har vært i historia. I disse landa er det i rask utvikling en klassebevisst fagbevegelse med ledere som blir stadig bedre skolert. Både Marx og Mao studeres ifølge Al Jazeera!

Har de store endringene i de globale klasseforholda gått opp for de sosialistiske partiene og fagbevegelsen i Norge? Lite tyder på det. Etter min mening er det på tide å følge med på hva som skjer i de nye, store industrilanda. 

Så tilbake til Marx. Kanskje han likevel har sitt på det tørre? Marx beskriver ikke i Manifestet utviklingen i hvert enkelt land, men utviklingen i «Vår epoke, borgerskapets epoke». I dag omfatter «borgerskapets epoke» hele kloden og ser vi til den kraftige industrielle utviklingen i land som Kina, er kanskje det typiske ved utviklingen at «hele samfunnet spalter seg mer og mer i to store fiendtlige leirer, i to store klasser som står direkte mot hverandre».

I begynnelsen av 2001 så Manifestet for smidig programvareutvikling dagens lys. Det var skrevet av en gruppe på 17 programvareeksperter (alle menn) og skulle forandre måten programvare utvikles på, hvordan IKT-prosjekter styres og hvordan arbeidet organiseres, fra grunnen av. I den tradisjonelle styringen av IKT-prosjekter ble oppgaver prosessert etter hverandre basert på et klart definert forløp. Den gamle fossefallmodellen var preget av streng arbeidsdeling, klare ansvarsområder og prosjektfaser isolert fra hverandre. Lite fleksible prosjektforløp, betydelig kontrollinnsats og omfattende dokumentasjon ble ofte resultatet.

Timo Daum er høyskoledosent og forfatter. Hans siste bok er Die Künstliche Intelligenz des Kapitals. Artikkelen ble først publisert hos Rosa Luxemburg Stiftung, www.rosalux.de
Artikkelen er oversatt av Mathias Bismo
Foto: Michael Dziedzic

Dette ville de smidige revolusjonære rydde opp i. I stedet skulle små selvorganiserte lag utvikle funksjonelle prototyper og når som helst være åpne for kundeforespørsler. Med smidige metoderammeverk, som Scrum eller Kanban, står korte utviklingssykluser (sprinter) på om lag to uker i forgrunnen, og ved slutten av hver av dem kan det leveres ut et forbedret produkt. I starten av hver sprint – et fastsatt tidsrom der bestemte arbeider skal avsluttes – er det et planleggingsmøte. Her velger laget elementer (tasks) fra en prioritert katalog av oppgaver (product backlog) som angår sprinten. Laget anslår selv oppgavenes omfang og tidsbruk i form av story points. Den gjennomsnittlige prestasjonen for lagene, såkalt velocity, kan når som helst leses ut av antall fullførte story points.

Laget planlegger egne oppgaver. Lagarbeid, egenorganisering og personlig ansvar for lagene blir sentralt. Nye roller blir tillagt de kortere prosjektsyklusene. I Scrum blir for eksempel den klassiske prosjektsjefen erstattet av produkteieren, som skal trekke kundeperspektivet inn i prosjektet. Scrum-mesteren er derimot mer en trener enn en tradisjonell sjef.

Siden de lover en mer human arbeidskultur basert på lagarbeid, egenorganisering og flate hierarkier, er de nye styringsmetodene også populære på venstresida. I fagforeningssammenheng retter man oppmerksomheten mot samledelse, for eksempel mot «hvordan smidige lag kan støtte opp under egenorganisering» i samarbeidsprosjektet Godt smidig prosjektarbeid.

De nevnes til og med i samme åndedrag som teknologi og praksis, som åpen kildekode, åpne standarder og innbyggerdeltakelse. For eksempel legger handlingsplanen for den digitale byen Barcelona opp til «innføring av brukervennlige digitale tjenester ved hjelp av smidige metoder», og administrasjonen skal bli mer «smidig og eksperimentell». Smidighetskonsulenten Mishkin Berteig lurer til og med på om disse «ikke-konkurrerende, samarbeidende metodene» har et frigjørende potensial i seg og kan tjene «organisasjonsovergripende» som «erstatning» for kapitalismen.

Smidig styring har blitt standarden innen programvareutvikling, men det har også en videre påvirkning. Hos Zalando har for eksempel smidighet blitt hevet opp til bedriftsfilosofi (radical agility), basert på «atferdsmessige og systemteoretiske tilnærminger». Det foretrekkes også i den kreative industrien i samband med den raske utviklingen av produkter og tjenester. Smidige metoder har blitt særlig populært blant nyetablerere, men de siste årene har de også gjort sitt inntog i tradisjonelle bransjer, som hos bilfabrikanten Daimler, der IKT-strategien «Twice as fast» har lagt smidige metoder til grunn siden 2015. Høy endringsgrad, fleksible lag og korte utgivelsessykluser er avgjørende for dette. «Lagene må reagere hurtig og fleksibelt,» har IKT-sjef Jan Brecht sagt. «Målbar digital merverdi» er målet.

Prosjektet tar over for fabrikken

Store selskaper som SAP, Bosch osv. oppretter egne interne oppstartsbedrifter eller organiserer prosjektarbeid rundt lag på samme måte som i små firmaer. Det som har vært tradisjonen i filmbransjen – lag møtes midlertidig for et prosjekt for så å gå hver sin vei – blir rollemodellen. Faste avdelinger med bratte hierarkier presses tilbake og erstattes av smidige prosjekter. Prosjektet blir de digitale firmaenes sentrale paradigme.

Allerede ved årtusenskiftet beskrev økonomen Ève Chiapello og sosiologen Luc Boltanski inntoget av en ny ledelseskultur og en påfølgende endring av de da fremherskende verdier, livsplaner og ideer. En «kapitalismens nye ånd» hadde utviklet seg, sa de to franskmennene, og fortrengt «kapitalismens gamle ånd» (Max Weber), der den protestantiske arbeidsmoralen sto sentralt, og som også var preget lojalitet til virksomheten og innordning i hierarkier. I dag er prosjektet det fabrikken var, og «å være aktiv betyr å starte prosjekter og slutte seg til prosjekter».

Fabrikken vil bli erstattet av prosjektet som det sentrale paradigmet både i den nye ledelseskulturen og den nye organiseringen av arbeidet. I prosjektverdenen blir arbeidere og ansatte i faste avdelinger med bratte hierarkier erstattet av lag med varierende roller og oppgaver, og faste jobbeskrivelser blir erstattet med varierende roller i løsrevede prosjekter. Lederen blir erstattet av treneren, som både er forbilde og kompis, og som opptrer mer som en yogainstruktør enn en underoffiser. «Uavhengig av om arbeidslagene består av mange eller få medarbeidere, trenger de ikke en leder, men en trener,» skrev forretningsguruene Michael Hammer og James Champy allerede i 1993.

Digital taylorisme

Frederich W. Taylor utviklet fagområdet vitenskapelig ledelse, som satte seg som oppgave å finanalysere, rasjonalisere og akselerere alle arbeidsprosesser. Stoppeklokka ble det berømte eller beryktede symbolet for dette. Forberedelse, tidtaking, måling og akselerasjon har alltid vært et redskap til å kontrollere arbeidsstyrken, slik den amerikanske marxisten Harry Braverman påviste i sine undersøkelser av det tayloristiske arbeidet.

Dette ser ut til å ligge langt unna dagens smidige arbeidsvirkelighet. Inndelingen av arbeidet i små komponenter (stories, tickets eller tasks) har dette imidlertid til felles med f.eks. Scrum, med støtte av programvare for å spore den digitale arbeidsflyten. Arbeidsforskeren Ursula Huws betegner denne oppdelingen av arbeidet i sine minste komponenter, som spores og som blir behandlet av ansatte som er konstant innlogget, for «tredobbelt logget arbeid». For det første blir arbeidet hakket opp i små biter, i standardiserte enheter (logget), for det andre er de ansatte konstant «logget» inn på digitale arbeidsmiljøer, og for det tredje loggføres alle aktiviteter for fremtidig analyse. «Logget arbeidskraft er i ferd med å bli den nye normen».

Flate hierarkier og nye roller møter også en radikal åpenhet. Alt deltakerne i prosjektet gjør, er synlig for alle. Laget er alltid oppdater på alle lagmedlemmenes aktiviteter, og aktivitets-feeds genererer en konstant strøm av resultatdata. Denne overvåkningen foregår i regi av teamet selv, ikke et utenforstående organ. Målet her er heller ikke kontroll like mye som det er lagets egenmotivasjon.

De nye rollene må øves inn, de nye verdiene og prinsippene må internaliseres, det smidige manifestets tolv bud må følges. Deltakerne i de smidige lagene må tåle disse endringene eller utforme dem selv. Lagengasjement og begeistring for prosjektet er en plikt. Du må tro på produktet, virksomheten og lagets suksess. Begeistring kommenteres og vurderes i tilbakemeldingsrunder (retro), skriver Nicholas Stark i en artikkel om den smidige virksomhetskulturen: «Grillfester for lagene i de flate hierarkiene skjuler ofte bare prestasjonspress og dårlige arbeidsbetingelser.»

Metoder for måling, kontroll og forbedring antar også en ny form i den vidunderlige nye verden med små lag, pakkeoppgaver og livlig prosjektkommunikasjon. Laget tar selv ­kontrollen. Det overvåker ikke bare fremdriften i arbeidet, men ser det som sitt primære mål å øke hastigheten. Taylorismens tilsynsfører og mellomleder, bevæpnet med stoppeklokke og utklippstavle, har bare blitt skjøvet i bakgrunnen i den smidige arbeidsvirkeligheten. Han har beveget seg til bakrommet og blitt usynlig. Laget utøver nå bare «vitenskapelig ledelse» på seg selv.

I tillegg legger de smidige arbeidsmetodene ytterligere «affektivt arbeid» på lagmedlemmene. De må gjøre seg i stand til å beherske lagets utfordringer og tempo. «Det forventes også at arbeiderne selv takler effekten av konstant teknologisk endring, det seg være gjennom følelsesbasert ledelse, affektiv kontroll eller dyrking av en ny subjektivitet som er nødvendig for gruppearbeid og stadige personlige forandringer,» skriver forsker Phoebe Moore.

Hele livet som prosjekt

Ledelsesmetoder trenger seg inn i privatlivet og tvinger oss inn i roller som stammer fra prosjektledelse. Fossefallmodellen som ideal for prosjektledelse har grepet om seg, og også livsløpene blir stadig mer ikke-lineære. Smidighet blir et krav i alle situasjoner, også for de eldre. De må alltid gjøre noe, de også, den velfortjente hvilen som preget livsløpet under «fordismen», har gjort sitt (er et tilbakelagt stadium?). Prosjektet har for lengst forlatt arbeidets domene. Hele livet blir til et prosjekt og må styres på en smidig måte. Selvhjelpslitteraturen bidrar med bakgrunnsmusikken. I boka Emosjonell smidighet proklamerer livshjelperen Susan David smidige metoder for selvledelse: «Slipp taket, ønsk forandringer velkommen, og du vil lykkes i ­arbeidet og livet.

I tråd med «kapitalismens nye ånd» blir selvoptimalisering, livslang læring og forretningsmessig vurdering av egen arbeidskraft og biografi en konstant følgesvenn for alle. Charles Hardy, filosofen og forfatteren av The Age of Unreason, hadde lignende tanker allerede på åttitallet, da han foreslo «å erstatte det tradisjonelle arbeidsbegrepet med et porteføljekonsept på virksomhetsområdet der alle er aktive for egen regning.» Prosjektet erstatter ­fabrikken, den egensysselsatte erstatter den ansatte, og videreutvikling og forbedring av din egen ansettbarhet blir det sentrale. «Å oppfatte seg selv som et selskap og å se på det med blikket til potensielle kunder», slik beskrev sosiologen Ulrich Bröckling allerede i 2004 denne nye selvforståelsen.

På alle livets områder blir vi i dag oppfordret til å måle oss selv, ta grep, ta risiko, bli vår egen administrerende direktør. Som individer blir vi oppfordret til å se på oss selv forretningsmessig. Ditt eget jeg blir humankapital og må følgelig optimaliseres bedrifts- og forretningsmessig. Slank deg, gå på treningsstudio – ingen sider av livet kan utelates fra optimaliseringen. Det målbare selvet er en virkeliggjøring av Taylors program for vitenskapelig ledelse av det levende arbeidet som ressurs, denne gangen videreført til individet.

---

Aksjeselskap, forkortelse AS, er et selskap med bestemt kapital fordelt på andeler som kalles aksjer. Aksjeselskap er den dominerende organisasjonsformen for kapital i den moderne kapitalismen.

Aksjeselskap er en kapitalistisk organisasjonsform som kjennetegnes av tre egenskaper.

1. Aksjene kan omsettes på markedet etter eierens ønske

2. Eieren av aksjen har begrenset ansvar for selskapets drift

3. Aksjeselskapet er en selvstendig juridisk person.

---

Jokke Fjeldstad er redaksjonsmedlem i Gnist
Foto: Valugi/Wikimedia Commons

Aksjeselskapet er den dominerende organisasjonsformen for eierskap i den moderne kapitalismen. Slik har det ikke alltid vært. I dag er aksjeselskapet hovedregelen når det kommer til organisering av foretak. Men under den tidlige kapitalismen var det heller et unntak. Da var det vanligere med personlig eierskap og partnerskap hvis flere kapitalister skulle samarbeide om et foretak. I de fleste kapitalistiske land var mulighetene for å danne aksjeselskap streng regulert og kun tillatt med spesial tillatelse fra kongen eller staten. Dermed var aksjeselskap kun vanlig innen begrensede kapitalintensive områder av økonomien som kolonihandel, jernbane og kanalbygging.

Adam Smith var en kjent skeptiker til aksjeselskapsformen. Da aksjeselskapene skapte et skille mellom de som eide bedriften og de som styrte den. I følge A. Smith så vil vi oppnå maksimal nytte hvis vi alle følger egeninteressen i økonomiske spørsmål. Aksjeselskapet tillot ledelsen i selskapet og risikere eierens penger. Dermed ble ikke egeninteressen til eieren nødvendigvis det som førte til oppførselen i markedet.

På 1860-tallet og utover ble det så fritt fram å danne aksjeselskap. Dette var kanskje den viktigste organisatoriske innovasjonen kapitalismen har sett. Frislippet av aksjeselskapene var en “voldsom utvidelse av produksjonens skala og av bedriftene som hadde vært umulig for enkelt kapitaler” skrev Karl Marx¹.

Overgangen fra individuelle kapitalister og partnerskap til aksjeselskaper medførte en rekke samfunnsmessige endringer. Selskapsformen skiller mellom de som eier kapitalen og de som styrer den. Eierne av kapitalen har kun påvirkningen på styringen av den gjennom ­generalforsamlingen. Karl Marx mente aksjeselskap var et uttrykk for at produksjonen ble stadig mer samfunnsmessig. Kapitalen blir «den direkte form av samfunnskapital […] i motsetning til privatkapitalen, og dens bedrifter fremstår som samfunnsbedrifter i motsetning til privatbedrifter. Det er en opphevelse av kapitalen som privateiendom innen grensene av selve den kapitalistiske produksjonsmåte.» Aksjeselskapsformen fører til «forvandling av den virkelig fungerende kapitalist til disponent, administrator av fremmed kapital, og av kapitaleierne til bare eiere, rene pengekapitalister», ifølge Marx.

Dannelsen av aksjeselskaper gjorde det mulig å samle kapital på en hel ny måte. Dette åpnet opp for store fusjoner, oppkjøp og en organisatorisk sentralisering av det kapitalistiske produksjonsmåten. ­Samtidig gjorde det at overskuddskapital hadde en alternativ plassering enn som bankinnskudd. Overskudd kunne nå plasseres i andre bedrifter hvis eget foretak ikke evnet å absorbere dem for videre akkumulering. Det gjorde det å mulig å samle kapital fra personer som hadde oppsparte midler. I dag har de fleste en liten del av de totale aksjene gjennom pensjonssparing og fondssparing. Uten at det har gitt oss makta i samfunnet av den grunn.

En viktig grunn til at aksjeselskapet har kunnet fått denne funksjonen er organisasjonsformens tre kjennetegn. Når man skiller eierskapet og styringen av kapitalen. Så er det viktig for eieren å kunne være sikker på tre ting. En det er at han kan selge eiendelen når han selv vil og på den måten få tilgang på verdiene aksjen representerer. Det andre er at han ikke er ansvarlig for ­foretakets forpliktelser eller gjeld. Man kan kun tape den verdi aksjene sine har. Hvis selskapet slås konkurs så kan man ikke gå til aksjeeierne å kreve inn aksjeselskapets gjeld. Det siste kjennetegnet er at selskapet er en selvstendig juridisk person. At det kan inngå kontrakter med andre selskaper og personer, stå juridisk ansvarlig for seg selv som selskap hvis det ønsker å saksøke eller blir saksøkt.

En aksje gir kapitaleieren rett på en andel av overskuddet som blir kalt utbytte. Utbytte er den del av overskuddet som ikke reinvesteres i selskapet. Men det kan også gi eieren en gevinst ved salg i aksjemarkedet. Aksjeprisen på børsen bestemmes ut ifra tilbud og etterspørsel på kjøp/salgstidspunktet. Ofte da ut ifra forventninger om selskapets verdi i framtida. Men siden framtida enda ikke har vært kan man realisere gevinster uten grunnlag i verdiskapning og overskudd. Aksjeselskapet er på denne måten et kjennetegn på spekulasjonen under dagens kapitalisme.

---

Sluttnoter:

1 Karl Marx, Kapitalen bok 3

Noen tanker om boka Mellom bakkar og kjøttberg av Espen Løkeland-Stai og Svenn Arne Lie (Manifest forlag 2019)

Denne artikkelen er skrevet i koronaens tid. Dagens krise gjør den nye boka til Løkeland-Stai og Lie ekstra aktuell, men påvirker også min kommentar. Jevn tilførsel av mat er grunnleggende for et samfunn, og kriser setter uvilkårlig forsyning og beredskap på dagsorden. Samtidig er det en utbredt tro i Norge på at vårt matsystem sikrer dette. Kritisk diskusjon har dårlige kår og ender gjerne med det fordummende spørsmålet om man er for eller mot norsk landbruk. Da er det befriende med et bidrag som har som mål å åpne opp, sette spørsmålstegn og påpeke problemer og paradokser, også med referanser til hva som har skjedd ved tidligere kriser.

Unni Kjærnes er redkasjonsmedlem i Gnist
Foto: Daniel Fazio

Forfatterne gir en grundig analyse av situasjonen i landbruket og hvorfor den har blitt slik. De påpeker problemer og svært uheldige tendenser som dagens myndigheter, politikere og bondeorganisasjoner synes lite villige til å ta tak i. De mener Stortinget har abdisert. Boka stiller tolv spørsmål som retter oppmerksomheten mot ulike uheldige sider ved dagens utvikling og kommer med en «oppskrift» på hvordan en kan ta tak i problemene i form av fire konkrete svar. De forsøker å forklare et felt som gjerne oppfattes som svært teknokratisk, der bare departementsråden og Vårherre forstår helt hva landbrukspolitikken går ut på. Med gjennomgående ganske godt resultat.

Situasjonen er, kort fortalt, at mens politikken de seinere åra primært har tatt sikte på å skape lønnsomhet gjennom intensivering, større enheter og økte volumer, er de aller fleste bønder, også i økende grad de største, avhengige av offentlige tilskudd. Samtidig stris det med overproduksjon, med voksende fryselagre, ulønnsom eksport og prispress som følge. Andelen av bønders inntekt som kommer fra salg av mat har gått jevnt nedover, og bøndenes inntekter har langt fra økt i takt med generell lønnsutvikling. Det fører til lavere levestandard, nedlagte bruk og utarming av distriktene. Løkeland-Stai og Lie peker også på at den spesielle innrettinga av politikken har gått kraftig ut over ressursutnyttelse, sjølforsyning og beredskap. Da handler det særlig om satsinga på kjøttproduksjon. Konsekvensene av lav pris på kraftfôr (soya, korn), sammenligna med grovfôr, har vært en voldsom vekst i produksjon av fjørfe og svin, og sterk økning i bruk av kraftfôr også til storfe og småfe (som jo kan spise gras). Bruk av utmark er redusert, samtidig som kornarealer er omgjort til gras og kornproduksjonen har gått ned. Importen av kraftfôr har eksplodert, særlig soya fra Brasil. Det betyr at landbruksproduksjonen blir mer og mer løsrevet fra ressursgrunnlaget, først og fremst i form av jord. Og mens fundamentet i styring av landbrukseiendom er at bønder eier jorda si, går økt utleie av jord under radaren. Ikke lystelig altså.

Svaret fra landbruksbyråkrati, regjering, Storting og organisasjoner har gjennom flere tiår vært å fortsette i samme lei, med jordbruksforhandlinger rundt størrelsen på tilskuddene. Det er Margaret Thatchers oppskrift som gjelder: There Is No Alternative. Det har lenge ikke vært noen tydelig opposisjon, heller ikke fra venstresida, i norsk politikk. På Stortinget har det vært en utbredt oppfatning at en må godta resultatet fra jordbruksforhandlingene, unntaksvis med en viss utvidelse av rammene. Politikkutforming overlates dermed til landbruksbyråkrater og partene i jordbruksforhandlingene mellom landbruksorganisasjonene og staten (altså ikke parallell til forhandlinger mellom partene i arbeidslivet).

Landbrukspolitikk har en lang historie som er viktig for å forstå dagens situasjon. Mellomkrigstida var prega av et landbruk med overproduksjon, lave priser og gjeldstynga bønder. Det gikk særlig ut over småbøndene. En sentral hendelse var Kriseforliket mellom Bondepartiet og Arbeiderpartiet i 1935, som gjorde at Arbeiderpartiet overtok regjeringskontorene. Dette markerer et skille i landbruket, fra å være en i hovedsak markedsbasert produksjon til at staten gikk aktivt inn for å stimulere, støtte og styre. Samarbeidet, som gikk under benevnelsen By og Land, Hand i Hand, la grunnlaget for en ny landbrukspolitikk, med framvekst av et bredt spekter av støtteordninger. (I parentes bemerka: det blir feil å si at det var dette som gjorde at vi ikke fikk alvorlig matmangel under andre verdenskrig. Her må vi heller se på beredskapen og bruk av erfaringer fra første verdenskrig.) Men handler dette bare om støtte til bøndene, slik boka antyder? Kriseforliket var uten tvil viktig, men boka er uklar når det gjelder hvorfor samarbeidet ble sett som gunstig for arbeiderbevegelsen. Hvorfor skulle de gå med på økte priser på mat når det var stor bekymring over dårlig ernæring i fattige barnefamilier? Seinere, på 1970-tallet, fikk vi fornya oppmerksomhet om produksjonen av mat, igjen med understreking av matproduksjonens samfunnsmessige betydning. Forfatterne peker på det såkalte Likestillingsvedtaket, med politisk mål om lønn på nivå med industriarbeidere.

Bønders inntekt er viktig, men det er ikke lett å forstå landbrukspolitikk uten også å snakke om hvordan samfunnet berøres av denne politikken. Jeg skal komme tilbake til dette nedenfor.

Jeg skal ikke gå systematisk gjennom alle de tolv spørsmålene og de fire svarene. Jeg vil heller diskutere noen tema som berøres og de svar som forfatterne foreslår.

Samfunnsoppdraget

Forfatterne nevner to ting som må ligge til grunn for utformingen av politikken (s. 24):

1. Bonden er selvstendig næringsdrivende og skal innrette driften ut fra hva som er lønnsomt.
2. Matproduksjonen inngår som en større del av fellesskapets samfunnsoppdrag. Det handler om ressursforvaltning, matvaresikkerhet, næringsutvikling, klimaendringer, dyrevelferd, kosthold og kvalitet. For å nevne noe.

Dette utgangspunktet danner en tydelig ramme for boka og for de løsninger som foreslås.­ Begge disse forutsetningene bør problematiseres, ikke minst om vi skal komme videre i diskusjon av hva som skal være venstresidas politikk på dette området. Her vil jeg si noe om det de kaller samfunnsoppdraget.

Matproduksjon og tilgang på mat er utvilsomt grunnleggende viktig for et samfunn, historisk og i dag. Vi må ha jevn tilførsel av nok mat. Vi må tilfredsstille folks behov for energi og næringsstoffer, mat er sentralt for hverdagsliv og et viktig kulturelt uttrykk. Vi spiser ikke, og kan ikke spise, hva som helst. Det samfunnet vi lever i, i dag med en kapitalistisk produksjonsmåte, former og setter rammer for hvordan og hva slags mat som framskaffes. Dette er kanskje selvfølgeligheter. Men det er jo slett ikke gitt hva politikken skal handle om. Det er konflikter rundt hvor mye samfunnet og politikken skal engasjere seg, hva som er målene og hvordan disse skal nås. Vi kan her lære av historien, med intense konflikter og opprør knytta til mat. Det er viktig å stille kritiske spørsmål til hvorfor og hvordan samfunnet bør engasjere seg i dag, hva slags mål som må prioriteres og hvordan de skal nås.

Gitt Norges størrelse, begrensa jordbruksarealer og åpne økonomi, har sjølforsyning lenge vært på dagsorden. Og det har gått opp og ned gjennom de siste 2-3 hundreåra. Terje Vigen-historien er fra en periode da det hadde vært ikke bare krig, men også liberalisering av handelen. Og Henrik Ibsen skrev dette på slutten av 1800-tallet, da det igjen var på dagsorden. Men lite skjedde før det ble krise i etterkant av første verdenskrig, da det ble innført omfattende styring. Så, de siste femti åra, har det skjedd en gradvis økende liberalisering, med økende importavhengighet og mindre statlig beredskap. Matforsyning, som fram til 1970-tallet sto høyt på den politiske dagsorden, har nesten forsvunnet. Ernæring er et individuelt ansvar, matvarelagre er det dagligvarekjedene som tar seg av og produksjonssystemet skal innrettes mot det som lønner seg for den enkelte bonde og bedrift. Boka beskriver hvordan landbrukseliten i flere tiår har insistert på at sjølforsyning handler om andelen av den maten som er produsert i Norge. Den påpeker, som mange andre, at det gir en mangelfull forståelse, i og med eksplosjonen i bruk av importert kraftfôr. Mål om sjølforsyning undergraves av den politikken som føres, med redusert kopling mellom dyrehold og tilgang på (grov) fôr. Produksjon løsrevet fra ressursgrunnlaget går ut over den langsiktige matsikkerheten og vi må ha en kopling mellom ressursutnyttelse og det som er økonomisk bærekraftig.

Men drøftinga av dette blir for smal, slik den også er mer generelt i mye av den kritiske debatten. Samfunnsoppdraget i bestemt form er misvisende, det endrer seg over tid og oppfatningene er svært varierte. Det er ikke noe gitt ved dette. Jeg etterlyser altså en forståelse av politiske konflikter rundt ikke bare midler, men også mål. Vi kan ikke kan diskutere landbrukspolitikk uten å se det bredere bildet, særlig med tanke på klima og miljø, på den ene siden, og matforsyning til befolkninga og beredskap, på den andre. Begge deler handler ikke bare om hvordan maten produseres, men også hva. (Mange vil sikkert legge til flere tema her, som dyrevelferd, kulturlandskap, levende bygder og internasjonal solidaritet). Jeg skal først diskutere dette med matforsyning og, som en konsekvens, se matpolitikken mer ut fra de som skal kjøpe og spise maten. Mat-, landbruks- og fiskeripolitikk er ikke noe som bare angår bønder og fiskere, den angår oss alle.

Prisen på maten

Veldig mange i dagens Norge antar at matforsyning ikke er noe problem. Markeder sørger for at vi får det vi trenger og ønsker gjennom norsk produksjon og import. Konvensjonelle økonomer, og mange med dem, mener at markeder sikrer at maten kanaliseres dit det er størst etterspørsel – som et uttrykk for behov. Matforsyningspolitikk som et nasjonalt anliggende og med sosial- og velferdsmessige vurderinger virker dermed overflødig og gammeldags. Uten at de sier noe klart om dette, kan det virke som om Løkeland-Stai og Lie deler en slik oppfatning, til tross for at analysen deres på mange måter antyder at så greit er det ikke. De henviser stadig til et marked som uttrykk for etterspørselen, mens de som skal kjøpe og spise maten forblir nokså abstrakte.

Forfatterne er opptatt av at bøndene får dårligere betalt per kilo og per liter enn det de fikk for bare noen år siden. Satsing på økte volumer skal kompensere for dette. Det har i liten grad skjedd, særlig tatt i betraktning de store, gjerne lånebaserte, investeringene som er foretatt for å få fram de økte volumene. Antagelsen er at med lavere priser til kundene, vil de kjøpe mer, slik at avsetningen sikres. Men til tross for lavere pris, særlig på kjøtt, er det voksende problemer med overproduksjon. Forfatternes svar er å ha mindre satsing på volum og mer på kvalitet, samtidig som de peker på behovet for å øke prisen på mat. De bruker her et regneeksempel med melk: to kroner literen mer til bonden vil bety mye for bonden, men vil ikke vil gjøre noe stort innhogg i folks husholdningsbudsjett.

Her er det mange og store MEN. Jeg skulle ønske at noen ville prøve seg på en marxistisk analyse av matsektorens politiske økonomi. Jeg skal nøye meg med å påpeke noen konkrete forhold. Det virker underlig når det i boka henvises til et matmarked som en dynamikk mellom tilbud og etterspørsel. Slike matmarkeder har knapt eksistert. Som forfatterne også erkjenner, er produksjonen av mat nøye regulert gjennom så vel produksjonsstøtte og markedsregulering som importrestriksjoner. Selv i et liberalistisk land som USA er matprisene sterkt påvirket av politikk, en politikk med sikte på å holde matprisene lave og å hevde seg i verdensmarked med sterk konkurranse. Til det må vi legge til at det norske matmarkedet er svært konsentrert, med bare en håndfull aktører både på industri- og handelsledd. Hvert år møtes de for å diskutere neste års leveranser og priser, den såkalte «Høstjakta». Markedsmakt kaller vi det, ikke et marked med fri konkurranse. Folk kan gi uttrykk for at de liker en type ketchup bedre enn en annen og de kjøper ribbe på tilbud dersom det er tilgjengelig. Der stopper det, tilbakemelding gjennom markedet er svært begrensa. Dersom vi skal få et tilbud og en produksjon mer i tråd med det folk trenger og ønsker, må det skje gjennom andre og mer organiserte kanaler.

Med en slik forståelse blir det ikke mulig å ønske seg «mer marked» for å få til bedre balanse mellom tilbud og etterspørsel. Det blir heller ikke mulig å lage et regneeksempel slik det forfatterne gjør. Matpriser er ikke bare noe som sildrer ned fra primærprodusent til kunde. To kroner mer til bonden betyr ikke to kroner mer som utgift for forbruker. I industri og handel beregnes avansen i hovedsak i prosent – med påslag per ledd. Det gjør at økningen i utsalgspris vil bli mye større. Det heller ikke gitt at mer betalt i butikken vil gå tilbake til den enkelte bonde.

Men dette er fortsatt bare en del av forståelsen av hva pris betyr. Etterspørsel etter mat er ikke uten videre en refleksjon av hva folk trenger og ønsker. Etterspørsel i et marked påvirkes av kjøpekraft, hvor mye penger folk har til rådighet. Løkeland-Stai og Lie gjentar flere steder i boka at med en lav og synkende andel av husholdningsbudsjettet som går til mat (11,1 % ifølge dem), betyr en liten prisøkning ikke så mye. Men det er et gjennomsnitt. Mat er et nødvendighetsgode og andelen av utgiftene som går til mat er omvendt proporsjonal med inntekten. Matbudsjettet utgjør en mye større andel for de fattigste. Økte utgifter til varer som melk vil ha stor betydning. Allerede i dag strever de ti prosent fattigste med å ha penger til mat, særlig tatt i betraktning at budsjettet blir pressa av andre nødvendige utgifter, særlig til bolig og betjening av gjeld. Generelt er sunn mat (som frukt og grønnsaker, skikkelig grovt brød, fisk og magert, rent kjøtt) dyrere enn mer usunn mat, og det er store sosiale og økonomiske forskjeller i hvem som får ernæringsrelaterte helseproblemer. Mat og matpriser er altså uunngåelig et spørsmål om velferd og sosial rettferdighet. Det gjelder selvfølgelig også på verdensbasis, der norske bønder kan betale mer for korn og soyabønner til fôr enn det fattige i mange land kan betale for slik mat direkte.

La meg understreke at jeg er enig i at det blir feil når matprisene ikke reflekterer reelle kostnader. Det gjelder ikke bare bøndenes faktiske utgifter, men også underbetalte arbeidere her i landet og enda mer andre steder i verden. Dessuten er det de ikke-økonomiske kostnadene i form av klima- og miljøødeleggelse og overforbruk av naturressurser. Mitt poeng er at det ikke går å diskutere økte matpriser uten å drøfte de velferdspolitiske konsekvensene. Det blir i hvert fall helt feil å innta en moralistisk holdning. Matpriser må alltid vurderes ut fra hvordan de med strammest husholdningsbudsjett får dekket sine næringsbehov og ønsker.

Kjøtt som løsning og som problem

Siden tidlig på 1990-tallet har økt kjøttproduksjon representert løsningen i norsk landbrukspolitikk. Et avgjørende virkemiddel har vært redusert pris på kraftfôr. Og om en skal vurdere resultatet i form av forbruk, så har satsinga vært vellykka, med sterk og jevn økning. Kjøttprisene har gått betydelig ned, sammenligna med annen mat og, enda mer, sammenligna med andre forbruksutgifter. Det har vært en voldsom reklamepush og dagligvarekjedene har kjørt egne kampanjer med prisdumping av for eksempel ribbe.

Boka stiller spørsmål ved hvorfor vi produserer mer kjøtt enn vi spiser og om hvem som betaler mest for billig kjøtt. De er først og fremst opptatt av konsekvensene for storfeholdet og melkeproduksjonen, tidligere grunnpilaren i norsk landbruk, og kornproduksjonen, som var støtta både for å sikre best mulig norsk tilgang på matkorn og for å støtte melkeproduksjonen i distrikter som ikke kan produsere korn, men har tilgang på utmarksbeite (den såkalte kanaliseringspolitikken). Slik er det ikke lenger. Boka viser hvordan melkebøndene, selv om de bruker mye mer kraftfôr, har fått redusert lønnsomhet. Og kornproduksjonen går ned. Mindre bruk av beite og lavere kornproduksjon er problematisk med tanke på ­sjølforsyning.

Forfatterne mener at lave kjøttpriser basert på svært intensiv drift og underbetalte arbeidere har sin opprinnelse i USA, etter hvert fulgt opp blant annet i Tyskland, med bruk av billig importert arbeidskraft. Dette handler ikke bare om primærproduksjonen, men om hele kjeden fram til salg. Det ble godt illustrert av den såkalte «Hestekjøttskandalen» i 2013:

Svindel, juks, feilmerking og dumping av kvalitet som et ledd i kampen om kunder og overskudd, er utbredt i den europeiske kjøttbransjen og resten av den moderne matindustrien (s.129).

De sporer utviklinga tilbake helt til siste del av 1800-tallet. Og de mener det handler om logikken, prinsippene og drivkreftene i moderne matproduksjon. Absolutt. Men i boka blir det litt uklart hva det er som har drevet fram en slik utvikling. Hva er disse prinsippene og drivkreftene? Og siden det her henvises mest til utlandet, hvordan kommer det til syne i Norge? Her mener jeg at det hadde vært bra med en enda mer overordna systemkritikk – med andre ord kapitalismekritikk. Norge er jo også kapitalistisk og matsektoren er ikke noe unntak. Det er ikke tilfeldig at det satses på intensiv kjøttproduksjon. Slik kjøttproduksjon innebærer økt merverdi, sammenligna med å bruke planter direkte til mat – eller ekstensiv kjøttproduksjon for den saks skyld.

Jeg er enig i at produsenter bærer store kostnader for det billige kjøttet. Det gjelder i første rekke storfe og småfe. Andre dyr passer bedre i intensiv produksjon, særlig fjørfe, men også gris. Da blir også lønnsomheten bedre. Det er jo her vi finner den aller største økninga. Det er en produksjon basert på importert fôr og store besetninger med utfordringer for både dyrevelferd og hygiene.

Igjen kommer forfatterne opp med etter min mening litt for enkle løsninger. Det kan være mange fornuftige grunner til å øke kraftfôrprisen. Men da må en drøfte følgene. Hva vil det si for produksjon av svin og fjørfe? Og hva vil det si for forbruket? Høyere priser vil høyst sannsynlig føre til at forbruket går ned. Mye kjøtt er ingen livsnødvendighet. Tvert imot er det sunnere å gå tilbake til et kjøttforbruk som vi hadde for tretti år siden. Lavere og mindre intensiv produksjon er bra for klimagassutslippene, bruk av verdens matvareressurser og antagelig også dyrevelferden. Ikke noe av dette nevnes i boka ut over enkelte stikkord. Poenget er at en kan ikke lage regnestykker om dette uten å se et slikt bredere bilde og, ikke minst, ta forbruket og forbrukernes reaksjoner med i betraktning.

Mat i ei krisetid

Boka ender her, med forslag til hvordan en kan bedre lønnsomheten i landbruket og samtidig øke sjølforsyning og kvalitet i produksjonen. Men hva innebærer dette tatt i betraktning den unntakstilstanden vi nå opplever? Er det bare unntak, eller kan vi lære noe mer om matpolitikk ut fra det? Jeg vil trekke fram et par poenger som følger av det som er diskutert i denne artikkelen.

Dagens politikk utformes først og fremst ut fra mål om økonomi i landbruket. Det anses uproblematisk å importere det som ikke produseres i Norge. Det stilles ikke spørsmål om hva som trengs, ut over det som reflekteres i etterspørsel i markedet, heller ikke hvordan etterspørselen styres med sikte på å sikre avsetningen, altså tilbudet. Det gjør heller ikke Løkeland-Stai og Lie. Men det er utilstrekkelig om vi skal få en matforsyning som ikke bare tar hensyn til bøndenes inntekter, men også til ernæring, bærekraft, internasjonal solidaritet og så videre. Vi må altså stille spørsmål om hva som skal produseres og flere enn produsentene må være med på den diskusjonen.

Det blir ekstra tydelig når vi skal snakke om beredskap. Matvareberedskap handler til syvende og sist om å skaffe hele befolkningen det de trenger i ei tid med forsyningskrise. Dagens politikk innebærer at det er dagligvarekjedene som har ansvaret for forsyning til befolkningen. Det fungerer, som nå, når tilgangen ikke er begrensa og forsyningskanalene er åpne. Kornlagrene er avvikla. Men hva skjer om tilgangen blir begrensa og det blir problemer med logistikk? Da vil prisene stige og det oppstår lett spekulasjon. Historien har mange eksempler på at er det noe som bringer folk ut i gatene, så er det dette. Butikkeierne vil nok tenke mer på egen profitt enn hensyn til folks behov. Og de fattige taper alltid. Det er mange ting myndighetene kan gjøre både for å unngå og bøte på en slik situasjon, med matvarelagre og rasjoneringsplaner.

Oppslag i avisene viser at det allerede kan være utfordringer, særlig knytta til importen av kraftfôr. Og av billige, utenlandske sesongarbeidere i produksjonen av frukt og grønnsaker. Foreløpig har vanlige folk merka lite, ut over å kjøpe inn ekstra knekkebrød og suppeposer. Men vi går mer usikre tider i møte og da trenger vi både en bærekraftig forsyningspolitikk og en bedre matvareberedskap.

Noen sluttord

Løkeland Stai og Lie gjør en heltemodig innsats når det gjelder å åpne opp og gi forståelse av en rekke paradokser i dagens situasjon i landbruket. De forklarer godt hvordan det ikke går å satse videre i den retningen som både landbruksorganisasjoner, departement og Stortinget har pekt ut. De peker ut noen konkrete svar, som å øke kraftfôrprisen, øke prisen bonden for betalt for produktene i markedet, endre innrettinga på tiltak fra fokus på volum til ressursutnyttelse og kvalitet, samt å utnytte handlingsrommet i tollvernet bedre. Jeg har ikke gått inn på hva alle disse svarene innebærer og i stedet forsøkt å bidra til å utvide virkelighetsbeskrivelsen og analysen. Det mener jeg er nødvendig om vi skal få en matsektor og en matpolitikk som det norske samfunnet trenger – både bønder, arbeidere og forbrukere. Og da må vi gå enda mer systemkritisk til verks enn det boka gjør.

Det norske jordbruket har havna i en volumkarusell, der det blir produsert for mye mat, men for lite fôr. Norske melkebønder avvikler drifta, samtidig som vi importerer stadig mer meieriprodukter. Hvordan går der med samfunnsoppdraget til norsk jordbruk? Og hva kan gjøres med det?

Kathrine Kinn er gårdbruker som driver med sau, melkeproduksjon på bevaringsverdige kuraser og epleproduksjon i Telemark. Organisatorisk nestleder i Norsk Bonde- og Småbrukarlag.
Foto: Eric Muhr

Samfunnsoppdraget til norsk jordbruk er å produsere nok og trygg mat på norsk jord til egen befolkning i et evighetsperspektiv. Som jordbruker forvalter jeg en liten bit av denne matjordressursen på vegne av fellesskapet. Jeg forvalter ikke bare matjorda, men mine kolleger og jeg skal sammen oppfylle samfunnsoppdraget om nok og trygg mat. Jordbrukspolitikken gir oss de nasjonale føringene. Politikken er utformet med en rekke virkemidler, slik at vi ikke bare får statlige overføringer sånn uten videre. De er utformet for å dytte oss bønder i riktig retning. Her er det imidlertid noe som skurrer. For jeg, og mange andre bønder, tar stadig en rekke valg på gårdsnivå fordi det lønner seg med dagens politikk, selv om det er valg som fjerner oss fra samfunnsoppdraget til norsk jordbruk.

Volumkarusellen

Det er kanskje ikke så rart at det ikke går strake vegen mot å oppfylle samfunnsoppdraget i norsk jordbruk. Det er en del motstridende mål å forholde seg til når politikken skal utvikles og iverksettes. Regjering på regjering har ønsket seg billigere mat til folket. Samtidig har de ønsket seg landbruk i hele landet. Så er det slik, at store enheter som liggere nærme sentrale strøk, kan produsere billigere mat enn gårder lengre ut i distriktet. Med billig mat som mål, er det bedre å favorisere stordrift enn landbruk i hele landet. Maten kan i tillegg produseres enda billigere jo færre dyr bonden trenger, og da lønner deg seg å ha få dyr, men høyest mulig produksjon. Der kommer de importerte kraftfôrråvarene inn. En høy ytelse krever godt fôr. Vi får billigere mat, men samtidig får vi svekket matsikkerhet når importert fôr utkonkurrerer norske arealer, og vi får heller ikke et landbruk i hele landet når de mindre gårdene ser at volumkarusellen ikke passer for seg og sitt bruk.

For hvordan ser det ut i norsk jordbruk ut om dagen? Det er rekordfå bønder, under 40 000. Norske kornarealer går nedover, og vi dyrker stadig mer gras til husdyr på kornjord. Vi hadde en tørkesommer og fôrkrise i 2018. Likevel fosset det melk ut av norske melkekyr, fordi vi bare brukte mer kraftfôr. Landet gror igjen, og over halvparten av utmarka ligger uutnytta. Vi bruker bare rundt 300 millioner av 900 millioner fôrenheter i den norske utmarka. Samtidig frakter vi korn, raps og soya fra fjerne strøk inn i norske fjøs. Beiteandelen til norske melkekyr er på under 10 prosent i graslandet Norge. Landet lå mer åpent og beita på 1950-tallet med lavere kjøttforbruk, enn i dag med et høyere kjøttforbruk. Jordbruket er i en legitimitetskrise der vi sier at norsk husdyrproduksjon ikke er et problem fordi det bidrar til kulturlandskap og biologisk mangfold, samtidig som husdyra aldri har spist mer langreist fôr og vært mindre utenfor fjøsdøra.

Dette er heller ikke alt. Vi har overproduksjon i en rekke produksjoner. I fjor brukte vi penger på å kjøpe ut norske melkebønder. Vi brukte altså penger for å kjøpe ut egen matproduksjon. Likevel importer vi 14 000 tonn ost som tilsvarer 140 000 tonn mjølk. Ikke bare svekker det egen matsikkerhet, det er tap av arbeidsplasser, og det er arbeidsplasser i en grønn næring som baserer seg på fornybare ressurser, nemlig planter.

Bondekannibalisme

For vår selvforsyning starter med planteproduksjonen. Det er mengden planter vi produserer i Norge, som avgjør hvor selvforsynte vi er. Akkurat nå har vi satt oss i en kinkig situasjon. Vi har for mye mat, men for lite fôr. Den norske bonden har lenge fått beskjed om å produsere seg til lønnsomhet. Det skulle gi bedre inntekter og gjøre bonden mindre avhengig av tilskudd. Det er bare det at bonden har fått lite igjen for produktivitetsveksten, samtidig som vi har fått overproduksjon. Det burde jo egentlig si seg selv at det kom til å skje. Norske bønder produserer mat i et høykostland. Det betyr at markedet stort sett er begrensa til Norge. Jo større produksjon, jo færre bønder er det plass til i et begrensa marked. Om de mindre fortsatt driver på, eller om for mange blir store, får vi overproduksjon. For bonden betyr det dårligere priser. For mange betyr det kroken på døra. Kroken henges ofte på døra til de mindre bruka, som ikke har låst seg til yrket med milliongjeld.

Selv om en rekke bønder hytter med neven mot politikere i ulike regjeringer og gir dem skylda for utviklinga mot større og større, har vi i jordbruket en del av skylda sjøl. I alle de glaserte landbruksmagasinene jeg mottar i postkassa løftes fram storbonde på storbonde. I festtaler hylles dem. Dem som har bygd fjøs til 10, 12, 14, 16 millioner. Investert i stål og betong. I en tid der gjelda i norsk jordbruk er større enn total omsetning, er disse heltene og viser veien for nye unge bønder. Sjøl opplevde jeg at argumentene mine i en jordbruksfaglig debatt avfeid fra en av disse store. Hans argument var mer verdt, for han var jo en av de som satsa.

Den store elefanten i rommet er hvor mye disse baserer seg på lokale ressurser. Hvor langt de frakter rundballer pakka i plast i et jordbruk som skal kutte utslipp. Hvor mange kyr i slike store fjøs som er på beite, og hvor mange andre bønder som må legge ned i bygda for at noen skal kunne drive så stort. For vi bønder driver med bondekannibalisme. Vi spiser likegyldig opp naboen for å vokse selv. Det er kamp om jord og kamp om kvoter. I kvotekamper byr bøndene hverandre til fant.

En ny landbrukspolitikk

Jeg mener ikke å sette store og små bønder opp mot hverandre, men poenget er at det har vært et for stort fokus på vekst og produksjon i politikken. Det har vært for lite fokus på produksjonsmåte. For mange mindre bruk bruker like mye kraftfôr per liter melk som de større. Bonden gjør det som svarer seg. Når norsk jordbrukspolitikk stimulerer til det nivået vi ser av kraftfôr, stimulerer norsk jordbrukspolitikk til bruk av arealer i utlandet. Politikken bør i større grad stimulere til bruk av norske arealer. Jordbruk er bruk av jord. Norsk jordbruk er bruk av norsk jord. Norsk jordbrukspolitikk er politikk for bruk av norsk jord. Slik burde det i alle fall være.

Sjøl har jeg mange visjoner for norsk jordbruk. Jeg ønsker meg landbruk i hele landet, et begrep som har blitt en floskel enn så lenge vi sier at vi har det, til tross for at vi er under 40 000 bønder. Jeg ønsker meg flere og ikke færre hender i norsk jordbruk. Jeg ønsker meg et jordbruk som produserer vakre kulturlandskap og biologisk mangfold. Jeg ønsker meg et mangfold av bønder, produksjonsmåter, husdyrraser, plantearter og varer. Noe vi har et enormt potensial for i et langstrakt land som rommer kystkultur, samiske mattradisjoner, grønnsaksproduksjon der ingen skulle tru at noko kunne gro, cidertradisjoner og setertradisjonene våre. Jeg vil at bønder skal få bedre betalt for kvalitet.

Hvordan kommer vi oss dit? For det første må vi øke lønnsomheten i å bruke egne arealer. Vi kan ikke tillate at importerte fôrråvarer utkonkurrerer norske arealer og norsk arbeidskraft. Her finnes det flere løsninger, men en ting er sikkert. Det er dagens ytelsesnivå som krever dagens forbruk av kraftfôr. Vi trenger ikke å vente på pellets av tang og tare eller treflis. Vi kan rett og slett gjøre noe med ytelsen. Samtidig kan vi i større grad belønne ønsket drift av arealene våre. Tilskuddene som går til areal i Norge, er lite differensierte. De har til en viss grad struktur basert på geografi og størrelse, men det er ikke nok. Grasproduksjonen øker i områder som er typiske kornområder. Kornproduksjonen synker. Det er viser at det ikke er god nok økonomi i å produsere korn, i hvert fall ikke bedre enn å dyrke gras. I min bygd blir nesten 3000 dekar med flat og steinfri jord, perfekt kornjord, bruk til gras. Det er kanskje ikke så rart. For sonene landet vårt er delt inn i, og som avgjør hvor mye arealtilskudd vi får for korn eller gras, er ekstremt grove. Hele øvre delen av mitt fylke ligger i samme sone, til tross for store lokale forskjeller. Her kunne man brekt ned arealsonene helt ned på teignivå. Vi har kart-teknologien som gjør det mulig, vi har andre land som får det til og praktiserer det, men det handler om politisk vilje. Den mangler.

Derfor er det en glede å reise til land som Østerrike og Sveits for å studere deres jordbruk. I Norge møter man ofte på en argumentasjon som får strukturrasjonaliseringa i landet til å høres ut som en naturlov. Det er den eneste veien å gå, og vi har få eller ingen alternativer. Ser man på fjellandbruket i Sveits og Østerrike ser man at utviklinga ikke er en naturlov, men vi kan noe annet hvis vi vil. Vi kan hvis vi vil. Vorarlberg i Østerrike er halvparten så stort som Akershus, likevel har de over 500 aktive setre. I Norge har vi rundt 800. Bøndenes stolthet er bygd på noe helt annet enn størrelse, på å produsere ren mat, vakre landskap, ryddige tun, fine bygninger og rene dyr. Her har den vesle småbrukeren i Norge noe å lære. Jeg møter stadig på dem i ulike tun der de stirrer beskjedent ned på støvla sine. Jeg kan ivre etter å se fjøset, men som dem selv sier «at er jo ikke store greiene, men ja vel». Jeg tok med meg det jeg møtte i Østerrike hjem på eget gårdsbruk. På fjellhylla vi driver kan vi kanskje ikke bli størst, men min stolthet skal bygge på noe annet. På landskapet og på meg selv som kulturbærer. Med telemarkskyr i fjøset og en moderne drift i et historisk landskap.

Stortinget må ta ansvar

Det finnes ikke én fasit for norsk jordbruk. Til det finnes det for mange ulike produksjonsforhold. Likevel burde politikken stimulere til at landet blir mer selvforsynt. Det betyr at vi må bruke og slå den marginale jordbruksjorda, beite inn- og utmarka. Vi må flytte penger i jordbruksoppgjøret fra liter og kilo produsert til areal. Det betyr slått av bratt areal, gjerding, beiting, grøfting, leskur i utmark, seterdrift, biologisk mangfolds-tiltak. Det som gjør det mer lønnsomt å bruke norske ressurser. Nå er det mange som beiter i stedet for å slå den litt mer tungdrevne jorda. Det lønner seg heller å leie jord lenger unna og kjøre lenger med traktor, enn å investere i sveitsisk spesialutstyr og slå bratte og mer utilgjengelige teiger. Bondelagslederen uttalte på et møte under Dyrskun i Seljord at dette var en uunngåelig utvikling. Vi hadde ikke tilgjengelig teknologi til å snu utviklinga. Det er ren tekologideterminisme. Hvis det er etterspørsel etter slikt utstyr, vil vi selvsagt få tak i det. Nå er det ikke en slik etterspørsel og maskinparken vår er mer etterligna presisjonslandbruk i Tyskland enn fjellandbruket i Norge. Det er et symptom på en politikk som setter produksjon foran det å holde jord i hevd.

Norsk jordbruk har en lang vei å gå for å leve opp til samfunnsoppdraget, men det er fullt mulig. Det krever mer av Stortinget enn vi har sett hittil. For Stortinget har i altfor liten grad blitt ansvarliggjort for utviklinga i norsk jordbruk. Ansvaret har blitt overlatt til et lukket rom bestående av byråkrater og jordbruket selv. Blir det avtale, jubler alle for at vi fortsatt kan ha jordbruk i hele landet. Kun når det blir brudd blir det en større debatt om jordbruket. Den debatten er dog overfladisk. Det samme er debatten om jordbruk i klimasammenheng. Hvor ofte har du hørt politikere nevne kornpris eller arealtilskudd på grønt i debatten om økt forbruk av plantemat og redusert kjøttinntak? Skal vi snu utviklinga må samfunnsoppdraget tilbake i sentrum av politikken, og da må rene næringsinteresser vike til side og Stortinget ta sitt ansvar for at vi får et jordbruk som leverer høy grad av selvforsyning. Her ligger djevelen i detaljene.

På alle nivå i fagrørsla veks det i dag fram krav om ein ny politikk som erstattar bemanningsbransjen og dagens marknadsstyrte arbeidsmarknadspolitikk. Historia om den verdskjente svenske modellen og dei utanlandske arbeidarane si viktige rolle gir innsikt og nyttig erfaring for fagrørslas kampar i dag. Den reformistiske fagrørsla ivaretok dei nasjonaløkonomiske interessene saman med Sveriges socialdemokratiske arbetareparti (SAP), men dei bidrog ikkje til å mobiliserte maktgrunnlaget dei utanlandske arbeidarane utgjorde på arbeidsplassane. Men dei lykkast med å styre arbeidsmarknadspoltikken, og dei utanlandske arbeidarane fekk faste stillingar og busatte seg i Sverige. Kva skjedde og kva kan vi lære av dette?

Rose Maiken Flatmo er Cand.polit., Universitetet i Bergen og organisasjonsarbeidar i Fellesforbundet Hardanger Sunnhordland, Sentralstyremedlem i Rødt
Foto: Jonathan Brinkhorst

I 1945 hadde det sosialdemokratiske partiet fleirtal i Riksdagen, og fagrørsla var sterk og godt organisert. Den reformistiske delen av arbeidarrørsla var full av framtidsoptimisme. Medan resten av Europa låg i ruiner, hadde Sverige auka sin industrielle kapasitet, m.a. gjennom å produsere varer for Tyskland. Heile Europa trengte varer, og Sverige kunne produsere.

Arbeidarrørslas målsetting var full sysselsetting, ein solidarisk lønnspolitikk, rasjonalisering og ekspansjon i eksportindustrien, nødvendig strukturrasjonalisering mellom bransjar og mellom geografiske område, og ei storstilt utbygging av velferdsstaten. Det viste seg fort at landet hadde alt for lite arbeidskraft til å innfri dei store ambisjonane.

Statleg styring av arbeidsmarknadspolitikken

Politisk styring over arbeidsmarknadspolitikken var heilt avgjerande for å gjennomføre målsettingane som den sosialdemokratiske regjeringa hadde sett seg. Det måtte opprettast ein ny statsetat. Det som vert rekna som kronjuvelen i den svenske modellen, Arbetsmarknadsstyrelsen (AMS) vart oppretta i 1948.

AMS representerte eit brot med det som vart namngitt som «den borgelege majoriteten i embetsverket». Arbeidarrørsla ville sikre seg at den arbeidarfiendtlege praksisen som vart ført i Arbetslöshetskommissionen, oppretta i 1914 og nedlagt ved opprettinga av AMS, ikkje lenger skulle vere mogeleg. Då Arbetslöshetskommissionen vart oppretta, skulle den vere nøytral i forhold til arbeid-kapital konflikten, men embetsmennene støtta i praksis kapitalistklassen sine interesser i ein periode med skjerpa klassekonflikt. Arbetslöshetskommissionen stoppa arbeidsløysebidraget til arbeidarar som nekta å arbeide ved streikeramma bedrifter, samt svartelista dei som var aktive i streikane og hindra dei i realiteten frå å få både arbeid og trygd. Arbeidsløysa var høg, men arbeidsgivarane oppfatta dei svenske arbeidarane for kravstore. I tiåret frå 1880 – 1890 vart det registrert 840 streikar. Arbeidsgivarane henta arbeidskraft til ordinært arbeid og streikebrytarar frå utlandet i stort omfang. Arbetslöshetskommissionen er den dag i dag rekna for å vere den mest hata statsinstitusjonen i svensk historie.

AMS hadde ei sterk korporativ oppbygging. For det første ved at representantar frå fagrørsla og arbeidsgjevarane sine organisasjonar sat i AMS sitt styrande organ, dette gjaldt både Metallforbundet og Svensk Industri. AMS sin mektige direktør Bertil Olsson kom frå arbeidsrørsla. Etaten hadde svært vide mandat og ei sjølvstendig rolle når det gjaldt både utforminga og iverksettinga av politikken. Vektlegginga av fagrørsla sine interesser kjem også til uttrykk i rekrutteringspolitikken; fagrørsla sine representantar utgjorde fleirtal i styret. I dei tilfella der det var konflikt, ville fagrørsla sikre seg mot ein allianse mellom statens representantar og arbeidsgjevarane. For å hindre at embetsverkets borgarlege ideologi skulle få for stor innverknad, hadde AMS eigne aspirantkurs for nytilsette, der alle fekk same opplæring. Erfaring frå fagrørsla var viktigare enn formell utdanning ved tilsetting i AMS.

AMS sin fremste politiske funksjon var å skape den nødvendige stabiliteten for økonomisk vekst innan ramma av den gitte interesse­motsetninga mellom arbeid og kapital. ¹ Dette var ein høgt prioritert politikk, og det vart ikkje spart på ressursar til etaten. Arbeidsmarknadspolitikken bind saman og uttrykker alle dei ulike delane av den svenske modellen. Det var mogeleg fordi AMS sørga for full sysselsetting og nok arbeidskraft med dei rette kvalifikasjonane til den viktige eksportindustrien. I ein situasjon med mangel på arbeidskraft kunne alternativa vere streik for betre løns- og arbeidsvilkår, eller krav om større makt over produksjonen. I februar 1945 gjekk 125 000 metallarbeidarar ut i ein streik som varte i 5 månader, noko som synte den store misnøya med løn- og arbeidsforhold. Aktiviteten frå AMS sørga for å tilpasse den svenske arbeidskrafta til dei store omskiftingane på arbeidsmarknaden. Gjennom ein målretta og aktiv arbeidsmarknadspolitikk vart konjunktursvingingane dempa, og ein regulert og vel planlagt arbeidskraftinnvandring vart gjennomført. AMS-direktøren kalla dette for den aktive innvandringspolitikken. Utan den store tilføringa av utanlandsk arbeidskraft til eksportindustrien hadde ikkje den solidariske lønnspolitikken vore mogeleg. Dette reduserte lønnspresset, og dei svenske arbeidarane avanserte yrkesmessig og kunne ta anna og betre lønna arbeid.

Det er ei allmenn oppfatning at AMS fungerte som eit sosialdemokratisk reformorgan og hadde ei avgjerande rolle i samfunnsutviklinga på 50, 60 og 70 talet. Den aktive innvandringspolitikken inngjekk som ein del av ein heilskapleg regulert og strategisk arbeidsmarknadspolitikk. Det var dei verdskjente LO-økonomane Gustav Rehn og Rudolf Meidner som utforma det meste av den politikken som i ettertida vart verdskjent som «den svenske modellen». For å ivareta klassekompromisset var det avgjerande at arbeidsmarknadspolitikken skulle vere ein sosialpolitisk forankra del av den økonomiske politikken. Kapitalistklassen skulle ikkje lenger ha kontroll over sysselsettingspolitikken og innvandringspolitikken, slik resultatet vert når marknadskreftene ikkje vert bremsa gjennom statleg regulering og kontroll. Dette hadde perioden med Arbetslöshetskommissionen og borgarleg styre vist.

Den korporative oppbygginga av AMS var svært viktig. Den klassiske oppfatninga av korporativisme er:

Eit sett av institusjonelle ordningar, der dei organiserte partane i arbeidslivet og staten samarbeider på ein måte som inneheld gjensidig avhengigheit. Det vanlegaste fellestrekket for korporativistiske land er den veksande integrasjonen av dei organiserte økonomiske interessene i policy-making. Korporativisme er knytt til staten si aukande involvering i økonomien og til styrking av den iverksetjande og administrative delen av statsapparatet på kostnad av dei parlamentariske institusjonane. Korporativismen er tvitydig. Organisasjonane kan vere med på å leggje premissar for statleg politikk, men då er dei også bundne til masta, dei er medansvarlege for resultatet. Dette har mange problematiske sider, men dette er ikkje tema her.

Aktiv versus passiv arbeidsmarknadspolitikk

Før opprettinga av AMS var Arbeidsformidlinga kjenneteikna av å vera ei passiv verksemd. Den heldt seg til tilbod og etterspørsel etter arbeidskraft, slik desse faktorane faktisk låg føre. Hjelpetiltaka kom etter at problema hadde dukka opp, hensikta var å lindre arbeidsløyse som dessverre var eit faktum.

AMS skulle føre ein aktiv arbeidsmarknadspolitikk. «Arbeidsmarknadens aktivering» gjekk ut på at ein no ikkje lenger nøyer seg med å vente på utviklinga. AMS skulle gjennomføre analyser og freiste påverke utviklinga i ei bestemt retning. Gjennom kartlegging av den økonomiske og demografiske strukturen i regionar ville ein danne seg eit bilete av utviklingsmoglegheitene i kvart område når det gjaldt tilbod og etterspørsel etter arbeidskraft. Kor stor er arbeidsstyrken og kva kvalifikasjonar har dei, vart det sentrale spørsmålet.

Kunnskapen opparbeida gjennom analysane, på nasjonalt, regionalt og kommunalt nivå, skulle danne grunnlaget for AMS sine tiltak. Dette var tiltak på kortare og lengre sikt, som kvalifiseringstiltak, såkalla yrkesmessig mobilitet , flyttebidrag, såkalla geografisk mobilitet og ei storstilt arbeidskraftinnvandring. Tiltaka vart vedtekne og styrt av AMS, dei kunne vere både vedtekne og gjennomført regionalt gjennom Arbeidskontora på kommune- og fylkesnivå, alt etter kva opplysningar ein sat inne med og kva utvikling ein ønska å fremme.

Arbeidskraftinnvandring gjennom bilaterale avtalar i 1947

I samsvar med den gjeldande lovgjevinga i 1947 måtte utanlandske arbeidarar ha arbeidsløyve før dei kom til Sverige. Den individuelle innvandringa var langt i frå tilstrekkeleg i høve til arbeidskraftsbehova. AMS starta derfor opp arbeidet med aktiv rekruttering i statleg regi og gjennom bilaterale avtalar.

Den første avtalen var med Italia. Den vart signert i 1947 og kalla «Svensk-Italiensk avtale beträffande utvandring av italienske arbetarar til Sverige». Avtalen innebar at AMS oppretta rekrutteringskontor i Milano og i Torino for å rekruttere verftsarbeidarar. I første omgang vart det rekruttert 2000 faglærte sveisarar til ASEA, Astahammar, K.B.Berg og LM Eriksson. I løpet av eit lite tiår var talet oppe i til saman 4000 fagarbeidarar rekruttert berre til ASEA. Avtalen mellom Sverige og Italia varte under heile 50-talet. Dei som vart rekrutterte i den første gruppa i 1947 i Italia, var unge menn som kom utan ektefellar.

Dei andre bilaterale avtalane var med Austerrike og Ungarn og omfatta andre yrker, som innan tekstilindustrien, jordbruk, skogbruk m.m. I denne gruppa var det vanleg at arbeidarane kom saman med familiane, også ektefellane skaffa seg lett arbeid gjennom AMS. Avtalen med Ungarn omfatta berre 800 personar og gjaldt berre for 2 år. Då reiste dei fleste heim igjen, og den kommunistiske regjeringa sa opp avtalen.

Framgangsmåten

Arbeidsgjevarane la fram arbeidskraftbehovet sitt for AMS. Det kunne vere 200 sveisar, 150 industrirøyrleggarar, 80 platearbeidarar, 3000 til samlebandet osv. AMS vurderte om rekruttering var ønskeleg etter samråd med den aktuelle Länsarbetsnemnden eller Arbetsförmedlingen i kommunen og dei aktuelle fagforeiningane. I dei fleste tilfella var dette Metallforbundet som hadde god kontakt med klubbane som måtte gje sitt samtykke for at forbundet skulle akseptere rekrutteringa. Dersom AMS gjekk inn for rekruttering, vart det gitt aksept frå Utlendingsdirektoratet. Og AMS tok kontakt med arbeidsmarknadsetaten i det aktuelle landet og det vart inngått samarbeidsavtale mellom landa. Arbeidarane fekk arbeidsløyve for to år, med moglegheit for forlenging, noko som vart gitt i nesten 100 % av tilfella. Dersom dei skulle verte arbeidslause før dei to åra var omme, mista dei ikkje arbeidsløyve. Dei fekk då hjelp ­gjennom AMS til å finne nytt arbeid.

1955 var det registrert 120 000 utanlandske arbeidarar i Sverige, flyktningar og familiemedlemmar er utanom.

Den Felles Nordiske Arbeidsmarknaden av 1954 kom i stand etter påtrykk frå svenske industribedrifter. Det kom svært mange finnar til Sverige etter at avtalen vart inngått. Dei kunne reise fritt og inngår ikkje i den aktive rekrutteringa frå AMS. Men det vart oppretta Arbeidskontor i Haparanda, ved grensa til Finland, for å fremme rekrutteringa. Den finske gruppa vart utover 60-talet like stor åleine som heile gruppa frå dei andre europeiske landa.

Utlendingslova vart også endra i 1954 for å gjere det mogeleg med endå større innvandring. På bakgrunn av dei svara som kom frå Metallforbundet og fagrørsla i andre bransjar og andre involverte partar, var dei godt nøgde med den nye lova fordi den tok omsyn til både regjeringa sitt behov for kontroll over innvandringa, samtidig som reglane skulle vere så smidige og liberale at dei var i samsvar med bedriftene sine behov for arbeidskraft.

Det at det no ikkje lenger var krav om arbeidsløyve før ein kom til Sverige, gjorde det mogeleg for AMS å stimulere til innvandring i eit mykje større omfang enn tidlegare. Dette skjedde m.a. gjennom å stimulere til spontan innvandring.

I dei bransjane med størst behov for arbeidskraft vart det gitt fritak for krav om arbeidsløyve. Dette var innan delar av hotell- og restaurantbransjen, og for arbeid i skogen og i jordbruket. Innanfor industrien vart det gitt arbeidsløyve i første omgang for 1 år, og så utvida til 3 år, og etter det vart det gitt generelt permanent arbeidsløyve. Det permanente generelle arbeidsløyve som vart gitt etter 3 år, vart frå regjeringa sett på som eit førstadium til statsborgarskap.

Kor stort var arbeidskraftbehovet?

I følgje Industriens Utredningsinstitutt frå 1950 vart det hevda at industrien åleine kom til å trenge mellom 100 000 – 200 000 arbeidarar dei neste 10 åra. Bertil Olsson, direktør i AMS, vart spurt om det var realistisk og mogleg. Hans svar var eit ubetinga ja . Han viste til at det på dette tidspunkt var omkring 100 000 utlendingar i arbeid berre i industrien. Bertil Olsson meinte at ei storstilt og planlagt innvandring i regi av AMS var både mogeleg og ønskeleg. Hans syn var at dette motverka dei tilpassingsvanskane som var innan næringslivet sidan tilgangen på svensk arbeidskraft stagnerte. Ungdommane ville ikkje arbeide i industrien, og det var lett å skaffe anna arbeid. Dei utanlandske arbeidarane fekk dei jobbane svenskane ikkje ville ha, men dei var topp motiverte, lønene var skyhøge i høve til kva dei fekk i heimlandet. Dei fleste kunne gå rett i produksjonen utan å ha utgifter korkje til oppvekst eller utdanning. Det var ingen tvil om at godt planlagt og regulert innvandring er bra for landet, i følgje direktør Bertil Olsson. Ein folkeauke verkar stimulerande på investeringane og på utvikling av ny kapital, som igjen fører til behov for nye bustader, nye maskiner, auka etterspurnad etter konsumvarer og endå meir etterspurnad etter arbeidskraft. Og ikkje minst, landet vart tilført unge familiar som fekk barn.² I 1967 var talet på utanlandsk arbeidskraft i industrien kome opp i 200 000. Det fanst motkrefter til dette synet i arbeidarrørsla, mindretalet meinte at ein i staden for arbeidskraftinnvandring burde krevje høgare løner og betre arbeidsmiljø, større makt over produksjonen og styrka posisjon.

Ny lov i 1954 – meir arbeidsinnvandring, fleire rekrutteringskontor i utlandet

Endringane innebar at arbeidsmigrantane no kunne reise til Sverige utan å ha arbeidsløyve, dei kunne gå direkte til ein fabrikk, få arbeid, og enkelt og greitt vart det gitt arbeidsløyve og opphaldsløyve. Alle fekk fast tilsetting. Bemanningsbyrå eksisterte ikkje, og mellombelse tilsettingar var ikkje eit tema.

Det vart oppretta AMS-kontor i mange fleire europeiske byar som Aten, Torino, Beograd og i tillegg Ankara. I industrien rekrutterte alle dei store bedriftene som Saab, Volvo, Lm Eriksson, Götaverket , SKF-Sveriges Kullager Fabrikk, KB Berg, Astahammer , ASEA, Scania Vabis, Kockums, Luxor, Kockums, Eriksberg og fleire. Men også arbeidsgjevarar frå andre bransjar rekrutterte, som t.d. innan kjemisk industri, transport, helsestell, handel og kontor, næringsmiddelindustrien, gruvedrift og tekstil og konfeksjon.

AMS hadde ein fast stab med svært dyktige arbeidsformidlarar som kjente godt til bedriftene frå før, og framgangsmåten i Italia i 1947 vart vidareført. Men no var også representantar frå yrkesskulane og Industriskulen ofte på plass på for å vurdere kvalifikasjonane til dei arbeidssøkande. Arbeidsformidlarane informerte og annonserte gjennom TV, radio, aviser og oppslag, og det var enormt med folk som ville arbeide i Sverige. Det hadde gått rykte om at lønene var skyhøge, og at Sverige avviste gjestearbeidarsystemet³ som både Tyskland, Sveits og Frankrike hadde innført.

I 1960 reiste Scandia Vabis i Södertälje til Aten for å rekruttere arbeidskraft frå AMS sitt kontor. Både personalsjefen Rolf von Euler og rektoren frå Industriskulen Folke Bilberg var med i delegasjonen for å sikre seg at Scandia fekk god arbeidskraft. I ettertid hevda personalsjefen at dei var «for gode» . Ein etter ein forlèt grekarane det tunge og monotone arbeidet ved samlebandet. Til slutt var det berre fem igjen av den første gruppa som var på 30 mann. Folke Bilberg kunne fortel at grekarane «var overintelligente og at dei hadde teke til å studere ved Den tekniske kveldsskulen i byen».

Konkurransen om arbeidskrafta mellom dei vesteuropeiske landa vart etter kvart stor. Det store skipsverftet Eriksbergs Mekaniske Verkstad i Gøteborg var ei av fleire svenske bedriftene som starta yrkesopplæring av utanlandske arbeidarar i deira eige heimland. Opplæringa av sveisearbeidarar var på åtte veker, og i tillegg gav AMS opplæring i fire veker i «arbeidssvensk». Kursa vart arrangerte i Jugoslavia, i ulike byar og regionar. Det første kurset var i september 1969 i Kraljevo. ⁴

I Sverige vart alle tilbydde fast arbeid, og det vart lagt opp til at også ektefellane kunne skaffe seg arbeid. Mange kvinner fekk arbeid i tekstilindustrien og i helsesektoren, man også i andre bransjar. På Volvo Torslanda Verket i Gøteborg var det såkalla «maleriet» fylt opp av kvinner frå Tyrkia som i utgangspunktet kom til landet ved at ektefellane fekk arbeid. Kvinnene vart oppfordra til å verte yrkesaktive, det vart ordna med barnehageplass til gunstige prisar, varm mat i skular og barnehagar, det vart produsert elektriske hjelpemiddel til kjøkkenet og alt dette gjorde det enkelt for kvinnene å vere i full jobb.

Arbeidsløyve vart gitt for to år, men desse vart nesten utan unntak endra til permanent generelt arbeidsløyve etter tre år. Det var berre ved utvisning, dvs. grove kriminelle forhold, at arbeidarane mista arbeidsløyva. Ved arbeidsløyse eller omstillingar bidrog AMS til at dei kjapt fekk nytt arbeid. Det tok i gjennomsnitt åtte veker frå nokon melde seg arbeidsledig til dei igjen var ute i nytt arbeid.

Dei utanlandske arbeidarane organiserte seg prosentvis i same grad som dei svenske arbeidarane. I byar som Stockholm, Gøteborg, Västerås og Malmø var ca. 25–30 % av LO sine medlemmar utlendingar. Fagrørsla sine representantar fortalte til dei arbeidssøkande at «det er frivillig å arbeide i Sverige og på Volvo, men her er vi organisert». I bransjar med låg organisasjonsgrad som hotell- og restaurantbransjen var organisasjonsgraden låg for utanlandske arbeidarar óg.

Delen arbeidsmigranter ved viktige bedrifter:

• Ca. 40 % ved Scania Vabis i Södertälje

• Ca. 50 % ved VOLVO Torslanda Verket i Gøteborg

• Ca. 35 % ved LM Eriksson, Stockholm

Dette var typisk for dei aller fleste bedriftene i eksportindustrien i Sør- og Vest-Sverige. Den utanlandske arbeidskrafta fekk dei tyngste jobbane. På Volvo var det så godt som 100 % utanlandsk arbeidskraft ved samlebandet, og dette var typisk.⁵

Kurs i AMS-regi

Omstillingane på arbeidsmarknaden i dei første etterkrigsåra og utover på 50- og 60 talet førte til store behov for omskulering og ulike former for yrkesopplæring, etterutdanning og kursverksemd. AMS tilsette massevis av yrkesrettleiarar som ofte hadde bakgrunn som fagarbeidarar. Yrkesskulane hadde gjennom mange år vorte nedprioriterte. Trua på at strukturrasjonaliseringane både mellom bransjar og mellom geografiske område førte til folkefråflytting frå nord til industrien i sør. AMS vart på folkemunne kalla «Alla Måste Söder». I industrien trudde ein at samlebandproduksjon og robotisering ville føre til mindre behov for yrkesopplæring. Og når det i tillegg var lett å skaffe topp kvalifiserte fagarbeidarar i utlandet, vart yrkesskulane ikkje prioriterte. AMS fekk store budsjett til å ta seg av denne oppgåva. Det var kurs for arbeidslause ungdommar som ikkje ville arbeide i industrien og for 50-åringar som ikkje klarte arbeidspresset i industrien. Og for kvinner som ennå ikkje var ute i arbeidslivet, eller som ikkje hadde full stilling. Industrien trengte arbeidskraft, og velferdssamfunnet skulle byggjast.

AMS sine arbeidsformidlarar hadde god kontakt med bedrifter i ulike bransjar og fekk informasjon om kva slags opplæring som trengtest for å få arbeid ved den og den bedrifta, så mange sveisarar, røyrleggarar, samlebandarbeidarar osv. Når dei arbeidssøkande var ferdige med kursinga, vart dei formidla til bedrifter der det var behov for arbeidskraft. Det gjekk i gjennomsnitt 8 veker frå dei melde seg til AMS til dei var ferdig med omskuleringa og fekk nytt arbeid. Men mange fekk arbeid på dagen.

På slutten av 60-talet fekk AMS eit nytt problem å løyse. Gruppa arbeidstakarar som gjekk under nemninga «vanskeleg plasserbar arbeidskraft» hadde auka enormt som følgje av effektivitetskravet. Dette var både arbeidsmigrantar og svenskar som hadde ulike arbeidskader og var slitne etter mange år med effektivitetspress i industrien. Denne gruppa var på heile 400 000 i 1970, i følgje LO-kjelder var då den totale arbeidsstyrken på 3,5 – 4 millionar.

Det var oppretta massevis av verna arbeidsplassar, m.a. utanfor Gøteborg. Det vart lagt vekt på at desse arbeidsplassane skulle utføre reelt produksjonsarbeid som det var bruk for, men at tempo og arbeidsinnsats skulle tilpassast arbeidsevne. Dei vart lønna etter gjeldande tariff. Folk visste at dette var arbeidarar som hadde jobba hardt lenge, og neste gong er det kanskje din tur å få helseplager. Auken i AMS sin aktivitet fremma både geografisk og yrkesmessig mobilitet. Det vart gitt flyttebidrag for at folk skulle vere villig til å reise dit jobbane var. Og det vart gitt kurs slik at folk kunne skifte yrke. Det vart gjort ein stor innsats for å hindre at det var mange arbeidslause i eitt område, t.d. i Norrland, og mangel på arbeidskraft, t.d. i Gøteborg, såkalla strukturell arbeidsløyse. Gjennom å sjå på auken i budsjettet og talet på personar som gjekk på kurs får ein inntrykk av kor omfattande denne verksemda var. I 1960 var det meir enn 10 000 personar som gjennomførte yrkesutdanningskurs. I 1970 var det heile 100 000 som deltok på arbeidsmarknadsutdanning, av ein arbeidsstyrke på ca. 4 millionar.

Sett frå kapitalistklassens ståstad var arbeidskraftinnvandringa svært lønsam. Scandia Vabis hadde ein produksjonsauke på heile 200 % frå 1960 – 1966. Ein kan trygt seie at 70 – 90 % av dei som sto ved samlebandet var utanlandsk arbeidskraft.⁶ Samla for heile verftsindustrien var produksjonsauken oppe i 20 % i 1966.⁷

Det er også eit faktum⁸ at det i all hovudsak var dei utanlandske arbeidarane som sto bak dei «ville» steikane som starta ved gruvene i Kiruna, og som spreidde seg til heile eksportindustrien i resten av landet på slutten av 60-talet. Metallforbundet nekta å godkjenne fleire arbeidsløyve i 1972, og LO kravde innvandringsstopp, noko SAP-regjeringa godkjente. Det var fleire grunnar til dette som arbeidsmiljøproblem og helseplager, at ein tok til å få bustadproblem og ungkarsgettoar, og at det var misnøye på arbeidsplassane. Ein årsak var også at leiinga i LO oppfatta den utanlandske arbeidskrafta som ein trussel mot det sosialdemokratiske hegemoniet på arbeidsplassane i den viktige eksportindustrien. Den svenske modellen var trua gjennom at arbeidsfreden ikkje lenger vart akseptert av dei utanlandske arbeidarane.

Den svenske modellen – oppsummering

Den svenske modellen var eit klassekompromiss og viser at statleg styring og kontroll over arbeidsmarknadspolitikken, inkludert arbeidskraftinnvandringa, er mogleg. I den svenske modellen inngjekk fagrørsla saman med SAP som ivaretakar av dei nasjonaløkonomiske interessene. Dette medførte manglande vilje til og interesse av å mobilisere og skape sterke arbeidarkollektiv på arbeidsplassnivå.

Tryggleiken dei utanlandske arbeidarane hadde gjennom generelt permanent arbeidsløyve og lett tilgang til statsborgarskap, gjorde det mogeleg å verte i fagforeiningsaktivistar og ta posisjonar i klubbar og fagforeiningar etter nokre år i Sverige^.9

Det vi kan lære av dei svenske erfaringane er for det første: Fagrørsla må igjen krevje styring over arbeidsmarknadspolitikken, og det må etablerast ein ny statsetat som har dette ansvaret. For det andre må det førast ein politikk der ein krev at dei utanlandske arbeidarane skal ha faste stillingar, og at det vert lagt til rette for at dei busett seg her med familiane sine. Dei lukkast med mykje i den svenske modellen, men det er ikkje mykje igjen av klassekompromisset i dag. Det er berre gjennom å sikre makta på arbeidsplassane at arbeidarklassen kan klare å ivareta sine interesser på sikt. Dette må utviklinga av ny politikk ha som erkjenning.

Sluttnoter:

 

1 Jamfør den svenske Hovudavtalen, Saltsjöbadavtalen i 1938, er eit uttrykk for klassekompromisset.
2 Intervju med Bertil Olsson i hans heim i Bromma 1991.
3 Gjestearbeidarsystemet medførte at arbeidarane vart utviste dersom dei vart arbeidslause og dei hadde ikkje trygderettigheiter.
4 Intervju med Iris Sjögren som var ansvarleg for AMS sitt kontor i Jugoslavia under 60 talet.
5 Hovudoppgåve i Sam.Pol.1993 av Rose Maiken Flatmo, intervju med representantar frå klubbstyret ved Volvo Torslandaverket saman med historikar Henrik Glimstedt frå universitetet i Gøteborg.
6 Metallarbetaren 1966, Nr.1-2, s.32
7 Metallarbetaren 1976 Nr.21, s.32
8 Yngve Lind, fortalte i intervju at då Metallforbundet sine leiarar reiste ut for å snakke dei streikande «til rette», var det ingen som kunne snakke svensk. Og at dette var situasjonen overalt der dei kom.
9 På dei største arbeidsplassane vart det etter kvart vanleg med tospråklege tillitsvalde, t.d. grekarar eller finnar som hadde lært seg svensk.

Lucasplanen var et forsøk på hvordan arbeiderne kan legge premissene ved teknologisk fremgang på 70-tallet i Storbritannia. Kan vi her finne inspirasjonen vi trenger for omstillingen til ny grønn industri og en mer demokratisk planlegging av økonomien?

Håkon Edøy Hanssen er medlem av miljø- og næringspolitisk utvalg i Rødt og sivilingeniør
Illustrasjonsfoto: Lance Andrewes

Samfunnsdebatten rundt fremtiden preges av teknologisk determinisme og mystifisering. Fokuset ligger på hvordan teknologien vil endre seg de neste 5, 10 eller 20 årene. De sosiale forholdene, altså hvem som har makt og innflytelse til å bestemme over investeringer og hvordan ulike nyvinninger blir brukt, blir lagt i baksetet og glemt. Jeg vil se på noen av årsakene til dette ved å ta for meg et historisk eksempel på hvordan automasjon ble introdusert i maskinverktøyindustrien. Hvordan tendensene som påvirket de prosessene fortsatt legger premissene for dagens utvikling. Fokuset vil være på klasseinteresser, hos de som eier produksjonsmidlene og styrer denne utviklingen. Inspirert av hvordan arbeiderne ved Lucas Aerospace gikk frem da de ble truet med rasjonalisering og arbeidsløshet. Hva vi kan lære av dette historiske eksemplet?

Teknologisk determinisme eller klassekamp?

Arbeidskonfliktene under andre verdenskrig truet kapitalens hegemoni. Dette var en tid med forbud mot lønnsvekst, dødelige industriulykker og en sterk fagbevegelse. Fra 1941 ble det gjennomført stadig flere streiker innad i industrien, og ved mer enn én anledning ble krav fra staten om at streikende arbeidere skulle jobbe, ignorert. Dette klimaet skapte uro i både bedrifter og statsapparatet. Hvordan maktforholdene mellom arbeid og kapital påvirket automatiseringen av verktøymaskiner ble dokumentert av historikeren David F. Noble i Forces of Production (2011). I denne boken går han gjennom hvordan denne utviklingen ble brukt til å flytte makten i arbeidsprosessen fra arbeiderne til bedriftsledelsen og kapitalistene. Utviklingen måtte stanses og arbeidere og deres fagforeninger skulle «… bli satt på plass, og holdt der» [1, p. 33]. Charles E. Wilson, sjef for General Electric (GE) og viseformann for War Production Board summerte opp stemningen hos enkelte stats- og næringslivsledere da han sa at USAs to hovedproblemer kunne summeres slik; «Russland utenfor grensene, fagbevegelsen innenfor» [1, p. 45].

Utviklingen av teknologiene, som skulle være med på å dette løse problemet med fagbevegelsen, ble utviklet på tross av de økonomiske tap det medførte for bedriftene. Målet var ikke lønnsomhet, men kontroll over arbeidsprosessen og arbeiderne. Noble påpeker at når en GE-fabrikkavdeling ble automatisert, førte det til at

«delen av fabrikken med det mest sofistikerte utstyret hadde blitt delen med mest svinn, mest gjennomtrekk av ansatte og lavest produktivitet¹» [1, p. 277].

Dette ble i stor grad subsidiert av det amerikanske militæret, da spesielt flyvåpenet, som verdsatte kontroll og stor presisjon langt mer enn profitt [2, p. 329]. Dette var grunnen til at militæret la igjen ressurser på å utvikle numerisk kontrollerte (N/C) maskiner. Disse maskinene flyttet nesten alle avgjørelsene og kontrollen relatert til produksjonsprosessen fra arbeiderne på gulvet til ingeniørene som programmerte maskinene. Dette ble gjort fordi ingeniørene, ifølge Noble, var mer sympatiske til ledelsen. Arbeidernes jobb skulle dermed reduseres til å følge direktiver ovenfra, og til å rette opp feilene til de nye maskinene. Over tid ble disse maskinene bedre og dermed lønnsomme, mye takket være den kunnskapen arbeiderne hadde.

Ironisk nok gjennomførte GE et pilotprosjekt hvor arbeiderne fikk bonus på 10 prosent eller 16 prosent, for å håndtere, rette feil og lære hverandre opp i bruk av N/C maskiner [1, p. 266]. Arbeiderne fikk større frihet til å løse problemene som oppstod slik de selv ville, med mindre overstyring. Den økte friheten styrket motivasjonen². Prosjektet ble til etter lengre forhandlinger mellom GE og fagforeningen.

Prosjektet led fra starten av at GE nektet å definere kriteriene for prosjektet, dette gjaldt både hva som ble regnet som gode resultater og hvilke nye ansvar som de ansatte tok på seg. Fagforeningen samlet ikke informasjon relatert til prosjektet selv, og når prosjektet skulle evalueres hadde de ikke noe håndfast å vise til i møte med ledelsen.

Nå, over 50 år etter at Noble skrev boken, ser man de samme tendensene til å kontrollere arbeidere gjennom teknologi brukt i arbeidsprosessen. Et av de klareste eksemplene på dette er varehusene til Amazon. De ansatte gjennomfører diskrete og monotone oppgaver som blir gitt til dem av maskiner [3]. I disse varehusene er ikke varene plassert etter kategorier som bøker, elektronikk og toalettsaker, men hvilke produkter som kunder pleier å handle sammen. Dette gjør at dersom en lagerarbeider skal kunne gjøre jobben sin, må hun benytte seg av kunnskapen til en maskin som minner om en smarttelefon. Den forteller henne hvor hun må gå for enhver ting som skal hentes. Samtidig overvåker den hvor fort hun gjør jobben og straffer henne dersom tempoet er for lavt. Kunnskapen hun bruker er ikke hennes egen, men selskapets, og hun kan følgelig lett erstattes om helsa skulle ryke [4].

Vi ser denne tendensen til å kontrollere også i dagens Norge, hvordan vi snakker om automatisering og annen teknologi. Fremtiden er satt, og ethvert forsøk på å endre den er dømt til å mislykkes. Arbeiderne vil ende opp som tapere, mens de som eier produksjonsmidlene og patentene, blir rikere. Når maskiner kan overta en større del av arbeidet, er det selvsagt at fremfor å dele på det resterende arbeidet i form av en 6- eller 4-timersdag, skal en større andel av befolkningen hives ut i nød og fattigdom. Denne trusselen, om hva som kan skje, er med på å disiplinere arbeiderklassen. Hva er poenget med å kjempe for bedre rettigheter og høyere lønn, dersom den økte «kostnaden» med å ha deg som ansatt resulterer i at du blir erstattet med en maskin?

En alternativ plan

Lucasplanen, en alternativ produktplan ved Lucas Aerospace, var et forsøk på hvordan arbeiderne kan legge premissene ved teknologisk fremgang.

Lucasplanen hadde sitt utspring i Combine-komitéen, en komité som var satt sammen av de lokale fagforeningene ved fire av Lucas Aerospaces fabrikker i 1969 [5, p. 5]. Komitéen sprang ut av et ønske om å samarbeide på tvers av fagforeningene til de ulike yrkesgruppene og fabrikkene. Lucas var i en oppkjøps- og konsolideringsprosess, og flere tusen ansatte stod i fare for å miste jobben. Gjennom streiker, sit-ins og andre virkemidler reduserte komitéen kraftig antallet som mistet jobben. Den muliggjorde samarbeid, når ledelsen ønsket å sette fabrikker og fagforeninger opp mot hverandre, i tillegg til å drive med skolering av arbeiderne³

Komitéen oppnådde alt dette på tross av at den ikke hadde offisiell støtte hos den nasjonale ledelsen i de ulike fagforeningene. Fagforeningene pleide å forhandle hver for seg med Lucas Aerospace. Komiteen utfordret posisjonen til de med høye verv i fagforeningene. Flere tidligere komitéer kollapset, og lønnen ved Lucas’ fabrikker var lavere enn den var andre steder. Denne motarbeidingen fra den etablerte fagbevegelsen foregikk konstant fra starten, også mens komitéen prøvde å vinne støtte hos Labour-regjeringen og ledelsen ved Lucas, og var en av grunnene til at den ikke fikk gjennomslag.

På 1970-tallet ble den britiske flyindustrien konsolidert og nasjonalisert i et forsøk på å styrke dens posisjon i det internasjonale markedet. Arbeiderne ved Lucas ønsket at denne nasjonaliseringen skulle inkludere deres arbeidsgiver. Lucas Aerospace var den største underleverandøren i den britiske luftfartsindustrien. Komitéen gikk til industriministeren for Labour-regjeringen, Tony Benn, for å be ham om å inkludere Lucas i denne nasjonaliseringsprosessen. Benn kunne ikke etterkomme dette, men forslo at de kunne komme med en alternativ plan for Lucas, som de kunne bruke i forhandlinger med ledelsen. Komitéen tok denne oppfordringen et steg lenger, og startet arbeidet med planen med følgende uttallelse:

«Vi gjentar vårt mål om at Lucas Aerospace skal bli nasjonalisert under fullstendig arbeiderkontroll. Vi instruerer også komitéen til å forberede en bedriftsplan for å beskytte våre medlemmer frem til en slik nasjonalisering av Lucas Aerospace er fullført.» [5, p. 10]

I januar 1976 ble planen offentliggjort. Den inneholdt 150 produkter, hvor alle unntatt tre kom fra arbeiderne selv. Komitéen gikk systematisk til verks da de startet arbeidet med planen. De involverte arbeidere ved alle fabrikkene ved Lucas Aerospace for å finne ut hvilke produksjonsmidler som kunne brukes. De undersøkte også kompetansen til arbeiderne, med mål om at ingen skulle miste jobben fordi de ikke kunne bruke sin kunnskap til produksjonen. Komitéen forhørte seg også med de som bodde i lokalmiljøet rundt fabrikken. Arbeiderne skulle ikke kun tenke på seg selv som arbeidere i denne prosessen, men som mennesker og en del av et større felleskap med materielle behov. Disse behovene skulle ikke dekkes gjennom produkter som ga profitt i markedet, men folks behov og den generelle samfunnsnytten de ville bringe.

Denne samfunnsnytten inkluderte de materielle behovene som ikke ble dekket av markedet, altså behovene til dem uten makt og penger. Ingeniør og medlem av underkomitéen som startet arbeidet med Lucasplanen, Mike Cooley, uttrykte at formålet var å

«utfordre det private profittmotivet» fordi det var en «fornærmelse av våre ferdigheter og kunnskap at vi kan produsere en Concorde, men ikke nok varmeovner for våre pensjonister …» [5, p. 85].

Nytten skulle også omfatte produksjonen av disse produktene og hvordan kunnskapen til arbeiderne ble utnyttet. Produksjonsprosessen ble lagt opp slik at den krevde manuelt arbeid fra de ansatte og lot dem utnytte sine ferdigheter til det fulle. Da målet med planen var å sikre arbeidsplassen og ikke profitt, ga det ikke mening å legge opp til mest mulig automatisering av jobbene deres.

Ledelsen ved Lucas Aerospace var ikke spesielt fornøyd med at arbeiderne som de var satt til å lede, ønsket å dele den makten over virksomheten⁴. Dette var på tross av Combine-­komitéen hadde fått garantier for at kostnadene kunne dekkes av staten og at flere av produktene kunne gi store inntekter [5, p. 236]. Kravet om at ingen arbeidere skulle miste jobben, men heller skoleres og brukes i produksjon, kunne de heller ikke godta. For å hindre gjennomslag på det nasjonale planet, aksepterte ledelsen ved Lucas lokale forhandlinger ved to lokasjoner, Birmingham og Burnley, før den fulle planen ble offentliggjort. I begge tilfellene jobbet ledelsen for at disse forsøkene ikke skulle bli noen form for suksess⁵.

Hva kan vi lære av planen?

Planen demonstrerer, etter min mening, to ting. For det første viser den hvor stort potensiale det ligger i arbeidere for positiv endring. Mange av samfunnsproblemene som Lucasplanen tar for seg, deriblant ressurssløsing, oljeavhengighet, underrepresentering av kvinner og medisinske behov, er problemer som ikke har blitt mindre aktuelle⁶. Arbeiderne ved Lucas gjennomførte en materiell analyse og skolerte seg selv, for å finne en løsning på disse problemene flere tiår før det ble satt i sentrum av den offentlige samtalen. Spesielt av aktører som mener at det kapitalistiske markedet er den beste mekanismen for å koordinere økonomisk aktivitet.

Det andre er at fremtiden ikke er satt. Det er ikke uunngåelig at den neste generasjonen må jobbe flere timer for mindre velferd, eller at massearbeidsløshet og nød er skjebnen for en stadig større andel av befolkningen. Det er ikke gitt at mange av de mest talentfulle tekniske arbeiderne skal jobbe med våpenteknologi, eller finne nye måter å vise oss reklamer [8]. Det er ikke gitt at vi må bruke stadig høyere summer på materiell som øker konflikten og usikkerheten i verden, samtidig som at det bidrar til klimaendringene [9].

For dagens Norge er det spesielt to industrier hvor en oppdatert Lucasplan ville hjulpet: olje- og våpenindustrien. Begge har lignende forutsetninger som arbeiderne ved Lucas hadde. Staten er tett involvert i begge, både i form av eierskap og andre overføringer til bedriftene for å sikre driften. De er også høyteknologiske, med en svært kompetent og produktiv arbeidstokk. Spesielt oljenæringen har behov for en slik alternativ plan, dersom man har som mål å få ned utslippene og gjøre den norske økonomien mindre avhengig av denne fossile ressursen[10]. En slik plan kan vise, slik det gjorde hos Lucas for over 40 år siden, at valget ikke står mellom utslipp og jobber, men mellom status quo og et alternativ hvor bruksverdien, ikke bytteverdien, har høyeste prioritet.

Et spørsmål om makt

I begge tilfellene presentert i denne teksten var ikke utfallet bestemt på bakgrunn av teknologi, men makt. Makten til å kontrollere arbeidsprosessen og hvilken retning industrien skulle utvikle seg. En makt som kom fra eierskapet over produksjonsmidlene og et tett forhold med staten. Da N/C maskiner ble introdusert ved GE, var det staten som tok regningen og arbeiderne som måtte bruke sine kunnskaper for å luke ut feil. En liknende dynamikk oppstod hos Lucas Aerospace, en bedrift som tok subsidier og hadde militæret/staten som største kunde. Der jobbet ledelsen iherdig for å forhindre at maktforholdene skulle endre seg til fordel for arbeiderne. Kapitalismen krever at kapitalen, på tross av hva det koster av tapt produksjon eller profitt, har makt og kontroll over arbeiderne. Dette er for å få merverdi fra dem. For å opprettholde dette maktforholdet kan kapitalen være villige til å inngå kompromisser om hvordan arbeidet skal organiseres, så lenge de store spørsmålene, inkludert hva som produseres og hvor investeringer blir plassert, er under kapitalens kontroll⁷.

Dersom vi ønsker å komme oss nærmere sosialismen, holder det ikke å kjempe en defensiv kamp mot trusselen om arbeidsledighet og en fremtid som bestemmes av udemokratiske aktører. Lucasplanen brakte mye bra med seg, selv om den ikke slo gjennom. Den aktiviserte arbeidere, startet flere andre initiativer og demonstrerte mulighetene som finnes for en mer demokratisk planlegging av økonomien arbeidere i sentrum. Å bygge videre på dette, selv om vi ikke lykkes med det første, er et gode i seg selv. En Lucasplan for det 21. århundre vil ikke være det samme som sosialisme⁸, men den kan være en av etappene på veien.

Bibliografi

[1] D. F. Noble, Forces of Production: A Social History of Industrial Automation, 2011.
[2] D. F. Noble, «Social Choice in Machine Design: The Case of Automatically Controlled Machine Tools, and a Challenge for Labor,» Politics & Society , pp. 313-47, 1978.
[3] E. Guendelsberger, Time, 18 07 2018. [Internett]. Available: https://time.com/5629233/amazon-warehouse-employee-treatment-robots/.
[4] M. Wilding, VICE, 31 Mai 2018. [Internett]. Available: https://www.vice.com/en_us/article/7xm4dy/ambulances-were-called-to-amazon-warehouses-600-times-in-three-years.
[5] H. Wainwright og D. Elliot, The Lucas Plan – A New Trade Unionism in the Making, 2018.
[6] T. A. Johansen, «Forsøk, forskning og fleksibilitet,» Arbeiderhistorie, pp. 51-73, 2015.
[7] O. Terje Bygard og K. Nygaard , Planlegging, styring og databehandling: Grunnbok for fagbevegelsen 1: Innføring, 1973.
[8] Reuters, Fortune, 28 Juli 2019. [Internett]. Available: https://fortune.com/2017/07/28/google-facebook-digital-advertising/. [Funnet 24 November 2019].
[9] N. McCarthy, Forbes, 2019. [Internett]. Available: https://www.forbes.com/sites/niallmccarthy/2019/06/13/report-the-u-s-military-emits-more-co2-than-many-industrialized-nations-infographic/#4e377e124372.
[10] E. Boyle, Klassekampen, 5 Juli 2019. [Internett]. Available: https://www.klassekampen.no/article/20190705/ARTICLE/190709983. [Funnet 26 November 2019].
[11] D. F. Noble, America By Design, Technology, and the Rise of Corporate Capitalism, 1979.
[12] B. Huagan, VG, 14 August 2018. [Internett]. Available: https://www.vg.no/nyheter/i/4dAQ0R/erna-solberg-advarer-kan-bli-43-timers-arbeidsuke. [Funnet 12 September 2019].

Sluttnoter

1 Forfatters oversettelse.
2 En artikkel om prosjektet fikk tittelen «Jobber arbeidere bedre uten sjefer?», en tittel som ledelsen ved GE likte dårlig [1, p. 298] og brukte senere som argument for å ikke utvide prosjektet slik at andre ansatte fikk like mye kontroll over eget arbeid.
3 Et eksempel på denne skoleringen var en pensjonskamp komitéen ledet, hvor arbeiderne ble skolert om hvordan pensjonsfondet i Lucas var styrt og hvor lett de kunne miste pensjonen sin.
4 Bill Williams, en av sjefene I Birmingham summerte det godt ved å si at «… den reelle konflikten gikk ut på hvem som skulle styre Lucas» [3, s. 114].
5 I Birmingham prøvde de å utvikle en ny type varmepumpe. Ledelsen bidro motvillig litt penger til innsatsen etter at arbeiderne hadde lagt frem dokumentasjon på at prosjektet ville bli lønnsomt, men var sen med å overføringene og prosjektet hadde liten fremgang delvis pga. dette.
6 For eksempel kommer dagen som markerer at verden har brukt opp de tilgjengelige ressursene for et år, Earth Overshoot Day, tidligere for hvert år som går og utslippene beveger seg fortsatt oppover.
7 Et norsk eksempel på dette er forskningsarbeidet Kristen Nygaard og Olav Bygard gjennomførte for Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund i 1970. Hvor målet var demokratisk styring, inkludert til langsiktige beslutningene [7]. Dette ble motarbeidet av bl.a. Høyre og resultatet at man jobbet mot større fleksibilitet i arbeidslivet, ikke demokratisering [6].
8 I boken Inhuman Power: Artificial Intelligence and the Future of Capitalism (2019) skriver Nick Dyer-Witheford, Atle Mikkola Kjøsen og James Steinhoff om hvordan en Lucasplan for det 21. århundre kan løse utfordringene rundt kunstig intelligens.